Felttoget i Italia 8205121494, 8205116776 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Amerikanske infanterister rykker frem mot fjellfestningen i Troina mot slutten av det 38 dager lange felttoget på Sicilia. Den gamle byen ble skueplass hr et større slag da tyskerne trakk sine styrker sammen i det nordøstlige hjørnet av øya for å forberede tilbaketrekningen til det italienske fastlandet.

FELTTOGET I ITALIA

ANNEN VERDENSKRIG ELVER (WPt^BERSKOLE biblioteket

AV ROBERT WALLACE OG TIME-UFEs REDAKTØRER

OVERSATT AV PER KRISTIAN GUDMUNDSEN

GYLDENDAL NORSK FORLAG

% FELTTOGET I ITALIA

Forfatteren: ROBERT WALLACE tjenestegjorde i U.S. Navy under Annen verdenskrig og deltok i landingsoperasjonene i Nord-Afrika, på Sicilia og i Salerno. Han har vært tilknyt­ tet LIFE der han har skrevet over 75 store artikler. WALLACE er også en kjent novelle­ forfatter som har vunnet en rekke priser, og han har skrevet flere skuespill for fjernsyn.

Blant hans bøker kan nevnes fire bind i TIME-LIFE BOOKS of Art-serien, The World of

Leonardo, The World of Rembrandt, The World of van Gogh og The World of Bernini og to bind i serien The American Wilderness,

The Grand Canyon og Hawaii.

Konsulenter: Fhv. oberst JOHN R. ELTING, USA, er militærhistoriker, forfatter av The Battle of Bunker's Hill, The Battle of Saratoga og Military History and Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in America: The Era of the American Revolution, 1755-1795 og Military Uniforms in America: Years of Growth, 1796-1851, og var medredaktør i verket The West Point

Atlas of American Wars. MARTIN BLUMENSON har skrevet Salerno to Cassino, Anzio: The Gamble That Failed og Bloody River: The Real Tragedy of The Rapido, alle fra felttoget i Italia. Blant hans øvrige bøker kan nevnes The Vilde Affair: Beginnings

of the French Resistance, og Patton Papers, 1885-1940 og 1940—1945.

ELVERUM LÆRERSKOLE BIBLIOTEKET Authorized Norwegian edition © 1979 Time-Life

International (Nederland) B.V. Original English language

edition published in the Unites States by © 1978 Time-Life Books Inc. All rights reserved. No part of this. book may be reproduced in any form

.53

or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without prior

written permission from the publisher, except

that brief passages may be quoted for reviews. Printed in Spain by Artes Graficas Toledo

Sats: Alfabeta a-s, Halden 1980 ISBN 82-05-12149-4

ISBN 82-05-11677-6 (kpl.)

D.L. TO 683-80

KI p

ELVERUM LÆRERSKOLE

KAPITLENE

BIBLIOTEKET

1 Den første biten av Europa

18

2 På nære nippet i Salerno

48 76

3 «Se Napoli og dø»

4

De trossige fjellene 100

5 Hinderløp mot Roma 130

6

Etter byttet mot Alpene 178

BILLEDREPORTASJENE Sicilia: Terskelen til Italia

6

Roma under Hitlers hæl

34

Avskjæring ved passet

64

Venner blant fienden

86

Italias kunstskatter truet 118

Felttogets største slag 152 Fryktinngytende krigere 166

Diktator på flukt 190 Andre bidrag Illustrasjoner Litteratur Register

204 204 204 205

INNHOLD

Sousse / Tunisia. Britiske tropper med våpen og full oppakning går ombord i landgangsfartøyer som skal føre dem til Sicilia i juli 1943.

7

EN IMPONERENDE INVASJONSSTYRKE Historisk sett var de allierte bare de siste i en lang rekke invasjonshærer som hadde kastet sitt blikk på Sicilia, denne

strategisk viktige øya bare tre kilometer fra tåen på den italienske støvelen. Grekere, kartagere, romere, bysantinere, sarasenere,

normannere, angevinere og spaniere - alle hadde de gjort landgang på kysten av denne fjellrike korsvei i Middelhavet. Men

Operasjon Husky - som var kodebetegnelsen på den allierte invasjonen på Sicilia i 1943 - skulle komme til å overskygge alle En signalgast med fritt utsyn over havnen i Tripoli dirigerer en del av invasjonsflåten mot Sicilia ut av havneområdet den 3. juli 1943.

sine forgjengere. Den ble den mest massive amfibieoperasjon

som noen gang var forsøkt noe sted. Ikke mindre enn 80 000 soldater, 7 000 kjøretøyer, 300

lastebiler, 600 stridsvogner og 900 kanoner skulle ilandføres i løpet av 48 timer i denne første allierte bakkeoperasjon mot det

akse-okkuperte Europa. 3 300 fartøyer av alle slag skulle frakte

invasjonshæren til Sicilia. Luftoperasjonen som skulle starte tre timer før selve landgangen, var også en «debut» for de allierte -

krigens første allierte fallskjermangrep i større målestokk - og

skulle omfatte 4 600 menn ombord i 222 fly og 144 glidefly. I månedsvis før invasjonen hadde forsyningsekspertene vridd

sine hjerner overfor de enorme problemer det innebar å samle og utstyre en slik landgangsstyrke. I tillegg til våpen og ammunisjon

skulle hver amerikansk soldat også ha med seg rasjoner for fire dager på land. Trenkorpset skulle dessuten frakte med seg

matforsyninger for ytterlige syv dager. Utstyr som bensinovner én pr. tropp - måtte skaffes til veie og deles ut. Intendanturet

hadde regnet ut at for hver 200. soldat ville det daglig gå med gjennomsnittlig én ny plastikkbarberhøvel, 30 barberblader, 16

tuber barberkrem, tre tannbørster, syv bokser tannpulver, 28 såpestykker, 200 pakker sigaretter, 400 fyrstikkesker, 12 kilo

sukkertøy og 400 plater tyggegummi. Invasjonen var planlagt til siste detalj. Mens troppetransport-

skipene ventet på signal til å stikke til sjøs fra havner i England,

USA, Nord-Afrika og Midtøsten, fikk troppene ombord utdelt «Soldatens håndbok for Italia» - for mange av dem det første vink

om hvor de skulle.

Forsyningsskip til Operasjon Husky side om side i Tripoli, lastet til rekken med alt fra hermetisk kjøtt til motorsykler. Etter landgangen på Sicilia ville den amerikanske kontingenten alene trenge 3 000 tonn forsyninger daglig.

8

Amerikanske soldater med full stridsbppakning marsjerer igåsegang ombord i landgangsfartøyene som ligger rekke ved rekke i havnen fiizertei Tunisia.

Allierte soldater skulder ved skulder ombord i et landgangsfartøy fra 7. verdenskrig som frakter dem ut til de større transportskipene Bildet er fra havnen i Sousse.

Bnttske soldater sliter med en førerløs jeep som har kjørt seg fast i sanden på Sicilias strender, mens kameratene deres losser et forsyningsskip i bakgrunnen.

«Det er umulig å gi noen forestilling om den enorme størrelsen på denne flåten. Mot horisonten minnet den om en by i det fjerne. Den dekket halve synsranden, og de mørke, kamuflasjemalte skipene tegnet seg utydelig mot havets kurve, som en sammen­

hengende formasjon av talløse bygninger som fløt over i

hverandre. Bare det å være en del av den, var skremmende. Jeg

håper at ingen amerikaner noen gang får se noe tilsvarende komme seilende mot oss.»

Slik beskrev krigskorrespondenten Ernie Pyle den store flåten som i juli 1943 la ut på det som til dags dato er den største

amfibieoperasjon i menneskehetens historie - invasjonen på Sicilia. Den hadde fått kodenavnet Husky og omfattet 3 300 skip. Syv allierte divisjoner deltok i angrepsbølgen - to mer enn ved

den første landgangen i Normandie, nesten ett år senere. Den var, blant annet, den 2. verdenskrigs første allierte landgang på aksemaktenes eget territorium - i dette tilfelle

forsvart av italienske tropper og deres tyske forbundsfeller.

Landgangen og de etterfølgende bakkekampene på Sicilia skulle komme til å fremvise alle de viktigste trekkene ved slaget om Italia - et av de lengste, bitreste og mest omstridte felttog under hele

krigen. Felttoget i Italia var preget av tabber, forspilte sjanser og splid på de alliertes side, undertiden grensende til det skandaløse;

det særmerket seg også ved beundringsverdig økonomi, dyktig­ het og seighet i det tyske forsvaret, ledet av feltmarskalk Albert

Kesselring, en av de mest intelligente og effektive generaler i noen av hærene som deltok i krigen, uansett side.

Historiens største invasjonsflåte

Beslutningene som hadde satt hele Sicilia-operasjonen i gang, var

Uenighet blant de allierte

blitt truffet i Casablanca i januar samme år - mens de allierte

Montgomerys mening om amerikanerne

styrkene fremdeles sloss mot de gjenstridige tyskerne og

Oberst Darby sikrer seg en tank

italienerne i Tunisia. I Casablanca hadde Roosevelt og Churchill

En flybåren operasjon som endte med tragedie

møtt stabssjefene for de kombinerte amerikanske og britiske

Velsmurt flyslipp på Hitlers ordre

styrker for å vurdere den strategiske stillingen og diskutere hvilke

Patton og Montgomery: Sjefer i kontrast

skritt som skulle tas når erobringen av Nord-Afrika var gjennom­

Erobringen av Palermo

ført, noe man regnet med ville skje i løpet av de nærmeste seks

Kappløp mot Messina Kilevinker som hørtes over hele verden

måneder. Det ble straks klart at amerikanerne og britene var dypt uenige.

Oppløp langs kysten

De amerikanske strategene under ledelse av den amerikanske

En dyktig gjennomført tysk retrett

stabssjefen for hæren, general George C. Marshall, fremholdt at

Flukten til fastlandet

tyskerne var den viktigste fienden og at den raskeste vei å gå for å

få slutt på krigen, var å samle en massiv hærstyrke i England og

DEN FØRSTE BITEN AV EUROPA

C1

l— I

V *

’ M lLrU CRERSKOLE I ■

*\ cJ iVI

biblioteket slynge den med full kraft over Kanalen, gjennom Frankrike og inn

angrepet på Sicilia. Enda britene og Commonwealth-landene

i Det tredje rike. Middelhavet var etter Marshalls oppfatning «en

hadde større sjø- og landstyrker enn amerikanerne i Middelhavs­

sugepumpe» som bare ville trekke menn og materiell vekk fra den

området, ble den amerikanske general Dwight D. Eisenhower

viktigste innfallsporten.

utnevnt til øverstkommanderende. Alle hans nærmeste under­

Britene hadde flere hundre års erfaring i krigføring på det

ordnede var briter: general Sir Harold R. L. G. Alexander, luft-

europeiske kontinent og gikk inn for en indirekte, pragmatisk

marskalk Sir Arthur W. Tedder og admiral Sir Andrew B.

løsning. De hadde de fryktelige blodbadene ved Ypres, Passchen-

Cunningham. Tidspunktet for invasjonen ble fastsatt til «perioden

daele og Somme i friskt minne, der storparten av en hel

med gunstig måne i juli». Denne tilsynelatende astrologiske

generasjon engelskmenn var blitt meiet ned under 1. verdenskrig,

referansen henspilte bare på de militære behov. Luftbårne

og ønsket ingen gjentagelse av dem. Etter Churchills mening var

tropper foretrekker å operere i måneskinn, mens sjøfolk liker å ha

det klokere å gnage på utkantene av Hitlers imperium og stadig

dekke av mørket når de nærmer seg en fremmed kyst. Dén 10. juli

gjøre livet surt for ham med blokade, bombing og undergrunns-

ville månen være gunstig for begge: den sto tidlig opp og gikk ned

virksomhet, helt til det ga seg en anledning til å få tilføyd ham et

igjen rundt midnatt.

drepende slag.

Churchill ga ikke noe formelt uttrykk for det i Casablanca, men

Den taktiske invasjonsplanen for Sicilia (kartet side 25) gikk ut

på at britenes 8. armé under ledelse av general Sir Bernard L.

han følte at et felttog i Middelhavsområdet snart ville vippe Italia

Montgomery skulle gå i land i det sørøstlige hjørnet på øya.

ut av krigen. Etter å ha tatt det glitrende krigsbyttet Roma, kunne

Styrken omfattet britenes 5., 50. og 51. infanteridivisjon, 1.

de allierte arbeide seg opp gjennom den italienske halvøya, slå

kanadiske infanteridivisjon og to kommandogrupper fra Royal

seg inn i aksemaktenes «myke buk» og skape nye sjanser og

Marines. Amerikanernes 7. armé, bestående av 1., 3. og 45.

åpninger ved å spre kaos og forvirring. Det nøytrale Tyrkia ville da

infanteridivisjon, skulle landsettes til venstre for Montgomery

kanskje gå med i krigen på de alliertes side.

under ledelse av general George S. Patton jr., noe senere fulgt av

General Marshall var sterkt imot ethvert foretagende som

2. panserdivisjon. Med amerikanerne til å beskytte venstreflanken

kunne avspore de allierte fra det han betraktet som «hovedpla-

og baktroppene skulle Montgomery rykke nordover langs

nen», en invasjon over Kanalen mot kontinentet. Marshall var

østkysten, gjennom Augusta og Catania, til Messina-stredet og

faktisk tilbøyelig til å si (helt til Roosevelt mildt holdt ham tilbake)

dermed avskjære tyskerne og italienerne - hvis alt gikk bra.

at hvis britene insisterte på sin sugepumpe i Middelhavet, ville

Planen var delvis Montgomerys verk, og den krenket de

amerikanerne heller konsentrere seg om å slå japanerne i

amerikanske generalenes følelser. De var henvist til å spille en

Stillehavsområdet og la krigen i Europa seile sin egen sjø.

sekundær rolle i felttoget, mens æren og avisoverskriftene ville bli

Amerikanerne og britene kom til slutt frem til et kompromiss.

Montgomery til del. Mange av dem mislikte intenst den britiske

Det var klart for begge parter at de ennå ikke var sterke nok til å

generalen. De syntes han var selvopptatt og forfengelig og var

iverksette en invasjon over Kanalen i 1943. For ikke å miste

enige med generalløytnant Omar N. Bradley, sjefen for II. korps i

fremdriften og for å holde sine kamptrente tropper i Afrika i ånde,

Tunisia og på Sicilia, som beklaget seg over det han kalte

ville de derfor angripe og okkupere Sicilia - men ikke nødvendig­

Montgomerys «steile selvsikkerhet».

vis som et forspill til et videre felttog på det italienske fastland. En

Montgomery på sin side hadde sine tvil om krigeregenskapene

slik operasjon ga tre strategiske fordeler: For det første ville de

til amerikanerne, som hadde lidd en del vanærende nederlag

alliertes forsyningslinjer til sjøs, som nå strakte seg fra Gibraltar

under sine første sammenstøt med tyskerne i Nord-Afrika. Hans

forbi Sicilia til Suez og Det fjerne østen, bli sikrere. For det andre

egen 8. armé var en velprøvd veteranstyrke, og han mente den

ville de avlede litt av tyskernes oppmerksomhet fra østfronten,

hadde krav på en dominerende rolle i det forestående felttoget.

noe Stalin hadde bedt om. For det tredje ville presset mot Italia

Det dårlige forholdet mellom de amerikanske og britiske

kanskje tvinge landet til å trekke seg ut av krigen.

Man kom også til enighet om kommandoforholdene i

hærlederne måtte nødvendigvis tilspisse seg ytterligere etter hvert

som felttoget utviklet seg. Den britiske general Sir William G.F.

19

Jackson sa det slik: «Kimen til splid mellom 7. og 8. armés

nok til å etablere et klart luftherredømme over kystene. Det var

hovedkvarterer var sådd og skulle meget snart spire.»

også nok til å få riksmarskalk Hermann Goring til å sende sine

Under planleggingsfasen var det et helt sentralt spørsmål om

f lyvere en streng irettesettelse: «Når jeg sammenligner dere med

italienerne ville kjempe, og i så fall, hvor hardt. De hadde gode

kampflyverne i Frankrike, Norge og Russland, får jeg bare forakt til

muligheter til å sette seg til motverge, i hvert fall på papiret. De

overs for dere. Jeg forlanger en øyeblikkelig bedring... og hvis

hadde minst fem kystdivisjoner til å forsvare strendene. Inne på

dette ikke etterkommes, må flyvende personell, fra kapteiner og

øya sto fire divisjoner med tankstøtte som kunne settes inn i

nedover, regne med å bli degradert til menige og overført til

kampene hvis og hvor dette måtte bli nødvendig. Alt i alt

bakketjeneste på østfronten.» Hadde de allierte visst at tyskerne

disponerte italienerne over ca 200 000 mann. I tillegg var det over

fikk den slags oppmuntringer fra ledelsen hjemme, ville de

30 000 tyske bakketropper på øya, organisert i to divisjoner -

kanskje ha vært enda mer betenkte over hva Luftwaffe, med

Hermann Gbring-divisjonen, en panseravdeling som offisielt

ryggen slik mot veggen, kunne finne på.

sorterte under Luftwaffe, og 15. Panzer Grenadier, en mekanisert

Også den italienske flåten hadde potensial til å rette et siste

infanterigruppe. Begge kunne bli harde nøtter å knekke. I en alliert

desperat slag mot invasjonsskipene. De siste tre år hadde britene

etterretningsrapport het det om tyskerne at de var «tøffe til

herjet til de grader med den italienske marinen at overflateskipe-

tusen», og det var ventet at de ville kjempe både tappert og godt,

ne nå for det meste holdt seg i havn. Britene hadde et ubestridt

selv om mange av de lavere offiserene og innrullerte troppene

sjøherredømme over Middelhavet. Men Mussolini hadde fremde­

manglet krigserfaring.

les ti jagere, seks kryssere og fire slagskip - hvorav to var moderne

Alle aksestyrker, tyske såvel som italienske, sto under

skip som gjorde 30 knop og var bestykket med 15-tommers

kommando av general Alfredo Guzzoni, en dyktig soldat og sjef

kanoner - som når som helst kunne komme fossende ut fra

for den italienske 6. armé. Tyskerne opprettholdt imidlertid sine

havner på Adriaterhavskysten og i Genova-bukten. Italienerne

egne sambandslinjer og sin egen kommandorekke og var

manglet moderne radarutstyr og hadde knapt med olje, men de

forberedt på uavhengig handling. De administrerte og forsynte

var uberegnelige. Ville de nå komme frem for å slåss, i tråd med

sine divisjoner på Sicilia fra generalløytnant Hans-Valentin Hubes

Mussolinis yndlingsslagord - «Bedre én dag som løve enn femti år

XIV. Panser Korps7 hovedkvarter på fastlandet, og deres øverste

som sau»?

sjef var Kesselring som hadde sitt hovedkvarten utenfor Roma.

De fleste allierte ledere var enige med oberst Benjamin A.

Invasjonen av Sicilia ble innledet med slipp av britiske og

Dickson, sjefen for etterretningstjenesten i amerikanernes II.

amerikanske flybårne tropper. Disse skulle stanse motangrep mot

korps, som hevdet at «når det røyner på, kommer Fritz til å putte

strendene og hindre aksestyrkene i å få frem forsterkninger ved å

Musse-gutta i do og dra i snora».

ta kontroll over viktige broer. Planen hadde vært å føre inn de

Det var også to andre viktige faktorer de allierte planleggerne

flybårne troppene rundt midnatt, tre timer før den første

måtte ta i betraktning når de skulle vurdere hvilke styrker fienden

angrepsbølgen rullet mot strendene. Amerikanernes viktigste mål

kunne sette inn mot Sicilia-operasjonen, nemlig aksemaktenes

var et stort høydedrag, Piano Lupo, nær Gela, mens britene skulle

fly- og flåtestyrker. Luftwaffe hadde nylig fått forsterkninger fra

innta en livsviktig bro, Ponte Grande, sør for Syracusa.

Tyskland og østfronten og hadde nå over 800 fly på Sicilia,

Britene ble ført inn med glidefly, mens amerikanerne slapp ut

Sardinia og fastlandet. Disse utgjorde en stor trusel mot de

sine soldater i fallskjerm. De fleste av flyverne og navigatørene i

sårbare troppetransportskipene og forsyningsfartøyene utenfor kysten av Sicilia.

begge operasjonene var amerikanere. Disse flybesetningene hadde ikke fått tilstrekkelig opplæring. Det kjennskap de hadde til

De allierte hadde gjort sitt beste for å redusere Luftwaffes

det sicilianske landskap, hadde de skaffet seg ved å studere

slagkraft før invasjonen, og de hadde vunnet betydelige seire i

flyfotos tatt i dagslys, og de visste lite om hvordan det fortonte

luftkamper over Middelhavet. Kombinert med resultatet av den

seg ved nattetid. For å unngå å bli beskutt av invasjonsflåten,

konstante bombingen av flyplasser i Italia og på Sicilia, var dette

måtte de dessuten følge en kroket og innviklet innflyvningsrute.

Det forrevne landskapet på Sicilia og den italienske halvøya ble skueplass for noen av de voldsomste kamper under hele den 2. verdenskrig. Tyskerne dro full nytte av terrenget ved å etablere sterke forsvarsstillinger på strategiske steder - særlig Vinterlinjen ved Cassino og Den gotiske linje i Nord-ltalia. Dessuten sprengte de i luften kommunikasjonslinjer og annet som kunne være av nytte for de allierte. Ødeleggelsene var så effektivt gjennomført at general Dwight D. Eisenhower sa: «Slik jernbanelinjene var ødelagt, broene sprengt i luften og veiene gjort ufremkommelige på en lang rekke steder, var fremrykningen vanskelig nok i seg selv, om vi ikke i tillegg hadde fiendens motstand å tenke på.»

20

21

Flyene kom ut for kraftig vind kort etter takeoff fra basene i Nord-Afrika. V-formasjonene ble brutt før de nådde Sicilia. Det

gjort landgang i området. «Naturligvis ikke,» sa Chinigo. «Fint,» sa

offiseren og la på.

var umulig å finne landemerker i mørket, og flyene nærmet seg

Lenger øst hadde de fire forsterkede divisjoner i britenes 8.

droppesonene fra alle retninger. Italienske og tyske luftvernbatte-

armé gjort en vellykket landgang i området rundt Pachino-

rier fyrte løs på dem. «Vi hørte ikke smellene på grunn av bråket

halvøya i nærheten av Syracusa. Samme kveld fikk britenes 5.

fra motorene,» sa et besetningsmedlem, «men vi ble kastet hit og

divisjon en spådom om en lettkjøpt seier på Sicilia - et tegn like

dit av eksplosjonene og kunne se munningsilden under oss.» De

falskt som det var uventet -, da de praktisk talt uten å møte

3 400 amerikanske fallskjermsoldatene ble spredt over hele det

motstand marsjerte rett inn i havnebyen Syracusa, et viktig

sørøstlige Sicilia. De fleste landet langt fra målene, og den

krigsmål for de allierte.

amerikanske sjefen for de flybårne styrkene, oberst James M.

De første alvorlige vanskelighetene for bakketroppene oppsto

Gavin, var ikke engang sikker på at han var på Sicilia da han fikk

på den amerikanske fronten, nær Gela, mot slutten av D-dagen.

fast grunn under føttene.

Med de britiske glidefly-troppene gikk det mye verre. Av de

Før invasjonen hadde sjefen for aksestyrkene, general Guzzoni,

utpekt en av sine mobile divisjoner, Livorno-divisjonen, og to

144 flyene som tok av fra baser i Nord-Afrika, ble nesten 70 utløst

mobile grupper utstyrt med avlegse tanks, til å gå til motangrep

for tidlig og falt i havet; de øvrige landet med flere kilometers

ved Gela, sammen med størstedelen av Hermann Goring-

avstand, spredt ut over landskapet. Bare et dusin fly landet der de

divisjonen. Den tyske divisjonssjefen, generalmajor Paul Conrath,

skulle, og bare 87 soldater nådde frem til målområdet, Ponte

ble først varslet om landgangen av sine egne rekognoseringspa­

Grande, hvor alle unntatt 19 ble drept eller såret. Men de

truljer og av feltmarskalk Kesselrings hovedkvarter ved Roma.

overlevende greide å holde broen til andre britiske tropper kom

Conrath besluttet straks å gå til motangrep med sine egne styrker.

opp fra kysten og avløste dem.

Men fordi telefonforbindelsen med Guzzonis hovedkvarter var

Den kaotiske spredningen av de flybårne troppene forvirret de

blitt brutt under de alliertes bombeangrep, fikk Conrath aldri

allierte sjefene da de prøvde å danne seg et bilde av hva som

ordre fra Guzzoni om å koordinere sine bevegelser med

foregikk. Men den virket enda mer forvirrende på tyskerne og

italienernes.

italienerne som fikk så mange rapporter om landinger fra så

Conrath rykket ut fra sin stilling ved Caltagirone, ca 30 km fra

mange steder, at noen av dem trodde at de allierte hadde sluppet

Gela, ved firetiden om morgen den 10. juli, med en blandet styrke

mellom 20 000 og 30 000 mann over dem. (Det virkelige tallet var

av tanks og infanteri. Allierte bombefly og bakhold av fallskjerm-

4 600.)

tropper sinket ham; enkelte ganger gikk det så varmt for seg at

I mellomtiden gikk alt mye bedre for bakkestyrkene som ble

forhindre panikk. Men Hermann Goring-divisjonen rykket stadig

landsatt på øyas sør- og østkyst. I den amerikanske sektoren gikk

fremover, mot Gela.

Conrath måtte gå rundt blant de ferskeste av soldatene for å

tropper fra 7. armé i land ved Licata, Gela og Scoglitti. Ved Gela

Det gikk bedre for Livorno-divisjonen og stridsvognene i de

kom amerikanske kommandostyrker under voldsom ild 500

mobile gruppene lenger vest - i hvert fall en stund. Ni eller ti tanks

meter fra land. En hel tropp ble meiet ned av fiendens gevær- og

greide å nå frem til Gela, enda de ikke hadde infanteristøtte. Der

maskingeværild, men innen daggry hadde de øvrige trengt inn i

rumlet de frem og tilbake i gatene, mens kommandosoldater og

byen. Ved Licata kunne amerikanerne spasere rett inn i en

ingeniørtropper lekte en slags dødelig «sisten» med dem ved å pile

italiensk kommandopost som forsvarerne hadde forlatt i hui og

frem og tilbake mellom bygningene med sine granater og

hast uten å løsne et skudd. En av de første som gikk inn var

rakettkastere.

korrespondenten for International News Service, Michael Chini-

Til å begynne med var det amerikanerne det gikk verst ut over.

go. Telefonen ringte. Chinigo, som snakket godt italiensk, tok den

Men en fryktløs ung oberstløytnant i kommandostyrkene ved

og sa «Chi c'é?» (Hvem er det?). Det var en høy italiensk offiser som

navn William O. Darby mistet til slutt tålmodigheten etter å ha

var på tråden og ville vite om det var sant at amerikanerne hadde

avfyrt 300 skudd med kaliber 0.30-ammunisjon mot en italiensk

22

#

। 7-RE RS KOLE — r- i/ rT

tank og sett hvordan kulene bare prellet av. Darby hoppet opp i

deriblant bataljonssjefen. Denne episoden blottla for en tid 1.

jeepen sin, raste ned til stranden og rekvirerte en 37mm-kanon

divisjons strandområde, men amerikanske reserver som ble satt

med mannskap som nettopp var landsatt. Han fikk heist kanonen

inn i kampene motsto presset, helt til de tyske soldatene -

opp i jeepen, kjørte i full fart tilbake til byens sentrum og gikk til

plutselig og fullstendig ulikt dem - fikk panikk, avbrøt angrepet og

aksjon med det improviserte panservåpenet. Hver gang den de­

flyktet. Da natten senket seg, var det amerikanske strand hodet

monterte kanonen løsnet skudd, rekylerte den mot kanonéren og

fremdeles intakt.

slo ham over ende. Ikke desto mindre greide Darby å uskadelig­

Men Kesselring var på ingen måte fornøyd hverken med den

gjøre en fiendtlig stridsvogn og sjenere de andre så mye at de

italienske eller den tyske innsatsen og beordret Hermann Goring-

snart trakk seg ut av byen. Han fikk senere Distinguished Service

divisjonen tilbake i angrep dagen etter. Denne gangen samordnet

Cross for sin innsats.

Conrath sitt angrep med sine allierte. Ved hjelp av italienske

Da stridsvognene trakk seg tilbake, rykket rundt 600 italienske

kanoner erobret av kommandotropper ble flere koordinerte akse-

infanterisoldater fra Livorno-divisjonen frem mot Gela i tilnærmet

angrep avverget, men også nå var marinens ildgivning mest

paradeformasjon, tappert, men nærmest selvmorderisk. De ble

virkningsfull. Kaptein James B. Lyle oppdaget en italiensk kolonne

meiet ned av amerikanske håndvåpen og bombekastere, og ikke

som hadde kurs for hans stilling utenfor Gela og ba den lette

en eneste soldat nådde frem til byen.

krysseren USS Savannah om assistanse. Savannahs hovedbatteri

Hermann Goring-divisjonen som hele tiden rykket nærmere

Gela, begynte nå å støte på innbitt motstand. Det skyldtes først

besto av femten 6-tommers kanoner, og den løsnet nå en drepende dekningsild på 500 granater som stanset angrepet.

og fremst marinen som sendte et regn av 5- og 6-tommers

Da Lyle og hans menn rykket ut for å renske opp, kunne de

granater inn over dem, men det var ikke tyskernes eneste

innbringe nesten 400 ravende og fortumlede italienere som knapt

problem. Deres tunge Tiger-tanks som støttet infanteriavdelingen

forsto hva som hadde rammet dem. Ilden hadde vært så ødeleg­

som angrep gjennom olivenlundene øst for Gela, kjørte seg fast

gende, rapporterte Lyle, at «det hang lik fra trærne».

mellom de tettvoksende, seige trærne. Disse hørte til de første

Men kampene var på ingen måte over. Det nye angrepet fra

Tigere som ble produsert, og noen av dem hadde feil ved

Hermann Goring-divisjonen hadde på nære nippet kastet

styremekanismen. Allikevel opprettholdt Conrath presset. Ved én

amerikanerne på sjøen, og en stund trodde også tyskerne at de

anledning om ettermiddagen splittet troppene hans en ameri­

hadde greid det. Seksti tyske tanks gikk til angrep, og noen av

kansk bataljon og tok de fleste av de overlevende til fange,

dem var bare 2 000 meter fra stranden da de vendte sine kanoner

ØYA SOM BUKKET UNDER FOR LUFTANGREP Da de allierte erobret den italienske øyfestningen Pantel leria, var dette en enestående ope­ rasjon i historien - en erobring av en fiendtlig befestning nesten utelukkende ved hjelp av flystyrker. Øya ligger strategisk til mellom Afrika og Sicilia og måtte erobres før invasjonen på Sicilia kunne iverksettes. Pantelleria var blitt befestet i 1920- og 1930-årene og hadde kystbatterier, flyplass og underjordiske hangarer med plass til 80 fly. Bratte klipper og lumske strømforhold vanskeliggjorde amfibieangrep. Allierte fly begynte et fem uker langt flyan­ grep i mai 1943, med sporadisk støtte fra den britiske marinen. Den 10. juni lå det så tett med bombefly over øya at noen måtte kretse rundt og vente på å få sluppet bombene. Dagen etter gikk britene i land og møtte ingen motstand fra de 11 000 lamslåtte ita­ lienske soldatene. Britenes eneste uhell var en soldat som ble bitt av et lokalt esel. (Han over­ levde.)

Røykskyene velter opp fra det sønderskutte Pantelleria. I løpet av ti dager ble det sluppet 4 844 tonn bomber over øya.

23

mot amerikanerne der. All lossevirksomhet ble innstilt, og alle

stridig. De holdt seg i havn, vaktsomt overvåket på god avstand

soldatene grep til våpen for å besvare ilden fra angriperne. Noen

av britiske krigsskip og hangarskip som var deployert for å

på tysk side mistet hodet i iveren og meldte at amerikanerne gikk

avskjære dem. Luftwaffe og det italienske luftforsvaret gjorde

ombord igjen. I virkeligheten fortsatte landsettingen av tropper;

imidlertid sitt beste for å senke invasjonsflåten og trengte

blant disse var en feltartilleribataljon som monterte sine kanoner i

gjentatte ganger gjennom den allierte luftskjermen. Den allierte

sanddynene og åpnet ild mot de tyske panserstyrkene.

luft-bakke-koordinasjonen var høyst rudimentær, og de tyske

Langsomt begynte de tyske stridsvognene å trekke seg tilbake,

flyverne kunne derfor drive den rene paradeoppvisning til tross

og da avstanden ble større, kunne skipskanonene, som hittil ikke

for at de var underlegne i antall. Tyske fly gjorde store skader på

hadde våget å skyte av frykt for å treffe amerikanske soldater i

flere skip utenfor Gela og senket jageren USS Maddox og en LST

nærkampen, spille opp med drepende effektivitet. To tredjedeler

(Landgangsskip, Tank) med en verdifull last av panservernkano-

av stridsvognene ble satt ut av spill. «Da salve etter salve fra

ner. Robert Rowan, et Liberty-skip fullastet med ammunisjon, gikk

marinens kanoner flerret opp panserplatene,» skrev general

i luften i en fantastisk eksplosjon som slynget flammer, røyk og

Bradley, «konkluderte de tyske tankkommandørene viselig med

vrakrester flere hundre fot til værs.

at en 26-tonns Mark IV ikke har noe å stille opp mot en krysser.

I tillegg til de direkte skader Luftwaffe gjorde, fikk også de

Fienden gjorde helomvending og flyktet mot åsene, dit marinen

fiendtlige flyenes stadige nærvær over landgangsområdet indirek­

ikke kunne forfølge ham.»

te - og for de allierte, katastrofale - følger. Et tysk raid som fant

Marinen gjorde allikevel alt den kunne for å ramme fienden så

sted nesten samtidig med et slipp av hardt tiltrengte amerikanske

lenge det var mulig. Til den amerikanske flåten utenfor Gela hørte

flybårne forsterkninger over strandhodet ved Gela, bidro til en av

også en underlig utseende britisk farkost med navnet HMS

den 2. verdenskrigs mest tragiske blundere.

Abercrombie. Abercrombie var en slags gjenoppstått Monitor, en

Etter at tyske bombefly den 11. juli hadde angrepet konvoien

atavisme fra det 19. århundre, og skipets utseende vakte først

utenfor Gela dagen igjennom, kom de tilbake om kvelden i store

mild munterhet blant sjøfolkene som fikk se henne. Abercrombie

mengder over 7. armés landgangsområde og forsyningsflåten

lå lavt i vannet, tung og sindig, og var egentlig ikke annet enn en

som lå for anker utenfor. De slapp rekker av fallskjermbluss som

flytende plattform for et stort tårn med to 15-toms kanoner. Det

kastet et skinnende blåhvitt lysskjær over skipene, og kunne

skyldtes kanskje en ekko-virkning, men det hørtes ikke ut som om

deretter bare kretse over flåten og plukke ut sine ofre.

Abercrombies kanoner ble avfyrt samtidig. Det virket som om

Kanonmannskapene på skipene kjempet tilbake så godt de

den ene gikk av brøkdelen av et sekund før den andre, bang-

kunne, halvveis blendet som de var av lysblussene, og fylte luften

bang, som en gigantisk dobbeltløpet hagle.

med en skjerm av sporild og skrapjern. De tyske flyene var

Etter hvert som tyskerne trakk seg tilbake, ble skipperen på den

usynlige, marinen kunne ikke se hva den skjøt på. Men like etter

tapre gamle lørja, kaptein G. V. B. Faulkner, så besatt av tanken på

klokken 10.30 oppdaget skipskanonérene og mannskapene på

å fortsette beskytningen av dem at han fant opp en ny metode til

luftvernbatteriene på land plutselig at tyskerne hadde gjort en

å opprettholde ilden lenge etter at tyskerne var ute av syne. Han

stygg tabbe. Flyene nærmet seg i lav høyde, knapt hundre meter

forskjøv ballasten: tømte vanntankene i baugen og fylte aktertan-

over vannet, slik at de blå eksosflammene kunne sees. Over 5 000

kene slik at skipet lente seg tilbake i vannet. Dette økte

skytevåpen av alle kalibre åpnet ild mot dem i et nesten vulkansk

kanonenes elevasjon og ga dem en maksimal rekkevidde på

utbrudd av røyk og flammer.

36 900 yards (nesten 34 km). Da amerikanerne senere kom lenger

Gledestrålende så kanonmannskapene hvordan flere av flyene

inn i landet, oppdaget de at Abercrombie hadde fått inn en

styrtet i havet eller på stranden. Fra andre fly strømmet det

fulltreffer på et fiendtlig hovedkvarter.

fallskjermer med dinglende, mørke gjenstander under. Slapp

tyskerne miner i havneområdet? Kanonmannskapene bannet og

De tungt bestykkede krigsskipene i Mussolinis kampflåte kom

skjøt mot de mørke gjenstandene for å få dem til å eksplodere i

aldri ut for å gjøre Abercrombie eller noe annet skip rangen

luften. Da ett av flyene styrtet like ved jageren USS Beatty, tok

De allierte styrkene som invaderte Sicilia den 10. juli 1943, kom fra Storbritannia og havnet langs Middelhavskysten fra Oran til Beirut (se innfelt kart). Britenes 8. armé gikk i land med fire divisjoner i det sørøstlige hjørne av øya (nederst), mens den amerikanske 7. armé gjorde landgang på sørkysten med tre divisjoner. Etter den allierte landgangen gikk tyskerne til motangrep ved Gela, før de begynte en gradvis tilbaketrekning mot øyas nordøstlige hjørne mens de hele tiden dro full nytte av det fjellrike terrenget. På østkysten konsentrerte tyskerne seg om å blokkere den trange korridoren mellom Catania og Messina. I vest sprengte de broer, underminerte veier og befestet fjelloverganger mens de langsomt trakk seg østover mot Messina. Ved Etna-linjen etablerte de en siste kraftig forsvarslinje mens de ferjet styrkene over Messina-stredet til fastlandet.

24

kanonérene ingen sjanser; de bestrøk vraket med en strøm av

11. juli, ga han ordre om at alle enheter skulle varsles.

20mm granater, helt til noen oppdaget hva slags fly det var - et

Generalmajor Matthew B. Ridgway, sjefen for 82. flybårne, fløy fra

amerikansk C-47 transportfly.

Nord-Afrika til Sicilia for å forsikre seg om at varslingsordren var

Faktum var at alle de lavtflyvende flyene var amerikanske -

blitt skikkelig spredd. Ridgway hadde på forhånd fått forsikringer

144 transportfly med 2 000 fallskjermsoldater fra 82. flybårne

fra marinesjefene om at flyene ikke ville bli beskutt hvis de fulgte

divisjon. Seks fly ble skutt ned før fallskjermtroppene fikk hoppet.

en smal korridor langs strandhodet. Flyene fulgte den foreskrevne

Den endelige tapslisten viste at 229 fallskjermsoldater ble drept,

korridoren. Men noen enheter fikk aldri beskjeden.

såret eller savnet, 23 av flyene ødelagt og 37 hardt skadet. Ett av

Som general Eisenhower påpekte i en depesje etter hendelsen,

disse flyene greide på en eller annen måte å halte seg tilbake til

fulgte ruten transportflyene var blitt pålagt å følge «kampfronten i

basen i Nord-Afrika med 1 000 kulehull i seg.

50 kilometers lengde, og luftvernmannskapene ombord på

Hva hadde gått galt? Da Patton besluttet å sette inn

skipene og i land skjøt etter to dagers luftangrep på alt som rørte

fallskjermsoldatene for å forsterke strandhoder om kvelden den

seg på himmelen». Det er overveiende sannsynlig at kanonmann-

25

skapene, med eller uten forhåndsvarsel, ville ha skutt på

teorien sine opprinnelige roller: britenes 8. armé var rambukken

transportflyene, enda disse førte korrekte ravgule signallys (noen

og amerikanernes 7. armé vakthunden som beskyttet britenes

av flyene nådde også frem til droppesonen før beskytningen

flanker og baktropp. Men etter hvert som felttoget utviklet seg,

begynte). Men når transportflyene dukket slik opp i hælene på et

kjørte rambukken seg fast, og vakthunden ble til en tiger. Delvis

tysk flyraid, var det nærmest ensbetydende med å be om en ublid

skyldes denne utviklingen naturligvis den alltid uberegnelige

mottagelse. Da general Ridgway senere gransket katastrofen,

krigslykken; for en stor del må den allikevel tilskrives de to

kom han til den slutning at ansvarsforholdet var «så delt, så

hærsjefenes, Pattons og Montgomerys, personligheter. Begge var

vanskelig å fastslå», at det ikke burde treffes noen disiplinære

fremragende soldater, og begge var primadonnaer, men to mer

forføyninger. «Tapene er en del av krigens uunngåelige pris i

forskjellige menn kan allikevel vanskelig tenkes.

menneskeliv,» sa han.

Deres uforenlige stil kom klart til uttrykk i synet på uniformbru-

Kvelden etter denne katastrofen foretok tyskerne sitt eget

ken. I den stekende sicilianske sommervarmen insisterte Patton

flyslipp lenger øst, ovenfor den britiske 8. armé. Deler av 1.

på at soldatene skulle bære hjelm og til og med slips, i hvert fall i

fallskjermdivisjon ankom uten episoder av noe slag til flyplassen i

de bakre linjer; Montgomery ga fullstendig blaffen i den slags. Da

Catania, og dette markerte begynnelsen på en tysk opptrapping

sjefen for 8. armé en glohet dag kjørte frem til fronten, passerte

som til slutt skulle bringe tallet på tyske soldater på øya opp i over

jeepen hans en lastebil som ble kjørt av en soldat som ikke hadde

50 000 mann. Denne troppeinnsprøytningen skjedde på direkte

annet på seg enn en silkeflosshatt som han strøk av seg i en

ordre fra Adolf Hitler - som ville vinne tid for sin vaklende

feiende hilsen til generalen. Montgomery lo hjertelig og dikterte

italienske partner, Benito Mussolini.

senere en spøkefull ordre: «Flosshatt skal ikke bæres i 8. armé.»

Tidligere på dagen hadde Kesselring fløyet over til Sicilia for

Men når det kom til kamp, ble Pattons rigorøse holdning til

selv å sette seg inn i situasjonen. I mye større grad enn de fleste

klesdrakt mer enn oppveid av egenskaper som fleksibilitet, list og

andre høyere tyske offiserer både likte og respekterte Albert

pågangsmot. Montgomerys likeglade holdning i uniformspørsmå-

Kesselring italienerne, men han så at de selv med tysk støtte ikke

let stemte dårlig med hans sedvanlige forsiktighet og ortodoksi i

hadde greid å kaste de allierte på sjøen igjen. Allikevel trodde

kamp. Han var en mester i konvensjonell, nitid planlagt krigføring,

Kesselring at aksestyrkene ville kunne makte å forsinke de alliertes

en som ville ha hver eneste kule - noen sa hver eneste skolisse -

fremrykning og stoppe den ved en forsvarslinje i fjellene i det

pent på plass før han gikk til aksjon.

nordøstlige Sicilia. Slik han og Hitler så det, ville kampens neste

Utover i juli måned utviklet det seg et intenst rivalitetsforhold

fase bli en tysk operasjon, med italienerne - som fremdeles

mellom disse to slående forskjellige hærsjefene. Denne rivalite­

hadde kommandoen i navnet - som støttespillere.

ten, som skulle vare helt til krigens slutt, vokste delvis frem av

I dagene som fulgte kom det flere tropper fra 1. fallskjermdivi­

Montgomerys små tanker om de amerikanske troppenes kampe-

sjon over fra fastlandet, sammen med 29. pansergrenaderdivi-

genskaper, delvis av Pattons faste beslutning om å vise hva

sjon. General Hubes XIV. panserkorpshovedkvarter ble også

enheter fra 7. armé dugde til. Den skyldtes også de to sjefenes

forflyttet til Sicilia, og Hube tok kommandoen over de tyske

uhyre konkurranse-orienterte natur. Én britisk general som visste

stridsstyrkene på øya. Ifølge akse-strategien skulle alle tyske

ikke så lite om militære sjefer som blir skjøvet frem i rampelyset,

styrker, og særlig 15. pansergrenaderdivisjon, oppgi de vestlige

antydet et annen årsak: «Dette høres kanskje barnslig ut,» sa han,

deler av Sicilia (til tross for en vedvarende frykt for nye allierte

«men stridende soldater lever for æren av de store begivenheter

landgangsforsøk i området), og sammen med de beste gjenvæ­

som blir slått opp på førstesidene verden over. Generaler håper

rende italienske styrkene trekke seg tilbake til en forsvarslinje

på personlige seire.»

med forankring i Catania på østkysten, rundt Etnas forrevne

Over i 8. armés sektor sendte Montgomery to korps fremover

vestside til Santo Stefano di Camastra ved Det tyrrhenske hav i

side om side. XIII. korps under generalløytnant Sir Miles C.

nord.

Da aksestyrkene trakk seg tilbake, beholdt de allierte arméer i

26

Dempsey fulgte veien langs østkysten nordover mot Catania, mens XXX. korps under generalløytnant Sir Oliver W. H. Leese

rykket frem inne i landet på amerikanernes høyre flanke -

Da general Alexander til slutt fikk høre om Montgomerys fremstøt

vesentlig enheter fra Bradieys II. korps. Britenes XIII. korps angrep

for å bemektige seg riksvei 124 på eget initiativ, ga han planen sin

den nye tyske forsvarslinjen sør for Catania innover mot Etna,

varme velsignelse. Samtidig påpekte han for Patton, både muntlig

men angrepet begynte dårlig, vaklet og stanset opp. Den uheldige

og skriftlig, at det nå var viktigere enn noensinne at den

begynnelsen var planlagt gjennomført med et samtidig angrep av

amerikanske 7. armé fortsatte å spille en passiv rolle som

kommandosoldater og flybårne tropper mot to viktige broer.

vakthund for Montgomerys baktropp og flanke; amerikansk

Kommandostyrkene var for få og hadde for lette våpen og ble

deltagelse i angrepet på Messina ville ikke komme på tale.

drevet tilbake fra sin bro etter kraftige tyske motangrep. Fallskjermtroppene ble utsatt for alliert luftvernskyts underveis

Patton hadde helt siden starten vært forbannet over den støtterolle hærens hans var blitt tildelt, og nå ble han enda sintere

til droppepunktene og landet deretter nesten i hodet på en

- om enn ikke så rasende som han senere skulle bli. For

maskingeværbataljon fra tyskernes 1. fallskjermdivisjon som var

øyeblikket la han bånd både på sitt eget temperament og på sine

blitt droppet tidligere samme dag - det var felttogets tredje

fnysende korps- og divisjonssjefer. Det gjorde han naturligvis av

tragedie med luftbårne tropper. Av de 1 856 britiske fallskjermsol­

respekt for en direkte ordre, men det er mulig han også forsto at 8.

dater som hadde tatt av fra Nord-Afrika, nådde bare 295 broen;

armés vanskeligheter i øst og Montgomerys selvrådige utfall langs

disse tok den og greide å holde den til de ble unnsatt av

riksvei 124 kunne gi 7. armé en strålende sjanse på et senere

bakketropper fra XIII. korps.

tidspunkt.

Da XIII. korps' hovedfremstøt langs veien til Catania ble sinket

Faktum var at Patton hadde kastet sine øyne på Palermo, den

av tysk motstand i nærheten av Lentini, la Montgomery om sine

største byen på Sicilia. Greide han å ta Palermo, ville han kunne

planer. Han ville sende Leeses XXX. korps rundt foten av Etna og

avskjære den vestlige delen av øya og gjøre de amerikanske

angripe Messina fra vest mens XIII. korps opprettholdt presset

troppene til førstesidestoff, men fremfor alt betydde det kontroll

langs kystveien i øst. Men for å få sendt Leese i denne nye

over en viktig havneby som kunne tjene som utgangspunkt for

retningen, måtte Montgomery benytte seg av riksvei 124 som

hans eget fremstøt mot Messina langs nordkysten.

gikk vestover gjennom Caltagirone fra byen Vizzini. Denne delen

Patton satte ikke Alexander inn i sine ambisiøse planer riktig

av veien lå i den sektor som opprinnelig var blitt tildelt

ennå - de var for øvrig bare på skisseplanet. (Kanskje håpet han

amerikanerne, den eneste hovedvei de hadde tilgang til i denne

også å kunne presentere Alexander med sitt eget fait accompli, i

delen av øya.

likhet med Montgomery.) Men han kom med en muntlig

For seierherren fra El Alarqein var det kort vei fra ønske til

anmodning, som ble etterkommet, om å få gjøre et fremstøt

ordre. Montgomery sendte Leese avsted langs riksvei 124 - uten å

vestover mot Agrigento; Porto Empedocle, Agrigentos satellitt-

varsle amerikanerne, ja til og begynne med også uten å informere

havn, kunne komme til nytte som ilandføringshavn for nødvendi­

sin overordnede, general Alexander. De amerikanske soldatene

ge forsyninger under fremmarsjen mot Palermo. Til Alexander sa

som arbeidet seg i retning av Etna oppdaget plutselig at de

Patton bare at han trengte havnen for å slippe den anstrengende

kjempet om de samme mål som britiske tankmannskaper og

lossingen på strendene.

fotsoldater fra Highland-divisjonen. For de amerikanske offisere­

Det var et senere direktiv fra Alexander som fikk Patton til å

ne og soldatene i området virket situasjonen en smule forvirren­

eksplodere. Ordren var harmløs nok på overflaten: den bare

de, men ikke helt ulogisk. Da oberst Charles M. Ankcorn i den

bekreftet alt som hadde skjedd siden Montgomery tok riksvei

amerikanske 45. divisjons 157. regiment ble bedt om assistanse

124. Heller ikke nå var det tale om noe annet enn en ren

av noen høylendere som prøvde å innta Vizzini - et av hans egne

støtterolle for den 7. armé.

mål -, hadde han ingenting å innvende; han satte til og med

Hittil hadde Patton lidd i taushet. Men tanken på at hans armé

vanlig felttrutine til side for å spare tid. Ankcorn rev en

kunne komme til å få som permanent oppgave å beskytte

pakkseddel fra siden på en etterlatt jernbanevogn og skrev

Montgomerys baktropper, satte blodet hans i kok. Alexanders

følgende ordre til en av sine bataljonsjefer på baksiden: «Murphy,

ordre ga inntrykk av å fastslå denne rollen offisielt for hele

dra og hjelp britene.»

felttogets varighet.

27

Patton fløy i fullt sinne til Tunis for å konfrontere Alexander

2. velkommen. Gatene var fulle av skitne og lurvete italienske

med det han betraktet som en blodig fornærmelse mot

soldater som bare ventet på noen å overgi seg til. Tyskerne var

amerikanernes kampegenskaper. Alexander hadde trodd at

borte, og det meste av sivilbefolkningen i byen hadde forlengst

amerikanerne hadde slått seg til tåls med sin oppgave og ble

flyktet for å unnslippe de pulveriserende allierte bombeangrepe­

forbløffet over heftigheten i Pattons utfall. «General,» sa Patton,

ne. Om kvelden den 22. juli rullet general Keyes inn i Palermo og

«jeg har kommet hit for å be Dem ta av meg tvangstrøya og

mottok byens overgivelse av general Giuseppe Molinero.

forandre ordren til: 'Den 7. armé skal rykke hurtig nord- og

Det kan nok være riktig (som mange av Pattons kritikere har

nordvestover og innta Palermo.' Alexander var straks enig.»

påpekt) at Palermo-ekspedisjonen i det store og det hele var en

Som det skulle vise seg, var Palermo moden for innhøsting, og

tapene små, med bare 57 drepte, 170 sårede og 45 savnede.

lynoperasjonen som fulgte ga de allierte et rikt utbytte: de fikk

Riktig var det også at tyskerne hadde gjort Palermo havn

kontroll over den vestre halvdelen av øya og brakte en viktig

ubrukelig ved å senke 44 skip i havnebassenget. Men amerikans­

havneby på allierte hender. Patton organiserte raskt et provisorisk

ke ingeniørsoldater arbeidet på høytrykk og fikk gjort havnen

korps under ledelse av sin nestkommanderende, generalmajor

60% operasjonsdyktig igjen på bare syv dager, noe som ga

Geoffrey Keyes, som skulle angripe selve byen. 2. panserdivisjon

amerikanerne en egen havn i nærheten av aksjonen som sto for

ren parademarsj, at motstanden var liten og de amerikanske

og 3. infanteridivisjon startet tidlig om morgenen den 19. juli og

døren. Erobringen av Palermo gjorde det dessuten klart for hele

tilbakela 160 kilometer på fire dager. De møtte bare symbolsk

verden, også for britene, hvilket talent Patton og hans nærmeste

motstand underveis. På veien til Palermo ble panserkolonnen

underordnede hadde for moderne bevegelig krigføring.

oppholdt en kort stund av en italiensk 75mm panservernkanon,

Nå som Palermo var på amerikanske hender, kunne 7. armé

men kanonen ble raskt satt ut av spill. De verste fiendene

dreie østover og begynne fremstøtet mot Messina. Konkurransen

amerikanerne ble stilt overfor, var den stekende sommervarmen

mellom Patton og Montgomery om hvem som nådde først frem,

og de kvelende støyskyene de hvirvlet opp på de tørrsvidde

var nå i full gang. «Dette er et hesteveddeløp med den

grusveiene.

Infanteristene fra 3. divisjon tilbakela 86 kilometer i ett strekk på 36 timer og kom tidsnok til Palermo til å ønske stridsvognene i

28

amerikanske hærs prestisje som innsats,» sa Patton. «Vi må ta Messina før britene.»

Patton hadde nå kontroll over to viktige veier, den ene langs

kysten direkte til Messina, den andre gjennom øyas fjellrike indre

tråd med sin vane besøkte han et amerikansk felthospital i

og langs Etnas nordside til østkysten. 7. armé var nå blitt en

nærheten av Nicosia for å prate med de sårede soldatene; ifølge

rambukk som opererte i nord på like linje med 8. armé, som

general Omar Bradley «var det få hærsjefer som brukte mer tid

fortsatt hamret løs mot Catania i øst og kjempet seg innover i

enn George på sykehusbesøk, for han så i soldatenes bandasjerte

landet mot den venstre og midtre del av tyskernes linje.

sår det tegn på tapperhet han mest beundret».

Amerikanerne sto nå overfor en dobbel fiende: terrenget og de

Etter å ha hilst på flere av de sårede soldatene, kom Patton

snarrådige tyskerne som utgjorde hovedtyngden i motstanden

forbi én som ikke hadde noen bandasjer «Hva feiler det deg?»

mot fremrykningen. Veiene i det fjellrike nordlige Sicilia var

spurte han.

smale, bratte og svingete, med en rekke tunneler og broer som

«Jeg tror ikke jeg holder det ut lenger, sir,» svarte soldaten.

lett kunne forsvares og deretter blåses i luften av en håndfull

Patton ble rasende. Han slo til mannen i ansiktet med

tyskere utstyrt med automatvåpen og litt sprengstoff. Den eneste

hanskene sine og skjøv ham brutalt ut av teltet mens han skjelte

måten å uskadeliggjøre disse stillingene på, var å forlate veien,

ham ut som feiging og en skam for hæren. Det viste seg senere at

klatre opp i fjellsidene på begge sider og foreta flankeangrep mot

soldaten hadde høy feber på grunn av kronisk dysenteri og

fienden - som da trakk seg tilbake til en tilsvarende befestning

malaria.

rundt neste sving eller på neste bakketopp. Med temperaturer på

En uke etter denne episoden besøkte Patton et annet sykehus

rundt 30 °C de fleste dagene var det ofte vannmangel i dette

og kom over en soldat med alvorlig granatsjokk. «Det er nervene,»

forrevne landskapet, og arbeidet med å reparere broer og

sa mannen. «Jeg hører granatene som nærmer seg, men jeg kan

veidekke ville ha vært hardt nok i seg selv, uten tyskernes presise

ikke høre at de eksploderer.»

og vedvarende beskytning med håndvåpen, bombekastere og

artilleri.

«Nervene, helvete heller! Du er bare en jævla feiging, ditt ynkelige kryp!» skrek Patton. Han trakk pistolen og veivet med

I begynnelsen av august gikk det bare langsomt fremover med

den opp i ansiktet på soldaten. «Du burde settes opp mot en mur

45. divisjon som presset på langs riksvei 113 ved kysten, og

og skytes. Egentlig burde jeg skyte deg selv på flekken, din

veteranene i 1. divisjon som rykket frem langs en parallell rute på

drittsekk!»

riksvei 120 inne i landet. Begge veiene var smale og svingete, og

Soldaten begynte å gråte, og Patton slo ham så hardt i ansiktet

tyskerne underminerte veilegemet og sprengte broer og tunneler

at mannens hjelmfor føk av ham og trillet ut av teltet. På dette

med djevelsk effektivitet.

tidspunkt stilte ansvarshavende for sykehuset, en oberst i

Patton - som i sine beste øyeblikk var utålmodig og i høy grad

et stemningsmenneske - var irritabel. Det dårlige humøret skulle

sanitetskorpset, seg mellom Patton og soldaten og fikk overtalt

Patton til å forlate teltet.

gi støtet til en episode som hjemme kom til å få større betydning

Mye senere tenkte general Bradley gjennom disse episodene

enn erobringen av Palermo og nesten ødela karrieren hans. Hver

og kom til at Pattons oppførsel kunne forstås, om ikke tilgis. «I

eneste dag var han ved fronten for å drive soldatene fremover. I

Georges øyne var krigen mindre en prøvelse enn en oppfyllelse av

Jublende sicilianere hyller amerikanske frigjøringsstyrker i landsbyen Monreale på veien til Palermo. Den entusiastiske mengden dynget soldatene ned med blomster og frukt. Ifølge siciliansk skikk holdt de fleste kvinnene seg innendørs og overlot feiringen til mennene.

Den arrete italienske general Giuseppe Molinero i bil gjennom Palermos gater sammen med den amerikanske generalmajor Ceoffrey Keyes. Amerikanerens ansikt er fullstendig tildekket av støv etter panserstyrkenes fremrykning langs Sicilias grusveier. De to generalene er underveis til Palermos kongelige palass, der Molinero overga byen til Keyes.

29

en skjebne som han formet livet sitt etter,» skrev Bradley.

Ryktene om Pattons handlinger kom snart den allierte

«... Opprømt som han selv ble av kamphandlinger, fant han det

øverstkommanderende Eisenhower for øre. Det ville ha vært helt i

uforståelig at andre enn feiginger ikke skulle ville delta i den.» Selv

overensstemmelse med det militære reglement om Eisenhower

mente Patton at han hadde gjort soldatene en tjeneste ved å dra

hadde fratatt Patton kommandoen over 7. armé og sendt ham

til dem. Han hadde prøvd å vekke dem opp og gi dem

hjem. Men Eisenhower visste at uansett hva han mente om

selvrespekten tilbake, og «etter hver episode sa jeg til offiserene

Patton, så var han en glimrende hærfører som burde «spares for å

som var sammen med meg at jeg antagelig hadde reddet en sjel

kunne gjøre en innsats i de store kampene som fremdeles ligger

for undergangen».

foran oss i Europa». Patton var kanskje ingen elskverdig natur,

Ora

Amerikanske infanterister underveis til Messina strever seg frem langs restene av den istykkersprengte fjellveien ved Kapp Calava på Sicilia. Under tilbaketrekningen sprengte tyskerne en femti meter lang strekning av riksveien for å stanse amerikanernes 3. divisjon, men i løpet av én dag greide 10. ingeniørbataljon å konstruere en bro av wire og tømmer over hullet (innfelt) som kunne bære jeep'er og lastebiler.

30

men han var en livsfarlig soldat, en av de mest pågående

motangrep, ofte etter først å ha infiltrert de amerikanske

hærførere De forente stater noensinne hadde frembrakt, og det

enhetene i det ujevne terrenget og påført disse store tap. Men de

ville ha vært et tragisk sløseri å avsette ham. Eisenhower beholdt

hadde også store tap selv. Bare i denne ene kampen mistet de

Patton, men sendte ham en bitende reprimande og tvang ham til

rundt 1 600 mann, mange som ofre for amerikanske bombefly og

å unnskylde seg offentlig overfor alle involverte.

kanoner. Amerikanske etterretningsoffiserer fant et brev på liket

Det var under enhver omstendighet mange soldater som

av en tysk soldat som hadde skrevet til broren som var ved

elsket Patton. Under sin første offentlige opptreden etter

østfronten: «Disse merkelige amerikanerne,» sto det. «De kjemper

skandalen holdt han en kort tale i et teater fullpakket av soldater i

hele dagen, angriper hele natten og skyter hele tiden.»

