Den franske revolusjon: Det gamle regimes krise [1] [PDF]

Zitiervorschau

ALBERT SOBOUL

Den franske revolusjon I DET GAMLE REGIMES KRISE

S Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

Uni versitetsforlaget Oilo - Bergen - Tromsø

© Albert Soboul, Paris, 1962 Originalens tittel: Précis d’histoire de la Révolution fran^aise © Norsk utgave, Universitetsforlaget, Oslo 1969 Oversatt av Marit Eide med faglig rettleiing av Kåre D. Tønnesson

Omslag: Eimer Rodin

Trykk: Edgar Høgfeldt A.s - Kristiansand S.

Forord

Albert Soboul, f. 1914, har en sentral stilling i fransk revolusjonsforskning. Han er innehaver av det tradisjons­ rike professorat i den franske revolusjons historie ved Sorbonne, og i en årrekke har han redigert spesialtidsskriftet for revolusjonens historie: Annales historiques de la Révolution frangaise. I flere bøker og et utall ar­ tikler har han studert et vidt spektrum av emner som like­ vel er bundet sammen gjennom hans dominerende interesseretning: sosial og økonomisk historie, revolusjonær aktivitet i grupper nedenfor de «normalt» politisk aktive lag. Sobouls største verk, doktoravhandlingen fra 1958, Les Sans-Culottes parisiens de l’An II (forkortet engelsk utgave The Parisian Sans-Culottes and the Trench Revolution, 1964), er således en analyse av den revolusjonære folkebevegelse i Paris under terroren. Gjennom inngå­ ende og dealjerte undersøkelser har Soboul bidratt til å realisere det program som hans lærer Georges Lefebvre uttrykte ved formelen «se revolusjonen nedenfra». Soboul skiller seg imidlertid fra Lefebvre ved et mer konsekvent gjennomført marxistisk grunnsyn. Den oversikt over den franske revolusjon som her gjøres tilgjengelig for norske lesere, er ikke alene en konsentrert og pedagogisk ypperlig tilrettelagt sammen­ fatning av forskningsresultater opp til de siste år. For­ fatteren hevder, ofte i en tilspisset og skjematisk form, et bestemt helhetssyn, og boken kan leses som en mo­ derne marxistisk fortolkning av revolusjonstidens kon­ flikter og utviklingslinjer. April 1969

Kåre D. Tønnesson

Innhold

Forfatterens forord

11

INNLEDNING: Det gamleregimes krise I Samfunnets krise Det føydale aristokratis forfall 1. Adelen: Forfall og reaksjon 2. En splittet geistlighet Tredjestandens oppsving ogproblemer 1. Borgerskapets styrke og mangfoldighet 2. De lavere klasser i byene: kampen for det daglige brød 3. Bondestanden: reell enighet, latentemotsetninger Borgerskapets filosofi

15 23 24 25 29 33 35 43 49 59

II Institusjonenes krise Kongedømmet av Guds nåde 1. Eneveldet: pretensjoner og begrensning 2. Regjeringsapparatet Sentralisering og selvstyre 1. Eneveldets representanter i provinsene 2. Restene av det lokale selvstyret Kongens rettsvesen Det kongelige skattevesen 1. Den direkte skatt: den «umulige likhet» 2. De indirekte skattene og skatteforpaktningen

67 67 67 72 74 75 77 78 82 82 84

III Forspill til den borgerlige revolusjon: Aristokratiets opprør (1787—1788) Monarkiets endelige krise 1. Den finansielle avmakt 2. Den politiske maktesløshet Parlamentene mot eneveldet 1. Parlamentsuroen og forsamlingen i Vizille 2. Kongedømmets kapitulasjon

88 88 88 91 96 96 99

8 FØRSTE DEL: «Nasjonen, kongen, loven». Borgerlig revolusjon og folkebevegelse (1789—1792):

I Den borgerlige revolusjon og det gamle regimes fall (1789) Den juridiske revolusjon (fra slutten av 1788 til juni 1789) 1. Sammenkallingen av Generalstendene (slutten av 1788—mai 1789) 2. Den juridiske konflikt (mai-juni 1789) Folkets revolusjon (juli 1789) 1. Oppstanden i Paris: 14. juli og stormen på Bastillen 2. Byenes reisning (juli 1789) 3. Landsbygdas revolusjon: Den store skrekken (sist i juli 1789) Følgene av folkets revolusjon (august-oktober 1789) 1. 4. august-natten og menneskerettserklæringen 2. Septemberkrisen: notablenesnederlag 3. Oktoberdagene 1789 II Den grunnlovgivende forsamling. Kompromisspolitikkens nederlag (1790) Forsamlingen, kongen og folket 1. La Fayette og forsoningspolitikken 2. Organiseringen av det politiskeliv De store politiske problemer 1. Finansproblemet 2. Det religiøse problem Forsoningspolitikkens høydepunkt og sammenbrudd 1. Den nasjonale føderasjon av 14.juli 1790 2. Oppløsningen av hæren og Nancy-affæren (august 1790)

III Den grunnlovgivende forsamling og gjenoppbyggingen av Frankrike (1789—1791) Prinsippene av 1789 1. Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter 2. Brudd på prinsippene

105

109

109 110 119 124

126 130

133 136 136 140 143

147 147 148 151 155 155 157 158 158 159

162 162

163 166

9 Den borgerlige liberalismen 1. Den politiske frihet: Grunnloven av 1791 2. Den økonomiske frihet: Laisser faire, laisser passer Rasjonaliseringen av statsapparatet 1. Den administrative desentralisering 2. Reform av rettsvesenet 3. Nasjonen og kirken 4. Skattereformen Mot en ny sosial balanse: assignater og nasjonalgods 1. Assignatene og inflasjonen 2. Nasjonalgodset og den borgerlige eiendoms vekst

IV Den grunnlovgivende forsamling og kongens flukt (1791) Kontrarevolusjon og folkefremstøt 1. Kontrarevolusjonen: aristokrater, emigranter og edsnektere 2. Folkets fremstøt, sosial krise og politiske krav 3. Den grunnlovgivende forsamling og forsøket på å stoppe revolusjonen Revolusjonen og Europa 1. Revolusjonær smitte og aristokratiskreaksjon 2. Ludvig XVI, den grunnlovgivende forsamling og Europa Varennes: Kongen unnsier revolusjonen (juni 1791) 1. Kongens flukt (21. juni 1791) 2. Innenrikspolitiske følger av Varennes: Champde-Mars-massakren 17. juli 1791 3. Utenrikspolitiske følger av Varennes: Pillnitzerklæringen (27. august 1791)

V Den grunnlovgivende forsamling, krigen og kongedøm­ mets fall (oktober 1791—august 1792) Mot krigsutbruddet 1. Feuillantinere og girondinere 2. Den første konflikten mellom kongen og den lovgivende forsamling (høsten1791)

169 169

173 179 180 182 184 188 190 190 192

196 196

196 197 199 200 201 203 206 206 208 210

212 212 212 215

10 3. Krig eller fred (vinteren 1791—1792) 4. Krigserklæringen av 20. april 1792 Kongens fall (april-august 1792) 1. De militære nederlag (våren 1792) 2. Den annen konflikt mellom kongen og forsam­ lingen (juni 1792) 3. Den ytre faren og Girondens maktesløshet (juli 1792) 4. Opprøret av 10. august 1792

218 222 223 223 225 228 230

Forfatterens forord

Den franske revolusjon utgjør sammen med 1600-tallets nederlandske og engelske revolusjoner gjennombruddet for en lang økonomisk og sosial utvikling som har brakt borgerskapet til makten. Denne påstand, som i dag er ålment godtatt, ble frem­ satt allerede tidlig på 1800-tallet av borgerskapets mest klarsynte politiske teoretikere. Fran^ois Guizot, som ville rettferdiggjøre borgerskapets politiske rettigheter under konstitusjonene av 1814 og 1830, hevdet at det var karakteristisk for det franske samfunn, likesom for det engelske, at det mellom folket og aristokratiet fantes et sterkt borgerskap som gradvis hadde utformet en ide­ ologi og skapt et grunnlag for det nye samfunn som ble etablert i 1789. Alexis de Toqueville, og senere Hippolyte Taine, hadde den samme oppfatning. Toqueville talte med «en slags religiøs beven» om «denne uimot­ ståelige revolusjon som i flere århundrer har gått frem­ over gjennom alle hindringer og som fortsetter sin vei midt blant ruinene av alt det den har revet ned». Taine tegnet bildet av hvordan borgerskapet langsomt arbeidet seg oppover den sosiale rangstige og hvordan det etter hvert fant den rettslige ulikhet utålelig. Men selv om disse historikerne var overbevist om at borger­ skapets opphav og fremvekst i første rekke skyldtes han­ delens og industriens utvikling, tok de ikke opp til nær­ mere studium den økonomiske bakgrunn for revolusjo­ nen eller for de sosiale klasser som utløste den. På tross av sitt klarsyn kunne ikke disse borgerskapets historikere kaste lys over det vesentligste, nemlig at re­ volusjonen i siste instans forklares ut fra motsetningen mellom produksjonsforholdene og de produktive krefter. Som de første understreket Marx og Engels med styrke i Det kommunistiske manifest at produksjonsmidlene som borgerskapets makt var bygd på, ble skapt og utviklet innenfor selve «føydalsamfunnet». Ved slutten

12

Forfatterens forord

av 1700-tallet var eiendomsforholdene, landbrukets og industriens organisasjon, ikke lenger i overensstemmelse med produksjonskreftene som var i fullt oppsving, men la tvert imot hindringer i veien for produksjonen. «Man måtte bryte disse lenker,» skrev forfatterne av Mani­ festet, «og de ble brutt.» I sin Histoire socialiste, en bredt anlagt fremstilling båret oppe av en glødende stil og som fremdeles står som et verdifullt arbeid, lar Jean Jaurés seg i en viss grad påvirke av den historiske materialisme. Men bare i en viss grad. I innledningen skriver han at hans tolk­ ning av historien er «på samme tid materialistisk med Marx og mystisk med Michelet». Jaurés trekker fram revolusjonens økonomiske og sosiale grunnlag. «Vi vet,» skriver han, «at de økonomiske vilkår, produksjons- og eiendomsforholdene er historiens grunnlag.» Det nye Jaurés førte inn i revolusjonsforskningen, hang nok også sammen med hans erfaringer fra arbeiderbevegelsens fremvekst i begynnelsen av 1900-tallet. Det er tydelig at Albert Mathiez, som skrev forordet til en ny utgave av Histoire socialiste i 1922, har følt det når han skriver at Jaurés i sine studier av historiske kilder tok med seg «den samme skarpe sans, den samme intuisjon» som han la for dagen i den politiske kamp: «Fordi han sto midt oppe i forsamlingenes og partienes hektiske liv var han, mer enn en professor i sitt studerkammer, i stand til å leve seg inn i revolusjonsmennenes følelser og tanker — både når de var klare og når de var mer diffuse.» Men Jaurés gjør seg kanskje skyldig i en viss skjematisering. Hans revolusjon skrider fram som én bevegelse; den har sin opprinnelse i et modnet borgerskaps økonom­ iske og intellektuelle styrke, og dens resultat ble å etab­ lere denne makt i lovs form. Sagnac og Mathiez gikk dypere. De klargjorde innhol­ det i den aristokratiske reaksjon som i 1787-1788 kulmi­ nerte i det som Mathiez med et noe tvetydig uttrykk kaller «adelsrevolten»: adelen gjorde ikke bare innbitt motstand mot ethvert reformforsøk, men rev til seg alle høyere embeter og nektet hårdnakket å dele førsteran­ gen i samfunnet med høyborgerskapet. Slik kunne man

Forfatterens forord

13

forstå den franske revolusjons voldsomhet; at borger­ skapets seier ikke kom som resultat av en gradvis utvik­ ling, men av en brå omveltning. Men revolusjonen var ikke borgerskapets verk alene. Likesom Jaurés la Mathiez vekt på tredjestandens opp­ løsning under revolusjonen, på motsetningene som snart oppsto mellom de forskjellige deler av borgerskapet og de lavere klasser. Ut fra dette viste han mangfoldig­ heten i revolusjonens historie gjennom dens forskjellige faser. Georges Lefebvre vendte oppmerksomheten bort fra det som skjedde i Paris og i de store byene, som inn­ til da hadde fanget historikernes interesse, for å ta opp studiet av bondestanden. Jordbruket var fremdeles den helt dominerende næringsvei i revolusjonstidens Frank­ rike. Før Lefebvre hadde man betraktet bøndenes revo­ lusjon som en følge av det som skjedde i byene: i full forståelse med borgerskapet var den hovedsakelig rettet mot godseierne og kongemakten. På den måten bevarte revolusjonen sin enhet og én samlet strøm. På grunnlag av nøyaktige sosiale analyser, kunne Georges Lefebvre vise at det innenfor den borgerlige revolusjon utviklet seg en revolusjonær bondebevegelse som var egenartet ved sin opprinnelse og sine fremgangsmåter, som gjen­ nomgikk sine egne kriser og stilte mot sine egne mål. Dette forhindret imidlertid ikke at bondebevegelsens hovedmål falt sammen med målet for den borgerlige re­ volusjon, nemlig å avskaffe de føydale produksjonsfor­ hold. Revolusjonen knuste de gamle eiendomsforhold på landsbygda, den brøt ned det tradisjonelle jordbruks­ systemet. Georges Lefebres arbeid viser hva som nå trenges i revolusjonsforskningen. Utenfor det felt han har ryddet, er revolusjonens sosiale historie jomfruelig mark. Den alene kan utdype vår innsikt i revolusjonen. Bare på grunnlag av omhyggelige undersøkelser av eiendomsforholdene in­ nen jordbruk, handel og industri og av det økonomiske grunnlaget for samfunnsklassene og de mindre sosiale grupper som disse må deles opp i, kan man gjøre rede for klassemotsetningene og klassekampen, forstå den revolusjonære bevegelses omskiftelser og utvikling og

14

Forfatterens forord

komme fram til en riktig status over revolusjonens re­ sultater. Det er betegnende at selv om borgerskapet har hatt et ubestridt herredømme i mer enn halvannet århundre, har vi ingen fremstilling av det franske borgerskap under revolusjonen. Vi har fått enkelte skisser, som snarere tar for seg borgerskapets mentalitet enn dets økonomiske grunnlag, og en del monografier, som behandler en lands­ del eller en by, en familie eller en bestemt del av bor­ gerskapet. Disse monografiene er av stor verdi fordi de bygger på primærforskning og viser den vei man må gå for å ta igjen det forsømte på dette området av revolusjonsstudiet. Vi mangler riktignok ikke beskrivelser av la société, det vil si «det gode selskap», de herskende klasser. Men disse bygger på memoarer eller brevvekslinger og inneholder nesten bare beskrivelser av seder og skikker eller av enkelte ideer, mens man trenger å bringe klarhet i borgerskapets størrelse, næringsveier og inn­ tekter. Vi har heller ingen adelens historie under revo­ lusjonen, og den lavere bybefolknings historie begynner bare såvidt å utformes. Det viktigste mål for en alvorlig historisk forskning må være å utarbeide lokale eller regionale monografier som så langt materialet tillater det, bygger på statistiske opplysninger som kilder fra ervervs­ livet og skattevesenet kan gi. Deretter vil det bli mulig å utarbeide synteser over de forskjellige sosiale klasser og grupper. Bare på den måten kan man få en presis oppfatning av motsetningene og følge klassekampen i hele dens dialektiske mangfoldighet. Utnyttelsen av Vestindias sukkerøyer og den maritime handel som knytter seg til dem er ofte blitt behandlet, men vi har ingen grundig undersøkelse av borgerskapet i Bordeaux-distriktet. Alle de betraktninger man kan gjøre seg om girondinerne er nytteløse så lenge man ikke har studert den sosiale gruppe de representerte. Det ville være lett å gi flere eksempler som viser at et veldig område ligger uutforsket og at mange begiven­ heter under revolusjonen fortsatt ligger i mørke fordi vi mangler nøyaktige kunnskaper om de sosiale krefter som var virksomme.

