Japans fall 8205132585, 8205132488 [PDF]

Zitiervorschau

OMSLAGET: Forvridd stål, betongbiter og forkullede trær er alt som er igjen av et travelt forretningsstrøk i Hiroshima den 7. august 1945 dagen etter at atombomben ble sloppet. Den overnaturlige eksplosjonskraften her og i Nagasaki i tre dager etter krevde nesten momentant ca. 200 000 menneskeliv og overbeviste de japanske lederne om at det var håpløst å fortsette krigen.

JAPANS FALL

ELVERUM LÆRgRHØGSKOCt

ANNEN VERDENSKRIG

AV KEITH WHEELER OG TIMEUFEs REDAKTØRER

OVERSATT AV TRULS W YLLER

B Nasjonalbiblioteket

GYLDENDAL NORSK FORLAG

Depot biblioteket

2o. JAPANS FALL

Forfatteren, KEITH WHEELER, var journalist i

en South-Dakota-avis og skribent for Life. Han dekket krigen mot Japan som korrespondent for Chicagos Daily Times og har skrevet ned sine erfaringer i The Pacific Is My Beat og We are the Wounded. Han har utgitt en rekke romaner og fagbøker og er mannen bak fem av bindene i Time-Lifes Old West-serie. Han er også forfatteren til bl.a. bindet Veien til Tokyo i serien Annen verdenskrig. Konsulenter: Oberst JOHN R. ELTING, USA, er

militærhistoriker og forfatter av The Battle of Bunker's Hill, The Battles of Saratoga, Military

History og Atlas of the Napoleonic Wars. Han

har redigert Military Uniforms in North America, en historisk serie på foreløpig tre

bind. Han har vært medredaktør for The West Point Atlas of American Wars.

JACOB BESER avbrøt sine ingeniørstudier ved Johns Hopkins University etter Pearl Harbor for å gå inn i U.S. Army Air Forces som ekspert på mottiltak mot radar. Han var med på atombombeoppdragene både over Hiroshima og Nagasaki. Etter krigen har han holdt en rekke forelesninger om kjernevåpnenes betydning for Japans nederlag.

NATHANIEL THAYER er leder for det asiatiske fakultetet ved Johns Hopkins University School og Advanced International Studies i Washington, D.C. I Japan og Det fjerne østen har han tjenestegjort for U.S. Army, og USAs utenriksdepartement. Han har også vært rådgiver for regjeringene i USA og Japan. Han har skrevet How the Conservatives Kule Japan, og en rekke arbeider om Øst-Asia.

RICHARD BAKER er kjemiker og metallurgiker og begynte i 1943 å arbeide med Manhattan-prosjektets plutoniumbombe i Los Alamos, New Mexico, hvor han har arbeidet siden. 11981 gikk han av som assosiert leder for National Security Programs ved Los Alamos National Laboratory. I dag er han rådgiver for laboratoriets direktør.

Authorized Norwegian edition © 1983 Time-Life International (Nederland) B. V. Original English language

edition published in the United States by © 1982 Time-Life Books Inc. All rights reserved.

No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without prior written permission from the publisher, exept that

brief passages may be quoted for reviews.

Printed in Spain by Artes Graficas, Toledo Sats: Alfabeta a.s, Halden 1983 ISBN 82-05-13258-5

ISBN 82-05-13248-8 (kpl.)

D. L. TO: 150-1983

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE biblioteket

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE BIBLIOTEKET

KAPITLENE

1 Kappløp for å temme atomet

16

2 Presidentens ultimatum

58

3 Angrepsmål Hiroshima

88

4 Noen som overlevde 120

5 «Tåle det utålelige» 152

BILLEDREPORTASJENE USA foran innspurten

6

Nedtelling i ørkenen

34

Mannen fra Missouri

74

Øyenvitner til dommedag 102

Taksering av skadene 136 Den dagen krigen sluttet 174 Den ublodige invasjonen 188 Litteratur Illustrasjoner Andre bidrag Register

202 203 203 205

INNHOLD

USA FORAN INNSPURTEN

En kamplysten japansk offiser kjærtegner sitt sverd på denne amerikanske propagandaplakaten, som skal minne om gamle slag og at krigen stadig pågår.

7

NASJONEN SPORES TIL ET SISTE KRAFTTAK

Denne plakaten, som viser en japansk soldat med gevær, skulle minne amerikanerne om at det ennå gjensto en fiende å bekjempe.

Tyskland var blitt slått ut av krigen, og USA vendte seg hevntørst mot Japan. Våren og forsommeren 1945 begynte en strøm av amerikanske fly, skip og soldater å strømme inn over Stillehavsområdet, som på øverste kommandohold hadde kommet noe i skyggen av Europas slagmarker. Med fornyet kraft gjallet nå et gammel kamprop - «Husk Pearl Harbor». Men amerikanerne husket ikke bare Pearl

Harbor, men også Guadalcanal, Saipan, Palau og et dusin andre brutale slag, og de regnet med at den endelige seieren ville bli dyrekjøpt. Så lenge japan fortsatte å kjempe, var krigen bare halvveis over, og den andre halvparten ble dyrere og dyrere for hver dag de amerikanske styrkene rykket nærmere selve Japan. Plakater som de på denne og de følgende sider, inngikk i en internasjo­ nal kampanje for å holde produksjonen og den patriotiske innstillingen på topp i USA. Ennå før seieren i Europa kunne man se plakater med Uncle Sam som rullet opp skjorteermene og truet: «OK, japse... Nå er det din tur!» Selv om japanerne nå var på retrett overalt, spilte plakatkampanjen mindre på seire enn på gamle tilbakeslag og traumatiske nederlag. Dette var erfaringer som lå og gnaget i amerikanernes bevissthet - og sporet dem til å arbeide hardere. I tillegg til den statlige plakatkampanjen kom også det private næringsliv med sine oppfordringer. I en serie fra Douglas Aircraft Company figurerte den japanske tegneseriesoldaten Tokio Kid (s. 13) som oppviste et helt repertoar av krigssynder og instruerte amerikanske fabrikkarbeidere i unnasluntring, slurv og sløsing. Men det som oftest ble appellert til, var ikke skyldfølelse over dårlig arbeidsinnsats, men ren hevn - et hat rettet mot en vill og fremdeles farlig fiende som i karikaturene fremsto som SnikJap, Brutale Jap, Pågående Jap osv. Det var klart at med en slik fiende kunne man ikke slappe av - uansett hvor glødende amerikanernes fredsønsker var.

8

Obligasjonskampanje-plakat av James Montgomery Flagg: En muskuløs Uncle Sam har kvittet seg med én fiende og vender seg nå mot Japan.

9

UNIFORMERTE MENN BØNNFALLER DEG

Amerikanske stridende - med bl.a. admiral Chester W. Nimitz (nærmest til høyre) - påkaller hjemmefrontens hjelp for å bringe krigen til Tokyo og hevne Pearl Harbor. Nederst til høyre prøver en blindet menig soldat å få både militære og sivile til å ta fienden alvorlig.

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE

IBLIPTEKÉF

fflllSffllMillOBIIIIlll CAN I TELL EM YOURE STILL

WITH US ?

JUST GIVE US THE STUFF!”

LATHANSER HENGES UT PÅ KARIKATUR

TO

All C1YSLER

MEN

ABSENT F1OM JOB

* LABOR-MANAGEMENT WAR PRODUCT1ON DRIVE COMMITTEE

På disse plakatene beregnet på arbeidere i

den amerikanske krigsindustrien blir japanerne presentert som glisende stereotyper med pidginengelsk. Ovenfor: En slesk japansk general takker skotterne ved Chrysler, en av de viktigste tanks-produsentene, mens sabeltannede japan får seg en på haka i amerikanernes «Kamp for produksjonen». Plakatene på motstående side er fra en serie laget av Douglas Aircraft og viser den umulige Tokio Kid i forskjellige utgaver.

12

TOKIO KID J-wWMH UP 6ARLV Rcrs-A our door GlUG J£P TING ■for win WiR

OWXSOooo MflPP^ FOR PONORMF5CRRP, BOSflNG OF TOOLS -

~M€LP IWNNiNGFORJAP >0l)/

TOKIO KiD 5>/DRMNG UKE SAP HELPING FOR. JAP

APPELL TIL FOLKS STOLTHET OG FRYKT

Et hjem i ruiner og et bønnfallende barn (over) advarer amerikanerne om at USAs kyst ikke er trygg. På to andre plakater marsjerer en borgerfalanks (til høyre) på vegne av de 85 millioner amerikanere med investeringer i krigsobligasjoner, til støtte for den siste obligasjonskampanjen. Nasjonens industrielle livsnerve symbo­ liseres samtidig av en kvinne (helt til høyre) - slett ikke upassende, ettersom kvinnene nå utgjorde en tredjedel av arbeidsstyrken.

14

BUY NOW

FOR THE

BIGGER 7» WAR LOAN

WeCanDolt!

WAR PRODUCTION CO OROINATING COMMITTEE

15

Sommeren 1945 så det ut til at slutten på krigen i Asia var like

om hjørnet. Etter tre år med knusende nederlag var Japan ikke lenger i stand til offensiv krigføring. Samtlige av landets øybastioner i Stillehavet var enten erobret eller nøytralisert av

de allierte - under store tap av menneskeliv. Japans marine og dens flystyrker var knust som følge av kampen om Filippinerhavet og Leyte-bukta og det nytteløse forsvaret av Okinawa og Iwo Jima. Og selve Japan var i ferd med å bli lagt i grus. XXI. bombekomando under generalmajor Curtis E. LeMay, som

opererte fra baser på de nylig erobrede Marianene, hadde fløyet brannbombetokter mot japanske storbyer og forvandlet store deler av dem til brennende ruiner. Ved slutten av juni hadde disse angrepene satt i brann 2,5 millioner hus og gjort 13 millioner japanere hjemløse. I tillegg kom at en amerikansk sjøblokade truet Japans mest vitale forbindelser med utenverdenen. Øyriket kunne ikke lenger forlite seg på import av brennstoff, mat og råstoffer fra de

erobrede områdene i Kina, Korea og Mandsjuria. Uhindret kunne amerikanske u-båter gjennomtråle det japanske farvan­ net og senke fregatter og tankskip som prøvde å bryte blokaden. Allierte slagskip og kryssere trengte seg inn på

skuddhold av Japans kyst og bombarderte havneanlegg og militærforlegninger. Fra hangarskip svermet jager- og bombefly inn over øygruppa og bombet det de fant av jernbanespor og tog, av motoriserte troppekonvoier, fabrikker og flyplasser.

Japan sultet. Hjemløse mennesker i de raserte byene rotet rundt i steinmassene, eller dro ut på landet og livnærte seg av den karrige jorda. I juli fikk man en pekepinn om regjeringens desperasjon. Da utstedte den et dekret med oppfordring til folk

Japans plan om selvmordsforsvar Atomer splittes i Berlin Albert Einstein advarer presidenten En belgier med tonnevis av uran Kjedereaksjon under en fotballbane Hemmelighetskremmeriet i ørkenen Kjempemagneter i sølv «Å kile dragen i halen» En avtrekker til dommedagsvåpenet Fat Man's fryktinngytende debut «Evigheten sto og dirret»

om å samle eikenøtter - formodentlig den eneste maten det fremdeles var nok av. Men selv i desperasjonens time viste japanerne ingen konkrete tegn på å ville kapitulere. Uviljen mot å legge ned våpnene skyldtes både deres rigide æresbegreper - å overgi seg

var en skjensel - og deres bekymring for keiser Hirohitos

framtid. De dyrket keiseren som gudenes ætling, og nasjonens ledere fryktet det verste for ham dersom landet overga seg.

Forståelig nok kunne han bli dømt som krigsforbryter, fengslet og kanskje til og med henrettet. Nesten like uutholdelig var

tanken på at Hirohitos dynasti kunne bli avskaffet og en ny styreform pådyttet Japan av erobrerne. For japanerne var alt dette skrekkelige muligheter, og risikerte de å utsette Hirohito

KAPPLØP FOR Å TEMME ATOMET

for vanære eller skade, ville de heller ofre hele nasjonen. Militærstrategene la dystre planer for å forsvare øygruppa til siste skanse i tilfelle alliert invasjon. Ifølge denne planen skulle alle friske og rørige menn, kvinner og barn væpne seg med kniver og bambusspyd og slutte seg til hjemmevernet for å slå tilbake invasjonsmakten allerede på stranden. Japanerne var fullt på det rene med at dette var ensbetydende med nasjonalt selvmord. Utsiktene for en invasjon av Japan var ikke mindre dystre for de allierte lederne som vurderte mulige alternativer for å få slutt på krigen. Militære sjefer i USA hadde delte meninger. Det var flere - bl.a. general LeMay - som var mot en invasjon. De hevdet at fortsatt sjøblokade og luftangrep var nok til å knekke Japan. «Vi kan bombe og brenne dem til de gir seg,» hevdet LeMay. Men flertallet av Joint Chiefs - blant andre stabssjefen i den amerikanske hær, general George C. Marshall - var uenig i dette. Fraksjonen rundt Marshall betraktet tidsmomentet som avgjørende. Nå som Tyskland hadde overgitt seg, følte ameri­ kanerne en sterkere trang til å avslutte kamphandlingene og få sine landsmenn hjem. Flertallet av Joint Chiefs mente at Japan var i stand til å kjempe langt inn i 1946. De kom derfor til den dystre konklusjon at bare en massiv invasjon kunne tvinge Japan til å overgi seg i overskuelig framtid. Den nye amerikan­ ske presidenten, Harry S. Truman, godtok denne avgjørelsen. Men som de militære lederne ble han forskrekket over prisen å betale — man regnet med at en million amerikanere og minst like mange japanere ville bli såret eller drept. De allierte hadde planer om å invadere Kyushu - den sørligste av hovedøyene - i begynnelsen av november 1945. Med den som utgangspunkt kunne man starte det endelige angrepet på Honshu, den viktigste øya i den japanske kjeden (side 18). De fleste amerikanske militære lederne så ingen annen utvei. Bare noen ganske få av dem kjente til en annen løsning for å få slutt på krigen - en løsning som var forbløffende enkel i teorien, men desto mer komplisert å realisere. Disse mennene var innvidd i en av historiens største hemmeligheter. I to år hadde hundretusener amerikanere arbeidet med å muliggjøre produksjon av det avgjørende våpen - en fantastisk

kraftig bombe basert på atomenergi. Dette var det mest ambisiøse og kostbare vitenskapelige prosjekt noen menneskehjerne hadde tenkt ut, og det la beslag

på kjernefysikernes begavelse, enorme industriressurser og anonyme fagfolks oppfinnsomhet. Prosjektet omfattet tusenvis av ansatte, men bortsett fra en liten krets av utvalgte arbeidet alle i total uvitenhet om målet - å skape en atombombe. Da de lyktes sommeren 1945, var det en teknologisk prestasjon uten sidestykke. For de intetanende japanerne skulle den utløse et mareritt av lidelse og død. Den betydde fred for verden - og innledningen på en etterkrigsepoke som bar navnet Atomalde­ ren.

Den rekke av begivenheter som til slutt resulterte i atombom­ ben, ble innledet av vitenskapelige ekseperimenter alt i 30-åra. For å finne ut av hvordan materiens atomstruktur kunne forandres, hadde fysikere i USA og på kontinentet latt diverse naturlige stoffer bombardere med nøytronstrømmer. Det mest lovende emnet syntes å være uran, naturens tyngste grunn­ stoff. Den 8. desember 1938 sto to av disse vitenskapsmennene for en enestående bedrift under et forsøk med uran i Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin: De spaltet en atomkjerne. Mennene bak denne prestasjonen var de tyske fyiskerne Otto Hahn og Fritz Strassmann. De rapporterte sine oppdagel­ ser til en tidligere kollega, Lise Meitner, som i mellomtida var flyktet fra nazistene til Sverige. Meitner hadde besøk av en ne­ vø, Otto Frisch, og sammen analyserte de eksperimentene fra Berlin. Da de gjentok dem, fikk de samme resultat. Vel tilbake i sitt eget laboratorium i Danmark rett over jul kunne Frisch set­ te prikken over i'en. I tillegg til å spalte et atom kunne han regi­ strere at spaltningen friga et målbart minimum av energi. Frisch betrodde seg til den danske fysikeren og nobelprisvin­ neren Niels Bohr, som akkurat skulle over Atlanteren for å forelese ved Princeton-universitetet. Like etter ankomsten lot han det amerikanske forskermiljøet få del i disse nyhetene. Og

det skjedde på en ganske dramatisk måte. Den 26. januar 1939 ga han en detaljert redegjørelse for atomspaltingen for et forum av nærmere 50 fysikere samlet i Washington. Her skapte Bohrs rapport furore blant de sindige og alvorlige vitenskaps­ mennene. Flere av dem skjønte at de selv hadde et tilsvarende

kjernefysisk gjennombrudd like om hjørnet. Bohrs rapport hadde vært så detaljert at en gruppe fysikere fra Johns Hopkins-universitetet i Baltimore skyndte seg hjem til laboratoriet, og før solnedgang hadde også de spaltet en urankjerne. Samme natt ble eksperimentet gjentatt ved Carnegie-

17

TO-TRINNS-PLANEN FOR INVASJON AV JAPAN For å tvinge Japan til underkastelse planla de amerikanske Joint Chiefs en massiv to-trinns invasjon med omkring fem millioner mannfor det meste amerikanere. Første trinn, som skulle settes inn i november 1945, fikk navnet operasjon Olympic. Et korps fra USAs 6. armé skulle foreta en avledningsmanøver mot øya Shikoku mens tre andre korps gikk i land på Kyushu, den sørligste av hovedøyene, for å møtes i Kagoshima-bukta, som var det primære angrepsmålet. Når denne sju mil brede bukta var åpnet

18

for alliert skipsfart, skulle den danne spring­ brettet for invasjonens andre fase, opera­ sjon Coronet. Denne operasjonen skulle rettes mot den største av de japanske øyene, Honshu, med landets industrielle og admini­ strative hjerte. 8. armé skulle gå i land i Sagami-bukta, marsjere mot vest og nord og ta Yokohama, Kumagaya og Koga. I mellom­ tida skulle 1. armé gå inn på Kwanto-sletta, gå vestover og angripe Tokyo-og dermed framtvinge en kapitulasjon.

institusjonen i Washington. Etter bare noen dager bombarder­ te partikkelakseleratorer ved universitetene i Chicago og i Berkeley, California, uran med nøytroner, og på grønne oscilloskoplinjer så man de små energiutslagene. «Fysisk institutt ved Princeton var plutselig forvandlet til en opprørt

maurtue,» fortalte fysikeren Leo Szilard, en ungarsk flyktning som hadde slått seg ned ved New Jersey-universitetet. Szilard var én av de mange europeiske vitenskapsmenn som hadde emigrert til USA på flukt fra nazisme og fascisme. Blant dem var Szilards landsmenn Edward Teller og Eugene Wigner, italieneren Enrico Fermi, tyskeren Hans Bethe og en rekke andre. I likhet med sine amerikanske kolleger var de trollbundet av den nyoppdagede fisjonen (spaltningen). Szilard var den mest opprømte av alle. For nesten fem år siden hadde han hevdet at dersom man klarte å spalte et atom ved å utsette det for nøytronprosjektiler, ville det frigjøre flere nøytroner som under bestemte vilkår kom til å spalte flere atomkjerner. Resultatet ville bli en selvoppholdende kjede­ reaksjon og frigjøring av uante mengder energi. Szilard begynte å arbeide for å bevise denne teorien, og i mars 1939 hadde han og en kollega ved Columbia-universitetet klart å skape en uran-kjedereaksjon i laboratoriemålestokk. I vill jubel ringte han til sin venn Edward Teller i Washington. «Jeg har funnet nøytronene» sa han på opphisset ungarsk. Teller forsto. Hadde de greid å skape en kontrollert kjedereaksjon, ville det si at det også var teoretisk mulig å skape atomkraft og atomvåpen. Szilard selv var kanskje den første som innså medaljens bakside: «Samme natt visste jeg at verden hadde ulykke i vente,» sa han. Niels Bohr arbeidet stadig ved Princeton. Våren 1939 leverte han og en ung amerikansk fysiker, John Wheeler, et annet avgjørende bidrag til kjernefysikken. De beviste at det bare var minimale mengder naturlig uran, eller U-238, som lot seg spalte. Det var snakk om en isotop de kalte U-235, som utgjorde mindre enn én prosent av det naturlige materialet. Hvis man på en eller annen måte kunne skille U-235 fra U-238 i store nok mengder, kunne denne isotopen avstedkomme en mektig eksplosjon. For Bohr virket en slik eksplosjon utenfor menneskelig rekkevidde. «Med mindre man forvandler hele USA til en eneste stor fabrikk, lar det seg aldri gjøre,» sa han til Edward Teller. Eksperimenter utført ved laboratoriene i Berkeley i 1940 avslørte enda et særtrekk ved uran, som nå begynte å framstå

som et svært så mystisk element. Ved nøytronbombardement under bestemte forhold ble en del av U-238 for en kort stund forvandlet til et fullstendig nytt grunnstoff, som eksperimentatorene kalte neptunium. Og denne isotopen lot seg bearbeide videre til enda et nytt grunnstoff, som ble kalt plutonium. Og det var mer spaltbart - fissilt - enn noe annet. Nå var kjernefysikerne i besittelse av både de råmaterialene og den prinsipielle framgangsmåten som skulle til for å skape den kraftigste energikilde menneskeheten kunne drømme om, nemlig frigjøring av U-235 eller plutonium i en momentan kjedereaksjon. Men bak de strålende oppdagelsene lå et presserende moralsk spørsmål: Hva skulle de gjøre med sin mektige nye innsikt? Svaret ble bestemt av tanken på at fienden kunne utvikle bomben først. Helt fra begynnelsen av hadde forskermiljøet i USA hatt det pinlig klart for seg at det opprinnelige gjennombruddet skjedde i et laboratorium i Berlin. Særlig flyktningene blant dem følte en blanding av dyp respekt for tysk vitenskap og en like dyp frykt for Adolf Hitler. Denne frykten fikk en dramatisk bekreftelse da nazistene i mars 1939 tok Tsjekkoslovakia og deretter blokker­ te dette landets eksport av rå-uran. Sommeren 1939 ansporet disse forvarslene vitenskapsmen­ nene til å få den amerikanske regjeringen til å forstå hvilken fare kjernespaltning ville utgjøre i Hitlers hender. Både Fermi og Szilard henvendte seg straks til marinen, men resultatet var magert - bortsett fra en viss interesse for kjerneenergi som drivkraft for ubåter. Midtsommers tok Szilard og Eugene Wigner kontakt med en annen emigrert forsker. Det var Albert Einstein, som akkurat da befant seg på ferie på Long Island. De visste at denne navngjetne, hvithårete moderne fysikks far var en personlig venn av dronning Elisabeth av Belgia, og de håpet å overtale ham til å advare henne om mulige tyske forsøk på å få kontroll med de rike uranleiene i Belgisk Kongo. Einstein sa seg villig til å alarmere dronningen, men den dynamiske og dominerende Szilard fikk nå en enda bedre idé. I sin frustrasjon over myndighetenes manglende interesse fant Szilard ut at for å nå toppen måtte man begynne i toppen. Og hvis noe navn i vitenskapens verden skulle kunne påkalle myndighetenes oppmerksomhet, måtte det være Einsteins. Resultatet ble et brev adressert til «F. D. Roosevelt, De forente staters President», undertegnet «Deres hengivne, Albert Ein­ stein».

19

Brevet ble forsinket. Den 1. september 1939 angrep Hitlers legioner Polen, og to dager seinere erklærte Frankrike og England krig. I krisen som fulgte, var det helt fram til 11. oktober umulig å nå Roosevelt. Da ble budskapet egenhendig overle­ vert ham av Alexander Sachs, en bankier fra New York som både var en av Roosevelts personlige venner og kjernefysikernes fortrolige. Presidenten studerte brevet, som beskrev en kjernefysisk kjedereaksjon og hvilken enorm kraft den skapte, og advarte mot konsekvensene: Dette nye fenomenet kan også føre til at det konstrueres

bomber, og det kan tenkes - skjønt det er langt mindre sikkert - at man på denne måten kan lage en ny type ekstremt kraftige bomber. Om en eneste bombe av denne typen føres med båt og bringes til å eksplodere i en havn, kan den sannsynligvis ødelegge hele havnen og en del av landskapet omkring. Det er imidlertid meget mulig at slike bomber vil vise seg å være for tunge for flytransport... Roosevelt sluttet å lese og vendte seg mot Sachs. «Alex,» sa han, «det dere vil, er å hindre at nazistene sprenger oss i lufta.» Presidenten ga brevet til sin militære rådgiver, brigader Edwin M. Watson, og sa: «Dette krever handling.» Denne resolutte opptredenen fikk noen år seinere den forsiktige Einstein til å bemerke: «Jeg har gjort én stor feil i mitt liv, nemlig da jeg undertegnet brevet til president Roosevelt.» Men trass i presidentdirektivet, fikk USA's forskning i bruk av atomenergi en meget langsom opptakt. På Roosevelts befaling ble det straks nedsatt en uran-komité, men den kom ikke fram til annet enn at det å bygge en atombombe bare var en teoretisk mulighet - og en meget fjern sådan. Deretter gled

programmet ned i byråkratiets hengemyr, og det varte to år før det ble trukket opp igjen. Komitémedlemmene hadde ikke følt samme tidspress som de utenlandske vitenskapsmennene, som var skremt av tanken på hva som allerede kunne foregå i nazi-kontrollerte laborato­ rier. Når alt kom til alt var ikke USA i krig. Kongressen nølte med å bruke penger på hemmelighetsfulle våpen, og utvikling av atomvåpen var et uforutsett og nytt prosjekt som nødvendig­ vis måtte koste en masse penger. De første offentlige midler uran-komitéen brukte, var et bidrag på 6 000 dollar fra Columbia-universitetet til å finansie­ re Enrico Fermis beskjedne eksperimenter med grafitt og uranoksyd. Først sommeren 1940 ble det litt fortgang i prosjektet. Da ble det underlagt den nydannede National Defense Research Committee (forsvarets nasjonale forskningskomité), et organ som Roosevelt fikk i stand for å samle landets mest lovende forskningstalenter. Til formann for komiteen valgte man den framtredende administratoren Vannevar Bush, som også var president i Carnegie Institution. Under Bush fikk prosjektet mer penger - i september var bevilgningene oppe i 40 000 dollar. Men det var ikke før på

forsommeren 1941 at det virkelig ble fart i sakene. Da kom det plutselig en spore til handling fra et helt uventet hold.

Enrico Fermi (til venstre) flankert av to kolleger ved Manhattan-prosjektet. De står ved siden av Columbia-universitetets syklotron, et apparat til å spalte atomer ved hjelp av nøytronbombardement. De vertikale strekene på voltmeteret (over) indikerer energiutbruddene hver gang U-235-atomer spaltes.

20

Landflyktige fysikere hadde slått seg ned både i England og USA. Presset av krigen og av frykt for tyskerne arbeidet de intenst med å utvikle atombomben. I juni 1941 sendte den britiske regjering Bush en topphemmelig rapport med titelen «Bruk av uran til en bombe». Rapporten var utferdiget av en komité med kodenavnet Maud og basert på arbeid utført i England av Otto Frisch, mannen som under sitt opphold i Danmark hadde vært den første til å bekrefte de tyske eksperimentene og deretter betrodd hemmeligheten til Niels Bohr. Maud-rapporten hevdet med krav på sikkerhet at man i løpet av to år ville kunne bygge en bombe, og at den ville ha sarrime virkning som en naturkatastrofe. Rapporten anviste i detalj en metode til å skille U-235 fra U-238, den vurderte plutonium som eksplosiv, den lanserte mulige måter å detone­ re et slikt våpen på, og den pekte på at det kunne lages kompakt nok til å fraktes med fly. Bush leverte rapporten til Roosevelt, og gjorde ham med dyster mine oppmerksom på at i hvert fall en ting var sikker: «Hvis en slik sprengladning lages, blir den tusen ganger kraftigere enn eksisterende bomber, og eventuell bruk av den vil være utslagsgivende.» Med det mente Bush at en atombom­ be kunne avgjøre hele krigen. Nå slo Roosevelt alarm. Når et par vitenskapsmenn i det krigsherjede England hadde gjort slike oppsiktsvekkende framskritt, hvor langt kunne ikke da tyskerne ha kommet - de som arbeidet med Hitlers fulle støtte? Etter et halvt års inaktivitet, fikk det amerikanske kjernevåpenprosjektet nå første rangs nasjonal prioritet. I begynnelsen av oktober var prosjektet blitt en egen avdeling - under navnet S-1 - av det nyopprettede Byrå for vitenskapelig forskning og utvikling (Office of Scientific Re­ search and Development - OSRD). Bush ble leder for den nye seksjonen og overlot Forskningskomiteen til James B. Conant ved Harvard. Til å bakke opp prosjektet ble det nedsatt en politisk komité bestående av prominente personer som Co­ nant, krigsminister Henry L. Stimson, stabssjef George Marshall og visepresident Henry Wallace. I november ble det avsatt 300 000 dollars til forskningskontrakter med universiteter og industrielle laboratorier. Noen uker seinere var USA med i krigen, og prosjektet ble da enda mer presserende. Etter seks måneder begynte programmet å bære frukter. I mai 1942 kunne noen av fysikerne lansere for Bush fem mulige metoder til å utvinne fisjonsmateriale. Det ble til at man

konsentrerte seg om tre av disse metodene - to til å skille U-235 fra U-238 og én til å lage plutonium. Den første ble kalt gassdiffusjonsprosessen, som skulle ivaretas av en gruppe under ledelse av Harold Urey ved Columbia-universitetet. En annen gruppe under ledelse av Ernest O. Lawrence ved universitetet i California skulle forsøke å isolere U-235 ved hjelp av såkalt elektromagnetisk separasjon. Ved universitetet i Chicago tok Arthur Holly Compton - med Fermi som vitenskapelig rådgiver - sikte på å lage plutonium som biprodukt av en kontrollert kjedereaksjon i en uranreaktor. Ingen visste med sikkerhet hvilken - om noen i det hele tatt - av de tre metodene som ville virke. For å finne ut dette og for å starte produksjonen avfisjonsmaterialet lanserte bombekonstruktørene et anleggsprosjekt av hittil ukjente dimensjoner. Som Teller hadde forutsagt, måtte de så å si forvandle «hele De forente stater» til en kjernefysisk fabrikk. For å få hjelp til denne monumentale oppgaven henvendte de seg til landets største entreprenørvirksomhet - den amerikanske hærens ingeniørkorps. I september ble en av korpsets dyktigste offiserer utpekt til å lede prosjektet. Oberst Leslie R. Groves hadde overhodet ikke lyst på denne jobben. Etter 24 år med anleggsarbeider i hæren, deriblant byggingen av Pentagon, var Groves blitt lovet feltkommando, og det var det han hadde ønsket seg. Men Groves' overordne­ de, generalmajor Brehon Sommervell, nektet å la ham trekke seg. «Gjør du denne jobben skikkelig,» sa han, «kan det vinne

Det var Albert Einsteins banebrytende teorier om forholdet mellom masse og energi man virkelig fikk anskueliggjort med atombomben. Her gjør han notater ved Princeton-universitetet i 1943.11939 sendte Einstein sitt berømte brev til president Franklin D. Roosevelt og nevnte muligheten av å lage et atomvåpen. Dette brevet var opptakten til Manhattan-prosjektet.

21

krigen for oss.» Og som et ekstra incitament fikk Groves brigaderstjernen. Som karriere-offiser (nr. 4 i West Point-klassen i 1918) visste Groves når han måtte innordne seg. Og han var den ideelle person å sette på den omtrent umulige oppgaven. Han var sønn av en kaptein i hæren og hadde meget sterk pliktfølelse. Groves var stor og kraftig, han var kort og tilknappet, kompromissløs og til tider tyrannisk, og han hadde én leveregel: Gjør jobben og sørg for at den blir gjort skikkelig. Ved tilsettelsen var Groves inntekter - inklusive lønn og gratialer - på 663,40 dollars i måneden. Snart kom han til å bruke millioner hver dag. På ett tidspunkt hadde han sin egen sjekkonto på den astronomiske sum av 37,5 millioner dollar for å kunne kjøpe uran hvor han enn måtte komme over det. Denne finansieringsmåten sto i bevisst misforhold til prosjek­ tets omfang, for å hindre selv kongressmedlemmer i å få vite for mye om det topphemmelige opplegget. Under den nye sjefen fikk prosjektet et navn, Manhattan Engineer District, som skulle være uklart nok til å avlede oppmerksomheten fra det virkelige formålet. Med Groves i spissen ble det straks fart i sakene. Den første dagen satte han opp en prioriteringsliste sammen med sin nærmeste rådgiver, oberstløytnant Kenneth Nichols. Uran sto øverst på listen. Nichols kunne fortelle Groves at inntil nylig var det omtrent ingen andre enn de engstelige eksil-vitenskapsmennene som hadde vært inne på den tanke å samle på uran. Nichols selv hadde foretatt en undersøkelse, og han ble forbauset over hvor lite det fantes av dette metallet. For akkurat 10 dager siden hadde imidlertid en av statssekretærene, Thomas Finletter, nevnt nærmest i forbifarten at en bekjent av ham i New York, Edgar Sengier, visstnok hadde et uranparti. Finletter hadde visst om det en stund, men ettersom departementet ikke kjente til Manhattanprosjektets formål hadde han ikke tenkt stort over

det. Med Groves7 velsignelse skyndte Nichols seg til New York for å treffe Sengier. Mannen viste seg å være en belgisk flyktning som hadde unnsloppet nazistene i 1939. Han var president i Union Miniére du Haut-Katanga - firmaet som eide og drev Shinkolobwe, verdens rikeste uran-gruve, i Belgisk Kongo. Han hadde nok uran, det var sikkert og visst. Rett før krigen var Sengier blitt advart av britiske vitenskaps­ menn om at uran kunne bli brukt som våpen en dag. Han glemte ikke denne advarselen, og da Belgia ble invadert i 1940, begynte han å bli redd for tysk invasjon av Kongo. Seinere samme år ga han Shinkolobwe-firmaet hemmelig ordre om å gjøre alt for å få fraktet all tilgjengelig rå-uran direkte til USA. Resultatet var at 1 250 tonn førsteklasses uranmalm ble ført ut via den nærmeste åpne havnen i Portugisisk Angola, og den ble lagret i 2000 ståltønner i et varehus på Staten Island. Sengier gikk rakt på sak: «Er du kommet for å snakke eller for å gjøre forretninger?» spurte han Nichols. Før en time var gått, forlot den amerikanske obersten den belgiske flyktningens kontor med et gult papirark. På det hadde han notert ned salgsvilkårene: 1,60 dollar pr. pund - laveste markedspris -, fire millioner dollar for hele partiet, og en avtale om å selge all annen uran som lot seg føre ut av Kongo. «Jeg vil gjerne begynne å forsyne meg av den uranen i morgen den dag,» sa Nichols til Sengier idet han dro. «Gjerne for meg,» sa Sengier, «kontraktene kan våre advoka­ ter utarbeide seinere.»

Å sikre seg tilstrekkelig uran var ikke siste utfordringen Mahattan-prosjektet ble stilt overfor. Fra første stund led det av mangler, noe man først fikk føling med under planleggingen av Lawrences elektromagnetiske separasjonsprosess i Berkeley. For å bygge dette systemet i stor nok målestokk hadde Lawrence kommet fram til at han ville trenge verdens største magneter - hver av dem 75 meter lang og hundre ganger sterkere enn laboratoriesyklotronen på universitetet. Det ville gå med tusenvis av kilometer kobbertråd til spolene. Men krigsindustrien hadde nesten tømt de amerikanske kobberforrådene. Det fantes ikke nok kobber i landet til å bygge magneter på den størrelsen Lawrence trengte. Han bakset med problemet en stund, og endte opp med et høyst originalt forslag: «Hvorfor ikke bruke sølv?» spurte han oberst Nichols. «Det er en ypperlig elektrisk leder.»

En kontrollør sjekker noen stabler rent sølv. Det vi ser, er en del av 14 000 tonn man fikk lånt av finansdepartementet i USA for å bruke det til spoler i Manhattan-prosjektets kjempemagneter.

Denne ovale «veddeløpsbanen» ved Clinton Engineer Works i nærheten av Oak Ridge i Tennessee inngår i et elektromagnetisk separasjonsanlegg i produksjon av uran 235, og den er pansret med magneter som hver er laget av strømførende sølvtråd tvunnet rundt en jernkjerne.

22

Nichols ringte sekretæren, Daniel Bell, i finansdepartementet og gjorde oppmerksom på at et regjeringsprosjekt ved navn Manhattan Engineer District trengte en masse sølv. «Til hva da?» spurte Bell selvfølgelig. «Det er en topphemmelighet, herr statssekretær,» svarte Nichols. «Alt jeg kan si er at det gjelder et viktig krigsprosjekt under ledelse av ingeniører i hæren.» «Hvor mye sølv?» spurte Bell. «Seks tusen tonn,» svarte Nichols. «Unge mann», irettesatte Bell ham, «det er mulig De tenker på sølv i tonn, men det amerikanske finansdepartement vil alltid tenke på sølv i troy ounces.» Bell innrømmet at statskassen disponerte sølv i en mengde av 47 000 tonn pluss 39 000 tonn som utgjorde landets sølvdekning. For å gi fra seg sølvet måtte man ha godkjennelse av finansministeren, Henry Morgenthau. Det fikk man, og enden ble at Manhattan-prosjektet lånte 14 000 tonn av det dyrebare metallet. Dette svarte til en verdi av 300 millioner

dollar, og det ble lovet tilbakelevert innen seks måneder etter at krigen var over. En kolonne umerkede lastebiler hentet sølvbarrene ved West Point Depository i New York og fraktet dem til en fabrikk i Carteret, New Jersey. Der ble de støpt om til sylindre. Deretter ble alt sølvet ført med skip til Phelps Dodge Copper Products-fabrikken i Elizabeth, New Jersey, hvor det ble strukket i smale strimer og rullet sammen i smultringformede bunter. Til slutt ble trådene fraktet til Allis Chalmers i Milwaukee, hvor de ble isolert og tvunnet rundt enorme stålkjerner. Dermed hadde Lawrence sine magnetpr. (Da krigen var over fikk finansdepartementet tilbake alt minus 4,9 tonn dvs. 0,035 prosent av hele sølvmengden.) Urey og hans kolleger ved Columbia ble konfrontert med tilsvarende mangler da de forsøkte å skille det fissile U-235 fra U-238 i form av uranhexafluorid. Denne gassen etser seg gjennom nesten alle stoffer man kjenner til. Eneste unntak er rent nikkel. Vitenskapsmennene regnet ut at man for å produsere

23

tilstrekkelige mengder U-235 måtte bygge et helt enormt gassdiffusjonsanlegg. De ville trenge over en million meter rørled­ ning med en diameter på opp til 20 centimeter. Og ikke ville man greie seg med nikkelforet stål, man måtte basere seg på ren nikkel. Det er vanskelig å få til et jevnt nikkelbelegg, og selv mikroskopiske ujevnheter kan føre til at gassen åt seg gjennom rørene. Og den minste lekkasje ville true hele prosessen. Groves henvendte seg til industrieksperter og fikk skuffende nyheter. Den nødvendige nikkelmengden utgjorde det dobbel­ te av USA's årlige produksjon. Og nikkel var et kritisk grunnstoff for andre vitale deler av krigsindustrien, bl.a. i forbindelse med herding av stål. Groves tenkte fram og tilbake over dette, og plutselig kom han på noe som kanskje kunne hjelpe. For ti år siden hadde han ledet et program for å utvikle luftvernsøkelys, og han hadde fått problemer med glassreflektorene i søkelysene den gangen. Groves hadde søkt hjelp hos en sveitsisk-født galvaniseringsspesialist ved navn Blasius Bart på en liten familiebedrift i Belleville, New Jersey. Bart hadde da klart å lage en buet metallreflektor til lyktene. Om noen i hele Amerika virkelig var i stand til å fornikle den runde innsiden av stålrørene, måtte det være Bart, tenkte Groves. Det viste seg at Blasius Bart hadde trukket seg tilbake og overlatt driften til sin 29 år gamle sønn Sieg. Bart den yngre sa seg villig til å prøve å fåre rørene med nikkel. Det var langsomt arbeid. Han eksperimenterte med forskjellige fremgangsmåter og nikkeloppløsninger, og mislyktes gang på gang. Men plutse­ lig fikk han en idé. I stedet for å senke sju meters stykker av

røret ned i tanker med nikkel-oppløsning, kunne han jo prøve å bruke røret selv som tank og pumpe væsken gjennom det! For å få til et jevnest mulig nikkel-belegg lot han røret rotere under prosessen. Dette fungerte bra, og før lang tid var gått hadde han 400 arbeidere i gang med å nikkelfore. Deretter strømmet det ut kilometervis av stålrør, og Sieg Barts oppfinnelse redu­ serte den nødvendige nikkelmengden med 98 prosent. Mens vitenskapsmennene og teknikerne strevde med sin hærskare problemer under produksjonen av fisjonsmaterialet, var general Groves og hans menn opptatt med å skaffe tomter til de nødvendige produksjonsanleggene. Av to grunner søkte de øde og isolerte egner, - for å unngå snushaner og for å hindre massetragedier i tilfelle det livsfarlige materialet av en eller annen grunn skulle eksplodere. Kort tid etter tilsettelsen, i september 1942, kjøpte Groves det første tomtearealet til Manhattan-prosjektet. Det dreide seg om over 200 000 mål bølgende Tennessee-landskap ca. tre mil fra Knoxville, mellom Great Smoky og Cumberland-fjellene. Det ble Clinton Engineer-verkene i nærheten av Oak Ridge som til slutt kom til å huse de enorme magnetene og vakuumkamrene til den elektromagnetiske prosessen, skogen av rør, pumper, piper og ventiler fra gassdiffusjonsanleggene, noen mindre varmediffusjons- og plutoniumanlegg samt et av verdens største elektrisitetsverk. Oak Ridge var bare den første av Groves7 mammuttransaksjoner på eiendomsmarkedet. Den neste var en del av skogområdet i Illinois omkring tre mil vest for Chicago. Ved

Et oppslag ved Manhattan-prosjektets anlegg i Oak Ridge pålegger arbeiderne der absolutt taushet utenom arbeidstida om det topphemmelige-prosjektet. Dette oljemaleriet gjengir historiens første kunstige kjernefysiske kjedereaksjon ved universitetet i Chicago den 2. desember 7942. Vitenskapsmenn fra Manhattan-prosjektet står på en balkong og iakttar atomreaktoren. I lys dress rett ved rekkverket står Enrico Fermi og bruker regnestaven sin til å regne ut når massen i reaktoren blir kritisk.

24

universitetet i Chicago var Compton og Fermi høsten 1942 klare til å konstruere verdens første atomreaktor. Og ettersom ingen med sikkerhet kunne garantere at kjedereaksjonen lot seg temme, anså man det tryggest å utføre forsøket langt unna universitetsområdet i Chicagos South Side. Men forsiktigheten ble kastet over bord i begynnelsen av november da en fagforeningskonflikt forsinket anleggsarbeidet ute i skogen. Compton støttet seg til Fermis forsikring om at prosessen var under full kontroll, og tok til orde for å bygge reaktoren i den kalde, fuktige myrjorda under vesttribunen på universitetets ubrukte fotballbane Stagg Field. Groves var heller motvillig, men tidspresset fikk ham til å gå med på det. Å bygge Chicago-reaktoren skulle bli den skitneste jobben i hele Manhattan-prosjektet. Den 7. november 1942 la Fermi selv ned grunnsteinen. Det var en blokk ren grafitt på 41 x 4| x 161 tommer, som ble lagt i det ene hjørnet av det lerretsdekkede gulvet under Stagg Field. Da Fermi reiste seg opp og gikk for å hente en til, var hendene hans helt svarte. Dette var de to første av 40 000 blokker lagt ut i en runding på 8 meter i diameter. Blokkene ble asymmetrisk med 8|tommers hulrom imellom for å gi plass til trekilos uran- eller uranoksyd-stykker. Grafitten ble sendt fra Union Carbide i lange, grove stykker som måtte sages til, pusses glatte og bores ut. Denne finishen ga et ikke ubetydelig tilskudd til alt grafittstøvet som etterhvert la seg som mørkt slam ut over bakken. Snart var underlaget glatt som en skøytebane. To grupper av mekanikere og teknikere, med sporadisk hjelp av studenter og utålmodige vitenskapsmenn, avløste hveran­ dre med å legge blokker 24 timer i døgnet. «Hvis folk visste hva

vi gjorde med halvannen million dollar av pengene deres, ville de tro vi var gale,» bemerket en av vitenskapsmennene mens han gned av seg skitten etter en økt. Forøvrig var vaskingen stort sett forgjeves - grafittstøvet begynte å tyte ut av porene en halvtime etterpå. Lag for lag vokste den svarte generatoren, alt mens Fermi vandret omkring og foretok sine beregninger med en seks tommer lang regnestav. Den 1. desember var det over 40 blokker i høyden, og generatoren begynte å vise de første tegn på eget liv. Det begynte å tikke i nøytronteljerne på et instrumentbord ved siden av reaktoren, og takten økte for hvert nytt lag. Fermi ga sine assistenter beskjed om å føre inn kadmiumbelagte kontrollstaver til å fange opp nøytroner og bremse reak­ sjonen. Det var snakk om tre staver - en ble styrt mekanisk fra kontrollbordet, en kunne betjenes manuelt, og den tredje, den såkalte z/p, fungerte som nødbrems. Hvis kjedereaksjonen løp løpsk, ville den falle ned i reaktoren. Klokka 16 var man oppe i 48 lag. Fermi tok et siste overblikk, stakk regnestaven i lomma og ba sjefen for arbeidslaget om å legge på enda tre lag. Kaldt og rolig gikk han hjem for dagen, etter å ha bedt en av assistentene om å feste kontrollstavene. Sammen med Compton og et tjuetalls medarbeidere kalte Fermi atomreaktoren sin til live. Klokka 9.45 ga han ordre om å trekke ut den mekaniske kontrollstaven. Deretter ble nødzip'en halt opp og ut av reaktoren og festet med rep og taljer til en balansevekt så den ble hengende over reaktoren, mens en av mennene sto klar med en øks til å hogge over repet slik at zip'en falt ned på plass i tilfelle noe gikk galt. Som en ekstra

25

sikkerhetsforanstaltning sto tre mann i en «selvmordsskvadron» på en plattform over reaktoren med spann fulle av nøytronabsorberende flytende kadmium, de kunne helle over reakto­ ren dersom den løp løpsk. Ved siden av reaktoren sto en annen medhjelper og holdt om den manuelle staven, som nå formodentlig var siste hinder for kjedereaksjonen. «Dra den til 13 fot,» lød Fermis beskjed kl. 10.37. Staven beveget seg ut, nøytrontellerne begynte å sprake og stiften på en måler tegnet en stigende kurve. Reaktoren var så utvilsomt i live, og enda hadde Fermi ikke sloppet løs kjedereaksjonen som gikk av seg selv. Fermi tok fram regnestaven. «Utslagene vil nå dette punktet, deretter flater de ut,» sa han rolig. Ingen andre i rommet var tilnærmelsesvis så fattet som han. Hvis reaksjonen likevel ikke avtok - ville noen av dem da overleve? Men målekurven flatet ut akkurat der Fermi hadde sagt, og tellerne roet seg. Fermi ga ordre om å trekke staven litt lenger ut. Deretter økte aktiviteten litt, før den avtok igjen. Ved middagstid ga Fermi til beste en skuespillers coup de theatre. «Jeg er sulten,» erklærte han. «Vi går og spiser lunsj.» Hvorpå han førte an til studentkantinen. Vel tilbake etter lunsj ga Fermi, stadig med regnestaven i hånden, ordre om at staven skulle trekkes ut enda en fot. Nå toppet tellerklikkingen seg i et hamrende crescendo, og skriveren beveget seg bare oppover og oppover, uten den tidligere utflatingen. Fermi snudde seg mot Compton og smilte. «Nå løper reaksjonen av seg selv,» sa han. Klokka var da 15.25, den 2. desember 1942. Fermi lot kjedereaksjonen pågå i 28 minutter. Vel tilfreds med resultatene av dagens arbeid beordret han «Zip på plass», og verdens første atomreaktor la seg lydig til hvile. Da Compton var tilbake på sitt kontor, ringte han til James Conant ved Harvard. Han ga en indirekte hyllest til Fermi, denne flytkningen fra fascismens Italia. «Jim, det vil vel interessere deg å høre at den italienske oppdagelsesreisende har nådd fram til Den nye verden,» sa Compton. «Var de innfødte vennligsinnet?» spurte Conant. Det ble han forsikret om at de var. Selv om Fermis funksjonsdyktige atomreaktor ennå ikke hadde bevist med absolutt sikkerhet at man kunne produsere fleksibelt plutonium på denne måten, så var vitenskapsmennene i Chicago ikke lenger i tvil om at det lot seg gjøre.

Innenfor en margin på 10 til 1 000 var det ennå ingen som visste hvor mye plutonium eller U-235 man trengte for å bygge en eksplosjonsbombe. Men i kjølvannet av Fermis suksess sto nå forskerne fram og hevdet at det ville holde med seks reaktorer for å produsere en passende mengde plutonium. Hver av dem måtte imidlertid bli mange ganger så stor som miniatyren på 500 tonn under fotballtribunen ved Chicagouniversitetet. Spørsmålet om hvor man skulle reise de enorme reaktorene rangerte høyt på Groves' problemliste. Man måtte gå fra en tidligere plan om å legge dem til Oak Ridge. Det var nå engang en viss fare knyttet til reaktorene, og konstruktørene ønsket seg skikkelig albuerom. Oak Ridge var allerede utpekt til å romme produksjonen av U-235, men området var rett og slett ikke stort nok til å gi tilstrekkelig sikkerhet. Svaret kom med et landmålerteam som nyttårsaften 1942 vendte tilbake til Groves' kontor under ledelse av oberstløyt­ nant Franklin Matthias. Ved den avsidesliggende landsbyen Hanford i Washington hadde de funnet en halv million acres med tilsynelatende ideell beliggenhet. Området lå omkring Columbia-elva, som ville sørge for rikelig med kjølevann, og kraft var lett tilgjengelig fra de nye Grand Coulee- og Bonneville-dammene. Dessuten var det et goldt og grisgrendt prærielandskap, uten særlig annen befolkning enn spredte landarbeidere på irrigerte kirsebær- og aprikos-anlegg. Groves inspiserte området den 16. januar og ga sin tilslutning i Hanfords lille landhandleri, der han stakk innom for å få seg litt kjeks. Kondemneringen ble innledet den 8. februar. Hanford var ikke det eneste området Groves la inn under Manhattan-prosjektet den vinteren. Den 7. desember 1942 undertegnet han kondemneringspapirene for en gutte-kostskole med tilstøtende områder på en avsidesliggende høyslette i New Mexico-ørkenen. Her, i Los Alamos, som stedet ble kalt, var det meningen å samle trådene fra de ulike tiltakene i Manhattan-prosjektet til det endelige produkt. Våren 1943 kom en gruppe vitenskapsmenn sammen der under ledelse av J. Robert Oppenheimer, en lynskarp, 39 år gammel fysiker. De skulle innlede det mest hemmeligholdte, farlige og begiven­ hetsrike prosjekt den amerikanske regjering noen gang hadde satt i gang - å konstruere en atombombe. Lenger kunne de ikke komme uten fisjonsmaterialet til bombens kjerne, men nå

Mellom to skift: Arbeidere strømmer ut av portene til Oak Kidge-anleggene, hvor man produserte fisjons-uran og plutonium til atombomber. Oppslaget til høyre angir vinnerne i en konkurranse for å øke arbeidsintensiteten.

26

skydde man ingen anstrengelser for å få fortgang i produksjo­ nen av plutonium og U-235. Midtveis i 1943 la Manhattan-prosjektet beslag på produk­ sjonen i over 30 amerikanske industribedrifter - ledende firmaer innen kjemi, bygg og anlegg, metallurgi og elektronikk. Flere av dem hadde i begynnelsen vært nølende og inngikk kontrakt først etter forsikringer om at oppgavene hadde helt avgjørende betydning for krigføringen. Der var forståelig at lederne for disse selskapene nølte. De fleste av dem arbeidet allerede under hardt press av topp-prioriterte krigskontrakter. Mange av de oppgavene Manhattan-prosjektet ville ha utført, var aldri blitt løst før. I noen av tilfellene måtte man finne fram til nytt verktøy og nye metoder for i det hele tatt å komme i gang. Og det krevdes en svimlende mengde arbeidskraft, som måtte hentes fra andre viktige oppdrag. På det meste la Manhattan-prosjektet beslag på over 600 000 amerikaneres arbeidsinnsats. En annen god grunn til å nøle var den auraen av hemmelig­ holdelse brigader Groves hadde hyllet hele prosjektet inn i. Groves var nærmest fanatisk hva angikk sikkerhetsspørsmål. Han gjorde hva han kunne for å hindre at noen enkeltpersoner i det private næringsliv bortsett fra en håndfull sentrale ledere fikk kjennskap til mer enn det minimum som krevdes for å

utføre en bestemt jobb. Hele hærskaren av arbeidere jobbet derfor i total uvitenhet om hensikten med det hele. Kvinner som var ansatt for å bearbeide materialet til filtre til gassdiffusjonsprosessen, fikk for eksempel aldri høre hvorfor de ble forflyttet til et annet prosjekt under menstruasjonen. Den skjulte grunnen var at kvinner kan svette mer enn normalt i hendene i denne perioden, og selv om de brukte hvite hansker under arbeidet, kunne det avleire organisk stoff på det ømtålige materialet. Groves fritok ikke seg selv for det paniske sikkerhetsreglementet. For å vekke minst mulig mistanke gikk han ofte i sivile klær på jobben. Kjørte han offentlige transportmidler med graderte dokumenter, pleide han å sitte på dem. Og for å beskytte de gigantiske hemmelighetene han oppbevarte i vesken og i hodet stakk han en .32-kalibers pistol i beltet. Groves' sikkerhetsmani var bare én av grunnene til hans mange sammenstøt med de mer livsfjerne, uavhengige og temperamentsfulle sivile vitenskapsmennene. Helt fra starten hadde de motforestillinger mot å bli underlagt militær kontroll. De likte ikke tempoet Groves kjørte programmet igjennom med, og under enhver omstendighet regnet de seg selv som langt bedre kvalifisert til å bygge en bombe enn noen som helst ansamling offiserer fra hæren eller ingeniører fra næringslivet.