Palermo og begynte talen med ordene: «Jeg tenkte jeg skulle reise

Ved daggry den 6. august trakk tyskerne seg ut etter

meg her og la dere karer få se om jeg er en så stor drittsekk som

voldsomme luftangrep og på et tidspunkt da amerikanerne var i

dere tror jeg er.» Applausen løftet nesten taket av salen.

ferd med å omringe byen. De første soldatene som rykket inn i Troina, møtte bare sporadisk rifleild, men de fant mange lik og en

Patton var utålmodig etter å innta Palermo og drev hæren

200-punds ueksplodert bombe midt i kirken. Lignende scener

ubønnhørlig fremover. Men han ble sittende fast ved Troina, en

ventet britene som rykket inn i Adrano og Catania. Gatene fløt av

fjellby som stengte den videre fremmarsjen langs riksvei 120.

vrak og skrot, og luften var stinn av kalkstøv og død. Tyskernes

Troina var ved siden av byene Adrano og Catania i den britiske

Etna-linje var brutt.

sektor et viktig støttepunkt i den tyske forsvarslinjen. Sjefen for de

Men tyskerne kjempet fremdeles innbitt for å sikre seg tid til å

tyske bakkestyrkene, general Hube, hadde ennå ikke fått ordre

forlate øya. Baktroppen til 15. pansergrenaderdivisjon oppholdt

om å evakuere Sicilia, men som den ekspert på forsvarsstrategi

amerikanerne ved det livsviktige veiknutepunktet Randazzo med

han var, ville han sikre en kontrollert og velordnet retrett om det

tette minefelter, velplassert artilleri og strategiske ødeleggelser.

skulle vise seg nødvendig. Han visste at om Troina falt for tidlig,

I mellomtiden hadde tyskerne etablert forsvarsstillinger langs

kunne store tyske troppestyrker bli sittende fastlåst på Sicilia.

kystveien, bak en serie befestninger i Santo Stefano, San Fratello

Kanskje var Hube overengstelig. Slik Troina lå, i et landskap

og langs Naso-åsryggen, innenfor et steilt klippenes, Kapp

fullt av naturlige forsvarsstillinger, var byen nesten i en klasse for

Orlando. Amerikanernes 45. divisjon hamret seg gjennom den

seg. Den lå på toppen av et overhengende klippefremspring og

første forsvarsstillingen ved Santo Stefano og ble avløst av 3.

dominerte ikke bare adkomstveiene til byen, men lå også kilt inn i

divisjon, som i sin tur støtte mot en annen kraftig stilling ved San

et system av åskammer og fjelltopper som blokkerte veien

Fratello. Patton var fast besluttet på ikke å kjøre seg fast i

østover. Terrenget var vilt og forrevent, med flere fjellelver som

fremstøtet mot Messina og ga 3. divisjon ordre om å organisere

tyskerne hadde kantet med et nett av miner.

en amfibiestyrke som skulle gjøre en omgående bevegelse rundt

Til å begynne med trodde imidlertid ikke amerikanerne at det

tyskerne. En forsterket bataljon under oberstløytnant Lyle A.

skulle bli allverden å kaste tyskerne ut av åsene rundt Troina;

Bernard ble ført ombord i en liten flotilje av landgangsfartøyer og

Troina og området rundt lot til å være forsvart av en spinkel

landsatt bak tyskernes baktrapper. Landgangen kom som en

garnison som var innstilt på kjempe en kort stund for å vinne tid

overraskelse og tvang antagelig tyskerne til å trekke seg tilbake

og deretter trekke seg tilbake. Men så begynte nødsignalene å

noen timer tidligere enn de ellers ville ha gjort, men de unnslapp

strømme inn. En offiser meldte om «en helvetes masse saker der

fellen.

oppe i nærheten av våre mål», og lurte på om «vi er sterke nok til å

Da de allierte hadde nådd frem til neste tyske forsvarsstilling,

gjøre jobben». Jobben, som i utgangspunktet ble regnet som en

åskammen ved Naso, ringte Patton til korpssjefen, Bradley, og ga

passende oppgave for ett enkelt regiment - rundt 3 000 mann -,

ordre om en ny omgående bevegelse. Men divisjonssjefen,

kom til slutt til å binde en hel divisjon pluss et regiment.

generalmajor Lucian K. Truscott jr., normalt en pågående og

Tyskerne - tropper fra 15. pansergrenaderdivisjon - bet innbitt

aggressiv hærleder, protesterte. Han var enig i planen, men ville

fra seg i sine faste stillinger, men ikke nok med det: de gikk også til

utsette operasjonen til hovedmassen av troppene hadde kommet

31

lenger østover for å sikre en rask forening med amfibiestyrken.

Patton prøvde seg senere på amfibie-operasjonen en tredje

Patton var ikke til å rikke. «Ikke faen,» sa han, «operasjonen går

gang og landsatte tropper fra 45. divisjons 157. regiment ved Bivio

sin gang.» Bernards bataljon ble altså lastet ombord igjen og

Salica, ca 40 km vest for Messina. Men enda en gang unnslapp

landsatt bak tyskerne i nærheten av byen Brolo. Bernards tropper

tyskerne østover.

arbeidet seg opp sidene på Monte Cipolla, en stor åskam 450

Som tilskyndet av Pattons eksempel iverksatte Montgomery to

meter fra stranden. De kom under artilleri-ild, men avviste et tysk

omgående bevegelser med kommandostyrker opp langs Sicilias

infanteriangrep med maskingeværer og bombekastere. Krysseren

østkyst, men avblåste begge operasjonene i siste øyeblikk før

Philadelphia seilte opp utenfor kysten og lettet presset på

styrkene var landsatt på grunn av det store risikomomentet. Han

bakkestyrkene ved å åpne ild mot tidligere avtalte mål og ved å

besluttet i stedet å stange seg frem langs kystveien mot Hermann

beskyte fiendens infanteri og kjøretøyer.

Goring-divisjonen som etablerte stillinger i bondegårder av sten

I mellomtiden hadde hovedstyrken av 3. divisjon som angrep

og i bratte fjellskrenter, til det var på tide å trekke seg tilbake til

østover, så store vanskeligheter med å bryte gjennom de tyske

Messina. Senere ga den frustrerte sjefen for 8. armé endelig ordre

forsvarsstillingene at Bernards bataljon sto i fare for å bli utslettet

om en sjøveis landgang av kommandotropper. Troppene ble

før resten av divisjonen nådde frem. Truscott fikk stadig

landsatt sør for Scaletta, der de ble oppholdt av Hermann Goring-

radiomeldinger med «situasjonen kritisk» fra Bernard, og genera­

divisjonens baktrapper og tvunget til å gjøre holdt ved en bro

len og hans stab ble stadig mer bekymret.

som var blitt blåst i luften, tre kilometer før Messina.

Da hovedstyrken endelig brøt igjennom og nådde frem til

Det var en amerikansk patrulje som først gikk inn i byen den

Bernard, hadde han mistet 167 menn av en styrke på 650.

17. august. Soldatene rykket forsiktig frem mellom miner og

Tyskerne hadde sluppet unna, og det eneste amerikanerne hadde

snublefeller, bare for å finne ut at de siste tyskerne hadde forlatt

oppnådd, var å tvinge dem på retrett én dag tidligere enn

byen. Et par timer senere ankom en britisk stridsvognkolonne.

planlagt.

32

«Hvor har dere turister vært?» ropte en amerikaner.

Amerikanerne hadde vunnet kappløpet til Messina - men bare

i overskriftene. Tyskerne hadde forlatt byen på dette tidspunkt og krysset Messina-stredet til fastlandet.

Middelhavsområdet og ba dem gjøre noe med det. Som svar på Alexanders oppfordring forklarte admiral Cun-

ningham at han ikke kunne sende store krigsskip inn i stredet før

Så tidlig som den 8. august hadde Kesselring gitt de tyske

flyvåpnet hadde satt en stopper for den voldsomme direkte

tropper ordre om å evakuere øya over Messina-stredet; han

kanonaden fra bredden. Luftmarskalk Tedder sendte noen

hadde ikke ventet på instrukser fra Hitler, som han visste hatet å

bombefly til området. De allierte flyene senket ni ferjer og

oppgi territorium. Det tyske ferjesystemet var et mirakel av kjølig

landgangsfartøyer og greide å avbryte ferjetjenesten, men de fikk

effektivitet. I motsetning til det italienske ferjesystemet, som det

aldri noen alvorlig innvirkning på den tyske evakueringen.

var fullstendig adskilt fra, ga den tyske ferjeoperasjonen intet

De allierte hadde naturligvis nådd sitt strategiske mål ved å

skyssrom til sivile eller soldater på permisjon. Den habile sjefen

erobre Sicilia på 38 dager, og amerikanerne hadde fått vist hva de

for den tyske ferjetransporten, oberst Ernst-Gunther Baade,

dugde til både i fjellkrig og mobil krigføring. Men de alliertes

disponerte over 33 lektere, et dusin Siebel-ferjer (motorflåter opprinnelig bestemt for den planlagte invasjonen av Storbritan­

taktikk hadde i det store og hele vært sprikende og dårlig koordinert. Viktigere enda var det at de allierte, til tross for all

nia i 1940), 11 landgangsfartøyer og 76 motorbåter. Disse ble

planlegging, til tross for overlegenhet i luften og på havet, til tross

beskyttet mot fly- og skipsangrep av så mange som 500 kanoner,

for en nesten 2 til 1-overvekt i bakkestyrker, ikke hadde greid å

hvorav de fleste var plassert på fastlandssiden og kunne skyte

hindre fienden i å komme seg unna.

både mot luft- og bakkemål.

Erobringen av øya kostet amerikanernes 7. armé 7 500 mann i

Dekket av denne store mengden kanoner, og av de stadig

drepte og sårede, britenes 8. armé 11 500 mann. 12 000 tyskere

skrumpende enheter fra baktroppen, begynte tyskerne å frakte

ble drept eller såret; de fleste av deres sårede ble evakuert. Nesten

tropper og utstyr over det tre til åtte kilometer brede stredet om

40 000 tyske soldater, 9 600 kjøretøyer, 47 tanks, 94 kanoner og

kvelden den 11. august. Italienerne hadde begynt tilbaketreknin­

nesten 18 000 tonn med forsyninger og ammunisjon nådde

gen så tidlig som den 3. august, endog før Kesselrings ordre til

fastlandet. Italienerne mistet 145 000 mann i fanger, sårede og

tyskerne. De allierte var klar over forflytningen. Den 3. august,

drepte. De greide å evakuere 70 til 75 000 mann og mellom 75 og

samme dag som italienerne begynte evakueringen, plukket

100 kanoner. Alle tyskerne med fullt utstyr og mye av det bedre

general Alexanders hovedkvarter opp meldinger om ferjeaktivitet

italienske materiellet ville stå klar til å konfrontere de allierte på

i stredet, og generalen kontaktet sjefene for fly- og flåtestyrkene i

fastlandet når tiden var inne for en ny landgang der.

De siste tyskerne som forlot Sicilia under den massive akse-retretten over Messina-stredet, laster frekt utstyret sitt ombord i fullt dagslys. Allierte flystyrker som prøvde å stanse de flyktende styrkene, hevdet at de hadde fått inn fulltreffere på 43 båter og ødelagt ytterligere 23. De faktiske tap var seks tyske og én italiensk båt, mens syv eller åtte andre ble skadet.

33

Spenningsforholdet mellom tyskere og italienere under okkupasjonen gjennomsyrer Pio Pullinis akvarell av en vaktpost som mønstrer forbipasserende på Petersplassen.

35

FRA ALLIERTE TIL OKKUPANTER Da Italia kunngjorde våpenstillstanden med de allierte den 8.

september 1943, gjenlød Romas gater av ropet: «Viva la pace!» En tysk soldat på permisjonstur til Forum Romanum stiller seg krigersk opp i solskinnet og lar seg avfotografere av en kamerat.

(Leve freden!) Men romerne hadde gledet seg for tidlig. Få timer

senere tok tyskerne over byen. Rasende som de var over det de betraktet som den tidligere alliertes forræderi, ga de troppene tillatelse til ett døgns plyndring av byen. Det ble en forsmak på hva de hadde i vente. Roma ble på tyske hender i ni måneder; undertrykkelsen i denne tiden var streng og ofte brutal.

Enkelte grupper - anti-fascister, rojalister, jøder - var særlig

utsatt for forfølgelse. Vatikanet ble en kontrollert enklave, med

soldater fra Wehrmacht postert ved inngangen til Petersplassen. Ingen lag av befolkningen ble spart for ydmykelser, plager eller -

etterhvert som tyskerne rekvirerte matvarer og brensel i stadig økende grad - forsakelser. Og der var alltid en understrømning av

panikk, frykten for å bli arrestert på åpen gate og ført bort, å bli

presset til tvangsarbeid, satt i fengsel som gissel, eller det som verre var.

Det var streng sensur på avisene, og etter at en fryktløs

utenlandsk reporter tok bilder av militære depoter, ble det forbud mot fotografiapparater. Men én mann førte et sviende billedregis-

ter over det han så. Akvarellene på disse sidene ble malt av Pio

Pullini, en velkjent kunstner som før krigen hadde dekorert palasser og regjeringsbygninger. Da tyskerne rykket inn, var den da 56-årige Pullini kunstlærer i Roma, der han bodde med sin kone og sine tre barn. Han gjorde det til vane å spasere rundt i

byens gater og observere det han passerte, før han gikk hjem igjen og i løpet av et par dager malte det han hadde sett. Maleriene gjemte han bak en tung bokhylle og tok dem bare frem for å vise dem til venner. Etter krigen solgte Pullini skissene til Romas kommunale

museum og til private samlere. De offentliggjøres her for første gang og er et bittert vitnesbyrd om hvordan okkupasjonen artet seg for den vanlige borger av Roma.

36

VIETATO 5PUTARE

En trikkepassasjer snapper til seg en halvrøkt sigarett som en tysk soldat har kastet på gulvet. Sigarettras/onen var på tre sigaretter daglig.

En tysk offiser har fått øye på en snerten italiensk pike. Han stopper den kamuflasjemalte bilen, åpner døren og smiler så innsmigrende han kan mens han tilbyr henne skyss.

Tre fulle soldater på perm sjangler bortover en gate etter å ha besøkt en vinkjeller i åsene utenfor Roma. Det hendte ofte at tyskerne gikk på restaurant og spiste og drakk av hjertens lyst, og så rev regningen i stykker.

En soldat føler seg tiltrukket av en søt liten pjokk og dikker ham under haken. Vanlige menige som var trette og leie etter fem års krig, innrømmet ofte overfor romerske borgere at de ville ha en slutt på krigen så de kunne komme seg hjem.

EN FRUKTESLØS SØKEN ETTER FORNØYELSER Det okkuperte Roma krydde av tyskere - in­ fanterister, tankmannskaper, SS-folk, til og med maskinister som var hentet for å kjøre lokomotivene, siden Hærens Overkommando ikke stolte på italienske jernbanefolk. Når tys­ kerne var i tjeneste, kjørte de rundt i panser­ vogner med maskingeværene pekende truen­ de mot de forbipasserende, eller de raste i vill fart gjennom hovedgatene, uten å ta hensyn til fotgjengerne. Når de hadde fri, oppsøkte de fornøyelseslivet i Den evige stad. Men de var sterkt hem­ met i sine anstrengelser av fiendskapen i lokal­ befolkningen, som var så stor at tyskerne had­ de stående ordre om alltid å bære våpen og aldri gå alene på gaten. Det hendte at soldater som var ute på søndagstur plukket opp lokale piker, men som regel var de sammen med kameratene. Også okkupasjonens standrett vanskeliggjorde enhver forbrødring. Selv på festdager som nyttårsaften måtte de sivile være hjemme før ni om kvelden på grunn av portforbudet. De tyske soldatene fant derfor ingen piker til å danse seg inn i det nye året med og tilbrakte natten med å rangle på lokale barer. Klokken tolv gikk de ut på gaten for å skyte i luften med revolvere, rifler og maskingeværer, og det holdt de på med til langt ut i de små timer.

39

En mor trekker barnet sitt skyndsomt forbi en truende stridsvogn, mens tankmannskapet flirer ned mot dem. Det hendte at tyskerne lot panservognene rulle langsomt gjennom gatene i en kraftoppvisning som var ment å skulle kue romerne.

En tysk vaktpost har hele gaten for seg selv etter at portforbudet trådte i kraft mens det ennå var fullt dagslys. Tyskerne fremskjøt portforbudet til klokken fem som svar på en serie sabotasjehandlinger og bombeeksplosjoner iverksatt av partisaner. Mens hans skrekkslagne hustru presser et krusifiks mot brystet og følger opptrinnet fra døren, prøver en professor å forklare noen tyskere som er kommet for å rekvirere bilen hans, at han allerede har innlevert den til myndighetene.

TYSKE INNTRENGERE EN DAGLIG PLAGE I den første okkupasjonsuken plyndret rasen­ de tyskere med våpen i hånd forbipasserende for penger og verdisaker, eller de slo ned bil­ førere og kjørte bort i bilene deres. Bandittvirksomheten fikk et slikt omfang at romerne sa med et skjevt smil at tyskerne kom til å for­ late byen med det første; det var snart ikke mer å ta der. Plyndringen ble etter hvert mindre åpen, men tyskerne fortsatte letingen etter våpen og biler. Handlende ble sperret ute fra klesbutik­

40

ker mens hyllene systematisk ble tømt og va­ rebeholdningen kjørt bort. Sykler ble forbudt etter en rekke episoder der syklister skjøt mot tyske soldater og deretter flyktet. Drosjetrafikken ble innstilt, og ved én anledning ble strømforsyningen til trikker og busser stanset, slik at hele transportsystemet gikk i stå. Tele­ fonene ble avstengt for å forhindre at spioner skulle avlytte samtaler, og gasstilførselen til hjemmene var begrenset til halvannen time midt på dagen og en halv time om kvelden. Da vinteren nærmet seg og det ble kaldere i været, var det ingen brensel å oppdrive for vanlige folk, og forargelsen steg for hver kulllast som ankom til hotellene der tyskerne bodde.

En svartebørshandler sprer ut varene sine: liresedler. Etter at det er satt ut et falskt rykte om at det var falske 1000-liresedler i omløp, gjorde svartebørshaiene gode penger på å kjøpe opp 1000liresedler for 900 lire.

Et eldre ektepar, hulkinnet og iført klær som er altfor store for deres nå avmagrede kropper, skotter lengselsfullt bortpå eggene til svartebørshandleren. Prisen lå rundt én dollar pr. egg.

En engstelig far kontrollerer sønnens vekt mens en bredbaket tysker kjøper frimerker på postkontoret. Vekttap ble så vanlig blant romerne at det ble regnet som uhøflig å snakke om det.

DEN VEDVARENDE MANGEL PÅ DE NÆRE TING Da okkupasjonen trakk ut, og høsten ble til vinter, led befolkningen i Roma sterkt under mangelen på to livsviktige varer: mat og bren­ sel. Innen november hadde tyskernes vane med å rekvirere lastebiler fulle av kull for å holde sine egne innkvarteringshoteller varme, nærmest tømt byens brenselslagre. De uoppvarmede romerske husene med sine marmorgulv, høye tak og enorme vinduer, ble så kalde at de som bodde i dem måtte kle seg varmere innendørs enn ute. Møbler, bøker og tallerke­ ner ble iskalde å ta på, og både aristokrater og slumbeboere fikk etter hvert frostknuter. Enda verre var matmangelen. Den strenge rasjoneringen ga sivilbefolkningen bare 100 gram brød om dagen og like mye kjøtt pr. måned. Men butikkene fikk ofte ikke nok forsynin­ ger til å levere selv disse knøttsmå rasjonene. Ved enkelte anledninger ble hele månedsforsyningen av pasta, hovedbestanddelen i ita­ lienernes kosthold mer enn brød, konfiskert av tyskerne. Nær sultegrensen som de var, handlet de som hadde råd til det på svartebørsen. Her fikk de kjøpt mel, ris og av og til poteter - til en pris av 175 dollar pr. sekk ris. Den tyske overkom­ mandoen ga ordre om at svartebørshaier skul­ le straffes med døden eller lange fengselsopp­ hold og gjennomførte også sporadiske raz­ ziaer mot dem. Men alle visste at aksjonene var det rene spillfekteri. Et par dager senere kom tyskerne, som var de som tjente mest på svartebørshandelen, til å selge de konfiskerte varene tilbake til haiene.

En skrøpelig gammel mann vekkes og beordres ut til de andre gislene under en hus-til-hus-razzia. Mange familier skaffet seg skjulesteder, i kjellere eller bak skyvepaneler, der de arbeidsføre mennene kunne skjule seg under slike aksjoner.

En broget blanding av tvangsutskrevne arbeidere en dyster student, en kroppsarbeider med arbeidsforkle og to lystige sør-afrikanske krigsfanger - blir kjørt gjennom gatene. Arbeidet gikk som regel ut på å reparere veier og broer eller å legge jernbaneskinner. En skrekkslagen eldre jøde skyves brutalt mot en ventende lastebil. Razziaene ble som regel gjennomført ved halvsekstiden om morgenen, da de fleste ofrene var altfor søvndrukne til å prøve å slippe unna.

ANGSTEN FOR PLUTSELIGE RAZZIAER Bak den irritasjon romerne følte mot de tyske okkupantene lå frykten for en virkelig fare: den massive menneskejakten. Når som helst kunne nazistene uventet kaste ut sitt nett over en bydel, arrestere alle arbeidsføre menn de fant og kjøre dem vekk til tvangsarbeid på forsvarsprosjekter, enten i området eller i Tysk­ land. Bak andre razziaer lå det enda dystrere mo­ tiver. Etter sabotasjeaksjoner pleide tyskerne å

omringe nabolag de trodde var fristeder for partisaner, gjennomsøke hvert hus og ta med seg mennene, gamle så vel som unge, som gis­ ler. Den 16. oktober stormet tropper ghettoen i byen, drev sammen over 1 000 jøder og de­ porterte dem til Auschwitz, der de fleste av dem døde i gasskamrene uken etter. En stund fant partisaner og jøder ly i Romas religiøse skoler som var Pavens eiendom og derfor beskyttet. Men i slutten av desember ble det foretatt razziaer også mot disse områ­ dene. Frykten for razziaene bare underbygde romernes ønske om å få en slutt på okkupa­ sjonen, og på vårparten 1944 var spekulasjo­ nene om når de allierte ville komme og kaste ut tyskerne så utbredt at befolkningen knapt kunne tenke på annet.

45

/ sin søken etter svar på spørsmålet som piner dem, venter disse romerne på en seanse anspent for å se om ånden vil reagere på mediets forslag: «Hvis krigen er slutt før måneden er omme, så bank én gang.»

46

Slutten kom den 4. juni 1944. Her en nedbrutt tysker bakpå en av bilene i kavalkaden av overvunne tropper som forlot Roma den dagen. De trakk seg ut i full uorden, mange av dem redde, mens byens befolkning sto tause på fortauene og fulgte dem med øynene.

47

«Mitt nederlag er altså fullstendig,» mumlet han hest. Denne forterpede setningen som godt kunne vært hentet fra Onkel Toms hytte eller Paulines problemer, er av nyere årgang.

Ordene var Mussolinis; han mumlet dem til Viktor Emanuel III, den italienske konge, og den som nedtegnet uttalelsen var feltmarskalk Pietro Badoglio som den 25. juli 1943, femten dager

etter den allierte invasjon på Sicilia, ble utpekt av kongen til å etterfølge Mussolini som italiensk regjeringssjef.

Etter å ha blitt avskjediget av kongen, gikk Mussolini ut av Villa Savoia i Roma og så etter bilen sin. Den var borte. «Hvor er den?» spurte han en offiser. «Den står i skyggen på den andre siden av bygningen,» sa

offiseren og pekte. Mussolini gikk i den retning han var blitt anvist og fant seg

plutselig omringet av politimenn som ba ham sette seg inn i en

ambulanse. «Men kan jeg ikke bruke min egen bil?» spurte han trist. «Og hvor har dere tenkt å føre meg?» «Til et sted hvor De kan føle Dem helt trygg.»

Mussolini ble ført bort under arrest, og slik endte hans 21 år lange diktatur.

Italienerne var blitt trette av krigen og de to tiår med fascistisk styre. Landets militære oppløsning gikk parallelt med en forver­ ring av den generelle situasjon i samfunnslivet. Økonomien lå i

grus, industrien var knust og matrasjonene var skåret ned til 900 kalorier pr. dag for at mer mat kunne bli sendt til Tyskland. Sommeren 1943 var situasjonen moden for Mussolinis fall.

To dramatiske begivenheter i rask rekkefølge fremskyndte

fallet. Den 19. juli slapp allierte fly bomber mot jernbanestallene i

Roma. Bombene drepte eller såret 4 000 sivile, rammet den Mussolinis fall

ærverdige San Lorenzo-basilikaen, pløyde opp gravene på

Italias støvlespiss sprenges i biter

Campo Verano-kirkegården og påførte de egentlige bombemåle­

Den svikefulle Salerno-bukta

ne betydelige skader. Den andre og enda mer utslagsgivende

En farlig bresje mellom de allierte

begivenhet var de alliertes fremgang på Sicilia. Innen midten av

Italia overgir seg

juli var det klart at intet kunne hindre britene og amerikanerne i å

General Walker avslår artilleristøtte

underlegge seg øya. Mussolini måtte avsettes og alliansen med

Et piano på strandhodet

Tyskland oppheves om ikke Italia skulle bli fullstendig ødelagt.

Luftwaffes dødbringende nye bombe

Fascistpartiets Storråd vedtok derfor en mistillitserklæring mot

Motangrep gjennom korridoren

ham, og II Duce var ferdig.

Forberedelser til et lite Dunkerque

Feltmarskalk Badoglio kunngjorde at Italia ville forbli i

Invasjonens høye pris

akseleiren, men ingen tok ham alvorlig, minst av alle den tyske toppledelsen. I Berlin noterte dr. Joseph Goebbels, Hitlers

PÅ NÆRE NIPPET I SALERNO

propagandaminister, med karakteristisk giftighet i sin dagbok: «II

imidlertid strategene ambisjonsnivået. Den 16. juli antydet de

Duce vil gå over i historien som den siste romer, men bak hans

overfor Eisenhower at han burde overveie mulighetene for et

massive skikkelse har et sigøynerfolk gått i forråtnelse.» Hitler selv

amfibieangrep mot fastlandet i nærheten av Napoli, og den 23. ba

var så rasende over Mussolinis avskjed at hans første innskytelse

de ham forberede en slik operasjonsplan og betrakte den «som en

var å beordre troppene til å ta Roma, kongen, den kongelige

hastesak». Da Mussolini ble avsatt den 25., hastet det enda mer,

familie, Badoglio-regjeringen og til og med Paven og «hele

og de allierte var fulle av optimisme.

svinepakket» av diplomater knyttet til Vatikanet. Generalene fikk

Winston Churchill frydet seg over denne strategiske revurde­

snakket ham fra dette, men Hitler ga dem instrukser om å finne ut

ringen. Erobringen av Roma - en av verdens metropoler og sete

hvor Mussolini satt fengslet og komme ham til unnsetning. Han

for fascist-regjeringen - ville få stor psykologisk og politisk

ga også generalene ordre om å holde seg rede til å iverksette Plan

betydning. Churchill var ikke blitt imponert over tanken på å ta

Achse (Akse-planen), et prosjekt som gikk ut på at tyske tropper

Korsika og Sardinia, og heller ikke syntes han om å gnage forsiktig

ved klare tegn på italiensk frafall skulle avvæpne de militære og

på den italienske støvlespissen. «Hvorfor skal vi krype som en lus

overta kystforsvaret for å avvise en ventet alliert landgang på det

oppover benet fra ankelen av?» sa han. «La oss heller slå til ved

italienske fastland.

kneet.» Churchill ble glad da han fant støtte for dette synet hos

Det at Mussolini så plutselig var blitt fratatt makten hadde ikke

general Marshall, den amerikanske stabssjefen for hæren, som

bare kommet overraskende på de allierte; de tolket det også

tidligere hadde insistert på at Middelhavsområdet var et side­

dithen at Italia var rede til å trekke seg ut. Hittil hadde de gått forsiktig frem. General Eisenhower, den allierte øverstkommande­

sprang som bare tæret på ressursene de ville trenge for å invadere Normandie. Faktum var at Marshall på ingen måte hadde

rende, hadde i mai bare fått instrukser om «å planlegge slike

forandret mening, men han hadde kommet til den oppfatning at

operasjoner» etter invasjonen av Sicilia «som er best egnet til å

hvis ikke Churchill snart fikk sitt kjære Roma, ville han kanskje

eliminere Italia fra krigen og binde så store tyske troppemengder

insistere på å holde store britiske styrker i Middelhavsområdet til

som mulig». Men samtidig som de allierte strategene hadde gitt

han fikk sitt ønske oppfylt og dermed hindre en invasjon over

Eisenhower nokså romslig armslag i planleggingen, hadde de også

Kanalen.

varslet at de ville ta fra ham en stor del av hans styrker. Syv

Mens de allierte arbeidet på spreng med forskjellige planer for

kamptrenede divisjoner - fire amerikanske og tre britiske - skulle

å dra størst mulig nytte av Mussolinis fall, sendte feltmarskalk

trekkes ut av Middelhavsområdet i november og sendes til

Badoglio - som den 26. juli hadde kunngjort at Italia resolutt ville

England for å forberede invasjonen i Normandie som var planlagt

fortsette krigen - den 31. juli ut utsendinger som skulle forhandle

neste vår. Også store deler av landgangsfartøyene i området ville

seg frem til en hemmelig fredsavtale. En italiensk representant

bli trukket tilbake, noen til England, andre for å overføres til

kontaktet britiske diplomater i Lisboa for å innlede det Eisenho­

amfibieoperasjoner i Burma.

wer beskrev som «en serie forhandlinger, kryptiske meldinger,

På bakgrunn av disse inskrenkningene mente Eisenhower

fordekte reiser av hemmelige agenter og hyppige møter på skjulte

først at det beste han kunne gjøre var å ta de tysk-okkuperte øyene Sardinia og Korsika. Erobringen av dem ville ikke være

steder som, hvis det var blitt skildret i en roman, ville ha blitt

noen oppsiktsvekkende seier, men den kunne i hvert fall

var skeptisk. «Badoglio innrømmer at han har tenkt å lure noen,»

gjennomføres med de ressurser han rådet over, og øyene kunne

sa han dystert og antydet at han ikke hadde tenkt å bli offeret.

avfeid som vilt usannsynlig og håpløst melodramatisk». Churchill

tjene som baser for en intensivert bombeaktivitet mot sentrale og

Bak italienernes hemmelighetsskremmeri lå en dypfølt angst

nordlige deler av Italia. En annen mulighet var å invadere

for tyske gjengjeldelsesaksjoner etter Italias frafall. Det var

tåspissen og hælen på den italienske støvelen og så arbeide seg forsiktig nordover. Et dristig felttog mot det italienske fastland

fullt mulig, endog sannsynlig, at tyskerne ville skyte eller fengsle et stort antall mennesker, deriblant Badoglio og kongefamilien, hvis

regnet man ikke med var mulig.

overgivelsesforhandlingene ble kjent. Italienerne prøvde derfor å

Da det ble klart for alle at felttoget på Sicilia gikk bra, hevet

få allierte garantier for at det ville bli landsatt tilstrekkelig britiske

49

SKJENDIG DØD FOR DUCES SVIGERSØNN

Edda Mussolini sammen med brudgommen, grev Caleazzo Ciano, på trappen foran familiehjemmet. Hennes far med flosshatt til venstre.

Da Det italienske fascistpartiets Storråd ved­ tok et mistillitsforslag mot Benito Mussolini den 25. juli og dermed fremskyndet hans fall, var en av lederne for kuppet hans egen sviger­ sønn, grev Galeazzo Ciano, som hadde vært utenriksminister under fascistregimet. Så kom Mussolini tilbake. I egenskap av sjef for en marionettregjering innsatt av tys­ kerne fikk han Ciano grepet og anklaget for forræderi i januar 1944. Selv ikke yndlingsdatteren Eddas forbønner (hun hadde giftet seg med Ciano under stor praktutfoldelse i 1930) kunne redde greven. Han ble kjent skyldig og dømt til døden. Til fastsatt tid ble Ciano bundet til en pin­ nestol med ryggen mot eksekusjonspelotongen. «Lenge leve Italia!» ropte han. Før skud­ dene falt, greide Ciano i siste øyeblikk å vri seg ut av båndene og fikk dermed sitt siste ønske oppfylt - å stå ansikt til ansikt med dem som drepte ham.

50

// Duces svigersønn får den siste velsignelse av en prest etter at han er henrettet ved skyting.

og amerikanske styrker på det italienske fastland til å beskytte

dem mot deres tidligere venner.

Øverste tyske militære sjef for området sør for Pisa-Riminilinjen var feltmarskalk Kesselring. Den amerikanske pressen

Badoglio mente at 15 divisjoner, landsatt i nærheten av Roma,

hadde satt klengenavnet «Smilende Albert» på Kesselring, men

ville være passende. Han ville også at amerikanerne skulle slippe

han var på ingen måte den dumsnille tosk navnet skulle tyde på.

en flybåren divisjon over byen for å hjelpe de italienske troppene

Han var kanskje for tillitsfull - «Den fyren Kesselring,» sa Hitler, «er

å holde den mot tyskerne.

altfor ærlig for de fødte forræderne der nede» -, men han var en

Senere, like før invasjonen på fastlandet, gikk Eisenhower så

førsteklasses militær leder og en glimrende strateg. Han var

langt som til å sende general Maxwell A. Taylor på hemmelig

overbevist om at han kunne slå tilbake et alliert angrep mot

oppdrag for å vurdere muligheten av å droppe 82. flybårne

fastlandet, særlig hvis han kunne få hjelp av et par av Rommels

divisjon over Roma. Taylor kom seg forbi de tyske stillingene

divisjoner i nord.

ombord i en torpedobåt, gikk i land ved Gaeta og snek seg inn i

Kesselring hatet tanken på å gi fra seg det fremragende

Roma den 8. september. Men rapporten hans gikk ut på at de

defensive terrenget i sør. Som øverstkommanderende, Sør,

italienske troppene ikke var i stand til å sikre flyplassene og

disponerte Kesselring allerede over åtte tyske divisjoner, hvorav

frarådet derfor slippet.

to ble holdt i området rundt Roma. De andre seks var deployert

Badoglios plan om et 15-divisjons angrep i nærheten av Roma

rundt Napoli og sørover så langt som til tåen og hælen. De var

kom ikke på tale. De allierte hadde hverken soldater eller skip til å

organisert som 10. armé under generaloberst Heinrich von

landsette mer enn fem eller seks divisjoner - to på støvlespissen

Vietinghoff genannt Scheel. General von Vietinghoff, en gammel,

og resten på strendene i Salerno-bukta, 45 km sør for Napoli.

erfaren prøyssisk infanterist som i en amerikansk etterretnings­

Dessuten hadde de allierte slåss mot italienerne i årevis nå og

rapport ble omtalt som «den dyktigste offiseren på denne fronten

bekymret seg ikke overvettes over deres skjebne. Italienerne fikk

og den drivende kraft bak Kesselring», var en uhyre dyktig hærsjef

ikke noe annet valg enn å undertegne overgivelsesbetingelsene

som etter hvert som felttoget utviklet seg, kom til å vinne respekt

den 3. september, uten å få klarhet i når, hvor eller med hvor store

blant alle som kjempet mot ham.

styrker de allierte ville invadere fastlandet. Overgivelsen skulle

hemmeligholdes til klokken 18.30 den 8. september. Da skulle

Den invasjonsplan Eisenhower valgte gikk ut på at general

den kunngjøres samtidig av Eisenhower i Alger og Badoglio i

Montgomerys 8. armé skulle krysse Messina-stredet en eller

Roma. Tidspunktet var fastsatt med velberådd hu: de allierte

annen gang mellom 30. august og 4. september. Tidspunktet ble

hadde til hensikt å gå i land ved Salerno tidlig den 9. september,

overlatt til Montgomery, men Eisenhower håpet at overføringen

og de håpet at kunngjøringen ville spre stor forvirring blant

kunne skje så snart det var praktisk mulig. Den 9. september ville

tyskerne.

amerikanernes 5. armé, som besto av både amerikanske og

Tyskerne ble hverken forbauset eller forvirret over kunngjørin­

britiske tropper, innlede hovedangrepet mot Salerno. Samme dag

gen. De hadde allerede regnet med muligheten for at Italia ville

skulle britiske styrker landsettes ved Taranto på den italienske

trekke seg ut av krigen. De innså at de ikke ville makte å holde

støvlehælen for å sikre denne havnebyen og fortsette mot Napoli.

hele halvøya alene og hadde derfor besluttet å ofre store deler av

Selv om Montgomery og sjefen for 5. armé, generalløytnant Mark

den og trekke seg tilbake til en forsvarslinje i nord som løp fra Pisa

W. Clark, var altfor langt fra hverandre (over 300 km) til å kunne

til Rimini. Her kunne de forsvare adkomsten til Det tyske rike. Da

støtte hverandre i begynnelsen, håpet man at Montgomery

Sicilias fall var nær forestående sommeren 1943, stasjonerte de en

kunne rykke temmelig raskt frem og hjelpe Clark hvis Salerno-

armégruppe på åtte divisjoner i dette området under feltmarskalk

landgangen skulle støte på problemer.

Erwin Rommel. Hvis de allierte iverksatte et kraftig amfibieangrep

Montgomery ventet til den 3. september, til stor skuffelse for

mot den nedre del av støvelen, skulle de tyske tropper i sør trekke

mange av offiserskollegene, både britiske og amerikanske, som

seg nordover til Pisa-Rimini-linjen før de ble avskåret av inva­

hadde håpet at han ville krysse det smale stredet innen den 1. Da

sjonsstyrkene.

han først satte seg i bevegelse, skjedde det bak en dekningsild

51

som man kunne tro var ment å skulle blåse vekk hele tåen på støvlespissen, ikke bare å myke oppe motstanderne. Britiske og

amerikanske fly dynget ned kysten på den andre siden av stredet

med bomber; de store kanonene på slagskipene HMS Nelson,

Warspite, Rodney og Valiant pulveriserte landskapet; tre kryssere, tre mindre panserskip, seks jagere og to kanonbåter hamret løs på fastlandskysten, og mer enn 600 feltkanoner av forskjellig kaliber

Med dere har vi partert krigens sorg, med dere ønsker vi å partere den store seierens dag.

Vi ønsker å marsjere med dere, til de siste dager mot fiende N. 1. Vi vil være verdt deres forventninger, vi vil være deres

allierte fra femogtyve år siden.

Hurra de allierte

slynget tusenvis av granater mot mulige fiendtlige forsvarsstillin­

Hurra det frie Italia

ger. Men da den 5. britiske og den 1. kanadiske divisjon ble

Komiteen av anti-fascistiske veteraner fra den store krigen.

transportert over til den andre siden, møtte de ingen tyskere, bare noen medtatte italienske soldater som meldte seg frivillig til å

Montgomerys landgang gikk nok problemfritt, men det var ingen

hjelpe med lossearbeidet. Tyskerne hadde trukket seg nordover,

spasertur nordover som ventet den uhyre effektive og kamptre-

og italienerne i området hilste britene velkommen. Som svar på

nede 8. armé. Landskapet var forrevent, veiene smale og svingete,

Montgomerys landgang fikk noen av dem tak i en boktrykker-

med mange broer, viadukter, kulverter og tunneler. En håndfull

presse og trykte opp en brosjyre, forfattet av veteraner fra 1.

tyske ingeniørsoldater med trening i sprengningsarbeid kunne

verdenskrig:

oppholde en hel armé i dette området - noe Kesselring og

Vietinghoff hadde innsett. De hadde derfor gitt ordre om Brødre, Etter niogtredve måneder av krig, smerte og sorg; etter tyve

sabotasjesprengning i størst mulig omfang. I kontrast til dette ugjestmilde landskapet måtte området hvor

år av tiranni og umenneskelighet, etter at de uskyldige ofre

den 5. armé skulle gjøre landgang nesten en uke senere, nærmest

for den mest perverse bande ved Regjeringen; i dag, 8.

fortone seg som et av de mest forlokkende steder på jorden for de

september 1943, kan vi rope for full stemme våre gleder vår

aller fleste, unntatt for en invasjonssoldat. Salerno-bukta er

entusiasme for dere kommer.

strålende vakker fra sjøsiden, «den blå salerniske bukt med sin

Vi kan ikke uttrykke med ord vår glede, men vi kneler oss

sigd av hvit sand», som Longfellow beskrev den. I nordenden av

selv til bakken for å takke Good, som har tillatt oss å se denne

bukta stikker den steile, blågrønne Sorrento-halvøya ut i havet

dag.

med den lille, juvel lignende byen Salerno ved foten, og sør for

Pave Pius XII velsigner en engstelig folkemengde i koma etter det allierte bombeangrepet mot militære mål i den italienske hovedstaden den 79. juli 1943. Det var første gang han viste seg utenfor Vatikanet siden krigen begynte. Selv om flyverne hadde gjennomgått omhyggelige forberedelser og raidet ble utført i fullt dagslys for å begrense skadene på bygningene rundt, ble tusenvis av sivile drept eller skadet.

52

Salerno strekker mattgule strender seg over førti kilometer gjen­

øyeblikkelig. De britiske og amerikanske soldatene på invasjons-

nom Paestum til byen Agropoli.

skipene hadde sittet nedsunket i taus, grublende ensomhet før

Innenfor strendene ligger en halvmåneformet, gradvis stigende

kampen, men nå sprang de opp i vill jubel. De skrek av glede og

slette som omsluttes og domineres av en forreven fjellkjede. Over

hoppet og danset rundt på ståldekket. Menn fra York and

sletta løper flere bekker og to større elver, Sele og dens bielv

Lancaster-regimentet, Sherwood Foresters, Coldstream Guards

Calore, som på mange steder er for bred og dyp til at kjøretøyer

og King's Own Yorkshire Lette Infanteri dunket hverandre i

kan passere. I 1943 var sletta godt oppdyrket, med gartnerier,

ryggen og skrek: «Musse-gutta har fått nok!» De grep etter det lille

åkrer med tomater, tobakk og meloner, og valnøtt- og olivenlun­

de hadde av øl og sterk nord-afrikansk vin, mens offiserene

der.

sprettet flasker med whisky og gin.

Som mål for et større amfibieangrep betraktet ga Salerno-

Ombord på en LCI (landgangsfartøy for infanteri) breddfull av

bukta invasjonsstyrkene flere klare fordeler. Den bratte stignin­

200 soldater fra 2. bataljon Scots Guards ba offiserene sekkepi-

gen på strendene gjorde det mulig for landgangsfartøyene å kjøre

peblåseren om å innstille feiringen og heller komponere en

rett opp i sanden og landsette troppene på fast land, og den lille

melodi med tittelen «The Scots Guards Marsjerer Gjennom

havnen i Salerno kunne ta imot beskjedne mengder forsyninger,

Napoli». En major ombord på et amerikansk troppetransportskip

hvis den ble erobret intakt. Ikke langt inne i landet lå en

betraktet de jublende soldatene i 36. divisjon. «Jeg tror aldri jeg får

jernbanelinje og en viktig kystriksvei fra Agropoli nordover

se lignende scener av pur glede,» skrev han senere. «Spekulasjo­

gjennom Salerno til Napoli og videre til Roma. En annen helt

nene gikk vilt, og alt var lyserødt... Vi skulle seile uhindret inn på

livsviktig fordel for de allierte var det at jagerfly fra Sicilia kunne gi

reden i Napoli med en olivengren i den ene hånden og en

dem flydekning over Salerno-strendene, selv om flyene måtte

operabillett i den andre.»

operere helt i utkanten av sin aksjonsradius. Innenfor strandhode-

De høyere offiserene visste at tyskerne ville kjempe innbitt

området lå det dessuten en god flyplass i Montecorvino som

uansett hva italienerne foretok seg og grep til skipenes høyttalere

kunne erobres og tas i bruk.

for å dempe begeistringen, men med lite hell. Admiral Cunning-

Salerno hadde også sine ulemper. Sele- og Calore-dalførene

ham, øverstkommanderende for de allierte flåtestyrker i Middel­

danner en lavtliggende korridor som deler sletta i to. Sandbanker

havet, skrev tørt i sin rapport etterpå: «Mange brydde seg ikke om

langs kysten umuliggjorde landsetting nær Seles munning.

disse advarslene og betraktet tingenes gang med en slags mett

Allierte styrker som ble landsatt på forskjellig side av korridoren,

tilfredshet.»

ville befinne seg ca tolv kilometer fra hverandre. Videre ville

fjellene som omkranset strandhodet være en alvorlig hindring.

For de allierte troppene var tidspunktet for kunngjøringen «en psykologisk katastrofe», skrev en historiker senere.

Fiendtlig artilleri i fjellene innsiktet på de allierte troppene kunne

Hva tyskerne angikk, var de oppskaket over nyheten, men re­

gjøre enorme skader. Feltmarskalk Kesselring hadde sett fornøyd

de. Kesselring, Italia-vennen, følte seg såret og personlig forrådt.

på disse truende høydene og kalt dem «Guds gave til artilleriste­

Han sendte straks en melding til sin feltkommandant, Vietinghoff,

ne». Etter å ha konsolidert strandhodet skulle de allierte styrkene

der han sa at italienerne hadde «begått det nedrigste forræderi...

begi seg nordover mot Napoli gjennom Sorrento-åsene, og der

bak vår rygg». Men han tilføyde at «hvis vi ikke mister kampgløden

var det bare to smale overganger som var lette å forsvare.

og beholder fatningen, er jeg overbevist om at vi vil fortsette å

Da invasjonsflåten nærmet seg Salerno denne rolige, vakre

utføre de oppgaver som er pålagt oss av der FuhreSj De italienske

kvelden den 8. september, var det tusenvis av soldater som

tropper vil bli bedt om å fortsette kampen på vår side ved appeller

mintes det italienske ordtaket «Se Napoli og dø». Den uskyldige

til deres æresfølelse. De som nekter, vil bli hensynsløst avvæpnet.

meningen fikk nå et makabert skjær over seg.

Ingen nåde vil bli vist forræderne. Lenge leve der Fuhrer». I

Klokken 18.30, før solen hadde gått ned og da flåten befant

virkeligheten hadde ikke Kesselring stort til overs for Hitler og

seg ca 30 km utenfor kysten, kom kunngjøringen om at Italia

ønsket ham ikke et spesielt langt liv. Han bare ordla sine ordre i en

hadde overgitt seg over radioen. Reaksjonen kom nesten

akseptabel form, siden han visste at de ville bli lest i Berlin. Han

53

var dessuten klar over at han senere kunne komme til å trenge

flanken ved å innta sterke befestninger i fjellene ved roten av

forsterkninger fra nord, og disse ville avhenge av Hitler.

Sorrento-halvøya og ved å besette de to kløftene som førte

Over hele Italia kastet italienske soldater våpnene og snek seg

nordover mot Napoli. Til høyre for kommandogruppene skulle

bort i natten. Tyske kanonmannskaper overtok straks det

46. britiske infanteridivisjon ta byen Salerno. Enda lenger til

italienske artilleriet. Ved Salerno fjernet en ulykkelig italiensk

høyre hadde 56. britiske infanteridivisjon fått oppgaven å sikre

offiser bakstykkene på sine kanoner og gravde dem ned, men det

riksveien og jernbaneknutepunktet ved Battipaglia og flyplassen

meste av artilleriet kunne tyskerne overta intakt.

ved Montecorvino. Så var det et hull rundt utløpet av elven Sele,

Noen italienske offiserer var imidlertid skuffet og rasende over

og på den andre siden av dette skulle amerikanernes 36.

overgivelsen og over at tyskerne uten videre overtok deres våpen.

infanteridivisjon under generalmajor Fred L. Walker gå i land.

General Don Ferrante Gonzaga, sjefen for 222. italienske

Amerikanerne skulle erobre hovedveiene, sikre strandhodets

kystdivisjon ved Salerno, nektet å gi fra seg sin pistol da en tysk

høyre flanke og sende patruljer sørover i håp om å etablere

major ved navn von Alversleben stormet inn i hovedkvarteret

kontakt med Montgomerys armé som var på vei nordover fra

hans og ba om den. Gonzagas familie hadde i lang tid spilt en

støvlespissen. To regimenter fra 45. amerikanske infanteridivisjon

fremtredende rolle i det italienske militærvesen, og han var selv

lå i reserve utenfor kysten, klar til øyeblikkelig innsats der det

en gammel, veltjent soldat som hadde fått flere utmerkelser for

måtte trenges.

tapperhet i 1. verdenskrig. Han reiste seg bak skrivebordet og

Når britene og amerikanerne hadde erobret sine første mål,

prøvde å rykke pistolen opp av hylsteret for å sette en kule i

skulle de trenge raskt inn i landet for å etablere en solid,

tyskeren. «En Gonzaga overgir aldri sine våpen!» ropte han før han

halvsirkelformet forsvarsposisjon i buen av fjell og høye åser som

ble meiet ned av Schmeisser maskinpistoler, von Alversleben var

omkranset strendene. De var klar over strandhodets svake punkt,

imponert og bemerket senere at Gonzaga hadde dødd som «en

den lavtliggende sletten rundt elvene Sele og Calore. Hvis større

stor soldat». Den italienske regjering ga Gonzaga enda en medalje

mengder tyske tropper og tanks trengte inn i korridoren mellom

posthumt.

elvene, kunne de drive en kile mellom britene og amerikanerne

og kanskje tvinge dem til å overgi seg eller gå ombord igjen. Men Den 5. armé var blitt dannet i Nord-Afrika de siste månedene og

hvis britene kunne erobre høydene rundt Eboli til venstre for

sto under ledelse av en offiser som ennå ikke hadde fått prøvd seg

broen øverst i korridoren, Ponte Sele, og hvis amerikanerne greide

i kamp i 2. verdenskrig. Generalløytnant Mark Clark hadde

å ta landsbyen Altavilla og en stilling til høyre for denne som på

kjempet i Frankrike under 1. verdenskrig som nyutdannet kadett

allierte kart gikk under betegnelsen Høyde 424, ville de ha

fra West Point, og han hadde den siste tiden tjenestegjort som

kontroll over inngangen til korridoren og dermed være i stand til å

Eisenhowers representant i Nord-Afrika. Den høye og slanke 47-

knipe den igjen. Det var planen.

åringen var en av de yngste av sin rang i hele hæren, og han var kjent for å ha en viss sans for public relations. General Clarks armé var inndelt i to korps. Det amerikanske VI.

Tyskerne på sin side hadde bare én divisjon - 16. panserdivi­ sjon - som øyeblikkelig kunne settes inn mot de allierte

landgangsstyrkene, men andre divisjoner lenger nord og sør

korps under generalmajor Ernest J. Dawley omfattet 36. og 45.

kunne trekkes inn når det ble nødvendig. 16. panserdivisjon -

divisjon, med 3. og 34. divisjon i reserve i Nord-Afrika. Britenes X.

den eneste fullt utstyrte panserdivisjon i Sør-ltalia - besto av

korps under generalløytnant Sir Richard L. McCreery besto av 46.

17 000 mann, over 100 stridsvogner og et velutbygd artilleri. Den

og 56. divisjon, med 7. panserdivisjon i reserve utenfor kysten.

hadde dessuten hatt anti-invasjonsmanøvrer i strandhode-

Den første angrepsbølgen skulle bestå av fire divisjoner på

området like før de allierte dukket opp og var derfor fullt

rundt 70 000 mann, en betydelig mindre styrke enn den som

kampberedt. Siden fronten 16. divisjon skulle dekke var over 40

hadde gått i land på Sicilia. Clarks plan (kart s. 58-59) forutsatte

km lang, kunne det ikke være noe fast forsvarssystem langs

at tre bataljoner amerikanske kommandotropper og to britiske

strendene. I stedet hadde tyskerne bygget åtte befestninger

kommandoenheter skulle sikre den venstre, eller nordlige,

mellom Salerno og Agropoli - med navn som Moltke, Scharn-

54

horst, Lilienthal og Schlieffen etter berømte tyske militære helter -

divisjon i den sørlige sektor, ba ikke om dette. Han hadde ikke

og bemannet dem med infanteritropper, støttet av tunge

stort til overs for den foreslåtte mål listen han hadde fått seg

maskingeværer, bombekastere og artilleri. De hadde også etablert

forelagt av marinen; han var redd hans egne menn kunne bli

observasjonsposter og sambandsstasjoner mellom befestninge-

truffet av for korte salver fra skipene, og han mente dessuten at et

ne, og kvelden før landgangen hadde tyskerne overtatt seks

visst overraskelsesmoment fremdeles kunne oppnås. I sine

italienske kystbatterier på strekningen. Klokken 15.40 den 8.

memoarer redegjorde han senere for sine beveggrunner, og de

september fikk 16. panserdivisjon melding om at en alliert flåte

viser en følsomhet som ikke alltid er så lett å oppdage hos

var underveis mot dem, og tyskerne ga våpnene en siste sjekk,

stridende generaler: «Det ligger noen gamle emplasementer

kjørte frem ammunisjon og ventet. Det var ingen mulighet for noe overraskende angrep på Salerno, selv om det var lagt stor vekt på sikkerhet under

innenfor stranden, men der er ingen passende mål for skipskanoner, og jeg ser ingen grunn til å drepe en masse fredelige italienere

og ødelegge hjemmene deres.»

planleggingsfasen. Det hadde vært en sann forvirring av sladder

Walkers beslutning (som han var blitt stilt fritt til å ta av Clark)

og spekulasjoner, og det hadde forekommet informasjonslekka-

kan ha vært fornuftig nok, men den berøvet soldatene i 36.

sjer til tross for besluttsomme tiltak for å stanse dem. Et særdeles

divisjon det psykologiske puff de drønnende mafinesalvene

nidkjært tiltak førte til et sjefsskifte bare to uker før D-dagen, da

kunne ha gitt dem. Soldatene i 36., hvorav mange kom fra

generalmajor H. A. Freeman-Attwood ble erstattet med general­

nasjonalgarden i Texas, var tapre og veltrente menn, men de

major John Hawkesworth som sjef for britenes 46. divisjon. I et

hadde ikke vært i kamp før. De begynte landgangen på Salerno-

brev til kona fra Nord-Afrika hadde Freeman-Attwood skrevet:

strendene klokken halv fire om morgenen den 9. september og

«Jeg håper jeg kan drikke en flaske champagne et eller annet sted i

søkte dekning bak sanddyner og kratt. De måtte krype gjennom

Italia på bryllupsdagen vår.» En sensor hadde rapportert brevet, og

piggtrådsperringer og arbeide seg forbi fiendtlige tanks og

for å statuere et eksempel ble Freeman-Attwood fjernet over

maskingeværreder, mens istykkerskutte båter og ødelagt utstyr

natten og sendt hjem til England.

fløt bak dem mellom geysirer av eksploderende granater.

Den 8. september var den ruvende allierte flåten — rundt 500

Da sersjant Manuel S. Gonzales fra E-kompaniet i 141.

skip over 1 600 km2 hav - forlengst oppdaget av tyske fly. Under

infanteriregiment kravlet i retning av en tysk stilling med

disse omstendighetene ba britene i den nordlige sektor om et

maskingeværkulene plystrende over hodet på seg, ble oppaknin­

innledende bombardement, en anmodning marinen etterkom

gen hans truffet av sporild og tok fyr. Han vred seg ut av

med glede. Men general Walker, sjefen for den amerikanske 36.

oppakningen og krøp videre. Så ble han truffet av en granatsplint, men fortsatte videre til han var nær nok til å blåse maskingeværstillingen i luften med sin egen håndgranat. Sersjant James M.

Logan skjøt flere tyskere som kom mot ham gjennom et hull i en sten mur. Så stormet han over en åpen slette, drepte et fiendtlig

maskingeværlag, svingte maskingeværet rundt og åpnet ild mot

tyskerne. Gonzales fikk senere Distinguished Service Cross, Logan The Medal of Honor. Mens oppbygningen på stranda fortsatte, ble angrepsgrupper

som prøvde å komme seg inn i landet, låst fast av artilleri- og bombekasterild og av maskingeværlag og snikskyttere som skjøt

fra bygninger og skjulte stillinger bak sanddyner og små treklynger. Timeplanen for ilandføringen ble forskjøvet, og noen

av troppene ventet forgjeves på støttevåpen. Sambandsgrupper

og geværlag hadde vanskeligheter med å operere effektivt. Men

allikevel fortsatte menn og materiell å strømme i land.

Den italienske statsminister feltmarskalk Pietro Badoglio rådfører seg med general Maxwell Taylor, den amerikanske representanten til de alliertes militærkommisjon for Italia, før den italienske krigserklæringen mot Tyskland den 13. oktober 1943. Den 72 år gamle Badoglio hadde vært generalstabssjef under Mussolini og etterfulgte ham som statsminister i juli 1943. Elleve måneder ■ senere ble Badoglio skiftet ut med Ivanhoe Bonomi — mannen Mussolini skjøv til side da han kom til makten i 1922.

55

Så klokken syv om morgenen, mens troppene fremdeles sto

De britiske styrkene i den nordlige sektor hadde bare møtt svak

spredt og uorganisert på strendene, ble 36. divisjon rammet av

motstand da de gikk i land etter en forutgående sperreild fra

det første panserangrepet i større målestokk. Helt fra de første

marinen av femten minutters varighet. De var flankert lengst i

stormtroppene hadde kommet i land, hadde fiendtlige tanks

nord av de amerikanske kommandotroppene som hadde som

kunnet sende slengskudd etter dem fra spredte posisjoner, men

oppgave å sikre fjellpasset Chiunzi og Sorrento-halvøya ovenfor

nå samlet 16. panserdivisjon minst 15 Panzer IV stridsvogner på

byen Maiori. De britiske kommandotroppene fra hæren og

strendene nordvest for Paestum og sendte dem mot elementer

marinen ble landsatt ved Vietri, like nord for Salerno, under

fra 141. regiment. Hjulpet av maskingeværer som var plassert

dekningsild fra jageren HMS Blackmore. Det oppsto en kritisk

inne i bondegårdenes stenhus eller bak fire fot høye stengjerder,

situasjon like etter landgangen da tyske kanoner og bombekaste­

kjørte stridsvognene frem og tilbake og sendte en strøm av

re vendte sin oppmerksomhet fra flåten til landgangsfartøyene

granater mot regimentets utstrukne forsvarslinje i det flate

som førte inn forsterkninger og forsyninger. I forvirringen som

terrenget.

fulgte, spredte det seg ugrunnede rykter om at tyskerne hadde

Kampen raste til over middag på D-dagen før det største

gjenerobret stranda, men i virkeligheten holdt britene stillingen.

panserutfallet på de sørligste strendene var brakt til stillstand. Den

I området rundt Montecorvino-flyplassen gikk ilandføringen av

ble i hovedsak utkjempet av infanterister med infanterivåpen, og

den britiske hovedstyrken etter den oppsatte tidsramme, men

det var eksempler på heroisk innsats langs hele linjen. På venstre

også her oppsto det rot og forvirring. De britiske troppene brukte

flanke ble kaptein Hersel Adams i 141. regiments 3. bataljon såret

for første gang rakettskytende landgangsfartøyer som ble kalt

da han ledet et angrep mot en gruppe Panzer IV som nærmet seg.

«Hedgerows» (Hekker). Hekkene kunne avfyre nesten 800 tretoms

Han ba sine menn om å la ham ligge og fortsette kampen og ble

raketter samtidig og var morderisk effektive, men bruksanvisnin­

drept da stridsvognene omgrupperte seg og kom tilbake med

gen til det nye våpenet hadde aldri ankommet fra England.

flammende kanoner. Menig Edward L. Rookey og menig Lavern

Hekkene var blitt montert i all hast, og noen av de første salvene

Counselman slepte seg frem med en panservernkanon de hadde

gikk fullstendig i hytt og vær: én rakett slo ned over en halv

fått av en såret mann, til de var bare 30 meter fra fire tanks som

kilometer fra der den skulle ha landet. Troppene i 56. divisjon

nærmet seg. Deres ild, og ild fra andre i troppen, tvang

hadde ordre om å følge rakettnedslagene, og de første angreps-

panservognene til å trekke seg tilbake.

bølgene ble villedet og gikk i land på gal strand. Der ble de viklet

Også i sentrum av linjen slo soldatene i 2. bataljon hardt fra

inn i tropper fra 46. divisjon. Det oppsto et kaotisk virvar som

seg. Menig Ramon Gutierrez ble såret i armen mens han skjøt

varte i flere timer, og det gjorde ikke situasjonen bedre at alle

med sin automatrifle, men fikk lokalisert et tysk maskingevær og

kjøretøyene og de tyngre våpnene til 56. divisjon hadde landet på

stakk skytteren i hjel med kniv. Menig Salomon Santos jr. og

rett strand og ikke nådde dem før om kvelden.

menig Abner Carrasco som selv befant seg under fiendtlig

På en strand i nærheten av Montecorvino-flyplassen oppsto

maskingeværild, installerte sitt eget maskingevær på toppen av en

det forviklinger av en mer komisk art da det ved utpakningen

mur og fyrte løs på Panzer IV-tanks som truet frontstillingen, til

etter lossingen av et landgangsfartøy viste seg at noe av det første

disse ble tvunget på retrett.

man hadde brakt på land, var et piano. En rasende offiser ville

Mens kampen raste hele den første dagen, fikk 36. divisjon

kaste pianoet på sjøen, mens en underoffiser som hadde ansvaret

etter hvert orden på seg selv på strendene, arbeidet seg hele seks

for at pianoet ble trygt avlevert i underoffisersmessen, modig

kilometer inn i landet og erobret de mål de hadde fått seg tildelt.

forsvarte instrumentet. Situasjonen ble reddet da noen kanon-

Divisjonen sikret en lang strekning av riksvei 18, hovedåren langs

mannskaper skjøv pianoet lenger opp på stranden mens

kysten, etablerte seg ved foten av Monte Soprano og kunne ved

offiserens oppmerksomhet ble avledet.

firetiden om ettermiddagen melde at tyskerne hadde trukket seg

I andre området av strandhodet slo britiske stormtropper ved

tilbake. Amerikanerne hadde fått fotfeste, men de hadde praktisk

hjelp av presis ildgivning fra marinen tilbake flere motangrep av

talt ingen forbindelse med britenes X. korps, og det farlige hullet

tanks og infanteri. Tropper fra 9. bataljon av Royal Fusiliers

var fremdeles åpent.