INNLEDNING

Det gamle regimes krise

I 1789 levde Frankrike under det som man senere har kalt «det gamle regime» (1’Ancien regime). Samfunnet var i sitt vesen aristokratisk. Det var ba­ sert på fødselsprivilegier og jordeiendom. Men denne tradisjonelle samfunnsorden var blitt undergravd av den økonomiske utvikling som økte handelens og industriens betydning og ga borgerskapet større makt. Samtidig ut­ hulte vitenskapens fremvekst og opplysningstidens filo­ sofi det ideologiske grunnlag for den bestående orden. Selv om Frankrike enda på slutten av 1700-tallet vesent­ lig var et jordbruks- og håndverksland, forandret den tradisjonelle økonomien seg med oppsvinget i handel og med den begynnende storindustri. Kapitalismens frem­ gang og kravet om økonomisk frihet fremkalte riktignok sterk motstand hos de sosiale grupper som holdt fast ved det tradisjonelle økonomiske system. For borgerskapet sto denne utvikling likevel som nødvendig. Dets filoso­ fer og økonomer hadde utformet en doktrine som var i overensstemmelse med dets sosiale og politiske interes­ ser. Selv om adelen beholdt førsteplassen i det offisielle hierarki, var dens økonomiske makt og dens sosiale rolle i nedgang. Hele tyngden av det gamle regime og av det som enda gjensto av føydalsystemet hvilte på de lavere klasser og særlig på bøndene. Disse klassene var enda ikke i stand til å fatte hvilke rettigheter de kunne kreve og hvor stor deres makt var. Borgerskapet med dets sterke økonom­ iske struktur og dets intellektuelle innflytelse sto for dem som den eneste naturlige ledergruppe. Det franske borgerskap på 1700-tallet hadde utformet en filosofi som stemte overens med dets fortid, med dets rolle og med 2 — Den franske revolusjon I

18

Det gamle regimes krise

dets interesser. Men samtidig hadde den så stor bredde og var så solid grunnet på fornuften at denne filosofien, som kritiserte det gamle regime og bidro til å ødelegge det, ved sin universelle karakter talte til alle franskmenn og til alle mennesker. Opplysningsfilosofien erstattet den tradisjonelle opp­ fatningen av livet og av samfunnet med et sosialt lykkeideal med grunnlag i troen på menneskets ubegrensede fremskritt og på vitenskapen. Mennesket gjenfant sin verdighet. En fullstendig frihet på alle områder, både økonomisk og politisk, skulle oppmuntre dets virksom­ het. Filosofene stilte opp som mål at man skulle kjenne naturen for å kunne beherske den, og at man skulle øke den alminnelige rikdom. På den måten skulle det men­ neskelige samfunn komme til full utfoldelse. Overfor dette nye ideal kom det gamle regime på defensiven. Monarkiet var fremdeles «av Guds nåde», kongen av Frankrike ble betraktet som Guds represen­ tant på jorden og utøvde i kraft av dette sin eneveldige makt. Men eneveldet manglet en fast vilje. Ludvig XVI hadde til slutt overgitt sin eneveldige makt til aristokra­ tiet. Det man har kalt den aristokratiske revolusjon, — men som heller var en adelsreaksjon eller snarere en ari­ stokratisk reaksjon som ikke vek tilbake for maktbruk og opprør — brøt ut i 1787, to år før den borgerlige revolusjon. På tross av et administrativt personale som ofte var fremragende, led de gjennomgripende reformer som ble forsøkt av Machault, Maupeou og Turgot, neder­ lag overfor den innbitte motstand fra aristokratiets bol­ verk: parlamentene og provinsstendene. Dette førte til at administrasjonen ikke ble forbedret og at det gamle regimes stat ble stående som ufullstendig. Kongedømmets organer hadde så å si fått sin endelige form under Ludvig XIV. Ludvig XVI styrte ved hjelp av de samme regjeringsdepartementer og de samme råd som solkongen. Men selv om Ludvig XIV hadde gitt kongemakten en myndighet den aldri før hadde hatt, hadde han ikke skaffet den en logisk og sammenhen­ gende oppbygning. Riket var blitt mer av en nasjonal

Det gamle regimes krise

19

enhet på 1700-tallet, takket være utviklingen av samferdselsmidlene og av det økonomiske samkvem, av den klassiske dannelse ved de lærde skoler, ved spredningen av de filosofiske tanker gjennom bøker, gjennom salon­ gene og de litterære selskapene. Likevel var den nasjo­ nale enhet ikke fullstendig. Byene og provinsene be­ holdt sine privilegier, Nord-Frankrike bevarte sin sed­ vanerett mens Sør-Frankrike fulgte den romerske rett. Mangfoldigheten når det gjaldt mål og vekt, veiavgifter og indre toll la hindringer i veien for landets økonom­ iske enhet og gjorde ofte franskmenn til fremmede i sitt eget land. Forvirring og rot var administrasjonens ve­ sentligste kjennetegn. Lokalinndelingen i rettsvesenet, finansvesenet, militærvesenet og kirken falt ikke sam­ men: grensene løp over hverandre på kryss og tvers.

Mens det gamle regimes oppbygning ble opprettholdt i samfunnet og i staten, fant det sted en «veritabel konjunktur-revolusjon» — for å bruke Ernest Labrousse’s uttrykk — som skapte nye sosiale spenningsforhold: økningen i folketallet og prisstigningen bidro til å for­ verre krisen. Når befolkningstilveksten i Frankrike på 1700-tallet, som særlig ble følbar etter 1740, ser betydelig ut, er det fordi den inntraff like etter en stagnasjonsperiode. I vir­ keligheten var tilveksten beskjeden. Landets befolkning kan anslås til 19 millioner innbyggere på slutten av 1600tallet og til 25 millioner like før revolusjonen. I sin Administration des finances de la France (1784) setter Necker tallet til 24,7 millioner, noe som synes å være litt i underkant. Holder man seg til 25 millioner, har tilveksten vært 6 millioner, det vil si fra 30 til 40 % når man tar de regionale variasjoner i betraktning. På samme tid hadde England ikke stort mer enn 9 millioner innbyggere (en økning på 80 % i løpet av århundret), mens Spania hadde 10,5 millioner. Fødselshyppigheten i Frankrike var høy, den nådde opp i 40 promille, men en viss tendens til nedgang gjorde seg gjeldende, særlig i de adelige familier. Dødeligheten, som varierte sterkt fra år til år, skal ha vært nede i 33 promille i 1778. For­

20

Det gamle regimes krise

ventet levealder lå på ca. 29 år like før revolusjonen. Det er særlig annen halvpart av 1700-tallet som preges av denne befolkningsveksten. Den skyldes hovedsakelig at man overvant 1600-tallets store kriser som skrev seg fra underernæring, hungersnød og epidemier (som for eksempel under «den store vinteren» i 1709). Etter 1741-42 forsvant disse hungersnød-krisene. Ved at nataliteten simpelthen holdt seg konstant, oversteg den mor­ taliteten og førte til en økning i folkemengden, særlig i de lavere klasser og i byene. Befolkningstilveksten synes å ha berørt byene mer enn landdistriktene. I 1789 var det omkring seksti byer med mer enn 10 000 inn­ byggere. Dersom man til byene regner tettbygde strøk med mer enn 2000 innbyggere, kan bybefolkningen an­ slås til omtrent 16 % av innbyggertallet. Befolknings­ tilveksten økte etterspørselen etter jordbruksvarer, og den bidro til prisstigningen. Pris- og inntektsnivået i Frankrike på 1700-tallet viser stigning i perioden 1733-1817, fase A , — for å bruke Simiands terminologi — som fulgte etter en fase B med depresjon på 1600-tallet fram til 1730. Den lange konjunkturbølgen begynte henimot 1733 (livren var blitt stabilisert i 1726, og fram til revolusjonen skjedde det ingen brå omkasting av pengeverdien). Stigningen var langsom fram til 1758, for så å skyte fart fra 1758 til 1770 («Ludvig XV’s gullalder»). Dernest stabiliserte prisene seg på et høyt nivå for å skyte ny fart like før revolusjonen. Ernest Labrousse’s beregninger, som er basert på 24 forskjellige varer og med indekstallet 100 lik gjennomsnittet i perioden 1726-1741, viser en gjen­ nomsnittlig prisstigning på 45 % i tiden 1771-1789 og på 65 % i årene 1785-1789. Økningen varierer sterkt for de forskjellige varer. Den er sterkere for matvarer enn for ferdigvarer og sterkere for korn enn for kjøtt. Dette er karakteristisk for en økonomi som først og fremst er basert på jordbruk. Korn hadde en helt domi­ nerende plass i almuens budsjett, og produksjonen økte bare i liten grad, mens befolkningen vokste hurtig og det ikke var noen konkurranse med korn fra utlandet. I perioden 1785-1789 økte prisen på hvete med 66 %,

Det gamle regimes krise

21

på rug med 71 % og på kjøtt med 67 %. Ved til bren­ sel slo alle rekorder: 91 %. Vinen sto i en klasse for seg med en økning på bare 14 %. Nedgangen i utbyttet av vinproduksjonen var så meget mer alvorlig som mange vindyrkere ikke dyrket korn og dermed var nødt til å kjøpe sitt brød. Prisstigningen for tekstiler (29 % for ullstoffer) og for jern (30 %) lå over gjennomsnittet. De sykliske svingningene 1726-1741, 1742-1757, 1758-1770 og 1771-1789 og svingningene etter årstidene kom i tillegg til langtidsutviklingen og gjorde tidvis pris­ stigningen langt sterkere. I 1789 kom stigningen på hvete opp i 127 % og på rug opp i 136 %. For korn gjaldt det overhodet at de sesongmessige svingninger, som nesten var umerkelige i en overskuddsperiode, ble mangedoblet i dårlige tider. Fra høsten og fram til neste høst kunne prisene stige fra 50 % til over 100 %. I 1789 kom det sesongmessige høydepunkt i den første halvdel av juli, og prisen på hvete steg med 150 % mens rugprisen steg med 165 %. Konjunkturene slo altså sterkest ut i prisene på dagligvarene: man kan lett regne seg til de sosiale konsekvensene. Det er forskjellige grunner til disse svingningene. Når det gjelder de sykliske og sesongmessige svingninger og de derav følgende kriser, er årsakene å finne i produk­ sjons- og transportforholdene. Hver landsdel forsynte seg selv og det var avlingen som bestemte prisene. Indu­ strien, som vesentlig var av håndverkstypen og som eks­ porterte lite, var avhengig av det innenlandske forbruk og dermed av svingningene i jordbruket. Når det gjel­ der prisstigningen over lengre tid, blir det hevdet at den skrev seg fra økningen i mengden av betalingsmidler. Produksjonen av edle metaller steg betraktelig på 1700tallet, særlig av brasiliansk gull og av mexikansk sølv. Således er det blitt sagt at gjennom inflasjon og prisstig­ ning ble revolusjonen forberedt i grubene i Mexico. Be­ folkningstilveksten bidro også til å forsterke prisstig­ ningen ved at etterspørselen økte.

Det gamle regimes krise viste seg således både på det økonomiske, sosiale og politiske område. Et studium av

22

Det gamle regimes krise

denne krise vil måtte bestå i å sakene og de mer umiddelbare lusjonen og å vise hva det er sielle betydning i det moderne

søke både de dypere år­ foranledninger til revo­ som gir den dens spe­ Frankrikes historie.

I Samfunnets krise

I det gamle regimes aristokratiske samfunn skjelnet man etter gammel rett mellom tre stender, nemlig geistlig­ heten og adelen — som var de priviligerte stender — og tredjestanden som omfattet den altoverveiende del av nasjonen. Stendene hadde sin opprinnelse i middelalderen, da skillet var blitt trukket mellom dem som ba, dem som sloss og dem som arbeidet for at de andre skulle kunne leve. Geistligheten var den eldste stand, og den hadde helt fra begynnelsen av en spesiell stilling som var utfor­ met i den kanoniske rett. Blant lekfolkene utskilte seg senere den sosiale gruppe som ble til adelstanden. De som hverken var prester eller adelsmenn utgjorde den sosiale kategorien laboratores-. opprinnelsen til tredje­ standen. Men tredjestanden ble først utformet over et lengre tidsrom. Til å begynne med omfattet den bor­ gerne, det vil si de frie menn i de byene som hadde fått frihetsbrev. De ikke-adelige på landsbygda kom med i tredjestanden da de for første gang i 1484 deltok i valget på deputerte fra denne standen. Stendene konso­ liderte seg litt etter litt og gjorde seg gjeldende overfor kongemakten, slik at inndelingen i stendene ble en av kongerikets fundamentale lover, stadfestet av sedvanen. I sitt Essai sur les mæurs et 1’esprit des nations (1756) karakteriserer Voltaire stendene som rettslige enheter og definerer dem som «nasjoner i nasjonen». Stendene utgjorde ikke sosiale klasser. Hver av dem var inndelt i mer eller mindre antagonistiske grupper. På 1700-tallet var denne gamle sosiale orden, som bygget på føydalsystemet, på forakten for kroppsarbeid og pro­ duktiv virksomhet, ikke lenger i overensstemmelse med de faktiske samfunnsforhold.

24

Det gamle regimes krise

Samfunnsordenen i Frankrike under det gamle regime hadde bevart sitt opprinnelige preg fra den tid da Frank­ rike begynte å ta form, på 900- og 1000-tallet. Jorden var da den eneste kilde til rikdom, og de som eide jor­ den var også herrer over dem som arbeidet med den, nemlig de livegne bønder. Senere hadde mange endringer undergravd denne opprinnelige ordning. Kongen hadde fratatt lensherrene deres rettigheter som hånd­ hevere av offentlig myndighet, men han hadde latt dem beholde deres sosiale og økonomiske privilegier. De hadde bevart førsteplassen i det sosiale hierarki. Handelsoppsvinget fra 1000-tallet av og utviklingen av håndverksproduksjonen hadde imidlertid skapt en ny form for rikdom, nemlig den rørlige eiendom, og samtidig en ny klasse, borgerskapet. Ved slutten av 1700-tallet hadde denne klassen den ledende stilling innen næringslivet. Den skaffet den kon­ gelige administrasjon embetsmenn og de nødvendige pengeinntekter til statens drift. Adelen hadde kun en parasittrolle. Samfunnets rettslige oppbygning falt ikke lenger sammen med de sosiale og økonomiske realiteter.

Det føydale aristokratis forfall Aristokratiet var den priviligerte klasse i det gamle re­ gime. Det besto av adelen og hele høygeistligheten. Selv om adelen besto som stand i 1789, hadde den forlengst mistet den offentlige myndighet som den hadde hatt i mellomalderen. Etter store anstrengelser hadde kapetingerne vunnet tilbake utøvelsen av kongemyndigheten: å innkreve skatt, utskrive soldater, prege mynt og utøve domsmyndighet. Etter Fronden ble den beseirede og delvis ruinerte adelen temmet. Adelsmennene beholdt imidlertid førsteplassen i det sosiale hierarki helt fram til 1789, selv om adelen som stand var den annen i rang, og geistligheten den første. Aristokratiet var nemlig ikke identisk med de privi­ ligerte stender; prester og munker av tredjestands-opprinnelse hørte til førstestanden, men ikke til aristokra-

Samfunnets krise

25

tiet. Aristokratiet, det var nettopp i alt vesentlig adelen. Geistligheten var en priviligert stand som var delt i to av en sosial barriere. Sieyes kaller den forøvrig en yrkes­ gruppe snarere enn en stand. I virkeligheten var det slik at høygeistligheten, det vil si biskoper, abbeder og de fleste kanniker, hørte til aristokratiet, mens lavgeistligheten, det vil si sogneprester og hjelpeprester som nesten alle var av tredjestands opphav, sosialt sett hørte til tredjestanden.

1. Adelen: forfall og reaksjon

Tallet på adelsmenn kan anslås til omtrent 350 000 per­ soner, det vil si 1,5 % av landets befolkning, med be­ tydelige variasjoner mellom de forskjellige landsdeler. Ved å bygge på opplysningene i skatteruller og på antal­ let adelige som deltok i valget i 1789, finner man at ade­ len i byene varierte fra over 2 % til mindre enn 1 %: Evreux over 2 %, Albi under 1,5 96, Grenoble og Mar­ seille under 1 %. Adelen var kongedømmets annenstand, men samfun­ nets herskende klasse. På slutten av 1700-tallet dekket betegnelsen «klasse» forøvrig svært forskjellige elemen­ ter, ofte veritable «kaster» som var fiendtlig innstilt til hverandre. Alle adelsmenn hadde æresprivilegier, øko­ nomiske privilegier og skatteprivilegier: retten til å bære sverd, til å ha spesiell plass i kirken, til å bli halshugget i stedet for hengt, og fremfor alt fritagelse for direkte skatt (la taille}, veihoveri (la corveé des routesj og innlosjering av soldater. De hadde jaktrett, enerett til de høyere grader innen hæren, kirken og domstolene. De adelsmenn som hadde len (fief, seigneurie) innkrevde dessuten føydalavgifter av bøndene (man kunne forøvrig være adelig uten å eie noe seigneurie, eller være borger­ lig og eie et adelig seigneurie, for enhver sammenheng mellom adel og føydalsystem var forsvunnet). Adelens andel av jorden varierte i de forskjellige deler av landet. Den var spesielt stor i nord (22 %), i Picardie og Artois (32 %), i vest (60 % i Mauges), i Burgund

26

Det gamle regimes krise

(35 %), og mindre i Midt- og i Sør-Frankrike (15 % i bispedømmet Montpellier). Alt i alt eide adelen om­ trent en femtedel av rikets jord. Det var bare privilegiene som bandt adelen sammen, og den var sammensatt av grupper som ofte hadde mot­ stridende interesser.