27

De sydende gemyttene holdt på å koke over i Los Alamos. Livet i New Mexico-ødemarken var allerede ensomt og primitivt nok som det var. De vitenskapsmenn og våpenteknis­ ke spesialister som jobbet der under Oppenheimers ledelse, var av den oppfatning at Groves helt unødvendig bare gjorde forholdene enda mer utrivelige. Om sikkerhetsreglene var strenge andre steder i Manhattanprosjektet, ble de rene tvangstrøyen i Los Alamos. Groves innførte brevsensur og forbød utreiser lenger enn til Albuquerque, 15 mil unna. Han så helst at det ikke var noen kommunikasjon mellom vitenskapsmennene i Los Alamos og deres kolleger og venner ved andre deler av prosjektet og på universitetene rundt om i landet. Han satte ut vaktposter med strenge instrukser rundt området. En gang kommandørkaptein William S. Parsons, marinens våpentekniske spesialist, dukket opp ved inngangen iført khaki-klær, ble han nektet adgang fordi vaktposten ikke kunne identifisere uniformen. Vedkom­ mende vakt ringt sin sersjant og meldte at «vi har fakket en spion. Det er en fyr som prøver å komme inn, men uniformen hans er like falsk som en tredollarseddel» (USA har ikke tredollarsedler). Da det viste seg at vitenskapsmennene ved Los Alamos ikke klarte å tøyle sin sterke selvstendighetstrang, gikk Groves til det drastiske skritt å innrullere dem i hæren og påtvinge dem uniformer. «Alt jeg ba disse sivilistene i hæren om,» kommen­ terte en noe forbitret Groves senere, «var at de skulle klare å gå i uniform, hilse, stå i giv akt og si «Yes, sir» når en offiser snakket til dem.» Men slike innrømmelser ble han aldri forunt. Innrulleringsplanene førte til åpent opprør blant vitenskapsmen­ nene, og for ikke å miste hele staben ble han tvunget til retrett. Men det var ingen ydmyk retrett. Han fortsatte å betrakte vitenskapsmennene som ulydige barn, og omtalte dem iblant som «duster». Men til tross for denne anspente våpenstillstan­ den, fortsatte de stridende partene sitt arbeid. I Hanford, Oak Ridge og Los Alamos begynte enorme anlegg å gro fram. For å huse de mange tusen arbeiderne ble det reist provisoriske byer med skoler og kirker og det hele. Rekrutteringsteams trålet landet på jakt etter flere folk. På alle de tre stedene tårnet problemene seg opp for teknikerne. Men ett for ett løste de dem med dyktighet og oppfinnsomhet. Et av de mest delikate problemene gjaldt pumpene til de kilometerlange rørledningene til gass-diffusjonsprosessen i Oak Ridge. Man trengte tusenvis av pumper,

og de kravene som ble stilt til dem, gikk langt ut over det noen ingeniør hadde erfaring med. Pumpene måtte drive fram den etsende uranheksafluoriden i høyt tempo. De måtte være uten den minste lekkasje, og de måtte fungere knirkefritt uten smøring - uranheksafluoriden ville nemlig eksplodere ved kontakt med grease eller olje. Etter flere måneder med frustrerende nederlag ble endelig noe bortimot den perfekte pumpe konstruert av sjefingeniøren i Standard Oil, Indiana, George Watts, og . en ung kjemiingeniør fra Texas, Judson Swearing. I over to år hadde også et annet øyensynlig uløselig problem tynget forskerne i gass-diffusjonsprosessen. Det dreide seg om å utvikle et materiale til de tusener av filtre som skulle til for å skille U-235 fra den tyngre U-238. Filtrene måtte være korrosjonssikre, av garantert jevn kvalitet og porøse - med millioner mikroskopiske hull på hver kvadratcentimeter. Jakten på det rette materialet ble et så traumatisk prosjekt at lederen for det, Harold Urey, måtte overføres til mindre stressende oppgaver. Det hadde vært forholdsvis enkelt å komme fram til korrosjonssikkert, pulverisert nikkel som basismateriale i filtre­ ne. Rent uoverkommelig virket derimot problemene med å få materialet jevnt, porøst og sterkt nok til at det ikke smuldret, og det skulle også kunne sveises. Dusinvis av kjemikere eksperi­ menterte uavhengig av hverandre og leverte sine prøver på størrelse med postkort. En del av dem var slett ikke verst, mens andre var så skrøpelige at de bare ble foraktelig avfeid som «kniplingsgardiner». Men endelig seint på kvelden den 19. juni 1943 klarte en kjemiforsker ved navn Clarence Johnson i sitt laboratorium i Jersey City, New Jersey, å lage et eksemplar som besto samtlige prøver. Dette var imidlertid bare begynnelsen på løsningen. Nå var det ikke lenger snakk om en laboratorieprøve, men om de nødvendige hundretusen kvadratmeter. Det ville by på en endeløs rekke problemer å masseprodusere det, ikke minst i forbindelse med å konstruere ovner til å smelte nikkelpulveret. Men våren 1944 ble en brukbar ovn tegnet og bygget av en ingeniør i Salem, Ohio, ved navn Sam Keener, en eksentrisk forhenværende cowboy med kun folkeskole som foretrakk å gå på kontoret i cowboystøvler med sølvsporer og broderte rodeo-skjorter. De reaktorene i Hanford som skulle utskille plutonium fra bestrålet uran, avga en så intens radioaktivitet at betjeningen måtte holde seg på god avstand. For å kunne drive anleggene

Langs bredden til Columbia-elva i et fjernt dalføre ved Hanford i Washington er det grodd fram et helt fabrikkkompleks for produksjon av fisjonsplutonium. En arbeidsstyrke på 45 000 mann brukte ett år på å fullføre anlegget.

28

mest mulig ved hjelp av fjernkontroll måtte man finne opp et utall av mekaniske innretninger. Og så måtte det lages nye optiske systemer til å overvåke mekanismene og de sydende ovnene i reaktorene. Et nytt hinder oppsto da det viste seg at radioaktiviteten gjorde glasslinser svarte og ubrukelige. Proble­ met ble først løst av noen forskere som fant ut at visse typer gjennomsiktig plast var immune mot svertingen, hvoretter man laget linsene til periskoper og andre optiske instrumenter som skulle brukes i nærheten av uranet, av plast. I november 1943 begynte det enorme og kompliserte arbeidet ved Oak Ridge i Tennessee å frambringe de første resultater. Nå kunne man sette i drift alfa, dvs. den første enheten i Lawrences elektromagnetiske separasjonsanlegg. Hjertet i denne proses­ sen var de magnetene som var tvunnet av statens utlånte sølvbeholdninger. Det var de største magneter som noensinne var bygd, hver av dem med en vekt på mellom 3 000 og 10 000 tonn og med mellom 12 og 21 tonn sølv. Kraften i dem kunne

rive hammere og andre redskaper ut av hendene på uoppmerksomme arbeidere, noe som kunne resultere i både sår- og bruddskader om de ansatte ikke kom seg unna i tide. En kvinnes hårfrisyre var aldri trygg - hvis hun våget seg for nær en magnet, fløy hårnålene ut og ble sittende som klistret til

magnetene. En mer alvorlig bivirkning av den voldsomme kraften skulle først vise seg senere, - da 14 tonns ståltanker ble rokket opp til tre tommer ut av stilling, slik at rørledningene mellom den ble revet over. Et enda verre tilbakeslag kom under aktiveringen av alfa-enheten. Rett etter at strømmen ble koblet til magnetkolossene, kortsluttet de og sluttet å virke. Da ingen diagnostiske forholdsregler kunne løse problemet, ga Groves til slutt ordre om å skjære opp ståldekslet på den ene magneten for å se om noe var galt inne i den. Og det var det mye som var. På en eller annen måte var det kommet rustpartikler og andre metallrester inn i oljen som kjølte ned den store maskinen. Groves var rasende, først tenkte han på sabotasje, men gikk snart over til å snakke om slurvete håndverk. Magnetene måtte fraktes tilbake til Allis Chalmers i Wisconsin for å renses og vikles på nytt. I mellomtiden var det driftsstans i Oak Ridge. Den første av de tre reaktorene i Hanford var klar til drift i begynnelsen av september 1944. Før uranet ble ført inn, ringte Groves fra Washington DC til Franklin Matthias, sjefingeniøren på Hanford-anlegget. «Oberst, en ting vil jeg råde deg til,» sa han. «Det er best du er til stede når de starter anlegget. Hvis det går i luften, så bare hopp rett opp i det, det vil spare deg for en masse trøbbel.»

29

Reaktoren - som gikk under navnet Pile (reaktor) B - gikk ikke i luften. Men etter en bedragersk glatt start begynte den å oppføre seg temmelig mystisk. Som han hadde vært det i Chicago, var Enrico Fermi også nå til stede og kontrollerte ledningen av den enorme reaktoren med regnestaven sin. Men til forskjell fra i Chicago hvor uranstykkene lå mellom grafittblokkene, måtte Pile B lades ved å skyve hundrevis av lange, aluminiumkledde uranstaver inn i huller som var skåret ut i grafitten og ytterdekslet. Den 13. september begynte man å føre inn uranstavene. Etter to dager ga reaktoren fra seg noe varme, og Fermi ga beskjed om å føre inn kontrollstavene. Så langt var alt gått bra. Fram til 27. september økte Fermi kraften forsiktig og langsomt. Ennå tilsynelatende med alt under god kontroll besluttet han å forsere reaksjonen. Kjølevannet fra Columbia-elvas kjølige vann ble sirkulert gjennom rørene i anlegget, og rett etter midnatt ble kontrollstavene hevet. Klokka 2 om morgenen var reaktoren ennå langt fra å yte sitt maksimale, men den genererte mer energi enn noen tidligere kjedereaksjon. Men klokka 3 forsvant kraften av en eller annen merkelig grunn fra Pile B. Klokka 6.30 var den blitt kald og virket helt livløs. De forbløffede vitenskapsmennene funderte på mulige årsaker. Var det sabotasje, lekkasjer, forurenset vann fra elven? Ingen ting kunne gi noen overbevisende forklaring på hvordan generatoren kunne utånde. Men det hadde den gjort - Pile B virket nærmest som et 300 millioner-dollars kadaver. Men neste dag kom generatoren til seg selv like mysteriøst som den hadde dødd, alt mens de frustrerte operatørene fremdeles jaktet desperat etter en forklaring. Uten synlig hjelp

fra noen hadde den begynt å virke, og snart produserte den de samme 9 000 kilowatt som den hadde vært oppi dagen før. Men så avtok prosessen igjen like brått - generatoren kjølnet og døde. Blant de reparatørene det ble sendt bud på for å finne feilen på Pile B, var også en fysiker ved navn John Wheeler, Niels Bohrs assistent fra Princeton. Wheeler tok for seg kurvene over Pile B's ytelser, og han begynte å spekulere på om et eller annet kortlivet fisjonsprodukt kunne ha forgiftet reaktoren, eller fått den til å forgifte seg selv. Han gikk til Fermi med sin teori, og sammen prøvde de å finne ut om generatoren ga fra seg en eller annen radioaktiv gass med en nedbrytingstid eller halveringstid som svarte til intervallene mellom utånding og gjenoppliving i Pile B. De fant hva de lette etter - en gass som kalles xenon 135 med halveringstid på 9,4 timer. Fermi tok fram regnestaven og fant ut at xenon-forgiftningen kunne motvirkes ved å øke uranmengden med 25 prosent. Dette ble gjort, og Pile B bød ikke på flere problemer. Første juledag oppviste den sine første bestrålte uranklumper. Disse klumpene ble sendt til separasjonsanleggene, og ved hjelp av fjernkontrollen ble det nydannede plutoniumet skilt ut i januar 1945. Suksessen i Hanford ble hilst velkommen i Los Alamos. Tvunget av omstendighetene til teoretisering og gjettinger var Robert Oppenheimer og hans bombekonstruktører blitt stadig mer desperate etter å få fatt i et skikkelig fisjonsmateriale. Da man endelig fikk produsert den første plutoniumklumpen ved Hanford, bestemte oberst Matthias seg for i egen person å eskortere det dyrebare metallet i hvert fall et stykke på veien til New Mexico

Beskyttet båk en seks tommer tykk vegg av bly og murstein kan denne vitenskapsmannen ved universitetet i Chicago behandle det dødelig radio­ aktive materialet via fjernkontroll. Ved hjelp av periskop og speil i taket kan han se hva han gjør.

30

Plutoniumet ble lagt i en tung beholder av rustfritt stål emballert i en rektangulær trekasse på omtrent en halv meters høyde. Matthias tok med seg kassen i bilen sin og kjørte til Portland i Oregon. Derfra gikk det videre med tog til Los Angeles, hvor han ble møtt av en offiser som ikke viste hva slags bagasje det dreide seg om. «Jeg håper du har egen sovekupé på toget tilbake til Los Alamos?» spurte Matthias. Kureren sa at togene var så overfylt at han bare hadde klart å skaffe en overkøye. «Er du klar over at det du skal ha med deg, er temmelig verdifullt?» spurte Matthias igjen. «Hva mener du med 'verdifullt' Sir?» spurte offiseren tilbake. «Jeg mener at det har kostet tre hundre millioner dollar å produsere det!» Offiseren så ut som han fikk støt, og han klarte å få tak i egen sovekupé. Den 2. februar 1945 var han vel framme i Los Alamos med den dyrebare bagasjen. Det varte noe lenger før man fikk produsert nevneverdig U235 i Oak Ridge. Først i mai 1945 begynte U-235-transporten til Los Alamos derfra. Fra da av kjørte tungt væpnede vakter i en umerket bil en gang ukentlig ut av Oak Ridge med kurs for Knoxville, hvor de låste seg inn i en spesialreservert kupé på Chicago-ekspressen. I Chicago ga de sin spesielle koffert full av nikkelbeholdere med U-235 videre til andre vakter som fraktet den vestover på Santa Fe Chief. Dagen etter ble lasten avlevert på en liten øde stasjon i nærheten av Los Alamos. Tatt i betraktning hvor lite de hadde å arbeide med, hadde Oppenheimers bombekonstruktører i New Mexico gjort be­ merkelsesverdige framskritt. Allerede i april 1943 kom de fram til at U-235 kunne bringes til å eksplodere hvis man festet et stykke av det til munningen av et kanonløp og lot et annet stykke avfyres mot det. Da ville de få det de kalte en «kritisk masse». De vurderte også en annen mulig detonasjonsmetode,

nen. For å få den i gang slapp man et lite stykke fisjonsmateriale gjennom et hull i et større stykke. Dersom den totale massen i kontaktøyeblikket befant seg på eller i nærheten av det kritiske nivået, oppsto en kortvarig kjedereaksjon. Ikke uten et snev av

alvor kalte vitenskapsmennene denne prosessen å «kile dragen i halen». Under et liknende eksperiment døde en av del­ takerne, en kanadier ved navn Louis Slotin, av en overdose radioaktiv stråling. Slotins død var ett av de åtte dødsulykkene Groves fikk melding om i løpet av Manhattan-prosjektet. Fem døde av elektrisk støt, én ble drept av gass, og én falt og slo seg ihjel. Da det viste seg at produksjonsraten av U-235 bare gjorde det mulig å produsere én uranbombe, begynte eksperimentatorene i Los Alamos i stedet å vie seg til den delikate oppgave å lage en bombe av plutonium. Man trengte bare en tredjedel så mye plutonium for å skape en kritisk masse, men dette kunstige grunnstoffet hadde blant annet den forbløffende egenskap at det ikke ble aktivert ved kanon-metoden. I stedet ble 600 mann engasjert til å lage en pålitelig plutonium-utløser ved hjelp av implosjons-teknikken. Da de endelig lyktes, kalte de resultatet av sine forente anstrengelser for «Fat Man», som dermed ble navnet på den første atombomben som noensinne var bygd. Men ennå var ett monumentalt spørsmål ubesvart: Kom den til å fungere? Det var bare én måte å finne ut det på, og man begynte å lete etter et passende sted å prøve Fat Man. Området måtte være flatt, avsidesliggende og fjernt fra nysgjerrige blikk. Dessuten trengte man gode værforhold, og området måtte være ubebodd. Særlig det siste insisterte Groves på. Han næret ikke noe ønske om å komme i klammeri med den mektige og

såkalt implosjon. Den besto i å omgi et sylinderformet stykke fisjonsmateriale med eksplosive ladninger som i løpet av et milliontedels sekund ville presse sylinderen sammen til en kritisk masse. Men det var en lang rekke spørsmål de ikke kunne besvare, såsom hvor mange ounces, pund eller kilo eller tonn U-235 man trengte til en kritisk masse. Dette fant de til slutt ut i midten av 1945, og de magiske tall viste seg da å være 15 kilo U-235 eller ca. 5 kilo plutonium. Men det å bestemme disse vitale data viste seg å være en uvanlig farlig prosess. En av metodene var et slags stativ eller stillas som vitenskapsmennene meget treffende kalte giljoti-

Forskere ved Los Alamos slipper små uranklumper gjennom midten av denne stabelen med radioaktive uranskiver, og det er like før dette resulterer i en kritisk masse. Det var slike eksperimenter man foretok for å finne fram til den uranmengden man trengte til en bombe, og de var så farlige at deltakerne engstelig omtalte dem som å «kile dragen i halen».

31

temperamentsfulle innenriksminister Harold L Ickes i tilfelle prøven på grunn av en uforutsett faktor skulle krumme så mye som et hår på en uskyldig borgers hode. Som Groves seinere sa om Ickes: «Hans nysgjerrighet og uimotståelige trang til å få det som han ville i hver minste detalj ville skapt problemer for oss, og problemer hadde vi nok av som det var.» Det området man endelig kom fram til, fikk kodenavnet Trinity og befant seg midt i prøvefeltet for hærens bombefly-

styrker i Alamogordo, omkring 30 mil sør for Los Alamos. Det var en solsvidd, nådeløs region, kjent for de første spanske oppdagelsesreisende som Jornada del Muerto - «Dødsruten».

Nærmeste bebodde strøk var byene Socorro og Carrizozo, over tre mil unna. Groves var imidlertid mest bekymret for Amarillo i Texas, nesten 50 mil unna i vindens retning, i tilfelle radioaktivt nedfall skulle gjøre det påkrevet å evakuere sivile. Den 15. juli 1945 lå Fat Man klar på toppen av et tretti meter høyt ståltårn i Trinity. Under et ståldeksel lå hele dens intrikate

innmat omhyggelig drapert om et hult plutoniumstykke. En vaktpatrulje på fem mann sto ved tårnet og sørget for at ingen

veddemål om hvorvidt Fat Man ville antenne atmosfæren og - i tilfelle den gjorde det - hvorvidt det ville utslette bare New Mexico eller hele planeten. Til å begynne med ble Groves irritert og syntes Fermi opptrådte smakløst. Men ved nærmere ettertanke fant han ut at italieneren bare prøvde å fleipe bort

det nervepresset alle følte - kanskje også Fermi selv. Etter to pinefulle utsettelser på grunn av overraskende regn ble Groves og Oppenheimer enige om at prøven skulle finne sted kl. 5.30 den 16. juli. En halv time tidligere foretok et sju manns monteringsmannskap en siste sjekk av Fat Man. De badet hele tårnet i flomlys og trakk seg tilbake i jeeper. Nå var bomben alene i ørkenen. I kommandobunkeren gikk mannska­ pet som skulle detonere bomben med en elektrisk kabel, under jorda, hvor Oppenheimer, som nå virkelig hadde nervene i helspenn, måtte støtte seg til en stolpe. Observatørene i leiren

lå på magen med ansiktet bort fra Fat Man og presset øynene sammen. Nedtellingen begynte kl. 5.10, først i minuttintervaller, deretter i sekunder. Klokka 5.29 kom ropet «Zero!»

fikk forstyrre Fat Man. Resten av bombens oppassere var fordelt på en forskanset

Seinere hadde vitnene vanskelig for å finne ord for å beskrive det som nå skjedde. New-York T/mes-reporteren William

kommandopost og to andre trykksikre bunkere omkring sju kilometer unna samt Trinitybasens leirområde halvannen mil fra eksplosjonspunktet, det såkalte Ground Zero. Her fant man

Lawrence, Manhattan-prosjektets kronikør, kom ganske nær da han skrev: «I dette øyeblikket sto evigheten og dirret. Tiden

Groves, Oppenheimer, Bush, Conant, Fermi og andre ledende

var som om jorda åpnet seg og himmelen revnet. Man følte seg

fysikere, og dessuten teknikerne som skulle utløse det hele. Nå sto man ved kulminasjonen av tre års avsindige anstrengelser til en pris på over to milliarder dollar, og spenningen nådde

verdens tilblivelse.»

feberaktige høyder. Groves iakttok Oppenheimer, som nå var hovedansvarlig, og han så blek ut, grimete av utmattelse og på randen av sammenbrudd.

Da var Fermi Oppenheimers mentale motstykke. Han var i fleipehumør og kretset rundt sine ærverdige kolleger og tilbød

sto stille. Verdensrommet skrumpet sammen til et punkt. Det

som en som hadde fått det privilegium å være til stede ved Men kanskje det var Oppenheimer som kom med det mest framsynte utsagnet. Idet bombens ildkule steg opp i det kunstige dagslyset over ørkenen, kom den lamslåtte viten­

skapsmannen på en illevarslende linje fra den hellige Hinduteksten Bhagavad-Gita: «Jeg er blitt døden, som splintrer verdener.»

/ mørket like før daggry 16. juli 1945: En brennende ildkule fra den første atombombeeksplosjonen velter opp mot himmelen over Hærens luftstyrkers bombefelt ved Alamogordo i New Mexico-ørkenen.

32

33

Et krater omgitt av brent jord ligger som et sår i New Mexico-ørkenen ved Ground Zero etter detonasjonen av den første atombomben 16. juli 1945.

35

HJERNETRUSTI DEKNING

Et skilt som vitner om de strenge sikkerhetsrutinene ved Los Alamos: Å glemme passérseddelen var hva staben kalte en «sosial feil», og innebar at man måtte reise tilbake og hente den.

Hjemetrusten samlet i den forhenværende gutteskolen på et avsides platå 5 mil nordvest for Santa Fe i New Mexico var muligens den største konsentrasjon av intellektuelle evner i historien. Det var i alle fall den mest hemmelige. Det var denne mystiske basen som i februar 1943 erstattet Los Alamos Ranchskole. Etter hvert kom den til å svulme opp i ca. 6 000 inn­ byggere. Likevel var oppdraget så godt bevoktet at innbyg­ gerne i Santa Fe like i nærheten ennå etter to år bare delvis spøkte når de sa at den produserte vindusviskere for u-båter eller kanskje satte sammen forparten til hestene i kavaleriet. I virkeligheten gjaldt den feberaktige aktiviteten blant denne enestående ansamlingen av intellekt på «the Hill» («Åsen») produksjonen av atombomben. Når Los Alamos ble valgt til sentrallaboratorium for Manhat­ tan-prosjektet, var det fordi det lå fjernt fra mulige forstyrrelser, det var omgitt av statseid jord og det lå langt nok fra begge kystene til å være trygt mot fiendtlige angrep. Området hadde også en innflytelsesrik talsmann i J. Robert Oppenheimer -

laboratoriets vitenskapelige sjef - som eide en liten ranch i nærheten, og hevdet at den majestetiske naturen ville virke inspirerende på det viktige arbeidet. Oppenheimer insisterte også på at familien skulle få bo sammen med vitenskapsmennene i Los Alamos - en rettighet som nærmest tok pusten fra prosjektets resolutte leder, brigader Leslie R. Groves. Groves var redd for at de ville bli begravet i familielivets mas. Familiemedlemmene for sin del kom til å avsky Groves som mannen bak den militære kustus som bl.a. omfattet sensur, bruk av dekknavn og lite hyggelige møter med væpnede vakter. Men som en slags kompensasjon kunne Oppenheimer love vitenskapsmennene og deres familier (som ble holdt i like stor uvitenhet om arbeidet som verden forøvrig) et svimlende panorama av fjell og daler rett bak piggtråden. Og vitenskaps­ mennene hadde glede av å arbeide sammen med slike glimrende hjerner som Niels Bohr, Enrico Fermi og Edward Teller. Som en av de ferskere fysikerne i prosjektet seinere mintes: «Dette var virkelig store personligheter.»

36

Prosjektleder Leslie Groves (til venstre) sammen med fysikeren ). Robert Oppenheimer, mannen han satte til å lede «tidenes største ansamling av skolelys».

37

Studenter i speideraktige uniformer venter på å uteksamineres ved Los Alamos ranch-skole. Under seremonien kom det indianere fra lands­ byene i nærheten og danset og solgte hånd­ verksprodukter.

EKSPROPRIASJON AV EN AVSIDESLIGGENDE SKOLE Sommeren 1942 begynte Los Alamos Ranch-School å bli gjenstand for påfallende oppmerksomhet fra det militære. Speiderfly sneiet rett over bygningene. Det dukket opp uniformerte menn på området og kastet vurderende blikk rundt seg uten å snakke med en sjel. Den 7. desember - ett år etter Pearl Harbor - fikk skolen vite hvorfor - den amerikanske hær trengte området til et topphemmelig prosjekt. Skolemyndighetene fikk bare to måneder på seg. Undervisningen ble forsert slik at eksamen kunne framskyndes, og mens prø­ vene ennå pågikk, dukket de første bulldozerne opp. På kort tid fikk 3 000 anleggsarbeidere omformet det pittoreske lille akademiet til en støvfylt og livlig by. Hus, laboratorier og forsyningsbygninger skjøt i været, sammen med det som trengtes av kraftledningen Og der det ti år tidligere ikke hadde vært noen veiforbindelse overhodet, var det nå livlig trafikk av vitenskapsmenn, utstyr og forsy­ ninger på en asfaltert motorvei. Slutten av 1943: Arbeidsfolk utvider og planerer den gamle veien fra Santa Fe til Los Alamos. Det siste stykket var

38

så bratt og kronglet at de reisende var redd for at bilen skulle skli ut i en av de gruslagte hårnålssvingene og styrte ned i dalbunnen.

39

Vaktpatruljer langs utkanten av området. En av vitenskapsmennene ble lei av den strenge sikkerhetsrutinen. Han fant et hull i gjerdet, og bare for å tirre vaktene gikk han ut gjennom porten, vendte usett tilbake gjennom hullet, og gikk ut gjennom den samme porten igjen.

Disse flate husene ble kalt McKeeville etter selskapet som bygget dem. De ligger langs en av de skitne gatene som ble til hengemyrer i regnvær og lå skjult under tykke

40

EN MILITÆR BY VOKSER FRAM Ferdigbrakker, trailere og Quonset-skur lå snart spredd ut over hele det gamle sko­ leområdet i Los Alamos, og byen fortsatte å vokse. Man hadde regnet med at befolknin­ gen ville nå opp i 100 mennesker, men allerede etter et år passerte den 5 000. Det var en ung og vital gruppe med gjennom­ snittsalder på 25 år. Et ikke ubetydelig bidrag

til den eksplosjonsartede utvidelsen, klaget Groves, var den stigende fødselsraten. Los Alamos-innbyggerne måtte føs på, huses og kontrolleres - alt sammen i hen­ hold til hærens instruksjonsbok. Hele det 54000-acre store området ble inngjerdet med piggtråd, det var vaktposter overalt, og det hendte at vitenskapsmennene måtte legitimere seg for å slippe inn i sitt eget hjem. Topp-administratorer bodde i gamle tøm­ merhus. De inneholdt byens eneste badekar så strøket ble kalt «Badekar-alléen». Men de fleste hadde sine hjem i skrøpelige og triste tomannshytter langs en gate uten lys, fortau

eller navn. De sivile ble rene mestrene i å myke opp den harde militære stilen. De laget amatør­ teater og symfoniorkester. De fikk militær­ politiet til å holde øye med barna. En stund klarte de til og med å omgå matrasjoneringen, inntil de ubøyelige medlemmene av Hærens Kvinnekorps overtok forsyningen etter de mer uhøytidelige pueblo-indianerne. Om nødvendig, gjorde de sivile opprør. En gang arrangerte kvinner og barn et teselskap rundt yndlingstreet sitt for å hindre en bulldozer i å jevne det med jorda - for å starte beplantingen, som det het.

Innbyggere i kø ved intendanturets butikk i Los Alamos, hvor man fikk kolonialvarer til 10 prosent over kostpris.

støvskyer i de lange tørkeperiodene.

Soldater og sivile slapper av på postkontoret, hvor det bl.a. var en juke-box og en sodakran.

41

TOMME KLASSEROM BLIR KJERNEFYSISK LABORATORIUM Da de første vitenskapsmennene ankom Los Alamos i april 1943 fant de en ferdig kino og et tomt laboratorium. Anleggsarbeiderne hadde først bygd det de allerede kunne best. Og de visste ikke noe om kjernefysikk. Vitenskapsmennene måtte selv bli arki­ tekter, installatører og til og med arbeidere -

og de gjorde alt sammen best mulig for seg selv. Det var ikke noen enkel oppgave. Som en av dem beskrev det: «Det vi ga oss i kast med, var å bygge et nytt laboratorium i New Mexicos ødemark, uten annet å begynne med enn et bibliotek av Horatio Algerbøkene til bruk for guttene på ranch-skolen og rideutstyret deres. Ikke noe av det hjalp oss stort til å lage akseleratorer for nøytronproduksjon.» Men alt etter tre måneder var fire slike akseleratorer i drift - også «en slags rekord»,

som en av vitenskapsmennene brisket seg med. Den lite fasjonable husklyngen midt i Los Alamos ble kalt Tech Area. Etter som arbeidet skred fram, ble den utvidet i alle retninger. Hver morgen presis kl. 7.30 ble byen kalt på beina av en fabrikksirene. Fra da av og til kvelds - og ofte til utpå natta strevde det selsomme utvalget fysikere, ingeniører og maskinister med de tusen forskjellige gjøremålene i deres felles oppga­ ve - å konstruere en atombombe.

Laboratoriebygningene lå spredd ut over Tech Area i Los Alamos. Sikkerhetsoffiserer trålet bygningene om natta for å sjekke at alle dører og safer var låst.

42

/ et av Los Alamos laboratorier står verdens

første uran-reaktor. Reaktoren produserte nøytroner og gammastråler, som ble brukt til å studere virkningene av radioaktiv stråling på f.eks. metall og plastikk.

w

Tre av de vitenskapelige lederne ved Los Alamos i uformell passiar. Fra venstre de to eksperimentelle fysikere Ernest O. Lawrence og Enrico Fermi og den teoretiske fysikeren 1.1. Fabi. Jakkemerker i fargekoder ga vitenskaps­ mennene adgang til de forskjellige laboratoriene. Lawrences farge er hvitt - noe som åpnet alle dører.

Vitenskapsmenn opptatt med å trille fram en vognlast radioaktivt materiale fra et lagerskur - en primitiv metode for å unngå bestråling.

43

Offentlige kjøretøy venter på å slippe igjennom et sikkerhetskontrollpunkt ved Trinity. Militær­ politiet måtte lage provisoriske kontrollposter med lastebiler og telt.

ET ØDE PRØVEFELT VED NAVN TRINITY Til å teste bomben trengte man et landom­ råde som tilfredsstilte både de vitenskapeli­ ge og sikkerhetsmessige behov. Det måtte være lett tilgjengelig fra Los Alamos og samtidig langt nok vekk til ikke å vekke mistanke. Det måtte være flatt, og ha godt vær av hensyn til nøyaktige målinger. Og det måtte ligge isolert til. En spesiell komité vurderte både et tomt dalføre i Colorado, sandbanker utenfor Texas-kysten og en øy i California, før den bestemte seg for en øde del av Alamogordo bombefelt på 20 ganger 40 kilometer. Dette området lå 30 mil sør for Los Alamos, i en ørken ved navn Jornada del Muerto «Dødsruten». Oppenheimer kalte stedet Tri­ nity (Treenighet) etter en sonette av John Donne som ba den «treenige Gud» om å «bøye, brekke og brenne meg og skape meg på ny». Sommeren 1945 hadde over 200 viten­ skapsmenn og soldater slått leir for å forbe­ rede prøven. Og mange flere fartet fram og tilbake mellom Trinity og Los Alamos - for å inspisere arbeidet eller for å levere forsynin­ ger. Enhver som kom til Trinity måtte holde seg til leirområdet, som ikke hadde annet å by på enn endeløst arbeid, skorpioner og lokal bespisning - med bl.a. antilopestek. Trinity-leiren ligger og steker i ørkensola. Basen var avhengig av egne transport-

44

arbeidere til å frakte forsyningene og alt det vitenskapelige utstyret, og dessuten - i mangel av annen kommunikasjon - til å bringe besk/eder til og fra Los Alamos.

45

Mai 1945: Arbeiderne ovenfor stabler dynamittkasser på et tretårn og lar seg fotografere (til høyre). Mennene som bygde denne plattformen av tømmer og jernbanesviller, fikk ikke vite om prøven før den var over.

GENERALPRØVE MED TNT Prøven skulle gi svar på en rekke spørsmål om bombens kraft, trykkbølger og nedfall. Men først måtte man teste selve måleutstyret, som ofte var like nytt som bomben. Man måtte finstemme instrumenter, sjekke ka­ meraer og trene inn prosedyrer. Myndighe­ tene krevde en prøvetest i mindre målestokk først, og man fikk plassert 100 tonn TNT i seks meters høyde på et åtte meters tårn. I tilpasset avstand fra eksplosjonsstedet plasserte man måleinstrumentene. For å prøve ut nedfallsmengden plasserte man noen rør av radioaktivt materiale midt i TNT'en. Rett før daggry 7. mai 1945 ble dynamitten detonert. Eksplosjonen lyste opp ørkenhimmelen med en uhyggelig, orange ildkule som gikk over i en soppsky og hevet seg til 5 000 meters høyde. Som det ble sagt, ville denne prøven vært minnever­ dig nok i seg selv om den ikke så raskt var blitt overstrålt av den virkelige bomben.

46

D

For å skape radioaktivt nedfall, fyller disse teknikerne rør med fisjonsprodukter. Etterpå la de dem innimellom dynamittkassene.

Hundre tonn dynamitt eksploderer over Alamogordo og skaper en ildkule som var synlig 90 kilometer unna.

47

Etter en tur på kryss og tvers med uavlatelige passeringsproblemer er Jumbo (til venstre) endelig kommet fram fra fabrikken i Barberton i Ohio til et sidespor i Pope, New Mexico. Under blir Jumbo trukket til Trinity av traktorer. De 45 kilometrene tok flere dager.

48

EN HVIT ELEFANT Det gikk med så mye av det sjeldne pluto­ niumet at vitenskapsmennene i 1944 prøvde å finne en måte å bevare det på i tilfelle høyeksplosivene som skulle utløse kjerne­ reaksjonen, bare så vidt ødela bombehylsen. Man foreslo bl.a. å la bomben eksplodere i vann, i sand eller jord. I tilfelle prøven slo feil,

kunne man da hente fram igjen plutoniu­ met. Men hvis bomben eksploderte i jord eller vann ville det ødelegge de målingene som egentlig var poenget med hele prøven. Løsningen ble Jumbo - en enorm metalltank. Ingeniørene ved Los Alamos hadde konstruert den slik at den skulle tøye seg, men ikke sprekke ved utløsereksplosjonen, og splintres under en vellykket kjerneeksplosjon. Jumbo veide 214 tonn, den var 8 meter lang og 4 meter bred, og stålveggene var 35 cm tykke. Den ble fraktet fra Ohio på

en spesialbygd jernbanevogn til en spesial­ bygd jernbanestasjon i Pope i New Mexico. Derfra ble den kjørt til Trinity på en enorm 64-hjuls trailer. Men da Jumbo omsider ankom i mai 1945, var det ikke lenger så stor mangel på plutonium. Vitenskapsmennene var blitt sik­ rere på utløsermekanismen og mer usikre på Jumbos innvirkning på målingene. Dermed ble den hvite kjempeelefanten som det hadde kostet 150 000 dollar å bygge, hen­ vist til sidelinjen under atomprøven.

lumbo henger opp ned fra ståltårnet den hvilte på under kjerneeksplosjonen, ca. 250 meter fra Ground Zero - en grov antydning om eksplos/onskraften.

49

Teknikere utenfor McDonalds ranch (øverst) fjerner forsiktig plutoniumet fra baksetet av personbilen som fraktet det dit fra Los Alamos.

BORDET DUKES FOR FAT MAN Etter hvert som prøvedagen i Trinity nærmet seg, ble tempoet like uutholdelig som heten. Mannskapene gikk 18 og 24 timers skift i nesten 40 graders varme for å få ferdig tusenvis av kilometer med elektriske lednin-

50

ger og asfaltere nye veier for å få fram det ømtålige utstyret. Seismografer og annet måleutstyr ble installert, telefon- og høytta­ leranlegg ble rigget opp. Nødvendighetsartikler ble levert daglig, og 24 ruller spesialpapir til måleskriverne ble for sikkerhets skyld sendt i en privat togkupé som vanlig­ vis var reservert for toppolitikere. Den 11. juli 1945 kom plutoniumet i en av hærens personbiler. En gammel ranch i Trinity var omgjort til et sterilt laboratorium

hvor man satte sammen bombens kjernefy­ siske indre, som så ble kjørt til et telt under det 30 meter høye tårnet ved Ground Zero. Den 13. juli pakket teknikerne 7 kilo pluto­ nium inn i 2,5 tonn med eksplosiver, og dermed hadde de laget Fat Man - verdens første atombombe. Klokka åtte dagen etter ble Fat Man heist opp til et metallrom i tårnet. En time seinere ble fenghettene festet, og så var alt klart.

Lysbomber blir plassert slik at de kan gi nok lys i mørket før soloppgang til at kameraene kan få med seg de siste øyeblikk før detoneringen.

Fat Man i kjempeklørnes faste grep, klar til å heises til toppen av tårnet om morgenen den 14. juli 1945.

51

En fullt ferdig Fat Man venter på nedtelling i stålburet på toppen av det 30 meter høye tårnet i Trinity. Reisverket er helt innhyllet i detonasjonsog målerledninger.

SPENT VENTING VEDGROUND ZERO Søndag den 15. juli - dagen før prøven - gikk med til å sjekke utstyret, til bønner og - som det offisielt het - til å «lete etter harelabber ogfirkløver». Ingen i Trinity visste helt hva de hadde i vente. Vitenskapsmennene inngikk veddemål om kraften - varierende fra 100 til 45 000 tonn TNT. Det ble skrevet et spottevers som lot skinne igjennom noe av frykten for at de lå «med nakkene på Trumans slaktebord» fordi «en fiasko ryktes på den ganske jord». Flere av dem fryktet at bomben ville virke så altfor godt, og ødelegge ikke bare hele Trinity eller Alamogordo eller New Mexico men hele verden. Soldater i sivil dro til byer så langt som 15 mil fra Ground Zero for å registrere sjokkbølger og for å samle bevis­ materiale - i tilfelle noen skulle reise erstat­ ningskrav. Andre kjørte rundt i jeeper eller på hesteryggen og gjorde klar til å evakuere landsbyer og rancher i nærheten. Det sto også kjøretøyer klare til å evakue­ re alle vitenskapsmennene og observatøre­ ne som tidlig den 16. juli hadde samlet seg i de trykksikre kontrollsentrene 9 000 meter nord, vest og sør for Ground Zero. Noen av tilskuerne ventet utenfor bunkerne. De lå flate på magen med ansiktene vendt bort fra eksplosjonsstedet. Alle hadde fått beskyttelsesbriller. Og i det kalde mørket hadde noen av dem smurt seg inn med hærens solkrem for å beskytte nakne hudpartier. De som var igjen i Los Alamos nesten 30 mil unna, gikk ut på verandaer eller opp på fjellene i nærheten for å se prøveeksplosjonen. Klokka 5.10 begynte nedtellingen. Op­ penheimer måtte støtte seg til en stolpe for ikke å falle sammen av utmattelse og frynse­ te nerver. Like før kl. 5.30 ba noen soldater på patrulje 5 mil unna en hotelleier om å komme utenfor og «se noe verden aldri før har sett». Idet det siste sekundet tikket ut, kastet utroperen ved kontrollsentret i sør mikrofonen og skrek «Zero!»

52

Denne jordkledde fotobunkeren har tre åpninger mot tårnet. For å få med seg detonasjonsøyeblikket ble kameraene stilt inn på 8 000 bilder i sekundet.

Disse betong- og jordbunkerne ved kontrollsenter Sør, nesten ti kilometer fra Ground Zero vender med åpningen mot nord. De huset hoved­ tyngden av utløser- og måleinstrumentene og et utvalg meget viktige personer.

53

DEN DAGEN SOLA GIKK OPP TO GANGER Så ble det lys - og lysere enn noe lys før, et lys som ville ha overstrålt middagssola og kunne være synlig på Venus og Mars. Det begynte som et strålende, blendende hvitt, det gikk over i gult og via orange ble det en purpurrød ildkule som steg i spiraler. Den spydde flammer og sopte med seg et lag smeltet sand. Den innhyllet alt i en overna­ turlig klarhet og utstrålte varme fra en ‘hetekjerne fire ganger så sterk som sola. Første reaksjon var ærefrykt og taushet. En av vitenskapsmennene trodde luften hadde tatt fyr. En av dem som passet måleinstrumentene tok bomben for en blindgjenger helt til han så lyset og forsto at alle viserne hadde sprengt skalaene. Sjokk­ bølgen som fulgte noen sekunder etter lyset, slo mennesker til jorda, og de ble bedøvet av braket som fulgte. Deretter sporet man bare lettelse og en rent uvitenskapelig opprømthet. På en av åsryggene begynte tilskuerne å danse gigg,

2 SEKUNDER

54

4 SEKUNDER

6 SEKUNDER

og i kontrollsentret i sør ble det rene slangedansen. I Albuquerque og Santa Fe lurte man på om de som befant seg nærmere eksplosjo­ nen i det hele tatt hadde overlevd. Hundre­ vis av kilometer borte følte man rystelsene, og vinduene singlet. Sivilbefolkningen trod­ de et bombefly hadde eksplodert, eller at japanerne hadde gått til invasjon eller at det hadde inntruffet en naturkatastrofe - enten et jordskjelv, en meteorlanding eller en elektrisk storm. En kvinne ved grensen til Arizona fortalte at sola, hadde stått opp to ganger den dagen, den ene gangen uhyre kvikt. Hester vrinsket hysterisk, padder ble tause, og hunder skalv i ørkenheten hele formiddagen. En soldat som sov ut rusen i Trinity-leiren, ble vekket av eksplosjonen og blendet av lyset. Under seinere psykiatrisk behandling kom det fram at han trodde det var Guds straffedom fordi han hadde druk­ ket på sabbaten.

Som en bølgende masse av kokende metall og gassflammer ruller den kjernefysiske eksplo­ sjonen (til venstre) over ørkenen bare 1/20 sekund etter detonasjonen. I billedsekvensen under ble bildene fra det tørste sekundet (øverste rekke) tatt med telelinse, mens de påfølgende (nederste rekke) ble tatt med normallinse

8 SEKUNDER

55

/ vernestøvler står Oppenheimer (med hvit hatt) og Groves (i midten) og betrakter de forvridde restene av stålbjelkene i tårnet ved Ground Zero.

FORSIKTIGE SKRITT OVER BRENT JORD Etter eksplosjonen kom en av vitenskaps­ mennene med tårer i øynene og fortalte Groves at instrumentene var sprengt. Gro­ ves smilte. «Javel, hvis ikke instrumentene tålte det, må det ha vært en skikkelig smell,» sa han. «Og det var nå først og fremst det vi ville ha rede på.» Faktisk hadde «smellen» en styrke på 17 000 tonn TNT - mer enn fire ganger så mye som det de fleste hadde regnet med. Flere timer etter eksplosjonen dro noen av vitenskapsmennene ut til Ground Zero i blyarmerte biler for å ta prøver av jorda. De kom til et krater med diameter på nesten en halv kilometer, det var åtte meter dypt på midten og det var fylt av grønt glass som den intense heten hadde tryllet fram av sanden. Selve tårnet var falt sammen og forsvunnet. Jumbo er blitt stående forholdsvis intakt blant restene av sitt 15 meter høye tårn, 250 meter fra Ground Zero.

56

Den brente jorden er dekket av smeltet sand størknet til en lava-aktig masse. Stoffet liknet på smaragd og skulle bli kjent som «trinitt» eller «Trinity-perler».

57

Den 15. juli 1945 ankom Harry S. Truman til toppmøte med Winston Churchill og Josef Stalin i et utbombet Berlin. I forstaden Potsdam skulle de tre store lederne diskutere hva som var best å gjøre med et beseiret Tyskland og et krigsherjet Europa. For Trumans del måtte imidlertid spørsmålet om Europas framtid vike for et viktigere amerikansk anliggende hvordan få slutt på krigen i Stillehavet? I den forbindelse var den stramme presidenten fra Missouri ivrig etter å få Stalin med på en frist for sovjetisk deltakelse i krigen mot Japan. Truman hadde også til hensikt å få Potsdam-konferansen til å vedta et alliert ultimatum med krav til japanerne om betingelsesløs kapitulasjon. Da presidentens DC-4 landet på Gatow flyplass, var nedtel­ lingen for verdens første atombombeprøve akkurat begynt i New Mexico. En vellykket detonering ville gi den nådeløse pokerspilleren Truman en virkelig trumf mot både japanerne

En ny president får vite nasjonens store hemmelighet Jakten på en tysk atombombe Beslutning om å spare en hellig by Forsker-kampanje for å stanse bomben Forsøk på å formulere en fred med ære Stalins planer for Det fjerne østen Trumans ultimatum Statsminister Suzukis semantiske blunder «Forslag godkjent. Slipp bomben når klar»

og Stalin. Dagen etter fartet Truman rundt i Berlins husløse gater. Da han kom tilbake til sitt «Lille Hvite Hus» - en forfallen villa som hadde tilhørt en tysk filmprodusent - ga krigsministeren, Henry Stimson, ham et kryptisk telegram fra George L. Harrison, spesialsekretæren for atomenergi: DIAGNOSE IKKE SLUTT­ FØRT, MEN RESULTATER VIRKER TILFREDSSTILLENDE. DR. GROVES FORNØYD. Slik fikk presidenten vite at bombeprøven hadde vært vellykket. Ikke lenge etter kunne Stimson overrekke Truman en utdypende melding fra Harrison: DOKTOR MEGET ENTUSIASTISK OG SIKKER PÅ AT LITTLE BOY ER LIKE SPREK SOM SIN BIG BROTHER. KAN SE LYSET I ØYNENE HANS HERFRA TIL HIGHHOLD (refererer seg til Stimsons gods på Long Island) OG JEG KUNNE HØRE HAM SKRIKE HELT TIL MIN FARM. Truman ble opprømt. I og med den lovende prøven av plutoniumbomben Fat Man og utsiktene til den like vellykte uranbomben «Little Boy» øynet han muligheten for å avslutte krigen på amerikanernes vilkår. Han kunne slippe både å invadere Japan og å gjøre innrømmelser overfor Stalin for å få hjelp mot japanerne. For sine rådgivere i Potsdam omtalte Truman atombomben som «det største i historien». Det syntes klart at presidenten ville gå inn for å slippe en eller flere bomber over Japan. Det eneste som kunne hindre ham i å bruke bomben måtte

PRESIDENTENS ULTIMATUM

eventuelt være at japanerne gikk med på et ultimatum om betingelsesløs kapitulasjon, slik som Truman ville ha Postdamkonferansen til å gå inn for. Men det viste seg at en høyst uheldig kombinasjon av faktorer - bl.a. en finurlig semantisk nyanse - lå i veien for umiddelbar japansk kapitulasjon på Trumans vilkår.

Mannen som kom til å skrive historie uansett hva han bestemte seg for, hadde ikke engang hørt om Manhattan-prosjektet eller atombomben før han ble pålagt det tunge president-ansvaret. Som Roosevelts anonyme parhest i valgkampen 1944 hadde ikke Harry Truman fått vite noen ting. I løpet av sine 11 uker som visepresident hadde han møtt Roosevelt privat nøyaktig to ganger, og ingen av gangene var han blitt informert om nasjonens største hemmelighet. Først etter at en skjebnens tilskikkelse gjorde ham til USAs 33. president, fikk Truman kjennskap til det som snart skulle bli kjent som det endelige våpen. Den dagen Truman mottok vervet, nevnte Stimson for ham nærmest i forbifarten at USA allerede i flere år hadde vært i ferd med å utvikle et våpen med helt enestående krefter. Men selv da brukte ikke krigsministeren ordet «atombombe». Han var redd for å legge for mye press på en gang på mannen som hadde mumlet «Jeg er ikke stor nok til denne jobben» da han ble informert om Roosevelts død. Først den 25. april - da delegater fra 51 land var samlet i San Francisco til det første møtet i den verdensomspennende organisasjonen man skulle lære å kjenne som De forente nasjoner - ga Stimson og brigader Groves Truman en skikkelig innføring i Manhattan-prosjektet. De fortalte ham at USA ville prøve ut en plutoniumbombe før fire måneder var gått. Gikk det bra med detonasjonen, ville nasjonen være i besittelse av «det mest forferdelige våpen i menneskenes historie», sa Stimson. En bombe var nok til å ødelegge en hel by, føyde han til. Truman hadde med andre ord knappe to uker bak seg som president da han ble konfrontert med det svimlende spørsmå­ let om hva de skulle gjøre med de kreftene atomspaltingen frigjorde. Ingen hadde noen gang staket ut en offisiell politikk på dette feltet. Det nærmeste Roosevelt hadde kommet til noe slikt, var et memorandum han og Churchill hadde sendt ut

etter sitt møte i Quebec i september året før, og som tok til orde for å etablere et anglo-amerikansk monopol på «tube alloys» - «rørlegeringer» - britenes kodenavn på bomben. Da han var ferdig med å spørre ut Groves og Stimson, ba Truman krigsministeren innkalle en komité bestående av de beste blant de beste til å informere om utviklingen av atomær kjedereaksjon og til å komme med anbefalinger om framtidig bruk. En uke seinere godkjente Truman Stimsons utvalg, som fikk det uskyldige navnet Interimskomiteen. Stimson hadde utpekt seg selv til formann, statssekretær George Harrison til viseformann og seks andre medlemmer: viseutenriksminister William L. Clayton, undersekretær i marineministeriet Ralph Bard, de tre administrative, vitenskapelige lederne i Manhat­ tan-prosjektet, Vannevar Bush, James B. Conant og Karl T. Compton - og endelig James F. Byrnes, forhenværende sjef for Kontoret for krigsmobilisering, som skulle fungere som Tru­ mans personlige delegat. Etter flere forberedende møter kom Interimskomiteen den 31. mai sammen til et første ordinære møte i Stimsons Pentagon-kontor. Tilstede var også brigader Groves og hærens stabssjef, George C. Marshall, pluss fysikerne Ernest Lawrence, Enrico Fermi, Robert Oppenheimer og Arthur Compton, bror av Karl. De fire siste hadde Stimson utnevnt til en tilknyttet konsultasjonsgruppe - for på den måten å gjøre også de utøvende vitenskapsmennene i Manhattan-prosjektet delaktig i komiteens overveielser. Stimson åpnet møtet med å skissere en dagsorden. Emnene var den videre forskning og utvikling etter krigen samt internasjonal kontroll med atomvåpen. Stimson begynte med å beskrive bruken av atomenergi som «en revolusjonerende forandring i forholdet mellom mennesket og universet», en forandring USA håpet å benytte mest mulig fordelaktig, sa han. Stimson føyde til at atomet kunne hjelpe til med å sikre verdensfreden, eller også bety «sivilisasjonens dommedag, en Frankenstein som spiser oss opp». Deretter ba Stimson de tilstedeværende vitenskapsmenn diskutere atomvåpnenes framtid. De forklarte at den første bomben - dvs. den som først skulle prøves ved Alamogordo ville ha en sprengkraft tilsvarende mellom 2 000 og 20 000 tonn konvensjonell TNT. Men innen to år kunne man sannsynligvis lage bomber med en styrke på mellom 50 000 og 100 000 tonn

59

TNT. Lawrence tok til orde for at USA bygget et helt lager med slike bomber etter krigen - det ville skaffe landet en strategisk fordel framfor Sovjetunionen. Muligheten for å slippe bomben over Japan ble nevnt for første gang under lunsjen. Arthur Compton satt ved siden av Stimson, og han spurte om det ikke ville være mulig å foreta en ikke-militær demonstrasjon av bomben før man eventuelt anvendte den mot japanerne. Han lurte på om ikke en slik demonstrasjon kunne tvinge de japanske lederne til å bøye seg for det uunngåelige og kapitulere. Stimson var enig i at spørsmålet var verdt å diskutere og ba om kommentarer. Det ble lansert flere forslag til prøvedemonstrasjoner, men hver gang var det en eller annen hake ved dem. Det ble hevdet at hvis japanerne fikk forhåndsvarsler, hadde de fremdeles tilstrekkelige luftstyrker til å skyte ned flyet med bomben. Hvis bomben skulle vise seg ikke å eksplodere, ville fiaskoen bare styrke japanernes kampvilje. Prøvde de ut bomben på nøytralt territorium, kunne de japanske lederne tro den var en bløff. Seinere tenkte Arthur Compton tilbake på diskusjonen: «Selv om det var en tiltalende tanke å demonstrere bomben uten å ta menneskeliv, var ingen i stand til å foreslå en så overbevisen-

HtNFORD ENGINEER WORKS

de måte å gjøre det på at man kunne regne med at det stanset krigen.» Etter å ha forlatt tanken på en demonstrasjon, dreiet Stimson diskusjonen inn på bombens fysiske virkningen Oppenheimer fortalte at en kjernefysisk eksplosjon ville bli et overveldende syn - og at den formodentlig ville drepe 20 000 mennesker i én kilometers omkrets. Groves føyde til at hans vitenskapsmenn og teknikere ikke

tvilte på at det nye våpenet ville frigjøre fantastiske krefter, og han argumenterte bestemt for å benytte det. «Jeg anså det som min plikt å anbefale at bomben ble sloppet,» mintes Groves seinere. «Tross alt døde et stort antall av våre egne gutter hver dag.» Groves var freidig nok til å minne komiteen om hvor mange penger - over 2 milliarder dollar - som allerede var brukt på bomben. «Arbeidet vårt var ekstremt kostbart,» skrev han seinere. «Som tida gikk og vi øste mer og mer penger og energi inn i prosjektet, følte regjeringen seg stadig mer forpliktet til å bruke bomben.» Utfallet av møtet i Interimskomiteen ble å anbefale president Truman å bruke bomben mot japanerne uten forhåndsvarsel. Slik ville man skape et størst mulig psykisk sjokk. Som bombemål foreslo komiteen «en militær installasjon eller krigsfabrikk omgitt av eller i nærheten av hus og andre bygninger det er lett å skade». Allerede før denne anbefalingen fra Interimskomiteen hadde general Marshall gitt Groves ordre om å organisere en gruppe vitenskapsmenn og militærstrateger til å vurdere mulige mål i Japan. Som Groves skrev seinere, skulle målene være slik at «japanernes vilje til å fortsette krigen fikk en alvorlig knekk» om de ble ødelagt. For å kunne måle skadevirkningene av bomben så nøyaktig som mulig, burde dessuten målene være steder som ikke var blitt hardt rammet av luftangrep tidligere. Komiteen som skulle behandle mulige mål, hadde en rekke møter, men den 28. mai hadde listen skrumpet inn til fire byer: Kokura, med en av Japans største ammunisjonsfabrikker på den sørligste av øyene, Kyushu; Hiroshima, et viktig samlingspunkt for konvoier i den japanske marine og med flere krigsfabrikker, på øya Honshu; Niigata, en havn ved Japanhavet med et stort jernverk, et stort oljeraffineri og brenseldepoter; Kyoto, som i over 1 000 år hadde vært Japans hovedstad og nå var sete for flere universiteter og religiøse helligdommer og en rekke krigsfabrikker.