56

ETTERTRAKTET PRISE: DEN ITALIENSKE MARINE

Mannskaper på Warspite holder øye med sine tidligere fiender i horisonten - italienske slagskip som eskorteres til Nord-Afrika etter den italienske overgivelsen.

Italias hær og flyvåpen smuldret bokstavelig talt bort da våpenstillstanden ble kunngjort den 8. september 1943, men ingen kunne for­ utsi hva marinen ville gjøre. De italienske ski­ pene hadde vært skvetne med å engasjere seg militært med de allierte før overgivelsen, og selv om de ikke lot til å representere noen virkelig trusel i denne tiden, måtte de stadig overvåkes av et stort antall allierte skip og fly. Nå var det fare for at noen av de 206 italienske krigsskipene, om ikke alle, ville sette seg til motverge, saboteres eller - mest sannsynlig falle i tyskernes hender. Ifølge våpenstillstandsbetingelsene skulle krigsskipene på den italienske vestkysten, de fleste av dem i La Spezia og Genova, stevne

sørover mot Korsika, forbi Sardinia og videre til Nord-Afrika og avvente nærmere ordre der. Skipene i Taranto, på den italienske hælen, skulle seile til Malta. Kl. 02.30 den 9. september seilte de tre slagskipene Roma, Vittorio Veneto og Italia ut fra La Spezia eskortert av tre lette kryssere og åtte jagere. Tyske tropper stormet mot byen for å stanse dem. Da de oppdaget at de kom for sent, drev de rasende sammen og henret­ tet summarisk flere italienske kapteiner som ikke hadde rukket å få gjort skipene sine sjøklare og derfor hadde senket dem. Samme ettermiddag ble flåten angrepet av tyske bombefly utenfor Sardinia. Flere skip ble skadet, og Roma gikk til bunns med nesten

1 400 mann. Resten av skipene kom seg i sik­ kerhet, de fleste til Nord-Afrika, mens tre jage­ re og en krysser som hadde stoppet for å pluk­ ke opp overlevende, gikk til Malta. Mens overføringen gikk glatt de fleste ste­ der, satte en alliert flåtestyrke kursen mot den store italienske marinebasen i Taranto. De italienske skipene som lå stasjonert der, sto ut av havnen. Det hersket en knugende uvisshet ombord på de allierte skipene før det ble klart hva italienerne ville gjøre. Ville de åpne ild? De nærmet seg med kurs rett mot den allierte flåten - og seilte tvers igjennom den. De var underveis for å overgi seg på Malta.

57

lokaliserte kort etter landgangen et tysk rakettbatteri og meldte

panserdivisjoner i Nord-ltalia til å sette inn mot de allierte.

fra om posisjonen til skipssentralen. En jager gikk inn mot

Anmodningen ble avslått. Kesselring sa senere at hans forslag

stranden, la bredsiden til og åpnet ild. «Granatene laget nesten

«kunne ha ført til en avgjørende tysk seier hvis Hitler hadde gått

skill i håret på oss.» skrev en geværmann. «Rakettene ble blåst til

med på mine meget beskjedne krav». Det er godt mulig at han

himmels, men et maskingeværrede unnslapp ilden og måtte tas

hadde rett, men Hitler var besluttet på å ikke engasjere flere

av troppene.» Løytnant David Lewis, en rugbyspiller fra Wales, ble

tropper i sør, hvor de kunne bli avskåret av en ny alliert landgang.

drept da han førte en tropp væpnet med håndgranater og

Mens tyskerne forsøkte å bygge opp sine forsvarsstyrker mot

bajonetter i et angrep som ikke bare uskadeliggjorde maskinge­

strandhodet, gjorde Luftwaffe en voldsom innsats mot de allierte

værene, men også ga 25 fanger.

skipene i Salerno-bukta. I løpet av invasjonens tre første dager

Rundt den livsviktige Montecorvino-flyplassen raste kampene

skulle man nesten tro at de tyske pilotene hadde glemt at de

frem og tilbake hele dagen. Britiske maskingeværlag nådde

allierte hadde herredømme i luften; de gjennomførte nesten

tidsnok frem til utkanten av flyplassen til å ødelegge to fiendtlige

550 tokter med jagerfly, jagerbombere og tunge bombefly. De

jagerfly og et bombefly som drønnet bortover rullebanen for å gå

lanserte også et nytt våpen som forsøksvis var blitt brukt mot

opp. Et britisk fly kom inn for landing - flyveren trodde at

invasjonsstyrkene på Sicilia, men som de nå tok i bruk med full

flyplassen var på allierte hender - og ble skutt ned av tyskerne. Ved solnedgang var flyplassen fremdeles ingenmannsland, mens

tanks og patruljer fra begge sider slo til mot hverandre. All forvirring til tross hadde britiske tropper fått et usikkert grep på byen Salerno og greid å etablere et strandhode. Men de hadde hatt hendene så fulle at de ikke hadde fått tid til å prøve å

opprette kontakt med amerikanerne på sin høyre side, og også de var bekymret over hullet.

Øverstkommanderende på den andre siden av linjen, Vieting­

hoff, så ingen grunn til å miste motet over de alliertes første fremgang. Med bare én divisjon, 16. panser, hadde han greid å holde invasjonsstyrkene innenfor et lite område. Kunne han nå få frem forsterkninger hurtig nok, ville han kanskje kunne greie å

kaste de allierte på sjøen igjen. Han beordret 19. pansergrenaderdivisjon og 26. panserdivisjon til å bryte den lille kontakten de

hadde med Montgomerys fremskutte tropper, etterlate bare

sprengningsgrupper og mindre vaktstyrker for baktroppen og

skynde seg til Salerno alt hva remmer og tøy kunne holde. Nord for Napoli lå Hermann Goring-divisjonen og 15.

pansergrenaderdivisjon og slikket sine sår etter felttoget på Sicilia.

Begge hadde lidd store tap, men de kunne sammenlagt mønstre 27 000 tøffe, kamptrenede soldater. Vietinghoff befalte de to

divisjonene å skynde seg sørover, og over natten begynte de å

gjøre sitt nærvær merkbart i den britiske sektor av strandhodet. I mellomtiden ba Vietinghoffs overordnede, Kesselring, innstendig den tyske overkommando om å gi ham to av Rommels

Det halvmåneformede strandhodet i Salerno-bukta strakte seg fra den ville Sorrento-halvøya i nord til byen Salerno og sørover gjennom Paestum til Agropoli. Da de allierte gikk i land på fem forskjellige steder, fant de seg omsluttet av fjell på opptil 1 600 meter i nord og mellom 500 og 1 600 meter i sentrum og i sør. Britenes 56. divisjon var adskilt fra amerikanernes 36. divisjon av elven Sele og en forræderisk sandbanke ved utløpet av denne. Veiene som førte nordover fra strandhodet kunne lett forsvares av tyskerne, og de allierte sto derfor overfor en vanskelig oppgave når de skulle rykke videre mot hovedmålet - Napoli, som lå nesten 60 km borte og altså lenger unna enn denne perspektivisk forkortede tegningen skulle tyde på.

58

Chiunzi-passet

Vesuv Napoli

Maiori

tyngde: en fjernstyrt glidebombe. To typer var blitt utviklet, begge

kampsonen. Også slagskipet HMS Warspite ble satt ut av spill av

med finner og rakettmotorer. Den ene hadde en rekkevidde på ca fem kilometer og en marsj hastighet på over 1 000 km/t, den

våpenet og med konvensjonelle bomber greide Luftwaffe å senke

andre en rekkevidde på 13 kilometer og en marsjhastighet på

fire transportskip, en tung krysser og syv landgangsfartøyer og

over 900 km/t. Begge hadde stridshoder med 330 kg sprengstoff.

påføre en rekke andre skip skader av varierende omfang.

en glidebombe, likeledes krysseren USS Savannah. Med dette

De ble utløst fra høytflyvende bombefly og radiostyrt mot

De allierte hadde knapt fått tid til så mye som å tenke på et mulig forsvar mot glidebomben. En radarekspert ombord på det

målene.

Avstandene glidebombene tilbakela var så store at da den

britiske lederskipet kom på tanken at bombenes ømfintlige

britiske krysseren HMS Uganda ble truffet av én slik midt på

styremekanisme kanskje kunne påvirkes av interferens fra de små

ettermiddagen den 13. september utenfor Salerno, hadde

motorene i elektriske barbermaskiner. En dødsens alvorlig mel­

flyalarmen ikke gått, og det angripende flyet var ikke engang

ding ble derfor sendt ut til alle skip i flåten om at alle elektriske

innenfor synsvidde. Bomben trengte gjennom syv ståldekk og

barbermaskiner skulle settes i gang hver gang man trodde at et

eksploderte under skipet. Enda 1 300 tonn vann trengte inn i

glidebombeangrep var nær forestående. Virkningen av dette ble

skipet, greide Uganda å holde seg flytende og ble tauet ut av

aldri klarlagt.

Sele-elven

Calore

Montecorvino-flyplassen

Salerno Avellino

Ponte Sele

Altavilla

Battipaglia Eboli

Monte Soprano Høyde 424

59

For å motvirke den tyske oppbygningen ved Salerno ilandførte

Montgomerys fremskutte avdelinger fremdeles 200 km fra

general Clark sin flytende reserve, de to regimentene fra 45.

strandhodet, og hovedstyrken befant seg 60 km lenger sør på

amerikanske infanteridivisjon. Deres oppgave var å trenge inn i

halvøya.

landet og fylle hullet mellom de to allierte sektorene. Men siden

I mellomtiden utviklet deg seg en kritisk situasjon for de allierte

det var dårlig med transportmidler og en lang sjøreise fra havnene

i strandhodet ved Salerno etter hvert som tempoet i kampene

på Sicilia og i Nord-Afrika, betydde dette at Clark ikke hadde flere

økte. De hardeste slagene rammet de britiske Royal Fusiliers som

forsterkninger å bringe inn sjøveien i tilfelle fienden skulle gå til

hadde okkupert Battipaglia. Den 10. september drev tyskerne

massivt motangrep.

britene ut av byen, påførte dem store tap og tok nesten 1 500

Hans eneste håp om ytterligere hjelp på kort sikt var britenes 8.

fanger. De neste to dagene raste kampene mellom britiske

armé i sør, men det vanskelige terrenget og de tyske sabotasjeak­

kommandosoldater og en fallskjermbataljon fra Hermann G6-

sjonene skapte store problemer for Montgomery. «Veiene i Sør-

ring-divisjonen i åsene nord for Salerno. Det var store tap på

Italia vrir og vrenger seg i det fjellrike landskapet og vitner om høy

begge sider. Blant de drepte britene var kaptein Hertugen av

ingeniørkunst,» skrev han senere. «De er fulle av broer, viadukter,

Wellington, femte etterkommer i rett linje etter seierherren fra

kulverter og til og med tunneler, og dette gir ingeniørtropper

Waterloo.

ubegrensede muligheter til sabotasjeaksjoner og veisperringer av

Etter to dagers kamper i denne sektor var høydene ved Eboli og

alle tenkelige slag. Tyskerne benyttet seg fullt ut av disse

Altavilla på begge sider av Sele-Calore-korridoren fremdeles i

mulighetene, og vår fremrykning ble ustanselig hemmet og

tyskernes hender. Den 11. september gjorde amerikansk panser

forsinket av ødeleggende sprengningsaksjoner.» Den 10. septem­

og infanteri et kraftig fremstøt for å ta disse målene. De ble

ber fant Montgomery det nødvendig å ta «en kort pause», for

stanset før de nådde Eboli, men greide å ta Altavilla og Høyde 424

arméen hans begynte å bli «svært så skvetten». Han ga soldatene

og fikk dermed kontroll over korridoren fra sør. Men dagen etter

en to dagers hvil mens han ventet på nye forsyninger av

gikk tyskerne til motangrep og kastet amerikanerne tilbake med

bromaterialer. Den 13. september, samme dag som tyskerne

store tap.

iverksatte sitt motangrep mot strandhodet ved Salerno, var

60

Tyskerne rullet så nedover korridoren, braste mot 2. bataljon

av 143. amerikanske infanteriregiment og ødela den som

avfyrt 4 000 granater på den smale fronten og stanset det farligste

stridsenhet. Over 500 offiserer og soldater gikk tapt, de fleste av

angrepet mot strandhodet.

dem som fanger, mens de overlevende ravet mot havet i full uorden. Praktisk talt uten pauser rullet angrepet videre, og tyske

Til tross for at fienden trakk seg tilbake, trodde Clark at det verste

tanks nådde stedet der Sele og Calore løper sammen, knappe tre

fremdeles lå foran dem. Han fikk imidlertid sporadiske meldinger

kilometer fra stranden.

fra Montgomery i sør. «Han nærmet seg, vel, jeg vil ikke si

«På dette tidspunkt,» sa Clark, «var vi med stor sikkerhet prisgitt

'bedagelig', men i hvert fall på langt nær så raskt som jeg hadde

Kesselring, så sant han samlet hele sin styrke og kastet den

håpet,» sa Clark. «I mellomtiden hadde jeg en jævlig tid, og midt

nådeløst mot oss.» Mellom den tyske panserspissen og havet sto

oppe i det hele fikk jeg disse meldingene fra Monty: 'Hold ut - vi

bare en håndfull amerikanske infanterister og noen 105mm

nærmer oss' og så, senere, 'Hold ut - vi har kontakt'. Jeg husker

kanoner fra 189. feltartilleribataljon under oberstløytnant Hal L.

at jeg sendte én melding tilbake der jeg sa: 'Hvis vi har kontakt,

Muldrow jr., og 158. feltartilleribataljon under oberstløytnant

har ikke jeg merket noe til det ennå.'»

Russell D. Funk, begge fra 45. divisjon.

Om kvelden den 13. september, mens de utslitte artilleristene

Nå hadde Clark kommet i land, og kommandoposten hans lå

sov ved siden av sine kanoner, slo det Clark at han kanskje ble

bare noen hundre meter fra artilleristillingene. Han gjorde

nødt til å trekke seg ut av strandhodet eller forsterke det drastisk.

forberedelser til å evakuere hovedkvarteret på ti minutters varsel

Han sendte en melding til viseadmiral H. Kent Hewitt og ba ham

med tanke på å ta en kanonbåt over til den britiske sektor, og dro

utarbeide planer for å evakuere amerikanerne sør for Sele og

ut for å se hvordan det gikk. For å beskytte kanonene sine satte

flytte dem til den britiske sektor. Hewitt syntes dette var en dårlig

Muldrow og Funk opp en fremskutt linje av improvisert infanteri -

idé. Når landgangsfartøyer kommer tomme til en strand og så

kontorister, kokker, sjåfører, mekanikere og andre fra de bakre

lastes med tropper og utstyr, er det ofte vanskelig, om ikke umulig

linjer. På veiene rundt «stanset offiserer lastebiler, jeeper og alt

å få dem flott igjen. Hewitts britiske kollega, kommandør G. N.

som kom forbi. Hver soldat som kom ut av bilene fikk seg tildelt et

Oliver i Den kongelige marine, var lamslått og bemerket kjølig at

gevær og ble sendt til forsvarslinjen». Clark festet seg ved «en

den slags ting «gjør man bare ikke». Ikke desto mindre ble planene

høyde på flanken som muligens kunne gi fienden et gunstig

utarbeidet.

utsiktspunkt... så jeg ga ordre om at en gruppe skulle utstyres

Mens marinen motstrebende forberedte seg på et Dunkerque i

med våpen og sendes dit øyeblikkelig. Høyden hadde ikke noe

liten målestokk, ankom det allierte forsterkninger til strandhodet.

navn, så jeg sa de kunne kalle den Piccolo Peak».

Som svar på en ilmelding fra Clark ble en bataljon fra 82.

De tyske panservognene nærmet seg et vadested ved siden av

amerikanske flybårndivisjon, bassert på Sicilia, droppet innenfor

en nedbrent bro over Calore da amerikanerne åpnet ild. Funks og

de amerikanske linjene. Sjefen for 82., general Ridgway, hadde

Muldrows menn sto svettende i bar overkropp i septembervar-

først gjort det uttrykkelig klart at han ikke ville ha noen

men og smelte granat etter granat på plass i kanonene. Enkelte av

gjentagelse av fiaskoen ved Gela, der fallskjermsoldatene hans

kanonene til de to bataljonene avfyrte åtte skudd pr. minutt pr.

var blitt beskutt av sine egne landsmenn. Det ble derfor utstedt

kanon, en hurtighetsgrad som kanskje ikke ble overtruffet av

strenge ordrer om ikke å skyte før slippet, og hadde det vært noen

noen artillerienheter under hele den 2. verdenskrig. «Vadestedet

tyske nattbombere i nærheten, ville de ustraffet ha kunnet

ved siden av broen og veien som førte ned til det gikk simpelthen

gjennomført et raid.

opp i støv,» sa Clark som holdt seg rundt kanonmannskapene og

Antallet fallskjermtropper som landet - 1 300 soldater fra 2.

oppmuntret dem - og dermed utsatte seg for fiendens ild.

bataljon, 504. fallskjerminfanteriregiment - var relativt lavt, men

«Åkrene og skogholtene som fiendens tanks søkte ly i, ble

bare det at de kom ga de beleirede allierte en voldsom moralsk

pulverisert.»

stimulans. Ved daggry kom det siste regimentet fra 45. ameri­

Fienden vaklet, stanset og trakk seg ved solnedgang oppover i

korridoren igjen. De amerikanske kanonmannskapene hadde

kanske divisjon inn fra sjøen, sammen med deler av 7. britiske panserdivisjon.

På grusstranden ved Salerno: den britiske general Sir Harold Alexander (til venstre), øverstkommanderende for de allierte landstyrker i Italia, besøker det smale allierte strandhodet sammen med den amerikanske generalløytnant Mark Clark (i midten), sjefen for bakkestyrkene ved Salerno, og den britiske generalløytnant Sir Richard McCreery, sjefen for X. korps.

61

De allierte troppene var spredt over et stort område, og Clark

divisjon hadde gått i stilling mellom åsene rundt Salerno. Den 13.

forkortet og forsterket klokelig sine linjer natten til den 14.

bestrøk tyskerne området med artilleri og sendte panserstyrker

september, idet han trakk dem tilbake på flere steder for å styrke

mot 56. divisjon som var spredt utover den åpne sletta sørøst for

forsvarsstillingene. Under kampene dagen etter mistet tyskerne

Battipaglia. Slaget raste i tre timer, men Coldstream-gardistene fra

hele 30 tanks da de angrep uten å være klar over amerikanernes

201. Guards-brigade og 19. Royal Fusiliers fra 167. infanteribriga­

omorganisering. Nå som linjene var bedre integrert og flere steder

de holdt stillingen.

stivet opp med artilleri, holdt de på alle punkter. Artilleriet til 36.

Ofte var presset mot de allierte styrkene så intenst at det bare

divisjon avfyrte mer enn 4100 granater, det til 45. divisjon 6 687

var tyngden og presisjonen i marinens ildgivning som tippet

granater, rekord på én dag under kampene i Salerno-bukta.

vekten over. Tyskerne som ikke hadde noe å sette opp mot den,

636. panservernbataljon befant seg under direkte artilleri- og

ble ofte skremt av granatene fra sjøen og omtalte den med

maskingeværild nesten hele den 14. september, men forsvarte

misunnelig harme. «Angrepet i morges støtte på sterkere

linjen effektivt. Fem stridsvogner av typen Panzer IV ble uska­

motstand,» skrev Vietinghoff, «men fremfor alt måtte de fremryk-

deliggjort av B-kompaniet der elven Calore og dens bielv La

kende troppene tåle den voldsomste beskytning de hittil har

Cosa flyter sammen. C-kompaniets resultat var syv tanks og en

opplevd: kanonilden fra minst 16 til 18 slagskip, kryssere og jagere

ammunisjonsvogn; de fleste av dem ble godskrevet mannskapet

ute på reden. Med forbausende presisjon og bevegelighet skjøt

på en tank-destroyer kalt «Jinx», med sersjant Edwin A. Yost som

disse skipene på alle identifiserte mål med overveldende

sjef. Deres første skudd ble avfyrt fra en åskam med utsikt til

virkning.» I løpet av hele Salerno-operasjonen pøste marinen mer

fiendtlige panserstyrker som nærmet seg og bommet med 200

enn 11 000 tonn granater ned over strandhodet.

meter. Det neste satte fyr på en stridsvogn, det tredje blåste

Hjelpen kom også fra luften. Eisenhower hadde gitt luftmar-

ammunisjonsvogna i luften. Alt i alt uskadeliggjorde Yost og hans

skalk Tedder ordre om å sette hele den nordvest-afrikanske

menn ammunisjonsvogna og fem tanks - i løpet av en halv times

luftstyrken inn til støtte for bakkestyrkene ved Salerno, og den 14.

trefning.

desember passerte hundrevis av bombefly, deriblant fly av typen B-25, B-26 og B-17, over strendene og bombet mål ved Eboli,

I den britiske sektor hadde også X. korps møtt sterkt motstand. 46.

62

Battipaglia og andre nøkkelstillinger.

Nå kom også forsterkningene, og situasjonen bedret seg

tidligere utarbeidet plan om å falle tilbake til stillinger i de nordlige

radikalt for 5. armé ved Salerno. Da VI. og X. korps rykket innover

Apenninene. Det var ingen hodestups retrett mot Roma og

i landet, fikk venstreflanken til VI. korps kontakt med høyreflan-

Nord-ltalia, men en veloverveid operasjon som etablerte en serie

ken til X. korps sørøst for Battipaglia. Innen den 15. hadde 45.

forsvarslinjer tvers over halvøya. Voldsomme kamper ventet de

divisjons 180. infanteriregiment rykket inn i området ved Monte

britiske og amerikanske styrkene; de skulle komme til å stå

Soprano; 505. fallskjermregiment hadde landet utenfor Paestum;

overfor ville, nedbørrike fjellområder og en innbitt fiende, dreven

325. glidefly regi ment hadde ankommet med landgangsfartøyer,

i fjellkrig og oppholdelsestaktikk. Men ved å opprette et solid

og resten av 7. britiske panserdivisjon var i ferd med å bli landsatt.

strandhode ved Salerno, hadde 5. armé Qådd sitt første mål i

(En mørk strek i det ellers lyse bildet var 509. fallskjermbataljons

slaget om Italia.

skjebne. Bataljonen ble sluppet bak tyskernes linjer, men ble

I løpet av de ni dagene hadde amerikanerne lidd et tap på 500

spredt over et så stort område at den var ute av stand til å utføre

drepte, 1 800 sårede og 1 200 savnede. Det hadde dessuten vært

sitt oppdrag - å bryte fiendens kommunikasjonslinjer.)

nære på at de var blitt kastet på sjøen igjen. Da general

Selv om bare tanken på general Montgomerys 8. armé som

Eisenhower besøkte VI. korps' hovedkvarter en uke etter Salerno-

nærmet seg fra sør hadde sin virkning på tyskerne - Vietinghoff

landgangen, tok han korpssjefen, Dawley, i skole for episoden i

var stadig nødt til å kikke seg nervøst over skulderen -, sluttet

Sele-Calore-korridoren som nesten hadde ført til katastrofe.

ikke Montgomery seg til troppene i strandhodet før kampene

«Hvordan greide De å få troppene opp i et sånt røre?» spurte han.

stort sett var over. «Noen vil gjerne tenke - og jeg gjorde det selv

Et par dager senere ble Dawley fratatt kommandoen.

den gangen - at vi bedret, om ikke akkurat reddet, situasjonen

De harde kampene rundt Salerno, Montecorvino-flyplassen og

ved Salerno,» skrev senere generalmajor Sir Francis de Guingand,

Battipaglia hadde påført britene enda større tap: sammenlagt

Montgomerys stabssjef. «Men nå tviler jeg på at vårt nærvær

5 500 drepte, sårede og savnede. Men den lykkelige utgangen på

gjorde noe særlig fra eller til. General Clark hadde alt under

den første landgangen på det europeiske kontinent som hadde

kontroll før 8. armé dukket opp på scenen.»

møtt massiv motstand, Salerno-operasjonen, - som nesten hadde brutt sammen da tyskerne bare var tre kilometer fra å

Den 18. september, etter ni dagers kamper, trakk tyskerne seg

kaste den allierte hæren på sjøen igjen -, betydde nå at de var

tilbake fra strandhodet. De hadde gitt de allierte et fotfeste, men

kommet til Italia - og Europa - for å bli, og kontrollen over

var på langt nær slått'. Tilbaketrekningen var faktisk et ledd i en

Middelhavsområdet var i deres hender.

En amerikansk Sherman-tank rumler mot Napoli i en tett støvsky på en landsens vei og tvinger italienerne i hestekjerra ut til siden. Etter at Italia overga seg, prøvde befolkningen å greie seg som best den kunne, men kampene mellom tyskerne og de allierte - med artilleri og bomber - krevde sine ofre. 146 000 av sivilbefolkningen ble drept under den 2. verdenskrig.

63

En halvbeltevogn med en 75mm kanon avventende i skjæringen på toppen av Chiunzi-passet før den raser frem for å beskyte tyske stillinger på Napoli-sletta.

65

DE ALUERTES VAKTPOSTER I HØYDEN Mens den allierte hovedoffensiven mot det italienske fastland

utspant seg ved Salerno i september 1943, hadde amerikanske kommandosoldater under ledelse av oberstløytnant William O.

Darby fått seg pålagt den livsviktige oppgaven å sikre den

vestligste delen av det allierte strandhodet. Etter å ha gått i land på den smale stranden ved Maiori, 20 km vest for Salerno, rykket

de hurtig 10 km inn i landet og besatte det strategisk viktige Oberstløytnant William Darby (til venstre, sjefen for de amerikanske kommando­ troppene US Rangers), rådfører seg med bataljonssjef major Roy Murray i åsene vest for Salerno.

Chiunzi-passet som lå i 1 200 meters høyde over Napoli-sletta.

Ved å ta disse høye åsene, kunne kommandosoldatene

forhindre at tyskerne iverksatte et flankeangrep mot Salerno-. området gjennom passet. De kunne også effektivt beskyte tyske støttepunkter i landsbyene under og tyske tropper og forsyninger underveis mot de alliertes strandhode langs riksvei 18, den viktigste ferdselsåren langs kysten mellom Napoli og Salerno. Og

når tiden kom for det store allierte fremstøtet mot Napoli, ville kommandostyrkene kunne bli angrepets spydspiss ned fra Chiunzi-passet. Darbys tre bataljoner av håndplukkede frivillige var vel skikket til denne krevende oppgaven. Mens de ble opplært av britiske commandos i Nord-lrland og Skottland, hadde de trenet i

amfibielandgang under skarp ildgivning fra bombekastere og

maskingeværer, og de var blitt drillet av instruktører som kastet skarpe håndgranater ved siden av landgangsskipene. De hadde

faktisk større tap under trening enn de senere fikk på enkelte

oppdrag i strid. Fellesaksjonene med britiske og kanadiske kommandostyrker i

det fatale raidet mot Dieppe i 1942, og senere under landgangen i Nord-Afrika og på Sicilia, hadde gjort de amerikanske komman­ dotroppene til en herdet og kamptrenet gruppe, men Chiunzi-

passet skulle allikevel bli en av deres mest opprivende aksjoner. I

nesten tre uker deltok Darbys menn i nærkamper inntil seks ganger daglig og var hele tiden utsatt for et nådeløst bombarde­ ment. Utmattet, tallmessig underlegne og svekket av sykdom

som de var - mange fikk nye anfall av malariaen de hadde pådratt seg på Sicilia - greide kommandosoldatene allikevel å

klamre seg fast til de livsviktige åsene og viste dermed at oberst Darby hadde hatt dekning for sin selvsikre uttalelse da han på

operasjonens første dag sendte følgende melding til det allierte hovedkvarteret: «Vi har gått i stilling ved fiendens bakre linjer, og

her blir vi til helvete fryser.»

66

Byen Maiori, der de amerikanske kommandostyrkene gikk i land, ligger ved foten av fjellene på Sorrento-halvøya. Veien midt på bildet fører opp til Chiunzi-passet.

67

HÅRDNAKKET FORSVAR AV FELTSKANSE I FJELLENE Kommandosoldatene måtte utholde 18 da­ gers harde kamper ved Chiunzi før de allierte kunne begynne hovedfremstøtet gjennom kløften mot Napoli. Med en tallmessig under­ legenhet på 8 til 1 slo de tilbake syv omfatten­ de tyske motangrep og motsto bombekasterild og artilleribeskytning døgnet rundt som tvang dem til å leve i trange hull hugget ut i selve fjellsiden. De var også i stadige, mindre trefninger med bølger av seige tyske jegertropper og SS-grupper som prøvde å trenge gjennom linjene deres. Enda de var spredt ut langs en 16 km lang front som normalt ville blitt tildelt en bataljon, kastet kommandosoldatene alle angrepene tilbake. «Det var hele tiden på hengende håret,» mintes en av soldatene senere. «Fronten var så

tynt bemannet at vi hadde en helvetes jobb med å holde tyskerne tilbake, men vi greide det - takket være vår hurtighet, oppfinnsom­ het og tøffe trening. Når tyskerne kom opp åsen, pilte vi alle sammen mot angrepspunk­ tet og ga dem det glatte lag.» Kommandosoldatene greide imidlertid mer enn bare å motstå angrep. De hadde med seg fire halvbeltevogner som de brukte i en livs­ farlig katt-og-mus-lek med tyskernes artilleri og 88mm-kanoner. En eller to av disse vog­ nene kjørte plutselig frem på toppen av pas­ set, avfyrte en serie raske skudd og trakk seg så like fort tilbake under voldsom motild. Om natten sendte de ut patruljer på fire til syv mann for å finne fiendens sterke og svake punkter og bringe med seg fanger tilbake til forhør. Så effektive var kommandosoldatenes operasjoner i Chiunzi-passet at fangne tyskere senere sa at offiserene deres hadde regnet ut at det var en full amerikansk divisjon som holdt passet.

Soldatene søker dekning i huler i fjellveggen mens en halvbeltevogn trekker seg tilbake for å unngå tysk motild.

68

Det flyter av brukte granathylser rundt denne halvbeltevognen som fyrer løs, mens tyske granater eksploderer i nærheten. Hvert av kjøretøyene ble truffet av flere hundre granatsplinter.

69

En kommandopatrulje på vei opp en åsside under et røykteppe ved Chiunzi-passet. Patruljene snek seg inn i byene for å ta fanger og sprenge viktige mål.

70

Kommandosoldat med tommy-gun ligger sammenkrøpet i en fjellsprekk og spruter kuler mot fremrykkende tyske styrker.

71

Hvite fosforgranater fra 4,2-tommers kjemiske bombekastere i Chiunzi-passet sprer røykskyer som hindrer sikten for de tyske bombekastermannskapene i byen Sala.

BLINKSKUDD FRA BONDEGÅRD PÅ ÅSKAMMEN I tillegg til nærkampene med tyskerne dro Darbys kommandosoldater full nytte av det flotte utsynet over dalen fra Chiunzi-passet til å

72

bestemme fiendtlige måls posisjon for de al­ liertes artilleri, bombekastere og skipskanoner. Og for å sjenere tyskernes egen ildgivning slynget de røykgranater mot fiendens kanonstillinger nedenunder. Kommandostyrkene dirigerte sperreilden fra en fremskutt kommandopost, et vånings­ hus av massiv sten på en bondegård som lå

helt fremme på åskammen ved Chiunzi-pas­ set. Darbys tropper kalte det «Fort Schusten> til ære for en amerikansk kaptein som hadde etablert en førstehjelpsstasjon der på kam­ pens første dag. Kommandoposten lå under vedvarende tysk ild, men huset var solid nok til å overleve hundrevis av direkte treff fra ar­ tilleri og bombekastere.

Fra kommandoposten i «Fort Schuster». Amerikanske og britiske artilleriobservatører leder ildgivningen mot de tyske forsvarsstillingene i dalen under passet.

En amerikansk lett 105mm haubitser i en tilbaketrukken stilling ved Maiori, betjent av kanonmannskaper fra 82. flybårne divisjon som var støttetropper for Darbys kommandosoldater.

73

En amerikansk sersjant støtter to sårede soldater på lasteplanet underveis til det provisoriske sykehuset i Maiori.

FØRSTEHJELP PÅ PROVISORISK SYKEHUS Det heroiske, 18 dager lange forsvaret av Chiunzi-passet kostet en høy pris i blod. Kommandostyrkene hadde store tap - opptil 30% i enkelte avdelinger. De sårede - hvorav mange var truffet av granatsplinter - ble fraktet bakpå en lastebil eller jeep ned de bratte kleivene til Maiori. Der hadde de allierte etablert et provisorisk sykehus i kapellet til et katolsk kloster. Ben­ kene ble skjøvet opp mot veggene for å gi plass til to rekker med senger som var blitt hentet fra et barnehjem i nærheten. På et

74

transportabelt operasjonsbord opplyst av en parafinlampe opererte britiske leger 24 timer i døgnet. På grunn av varmen og den dårlige ventilasjonen arbeidet de i bar overkropp, bare iført munnbind og hetter, kortbukser og hvite gummiforklær. Etter førstehjelpsbehandlingen her ble de sårede soldatene tatt hånd om av italienske nonner og sykepleiere. De fleste ble deretter fraktet nedover kysten med landgangsskip og overført til store sykehus i Nord-Afrika. For noen av Darbys kommandosoldater ble klosteret i Maiori siste stopp. I et av rommene bygget en italiensk snekker dusinvis av enkle furukister. Han arbeidet så raskt han kunne, men greide ikke å holde tritt med det stadig økende antallet døde.

En italiensk sykepleier skilter bandasje på en amerikansk soldat foran alteret i det midlertidige sykehuset. Soldaten nytter anledningen til å ta seg en røyk.

75

Felttoget i Italia var en frukt av improvisasjon. Det sprang ikke ut i

full blomst i hjernen til et militært geni; det bare grep om seg. Sicilia ble invadert, og da den operasjonen gikk bra, besluttet

planleggerne å invadere fastlandet. Så, etter hvert som investerin­ gene i mennesker og materiell økte, økte også fristelsen til å rykke

lenger nordover for å høste større utbytte. Dermed vokste felttoget gradvis til å bli en av de hardeste og mest langtrukne

kamper under hele den 2. verdenskrig. Da strandhodet ved Salerno var sikret, begynte fremstøtet mot Napoli. Fremdeles var målet for felttoget begrenset: 5. amerikan­

ske armé skulle sikre havnen i Napoli og fortsette nordover så langt som til den naturlige sperrelinjen elven Volturno utgjorde. I

mellomtiden skulle britenes 8. armé erobre flyplassene rundt

Foggia i nærheten av østkysten.

Hovedtyngden i fremstøtet mot Napoli var det britenes 46. infanteri- og 7. pansersivisjon som utgjorde. De skulle slå seg vei gjennom passene i Sorrento-fjellene, fortsette forbi Pompeiis rui­ ner og vulkanen Vesuv og nærme seg byen fra sør. Britenes 56. divisjon skulle også angripe gjennom fjellene, men passere Na­

poli og gå rett mot Volturno. Samtidig skulle to amerikanske in­

fanteridivisjoner, den 3. og den 45., gjøre en sving inn i landet gjennom fjellene og true Napoli fra nordøst. Det var en fornuftig slagplan, og én som Kesselring og

Vietinghoff klart forutså - slik terrenget og det begrensede

veinettet en gang var. Tyskerne var åpenbart innstilt på å forsinke britene og amerikanerne så mye som mulig og la dem betale en høy pris i blod og svette for hver kilometer de rykket frem. De var

også forberedt på å ødelegge havnen i Napoli så grundig at den ville bli et temmelig ramponert krigsbytte når de allierte en gang

tok den.

Støvelens kronglete terreng

Da amerikanerne la ut på sin flankemarsj bak strandhodet den

25 ødelagte broer på 40 kilometer

20. september, fant de seg omgitt av forrevne fjellmassiver

En hendig hybrid ved navn tankdozer

gjennomskåret på kryss og tvers av raviner, elver og trange daler

Etterspørsel etter muldyrdrivere og salmakere

og ofte sperret av steile klippevegger. All fremrykning måtte

Kavaleriet kommer!

foregå på trange veier med utallige hårnålsvinger. Tanks og

General Clarks spøkelsesaktige innmarsj i Napoli

artilleri var nærmest til ingen nytte - og tyskerne gjorde alt de

En havn med 130 senkede skip

kunne for å legge hindringer i veien for dem.

Gammel og velkjent fiende slår ned troppene

Mellom den eldgamle byen Paestum ved kysten og Oliveta,

Beslutningen om å gå mot Roma

bare 40 km inn i landet, blåste tyskerne i luften over 25 broer.

Volturno: sperre for alliert suksess

Amerikanske ingeniørtropper erstattet noen av disse med Baileybroer, laget av prefabrikerte stålelementer som ble boltet

SE NAPOU OG DØ-

sammen etter Mekano-prinsippet. Andre ødelagte broer måtte

Jakten på menn som satt inne med slike kunnskaper, ble

erstattes med ramper av jord og sten, eller med passasjer sprengt

frustrerende - de var ikke lenger formelt anerkjent av den

ut i fjellet med dynamitt eller bygget opp med bulldozere. «Der

amerikanske hær. I tredveårene hadde hæren hatt to kavaleridivi-

fantes intet våpen mer verdifullt enn bulldozeren,» sa general

sjoner, et visst antall artilleribataljoner oppsatt med muldyr og en

Truscott, sjefen for 3. amerikanske divisjon, «og ingen soldat mer

kløvbataljon i intendanturet, alle med eksperter av den typen det

effektiv enn ingeniørsoldaten som fikk oss fremover.»

nå var et slikt desperat behov for i Italia. Men i sin moderniserings-

Men som regel nøyde ikke tyskerne seg bare med å sprenge i

iver hadde hærledelsen ikke bare oppløst de nevnte enhetene,

stykker veien. Ved å plassere et par maskingeværer, en stridsvogn

men også omgjort til infanterister og lastebilsjåfører de soldater

eller en selvdrevet kanon strategisk i forhold til en ødelagt bro,

som var fortrolige med dyr og kløvtransport - og sendt de fleste

tvang de amerikanerne til å slite seg frem flere kilometer gjennom

av disse regummierte cowboyene til Stillehavet.

bratt, veiløst terreng for å komme rundt de fiendtlige stillingene.

I tillegg til kløvtransportene improviserte amerikanerne kavale-

Når det var gjort, trakk tyskerne seg bare tilbake til neste gode

rienheter, i første rekke til rekognosering. Disse sammenraskede

forsvarsstilling og satte opp våpnene sine igjen.

hesteavdelingene besto av rekvirerte dyr og frivillige som visste

Bulldozerne arbeidet tett opp til fronten, av og til også foran

litt om ridning. Støvler, bukser og sadler snusket man til seg fra

den, og de var derfor populære mål for tyskerne. Som Eisen­

lokale kilder. I veiløst terreng var soldatene mer bevegelige på

hower sa det, brukte tyskerne «skjulte maskingeværer og andre

hesteryggen enn til fots, og de kunne rykke ganske hurtig frem i

langtrekkende lette våpen som på trygg avstand, 1 000 meter

lende hvor tanks og lastebiler ikke kunne operere i det hele tatt.

eller så, plukket ned førerne og ofte også ødela selve maski­

Resten av troppene hadde det hardt. Landskapet sør for Napoli

nen». Men hjelpen var underveis i form av en hybrid, men svært

var så kupert at det tok britene flere dager å komme seg gjennom

så effektiv innretning som ble kalt en tankdozer. «Noen for­

Sorrento-passene og ned på sletta hvor de kunne deployere sine

nuftige og fantasifulle folk på hjemmefronten fikk høre om

tanks, og først den 1. oktober rykket deres fremskutte avdelinger

vanskelighetene våre og løste problemet ganske enkelt ved å

inn i byen. Samme dag okkuperte enheter fra amerikanernes 82.

bygge om et visst antall Sherman-tanks til bulldozere,» fortsatte

flybårne divisjon Napoli. Britene fortsatte i ennå 30 km mot

Eisenhower. «Disse stridsmaskinene var usårbare for ild fra alle

innbitt motstand til de nådde Volturno-elven seks dager senere,

typer lette våpen og kunne bare ødelegges av grovkalibrede

der utmattelse - og tyskerne - tvang dem til å gjøre holdt. I to

granater eller store miner. Fra da av nød våre ingeniøravdelinger

uker hadde tyskerne forberedt en forsvarslinje langs Volturno, og

ved fronten en så stor grad av sikkerhet at folk faktisk begynte å

de var rede til å motsette seg ethvert forsøk på å krysse den.

søke seg til disse spennende jobbene. Vi fant aldri ut hvem som

Tyskerne hadde også hatt to uker på seg til å bearbeide Napoli.

hadde utpønsket disse maskinene, men hadde han innfunnet seg,

Kesselrings instrukser var utvetydige: spar klostrene og kirkene,

ville han med akklamasjon ha blitt tildelt alle de medaljer vi

også cellen der St. Thomas Aquinas bodde mens han underviste

kunne dynge på ham.»

ved universitetet i byen. Spar museer, historiske bygninger og

Da amerikanerne trengte dypere inn i fjellene og i økende grad

sykehus. Utover det, ødelegg alt som kan komme de allierte til

ble tvunget til å operere utenfor veiene, måtte de begynne å

nytte. Han ga Vietingshoffs 10. armé ordre om å demontere og

bruke muldyrkaravaner for å få fraktet mat og ammunisjon opp

fjerne maskineriet i Alfa Romeo-fabrikken og også alt utstyr i

og ned de bratte skrentene. Soldater gjennomtrålte distriktet på

fabrikker som kunne produsere skrivemaskiner, bokføringsmaski­

jakt etter muldyr - hver divisjon trengte 300 til 500 dyr -, og

ner og verktøy. 10. armé skulle fjerne alt rullende jernbanemate-

ilmeldinger ble sendt hjem til USA med bønn, ikke bare om

riell og ødelegge skinneganger, penser, kraftstasjoner og vannled­

muldyr, men også om muldyrsko, spiker, grimer, pakksekker og,

ningen Lastebiler, busser og privatbiler skulle evakueres eller

fremfor alt, personell: muldyrdrivere som kunne håndtere dyrene,

ødelegges, det samme skulle hermetikkfabrikker, varehus, matva-

oppakkere som forsto seg på seletøy og lasting, smeder,

relagre, vinlagre, kringkastingstasjoner og værvarslingsstasjoner.

salmakere og veterinærer.

Men fremfor alt skulle havnen i Napoli ødelegges.

77

Tyskerne arbeidet med hensynsløs grundighet og skremte de

drepte eller såret 70 mennesker. Fire dager senere sprang en

sivile som fremdeles var i byen til de grader at de murte seg inne

bombe i en italiensk militærbrakke og drepte 18 soldater fra 82.

hos seg selv og ikke viste seg på gaten i dagevis. Da general Clark

flybårne divisjon.

gjorde sin innmarsj i Napoli den 1. oktober med væpnet eskorte,

Aller verst var det gått ut over havneområdet. Intensiv alliert

rapporterte han at han hadde «en nifs følelse» av å bli iakttatt av

bombing de foregående uker og måneder hadde forårsaket et

«øyne som kikket ut på oss bak stengte lemmer i hvert eneste hus

kaos som de tyske sprengningslagene bare behøvde å finpusse.

og hver eneste bygning. Det var det samme da vi kjørte ut igjen

Havnen var tilstoppet av mer enn 130 halv- eller helsunkne vrak.

av Napoli; jeg hadde følelsen av å ha blitt betraktet av millioner av

Havgående passasjerskip, tankskip, jagere, flytekraner, slepebå­

mennesker, enda jeg knapt hadde sett en eneste sivilperson

ter, trålere og lektere lå hulter til bulter, og oppå disse hadde

under hele oppholdet».

tyskerne stablet lokomotiver, lastebiler, surstoff-flasker, ammuni­

Røyken drev overalt. Møbler og sengetøy var blitt samlet i

sjon og miner - og oversprøytet det hele med et tykt lag olje. De

gårdsrommene på de store hotellene og satt fyr på. Ett tysk

73 elektriske kranene som en gang hadde rullet langs skipssidene,

sabotasjelag hadde vært enda grundigere enn Kesselrings ordre

var alle sprengt i luften; det samme var moloer, verft, kornsiloer

tilsa; de hadde funnet byens arkiver i en villa, dynket dem med

og kontorbygninger.

bensin og tent på. Ved havnen ulmet det så kraftig i de enorme

De allierte hadde ikke ventet så omfattende ødeleggelser, men

kullhaugene der at det tok ingeniørtroppene tre dager å slukke

de var rede til å gi seg i kast med dem - tyskerne hadde tidligere

ilden.

ødelagt Bizerte i Nord-Afrika og Palermo på Sicilia. Britiske og

Gatene var sperret på mer enn 200 steder av sammenraste

amerikanske bergningseksperter hadde raskt satt disse havnene i

bygninger som var blitt sprengt med dynamitt. Akvedukten fra

funksjon igjen, og nå rykket de inn i Napoli i hælene på

Napoleons tid som var byens hovedvannledning, var blitt ødelagt

stridsenhetene. To amerikanske ingeniørregimenter ryddet gate­

og kloakkledningene sprengt i luften på over 50 forskjellige

ne, reparerte kloakksystemet og akvedukten og utarbeidet et

steder. Universitetets administrasjonsbygninger sto i lys lue.

sinnrikt kraftforsyningssystem som knyttet en bistasjon for

Overalt var det plassert minefeller, særlig i hus eller på hoteller

strømbussanlegget til generatorene på tre erobrede italienske

hvor de allierte naturlig ville etablere seg. Tidsinnstilte bomber

ubåter. I havneområdet brukte en bergningsgruppe under

med opptil 42 dagers tidsforsinkelse var blitt innmurt i veggene på

kommandør William A. Sullivan store britiske kranskip, amerikan­

offentlige bygninger. Seks dager etter de alliertes innmarsj i Napoli

ske slepebåter, dykkere, sveisere, mekanikere og bomberydnings-

ble postkontoret ødelagt av en voldsom bombeeksplosjon som

eksperter med så stor effektivitet at bare fire dager senere kunne

En trio av unge italienske snikskyttere - den yngste bare ni år gammel - står klare til aksjon etter et utbrudd av gatekamper i Napoli. Før de allierte besatte byen, grep hundrevis av unge napolitanere til våpen og plaget tyskerne i fire dager. Mange ble drept i trefningene: én skole mistet 20 gutter i alderen 14 til 20 år.

78

det første fullastede Liberty-skipet gå til kai og losse. For å

ved Foggia og presset seg ytterligere 60 kilometer frem til elven

skremme tyver og suvenirjegere satte bergningslagene opp skilt:

Biferno. De allierte var nå så godt etablert i Italia at det var

FARE: GIFTGASS! Og for å gi ordene tyngde, sprengte de

utelukket at de kunne bli kastet ut igjen, og fra Foggia kunne

stinkbomber på hvert eneste vrak.

Før det var gått to uker, losset de allierte 3 500 tonn daglig i

havnen, og to uker senere igjen 7 000 tonn pr. dag (førkrigskapa-

deres tunge bombefly angripe Sør-Tyskland, Østerrike og Balkan - fremfor alt de livsviktige oljefeltene og raffineriene ved Ploesti i

Romania.

siteten hadde vært 8 000). Også de mindre satellitthavnene til

Utsiktene virket nå lyse for de allierte. Fire måneder før

Salerno, Castellamare di Stabia, Pozzuoli ogTorre Annunziata, ble

landgangen ved Salerno hadde de kombinerte stabssjefene,

snart åpnet for trafikk, mens stadig mer last ble ført over

Roosevelt og Churchills fremste britiske og amerikanske militære

strendene i Salerno-bukta. Så mange tonn forsyninger strømmet

rådgivere, pålagt invasjonsstyrkene to oppgaver: å drive Italia ut

inn at de store tyske ødeleggelsene, i det minste fra et militært

av krigen og å engasjere og binde så store tyske styrker som

synspunkt, viste seg bare å bli en forbigående forstyrrelse.

mulig, slik at de ikke kunne settes inn mot det planlagte allierte

I tillegg til snublefeller, miner og tidsinnstilte bomber represen­

angrepet i Normandie. Begge oppgaver var utført. Tyskland var

terte Napoli også en trusel av en helt annen natur. Da de allierte

blitt tvunget til å sette inn betydelige styrker i Italia for å prøve å

endelig nådde frem til byen etter harde kamper, feiret de

stanse britene og amerikanerne. Tyske divisjoner lå bundet i

innsatsen slik soldater alltid har gjort det i alle kriger. De oppdaget

Jugoslavia, Albania og Hellas for å møte den konstante truselen

snart at de var blitt ofre for alle invasjonshærers gamle og

om et alliert amfibieangrep fra den italienske hælen, men også for

velkjente fiende: gonoré. Den allierte ledelsen var bekymret: en

å kontrollere lokale geriljastyrker som var blitt kraftig ansporet av

soldat som var innlagt på sykehus med gonoré, var like

de alliertes fremgang i Italia. Dessuten hadde tyskerne trukket seg

stridsudyktig som én som var blitt truffet av en kule.

Det allierte sanitetskorpset ble forsynt med store mengder kondomer. (Disse ble brukt ikke bare til det de var ment for, men

ut av Korsika og Sardinia etter de alliertes landgang ved Salerno, og nå kom de til å trenge større styrker i det sørlige Frankrike for å møte eventuelle angrep fra disse øyene.

også til å beskytte rifleløpene mot regn og støv. En amerikansk

Oppmuntret av situasjonen besluttet Eisenhower den 26.

oberst hvis tropper opererte i et vilt, kløvtransport-forsynt

september å heve innsatsen i det italienske felttoget og sikte seg

område der det var ytterst små sjanser for at de skulle komme

inn på det mest glitrende av alle bytter - Roma.

over italienske kvinner, sendte inn en rekvisisjon på 1728

kondomer og fikk dem uoppholdelig: militær nødvendighet.) Men

Under hele felttoget i Italia viste landskapet seg å bli en like seig og

til tross for at det var god tilgang på denne nyttevaren, glemte

gjenstridig fiende som tyskerne. Den italienske støvelen er ca.

ofte soldatene å bruke dem på den tradisjonelle måten.

1 200 km lang, mens bredden varierer fra bare 135 til 185 km. En

I 1943 hadde sulfanilamid nylig fått stor anvendelse både i de

fjellkjede, Apenninene, løper langsmed landet og danner en fra

allierte og i de tyske hærene. Det er et virkningsfullt desinfek­

800 til 2 000 meter høy barriere som får snø på toppene allerede i

sjonsmiddel som normalt ble drysset i åpne sår rett fra pakken og

oktober. Fra denne sentrale ryggraden stråler en rekke åskammer

var som regel den første medikamentelle behandling en såret fikk.

ned mot kysten på begge sider, omtrent som bena i en fisk.

Sulfanilamid ble også brukt i pilleform mot en rekke sykdommer,

Mellom åskammene er det elver og dype daler. Det eneste

deriblant gonoré. Til alt uhell hadde soldatene pådratt seg en

flatlandet sør for den brede Po-sletta er smale kyststriper, inntil 40

særdeles ondartet variant av sykdommen som ikke uten videre

km brede på vestkysten, men høyden 15 på østkysten. Der er

bukket under for sulfa-preparatet. Det ble satt opp profylaktiske

liten plass til å deployere større panserstyrker. Det er typisk

stasjoner rundt om i byen - og til slutt ble Napolis bordeller

infanterilandskap. To arméer som kjemper seg nordover, som den

forbudt område for troppene.

britiske 8. på østkysten og den amerikanske 5. på vestkysten, vil

Mens 5. armé feide gjennom og forbi Napoli, erobret

nødvendigvis være avskåret fra hverandre av Apenninene, og

Montgomerys 8. armé på østkysten det store flyplasskomplekset

begge vil måtte slå seg frem fra elv til elv, fra åskam til åskam. Det

79

er få veier av noen størrelse. Været kan være avskyelig: regn, tåke,

regjering ha herredømme over et så stort territorium som mulig,

sno og gjørme om vinteren, støv og drepende hete om

og i særdeleshet over Italias hovedstad?

sommeren.

Tyskerne var naturligvis fullt på det rene med hvilke fordeler en

Også psykologiske faktorer tilsa at tyskerne ikke ga slipp på

Sør-ltalia. På den sovjetiske fronten var de tyske arméer på retrett

forsvarsstyrke på bakken har i Italia. Men de fryktet de alliertes

fra Orel og Kharkov mot elven Dnjepr, den siste gode

evne til å iverksette omgående amfibieoperasjoner. Så snart de

forsvarsposisjon i Russland. I Middelhavsområdet hadde tyskerne

hadde etablert en god forsvarslinje, mente tyskerne, ville de

vært på jevn retrett i nesten et år siden slaget ved El Alamein; de -

allierte omgå dem sjøveien og slå til i ryggen på dem. Av denne

og Tyskland generelt - trengte av moralske grunner et bevis på

grunn planla tyskerne å trekke seg tilbake til Pisa-Rimini-linjen

tysk standhaftighet. Viktigst av alt var Hitlers egen sinnsstemning.

eller til og med til Alpene, der de ikke kunne omgås. Men hendel­

Han var blitt besatt av jord. Han ville ikke lenger vike en tomme

sene i september 1943 førte til en omlegging av planene.

noe sted. Plutselig virket Kesselrings optimistiske råd - han som

Kesselrings og Vietinghoffs forsvar av Salerno hadde vært

alltid hadde hevdet at han kunne stanse de allierte sør for Roma -

eksemplarisk, noe som tydet på at det kanskje ikke ville bli fullt så

fornuftige og tiltrekkende i Førerens ører. Dagen etter landgangen

lett å omgå dyktige generaler. Evakueringen av Sardinia og

ved Salerno hadde Kesselring trukket opp flere mulige forsvarslin­

Korsikia hadde tillatt overføring av ytterligere 40 000 tyske

jer på et kart og antydet hvor man mente han kunne føre effek­

soldater til det italienske fastland. Dessuten var Mussolini etter

tive, oppholdende kamper mens den tyske hovedstyrken trakk

arrestasjonen blitt befridd av tyskerne (side 190-203), og Hitler

seg nordover. Kunne han kanskje greie å holde én av disse linjene,

ville ha ham gjeninnsatt som regjeringssjef. Burde ikke en slik

ikke bare i et par uker, men i månedsvis?

80

Den 4. oktober ga Hitler Kesselring instrukser om å gå i stilling

Roma kan tilfredsstille de fordringer vi har stilt for dette års

og stanse fienden ved en linje trukket tvers over Italia mellom

felttog», eller at «bare den som besitter Roma, besitter skjøtet på

Napoli og Roma, og den 9. oktober talte der Fuhrer om denne

Italia». Selv om ingen av dem sa det rett ut, må tanken på å erobre

linjens «avgjørende betydning» og ga Rommel i nord ordre om å

Den evige stad utvilsomt ha ligget alle de allierte generalene

sende Kesselring to infanteridivisjoner og endel artilleri. Tyskerne

nokså nært på sinnet. Hvilken soldat helt siden Hannibals tid har

skulle holde stand sør for Roma; Kesselring skulle ha komman­

ikke drømt om å kunne innskrive i sin merittliste: «Tok Roma!» Selv

doen over alle tyske styrker i Italia; og Rommel, som tok

den nøkterne general Alexander var ikke immun. «En stabilisert

fullstendig avstand fra denne utviklingen, skulle sendes til

front sør for Roma kan ikke aksepteres,» sa han, «for Kapitol har en

Frankrike for å forberede forsvarstiltakene mot en alliert invasjon i

betydning langt større enn dens strategiske plassering... Når det

Normandie.

forholder seg slik, blir opprettelsen av en solid defensiv linje nord

De allierte planleggerne hadde ikke gjort regning med den nye

for Roma uomgjengelig nødvendig.»

tyske innstillingen. De hadde lest oppsnappede meldinger fra den

Følgelig ble det slik at mens tyskerne besluttet å holde stand i

tyske overkommandoen som ga dem grunn til å tro at fienden

sør, besluttet de allierte å fortsette nordover. Men den sentrale

ville trekke seg jevnt og stadig nordover, selv om de utvilsomt ville

amerikanske sjefsnevnden, som fremdeles ikke var overbevist om

opprette midlertidige forsvarslinjer underveis. Et par dager etter at

at tyskerne kunne eller ville holde skikkelig stand sør for Pisa-

han hadde gitt ordre om erobring av Roma, hadde Eisenhower

Rimini, var fast i sin beslutning om ikke å svekke Overlord,

sagt at han håpet å være nord for Roma om bare seks eller åtte

Normandie-prosjektet, ved å kanalisere flere ressurser til Middel­

uker. Han hadde vært inne på tanken om å flytte hovedkvarteret

havsområdet. De syv kamperfarne divisjonene som skulle trekkes

sitt fra Alger til Napoli; nå mente han at han ville vente til han

ut og sendes til England i november, skulle delvis erstattes med

kunne «ta spranget direkte til Roma».

franske, marokkanske og algirske tropper som var under

Men den 7. oktober - etter at han hadde fått nyss om at tyske

opplæring i Nord-Afrika, men de allierte styrkene i Italia ville bare

divisjoner var underveis fra Nord-ltalia for å styrke Kesselring,

bestå av 14 divisjoner i begynnelsen av desember. Mot disse

meddelte Eisenhower den felles stabsjefsnemnd at «det åpenbart

kunne tyskerne, som allerede hadde fordelen av å være i

vil komme til meget harde og bitre kamper før vi kan gjøre oss

forsvarsposisjon, sette inn over 20. De alliertes mulighet til å

håp om å ta Roma». Ville det da, undret de kombinerte sjefene,

iverksette omgående amfibieoperasjoner ville bli ytterligere

være bedre å avbryte offensiven og la 5. og 8. armé bli stående

svekket ved overføringen av flere skip og landgangsfartøyer til

hvor de var, nord for Napoli og Foggia? Eisenhower trodde ikke

Normandie-invasjonen. Dessuten sto vinteren for døren, og det

det. Han følte nå at det var viktig å opprettholde presset og rykke

ga de allierte enda et handicap ved at virkningen av deres

frem til nord for Roma. Et viktig moment var det også at hvis

luftherredømme ville bli drastisk redusert. Kraftige regnskyll og

flyplassene ved Roma og Ancona kunne erobres, ville flystyrkene

ankeldyp gjørme ville også oppheve overlegen heten i motorisert

få baser enda nærmere Tyskland. Eisenhower trodde også at intet

materiell.

ville hjelpe den forestående Normandie-invasjonen - med

Sett under ett var ikke utsiktene lyse. I De forente staters hærs

kodenavnet Overlord - mer enn en samtidig landgang i Sør-

offisielle historie er det formulert slik: «Hvorvidt de allierte styrker,

Frankrike iverksatt fra Nord-ltalia. Selv om dette ikke lot seg

stilt overfor økt tysk motstand, hadde tilstrekkelig med tropper,

realisere, måtte fienden allikevel bindes, og den beste måten å

utstyr og forsyninger til å rykke raskt nok frem mot Nord-ltalia til å

gjøre det på, var å angripe ham. «Hvis vi kan holde ham i ånde til

gjøre felttoget verdt innsatsen, kunne diskuteres, men de ville

tidlig på våren, vil det være desto bedre for Overlord jo flere

gjøre et forsøk.»

divisjoner han bruker i en motoffensiv mot oss, og da spiller det liten rolle hvordan det går med oss.»

Det dette betydde omsatt i umiddelbar handling, var at de allierte måtte krysse Volturno-elven. Tidlig i oktober tok 5. armé

Også de allierte lot seg påvirke av psykologiske faktorer. Det

fatt på denne oppgaven, den første av mange blodige og

var ikke bare Churchills stadige uttalelser om at «intet mindre enn

kraftslukende elveoverganger i Italia. Amerikanerne i VI. korps, på

Røyken velter opp fra hovedpostkontoret i Napoli den 7. oktober 1943, etter at en tidsinnstilt bombe eksploderte der. Bomben, som var plassert av tyskerne før de trakk seg ut av byen en uke tidligere, gikk av en travel ettermiddag da bygningen var full av allierte soldater og italienske sivile. 70 mennesker ble drept eller såret i eksplosjonen, deriblant en kvinne som spaserte nesten 150 meter unna.

