Seier i Europa 8205132577, 8205132488 [PDF]

Zitiervorschau

f OMSLAGET: Jublende sovjetiske soldater flokker seg om to av de Stridsvognene som hjalp dem I under erobringen av Berlin, og kaster luene i

9

'været under feiringen av seieren den 2. mai 1945. I bakgrunnen monumentet over den tyske seieren | i den fransk-tyske krigen i 1873. Minnesmerket var blitt gjort større og innviet på ny av Adolf Hitler i 1938.

4

I

SEIER I EUROPA

ANNEN VERDENSKRIG

WGERALD SIMONS OG TIMELIFEs REDAKTØRER

OVERSATT AV ISAK ROGDE

1 L l*4d V. •

GYLDENDAL NORSK FORLAG NB Rana Depotbib

Forfatteren: Gerald Simons har drevet om­ fattende studier i Den annen verdenskrigs historie og har skrevet en rekke bøker om emnet i serien «Annen verdenskrig». Han har også utgitt Barbarian Europe i Time-Life's serie Great Ages of Man.

Konsulenter: OBERST JOHN R. ELTINC, USA er militærhistoriker og forfatter av The Battle of Bunker's Hill, A Military History og Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in North America: The Revolutionary Era og har vært medredaktør for The West Point Atlas of American Wars. EARL F. ZIEMKE, professor i historie ved University of Georgia, spesialist på tysk historie og Den annen verdenskrig. Deltok som marinesoldat i Stillehavskrigen. Etter krigen tok han doktorgraden ved University of Wisconsin og arbeidet som krigshistoriker i Washington, D.C. Han har skrevet bindet Den russiske bjørn i serien Annen verdenskrig, og har videre utgitt Stalingrad to Berlin: The German Defeat in the East, The German Northern Theater of Operations og Battle for Berlin.

Authorized Norwegian edition © 1981 Time-Life International (Nederland) B.V. Original English language

edition published in the United States by © 1982 Time-Life Books Inc. All rights reserved.

No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including information storage and retrieval systems, without prior written permission from the publisher, except that brief passages may be quoted for reviews. Printed in Spain by Artes Graficas, Toledo

Sats: Alfabeta a.s, Halden 1982

ISBN 82-05-13257-7 ISBN 82-05-13248-8 (kpl.)

D. L. TO: 1016-1982

KAPITLENE 1 «Vi kapitulerer ikke» 18 2 Den siste offensiv 62 3 Fremstøt på flankene 92 4 Rikets krampetrekninger 126 5 Slutten 168

BILLEDREPORTASJENE Hardhendte redningsmenn 6 Festningen Berlin 36 Russerne kommer 48 Den siste offensiv 62 Møte ved Elben 82 Fremstøt på flankene 92 Dødskamp i hovedstaden 110 Rikets krampetrekninger 126 En hær bryter sammen Berlins fall Slutten Freden feires

144 156 168 190

Litteratur

202

Andre bidrag

203

Illustrasjoner

204

Register

205

INNHOLD

Sovjetiske soldater på vei mot Wien tramper på et nazi-llagg i april 1945. Russerne gjorde ikke forskjell på tyskere og østerrikere, og behandlet begge like dårlig.

7

EN POLITISK ARMÉS TRIUMFFERD Under fremrykningen mot Tyskland gjennom det nazi-domi-

nerte Øst-Europa var Stalins arméer like oppsatt på å skaffe seg

politisk innflytelse som militære seire. Veiskilter og oppslags­ tavler med tyske slagord ble raskt erstattet med russiske. Og sovjetiske partifunksjonærer ga soldatene informasjon om

hvert enkelt land - fra det tradisjonelt prosovjetiske Bulgaria til det antirussiske Polen - og ba dem opptre som vennligsin­ nede befriere og beskyttere.

De sovjetiske troppene ble varmt mottatt mange steder på veien mot Berlin. Det forekom mange scener med russiske

soldater som ble overrakt frukt av lokale barn, som på sin side fikk lommekniver av russerne. Da russerne nærmet seg én

bulgarsk by, tok sivilbefolkningen på seg søndagsklærne, og brannvesenet spylte bygatene for å fjerne støv og skitt. I en

annen by stilte sivilbefolkningen seg opp langs veien og viftet med røde flagg og lot de russiske soldatene passere under en

portal i hovedgata prydet med velkomsthilsener.