Atomfysikeren Arthur Holly med falskt navn på jakkemerket - etter pålegg fra den sikkerhetsorienterte sjefen for Manhattan-prosjektet, Leslie Groves. De viktigste vitenskapsmennene hadde ordre om å bruke dekknavn overalt. Enrico Fermi ble til Henry Farmer, og Niels Bohr var kjent som Nicholas Baker.

60

Dagen etter fortalte Groves Stimson at målene var utpekt, og at han tenkte å gi listen til general Marshall. Stimson krevde å få se listen umiddelbart. Groves protesterte: Valget av mål gjaldt militære operasjoner, Marshall burde derfor se listen først. Krigsministeren svarte: «Dette er et spørsmål som jeg selv må avgjøre. Det er ikke Marshall som tar den beslutningen.» Da Groves til slutt leste opp listen, lot Stimson umiddelbart Kyoto stryke - trass i Groves' argument om at byen var «stor nok i

utstrekning til å gi oss komplett kjennskap til virkningene av en atombombe». Stimson hadde dyptfølte grunner til å forkaste det fristende målet. Som generalguvernør på Filippinene hadde han besøkt Kyoto femten år tidligere, og da hadde han reist derfra med ekte beundring og forståelse for hvilken spesiell plass denne antikke byen inntok i japanernes religion og samfunnsliv. Han gikk allerede med tanker om å omskape et slått Japan til USAs viktigste etterkrigsallierte i Asia, og han var overbevist om at det å ødelegge en så avholdt by som Kyoto bare ville skape et hat som varte ved i generasjoner av japanere. Men Groves lot seg ikke dupere av Stimsons argumenter - så seint som på Potsdam-konferansen prøvde han å få krigsministeren til å putte «yndlingsbyen» sin tilbake på listen. I juli skulle staben i generalmajor Curtis E. LeMays XXI. bombekommando gjøre havnebyen Nagasaki til det fjerde målet, og dermed var Kyoto definitivt utenfor fare. Som alt annet i forbindelse med Manhattan-prosjektet var vurderingene i mål-komiteen og i Interimskomiteen å betrakte som topphemmelige. Men kjernefysikerne var og ble en gruppe uavhengige ånder, og før lang tid var gått, raste det

harde diskusjoner i laboratoriene landet over angående beslutningen om å kaste bomben uten forvarsel.

Som et uventet resultat av undersøkelser satt i gang av Groves - bombens mest brennende talsmann - dukket det mot slutten av 1944 opp solide og tungtveiende vitenskapelige argumenter mot å bruke våpenet. Fra starten av hadde alle med kjennskap til Manhattan-prosjektet vært drevet av frykt for - og til og med forvissning om - at tyskerne kom til å utvikle bomben først. «Dag ut og dag inn ble vi fortalt at det var vår plikt å holde tritt med tyskerne,» mintes en av vitenskapsmen­ nene. På slutten av 1943 opprettet Groves en etterretnings­

gruppe som hadde i oppdrag å følge de allierte invasjonsstyrke­ ne til Europa og finne ut hvilke framskritt tyskerne hadde gjort i atomfysikk. Mennene i denne gruppen rekrutterte Groves fra G-2, hærens etterretningsavdeling, fra marinens etterretning og fra Office of Strategic Services, OSS. G-2 ga oppdraget kodenavnet Alsos - det greske ordet for lund, eng. grove (ordspill på Groves). «Min første innskytelse var å forandre navnet,» fortalte Groves seinere, «men jeg fant ut at å forandre det bare ville påkalle unødig oppmerksomhet.» A/sos-spionene fulgte først med de amerikanske troppene til Italia. Her oppsøkte de vitenskapsmenn i Napoli, som de håpet kunne si noe om utviklingen av tysk atomfysikk. Men de fikk ikke vite noe konkret - tyskerne hadde ikke regnet italienerne som sine betrodde. Etter D-dagen i 1944 fulgte agentene i Alsos med de allierte styrkene til Frankrike. De nådde Paris den 25. august, rett etter frigjøringen av byen. Her fant de fram til det intakte laboratoriet til den franske kjernefysikeren Frédéric Joliot-Curie, svigersønn av Marie Curie, kvinnen som oppdaget uranet. Joliot-Curie fortalte A/sos-agenten Moe Berg (side 63) at flere av de tyske vitenskapsmennene hadde brukt hans syklotron til å splitte atomer. Han betrodde videre Berg at han gjennom flere samtaler med tyskerne var blitt overbevist om at

Dette 700 år gamle Nanzenji-buddhisttemplet frambyr et bilde på fredfylt ro midt i krigens Kyoto. Denne gamle byen med sine mange berømte religiøse helligdommer ble fjernet fra listen over mulige atombombemål av krigsminister Henry L. Stimson, som selv hadde besøkt byen før krigen.

61

de befant seg flere år fra å kunne produsere en atombombe. Berg og de andre agentene hastet videre for å få tak i mer konkrete opplysninger. Den 15. november nådde Alsos den franske byen Strasbourg, hvor man hadde rapporter om at tyskerne hadde sitt senter for kjernefysisk forskning under okkupasjonen. Der fant detektivene etterlatt papirer fra Carl Friedrich von Weizsåcker, en av Tysklands fremste fysikere. Etter å ha studert dem rapporterte agentene til Groves at de var «absolutt sikre på at tyskerne ikke hadde noen atombombe». De føyde til at den tyske forskningen på området åpenbart lå minst to år etter den amerikanske. Ut fra tyskernes opprinnelige forsprang virket denne konklu­ sjonen utrolig. Lederne for Manhattan-prosjektet fikk mistanke om et utstudert tysk spill for å inngi de allierte falsk trygghetsfø­ lelse. De var ikke villige til å akseptere sannheten før april 1945, da mennene i Alsos pågrep og forhørte eliten av tyske fysikere, blant dem Weizsåcker og nobelprisvinnerne Werner Heisenberg og Otto Hahn, mannen som i 1938 for første gang spaltet et uran-atom. Nazi-Tyskland hadde ingen atombombe og hadde ikke engang forsøkt å lage noen. Det lengste tyskerne var kommet, var en liten eksperiment-reaktor Heisenberg hadde fått bygget i et bryggeri i De svabiske alper. Han hadde så lite anriket uran at han ikke engang hadde klart å sette den i

gang. Sammen med Hitler-Tysklands forestående sammenbrudd bidro nyhetene om Heisenbergs mislykte forsøk til en drama­ tisk forandring av de forutsetninger Manhattan-prosjektet hadde arbeidet ut fra - at de måtte fullføre bomben før tyskerne, om de skulle kunne hindre Hitler i å trekke verden inn i en kjernefysisk katastrofe. Nå var Japan den eneste fienden, og Japan hadde verken ressurser eller kapasitet til å bygge et kjernevåpen. Prosjektets raison d'etre var forsvunnet, og noen av deltakerne begynte å blekne ved tanken på hvilke krefter de holdt på å slippe løs. Leo Szilard var en av dem som først og mest hårdnakket tok til orde mot å bruke det nye våpenet. Den ungarsk-fødte fysikeren mente at bomben var blitt en klar fare for menneske­ heten. Dette innebar en total helomvending i forhold til Szilards holdning fem år tidligere, da han hadde ført an i bestrebelsene for å advare president Roosevelt om den fare et atomvåpen ville representere i Hitlers hender.

62

Som dengang mente Szilard at den eneste måten å få noe gjort på, var å gå direkte til toppen, og han gikk til nesten nøyaktig de samme skritt som i 1939. Den 25. mars 1945 overtalte han Albert Einstein til å skrive et brev til Roosevelt og advare ham mot å framskynde bruk av bomben. Men da presidenten døde den 12. april, lå brevet fra Einstein ulest i skrivebordet hans. Seks uker senere forsøkte Szilard å få i stand et møte med den nye administrasjonen, og han ble henvist til James Byrnes fra Interimskomiteen. Det gikk rykter om at han kom til å bli den neste utenriksministeren. Den 28. mai - mens Washington holdt på å velge ut bombemål - fikk Byrnes besøk hjemme i Spartanburg i Sør-Carolina av Szilard og to andre fysikere fra Chicago-gruppen, Harold Urey og Walter Bartky. Møtet resulterte ikke i noe. Da vitenskapsmennene advarte mot et ukontrollert kjernefysisk våpenkappløp med Sovjetu­ nionen, repliserte Byrnes uanfektet - og feilaktig: «Etter hva jeg vet, finnes det ikke engang uran i Russland.» Videre ville demonstrasjon av bomben i virkelig bruk utvilsomt gjøre russerne mer medgjørlige i Europa, sa han. Szilard hevdet at «man ville tjene hensynet for freden og unngå et våpenkappløp ved å holde bomben hemmelig og la russerne tro at arbeidet med den ikke hadde ført fram». For en politisk veteran som Byrnes - forhenværende senator i SørCarolina - var et slikt forslag håpløst naivt. Han pekte på at landet hadde brukt 2 milliarder på bomben og at kongressen ville kreve resultater. Byrnes sendte vitenskapsmennene bort. Det eneste varige resultat av møtet i Spartanburg ble Byrnes' mangel på respekt for Szilard. Siden da kalte han ham «den forferdelige mannen». For Szilards vedkommende hadde det stormfulle møtet med Byrnes bare styrket hans ønske om å stanse bomben. Tilbake i Chicago sluttet han seg til en komité med fem opposisjonelle vitenskapsmenn under ledelse av nobelprisvinneren i fysikk, James Franck. De så på det nye våpenet som et dommedagsvarsel. Annen uke av juni hadde komiteen gjort ferdig et dokument den håpet ville legge bånd på myndighetene i Washington. I en rapport til krigsministeren understreket de at det anglo­ amerikanske monopolet ikke kunne vare lenger enn fem år, for til slutt kom også russerne og franskmennene til å få bomben. Rapporten hevdet at den eneste mulige måten å hindre et

ruinerende våpenkappløp på, var en internasjonal avtale basert på gjensidig tillit. Å kaste en bombe over Japan var det verste man kunne gjøre med tanke på en slik tillit, insisterte de sju. Og de konkluderte med at USA burde prøve bomben i en ørken eller på en øde øy i nærvær av utsendinger fra De forente nasjoner - en tanke Interimskomitéen allerede hadde for­ kastet. Den 11. juni brakte Franck rapporten til Washington. Han hadde håpet å kunnet levere den til Stimson personlig, men ble fortalt at Stimson var utenbys. Etter noen dager nådde rapporten vitenskapsmennene i Interimskomiteen. Man ba om kommentarer fra disse fire mennene - Arthur Compton, Oppenheimer, Fermi og Lawrence. Den 16. juni møttes de i Alamogordo. «Vi hadde ikke peiling på den militære situasjonen,» innrøm­ met Oppenheimer seinere. «Vi sa at vi ikke trodde at vi i egenskap av vitenskapsmenn var spesielt kvalifisert til å besvare spørsmålet om hvordan bomben burde brukes.» I stedet ble det til at de bare anbefalte at forslaget om en ublodig demonstrasjon ble avvist. Som Oppenheimer sa: «Vi trodde

USAS STOR-SPION

Baseball-catcheren Moe Berg i Chicago White Sox avventer en ball i 1929. En talentspeider ga en røff oppsummering av hans evner på banen: «god i feltet, men en dårlig poengplukker».

ikke det ville gjøre særlig inntrykk å la et av disse produktene eksplodere ute i ørkenen.» På et av de siste møtene i Interimskomiteen ti dager seinere så den da også bort fra Franck-rapporten og stadfestet avgjørelsen om å bruke bom­ ben hvis Japan fortsatte å gjøre motstand. Ennå mens de fire vitenskapsmennene holdt på å diskutere Franck-rapporten ved Alamogordo, hadde de amerikanske Stillehavsstyrkene innledet det endelige angrepet på Okinawa. Dette var klimaks på tre måneders bitter kamp mot japanske forsvarere som bet seg fast i hver centimeter av øya. Da de ikke kunne holde stillingene lenger, var det tusenvis av japanske soldater som begikk selvmord ved å storme inn i de amerikan­ ske linjene. Før kampen om Okinawa endte den 22. juni var det gått med over 110 000 japanere og 12 000 amerikanere. 40 mil unna ble selve Japan herjet av nesten daglige angrep med hundrevis av B-29-ere. Nå begynte japanerne å forberede seg på å slå tilbake den amerikanske invasjonen de regnet med ville komme. Overkommandoen hadde samlet nærmere 10 000 fly av alle slag. Når fienden prøvde å gå i land, skulle de brukes som kamikazer. Bak selvmordsflyene sto nesten tre

Moe Berg ble aldri noen stjerne som profe­ sjonell baseball-spiller - i løpet av sine 16 ligasesonger oppnådde han en middels score på .243. Utenfor banen var Berg imid­ lertid en mann med helt uvanlige anlegg. Han var utdannet ved Princeton og Colum­ bia og snakket bortimot et snes språk. Han skulle bli en av sitt lands mest effektive agen­ ter i den kjernefysiske spionasjen. Sin karriere som spion begynte Berg i 1934. På turné i Tokyo med stjernen Babe Ruth gjorde han opptak av byen som Boolitle-raidet ble lagt opp etter åtte år seinere. Under krigen ble Berg med i det spionasjeteamet som skulle finne ut av tyskernes eventuelle framskritt med å lage en atom­ bombe. Han fulgte med de allierte troppene til Italia, og i 1944 kom han seg inn i Sveits for å følge en forelesning av den tyske kjernefy­ sikeren Werner Heisenberg. Berg hadde klare ordre: Hvis Heisenbergs tale gir så mye som et hint om en atombombe, så skyt ham. Men det trengtes ikke. Forelesningen bar bud om at Tyskland lå flere år etter USA. I begynnelsen av 1945 finkjemmet Berg Europa for tegn på tysk kjernefysisk aktivitet. Da krigen ebbet ut, ble Berg en slags kidnapper idet han samlet sammen mange av Tyklands beste atomforskere før russerne fikk tak i dem. Det ble den gamle baseballspillerens største poenghøst.

Agent Berg med den anonyme svarte dressen

og det svarte slipset han helst brukte i den kjernefysiske etterretningstjenesten for USAregjeringen.

63

DØDBRINGENDE JAGERE FOR SEINT UTE Med en oppfinnsomhet drevet fram av desperasjon utviklet japanske flykonstruktører en rekke fascinerende modeller for å møte fiendens tallmessige overlegenhet. En­ kelte av flyene - som Ohka («Kirsebærblomsten») nedenfor - var ikke stort annet enn bemannede prosjektiler, mens andre var mer avanserte enn noe av det som fantes i Vestens arsenal. Den rakettdrevne avskjæringsjageren

Shusui («Sverdslag») nederst hadde en fabel­ aktig toppfart på nærmere 900 km/t., - over 320 mer enn de B-29-flyene den skulle angripe. Den allsidige Kikka («Appelsinblomsten») øverst til høyre var Japans første jetjager, og den var beregnet på alle slags oppdrag, fra selvmordsbombing til nær­ kamp. Både Shusui og Kikka var inspirert av tyskernes Messerschmitt, som hadde vært allierte piloters skrekk på slutten av krigen. Men denne spesielle tillempningen var ut­ preget japansk. Den høy-effektive avskjæ­ ringsjageren Shinden («Strålende Lys») ne­

derst til høyre var derimot japanernes pro­ dukt fra ende til annen. Den hadde propel­ len bak - en ny vri som satte flyet i stand til å romme fire 30mm-kanoner i nesen. Dermed hadde den større ildkraft enn noen tilsva­ rende maskin. Trass i den voldsomme innspurten med nykonstruksjoner kom de fleste av disse spesialflyene for seint til å hjelpe japanerne. Av de fire som er gjengitt her, var det bare selvmordsflyet Ohka som noen gang ble brukt i strid. Dens første offer ble en ameri­ kansk destroyer utenfor Okinawa 12. april 1945.

YOKOSUKA MXY7 OHKA Kamikaze-jageren Ohka hadde et fem kilos stridshode i nesen. Det ble bygget ca. 800 av standardvarianten med to halefinner og ror. De ble sloppet fra bombefly og suste mot angrepsmålet med opp til 9 654 km i timen. Man hadde også planer om typer som skulle skytes mot allierte invasjonsstyrker med katapult fra grotter langs kysten.

MITSUBISHI J8M1 SHUSUI På knappe tre minutter skulle den kvikke lille Shusui stige til 10 000 meters høyde og angripe de mektige B-29-ene med sine to 30mm-kanoner under vingene. Etter å ha kvittet seg med understellet i lufta, måtte den lande på en slags meie. Men den første test-turen mislyktes - flyet havarerte, og piloten ble drept. Ingen flere Shusui-er kom på vingene.

64

NAKA JIMA KIKKA Tomotors-jeten Kikka skulle ha en topphastighet på 697 km/t. Dette var langt raskere enn alle allierte propelldrevne fly. Det var meningen å la den føre en enkelt 495-kilos bombe. Den våpen­ løse standardvarianten avbildet her var det eneste japanske jetflyet som tok av for egen maskin i løpet av hele krigen. Og det skjedde bare to ganger - den andre gangen krasjet det.

KYUSHU 17W SHINDEN Denne haledrevne avskjæringsjageren ble prøvefløyet 12 dager før krigen var over. Den representerte de krigførende lands eneste masse­ produksjon av denne typen propellfly. En 2130 hestekrefters stjernemotor var plassert rett bak cockpiten og drev propellen via en aksel gjennom bakparten av skroget. Stipulert topp­ hastighet: 750 km/t., dvs. noe raskere enn den amerikanske arbeidshesten, jageren P51.

65

millioner veltrente og uthvilte soldater og 28 millioner sivile som var opplært i bruk av primitive våpen med tanke på et heroisk siste slag. Tenåringspiker fikk utlevert treskjæringskniver og følgende instruks: «Hvis du ikke dreper minst én fiendtlig soldat, fortjener du ikke å dø.» Men bak disse frenetiske forberedelsene og den ville retorikken ble det arbeidet målrettet i de høyeste japanske kretser for å få til en ærefull slutt på krigen. For japanerne betydde det omtrent alt unntatt den betingelsesløse kapitula­ sjon amerikanerne hadde krevd helt siden Pearl Harbor. Siden sommeren før hadde diverse japanske diplomater i all stillhet sendt ut fredsfølere via Sverige, Sveits og Sovjetunionen - hvor Japan fremdeles hadde ambassader som kunne åpne for kontakt med Vesten. Men av en eller annen grunn hadde ikke disse tidlige følerne gitt særlig respons. I april 1945 foretok imidlertid Stalin et trekk som fikk japanerne til å trappe opp fredsbestrebelsene. Russerne informerte Japan om at de ikke ville fornye den sovjetisk-japanske nøytralitetspakten når den gikk ut året etter. For øyeblikket var det diplomatiske forbindelser mellom de to landene, men nå hadde USSR åpenbart i sinne å gå inn i krigen mot Japan. Og Japan kunne ikke gjøre seg håp om å stå imot en amerikansk invasjon med den russiske bjørn krafsende i ryggen. Dypt rystet trådte statsminister Kuniaki Koiso tilbake. Hans etterfølger, den 78 år gamle baron Kantaro Suzuki erklærte fortsatt: «Vårt eneste alternativ er å fortsette kampen.» Privat ga imidlertid Suzuki utenriksminister Shigenori Togo instruks om å prøve alle midler for å oppnå fred. «På det diplomatiske plan har du helt frie hender,» sa han til ham. Men fremdeles var japanerne forsiktige, og signalene de sendte ut, var ofte forvirrende. I begynnelsen av mai kom den japanske marineattacheen i Berlin, kommandørkaptein Yoshijiro Fujimara, seg unna til Sveits, og her prøvde han å få i stand fredsforhandlinger med Alan Dulles, OSS-sjefen i Bern. Men da Fujimara rapporterte dette til Tokyo, ble han advart mot

«fiendtlige feller», og motstrebende ga han opp forsøkene. Den 12. mai ble imidlertid fredsspørsmålet ganske uventet tatt opp på et møte i Det øverste råd for krigføringen. Dette innbefattet statsministeren, utenriksministeren, krigsministe­ ren, marineministeren og stabssjefene for henholdsvis hær og marine, og uoffisielt gikk de under navnet De seks store. Midt i møtet forbløffet marineministeren, admiral Mitsumasa Yonai, sine kolleger ved et direkte forslag om å be Sovjetunionen forhandle ut en japansk avtale med Vesten. Utenriksminister Togo svarte at Yonai var urealistisk, og at russerne snart ville erklære krig mot Japan. Men krigsministeren, general Korechika Anami, hevdet at russerne ikke ville være utilnærmelige fordi de ønsket et sterkt Japan som buffer mellom USA og sine asiatiske besittelser. Suzuki ga Togo beskjed om å utforme et memorandum med retningslinjer for en tilnærmelse til Sovjet. Utenriksministeren ga etter av frykt for at general Anami og hæren ellers ville kontakte Stalin på egen hånd. To dager seinere, den 14. mai, kunne Togo legge fram sitt memorandum for Det øverste råd. «Ettersom vi forble nøytrale kan Sovjet takke Japan for sin seier over Tyskland,» leste han. «Siden Sovjet kan få en fiende i USA for framtida, vil det være til landets beste å hjelpe Japan å opprettholde sin internasjonale posisjon.» Togo føyde til en advarsel om at Stalins pris for å opptre som fredsforhandler langt «ville overstige vår forestillingsevne» bl.a. ville den formodentlig innbefatte svære biter japansk territorium. Trass i denne advarselen ga De seks store sin enstemmige tilslutning til erklæringen og påla Togo å innlede forhandlinger umiddelbart. Samme dag var amerikanske B-29-bombefly ute på dristige raids over Nagoya ved fullt dagslys, og de raserte nærmere åtte kvadratkilometer av byen. I løpet av de to neste ukene kom de flygende festninger til å herje øygruppa på kryss og tvers, de sprengte istykker 40 kvadratkilometer av Tokyo og raserte byen Yokohama. Dette gjorde det farlig å reise omkring og tjente til å forsinke de første japanske tilnærmelsene til Sovjetunionen, ettersom den russiske ambassadøren, Jacob A. Malik, oppholdt seg i Gohra, en sanatorieby med varme kilder 10 mil fra Tokyo. Omsider klarte Koki Hirota, tidligere Moskva-ambassadør og statsminister før krigen, å ta seg fram til Gohra hvor han fikk i stand et møte med Malik - som han lot som om han rent tilfeldig traff på en tur rundt i den pittoreske fjellandsbyen.

Alliert etterretningspersonale på oppdrag lor å anslå Tysklands kjerne­ fysiske potensiale. Her graves det etter et antatt urandepot i en landsby utenfor Stuttgart i april 1945. Tilsammen fikk agentene tak i rundt 1200 tonn rå-uran.

66

Over middagen om kvelden den 3. juni gratulerte Hirota ambassadøren med russernes seier over Tyskland, og han føyde til at «Det er meget gledelig at Japan og Sovjetunionen ikke har røket uklar i denne krigen». Han fortsatte med å bemerke at Japan nærte et dypt ønske om å fornye ikke­ angrepspakten. Hirota spurte Malik også om Sovjetunionen kunne hjelpe til med å forhandle ut en fredsløsning med USA. I løpet av hele måltidet var Malik høflig, men han ga ikke tilsagn om noe som helst. Det samme var tilfellet under et møte tre uker seinere, for Stalin hadde gitt sine diplomater ordre om å vende det døve øret til alle japanske bønner. Den sovjetiske diktatoren kalkulerte med at det var mer sannsynlig å få en brorpart av byttet fra et slått og hjelpeløst Japan enn fra et land som kom forholdsvis intakt fra en forhandlingsfred. I Washington fikk de amerikanske lederne høre om Japans tilnærmelser til Sovjet - om enn ikke fra Stalin selv. Helt siden den amerikanske sambandstjenesten brøt japanernes topp­ hemmelige diplomatkode i 1940, hadde USA hatt tilgang til Tokyo-regjeringens graderte meldinger. Når nå fredsinstruksene utgikk til de japanske ambassadene, var det den samme ordren som gikk igjen hele tida: «Betingelsesløs kapitulasjon er eneste hinder for fred.» Dette resignerte budskapet gjorde det enda klarere for amerikanerne hva Japan fryktet mest; nemlig at «betingelsesløs kapitulasjon» skulle bety å gi avkall på keiseren. For hver eneste japaner var nasjonens ære uatskillelig knyttet til keiserdynastiet, og å miste Hirohito var det siste de kunne tenke seg. Selv de av de japanske lederne som ønsket fred, ville kjempe til siste

slutt i beste samurai-tradisjon hvis de fikk nyss om at USA aktet å fengsle eller henrette keiseren.

1 slutten av mai begynte flere avTrumans rådgivere å bearbeide ham for å få ham til å modifisere kravet om betingelsesløs kapitulasjon. De ville ha ham til å forsikre japanerne om at monarkiet ikke skulle avskaffes og at Hirohito ikke skulle behøve å ydmykes i noen krigsforbryterprosess. Blant dem som prøvde å forandre Trumans standpunkt var fungerende uten­ riksminister Joseph C. Grew, som i 10 år hadde vært ambassadør i Japan, samt krigsminister Stimson og visekrigsminister John J. McCIoy. Den 28. mai oversendte Grew Truman et utkast til erklæring utformet av ham selv og Utenriksdepartementets ledende Japan-ekspert, Eugene H. Dooman. Den lot mulighe­ ten stå åpen for å beholde keiseren. «Så snart de militære ekstremistene er blitt brakt i vanry, er det fullt tenkelig at de nye ledere man må anta dukker opp, vil benytte anledningen til å bruke keiseren, som jo har rent symbolsk betydning,» hevdet Grew. Videre mente han at «Japanerne er gamle mestere i å gjøre helomvending». Hirohito kunne bli en verdifull faktor i bestrebelsene på å framskynde kapitulasjonen og gjøre alt klart for amerikansk okkupasjon av øygruppa. Truman var enig i at Grews erklæring «virket som en sunn tanke» og han ba ham legge den fram for the Joint Chiefs of Staff. Grew presenterte sitt resonnement for dem dagen etter. De mente også at tanken hadde noe for seg, men de pekte på at siden slaget om Okinawa stadig raste, kunne en hvilken som helst amerikansk innrømmelse oppfattes som et svakhetstegn.

Enrico Fermi (foran, helt til venstre) og de vitenskapsmennene som var med på å bygge den første kjernefysiske reaktoren samlet ved Chicago-universitetet den 2. desember 1946 — på fireårsdagen for bragden. 11945 førte Leo Szilard (i midtrekken, helt til høyre) an i en heftig protest mot å bruke den bomben han hadde vært med på å skape.

67

Grew refererte dette svaret for Truman, som så ba ham legge erklæringen på is inntil videre. I mellomtida fortsatte den nye presidenten offisielt å gå inn for betingelsesløs kapitulasjon - fullt klar over at en fersk opinionsundersøkelse viste 70 prosents oppslutning om å fengsle eller henrette Hirohito. I et spesialbudskap til kongres­ sen den 1. juni gjentok Truman: «Japanerne håper at vårt ønske om å se våre soldater og matroser vel hjemme igjen samt fristelsen til å vende tilbake til fredstidas komfort vil tvinge oss til et eller annet kompromiss i forhold til betingelsesløs kapitulasjon. De burde vite bedre.» Den 16. juni, to uker seinere, møtte Truman krigsministeren og Joint Chiefs of Staff for å diskutere strategien mot Japan. De sentrale alternativene var vedvarende massiv konvensjonell bombing eller landgang på selve øygruppa. Verken atombom­ ben eller diplomatiske løsninger sto på dagsorden. Men Stimson og viseminister McCloy aktet å gjenoppta tanken på å la japanerne beholde keiseren hvis de ellers kapitulerte - og heller true med å bruke bomben hvis de nektet. Ved møtets begynnelse insisterte Marshall på at det ville bli nødvendig å invadere Japan. Den første landgangen var planlagt til den 1. november på øya Kyushu, og den ville kreve 767 600 mann. Det ville innebære forferdelige tap, innrømmet

68

Marshall, men han mente at bombing alene ikke var nok til å knekke japanerne. Tyskland var blitt bombet i biter, men hadde fortsatt å kjempe til landet ble fysisk overrent av tropper. Stimson led av migreneanfall og virket blek og svak. Han nikket som tegn på at Marshall hadde rett. Men den 78 år gamle statsmannen føyde til at USA burde undersøke alternati­ ver før man kastet seg - og japanerne - ut i en grufull invasjon. «Det fins en stor underkuet klasse i Japan som ikke er for krigen, vi burde gjøre noe for å vekke dem,» sa Stimson. Krigsministe­ ren unnlot å nevne forslaget om en forhandlingsfred. Admiral William D. Leahy, formann for Joint Chiefs of Staff, var ikke sein om å bistå Stimson: «Selv om vi ikke får påtvunget japanerne betingelsesløs kapitulasjon, frykter jeg ingen ting fra dem i framtida,» sa han. «Det eneste jeg frykter, er at vårt krav om betingelsesløs kapitulasjon kan føre til at japanerne blir enda mer desperate og øker tapslistene våre.» Deretter lot det til at Truman avsluttet saken ved å gi Joint Chiefs ordre om å fortsette med planene om å invadere Kyushu. Men akkurat idet deltakerne reiste seg, vendte presidenten seg til den høyt respekterte visekrigsministeren: «McCloy, du har ikke sagt noe. Hva er ditt syn?» «Vi bør gå til hjernespesialister om vi ikke vurderer en politisk

løsning,» sa McCIoy. Og han foreslo å sende et budskap direkte til japanerne. «Det var akkurat det jeg ville ha diskutert,» sa Truman, som bare hadde ventet på at noen skulle si det rett ut. «Fortell, hva du mener budskapet bør inneholde.» McCIoy hadde vært en velrenommert skrankeadvokat i New York før krigen, og nå grep han gladelig sjansen til å forsvare forslaget han og Stimson hadde diskutert. Da han avsluttet med å nevne at de kunne bruke atombomben hvis Japan nek­ tet å overgi seg, følte McCIoy at «det gikk kaldt nedover ryggen på hele forsamlingen». Bomben hadde jo vært en så godt be­ vart hemmelighet at den omtrent aldri var blitt omtalt som annet enn det britiske tube alloys eller det amerikanske S-1. «Det var ingen dum idé,» sa Truman og ba McCIoy selv lage et utkast til et slikt budskap. «Men ikke nevn bomben foreløpig,» føyde han til. Deretter begynte straks McCIoy, Eugene Dooman og Joseph W. Ballantine, direktør for Utenriks­ departementets avdeling for Det fjerne østen, å utarbeide det dokumentet som skulle bli kjent som Potsdam-erklæringen. Den 2. juli kunne de levere Truman et utkast. Det trakk opp de amerikanske betingelsene for kapitulasjon og omhandlet bl.a. oppløsningen av den japanske militærmaskinen, krigsforbryterprosesser og okkupasjonen av Japan. Helt avgjørende betydning hadde punkt 12, som tillot japanerne å beholde sin elskede keiser: «De alliertes okkupasjonsstyrker skal trekkes tilbake så snart det er blitt innført en fredselskende og ansvarlig regjering. Dette kan innebære et konstitusjonelt monarki under dagens dynasti, dersom de fredselskende nasjoner blir overbevist om at en slik regjering er fast bestemt på å følge en fredens politikk.» Truman lot seg imponere av dette memorandumet, men han sa til McCIoy at de ikke kunne gi japanerne noen

«fullstendig advarsel før vi vet hva vi skal gjøre med S-1». Truman hadde åpenbart tenkt å vurdere saken nærmere på vei til Potsdam. Men det kunne virke som om han hadde inntatt en noe mykere holdning og ville gå med på det ene vilkåret som kunne gi Japan en bakvei ut av krigen selv om han fremdeles var for betingelsesløs kapitulasjon. Den 6. juli gikk Truman om bord i krysseren Augusta i Norfolk, Virginia. Den brakte ham til Antwerpen, og derfra bar det videre med fly til møtet med Churchill og Stalin i Potsdam. Ingen vil noen gang få greie på hvilke pinefulle -revurderinger Truman foretok i løpet av denne reisen - eller hvilke diskusjo­ ner han hadde med James Byrnes, som var blitt tatt i ed som statsminister den 3. juli. Det forteller historien ikke noe om. Men en eller annen gang i løpet av de ni dagene til sjøs beslut­ tet Truman å kutte ut den avgjørende siste setningen i punkt 12. Når det endrede dokumentet ble lest opp i Potsdam, hadde japanerne ingen mulighet til å overgi seg uten å tape ansikt. Den 17. juli ankom Stalin til Trumans villa i Potsdam. Det var første gang de to møttes, og den nye presidenten hilste varmt på ham. Truman hadde all grunn til å smile, for den vellykte utprøvingen av plutoniumbomben ved Alamogordo dagen før betydde at han ikke trengte Stalins hjelp for å slå Japan. Ved hjelp av tolken satt Stalin en stund og småpratet med Truman og Byrnes. Deretter fortalte han dem at han hadde avvist Japans fredsfølere - noe amerikanerne takket være sin tilgang til Tokyo-telegrafen allerede visste. Stalin sa også at det bare var et spørsmål om uker før han gikk til angrep på Japan via Mandsjuria. Dagen etter - den 18. juli - hadde Truman og Churchill en privat lunsj. Truman brakte på bane spørsmålet om å fortelle sovjetlederne om atombomben. Churchill mente at dersom han fortalte dem om bomben nå, ville de bare bli sinte for at de

Mai 1945: Innhyllet i røyk gjengjelder amerikanske tropper ilden fra japanske posisjoner på Okinawa'. USA kjempet i tre måneder for å erobre øya, og på den tida ble 12 613 soldater drept og nærmere 40 000 såret. Disse tapstallene var en avgjørende faktor i beslutningen om å bruke bomben.

Statsminister Kantaro Suzuki (til venstre) og utenriksminister Shigenori Togo ble hindret av de militante i japan fra å ta direkte kontakt med USA. I stedet appellerte de til Sovjetunionen om å forhandle ut en fred.

69

EN NASJON STÅLSATT AVKAMIKAZE-ÅND Det var en varm velkomst japanerne planla for de amerikanske invasjonsstyrkene. Alle landets tilgjengelige ressurser skulle settes inn i et siste, desperat forsøk på å knekke amerikanernes moral og få dem til å fravike kravet om betingelsesløs kapitulasjon. Fra Saipan og Okinawa hadde japanerne lært at hvis fienden overhodet skulle stanses, måtte det skje på strendene. Ingeniørbataljoner bygget festningsverker langs hele kys­ ten av Kyushu og Honshu med tunneler, bunkere og piggtråd. Over 5 000 fly var klare til engangsoppdrag - med akkurat nok drivstoff til å nå fram til invasjonsstrendene

lå de kamuflert i åkre og fjellskråninger. Gamle bilmotorer ble drivkraften i selvmordsbåter som skulle gå løs på de ameri­ kanske landgangsfartøyene. I mellomtiden ekserserte 28 millioner kvinner, barn og gamle med bambusspyd og høygafler i Folkets frivillige hær, i hellig overbevisning om at «styrke i åndens borg» ville gjøre opp for de primitive våpnene. De ble støttet av fire millioner veldrillede sivile funksjonærer og 2,5 millioner soldater som for en stor del var hentet hjem fra Mandsju­ ria og Korea for å få «guddommelig anled­ ning» til å redde fedrelandet - eller dø for det. Hvis det fantes tvil i disse ofrenes sjel, så skjulte de det godt. «Den keiserlige hær er full av selvtillit,» skrøt en general. «Våre menn styrkes av en beundringsverdig kamikaze-ånd.»

April 1945: Landsbykvinner på Kyushu - den sørligste av de japanske hovedøyene - trener entusiastisk med bambusspyd på å slå tilbake invasjonsstyrker.

70

Soldater trener på forsvaret av Kyushu langt inne i en tunnel opprinnelig laget som operasjonsbase og tilfluktsrom for amerikansk bom­ bardement. Med slagord som «100 millioner dør sammen.!» ble soldater og sivile stålsatt til å motstå invasjonen.

Som en del av forsvarsverket langs Shibushi-bukta på Kyushu holder soldater, bønder og kvinner i tradisjonelle japanske klær på med å lage kamuflerte kanonstillinger.

71

ikke hadde fått høre om den mye tidligere. Da ville Truman bli nødt til å fortelle at han hadde ventet på en vellykket prøve. Churchill rådet også Truman til å sette på plass igjen den siste setning i punkt 12 og la Japan beholde keiseren. Som han selv skulle skrive seinere, gjaldt det å finne et språk «som sikret oss alt det vesentlige for framtidig fred og sikkerhet og samtidig ga japanerne en følelse av å bevare militær ære og en viss garanti for deres eksistens som nasjon.» Den 20. juli bød på en ny anledning til forhandlingsfred. Allan Dulles fløy til Potsdam for å informere Stimson om at japanske tjenestemenn ved Den internasjonale handelsbank i Sveits hadde henvendt seg til ham tjennom en svensk diplomat ved navn Per Jacobsson. De japanske bankierene hadde fortalt Jacobsson at de var villige til å kontakte fredsfraksjonene i Tokyo. Men Stimson var for sliten og for opptatt av detaljer på Potsdam-konferansen til å bry seg noe særlig om Dulles. Dessuten hadde han sine tvil om alvoret i japanernes henven­ delse og om deres vilje til å godta de alliertes fredsvilkår. I

72

grunnen festet han større tiltro til en amerikansk etterretnings­ rapport som kategorisk slo fast at «Japans ledere prøver å vinne tid og håper på at alliert utmattelse, innbyrdes uenighet eller et eller annet mirakel til slutt vil føre til en slags kompromissfred». I mellomtida var de militære i Trumans følge opptatt med sin egen diskusjon om bomben. I et møte med presidenten den 22. juli hevdet general Henry Hap' Arnold, sjefen for hærens luftstyrker, mot Marshalls påstand om nødvendigheten av en invasjon, at det ikke var noe problem å få slutt på krigen ved hjelp av konvensjonell bombing. Og ingen ringere enn general Dwight D. Eisenhower sa at bomben ikke lenger var «påkrevet som et middel til å redde amerikanske liv». Men dette var akademiske spørsmål, for nå hadde Truman virkelig bestemt seg. «Jeg betraktet bomben som et militært våpen og var aldri i tvil om at vi skulle bruke den,» skrev han seinere. Dagen etter ba presidenten Byrnes innkalle Stimson, som nettopp var tilbake fra Washington, for å spørre ham når den første bomben kunne brukes mot Japan. Neste dag svarte Stimson at den ville være klar den 4. eller 5. august. Ved lunsj

fant omsider Truman tida inne til å betro Stalin de første enkeltheter. Da taffelet ble hevet, gikk Truman nonsjalant bort til Stalins tolk og sa: «Vil De vennligst fortelle Generalissimus at vi har produsert et meget kraftig eksplosjonsvåpen som vi har tenkt å benytte mot Japan og som vi tror vil gjøre slutt på krigen.» Stalin svarte kjølig. Han håpet at amerikanerne ville «gjøre god bruk at det mot japanerne». Truman hadde bevisst unnlatt å bruke ordene «kjernefysisk» eller «atom-», og etter den korte samtalen spurte Churchill Truman: «Hvordan gikk det?» «Han stilte ikke et eneste spørsmål,» svarte presidenten. Stalin hadde da heller ingen grunn til å spørre om noe. Alt i 1943 hadde den sovjetiske etteretningstjenesten fått kjenn­ skap til Manhattan-prosjektet, og da Truman kom med sin bevisst vage bemerkning om bomben, hadde russerne i to år arbeidet med å utvikle et eget kjernefysisk arsenal. Seinere på dagen den 24. juli godkjente Truman en ordre fra Joint Chiefs of Staff. Den begynte slik: «Air Force vil avlevere sin første spesialbombe så snart etter den 3. august 1945 været tillater visuell bombing, mot ett av følgende mål: Hiroshima, Kokura, Niigata eller Nagasaki.» Den 25. juli gikk denne ordren til general Carl «Tooey» Spaatz, som var blitt utnevnt til sjef for de strategiske luftstyrker under en eventuell invasjon av Japan. Han oppholdt seg da i Washington, og satte umiddelbart kurs for Guam, hvor han skulle instruere general LeMay og oberst Paul W. Tibbets Jr., øverstkommanderende for «509. kombinerte gruppe» som skulle slippe bomben. Samme dag som Truman fortalte Stalin om bomben, kom Truman og Churchill overens om den endelige utformingen av Potsdam-erklæringen. Alt man ennå trengte for å utstede dokumentet var tilslutning fra Kinas generalissimus Chiang Kaichek. Den fikk man - den 26. juli nådde den Potsdam, samtidig med at Churchill fikk melding om at hans konservative regjering hadde tapt valget mot Clement Attlee og det britiske Labour Party. Klokka 21.20 samme kveld ble Potsdam-erklæringen kring­ kastet verden over, og den truet med «fullstendig ødeleggelse av japanernes hjemland» hvis de ikke overga seg uten betingelser. Erklæringen inneholdt ingen henvisning til noe spesielt våpen, og ingen klausul om å bevare keiserdynastiet. Den endelige versjonen av punkt 12 sa bare at «de alliertes okkupasjonsstyrker skal trekkes tilbake så snart det i overens­ stemmelse med det japanske folks fritt uttrykte vilje er blitt innsatt en fredelig og ansvarlig regjering».

Mottakerapparatene i Tokyo oppfanget meldingen om mor­ genen den 27. juli, og prompte ble den levert skriftlig til regjeringsmøtet i det keiserlige bibliotek. Statsminister Suzuki og hans kolleger saumfarte de allierte kravene. Utenriksminis­ ter Togo mente å spore en liten åpning for forhandlinger. Men marinens stabssjef, admiral Soemu Toyoda, krevde en umid­ delbar melding om at «regjeringen betrakter erklæringen som absurd og tar den ikke i betraktning». Det endte med at man ble enige om at Suzuki skulle gå imot innholdet i erklæringen uten å forkaste den fullstendig. Avisene skulle tillates å trykke en beklippet versjon av Trumans ord, men ikke å kommentere dem. På dette tidspunktet begikk Suzuki en skjebnesvanger semantisk blunder. Klokka 16.00 fortalte han journalistene at «Potsdamerklæringen er etter min mening bare et oppkok av Kairo-erklæringen, og regjeringen anser den ikke å være av særlig viktighet. Vi må mokusatsu den». Det japanske ordet mokusatsu skrives med en sammensetning av to skrifttegn hvorav det ene betyr «taushet» og det andre «drepe». Rent bokstavelig betyr det å «drepe med taushet», men det kan også bety bare «ingen kommentar». Det var den siste betydningen statsminister Suzuki hadde hatt i tankene - at regjeringen ville fortsette å studere dokumentet og ikke offentliggjøre sine konklusjoner. Men de fleste av de japanske journalistene oppfattet den bokstavelige meningen: å drepe med taushet, ignorere. Og avisartiklene etterpå ble følgelig basert på at regjeringen skulle ha forkastet Potsdam-erklæringen. Flere av avisene brøt regjeringens kommentarforbud. Mainichi Shimbun omtalte erklæringen under overskriften «En latterlig affære». Asahi Shimbun skrev: «Felles­ erklæringen fra USA, England og Chungking er av liten betydning og den vil bare bidra til å styrke regjeringens vilje til å drive krigen fram til en seierrik avslutning.» Tre dager seinere bestemte New York Times at Suzukis bemerkninger i virkeligheten var ensbetydende med at japa­ nerne helt hadde avvist erklæringen - den 30. juli var overskriften over lederartikkelen: «Japan avviser offisielt alliert kapitulasjonsultimatum». Regjeringen i USA tolket Suzukis erklæring på samme måte. Og dermed svant det siste reelle håp om å få slutt på krigen uten atombomben. Samme dag som den nevnte artikkelen sto å lese i New York Times, telegraferte Stimson presidenten fra Washington og ba om en siste godkjennelse av ordren om å kaste bomben. Truman skrev ut sitt svar i vanlig håndskrift.

Hans telegram lød: «Forslag godkjent. Slipp bomben når klar.»

President Harry S. Truman med ryggen til kameraet vender seg mot den sovjetiske generalissimus Josef Stalin under åpningen av toppmøtet i Potsdam 17. juli 1945. Britenes statsminister Winston Churchill, øverst til venstre, foreslo at Truman skulle lede åpningssesjonen på sin første konferanse som en av De tre store.

73

Februar 1945: Skuespillerinnen Lauren Bacall pryder pianoet mens den nyinnsatte vise­ presidenten Harry S. Truman spiller «Missourivalsen» i et selskap for tjenestemenn i Washingtons Nasjonale presseklubb.

75

EN UVENTET LEDER

En 15 år gammel Truman med brillene og sløyfen som skulle bli hans vare­ merke. Sterk langsynthet hemmet ham i lek og sport.

76

Det ble sagt at ingen president kunne være dårligere rustet til å bære de tunge byrder som ble lagt på hans skuldre i april 1945 enn Harry S. Truman. Mennene rundt Franklin D. Roosevelt hadde et relativt likegyldig forhold til ham, og i løpet av den korte tida han var visepresident, hadde de hatt liten tid og enda mindre lyst til å føre ham inn i den politiske administrasjonens høyeste sirkler. Harry Truman var vitterlig en mann man lett kunne undervurdere. I ord og manerer var den 60 år gamle mannen fra Missouri akkurat like enkel og uraffinert som hans småbyoppvekst skulle tilsi. Han hadde aldri gått på college, men han hadde gode kunnskaper om amerikansk historie. Som ung hadde han prøvd seg som farmer, uten særlig hell, og seinere i forretningslivet - uten hell i det hele tatt. Da han i en alder av 37 år omsider bestemte seg for en politisk karriere, kom han fram i offentligheten i spissen for en notorisk korrupt politisk fraksjon. Men selv om Truman var en av de jevne slitere i det Demokratiske Parti og lojal inntil det pinlige, skulle han vise seg å være sterk og selvstendig, arbeidsom og like ærlig som sponsorene var korrupte. Og da han i 1935 gjorde sin entré i Senatet, viste han seg å være både uvanlig vidsynt og handlekraftig i de sakene han ble konfrontert med. I løpet av sitt første år i Washington støttet Truman Roosevelts initiativ til en lov som bandt USA til å respektere Domstolen i Haag - en lite populær sak i en Kongress som var fiendtlig innstilt til enhver internasjonal forpliktelse. Fra 1939 støttet han presiden­ tens omstridte bestrebelser på å hjelpe de nasjoner som kjempet mot Tyskland og Japan. Og i 1940 skapte han røre i sin grensestatsvalgkrets ved å kjøre fram likerett for svarte amerikanere som sin sak i den harde kampen om gjenvalg. Truman selv var skuffet over at skjebnen hadde gjort ham til president - han hadde virkelig ingen ambisjoner i den retning. Nesten med en gang måtte han ta øyeblikksavgjørelser hvorav den verste var spørsmålet om hvorvidt man skulle slippe atombomben over Japan. For Truman var valget klart: Han kom raskt til at selv om hundretusener av liv kunne gå tapt på den måten, ville det redde millioner ved å få en slutt på krigen.

Truman smiler til sin barndoms kjæreste, Bess Wallace, på bryllupsdagen. Moren hennes mente at Bess giftet seg under sin stand.

77

SOLDAT KREMMER, DOMMER Sin lange løpebane i regjeringens tjeneste begynte Truman da han i 1905 lot seg innrulle i Missouris Nasjonalgarde. Etter ære­ full avskjed som korporal i 1911, meldte han seg som frivillig da USA ble med i første verdenskrig. Med hjelp av sersjantlegen under synsprøven ble han i en alder av 33 år første artilleriløytnant. Han kjempet i Frankrike, ble forfremmet til kaptein. Han gikk i kompaniskap med en venn i et herreekviperingsfirma i Kansas City, men krakket i 1921 slo dem ut. Via en kompis fra hæren søkte han støtte hos byens demokratiske partiboss, Tom Pendergast, og i 1922 vant han valget som distriktsdommer i Jackson County, som omfattet Kansas City. I 1924 ble han ikke gjenvalgt (det eneste valg han ikke vant), men to år seinere var han tilbake, nå som sjefsdommer og i praksis sjef for fylkesadministrasjonen. Trass i sine forbindelser med den berykte­ de Pendergast ble Truman aldri regnet som annet enn en hensynsløst ærlig administra­ tor og en energisk bygger av veier og offentlige bygninger. Hans eneste avvik fra den smale sti kom da han i 1934 brukte 36000 dollar fra et fond for en rettsbygning til å reise statuer i Kansas City og i Independence av sin yndlingshelt Andrew Jackson. Og alle tilga ham det.

En stolt og bebrillet Kaptein Truman i Frankrike under første verdenskrig. Ved sin nøkterne og allsidige ledelse vant Truman en vid venne­ krets som seinere ble en støtte i de politiske kampanjene.

78

/ byen Independence går Truman gjennom papirer i egenskap av distriktsdommer, en stilling som ikke krevde juridisk embedseksamen. Bak ham henger bildet av moren, Martha.

En høytidsstemt Truman tas i ed som sjefsdommer i 1930, omgitt av blomster og smilende dommerkolleger.

79

MR. TRUMAN DRAR TIL WASHINGTON

Med sin viktigste politiske støttespiller Tom Pendergast (til venstre) kommer den ferske senator Truman sammen med andre partiledere på demokratenes nominasjonsmøte i Philadelphia i 7936. Her ble Franklin D. Roosevelt nominert som kandidat til sin andre presidentperiode.