81

5. armés høyre fløy, sto overfor mange problemer på begge sider

krysset Volturno vest for stedet hvor den flyter sammen med

av elven som allerede var bare så altfor velkjente: bratte åser og

Calore. 34. divisjon som angrep elvestillingen til høyre, krysset

smale, svingete veier med masser av broer og kulverter som lett

elven uten større problemer, i hvert fall i begynnelsen -

kunne saboteres. I sektoren til britenes X. korps, til venstre, var

hovedsakelig fordi 3. pansergrenaderdivisjon som beskyttet

terrenget relativt flatt. På sørsiden av elven var det imidlertid ikke

nordbredden bare delvis var på plass; troppene der hadde bare så

bare flatt, det var også åpent og ga svært liten beskyttelse mot

vidt ankommet. Men 34. divisjons overfartsoperasjon gikk nesten

tysk ild og tyske observasjonsposter.

dukken på grunn av mangel på forsyninger, siden tyskerne hadde

Både britene og amerikanerne måtte naturligvis også over selve Volturno - som nå gikk høy etter uker med regn. I X. korps' sektor var elven 400 til 500 meter bred, og vannet sto fra én til

fem fot over det vanlige nivået på seks fot. Lenger oppe i det amerikanske området var det lettere å komme over; enkelte

steder var vannstanden under én meter og bredden varierte fra 250 til 450 meter. I amerikanernes sektor hadde dessuten

tyskerne sine egne problemer å stri med. Elven hadde på enkelte

steder dype innskjæringer som dannet en slags grøfter som virket som en beskyttende mur mot tyskernes ild for troppene som

skulle over. Andre steder var den allierte sørbredden høyere enn

nordbredden, noe som ga angriperne god oversikt over de tyske stillingene. Men Vietinghoff visste at hans forsvarslinje var solid. Han visste også at han bare behøvde å holde elvestillingen til den

15. oktober. Etter den tid hadde han Kesselrings tillatelse til å falle tilbake til en enda sterkere forsvarslinje. Den 5. armés angrepsplan forutsatte en innledende manøver

på ytterste høyre flanke, i sektoren til den amerikanske 45.

divisjon som hadde ordre om å rykke nordvestover langs dal­ føret rundt Calore-elven - en bielv til Volturno. Divisjonen

skulle med denne manøvren beskytte venstreflanken til hoved­ styrken av VI. korps, 3. og 4. divisjon, når denne krysset Volturno lenger vest. 45. divisjon satte seg i bevegelse i Calore-dalen den 9.

oktober og fulgte en trang korridor som skar seg gjennom

fjellene, men som ble sperret av kuperte åser og dype kløfter.

Gjennom landskapet snodde de forventet elendige veiene seg. Generalmajor John P. Lucas, sjefen for VI. korps, mente at

divisjonens fremrykning langs Calore den første dagen gikk for langsomt og forlangte mer fart. Divisjonssjefen, generalmajor

Troy H. Middleton, påpekte at mennene hans hadde vært i kontinuerlig kamp i én måned og var utslitte. Lucas tvilte på at de var så utslitte, men sa til Middleton at avdelingen kunne regne

med å få hvile etter at overfarten var unnagjort. Etter denne

oppmuntringen gjorde 45. divisjon mye større fremskritt i dagene som fulgte. 3. og 4. divisjon angrep samlet natten til den 13. oktober og

Militære kjøretøyer krysser en pir bygget av amerikanske ingeniørsoldater oppå senkede skip i havnen i Napoli. Etter at tyskerne hadde ødelagt havnen, kunne man se vrakene av 30 større skip stikkende opp av vannet mens over 100 andre lå helt under vann. Ingeniørsoldatene greide ved å bruke de senkede skipene som underlag for sine improviserte pirer å gjøre havnen tilgjengelig for landgangsfartøyer bare tre dager etter at tyskerne trakk seg ut.

82

alle de gode brostedene - også dem hvor broene på forhånd var

blitt sprengt i luften - under oppsyn av artilleriobservatører.

Ingeniørtroppene i 34. divisjon som prøvde å bygge broer, hadde en stri tørn. På ett sted hadde en ingeniørkolonne blåst

sekunder etter ødela en eneste granat alle de tre pontongene, drepte en mengde soldater og satte en stopper for hele fremstøtet.

opp gummipontongene til brobygningen på forhånd for å spare

Senere på dagen greide ingeniørtroppene å frakte det

tid og kjørte dem frem til elven i lastebiler. Tyske granater satte

resterende utstyret vekk fra elven og utenfor tyskernes synsvidde.

straks tre av bilene ut av funksjon og punkterte de oppblåste

De lappet sammen de pontongene som kunne berges, satte ut

pontongene, mange så grundig at de ikke lot seg reparere.

røykapparater for å røyklegge området og prøvde igjen. Men

Ingeniørtroppene losset 12 lastebiler og berget tre av flåtene. Bare

artiIleriiIden var rett og slett for tett og for velrettet. Til slutt fant en

83

oppklaringsgruppe et annet broslagningssted - ett som ly i ly av

rivende strømmen, i full visshet om at de når som helst kunne

høye bredder. Tilførselsveiene var imidlertid enda verre enn

plumpe ned i et hull i elveleiet og gå under, eller bli meiet ned av

vanlig og elven 20 meter bredere enn på det første stedet. Med lånt utstyr for å erstatte tapene begynte ingeniørtroppene

maskingeværsalvene som pisket vannet på de fleste overfartsste­ dene. Dette var soldater, ifølge en etterretningsrapport, «som

sitt arbeid klokken tre om natten, og klokken halv elleve om

måtte ligge hjelpeløse og skjelvende på en gjørmete elvebredd og

formiddagen var broen ferdig. Så snart tilførselsveiene var blitt

se kameraten bli skutt mens han strevet i strømmen», og som

utbedret og minene tyskerne hadde spekket den motsatte

allikevel greide å vasse ut i elven selv. På den bratte bredden på

bredden med var fjernet, kunne lastebilene med mat og

den andre siden, som var inntil fem meter høy og sleip av gjørme,

ammunisjon sette seg i bevegelse og krysse elven. Innen den 14.

klatret de så opp og festet ledetau for angrepsbataljonene.

oktober var brohodet seks kilometer dypt, og 34. divisjon planla forfølgelsen av fienden.

Kl. 01.00 åpnet hele tyngden av divisjons- og forsterket

korpsartilleri ild mot nordbredden og åsene bak den. Senere ble

På venstreflanken fastslo general Truscott at overraskelsesmo-

det skutt røykgranater som la et røykteppe over overfartsstedene.

mentet var av avgjørende betydning for 3. divisjons angrep mot

Etter å ha blitt ført ned til elvebredden av de overlevende

elven. Han insisterte også på at så snart angrepet var i gang, skulle

ingeniørtroppene, fikk angrepssoldatene sine egne problemer:

det fortsette fremover. «Mennene må være gjennomsyret av

ledetau som var blitt festet til trær på den andre bredden, falt

tanken på at de må nå sine mål, da stanser de ikke,» sa han.

sammen da trærnes røtter etter mange dagers regn ga etter og

For å skjule forberedelsene til angrepet for tyskerne, avfyrte

trærne raste ut i elven; de improviserte flåtene falt fra hverandre.

artilleriet spredte skudd kvelden igjennom den 12. oktober, og de

På steder hvor elven gikk i dype skjæringer, var det relativt trygt

vanlige patruljene dro nedover elvebredden. I de bakre linjer

på vannet. Men ved daggry hadde tyskerne skutt seg inn, og ilden

balte angrepsbataljonene med spesialutstyret til overfarten:

ble tettere og mer presis: den siste angrepsbåten som forlot

ledetau til soldatene og angrepsbåtene, livbelter som de hadde

sørbredden på et overfartssted, fikk en fulltreffer av en artillerigra-

funnet 1 000 av i et italiensk varelager i nærheten, gummiflåter

nat.

som de hadde fått låne av marinen, og improviserte tømmerflåter.

Utover morgenen den 13. oktober ble det overført tilstrekkelig

infanteri fra 3. divisjon til at troppene kunne innta viktige høyder

Jobben med å velge ut og markere overfartsstedene ble utført

nord for elven, uskadeliggjøre en del av maskingeværredene og

av noen få, meget modige ingeniørsoldater som jumpet uti det

sette seg fast. De merket imidlertid mangelen på støtte fra

iskalde vannet i stummende mørke og vasset 70 meter ut i den

stridsvognene og tank-destroyerne som var blitt gjort vanntette

84

for å tåle overfarten, men som ikke kom ned de bratte breddene

McCreery, foretok hovedoverfarten med 46. divisjon, støttet av

og ut i elven. Bulldozere ble sendt fremover for å jevne ut bredden

stridsvogner som han hadde latt frakte rundt elvemunningen

så stridsvognene kunne komme seg ut i vannet, men de ble

med landgangsfartøyer. Samtidig skjøt de to andre divisjonene

drevet tilbake av tysk artilleri. På dette tidspunkt ga en

lenger inne i landet med sine våpen i en avledningsmanøver som

oppsnappet radiomelding Truscott en støkk: tyskerne forberedte

skulle trekke tyskerne vekk fra hovedangrepet. Elementer fra 56.

tydeligvis et motangrep. Truscott beordret stridsvognene og tank-

divisjon prøvde så å krysse elven i nærheten av Capua, men det

destroyerne over, koste hva det koste ville. Siden ingen

var som å stange mot en mur. 7. panserdivisjon gjorde tre forsøk

tankdozere var tilgjengelige, måtte ingeniørsoldater til fots jevne

ved Grazzanise og greide ved tredje blodige fremstøt å få en

ut bredden med hakke og spade under tysk ild.

håndfull menn i stilling på nordbredden.

Tidlig på ettermiddagen den 13. oktober var panservognene på

Også hovedangrepet støtte på hard motstand. En bataljon fra

nordsiden av elven; sent på ettermiddagen var 3. divisjons

46. divisjon padlet over elven i angrepsbåter, landet på en farlig

brohode for dypt til at tyskerne kunne avskjære det, og det gikk

utsatt strekning av elvebredden og ble overmannet etter en dags

nå en jevn strøm av forsyninger og tungt utstyr fremover. Artilleri

kamper. Lenger nede krysset to andre bataljoner på samme måte,

og tank-destroyere stanset det tyske motangrepet før det fikk

klamret seg fast og ventet på at stridsvognene skulle innfinne seg

gjort noen skade.

fra kysten. Da panserstyrkene ankom, kjørte flere tanks seg straks fast i bløt sand; andre ble stanset av miner - ikke-metalliske

sprengladninger som var vanskelige å oppdage og som først var

Britene i den vestligste sektoren ved Volturno hadde fått den

fjernet etter en hel dags omhyggelig og farlig arbeid. Den 14.

tøffeste jobben av samtlige. De tre divisjonene i X. korps -46. ved

oktober greide britene å få brakt forsterkninger til det smale

kysten, 7. panser i sentrum og 56. til høyre, opptil amerikanernes

brohodet og få overført artilleri og annet tungt materiell under

3. divisjon, - hadde svært lite broslagningsutstyr. Elven gikk så

dekke av ildgivning fra marinen, en viktig faktor i denne

høy etter flommen at vading ikke var til å tenke på. Tyskerne

vellykkede operasjonen.

hadde alle mulige broslagningssteder ikke bare under oppsikt,

X. korps led store tap: 200 savnede, 400 drepte og sårede.

men innenfor rekkevidde av lette våpen såvel som bombekastere

Tyskerne regnet med at britene ville gå hardt frem fra sitt brohode

og artilleri. Det vedvarende regnværet hadde skapt praktisk talt

på grunn av de store tapene og holdt stand i sektoren til X. korps,

ufremkommelige hengemyrer av nesten alle tilførselsårer til elven,

men begynte en gradvis tilbaketrekning i den amerikanske sektor

bortsett fra hovedveien til Capua, Grazzanise og Cancello.

den 14. oktober. Tyskerne akselererte tilbaketrekningen etter

Slik det lå an var det beste sted - eller rettere sagt det minst

Kesselrings timeplan de følgende dagene, og innen den 19.

avskrekkende - for britenes angrep på venstreflanken, nær

oktober hadde de allierte full kontroll over Volturno-linjen.

Cancello og kysten. Det lot til å være færre tyske tropper der, og

Deretter - etter hvert som 5. armé rykket frem - sloss tyskerne

marinen kunne bistå fra sjøsiden. Sjefen for X. korps, general

om hver sving på den gjørmete, kronglete veien til Roma.

En Bailey-bro som er montert på bredden, skyves over elven Volturno. Ved hjelp av bolter og stålbjelker kunne ingeniørtroppene på to og en halv time bygge en 25 meter lang bro som tålte et trykk på 21 tonn. Ved sammenføyning av flere seksjoner kunne det lages broer over inntil 80 meter brede kløfter. I en lovprisning av denne britiske oppfinnelsen sa general Alexander en gang. «Uansett hvor tapre de stridende styrkene var - uten «Bailey» til å hjelpe oss over Italias elver og raviner, ville hele felttoget ha vært dødfødt fra begynnelsen av.»

85

VENNER BLANT FIENDEN

Landsbybefolkningen ser medfølende på mens en amerikansk sanitetssoldat gir blodoverføring til en såret soldat på Sicilia.

87

VENNLIGE GESTER I ET KRIGSHERJET LAND «Disse menneskene var våre fiender,» skrev krigskorrespondenten Ernie Pyle om italienerne. «De gikk til krig mot oss. Vi dro rett over

og kjempet mot dem, og da vi hadde vunnet, betraktet de oss

som sine venner.» Mange italienere lot faktisk til å betrakte de allierte som frigjøringstropper snarere enn som erobrere og

mottok dem deretter: med viftende amerikanske flagg og gaver i En tørst infanterist tar seg tid til å drikke av vannmuggen den italienske politi­ mannen har gitt ham i en krigsherjet siciliansk landsby.

form av vin og fersk frukt. Denne varme velkomsten hadde sine grunner. De fleste italienere hadde aldri likt krigen, og på tidspunktet for den allierte invasjonen var den nærmest blitt uutholdelig. Allierte bomber

hadde pulverisert deres byer og deres besluttsomhet. Matmangel, krigsjobbing og stadig større tap blant sivilbefolkningen hadde

undergravet forsvarsviljen. De tyske okkupantene hadde gått hensynsløst frem; de hadde sendt hardt tiltrengt italiensk hvete

og tusenvis av italienske tvangsarbeidere til sitt eget kringsatte land. «Under slike forhold,» skrev en kvinne i et brev, «fratatt alt vi

trenger, og fremfor alt vår frihet, har vi ikke annet å gjøre enn å holde sengen og - om de allierte ikke kommer tidsnok - vente på døden.»

Våpenstillstanden som ble undertegnet i september 1943,

betydde at de allierte ikke lenger var i krig med Italia - en kjærkommen begivenhet for de mange italienere som følte et

spesielt slektskap med De forente stater, et yndet bestemmelses­

sted for italienske emigranter før krigen. «I den mest avsidesliggen­

de og tilbakestående lille by oppdaget vi at halve befolkningen hadde slektninger i Amerika,» skrev Pyle som fulgte den allierte fremrykningen. «Det var alltid noen som stakk hodet frem og sa at han hadde bodd tolv år i Buffalo eller tredve år i Chicago.»

Etter hvert som de allierte rykket nordover, delte derfor italienerne sine hjem, sine senger og sitt kjennskap til tyske

forsvarsstillinger med dem. Soldatene gjorde gjengjeld ved å dele ut gaver og rasjoner og ved å vise spesiell omsorg for krigens ynkeligste ofre, barna. De «adopterte» hundrevis av foreldreløse

og hjemløse barn, kledde dem. opp i miniatyruniformer, ga dem mer å spise enn de hadde fått på årevis og fant sikre

oppholdssteder til dem når tiden var inne til å gå til aksjon igjen.

88

En soldat mater en foreldreløs gutt som ble funnet alene i fjellene etter at guttens to søstre var blitt drept av en tysk mine som eksploderte.

89

En soldat i militærpolitiet (over) viser den tryggeste ruten å følge for et italiensk ektepar som prøver å sykle vekk fra krigssonen utenfor havnebyen Anzio. De har surret alt de eier til syklene.

En gammel kvinne med bare og blødende føtter som har flyktet fra kampområdet gjennom et fjellpass, får et par nye sokker av en amerikansk menig som selv hadde fått dem som julepresang i posten (under).

Disse flyktningene hadde fulgt tyskernes ordre om å

90

forlate siné hjem og dra i retning av de alliertes linjer. De kom dermed inn i krigssonen og får her instrukser av to soldater fra 88. amerikanske infanteridivisjon.

91

Denne italienske guttungen var både hjemløs og foreldreløs til han ble «adoptert» av amerikanske soldater. Her står han stolt iført sitt nye antrekk og dirigerer trafikken gjennom byen San Vittorio i egenskap av sin nye funksjon — æres-MP.

Mens vennene knisende ser på står en italiensk gategutt ved navn Charleto omgitt av artilleriammunisjon i Anzio og lar seg med stoisk ro bandasjere av en amerikansk soldat.

En fransk-kanadier knyttet til 5. amerikanske armé

92

får en rose av en høytidelig jentunge som takk for et sukkertøy. Soldaten har festet andre blomstergaver til kamuflasjenettet på hjelmen.

93

Mens 5. armé rykket frem mot Roma, greide disse to kvinnene å flykte fra den tysk-okkuperte byen og nå de alliertes linjer. De samarbeider her med amerikanske tropper og prøver å lokalisere fiendens forsvarsstillinger på et kart som er brettet ut på panseret til en. jeep.

En italiensk ungdom sliter med en tung artillerigranat der han hjelper til med å stable ammunisjon ved en kanonstilling de allierte har etablert utenfor guttens bondegård nord for Anzio.

94

Høyt oppe i fjellene over Cassino-dalen betrakter en italiensk gjeterkone uforstyrret en alliert soldat som omhyggelig fjerner en tysk personellmine fra en en stenmur i hennes landsby. Den gamle kvinnen hadde sett hvor tyskerne skjulte sine miner da de trakk seg ut, og hun kunne nå vise de allierte troppene hvor de lå.

To italienske ungdommer gjør livet lettere for en amerikansk soldat ved å bære riflen og oppakningen hans opp en bratt bakke utenfor Salerno.

95

Italienske kvinner vasker skitne leiruniformer for amerikanske soldater i nærheten av de gamle ruinene ved Paestum, sør for Salerno.

To fotsåre amerikanske soldater hviler og deler en kopp kakao i peiskroken hos sin gamle vertinne.

96

Soldater Ira 5. armé driver sammen el par kuer de har kjøpt til avdelingens leltkjøkken av en italiensk bonde. Bonden hjelper til med S skyve en motvillig ku opp pi veien.

97

Tre amerikanske soldater på perm samler seg rundt en tiltrekkende gateselger, åpenbart mer interessert i kvinnen enn i krammet hun prøver å selge. Bak bordet fullt av askebegre henger en plakat som kunngjør en avgjort fredelig begivenhet - en konkurranse i maskinskrivning.

En entusiastisk amerikansk soldat underholder kameratene med en konsert ved siden av en lastebil, akkompagnert av en smilende italiensk trekkspiller.

98

99

«Jeg håper jeg aldri får se et fjell mer så lenge jeg lever,»

betrodde sjefen for amerikanernes VI. korps, general Lucas, til

dagboken sin mens de allierte slo og sneglet seg nordvestover

etter overfarten over Volturno. Det var sikkert mange fotsoldater i 5. armé som gjorde seg de samme tanker. Og jo lenger de rykket frem, jo større motvilje skulle de få for topografien, for tyskerne,

som nå var fast besluttet på å stanse de allierte sør for Roma, hadde bevisst utnyttet det forrevne landskapet til å skape kanskje den mest utilgjengelige serie av forsvarsverker noen angrepsarmé hittil hadde stått overfor under den 2. verdenskrig. Fjellene strittet av morderiske befestninger som innbyrdes utfylte hverandre, og hvert av disse måtte de allierte nedkjempe eller nøytralisere til en

blodig pris, om fremrykningen ikke skulle stanse opp. De tyske forsvarsverkene bakenfor Volturno, blant de allierte gjerne omtalt som Vinter-linjen, besto egentlig av tre forskjellige

forsvarslinjer (kart s. 105) - bak hverandre og den ene mer solid enn den andre -, etablert under overoppsyn av feltmarskalk

Kesselring selv. «Med mine stadige inspeksjonsrunder for å kontrollere fortgangen i befestningen av våre bakre stillinger, må

jeg ha vært en sann plage for sjefen for ingeniørkorpset,» skrev

Kesselring senere. Den første forsvarsstillingen, den såkalte Barbara-linjen, besto av en rekke forskansninger som ikke var

ment å skulle stanse 5. armé, bare forsinke den mens de

bakenforliggende forsvarsverkene ble fullført. Linjen strakte seg bare et stykke inn på den italienske halvøy, fra Monte Massico bare en drøy mil nord for Volturno-elven - i vest, til Matese-

fjellene i Italias ryggrad, gjennom landsbyene Teano og Presenzano.

Omtrent 15 km bakenfor Barbara-linjen lå et mye sterkere Fjell spekket med dødelige hindringer

forsvarsanlegg, Bernhard-linjen, som løp fra munningen av elven

«Sprette-Betty» og lumske «Schu»-miner

Garigliano i vest til Matese-fjellene inne i landet. En mindre

General Alexanders hyllest til tyskerne

strukturert forlengelse av denne serien av forsvarsverker fortsatte

Spissrot gjennom Mignano-kløften

østover til Adriaterhavskysten langs elven Sangro, foran britenes

En språkmektig armé

8. armé. I vest var Bernhard-linjen utbygget i dybden, og i

På jakt etter en lettere rute til Roma

forsvarskjeden lå også en rekke tungt befestede fjell hvis navn -

Fra loft til kjeller i Ortona

Monte la Difensa, Monte Camino, Monte Lungo, Monte Sam-

Hårreisende klatretur for å erobre Monte la Difensa

mucro - snart skulle bli kjente angstvekkere blant de allierte.

Churchills lungebetennelse gir Anzio det glatte lag

Og endelig var det den mest utbygde og tyngst befestede av

Kostbart brohode over Garigliano

alle de tyske stillingene, stillingen Kesselring var fast besluttet på å

Katastrofe ved Rapido

holde: Gustav-linjen. I vest, langs Garigliano-elven, var Bernhardog Gustav-linjen én og samme linje. Lenger inne i landet snodde

DE TROSSIGE FJELLENE

Gustav-linjen seg ca 18 km bak Bernhard-linjen og var forankret i

hovedforsvarsverker ved Cassino og langs elven Rapido, et

en praktfull naturlig festning som de aller fleste av de allierte

naturlig hinder som løp tvers over inngangen til Liri-dalen.

soldatene knapt hadde hørt om: Monte Cassino. Gustav-linjen

Tyskerne visste utmerket godt hvilken rute de allierte ville følge og

fortsatte så tvers over hele den italienske støvelen og endte ved

konsentrerte sine største styrker for å blokkere den.

Adriaterhavet omtrent 30 km nordvest for Sangro-elven. Gustav var den sterkeste av alle forsvarsverkene - så sterk, trodde

De tyske feltforskansningene ble konstruert under overoppsyn av

Kesselring, «at britene og amerikanerne kommer til å knekke

en fremragende ingeniøroffiser, generalmajor Hans Bessel. Han

tennene sine på den».

var assistert av enheter fra Organization Todt, en sivil gruppe av

Det lettet tyskernes planlegging og konstruksjon av disse

tyske ingeniører oppkalt etter grunnleggeren, dr. Fritz Todt, tysk

forsvarsverkene at det var så få skikkelige korridorer som en

rustningsminister før krigen. Mye av arbeidet ble utført av

motorisert armé kunne gjøre seg håp om å rykke frem gjennom.

italienske sivile som fikk god lønn og bonus i form av mat og

Det var bare to hovedveier fra Napoli til Roma, og det var langs

tobakk. De gjorde godt arbeid.

disse - og langs bratte stier og tråkk i åsene rundt - at den 5. armé

Kanonstillinger og kommandoposter ble sprengt inn i fjellet, og

var nødt til å angripe. Den ene av disse veiene var den gamle Via

adkomsten ble sperret med piggtråd, snublefeller og miner.

Appia, i vår tid kjent under den mindre romantiske betegnelsen

Maskingeværstillingene ble slik plassert at de overlappet hveran­

Riksvei 7. Den gikk mot Roma langs kysten og var fra et militært

dre og var beskyttet oventil og på sidene av panserplater. Disse

synspunkt ikke den beste ruten å følge dit. Riksvei 7 lå klemt

stillingene ble supplert med transportable «pillebokser», der

mellom Aurunci-fjellene og havet, og lenger nord gikk den over

maskingeværene og mannskapene var plassert i kasser med fem

De pontinske sumper, drenert av Mussolini i 1930-årene og nå

tommer tykke stålvegger som kunne trekkes fra sted til sted med

åpent sletteland. Begge steder kunne tyskerne gjøre den praktisk

traktor. Bombekasterne ble gravd ned bak åsrygger eller i dype

talt ufremkommelig.

grøfter. Herfra kunne de i relativ sikkerhet slynge sine prosjektiler

Den andre veien, riksvei 6, tråklet seg nordover gjennom

mot mål langs veien som de på forhånd var innskutt på og som

fjellene omtrent 50 km inne i landet. Riksvei 6 - den gamle Via

fienden måtte følge. Fjellandskapet begrenset i høyeste grad

Casilina, bygget av romerne 2 500 år tidligere - hadde sett mange

stridsvognenes bevegelighet, så de oppfinnsomme tyskerne

soldater på marsj, blant andre romerske legioner på vei sørover

gravde noen av sine tanks ned i jorden slik at bare tårnet stakk

for å møte Hannibal i det 3. århundre før vår tidsregning, og de

opp. Dermed kunne de dra nytte av stridsvognenes ildkraft, mens

franske og spanske arméer som kjempet om Italia i det 16.

fienden fikk ytterst små mål å skyte på. Andre tanks skjulte de

århundre. Dette siste sammenstøtet virket spesielt fascinerende

inne i hus i fjell-landsbyene og innstilte kanonene slik at de

på en klassisk skolert tysk korpssjef, generalløytnant Fridolin von

dekket de få mulige adkomstveiene.

Senger und Etterlin, fordi det hadde utspilt seg i nærheten av

Minefeltene tyskerne anla var ikke bare omfattende - det ble

Cassino i det som nå var hans sektor av den tyske forsvarslinjen.

plassert rundt 75 000 miner foran Bernhard-linjen -, men de var

Vinteren 1943-1944 ville det bli de alliertes tur til å prøve å

også spekket med innretninger av en særdeles ondartet type. S-

kjempe seg gjennom på denne veien, mente von Senger.

minen, en personellmine som fikk tilnavnet «Sprette-Betty» av de

Fordelen med riksvei 6, sett med allierte øyne, var at den

allierte, spratt flere fot opp i luften når den ble tråkket på. Den

umiddelbart etter Cassino førte ut i den brede dalen langs elven

eksploderte så et par fot over bakken og sendte metallsplinter i

Liri, innfallsporten til Roma. Hvis de allierte bare nådde frem til

alle retninger. Enda verre enn Sprette-Betty var kanskje den

denne dalen, kunne de deployere sine panserstyrker og rase de

lumske lille Schu-minen: selve kassen besto nesten utelukkende

130 kilometrene nordvestover til hovedstaden. Men for å nå Liri-

av tre og kunne derfor ikke lokaliseres med de minedetektorene

dalen, måtte de først nedkjempe Barbara-linjen, løpe spissrot

de allierte brukte, siden disse bare reagerte på metall. Schu-minen

mellom Mignano-kløften, en trang korridor omgitt av fjell som

tok sjelden livet av en mann på flekken; den rev som regel foten

inngikk i Vinter-linjen, og deretter bryte igjennom Vinter-linjens

av ham hvis han gikk eller hånden hvis han krøp.

101

De fleste av de elleve divisjonene i tyskernes 10. armé som var

avdeling, og ba da om å få se dem. «Da jeg viste meg i døren,»

pålagt forsvaret av disse defensive stillingene, var førsterangs

skrev han senere, «ropte den tyske Feldwebel (teknisk sersjant),

kampenheter, men et par ble ikke regnet som helt pålitelige. 94.

som var meget hardt såret, til sine menn: 'Achtung, Herr General!'

infanteri hadde nesten ingen stridserfaring før den kom til

- og de sårede soldatene lå i giv akt i sine senger med armene

fronten, noe som førte til nokså sure meningsutvekslinger da den

stramt utstrakt oppå laknene. Jeg måtte si 'Machen Sie weiter'

ankom. Vietinghoff, sjefen for 10. armé, fremholdt at «det er

(fortsett), ellers ville de ha blitt liggende slik til de fikk nye ordrer.

fullstendig ulogisk å sende oss denne divisjonen», hvorpå

Jeg nevner denne episoden for å vise hva slags soldater vi sto

Kesselrings stabssjef, generalmajor Siegfried Westphal, svarte:

overfor. Hva vi enn måtte mene om tyskerne, så må vi erkjenne at

«Det er ikke ulogisk. Ordren kommer fra Hitler.»

de tyske soldatene var uhyre tapre og hardføre.»

Også 3. pansergrenaderdivisjon hadde dårlig ord på seg. En

britisk general noterte seg at den «besto av øst-europeere som

Arméene som prøvde å hamre seg gjennom de tyske linjene,

bare var fjernt i slekt med tyskerne og ikke var besatt av den

hadde også en del hardføre og pågående avdelinger - fra mange

samme besluttsomhet som kjennetegnet de innfødte tyske

land. I løpet av vinteren 1943-1944 fikk de allierte styrkene i Italia

divisjoner». Men blant de andre divisjonene som befant seg her,

en stadig mer multinasjonal sammensetning. Det var en utbredt

var også noen av de beste i hele den tyske hær, i første rekke 15.

feilaktig oppfatning i USA at felttoget i Italia var et overveiende

pansergrenader-, Hermann Goring- og 1. fallskjermdivisjon.

amerikansk foretagende; i virkeligheten utgjorde de amerikanske

General Alexander, sjefen for de allierte bakkestyrkene,

troppene gjennomsnittlig mindre enn en tredjedel av de samlede

besøkte et engelsk sykehus under kampene og spurte om det var

kampstyrker. Blant de allierte var det både kanadiere, indere og

noen sårede tyskere der. Han fikk høre at rundt 20 hardt sårede

newzealendere. Snart skulle det også komme til polakker, sør­

tyske soldater fra 1. fallskjermdivisjon ble tatt hånd om i en egen

afrikanere, italienere og Frie Franske divisjoner som hovedsakelig

102

besto av algirere og marokkanere. Senere sluttet også en

km bred front. Hvorpå de medtatte og nedslitte allierte oppdaget

brasiliansk divisjon seg til de allierte i Italia.

at kampen bare såvidt hadde begynt; de sto overfor en fiende

Denne blandingen av nasjonaliteter medførte visse problemer. I tillegg til kommunikasjonsvanskene man måtte vente seg i en

slik polyglott styrke, var også de forskjellige kostholdsvaner en

som i store trekk var intakt og godt befestet langs Vinter-linjens

hovedstillinger.

5. armé presset på, nesten uten pauser. Tyskerne hadde hatt

belastning for det allierte forsyningssystem: muslimene fra Nord-

rett i sin antagelse om at de allierte ville forsøke å trenge igjennom

Afrika ville ikke spise svinekjøtt og krevde store mengder

Vinter-linjen langs riksvei 6-korridoren. Tidlig i november gjorde

sauekjøtt; brasilianerne ville ikke ha amerikansk mat; franskmen­

britene og amerikanerne sitt første forsøk på å presse seg

nene måtte få sine rasjoner av vin og brennevin.

gjennom Mignano-kløften.

Soldatene fra de forskjellige land hadde også sine særegenhe­

Kløften var ikke bare en rift i åsene, men et buktende, ti

ter og foretrukne kampmetoder. Gurkhaene og rajputene fra

kilometer langt pass mellom bratte fjell som ville måtte inntas ett

India var umåtelig tapre, fulle av yrkesstolthet og villige til å

etter ett. Flere var inntil tusen meter høye, med steile skrenter i

utsette seg for de verste risikoer og påkjenninger, rett og slett fordi

vinkler på 30°, 45° eller endog 70°. Øverst i skråningene var det

de var gurkhaer og rajputer og hadde et gammelt og velfortjent ry

svært liten dekning. Det var ingen jord til å grave skyttergroper i,

for tapperhet å leve opp til. Blant marokkanerne og algirerne var

bare fjell. Angripende tropper måtte søke ly i sprekker eller bak

også de fryktinngytende goumierene, fjellkrigere som ikke likte

fremspring eller lage ynkelige skanser av løse stener. Eksploderen­

kompliserte våpen, men som elsket å slåss med kniver om natten.

de granater fra artilleri og bombekastere sendte morderiske

En fransk offiser i Italia ba en gang en goumier som skulle ut på

stensplinter i alle retninger. Alle naturlige fremkomstveier til

nattpatrulje om å ta med tilbake et tysk armbåndsur, om han

fjelltoppene var fulle av miner og snublefeller, slik at angriperne

kom over ett. Goumieren kom tilbake med en blodig tøypakke

var nødt til å følge ruter som selv geiter ville ha hatt problemer

som han høflig slapp foran offiserens telt. Pakken inneholdt en

med - noen amerikanere drev faktisk små flokker med italienske

avskåret underarm der armbåndsuret fremdeles satt på håndled­

geiter og sauer foran seg for å utløse minene.

det.

Rasjoner, vann og ammunisjon ble fraktet et stykke opp i

Soldatene i 2. newzealandske divisjon var mer sofistikerte, men

fjellene på muldyrryggen, og når muldyrene ikke lenger kunne

like hardføre. De var stivnakket selvstendige og modige i kamp,

eller ville fortsette, måtte soldatene slepe oppakningene etter seg

men hadde liten sans for blankpuss og disiplin. En britisk general

på brett eller i tau. Angrepstroppene som trengte begge hender til

som besøkte newzealendernes hovedkvarter beklaget seg overfor

å klatre med, kunne bare bære med seg så små forsyninger at

deres øverstkommanderende, generalløytnant Sir Bernard Frey-

halvparten av dem til tider måtte fungere som pakkdyr for

berg: «Folkene Deres hilser ikke mye, gjør de vel?» «Prøv heller å vinke til dem,» svarte newzealenderen. «De

vinker alltid tilbake.»

Men selv de kamptrenede veteranene hadde store problemer

kameratene som klamret seg til fjellsidene ovenfor. Om natten

sank temperaturen under frysepunktet, og fjelltoppene forsvant i

regn, sludd og tåke. Enkelte ganger når tåken lettet forbigående, oppdaget tyske og allierte patruljer at de bare var noen meter fra

med å slå sprekker i den tyske Barbara-linjen. Kesselring hadde

hverandre og røk sammen i voldsomme nærkamper. Mer enn én

gitt troppene der ordre om å holde de allierte unna kjernen i

gang hendte det at de slapp opp for ammunisjon og gikk over til å

Vinter-linjen i hvert fall til 1. november, da de sterkere

kaste sten på hverandre.

befestningene ville være ferdig utbygd, og soldatene hans gjorde

akkurat som de hadde fått beskjed om. De kjempet hardt og

Soldatene som prøvde å trenge gjennom de tyske forsvarslinjene,

trakk seg deretter for det meste velordnet tilbake, mens de hele

hadde minst én fordel over sine forskansede fiender: en betydelig

tiden påførte de allierte betydelige skader ved dyktige baktropps-

overlegenhet i artiIleri-iIdkraft. De allierte kanonene ble rundhån­

aksjoner. Det tok 5. armé over to uker å kjempe seg gjennom

det brukt - så rundhåndet at det fra tid til annen oppsto

Barbara-linjen og rykke 25 til 30 km frem fra Volturno langs en 60

ammunisjonsmangel og måtte innføres rasjonering. Sjefen for VI.

Den blendende munningsilden fra en 155mm «Long Tom» artillerikanon lyser opp i natten der de allierte styrkene hamrer løs på de tyske forsvarsstillingene i Mignano-kløften, sør for byen Cassino, Den 5. armé gjorde så intensiv bruk av artilleriet at tyskerne påsto at amerikanerne aldri sov. I løpet av en 24-timers periode avfyrte 925 kanoner hele 164 999 skudd.

103

korps, general Lucas, var fullt oppmerksom på hvilke umenneske­

dyrt det er å fremstille store, moderne kanoner, lære opp

lige forhold mennene hans kjempet under og mente at det høye

mannskapene, frakte det hele over havet, og med en pris på 50

granatforbruket var mer enn berettiget. «Jeg skjønner ikke at våre

dollar pr. granat, kom vi frem til at for hver tysker som ble drept av

folk holder ut det de må igjennom,» skrev han i dagboken sin. «De

artilleri-iId, kostet det 25 000 dollar.»

er verdens beste soldater. Jeg ber ustanselig til den allmektige Gud

«Ville det ikke være bedre å bare tilby tyskerne 25 000 dollar

om at han må gi meg visdom til å føre dem gjennom denne

hver for å overgi seg og slippe alt plunderet og all drepingen?»

ildprøven med et maksimum av fremgang og et minimum av tap i

undret en fyr. «Jeg skal vedde på at de ville ha gått med på det.»

menneskeliv. Derfor bruker jeg artilleriammunisjonen slik. Hvis

Det trodde ikke Pyle.

livet til de amerikanske guttene er av verdi, er den grådige

«En av de siste nettene jeg tilbrakte sammen med kanonmann-

appetitten til VI. korps' kanoner ikke bortkastet, til tross for de

skapet ble vi revet ut av teppene en time før daggry for å plassere

enorme kostnadene i penger og transport.» Lucas' kanoner var i

en ildvalse før et infanteriangrep. Hvert eneste batteri i flere

sannhet grådige. I løpet av én enkelt to-ukers periode ved Vinter-

kilometers omkrets åpnet ild. Avstandene mellom de forskjellige

linjen i november, avfyrte 36. amerikanske divisjons artilleri alene

batteriene var ikke stor, og vi kjente detonasjonen og trykket fra

95 000 granater mot tyskerne.

andre kanoner også, ikke bare fra vår egen. Kanonene spyttet

Den amerikanske krigskorrespondenten Ernie Pyle konsentrer­ te seg i sine rapporter mindre om generalene enn om de stridende

voldsomme munningsflammer når de gikk av, og den svarte

natten ble flerret av ilden fra hundrevis av digre kanoner.

soldater. Han oppholdt seg en tid sammen med et 155mm

Der jeg sto midt oppi det hele, følte jeg at dette var det villeste

haubitserbatteri og beskrev artilleristenes rolle i krigføringen.

og mest skremmende jeg noengang hadde opplevd. Bare det å

Kanonene var plassert med omtrent åtti meters avstand i en

befinne seg i avsenderenden var lammende. Jeg kunne ikke fatte

tilnærmet firkant. De sto i dyp gjørme i cirka én meter dype hull,

hvordan de i den andre enden kunne unngå å gå fra vettet.»

beskyttet av en skulderhøy skanse av sandsekker. På den ene

I den andre enden beholdt tyskerne vettet uten større

siden av hvert hull var en dobbel stabel med store rustfarvede

problemer fordi deres godt planlagte stillinger ga dem så god

granater som stadig ble etterfylt av ammunisjonsvogner. På den

beskyttelse. Til tross for den intense allierte artilleri-ilden,

andre siden sto tre fot lange kasser med kruttladninger, buntet

oppdaget de amerikanske fotsoldatene som prøvde å rykke frem

sammen tre og tre med stålbånd. Inni hver kasse var det tre hvite

bak en slik dekningsild, at forsvarerne av Vinter-linjen var både

tøysekker på størrelse med kiloposer med sukker. Til hver ladning

levende og livsfarlige. Til venstre for inngangen til Mignano-

gikk det med fra én til tre poser, avhengig av målavstanden. Først

kløften kjempet 56. britiske infanteridivisjon - som hadde vært i

ble granaten skjøvet inn i laderommet med håndkraft, deretter

kamp nærmest uopphørlig siden Salerno - i åtte dager for å ta

ble posene stablet inn bak den. Så trakk kanonéren i avtrekksno-

Monte Camino - og feilet. I nærheten av disse slet 3. amerikanske

ren og - BOOM! - var prosjektilet underveis.

infanteridivisjon i ti dager for å kaste tyskerne vekk fra fjellet med

Artilleristene så aldri hva de skjøt på og hadde som regel heller

det dekkende navnet Monte la Difensa («Forsvarsfjellet»), bare for

ingen anelse om hva målet var. En offiser i batterikommandoen

å bli kastet tilbake med store tap i skrenter så bratte og forrevne at

ga ildledning over telefon til lederen for hvert kanonmannskap,

det tok seks timer å få en såret soldat ned fra fjellet.

og denne offiseren fikk igjen sine instrukser fra regimentets

Men dette første forsøket på å trenge igjennom Mignano-

kommandopost en halv kilometer bakenfor. Til syvende og sist

kløften var ingen total fiasko. På høyre side rykket 34. og 45.

kom alle direktiver fra observatører i fjellene flere kilometer lenger

amerikanske infanteridivisjon noen kilometer frem og erobret en

fremme. De merket seg hvor granatene slo ned og ga beskjed om

del høytliggende terreng, blant annet det ruvende Monte

korreksjon av ilden - til høyre, til venstre, lenger, kortere.

Rotondo på høyre siden av inngangen til kløften. Men det var ikke

Prisen på kanoner og granater gjorde et kraftig inntrykk på

tilstrekkelig til å bekymre Vietinghoff som påpekte at «fiendens

Pyle. «Vi satt der og prøvde å regne ut hvor mye det kostet å

vinning ikke utgjør noen stor trusel, og hvert skritt videre inn i

drepe en tysker med artilleriet vårt. Når man tar i betraktning hvor

fjellområdet kommer bare til å øke hans vanskeligheter». Den 15.

Da de allierte styrkene nådde Cassino-fronten nord for Napoli i januar 1944, prøvde de først å omgå sentrum av det mektige tyske forsvaret ved Monte Cassino og bryte inn i Liri-dalen for hurtig å forene seg med de britiske og amerikanske landgangsstyrkene ved Anzio. Tropper fra britenes X. korps greide å opprette et lite brohode over nedre del av elven Garigliano. Men 46. britiske divisjon ble kastet tilbake da den prøvde å krysse elven lenger oppe. På fronten til amerikanernes II. korps ble to regimenter fra 36. divisjon avvist i et blodig forsøk på å krysse elven Rapido ved Sant' Angelo. Kampene ved Cassino og Anzio gled da inn i en langvarig og kostbar stillstand der partene sto og stanget mot hverandre.

104

november stanset general Mark Clark alle offensive operasjoner.

desember, og dette ga ikke nok tid til å planlegge og gjennomføre

Han innså at troppene i 5. armé var på sammenbruddets rand. De

et omfattende sjøveis angrep.

neste to uker skulle hæren hvile og bygges opp til et nytt angrep.

Men tanken på en landgang var altfor besnærende til at de militære sjefene i Middelhavet kunne la den falle. De var fullt klar

I mellomtiden hadde de allierte planleggerne inngående studert

over faremomentet. Skulle en slik landgang lykkes, måtte den

mulighetene for å komme seg til Roma på en lettere måte enn via

foretas så tett opptil kampsonen at landgangstroppene raskt

fjellklatring.

kunne slutte seg til styrkene som rykket frem over land. I motsatt

Den lettere måten var, som Eisenhower lenge hadde ment, å

fall ville landgangsstyrken kunne bli omringet i strandhodet og

gjøre et omgående amfibiefremstøt rundt fiendens linjer for

kanskje utslettet. Eisenhower og hans rådgivere mente at

derved å true tyskerne bakfra og tvinge dem til å oppgi sine

sammenslutningen var mulig.

forsvarsstillinger sør for Roma. Men minst én og helst to divisjoner

Eisenhower ba følgelig De kombinerte sjefer om tillatelse til å

måtte i så fall landsettes bak fienden, og til å begynne med syntes

holde tilbake 56 britiske og 12 amerikanske LSTer i Middelhavet

dette umulig. De allierte manglet transportskip, særlig LST

til den 15. desember. Da tillatelsen kom - den ble senere

(landgangsfartøyer for tanks). I De kombinerte stabssjefers globale

forlenget til 15. januar -, ga Eisenhower general Alexander ordre

strategi hadde krigsskueplassen i Middelhavsområdet lav priori­

om å sette i gang med å erobre Roma. Implisitt i ordren lå

tet, og den ble stadig lavere etter hvert som tiden for invasjonen i

iverksettelsen av en større amfibielandgang. Alexander ga sine

Normandie nærmet seg. Planen var at de fleste av Eisenhowers

instrukser for offensiven.

landgangsfartøyer skulle trekkes tilbake til England tidlig i

Ifølge Alexanders plan skulle 8. armé under general Montgo-

105

mery angripe først på østkysten, bryte gjennom de tyske

Middelhavsområdet ennå disponerte over sine ressurser, hvor

forsvarslinjene ved Sangro-elven og fortsette nordvestover

små de enn var.

gjennom Vinter-linjen til Pescara. Der skulle 8. armé bryte av mot venstre i dalen langs Pescaro-elven og true Roma fra øst. Sett på

Den allierte offensiven begynte den 20. november på Adriater-

bakgrunn av de flømmende elvene som krysset fremrykningsru-

havssiden av den italienske støvelen med at Montgomerys 8.

ten, de elendige veiene og de mektige tyske forsvarsstillingene var

armé begynte å kjempe seg over Sangro-elven. Sangro var i flom,

dette en drøy oppgave for 8. armé - og dette fremstøtet var bare

med høy vannstand, og adkomstveiene til elven var bløte som

et avledende angrep. Hovedfremstøtet skulle 5. armé stå for.

pudding. Ved én elveovergang måtte sappører - ingeniørtropper

5. armés oppgave besto i å bryte gjennom i Mignano-kløften,

- fra 78. britiske divisjon bygge vei over nesten ti kilometer med

rykke nærmere tyve kilometer frem til elven Rapido, krysse

dynn frem til vannkanten. De fylte på med tonnevis av

denne, svekke det tyske forsvaret ved Cassino og fortsette 50

trestammer, grener, jernbanesviller og stålmatter. Så slo de en

kilometer opp Liri-dalen til byen Frosinone, cirka 75 km sørøst for

Bailey-bro over elven og kjørte på billass etter billass med sten i

Roma. Når hovedstyrken av 5. armé nådde Frosinone, skulle to

den tilsynelatende bunnløse gjørmen på den andre siden. Men

divisjoner landsettes ved Anzio, drøye 50 km sør for Roma. De to

etter å ha arbeidet under fiendtlig ild i to dager hadde de

hærstyrkene skulle da være i stand til å forene seg i løpet av et par

konstruert en bro-overgang som tålte kanoner og lastebiler.

dager, og tyskerne ville måtte se i ansiktet muligheten for å få sine

Britene som strømmet over elven, maste i stykker tyskernes 65.

forsynings- og retrettruter avskåret og utvilsomt trekke seg til­

infanteridivisjon så grundig at Kesselrings stabssjef, general

bake til nord for Roma - med mindre de da faktisk ble sittende i

Westphal, fant ut at den «hadde opphørt å eksistere som militær

fellen, som Alexander håpet. Den tildelte oppgaven var ikke bare

enhet».

stor, den var overveldende. Men på en eller annen måte, tenkte

Men så flommet vinterregnet ned i Sangro-dalen igjen, og

Mark Clark, skulle han nok komme seg gjennom hele rekken av

elven steg ytterligere og feide vekk alle de britiske broene.

tyske forsvarsverker på den korte tiden som gjensto før

Montgomery ble nødt til å innstille fremrykningen til 27.

landgangsfartøyene måtte sendes til England. «Ta det med ro,» sa

desember. Da ble været bedre, og 8. indiske divisjon og den

han. «Jeg skal nok komme meg gjennom Vinter-linjen og kaste

nyankomne 2. newzealandske divisjon kunne føres over elven.

tyskerne ut.»

De allierte 5. og 8. arméer skulle ha sin forutsatte styrke på 14

Med støtte fra mer enn 4 000 allierte fly kunne angrepet så

gjenopptas.

divisjoner tidlig i desember - og overføringer av bombere og

Forsinkelsen ga tyskerne tid til å overføre en divisjon fra

jagerfly fra Nord-Afrika til Sardinia og det italienske fastland den

Mignano-området og en annen fra Nord-ltalia for å tette igjen

senere tid ga håp om øket flystøtte for bakkestyrkene. Men selv

sprekken i forsvarslinjen. Snart gikk britenes fremrykning med

sett på bakgrunn av dette var alle de allierte sjefene - Eisenhower,

sneglefart. Etter én måneds harde kamper hadde 8. armé rykket

Alexander, Clark og Montgomery - påfallende optimistiske i sitt

mindre enn 25 km frem og sto nå og stanget ved kysten utenfor

syn på hva deres soldater kunne utrette, særlig når man tar i

byen Ortona der tyskerne gjorde besluttsom motstand. 1.

betraktning det kraftige tilbakeslaget de nettopp var blitt tildelt i

kanadiske infanteridivisjon hamret seg inn i Ortona den 21.

Mignano-kløften. Men det var påkrevet å stadig hamre løs på

desember og sloss med tyskerne på kloss hold i syv dager i byens

tyskerne for å holde dem ute av balanse, for å forhindre at de fikk

gater.

tid til å bygge enda sterkere forsvarsstillinger. Fikk tyskerne

I Ortona ble kanadierne de ubestridte mestere i hus-til-hus-

anledning til å anlegge uinntagelige festningsverker, kunne de

kamp blant de allierte. Når tyskerne sprengte bygninger for å

frigjøre flere divisjoner fra fronten i Italia og sende dem til

blokkere gaten med hauger av murbrokker, brukte kanadierne

Russland eller Normandie. Hovedformålet med det allierte

feltartilleri til å blåse toppen av ruinhaugene så stridsvognene

felttoget i Italia var nå å forhindre dette. Skulle felttoget oppfylle

kunne klatre over dem. I solide stenhus, der fiendtlige snikskyttere

denne målsetningen, måtte det satses mens de militære sjefene i

og maskingeværskyttere hadde installert seg og meiet ned enhver

Soldater fra det kanadiske Loyal Edmonton-regimentet skyver en panservernkanon over murbrokkene i en gate i byen Ortona på Italias vestkyst. Kanoner av denne typen ble brukt mot hus som tyskerne okkuperte. Fremrykningen fra hus til hus gjennom en labyrint av tyske minefeller og snikskyttere gikk uhyggelig langsomt - en dag greide man bare å rykke 200 meter frem. Kanadierne erobret til slutt den lille byen den 28. desember 1943, etter syv dagers intense kamper som kostet dem 650 mann og tyskerne 455.

106

som våget seg ut i gaten, rykket kanadierne frem ved «musehull»-

Etter å ha ventet i 10 dager på Montgomerys fremstøt for å trekke

taktikken. De klatret opp i en av de høyere etasjene i det første

tyske tropper opp til Adriaterhavssiden og tynne ut forsvaret av

huset i et kvartal og festet en tidsforsinket sprengladning til

Mignano-kløften, hadde 5. armé iverksatt sitt hovedangrep den 1.

veggen som skilte det fra neste hus. Så gikk de nedover i etasjene,

desember. Første mål var igjen å prøve å ta de vanskelig

ventet til sprengladningen hadde blåst hull i veggen og stormet

tilgjengelige fjellene til venstre for kløften: Monte Camino og

opp igjen og gjennom den fremdeles rykende bresjen. Så gjentok

Monte la Difensa. Allierte fly og artilleristyrker gjorde sin jobb: i

de prosessen, sprengte seg vei fra det andre til det tredje, fra det

løpet av kampens to første dager gjorde 900 bombetokter sitt til å

tredje til det fjerde huset og så videre, helt til de hadde

myke opp de fiendtlige stillingene, og på én time sendte artilleriet

«musehullet» seg gjennom hele kvartalet.

22 000 tunge granater bare mot Monte la Difensa.

Om natten den 27. desember trakk tyskerne seg ut av Ortona,

Igjen stormet britenes 56. divisjon Monte Camino, og denne

etter at det ble klart at de sto i fare for å bli avskåret fra

gangen greide de etter fem dagers innbitte kamper å erobre

utenverdenen ved en kanadisk flankemanøver vest for byen. Men

fjellet, men først etter at de to ganger hadde nådd toppen og var

på dette tidspunkt var kanadierne og 8. armé generelt fullstendig

blitt drevet tilbake av tyske motangrep. Samtidig gikk en merkelig

nedkjørte. Montgomery stanset fremrykningen. Han hadde

enhet med betegnelsen 1. Special Service Force, som hadde

påført tyskerne store tap og dessuten presset en del av deres

ankommet til fronten bare noen dager tidligere og ennå ikke

styrker bort fra vestkysten som planlagt, men han hadde ikke

hadde vært i kamp, i gang med å erobre Monte la Difensa.

brutt gjennom til Pescara og dreiet til venstre mot Roma, slik

Styrken var tonasjonal, sammensatt av omtrent like mange

Alexander hadde håpet.

spesielt utvalgte kanadiere og amerikanere, og soldatene var blitt

107

opplært i fjellklatring, til å fungere som skitropper og fallskjerm-

pannen og trakk pusten med en høy, snorkende lyd...Jeg så at

tropper, og til å gjennomføre sprengningsoppdrag og sabotasje-

Bernstein kastet en granat og snudde seg vekk...Sersjant Fisher,

operasjoner langt fra basen. De var en dødbringende gruppe;

lagføreren vår, var helt blind-truffet av stensplinter...Stakkars

tyskerne som hadde møtt dem kalte dem «Djevelbrigaden».

Vasey som godt kunne ha blitt igjen som kokk, men som insister­

I stedet for å angripe La Difensa langs ruter som allerede var

prøvet, fulgte 1. Special Service Force en rute som tyskerne hadde trodd var ufremkommelig. Midt på natten klatret 600 geværmenn

te på å komme i en stridende avdeling, ble drept av en direkte

treffer fra en blindgjengergranat som knuste skallen hans... Da vi først nådde toppen og ble stanset av fienden, løp jeg et

ved hjelp av tau de siste 300 metrene på det 1 000 meter høye

stykke unna og slang meg ned ved siden av en soldat. Jeg snakket

fjellet opp en ujevn og enkelte steder nesten loddrett klippevegg.

til ham en lang stund før jeg fant ut at han var død. Jeg skjønte

Soldatene samlet seg like under fjellkammen, på hyller så smale at

ikke hvorfor han ikke svarte...Jeg husker at jeg lånte kaptein

mange måtte ligge oppå hverandre. Tyskerne lå i en gryteformet

Borders rifle da jeg kom forbi ham der han sto på kne og

fordypning på størrelse med en fotballbane på fjellets topp, og

observerte fienden på den motsatte åskammen gjennom kikker­

spesialstyrkene var så nær dem at de kunne kjenne matlukten fra

ten. Da jeg kom tilbake med rifla hans en halvtimes tid senere, lå

messeområdet. Det var fremdeles mørkt. Offiseren som hadde

han død, skutt i hodet av en snikskytter.»

kommandoen over de fremste troppene hvisket til sine menn at

En kaptein i spesialstyrken og hans menn feide noen tyskere ut

de ikke skulle åpne ild før klokken seks. Hvis en tysker forvillet seg

av en kanonstilling. En av dem viftet med et hvitt flagg, men da

inn blant dem, skulle han drepes lydløst med kniv.

kapteinen gikk frem for å ta ham til fange, skjøt en annen tysker

Et drønnende stenras avslørte dem. Et øyeblikk etter lå

kapteinen i ansiktet. Kapteinens menn fyrte løs på tyskerne med

fjelltoppen badet i et skinnende magnesiumlys, og spesialstyrke­

alt de hadde av våpen og meiet dem ned. I senere kamper tok 1.

ne svermet over fjellkammen og ned mot tyskerne. Den ville

Special Service Force ingen fanger med mindre de fikk uttrykkelig

kampen som fulgte er best beskrevet av de tilfeldige og brokkvise

ordre om å ta med noen tilbake til forhør.

inntrykkene til dem som overlevde den.

«Deyette og jeg begynte å klatre opp skrenten da han ropte: «De er her nede!», og så gikk han over ende. Han hadde et hull i

Erobringen av Monte la Difensa gikk lett, men spesialstyrkene

måtte slåss i flere dager for å holde den. Etter én ukes kamper var 511 av de rundt 1 800 som deltok drept eller såret.

Offiserer fra 1. italienske motoriserte gruppe, den første italienske enhet som sluttet seg til de allierte i kamp, prater med en amerikansk offiser (til venstre) i nærheten av Monte Lungo. I månedene etter Italias overgivelse utstyrte de allierte 250 000 italienske soldater som strids- og forsyningstropper.

108

I mellomtiden gikk det overraskende lett for 142. infanteriregi­

bataljonene fra 143. regiment som skulle feie over siden av

ment fra 36. amerikanske divisjon å erobre Monte Maggiore, i

Sammucro og gjennom San Pietro, greide bare å rykke 400 meter

hvert fall delvis takket være effektiv artilleristøtte. 5. armé hadde

frem før de kjørte seg fast mot en sterk tysk forsvarsstilling med

allerede tidlig i november tatt Monte Rodondo på den høyre

piggtråd kveiler og lave bunkers som sendte ut en strøm av

siden, og kontrollerte nå begge sider av inngangen til passet.

maskingeværkuler. Tyskerne hadde gravd seg så godt ned at de

Men bare inngangen. Bak hvert fjell i Italia ligger et nytt. Nå sto

kunne beordre sitt eget artilleri til å skyte nesten direkte mot deres

de allierte fremfor Monte Lungo - en fjellrygg midt inne i

egne stillinger så snart de syntes amerikanerne ble for nærgående.

Mignano-kløften, mellom jernbanen til Roma og riksvei 6. Til

I over en uke prøvde 36. divisjon å knekke den festningen

høyre for riksveien lå den 1 300 meter høye Monte Sammucro og

tyskerne hadde omgjort landsbyen til, samtidig som den hele ti­

nesten ved foten av denne landsbyen San Pietro.

den måtte kjempe for å holde fjelltoppen mot fiendtlige motan­

De allierte sjefene trodde at erobringen av Monte Lungo ville

grep. Tapstallene skjøt i været. I løpet av kampen ble ett regiment

gå greit, siden de allerede hadde tatt den ruvende Monte Mag­

redusert til 21 % av sin normale styrke, et annet til halvparten.

giore ved siden av. De mente også at tyskerne kanskje allerede

Slik tilfellet ofte var med divisjoner fra Nasjonalgarden, kom

hadde begynt tilbaketrekningen fra Mignano og tvilte på at det

mange av offiserene og mannskapene i 36. divisjon fra de samme

fremdeles befant seg fiendtlige styrker i San Pietro. 1. italienske

byene (36. var fra Texas) og hadde kjent hverandre før krigen.

motoriserte gruppe, de første soldater i det frigjorte Italia som

Dette høynet troppenes esprit, men gjorde tapene vanskeligere å

sluttet seg til de alliertes kamp, fikk seg pålagt oppgaven å innta

bære - i hvert fall i begynnelsen. «Ved enden av veien stanset

Monte Lungo; en lett seier i begynnelsen ville høyne moralen til

bårebærerne med de sårede og de døde,» mintes en veteran

de italienske troppene. General Walkers 36. divisjon med støtte

senere. «De første ble skysset videre til førstehjelpsstasjonen, de

av kommando-avdelinger skulle samtidig erobre Monte Sam­

teppedekte døde lå stivt surret til bårene slik at bare bena med

mucro og rykke frem langs fjellsiden gjennom San Pietro. Hva de

fillete, skitne leggings eller feltstøvler stakk hjelpeløst frem under

allierte ikke visste var at 29. pansergrenaderer satt solid forskanset

teppet. Soldatene ble etter hvert immune mot slike scener. Så

i disse stillingene, og at Hitler personlig hadde gitt ordre om at

lenge den dødes identitet og det gapende såret ble holdt skjult,

tilbaketrekning ikke kom på tale.

kunne de levende nesten overse de døde.»