Hoffadelen besto av de adelsmenn som var blitt pre­ sentert ved hoffet. Det var omtrent 4000 personer som bodde i Versailles omkring kongen. De levde på stor fot og fikk store inntekter ved kongelige pensjoner, ved offiserslønn, inntekter av stillinger i «Kongens hus» og av de klostre som var en commende, det vil si at kon­ gen hadde overlatt klosteret til en geistlig utenfor klosterordenen eller til en lekmann som så mottok en tredje­ del av inntekene, uten at det fulgte noen som helst forpliktelse med. I tillegg kom de store inntekter som hoffadelen fikk fra sine store eiendommer. Likevel var denne høy adelen til dels ruinert. Størstedelen av inntek­ tene gikk med til å opprettholde adelens stilling. Tje­ nere, luksuriøse klær, spill, mottagelser, selskaper, teater­ forestillinger og jakt krevde stadig større pengeutlegg. Høyadelen satte seg i gjeld, og ekteskap med rike bor­ gerlige arvinger var ikke lenger nok til å berge den. For det var nemlig selskapelig forbindelse mellom høy­ adelen og det høyeste borgerskap. Selskapslivet førte mer og mer en del av høyadelen sammen med storfinan­ sen, som var grepet av de filosofiske ideer, for eksempel i Madame d’Epinay’s salong. En del av høyadelen be­ gynte å miste sitt klassepreg på grunn av sin livsførsel og sine liberale ideer, i en tid hvor det sosiale hierarki syntes å være mer rigorøst enn noen gang før. Selv om denne liberale adelen beholdt sine sosiale privilegier, nærmet den seg borgerskapet. Disse to grupper hadde visse økonomiske interesser felles. Provinsadelens stilling var på langt nær så strålende. Lavadelen på landet — les hobereaux — levde sammen med bøndene og hadde ofte nesten like trange kår som de. Ettersom en adelsmann sto i fare for å bli fra­

Samfunnets krise

27

tatt sitt adelskap dersom han drev praktisk arbeid eller dyrket sin egen jord ut over et visst antall mål, var landadelens viktigste inntektskilde de føydalavgifter som den krevde av bøndene. Disse avgiftene var blitt fast­ satt for flere århundrer siden, og når de ble betalt i penger, utgjorde de en meget mager inntekt, idet pen­ genes kjøpekraft stadig sank. Dette førte til at mange adelsmenn på landet levde dårlig på sine forfalne slott, jo mer avskydd av bøndene jo strengere de var med å innkreve føydalavgiftene. Det hadde altså, med Albert Mathiez’ uttrykk, dannet seg en «veritabel plebeier-adel», som var opptatt av sin egen elendighet, forhatt av bøn­ dene og foraktet av de store adelsmenn, og som på sin side hatet både hoffadelen på grunn av de store inn­ tekter den skaffet seg fra kongen og borgerskapet i byene på grunn av de rikdommer det skaffet seg gjen­ nom sin produktive virksomhet.

Kjoleadelen hadde etablert seg etter at kongemakten hadde utviklet sin administrasjon og sitt domsvesen. Den var utgått fra høyborgerskapet på 1500-tallet og hadde enda på 1600-tallet en mellomstilling mellom borger­ skapet og sverdadelen. På 1700-tallet begynte den å smelte sammen med denne. I spissen for kjoleadelen sto de store familie-dynastiene av parlamentsdommere som ønsket å kontrollere den kongelige regjering og ha del i statens styre. Som uavsettelige innehavere av kjøpte embeter som gikk i arv fra far til sønn, utgjorde parlamentsdommerne en betydelig maktfaktor, ofte i konflikt med kongemakten. De holdt alltid fast ved sin stands privilegier og motsatte seg enhver reform som kunne undergrave disse. De ble da også heftig angrepet av filosofene.

Det føydale aristokrati var i forfall på slutten av 1700-tallet. Det ble stadig mer utarmet, hoffadelen rui­ nerte seg i Versailles og provinsadelen levde i fattigdom på sine eiendommer. Jo nærmere fallitten den befant seg, jo sterkere hang den ved sine tradisjonelle rettig­ heter. Det gamle regimes siste år var preget av en vold­

28

Det gamle regimes krise

som «aristokratisk reaksjon». På det politiske plan øn­ sket aristokratiet å sikre seg alle de høyeste stillinger innen stat, kirke og hær. Ifølge et kongelig edikt av 1781 var hærens høyeste stillinger forbeholdt dem som kunne fremlegge bevis på fire generasjoners adelskap. På det økonomiske plan gjorde aristokratiet seigneurialsystemet enda tyngre å bære. Gjennom ediktene om utskiftning av almenningene, édits de triage, sikret seigneurene seg tredjedelen av landsbysamfunnets felles eiendom. De gjeninnførte gamle rettigheter som var gått av bruk og krevde dem strengt overholdt. Dessuten begynte en del adelsmenn å interessere seg for borger­ lige næringer og for å plasere sin kapital i de nye indu­ strier, særlig i jern- og stålindustrien. Enkelte tok i bruk nye jordbruksmetoder. I dette kappløpet om penger var det en del av høyadelen som nærmet seg borgerskapet, som den også hadde noen politiske interesser felles med. Men størsteparten både av provinsadelen og av hoffade­ len så som sin eneste utvei å holde stadig sterkere fast på sine privilegier. Den var fiendtlig innstilt overfor alle nye ideer. Når den forlangte at generalstendene skulle kalles sammen, var det i håp om at stenderforsamlingen skulle stadfeste dens privilegier og gi den tilbake dens politiske lederstilling. Adelen var i virkeligheten ikke en homogen sosial klasse som var seg sine fellesinteresser bevisst. Det kon­ gelige enevelde var utsatt for parlamentsadelens mot­ stand, for kritikk fra de liberale blant høyadelen og for angrep fra la vådelen i provinsen, som under eneveldet var blitt fratatt sine politiske og administrative funk­ sjoner og som drømte om å få tilbake kongedømmets gamle konstitusjon — som den forøvrig ville hatt store vanskeligheter med å beskrive. Provinsadelen, som var direkte reaksjonær, sto i opposisjon til eneveldet; hoff­ adelen som var opplyst, utnyttet regimets feil og svak­ heter til egen fordel alt mens den krevde store reformer, uten å forstå at den selv ville få nådestøtet dersom disse feilene ble rettet på. Det gamle regimes dominerende klasse var ikke lenger enig med seg selv om å forsvare det system som garanterte dens forrang. Imot seg hadde

Samfunnets krise

29

den hele tredjestanden: bøndene som var opphisset av føydalavgiftene og borgerskapet som var irritert over adelens æres- og skatteprivilegier. Tredjestanden var for­ enet i sin fiendtlige holdning til aristokratiets særrettig­ heter.

2. En splittet geistlighet Geistligheten, som telte omkring 120 000 personer, holdt seg selv for rikets «ypperste korporasjon». Som førstestand hadde den store politiske, rettslige og skatte­ messige privilegier. Dens økonomiske makt hvilte på innkrevingen av tiende og på grunneiendom.

Geistligheten hadde grunneiendommer både i byene og på landet. Den eide mange bygninger i byene og nøt av disse leieinntekter som ble fordoblet i løpet av år­ hundret. For klostergeistligheten synes byeiendommer å ha vært viktigere enn landeiendommene. I byer som Rennes og Rouen hadde klostrene store eiendommer og mange bygninger. Men for kirken som helhet var land­ eiendommene enda større. Det er vanskelig å anslå om­ fanget av dem for hele landet under ett. Voltaire regnet ut at geistligheten hadde en inntekt av sine jordeien­ dommer på 90 millioner livres. Necker mente det var 130 millioner, noe som sannsynligvis er nærmere sann­ heten. På den annen side er det klart at samtiden hadde en tendens til å overvurdere geistlighetens jordinntekter. Kirkens eiendommer var vanligvis oppstykket og besto av adskilte gårder med middelmådig avkastning, noe som ofte skyldtes dårlig ledelse og vansker med kon­ trollen fra eiernes side. Når man ut fra lokale og re­ gionale analyser forsøker å beregne mer nøyaktig hvor stor del av jorden kirken eide, vil man finne at den vari­ erte fra landsdel til landsdel og at den sank mot vest (5 % i Mauges) og mot sør (6 % i bispedømmet Montpellier). Den prosentvise andel kom somme steder opp i 20 % (Nord, Artois, Brie), men var også nede i under 1 %. Gjennomsnittlig kan den anslås til 10 %,

30

Det gamle regimes krise

noe som er ganske mye når man tar i betraktning at geistligheten som stand ikke omfattet så svært mange mennesker. Tienden utgjorde den del av avkastningen av jorden eller av kveget som kapitulariene av 779 og 794 hadde pålagt jordeierne å gi kirken. Tienden var universell og påhvilte adelens jord, prestenes private eiendommer og bønders og borgeres jord. Den varierte etter landsdelene og etter avkastningen. Den «store tiende» ble innkrevd på de fire viktigste kornsorter (hvete, rug, bygg og havre) og den «lille tiende» på annen avkastning. Tiendens størrelse synes alltid å ha vært mindre enn 10 % — gjennomsnittet for korn for hele landet synes å ha vært en trettendedel. Det er vanskelig å anslå geistlighetens samlede inntekt av tienden. Man kan holde seg til anslagsvis 100-120 millioner livres. I tillegg til dette kom inntektene av grunneiendommene, som beløp seg til omtrent det samme. Gjennom tienden og sin egen jord disponerte altså geistligheten en betraktelig del av jordbruksproduktene; storparten av dette kunne den selge. På den måten ut­ nyttet den prisstigningen og stigningen i jordleie-avgiftene. Verdien av tienden synes å være blitt fordoblet i løpet av 1700-tallet. Bøndenes uvilje mot denne byrden ble desto større som tienden ofte ikke lenger ble brukt til sitt opprinnelige formål, men endog somme tider gikk til lekfolk under navnet dtmes inféodées.

Geistligheten var den eneste gruppe som virkelig ut­ gjorde en stand, med en administrasjon (general-agenter og bispedømmeforsamlinger) og sine egne domstoler, officialités. Hvert femte år kom Geistlighetens forsam­ ling sammen for å behandle religionsspørsmål og saker som angikk standens interesser. Den vedtok et frivillig bidrag til staten, le don gratuit, som sammen med tiendedels-skatten — décimes — utgjorde geistlighetens skatt, gjennomsnittlig 3 500 000 livres pr. år, et meget lite beløp i forhold til standens inntekter. Riktignok hadde geistligheten ansvaret for 1’état civil: registrene over dåp, ekteskap og begravelser, og for fattigvesen og undervis-

Samfunnets krise

31

ning. Det verdslige samfunn var fremdeles sterkt av­ hengig av kirkemakten.

Klostergeistligheten (mellom 20 og 25 000 munker og nonner) som hadde hatt en så stor tid på 1600-tallet, var ved slutten av 1700-tallet i dypt moralsk forfall og oppløsning. En kommisjon nedsatt i 1766 hadde forgje­ ves forsøkt å gjennomføre en reform. Munkeordenenes vanry skrev seg for en del fra de store eiendommer de hadde og hvis inntekter gikk til halvt forlatte klostre og enda mer til fraværende titulære abbeder (abbés commendataires). For en stor del av klostrene var det kon­ gen som valgte og utnevnte abbeden. I stedet for å ut­ nevne en munk til abbed, utnevnte han ofte en mann av presteskapet eller endog en verdslig som da ikke var nødt til å fungere som abbed eller residere i kloste­ ret, men som lot seg representere av en stedfortreder og selv hevet bS av klosterets inntekter. I 1789 var 625 munkeklostre en commende, mot 115 klostre som ble ledet på regulær måte. 253 nonneklostre ble betraktet som «regulære». I virkeligheten ble nesten alle «regu­ lære» klostre gitt bort en commende. Bispene selv ut­ talte seg sterkt kritisk om munkeordenene. Erkebiskopen i Tours skrev i 1778: «Fransiskanerne i provinsen be­ finner seg i dyp fornedrelse. Biskopene klager over mun­ kenes skandaløse og uverdige oppførsel.» Oppløsningen av disiplinen fortsatte. Mange munker ble grepet av tidens nye tanker og leste filosofenes ver­ ker. De skulle komme til å rekruttere en del av den kon­ stitusjonelle geistlighet og til og med en del av de revo­ lusjonære. Forfallet var mindre påtagelig i nonnesamfunnene og særlig blant dem som hadde ansvaret for fattighjelp og undervisning, det vil si nettopp dem som var fattigst. De eldste klostrene hadde ofte ganske store inntekter, men som følge av commende-systemet nøt altså munkene selv som regel ikke godt av disse inn­ tektene. Presteskapet gjennomgikk også en krise. Det religiøse kall hvilte ikke lenger på troen alene, slik som det hadde

32

Det gamle regimes krise

gjort før. Filosofenes propaganda hadde forlengst fått troen til å vakle. I virkeligheten var ikke geistligheten en sosialt homo­ gen gruppe, selv om den utgjorde en stand og hadde en viss åndelig enhet. Innenfor dens rekker sto adelige og uadelige, lavgeistlighet og høygeistlighet, aristokrater og borgere i motsetning til hverandre, slik de gjorde det i resten av samfunnet. Høygeistligheten, det vil si biskoper, abbeder og kan­ niker, ble i stadig sterkere grad rekruttert innenfor ade­ lens rekker. Den ville forsvare sine privilegier som lavgeistligheten vanligvis ikke nøt godt av. I 1789 var de 139 biskoper uten unntagelse adelige. Størstedelen av standens inntekter gikk til biskopene. Kirkefyrstenes pomp og prakt sto ikke noe tilbake for de største adels­ menns. De fleste av dem holdt til ved hoffet og brydde seg lite om sine bispedømmer. Bispedømmet i Stras­ bourg, hvis innehaver var fyrste og tysk landgreve, hadde en inntekt på 400 000 livres.

Lavgeistligheten (50 000 sogneprester og hjelpepres­ ter) levde ofte i trange kår. Sogneprestene og hjelpe­ prestene var nesten alle av tredjestands opphav. Den faste lønn — la portion congrue — som les décimateurs — geistlige eller endog verdslige som hevet tiendeinntektene av sognekallet uten å utføre dets oppgaver og plikter — overlot dem, var bare det minimum de trengte for å leve. Dette førte til at sogneprestene og hjelpeprestene ofte var en geistlig underklasse. De var utgått av de lavere klasser, levde sammen med dem og delte deres kår og deres ønsker. Det eksempel lavgeistlig­ heten i Dauphiné satte, kom til å få betydelige konse­ kvenser. Tidligere enn noe annet sted brøt det ut et «presteopprør» i Dauphiné som førte til at standen sprakk under Generalstendenes første sesjon. Når lav­ geistligheten stilte sine krav med slik styrke, skyldtes det at så mange congruistes var blitt skjøvet til side av høygeistligheten og at de fikk støtte hos parlamentsdommerne. De materielle vanskeligheter fikk sogne­

Samfunnets krise

33

prester og hjelpeprester til å utforme verdslige krav som snart fikk et teologisk tilsnitt. Så tidlig som i 1776 utga den senere konstitusjonelle biskop i Grenoble, Henri Reymond, en bok inspirert av «richerismen», hvor han bygde sogneprestenes rettigheter på kirkens tidligste hi­ storie, på tradisjonen fra konsilene og på kirkefedrenes læresetninger. I sitt klageskriv fra 1789 førte sogne­ prestene i Dauphiné, selv om de iakttok en respektfull tone overfor biskopene, disse ideer ut i deres ytterste konsekvens og knyttet lavgeistlighetens skjebne til tredjestandens. På tross av lavgeistlighetens opposisjonelle holdning må man ikke glemme at kirken under det gamle regime var fast knyttet til aristokratiet. Dette var på sin side blitt mer og mer lukket etter som dets levekår forverret seg i løpet av 1700-tallet. Stilt overfor borgerskapet forvandlet det seg til en kaste: sverdadelen, kjoleadelen og høykirken sikret seg eneretten til de høye militære, rettslige og geistlige stillinger og stengte borgerskapet ute. Dette skjedde samtidig som aristokratiet, som var blitt en ren parasitt-gruppe, ikke lenger kunne hevde at disse æresbevisninger og privilegier var en rettferdig motytelse for tjenester de utførte for staten eller kirken. Aristokratiet isolerte seg på denne måten fra resten av nasjonen på grunn av sin unyttighet, sine pretensjoner og sin innbitte motvilje mot å ta hensyn til det felles beste.