80

11934 gikk Harry Truman mot slutten på sin andre og tradisjonelt siste periode som sjefsdommerfor distriktsdomstolen. Han var da 50 år gammel og hadde ingen videre ambisjoner. «Jeg trodde at alt jeg hadde å se fram til, var å trekke meg tilbake til en slags pensjonstilværelse på et eller annet utkantkontor,» sa han. I stedet fikk Pendergast ham til å stille opp ved senatsvalget. Ved hjelp av sine grasrotforbindelser i hvert eneste di­ strikt av Missouri slo Truman to kongressmedlemmer i demokratenes primærvalg, og deretter slo han ut den republikanske sena­ toren med en margin på 250 000 stemmer. Truman sa at han kom til Senatet «like ydmyk som en bondegutt ved møtet med et

av de største universitetene». Hån arbeidet hardt, forsømte sjelden en avstemning eller et komitémøte og - noe som kanskje virket mest imponerende på de eldre senatorenehan holdt ingen svulstige taler. Etter et par år var han blitt akseptert i «klubben» - den indre krets av demokrater i senatet. Den gamle fylkesveientusiasten gjenopp­ tok sin interesse for transport. Truman lan­ serte lovforslaget om å opprette Civil Aeronautics Authority - en sivil luftfartsmyndig­ het - og fikk gått det kriserammede jernba­ nevesenet nærmere etter i sømmene. 16000 km jernbanespor var blitt nedlagt, arbeids­ styrken var blitt halvert og det kom et skred av konkurser. Truman førte problemene tilbake til Wall Street-manipulatorer, som han kalte «the wrecking crew» (sabotasjegjengen) og fikk igjennom en rekke reformer i Transportakten av 1940.

En munter senator Truman på vei ned trappene foran Capital i 1940 - hans sjette år i embetet. Etter eget utsagn var det først da han begynte å få tak på senatorjobben.

81

MED SLØSERIET SOM FIENDE Da Harry Truman kom inn i Senatet etter å ha vunnet gjenvalget i 1940, reiste kollegene seg som én mann og ga ham tordnende applaus. Som drevne politikere var de bedre enn noen i stand til å forstå dimensjonene i denne seieren. Missouris mest innflytelsesri­ ke aviser hadde vært imot ham. Hans opp­ rinnelige støttespiller Pendergast var nett­ opp blitt dømt for skatteunndragelser, og de nye lederne for det føderale Demokratiske parti hadde vendt ham ryggen. Men han hadde ført sin kampanje uten venner og penger og overvant alle hindre for å vinne primærvalget. Deretter fortsatte han med å vinne senatsvalget. En gang for alle hadde han gjort tilskamme ryktet om at han var «Pendergasts løpegutt». I 1941 ble Truman valgt til formann i Senatets krigs-granskingskomité, som han selv hadde foreslått opprettet. Her hadde han god nytte av sine historiske kunnskaper og unngikk de feil tilsvarende komiteer hadde begått under borgerkrigen. Han over­ lot militære avgjørelser til krigs- og marinedepartementet, og han prøvde aldri å slå politisk mynt på presidentens bekostning. På sine besøk i krigsfabrikker og militær­ baser rundt om i USA refset han alt han oppfattet som sløseri og sommel i anvendel­ sen av krigsmidlene. En gang kom han også over Manhattan-prosjektet, men ble i all stillhet ført utenom noe som måtte ha fortonet seg som et gigantisk juggelforetak. Alt i alt skaffet disse undersøkelsene Truman et nasjonalt ry som førte til at han som kompromisskandidat ble valgt til visepresi­ dent i 1944.

Sammen med sin kone Bess og datteren

Margaret sitter Truman foran en valgplakat i 1940 og et bilde av president Roosevelt, som stilte opp for tredje gang. Mot dem som ville ha ham til å trekke seg svor Truman: «Jeg stiller til gjenvalg om jeg så bare skal få min egen stemme.»

82

Truman konfererer med senatorene Homer Ferguson (i midten) og Joseph Ball (til høyre) i Truman-komiteen under en høring i mai 1944. Akkurat da holdt denne overvåkningsgruppen på å etterforske en våpenteknisk offiser i marinen som hadde benyttet graderte opplysninger til egen fordel.

Etter å ha gått av som formann i Truman-komiteen for å vie seg til vise-presidentkampanjen tar Truman her farvel med sine senator-kolleger (fra venstre) Homer Ferguson, Harold Burton, Tom Connally og Owen Brewster. Komitéen fikk æren for å ha spart regjeringen for 15 milliarder dollar i løpet av de tre årene han ledet den.

83

FORFREMMELSE TIL INNHOLDSLØS JOBB

Demokratenes føderale partiformann Sam Jackson hever Trumans hånd i triumf etter at han er blitt nominert som visepresident i juli 1944. Det var bare Roosevelts personlige forbønn som fikk Truman til å la seg nominere.

84

Truman syntes visepresidentembetet var et heller dårlig bytte for senatorjobben. Som visepresident kalte han seg selv en «politisk evnukk», og han måtte nå forandre på sin jordnære livsstil. I et brev til sin mor etter en tur til New York skrev han: «De sender alltid et par hemmelige agenter med meg nå for tida, for å passe på at jeg oppfører meg pent

og ikke gjør som jeg vil.» Men humoren kunne ikke skjule den angsten han følte etter hvert av sine sjeldne møter med presidenten. Han møttes med Roosevelt bare tre ganger etter innsettelsen i januar 1945, og Truman var forferdet over hvor raskt det gikk nedover med ham. Selv om Truman ytterst motvillig reflekterte over hva Roosevelts svekkelse innebar, ble han stadig mer bekymret for hvor isolert han selv var fra regjeringsadministrasjonens indre liv, særlig i utenrikspolitiske og militære anlig­ gender.

Margaret Truman leser gratulasjonstelegrammer for sine foreldre etter visepresidentnomineringen i Chicago. Til en venn skrev Truman syrlig: «Visepresidenten rett og slett leder senatsmøtene og sitter der og venter på sin egen begravelse.»

En svekket Roosevelt sammen med sin parhest på terrassen foran Det hvite hus i august 1944. Roosevelt gikk ikke med på Trumans forslag om å føre valgkampen pr. fly. «En av oss må jo over­ leve,» sa han.

85

Truman tas i ed som USAs 33. president. Bak ham sees hans kone og datter. Samme kveld fikk han for første gang vite at USA var i besittelse av «et nytt eksplosjonsvåpen med utrolig styrke».

DE FØRSTE DAGER PÅ MAKTENS TINDE Det var en trist og alvorlig president som ble tatt i ed tre timer etter Franklin D. Roosevelts død 12. april 1945. Før dagen var omme, måtte Truman gi seg i kast med problemene med å vinne krigen og skape en stabil fred for ettertida. Han erklærte for pressen at stiftelsesmøtet for De forente nasjoner i San Francisco den 25. april, skulle finne sted som planlagt. Den 7. mai kapitulerte tyskerne for de allierte, men krigsdepartementet opererte med en pris på 500000 amerikanske men­ neskeliv for å beseire Japan i en invasjon. Enkelte satte tallene enda høyere. Etter den vellykte prøvesprengningen i slutten av juli, skrev Truman i sin dagbok: «Kanskje det er ildebrannen som ble forutsagt etter Noa og hans berømte Ark.» Men han nølte ikke med å bruke bomben. Som nykommer i toppskiktet slår Truman seg sammen med Churchill og Stalin

86

foran De tre stores konferanse i Potsdam i juli 1945. Amerikanerne fortalte Churchill om framskrittene med bomben, mens Stalin allerede var informert av den sovjetiske etterretningstjenesten.

87

Mystisk last ombord på krysseren «Indianapolis» Bombemålene skrumper inn til ett En bombegruppe kaster «gresskar» Skrekkvisjoner om eksplosjon før tida «Enola Gay's» skjebneoppdrag «Oberst, skal vi spalte atomer?» En sky «som en kokende sirupsmasse» Russlands angrep i 12. time «Bock's Car» på tokt med forviklinger Landing med 26 liter brennstoff på tankene

I ni dager hadde den tunge krysseren U.S.S. Indianapolis kjørt over Stillehavet for full maskin, og endelig, den 26. juli 1945 samtidig som Potsdam-konferansen på den andre siden av kloden nærmet seg slutten - kunne kaptein Charles McVay la ankeret gå ved Tinian i Marianene. Her fikk han landsatt lasten samt to passasjerer som hadde pirret hans nysgjerrighet helt siden de dro ut fra Mare Island i California. Begge gikk i U.S. Army-uniformer og kalte seg artillerioffiserer, men selv til hæroffiserer å være var de noen underlige skruer. For det første var minst én av dem alltid på plass i lugaren de delte - også under måltidene. Og for det andre - dersom de virkelig var offiserer i hæren, hvorfor bar de da kanonemblemet på jakkeslaget opp ned? Og så var det lasten. Den besto av en fem meter lang trekasse og en utrolig tung bøtte som de underlige artilleristene hadde insistert på å få festet til ståldørken i lugaren med kjetting. Kaptein McVay hadde ikke den ringeste forestilling om hva slags last dette var, men at den var viktig, var tydelig nok. Han var blitt fortalt at «hver dag du kan kutte ned på turen, forkorter krigen like mye», så han lot det stort sett ferske mannskapet droppe det treningsopplegget han hadde tenkt å gjennomføre underveis. Rett før de dro, hadde han fått ordre om å ta vare på lasten «til og med etter at skipet er gått tapt. Går det ned, så redd lasten for enhver pris, om nødvendig i livbåt». Lossingen gikk raskt og greit, bortsett fra litt oppstyr med en vaier som var seks fot for kort til å fire den tunge bøtta ned i landgangsfartøyet. Befridd fra sin mystiske last satte Indianapolis i rolig tempo kurs for Leyte på Filippinene, hvor man begynte å forberede invasjonen av Japan. Mannskapet gikk fremdeles og trodde at spannet hadde vært fylt med gull som skulle bru­ kes til å kjøpe Japan ut av krigen. Av de 1 200 mennene om bord var det knapt 300 som noen gang skulle få vite sannheten - at de faktisk hadde fraktet selve midlet til Japans kapitulasjon. Etter tre dagers reise fra Tinian holdt Indianapolis mindre enn 16 knop da skipet ble oppdaget av den japanske ubåten I-58 og senket med en sverm av torpedoer. Hadde bøtta ennå vært om bord, kunne verken livbåter eller noe annet ha reddet den. Det var bare noen få redningsflåter og 800 mann som klarte å holde seg flytende, og av dem døde 500 i sjøen før den siste overlevende ble tatt opp den 3. august.

ANGREPSMÅL HIROSHIMA

De to mystiske offiserene hadde ganske riktig bare forkledd seg som artillerister. Den ene var ingeniør fra Princetonuniversitetet, og den andre var radiologist i brigader Leslie Groves' Manhattan Project. Så snart de var trygt i land på

Tinian, fikk de transportert kassen og bøtta til North Field, den store basen til hærens flyvåpen, og der fikk de anbrakt lasten i en avsidesliggende, airconditionert Quonset-brakke. Et par dager seinere fikk marinekaptein William Parsons, øverste artillerioffiser i Manhattan Project, åpnet kassen, spannet og et par like gåtefulle beholdere som var blitt brakt dit med fly. Kassen inneholdt et stålrør som så ut som et kanonløp, og det var også det det skulle brukes til. Fra en av beholderne dro Parsons fram en tung, grå metallsylinder med et hull boret ut i midten. Og fra det blyforete spannet hentet han fram et mindre, prosjektilformet stykke av samme materiale - anriket uran 235. Satt sammen med noen av de andre komponentene skulle disse gjenstandene vise seg å utgjøre en oppfinnelse med et bedragersk enkelt og tilforlatelig utseende. Dette var den første funksjonsdyktige atombomben. Parsons plasserte uransylinderen i munningen av stålkanonen, og i bakstykket førte han inn den mindre klumpen med uran 235. Når øyeblikket var inne, ville den passe nøyaktig inn i sylinderhullet. Denne kombinasjonen ville da utgjøre det fysikerne kalt en kritisk masse - kritisk fordi en-slik mengde uranatomer setter i gang en irreversibel og nærmest momen­ tan kjedereaksjon som kulminerer i en eksplosjon tilsvarende 20 000 tonn TNT når elektronene begynner å vandre. For å forene komponentene og aktivisere bomben, må en liten ladning vanlige eksplosiver med elektrisk tennsats plasse­ res etter den prosjektilformede uranklumpen i bakstykket. Utløses ladningen, farer uranklumpen mot uransylinderen i munningen av røret med en hastighet på 300 meter i sekundet. Med halestykke, beholder, tennsats og det hele var bomben tre meter lang og 70 cm tykk og veide bortimot fem tonn. Kon­ struktørene i Manhattan Project døpte den Little Boy (Lillegutt) -for å skille den fra Fat Man («Tjukken»), den runde plutoniumaffæren som var blitt testet ut i Alamogordo to uker tidligere. Den 29. juli steg en sliten general Tooey Spaatz ut av et transportfly på Guam - bare 190 km fra Tinian. Han hadde tilbakelagt den lange turen fra Washington, hvor han var blitt briefet om sine oppgaver som øverstkommanderende for hærens nye strategiske luftstyrker i Stillehavet. I sin mappe

hadde han med seg en topphemmelig ordre fra Krigsdeparte­ mentet. Den var utstedt av brigader Groves og foreskrev anvendelse av en «spesiell bombe» mot Japan så snart etter 3. august værforholdene gjorde det mulig. Og flere bomber skulle slippes når de kunne gjøres klare. Den sikkerhetsorienterte Groves hadde nølt med å gi fra seg dette hastig maskinskrevne dokumentet, men Spaatz hadde insistert på å få en skriftlig autorisering av den moralske byrde som hvilte på ham. «Skal jeg drepe hundretusen mennesker, gjør jeg det ikke på muntlige ordre. Jeg vil ha et stykke papir,» brummet han. Nå var alle de nødvendige elementene til slaget som skulle tvinge japanerne i kne, innen rekkevidde av målet. Et år tidli­ gere var Tinian blitt tatt fra japanerne av amerikanske marinestyrker, og nå var det fire parallelle 3 000-meters rullebaner der, beregnet på tunge bombebly - VHB (very heavy bombers). Øya lå bare 2,5 mil fra hjertet av keiserriket dvs. godt innen rek­ kevidde av de tyngst lastede B-29 Flygende Festninger. Fra Wendower Field i Utah hadde Oberst Paul Tibbets' mannskap med det mystiske navn 509. Composite Group fått fløyet inn de siste modellene av det høytrekkende Boeing-bombeflyet, som var spesialkonstruert for å føre med seg én stor bombe med kontrollinstrumenter. Samtidig lå den første luftbårne atom­ bomben - bygget i Los Angeles og satt sammen på Tinian av kaptein Parson - klar i sin brakke. Og snart etter ankom delene til enda en bombe, som ble montert i nærheten. Uten å spille tid kom General Spaatz seg ut av flydressen og begynte å gi oberst Tibbets og kaptein Parsons de nødvendige ordre. Tilstede var også Spaatz' stabssjef, generalmajor Curtis LeMay, samt dennes operasjonsoffiser og sjefsmeteorolog. De hørte Spaatz lese opp ordren om å slå til, og i tankene gikk hver enkelt igjennom det de hadde å gjøre. LeMay hadde vært hjernen bak det konvensjonelle B-29 bomberaidet mot Japan, og han kjente hele den japanske krigsmaskinens sterke og svake punkter. Det var opp til ham å velge ut målet blant de fire byene som var navngitt i ordren Hiroshima, Kokura, Niigata og Nagasaki. Tibbets, den 30 år gamle sjefen for 509. gruppe, skulle plukke ut mannskapet han skulle være leder for. LeMays operasjonssjef skulle hjelpe Tibbets med å planlegge toktet. Parsons var bombens jordmor, og han skulle personlig overvåke at den ble lastet inn, armert og levert. Men i siste instans avhang alt av meteorologen, og han brant etter å komme tilbake til sine kart og plansjer og

89

rapporter fra hemmelige værobservasjonsposter i det japanskokkuperte Kina. Da Spaatz avsluttet ordreopplesningen, la han papiret i vesken igjen og så seg om rundt bordet. «Mine herrer,» spurte han, «går forberedelsene etter planen?» Alle nikket. Nedtellin­ gen til Japans fall var begynt. Vel tilbake i sitt kontor på Tinian og godt unna de andre B29-sjefene fikk Paul Tibbets konsentrert seg om å plukke ut mannskapene og utforme de siste ordrene. Mennene i 509. gruppe hadde han håndplukket nesten et år tidligere, og tida hadde han brukt til å trene dem i en høyst spesiell kunst - å ut­ løse én enkelt øvelsesbombe mot ett spesielt mål, for så å rase bort fra målfiguren i en manøver mer egnet for en jager enn for en koloss av et firemotors bombefly. Så lenge det overhodet lot seg gjøre, holdt Tibbets tett om at treningene ene og alene skulle sette dem i stand til å slippe atombomber og deretter vende tilbake i live for å berette om virkningene. Nå hadde han en virkelig bombe. Snart ville han få et virkelig mål også. Til dette oppdraget trengte Tibbets sju B-29-besetninger. Den ene skulle føre et støttefly til den amerikansk-kontrollerte øya Iwo Jima og holde det i beredskap til å overta bomben og fullføre oppdraget dersom hovedflyet skulle få problemer med å fortsette. Et annetfly skulle dra i forveien og holde utkikk med været over hovedmålet, mens to andre fly skulle overvåke de alternative målene. To B-29 skulle ledsage flyet med bomben ett fullt av instrumenter til å måle styrken og virkningen av eksplosjonen, og ett med et helt kamerabatteri for å fotografe­ re alt sammen.

Tibbets utpekte major Charles Sweeney, en av sine beste piloter, til å føre instrumentflyet, en B-29 som ble kalt The Great Artiste. Kaptein George Marquard ble satttil åførefoto-flyet, nr. 91 (uten kjælenavn). Tibbets hadde forlengst bestemt seg for å føre angrepsflyet selv og ta med seg navigatøren kaptein Theodor «Dutch» van Kirk og bombeslipperen major Thomas Ferebee. Etter flere måneders trening på Wendover Field og på Cuba hvor en del av 509. gruppe hadde drevet øvelser en tid - visste Tibbets at Van Kirk sjelden bommet på en angitt ankomsttid med mer enn noen få sekunder, og at Ferebee uten problemer kunne treffe siktepunktet - AP (= Aiming Point) - med mindre enn hundre meters margin fra 10 000 meters høyde. Angreps­ flyet og resten av mannskapet tilhørte Robert Lewis, en liten bråkjekk pilot fra Brooklyn som mer enn gjerne minnet sin sjef om at «mitt mannskap er det beste du har». 2. august ga Tibbets Ferebee en siste briefing før oppdraget, og så tok de sammen den korte turen over til Guam for å bli underrettet av general LeMay personlig om hovedmålet og to alternative mål. LeMay pattet på sin sigar da han nærmest slentrende førte sine to gjester bort til kartbordet og viste dem tegningene og rekognoseringsfotografiene. «Paul,» sa han gjennom en sky av sigarrøyk, «hovedmålet er Hiroshima.» LeMay hadde valgt Hiroshima fordi han visste at byen rommet mye krigsindustri og at de kvalifiserte arbeiderne bodde temmelig tett rundt fabrikkene. Dessuten var byen hovedkvarteret for japanernes 2. armé under feltmarskalk Shuroku Hata. Dessuten trodde han - feilaktig - at Hiroshima

Luftfoto av den hundre kvadratkilometer store øya Tinian. Dette utgangspunktet for så mange ødeleggende raids mot Japan skulle bli en gigan­ tisk flybase for USA. I forgrunnen North Field, hovedkvarter for 509. gruppe og en rekke andre B 29-avdelinger. Den kunne skilte med fire parallelle rullebaner på nesten 3 000 meter hver.

90

var det eneste av de mulige målene som ikke hadde noen leir for allierte krigsfanger i nærheten. Hva han ikke visste, var at Hiroshima i byens sentrum rommet minst 23 amerikanske fanger, hvorav 13 hadde vært med i de B-24-bombeflyene fra Okinawa-basen som var blitt skutt ned bare fem dager før. I tilfelle skydekke skulle hindre Tibbets og hans bombeslipper i å se målpunktet i Hiroshima, hadde man utpekt som alternative mål havnebyen Nagasaki og Kokura, et industrisenter og våpenlager som allerede tidligere var blitt utsatt for bombeangrep. Generalstaben ville ikke ha den minste svikt i treffsikkerheten, og slike feil pleide nettopp å oppstå når man måtte bruke radar for å plukke ut et mål under skyene. Dessuten ønsket de som hadde konstruert bomben, klare fotografier av detonasjonen. Men Tibbets og LeMay konsentrerte seg om hovedmålet, Hiroshima. Sammen med Major Ferebee sto de bøyd over fotografiene for å finne et mål på bakken som var tydelig nok til at man ikke kunne ta feil selv fra 10 000 meters høyde. Ferebee fant det først. Han lente seg forbi de to andre og satte fingeren på en klart avtegnet T-formet figur like ved knutepunktet for de mange smale halvøyene som fikk byen til å likne en utstrakt hånd. Det var Aiol-brua, under en kilometer fra Hiroshima slott. LeMay nikket ivrig, og Tibbets utbrøt: «Der har vi det! Det er det mest perfekte AP jeg har sett i hele denne hersens krigen.» Dagen etter - 3. august - fløy LeMay til Tinian med en fullstendig kopi av Tibbets' ordre om Spesielt Bombeoppdrag nr. 13, for 6. august. Sammen med Tibbets forsvant han inn i den tungt bevoktede brakken hvor Little Boy hvilte på sitt leie

av gummihjul. Straks etter forlot LeMay stedet og etterlot seg de 1 767 mennene i 509. gruppe med en klar følelse av at noe avgjørende skulle skje. Det var på høy tid. Altfor lenge hadde medlemmene av 509 følt seg som en pariakaste på øya, stort sett henvist til sin egen, isolerte leir og tamme treningstokter mot harmløse mål slik som den japanske garnisonen de kom forbi på Rota i nærheten. Det hørte til sjeldenhetene at noen fikk anledning til å foreta sporadiske enkelt-raid over til Japan med de kuleformede bombene som ble kalt «pumpkins» («gresskar») -1 øvelseskopier av Fat Man utstyrt med høyeksplosive, men konvensjonelle stridshoder. Av grunner som de aldri fikk forklart, ble disse oppdragene aldri rapportert i noe militært kommuniké, så ingen av flygerne i de andre gruppene fikk høre om dem. De ordinære B-29-mannskapene var opptatt dag og natt med å tømme sine tunge lass med brannbomber og andre høyeksplo­ sive ladninger, og de fikk virkelig føle japanernes luftvern og kampfly på tennene. De viste sin forakt for den slappe 509. gruppe ved å kaste stein på gjerdet rundt leiren og skrive nidvers på latrineveggene. Tibbets'folk hilste derfor tegnene på at noe var i gjerde med stillferdig glede, enda deres tause kommandant ikke ga noen forklaring på sine mange besøk. Ikke et eneste medlem av bombegruppen var noen gang blitt fortalt mer enn han trengte å vite for å kunne utføre jobben. Selv nå var det bare Tibbets og noen få andre som visste at det var en atombombe de hadde med å gjøre. En av disse privilegerte var løytnant Jacob Beser, en ung

Kontrollpunkt for å begrense adgangen til 509. gruppes område ved North Field. En vaktpost stanser en jeep for å sjekke papirene. De eneste som fikk passere, var noen få høytstående offiserer og teknikere som hadde med monteringen av atombombene å gjøre.

91

elektronikkspesialist som i løpet av nesten et år hadde spesialisert seg på å overvåke japanske radarimpulser og avskjære de av dem som hadde en frekvens som kunne forstyrre tenningsmekanismen i bomben. Hvis ikke Beser visste nøyaktig hva han gjorde, kunne man risikere at bomben ble detonert flere kilometer fra målet. Et noe lignende ansvar hadde marinens grånende våpentek­ niske spesialist, kaptein Parsons, som hadde oppsynet med plutoniumbomben. Parsons hadde arbeidet for Manhattanprosjektet nesten helt siden det kom i stand, han hadde vært med på plutoniumtesten i New Mexico og visste mer om bomben, dens tenningsmekanisme og dens eksplosjonskraft enn noen annen på Tinian. Og han var bekymret. En natt hadde Parsons sett fire B-29 kræsje rett etter rullebanen under take-off på vei til et konvensjonelt angrep. Han visste at en fullastet flygende festning var en ustabil luftfarkost før den fikk luft nok under vingene. Og han var tynget av tanken på hva som kunne skje med Tinian og de 20 000 militære på øya dersom bomben eksploderte ved et uhell i startfasen. Parsons luftet sine bekymringer for oberstløytnant Thomas Farrell, fungerende sjef for Manhattan-prosjektet som nettopp var blitt sendt til Tinian av Groves. Sammen gikk de gjennom den kompliserte koplingsmekanismen i bombens tenningssystem. De måtte klare å hindre at den ble utløst for tidlig og samtidig forsikre seg om at den ville eksplodere når den først skulle. Alt avhang av at tre koplinger fungerte som de skulle i programmert rekkefølge som respons på bestemte impulser.

Den første skulle slukkes i det øyeblikk bomben ble droppet fra flyet, og da ville den utløse en 15 sekunders tidsinnstilling som brøt alle tenningskretser. Slik fikk piloten tid til å manøvrere. Den andre reagerte på det atmosfæriske trykket og ble sluttet i noe under 2 000 meters høyde. Den tredje reagerte på sin egen radar, som sendte ut signaler mot bakken. Det var den som skulle frigjøre den eksplosive ladningen bak uranprosjektilet - i 6 000 meters høyde. Dessuten var det konvensjonelle tenninger i bombens hode og hale som ville utløses ved sammenstø­ tet med bakken i tilfelle trykk- og radartenningen skulle svikte. Men enda hele dette sinnrike sikringssystemet var innebygd i tenningsmekanismen, kunne verken Farrell eller Parsons forutsi hva som ville skje dersom flyet med bomben kræsjet og tok fyr når det tok av fra rullebanen. De ble enige om at den eneste løsningen var å sende Little Boy opp i luften uten sprengladningen, og at Parsons, som skulle følge med til målet, måtte påta seg å føre den inn etter at flyet hadde lettet. Dette var en intrikat operasjon som han måtte utføre inne i det trange bomberommet, og til det trengte han øvelse. Men først måtte Parsons gi en briefing som mennene i 509. «gruppe» nå hadde ventet lenge nok på. Som det het i de innviddes slang, skulle de endelig få «the poop from group».

Om kvelden 4. august ble mannskapene til spesialoppdraget kalt sammen til et møte med Tibbets og Parsons i en lummer instruksjonsbrakke. Tibbets satte det hele i gang. «Øyeblikket er kommet,» sa han. «Våpenet vi skal bruke er nettopp blitt testet med hell i Statene. Vi har mottatt ordre om å slippe det ned over

Flybesetningene til Hiroshima-oppdraget. Disse utvalgte menn får her en siste briefing av bombens våpentekniske ansvarlige, marine­ kaptein William S. Parsons (til venstre) og oberst Paul W. Tibbets jr., gruppens leder og pilot på flyet med bomben.

Militærpoliti på vakt mens et par teknikere rigger opp en presenning for å skjule atom­ bomben idet den bringes på plass i Enola Gays forreste bomberom.

92

fienden.» Javel, men hva slags våpen? Kaptein Parsons tok ordet: «Bomben dere skal kaste, er en nyhet i krigshistorien,» sa han. «Det er det mest destruktive våpen som noen gang er blitt laget. Vi regner med at det vil lamme alt i et område på nesten fem kilometer.» Han fortalte mennene om Alamogordo-testen, om lysglimtet som kunne sees femten kilometer unna, om lydbølgen som nådde 75 kilometer og om soppskyen som hadde hevet seg 10 000 meter over ørkenen ved New Mexico. Så satte han seg. Ennå hadde ingen nevnt ordet «atom», og ingen ville gjøre det heller. Little Boy hvilte skjebnetungt i sitt avlåste og bevoktede skjul og forble en fremmed for sin undrende eskorte.

5. august kunne meteorologene bekrefte sitt varsel om klarvær over det sørlige Japan dagen etter. Dekket av presenning, ble Little Boy trillet ut av monteringsskuret og bort til flystripen og anbrakt i en liten grop laget spesielt for å gi rikelig plass mellom bomben og den dype buken på angrepsflyet. Deretter kunne besetningen få plassert flyet over gropen og heise bomben opp gjennom den 5 meter lange åpningen til flyets bomberom hvor de lirket den på plass og festet den. Samme kveld ga Tibbet en papirlapp til signalmaleren - som ble ergelig over å måtte forlate en baseballkamp. Han ble bedt

om å male det som sto på lappen på flyets nese, under pilotens vindu. De nymalte bokstavene dannet ordet Enola Cay, navnet på oberst Tibbets' mor, som hadde stimulert hans guttedrøm om å bli flyger. Litt seinere entret kaptein Parsons Enola Gay alene med to tette beholdere. Den ene inneholdt nebbtenger, skrujern og skiftenøkler, og den andre rommet en fenghette og ladningen som skulle skrus fast på bomben. I flere timer øvet han seg på å armere og desarmere Little Boy i det mørke og trange bomberommet. Det var med oppskrapte og blodige hender han kunne vende fornøyd tilbake til General Farrell for å avgi rapport. «Men for Guds skyld da menneske,» utbrøt Farrell, «la meg låne deg et par svinelærshansker. De er tynne.» Parsons stirret sørgmodig på sine bare knoker og ristet på hodet. «Jeg tør ikke,» sa han, «jeg må bevare følsomheten.»

Rundt midnatt kunne alle som var med, forsyne seg som de ønsket av 30 tallerkenretter gjort i stand for avreisen. Da klokka viste 1.37 den 6. august tok de tre værspeiderne av med kurs for Japan. Enola Cay's maskinist, stabssersjant Wyatt Duzenbury, pleide å bruke minst to timer på omhyggelig inspeksjon av flyet før takeoff. Som vanlig gikk han tidlig ombord - og var uten å

93

vite det en hårsbredd fra å sende en kastrert Little Boy avgårde til Japan. For å få en siste forsikring om at alt var i tip top stand krabbet Duzenbury inn i bomberommet. Med en lykt i hånden krøp han langs den smale hyllen på høyre side av bomben, rundt nesen på den og vendte tilbake til venstre. Like ved halen sparket han borti to beholdere som lå på hyllen og holdt på å snuble over dem. For ham var dette to fremmedlegemer som etter hva han kunne forstå ikke hadde noe der å gjøre. Men idet han bøyde seg for å ta dem opp og kvitte seg med dem, flommet et kraftig lys gjennom luken til bomberommet. Duzenbury ble forskrekket og glemte de to gjenstandene da han klatret ned for å finne lyskilden. Det viste seg å være blitzlamper. General Groves hadde gitt ordre om at dette historiske øyeblikk skulle foreviges, og Enola Cay var omgitt av militærfotografer. De to fremmede beholderne lå fremdeles samme sted på hyllen bak bomben da hele besetningen entret flyet noe seinere. Det var kaptein Parsons som hadde plassert dem der tidligere på kvelden, og de inneholdt verktøyet og de eksplosi­ vene han skulle lade bomben med. Endelig ble Enola Cay kjørt fram på rullebanen og klarert for takeoff. Nå rommet den 12 mann, 30 000 liter brennstoff og en bombe på fire og et halvt tonn, og med alt dette ombord veide den 75 000 kilo. Klokka 2.45 snudde Tibbets seg til sin medpilot Lewis i setet til høyre og sa «Let's go». Tibbets løsnet bremsene, ga gass og Enola Cay begynte å rulle bortover. Vel vitende om at han trengte all den fart han kunne få for å få det tunge flyet til å lette, holdt han det på bakken alle de 3 000 meterne fram til slutten av rullebanen som endte i en skrent over havet. I siste sekund løsnet han kontrollspaken, og maskinen fløy. Lewis og

Parsons pustet lettet ut. Et kvarter fra Tinian - i ca. 7 000 meters høyde - kom Parsons fram til Tibbets, pirket ham på skulderen og sa: «Nå begynner vi.» Tibbets nikket, og marinekapteinen og hans assistent, fenrik Morris Jeppson, krabbet tilbake langs tunnelen til lasterommet og gjennom luken til bomberommet. Jeppson holdt en lykt og Parsons gikk i gang med å arbeide med bomben. Det var en pirkete og krevende jobb bestående av tilsammen 11 enkeltoperasjoner for å fjerne bakstykket, føre inn eksplosivene, sette bakstykket på plass, og rigge opp tennsatsen. Alt sammen tok ca. 20 minutter. Så kunne de to mennene krabbe ut igjen og sette seg til å holde øye med bomben ved et kontrollbord som avdekket dens indre tilstand ved hjelp av farget lys. Slik satt de til bomben ble sloppet. Omkring 4.30 overlot Tibbets rattet til Lewis og krøp gjennom tunnelen for å inspisere fly og besetning. I lasterom­ met fant han fire mann, deriblant teknisk sersjant George Robert Caron, haleskytteren, som bare trengte være på sin post når de var over målet. «Bob, har du gjort deg noen forestilling om hva det er vi holder på å gjøre denne morgenen,» spurte Tibbets. Under briefingen hadde han beskrevet bomben i generelle vendinger. Nå innbød han for første gang til spekulasjoner omkring dens topphemmelige karakter. «Oberst, jeg har ikke noe ønske om å bli stilt opp mot en vegg og skutt,» svarte skytteren nervøst. Tibbets smilte til ham. «Vi er på vei nå. Du kan snakke.» «Er det en kjemikers mareritt vi fører med oss?» spurte Caron. «Nei. Ikke nøyaktig.» «Kanskje en fysikers mareritt, da?» «Ja.» Tibbets stakk hodet og skuldrene inn i tunnelen igjen og

Klare til å få sendt avgårde Enola Cay, ansvarlig for bakkeoperasjonene, oberstløytnant John Porter (stående, til venstre) og besetningen. Stående: kaptein Theodore van Kirk, major Thomas Ferebee, oberst Paul Tibbets, kaptein Robert Lewis og løytnant Jacob Beser. Knelende (fra venstre): radaroperatøren, sersjant Joseph Stiborekj; haleskytteren, sersjant George Caron; telegrafisten, visekorporal Richard Nelson; flymaskinisten, sersjant Robert Shumard - og flymekanikeren, sersjant Wyatt Duzenbury. Ikke til­ stede er bombens spesialoppassere, kaptein William Parsons og fenrik Morris Jeppson.

94

skulle til å krabbe tilbake da Caron grep ham i foten. «Hva er i veien?» spurte Tibbets og så seg tilbake over skulderen. «Ingen ting, oberst. Bare et spørsmål: Skal vi spalte atomer?» Tibbets bare stirret på skytteren, snudde seg og krøp opp tunnelen. Ennå var han ikke rede til å bruke det ordet. Og heller ikke var han villig til å la noen andre enn Parsons få kjennskap til at han hadde med seg cyanid-kapsler som besetningen ville få stukket til seg hvis de ble tatt til fange. Klokka 5.05 kom de tre flyene som skulle til Hiroshima i løs Vformasjon over Iwo Jima og satte kursen nordvestover i retning selve Japan. På bakken ble de iaktatt av reserveflymannskapene. Disse kunne slappe av - det ville ikke bli bruk for dem den dagen. Ca. klokka seks begynte Jacob Beser, Enola Gay's spesialist på elektronikk, å sjekke instrumentene sine, og da fikk han seg en ubehagelig overraskelse. På skjermen kunne han avlese ja­ pansk radarvirksomhet helt i ytterkanten av normal rekke­ vidde, og da den stanset sin flakkende søking, forsto Beser at det var Enola Gay som hadde forårsaket det plutselige opphol­ det. Fra da av ventet man deres ankomst. Men dette var en viten han holdt for seg selv - hva skulle det tjene til å uroe res­ ten av besetningen? Han fortalte ikke engang Tibbets om det. En halv time seinere klatret Jeppson inn i bomberommet igjen, fjernet tre grønne plugger fra bombehylsen og satte inn tre røde i stedet. Nå var Little Boy ikke bare armert - den var en levende mekanisme klar til aksjon.

primærmål.» Etter det vendte Eatherly nesa hjemover, og klokka 7.31 runget «Faren over » i Hiroshima. Noe over 15 mil lenger sør var Tibbets igjen på plass i pilotsetet. Her kastet han et blikk på telegrafistens kopi av beskjeden fra Eatherley og sa «Det blir Hiroshima.» En halvtime seinere erklærte navigatøren, Van Kirk: «Ti minutter til AP» siktepunktet på Aioi-brua. Van Kirk beordret en siste liten justering av kursen på 264 grader, knapt sør for rett vest. I 10 000 meters høyde duret Enola Gay videre med fartsmålere som viste over 300 kilometer i timen. Klokka 8.12 kunne Van Kirk utbryte «IP» - de hadde nådd IP (innflyvningspunktet initial point). Ferebee lente pannen mot en hodestøtte som var blitt laget spesielt for å gi ham en stødig posisjon over hans Norden bombesikte. Tibbets beordret «Briller på». Bortsett fra Tibbets, Ferebee og Beser, som var helt avhengige av å se klart hva de gjorde, trakk alle de andre polariserte, svarte beskyttelsesbriller ned over øynene. Nede på bakken var det en varslingsstasjon noe over tre mil øst for byen som klokka 8.13 meldte om tre B 29-ere i anmarsj. Flyene var åpenbart forsvunnet fra radarne, og bakkeobservasjonspostene var de første som fikk øye på dem igjen. Ett minutt seinere nådde varslet Radio Hiroshima. Oppe i Enola Gay viste kronometeret 8.14.45 da Ferebee kunne melde at byen viste seg i bombesiktet. Beser fortalte Parsons at ingen

Etter å ha fått beskjed om dette fra Jeppson, fant Tibbets at tiden endelig var inne til å uttale det forbudte ordet. Han skrudde på interconYen og begynte å snakke. «Vi har med oss verdens første atombombe,» sa han i en fullstendig saklig tone. «Når bomben slippes,» fortsatte han, «skal løytnant Beser ta opp våre reaksjoner. Det er et opptak for historien, så pass på språkbruken.» Og bare henvendt til Caron fortsatte han: «Bob, du har rett. Vi skal spalte atomer. Gå tilbake til kanontårnet ditt. Vi må begynne å klatre.»

Klokka 7.09 utgikk det flyalarm-varsel over Radio Hiroshima. Alarmen gjaldt en B 29 ved navn Straight Flush med kaptein Claude Eatherly ved spaken. Dette var værobservasjonsflyet, det førte ikke en eneste bombe med seg. Til sin tilfredshet kunne Eatherly konstatere at himmelen over byen var nesten helt klar, og klokka 7.24 sendte han følgende rapport: «Skydek­ ket over mindre enn tre tideler uansett høyde. Tilråding: bomb

Oberst Paul Tibbets vinker fra flygersetet i en flombelyst Enola Gay et øyeblikk før take-off fra Tinian. For å oppnå maksimal utgangshastighet førte Tibbets flyet så nær slutten på rullebanen at annenflygeren var på nippet til å gripe spaken for å få det i lufta.

95

japansk radar befant seg på en frekvens som kunne tenkes å skape problemer for bomben hans. «Oppfattet», sa Ferebee og skrudde på en automatisk synkronisator som ga ham kontroll over flyet de siste 15 sekundene før bomben ble sloppet. Nå lød en signaltone i besetningens øretelefoner. Den skulle opphøre i det øyeblikk de lot bomben gå. Signaltonen forstummet nøyaktig klokka 8.15.17. «Bomb away!» («Bomben sloppet») hylte Ferebee. Tibbets ga gass og kastet Enola Gay inn i det voldsomme 155 graders høyrestupet som skulle redde flyet fra Little Boys fryktelige favntak. Førtitre sekunder etter at bomben forsvant ut av buken på Enola Gay, omtrent ti kilometer under det flyktende flyet, fungerte den tredje koplingen som den skulle. Fra nå av så amerikanerne bare et purpurrosa lys som vokste, vokste og vokste. Inne i Enola Gay fikk lysskjæret instrumentene til å gløde. På Tibbets virket lyset direkte stofflig. «Og det smakte som bly,» mintes han seinere. For Caron, som satt alene på sin plass i haletårnet, var det et skrekkelig syn. Den store, grå luftkulen var så komprimert at den ble synlig der den kom farende opp langs flykroppen. Han prøvde å skrive ut en advarsel, men fikk bare fram noen uartikulerte lyder. Så ble flyet truffet av sjokkbølgen, og mannskapet ble slengt omkring som dukker. For Tibbets føltes det som om de var blitt truffet av luftvernskyts. «Flak,» ropte han. Det samme trodde Ferebee: «De elendige krekene skyter på oss!» Caron hadde fått stemmen igjen og ropte: «Det kommer en til!» Enda en sjokkbølge traff dem - og så kunne Enola Gay fly videre i rolig luft. Beser fikk reist seg opp. Han skrudde på båndopptakeren og gjorde seg klar til å spille inn de tilstedeværendes umiddelbare vitnesbyrd. Fra sitt sete i halen kunne Caron rapportere at «en

røyksky stiger raskt. Den har en kraftig rød kjerne. Det er en sydende masse med purpur-grå farge, og altså denne røde kjernen. Alt er et eneste kok. Det slår opp flammer overalt som fra en enorm glohaug... Og nå ser jeg den, den soppformen som kaptein Parsons snakket om. Det er som en masse med kokende sirup... Den er nesten på høyde med oss, og den stiger. Den er ganske sort, men har et rødlig skjær. Byen må befinne seg under skyen ...» Og det stemte, dvs. det lille som var igjen av den. Klokka 2.58 gikk Enola Gay ned på Tinian. Der sto det noen tusen mann med general Spaatz i spissen og ventet. Idet Tibbets klatret ut, gikk generalen fram og festet Distinguished Service Cross på flygeruniformen hans. President Truman mottok meldingen over radio om bord i krysseren Augusta, på vei hjem fra Potsdam. I USA, på østsiden av det internasjonale datoskillet, skrev man ennå 5. august da bomben detonerte. Groves mottok meldingen på sitt kontor i Washington rett før midnatt, og man informerte general George Marshall. Groves satt hele natten på en feltseng, og ventet på den mer detaljerte rapporten, som han fikk fra general Farrell den 6. august kl. 4.30. Ved soloppgang brakte han rapporten videre til Marshall, som i sin tur ringte til krigsminister Henry Stimson via sitt spesialapparat hjemme på Long Island. De to ble enige om å frigi presidentens erklæring som allerede var gjort klar for dette øyeblikket. Trumans erklæring gikk ut over USA via kommersiell radio og nådde Japan via statlige kortbølgesendere, og den inneholdt

bl.a. følgende avsnitt: «Det er en atombombe. Den er forspent med universets grunnleggende krefter. Den kraften som sola henter sin styrke fra, er blitt sloppet løs på dem som brakte krig til Det fjerne østen ... Potsdamkonferansens ultimatum av 26.

509. gruppe oppstilt rundt Enola Cay etter

hjemkomsten fra Hiroshima. Først midtveis i toktet ble hele besetningen gjort kjent med hemmelig­ heten bak oppdraget.

Luftfoto av Hiroshima før og etter den 6. august vitner om bombens ødeleggende virkning. En X antyder treffpunktet, eller Cround Zero, og sirklene angir 300 meters-intervaller. Man øyner siktepunktet - den T-formete Aioi-brua øverst til venstre i den innerste sirkelen.

96

juli ble utstedt for å spare det japanske folk for den ytterste ødeleggelse.» Og Trumans budskap fortsatte: «Dette ble prompte avvist av deres ledere. Godtar de ikke våre vilkår nå, kan de vente seg et regn av ødeleggelse fra lufta - som aldri har sett sin like på jorda.» I Tokyo var hovedkabinettsekretær Hisatsune Sakomizu den første høyere tjenestemann som fikk kjennskap til Trumans erklæring. Han lå til sengs i halvsøvne da han ble oppringt av nyhetsbyrået Domei. Sakomizus første tanke var at dette var en glimrende anledning til å komme seg ut av krigen med æren i behold. Han tok en telefon til statsministeren, Kantaro Suzuki. Deretter ble keiserlig seglbevarer, marki Koichi Kido, underret­ tet. Og Kido brakte nyhetene direkte til keiseren. Hirohito var forferdet. «Vi må bøye oss for det uunngåelige,» sa han. «Uansett hva som vil skje med meg, må vi få en slutt på krigen så raskt som mulig.» Men det kom ingen reaksjon fra den japanske regjering. Hvor mye folket enn dyrket ham, hadde keiseren tradisjonelt ikke større makt enn et ikon. Det var bare regjeringen som kunne få en slutt på konflikten, og den hadde ikke klart å komme til enighet om fredsvilkårene. Bombingen av Hiroshima bidro ikke umiddelbart til å bryte regjeringens lange og dyrekjøpte ubesluttsomhet. Da statsmi­ nister Suzuki innkalte medlemmene av regjeringen dagen etter, tok utenriksminister Togo igjen til orde for å godta Potsdam-vilkårene. Han hevdet at atombomben førte til en

«drastisk forandring av hele den militære situasjonen og gir de militære en opplagt anledning til å avslutte krigen». Men hæren var akkurat involvert i et selvmorderisk slag på de siste skanser av hjemlig grunn, og den forble ubøyelig. Krigsminister Korechika Anami erklærte at tida slett ikke var inne til å gå inn for fred. «Og dessuten,» sa han, «vet vi ennå ikke om det virkelig var en atombombe.» Det kunne dreie seg om et amerikansk trick, advarte Anami; når alt kom til alt hadde regjeringen bare Trumans ord og ingen beviser å holde seg til. Anami kunne ikke gå med på mer enn å sende Japans mest framtredende kjernefysiker, Yoshio Nishina, til Hiroshima for å undersøke saken og legge fram en rapport. Nishina skulle ha følge av generalløytnant Seizo Arisue, hærens etterretningssjef, men en flyalarm førte til at Arisue fløy alene til Hiroshima en dag før Nishina. Flyet hans ankom i skumringen, og de ble møtt

av et så forvirrende skue at piloten var usikker på hvor han befant seg. Arisue kom seg ut av flyet og ned på noe som til å begynne med så ut som en øde slette - ingen stemmer, ingen branner, ingen bevegelser, ulikt alt han hadde sett av bombede byer tidligere. En oberstløytnant kom for å møte generalen. Da han gjorde sin hilsen, så Arisue at venstre del av mannens ansikt var ille forbrent. Oberstløytnanten fikk Arisue ombord i en motorbåt og kjørte ham til en brygge hvor han ble møtt av en gammel venn fra militærakademiet, generalløytnant Hideo Baba fra hærens maritime transportkommando. Datteren hans var blitt drept

97

på vei til gymnaset den dagen, fortalte Baba. «Og ikke bare min datter, tusener av andre uskyldige barn ble massakrert. Den nye bomben er satanisk, den er for grusom til å bli brukt.» Dagen etter ankom Nishina, og han hadde ingen problemer med å konstatere at det var en atombombe som hadde eksplodert. Han gjettet at det var blitt brukt uran - det samme merkelige metallet som han selv hadde eksperimentert med i en årrekke. Han spurte Arisue hvorvidt han burde fortsette sin kjernefysiske forskning. Generalen lot spørsmålet ligge. Men Nishinas ekspertuttalelse var ikke nok. Militaristene i den japanske regjeringen var ikke til å rokke og motsatte seg å legge kortene på bordet for folket. Aviser og radio fikk bare lov til å snakke i ytterst vage vendinger om en «ny slags» bombe og om at noen få fly hadde påført Hiroshima «omfattende øde­ leggelser». Bare ett sted var det bevegelse. Man kunne ane desperasjon i det budskap utenriksminister Togo sendte ambassadør Naotake Sato i Moskva: SITUASJONEN I FERD MED Å BLI SÅ TILSPISSET AT VI SNAREST MULIG MÅ HA KLARHET I SOVJETS HOLD­ NING. VENNLIGST GJØR VIDERE ANSTRENGELSER FOR Å FÅ ET SVAR UMIDDELBART.

98

En resignert Sato grep telefonen. I flere uker hadde han prøvd å fortelle regjeringen i Tokyo så direkte som den diplomatiske politesse gjorde det mulig, at Moskva verken var interessert i å mekle for å få slutt på krigen eller i å fornye den sovjetisk-japanske nøytralitetspakten som ennå skulle gjelde nesten et år. Sato ventet ikke å ha mer hell med seg denne gangen, men selv han hadde ikke gjort regning med det svaret han nå fikk. Oppsiktsvekkende nok lot Vjatsjeslav M. Molotovs utenriksministerium den japanske ambassadøren få en avtale den 8. august kl. 20.00. I den siste tida hadde Molotov enten bare ignorert Satos oppringninger eller avfeid ham med unnskyld­ ninger. Desto mer overrasket ble Sato da han tidlig på ettermiddagen fikk telefonbeskjed om at møtet var framskyn­ det til kl. 17.00. Sato møtte fram i Kreml, og Molotov slapp ham inn straks. Ambassadørens formelle hilsner på russisk ble bryskt avbrutt, og Molotov sa: «Her har jeg på Sovjetunionens vegne en meddelelse til den japanske regjering. Den ønsker jeg å gjøre Dem kjent med.» Sato tok stolen han ble anvist, og selv satte Molotov seg ved et langbord og begynte å lese opp: «Etter Tysklands nederlag og kapitulasjon, er Japan den eneste gjenværende stormakt som

går inn for fortsatt krig.» Erklæringen fortsatte med fire utdypende avsnitt som stort sett viste til Russlands hellige plikter overfor sine allierte. Og den konkluderte: «I lys av dette erklærer den sovjetiske regjering at den fra i morgen, 9. august, anser Sovjetunionen for å være i krig med Japan.» Sato visste at protester var nytteløse og at alt han kunne berge, var sin personlige verdighet. Idet han gjorde sin høflige sorti, fikk han med seg forsikringer om Molotovs høye personlige aktelse, samt et løfte om at han kunne telegrafere som han ville, eventuelt også i kode, om han ønsket det. Men da Sato kom tilbake til ambassaden, oppdaget han at telefonen alt var koplet fra og radioutstyret beslaglagt. Da han prøvde å telegrafere på vanlig måte nådde meldingene av en eller annen grunn aldri lenger enn til Telegrafverket. To timer etter at Sato forlot Molotov, stormet 1,6 millioner sovjetsoldater over den mandsjuriske grensen for å nedkjempe Japans Kwantungarmé. Men den en gang så viden fryktede styrken var bare en skygge av seg selv. Den hadde måttet avgi folk til andre fronter og besto nå av noe over 600 000 ferske og dårlig væpnede soldater. Samme dag som Sato møtte Molotov, fikk man i Washing­ ton det første av mange etterretningsfotos av det som hadde skjedd med Hiroshima. De forårsaket en intens diskusjon på høyeste regjeringshold. Admiral Leahy, sjef for the Joint Chiefs of Staff, var sjokkert inn i margen. Han kalte atombomben umenneskelig, og hevdet at USA ved å bruke den hadde «lagt seg på en moralsk standard fra den mørkeste og mest barbariske middelalder». Krigsminister Stimson hadde hele tida «Little Boy» med urankjernen. Bombehylsen er åpnet for inspeksjon der den ligger på et rullestativ som skal brukes til å flytte den fra monteringsskuret til gropen under Enola Gay. Den skjematiske gjengivelsen av bombens indre viser hvordan de to uranstykkene føres sammen til en kritisk masse. Det største stykket (1) er festet til munningen av et 180 centimeters kanonløp (2), som er uthulet i midten for å kunne fange opp det andre stykket (3) når det skytes gjennom løpet ved hjelp av en eksplosiv ladning (4) med samme funksjon som patronen i en hagle. Eksplosivene detoneres av en elektrisk mekanisme (5). Denne utløses av en radar-tennsats som hele tida registrerer avstanden til bakken og avgir en elektrisk impuls i 600 meters høyde.

vært for å bruke bomben, men nå ble han også plaget av bekymringer for hvor det skulle ende. Stimson tenkte at det nå var på tide å innta en mykere holdning til japanerne. «Hvis du straffer hunden din, fortsetter du ikke å kjefte på den hele dagen etter at straffen er over,» sa han. «Vil du bevare dens hengivenhet, lar du straffen sørge for seg selv. Slik er det med japanerne også. De er av naturen et smilende folk, og det bør vi holde oss til når vi skal komme til enighet med dem.» Men president Truman var uenig-som han hadde vært hele tida. Han sa at han erkjente sitt «forferdelige ansvar» for den lidelsen fotografiene avdekket, men japanerne hadde ikke overgitt seg, de hadde ikke engang kommet med hint i den retning. Og de var blitt advart. Truman minnet sine rådgivere om at med mindre han grep inn, var planen å slippe en andre bombe 9. august, og deretter en tredje og en fjerde så snart man fikk fraktet delene til Tinian. Likheten mellom den andre bomben og Hiroshimabomben besto bare i det treleddete tenningssystemet og i ødeleggelsesevnen. Den andre var mer voluminøs enn den første og var nærmere halvannen meter tykk på midten og 3,5 meter fra hode til hale. Denne bombens hjerte var ikke av uran, men av plutonium, og i stedet for en mekanisme til å fyre av en klump fisjonsmateriale mot en annen via et kanonløp, ville plutoniumsmassen bringes til sitt kritiske punkt av kompresjonen fra 64 såkalte «linser» som ville eksplodere samtidig. Det nye våpenet ble kalt Fat Man, og det var liten grunn til å tvile på at bomben ville fungere - den var laget etter mønster av prøvebomben ved samme navn fra Alamogordo. Oberst Tibbets valgte major Charles Sweeney - mannen som hadde ført instrumentflyet på det første toktet - til å avlevere Fat Man. Sweeneys eget fly var fremdeles proppfullt av instrumenter, så han lånte kaptein Frederick Bocks fly kjent som Bock's car. Radarspesialisten løytnant Beser var den eneste fra Enola Gay som ble utpekt til å være med i flyet med bomben igjen. Tibbets og hans menn hadde gjort en teknisk sett nærmest perfekt jobb over Hiroshima. Sweeney var oppsatt på å vise at han kunne gjøre det like knirkefritt. Men slik skulle det ikke bli. Fra første stund virket hele oppdraget som forgjort av onde makter. Noe over klokka 2 om natta 9. august sto angrepsflyet med

Plutonbomben «Fat Man» full av navnetrekk og hilsner fra flybesetning og teknikere på Tinian. Diagrammet viser hvordan utløsermekanismen skiller seg fra den mer primitive, kanonliknende varianten i Hiroshima­ bomben. En radioaktiv kjerne av to sammenføyde plutonium-halvkuler (1) omgis av en rekke sentralfokuserte «linser» (2) med elektriske 'fenghetter (3). En radarstyrt tennsats (4) aktiverer en elektrisk mekanisme (5) som samtidig detonerer de eksplosive «linsene». Dette presser plutoniumklumpen innover og komprimerer den til en kritisk masse, som er atomeksplosjonens forutsetning. Tegnerens framstilling her baserer seg nok på sakkyndige beskrivelser, men representerer likevel bare en tilnærmet gjengivelse. Detaljene i bombens indre mekanisme forblir en strengt bevoktet hemmelighet.