Slike scener var i hvert fall delvis satt i scene av sovjetiske En soldat fra den røde armé i nordre del av Tsjekkoslovakia maler et nytt vei­ skilt på russisk og legger siste hånd på pila som peker mot Berlin.

propagandister, og de vennlige velkomstsmilene var ofte noe tvungne. Den røde armés triumftog gjennom de vaklende

tyske linjene skapte sterke understrømmer av frykt hos den

østeuropeiske lokalbefolkningen. Ikke-kommunister i Polen, Romania, Bulgaria og Ungarn fryktet at russerne kom mer som

erobrere enn som befriere. Man var redd for hva russernes

tilstedevær ville bety for religiøs tro, privat eiendomsrett og de østeuropeiske landenes politiske fremtid.

Til og med Jugoslavias partisanleder Josip Broz, blant sine kommunistiske tilhengere bedre kjent som marskalk Tito,

hadde sine betenkeligheter med hensyn til russernes hensikter.

Han insisterte - med hell - på at den røde armé skulle forlate Jugoslavia så snart tyskerne der var nedkjempet. Men i de fleste

østeuropeiske landene var den sovjetiske innflytelsen merkbar både umiddelbart og på lang sikt. I Polen hjalp russerne til med

å opprette en prosovjetisk regjering. I Ungarn ble nasjonens fremtidige kurs antydet av en kabaret i Budapest som het noe sånt som «Hold til venstre». En ungarsk sivilperson mente imidlertid at det var naivt å tro at det bare dreide seg om en

liten kursendring mot venstre. «Jeg visste,» skrev han, «at russerne var kommet for å bli.»

8

En avisgutt i Lublin i Polen selger en kommunistisk avis som melder om tyske nederlag. Kunden er en munter sovjetisk soldat.

9

10

Rumenske sivilpersoner - som tradisjonelt lølte uvilje overfor russerne, men var skuffet over alliansen med tyskerne - ønsker sovjetiske soldater velkommen til Bucuresti.

TO NASJONER PÅ STRAM LINE

Sovjetiske soldater ruller gjennom Sofia i september 1944. Bulgarerne reagerer med kommunistisk hilsen med knyttet hånd.

Rumenerne og bulgarerne hilste den fremrykkende røde armé med forvirrende, blan­ dede følelser. Romania hadde et historisk betinget dårlig forhold til Russland og hadde gjort felles sak med Tyskland under angrepet på Sovjetunionen i 1941 for å gjenerobre territorier som russerne hadde tatt et par måneder tidligere. Derimot hadde rumener­ ne ingen fiendtlig holdning overfor vest­ maktene, og da Hitlers krig begynte å gå mot nederlag, forsøkte Romania - forgjeves - å forhandle seg til separatfred med Storbri­ tannia og USA. Det russiskvennlige Bulgaria hadde på sin side alliert seg med aksemaktene stort sett for å få tilbake territorier på Balkan som lan­ det hadde mistet under første verdenskrig. Bulgaria hadde erklært krig mot vestmaktene, men ikke mot Sovjetunionen. Den bul­ garske regjeringen opprettholdt en lojal, nazi-vennlig holdning inntil de sovjetiske styrkene nærmet seg hovedstaden Sofia. Da gjorde den politisk helomvending. Regjerin­ gen forsonte seg med den nye, kommunis­ tiske politiske strukturen den regnet med å måtte leve med, og erklærte at «denne kri­ gen vil utvilsomt ende med en storstilt sosial omorganisering av menneskeheten».

11

Sovjetiske soldater på vei gjennom den gamle polske byen Krakow i februar 1945. Soldatene møtte uvilje hos mange polakker, som ennå husket den sovjetiske invasjonen i 1939.

EN ISKALD VELKOMST Den røde armés velkomst i Polen og Jugo­ slavia var uttrykk for de to landenes evne til motstand. Polakkene, som hadde følt seg ydmyket helt siden den russisk-tyske inva­ sjonen i 1939, hilste sine tidligere fiender med skepsis idet de nå trådte fram som be­ friere. «vi er blitt sparket omkring så mye,» sa en oppgitt polakk, «at tanken på en polskrussisk allianse trenger tid for å synke inn.» I Jugoslavia hadde partisanstyrkene klart å holde 10 tyske divisjoner stangen, og her fant man et sovjetisk-inspirert skinn av solidaritet. Men den røde armés innmarsj i Beograd hadde - ifølge en sovjetisk-jugoslavisk avtale - kun til hensikt å sikre byen mot tyskerne. Så snart dette var gjort, trakk rus­ serne seg ut.

