Tyrkia, Østerrike og Preussen, Den franske revolusjon [17] [PDF]

Zitiervorschau

Carl Grimberg

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN DEN FRANSKE REVOLUSJON Redigert av Ragnar Svanstrom

•fe^b;bfcteke{ lul|oteket

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1987

Norsk utgave redigert av Haakon Holmboe Billedredaktør Anders Røhr Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Centraltrykkeriet Østerås A.s 1987 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1 193-7 (bd. 17) ISBN 82-525-1 175-9 (komplett)

Forord

Bindet er redigert av fil. dr. Ragnar Svanstrdm, som også står som forfatter til avsnittene «Storm over impe­ riet» og «Frihet, likhet og brorskap». Begynnelsen av bindet, som handler om Tyrkias, Østerrikes og Preussens nyere historie, er forfattet av fil. dr. Sven Eriksson. Eva Grimberg, som hadde nær kontakt med sin manns arbeid, har gjennomlest korrekturen til de deler av verdenshistorien som er forfattet etter Carl Grimbergs død. Oversettelsen er for dette binds vedkommende i sin hel­ het besørget av lektor Bernhard Hagtvedt. Den norske Bokklubben

Innhold

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN ................. Det osmanske rike etter Soliman ............................... De frihetshungrende ungarerne .................................. Tyrkerne taper et felttog, men vinner en forhandlingsseier ................................................................. 16 Kristenhetens siste korstog ......................................... «Østerrike over alt annet!» ......................................... Den pragmatiske sanksjon og Den polske arvefølgekrig De krigerske hohenzollere........................................... Brandcnburg klemmes mellom skjoldene .................. Den store kurfyrsten ...................................................

9

13

21 28 36 41 45 48

Kurprinsen, 48. Den lokkende hildringen, 52. «Gudene taler», 57. Fyrste og undersåtter, 60. Fredrik Vilhelm blir «den store kurfyrsten», 68.

Preussens første konge ................................................ Fredrik Vilhelm 1.........................................................

26 82

Et problembarn, 82. En despot trer fram, 88. Grenaderkongen, 97. Det prøyssiske embedsmannsideal blir ut­ formet, 108.

Maria Thcresia............................................................ 112 De lykkelige ungdomsårene, 1 12.

Fredrik den store........................................................... 129 Ungdomsårene, 129. Krise og kapitulasjon, 135. De herlige dagene i Rheinsberg, 138. Poetiske og filosofiske øvelser, 140. Historie og politikk, 142. Den nye herskeren, 146.

Den østerrikske arvefølgekrig ...................................

149

Maria Thercsias rivaler om arven, 149. Fredrik 2. går til angrep, 152. En tirret løvinne, 155. Det lysner for Maria Thercsia, 157. Mollwitz, 158. Fredrik 2. går av med seie­ ren, 163.

Landsmoderen ........................................................... 175 Fredrik 2. som regent................................................. 184 Voltaircs vasall, 184. Den eneveldige fyrsten, 186. Sanssouci, 190. Litterært og vitenskapelig arbeid, 193. Fredrik den store og kvinnene, 196. Taffclrunden, 198.

Syvårskrigen................................................................ 204 Grev von Kaunitz, 204. «Militærleirens mor», 207. Allian­ senes omveltning, 208. Fredrik og krigskunsten, 215. Sak­ serne kapitulerer, 218. Maria Theresias største seier, 220. Leuthen, 226. Overmakten gjør seg gjeldende, 230.

Den opplyste enevoldsherskeren ................................ 237 Statens første tjener, 237. Det prøyssiske standssamfunnct, 238. Filosofen på tronen, 243. Preussen får en industri, 248. «Der alte Fritz», 251.

«Den revolusjonære på tronen»..... ............................ 258

STORM OVER IMPERIET ....................................... Kongen og hans venner............................................... Spillet om den engelske frihet..................................... Spillet om Amerika ............................................. «Bort fra England»...................................................... Amerikas forente stater............................................... Arvtageren.............................................................. Prokonsulen ..........................................................

269 269 293 310 326 346 34$ 36Q

FRIHET, LIKHET OG BRORSKAP........................ Tredjestanden ......................................................... Trikoloren ......................................................... Prester og penger......................................................... «Leilighet til leie» ....................................................... Fiendene ....................................................

380 330 390 410 416 434

England, 434. De forente stater, 442. Russland, 448. Tysk­ land, 460.

«Allons, enfants de la patrie!» ................................... 468 Gudene tørster ........... a oz

KART Brandenburg-Preussen på 1700-tallet (1 789) ........ 46 Østerrike og Ungarn i siste halvdel av 1700-talIet . 148 Polens første, annen og tredje deling. 1772-1795 458-59

«Natt». Kobberstikk av William Hogarth fra 1700-tallets London. Noen hjemløse stakkarer forsøker å få litt søvn under barbererens vindu. En drosje har veltet i den sølete gaten, og en beruset herre hjelpes hjem av en tjener, men får innholdet av en nattpotte i hodet som en siste hilsen.

Tyrkia, Østerrike og Preussen

DET OSMANSKE RIKE ETTER SOLIMAN I 1529 hadde Soliman 2. ført sine fryktede janitsjarer helt fram til Wiens porter (se bd. 12, side 58 ff). Angrepet ble imidlertid slått tilbake, og da Soliman døde i 1566 arvet hans etterfølgere oppgaven å betvinge denne byen, som var kristenhetens sterkeste grensefestning mot øst. Til all lykke for Europa fulgte det nå en forfallsperiodc i det osmanske rike. På mange måter minner den om «den store forvirring» på omtrent samme tid i Russland. Det var haremsskjønnhetenes, sultaninnenes, protesjéenes og gardeoffiserenes gylne tid. Berømt og typisk for tiden er historien om den vakre venetianerinnen Baffa, som opprinnelig var tatt som bytte av en sjørøver og solgt til seraiet, men som kom til å beherske to på hinannen føl­ gende, meget udugelige og uselvstendige sultaner, sin ge­ mal og sin sønn. De fremmede ambassadører i Konstan­ tinopel ville gjerne stå på god fot med byens innflytelses­ rike sultaninner og kjempet om deres gunst ved å over­ dynge dem med dyrebare og sjeldne presanger. Kvinneregimet førte til en forferdelig korrupsjon. Offi­ sersstillingene ble ikke lenger besatt etter militær dyktig­ het; den som kunne betale mest for et embede, var sikker på å få det. Disiplinen ble slapp, hæren svekket, og janitsjaienes overmot og tøylesløshet økte. De inn- og avsatte sultaner og storvesirer etter forgodtbefinnende. Utenlandske observatører fulgte det brokete, bloddryp­ pende og høydramatiske skuespill med spent oppmerksom­ het. Den engelske ambassadør sir Thomas Roe spådde sommeren 1623 at riket ville gå sin undergang i møte hvis tilstanden fortsatte. I samme måned som sir Thomas ned­ skrev denne dystre profeti, trengte janitsjarene inn i

10

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Murad 4. Samtidig kobberstikk. Murad ble tyrkisk sultan som 11-åring i 1623. Etter 17 års regjeringstid drakk han seg i hjel.

seraiet, avsatte den regjerende, sinnssyke sultanen og inn­ satte i hans sted den ennå mindreårige Murad 4.

Med dette kupp hadde de overmodige janitsjarene i virkeligheten gravet sin egen grav. En dag skulle de komme til å oppd >ge at den nye sultanen var deres overmann. Inntil da h tdde han gjort seg kjent som en meget fredelig person. Han elsket å drømme i lystgårdene, skrev poesi som ikke var uten tungsinn, og arbeidet med flid på å ut­ vikle sin vakre håndskrift. Da han var 21 år gammel, inn­ traff det imidlertid en begivenhet som forvandlet humanisten til statsmann, kriger og — bøddel. Etter forslag av sine nærmeste rådgivere tok Murad seg den frihet, uten janitsjarenes tillatelse, å avsette storvesiren og innsette en ny, men da gjorde janitsjarene opprør. De trengte inn i seraiet og krevde rådgivernes hoder. De । uet med sultanmord, men Murad ga etter, og den ulyk­ kelige storvesirs blod sprutet over den unge sultanens kl er. Så lenge han levde, glemte ikke Murad de ydmykel­ ser og de redselsscener han måtte gjennomgå den dagen. Han svor en blodig hevn. Uten å sky noe middel begynte

DET OSMANSKE RIKE ETTER SOLIMAN

11

han å fylle sitt skattkammer. Han kjøpte seg en trofast garde, og da tiden var moden, slo han til. De upålitelige ble ryddet av veien. Tallet på janitsjarer ble redusert bl. a. ved at de ble sendt på særlig farlige militære ekspedisjoner, og i stedet ble troppene i provinsen styrket. Stormennene skalv; de visste at den minste forsømmelse eller et opprørs­ forsøk betydde døden. Ingen våget å løfte en finger mot den fryktede sultanen. Vesirene ble sultanens slaver. Mer og mer begynte Murad å finne glede i blodsutgytelser for deres egen skyld. Han skal til og med ha latt grave opp likene av folk som var henrettet, for å glede seg ved synet, og ved festlige opptog var hans vei kantet med lik og avskårne hoder. Når han kom hjem, kunne han gråtende lytte til et sørgekvad over forgjengeren Osman 2. som i 1623 var falt som offer for janitsjarenes maktbegjær. Men blant menigmann var Murad populær, for hans grusomheter var bare rettet mot regjeringsmenn og sam­ funnets mektige. Soldatene beundret hans voldsomme styrke — bl. a. kunne han sette skulderen mot en port og sprenge den — hans dyktighet som bueskytter og hans ukuelige mot. Han marsjerte selv i spissen for sine trop­ per, delte sine menns møye, var den første på stormstigen, betenkte seg aldri på å sette livet på spill for å hjelpe en våpenbror og hadde slikt hell med seg i sine krigstog mot perserne at det skulle vare åtti år før det neste gang ble nødvendig å rykke i felten mot dem. Muiads liv fikk en ynkelig ende. I 1640 — mens han ennå var en ung mann — drakk han seg i hjel. Murad ble etterfulgt av sin bror Ibrahim 1. Han var liksom forgjengeren en gjennomført despot. Grusomhet og nytelseslyst synes å ha vært hans mest fremtredende karaktertrekk. For å tilfredsstille sine favoritter — og de­ res antall var legio! — tømte han skattkammeret. Ibrahim fikk fiender overalt, men dråpen som fikk begeret til å flyte over, var hans forsøk på å myrde de ledende janitsjaroffiserene i 1648. Forsøket mislyktes og Ibrahim falt som offer for en sammensvergelse. Til etterfølger fikk han sin syvårige sønn Muhammed 4. Til å begynne med ble landet nå regjert av farmoren og

12

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

siden av moren. Kvinneregimet førte igjen til anarki og militæropprør. Rikets redning kom denne gang gjennom den syttiårige Muhammed Koprili, som av en fransk historiker er hedret med tilnavnet «Tyrkias Richelieu». Muhammed Kdprilis karriere er typisk for forholdene i det tyrkiske rike, eller som man heller burde si, det osmanske rike. (Tyrkerne spilte nemlig på denne tid en meget beskjeden rolle; makten lå i hendene på muhamme­ danske grekere, albanere, italienere, slavere, kaukasiere og andre. Dette forhold er kanskje en av grunnene til at det moderne nasjonalistiske Tyrkias historikere går temmelig stilltiende forbi denne perioden.) Det osmanske rike er nemlig på sett og vis et av de mest demokratiske som hai eksistert. Muhammed Koprili var albaner av fødsel og begynte sin løpebane som kjøkkengutt hos sultanen. Ved sin våkenhet og sitt kulinariske talent avanserte han til sjefskokk og hovmester og ble senere funnet verdig til å bekle andre embeder av mer krigersk karakter. Han ble sendt som guvernør til Damaskus, Tripolis og Jerusalem, og overalt ble han hyllet for sin rettferdighet, fasthet og humanitet. I 1656 oppfordret enkesultaninnen ham til å ta stillingen som storvesir, og det gjorde han på den betin­ gelse at han skulle få fullstendig frie hender, særlig når det gjaldt å inn- og avsette embedsmenn og offiserer. Han fikk sin fullmakt, men reaksjonen var voldsom. Pasjaer og prester protesterte og fremholdt at Koprili gikk i barn­ dommen og dessuten var fullstendig uten kunnskapei både i lesning og skrivning; de utenlandske ambassadører rystet betenkt på hodet. Det viste seg at det ikke var så farlig med alderdomssvakheten, og at analfabeter undertiden kan forstå seg bedre på å organisere en stat enn de sprenglærde. På en overrasket og rcdselsslagen samtid virket det som selveste Murad 4. hadde stått opp fra de døde. Korrupte embeds­ menn, urettferdige dommere, udugelige offiserer og opp­ setsige soldater ble uten nåde sendt hinsides. I de fem årene Koprili fikk virke, skal han ha henrettet 35 000 per­ soner. Resultatet ble imidlertid at storvesiren ble fullsten­ dig herre over situasjonen.

DE FRIHETSHUNGRENDE UNGARERNE

13

Tyrkiske lanseryttere. Tyrkisk miniatyr fra annen halvdel av 1600tallet.

På dødsleiet rådet Koprili den nå tyveårige Muhammed 4. til aldri å lytte til kvinneråd og til alltid å ha troppene fullt sysselsatt med krigstog og beleiringer. I det minste det siste rådet falt i god jord. Sultanen — «en dyster ung mann med blek, lett gulaktig ansiktsfarve og store øyne, som han enten holdt senket mot gulvet eller som rullet vilt» — var riktignok analfabet på det politiske område, og hans jaktekspedisjoner og utsvevelser ga ham bare tid til rent sporadisk å gripe inn i rikets styre, men han var seg sin stilling bevisst og ville utvide riket — og ve den som ikke var ham til lags! For Muhammed Kdprilis etterfølger gjaldt det derfor for enhver pris å tilfredsstille sin despotiske og degene­ rerte herre.

DE FRIHETSHUNGRENDE UNGARERNE

Den fineste presang sultanen kunne få, var naturligvis Wien! Tyrkerne hadde aldri helt oppgitt sine planer om å

14

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

erobre keiserbyen. Det som på denne tid særlig kunne friste dem til å gå til angrep, var de sterke motsetninger i den habsburgske del av Ungarn mellom konge og parla­ ment, tyskere og ungarere, by og land, adel og uadelige, katolikker og protestanter. Etter slaget ved Mohåcs i 1526 (bd. 12, side 56 ff) var Ferdinand 1. av Habsburg blitt kronet med den hellige Stefanskronen og derved formelt blitt herre over hele Ungarn. Men i virkeligheten behersket hans etterfølgere bare de grevskapene som lå nærmest Steiermark og Østerrike, samt fjelltraktene i Øvre Ungarn med de rike, grubene der. Dette var de tettest befolkede og rikeste deler av landet. Den politiske og økonomiske makt lå helt i hendene på adelen, først og fremst de store jordeierne med deres vel­ dige eiendommer, tallrike livegne, rytterfølger og befestede ørnereder. Men også den tallrike lavadel spilte en betyde­ lig rolle. De var alle sammen impulsive herrer, ridderlige eller grusomme alt etter humøret, lite boksprengte, over­ dådige i drikkelag og på hesteryggen, uhemmet egoistiske. Hvis deres privilegier, «de ungarske friheter», var truet, kjente deres frihetspatos ingen grense. De var aristokra­ tiske anarkister i en verden, der den eneveldige fyrstemakt overalt var på fremmarsj. Med våkne og mistenk­ somme øyne fulgte de Wienerhoffets politikk. Da keiseren med riktig syn for svakhetene ved den ungarske adelshær forla tyske leiesoldater i grensefestningene, følte de stolte ungarerne seg både foruroliget og dypt krenket. «De ser nok gjerne at keiseren forsvarer dem», konstaterte den venetianske ambassadør i 1659, «men han får ikke bruke sine egne soldater til det!» Alt dette kjente man meget nøye til i Konstantinopel. Der regnet man med at i det minste lavadelen ville for­ holde seg passiv hvis osmanerne marsjerte mot Wien. Habsburgernes religiøse intoleranse mot protestantene, som det var særlig mange av blant de lavadelige, hadde gitt hatet ytterligere næring. I den tyrkiske del av Ungarn, som omfattet størstedelen av det veldige slettelandet i midten, var alle religioner tolerert. Osmanerne foraktet nemlig kristendommen altfor dypt til at de ville drive

DE FRIHETSHUNGRENDE UNGARERNE

15

noen misjonsvirksomhet. I den første halvdel av 1600tallet hadde protestantene fått støtte og hjelp av fyrstene i den siste tredjedel av det tidligere Ungarn, nemlig Siebenbiirgens fjelland i øst, og så sent som 1645 hadde Georg 1. Råkoczi oppnådd at keiseren ga dem fri religions­ utøvelse. Etter den tid hadde Siebenbiirgen som følge av indre stridigheter mistet sin betydning som maktfaktor, og den nye fyrsten, Mikael Apafy, var ikke stort mer enn en tyrkisk vasall. Følgelig hadde hoffet i Wien i intimt samarbeid med de katolske magnatene tatt opp igjen omvendelsesarbeidet, og kalvinistene hadde til og med fått oppleve at Råkoczis enke viste størst nidkjærhet i dette arbeidet! De protestantiske prestene som forfølgelsene gikk hardest ut over, begynte i sin fortvilelse og fanatisme å se hen til tyrkerne som befriere. Man kan lett forestille seg gleden i Konstantinopel! Det var imidlertid adelen som bestemte, og for den for­ tonet ikke saken seg så enkel. På den ene side kunne man konstatere at tyrkerne hadde vist en viss tilbakeholdenhet i den del av Ungarn som de behersket. I det hele hadde de latt den sosiale orden bestå og godtatt de ungarske adelsprivilegier. På den annen side hadde det tyrkiske styre i Ungarn medført en tilbakegang på det materielle område. Veier og vanningsanlegg forfalt, og åkrer grodde igjen. Rundt festningene ble jorden i mils omkrets lagt under vann og forsumpet. Byene ble utarmet og falt i ruiner. Over det alminnelige forfall reiste det seg bare enkelte moskéer og minareter, tyrkiske bad og praktstaller. Men det som betydde aller mest for de ærekjære ungarere, var vel at de under tyrkisk styre i egenskap av kristne ikke hadde noen som helst utsikt til å nå ledende stillin­ ger. Deres hemmelige mål og lengsel var at Stor-Ungarn skulle gjenoppstå. De dristigste drømte om å gjenforene alle de land som en gang hadde hørt under Stefanskronen, som f. eks. Bohmen. De katolske magnatene håpet både å kunne forsvare sine «friheter» mot keiseren og få hans hjelp til å drive tyrkerne ut av landet. Hvis slike forhåpningei skulle briste, ja, da kunne det kanskje være en tanke å søke kontakt med arvefienden.

16

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Barokkcisercn Lcopold I.

TYRKERNE TAPER ET FELTTOG, MEN VINNER EN FORHANDLINGSSEIER

«Gå din hund, og legg planer for et nytt krigstog! Men pass bare på at du ikke mister hodet ditt på foretagendet!» — disse bistre ordene skal Muhammed 4. ha rettet til Muhammed Kdprilis etterfølger som storvesir, hans sønn Ahmed, i 1663. Ahmed Koprili visste hva sultanen

TYRKERNE TAPER ET FELTTOG

17

mente: når sommeren kom, måtte hæren i felten, og han besluttet å rette angrepet mot de østerrikske arveland. Der hadde på den tid keiser Leopold 1. regjert i noen år. Det var en mann med en betydelig intelligens, og hans interesser omfattet så forskjellige fag som mekaniske opp­ finnelser, historie, naturvitenskapelige eksperimenter, teo­ logi, matematikk og de skjønne kunster. Særlig hadde han en forkjærlighet for musikk. «Han foretrakk god musikk fremfor alle andre gleder», fremholder den østerrikske musikkhistorikeren Ludwig Kochel. «I alle hans fire pa­ lasser fantes dyrebare spinetter som han spilte på i ledige stunder. Han prøvde selv sine musikere før han ansatte dem, og deres dyktighet, ikke protesjering, var avgjø­ rende. Han var både musikk-kjenner og komponist, og det ble ikke oppført noen opera i Wien, uten at keiseren hadde skrevet en eller flere arier». Flittig og samvittighetsfull, ærlig og godmodig var Leopold 1. Hans dominerende karaktertrekk var en sterk rettferdighetsfølelse, et sunt omdømme og en god vilje. Men noen statsmann var han ikke. Særlig skjebnesvangert ble det at han ikke evnet å ta noen beslutning. Han av­ skydde å gå rett på saken. Selv om han hadde gjennom­ skuet sine ministre og oppdaget deres undertiden landsskadelige egoisme, nølte han med å avsette dem. Leopold 1. var from katolikk, og religionen var for ham det faste holdepunkt i tilværelsen. Til tross for sin be­ skjedenhet var han som ung like oppfylt av bevisstheten om den verdighet Gud hadde forlent ham, som Ludvig 14. noen gang hadde vært det. Han var også fullt og fast overbevist om at huset Habsburg i særlig grad eide Guds nådige velvilje. Samtiden var mer enn en gang forbløffet over hans utrolige hell, og man begynte til slutt å helle til keiserens oppfatning. Det fortelles at selveste Ludvig 14. en gang dystert feide sine generalers optimistiske utlegningei til side med ordene: «Jeg tror bare en eneste ting: keiseren har alltid et mirakel i bakhånd!» I april 1663 ble den tyrkiske krigserklæring høytidelig utferdiget, og i september brøt de tatanske rytterhorder mn over grensen til Måhren. Brennende byer og slott mar­

18

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

kerte fremmarsjen. Over 20 000 menn, kvinner og barn ble slept bort som slaver. Igjen hørte man «tyrkerklokkene» klemte i arvelandene, og på ny ble sinnene grepet av en lammende tyrkerskrekk. Hvis Ahmed Koprili hadde marsjert rett mot hoved­ staden, kan det ikke være tvil om at dens skjebne hadde vært beseglet. Men fordi han mente at det var best å sikre seg de viktigste grensefestningene først, gikk han i vinterkvarter. Med alle midler ble ungarerne lokket til frafall fra keiseren. Osmanerne opptrådte som venner og hjelpere, de fremhevet rasefellesskapet mellom tyrkere og ungarere, de betalte alle rekvisisjoner kontant og utdelte til og med almisser. Det var propaganda som ikke kunne unnlate å gjøre virkning. Ahmed Koprilis metodiske krigføring ble Wiens red­ ning. Motstanderen fikk tid til å samle krefter. Den kei­ serlige feltherren Raimund Montecuccoli, som hadde måttet holde seg på defensiven hele året 1663, fikk som­ meren 1664 endelig forsterkninger fra de tyske fyrstene samt fra Ludvig 14. — som på denne tid var høyst mis­ fornøyd med Tyrkia — og den 1. august klarte han å til­ føye den osmanske hær store tap da den forsøkte en over­ gang over elven Raab femten mil syd for Wien. Seieren vakte stormende glede i hele Europa. Med begjærlighet ventet man på nyheter om slag nummer to, da hedningene skulle fordrives fra Europa. I denne situasjon kom meldingen om at det var sluttet fred i Vas vår, som lyn fra klar himmel. Ahmed var til­ freds med de erobringer som allerede var gjort, og umid­ delbart etter slaget hadde han innledet forhandlinger med hoffet i Wien hvor man — av forskjellige grunner — var stemt for å få en slutt på krigen. Slik gikk det til at den beseirede Ahmed bl. a. kunne presentere sin herre noen ungarske grensefestninger samt verdifulle gaver fra keise­ ren. De skuffede ungarske magnatenes raseri kjente ingen grenser. De hadde kjempet tappert og med ære i håp om at krigen skulle føre til opprettelsen av Stor-Ungarn. I

19

TYRKERNE TAPER ET FELTTOG

-n.

■^fffå^:^. y^,.'

f

^ {/ > I

iA

S

■\

&f
ant>.®elS gegeben.

Tysk vervingsplakat fra begynnelsen av 1700-tallet. Plakaten opp­ fordrer den som har «lyst og smak for å tjene i Hans Høyvelbårenhet Fyrsten av Anhalt-Zerbst’ Infanteri-regiment, å melde seg på vervingsstedene. NB. Det vil bli gitt håndpenger etter mannens mål».

FREDRIK VILHELM I.

99

kerverksted, skyndte han seg etter, og da han konstaterte at soldaten lot ta mål til et par støvler, bestilte han selv et par aldeles maken. Det som var godt nok for soldatene, var godt nok for ham også! Når man om våren skulle åre­ late soldatene, underkastet kongen seg denne behandlin­ gen først av alle, og det falt ham ikke inn å bruke noen annen lege enn feltskjæren. Den eneste gang han mistet selvbeherskelsen i tobakkskollegiet, var da en major under innflytelse av alkohol kalte ham «hundsvott», men det er betegnende at Fredrik Vilhelm ikke følte seg fornærmet i egenskap av konge, men som offiser. Offisersæren var for ham det dyrebareste av alt — han anså også en offisers æresord for det påliteligste — og derfor utfordret han øye­ blikkelig majoren til duell. Med nød og neppe klarte de tilstedeværende å overtale ham til å Ia seg representere av en annen person ved duellen. Majoren fikk en skramme i armen, og dermed anså kongen sin ære for gjenopprettet, og majoren ble tatt til nåde. Noen måneder etter Fredrik Vilhelms tronbestigelse ble freden i Utrecht undertegnet, (bd. 15, side 114) og de fleste av de stater som hadde deltatt i Den spanske arve­ følgekrig, avrustet. Til alminnelig forbauselse økte Fredrik Vilhelm hæren i stedet. Den store kufyrsten hadde etter tidens skikk vervet sine soldater, og det gjorde også hans etterfølgere. Krigen mot Ludvig 14. gjorde imidlertid store innhugg i mannska­ pene, og derfor så Fredrik 1. seg nødsaget til å utskrive soldater. Regimentene fikk selv greie utskrivningen ellei tettere sagt tvangsvervingen — og ettersom oberstene ikke hadde avdelte vervingsområder, ble resultatet en hard konkurranse dem imellom. For sivilbefolkningen ble systemet snart en mare. Vervingen rammet den enkelte som lyn fra klar himmel. Det hendte at man stoppet en postdiligence og plukket ut både passasjerene og vogn­ føreren, og så puttet man dem uten hensyn til de ulykkeliges jammer og protester, inn i et regiment. Enda større ble jammeren og virvaret, da regimentssjefene av Fredrik Vilhelm fikk ordre om også å sørge for

100

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

reservemannskaper for fremtiden. Nå brøt ververne seg til og med inn i hjemmene, skaffet seg rede på alle gutter og utstyrte de fysisk best utrustede med et slags pass som anga hvilket regiment de tilhørte. Naturligvis ble det ikke snakk om noen militærtjeneste for guttene før de var blitt store, men mange ble «innskrevet» allerede i syvårsalderen, og det gjorde ikke ulykken mindre i foreldrenes øyne. Ververnes hensynsløshet hang ikke bare sammen med konkurransen mellom regimentene, men også med at regimentssjefen ubønnhørlig ble rammet av kongens unåde hvis han ikke hadde tilstrekkelig med rekrutter og reserve­ mannskaper i rullene. De sivile myndigheter sto fullsten­ dig maktesløse. «Hvis ikke jeg tar gutten, kommer en

Prøyssisk grenader i Fredrik Vilhelms livregiment. Teg­ ning av A. Menzel. «Soldaterkongen» var meget stolt av sine «lange karer» som han samlet fra inn- og ut­ land. De måtte helst være over to meter høye, og med den høye luen på toppen raget de mektig opp. Frem­ mede monarker søkte ofte å vinne Fredrik Vilhelms gunst ved å skaffe ham slike kjempekarer, som grenaderkongen ellers betalte store summer for å få tak i.

FREDRIK VILHELM 1.

101

annen og tar ham», var det eneste svaret de fikk på sine forestillinger. Kongen ble snart klar over at man på et eller annet vis måtte råde bot på disse misforhold og minske den alminne­ lige usikkerhetsfølelse. Sivilbefolkningen var nemlig fylt av en slik redsel for ververne at grenseprovinsene begynte å avfolkes. Mens jordbruk og andre næringsgrener i Preussen begynte å forfalle av mangel på arbeidskraft, ble byene i nabolandene overfylt av unge, kraftige prøyssere som på­ tok seg hvilket som helst arbeid, bare de fikk kost og losji. Den løsningen som kongen kom til i 1733, gikk ut på å tildele regimentssjefene bestemte vervingsområder. Der­ ved opphørte konkurransen, og usikkerhetsfølelsen for­ svant. De fleste unge menn visste nå at de før eller senere måtte gjøre tjeneste ett eller to år og siden være med på kortere repetisjonsøvelser hver vår. Almen var verne­ plikten riktignok ennå ikke, for en del grupper, f. eks. håndverkere og selveiende bønder, var fritatt for militær­ tjenesten, men reformen var i alle fall et stort skritt i den retning. Den frivillige vervingen og tvangsutskrivningen i eget land var ikke tilstrekkelig til å dekke behovet for mann­ skaper, og derfor fortsatte vervingen i utlandet. De metoder som ble brukt, vakte skandale i hele Europa. Ofrene ble lokket inn på vertshus der de ble drukket fulle og forført av vakre sirener, og så lurte man dem til å ta imot håndpenger. Det hendte også at man lokket dem inn over den prøyssiske grense der et par håndfaste ververe sto klar til å slepe dem av gårde.

«Be til Gud at du ikke vokser, for da tar ververen deg!» pleide mødrene i Fredrik Vilhelms land å formane sine gutter. Fredrik Vilhelm hadde en sann lidenskap for lange sol­ dater. Hans ministre i utlandet hadde fullt opp å gjøre med å lete fram kjemper til ham. I flere år drev f. eks. sen­ debudet i London en vidløftig korrespondanse med hoffet i Berlin; han ga opplysninger om målene på malerier og skulpturer; ganske tilfeldig kom det engelske politiet under

102

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

vær med at det bak disse uskyldige opplysningene skjulte seg en forbudt vervingsvirksomhet. «Det finnes ingen bedre måte å vinne den prøyssiske kongens velvilje på enn å sende ham noen karer som måler 180-190 centimeter», forsikret de utenlandske sendebud i Berlin. Det vrimlet også av utlendinger, fremfor alt russere og ungarere, i Fredrik Vilhelms livregiment. En lang utlending som reiste i Preussen, kunne aldri være trygg. Det fikk bl. a. en munk erfare som var kommet for å samle almisser til de kristne fangene i Tyrkia. Den første verver som fikk se ham, innrullerte ham øyeblikkelig! Resultatet av disse vervingsmetodene ble at kongens livregiment ble en européisk turistattraksjon. I livgarden fantes det bare et dusin mann under 180 centimeter, og den lengste i samlingen — nordmannen Jonas Henriksen — målte 265 på strømpelesten. Meningene om regimentet var for øvrig delte. «De fleste av disse kjempene er enten stygge, hjulbente eller på annen måte vanskapte, og man kan i det hele si at regimentet er mer merkverdig enn vakkert», beretter en kritisk utlending. Men i Fredrik Vilhelms øyne var dette regimentet det staseligste i hele verden. Da han lå på dødsleiet, lot han to hundre av kjempene defilere gjennom rommet. Det lindret smertene bare å se dem! For sine «kjære blå gutter» hadde Fredrik Vilhelm et ømt hjerte. Han sørget både for deres legemlige og ånde­ lige velvære. Uniformene skulle være vakre og velsittende, og han tålte ikke skrukker og rynker. Kaserner eksisterte i alminnelighet ikke, og soldatene måtte av sin lønn betale mat og husvære, men kongen sørget for at de ble innkvarTo illustrasjoner fra «Der Vollkommene Teutsche Soldat», utgitt i 1726 av H. F. Flemming. Øverst sees en scene fra en vervingsplass. Ofte skjenket vervingsagentene aspirantene fulle for å få dem til å melde seg. Ved bordet slår en rekrutt og soper håndpengene ned i hatten. Til venstre står en som har drukket seg litt for mye mot til. Nederst en scene fra krigsskolen, hvor kadettene undervises i beleiringsteknikk. På veggen til høyre henger plansjer med forskjellige typer av kanoner, og i bakgrunnen sees reoler med mektige folianter.

104

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

tert i bedre borgerhjem, og han våket nøye over at de lærte seg å holde hus med sine penger. Hvis en underoffiser betalte ut hele lønnen på en gang til en soldat som hadde vist seg sløsaktig og sjusket, ble han selv straffet. Fredrik Vilhelm så gjerne at soldatene giftet seg, og den ellers så sparsommelige monark skjenket de dyktigste soldatene store pengesummer eller skaffet dem biinntekter. Når en grenader forlot tjenesten, fikk han ofte ansettelse ved toll­ vesenet eller i politiet, ja det hendte han fikk pensjon eller til og med eget hus. På denne måten ble soldatenes sosiale stilling i høy grad forbedret, og sirkulasjonen mellom stendene i samfunnet ble lettet. Bondegutten oppdaget i løpet av militærtjenesten at det fantes en makt som sto over godseieren, og at «kongens blå frakk» ga større ære enn slitet på åker og eng. Selvfølelsen økte også ved at kongen selv gikk i uniform, og at prinsene ble underkastet den samme eksersis som den enkleste bondegutt. Hvoi paradoksalt det enn kan høres, ble militærtjenesten begyn­ nelsen til den prøyssiske bondes frigjøring. Men kongen sørget også for soldatenes åndelige vel. Han lot bl. a. utgi en særlig utgave av Det nye testamente med en avdeling utvalgte salmer, og det gjorde ofte et sterkt inntrykk på fienden å se de prøyssiske infanterikolonncr under salmesang marsjere fram til strid. De fleste bondeguttene levde bedre i soldattiden enn de ellers gjorde, og i det minste livgardistene i Potsdam førte i sine fristunder et like muntert liv som en student, men likevel lengtet de fleste etter friheten. Det gjaldt naturlig­ vis i første rekke de tvangsvervede som kanskje hadde fått sin karriere ødelagt. Av forsiktighetshensyn bevilget man heller aldri utlendingene så meget som en hel dags tjenes­ tefrihet. De var fanger til kontraktstiden utløp. Det var Fredrik Vilhelm og hans fremste militære råd­ giver, fyrst Leopold 1. av An halt-Dessau, som opp­ fant den «prøyssiske drillen». Fredrik Vilhelm mente at en perfekt geværføring var «det vakreste i all eksersis», og derfor drillet man stadig de innviklede håndgrepene. Årets største militære begivenhet var mai-paraden i Berlin, da marsjerte regimentene lorbi kongen, gjorde vendinger

FREDRIK VILHELM 1.

105

Militære straffemetoder på Fredrik Vilhelm l.s tid. Samtidig kobber­ stikk av Daniel Chodowiecki. På skafottet i bakgrunnen blir en soldat kagstrøket (pisket) mens han henger etter hendene. I forgrunnen stål­ en annen klar til å gå spissrot. Han må spasere langsomt mellom dc to rekkene av soldater som pisker løs på ham. Trommeslageren over­ døver skrikene til den ulykkelige, som ofte fikk en blykule i munnen for å bite smertene i seg.

og fram- og tilbakerykninger under ildgivning, alt mens man nøye passet på at retningen var perfekt og kommandoordene samtidige. Det hele var på samme tid parade og manøvre. For å oppnå den ønskede samtidighet i bevegelsene krevdes ikke bare øvelse, men også streng disiplin, og ingen steder har disiplinen vært strengere enn i Fredrik Vilhelms armé. Kongen trodde at frykten for straff var det eneste som kunne få et menneske til å yte sitt beste, og stokken ble flittig brukt når det gjaldt å få de trege hjer­ nene til å oppfatte og utføre de innviklede håndgrepene og bevegelsene. Med forbauselse konstaterte Fredrik Vil­ helm under et besøk i Hannover at det var mulig å opp­ rettholde orden, selv om soldatene visste at man ikke hadde lov til å slå dem! Men å innføre en slik nyhet i Pre­

106

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

ussen, det våget han ikke. Med ubønnhørlig strenghet straffet man hvert brudd på disiplinen. Spissrotgang var den vanligste straffen. Offeret måtte blotte overkroppen og fikk så ordre om å passere et espalier av noen hundre soldater som dengte på ham med lærpisker eller kjepper. Skrikene ble druknet i trommevirvler, og for at han ikke skulle kunne løpe, gikk en underoffiser foran ham med et gevær rettet mot bena mens en offiser galopperte omkring for å påse at karene gjorde sitt beste. Fredrik Vilhelm forbedret naturligvis soldatenes, men også offiserenes sosiale stilling. Tidligere hadde de som andre lakeier måttet paradere i slottssalene, men nå fikk de fortrinnsrett fremfor hoffmenn og sivile embedsmenn. Offiserene ble de mest aktede medlemmer av samfunnet. Selv bar kongen nesten alltid uniform, og han krevde at offiserene også utenfor tjenesten skulle bære den blå frak­ ken. Fra privatøkonomisk synspunkt var påbudet unekte­ lig nyttig, for det hindret dem i å ruinere seg ved å følge de franske motene slik som Fredrik l.s offiserer hadde måttet gjøre. Av stor betydning for den videre utvikling er det at offi­ serene fra denne tid hovedsakelig ble rekruttert fra adelen. Det kom ikke av at Fredrik Vilhelm elsket adelen — tvert imot! De prøyssiske junkerne hadde gjort fanatisk mot­ stand mot den store kurfyrstens forsøk på å tilrive seg makten, og også hans sønnesønn kjempet hårde kamper mot dem. I Fredrik Vilhelms øyne var ikke adelsmenn noe mer enn vanlige mennesker. Det eneste han la vekt på, var den enkeltes dyktighet og plikttroskap, men han mente at det var de priviligertes plikt å tjene staten. Den unge adelsmannen mistet nå sin frihet til å sitte hjemme på godset eller å gå i krigstjeneste hos hvem han ville. Han måtte sverge troskapsed til kongen og love å tjene ham hele sitt liv. Nyheten fremkalte sterk forbitrelse, men Fredrik Vilhelm drev sin vilje igjennom, og litt etter litt vente adelen seg til å betrakte offisersyrket som noe uunngåelig. 1 motsetning til sine forgjengere utnevnte Fredrik Vilhelm selv sine offiserer — tidligere hadde regimentssjefen gjort det — og han betraktet det som sin plikt

FREDRIK VILHELM 1.

107

å lære alle å kjenne. Mellom kongen og den prøyssiske offiser ble det skapt et troskapsforhold, som imidlertid ikke var personlig, ikke knyttet til den regjerende fyrste, men til det abstrakte begrep «kongen av Preussen». Den prøyssiske adelsmann, som tidligere hadde hatt omtrent de samme idealer som sine polske standsbrødre, lærte seg under den strenge folkeoppdragerens pisk til orden, punktlighet, disiplin og uegennyttig pliktoppfyllelse, og Fredrik Vilhelm stolte ubetinget på sine offiserer. Han brukte dem til og med til å kontrollere de sivile embedsmenn, og det kunne hende at en offiser som var meget lite

Kongen som maler: «Jøde og bonde» av Fredrik Vilhelm I Preussen.

av

108

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

bevandret i jussen, ble oppnevnt som dommer i en sak der kongen hadde mistanke om at juristene gjorde svart til hvitt av skjær egennytte. Militærtjenesten, som til å begynne med ble betraktet som en motbydelig plikt og som et utslag av kongelig despotisme, ble med tiden ansett som et privilegium for adelen. Så langt nådde utviklingen riktignok ikke under grenaderkongens regjering. I 1739 skrev en velunderrettet prøyssisk adelsmann at om Preussen kom i krig, så trodde han at adelen ville gjøre opprør. Det var nok svært over­ drevet, men uttalelsen er et talende vitnesbyrd om den gjærende forbitrelsen blant de stivnakkede junkerne. Da Fredrik 1. døde, talte den prøyssiske armé 30 000 mann. Hans sønn tredoblet tallet. Hæren slukte det meste av statens inntekter. Militærbudsjettet var alltid sprengt, og for å rette opp miseren, grep kongen til betenkelige ut­ veier. Den som lovet å gi den største summen til militære formål, fikk f. eks. et ledig embede, og hadde en person gjort seg skyldig i noen forseelse, kunne han ved siden av bønnskriftet sende inn en rimelig pengesum, så slapp han straffen. Her gjaldt det i sannhet at hensikten helliget midlet. Å skrape sammen penger til hæren ble den mest påtren­ gende oppgave for Fredrik Vilhelm. Beskatning, næiingspolitikk og koloniseringsvirksomhet tok utelukkende sikte på denne oppgave. Mens klossmajorene ble ansett som til­ strekkelig gode til å fungere som dommere, ble de lyse hoder ansatt i finansforvaltningen.

Det prøyssiske embedsmannsideal blir utformet «Jeg skal selv bli den prøyssiske konges finansminister og feltmarskalk, og det kommer til a bh hans styrke», vai det avvisende svaret en av Fredrik Vilhelms venner fikk av monarken da han ved tronskiftet innfant seg i Bcihn i håp om å bli statsminister. Fredrik Vilhelm ville styre selv, ikke fordi han syntes det var så morsomt, men fordi han mente det var hans plikt. «Gud har ikke satt fyrsten på tronen for at han skal

FREDRIK VILHELM 1.

109

dovne seg, men for at han skal arbeide og sørge for sitt land. Beklagelig nok overlater de fleste monarker regjeringsoppgavene til sine ministre og hengir seg i stedet til sine elskerinner og kjødets lyst», bemerket han en gang oppriktig forarget. Selv arbeidet Fredrik Vilhelm som en slave. Alt, både stort og smått, ville han sette seg inn i og avgjøre, og alt og alle ville han gjøre avhengig av seg selv og forme etter sin vilje. Klokken fem om morgenen be­ gynte han å arbeide, og dagen var nøye inndelt og besatt. Hans liv ble derved et eneste jag som forverret hans dår­ lige humør og undergravet hans helse. I så måte lignet han sin beundrede farfar. Akkurat som sine forgjengere betraktet Fredrik Vilhelm land og folk som sin private eiendom, og han var helt overbevist om at ingen visste bedre enn han hvorledes den skulle forvaltes. Han tvilte aldri på sin egen ufeil­ barlighet, og han mente han sto himmelhøyt over vanlige dødelige. Riktignok var han seg klart bevisst avstanden til Den høyeste, men kongen i ham reagerte mot forestillin­ gen om de syndige jordiske veseners likestilling på den ytterste dag. Da han en av de siste dagene han levde, hørte salmen «Naken skal også jeg fremtrede for Ditt strenge åsyn», protesterte han: «Nei, jeg skal begraves i uniform!» Fredrik Vilhelm følte seg overfor Gud ansvar­ lig for alt som skjedde eller ikke ble gjort i kongeriket, stort og smått, og derfor grep han også inn i undersåttenes privatliv. Som en ny Harun-al-Rasjid vandret han om­ kring blant folk, gjorde seg kjent med hvorledes de hadde det, meglet fred mellom uenige ektefolk, formante de dovne og mottok bønnskrifter. Liksom Luther mente han at mennesket av naturen er ondt, og derfor næret han en sykelig mistenksomhet mot alle. Det var ingen han stolte helt på. Og alle ville han støpe i samme idealform; for den individuelle egenart hadde han ingen forståelse. «Adlyd, ikke tenk!» Det var ordene han brukte når han tok fatt på sine embedsmenn. Dem mistenkte han alltid for uredelighet og urettferdighet, og derfor skjenket han oftest deres baktalere et villig øre. Hans spioner lurte over alt. En bokbinder som hadde rettet alvorlige beskyld-

110

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

ninger mot Berlins magistrat, ble av kongen utnevnt til rådsherre med ordre om å rapportere alle uregelmessig­ heter. Det kom ingen rapporter, og da kongen spurte om grunnen til dette, svarte bokbinderen at han hadde

Fredrik Vilhelm I. anla en hell ny bydel i Berlin med snorrette gater og åpne plasser og kalle den Friedrichsstadt etter sin far. Dette male­ riet fra omkr. 1730 viser et parti fra denne bydelen. Fra den ovale plassen, Belle-Alliancc, fører tre gater nordover mot den gamle byen. I midten Friedrichsstrassc som krysser «Unter den Linden» i bak­ grunnen. I forgrunnen en av byportcnc.

FREDRIK VILHELM 1.

111

forandret mening etter at han selv hadde fått sete i magi­ straten. «Dere er alle noen skurker!» utbrøt Fredrik Vilhelm. «Når dere ikke er med på å regjere, kritiserer dere, og når dere regjerer, gjør dere det ikke bedre enn de andre». Hvor truende lød ikke kongens kroningspreken i de dovnes ører! «Mine øyne ser etter de trofaste i landet, for at de skal bo hos meg; den som vandrer på den rettsindiges vei, han skal tjene meg» var det bibelordet han hadde befalt hoffpredikanten å preke over. Mange — og det gjaldt ikke minst ministrene — var sørgelig klar over at deres kasser ikke tålte noen streng revisjon. Intet unngikk den unge fyrstens argusøyne, og det varte ikke lenge før embedsmennene klaget over at Fredrik Vilhelm var verre enn tsar Peter og Karl 12. En postmester som nektet å forlate sin gode seng for å ordne med nye hester til en dili­ gence, prylte kongen opp i egen høye person, og etterpå ba han diligencepassasjerene om unnskyldning for at en kongelig embedsmann hadde vært så lite pliktoppfyllende. «Den usle rettspleien roper til himmelen, og hvis jeg ikke forbedrer den, får jeg selv ansvaret», skrev han i et skarpt brev til justisministeren. De urettferdige dommerne fikk seg en sunn skrekk i livet. Verst var det imidlertid for advokatene, for de var i kongens øyne intrigemakere som forårsaket splid og uenighet, var opphav til unødvendige prosesser og forhalte den endelige avgjørelse — alt sam­ men for å tjene penger. Da kongen kom under vær med at de samvittighetsløse individene hadde gått så langt at de bestakk kongens yndlingsgrenaderer til å gå deres ærend, befalte han i sin vrede at hver advokat som gjorde seg skyldig i denslags frekkheter, skulle henges i galgen ved siden av en hund. Det var nå definitivt slutt på embedsmennenes mulig­ heter for å berike seg på kongens bekostning. De tidligere så korrupte og dovne embedsmenn ble vennet til strengt og regelmessig arbeid. Fredrik Vilhelm har skapt den prøyssiske embedsmann like fullt som den prøyssiske offiser. Fredrik Vilhelms utenrikspolitikk var lite blendende.

112

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

«Grenaderkongen» var en fredelig herre som ikke ville risikere sin paradearmé. «Begynn aldri en urettferdig krig!» formante han sin eldste sønn. «Bare i en forsvars­ krig som soldaten er overbevist om nødvendigheten av, kan han yte sitt beste. For øvrig kan en krig føre hæren utenfor landets grenser, og da minskes både aksisen (for­ bruksskatten) og den innenlandske handelsomsetning!» Til tross for sin fredelige innstilling klarte Fredrik Vil­ helm likevel å oppnå det som den store kurfyrsten ikke hadde greidd: å erobre størstedelen av Pommern med Stettin. Men det lå ingen glans over den erobringen, intet av et vågestykke, for Fredrik Vilhelm var med i den største koalisjon som noen gang hadde truet Sverige. Fordi Fredrik Vilhelms utenrikspolitikk mangler eventy­ rets glans, er den blitt ringeaktet. Han var nøkternt prosaisk. Æren lokket ham ikke. Det ble så meget mer tilfellet med etterfølgeren.

MARIA THERESIA De lykkelige ungdomsårene Det er ikke for meget sagt at verden holdt pusten et øyeblikk ved meldingen om keiser Karl 6.s død i 1740. Det habsburgske monarki hvilte nå bare på den prag­ matiske sanksjons kunstferdige papirkonstruksjoner. Den storpolitiske atmosfære ble plutselig stille, lummer og trykkende, som foran et tordenvær. Bare den unge prøyssiske kongen Fredrik 2. hilste nyheten om Karl 6.s død med glede. Han lå syk da med­ delelsen nådde ham. men han frisknet slik til av den at han straks kunne forlate sengen. «Dette dødsfallet knuser alle mine fredelige planer», skrev han til sin venn Voltaire. «Nå tror jeg at det snarere kommer til å bli spørsmål om krutt, soldater og skytter­ graver enn om skuespillerinner, balletter og teater. Nå er tiden kommet for en fullstendig forandring av det tidli­ gere politiske system!» Ingen regnet med den nye herskerinnen: Maria

MARIA THERESIA

113

Fra Wien i begynnelsen av 1700-tallet. Utsnitt av en tegning av Johann A. Delsenbach fra 1719.