99

Fat Man ombord på asfalten og ble gjort i stand til takeoff. Besetningen sto og pratet sammen da sersjant John Kuharek, ingeniøren ombord, kom med de første dårlige nyhetene. En av drivstoff pumpene var brutt sammen og 2 200 liter bensin lå avstengt i en av bomberommets reservetanker uten mulighet for å nå motorene. Tibbets og Sweeney diskuterte hva som måtte gjøres. Utsatte de turen, kunne været svikte dem. Og om de dro avgårde, risikerte de å gå tom for bensin. Sweeney bestemte seg for å dra - i verste fall fikk han heller finne et sted å nødlande på Iwo Jima eller Okinawa. Manhattanprosjektets mann til å følge bomben var orlogskaptein Frederick Ashworth, men hans oppgaver var noe enklere enn Parsons hadde vært på den første turen. Med 64 forskjellige nøyaktig tidsinnstilte eksplosive ladninger innenfor bombehylsen lot det seg ikke gjøre å armere den inne i bomberommet, og Fat Man forlot rullebanen fullt armert. Det var et prefekt takeoff. Klokka 3.49 klatret Bock's Car mot marsjhøyde. Primærmålet var byen Kokura med sitt våpenlager på den sørlige Kyushu-øya. Sekundærmålet var Nagasaki, sentret for skipsbygging og torpedofabrikker 15 mil lenger sørvest. Værobservasjonsflyene var sendt ut i god tid, og rapportene fra dem ville avgjøre hvilken by Sweeney bestemte seg for. Ordren lød på visuell bombing - ikke radar, men «enten med det blotte øye eller ingenting». Kunne ikke besetningen se oppdragets AP klart, fikk de gi opp toktet og enten lande med

det uhåndterlige og lunefulle våpenet ombord eller dumpe det i havet. Klokka 7 begynte Bock's Cars onde makter å gi seg tilkjenne på en direkte skremmende måte. AshwortITs assistent, løyt­ nant Philip Barnes, satt og så på den svarte kontrollboksen hvor han kunne avlese forandringer i Fat Mans indre. Ved siden av ham satt Ashworth og døset. Plutselig skrek Barnes «Se her!» og Ashworth reiste seg opp. Det var en rød lampe som skulle blinke av og på taktfast som en metronom, men nå var den begynt å flimre som et kardiogram under et hjerteanfall. I verste fall kunne det bety at bomben ville gå av i løpet av noen sekunder. I beste fall lå feilen bare i det kompliserte kontrollbordets strømkretser. Etter et par sekunder hadde Barnes fått åpnet det og lot sine øvde fingre følge ledningssystemet. På en eller annen måte var to av koplingene blitt byttet om. Ashworth gikk fram og informerte Sweeney, som bare fikk fram et «Å, Gud!» De virkelige vanskelighetene begynte klokka 8.40, da Swee­ ney nådde møtepunktet over Yaku-shima utenfor kysten av Kyushu. Her skulle foto- og instrumentflyene slutte seg til i 10 000 meters høyde, og sammen skulle de fly videre fra den lille øya til primærmålet. Igjen var det The Great Artiste som førte instrumentene. Det viste seg straks og vinket med vingene. Men minuttene gikk uten tegn til fotoflyet, som kretset i større sirkler over dem. Sweeney kunne ikke anrope flyet over radioen, for hele oppdraget var underlagt det strengeste radioforbud. Nå begynte bensinstanden å bli en kritisk faktor. Bock's Car hadde slukt 3 700 liter brennstoff i timen før den hadde fått Fat Man opp i 10 000 meters høyde. Sweeney kretset rundt i tre prekære kvarter. Deretter var det ikke annet å gjøre enn å sette kurs for Kokura hvor værobservasjonsflyet hadde rapportert at himmelen var skyfri. Klokka 9.50 var Bock's Car på innflyvningspunktet og satte kurs rett på Kokura. Etter den siste værrapporten var det begynt å komme trekkende skyer, men ennå kunne man se byen gjennom de spredte dottene. «Nå, hva synes du, Bea?» spurte Sweeney bombekasteren, kaptein Kermit Beahan. «Burde ikke være noe problem, Chuck,» svarte Beahan, men ett minutt seinere sverget han: «Fordømt, inn i helvete heller!» Siktepunktet lå i vindfaret fra en ennå rykende by i nærheten som var blitt utsatt for et konvensjonelt bomberaid to dager tidligere, og nå ble det dekket av røyk derfra. Sweeney grep mikrofonen: «Pilot til mannskap. Ikke slipp bomben.»

En soppformet, sydende sky stiger opp over Nagasaki idet overopphetet luft fra atom-ildkulen kondenserer i atmosfærens kjøligere lag. En søyle av damp, støv og aske reiste seg nesten 20 kilometer over bakken.

100

De prøvde en ny innflyvning. Røyken dekket ennå målet, og bomben ble heller ikke nå sloppet. Både Beahan og haleskytteren kunne melde at japansk flak nådde opp i flyets høyde og nærmet seg bakfra. Deretter rapporterte Beser at han hørte samtaler på japanernes jagerfrekvens. Jagerne bekymret imid­ lertid ikke Sweeney - han tvilte på om de var raske nok til å nå deres egen høyde i tide. Men med luftvernskytset kunne det bli verre. Sweeney prøvde et tredje utfall, nå fra en annen retning. Men den djevelske røyken var der fremdeles og kuttet synsfeltet minst halvannen kilometer fra siktepunktet. Nå var flakeksplosjonene så nær at flyet steilet. En av mennene murret: «La oss for faen komme oss bort herfra!» Kuharek, maskinisten ombord, tok ordet på intercom'en. Det var uhyggelig lite brennstoff igjen - tatt i betraktning hvor langt de var hjemmefra. Ikke i noe tilfelle ville de klare å nå tilbake til Tinian, det måtte bli Iwo Jima, Okinawa eller nødlanding på havet. Sweeney og Ashworth konfererte seg imellom. Over Kokura kunne de ikke bli lenger. Hva med Nagasaki i stedet? De ble enige om det, og Sweeney lot Bock's Car dreie sørvest med The Great Artiste på slep. Nagasaki hadde et avgjørende fortrinn: Byen lå på veien til Okinawa. Men da de nådde Nagasaki, la mismotet seg over mannska­ pet. Sju tideler av byen var dekket av skyer. Bombekasteren, Beahan, kunne skjelne havna og byens grove trekk, men siktepunktet, våpenkomplekset Mitsubishi var ute av syne. «Vi kan bare foreta ett utfall,» sa Sweeney til Ashworth, «og Beahan tror ikke han klarer å få visuelt sikte. Jeg foreslår at vi bruker radaren. Hva mener du?» Sweeney hadde kommandoen om bord, men i alle avgjørelser måtte han ha samtykke fra Ashworth, som hadde hovedansvaret for bomben og delte lederjobben for oppdraget med Sweeney. «Jeg vet ikke. La meg tenke på det,» svarte Ashworth. Han var bekymret. Selve bombeordren hadde vært klar nok på det punktet. «Alt er bedre enn å kaste den i havet,» sa Sweeney med ettertrykk. Han tenkte på Fat Mans pris på 25 millioner dollar. «Jeg har stor tro på radaren og jeg tar personlig ansvaret.» Ashworth gikk nølende med på det. Men idet de kom inn over målet, dannet det seg en åpning i skyene og Beahan skrek: «Her er det! Jeg kan se byen. Jeg klarer det nå.» Fat Man begynte sitt fall klokka 11.01. Noe under et minutt seinere skulle den eksplodere i femhundre meters høyde. Nå var Bock's Car befridd for bombens vekt og gjorde et byks oppover, og Sweeney kastet maskinen inn i den hurtige fluktmanøveren. En stund begynte han å frykte for at det var en blindgjenger han hadde avlevert. Det virket som det var gått minst to minutter siden Beahan hadde skreket «Bomber ute!», samt sin fårete

korrigering sekundet etter - «Bomben ute!» Men så kom det store lysskjæret, og like etterpå ble Bock's Car rystet av fem suksessive sjokkbølger fra fjellene og dalene rundt Nagasaki. Et av besetningsmedlemmene stirret på soppskyen som veltet opp og spurte telegrafisten «Hvordan føler du deg nå?» «Noe imot å holde snavla?» snerret han tilbake. «Slik føler jeg det også, bare verre,» sa skytteren. Trass i den minkende brennstoffmengden besluttet Sweeney å fly i full sirkel rundt byen og samle visuelle inntrykk -i 12 dyrebare minutter før han satte i vei mot Okinawa ved siden av The Great Artiste. Etter en halvtime dukket det «tapte» fotoflyet opp og fløy over Nagasaki for å registrere eksplosjonen, før det vendte nesa mot Okinawa vel vitende om at oppdraget var utført. Målerne viste nå at Bock's Car hadde knappe 1100 liter bensin igjen på tankene. Normalt ville flyet bruke det opp på en times fart nedover, lett lastet. Sweeney var overbevist om at de ville måtte nødlande. Han prøvde å kalle opp marinens luft/sjøredningsenheter. Ingen respons. Flybåtene og u-båtene gikk ut fra at oppdraget var over for lenge siden, og hadde forlatt sine posisjoner. Maskinisten, Kuharek, kjælte for sin fire Wright Cyclonemotor så ikke en eneste dråpe brennstoff skulle gå til spille. Men da de nesten hadde gitt opp håpet om å nå fram, dukket endelig Okinawa opp på radarskjermen. Like etter viste øya seg mot horisonten. Kuharek tok ordet: «Skipper, akkurat nå viser målerne tomt.» Samtidig begynte ytterste høyre motor å hoste, og så døde den. Yontan flyplass på Okinawa kom til syne, men til Sweeneys forferdelse var den tykk av trafikk, av fly som tok av eller kom inn for landing. Tårnet besvarte ikke Bock's Cars fortvilte «Mayday! Mayday!» «Avfyr nødrakettene!» skrek Sweeney. «Hvilke?» «Alle sammen. Hver eneste fordømte rakett!» Tjue raketter eksploderte - rene nyttårsfeiringen i luften. Nå holdt Bock's Car 700 meters høyde, og den nærmet seg rullebanen da nødrakettene fikk fart i bakkemannskapet. Trafikken ble spredt for å gjøre klar bane, men det var ikke tid ti I noen lav, langsom og myk landing. «Vi går rett ned,» sa Sweeney til annenpiloten, kaptein Charles Albury. «Be dem gjøre klar til litt av en trøkk.» Bock's Car kom inn fort og høyt, tok bakken halvveis på rullebanen og begynte å rase mot en rekke oppstilte fly da venstre utenbordsmotor sviktet. Swee­ ney gjenvant kontrollen, grep tak om bremsene og fikk stoppet flyet tre meter fra slutten av rullebanen. Av ren nysgjerrighet fikk Kuharek seinere målt hvor mye brennstoff som var igjen på tankene. Tilsammen var det 26 liter.

101

SKREKKSCENER SOM ETSET SEG INN I SJELEN Et medtatt barn prøver å unnfly Hiroshima-katastrofen. Den 74-årige Sadako Mikura var stadig hjemsøkt av dette erindringsbildet da hun malte .scenen

nesten 30 år etter.

Pika-don var et ord japanerne skapte for å beskrive de ufattelige våpnene som eksploderte over Hiroshima den 6. august 1945 og over Nagasaki tre dager seinere. Uttrykket forener ordet for «lysskjær» med lyden av en eksplosjon lydsammensetningen bringer tankene hen på et himmelkløvende lyn etterfulgt av rullende torden. Hva som hendte etter braket vil være risset inn i sjelen til dem som var vitne til ødeleggelsene så lenge de lever og kan fortelle om det. Det fantes knapt overlevende innenfor en radius på 500 meter fra Ground Zero - eller punktet rett under bombeeks­ plosjonen. De som befant seg utenfor denne dødelige sonen kan huske at de i de første sekundene etterpå så et strålende blå-hvitt lys som utvidet seg til en oransje kule. Fra den strømmet en utålelig hete. Nesten i samme øyeblikk ble bygninger, klær og kjøtt flerret opp av et voldsomt vindkast, og det så ut som det tok fyr i alt som kunne brenne. På disse sidene bringer vi illustrasjoner til det som skjedde i de forferdelige timene etterpå. De er utført av øyenvitner som bortimot 30 år seinere ble inspirert av en dokumentarfilm på japansk TV til å ta i bruk kunsten som et middel til å oppbevare - og bli kvitt! - minnene om denne fryktelige begivenheten. Med sine blyanter, kritt, pensler og tusjpenner har over 1 000 vanlige innbyggere av Hiroshima og Nagasaki gjenopplivet sine marerittaktige erindringer på en mer livaktig måte enn noen profesjonell kunstner kunna ha gjort det. Japansk kringkasting samlet bildene til en offentlig utstilling. Seinere ble flere av dem

gjengitt i en bok med titelen Uforglemmelig ild. Når kunstnerne følte seg forpliktet til å bringe disse erindringene videre til neste generasjon, var det med et dypt og inderlig håp om å bidra til at den vil føle noe av krigens gru uten å måtte oppleve den på sin egen kropp. «Ennå kan jeg ikke få den scenen ut av hodet,» sa en gammel overlevende. «Jeg var nødt til å tegne den og etterlate den til andre før jeg døde.» Noen av dem betraktet sitt verk som en visuell bønn og føyde til skrifttegnet for de foldede hender som et uttrykk for de levendes sorg over de døde. Og det var ikke få av dem som ble frustrert over hvor umulig det var å finne fullgode uttrykk for alt de husket. En eldre kvinne laget skisse på skisse, før hun utbrøt bittert: «Selv om jeg laget hundre bilder, kunne de ikke fortelle hva jeg har opplevd.»

Goro Kiyoyshi sto på Futaba-fjellet to og en halv kilometer fra eksplosjonsstedet i Hiroshima og så Shukkeien-hagen (i midten) gå opp i Hammer mens en soppsky reiste seg over byen. På den nærmeste bredden av Ota-elva er mennesker på flukt fra eksplosjonen tegnet som hvite trepinner.

104

ur

TIL MINNE OM DEM SOM IKKE UNNSLAPP

En kvinne sitter fast i restene av et brennende hus og skriker på hjelp ca. 10 minutter etter at bomben rammet Hiroshima. Kanichi Ito var ute av stand til å gjøre noe, og ennå pines han av minnet o~m stemmen hennes. Hjelpeløshet overfor lidelsen er et gjennomgående tema.

En mor innesperret sammen med spedbarnet sitt under de rykende bjelkerestene av et sammen­ rast tak roper: «Kan noen hjelpe dette barnet, vær så snill!» I en alder av 58 år tegnet Hatsuji Takeuchi dette bildet med fargeblyanter til minne om to liv han ikke kunne redde.

7 fy.

106

På dette maleriet av Shouiki Furukawa ligger to grusomt forbrente ofre utenfor Hiroshima jern­ banestasjon og trygler om hjelp. Mange av dem som overlevde det første trykket, skulle komme til å lide en smertefull død av brannsår for­ årsaket av hetebølgen fra bomben eller av brannene som raste i to dager etterpå.

«Er dette slutten på mitt liv?» tenkte Yoshiko Michitsuji på bildet. 48 år gammel malte hun dette bildet i vannfarger av seg selv og en annen pike som styrter barføtt og blødende «gjennom et nesten ugjennomtrengelig ildhav».

107

/|< Ifl

Ofre for brannskader og trykk og strålinger en av dem en gravid kvinne - dør ved en vanntank de håpet å drikke fra. I likhet med alle dem som ble utsatt for eksplosjonen opplevde de en brennende tørst. Hiroshima-gutten Akira Onoki var 76 år gammel da han var vitne til denne scenen.

S&ii * f < rx ’) F A?

3" t>■?. '■

Kazuo Matsumuro (til høyre) ligger skamfert og blødende på trappene til et minnesmerke. Ansiktet på mannen ved hans side var så ille for­ brent at Matsumuro ikke klårte å gjenkjenne ham som en av naboene.

108

Tre unge kvinner stavrer seg mot Hiroshimas offentlige sykehus. De holder armene utstrakt for at ikke det forbrente og hudløse kjøttet skal gni mot kroppen. I teksten har kunstneren, Asa Shigemori, skrevet at hårene sto rett opp på hodene deres av skrekk.

Døde og døende kvinner og barn. Klærne er svidd av kroppen, og de klumper seg sammen i vannet under Sakae-brua i Hiroshima. Tegningen er utført av Chieko og Zenko'. Deres ett år gamle sønn døde ay brannskadene.

109

PA FLUKT FRA PINSLENE Flyktninger på vei over Shinjq-brua rett utenfor Hiroshima tre kvarter etter eksplosjonen. Måten de holder sine lemmer på, var typisk lor mennesker med omfattende brannskader. Masao Kobayashi gjenga dette-féyepde erihdringsbildet 75 år gammel.

På jakt ellervann anbringer Kinzo Nishida sin alvorlig sårede hustru på en elvebredd. Fylt av skrekk husket han å ha sett «en splitternaken marin stå I regnet og holde det ene øyeeplet i hånden.»

Askegrått radioaktivt regn faller på en gruppe skolepiker med avsvidde klær og to bortkomne gutter (til høyre) som følger en lærer på jakt elter tilfluktsrom. Ifølge teksten til kunstneren, Kishiro Nagara, klynket det ene. av de to barna til Venstre hele tida: «Ikke dø, bror!» :

110

111

DET FORFERDELIGE VÅPENETS GROTESKE VIRKNINGER

Den døde hånden «ble hevet mot himmelen, og fingrene brant med blå flammer», skrev Akiko Takakura, som var 18 år da han opplevde den merkelige gløden som rammet mange av ofrene i Hiroshima.

En kvinnelig konduktør ligger død i skjelett­ restene av en trikk. «Det var så rart», undret kunstneren, Junjiro Wataoka, «det sorte håret hennes var helt rett.»

Ved siden av en vanntank neddynget av lik står «en kvinnes forsteinede lik med det ene beinet hevet som om hun løp, og med sin lille baby knuget i armene», som Yasuko Yamagata gjen­ opplevde denne scenen fra 1945 da han var 17 år. «Minnet vil aldri forlate meg», sa hun.

Liket av en liten pike krøpet sammen mot steinbredden ved Enkoelva. Her døde hun mens hun pleiet sine sår. Masato Yamashita husker at han fant henne der tre dager etter Hiroshimabomben.

Sårede flyktninger i Nagasaki stiger om bord i et tog ca. tre kilometer unna sentrum for ødeleggelsene. Bildet er malt av Kunito Terai, en 19 år gammel maskinist på et av togene som brakte ofre ut av byen. En av de andre som hjalp til, husker at «nesten alle døde kort tid etter».

Uten å vite hvilken strålelare de utsetter seg for, bærer brannfolk li a en by to mil unna et offer bort fra de ulmende ruinene av Nagasaki morgenen etter eksplosjonen. Også marinebaser i nærheten sendte matroser for å hjelpe de sårede. Takeichi Yamaguchi malte dette bildet da han var ca. 80 år gammel.

114

HJELP TIL DE OVERLEVENDE

Hjulpet av soldater blir sårede fra Kanawa-øya i Hiroshima tauet på provisoriske flåter til Otake Marinekorpsbase - en sjøreise på åtte limer. «Vi kunne-ikke gjøre annet for de sårede enn å gi dem vann,» skrev Yoshimi Hara, som laget dette bildet da han var 55 år gammel. «Det var bare én sanitetsmann for hver femte flåte.»

115

ET INFERNO AV HETE SYKDOM OG DØD

Så langt øyet rekker ligger det rader av sårede på dette bildet i vannfarger

av Kivoshi Wakai. Det forestiller en nødhjelpsstasjon på en av elvebreddene i Hiroshima. Hjelpearbeidere deler ut risballer og vann mens flammene i nærheten danner hva en av de overlevende kalte «et inferno av hete, sykdom og død».

116

«Det var ikke plass nok til de sårede på Røde Kors-klinikken», minnes Tomiko Ikeshoji, som var tenåring den gang. «De lå loran døra og ropte på vann, vann.»

På Kizo Kawakami's levende erindringsbilde av en utendørs førsteh/elpsstasjon i Hiroshima ser vi en mor med bandasjerte sår die sitt barn mens en pleier skreller brente klær av sårene på en kvinne.

117

Yoshito Nagamatsu gjenkaller i erindringen utsynet fra en av høydene over det ødelagte Nagasaki: «Alt man kan se, er ild, ild, ild, likbålenes flammer under augustnattehimmelen.»

118

Byen som skulle få «spesialstraff» Et lysblaff som overstrålte solen Stillhet i øde gater Et uhyggelig opptog av døende mennesker «Min Gud, få dem ut av ilden» Grønn oase truet av flammene Redningsaksjon for keiserens portrett «Vil noen være så snill å drepe meg?» Regn i sorgens farge Tilfeldigheter redder noen Uforsiktig flytur gjennom giftig sky Strålingens fatale arv

Den 6. august begynte som en varm og klar dag i Hiroshima. Byens 245 000 sivile innbyggere var slitne etter to falske flyalarmer i løpet av natten pluss en til om morgenen, men ved åttetiden begynte de å gli inn i krigens dagsrytme igjen. Denne byen på sørvestkysten av Monshu var til nå aldri blitt utsatt for større bombeangrep fra B-san (Herr B, som B-29'ene ble kalt) og jo lenger Hiroshima ble spart, desto mer engstelige ble innbyggerne - de fryktet at de ble spart fordi de var utsett til en helt spesiell straff. På Hiroshimas Vestre ekserserplass hadde en gruppe nye rekrutter - menn over 40 år - nettopp tatt et trist farvel med koner og barn. Soldater fylte brakkene til 11. infanteriregiment. Noen av dem drev morgengymnastikk på gårdsplassen til hovedkvarteret for Chugoko militærdistrikt. I Hiroshima Slott like i nærheten satt besetningene fra to nylig nedskutte B-29 i fangenskap. De 23 amerikanerne hadde nettopp spist frokostgrøten. Dagen hadde begynt også for en rekke andre personer som skulle komme til å spille særpregede roller i den forestående tragedien i og omkring Hiroshima. I den vestlige forstaden Koi var Kyoshi Tanimoto, en metodistprest som var utdannet i Atlanta, Georgia, i ferd med å hjelpe en venn med å laste av en håndkjerre med husgeråd som skulle bringes i sikkerhet utenfor bykjernen. I nærheten av sentrum lå dr. Michiniko Hachiya hjemme på det stråmattedekte stuegolvet og hvilte. Han var overlege på et sykehus som tilhørte regjeringens kommunikasjonsbyrå - senter for post, telefon og telegraf - og i egenskap av sykehusets flyalarmvakt hadde han vært oppe hele natten og var temmelig sliten. Ikke langt derfra var den profesjonelle dragemakeren Shigeyoshi Morimoto inne og kjøpte malerkoster i et forsyningslager. Egentlig bodde han i Nagasaki, men i flere måneder hadde han vært engasjert til å lage luftvern-drager i Hiroshima. Tolv kilometer vest for byen hadde Satoshi Nakamura, reporter i Domei nyhetsbyrå, satt seg for å spise frokost hjemme hos en venn. Klokka 8.16 ble himmelen oppslukt av en overnaturlig hvitglød som fikk solen til å blekne. Det oppsto en enorm halvkule av overopphetet luft, så fortettet at den syntes for det blotte øye, og den utvidet seg i alle retninger med en hastighet på nesten 400 meter i sekundet. I en omkrets på tre kilometer fra eksplosjonsstedet gikk alle trebygninger øyeblikkelig opp i flammer. Seinere kunne man regne ut at heten i ildkulen over byen nådde opp i over 270 000 grader Celsius. Hyposentret

NOEN SOM OVERLEVDE

eller Ground Zero, dvs. punktet rett under ildkulen, 300 meter fra Aioi-broen, ble utsatt for 6 000 grader og et lufttrykk på ni tonn pr. kvadratmeter. I Ground Zero lå Shima-klinikken, et privat sykehus. Det forduftet rett og slett. Alt som ble stående var betongsøylene ved inngangen, og dem hadde trykket ovenfra presset rett ned i jorda. Nesten 1 000 meter fra Ground Zero smeltet overflaten på granittbygninger. Takstein av leire med et smeltepunkt på 1 300 °C gikk i oppløsning innenfor en radius av 500 meter, og glimmeret på gravsteinene smeltet. Blant de overlevende fra området rundt eksplosjonsstedet og de var ikke mange - var det omtrent ingen som kunne huske å ha hørt noen eksplosjon. Lenger unna lød detonasjo­ nen som et fryktinngydende drønn. I havna Kure nesten to mil unna trodde folk at et ammunisjonslager var gått i lufta like i nærheten. I et hus 13 kilometer unna ble journalisten Nakamura slengt i gulvet, og alle de østvendte vinduene i huset, dvs. de som vendte mot Hiroshima, gikk i knas. Nakamura kom seg på beina og løp ut. Fra hjertet av byen så han en tjukk, svart røyksøylé reise seg mot himmelen, og i hva han anslo til ca. 5 000 meters høyde ble den til en sydende, rød ildkule - det var som om en grotesk plante plutselig blomstret. Nakamura hev seg på sykkelen og tråkket i retning av den lave, svarte og gule skyen som nå dekket det som var igjen av byen. Metodistpresten Tanimoto holdt på å losse kjerra ved innkjørselen til vennens hus da han merket det kraftige lysskjæret 3 kilometer unna og kastet seg ned mellom to digre steiner. Han hørte ingen ting, men noen sekunder etterpå følte han trykkbølgen, og han klamret seg enda fastere mot steinene da det begynte å hagle over ham med alt slags skrap. Da han kom seg på beina igjen, oppdaget han at huset var borte - det var helt flatklemt. Han lot vennen bli igjen og løp ut på gata. Der fikk han øye på en gruppe soldater som hadde holdt på med å grave et tilfluktsrom. Nå kom de opp og ut, og han så at de blødde. I fortvilet engstelse over kirken og menigheten løp presten mot den rykende byen. Og han var ikke mindre bekymret for sin kone og deres lille sønn. For sikkerhets skyld hadde han riktignok sendt dem til den avsidesliggende forstaden Ushida hver kveld, men nå kunne man akkurat vente dem hjemme. Dragemakeren Morimoto oppholdt seg temmelig nær hyposentret, men på mirakuløst vis ble han beskyttet av veggene i malingslageret hvor han gjorde innkjøp. Halvt i svime tok han seg ut i det fri og gjennom den brennende byen. Uten særlig

bevissthet om tid og avstand klarte han å finne en jernbane­ stasjon som fremdeles var i drift. Der fikk han slengt seg på en kullvogn for å komme seg hjem til sin kone i Nagasaki. Dr. Hachiya lå fremdeles og hvilte på stråmatten da et plutselig og intenst lysskjær rev ham ut av døsen. «Så godt minnes man små ting,» skrev han i dagboka seinere, «at jeg husker helt klart hvordan en steinlykt i hagen ble strålende opplyst. Skyggene forsvant der ute. Der hvor det et øyeblikk før hadde vært lyst og solfylt, ble det nå mørkt og uklart. Det var så vidt jeg kunne skjelne trebjelken i det ene hjørnet av huset mitt gjennom alt det virvlende støvet. Den sto i en vanvittig vinkel, og taket var i ferd med å sige sammen.» På det tidspunktet,

skrev han videre, «oppdaget jeg til min forbauselse at jeg var fullstendig naken. Pussig!» Hachiya kom seg gjennom nedfalne bjelker og ut i hagen. Her tok han seg selv i nærmere øyesyn og oppdaget at hele høyre side av kroppen var oppskåret og blodig. En diger splint stakk fram fra et sår i hoften. Blodet silte fra ansiktet, og da han tok seg for med hånden, merket han at underleppen bare var en eneste flenge. En stor glassbit hadde boret seg ned i nakken. Han fikk trukket den ut, men ble redd for at den hadde ødelagt halspulsåren slik at han ville blø ihjel. Nå kom han til å tenke på sin kone og begynte å rope på henne - «Yaeko! Yaeko!» Hun holdt seg for albuen der hun dukket fram av ruinene, med avsvidde øyebryn og opprevne, blodige klær. Huset holdt på å falle sammen rundt dem, og han sa at de måtte komme seg unna. Den beste veien ut til gata syntes å føre gjennom det som var igjen av nabohuset. På vei gjennom gatedøra snublet doktoren. Han oppdaget at han hadde falt over hodet på en død mann. «Unnskyld, unnskyld så meget!» skrek han, på randen av hysteri. Vel ute på gata så de huset ramle sammen og bli til en skraphaug. Mens flere andre hus falt ned og begynte å brenne, la de i vei mot sykehuset. Hachiya hadde bare fått slengt sin kones forkle over sin nakne kropp og det ble en langsom ferd langs gater med et inferno av brennende hus på begge sider. Plutselig følte han en uimotståelig tørst. Nettopp det var det vanligste av de første symptomene blant de overlevende fra atombomben. Han ble overmannet av trøtthet og ba sin kone gå alene i forveien. Gradvis gjenvant han noe av sin styrke og stavret seg fram gjennom mørket av støv og røyk. Etter hvert ble han også oppmerksom på andre ravende skikkelser i den dunkle

121

belysningen. Mange beveget seg stivt med armene ut fra kroppen og hendene dinglende rett ned. Langsomt gikk det opp for ham at de var blitt forbrent - den merkelige holdningen hindret forbrente hudflater i å gni smertefullt mot hverandre. Han så en naken kvinne med en naken baby i armene, og vendte øynene bort for ikke å gjøre henne forlegen. Han ble slått av den uhyggelige stillheten - ingen snakket eller stønnet, gråt eller skrek. Alle beveget seg som spøkelser. Sykehuset var av betong og fremdeles noenlunde intakt. Hachiya falt sammen på en båre idet han nådde fram. Men en fryktelig smerte rev ham ut av den halvbevisste tilstanden - en sykepleierske hadde begynt å smøre jod ut over den ille tilredte

Et noe ødelagt foto tatt av en av øya Koyagis beboere viser et Hiroshima til­ dekket av røykskyer fra atombomben, åtte kilometer unna. Skyene antok den helt spesielle soppformen og steg til over 12 000 meters høyde.

122

brystkassen hans. Først nå så han at sykehuset og bygningene i nærheten var omgitt av flammer, i hver eneste vindusrute kunne han se en vegg av ild. Han ble båret ut i sykehushagen med en vag bevissthet om at også de andre pasientene ble hjulpet ut av bygningen. Han lå på båren og stirret i luften mens flammene med voldsom kraft feide takplater opp i hvirvlende, svimlende kast. Brennende trebiter fløy til værs og falt til jorden. En av de glødende bitene traff ham på ankelen. Midt i dette kaoset fikk han øye på sin kone, som også var nådd fram til sykehuset. Samme natt sydde sjefskirurgen sammen ansiktet og hoften hans samt rundt 30 andre kutt og flenger på resten av kroppen. Da flammene døde ut og sykehuset var blitt nedkjølt, kom betjeningen og den voksende strømmen av pasienter seg inn og i ly av bygningen. Den ga i hvert fall en viss beskyttelse. Enda så alvorlig såret han var, skulle det ikke vare lenge før Hachiya kunne gi viktig hjelp og pleie til andre overlevende i Hiroshima. En grotesk og pinefull form for liv begynte å tre fram under det teppe av røyk og gult støv som en gang hadde vært Hiroshima. MetodistprestTanimoto, som løp uskadd mot byen, begynte å treffe på folk på vei ut av ruinene. De beveget seg som automater, virret rundt i blinde over nedfalne telefonstol­ per, ståltrådfloker og annet skrot. Øynene deres stirret i bakken eller rett fram, ingen snakket. Tanimoto ble slått av hvor mange av dem som var splitter nakne. Heten fra bomben hadde brent det meste av klærne fra kroppen deres, og de gjenværende låsene var blitt revet bort av trykkbølgen som fulgte. Verst forbrent var de som hadde hatt svarte klær, som absorberer varme, mens folk i hvite eller lyse plagg var kommet heldigere fra det. Det skulle mer til for at lysreflekterende, hvitt stoff begynte å brenne. De fleste kvinner i krigstidas Japan gikk i de praktiske monpe, glatte eller mønstrede posebukser. Bare noen få foretrakk fremdeles de kompliserte, gamle kimono'ene. De med mønstrede klær var lette å skille fra de andre - formen på de mørke blomstene på plaggene var brent inn i kjøttet. Tanimoto fikk en voldsom skyldfølelse fordi han var frisk midt oppe i så mye elendighet, og rett som det var mumlet han: «Tilgi meg at jeg ikke har samme byrde som dere.» Da presten nærmet seg sitt eget nabolag, hørte han ofte folk skrike «Tasukete kure!» («Vær så snill og hjelp!»)fraunder restene

av ødelagte og rykende hus. Han visste at han ikke kunne hjelpe, og bare løp videre mens han ba: «O Gud, hjelp dem ut av ilden.» Tanimoto måtte gjøre mange omveier rundt ugjennomtren­ gelige ruinhauger og tette flammevegger. På denne måten hadde han løpt over en mil - og kommet seg tre kilometer framover, - da ilden tvang ham ut i den strie Ota-elva. Fullstendig utmattet som han var, holdt han på å drukne før han krabbet i land på motsatt bredd. Han løp videre, og like ved et noenlunde intakt Shinto-alter møtte han en kvinne med et spebarn i armene. Han var nesten forbi henne da han oppdaget at det var hans egen kone. Hun var fysisk og psykisk

fullstendig utkjørt og kunne bare si «Å, du er i sikkerhet». Hun var vendt tilbake fra Ushida tidlig om morgenen. Lufttrykket hadde knust presteboligen rett over hodet på henne og babyen, og det hadde tatt henne en halv time å grave seg selv og barnet ut av ruinene. Nå var hun på vei tilbake til Ushida. Tanimoto sa at han måtte se til menigheten. De skiltes like nøkternt som de hadde møtt hverandre, altfor sjokkerte og utslitte til å si eller gjøre noe mer. Ekserserplass Øst var utpekt til å tjene som evakueringssentral i tilfelle flyangrep. Her ble Tanimoto vitne til en massiv menneskelig elendighet. Forbrente mennesker stønnet fram «Mizu, mizu» («vann, vann»). I ruinene fant presten en balje og

Ca. tre timer etter detonasjonen: En gruppe fortumlede og utmattede overlevende prøver å finne ly for flammene og røyken fra sentrum på den ennå intakte Miyuki-brua.

123

en vannkran som fremdeles fungerte, og han begynte å bære vann til uttørkede munner. På noen av ofrene hang huden på ryggen og slang som skjorteflak. Fremdeles på jakt etter sine sognebarn bega Tanimoto seg til Asano Sentei-parken - en kjølig og grønn oase som lå fjernt nok fra Ground Zero til å overleve eksplosjonen. Hit var det kommet hundrevis av sårede på flukt fra ilden, men ikke lenge etter at Tanimoto ankom, begynte flammene å slikke dette tilfluktsstedet også. For å unngå dem trengte de sårede sammen på bredden av Kyobashi, elva som omga parken. Presset fra mengden skjøv mange mennesker ut i elva, hvor de druknet. Ikke lenge etter var den fylt opp av lik. Tanimoto så seg om etter en båt på elvebredden. Omsider kom han over en tung, flatbunnet pram omgitt av likene til fem stygt forbrente menn som tydeligvis var omkommet mens de holdt på å sjøsette den. Tanimoto ble forferdet ved tanken på å måtte forstyrre de dødes fred, men likevel fikk han løftet kroppene bort fra farkosten - alt mens han mumlet «Ha den godhet å tilgi meg at jeg tar denne båten. Jeg trenger den til dem som ennå lever.» Han fikk buksert den ut i vannet, og uten mer enn en bambusstokk til drivkraft begynte han å frakte titolv sårede om gangen oppover elva og i sikkerhet.

Mens Tanimoto var opptatt med dette redningsarbeidet, kom det en gruppe på fire statsfunksjonærer til parken og trengte seg inn i den tette mengden av desperate mennesker som hadde kurs mot elva. De ropte «Keiserens bilde! Keiserens bilde!» En av dem gikk foran, to holdt vakt på hver side, og den fjerde bar på sin bøyde rygg et portrett av Hirohito omgitt av en tung ramme. Disse mennene hadde reddet portrettet fra det utrygge kommunikasjonsbyrået og ville få det bort fra ilden som nærmet seg raskt bak dem. Skarene av kvestede, blødende, forbrente og nakne mennesker i parken trakk seg tilbake og slapp dem fram til vannet. Soldater stilte seg i giv akt og hilste bildet, mens sivilister som ennå kunne stå, bøyde seg i ærbødighet. De som ikke kunne stå lenger, foldet sine hudløse hender til bønn. En offiser på bredden trakk sverdet og brølte på noen menn i en båt som kom forbi. Båten ble buksert fram mellom likene som lå og fløt, og fraktet portrettet til et tryggere sted. Seinere på dagen, mens brannene fremdeles herjet, kom Tanimoto over et snes sårede som var for svake til å bevege seg og som lå i en klynge så nær vannkanten at de ikke kunne unngå å bli tatt av tidevannet. Han gikk i gang med å få dem flyttet noe lenger opp. De var fulle av brannsår, og nå flere timer etter eksplosjonen utskilte det rå kjøttet en gul væske. Og de stinket. Én for én løftet han opp de myke, våte, levende kjøttklumpene, og herdet seg til den frastøtende oppgaven ved å gjenta for seg selv: «Dette er jo mennesker.» Men metodistprest Tanimotos anstrengelser var forgjeves. Da han vendte tilbake neste morgen, hadde tidevannet nådd dem likevel. Kroppene til noen av dem fløt i nærheten. Ved solnedgang traff han en kvinne fra nabolaget, den 20 år gamle fru Kamai. Hun lå sammenkrøpet på bakken med sin lille datter knuget i armene. Spebarnet var dødt. Da hun oppdaget presten, kom hun seg opp og spurte om han ikke kunne finne hennes mann. Tanimoto visste at Kamai var blitt innrullert dagen før. Han var kommet til Chugoku-hovedkvarteret, så man måtte gå ut fra at han var såret eller død. «Jeg skal prøve», sa han, idet han gikk ut fra at kvinnen ikke var i stand til å tåle sannheten akkurat da. «Du må finne ham,» insisterte hun. «Han var så glad i barnet vårt.» De neste fire dagene pleide fru Kamai det lille liket, og hver gang de hadde kontakt, følte Tanimoto hvordan hun bønnfalt ham med øynene. Til slutt så han ingen annen utvei

Mønsteret i klærne avtegner seg på kroppen til et offer for varmebølgen i Hiroshima. Det hendte ofte at de mørke, varmeabsorberende mønstrene på de tradisjonelle kimonoene ble brent inn i huden.

Heten fra bomben har helt utvisket ansiktstrekkene på denne ille forbrente studenten på en stråmatte i Hiroshimas Røde Kors-sykehus. Etter fire dager døde han av sårene.

124

enn å unngå henne bevisst. Det krevende blikket var mer enn han kunne tåle. De opprivende lidelsesscenene som utspant seg for øynene på Tanimoto og dr. Hachiya gikk igjennom over hele den øde­ lagte byen. Det lå igjen tusener av bombeofre uten utsikt til annet enn en langsom, pinefull død. Da hadde bomben vært mer barmhjertig mot de tusener den lot dø øyeblikkelig - så raskt at de kanskje ikke hadde hatt noen bevissthet om å dø. Et tog på vei mot byen halvannen kilometer fra Ground Zero var på et øyeblikk blitt forvandlet til et forvridd, vindusløst og avsporet skjelett. Alle passasjerene var døde - noen av dem i setene, andre med svarte hender knyttet rundt stroppene over ståplassene. Noen arbeidsgrupper av gymnasiaster ble rammet ute i det fri. De døde med redskapene i hendene. Ved hovedkvarteret for Chugoku militærdistrikt var gårdsplassen fullstappet av døde soldater. Man kunne knapt se at de hadde vært mennesker. På en av de mange broene i byen satt en død mann på en sykkel, lent opp mot rekkverket, stivnet i døden. Ut av brakkene til det 11. infanteriregimentet hadde det vaklet en rekke overlevende med hoder som var svulmet opp til store, glatte kjøttklumper - uten ører, uten øyne, uten nese. En uten lepper skrek etter vann. Ved Daichi kommunale middelskole ca. 900 meter fra Ground Zero hadde 150 tenåringer oppholdt seg utendørs. Samtlige ble utslettet på stedet. Av de øvrige 150 som befant

seg inne i bygningen ble 133 drept momentant eller før dagen var omme. Noen av de overlevende løp til et svømmebasseng i nærheten for å komme unna heten fra den brennende bygningen. Snart etter var bassenget fullt av lik. Noen var døde av brannsårene, andre druknet fordi de ikke hadde krefter igjen til å holde seg flytende. Ved porten til Ekserserplass Vest lå de aldrende rekruttene og de som var kommet for å ta avskjed med dem, gruppert etter familie. Ikke én av de 23 amerikanske krigsfangene i Hiroshima Slott overlevde bomben, skjønt det er mulig at tre av dem ikke døde momentant. Vitner kunne fortelle at de hadde sett en av dem dø under en bro, kledd bare i rødt og hvitt undertøy. To andre ble rapportert steinet ihjel ved en av broene med bakbundne hender. En student ved navn Hachiroyasutaka Atago fortalte at han hadde sett brennende hus falle over hverandre som dominobrikker. «Ilden syntes å rase over hele byen,» sa han. «Jeg så en gutt som var fullstendig svidd av heten ligge på bakken med åpne øyne og krampetrekninger i hender og føtter. Et stykke unna lå en annen som bare stirret opp på himmelen. Jeg snakket til ham, men han svarte ikke. Enda en ung mann med en ille forbrent kropp rullet seg rundt på den brente jorda. «Drep meg!» skrek han - «vil noen være så snill å drepe meg?» I en grøft et stykke bortenfor fløt det et større antall lik. Men jeg kunne også se at minst en av dem som lå der var i live. Han

125

prøvde å komme seg opp. Jeg fikk tak i håndleddene og prøvde å hjelpe ham, men huden hans bare falt løs av i hendene mine.» Trykket som fulgte lysglimtet splintret nesten hvert eneste vindu og speil i Hiroshima og omegn, og tusenvis av mennesker ble skadet av glasskår. Kaptein Goichi Sashida var leder for hærens sanitet ved en førstehjelpsstasjon. Han tok seg av ofrene for glassplintene, og når han prøvde å trekke ut en bit med pinsett, hørte han hvordan det knaste i glass lenger inne i kjøttet. Han ble både forbauset og grepet over at ingen stønnet eller skrek under den smertefulle prøvelsen dette nødvendigvis måtte være for pasientene. I kommunikasjonsbyråets sykehus, under ledelse av Dr. Hachiya, satt en døende kvinne og diet sitt lille spebarn med bryster gjennomhullet av glassbiter.

Det skulle vise seg at ettervirkningene av bomben ikke endte med lysglimtet og det fryktelige lufttrykket, heller ikke med brannene og alle de uberegnbare virvelvindene. Når som helst kunne det begynne å regne som følge av at den varme luften i skyen fra bomben kondenserte. Og ingen hadde noensinne sett slikt regn før. Det var enorme dråper - på størrelse med fingertupper. Enda rarere var det at dråpene var svarte og satte merker på ren og frisk hud som ikke lot seg vaske av. De stakkarene regnet falt på, kunne ikke vite at de ble utsatt for dråper ladet med dødelig radioaktivitet fra soppskyen. Trykkbølgen og dens vonde ettervirkinger holdt på å stanse kommunikasjonene mellom Hiroshima og utenverdenen. Det tok sin tid før resten av Japan ble oppmerksom på hvilket ufattelig mareritt byen hadde gjennomlevd. En av de første til å berette om hendelsene var fenrik Matsuo Yasuzawa, en av hærens flygere som hadde oppholdt seg i kontrollsentret på flyplassen tre kilometer fra Ground Zero da bomben detonerte. Sammen med en del andre personer kom han seg raskt ut av

den ødelagte bygningen og stirret et øyeblikk på skadevirknin­ gene uten riktig å kunne tro sine egne øyne. Med et blikk på himmelen oppdaget han tre B 29-er som små sølvflekker i 10 000 meters høyde. Yasuzawa ble grepet av raseri. Så begynte han å løpe nedover flystripen. Hele veien måtte han skvette unna brennende fly og tankbiler, men han fikk tatt seg fram til flyet han hadde landet med etter en tur fra basen på Shimonoseki 15 mil unna for mindre enn en time siden. Det var klart at en Ki-55 Advance Trainer hadde lite å stille opp mot en Flygende Festning, men Yasuzawa ville ha hevn. Straks han kom fram, oppdaget Yasuzawa at hele metallkarosseriet, som hadde stått med bredsiden mot eksplosjonen, var blitt vridd til noe som mest liknet en banan. Likevel lot den unge piloten seg ikke stanse. Han entret flyet og trykket inn startknappen. Motoren roterte, ga fra seg et par host - og startet. Men da Yasuzawa så opp fra kontrollbordet, ble han vitne til noe som fikk ham til å krype sammen i setet. Det var den første puljen sårede mennesker som kom gående ut av støvskyen og søkte til flyplassen for å komme bort fra flammene. Blødende, nakne, brente og med huden hengende i filler kom de gående som i trance - så dypt sjokkert var de -, uten å ense sine egne forferdelige sår, eller lyden av Yasuzawas motor. Ved synet av denne uvirkelige prosesjonen fikk Yasuzawa det travelt med å komme seg avgårde for å rapportere om det fryktelige som var hendt med Hiroshima. Han satte i gang motoren og fikk flyet til å skjene som en krabbe nedover rullebanen. Ved flyhastighet trakk han spaken bakover. Og utrolig nok - det forvridde flyet hevet seg over bakken og fløy! Han lente seg litt til venstre for å få ly av det som var igjen av den splintrede frontruta, og i stadig kamp med kontrollinstru­ menter som såvidt fungerte, begynte han å klatre. I omtrent 600 meters høyde flatet han ut og kretset over byen i fem

Det stivnede liket til. en av dem som ble forkullet

av hetebølgen fra atombomben, på paradeplassen ca. 700 meter fra hyposentret i Hiroshima.

126

minutter uten å vite at han fløy ut og inn av en radioaktiv sky. Og så lot han sitt krumme og vinglete fly sette kurs for den hjemlige basen. Her ville han rapportere hva han hadde sett at Hiroshima ikke lenger eksisterte.

Satoshi Nakamura - reporteren i Domei Nyhetsbyrå - ble grepet av en liknende trang. Bombeeksplosjonen hadde han sett fra et hus i en av forstadene. Etter å ha sett seg om i utkanten av byen og vært vitne til det groteske opptoget med overlevende som ravet nærmest paralysert ut av ruinene,

bega han seg til den japanske kringkastingsstasjonen drøye fire kilometer fra Ground Zero. Det vanlige senderutstyret der var en eneste ruinhaug, men stasjonen var i besittelse av den eneste brukbare telefonen i Hiroshima og omegn. Linjen gikk til Okayama, 15 mil unna. Ved hjelp av den fikk Nakamura diktert en bulletin til videre spredning via Domei-byrået i Tokyo: «Ca. kl. 8.16 6. august fløy ett eller to fiendtlige fly over Hiroshima og slapp en eller to spesialbomber (muligens atombomber) som fullstendig har ødelagt byen. Dødsfall anslås til 170 000.» Nakamura kom igjennom seinere samme aften, denne gang med en mer detaljert rapport beregnet på en Domei-avdeling i Okayama. Til sin skuffelse ble han irettesatt i stedet for rost for dette initiativet. Nyhetsredaktøren i Okayama anklaget ham for å overdrive - en rapport om at en eller to bomber kunne utradere en by og drepe 170 000 mennesker, var latterlig. Nakamura ble rådet til å legge en demper på fantasien i sin forestående rapport. «Men hæren selv...», begynte redaktøren. Lenger kom han ikke, for med katastrofescenene ennå friskt i minnet kunne ikke Nakamura annet enn å eksplodere i sinne. «Gå og fortell de tufsene i hæren at de er verdens største idioter,» skrek han. «Jeg skal gi deg en annen historie, og det er den du får nå. Få de tufsene i hæren til å lese den!» På basis av egne notater kunne han så gi en detaljert

skildring av de skrekkscenene han hadde vært vitne til - masser av halvdøde mennesker på flukt med uhyggelige sår. Han fortalte om hauger av forkullede legemer og om lukten av brennende kjøtt. Han dikterte historien i den profesjonelle journalists avmålte tone, skjønt uten at han enset det, rant tårene nedover kinnene og ned på notisboken han leste fra. Titusener av mennesker som ble såret av eksplosjonen, måtte klare seg uten skikkelig medisinsk hjelp. Det var omtrent umulig å finne førstehjelp. 52 av byens 55 sykehus og førstehjelpstasjoner var blitt ødelagt eller alvorlig skadd. Av Hiroshimas 150 praktiserende leger ble 65 drept, og de fleste andre fikk mer eller mindre alvorlige skader. 1654 av 1780 sykepleiere døde eller ble hardt skadd. Ved det nye Røde Korssykehuset var bare seks leger og 10 sykepleiere i stand til å arbeide. På toppen av det hele hadde de få gjenværende legene fortvilet lite utstyr og medisiner. Begge deler hadde vært mangelvare på hjemmefronten en god stund allerede. Etter hvert som krigen grep om seg og allmenn mangel begynte å lamme nasjonen, la de væpnede styrker beslag på brorparten av alt medisinsk utstyr. Det som ennå hadde vært tilgjengelig av instrumenter, bandasjer, og medisiner, var nå blitt ødelagt av bomben. Gjennomsøking av restene av ødelagte klinikker og sykehus kunne iblant resultere i et par bandasjer, noen intakte beholdere med mer kurokrom eller jod-kapsler og enkelte dyrebare instrumenter. Men bedøvelsesmidler fantes omtrent ikke. Selv de verste brannsårene kunne bare underkastes den aller mest primitive behandling - såsom bandasjer dynket i saltoppløsning eller omslag med sinkpulver dyppet i matolje. Det var en dag til å dø på.

Utpå morgenen den 9. august rullet et godstog inn på stasjonen i Nagasaki med Shigeyoshi Morimoto om bord -

Med sine betente armer innhyllet i tepper tilbringer en mann med dødelige brannsår de siste timer av sitt liv på en feltseng i en av hærens karantenestasjoner utenfor Hiroshima.

127

dragemakeren som tre dager tidligere hadde flyktet hjemover fra marerittet i Hiroshima. Morimoto hoppet av toget og skyndte seg til verkstedet sitt i nærheten av sentrum. Han var nå blitt en herjet mann, dypt rystet i sitt innerste av det han hadde opplevd og alvorlig bekymret for sin familie og sin hjemby. Klokka 11.02 satt han hjemme og skulle til å legge ut for sin kone om de forferdelige hendelsene. «Et stort blått lys...» begynte han, og så kom det igjen - med en lammende intensitet. Morimoto falt ned på knærne, rev opp kjellerlemmen, fikk kona og det lille spebarnet ned og kom seg inn etter dem. På alle kanter rystet jorda, men familien Morimoto var i sikkerhet. Det var en ren tilfeldighet som gjorde at de ble reddet. I ti tusen meters høyde over Nagasaki hadde skydekket tvunget bombekaster Kermit Beahan til å velge et alternativt siktepunkt for plutoniumbomben. Hadde han sloppet den som planlagt, ville den falt nesten rett på Morimotos butikk midt i Nagasakis forretningsstrøk. I stedet detonerte den tre kilometer unna, og dermed overlevde Morimoto to atomangrep. Byen Nagasaki strekker seg over to dalsøkk skilt av en fjellvegg som skrår ned mot Øst-Kinahavet. Det ene dalføret omfattet den gamle bydelen og forretningssentret, mens det andre og lengste søkket - Urakami-dalen, med navn etter elva som renner der - rommet det meste av produksjonen i Nagasaki, spesielt tungindustrien. 200 000 mennesker hadde bopel og arbeidssted i disse to dalene. En god del av den gamle bydelen ble spart ved at bomben forfeilet det opprinnelige målet. Nå eksploderte den ca. 500 meter over Urakami-dalen,

rett over byens mest aktuelle militære mål - hele Mitsubishikomplekset av stål- og våpenfabrikker. Disse krigsfabrikkene ble smadret sammen med nesten alt annet som befant seg i dalen. Den fysiske ødeleggelsen var en tro kopi av Hiroshima tre dager før. Under den sydende soppskyen raste branner som fortærte hjem og forretninger i tusentall. Virvelvinder kastet bruddrester opp i svimlende høyder, og det samme dødelige, svarte regnet falt mot jorda. Ved munningen av Urakami-elva ble sylinderformete gasstanker forvandlet til svære ildkuler som fløy opp mot himmelen, sank ned mot jorda igjen, bare for å løftes til værs på nytt. Og ut av det stormfulle mørket vaklet et opptog på tusener av fortumlede mennesker - nakne, sotsvarte, gjennomhullet av glassplinter, uten ansikter.