12

Sovjetiske propagandafolk har satt i scene en overstrømmende velkomst, hvor jugoslaviske bygdefolk hilser en russisk pilot som landet i nærheten av landsbyen under den røde armés fremrykning i 1944.

13

14

Russiske soldater og ungarske sivile tar seg fram gjennom Budapests ruiner, hvor tyskerne kjempet i sju uker før de overga seg.

Timar

En sovjetisk soldat fjerner et skilt fra veggen til

et nazi-kontor i Wien. Under skiltet har en tysk soldat skrevet en ironisk avskjedshilsen: «Vi vil seire».

KNUSTE FORHÅPNINGER OG KLOK APATI Ungarn og Østerrike, som i sin tid hadde vært alliert i det gamle habsburgske keiser­ dømmet, reagerte på russernes innmarsj med henholdsvis forventning og frykt. Ungarerne, som hadde vært Hitlers allierte, var trette av krigen, og i begynnelsen var det mange av dem som så fram til russernes an­ komst. Men da den røde armé inntok Buda­ pest etter 50 dagers beleiring, fremkalte de sovjetiske styrkenes brutalitet en klart antisovjetisk stemning hos ungarerne. I Østerrike appellerte russerne - som ønsket å unngå en beleiring av hovedstaden - til Wiens skrekkslagne innbyggere om å gå til oppstand mot nazistene. Men så skjedde ikke. Russerne pekte på at de tyske styrkene under retretten hadde til hensikt å gjøre Wien til en slagmark og legge den sagnom­ suste byen i ruiner, men det skulle vise seg at tyskerne forlot byen uten større slag. De fleste wienerne holdt seg innendørs da den røde armé overtok den 13. april 1945.

15

16

En partitalsmann med et kart over Europa minner sovjetiske artillerister om deres oppgave - å utslette nazistene og beseire det tyske folket.

17

Propagandaminister Joseph Goebbels fikk nyheten mens han var på vei tilbake til Berlin etter et besøk på østfronten for å

bedre soldatenes moral. Han kom fram om kvelden, mens britene var i ferd med å bombe byen, og ble møtt av stabs­

medlemmer og en journalist. De sto og ventet på ham da bilen hans kjørte opp foran propagandaministeriet. Reporteren

ropte: «Herr Reichsminister, Roosevelt er død!» «Goebbels hoppet ut av bilen og ble et øyeblikk stående som

spiddet,» forteller en sekretær. «Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsuttrykket hans, som vi kunne se i lyset fra den

brennende byen.» I dette øyeblikk var Goebbels overbevist om

at et historisk mirakel var i ferd med å gjenta seg. I 1762, da krigslykken var så ublid mot Frederik den store av Preussen at

han overveide å begå selvmord, ble kongen reddet, og hans fiender, særlig Russland, ble rammet av full forvirring etter den

russiske keiserinne Elisabets plutselige død. Goebbels skyndte seg til sitt kontor og ringte Adolf Hitler på deres spesielle, private linje. «Mein Fuhrer!» utbrøt han. «Må jeg få gratulere. Roosevelt er død!» Han minte Hitler om at det astrologiske materialet som befant seg i Reichsfuhrer SS Hein-

rich Himmlers forskningsavdeling, hadde spådd positive ting for Føreren og Riket i annen halvpart av april 1945. «I dag er det 13. april! Dette er vendepunktet!»

Hitler sluttet seg straks til jubelen. Han forkynte nyheten til alle som besøkte ham i bunkeren under Rikskanselliets hage,

hvor Hitler hadde levd som en muldvarp siden januar. For å hovere litt tilkalte han sin plagsomme rustningsminister Albert