Tredjestandens oppsving og problemer Betegnelsen «tredjestanden» hadde vært i bruk siden slutten av 1400-tallet. Tredjestanden omfattet den alt­ overveiende del av nasjonen, det vil si mer enn 24 mil­ lioner innbyggere ved slutten av det gamle regime. Geist­ ligheten og adelen var blitt dannet lenge før den, men tredjestandens samfunnsmessige betydning vokste raskt på grunn av den rolle dens medlemmer spilte i nasjo­ nens og i statens liv. Allerede i begynnelsen av 1600tallet skrev Loyseau at tredjestanden hadde fått 3 — Den franske revolusjon I

34

Det gamle regimes krise

«mye større makt og autoritet enn tidligere, fordi nesten alle em­ betsmenn innen retts- og finansvesenet hører til den etter at adelen begynte å forakte lærdommen og hengi seg til lediggang.»

Sieyes understreket tredjestandens betydning i sin be­ rømte brosjyre Qu’est-ce que le Tiers Etat? («Hva er tredjestanden?») fra 1789. På dette spørsmålet svarte han: «Alt». I første kapitel viser han at tredjestanden utgjør en «fullstendig nasjon»: «Hvem vil våge å si at tredjestanden ikke har alt som trenges for å danne en fullstendig nasjon? Den er som en sterk og robust mann som enda har den ene armen bundet. Dersom man fjernet den priviligerte stand ville ikke nasjonen bli svakere, men ster­ kere. Hva er så den tredje stand? Alt, men enda bundet og under­ trykket. Hva ville den være uten den priviligerte stand? Alt, men fri og blomstrende. Ingen ting kan fungere uten den, alt ville fungere mye bedre uten de andre.»

Sieyes slutter slik: «Tredjestanden omfatter altså alt som hører til i nasjonen, og intet som ikke er tredjestand kan betrakte seg som en del av nasjonen.»

Tredjestanden omfattet almuen på landet og i byene. Videre, selv om det ikke er mulig å trekke klare grenser mellom disse sosiale gruppene: det lavere og midlere borgerskap, det vil vesentlig si håndverkere og handels­ menn. Til disse mellomklassene kom også medlemmene av de frie yrker: ikke-adelige dommere, advokater, no­ tarer, professorer, leger og kirurger . . . Til høyborgerskapet hørte representantene for finans- og storhandel, med redere og finansfolk, generalforpaktere og bank­ folk i spissen. De sto over adelen i rikdom, men de øn­ sket å bli en del av adelen ved å kjøpe embeter som ga adelskap eller adelsbrev. Det som på tvers av disse sosiale ulikheter ga tredjestanden enhet, var motsetnings­ forholdet til de priviligerte og kravet om borgerlig lik­ het. Da dette siste kravet var blitt oppfylt, forsvant sam­ holdet mellom de forskjellige sosiale grupper innen tredjestanden, og dermed fikk man utviklingen av klas­ sekampene under revolusjonen. Tredjestanden omfattet alle ikke-adelige; den utgjorde altså en stand, men ikke

Samfunnets krise

35

en klasse. Man kan ikke danne seg et klart bilde av den uten å oppløse den i dens enkelte sosiale elementer.

1. Borgerskapets styrke og mangfoldighet Borgerskapet var tredjestandens dominerende klasse: den ledet revolusjonen og dro fordel av den. I kraft av sin rikdom og sitt dannelsesnivå inntok det førsteplassen i samfunnet, en plass som ikke var i samsvar med det offisielle system med priviligerte stender. Ut fra borger­ skapets stilling i samfunnet og dets økonomiske betyd­ ning kan man dele det inn i ulike grupper. Det var de borgerlige i egentlig forstand, et passivt borgerskap av rentierer som levde av renter av kapital eller av inn­ tekter av jordeiendommer. Så hadde man folk i frie erverv, sakførere og embetsmenn, en meget sammen­ satt og mangeartet gruppe. Videre håndverker- og kjøpmannsgruppen, det lavere og midlere borgerskap som var knyttet til det tradisjonelle produksjons- og handels­ system. Endelig det næringsdrivende høyborgerskap, en aktiv gruppe som levde direkte av profitten av kapi­ talistisk næringsliv. Det var den førende gruppe innen borgerskapet. I forhold til den samlede tredjestand ut­ gjorde borgerskapet naturligvis bare et mindretall, selv om man regnet med alle håndverkerne. Ved slutten av 1700-tallet var Frankrike fremdeles først og fremst et jordbruksland, og når det gjaldt industriproduksjonen et land av håndverkere. Kredittvesenet var svakt utviklet og pengesirkulasjonen var liten. Disse faktorer hadde virkning på borgerskapets sosiale sammensetning. Rentier-borgerskapet var en økonomisk passiv gruppe som var utgått av kjøpmannsstanden eller den høyere forretningsstand og som levde av utbyttet av oppspart kapital. Borgerskapets rikdom hadde økt gjennom hele hundreåret, og antallet rentierer hadde stadig økt. Som eksempel kan nevnes Grenoble hvor gruppen av rentierer (og deres enker) vokste uopphørlig: i 1773 utgjorde rentierene 21,9 % av borgerskapet, jurister 13,8 %, kjøpmenn 17,6 %. I 1789 var antallet kjøpmenn gått

36

Det gamle regimes krise

ned til 11 %, mens rentierene hadde vokst til 28 %. I Toulouse var det omtrent 10 % rentierer innenfor denne gruppen. I Albi var det bare 2 eller 3 %. Rentiergruppen synes å ha utgjort omtrent 10 % av hele bor­ gerskapet, men den var meget forskjelligartet. I Le Havre taler en historiker om «et degradert borgerskap av små og ubetydelige rentierer». I Rennes fant man rentierer helt øverst og helt nederst på den sosiale rangstige. Å være rentier innebar en bestemt type livsførsel («leve borgerlig»), naturligvis på et nivå som ble bestemt av den enkeltes formuesforhold. Kildene til renteinntektene var også forskjellige. Det kunne være renter av andeler i handelsforetagender, av obligasjoner utstedt av byen Paris, leieinntekter av byeiendommer og av bondegår­ der. Borgerskapets jordeiendommer (her menes det sam­ lede borgerskap og ikke bare rentierene) kan anslås til mellom 12 og 45 % av jorden i de forskjellige lands­ deler: 16 % i Nord, 9 % i Artois, 20 % i Burgund, over 15 % i Mauges, 20 % i bispedømmet Montpellier. Borgerskapets andel var størst omkring byene, fordi kjøp av grunn i nærheten av den byen de bodde i alltid hadde vært den mest yndede pengeanbringelse for mange bor­ gere som hadde skaffet seg rikdom gjennom handel.

Borgerne i de frie yrker var en svært sammensatt gruppe. Den ga tredjestanden dens fremste talsmenn. Også denne hadde sin opprinnelse i handelsstanden, og begynnelseskapitalen skrev seg fra overskuddet på næringsdrift. Innehaverne av kjøpte embeter (offices) som ikke ga adelskap må plaseres i denne gruppen: det var embeter innenfor retts- eller finansvesenet som ga rang sammen med tjeneste og som var innehavernes eiendom fordi de hadde kjøpt dem. I første rekke i de egentlige frie yrker sto de juridiske yrker. De var tall­ rike: fullmektiger, rettstjenere, notarer, advokater ved de mange forskjellige jurisdiksjoner under det gamle regime. De andre frie yrker hadde lavere rang. De få legene som fantes, hadde ikke noe særlig godt omdømme, bortsett fra enkelte som ble berømte (Tronchin, Guillotin). I de små byene hadde man først og fremst å gjøre med apo­

Samfunnets krise

37

tekeren eller kirurgen, som — for ikke så lenge siden — også var barber. Undervisningsstillinger var enda min­ dre påaktet, dog nådde enkelte professorer ved College de France eller ved de medisinske og juridiske fakulteter høy status. Det var forøvrig ikke mange borgerlige i høyere undervisning, da kirken hadde enerett til under­ visningen. De fleste lekfolk som underviste, var hus­ lærere eller skolemestere. Forfattere og journalister (nouvellistesj var det relativt mange av i Paris. I Grenoble som var sete for et parlament, utgjorde ju­ ristene 13,8 % av borgerskapet. I Toulouse, hvor det også var et parlament og hvor dessuten provinsadministrasjonen holdt til, utgjorde ikke-adelige funksjonærer innen retts- og finansvesen og medlemmer av de frie yrker mellom 10 og 20 % av gruppen. I Pau, som hadde 9000 innbyggere, var det 200 som tilhørte rettsvesenet eller de frie yrker. For hele landet kan man anslå den frie yrkesgruppen til mellom 10 og 20 % av hele bor­ gerskapet. Deres livsvilkår og inntekter var svært for­ skjellige. Noen nærmet seg aristokratiet, andre befant seg i mellomklassen. Denne delen av borgerskapet levde vanligvis svært enkelt, hadde et høyt kulturelt nivå og sluttet seg med begeistring til filosofenes ideer. I 1789 spilte den — fremfor alt juristene — en ledende rolle, og en stor del av revolusjonens personale kom fra denne gruppen.

Småborgerskapet, det vil si håndverksmestere og små­ kjøpmenn, oppebar liksom handelsborgerskapet profitt av produksjonsmidlene som de eide og den arbeidskraft de leide. Småborgerskapet utgjorde omtrent to tredje­ deler av det samlede borgerskap, og den sosiale delingen innen gruppen, nedenfra og oppover, var bestemt av hvor stor rolle henholdsvis personlig arbeid og kapital spilte for den enkelte. For håndverkere og småkjøpmenn ble kapitalen mindre og mindre vesentlig etter som man gikk nedover på den sosiale rangstige, og det personlige arbeid var den viktigste inntektskilden. Slik kom man nesten umerkelig over i de egentlige lavere klasser. Små­ borgerskapet var knyttet til det tradisjonelle økonomiske

38

Det gamle regimes krise

system, til småhandel og håndverk som var preget av at kapital og arbeidskraft var spredd på små verksteder. Teknikken var tradisjonell og redskapene dårlige. Denne håndverksproduksj onen hadde fremdeles stor betydning. Omleggingen av produksjonsteknikk og handel skapte en krise i det tradisjonelle økonomiske system. Ideene om økonomisk liberalisme og fri konkurranse sto i motset­ ning til laugsvesenet. Ved slutten av 1700-tallet var mis­ nøyen utbredt blant de fleste håndverkere. Noen så alle­ rede hvordan deres stilling ble svekket og at de nærmet seg lønnstagerklassen, andre var redde for at konkur­ ranse skulle ruinere dem. Håndverkerne var vanligvis fiendtlig innstilt overfor et kapitalistisk produksjons­ system. De var tilhengere av regulering og ikke av øko­ nomisk frihet slik som de større forretningsmenn. For å forstå deres innstilling må man ta i betraktning at inntektsbevegelsen varierte etter hvor stor rolle hen­ holdsvis personlig arbeid og kapital spilte. De som drev i større stil med leid arbeidskraft dro fordel av pris­ stigningen. Det gjorde nok også mange håndverks­ mestere som vesentlig levde av personlig arbeid, men som solgte direkte til forbrukerne; prisen på varene deres gikk opp. Men håndverksmestere som arbeidet for en kjøpmann var faktisk lønnsarbeidere, lønnet etter le tarif, og led under den stadig større forskjell mellom pris- og lønnskurven. Selv om deres nominelle lønn steg, ble kjøpekraften redusert. Disse fikk altså føle på krop­ pen den alminnelige nedgang i lønningene som gjorde seg gjeldende innenfor de lavere klasser i byene ved slut­ ten av det gamle regime. Men fordi interessene var så ulike, var det umulig å utarbeide et sammenhengende sosialt program. Dette var årsak til visse dramatiske om­ skiftelser under revolusjonen, særlig i 1793-1794.

Det store handelsborgerskap var et aktivt borgerskap som levde direkte av profitt. Det var en klasse av «bedriftsherrer», med Adam Smiths uttrykk. Etter deres økonomiske virksomhet kan vi dele dem inn i forskjel­ lige grupper, som igjen var regionalt differensierte etter geografiske og historiske faktorer.

Samfunnets krise

39

Øverst sto finansborgerskapet. Det besto av generalforpaktere som gikk sammen om å forpakte de indirekte skatter på seksårskontrakt, bankierer, leverandører til hæren og innehavere av høye finansembeter. De utgjorde faktisk et borgerlig aristokrati som ofte var knyttet til aristokratiet ved familiebånd. De spilte en uhyre frem­ skutt rolle i samfunnet. De var mesener, de beskyttet filosofene. De la seg opp store formuer ved hjelp av skatteoppkreving, statslån og de første aksjeselskaper. De ble forhatt fordi de skattene de forpaktet var så harde, og i 1793 ble generalforpakterne sendt til ska­ fottet. Handelsborgerskapet blomstret spesielt i havnene. Bor­ deaux, Nantes og La Rochelle ble rike på den oversjø­ iske handelen, spesielt med Antillene og San-Domingo. Herfra kom det sukker, kaffe, indigo og bomull, og i Afrika hentet de slaver som de solgte i Amerika med stor fortjeneste. I 1768 hevdet Bordeaux at den alene kunne levere de vest-indiske øyene nesten fjerdeparten av det antall slaver som franske slavehandlere leverte årlig. I 1771 importerte samme havn for en verdi av 112 millioner livres i kaffe, for 21 millioner i indigo, for 19 millioner i hvitt sukker og for 9 millioner i råsukker. Marseille hadde spesialisert seg på handelen med Levanten, hvor Frankrike inntok førsteplassen. Fra 1716 til 1789 ble denne handelen firedoblet. På den måten ble det samlet opp store formuer i havnene og i han­ delsbyene. Herfra kom lederne for det parti som kjempet for borgerskapets forrang, de konstitusjonelle monar­ kister og senere girondinerne. Disse oppsamlede rikdom­ mene satte borgerskapet i stand til å skaffe seg jord, symbolet på sosial status i dette samfunn som fremdeles var føydalt, og likeledes til å finansiere den begynnende storindustri. Handelsoppsvinget gikk forut for den indu­ strielle utvikling.