En og annen enkeltperson kunne unnslippe. I franciskanerklosteret holdt 15 nonner og studenter på å spre gjødsel ut over markene da de hørte lyden av et fly som nærmet seg. 14 av dem slapp det de hadde i hendene og løp til elvebredden for å finne beskyttelse. Men den eldste av dem, den 64-årige søster Noguchi, som også var leder for gruppen fortsatte å arbeide til hun hadde brukt opp all gjødselen. Så løp hun, men i motsatt retning av de andre. Like etter snublet hun og falt ned i en nesten tre meter dyp grøft. I samme øyeblikk ble himmelen opplyst av det store glimtet, og heten og trykket feiet over klosteret og markene. Da søster Noguchi krabbet uskadd opp på den brennende ødemarken, fant hun hele resten av følget

Et panorama av Hiroshima sentrum viser den T-formete Aioi-brua - siktepunktet for atombomben - delvis intakt. Bomben eksploderte 250 meter fra den, rett over Shima

døde. Utenfor Yamazato barneskole omkring 300 meter fra Ground Zero hadde et av de kvinnelige medlemmene av lærerstaben, fru Tae Adachi, arbeidet sammen med noen kolleger i en hage. Rettfør kl. 11 gikk hun alene inn i skolen for å få seg en kopp te. Hun hadde sparket av seg skoene og satt seg godt til rette da skjæret fra bomben gjorde alt hvitt og kastet henne i gulvet. Idet hun mistet bevisstheten, så hun veggen på den andre siden av rommet falle sammen i langsom kino før hun selv ble dekket av murpuss og fliser. Da hun kom til seg selv, var det smadrede rommet blitt fylt opp av kollegene som hadde oppholdt seg utenfor da bomben falt. Nå var de halvnakne, og de bare brystene og rumpene deres fikk henne til å tenke på røde granatepler. Etter å ha hjulpet til med å pleie de sårede i skolebygningen bega hun seg på hjemveien. Hun hadde ikke sett sine tre barn siden tidlig om morgenen. Da hun kom fram til stedet hvor huset skulle vært, var det borte. Det eneste som lå igjen i den varme asken, var matboksen til et av barna. Impulsivt tok hun et skritt forover, men ble stanset av en brennende smerte i beina. Først da gikk det opp for henne at hun var barbeint. Fru Adachi oppholdt seg ved restene av huset nesten til det var blitt mørkt, og så gikk hun tilbake til skolebygningen - som nå sto i lys lue. I et tilfluktsrom i nærheten av skolen fant hun barna sine. De sto uskadd og så på at skolen brant. Tanken på at moren måtte befinne seg inne i den brennende bygningen hadde gjort dem skrekkslagne. Det var en ren tilfeldighet som hadde reddet barnas liv. De hadde gått inn i tilfluktsrommet for

å hente noen tepper de hadde glemt igjen der samme morgen. Over hele Nagasaki drev skjebnen sitt spill med de levende. På taket av en femetasjes bygning tilhørende et elektrisk firma var en snekker ved navn Matsumoto og hans kompanjong opptatt med å sette opp et lite lagerskur. Da de hørte den fjerne duren av B 29-ene diskuterte de kort om de skulle trekke ned i et tilfluktsrom, men ut fra at amerikanerne sjelden bombet i så stor høyde, besluttet de å la det være. Da lysglimtet kom, begynte begge to rent instinktivt å løpe. Matsumotos partner løp mot utgangstrappen. Lufttrykket slengte ham mot trappehuset av betong og knuste skallen på ham. Matsumoto løp mot rekkverket, og trykket kastet ham over kanten. Han gikk inn for landing i oppreist stilling og var fremdeles i fullt firsprang da han tok bakken 15 meter lenger ned. Nå løp han inn i foyeren til bygningen, og det var først de vantro øynene fra den assisterende direktøren der inne som fikk ham til å summe seg et øyeblikk. Først da gikk det opp for ham hva som egentlig var skjedd, og han besvimte av skrekk. Seinere ble Matsumoto sint når andre nektet å tro ham - enda han kunne vise til ekspertuttalelser om at et oppadgående vindkast ville være i stand til å bringe ham mykt ned fra femte etasje. I et svømmebasseng i Urakami-elva holdt 11-åringen Koichi Nakajima og ni av vennene hans på med en badelek de kalte «finn bjellen». Bortsett fra lendekledet var de nakne. Koichi sto på elvebredden og kastet en gul, liten ball i vannet. Deretter telte han til tre, skrek «Kom igjen» og alle sammen dykket. Guttene kom opp og snappet etter været, men ingen av dem hadde fått tak i bjellen.

sykehus (rød prikk). Herfra skapte den en hete- og sjokkbølge som fikk mennesker til å fordufte fra jordens overflate, og den antente trebygninger og forvandlet hus av tyngre materiale til skraphauger.

Det gjorde Koichi urolig. Han hadde lånt bjellen av søsteren sin uten at hun visste om det, og han ville få problemer om han ikke fant den igjen. Derfor fylte han lungene med luft og dukket på nytt, denne gangen rett mot bunnen. Ett minutt etter dukket han opp til en verden han ikke dro kjensel på. To av vennene hans lå skrikende og vred seg på en benk. De sju andre var svarte lik. I den flimrende, disige lufta kunne han ikke få øye på et eneste helt hus. Da soppskyen hevet seg over Nagasaki kom et japansk sjøfly fra marinebasen på Sasebo i nærheten med kurs for den rammede byen. Det befant seg tre menn om bord - piloten, fenrik Nobukazu Komatsu, løytnant Tomimura og en kvartermester av 1. klasse ved navn Umeda. De ble nysgjerrige. Alle tre var under opplæring ved Sasebo marinekadettkorps, og de hadde hørt den amerikanske presidentens erklæring om at Hiroshima var blitt ødelagt av en atombombe. Klokka 11.05 samme morgen hadde kadettkorpset fanget opp en radiomelding om «omfattende bombing i Nagasaki». Med mistanke om at det måtte være nok en atombombe, men uten å vite hva det egentlig ville si, startet Komatsu og hans to venner et uoffisielt tokt for å få førstehåndskjennskap

til fenomenet. De nærmet seg byen i 3 000 meters høyde, og Komatsu ble som fjetret av den svarte skyen som tårnet seg opp med sin kvernende, ekspanderende og ondartede kuppel 5 000 meter over dem. «La oss skjære inn i skyen,» ropte han til de andre, og uten å vente på svar lot han maskinen krenge. Inne i skyen fant de seg omsluttet av totalt, svart mørke. Cockpiten ble uutholdelig varm, så Komatsu åpnet vinduet og stakk en behansket hånd ut i luftstrømmen. Men instinktivt trakk han den til seg - det hadde vært som å bli kokt av damp. Han la merke til at hansken var blitt dekket av klebrig grått støv. Bak ham var det en som skrek. Umeda kastet opp. Etter hvert som heten ble enda mer intens, åpnet Tomimura nok et vindu. Men nå var det som en glødelampe traff ansiktet hans og slengte ham bakover i setet. «Lukk igjen!» skrek Komatsu. Rett som det var kom de ut i solskinn igjen. Da hadde de befunnet seg inne i den dødelige, radioaktive skyen i åtte minutter. Komatsu landet i Nagasaki havn og fikk lagt flyet til land. Han og Tomimura gikk ut i byen, mens Umeda var for syk til åforlate flyet. Ved møtet med et opptog av vaklende døende brøt Tomimura sammen i gråt. Siden de ikke var i stand til å yte

Ennå 24 timer etter eksplosjonen stirrer denne bandasjerte moren og hennes sønn framfor seg i vantro skrekk, mens de holder fast om nødrasjonen noen kokte risboller fordelt av hjelpemannskaper.

Dagen etter eksplosjonen. En gutt på jakt etter hjelp vandrer halvt bevisstløs omkring i nærheten av Nagasaki jernbanestasjon, slepende på sin yngre bror med ansiktet oversmurt med størknet blod.

130

131

særlig hjelp, vendte de etter en stund tilbake til flyet, og de tre mennene returnerte til Sasebo. Deres improviserte utflukt inn i atombombeskyen skulle komme dem dyrt å stå. Alle tre fikk føle virkningene av radioaktiv forgiftning. Umeda døde av leukemi i 1947 og Tomimura i 1964. Komatsu led av kronisk anemi i årevis. Disse flygerne fikk lov til å leve ennå noen år, men det var tusener av andre ofre i Nagasaki som døde av strålingen bare noen dager eller til og med timer etter eksplosjonen. Dette var en fullstendig ny og mystisk sykdom som virket desto mer ondartet da den ofte rammet dem som ellers var kommet fra bombens gru uten en skramme. På jakt etter sårede i Nagasaki kom sjefen for byens redningskorps - en mann ved navn Toyoshima - over fire tilsynelatende uskadde personer trengt sammen i et tilfluktsrom. Det var en mor og hennes sønner på 12 og seks år og datteren på ni. Skjønt de ikke hadde synlige skader, var familien skrekkslagen og uvillig til å begi seg ut i den groteske verdenen utenfor.

Toyoshima bestemte seg for å betrakte dem som sitt

personlige ansvar, og hver gang han hadde litt tid til overs, dro han til tilfluktsrommet med mat og vann. Barne ble hengivne og begynte å kalle ham «onkel politi». Men enda han pleiet dem, fikk de det stadig verre der i tilfluktsrommet. Den andre dagen var de to eldste barna blitt kraftløse og svake, og Toyoshima måtte løfte dem opp og holde hodene deres i armen for å få helt litt føde inn i munnen på dem. Da han kom igjen et par timer seinere, var begge døde. Og nå virket moren helt likegyldig. Han prøvde å berolige henne, og ga den gjenlevende gutten en tredukke han hadde funnet i ruinene utenfor som presang. Dagen etter dukket den lille og etterhånden utrolig skitne seksåringen opp på Toyoshimas nødsentral med dukken knuget i en svart neve og noen mynter i den andre. «Mor døde,» sa han til Toyoshima. «Her», sa han og åpnet neven med pengene. «Behold det du», sa Toyoshima og fikk en politimann til å ta seg av gutten. Denne gjorde som han var bedt om og fikk badet gutten og

Dagen etter at bomben ble sloppet over

Nagasaki: En såret kvinne slurper i seg vann fra en feltflaske mens hennes døende venner sitter eller ligger apatiske i ruinene.

132

gjort i stand noe mat til ham i Toyoshimas eget hus. Men før de var ferdige, så de at gutten ble svakere og begynte å blø fra munnen, så politimannen tok ham til en førstehjelpsstasjon hvor man lovet å pleie ham. Da Toyoshima fikk høre det, ante han uråd, og gikk til hjelpestasjonen. Men der traff han bare et fullstendig overar­ beidet personell som ikke kunne finne guttens personalia, og ingen kunne huske å ha sett ham. Toyoshima kunne ikke få seg til å tro at gutten var sporløst forsvunnet, og han begynte å spørre ut pasientene. En bandasjert gammel mann kunne gi ham svaret. Gutten var død og allerede kremert. «Han ga meg denne - som gave» sa den gamle mannen og holdt fram den oppskrapte tredukken.

I Hiroshima var i mellomtiden det å dø blitt det mest dagligdagse av alt. Folk døde der de segnet om, de døde der man bar dem, eller de slepte seg avgårde til en ødelagt klinikk eller et sykehus der størsteparten av personalet var døde eller døende. I det medtatte sykehuset til kommunikasjonsbyrået

fylte pasientene opp hver krik og krok av den ribbete bygningen, eller lå hikstende og stønnende på bakken utenfor. Overlege Hachiya var nå lammet av sine sår. Han opplevde at pasientene utsondret en kollektiv stank av brent hår og ekskrementer som de bare måtte kvitte seg med der de lå. Han var skyldbetynget og avsindig over sin manglende evne til å hjelpe de lidende. «Du burde være takknemlig som overlever,» ble han formant av sin kollega dr. Katsube, som viste liten forståelse for Hachiyas utålmodighet. «Du kan ikke stå opp førstingene dine er tatt, og det tar minst en uke.» Pasientene døde så raskt at det ble knapt med tid til å sørge over dem, og ofte fikk man ikke engang vise de døde den tradisjonelle ærbødighet. Til å begynne med svøpte betjenin­ gen likene i hvite lakener. Dette måtte dr. Hachiya beordre stanset, noe som fikk ham til å føle seg temmelig forherdet. Det var mangel på lakener, og de levende trengte dem mer enn de døde. Den stigende dødsraten tvang personalet til å improvisere et eget krematorium ca. 30 meter fra sykehuset. Brensel utgjorde ikke noe stort problem - hele Hiroshima var full av brennbare rester. Ansvaret ble overlatt en mann ved navn Kitao fra sykehusets regnskapsavdeling. Han utviklet en metode med å bringe likene på et bål av brukne pulter, emballasjekasser og annet brennbart materiale. Når bålet var stort nok, kastet et par sykesøstre et likskrud over haugen, og Kitao la et tungt sinkdekke øverst og tente på. Hachiya syntes de brennende likene luktet som stekt fisk. Den 11. august virket det som om alle Hachiyas kutt og sår var grodd igjen, og Katsube tok ut stingene. Hachiya kom seg på beina, og skjønt han ennå var ustø, begynte han å gå sine runder. Han ble som lammet ved synet av de over 150 pasientene som stadig fylte opp sykehuset. Det var ille nok med de åpenbare sårene til de brannskadde, oppskårne og lemlestede. Men andre og tilsynelatende uskadde pasienter begynte å utvikle symptomer han ikke kunne forstå. En av mennene fikk små, uforklarlige blødinger i munnen og under huden. Andre fikk alvorlig diaré og kastet opp eller hostet blod uten stans. «Blant disse pasientene hadde ingen symptomer på noe vi kjente fra før,» skrev Hachiya. «Den eneste mulige forklaringen på disse uhyggelige symptomene var en plutselig forandring i det atmosfæriske trykket. Et eller annet sted hadde

To menn i ferd med å dø av stråleforgiftning i Hiroshima. Begge oppviser de fryktelige symptomene på tiltakende oppløsning av de indre organer. En arbeider som har tørket opp avfall fra eksplosjonen (øverst) blør fra munnen. Ansiktet på soldaten nederst er spekket med røde flekker — et tegn på bloduttredelser under huden.

133

jeg lest noe om blødning ved oppstigning til store høyder eller ved dypvannsdykking.» Nå begynte ofrene å tro på et rykte om at amerikanerne hadde utstyrt sin djevelske bombe med en farlig mikrobe eller en snikende giftgass. Etter hvert som stadig flere tilsynelatende friske personer ble rammet av uforklarlige sykdommer, helte stadig flere til den overbevisning at amerikanerne på en eller annen måte hadde forgiftet hele atmosfæren og at Hiroshima var dømt til å forbli ubeboelig i nøyaktig 75 år. Dr. Hachiyas vitenskapelige hjerne avfeide disse ryktene som oppspinn. Men han kunne ikke annet enn å undre seg. Trass i meldingene fra Nagasaki og amerikanernes beskrivel­ se av atombomben i radio, var det fremdeles få mennesker i Hiroshima som visste hva som hadde truffet dem. Den ødelagte byen hadde ikke aviser og radio lenger, ja ikke engang elektrisitet. De første pålitelige nyhetene fikk dr. Hachiya da en gammel venn som tidligere hadde hatt kommandoen på et slagskip, kom for å besøke ham seks dager etter eksplosjonen. «Det er et mirakel at du har overlevd,» sa marineoffisieren til ham. «En atombombeeksplosjon er nå engang noe redsels­ fullt.» Endelig visste han altså hva det var. Men verken hans egen tidligere erfaring eller det han hadde fått vite nå, kunne fortelle ham hvordan bombingen stadig kunne få så grusomme ettervirkninger på pasientene. Hachiya var like forvirret som før. Mangelen på alt var til å bli gal av. Han trengte et mikroskop

134

til å studere btodet, men alle mikroskopene på sykehuset var blitt forvandlet til splinter av glass og metall - til og med et som hadde stått innelåst i en safe. Andre elementære instrumenter manglet også. Han visste f.eks. at mange av pasientene hadde feber, men det fantes ikke så mye som et termometer å måle den med. Etter de første par dagene var dødsraten begynt å synke, men fra og med 19. august steg den igjen. Samtidig som noen av de alvorlige brannsårene grodde igjen - med et tykt, rødt og elastisk skorpevev der huden hadde vært - dukket det nå opp nye og mer mystiske og skjebnesvangre symptomer: betennel­ se i mandlene, blod i urinen og en rekke små blodutredelser under huden (petechiaeX Flere av pasientene mistet masse hår - det falt av i håndfuller til offeret var skallet. «Hår som faller av!» skrev Hachiya i sin dagbok «- et uvanlig, men entydig symptom. Jeg tok tak i noe av håret mitt og dro. Nå hadde jeg ikke så mye hår, men mengden som løsnet var nok til at jeg følte meg syk.» 20. august fikk Hachiya endelig et mikroskop tilsendt helt fra Tokyo, og han gjorde straks noen interessante oppdagelser. Til å begynne med fikk han undersøkt blodprøver fra seks av de ansatte. Alle hadde hvite blodlegemer i et antall på rundt 3 000, knapt halvparten av det normale. Pasientene med de mystiske symptomene lå enda dårligere an. De fleste hadde bare omkring 2 000 og andre så lite som 600. En meget syk pasient hadde bare 200, og vedkommende døde like etter prøven.

Ytterligere prøver viste at de røde blodlegemene var abnormale, og de elementene som regulerer blodets vitale evne til å levre seg - blodplatene - viste et farlig lavt nivå. En rekke obduksjoner utført i et treskur utenfor sykehuset bekreftet hva blodprøvene hadde antydet: I omtrent hvert eneste tilfelle var det ett eller flere av kroppens vitale organer som var blitt ødelagt, og den direkte dødsårsaken hadde vært massive indre blødninger. Etter hvert som dødsraten økte med de nye symptomene, begynte både Hachiya og andre leger i Hiroshima og Nagasaki å bli immune for tragedien. Som Dr. Hachiya skrev: «Folk døde så fort at jeg begynte å akseptere døden som noe trivielt og mistet respekten for dens gru. En familie som ikke hadde mistet mer enn to av sine medlemmer, regnet jeg for heldig.» Det er aldri blitt utarbeidet nøyaktige oppgaver over hvor mange menneskeliv som gikk tapt. En undersøkelse resulterte i tall på henholdsvis 68 670 døde og 72 880 sårede. Men påliteligheten av disse tallene ble mer tvilsom for hver dag man gravde fram hundrevis av lik fra byens murhauger. 1 seinere overslag har antallet døde som direkte følge av bomben økt til 140 000. Aller verst var blodbadet selvsagt i hyposentret. Av de 3 483 personene man vet oppholdt seg innenfor en radius på

500 meter fra Ground Zero i detonasjonsøyeblikket, døde 88 prosent momentant eller i løpet av dagen. Som dødsmaskin skulle plutoniumbomben over Nagasaki vise seg å være noe mindre effektiv enn sin forgjenger i Hiroshima. Skjønt overslagene varierte sterkt, stipulerte man til å begynne med antallet døde til 37 507 og sårede til 26 709. I desember 1945 hadde man økt dødsraten til 70 000. Nesten alle som befant seg innenfor en 1000 meters «dødssirkel» fra Ground Zero, døde umiddelbart eller etter er par timer. Men den skrekken bombene spredde kom .ikke bare til uttrykk i de umiddelbare tallene på døde. På den tid var det ingen som kunne forutsi ettervirkningene av strålingen i Hiroshima og Nagasaki. Helt uforutsigelig og på kort varsel fortsatte den latente strålingen å skape nye ofre i en årrekke og til og med tiår - etterpå. Hundrevis av tilsynelatende friske mennesker ble syke og døde med symptomer på stråleskader eller av sykdommer man antar skyldtes strålingen. Det gikk opp for innbyggerne i Hiroshima og Nagasaki at ingen av dem kunne føle seg helt sikre på å ha unngått atomeksplosjonens vrede. Til listen over den skrekk og gru atombomben skapte, kunne man derfor føye enda ett trekk: skrekken for det ukjente.

To overlevende fra Hiroshima - en mann og en skolepike - med hypertrofiske arr. Ofrene for de verste brannsårene utviklet ofte slike tykke, elastiske lag med beskyttelsesvev.

135

Statsfunksjonærer på befaring i Nagasakis ruiner 24 timer etter at denne sentrale industribyen var blitt utslettet av den andre atombomben som ble sloppet over japan.

137

EN UFATTELIG KRAFT LA ALT ØDE

Viserne på et forkullet armbåndsur fra Hiroshimas aske har smeltet fast kl. 8.16 - byens ødeleggelsesøyeblikk.

138

Med en kraft hinsides vanlig menneskelig fatteevne hadde atombombene i august 1945 redusert Hiroshima og Nagasaki fra vitale sentra for krigsindustrien til avsvidde ødemarker. «Det virket utrolig at slike scener kunne være skapt av mennesker,» sa et av øyenvitnene. I et forsøk på å regne ut bombens sprengkraft gikk en gruppe japanske vitenskapsmenn og teknikere under ledelse av kjernefysikeren Yoshio Nishina rundt i dagevis etterpå og undersøkte ruinene, uten å bry seg om faren for langtidsvirkende radioaktiv stråling. De fant ut at trykket fra eksplosjonene hadde brutt ned alt unntatt de sterkeste betong- og stålbygningene, og at det svarte til presset fra en vedvarende tidevannsbølge. Heten hadde kunnet måles til tusener av grader, og den hadde beveget seg med lysets hastighet. Nesten to kilometer fra Ground Zero - hyposentret under bombens eksplosjonspunkt - hadde den antent treverket. Dobbelt så langt unna hadde infrarøde bølger forkullet telefonstolper og brent men­ neskenes hud. Flere kilometer fra hyposentret var trykkskadene så alvorlige at mange av de overlevende trodde en konvensjonell bombe var eksplodert like i nærheten. Som det sto å lese i en offisiell rapport fra Nagasaki: «Hele byen ble utsatt for ødeleggelser som bare ville være resultatet av direkte treff på hvert eneste punkt med vanlige bomber.» Men den som tvilte på at alt sammen skyldtes en enkelt bombe i hver av byene, kunne konsultere de mange stueklokkene og armbåndsurene som var stanset i samme skjebnesvangre øyeblikk. Atombombene hadde utslettet sine hovedmål, de hadde fullstendig ødelagt hovedkvarteret til Japans 2. armé i Hiroshi­ ma og de hadde redusert krigsindustrianlegget Mitsubi i Nagasaki til en haug forvridde bjelker. Seinere skulle bindsterke rapporter utferdiget av både amerikanere og japanere komme til å anslå våpnenes totale - og iblant uforklarlige - effekt, men ingen av disse var så megetsigende som noen få ord fra regjeringsfunksjonærene på befaring i Nagasaki: Byen var «som en kirkegård hvor ikke en eneste gravstein var blitt tilbake».

Halve inngangsportalen står igjen på toppen av restene av et tempel 800 meter fra hyposentret i Nagasaki. Et taust vitnesbyrd om bombens lunefulle kraft.

139

Ved middagstid 6. august: Brannstorm raserer et helt kvartal i et røyklagt Hiroshima, samtidig som en gruppe flyktende mennesker klynger seg sammen mot vind og flammer og forsøker å komme unna så fort som mulig.

140

BRANNSTORMENS FATALE KURS I enda større utstrekning enn lufttrykket var ilden årsak til død og ødeleggelser i atom­ bombens kjølvann. De tette husene av tre med pappvegger og strågulv flammet opp i den kosmiske heten som knusk foran en blåselampe. I Hiroshima feide varmebølgen over den flate elvesletta og satte fyr på hus og hjem. Inn i det vakuum varmebølgen skapte, stormet orkanaktige luftstrømmer og dan­ net en brannstorm som varte i flere timer. Andre branner ble antent av trykkbølgen som veltet ku Hovner og kortsluttet elektrisitetsnettet. I alt ble 62 000 av Hiroshimas 90 000 bygninger lagt i grus. Nagasaki kom litt heldigere fra det da åsene som skilte industriområdet fra resten av byen hindret varmebølgen så det ikke ble brannstorm. Men varmebølgen klarte likevel å antenne hus i tre kilometers radius fra hyposenteret, og 11 493 av byens 52 000 bygninger brant ned til grunnen.

Tre brannbiler - inklusive Hiroshimas eneste stigebil - midt i ruinene 12 000 meter fra Ground Zero.

141

Krittomrisset etterforskerne i Nagasaki her har gjort av en skygge brent inn i et utkikkstårn av tre, viser en utkikksposts siste øyeblikk. Etter å ha klatret ned stigen fra tårnet (til venstre) har han hengt opp uniformsbeltet (til høyre) og holdt på å kneppe opp jakken da bomben eksploderte.

SPØKELSESAKTIGE SKYGGER BERETTER SIN HISTORIE Ett blikk fra luften var nok til å overbevise professor Yoshio Nishina om at «bare en atombombe kunne ha forårsaket slike øde­ leggelser». Like fullt saumfor han ruinene på kryss og tvers for å anslå skadevirkningene og for å bevise hinsides all tvil at det var atomets elementærkrefter som var blitt fri­ gjort over Japan. Det mest informative vitnesbyrdet var nok kanskje de klart avtegnede skyggene av mennesker og ting på de brente overflatene

142

som hadde vært deres bakgrunn. Ved om­ hyggelig måling av skyggevinklene kunne Nishina angi nøyaktig høyden og sentret til ildkulen som hadde skapt disse spøkelsesbildene. Deretter prøvde han å måle radioakti­ viteten ved å grave opp jorda rett under eksplosjonspunktet. Han målte også tykkel­ sen på alle taksteinene varmen hadde smel­ tet. Ved å kombinere disse dataene kunne han og andre vitenskapsmenn gjøre de oppsiktsvekkende nøyaktige beregninger som seinere skulle bli bekreftet av de allier­ tes forskere - at bomben hadde eksplodert i 600 meters høyde og at den hadde svidd jorda i hyposentret med en varmebølge på over 3 000 °C.

Over tre kvart kilometer fra eksplosjonsstedet har betongpilarene på Yorozugo-brua i Hiroshima avsatt varige, hvite skygger på den svartbrente overflaten.

Ved Hiroshima Brennstoffkompani har et ventilhjul avsatt en skrå skygge på de svidde bokstavene til en av tankene, Ved å sikte tilbake langs slike skyggelinjer fra flere helt ulike vinkler kunne etterforskerne regne ut eksplosjonspunktet.

143

En kloakkrenne og et nedløpsrør rager opp fra kanten av Aioi-brua i Hiroshima. De ble støtt oppover da sjokkbølgen slo tilbake fra elva nedenfor.

144

REISVERK BØYD AV ATOMHAMMEREN Siden de eksploderte hundrevis av meter over jordoverflaten, fikk atombombene merkverdige og tidligere ukjente virkninger på formasjonene rett under. Vertikale sjokk­ bølger drev de brede takene på armerte betongbygninger rett ned i kjelleren. Men veggene på de samme bygningéne utgjorde bare et smalt gitter på trykkbølgens vei, og de ble ofte stående. Bjelker rett under eksplosjonen ble ham­ ret ned i bakken som plugger. På trær ble stammene stående, avkledd hver eneste grein. Lenger borte fra hyposentret begynte trykk- og varmebølgene å flate ut, og der ble de forskjellige byggverkene bøyd, veltet eller slengt av gårde. Betongbruene rett under sjokkbølgene oppviste det mest selsomme av alle fenome­ nene. De var styrket spesielt for å tåle vekten av trafikken ovenfra, og derfor ble de i stedet bøyd oppover av bølgens rekyl fra vannet.

Toppen av gatelyktene er vridd mot ytterkanten av Motoyasu-brua i Hiroshima, noe som vitner om at bomben har eksplodert rett over dem med nesten samme trykk nedover som utover.

145

VIRKNINGER AV DET VOLDSOMME TRYKKET Armerte betongbygninger ga etter for de voldsomme kreftene i atomeksplosjonene. Japanske arkitekter, som hadde vært vant til å ta i betraktning jordskjelv, hadde aldri forestilt seg et slikt trykk. Heller ikke de kraftige, konvensjonelle kvartalsbombene hadde resultert i noe liknende. Det maksi­ male trykket fra disse avtar etter noen millisekunder, og selv om de slår hull på målobjektene, etterlater de selve konstruk­ sjonene stort sett intakte. Atombomben øvet et trykk på over 5 tonn pr. kvadratmeter. Det varte et helt sekund og spredte seg med to ganger lydens hastighet. Som teknikere konstaterte, hadde denne kraften virkninger «som en kraftig dytt. Den fikk bygningenetil å falle overende eller til å bli stående på skakke». Undersøkelser foretatt av amerikanske ingeniører etter krigen viste at «små bygninger ble bokstavelig talt omfavnet av trykk­ bølgen og klemt sammen fra alle retninger samtidig». Selv langt fra eksplosjonspunktet ble tak og vegger som vendte mot hyposen­ tret «fullstendig oppsmuldret».

Deler av et avløpsrør peker bort fra eksplosjonssentret.

Denne indre veggen langs innfallslinjen til eksplosjonspunktet i Nagasaki er blitt stående, mens alle bredsideveggene i den samme to etasjes bygningen er sprengt vekk.

146

En av trykkbølgens mange pussige utslag: Annen etasje og klokketårnet på en betongbygning står der - på skjeve, men intakt mens første etasje er brutt sammen.

147

FORVRIDDE STÅLSKJELETTER Selv massive, stålarmerte fabrikkbygninger ble bøyd og tøyd under den dobbelte trykkvirkningen av ildkulen og sjokkbølgen. Pussig nok ble fabrikker dekket av bølgeblikk eller med vegger og tak av metallplater verre skadd enn de som var kledd med asbestplater og annet skjørt materiale. Det lette materialet rett og slett smuldret opp og lot sjokkbølgen passere gjennom stålskjelettet. «Stålvegger, derimot, overfør­ te trykket videre til strukturelementene, noe som førte til forrykninger eller regulært sammenbrudd», kunne ingeniørene seinere rapportere. Jernbanespor og -vogner ble også forvridd av hete- og sjokkbølgen, noe som hindret de overlevende under flukten fra de brennende byene.

En forvridd høyspentmast (øverst) i Nagasaki og skjelettet av en fabrikkbygning i Hiroshima (under) bøyer seg unna i sjokkbølgenes retning.

148

På Mitsubishi stålverk i Nagasaki er digre bjelker bøyd som modelleringskitt, og maskineriet ligger i et eneste kaos på gulvet under skjelettet av takkonstruksjonen.

149

Denne sporvognbrua er deformert av hete og lufttrykk, men den er fremdeles i stand til å bringe fotgjengere i sikkerhet fra den over fem kvadratkilometer store sonen

150

med total ødeleggelse.

151

En plan for å nøytralisere militaristene. Hirohito griper inn fra «hinsides skyene» Mesterlig formuleringskunst bevarer dynastiet Fanatisk sammensvergelse for å fortsette krigen Slottsområdet okkupert ved midnatt Statsministeren på flukt for attentatmenn General Anami velger seppuku Nasjonen bøyer seg for keiserens røst Hårdnakket admirals fly savnet Kapitulasjonsseremoni på dekket

Klokka 11 den 9. august 1945 innkalte statsminister Kantaro Suzuki til krisemøte i det seks mann sterke Øverste Råd for Krigføringen. De seks store, som de ble kalt, hadde fått seg en alvorlig støkk av bomben over Hiroshima tre dager tidligere. Nå ble de konfrontert med enda en ulykke. Tidligere samme morgen hadde nemlig 1,6 millioner sovjetiske soldater stormet inn i det japansk-okkuperte Mandsjuria, og dermed forsvant det siste håpet om at Moskva skulle forhandle om en rimelig fredsløsning for Japan. Suzuki ville ha rådet til å godta de alliertes ultimatum fra slutten av juli. «Vi kan ikke fortsette denne krigen i det uendelige,» sa den aldrende statsministeren. «Det gjenstår ingen annen mulighet enn å akseptere Potsdam-erklæringen.» Krigsministeren, general Korechika Anami, reagerte skarpt på Suzukis forslag: «Hvem kan være hundre prosent sikker på nederlag?» spurte han. «Vi kan umulig svelge den erklæringen.» Dermed var demarkasjonslinjen trukket mellom de av rådets medlemmer som ville ha fred og de som ville fortsette motstanden koste hva det koste ville. De militante - general Anami, marinenes stabssjef Soemu Toyoda og hærens stabssjef Yoshijiro Umezu - klamret seg til et desperat håp om at Japan som ved en himmelens tilskikkelse skulle klare å slå tilbake amerikanerne. Slik hadde jo en uventet tyfon - Kamikaze eller Den guddommelige vind - stanset en mongolsk invasjonsflåte i det herrens år 1281. Fredsfraksjonen var for sin del like overbevist om at verken jordiske eller guddommelige makter kunne redde Japan nå. Disse tre - statsminister Suzuki, marineminister Mitsumasa Yonai og utenriksminister Shigenori Toga - betraktet den sovjetiske invasjonen som en god anledning til å nøytralisere sine strie kolleger. General Anami minnet rådet om Japans forsvarsplan, Ketsu Co eller operasjon Avgjørelse, og han gjennomgikk hva hæren hadde å stille opp mot en invasjon - 53 infanteridivisjoner og 25 brigader pluss 250 000 garnisonstropper, tilsammen 2 350 000 mann. I tillegg disponerte sjefene for hær og marine sivilt personell på over 4 millioner som kunne kalles ut i strid. Dessuten hadde regjeringen nettopp utvidet verneplikten til å gjelde alle menn mellom 15 og 60 år og kvinner mellom 17 og 45. Dette ville styrke landets forsvar med 28 millioner men­ nesker.

TÅLE DET UTÅLELIGE

Utenriksminister Togo forlangte bevis for at selv så mange forsvarere ville være i stand til å stanse eller slå tilbake amerikanske landgangsstyrker. Til svar fikk han bare fraser. «Med litt hell vil vi slå dem tilbake før de går i land,» sa general Umezu. «I alle fall har jeg full tiltro til at vi kan ødelegge hoveddelen av en invasjonsstyrke.» Utenriksministeren hadde bare forakt til overs for slikt prat. Selv om japanerne klarte å slå tilbake de første landgangsstyrkene, ville amerikanerne sette inn tropper på nytt og på nytt helt til de seiret, mente han. Diskusjonen bølget fram og tilbake i timevis. Til slutt måtte en oppgitt Suzuki avbryte møtet for å nå et regjeringsmøte om samme tema i plenum. Allerede før han åpnet regjeringsmøtet, visste Suzuki at det var bortkastet tid. Bare en enstemmig regjering kunne god­ kjenne Potsdam-erklæringen. Og man kunne være viss på at et hvilket som helst fredsforslag ville bli forkastet av general Anami, som var medlem av regjeringen i egenskap av krigsminister. Men ministrene og deres sekretærer hadde knapt rukket å ta plass før en offiser kom inn og fikk stammet fram nyheten om enda en katastrofe: Nagasaki hadde lidd samme skjebne som Hiroshima. Det var begynnelsen på seks pinefulle dager i det japanske folks skrevne historie, som til nå ikke hadde kjent til nederlag. Nå måtte de 100 millioner japanernes skjebne avgjøres raskt, om ikke amerikanerne skulle slippe en tredje atombombe. Det var desperate dager. Man trengte en heroisk skikkelse til å stagge striden og redde nasjonen fra tilintetgjørelse. En slik redningsmann dukket da også opp - fra et så uventet hold at det japanske folket ble som lamslått. Mannen var ingen ringere enn Keiser Hirohito, nr. 124 i en rekke av herskere som kan føres tilbake til det sjuende århundre. Hirohito hersket, men styrte ikke. Han ble dyrket som en ætling av Amaterasu, solgudinnen, og som et vesen «hinsides skyene» brydde han seg ikke om slike verdslige affærer som krig og fred. Nå var det denne unnselige, 44 år gamle lille mannen med tykke briller og studier av maritim biologi som hovedbeskjeftigelse som sto fram for å lede sitt folk i nasjonens skjebnetime.

Det var regjeringens åpenbare mangel på evne til å gjøre annet

enn å kjekle som tvang keiseren til handling. Ikke engang de forferdelige nyhetene fra Nagasaki hadde formådd å klarne hjernene. Regjeringen var kommet sammen kl. 14.30. Kl. 22.00 - etter timer med fruktesløs diskusjon - ba Suzuki om avstemning. De fleste av regjeringsmedlemmene gikk inn for å akseptere Potsdam-erklæringen, men noen av krigshisserne sto på sitt, anført av krigsminister Anami. I vemmelse hevet Suzuki møtet, og sammen med utenriksminister Togo skyndte han seg til keiseren for å avlegge rapport. Samme morgen hadde Hirohito sittet og hørt på at statsministeren og hans nærmeste rådgiver, den keiserlige seglbevarer marki Kido, argumenterte for at tronen måtte gripe inn for å avgjøre striden. Denne siste rapporten bare forsterket inntrykket av at Japans ledere hadde viklet seg inn i en gordisk knute. Hirohito innså at hvis det skulle bli fred i Japan, måtte han selv være sverdet som skar over knuten. Hirohito gikk med på å innkalle til rikskonferanse for å få en slutt på uføret samme natt. Kort før kl. 23.00 mottok alle medlemmene av regjeringen og det Øverste Råd invitasjon til en konferanse hvor også Marki Kido og flere forhenværende statsministre skulle delta. Mennene ble ganske perplekse vanligvis var det bare med enstemmige vedtak de kom sammen i keiserens nærvær. De skyndte seg til det underjordis­ ke komplekset under den betongarmerte bygningen ved siden av keiserens obunko, eller bibliotek. Keiserfamilien hadde bodd der siden mai, da deler av palasset ble ødelagt under et flyangrep. Lokalet som var avsatt til rikskonferansen, var et seks gan­ ger ti meter tilfluktsrom med dårlig belysning og så godt som ingen ventilasjon. De formelt antrukne deltakerne holdt på å forgå av varme og fikk problemer med pusten. Kl. 23.50 ankom en uflidd og uhyre trøtt Hirohito. Han tok plass på det lille podiet mellom en forgylt bakvegg og et bord i gullbrokade andre fargeflekker var ikke å se i det mørke rommet med trepanel. Som tradisjonen tilsa, unnlot deltakerne å se direkte på Hans Høyhet, som satt med ansiktet mot dem. Det var Suzuki som åpnet konferansen ved å be om å få opplest Potsdam-erklæringen. Deretter reiste hver av De seks store seg i tur og orden for å legge fram sitt syn. Kaldt og rolig sa utenriksminister Togo at tida nå var inne til å få slutt på krigen dersom de allierte skulle la Japan få beholde keiseren.

153

Marineminister Yonai var enig. General Anami var det ikke. Med barsk mine trakk han opp sine egne fredsvilkår: Japan måtte tillates å demobilisere sine egne styrker, nasjonen måtte selv få dømme eventuelle japanske krigsforbrytere og sette grenser for enhver alliert okkupasjon. «Hvis ikke, må vi tappert fortsette kampen og finne vårt liv i døden.» På forespørsel om Japan fremdeles hadde kapasitet til å kjempe, svarte hærens stabssjef, general Umezu, med forbløf­ fende optimisme at luftvernskyts kunne hindre atombombeangrep. «Vi har bevart vår styrke,» sa han, «og vi venter å gå til motangrep.» Klokka var nå 2.00, og man hadde ikke oppnådd noe. Omstendelig reiste den aldrende Suzuki seg. «Vi har nå diskutert denne saken i mange timer uten å komme til noen konklusjon,» sa han med aldersstegen men fast stemme. «Det er ikke blitt gjort før, og jeg finner det vanskelig å gjøre - men i største ærbødighet ser jeg meg nødt til å be Keiseren gi uttrykk for sitt syn.» Langsomt snudde han seg og gikk bort mot keiseren. Dette var på kanten av majestetsfornærmelse. Man hørte bare

forsamlingen gispe, og Anami skrek i forferdelse: «Herr Statsmi­ nister!» Som om han ikke hørte noe fortsatte Suzuki til han nådde Hirohitos podium. Der bøyde han seg mot gulvet. Med et forstående nikk lot Hirohito Suzuki skjønne at han kunne vende tilbake til sin plass. Keiseren reiste seg og begynte å tale. Den sprukne stemmen viste hvilken påkjenning det var for ham å bryte med århundrers tradisjon. «Jeg har tenkt alvorlig gjennom situasjo­ nen her hjemme og i utlandet,» sa han «og jeg er kommet til at fortsatt krig er ensbetydende med å utslette vår nasjon og forlenge blodsutgydelsene og grusomheten i verden.» Tilhørerne var tause, de satt som fortrollet. «Jeg holder ikke ut å se mitt uskyldige folk lide lenger.» Hirohito tok en pause, stirret opp på stålbjelkene i taket og tørket brillene med de hvite hanskene. Så fortsatte han: «Det gjør meg vondt å tenke på dem som har tjent meg så trofast, på soldater og matroser som er blitt såret eller drept i fjerne slag, på familier som har tapt alt de eide - og ofte til og med livet.» Keiseren hadde ikke behøvd å si alt dette, han var ikke nødt til å ta ubehaget ved å gi ord til hva samtlige visste: at Japan hadde satset alt - og tapt. Ved å tale ut hadde Hirohito åpnet slusene for sterke emosjoner som vanligvis var skjult bak formelle, urørlige ansikter. Flere av mennene i rommet sank sammen i stolen, men bøyd hode og rystende skuldre. Keiseren fortsatte. «Tiden er nå kommet da vi må tåle det utålelige. Jeg svelger mine tårer og gir min tilslutning til forslaget om å godta de alliertes erklæring som skissert av utenriksminis­ teren.» Hirohito snudde seg og gikk ut av rommet. Ved morgengry den 10. august hadde samtlige regjeringsmedlemmer under­ tegnet en uttalelse som godtok Potsdam-erklæringen - på det vilkår at «Keiserens øverste myndighet» ikke ble rokket ved. Mens resten av Japan våknet til en ny dag, gikk telegrafiske meldinger om rikskonferansens betingede kapitulasjon til Japans ambassader i Sveits og Sverige, og derfra skulle de for­ midles videre til Washington, Moskva, London og Chung-king.

Klokka 9.30 samme morgen gikk general Anami til krigsministeriet på Ichigaya-høydene for å underrette sin stab om kapitulasjonsvedtaket. «Jeg vet ikke hva jeg kan unnskylde meg med,» sa han til en gruppe på 50 offiserer samlet i en tilfluktsbunker. «Men ettersom det er Hans Keiserlige Majestets ønske at vi aksepterer Potsdam-erklæringen, er det ikke noe vi

Keiser Hirohitos nærmeste rådgiver, Marki Koichi Kido, slapper av med en kopp te i friluft. Allerede i februar 1942 forsto den pragmatiske 52 år gamle aristokraten at Japan ikke kunne vinne, og han oppfordret keiseren til å «gripe en hvilken som helst anledning til å avslutte krigen».

154

kan gjøre.» Flere av offiserene begynte å protestere, men Anami avbrøt dem. «Vi kan ikke ta hensyn til våre egne og våre underordnedes individuelle følelser,» sa han. Han slo ridepisken mot håndflaten for å understreke sin konklusjon: «Hvis noen her ønsker å trosse hans Majestets vilje, må det skje over mitt lik.» Anamis erklæring kuet ikke krigerånden hos alle offiserene. Seinere på dagen klarte to av dem - bl.a. hans egen svoger, oberstløytnant Masahiko Takeshita - å få kringkastet et budskap i Anamis navn. De oppfordret troppene i hele det svinnende japanske imperiet til å «kjempe resolutt, om vi så skal tygge gress, spise møkk og sove på marken». Da utenriksminister Togo hørte om den falske meldingen, bestemte han seg for å ikke vente i overensstemmelse med rikskonferansens vedtak om å nå de allierte via offisielle kanaler. Om han ikke kontaktet Washington umiddelbart, var han redd for at de allierte ville tolke de oppsetsige offiserenes oppfordring som en offisiell forkastelse av Potsdam-erklærin­ gen. Samme kveld fikk han overtalt en redaktør i Domei Nyhetsbyrå til å la en engelsk oversettelse av rikskonferansens erklæring gå direkte i morse til USA og England. Mens denne meldingen ennå var på vei ut, sørget en gruppe opprørske offiserer i hæren for at en del granater eksploderte i Tokyo. På den måten håpet de å provosere fram unntaktstilstand for dermed å styrke hærens innflytelse. De lyktes ikke - i en by som lå i krampe etter flere måneders kontinuerlig bombing, var det ikke mange som tok særlig notis av et par granater. Togos radiobudskap nådde Washington 10. august kl. 7.30 lokal tid. Da president Truman ble informert om det, innkalte han fire av sine viktigste rådgivere - utenriksminister Byrnes, krigsminister Stimson, marineminister Forrestal og Admiral William Leahy, formann i Joint Chiefs of Staff. Selve meldingen var klar nok: «Japans regjering er rede til å akseptere vilkårene nevnt i felleserklæringen fra Potsdam av 26. juli 1945, under innforståelse av at nevnte erklæring ikke åpner for noen krav som rokker ved Hans Majestets rettigheter som suveren regent.» Truman spurte sine ministre om deres mening. Han hadde krevd betingelsesløs kapitulasjon, og likevel holdt japanerne hårdnakket fast på ett vilkår. Stimson tok til orde for å beholde

Hirohito, under henvisning til at man ville trenge hans samtykke for å få samtlige japanske tropper til å overgi seg. «Det er nettopp noe i retning av en slik rolle for keiseren vi trenger for å slippe en serie blodige Iwo Jimas.» Leahy og Forrestal nikket samtykkende, men Byrnes var skeptisk. «Skal vi godta noe vilkår, vil jeg at USA og ikke Japan skal fastsette dem,» sa utenriksministeren. Truman besluttet å avbryte møtet og avvente Japans offisielle budskap. I mellomtiden skulle Byrnes utforme et svar. Rett etter middag ankom budskapet, og presidenten innkalte hele regjeringen for å ta stilling til Byrnes'forslag. «Fra og med kapitulasjonsøyeblikket» hadde utenriksminis­ teren skrevet, «skal keiserens og den japanske regjerings myn­ dighet til å regjere i staten være underlagt de allierte makters øverstkommanderende, som vil gå til de skritt han finner nød­ vendige for å effektuere kapitulasjonsvilkårene.» Byrnes føyde til at «Japans endelige regjeringsform vil bli utformet i overens­ stemmelse med det japanske folks fritt uttrykte vilje». Dette var en mesterlig utformet erklæring - med den hadde Byrnes fått forsikret japanerne om at kokutai - den nasjonale identitet som var legemliggjort i keiseren - ville bli bevart. Og det hadde han gjort uten noen egentlig innrømmelse. Truman var imponert, han sluttet seg til erklæringen og ga utenriks­ ministerens kontor ordre om å få den overlevert de allierte for tilslutning. Alle unntatt Sovjet sluttet seg til umiddelbart. Russerne var grådige. De hadde bare vært to dager i krig med Japan, og de trengte mer tid til å oppsluke alle de landområdene Stalin traktet etter - Mandsjuria, Nord-Korea, Kurilene og Sakhalin. For å stanse fredsoffensiven insisterte de sovjetiske lederne på sin andel i de alliertes overkommando i det okkuperte Japan, og de krevde vetorett i spørsmålet om valg av øverstkomman­ derende. I et møte med utenriksminister Vjatsjeslav M. Molotov tidlig på morgenen ble de sovjetiske kravene bryskt avvist av den amerikanske ambassadør i Moskva, W. Averell Harriman, som sa at de ikke kunne komme på tale. Noen timer seinere forsto sovjetlederne at deres anmodning var falt til jorda, og de bøyde seg for Byrnes' erklæring. Den 12. august sendte de allierte sitt offisielle svar via Sveits og via kortbølgesender fra San

Francisco.

155

EN SISTE JAFS ETTER BYTTET

Et sovjetisk biplan holder øye med tanks fra Trans-Bajkal-arméen på vei over Mongolias sandsletter i retning Mandsjuria i august 1945.

Ved midnatt den 8. august kastet Sovjetu­ nionen seg for fullt inn i Stillehavskrigen. Fra øst, nord og vest stormet ca. 1,6 millioner soldater og 3 000 tanks inn i Mandsjuria. Nærmere 6 000 sovjetiske fly støttet invasjo­ nen ved å angripe japanske konvoier og byer i Mandsjuria og Korea - som var japansk protektorat. Den sovjetiske stillehavsflåten sto klar til å bringe invasjonen over til øyene nord for Japan, dvs. til SørSakhalin og Kurilene, som Tsar-Russland hadde tapt til Japan 40 år tidligere, i den russisk-japanske krig 1904-1905. Mot russerne sto den en gang så slagkraf­ tige Kwantung-hæren. Av de gjenværende 600 000 mann var en tredjedel nyrekrutterte sivilister. Japanerne hadde ingen moderne

156

panservernvåpen og like gammelmodig ar­ tilleri med få granater til. Forsvarernes beste våpen var dårlig vær. Uavbrutt regn hindret russernes flytokter og forvandlet de få veiene i Mandsjuria til gjørmehull. Sovjetiske tanks på vei fra Mon­ golia fikk alvorlige problemer med å krysse elvene som flommet over av de voldsomme regnskyllene. Og klarte de det, måtte de bare gjøre regning med å slippe opp for drivstoff når forsyningsbilene ble sittende fast i Mandsjurias vidstrakte sumper. Så snart været klarnet, slapp russerne ned i fallskjerm nok drivstoff til at den røde armé kunne fortsette til Changchun i Mandsjuria. Offisielt fortsatte den ensidige krigførin­ gen helt til 1. september, seksten dager etter

keiserens radiotale om kapitulasjon. Da had­ de russerne ført invasjonen fram til 15 mil utenfor Peking. Der forente de seg med Mao Tse-tungs kinesiske kommunister, som de kunne overlevere erobrede japanske våpen. Ifølge sovjetiske meldinger ble det tilsammen drept 80 000 japanere og 8 200 russere. Seierherrene førte med seg hjem alt de kunne bære. De demonterte stålfabrikker og andre industrielle anlegg og benyttet de 16 000 vognene og 2 000 lokomotivene fra den konfiskerte mandsjurianske jernbanen til å frakte byttet til Sovjetunionen. Dessuten tok de over 600 000 militære og sivile fanger. De fleste av disse forsvant bak jernteppet for aldri mer å vende tilbake.

Matroser i den sovjetiske Stillehavsflåten heiser flagg over Port Arthur i det sørlige Mandsjuria. Den isfrie havna i bakgrunnen tilfalt Japan etter fire måneders beleiring i 1905, men den ble nå gjenerobret av russerne.

En bro i nærheten av byen Tungliao: Dekket av en maskingeværskytter avventer en offiser i den røde armé japanske utsendinger med det hvite kapitulasjonsflagget.

157

I Tokyo fikk marki Kido i all hast brakt en kopi til keiserens obunku. Han leste den selv opp for keiseren og understreket klausulen om at Japans endelige styreform skulle bestemmes av «folkets fritt uttrykte vilje». Han poengterte at det i teorien kunne innebære monarkiets slutt. «Det har ikke noe med saken å gjøre,» sa Hirohito. «Det ville ikke ha noen hensikt om ikke folket ønsker en keiser. Jeg synes det er helt i sin orden å la det være opp til folket.» Men da regjeringen kom sammen for å diskutere de alliertes radiomelding, befant de seg snart i samme dødvanne som tre dager tidligere. Togo tok til orde for å godta fiendens svar. Hvis Japan insisterte på forandringer, kunne det like godt hende at de allierte bare opphevet keiserdynastiet i stedet for å overlate avgjørelsen til det japanske folk. General Anami reiste seg og tok til orde for å avvise de alliertes svar. «Det de foreslår, rokker ved keiserens suvereni­ tet,» sa han. «Jeg står fast på at vi kjemper for kokutai til siste slutt.» Anami fikk støtte fra en gjest på møtet - baron Kiichiro Hiranuma, president for geheimrådet, keiserens rådgivningsinstans i statsanliggender. Den 78 år gamle forhenværende statsministeren hevdet at å la keiseren være underlagt øverst­

kommanderende for de allierte styrker var ensbetydende med slaveri for Hirohito. Hiranuma var uten stemmerett på regje­ ringsmøter, men med sin lidenskapelige retorikk vant han to av ministrene. Selv Suzuki syntes å tape fatningen i den opphete­ de diskusjonen. «Skal avvæpningen påtvinges oss, har vi ikke annet alternativ enn å fortsette krigen,» sa han. Togo kunne ikke begripe Suzukis helomvendig. Utenriksmi­ nisteren fant ut det var best å få slutt på møtet før fredsbestrebelsene brøt fullstendig sammen. På hans forslag hevet Suzuki møtet. Togo vendte tilbake til sitt kontor og fortalte en av rådgiverne der at han muligens måtte gå av dersom regjerin­ gen fortsatte å krangle. Rådgiveren, viseutenriksminister Shuniki Matsumoto, anbefalte Togo å forsøke å vinne tid. De alliertes offisielle svar hadde akkurat nådd den sveitsiske ambassaden. «Hvorfor ikke late som om det først kommer i morgen tidlig?» foreslo Matsumoto. «Gå heller hjem og hvil deg ut nå i kveld.» Togo var enig - og nøyde seg med å telefonere marki Kido og informere ham om at tingene hadde gått i stå. Samme kveld innkalte den keiserlige seglbevareren Suzuki til sitt kontor. Han ville styrke statsministerens vilje til å kjempe for fred. «Skulle vi virkelig desavuere Potsdam-erklæringen på dette stadiet,» sa Kido til Suzuki, «kommer en million uskyldige japanere til å dø av bomber og sult. Skaper vi fred nå, vil kanskje fire-fem av oss bli myrdet, men det vil det være verdt. Forøvrig er det Hans Majestets ønske.» Kidos brennende iver bar frukter. «Ja, la oss det,» utbrøt Suzuki, og føyde til at han ville stå fast mot den militante fraksjonen. Kido hadde hårfint beregnet Suzukis tenkemåte det var ved sin forsikring om keiserens vilje til fred for enhver pris at han fikk brakt statsministeren tilbake til fredsfraksjonen. Seglbevareren hadde også skaffet seg et presist innblikk i de uenighetene som hersket i krigsministeriet. Dagen før hadde en gruppe yngre offiserer blinket ut ham selv og andre medlem­ mer av fredsfraksjonen som attentatofre i et statskupp som skulle sikre fortsatt krigføring. Den 11. august var 15 offiserer fra hær og marine kommet sammen i et kvelende tilfluktsrom under krigsministeriet for å planlegge opprør. De var anført av Anamis svoger, Takeshita, og av en hissig ung major ved navn Kenji Hatanaka. Gjennom sitt forhold til Anami var Takeshita blitt kjent med drøftingene

På dette fotografiet fra 1945 bærer oberstløytnant Masahiko Takeshita, som var en av opprørslederne for å forpurre Japans kapitulasjon, stabsoffiserens gylne snor. Seinere kom han til å forsone seg med okkupasjonen, og han ble general i Japans landstridskrefter etter krigen.