Theresia, dronning av Ungarn og Bohmen, erkehertuginne av Østerrike, storhertuginne av Toscana. Maria Theresia ble født 13. mai 1717. Hennes mor, Elisabeth Kristina av Welfernes ætt, var i sin tid blitt hyllet som «verdens vakreste fyrstinne». Hun hadde gitt datteren i arv både sitt utseende og sitt temperament. «Man kan ikke nekte at Maria Theresia er vakker», inn­ rømmet den kritiske prøyssiske ministeren grev von Podewils i 1747; han hadde av sin herre fått i oppdrag i sine rapporter nøye å skildre de ledende personer ved hof­ fet i Wien, og hans depesjer er derfor av stor personalhistorisk interesse. Maria Theresia var en statelig, noe fyldig blondine med formfullendte armer og hender. På den vakre halsen satt et rundt ansikt med store, livlige blå øyne, en liten rett nese og en velformet munn. Holdningen var majestetisk, men samtidig grasiøs, og hun vant alles 5. Grirnberg 17

1 14

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

hjerter ved sin gladlynthet, elskverdighet og naturlige kon­ versasjon. Den popularitet hun så hurtig skaffet seg, var så meget mer bemerkelsesverdig som det før hennes tronbestigelse ikke hadde vært mange som hadde kjent henne. «Så lenge keiseren levde,» har hun senere fortalt, «var det ingen som brydde seg om meg eller besøkte meg.» Nitten år gammel var hun blitt gift med hertug Frans Stefan av Lothringen. Ekteskapet ble usedvanlig lykkelig. Hertugen var ni år eldre enn sin hustru og ble i alminne­ lighet betraktet som en flott herre. Han var kvikk og pratsom, og hans gode humør passet den livsglade Maria Theresia fortreffelig. De korrekte kammerherrene ergret seg over hans mangel på verdighet; han sjokkerte hoffet med sine grimaser, sin suverene forakt for etikette og sin slurvete påkledning. Det siste var imidlertid ingen feil i hustruens øyne. Maria Theresia interesserte seg om mulig enda mindre for sitt toalette og sitt utseende enn hertugen. Hun foraktet pudder og sminke, og kammerjomfruene ble brakt til fortvilelsens rand når de skulle stelle håret hennes. Man skulle nesten tro at hun heller hadde villet være gutt, og at hun hevnet seg på sitt kjønn ved å for­ sømme sitt utseende og ri på herresadel. Hun elsket å føle storm og regn piske i ansiktet, og hun lo høyt da de smukke hoffrøknene begynte å hyle av redsel under en «farlig» båttur. I denne henseende minner hun om den svenske dron­ ning Kristina, men lenger går heller ikke likheten. Maria Theresia var i alle andre henseender tvers igjennom kvinne. Karakteristisk for henne var hennes mangel på logikk, og hun var aldeles uforstående overfor den høyere statskunsts kyniske objektivitet. Hun hadde et sterkt følel­ sesliv; hun elsket og hatet med den samme intensitet, og sympatier og antipatier bestemte ofte hennes handlinger. Hennes morsinstinkt var sterkt: fem sønner og elleve døtre ble frukten av ekteskapet, og hvor meget regjeringsanliggendene enn la beslag på henne, fant hun likevel tid til å ofre seg for barna flere timer om dagen. Kjærligheten til ektemannen ble stadig sterkere. Podewils fikk imid­ lertid gjennom sine diskrete intervjuer det inntrykk at

MARIA THERESIA

115

Maria Theresia som barn. Dukken, som hun holder i hånden, var yndlingsleken hennes, og hun tok vare på den hele livet.

denne kjærlighet neppe hang sammen med noen beundring for gemalens sjelelige egenskaper. For nærmere å forklare hva han mente, anførte ambassadøren for sin interesserte herre en episode som kan ha vakt en viss munterhet. Ved en ministerkonferanse, der Frans Stefan hadde gitt uttrykk for en divergerende oppfatning, hadde Maria Theresia bryskt avvist ham og fremholdt at han ikke burde blande seg opp i saker som han ikke forsto. Da Frans Stefan beklaget seg overfor en av sine protesjeer, svarte denne:

116

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Frans Stefan av Lothringen som Maria Theresias brudgom. Tegning av N. Steinhart fra 1736.

«Tillat meg å si at Deres Majestet (Frans Stefan ble keiser i 1745) behandler keiserinnen feilaktig. Hvis jeg var i Deres Majestets sted, ville jeg tvinge henne til å oppføre seg annerledes og få henne føyelig som et lam». «Hvor­ ledes skulle det gå for seg?» spurte keiseren nyfikent. «Jeg ville ha mitt eget soveværelse!» lød svaret. Ifølge Podewils kom historien Maria Theresia for øre, og den uønskede rådgiveren fant det derfor klokest å ta avskjed og forlate landet.

MARIA THERESIA

117

Mana Theresia som brud. Tegning av N. Steinhart fra I 736.

«Man kan ikke noksom beklage at Hennes Majestet er så lite redd for sin helse og i denne henseende ikke vil høre på råd,» skrev den trofaste overhoffmesteren Johann Josef Khevenhuller-Metsch i sin dagbok i 1743. Bekym­ ringen gjaldt både hennes uforsiktighet foran de tallrike barselsengene og hennes hektiske fornøyelsesliv de første årene etter tronbestigelsen. Maria Theresia stormet som et friskt vårvær inn i det stive Hofburg, keiserslottet i Wien. Det unge fyrsteparet

118

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Brudeparet Maria Theresia og Frans Stefan av Lothringen. Maleri av ukjent kunstner fra 1736.

gjorde hva det kunne for at stivheten og grandessaen skulle forsvinne. Kloke hoffolk oppdaget snart at det var best å forkorte de reglementerte seremonier, og den gode Khevenhuller konstaterte dystert at ondsinnede personer tolket den utvungne oppførsel som forakt for selve keiserverdigheten. Kortselskaper, supéer, teaterforestillinger og baller av­ løste hverandre. Fastelavnskarnevalene gjorde sitt muntre inntog i Hofburg. I 1743 var det maskerade hver tirsdag hele karnevalstiden igjennom. Til å begynne med fikk bare høyadelen adgang, men etter hvert ble også «halvadelen» godtatt, for å bruke høyaristokraten Khevenhiillers ut­ trykk. For ham var til og med grever og baroner med få aner folk av «lavere stand»! De fikk likevel ikke komme i maske og kostyme — da kunne jo en høyfornem liten

MARIA THERESIA

119

frøken bli utsatt for noe så skandaløst som å danse med en uverdig... Til maskeradene i Ballhausteateret, som ble holdt om søndagene og torsdagene, og i dansepalasset Mehlgrube der man holdt til på mandager og onsdager, fikk derimot noen og hver komme, med den følge at sel­ skapet kunne bli ganske «blandet». Khevenhullers dagbok vet å fortelle om mange beund­ ringsverdige prestasjoner i dette fornøyelseslivet. En februardag i 1744 kjørte man i enmannssleder til lystslottet Schonbrunn rett utenfor Wien. Der ble det først oppført et lite teaterstykke med høyadelige småbarn som opptre­ dende, og etterpå et fransk stykke, spilt av hoffolk, hvorpå kvelden ble avsluttet med supé og nachspiel. Året i for­ veien hadde Maria Theresia og Frans Stefan en dag ved 1-tiden begynt med middag hos prins Karl av Lothringen som bodde rett utenfor hovedstaden. Derpå hadde det unge paret vendt tilbake til Wien og spist aftens, kledd seg ut som enkle borgere og skyndt seg av sted først til Ballhaus og derpå til Mehlgrube for så igjen å vende tilbake til Ballhaus, der man moret seg av hjertens lyst til klokken åtte om morgenen. Dette forhindret ikke Maria Theresia i en time senere å delta i morgenmessen samt å benytte formiddagen og — som Khevenhiiller med ufrivillig be­ undring bemerker — til og med en del av ettermiddagen til regentplikter. Maria Theresia var tilstrekkelig meget kvinne til å la seg lokke av spennende eventyr. En gang fant hun selv på at hun og en rekke hoffdamer skulle kle seg om til kvinne­ lige harlekiner. Etter at de hadde stilt opp på rekke i et rom som var opplyst av en eneste fakkel, fikk like mange mannlige harlekiner en etter en komme inn og på en-totre velge en av de ukjente skjønnhetene og forsvinne med henne ut i ballsalens lyshav. Litt etter fortsatte selskapet til Mehlgrube, der man imidlertid denne gang sluttet alle­ rede klokken seks. Man kan neppe fortenke de korrekte i at de korset seg! Maria Theresia hadde arvet habsburgernes sterke musi­ kalske anlegg og interesse. Hun lurte til og med en gang på selv å opptre i en opera. Den nederlandske diplomaten

120

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Maria Theresia mottar wienernes hyllest på ferden fra slottet til Stefansdomen. hvor hun avla troskapseden 22. november 1740. Mana Theresia blir båret i en bærestol, mens den kongelige karet kjører tom

grev Wilhelm Bentinck, som ble ansett som en musikkkjenner, hadde i 1750 gleden av å høre henne privat foredra noen arier. «Jeg ble så overrasket og sjarmeit

MARIA THERESIA

121

etter henne. I bakgrunnen sees kuppelen på Peterskirken. Utsnitt av et samtidig kobberstikk i et billedverk utgitt av Georg Christoph Kriegl i anledning kroningen.

både av hennes vakre stemme og hennes fremføring,» for­ teller han, «at jeg ikke kunne la være å si at keiserinnen minnet meg om en av eventyrets prinsesser, som har fått

122

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Maria Theresia. Antakelig malt av Martin van Meytens i 1743.

alskens dyrebare presanger i vuggegave av en god fe». Keiserinnen svarte leende: «Men i eventyret er det jo også alltid en ond fe som ødelegger alt igjen». Men den unge herskerinnen søkte ikke sine gleder bare i ballsalene, i teatersalongene og ved spillebordet. Hun var et entusiastisk friluftsmenneske, og etter at hun hadde lært å ri. gikk det neppe en dag uten at hun deltok i den «spanske rideskolen» som hennes far hadde opprettet.

MARIA THERESIA

123

Maria Theresias skjønnhet, elskverdighet og uimotståe­ lige charme var forenet med store regentegenskaper. Lik­ som sin farfar keiser Leopold L, hadde hun god hukom­ melse og rask oppfatningsevne, men dessuten eide hun hva både han og Karl 6. hadde manglet: en voldsom energi og seig utholdenhet. Om Leopold minnet hun riktignok også ved at hun nødig satte seg ut over foreldede privile­ gier eller former. Respekten for det overleverte førte

På bestilling fra Maria Theresia lagde den østerrikske juveleren J. M. Grøsser denne praktfulle juvelbuketten. Med sine 1200 edel­ stener og 1500 diamanter og gullblader, representerer den noe av det ypperste innen juvelkunstens historie.

124

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Danseundervisning på 1700-tallet. Utsnitt av et samtidig maleri av Pietro Longi. Danselæreren viser sin fornemme elev et vanskelig trinn, mens en fiolinist spiller og moren følger nøye med for å for­ sikre seg om at undervisningen foregår i sømmelige former.

MARIA THERESIA

125

imidlertid bare sjelden til passivitet. Hun hadde et klart blikk for det mulige, og kom hun til den oppfatning at en reform var både mulig og uunngåelig, betenkte hun seg ikke på å ta fatt. Ytterligere to nyttige egenskaper hadde Maria Theresia: smidighet og evne til å forstille seg. Derimot manglet hun da hun besteg tronen, så godt som all virkelig utdannelse for sitt høye kall. Karl 6.s politikk hadde først og fremst gått ut på å sikre Maria Theresias arverett, men han hadde aldri forsøkt å gi datteren det minste innblikk i det habsburgske rikets innviklede statsmaskineri, ja ikke engang latt henne være til stede ved et eneste statsråd. Forklaringen må man nok søke i Karis lengsel etter en mannlig arving som kunne bevare keisertronen for ætten. Håpet om å få en sønn oppga han aldri. At Maria Theresia så lenge han levde, ikke fødte sønner, men bare døtre, kastet en skygge over forholdet mellom dem. Han vek til­ bake for tanken på å gi datteren den oppdragelse en regent burde ha. Det ville ha betydd at han erkjente et rent per­ sonlig nederlag. Maria Theresia og hennes yngre søster Maria Anna fikk derfor bare den utdannelse som man vanligvis ga unge prinsesser. Den omfattet undervisning i kristendom, språk, historie, geografi, matematikk, poesi, musikk, sang og dans. Ved å lese de to erkehertuginners lærebøker i histo­ rie, får man en tydelig forestilling om hvorledes deres undervisning i dette viktige faget ble ledet: man sporer Karl 6.s egen oppfatning i pointeringen av statens rett overfor kirken og i understrekningen av at ministrene aldri bør få for stor makt. Det var to lærdommer som slo rot! Sluttkapitlet i læreboken handlet om Karis egen regje­ ring, og der ble keiserens dyder og evner hyllet i over­ strømmende ordelag. Maria Theresia hadde sikkert ikke noe å innvende: hele livet igjennom sto faren for henne i et forklaret skjær. Disse almenkunnskapene mot en,historisk bakgrunn var omtrent alt som ble bibrakt den vordende herskerinnen når det gjaldt kunsten å styre et rike. Om statskunnskap og politikk, forvaltning og finanser visste hun ikke mer

126

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

enn en hvilken som helst ung borgerdatter. Og det ble ikke bedre bevendt med utdannelsen etter giftermålet. Frans Stefan ble riktignok både øverstkommanderende for hæren under en del av den ulykkelige tyrkiske krig 1737-39 og medlem av statsrådet, der han til og med måtte lede forhandlingene når keiseren var fraværende, men tronarvingen fikk nøye seg med å være hustru og mor. En av Maria Theresias biografer, Eugen Guglia, har forklart hennes besynderlige passivitet med at hun på den tiden manglet ærgjerrighet, eller at denne våknet først etter tronbestigelsen. Selv forklarte hun i 1751 at hun av respekt for sin tilbedte far hadde unngått alt som kunne smake av «regjeringssyke».

Fane for det keiserlige musikkorpset i Wien fra midten av 1700-tallet. Motivet viser keiser Frans Stefans våpenskjold.

MARIA THERESIA

127

Og det virker adskillig mer troverdig. Forvirret av de ukjente fagbetegnelsene og problemene som hun ble stilt overfor etter tronbestigelsen, lyttet Maria Theresia respektfullt til de endeløse diskusjonene i rådskammeret. Iblant følte hun seg sterkt fristet til å kritisere en eller annen påstand eller et forslag, men hun betenkte seg, skremt av bevisstheten om hvor lite hun visste. Et så ungt og uerfarent menneske kunne vel ikke begripe saker og ting bedre enn farens gamle, kloke rådgivere! Men spørre våget hun; hun blottet uforferdet sin uvitenhet og bestormet ministrene med endeløse spørsmål om alt innen­ for deres virkefelt. Ganske sikkert ante ingen av de kloke herrer hvor sterk den ærgjerrigheten var som brant hos denne livsglade, nytelsessyke og uvitende unge kvinne. Liksom sine forgjengere trodde Maria Theresia fullt og fast at Gud hadde gitt huset Habsburg fortrinnet blant verdens fyrstehus, og at keiserverdigheten var dets umis­ telige arv og eiendom. Selv om hun som kvinne ikke kunne bli keiser, følte hun seg — i kraft av sitt blod — som den eneste legitime hersker. For øvrig anså hun det bare for et tidsspørsmål når kurfyrstene ville velge hennes Frans Stefan til keiser, og derved ville keisertronen bli i ætten. Hennes herskelyst overgikk farens. Men hun måtte fortsatt være uvirksom til hun ble varm i tøyet! Det var så meget hun måtte skaffe seg rede på for å kunne hevde seg. Kammerjomfruene måtte lese høyt for henne av poli­ tiske aktstykker — tyske, italienske, franske eller latinske alt etter som det falt seg — og det undertiden til langt ut på natten. Hennes første viktige regjeringshandling var å gjøre Frans Stefan til medregent. I det aktstykket som innehol­ der denne beslutningen, finner man allerede ledemotivet i hennes liv: regjeringen i arvelandene skulle hun besørge alene, men innenfor familien skulle han ha ledelsen. Ved denne ordning tilfredsstilte hun sin egen ærgjerrighet og sin habsburgske selvbevissthet, samtidig som hun ordnet forholdet mellom mann og hustru i overensstemmelse med tidens oppfatning av det passende.

128

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Både samtiden og ettertiden har kritisert Frans Stefan for dovenskap og likegyldighet for regjeringspliktene. Det er vel et spørsmål om ikke likegyldigheten var en dyd av nødvendighet og dertil klok politikk. Maria Theresia hadde trukket opp klare grenser mellom ektefellenes virkefelt og tålte ingen innblanding fra hans side. Med tiden ble hun stadig mer selvsikker, og de som hun æret med sitt venn­ skap, fikk bittert erfare at det var slutt på vennskapet så snart de hadde avvikende meninger om politikken. Maria Theresia var sta, ja halsstarrig når hun var i det hjørnet. Ektemannen må snart ha kommet under vær med at det var klokest å gi råd bare når han ble spurt. Frans Stefans gode humør var like uforanderlig som hans selvbehers­ kelse var fullkommen, og i de uunngåelige familietrettene var det han som klokt ga etter og derved gjenopprettet fre­ den. At han ikke var noen tøffelhelt, fremgår av at han til gjengjeld ikke tillot henne å trenge inn på hans område: i familieanliggender var det han som bestemte, og når Maria Theresia undertiden forsøkte å røre hans sirkler, hadde hun hjertet i halsen. Alt tatt i betraktning var Frans Stefan den ideelle prinsgemal. På ett område ble han Maria Theresias fremste rådgiver. Frans Stefan var i besittelse av et usedvanlig økonomisk talent, og øket sin allerede betydelige privatformue ved kapitalplaseringer i engelske og nederlandske handelsforetagender, ved leveranser til arméen, fabrikkvirksomhet, lån til den alltid pengehungrige staten o.l. Han fikk med tiden ord på seg for å være en av Europas rikeste fyrster. Forvaltningen av storhertugdømmet Toscana, som han hadde fått som erstatning for Lothringen, ordnet han på eksemplarisk måte. Han så klart svakhetene ved den østerrikske finansforvaltning, og Maria Theresia, som forsto seg like lite på finanser som Leopold 1. og Karl 6., overlot med tiden helt og holdent til sin ektemann å av­ gjøre de statsfmansielle spørsmål.

Den 9. november 1740 skrev Maria Theresia et lite brev til sin «fetter» Fredrik i Berlin. Hun ba ham ved det forestående keiservalget å stemme på hennes elskede

FREDRIK DEN STORE

129

Frans. Kureren hadde neppe reist, før det kom melding om at Fredrik hadde planer om å tiltvinge seg Schlesien. Dermed begynte Maria Theresias heroiske periode. Det skulle gå slik at den lille rokokkoprinsessen ble hele verdens heltinne — men det kommer vi tilbake til i en annen sammenheng!

FREDRIK DEN STORE Ungdomsårene «Hvis jeg bare visste hva som foregår inne i dette lille hodet!» utbrøt Fredrik Vilhelm en dag i året 1724 og pekte på sin tolvårige sønn Fredrik. «Jeg vet at han ikke mener som jeg. Visse personer gir ham andre tanker enn dem jeg har, og oppmuntrer ham til å kritisere alt. De er noen lømler!» «Fritz,» fortsatte han og henvendte seg direkte til søn­ nen, «tenk over hva jeg sier til deg! Hold alltid en god og sterk armé, for en bedre venn kan du ikke ha, og uten den kan du ikke hevde deg. Våre naboer ønsker intet heller enn å kaste oss over ende. Jeg kjenner deres hensikter, og du kommer også til å lære dem å kjenne. La deg ikke lede av ytre glans, men hold deg til det som er reelt. En god armé og penger — en fyrstes sikkerhet og ro er avhengig av det». Da Fredrik Vilhelm begynte sin lille forelesning, klappet han Fredrik vennlig på kinnet, men klappingen gikk etter hvert over til ørefiker, så opprørt ble kongen. På sin tyranniske måte elsket Fredrik Vilhelm sine mange barn — han hadde ikke mindre enn fjorten — og ønsket at de skulle betrakte ham som sin beste venn. Det hendte ikke sjelden at han avbrøt arbeidet for å være med på deres lek. Da Fredrik og hans eldste søster fikk vannkopper, grep meddelelsen kongen så sterkt at han selv ble syk, og når han var i tobakkskollegiet, måtte småprinsene innfinne seg for å si god natt til sin «snille pappa». Når han var syk, måtte barna oppholde seg i hans soveværelse for at han alltid skulle kunne se dem. Han ville skape en borgerlig familieidyll og som en god og rettferdig husfar 6. Gnmberg 1 /

130

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

regjere over veloppdragne barn og en god hustru. Han hadde forbudt Fredriks lærer og de andre som tok seg av hans oppdragelse, å vekke sønnens frykt for foreldrene. «Skulle han mot formodning oppføre seg dårlig,» hadde han fortsatt, «skal dere true med å fortelle det til dronnin­ gen, men skrem ham aldri med meg». Men Fredrik Vilhelm ønsket ikke bare at barna skulle elske ham; han ville også at de på alle måter skulle ligne ham. Han hadde jo selv i hovedsaken skapt den prøys­ siske soldat- og embedsmannsstaten, og han var fullsten­ dig overbevist om at den ville gå sin undergang i møte hvis ikke tronfølgeren hadde den samme jernvilje som han, den samme gudsfrykt, moralske strenghet, flid og sparsommelighet. I kronprinsens oppdragelsesplan ble det derfor lagt størst vekt på karakterutviklingen. «For dovenskapen, den verste av alle laster, skal man inngi ham sterk avsky, for den fører til sløseri og undergang,» foreskrev kongen. For øvrig skulle lærerne beflitte seg på å gjøre kronprinsen til en god offiser som elsket soldatyrket og satte krigeræren over alt annet. Allerede i fireårsalderen måtte Fredrik be­ gynne å lære seg den prøyssiske eksersisens finesser, og et par år senere fikk han et eget kadettkompani å komman­ dere. Fektning og ridning hørte også med til hans mange gjøremål. Fredrik Vilhelm kjaste og maste alltid, ikke minst under sine lange og trettende inspeksjonsreiser, og ettersom kronprinsen nødvendigvis måtte følge ham for ved selvsyn og egen erfaring å lære sitt vordende folk og rike å kjenne, ble også han utmast og overanstrengt. «Han ser så gammel og støl ut at en skulle tro at han allerede hadde vært med på mange felttog,» hevdet en utenlandsk diplomat i en rapport til sin regjering. Så meget mindre plass fikk de teoretiske fag i planen. I sin forakt for boklig dannelse gikk Fredrik Vilhelm til og med så langt at han direkte forbød prinsen å lese unyttige bøker. Latin og antikkens historie ble bannlyst fra lese­ planen; de historiske studier skulle bare omfatte de siste hundre års begivenheter. Geografi og kartkunnskap skulle han skaffe seg i forbindelse med historien, og videre

FREDRIK DEN STORE

131

Prøyssisk eksersis. Illustrasjon i H. F. Flemming: «Der Vollkommcnc Teutsche Soldat» fra 1726. Til venstre står strafferedskapenc pålen (kag), som soldaten ble bundet til når han skulle piskes (kagstrykcs), og trehesten. Denne hadde en skarp rygg som delinkventen måtte ri på med tunge sandposer eller blylodd (stigbøyler) bundet til bena.

burde han sette seg inn i folkerett, landbruk og beleiringskunst. Målet for språkundervisningen var at Fredrik skulle beherske tysk og fransk skriftlig korrekt og kort­ fattet. Det var alt. Det var en fattigslig skole, avpasset etter kongens enkle personlighet. Den kjedet kronprinsen og gjorde ham util­ freds, uten at han egentlig visste hva han ønsket seg i stedet. «Hans Kongelige Høyhet har vanskeligheter med lesningen liksom alle andre som er rikt utrustet med selv­ stendig dømmekraft og som har forutsetninger for å utvikle seg til dype naturer,» rapporterte lærerne diploma­ tisk. Sannheten var at Fredrik drev ørkesløst omkring så snart han var ute av farens synsfelt. Han hatet drillen, kommanderingen, den ensformige og triste kasernetilværelsen og det evinnelige snakket om fakta og nytte. Hvor han avskydde de ordene! De eneste lyspunktene i tilværelsen var besøkene hos moren i Monbijou. Sofia Dorothea pustet til hans mis-

132

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

nøye og lærte ham og hans søster Vilhelmina å se på faren med sine øyne. Når hun hånte den gjerrige og råbarkede hustyrannen, ble Fredrik stolt over sin egen åndelige over­ legenhet, og de to søsknene fant stor glede i å overgå hverandre i ondskapsfullheter. Fredrik var minst av alt en harmløs drømmer. Han var en intelligent og åndelig våken gutt med skarpt blikk for andres svakheter, og iblant la han for dagen en egoisme som var ganske utrolig for hans alder. Da faren ble syk i 1726, diskuterte 14-åringen med den mest uberørte mine av verden mulighetene for et tronskifte og oppfordret de britiske og franske ministrene til å støtte morens tilhengere, ja, han ga dem slike løfter at de ikke våget å sette dem på papiret! Fredrik ble imidlertid ikke konge den gangen, faren frisknet til igjen. I stedet fikk han en ny interesse. Vilhel­ mina, som var bekymret over at broren drev omkring uten å gjøre noe, hadde ved tårer og bønner fått ham til å åpne en bok. Det var tilfeldigvis en roman med riddere og sjørøvere, kjærlighet og eventyr, og den åpnet en ny verden for den fantasirike gutten. Fordi han vel visste at franske romaner var forbuden frukt, våget han bare å lese om natten. «Jeg lå mellom min guvernør og min kammer­ tjener,» fortalte Fredrik som voksen. «Når de hadde sovnet, kløv jeg over kammertjenerens seng og smøg meg inn i et tilstøtende rom der jeg hadde gjemt en lampe i kakkelovnen, og så begynte jeg å lese. En natt fikk imid­ lertid guvernøren et hosteanfall. Da han ikke som vanlig hørte meg puste i sengen ved siden av, famlet han i mør­ ket, fant meg ikke og begynte å rope. Jeg for straks inn og sa at jeg hadde vært et nødvendig ærend ute av sengen. Etter det eventyret gjemte jeg boken og våget aldri å gjenta forsøket». Han fortsatte imidlertid å lese hos Vilhelmina. Hun hadde bøker gjemt overalt, og ofte stappet Fredrik en av hennes bøker i lommen for å lure seg til å lese den ved leilighet. Mest leste han romaner. Han skaffet seg også i dypeste hemmelighet et rikholdig bibliotek. Da faren fikk høre om det i 1730, talte det over 3 000 bind og inneholdt bl. a. historiske, filosofiske og teologiske verker. Men etter-

FREDRIK DEN STORE

133

som Fredrik mest oppholdt seg i Potsdam og biblioteket ble plasert i en privatbolig i Berlin, var det bare sjelden han fikk anledning til virkelig å fordype seg i sine bøker. Det er imidlertid karakteristisk at han en gang under­ tegnet et ungdomsbrev med «Fredrik filosofen». Det var et uttrykk for en begynnende religiøs likegyldighet som man kan se som en følge av hans private studier. Fredrik mistet troen på en gud som griper inn i menneskenes skjebne. Han ble riktignok aldri gudsfornekter, men han ble fritenker. «Der går en fariseer på vei til en annen,» bemerket han hånlig når han møtte hoffpredikanten på vei til en kollega. I likhet med så mange andre bråmodne unge mennesker som var påvirket av opplysningstidens alminnelige stemning, innbilte han seg at han på egen hånd kunne finne en forklaring på tilværelsens gåte som kunne tilfredsstille hans behov for logikk og klarhet. «Med sirenesang fortrolles vårt sinn av fornøyelsene som omgir oss i tusen former,» skrev Fredrik senere i et dikt der han henspilte på denne sin ungdomstid. Lesnin­ gen lokket ham til å bli forfatter. Han skrev fransk poesi og det med en slik iherdighet at han kunne ligge våken om nettene og lete etter passende rim. Også i musikken fant han et uttrykksmiddel for sine tanker og stemninger. Han ble en dyktig fløytespiller og begynte også å komponere små musikkstykker. Imidlertid stiftet han også bekjentskap med sirener av et mindre uskyldig slag. Da han var 16 år, tok den ufor­ siktige far ham med på et besøk til August den sterke av Polen, hvis hoff i Dresden sikkert var et av de praktfulleste og mest fordervede i hele Tyskland. Far og sønn havnet i en hvirvel av fester, baller og maskerader. Dette var livet slik Fredrik alltid hadde drømt om det, og han gikk med slik iver opp i forlystelsene at Fredrik Vilhelm ble ganske urolig og utbrøt: «Fredrik, du trives så rent for bra her!» Etter besøket i Dresden begynte den filosofiske dikteren også å opptre som laps og ranglefant, og ettersom kniplinger og gullbroderier kostet penger og Fredrik ikke hadde egne inntekter, måtte han sette seg i gjeld.

134

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

I farens selskap viste Fredrik en surmulende taushet. Han nektet aldri å lystre en ordre og oppfylte sine mili­ tære forpliktelser, men han brydde seg på den annen side ikke om å skjule at det skjedde nødt og tvungent. Han avskydde tobakkskollegiet med den kvelende tobakks­ røken, de åndsforlatte utbroderinger av farens militære ungdomsopplevelser og den grove spøken. Når han slapp unna, ga han sine følelser luft i ondskapsfulle vers og hån­ lige bemerkninger. Og det varte selvsagt ikke lenge før det kom kongen for øre. I Fredrik Vilhelms øyne fortonet sønnen seg som en lettsindig døgenikt. Kongen ble fylt av skrekk for sin stats og sitt livsverks fremtid når han så hvorledes opposisjo­ nen med den gamle hoffadel i spissen fylket seg om den unge kronprinsen, eller når han fikk vite at sønnen i hem­ melighet forhandlet med de utenlandske diplomatene, ja, at det eksisterte et «kronprmsparti» som arbeidet for et tronskifte og til og med tenkte på kongemord! Gremmelsen over kronprinsens udugelighet forente seg hos Fredrik Vilhelm med forbitrelse over sammensvergel­ sene. Den ubesvarte kjærlighet til sønnen ble forvandlet til hat. Kongen var rasende over Fredriks hovmod, hans spotske opptreden, sløseri og kvinnelige sysler. «Han går på tåspissene som en dansemester, den lømmelen!» utbrøt grenaderkongen i sin bitre sinnsstemning. «Han er skjev og krokrygget og ser ikke folk i ansiktet. Han er som et fruentimmer, han kan hverken ri eller skyte og klipper ikke håret, men friserer seg som en narr». For å hevde sin autoritet grep kongen til brutale og hårdhendte midler. Prinsen måtte ofte sitte nederst ved bordet, og til tross for at han var offiser og regimentssjef, fikk han ofte pryl som et barn. Fredrik Vilhelm anstrengte seg på alle måter for å plage og ydmyke ham. Da Fredrik en dag i 1729 trådte inn i farens rom, ga denne ham flere rapp med stokken, grep ham deretter om strupen, kastet ham på gulvet og tvang ham til å kysse sine føtter og be om forlatelse! Til sist kom katastrofen.

FREDRIK DEN STORE

135

Krise og kapitulasjon Våren 1730 besøkte det prøyssiske hoffet Sachsen. Også her fortsatte Fredrik Vilhelm sin mishandling av sønnen. Tenkte han å drive ham til selvmord? Man får lett en mistanke om det når man hører kongen etter et mer enn vanlig voldsomt opptrinn utbryte: «Hvis min far noen gang hadde behandlet meg på denne måten, ville jeg ha tatt livet av meg, men for deg er det tydeligvis ganske like­ gyldig. Du finner deg i hva som helst!» Den 31. mai betrodde Fredrik en av sine venner, løyt­ nant Hans Hermann von Katte, at han under en reise som han skulle foreta til Vest-Tyskland sammen med sin far, aktet å rømme til sin onkel i England. Der vinket alt det han drømte om, penger, fornøyelser og frihet. Forsøket var dømt til å mislykkes. Fredrik Vilhelm hadde lenge hatt mistanke om et fluktforsøk, og derfor holdt han prin­ sen stadig under oppsikt; og fordi prinsen var så ivrig og uforsiktig, ble den ene etter den andre innviet i planene med den følge at man både her og der i Europa visste eller gjettet på at et fluktforsøk var planlagt. Ute av stand til å bære sin tunge hemmelighet kastet endelig en pasje seg for kongens føtter og avslørte alt. Fredrik Vilhelm ble fra seg av raseri. Kronprinsen ble innesperret i festningen Kiistrin, og en militærdomstol ble nedsatt for å dømme ham og hans medskyldige. For von Kattes vedkommende lød dommen på livsvarig fengsel, de øvrige impliserte fikk kortere fengselsstraffer. Hva prinsen angår, overlot dommerne ham til kongens nåde. Som undersåtter ville de ikke være dommere over sin konges sønn og familie. Fredrik Vilhelm skjerpet Hans von Kattes straff til dødsstraff. Han ville statuere et eksempel og skremme sin trassige sønn til underkastelse. I den minste detalj regis­ serte han den dramatiske og rystende sluttscenen. Da henrettelsen skulle foregå, ble prinsen ført fram. Han ba sin ulykkelige venn om tilgivelse, men falt besvimt om i vokternes armer før sverdet hadde falt. Fredrik Vilhelm oppnådde sin hensikt. Kronprinsen

136

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Fra festningen Kustrin, hvor kronprins Fredrik ble innesperret av sin far, og hvor kronprinsens ungdomsvenn løytnant Hans Hermann von Katte ble henrettet for kronprinsens øyne 6. november 1730.

FREDRIK DEN STORE

137

oppga forsøket på å forme sin tilværelse etter sitt eget hode. Han bøyde seg for farens sterkere vilje og lovet å lyde ham i ett og alt. Det betydde ikke at han innerst inne ble forvandlet. «Kunsten å lyve kunne han allerede på for­ hånd,» skriver en av Fredriks biografer. «Nå lærte han seg på samme tid å forstille seg og forbli seg selv, å hykle — målbevisst og iherdig — i taushet og med et smil». Som hemmelig alliert vant han ingen ringere enn kongens fremste rådgiver, general Friedrich Vilhelm von Grumbkow, og denne ga ham gode råd om hvorledes han skulle opptre overfor faren: han skulle vise seg enkel, naturlig og ubesværet og på samme tid ærbødig samt passe seg for å drive gjøn. «Man kan være munter uten å drive gjøn, og en glad mine i det rette øyeblikk behager kongen i aller høyeste grad». I Kiistrin måtte Fredrik nå noen måneder arbeide flittig i krigs- og domenekamrene. Han skulle lære å forstå «hvor meget det kostet en bonde å tjene en daler». Han måtte sette opp skrivelser og høre på diskusjoner om forpaktning, toll og andre økonomiske emner. Det var diepende kjedelig i blant, men det var nyttige lærdommer han på denne måten ervervet seg. Melankolien forsvant. Den bleke og feminine lapsen ble robust og sikker og begynte å lengte etter det tidligere så foraktede offiserslivet. Fredrik Vilhelm lot ham snart få et regiment, og nå anstrengte Fredrik seg på alle måter for å vinne sin fars velvilje. Han ofret tusenvis av thaler for å skaffe seg kjem­ per til regimentet og gikk nidkjært opp i de militære plikter. Når tjenesten var slutt, tok han imidlertid på seg en brodert slåbrok og leste eller spilte fløyte. I 1733 tvang faren ham til å gifte seg med Elisabeth Kristina av Braunschweig. «Hvis kongen absolutt vil at jeg skal gifte meg,» ytret kronprinsen, «skal jeg lystre. Men etterpå akter jeg å overlate min hustru til hennes skjebne og leve som jeg lyster». Giftermålet hadde imidlertid en fordel: han fikk endelig et eget hjem.

138

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

De herlige dagene i Rheinsberg «Hvis jeg i dag skulle forfatte min gravskrift, ville den lyde: Den som hviler her, har levd bare ett eneste år,» skrev Fredrik i oktober 1737. Da hadde han bodd sam­ men med Elisabeth Kristina i ett år på lystslottet Rheinsberg. Der hadde han endelig fått innrette seg slik som han ønsket. Rheinsberg ble hans Tusculum dit han skyndte seg så snart han ble ferdig med vårmanøvrene og inspek­ sjonsreisene sammen med faren. Her blomstret rokokkoen i silketapetenes mønstre og delikate farver. Veggene var prydet med Watteaus og Lancrets malerier med elskende par malt i kjælen rytme; i taket svevde amoriner og gratier i vilter ringdans med Olympens guddommer. Gips hadde riktignok erstattet marmoret, og i stedet for parkett var gulvet av grove furuplanker, men det var i alle fall en av­ glans av det Versailles som Fredrik drømte om. Her førte det unge par et muntert liv med baller, mas­ kerader, jaktselskaper og utflukter til naboslottene. Iblant spilte man teater — tragedier av Racine og Voltaire — og da hendte det at Fredrik spilte med. Særlig måteholdent ble ikke livet ført i Rheinsberg: champagnen strømmet, og det hendte at det berusede selskap moret seg med etter tidens skikk å knuse porselensserviset. Men mest intenst levde Fredrik i ensomheten i det tårnrommet som han hadde innredet til arbeidsrom i slottet. «Jeg forsøker å ta igjen den tiden som jeg har sløst bort så lettsindig som ung,» betrodde han en av sine gamle lærere. Han hadde oppdaget at man «må kunne skille det nyttige fra det behagelige, det solide fra det frivole, hvis man vil bli til noe her i verden». Fredrik var fullstendig klar over sin uvitenhet, og han utfoldet en fantastisk flid for å utfylle hullene i sin ut­ dannelse. «Fra klokken 6 om morgenen til 1 om formid­ dagen leser han, studerer filosofi og andre vakre ting,» skrev Elisabeth Kristina imponert til sin mor. «Deretter spiser vi middag mellom halv 2 og 3, drikker kaffe til 4, og etterpå arbeider han igjen til klokken 7 om aftenen;

FREDRIK DEN STORE

139

Lystslottel Rheinsberg, hvor kronprins Fredrik tilbrakte noen lykke­ lige år fra 1736 til 1740 omgitt av kunstnere og lærde. Både Fredrik og senere hans bror Henrik foretok ombygninger på slottet.

da begynner musikken. Den varer til 9; da setter han seg til å skrive, og så superer vi som regel klokken 10 eller halv 11». Iblant holdt Fredrik på med sine studier nesten døgnet rundt; en gang forsøkte han til og med å klare seg uten søvn, men måtte oppgi forsøket etter fire døgn. Han studerte imidlertid ikke bare energisk, men også metodisk. Akkurat som Napoleon leste han sine bøker med pennen i hånden og skrev ned alt som av en eller annen grunn interesserte ham. Han trenet også metodisk opp sin hukommelse. Når han ristet omkring i en reisevogn og ikke kunne lese, deklamerte han poesi og kunne uten vanskelighet lese opp hundrevis av vers. En utmerket metode til å feste kunnskapene i hukommelsen var også at han alltid diskuterte med sine venner det som han nylig hadde lest. På denne måten skaffet Fredrik seg i Rheins­ berg en solid utdannelse. Noe han imidlertid aldri kunne huske, var navn og tall. Fredriks første lærer var franskmann; den utdannelsen

140

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

han skaffet seg, var tvers igjennom fransk. Han påsto en gang at han aldri hadde lest en tysk bok. Påstanden var naturligvis overdrevet, men faktum er at den kongen som man betrakter som den typiske prøysser, i hele sitt liv tenkte, talte og skrev fransk. Fredrik mente at tysk ikke egnet seg til litterært språk, for det manglet den klarhet, knapphet og eleganse som hans kjølige og logiske intellekt krevde. Han avskydde de tyske forfatteres vidløftighet. «Kunne man avhjelpe den feilen og formidle et noe fortroligere bekjentskap mellom dem og gratiene, så tviler jeg ikke på at mitt folk skal kunne frembringe stormenn», ytret han riktignok, men han brydde seg aldri om den spirende tyske litteratur. Derimot leste han helt til sin død om og om igjen Corneille, Bossuet, Moliére, La Fontaine, Boileau, Racine og den franske klassisismens andre mes­ tere. Elisabeth Kristina opplevde nå liksom Fredrik sin lykke­ ligste tid. Fredrik var full av oppmerksomhet mot henne, og når han reiste bort, skrev han alltid små, muntre epist­ ler til henne, ja han kunne undertiden gi uttrykk for riktig ømhet. Hvilken begeistring taler ikke ut av kronprinses­ sens brev til moren: «Hvis man søker kunsten, den sanne og rette filosofiske ånd, så bør man begi seg hit. Her er alt fullkomment, og vår hersker går i spissen. Man kan sanne­ lig si at han er vår tids største fyrste. Han er boklærd, spirituell, rettferdig, full av kjærlighet, edelmodig og måte­ holden. Han er kort sagt en Fugl Føniks, og jeg er meget stolt over å være hustru til en fyrste med så mange fortrinlige dyder. Man kan ikke la være å elske ham når man har lært ham å kjenne». Poetiske og filosofiske øvelser Fredrik hadde en ganske bestemt hensikt med sine stu­ dier. Da han slo seg ned i Rheinsberg, hadde han for alltid mistet troen på prester og religion. I det ytre opptrådte han riktignok som god protestant — det var den absolutte forutsetning for at forholdet til den strengt religiøse fader skulle bli noenlunde tålelig. Når han var sammen med

FREDRIK DEN STORE

141

Elisabeth Kristina som kronprinsesse. Utsnitt av et samtidig maleri av Antoine Pesne.

sine venner, ga han imidlertid paven, Luther og Calvin det glatte lag, betegnet Bibelen som en samling ubegripe­ lige fabler og fordømte herskesyken og intoleransen hos de konkurrerende kirkers tilhengere. Fredrik hadde imidlertid behov for noe å tro på, og derfor studerte han i Rheinsberg filosofenes skrifter. De forvirret ham nok fordi de representerte så forskjellige oppfatninger og bekjempet hverandre, men ett og annet fant han likevel som virket overbevisende. Descartes kom f. eks. med et godt bevis for Guds eksistens, og den tyske filosofen Christian von Wolffs bevis for sjelens udødelig­ het ble gjenstand for Fredriks levende interesse. Det var imidlertid også en annen samtidig som han be­ undret sterkt: Voltaire. Sommeren 1736 søkte han kon­ takt med ham. «Den godhet og hjelp som De viser alle som har viet seg til kunsten og vitenskapen, lar meg håpe at De ikke vil utelukke meg fra kretsen av dem som De finner verdig til Deres undervisning,» skrev den unge kronprinsen.

142

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Voltaire var begeistret og smigret over den respektfulle beundring som Preussens vordende hersker ga uttrykk for, og svarte omgående. I den brevveksling som nå fulgte, opptrådte Fredrik som eleven og Voltaire som mesteren. De to brevskriverne overøste hverandre med kompli­ menter. Voltaire sammelignet unge Fredrik med Apollo, Alkibiades og Marcus Aurelius. «Sokrates er ingenting for meg — det er Fredrik jeg elsker!» kunne han skrive. Fred­ rik ble ham ikke svar skyldig. «Tro ikke,» skrev han en gang, «at jeg går for langt i skeptisisme. Jeg tror f. eks. at det finnes bare en Gud og en Voltaire. Jeg tror videre at denne Gud trenger en Voltaire for å trives i sin himmel!» Sine filosofiske funderinger pleide Fredrik å nedskrive på vers eller i prosa. «Lese — det vil si å tenke!» frem­ holdt han gjerne. Han la seg også til den vanen å notere sine refleksjoner når han leste en bok. Det var ganske enkelt et livsbehov for ham å skrive. «Når jeg ikke leser eller skriver, føler jeg meg som en snuselsker som nesten dør av uro og ustanselig stikker hånden i lommen når man har tatt fra ham snusdåsen», skrev han spøkefullt. At han skrev mest vers, er ikke rart, for det var på mote. Prosa ble ikke betraktet som helt fint. Og ettersom Fredrik hadde den ærgjerrighet at han ville bli en stor og berømt forfatter, var det meget om å gjøre for ham å få en detaljert kritikk av sine feil i fransk ortografi og verse­ mål, og derfor sendte han Voltaire lange oder om «Våren», «Smigeren» og lignende, og Voltaire sømfor dem samvit­ tighetsfullt, men uten synderlig begeistring. Det som mesteren ikke sa, det oppdaget kronprinsen selv ved å studere de store forfatterne. Han lærte seg å skrive et ut­ merket fransk, selv om rettskrivningen alltid var et svakt punkt. Heldigst var han med satiriske, parodiske og humo­ ristiske dikt. Historie og politikk Den unge kronprinsen av Preussen var fullt og fast overbevist om at man kunne forutsi kommende politiske begivenheter hvis man bare nøye kjente den tidligere ut-

FREDRIK DEN STORE

143

vikling. Denne oppfatning hadde nærmest sin grunn i hans pessimistiske syn på menneskene. Han hadde ingen­ ting av de øvrige opplysningsmennenes optimistiske tro på menneskenes fremadskridende forbedring i moralsk henseende. Liksom sin far betraktet han menneskene som uforbederlig onde. Deres ønsker var bestandig like egois­ tiske, og deres handlinger ville alltid føre til de samme resultater. På samme måte forholder det seg med statene: deres politikk bestemmes av vilje til erobringer og maktutvidelse. Med stor flid samlet Fredrik derfor alle mulige opplys­ ninger om statenes historie samt om deres økonomiske, militære og politiske forhold. Denne brokete mosaikk for­ søkte han deretter å ordne slik at han fikk fram klare og logiske hovedlinjer. Historien ble på den måten betraktet som en praktisk brukbar eksempelsamling. Akkurat som en urmaker kjenner mekanismen i en klokke, kjenner politikeren statenes evige kamp og drivfjæren til hver herskers politikk, mente han. Kunnskap om den aktuelle politikk fikk kronprinsen ved at von Grumbkow i hemmelighet lot ham studere de viktigste diplomatiske aktstykkene. På grunnlag av disse og sine historiske studier forfattet han ved årsskiftet 1737-38 et lite skrift som gir et interessant innblikk i hans politiske tenkning. Skriftet, som het «Betraktninger over det européiske statssystems nåværende stilling», hadde et bestemt praktisk-politisk formål — selv om forskerne fremdeles er uenige om hva det kan ha vært. Sikkert er i hvert fall at Fredrik i skriftet opptrer i skikkelse av en patriotisk engelskmann, og at det var meningen at skriftet skulle trykkes og utgis i London. Med fin, men etsende ironi brennemerker Fredrik i sine «Betraktninger» Frankrikes og særlig den gamle kardinal Fleurys på samme tid snedige og hensynsløse politikk, hvis mål sies å være herredømmet i Europa. Forfatteren hevder at Fleury — «Machiavelli i biskopskrud» — i virke­ ligheten er Richelieus overmann fordi han har fått verden til å tro på Frankrikes uegennytte og fredsvilje. Denne

144

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

fredsviljen har det demonstrert på en utmerket måte ved å bemektige seg Lothringen. Frankrikes store time vil komme, heter det videre, når keiseren, Karl 6., dør og de tyske fyrstene i kampen om arven tar parti på forskjellig side. Da får Frankrike sjansen til å foreskrive Europa sine lover! Men Fredrik advarer ikke bare mot Frankrikes planer, men også mot huset Habsburgs forsøk på å for­ vandle Tyskland til et arvelig keiserdømme. Det kan derfor være mulig at den prøyssiske kronprins hadde til hensikt å drive en kile inn i den tilfeldige allian­ sen mellom Frankrike, Østerrike, England og Nederland som var dannet i slutten av 1737 for å hindre Preussen i å sette seg i besittelse av de to tyske småstatene Jtilich og Berg. Regenten der var barnløs, og ervervelsen av de to statene hadde stått på huset Hohenzollerns program helt siden begynnelsen av 1600-tallet. Det lille skriftet inneholder mange treffende iakttagelser og belyser klart Fredriks kyniske og illusjonsløse syn på stormaktspolitikken, men det avslører også svakhetene ved hans historieoppfatning: det Frankrike han skildrer, er ikke Fleurys, men Ludvig 14.s, og han har ikke sans for tilfeldighetenes spill og den rolle sympatier og antipatier spiller for begivenhetsforløpet, men betrakter storpolitik­ ken som et slags sjakkspill i kjempeformat. «Betraktnin­ gene» ble aldri trykt, for Frankrike innledet forhandlinger med Fredrik Vilhelm, og de resulterte våren 1739 i at det garanterte ham en del av Berg. Samme år forfattet Fredrik et annet skrift, «Antimachiavel», som er interessant fordi det inneholder det opplyste eneveldes regjeringsprogram, men enda mer fordi en av verdenshistoriens mest machiavelliske utenrikspolitikere her søker å gjendrive Machiavelli straks før han begynner sin egen karriere. Machiavelli hadde hevdet at alt må være tillatt for en fyrste når han kjemper for sitt lands beste, og at han hverken kan eller bør holde sine løfter hvis dette kan bli til skade for ham, eller hvis de omstendigheter som fikk ham til å gi løftet, er bortfalt. Fredrik vender seg skarpt mot disse påstander. Han be­ nekter at det kan gjelde andre moralske lover for statene

FREDRIK DEN STORE

145

enn for individene, betegner erobringer som simpelt ty­ veri og lærer at forskjellen mellom en krigshelt og en stratenrøver består i at man gir den førstnevnte en laur­ bærkrans, mens man henger den sistnevnte. Fredrik var uten tvil ærlig når han hevdet at det er fyrs­ tens plikt å gjøre undersåttene lykkelige. Han var, som den fremragende tyske historiker Friedrich Meinecke har fremholdt, gjennom hele sitt liv både forstandsmessig og følelsesmessig en tilhenger av opplysningstidens humani­ tære statstanke, og han ville så langt det var mulig, spre opplysning, velferd og lykke blant sine undersåtter. Men var han også ærlig når han forkastet Machiavellis læresetninger? Meinecke har påpekt at opplysningsfilosofene ivrig diskuterte spørsmålet om det ikke skulle lykkes å bringe også det mellomfolkelige samliv under opplys­ ningens innflytelse, og at filosofer og politikere ga for­ skjellige svar. Da begge disse kategorier ble forenet i samme person, i kronprins Fredrik, utviklet tidsrommets mest interessante skuespill seg, sier Meinecke, i form av et oppgjør mellom ideal og virkelighet. Flere av Fredriks skiifter er blitt til som en direkte følge av hans reaksjon på bøker han har lest, og det virker faktisk som om opplysningsfilosofen i ham under et studium av Machiavellis bok er modnet så kraftig at han har besluttet å ta livet av den store florentineren, men at den illusjonsløse politike­ rens røst er blitt stadig mer hørbar under arbeidets gang. Han erkjenner nemlig at det finnes tilfelle da fyrsten må handle som Machiavelli påstår, og kravet om at det skal skje «på en anstendig måte» fremføres uten overbevis­ ning. I virkeligheten brant Fredrik av iver etter å skaffe seg ære og berømmelse ved en stordåd. Fornuft og lidenskap kjempet en hard kamp i ham. Han dyrket det heroiske. Karl 12.s skikkelse sto alltid levende for ham, og når han i sine skrifter kritiserte heltekongen, får man en mistanke om at han i virkeligheten ubevisst kritiserte sitt annet jeg.