Italienerne med sine alpeuniformer og lange fjær i hattebånde-

36. divisjon gjorde tre desperate og kostbare forsøk på å ta

ne var et farverikt skue der de marsjerte opp Monte Lungo om

landsbyen, men hverken heroisme eller store ofre lot til å strekke

morgenen den 8. desember. Sikre som de var på at artilleribeskyt-

til for å kaste tyskerne ut av San Pietro. Det siste angrepet begynte

ningen praktisk talt hadde feid bort de fiendtlige stillingene,

den 15. desember og skjedde parallelt med et nytt forsøk på å ta

rykket de frem i tett formasjon, to bataljoner i bredden, og var

Monte Lungo. Denne gangen var det 142. infanteriregiment

snart ute av syne for reservestyrkene og artillerimannskapene på

støttet av italienerne som prøvde seg.

grunn av den tunge tåken som hang lavt over fjellet. Plutselig

Til tross for de store tap de hadde lidd uken før, kjempet

eksploderte luften av drønnet fra tyske bombekastere og

fremdeles texanerne innbitt. Sersjant Joe W. Gill tok en tysk soldat

maskingeværer, og snart etter begynte italienerne å dukke opp

til fange og tvang ham til å avsløre alle de kamuflerte tyske

igjen ved foten av Monte Lungo, der de søkte tilflukt i allierte

stillingene, noe som ga ytterligere 15 tyske fanger. På selve

kanongrøfter. Ved middagstid var det klart at angrepet var en

fjelltoppen unngikk visekorporal Gordon Bondurant fiendens

katastrofal fiasko, og italienerne fikk offisiell tillatelse til å trekke

maskingeværild i en hel time mens han omhyggelig drepte åtte

seg tilbake.

tyskere, én etter én, med sin egen rifle. Snikskytingen hans tvang

36. divisjons angrep på Monte Sammucro samme morgen falt

40 tyskere til å holde seg i dekning til resten av kompaniet kunne

heldigere ut. En bataljon fra 143. regiment tok toppen før klokken

omringe dem. Midt på ettermiddagen den 16. desember var Mon­

06.00 etter å ha overrasket de få tyskerne som var postert der, og

te Lungo rensket for tyskere. Nå som de allierte kontrollerte fjel­

holdt den til tross for gjentatte voldsomme motangrep. Men de to

lene på begge sider av San Pietro, sto forsvarerne av landsbyen i

109

fare for å bli avskåret. Etter et kort, hardt motangrep samme natt

trakk tyskerne seg ut av byen. Desember-offensiven hadde vart i en halv måned, og allikevel

brukt i kamp på tre måneder, ikke siden Salerno. Snart innkalte han sjefene for de stridende styrker til møter og erklærte rett ut at

«vi må iverksette den store amfibieoperasjonen mot Roma».

hadde de allierte ikke engang nådd den tyske hovedforsvarslinjen

Når Churchill først hadde gått inn for en linje, var det få som

ved Cassino. 5. armé hadde fått friske forsterkninger - 2.

kunne motstå hans blanding av smiger, heftig argumentasjon og

marokkanske og 3. algirske divisjon - til delvis erstatning for de

listig motargumentasjon. Han ga general Alexander instrukser om

store tap den hadde lidd i offensivens første fase, men general

å gjenoppta planleggingsarbeidet for Anzio. «Griper vi ikke

Clark innså at styrkene hans sto altfor langt fra Anzio til å kunne

anledningen nå,» sa han, «må vi regne med at Middelhavs-

forene seg med en amfibiestyrke som gjorde landgang der. Den

felttoget går nederlaget i møte i 1944.»

18. desember måtte han motvillig anbefale at Anzio-landgangen

Churchill hadde et delvis nytt grunnlag å arbeide ut fra. Som et

ble avlyst. General Alexander var enig - og dermed gikk utsiktene

resultat av forhandlingene i Kairo og Teheran skulle det foregå et

til en rask erobring av Roma fløyten.

sjefsskifte på toppen. Eisenhower skulle forlate Middelhavsområ­

det og bli alliert øverstkommanderende i Europa. Hans etterfølger Det var nå åpenbart for alle at Italia-felttoget hadde gått i stå og at

som sjef for Middelhavs-styrkene ville bli en brite, general Sir

Anzio-prosjektet var skrinlagt. Slik kunne det også ha fortsatt om

Henry Maitland Wilson, og dermed kom Churchill og de britiske

det ikke hadde vært for et av disse skjebnens uberegnelige

stabssjefene til å bli de ledende allierte krefter i området.

halvkast som undertiden rammer et menneske og, gjennom det,

Vel vitende om at Normandie-invasjonen sent på våren 1944

hele arméer. Winston Churchill gikk til sengs med lungebetennel­

ville gjøre felttoget i Italia til en biscene, gikk Churchill sterkt inn

se, og man kan godt påstå at dette fikk en dramatisk innvirkning

for å få brukt den tiden han hadde til rådighet til å få gjort noe på

på hele krigen i Italia.

sin yndlings-krigsskueplass. Og som han raste frem med sine

I slutten av november og begynnelsen av desember hadde de

ideer, oppdaget han at han befant seg i en uhyre gunstig

allierte politiske lederne møttes for å diskutere verdensstrategi -

psykologisk stilling. Nå som han lå syk, kunne da Roosevelt, hans

Roosevelt og Churchill i Kairo og deretter Roosevelt, Churchill og

gamle venn, nekte ham bruken av et par landgangsfartøyer et par

Stalin i Teheran. Churchill var ikke fornøyd med disse niøtene.

ukers tid? Han sendte et budskap til presidenten der han ba om at

Han hadde gått inn for økte allierte operasjoner i det østlige

landgangsfartøyene - som etter planen skulle overføres til

Middelhavsområde i håp om å få lirket Tyrkia med i krigen på

England - ble holdt igjen i Middelhavsområdet frem til 15.

alliert side, men var blitt nedstemt. Han hadde bedt om en

februar. Enten det nå var av medfølelse for den syke britiske

sterkere innsats for å ta Roma, men hadde heller ikke vunnet frem

statsministeren eller fordi han selv fant planen formålstjenlig -

med dette. De alliertes hovedfremstøt i 1944 skulle være Kanal-

også Roosevelt innså hvilket slag erobringen av Roma ville være

invasjonen, og intet måtte få lov til å svekke denne. Sliten og

mot aksestyrkenes moral -, så etterkom han oppfordringen.

nedtrykt forlot Churchill Egypt den 11. desember. Han hadde

Fartøyene skulle fortsatt holdes i Middelhavet en tid; amfibieope­

tenkt å overnatte i Eisenhowers hovedkvarter i Tunis og deretter

rasjonen skulle gjennomføres.

besøke generalene Alexander og Montgomery i Italia. Men da han

Mens Churchill oppholdt seg i Tunis og deretter i Marrakesh

kom til Tunis, følte han seg fysisk «utblåst». Han gikk til sengs og

som rekonvalesent, gikk arbeidet med Anzio-planene raskt

fikk behandling for lungebetennelse.

fremover. General Clark var en stund tvilende - disponerte de

Mens Churchill lå syk, hadde han tid til å gruble over hvor

virkelig over tilstrekkelig med landgangsfartøyer ikke bare til å

dårlig det gikk med Italia-felttoget - hans felttog -, og han ble

gjennomføre landgangen, men også til å forsyne strandhodet

stadig fastere bestemt på å bringe det ut av dødvannet. Han

etterpå? Hva ville skje hvis han svekket frontlinjen ved å trekke ut

sendte et telegram til sine stabssjefer i England der han klaget

de nødvendige styrker til Anzio-landgangen? Ville ikke strandho­

over at «stagnasjonen i hele felttoget på den italienske front er i

det og hovedfronten, over 100 kilometer borte, være for langt fra

ferd med å bli en skandale» og at angrepsskipene ikke var blitt

hverandre til å kunne yte hverandre gjensidig støtte? Men Clark

110

feide snart all tvil til side. Tanken på å innta Roma overskygget alt

marokkanere og algirere - erobre åsene nord for Cassino, mens

annet. Den 2. januar 1944 gikk han «oppriktig inn for» en

britene tok høydedraget ved SanfAmbroglio. Når dét var gjort,

landgang ved Anzio, bare to uker etter at han hadde anbefalt å

skulle 36. amerikanske infanteridivisjon sette inn hovedangrepet

avlyse hele operasjonen. Den 14. januar var Churchill frisk igjen

over elven Rapido midt i dalmunningen. Etter at 36. divisjon

og reiste fornøyd hjem til England for å vente på det lykkelige

hadde opprettet et brohode over Rapido, skulle 1. amerikanske

utfall av planen sin.

panserdivisjon krysse elven, passere 36. divisjon og rase nordover

Landgangen ved Anzio ble tidfestet til den 22. januar, noe som

gjennom det relativt flate landskapet mot Frosinone og Anzio.

ga landgangsfartøyene litt tid - men ikke mye - til å foreta et par

Man håpet at alt dette skulle kunne unnagjøres før amfibieland-

forsyningsturer til strandhodet før de ble trukket ut den 15.

gangen den 22. januar, eller i hvert fall kort tid etter.

februar. Før landgangen skulle 5. armé iverksette et kraftig angrep

Den 12. januar gikk franskmennene til angrep på høyrefløyen.

i sør, med tre mål: å binde fiendens styrker, å trekke tyske

De prøvde å bryte inn i fjellene bak og ovenfor Cassino, men etter

forsterkninger bort fra området rundt Roma, slik at de ikke skulle

fire dagers voldsomme kamper - hvorav en god del var

kunne settes inn i et motangrep ved Anzio, og å bryte inn i Liri-

nærkamper med bajonetter og håndgranater - var de utkjørt og

dalen og storme nordover for å slutte seg til landgangsstyrken.

måtte stanse. Den ene av portstolpene inn til dalen var fortsatt i

I de to første ukene av januar greide amerikanske, britiske og

tyskernes hender.

franske nord-afrikanske styrker, ved en voldsom kraftanstrengel­

Den 17. januar slo 5. og 56. divisjon fra britenes X. korps ytterst

se som påførte dem store tap, å overvinne de siste befestningene

til venstre seg over elven Garigliano like overfor tyskernes 94.

foran tyskernes hovedforsvarslinje ved Cassino. Der var den ca

divisjon - divisjonen hvis plassering i forsvarslinjen var blitt

10 km brede inngangen til Liri-dalen bevoktet av befestede stil­

bedømt som «ikke ulogisk», siden det var Hitler som hadde

linger langs elvene Garigliano og Rapido, og i de dominerende

beordret den dit. Det allierte fremstøtet her var egentlig ment

åsryggene som sto som portstolper på hver side, ved Sant'-

som et avledningsforsøk, men britenes fremrykning, var så

Ambroglio til venstre og overfor og bak byen Cassino til høyre.

vellykket og brohodet de opprettet så truende at Kesselring følte

Ifølge Clarks slagplan skulle Det franske ekspedisjonskorps -

at den tyske høyreflanken «hang i en tynn tråd». Han visste hvor

En goumier i stripete burnus sliper kniven sin før kamp. Goumierene var marokkanske soldater som hadde tjenestegjort som speidere i AtlasIjetlene i Nord-Afrika. De var berømte for sin evne til å komme seg frem i tilsynelatende ufrem­ kommelig terreng og dessuten for sin dyktighet med kniven, som de ofte brukte til å skjære hodet eller ørene av fienden.

111

svak 94. divisjon var og spilte ut det en av hans underordnede

Bare ved å angripe, sa han, kunne han binde alle fiendens styrker

kalte «hans trumfkort». Kesselring trakk inn sine eneste strategiske

til sin front og holde veien åpen for Anzio-fremstøtet. «Angrepet

reserver, to divisjoner fra Roma-Anzio-området, får å «rydde opp i

er i gang,» sa Clark.

rotet». Dermed hadde 5. armé uten Clarks vitende nådd ett av

sine mål, nemlig å trekke tyske styrker vekk fra det planlagte

General Walker, sjefen for 36. divisjon, var sterkt i tvil om

landgangsområdet.

operasjonen var mulig. «Elven er den viktigste hindring i den tyske

Men så mislyktes britene i sine forsøk på å utvide Garigliano-

hovedforsvarslinjen,» skrev han i sin dagbok. «Jeg kjenner ikke et

brohodet til også å omfatte SanfAmbroglio-høydene. Fremstøtet

eneste eksempel fra militærhistorien der et forsøk på å krysse en

forutsatte en ny elveovergang - av 46. divisjon - ca 17 km lenger

elv som er inkorporert i hovedforsvarslinjen, har lykkes. Jeg er

inne i landet enn den første, og denne mislyktes, først og fremst

derfor forberedt på nederlag.»

fordi den sterke strømmen rev over kablene til flåtene og ferjene.

Rapido virket ikke særlig avskrekkende. Den var bare åtte til

General Clark skrev at dette var «litt av et slag», siden det innebar

tyve meter bred med ca én meter høye bredder på begge sider.

at 36. divisjons angrep over Rapido måtte gjennomføres uten

Men vannet var iskaldt, strømmende og ca tre meter dypt.

noen form for flankestøtte. Men han var like urokkelig overbevist

Tyskerne hadde hugget ned alle trær på begge sider av elven og

om nødvendigheten av en overgang over Rapido. «Jeg holder fast

dermed fratatt de allierte alle dekningsmuligheter. På den

på at det er av avgjørende betydning at jeg gjør dette fremstøtet,

amerikanske siden var elvesletten over halvannen kilometer bred;

fullt klar over at det kan gi store tap,» skrev han i dagboken sin.

tyskerne hadde ved å slippe ut vann fra kraftreservoarer lenger

Feltmarskalk Albert Kesselring, øverst­ kommanderende for de tyske styrker i Italia; med symbolet på sin høye rang, marskalkstaven, i hånden. Etter 29 års tjeneste i artilleriet søkte den 48 år gamle Kesselring seg i oktober 1933 over til Luftwaffe og lærte å fly. I desember 1941 sendte Hitler ham til Italia som Øverstkommanderende, Sør. Den gang hadde ikke Kesselring kommandoen over stort mer enn Luftwaffes styrker på Sicilia, men høsten etter ble hans myndighetsområde utvidet til å omfatte nesten alle tyske stridskrefter i Middelhavsområdet.

112

oppe omdannet store deler av den til sump. Overalt ellers, i sivet

General Walkers plan gikk ut på å angripe med to regimenter,

og på de små flekkene med fast grunn, hadde de lagt miner. Det

hvert på ca 3 000 mann. 141. infanteri skulle krysse elven ovenfor,

gikk ingen veier over det myrete flatlandet solide nok til å tåle

eller nord for, SanfAngelo, mens 143. infanteri angrep sør for den

tunge lastebiler, og angrepstroppene måtte derfor bære med seg

ødelagte byen. Etter å ha sikret brohodene skulle de løpe sammen

sine båter, kabler og broer tre kilometer eller mer til overgangsste-

bak byen og dermed knipe den av fra resten av det tyske

dene. Og ettersom enhver bevegelse i dagslys umiddelbart ville

forsvaret. I samme angrepsbølge skulle det følge med flere

ha ført til en skur av granater fra tyskernes artilleri og

bataljoner stridende ingeniørsoldater som etter å ha ryddet

bombekastere, måtte angrepet gjennomføres under dekke av

minefrie passasjer ned til elven og merket dem med markører

mørket. 36. divisjon måtte nå gjennomføre den vanskeligste

natten i forveien, skulle lede infanteriet ned til bredden og hjelpe

operasjon en infanteristyrke kan stilles overfor: nattkryssing av en

dem med å få båtene på vannet. Deretter skulle de rigge til

sterkt forsvart elv.

gangbroer og - så snart elvebreddene ikke lenger lå under ild fra

På den andre bredden dannet de tyske forsvarsverkene - et

dypt belte av skyttergraver, betongbunkers og underjordiske

fiendens håndvåpen - bygge større broer som det tyngre utstyret kunne fraktes over på.

dekningsrom beskyttet av piggtråd, snublefeller og tusenvis av

Angrepet begynte klokken åtte om kvelden den 20. januar i en

miner - et siksakmønster som gjorde det mulig for maskingevæ­

tåke så tykk at sikten var redusert til et par meter. Soldatene

rene å bestryke angrepsstyrkene med flankerende ild. På en

rykket frem med påsatte bajonetter og slepte etter seg klumpete

høyde ca 15 meter over Rapido lå den sønderskutte byen

24-manns gummiflåter og 12-manns stormbåter av tre som var

SanfAngelo som forlengst var redusert til en haug murbrokker av

fire meter lange, veide 200 kilo og var håpløst tungvinte å bære.

allierte bomber og granater. Ruinene ga tyskerne god forskans­

Nesten med én gang, mens de fremdeles hadde halvannen

ning, og de hadde allerede gjort byen til et sentralt støttepunkt i

kilometer igjen til elven, begynte det å hagle med tyske granater

sin forsvarslinje.

rundt dem. Ett infanterikompani mistet 30 mann i én skuddsalve;

Man behøvde ikke være general for å forstå hvilke problemer

kompanisjefen ble drept og nestkommanderende såret før de var

angriperne sto overfor. «I helvete heller, vi fikk jo nesten ikke sendt en patrulje ned til elva nettene før overgangen uten at

og splintret trebåtene. Markeringstapen langs de minefrie passa­

den ble skutt i filler,» mintes stabssersjant Billy Kirby fra Gatesville,

sjene ble revet opp eller begravet i søle. Noen var også blitt fjernet

Texas senere. «Det var den ideelle forsvarsstilling. Alle som hadde

av tyskerne som tidligere samme kveld hadde krysset elven og

halvveis til Rapido. Splinter fra granatene punkterte gummiflåtene

den minste erfaring skjønte at dette ikke var stedet å krysse elva.»

lagt nye miner. I tåken og mørket gikk førerne feil og snublet ut i

Oppgaven kunne ha tatt motet fra en styrke i førsteklasses

minefeltene. Lik, sårede og ødelagt materiell hopet seg opp langs

kampform. 36. divisjon var ikke i en slik forfatning. Den hadde fått

fremkomstrutene.

hard medfart ved Salerno og hadde også lidd store tap ved San

Innen soldatene i 141. infanteriregiment nådde frem til sitt

Pietro. I all hast var den blitt lappet sammen igjen og forsterket

overfartssted, var en tredjedel av båtene deres ødelagt eller

med tropper uten kamperfaring, men en stor del av offiserene var

etterlatt. Av de fire gangbroene ingeniørtroppene skulle ha

nye og kjente ikke sine soldater. Enten troppene var blitt smittet

montert, var én blitt blåst i luften av en mine, en annen viste seg å

av general Walkers pessimisme eller simpelthen hadde gjort seg

være defekt da de nådde frem til bredden, og de to siste ble revet i

opp sin egen mening om foretaket, så la det seg en stemning av

filler av tyske granater under monteringen.

håpløshet over hele styrken. At de fleste allikevel resignert gikk

Da de gjenværende båtene ble satt på vannet, sank flere av

inn for å gjøre jobben, vitner om den høye soldatmoralen. «Vi

dem straks på grunn av hull. Noen ble revet med strømmen og

hadde en følelse av at vi var blitt ofret, en følelse av at vi ikke

andre gikk rundt fordi soldatene ikke visste hvordan de skulle

kunne vinne,» sa stabssersjant Kirby, «men vi skulle faen ta meg gi

behandle dem. I all forvirringen forvandlet nederlagsfølelsen seg

det vi hadde.» Teknisk sersjant Charles R. Rummel, en troppssjef

til panikk. Noen soldater falt i vannet med fullt overlegg og andre

fra Waco, Texas, sa det slik: «Vi trodde ikke vi hadde en sjanse,

nektet rett og slett å entre båtene. Mindre enn tusen mann nådde

men det var ingen annen utvei enn å gå på.»

over til den andre bredden, der de gikk i stilling og ventet på

113

WILLIE OG JOE

«Det går over, Joe. En gang hadde jeg sjæl tenkt å skrive ei bok etter krigen for å avsløre hæren.»

For tusenvis av soldater i Italia ga sersjant Bill Mauldins tegninger et ekte bilde av infanteristens liv ved fronten. Mauldins realistiske ka­ rikaturer av vanlige menige soldater, en kom­ binasjon av patos og sardonisk humor, gjorde ham til troppenes yndling og krigens mest populære karikaturtegner. Før han var 23 år hadde Mauldin, som lærte å tegne gjennom et korrespondansekurs, utgitt over 1 500 tegnin­ ger som ble trykt i over 100 aviser i USA. Mauldins hovedpersoner var Willie og Joe, fillete, ubarberte fotsoldater med poser under øynene som for det meste kjempet i Italia. De frøs og svettet i skyttergravene og knurret over kosten, MP'er og «messingen» i de bakre linjer - noe som førte til at Mauldin kom i klammeri med toppsjiktet. Mauldin visste at kilden til suksessen var de stridende soldatene. «Jeg kan ikke tegne noe morsomt om krigen,» sa han. «Det eneste jeg kan gjøre for å være litt morsom, er å gjøre noe ut av de humoristiske situasjonene som alltid ledsager elendigheten.»

Tegneren Bill Mauldin, full av søle, men med glimt i øyet, i gang med en Willie og Joe-tegning.

114

forsterkninger som skulle få dem videre. Klokken fire om morgenen greide ingeniørtroppene å sette sammen en gangbro av deler fra de ødelagte broene - flere timer

OG MANNEN SOM LEVDE DERES LIV

etter at angrepet begynte. Enda den lå under stadig ild og var sleip av blod og vann, greide ytterligere 350 mann å komme seg over.

Men like etter daggry tiltok den tyske ilden i intensitet. Den ødela broen og de gjenværende båtene, og soldatene på den andre

bredden var dermed isolert. Telefonledningene var ødelagte, de

batteridrevne radioene sviktet og det var umulig å få forbindelse med dem. Bare lyden av våpnene deres kunne høres og den ble svakere etter hvert som tyskerne rykket nærmere.

Det gikk til å begynne med bedre for 143. infanteriregiment ved elven nedenfor SanfAngelo. Det fikk en bataljon på rundt

1 000 mann over elven i løpet av natten. Men ved daggry kom denne gruppen under kraftig artilleri-ild som ble ledet av

observatører i åsene på begge flanker. Det smale brohodet ble omringet av tyske tanks og selvdrevne kanoner som pumpet granater mot amerikanerne. Bataljonsjefen, major David M. Franzior, så katastrofen nærme seg og ba om tillatelse til

tilbaketrekning. Klokken ti om formiddagen hadde alle som kunne det trukket seg tilbake over Rapido.

Sent samme ettermiddag prøvde amerikanerne igjen under dekke av et tett røykdekke lagt av artilleriet. Hverken forsvarernes drepende gjensvar eller angripernes redsler var det minste

svekket. Stabssersjant Kirby, dengang 22 år gammel og leder for

et maskingeværlag i 143. regiments 3. bataljon - som ikke hadde greid å få en eneste mann over elven natten før - har beskrevet elveoverfarten den 21. januar: «Vi var under konstant ild. Jeg så

båter rundt meg bli truffet hele tiden, og karer som falt i vannet og prøvde å svømme. Jeg fant aldri ut om de greide seg. Jeg satt i en gummibåt med tre oppblåsbare seksjoner. En av seksjonene ble

truffet, men vi greide på en eller annen måte å holde oss flytende.

Da vi kom til den andre siden, så jeg den eneste scenen jeg hittil hadde sett i krigen som levde opp til krigsfilmene. Jeg hadde

aldri i hele mitt liv sett så mange lik - våre egne folk. Jeg husker en unggutt som ble truffet av en maskingeværsalve; kulene slo inn i kroppen hans og fikk den til å danse som en blikkboks. Vi hadde fått en ny mann i laget, en eldre kar fra vestre Texas Han var tøff som faen, ville vinne krigen på egen hånd. Han hadde sagt til oss: zNår vi kommer over, så bare sørg for å skaffe meg

ammunisjon på løpende bånd/

«Jeg ska' si fra hvis jeg kommer over han som oppfant 88millimeter'n.»

115

Han gikk i land, fikk se et lik som var blåst i filler og svimte av på

Kampen raste videre neste natt og dagen etter, den 22. januar.

flekken. Vi fikk liv i ham, men han svimte av igjen. Jeg sier ikke at

De fleste av broene som amerikanerne hadde greid å få på plass,

han var en dårlig soldat, man vet bare aldri hvordan man kommer

ble ødelagt én etter én i løpet av dagen. Små grupper av skremte

til å reagere.» Kirbys kompani kravlet langsomt fremover under konstant ild

og sårede soldater greide å komme seg tilbake over elven. Mange druknet. Da natten igjen senket seg, ble lyden av de amerikanske

og kom seg gjennom to piggtrådsperringer. «Vi var nær nok til å

våpnene på den andre bredden svakere og mer spredt. Klokken

høre tyskerne snakke,» sa han. «Jeg vet ikke nøyaktig hvor nær vi

23 var det stille. Hver eneste amerikansk soldat på den tyske

var, men jeg følte at det var omtrent som på andre siden av

siden av Rapido var enten drept, såret eller tatt til fange.

gaten.»

For noen var marerittet ikke over. I flere dager - «jeg svimte av

Nå var det blitt mørkt igjen, og enhetene som hadde kommet

og kom til meg selv igjen gang på gang og vet ikke hvor lang tid

seg over elven hadde mistet all kontakt med hverandre. Kirbys

det gikk» - slepte Charlie Rummel sine splintrede ben fra

kompanisjef ba ham bevege seg mot høyre for å opprette kontakt

skyttergrop til skyttergrop på den tyske siden av elven og spiste

med dem som måtte være der. «Jeg krabbet rundt og prøvde å

de matrasjonene han kom over mens han holdt seg i dekning for

finne noen, da jeg kjente det som om noen slo meg av all kraft i

tyskerne. «Jeg hørte ofte at de snakket, men lenge kom ingen nær

skulderen med knyttneven. Så merket jeg at blodet rant og

nok til å se at jeg ikke var død. Jeg var våt og frøs hele tiden. Hvert

skjønte at jeg faktisk var truffet. En annen fyr kom krypende og

eneste hull jeg krøp ned i var fullt av vann.»

fikk hjulpet meg ned til elven. Han fant denne gummibåten som

En gang krøp han i dekning for et to timer langt alliert

fremdeles fløt på én seksjon og fikk meg på en eller annen måte

artilleribombardement. «Jeg var midt oppe i det. Kanonene våre

tilbake. Ikke vet jeg hvordan. Jeg hadde mistet en masse blod og

skjøt hvite fosforgranater, og jeg ventet hvert øyeblikk at én av

var temmelig omtåket.» Kirby fikk senere høre at kompanisjefen

dem skulle lande i hullet der jeg lå.» Den 25. januar gikk tyskerne

var blitt drept av en tysk granat bare minutter etter at han hadde

med på en våpenhvile og lot amerikanerne komme over elven for

krabbet vekk. «Nesten alle ble truffet,» mintes Kirby. «Jeg hadde

å hente sine døde og sårede, men den halvt bevisstløse Rummel

ikke en eneste god venn i kompaniet som ikke ble drept eller

skjønte ikke hva som foregikk og ble oversett. Endelig ble han

såret.»

funnet av en gruppe tyske soldater som bød ham svart brød «som

Kirbys venn sersjant Rummel ble truffet i begge leggene

jeg ikke kunne spise» og tok ham med til et feltlasarett. Der ble

samtidig av lavtstrykende tysk ild. «Jeg kjente ingen smerter,» sa

begge bena hans amputert før han senere kom med i en

Rummel, «jeg var bare livende redd. Det var full forvirring overalt.

fangeutveksling og ble sendt hjem til Texas.

To av gutta tilbød å bære meg tilbake, men ilden var så intens at

I løpet av kampene som hadde vart litt under 48 timer, hadde

jeg ba dem komme seg vekk så godt de kunne.» Han slepte seg

36. divisjon mistet over 1 000 mann uten å ha laget så mye som et

rundt og forsynte seg med sulfa-pakningene til «karer som ikke

hakk i den tyske forsvarslinjen. Det oppsto straks en bitter

trengte dem men> - hans døde kamerater - og svelget dem. «Jeg

diskusjon om operasjonens hensiktsmessighet, og etter krigen

kunne høre det knake i knoklene hver gang jeg beveget meg.

henstilte veteraner fra 36. divisjon til Kongressen å «etterforske

Høyrebenet var så ødelagt at jeg ikke kunne få av meg støvelen,

Rapido-fiaskoen». De la skylden på Mark Clark som de betegnet

siden tåspissen pekte bakover.» Heldigvis for Rummel svimte han

som «ineffektiv og uerfaren». Kongressen iverksatte en etterforsk­

snart av.

ning, men fant intet klanderverdig. Krigsministeren, Robert P.

En bataljon mistet alle sine kompanisjefer i det grufulle

Patterson, erklærte at operasjonen «var nødvendig og at general

ildregnet. En annen mistet tre på hverandre følgende bataljons­

Clark hadde utvist sunn dømmekraft i planleggingen og iverkset­

sjefer i løpet av fire timer; den første ble såret, de to andre drept.

telsen av den».

Major Milton J. Landry, en bataljonssjef i 141. infanteriregiment,

Clark selv holdt hårdnakket fast på at angrepet var nødvendig

ble såret tre ganger på kort tid, siste gang etter at han var blitt

for at landgangen ved Anzio skulle lykkes. «Skulle blod bli spilt det

evakuert og lå på en båre på den amerikanske siden av elven.

ene eller det andre sted - og vi visste at blod ville bli spilt -, var

116

det bedre å spille det hvor vi var sikkert etablert enn ved kysten.»

Den 22. januar, samtidig som det siste forsøket på å krysse

Ifølge den tyske general von Senger fikk Rapido-overgangen

Rapido mislyktes, gjorde de allierte landgang ved Anzio. Hvis

imidlertid liten innvirkning på aksestyrkenes troppedisposisjoner.

noen av soldatene ombord på landgangsfartøyene spisset ørene

«Den tyske overkommando ga lite akt på denne offensiven,» sa

mot sørøst i håp om å høre det fjerne drønnet fra kanonene til

han, «av den enkle grunn at den vekket svært liten engstelse. Vi

kameratene som kom oppover Liri-dalen for å hjelpe dem, ble de

behøvde ikke engang tilkalle reservene for å kaste angrepet

skuffet. Der var bare stillhet.

tilbake.»

117

Tyske kunstplyndrere viser frem Botticellis «Minerva og kentauren» for en kunstekspert før bildet blir sendt av gårde til Østerrike. Bitene av limbånd skal beskytte sprekker og avskallinger i malingen.

119

GALLERIET SOM BLE EN SLAGMARK I 1944 bemerket den tyske feltmarskalk Albert Kesselring at han

aldri hadde skjønt hvordan det var å føre krig i et museum før han kom til Italia. Nesten hver eneste italiensk by, landsby og grend var full av religiøse og historiske skatter - fresker, statuer, kirker,

middelalderklostre, romerske broer og akvedukter, barokk-

fontener og renessanse-malerier. Da de allierte og tyskerne begynte å slå seg frem gjennom korridorene i dette overfylte

museet, kom en stor del av Italias - og Vestens - kulturarv i faresonen. Oberstløytnant DeWald (til venstre) og en medoffiser undersøker statuer som ble reddet fra ruinene av Monteoliveto-kirken i det bombeherjede Napoli.

De italienske myndigheter og de stridende parter strakte seg langt for å beskytte landets kunstrikdommer. Den tyske hærs

transportvesen bidro med lastebiler og verdifull bensin for å

hjelpe italienerne med å få brakt mesterverkene i sikkerhet. De allierte på sin side opprettet en Underkommisjon for Monumen­ ter, Kunstverker og Arkiver som briefet bombeflymannskaper og

infanterioffiserer om monumenter som om mulig skulle spares. Så

snart en by var erobret, rykket kommisjonens offiserer inn - de fikk klengenavnet «Venus-fikserne» av soldatene - for å oppspore savnede kunstgjenstander. De hjalp også italienerne med å bygge

stillaser rundt vaklende bygninger og å legge provisoriske tak for å

beskytte medtatte interiører mot vær og vind. Men ikke alle kunstskattene kunne spares eller reddes. Da de allierte bombene regnet ned over militære mål i Italias gamle byer, ble mange uerstattelige gjenstander ødelagt. Tyskerne på retrett

var rasende over at italienerne hadde trukket seg ut av krigen og forsynte seg av malerier og skulpturer som kunne flyttes. Etter så å ha erklært Firenze «åpen by», sprengte de alle byens broer unntatt

Ponte Vecchio, Hitlers yndlingsbro. For å forhindre at britene kom seg over Arno på denne broen, sprengte de allikevel middelalder-

bygningene i begge ender. Det overraskende var imidlertid ikke antallet kunstskatter som ble skadet eller ødelagt. «Sett på bakgrunn av intensiteten i og

omfanget av de militære operasjoner, er det forbløffende at så

mye overlevde som det gjorde,» sa oberstløytnant Ernest T. DeWald, sjefen for Underkommisjonen, etter krigen.

120

*

Santa Trinitå-broen i Firenze — den vakreste og mest originale av alle broer fra renessansen — omgitt av røyk idet sprengladningene går av.

121

En pyramide av sandsekker beskytter den over to tusen år gamle statuen av Den døende galler i Capitolmuseet i koma.

ANTIKVITETER BESKYTTES MOT KRIGENS HERJINGER Lenge før krigen ble ført over på italiensk jord iverksatte myndighetene et program som skulle beskytte så mye som mulig av landets kunstskatter, med særlig vekt på dem som ikke kunne bringes i sikkerhet. De stablet sek­ ker med pimpesten eller sand rundt hundre­ vis av monumenter, bygget inn gamle søyler med mursten og betong (til høyre) og støttet opp skrøpelige buer med murstenspilarer. Mosaikk-verk ble dekket med jute for å holde bitene på plass, og deretter med alumi­ niumsfolie som skulle beskytte mot heten fra brann og bombeeksplosjoner. Fresker ble svøpt i glassvatt og folie, med et lite luftrom imellom for at ikke patinaen skulle bli ødelagt og for at det ikke skulle danne seg sopp. Et reisverk proppet opp med sekker fulle av pimpesten rundt Konstantin-buen i koma.

122

Aurelian-søylen, bygget i 176 f.Kr., bygges omhyggelig inn i mursten og mørtel. Det tok murerne Uere måneder å dekke til det 30 meter høye monumentet.

123

Marcus Aurelius er fjernet fra sin hest på Piazza Campidoglio og ligger her på ryggen i et museum før han ble stuet vekk i et spesielt hvelv.

124

To bronsestatuer fra Firenze omhyggelig pakket i trekasser venter på å bli ført til en sikker lagringsplass.

SKJULESTEDER FOR UVURDERLIGE KUNSTSKATTER Mens mange kunstskatter ble omgitt med sandsekker eller beskyttet på annen måte, ble nesten alt som kunne flyttes stukket vekk i avsidesliggende villaer, gårder, slott og klostre, eller til og med innmurt under buene på Ro­ mas akvedukter. En av de største lagringsplassene var Montegufoni-slottet utenfor Firenze. Der ble det oppbevart 246 malerier. I 1944 kom Eric Linklater, en britisk forfatter, og hans venn Vaughan Thomas over samlingen mens de ruslet rundt i slottet. Bak en liten dør fikk de øye på tre eller fire bilder som sto opp mot veggen. De syntes maleriene var fine, men var overbe­ vist om at de var kopier. De to kom inn i et annet rom hvor det var lagret flere bilder, noen pakket inn i brunt papir, andre i trekas­ ser, andre igjen uten noen form for innpak­ ning. Thomas gikk for å se i rommene innenfor og kom opphisset tilbake: «Hele huset er fullt

av bilder, og det er merkelapper på noen av kassene! De kommer fra Uffizi og Pitti-palasset!» I et annet rom sto en slagscene og «en alvorlig og tragisk Madonna i mørk kledning mot gull» side om side. «Uccello!» ropte Tho­ mas, samtidig som Linklater utbrøt «Giotto!» Mennene ble stående «helt stille», mintes Link­ later, «grepet av forbløffelse og glede. Giottos Madonna og Uccellos Slaget ved San Romano sto tilfeldig hensatt mot en vegg og var som kongeligheter i eksil blant vanlige folk. Krigens omskifteligheter hadde revet dem ned fra de­ res rette opphøyde plass». Slottets vaktmann, Guido Masti, fikk bare 17 lire om dagen for å passe på maleriene den gangen verdsatt til 320 millioner dollar. For Masti var det æren, ikke pengene, som telte. «Disse bildene tilhører ikke én nasjon,» sa han stolt, «de er hele verdens eiendom.»

125

126

MESTERTYVEN FRA FELTTOGET I ITALIA Etter hvert som felttoget i Italia varte ved, ble plyndring en like stor trusel mot Italias kunst­ skatter som bomber og granater. Allierte så vel som tyske soldater stakk av gårde med store og små kostbarheter, men mestertyven var Første-nazisten selv. Adolf Hitler hadde be­ stemt seg for å samle verdens mest praktfulle kunstkolleksjon for utstilling i hjembyen Linz i Østerrike. Da tyskerne overtok i 1943, ble Italia hans fremste jaktmark. Hitlers viktigste agent var oberst Alexander Langsdorff i Kunstschutz, den tyske kommisjo­ nen til beskyttelse av kunstverker. I juli 1944 rekvirerte Langsdorffs menn 297 malerier, deriblant Bellinis Pietå, Botticellis Minerva og kentauren og Tintorettos Venus, Amor og Vulcan fra et opplagssted utenfor Firenze. Langs­ dorffs menn fjernet også 58 kasser med koste­ lige skulpturer, mens de samtidig appellerte til de allierte over radio om ikke å bombe villaen hvor kunstgjenstandene var blitt oppbevart. Det meste av Hitlers tyvegods ble lagret i Sør-Tyrol - en italiensk region under tysk overherredømme - og i saltgruver i Østerrike. Selv om tyskerne også stjal tusenvis av kunstgjenstander fra andre okkuperte land, var byt­ tet fra Italia etter ekspertenes mening mer ver­ difullt enn alle de andre kunstskattene til sammen.

Ingen vet hvor krigen førte de tre mesterverkene til venstre - Paolo Venezianos Madonna med barn, C. B. Utilis St. Sebastian og Michelangelos marmormaske av en faun, ifølge tradisjonen laget da mesteren fra Firenze bare var 15 år gammel.

Den største kunst-tragedien under felttoget i Italia inntraff den 11. mars 1944 da en alliert bombe rammet Eremitani-kirken i Padua og ødela denne fresco-serien av renessansemesteren Andrea Mantegna. Freskene beskrev Apostlenes liv.

127

Et fotografi fra før krigen viser det utsmykkete interiøret i Santa Chiara-kirken, bygget i Napoli på 1300-tallet og redekorert i barokk på 1700-tallet.

128

Høsten 1943 omdannet allierte brannbomber kirken til et tomt skall.

129

Kort tid før de allierte styrker gikk i land ved Anzio dro general

Patton på visitt til sin gamle venn general Lucas, sjefen for VI. amerikanske korps i Italia. Patton hadde levd i halvglemsel etter Sicilia-felttoget på grunn av episoden med ørefikene. Han hadde

oppholdt seg i Palermo, brukt tiden til å reise rundt i Middelhavs­

området, flydd over slagmarkene i Afrika der Rommel og Montgomery hadde braket i hop, besøkt pyramidene og

Tutankhamens grav i Egypt og vært på rundreise i Det hellige land.

Nå var han beordret til England der han senere skulle få kommandoen over en armé under frigjøringen av Frankrike. Før

han forlot Middelhavsområdet, hadde han noen gode råd til Lucas som snart skulle stå i spissen for Anzio-invasjonen. «John,» sa Patton, «det er ingen i hele hæren jeg mindre ønsker drept enn

deg, men dette slipper du aldri fra med livet i behold. Du kan

naturligvis bli hardt såret. Det er ingen som klandrer en såret general.» Pattons tvil bare styrket Lucas i hans egen. «Jeg følte meg som

lammet som føres til slaktebenken,» skrev Lucas i sin dagbok. Han

mente at hans VI. korps og marinestyrkene som var involvert,

hadde fått altfor liten tid til å forberede invasjonen, og at størrelsen på landgangsstyrken - to divisjoner pluss utvalgte

bataljoner av commandos og fallskjermtropper - var farlig liten. Med tanke på landgangen i Tyrkia, under 1. verdenskrig, som

hadde endt med katastrofe for de allierte, sa Lucas senere: «Hele dette prosjektet stinket av Gallipoli!»

Winston Churchill, som i flere tiår hadde prøvd å viske ut

minnet om den rolle han hadde spilt i planleggingen av Gallipolifelttoget, ville blitt rasende om han hadde fått kjennskap til Lucas'

ord. Churchill vurderte på langt nær så pessimistisk sitt nå­

værende yndlingsprosjekt. Han var sikker på at Operasjon Shingle, som Anzio-landgangen ble kalt, ville bli en «katteklo» inn

General Lucas får gode råd av general Patton

bak tyskerne som ville få de allierte ut av de endeløse og blodige

En operasjon beregnet på å skremme «Smilende Albert»

kampene i de italienske fjellene; i siste instans ville den føre til en

Bakhold på veien til Cisterna

rask erobring av Roma.

Monte Cassino: den klassiske forsvarsstilling

Også general Alexander mente at landgangen var et velfun­

34. divisjon gjør et kostbart utfall

dert foretagende. «Den vil i hvert fall skremme Kesselring,» sa han.

En strandet hval ved Anzio

De allierte skulle etablere et sterkt strandhode og deretter rykke

Desperate timer i strandhodet

ca 40 km inn i landet og besette Albano-åsene og avskjære

Beslutningen om å bombe klosteret

riksvei 6 og 7, tyskernes viktigste forsyningslinje og fluktrute.

Det massive sluttangrepet

Alexander håpet at landgangen ville tvinge fienden til å trekke seg raskt tilbake fra Vinter-linjen og flykte nordover.

HINDERLØP MOT ROMA

Men general Clark, sjefen for 5. armé, var ikke overbevist om at

sett skulle de to styrker utkjempe samme slag. Seier på den ene

tyskerne så lett ville bli grepet av panikk. Han fryktet at fienden, så

fronten kunne bety seier på den andre, og fiasko ett sted satte

snart han hadde fått en oversikt over omfanget av operasjonen

også den andre styrken i fare. Det var beklagelig for de allierte at

og innsett at de allierte nå hadde satt alt på ett kort og derfor ikke

de ikke i utgangspunktet i større grad hadde klargjort de to styr­

kunne angripe andre steder langs kysten, ville bli hvor han var og

kenes respektive roller. Lucas tolket sin oppgave dithen at den

slåss. Tyskerne ville sette alle tilgjengelige styrker inn mot

«var en 'avledningsmanøver' for å trekke fiendtlige styrker vekk

strandhodet for å hindre de allierte i å nå Albano-åsene, deretter

fra 5. armés front, der hovedfremstøtet skulle gjøres». Churchill og

ville det komme et voldsomt motangrep. «Stikk ikke hodet frem,

Alexander på sin side hadde åpenbart betraktet landgangen som

Johnny,» sa Clark til Lucas. «Det gjorde jeg i Salerno og fikk bare

en operasjon omfattende nok til å få den tyske hovedforsvarslin-

trøbbel.» Han mente at det beste Lucas kunne gjøre, var å

jen til å rase sammen.

etablere og holde et strandhode uten å foreta risikable fremstøt

På grunn av skipsmangelen og frykten for at 5. armé ville bli så

innover i landet. Han tvilte på at opprettelsen av et strandhode

svekket ved Cassino-fronten at tyskerne ville kunne lykkes med

ville få tyskerne til å trekke tropper tilbake fra Cassino-fronten,

et motstøt der, ble Lucas' første stormstyrker begrenset til bare

men innså at deres reaksjon var vanskelig å forutsi og ville ikke ta

40 000 mann - 3. amerikanske divisjon forsterket med mindre

noen unødvendige sjanser ved Anzio.

avdelinger av kommandosoldater og fallskjermtropper, og 1.

Clark var bevisst tilbakeholdende da han formulerte sine

britiske divisjon tilført en kommandobrigade. Lucas manglet

ordrer til Lucas. Han skulle «etablere og sikre et strandhode i

særlig de mekaniserte tropper som var en forutsetning for den

nærheten av Anzio» og «rykke frem mot Colli Laziali» (Albano-

slags hurtig fremrykning som Churchill ventet seg. (Clark sendte

åsene). Om ordene «rykke frem mot» virket upresise, så ble

senere forsterkninger, deriblant 1. panserdivisjon og 45. infanteri­

foretagendets begrensede natur ytterligere understreket i et

divisjon.)

senere avsnitt i ordren, der det het at Lucas skulle «angripe i

Det tok den allierte invasjonsflåten én dag å seile fra Napoli til

retning av Colli Laziali». Clark ønsket ikke å tvinge Lucas til å rykke

Anzio, og den ble ikke oppdaget av tyskerne hvis flystyrker nå var

videre innover i landet og dermed spre VI. korps så mye at hele

så forkrøplet at de bare kunne gjøre få rekognoseringstokter. Den

korpset kom i faresonen. Lå forholdene til rette for et fremstøt

22. januar gikk troppene i land bak en tett dekningsild av raketter

innover i åsene, sto det Lucas fritt å gjøre dette, men Lucas skulle

fra marinen og møtte bare liten motstand på strendene (kart s.

selv treffe avgjørelsen.

134). Havnebyen Anzio ble erobret nærmest intakt, det samme

Det lå ikke i Lucas' natur å storme frem gjennom landskapet å

ble nabobyen Nettuno. Lucas jublet: «Vi har gjennomført et av de

la Patton. Han var et beskjedent menneske som en gang sa at «Jeg

mest fullstendig overrumplende angrep i historien.» Inne i landet

er bare en fattig arbeiderpike som prøver å komme meg frem i

møtte de bare to reduserte, nedkjørte tyske bataljoner som var

verden,» og han skrev i dagboken sin at «Jeg er velsignet med

trukket ut av Cassino-området for å hvile og få nye forsyninger;

dyktige medarbeidere. Mine nærmeste underordnede gjør alt

disse ble raskt nedkjempet. Ved middagstid sto britene tre

arbeidet og det meste av tenkingen». Lucas var 54 år gammel,

kilometer inne i landet, og amerikanerne hadde rykket nesten

men virket mye eldre - troppene kalte ham «Gamle Luke» eller

fem kilometer frem. Da dagen var omme, var 36 000 soldater og

«Bestefar Rev» -, og det som kjennetegnet ham som soldat, var

3 200 kjøretøyer brakt trygt på land.

grundighet og forsiktighet. Han kan kanskje ha virket malplassert

Feltmarskalk Kesselring var en dyktig strateg og hadde planer

som leder for Anzio-operasjonen, men hans overordnede kjente

utarbeidet for å hanskes med en landgang bak de tyske linjer,

hans egenskaper da de utpekte ham til jobben, og de skulle få

men hans to reservedivisjoner i området var blitt sendt av gårde

liten grunn til senere å bebreide ham at han ikke forvandlet seg til

for å stanse britene som hadde krysset Garigliano-elven fire dager

en Churchillsk villkatt.

tidligere. Det var så få tyske tropper i Anzio-området at det for

Skjebnen til Anzio-landgangsstyrken og den til 5. armés

Kesselrings etterretningsoffiserer virket som om landgangen

hovedstyrke ved Cassino var uløselig sammenfiltret. Strategisk

kunne komme til å bringe Cassino-forsvaret «på sammenbrud-

131

dets rand». Hitler gikk hurtig med på å sende forsterkninger fra Jugoslavia, Tyskland, Frankrike og Nord-ltalia, og Kesselring begynte straks å trekke forsterkninger nedover fra nord. Ved

solnedgang første dag var enheter fra tre divisjoner underveis fra

14. armé som lå i garnison i Nord-ltalia, og snart ble større og mindre enheter fra fire divisjoner trukket ut av Cassino-området og overført til den nye fronten.

Før det var gått 24 timer, hadde altså tyskerne etablert en usikker forsvarslinje rundt strandhodet. Til Kesselrings store lettel­ se gjorde ikke de allierte noen aggressive fremstøt på invasjonens

annen dag, utover det å utvide fotfestet en smule. Heller ikke den tredje og fjerde dagen gjorde de allierte noe særlig av seg, bortsett

fra at de utvidet strandhodet til en dybde av 15 km ved et par

mindre utfall. Lucas var fullt klar over «hvor kjapt tyskerne samlet

seg» og var fast bestemt på å få i land flere tropper og forsyninger før han gikk til handling. «Jeg må holde bena på jorda og mine

styrker under kontroll og ikke gjøre noe dumt,» skrev han. «Dette er det største og viktigste jeg noen gang har vært med på, og jeg vil ikke risikere å bli valset ned.»

Innen fjerde dag hadde Kesselring ved hjelp av det han kalte «et oppsop av forskjelligartede tropper som strømmet til fra alle kanter» bygget opp et sterkt forsvar, og han var sikker på at krisen

var avverget. Tyskerne hadde nå elementer fra åtte forskjellige divisjoner deployert rundt strandhodet, og enheter fra fem andre

var underveis. Kesselring fikk hentet sjefen for 14. armé, general

Eberhard von Mackensen, fra Nord-ltalia, ga ham kommandoen

over Anzio-fronten og ba ham gå til motangrep så snart som mulig.

Først på invasjonens niende dag, den 30. januar, iverksatte general Lucas et to-grenet fremstøt mot Albano-åsene. Britenes 1. divisjon på venstrefløyen nådde frem til byen Campoleone, 23

km fra Anzio og over halvveis til åsene, før den ble stanset. Men

på høyrefløyen gikk det amerikanske angrepet, anført av to

kommandobataljoner, katastrofen i møte. Den isnende kalde vintermorgenen kl. 01.30 rykket komman­

dosoldatene med ekstra patronbelter over skuldrene, i kolonne

frem mot byen Cisterna. De krøp lydløst frem langs bunnen av en bred vanningsrenne, ubemerket, trodde de, av de tyske vaktpos­

tene langs bredden. I mørket kunne de høre svake lyder overalt rundt seg, men det var ingen skyting, ingen anrop. Ved daggry var

kolonnen strukket ut i en lengde av over to kilometer og hadde

Allierte tropper neddynget av utstyr går i land fra LST'er (landgangsskip, tank) på havnen i Anzio, 50 km sør for Roma. Den første uken etter landgangen den 22. januar landsatte de allierte 69 000 soldater, 508 kanoner, 237 stridsvogner og 27 250 tonn forsyninger. Så overraskende kom dette angrepet før daggry at av de vel 200 tyskerne som ble tatt til fange, lå mange fremdeles i sine senger.

132

133

trengt dypt inn i de tyske linjer. Det virket for kommandosoldate­

hadde kommet ut for Hermann Goring-divisjonen og deler av

ne som om de hadde overrasket fienden - men da de krøp opp

715. infanteridivisjon, nylig ankommet fra Frankrike. Av de 767

av rennen for å gruppere seg før angrepet på Cisterna, ble de

kommandosoldatene som hadde rykket frem mot Cisterna, kom

møtt av voldsom ild fra alle kanter. De hadde gått i et bakhold.

seks tilbake til strandhodet.

Rifler, maskingeværer, bombekastere og tankkanoner åpnet ild

Ikke langt unna møtte soldater fra 3. amerikanske divisjon en

mot dem. De oppløste seg i små grupper. Det var nærmest umulig

lignende skjebne. Etter å ha blitt holdt i sjakk av fiendtlig ild i 30

å trekke seg tilbake; alt de kunne gjøre var å kjempe til de falt. De

timer, stormet én bataljon opp og kjempet seg frem til utkanten av Cisterna, der de på noen få meter nær hadde greid å bryte riksvei 7. Men soldatene lå altfor langt foran troppene på flankene

og ble snart drevet ut av det lange, smale fremspringet i frontlinjen de hadde vunnet. Anslagsvis 650 av de 800 soldatene i

bataljonen gikk tapt. Etter tre dagers kamper hadde de allierte mistet 5 500 mann og tyskerne et tilsvarende antall. Lucas' VI. korps fikk da ordre av generalene Alexander og Clark om å innstille forsøkene på å bryte

ut av strandhodet og gå i stilling bak et ytre forsvarsverk av miner og piggtråd. Oppsnappede og dechiffrerte meldinger tydet på at

tyskerne samlet styrker til et kraftig motangrep; Lucas selv hadde hele tiden trodd at hans menn snart ville måtte kjempe for livet.

Men hvis konsentrasjonen av fiendtlige tropper ved Anzio hjalp hovedstyrken av 5. armé til å bryte gjennom ved Cassino, måtte landgangen kunne betraktes som en suksess, selv om strandho­

det ble truet. Men nyhetene fra Cassino-fronten var ikke oppmuntrende. Så snart den overraskende langgangen ved Anzio hadde avledet

tyskernes oppmerksomhet i sør, beordret general Clark hoved­ styrken av 5. armé til å utnytte situasjonen og igjen prøve å bryte

gjennom Vinter-linjen. Med det katastrofale forsøket på å krysse

Rapido 20.-22. januar i friskt minne, besluttet de allierte lederne at de denne gangen ville forsøke et flankeangrep. I stedet for enda en gang å prøve å brøyte seg frem rett inn i Liri-dalmunningen, ville de allierte presse seg opp og over det forvirrende systemet av fjelltopper som danner en utstikker fra den sentrale Apenniner-

ryggen og ender i fjellryggen Monte Cassino (kart s. 144).

Utstikkeren går under navnet Cassino-massivet og er en kupert villmark av vulkansk opprinnelse, overstrødd av klippe-

brokker og kampestener og full av gapende, V-formede raviner.

Fjellkjedens sider er så bratte at de på avstand ser ut til å vokse loddrett opp av flatlandet. Sammenkrøpet under den sørlige enden av Cassino-massivet,

Den overraskende landgangen ved Anzio var ment å skulle lette trykket på de allierte styrkene som hadde kjørt seg fast på Cassino-fronten. Men sjefen for landgangsstyrkene, generalmajor john P. Lucas, utnyttet ikke overraskelsesmomentet. I stedet for å rykke inn i landet for å avskjære riksvei 6 og 7, de viktigste forsynings- og fluktruter for de tyske styrkene i sør, holdt han troppene tilbake i strandhodet og bygget dem opp mot et forventet fiendtlig motangrep. Da motangrepet kom langs veien mellom Albano og Anzio den 16. februar 1944, ble de allierte drevet to og en halv kilometer tilbake, men hadde samlet nok styrke til å stanse angrepet. Strandhodet ble reddet; men verdien av Anziooperasjonen var lenge omstridt.

134

ved inngangen til Liri-dalen, ligger byen Cassino ved bredden av

Cassino var nesten uhyggelig. I dagslys skulle det ikke mer til enn

Rapido; på toppen av det seks hundre meter høye Monte Cassino

at en lastebil beveget seg eller en håndfull soldater samlet seg før

ligger benediktiner-klosteret og skuer ut over byen. Fra klosteret

granatene kom hylende med hårreisende presisjon. Tyskerne

og området rundt er det en fantastisk utsikt over både Liri- og

hadde dusinvis av velplasserte observasjonsposter i åsene, men

Rapido-dalen. En observatør her har overblikk over landskapet i

da granatene eksploderte i nærheten av 34. divisjons tropper,

flere kilometer, og er observatøren en artilleri-ildleder med radio,

begynte soldatene å se i en bestemt retning: mot klosteret på

kan han nedkalle et regn av granater over alt som rører seg under

toppen av Monte Cassino. De var overbevist om at noen der

ham, Det har ikke funnes noen bedre observasjonspost siden

oppe, og visselig ingen fredelig munk, ledet ilden mot dem. Nå

kanonen ble oppfunnet. Monte Cassino er blitt sammenlignet

hadde tyskerne tilfeldigvis ingen tropper i klosteret, og ikke

med Gibraltar fordi den så fullstendig dominerer «stredet» ved

trengte de det heller; høydedragene rundt gjorde samme nytten.

inngangen til Liri-dalen; i tidligere år hadde det italienske

Men amerikanerne - og senere britene, inderne, newzealenderne,

militærakademi holdt det frem for elevene som et eksempel på en

polakkene og franskmennene - trodde ikke dette.

nær sagt uinntagelig naturlig forsvarsstilling.

Klosteret, som var grunnlagt av St. Benedikt i år 529 e.Kr., hørte

Greide de allierte å nå frem til Liri-dalen etter først å ha krysset

til de mest berømte og aktede i hele kristenheten. Det ble ødelagt

Cassino-massivet og gått rundt Monte Cassino, ville de kunne

av lombardene i 581, av sarasenerne i 883 og av et jordskjelv i

knipe av denne enorme festningen uten å behøve å angripe den.

1349, men ble hver gang bygget opp igjen av arkitekter som satte

På ytterste høyre flanke av 5. armés front fikk general Alphonse

seg fore å sikre det mot angrep fra menneskene og naturen. Bak

Juins Franske ekspedisjonskorps - bestående av 3. algirske og 2.

klosterets murer hadde munkene kopiert og bevart en skatt av

marokkanske divisjon - ordre om å krysse Cassino-massivet i

latinsk litteratur som ellers kunne ha gått tapt - verker av Ovid,

nærheten av Monte Belvedere, en fjelltopp ca åtte km nord for

Cicero, Seneca og mange andre.

Cassino. På innsiden av dette franske forsøket på å rive opp den

Klosteret var omtrent 50 meter høyt og 320 meter langt,

tyske flanken skulle 34. amerikanske divisjon avlevere hovedsla­

bygget av sten og med tre meter tykke krenelerte murer. Det

get mot fiendens forsvarslinje. 34. divisjon skulle krysse elven

hadde bare én inngang som kunne stenges med en massiv

Rapido nord for Cassino der elven var grunn nok til å vades,

treport. Langs sidene var det lange rekker av smale celle-vinduer

kjempe seg opp og over Cassino-massivet og så, etter å ha gått

som på avstand minnet om skyteskår. Mørk som den lå der i

rundt Monte Cassino og klosteret, bryte av mot venstre og gå ned

vinterregnet, taus og dyster, ga den kolossale bygningen

i Liri-dalen. Gikk alt etter planen, ville riksveien til Roma ligge

soldatene nedenunder inntrykk av å være en nesten levende

åpen.

organisme.

Et angrep mot fjellene var vanskelig nok i seg selv, men det var en del innledende manøvrer som ytterligere kompliserte oppga­

Under kolossens øyne begynte soldatene i 34. divisjon sitt angrep

ven. Før de nådde frem til Rapido, måtte troppene i 34. divisjon

den 24. januar, to dager etter landgangen ved Anzio, og det tok

krysse tre kilometer med åpent myrlende som tyskerne hadde

dem over en uke å slå et brohode over Rapido og inn i fjellene

oversvømmet ved å endre elveløpet høyere oppe. På den andre

bortenfor. Mens ett av divisjonens regimenter holdt seg på et

siden av elven måtte de gjennom et bredt belte av piggtråd,

relativt lavt fjellplatå og prøvde å rykke sørover langs dette og inn

miner, stålarmerte betongbunkers og befestede stenhus. Deretter

i byen Cassino, trakk de to andre regimentene opp i fjellene.

måtte de besette to lave åser og en stor italiensk kaserne som var

Landskapet var så vilt at troppene bare kunne rykke frem

full av tyske kanonstillinger. Først da kunne de begynne

gruppevis og i små enheter prøve å finne vei gjennom raviner,

klatringen opp de steile sidene på Cassino-massivet. Og alt dette

opp bratte skrenter og over smale åsrygger som snø og is hadde

måtte gjøres for øynene på trygt forskansede fiendtlige observa­

gjort såpeglatte. Det var umulig å grave skyttergroper i stengrun-

tører som kunne lede artilleri- og bombekasten Iden mot dem.

nen. Soldatene søkte dekning i sprekker eller bak kampestener og

Hurtigheten og presisjonen til de tyske artilleristene ved

små hauger av knust fjell. Mange fikk lungebetennelse eller

135

dysenteri, men soldatene i 34. fortsatte å kravle seg opp i

amerikanske divisjon -142. infanteriregiment som var blitt holdt i

fjellmassivet, mens en besluttsom fiende meiet dem ned fra

reserve under Rapido-overgangene og derfor var relativt intakt -

bunkers og skyttergraver bygget god tid i forveien. Tapene var skremmende. Divisjonen mistet 2 200 mann;

ble satt inn mellom franskmennene og 34. divisjon i et forsøk på å

opprettholde fremdriften i angrepet.

enkelte geværkompanier mistet 75% av sin stridsstyrke. Mange

Men sjefen for det tyske XIV. korps som forsvarte denne del av

av de sårede som kom under artilleri-iId i de nakne fjellsidene, ble

fronten, general von Senger, kastet inn alt han hadde av styrker

skadet på ny av stensplintene som fløy gjennom luften.

for å stanse fremstøtet. Han satte inn hoved reserven, 90.

I tre uker kjempet soldatene i 34. så desperat og tappert som

noen annen divisjon under hele krigen. De drev en kile tre kilo­

pansergrenaderdivisjon, og konsentrerte artilleriet mot de fremrykkende allierte med knusende virkning.

meter inn i fjellene, tok Monte Castellone og fikk fotfeste på

En ung amerikansk løytnant, Harold L. Bond, har i boken

en fjellrygg som på grunn av hvordan den fortonet seg på mili-

Return to Cassino levende beskrevet hvordan det føltes å være

tærkartene, kom til å få navnet Slangehodekammen. De tok

målskive for den intense tyske kanonilden. Bombardementet

Høyde 445, oppkalt etter sin høyde i meter, og befant seg til slutt

begynte like etter at hans tropp hadde slått leir for natten i grunne

bare 400 meter fra klosteret.

groper dekket av biter av knappetelt mennene selv bar med seg.