Industrien var bare såvidt etablert som noe atskilt fra handelen. Lenge hadde industrien (som ble kalt fabrique eller manufacture] bare eksistert i tilknytning

40

Det gamle regimes krise

til handelen. Handelsmannen skaffet råstoffene til hånd­ verkerne som arbeidet hjemme, og tok imot det ferdige produkt. Industrien på landet som var godt utviklet på 1700-tallet, var organisert på den måten, og det var tusenvis av bønder som arbeidet for handelsfolk i byene. Storproduksjonen på kapitalistisk basis oppsto innenfor den nye industrien som trengte dyre redskaper, og en industriell konsentrasjon vokste fram. Innenfor jern- og stålindustrien oppsto de store bedriftene i Lorraine, i Creusot (1897). Aksjeselskapet Creusot rådde over vel utviklede redskaper: machines å feu, jernbane trukket av hester, fire smelteovner, to store smier. Dets boreverksted var det betydeligste av alle lignende bedrifter i Europa. Dietrich, tidens «jernkonge», sto i spissen for Frankrikes mektigste industrigruppe. Ved hans fabrik­ ker i Niederbronn var det 800 arbeidere, og han eide bedrifter i Rothau, Jaegerthal og Reichshoffen. Adelen eide fremdeles en betydelig del av jernindustrien, for dette var en næringsdrift som ikke førte til tap av adel­ skap. Som eksempel kan nevnes Hombourg, Hayange og de Wendel i Charleville. Det skjedde nye ting også i kullindustrien. Aksjeselskaper ble dannet slik at man kunne drive mer rasjonelt og med mange arbeidere. Sel­ skapet «Compagnie des mines d’Anzin» som ble grunn­ lagt i 1757, hadde 4000 arbeidere. Allerede ved slutten av det gamle regime kunne man skimte enkelte av grunn­ trekkene ved den kapitalistiske storindustri. Takten i den industrielle ekspansjon i perioden 17301830 er blitt analysert av Pierre Léon. Epoken som han kaller «det industrielle 1700-tallet» artet seg forskjellig i de ulike landsdeler og produksjonssektorer. De sektorer som hadde en langsom vekst var grunnindustrien, den gamle tekstil-industrien, klede og lerret av lin og hamp. Produksjonsøkningen for hele Frankrike gjennom hele århundret var relativt svak, nemlig 61 %. Når det gjelder de forskjellige landsdeler, økte produk­ sjonen i Languedoc med 143 % fra 1703 til 1789, i Montauban og Bordeaux med 109 %. Champagne-distriktet hadde en økning på 127 % fra 1692 til 1789, Berry

Samfunnets krise

41

81 %, Orleans 45 %, Normandie 12 %. Auvergne og Poitou synes ikke å ha hatt noen økning i det hele tatt, og enkelte landsdeler gikk visstnok endog tilbake, som for eksempel Limousin (— 18 %) og Provence (— 36 %). Innen de «nye industrigrener» foregikk det en hurtig vekst, takket være tekniske fremskritt og store investeringer, slik som i kullindustrien, jern og stål og de nye tekstiler. For kullindustriens vedkommende anslår Pierre Léon økningen i produksjonen til mellom 700 og 800 %. I Anzin, hvor man har kontinuerlige statistiske oppgaver å bygge på, økte produksjonen med 681 % mellom 1744 og 1789. I jern- og stålindustrien var veksten beskjeden helt fram til revolusjonen. Senere gikk den raskere, men sank igjen etter 1815. Jernproduksjonen har således en økning på 72 % fra 1738 til 1789 og på 1100 % i perioden 1738-1811. For bom­ ull og kaliko som var nye industrier, har man ikke oversiktstall, men i Rouen var det en økning på 107 % for bomullstøyer fra 1732 til 1766, mens omsetningen i kaliko-industrien i Mulhouse steg med 738 % fra 1758 til 1786. Silkeindustrien var gammel, men nøt godt av den alminnelige velstand og fremtrådte nesten som en ny industri. I Lyon økte antallet maskiner med 185 % fra 1720 til 1788, og i Dauphiné økte produksjonen av spunnet silke med 400 % (i vekt) fra 1730 til 1767. Selv om den industrielle ekspansjon i Frankrike var betydelig, synes dens betydning for landets økonomiske vekst i sin helhet å ha vært relativt beskjeden. Derimot synes utviklingen i jordbruket å ha hatt stor innvirkning på industrien gjennom økningen i jordrenten, idet stig­ ningen i jordbruksinntektene førte til store investeringer i industriforetagender. Den industrielle utvikling virket naturligvis inn på handelens sammensetning. Fra 1716 til 1787 var det en eksportøkning på 221 % for fabrikerte varer (totaløkning for fransk eksport: 298 %). Når man ser bort fra handelen med koloniene, steg im­ porten av råvarer til industrien i samme tidsrom fra 12 til 42 % av den totale import.

Denne økonomiske aktivitet gjorde borgerne klasse-

42

Det gamle regimes krise

bevisste og fikk dem til å forstå at de sto i et nødvendig motsetningsforhold til aristokratiet. I sin brosjyre defi­ nerte Sieyes tredjestanden ut fra dens spesielle næringer og de offentlige verv den påtok seg: tredjestanden er hele nasjonen. Adelen hører ikke til der, den står utenfor samfunnsorganisasjonen. Den er ubevegelig midt i det almene oppsving og sluker «mesteparten av produksjo­ nen uten å ha gjort noe for å utvikle den ... En slik klasse står sannelig utenfor nasjonen på grunn av sin uvirksomhet.» Barnave så enda klarere. Han hadde vokst opp midt i denne industrielle virksomhet som ifølge manufakturinspektøren Roland i 1785, gjorde Dauphiné til rikets viktigste provins på grunn av de mange og ulike fabrik­ ker og på grunn av det høye produksjonsnivå. I sin bok Introduction å la révolution frangaise, som ble skre­ vet etter oppløsningen av den grunnlovgivende forsam­ ling, hevder Barnave at eiendommen virker inn på insti­ tusjonene og at de institusjoner som var blitt skapt av det jordeiende aristokrati hindret og forsinket den indu­ strielle epoke: «Så snart håndverk og handel trenger gjennom hos folket og gir arbeiderklassen en ny inntektskilde, vil det skje en revolusjon i de politiske lover. En ny fordeling av rikdommen fører til en ny maktfordeling. På samme måte som jordeiendommene ga aristo­ kratiet en ledende stilling, vil industrien føre til at folket får makten.»

Barnave taler om «folket» der hvor vi mener «borger­ skapet». Denne klassen identifiserte seg med nasjonen. Industrieiendommen eller i videre forstand den rørlige eiendom bringer altså politisk makt til den klassen som sitter med disse eiendommer. Barnave understreker klart motsetningen mellom grunneiendom og rørlig eiendom og mellom de klassene som baserte seg på dem. Han­ dels- og industriborgerskapet hadde en meget klar opp­ fatning av samfunnsutviklingen og av den økonomiske makt som fulgte med denne. Det var seg sterkt bevisst sine egne interesser og førte revolusjonen fram til dens avslutning.

Samfunnets krise

43

2. De lavere klasser i byene: kampen for det daglige brød

De lavere klasser i byene var nært knyttet til det revo­ lusjonære borgerskap gjennom sitt hat til aristokratiet og til det gamle regime som de følte seg trykket av. De var imidlertid delt i forskjellige grupper hvis opptreden under revolusjonen ikke var ensartet. Selv om de alle sto mot aristokratiet til det siste, varierte deres holdning til de ulike fraksjoner av borgerskapet — den ene etter den annen — som tok ledelsen i den revolusjonære bevegelse. Befolkningens masse som arbeidet med hendene og som utførte det produktive arbeid, ble av de besittende klasser — aristokratiet eller storborgerne — betegnet med det noe nedsettende uttrykk «folket». I virkelig­ heten går man gjennom mange gradvise overganger og møter mange motsetningsforhold når man beveger seg fra det midlere borgerskap og like til — for å bruke moderne terminologi — proletariatet. Man har ofte refe­ rert en uttalelse av konventmedlemmet Lebas’ hustru, datter av snekkermesteren Duplay som var Robespierres husvert. Hun sa at hennes far, som var seg sin borger­ lige verdighet bevisst, aldri ville ha latt en av sine serviteurs, det vil si en av sine arbeidere, spise ved sitt bord. Dette viser hvilken avstand det var mellom jakobinerne og sansculottene, mellom det midlere og lavere borgerskap og de egentlige «folkelige» klasser. Hvor gikk grensene mellom dem? Det er vanskelig, for ikke å si umulig å avgjøre. I dette samfunnet med aristokratisk overvekt var det ikke klare grenser mellom de sosiale klasser innen tredjestanden. Den kapitalistiske utvikling skulle komme til å gjøre motsetningene kla­ rere. Men i det rådende håndverker- og småhandelssystemet var overgangene mellom folket og borgerskapet nesten umerkelige. De avhengige håndverkere befant seg på grensen mel­ lom folket og småborgerskapet. Det var håndverkere av en type som har en velkjent representant i le canut i

44

Det gamle regimes krise

silkeindustrien i Lyon. De ble lønnet av en kjøpmann som rådde over kapital, som skaffet dem råvarer og som omsatte de ferdige produktene. Håndverkeren arbeidet hjemme, utenfor kjøpmannens direkte kontroll. Han eide som regel selv sine redskaper, ofte ansatte han svenner og var derfor en liten arbeidsgiver. Men i virkeligheten var denne håndverkeren bare lønnsmottager under handelskapitalismen. Dette sosiale system og håndverkernes avhengighet av «tariffen» som var fastsatt av handels­ mennene, lå bak urolighetene i Lyon på 1700-tallet og spesielt «canut-opprøret» i 1744 som tvang intendanten til å la hæren rykke inn i byen. Man må dessuten skjelne mellom laugsarbeiderne og arbeiderne i fabrikker og storindustri, de siste var langt mindre tallrike enn de første. Svennene og læreguttene var organisert i laug og sto i et sterkt økonomisk avhengighetsforhold til mestrene, som også satte sitt preg på deres meninger og holdnin­ ger. I de næringsgrener som var organisert på håndverksbasis, dannet familieverkstedet en egen liten pro­ duksjonsenhet, med et eget forhold mellom arbeidsgiver og arbeider. Selv om det ikke var en absolutt regel, bodde ofte både læreguttene og svennene (vanligvis en eller to) under samme tak som mesteren, «i hans brød, gryte, seng og hus». Dette var enda vanlig praksis i mange yrker like før revolusjonen. Der hvor den begynte å gå av bruk, oppsto det et skille mellom mestrene og svennene, noe som igjen førte til en oppløsning av det tradisjonelle arbeidsmiljø. Dette ble ytterligere under­ streket når det ble flere og flere svenner for hver mester. Det var lettere for arbeiderne i manufakturene å klatre oppover de forskjellige trinn innen arbeiderklas­ sen. Det var ikke fastsatt noen regelmessig læretid for dem. Men de var underlagt en strengere disiplin, og det var vanskelig for dem å slutte hos sin arbeidsgiver. De måtte ha skriftlig oppsigelse, og i 1781 ble «arbeidsbo­ ken» obligatorisk for alle lønnsmottagere. Man må vokte seg for å overdrive den tallmessige betydning av denne gruppen lønnsmottagere i byene, som var opprinnelsen til 1800-tallets proletariat.

Samfunnets krise

45

Den kanskje største del av de lavere klasser i byene besto av dagarbeidere, gartnere, bybud, vann- og vedbærere og forskjellige løsarbeidere. Til disse kom ari­ stokratiets og borgerskapets tjenere (kammertjenere, kokker, kusker) som det var spesielt mange av i enkelte strøk i Paris, som i Faubourg Saint-Germain. Om vin­ teren strømmet det mange fra landsbygda til byene for å søke arbeid der. I Paris var det for eksempel mange bønder fra Limousin som i vinterhalvåret arbeidet i byggefagene. Levevilkårene for arbeiderne i byene forverret seg på 1700-tallet. Befolkningstilveksten i byene sammen med prisstigningen skapte et misforhold mellom lønnsnivået og levekostnadene som i annen halvdel av århundret førte til at lønnsmottagerne sank ned i fattigdom. Innen håndverket var svennenes kår ikke særlig forskjellige fra mestrenes, de sto bare på et lavere plan. Arbeidsdagen strakte seg vanligvis fra soloppgang til sent om kvelden. I mange verksteder i Versailles varte arbeidet i høy­ sesongen fra klokken fire om morgenen til åtte om kvel­ den. I Paris arbeidet man seksten timer i de fleste yr­ ker. Bokbindernes og boktrykkernes arbeidsdag oversteg ikke fjorten timer, og de ble betraktet som priviligerte. Arbeidstempoet var riktignok mindre oppdrevet enn i våre dager og det var ganske mange fridager på grunn av de kirkelige høytider. Hovedproblemet for arbeiderne var lønningenes kjøpe­ kraft. Ujevnhetene i prisstigningen berørte samfunnsklas­ sene forskjellig alt etter hvordan deres forbruk var sam­ mensatt. Da kornet steg mer enn noe annet, ble de lavere klasser hardest rammet, fordi befolkningen økte særlig sterkt innenfor disse klasser og fordi brødet spilte en så umåtelig rolle i deres ernæringsgrunnlag. For å kunne sette opp en levekostnadsindeks for de lavere klasser, må man foreta en anslagsvis beregning over deres for­ skjellige utgiftsposter. For 1700-tallet regner E. Labrousse med at minst halvparten av inntektene gikk med til brød, 16 % til grønnsaker, flesk og vin, 15 % til klær, 5 % til oppvarming, 1 % til lys. Ved å anvende

46

Det gamle regimes krise

langtidsindeksen for hver enkelt varepris finner Labrousse at levekostnadene fra perioden 1726-1741 til perioden 1771-1789 steg med 54 % og fra 1726-1741 til 1785-1789 med 62 %. Dertil kom de sesongmessige svingninger med katastrofale virkninger. Like før 1789 gikk som følge av den alminnelige stigningen 58 % av almuens inntekt til brød, og i 1789 gikk prosenten opp til 88. Det var altså ikke mer enn 12 % av inntekten igjen til de andre utgiftene. Prisstigningen rammet ikke så sterkt de bedrestilte klasser, mens den utarmet de fattige. Lønningene varierte naturligvis etter yrke og by. Kva­ lifisert arbeidskraft i byene kunne ha en daglønn på 40 sous. Men gjennomsnittet kom ikke over 20 til 25 sous, særlig ikke i tekstilindustrien. Vauban anslo gjennom­ snittsinntekten til 15 sous i slutten av Ludvig XIV’s regjeringstid. Lønningene holdt seg stabile helt til midten av 1700-tallet. En undersøkelse i 1777 anslo gjennom­ snittslønningen til 17 sous, og den lå vel på henimot 20 sous i 1789. Et pund brød kostet 2 sous i et godt år, og en vanlig arbeiders kjøpekraft svarte altså til 10 pund brød mot slutten av det gamle regime. Spørsmålet er om lønnsstigningen var tilstrekkelig til å oppveie prisstigningen. Med gjennomsnittet for perioden 17261741 som utgangspunkt viser Labrousses statistikk en lønnsøkning på 17 % til tidsrommet 1771-1789, men i nesten halvparten av tilfellene (det dreier seg om lokale lønnsoppgaver) kom den ikke opp ill %. Fra 17261741 til årene 1785-1789 var økningen 22 %, den over­ steg 26 % i tre generaliteter. Lønnsøkningen hadde ulik styrke i de forskjellige yrker. I byggefaget var den 18 % (1771-1789) og 24 % (1785-1789), for landbruksarbeiderne lå den på 12 % og 16 %. Tekstilindustrien synes å ligge midt i mellom. Langtidsstigningen var altså svært liten for lønningene i forhold til prisene, lønningene fulgte etter prisene uten å innhente dem. De sesongmes­ sige lønnssvingninger gjorde avstanden større fordi de slo ut i motsatt retning av prissvingningene. På 1700tallet førte ekstrem dyrtid til arbeidsledighet. Ettersom dårlige avlinger reduserte bøndenes kjøpekraft, førte

Samfunnets krise

47

krisen i jordbruket til krise i industrien. Det store brødforbruket hos almuen gjorde at den kunne kjøpe mindre av andre varer når brødprisene gikk opp. En sammenligning mellom den nominelle lønnsstig­ ningen og økningen i levekostnadene viser at reallønnen sank i stedet for å stige. Labrousse kommer til at real­ lønnen i årene 1785-1789 lå 25 % under perioden 17261741, og når man tar i betraktning den sesongmessige prisstigningen, kommer man til en forskjell på mer enn 50 %. Fordi levevilkårene på den tiden gjorde at ned­ gangen først og fremst ga seg utslag på matvarene, førte prisstigningen på 1700-tallet til at almuen sank stadig dypere i fattigdom. De økonomiske svingninger hadde betydelige sosiale og økonomiske konsekvenser: sulten mobiliserte sansculottene. De forverrede levekår for de lavere klasser var gjen­ stand for oppmerksomhet fra tidens teoretikere og ob­ servatører. Som den første formulerte Turgot i sine Réflexions sur la formation et la distribution des richesses av 1766 «jernloven» (la loi d’airainy. etter den natur­ lige mekanisme vil arbeiderens lønn ikke overstige det som trenges for å opprettholde livet og sørge for slek­ tens fortsettelse.