146

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Den nye herskeren Mot slutten av Fredrik Vilhelm l.s tid kom det til for­ soning mellom ham og sønnen. Den gamle monarken besøkte Rheinsberg et par ganger og reiste fornøyd derfra. Gikt og vattersott — hohenzollernes slektsarv — pinte ham, og allerede i I 734 hadde man ventet hans død. I mai 1740 hadde han planer om å abdisere og slå seg ned på jaktslottet Wiisterhausen. Han brydde seg ikke om å leve lenger, ytret han. for han etterlot seg en sønn som hadde alle forutsetninger for å bli en god regent. Til sin store til­ fredshet kunne han konstatere at kronprinsen i høy grad hadde forandret seg. «Jeg er fornøyd med ham. Han har lovet å beholde hæren og forsikret meg om at han vil holde sitt løfte. Jeg vet at han elsker arméen. Han har for­ stand, og alt kommer til å gå bra». «Han døde med filosofisk sinnsro og kristelig ydmyk­ het,» skrev Fredrik. Fredrik Vilhelms minne ble etter hvert stadig kjærere for ham. Ubevisst stilte han ham opp som det store forbildet. Under Syvårskrigen drømte han en gang at han befant seg i Charlottenburg, og at han der fikk treffe sin far. «Har jeg stelt meg bra?» spurte han. Da faren ga et bekreftende svar, ytret han: «Da er jeg til­ freds. Deres anerkjennelse teller mer enn hva verden for øvrig mener». «Hvem bryr seg om kobberslantene når det snart kom­ mer til å regne gullmynter?» utbrøt Fredriks arkitekt Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff, da han midt på natten vekket en av sine venner med budskapet om tronskiftet og kom til å velte over ende et bord, der det lå noen småslanter som vennen omhyggelig begynte å plukke opp. Hele Berlin trakk et lettelsens sukk da den harde tuktemester hadde vandret til sine fedre. Om den nye herskeren visste man at han skrev vers og spilte fløyte, og at han elsket pomp og prakt, men for øvrig var han et ubeskrevet blad. Man var forbauset over at han så så ung ut til tross for sine 28 år. Ved første øyekast virket han lite majestetisk.

FREDRIK DEN STORE

147

Forsoning mellom Fredrik Vilhelm 1. og kronprins Fredrik. Samtidig kobberstikk av Daniel Chodowiecki. Fredrik Vilhelm ble meget giktisk på sine eldre dager og måtte kjøres i rullestol.

Oppvartende utlendinger fant seg stilt overfor cn liten, litt korpulent herre med tykke, stygge ben og brede hofter. Han gikk med korte, hurtige skritt, holdningen var skjø­ desløs, og hodet helte alltid litt til venstre. Stygg var han imidlertid ikke. Man festet seg ved den greske piofilen, den følsomme og edelt formede munnen

BOSNIA

DET OSMANSKE RIKE

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

149

og de store, mørkeblå, litt utstående øynene. Minen var ofte streng og alvorlig, og når han var sint, så han like skrekkinnjagende ut som Fredrik Vilhelm noen sinne hadde gjort, men intet blikk kunne heller være mildere når han ville vinne noen. «Når han ler, ser han så vennlig ut at selv den blygeste får mot til å konversere utvungent med ham,» beretter en iakttager. Det var imidlertid særlig den lave, klangfulle stemmen som fortryllet — en kapell­ mester har i en lærd avhandling villet føre bevis for at Fredriks charme utelukkende berodde på den vakre stem­ men. Det er naturligvis en overdrivelse. Når han så lett vant mennesker, henger det sikkert først og fremst sam­ men med hans innsmigrende vesen. Sine talenter i den retning viste Fredrik ofte første gang han traff sammen med et fremmed menneske. Han kunne da til og med virke både beskjeden og sky. En skarp iakt­ tager ville imidlertid snart oppdage at det bare var en maske; bak den skjulte han sin dype menneskeforakt og sin ubegrensede selvtillit. Fredrik Vilhelm hadde klaget over at sønnen aldri så noen i øynene, den samme eiendommelighet konstaterte nå også andre. De bitre ungdomsopplevelsene hadde lært ham hvor nødvendig det var at man ikke blottet sine følelser. Man kom aldri inn på livet av ham — han visste å holde mennesker på avstand.

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

Maria Theresias rivaler om arven Knapt hadde nyheten om keiser Karis død nådd Ver­ sailles før den bayerske kurfyrsten Karl Albrechts sendebud fant seg omringet av en sverm ubekjente kam­ merherrer og offiserer som alle ivrig bedyret sin beredvillighet til å hjelpe hans herre til den ledige keiserkronen. På kaféene og i de fornemme salongene i Paris drev man politiske kannestøperier, og stort sett bedømte man kur­ fyrstens utsikter som lovende. Selv var Karl Albrecht ikke mindre optimistisk. Han

150

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Kurfyrst Karl Albrecht av Bayern, som ble valgt til tysk-romersk keiser under navnet Karl 7. i 1742. Utsnitt av et sam­ tidig maleri av Georg de Marées. Karl Albrecht var sønn av kurfyrst Maximilian Emanuel av Bayern, svigersønn av keiser Josef 1. og datter­ sønn av Johan Sobieski.

påsto til og med at han og ikke Maria Theresia var hovedarving til de habsburgske arveland. Han nedstammet nemlig i rett linje fra en datter av keiser Ferdinand 1., og i Munchen oppbevarte han en kopi av dennes testamente, der det tydelig og klart sto skrevet at de habsburgske be­ sittelser skulle tilfalle datterens etterkommere når mannslinjen døde ut! Kurfyrsten var heller ikke uvitende om at han hadde sterke sympatier i Wien. Maria Theresia og Frans Stefan var blitt hilst med sure miner av wienerne. Av henne ventet man ingenting, for hun var jo når alt kom til alt, bare en kvinne, og hans popularitet hadde fått en bratt ende etter den mislykkede opptreden som øverstkomman­ derende i den siste tyrkerkrigen. Mange betraktet ham som franskmann fordi han kom fra Lothringen. «Folke­ opinionen er mot et kvinneregime og vil ha en tysk fyrste,» rapporterte Venezias sendebud til sin regjering, og hans franske kollega mente at Karl Albrecht bare behøvde å innfinne seg i Wien, så ville alle slutte opp om ham.

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

151

Gjennom et spesielt sendebud gjorde Karl Albrecht øyeblikkelig sin rett gjeldende. Sendebudet ble mottatt med utsøkt elskverdighet av Maria Theresias ministre. Elskverdigheten skjulte en ren og oppriktig skadefryd. Da sendebudet rullet opp keiser Ferdinands originaltestamente som man ga ham i hendene, fant han til sin over­ raskelse at Karl Albrechts arverett først inntrådte i det øyeblikk huset Habsburg fullstendig var utdødd. Hvorledes han enn snudde og vendte på det dyrebare aktstykket og holdt det opp mot lyset, kunne han ikke finne det ringeste spor av forfalskning. Testamentet var ekte! Det var et hårdt slag for Karl Albrecht. Selv var han ikke sterk nok til å kunne drive sine krav igjennom med makt. Bayern var tynget av gjeld, og kurfyrsten manglet både penger og tropper. Han var riktignok en stor opti­ mist. «Får han 100 000 thaler, så tror han straks at han kan erobre verden!» bemerket en fransk minister. Men han kom ikke langt med bare optimismen, særlig fordi Karl Albrecht ikke var eslet til å utrette store ting. Han var nok redelig og godhjertet og meget gavmild, men også motløs og ubesluttsom. Hans politikk fikk et lettsindig og uselvstendig preg, og han støtte alle fra seg med de intri­ gene han satte i scene for å nå sine mål. I det hele var den bayerske leir preget av en påfallende mangel på iherdighet, ansvarsfølelse og talent. Heller ikke den saksiske kurfyrsten, som etter 1734 var Polens konge under navnet August 3., forekom de øster­ rikske ministrene å være noen alvorlig rival for Maria Theresia. Sachsen var riktignok rikt på råvarer og indus­ trielle bedrifter, men inntektene gikk for en stor del i lom­ men på kurfyrstens minister, grev Heinrich von Briihl, som fullstendig behersket ham. Den saksiske armé var liten, og ånden var dårlig, for det var lenge siden offise­ rene hadde fått sin lønn. Like ufarlig var i og for seg den ærgjerrige spanske dronningen Elisabeth Farnese, som alltid var på jakt etter italienske hertugdømmer til sine sønner. Den eneste mulige fare truet fra Frankrike, men Barten­ stein stolte fullt og fast på at det hadde garantert den

152

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Grev Heinrich von Podewils. Samtidig kobberstikk av J. C. G. Fritzsche. Podewils var i 1728 prøyssisk ambassadør i Køben­ havn og i 1729 i Stockholm. I 1730 ble han kalt tilbake til Berlin for å overta stillingen som utenriksminister.

pragmatiske sanksjon. Kardinal Fleurys anseelse hadde aldri vært større, og hans fredsvilje var velkjent. En uten­ landsk iakttager hadde i et av de siste årene av keiser Karis regjering ondskapsfullt sammenlignet det øster­ rikske ministerråd med en forhekset øy, der man hadde mistet kontakten med virkeligheten og henga seg til fagre drømmer og behagelige forestillinger. Man stolte på «avtalenes hellighet». Brutalt ble man stilt ansikt til ansikt med den krasse virkelighet. Fredrik 2. går til angrep Fredrik 2. av Preussen var av den oppfatning at Frank­ rike ved keiser Karis død hadde fått en usedvanlig sjanse til å utvide sitt maktområde: han kjente godt til hvor svekket Østerrike var etter to tapte kriger, og hvor dårlig det sto til med landets finanser og militærvesen. Han var også overbevist om at den franske statsledelse ville be­ nytte denne sjansen. I sitt politiske debutarbeid «Betrakt­ ninger over det européiske statssystems nåværende stilling» hadde han sammenlignet Frankrikes erobring av Elsass-Lothringen med Filip av Makedonias fremrykking til Termopylene, og minnet om at makedonerkongen ikke gjorde holdt ved fjellpasset. Da Fredrik ikke ville komme

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

153

sist til fatet når man skulle dele Østerrike, var han parat til å løpe den risiko å begynne krig på egen hånd. Fredrik 2. hadde verdens beste hær, og han brant av iver etter å prøve den. «Min ungdom, min ærgjerrighet, ja til og med min nysgjerrighet og et hemmelighetsfullt instinkt rev meg ut av min rolige tilværelse. Jeg ble lokket av tanken om å få se mitt navn i avisene og senere i histo­ rien,» bekjente han senere. Helst hadde han ved en lynkrig villet gjøre seg til herre i Schlesien for så å underhandle. «Når man har fordelene på sin side, bør man da benytte seg av dem eller ikke?» skrev han til sin utenriks­ minister Podewils. «Jeg står parat med mine tropper. Hvis jeg ikke bruker dem, har jeg i min hånd en mulighet som jeg undervurderer. Hvis jeg derimot benytter dem,

Fredrik 2. taler til sine offiserer før overfallet på Schlesien Utsnitt av et samtidig kobberstikk av Daniel Chodowiecki.

154

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

kommer man til å si at jeg med dyktighet utnyttet min overlegenhet over naboene». Det er det brutale maktinstinkt som preger dette resonnementet. I dette øyeblikk seiret Machiavellis idéer over filosofen i Fredrik. Han knyttet sitt resonnement dels til tidens politiske stil, dels til en allerede eksisterende prøyssisk tradisjon fra 1600tallet. Ved at han fulgte denne tradisjonen, sikret han dens fortsatte eksistens, og det fikk skjebnesvangre ettervirkninger i prøyssisk og tysk historie ved den autoritet som han selv vant. Kurerer skyndte seg ut over hele riket, magasinene ble fylt, troppene samlet. Europas politikere var forvirret, og ingen forsto hva som var i gjære. Utadtil opptrådte Fredrik sorgløst og glad. Offeret ble lullet inn i en falsk sikkerhetsfølelse. Podewils mente imidlertid at det var best samtidig med de militære forberedelser å innlede visse forhandlinger. Fredrik ble overtalt til å gjøre Maria Theresia et tilbud. «Rettsspørsmålet er ministrenes sak; det påhviler dere,» erklærte han. «Det er imidlertid på høy tid å foreta seg noe i sakens anledning, for troppene har allerede fått sine ordrer». Da han hadde lest igjennom Podewils’ forslag til en note, utbrøt han begeistret: «Bravo! Det er et verk av en god sjarlatan». Den 14. desember 1740 fikk man i Wien underretning om at den prøyssiske armé var på marsj mot Schlesien. To dager senere fikk man vite at den hadde gått over grensen, og 20. desember overrakte det prøyssiske sende­ bud en note fra sin herre. «Jeg har med meg i den ene hånd Østerrikes redning og i den andre keiserkronen til Deres Kongelige Høyhet,» forklarte sendebudet for Frans Stefan. «Min konges og herskers skatter står til dronnin­ gens disposisjon. Til gjengjeld for dette tilbud ønsker han hele Schlesien, men nøyer seg ikke med noe mindre enn det». I noten forklarte Fredrik - eller rettere sagt Podewils _ at Preussen hadde gamle krav på Schlesien, og at det ikke følte seg bundet av sin garanti av den pragma­ tiske sanksjon, ettersom Østerrike hadde brutt sitt løfte

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

155

om å gjennomføre hertugdømmet Bergs forening med Preussen. I virkeligheten betydde rettsspørsmålet ingenting for Fredrik. «Statenes sikkerhet avhenger av politikken, og den har nå for tiden gjort forbrytelsen til vitenskap!» ytret han.

En tirret løvinne Ingen bekymret seg til å begynne med om hva den unge Mana Theresia følte og mente. Fredriks sendebud for­ handlet med Frans Stefan — han var da i det minste et mannfolk! Storhertugen virket ikke uvillig til å gå med på Fredriks forslag. Selv hadde han jo måttet ofre Lothringen på fredens alter, og derfor syntes han kanskje at det ikke var så rent urimelig at Maria Theresia ofret i det minste en del av Schlesien for å skaffe sin ektemann keiserkronen og sitt hus hjelp av Preussen. Bartenstein var av en annen mening. Han trodde at både Frankrike, England og Russ­ land ville holde seg i ro eller til og med ile Maria Theresia til unnsetning hvis man sa nei, og at man følgelig bare ville fa å gjøre med den ubetydelige kongen av Preussen. Mana Theresia selv var som en tirret løvinne De juri­ diske grunner som Fredriks sendebud anførte for Schlesiens forening med Preussen, brydde hun seg ikke en gang med å sette seg inn i. Hennes forfedre hadde økt riket Innbilte man seg virkelig at hun skulle bli den som gjorde det mindre, og det til og med til fordel for Fredrik, en keiserlig vasall, hvis farfar hadde vært en simpel kurfyrste! Hånen bak den hyklede vennligheten rammet henne som piskeslag. Et voldsomt hat til Fredrik fylte henne. Det skulle følge henne til hennes dødsdag. Da hun na tok kampen opp, var det ikke som en kold beregnende og analyserende politiker. En såret kvinnes vrede talte ut av hennes lidenskapelige nei. «Aldri, aldri kommer dronningen til å avstå en fots­ bredd av sine arveland, selv om hun skulle gå fullstendig 1 f i‘nn]e’>> lot hun Frans Stefan svare det prøyssiske sendebudet. «Vi vil heller se tyrkerne foran Wien, heller

156

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Maria Theresia spiller kort. Etter pengehaugen på bordet foran henne å dømme, var hun en temmelig dreven koi tspillci.

avstå De østerrikske .Nederland til Frankrike, heller gjøre en hvilken som helst innrømmelse til Bayern og Sachsen enn å avstå Schlesien». Så tok Maria Theresia kampen opp med sin motstan­ der, en kamp som egentlig først endte ved hennes død. «Den østerrikske arvefølgekrig 1740-48 kan skildres som en ensom kvinnes kamp mot alt og alle. Som et fiiskt vårvær hadde den unge dronningen stormet inn i det stive Hofburg og jaget høytideligheten på dør; som en «marskalk Vorwårts i krinoline» skulle hun gjennom lange og tunge år egge sine tropper til å holde ut og aldri tvile på den endelige seier.

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

157

Det lysner for Maria Theresia Den krigen som nå begynte mellom Preussen og Øster­ rike, kalles i historien for Den første schlesiske krig. Den var riktignok bare en episode i Den østerrikske arve­ følgekrig, men den var den viktigste. I begynnelsen gikk det over all forventning lett for Fred­ rik. Hans tropper besatte Schlesien uten å møte egentlig motstand, ja, av protestantene ble de hilst med jubel. Maria Theresia oppdaget snart at hun manglet både tropper, krigsmateriell, forråd og penger. Hun fant sten­ dene likegyldige og påholdne. For å vinne dem og sette glød i dem utfoldet hun all sin personlige charme, smidig­ het og forstillingskunst. Da hun i desember 1 740 mottok stendene i Nedre Østerrike, klarte hun å få den første som fikk audiens, til å gå med på visse krav som man hadde besluttet å sette seg imot. Da han innrømmet dette for kollegene som ventet på ham i forværelset, og de bebrei­ det ham, svarte han: «Gå inn til henne og forsøk om dere selv kan nekte henne noe!» Mana Theresias energi satte fart i de trege, og hennes tro ga pessimistene mot. Våren 1741 hadde hun fått en respektinngytende armé på bena. Infanteriet besto riktig­ nok hovedsakelig av ungt og uøvet mannskap, men kavale­ riet var så meget bedre, og med trygg tillit så man fram til et oppgjør med prøysserne. Hjemme i Wien ble det unge fyrsteparet populært da tronarvingen ble født i mars. Samtidig lysnet også den internasjonale situasjon. Straks etter årsskiftet hadde Georg 2. av England-Hannover fore­ slått en allianse mellom sine land og Nederland, Øster­ rike, Sachsen og Russland med det formål å dele Preussen. Forhandlingene gikk langsomt, stridende interesser sto mot hverandre ved de forskjellige hoff, men midt i mars ble den vanskeligste personlige hindringen for en allianse jernet ved at man skiftet førsteminister i Russland. Da Podewils fikk greie på det, så han sine verste anelser bekreftet. «Pandoras eske er åpnet,» skrev han til sin herre, «og vi går mot den verste krise som huset Brandenburg noen gang har befunnet seg i».

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN 158 Podewils overdrev ikke. Fredrik ble grepet av sterk uro. Men han hadde hellet med seg. Da allianseforhandlerne trådte sammen i Dresden den 10. april om ettermiddagen for å undertegne dokumentene om overenskomsten, med­ delte kong Georgs sendebud til alminnelig overraskelse at «viktige grunner, fremfor alt Frankrikes truende holdning, hadde fått hans herre til å bifalle den prøyssiske kongens inntrengende bønner om å megle». Maria Theresias optimisme og Fredriks pessimisme var følgelig denne dag like umotiverte. Men det visste ingen av dem.

Mollwitz I begynnelsen av april 1741 fikk Fredrik høre at den østerrikske armé under kommando av general Wilhelm Reinhard von Neipperg hadde gått over de bdhmiske raudfjell og rykket inn i Schlesien tydelig i den hensikt å avskjære Fredriks forbindelser med hjemlandet.

Prøyssiske soldater besetter en by i Schlesien. Utsnitt av et samtidig kobberstikk av Georg Fricdrich Schmidt.

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

159

Fredrik den stores egenhendige skisse av slaget ved Mollwitz 10. april 1741. Skissen viser hvordan kampen begynte med kavalcrisammcnstøt pa Fredriks høyre fløy, som fører til at det prøyssiske kavaleriet flykter (D — D). Deretter angriper de prøyssiske grenaderer og driver østerrikerne på flukt (F F F). Like ved blekkflekken ligger kirken i Mollwitz.

Det vai en felttogsplan i tidens stil. Krigskunsten i første halvdel av 1 700-tallet var fremfor alt preget av for­ siktighet. En feltherre risikerte ikke gjerne sin dyrebare og uerstattelige armé på et stort feltslag som man ikke kunne beregne utgangen på. Felttogene lignet derfor mest av alt et parti sjakk, der man ved «manøvrer», trusler mot fien­ dens foibindelseslinjer, ødeleggelse av hans magasiner o.l forsøkte å tvinge ham til tilbaketog. Gjorde man et innfall i fiendens land, så var det ikke for å okkupere det perma­ nent, men for å anrette den størst mulige skade før man trakk seg like hurtig tilbake. «Hvis man har inngående kjennskap til terrenget, kan man med matematisk nøyak­ tighet bestemme alle operasjoner og stadig føre krig uten a tvinges til å levere slag,» mente sakkyndigheten. Det var en utmattelsesstrategi som førte til at krigen fortsatte i det uendelige. Hva Neippergs plan angår, gikk den imid­ lertid ikke utelukkende ut på å manøvrere Fredrik ut av

160

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Schlesien. Han var tvert imot fast bestemt på å slå Fred­ riks spredte styrker hver for seg og således fremtvinge en rask avgjørelse. For å unngå denne faren vendte Fredrik seg mot nord, og om morgenen den 10. april fikk han melding om at fienden, som ikke ante at han var i nærheten, hadde slått leir i noen landsbyer. Det slaget som nå utviklet seg. har fått navn etter en av disse landsbyene, Mollwitz. Fredrik hadde her en ganske usedvanlig anledning til å tilføye motstanderen et stort nederlag, ikke minst fordi østerri­ kerne var utmattet etter åtte dagers marsj i snøsørpe og søle og hadde latt artilleriet etter seg på veien. Til Neippergs lykke var hans unge motstander for uerfaren til å forstå og raskt utnytte denne sjansen. I stedet for å la sine marsjkolonner hurtig omringe landsbyene, lot han hæren stille opp i regelrett slagorden. Det tok sin tid, for snøen lå en halv meter dyp, og resultatet ble at Neipperg utpå formiddagen ble klar over den overhengende faren og rakk å ordne troppene. Han disponerte alt i alt 18 000 mann mot Fredriks 22 000. Det østerrikske kavaleri på den venstre fløyen hadde streng ordre om å vente på infanteriet, men da de prøys siske kanonkulene begynte å pløye furer i rekkene, ble både hester og mannskap urolige, disiplinen raknet, og under ville kampskrik stormet skvadronene hulter til bul­ ter fram mot prøyssernes høyre kavalerifløy. Det var et praktfullt syn i den skarpe vårsolen, og angrepet lot seg ikke stanse. Prøysserne ble kastet over ende og tilintet­ gjort. Fredrik selv ble revet med i den ville flukten og reddet seg med nød og neppe. Infanteriet holdt imidlertid urokkelig stand, og bare et fåtall av de østerrikske rytterne klarte å trenge inn mellom linjene, der de ble utsatt for en drepende ild fra infanteristene i annen rekke. Hovedmassen svingte om og jaget med løse tøyler langs prø\ssernes front i retning av det prøyssiske trosset bak den venstre fløyen. På veien red den ned i en myr og ble satt ut av kampen. Men dette fikk ikke den prøyssiske ledelsen greie på. Feltmarskalken Kurt Christoph von Sch a enn anså situasjonen for å være så alvorlig at han besverget

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

161

Frednk 2 fører en prøyssisk kavaleriavdeling til angrep i kampen østerrikerne ved Mollwitz. Utsnitt av et samtidig kobberstikk av tJriæ ^hodowieckl- Dette angrepet mislyktes, og Fredrik måtte kke seg ut av kampen, som ble ført til seier av von Schwerin.

7. Grimberg 17

162

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

kongen om å forlate slagmarken. På veien til Breslau gjorde kongen holdt. Han var fra seg av fortvilelse. «Herre Gud! Dette er for meget, straff meg ikke så hårdt!» jamret han. Schwerin tok nå kommandoen og gjorde slutt på nervø­ siteten og usikkerheten. Så satte han seg i spissen for den høyre infanterifløyen og gikk til angrep. Synet av Fredrik Vilhelms grenaderer var mer enn de utrente østerrikske infanteristene tålte, og da også prøyssernes venstre infanterifløy begynte å røre på seg, gjorde de helt om og tok flukten. Prøyssernes nederlag ble forvandlet til seier, takket være infanteriets jernharde disiplin. Man kan tenke seg kongens følelser da han klokken to om natten fikk høre at han hadde flyktet fra sin første seier! «Mollwitz ble min skole. Jeg tenkte nøye gjennom de feil jeg gjorde der, og hadde siden stor nytte av denne erfaringen,» skrev han noen år senere. Med den samme iver og grundighet som Fredrik i tårnkammeret på Rheinsberg hadde studert Plautus og Platon, gikk han nå opp i det militære. «Jeg gir pokker i militæryrket, men driver gjerne med det — et bevis for den menneskelige naturs mangel på logikk,» skrev han til en av sine venner. Den franske marskalken Belle-Isle var for­ bauset over hans sterke pliktfølelse: «Klokken fire om morgenen står han opp, setter seg til hest og inspiserer lei­ rens omgivelser og alle poster fra den høyre fløyen til den venstre. Han utferdiger selv befalinger og instruksjoner til alle generaler og detasjerer offiserer; han tar personlig imot rapporter fra alle som vender tilbake fra et oppdrag. Likeledes fører man alle desertører og spioner fram for ham, og han forhører både dem og fangene». Lapsen ble en krigerkonge i Karl 12.s stil: i høye rytterstøvler, en enkel, blå uniform med røde slag og svarte fløyelsbenklær. Holdningen var blitt bedre, og han hadde lært seg å ri som en riktig kavalerist. Alltid hadde han det travelt, og han gikk opp i alt med den samme intensitet. Legen var redd for at det ustanselige maset i forbindelse med de sterke vinene — han drakk adskillig uten å bli direkte beruset skulle skade ham. Engstelsen var ikke ubegrunnet, for

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

163

allerede nå hadde han i lang tid lidt av søvnløshet. Under­ tiden tilbrakte han hele natten med lesning eller skriv­ ning, og iblant vandret han ensom gjennom den sovende leiren og inspiserte. Fredrik 2. går av med seieren I Frankrike hadde krigspartiet med Belle-Isle i spissen tatt ledelsen. Fleury hadde måttet bøye seg. Bud og brev var sendt til Fredrik med tilbud om allianse. Kongen hadde i det lengste unngått å gi et bestemt svar. Han visste hvor skadelig alliansen med Frankrike hadde vært for Bayerns anseelse i riket, og han var redd for å få en tysk koalisjon mot seg. Nå først tok han mot tilbudet. De nye forbundsfellene næret den dypeste mistro til hver­ andre. Fredrik betraktet Fleury som en Machiavelli i munkekutte, og kardinalen ga på sin side en lite smig­ rende karakteristikk av sin nye allierte: «God tro og opp­ riktighet er ikke hans mest fremtredende egenskaper. Han er falsk i alt, til og med i sine kjærtegn, og hatet av hele Europa». Ingen av partene gjorde seg noen illusjoner om den annen. Hensynet til det som kunne gagne staten, var det avgjørende for dem begge. «Hvis det gagner oss å være hederlige, så la oss være det; må vi bedra, så la oss være skurker,» skrev Fredrik til Podewils. Seieren ved Mollwitz fikk de tvilrådige til å bestemme seg. Bayern og Spania gikk i krig for å være med på Østerrikes deling, og for å hindre Russland i å komme Maria Theresia til hjelp ble regjeringen i Sverige oppmuntret til å begynne krig mot sin forhatte nabo. Utpå sommeren fikk man i Wien endelig greie på at Frankrike hadde alliert seg med Preussen. «Likbleke sank ministrene tilbake i stolene,» forteller den engelske minis­ ter. Tilbakeslagene kom i hurtig rekkefølge. Om høsten angrep en fransk-bayersk armé vestfra. Øvre Østerrike og Bohmen ble erobret, og i Praha ble Karl Albrecht hyllet som konge. Adel og bønder viste overalt likegyldighet for den unge, ukjente dronningen, men stor begeistring for bayreren. Fredrik 2., som i et par måneder hadde holdt

164

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

I Den østerrikske arvefølgekrigen ble Praha, den bøhmiske hoved­ staden, erobret av fransk-bayerske tropper 26. november 1741. Under den østerrikske beleiringen av Praha året etter ble franskmennene i mangel på proviant tvunget til å slakte tusenvis av sine egne hester.

seg i ro, rykket etter Prahas fall inn i Måhren, og fra Italia kom jobsposten om at spanjerne hadde gått i land. Til og med August av Sachsen fikk det travelt med å være med på delingen av de habsburgske arveland. Det eneste som man aller nådigst ville la Maria Theresia få beholde, var Ungarn — og hele verden visste jo hvorledes det var fatt med den riksdelens pålitelighet! Samtidig fortsatte for­ handlingene om keiservalget, og ved utgangen av året var Karl Albrechts valg sikret. Bare et mirakel kunne redde huset Habsburg. Intet kunne imidlertid knekke Maria Theresias mot og tro. Da Bdhrnen var falt, besluttet hun å angripe Bayern. Hvis man klarte å erobre Munchen, så skulle nok Kail

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

165

Albrecht tvinges til å rømme Praha, mente hun. Alle kref­ ter ble konsentrert om å nå dette målet. Dronningen utfoldet en fortvilet, ja, vill energi. «Nå gjelder det å ha mot til å frelse fedrelandet og Eders dronning,» skrev hun til en av sine rådgivere. «Min beslutning er fattet: alt skal gjøres for å redde Bohmen». Hun vek ikke tilbake for de kraftigste forholdsregler for å skaffe soldatene hva de be­ høvde. «Dere kommer til å si at jeg er grusom, men jeg vet også at jeg en gang skal gjøre hundrefold godt igjen alle de grusomheter som jeg nå må begå for å beholde landet». Fra alle kanter trakk hun tropper sammen, ikke minst fra Ungarn, Kroatia og Italia. Bidraget fra Ungarn impo­ nerte den européiske opinion. Det var helt og holdent Maria Theresias fortjeneste at det ble så betydelig. De krigerske ungarerne var svake for kvinnelig skjønn­ het, og Maria Theresia hadde ikke latt noen anledning unyttet til å oppildne dem. Hun hadde innfunnet seg i Pressburg (Bratislava) iført en hvit ungarsk nasjonaldrakt med gullbroderier og innvevde blå blomster, og over hennes hode hadde ungarske faner flagret. Rytterfolket

Maria Theresia (til hest) betrakter beleiringen av Praha i 1742

166

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Kavaleri-ckscrsis på 1700-tallcl ved «Der Theresianischen Militårakademie» i Wien.

hadde jublet da hun med sikker eleganse hadde tøylet sin kroningshest og med freidige sverdhugg i nord, syd, øst og vest hadde lovet å legge nye land under den hellige Stefanskronen. Men hva hjalp det vel alt sammen, så lenge hun hårdnakket nektet å innrømme ungarerne full selvstendighet! Hennes rådgivere advarte henne mot å gi etter. Man kunne heller forsverge seg til djevelen mente de. De rådet henne til å bite i det sure eplet og få fred med de ytre fiendene istedet. Til slutt spilte hun ut sin siste trumf. I sørgedrakt og med Stefanskronen på sitt blonde hår rettet hun den 11. september en gripende appell til de ungarske stendene. Nå gjaldt det Ungarns, hennes egen og hennes barns red­ ning, erklærte hun. Forlatt av alle la hun sin skjebne i de tapre ungarernes hender. Talen var i og for seg ikke så fremragende, men den måten Maria Theresia fremførte den på, gjorde et betagende inntrykk. Da hun nevnte barna, ble hun overveldet av sine følelser og måtte skjule ansiktet i lommetørkleet. Mange fikk tårer i øynene, og da den vakre dronningen hadde endt sin tale, bruste henførte rop imot henne: «Vi vil ofre liv og blod!»

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

167

Kadettene ved «Der Theresianischen Militarakademie» måtte kunne svinge fanene - også på skøyter.

Dette er en av historiens mest legendariske scener. Den gjorde et dypt inntrykk på samtiden, for det var jo ikke lenge siden ungarerne hadde ligget i blodig feide med huset Habsburg. Over nyttår 1742 rykket en av hennes arméer under kommando av general Ludwig Andreas Khevenhiiller, en elev av den store Eugen, inn i Bayern, og 14. februar kapi­ tulerte Munchen. To dager tidligere var den bayerske kurfyrsten høytidelig blitt kronet til keiser under navnet Karl 7. Hans stolte drøm var virkeliggjort, men de årene han hadde igjen å leve, var han en fyrste uten land under­ støttet av franskmennene, men uten autoritet. Fredrik, som senhøstes 1741 hadde gjort et mislykket felttog i Måhren, ble urolig. «Her trengs en kraftig aksjon, noen lyneffekter,» mente han. 15. mai 1742 støtte prøys­ sere og østerrikere sammen ved Chotusitz. Slaget ble en

168

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

ny seier for Fredrik. Først nå ga Maria Theresia etter for Englands påtrykk, og ved freden i Breslau avsto hun Schlesien til Preussen. For øvrig hadde hun hellet med seg, Sachsen trakk seg ut av kampen, Praha ble gjenerobret, og i Italia ble spanjerne beseiret. Franskmennene ble angrepet av både nederlandske, engelsk-hannoveranske og østerrikske arméer, og Sverige måtte slutte fred med Russ­ land. I slutten av 1743 var tiden moden for et forbund mellom England-Hannover, Østerrike, Sardinia og Sachsen. (Se kart- og registerbind, bd. 33.) Fredrik 2. begynte på nytt å bli engstelig, for han var fullstendig klar over at Maria Theresia ville benytte den første og beste anledning til å ta tilbake Schlesien. Somme­ ren 1744 dannet han derfor et nytt forbund med Frankrike og begynte Den annen schlesiske krig ved et innfall i Bohmen. Denne gang gikk det imidlertid galt. Landet klarte ikke å fø på hæren hans, og stilt overfor trusselen om å få retretten avskåret av prins Karl av Lothringen, som med sin hær hadde hastet fra Rhinen mot det nordlige Bohmen, gjorde han et ynkelig tilbaketog til Schlesien. Hele felttoget varte bare et par høstmåneder, men det var tilstrekkelig til å berøve Fredrik hans ry som feltherre og den prøyssiske hær dens selvtillit. Da de ventede seirene uteble og det ble dårlig med mat, begynte deserteringene. Det påstås at omtrent 17 000 mann skal ha flyktet. Alle Fredriks fiender, alle som hadde vært utsatt for hans sarkasmer og hans raseri, var skadefro. «De forbannede franskmennene ødelegger alt, og jeg må sette i stand igjen det som de ødelegger. Det er umulig å regne opp alle de feil som deres generaler har begått,» hadde han skrevet under Den første schlesiske krig. Nå hadde franskmen­ nene anledning til å gi ham igjen med renter. Over nyttår 1745 kom jobspostene tett i tett. Belle-Isle, som utrettelig og talentfullt hadde ført det franske krigspartiets sak og vært den fremste forkjemper for en allianse med Preussen og en kraftig militær innsats i Tyskland, ble under en reise gjennom Hannover tatt til fange og ført til Windsor. Derved Fikk alle de som ivret for et felttog i Flandern, fritt slag. Nå hevnet det seg at Fredrik hadde

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

169

såret Ludvig 15. ved udiplomatiske skriverier og uttalel­ ser. Ludvig overlot både Fredrik og keiser Karl til deres skjebne, og August den sterkes sønn med Aurora von Kdnigsmarck, Moritz av Sachsen, ble sendt med en sterk fransk hær mot De østerrikske Nederland. England og Nederland lovet Østerrike og Sachsen subsidier, og i Russland arbeidet et parti ved hoffet energisk på å få kei­ serinne Elisabeth til å slutte seg til Fredriks fiender. I januar døde keiser Karl 7., og Maria Theresia ga Bayern tilbake til hans sønn, så sikker var hun på at hun nå kunne ta tilbake Schlesien! Alle disse prøvelser og skuffelser ga, liksom katastrofen femten år tidligere, Fredrik anledning til en nyttig selvprøvelse. Han ble mindre hånlig og overlegen, hørte mer på andre og forsøkte å tøyle sitt utålmodige, lett oppbru­ sende sinn. Sin eneste redning så han i en ny seier på slagmarken. Han var beredt til å sette alt på ett kort. «Jeg har gått over Rubicon, og enten bevarer jeg min posisjon, eller så går alt som heter prøyssisk under og begraves med meg,» erklærte han. I denne situasjon stilte han opp som sitt forbilde i mot og utholdenhet — Maria Theresia! På nytt klarte han å skape en armé og inngyte den sin egen tillitsfullhet, og Moritz av Sachsens seier over de allierte ved Fontenoy i mai 1745 (bd. 15, side 393 ff og bd. 16, side 228 f) tok han som et godt varsel om at lykken hadde snudd seg. For å lokke østerrikerne inn i Schlesien lot han de bbhmiske grensepassene ubevoktet. Utålmodig speidet han i kikker­ ten etter de støvskyene som ville melde fiendens ankomst. Den 2. juni møtte han det ventede angrepet ved Hohenfriedberg. I det fjerne så østerrikerne de flammende vaktbålene i den prøyssiske leiren, men de så ikke at tel­ tene var tomme. Prøysserne nærmet seg lydløst, beskyttet av mørket. Infanteriet marsjerte ved siden av veien for at ikke trampingen skulle høres. Ved midnatt kastet den høyre fløyen seg over sakserne, slo dem og angrep deretter østerrikerne i flanken mens den venstre fløyen gikk til frontalangrep. Nå skulle det, håpet Fredrik, bli en god fred og en lang

170

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Kavalcrikamp pa Den østerrikske arvefølgekrigs tid. Kobberstikk av Daniel Chodowiccki.

hvile. Håpet ble gjort til skamme. Maria Theresia mistet ikke motet, men forsterket arméen i Bohmen og opp­ muntret og truet sine tvilrådige forbundsfeller. I virkelig­ heten kom slaget ved Hohenfriedberg hverken til å influere på den strategiske stilling i det store og hele eller på forhandlingene om keiservalget, som for alvor tok sin begynnelse i Frankfurt am Main i august.

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

171

Hvorledes hadde ikke situasjonen forandret seg til Maria Theresias fordel siden 1742! Den gang var Wien omgitt av franske tropper, nå av østerrikske. Den 13. sep­ tember ble endelig Frans Stefan valgt til keiser i Bartolomeuskirkens sakristi. Nyheten ble hilst med stormende jubel av folkemassen på gaten utenfor. Mannfolkene kas­ tet hatter og parykker i luften, kvinnene sin hårpynt og sine lommetørklær. Valget var populært. I tyskernes øyne representerte Østerrike den nasjonale sak mot fransk­ mennene. Maria Theresia var bare med som tilskuer ved kroningen. Goethe hørte siden eldre personer berette om hvorledes hun fra en balkong hyllet sin ektemake. «Da denne som en gjenganger av Karl den store forlot dom­ kirken iført sitt selsomme kroningsornat og spøkefullt løftet hendene og viste henne rikseplet, septeret og de eiendommelige hanskene, brast hun ut i uhemmet latter, og jubelen smittet på tilskuerne, som nå fikk en bekref­ telse på det gode og naturlige forhold som hersket mellom ektemakene. Og da hun etterpå vinket med lommetørkleet og ropte et «leve» for den nye keiseren, ville begeistringen ingen ende ta». Hun var sikker på at riket nå ville komme henne til hjelp med en stor armé. Heller skulle hun la seg kle naken enn å avstå Schlesien, skal hun ha sagt. I virkeligheten ble situasjonen stadig vanskeligere for Fredrik på grunn av deserteringene. Gjentatte ganger forsøkte han å oppnå våpenstillstand, men forgjeves. Bare England lot seg over­ tale og sluttet preliminærfred. Øyriket befant seg i en vanskelig situasjon og ønsket å få slutt på krigen i Tysk­ land. I De østerrikske Nederland hadde Moritz fortsatt sitt seierstog, og i Skottland hadde tronpretendenten Karl Edvard Stuart gått i land for å gjenerobre sin farfars krone (bd. 15, side 394 f). Derfor måtte Georg 2.s personlige in­ teresser underordne seg rikets. Den samme dag som Frans Stefan ble kronet, fikk imid­ lertid Maria Theresia høre at hennes tropper på nytt var beseiret av den forhatte motstanderen. Slaget hadde begynt uheldig for Fredrik. Han hadde forsømt vakttjenesten og svekket arméen ved detasjeringer, og det hadde derfor

172

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

lykkes Karl av Lothringen å bringe ham i en ytterst farlig situasjon. Liksom ved Mollwitz var det de prøyssiske troppenes disiplin som forvandlet nederlaget til seier. «Ved Soor hadde jeg fortjent å lide nederlag, hvis ikke mine generalers dyktighet og mine troppers tapperhet hadde berget meg,» innrømmet han. Seierherren var imidlertid fullstendig ribbet. Det ungarske kavaleri hadde under slaget plyndret det prøyssiske trosset og tatt både krigskassen og kongens egne hester, klær, bøker og fløyte. Han måtte låne det nødvendigste av sine offiserer. Allerede tidligere hadde Fredrik latt verden forstå at han ikke aktet å la Sachsen i fred hvis det fortsatte å forsyne Maria Theresia med tropper. I begynnelsen av november fikk han av den svenske ministeren Karl Rudenschold høre at sakserne planla å avskjære ham for­ bindelsen med Brandenburg og angripe ham i ryggen mens en østerriksk armé skulle falle inn i det sydlige Schlesien. Andre opplysninger gjorde det klart at keiser­ inne Elisabeth, som nå betraktet Fredrik som Europas fredsforstyrrer, hadde til hensikt å la russiske tropper komme sakserne til hjelp hvis prøysserne gikk over gren­ sen til Sachsen. I denne situasjonen betenkte Fredrik seg ikke på sitt neste skritt. Så snart han hadde fått greie på at østerrikske tropper hadde marsjert inn i Sachsen, gikk også han over grensen; de allierte ble tvunget til retrett, og ved Kesselsdorf vant den gamle Leopold av AnhaltDessau sitt livs siste og største seier ved å kaste sakserne ut av en vel befestet stilling. Dresden kapitulerte, og de prøyssiske tropper marsjerte inn. Som triumfator fulgte Fredrik etter i en vogn trukket av 8 hester. Byen var full av sårede og flyktninger, og forvirringen var stor. Nå først mistet Maria Theresia motet. Fra alle hold kom dystre meldinger. Også i De østerrikske Nederland og Italia ble østerrikerne beseiret. 25. desember 1745 ble freden sluttet i Dresden. Fredrik fikk beholde Schlesien. Tre dager etter dro han inn i Berlin. Borgermilitsen para­ derte, militærmusikken spilte, og jublende undersåtter hilste ham for første gang med ropet «Leve Fredrik den store!»

DEN ØSTERRIKSKE ARVEFØLGEKRIG

173

Fredrik 2. skriver en beskjed til sin minister i Breslau om at det skal synges «Te Deum» som takk for seieren ved Soor. Utsnitt av et sam­ tidig kobberstikk av Daniel Chodowiecki.

Fredrik var fast bestemt på ikke å dra i felten igjen. Freden i Dresden hadde satt en stopper for krigen i Tysk­ land. Moritz vant nye seire over engelskmenn og øster­ rikere. Krigstrettheten ble stadig sterkere. England og Frankrike ble enige om at Østerrike skulle kjøpe seg fred ved å avstå et par italienske fyrstedømmer til den spanske prinsen. Maria Theresia var forbitret over den hensyns­ løshet som hennes forbundsfelle England viste. «Håpet De enda en gang å kunne overtale meg? Jeg er hverken et barn eller en narr. Mine fiender kommer til å gi meg

174

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Kronings- og sercmonivogn ved det wienerske hoff på Maria Theresias tid.

bedre vilkår enn mine venner. Rettferdige Gud, hvorledes har De ikke behandlet meg!» utbrøt hun overfor den engelske ministeren. Hun måtte imidlertid bøye seg, og ved freden i Aachen i 1748 avsto hun Lombardiet vest for Ticino samt Parma og Piacenza. Maria Theresias motstandere hadde opprinnelig hatt til hensikt å dele opp de østerrikske arveland. Det hadde de ikke klart; Maria Theresia hadde bevart det meste av sin arv. Hun hadde grunn til å være tilfreds. Kanskje hun hadde gjort klokest i å ta imot Fredriks tilbud og unngått kampen. Ingen hadde kunnet bebreide henne det, sier hennes biograf Eugen Guglia. «Også uten Schlesien ville Østerrike ha vært stort og mektig; også uten Schlesien ville Maria Theresia ha kunnet bli en stor fyrstinne, og kanskje ville hennes klokskap ha blitt så meget mer be-

LANDSMODEREN

175

undret. Men da ville også den nimbus av lidenskapelig heroisme som nå omgir henne, ha vært borte. Og histo­ rien ville i det hele ha vært en helteskikkelse fattigere».

LANDSMODEREN

Maria Theresia hadde under Den østerrikske arvefølge­ krig grundig fått erfare menneskenaturens skrøpelighet. «Hun har lidt meget i sitt liv og lært verdens veier å kjenne,» konstaterte hennes svigerdatter Isabella en gang. «Livet har overbevist henne om at det ikke finnes mange oppriktige mennesker, og at man bare sjelden får virkelige venner». En diplomat som etter noen års fravær fra Wien så henne igjen i 1748, kunne nesten ikke kjenne henne igjen: «Jeg fant Hennes Majestet svært forandret. Det forekom meg som om alt bød henne imot, og som om kronen tynget henne». Vår hjemmelsmann må ha truffet Maria Theresia en gang hun var i særlig slett humør, for livslede var sannelig ikke en egenskap som preget henne. Men likevel hadde han rett i at hun hadde forandret seg. Prøvelsene hadde styrket hennes religiøse trang. Takknemlig forteller hun i et minneskrift hvorledes Gud under krigen hadde hjulpet henne med det ene miraklet etter det andre. Både derfor og fordi medlemmene av huset Habsburg etter hennes mening sto i et spesielt utvalgt forhold til Den høyeste, følte hun det som et behov og en plikt i ord og gjerning å prise Forsynet. «Skam deg aldri for offentlig å bekjenne hvilken Gud du tjener, selv om du derved utsetter deg for latter!» formante hun en gang sin sønn Maximilian. Det er ikke noe som oftere kommer igjen i hennes brev til barna enn formaninger om nøyaktig å iaktta religionens ytre former. I sterke farver maler hun faren ved å komme til kort i dette stykket: å forsømme en messe, det er å ta det første skritt på syndens farlige vei! For denne fromme katolikk var staten ikke et menneskepåfunn, slik de moderne «opplysningsfilosofene» påsto, men et guddommelig verk. Gud selv hadde — det var kei-

176

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

serinnen klippefast overbevist om — innrettet staten for å virkeliggjøre sin vilje her på jorden og innsatt fyrster som sine fullmyndigc embedsmenn. Fyrsten var derfor også overfor Den høyeste ansvarlig for hvorledes han forvaltet sitt pund. Her måtte man merke seg at Gud også hadde utstyrt fyrsten med de spesielle og sjeldne egenskaper som var nødvendige for at han skulle kunne fylle sin oppgave. Når slike forestillinger fikk makt over Maria Theresia, var det snart slutt på den respekt hun tidligere hadde følt for

Maria Theresia malt i 1759 av Martin van Meytcns.

LANDSMODEREN

177

Schonbrunn slott i Wien.

sine ministres erfaring og skjønn. Hun begynte å betrakte sine ministre som en slags «håndlangere», som var nødvendige for å gt råd og lette regentens arbeidsbyrde, men som for øvrig burde kjøres i stramme tøyler. Maria Theicsia ville selv se alt, høre alt og avgjøre alt. Den viltre dronning var blitt en fryktet keiserinne som krevde meget av andre, men enda mer av seg selv. Vakker var hun fiemdeles, og hun kunne stadig vinne sympati; hun hadde et sterkt kvinnelig ømhetsbehov, og hun pleide å hevde at det er bedre å ha for meget enn for lite av følelsei. Men fra nå av var hun sikker på seg selv og sin makt, og hun bi ydde seg ikke lenger om å oppnå sin hensikt med tårer og andre kvinnelige kunstgrep. Nå befalte hun. Hun veide ikke sine ord på gullvekt. «Han er et esel og kommer alltid til å være det!» kunne hun slynge i ansiktet pa en ulykkelig minister. Omgivelsene skalv for hennes vrede.