158

til De seks store, og han begynte møtet med å påpeke at Suzuki, Togo og Kido måtte tas av dage. Med de tre ledende fredsforkjemperne ryddet av veien «kan jeg garantere at general Anami vil slutte seg til oss», sa han. Krigsministerens deltakelse var nøkkelspørsmåletfor konspi­ rasjonen. Deltakerne gikk ut fra at om de fikk med seg en person som Anami, ville de få tilslutning fra flere av de militære lederne - blant andre hærens kommandant for Tokyo-området og sjefen for slottsgarden. Og med kontroll over slottsgarden var opprørerne overbevist om at de skulle få isolert keiseren og overtalt ham til å fortsette krigen. De prøvde forgjeves å få tak i Anami de to neste dagene; hver gang klarte han å unngå dem. Krigsministeren sympatiser­ te med de unge offiserene, men han følte seg bundet av keiserens ønske om å få en slutt på krigen. Tiden begynte å løpe fra de opprørske offiserene. Om morgenen den 13. august stilte Hatanaka og Takeshita seg på vakt hjemme hos Anami og ville vente der til de fikk svar. I mellomtiden var Anami på vei til et møte blant De seks store for å diskutere det amerikanske forslaget enda en gang. Da han ankom til slottet, fant han en gjenforent fredsfraksjon. Statsminister Suzuki pattet på en sigar og argumenterte heftig for fred. Morgenen trakk ut i fruktesløs diskusjon. Ved middagstider avsluttet statsministeren møtet for å forberede et regjeringsmøte samme kveld. Men han ventet ikke at det heller ville bli noe annet enn en ny seanse med frustrerende krangling. Det gikk som han tenkte - det eneste avbrudd i debatten kom da et bud plutselig leverte et kommuniké fra hæren som skulle sendes til presse og kringkasting kl. 16.00: «Etter de siste ordre fra keiseren har nå hæren gjenopptatt sin offensiv mot USA, Storbritannia, Sovjetunionen og Kina.» Opprørerne hadde tydelig ikke ligget på latsiden. «Dette har jeg ingen kjennskap til», skrek Anami. Han tok umiddelbart en telefon til general Umezu i krigsministeriet, hvor en like forferdet stabssjef klarte å kansellere erklæringen bare noen minutter før den ville gått på lufta over hele øyriket. Da opphisselsen over det falske kommunikeet hadde lagt seg, ba Suzuki om avstemning over hvorvidt man skulle akseptere det offisielle amerikanske svaret på kapitulasjonstilbudet. Admiral Toyada og general Umezu var ikke medlemmer av regjeringen, og i deres fravær tenkte Suzuki at det skulle la

seg gjøre å isolere Anami - og kanskje til og med få overtalt ham til å skifte syn. Taktikken førte ikke fram -12 av ministrene gikk inn for fred, men både innenriksministeren og justisminis­ teren gjorde felles sak med Anami. Suzukis tålmodighet var nå på bristepunktet, og han hevet møtet med en advarsel om at hvis de ikke snart kom ut av uføret de befant seg i, måtte han be keiseren ta den endelige avgjørelsen. Anami gikk inn for en to dagers pause, så han kunne hindre hæren i å gjøre opprør. «Beklager,» sa Suzuki, «dette er vår store sjanse, vi må gripe den mens vi har den.» Krigsministeren forlot rommet, og Suzuki vendte seg mot legen som hadde vært for hånden hele dagen, i tilfelle den aldrende statsministerens helse skulle svikte under all møte­ virksomheten som pågikk døgnet rundt. «Utsetter vi det videre, kan russerne okkupere Hokkaido, noe som vil være fatalt for vårt land,» forklarte han. «Men general Anami kunne begå selvmord,» protesterte Suzukis lege. «Jeg vet det,» svarte statsministeren. «Beklager.» Da Anami kom hjem klokka 8 om morgenen, satt svogeren hans, Hatanaka, og åtte andre yngre offiserer og ventet på ham. Japan måtte ikke overgi seg, utbrøt de, fredsforkjemperne måtte arresteres, slottet måtte isoleres og det måtte erklæres unntakstilstand. Krigsministeren viste sin sympati, men kom ikke med tilsagn om noe som helst. Han sa at han kunne treffe en av dem ved midnatt. Men da de møttes, forskjøv han avgjørelsen enda en dag - til den 14. august. Mens Hatanaka og de andre opprørerne diskuterte med general Anami, var hans meningsfeller blant De seks store general Umezu og admiral Toyoda-opptatt med å forsvare sitt syn på de amerikanske fredsvilkårene overfor utenriksminister Togo. Dette møtet endte brått idet admiral Takajiro Onishi mannen bak Kamikaze-korpset - stormet inn i rommet. Onishi hadde tårer i øynene og var på randen av hysteri. «Vi er nødt til å forelegge en seiersplan for Hans Majestet,» buste han ut. «Vi må gi oss hodestups i kast med planen. Hvis vi er rede til å ofre 20 millioner japanske liv, er seieren vår.» Han ble avbrutt av luftvernsirener. Krigen var ikke over. Admiral Halseys hangarskipfly hadde rammet Tokyo tidligere på dagen. Nå var det general Spaatz7 B-29zere de hadde over hodet.

Onishi ble avbrutt av Togo da han prøvde å fortsette. «Å vinne

159

ett slag er ikke det samme som seier i krigen,» sa han, og med den formaningen forlot han slottet. Onishis utbrudd hadde bare gjort ham mer bestemt enn noen gang på å få saken i havn neste dag. 14. august begynte med en meddelelse fra amerikanerne. De av Tokyos innbyggere som våknet kort før daggry, så en ensom B-29 mot himmelen. Flyet førte ufarlig last bestående av løpesedler med bl.a. følgende tekst: «Amerikanske fly kaster ingen bomber på dere i dag. De kaster løpesedler i stedet. Den japanske regjering er nemlig blitt tilbudt overgivelse, og enhver japaner har rett til å kjenne vilkårene.» Marki Kido fant en av disse løpesedlene på slottsområdet, og det han leste, fikk ham til å steile. Han skyndte seg til keiseren og advarte ham om at det kunne bli allmenn oppstand hvis troppene fikk fatt i løpesedlene. Hirohito forsto at tida begynte å renne fra ham. Han ville ikke vente lenger på en avgjørelse i regjeringen, i stedet innkalte han til rikskonferanse med regjeringen kl. 10.30. Hvis det fremdeles var tegn til nøling eller uenighet, «gir jeg ordre om kapitulasjon», sa han. Hirohito ankom til det underjordiske konferanserommet kl. 10.50 samme morgen iført en enkel hæruniform. Suzuki åpnet møtet og ba de frammøtte si sin mening. Igjen oppsto det uenighet. Da tok keiseren til orde: «Hvis alle nå har sagt sin mening, vil jeg også si min,» sa han. Han var formell og høflig slik protokollen foreskrev, men nå etterlot han ingen tvil om hvem som bestemte hva man skulle mene. «Jeg vil at dere alle skal

160

dele mine konklusjoner. Vi kan ikke fortsette krigen lenger,» fortsatte han. «Jeg innser til fulle hvor vanskelig det vil bli for lojale offiserer og for hærens og marinens menn å overgi våpnene til fienden for å se sitt land okkupert og kanskje selv bli anklaget som krigsforbrytere.» Et øyeblikk mistet han selvkon­ trollen, og måtte tørke tårer fra kinnene. To av ministrene kastet seg gråtende ned på gulvet. Men keiseren fortsatte: «Det er mitt ønske at dere alle - samtlige statsråder - bøyer dere for mitt syn og uten videre nøling godtar svaret fra de allierte! Det er mitt ønske at regjeringen forfatter et keiserlig vedtak for å få slutt på krigen.» Med det forlot Hirohito værelset og overlot til ministrene å få orden på sine følelser. Keiseren hadde verken etterlatt tvil eller prutningsmonn, og omsider syntes til og med general Anami å resignere. Nå ble det overordnede spørsmålet i stedet hvordan beskjeden skulle spres. På konferansen hadde Hirohito tilbudt seg å reise hvorsomhelst og gjøre hvasomhelst - eventuelt også tale i radio hvis det kunne framskynde freden. I så fall var også dette en handling uten presedens. Aldri før hadde nasjonen hørt keiserens røst i eteren - om man ser bort fra en kort episode i 1928, da en mikrofon ved ren akustisk slump hadde fanget opp en keiserlig samtale 50 meter unna. På et møte i Suzukis statsministerbolig forfattet regjeringen teksten til den keiserlige forordning som skulle få slutt på krigen. Deretter begynte to avskrivere med blekk og pensel det møysommelige arbeidet med å utforme forordningens 815 skrifttegn i formelt korrekt hoff-språk. Ministrene var enige om

at keiseren selv måtte tale i radioen. De gikk ut fra at folket ikke ville stole på og adlyde noen andre enn Hans Majestet. Men de steilet ved tanken på å høre sin ærverdige leder på lufta direkte, så de ble enige om å gjøre et opptak. Kl. 14.00 ankom Anami til krigsministeriet for å informere sine underordnede. «Han Majestet har fattet sin endelige beslutning til fordel for å avslutte krigen,» sa krigsministeren og måtte kjempe for å holde tårene tilbake. «Den Keiserlige hær må handle i fullkommen overensstemmelse med denne beslutning.» Major Hatanaka begynte å gråte, og en av de andre offiserene spurte: «Hvorfor har du mistet handlekraften?» Anami lukket øynene et par sekunder før han sa: «Jeg kunne ikke motstå keiseren lenger. Særlig ikke da han fylt av tårer ba oss holde ut smerten uansett hvilken prøvelse det måtte bli. Jeg var ikke i stand til annet enn å glemme alt og godta det han sa.» Flere av offiserene gråt åpenlyst da de forlot ministeriet. Andre - og blant dem major Hatanaka - sverget å gjennomfø­ re kuppet selv uten Anamis støtte. I mellomtida hadde de to avskriverne fullført forordningen. Da Hirohito fikk seg det forelagt, hadde han bare mindre endringer å anmode om. På grunn av den knappe tida, ble forandringene malt på særskilte papirstrimler som ble limt fast til teksten. På den måten var dette historiske dokumentet blitt til et slags pergament-puslespill før Hirohito endelig underteg­ net det kl. 20.30 samme kveld. Enda litt tid gikk med til å få alle regjeringsmedlemmenes underskrifter, og da alt var klart for radioopptaket, var klokka blitt 23.00. Kort tid etter sendte utenriksministeren en note til de allierte via ambassadene i Sveits og Sverige, hvor det ble gjort klart at Japan godtok kapitulasjonsbetingelsene. Klokka 23.30 gikk keiseren inn i et improvisert studio man hadde fått rigget opp i Household Ministery - departementets kontor for mobilisering av sivilbefolkningen. Foran en ærefryktig, men medtatt gruppe teknikere fra Radio Tokyo, som hadde ventet siden tidlig på kvelden, talte Hirohito inn forordningen to ganger. Den første gangen begynte han å stotre ved et par anledninger. Den andre gangen var stemmen for skarp, og han glemte et ord. Han tilbød seg å prøve for tredje gang, men da protesterte en av hans kammertjenere, Yoshihiro Tokugawa, som mente at enda et forsøk ville bli for stor en påkjenning for

Hans Keiserlige Høyhet. Dermed dro Hirohito for å få seg en natts hvile i sin obunko. Etter at han var dratt, spurte en av de tilstedeværende hva de skulle gjøre med de to ti-tommers lydplatene før innholdet kunne kringkastes dagen etter. Rykter om en mulig oppstand i hæren gjorde dette til et presserende spørsmål. Enden ble at Tokugawa la dem i en tøyveske som han låste inn i en liten safe på et kontor tilhørende keiserinne Nagakos følge. Som en ekstra forholdsregel skjulte Tokugawa safen bak en haug papir. Tokugawa hadde handlet i rette øyeblikk. Hatanaka hadde til hensikt å okkupere slottsområdet i løpet av de nærmeste par timene, slik at han kunne ødelegge opptakene og prøve å overtale keiseren til å fortsette krigen. Riktignok hadde den rebelske unge majoren ikke klart å mobilisere støtte til sitt kupp fra høyere hold, men han ble bakket opp av flere offiserer i slottsgarden. Resten av slottsgardistene var han sikker på å få støtte fra bare han klarte å få med seg sjefen deres, general Takeshi Mori - eller i hvert fall gi inntrykk av at han hadde gjort det. Kort etter kl. 1.30 fikk Hatanaka og to av hans medsammensvorne tak i general Mori på dennes kontor like ved slottsinngangen. Da hadde en av Hatanakas menn - oberst Masataka Ida - i over en time, forsøkt å overtale generalen til å støtte opprøret. Mori vaklet mellom sin trang til å fortsette å kjempe og sin lojalitet mot keiseren, og prøvde nå å vinne tid for å slippe å ta endelig stilling. Og mens det begynte å bli slutt på Moris argumenter, ble det slutt på Hatanakas tålmodighet. Hatanaka krevde umiddelbart svar, men det nektet Mori. «Jeg er ikke sikker på hva som er riktig,» sa han. Helst ville han gå til Meiji - det hellige Shinto-tempelet like i nærheten - og «rense meg for enhver uren tanke. Så kan jeg si hva som er

14. august 1945: Keiser Hirohito møter sine ministre i et underjordisk lokale for å bekjentgjøre sitt sterke ønske om å avslutte krigen. Det var stats­ minister Kantaro Suzuki (helt til venstre i forreste rekke) som ga kunstneren Ichiro Shirakawa den beskrivelsen dette maleriet er basert på.

Til den ene av de ti-tommers platene Hirohitos budskap ble tatt opp på, er det festet en kopi av talen. Den er skrevet i den formelle hoffstil som bare keiseren hadde tillatelse til å benytte.

161

Men nå tapte Hatanaka fatningen. «Dette er bare å kaste bort tida,» skrek han, noe en av hans menn oppfattet som et tegn til handling, og grep sverdet. En adjutant trådte til for å beskyttet Mori, men han ble stukket ned, og den andre medsammensvorne halshogde mannen der han lå. Nå sto Hatanaka der med en pistol i hånden, og han skjøt. Mori falt død om. Hatanaka vaklet ut av kontoret med våpenet i hånden. Han mumlet til Ida: «Jeg gjorde det fordi tida løper fra oss. Jeg beklager.» Hva enten han angret eller ikke, var Hatanaka rask med å omsette mordet i tellende resultater. Han tilegnet seg den døde generalens personlige segl, og for å hindre keiserens forordning i å gå på lufta, brukte han det til å utstede en falsk

ordre om å sperre av slottet og okkupere hovedkvarteret til NHK - Japans nasjonale kringkasting. Klokka 4.00 overtok et kompani NHK-bygningen, mens slottsgarden forseglet slottsområdet. De lukket de store jernportene, skar over telefonledningene og plasserte maskinge­ vær på strategiske punkter. Radioteknikerne som hadde vært med på opptaket av den keiserlige forordningen, ble stoppet da de prøvde å komme seg unna. Under forhør innrømmet en av teknikerne at han hadde gitt opptakene til en hoffkammertjener som han beskrev som «en høy mann med stor nese». I virkeligheten var Tokugawa en kort mann med stumpnese. Denne løgnen skulle vise seg å holde kammertjeneren og opptakene utenfor fare hele den hektiske morgenen. Samtidig hadde Hatanaka sendt oberst Ida avgårde på et annet oppdrag av vital betydning for kuppet. Han skulle prøve å få støtte fra general Shizuichi Tanaka, en offiser som hadde fått sin utdanning ved Oxford og som nå i egenskap av øverstkommanderende for Hæravsnitt Øst hadde komman­ doen over alle tropper i området rundt Tokyo. Men Ida vendte tilbake med skuffende nytt: «Avsnitt Øst blir ikke med.» De faktiske forhold var at Tanakas stabssjef, general Tatsuhiko Takashima, hadde gitt Ida ordre om å trekke alle tropper tilbake fra palassområdet.

Med en bue som er større enn ham selv, driver krigsminister Korechika Anami øvelse i samuraienes gamle bueskytterkunst. Da den 58 år gamle generalen tok sitt eget liv noen timer før Hirohito bekjentgjorde japans kapitulasjon, etterlot han seg et blodstenket brev (ovenfor) hvor han ber om tilgivelse for hva han kaller sin «store forbrytelse».

162

Takashimas vegring hadde kjølnet Idas glød, og nå prøvde han å overtale Hatanaka til å avblåse opprøret. «Hvis du prøver å tvinge dette igjennom, blir det kaos,» hevdet han. «Se situasjonen i øynene. Kuppet har slått feil.» «Jeg forstår», nikket Hatanaka blek som et laken. Men etter at Ida var gått, ble Hatanaka kamplysten igjen. Da general Takashima ringte ham opp inne hos slottsgarden, framla han sin sak enda en gang. «Jeg ber deg prøve å forstå vår glød,» bønnfalte Hatanaka ham med sprukken stemme. Takas­ hima svarte at han kunne skjønne Hatanakas følelser, men at man måtte bøye seg for keiseren. «Vi har nådd et punkt som gjør det umulig å rokke ved det endelige resultat,» sa han kjølig. «Hatanaka, oppfatter du det?» Hatanaka svarte ikke, men Takashima hørte ham hulke før han slengte på røret. Ennå var han ikke slått. Fremdeles okkuperte de slottet, og de kontrollerte NHK-bygningen med dens kringkastingsutstyr. Klarte han å holde radiostasjonen, kunne han hindre at keiserens budskap ble sendt som planlagt seinere på dagen. I mellomtida hadde oberst Ida bestemt seg for å informere general Anami om nattens siste hendelser. Da han innfant seg hjemme hos krigsministeren, fant han ham og svogeren, Takeshita, i gemyttlig passiar over en flaske risbrennevin-sake. Noen timer tidligere hadde Takeshita gjort et siste forsøk på å overtale Anami til å bli med på kuppet, men denne hadde nektet igjen. Han sa at han ikke kunne være ulydig mot keiseren, men at han ville begå selvmord før radiosendingen. Takeshita ble dypt rørt og slo fra seg alle tanker på opprør for å bli hos Anami. «Kom inn», sa Anami blidt til Ida. «Jeg gjør meg klar til å dø.» «Det tror jeg ville være bra,» sa Ida, og føyde til at krigsministerens selvmord ville gjøre slutt på enhver tvil omkring kapitulasjonen. «Jeg skal skynde meg å følge etter.» Anami ga ham et kraftig slag i ansiktet. Det ville være nok med hans eget selvmord, sa han. Ida skulle heller leve - «for Japans framtid». Utpå natta begynte Anami å forberede seg på å dø. Han hentet fram to seremonielle dolker og ga den ene til Takeshita «til minne om meg». Så festet han alle medaljene sine til gallauniformen og kledde på seg en hvit skjorte. «Denne har jeg fått av Keiseren,» sa Anami. «Han har selv gått i den, og jeg skal ha den på meg når jeg dør.»

«Nå går jeg,» erklærte Anami klokka fire om morgenen. Ida og Takeshita bukket seg ut av rommet. Overlatt til seg selv gikk Anami ut i en korridor og satte seg med ansiktet vendt mot keiserens slott. Nå boret han dolken inn i buken på venstre side, dro den mot høyre og støtte til oppover. Dette var det klassiske seppuku-ritualet, en død så smertefull at få har hatt mot til å gi seg i kast med det. Han satt ennå oppreist da han trakk dolken ut og lette med spissen etter halspulsåren under øret for å på­ skynde døden. Han satt oppreist også da Takeshita kom til­ bake, bøyde seg over ham og sa med lav stemme: «Kan jeg hjelpe deg?» «Trengs ikke,» gispet Anami. «Gå din vei.» Selv da stønnene kalte Takeshita tilbake, satt han med rak overkropp. Takeshita tok dolken ut av hånden på svogeren og støtte den inn i halsen på ham. Mens general Anami satt døende i sin korridor, hadde en gruppe soldater og ingeniørstudenter i Yokohama konfiskert en rekke kjøretøyer og var på vei mot Tokyo for å drepe medlemmene av regjeringens fredsfraksjon. Disse mennene, som kalte seg Kokumin Kamikaze Tai - «Det nasjonale hellige vind-korps» - var bevæpnet med pistoler, sverd og to lette maskingevær. Deres første offer skulle være statsminister Suzuki, som deres leder, kaptein Takeo Sasaki, hadde betegnet som høyforræder. Dagen grydde akkurat idet ekspedisjonen kjørte opp foran porten til statsministerboligen. Sasaki åpnet ild med maskinge­ værene. De få tjenestemennene som befant seg innenfor, blant dem regjeringsmedlemmet Hisatsune Sakomizu, var dødstrøtte, men våknet da de hørte kulene smelle. De kom seg i sikkerhet via en underjordisk passasje. Da Sasaki stormet porten for å sluttføre jobben, kunne en av vaktene fortelle at Suzuki ikke befant seg der, men lå og sov hjemme i sin privatbolig. Sasaki satte fyr på statsministerboligen, samlet sine menn og satte kurs for Suzukis hjem. Telefonen kimte hjemme hos Suzuki, og sønnen hans, Hajime, tok den. En mann som Hajime tok for å være politi eller soldat fortalte at Sasaki var på vei. «Advar ham,» sa mannen. «Si at han må forlate bygningen straks.» Hajime løp til faren og hjalp ham på med klærne. Deretter løp Hajime og begge foreldrene hans ut til embetsbilen som sto parkert utenfor. Den ville ikke starte. Politivaktene utenfor Suzukis hjem så hvilken knipe de befant seg i og løp bort og hjalp til med å dytte bilen ned en bakke. Omsider startet motoren - og Suzuki-familien

163

kom seg bort på hovedveien noen sekunder før attentatmen­ nene ankom. I frustrasjon over å ha gått glipp av statsministeren trøstet Sasaki seg med å sette fyr på huset. Deretter førte han sine menn hjem til baron Hiranuma, geheimrådspresidenten. Men heller ikke denne gangen klarte de å utgyde blod. Da Sasaki og hans bande ankom, var den aldrende adelsmannen allerede i sikkerhet. Baronens residens fikk Sasaki også sått i lys lue. Etter å ha fått utløp for sitt raseri på denne måten la Sasaki og den skumle gruppen hans kursen hjem til Yokohama. I mellomtida hadde major Hatanaka tråkket som en gal på en gammel sykkel, og nå kom han akkurat fram til NHKbygningen, fast bestemt på å gå på lufta i egen person for å mobilisere til opprøret. Med våpen i hånd ba han om en mikrofon, men teknikerne vegret seg for å etterkomme ønsket. Først sa de at de ikke kunne kringkaste uten spesialtillatelse fra hærens hovedkvarter, og i neste omgang at de trengte tid for å koble seg inn på riksnettet. I samme øyeblikk ringte telefonen. Det var general Takashima. Hatanaka tok røret og ba ham om å få et par minutter på lufta. Plutselig ble han avbrutt. «Din situasjon er håpløs,» sa Takashima. «Dere er ikke bedre stilt enn soldater som kjemper i en hule uten utgang.» Hatanaka la på, tørket øynene og snudde seg mot sine menn: «Vi drar,» sa han. Opprøret var i ferd med å ebbe ut. Omkring daggry ankom en kammertjener ved navn Yasuhide Toda. Hatanakas menn hadde ennå kontroll over slottsområdet, og Toda gikk overtalt dem til å slippe ham inn til obuko'en hvor keiseren hadde sovet seg gjennom natta uten anelse om at han faktisk var en fange. Toda var redd for at en eller annen av opprørspatruljene rundt i slottet skulle komme

over bunkeren og lete etter opptakene der. Toda var kommet for å hjelpe keiseren å flykte. Klokka 6.40 viste Hirohito seg i slåbrokk, og Toda fortalte ham hva som var skjedd i løpet av natta. Keiseren sukket oppgitt. «Forstår de ennå ikke mine virkelige intensjoner?» spurte han. Han ga Toda beskjed om å samle slottsgarden. «Jeg vil selv snakke med dem,» sa han, vel vitende om at han dermed brøt enda en tradisjon. Men det skulle vise seg at han likevel ikke behøvde å henvende seg til garden. Han var på vei for å samle dem da en av de andre kammertjenerne møtte general Tanaka, som var kommet for personlig å omstøte Hatanakas falske ordre og oppløse opprøret. «Hvorfor skjelver du?» spurte Tanaka man­ nen. «Opprøret er over, alt er i orden nå.» Og Tanaka hadde hold for sine ord: Før en time var omme, hadde han sendt garden tilbake til brakkene og gjenopprettet orden. Kl. 11 drev Hatanaka opprøret fram mot sin logiske konsekvens. På den vide plassen foran keiserpalasset sto den 33 år gamle majoren og en venn og delte ut primitive løpesedler med henvendelser til det japanske folk om å reise seg og hindre den forestående kapitulasjonen. Men ingen virket synderlig interessert, og etter noen minutter tok Hatana­ ka pistolen han hadde skutt general Mori med, og sendte en kule gjennom sin egen panne. Samtidig gjennomførte kamera­ ten seppuku-ritualet med en dolk, før han også skjøt seg.

Ved middagstider stanset all aktivitet i Japan. I fabrikkene, på skolene, i hjemmene og i militærforlegningene - overalt samlet folk seg rundt høyttalere og radioer for å lytte til hva et tidligere nyhetsinnslag hadde annonsert som en viktig sending. I Urakami-dalen i Nagasaki samlet folk seg rundt en høyttaler

Gråtende og med bøyd hode står innbyggere i en av Tokyos forsteder og lytter til keiseren - for første gang i radio - som kunngjør japans kapitulasjon. I dagene som fulgte, skrev en journalist, «utførte folk sine gjøremål nærmest i svime». japanske krigsfanger på Guam, som ble gjen­ erobret av amerikanerne i 1944. De står i givakt med senket blikk og lytter til radiooverføringen av Hirohitos fem minutter lange kapitulasjonstale.

164

rigget opp i en skolegård med utsikt til en haug med sotsvarte lik. I Hiroshima sto folk foran en høyttaler utenfor - en av de ødelagte jernbanestasjonene. I Tokyo satt Hirohito selv ved en gammel RCA-radio utenfor det underjordiske konferanserom­ met. Først av alt hørte de stemmen til Chokung Wada, en kjent hallomann. «Det kommer nå en sending av aller største viktighet,» begynte han nervøst. «Vil alle lyttere være så snill å reise seg. Hans Majestet Keiseren vil nå lese sin Keiserlige Forordning til det japanske folk. Det er med den største ærbødighet vi nå overfører hans stemme.» Deretter spilte man «Kimigayo», nasjonalhymnen, og så, for første gang i historien, talte keiseren til det japanske folk: «Fienden har tatt i bruk en ny og ytterst grusom bombe. Om vi fortsetter å kjempe, vil resultatet bli ikke bare fullstendig sammenbrudd og rasering av den japanske nasjon - det kan også lede til total utslettelse av den menneskelige sivilisasjon. Av den grunn har vi beordret tilslutning til de Alliertes Felleserklæring.

- La hele nasjonen fortsette som en eneste familie fra generasjon til generasjon. La deres felles kraft og styrke vies bygging av framtida. Dyrk den sanne rettskaffen het, vern om åndelig edelhet og arbeid resolutt for å styrke Keiserrikets iboende ære og holde tritt med framskrittet i verden.» Millioner av japanere gråt ved keiserens ord, og i deres tårer var det en blanding av sorg og ydmykelse over det tapte og lettelse over at den lange lidelsen var over. I Tokyo samlet hundrevis av mennesker seg foran keiserpalasset for å knele for keiseren. Med jevne mellomrom ble klagesangen avbrutt av pistolskudd. Det var offiserer fra hæren og marinen som begikk

selvmord i deres midte. I Nagasaki hørtes den fjerne summingen av fiendtlige rekognoseringsfly som kretset over dem for å fotografere ettervirkningene av den andre atombomben - et eiendomme­ lig motstykke til den bitre gråten nedenfor. Mange steder visste ikke folk hvordan de skulle forstå keiserens erklæring. Mange trodde krigen var over fordi Japan hadde vunnet. «Vi

165

trodde ikke krigen kunne slutte på noen annen måte,» husket en mann som hadde stått i folkemengden ved Hiroshima jernbanestasjon. Enkelte japanske soldater nektet å legge ned våpnene, og noen av dem kastet seg ut i en siste barbarisk aksjon. I Fukuoka, 15 mil nord for Nagasaki, gikk en del offiserer fra hærens hovedkvarter for vestavsnittet sammen om å hakke opp 16 fengslede amerikanske flygere med sine egne sverd. Og på Oita-flyplassen på Kyushu planla viseadmiral Matome Ugaki, øverstkommanderende for marinens femte luftflåte, sitt eget selvmord i form av et siste angrep på fienden. Rundt klokka 17 samme ettermiddag tok han sitt samuraisverd og gikk bort mot rullebanen iført en uniform ribbet for alle distinksjoner og snorer. Der fant han 11 jagerbombere klare til start - hver av dem med den to manns sterke besetningen oppstilt foran. Ugaki var målløs. «Er dere så rede til å dø med meg?» spurte han. De 22 mennene svarte ved å løfte hånden til hilsen. Da Ugaki tok plass i setet bak piloten i førerflyet, klatret en underoffiser opp på siden av ham og protesterte: «Du har tatt plassen min.» Ugaki smilte. «Jeg har fritatt deg,» sa han. For en gangs skyld var den menige uaffisert av rang og prøvde å presse seg inn ved siden av ham. Admiralen var forekommende og

ga plass. Klokka 19.24 tok Ugaki radiokontakt med basen. «Jeg vil angripe Okinawa hvor mine menn har falt som kirsebærblomster,» erklærte han. Et par minutter seinere sendte han sin siste melding om at formasjonen hans hadde innledet angrepsstupet. Det var de siste ord noe menneske hørte fra admiral Ugaki og hans selvmordsskvadron. Flere år seinere kunne en amerikansk matros ved navn Danny Rosewell løse mysteriet med Ugakis siste øyeblikk. Til en japansk historiker fortalte han at han hadde sett en rekke kamikazer angripe Iheya-ushiro-jima, nord for Okinawa. Et av flyene gikk opp i røyk og ild og havarerte på stranden. Neste morgen gikk Rosewell og undersøkte flyet og fant tre lik i de to setene. Ett av dem bar et utsmykket samurai-sverd. Det var Ugaki.

Mindre enn 24 timer etter keiser Hirohitos skjebne-ord til sitt folk over radioen, var reportere i Washington samlet i det Hvite Husz ovale rom for å høre president Trumans erklæring. «Jeg har nettopp mottatt en note fra den japanske regjering som svar på den melding vår utenriksminister sendte den samme regjeringen 11. august. Jeg ser dette svaret som en fullstendig aksept av Potsdam-erklæringen, som innebærer Japans betin-

75. august: Vise-admiral Matome Ugaki, sjef for den keiserlige marines 5. luftflåte, står klar til å lede en skvadron stupbombere på et siste selvmordsoppdrag på tross av fredserklæringen samme dag. Kamikazene angrep amerikanske skip nord for Okinawa, men de havarerte uten å påføre dem noen skade.

President Truman informerer pressen om Japans kapitulasjon i Det ovale rom. Bak ham sitter admiral William D. Leahy og utenriksminister James F. Byrnes. Etterpå ringte Truman til sin mor i Missouri og fortalte henne at krigen var over.

166

gelsesløse kapitulasjon.» Klokka var 19.00 den 15. august 1945. På Guam kom kaptein Edwin T. Layton inn på kontoret til sin overordnede, admiral Chester W. Nimitz, øverstkommande­ rende for de amerikanske styrkene i Stillehavet. Han brakte med seg nyheten om Japans kapitulasjon. Som Layton skulle gjenerindre seinere, ble ikke Nimitz «eksaltert, han spratt ikke opp og ned i glede slik jeg så andre offiserer gjøre. Han bare smilte på sin egen rolige, kjølige måte». Utenfor Japans kyst nådde de samme nyheter admiral William F. Halsey, sjef for den 3. flåte, om bord på flaggskipet, slagskipet Missouri. Halsey's reaksjon var påfallende forskjellig fra Nimitz'. Han utstøtte et høyt «Yippee!» og klasket til hver eneste skulder innen rekkevidde. Etter å ha roet seg ned lot han heise flaggene for «Bra gjort», og bare for å være på den sikre siden, utstedte han en ordre til hangar-pilotene om å «etterfor­ ske og skyte ned alle spionfly - ikke hevngjerrig, men på en vennlig måte.» Det brøt ut spontane feiringer over hele Halseys flåte. Mannskapene danset og omfavnet hverandre på dekk, akkom­ pagnert av skjærende musikk fra hundrevis av plystretoner. «Hvert av skipene heiste den største fanen, og mennene konkurrerte om hvem som kunne hvine høyest,>> fortalte en av offiserene.

En større styrke amerikanske jager- og bombefly på vei mot Tokyo fikk beskjed om å kvitte seg med alle bombene og returnere til basen. En av pilotene ble forvirret av de motstri­ dende instruksjonene fra Halsey. «Hva er det admiralen mener - Ikke hevngjerrig'?» utfrittet han vingmannen. Svaret kom straks: «Jeg tror han mener vi skal bruke tre kanoner i stedet for seks.» Faktisk var ikke skytingen helt over. Klokka 11.25 var det en japansk pilot som angrep Halseys flåte bare på trass. Marinens artillerister hadde ingen problemer med å skyte ned den ensomme flygeren, heller ikke med fire andre som kom seinere. De amerikanske flyene tok for sin del Halsey på ordet og skjøt ned ytterligere 38 japanske fly denne siste dagen med fiendtligheter. I Tokyo fratrådte regjeringen kollektivt etter Hirohitos radiotale, og statsminister Suzuki ble etterfulgt av prins Higashikuni, en onkel av keiseren. Den nye statsministeren var ikke i besittelse av påfallende intellektuelle evner, men han hadde to egenskaper som gjorde ham til den ideelle leder for nasjonen i de avgjørende nærmeste dagene. Den ene var blodsbåndene til tronen, som beroliget folket med hensyn til den keiserlige arv, og det andre var hans erfaring som general, som gjorde ham akseptabel for de militære. Nå skjedde tingene raskt. Rett etter at Suzukis regjering var

167

'5

gått av, meldte general Douglas MacArthur - øverstkomman­ derende for de amerikanske bakkestyrkene i Stillehavsområdet - til Tokyo at de allierte hadde godtatt tilbudet om kapitula­ sjon, og han beordret japanerne å sende en delegasjon til Filippinene. MacArthur var oppmerksom på faren for fortsatt japansk motstand. Derfor meddelte han Tokyo at delegasjo­ nen skulle ha med seg alle Japans forsvarsplaner. Til gjengjeld ville amerikanerne skissere vilkårene for den videre okkupasjo­ nen. Tanken på en slik delegasjon var nesten mer enn de stolte japanske offiserene kunne svelge. Hærens stabssjef, general Umezu, nektet å delta og insisterte på at hans nestkommande­ rende, general Torashiro Kawabe, skulle dra i stedet. Kawabe hadde problemer med å finne menn til oppdraget, men til slutt fikk han overtalt 15 offiserer og diplomater til å bli med til Manila. Tidlig om morgenen den 19. august gikk Kawabes delegasjon ombord i to Mitsubishi-bombefly på flyplassen i Tokyo. På instruks fra de allierte var begge flyene - som ble kalt Betys av amerikanerne - blitt malt hvite med store grønne kryss langsmed skrogene. Etter å ha blitt overført i et amerikansk C-

168

54-transportfly på Ue-jima, ankom Kawabes delegasjon i Manila tolv timer etter avgang Tokyo. Da japanerne steg ut av flyet på Nichols-flyplassen i Manila, møtte de noe som mest liknet velkomst i helvete. Tusener av pipende soldater og sivilister presset seg mot dem der de ble eskortert til ventende biler. En av utsendingene opplevde den frenetiske kameraklikkingen som «maskingevær avfyrt mot rare dyr». Filippinerne husket meget vel okkupasjonsåra og hvilken skade japanerne hadde påført byen da de forlot den i februar. Nå var tusenvis av dem møtt fram og skrek sine forbannelser over prosesjonen gjennom Manilas gater. En del av dem kastet stein på bilene. Allerede samme kveld ble delegasjonen ført til rådhuset og sitt første møte med den amerikanske motpart. Ved inngangen måtte de avlevere sverdene, deretter ble de ledsaget til et møterom i annen etasje. Der ble de møtt av MacArthurs stabssjef, general Riley Sutherland, en tøff offiser som visstnok skal ha uttalt at «en eller annen er jo nødt til å påta seg drittarbeidet». MacArthur selv nektet å møte japanerne før de virkelig hadde overgitt seg. Med en stemme som utelukket enhver debatt leste Suther-

land opp Generalordre nummer én: De japanske styrker i Mandsjuria og det nordlige Korea skulle overgi seg til russerne, mens troppeenhetene i Indo-Kina og Kina og på Formosa skulle overgi seg til kineserne. Hele resten av de japanske stridskrefter skulle overgi seg til amerikanerne og engelskmennene. Kawabe lyttet med stoisk ro mens Sutherland utmeislet kapitulasjonsvilkårene. Men da han fikk høre at amerikanske styrker aktet å lande på Atsugi-flybasen i Tokyo allerede om fire dager, dvs. 23. august, tapte Kawabe fatningen. «Den japanske part vil på det innstendigste råde Dem til ikke å lande der så raskt,» protesterte han. «De bør være klar over at vi fremdeles har problemer med noen av kamikaze-enhetene hos oss.» Sutherland ignorerte Kawabes protest. Han sa at MacArthur selv skulle lande på Atsugi 26. august, og to dager seinere ville han motta kapitulasjonserklæringen. Deretter sa Sutherland at japanerne skulle begynne å utlevere detaljer om deres egen militære styrke. Mesteparten av natta gikk med til å avdekke det som var igjen av hemmeligheter om den militære tilstand i det knuste keiserriket - inklusive stillingene til alle enheter i hær og marine, ammunisjonsforråd, kystartilleri og minefelt. Spesielt var Su­ therland ivrig etter å få posisjonene til samtlige kaitens, de dødbringende menneskelige torpedoer han var redd despera­ doer kunne ta i bruk under landsettingen av de amerikanske troppene. Omkring kl. 4 om morgenen hadde Kawabes delegasjon fullført sitt pinefulle oppdrag. Sutherland var fornøyd med det japanske samarbeidet, og da han hevet møtet, gjorde han sin første innrømmelse: «Den japanske siden har bidratt med all nødvendig informasjon og er meget oppsatt på å få i stand en fredelig og problemfri okkupasjon. Vi ønsker ikke å spille noen tid, men vi fastsetter likevel landgangen til 28. august.» Klokka 13.00 lettet C-54-flyet med den japanske delegasjo­ nen ombord og satte kurs for le-jima. Etter 19 timer var de to partene nå kommet et godt skritt i retning av å bilegge striden. Like etter daggry den 28. august landet 45 amerikanske C-47transportfly på Atsugi, og dermed var okkupasjonen av Japan begynt (sidene '188-201). De amerikanske slagskipene Missouri og Duke of York kastet anker i Tokyo-bukta dagen etter. Sammen med dem ankom hundrevis av andre krigsskip. Alt var

klart for at de to fem stjernes øverstkommanderende for stillehavsfronten, admiral Nimitz og general MacArthur, kunne gjøre sin ankomst. Da Nimitz ankom i flybåt om ettermiddagen den 29., kokte han av sinne over president Trumans valg av MacArthur til å lede kapitulasjonsseremoniene og ha overoppsyn med hele okkupasjonen. Nimitz hadde ikke noe ønske om å lede okkupasjonen selv; men han la ikke skjul på hvor forbitret han var over at hæren holdt på å komme i rampelyset for en krig han mente marinen burde få æren for. I Washington kom imidlertid marineminister James V. Forrestal ham til unnsetning med et forslag om at seremoniene skulle finne sted ombord i Missouri) som var oppkalt etter Trumans hjemstat og døpt av hans datter Margaret i 1944. Nimitz var meget tilfreds med dette forslaget, og president Truman var ikke sein om å gå med på det. Den 30. august var over 4 000 mann fra 11. flybårne divisjon landet på Atsugi. De rakk akkurat å hilse velkommen MacAr­ thur, som tok bakken med sitt personlige C-54-fly - Bataan - kl. 2.19. Døra åpnet seg, og der sto generalen i egen person - med sin sedvanlige maiskolbepipe hengende mellom tenna der han nøt øyeblikket i taushet øverst på trappen. Smilende steg han ned og ble møtt av general Robert Eichelberger, sjefen for 8. armé. «Bob, nå kommer oppgjørets time,» sa han bare. En uventet gjest dagen etter bare forsterket MacArthurs utmerkede stemning. Han satt og spiste middag i Yokohamahotellet hvor han hadde innredet et provisorisk hovedkvarter da han fikk beskjed om at generalløytnant Jonathan M. Wainwright hadde meldt sin ankomst. MacArthur for opp og omfavnet sin gamle venn som nettopp var løslatt fra en krigsfangeleir i Mandsjuria. Men han ble forskrekket over vennens tilstand - Wainwrights hår var blitt fullstendig hvitt, uniformen hang og slang om den knoklete skikkelsen og han måtte bruke stokk for å holde seg oppreist. Wainwright var redd han hadde falt i unåde etter å ha oppgitt Filippinene i 1942, men MacArthur forsikret ham om at han ville bli mottatt som helt. «Ditt gamle korps er ditt når som helst du måtte ønske det,» lovte MacArthur og inviterte Wainwright til å bli med på kapitulasjonsseremonien to dager seinere. Klokka 7.00 den 2. september ankom hundrevis av nyhetsre-

Oberst Sidney Mashbir var blant dem som skulle møte den japanske delegasjonen i Manila. Demonstrativt nekter han å trykke den utstrakte hånden til generalløytnant Torashiro Kawabe, som han hadde kjent før krigen.

169

Kort før demobiliseringen av 5. stridsvognregiment tar innbyggerne i Kazo-machi oppstilling langs byens hovedgate under avskjedsparaden.

ET RASKT FARVEL TIL VÅPNENE Japan begynte demobiliseringen allerede før amerikanerne ankom. Industrianlegg for krigsmateriell måtte stenges og både fly og skip og kystbatterier måtte avvæpnes. I dagevis hevet det seg store, svarte røykskyer opp bak krigsministeriet mens stabsoffisere­ ne brente sine arkiver. Etter noen inntrykksfulle siste parader avga Japans krigere sine våpen ved spesielle innsamlingssentre, før de returnerte til sine familier. Ved slutten av august var 1,5 millioner soldater blitt sivilister igjen. «Jeg kjenner ikke til en eneste demobilisering i historien som er blitt gjennomført så raskt og knirkefritt,» konstaterte general Douglas MacArthur. Hjemvendt soldat hilser landarbeidere og barn.

170

portere fra mer enn et tjuetalls land pr. destroyer for å innta sine foreskrevne plasser ombord i Missouri. De entret skipet akkurat i tide til å se en flaggmann ved hovedmasten heise Stars and Stripes - samme flagg som hadde vaiet over Capitol i Washington 7. desember 1941. Festet til et skott ved siden av hang et annet amerikansk flagg, men det var et fillete eksemplar med bare 34 stjerner. Det var den fanen komman­ dør Matthew Perry hadde heist ombord i flaggskipet Powhatan da han åpnet Japan for Vesten med sitt inntog i Tokyo-bukta i 1854.1 anledning kapitulasjonsseremonien hadde Halsey beor­ dret Perrys banner fløyet dit fra Marineakademimuseet. Kort etter kl. 8.00 kom admiral Nimitz med motorbåt fra South Dakota. Etter en kort stund kom også destroyeren Nichols og la seg ved siden av Missouri slik at general MacArthur kunne stige ombord. Han lot blikket gli over et dekk fullt av glinsende messing, håndhilste på Nimitz og Halsey og sa: «Nå ved veis ende er det en storartet følelse å se så mange av mine kolleger fra de harde tider samlet her.» Den eneste hvis fravær var følbart, var admiral Raymond Spruance, den høyt dekorerte sjefen for 5. flåte. Spruance ventet på sitt flaggskip New Jersey utenfor Okinawa, for Nimitz ønsket å ha noen klar til å ta kommandoen i Stillehavet i tilfelle japanske fanatikere skulle angripe Missouri. Straks MacArthur var ombord, la destroyeren Landsdowne til med den japanske delegasjonen ombord. Klokka 8.55 haltet Japans nye utenriksminister Mamoru Shigemitsu smertefullt opp landgangen. Han hadde mistet venstre bein i et bombeattentat i Shanghai noen år tidligere, og det kunstige beinet forvoldte ham store plager der han klatret ombord i Missouri. Shigemitsu ble fulgt av general Umezu. Tusener av amerikanske matroser, soldater og reportere iakttok med spenning de andre ni medlemmene av den japanske delegasjonen som kom ombord og stilte seg foran et medtatt, filtbelagt messebord med kapitulasjonsdokumentene på. Thoshikazu Kase, et av delegasjonsmedlemmene, husker scenen: «Noen minutter ble vi stående foran offentlighetenes øyne og vente som angrende skolegutter framfor en fryktet skolemester. Det var som om en million øyne slo ned i oss lik ildpiler. Med en skarp fysisk smerte følte jeg dem skjære seg inn i kroppen.» Generalløytnant Sir Arthur Percival, som nettopp var blitt

befridd fra en fangeleir i Mandsjuria, møtte et øyeblikk blikket til oberst Ichiji Sugita, som hadde vært Percivals tolk da han overga Singapore til japanerne i 1942. En annen delegat, admiral Sadatoshi Tomioka, stirret stivt på Nimitz. Gjennom flere år hadde denne offiseren i den japanske flåte oppbevart Nimitz' portrett på sitt kontor i et forsøk på å lese seg til hans tanker. Aldri hadde han lest riktig. MacArthur inntok sin plass bak messebordet og vendte seg mot japanerne. «Vi er nå samlet her,» begynte han, «som representanter for de viktigste krigførende parter, for i all høytidelighet å enes om hvordan freden skal gjenopprettes. Selve saken - som bl.a. gjelder ulike idealer og ideologier - er blitt avgjort på slagmarken og står ikke til disputt eller diskusjon her. Det er mitt innerste håp,» fortsatte den 65 år gamle MacArthur med synlig skjelvende hender, «ja, det er hele menneskehetens håp, at det ut av fortidas blodige slag fra og med denne høytidelige anledning skal oppstå en bedre verden. Som øverstkommanderende for de allierte styrker er det min urokkelige hensikt å løse mine oppgaver i en ånd av rettferd og toleranse og med alle nødvendige forholdsregler for å sikre at kapitulasjonsvilkårene oppfylles, raskt, fullstendig og samvittig­ hetsfullt.» MacArthur tok et skritt tilbake og vinket fram Shigemitsu, som skulle undertegne kapitulasjonsdokumentet. Diplomaten hinket fram og satte seg ved bordet. Langsomt tok han av seg

General MacArthur omfavner en avmagret generalløytnant ]onathan M. Wainwright, som nettopp er sloppet ut av en japansk krigsfangeleir i Mandsjuria. Wainwright ble tatt til fange ved Filippinenes fall i 1942. Nå ble han fløyet til Tokyo for å overvære den japanske kapitulasjonen.

171

de gule hanskene og silkehatten, la dem på bordet og stirret en stund på papiret foran seg. «Vis ham hvor han skal undertegne,» sa MacArthur til general Sutherland, som gikk fram og pekte på den riktige linjen. Utenriksministeren skrev sitt navnetrekk. General Umezu ville ikke la seg nedverdige til å sitte. Han skred fram, slengte signaturen over dokumentet og gikk stivt tilbake til den japanske delegasjonen. Nå var det general MacArthurs tur til å undertegne for de allierte. Med tre penner skrev han sitt navn bokstav for bokstav. Den første pennen ga han til general Wainwright, som hadde stått ved hans side under hele seremonien, og general Percival fikk den andre. MacArthur gjorde seg ferdig og la den lyserøde, siste pennen i lomma for å ta den med til kone og barn i Manila. Admiral Nimitz undertegnet for De forente stater, deretter føyde representanter for de andre allierte nasjonene sine navn til dokumentet. «La oss be for at freden nå blir gjenopprettet i verden og at Gud alltid vil beskytte den. Disse forhandlinger er nå avsluttet,» erklærte han. Da japnerne ble ført bort, la MacArthur armen om Halsey og spurte ham, «Bill, hvor pokker befinner disse flyene seg?» Som på kommando tittet sola fram over hodene på dem for første gang den dagen. Den lyste opp toppen av Fuji-fjellet og skrogene på 1900 allierte fly som kom inn over dem i hyllestformasjoner. Endelig var det slutt på den største trage­ dien i menneskehetens historie, en krig som hadde krevd 55 millioner militære og sivile liv og forvoldt uante materielle skader. Etter seks år stilnet kanonene.

Den 2. september 1945: Militære representanter for de allierte møter den japanske

172

delegasjonen i slagskipet Missouri. General MacArthur (ved mikrofonen) så general Yoshijiro Umezu undertegne kapitulasjonsdokumentet.

173

Feiring av V-J~dagen langt hjemmefra. Amerikanske menn og kvinner i Paris med eksemplarer av de væpnede styrkers avis Stars and Stripes, som forkynner: «Fred».

175

FEIRINGER I LETTELSE OG TRIUMF

En overstrøket Oppgående sol på forsiden av bladet Time den 20. august 1945 gir ordløst uttrykk for seieren over Japan og slutten på krigen. FIFTEEN GENTS

176

AUGUST 20, 1945

Festingen begynte flere timer før president Trumans korte og formelle erklæring den 14. august 1945, kl. 19.00 Østlig krigstid, og den fortsatte i dagevis etterpå. Japan hadde overgitt seg. Stillehavskrigen var over, og folk eksploderte i lettelse og triumf. Det var amerikanerne som feiret lengst og høyest av alle, de hadde jo rustet seg til total invasjon av Japan. Nærmere fem millioner soldater, matroser og flygere var blitt utskrevet til å delta i denne fryktinngytende kampen, hvor man regnet med store tap. I hver eneste by fra New York til San Francisco strømmet folk ut i gatene for å takke og feire slutten på en tid med mangler og ofre. «The duration» - «varigheten» - hadde de kalt denne perioden. Menn og kvinner omfavnet hverandre, fremmede ble venner på stedet. Det rene delirium hersket blant alle de tjenestegjørende som kom løpende og sluttet seg til feiringen fra sine garnisoner og flyplasser, fra marinebaser og forlegninger. Vissheten om at nesten alle sammen snart ville bli sivilister igjen, gjorde at rangdistinksjonene mistet noe av sin betydning. De menige soldatene lo og spøkte og ville kysse hver eneste pike de så. Noen få steder tok gledesrusen overhånd, og det forekom tilfeller av vold og eiendomsbeskadigelse. Men i det store og hele var det en grandios og verdig fest. Til Pearl Harbor, selve symbolet på Amerikas innsatsvilje i krigen, kom de gode nyhetene klokka 3 om natten mens folk flest lå og sov. Men det varte ikke lenge før Honululu var en eneste støyvulkan, og nattehimmelen ble opplyst av det fyrverkeri som oppsto da hvert eneste skip i havnen tømte sine lagre for raketter og nødbluss. Om det blant seierherrene skulle finnes noen anger over de fryktelige midler krigen var blitt forkortet med, var den ikke lett å få øye på nå. Det eneste som telte i øyeblikket, var at det endelig var fred og slutt på myrderiene. I Los Alamos sjanglet vitenskapsmennene i Manhattan-prosjektet bort til en jeep og fylte den med 25-kilos høyeksplosiver. Tilsammen ble det 21 slike ladninger, og de stablet dem i et dalsøkk i nærheten og lot alt gå i lufta i en tordnende seierssalutt.

Forbipasserende i Times Square flirer idet en jublende matros låser sykepleiersken Edith Shain fast i en seiersklem, en scene fra det som en soldat kalte «historiens kysseste dag».