Speer, som hadde kommet med defaitistisk snakk og til og med

våget å opponere mot den brente jords taktikk. Slik oppsetsig­

het hadde Hitler tålt utelukkende fordi han beundret Speers

talent og effektivitet. Speer fikk meldingen fra Hitler like etter at han hadde vært Glede over en presidents død

på krigens siste konsert med Berlins filharmoniorkester - på

Frykten for russerne

oppfordring fra Speer hadde dirigent Wilhelm Furtwångler satt

Konturer av et nytt Europa

opp finalen fra Richard Wagners opera Gotte rdamme ru ng. «Da

Stalin spiller poker

jeg kom til bunkeren,» mintes Speer, «kom Hitler styrtende mot

Fredsforhandling foran peisen

meg med en livlighet som var sjelden å se hos ham i disse

Et par tøffe sovjetiske marskalker

dagene. Han holdt et avisutklipp i hånden. zSe her, les dette!' Så

Rekrutter i smoking

kom ordene som en foss. 'Her har vi det mirakelet jeg alltid har

«Dødsengelen» Eva Braun kommer

spådd. Nå, hvem hadde rett? Krigen er ikke tapt. Ees dette! Roosevelt er død!'»

VI KAPITULERER IKKE

Speer var en observant natur som ikke unngikk å legge

«den tyske økonomiens endelige sammenbrudd» kunne ventes

merke til det ironiske i dette opptrinnet. Hitler, den en gang så

innen seks uker, og forholdene var bare blitt verre og verre

dynamiske erobreren som hadde hersket over et tysk rike som

siden denne prognosen ble fremlagt. For første gang i løpet av

strakte seg fra Atlanterhavet til Volga og fra Arktis til Sahara,

krigen opplevde Tyskland alvorlig matmangel, særlig i byene.

var nå redusert til syk og senil tusseladd som klamret seg til

Likevel fortsatte krigen. Det gjorde den først og fremst fordi

historiske og astrologiske halmstrå for å redde stumpene av sitt

Hitler nektet å kapitulere. «Vi vil aldri kapitulere,» bedyret han

rike. Speer skriver: «Jeg syntes nesten synd på ham, så lite var

stadig. «Nei, aldri! Vi blir kanskje slått, men blir vi det, skal vi ta

det igjen av den tidligere Hitler.»

en hel verden med oss i fallet - en verden i flammer.» Han

Hitlers Tyskland var i virkeligheten ikke bare raskt i ferd med å

vestmaktene om at Tyskland på deres vegne bekjempet

skrumpe inn. Landet hadde ugjenkallelig tapt krigen og sto

«bolsjevikhordene» fra øst, og han levde ennå i håpet om at de

ansikt til ansikt med det verste nederlaget noen stormakt

angloamerikanske lederne skulle innse dette i tide og kjempe

hadde lidd i moderne tid. Dagen etter at Roosevelt døde,

side om side med ham. Og i alle tilfeller regnet han med at

inntok den røde armé Wien. Langs østfronten sto seks millioner

Roosevelts død ville gjøre slutt på det han kalte den «unaturlige

sovjetiske soldater, som blant annet hadde skaffet seg et

koalisjonen» mellom vestmaktene og russerne og i stedet få

nesten 45 km langt brohode på vestbredden av Oder - mindre

dem til å skjære halsen over på hverandre. I mellomtiden

enn 65 km fra Berlin (se kart side 20). To dager tidligere had­

appellerte Hitler til tyskerne om å kjempe til siste mann. Om

de enheter fra en alliert styrke på tre millioner mann nådd

denne holdningen skrev hans operasjonssjef, general Jodl,

Elben bare 85 km sørvest for Berlin.

senere: «Det var ikke praktisk gjennomførlig for 80 millioner

hadde hele tiden trodd at han skulle klare å overbevise

Mot disse kolossale styrkene kunne tyskerne riktignok

mønstre så mye som fem millioner mann, men det var få av

mennesker å kjempe til døden.» Wehrmacht - hæren, marinen og Luftwaffe - fortsatte å

dem som var godt nok utrustet til å hamle opp med sine

kjempe, hovedsakelig fordi sjefene mente at de ikke hadde

motstandere. Og de tyske styrkene var spredd over et kolossalt

annet valg. Den eneste organiserte motstanden mot Hitler,

område. Det var ikke bare elvene Oder og Elben de forsøkte å

som hadde ført til hærens mislykte attentat på Føreren i juli

holde, men også den sørøstre delen av Tyskland, den vestre

1944, var blitt utslettet gjennom blodige utrenskninger. Militæ­

delen av Østerrike, det nordvestre hjørnet av Jugoslavia, Nord-

re og sivile ledere fulgte mekanisk enhver ordre - unntatt en

Italia, den vestre halvparten av Tsjekkoslovakia, hele Danmark

håndfull menn som individuelt forhandlet med vestmaktene i

og Norge samt en rekke forbipasserte enklaver, som den

håp om å redde stumpene av en etterkrigskarriere. Som

såkalte Kurland-lomma i Latvia og De dodekanesiske øyer i

begivenhetene i april skulle komme til å vise, var ikke engang

Hellas. Til sammen utgjorde disse målsettingene en umulig

Hitlers personlige garde - Schutzstaffel, eller SS — så monolittisk

oppgave som Tyskland daglig sviktet.