178

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Etter freden satte Maria Theresia hele sin ubendige energi inn på å skape en stående hær som kunne forsvare landet mot tyrkere og prøyssere og eventuelt ta tilbake det kjære Schlesien. For å nå dette trengte hun penger, men hvor og hvorledes skulle hun få fatt i dem? Det var et besværlig problem, for stadig dukket det opp store vanske­ ligheter. Fremfor alt var det kjedelig at ministrene tok mer hensyn til det som gagnet dem personlig best, og var uvillige til å hjelpe henne med å gjennomføre de nødven­ dige reformer. Men forsynet kom henne til hjelp — som hun selv uttrykker det så drastisk i sitt minneskrift — Den høyeste ryddet den verste hindringen av veien ved at han lot alle keiser Karis gamle rådgivere avgå ved døden! Og da de nye ministrene viste seg like uvillige eller ute av stand til å råde keiserinnen, sørget hun for at hun fikk en rådgiver som viste henne hvorledes man skulle komme ondet til livs. Det var grev Friedrich Wilhelm von Haugwitz. Han foreslo bl. a. at staten selv skulle ta hånd om skatteinnkrevningen og bestemme hvorledes skattene skulle fordeles mellom samfunnsklassene. Hvis man gjennomførte dette, erklærte han, ville keiserinnen kunne underholde en tilstrekkelig armé, betale renter og avdrag på statsgjelden samt få penger til å bestride de øvrige ut­ giftene. Keiser Frans ga Haugwitz’ forslag sin varme anbefaling. Maria Theresia forsto at dette var den mann som «Gud hadde sendt henne til rikets frelse». Haugwitz fikk full­ makt til å gjennomføre sitt system i de østerriksk-bbhmiske landene, og Maria Theresia ga ham all den støtte han trengte, og det var ikke lite! En fullstendig revolusjon begynte. Når adelen paberopte seg sine rettmessige privi­ legier, påpekte keiserinnen at det bare var urettmessig ervervede rettigheter hun avskaffet, og hvem kunne vel sikrere skille disse to slags privilegier fra hverandre enn hun! Det var et lite fnugg av sannhet i hennes påstand. Maria Theresia var ingen fanatisk teoretiker som satte seg ut over det som var rett og rimelig. «Regentens ord må være hellig,» var en av hennes grunnsetninger, og hvis privilegiene var klare og utvetydige, ble de ikke iokket.

LANDSMODEREN

179

Mana Theresia og Frans 1. med sine barn. Malt av Martin van Meytens i 1754.

Maria Theresia interesserte seg bare for det som var gjennomførlig, praktisk og enkelt. Hun var en husmor som var blitt landsmoder.

180

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Resultatet av reformene, som ble utvidet til det ene området etter det andre, var at habsburgernes gamle drøm om en sentralisert, eneveldig styrt embedsmannsstat ble virkeliggjort. Det nye programmets velsignelser ble også etter hvert åpenbare for alle. Til og med Haugwitz’ verste motstandere erkjente det rimelige i at bøndene, som tid­ ligere hadde måttet bære de tyngste byrdene, nå skulle slippe å utsuges av adelen og presses av de militære befa­ lingsmennene, og Haugwitz for sin del mente at landet i virkeligheten ville betale mindre skatt, og at staten likevel ville få større inntekter. Maria Theresia ville selv være med på alle beslutninger og alle tiltak. Mer og mer trakk hun seg tilbake fra fornøyelseslivet. Da en av hennes rådgivere mente at hun burde more seg og ikke bare arbeide, svarte hun: «Jeg er overlesset med arbeid, og det er vanskeligere å bli ferdig med det enn før. Jeg bestrider påstanden om at jeg skulle kunne more meg som før. Jeg er ikke lenger den samme, og for meg er det ikke lenger umaken verd å tenke på for­ nøyelser». I virkeligheten hadde hun forandret seg på mer enn en måte. I 1754 skrev hun selv til en venninne at alle gamle kjente var forundret over hvor tykk hun var blitt. Dobbelthaken ble stadig mer fremtredende og ansiktsfarven mer høyrød. Hun ble en adstadig matrone. «Man glem­ mer imidlertid ikke hvem hun er,» forsikret en svensk diplomat. «Så snart hun bare blir en smule alvorlig, får hun noe majestetisk over seg som imponerer». Når hun ikke lenger selv kunne more seg som før, syntes hun at det var ganske unødvendig at andre gjorde det. I noen år var maskeradeballene i karnevalstiden helt forbudt, til keise­ rens store ergrelse. Da de på hans anmodning igjen ble tillatt, innfant hun seg til å begynne med noen få ganger, men så viste hun seg ikke mer. De eneste fornøyelser hun unte seg. var spillebordet og teateret. «Teaterforestillinger må til.» mente hun. «Uten dem kan man ikke le\e i en stor residensstad». Men det skulle være franske, italienske eller spanske stykker: de tyske folkelige lystspill med deres grovkornede tone avskydde hun.

LANDSMODEREN

181

«Kyskhetskommisjonen» i arbeid. Her går det ut over Icttlivctc kvinner, som får håret klippet av. De stritter til liten nytte mot vakten som fører dem inn. Etter dommen føres de til tvangsarbeid med soplimer over skuldrene. Samtidig kobberstikk.

Maria Theresia ble moralens vokter. Det mest oppsikts­ vekkende utslag av hennes iver i denne retning var den såkalte «kyskhetskommisjonen», som hadde til oppgave å foranstalte sedelighetsrazziaer i alle hus bortsett fra minis­ trenes og de utenlandske diplomatenes. Hvis noen ble grepet i selskap med en beryktet kvinne, mistet han sine embeder og ble forvist fra hovedstaden, og damen ble innesperret i kloster. Dette resulterte selvsagt i adskillige tragikomiske scener, og både i Østerrike og i utlandet hadde man sin store fornøyelse av kommisjonen. Det pa­ velige sendebud i Wien erklærte f. eks. at han meget sterkt betvilte at keiserinnen ville finne noen ballettpiker i Italia som var villige til å komme til Wien for å bli nonner. Da Maria Theresia befalte generalfeltmarskalken grev von Konigsegg å våke over sine offiserer så de ikke besøkte ille beryktede hus, samt tilføyde at de som ble grepet, ikke skulle bli forfremmet, svarte den gamle krigeren at han var glad for at den ordren ikke eksisterte da han var ung — for da ville han sikkert vært fenrik fremdeles. Man kan kanskje få en mistanke om at denne moralske

182

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

I 1763 malte kciserparcls datter, erkehertuginne Maria Kristina, et bilde av den keiserlige familie, som viser hvor borgerlig de levde til daglig. Keiser Frans, iført nattlue og tøfler, får sin morgenkaffe servert av Maria Theresia mens noen av de minste barna morer seg med lekene sine.

iver fra Maria Theresias side i noen grad kunne være in­ spirert av sjalusi. Keiser Frans var fremdeles livsglad og ungdommelig og en stor beundrer av kvinnelig skjønnhet. Noe bevis på utroskap fra hans side foreligger imidlertid ikke, og han hadde vel små sjanser, så strengt bevoktet som han var. Bortsett fra sjalusien fantes ingen skyer på den ekteskapelige himmel. Keiserens plutselige død i 1765 var et knusende slag for Maria Theresia. Livet mistet all glede og tillokkelse for henne. «Jeg sitter ensom på mitt værelse som er kledd med grått tøy og bare opplyst av to vokslys, så det hele ser svært dystert ut,» skrev hun noen måneder etter dødsfallet, «men det passer meg best slik,

LANDSMODEREN

183

for alt som har et skjær av glede, gjør meg bare enda mer sørgmodig». Den stemningen forlot henne aldri. Energien ebbet mer og mer ut, interessen for de verdslige pliktene avtok. Den eldste sønnen, Josef 2., som ble sin fars etterfølger som Det hellige tysk-romerske rikes keiser, ble den som mer og mer tok ledelsen. Han var en beund­ rer av Fredrik 2. og en varm tilhenger av opplysnings­ tidens idéer — sin mors motsetning i alle ting. Derfor ble hennes siste år formørket av uoverensstemmelser med sønnen. 29. november 1780 døde Maria Theresia. Da hun følte døden nærme seg, forsøkte hun å gå gjennom rommet, men falt sammen ved foten av sengen. «Hun gjorde sin trone og sitt kjønn ære» — slik kommenterte Fredrik 2.

Tysk kultur lå på ingen måte brakk selv om Den østerrikske arvcfølgekngen herjet i Mellom-Europa. Her ser vi det nye universitetsbiblioteket i Gottingen omkring 1750.

184

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

dødsfallet. «Jeg førte krig mot henne, men jeg har aldri hatet henne».

FREDRIK 2. SOM REGENT

Voltaires vasall Brunbarket i huden av sol og blest vendte Fredrik til­ bake fra slagmarken. I sitt ytre var han på denne tid krigerkongen. Uniformen og støvlene fikk sitte på. Det eneste som forstyrret det krigerske utseende, var hendene som stadig var like hvite, like myke, ringprydet og vel­ pleide — altfor velpleide for en kriger, mente man. Helst hadde han nå villet bruke resten av livet til litte­ rært og vitenskapelig arbeid og til en sorgløs og forfinet livsnytelse i Epikuros’ ånd. Pliktfølelsen forbød ham dette. Først og fremst måtte han gjøre Preussen så sterkt at misunnelige og hatske naboer lot det i fred. Den opp­ gaven var krevende nok. Under krigen hadde mange av de reformene han hadde drømt om, måttet utsettes — nå gjaldt det å ta det forsømte igjen. Helt fra den dag Fredrik besteg tronen, hadde hans liv vært arbeid først og arbeid sist. «Farvel, nå skal jeg skrive til kongen av Frankrike, komponere en fløytesolo, skrive et dikt til Voltaire, foreta visse endringer i reglementene for arméen og gjøre tusen andre ting,» skrev han i begyn­ nelsen av sin regjering til en av vennene fra Rheinsberg. Han beklaget at døgnet bare hadde 24 timer — så meget hadde han å sette seg inn i, ta stilling til og avgjøre. «Jeg arbeider med begge hender, med den ene for hæren, og med den andre for folket og de skjønne kunster,» ytret han stolt. Samtidig med at Fredrik rettet sin første proklamasjon til embedsmennene, innbød han i en rundskrivelse Europas fremste vitenskapsmenn til å slå seg ned i Berlin. Han ville — liksom i sin tid den store kurfyrsten — samle Europas genier i sitt akademi. Den eneste som kom, var den stillferdige franskmannen Pierre Louis Moreau

FREDRIK 2. SOM REGENT

185

de Maupertuis, som hadde vunnet berømmelse ved sine gradmålinger i Torneå i Sverige i 1736, som viste at jordkloden var flattrykt ved polene. Takket være ham levde Vitenskapsakademiet opp igjen. De skjønne kunster blomstret opp. Arkitekten Knobelsdorff fikk i oppdrag å tegne et operahus, et palass for akademiet, et nytt slott i Berlin og ett i Potsdam og adskillig annet, og i Frankrike og Italia engasjerte man opera- og teaterkunstnere. Litte­ raturen fikk også sitt, for det ble startet en fransk avis for politikk og litteratur. Kongen lovet selv å være medar­ beider. Til og med en tysk avis begynte å komme ut, og for å stimulere interessen for den bestemte Fredrik at de upolitiske spaltene skulle slippe sensur. «Avisene må ikke sjeneres, om de skal være interessante,» erklærte kongen. En slik oppfatning hos en eneveldig fyrste var noe ganske uhørt! Igjen ble praktsalene i Berlins slott åpnet og fylt av hoffolk, pasjer og lakeier som lavet av gull. De høye hoffembedene ble på ny besatt. Det så nesten ut som om Berlin skulle bli ikke bare et nytt Athen, men også «et Versailles nummer to». Offentlig erklærte kongen at han ønsket å gjøre alle til­ fredse og lykkelige. Fredrik Vilhelm hadde noen år i forveien forbudt bøndene etter gammel sed å brygge øl når de sådde og høstet; dette forbudet ble nå til alminnelig glede opphevet. Småborgerne fikk igjen lov til å blåse liv i sine skyttergilder som Fredrik Vilhelm hadde forbudt fordi de var unyttige. Alt dette var småting som ikke kos­ tet kongen noe, men som gjorde ham populær. Han viste også interesse for handel og næringsliv, og en og annen fabrikkeier fikk låne penger av staten til å utvide virksom­ heten, ja, et helt nytt departement ble opprettet for denne gren av næringslivet. De medaljene som ble preget i anledning kroningen, bar inskripsjonen «For rettferdighet og sannhet», og det ble hurtig kjent at den nye herskeren var en ivrig tilhenger av en reform av rettsvesenet. På eget ansvar og uten å vente på noen utredning av sakkyndige forbød han tortur — uten når det dreide seg om majestetsforbrytelser eller

186

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

massemord — og bestemte at barnemordersker skulle hen­ rettes med sverd i stedet for å sys inn i en sekk og druk­ nes. Etter manges oppfatning var det en landsskadelig humanitet, og de rettroende var ikke synderlig mer begeist­ ret for kongens innstilling til de religiøse stridighetene. Da det protestantiske presteskapet angrep de katolske skolene som grenaderkongen hadde opprettet for katolske soldatbarn, fastslo Fredrik: «Alle religioner må tolereres, og den offentlige anklager må passe på at ingen gjør andre noen fortred, for her får hver enkelt bli salig i sin tro». Kongen anså alle religioner for å være like gode eller like dårlige; ja, hvis tyrkere eller hedninger ville bosette seg i landet, lovet han å bygge moskéer og kirker for dem. Også i militærforlegningene begynte nye signaler å vise seg. Tvangsvervingen ble strengt forbudt. Siste gang de lange grenaderene paraderte i all sin glans, var ved Fred­ rik Vilhelms begravelse, og etter den tid beholdt han bare en bataljon som et minne om faren. Alle disse nyskapningene forledet mange til å tro at den nye kongen var en revolusjonær som ville omstøpe hele samfunnet og bare beholde det som umulig kunne avskaf­ fes. Rett etter tronbestigningen hadde man i Paris ymtet om at Voltaire skulle bli førsteminister i Preussen. Det kunne se ganske unødvendig ut, for i Berlin styrte jo — hans vasall.

Den eneveldige fyrsten «Jeg skulle gjerne gi hundre pistoler (gullmynter) for å få den gamle herren tilbake,» sukket den gamle hoffmarskalken Pdllnitz noen tid etter den unge monarkens tronbestigning. Det var ikke få — til og med blant de fremskrittsvennlige — som følte seg fristet til å være enige. Bondcfcst på I 700-tallet. Utsnitt av ct gobelin fra samme tid. Fra vinduet i gavlen på skjenkestuen henger en fane med bilde av den helgen som har festdag.

188

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Voltaires elev viste seg nemlig snart fra en ny side. P611nitz hadde fått bange anelser allerede da han fikk i opp­ drag å ordne med Fredrik Vilhelms begravelse. «Ikke noe fanteri! Ingen skumle avtaler med leverandørene! Slikt kommer jeg ikke til å se gjennom fingrene med, så meget De vet det!» hadde kongen ropt etter ham. Til alminnelig forbauselse ble den ministeren som bar oppnavnet «Sparsomhetspredikanten», ikke avskjediget; i stedet kom han til å nyte monarkens spesielle gunst! Embedsmennene oppdaget at Fredrik hadde enda skarpere øyne for under­ slag enn faren. De høye herrer ved hoffet måtte selv betale sine gallamiddager. Fredrik ønsket nok at hoffmarskalker og seremonimestere skulle kaste glans over hoffet, men han ville ikke at det skulle koste ham noe. Embedene ble tomme titler, og de ble tildelt rike adelsfolk som hadde råd til å bygge private palasser i Berlin og representere. Da Voltaire i slutten av året fikk anledning til å ta en titt på hoffet, konstaterte han ironisk at kongen hadde en kansler som aldri talte, en overhoffjegermester som ikke engang våget å skyte en vaktel, en overhoffmester som aldri arrangerte noe, en munnskjenk som ikke visste om det var noe vin i kjelleren, en overhoffstallmester som ikke hadde myndighet til å sale en hest, og en kammer­ herre som aldri hadde rakt ham skjorten. For øvrig var den spydige Voltaire minst like sparsommelig som kongen. Han hadde penger nok til å betale omkostningene ved reisen til Rheinsberg, men påholdenheten forbød ham det, og han forlangte at Fredrik skulle refundere hans utlegg. Forarget utbetalte kongen 1 300 écus for seks dager. «Det er godt betalt for en gal mann! Aldri har noen hoffnarr fått maken til lønn,» skrev Fredrik til en venn. Den fornemme verden som hadde stilt så store for­ håpninger til tronskiftet, ergret seg ikke bare over kongens gjerrighet, men også over den hånlige forakt han viste overfor kammerherrer og seremoniell. Da et par for­ nemme damer underdanigst anholdt majesteten om å avgjøre hvem av dem som skulle ha forrangen, bet han dem av: «Den dummeste skal gå først». De unge lapsene

FREDRIK 2. SOM REGENT

189

«Jeg vil at mine befalinger skal utføres øyeblikkelig og nøyaktig» kunne det stå som motto på denne detaljen av Johann Gottfried von Schadows marmorbyste av Fredrik den store.

behandlet han som dagdrivere, og de gamle generalene var altfor udannede for ham. Om en av generalene ytret han at ånden hans var så ubetydelig at man ikke ville merke når han oppga den. Slike små spydigheter satte ondt blod. Politikk — det var noe som etter Fredriks oppfatning bare angikk ham selv. Det var kongens hemmelighet, og han våket engstelig over den. «Hvis noen vil ha greie på mine planer, hjelper det ikke å bestikke tjenerne; han må bestikke meg selv,» sa han. Når han først hadde fått mak­ ten, ville han ikke gi den fra seg. Liksom sin far var han sin egen førsteminister. «En prøyssisk konge må regjere selv. Han skal gjøre alt,» fastslo han.

190

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Man merket snart at det ikke var verd å gjøre innven­ dinger eller foreslå noe uten at man ble spurt. «Jeg vil at mine befalinger skal utføres øyeblikkelig og nøyaktig, og at et ønske eller et krav som jeg fremsetter, skal etterkom­ mes omgående og prompte,» tordnet den unge herskeren. Fredrik mente at han forsto alt bedre enn alle andre. «De begriper ingenting av dette, min herre. Pass Deres egne saker!» bet han av en minister. Fredrik hadde arvet sin slekts heftige gemytt. Han ble rasende over motsigelser, og da var han farlig. I sine siste år som kronprins hadde han stadig vanskeligere for å be­ herske seg, og etter tronbestigningen var det ikke lenger så nødvendig for ham å legge bånd på seg. Fredrik var imidlertid like oppmerksom på sin svakhet som faren, og for ikke å fatte overilte beslutninger i sinne, unngikk han ganske enkelt å møte sine medhjelpere personlig. De måtte legge fram sine ærender skriftlig, og så skrev kongen med sin kantede og nervøse stil beslutningen i margen. Alltid, både i tale og skrift, forlangte han korte og konsise svar. Bemerkningene i margen var som oftest ytterst personlige i sin kortfattede og uttrykksfulle formulering: det vrimler av uttrykk som «erkekjeltring», «værhane», «dumheter». Sanssouci Rett utenfor Potsdam lå en naken haug med bratte sider. Der pleide Fredrik og hans venner på sine utflukter å spise frokost og beundre den vide utsikten over skoger og marker og en buktende elv. På denne haugen lot han Knobelsdorff bygge et lystslott som fikk navnet Sanssouci. Det var en enetasjes bygning i paviljongstil, ganske lav, men vakker i linjene. Midtpartiet inneholdt en vestibyle og en oval spisesal med kuppel over. Kongens privatbolig besto bare av et lite forværelse, et musikkrom, et sovevæ­ relse og et halvrundt bibliotek etter mønster av tårnkamFredrik den store inspiserer byggingen av Sanssouci.

FREDRIK 2. SOM REGENT

191

192

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Fredrik den stores lystslott Sanssouei utenfor Potsdam. Kongen hadde selv laget utkastet til slottet, som ble oppført av Hans Georg W. von Knobelsdorff i årene 1745-47. Taket og kuppelen på den 97 meter lange hovedbygningen bæres av 36 mektige karyatider.

meret i Rheinsberg. Der hadde han hatt Voltaires ironiske smil å se på; her hadde han en bronsebyste av den beundrede og kritiserte Karl 12. Fra biblioteket kom han gjennom en pergola av vinranker og duftende vill-kaprifol ut i den franske parken som med sine klippede hekker, marmorstatuer, fontener, grotter, labyrinter, japanske og kinesiske hus og sine templer var som en broket prøvekolleksjon på tidens smak. Hvis det var regnvær, gikk Fred­ rik i stedet til sitt lille kunstgalleri, der moderne franske kunstnere som Watteau og Lancret litt etter litt måtte finne seg i å bli fortrengt av Rubens og italienske renessansemestere. Det lille, vakre palasset var innvendig dekorert i glade og lyse farver og med stor fantasi. «Midt i et tak sitter en edderkopp og spinner sitt gylne nett» — sier den franske historikeren Gaxotte om Sanssouci. «På en gesims sitter fiskende amoriner og trekker sine garn, palmer innrammer et speil, og det reflekterer bildet av noen småbarn som forfølger en hare; utskårne og malte tak- og dørfelter utbrodert med rosengirlander, drueklaser, sneglehus, lune­ fullt slyngede bånd, tamburiner og gitarer, krigstrofeer,

FREDRIK 2. SOM REGENT

1 93

kirsebærkvister, springvann, aper, storker og papegøyer, en broket verden av flora og fauna, som gleder synet og sjarmerer ved sin friskhet». I denne lille verden av sorgløs nytelse og raffinert luk­ sus levde Fredrik om somrene. Vintrene tilbrakte han i slottet i Potsdam; han bygget det om og forvandlet det til et monument over erobringen av Schlesien ved å kle vegger og gulv med schlesisk mar­ mor og pryde den store festsalen med fremstillinger av den store kurfyrstens bedrifter.

Litterært og vitenskapelig arbeid Nå endelig fikk han tid til å skrive, og dikt, essayer og avhandlinger så dagens lys i hurtig rekkefølge. Det var historiske, filosofiske, politiske, statsvitenskapelige, krigsvitenskapelige, skjønnlitterære og poetiske skrifter om hverandre. Det meste skrev han bare for sin egen fornøy­ elses skyld eller for å glede sine venner; noen verk lot han trykke, men også om dem gjelder det i mange tilfelle at de bare var bestemt for en engere krets. Høyest nådde han i sine historiske arbeider, bl. a. «Min tids historie» og «Huset Brandenburgs his­ torie». De har vært gjenstand for begeistrede lovprisnin­ ger. «Fredrik var en av de beste historikerne vi har hatt,» har f. eks. den franske litteraturhistorikeren Sainte-Beuve erklært. «Jeg sier vi, for det var på fransk Fredrik skrev, det var på fransk han tenkte». En annen forsker, tyskeren Wilhelm Dilthey, har betegnet ham som opplysningstidens største filosoferende og agiterende forfatter ved siden av Voltaire, Diderot og Lessing. Også Dilthey satte hans his­ toriske forfatterskap høyest. Skildringene av den politiske situasjon i Europa før utbruddet av Den første schlesiske krig, av Den bayerske arvefølgekrig og av Polens første deling regner han til det ypperste som overhodet er skapt av noen historisk forfatter, både når det gjelder skarpsin­ dig analyse og storslagen fremstillingskunst. I disse ver­ kene benyttet den kongelige forfatter seg i stor utstrekning av aktstykker, men på mange punkter stolte han bare på 8. Grimberg 17

FREDRIK 2. SOM REGENT

195

hukommelsen, og følgen er at fremstillingen ikke alltid er ganske korrekt. Fredrik skrev egentlig disse samtidshistoriske skildrin­ gene bare til eget bruk. Der kunne han, som ellers var så på vakt for å skjule sine tanker og planer, og som også fikk ord på seg for å være sin tids falskeste og mest uutgrunnelige fyrste, hensynsløst svinge svepen over sine egne politiske og militære feilgrep. Det var i det hele karakteristisk for ham at han var ubestikkelig opp­ riktig overfor seg selv. Han hadde et dypt behov for å utvikle sine tanker og derved få et sikkert fundament for sitt fortsatte arbeid. Slik var det også når han skulle fatte en viktig politisk beslutning. Da satt han lenge og fant ut grunner for og imot og skrev dem meget nøyaktig ned. «Jeg er en dilettant i alt,» sukket han en gang selvironisk og unnskyldte sitt «slaveri» under poesien med at det jo ikke kunne skade noen. Fredrik overdrev en smule; i hvert fall som musiker og komponist var han kommet langt over dilettantstadiet. Hans fløytespill var mesterlig og hadde en gripende virkning, særlig i adagiosatser. Hver morgen pleide han å fantasere på instrumentet mens han vandret rundt i rommet og tenkte på dagens oppgaver; da fikk han ofte sine beste idéer og oppslag, mente han. Om kveldene musiserte han med sitt private kammerorkester og kanskje med en stjerne fra Operaen. Selv komponerte han omtrent hundre musikkstykker, hovedsakelig soli og konserter for fløyte, men i alminnelighet spilte man styk­ ker av den berømte kapellmesteren Johann Joachim Quanz, som hadde vært Fredriks lærer også mens han var kronprins. Å få overvære disse konserter var en like sjel­ den som ettertraktet ære.

Sanssouci sett fra luften. I den bratte skråningen ned fra slottet er det anlagt en have i brede terrasser. Omkring slottet er det etterhånden bygget flere andre bygninger. Fredrik den store lot bl. a. oppføre en kunstig ruin — «Ruinenberg».

196

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Fredrik den store og kvinnene Fredrik hadde aldri elsket sin hustru. En tid hadde de nok levd i harmoni med hverandre, men under krigen ble hun fullstendig fremmed for ham. Elisabeth Kristina var fremdeles omgitt av kongelig glans og prakt, og Fredrik tok det meget ille opp om man ikke viste henne tilbørlig aktelse, men selv skjulte han ikke sin likegyldighet. Potsdam og Sanssouci var forbudt område for henne, og hun våget ikke engang å reise dit når Fredrik lå syk. I Berlin så det kongelige ektepar hverandre bare i karnevalstiden og under større mottagelser og gallamiddager. Dronnin­ gen fikk aldri være med ved kongens intime supeer. Dag og natt grublet hun over hvorledes hun skulle unngå å vekke hans mishag, bekjente hun en gang, men alle forsøk mislyktes, og da kan man neppe undre seg over at hun stadig ble mer og mer sytete og en plage for sine omgivel­ ser. At ekteskapet ble så ulykkelig, kommer kanskje ikke minst av at det var barnløst. Vi får la skyldspørsmålet i denne saken stå hen. Sladderen påsto allerede den gang at Fredrik var pervers, men den hypotesen er, visstnok ganske overbevisende, avlivet av forskningen. Fredriks erotiske sans var svakt utviklet. Kvinner kjedet ham i alminnelighet, og i et av sine mest ondskapsfulle dikt sier han at hoffdamene burde ha døve elskere så deres mang­ lende evne til å tenke ikke ble avslørt så hurtig! En tid beskjeftiget sladderen seg ivrig med kongen og den italienske danserinnen Barbara Campanini, bedre kjent under kjælenavnet La Barberina. Det var en mørkøyet og fyldig skjønnhet med ferskenhud og brunt hår, berømt for sin fenomenale danseferdighet og beryktet for sine mange kjærlighetshistorier. Den måten La Barberina ble knyttet til Operaen i Ber­ lin på, er typisk for enevoldsherskerens metoder. Da hun til tross for alle strålende tilbud nektet å skrive kontrakt, lot kongen henne uten videre bortføre til Tyskland i en vel bevoktet vogn. Denne gang hadde hun en ung engelsk lord som elsker, men han ble sendt hjem så snart selska-

FREDRIK 2. SOM REGENT

197

Galanteri i Potsdam. Utsnitt av et kobberstikk av Daniel Chodowiecki. Kunstneren driver uten tvil gjøn med den lite galante tonen som hersket i Fredrik den stores nærhet. Herren som blir kurtisert, har tydelig likhet med kongen selv.

pet var kommet til Berlin. Her gjorde den like vittige som vakre italienerinnen stor lykke, og Fredrik ble så betatt at han lot hennes portrett henge opp i sitt arbeidsrom. En tid var hun faktisk dronning i Berlins selskapsliv. Uheldigvis var hennes hjerte like lett antennelig som tidligere, og da hun nå også var gått trett av teateret, giftet hun seg til Fredriks overraskelse og vrede med sønnen til kongens egen justisminister. Det eneste bevis man har anført for at den vakre danser­ innen skulle ha vært Fredriks elskerinne, er noen galante vendinger i hans brev til henne og hennes usedvanlig høye gasje, men dette beviser strengt tatt ingenting. Fredriks

198

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Danserinnen Barbara Campanini, populært kalt «La Barberina». Utsnitt av et samtidig maleri av Fredriks hoffmaler Antoine Pesne.

brev er ikke alltid egnet som ungpikelektyre, og La Barberinas høye gasje kan vel forklares med at hun uten tvil var sin tids mest berømte danserinne. Fredrik ville jo knytte alle berømtheter til sitt hoff, fra La Barberina til Voltaire. Ingen av dem var billige. Den vittige markgrevinnen av Bayreuth hadde nok ikke urett når hun sammenlignet Sanssouci med et munkekloster, og de som fikk den sjeldne og ettertraktede ære å komme dit, kalte spøkefullt spisesalen for sitt «refektorium». Taffelrunden I parken i Sanssouci lå et tempel viet Vennskapet. Like kjølig som Fredrik forholdt seg til kvinnene, like varmt holdt han av sine gamle venner fra Rheinsberg. Under krigen rev døden dem vekk, den ene etter den andre, og kongen ga sin smerte fritt løp. «Hva tjener det vel til å leve når man mister alle dem som man har holdt lengst

FREDRIK 2. SOM REGENT

199

sammen med, og når døden for alltid river bort dem som man holder av,» klaget han. «Det er bare de som ikke kan holde av noen, som er lykkelige her i verden». I ensomheten gråt han. «Jeg har mistet nesten alle mine venner og mine gamle bekjente,» sa han til Maupertuis, «og min eneste trøst er studier og arbeid. Man må lære å bli seg selv nok . . . Det er det beste». De nye vennene sto ikke hans hjerte like nær. De fremste var italieneren Algarotti, franskmannen d’Argens, et par skotter og endelig den gamle levemannen baron Pbllnitz, som ettertiden best kjenner fra hans interessante skildringer fra August den sterkes galante hoff. Det var imidlertid disse som dannet kjernen i den be­ rømte «taffelrunden», så kalt etter den ovale spisesalen. Her viste Fredrik seg fra sin mest sjarmerende side. Alle har prist hans overlegne konversasjonskunst. «Kongen er omtrent den eneste i riket som man kan føre en konversa­ sjon med,» påsto en franskmann som hadde fått æren av å spise middag hos ham. «Ministre, embedsmenn og gene­ raler sa ikke ett ord, men nøyde seg med å le av de små historiene vi fortalte». Fredrik hadde fremfor alt den sjeldne evnen — som en tilhører uttrykte seg — til å sette et edelt preg på alt han snakket om. Hva enten samtalen dreide seg om kunst, litteratur, historiske begivenheter, moter, filosofi, politikk eller livskunst — aldri ytret han noe likegyldig, alltid blendet han med sine paradokser, sine originale synspunkter, sin belesthet og sitt vidd. De sure bemerket iblant at han snakket så rent for bra, med andre ord altfor unaturlig elegant, og at tonefallet ble en smule skolemesteraktig. Maria Theresias sønn Josef for­ talte at Fredrik en gang de var sammen, holdt en hel liten forelesning for ham om krigskunst med utgangspunkt hos jødene og filisterne. Presteskapet betraktet «taffelrunden» som et sentrum for tidens gudløshet, og Fredrik ble mer eller mindre direkte beskyldt for gudsfornektelse. Men der gjorde man ham urett. Han trodde på Den store usynlige som hadde skapt alt, men han avviste tanken på at dette vesenet nå lenger griper inn i verdens gang, og hevdet i stedet at alt i natu-

200

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

ren og menneskelivet går sin skjebne i møte etter sine egne, iboende lover, de som Den høyeste hadde gitt en gang for alle. Kristendommens morallære betraktet han som fortreffelig, og han var nøye med at hans brødre viste seg som gode kalvinister. Han var uenig med de radikale opplysningsmenn i Frankrike når de i sin kamp mot den kirkelige intoleranse krevde at man skulle bruke vold mot kirken, og han brennemerket dem når de forstyrret kirke­ lige prosesjoner og gjorde hærverk på helgenbilder. Noe tempel for den nye dyrkelsen av Fornuften ville han ikke bygge i Potsdam. Religioner kan man ikke improvisere, erklærte han. Da Voltaire endelig ankom til Potsdam, fant han følge­ lig at hans tak på eleven var blitt betenkelig svekket.

Etter Fredriks tronbestigelse var Voltaire snart blitt klar over at hans filosofiske elev var en farligere og mer bety­ delig person enn han opprinnelig hadde forestilt seg. Han la merke til at Fredriks brev ble strammere og mer ky­ niske. Kongen var kommet til å forakte Voltaires karak­ ter. men han beundret fremdeles hans geni, og derfor forsøkte han gang på gang å overtale ham til å komme til Berlin. Etter tronbestigelsen kommenterte ikke Voltaire lenger hans vers, og det var Fredrik misfornøyd med. «Jeg har ikke så dårlig smak at jeg innbiller meg at en tysker kan skrive god fransk poesi. Skån meg derfor ikke! Jeg har på følelsen at jeg kan lage bedre ting, men De må si meg hvorledes». I 1743 fikk han dikteren overtalt til å komme, men be­ søket endte med katastrofe. Voltaire hadde nemlig lovet den franske regjering å forsøke å lure ut av Fredrik hans planer, og da kongen forsto at alt ikke gikk riktig for seg, besluttet han å ordne det slik at den store forfatteren måtte bli værende hos ham. Voltaire klarte imidlertid å komme seg ut av Preussen igjen, og etterpå gjorde han sitt beste for å sverte sin kongelige vert, hvilket ytterligere økte Fredriks forakt. «Han fortjener å piskes på Parnasset,» utbrøt kongen. «Det er synd at et så stort geni skal ha en så dårlig karakter».

FREDRIK 2. SOM REGENT

201

Tross alt kunne Fredrik ikke unnvære Voltaire som litte­ rær kritiker og rådgiver. Han trådte igjen i forbindelse med ham og forespeilte ham strålende belønning. I 1750 lot Voltaire seg overtale til et nytt besøk. «Kongen av Preussen gjør meg til kammerherre, tildeler meg en orden og gir meg 20 000 francs om året,» fortalte han sine venner be­ geistret. Han forsto ikke hvor dypt kongen foraktet ham. men tok Fredriks smiger for god fisk. Berlin syntes å være himmelen og Fredrik en ny Salomo. «Det er det hundreogfemti tusen seierrike soldater,» utbrøt han, «og i spissen for dem en helt som er filosof og dikter, der er det operaer og lystspill, der dyrkes filosofi og dikterkunst. Der forenes storhet med ynde, der finner man både grenaderer og sanggudinner, trompeter og fioliner, platonske gjestebud, selskapsliv og frihet! Er det ikke rett og slett utrolig?» Etter tredve stormfulle år så det endelig ut til at han hadde funnet en trygg havn. I Paris fremkalte Voltaires flytning en storm av hån fra hans fiender, på gatene solgte kolportører portrett av Voltaire iført pelslue mens de ropte: «Voltaire — prøysseren! Bare seks øre for bildet av den kjente prøysseren!» Voltaire hadde foreslått for Fredrik at de skulle arbeide sammen et par timer om dagen i et par måneder, så skulle nok versene bli bra! Fredrik hadde vært begeistret for for­ slaget, og umiddelbart etter sin ankomst til Sanssouci tok Voltaire fatt på sin delikate oppgave. «Kongen har mer fantasi enn jeg, men jeg har større rutine,» fortalte han en av sine venner i Paris. «Han har skrevet mange utmer­ kede dikt, og hans prosa er minst like god. men han har det for travelt». Det var adskillige forsyndelser mot fransk grammatikk som han oppdaget og korrigerte, og også versemålet gikk han like omhyggelig etter i sømmene som den mest nidkjære skolelærer. Han renset ut upoetiske ord og vendinger og passet nøye på at Fredrik ikke omgikkes på en altfor vørsløs måte de mange allegoriske figurer og antikke guder som tidens poeter beskjeftiget seg med. Det arbeidet som Fredrik denne gang var opptatt med, var en samling dikt og prosastykker med titelen «Verk av filosofen på Sanssouci», som ble trykt på Berlin

202

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

slott, og som var beregnet for den engere vennekrets. Korrektureksemplaret med Voltaires rettelser er bevart, og de er ofte så personlige og levende at man formelig kan se Voltaires uskjønne ansikt skjære grimaser over feilene og høre hans satiriske kommentarer. Han visste imidlertid at forfattere er nærtagende, og derfor tok han brodden av kritikken med humor og vittigheter og blandet rikelig med ros i risen. Stort sett rettet Fredrik seg da også etter forsla­ gene til forandringer. I begynnelsen var alt bare solskinn. Voltaire var stolt over å stå på fortrolig fot med «Europas største feltherre», og ved supéene forsøkte han og kongen å overgå hver­ andre i bitende vidd. Imidlertid begynte dikteren å forstå hvor lite Fredrik i bunn og grunn aktet ham. «Jeg har sett Voltaire på nært hold, og jeg kan forsikre at hans lodd er ikke misunnelsesverdig,» berettet den svenske sendemann Scheffer i 1752. «Hele dagen sitter han alene på sitt væ­ relse, ikke frivillig, men nødt og tvungen, og etterpå spiser han aftens med kongen — likeledes nødt og tvungen. Han merker godt at han spiller omtrent den samme rollen som musikerne ved Paris-operaen i den tid da sosieteten inn­ bød dem bare for å få taffelmusikk». Til overmål fikk Voltaire høre at kongen skulle ha sagt at han bare aktet å beholde ham hos seg ett år til og så kaste ham vekk som en presset sitron. Voltaire følte det som jorden åpnet seg foran ham, og han ble enda mer uro­ lig da han fikk høre at hans fiende Maupertuis forsøkte å undergrave hans stilling: «I hemmelighet sprer han et rykte om at jeg, når kongen sender meg sine dikt til grans­ king, skal ha sagt: «Blir han da aldri lei av å sende meg sitt skittentøy til vask?» Slikt hvisker han i øret på ti-tolv personer med formaning om ikke å la det gå videre. Jeg tror — kort sagt — at kongen har fått høre det». Om Voltaire virkelig hadde grunn til uro, er ikke mulig å avgjøre, men da han kastet seg inn i en strid med Mau­ pertuis og dessuten ble knepet i å ha innlatt seg på for­ budte pengespekulasjoner, ble Fredrik rasende og sendte ham av gårde. Denne gangen hevnet Voltaire seg ved å utgi en anonym skandaleberetning om Fredrik og hans

FREDRIK 2. SOM REGENT

203

Fredrik den store avlegger Voltaire en visitt i hans arbeidsværelse på slottet i Potsdam. Samtidig kobberstikk.

hoff. «Den som leker med aper, får finne seg i å bli bitt en og annen gang,» var kongens drepende kommentar. Med Voltaires avreise var det slutt på de muntre supéene. Det ble taust og stille på Sanssouci. «Jeg lever med mine bøker og omgås menneskene på Augustus’ tid,» skrev Fredrik melankolsk. Hans livsførsel hadde alltid

204

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

vært uforsiktig, og helsen begynte å bli skrøpelig. Verst var det med gikten som han påsto han hadde arvet fra faren. «Det er så mange angripere som stormer løs på kroppen min at jeg stadig må gjøre utfall mot beleirerne,» klaget han allerede i 1747. Han ble stadig mer grinet og irritabel. Når han en sjel­ den gang innfant seg ved hoffet, ble det muntre selskapet forvandlet til en samling statuer. Han spredte redsel og kulde omkring seg. Hans brødre hadde like stor respekt for ham, og det er en skjebnens ironi at Fredrik i sine brev til dem nesten ord til annet gjentar det som hans far før i tiden hadde skrevet til ham selv. Fredrik bebreidet tronfølgeren. August Vilhelm, at han ikke skilte mellom det nyttige og det lett­ sindige, og den yngre broren, Henrik, anklaget han for hverken å vise ham kjærlighet eller imøtekommenhet. His­ torien gjentok seg da August Vilhelm henvendte seg til den franske minister og ba om råd og hjelp mot den strenge herskeren, bare for, liksom Fredrik i sin tid, å bli tilholdt å bøye seg!

SYVÅRSKRIGEN

Grev von Kaunitz I begynnelsen av 1750-årene oppholdt den prøyssiske diplomaten von Ammon og Maria Theresias ambassadør ved det franske hoffet, grev Wenzel von KaunitzRietberg, seg samtidig i Paris. Liksom Podewils i Wien hadde Ammon tydeligvis ordre om å underholde sin herre med beskrivelser av de mer prominente personer han traff. I hvert fall har han gitt et høyst ondskapsfullt port­ rett av den østerrikske diplomaten. «Når man treffer Kaunitz for første gang, får man inntrykk av at han er en meget overfladisk person som bare interesserer seg for sin helse og sitt utseende,» skrev Ammon. «Den svakeste trekk får ham til å skjelve, og når det er varmt, får han nervøse trekninger. Hans ytre er uhyre affektert, og han kler seg som en tyveåring. I Aachen så jeg ham iført en

SYVÅRSKRIGEN

205

rosa- og sølvfarvet frakk. Han kan aldri gå forbi et speil uten å stanse foran det, og hvis han bare turde, ville han sikkert bruke rouge og skjønnhetspletter». Det fortelles mange historier om den omsorg grev Kaunitz behandlet sin parykk med, om hvorledes han kjemmet og pudret den til den ble fullkommen. Karakte­ ristisk for ham var hans store svakhet for det annet kjønn. I Paris forelsket han seg fort vekk, og fordi han med sitt stive, formelle vesen ikke klarte å opptenne noen liden­ skap hos de fornemmere damer, søkte han trøst blant teaterets skjønnheter. Han var, som hans herskerinne, Maria Theresia, en gang konstaterte, et godt eksempel på «hvorledes et stort geni kan forenes med latterlige egen­ skaper som til og med grenser til dårskap». Det var imidlertid grev Kaunitz’ talent og ikke hans latterlige sider som Maria Theresia hadde festet seg ved. Han må ha vært en overlegen og svært forfengelig laps, men likevel ble han overdynget med tillitsverv og gunstbevisninger. I 1750 sendte hun ham som ambassadør til Versailles, og tre år senere ble han hoff- og statskansler, dvs. utenriksminister. At Kaunitz var en ganske usedvan­ lig politisk begavelse, måtte alle innrømme, endog hans motstander Fredrik den store. Det var en alminnelig me­ ning at de østerrikske diplomater uttrykte seg dunkelt, men Kaunitz’ rapporter og promemorier var mønstergyl­ dig klare og skarpe. Hvor lange de enn kunne være, leste Maria Theresia dem alltid med slik iver at hun glemte både tid, sted og plager. Kaunitz’ største fortjeneste var kanskje i hennes øyne at han i ett og alt delte hennes uten­ rikspolitiske idéer. Hennes mest brennende ønske etter arvefølgekrigen var jo å vinne tilbake det rike og kjære Schlesien. Og Kaunitz satte som mål for Østerrikes politikk å sette en stopper for Preussens maktutvikling. Fredrik 2. burde etter hans mening reduseres til en liten markgreve av Brandenburg. I mars 1749 lot Maria Theresia sine ministre diskutere spørsmålet om man burde holde fast ved forbundet med sjømaktene England og Nederland eller ikke. Fem ministre og keiser Frans Stefan besvarte spørsmålet med ja. Sist-

206

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Del var ikke bare krigene som krevde menneskeliv på 1700-tallet, men også epidemier og farsotter. Her en scene fra et pesthospital i Hamburg omkring 1750.

nevnte fant til og med grunn ti! å ta til orde for en for­ bedring av forholdet til Preussen for at kong Fredrik «ikke alltid skal betrakte oss som en hydra som han må angripe fra alle kanter». I skarp motsetning til dette krevde Kaunitz — den yngste i laget — et fullstendig nytt system. Han gjorde rede for sine tanker i et memorandum på over hundre sider. Østcrrikes verste og farligste fiende var ikke lenger Frankrike, men Preussen, erklærte han. Hvis det habs-

SYVÅRSKRIGEN

207

burgske rike ville bevare sin stolte, tradisjonelle stilling som den ledende makt i Mellom-Europa, måtte det hindre den nordtyske konkurrenten i å bli for mektig. Det måtte forsøke å knuse Preussen. Det første som måtte gjøres, fortsatte Kaunitz, var å ta tilbake Schlesien. I denne sak kunne man neppe gjøre reg­ ning med Englands støtte. Østerrike hadde nemlig ingen­ ting å gi den engelske regjering til gjengjeld. Frankrike derimot kunne man lokke med et stykke land i De øster­ rikske Nederland eller Italia. Og ved Frankrikes hjelp kunne man til og med vinne de tyske småstatene. Det var revolusjonerende tanker som Kaunitz her la fram. Han gikk av med seieren; de andre ministrene sluttet seg til hans syn. Det følgende år ble han sendt til Versailles. Til å begynne med så det ikke ut til at han skulle klare sin oppgave. Han begynte å tvile på at det noen sinne ville være mulig å få dannet en allianse mel­ lom Wien og Versailles, og antydet at det kanskje ville være lettere å få i stand en forsoning mellom Preussen på den ene side og Østerrike og Russland på den annen. Men keiserinnen ga ikke tapt. «Skriv til grev Kaunitz,» instru­ erte hun sin kabinettsekretær, «at han jo kjenner mine hensikter bedre enn noen annen, og at jeg riktignok ikke har noen forkjærlighet for Frankrike, men at ingenting ville smerte meg dypere enn å måtte inngå et forbund med kongen av Preussen og dermed for alltid gi avkall på håpet om en dag å få igjen Schlesien». Kaunitz lot sitt siste forslag falle. Maria Theresia innså selv til slutt at det ikke var noe å gjøre i Paris, i hvert fall ikke for øyeblikket, og kalte Kau­ nitz til Wien for å lede utenrikspolitikken. Han stilte som betingelse at Bartenstein ble fjernet. De to gikk ikke sam­ men. Han fikk det som han ønsket. «Militærleirens mor» «Militærvesenet er den eneste gren av statsforvaltningen som virkelig har interessert meg,» skrev Maria Theresia i 1766 da hun så tilbake på sin regjering. Sin forkjærlighet

208

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

for de militære viste keiserinnen på alle måter. Ved Haugwitz’ finansielle reformer fikk man endelig råd til å betale offiserenes og soldatenes sold punktlig og i vesentlig grad forbedre deres utrustning; artilleriet ble nyorganisert, og særlig de tyngre kanonene skulle med tiden spille en vesentlig rolle. Gang på gang forsøkte Maria Theresia og hennes rådgi­ vere å komme til bunns i spørsmålet hva Fredrik 2.s seire egentlig kom av. De trodde å finne svaret bl. a. i at den prøyssiske armé var bedre disiplinert og dyktigere ledet. For å forbedre den østerrikske arméens kvalitet ble det utarbeidet nye reglementer og instrukser, og Maria There­ sia så selv til at de straks ble fulgt på ekserserplassene. Ferdigheten ble prøvet ved feltmanøvre, og der så man ofte keiserinnen selv til hest følge troppenes bevegelser. Resultatene lot ikke vente på seg. Mater castrorum, «Militærleirens mor», var den ærestitelen Maria Theresia fikk, og hun visste med seg selv at den var vel fortjent. Hun gjorde hva hun kunne, for at hennes «hvitfrakker» med hell skulle kunne oppta kampen mot Fredriks grenaderer. I 1754 begynte krigstordenen å rulle i Nord-Amerika. Kampen mellom England og Frankrike om koloniene be­ gynte, og man kunne forsøke å realisere Kaunitz’ store plan.

Alliansenes omveltning Sommeren 1755 fikk man i Wien underretning om at franskmennene hadde trukket sammen et armékorps i det franske Flandern. Samtidig gikk et ubestemt rykte om at Preussen og England hadde nærmet seg hverandre. Nå mente Kaunitz at tiden var inne. Den 19. august ble ministrene kalt sammen, og for sine åndeløst lyttende kolKeiserlige tropper på 1 700-tallet. Utsnitt av gobeliner fra samme tid. Øverst en del av trosset som forer forsyninger. Som man ser, var det fremdeles vanlig at mange kvinner fulgte med i felten. Nederst en rast hvor det går lystig for seg med spill og dans.

210

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

leger la Kaunitz fram et forslag om at man nå skulle slutte forbund med Frankrike og ta revansj over Preussen. Når man leser Khcvenhullers dagbok, kan man føle hvorledes tilhørerne frøs på ryggen av spenning. Spørsmålet ble tatt opp igjen et par dager senere. «Det er ganske opplagt at Preussen må kastes over ende om huset Habsburg skal bli stående» — slik innledet Kaunitz sin redegjørelse. Den engelsk-franske krigen ga en gunstig anledning. Han regnet ikke med Frankrikes direkte medvirkning; det vesentlige var at Frankrike gjorde slutt på alliansen med Preussen og lot Østerrike gjennomføre sin politikk. Derimot var han sikker på å få kraftig militær støtte fra Russland. Ved å bestikke fem eller seks innflytelsesrike personer ved tsarhoffet med pensjoner og løfter om jordegods i de erobrede områdene skulle man kunne oppnå at 80 000 russere eller mer neste vår ville rykke inn i Preussen sammen med østerrikerne. Sverige skulle ved freden få Pommern og Stettin, Sachsen skulle begaves med Magdeburg, kurfyrsten av Pfalz eller hertugen av Zweibrucken skulle overlates Kleve og Mark, Halberstadt skulle gå til Hannover og Holstein til den russiske tronfølgeren. At Maria Theresia skulle få igjen sitt kjære Schlesien, var selvsagt! På denne måten, understreket Kaunitz, ville Preussen reduseres til hva del hadde vært før Tredveårskrigen og bh så svekket at «man ikke lenger behøvde å være redd for noen hevn fra dets side». Men hvorledes skulle Frankrike kunne lokkes til å oppgi sin forbundsfelle? Jo, forklarte Kaunitz, det skulle skje dels ved at man overlot størstedelen av De øster­ rikske Nederland til Ludvig 15.s svigersønn don Filip, som til gjengjeld skulle avstå sine tre italienske fyrstedømmer Parma, Piacenza og Guastalla til Mana Theresia, og dels ved at man lovet å hjelpe den franske prins Louis Fran^ois de Conti til den polske tronen, og endelig ved at man overlot enten Østende eller Nieuport til Frankrike. Planen ble godkjent. Samme dag undertegnet Mana Theresia nye instrukser for sin ambassadør i Paris, grev Starhcmberg. Forhandlingene med Frankrike tok sin be­ gynnelse.