Til høyre for 34. divisjon lå franskmennene som hadde begynt

«Luften ble fylt av lyd som om hver eneste tyske kanon i dalen

sitt angrep den 25. januar. De erobret Monte Belvedere, men ble

hadde åpnet ild mot oss samtidig. Vi krøp sammen så godt vi

snart stanset av kraftige tyske motangrep. Et regiment fra 36.

kunne i ren angst, og bakken rundt oss rystet i gigantiske

En alliert soldat som er blitt blindet av tyske granatsplinter ved Anzio, blir hjulpet i sikkerhet av en kamerat. I det lille strandhodet, der det var liten beskyttelse mot det stadige regnet av tyske bomber og granater, ble 2 200 allierte soldater drept og 8 500 såret i løpet av operasjonens første måned.

136

eksplosjoner. Tunge sprøyt av jord regnet ned over lerretstaket.

Kampene raste like voldsomt på fjellplatået ved siden av Rapido,

Luften var full av granatsplinter og hvirvlende sand. Over alt rundt

der ett regiment fra 34. divisjon prøvde å ta byen Cassino mens

oss den skremmende lukten av krutt, og detonasjon etter

de andre enhetene kjempet i fjellene ovenfor. Stenveggene i de

detonasjon. Jeg hadde ikke tid til å tenke på hvordan det gikk

gamle italienske husene var så tykke at det måtte ni panservern-

med mine menn. I et slikt bombardement er hver enkelt soldat

raketter til for å blåse et hull med en diameter på én meter i dem.

isolert fra alle andre. Døden ligger rett fremfor ham. Han vet bare

Mellom husene hadde tyskerne bygget stålarmerte betongbun-

at han fremdeles har armer og ben og at han ennå ikke er truffet; i

kers som var så solide at 105mm granater ikke hadde noen

neste øyeblikk kan han bli det.»

virkning på dem. En labyrint av skyttergraver og tunneler løp

Bond delte grøft med en fotordonnans. «Den unge ordonnan­

mellom disse befestningene og gjorde det mulig for forsvarerne å

sen begynte å klynke svakt for seg selv, men han sa ingenting. Jeg

pile frem og tilbake etter behov og ønske. Amerikanerne hamret

nevnte et par ganger noe om hvor nær den siste var, men fikk ikke

seg inn i et hjørne av byen, men dette lille fotfestet var alt de

noe svar. Stakkars det menneske eller dyr som er blitt overrasket

oppnådde. Forsøket på å bryte gjennom fiendens forsvar hadde

der ute av dette, tenkte jeg, og så «Pang!» og så skar jeg tenner og

mislykkes.

prøvde å bevege ben og armer for å se om de fremdeles var der.» Bombardementet varte i to timer. Neste morgen så Bond at

newzealandske divisjon var blitt overført til Cassino fra 8. armés

feltflasken som var blitt liggende på bakken ved siden av grøften,

rolige front ved Adriaterhavskysten, frem til frontlinjen for å

var full av store, takkete hull etter flyvende granatsplinter. Samme

avløse de nedkjørte amerikanerne. De indiske troppene, som

Den 12. februar rykket 4. indiske divisjon, som sammen med 2.

dag forsvant den vettskremte ordonnansen fra toppen. Bond så

også omfattet bataljoner av gurkha-soldater med lang erfaring i

ham aldri igjen.

fjellkrig, var målløse over hva deres allierte hadde utrettet.

Under slike umenneskelige forhold lette mange soldater etter

«Hvordan i helvete dere har greid dette, skjønner ikke jeg,» sa en

påskudd til å komme seg vekk fra fronten. Bond så til sin

britisk offiser tilknyttet en gurkha-bataljon da han tok en oversikt

overraskelse en amerikansk offiser postert ved en sti som førte

over kilen amerikanerne hadde drevet inn i den tyske forsvarslin­

bakover fra fronten, med dragen pistol. «Det var en jevn strøm av

jen. Da avløsningen kom, fant man 50 soldater fra 34. divisjon

tropper som prøvde å komme seg ned fra åskammen,» skrev

som var altfor stive og utmattede av kulde og tretthet til å bevege

Bond. «Han hadde ordre om å få alle til å bli. En soldat viste ham

seg. De kunne fremdeles holde stand og fyre av sine våpen, men

en stygt opphovnet hånd. 'Men se da, løytnant,' sa han. 'Jeg kan

de maktet ikke å gå og måtte bæres på bårer ned fra fjellet.

ikke bruke geværet. Jeg kan ikke engang trekke i avtrekkeren.'

Etter dette mislykkede fremstøtet burde kanskje de allierte

'Kom deg tilbake, for faen! bruk tærne da. Jeg har ordre om ikke

som hamret løs på Cassino-forsvaret ha stanset, slikket sine sår og

å slippe noen igjennom som ikke er alvorlig såret. Kom igjen! Kom

samlet nye krefter for et større fremstøt senere på året, når det

deg tilbake!' Soldaten vendte om og begynte den slitsomme klat­

kanskje kom forsterkninger og bedre vær. Men dette kunne de

returen opp til åsryggen. To eller tre menn som hadde mer­

ikke gjøre, siden de nå var involvert i et tofrontsslag. Operasjon

kelapper festet til uniformsjakken for å vise at de var lov­

Shingle var blitt iverksatt nettopp for å lette et gjennombrudd ved

lig permittert, slapp igjennom. Alle de andre ble sendt tilbake

Cassino. Gjennombruddet hadde mislykkes, og nå var situasjo­

igjen.» Men de fleste av amerikanerne gjorde sin plikt uten påtrykk.

De slet seg frem til de bare var halvannen kilometer fra Liri-dalen.

nen snudd på hodet. Troppene ved Cassino måtte fortsette å presse på for å lette trykket på strandhodet ved Anzio som nå var

i store vanskeligheter.

De kunne se riksvei 6, og tyskerne som sperret veien for dem, klamret seg til toppen av de bratte skrentene som førte ned til den

Ved Anzio forberedte tyskerne sitt avgjørende motangrep. Hitler

livsviktige veien. Men de heroiske allierte fremstøtene greide ikke

var besatt av tanken på strandhodet, som han kalte en «svulst»

å nedkjempe tyskerne som holdt like heroisk stand. Amerikaner­

som måtte fjernes for enhver pris, og hadde personlig beordret eli-

ne var utmattet. De kom ikke videre.

tetropper, mer artilleri og enheter fra Luftwaffe til Anzio-fronten.

137

General von Mackensen hadde flyttet sitt hovedkvarter fra

to kryssere utenfor kysten. En amerikansk artilleri-observatør i et

Verona til Anzio-fronten for å lede motangrepet, og han planla å

lite L-4-fly oppdaget 2 500 tyske fotsoldater og en stridsvognko-

kutte strandhodet i to ved å angripe langs veien fra Albona til

lonne som rykket frem langs veien og greide å konsentrere ilden

Anzio ved kysten. I tiden mellom den 3. og den 10. februar gjorde

fra over 200 britiske og amerikanske kanoner mot dem i et par

han flere innledende fremstøt for å vinne det han betraktet som

minutter.

en nødvendig startlinje for hovedangrepet. Han gjenerobret et

Det tyske infanteriangrepet ble støttet av stridsvogner som la

langt, tynt britisk frontfremspring på veien og tok Aprilia, en

av sted med store forhåpninger, men snart møtte de samme

moderne murstensby bygget av Mussolini som modell for

problemer som hadde ridd britene som en mare: gjørme.

fascistiske nybygningsprosjekter, kalt «Fabrikken» av de allierte

Stridsvognene kunne bare operere på hovedveiene der de var

troppene. På dette tidspunkt hadde den tyske troppeansamlingen

mest utsatt for artiIleri-iId -, og da stridsvognene sviktet, mistet de

vært så vellykket at Mackensen nå hadde rundt 95 000 soldater

tyske infanteristene, som hadde ventet seg god hjelp fra dem,

mot de alliertes 76 000.

mye av motet.

Mens Mackensen gjorde unna sine innledende angrep,

Nedslående var også skjebnen til et eliteregiment, Berlin-

skummet Churchill av raseri og frustrasjon over at Anzio-

Spandau Infanteri Lehr-regimentet, sendt til Anzio av Hitler for å

operasjonen ikke hadde fått det forventede utfall, nemlig å skape

føre an i Mackensens angrep. Lehr-infanteriet var en spesiell

kaos i det tyske forsvaret. «Jeg hadde trodd vi skulle slynge en

demonstrasjonsenhet som i Tyskland var blitt brukt til å instruere

villkatt mot stranden,» klaget han, «men alt vi sitter igjen med, er

tropper under opplæring. Soldatene i regimentet var politisk

en strandet hval.» Han irriterte seg grenseløst over general Lucas7

pålitelige og tøffe av utseende, men de hadde en vesentlig brist:

forsiktige og metodiske organisasjon av strandhodet, med dets

de hadde aldri vært i kamp. Mot bedre vitende adlød Mackensen

fjell av forsyninger, og ba om å få vite hvor mange kjøretøyer,

Hitlers ordre og satte dem i spissen for angrepet. Veteranene i

bortsett fra stridsvogner, som var blitt landsatt til bruk for de

45. amerikanske divisjon, hardføre, sammenbitte karer som lignet

70 000 soldatene. Da han fikk høre at det var 18 000 jeeper og

på karikaturtegneren Bill Mauldins Willie og Joe (sidene 114-

lastebiler, eksploderte han. «Hvor mange av våre menn kjører

115), laget plukkfisk av dem. Lehr-regimentet brøt sammen og

eller etterser 18 000 biler på dette lille området? Vi må ha en stor

flyktet og ødela dermed kampånden hos de andre troppene som

overlegenhet i sjåfører. Jeg er sjokkert over at fienden har mer

rykket frem bak dem.

infanteri enn vi har.»

Allikevel greide tyskerne å samle seg igjen og opprettholde

Lucas trengte kanskje ikke alle disse hjulene, men han trengte

presset i fem dager. De drev amerikanerne to og en halv kilometer

store mengder ammunisjon og andre forsyninger for å avvise det

tilbake, men de beleirede troppene som hadde fått ordre av Lucas

tyske motangrepet, noe tiden snart skulle vise. Han hadde brukt

om å holde en siste strandhodelinje for enhver pris, gravde seg

opp sin artilleri-ammunisjon raskere enn den kunne etterfylles.

ned og nektet å vike. De opprevne kompaniene i 45. divisjon -

«Dette er en nasjonal skandale,» sa han. «Vi har vært i krig, eller

mange av dem fullstendig omringet - kjempet i nærkamper, uten

forberedt oss på den, i fire år, og soldater må dø fordi kanonene

søvn og stive av kulde, og ga inntrykk av å hindre det tyske

ikke har noe å skyte med. Hvor er ammunisjonen blitt av?»

gjennombruddet ved ren viljestyrke. Det var deres mot og

Den 16. februar, da tyskerne hadde en tallmessig overlegenhet

besluttsomhet som forhindret en alliert katastrofe ved Anzio.

på 125 000 mot de alliertes 100 000, startet Mackensen sitt

Da tyskerne endelig innså at de ikke greide å feie strandhodet

hovedangrep langs Albano-Anzio-veien. Hovedtyngden av det

på sjøen, avbrøt de offensiven den 20. februar, selv om det var

rammet 45. amerikanske divisjon som ble presset tilbake mot

mindre skjærmysler også i dagene som fulgte. De hadde totalt

sjøen, men nektet å bryte sammen. Lucas ba om flystøtte og fikk

mistet nesten 19 000 mann siden landgangen begynte, mens de

over 700 utfall mot de fremrykkende tyskerne; han brukte sitt

allierte hadde hatt omtrent tilsvarende tap. De stridende enheter

svinnende lager av ammunisjon til dekningsild fra artilleri, tanks,

på begge sider var dermed redusert til tilnærmet kampudyktighet.

panservernvåpen og bombekastere, støttet av bombardement fra

På Hitlers innstendige anmodning skulle tyskerne komme til å

138

gjøre et nytt, svakere forsøk på å knuse strandhodet ni dager

oppsiktsvekkende seier ved Anzio, men det var god grunn til å

senere, men også dette angrepet rant ut i sanden.

påstå at han ikke hadde gjort seg fortjent til denne vanæren.

Den 22. februar, etter at det første motangrepet hadde dødd

Lucas mente at hvis han hadde gjort et tidlig fremstøt mot

ut, kom general Clark til strandhodet, fratok Lucas kommandoen

Albano-åsene, ville han ha blitt vitne til at styrkene hans ble

og erstattet ham med sjefen for 3. amerikanske divisjon, general

knust. «Hadde jeg gjort det, ville jeg ha mistet hele korpset, og det

Truscott. Clark likte Lucas og syntes han hadde gjort en hederlig

eneste jeg ville ha oppnådd var å høyne fiendens prestisje og

jobb, men var enig med general Alexander som ville ha «en

moral,» skrev han. «Dessuten var det ikke det jeg hadde fått ordre

bulldozer som George Patton» ved Anzio og følte at Lucas var

om.»

utkjørt både fysisk og psykisk og «manglet gnist». Lucas var bitter.

«Jeg trodde jeg var i ferd med å vinne en slags seier,» sa han.

Det var Lucas som ble klandret for at de allierte ikke vant en

Den virkelige årsaken til fiaskoen ved Anzio ble kanskje mest

presist påpekt av den tyske øverstkommanderende for både

Anzio- og Cassino-fronten, Albert Kesselring. «Landgangsstyrken var for svak fra starten av, med bare én infanteridivisjon eller så,

og uten panserstyrker,» sa han til en amerikansk pressemann etter

krigen. «Det var det at offensiven ble gjennomført så halvveis som var deres fundamentale feil.»

Churchill var tilfreds med at Lucas ble byttet ut med Truscott, selv om kommandoskiftet ikke fikk noen øyeblikkelig innvirkning på

den dystre, fastlåste situasjonen ved begge frontene. Stilltiende vedgikk Churchill at sjansespillet ved Anzio - som i første rekke var hans eget sjansespill - hadde mislykkes. Han snakket ikke

lenger om strandede hvaler og prøvde å se det fra den lyse siden. «En stor sekundær front i Italia er ikke de allierte imot,» sa han. «Ett sted må vi jo slåss mot tyskerne.»

Tyskerne gjorde ingen flere forsøk på å utslette strandhodet, men fortsatte å plage de allierte troppene med luftangrep og

artilleri-ild. Strandhodet var så lite at hver kvadratcentimeter av

det lå innenfor rekkevidde av det tyske artilleriet, inkludert

280mm jernbanekanoner som ble skjult i tunneler og kunne slynge granater mot mål 30 km unna. «Anzio Annie» og «Anzio-

ekspressen» ble de kalt. «Vårt tunge artilleri og bomberne i Luftwaffe sørget for at deres soldater ikke fikk noen hvil selv når

de 'hvilte',» sa feltmarskalk Kesselring om sine omringede fiender. «Det må ha vært forbannet ubehagelig.»

De allierte søkte dekning under jorden. Kommandoposter ble opprettet i vinkjellere, og soldatene gravde seg ned og bygde

tusenvis av små underjordiske hjem av sandsekker, rekved, tomme ammunisjonskasser og gamle vinfat. Hospitalteltene ble gravd halvveis ned i jorden og forskanset med sandsekker, men var allikevel farlige steder å oppholde seg. Tyskerne skjøt ikke

med hensikt mot dem, men på det overfylte strandhodet lå de

Munker i klosteret ved Monte Cassino fyller en kasse med verdifulle bøker etter å ha blitt oppfordret av tyskerne til å forlate stedet. Da de allierte nærmet seg Cassino-området, pakket og fjernet munker og tyske tropper tusenvis av pergamenter, manuskripter og bøker, deriblant Ciceros De Republica, Augustins prekener, Senecas Dialoger og De Lingua Latina fra det 77. århundre, den eldste kjente grammatikkbok. De uvurderlige verkene - hvorav mange var rikt illustrert av Cassino-munker i det 77. århundre - ble trygt forsvart i Vatikanet.

139

nødvendigvis omgitt av forsyningslagre og andre legitime mål, og

Da tyskerne samlet sine styrker før motangrepet ved Anzio i

granatene bommet ofte på disse målene. Når et bombardement

februar, hadde 5. armé i Cassino-området, varslet av oppsnappe-

eller luftangrep begynte, kunne ikke legene og sykepleierne godt

de fiendtlige meldinger, i all hast organisert et nytt omfattende

forlate sine pasienter på operasjonsbordet og søke ly. Tapstallene

forsøk på å bryte gjennom forsvarslinjen på denne fronten og gå

for medisinsk personell var høye: 92 ble drept, 387 såret og 60

inn i Liri-dalen. Amerikanernes 34. og 36. divisjon var sterkt

meldt savnet i kamp.

maltraktert, og general Alexander ga nå denne oppgaven til 2.

De allierte troppene lærte å akseptere den stadige, morderiske

newzealandske og 4. indiske divisjon som nylig hadde ankom­

ilden som rutine og drev på med sitt til tross for den. De så filmer i

met. Senere sluttet britenes 78. divisjon seg til dem. New Zealand-

to store underjordiske kinosaler og spilte baseball og volleyball,

korpset, som denne midlertidige formasjonen ble kalt, ble stilt

ofte avbrutt av flyangrep eller hvinende granater. Og de brukte

under kommando av den newzealandske generalløytnant Sir

mange timer på å lytte til den tyske radiostasjonen, «Akse-Sally»,

Bernard Freyberg.

som spilte populære amerikanske plater, formidlet propaganda

Freyberg - en røslig kar som hadde fått Victoria-korset under

og fortalte de allierte soldatene at Anzio var «verdens største

1. verdenskrig, studerte kartene over området og bestemte at de

selvforsørgende krigsfangeleir».

allierte denne gang skulle prøve å erobre Monte Cassino i stedet

Generalmajor John P. Lucas, sjefen for VI. amerikanske korps, ble fratatt kommandoen 22. februar 1944 for ikke å ha vist mer pågåenhet ved Anzio. Før landgangen hadde Lucas nøyaktig forutsagt sin egen skjebne. «Det blir vel til at de sender meg i land med utilstrekkelige styrker og dermed skaper alvorlige problemer for meg,» skrev han i dagboken sin, «og hvem er det da som får skylda?»

140

for å gå rundt den. Han ville sende 4. indiske divisjon inn i fjellene

de allierte på en eller annen måte ville bli nødt til å hanskes med

for å ta «Kloster-åsen» - navnet de allierte hadde gitt fjellet med

Monte Cassino for å komme forbi og videre til Roma, og i ukevis

klosteret på toppen - og fortsette forbi denne og inn i dalen,

hadde 5. armé ligget rett under fjellet med det digre klosteret på

mens 2. newzealandske divisjon nedenfor skulle kjempe seg inn i

toppen. Allikevel var hærens etterretningstjeneste ute av stand til

byen. Han ville benytte seg av flere tropper enn amerikanerne

å gi detaljerte opplysninger om bygningens konstruksjon.

hadde brukt, og like før angrepet begynte ville han ha klosteret

Oppgitt og frustrert kjørte general Tuker til Napoli og pløyde

bombet.

igjennom bokhandlene der til han fant det han søkte i en bok fra

Beslutningen om å bombe klosteret ble fattet etter at

generalmajor F.I.S. Tuker i 4. indiske divisjon hadde foretatt en del undersøkelser rundt bygningen. Da divisjonen hans fikk det

ulykkelige oppdrag å angripe Kloster-åsen, ba Tuker naturlig nok

1879: en beskrivelse av klosterets konstruksjon, dets dimensjoner, tykkelsen på murene.

Tuker visste nå hva han gikk til. Han sa til Freyberg at han fant det urimelig å be sine menn rykke frem mot en stilling som var.

5. armés etterretningstjeneste om en del opplysninger om

kronet av en enorm, intakt festning. Det spilte ingen rolle, sa

byggverket. Etterretningstjenesten hadde intet å bidra med.

Tuker til Freyberg, om det lå en tysk garnison der fra begynnelsen

I månedsvis, helt siden Salerno, hadde det vært innlysende at

eller ikke; han var overbevist om at fienden ville rykke inn i kampens løp. Bygningen var så solid, la han til, at bare de største

flybombene ville ha noen virkning på den. Han ville ha den fjernet. Freyberg sa seg enig og formidlet anmodningen til Alexander.

Alexander spurte sjefen for 12. Air Force, den amerikanske

generalmajor john Cannon, om bygningen i det hele tatt kunne ødelegges med bomber. Cannon svarte: «Lar De meg få bruke

hele vår bomberstyrke mot Cassino, skal vi rykke den vekk som en råtten tann.»

Amerikanske og britiske flyvere var overbevist om at feltslag kunne vinnes fra luften. Det var bare å utrydde målet, så kunne infanteriet rykke inn. Flyverne var særlig begeistret for Cassino-

operasjonen, siden den ga dem en sjanse til å demonstrere de

tunge bombeflyenes styrke; de var aldri tidligere blitt brukt i større antall til direkte støtte for infanteri som prøvde å ta et bestemt mål. General Clark og andre høyere amerikanske bakkesjefer gikk sterkt imot bombingen. Det var flere grunner til dette. For det

første mente de at det var skammelig av religiøse og kulturelle grunner å ødelegge klosteret og dets skatter. (Hverken amerika­

nerne eller britene visste det, men tyskerne hadde allerede flyttet de mest verdifulle av klostrets bøker, manuskripter og malerier til

Roma og plassert dem til oppbevaring i Castel Sant'Angelo.)

Dessuten, hevdet Clark, hadde det allerede vist seg på Sicilia og i Italia at en by eller bygning i ruiner med alle sine murbrokker kan

gi bedre dekning for forsvarerne enn én som er uskadd. Endelig fantes det sivile flyktninger i klosteret, og man hadde intet

Mannen som etterfulgte Lucas var generalmajor Lucian K. Truscott jr., den dynamiske og pågående sjefen for 3. amerikanske divisjon. Truscott var en følsom mann og fullt klar over hvordan det måtte føles for vennen å bli fratatt kommandoen. «Lucad var dypt såret,» mintes Truscott senere, «men han bar ikke nag til meg, og vårt vennskap ble ikke ødelagt... Det var noe av det tristeste jeg opplevde under hele krigen.»

141

skikkelig bevis for at det befant seg tyskere i bygningen, selv om

flyangrepet, og at 4. indiske divisjon skulle stå ferdig, fullt utstyrt

de hadde observasjonsposter og kanonstillinger 200 meter unna.

og klar til å følge opp flyraidet med et kraftig stormangrep mot

Men de allierte fotsoldater og lavere offiserer som selv deltok i

ruinene.

kampene, trodde at det var fiendtlige tropper i klosteret. Det

Tidspunktet for angrepet ble det overlatt til flyvåpenet å

gjorde også to amerikanske generaler, Ira C. Eaker, sjefen for de

fastsette; de trengte 24 timers klarvær. Først trodde man at

allierte luftstyrker i Middelhavsområdet, og Jacob Devers, den

bombeflyene ville slå til den 16. februar. Da været plutselig

allierte nestkommanderende i Middelhavsområdet. Eaker og

klarnet, ble angrepet fremskutt én dag, men noen allierte enheter

Devers fløy over bygningen i en Piper Cub i 200 meters høyde og

på bakken ble ikke informert om dette. Om ettermiddagen den

sa etterpå rett ut at de hadde sett en militær radioantenne i

14. februar ble det sluppet flyveblad over Monte Cassino som

klosteret og også hadde observert tyske soldater der.

varslet de sivile - abbeden, ca 10 munker og legbrødre og rundt

General von Senger, den tyske sjefen i Cassino-området,

800 flyktninger - om å komme seg ut av bygningen snarest. Men

fastholdt senere med stor glød at han aldri brukte klosteret til

før de kunne dra, måtte de plagede munkene forhandle med de

militære formål. Senger var i en pinlig og barokk situasjon. Han

like plagede tyskerne midt oppe i kampens hete og ta seg av

beundret og var oppriktig opptatt av å bevare den italienske

flyktningene, hvorav mange var syke eller gamle (abbeden selv

kulturarv. Han var troende katolikk og legbroder i benediktiner-

var 80 år). Det ble besluttet at alle skulle gå til fots langs et

ordenen, kjempet i et katolsk land og hadde det ærverdige

muldyrtråkk gjennom de tyske linjene klokken fem om morgenen

benediktiner-klosteret i sentrum av sin forsvarslinje. Hans

den 16. februar. Da angrepet begynte klokken 09.45 den 15., var

oppførsel var uklanderlig. Han stasjonerte tysk militærpoliti ved

munkene og flyktningene fremdeles i bygningen.

klosterets port for å hindre sine egne soldater i å komme inn. Når

4. indiske divisjon hadde nådd frontlinjen bare tre dager

han besøkte klosteret som middagsgjest hos abbeden, eller for å

tidligere og var ikke rede til å følge opp bombingen med sitt eget

overvære messen julaften 1943, avsto han til og med fra å kikke

angrep. I dette forrevne terrenget hvor kampene ble utkjempet

ut gjennom vinduene.

på nært hold, var håndgranater og bombekastere de viktigste

Men general Alexander visste hvilket psykologisk grep kloste­

våpen. Men inderne hadde mistet mesteparten av sine granater

ret hadde på de allierte soldatene og besluttet å godkjenne

og sin bombekasterammunisjon ved transportuhell, og disse

bombingen. Det var ikke bare fornuftig, men nærmest obligato­

avgjørende gjenstander måtte transporteres i små mengder på

risk å gi angrepsstyrkene all den støtte de kunne få. «Var

muldyrryggen ved nattetid langs en lang og krokete rute. 4.

ødeleggelsen av klosteret nødvendig fra et militært synspunkt?

indiske divisjon var ikke bare uforberedt, men også rasende da

Var det moralsk galt å ødelegge det?» skrev Alexander senere.

angrepet begynte én dag tidligere enn ventet.

«Svaret på det første spørsmålet er 'ja'. Det var nødvendig, men

Middelstunge og tunge bombefly angrep i bølger i flere timer

mer for den virkning det ville ha på de angripende troppene enn

og slapp nesten 600 tonn høyeksplosivt sprengstoff over

av rent materielle grunner. Svaret på det andre spørsmålet er

klosteret. Mellom angrepsbølgene sendte det allierte artilleriet

dette: når soldater kjemper for en rettferdig sak og er rede til å

salve etter salve mot bygningen. Med spredte mellomrom lettet

ofte liv og lemmer for denne sak, da kan ikke mursten og mørtel,

røyken og støvskyene og avslørte de massive veggene i

uansett hvor ærverdige de er, tillates å veie tyngre enn

forskjellige stadier av ødeleggelse. Amerikanske fotsoldater som

menneskeliv.»

så på, gråt av glede. Hvis infanteristene i 34. divisjon følte noen

som helst beklagelse, så måtte det være over at klosteret ikke var Siden det var kjent at tyskerne sto i ferd med å iverksette sitt store

blitt bombet for lenge siden. Inne i bygningen ba og døde

motangrep ved Anzio, var det viktig å få i gang Cassino-angrepet

munkene og flyktningene. Kanskje 300 av dem - det nøyaktige

så snart som mulig. I hastverket ble en del detaljer oversett. Det

antallet er aldri blitt kjent - ble knust og begravet under ruinene,

ble antatt, men var ikke definitivt fastslått, at flyktningene i

eller drept av artilleri-ild da de prøvde å flykte. Abbeden og 40

klosteret skulle få god tid på seg til å komme seg ut før

andre overlevde dypt nede i klosterets krypt.

142

Da angrepet var over, oppdaget man at klosteret riktignok var

vente på nye forsyninger, å vente til vårværet hadde tørket ut den

fryktelig ramponert, men at den nedre delen av det fremdeles sto.

vasstrukne jorden og gitt dem en mulighet til å bruke sine

De tre meter tykke murfundamentene hadde ikke revnet; det var

overlegne panser-, artilleri-, transport- og flystyrker. Men general

ingen hull hvor fotsoldatene lett kunne komme inn. Som general

Freyberg og hans New Zealand-korps var innstilt på å gjøre enda

Clark og andre hadde forutsett ga ruinene nå ideell forskansning

ett forsøk på å slå en bresje i det tyske forsvaret. Det var en

for tyske bombekaster- og maskingeværlag. Like etter mørkets

mulighet for at fienden for å styrke sin stilling ved Anzio hadde

frembrudd gjorde soldater fra 4. indiske divisjon - uforberedt og

svekket Cassino-fronten så mye at den nå kunne brytes ved en

utilstrekkelig utstyrt som de var - et tappert forsøk på å nå

siste kraftanstrengelse.

klosteret, men ble drevet tilbake av tyskerne i åsene rundt.

Igjen ville Freyberg prøve å kjempe seg inn i Liri-dalen ved å

Inderne prøvde igjen natten etter og igjen den 17. februar og ble

sende 2. newzealandske divisjon gjennom byen Cassino og ut på

begge ganger kastet tilbake. Ved foten av fjellet angrep og

riksvei 6 ved foten av fjellmassivet, mens 4. indiske divisjon

erobret samtidig to maori-kompanier fra New Zealand-divisjonen

angrep Kloster-åsen nedenfra. Forut for angrepet skulle byen

jernbanestasjonen i den sørlige enden av byen Cassino, men også

utsettes for et voldsomt bombeangrep fra luften, enda mer

disse ble drevet tilbake etter tyske motangrep.

omfattende enn raidet mot klosteret, som ville drepe storparten

To dager etter bombingen, og etter å ha kommet til en ordning

av de tyske forsvarsstyrkene der og bringe de overlevende så mye

med tyskerne, dukket den aldrende abbeden frem fra klosterrui­

ut av fatning at de ikke ville kunne yte noen særlig motstand. Før

nene med et stort trekrusifiks høyt hevet over hodet. Bak ham

bombardementet trengte de allierte imidlertid tre dager med pent

kom en forhutlet gruppe av munker og flyktninger snublende. Da

vær for at grunnen skulle bli tørr nok til å bære stridsvogner.

disse hadde kommet seg i sikkerhet, rykket tøffe tyske fallskjerm­

Alle forberedelsene til angrepet var unnagjort innen den 24.

soldater raskt inn i ruinene. «Nå,» sa general von Senger senere,

februar, men været holdt seg vått og ufyselig i tre uker. Hver dag

«kunne vi besette klosteret uten skrupler. Tyskerne hadde et

ventet infanteriet på kodesignalet «Bradman slår i morgen» som

mektig og dominerende støttepunkt som betalte for seg selv i

henspilte på den store australske cricket-spilleren fra 1930-årene,

kampene som fulgte.»

Don Bradman, men hver dag hørte de bare «Bradman slår ikke».

Først den 15. mars lå forholdene til rette. Etter det mislykkede forsøket på å ta Kloster-åsen, kunne de

Da Bradman endelig slo til, var det med 435 fly, deriblant tunge

allierte ha besluttet å innstille angrepet på Cassino for resten av

bombefly som var stasjonert så langt unna som i England. 1 000

vinteren. Etter at tyskernes motangrep ved Anzio hadde gått i

tonn sprengstoff ble sluppet over Cassino-området. Den britiske Christopher Buckley beskrev scenen:

vasken, sto ikke strandhodet lenger i fare for å bli feid på sjøen.

krigskorrespondenten

Fienden nøyde seg med å holde det omringet, og det var ikke

«Kvast etter kvast av svart røyk sprang opp fra bakken og snodde

lenger uomgjengelig nødvendig å gjenforene den splittede 5.

seg langsomt oppover som en slags mørk skog. Ikke før hadde én

armé. Kanskje var tiden nå inne for de allierte til å hvile ut og

bølge begynt på hjemturen før den neste dukket opp over

Jjpfi Bekwd

THE WAV OF ALL FLESH When prelty Joan Hopkins was slill slandlng behind Ihe ribbon counler of a 5 •& 10 cIr. store on 3rd Avenue in New York City, she never dreamed ol ever seeing ihe inlerior of a duplex Park Avenue aparlmenl. Neither did young Bob Harrison, the man she loves. Bob was drafled and sent to the battlefields in Europe ihousands of miles away from her. Through Lazares Employmenl Agency joan got a job as private secrelary wilh wily Sam l.cvy. Sam is piling up big money on war con l racls. Should the slaughter end very soon, he would sulter an apopleclic stroke.

Now Joan knows what Bob and his pals are fighting for. Joan always used to look up to Hol> as the guiding star of her life, and she was still a good girl when she slarled working for Sam Levy. Bul she oflen gol ihe blues Ihinking of Bob, w hom she hndn't seen for over Iwo yenrs. Her boss had an underslanding heart and was always very kind lo her, so kind indeed. Ihnl he oflen inviled her up to his place. He had always wanled to show ber his “elchings’. Besides. Sam wasn’1 slingy and each lime Joan came lo see hiin. be gave her Ihe nicest prcscnls. Now, all women like beauliful and expensive things. Bul Sam wasnT Ihe man you could play for a sucker. He wanled somelhing, wanled il very definilely......

Poor little Joan I She is still thinking of Bob, yet she is almost hoping that he’11 netet return. loot

Poor litlle Joan ! She is still thinkiny of Bob.........

jz- th*?

oci

Tyske propaganda-flyveblader som dette ble spredt over Anzio ved hjelp av artilleri-granater. Her var tegningen og det klossete antisemittiske budskapet ment å skulle spille på soldatenes frykt for å miste kona eller kjæresten til menn som var igjen hjemme.

143

/ første fase av slaget ved Cassino etter Rapido-katastrofen (kart s. 105) angrep amerikanernes 34. divisjon over et lavtliggende område som var oversvømmet av tyskerne. Hjulpet av Det franske ekspedisjonskorps og et regiment fra 36. amerikanske divisjon erobret 34. divisjon en tungt forskanset kaserne, presset på mot byen Cassino og nådde frem til et punkt bare 400 meter fra klosteret.

Den tredje fasen ble innledet med flybombing av byen 15. mars. 2. New Zealand-divisjon angrep så Cassino nordfrå. En avdeling nådde frem til jernbanestasjonen, en annen ble stanset i byen og en tredje dreiet av for å ta slottsåsen. 4. indiske divisjon brukte åsen som utgangspunkt for et angrep på klosteret, bare for å bli stanset 250 meter fra målet.

144

Troppene i det første stormangrepet ble avløst av 2. newzealanske og 4. indiske divisjon den 12. februar. Tre dager senere, etter at klosteret var bombet, innledet inderne annen fase ved å prøve å ta klosteret fra baksiden. De mislyktes. Samtidig angrep newzealenderne Cassino fra sør, erobret byens jernbanestasjon, men ble deretter drevet tilbake.

I siste fase samlet de allierte 14 divisjoner mot tyskerne, med 6. sør­ afrikanske panserdivisjon i reserve. Amerikanernes II. korps krysset elven Garigliano nær utløpet. Det franske ekspedisjonskorpset som angrep gjennom et tynt forsvart område, gjorde det avgjørende gjennom­ bruddet. Kanadiernes I. korps og britenes XIII. korps brøt inn i Liri-dalen, og polakkenes II. korps erobret klosteret.

horisonten i øst. Jeg kan ikke huske å ha sett et så gigantisk ensidig

teren til sjefen for bakkestyrkene, «hvorfor denne passasjen ved

syn. Der oppe, de vakre, arrogante, sølvgrå monstrene som

Cassino, Kloster-åsen etc., en front som bare er tre eller fire

utførte sine oppdrag med en tilsynelatende absolutt kjølig

kilometer bred, er det eneste sted De ustanselig må stange mot.

fjernhet og likegyldighet; der nede, en taus by som fant seg i alt

Omtrent fem eller seks divisjoner er blitt nedslitt etter å ha blitt

dette i total passivitet.» Samtidig sendte nesten 750 allierte

sendt inn i de kjevene.»

kanoner og haubitsere ytterligere 4 000 tonn granater mot

målområdet.

Alexander hadde ikke til hensikt bare å stange mot ett sted. Han planla et koordinert angrep av alle sine tropper langs

En tysk løytnant som overlevde bombardementet mens tak og

hovedslaglinjen som strakte seg 40 km fra Cassino-området til

vegger raste sammen rundt ham og digre biter av tømmer og

havet. Han besluttet nå å oppgi den ulønnsomme Adriaterhavs-

opprevne trerøtter for gjennom luften, mintes senere at «vi kunne

fronten og overføre 8. armé til Cassino-området - bare en

ikke lenger se hverandre; det eneste vi kunne gjøre var å røre ved

sikringsstyrke skulle holdes tilbake. Etter at han så hadde

og føle på mannen ved siden av. Vi lå innhyllet i nattens mørke,

omgruppert sine veteran-divisjoner, tilført dem nye styrker fra

og på våre tunger lå smaken av brent jord. Jeg måtte kravle meg

USA, Afrika og Midt-Østen og latt alle få hvile ut, ville han gjøre

fremover gjennom en tett tåke, og så kom bombene igjen.

fire nye hovedfremstøt.

Direkte treffere der, der og der. Den samme uuttalte tanke lå oss alle på sinnet - når blir det vår tur»?

Men da New Zealand-infanteriet rykket inn i det som var igjen

Til venstre skulle to amerikanske divisjoner, den 85. og den 88. som nylig hadde ankommet, kjempe seg opp kysten langs riksvei 7. Ved siden av disse skulle Det franske ekspedisjonskorps under

av byen Cassino, fikk de merke at tungt bombardement alene

general Juin, som nå besto av fire divisjoner, to marokkanske, én

ikke kan feie bort besluttsomme tropper i befestede stillinger. De

algirsk og én fransk, angripe gjennom Aurunci-fjellene som

fleste av tyskerne i 1. fallskjerm-divisjon hadde overlevd i sine

dannet Liri-dalens venstre skulder. I sentrum skulle én indisk

dype tunneler og bunkers og tomanns tilfluktsrom av stål som

divisjon, to kanadiske divisjoner, en kanadisk panserbrigade og

kunne romme seks mann i en krisesituasjon. De overlevende

tre britiske divisjoner krysse Rapido og bryte inn i dalen på samme

hadde dessuten mistet hverken motet eller kampgløden. Som

sted som 36. amerikanske divisjon var blitt kastet tilbake. 6. sør­

general von Senger stolt påpekte: «Jernviljen og den ubetvingelige

afrikanske panserdivisjon ble holdt i reserve i denne sektoren. Til

besluttsomheten hos ekte soldater hadde overvunnet en konsen­

høyre skulle det polske II. korps, bestående av to infanteridivisjo­

trasjon av materiell på en smal front som man antagelig ikke

ner og en panserbrigade, angripe Monte Cassino over fjelltoppe­

hadde sett maken til i denne krigen.»

ne. Hvis alt gikk som planlagt, ville tyskerne bryte sammen, og

Tyskerne kom frem fra sine bunkers og møtte newzealenderne

mens de trakk seg tilbake mot Roma, skulle de allierte divisjonene

med rifler, granater og maskingeværer i ruinene. Da allierte strids­

som lå fastlåst ved Anzio slå seg ut av strandhodet, avskjære

vogner ble sendt inn, fikk de store manøvreringsproblemer mel­

fiendens retrettrute og låse ham fast.

lom de enorme ruinhaugene og de inntil 15 meter brede bom-

Ettersom de tyske rekognoseringsflyene med stor effektivitet

bekraterne. Regnet begynte å hølje ned, og kraterne ble raskt

var blitt forvist fra himmelen, hadde tyskerne små muligheter til å

fylt med vann. Etter en ukes nærkamper holdt tyskerne fremdeles

oppdage den omgruppering og troppetilførsel som Alexander

store deler av byen. Og på fjellet ovenfor, der soldater fra 4.

utførte under radiotaushet om natten og med mesterlig bruk av

indiske divisjon greide å kjempe seg frem til en avstand av bare

kamuflasje om dagen. Feltmarskalk Kesselring trodde han sto

250 meter fra klosteret, holdt tyske fallskjermsoldater stadig den

overfor seks allierte divisjoner på hovedfronten, mens han i

maltrakterte bygningen. Til tross for det flyvåpnet kalte «den

virkeligheten sto overfor 15. Han var ikke sikker på størrelsen på

største konsentrasjon av flystyrker i verden», hadde angrepet

og plasseringen av det franske ekspedisjonskorpset og visste ikke

mislykkes.

engang at polakkene var brakt frem til fronten. Kesselring ble også

På dette tidspunkt ble Churchills spørsmål til Alexander stadig

lurt av iøynefallende amfibiemanøvrer som Alexander iverksatte i

mer beske. «Jeg skulle ønske De ville forklare meg,» sa statsminis­

nærheten av Napoli og som tyske etterretningsagenter meldte fra

145

BARMHJERTIGHETENS ENGLERI -HELVETES HALV-ACRE»

W J -f

arf. vw-

En amerikansk sykepleierske i gjørma i hospitalområdet i Anzio.

De ukjente helter ved Anzio var de menn og kvinner fra Hærens sanitet som utgjorde sta­ ben ved hospitalene i strandhodet. Det allierte fotfestet var så lite at de fire evakueringshospitalene - bare fire telt - stadig ble truffet av bomber. Området fikk tilnavnet «Helvetes halv-acre», og forholdene der var så oppriven­ de at en såret mann en gang ba general Lucian Truscott om å sende ham tilbake til fronten fordi «vi har det bedre der enn hen>. De amerikanske felthospitalene var forsynt med røntgen-laboratorier, det siste i medisiner og utstyr, fulle lagre av blodplasma og 3 500 senger. Fra januar til mai 1944 behandlet de 33128 pasienter. Fronttjenesten til de nesten 200 sykepleierskene ga troppene en «holder sykepleierskene ut, så gjør vi det»-innstilling. Seks av sykepleierskene ble drept i tjeneste ved Anzio, og fire andre ble de første kvinner som ble tildelt «the Silver Star».

Soldater rydder opp i restene av et hospital som er truffet av tyske granater.

146

147

til den tyske øverstkommanderende om. For Kesselring virket det

fremgang begynte amerikanerne snart å presse seg videre langs

som om de allierte planla en ny større landgang på Italias vestkyst,

kysten, mens 8. armé gradvis utvidet sitt brohode over Rapido.

antagelig ved Civitavecchia nord for Roma, og for å møte denne holdt han sine mobile reserver i området.

I de arrete skråningene rundt klosteret fortsatte polakkene

under generalløytnant Wladyslaw Anders å føle seg frem mot de

Selv om han ble ført fullstendig bak lyset, holdt ikke Kesselring

tyske stillingene - med store tap. Mange av polakkene var blitt

seg i ro mens Alexander forberedte sin offensiv. Åtte til seksten

tatt til fange av russerne høsten 1939, da den vestlige halvdelen

kilometer bakenfor Cassino-fronten bygde han en ny forsvarsstil­

av landet deres var blitt okkupert av Hitler og den østlige av Stalin,

ling, Hitler-linjen, og i Albano-åsene nord for Anzio-strandhodet

og var blitt holdt i fengsler eller arbeidsleirer i Russland. General

forberedte han enda én, Cæsar-linjen. Begge omfattet miner,

Anders hadde i mange måneder sittet fengslet i Lubjanka-fengse-

piggtråd og bunkers. De var ennå uferdige og ikke så sterke som

let i Moskva. Til slutt fikk polakkene amnesti og tillatelse til å

Vinter-linjen, men Kesselring var sikker på at hans menn kunne

organisere en hær i Russland. Senere ble hæren sendt til Italia og

holde dem så lenge det måtte være nødvendig.

utstyrt av britene for å møte tyskerne igjen. Alle de polske

Det tok Alexander over seks uker å få alle forberedelsene i havn,

familier, få hadde store håp for fremtiden. De kjempet, som de sa,

men den 11. mai var han endelig klar. Klokken 23.00 begynte de

for hevnens og ærens skyld, og de var et skremmende syn for

allierte den mest fryktinngytende kanonade Italia-felttoget hittil

tyskerne som så dem nærme seg.

soldatene hadde mistet sine hjem, mange hadde også mistet sine

hadde sett. Over 1 600 kanoner langs den 40 km lange fronten

Den 17. mai, etter seks dager kamper, hadde britene rykket

åpnet ild mot hver eneste kjente tyske stilling, dekket fjellene

langt nok inn i Liri-dalen fra sitt brohode ved Rapido til å

med skarpe lysglimt og fylte dalene med røyk og ustanselige

utflankere ruinene av Cassino og klosteret ovenfor. Samme natt

drønn. Før ekkoene døde hen rykket infanteriet frem.

trakk tyskerne seg ut av begge disse stedene. 1. fallskjermdivisjon

Tyskerne var lamslått - men ikke lenge. Som så ofte før kom de

ønsket ikke å gi opp; Kesselring måtte personlig beordre den til å

seg etter julingen og kjempet tappert tilbake. Amerikanerne ved

trekke seg tilbake. Den 18. mai besatte polakkene klosteret og

kysten ble stanset etter å ha vunnet litt terreng; britenes 8. armé

heiste sitt flagg over det. Under Cassino-operasjonen mistet de

som prøvde å bryte inn i Liri-dalmunnen, greide bare å opprette et

nesten 4 000 mann. Mange av disse ligger begravet på en

lite brohode over Rapido; polakkene på Kloster-åsen ble drevet

kirkegård i Slangehode-åsen like ved, under denne inskripsjonen:

tilbake med store tap. Bare i én sektor, der franskmennene angrep gjennom Aurunci-fjellene, hadde de allierte stor fremgang - men,

Vi polske soldater

som det skulle vise seg, det var nok.

har for vår og din frihet

Det tyske forsvaret i Aurunci-fjellene var tynnere enn noe

gitt vår sjel til Gud

annet sted langs fronten. Kesselring stolte på at det særdeles

vår kropp til Italia

vanskelige terrenget ville stanse enhver fiendtlig fremrykning der.

og vårt hjerte til Polen

Han hadde ikke regnet med de fjellvante franske nord­

afrikanerne som følte seg fullstendig hjemme i et slikt vilt

Innen 23. mai var den tyske 10. armé på retrett langs hele

landskap. General Juin, en av de dyktigste - og minst offentlig

hovedslaglinjen, og tiden var inne for troppene i Anzio - som nå

kjente - av de allierte bakkesjefene i Italia, sendte sine

omfattet omtrent syv divisjoner - til å slå seg ut av strandhodet.

knivstikkende tropper gjennom fjellene med forbløffende hurtig­

Ifølge Alexanders plan skulle Anzio-styrkene kjempe seg nordo­

het. Ved å bruke muldyrtransport på de ujevne og knudrete

ver til byen Valmontone og avskjære riksvei 6. Dermed ville de

tråkkene tok det Juins soldater bare noen dager å feie vekk

blokkere tyskernes fluktrute.

tyskerne og nå frem til et punkt flere kilometer vest for Cassino,

Clark trodde ikke at blokkeringen av riksveien ville stanse

der de kunne dreie av mot høyre, bryte inn i Liri-dalen og true

tyskerne. Han regnet med at de ville greie å unnslippe langs flere

med å avskjære fienden. Oppmuntret av franskmennenes

mindre veier lenger inne i landet. Han mente også at hvis han gikk

148

nordover mot Valmontone, ville han utsette sin venstre flanke for

Clark ville reservere denne æren for seg selv og den amerikanske

mulige tyske motangrep i Albano-åsene. Ellers trodde han

hær.

forøvrig at Alexanders egentlige hensikt med planen var å gjøre

Kl. 05.30 den 23. åpnet 500 allierte kanoner ild fra strandhodet.

det lett å trekke den britiske 8. armé opp til området rundt Roma,

Samtidig slo 60 lette bombefly til mot Cisterna. Deretter gikk fire

«slenge ut et tau til dem». Clark hadde en sterk følelse av at hans

divisjoner til et totalt angrep mot byen.

egne amerikanske tropper hadde gjort seg fortjent til denne

I mellomtiden rykket II. amerikanske korps nordover fra den

prisen. Det var mulig at mens amerikanerne var opptatt ved

knuste Cassino-fronten. Like etter daggry den 25. sluttet

Valmontone, kunne britene snike seg forbi og gå inn i Roma, og

ingeniørtropper fra strandhodet seg til tropper som kom fra sør.

Den polske generalløytnant Wladyslaw Anders (nummer to fra høyre) sjefen for II. polske korps, rådfører seg med britiske offiserer over et kart ved Cassino. Som general Alexander sa om Anders og hans menn, som greide å innta klosteret ved Cassino der andre hadde mislykkes: «Han hadde et fantastisk stridskorps av tapre polske soldater hvis prestasjoner ikke ble overgått av noe annet korps under min kommando, og han ledet dem på en fremragende måte.»

149

Cisterna falt samme dag, og soldater fra VI. amerikanske korps, nå

fullstendig uhørt. Det virket også uhørt på Truscott og andre

anført av den pågående general Truscott, slo til mot Valmontone i

amerikanske sjefer. Og de fleste britiske generaler delte sin

håp om å inneslutte et stort antall tyskere på retrett sørfra. På

kollega general W. G. F. Jacksons syn når han sa at Clark «over

dette tidspunkt grep Clark inn. Med et øye på Roma ga han

natten kastet bort sjansen til å ødelegge høyrefløyen av von

Truscott ordre om å omdirigere angrepet. Clark kunne ikke helt

Vietinghoffs 10. armé, bare for æren av å komme først til Roma».

ignorere Alexanders ønske, så han ga instrukser om at mindre enn

Hadde Clark lukket fellen, er det mulig at tyskerne ikke hadde

en tredjedel av den amerikanske styrken skulle slå til mot

unnsluppet. Det vet ingen. Det som er sikkert er at denne

Valmontone, mens resten skulle dreie nordvestover mot Roma.

episoden ikke markerte høydepunktet i de anglo-amerikanske

På Churchill, som fascinert fulgte med på avstand, virket dette

militære forbindelser, og at mesteparten av de tyske styrker fra

Dagen for det allierte utbruddet fra strandhodet ved Anzio, 23. mai 1944. Infanterister fra 3. amerikanske divisjon søker dekning bak en jeep da en ammunisjonsvogn eksploderer på veien til Cisterna. Tyskerne i byen gjorde voldsomt motstand, men ble overmannet 25. mai. Ti dager senere rykket allierte tropper inn i Roma, og Churchill kunne tilfreds konstatere: «Endelig begynte vi å høste fruktene av det vi hadde sådd om vinteren ved Anzio.»

150

Cassino-området behendig omgikk de allierte og kom seg unna.

Ved daggry hadde de to regimentene nådd høydedraget bak

Da Clark dreiet vestover mot Romaz måtte han fremdeles

Cæsar-linjen, og selv om kampene fortsatte et par dager, var

skjære seg gjennom tyskernes uferdige Cæsar-linje på sørsiden av

linjen brutt. Tyskerne erklærte Roma for åpen by og trakk seg

Albano-åsene. Denne linjen var ennå ikke fullt besatt, og ved et

nordover. En del fiendtlige tropper ble igjen utenfor Roma for å

tilfelle oppdaget en rekognoseringspatrulje fra 36. amerikanske

forsinke de allierte. 1. Special Service Force tok seg av noen

divisjon et stort hull i den. Bak byen Velletri var et viktig høyde­

plagsomme tyske selvdrevne kanoner i utkanten av byen om

drag, Monte Artemisio, som lå i grenseområdet mellom to tyske

ettermiddagen den 4. juni. Ifølge krigskorrespondenten Eric

enheter. Ingen av enhetene hadde brydd seg om å plassere

Sevareid ankom sjefen for II. korps, generalmajor Geoffrey Keyes,

en sterk styrke på høydedraget; der var bare noen spredte

i en jeep og anropte brigadegeneral Robert Frederick, sjefen for 1.

vaktposter.

Special Service Force: «General Frederick, hva er det som

Natten til 30. mai 1944 la to amerikanske regimenter, rundt

8 000 mann, ut på en stille marsj gjennom de tyske linjer. «Vi gikk hele natten,» mintes en soldat. «Vi hadde alle fått ordre om absolutt taushet, og da troppene forsto hva vi var i ferd med å

gjøre, ble dette den tauseste gjengen jeg noen gang har sett. I løpet av hele natten hørte jeg ikke så mye som et klink fra utstyret.» Ensomme tyskere de kom over ble drept stille med ståltråd-

oppholder dere her?» «Tyskerne, sir,» svarte Frederick.

«Hvor lang tid vil det ta dere å komme innenfor bygrensen?»

spurte Keyes.

«Resten av dagen. Det er noen selvdrevne der borte.» «Det holder ikke. General Clark må være inne i byen innen klokken fire.» «Hvorfor det?»

garotter eller kniv. Det var ikke noe hyggelig foretagende, men

«Fordi han skal fotograferes,» sa Keyes. Frederick grunnet litt på

disse soldatene var heller ikke i noe hyggelig humør. De hørte til

dette og svarte: «Si til generalen at jeg trenger en time.» Fredericks

36. divisjon som hadde gjennomlevd store lidelser ved Salerno og

menn brakte kanonene til taushet og åpnet veien så generalen

San Pietro og som på en eller annen måte hadde overlevd

fikk tatt sitt bilde i Roma.

katastrofen ved Rapido. Nå skulle de ta igjen. «Vi krøp innpå vaktpostene og hoppet på dem bakfra,» fortalte en soldat.

General Alexanders massive offensiv hadde lykkes, men til en grufull pris. De alliertes tap under fremstøtet mot Roma kom opp i

«Tommelfingeren og pekefingeren holdt tyskerens nese og de tre

totalt 40 000 døde, sårede og savnede, mens tyskerne mistet

andre fingrene på venstrehånden ble lagt over munnen, slik at

38 000 mann. De allierte troppene kunne nå rykke inn i den

hodet ble rykket tilbake og halspulsåren blottlagt. Vi holdt kniven

italienske hovedstaden i et flyktig øyeblikk av triumf, før verdens

i høyrehånden og stakk bladet raskt inn mellom blodåren og

oppmerksomhet ble rettet mot en annen begivenhet i nord - den

nakkebenet. Kniven ble presset gjennom huden, passerte bak

allierte landgangen i Normandie.

blodåren og luftrøret og kom ut igjen under haken. Vaktposten

blødde i hjel uten en lyd, bortsett fra litt gurgling.»

151

Røykskyer stiger opp fra toppen av Monte Cassino under de alliertes bombing av benediktiner-klosteret der 15. februar 1944

153

MONTE CASSINOS ALTSEENDE ØYNE Etter at de allierte hadde kjempet seg frem gjennom fjellene nord for Napoli og gikk inn i Rapido-dalen i begynnelsen av 1944, sto

de overfor en av de mest fryktinngytende forsvarsstillinger i verden. Foran dem lå den oversvømte Rapido med tett minelagte

bredder. Minefeltene var fulle av snublefeller som utløste dødelige eksplosjoner ved den minste berøring. Bortenfor elven lå

en rekke tungt befestede åser og byen Cassino, en forskanset hinderbane med bygninger fulle av skjulte tanks, kanonstillinger

og maskingeværreder.

Over dalen ruvet den 600 meter høye Monte Cassino,

fødestedet til benediktiner-ordenen i det 6. århundre og en naturlig observasjonspost hvorfra man kunne se praktisk talt alt

som beveget seg. Sidene på dette kulryggete fjellet og høydene rundt var tettsådd med miner og kantet med piggtrådhindre; midt inne i denne jungelen pekte omhyggelig forhåndsinnstilte Før ødeleggelsen omfattet Cassino-klosteret en katedral, et seminar, et obser­ vatorium, et gymnasium for gutter og et nesten 200 meter langt bibliotek.

kanoner mot dalen. Fra januar til sent i mars, mens de allierte hamret løs på den

ene barrikaden etter den andre, gjennomlevde troppene på

begge sider nesten alle tenkelige prøvelser. De sloss i Italias verste vinter på flere tiår og måtte utholde piskende regn, knedyp gjør­

me, gjennomtrengende vind, snøføyke og minusgrader. Soldater

som ikke greide å holde seg tørre på bena, hinket rundt med opphovnede føtter; andre fikk forfrysninger. Mange fikk lus og

lopper og influensa eller lungebetennelse. Granater som rikosjet­ terte fra de stålharde fjellsidene, sendte stensplinter mot

soldatenes hode og øyne. Det var ikke råd å unngå den morderiske ilden; selv de sårede ble drept mens de lå på bårene

og ventet på å bli evakuert - en prosess som kunne ta inntil åtte timer i det ufremkommelige terrenget. Døde soldater ble liggende hvor de falt i ukevis, noen halvt oppspist av åtseletende hunder.

Så voldsomme var påkjenningene at Kesselrings østerrikske

fjelltropper som kom rett fra lidelsene på østfronten, «heller ville krabbe tilbake til Russland på alle fire», ifølge deres øverste leder, enn å måtte gjennomleve et nytt Cassino.

Amerikanske artillengranater lander bak Slotts-åsen (midt på bildet), en 100 meter høy befestning over byen Cassino som blokkerte den mest direkte adkomsten til klosteret for de allierte.

155

KOSTBARE FORSØK PÅ Å SIKRE ET FOTFESTE Før første fase i slaget om Cassino begynte, var de allierte lederne fulle av optimisme. De regnet med at Cassino- og Anzio-styrkene ville kunne forenes etter bare et par dagers kamper, og deretter var veien kort til Roma. En rapport fra 5. armés etterretningstjeneste ga uttrykk for at de tyske styrkene var så ut­ mattet «at det er tvilsomt om fienden kan holde den organiserte forsvarslinjen gjennom Cassino mot et koordinert angrep fra hæren». En som var uenig i dette optimistiske synet var generalmajor Fred. L. Walker, sjefen for 36. divisjon som hadde fått oppgaven å krysse elven Rapido. «Det er mulig vi vil lykkes, men jeg skjønner ikke hvordan,» betrodde Walker til dagboken sin. Pessimismen var velbegrunnet. 36. divisjon ble kastet tilbake over elven og mistet 1 681 mann på 48 timer. Riktignok greide britenes X. korps å slite seg til et lite brohode over Garigliano-elven, men til en pris av 4 000 mann. 34. amerikanske divisjon mistet 2 200 mann for å få et fotfeste i høydene rundt Mon­ te Cassino. Budskapet fra første fase var smer­ telig klart: det kom ikke til å bli noen lettvint adkomst til Roma.

En offiser i 34. infanteridivisjon følger tyskernes bevegelser mot Cassino fra en fjellhylle.

En av 5. armés Sherman-tanks ligger etterlatt etter at den har kjørt seg fast i gjørma som oppsto da tyskerne omledet Rapido og oversvømmet slettelandskapet ovenfor Cassino.

156

Amerikanske ingeniørtropper bruker røykapparater for å dekke 36. divisjons fremstøt mot bredden av Rapido.

Britiske ingeniørsoldater laster utstyret sitt ombord i en båt for å krysse elven igjen etter å ha ryddet et minefelt i det nye brohodet på nordsiden av elven.

157

Monte Cassino-klosteret etter bombingen. Av de deler av bygningen som slapp uskadd fra flyangrepet, var cellen og graven til klosterets grunnlegger, St. Benedikt.

158

Newzealandske infanterister kryper sammen ved Rapido under det allierte bombardementet og venter på å angripe.

Amerikanske soldater i en bombekasterbataljon sliter for å få sitt våpen opp en stenet skråning utenfor Cassino.

EN UNØDVENDIG BOMBING SOM BLE EN BOOMERANG Kampens annen fase begynte med at allierte fly slapp 600 tonn bomber mot klosteret. En britisk korrespondent som fulgte angrepet skrev at «klare flammer... sprutet til værs på et halvt dusin steder. Så steg en to hundre meter høy røyksøyle opp mot det blå». Da røyken gled bort, «hadde vestveggen rast full­ stendig sammen».

Inne i klosteret ba den åtti år gamle abbe­ den og seks munker i et underjordisk kapell. Da bombene landet, ga abbeden munkene absolusjon, og de ventet rolig på døden. Alle munkene dypt nede i hvelvet over­ levde. Der var heller ingen tyske tap. Etter at klosteret var ødelagt, oppdaget de allierte at tyskerne aldri hadde brukt det til militære for­ mål. Den ytterste ironi var det da de allierte på bakken gikk til angrep på klosteret. Angrepet ble kastet tilbake av tyskerne som nå dro nytte av den beskyttelse murbrokkene ga.

159

Tyske soldater følger et alliert artilleribombardement fra et slakteri i Cassino. En soldat (til venstre) sitter med et brev hjemmefra i hendene; kameraten i forgrunnen holder på et ukeblad.

160

MEST MULIG UTAV EN USIKKER RO I den rolige perioden mellom angrepets annen og tredje fase rykket elitetroppene i 1. tyske fallskjermdivisjon inn i Cassino. De hadde vært der i ca tre uker da de alliertes fly og artilleri gjenopptok angrepet og bombarderte

byen så grundig at en tysker rapporterte at «bakken skjelver som om det var jordskjelv». Etter det syv timer lange angrepet lå mange fallskjermsoldater begravet under fjell av rui­ ner. De hadde mistet alle sine panservernvåpen og det meste av ammunisjonen og hadde lite å spise og ingenting å drikke. Men da de allierte angrep igjen, forsvarte de seg så vold­ somt at de alliertes øverstkommanderende, general Sir Harold Alexander, senere kalte fallskjermtroppene «den beste stridsenhet i den tyske hæp>.

En tysk fallskjermsoldat væpnet med håndgranater og et maskingevær vokter på fiendens bevegelser.

En tysk offiser (vendt mot kameraet) og hans menn venter på neste angrep ved siden av en selvdreven kanon.