og pålitelig som engstelige Wehrmacht-offiserer trodde. Ansikt

var blitt bombet nesten hver natt i de ti ukene siden 1. februar.

til ansikt med nederlaget vaklet også SS. Mange tyskere - både offiserer, soldater og til og med sivile -

75 prosent av byen var ødelagt. Den tyske industrien fortjente

fortsatte kampen i ren frykt for russerne. Både i omfang og

knapt betegnelsen. De en gang så blomstrende storfabrikkene i

villskap overgikk krigen på østfronten alt som skjedde i vest.

Ruhr-området og deres 350 000 forsvarere var omringet av

Slavernes kamp mot germanerne var en etnisk utryddelseskrig.

amerikanere. Det lille som de tyske fabrikkene i Sør-Tyskland

Sovjetunionen hadde under Tysklands svøpe mistet minst sju

Det tredje rike var dødsdømt. Tyske byer lå i ruiner. Berlin

ennå kunne levere av krigsmateriell, kunne knapt føres fram

millioner sivile. Omkring ti millioner sovjetiske soldater hadde

langs et transportnett som allerede var hardt medtatt av

falt i strid, og 3,5 millioner hadde omkommet i fangenskap.

bombing og som nå ble ytterligere revet opp av de vestalliertes

Russerne tok hevn idet de feide inn over Preussen, Pommern og

hurtige fremmarsj. I midten av mars hadde Speer kommet til at

Schlesien. Tyske kvinner ble voldtatt, korsfestet på låvedører

19

eller iskaldt skutt ned sammen med sine barn. Lange rekker av

tross for at de måtte regne med å lide nederlag og bukke under,

flyktende tyskere ble bevisst og bokstavelig talt valset ned av

inspirerte andre offiserer og soldater. «Å la våre kamerater på

sovjetiske tanks. Til å begynne med oppmuntret regjeringen i

østfronten i stikken i dette skjebnesvangre øyeblikket,» skrev

all stillhet til slike grusomme hevnaksjoner, men senere gikk

en garvet general, «var umulig for en militær sjef. Vi måtte

Sovjetunionens ledere offisielt ut med appeller om å dempe

simpelthen kjempe for å gi våre arméer i øst tid til å trekke seg

eksessene, men med blandet resultat.

tilbake til de britiske og amerikanske sonene.»

Gjennom hele februar, mars og en del av april fortsatte

nødvendig å slåss om Berlin og omegn. For Det tredje rike ville

Tyskerne ville altså ikke kapitulere, og derfor ble det flyktninger fra Øst-Preussen og de polske områdene tyskerne

dette omfattende slaget ikke gjøre noe fra eller til - bortsett fra

hadde tatt i 1939, å strømme over Oder og sideelva Neisse. Det

å forlenge Tysklands lidelser. Men for de allierte skulle slaget

de kunne fortelle om russernes fremferd, var rene skrekk­

om Berlin få alvorlige konsekvenser for etterkrigstidens Europa

historier, og i tyske militære kretser var reaksjonen sterk. Riktig­

- i likhet med det påfølgende slaget om Praha. Det var få sider

nok var det mange tyske soldater som flyktet eller kvittet seg

av krigen som skapte større kontrovers på høyeste hold hos de

med uniformen for å overleve, men de fleste valgte å slåss for å

allierte.

redde kone og barn. Disse innbitte mennene som holdt ut til

Allerede på forhånd hadde motsetninger mellom de allierte

Danmark Flensburg

Østersjøen

Nordsjøen

•Danzij

Pion

Hollandskommandoen

Lubeck

Luxhaven

ARMECRUPPÉ WISLA Schwerin

General Cotthard Héinrici

Hamburg

Ludwigslust

2. HVITERUSSISKE FRONT Marskalk Konstantin K. Rokossovskij /

Prenslau

Bremen ARMECRUPPE NORDVEST Felt marskalk _^,rnst Busch

Wittenb