SYVARSKRIGEN

211

Samtidig var det britiske diplomati i ivrig virksomhet (bd. 15, side 393 ff). Da spenningen mellom Frankrike og England økte, ble Georg 2. og hans minister, hertugen av Newcastle, urolige for et fransk angrep på Hannover. Hvorledes skulle man bære seg ad for å forhindre det? Man besluttet å danne et forbund mot Frankrike sterkt nok til å sette det sjakk matt i Europa. Derfor innledet man forhandlinger både med Østerrike, Russland og Pre­ ussen. Maria Theresias betingelser viste seg uantagelige. I St. Petersburg hadde man større hell. I september forplik­ tet Russland seg til mot dryge subsidier å hjelpe kong Georg med bl. a. 55 000 mann hvis Hannover ble angre­ pet. Samtidig underhandlet man imidlertid også med Fredrik 2. I januar 1756 ble det i Westminster underteg­ net en avtale der England og Preussen forpliktet seg til med forente krefter å hindre fremmede tropper i å rykke inn i Tyskland. Newcastles tanke var at Frankrike ville møte både russiske, prøyssiske og østerrikske tropper der­ som det angrep Hannover. Fredrik på sin side trodde at han nå skulle få se «den russiske bjørnen føres i lenke av sin britiske fører», og derved, jublet han, var all fare fra den hevngjerrige Maria Theresias side avverget, for uten russisk hjelp ville hun aldri våge å anfalle ham. Det viste seg at både Newcastle og Fredrik hadde for­ regnet seg. Mindre påfallende er det at Maria Theresia ble urolig. Det hjalp ikke at den engelske regjering forklarte at man bare hadde alliert seg med Preussen for å berolige Østerrike og sette det i stand til å frigjøre tropper til be­ skyttelse av den transk-belgiske grensen. Forgjeves tilføyde man at Westminsterkonvensjonen ikke hindret England i å oppfylle sine forpliktelser mot Østerrike. Mer eiendommelig er det at Kaunitz hilste avtalen med glede. «Det er en begivenhet som er avgjørende for Østernkes velferd!» utbrøt han. Kaunitz’ politiske teft slo ikke feil. «I den diplomatiske omgang med franskmennene må man ta tilbørlig hensyn til deres egenkjærlighet,» hadde Fredrik selv erklært i 1752. Det glemte han da han sluttet avtalen med England. Hvis han i tide hadde underrettet

212

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Ludvig 15. om hva som var på ferde, er det mulig at Frankrike hadde avstått fra å angripe Hannover. Når han ikke gjorde det før alt var klappet og klart, og når han dessuten ga melding om avtalen samme øyeblikk som et fransk sendebud innfant seg for å fornye allianseavtalen som utløp i 1756, følte Versailles seg såret og forbitret. Fredrik ble tydeligvis høyst forbauset over reaksjonen ved det franske hoff. «Jeg har alltid trodd at allianser hvilte på forbundsfellenes gjensidige fordel,» skrev han sarkas­ tisk, men hvorledes han enn med fornuftige grunner forsøkte å bevise at Frankrike i virkeligheten tjente på avtalen, hjalp det ikke. Nå fikk det antiprøyssiske partiet ved det franske hoff riktig vind i seilene. Forhandlinger ble innledet med Øster­ rike (bd. 16, side 400 ff), og 1. mai 1756 underskrev de to statene den såkalte første Versaillestraktat. De to parter lovet å hjelpe hverandre med 24 000 mann hvis noen av dem ble angrepet av en annen makt enn England. Det var jo alltids noe, mente man i Wien. Nå gjaldt det å få forsvarsforbundet omdannet til et angrepsforbund. For å friste Ludvig ytterligere, antydet Kaunitz at De øster­ rikske Nederland jo kunne avstås direkte til Frankrike. På samme måte som Fredrik hadde undervurdert franskmennenes egenkjærlighet, hadde han ikke forstått den russiske keiserinnen Elisabeths fiendtlighet og selvstendighetstrang. Da hun fikk underretning om Westminsterkonvensjonen mellom England og Preussen, besluttet hun i samråd med sine ministre å foreslå for Østerrike at man skulle angripe Preussen med forente krefter. Før man ennå hadde rukket å meddele dette til det østerrikske sen­ debudet. innfant denne seg og fortalte om forhandlingene mellom Wien og Versailles og spurte om Russland ville sende 60-70 000 mann mot Preussen hvis Østerrike, etter at disse forhandlingene var lykkelig tilendebrakt, ble med i krigen med 80 000 mann. Her var det sannelig to sjeler og en tanke! Naturligvis fikk ambassadøren et guns­ tig svar. Elisabeth erklærte seg villig til å bistå Østerrike. Som sin del av byttet utba hun seg Kurland og Semgallen, Polen skulle bli holdt skadesløs i Øst-Preussen.

SYVÅRSKRIGEN

213

Keiserinne Elisabeth Petrovna. Samtidig kobberstikk. Elisabeth var yngste datter av Peter 1. og Katarina og ble keiserinne av Russland ved et statskupp i 1741. Hun fordrev den ett-årige Ivan 6., som siden satt som statsfange til sin død i 1764. Elisabeth var høy av vekst, meget vakker, en dristig rytterske, hadde et muntert og inntagende vesen og var meget usnobbet i valg av elskere.

I Wien ble man overlykkelig over svaret, men man fant seg samtidig foranlediget til å legge en demper på russer­ nes iver. Både militære hensyn og nødvendigheten av å omdanne den franske defensivalliansen til en offensiv-

214

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

allianse gjorde at den østerrikske regjering mente at man burde utsette angrepet til våren 1757. Motvillig bøyde den russiske keiserinnen seg for de østerrikske ønskene. Forsommeren 1756 fikk Fredrik alarmerende underret­ ninger om at russerne samlet tropper ved grensen. Senere på året fikk han bevis for at Russland og Østerrike hadde planer om å angripe ham. «Jeg har bare en sjanse: å slå til først selv og ikke la de andre gjøre det,» konstaterte han i slutten av juli. Da den britiske minister innvendte at Østerrike bare rustet for å narre ham til å gå til angrep så de derved sikret seg Frankrikes bistand, bruste han opp. «Denne damen ønsker krig,» ropte han og pekte på Maria Theresias portrett, «og hun skal snart få det!» Ikke bare engelskmennene, men også Podewils og andre advarte ham. Frankrike fremholdt at det ikke rolig kunne se på at Østerrike ble angrepet. Fredrik lot seg bevege til gjennom sitt sendebud i Wien å rette en forespørsel til Maria Theresia om hun hadde til hensikt å angripe Preus­ sen. Keiserinnen leste opp sitt svar som hun hadde skrevet på en liten papirlapp: «Den politiske situasjons betenke­ lige karakter har gjort at jeg anser de forholdsregler nød­ vendige som jeg tar av hensyn til min egen sikkerhet og forsvaret av mine forbundsfeller, og som dessuten ikke har til hensikt å skade noen». Et vink — og audiensen var slutt. Svaret gjorde ikke Fredrik stort klokere, men det var jo heller ikke meningen. En ny forespørsel ga et like dårlig resultat. Maria Theresia nektet at det eksisterte noe angrepsforbund mellom henne og Elisabeth. Formelt hadde hun rett, for avtalen var ennå ikke undertegnet, men neppe reelt. Som vi har sett, hadde man på østerriksk og russisk hold tatt sikte på et angrep våren 1757. Preussens stilling var i virkeligheten mer truet enn Fredrik ante. Han trodde nemlig at han bare ville få med de to keiserinnene å gjøre, og at kong Ludvig ville forholde seg nøytral. Den 20. august sendte imidlertid Starhemberg bud til Wien at han endelig hadde fått det franske hoffet «dit han ønsket». Ludvig var parat til å forene sine trop­ per med Maria Theresias. I denne situasjon gikk Fredrik til angrep. I grålysningen

SYVARSKR1GEN

215

Slottet i Potsdam med paradeplassen foran. Maleri av .1. F. Meyer. Opprinnelig lå her bare en borg. Den store kurfyrsten bygget denne ut til et slott, og hans sonn Fredrik 1. lot slottet dekorere innvendig. Sin nåværende form fikk slottet under Fredrik 2.

28. august 1756 sto Potsdam garnison oppstilt på parade­ plassen. Kongen steg til hest, og i spissen for sin hær red han ut for uten krigserklæring å marsjere mot Sachsen og Bohmen. Fredrik og krigskunsten Hvorledes Fredrik mente en feltherre burde være, kan man lese i et lite verk som han skrev i 1748, og som han kaltel «Hovedprinsipper angående krigen». Felt­ herren bor, hevdet Fredrik, ha det fulle overblikk, han bør være umulig å gjennomskue, behersket i motgang, streng, men villig til å tilgi når øyeblikket er inne, hard når det gjelder tjenesten, men kameratslig overfor den menige soldat. Han skal være sine soldaters far og ikke deres boddel. Mot fienden skal han alltid være på vakt; han skal være sin hærs skiltvakt. Han skal til enhver tid kunne sette seg inn i motstanderens stilling og hensikt. Han skal

216

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

legge planene for felttoget og være parat til å gjennomføre dem selv. Nøyaktighet i spørsmål om planlegging og for­ beredelser skal være forenet med den største hurtighet og besluttsomhet på slagmarken og i uforutsette situasjoner. Det har vært ført en livlig diskusjon om hvorvidt Fred­ rik hyllet «tilintetgjørelsesstrategien» eller «utmatningsstrategien». Man kommer vel sannheten nærmest hvis man sier at han innrettet seg etter omstendighetene. Den prøyssiske statens dårlige økonomi i forening med hærens utmerkede kvalitet, offensive ånd og manøvreringsevne talte for hurtige avgjørelser, dvs. tilintetgjørelsesstrategi. «Kriger avgjøres bare på slagmarken,» skriver Fredrik et sted. «Våre troppers store styrke ligger i angrepet, og vi ville være dumme hvis vi unnlot å benytte oss av dette». I kamp på slagmarken mente han at 75 000 prøyssere ekvivalerte 100 000 soldater av en annen nasjonalitet. Hans bror Henrik og andre kritikere har bebreidet ham at han alltid søkte kamp. Kritikken har uten tvil skutt over målet. Fredrik ville ikke på død og liv ha feltslag. Tvert imot kritiserte han skarpt dem som ikke kjente noen annen vei ut av vanskelighetene. Slik den alminnelige politiske situasjon var under Syvårskrigen, kunne Fredrik ikke tenke på å foreta seg noe mot de fjerne hovedstedene Wien, Paris og St. Petersburg. Det eneste han kunne gjøre — og som han også gjorde — var å rette hurtige støt mot en av motstanderne i håp om å slå ham og på den måten få gjort de øvrige villige til å slutte fred. Da hans ressurser i folk og penger på slutten begynte å minke, gikk han nødt og tvungent over til utmatningsstrategien. defensiven. Da hadde han i virkelig­ heten oppgitt ethvert håp om en lykkelig utgang på krigen. Også med hensyn til taktikken, dvs. ledelsen av hæren på slagmarken, hadde Fredrik sin bestemte oppfatning. Under arvefølgekrigen hadde alle feltslag vært frontalt anlagt, og seirene var vunnet takket være den prøyssiske armés kvalitet i forening med ledelsens besluttsomhet og evne til påpasselig å utnytte hver sjanse. På grunn av fien­ dens overlegenhet måtte han i Syvårskrigen oppgi denne taktikken, og etter 1757 utkjempet han ikke et eneste

SYVÅRSKRIGEN

217

frontalslag. Nå forsøkte han i stedet å seire ved å bruke en skjev slaglmje. En svak armé, erklærte den kongelige feltherren, må oppsøke kupert og fjellendt terreng, fordi det der er så trangt at fiendens overlegenhet ikke blir til nytte, men snarere til besvær hvis han da ikke kan omgå motstanderen. Den svakeste hæren bør i et slikt terreng holde den ene fløyen tilbake og forsterke den andre; med denne gjør han et voldsomt anfall på den ene fiendtlige fløyen og angriper den i flanken. En armé på 100 000 mann som blir angrepet på denne måten, kan beseires av 30 000 mann, for avgjørelsen faller da meget hurtig, for­ klarte Fredrik. Det kom først og fremst an på at angrepet ble raskt gjennomført. Det var jo alltid en fare for at fienden rakk

Et utvalg av prøyssernes militære straffemetoder: Skyting, riding på «tiehest», henging og spissrotgang. I forgrunnen ruver rettferdighetens gudinne. Justitia.

218

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

å forsterke den fløyen som ble angrepet. Ved Kolin og Kunersdorf fikk Fredrik se de mer eller mindre katastro­ fale følgene av det! Sakserne kapitulerer Da Fredrik besluttet å komme sine fiender i forkjøpet og begynte krigen, var hæren langt fra kampklar. De over­ raskede festningskommandantene trengte kuler og krutt, bomber, granater og patronhylser. Mange festningsanlegg var planlagt ferdige først i løpet av de følgende år, og etter den siste sommerens misvekst var det lite høy og korn i statens magasiner, de som Maria Theresia var så misun­ nelig for. Det var ingenting å gjøre med det. Kommandantene fikk klare seg så godt de kunne. I tre retninger marsjerte de prøyssiske troppene mot grensen for å beseire fienden og hindre at festningene noensinne ble utsatt for beleiring. Lengst i nordøst, ved den polske grensen, opererte feltmarskalk von Lehwaldt med 30 000 mann for å møte eventuelle russiske angrep, mot sydøst toget seierherren fra Mollwitz, feltmarskalk von Schwerin, med 27 000 mann for å beskytte Schlesien, og mot syd marsjerte hovedarméen, 67 000 mann, under kongens egen kommando. Fredriks første mål var å uskadeliggjøre Sachsen, så det ikke liksom i 1744 skulle falle ham i ryggen når han be­ gynte å vakle i salen. Han visste hva han kunne vente seg fra August 3. og Briihl. I årevis hadde en saksisk forræder gitt ham avskrifter av alle viktigere depesjer i arkivet i Dresden, og Fredrik hadde kunnet lese seg til hvorledes den russiske rikskansleren Bestuzjev-Rjumin og Briihl hadde pustet til Elisabeths hat til ham. Når den saksiske arméen hadde kapitulert, aktet Fredrik å ut\ide årets operasjoner så langt sydover som til Moldaus og Elbens samløp og overvintre i Bdhmen. Da den prøyssiske arméen gikk over grensen, strømmet de saksiske regimentene sammen fra alle hold mot Pirna, der det var anlagt en sterkt befestet leir. Leiren var, som Fredriks brødre konstaterte, like umulig å storme som

SYVÅRSKRIGEN

219

himmelen selv, og Fredrik mistet uke etter uke mens han ventet på en kapitulasjon som aldri kom. August 3. nektet bestemt å utlevere sin armé; han ville bare strekke seg så langt at han overlot sin motstander noen befestede steder. Midt under beleiringen ble Fredrik nødt til å bryte opp og skynde seg sydover med hovedstyrken av sin armé. Østerrikerne nærmet seg! (Se kart- og registerbind bd. 33.) Prøyssere og østerrikere møttes den 1. oktober 1756 i nærheten av den lille byen Lobositz ved Elben. Slaget ut­ viklet seg til å begynne med meget uheldig for prøysserne. Utpå formiddagen hadde deres angrepsfløy skutt bort alle sine patroner, og situasjonen syntes uholdbar. Da inntraff det uventede. Prøysserne gikk til bajonettangrep og kastet østerrikerne over ende. Lobositz ble erobret. Det var Fredriks første seier under Syvårskrigen, men æren tilkom ene og alene troppene som her viste sin beste angiepsånd. Aldri har Fredrik den store personlig gjort seg mindre gjeldende enn her. «Dette er den andre tjenesten kong Fredrik har gjort oss!» jublet Kaunitz da han fikk høre om prøyssernes inn­ marsj i Sachsen. I stedet for å skremme Maria Theresia til fred skaffet innmarsjen Fredrik nye fiender på halsen. I den tyske riksdag gikk stridens bølger høyt; det ble rettet skarpe angrep på Fredriks krenkelse av folkeretten, og de katolske og adskillige av de protestantiske stendene fikk i januar 1757 drevet igjennom at Det hellige tysk-romerske rike erklærte fredsforstyrreren krig. Keiserinne Elisabeths indignasjon kjente ingen grenser. Bestuzjev-Rjumin erklærte at intet nå kunne avholde henne fra å slutte opp ved Maria Theresias side. Nye fiender meldte seg med Sveiige i spissen; de var sikre på at Preussen ville gå un­ der, og ville sikre seg en bit av «bjørneskinnet». I mai 1757 sto Fredrik overfor en knusende overmakt. Tilsammen hadde Russland, Østerrike, Frankrike, Sverige og de andie fiendene en befolkning som var tyve ganger så stor som Picussens! Resultatet kunne etter menneskelig bereg­ ning bare bli ett. I april 1757 brøt de prøyssiske arméer fra forskjellige

220

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

kanter inn i Bohmen for å knuse den østerrikske hovedhæren og fremtvinge en avgjørelse. Ved Praha fikk man østerrikerne i en «knipetang», og 6. mai gikk Fredrik til angrep. Før slaget ga kongen sine offiserer streng oidre om ikke å skyte; soldatene skulle gå med geværet på akse­ len til de var 150 skritt fra fienden; da skulle de gjøre bajonettanfall. Det var en ordre som stilte kolossale kia\ til disiplinen, for østerrikernes kardeskeild laget et frykte­ lig mannefall blant de fremrykkende. Feltmarskalk von Schwerin stupte med fanen i hånden i et heltemodig for­ søk på å få de motløse eller retirerende med seg. Til sist klarte man imidlertid å bryte gjennom fiendens midtstilling, og i vill flukt strømmet østerrikerne inn gjennom Prahas porter. Det var det blodigste slag som var utkjempet siden den nyere tid begynte. Seierherren hadde mistet 18 000 mann, den beseirede 13 000. Fredrik selv erklærte at tapene var så store at seieren betydde et nederlag hvis man ikke klarte å innta Praha.

Maria Theresias største seier Den første reaksjonen i Europa etter slaget ved Praha ble faktisk slik som Fredrik hadde håpet. I Wien ble Kaunitz, den fremste representant for krigspolitikken, utsatt for bitre anklager, de sydtyske statene gjorde mine til å ville trekke seg ut av spillet, og i Hannover ble man krigersk. «Vår beundring for den prøyssiske kongens heltemot har nådd toppen,» ble det fra hannoveransk hold rappoiteit til den britiske minister i Berlin, Mitchell. «Kvinner og barn lovpriser ham, og på gatene kan man se de mest overstrømmende gledesytringer». Kong Georg drømte fagre drømmer om å avrunde Hannover med diverse nordtyske bispedømmer, og hans sønn, hertugen av Cumberland. gjorde seg klar til å erobre Paderborn. _ Fredriks stilling var imidlertid forsommeren 1757 mindre strålende enn det så ut til. Praha var vel forsynt med foiråd og i stand til å tåle en langvarig beleiring, en fransk armé var på marsj mot Hannover, og en østeiriksk hær

SYVÅRSKRIGEN

221

Prøyssernes bombardement av Praha, natten mellom 29. og 30. mai 1 757. Samtidig kobberstikk av P. Benazech. I alt ble 800 hus ødelagt eller skadet under bombardementet. Likevel overga ikke byen seg. men ventet på unnsetning. 1 8. juni led Fredrik et stort nederlag mot ostei iikerne på en slette ved landeveien Kolin-Praha og måtte oppgi forsøket på å erobre byen.

under kommando av feltmarskalk Leopold von Da un var på ilmarsj for å unnsette Praha. Kongen besluttet å avverge faren fra østerrikerne og marsjere mot dem. I nærheten av byen Kol in støtte han på Daun. Østerri­ kerne talte 54 000 mann, prøysserne 34 000. Foran seg hadde den østerrikske hæren en tre kilometer bred slette fram til landeveien Kolin-Praha, der det på den tid lå et lite vertshus, «Den gylne sol». Her samlet Fredrik sine generaler om formiddagen 18. juni. Fra vinduene i husets øverste etasje ga han en rede­ gjørelse for østerrikernes stilling og påviste hvor risikabelt det ville være å angripe dem frontalt over sletten. Den eneste mulighet var å omgå østerrikerne og angripe dem i den høyre flanken der de ikke hadde plass til å stille opp mer enn seks bataljoner ved siden av hverandre. Her kunne derfor fiendens linjer rulles opp og østerrikerne kastes ut i myrene bortenfor deres venstre fløy! Ved to-tiden om ettermiddagen begynte angrepet. Det

222

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Slaget ved Lobositz 1. oktober 1756. Utsnitt av et samtidig kobber­ stikk av P. Benazech. I dette første slaget i Syvårskrigen sto Fredrik med 33 000 prøyssere mot 70 000 østerrikere. Det så stygt ut for

gikk imidlertid ikke etter planen. Den påpasselige Dann hadde nemlig gjennomskuet den og hadde sendt tropper over fra venstre fløy til høyre fløy. Og nå fulgte ulykkene slag i slag. Etter en rekke rasende angrep av det øster­ rikske og saksiske kavaleri ble de utmattede prøysserne kastet over ende. I den alminnelige oppløsning samlet kongen om seg 40 mann fra «den gamle dessauerens» livregiment og sprengte fram i et svakt håp om at hans eksempel skulle stanse flukten. Den ene etter den andre stupte imidlertid, og kongen merket ikke at det til slutt bare var hans adjutanter som fulgte ham før en av dem ropte: «Skal Deres Majestet erobre batteriet alene?» Da holdt Fredrik sin hest an og kastet gjennom kikkerten et

SYVÅRSKRIGEN

223

prøysserne i begynnelsen, deres kavaleri ble slått tilbake. Men så gikk infanteriet til bajonettangrep og drev østerrikerne på flukt. I all mistet mer enn 3 000 mann livet på slagfeltet ved Lobositz.

siste blikk på den fiendtlige stilling før han langsomt red bort til den høyre fløyen for å gi ordre om tilbaketog. For den østerrikske arméen var seieren ved Kolin en triumf, hvis moralske betydning strakte seg langt ut over Syvårskngens år. For Preussens vedkommende fikk neder­ laget alvorlige følger. De opposisjonelle kretser i Preussen med kongens bror, prins Henrik, i spissen, fikk vind i seilene. Kongen hadde ført sin hær ikke til et slag, men til slaktebenken, ble det hevdet; han hadde oppdaget kunsten på seks uker å ødelegge den statelige og uforlignelige arméen, resultatet av 30 års arbeid. Også forskerne er av den oppfatning at Fredrik ikke var nødt til å levere slag, og at han hadde kunnet avvente Dauns angrep i en for-

224

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Friedrich Wilhelm von Seydlitz. Samtidig ma­ leri. Få av Fredrik den stores generaler vant så stort ry for tapperhet og dyktighet som Seydlitz. Han sto i spissen for ka­ valeriet ved Rossbach i 1757 og ved Zorndorf i 1758. I begge disse slag var Seydlitz’ kavaleriangrep av avgjørende betydning for utfallet av kampen.

svarsstillmg, og hindret ham i å unnsette Praha. Man må imidlertid, som Koser har fremholdt, ikke glemme hvilken mektig tiltrekningskraft tanken om å vinne målet med ett eneste slag måtte utøve på en feltherre som mente at hans tropper hverken taktisk eller moralsk var oppøvet til for­ svarskrig. Rent militært ble følgene av nederlaget ikke så store. Beleiringen av Praha måtte imidlertid heves, og den beseirede arméen toget bort. Det var dystre måneder som nå fulgte. Fredrik mar­ sjerte vestover for å møte den franske aiméen undei kommando av prinsen av Soubise og riksarméen undei kommando av hertug Josef Fredrik av Sachsen-Hildburghausen. Men fienden vek stadig unna, og måned ettei måned gikk mens jobspostene strømmet inn fra kngsskueplassene i nordvest, nord og øst. Hertugen av Cumberland hadde hurtig angret sin uforsiktighet og vai på tilbaketog

SYVÅRSKRIGEN

225

mot Elbens nedre løp, der han snart kapitulerte for hertu­ gen av Richelieu, som var en like engstelig og udugelig hærfører som han selv. I Øst-Preussen ble en prøyssisk armé slått av russerne ved Grossjågersdorf, svenskene trengte inn over grensen til Pommern, og en mindre øster­ riksk styrke brannskattet Berlin. Situasjonen skulle imid­ lertid snart igjen forandre seg. Vest for elven Saale og noen mil fra slagmarken ved Liitzen ligger et flatt, treløst sletteland med noen enkelte, ganske små høyder og noen spredte landsbyer, bl. a. den verdensberømte Rossbach. Her støtte 5. november 1757 21 600 prøyssere sammen med 11 000 rikstyskere og øster­ rikere samt 32 000 franskmenn. De allierte arméenc hadde inntatt en uangripelig stilling noen kilometer vest for landsbyen, og da de om formiddagen brøt opp og toget sydover, trodde Fredrik til å begynne med at de ville mar­ sjere bort. Midt under middagen på herregården i Ross-

Fredrik 2.s egenhendige beretning om seieren ved Rossbach: «Vi har nettopp slått fransk­ mennene og riksarméen totalt. Vi har et stort antall fanger, mer enn 50 kanoner, samt faner og standarter. General­ løytnant grev Revel, mange generaler og offi­ serer er latt til fange. Fienden var 50/tusen mann, vi 20/tusen. Him­ melen har velsignet den rettferdige sak. Det skal synges Te Deum og sky­ tes seierssalutt i Berlin, Stettin og Magdeburg. Nå er det mørk natt. I morgen skal vi forfølge fienden til Unstrut . . . Frederic.» 9 CjEimbcrg 17

226

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

bach styrtet imidlertid en av kongens adjutanter inn og rapporterte at den fiendtlige armé hadde svingt av og marsjerte mot øst tydelig i den hensikt å angripe prøys­ serne i deres venstre flanke. Fredrik skyndte seg straks opp på loftet, og gjennom en åpning i taket konstaterte han at adjutanten hadde rett. Noen minutter sto han taus og betraktet troppekolonnene som buktet seg av gårde. Fredrik måtte denne gangen fatte en rask beslutning, som også måtte gjennomføres hurtig. De fiendtlige arméene oppdaget under marsjen at de prøyssiske teltene var for­ svunnet som ved «en sceneforandring på Operaen». Den prøyssiske arme var også forsvunnet, men bare for å legge seg i bakhold. Kavaleriet under den unge, men allerede berømte generalen Friedrich Wilhelm von Seydlitz hadde sprengt i forveien og skjult seg bak en av de lave høydene nærmere Saale. Det slaget som nå fulgte, ble utkjempet i et rasende tempo og resulterte i at de allierte hærene ble oppløst i vill flukt. «Vår største lykke, Allernådigste Flerre, var at natten falt på, for ellers hadde ved Gud ingen sluppet unna», skrev hertugen av Sachsen-Hildburghausen til keiser Frans. Seierherrene var for trette til å oppta forfølgelsen. Natten var bitende kald, og prøysserne brøt i stykker de geværene som motstanderne hadde kastet fra seg, og gjorde opp ild med kolbene. Prøyssernes tap var 1 56 døde og 376 sårede, de alliertes gikk opp i tusenvis. Etter Rossbach skyndte Fredrik seg i ilmarsjer østover for å befri Schlesien fra østerrikerne. Han møtte dem ved Leuthen, omkring to mil vest for Breslau.

Leuthen Slaget sto den 5. desember 1757. Før det begynte, sam­ menkalte kongen sine offiserer. Hva han sa, kunne ingen gjengi fullstendig etterpå, men alle var dypt grepet da han skildret den alvorlige situasjon. Mot alle spilleregler, for­ klarte han, aktet han å angripe en armé som var nesten tre ganger så sterk som hans egen. «Fienden står i meget

SYVÅRSKRIGEN

227

Slaget ved Leuthen 5. desember 1757. Utsnitt av et samtidig maleri. Fredrik den store møtte her med 32 000 mann prins Karl av Lothrin­ gen med 80 000. Også her gjorde kavaleriet under general Scydlitz utslaget. Seieren ved Leuthen står for prøysserne som en av de mest strålende i deres krigshistorie.

sterke forskansninger,» skal han ha sagt. «Her må vi slå dem eller bli på valplassen». Etter en rekognosering besluttet kongen å sette inn an­ grepet mot østerrikernes venstre fløy. Ved en skinnmanøvre narret han først østerrikerne til å tro at angrepet skulle rettes mot deres høyre fløy, og øverstkommandetende, prins Karl av Lothringen, sendte derfor reservene dit. Østerrikernes selvsikkerhet var så stor at de trodde prøysserne trakk seg tilbake da de vek av fra veien og for­ svant bak noen hauger. Da angrepet satte inn, var det for sent for østerrikerne å ta motforholdsregler. Skansene ble stormet og den øster­ rikske linjen brutt. Prins Karl klarte riktignok å få i stand en ny frontlinje østover fra Leuthen. Men avgjørelsen

228

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Gudstjeneste etter slaget ved Leuten i 1757. Maleri av M. v. Campshausen.

kom da det prøyssiske kavaleriet som en stormflod skyllet over de beredne østerrikske regimentene, som i panikk kastet hestene rundt, men ble omringet og i stor utstrek­ ning nedsablet. Dette var signalet til alminnelig flukt også for det østerrikske infanteriet, som kastet geværene og flyktet. Fredrik satte etter dem med Seydlitz' kyrasserer og et par grenaderbataljoner. Ved siden av kongens hest sprang en krovert som klamret seg til stigbøylen med den ene hånden, mens han i den andre holdt en lykt som kastet et svakt og blafrende skjær i det stadig tettere mørket. Fra tid til annen fyrte man av et kanonskudd for ikke å gi de flyktende pusterom. Klokken syv om kvelden kom Fredrik fram til et slott der han til sin overraskelse traff noen østerrikske offiserer. Han gjenvant straks fatningen. «God aften, mine herrer! Dere hadde sikkert ikke ventet meg. Kan jeg også få et rom her?» Østerrikerne var imidlertid

SYVÅRSKRIGEN

229

like overrasket og viste ham ærbødig til det beste værelset, hvorpå de forsvant. Av den østerrikske hær ble 22 000 mann tatt til fange, og av de 35 000 som slapp unna til Bohmen, var halv­ parten såret. Et par uker senere kapitulerte den øster­ rikske besetningen i Breslau, 18 000 mann. Ved nyttår var hele Schlesien renset for fiender, bortsett fra byen Schweidnitz. Men seieren hadde ikke vært gratis. Prøysserne hadde mistet over 1 150 mann og hadde 5 000 sårede, og Fredrik pleide senere å fortelle at soldatene etter slaget ved Leut­ hen sa at de gjerne skulle møte franskmennene en gang om måneden, men østerrikerne bare en gang om året! Etter Rossbach og Leuthen kjente engelskmennenes begeistring for «den protestantiske kongen», som alene hadde beseiret to katolske stormakter, ingen grenser. De hadde grunn til glede, for sjelden hadde Englands stilling vært verre enn før slaget ved Rossbach. Koalisjonsregje­ ringen Pitt-Newcastle hadde ennå ikke nådd de resulta­ tene som skulle gi begivenhetene en ny vending (bd. 15, side 400 ff). Derfor feiret folk i London også Fredriks fødselsdag i januar 1758 med enda større entusiasme enn de pleide å feire det engelske kongehusets. William Pitt skrev til den engelske Berlin-ambassadøren at han beund­ ret Fredrik ikke bare som Englands fremste forbundsfelle, men også fordi han sto «som Europas uryggelige bolverk mot den mektigste og mest ondsinnede liga som noen­ sinne har truet menneskehetens selvstendighet». Han hadde også vært opphav til den veldige fremgang i Tysk­ land, «som har gitt en lykkelig vending for den store sak som ligger meg på hjertet, nemlig at den protestantiske religion og friheten skal bevares i Europa». Fredrik fikk nå også mer effektiv støtte fra England. Kong Georg var blitt så forarget over sin sønns skamme­ lige kapitulasjon at han nektet å godkjenne den, og etter at den fillete, utsultede og broket sammensatte arméen hadde fått en av Fredriks dyktigste generaler, hans svoger hertug Ferdinand av Braunschweig til fører, var den blitt som forvandlet. Hannover var befridd og fransk-

230

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

mennene jaget over Rhinen. Denne seieren fikk Pitt og hans kolleger til i april 1758 å love å sende britiske trop­ per til Hannover og å betale Fredrik 670 000 pund om året i subsidier. Heretter hadde den prøyssiske kongen ryggen fri mot vest. Ferdinands armé holdt franskmennene beskjeftiget så Fredrik kunne konsentrere sine krefter mot de to kei­ serinnene i øst og deres allierte Sverige og Det tyskromerske rike.

Overmakten gjør seg gjeldende Etter sine store seire trodde Fredrik at Maria Theresia ville vise seg mer forsonlig stemt. Han ble skuffet i sine forhåpninger. Da prøysserne i mai 1758 trengte fram til Olmiitz og truet Wien, nektet hun bestemt å forlate hoved­ staden. Hun aktet å forsvare seg til det ytterste og trekke seg tilbake fra by til by, bedyret hun. Det franske sende­ budet spurte hva hun ville gjøre hvis alt gikk tapt. «Da kommer jeg til å sende kongen av Preussen en utfordring og be ham møte meg i en postvogn med pistoler, krutt og kuler, så vi personlig kan gjøre opp vårt mellomværende,» lød det mannhaftige svaret. Faren gikk fort over, men hennes opptreden viser at hun var den samme som hun hadde vært i 1740. Det var hun som hadde ansporet Daun til seieren ved Kolin, og fremdeles hadde hun sin energi og sin offensive ånd i be­ hold. Men hun kjente også til sine manglende evner når det gjaldt strategiske spørsmål, og hvis de militære rådgi­ verne var uenige, ble hun rådløs. Men gi opp — det ville hun aldri. I 1758 ble det kjempet på forskjellige fronter. I juni jaget Daun Fredrik ut av Bohmen, og i august slo Fredrik russerne ved Zorndorf. I oktober ble han angrepet av Daun ved Hochkirch, og fordi han regnet med at øster­ rikerne hadde liten lyst til å angripe, og derfor hadde valgt en dårlig stilling, mistet han både folk og kanoner, men berget størstedelen av hæren. Maria Theresia var bare måtelig begeistret. «Jeg er redd for at kongen av Preussen

SYVARSKRIGEN

231

Fra slaget ved Olmiilz 30. juni 1758. Utsnitt av et kobberstikk etter et samtidig maleri av August Querfurth.

vil søke revansj for enhver pris. Eksemplet fra Leuthen skremmer meg,» sa hun. Tiden arbeidet imidlertid for henne. Selv om Fredrik ved utgangen av året fremdeles hadde både Sachsen og Schlesien, var hans stilling svært svekket både økonomisk og militært, og i London hadde Pitt på følelsen at det ville bli vanskelig fortsatt å få engelskmennene til å støtte sin allierte. Han gjorde imidlertid stadig hva han kunne i parlamentet. «Finnes det noen østerrikere blant dere?» toidnet han og stirret truende på en representant som han visste hadde skrevet en anonym brosjyre mot krigen i Tyskland. «La ham tre fram og gi seg til kjenne!» Det var nok til å skremme opposisjonen, for Pitts stilling var fremdeles sterk. I 1759 aktet Fredrik å holde seg på defensiven. Han

232

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

hadde mistet sine beste generaler, infanteriet var ikke len­ ger hva det hadde vært, og Fredrik hadde fått respekt for østerrikernes dyktighet til å anlegge leire som var vanske­ lige å erobre. Det ble en nervøs forsommer, for Daun viste ingen angrepslyst, og mens kongen forgjeves ventet på ham, led Ferdinand av Braunschweig et svært nederlag mot franskmennene. Da endelig en av kongens dyktigste underanførere likeledes ble beseiret i en trefning med rus­ serne, fant Fredrik tiden inne til selv å gå over til offen­ siven. 12. august angrep han med 48 000 mann 50 000 russere under den gamle originale general Saltykov og 30 000 østerrikere under Gideon Ernst von Laudon ved landsbyen Kunersdorf øst for Frankfurt an der Oder. Det vanlige flankeangrcpet gikk til å begynne med godt. Russernes venstre fløy ble rullet opp, og halvparten av den vel befestede russiske leiren var etter noen timer i prøyssernes hender. Angrepsterrenget var imidlertid smalt og fullt av kløfter, og russerne, som stadig fikk forsterk­ ninger fra den fløyen som ikke var angrepet, bet seg fast på høydestrekningene og kjempet med avsindig tapperhet. Prøysserne ble kastet utfor skråningene. Ilden fra de rus­ siske kanonene var drepende, og da det fiendtlige kavale­ riet til slutt gikk til angrep, ble den prøyssiske hæren sprengt fullstendig fra hverandre. Fredrik var selv på nip­ pet til å bli tatt til fange av kosakker og ble med nød og neppe reddet av en avdeling husarer. To hester hadde stupt under ham i slaget, og et rent hell i form av en gulldåse hadde reddet benet hans fra å bli smadret av en kardeskekule. Det var en fullstendig katastrofe. «Av en hær på 48 000 mann har jeg ikke mer enn 3 000 igjen,» skrev kongen til utenriksministeren, Fink von Finkenstein. «I skrivende stund er alle på flukt, og jeg er ikke lenger herre over mitt folk. Berlinerne gjør vel i å tenke på sin sikkerhet. Det er et fryktelig slag, og følgene av det som her har hendt, kommer til å bli verre enn selve hendingen. Ressurser eier jeg ikke lenger. Jeg vil ikke lyve, og jeg må medgi at jeg tror at alt er tapt. Jeg vil ikke overleve fedrelandets under-

SYVÅRSKRIGEN

233

gang. Adjø for alltid!» Det synes som om han faktisk har hatt selvmordsplaner. Men det varte ikke så lenge. Med en voldsom viljeanspennelse mannet han seg opp igjen — og så hendte «miraklet for huset Brandenburg». Russerne hadde mistet nesten like mange folk som Fredrik, og Saltykov hadde ingen lyst til å våge en ny dyst. «En slik seier til, Deres Majestet, og jeg blir nødt til av mangel på budbærere selv å ta staven i hånd for å bringe den gode nyhet til St. Petersburg,» skrev han etter slaget til Elisabeth. Følgelig overlot han til Daun og østerrikerne å gi Fredrik nåde­ støtet. Det utviklet seg en amper brevveksling mellom de to feltherrene; litt etter litt forbitret den også vennskapet mellom hoffene, og resultatet ble at Fredrik ble latt i fred. Etter hvert som den søndersprengte arméen igjen ble sam­ let, viste det seg at halve styrken hadde overlevd katastro­ fen. Det var over all forventning, og Fredrik kunne på ærbødig avstand følge den kranglevorne Saltykov. Kongen hadde så store giktsmerter at han ikke kunne sitte til hest, men hans åndelige spenstighet hadde vendt tilbake. To måneder etter Kunersdorf skrev han en spirituell avhand­ ling om Karl 12.s karakter og militære talenter. Da vinteren kom, hadde han fremdeles herredømmet ovei så godt som hele Sachsen. Men Daun tok vinterkvarter i Dresden, og det var et dårlig tegn.

For England hadde året vært fullt av triumfer. Ferdinand av Biandenburg fikk 1. august en strålende revansj ved Minden, og fra Nord-Amerika, India og verdenshavene kom det stadig seiersmeldinger. Lykken fortsatte i 1 760, og da Georg 2. døde i oktober, hadde England vunnet India og Canada og fordrevet den franske flåten fra havene. Foi Pieussen ble situasjonen derimot stadig mer be­ kymringsfull. I 1760 ble selve Berlin brannskattet av russerne. Riktignok vant Fredrik samme år to seire — ved Liegnitz og Torgau — men i 1761 kom nederlagene slag i slag, og utpå vinteren sto russerne i Pommern og østerrikerne i Schlesien. Da Pitt gikk av, mistet Fredrik Englands støtte. I London var man forarget over at Fredrik

234

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

ikke hadde villet kjøpe seg fred ved landavståelser. Horace Walpole uttrykte sikkert en ganske utbredt oppfatning da han etter Fredriks seier ved Torgau skrev at det heldigste som kunne hende England, var at Fredrik fikk skutt vekk hodet. Allerede i 1758 hadde Maria Theresia vært forbitret over krigstrettheten i Versailles. Den nye franske uten­ riksministeren, hertugen av Choiseul, betraktet England som Frankrikes hovedfiende og ville ikke høre tale om at Preussen skulle få stekket sine vinger. «Hvis Preussen blir knust,» ytret han, «kommer Østerrike igjen til å nærme seg England og anslå en tone som hverken passer Frank­ rike eller Spania». I Versailles ble man derfor stadig mer misfornøyd med Maria Theresias — fra et fransk syns­ punkt — halsstarrige krav på å få igjen Schlesien og på at Preussen skulle bli fullstendig nedkjempet. Også finansielt var alliansen blitt altfor tyngende. Da det britiske sende­ budet i Paris under de preliminære fredsforhandlinger bemerket at Maria Theresia riktignok var en betydelig, vakker og fortryllende kvinne, men svært dyr for den som nød hennes gunst — England hadde ofret 40 millioner på henne — svarte Choiseul leende at Frankrike hadde gjort den samme erfaring. Den russiske keiserinnen var nok den verste hindringen for at det krigstrette Frankrike skulle få fred. Elisabeth var dødssyk, lei av livet og sløvet av utsvevelser, men hvis noen våget å ta ordet fred i sin munn, ble hun rasende. Hun var fanatisk overbevist om nødvendigheten av at Preussen ble knekket. Jo mer den russiske hjelpen fikk vektskålen til å synke til Maria Theresias fordel, desto engsteligere ble man i Versailles. Man ble urolig for Russlands voksende makt og krav. I Øst-Preussen hadde russerne innrettet seg som om de aktet å bli der for godt. Hvilken skjebne truet da ikke Frankrikes protesjeer ved Østersjøen, Polen. Sverige og Danmark-Norge! Det perspektivet fylte forresten også Maria Theresia med ubehagelige følelser. «Hele makt­ balansen i Norden kommer til å forsvinne og Russland bli mektigere enn vi nabostater gjerne ser at det blir,» frem­

SYVÅRSKRIGEN

235

holdt hun i desember 1759. Men ville hun ha Elisabeths hjdp, kunne hun ikke støte henne fra seg, og følgelig gikk hun motstrebende med på at Russland ved freden skulle få Øst-Preussen, men bare under den forutsetning at hun selv fikk Schlesien. Ludvig 15. derimot ville ikke et øye­ blikk tillate at Øst-Preussen falt i hendene på hverken Polen eller Russland; da kunne Polen bli for selvstendig, Russland eventuelt for farlig. Man steiler når man i Ludvigs hemmelige instruks til Frankrikes nye minister i St. Petersburg i 1760 leser at han «skal forhindre Russlands maktøkning ved at han i den utstrekning han evner det, skal hindre de russiske arméenes seierstog». Derimot hadde man intet imot at Russland fikk kompensasjon på Polens bekostning borte i Ukraina. Fredriks motstandere hadde følgelig ganske forskjellige interesser, og uenigheten lammet krigføringen. Deres fi­ nanser var dertil så undergravet at både Kaunitz, Choiseul og den russiske rikskansleren Voronzov mente at man burde slutte fred hurtigst mulig. De regnet med realitetene slik de var. Men hvilken nytte hadde Fredrik av dette, så lenge det var Elisabeth og Maria Theresia som bestemte. Tiden arbeidet for dem, og med forferdelig tydelighet så han at det nærmet seg slutten på ressursene. Hans siste halmstrå var at han skulle få lokket sultanen og tatarkhanen på Krim til å falle keiserinnene i ryggen. Utålmodig ventet han på underretning fra sitt sendebud i Konstantinopel. «Hvis det håpet brister,» skrev han 6. januar 1762 til Fink von Finkenstein, «må vi tenke på om vi ved foihandlinger kan berge for min brorsønn de res­ tene som vi kan rive fra våre glubske naboer... De kan være overbevist om at jeg ikke ville tale slik hvis jeg så den minste stripe av håp om å kunne restituere staten på dens gamle grunnlag». Noen timer tidligere, om ettermiddagen 5. januar, var dørene til keiserinne Elisabeths soveværelse plutselig blitt slått opp på vid vegg, og fyrst Trubetzkoj hadde med sin tynne gammelmannsstemme forkynt: «Hennes Keiserlige Majestet Elisabeth Petrovna er død i Herren. Gud bevare vår allernådigste hersker tsar Peter 3.!»

236

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Det var det andre og største miraklet for huset Bran­ denburg. Det reddet Fredrik fra undergang. Den nye russiske herskeren var en av Fredrik den stores ivrigste beundrere, og han hadde neppe rukket å samle seg etter dødsfallet før han sendte ut kurerer med ordre til de russiske tropper om å innstille fiendtlighetene. I en høyti­ delig proklamasjon erklærte han at Russland avsto fra sine prøyssiske erobringer, og før Fredriks sendebud ennå hadde nådd fram, anholdt han gjennom det britiske sende­ budet i St. Petersburg om å bli tildelt den prøyssiske Sorte ørns orden. I mai og juni sluttet han fred og forbund med Fredrik og overlot ham 20 000 mann hjelpetropper. 1 mai sluttet også Sverige fred uten vinning eller tap. Fredrik hadde altså ryggen fri både i nord og øst og kunne konsentrere oppmerksomheten om Maria Theresia. Hun hadde nå definitivt gitt opp håpet om Schlesien. Selv om Peter 3. snart ble avsatt og myrdet og Fredrik derfor mistet den russiske hjelpen, hadde han hell med seg mot østerrikerne, og da det saksiske hoffet meldte seg som fredsmegler, takket man både i Berlin og Wien. «Men, det er bare hensynet til Sachsen som kan få keiserinnen til å tenke på fred!» bedyret Kaunitz. I det utplyndrede saksiske lystslottet Hubertusburg møttes de østerrikske og prøyssiske forhandlerne ved nyttårsskiftet, og 15. februar 1763 ble freden undertegnet, fem dager etter freden i Paris. Resultatet ble «status quo ante bellum»; alle beholdt det de hadde hatt før krigen. Det betydde en bekreftelse på Preussens krav om å bli regnet med blant stormaktene, og i verdens øyne fremsto Fredrik fra denne tid som «århundrets mann». «Jeg lengter til Sanssouci som jødene til Jerusalem,» hadde kongen skrevet under krigen. Dyster, kold og hard som en grå vinterdag vendte han tilbake dit.