På tross av de sosiale konflikter mellom almuen og borgerskapet var det aristokratiet de lavere klasser reiste seg mot. Håndverkere, småkjøpmenn og svenner hadde sterke klagemål mot det gamle regime, og de hatet ade­ len. Dette dype motsetningsforhold ble styrket ved at mange arbeidere i byene kom fra landet og beholdt en følelse av tilknytning til landsbygda. De avskydde adels­ mannen på grunn av hans privilegier, hans jordeiendom­ mer og de avgifter han innkrevde. Når det gjaldt staten, krevde almuen først og fremst skattelettelser, særlig opp­ hevelse av de indirekte skatter og av bytollen som var kommunens største inntektskilde og som var til fordel for de rike. Når det gjaldt laugene, hadde håndverkerne og svennene slett ikke samme mening. Rent politisk helte de i retning av demokratiet. Men almuens viktigste krav gjaldt brødet. Det som i

48

Det gamle regimes krise

1788-1789 gjorde det så lett å oppflamme de lavere klasser politisk, var den harde økonomiske krisen som gjorde livet verre og verre for dem. De fleste opprør i byene i 1789 sprang fram av hunger og dyrtid, og deres første resultat var en reduksjon i brødprisen. Krisene i Frankrike under det gamle regime var i bunn og grunn jordbrukskriser og skyldtes som regel en serie dårlige avlinger eller direkte uår. Kornprisen steg da betraktelig, og mange småprodusenter eller bønder som ikke produ­ serte korn måtte kjøpe korn. Deres kjøpekraft for andre varer sank, og jordbrukskrisen slo dermed tilbake på industriproduksjonen. Jordbrukskrisen i 1788 var den verste i hele hundreåret. Om vinteren ble det matman­ gel, og arbeidsledigheten førte til at massen av tiggere vokste. Disse utsultede arbeidsløse ble et av elementene i den revolusjonære folkemassen. Det var imidlertid enkelte sosiale grupper som tjente på stigningen i kornprisen, nemlig grunneieren som fikk jordleie i naturalia, de som nøt godt av tienden, seigneuren, kjøpmannen — de hørte alle til aristokratiet, geistligheten og borgerskapet, eller med andre ord de herskende klasser. De sosiale motsetninger ble dermed skjerpet, likesom folkets uvilje mot myndighetene og regjeringen. Dette ble opprinnelsen til legenden om en sammensvergelse for å fremkalle hungersnød, le pacte de famine, mistroen rettet seg mot dem som var ansvar­ lige for matforsyningen i byene, mot kommunene og regjeringen. Necker ble selv beskyldt for å tilgodese møllerne. Denne elendighet og denne kollektive opphisselse førte til uroligheter og opptøyer. Den 28. april 1789 brøt den første oppstand ut i Paris mot en tapetfabrikant, Réveillon, og en salpeterfabrikant, Hanriot, som ble beskyldt for å ha kommet med krenkende uttalelser om folkets elendighet i en valgforsamling. Réveillon skulle ha sagt at en arbeider svært godt kunne leve av 15 sous om dagen. Det fant sted en demonstrasjon 27. april, og den 28. ble de to fabrikkene plyndret. Politiløytnanten tilkalte tropper, opprørerne satte seg til motverge og flere ble drept. De økonomiske og sosiale

Samfunnets krise

49

motiver for denne første revolusjonsdagen er helt klare. Det var ikke en politisk oppstand. Folkemassen hadde ingen klar oppfatning av de politiske begivenheter. Det var økonomiske og sosiale motiver som satte den i bevegelse. Men disse folkeopptøyene fikk på sin side politiske konsekvenser, om ikke annet så fordi de svek­ ket det sittende styret. De lavere klasser mente at skulle man løse proble­ mene med matmangelen og dyrtiden, ville det enkleste være å innføre rasjonering, gjennomføre denne strengt og ikke vike tilbake for rekvirering og prisregulering. Almuens krav på det økonomiske område sto således i motsetning til borgerskapets, som hevdet frihet her som på alle andre områder. Disse krav forklarer til syvende og sist folkets plutselige fremtreden på den politiske arena i juli 1789, mens motsetningene innen tredje­ standen ligger bak andre dramatiske begivenheter som for eksempel det demokratiske fremstøt i år II.

3. Bondestanden: reell enighet, latente motsetninger

Mot slutten av det gamle regime var Frankrike fremde­ les i det vesentlige et jordbruksland. Jordbruksproduk­ sjonen spilte den dominerende rolle i næringslivet. Dette forklarer den betydning spørsmål som angikk bondestan­ den fikk under revolusjonen. For det første utgjorde bondebefolkningen den tallmessig dominerende gruppe i det franske folk. Hvis man regner med 25 millioner innbyggere i 1789 og anslår bybefolkningen til omtrent 16 %, utgjorde jordbruksbefolkningen den store massen, sikkert mer enn 20 millioner. I 1846, da folketellingene gjorde rede for tallforholdet mellom bønder og bybe­ folkning, representerte bøndene fremdeles 75 % av den samlede befolkningen. Dernest har bøndene en stor betydning for revolusjo­ nens historie. Revolusjonen ville ikke ha lykkes og bor­ gerskapet ville ikke ha seiret dersom bøndene hadde forholdt seg passive. Den viktigste grunnen til at bøn­ dene grep inn i revolusjonen var spørsmålet om seig4 — Den franske revolusjon I

50

Det gamle regimes krise

neurenes rettigheter og restene av føydalismen. Bonderevolusjonen førte til at de føydale rettigheter og avgif­ ter ble avskaffet totalt, om enn skritt for skritt. «Den store frykt» (la grande peur) var i stor utstrekning år­ saken til det som skjedde 4. august-natten. Kjøp av nasjonaleiendommer skulle også føre til at den selveiende bondestand ugjenkallelig sluttet opp om det nye systemet.

Mot slutten av det gamle regime var den franske bon­ destand jordeier. Den var dermed i en annen stilling enn de hoveripliktige livegne bønder i Sentral- og Øst-Europa og de engelske dagarbeidere som var frie, men som var nødt til å leve av sin lønn etter at de var blitt fratatt sin jord som følge av enclosure. Spørsmålet er hvor stor del av jorden bøndene eide, og for hele Frankrike kan man bare sette opp en anslagsvis oversikt. Man må også se nærmere på hvordan jorden ble utnyttet. Jordfordeling og driftsmåte er to forskjellige spørsmål, selv om de er nært knyttet til hverandre. Den måten jorden ble brukt på kunne til en viss grad motvirke de ulemper som jordford elingen innebar for bøndene. Bøndenes andel av jorden varierte i de forskjellige landsdeler, fra 22 til 70 %. Av den rike jorden i nord, nordvest og vest som ble brukt til korndyrking eller hus­ dyrhold eide bøndene bare en liten del: 30 % i Nord, 18 % i Mauges, 22 % på slettelandet i bispedømmet Montpellier. Derimot hadde bøndene en ganske stor an­ del i skogsdistrikter eller fjellstrøk, hvor nybrottsarbeidet var overlatt til den enkeltes initiativ. Andelen var der­ imot ubetydelig i strøk hvor det krevde store investeringer å legge jord under plogen (for eksempel til dre­ nering), eller omkring byene hvor de priviligerte og borgerne hadde slått under seg jorden. Selv om bøndenes samlede andel synes å ha vært ganske stor (35 %), var den del som falt på den enkelte bonde svært liten. Svært mange innen den store bondebefolkningen eide ingen jord i det hele tatt. Den franske bonde under det gamle regime eide som oftest bare småteiger. Den jordløse jordbruksbefolkningen var enda tallrikere og utgjorde bondeproletariatet.

Samfunnets krise

51

Bøndenes stilling var altså meget uensartet. De to vik­ tigste grunnlagene for ulikhetene var individenes retts­ lige stilling og fordelingen av eiendom og bruksrett. Når det gjaldt det første punktet, skilte man mellom livegne og frie bønder. Selv om den aller største del av bondestanden hadde vært fri i lang tid, fantes det frem­ deles i Franche-Comté og i Nivernais omtrent en million som levde i livegenskap. På disse hvilte det man kalte for la mainmorte, det vil si at barna ikke engang kunne arve foreldrenes rørlige eiendom med mindre de betalte betydelige avgifter til seigneuren. I 1779 hadde Necker opphevd mainmorte på de kongelige eiendommer, sam­ tidig som han med gyldighet for hele landet avskaffet le droit de suite, det vil si seigneurenes rett til å gjøre sine rettigheter gjeldende over bortrømte livegne. Blant de frie bøndene utgjorde les manouvriers eller les brassiers, som var daglønnede jordbruksarbeidere, et stadig voksende bondeproletariat. Proletariseringen av de lavere befolkningslag ble fremmet på slutten av 1700tallet gjennom seigneurialreaksjonen og økningen av føydalavgifter og skatter. Omkring Dijon og i Bretagne ble antallet manouvriers fordoblet i løpet av et århundre mens gruppen av små selveiende bønder minket tilsva­ rende. Trass i den nominelle lønnsøkning forverret dette landsbyproletariatets kår seg, ettersom prisstigningen var enda større. Nær jordbruksarbeiderne sto et stort antall småbøn­ der som eide eller leide for lite jord til at de kunne leve av den. De måtte derfor skaffe seg ekstrainntekter ved lønnsarbeid eller i hjemmeindustrien. De geistlige, ade­ lige eller borgerlige jordherrer som sjelden sto for drif­ ten selv, leide den ut enten som forpaktningsbruk eller oftere som lottbruk — métayage — det vil si at jord­ leien var en viss del av avlingen. Teigene lå ofte spredt og ble leid ut enkeltvis, slik at dagarbeiderne kunne skaffe seg en liten jordteig og de små selveierne utvide sine bruk. Lottbrukerne utgjorde sikkert den største grup­ pen av disse småbrukerne, og lottbruket var utbredt i to tredjedeler eller tre fjerdedeler av Frankrike. Mest domi­ nerende var det sør for Loire, særlig i Midt-Frankrike

52

Det gamle regimes krise

(Sologne, Berry, Limousin og Auvergne), i vest (om­ trent halvparten av leiejorden i Bretagne) og i sørvest. Det var sjeldnere nord for Loire, hvor man spesielt fant det i Lorraine. Lottbruket var de fattige landsdelenes jordleieform, der hvor bøndene hverken hadde kveg eller egne ressurser som de kunne sette inn i bruket. I de store jordbruksdistriktene, som på de rike kornmarkene i områdene rundt Paris, la storforpakterne be­ slag på mesteparten av leiejorden, som oftest på bekost­ ning av dagarbeiderne og småbøndene. De dannet et slags «landsby-borgerskap» og ble lagt for hat av massen av landsbefolkningen som de var med på å proletari­ sere. Det var en sosialt homogen og nokså liten gruppe som hørte til de mest utviklede jordbruksområdene. Øko­ nomisk sett var den betydningsfull. I korndistriktene var det forpakterne som sto bak omformingen av land­ bruket i retning av kapitalistisk salgsjordbruk. De for­ paktet, vanligvis på ni år, et stort bruk, og de måtte der­ for disponere en driftskapital av betydning. Forpaktning, som altså var mindre utbredt enn lottbruket, fantes sær­ lig i de rike korndistriktene hvor det var få selveiende bønder, for eksempel i Picardie, det østlige Normandie, Brie og Beauce. Les laboureurs var relativt rike, selveiende bønder. De hadde store nok eiendommer til å kunne være uav­ hengige. De utgjorde en forholdsvis liten gruppe innen­ for bondebefolkningen, men hadde stor sosial innflytelse. De var bondesamfunnets «notabler», landsbyens fremste menn, en slags «bondeborgerskap». Deres økonomiske rolle var ikke så stor. Riktignok solgte de en del av sine avlinger, men dette utgjorde bare en liten prosent av den samlede jordbruksproduksjon. I gode år hadde de store selveiere et kornoverskudd for salg, og i mange landsdeler solgte de hovedsakelig vin som var gjenstand for en sterk prisstigning like til 1777-78, da prisen lå 70 % over basisperioden 1726-41. De velstående selv­ eiende bønder tjente altså på prisstigningen på land­ bruksvarer helt til de første årene av Ludvig XVI’s regjeringstid. Således var det i bondesamfunnet like mange sosiale

Samfunnets krise

55

grupper og indre motsetninger som i bysamfunnet: storforpaktere og store selveiere, mindre forpaktere, lottbrukere og små selveiere, og endelig massen av dagarbei­ dere, fra dem som hadde eget hus og hage og leide noen småteiger og ned til dem som bare hadde sine hender å berge seg med.

Den tradisjonelle driftsformen ga til en viss grad landsbyens fattige en slags erstatning for deres mangel på jord. Landsbysamfunnene var meget livskraftige. De hadde sin egen politiske og administrative organisasjon med landsbyforsamling og tillitsmenn (syndics). Lands­ byfellesskapet hadde fremdeles en økonomisk funksjon, idet det sørget for å forsvare de kollektive rettigheter der hvor de fattige bøndene var i flertall. I nord og øst var landsbyjorden delt opp i lange, smale og åpne teiger. Disse ble dyrket som trevangsbruk: man vekslet mellom vinterhvete og vårkorn, og en teig lå alltid brakk — en jachére — for at jorden skulle hvile. I Sør-Frankrike hadde man bare tovangsbruk. Brakkmarken, det vil si halvparten eller tredjeparten av den dyrkbare jord, og de ferdighøstede markene ble betraktet som ålmenning, det samme var tilfelle med engen etter første høyonn. På alle disse var det alminnelig beiterett, det vil si at enhver bonde kunne sende kveget sitt dit; derfor lå mark og eng åpne. De egentlige almenningene — beiter og skog — og bruksretten som var knyttet til dem, ga igjen landsbyfolket inntektskilder, og likedan retten til aks- og halmsanking. Mens de rike bøndene så med uvilje på disse kollektive rettigheter, holdt de fattige fast ved dem fordi de var avhengige av dem for å kunne opprettholde livet. De forsøkte stadig å begrense den individuelle eiendomsrett til fordel for de kollektive ret­ tigheter. De motsatte seg derfor fremveksten av bondeindividualismen som særlig ga seg utslag i forordningene om innhegning, likesom de gjorde motstand mot for­ andringer i jordbruket i kapitalistisk retning. Jordbruket på slutten av 1700-tallet var fremdeles stort sett prekapitalistisk. Småbonden hadde ikke den samme opp­ fatning av eiendom som den adelige eller borgerlige jord-

54

Det gamle regimes krise

eier eller som forpakterne i de store jordbruksdistriktene. Hans oppfatning av den kollektive eiendom sto i mot­ setning til den borgerlige idé om eiernes absolutte rett over sin eiendom. De byrdene som hvilte på bøndene var desto tyngre som deres økonomiske system var mer gammeldags. Bon­ destanden sto samlet mot de byrder som ble pålagt den av kongemakten og aristokratiet. For det første hadde man de kongelige avgifter. Bon­ den var så å si alene om å betale taille, og i tillegg be­ talte han direkte skatter som capitation og vingtiéme. Han var dessuten den eneste som måtte utføre pliktarbeid på veiene, militærtransport og milits-tjeneste. En­ delig var de indirekte skattene og særlig saltskatten svært tunge. Disse kongelige avgiftene vokste stadig på 1700-tallet: i det vallonske Flandern økte den direkte skatten med 28 % under Ludvig XVI. For det annet var det avgiftene til kirken. Tienden ble betalt til geistligheten etter en prosent som forøvrig varierte og nesten alltid var mindre enn en tiendedel, og hvilte på de fire viktigste kornsorter, nemlig hvete, rug, havre og bygg (den store tiende), på annen avling (den lille tiende) og på husdyrhold. Tienden vakte desto større uvilje hos bøndene som tiendeinntektene ofte var tillagt biskoper, domkapitler, klostre og endog verdslige seigneurer, og derfor bare i liten grad gikk til guds­ dyrkingen og til hjelp for menighetens fattige. Endelig var det avgiftene til seigneurene som var de tyngste og de mest forhatte. All ikke-adelig jord var underlagt føydalsystemet og ble avkrevd avgifter. Seigneuren hadde både høy og lav domsrett over sin jord, den var symbolet på hans sosiale forrang. Den «lave domsrett» (basse justice) var for seigneuren et uunnvær­ lig økonomisk våpen i avkrevingen av avgiftene. De egentlige seigneuriale rettigheter omfattet enerett til jakt og fiske og til å holde dueslag, bompenger, inn­ kreving av avgifter på markedet, retten til å kreve per­ sonlig pliktarbeid av bøndene, banalitetene som innebar et formelig økonomisk monopol: plikt til å male korn, presse vin og bake brød hos seigneuren. De avgiftene

Samfunnets krise

55

som ble kalt droits réels ble betraktet som hvilende på jorden, ikke på individene. Seigneuren hadde nemlig be­ holdt hva man kalte «overordnet eiendomsrett» (propriété eminente eller la directe) til all jord som lå under seigneuriet, de selveiende bønders eiendomsrett var der­ med begrenset til hva man kalte propriété utile. De måtte betale årlige avgifter — rentes og cens vanligvis i penger og champart som hvilte på avlingen og som ble betalt i naturalia — samt avgifter som forfalt i visse tilfelle (casuels), således droits de lods et vente, til seig­ neuren når en gård skiftet eier ved salg eller arv. Dette systemet ble praktisert ulikt i de forskjellige landsde­ lene. Det ble strengt håndhevd i Bretagne, enda stren­ gere i Lorraine, og ellers mer elastisk. For å forstå dets rekkevidde, må man ta i betraktning ikke bare selve av­ giftene, men også de plager og irritasjonsmomenter det innebar og de mange misbruk det førte med seg. Seigneurial-reaksjonen på 1700-tallet gjorde føydal­ systemet enda tyngre å bære. I rettskonflikter mellom seigneur og bonde dømte herregårdsdomstolene. Seigneurene gikk til angrep på de kollektive rettigheter, på bruksretten til almenningen som de mente å ha overord­ net eiendomsrett til og som edikter om utskiftning av almenninger (édits de triage) ofte ga dem tredjedelen av. Seigneurial-reaksjonen var særlig hard i enkelte lands­ deler, for eksempel i Maine hvor det i løpet av 1700tallet foregikk en konsentrasjon av den føydale eiendom ved at mange seigneurier ble slått sammen. Førstefødselsretten, styrket gjennom sedvane, hindret oppsplitting av seigneuriene. Almenningene ble beslaglagt av seigneurene. I Franche-Comté, hvor seigneurens arverett etter de livegne mainmortables ble håndhevd i all sin strenghet — en rett som nesten overalt ellers var gått av bruk —, måtte parlamentet tvinges med makt til å innføre i sin protokoll det kongelige ediktet av 1779 som avskaffet denne retten, og dette skjedde ikke før i 1788 og etter en debatt som varte i 38 timer. Virkningen av seigneurial-reaksjonen ble ytterligere skjerpet av prisstigningen som vedvarte i hele århundret og som økte verdien av naturalavgiftene i champart til

56

Det gamle regimes krise

seigneuren og av tienden til kirken. Med økningen av byrdene på den ene siden og prisstigningen og befolk­ ningstilveksten på den andre, hadde bonden mindre og mindre penger mellom hendene, og dette førte også til en stagnasjon i utviklingen av teknikken innen jordbru­ ket. I krisetider ble trykket av tiende og føydalavgifter enda tyngre, slik som for eksempel i 1788-1789. I nor­ male tider klarte den jevne bonde akkurat såvidt å liv­ berge seg av sin jord, men i krisetider når tiende og føy­ dalavgifter var betalt, var han ofte nødt til å kjøpe korn til høy pris, slik som i 1789. Dette forklarer bøndenes uforsonlige hat til seigneurenes makt og overhøyhet.