177

WASHINGTON, DC

Lykkelige soldater, matroser og sivilister danser gjennom Lafayette Park, vis-å-vis Det hvite Hus. Det er den 14. august, og Washington avventer offisiell beskjed om krigens slutt.

Like etter at Truman har kunngjort japans tilslutning til kapitulasjonsvilkårene må en dobbel politikjede gi etter for jublende mennesker som presser seg fram mot gjerdet rundt Det hvite hus. Tilrop som «We want Harry!» fikk beveget presidenten med frue til å delta i feiringen ute på plenen.

178

To millioner mennesker oversvømmer New York Times Square i byens største feiring noensinne. «Seiersbrølet virket fullstendig bedøvende», fortalte en av dem som var tilstede.

180

NEW YORK CITY

Broadway, Manhattan: En matros og et medlem av hærens kvinnekorps bytter luer og danser en

«seiers-jive». Glade gutter i New York løfter opp en ung kvinne med «V-]-dagen» malt på pannen med leppestift. I opptil tre dager fortsatte feiringene, før militære myndigheter beordret de tjeneste­ gjørende menn og kvinner tilbake til basene.

181

HELE NASJONEN ‘"IWBIX 'KmiUi

'SIlVtK

!$*. WLUAM BENDIX JOAN BLONDEU. . DON JUAN aumiGAN ROY ROGERS .BELLS.ROSARITA'

Folkemengden stanser trafikken i Market Street, San Francisco. Seinere på natten var det dessverre også noen fulle soldater som herjet rundt og overfalt kvinner og

182

South Side, Chicago: Det oppstår gatefester rundt bål av gateskilt og aviser på V-J-dagen.

plyndret butikker.

En kvinnelig festdeltaker i Kansas City klarer å plante et kyss på stabssersjant Sam Kennedy på vei gjennom byen. Noen av soldatene tok av seg uniformene og ga bort de medtatte restene som suvenirer.

183

Britiske og sovjetiske soldater i det okkuperte Berlin vinker med luene i jubel over de alliertes endelige seier.

Menige amerikanske soldater og marineoffiserer flokker seg rundt et nygift par med et avis­ oppslag om japans kapitulasjon.

Et uttrykk for stemningen i Englands festnatt: Ivrige hender slenger en kvinneliglondo.n-innbygger i et

184

Gleden lyser i ansiktene på disse kineserne som feirer freden i Chungking. Deres krig med Japan begynte i 1937.

teppe høyt over Picadilly Circus.

185

Søkelys, raketter og nødbluss flerrer nattehimmelen over Pearl Harbor idet den amerikanske stillehavsflåten feirer slutten av krigen med japan samme sted hvor den

186

begynte. For amerikanerne hadde krigen vart i tre år, åtte måneder og sju dager, og den hadde krevd livet til 292131 menn og kvinner.

187

Sola går ned over Fuji-fjellet - bak oppankrede skip fra den amerikanske stillehavsflåten i nærheten av Tokyo. Det er 29. august 1945, dagen etter at de første amerikanere gikk i land i ]apan.

189

SPENT MØTE MELLOM VINNER OG TAPER

En hjertelig visitt som gjenspeiler hele atmosfæren rundt den amerikanske okkupasjonen: Keiser Hirohito besøker general Douglas MacArthur i den amerikanske ambassaden.

190

For første gang i sin historie måtte japanerne overgi seg til fremmede erobrere. Det skjedde da oberst Charles Tench fra USAs hær den 28. august 1945 steg ut av et C-47-transportfly på Atsugi flybase, fem mil sørvest for Tokyo. Forståelig nok var han nervøs, og det første han så gjorde ham ikke roligere. Mot ham over rullebanen fylket det seg japanske soldater. Tench fingret med sin .45-kaliber-pistol. Så forsto han hva som var skjedd. Den offisielle mottakelseskomiteen og æresgarden hadde ventet ved den motsatte enden av rullebanen, og nå var de ute av seg over å ha feilberegnet landingen. Tench var kommet i førerflyet for en formasjon på 45 C-47ere med forsyninger samt 146 amerikanske soldater - første kontingent av de nærmere en halv million yankees som skulle komme etter i løpet av neste måned. De første soldatenes umiddelbare oppgave var å sikre Atsugi og gjøre alt klart for general Douglas MacArthur, øverstkommanderende for de allierte styrkene, som skulle komme to dager seinere. Det var slett ikke uten angst Tench's gruppe hadde påtatt seg oppdraget. Heteste tips i Manila var at amerikanerne ville bli skutt ved ankomsten. MacArthur hadde prøvd å forsikre sine menn om at ingenting ville skje all den stund keiser Hirohito hadde gitt sitt folk beskjed om å legge ned våpene, og «han er guddommelig». Men i det minste én av offiserene ga høylydt uttrykk for sin bekymring om hvor tungt keiserens ordre ville veie. Japan hadde jo tapt krigen, og «guddommer skal helst ikke tape kriger». Selv japanerne fryktet problemer. Regjeringsrepresentanter hadde gått inn for å få utsatt amerikanernes ankomst. De mente at nasjonen ennå ikke hadde forsonet seg med kapitulasjonen. Og som kamikaze-base var Atsugi et ganske spesielt arnested for hat mot fienden. Ennå mens den japanske øverstkommanderende satt i de seine nattetimer for å forbere­ de mottakelsen, var to av hans menn utenfor hans vindu engasjert i sverd-duell om hvorvidt krigen skulle fortsette. Likevel skulle det vise seg at de første spente timer under okkupasjon forløp omtrent uten gnisninger. Amerikanerne irriterte noen av de japanske militære sjefene da de uten hensyn til avtaler forserte fram forsyninger og medisinsk utstyr til de allierte krigsfangene - de eneste mennesker i Japan som tok imot erobrerne med glede. Men som ved et mirakel gikk ingen menneskeliv tapt, ikke så mye som et skudd ble avfyrt i raseri da troppene strømmet på.

/ påvente av sine redningsmenn den 29. august vifter jublende allierte krigsfanger i en leir utenfor Yokohama med hollandske, amerikanske og britiske flagg.

191

BARE EN KAMIKAZE VILLE VÅGE Å LANDE HER Da den første kontingenten med oberst Tench i spissen fløy til Atsugi, var det en av dem som la merke til at snøen var borte fra Fuji's berømte fjellsider. Ikke uten et snev av alvor lurte han på om japanerne hadde smeltet den som en siste trasshandling. Men det eneste den frammøtte general­ løytnant Seizo Arisue ønsket å smelte, var ismuren mellom dem. Han tilbød Tench litt punsj. Men Tench var redd for å bli forgiftet og tok ikke imot før Arisue drakk av den selv. Deretter kunne samtalene begynne. På flyplassen holdt 4 000 japanere på å reparere rullebaner som var så ødelagt av amerikanske bomber at en av amerikanerne mumlet: «Bare en kamikaze ville våge å lande på denne stripen.» Til tross for alle kraterne landet flere tjuetalls transportfly og 200 B-29ere. I en imponerende styrkedemonstrasjon landet et bombefly hvert annet minutt. Øverstkommanderende for hele ok­ kupasjonen, Douglas MacArthur, kom i en C-54 med Bataan malt på nesen. Oberst Charles Tench og generalløytnant Seizo Arisue snakker sammen via tolker på Atsugi-basen.

Tenåringer fra den japanske marine legger pukkstein på en rullebane på Atsugi for å gjøre den klar til å ta imot de tunge amerikanske flyene.

192

Soldater fra 188. fallskjerminfanteriregiment har landet ved Atsugi og er her på vei i konfiskerte japanske biler for å sikre Yokohama to mil unna.

3. luftbårne skvadron brisker seg med sin spesielle fjær i hatten: «Først i Tokyo».

MacArthurs ankomst i Japan bringer tankene hen på hans tidligere gjensyn med Filippinene.

193

Soldater fra amerikanernes 4. marineregiment får en siste briefing om bord på et transportskip utenfor Tokyo-bukta umiddelbart før landgangen.

SISTE LANDGANG Den 29. august ble Tokyo-bukta fylt opp av en av historiens største armadaer. Den besto av 258 slagskip, kryssere, destroyere og andre farkoster fra den amerikanske stillehavsflåten, pluss en del skip fra andre allierte land. Samtlige tyngre kanoner i flåten var rettet mot Japans kyst. Morgenen etter foretok 10000 amerikan­ ske og 450 britiske marinesoldater og matro­ ser en symbolsk landgang ved Yokosuka sjøog flybase. Herfra kontrollerte man inngan­ gen til bukta. Intet kunne passet bedre enn at det nettopp var 6. marinedivisjons gjen­ skapte 4. regiment som ble den første amfibieenhet på japansk grunn. Dette regi­ mentet var blitt utslettet under forsvaret av Bataari og Corregidor i 1942. Kampklare marinesoldater stormer i land for å okkupere basen og flyplassen på Yokosuka 30. august.

194

Amerikanske marinesoldater inspiserer et japansk kystforsvarsbatteri i Tokyo-bukta. Som et symbol på overgivelsen er løpene senket.

195

HØFLIGHET ROER GEMYTTENE Også japanerne fryktet det første møtet med fienden. Offiserer gikk med selvmordspistoler med bare én kule. Barna fikk høre at amerikanerne var monstre som «går i stru­ pen på oss og dreper oss og lager hull i ørene våre og fester ståltråd i dem». Avisene anmodet kvinnene om å søke tilflukt oppe i høydene. De fleste japanerne bare trakk seg tilbake til sine hjem eller inn i seg selv. Flåtens admiral Chester Nimitz la merke til at det japanske politi «opptrer som om de ikke ser

oss. De er verken uvennlige eller nysgjerrige, slik man kanskje kunne vente. De ser oss rett og slett ikke.» Amerikansk tilbakeholdenhet og tålmo­ dighet hjalp til å berolige japanerne og gjøre slutt på den åndelige isolasjonen. MacArthur erklærte at en soldat som bare så mye som slo til en japaner, ville få fem år i fengsel. Voldtektsforbrytere ville få dødsstraff. Han lot de japanske politistyrkene beholde håndvåpnene, og han lot hæren avvæpne seg selv. De menige amerikanske soldatene imponerte japanerne med sin takt og tone i hverdagen - såsom å overlate sitteplassen til eldre kvinner, noe japanerne bare gjorde for sine egne familiemedlemmer.

En japansk soldat på vakt langs veien til Yokohama vender ansiktet bort fra forbipasserende amerikanere. Uke mye av ærbødighet som for å se etter snikskyttere.

196

Med bortvendte ansikter passerer japanske soldater og sivile en amerikansk marinekonvoi på vei gjennom en landsby utenfor Yokosuka.

En japansk politimann forlater sin post i en landsby og går med senket blikk mellom rekkene av amerikanske marinesoldater.

197

Amerikanske marinesoldater i et amfibiekjøretøy skuer ut over en regnvåt japansk gatescene ved et depot i Saga, en av havnene i det sørlige Japan helt i begynnelsen av

198

okkupasjonen.

199

200

Alene på vakt ved en jernbanestasjon i Sasebo: En amerikansk marinesoldat i stridsuniform som kontrast til japanerne på vei hjem etter demobiliseringen.

201

LITTERATUR Asahi, Shimbun-Sha Tokyo Honsha Kikaku-Bu & Hiroshima Heiwa Kinen Shiryo-Kan, red., Hiroshima Genbaku Sanko Shiryo-Shu. Tokyo: 1968. Angelucci, Enzo, The Rand McNally Encyclopedia of Military Aircraft: 1914-1980. Overs, av S. M. Harris. Rand McNally and Company, 1980. Badash, Lawrence, og Joseph O. Hirschfelder og Herbert P. Broida, red., Reminiscences of Los Alamos, 1943-1945. D. Reidel Publishing Company, 1980. Bainbridge, K.T., Trinity. Los Alamos Scientific Laboratory of the University of Cali­ fornia, May 1976. Bauer, K. Jack, «Planning the Last Invasion.» The Story of the Second World War. London: Purnell & Sons Ltd., 1967. «The Berlin Conference.» Life, August 6,1945. Blumberg, Stanley A., og Gwinn Owens, The Life and Times of Edward Teller. G. P. Putnam's Sons, 1976. Brown, Anthony Cave, og Charles B. MacDonald, red., The Secret History of the Atomic Bomb. The Press/James Wade, 1977. Butow, Robert J. C., Japan's Decision to Surrender. Stanford University Press, 1954. Chinnock, Frank W., Nagasaki: The Forgotten Bomb. The World Publishing Company, 1969. Coakley, Robert, «Planning the Last Invasion.» History of the Second World War. Purnell & sons Ltd., 1967. Komiteen for innsamling av materiale om ødeleggelse forårsaket av atombombene i Hiroshima og Nagasaki, Hiroshima and Nagasaki: The Physical, Medical and Social Effects of the Atomic Bombings. Overs, av Eisei Ishikawa og David L. Swain. Basic Books, Inc., 1981. Japanske borgeres komité for gavekopier av foto og bildemateriale om atombombene, til våre barn og medmennesker i verden: Days to Remember: An Account of the Bombings of Hiroshima and Nagasaki. Tokyo: Hiroshima-Nagasaki Publishing Committee, 1981. Hiroshima-Nagasaki: A Pictorial Record of the Atomic Destruction. Tokyo- Hiroshima-Nagasaki Publishing Committee, 1978. Coox, Alvin, Japan: The Final Agony. Ballantine Books Inc., 1970. Costello, John, The Pacific War. Rawson, Wade Publishers, Inc., 1981. Craig, William, The Fall of Japan. Penguin Books, 1967. Craven, Wesley Frank, og James Lea Cate, red., The Army Air Forces in World War II, Vol. 5. The University of Chicago Press, 1953. Current Biography, 1942. H. H. Wilson Company, 1942. Current Biography, 1945. H. W. Wilson Company, 1945. Donovan, Robert J., Conflict and Crisis. W. W. Norton Company, Inc., 1977. Ebener, Charlotte, No Facilities for Women. Alfred A. Knopf, 1955. Feis, Herbert, The Atomic Bomb and the End of World War II. Princeton University Press, 1966. Ferrell, Robert H., red., Off the Record: The Private Papers of Harry S. Truman. Harper & Row, Publishers, Inc., 1980. Francillon, René J., Japanese Aircraft of the Pacific War. London: Putnam & Company Limited, 1970. Gallo, Max, The Poster in History. Overs, av Alfred og Bruni Mayor. American Heritage Publishing Co., Inc., 1974. Goodchild, Peter, J. Robert Oppenheimer: Shatterer of Worlds. Houghton Mifflin Company, 1981. Groueff, Stephane, Manhattan Project: The Untold Story of the Making of the Atomic Bomb. Little, Brown and Company, 1967. Groves, Leslie R., Now It Can Be Told: The Story of the Manhattan Project. Harper & Row, Publishers, 1962. Hachiya, Michihiko, M. D., Hiroshima Diary: The Journal of a Japanese Psysician, 6 august-30 september 1945. Overs, og red. av Warner Wells, M. D. The University of Carolina Press, 1955. Harriman, Averell W., og Elie Abel, Special Envoy to Churchill and Stalin, 1941-1946. Random House, 1975. Haynes, Richard F., The Awesome Power. Louisiana State University Press, 1973. Hersey, John, Hiroshima. Bantam Books, 1946. lenaga, Saburo, red., Jugonen Senso (Nihon No Rekishi, bind 7). Japan: Horupu Kyoiku Taikei, 1977. Imani, Seiichi, Taisen E No Michi (Zusetsu Showa No Rekishi, bind 6). Tokyo: Shueisha, 1980. «Japan Signs the Surrender.» Life, September 17,1945. Japanese Broadcasting Corporation, Unforgettable Fire. Pantheon Books, 1977. Jungk, Robert, Brighter than a Thousand Suns. Overs, av James Cleugh. London: Victor Gollancz Ltd. Rupert Hart-Davis Ltd., 1958. Karig, Captain Walter, og Lieutenant Commander Russell L. Harris og Lieutenant Commander Frank A. Manson, Battle Report: Victory in the Pacific. Rinehart and Company, Inc., 1949. Kase, Toshikazu, Journey to the Missouri. Red. David Nelson Rowe. Archon Books, 1969. Kato, Masuo, The Lost War: A Japanese Reporter's Inside Story. Alfred A. Knopf, 1946. Kaufman, Louis, Barbara Fitzgerald og Tom Sewell, Moe Berg: Athlete, Scholac, Soy. Little, Brown and Company, 1974. Kilbourn, Jonathan: «The Mighty Atom.» Yank, the Army Weekly, September 7,1945. «The Atomic Bomb.» Yank, the Army Weekly, September 7,1945. Kirby, Major-General S. Woodburn, The War Against Japan, bind. 5. London: Her Majesty's Stationery Office, 1969. Kitajima, Muneto, Gembaku No Nagasaki. Tokyo: Gakufu Shoin, 1959. Kosakai, Yoshiteru, red., A-Bomb: A City Tells its Story. Overs, av Kiyoko Kageyama, Charlotte Susu-Mago, Kaoru Ogura. Hiroshima: Hiroshima Peace Culture Center, 1972.

202

Kunetka, James W., City of Fire. University of New Mexico Press, 1979. Lamont, Lansing, Day of Trinity. Atheneum, 1965. LeMay, General Curtis E., Mission with LeMay. Doubleday & Company, Inc., 1965. Life, August 20,1945. Lifton, Robert Jay, Death in Life. Random House, 1967. Los Alamos Scientific Laboratory, Los Alamos 1943—1945; The Beginning of an Era. University of California Press, udatert. Mainichi Daily News, Fifty Years of Light and Dark: The Hirohito Era. Tokyo: The Mainichi Newspapers, 1975. Makino, Kikuo, red., Jugo No Senshi. Tokyo: Mainichi Shimbun, 1980. Manchester, William: American Caesar. Little, Brown and Company, 1978. The Glory and the Dream. Bantam Books, 1975. Marx, Joseph Laurance: Nagasaki: The Necessary Bomb? The Macmillan Company, 1971. Seven Hours to Zero. G. P. Putnam's Sons, 1967. Mee, Charles L., jr., Meeting at Potsdam. Dell Publishing Co., Inc., 1976. Meretskov, K. A., Serving the People. Moscow: Progress Publishers, 1971. Mikesh, Robert C., «Kikka.» Monogram Close-up, 1979. Miller, Merle, Plain Speaking. Berkley Publishing Corporation, 1974. Minasyan, M.M., et al, red., Great Patriotic War of the Soviet Union. Moscow: Progress Publishers, 1970. Mitchell, Donald W., A History of Russian and Soviet Sea Power. Macmillan Publishing Co., Inc., 1974. Moorad, George, Lost Peace in China. E. P. Dutton & Co., Inc., 1949. Morison, Samuel Eliot: The Two-Ocean War. Little, Brown and Company, 1963. Victory in the Pacific (Om USAs sjøoperasjoner i Annen verdenskrigserien). Little, Brown and Company, 1975. Moss, Michael E., Posters for Victory: The American Home Front and World War II. United States Military Academy, 1978. Nishina, Kinen Zaidan, red., Genshi-Bakidan: Hiroshima-Nagasaki No Shashin To Kiroku. Tokyo: Kofusha Shoten, 1973. The Pacific War Research Society: The Day Man Lost: Hiroshima, 6 August, 1945. Kodansha International Ltd., 1972. Japan's Longest Day. Kodansha International Ltd., 1968. Parrish, Thomas, red. The Simon and Schuster Encyclopedia of World War II. Simon and Schuster, 1978. «The People: Their Nation is Beaten but They Are Not Bowed.» Life, September 10, 1945. Potter, E. B., Nimitz. Naval Institute Press, 1976. Reports of General MacArthur: Japanese Operations in the Southwest Pacific Area. Bind 2, del II, hentet fra Japanese Demolization Bureaux Records. U.S. Government Printing Office, 1966. Rhodes, Anthony Richard, Propaganda, The Art of Persuasion: World War II. Red. ved Victor Margolin. Chelsea House Publishers, 1976. Rozental, S., red., Niels Bohr. Amsterdam: North-Holland Publishing Company, 1967. Schoenberger, Walter Smith, Decision of Destiny. Ohio University Press, 1969. Schwartz, Robert, «Atomic Bomb Away.» Yank, the Army Weekly, September 7,1945. Sherwin, Martin J., A World Destroyed. Alfred A. Knopf, 1975. Steichen, Edward, red., U.S. Navy War Photographs. Crown Publishers, Inc., 1956. Stephan, John J., Sakhalin: A History. Oxford: Clarenden Press, 1971. Suzuki, Tsutomu, red., Tai Heiyo (Nihon Rekishi Shirizu, Vol. 21). Tokyo: Sekai-bunkaSha, 1968. Takaoka, Susuma, «First Jet Flight in Japan.» Air B.P. No. 43. October 1968. Takeuchi, Shuzo, Dokyumento Tokyo Daikushu. Tokyo: Ondori-Sha, 1968. Thomas, Gordon og Max Morgan-Witts: Enola Gay. Stein and Day, 1977. Ruin From the Air: The Atomic Mission to Hiroshima. London: Hamish Hamilton Ltd., 1977. Tibbets, Paul W., jr., The Tibbets Story. Stein and Day, 1978. Time, August 20,1945. Time, August 27,1945. Togo, Shigenori, The Cause of Japan. Overs, og red. ved Togo Fumihiko og Ben Bruce Blakeney. Greenwood Press, Publishers, 1977. Toland, John, The Rising Sun. Bind 1 og 2. Random House, 1970. Truman, Harry S., Memoirs. Bind 2. Signet Books, 1956. Truman, Margaret, Harry S. Truman. Pocket Books, 1974. Turkin, Hy, og S. C. Thompson, The Official Encyclopedia of Baseball. A. S. Barnes and Company, 1956. The United States Strategic Bombing Survey, The Effects of Atomic Bombs on Hiroshima and Nagasaki. United States Government Printing Office, 1946. «Victory.» Yank, The Army Weekly, September 7,1945. «Victory Celebrations.» Life, August 27,1945. «Victory! The Warsick World Hails it Wildly with Jap Broken by Shock of Cosmic Weapons.» Newsweek, August 20,1945. Werth, Alexander, Russia at War, 1941-1945. E. P. Dutton & Co., Inc., 1964. Willoughby, generalmajor Charles A., and John Chamberlain, MacArthur, 1941-1951. McGraw-Hill Book Company, Inc., 1954. Yass, Marion, Hiroshima. G. P. Putnam's Sons, 1972. Youth Division of Soka Gakkai, Cries for Peace. Tokyo: The Japan Times, Ltd., 1974. Yui, Masaomi, Senso To Kokumin. (Zusetsu Showa No Reikishi, bind 8). Tokyo, Shueisha, 1980.

ILLUSTRASJONER

Henvisninger atskilt med semikolon angir bilder fra venstre mot høyre, kolon ovenfra og ned.

OMSLAG og side 1 - Mitsugu Kishida.

KAPPLØP FOR Å TEMME ATOMET: 18-Kart av Tarijy Elsab. 20-Fritz Goro for Life: Goro fra Black Star. 21 -UPI. 22,23-U.S. Department of Energy. 24-Edward Clark for Life. 25Argonne National Laboratory. 27-Edward Clark for Life. 29-Wide World. 30-U.S. Army. 31—Los Alamos National Laboratory. 33—U.S. Army.

© Japan Broadcasting Publishing Co. 109—Asa Shigemori: Zenko Ikeda og Chieko Ikeda. 110-111-Masao Kabayashi; Kishiro Nagara: Kinzo Nishida. 112-Akiko Takakura: Junjiro Wataoka, © Japan Broadcasting Publishing Co. 113-Yasuko Yamagata: Masato Yamashita, © Japan Broadcasting Publishing Co. 114, 115-Kunito Terai: Takeichi Yamaguchi; Yoshima Hara. 116, 117-Kiyoshi Wakai; Tomiko Ikeshoji: Kizo Kawakami. 118,119-Hiroshimi Matsuzoe; Yoshito Nagamatsu.

NEDTELLING I ØRKENEN: 34, 35-Fritz Goro for Life. 36-Los Alamos National Laboratory. 37—Marie Hansen for Life. 38, 52—Los Alamos National Laboratory: U.S. Army. 54, 55-Los Alamos National Laboratory. 56-U.S. Army, Los Alamos National Laboratory. 57—Fritz Goro for Life.

NOEN SOM OVERLEVDE: 122-Mitsuo Matsushige. 123-Yoshito Matsushige. 124Kenichi Kimura. 125-Hajime Miyatake. 126-Satsuo Nakada. 127—Masami Onuka. 128,129-Shigeo Hayashi. 130-132-Yosuke Yamabata. 133-Bottom Kenichi Kimura. 134-FPG/Photoworld; Wide World.

PRESIDENTENS ULTIMATUM: 61-Dmitri Kessel for Life. 63-Samuel Berg, M.D. 64, 65Kunst av John Batchelor, London. 66-David Irving, London. 67-Argonne National Laboratory. 68-U.S. Marine Corps. 69-Yomiuri Shimbun; fra Japan's Longest Day, samlet av Pacific War Research Society, utgitt av Kodansha International Ltd., Tokyo, 1960. 70-Shunkichi Kikuchi. 71-Mainichi, Shimbun: Shunkichi Kikuchi. 72-UPL

TAKSERING AV SKADENE: 136, 137-Yosuke Yamabata. 138-Yuichiro Sasaki. 139Shigeo Hayashi. 140,141: FPG/Photoworld; U.S. Air Force. 142,143—Eiichi Matsumoto; U.S. Air Force (2). 144, 145: Shigeo Hayashi; Shunkichi Kikuchi. 146-U.S. Air Force: National Archives (No. 23-H-836). 147-Shiego Hayashi. 148—Eiichi Matsumoto: U.S. Air Force. 149-Shigeo Hayashi. 150,151-Hajime Miyatake.

USA FORAN INNSPURTEN: (>, 15-Henry Beville, © the National Archives.

MANNEN FRA MISSOURI: 74,75-Historical Pictures Service Inc., Chicago, © The Harry S. Truman Library. 76-National Archives (No. 208-N-30470A). 77,78-© The Harry S. Truman Library. 79—The Kansas City Star-Times, © The Harry S. Truman Library: Edwin Saxton, © The Harry S. Truman Library. 80-UPI, © The Harry S. Truman Library. 81,82-© The Harry S. Truman Library. 83,84-UPl, © The Harry S. Truman Library. 85Field Enterprises, © The Harry S. Truman Library. 86, 87-National Archives (No. 306-PS-50-13209); U.S. Army, © The Harry S. Truman Library.

ANGREPSMÅL HIROSHIMA: 90-Fra bøkene Enola Gay og Ruin from the Air, av Gordon Thomas og Max Morgan Witts, utgitt av Stein & Day, N.Y., og Hamish Hamilton, London, 1977.91-© Jacob Beser. 92-U.S. Air Force. 93-Film fra Forsvarsdepartemen­ tets arkiver. 94-© Richard Cannon. 95-© Charles Perry. 96-Wide World. 97-U.S. Air Force. 98-National Archives (No. RG 77) (2); Frederic F. Bigio fra B-C Graphics (2). 100Wide World. ØYENVITNER TIL DOMMEDAG: Maleri av: 102, 103-Sumako Yamada. 104-Sadako Kimura. 105-Goro Kiyoyoshi, © Japan Broadcasting Publishing Co. 106-Kanichi Ito, © Japan Broadcasting Publishing Co. Hatsuji Takeuchi. 107-Shouichi Furukawa: Yshiko Michitsuji, © Japan Broadcasting Publishing Co. 108-Akira Onoki: Kazuo Matsumuro,

«TÅLE DET UTÅLELIGE»: 154-Keystone Press Ltd., London. 156-Bureau Soviétique dlnformation, Paris. 157-Sovfoto: Bureau Soviétique dlnformation, Paris. 158—© Masahika Takeshita. 160-lchiro Shirakawa. 161 -Yomiuri Shimbun. 162: © Koremasa Anami. 164-Mainichi Shimbun. 165-National Archives (No. 80-G.-490320). 166© Mannosuke Toda. 167-Photo Trends. 168-George Lacks for Life. 170-Shigeyuke Kiyomatsu: Mainichi Shimbun. 171-U.S. Army. 172,173-Carl Mydans for Life.

DEN DAGEN KRIGEN SLUTTET: 174,175-U.S. Army. 176-© 1945 Time Inc. 177-Alfred Eisenstaedt for Life. 178,179- Wide World; UPI. 180-Herbert Gehr for Life. 181 -Wide World: FPG/Photoworld. 182,183: Wide World; Myron Davis for Life: Earl Hebse from The Kansas City Star-Times. 184, 185-Ullstein Bilderdienst, Berlin (West) U.S. Army; Keystone Press, Ltd., London; UPI. 186,187-National Archives (No. 80-G-495604). DEN UBLODIGE INVASJONEN: 188, 189: U.S. Navy. 190-U.S. Army. 191-National Archives (No. 80-G-490444). 192, 193-U.S. Army unntatt nederst til høyre, Carl Mydans for Life. 194, 195—U.S. Marine Corps unntatt nederst til venstre, National Archives (No. 80-G-700860). 196, 197-Carl Mydans for Life; U.S. Marine Corps (2). 198-201-U.S. Marine Corps.

ANDRE BIDRAG For all hjelp under arbeidet med denne boka vil redaktørene rette en takk til Harold M. Agnew, General Atomic Company, San Diego, California; kaptein C. Marriner Bertholf, USNR, Alexandria, Virginia; James Breen, Los Alamos National Laboratory, Los Alamos, New Mexico; Barbara Burger, Still Picture Branch, National Archives, Washington, D.C.; Richard Cannon, Williamsville, New York; Japanske borgeres komité for gavekopier av foto og bildemateriale om atombombene, til våre barn og medmennesker i verden, Tokyo; Russel Gackenbach, West Caldwell, New Jersey; Arlin Givens, Los Alamos National Laboratory, Los Alamos, New Mexico; Phillip C. Guzzetta, M.D., kirurg ved Children's Hospital, Washington, D.C.; Hiroshimas Peace Memorial Museum, Hiroshi­ ma; Japan Broadcast Publishing Co., Tokyo; Robert Lewis, Smithfield, Virginia; Robert C.

Mikesh, Fly-konservator National Air and Space Museum, Washington, D.C.; Donald Montoya, White Sands Missile Range, White Sands, New Mexico; David Moore, Los Alamos National Laboratory, Los Alamos, New Mexico; Masao Murata, Tokyo; Nagasaki International Cultural Hall, Nagasaki; Charles Perry, Wrentham, Massachu­ setts; J. Simmonds, Imperial War Museum, London; Jim Trimble, National Archives, Washington, D.C.; Paul White, Audio-Visual Divison, National Archives, Washington, D.C. Bokens register er utarbeidet av Nicholas J. Anthony.

203

REGISTER Kursiverte tall angir illustrasjoner

A Adachi, Tae, 129 Alamogordo Bombefelt, 32,33-35, 44-45,50-55, 56-57 Albury, Charles, 101 Allis-Chalmers, 24, 30 A/sos-gruppa, 61 -63, 66 Anami, Korechika, 162; og opprør mot kapitulasjon, 161; selvmord, 162-163; og kapitulasjonsbetingelser, 66,97,152-155,158-161 Arisue, Seizo, 97-98,192 Arnold, Henry «Hap», 72 Asahi Shimbun, 73 Ashworth, Frederick, 100-101 Atago, Hachiroyasutaka, 125-126 Atombombe: andre bombetokt, 99-101; arbeids­ styrker i produksjonen, 27, 29; begivenhetene som ledet til, 17-26; bruk vedtatt, 58-60, 63, 69, 72-73, 76, 86, 89, 96-97; demonstrasjon foreslås, 60, 62-63; dødsofre, 1, 60,104, 106-119,128-129, 130-134,135; fly ombygges, 89-90, 92; første bombetokt, 94-96, 98, 99; første detonering, 32, 33—35, 50, 52-55, 58; ildstormer, 141; industriens rolle i produksjonen, 24—25, 27—28; konstruksjon, bygging og prøver, 27, 31-32,33-35, 42, 44, 46-51, 52; ladning før avlevering, 89, 92-95,100; målvalg, 60-62, 73, 89-91; de overlevendes kunst, 102—103, 104—119; patologiske virkninger på ofrene, 60,104-119,124-127, 130-134; radioaktiv nedbør, 126,128; radiologiske ettervirkninger, 135; sikkerheten under produksjonen, 27, 31-32, 36, 40, 41-43, 44, 59, 60, 61, 88, 91, 92, 93; skjematisk gjengivelse 98; Sovjets utvikling, 72-73, 87; tyskernes framskritt, 61, 62; vitenskapsmenn om forsert bruk, 62—63, 67; øde­ leggelser, 16, 97, 98-99, 100, 102-103, 105, 118-119, 122—123, 124-126,128-132, 136-151 Atsugi Flybase, 169-190 Attlee, Gement, 73

B Baba, Hideo, 97 Bacall, Lauren, 74-75 Ball, Joseph, 83 Ballantine, Joseph W., 69 Bard, Ralph, 59 Barn i forsvarsstyrkene, 63, 70 Barnes, Philip, 100 Bart, Blasius, 24 Bart, Sieg, 24 Bartky, Walter, 62 Beahan, Kermit, 100-101,128 Bell, Daniel, 23 Berg, Moe, 61, 63 Berlin, seiersfeiringer, 184 Beser, Jacob, 92, 94, 95-96, 99 Bethe, Hans, 19 Bock, kaptein Frederick, 99 Bock's Car (fly), 99-101 Bohr, Niels, 17-19, 21, 36, 60 Bonneville dam, 26 Brewster, Owen, 83 Burton, Harold, 83 Bush, Vannevar, 21, 32, 59 Byrnes, James F., 59, 62,155,167

Hirohitos stilling, 69; på Potsdam-konferansen, 58, 69, 72, 73, 86-87; og kapitulasjonsvilkår, 73 Clayton, William L, 59 Clinton Engineer Works. Se Oak Ridge, Tennessee Columbia-Universitetet, 19,20, 21, 24 Compton, Arthur Holly, 21, 25-26, 59, 60, 63 Compton, Karl T., 59 Conant, James B., 21, 26, 32, 59 Connally, Tom, 83 Coronet, operasjon, 18 Curie, Marie, 61

D Donne, John, 44 Dooman, Eugene H., 67, 69 Douglas, 8,12 Duke of York, 169 Dulles, Allen, 66, 6972 Duzenbury, Wyatt, 93, 94

E Eatherly, Claude, 95 Eichelberger, Robert, 169 Einstein, Albert, 19-20,21, 62 Eisenhower, Dwight D., 72 Elizabeth, Dronning av Belgia, 19 Enola Gay (fly), 93-95, 96

F Farrell, Thomas, 92-93, 96 Fat Man, 32,33, 50, 51-52, 58, skjematisk gjengivelse, 98, 99-101 Ferebee, Thomas, 90-91, 94, 95-96 Ferguson, Homer, 83 Fermi, Enrico; og atombomben - produksjon og prøving, 19, 20, 25, 26, 30-32 og demonstrasjonssprengning, 63; feilaktig identifikasjon, 60; og fisjonsmateriale, 21; om fredelig bruk av atomenergi, 59 Filippinene-havet, slaget om, 16 Filippinene, reaksjon på kapitulasjonen, 168-169 Flagg, James Montgomery, 9 Flygeblad, 160 Forente stater, se USA Forrestal, James V., 155,169 Franck', James, 62—63 Frisch, Otto, 17, 21 Fuji-fjellet, 188-189,192 Fujimara, Yoshijiro, 66 Fukuoka, 166 Furukawa, Shouichi, 107

G Grand Coulee-dammen, 26 Great Artiste (fly), 90,100-101 Grew, Joseph C., 67 Groves, Leslie R., 37, 56; anlegg og områder skaffet av, 25-27, 38; og avgjørelsen om å kaste bomben, 59—60, 89, 96; og produksjons-problemer; 30; og sikkerhetsforanstaltninger, 27, 32, 36, 59-60; som sjef for bombeproduksjonen, 22-24, 26, 32, 56; og tysk kjernefysisk framskritt, 61 -62; og valg av mål, 60-61 Grusomheter, japanske, 166

H

c California, Universitetet i, 19, 21, 23 Carnegie-institutionen, 19 Caron, George Robert, 94, 95-96 Chiang Kai-shek, 73 Chicago, Universitetet i, 19, 21,25, 30, 67 Chicago, seiersfeiringer, 183 Chrysler Corporation, 12 Chungking, seiersfeiringer, 185 Churchill, Winston: og atombomben, 59, 69, 71, 87; og

Hachiya, Michihiko, 120-122,126,133-135 Hahn, Otto, 17, 62 Halsey, William F.: og flyangrep på Japan, 160; ved kapitulasjonsseremonien, 171-172; og nyhetene om kapitulasjonen, 167 Hanford, Washington, 26, 28, 29, 30-31 Hara, Yoshimi, 115 Harriman, W. Averell, 158 Harrison, George L, 58-59 hata, Shunroku, 91

Hatanaka, Kenji, 159-165 Heisenberg, Werner, 62-63 Helsetjenester, japanske, 127-128 Higashikuni, prins, 168 Hiranuma, Kiichiro, 158,164 Hirohito, Japans keiser, 160, 190; keiserlig forordning, 161,164-167,190; og opprettholdelse av monarkiet, 158; og kapitulasjonsvilkårene, 97, 153-154,158,160-161; keiserdyrkelse, 16-17, 67,69, 73,124,153-155 Hiroshima: som atombombe-mål, 60, 73, 89-91, 95, 96-97, 99,104,120-121; dødsofre, 1,104; patologiske virkninger på ofrene, 60,104-119, 124-127, 133-134: radarvarsel, 95; radiologiske ettervirkninger, 135; ødeleggelser, 97, 98-99,102-103, 122—123, 128-129,138, 140-141, 143-145, 148, 150—151 Hirota, Koki, 66 Honolulu - seiersfeiringer, 176,186-187 Honshu, planlagt invasjon, 17-18

I lekes, Harold L., 32 Ida, Masataka, 162-163 Iheya-ushiro-jima, 167 Ikeda, Chieko og Zenko, 109 Ikeshoji, Tomiko, 117 lld-stormer, 141 Indianapolis, 88 Industrien, dens rolle i byggingen av atombomben, 24-25, 27-28 Ito, Kanichi, 106 Iwo Jima-toktet, 16

J Jackson, Andrew, 78 Jackson, Sam, 84 Jacobson, Per, 72 Japan: flyangrep på, 16, 63, 66,120,160; flytyper utviklet av, 64-65, 70; antiluftforsvar, 100-101; mordkomplott, 159-165; atombombeofre, 1, 60,104, 106-119, 124-127, 128-129, 130-134, 135; grusomheter, 166; falne i kamp, 63,156; kamuflasje, 70, 71; sensur, 98; barn i forsvars­ styrkene, 63, 70; kode, løst av amerikanerne, 67, 69; forsvarsplaner, 17, 63, 70-71,152-153; demobilisering og avvæpning, 170,200—201; og keiserdyrkelse, 16-17, 67, 69, 73,124,153-155; matmangel, 16; keiserlig forordning, reaksjonen på den, 161, 164-166,190; invasjonsplaner, 17, kart 18, 68, 86,176; Kamikaze tradisjonen, 63, 70,152,166-169; flyveblad, 160; helsetjeneste, 127-128; handelsflåten, tap, 16; okkupasjon, 169-171,188-201; og Potsdamerklæringen, 152-155,167; krigsfanger, 156,165; propaganga, 196; reaksjon på kapitulasjonen 164-165; motstand mot kapitulasjon, 16,155-166, 190; hevnønsker, 6—13; Sovjet-Unionen, for­ bindelser med, 66-67; Sovjetisk intervensjon, 58—59, 69, 98-99,152,156-157; selvmord, 163,166-169; kapitulasjonserklæring, 166; kapulasjonsseremoni, 169-171,172—173; kapitulasjonsforhandlinger og -vilkår, 67-69, 97-98,152-161; ubetinget kapitula­ sjon, krav om, 67, 70, 73, 96, 99; kvinner i forsvar og krigsindustri, 14,15, 27-29, 70 Japans marine, 16 Jeppson, Morris, 94-95 Johns Hopkins-universitetet, 17-19 Johnson, Clarence, 29 Joint Chiefs of Staff: og bruk av atombomben, 73, 91; invasjon av Japan, 17-18, 68; betingelsesløs kapitula­ sjon, 67 Joliot-Curie, Frédéric, 61 Jumbo (metall-tank), 4849,56

K Kagoshima-bukta, 18 Kaiser Wilhelm-instituttet, 17 Kamai, Fru, 124-125

205

Kamikaze-tradisjonen, 63, 70,152,167-169 Kamuflasje, japansk, 70, 77 Kansas City-seiersfeiringer, 783 Kase, Toshikazu, 171 Katsube, dr., 133 Kawabe, Torashiro, 768, 169 Kawakami, Kizo, 117 Kazo-machi, 770 Keener, Sam, 29 Keiserlige forordning, 767,164,167,190 Kennedy, Sam, 783 Kido, Koichi, 754; og kapitulasjonsvilkår, 97,153-154, 158-160; mordkomplott, 159 Kimura, Sadako, 104 Kina, seiersfeiringer i, 785 Kitao (funksjonær), 133 Kiyoyoshi, Goro, 104 Kobayashi, Masao, 110 Koga, 18 Koiso, Kuniaki, 66 Kokura, som atombombemål, 60, 73, 89, 91,100 Komatsu, Nobukazu, 130-132 Korea, Soviets planer med, 155 Krigsobligasjoner, 74 Krigsplakater, 6-75 Kuharek, John, 99,101 Kumagaya, 18 Kunst, av overlevende fra atombomben, 702-703, 704-779 Kure, 121 Kurilene, Sovjets planer med, 155-156 Kwanto, 18 Kyobashi-elva, 124 Kyoto, 60, 67 Kyushu, planlagt invasjon, 17-18, 68

L Landsdowne, 171 Laurence, William, 32 Lawrence, Ernest O., 21, 23, 29, 43, 59, 63 Layton, Edwin T., 167 Leahy, William D., 167; om atombombens ødeleggelser, 99; og kapitulasjonsvilkårene, 68,155 LeMay, Curtis E.: og brannbombetokter, 16-17; og invasjonsplaner, 17; og målvalg, 73, 89-91 Lewis, Robert, 90, 94 Leyte-bukta, slaget om, 16 Little Boy, 58, 89-96, skjematisk gjengivelse, 98 London - seiersfeiringer, 184-185 Los Alamos, New Mexico, 27-28, 37, 32, 36, 38-43, 46-47, 176 Los Alamos Ranch-skole, 38 Luft-angrep, 16, 63, 66,120,160

M MacArthur, Douglas, 171,173; ankomst i Japan, 192, 793; Japan okkuperes, 169-171,190,196; ved kapitulasjons-seremonien, 169-172, 773; og kapitula­ sjonsvilkårene, 168 McCloy, John J., 67-69 McVay, Charles, 88 Mainichi Shimbun, 73 Malik, Jacob A., 66-67 Mandsjuria, Sovjets invasjon av, 152,155, 756-757 Manhattan Engineer District, 22. Se også Groves, Leslie R. Manila, reaksjon på kapitulasjonen, 168-169 Mao Tse-tung, 156 Marianene, flybaser, 16 Marquardt, George, 90 Marshall, George C.: og atombomben, 21, 59-61, 96; og invasjonsplanene, 17, 68, 72 Mashbir, Sidney, 768 Matmangel, 16 Matsumoto (snekker), 129 Matsumoto, Shunichi, 158 Matsumuro, Kazuo, 108 Matsuzoe, Hiroshi, 118 Matthias, Franklin, 26, 30-31 Maud-rapporten, 21 Meitner, Lise, 17

206

Michitsuji, Yoshiko, 107 Missouri, 167,169,171,172-173 Molotov, Vjatsjeslav M., 98,158 Mordkomplott, 159,165 Morgenthau, Henry, 23 Mori, Takeshi, 162,165 Morimoto, Shigeyoshi, 120,128

Roosevelt, Franklin D.: og atombomben, 20-21, 59, 62; død, 86; kontakt med Truman, 85 Rosewell, Danny, 167 Royal Marines, 194 Royal Navy, 169

s N Nagako, Japans keiserinne, 161 Nagamatsu, Yoshito, 118 Nagara, Kishiro, 110 Nagasaki: som atombombemål, 61, 73, 89, 91, 99, 700, 101,104,128,153; bombeofre, 128-129,133,135; patologiske virkninger på ofrene, 774, 778-779, 730-732; radiologiske ettervirkninger på ofrene, 135; ødeleggelser, 700, 118-119, 130-132, 136-137, 139, 140, 742, 746-749 Nagoya, luftangrep på, 66 Nakajima, Koichi, 130 Nakamura, Satoshi, 120,127 National Defense Research Committee, 21 Nelson, Richard, 94 New Jersey, 171 New York Times, 73 New York - seiersfeiring, 777,180-181 Nichols, 171 Nichols, Kenneth, 22-23 Nikkelproduksjon, 24 Niigata, som atombombemål, 60, 73, 89 Nimitz, Chester W., 77; ankomst i Japan, 169; kapitulasjon og okkupasjon, 167,169,171-172,196 Nishida, Kinzo, 110,177 Nishina, Yoshio, 97-98,138,142 Noguchi, søster, 128-129 Kjerneenergi: amerikansk eksperimentering, 17-31; britiske framskritt, 21, 59; elektromagnetisk separasjon, 23, 29-30; etterretningsrapporter, 61-63, 66, 72-73, 87; fissilt materiale tilvirkes, 28-32; forslag om fredelig bruk, 59; første kjedereaksjon, 25, 26, 66; reaktorproduksjon, 22, 30-31, 43; sikker­ hetstiltak under produksjonen, 24, 27, 29, 31-32,43; tyske framskritt, 17-19, 21, 61-63, 66; ulykker ved produksjonen, 31

o Oak Ridge, Tennessee, 23-24, 25-26,27, 28-29, 31 Office of Scientific Research and Development, 21 Oita Field, 166 Okinawa-toktet, 16, 63, 67, 68 Olympic, Operasjon, 18 Onishi, Takajiro, 160 Onoki, Akira, 108 Oppenheimer, J. Robert, 37, 56; atombomben produksjon og prøver, 27-28, 32, 52; demonstrasjonssprengning, 63; fisjonsmateriale, 31; fredelig bruk av kjernekraft, 59; prøveområde, 31,44; om stråledødelighet, 60 Ota-elva, 123

P Paris, seiersfeiringer, 174-175, 184 Parsons, William S., 28, 89-90, 92, 93-94, 96 Pendergast, Tom, 78, 80, 82 Percival, Arthur, 171-172 Perry, Matthew, 171 Phelps Dodge kobber-produkter, 24 Pope, New Mexico, 48 Port Arthur, 757 Porter, John, 94 Potsdam-konferansen, 58, 69, 72, 73, 86-87, 96 Potsdam-erklæringen, 69, 73,152-155,167 Powhatan, 171 Princeton-universitetet, 19 Propaganda: amerikansk, 6-75; japansk, 196

R Rabi, I. L, 43

Sachs, Alexander, 20 Saga, 798-799 Sagami-bukta, 18 Sakhalin, Sovjets planer med, 155-156 Sakomizu, Hisatsune, 97,164 San Francisco, seiersfeiringer, 182-183 Sasaki, Takeo, 163-164 Sasebo, 200-207 Sashida, Goichi, 126 Sato, Naotake, 98-99 Seiersfeiringer, 167-169,174-175, 176 Sengier, M. Edgar, 22 Sensor, japansk, 98 Shain, Edith, 777 Shibushi, 77 Shigemitsu, Mamoru, 171-172 Shigemori, Asa, 109 Shikoku, planlagt invasjon, 18 Shinkolobwe-gruvene, 22 Shirakawa, Ichiro, 161 Shumard, Robert, 94 Slotin, Louis, 31 Somervell, Brehon, 22 South Dakota, 169 Sovjet-unionen: atombomben utvikles, 72-73, 87; forbindelser med Japan, 58-59, 66-67, 69; interven­ sjon mot Japan, 58-59, 69, 98-99,152,156-157; kapitulasjonsvilkår, 155-158; okkupasjon av Japan, 155-158; spionasje, 72-73, 87; tap på slagmarken, 156; territorialutvidelsesplaner, 155. Se også Stalin, Josef Spaatz, Carl «Tooey»: og atombombeslipp, 73, 89-90, 96; og luftangrep på Japan, 160 Spruance, Raymond, 171 Stalin, Josef: og japansk kapitulasjonstilbud, 66-67, 69, 98; og nyhetene om bomben, 72-73, 87; på Potsdamkonferansen, 58, 69, 72, 86-87; og Sovjets interven­ sjon mot Japan, 69, 98-99. Se også Sovjet-Unionen Stars and Stripes, 174-175 Stiborik, Joseph, 94 Stillehavsfronten, prioritering av, 8 Stimson, Henry L.: og atombomben, 21, 58-59, 62, 72-73,96; bombens ødeleggelser, 99; demonstrasjonssprengning, 60; Hirohitos avgang, 68,155; invasjon av Japan, 68; kapitulasjonsvilkår, 69-72, 99,155; målvalg, 60-61; ubetinget kapitulasjon kreves, 67 Straight Flush (fly), 98 Strasbourg, 61 -62 Strassmann, Fritz, 17 Sugita, Ichiji, 171 Sutherland, Richard K., Jr., 169,172 Suzuki, Hajime, 164 Suzuki, Kantaro, 69,160; attentatforsøk på, 159,163-164; Potsdam-erklæringen, 73, 97; går av, 168; og Sovjets intervensjon, 66,159; og vilkårene for kapitulasjon, 152-154,158-160 Swearingen, Judson, 28 Sweeney, Charles, 90, 99-101 Szilard, Leo, 19-20, 62, 67

T Takakura, Akiko, 112 Takashima, Tatsuhiko, 163-164 Takeshita, Masahiko, 155, 158,159,163 Takeuchi, Hatsuji, 106 Tanaka, Shizuichi, 163-164 Tanimoto, Kiyoshi, 120,122-125 Tap: amerikanske, 63, 68, 86,187; fra atombomben, 1, 60, 104, 106-119, 124, 125, 126, 127, 128-129, 130-134,135; japanere døde i kamp, 63,156 Teller, Edward, 19, 21-22, 36 Tench, Charles, 190, 792 Terai, Kunito, 114

Tibbets, Paul W., Jr., 73, 89-91, 92, 94-95, 96, 99,100 Time, 176 Tinian: atombomben ankommer, 88—89; som flybase, 90—93 Toda, Yasuhide, 164 Togo, Shigenori, 69; attentatforsøk på, 159; og Potsdamerklæringen, 73, 97-88; og Sovjets intervensjon, 66; og vilkårene for kapitulasjon, 142-155,158,160 Tokugawa, Yoshihiro, 161,163 Tokyo: alliert innflyvning, 169-190,192-195; flyangrep på, 66,160; planlagt erobring, 18; reaksjoner på kapitulasjonen, 164 Tomimura, løytnant, 130-132 Tomioka, Sadatoshi, 171 Toyoda, Soemu, 73,152,159-160 Toyoshima (overlege), 132-133 Trinity (kodenavn). Se Alamogordo Bombe-felt Truman, Bess, 77, 85-86 Truman, Harry S., 74-77; og atombombe-beslutningen, 58-60, 69, 72-73, 76, 86, 96-97; blir president, 59, 76, 86; bombens herjinger, 99; og Hirohitos avgang, 69, 155; og invasjonsplanene, 17, 68; kapitulasjon kunn­ gjort av, 167,176,178; og kapitulasjonsseremonien, 169; og kapitulasjonsvilkårene, 58-59, 68-69, 73,155; og ubetinget kapitulasjon, 67, 73, 96, 99; militær og politiske karriere, 59, 76, 78-85; på Potsdamkonferansen, 58, 69, 72, 73,86-87, 96; og Sovjets inter­

vensjon mot Japan, 58-59, 69; Stalin, atombomben nevnes for, 72-73 Truman, Margaret, 85-86 Tube alloys, 59 Tungliao, 157

u Ugaki, Matome, 166,167 Umeda, Chief Petty Officer, 130-132 Umezu, Yoshijiro, 152-154,159-160,168,171-172,173 Union Carbide, 25 Union Miniére du Haut-Katanga, 22 US Army: atombombeproduksjon, 22-25, 27-28; kvinner i, 41,181 US Army Air Forces: flyangrep på Japan, 16, 63, 66,120, 160; flygebladslipper, 160. Se også Atombomben; Hiroshima; Nagasaki USAs marine-korps, 194-201 US Navy: angrep fra hangarskip, 16,160; interesse av kjerneenergi, 19; seiersfeiringer, 167 Urakami-elva, 128 Uran, anskaffelse, 22 Urey, Harold, 21, 24, 28, 62

V Van Kirk, Theodore «Dutch,» 90, 94, 95

W Wada, Chokugen, 165 Wainwright, Jonathan M., 169,171,172 Wakai, Kiyoshi, 116 Wallace, Henry, 21 Washington, seiersfeiringer, 178-179 Wataoka, Junjiro, 112 Watson, Edwin M., 20 Watts, George, 28 Weizsåcker, Carl Friedrich von, 62 Wheeler, John, 19, 30 Wigner, Eugene, 19

Y Yaku-shima, 100 Yamada, Sumako, 102-103 Yamagata, Yasuko, 113 Yamaguchi, Takeichi, 114 Yamashita, Masato, 113 Yasuzawa, Matsuo, 126-127 Yokohama: flyangrep på, 66; planlagt erobring, 18 Yokosuka, 194 Yonai, Mitsumasa, 66,152,154