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

237

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

Statens første tjener «Jeg har aldri sett et så flittig menneske,» uttalte Voltaire i 1751 om Fredrik. «Hadde jeg ikke lært meg å arbeide på forhånd, kunne jeg ha lært det av ham». Hele sitt liv var Fredrik den store utrettelig i å samle opplysninger om alt som direkte eller indirekte hadde betydning for ham som menneske og regent. Han var nøye med detaljene. Sakkunnskapen og arbeidsevnen var forenet med en hur­ tig oppfatningsevne. Sin åndelige spenstighet bevarte han til det siste. Fredrik Vilhelm hadde utledet sin makt fra Gud og i all sin gjerning hatt den dag for øynene da han skulle stå til ansvar overfor Den høyeste for sin forvaltning. Fredrik hadde nektet å la seg krone. «Det er bare overtro!» hadde han ytret hånlig. Etter hans mening hadde fyrstemaktcn en rent verdslig opprinnelse: den første herskeren hadde ganske enkelt fått sin makt av folket som trengte en upar­ tisk dommer og en dyktig hærfører. Det gjaldt da for fyrsten å vise seg tilliten verdig og gjennom et pliktopp­ fyllende og utrettelig arbeid fremme undersåttenes eller rettere sagt statens velferd. Fyrsten kunne aldri gjøre regning med takknemlighet, innskjerpet Fredrik sin etter­ følger, for hva fyrsten enn gjorde, ble han alltid kritisert. Fredrik den store var og følte seg som statens første tjener. Fredrik Vilhelm hadde betraktet alt — juveler, møbler, slott, byer, landsbyer, gods og gårder, land og folk som sin private eiendom. Hans sønn skjelnet skarpt mellom det som han mente tilhørte staten, og det som han betiaktet som sin private eiendom. Staten gikk foran all annet. Karakteristisk for Fredriks oppfatning er at han forbød at man, hvis han selv kom til å bli tatt til fange, skulle ta noe hensyn til hans person eller til hva han skrev fra fengslet. «Hvis det hender meg en slik ulykke, vil jeg otre meg for staten, og man skal lystre min bror, (August Vilhelm) som ved siden av alle mine ministre og generaler må stå ansvarlig med sitt liv for at man hverken byr en provins eller penger som løsen for meg, men fortsetter

238

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

krigen og utnytter de fordeler som byr seg, helt og holdent som om jeg ikke eksisterte». Statsnytten, hensynet til det som gagnet staten, var for ham den eneste rettesnor. Alle skulle underordne seg dette hensynet. Den enkeltes private ønsker og interesser fikk komme i annen rekke. Dette var jo ikke noe nytt, men i Fredrik den stores Preussen ble statsformynderiet særlig trykkende og derfor mer påfallende enn i andre land. At det ble slik, kan forklares med Fredriks frykt for naboenes anslag. For å eliminere disse fortsatte han ener­ gisk sin fars anstrengelser for å styrke arméen og fylle skattkammeret. Preussen fortsatte i virkeligheten å være et utrivelig Sparta, til tross for alle sine atenske kultur­ institusjoner. Det prøyssiske standssamfunnet Dypt under den ensomme herskeren levde de mennes­ kene han skulle herske over. I hans øyne var de like små alle sammen, men likevel satte han skarpe grenser mellom klassene. Det kom av at han mente det var best for staten at hver stand fikk sin spesielle oppgave å ta seg av. Adelen skulle passe sine gods og bekle offiserspostene og de høyere embedsstillingene, borgerne skulle drive handel og hånd­ verk og pleie vitenskapene, og bonden skulle pløye sin aker og levere soldater. Grenaderkongen hadde kjørt adelen med stramme tøy­ ler. Hans sønn fikk tilnavnet «adelskongen». Fredrik var aristokrat, og overfor adelen følte han seg som familieoverhodet. Han var vel kjent med alle ætter, deres med­ lemmer og historie. Brev fra adelsmenn leste han alltid selv, mens kabinettsekretæren bare tilstilte ham utdrag av de borgerlige brevskrivernes skrivelser. Han sørget også for at adelens økonomiske stilling ikke ble svekket ved at adelsgods gikk over til kronen eller på borgerlige hender, og en dyktig adelsmann kunne til og med få kontante gaver. Det lønte seg imidlertid ikke for en ødeland og svekling å gjøre seg noen umak, og det virker i det hele som om Fredriks adelsvennlighet mest kom av at standen

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

239

Fredrik den store og hans bror prins Henrik besøker Berlin. Samtidig kobberstikk. Prinsen sitter på kongens høyre side bak i vognen. Bakerst står fire livpasjer i røde fløyelsdrakter med gullbrodcricr. Foran de åtte hestene sees fire løpere også i rødt og gull. På plassen paraderer en militæravdeling.

etter hans mening leverte de beste offiserer og embedsmenn. Fredrik var nemlig av den mening at en adelsmann hadde større æresfølelse enn en borger, fordi han måtte tenke på sin ætts ære. «Jeg vil ikke vite av noe uadelig avskum i arméen!» erklærte kongen skarpt. Borgersønner våget han bare å slippe inn i de våpengrener som han betraktet som mindre viktige, f. eks. artilleriet, festningstroppene, ingeniørtrop­ pene samt de nyopprettede husarskvadronene. De som under krigen hadde måttet fylle de ledige plassene i de øvrige våpengrenene, ble etter freden avskjediget eller overflyttet til festningstroppene. Samtidig som Fredrik ga de adelige offiserene forrangen fremfor alle andre i samfunnet, krevde han at de skulle holde på sin verdighet. Det var strengt forbudt for dem å omgås de underordnede utenfor tjenesten. «Det er en skam for regimentsoffiserer å spise sammen med underof­ fiserer,» tordnet han mot en major som hadde beæret en underoffisers bryllup med sitt nærvær. Fredrik kjente nøye til sine offiserers private forhold og meritter, og hvis noen hadde vist feighet, plyndret, brent

240

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

En offentlig brevskriver hjelper en pike med å få skrevet et brev. Samti­ dig kobberstikk.

eller herjet, eller endog bare hadde tilhørt en avdeling som hadde gjort seg mindre heldig bemerket, rammet unåden ikke bare ham, men også hans barn og barnebarn. Kongen hadde god hukommelse. Det var ikke nok bare å ha ur­ gamle aner hvis man ville avansere i Fredriks armé. Det hjalp heller ikke å påberope seg lang tjenestetid — den skulle være god. «Jeg har,» skrev han en gang i margen på en ansøkning, «en haug gamle mulesler i stallen, men de blir ikke stallmestre for det». De sivile cmbedsmenn ringeaktet han like dypt som «grenaderkongen» hadde gjort det. Alltid mistenkte han dem for underslag og bedrageri. Han tok det som en selv­ følge at de embedsmenn som hadde med arméens proviantering å gjøre, beriket seg på det. Man hørte sjelden et lovord fra den strenge herskeren. Han forlangte at man

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

241

uttrykte seg kort og rett på sak både i tale og skrift. Motsi­ gelser tålte han ikke. «Herrene har til oppgave å iverksette mine befalinger, men ikke å blande seg opp i mitt arbeid. De som ikke holder seg i skinnet, blir uten videre avskje­ diget. Dere må lystre og finne dere i å regjeres og ikke — regjere!» tordnet han en gang. Naturligvis hadde ikke Fredrik tid til personlig å kon­ trollere alt. De fleste brev ble skrevet av sekretærene etter hans anvisninger, men han tok stadig stikkprøver for å kontrollere dem, og bevisstheten om dette var tilstrekkelig til at de ikke tok seg noen friheter. Kongen hadde øynene med seg over alt, grep inn lynsnart og ubarmhjertig hvis han konstaterte forsømmelighet eller dovenskap, og innga sine offiserer og embedsmenn en slik redsel at det innvik­ lede prøyssiske statsmaskineriet arbeidet med en presi­ sjon som var ganske usedvanlig for den tid. Ettersom bare adelen hadde rett til de høyeste stillinger i samfunnet og også på mange andre måter var privile-

Fredrik 2. inspiserer en avdeling av den berømte livgardcn. Samtidig kobberstikk av Chodowiecki. Nærmest kongen sees kronprins Fredrik \ ilhelm, sønn av Fredriks eldste bror. August Vilhelm, som døde 1 / Jo.

242

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

gert, var det naturlig at mange søkte om adelsbrev. Som oftest fikk de avslag. Da en major som hadde fått sin dat­ ter gift med en rik godseier, søkte om et adelsdiplom for sin svigersønn, svarte Fredrik: «Man adler slike som har innlagt seg fortjenester og utmerket seg, men ikke slike som bare blir rike». I Fredrik 2.s Preussen belønnet man vesentlig dem som hadde tjent staten med nidkjærhet og dyktighet, mens det f. eks. i England var en ganske annen ordning. Der var nok akkurat som i Preussen adelen den første stand i samfunnet, men veiene fram til adelskap var flere. Både industriherren, kjøpmannen og skipsrederen hadde der mulighet for å skaffe seg et adelsbrev. Fredrik den store innså ikke verdien av sirkulasjon mellom sten­ dene. «En skomaker skal bli ved sin lest, en kjøpmann skal handle og ikke være godseier,» dekreterte kongen. Borgerne ble i stedet oppmuntret med lån og støtte. Det var fornuftig av kongen, men menneskene er i alminnelig­ het ikke rendyrkede fornuftsvesener, og at Fredrik ikke tilfredsstilte den sosiale forfengelighet i borgerklassen, gjorde sitt til å formørke livet for mange av dens med­ lemmer. Man har diskutert ivrig om Fredrik var bondevenn eller ikke. Det er sikkert at han gjorde adskillige anstrengelser for å bedre bøndenes stilling. Bøndenes kår var svært forskjellige i de forskjellige deler av riket. I alminnelighet sto de under kronen eller en adelig godseier, og livegenskapet var utbredt. Bøndene måtte betale en viss årlig grunnskatt til godseieren og gjøre et visst antall dagsverk pr. uke. Deres barn måtte i noen år arbeide som tjenere på herregården uten lønn, og ingen hadde lov til å reise vekk eller gifte seg uten tillatelse. Mer enn en gang fordømte Fredrik dette som barbari, han tordnet mot de «ulidelig tunge, fullstendig egyptiske dagsverkene» og gjorde store anstrengelser for å forvandle de livegne til forpaktere med arverett til gården. Alle befalinger og trusler hjalp imidlertid lite overfor den sterke motstand han møtte hos godseierne og de embedsmenn som var beslektet med dem. Her kom for en gangs skyld den eneveldige kongen til kort. Noe oppnådde han

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

243

riktignok; han gjennomførte at de livegne hverken kunne selges eller gis bort, og at de ble sikret fri disposisjonsrett over sin private eiendom. Bedre lyktes det Fredrik å hindre at bondejorden ble forvandlet til adelsjord. Man skyter over målet hvis man som enkelte forskere vil be­ nekte at Fredriks bondepolitikk i det minste i noen grad var diktert av humanitære motiver. Hans brev og foran­ staltninger vitner om en ekte medfølelse med bondens lodd.

Filosofen på tronen «Man skal aldri forandre noe i et regjeringssystem før erfaringene har lært en om det passer for vedkommende stat eller ikke, og ikke ha noen forutfattede meninger for eller mot det bestående, men se alt med egne øyne, danne seg en selvstendig oppfatning og bare innføre det som for­ nuften krever forandret eller forbedret,» skrev Fredrik i margen på sitt eksemplar av Montesquieus verk «Tanker om årsakene til romernes storhet og undergang». Her viser Fredriks nøkterne konservatisme seg. Han var ingen doktrinær, og han stilte seg skeptisk til hurtige re­ former. Både i utenrikspolitikken og innenrikspolitikken gikk han ut fra den aktuelle virkelighet og omdannet den bare så vidt han fant det mulig. Fra Rousseaus synspunkt var han en reaksjonær av reneste vann. Han styrte enevel­ dig og despotisk, bevarte feudalsamfunnet, hindret standssirkulasjonen og tvangsregulerte næringslivet. Likevel ble han i alminnelighet hyllet av opplysningsfiiosofene som den fremste blant Europas «opplyste monarker!» «Alle nasjoners filosofer og forfattere, men fiemfor alt de som tilhører den franske nasjon, har lenge betraktet Eder som sin leder og sitt forbilde,» skrev d Alembert til ham i 1770. Grimm mente at han var støne enn Cæsar, og sammenlignet ham med Julian som ble baktalt av de kristne, mens Fredrik ble baktalt av de dumme. Diderot kalte ham «det 18. århundres under­ verk», og Mirabeau sammenlignet ham med Karl den store.

244

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Opplysningsfilosofenes beundring er ikke vanskelig å forstå. De betraktet en sterk stat, styrt av en eneveldig monark, som en grunnleggende forutsetning for en reform av samfunnet. Massen var i deres øyne for udannet og full av fordommer til å kunne ta sin skjebne i sin egen hånd. Naturligvis var opplysningsmennene også på det rene med at Fredrik i visse henseender var meget reaksjo­ nær. Men de tilga ham det, for han var jo i alle fall en av deres egne! De følte seg smigret over at en av Europas mektigste herskere var filosof og forfatter, og derfor hevet de ham til skyene. Fredrik den store er i virkeligheten et av de beste eksempler på hvor nyttig det er for en enevel­ dig hersker å stå på god fot med dem som skaper folkeopi­ nionen. Opplysningsmennene vurderte høyt den riktignok sterkt begrensede ytringsfrihet som kongen tillot. Politikk måtte man ikke diskutere, og enda mindre fikk man kritisere regjeringens disposisjoner, men om kongen personlig fikk man skrive hva man ville. Da Fredrik en dag traff på en flokk mennesker som med stor glede be­ traktet en karikatur av kongen som var slått opp på et gatehjørne, ga han den overraskende befalingen: «Heng den lavere så folk slipper å brekke nakken!» Også på rettsvesenets område oppfylte Fredrik de for­ håpninger som hans beundrere hadde stilt til ham. Fredrik Vilhelm I. hadde klaget over den usle retts­ pleien. Det var delvis hans egen skyld at den ikke ble bedre. De gode hodene la finansforvaltningen beslag på, og bare de ubegavede rekrutterte juristlauget. Deres ut­ dannelse var like dårlig som deres lønn, og ettersom de vesentlig levde av sportler, var de meget fornøyde når prosessene tok lang tid. En prosess mellom kronen og en liten landsby hadde f. eks. ved midten av I 700-tallet på­ gått i to hundre år! Fredrik den store forble hele sitt liv trofast mot den oppfatning at fyrsten var rettsvesenets høyeste beskytter, slik han hadde gjort rede for i «Antimachiavel». Han var ganske klar over manglene ved rettsvesenet, men han mente seg ikke sakkyndig på dette området. I den kampen mellom de konservative og de reformvennhge som med stor hissig­

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

245

het ble ført i de første årene av hans regjering, tok han først litt etter litt parti for Samuel von Cocceji, en sangvinsk forkjemper for det nye, som helt fra barnsben av hadde mnsuget den naturrettslige skolens oppfatning. Cocceji følte de gamle formene som en tvang og ville reformere rettsvesenet helt fra grunnen av. Han vek ikke tilbake for å gripe til hardhendte midler. I januar 1747 begynte Cocceji på kongens oppdrag en visitasreise til Pommern. De redselsslagne dommerne hadde i anledning besøket med feberaktig hastighet av­ viklet gamle prosesser, men fremdeles var det 800 igjen. Overalt hvor Cocceji viste seg med sin stab av utvalgte jurister, satte han seg i dommersetet og gjorde fortgang i sakene. Det skjedde etter hans spesielle «system». Natur­ ligvis ble fremgangsmåten en gang imellom noe forkortet. Det gikk kraftig for seg da augiasstallen ble rengjort. Mange dommere fikk avskjed på grått papir. Samtidig grep man ondet ved roten. Juristutdannelsen ble forbedret, og det ble stilt skjerpede krav til dommere og advokater. Dette gjorde utdannelsen dyrere, og da kongen mente at håndverkersønner ikke hadde råd til å finansiere den, forbød ham dem ganske enkelt å bli advo­ kater. Vanskeligere var det å få kongen med på å forbedre juristenes økonomiske stilling. Problemet ble løst bl. a. ved at sportlene ble innbetalt til en felles kasse; av denne ble en del av lønnen utredet, og derved fikk de gjenvær­ ende dommerne bedre betaling. På denne måten ble det skapt et dyktig og selvstendig dommerkorps av statstje­ nestemenn i stedet for det gamle dommerlauget, som nok hadde vært uavhengig av staten, men så meget mer i lom­ men på sine omgivelser. Coccejis arbeid resulterte fremfor alt i at prosessforløpet ble forkortet, og at hele rettsvesenet ble organisert på en enklere måte. Best klarte han å reformere de høyere domstolene. Rettspleien i laveste instans ble lite påvirket. Fra gammelt ble denne på de kongelige eiendommene bestyrt av en forpakter uten juridisk utdannelse, og på adelsgodsene av eieren. «Stokken er lovbok!» klaget man iblant. På Fredriks tid ble det bestemt at rettspleien skulle

246

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

utøves av en jurist, men fremdeles var forpakterens og godseierens maktstilling temmelig urokket. De øvet følge­ lig en indirekte innflytelse på de aller fleste prosesser mot og mellom småfolk, og de kunne ved hjelp av rettssaker gjøre sine underordnede myke og tvinge dem til å falle til fote. Fredriks mistenksomhet mot dommerne var kronisk. Liksom sin far krevde han at loven skulle følges uten persons anseelse. Hvis dette ikke passet, svarte han en misfornøyd adelsmann, kunne han bare forlate landet. Selv om han i egenskap av rettens høye vokter om­ hyggelig gransket alle dommer som ble forelagt ham til godkjennelse, unngikk han i alminnelighet å blande seg opp i rettspleien. «Jeg har besluttet at jeg aldri vil for­ styrre prosessenes gang,» skrev han i sitt politiske testa­ mente i 1752. «I domstolene må lovene tale og herskeren tie». Og i 1772 skrev han: «Vi selv eller Vårt statsministerium feller ingen avgjørelser som har gyldighet som domstolsbeslutning». Samtidig nektet han imidlertid ingen av sine undersåt­ ter å søke sin rett direkte hos ham, og hvis han i et slikt tilfelle fikk mistanke om at det var begått en urettferdig­ het, satte han seg hensynsløst ut over formalitetene. Det skjedde f. eks. da han mottok en henvendelse fra en møl­ ler Arnold som førte prosess mot en adelig landråd. Mølleren beskyldte landråden for å ha berøvet hans kvern den nødvendige vanntilførsel ved at han hadde satt i stand igjen en karpedam, slik at mølleren hadde måttet selge kvernen ved tvangsauksjon. Samtlige rettsinstanser ga landråden rett. Fredrik ble fra seg av forbitrelse. Land­ råden og en rekke dommere ble avsatt på stående fot, og et par ble satt i fengsel. Senere forskning har påvist at dommerne handlet riktig, og de fikk full oppreisning etter Fredriks død, men kongen innrømmet aldri at han i sin opphisselse hadde begått en feil, riktignok ut fra de ed­ leste motiver. Dommen vakte stor oppmerksomhet i hele Europa. Småfolk jublet. I Lisboa sto folk i kø omkring et vokskabinett der prosessen var foreviget: i midten sto Fredrik med lovens sverd i hånden, foran ham lå en mann med hustru og barn som bønnfalt ham om hjelp. Til høyre

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

247

Vannmølle fra omkr. 1700. Utsnitt av et samtidig maleri av Mcindcrt Hobbema. Mollehjulet, som driver kvernen inne i møllen, får her vannet tilført ovenfra gjennom en renne. I Tyskland ble aldri vind­ møllene så utbredt som i Danmark og Nederland.

så man en stor vekt. Den ene skålen var fylt av aktstyk­ ket, men den var høyt i været, for i den andre var en tung statuett av Rettferdighetens gudinne! Til venstre sto endel ptoyssiske generaler og dommere, og i bakgrunnen leste man med store bokstaver: «Prøysserkongens rettspleie». Det var enkel og lett forståelig symbolikk. For det prøys­ siske dommerkorps var tilfellet Arnold en påminnelse om at «adelskongen» var en uforsonlig motstander av en lettspleie som tok hensyn til samfunnsklasser. I sitt syn på spørsmålet forbrytelse — straff var Fredrik langt mer human enn de fleste i samtiden. Han fordømte toitui på det skarpeste, og mente at tyveri burde dømmes mildere enn tilfellet vanlig var. Han syntes det var umen­ neskelig å idømme en tyv dødsstraff; den bestemmelsen måtte være drevet igjennom av de rike, mente han, og han priste den prøyssiske strafferett: i motsetning til den franske bestemte den at tyveri bare skulle straffes med fengsel.

248

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Stor betydning fikk den alminnelige landsloven som ble lagt fram i 1784, og som stort sett ble vedtatt som gjel­ dende rett under Fredriks etterfølger. Den ble et forbilde for fyrster og folk, og vesentlige deler av den har fortsatt å gjelde til våre dager. Preussen får en industri I Kiistrin var Fredrik blitt interessert i økonomiske spørsmål, og etter sin tronbestigelse studerte han ivrig nasjonaløkonomiske avhandlinger. I virkeligheten var det bare militærvesenet han viet større oppmerksomhet enn næringslivet. En av hans første regjeringshandlinger var å opprette et departement for handel og industri, og i 1749 overtok han personlig ledelsen av det. Fredrik satte seg som mål å skape en blomstrende industri. Akkurat som en moderne industriherre av stort format studerte han den utenlandske konkurransen, foreslo nye produksjonsgrener, beregnet produksjonsomkostnin­ ger og kalkulerte. Før kongen bega seg ut på sine årlige inspeksjonsreiser, ble det sendt ut lange spørreformularer til embedsmennene, og det gjaldt å ha svarene ferdige når kongen kom farende i sin støvete reisevogn og gjorde et kort opphold mens kusken avkjølte vognakslene. Den prøyssiske tekstilindustrien hadde sine aner i den store kurfyrstens tid, men først nå ble den riktig tatt under armene av staten. Utenlandske vevere og spinnere ble innkalt, innenlandske lærlinger utdannet, penger lånt til industridrivende, og det ble gitt produksjons- og eksportpremier. Folk begynte å kjøpe sine finere tøyer av de innenlandske produsentene i stedet for av franskmennene. Morbærtrærne hadde riktignok en ubehagelig tendens til å fryse bort, og det gikk derfor sent med å få økt mengden av silkeormer, men takket være kongens ufortrødne anstrengelser oppsto det litt etter litt en ganske betydelig silkeproduksjon. Sammenlignet med tekstilindustrien gjorde de øvrige industrigrener mindre fremskritt. Kongen sendte imidler­ tid fabrikanter til Nederland tor å studere papirtilvirking.

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

249

Fredrik den store på en inspeksjonsreise. Utsnitt av et maleri av Adolf von Menzel. Denne maleren gjorde studiet av Fredrik den stores tid til sin spesialitet, og har til tross for at han levde i århundret etler kongen, gitt den rikeste billedfremstilling av den store prøysscrkongens historie.

og det ble grunnlagt hattemakerier, lær- og saffiansfabrikker, sukkerfabrikker, steinhoggerier, kobber- og jernverk. Nå oppsto den schlesiske grubeindustrien som skulle spille en slik rolle i fremtiden. Næringslivet ble etter merkantilismens grunnsetninger dirigert fra aller høyeste hold. De

250

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

svakere industrigrenene ble hjulpet ved monopoler og finansiell støtte. Det ble en stamme av dyktige, faglærte arbeidere i Preussen, og derved var forutsetningene lagt for landets raske industrielle utvikling på 1800-tallet. Merkantilistene interesserte seg som kjent mindre for jordbruk enn for handel og industri, men Fredrik var en unntagelse fra regelen. Alltid og overalt speidet han etter muligheter for å legge nytt land under plogen og øke jord­ brukets avkastning. Ved Oders nedre løp og ved adskillige andre elver ble nytt land vunnet inn ved omfattende dreneringsarbeider; i Pommern ble åkrer ryddet i de vidstrakte skogene, og fra Syd- og Vest-Tyskland, Sachsen og Østerrike strømmet kolonister til. Man har anslått tallet på utenlandske familier som tok i besittelse de nye landsbyene bare i Brandenburg og Pommern i tiden mel­ lom De schlesiske kriger og Syvårskrigen, til over 4 000. «Hvis I avviker fra de grunnsetninger og det system som Vår far innførte her i landet, så er I den første som kommer til å lide for det,» advarte Fredrik en gang den daværende tronfølgeren August Vilhelm. Selv gikk han inn for å fullføre farens verk. Etter Syvårskrigen avvek han imidlertid på ett viktig punkt fra grenaderkongens «system», og det var med hensyn til skattevesenet. Fredrik Vilhelms system var enkelt, vel gjennomtenkt, mer inn­ bringende for staten og mer rettferdig enn f. eks. det østerrikske skattevesenet. Under krigen kom det prøys­ siske toll- og aksisevesenet i forfall, og etter krigen fant Fredrik på å skape et nytt system etter fransk mønster, den såkalte regie. I spissen ble det satt franskmenn med høye gasjer og provisjoner, og av de to tusen tjenestemenn utgjorde franskmennene ti prosent. I forhold til gevinsten var denne institusjonen altfor kostbar, og den ble overor­ dentlig upopulær, ikke minst på grunn av det spion- og angiveruvesen som den ga anledning til. Inntektene fra regien og overskuddene fra provinsene tilfalt et særlig fond som kongen personlig disponerte. Pengene fra dette fondet ble brukt til å dekke alle ekstra­ ordinære utgifter, som f. eks. byggingen av Neues Palais og omkostningene ved nyryddingene. Fredrik den store

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

251

fikk pengene hurtigere på denne måten. Det er treffende blitt sagt at kongen for å vinne tid, selv utførte alles ar­ beid når det trengtes: han var bankier, skatteinndriver, inspektør, direktør, kontrollør, minister og riksregnskapsverk. Men derved kom altfor meget til å bero på herskerens personlige dugelighet. Det var en mektig stat Fredrik ga sin brorsønn Fredrik Vilhelm 2. i arv. Innbyggertallet var mer enn dobbelt så stort, arealet en halv gang til så stort som det var da han selv overtok staten i 1740. Statsinntektene var mer enn fordoblet. Arméen var femdoblet etter tronbestigelsen; den talte 200 000 mann og ble ansett som uovervinnelig. Den strålende medaljen hadde imidlertid sin bakside. Det skulle snart vise seg. «Der alte Fritz» Det populære bildet av Fredrik den store — en krumbøyd, uttæret olding med en kjempemessig, tresnutet hatt og stokk stammer fra tiden etter Syvårskrigens begyn­ nelse. Krigens bekymringer, farer og anstrengelser grov furer i hans ansikt og gjorde håret grått. «Hele dette livet, dette vii var, som aldri tar slutt, har gjort meg så gammel at De ikke vil kunne kjenne meg igjen,» skrev han i 1 760 til en av sine venner. Gikten krøket ryggen; iblant var han nesten lam. Fredrik brydde seg ikke lenger om hvorledes han så ut. Parykken satt alltid på skjeve, den lange, blå uniformsfiakken med røde oppslag og ordensstjerner var griset til av snus og hang som en sekk om ham, og den en gang ildrøde silkeplysjen i foret var bleknet og slitt. De sorte fløyelsbuksene var lappet og loslitte og de sorte støvlene gule av alder og vanstell; kongen klaget undertiden over at vannet trengte inn i dem til tross for alle lappene! Hattefjæren, som en gang hadde vært hvit, hadde antatt ganske andre farver, og skjerfet så ut som om kongen hadde båret det helt siden tronbestigelsen. «Man konstaterer den samme likegyldighet i alt som angår hans person. Hans

252

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

vogn, hans seng og værelse er så grisete at man aldri skulle ha sett maken,» beretter en samtidig. «Han skifter ikke skjorte hver dag, og iblant legger han seg med støvlene på». Det hendte han moret seg med å ironisere over sitt ytre. Hans foreleser Catt forteller at kongen en dag under Syvårskrigen skar i stykker seks par dyrebare mansjetter som han nettopp hadde fått i gave, og da Catt ikke klarte å skjule sin forbauselse, motiverte Fredrik sin handle­ måte med følgende ord: «Nå har jeg altså tolv par! Hva skal jeg med så mange mansjetter? Lange og fine mansjet­ ter har jeg ikke bruk for, for jeg har — som De kanskje har lagt merke til — den uvanen å tørke pennene på dem. Se på støvlene! Se på frakken! Hatten står i stil med resten. Alt ser gammelt og loslitt ut, men jeg trives hundre ganger bedre med det enn med å være fin. Jeg har ikke noe til overs for prakt, representasjon og ytre glans. Slik er jeg, og slik får man ta meg. Jeg innrømmer gjerne at ansiktet kunne være litt bedre stelt — nå er det jo alltid oversmurt med snus! Si det selv, ser jeg ikke ut som et svin?» Slik som han gikk og sto, ble han fanget inn av Daniel Chodowieckis tørt saklige strek. Chodowieckis portretter av Fredrik ble spredt over hele Europa; han kan sies å være den som har skapt den populære forestillingen om Fredrik den stores ytre. Nutidens mennesker har kanskje i høyere grad fått sin oppfatning bestemt av Adolf von Menzel, som ved midten av 1800-tallet ble berømt for sine tegninger og malerier med motiver fra Fredriks historie, men også for Menzel var Chodowiecki det selv­ følgelige utgangspunkt. Portrettene fikk liv ved de utallige anekdoter som var i omløp. «Der alte Fritz» ble en figur som satte folkefantasien i sving.

Etter Syvårskrigen ble Fredrik hyllet av hele verden som «den store». Utlendinger kom langveis fra i håp om En av de mest kjente og populære statuer av Fredrik den store — «Der alte Fritz», laget av Gottfried Johann Schadow i 1816.

254

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

å få et glimt av ham. Når man leser samtidige skildringer, får man et sterkt inntrykk av den skrekkblandede respekt man følte for ham. Når han var ventet til Berlin, var veien kranset av nysgjerrige menneskemasser, og i alle vinduer var det fullt av tilskuere. Når hovslag forkynte at han nærmet seg. ble det fullstendig dødsstille, og alle hoder ble blottet. Og der kom han på sin store, hvite hest, fulgt av generaler og rideknekter, vennlig hilsende med hatten til alle kanter! Foran ham sprang gategutter som ropte hurra, som kastet luene i været eller tørket støvet av de gulnede støvlene. Man følte, forteller en fransk minister, at i den lille skikkelsen var det en sjel større enn hos noe annet menneske. Intelligens, vilje og makt strålte ut fra ham. Tilskuerne visste at den loslitte oldingen hadde deres ve og vel i sine hender, og at hans liv hadde vært en eneste lang arbeidsdag i statens tjeneste. «Hvem skal nå styre verden?» utbrøt en sveitsisk bonde ved meddelelsen om Fredriks død. Det var et naivt uttrykk for det enkle men­ neskes oppfatning. Populær i ordets egentlige mening var Fredrik likevel mer utenfor enn innenfor Preussens grenser. «Kong Frednk er visselig en stor mann, men den milde Herre Gud be-

Franskmenn kommer til Berlin tor a oisia rreariK aen muic mcu. regien. Tegning av Daniel Chodowiecki. Regien \ar en ny form for skatteoppkrevning som Fredrik tok i bruk etter fransk forbilde.

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

255

vare oss for lykken å leve under hans stokk eller septer!» skrev dikteren Christoph Martin Wieland til en kollega i 1 780. Mange tyskere, hvis fyrster hadde kjempet mot ham i Syvårskrigen, svermet for ham, men i hans eget land var det en sterk, om enn underjordisk opposisjon. Den hadde ikke sitt utgangspunkt i den store masse, for soldatene tilba ham som en gud og var villige til når som helst å ofre livet for ham, og småfolk betraktet ham som rettens beskytter og den som vernet dem mot all urettferdighet og undertrykkelse. Opposisjonen kom fra de høyere sten­ der. Blant adelen var det mange som hatet ham fordi de ikke fritt fikk velge yrke, men ble tvunget inn i den for­ hatte militærtjenesten, og fordi den adelige ungdommen ble underkastet de samme straffebestemmelser og den samme strenge disiplin som den uadelige. Embedsmennene var forbitret over hans ofte urettferdige beskyldninger og skjellsord og over innførelsen av regiemstitusjonen. Stor­ borgerne betraktet ham som en adelskonge fordi han ikke tilfredsstilte deres sosiale ambisjoner, og fordi han diri­ gerte næringslivet, og de økonomiske teoretikerne av den nye skole kritiserte hans merkantilistiske toll- og monopolpolitikk. De frommeste blant prestene forarget seg

Den ble meget upopulær, ikke minst fordi den ble innkrevet av ullen dinger. Av de 2000 skatteoppkreverne var nemlig 10 prosent fransk menn. Inntekten tilfalt et særlig fond som Fredrik selv disponerte.

256

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

«Der alte Fritz» sitter utenfor hovedinngangen til Sanssouci og ser solen går ned. Slikk av J. F. Jugel med underskriften: «Bald werde ich dir nåher kommen» (Snart kommer jeg deg nærmere).

over at han drev ap med religionen. Adskillige offiserer kritiserte privat hans ledelse av krigen. De opposisjonelle samlet seg om prins Henrik og tron­ følgeren Fredrik Vilhelm. Hatet kom iblant til uttrykk i smedeskrifter som ble solgt åpenlyst i Berlin. Fredrik leste dem, men grep ikke inn; han mente vel at det var klokest ikke å oppmuntre dem som skrev den slags, ved å vise at han var blitt såret. Når de sto overfor kongen, forstummet de opposisjo­ nelle. Keiser Josef var forbauset over den underdanige mine som prins Henrik og tronfølgeren viste i kongens nærvær. Under måltidene iakttok de liksom de øvrige tilstedeværende en respektfull taushet, til tross for at i hvert fall Henrik, etter det Josef var kommet under vær med, var flink til å konversere, kanskje bedre enn kongen selv. Opposisjonen håpet på fremtiden like meget som kongen fryktet den. Han hadde ikke tillit til sin etterfølgers evner. Fredrik trodde ikke på noe liv etter døden. Derfor klamret han seg til dette livet. Visst går det an å helbrede denne sykdommen, mente han da legene sto rådløse, og

DEN OPPLYSTE ENEVOLDSHERSKEREN

257

så forsøkte han å kurere seg selv. Han skulle nok leve enda et par år, mente han i 1786. Han hadde jo så meget ugjort! De siste månedene gikk han på ny gjennom sine notatbøker og gjorde forberedelser til et nytt historisk verk. Til gikten støtte vattersott; det ene benet og maven svulmet opp, og de siste ukene måtte kongen tilbringe i en lenestol. Det var ganske umulig å ligge til sengs. Og i lenestolen døde han om morgenen 17. august 1786. Franskmannen Mirabeau, som beundret kongens per­ sonlighet like meget som han kritiserte visse av hans

Fredrik den store blir funnet død i sin lenestol om morgenen 17 august 1786. 10. Grimberg 17

258

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

regjeringsprinsipper, var i Berlin den dagen, og han fikk et sterkt inntrykk av den lettelse dødsfallet fremkalte i de opposisjonelle kretser. «Alt bærer dysterhetens, men in­ genting sorgens preg; ikke et ansikt som ikke røber lettelse og håp; ikke et deltagende eller rosende ord. Dette er altså resultatet av så mange vunne slag, så megen ære, av en nesten halvhundreårig regjering fylt av så mange storverk. Alle ønsket at det skulle ta slutt, og nå lykkønsker de hver­ andre med at det er over».

«DEN REVOLUSJONÆRE PÅ TRONEN» «Wiens befolkning tar Maria Theresias bortgang meget koldt,» skrev en høy embedsmann i sin dagbok et par uker etter keiserinnens bisettelse. De siste år av sitt liv var hun blitt stadig mer ensom og upopulær. Ikke minst var kløften mellom henne og hennes sønn Josef 2. blitt større. Mens hun levde, hadde de to hatt skarpe menings­ utvekslinger og sammenstøt. Ute i Europa ventet man at Østerrike etter Maria Theresias død ville gjennomgå en radikal omforming. Onde anelser og glad forventning møtte Josef 2. helt fra tronbestigelsen. Josef var 39 år gammel da han besteg tronen. Med sin høye, hvelvede panne, sin ørnenese og sine vakre, blå øyne hadde han et både fornemt og statelig utseende, og mange historier var i omløp om hans gode hjerte, rundhåndethet og folkelighet. Hoffet og den høyere embedsmannsverden kjente ham imidlertid også fra en annen side. Da Josef var bare seks år gammel, skrev den prøys­ siske ministeren til Fredrik den store at Østerrikes vor­ dende hersker var en særdeles storsnutet liten herre: alle måtte kysse hans hånd, og om sin fars forfedre bemerket han nedlatende at de bare hadde vært hertuger, ikke kei­ sere som morens! Trassig var han også så det forslo. Han ville heller lide den strengeste straff enn å innrømme en feil. Hvorledes det sto til med hans intelligens, var minis­ teren derimot ikke sikker på.

«DEN REVOLUSJONÆRE PÅ TRONEN»

259

Den lille vakre og livlige prinsen ble mer bortskjemt enn det som godt var. Han ble vant til å få sin vilje i alt og ikke ta hensyn til hva andre tenkte og mente. Han hadde et skarpt blikk for sin nestes svakheter og stakk sjelden sine meninger under stol. Maria Theresia var alvorlig bekymret for hans manglende evne til å under­ trykke en ondskapsfull bemerkning. Han burde ikke «kokettere med sin intelligens» og såre dem som ikke kunne svare med samme mynt, fremholdt hun for ham. Men det var som å snakke til veggen. Josef var sikkert både intelligent, flittig og kunnskaps­ rik. Maria Theresia hadde fått erfare ulempene ved å bestige tronen uten å ha den minste anelse om statssaker, og derfor ble Josef forberedt for sitt vordende kall ikke bare teoretisk, men også praktisk ved arbeid i embedsverket og senere som medregent. Politikk og nasjonaløko­ nomi var hans yndlingsstudier, og han leste meget på egen hånd. Hvilke forfattere som gjorde sterkest inntrykk på ham, vet man ikke, men forskningen har vært levende in­ teressert i dette spørsmålet og forgjeves søkt å komme under vær med hvor han hadde sine revolusjonære idéer fra. Opplysningsmennene skrøt av at han gikk i deres spor. Det er sikkert ikke riktig. Derimot har nok fysiokratene og de katolske teologene som kritiserte pavens maktkrav, spilt en viss rolle for utformingen av hans idéer om staten og om kirkens forhold til staten. Ved hyppige reiser i provinsene skaffet Josef seg et usedvanlig grundig kjennskap til land og folk. Alt skulle han ha greie på! Selvherskeren var fast bestemt på å bruke sin makt til å «skape størst mulig lykke for det størst mu­ lige antall mennesker». Han gjorde det sikkert ikke bare av humanitære og sosiale motiver, for han mente at en foi bedi ing av den store masses kår ville gjøre staten ster­ kere, og alt som bidro til dette, ville han støtte. Keiserens aldri sviktende interesse for syke, svake og foreldreløse — Wien ble et sentrum for den medisinske vitenskap i Europa — vitner imidlertid tilstrekkelig om at en ekte humanitet var grunntonen i hans vesen. Selvsikker, despotisk og utålmodig brant han av begjær

260

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

etter å gjøre forbedringer der han mente det trengtes. Maria Theresia hadde bygget på det bestående og gått forsiktig fram i sine reformer. Hun var konservativ av innstilling. Josef var villig til å rasere hele den gamle samfunnsbygning hvis det var nødvendig. Med full rett har en av hans biografer kalt ham «den revolusjonære keiseren». I løpet av de li år som Josef 2. regjerte, 1780-90, ut­ ferdiget han over 17 000 nye lover og forordninger om alt mellom himmel og jord. Det var en fullstendig stormflod, og den rev med seg stykke etter stykke av det middel­ alderlige feudalsamfunnet. Keiseren var som besatt, han arbeidet 16 timer i døgnet og styrte faktisk sitt rike «fra postdiligencen». Allerede mens han var medregent, hadde Josef fått drevet igjennom at slottsparken i Prater ble omdannet til folkepark. Nå fikk folk oppleve at keiseren som en vanlig dødelig blandet seg med folkemassen og enkelt og naturlig omgikkes de enkleste i samfunnet. Keiser Frans’ veldige privatformue skjenket Josef til staten. Mot sine brødre og søstre viste han en forakt som måtte såre dem: i hans øyne var de unyttig «ballast» for staten, droner og luksusmennesker. Typisk for hans innenrikspolitikk er at han nesten alltid opptrådte i feltmarskalkens røde og hvite uniform eller i vanlig offisersuniform. Uniformitet, like­ retting, klasseutjevning var de midler som skulle føre til målet. I den staten han drømte om, fantes ikke plass for det særpregede, det originale. Der skulle det ikke legges vekt på om et menneske var adelsmann eller borger, bel­ gier eller tsjekker, katolikk eller protestant, jøde eller greker; der skulle det bare være tale om undersåtter som nidkjært samarbeidet til det heles vel. Enkeltmennesker og korporasjoner som strittet imot, fikk føle hans tunge hånd. Hvis de påbcropte seg sine hevdvunne rettigheter og privilegier, satte han dem ut av kraft. Ungarns og De østerrikske Nederlands forfatninger ble historiske doku­ menter uten praktisk betydning. I stedet for dem kom keiserens påbud. Ungarns hellige Stefanskrone ble sam­ men med de øvrige landsdelenes regalier sendt til skatt-

261

«DEN REVOLUSJONÆRE PÅ TRONEN» W'

4W

Festmaltid ved Josef 2.s kroning til romersk konge i «Romer» i lankfurt am Mam 3. april 1764. Samtidig maleri. Under baldakincn øverst i salen sitter keiser Frans 1. og den nykronede konge omgitt ax kurfyrstene. Den fjortenånge Goethe skaffet seg adgang til festen ved a bista ved serveringen, og har gitt en detaljert skildring av begivenheten i sin selvbiografi «Dichtung und Wahrheil».

kammeret i Wien. Det var et tegn på at det nå var slutt pa provinsenes selvstendighet. Naturligvis kunne ikke stendene stilltiende finne seg i å bh berøvet all innflytelse. Fordi adelen dominerte i sten-

262

TYRKIA. ØSTERRIKE OG PREUSSEN

Johan Wolfgang von Goethe malt kort tid etter han hadde fungert som servitør ved Josef 2.s kroning.

derforsamlingene, ga deres opposisjon Josef anledning til å lufte sin uvilje mot adelens udugelighet og fordringsfullhet. «Sannelig er en feudalherres karriere lysende!» skrev han en gang med bitende ironi til sin sikkert svært sjokkerte mor. «En kammerherres verdighetstegn og et embede står klart til ham, men han betrer aldri sitt ar­ beidsværelse, og selv om han og hans brødre er anerkjente dumrianer, må de ikke savnes ved rådsbordet, fordi det en gang i tiden har vært en ærlig og fornuftig mann i slek­

«DEN REVOLUSJONÆRE PÅ TRONEN»

263

ten. Hoffet får bare være glad til om han — uten på noen måte å ha gjort seg fortjent til det — likevel tillater at man behenger ham med Stefansordenens bånd, ja, han kan til og med bli ridder av Den gylne vlies hvis han bare til­ strekkelig lenge fortsetter å gjøre — ingenting». «General­ major Browne er svært undermåls og forsømmelig general Harrach er fullstendig ubrukelig . . ., fyrst Sulkowsky har ingen anelse om tjenesten ...» — slike uttalelser finner man stadig vekk i hans notater. Man får en følelse av at han riktig nøt å dukke adelen! Hvor måtte det ikke irritere en ættestolt greve at han måtte lystre politiforordningene presis som en hvilken som helst fillete læregutt, og hvor opprørt ble ikke den høyadelige embedsmannsenken som på sine klager over at hun og hennes datter ikke kunne leve standsmessig av pensjonen, fikk det tørre svaret: «Deres datter kan arbeide!» I stedet for stenderforsamlingenes embedsmenn benyttet Josef stadig mer statens tjenestemenn. Han stilte umennes­ kelige krav til dem. Selv følte han seg liksom Fredrik den store som «statens første tjener», og han krevde at hans underordnede like uselvisk skulle slite seg i hjel — og det til og med for underbetaling. Han tok aldri hensyn til menneskenes ufullkommenhet og svakhet. Når det gjaldt staten, eide han ikke barmhjertighet. Under hans pisk be­ gynte faktisk statsmaskineriet å bevege seg litt raskere, men det knirket fremdeles. Den døsige gemyttligheten i embedsverket forsvant og ga rom for en panikkartet usik­ kerhet og utrivelighet. Overalt været man keiserens spio­ ner, og når som helst kunne man risikere at han selv dukket opp. Embedsmennenes nivå ble uten tvil hevet ved at dyktighet og fortjeneste ble avgjørende ved anset­ telsene. Ondet var imidlertid for dypt rotfestet til at det kunne utryddes på ti år. Man kan vel neppe tale om noe adelshat hos Josef, for han kom også med skarpe uttalelser om andre befolkningsgi upper, hvis han mente at de var dovne parasitter. Den eneste samfunnsklassen som egentlig fant nåde for hans øyne, var bøndene.

264

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

En ny dag opprant for de livegne bøndene. Keiseren betraktet det som en fyrstes plikt å beskytte disse «hjelpe­ løse, på grunn av sin uvitenhet fattige, på grunn av fattig­ dom engstelige og på grunn av sin engstelighet mishand­ lede mennesker», og det så meget mer som fysiokratene hadde lært ham at de egentlig var det verdifulleste ele­ ment i staten. Han drømte om å forvandle de livegne til arvelige forpaktere, lykkeligere og bedre i stand til å betale sin skatt. Friheten priste han som hvert menneskes umis­ telige arv. Av egen maktfullkommenhet ga han følgelig de livegne rett til å begi seg hvor de ville, og velge yrke etter ønske. Videre søkte han å hjelpe bøndene ved å spre bros­ jyrer om pløying, behandling av drektige kjør og alt mulig annet, og ansporte ærgjerrigheten ved å innstifte en me­ dalje for fremragende blomsterdyrkere. Denne interessen for de minste detaljer var typisk for Josef. Med god grunn advarte Fredrik den store ham mot å spre seg for meget. Hans humane innstilling kom også til uttrykk i lov­ givningen. Det er Josefs ære å ha avskaffet torturen i Østerrike. Bare en dødsdom ble forkynt under hans regje­ ring. For fangenes vel interesserte han seg meget, passet på at fengslene var hygieniske, og var klar over nødven­ digheten av å skille unge forbrytere fra eldre. Men sam­ tidig kunne han vise en umotivert strenghet i andre hen­ seender. Hva ville man f. eks. oppnå ved å nekte fangene å motta besøk? Altfor ofte savner man logikken i Josefs reformstrev. Det henger sammen med at han var en dårlig organisator, og det kom igjen av hans manglende virkclighclssans. Josef var en god katolikk som samvittighetsfullt iakttok de ytre formene, men det hindret ikke at kirken måtte underordne seg staten. Det hjalp ikke at den gamle, gode pave Pi us 6. i egen person innfant seg i Wien for å tale keiseren til rette. Han fikk en storartet mottagelse, men det var også alt han oppnådde. Man blir for øvrig ikke Frankfurt am Main var en travel messe- og handelsby allerede på 1700-tallet. Her en skildring av kremmervirksomhet på brygga i 1765.

«DEN REVOLUSJONÆRE PÅ TRONEN»

265

266

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

forbauset over at alle fromme katolikker korset seg, når man studerer Josefs kirkelige reformpolitikk. Først og fremst ga han alle lutheranere, reformerte og greskkatolske religionsfrihet. «Staten bør utnytte det enkelte menneskes evner og overlate til Gud å belønne de gode (dvs. katolikkene) og straffe de onde (dvs. tilhengerne av de andre religioner)», mente keiseren. Heretter spilte religionen ingen rolle ved embedsutnevnelser. Kirkens maktstilling ble hårdt rammet ved at Josef stengte alle klostre hvis medlemmer ikke drev undervisning, velgjørenhet, sykestell eller studier. Slike munker betraktet den praktiske og økonomiske herskeren som «død menneske­ kapital», og de fikk valget mellom å utvandre eller å bli prester. Av denne grunn ble 700 klostre av 2 163 oppløst og deres inntekter brukt bl. a. til opprettelse av sykehus, skoler og milde stiftelser av alle slag. Av forskjellige grun­ ner ble ikke staten like meget rikere som kirken ble fatti­ gere; bl. a. ble mange gods solgt til spottpris. Biskopenes inntekter ble redusert. Keiserens likhetsidéer kom til an­ vendelse også på kirkens område: han utnevnte en prest som ikke hadde så meget som en dråpe blått blod i årene, til biskop. Det var en ny utfordring til aristokratiet! Alt dette angikk ikke den store almenhet i nevneverdig grad. Så meget større ble uviljen her da keiseren av sparsommelighetshensyn fastsatte det antall vokslys som kunne brennes på altrene, forbød de fromme å smykke helgenbildene, beslagla alle «overflødige» kirkekar, forbød «uvesenet» med valfarter og alle høytidelige begravelser. All den stemning av mystikk og fest som tidligere hadde omgitt den katolske gudstjenesten, truet med å forsvinne. Josef 2.s reformvirksomhet endte med katastrofe. Han var altfor fornuftsbetont, tok altfor lite hensyn til at men­ nesket eier fantasi og følelser. Når han mente at han hadde rett, gikk han rett på uten å bekymre seg om mot­ standen. Aldri brydde han seg om å forberede grunnen for sine reformer ved å forsøke å vinne opinionen. Heller ikke forsto han kunsten å herske ved å splitte. Hans reformer rammet alle lag i samfunnet. Hans kirkereformer irriterte bøndene som ellers hadde ham å takke for så meget.

«DEN REVOLUSJONÆRE PÅ TRONEN»

267

Pave Pius 6. velsigner byens borgere under sitt besøk i Wien i 1786. Utsnitt av et samtidig kobberstikk av Karl Schutz.

Opprøret begynte i De østerrikske Nederland mens Josef var på besøk hos Katarina 2. i Syd-Russland. Prestene oppviglet befolkningen, og snart sto hele landet i lys lue. Josef ble skildret som en grådig, grusom og edsbrytende tyrann uten ære og samvittighet, som tørstet etter undersåttenes blod. Til og med bøndene ble revet med. Alle forsøk på å dempe opprøret mislyktes. Det kunne kanskje ha gått, dersom ikke Josef samtidig hadde mistet maktens glorie ved å delta i en russisk krig mot Tyrkia. Uten felt­ slag mistet østerrikerne massevis av folk og all prestisje ved en ulykkelig felttogsplan eller snarere av mangel på plan, og på grunn av udugelige generaler. Også i Ungarn

268

TYRKIA, ØSTERRIKE OG PREUSSEN

tentes opprørsfakkelen. Østerrikes undergang syntes nær forestående. I de siste år av sitt liv var Josef en skygge av sitt tid­ ligere jeg. Malaria og tuberkulose skaffet ham store lidel­ ser, og de politiske nederlagene påskyndet slutten. I 1790 døde han. Hans bror Leopold 2. klarte å få ro igjen ved å ofre en stor del av forgjengerens reformer. Bøndene skulle snart komme til å savne sin velgjører. Ennå i dag finner man Josef 2.s portrett i tusenvis av bondehjem i Østerrike. Ettertiden har skjenket ham den popularitet som samtiden nektet ham.