Jordbrukets tekniske nivå må ses i sammenheng med disse samfunnsforhold. Den tradisjonelle driftsform lå naturligvis ikke til rette for tekniske fremskritt. Jord­ bruket var lite innbringende, metodene var primitive og utbyttet magert. Tovangs- eller trevangsbruket med brakk gjorde at jorden var uproduktiv hvert annet eller tredje år og forverret jordmangelen for bøndene. Den engelske agronom Arthur Young som foretok en reise i Frankrike like før revolusjonen, konstaterte at lands­ bygdene lå tilbake og at gamle vaner dominerte. Mot midten av 1700-tallet hadde fysiokratenes propaganda skapt en opinion til fordel for en omlegging av jord­ bruket i kapitalistisk retning, «agromanien» begynte å spre seg og enkelte storgodseiere (grands seigneurs} hadde gått foran med et eksempel. I virkeligheten prøvde de priviligerte bare å øke sine inntekter og brydde seg ikke om å løse jordbruksproblemet. Økonomenes lære­ setninger ga dem ofte de nødvendige argumenter til å hevde at de handlet av hensyn til det felles beste, når de økte bøndenes byrder gjennom seigneurial-reaksjonen. Den tilbakestående jordbruksteknikk var i høy grad en direkte følge av den sosiale struktur i jordbruksnærin­ gen. Ethvert teknisk fremskritt, enhver grunnleggende modernisering av det tradisjonelle jordbruk innebar en nedbryting av det som var igjen av føydalsystemet, men dermed også av de kollektive rettigheter, noe som igjen ville forverre de fattige bøndenes stilling. Småbøndene

Samfunnets krise

57

skulle komme til å sitte fast i dette dilemma like til annen halvdel av 1800-tallet.

I et land hvor jordbruksbefolkningen utgjorde den største del av nasjonen og hvor jordbruksproduksjonen lå langt over de andre, måtte naturligvis bøndenes krav få en veldig betydning. Disse krav hadde to sider, nem­ lig spørsmålet om føydalavgiftene og spørsmålet om jordfordelingen. Når det gjaldt det første spørsmålet, var bøndene enige. Klageskrivene av 1789 viste at de sto solidariske mot seigneurene og de priviligerte. Føydalavgiftene og tienden var de mest forhatte av alle byrdene som hvilte på bøndene, fordi de var tunge og trykkende, fordi bon­ den ikke forsto hvor de skrev seg fra og fordi han syn­ tes de var urettferdige. Klageskrivet fra et sogn i Nord skriver at føydalavgiftene «var oppstått i et forkastelig mysteriums mørke». Hvis det virkelig forholdt seg så at noen av disse avgiftene bygget på legitim eiendoms­ rett hos seigneurene, fikk man bevise det, og i så fall ønsket sognet at de skulle gjøres innløsbare. De fleste klageskriv fra sogn og endog fra fogderier fremsatte helt kategorisk dette i bunn og grunn revolusjonære krav om en undersøkelse av opprinnelsen til føydalrettighetene. Bøndene ba om at tiende og champart måtte kreves i penger og ikke i naturalia. Deres tanke var at de da etter hvert ville bli illusoriske som følge av pengenes reduserte kjøpekraft. Bøndene ønsket videre at tienden igjen skulle gå til sitt opprinnelige formål, og at de pri­ viligerte skulle betale skatt. Borgerskapet var enig med bøndene på mange av disse punkter, og tredjestandens enhet ble dermed styrket.

Bondestanden som hittil hadde vært enig, delte seg på spørsmålet om jordfordelingen. Mange bønder manglet jord, og mange hadde sterke ønsker om å bli jordeiere. Men det var svært få klageskriv som våget å be om at kirkegodset skulle avhendes. De begrenset seg vanligvis til å foreslå at man skulle benytte inntekt av kirkens

58

Det gamle regimes krise

gods til å betale gjelden og dekke underskuddet. Den private eiendom sto for de fleste som uangripelig. Det var tilstrekkelig for bøndene å kunne leie jord. Klageskrivene var atskillig mer dristige når det gjaldt for­ delingen av bruken av jorden, og mange av dem for­ langte at de store forpaktningsenhetene skulle deles opp. Allerede i 1789 viste den splittelsen i bondestan­ den seg som sprang fram av jordspørsmålet og som ble av stor betydning da føydalavgiftene var opphevd. De store jordbrukernes interesser var allerede uforenlige med småbøndenes og de jordløses interesser. Mens de første forsøkte å skape et teknisk utviklet salgsjordbruk, nøyde de andre seg med å leve i en mer eller mindre lukket økonomi. Bondestanden delte seg i spørsmålet om de reformer som det gamle regime prøvde å gjen­ nomføre, som innhegning av markene og fri kornhandel, i spørsmålet om almenningene og om driftsformen. Alle­ rede i 1789 ble storforpakterne og de store selveierbøndene klar over hvilken fare den store bondemassen repre­ senterte for dem. Enkelte klageskriv fra de nordlige landsdeler krevde at det på forhånd skulle fastsettes en censusgrense for å stenge ute fra det politiske liv dem som var fritatt for skatt og dem som mottok forsorgsunderstøttelse, «den eneste måte å forhindre at provinsforsamlingene skulle bli altfor stormfulle». Etter at føy­ dalsystemet var blitt avskaffet, ble selveierbøndene fort opptatt med å sørge for å opprettholde sin sosiale au­ toritet. Allerede mot slutten av det gamle regime avtegnet således de fremtidige motsetninger seg innen den fran­ ske bondestand. Standen var bare forenet i felles mot­ stand mot de priviligerte og i hat mot aristokratiet. Da revolusjonen avskaffet føydalavgiftene, tienden og pri­ vilegiene, fikk den de selveiende bønder over på den bestående ordens side. Når det gjaldt jordfordelingen, opprettholdt revolusjonen de store eiendommene og de store forpaktningsenhetene med alle de sosiale konse­ kvenser dette innebar, selv om den også førte til en øk­ ning i antallet små selveiere på grunn av salg av kirke-

Samfunnets krise

59

godset og emigrerte adelsmenns jord. Bondestandens struktur mot slutten av det gamle regime forklarer hvor­ for revolusjonen fikk så beskjedne resultater for jord­ bruket: den ble, for å sitere Georges Lefebvre, «et kom­ promiss mellom borgerskapet og bondedemokratiet».

Borgerskapets filosofi Samfunnets økonomiske grunnlag forandret seg, og ide­ ologiene forandret seg samtidig. Man må søke revolu­ sjonens intellektuelle bakgrunn i den filosofi som bor­ gerskapet hadde utformet siden 1600-tallet. Filosofene på 1700-tallet var etterkommere av Descartes som hadde vist at det var mulig å beherske naturen gjennom viten­ skapen, og de fremsatte på en slående måte prinsippene for en ny samfunnsorden. I motsetning til kirkens og statens autoritære og asketiske ideal på 1600-tallet ut­ øvde den filosofiske bevegelse en sterk innflytelse på den franske intelligens ved at den vekket og utviklet dens kritiske sans gjennom nye tanker. «Opplysningen» erstattet på alle områder autoriteten og tradisjonen med fornuftsprinsippet, enten det gjaldt vitenskap, tro, moral eller politisk og samfunnsmessig organisasjon. «Å filosofere,» sier Madame de Lambert (1647-1733), «er å gjenopprette fornuftens verdighet og rett, det er å tilbakeføre alle ting til deres opprinnelige prinsipp og kaste av opinionens og autoritetens åk.»

Diderot sier i artikkelen «Eklektisisme» i «Encyklo­ pedien»: «Eklektikeren er en filosof som, idet han forkaster fordommer, tradisjon, alders hevd, det ålment godtatte, autoritet, kort sagt alt det som behersker de aller fleste menneskers tanke, våger å tenke ut fra seg selv, som tør trenge inn til de klareste grunnleggende prinsipper og som bare aksepterer det som sannhet som hans sanser og fornuft forteller ham.»

«Den virkelige filosof,» skriver Voltaire i 1765, «pløyer nye marker, øker antallet ploger og dermed innbyggere, sysselsetter den fattige og gjør ham rikere, oppmuntrer til ekteskap, hjelper

60

Det gamle regimes krise

til å gi den foreldreløse en start i livet, klager ikke over skattene og setter bonden i stand til å betale dem med glede. Han venter seg intet av menneskene og gjør alt hva han kan for dem.»

Etter 1748 kom alle de største verkene i århundret, fra Esprit des Lois av Montesquieu (1748) til Emile og Contrat social av Rousseau (1762), og Histoire naturelle av Buffon (første bind kom ut i 1749), Traité des sensations av Condillac (1754), Discours sur Vinégalité parmi les hommes av Rousseau i 1755, og i samme år Code de la nature av abbed Morelly. I 1756 kom Essai sur les moeurs et Vesprit des nations av Voltaire, i 1758 De Vesprit av Helvetius. I 1751 fikk man første bind av UEncyclopédie på Diderots initiativ, Le siécle de Louis XIV av Voltaire og første bind av Journal économique som ble fysiokratenes avis. Voltaire, Rousseau, Diderot og encyklopedistene og økonomene bidro på forskjellig måte til filosofiens oppsving. I første halvdel av 1700-tallet hadde to viktige tanke­ retninger utviklet seg. Den ene var av føydal opprin­ nelse, representert ved Montesquieus Esprit des Lois, hvorfra parlamentene og de priviligerte hentet argumen­ ter mot eneveldet. Den andre var filosofisk, fiendtlig innstilt overfor geistligheten og enkelte ganger overfor religionen, men konservativ politisk sett. Selv om disse to strømninger holdt seg, oppsto det nye ideer i annen halvdel av århundret som var mer demokratiske og ega­ litære. Filosofene vendte seg fra det politiske problem om regjeringsmakten til det sosiale problem som angikk eiendommen. Fysiokratene bidro, riktignok i en konser­ vativ ånd, til å lede tanken i denne nye retningen, ved å ta opp økonomiske problemer. Voltaire, som var opplysningsmennenes ubestridte leder fra 1750 og til sin død, ville gjennomføre reformer innenfor det absolutte enevelde og gi regjeringsmakten til det rike borgerskap, mens Rousseau, som kom fra folket, ga uttrykk for små­ borgernes og håndverkernes politiske og sosiale ideal. Etter fysiokratenes mening er staten etablert for å trygge eiendomsretten. Lovene er naturlige sannheter som er uavhengige av monarken og tvinger seg på ham: «Den lovgivende makt kan ikke skape lover, men bare

Samfunnets krise

61

proklamere dem» (Dupont de Nemours). «Alle inngrep i eiendommen fra lovens side betyr en omstyrting av sam­ funnet.» Fysiokratene krever en sterk regjering, men dens makt skal likevel være underordnet hensynet til forsvaret av eiendommen. Staten skal bare ha til oppgave å opprettholde lov og orden. Den fysiokratiske bevegelse munner således ut i en klassepolitikk til fordel for grunn­ eierne. Voltaire ville også forbeholde de politiske rettigheter for de rike, men ikke bare for grunneierne, idet han ikke betraktet jorden som den eneste kilde til rikdom. Imid­ lertid stilte han spørsmålet om «de som hverken har jord eller hus i dette samfunnet skal ha del i makten?» (Brev til R. P. Polycarpe.) Og i artikkelen «Om lik­ het» i sitt Dictionnaire philosopbique (1764) skrev han: «Menneskeslekten er slik at den ikke kan bestå uten at det finnes en uendelighet av nyttige mennesker som ikke eier noe». Og videre i samme artikkel: «Likheten er altså på samme tid det mest naturlige og det mest illusoriske.» Voltaire ville ta makten fra aristokratiet, men han aktet slett ikke å heve folket opp. Rousseau var en mann av folket som gikk mot hoved­ strømmen i sin tid. I sin første tale (Si le rétablissement des Sciences et des arts a contribué å épurer les moeurs, 1750) kritiserte han samtidens kultur og talte de fattiges sak: «De rikes luksus holder liv i hundre mennesker i våre byer og dreper hundre tusen på lands­ bygda.» I sin annen tale (Sur les fondements et 1’origine de 1’inégalité parmi les bommes, 1155) gikk han til an­ grep på eiendommen. I Contrat social utviklet han teo­ rien om folkesuvereniteten. Mens Montesquieu ville gi makten til aristokratiet og Voltaire til høyborgerskapet, ville Rousseau frigjøre de små og gi makten til hele fol­ ket. Han mente at statens oppgave var å gjøre slutt på den urett som skrev seg fra den private eiendom, å opp­ rettholde samfunnets likevekt gjennom arvelovgivning og progressiv beskatning. Denne likhetsteori både på det samfunnsmessige og politiske område var noe nytt på 1700-tallet og stilte Rousseau i skarp motsetning til både Voltaire og encyklopedistene.

62

Det gamle regimes krise

Disse forskjellige tankeretninger utviklet seg til å be­ gynne med i nesten full frihet. Madame de Pompadour, som var kongens yndling fra 1745 og som hadde støtte i finanskretsene, sto i motsetningsforhold til den gud­ fryktige kretsen omkring dronningen og kronprinsen som igjen ble støttet av bispekollegiet og parlamentene. Mot disse beskyttet hun filosofene. Fra 1745 til 1757 inn­ førte Machault d’Arnouville den direkte skatten vingtiéme og forsøkte dermed å oppheve skatteprivilegiene og innføre likhetsprinsippet i beskatningen. Han støttet seg på filosofene som hadde skattelikhet som et av sine krav. Slik oppsto alliansen mellom de opplyste ministrene og filosofene, samtidig som angrepet mot privilegiene og endog mot religionen tok form. Mellom 1750 og 1763 unnlot regjeringen å gripe inn mot filosofenes skrifter. Som sjef for la librairie sto Malesherbes i spis­ sen for den kongelige sensur; han var filosof og trodde ikke på nytten av sensur. Det var takket være ham at utgivelsen av Encyklopedien ikke ble stanset allerede etter de første bind. Oppmuntret av regjeringens nøytralitet vokste den filosofiske bevegelse, og da myndighetenes holdning se­ nere forandret seg, maktet de ikke å demme opp for den. Etter 1770 seiret den filosofiske propaganda. Selv om de største forfatternes stemmer ikke lenger lød — Rous­ seau og Voltaire døde i 1778 — populariserte mindre forfattere de nye tanker som spredte seg i alle lag av borgerskapet og over hele Frankrike. Encyklopedien, som er et monumentalt verk i tankens historie, ble full­ ført i 1772. Den var moderat på det sosiale og politiske område, men erklærte sin tro på vitenskapens ubegren­ sede fremskritt. Den sto fram som et storslagent monu­ ment over den rasjonalistiske tenkning. Mably, Raynal og Condorcet fortsatte det verk som bevegelsens ledere hadde begynt. Filosofenes produksjon avtok riktignok under Ludvig XVI, men det dannet seg en slags syntese av de forskjellige systemer. På den måten oppsto den revolusjonære doktrine. I sin Historie pbilosophique et politique des établissements et du commerce des Européens dans les deux Indes, som Diderot var med på og

Samfunnets krise

63

som kom ut i over 20 opplag mellom 1770 og 1780, tok abbed Raynal opp igjen alle temaene fra den filo­ sofiske propaganda: kamp mot eneveldet, en utfordrende holdning til kirken med krav om at den skulle være strengt underkastet en verdsliggjort stat, lovprisning av økonomisk og politisk liberalisme. Bøker og brosjyrer spredte disse ideer i alle kretser: «I et århundre da enhver borger kan få hele nasjonen i tale ved hjelp av det trykte ord,» skriver Malesherbes i sin tiltredel­ sestale ved L’Académie fran^aise i 1775, «spiller de som er i stand til å spre opplysning eller som har evnen til å appellere til følel­ sene, kort sagt forfatterne, den samme rolle i hele det vidt spredte folk som Romas og Atens talere spilte i folkeforsamlingene.»