161

Røyken velter opp fra Cassino mens byen pulveriseres av tonnevis av allierte bomber i mars 1944.

Etter bombingen trasker turbankledde indiske tropper inn i den sønderskutte byen for å gå i utgangsstilling for stormangrep.

162

En soldat fra New Zealand venter for å rykke frem bak en Sherman-tank som skyter mot tyske snikskyttere, skjult i ruinene mellom Slotts-åsen og utkanten av Cassino.

163

To polske fotsoldater skjult bak kratt og Stener slynger granater mot tyske stillinger på Monte Cassino i mai 1944.

Katolske geistlige vandrer mellom ruinene av klosteret på Monte Cassino flere måneder etter slaget. Før krigen var omme ble gjenoppbygningen av klosteret påbegynt av italienske soldater og tyske krigsfanger.

SØT HEVN FOR POLAKKENE I kampens siste fase var det 46 000 soldater fra det polske II. korps under generalløytnant Wladyslaw Anders som fikk æren av å ta selve klosteret. Da general Mark Clark senere uttalte seg om polakkenes betydning for kampens utfall, sa han: «Det polske korps kjempet med største tapperhet uten hensyntagen til egne tap.» De var i høyeste grad motivert. Tidligere i krigen hadde de sett tyskerne sluke halvpar­ ten av landet deres; de brant etter hevn. Polakkene angrep i bølger og led store tap ved hvert angrep. Da de slapp opp for ammu­ nisjon, kastet de Stener mot tyskerne. Uansett hva som skjedde, beholdt polakkene kamp­ gløden. Som en døende soldat sa til sine ka­ merater: «Kjære venner, dere aner ikke hvor fryktelig døden kan være. Nå går jeg glipp av resten av slaget.» Det kostet polakkene åtte dagers blodige kamper, men den 18. mai heis­ te de sitt flagg over ruinene av klosteret. Slaget ved Cassino var over.

164

>

165

En fransk soldat leter blant vrakgodset bare sekunder etter at en kolonne med jeeper og andre kjøretøyer ble rammet av tyske granater da den passerte landsbyen Esperia i mai 1944.

167

DRISTIG ANGREP MOT FIENDTUG STØTTEPUNKT Av alle de allierte enheter i Italia var det få som slo dristigere til mot tyskerne enn Det franske ekspedisjonskorps (FEK). Det var

sammensatt av regulære franske hærstyrker og tunisiere, algirere og marokkanere fra de franske kolonier i Nord-Afrika og ble ledet av general Alphonse Juin, en av det italienske felttogs mest

fremragende bakkesjefer. FEK's 90 000 soldater var oppsatt på å gjenvinne Frankrikes ære etter det knusende nederlaget for

tyskerne i 1940.

FEK gikk til aksjon i januar 1944 i de ville fjellene nord for Monte Cassino. Etter tre ukers kamper greide troppene å rive opp

det tyske forsvaret og rykke 10 kilometer frem. Før de ble stanset, hadde de nedkjempet én fiendtlig stilling, brutt igjennom en annen og tatt 1 200 fanger. Fire måneder senere, i siste fase av det historiske slaget på

Cassino-fronten, klatret 2. marokkanske infanteridivisjon over en øde og veiløs strekning av Aurunci-fjellene. Terrenget var så vilt at Generalene de Gaulle (til høyre), som hadde fløyet over fra sitt hovedkvarter i England, ]uin (med briller) og de Monsabert diskuterer taktikk over et kart.

tyskerne regnet det som ufremkommelig, men de fjellvante,

knivsvingende marokkanerne stormet den bratte, 1 000 meter høye Monte Majo, brøt avgjørende igjennom forsvarslinjen sør

for Cassino, ødela tyskernes kommunikasjonslinjer og tvang dem

på retrett over hele linjen. Etter dette viktige fremstøtet spredte FEK seg ut i vifteform og forfulgte tyskerne gjennom fjellene.

Pakkdyr var uunnværlige til transport av mat og forsyninger langs

de kronglete fjellsidene, og i en sektor alene ble det brukt rundt 4 000 esler og muldyr. Og soldatene måtte sno seg frem på

livsfarlige stier som knapt var for mer enn dyretråkk å regne. Det falt på 3. algirske infanteridivisjon å innta byen Esperia (til

høyre), et livsviktig forbindelsesledd mellom to tyske korps og et sentralt støttepunkt i fremre del av den forsvarslinjen som ble kalt Hitler-Iinjen. Anført av general Aimé de Goislard de Monsabert en aristokratisk offiser som stadig var opptatt med å sno den hvite

barten sin - sveipte algirerne gjennom landsbyene Castelforte og Ausonia mot Esperia. Da de nærmet seg byen, var Lifes fotograf

George Silk på pletten for å forevige deres møysommelige fremmarsj i en serie sjeldne farvebilder.

168

Den strategiske fjellbyen Esperia etter det allierte bombeangrepet før Det franske ekspedisjonskorps' fremstøt på bakken.

169

Nord-afrikanske tropper driver sine pakkdyr forbi utbombede bygninger på veien til Esperia.

ANSTØTSSTENER PÅ VEIEN TIL SEIER Under angrepet mot Esperia ble algirerne støt­ tet av marokkanske goumierer og tanks fra 1. amerikanske panserdivisjon. Goumierene, som var vante fjellfolk, besteg stille de 1 300 meter høye klippene på Monte Fammera i et angrep før daggry. De drepte en gruppe tyske vaktposter, kneblet andre med skjerf og tok over 100 andre forbløffede forsvarere til fange. Nå som den sørlige flanken var sikret av goumierene, rykket algirerne frem langs veien til Esperia, men fikk snart foruroligende ny­ heter. En alliert artilleriobservatør i en Piper Cub meldte at en tysk mekanisert kolonne rykket frem mot deres mål fra den andre siden av byen. FEKs artilleri gikk til aksjon og bestrøk veien med drepende virkning: hele kolonnen ble feid vekk før den nådde byen. Støttet av amerikanske middelstunge stridsvogner fortsatte algirerne fremrykningen og støtte på elementer fra 90. tyske pansergrenaderdivisjon. Tyskerne, som bare var en baktropp, satte seg heldigvis ikke kraftig til motverge. Men så hurtig hadde algirerne ryk­ ket frem mot Esperia at tyskerne som fremde­ les befant seg i byen ikke hadde en sjanse til å komme unna. De gikk i stilling mellom ruinene og kjempet til siste patron. De overlevende var så utmattet at noen av dem brøt sammen da de overga seg.

170

Amerikanske tankmannskaper tar en pust i bakken på en valmue-eng sør for Esperia, ved siden av sin delvis kamuflerte M4 Sherman som ble brukt som støtte for Det franske ekspedisjonskorps.

171

Algirske fotsoldater søker dekning bak en ødelagt oppklaringsvogn under et kraftig tysk bombekasterangrep nord for Esperia. Den delvis blokkerte veien som løp langs

EN OMHYGGELIG FORBEREDT TYSK FELLE

172

Etter at algirerne hadde inntatt Esperia, gjorde de en skjebnesvanger tabbe. I iveren etter å komme videre ga de seg ikke tid til å renske toppen av Monte d'Oro, en 900 meter høy fjelltopp nordvest for byen. Denne tabben skulle komme til å føre dem inn i en dødbrin­ gende felle. Da de dro ut av Esperia i stridsvogner, jee­ per og til fots, oppdaget de at veien på den

andre siden av byen var delvis blokkert av ødelagte tyske kjøretøyer etter foregående dags artilleribombardement. Da det fremste franske kjøretøyet - en lett stridsvogn - be­ gynte å sno seg forbi vrakene, åpnet tyskerne på Monte d'Oro, som hadde siktet seg om­ hyggelig inn på flaskehalsen på veien, et vold­ somt bombekasterangrep som varte i 15 mi­ nutter.

FEK-soldater i amerikanske uniformer leder artilleri-ilden ved hjelp av et teleskop.

fjellveggen, ga ingen manøvreringsmuligheter for kjøretøyene.

Korrespondenten Will Lang, som dekket operasjonen sammen med George Silk, be­ skrev galehuset som fulgte: «Skrikene skar gjennom røykskyene da tyskerne øste sin ild over de utsatte menneskene og maskinene. Stridsvognen eksploderte med et drønn og spydde røyk og ild da ammunisjonen inni ble antent. Andre kjøretøyer tok fyr mens de vettskremte soldatene inni kravlet panisk ut og

En etterlatt selvdreven kanon (til høyre) ved siden av det brennende kjøretøyet som også kan sees til høyre på side 167.

løp bortover veien for å søke dekning i de solide gamle bygningene i landsbyen. Tapene var store, og en gripende scene ut­ spilte seg på veien da pater Baudouin, en fransk feltprest, med messingkors på hjelmen og et stort sølvkrusifiks i kjede rundt halsen bøyde seg ned for å trekke sine blødende ka­ merater ut av jeepene, forbandt sårene deres og trakk dem i sikkerhet under bilene.

Mens de overlevende styrtet tilbake til Es­ peria og omgrupperte seg, arbeidet franske in­ fanterister seg meter for meter opp Monte d'Oro og satte de tyske bombekasterne ut av spill. Seieren var deres, men den var dyrekjøpt. «Nå endelig,» sa general Monsabert da FEK gjenopptok fremrykningen, «har vi begynt å betale dem tilbake for 1940.»

173

En nord-afrikansk soldat, såret under det tyske bombardementet, blir under store smerter båret opp en bratt skråning for å fraktes til en førstehjelpsstasjon utenfor Esperia.

174

En algirer og hans muldyr, drept av en bombekastergranat, på veien som tyskerne under tilbaketrekningen hadde omgjort til en dødsfelle.

175

176

177

Klokken ni om kvelden den 4. juni 1944 så en ung kvinne i Roma ved navn Vera Signorelli Cacciatore de siste tyskere forlate byen.

En militær lastebil raste over den tause og mørklagte Piazza di Spagna; da den passerte hennes hus fyrte en soldat av en salve

med en maskinpistol og knuste vinduene i huset ved siden av, uten noen påviselig grunn, så vidt fru Cacciatore kunne skjønne

«Det var strålende fullmåne,» mintes hun senere, «og lyset på

piazza'en minte meg om et maleri av Chirico. Da lastebilen var

borte, kikket jeg ut igjen og så to sivile, den ene død, den andre såret.

Det var stille i en halv time. Så ropte noen langt nede på Via

Due Macelli at amerikanerne kom. Snart etter rullet et par stridsvogner over piazza'en, og så kom soldatene marsjerende i måneskinnet. De var tause, meget slitne og beveget seg nesten

som roboter. Folk kom ut av husene og ropte hurra for dem, men de bare smilte, vinket og fortsatte å gå. Ett kompani forsvant, så et annet, men endelig ble det gitt en ordre, og hundrevis av soldater gjorde holdt. Sivile flokket seg rundt dem, slo dem på ryggen, kysset dem. Soldatene ba om noe å drikke, vann eller vin, og da

de hadde drukket, sank de sammen på brolegningen og sovnet.

De sov i gaten, på fortauene, i Den spanske trapp. Noen av dem klatret opp i Berninis tørrlagte fontene, Den gamle båt, som hadde vært tom siden akveduktene ble bombet, og sov der. Stenene var fremdeles varme av solen, og piazza'en så ut som en

enorm seng. Neste morgen var luften, lukten av Roma forandret. Tidligere hadde Roma alltid duftet av mat, vin, tørket fisk, hvitløk. Nå luktet den plutselig Chesterfield.»

Senere samme dag kom to amerikanske soldater til fru Kort mellomspill i Roma

Cacciatore og fortalte henne at de var blitt pålagt å vokte huset

Tyskerne vinner tid

hennes. Det skulle beskyttes på grunn av sin litterære tilknytning.

Churchills forpurrede Balkan-strategi

Dikteren Keats hadde dødd der i 1821; det lille stenhuset hadde

En gotisk skanse blant fryktinngytende fjell

lenge vært et minnesmerke over ham og hans samtidige i Roma -

Seierens flyktige pris

Shelley, Leigh Hunt og Lord Byron. Huset inneholdt manuskripter

Snøen kommer

og etterlatenskaper etter disse og et bibliotek med 10 000 bøker,

Strålende prestasjon av amerikanske bergsoldater

viet deres arbeid. Fru Cacciatore var museumsbestyrer. Under

Plagsomme partisaner forpester livet for tyskerne

den tyske okkupasjonen hadde hun holdt huset stengt, men

Alexanders dobbeltslag

fortsatt å bo i det, og hun hadde avvist de få tyskerne som hadde

Allierte angrepsspisser skjærer gjennom Po-dalen

prøvd å komme inn. Nå som amerikanerne hadde befridd byen,

Nippons sønner skrur opp dampen

Vilt kappløp mot Alpe-passene

åpnet hun dørene igjen. En av soldatene som hadde fått i oppgave å bevokte Keats-

Shelley-huset, var en italiensk-amerikaner, mintes fru Cacciatore.

ETTER BYTTET MOT ALPENE

«Jeg tror neppe han hadde hørt om Keats eller Shelley. Men den

liguriske hav. Før de dro ødela de havnene, slik de hadde gjort i

andre var student, eller hadde vært det. Han het Leonard

Napoli. De etterlot seg også et rikt utvalg av små, dødelige

Rosenberg. Han spurte om han kunne få gå inn i rommet hvor

minefeller. Da soldater fra 34. amerikanske divisjon rykket inn i

Keats døde og stå der et minutt. Jeg sa at det var ingen elektrisitet

Livorno, fant de det forventede virvar av senkede skip, ødelagte

der, men at jeg skulle ta med et stearinlys og bli med ham.

kraner og miner i havnen, og de støtte også på en hel serie infame

Rosenberg rakte geværet sitt til kameraten, og vi gikk inn i

innretninger. «Vi hadde hatt massevis av erfaringer med alle slags

rommet. Han ble stående der ganske lenge, og i det dunkle lyset

gjemte og skjulte eksplosiver tidligere, men det viste seg at

så jeg at tårene rant under Rosenbergs tykke brilleglass.

Livorno var full av mange nye typer, alle vriene å oppdage,» skrev

Vi gikk ut igjen. Rosenberg fikk tilbake geværet sitt, og de to

general Clark. «Her brukte de gjenstander som sjokoladestenger,

soldatene stilte seg opp ved siden av døren. Et par timer senere

såper, gasbind, lommebøker og blyanter som hvis de ble berørt

kom to andre soldater og avløste dem. Rosenberg gikk sin vei, og

eller åpnet, eksploderte og drepte eller såret dem som var i

jeg så ham aldri igjen. Jeg håper han overlevde krigen.» I fru Cacciatores øyne var dette Romas fall. For de fotsåre og

nærheten. Andre var festet til vinduer, dører, toaletter, møbler, endog til kroppen til døde tyskere. Vi fant over 25 000 av disse

utslitte allierte soldatene betydde erobringen av Den evige by

heslige innretningene, og mange av våre gutter ble drept eller

bare en aldri så liten pause. De mottok romernes gaver av vin,

såret på grunn av dem.»

frukt og blomster, fikk et par skjelmske øyenkast og marsjerte så

videre nordover i hælene på tyskerne.

Først 4. august, to måneder etter Romas fall, trakk Kesselring seg motvillig tilbake til en ny skanse, Arno-linjen, som fulgte elven

Tyskerne som trakk seg tilbake, etterlot seg et kjølvann av

Arno fra Pisa forbi Firenze og over Apenninene til Adriaterhavet.

sprengte broer og veier for å sinke de allierte. De iverksatte også

Før retretten utstedte han ordrer til sine tropper om å unngå

korte, heftige baktropp-aksjoner for å vinne tid til å få orden i sine

skyting i Firenze, men som en alternativ løsning sprengte tyske

medtatte enheter.

ingeniørtropper alle byens broer i luften, unntatt den historiske

Feltmarskalk Kesselrings strategi gikk ut på å stanse den allierte

Ponte Vecchio, for å hindre de allierte i å bruke dem. Den gamle

forfølgelsen ved en ny rekke midlertidige forsvarslinjer. Han visste

broen ville ikke ha tålt mye militær trafikk uansett, men tyskerne

at ingen av disse ville kunne stanse de allierte i lengre tid, men han

tok ingen sjanser; de sprengte husene i begge ender av broen og

måtte vinne tid. Mellom de snødekte fjelltoppene i de nordlige

minela ruinene.

Apenninene arbeidet ingeniørtropper febrilsk for å fullføre den

Kesselring hadde små håp om å holde Arno-linjen, men han

viktigste tyske bastionen, Den gotiske linje (kart s. 21). Kesselring

hadde ingen grunn til å fortvile av den grunn. Bare 30 km lenger

ville sinke de allierte til de permanente befestningene i Den

nord lå hans fjellfestning, Den gotiske linje, og der hadde han

gotiske linje var ferdige og deretter søke tilflukt blant fjellene hvor

tenkt å stanse fienden. Den gotiske linje, som løp diagonalt

han kunne stanse de allierte for vinteren.

gjennom Italia og snodde seg gjennom de nordlige Apenninene,

Etter to ukers retrett fra Roma greide de lemlestede tyske

var et bredt belte av befestninger bestående av stridsvognmine-

troppene å omgruppere seg, og Kesselring etablerte Trasimeno-

felter, piggtrådsperringer og sinnrike artilleri- og maskingeværstil-

linjen tvers over halvøya, med sentrum i Trasimener-sjøen ca 130

linger sprengt ut i fjellet eller støpt i betong. Men jo lenger

km nord for Roma. Det var på ingen måte noen fryktinngytende

Kesselring kunne utsette tilbaketrekningen til Den gotiske linje, jo

skanse, men Kesselring holdt amerikanernes 5. og britenes 8.

gunstigere stillet var han. Med stor dyktighet fikk han tiden til å

armé stangen i 10 dager. Så trakk tyskerne seg rolig og velordnet

gå og spiste opp det fine sommerværet som var så viktig for de

tilbake ca 45 km, til enda en linje, Arezzo-linjen. Denne holdt de i

høyt mekaniserte allierte styrkene. Hver minste forsinkelse ved

ytterligere ti dager før de gjenopptok den gradvise tilbaketreknin­

Arno tjente hans sak. Septemberregnet og novembersnøen ville

gen. Da tyskerne trakk seg tilbake, ble de nødt til å oppgi de viktige

snart komme ham til unnsetning, og da ville de allierte lett kunne

havnebyene Ancona på Adriaterhavskysten og Livorno ved Det

ved Cassino et år tidligere.

bli sittende fast i fjellene for vinteren, slik de var blitt sittende fast

179

Kesselring hadde ikke selv noen anelse om det, men han fikk hjelp

i Det franske ekspedisjonskorps. Utskillelsen av disse var en bitter

- av de allierte. Romas fall hadde gjenopplivet en gammel

skuffelse for general Alexander som var overbevist om at han hvis

strategisk debatt mellom britene og amerikanerne. Churchill

han bare hadde fått beholde sine arméer intakt, ville ha kunnet

hadde aldri gitt opp håpet om å slå til mot Balkan, og nå som de

bryte gjennom Den gotiske linje før tyskerne hadde fått tid til å

russiske hærene gradvis rykket inn i Sentral-Europa, var han

bemanne den, og at han umiddelbart etterpå ville ha kunnet

oppsatt på å møte - eller konfrontere - dem så langt øst som

rykke inn i Jugoslavia på veien til Wien.

mulig. Uttrykket «Jernteppet» hadde kanskje ikke slått ham ennå,

Men selv tilbaketrekningen av de syv allierte divisjonene

men han forutså hvordan verden ville se ut etter krigen. Etter hans

vippet ikke alle odds i tyskernes favør i Italia, selv om det kunne

mening burde de allierte arméene i Italia knuse tyskerne og så

virke slik. De allierte sto igjen med 20 divisjoner mot tyskernes 22,

rykke frem alt hva remmer og tøy kunne holde gjennom

og tyskerne hadde fortsatt fordelen av å være i forsvar; ifølge

Ljubljana-passet, gjennom Jugoslavia og videre til Wien, om

vanlig militær oppfatning trenger angripende tropper en tallmes­

mulig helt til Budapest og Praha, for å nekte russerne så mye

sig overlegenhet på 3 til 1, i hvert fall ved gjennombruddet, for å

territorium som mulig.

knuse en godt utbygget forsvarslinje.

General Alexander var av samme mening, likeledes general

Men de allierte hadde et overveldende herredømme i luften,

Clark som siterte en uttalelse av den franske forfatteren André

og heldigvis for dem var flere av de tyske enhetene underbeman-

Garteiser, der han sier at en militær leder fremfor alt må strebe

net og andre holdt ikke helt mål etter vanlig tysk standard. Noen

etter «å avslutte krigen på en slik måte at den militære situasjon

av dem besto av overaldrige eller rekonvalesente tropper som

ved konfliktens slutt er den hans land gjerne så gjennomført av

bare egnet seg til garnisonstjeneste eller kystforsvar. To var

politiske grunnen>.

Luftwaffe-d i visjoner, sammensatt av luftvern- og andre flybase-

Roosevelt og den amerikanske stabssjefen, general Marshall,

tropper, og én var en underlig avdeling som ble kalt 162.

motsatte seg fremdeles sterkt ethvert Balkan-eventyr. Deres

Turkoman. Denne hadde tyske offiserer og underbefal, men

urokkelige målsetning var å knuse Tyskland så snart som mulig og

soldatene var tidligere russiske fanger fra sovjetstaten Turkestan.

deretter rette hele den amerikanske krigsmakt mot Japan. Året før

De var erklærte anti-kommunister, men det hersket en viss tvil

hadde de allierte lederne kommet til enighet om at de allierte

om hvor innbitt disse turkestanske stammekrigerne var villige til

styrkene i Middelhavsområdet etter å ha slått Italia ut av krigen,

slåss for Adolf Hitlers sak. Alt sett under ett kan man si at

skulle dreie vestover og invadere Sør-Frankrike, om mulig

tilbaketrekningen av de syv divisjonene nok i høy grad svekket de

synkronisert med landgangen i Normandie. Nå, hevdet Roosevelt

allierte, men gjorde de to sidene omtrent jevnbyrdige.

og Marshall, var tiden inne til å iverksette denne planen. Hva mer

I begynnelsen av august sto de tyske og de allierte styrker

var - general Eisenhowers arméer trengte sårt til forsyningshav-

ansikt til ansikt på hver side av Arno-linjen. De allierte regnet med

ner, og erobringen av Marseille ville være til enorm hjelp. Etter måneder med sporadisk diskusjon sa Roosevelt i juni

at tyskerne bare ville forsøke en forhalingsaksjon ved Arno før de trakk seg tilbake de 30 kilometrene til Den gotiske linje i de

1944 at hvis Churchill ikke var villig til å gå med på en invasjon i

nordlige Apenninene. Bakenfor disse golde fjellmassivene lå den

Sør-Frankrike, ville saken bli forelagt Stalin til endelig avgjørelse.

brede Po-dalen, den lombardiske slette, det beste tankterreng i

Churchill visste godt at Stalin ville ta parti for Roosevelt og ga

hele Italia. Der ville de allierte kunne manøvrere og dra full nytte

etter, og den allierte øverstkommanderende i Middelhavsområ­

av sin overlegenhet i motorisert utstyr. For soldatene i de britiske

det, general Wilson, begynte forberedelsene til landgangen i Sør-

og amerikanske panserdivisjonene fortonet Po-dalen seg som det

Frankrike.

forjettede land etter den lange ørkenvandringen. De var

Til denne invasjonen, som skulle finne sted på Rivieraen den

15. august (Churchill skulle være til stede og følge med fra et

britisk krigsskip), ble syv førsteklasses allierte divisjoner trukket ut av Italia: amerikanernes 3., 36. og 45., pluss alle de fire divisjonene

180

overbevist om at hvis de bare kom ut i det brede slettelandskapet med sine stridsvogner, ville de kunne avslutte felttoget.

Men før dette kunne skje, måtte de allierte først knuse Arno-

linjen og deretter angripe Den gotiske linje.

De tre første ukene av august brukte de til å deployere

Den 13. kom 5. armé frem til de godt utbygde forsvarsverkene

troppene før angrepet. Opprinnelig hadde Alexander tenkt å

i Den gotiske linje 23 kilometer nord for Firenze og møtte

trenge igjennom Den gotiske linje i det høytliggende, sentrale

voldsom motstand. Det var bare to fjellpass Clarks styrker kunne

fjellområdet nord for Firenze der den lot til å være tynt bemannet,

passere gjennom på veien til Bologna, Futa-passet på hovedveien

og å sette i spissen for angrepet de marokkanske og algirske

nordover, og II Giogo-passet på en mindre fylkesvei. Clark tenkte

divisjoner som hadde greid å bryte gjennom Cassino-linjen. Men

som så at Futa-passet nok var best befestet av de to, gjorde et

disse var trukket ut av Italia for å delta i landgangen i det sørlige

skinnangrep i den retningen og sendte hovedstyrken mot II

Frankrike, og siden Alexander derfor manglet erfarne fjelltropper,

Giogo.

måtte han revidere sine planer. Det nye opplegget gikk ut på å

Veien som førte gjennom dette passet, var en landsens vei

overføre hovedtyngden av 8. armé fra det indre av halvøya til

med bare to kjørebaner og med mange skarpe svinger som lå rett

Adriaterhavskysten, der fjellene var lavere og mindre utilgjengeli­

i synet på de tyske kanonmannskapene i høydedragene på begge

ge. Når 8. armé, som nå sto under ledelse av generalløytnant Sir

sider. Til venstre ruvet det 1 000 meter høye Monticelli-massivet,

Oliver Leese etter at Montgomery hadde reist til Frankrike i januar

til høyre det like høye Monte Altuzzi. Begge fjellene var

1944, hadde begynt fremstøtet mot kystbyen Rimini og dermed

gjennomskåret av dype raviner og omgitt av piggtrådsperringer.

trukket tyske reserver til sin front, skulle 5. armé forsøke å kjempe

De logiske klatrerutene var minelagt og dekket av maskingevær-

seg over Apenninene i retning av Bologna.

Den 25. august, da det bare gjensto et par uker med godt

reder i små betongbunkers. Terrenget og forskansningene gjorde det umulig for amerikanerne å sette inn større styrker. Selve

kampvær, begynte 8. armé angrepet mot Rimini. Som ventet

stridsstyrken i den 5. armé, som da besto av over 262 000 mann,

svarte tyskerne med å overføre tropper fra sentrale deler av linjen

var begrenset til en liten gruppe fotsoldater - ofte bare en tropp

for å møte angrepet. I begynnelsen gjorde den britiske arméen,

og i enkelte tilfeller én enkelt mann. Det var med en særdeles liten

med to polske elitedivisjoner i spissen, gode fremskritt; den

angrepsspiss at amerikanerne rykket frem mot høydene som

krysset Arno-linjen, slo seg gjennom Den gotiskes forsvarsverker

beskyttet II Giogo-passet.

og tok rundt 4 000 fanger. Men snart satte høstregnet inn, og 8.

Angrepet mot Monticelli-massivet på venstre side av passet

armé kjørte seg fast i gjørma flere kilometer fra målet, Rimini. Den

ble anført av 200 mann fra Kompani B i 363. regiment, 91.

tyske troppeoverføringen svekket imidlertid linjens sentrum, og 5.

amerikanske infanteridivisjon. I to dager krabbet og krafset disse

armé kunne derfor krysse Arno-linjen nesten uten å møte

soldatene seg oppover mot fjellkammen. Da de til slutt var oppe

motstand. Den 2. september rykket 5. armé inn i Pisa og passerte

og angrep med bajonettene, var det bare 70 igjen av dem.

kort tid etter den ubefestede byen Pistoia, 23 kilometer på den

Tyskerne gikk gjentatte ganger til motangrep og reduserte tallet til

andre siden av elven.

50, men amerikanerne klorte seg fast. Stillingen ble etter hvert så desperat at den venstre flanken ble holdt av én eneste mann,

visekorporal Oscar G. Johnson, som var avskåret fra sine kamerater.

Johnson ble angrepet av dusinvis av tyskere som kom mot ham i bølger, men han drev dem hver gang tilbake. I pauser i

kamphandlingene samlet han våpen og ammunisjon fra døde og sårede og arrangerte geværene rundt seg så han kunne holde det gående med en jevn strøm av kuler. Han kjempet alene fra sent

på ettermiddagen og hele natten igjennom, til hjelpen endelig kom morgenen etter. Foran stillingen hans lå likene av minst 40 tyskere, og Johnson lå bistert og ventet på neste angrepsbølge.

For denne innsatsen fikk han the Medal of Honor.

Allierte myndigheter besøker Grotto Via Ardeatina, en hule utenfor Roma hvor over 330 italienske sivile ble massakrert med maskingevær av Gestapo den 24. mars 1944. Massedrapene var en represalie for 32 tyske soldater som ble ofre for en partisan-aksjon. Tyskerne sprengte inngangen til hulen med dynamitt (her delvis åpnet igjen) i et forsøk på å skjule det grusomme overgrepet. Feltmarskalk Albert Kesselring, den tyske øverstkommanderende i Italia, ble senere anklaget og dømt til døden for sitt ansvar i saken, men dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel.

181

Visekorporal Johnsons og Kompani B's hårdnakkede grep på

Montecellis skråninger gjorde det mulig for forsterkningene å

trodd det var godt tankterreng, men det skulle vise seg å bli det rene mareritt for panserdivisjonene.

bryte gjennom det tyske forsvaret og til slutt erobre fjelltoppen.

Sammenpresset som den var mellom Apenninene til venstre

Samtidig slåss andre fotsoldater seg i voldsomme nærkamper

og Adriaterhavet til høyre, var 8. armé tvunget til å rykke rett frem

meter for meter opp mot toppen av Monte Altuzzi på den andre

over Romagna-sletta som krysses av ikke mindre enn 13 elver

siden av passet. Med et tap på 2 731 mann greide amerikanerne å fravriste fienden de to høydene som beskyttet II Giogo, og snart

som alle har sitt utspring i fjellene og renner nordøstover gjennom flatlandet mot havet. De flomstore elvene rant i oppmudrede

strømmet 5. armés tropper gjennom passet med kurs for Bologna.

kanaler med høye bredder, noen av dem 12-15 meter høyere

Tyskerne innså at amerikanerne ved erobringen av II Giogo hadde

enn de myke, vannsyke engene rundt dem - og mellom elvene

utflankert deres stilling i Futa-passet. De trakk seg derfor raskt ut

var det et innviklet nettverk av dype dreneringsgrøfter. I over tre

av passet og forsøkte å bygge en ny forsvarslinje i fjellene lenger

måneder subbet og vasset 8. armé av sted i «Slaget om elvene» og

nord.

krysset syv av dem.

Den gotiske linjen var blitt brutt på midten, og det lot til at seieren

allierte ville ikke iverksette flere offensive operasjoner før i april.

var innenfor rekkevidde for de allierte før vinteren. Innen

Churchill måtte sørgmodig akseptere at de allierte arméene gikk i

begynnelsen av oktober hadde 5. armé rykket så langt frem at

vinterforlegning; han ga opp håpet om å komme først til Wien og

Clark noterte at han «for første gang kunne se Po-dalen og de

lot saken falle.

I slutten av desember måtte britene endelig gjøre holdt. De

snødekte Alpene bakenfor. Så vidt jeg kunne skjønne, var vi svært nær målet».

Målet var riktignok nært, men det var fremdeles utenfor

Nå som enda en trøstesløs vinter i Italia sto for døren, begynte

de allierte arméene å miste motet. Mange av soldatene lot nå til å

mangle en skikkelig motivering. De hadde ikke lenger konkrete

rekkevidde. Selv om tyskerne til slutt begynte å slippe opp for fjell,

mål å se frem til - som Roma -, bare enda flere fjell, enda flere

var de beredt til å kjempe innbitt om det lille fotfestet de

elver, enda mer snø, søle og tyske forsvarsstillinger. Og selv om

fremdeles hadde. Hitler var ikke villig til å gi opp så mye som en

gjennomsnittssoldaten visste lite om strategi, følte han at krigen

tomme mer av italiensk territorium og hadde gitt Kesselring ordre

ikke ville bli avgjort i Italia. De avgjørende slagene var det

om å bite fra seg med ryggen mot veggen i de nordlige Apenninene. Clarks tropper var på randen av utmattelse, og det

Eisenhowers arméer i nordvest-Europa og russerne i øst som kom

til å avlevere. Hvorfor skulle man ta sjanser nå som man med litt

var få forsterkninger tilgjengelig som kunne fylle opp de glisne

forsiktighet hadde gode muligheter til å overleve krigen?

rekkene. Nå høljregnet det nesten hver eneste dag, og tåke og

Antall deserteringer fra de allierte divisjoner begynte å stige. I

lavt skydekke vanskeliggjorde fly- og artilleri-støtte. Den 22.

den britiske hær var dødstraffen for desertering blitt erstattet med

oktober - bare 15 km fra Po-dalen - gjorde 5. armé et siste forsøk

fengselsstraff, og mange soldater mente at de ville få amnesti

på å bryte gjennom den improviserte, men tappert forsvarte tyske

etter krigen. Den amerikanske hær opprettholdt dødstraffen, men

forsvarslinjen - og mislyktes. Snart etter gikk Clarks tropper i

den ble praktisk talt aldri anvendt. Under hele Den annen

forsvarsstilling og fant seg selv, som Kesselfing hadde håpet,

verdenskrig ble bare én alliert soldat henrettet for desertering, i

fastlåst for en ny vinter i det solrike Italias isnende fjell. Men selv om 5. armé hadde kjørt seg fast, hadde 8. armé

gjennopptatt sin avbrutte offensiv. Den hadde erobret havne­

Frankrike. Samtidig steg stadig tallet på soldater som bare var

AWOL (Ulovlig borte fra tjenesten), et mindre alvorlig, men

allikevel kjedelig brudd på den militære lov.

byen Rimini og fortsatt å kjempe seg opp langs Adriaterhavskys-

En del amerikanske tropper, f.eks. soldatene i den tapre 34.

ten. Churchill hadde ikke glemt Wien og håpet fremdeles å

divisjon, ble rett og slett krigstrette. De ble rammet av forskjellige

komme russerne i forkjøpet med et fremstøt langs Adriaterhavs-

plager, blant annet stridstretthet, et fenomen som minnet om 1.

kysten og gjennom Ljubljana-passet. Etter Rimini rullet 8. armé

verdenskrigs granatsjokk. 34. divisjon hadde kjempet i Nord-

ut på Romagna-sletta, et jevnt og flatt myrområde. Man hadde

Afrika, ved Cassino og i fremstøtet mot Roma, og veteranene

182

blant de menige ga klart uttrykk for at de ville hjem. General Clark

Tegn som tydet på et forestående tysk angrep mot Serchio-

noterte i dagboken sin at 34. divisjonen var «syk». General Keyes,

dalen, ble avslørt i midten av desember, og 5. armé sendte derfor

sjefen for II. korps, foretok en grundig granskning av 34. divisjon,

inn den kamptrenede 8. indiske divisjon for å støtte opp bak 92.

og konklusjonen ble at enheten var så utslitt etter to og et halvt

divisjon, som nesten ikke hadde vært i kamp. Da tyskerne slo til

års kamper i utlandet at utvalgt personell burde sendes hjem.

den 26. desember, ble 92. divisjons tropper drevet åtte kilometer

Forslaget ble avvist av Krigsdepartementet som begrunnet

tilbake i full forvirring; de flyktet i sikkerhet tvers gjennom

avgjørelsen med at det var vanskelig å gjennomføre i praksis og

indernes rekker. Inderne stanset tyskerne og gjenvant snart det

dessuten ville gi en umulig presedens for tropperotasjonen.

tapte terrenget.

Hva motivasjon angikk, lot tyskerne til å ha overtaket. Selv om

En måned senere, etter at 92. hadde gjennomgått et nytt

de nå hadde vært på retrett i Middelhavsområdet i nesten to år -

treningsopplegg, fikk divisjonen i oppdrag å gjøre et begrenset

siden Slaget ved El Alamein -, ble de stadig drevet nærmere sitt

angrep for å bedre sin stilling. Også dette endte med fiasko.

eget hjemland, og det var unødvendig å forklare dem hva de

Troppene gikk i oppløsning, fikk panikk og søkte dekning i grøfter,

kjempet for. De sto med ryggen mot veggen.

låver eller hvorsomhelst det var ly å finne. «Vi har ingen reserver, bortsett fra vår kommandopost,» meldte en fortvilet regiments-

Mens felttoget kjørte seg fast i Nord-ltalia, kom de nye

sjef. «Gjennomsøk alle hus, alle steder, etter rømlinger... rap­

amerikanske divisjoner frem til fronten. Den ene gikk det bra

porter hver time om situasjonen og antall menn samlet.»

med, den andre ikke. Den sistes utilstrekkelighet - som kan

92. divisjons ynkelige prestasjoner hadde dype røtter i den

forstås i den tidens sammenheng - kom for en dag ved

raseuro som hadde hemmet kampenheten helt siden den lå i

aksestyrkenes siste motoffensiv i Italia, et kort, hardt utfall mot én

treningsleir i Statene. Mange av dens hvite offiserer mislikte å bli

enkelt amerikansk divisjon, 92. infanteridivisjon. 92. besto av

beordret til divisjonen. De menige følte at deres ledere betraktet

svarte menige og stort sett hvite offiserer. (Hærens gamle praksis

dem som mindreverdige soldater, og mistilliten ble gjensidig.

med å holde menige negre i separate enheter begynte under

Under kampenes voldsomme påkjenninger flommet denne

Borgerkrigen og ble holdt i hevd under hele 2. verdenskrig.)

understrømmen av rasemotsetninger gjennom rekkene. Soldate­

I løpet av sommeren og høsten 1944 var 92. divisjon blitt sendt

ne som ble behandlet som annenrangs borgere, følte seg lite

i porsjoner til Italia og holdt ved juletider en stilling på 5. armés

motivert til å slåss. Hvorfor skulle de risikere livet? Noen av de

ytterste venstre fløy, fra Det liguriske hav og ca seks km innover i

svarte infanteristene i Serchio-dalen var faktisk tilbøyelige til å tro

landet til dalen rundt elven Serchio. Dette var et rolig, men

det verste - at de med fullt overlegg ble ledet inn i selvmorderiske

potensielt farlig frontavsnitt - hvis de tyske troppene kunne slå

situasjoner.

raskt til mot Serchio-dalen, kunne de nå havnebyen Livorno og

bryte 5. armés forsyningslinje.

«Neger-soldaten trengte sterkere motivasjon,» sa Clark senere,

«og en følelse av at han kjempet for hjem og fedreland og at han

Leonardo da Vincis Nattverden - beskyttet av et provisorisk tak og stillas (midt på bildet) - uskadet i ruinene av refektoriet i Santa Maria delle Crazie i Milano. Den 14. august 1943 ødela bomber det meste av denne bygningen fra det 16. århundre og unngikk den berømte fresken med bare noen få meter.

183

gjorde det som en jevnbyrdig.» Når 92. divisjon mislyktes,

oppdrag å erobre en rekke høye fjelltopper sørvest for Bologna

skyldtes det ikke at svarte soldater var mindre modige, sa han,

som var nødvendige for storoffensiven som skulle begynne i april.

men at samfunnet hadde nektet dem likhet. Selv i divisjonens

I en nattlig operasjon som innebar forflytning av en bataljon på

ynkeligste timer ble det gitt eksempler på heltemot, kanskje best

800 mann med tau og hakker opp den isglatte, stupbratte siden

illustrert ved den fremskutte artilleri-observatøren som etter at

på den 1 000 meter høye Riva-kammen, stormet 10. bergdivisjon

støttetroppene fra infanteriet trakk seg tilbake, ledet ilden mot sin

løs på de tyske troppene som skulle forsvare toppen og

egen stilling i samme øyeblikk som tyskerne strømmet mot den.

nedkjempet dem. Så dro bergtroppene videre og erobret

«Jeg har dekorert svarte offiserer og menige i 92. divisjon for

høydene Monte del la Torraccia og Monte Belvedere som ruvet

tapperhet,» sa Clark, «og jeg vet om andre som ble drept under

over Po-dalen. General Clark merket seg at den 10. hadde gjort en

særdeles heltemodige omstendigheter på slagmarken.»

mirakuløs innsats, mens en nedslått tysk offiser senere sa at «Vi

Rullebladet til en annen ny divisjon - 10. bergdivisjon - viste

var ikke klar over at dere hadde virkelig høye fjell i De forente

hva grønne, men skikkelig motiverte tropper kan utrette. Over

stater, og vi trodde ikke at deres tropper kunne klatre i noe så

halvparten av soldatene var universitets-studenter. Mange var

utilgjengelig.»

blitt påmeldt av Den nasjonale skipatrulje, en sivil organisasjon

Etter at 10. bergdivisjon hadde erobret sine mål, senket det seg

som av Krigsdepartementet var blitt bedt om å rekruttere frivillige.

en åtte uker lang dødperiode over fronten i Italia mens begge

En journalist betegnet divisjonens kjerne som en «mammut-

sider forberedte seg på et avgjørende slag til våren. Krigen gikk nå

skiklubb» av slalåm- og langrennsløpere, hoppere og instruktører.

så dårlig for tyskerne at general Karl Wolff, sjefen for de tyske SS-

Der var også en god del fjellklatrere, både amatører og

styrkene i Italia, i februar tok kontakt med Allen Dulles, den

profesjonelle, tømmerhuggere, bønder og gårdsarbeidere fra the

amerikanske etterretningssjefen i Sveits, og begynte hemmelige

Cascades, Rocky Mountains og High Sierra. En oppsnappet tysk

forhandlinger om overgivelse av Kesselrings arméer. Men disse

etterretningsrapport beskrev dem som unge menn fra rike eller

forhandlingene ble lammet av sterke protester fra russerne som

politisk betydningsfulle familier. Dette var bare delvis sant, men

fryktet at britene og amerikanerne ville slutte en separatfred med

10. bergdivisjon hadde et aristokratisk anstrøk som ikke alltid ble

den felles fienden. Våroffensiven i Italia kom altså til å gå som

like høyt verdsatt av soldatene i andre amerikanske divisjoner. I

planlagt.

hvile-og-rekreasjons-barene i Firenze var det vanlige at tøffe

Tyskerne gjorde hva de kunne for å styrke sine stillinger. På

overlevende fra Cassino og Anzio sa til nykommerne: «La oss se

Romagna-sletta, der 8. armé fremdeles hadde noen få elver å

hvor blått blodet ditt egentlig er,» og dermed begynte spetaklet.

krysse, etablerte de tre suksessive linjer med kvinnenavn -

Det skulle vise seg at 10. bergdivisjon kunne slåss usedvanlig

Irmgard-, Laura- og Paula-linjen -, og for å dekke Bologna på 5.

godt. For å se hva studentene var gode for, ga 5. armé divisjonen i

armé-fronten, lappet de sammen en linje de oppkalte etter

En rekognoseringsgruppe fra 10. bergdivisjon, den amerikanske hærs eneste fjellstridsenhet, tråkker seg opp gjennom snødynene i en skråning i de nordlige Apenninene. De har hvite kamuflasjedrakter for å gå i ett med snøen. Disse elitetroppene hadde gjennomgått et strengt treningsopplegg i Rocky Mountains og overrasket tyskerne med sin dyktighet i fjell, på ski - og i kamp.

184

Djengis Khan. Ble disse brutt, kunne tyskerne falle tilbake til Po,

serte og godt væpnede partisangrupper under kontroll av

men Po var for lang til å kunne holdes i mer enn et par dager. Den

kommunistpartiet. I tillegg til å angripe tyske soldater og offiserer

siste og endelige forsvarslinjen i Italia, og den som bekymret de

drepte de også fascistiske svartskjorter (den harde kjernen av

allierte mest på dette tidspunkt, var Venezia-linjen som løp fra

Mussolini-tilhengere) og sine egne politiske motstandere, både til

Alpene nær Garda-sjøen langs elven Adige til Venezia-bukta.

høyre og venstre, og festet merkelapper med ordene Spia Tedesca

Venezia-linjen var kort og tungt befestet, og nådde bare tyskerne

(tysk spion) til klærne deres. Et stort antall andre mord ble begått

frem dit i god orden, kunne de holde den i lange tider.

av rene hat- eller hevnmotiver, men Spia Tedesca tjente til å

Da våren nærmet seg, bombet og bestrøk britiske og

dekke over dem alle. Det var imidlertid først og fremst tyskerne

amerikanske fly ustraffet mål i Po-dalen og Alpe-passene. For å

som ble skutt, og partisan-oppstanden i nord bidro i høy grad til

holde selv en beskjeden strøm av forsyninger gående, bygde

deres nederlag.

tyskerne broer et par tommer under vann, slik at de allierte

flyverne ikke kunne oppdage dem, og laget pontongbroer som

Under forberedelsene til sitt siste, knusende angrep i juli hamstret

ble svinget på plass om natten og trukket tilbake og kamuflert om

de allierte artilleri-ammunisjon og enorme mengder bensin og

dagen. På dette tidspunkt hadde de allierte finpusset teknikken

fikk tilført våpen man tidligere ikke hadde sett under felttoget i

med koordinerte luft- og bakkeaksjoner. Jager- og bombeflyene

Italia. Blant disse var flammespyende Churchill-tanks, kalt

kunne nå tilkalles for med pålitelig nøyaktighet å angripe mål

Krokodiller, amfibievogner til troppetransport med tilnavnet

utpekt av infanteriet - og det var så mange fly, beklaget tyskerne

Høystjert, Sherman-tanks med grovkalibrede kanoner og pansret

seg over etterpå, at selv enslige motorsyklister ble angrepet på

broslagningsutstyr. Tidlig i april, da jorden tørket og klarværet

veiene.

kom tilbake, var de allierte rede til å slå til.

I mellomtiden arbeidet italienske partisaner med stadig større

Slagplanen Alexander hadde pønsket ut fulgte det kjente

dristighet bak de tyske linjer. De rundt 50 000 partisanene var

mønster de allierte brukte under hele det italienske felttoget: et

utstyrt med våpen erobret fra tyskerne eller droppet av allierte fly,

asynkront dobbeltslag der én armé først angriper for å avlede

og de ble ofte trenet og organisert av allierte offiserer som snek

tyskernes oppmerksomhet, mens den andre arméen et par dager

seg gjennom fiendens linjer eller hoppet ut i fallskjerm bak dem.

senere slår til på en annen front. I dette tilfellet var det britenes 8.

Partisangruppene følte nå at tiden var inne for handling; de

armé som slo til først den 9. april i området ved Comacchio-sjøen,

trappet opp aktiviteten, kuttet telefonledninger, gikk til bakholds­

og amerikanernes 5. først flere dager senere i nærheten av

angrep mot tyske tropper og sprengte kulverter, broer, veier og

Bologna. Da britene iverksatte sitt hovedangrep, slapp allierte

jernbanelinjer.

bombefly 175 000 10-kilos splintbomber over tyske stillinger,

Kesselring selv innrømmet at partisanene var effektive, men

deretter kom hundrevis av jagerbombere og mellomtunge

han beklaget deres metoder som han sa «stred imot alle

bombefly drønnende inn mot spesielt utpekte mål. Da flyverne

prinsipper for renhårig, soldatmessig kamp... Alene eller i små

hadde gjort sin jobb, åpnet over 1 000 artillerikanoner med en

grupper løp de amok uten hemninger og gjorde sitt skjendige ar­

tildeling på to millioner granater ild mot fienden. Til tross for dette

beid overalt, i fjellene, i Po-dalen, i skogene og på veiene, under

gigantiske bombardementet kjempet tyskerne tappert før de

dekke av tåke eller mørke - men aldri åpent... Det var ikke til å

uunngåelig måtte gi etter.

unngå at den tyske soldat i de infiserte områder så en fanatisk

14. april avleverte 5. armé det andre slaget. Anført av 10.

drapsmann i hver eneste sivilperson av begge kjønn, og ventet å

bergdivisjon skar den seg gjennom det siste av forsvarsverkene i

bli beskutt fra hvert eneste hus».

Den gotiske linjen foran Bologna. General von Vietinghoff, som

For hver tysker som ble drept eller såret av partisaner,

hadde overtatt kommandoen over de tyske arméene da Kes­

henrettet tyskerne rutinemessig 10 sivile i militær alder, men selv

selring ble overført til det nordvestlige hjørne av Europa i mars,

ikke slike nådeløse gjengjeldelsesaksjoner greide å undertrykke

ba i desperasjon Hitler om tillatelse til å trekke seg tilbake. Men

den italienske geriljareisningen. I Nord-ltalia sto mange velorgani­

han fikk høre at «Der Fuhrer forventer nå som før den ytterste

185

RASK TRIUMF FOR PARTISANENE I BYENE

Italienske arbeidere i Milano benytter seg av et variert utvalg av våpen for å beskytte en fabrikk mot tyskerne.

Eskortert av en årvåken partisan, væpnet til tennene, fører to høye tyske offiserer sine motløse tropper gjennom Milanos gater på vei til en oppsamlingsleir for krigsfanger. De skjuler sine ansikter for kameraet.

Da de allierte rev opp de tyske forsvarsstillin­ gene i Nord-ltalia i april 1945 og strømmet ut på Po-sletta, reiste grupper av by-partisaner i de større industribyene seg på signal for å del­ ta i seieren. I løpet av et par dager iverksatte de opprør i Genova, Milano (bildene), og Torino. I omhyggelig planlagte aksjoner erobret partisanene raskt kraftstasjoner og fabrikker for å forhindre at disse ble sabotert av tysker­ ne. De besatte kontorbygninger, tyske kom-

mandoposter og radiostasjoner. Støttet av til­ svarende grupper på landsbygda som strøm­ met ned fra fjellene, sperret de veiene for å hindre tyskerne i å trekke seg ut av byene og omringet deretter garnisonene. Da de allierte troppene ankom, fullt forberedt på å møte tysk motstand, fant de i stedet tusenvis av krigsfanger og stolte, seiersglade partisaner som stimlet sammen for å ønske dem velkom­ men. Partisaner fra de nord-italienske fjellområdene

186

paraderer i triumf gjennom Milano etter frigjøringen av byen. På hodet har de en variant av den spisse, fjærprydete tyrolerhatten som de italienske bergtroppene brukte.

187

fasthet i utførelsen av Deres nåværende oppgave, å forsvare hver

ble uskadeliggjort. «Jeg slang to granater inn i den andre stillingen

tomme av det nord-italienske territorium De har fått Dem

før geværmennene der så mye som hadde fått øye på meg. Men

betrodd». Den 20. april, da det allerede var altfor sent, ga

jeg hadde sunket sammen på knærne. Av en eller annen grunn

Vietinghoff ordre om tilbaketrekning på eget initiativ. På dette

ville de ikke gå av og jeg kunne ikke stå og jeg måtte dra meg

tidspunkt brøt amerikanerne inn i Po-dalen, og panserkolonnene

fremover med én hånd ...

drønnet frem over sletta.

Til slutt var jeg nær nok til å løsne sikringen på min siste granat.

På ytterste høyre fløy av den allierte front rykket også 442.

Da jeg trakk armen tilbake, så jeg ham, den ansiktsløse tyskeren, i

kombinerte regiment - fortroppen i den omorganiserte 92.

et glimt av lys og mørke, som en filmstripe som raser gjennom en

divisjon, frem mot Genova og Torino over åsryggene som strekker

projektor som har gått berserk. I det ene øyeblikket så jeg ham fra

seg ned mot Det liguriske hav. 442. kombinerte regiment,

livet og opp i bunkeren, i det neste siktet han meg rett i ansiktet

bestående av 800 japansk-amerikanere, var kanskje det mest

med en geværgranat på ti meters hold.

dekorerte av samtlige amerikanske regimenter i 2. verdenskrig.

Og i samme øyeblikk som jeg spente armen for å kaste, skjøt

Mange av soldatene der hadde foreldre eller andre slektninger

han, og granaten hans smalt rett inn i min høyre albu og

internert i amerikanske omgrupperingsleirer. De var fast besluttet

eksploderte og rev armen nesten tvers av. Den hang der og

på å gjøre det ytterste for å demonstrere sin lojalitet mot sitt

dinglet i noen blodige skinntrevler, mens en hånd som plutselig

hjemland.

ikke lenger tilhørte meg holdt krampaktig rundt en granat...

Japansk-amerikanerne i 442. var stolte soldater og elitetropper

Granatmekanismen tikket. Om to, tre eller fire sekunder ville den

i alle henseender. De hadde først kjempet i Italia med 34. divisjon

gå av og gjøre slutt på meg og mine kamerater som stormet til for

under fremrykningen mot Arno-linjen i juli 1944, deretter i

å hjelpe meg.

Vosges-fjellene i Frankrike høsten 1944 og var nå overført til Italia

Kom dere vekk!' skrek jeg og hev meg rundt for å rive granaten

igjen for å delta i dette siste angrepet. Den 20. april var 442.S mål et viktig veikryss ved landsbyen

ut av den døde knyttneven med venstre hånd. Så fikk jeg den løs

og snudde meg for å kaste, og tyskeren ladet riflen sin igjen. Men

Aulla inne i landet. Greide de å ta dette, ville retrettruten til de

denne gangen slo jeg ham. Granaten min eksploderte i fjeset

tyske troppene som var stasjonert i marinebasen La Spezia, være

hans, og jeg kravlet meg på bena, nærmet meg bunkeren og skjøt

avskåret. Aulla var godt forsvart av tyske tropper i åsene rundt

med tommy-gun'en med keiva, mens den ubrukelige høyrear-

landsbyen. Det falt på Kompani E i 2. bataljon å storme Colle

men dasket rød og våt mot siden.»

Musatello, en av de tungt befestede åsryggene. Angrepet den 21. april ble ledet av fenrik Daniel K. Inouye. Hans tapperhet var

Men en siste salve fra maskingeværet traff Inouye i det høyre

typisk for den ånd som gjennomsyret 442. regiment.

Inouyes 3. tropp rykket raskt frem over åssiden, helt til den

kom under ild fra tre forskjellige maskingeværreder. Med en

granat i hånden løp Inouye mot én av de tyske stillingene. «Noen dro til meg i siden, enda jeg var helt alene, og jeg datt bakover,»

skrev Inouye senere. «Så telte jeg til tre mens jeg løp mot

flammene som sprutet iltert ut av munningen på det nærmeste

maskingeværet. Jeg kastet granaten, og den gikk klar av tømmerforskansningen og eksploderte... og da MG-laget vaklet

opp i stående stilling, meiet jeg dem ned med tommygun'en.» Inouye blødde fra skuddsåret i siden, men krøp videre oppover åsen mot det andre maskingeværredet. Han visste at hans menn

ville bli sittende hjelpeløst fast i det åpne terrenget hvis det ikke

Med Livornos utbombede hus som bakgrunn inspiserer den amerikanske marineminister James V. Forrestal og general Mark Clark en æresvakt fra 100. bataljon i det høyt dekorerte 442. kombinerte regiment. De japansk-amerikanske soldatene i regimentet ble tildelt ikke mindre enn 3 600 Purple Hearts for innsats i Italia og Frankrike, i tillegg til én Medal of Honor, 47 Distinguished Service Cross, én Distinguished Service Medal og 354 Silver Stars.

188

Inouyes menn stormet stillingen, og det hele var nesten over.

benet, og han falt og rullet kast i kast nedover skråningen. Senere

stanset han blødningen fra den nesten avrevne armen, nektet å la

seg evakuere og ledet det siste angrepet som førte til at åsen ble

Og tvers over hele Nord-ltalia kom partisanene frem. På et gitt

tatt. Inouye overlevde, de fryktelige sårene til tross, og ble tildelt

signal saboterte jernbanearbeidere linjene i en rekke provinser for

Distinguished Service Cross for sin tapperhet. (Han ble også

å hindre tyske troppeforflytninger og forsyningstransporter. I

belønnet senere i livet, av befolkningen på Hawaii; de valgte ham

Genova brøt partisangrupper vann- og elektrisitetsforsyningen til

til senator i 1962.)

tyske kaserner og bygde veisperringer for å hindre fienden i å

Landsbyen Aulla falt 25. april, og 442. begynte et vilt fremstøt

slippe unna eller få tilført forsterkninger. I et regulært slag fikk de

opp langs den liguriske kyst. Den tyske motstanden i kystsektoren

stanset tyske demolisjonsgrupper som ville ødelegge byens

hadde nå praktisk talt brutt sammen, og da japansk-amerikaner-

havneinstallasjoner. Genova-partisanenes rekker svulmet opp

ne rykket inn i Genova, og senere i Torino, hadde partisanene tatt

over natten av frivillige som meldte seg; de tvang de tyske

kontrollen over begge byene.

garnisoner til å overgi seg og hadde full kontroll over byen innen

Den 21. april hadde 5. og 8. armé møttes nord for Bologna, og

tyskerne flyktet i uorden over Po-dalen mens panserspisser rullet

de allierte styrkene ankom. Det samme skjedde i dusinvis av andre italienske byer, deriblant Milano og Torino.

frem i store halvsirkler og omringet dem. På to dager tok 88.

Nå var de tyske arméer i full oppløsning, og utmattede og

amerikanske divisjon alene 11 000 fanger; den rykket så hurtig

nedbrutte soldater overga seg i titusenvis. Allierte panseravdelin­

frem at den en gang erobret et tysk feltbakeri med varmt brød i

ger stormet i seiersrus mot grensene til Østerrike og Frankrike for

ovnene og tok til fange en forvirret tysk lønningssjef med

å forsegle Alpe-passene og sperre utgangen for tyske enheter som

hendene fulle av Deutsche Mark. Allierte fly sveipet ustanselig

prøvde å flykte fra Italia. De amerikanske og britiske arméer

ned mot fienden og etterlot veiene tilkorket av brennende vrak.

hadde gjort sin jobb. I 20 måneder, i det lengste uavbrutte allierte

Da de tyske troppene kom frem til Po, fant de at alle broene var

fremstøt under hele krigen, hadde de holdt rundt 20 tyske

ødelagt av bomber. Mange kom seg over i småbåter eller ved å

divisjoner bundet - fiendtlige styrker som ellers kunne ha blitt

svømme, men de måtte etterlate seg alle tyngre våpen. Samtidig

sendt til andre og viktigere fronter med knusende virkning.

krysset de allierte raskt Po ved hjelp av sitt eget broslagningsut-

Felttoget i Italia - en innbitt, sønderslitende marsj meter for meter

styr, ilte mot Venezia-linjen og kom dit før tyskerne fikk etablert

gjennom fjell som aldri syntes å ville ta slutt, var endelig over.

et forsvar.

189

Dette bildet, tatt i all hast, viser den syke Mussolini som eskorteres til et ventende fly av tyskerne som nettopp har befridd ham fra fengselet.

191

IL DUGES OPPGANG OG FALL Få mennesker i det 20. århundre har steget til slike høyder som Benito Mussolini - eller har falt så dypt. Som Italias diktator i 21 år styrte han landet med jernhånd. Når han talte fra sin balkong i

Roma, brølte et bølgende hav av beundrere sitt bifall. På hans bud ble arméer sendt til Etiopia, Hellas og Jugoslavia. Under hele hans

karriere ble knapt et kritisk ord tolerert. Den italienske kongen hilser på Mussolini i tiden før den allierte invasjonen. Senere fikk han ham arrestert, med ordene: «De er den mest forhatte mann i Italia.»

Men så midt på sommeren i 1943, da Sicilia ble angrepet av allierte styrker og Italias økonomi knaket i sine sammenføyninger,

vendte hans tidligere tilhengere seg mot ham. Det hele nådde et klimaks den 24. juli da II Duce møtte Storrådet i Fascistpartiet, en

sandpåstøer-forsamling som han ikke hadde nedlatt seg til å innkalle på tre og et halvt år. Med uventet raseri skrek Dino

Grand i, et respektert rådsmedlem: «I løpet av dette året har vi

allerede mistet hundre tusen soldater, og vi har hundre tusen

mødre som gråter: 'Mussolini har myrdet min sønn!'... De har

påført Italia et diktatur som er historisk umoralsk.» Etter seks timers opphetet debatt vedtok partilederne i de små timer den

25. juli et mistiHitsvotum til den aldrende diktatoren med 19 mot 7 stemmer. Samme dag fratok kong Viktor Emanuel III Mussolini

hans makt og fikk ham arrestert. Mussolinis politiske fall skjedde parallelt med en svekkelse av hans fysiske og psykiske helse-. Uutholdelige mavesmerter som

skyldtes mavesår eller mavekatarr, tvang ham til hyppige

hvilepauser og gjorde ham til morfinslave. Da han ble for svak til å arbeide mange timer i strekk, lot han lyset stå på i sitt arbeidsværelse for syns skyld. Humøret svingte fra voldsomme

raseriutbrudd til perioder med sort fortvilelse. Han sammenlignet seg selv med Jesus og Napoleon og la skylden for sin misere på andre - særlig på det italienske folk. Han sa om sine landsmenn at

de var en «middelmådig rase av døgenikter - det eneste de kan er å synge og spise iskrem», og han ga uttrykk for ondskapsfull fryd

da Napoli ble bombet av de allierte. Han levde i nesten to år til etter arrestasjonen og måtte

gjennom en rekke groteske og ydmykende opplevelser før han endelig fikk en grusom og æreløs død.