Storm over imperiet

KONGEN OG HANS VENNER

Kongen hadde kvittet seg med sin førsteminister. Georg 3., en sønnesønn av Georg 2. og Storbritannias monark siden 1760, hadde året etter sin tronbestigelse klart å bli kvitt William Pitt, som han betraktet som en høyst eien­ dommelig og mistenkelig figur. Georg var da noen og tyve år gammel. Han hadde aldri følt seg riktig vel til mote i selskap med den store underhus-representanten. Han for­ sto ikke hans høystemte tale med de store vyer, og han ble skremt av hans flammende patos. Dessuten mislikte han Pitts gigantiske krigsplaner. Georg 3. ville ha fred. Og fred fikk han også i 1763. Det sørget den mannen for som han etter noen tids forløp hadde gjort til sin førsteminister, og som i høyere grad enn noen annen nøt hans tillit, den skotske adelsmannen John Stuart, jarl av Bute. I et brev som kongen undertegnet «Eders til døden skiller oss ad», kalte han Bute «sin kjæreste venn». Bute var en mann etter hans smak. Han var statelig, elegant og underdanigst forbindtlig. Med sin behagelige stemme forklarte han de vekslende situasjoner på en måte som kongen uten vanskelighet forsto. Særlig klart innså monarken at Bute var beredt til å gjøre ham til lags i alle ting, og i alle hense­ ender støtte de planer som man etter Georgs overbevis­ ning måtte realisere, hvis man ville sikre Storbritannias og det britiske imperiets ve og vel. Georg 3. var en ung mann da han besteg tronen — en ung mann i en ganske enestående stilling. Den epoken da han kom til makten, var — er det blitt sagt — den mest heroiske i Englands historie siden dronning Elisabeths dager. Engelskmennene var, som en samtidig bemerket,

270

STORM OVER IMPERIET

Georg 3. Maleri fra Allan Ramsays studio omkr. 1767.

KONGEN OG HANS VENNER

271

åpenbart romernes arvtagere. I Amerika var britiske under­ såtter nettopp i ferd med å sikre seg strålende fremtids­ muligheter. I Canada hadde det franske velde nettopp fått dødsstøtet. I India ble grunnen lagt til et vidstrakt britisk velde. Kolossale rikdommer strømmet inn over England. «Britannias navn er min største glede» — slik begynte den nye monarken sin første tale til parlamentet. Han ble møtt med velvillig bifall. Engelskmennene næret høye tanker om sin unge konge. De sammenlignet ham med hans to nærmeste forgjengere, og sammenligningen falt ut til hans fordel. Georg 3. var, som han selv med stolthet fremholdt, født og oppvokst i England. Han var engelsk tvers igjennom og delte ikke sine forgjengeres forkjærlighet for dynastiets hjemland Hannover. Sladderen påsto at han ikke engang kunne finne kurfyrstedømmet på kartet. Han var inderlig over­ bevist om at England var det beste og største land i verden. Han var britisk patriot. «Jeg kan ikke tenke meg en konge,» sa Franklin, som siden 1757 oppholdt seg i London som representant for kolonien Pennsylvania, «som har større forutsetninger for sitt kall, som er i besittelse av mer opplagte dyder, og som er fastere bestemt på å befordre sine undersåtters vel­ ferd». Den oppfatningen var de fleste engelskmenn i 1760 villige til å slutte seg til. Det var også virkelig meget hos Geoig 3. som var beundringsverdig. Hans privatliv var mønstergyldig. På hans farfars og oldefars tid hadde de kongelige elskerinner spilt en meget fremtredende rolle ved hoffet, ofte til nasjonens store forargelse. Det konge­ lige metressevesenet forsvant etter at Georg 3. hadde besteget tronen. I sin ungdom hadde han, som han selv en gang bekjente, kjempet en hard kamp for ikke å gi etter for de fristelser som det svake kjønn innebar for en ung mann. Han giftet seg med en liten, stygg og ubetydelig tysk prinsesse, og ekteskapet ble usedvanlig lykkelig. Georg 3. var den ideelle ektemann. Han hørte ikke til dem som elsker store og strålende fester, eller som tilbringer sine kvelder og netter ved spillebordet eller i selskap med vakre kvinner. Han satt i stedet ved den hjemlige arne og

272

STORM OVER IMPERIET

leste høyt for sin hustru, eller hun underholdt ham med musikk og sang. Det ble født en lang rekke barn i dette ekteskapet, og alle fikk den mest omhyggelige pleie og oppdragelse. Like behersket som Georg 3. var på det erotiske om­ råde, like avholdende var han med hensyn til mat og drikke — og det var det få av hans undersåtter som kunne rose seg av. «Hans middag består av fire retter, og til dem drikker han en smule rhinskvin, blandet med vann» — det er igjen Benjamin Franklin som har ordet — «og aftens­ maten består av et stykke tørt brød og et glass vann». Hele livet igjennom var Georg 3. preget av en asketisk holdning som ikke tillot ham å hengi seg til utsvevelser av noe slag. Hans største glede var, ble det sagt, å dra ut på landet og sysle med jordbrukstekniske spørsmål; derav kom det populære navnet som han etterhånden ble kjent under: «Farmer George» — bonden Georg. Synet av en velstelt åker fylte ham med den dypeste tilfredsstillelse. Men for øvrig fant man ham sikrest i arbeidskabinettet. Hans pliktfølelse var høyt utviklet. Han sto opp klokken fire om morgenen og arbeidet deretter i tre timer før han tok sin ridetur i parken ved Windsor. Helt til langt ut på kvelden satt han siden bøyd over de stabler av statsdokumenter som ble lagt fram for ham. Han ville se alt og lære alt å kjenne. Man påsto at han aldri syntes han kunne stadfeste en parlamentsbeslutning før han hadde lest hvert ord av det som tidligere var uttalt om saken. Det var hans ambisjon å danne seg en personlig oppfatning i hvert enkelt spørsmål. Georg 3. var en mann som tok sitt kall alvorlig. Han tok også seg selv svært alvorlig. Den omstendighet at skjebnen hadde plasert ham på den britiske tronen, medførte etter hans tankegang at han måtte gjøre sitt ytterste. Han var også overbevist om at han gjorde det. Han var forvisset om at han var et fortreffelig menneske. Like overbevist var han om at flertallet av dem han hadde å gjøre med, var mindreverdige personer. Georg 3. gjorde mangen fortjenestfull innsats, og mange utmerkede egenskaper hadde han. Men én ting manglet han totalt: den humor som ville

KONGEN OG HANS VENNER

273

Georg 3. og dronning Charlotte ved matbordet. Karikatur av James Gillray.

274

STORM OVER IMPERIET

Etter sir Joshua Reynolds død i 1 792 overtok sir Thomas Lawrence som hoffmaler. To år tidligere malte Lawrence dette bildet av dron­ ning Charlotte. Maleren var da bare 21 år gammel.

KONGEN OG HANS VENNER

275

Joseph Wright of Derby var en av datidens mest ansette portrcttmalere, og han brukte ofte stearinlys eller parafinlampe som eneste lyskilde for modellene sine. En av hans mest berømte «stearinlysscener», «Eksperiment med luftpumpe» (1767-68), viser et eksperi­ ment med en pumpe som blir brukt til å undersøke hva som skjer når levende organismer utsettes for vakuum. Bildet fanger det drama­ tiske øyeblikket idet luften har blitt pumpet ut av glasskolben og duen er tett ved å dø. I forgrunnen til venstre sitter en mann med en klokke for å gi signal om når luften må slippes inn i kolben for at fuglen skal våkne til liv igjen.

satt ham i stand til å le av seg selv og bedre forstå andres mangler - og fortjenester. Og man kan si om ham at han helt fra starten kom i utakt med sin tid. Det var ett uttrykk som monarken ofte tok i munnen: han talte gjerne om «tidens galskap». Med dette mente han egentlig at det fantes mennesker som ikke kunne be­ gripe hvor fornuftige hans planer var, og hvor nyttige

276

STORM OVER IMPERIET

Interiør fra en skotsk bondestue på Georg 3.s tid. Samtidig kobber­ stikk. I dette rommet bor og sover hele familien, og til og med hønene regnes med til den. En hønemor hakker etter mat i jordgulvet, mens de andre holder til over den innebygde sengen i hjørnet. Over den åpne peisen henger røkte skinker og et knippe med løk.

hans tiltak ville vise seg å være. Han talte også gjerne om at det som fremfor alt trengtes når man ville styre et land, var fasthet. Og med det mente han at han måtte holde på sine egne rettigheter. Georg 3. ville nemlig regjere selv. Det finnes folk som mener at kongen så helt rett: i Englands historie er den tiden da han satt på tronen, og

KONGEN OG HANS VENNER

277

fremfor alt de første decenniene av hans lange regjering, kjennetegnet av megen galskap. De fleste vil vel også inn­ rømme at når kongen besluttet å gjennomføre visse tiltak med sikte på å styrke kronens makt, vendte han seg mot forhold som det uten tvil burde ryddes opp i. Nå var det imidlertid slik at denne tiden, som var preget av iøynefal­ lende misforhold, også var en tid preget av rask utvikling. Den prosess som kalles den industrielle revolusjon, og som behandles i neste bind, satte inn og kom etter­ hånden til å forvandle samfunnets struktur. Nye krefter og nye idéer gjorde seg gjeldende. Og kongen var ikke den som satte pris på det nye. Han ville, som han sa, «ikke vite av noen nyordning under sin regjering». Kongen var en konservativ, for ikke å si reaksjonær mann. Han strittet imot. Han gjorde det i fast forvissning om at hans planer og befalinger var utsprunget av de beste hensikter. «Jeg ønsker bare å befordre det gode,» sa han en gang. «Derfor er også alle som ikke deler min oppfatning, forrædere og skurker». Man kan etter dette neppe undres over at Georg 3. kom i utakt med sin tid. Det var med et meget misbilligende blikk den unge monarken ved sin tronbestigelse betraktet tilstanden i den verden som han var satt til å herske over. Den var opp­ fylt av interesser og forestillinger som han hjertelig avskydde. Med rynkede øyenbryn mønstret han de menn som hittil hadde hatt ledelsen. Han fant deres privatliv forkastelig og deres offentlige liv foraktelig. Det var over­ legne, rike menn, godseiere fra whigaristokratiet, som i parlamentet først og fremst søkte å vareta sine egne inte­ resser og trygge partiets maktstilling. For øvrig bekymret de seg egentlig bare om en eneste ting, sine fornøyelser. Man har med et treffende uttrykk talt om 1700-tallets «dekorative engelske aristokrati». De var unektelig et dekorativt innslag i samfunnet, disse damer og herrer av fornem byrd, som ute på landet levde på veldige herreseter og i London i staselige privathus, som kjørte omkring i kostbare, silketrukne karosser, og som kledde seg med

278

STORM OVER IMPERIET

yppig, farverik prakt. De førte seg med utsøkt verdighet og var dypt overbevist om sin egen betydelighet. I fulle drag nøt de sin maktstilling og alt hva den førte med seg. Det var en overklasse som gledet seg ved livet. Det gjorde forresten også størstedelen av folket ellers. Meget beteg­ nende for engelsk psyke og for engelsk samfunnsliv er også at de høye herrer på ingen måte, slik tilfellet var med deres standsbrødre på kontinentet, dannet noen strengt avgrenset kaste. Det foregikk en stadig nyrekruttering ved at fortjente menn av borgerlig herkomst ble adlet. Det reddet det britiske aristokrati fra den intellektuelle stagna­ sjon som kjennetegnet en stor del av høyadelen i Frank­ rike. Av stor betydning var det også at de høye herrers yngre sønner, som ikke fikk noen andel i familiens jorde­ gods, og som ofte ikke bar noen adelstitel, måtte søke sitt utkomme på annet hold. De ble oppsuget av de vanlige yrker og ble offiserer, prester, jurister eller kjøpmenn. Aristokratene ville stå i spissen, men de ville ikke være despoter, og de ville ikke isolere seg. På landet tok de gjerne del i de vanlige folkelige forlystelser, og ikke sjel­ den slo de seg ned ved det samme middagsbord som sine mindre fornemme naboer. Over landsbygden i England lå et sterkt fremtredende drag av jovialitet, av velvilje og solidaritetsfølelse. Rikdommen, pengene, hadde etter hvert kommet til å spille en rolle som aldri tidligere. Aristokratene på 1700tallet var like interessert i å komme i besittelse av penger som i å øse dem ut. En årsinntekt på 20 000 pund — ikke langt fra en million i våre dagers kroner — ble etter samti­ dige uttalelser ansett som nødvendig for at en adelsmann skulle kunne føre et noenlunde anstendig liv. En elegant ung mann som Charles James Fox, som snart skulle bli en forgrunnsfigur i det politiske liv, begynte sitt liv med å stifte en gjeld på 140 000 pund. Å låne 140 000 pund for å kunne føre et elegant og utsvevende liv, ble til og med i England på slutten av 1700-tallet ansett som temmelig lettsindig, men likevel ikke noe aldeles utilbørlig. Det var rikelig med penger i England. De gamle familiene satt med fyrstelige inntekter fra sine jordeiendommer. Og fra

KONGEN OG HANS VENNER

279

William Hogarth er kanskje best kjent for sine satirer over adelens livsform. Men han var også en utmerket portrettmaler. Dette bildet, «Grahams barn» (1742), var hans første suksessfulle gruppeportrctt i storformat.

de voksende koloniene strømmet nye, lettvunne rik­ dommer. «Asias rikdommer er blitt øst inn over oss,» sa William Pitt i en av sine dommedagstaler. «De har ført med seg ikke bare asiatisk luksus, men også, er jeg redd, asiatiske regjeringsprinsipper». Det elegante liv i England utfoldet seg på de store herresetene, på mondene kursteder som f. eks. Bath, men også i stigende grad i London, i de fornemme privathusene ved

280

STORM OVER IMPERIET

St. James’ Square og Berkeley Square, i klubbene på Pall Mali og i kaffehusene. Det ble gitt overdådige middager, arrangert maskeradeball og spilleselskaper, der man satset formuer. Det var et liv som den unge kongen, der han satt og fingret med sitt glass med vannblandet vin, hjertelig mislikte. 1700-tallcts England, det England, der virkningene av den industrielle revolusjon ennå ikke for alvor hadde gjort seg gjeldende og der det ennå ikke var oppstått et industriproletariat, var et velholdent land, det inntrykk fikk de fleste utlendinger som reiste gjennom landet. «Som all­ tid,» skrev en ung fransk adelsmann under en reise i 1780-årene, «beundret jeg den renslighet som utmerket husene i alle de små landsbyene. De gir et inntrykk av hjemmehygge som vi mangler i Frankrike». Landsens folk levde i alminnelighet godt og uttalte sin store tilfredshet med det. Men det var ikke velstand overalt. Det eksisterte også, særlig i byene, et lag av svært fattige mennesker, og deres lodd var sannelig ikke misunnelsesverdig. De levde i elendige boliger i sult og nød. Over deres arme hoder hang truselen fra de drakoniske straffelovene. De minste forseelser ble straffet med barbarisk strenghet. Elvis en fattig stakkar falt for fristelsen til å stjele varer til noen shillings verdi, var det tilstrekkelig til å sende ham til gal­ gen. Offentlige henrettelser hørte nesten til dagens orden og var for øvrig en meget populær folkelig forlystelse. De fattiges tilflukt når de søkte vekk fra nød og elendighet, var vertshusene. Og dem var det mange av; etter hva man har beregnet, gikk tallet på utskjenkningssteder i London på denne tid opp i 17 000. Det er sagt at engelskmennene på 1700-tallet holdt på å bli et folk av fylliker. Det er ganske sikkert at alkoholkonsumet var kolossalt. De rike og fornemme drakk portvin; Methuenoverenskomsten med Portugal av 1703 hadde på denne tid rukket å sette dype spor etter seg i engelsk selskapsliv. Det hørte til god tone å titte dypt i glasset ved middagen. De som forsøkte å begrense forbruket, var ikke populære. Verten passet på at ingen fusket. «Jeg ser dagslys i det glasset, sir! Det må ikke forekomme!» pleide en av kongens sønnei som ikke

KONGEN OG HANS VENNER

281

En britisk offiser i prosesjon i India mot slutten av 1700-tallct.

delte farens asketiske idealer, å rope hvis en av hans gjes­ ter sluttet å drikke. Og så fylte man på igjen. De fattige drakk gin som tok luven fra det svakere og langt sunnere ølet. «Full for en penny og døddrukken for to» sto det på versthusenes reklameskilter. Resultatet var ofte forferde­ lig. William Hogarth har gitt et skremmende bilde av det i et av sine mest berømte malerier, «The Gin Lane». Småfolks nød, som etterhånden vokste på grunn av den industrielle revolusjons virkninger, og drikkfeldigheten danner bakgrunnen for en foreteelse som var karakteristisk for denne tids England, nemlig gateoppløpene og pøbelstrekene. De var svært vanlige og ble det i enda høyere grad etter at de politiske lidenskaper hadde begynt å bruse under Georg 3.s regjering. Det vakte ikke større opp­ merksomhet at en herremann ble overfalt i sin vogn eller i sin bærestol av en larmende folkemasse. Heller ikke ble man forbauset om man hørte at en postdiligence var blitt stoppet og plyndret av maskerte menn ett eller annet sted

STORM OVER IMPERIET

fe

282

Gin Lane og Becr Street (Brennevins-stredet og øl-gaten). Kobber­ stikk av William Hogarth fra 1751. Tegneren stiller velstanden i et øldrikkende samfunn opp mot elendigheten, hvor gin er hoveddrikken. Det eneste som forfaller i Becr Street (se neste side), er pantelåner-

utenfor London. Kriminaliteten blomstret, og fengslene var fylt av ulykkelige mennesker. Kongen bekymret seg imidlertid lite om tidens sosiale forhold. Han var nok ikke tilfreds med dem, men han gjorde ikke noe for å råde bot på misforholdene. Han kon­ sentrerte seg utelukkende om de politiske spørsmål. Da Georg 3. besteg tronen, lå den politiske makt helt i hendene på aristokratiet, eller rettere sagt en del av aristo-

KONGEN OG HANS VENNER

283

butikken, som må støttes med en bjelke. I Gin Lane (forrige side) er alt fattigdom og usselhet, i bakgrunnen legges et lik i kiste, og oppe i vinduet til høyre henger en selvmorder. I Beer Street derimot strutter alle, særlig øl-handlerne, men også fiskekonene i forgrunnen.

kratiet, nemlig de store whigfamiliene. I mer enn femti år hadde de nå diktert landets politikk og besatt de offentlige embeder. De behersket kongedømmet. Georg 1. og Georg 2. hadde funnet seg i deres ledelse. De behersket også par­ lamentet, og i stor utstrekning var underhuset intet annet enn et talerør for whigpartiet og de herskende klikker innenfor dette partiet. Dette hang sammen med den svært udemokratiske måten som underhuset ble sammensatt på.

284

STORM OVER IMPERIET

Etter det foreldede representasjonssystem som den gang rådde i England, var mange underhusmedlemmer repre­ sentanter for steder som kanskje en gang hadde vært betydelige, men som senere hadde forfalt og i enkelte til­ feller så godt som opphørt å eksistere. De fåtallige inn­ byggerne på disse stedene var helt avhengige av godseierne. Og godseierne sørget for at undersåttene valgte de kandi­ datene de ønsket, hva enten det var deres sønner, deres slektninger eller deres venner. Selv de valgkretsene som hadde en tallrikere befolkning, var såpass små at valg­ resultatet meget vel kunne kontrolleres ved at man bestakk velgerne. Og etter at whiggene på den måten hadde fått et underhus etter sitt eget ønske, sørget de også for at de som ble valgt, danset etter deres pipe. Også representan­ tene ble bestukket. I kongens navn delte whigministrene ut penger, embeder, pensjoner og utmerkelser blant dem og sikret seg derved majoriteten i underhuset. De ville ikke ta noen sjanse. Avstemningene måtte så langt råd var, dirigeres. På denne måten hadde whiggene hatt makten i et halvt århundre. De hadde behersket scenen alene, blant annet fordi toriene i stor utstrekning hadde vært jakobittisk sin­ net og derfor ikke kunne få noen plass i det politiske liv under de hannoveranske kongene. Men nå var jakobittismen død, og toriene opponerte ikke lenger mot det nye dynastiet. De hadde ingen ting imot å anerkjenne den nye monarken, som de betraktet som en fullgod engelskmann. Whiggene var ikke lenger like nødvendige som tidligere. Hvor uerfaren Georg 3. enn var i 1760, innså han klart dette forhold. Han besluttet å benytte seg av det. «En konge med en eneveldig makt som han ikke har tilranet seg ved svik, og som ikke blir opprettholdt ved hjelp av voldsmidler, men ved tillit og hengivenhet... — mot denne konge er hele folkets blikk rettet, fylt av beundring og sympati». Disse ordene som står å lese i Bolingbroke’s berømte skrift «En patriotisk konge» (bd. 15, side 377), hadde etset seg inn i Georg 3.s bevissthet. Det var Bute, hans

KONGEN OG HANS VENNER

285

lærer og venn, som ga ham denne boken i hendene. Kongen ble begeistret for den, og han formet sine idealer i over­ ensstemmelse med den. Han ville bli «den patriotiske kongen». «Mine ministre er konger i dette landet,» hadde Georg 2. en gang klaget. Hans sønnesønn var fast bestemt på at det skulle de ikke fortsette å være. Han ville selv være konge i den forstand at han virkelig styrte landet. Han ville fri kongedømmet ut av den maktesløshet som whigmagnatene hadde hensatt det i. Han ønsket ingen revolu­ sjon, ingen omstyrting av idéene fra 1688. Tvert imot ønsket han nettopp å vende tilbake til disse idéer. Han mente nemlig at kronen ifølge disse idéer skulle ha en langt større innflytelse enn de hannoveranske monarkene hittil hadde hatt. Det var med hodet fullt av slike tanker han tilkalte jarlen av Bute og med ham i spissen utnevnte det første ministerium som han kunne kalle sitt eget. Kongen greidde oppgaven. Han, den unge, uerfarne mannen på noen og tyve år, erklærte de gamle, drevne partilederne krig og drev dern tilbake skritt for skritt. Han ydmyket dem, fordrev dem fra deres stillinger i regjerin­ gen og fikk parlamentet i sin hånd. Ved å overta de metoder som disse partilederne tidligere hadde benyttet, ved blant annet i stor skala å bestikke parlamentsmed­ lemmene, skapte han et maktgrunnlag for de såkalte kongens venner, folk som viste forståelse for hans pla­ ner, og som han følgelig ville bruke i sin regjering. Mange av dem var torier. Ved hjelp av dette systemet som han gjennomførte med voldsom energi, ble han herre i sitt eget land. Lett hadde det ikke vært. Det varte lenge før han nådde så langt at han kunne si at han virkelig var tilfreds. Det tok ham nesten ti år å befeste sin stilling. Først hadde han satt sitt håp til jarlen av Bute, og denne var villig nok til å hjelpe til. Men han manglet alle virkelige statsmannsegenskaper. Det var egentlig bare kongen som holdt på ham. For øvrig var han avskydd av så godt som hele det engelske folk, fordi han var kongens yndling, og fordi han

286

STORM OVER IMPERIET

var skotte. «Han kunne ha blitt en utmerket ambassadør ved et hoff der det ikke var noe å gjøre,» sa en av hans samtidige. Han var ingen virkelig begavelse og hadde hel­ ler ikke den nødvendige erfaring. Han øste bestikkelser ut over parlamentet og klarte derved å trumfe igjennom de bestemmelser som lå til grunn for freden i 1763. Men etter det ønsket han ikke lenger å forbli på maktens tinde. Forhånelsene haglet over ham, og han ble grepet av pa­ nikk. Han ba om å få trekke seg tilbake. Han hadde fått Hosebåndsordenen, og han arvet en veldig formue som skulle kunne gjøre livet lyst for ham. I april 1763 tok han avskjed. «Han hadde tiltrådt sitt embede for å gjøre kon­ gen friere. Han forlot det for å gjøre ham mer populær,» er det blitt sagt. Så kom William Pitts svoger George Grenville, mannen som «the great commoner» i et anfall av ond­ skapsfullhet hadde døpt «den gode hyrde» (bd. 15, side 392). Liksom Bute var han kongens eget valg. Han hadde ord på seg for å være en personlig hederlig, men byråkra­ tisk og pedantisk mann med stor innsikt i engelsk forfat­ nings- og finansvesen. Det var dessuten den alminnelige mening at han meget villig ville underordne seg Hans Majestet. Georg 3. var da også til å begynne med svært tilfreds. Aldri ville han få noen i spissen for sitt skatt­ kammer som i den grad tilfredsstilte ham som George Grenville, erklærte han. Men gleden forsvant snart. Gren­ ville viste seg å være mindre underdanig enn majesteten hadde trodd. Han la for dagen en stahet som gikk Georg 3. på nervene. Den politikk som han slo inn på, hadde riktignok i høy grad monarkens sympati. Som vi snart skal se, var det en politikk som særlig i det amerikanske spørsmål fikk skjebnesvangre følger, og som vakte en heftig opposisjon. Grenvilles stilling ble etter hvert uholdbar. I 1765 trådte han tilbake. Historiens dom om denne lærde, men stivbente aristokrat er at han var en av Georg 3.s aller dårligste ministre. Nå gjorde monarken et nytt eksperiment. Han utpekte en av whigpartiets ledere til regjeringssjef — whiggene hørte jo ellers ikke til hans favoritter. Det var Charles

KONGEN OG HANS VENNER

287

Charles Watson-Wentworth, marki av Rockingham. Utsnitt av et samtidig maleri av sir Joshua Reynolds.

Watson-Wentworth, marki av Rockingham. Han var en styrtrik aristokrat, en av de mest kjente skikkelser i den engelske veddeløpsverden og en av de sletteste talere i det engelske parlaments annaler. En tid hadde markien av Rockingham fungert som leder for opposisjonen i overhuset. Han representerte et program med et visst idealistisk innslag. Han hyllet idéene fra 1688, og det gjorde kongen også. Men i motsetning til Georg 3. tolket han disse idéer slik at aristokratiet — et lutret whigaristokrati, utilgjengelig for alle forsøk på bestikkelse - burde stå i spissen for styret. Han ville gjøre slutt på korrupsjo­ nen. Det var jo ikke presis hva Georg 3. hadde tenkt seg. Rockinghams utnevnelse til førsteminister betydde en innrømmelse fra kongens side. Han ville gjøre et forsøk, men forsøket lyktes ikke. Etter et år var Rockingham ferdig, og sommeren 1766 måtte han gå. Da hadde han imidlertid ærlig beflittet seg på å reparere den skaden som visse av hans forgjengeres tiltak hadde voldt, og dessuten hadde han ført inn i det politiske liv en mann som snart

288

STORM OVER IMPERIET

skulle bli kjent som en av sin tids største tenkere og mest bemerkelsesverdige skikkelser i det hele: hans privatsekretær Edmund Burke, som vi skal få høre mer om senere. Vi forlot William Pitt i det øyeblikk han, fordrevet fra maktens tinde, i voldsomme ordelag kritiserte de bestem­ melser som skulle høre med til fredsavtalen i 1763 med Frankrike (bd. 15, side 413. Nå møter vi ham igjen, som regjeringssjef. Etter Rockinghams fall besluttet Georg 3. å ta ham til nåde. Han mente at han ville kunne ha nytte av de idéer som den store statsmannen på denne tid kjem­ pet for. Pitt hadde erklært krig mot partiveldet. Det hadde kongen også gjort. «Jeg vet,» sa han, «at William Pitt vil bidra til opphevelse av alt partivesen og til gjenoppret­ telse av de lydighetsforhold til regjeringen som alene kan skape garantier for at den største av alle velsignelser, fri­ heten, ikke utarter til tøylesløshet». Akkurat slik forholdt det seg nå ikke. Når kongen ønsket partiene oppløst, så han fram til en ordning der han selv gjennom en skare underdanige ministre skulle diktere parlamentet sin vilje. Når Pitt på sin side snakket om å sprenge partiene, mente han at visse aristokratfamilier skulle berøves den makt som de hadde utnyttet for sine egne, egoistiske formål, og at underhuset derved ville få tilbake sin stilling som organ for hele nasjonens vilje. Pitt ble imidlertid som sagt regjeringssjef. Og det han fikk oppleve i den stillingen, ble en forferdelig skuffelse for ham. Hans liv gikk inn i en meget tragisk periode. Selve begynnelsen varslet ulykke. Da folk fikk vite at de­ res elskede Pitt, den store seierherre fra årene 1757-61, igjen skulle få ledelsen, jublet man. Men jubelen ble nesten øyeblikkelig forvandlet til den bitreste kritikk. Det viste seg nemlig at Pitt hadde latt seg opphøye til jarl av William Pitt d. e. synker sammen under en tale i parlamentet 7. april 1778. Utsnitt av et samtidig maleri av John Singleton Copley. Det var det amerikanske spørsmål som var temaet for jarlen av Chathams siste tale. Fem uker senere døde han.

290

STORM OVER IMPERIET

Chatham, og at han derfor ville forlate underhuset og i stedet ta sete i overhuset. At Pitt tok dette skritt, var uten tvil et politisk feilgrep. Han hadde riktignok gode grunner for å gjøre som han gjorde. Hans helbred tillot ham ikke å fortsette i underhuset. Han ville ikke klare de lange og anstrengende debattene der. Han måtte flytte til over­ huset. Og for å kunne gjøre det, måtte han ha peer-verdighet. Men folk forsto ikke sammenhengen. De oppfattet saken slik at til og med William Pitt, nasjonens helt, som alltid hadde virket så suverent hevet over hensynet til slike personlige utmerkelser og fordeler som en offentlig karriere kan medføre, nå hadde falt for fristelsen til å ak­ septere dem. Den vanlige engelskmann så i hans opphøyelse til jarl et tegn på at han hadde sviktet dem og i stedet sluttet seg til aristokratene, solgt seg til monarken. Det var i underhuset Pitt hadde feiret sine strålende triumfer. Fra underhuset hadde han ledet gjennomføringen av de vel­ dige planene som hadde gjort England til verdens mek­ tigste land. Underhuset burde fortsatt ha vært hans fundament og hans forum. For den nyutnevnte jarl av Chatham var den kritikk han ble utsatt for, ingen behagelig opplevelse. Og etterpå ble han rammet av en katastrofe. Hans kolleger i regjerin­ gen fikk liksom de underordnede snart nok anledning til å gjøre bemerkninger til hans oppførsel. Stolt, hovmodig og utilnærmelig hadde han riktignok alltid kunnet være. Men nå slo overlegenheten over i noe som virket som den reneste stormannsgalskap. «Lord Chatham har nettopp vist oss hvilke mindreverdige individer vi er alle som en,» sa en av hans kolleger ironisk etter et kabinettsmøte. Han ble nesten umulig å samarbeide med. Sannheten var at han var blitt syk. I hele sitt liv hadde Chatham lidt av sterke anfall av gikt som hadde plaget ham voldsomt. Nå ble han rammet av en sjelelig sykdom som ga seg skrem­ mende uttrykk, og som fikk de mest skjebnesvangre følger. Knapt en måned etter at han var utnevnt til sitt høye embede, ble han tvunget til å trekke seg tilbake til ensomheten. Etter det var han borte i nesten to hele år. Sykdommen ytret seg i den dypeste melankoli og apati. I

KONGEN OG HANS VENNER

291

dagevis levde han som i dvale. Han ville ikke befatte seg med noe, ville ikke snakke med et menneske, ikke en gang med sine nærmeste. Kom det brev fra kollegene i kabinet­ tet, ble de sendt tilbake ubesvarte. Han var for syk til å ta del i politikken, erklærte hans hustru som pleiet ham med ømhet og kjærlighet. Kongen forsøkte gang på gang å få kontakt med ham, men uten resultat. «Størstedelen av dagen sitter han med hodet i hendene,» fortalte en av hans venner. «Lady Chatham er ikke alltid inne hos ham. Hvis det er noe han ønsker, banker han med en stokk. Og når hun så kommer inn, er det slett ikke sikkert at han sier noe». Til sist stengte han seg inne i et værelse i øverste etasje på sitt gods. Maten ble satt foran en luke i veggen, og der hentet han den selv. Så slapp han å se mennesker. Da han våknet til bevissthet igjen, forsto han at han ikke kunne bli stående i sitt embede. Den regjering han hadde dannet, og som han skulle ha ledet, hadde i virke­ ligheten ikke vært hans. Den hadde ikke satt hans planer i verk, den hadde overhodet ikke handlet i hans ånd. Høsten 1768 søkte han avskjed. I ytterligere ti år levde den store statsmannen. Noen avgjørende innflytelse fikk han aldri mer. Sykdommen la ham i lenker i lange tider. Men så ofte han kunne, bega han seg til overhuset, og i høystemte ordelag forkynte han der de idéer som han alltid hadde kjempet for, fremfor alt den engelske frihetens idé. Helt til det siste forble han den store, lidenskapelige patriot som han alltid hadde vært. «Hvis vi skal falle, så la oss da falle som menn!» Det var avslutningsordene i hans siste tale i parlamentet; han hen­ tydet til de farer som England var utsatt for ved den nordamerikanske frihetskamp. Da han hadde avsluttet talen, sank han sammen. Han ble først ført til sitt hjem i London og etterpå til et av sine herreseter. Der døde han en måned senere. På dødsleiet lot han sin sønn William lese for seg et stykke av Iliaden som han satte særlig pris på, det som handler om Hektors død. Det var i mai 1778. Han ble gravlagt i Westminster Abbey.

292

STORM OVER IMPERIET

Georg 3.s eksperiment, med hjelp av jarlen av Chatham å danne en «nasjonal» regjering sammensatt av represen­ tanter for de forskjelligste leire, hadde ikke gitt det resul­ tat som kongen hadde håpet. Det hadde gitt ham mange skuffelser. Likevel ble det i disse årene stadig tydeligere at kongen var i ferd med å vinne det spillet som han førte med slik tålmodighet, at det med andre ord nå var hoffet som dirigerte ministrene i stedet for at disse som tidligere behersket monarken. Maktens tyngdepunkt holdt på å flytte seg fra kabinettet til det kongelige palass. Dette ble enda tydeligere da kongen i januar 1770, litt over et år etter Chathams avskjed, fikk en førsteminister som var riktig etter hans smak, nemlig lord Frederick North. Han var da han ble utnevnt til regjeringssjef, bortimot førti år gammel, en korpulent og jovial herre som vanligvis tok livet ganske lett, og som i debattene i underhuset avviste den kritikk som ble rettet mot ham med spøkefulle vendinger og et sjarmerende smil. Lord North var en mann med kultur. Han var vel bevandret i den klassiske litteratur, og under vidstrakte reiser i ung­ domsårene hadde han skaffet seg inngående kjennskap til Frankrikes, Italias og Tysklands språk og forhold. Til hans svakheter hørte at han var svært makelig anlagt. Det hendte ikke sjelden at han sovnet under de lange debat­ tene i parlamentet. Han var fullt på det rene med denne svakheten og stakk den ikke under stol. Det fortelles at han en gang slumret inn under et kjedelig innlegg da tale­ ren plutselig hevet stemmen og forkynte at han nå ville gå over til å forklare husets medlemmer den økonomiske situasjon i 1688. Lord North ble vekket av den høylydte uttalelsen og ropte: «Sir, De har vekket meg hundre år for tidlig!» North skal ikke ha vært noe skolelys, og hans lærere skal mangen gang ha vært fortvilet. «Hvis du noen gang blir førsteminister,» utbrøt en av dem en gang, «kommer du til å bli en dumrian som gjør allting galt». «Slik ble det sannelig også,» sukket lord North senere. Hans herre var ikke av samme oppfatning. Georg 3. betraktet ham som en høyst fortreffelig mann. «Kongen satte pris på gentlemen,»

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET

293

er det blitt sagt, «og lord North var en gentleman. Han satte pris på respektable mennesker, og lord North var respektabel. Han satte fremfor alt pris på underdanighet, og lord North var fremfor alt underdanig». Slik var lord North, en mann etter Georg 3.s hjerte. Chatham overdrev nok litt da han formet den ondskaps­ fulle sentens at North hadde nådd en stilling «dit ingen vanlig noksagt kommer, og dit intet annet enn genial udyktighet formår å føre noen». I virkeligheten var North en dreven parlamentariker og debattant som i tolv år be­ hersket parlamentet med sitt vidd og sine bestikkelser, og han regjerte slik kongen ville at det skulle gjøres. For han var en mann som næret «en skjebnesvanger motvilje mot å mishage noen». Lord North ble den fremste blant «kongens venner». Og monarken trengte ham. For mens han banet seg frem­ over mot den politiske makt i riket, var sterke krefter satt i bevegelse, krefter som forsøkte å hindre kongen i hans maktutfoldelse. Det var krefter som gjorde seg gjeldende på begge sider av Atlanterhavet, både i England selv og i Amerika.

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET 23. april 17o3 utkom i London det 45. nummeret av en avis som het «The North Briton». Det var en ukentlig publikasjon som i noen år hadde viet regjeringen og særlig jarlen av Bute en meget nærgående oppmerksomhet, og som på grunn av sine sterke opposisjonelle artikler hadde oppnådd stor utbredelse. Nummer 45 av «The North Briton» skulle bli særlig berømt. Det inneholdt et heftig angrep på den trontalen som nettopp var holdt i parla­ mentet. Angrepet var formelt rettet mot regjeringssjefen, George Grenville, men i virkeligheten mot kongen selv. Det var en herre ved navn John Wilkes som eide og skrev «The North Briton». Han var kjent som et av Lon­ dons vittigste hoder, men også som en av hovedstadens største ranglefanter. Han hadde allerede gjort ende på en

294

STORM OVER IMPERIET

betydelig formue som han hadde fått gjennom giftermål med datteren av en rik kjøpmann. John Wilkes spilte og drakk, forførte vakre kvinner og duellerte med uforstyrrelig godt humør. Han var dristig, hensynsløs og frekk. Og nå hadde han oppdaget at han kunne tjene penger på å utgi en avis som angrep kongen og det politiske systemet han var i ferd med å innføre. «Hvis John Wilkes hadde vært en karakterfast og Georg 3. en karakterløs mann, ville han ha kunnet fordrive kongen fra tronen,» sa Benjamin Franklin ved en senere anledning. Nummer 45 av «The North Briton» vakte kolossal opp­ sikt. Det ble diskutert over alt, i klubber og salonger og på gatehjørnene. Kongen bleknet da han leste det. Han visste hvem John Wilkes var, han kjente hans vaner, og han avskydde ham. «Den djevelen Wilkes» var det uttryk­ ket Georg brukte for å karakterisere ham. Monarken betraktet det nye angrepet som en meget alvorlig sak. Wilkes sto for ham som inkarnasjonen av ondskap, en demagog som oppviglet folket. Kongen besluttet å slå hardt til. Natten til 29. april fikk Wilkes besøk av tre av kronens representanter som undersøkte hans hus, beslagla hans papirer og erklærte ham under arrest. Samtidig ble det arrestert et større antall personer som var mistenkt tor å ha noe med avisen å gjøre. Wilkes protesterte, og det med god grunn. Han var nemlig medlem av underhuset, og parlamentsmedlemmer kunne ikke arresteres. Hans arrest innebar altså et overgrep mot parlamentets rettigheter. Den rettssak som ble innledet, resulterte da også i at Wilkes slapp fri. Kongen ga seg imidlertid ikke. Han lot parlamentet ut­ tale seg om Wilkes og hans avis. Parlamentet, som vai i hendene på monarken, erklærte i slutten av 1763 at num­ mer 45 av «The North Briton» var et opprørsk og kren­ kende skritt. Det ble bestemt at det skulle konfiskeres og brennes offentlig. Neste år ble Wilkes utstøtt av under­ huset og derpå erklært fredløs. Han hadde da allerede flyktet til Frankrike der han etablerte seg som elsker hos en beryktet kokotte.

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET

295

John’ Wilkes. Kobberstikk av William'Hogarth fra 1763. Ved siden av Wilkes ligger det berømte nummer 45 av «The North Briton» som inneholdt det skarpe angrepet på kong Georg 3.

Sak,en var imidlertid ikke ferdig med dette. Den hadde nemlig vakt en ganske usedvanlig oppsikt. Folk begynte dunkelt å ane at den hadde en viktig prinsipiell side, at

296

STORM OVER IMPERIET

angrepet på Wilkes var et utslag av en alminnelig bestre­ belse fra kongens side på å beskjære engelskmennenes friheter og rettigheter. John Wilkes ble plutselig en frihetshelt. «For Wilkes og friheten!» lød ropet. Det kom til sammenstøt og uroligheter i Londons gater. Store men­ neskemasser samlet seg utenfor det kongelige palass og ventet på en anledning til å håne kongen og hans ministre. Da «The North Briton» skulle brennes, rev folk avisene ut av bålet. Det lå revolusjon i luften. «For Wilkes og friheten!» Det var friheten som sto på spill. Folk ante det, og en gruppe ledende politikere innså det klart. Til denne gruppen hørte William Pitt, foruten markien av Rockingham og Edmund Burke. Hverken Pitt eller de andre hadde stort til overs for Wilkes’ person­ lighet eller hans skriverier. Men de fryktet og avskydde de metoder som regjeringen brukte for å få bukt med ham, de overgrepene mot pressens frihet og parlamentets rettigheter som den gjorde seg skyldig i. Det vokste fram en liberal opposisjon mot den reaksjonære politikk som kongen og hans ministre førte. Det trakk opp til strid om viktige prinsipper, «en strid mellom på den ene side en monark hvis hele regjeringssystem besto av korrupsjon, bedrageri og opphevelse av all kontroll med legjei ingen fra nasjonens side, og på den annen side en gruppe menn som var fast bestemt på a rydde opp i den offentlige foi valtning, og som ville legge den avgjørende makt i hen­ dene på et parlament som kjente sitt ansvar overfor folket». I februar 1768 dukket Wilkes igjen opp i London. Det var slutt på pengene, hans elskerinne hadde forlatt ham, han var gått trett av den tvungne utlendigheten og lengtet etter på ny å stå i begivenhetenes sentrum. Londons pøbel hilste ham med glede. Igjen hørte man ropet «For Wilkes og friheten!», på ny gikk folkemassene til storm mot for­ hatte regjeringstilhengere, veltet vognene deres over ende og knuste vindusrutene hos dem. Overalt på dører, på vogner og vegger, dukket det magiske tallet 45 opp, det var klort ned med kritt og henspilte selvsagt på det num­ meret av «The North Briton» som hadde innledet hele

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET

297

For å redusere driftsutgiftene brukte aviseierne dårlig betalte kvinner til falsearbeidet (til venstre).

feiden. Wilkes stilte seg opp som kandidat til underhuset. Han ble valgt, men straks etter arrestert. Dramaet nådde nå klimaks. En veldig folkemengde samlet seg utenfor det fengslet hvor Wilkes satt, og for­ langte at han skulle bli satt på frifot. Tropper ble utkommandert og åpnet ild. Seks personer ble drept og mange flere såret. Georg 3. roste sine soldaters mot og besluttsomhet, men folket talte om «massakren ved St. George s Fields». Wilkes ble dømt til to års fengsel og høye bøter, og kort etter ble han igjen utstøtt av under­ huset. Nå begynte en komedie som hele folket fulgte med ån­ deløs spenning. Wilkes stilte seg opp på nytt og ble valgt. Igjen ble han utstøtt av parlamentet. Dette hendte tre gan­ ger. Wilkes erklærte selv at han ville stille seg til valg like mange ganger som han ble utelukket. Situasjonen ble me­ get alvorlig for kongen. En stor del av folket var nesten i åpent opprør. Wilkes’ portrett ble malt av sir Joshua Rey­ nolds og hengt opp i Guildhall i London med inskripsjo­ nen: «Til minne om den nidkjære forkjemper for engelsk

298

STORM OVER IMPERIET

Kong Georg 3. av Storbritannia og Irland med sin dronning, Charlotte Sofie av Mccklcnburg-Strclitz. og de seks barna som var født da bil­ det ble malt av John Zoffany i 1771. Barna er fra venstre: Vilhelm, hertug av Clarcncc, fra 1830 engelsk konge: Georg, tarens etterfølger

frihet etter loven». Bilder av ham var for øvrig å se i hvert eneste vertshus i hele London. På borgermesterens hus ble det ved en anledning hengt opp en transparent der det ene ordet «Frihet» lyste mot menneskemengden. Regjeringens stilling ble ikke gunstigere da en London-avis i 1769 plutselig begynte å publisere en rekke brev, undertegnet

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET

299

i 1820, Fredrik, hertug av York; Edvard, hertug av Kent, dronning Victorias tar; Charlotte, senere dronning av Wurttembcrg, og på morens fang Ernst August, hertug av Cumbcrland. fra 1837 konge av Hannover.

«Junius». Hvem denne «Junius» egentlig var, vet man den dag i dag ikke med sikkerhet. «Jeg skriver,» sa den anonyme skribenten, «fra et tilfluktssted som ingen men­ neskelig nysgjerrighet makter å trenge fram til». Man mener imidlertid at forfatteren var en herre ved navn sir Philip Francis som en tid hadde fungert som Chathams

300

STORM OVER IMPERIET

privatsekretær. Denne Junius var en av de dyktigste agita­ torer og en av de eleganteste politiske skribenter som noen sinne har eksistert i England. Junius hatet Georg 3. I nummer etter nummer og år etter år overøste han mo­ narken med forhånelser og trusler. Han minnet ham om Stuartenes skjebne og hevdet at det engelske folk meget vel enda en gang kunne tenkes å berøve en monark hans krone. Kongen grøsset. Og i «tilfellet Wilkes» tapte han slaget. Wilkes slapp løs og tok sete i parlamentet. På dette punkt hadde opposisjonen seiret. Men med lord Northfs hjelp kunne monarken deretter fortsette sitt iherdige strev med å bygge ut sin makt.

Ved middagsbordet i den klubben der doktor Samuel Johnson presiderte (bd. 16, side 81), inntok irlenderen Edmund Burke en meget fremtredende plass. Han var skattet på grunn av sine omfattende og dyptpløyende kunnskaper og sin elegante og stimulerende konversasjon. Doktor Johnson ga ham sin uforbeholdne anerkjennelse. Edmund Burke var, sa han, et virkelig stort menneske; hvor han så befant seg, måtte han i kraft av sin genialitet være den fremste. Og de øvrige medlemmene i den be­ rømte kretsen var ham varmt hengivne. Han ga inntrykk av, sa Boswell en gang, virkelig å nyte livet, virkelig å være et lykkelig menneske. Slik forholdt det seg nok også, i hvert fall i den første delen av hans liv da økonomiske sorger og bekymringer ennå ikke hadde begynt å tynge ham i altfor høy grad. I sin livsførsel var han for øvrig klok og måteholden. Hans venner konstaterte med noen forbauselse at han ikke pleide å drikke mer enn en flaske portvin etter middagen. Denne Edmund Burke, doktor Johnsons venn og en av de få som ustraffet torde motsi ham under en diskusjon, er gått over i historien som en av de dypeste politiske ten­ kere som England noen gang har fostret. Edmund Burke har hatt en varig innflytelse. Fremdeles kan man studere hans skrifter med utbytte, hans idéer er fremdeles le­ vende. Det er påstått at man neppe vil finne noen senere filosof med interesse for politiske emner i England, som

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET

301

ikke har lært meget av hans skrifter. I den store kampen om den engelske frihet som brøt løs i 1760-årene, spilte han en viktig rolle. Han ble frihetsvennenes, Rockinghamwhiggenes filosof, den som satte deres tanker i system og uttrykte deres ønskemål og lengsler på klassisk engelsk prosa. Burke ble en sentral skikkelse i sin tids England. Til slutt ble han også en mann med européisk innflytelse. Edmund Burke var, som sagt, irlender. Han ble født i 1729 og kom i begynnelsen av 1750-årene til London for å bli jurist. Men det juridiske studium tilfredsstilte ham ikke, og for å få noe å leve av, begynte han i stedet å skrive. Han ble medarbeider i «The Annual Register» som nylig var startet, og skrev politiske oversikter for det. Han utga en avhandling om et estetisk emne og forfattet en oversikt over Englands historie til og med Johan uten land. I dette verket levde en romantisk følelse for forti­ den, som i det hele skulle vise seg å være karakteristisk for ham. Edmund Burke begynte å tiltrekke seg oppmerksom­ het. Mange av tidens ledende kulturpersonligheter ble hans gode venner, og han ble privatsekretær for et parlamentsmedlem som var kjent først og fremst fordi han hadde gjort slik lykke med sin jomfrutale i underhuset at han siden i tyve år ikke mer våget å åpne munnen i parla­ mentet av frykt for at han ikke skulle gjøre det like godt som første gangen. Dermed hadde Burke fått kontakt med den politiske verden. Det ble også til politikken han viet sitt liv. Markien av Rockingham tok ham i sin tjeneste i 1765 og plaserte ham i underhuset. Fra den tid trådte Burke tram ikke bare som de reformvennlige whiggenes håndgagne mann og tjener, men også som den drivende kraft i deres gruppe, som den som holdt dem sammen og kalte dem til orden når de slurvet med sine plikter eller gikk trett, skrev deres taler ved viktige anledninger og holdt liv i deres entusiasme. Burke var en snobb, sa de som baktalte ham, de som misunte ham den forgrunnsstilling i politikken som hans glimrende begavelse hadde skaffet ham, eller som var blitt utsatt for hans temperamentsfulle angrep. De mente å si at han, en icpresentant for middelklassen, altfor åpenbart

302

STORM OVER IMPERIET

elsket å sole seg i aristokratiets glans og gledet seg over sine fine bekjentskaper. Og det er sant at han satte stor pris på den omgang markien av Rockingham skaffet ham. Det er påtagelig at de store whigfamiliene, de som hadde spilt den ledende rolle i det engelske samfunn og i engelsk politikk siden revolusjonen i 1688, i høy grad stimulerte hans fantasi. Men det var ingen vanlig, tarvelig forfenge­ lighet han var besjelet av. Whiglordene var hans helter fordi de etter hans mening var bedre skikket enn noen andre til å lede England i den ånd han ville at landet skulle ledes i. Whigfamiliene var bærere av historiske navn, «deres grener strakte seg vidt ut over det engelske land­ skap, og deres røtter trengte dypt ned i engelsk jord». De var de fremste bærere av arven fra 1688, og den arven var for Burke en hellig sak. Å forvalte den rett anså han som sin viktigste oppgave. Whiglordene på sin side satte pris på Burke og respekterte ham. Han gledet dem ved sin entusiasme, men han trettet dem også undertiden med sin uuttømmelige energi. De syntes ofte han var besynderlig og vanskelig å forstå. Men de innså hvor verdifull han var, og støttet ham. Edmund Burke var, for å bruke et moderne uttrykk, utpreget liberal av tenkesett, men han var også konserva­ tiv. Lenger fram i tiden skulle han bli en av den franske revolusjons bitreste kritikere. Han var en forkjemper for den gamle ordning i Europa — for Englands vedkom­ mende den ordning som var skapt ved oppgjøret i 1688-89, og ved hele den retts- og samfunnsutvikling som gikk forut for det. Resultatet av denne utvikling var de friheter og rettigheter som det engelske folk var i besit­ telse av ifølge lovene. For å bevare dem var det han kjempet hele livet. Han gjorde det i taler som han alltid forberedte omhyggelig, taler som i alminnelighet var like høystemte som de var lange. Ofte var de dessuten preget av en utrolig voldsomhet — han behersket det engelske språk langt bedre enn sitt irske temperament. Han la også fram sine idéer i politiske skrifter. Av disse er «Tanker om årsakene til den nåværende misnøye», som ut­ kom i 1770, blitt et av de mest berømte. Det munnet ut i

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET

303

kravet om at man måtte gjenopprette partienes makt som en motvekt mot monarkens streben etter å regjere mer eller mindre eneveldig. Aristokratiet måtte ta seg sam­ men, erklære korrupsjonen krig, påta seg sitt nedarvede ansvar for land og folk og dermed trygge den engelske fri­ het. Slik var det program Burke skisserte i sitt skrift, og som lå til grunn for alle hans aksjoner i parlamentet etter mid­ ten av 1760-årene. Han kjempet for pressens frihet. Han vendte seg mot utelukkelsen av Wilkes fra underhuset. Han protesterte mot «massakren ved St. George’s Fields». Han trådte avgjort fram som medlem av den gruppen som Georg 3. kalte opprørske fyrer, fordi de ikke ville falle til fote og erkjenne det berettigede og velsignelsesrike i kon­ gens politikk. Og Burke var i godt selskap. Mange av tidens fremste menn sto på hans linje. Blant dem var også en ung og opposisjonslysten herre ved navn Charles James Fox. Hvis det er noen som kan sies å ha vært Charles Fox’ lærer, så er det Burke. Det var viktige ting den Filosofe­ rende politikeren lærte ham. Fra Burke overtok Fox overbevisningen om at parlamentet måtte være fullsten­ dig uavhengig av kronen. Burke vakte også hans dype kjærlighet til friheten. Sin politiske overbevisning fikk han fra Burke. I alt annet var han sin egen lærer. «Charles er så forferdelig heftig,» klaget hans mor, mens han var barn. «Det gjør ingen ting,» svarte faren. «Han er en meget forstandig liten gutt. Han kommer snart til å tukte seg selv». Det var nå en meget optimistisk tro. Det varte lenge før Charles James Fox lærte å tukte seg selv. Han elsket å leve uhemmet, og han gjorde det i høyere grad enn noen annen i samtiden. Fox er blitt kalt «sin tids fenomen». Allerede som barn, da faren, en meget fordomsfri politiker i ledende stilling, med «respektfull beundring» fulgte sønnens utvikling, la han for dagen høyst bemerkelsesverdige egenskaper. Det virker som om han selv har tatt hånd om sin oppdragelse. Det var han som bestemte hvilke skoler han skulle gå på; foreldrenes rolle var begrenset til å ordne med plass for

304

STORM OVER IMPERIET

Charles James Fox. Samtidig maleri av Karl Anton Hickel. Fox var en av de mest fremstående liberalere på slutten av 1700-tallet. Han var imot tvangspolitikken overfor koloniene i Nord-Amerika og mot negerslaveriet. Personlig var han elskverdig og glad, en ivrig spiller og selskapsbror, men også meget belest og arbeidsom. I klesveien var han meget snobbet og bærer på bildet blå redingote. hvit silkevest og den høye hatten som kom på moten i denne tiden.

ham i de læreanstalter han hadde valgt ut. På egen hånd plukket han også ut de bøker han ville lese. Seks år gam­ mel slukte han all den dramatiske litteratur han kunne komme over, og han viste seg hyppig på teatrene. Fjorten år gammel var han allerede en fullt ferdig gentleman. Faren tok ham da med seg på reiser til kontinentet, og her fikk

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET

305

han stifte bekjentskap med det elegante og svært lite moralske liv som ble levet i den fasjonable verden, bl. a. i Paris. Det var da han lærte seg å spille hasard. Tyve år gammel kom han inn i parlamentet, og kort etter ble han tatt opp i regjeringen. 24 år gammel hadde han skaffet seg en gjeld på 140 000 pund. Den ble for størstedelen — ikke uten en viss vanskelighet, men heller ikke uten stolthet — betalt av faren. Unge Fox hadde satt rekord. Han hadde slått verden med forbauselse. Fox var uten sammenligning den største ødeland i det engelske selskapsliv i 1770-årene. Ingen bestilte så kost­ bare tøyer fra utlandet som han. Ingen kunne drikke så hensynsløst, spille så dristig og tape så fantastisk store summer som han. Ingen hadde heller den samme utrolige evne til å låne penger som han. Han lånte av alle, av ven­ ner og bekjente, av profesjonelle ågerkarler, ja til og med av oppvarterne i klubbene der han vanket. Det påstås en­ dog at han klarte å låne av den legendariske Casanova, som ellers ble ansett som en mester i å slå andre for mynt. Hans økonomiske forhold endte i et fullstendig håpløst rot. Men Fox tok saken med ro. Etter en natt ved spille­ bordet da han hadde tapt større summer enn vanlig, ble han oppsøkt av noen av sine venner som var redd for at han skulle legge hånd på seg selv. De fant ham hjemme i sin leilighet, nedsunket i en behagelig lenestol; der satt han i ro og mak og leste Homer. «Hva skal man ellers ta seg til når man har mistet sin siste shilling?» spurte han. Fox levde på sin charme og sin utrolige vitalitet. Hans livshunger var umettelig. Det er sant at klubbene i London lenge utøvet en uimotståelig tiltrekningskraft på ham. Men den entusiasme som han la for dagen ved spillebordet — der han så godt som alltid tapte — ble oppveiet av den ekte begeistring han følte for de store dikterne. Charles Fox var en meget dannet mann. Han levde like meget i litteraturens verden som i politikkens og fornøyelsenes. Han dyrket Shakespeare og Chaucer, Dante, Vergil og Homer. «Lær deg for guds skyld italiensk så fort som råd er, så du kan lese Ariosto,» skrev han som attenåring til

306

STORM OVER IMPERIET

en god venn. «Det finnes mer god poesi på italiensk enn på alle de andre språk jeg behersker tilsammen. Skynd deg å lese alt dette så du blir i stand til å snakke med et kris­ tent menneske». Det var noe aldeles uimotståelig i hans kolossale vitalitet. De som kjente ham, elsket ham for hans gode hjertes skyld og for hans sjarmerende smil, og de beundret ham for hans enestående begavelse. Lord Macaulay, historikeren, har fortalt at han i 1830-årene traff mennesker som hadde kjent Fox, og som ikke kunne tale om ham uten å bli beveget. Samuel Johnson, som lot ham få adgang til sin klubb, hyllet ham på sin egen måte. «Kongen er min herre,» sa denne trofaste tory, «men Fox er min venn». Og Gibbon, den store historieskriveren, mente at Fox eide «et overmenneskes kraft i forening med et barns tøyelighet og enkelhet. Neppe noe annet mennes­ kelig vesen har noen gang vært så fri for all ondskap, all forfengelighet og falskhet». Ett er sikkert: så lenge han levde, forsøkte Fox aldri å gjøre krav på dyder som han ikke var i besittelse av. Han var en meget ærlig mann. Og han var en mann som kjente seg selv. Det er ganske naturlig at en mann med denne dyna­ miske og uhemmede kraft, denne unge dandy og rangle­ fant fra spilleklubbenes og de elegante salongenes London, ville tiltrekke seg oppmerksomhet når han viste seg i par­ lamentet. Hva de hederskronede medlemmer fikk oppleve etter at han hadde tatt sete blant dem, overgikk alle for­ ventninger. Fox viste seg i besittelse av en flommende, en overveldende veltalenhet. 1 hele sitt liv forberedte han aldri et innlegg eller en tale i parlamentet. Han stolte på sin inspirasjon og virket ved sin glødende begeistimg og sin uimotståelige charme. Fox var den vidunderligste debattant som verden noen gang hadde opplevd, sa Burke, og han kunne uttale seg med autoritet. Det var ikke alltid Fox gjorde like stor lykke i under­ huset. Det utsvevende livet han førte, tok lenge ganske hardt på kreftene. Horace Walpole har skildret en drama­ tisk episode i Fox’ liv. Det hadde vært en debatt i parla­ mentet, men, sier Walpole, «i den debatten utmerket Fox seg ikke, og det kan man heller ikke forundre seg over.

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET

307

Han hadde spilt hasard på Almack’s fra tirsdag kveld den 6. til klokken fem på ettermiddagen den 7. En time før han sluttet, hadde han vunnet tilbake 12 000 pund som han tidligere hadde tapt, og kort før middagen, som fant sted klokken fem, gikk hans tap opp i 11 000 pund. Tors­ dag talte han i den nevnte debatt. Han forlot underhuset straks etter klokken elleve om kvelden for å spise middag. Deretter bega han seg til White’s der han drakk til klok­ ken syv neste morgen. Derfra gikk han til Almack’s, der han vant 6 000 pund. Og mellom tre og fire om ettermid­ dagen bega han seg til Newmarket». (Almack’s og White’s var to av Londons mest berømte klubber på denne tid. Newmarket var da som nå ett av sentrene for engelsk hestesport). Ettersom årene gikk, begynte Fox imidlertid å leve et mer regelmessig liv. I sin ungdom hadde han vært den elegante og utsvevende ungdommens selvskrevne leder. I slutten av 1770-årene ble han whigopposisjonens like selvskrevne anfører. Han ble, som en av hans biografer har sagt, «en av de fremste helter i den engelske frihetens galleri». Etter at han til å begynne med hadde tilhørt hoffpartiet, kastet han seg inn i en voldsom feide til forsvar for de engelske friheter og rettigheter. Han bekjempet kongen og hans voldsmetoder. Gjennom hele livet hatet han alt som kalles vold. Han trodde ikke at det kunne bygges noe godt ved hjelp av brutal styrke. Sammen med Burke, som ikke egnet seg for praktiske oppgaver — han var jo en utpreget teoretiker - og som derfor overlot le­ delsen til Fox, blåste han nytt liv i whigpartiet og gjorde det til et liberalt parti med et fast program som hvilte på tradisjonens grunn.

Men kongen regjerte. Med lord North ved sin side holdt han opposisjonen stangen og dominerte parlamentet. Det var Georg 3. som behersket 1770-årenes England. Det var hans livs store triumf. Men han visste at denne triumf var dyrekjøpt. Han var klar over at han ikke var så populær som da han besteg tronen. «Mot denne konge er hele fol­ kets blikk rettet, fylt av beundring og sympati» — nei, disse

308

STORM OVER IMPERIET

London-klubbcr i St. James' Street. Illustrasjon i Thomas Maltons London-bcskrivelse fra 1792. Klubblivet, som er et så markant trekk i det engelske sosictctsliv, utviklet seg i siste halvdel av 1700-årene fra de litterære og politiske gruppene som møttes i kaffe- og kakao-

ordene til Bolingbroke kunne ikke brukes om ham. Georg 3. tok dette hardt. Hans nerver hadde vært utsatt for stor påkjenning, hans helse hadde fått en knekk. I 1 765 hadde han for første gang måttet trekke seg tilbake fra ledelsen av regjeringen for en lengre tid. Det ble sagt at han led a\ en voldsom forkjølelse, men i virkeligheten var han ikke ved sine sansers fulle bruk. Sinnssykdommen hadde hatt sitt første utbrudd. Denne gang var anfallet temmelig god­ artet. og kongen ble tilsynelatende helt restituert. Seneie

SPILLET OM DEN ENGELSKE FRIHET

309

husene. Etter hvert gikk disse over til å bli eksklusive foreninger med tast medlemskap og egne lokaler, hvor ofte kortspill og hasard ble hovedbeskjeftigelsen. De fleste klubbene holdt til i St. James' Street og Pall Mali nær Londons sentrum.

ble det langt verre. Han pleide å føle når et anfall nærmet seg. «Jeg ønsker ved Gud at jeg fikk dø,» hørte man ham en gang mumle fortvilet, «for jeg holder på å bli gal». Han led av en forferdelig hodepine. Det hendte at han lot håret klippe av fordi han trodde at det ville lette det ulidelige trykket over pannen. Anfallene ble til sist så voldsomme at man tidvis måtte legge ham i tvangstrøye. Til kongens ergrelse var det «affæren Wilkes» som mer enn noe annet tiltrakk seg oppmerksomhet i 1 760-årenes

310

STORM OVER IMPERIET

England. Men monarken hadde også andre bekymringer. Kolonistene i Amerika hadde begynt å opponere. Det var ikke bare i selve England at ordet frihet var blitt aktuelt. Også i Amerika ble det talt om frihet. Etter Georg 3.s mening ble det i det hele talt så rent for meget om dette begrepet. Frihet, det var i hans øyne ensbetydende med oppløp og uroligheter og alminnelig kaos. Men parlamentsopposisjonen ga ham ingen ro. Den tok parti for de amerikanske kolonistene. Opprørsmakere var de alle sam­ men, mente monarken, både Wilkes og hans tilhengere og amerikanerne. De var like gode alle sammen, de var av samme ulla. Og det hadde kongen på sett og vis aldeles rett i. For i bunn og grunn kjempet opposisjonen i England og i Amerika for de samme idéer og de samme idealer.

SPILLET OM AMERIKA De amerikanske koloniene brøt med moderlandet. Det første britiske imperium styrtet sammen, og Amerikas forente stater ble grunnlagt. Disse begivenhetene, som er blant de viktigste på 1700-tallet og i verdenshistorien overhodet, var kommet som et jordskred, helt plutselig, ganske uventet for de fleste og aldeles umulig å stanse. Følgene av det som skjedde, var uoverskuelige. Men hva var årsakene til denne utviklingen? Hva lå bak? Dette spørsmålet har vært gjenstand for livlig disku­ sjon, og ordskiftet pågår fremdeles. Problemet har frem­ brakt en rik litteratur og svarene har vært svært forskjel­ lige. Man har pekt på den handelspolitikk i mcrkantilistisk ånd som England førte overfor koloniene. Ifølge den var koloniene økonomisk sett bare til for å berike moder­ landet. Dette kunne de ikke finne seg i, har man hevdet. Og naturligvis har denne politikken bidratt til at bån­ dene mellom England og koloniene ble revet over. Men den var ikke det eneste avgjørende. Man har også frem­ hevet at da kolonistene etter freden i 1763 ikke lenger følte seg truet av Frankrike, hadde de ikke lenger behov for noen engelsk beskyttelse, men mente at de kunne stå på egne ben — og en viss betydning har nok dette hatt.

SPILLET OM AMERIKA

311

«Join, or die» (Forening eller dod). Benjamin Franklins «slogan» i Pennsylvania Gazette den 9. mai 1754. På det tidspunkt var det bare åtte kolonier dette var aktuelt for: South og North Carolina, Virginia, Massachusetts, Pennsyl­ vania, New Jersey, New York og New England.

Man har videre pekt på de dumheter som den engelske regjering gjorde seg skyldig i i de første decennier av Georg 3.s styre, og ment at hvis George Grenville, markien av Rockingham, lord North og fremfor alt Georg 3. selv hadde vært klokere, mer vidsynte og generøse enn de var, ville bruddet kanskje aldri ha kommet. Og selvsagt har den uforstående og halsstarrige politikken som kongen og hans ministre førte, spilt en stor rolle. Men man kan med god grunn betvile at noen engelsk regjering i lengden ville ha kunnet forhindre konflikten. Den hadde kanskje kunnet utsettes, men helt å avverge den sto neppe i menneskelig makt. Man har også fremholdt at forskjellen mellom den samfunnstype som Georg 3.s England representerte, og den som hadde utviklet seg i de amerikanske koloniene, etter hvert hadde utvidet kløften: på den ene side et frem­ deles teudalt land, der et lite antall aristokrater satt med makten og rikdommen, på den annen side et i høy grad demokiatisk land med muligheter for alle til å gjøre seg gjeldende og slå seg fram. Mellom disse to typer av sam­ funn kunne det i lengden ikke bestå noe virkelig felles­ skap, har man hevdet. Og det synspunktet berører noe ganske vesentlig. Det er vel ikke mulig å sammenfatte i en eneste formel de forskjellige faktorer som har virket med i det hendelsesfoiløp som ledet fram til det skjebnesvangre bruddet. En ting ei imidlertid nå ganske klar. De amerikanske koloni­ ene hadde på den tid det her er tale om, klart å frigjøre seg åndelig. Det hadde vokst fram en amerikansk ånd (bd.

312

STORM OVER IMPERIET

16, side 137 ff), og del var skapt en type mennesker som kunne kalles amerikanere. Denne amerikanske ånd måtte før eller senere forvandles til en amerikansk nasjonal­ følelse, for den var sterkere enn innflytelsene fra Europa. Denne forvandlingen hadde ennå ikke funnet sted ved midten av 1700-tallet. De fleste kolonistene hadde på denne tid ingen tanke på å kaste loss fra moderlandet. De følte fremdeles samhørighet med England. Det var engelske prinsipper og idealer som lå til grunn for deres eget samfunn. Det var engelske frihetsbegreper de hyllet og praktiserte. Men i det øyeblikk da det ble klart for kolonistene at samhørigheten med moderlandet kunne innebære at disse gamle frihetsbegrepene og deres gamle friheter og rettigheter var alvorlig truet, var den ameri­ kanske ånd moden til å utvikles til en amerikansk nasjonal­ følelse. Det var nettopp dette som skjedde. Georg 3. gjennomførte i England sitt personlige regjeringssystem og ble møtt av en sterk, men lenge resultatløs opposisjon fra frihetselskende engelskmenns side. Da han utstrakte sitt personlige regjeringssystem til å gjelde ikke bare England selv, men også koloniene, ble han møtt av en øyeblikkelig motstand også fra amerikanernes side. Opposisjonen i England og opposisjonen i Amerika, striden omkring John Wilkes og den omtrent samtidige striden i forbin­ delse med amerikanske skatter og tollavgifter dreiet seg i bunn og grunn om samme sak. Chatham og Burke og Fox krevde akkurat det samme som de opprørske amerika­ nerne. De støttet dem også i en levende følelse av at de amerikanske kolonienes sak var deres egen. Hvis friheten gikk tapt i Amerika, ville den høyst sannsynligvis bukke under også i selve England. Både i England og Amerika seiret frihetsmennene til sist. Forskjellen var imidlertid den at resultatet for Eng­ lands vedkommende ble et nytt parti på den gamle whigorganisasjonens grunn. I Amerika derimot ble det skapt en ny, fri stat, en ny stormakt.

Man kan vel si at del var George Grenville som egentlig åpnet det spillet som førte til at England tapte Amerika.

SPILLET OM AMERIKA

313

Innbyggere i Boston demonstrerer mot stempelavgiften og brenner det stempelpapiret som var sendt fra England for å benyttes til offentlige dokumenter. Samtidig kobberstikk av Daniel Chodowiccki.

Den pliktoppfyllende Grenville, som hadde full oversikt ovei Englands finansielle stilling, fant seg stilt overfor et problem som krevde øyeblikkelige inngrep. Syvårskrigen hadde kostet mange penger. Pitt kunne ikke overlevere

314

STORM OVER IMPERIET

Canada til sin monark uten å ha brukt store summer på krigføringen, før han nådde så langt. Den engelske stats­ gjeld hadde vokst med en høyst alarmerende fart. Stats­ gjelden måtte reduseres. Og driften av de nye koloniene som man hadde skaffet seg, ville uten tvil bli en økono­ misk byrde. Penger måtte derfor nødvendigvis skaffes til veie, og i den anledning kom George Grenville til å tenke på Amerika. Den engelske regjering hadde fra gammel tid forbeholdt seg rett til å oppebære toll på visse varer som ble innført til Amerika. Disse tollavgiftene var imidlertid blitt inn­ krevd svært uregelmessig. Kolonistene hadde sabotert dem. Smugling ble drevet i stor stil. Grenville utferdiget nå instrukser om at tolloppsynet skulle skjerpes i vesentlig grad. Han drev også en såkalt sukkerlov igjennom i parla­ mentet; den bestemte at det skulle svares toll av alt sukker som ble innført til Amerika. Til slutt, i 1765, la han fram for parlamentet forslag om en såkalt stempelavgift i kolo­ niene. Ifølge dette forslaget skulle man benytte stemplet papir, som skulle selges av spesielle tjenestemenn, til alle offentlige dokumenter, f. eks. i rettssaker, og dessuten skulle alle aviser, bøker, spillkort osv. forsynes med et stempel som var belagt med en viss avgift. Tiltaket var motivert med at de pengene som kom inn på denne må­ ten, skulle brukes til å bestride en del av omkostningene ved å holde de troppene som ble ansett nødvendige i kolo­ niene. De fleste engelskmenn var enige i lovforslaget. Det ble vedtatt av parlamentet etter meget matte debatter og ble kort etter godkjent av kongen. «Man kunne like godt ha forsøkt å hindre solen i å gå ned,» sa Benjamin Franklin senere, «som å forsøke å hindre at stempelavgiften ble vedtatt». Det lå i og for seg ikke noe urimelig og ufornuftig i Grenvilles og hans kollegers resonnement at koloniene burde hjelpe til med å underholde de troppene som skulle forsvare dem. Parlamentsmedlemmene var også vel til­ fredse med sitt verk da de voterte for loven om stempel­ avgiften. De hadde riktignok en anelse om at avgiften ikke ville bli synderlig populær, like litt som de tiltak som

SPILLET OM AMERIKA

315

var vedtatt for å skjerpe tolloppsynet, hadde behaget kolo­ nistene. Men i parlamentet regnet man ikke med at stempelloven skulle fremkalle en motstand som man inn­ til da ikke hadde sett maken til. «Selv om Grenville hadde brukt hele livet for å finne en plan som var bedre egnet til å fremkalle opprørske følelser,» sier den amerikanske historikeren Beard, «ville han ikke ha klart det». Så godt som alle klasser og alle kategorier av borgere i koloniene ble berørt av stempelloven. Kolonistene sto samlet mot loven. De laget parolen «ingen beskatning uten represen­ tasjon». Stempelavgiften var, mente de, en trusel ikke bare mot deres økonomiske, men også deres politiske fri­ het. Og så var spillet om Amerika i full gang. I New York ble det i 1765 sammenkalt en kongress med representan­ ter for ni kolonier. Den fastslo at ingen engelskmann, hva enten han var bosatt i hjemlandet eller i koloniene, kunne beskattes uten sitt samtykke. Og fordi de amerikanske kolonister ikke hadde noen representanter i parlamentet, hadde dette ingen rett til å gi lover om skatter for Ame­ rika. Skatter kunne bare bli vedtatt av de forskjellige kolonienes representasjoner. Da regjeringen og dens tilhengere ble klar over hvilken bitterhet stempelavgiften hadde vakt, ble de først for­ bauset og siden forarget. De fant — og det kan man på sett og vis forstå — kolonistenes holdning temmelig urimelig. De syntes de var noen besværlige og utakknemlige bråk­ makere. De oppfattet det slik at amerikanerne motsatte seg stempelavgiften ganske enkelt fordi de ikke ville ut med pengene. Derimot overså de fullstendig at kolonis­ tene kunne ha prinsipielle grunner for sitt standpunkt. Kolonistene var ganske enkelt, som kongen uttrykte det, «foit på villspor». De forsøkte jo å hindre lover som han hadde besluttet å vedta i samråd med sine ministre og sitt parlament. Monarken mente de måtte være blitt gale, og man måtte finne en passende behandlingsmåte for dem. Den biitiske monark og den britiske regjering betraktet seg på ingen måte som tyranner. De næret intet ønske om å gjøre kolonistene til slaver. De ville egentlig bare for-

316

STORM OVER IMPERIET

søke å få dem til å gi imperiet sin økonomiske støtte. Slik så regjeringen og dens tilhengere på saken, men ikke parlamentsopposisjonen. William Pitt delte på ingen måte den offisielle oppfatning, og det var nettopp i anledning stempelavgiften han holdt en av de mest oppsiktvekkende og glimrende taler i sin karriere. «Da underhuset fattet sin beslutning om å beskatte Amerika, lå jeg syk i mm seng,» sa han blant annet. «Men så opprørt ble jeg ved tanken på de følger som denne beslutningen ville få, at jeg, hvis jeg hadde orket å bli båret her ned i mm seng, ville ha sik­ ret meg den nødvendige assistanse for å komme hit og tale mot forslaget. Det er min oppfatning at dette konge­ rike ikke har rett til å beskatte koloniene. Amerikanerne er Englands sønner, ikke dets bastarder. Beskatmngsretten inngår ikke i den utøvende eller lovgivende makt. Skat­ tene er en frivillig gave eller bevilgning av underhuset. Når vi derfor i dette hus gir og bevilger, så gir og bevilger vi det som er vårt eget. Men når vi pålegger Amerika en skatt, hva skjer da? Vi, Deres Majestets underhusmedlemmer i Storbritannia, gir og bevilger Deres Majestet hva? Vår egen eiendom? Nei, vi gir og bevilger Deres Majestet det amerikanske folks eiendom». Grenville svarte Pitt med følgende ord: «Den opprørske ånd i koloniene har visse fraksjoner i underhuset å takke for sin tilblivelse. Visse herrer bryr seg ikke om følgene av hva de sier, bare det tjener opposisjonens sak». Pitt tok øyeblikkelig til orde igjen: «Jeg er blitt anklaget for å ha fremkalt opprør i Amerika. Jeg er bedrøvet over å høre ytringsfriheten i dette hus stemplet som en for­ brytelse. Men jeg vil ikke la meg stanse av denne beskyld­ ningen. Ytringsfriheten er et privilegium som jeg fortsatt akter å benytte meg av. Det ærede medlem opplyser oss om at Amerika er gjenstridig. Amerika befinner seg i nesten åpent opprør. Jeg gleder meg over at Amerika har gjort motstand. Tre millioner mennesker med en så død frihetskjærlighet at de frivillig ville ha latt seg gjøre til sla­ ver, ville ha blitt et meget vel egnet instrument til å gjøre også andre engelskmenn til slaver». Da denne debatten foregikk, var Grenville ikke lenger

SPILLET OM AMERIKA

317

førsteminister. Han var blitt etterfulgt av Rockingham. Og Rockingham innså at stempelavgiften hadde vært et psykologisk feilgrep. Han foreslo at den skulle oppheves. Dette forslaget ble vedtatt i februar 1766 — Pitts store tale hadde ikke unnlatt å gjøre en viss virkning. Georg 3.s politikk hadde lidt et påtagelig nederlag. For å bevare skinnet hadde imidlertid regjeringen drevet igjennom at det samtidig med stempelavgiftens opphevelse, også ble vedtatt en «erklæringsakt» som hevdet parlamentets fulle rett til å gi lover for Amerika og pålegge det skatter. William Pitt hadde talt mot stempelloven. Det gjorde også Edmund Burke. Amerikanerne kjempet, sa den store filosofen, for de samme friheter som engelskmennene hadde ofret livet for i tidligere tider. Flertallet av engelsk­ menn var ikke i stand til å innse dette. Da Burke hevdet at stempelloven innebar en klar avvikelse fra det som tid­ ligere hadde vært praktisert, og at det engelske parlamentet tidligere aldri hadde beskattet koloniene, svarte således hans venn doktor Johnson tørt og kynisk: «Vi spenner ikke kalver for plogen. Vi venter til de er blitt okser». Det syn på situasjonen som disse ordene ga uttrykk for, og som også monarken, hans ministre og endel av hans under­ såtter delte, var det Pitt og Burke og deres meningsfeller kjempet mot. Om og om igjen kom de tilbake til dette: den engelske frihet måtte respekteres både når det gjaldt Amerika og England, både i koloniene og i den hjemlige politikk. Hertugen av Richmond ga i en karakteristisk vending uttrykk for hva opposisjonen følte: «Selv om jeg avskyr en pøbel som gjør opprør mot samfunnets orden, er jeg ikke bedrøvet over å se at det i folket finnes en frihetskjærlighet som kommer til uttrykk ved passende anledninger». Det var friheten striden dreide seg om, og «Frihetens sønner» var det navnet amerikanerne kom til å gå under. Uttrykket var blitt formet under en debatt i parlamentet, og amerikanerne tok det til seg med begeistring. I de for­ skjellige koloniene ble det i disse årene dannet patriotiske foreninger som nettopp gikk under navnet «Frihetens sønner», og som satte seg som mål å sabotere den engelske

318

STORM OVER IMPERIET

regjering med alle de midler man hadde til rådighet. Det var fra kolonistenes side gjort meget effektive tiltak mot dette regimet. Etter vedtagelsen av stempelloven var f. eks. alle engelske varer boikottet i Amerika. Det var noe som virket. Kjøpmennene i London og Liverpool og andre store engelske handelssentra ble grepet av panikk, for han­ delen på Amerika var en av deres viktigste inntektskilder. Det var også faktisk henstillinger fra deres side, diktert av rent økonomiske interesser, som særlig bidro til at Rockingham besluttet å oppheve stempelloven. Han hadde måttet døye meget sterke uttalelser fra kjøpmennenes side. «Vår handel lider,» skrev et underhusmedlem som repre­ senterte handclsverdenens interesser. «Hva er det egentlig dere har stelt til? Vi gjør ikke krav på å forstå oss på poli­ tikk eller på forholdene i Amerika. Men vår handel lider. Sørg for at dette blir rettet på, og skam få dere, om dere ikke gjør det!» Rimeligvis hadde førsteministeren også i minne noen ord som Benjamin Franklin hadde uttalt da han ble inn­ kalt til parlamentet for å gjøre rede for situasjonen i Amerika, og han ble spurt om ikke kolonistene til sist like­ vel ville avfinne seg med stempelavgiften: «Nei, aldri,» lød det likefremme svaret, «aldri, hvis de ikke blir tvunget til det med våpenmakt». «Nå må vi alle være amerikanere,» fastslo en represen­ tant for South Carolina på den tid da kongressen i New York fant sted, og den oppfatningen var det stadig flere kolonister som sluttet seg til. Pressen tordnet, pøbelen i Boston og andre byer plyndret husene til engelskvennlige amerikanere, og britiske embedsmenn ble hånet og mis­ handlet. Det var ikke for sterkt sagt av Pitt at koloniene befant seg i nesten åpent opprør. Riktignok gjorde opp­ hevelsen av stempelavgiften et meget gunstig inntrykk. Begivenheten ble feiret med store festligheter, og det ble drukket utallige skåler, mest i madeira, kolonistenes favorittvin, for friheten og dens engelske forsvarere. William Pitt ble feiret fremfor alle andre, men også monarken, Georg 3., fikk sin tilmålte del; ja, i New York gikk man så langt at man i begeistringsrusen reiste en statue av ham

SPILLET OM AMERIKA

319

og kalte ham «frihetens gjenoppretter». Men i dypet av folkets sjel fortsatte mistroen og misnøyen å leve. Revolusjonsstemningen skulle snart igjen komme til utbrudd. Georg 3. følte seg bare så måtelig smigret da han fikk vite at man på den andre siden av Atlanterhavet hadde hyllet ham som «frihetens gjenoppretter». Friheten var et begrep han betraktet med dyp mistro. Det var for ham ensbetydende med oppsetsighet — han talte også om ame­ rikanernes «unaturlige opprør». Fra første stund hadde han hatt sitt standpunkt klart: han kunne umulig gi etter for kolomstenes krav. Han matte holde fast ved Englands rett til å beskatte dem — «det må finnes i det minste en skatt, for at prinsippet skal opprettholdes,» sa han — og han støttet i hvert eneste tilfelle de ministre som krevde en bestemt og fast holdning overfor kolonistene. Hvis intet annet hjalp, fikk man sende tropper mot dem, presis på samme måte som monarken hadde utkommandert sine soldater mot folkemassene ved St. George’s Fields. Det var imidlertid ikke med lett hjerte Georg 3. tok kampen opp. Han var dypt urolig. Den amerikanske konflikt pla­ get ham til hans sjels innerste. «Jeg kan hverken spise eller sove,» skrev han i 1766. «Det eneste jeg kan foreta meg, er å gruble over min grusomme situasjon. Hvis mitt liv også i de kommende år skal bli like opprevet som det har vært de tre siste årene, må det tilsettes en interimsregjenng for å hjelpe meg». Likevel tvilte han ikke et øyeblikk på at det var han og ikke kolonistene som kom til å gå av med seieren. Han gjorde seg ikke store forestil­ linger om kolonistenes motstandskraft. De ville nok snart kapitulere hvis han satte hardt mot hardt, mente han. Se­ nere sa han at det han hadde villet, var å gi amerikanerne en nesestyver og så igjen bli godvenner med dem. Kongen fikk også hjelp i sitt strev; i første omgang var det Charles Townshends tur til å tre fram på scenen og med et sjarmerende bukk fremsi de replikker han hadde uttenkt. Av enn eller annen grunn hadde Chatham da han dannet sitt ministerium i 1766, besluttet å tilby Charles Townshend posten som skattkammerkansler, dvs. finansminister. Townshend var både forbauset og irritert.

320

STORM OVER IMPERIET

Han hadde hatt en annen, lavere stilling tidligere — den var på langt nær så fin som skattkammerkanslerembedet, men den var langt bedre avlønnet. Og denne lønnen ville Charles Townshend svært nødig gå glipp av. Etter adskil­ lig tvil bestemte han seg for å motta Chathams tilbud. De fleste var enige om at Charles Townshend var en for­ ferdelig hyggelig fyr. Han var vittig og morsom og alltid i godt humør, en stor charmør som tillot seg omtrent hva som helst. Underhuset satte pris på ham fordi han var så underholdende. «Den siste talen holdt han i en temmelig beruset tilstand,» sa Horace Walpole en gang. «Den var meget vittig og meget indiskret. Ingen annen enn han hadde kunnet holde den, og ingen annen ville ha gjort det selv om han hadde kunnet det. Han overgikk lord Chatham i veltalenhet, Burke i billedrikdom, Grenville i innbilskhet, seg selv i dårskap og alle i godt humør». Den slags underholdning satte man pris på i 1700-tallets engelske underhus, og Charles Townshend var meget populær. Man beundret hans kolossale selvsikkerhet og

Lord North tvinger amerikanerne til å drikke te. Allegorisk kobber­ stikk av amerikaneren Paul Rcvcrc med teksten: «Den dyktige Jege, eller Amerika som svelger den bitre drikk». I bakgrunnen star et «bedrøvet England», til høyre «militærloven» med draget sverd. Helt i bakgrunnen blir Boston bombardert. «Havneloven for Boston» strutter opp av lord North’s lomme.

SPILLET OM AMERIKA

321

Charles Townshend. Samtidig voksmedaljong av Isaac Gossctt.

elegante ubesværethet. Man fortalte gjerne hvorledes han vanligvis leste en bok: Han bladde fort gjennom begynnel­ sen av boken, mens han kastet et blikk på midten av hver side. «Alt det der er bare innledning,» pleide han å si. Derpå gikk han gjennom midtpartiene med større opp­ merksomhet for siden hurtig å gjøre seg ferdig med slutten på samme måten som begynnelsen, idet han sa: «Det der er bare de logiske konsekvenser. Dem kan jeg trekke selv». Det ble påstått at hans oppfatningsevne var så rask at han på denne lettvinte måten hadde tilegnet seg en meget betydelig dannelse. Charles Townshend var ganske opplagt en meget begavet mann, men han var dertil en meget overfladisk herre med en svakt utviklet ansvars­ følelse. «Hans talenter er større og hans skjønn er svakere enn alle andres,» sa Horace Walpole, og den karakteristik­ ken var nok ikke ueffen. I de store politiske spørsmål hadde han ikke brydd seg med å danne seg noen bestemt oppfatning. Han skiftet hurtig standpunkt — kanskje for 12. Grimberg 17

322

STORM OVER IMPERIET

ikke å kjede seg selv og sine tilhørere i underhuset. Da forslaget om stempelavgiften ble lagt fram, stemte han for det. Etterpå hadde han også stemt for at den skulle opp­ heves. Og en vakker dag — det var i 1767 — reiste han seg i parlamentet og erklærte at han egentlig alltid hadde holdt på stempelavgiften, og at han nå etter at den var avskaffet, hadde gått og fundert over hvorledes man skulle skaffe kronen en erstatning for de inntekter den ville ha innbrakt. Det forslaget han nå kom med, gikk ut på at man skulle pålegge kolonistene visse såkalte «ytre» skatter — koloniene hadde nemlig medgitt at parlamentet i London kunne pålegge dem «ytre» skatter, men derimot ikke «indre» skatter — i form av toll på visse varer såsom te, glass og papir. Disse tollavgiftene ville, mente Townshend, gi kronen 40 000 pund om året. Forslaget ble betraktet som et kompromiss. Kongen godkjente det, og i parlamentet gikk det igjennom uten at opposisjonen ga seg særlig kraftig uttrykk. Men hadde Chatham ikke vært syk, men kunnet utøve sine plikter som regjeringssjef, var det sikkert aldri blitt lagt fram. De første skuddene falt i Boston. Om aftenen den 5. mars 1 770 gikk det brannalarm i den blomstrende handels­ byen oppe i Massachusetts. Det var falsk alarm, viste det seg senere. Men det hadde samlet seg en stor menneske­ mengde på gatene, blant dem en flokk gutter som på gutters vis moret seg med å kaste snøball. Særlig spen­ nende syntes de det var å sikte på noen engelske soldater som i sine røde frakker sto vakt med uforstyrrelig stram holdning. En av vaktene mistet til sist tålmodigheten og tilkalte vakten. Det ble alvor i leken. Guttene ble skjøvet til side og voksne menn trådte til i stedet. Det ble en kraf­ tig trette, og en av rødfrakkene ble kastet over ende. Det var da skuddene falt. Fire amerikanske borgere ble lig­ gende, og blodet som piplet ut av sårene, farvet snøen rød.

Samme dag — 5. mars 1770 — som den såkalte Bostonmassakren fant sted, reiste lord North som nå var første­ minister, seg i parlamentet og foreslo at de tollavgiftene

SPILLET OM AMERIKA

323

«Boston-massakren» 5. mars 1770. Samtidig kobberstikk av Paul Revere. Illustrasjonen er ikke i samsvar med de faktiske forhold. Kaptein Prescott, som kommanderte de engelske soldatene, gjorde sitt beste for å unngå blodsutgytelse. Bildet hadde imidlertid til hensikt å hisse opp stemningen mot engelskmennene, det understrekes også av at det står «Slaktehall» over døren til det engelske tollkammeret.

som Townshend tre år tidligere hadde drevet igjennom med sitt vanlige lystige humør, skulle oppheves. Bare en av dem skulle bibeholdes, avgiften på te. Man beregnet at den ville innbringe kronen 16 000 pund om året. «For en lumpen sum på 16 000 pund tapte Storbritannia et impe­ rium,» er det blitt sagt. Forholdet var at Townshends tollavgifter ikke var blitt mottatt med samme humør i Amerika som han hadde in­ trodusert dem med i det engelske parlament. De vakte tvert imot opposisjonen til nytt liv. Ja, så levende var den blitt at lord North, da han ble førsteminister, fant det for­ nuftigst å blåse til retrett. Hans forslag ble vedtatt av parlamentet. Georg 3.s politikk hadde lidt et nytt nederlag.

324

STORM OVER IMPERIET

Det skulle imidlertid vise seg at det var for sent å blåse til retrett. Kolonistenes selvtillit var så stor at de mente at de nå meget vel kunne passe sine egne affærer. De aktet ikke lenger å gjøre noen innrømmelser av noe slag. Riktig­ nok fikk ikke begivenhetene i Boston noen øyeblikkelige følger i Amerika. Og hva England angår, hadde man der tatt det hele meget rolig: at noen mennesker satte livet til ved et gateoppløp, det var man ikke uvant med i Georg 3.s England. Men spenningen fortsatte og ble stadig mer intens. I 1773 kom eksplosjonen. Noen fartøyer på hav­ nen i Boston ble entret. Endel menn, forkledd som india­ nere, listet seg om bord og veltet et stort parti te på sjøen, mens en tusentallig menneskemasse betraktet skuespillet fra strandbredden. Nå var det ingen vei tilbake. Georg 3. kunne ikke gi etter, og kolonistene like lite. «Et væpnet oppgjør må nå avgjøre om folket i Amerika skal høre inn under dette land, eller om det skal være selvstendig,» sa monarken. Han grep til vold. Bostons havn ble stengt og Massachu­ setts privilegier beskåret. Men Boston ga ikke tapt. «Vi lever i en prøvelsens tid,» skrev en av byens fremste bor­ gere, John Adams, til sin hustru. «Hva resultatet vil bli, vet jeg ikke. Boston må, såvidt jeg kan se, påta seg å være martyr. Vår beste trøst er at det dør for en edel sak». Men Boston holdt ut. De øvrige koloniene forsøkte på alle må­ ter å hjelpe byen. «Jeg vil ikke betenke meg på,» sa George Washington, «å samle sammen ett tusen mann og dra av sted for å befri Boston, selv om jeg skal lønne dem med egne penger». De fleste amerikanere følte på samme måte. I det britiske parlament lød Edmund Burkes advarende røst: «For koloniene føler jeg den sympati som vokser fram av felles navn, beslektet blod og ensartede privile­ gier. Det er bånd som er lette som luft, men likevel sterke som jern. Høysinn er ikke sjelden den virkelige visdom i politikken. Smålighet anstår seg dårlig for et stort impe­ rium». Benjamin Franklin hadde i disse årene ved en anled­ ning sammenlignet det britiske imperium med en gammel

SPILLET OM AMERIKA

325

Tolloppkreveren og tory-tilhengeren John Malcolm var en av dem som led den forsmedelige skjebne å bli rullet i tjære og fjær og tvunget til å drikke kongens skål i brennende varm te. Tallet «45» på hatten til teskjenkeren bringer tanken hen på John Wilkes’ stridsskrift, num­ mer 45 av «The North Briton». «45» var blitt et samlingsmerke for de liberale.

eik som holder på å miste kronen, og som står der, uten løv, med noen få, tørre grener i behold. Da han i 1775 forlot England for alltid, hadde han tårer i øynene. Han hadde gjort hva han kunne, for å forebygge en væpnet konflikt. Han innså nå at spillet var tapt. Krigen ville komme. Han var for sin del forvisset om at Amerika ville

326

STORM OVER IMPERIET

Benjamin Franklin. De­ talj av en skulptur av Jean Antoine Houdon fra 1798.

vinne den, men det ville ta ti år, mente han. Og han trodde ikke at han, som nå var blitt en gammel mann, ville leve lenge nok til å se slutten på den. Da han kom til Amerika, ble han møtt av underret­ ningen om at det hadde vært et sammenstøt mellom engelske tropper og amerikanske soldater ved Lexington i april 1775. Krigen var begynt.

«BORT FRA ENGLAND» Emigranten Thomas Paine var engelskmann. Han var en urolig sjel og hadde kommet i konflikt med sine overordnede i embedsverket i London der han tjeneste­ gjorde. Han fikk avskjed fra sin beskjedne stilling, ble ruinert, skilte seg fra sin hustru og utvandret til Amerika. Dit kom han senhøstes 1774, noen måneder før drakam­ pen mellom moderland og kolonier gikk over til åpen krig. Thomas Paine ble redaktør for et nystartet tidsskrift i

«BORT FRA ENGLAND»

327

Philadelphia og skapte seg hurtig en posisjon. Han var riktignok ikke noen særlig velutdannet mann, for med sine begrensede ressurser hadde han aldri hatt anledning til å drive videregående studier, men han var svært våken og mottagelig for inntrykk, og han hadde en usedvanlig evne til å finne slående og kraftige formuleringer for de meninger han ville føre til torvs. Han var en stor stilist av den folkelige sorten, den fødte journalist, en mann som i våre dager ville ha kunnet bli en førsteklasses lederskri­ bent. Thomas Paine var dessuten en frihetskjærlig mann, en stor individualist med tilbøyelighet til å opponere mot all øvrighet, hvorledes den enn var beskaffen. Hans opposi­ sjon rettet seg på denne tid mot England og det engelske samfunn, som ikke hadde hatt plass til ham. Han hatet dette samfunnets aristokratiske struktur, og han brente etter å få gitt uttrykk for disse følelser. Thomas Paine var som mange forstår, en mann som hadde forutsetninger for å spille en rolle og vinne gehør i de amerikanske kolonier i midten av 1770-årene. Pamfletten «Common Sense» (Sunn fornuft) kom ut i januar 1776. Den var anonym, men det ble snart kjent at den var forfattet av Thomas Paine. Den inneholdt en flammende appell til amerikanerne, en appell som alle kunne forstå. Den talte deres språk og la fram argumenter som de alle kjente fra praktisk erfaring. Den hoppet over alle statsrettslige og filosofiske utredninger og ga i stedet enkle, klare, harde facts. Amerika, erklærte Paine, ville først kunne blomstre når ingen européisk makt lenger kunne blande seg opp i dets anliggender. Den fremmede innblandingen var økonomisk ødeleggende. Dessuten var den ydmykende. Det hadde vært en tid da avhengigheten aven européisk makt hadde vært berettiget. Det fantes imidlertid også et tidspunkt da det måtte bli slutt på denne avhengigheten. Dette tidspunkt var kommet da skuddene falt ved Lexington. Thomas Paine sammenfat­ tet sine meninger slik: «Nå er det ikke lenger tid å disku­ tere. Nå må våpnene tale. En ny tid er i emning i det politiske liv. Alle planer og forslag som er eldre enn 19.

328

STORM OVER IMPERIET

Engelske rekrutter som skal settes inn i kampene i Amerika. Satirisk kobberstikk fra 1780.

april (den dagen trefningen ved Lexington fant sted), er ikke mer verd enn fjorårets almanakk. Blodet fra de falne, ja, selve naturen roper: «Bort fra England!» Dette var dristige ord selv våren 1776. At man måtte gripe til våpen, var man klar over i de amerikanske kolo­ niene. Men å gå så langt som fullstendig å kaste loss fra England, å bryte ut av det britiske imperium og danne en egen, selvstendig stat, det var man hittil i alminnelighet ikke beredt til å gjøre. Man ville med våpen i hånd knuse den britiske politikk som etter amerikanernes mening ut­ leverte koloniene til moderlandets vilkårlighet. Og når seieren var vunnet, skulle man igjen knytte båndene med England, men på et nytt grunnlag og under andre forutset­ ninger. Slik var det opprinnelige program. Det ble avløst av selvstendighetstanken. Til selvstendighetstankens gjenn­ ombrudd og seier bidro i høy grad Thomas Paines på en

«BORT FRA ENGLAND»

329

gang følelsesmettede og kaldt resonnerende pamflett, hans revolusjonære appell til den sunne fornuft. «Common Sense» ble spredt over hele Amerika; opplaget steg hurtig til en halv million eksemplarer. George Washington ut­ talte sin anerkjennelse for den, og de som sto omkring ham, sluttet seg til hans oppfatning. Skriftet ble også spredt til utlandet der det vakte kolossal oppsikt. Det varte ikke lenge før det ble oversatt til fransk og tysk. Og det fortelles at selve prinsen av Wales en dag ble overras­ ket av sin mor i en krok i slottet i London best som han var i ferd med å studere Thomas Paines pamflett. Prinsen nektet bestemt å oppgi hvem som hadde smuglet den inn i slottet.

«Vi betrakter det som en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er skapt like; at de av skaperen er utstyrt med visse umistelige rettigheter; blant disse rettigheter er liv, frihet og rett til å strebe etter lykke; at menneskene har opprettet statsstyre for å sikre disse rettigheter, og at dette styre utleder sin makt ved samtykke fra dem som blir styrt; samt at hvis noen styreform viser seg fordervelig på noen måte, så er det folkets rett å forandre eller avskaffe den».

^.k».taur.iC!U tellur* Au uvifuien d» U formirinion e< du. tjonheur & ii( «t drélsrc . ;■

1k teute rkueur M .«esaaire peur »'aiMltCT dc.? saperUnn»dott «re j^onent repri.mt paria kt. .

1CTfi«Wrt«X*,”‘* J*» am»P>«» dftlEltt tupreme kt drellg iulvAn» wnawtni Rre.Liulukqii« «k j rioitsce counnune. f ti:I..r: dr i v.-.tf ,t»»rwtjr„ in& par Ulot.

mII ul|u,w

des dr«>i|» de ITiwnnte nduriftyen nrétasjtt puldique; erne force eit dont inuitua pour livan

UM^cinuuiApou^ret™^^ ucl» do dreiu^tureU dedu