192

NERVEPIRRENDE FLUKT FRA AVSIDESLIGGENDE FENGSEL Etter arrestasjonen ble Mussolini ført til et vintersportsted på Gran Sasso i Apenninene, ca 120 km nordvest for Roma. Hotellet kunne bare nåes med taubane og var bygget så nylig at det hverken var avmerket på militære kart eller på turistkart. Men tyske etterretnings­ agenter under ledelse av SS-kapteinen Otto Skorzeny hadde funnet ut hvor Mussolini be­ fant seg, og etter ordre fra Hitler ble en unnsetningsaksjon organisert. For å avgjøre om det i det hele tatt var mulig å lande på fjellplatået, fløy Skorzeny over Gran Sasso i en høyde av 5 000 meter i en Heinkel-111. Han lente seg ut av vinduet i den isnende vinden (vindstyrke 300 km/t) og tok bilder mens en ledsager holdt ham i bena. Bil­ dene viste en liten stenfylt eng ved siden av hotellet der det muligens kunne lande noen få glidefly.

Da Skorzeny og hans gruppe på 90 menn lydløst gled ned mot hotellet i 12 glidefly, opp­ daget de til sin store forskrekkelse at engen endte i et lite stup. «Det var ikke ulikt en hopp­ bakke,» sa Skorzeny senere. Han ga flyveren ordre om å gjøre «en vertikal landing», noe som rev opp det skrøpelige glideflyet, men fikk.det til å stanse på under 30 meter. Skorzeny og hans menn hoppet ut av glide­ flyene, stormet forbi en håndfull forbløffede vakter som ikke gjorde motstand, og fant frem til Mussolini uten å behøve å løsne et skudd. «Jeg visste at min venn Adolf Hitler ikke ville svikte meg,» sa den gamle diktatoren. Snart etter landet et lite Storch rekognoseringsfly på engen. Da Skorzeny og Mussolini klatret ombord, ble flyveren skrekkslagen: med to passasjerer ombord ville flyet helt sik­ kert krasje. Men Skorzeny insisterte på å være med. Storch'en humpet bortover engen, skvatt over en sten og skjente over kanten på pla­ tået. Den sank faretruende gjennom den tyn­ ne luften, men fikk så nesen i været og satte kursen mot Roma.

2. Etter en farlig landing stormer tyske kommandosoldater fra glideflyet mot skihotellet for å befri den italienske diktatoren.

4. Det lille unnsetningsflyet klar til takeoff. Mussolini sitter sammenkrøpet i baksetet, mens Skorzeny står bøyet over diktatoren.

5. Flyet underveis til Roma i en høyde av bare 320 fot for å unngå å bli oppdaget av allierte jagerfly.

195

Ved Rastenburg møter Mussolini Hermann Coring som en gang misunte diktatoren hans styrke.

ULVEN INVITERER LAMMET TIL SIN HULE Fra Roma ble Mussolini fløyet til Wien, deret­ ter til Ulvehulen, Hitlers hovedkvarter ved Rastenburg i Øst-Prøyssen. Der Fuhrer ønsket Il Duce velkommen med tårer i øynene. Han var innstilt på hjelpe Mussolini til makten igjen, men II Duce snakket om å trekke seg til­ bake fra det offentlige liv for å unngå å styrte Italia ut i borgerkrig. Hitler var lamslått. Han fremholdt at bare en sterk fascistisk regjering i Nord-ltalia kunne redde det italienske folk og at bare Mussolini kunne le.de et slikt regime. Hitler var særlig er­ gerlig fordi Mussolini ikke viste noen iver etter å hevne seg på de medlemmer av Storrådet som hadde forrådt ham - formentlig fordi en av forræderne var hans egen svigersønn, grev Galeazzo Ciano. Etter møtet fortalte Hitler sin propagandaminister, Joseph Goebbels, om sin skuffelse over Mussolini og sa at II Duce - som han en gang hadde beundret høyt - lot til å være en

mye mindre mann enn tidligere. «Jeg har aldri tidligere sett Føreren så skuffet som nå,» skrev Goebbels i sin dagbok. Hitler og Mussolini hadde møter i tre dager, og Føreren fikk det til slutt som han ville. Den 15. september kom Mussolini bort til ham og sa bittert: «Jeg kommer for å få mine instruk­ ser.» Instruksene var harde: En ny fascistisk re­ publikk skulle dannes i Nord-ltalia under Mus­ solini, men tyskerne skulle ha kontroll over dens utenrikspolitikk og mange av dens øko­ nomiske ressurser, og de skulle dessuten styre deler av landet. I tillegg skulle alle medlemmer av Storrådet som hadde stemt mot Mussolini dømmes og henrettes. II Duce lyttet ydmykt til mannen han en gang hadde betraktet som sin protegé. Den 27. september fløy han til landsbyen Gargnano, nord for Salo, for å etablere hovedkvarte­ ret til sin nye republikk i det tysk-okkuperte Nord-ltalia.

sjokkert over Mussolinis lysiske tilstand.

197

Fascistledere passerer under et banner med innskriften: «Det fascistiske republikanske partis Nasjonalforsamling» på vei til et møte i Verona. Forsamlingen utstedte et manifest

198

Mussolini inspiserer tropper som forsvarer hans nye republikk på Adriaterhavsfronten.

II Duce prater med sin lege, Georg Zachariae, som ble sendt ham av Hitler.

ULYKKELIG STYRE FOR MARIONETT-DIKTATOREN Som Hitlers marionett kom Mussolini snart til å bli kalt «Fangen i Gargnano». Tyske vakter avlyttet telefonen hans og voktet på hans minste bevegelse. «De er alltid her, som flek­ kene på leoparden,» klaget han. Hans viktigste utnevnelser måtte godkjennes av tyskerne, hver eneste italiensk tjenestemann fikk seg til­ delt en tysk rådgiver. Mussolini prøvde å blåse nytt liv i hæren og øke tilslutningen til sitt nye sosialist-fascistiske parti ved å love bedre arbeids- og boligfor­ hold. Men hans tid var snart ute: folket hadde forlatt ham, de allierte trengte stadig dypere inn i Italia, og hans fysiske og psykiske tilstand ble stadig forverret. som kritiserte kongen og støttet arbeiderne.

199

Grev Pierluigi Bellini delle Stelle, kjent under psevdonymet «Pedro», var leder for partisanbrigaden som tok Mussolini til lange.

Et partisan-fotografi viser lastebilen med Mussolini idet den nærmer seg veisperringen utenfor byen Dongo.

EN DESPERAT FLUKT OG ET PAR AVSLØRENDE STØVLER Da de allierte rykket inn i Nord-ltalia i april 1945, flyktet Mussolini mot Østerrike. Utenfor byen Dongo kjørte lastebilkonvoien hans inn i et bakhold lagt av partisaner. Il Duce var iført menig tysk uniformsfrakk og stålhjelm,. men hans kostbare lærstøvler avslørte ham. Parti­ sanene førte ham til en bondegård, der han senere fikk selskap av sin elskerinne, Claretta Petacci, som hadde tryglet om å bli gjenforent med ham. Dagen etter kjørte en kommunistisk parti­ san Mussolini og Claretta til en villa i nærhe­ ten. Partisanen beordret dem ut av bilen og rettet et maskingevær mot dem. Våpenet forkilte seg. Han grep et annet og sendte en dødelig salve mot Claretta. Mussolini trakk da jakkeslagene tilbake og sa: «Skyt meg i brys­ tet.» Partisanen skjøt to ganger, og II Duce var død.

200

Partisanenes veisperring - et felt tre og en haug stener - venter Mussolinis konvoi i den andre enden av tunnelen.

På dette bildet tatt like før han ble fanget av partisanene, er den nå 67 år gamle Mussolini bare en skygge av sitt en gang så robuste jeg.

Mussolinis elskerinne, Claretta Petacci, forlot sin mann for II Duces skyld og var hans elskerinne i 13 år. Dette bildet er tatt i tidligere dager.

En medaljong med datoene da Claretta møtte Mussolini og mottok dette minnet om ham, bærer denne teksten: «Clara, jeg er deg, og du er meg. Ben.»

Et hvitt kors utenfor inngangen til Villa Belmonte markerer stedet der Mussolini og hans elskerinne ble skutt ned av en partisan.

201

■?

■

$orn slaktede dyr henger II Duce, Claretta og en tilhenger i Milano.

DEN BLODTØRSTIGE MOBBEN PÅ PIAZZALE LORETO Morgeneri etter at Mussolini og hans elsker­ inne ble drept, dumpet partisanene likene av dem foran en garasje på Piazzale Loreto,i Mi­ lano. En folkemengde samlet seg rundt dem; noen ropte obscøne ord, andre lo_. En kvinne avfyrte en pistol fem ganger mot Mussolini «for å hevne sine fem døde sønner». Til slutt ble de to maltrakterte likene hengt opp-ned for alles åsyn. I timevis spottet og spyttet mengden på Mussolinis lik. Dagen etter ble han begravet i familiegraven i landsbyen Predappio. Ved arrestasjonen to år tidligere hadde han profetisk snakket om gravskriften over seg og over den blodige æra han representerte: «Det er min skjebne,» sa han: «Fra støv til makt og fra makt til støv.» En partisan betrakter de maltrakterte likene til Mussolini, Claretta og en annen fascist.

202

Likene ble presset ned i simple trekister og stilt opp utenfor likhuset i Milano lor at sivilbefolkningen kunne komme og se og spytte på dem.

203

ANDRE BIDRAG Bokens register er utarbeidet av Mel Ingber. Redaksjonen er takknemlig for assistanse fra følgende personer under arbeidet med boken: the Association of the United States Army, Washington, D.C.; Ulysses Auger, Washington, D.C.; Ernst-Otto Baade, Eschwege, Ger­ many; Hans Becker, Adn-Zentralbild, Berlin; professor Herbert Bloch, Belmont, Massa­ chusetts; Carole Boutte, forsker, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Washing­ ton, D.C.; oberst Oreste Bovio, Archivio Storico Ministero Della Difesa, Rome; William R. Brady, Dickinson, Texas; Joseph J. Cain, Tallahassee, Florida; Phyllis Cassler, Carlisle Barracks, U.S. Military History Institute, Carlisle, Pennsylvania; Cecile Coutin, konservator, Musée des Deux Guerres Mondiales, Paris; fotoavdelinger, The Imperial War Museum, London; V.M. Destefano, sjefsbibliotekar i håndbiblioteket, U.S. Army Audio-Visual Acti­ vity, The Pentagon, Washington, D.C.; Joe Dine, Washington, D.C.; Ulrich Frodien, Suddeutscher Verlag Bilderdienst, Munchen; Bianca Gabbrielli, Rome; Herman Graml, Institut fur Zeitgeschichte, Munchen; oberst Maurice Guilhamat, Paris; Général Augustin Guillaume, Paris; Randy Hackenburg, Carlisle Barracks, U.S. Military History Institute, Carlisle, Pennsylvania; Frederick Hartt, University of Virginia, Charlottesville, Virginia; Dr. Matthias Haupt, Bundesarchiv, Koblenz, Germany; Werner Haupt, Bibliothek fur Zeitgeschichte, Stuttgart, Germany; Heinrich Hoffmann, Hamburg, Germany; oberst William S. Hutchinson jr., Jacksonville, Florida; Billy Kirby, Clifton, Texas; dr. Roland Klemig, Bildarchiv Preus-

sischer Kulturbesitz, Berlin; A.F. Kohutek, Membership Secretary, 36th Division Associa­ tion, Abilene, Texas; Franz Kurowski, Dortmund, Germany; William H. Leary, National Ar­ chives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Carolyn Lee, sjefs­ bibliotekar, Catholic University, Washington, D.C.; Beverly Lindsey, Command History, John F. Kennedy Center for Military Assistance, Fort Bragg, North Carolina; professor Otto Mazzucato, Roma; Brun Meyer, Militårarchiv, Freiburg, Germany; Robert Olesen, Racine, Wisconsin; professor Carlo Pietrangeli, Roma; Pietro Pullini, Roma; Charles R. Rummel, Clifton, Texas; Axel Schulz, Ullstein, Berlin, dr. George Siefert, instituttbestyrer, Classics De­ partment, Catholic University, Washington, D.C.; George Silk, Westport, Connecticut; Rodolfo Siviero, Delegazione per le Restituzioni, Ministero degli Affari Esteri, Roma; John Slonaker, Carlisle Barracks, U.S. Military History Institute, Carlisle, Pennsylvania; dr. Richard Sommers, Carlisle Barracks, U.S. Military History Institute, Carlisle, Pennsylvania; Hank Strano, Motion Picture Depository Division, Tobyhanna Installation, Tobyhanna, Pennsyl­ vania; Alex Szima, Cape Coral, Florida; John Taylor, National Archives, Modern Military Branch, Washington, D.C.; pastor Al Tovey, Panama City Beach, Florida; Général Maurice Tricon-Dunois, Paris; Joachim von Metzsch, Stuttgart, Germany; Paul White, National Ar­ chives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Marie Yates, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Washington, D.C.

ILLUSTRASJONER OMSLAG og side 1: Robert Capa fra Magnum.

SICILIA: TERSKELEN TIL ITAUA: 6 til 9: The Imperial War Museum, London. 10, 11-U.S. Army. 12, 13-Keystone Press, London. 14 til 17-The Imperial War Museum, London. DEN FØRSTE BITEN AV EUROPA: 21 -Kart av Elie Sabban. 23-U.S. Air Force. 25-Kart av Elie Sabban. 28-Robert Capa fra Magnum for Life. 29-King Features Syndicate, Inc. 30U.S. Army. 32-Bundesarchiv, Koblenz.

ROMA UNDER HITLERS HÆL: 34 til 37: Kopiert av Aldo Durazzi, ved tillatelse fra Gabinetto Comunale delle Stampe, Roma. 38-Kopiert av Aldo Durazzi, ved tillatelse fra Museo Storico Liberazione di Roma. 39-Kopiert av David Lees; ved tillatelse fra Aldo Durazzi, ved tillatelse fra Museo Storico Liberazione di Roma. 40 til 43-Kopiert av Aldo Durazzi, ved tillatelse fra Gabinetto Comunale delle Stampe, Roma. 44-Kopiert av Davis Lees. 45Kopiert av Davis Lees; Kopiert av Aldo Durazzi, ved tillatelse av Gabinetto Comunale delle Stampe, Roma. 46, 47: Kopiert av Aldo Durazzi, ved tillatelse fra Gabinetto Comunale delle Stampe, Roma. PÅ NÆRE NIPPET I SALERNO: 50-Publifoto Notizie, Milan-Rizzoli, Milan. 52: Farabola, Milan. 55-Wilde World. 57-The Imperial War Museum, London. 58, 59-Kart av Elie Sabban. 60-The Imperial War Museum, London. 62-Wide World.

AVSK)ÆRINC VED PASSET: 64, 65-Robert Capa fra Magnum. 66-National Archives. 67U.S. Army. 68,69-Robert Capa fra Magnum. 70,71 -The Imperial War Museum, London. 72-Robert Capa fra Magnum. 73-Robert Capa fra Magnum-The Imperial War Museum, London. 74, 75-Robert Capa fra Magnum. SENAPOU OG DØ»: 78-Sandro Aurisuchio de Val. 80-United Press International. 82,83U.S. Army. 84-Margaret Bourke-White for Life. VENNER BLANT FIENDER: 86, 87-King Features Syndicate, Inc. 88-Robert Capa fra Mag­ num. 89-National Archives. 90, 91: National Archives-Robert Capa fra Magnum for Life; Photo Trends. 92, 93-National Archives (2); E.C.P. Armées, Paris. 94-John Philips for Life— National Archives. 95-Robert Capa fra Magnum for LiFE-National Archives. 96, 97National Archives. 98, 99-Patellani, Milano; National Archives.

DE TROSSIGE FJELLENE: 102-Margaret Bourke-White for Life. 105-Kart av Elie Sabban. 107-The Public Archives of Canada. 108, 111-U.S. Army. 112-Keystone, Munchen.

114-John Philips/Photo Researchers, 1975; Tegning med copyright fra 1944, fornyet 1972, Bill Mauldin; gjengitt ved tillatelse;fra Bill Mauldin. 115-Tegning med copyright fra 1944, fornyet 1972, Bill Mauldin; gjengitt ved tillatelse fra Bill Mauldin. ITAUAS KUNSTSKATTER TRUET: 118,119-Ministero degli Affari Esteri/Delegazione per le Restituzioni, Roma. 120-George Silk for Life. 121-Fotolocchi, Florence. 122-Capitoline Museum, Roma-Publifoto Notizie, Milano. 123-Farabola, Milano. 124, 125-German Archeological Institute, Roma; Hanns Hubmann. 126-Delegazione per le Restituzioni, Rome; Alinari, Florence (2). 127—Alinari, Florence. 128,129—Alinari, Florence; George Silk

for Life.

HINDERLØP TIL ROMA: 132, 133: E.C.P. Armées, Paris. 134-Kart av Elie Sabban. 136Robert Capa fra Magnum. 139-Bundesarchiv, Koblenz. 140-U.S. Army. 141 -George Silk for Life. 143-U.S. Army. 144-Kart av Elie Sabban. 146-Margaret Bourke-White for LifeU.S. Army. 147-Margaret Bourke-White for Life. 149-The Imperial War Museum, Lon­ don. 150-United Press International. FELTTOGETS FØRSTE SLAG: 152,153-George Rodger for Life. 154-United Press Interna­ tional. 155, 156-U.S. Army. 157-U.S. Army-The Imperial War Museum, London. 158, 159-Photo Trends; U.S. Army (2). 160, 161-Bundesarchiv, Koblenz. 162, 163-The Imperial War Museum, London, unntatt øverst til venstre, U.S. Army. 164, 165-The Imperial War Museum, London; Heinrich Hoffmann.

FRYKTINNGYTENDE KRIGERE: 166 til 177-George Silk for Life.

ETTER BYTTET MOT ALPENE: 181-Carl Mydans for Life. 183-Gabinetto Fotografico Nazionale, Roma. 184-U.S. Army, ved tillatelse fra Walter L. Galson. 186,187-Farabola, Milano, unntatt øverst til venstre, Publifoto Notize Milano. 188-Photo Trends. DIKTATOR PÅ FLUKT: 190,191 -Fototeca Storica Nazionale, Milano. 192-Rizzoli, Milano. 193-National Archives. 194,195-United Press International; Rizzoli, Milano-Mondadori, Milano; Rizzoli, Milano; Fototeca Storica Nazionale, Milano. 196,197-Office of Strategic Services; Heinrich Hoffmann. 198,199-Rizzoli, Milano; Wide World-Madeleine Mollier, Roma. 200, 201-Publifoto Notizie, Milano-Rizzoli, Milano; Fototeca Storica Nazionale, Milano; Roma's Press, Romea; Rizzoli, Milano-Rizzoli, Milano; Roma's Press, Roma. 202, 203-United Press International.

LITTERATUR Adelman, Robert H., og oberst George Walton: The Devil's Brigade. Chilton Books, 1966. Rome Fell Today. Little, Brown and Company, 1968. Alexander, felt-marskalk The Earl of Tunis, The Alexander Memoirs: 1940-1945. Cassel & Company Ltd., 1962. Altieri, James. Darby's Rangers. Seeman Printery Inc., 1945. The Spearheaders . The Bobbs-Merrill Company, Inc., 1960. Anders, general-løytnant W., An Army in Exile: The Story of the Second Polish Corps. Macmillan & Company, Ltd., 1949. Anzio Beachhead (22 January-25 May 1944). Washington Historical Division, Department of the Army, 1947.

204

Battaglia, Roberto, The Story of the Italian Resistance. Odhams Press Ltd., 1957. Bloch, Herbert, The Bombardment of Monte Cassino (February, 14-16, 1944): A New Appraisal. Ingen utgiver, 1976. Blumenson, Martin: Anzio: The Gamble That Failed. J.B. Lippincott Company, 1963. Sicily: Whose Victory? Ballantine Books Inc., 1968. Bohmler, Rudolf, Monte Cassino. Cassell & Company Ltd., 1964. Bojano, Filippo, In the Wake of the Goose-Step. Cassell & Company Ltd., 1944. Bond, Harold L., Return to Cassino: A Memoir of the Fight for Rome. Doubleday & Com­ pany, Inc., 1964. Bourke-White, Margaret, Purple Heart Valley: A Combat Chronicle of the War in Italy.

Simon and Schuster, 1944. Bradley, Omar N., A Soldier's Story. Henry Holt and Company, 1951. Burton, Hal, The Ski Troops. Simon and Schuster, 1971. Chambe, René, La Bataille du Garigliano. Ernest Flammarion, 1952. Churchill, Winston $.: The Second World War. Bantam Books. Bind V, Closing the Ring, 1962. Bind VI, Triumph and Tragedy, 1953. (Norsk overs. Cappelen 1948-1954.) Clark, general Mark W., Calculated Risk. Harper & Brothers, 1950. «Clark-Rittgers Interview» (Intervju med general Mark Clark av oberst Rittgers). Carlisle Barracks, U.S. Army Office of Military History. Clough, Shepard, B., The Economic History of Modern Italy. Columbia University Press, 1964. Coates, John Boyd, Jr., red., Preventive Medicine in World War II, Vol. V, Communicable Diseases Transmitted through Contact or by Unknown Means. Office of the Surgeon General, Department of the Army, 1960. Craven, Wesley Frank, og James Lea Cate, red., The Army Air Forces in World War II, Vol. Ill, Europe: Argument to V-E Day, lanuary 1944 to May 1945. The University of Chicago Press, 1951. de Gaulle, Charles, The Complete War Memoirs of Charles de Gaulle. Simon and Schuster, 1964. Eisenhower, Dwight D., Crusade in Europe. Doubleday & Company, Inc., 1948. Esposito, Vincent J., hovedredaktør, The West Point Atlas of American Wars, Vol. II. The Department of Military Art and Engineering, The United States Military Academy, 1959. Farago, Ladislas, Patton: Ordeal and Triumph. Ivan Obolensky, Inc., 1964. Fermi, Laura, Mussolini. The University of Chicago Press, 1961. Gallo, Max, Mussolini's Italy, oversatt av Charles Lam Markmann. Macmillan, 1973. Hartt, Frederick, Florentine Art under Fire. Princeton University Press, 1949. Haupt, Werner, Kriegschauplatz Italien 1943-1945. Mortorbuch Verlag, 1977. Hibbert, Christopher: Anzio: The Bid for Rome. Ballantine Books, Inc., 1970. // Duce: The Life of Benito Mussolini. Little, Brown and Company, 1962. History of the Second World War, United Kingdom Military Series. Her Majesty's Stationery Office: Ehrman, John, Grand Strategy, Bind V og VI, 1956. Howard, Michael, Grand Strategy, Bind IV, 1972. Hughes, Serge, The Rise and Fall of Modern Italy. The Macmillan Company, 1967. Inouye, Daniel K., i samarbeid med Lawrence Elliott, Journey to Washington. Prentice-Hall, Inc., 1967. Jackson, W. G. F.: The Battle for Italy. Harper & Row, 1967. The Battle for Rome. Bonanza Books, 1969. Juin, Alphonse, La Campagne dltalie. Guy Victor, ingen dato. Kesselring, Albert, Kesselring: A Soldier's Record. William Morrow & Company, 1954. Kurzman, Dan, The Race for Rome. Doubleday & Company, Inc., 1975. La Farge, Henry, red., Lost Treasures of Europe. Pantheon Books, 1946. Lee, Ulysses, United States Army in World War II, Special Studies: The Employment of Negro Troops. Office of the Chief of Military History, United States Army, 1966. Libraries Guests of the Vaticana during the Second World War with the Catalogue of the Exhibition. Apostolic Vatican Library, 1945. Linklater, Eric: The Art of Adventure. Macmillan & Company Ltd., 1948. The Second World War, 1939-1945: The Campaign in Italy. His Majesty's Stationery Office, 1951.

Lucas, generalmajor John P., From Algiers to Anzio. Department of the Army, 1948. Majdalany, Fred: The Battle of Cassino. Mayflower Books Ltd., 1975. The Monastery. Houghton-Mifflin Company, 1946. Molony, oberst C. J. C., History of the Second World War, United Kingdom Military Series, The Mediterranean and the Middle East, Bind V, The Campaign in Sicily 1943 and the Campaign in Italy: 3rd September 1943 to 31st March 1944. Her Majesty's Stationery Office, 1973. Morison, Samuel Eliot, History of United States Naval Operations in World War II, Bind IX, Sicily-Salerno-Anzio. Little, Brown and Company, 1954. Nicholson, oberstløytnant C. W. L, Official History of the Canadian Army in the Second World War, Bind II, The Canadians in Italy 1943-1945. Edmond Cloutier, 1957. Phillips, N. C„ Official History of New Zealand in the Second World War, 1939-1945, Italy, Bind I, The Sangro to Cassino. War History Branch, Department of Internal Affairs, 1957. Pond, Hugh, Salerno. William Kinger and Company, Ltd., 1961. Pyle, Ernie, Brave Men. Henry Holt and Company, 1943. Roxan, David, og Ken Wanstall, The Jackdaw of Linz. Cassell & Company Ltd., 1964. Scrivener, Jane, Inside Rome With the Germans. The Macmillan Company, 1945. Sevareid, Eric, Not So Wild a Dream. Alfred A. Knopf, 1946. Shirer, William L, The Rise and Fall of the Third Reich. Simon and Schuster, 1960. Shirey, Orville C., Americans: The Story of the 442nd Combat Team. Infantry Journal Press, 1946. Skorzeny, Otto, Skorzeny's Secret Missions. E. P. Dutton & Company, Inc., 1950. Smith, Denis Mack, Italy: A Modern History. The University of Michigan Press, 1969. Smith, E.D., The Battles for Cassino. lan Allan Ltd., 1975. Starr, oberstløytnant Chester G., red., From Salerno to the Alps: A History of the Fifth Army, 1943—1945. Infantry Journal Press, 1948. Tannenbaum, Edward R., og Emiliara P. Noether, red., Modern Italy: A Topical History since 1861. New York University Press, 1974. Tompkins, Peter, A Spy in Rome. Simon and Schuster, 1962. Truscott, L. K., jr., Command Missions. E. P. Dutton & Company, Inc., 1954. Tutaev, David, The Man Who Saved Florence. Coward-McCann, Inc., 1966. United States Army in World War II, The Mediterranean Theater of Operations. Office of the Chief of Military History, United States Army: Blumenson, Martin, Salerno to Cassino, 1969. Fisher, Ernest F., jr., Cassino to the Alps, 1977. Garland, Albert N., og Howard McGaw Smyth, Sicily and the Surrender of Italy, 1965. United States Army in World War ll, The Technical Services. Office of the Chief of Military History, United States Army: Coil, Blanche D., Jean E. Keith, og Herbert H. Rosenthal, The Corps of Engineers: Troops and Equipment, 1958. Ross, William F., og Charles E. Romanus, The Quartermaster Corps: Operations in the War against Germany, 1965. Vita di Mussolini. Edizioni di Novissima, 1965. Von Senger og Etterlin, Frido, Neither Fear Nor Hope. E. P. Dutton & Company, Inc., 1964. Waagenaar, Sam, The Pope's )ews. A Library Press Book, ingen dato. Wagner, Robert L, The Texas Army: A History of the 36th Division in the Italian Campaign. Austin, Texas, 1972. Walker, Fred L., From Texas to Rome. Taylor Publishing Company, 1969. Wiltse, Charles M., United States Army in World War II, The Medical Department: The Medical Service in the Mediterranean and Minor Theaters. Office of the Chief of Military History, Department of the Army, 1965. Works of Art in Italy: Losses and Survivals in the War, Part II. His Majesty's Stationery Office, 1946.

REGISTER Sidetall i kursiv viser til illustrasjoner

A Abercrombie, ved Gela, 24 «Akse-Sally», 140 Alexander, Harold R. L. G., 60; invasjonen på Sicilia, 19; tillater Montgomery å rykke frem gjennom amerikansk sektor, 27; enig i amerikansk fremstøt mot Palermo, 28; landgangen ved Sarlerno, 60, 62; om betydningen av å innta Roma, 81; om Bailey-broer, 85; plan for erobring av Roma, 106; avlyser landgang ved Anzio i 1943, 110; mening om Anzio-landgang, 130-131; bombing av Monte Cassino kloster, 142; plan om bred front mot Vinter-linjen, 145; omgruppering foran Vinter-linjen, 145, 148; om polske tropper i Italia, 149; plan for fremstøt fra Anzio, 148-149; om 1. tyske fallskjermdivisjon, 161; ønsker innmarsj i Balkan-landene, 180; plan for angrep på Den gotiske linje, 181; sluttoffensiven i Italia, 185, 188-189 Algerie, algeriske tropper i Italia: ved Cassino, 135; ved Vinter-linjen, 145; kampen om Esperia, 168, 166-167 Allierte, felles stabsjefsnemnd: uenig i felttog i Italia, 18-19; om prioritet for Middelhavs-området, 105-106

Allierte, flyvåpen: bombing av Roma, 48; flystøtte ved Salerno, 62; støtte til Roma-offensiven, 106; flystøtte ved Anzio, 138; bombing av Cassino, 141, 143, 145, 762; bombing av Monte Cassino kloster, 141 -143,152-153, 158-159; luftherredømme over Italia, 180; angrep i Po-dalen, 185 Allierte, hærstyrker: invaderer Sicilia, 7-17, 8, 18-22; angrep på Pantellaria, 23; prioritet til Normandieinvasjon, 49, 105; invasjon i Calabria, 51-52; landgang ved Salerno, 52-56,58-63; tap ved Salerno, 63; fremstøt mot Napoli og Volturno-elven, 76, 77; opprydding i Napoli, 78 -79, 82, 83; fremstøt mot Roma, 79, 81; kryssing av Volturno-elven, 81, 82-85; forhold til befolkningen, 86-99; multi-nasjonale styrker, 102-103; kamp om Mignano-kløften, 103-104, 107; bryter Barbara-linjen, 103; krysser Sangro-elven, 106; kampene ved Anzio, 106,110,111,130-131, 132-133,134, 136; tap ved Anzio, 134, 136; Roma-offensiven, 106-117, 130-151; kampene ved Cassino, 111-112, 134-137, 140-143, 144, 145; kampene ved Rapido-elven, 112, 113, 115-116, 135, 156; krysser Garigliano-elven, 111, 156; kampene går i stå ved Anzio, 138-139,140; trekker bort fra Adriater-fronten, 145; troppeavløsning ved Vinter-linjen, 145; omgruppering foran Vinter-linjen,

145; sluttangrep på Vinter-linjen, 148; utbrudd ved Anzio, 148—150, 750; amerikanerne svinger mot Roma, 150; amerikansk-britisk rivalisering, 150; innmarsj i Roma, 151,178; tap i Roma-offensiven, 151; trekker tropper ut av Italia, 180; angriper Den gotiske linje, 181-182; fremstøt mot Rimini og Bologna, 181-182; kamp ved II Giorgio-passet, 181-182; sviktende moral, 182-183; kamp om Serchio-dalen, 183; sluttoffensiv i Italia, 185, 188-189 Allierte, marinestyrker: invasjonsflåten ved Sicilia, 8, 18; effektivitet ved Salerno, 62; ildstøtte ved Anzio, 131 Ancona, 179 Anders, Wladyslaw, 749; sjef for polske tropper i Italia, 148, 149, 164 Ankcorn, Charles M., 27 Anzio, kart, 134; plan for landgang, 105-106, 110-111, 131; sjansene for landgangsoperasjonen, 130-131; invasjonen, 131-134, 736, 137-138; koordinering med Cassino-fronten, 131, 137-138; forsvarsstyrker ved tysk motangrep, 138; kampene går i stå, 138-139; analyse av slaget, 139; sanitetsavdelinger, 139-140, 146-147; tyske propagandaflyveblader, 743; alliert utbrudd, 148-150, 750 Aprilia, 138

205

Arezzo-linjen, 179 Arno-linjen, 179, 180, 181 Artilleri; alliert bruk ved Salerno, 61; «Long Tom», 102, 103; alliert bruk ved Vinter-linjen, 103, 104, 107; ved Anzio, 139; mot Monte Cassino-klosteret, 142; under de alliertes sluttoffensiv, 185 Aulla, 188-189

B Baade, Ernst-Gunther, 33 Badoglio, Pietro, 55; blir regjeringssjef, 48 Barbara-linjen, 100, 101, 103. Se også Vinterlinjen Bellini Delle Stelle, Pierluigi, 200 Bernard, Lyle A., 31 -32 Bernhard-linjen, 100-101. Se også Vinter-linjen Bessel, Hans, 101 Blackmore, ved Salerno-landgangen, 56 Bond, Harold L, ved Cassino, 136-137 Bondurant, Gordon, 109 Bradley, Omar N., og Montgomery, 19 Brasil, tropper i Italia, 103 Broer: Bailey, 76 -77, 84, 85; tyske undervanns, 185 Buckley, Christopher, om bombingen av Cassino, 143

c Cacciatore, Vera Signorelli, 178-179 Campoleone, 132 Canada, hæren: på Sicilia, 19; på Italias fastland, 52, 102, 106, 707; Loyal Edmonton Regiment, 106, 707; ved Ortona, 106-107; 1. Special Service Force, 107-108; ved Vinter-linjen, 145 Cannon, John, Cassino-bombingen, 141 Casablancå-konferansen, om invasjon på Sicilia, 18-19 Cassino, 101, 152-165; koordinert med Anzio, 131, 137; Monte Cassino som forsvarsstilling, 134-135; klosteret, 135, 141-142, 154, 164-165; bombing av klosteret, 141-143, 152-153, 158-159; kampene, kart, 105, 144; feilgrep under angrep på Monte Cassino, 142; bombardement av byen, 143, 145, 162; kampforhold, 154; inntatt av allierte, 162-163; gjenoppbygging av klosteret, 164 Chiunzi-passet, 64-65, 66, 72-73; inntatt av amerikanske kommandotropper, 64-75 Churchill, Winston: vedtak om invasjon i Italia, 18-19; reaksjon på Mussolinis fall, 49; om fredsfølere fra Badoglio, 49; insisterer på erobring av Roma, 81, 110; lungebetennelse, 110; bedømmelse av Anziolandgangen, 130, 138, 139; forhører Alexander om stillingen ved Anzio, 145; om erobringen av Roma, 150; om amerikanernes hastige marsj mot Roma, 150; ønsker fremstøt i Balkan-landene, 180, 182; enig i invasjon i Sør-Frankrike, 190 Ciano, Galeazzo, 50 Cisterna, 132, 134, 149-150 Clark, Mark W., 54, 60, 188; plan for landgangen ved Salerno, 54, 58-59; Salerno-landgangen, 51, 54, 60, 61, 62; stanser angrep i Mignano-kløften, 105; sikker på gjennombrudd til Roma, 106,151; enig i Anzio-landgang, 110-111; plan for Cassino-slaget, 111; om angrep over Rapido-elven, 112; mening om Anzio-landgangen, 131; beordrer angrep på Cassino under Anzio-slaget, 134; uenig i bombing av Monte Cassino, 141; vil at amerikanere leder innmarsjen i Roma, 149-150; om minefeller, 179; ønsker fremstøt i Balkan-landene, 180; om synet av Po-dalen, 182; om fargede tropper, 183-184 Colle Musatello, 188-189 Conrath, Paul, ved Gela, 22, 23 Cunningham, Andrew B.: Sicilia-invasjonen, 19, 33; Salerno-landgangen, 53 Cæsar-linjen, 148, 151

D Darby, William O., 66; ved Gela, 22-23; erobring av Chiunzi-passet, 66 Dawley, Ernest J., Salerno-landgangen, 54, 63 DeGaulle, Charles, og det franske ekspedisjonskorpset i Italia, 168 De Guingand, Francis, 63 Dempsey, Miles C., angrep på Catania, 26 Devers, Jacob, 142

206

DeWald, Ernest, 120 Dickson, Benjamin A., om forsvaret av Sicilia, 20 Djengis Khan-linjen, 184-185 Dulles, Allen, forhandlinger om tysk kapitulasjon i Italia, 184

E Eaker, Ira C., bombing av Cassino-klosteret, 142 Eisenhower, Dwight D.: øverstkommanderende for Middelhavs-området, 19; om feilgrep ved Gela, 25—26; om fredsforhandlinger med Italia, 49; om kunngjøring av Italias kapitulasjon, 51; beordrer luftstøtte til Salerno, 62; om tyske angrep på ingeniørtropper, 77; beslutter fremstøt mot Roma, 79, 81; omvurdering av tyske hensikter i Italia, 81; amfibiefremstøt mot Roma, 106; blir øverstkommanderende i Europa, 110 Esperia, 166-177

F Fascistpartiet, mistillit til Mussolini, 48, 50, 192 Firenze, broene, 120, 121, 179 Foggia, 79 Forrestal, James V., 188 Frankrike, ekspedisjonskorpset i Italia, 166-177; tropper i Italia, 102-103, 111, 135, 136, 145, 168; ved Cassino, 135, 136; ved sluttangrep på Vinter-linjen, 145, 148; kamp om Esperia, 168; trekkes tilbake til Sør-Frankrike, 180 Franzior, David M., og Rapido-elven, 115 Frederick, Robert, 151 Freeman-Attwood, H.A., 55 Freyberg, Bernard, 140; om new zealandske tropper, 103; og Cassino, 140-141, 143 Futa-passet, 182

G Garigliano-elven, britisk kryssing, 111-112, 156 Genova, 189 Gestapo, massakrerer italienske sivile, 181 Gill, Joe W., 109 Glidebomber, fjernstyrte, 58-59 Glidefly: i invasjonen på Sicilia, 8,12, 20, 22; ved befrielsen av Mussolini, 195 Goebbels, Joseph, om Mussolinis fall, 48-49 Gonzaga, Don Ferrante, 54 Gotiske linje: festningsverker, 179; angripes, 181—182 Grandi, Dino, 192 Grotto Via Ardeatina, 181 Gustav-linjen, 100-101. Se også Vinter-linjen Guzzoni, Alfredo, 20 Goring, Hermann: direktiv til flystyrkene i Italia, 20; med Mussolini, 197

H Hawkesworth, John, avløser Freeman-Attwood ved Salerno, 55 Hitler, Adolf: beordrer forsterkninger til Italia, 26; reaksjon på Mussolinis fall, 49; beslutter å holde forsvarslinje syd for Roma, 80-81; beslutter at Monte Lungo og Monte Sammucra skal holdes, 109; om Ponte Vecchio, 120; plyndring av italiensk kunst, 127; beordrer at alliert fremrykning i Appeninene skal stanses, 182; med Mussolini etter befrielsen, 196-197 Hube, Hans-Valentin, forsvaret av Sicilia, 20, 26, 31 Husky, operasjon, 8, 18

Tyskland krig, 55; sivile ofre, 63; topografi og kampforhold, 79-80, 100; holdning til allierte etter kapitulasjonen, 86-99; kunstverkers skjebne, 118-129; ny fascistrepublikk under Mussolini i Nord-ltalia, 197 Italia, flyvåpen, reaksjon på kapitulasjonen, 57 Italia, hæren: forsvar av Sicilia, 20-22; på Pantellaria, 23; retrett fra Sicilia, 33; tap på Sicilia, 33; reaksjon på kapitulasjonen, 54, 57; utrustet av de allierte, 108; kampen om Monte Lungo, 109 Italia, marinen: overgir seg til de allierte, 57; angripes av tyskerne, 57

J Jackson, William G.F., om alliert uenighet, 19-20; om Clarks beordning av amerikanske tropper mot Roma, 150 Japansk-amerikanske tropper i Italia, 188, 188 Johnson, Oscar G., 181-182 Juin, Alphonse, 135; leder det franske ekspedisjonskorpset ved Vinter-linjen, 135, 145, 148, 168 Jøder, i Roma under den tyske okkupasjonen, 36, 45

K Kesselring, Albert, 51,112; forsvar av Italia, 18, 20; beordrer angrep ved Gela, 23; respekt for italienerne, 26; forsvarslinje på Sicilia, 26; beordrer retrett fra Sicilia, 33; sjef for forsvaret av Sør-ltalia, 51; forsvar ved Salerno, 53; om Italias kapitulasjon, 53; ber om forsterkninger fra Nord-ltalia, 58, 81; beordrer rasering av Napoli, 77; blir øverstkommanderende i Italia, 81; beordres av Hitler til å holde forsvarslinje syd for Roma, 81; forsvar av Volturno-linjen, 82; Barbara-, Bernhard- og Gustavlinjene, 100,101; omgrupperer fra Anzio til Cassino, 112; forsterker Anzio, 131-132; om den allierte fiasko ved Anzio, 139; befester Hitler- og Cæsar-linjene, 148; beordrer retrett fra Vinter-linjen, 148; strategi for å oppholde de allierte nord for Roma, 179; drap av italienske partisaner, 185; forflyttet til Nordvest-Europa, 185 Keyes, Geoffrey: og Palermo, 28, 29; innmarsj i Roma, 151; anbefaler deler av 34. divisjon sendt hjem, 183 Kirby, Billy, om kampene ved Rapido-elven, 113, 115, 116 Kommandotropper (amerikanske Rangers): ved Chiunzipasset, 64 -75; i bakhold ved Cisterna, 132, 134 Kommunistpartiet i Italia, og partisanene, 185, 200 Kunst: illustrasjoner fra det tysk-okkuperte Roma, 34-47; plyndring av kunstverker, 118-119, 120, 127; ødelagte kunstskatter, 120, 126-127; beskyttelse av kunstverker, 120, 722-125, 139, 183

L Lang, Will, om tysk motangrep ved Esperia, 172-173 Langsdorff, Alexander, 127 Laura-linjen, 184 Leese, Oliver W. H.: sjef for XXX. korps på Sicilia, 27; sjef for 8. armé i Italia, 181 Linklater, Eric, 125 Liri-dalen: innfallsport til Roma, 101; alliert innmarsj, 148. Se også Cassino; Vinter-linjen Livorno, tyskerne trekker seg ut og ødelegger havnen, 179 Logan, James M.: ved Salerno, 55; tildelt Medal of Honor, 55 Lucas, John P., 140; kampene ved Volturno-elven, 82; kampene om Mignano-kløften, 104; forhold til Patton, 130; sjansene ved Anzio, 130,139; leder landgangen ved Anzio, 131,132,134,138; fratatt kommandoen, 139,140

I

M

Il Giogo-passet, kampene, 181-182 India, tropper i Italia, 102-103,106,137; ved Cassino, 137, 140—143, 162; gjennombrudd ved Vinter-linjen, 145; kampen om Serchio-dalen, 183 Inouye, Daniel K., 188; om angrepet på Colle Musatello, 188-189 Irmgard-linjen, 184 Italia, kart, 21; tysk forsvar av Italia, 18; alliert uenighet om invasjon, 18-19; tysk okkupasjon av Roma, 34-47; partisanvirksomhet, 40, 185; svartebørs i Roma, 42; økonomi (1943), 48, 88; Mussolinis fall, 48, 190-203; fredsfølere (juli 1943), 49; kapitulasjon, 36, 51; erklærer

Marokko, tropper i Italia, 102-103,135,168; Goumiers, 177, 170; ved Cassino, 135; gjennombrudd ved Vinter-linjen, 145; kampen om Esperia, 170 McCreery, Richard L., 60; landgangen ved Salerno, 54; kryssing av Volturno-elven, 85 Mackensen, Eberhard von, motangrep ved Anzio, 132,138 Maddox, senket, 24 Marshall, George C.: uenig i invasjon i Italia, 18-19, 49; uenig i fremstøt mot Balkan, 180; foretrekker invasjon i Sør-Frankrike, 180 Masti, Guido, 125 Maudlin, Bill, 774; karrikaturtegninger, 114-115

Middleton, Troy H., kampene ved Volturno-elven, 82 Mignano-kløften, kampene, 103-105, 107-109 Milano, 189; bombet, 183; Mussolinis lik på utstilling, 202-203 Miner: Schu, 101; S-mine («Sprette-Betty»), 101 Molinaro, Giuseppe, overgir Palermo, 29 Monsabert, Aimé de Goislard de, angrepet på Esperia, 168, 173 Monte Altuzzo, 182 Monte Belvedere (ved Bologna) 184 Monte Belvedere (ved Cassino), 136 Monte Camino, 104, 107 Monte Cassino, 152-165, kampene, kart, 144; verdi­ gjenstander fra klosteret i sikkerhet, 139; bombing av klosteret, 141-142, 152-153, 158-159; som forsvars­ stilling, 134-143; inntatt av polske tropper, 164. Se også Cassino Monte Castellone, 136 Monte della Torraccia, 184 Monte d'Oro, 172-173 Monte la Difensa, 104, 107-108 Monte Lungo, 109 Monte Maggiore, 109 Monte Rotondo, 109 Montegufoni-slottet, oppbevaringssted for kunstskatter, 125 Montgomery, Bernhard L.: og amerikanske ledere, 19-20; invasjon på Sicilia, 19; forhold til Patton, 26-27; angrep på Catania, 27; rykker gjennom amerikansk sektor på Sicilia, 27; invasjon på fastlandet, 51 -52; Salerno, 60, 61, 63; fremstøt til Pescara, 106, 107; forlater Italia, 181 Mussolini, Benito, 190-203; forhold som førte til hans fall, 48; arrestert, 48, 192, 194; befridd av tyske tropper, 80, 191, 194-195; møter Hitler etter befrielsen, 197; danner marionetteregjering, 50, 197, 198, 199; beordrer Ciano arrestert og henrettet, 50; og Claretta Petacci, 200, 201; død, 200, 202-203

N Napoli: rasert av tyskerne, 77-78,80, 81; alliert innmarsj og opprydding, 76-78; bombingens følger for kunstskatter, 120, 128-129 New Zealand: styrker i Italia, 102, 103, 106, 137; ved Cassino, 137, 140, 143, 145, 159, 163

o Oliver, G.N., ved Salerno, 61 Ortona, 106-107, 107 Overlord, operasjon, 81

P Pantellaria, erobret av allierte, 23 Partisaner, italienske: virksomhet i Roma, 40, 45; tyske represalier, 181,185; forbinnelse med kommunistpartiet, 185; åpen oppstand, 186-187, 189; fanger og dreper Mussolini, 200-201 Patterson, Robert P., 116 Patton, George S.: leder amerikanske tropper på Sicilia, 19; luftbårent angrep på Gela, 24-25; forhold til Montgomery, 26; fremrykning mot Palermo, 27-28; konfrontasjon med Alexander, 28; «røff» mot amerikanske soldater, 29-31; kappløp mot Messina, 28, 31, 32; med Lucas før Anzio, 130 Paula-linjen, 184 Petacci, Claretta, 200, 201, 202 Philadelphia, 32 Pisa, allierte rykker inn, 181 Pistoia, allierte rykker inn, 181 Pius XII, pave, 52 Plan Achse, 49 Po-dalen: gir allierte fortrinn, 180; i sikte for de allierte, 182; allierte luftangrep, 185; allierte trenger inn, 189 Polen, tropper i Italia: sluttangrep på Vinter-linjen, 145,148; tap ved Vinter-linjen, 148; erobrer Cassino-klosteret, 148, 164; fremstøt mot Rimini, 181 Propaganda, tyske flyveblader ved Anzio, 143 Pullini, Pio, malerier, 34-47 Pyle, Ernie: om den allierte invasjonsflåte mot Sicilia, 18;

om italienernes holdning til de allierte, 88; om artilleriet ved Vinter-linjen, 104

Rapido-elven: alliert plan for kryssing, 112, 113; kampene, 113, 115-117, 135, 148, 156-157; kontrovers omkring det første amerikanske angrepet, 116 Rasisme, i amerikanernes 92. infanteridivisjon, 183-184 Ridgeway, Matthew B., om feilgrep under landgangen ved Gela, 26, 62 Rimini, 181, 182 Riva-kammen, 184 Roma: under tysk okkupasjon, 34-37; alliert bombing, 48; alliert angrep besluttes, 79, 81; tyskerne vil forsvare, 80; Clark dirigerer amerikanske tropper mot byen, 149, 150; erklært åpen by, 151; tyskerne trekker seg ut, 151; alliert innmarsj, 151, 178 Koma, senket, 57 Rommel, Erwin: sjef for styrkene i Nord-ltalia, 51; uenig i forsvar av Sør-ltafia, 81; sendt for å forberede forsvar mot invasjon over Kanalen, 81 Roosevelt, Franklin D.: avgjørelsen om invasjon i Italia, 18, 19; etterkommer Churchills anmodning om materiell for landgang ved Anzio, 110; uenig i fremstøt mot Balkan, 180; enig i invasjon i Sør-Frankrike, 180 Romania, oljefeltene i Ploesti, 79 Rummel, Charles R., 113, 116

Salerno, 52-54, kart, 58-59; fordeler for angriperen, 53; fordeler for forsvareren, 53, 58; alliert landgang, 53-56, 58-63; Altavilla, 54, 60; høyde 424, 54, 60; Battipaglia, 54, 60, 62; Eboli, 54, 60, 62; «hull» i frontlinjen, 54, 56, 58; Montecorvino, 56, 58; «Piccolo Peak», 61; tysk motangrep, 60-61; tysk retrett, 63; Chiunzi-passets betydning, 66; Maiori, 66, 67 San Pietro, 109 Sangro-elven, 106 SanCAmbrogio, 111, 112 Senger und Etterlin, Fridolin von: ved Cassino, 101,136,142, 145; om kampene ved Rapido-elven, 117; Cassinoklosteret, 143 Serchio-dalen, 183 Sevareid, Eric, om Clarks inntog i Roma, 151 Shingle, operasjon, 130 Sicilia, kart, 25; allierte forbereder invasjon, 6-17, 18-20; invasjon, 19-20, 22; forsvaret, 20; Licata, 22; Scoglitti, 22; kamp om Gela, 22-24; aksen danner tilbaketrukket forsvarslinje, 26; britisk fremrykning mot Catania, 26, 27; amerikanerne mot Palermo, 28; sicilianerne ønsker amerikanerne velkommen, 28, 29; britiskamerikansk kappløp mot Messina, 28, 31 -33; kamp om Troina, 31; San Fratello, 31; San Stefano, 31; Randazzo, 31; Naso-åsryggen, 31; Bivio Salica, 32; aksemaktene evakuerer, 33 Silk, George, fotos fra kampen om Esperia, 166-177, 168 Skorzeny, Otto, befrielsen av Mussolini, 194-195 Sovjetunionen, frykter amerikansk-britisk separatfred i Italia, 184 Storbritannia, flyvåpen: støtte ved landgangen ved Salerno, 62; angrep i Po-dalen, 185 Storbritannia, hæren: forbereder Sicilia-invasjon, 6-7, 8, 12-13, 16-17; friksjoner med amerikanerne, 19-20; på Sicilia, 19, 26, 27; luftlandsetting, 20, 22; angrep på Syracusa, 22; Pantellaria erobres, 23; fremrykning mot Catania, 27, 29, 31; luftbårent angrep mot Catania, 27; tap ved Catania, 27; fremstøt mot Messina, 28, 33; tap på Sicilia, 33; invasjon i Calabria, 51 -52; landgang ved Salerno, 52-55, 56, 58, 60-63; øverfører tropper fra Calabria til Salerno, 61, 63; tap ved Salerno, 63; kamp ved Montecorvino, 54, 56, 58; tap ved Battipaglia, 60; fremstøt mot Napoli og Volturno-elven, 76, 77; erobrer Foggia, 79; krysser Volturno-elven, 81, 82, 85; tap ved Volturno-elven, 85; trenger gjennom Barbaralinjen, 103; gjennom Mignano-kløften, 103-104; kamp om Monte Camino, 104, )07; krysser Sangro-elven, 106; plan for erobring av Roma, 105-106; krysser Garigliano-elven, 111,156; tap ved Garigliano-elven, 156; landgang Ved Anzio, 131; ved Cassino, 440; fremstøt mot Rimini, 181, 182; ut på Romagna-sletten, 182; sviktende moral, 182; sluttoffensiv i Italia, 185,188-189

Storbritannia, marinen: overlegenhet i Middelhavet, 20; Abercrombie, 24; støtter invasjonen i Calabria, 52; støtter landgangen ved Salerno, 55, 56, 58; tap for tyske glidebomber ved Salerno, 58-59 Sykdommer: gonoré i Italia, 79; malaria i Chiunzi-passet, 66 Sør-Afrika: tropper i Italia, 103; ved Vinter-linjen, 145

Tanks: «Krokodiller» (Churchill-tanks), 185; Sherman-tanks, 185; tankdozers, 77; tyske nedgravde, 101 Taylor, Maxwell A., 55; oppdrag i Roma, 51 Tedder, Arthur W.: og Sicilia, 19, 33; og Salerno, 62 Teheran-konferansen, 110 Thomas, Vaughan, 125 Todt, Fritz, 101 Torino, 189 Trasimeno-linjen, 179 Truscott, Lucian K., 141; prøver å utsette amfibieangrep rundt Naso-åsryggen, 31-32; om ingeniørtroppene, 77; kryssing av Volturno-elven, 84, 85; tar kommando ved Anzio, 139, 141; utbrudd fra Anzio, 150; snur mot Roma, 150 Tyskland, flyvåpnet: styrker i Italia (1943), 20; angriper invasjonsflåten ved Sicilia, 24; angriper den italienske flåten, 57; angrep på allierte fartøyer i Salerno-bukten, 58-59; angrep ved Anzio, 139; ved Arno-linjen og Den gotiske linje, 180 Tyskland, hæren: til forsvar av Italia, 18, 20, 21; forsvar av Sicilia, 22-24, 26, 27, 29, 31, 32; ved Gela, 22-24; luftbårne forsterkninger til Sicilia, 26; forsvar av Messina, 29, 30, 31-32; forsvar av Troina, 31; tap ved Troina, 31; evakuering fra Sicilia, 32, 33; tap på Sicilia, 33; okkuperer Roma, 34-47; Plan Achse, 49; forsvar ved Salerno, 54-56, 58-63; retrett ved Salerno, 63; motangrep ved Salerno, 60-61; forsvar ved Napoli, 76-77; ødelegger Napoli havn, 77-78; forsvar ved Volturno-elven, 77,82-84; retrett fra Volturno-elven, 85; evakuerer Korsika og Sardinia, 79; får forsterkninger, 80; beslutter å holde en linje syd for Roma, 80; ved Bernhardlinjen, 100; forsvar av Barbara-linjen, 100, 103; ved Gustav-linjen, 100-101; befester Vinter-linjen, 101 -103; forsvar av Mignano-kløften, 103-104, 106-111; forsvar av Monte la Difensa, 104, 108; tapet av 65. infanteridivisjon, 106; forsvar av Ortona, 106-107; forsvar av Monte Lungo, 109; forsvar av Monte Sammucro, 109; forsvar av San Pietro, 109-110; forsvar av Cassino, 111-113, 115-117, 135-137, 143, 145, 148, 154, 159, 160-161; forsvar ved Rapido-elven, 113, 115-116, 148, 156; forsvar ved Anzio, 131-132, 134, 137-140; forsvar av Cisterna, 132, 134, 149-150; motangrep ved Anzio, 132, 134, 137-139; tap ved Anzio, 134,138; tropper ved Anzio, 138; Berlin-Spandau Infanterie Lehr svikter, 138; Cassino-klosterruiner okkuperes, 143; ved bombardementet av Cassino, 143, 145; retrett fra Vinter-linjen, 148; befester Hitler-linjen, 148; unnslipper fra Cassino, 150-151; retrett nord for Roma, 46-47,150-151,178,179; ved Cæsar-linjen, 151; erklærer Roma åpen by, 151; tap ved Roma, 151; forsvar av Esperia, 170, 172-173; tilfangetagne ved Esperia, 176; befester Den gotiske linje, 179; ved Trasimeno-linjen, 179; ved Arezzo-linjen, 179; ødelegger Ancona havn, 179; ødelegger Livorno havn, 179; ved Arno-linjen, 179,180; forsvar av Arno-linjen, 180; forsvar av Den gotiske linje, 181; forsvar av II Giogo-passet, 181-182; stanser offensiv i Apenninene, 182; retrett fra Futa-passet, 182; troppenes motivasjon, 183; angrep på den amerikanske 92. infanteridivisjon, 183; represalier mot partisanvirksomhet, 181, 185; siste forsvarslinjer i Italia, 184-185, 188-189; tilfangetagne i Po-dalen, 189

u Uganda, skadet av glidebombe, 59 Underkommisjon for Monumenter, Kunstverker og Arkiver, 120 USA, flyvåpen: ved landgangen i Salerno, 62; angrep på Cassino, 141, 143, 145; angrep i Po-dalen, 185 USA, hæren: forbereder invasjon på Sicilia, 8, 10-11; friksjoner med britene, 19-20; styrker ved invasjonen på Sicilia, 19; luftbårne tropper til Sicilia, 20, 22; angrep på Scoglitti, 22; angrep på Gela, 22-26; støtterolle for britene, 26, 27; fremrykning mot Palermo, 28; tap ved Palermo, 28; rydder Palermo havn, 28; fremrykning

207

mot Messina, 28-29,30, 32; ingeniørtropper, 28, 78-77, 83-84, 85; kamp om Troina, 31; tap på Sicilia, 33; invasjon på fastlandet, 53; landgang ved Salerno, 53-56, 60-63; tap ved Salerno, 61-63; kommandotropper erobrer Chiunzi-passet, 64 -75; ved Maiori, 66, 67, 73, 74-75; fremrykning mot Napoli og Volturno-elven, 76-77; broslagning, 30, 78-77, 83; bulldozere og tankdozere, 77; rydder Napolis havn, 82-83; krysser Volturno-elven, 82-83; forhold til befolkningen, 86-99; ruter til Roma, 101; gjennom Barbara-linjen, 103; kamp om Mignano-kløften, 103, 104-105, 107-109; kamper om Monte la Difensa, 104,107-108; artilleri ved Vinterlinjen, 103, 104; plan for erobring av Roma, 105; 1. Special Service Force, 107-108; kamp om Monte Sammucro, 109; kamp om San Pietro, 109; 36. nasjonalgardedivisjons tap, 109; kamp om Monte Lungo, 109; vanskelige forhold ved Rapido-elven, 112-113; tap ved Rapido-elven, 116,156; slaget ved Anzio, 111,131 -132, 134,137,140; kommandos i felle ved Cisterna, 132,134; kampene ved Cassino, 135-137, 144, 158, 159; tap ved Cassino, 136; sanitetsavdeling ved Anzio, 146-147; sluttangrep mot Vinter-linjen, 148; utbrudd fra Anzio, 148-150; svinger mot Roma, 150; innmarsj i Roma, 151, 178; gjennom Cæsar-linjen, 151; kamp om

Esperia, 170-171; erobring av Monticelli-massivet, 181-182; kamp ved II Giogo-passet, 181-182; fremrykning mot Bologna, 182; stanset i Apenninene, 182; sviktende moral, 182-183; 92. infanteridivisjon, 183, 184, 188; raseuro, 183; 10. bergdivisjon, 184, 185; utsyn over Po-dalen, 182; 442. kombinerte regiment, 188; sluttoffensiv i Italia, 188-189 USA,marinen: ved Gela, 23-26; ildstøtte til tropper ved Naso-åsryggen, 31 -32; tap for tyske glidebomber ved Salerno, 59 USA, stabsjefsnemnda, er imot invasjon i Italia, 18-19

Viktor Emanuel III: Mussolini arresteres, 48, 192; med Mussolini, 192 Vinter-linjen, 100, kart, 21,105; kamp om Mignano-kløften, 103, 104-105, 107, 109; kamp om Ortona, 106-107; kamp om Monte la Difensa, 104, 107-108; kamp om Monte Camino, 107; kamp om Monte Lungo, 109; kamp om San Pietro, 109-110; kamp ved Gariglianoelven, 111; kamper ved Rapido-elven, 111-113, 115-116, 135, 148, 156-157; kamper ved Cassino, 135-137,140-145; alliert angrep på bred front, 145,148 Volturno-elven, alliert fremrykning til elven, 76; kampene, 81-85

V

W

Valmontone, 148-150 Venezia-linjen, 185 Vietinghoff genannt Scheel, Heinrich von, 51; sjef for 10. armé i Sør-ltalia, 51; beordrer demoleringer i Sør-ltalia, 52; sender forsterkninger til Salerno, 58; om motangrep ved Salerno, 62; om flåtebombardement ved Salerno, 62; sinker alliert fremrykning til Napoli, 76; forsvar ved Volturno-elven, 82, 84; om 94. infanteridivisjon, 102; om forsvaret av Mignano-kløften, 104; sjef for armeer i Italia, 185; retrett fra Den gotiske linje, 188

Walker, Fred L: ved Salerno, 54, 55; ved Rapido-elven, 112-113, 156 Westphal, Siegfried, om å sende 94. infanteridivisjon til Vinter-linjen, 102 Wilson, Henry Maitland: får kommandoen i Middelhavs­ området, 110; forbereder invasjon i Sør-Frankrike, 180 Wolff, Karl, forhandler om tysk kapitulasjon i Italia, 184

X

Y Yost, Edwin A., ved Salerno, 62