Den talte propaganda økte utbredelsen av den skrevne. Salonger og kafeer vokste i antall, det oppsto flere og flere selskaper — landbruksselskaper, filantropiske for­ eninger, provinsakademier, leseværelser. Det finnes ikke en eneste by, stor eller liten, som er «fri for ugudelighetens smitte», uttalte Geistlighetens forsamling allerede i 1770. Frimurerlosjene bidro til å utbre opplysningsidéene. Frimureriet kom fra England etter 1715 og fremmet uten tvil filosofenes propaganda. Idealene falt på mange punkter sammen, som for eksempel borgerlig likhet og religiøs toleranse. Man bør imidlertid ikke overdrive bevegelsens betydning. Frimurerlosjene ble møtestedet for aristokratiet og det rike borgerskap og forberedte sammensmeltingen av disse grupper, men de utgjorde likevel bare én gruppe innen mengden av selskaper som bidro til å spre filosofenes tanker. De tradisjonelle samfunnsautoriteter satte seg til mot­ verge mot tidens nye ideer. Allerede i 1770 ga Geistlig­ hetens forsamling uttrykk for frykt for at sammen med religionen «ville kjærlighet og troskap til kongen dø ut for alltid». Angrepene mot kirken bidro til å undergrave kongedømmet av Guds nåde, på samme måte som kritik­ ken mot de priviligerte undergravde det gamle regimes samfunn. Mellom 1775 og 1789 fordømte Parlamentet i Paris 65 skrifter. I forbindelse med Boncerf’s Les in-

64

Det gamle regimes krise

convénients des droits féodaux som kom ut i 1776, er­ klærte det: «Forfatterne gjør nå alt de kan for å bekjempe, ødelegge og omstyrte alt. Dersom det logiske og ubønnhørlige resonnement som har ledet denne forfatters penn skulle komme til å beherske den store hop, ville monarkiets forfatning snart rokkes fullstendig. Vasallene ville reise seg mot seigneurene og folket mot sin fyrste.» ¥ ¥ *

Blant de viktigste elementer i den filosofiske propa­ ganda finner man først og fremst prinsippet om for­ nuftens eller den logiske tankes herredømme. På 1700tallet seiret rasjonalismen på alle områder. Dernest kom troen på fremskrittet, etter som fornuften ville spre sitt lys videre og videre. «Endelig er alle skygger drevet på flukt, og se hvilket lys som skinner over alt! hvor mange store menn på alle områder! hvil­ ken fullkommenhet for den menneskelige fornuft!» (Turgot: Tableau philosophique des progrés de 1’esprit humain, 1750.)

Man krevde frihet på alle områder, fra personlig fri­ het til økonomisk frihet. Alle 1700-tallets store verker behandlet frihetsproblemer. Et av de viktigste aspekter ved filosofenes, og spesielt Voltaires, virksomhet var kampen for religiøs toleranse og frihet. Likhetsspørsmålet var mer omstridt. De fleste filosofer krevde bare lik­ het for loven. I sin Dictionnaire philosophique betrakter Voltaire ulikheten som evig og uavvendelig. Diderot satte et skille mellom de rettferdige privilegier, som var basert på virkelige ytelser, og de urettferdige privilegier. Men Rousseau førte likhetsidéene inn i århundrets tan­ kegang: han krevde politisk likhet for alle borgere og hevdet at det var statens rolle å opprettholde en viss sosial likevekt. I hvilken grad har disse tanker, som danner grunn­ laget i den filosofiske tenkning, satt sitt preg på de for­ skjellige lag av borgerskapet? Borgerskapets enhet var basert på motsetningen til aristokratiet. På 1700-tallet forsøkte adelen mer og mer å sikre seg eneretten til de

Samfunnets krise

65

privilegier og rettigheter som adelskapet ga den. Bor­ gerskapets ambisjoner økte i takt med dets fremgang i rikdom og kultur, men på samme tid ble alle dører stengt for det. Det fikk ikke ta del i de viktigste administrative oppgaver som det mente seg mer skikket til enn adelen. Det ble ofte såret i sin stolthet eller i sin selvfølelse. Alle borgerskapets klagemål kommer kraftig til uttrykk i memoarene til en adelsmann, markien av Bouillé, og hos Madame Roland som følte seg overlegen over adelsdamene både ved sitt talent og ved sin borgerlige ver­ dighet. Borgerskapet sto overfor to hovedproblemer, det ene politisk, det andre økonomisk. Det politiske spørsmål gjaldt maktfordelingen. I an­ nen halvdel av hundreåret, og særlig etter 1770, ble opi­ nionen mer og mer opptatt av politiske og sosiale spørs­ mål. Emnene for den borgerlige propaganda var selvføl­ gelig de samme som for den filosofiske bevegelse, nemlig kritikk av kongedømmet av Guds nåde, hat til despotiet, angrep mot adelen og dens privilegier, krav om likhet for loven og likhet overfor skattevesenet, og endelig ad­ gang for alle til alle stillinger etter kvalifikasjoner. De økonomiske spørsmål var ikke av mindre interesse for de borgerlige. Høyborgerskapet var klar over at ut­ viklingen av kapitalismen forutsatte omforming av sta­ ten. Tienden, livegenskapen, føydalavgiftene og den uhel­ dige fordelingen av skattene var til hinder for landbruket og dermed for hele næringslivet. Opphevelsen av førstefødselsretten og av mainmorte ville skape bevegelse i eiendomsforholdene. Forretningsborgerskapet ønsket fri­ het i arbeids- og næringslivet. De mange sedvanerettene, de indre tollavgifter og de forskjellige systemer for mål og vekt var til hinder for handelen og for fremvekst av ct nasjonalt marked. Staten burde organiseres etter de samme prinsipper for orden, klarhet og enhet som bor­ gerskapet anvendte i sine egne forretninger. Endelig gjorde de kapitalistiske næringsvirksomheter krav på forskningsfrihet på det vitenskapelige område: borger­ skapet forlangte at det vitenskapelige arbeid på samme 5 — Den franske revolusjon 1

66

Det gamle regimes krise

måte som filosofisk tenkning ikke skulle være under­ lagt kirkens og statens sensur. Det var ikke bare egeninteresse som motiverte borger­ skapet. Dets klassebevissthet var nok blitt styrket ved adelens eksklusivitet som førte til en kontrast mellom borgerskapets økonomiske og intellektuelle fremgang og dets tilbakegang i staten. Men borgerskapet, som var seg sin makt og sin verdi bevisst og som gjennom filosofene hadde fått en bestemt verdensoppfatning og en kultur som gikk ut over det klassemessige, mente ikke bare at det var i dets egen interesse å omforme det gamle re­ gime, men at det var rett å gjøre det. Det var over­ bevist om at det var samsvar mellom dets interesser og fornuftens krav. Man bør nok til en viss grad nyansere disse påstander. Borgerskapet var uensartet, det utgjorde ikke en homo­ gen klasse. Mange borgere ble ikke berørt av filosofenes propaganda. Andre var mot det nye av troskap mot reli­ gionen eller mot tradisjonene. Og selv når borgerskapet ønsket forandringer og reformer, tenkte det slett ikke på noen revolusjon. Tredjestanden i sin helhet hadde stor respekt for kongen, en følelse som nesten var av religiøs karakter, som det fremgår av Marmonts memoarer: kon­ gen representerte nasjonalbegrepet og ingen tenkte på å omstyrte monarkiet. Borgerskapet ønsket snarere å gå opp i aristokratiet enn å ødelegge det. Dette gjaldt sær­ lig høyborgerskapet: dets begeistring for La Fayette var betegnende i så måte. Dessuten var borgerskapet langt fra demokratisk. Det var i høyeste grad oppsatt på å be­ vare et sosialt hierarki og å skille seg ut fra de lavere klasser. Ifølge Cournots Souvenirs «... var intet mer markert enn klasseskillet i dette borgerlige samfunn. Prokuratorens og notarens hustru kaltes Mademoiselle mens dommerens hustru kaltes Madame». Adelen foraktet de borgerlige, og de borgerlige for­ aktet de lavere klasser. Disse klassefordommer forklarer borgerskapets harme og frykt da det i år II, etter å ha kalt fram de lavere klasser som forbundsfeller mot ari­ stokratiet, så almuen selv gripe etter makten.

II Institusjonenes krise

Kongedømmets organer som stadig var blitt utbygd fra middelalderen, hadde fått sin endelige utforming, politisk i det minste, under Ludvig XIV. Han hadde forbedret regjeringsapparatet og gitt det en autoritet som det aldri før hadde hatt, men uten å gjøre det til en logisk og sammenhengende enhet. Man har kunnet si at etter ham «var despotiet overalt og despoten ingen steder». Saken var at kongemakten hele tiden skapte noe nytt uten å rive ned det gamle. Skillet var dermed stadig blitt utdypet mellom samfunnet og staten, mellom folket og institu­ sjonene. Uorden og forvirring forble administrasjonens kjennemerke. Ifølge Mirabeau var Frankrike bare «en uorganisert samling av splittede folk».

Kongedømmet av Guds nåde 1. Eneveldet: pretensjoner og begrensning Det eneveldige, administrative kongedømmet ble etablert fra og med Henrik IV’s regjeringstid. Det kom til full ut­ foldelse under Ludvig XIV og besto gjennom hele 1700tallet. De uavhengige krefter som var kommet til uttrykk i den foregående periode mistet en del av sin makt, men de fleste av dem besto likevel. Selv om generalstendene, som kom sammen for siste gang i 1614, var falt bort og selv om kommunene ble umyndiggjort på 1700-tallet, be­ sto provinsstendene, parlamentene og Geistlighetens for­ samling, riktignok under kongens kontroll. Samtidig ble kongemaktens administrative oppbygning utviklet gjen­ nom kongens råd i sentraladministrasjonen og intendan-

68

Det gamle regimes krise

tene i lokaladministrasjonen. Teoretikerne kalte styrefor­ men «kongedømmet av Guds nåde». Under Henrik IV betraktet Loyseau fremdeles kongen som folkets embets­ mann på samme tid som han var Guds stedfortreder. Under Ludvig XIII gikk Lebret et skritt videre: «Av dette kan man slutte at våre konger, som har fått sitt sep­ ter av Gud alene, som ikke kan tvinges til underkastelse under noen jordisk makt og som nyter godt av alle de rettigheter som hører til den fullstendige og absolutte suverenitet, er fullt og helt herskende i sitt kongerike.»

Bossuet skulle bli den store teoretiker for det katolske kongedømme av Guds nåde, i sin Politique tirée des propres paroles de 1’Ecriture sainte, en bok som ble skre­ vet for kronprinsen og først offentliggjort i 1709. Som Guds representant titulerer kongen seg, i alle for­ ordninger, «ved Guds nåde, konge av Frankrike og Navarra». Salvingen gir ham hans guddommelige karakter. Denne fant vanligvis sted i katedralen i Reims hvor kongen, omgitt av rikets fremste menn, først avlegger ed til kirken og til sitt folk. Dernest blir han innviet, det vil si salvet med olje fra Den hellige salvekrukke, mens erke­ biskopen uttaler følgende: «Vær helliget og innsatt til konge i dette kongedømme som Gud har gitt deg å styre.» Ikledd de kongelige regalier blir han så fremført for folket. Dagen etter salvingen foretar kongen håndspåleg­ gelse av de syke, mens han sier til hver enkelt: «Kongen berører deg, må Gud helbrede deg.» Dette seremoniell viser kongedømmets hellige karakter, og salvingen er med på å omgi kongen med en slags religiøs ærefrykt. Kongens eneveldige makt grunner seg på hans gud­ dommelige karakter: «Han som har gitt menneskene konger, har villet at man skal ære dem som hans stedfortredere.» (Ludvig XIV’s memoarer.)

Det sømmer seg ikke for undersåttene å ville utøve kontroll med en autoritet som har sin opprinnelse i Gud selv. Kongedømmets guddommelige karakter gir det en absolutt myndighet på alle områder. Men om kongen er eneveldig, er han ingen despot. Han utøver sin myndig­ het som Guds representant og må respektere den gud­

Institusjonenes krise

69

dommelige lov. Han skal være konge etter Guds vilje, som president de Thou sa til Karl IX i 1572. Kongen er ansvarlig overfor Gud for utøvelsen av sin makt. Han skal respektere kongedømmets grunnleggende lover (re­ gelen om kronens arvelighet og det kongelige domenes juridiske status) som gir uttrykk for under hvilke betin­ gelser kronen og dens myndighet er betrodd kongen og hans hus. Endelig har kongen ved sin edsavleggelse forpliktet seg til å opprettholde enheten mellom folk og kirke og som dommer å opptre med rettferdighet og barmhjertighet. Kongen er altså ingen tyrann. Men som representant for det felles beste, hevet over alle stender og korporasjoner i riket, rår han over ubegrensede mid­ ler og er ikke underlagt noen kontroll. Eneveldet er monarkiets form. Kongens makt er hel og udelt, den kan hverken opp­ stykkes eller overdras. Han blir riktignok bistått av for­ skjellige organer og forsamlinger, som kongeråder i deres ulike former, parlamentene og andre «suverene domsto­ ler» og provinsstenderforsamlingene. Men disse er bare rådgivende organer som ikke kan innskrenke den kon­ gelige myndighet: «Vi har en konge, det vil si at vi er underlagt en enkelt vilje. Denne vilje må ikke være vilkårlig, men den må være den høyeste; makten som utøves i kraft av denne vilje må ikke være despo­ tisk, men den må være udelt. Og om det kan være nyttig å bremse utøvelsen av den kongelige vilje for å sikre den de nød­ vendige råd og opplysninger før beslutning fattes, har ingen rett til å hindre den i utøvelsen i den hensikt å tilegne seg en del av makten eller å utslette den.» (Guydot: Traité des offices, 1786.) x

Som eneveldig monark er kongen i besittelse av alle sider av statsmakten.

Kongen er kilden til alt rettsvesen. Ved sin ed har han forpliktet seg til å yte folket rettferdighet. Kansleren Michel de IJHospital (1507-1573) erklærte for stendermøtet i Orleans: «Kongene er valgt først og fremst for å dømme. Således bærer ikke Frankrikes segl et bilde av kongen væpnet og til hest, men sittende på sin trone

70

Det gamle regimes krise

som dommer.» Kongen er ansvarlig for rettsvesenet, han kan avbryte eller gjenoppta en hvilken som helst sak og gripe inn i enhver prosess: dette kalte man justice retenue, kongelig selvdom eller den kongen forbeholdte domsmyndighet. Men i de fleste tilfelle overlater kon­ gen rettsutøvelsen til domstolene: det er delegert doms­ myndighet (justice déléguée), delegasjon, men ikke av­ hendelse av myndigheten. Kongen er kilden til all lovgivning. Han er den le­ vende lov, Lex Rex. Kongen er ikke bundet av sine forgjengeres lover, selv om han vanligvis unngår å bryte for sterkt med dem: «Vi har fått vår krone av Gud alene,» erklærte Ludvig XV i Parlamentet i desember 1770, «retten til å gi lover som skal lede og styre våre undersåtter tilkommer oss alene, fritt og udelt.» Kongen gir lover ved forordninger og dekreter (édits), d.e. av­ gjørelser av almen gyldighet og evig karakter, mens der­ imot hans befalinger, bestallinger, brev eller kjennelser (mandements, brevets, lettres, arrets) inneholder spe­ sielle bestemmelser. Men kongen kan ikke gå på tvers av den guddommelige lov eller av naturretten, og han skal respektere kongerikets grunnleggende lover. Kongen er kilden til all administrativ myndighet. Han styrer kongerikets saker. «Deres Majestet er nødt til å bestemme alt selv eller ved sine representanter. Deres undersåtter venter Deres uttrykkelige ordre, før de gir sitt bidrag til samfunnets vel, før de viser respekt for andres rettigheter, og sommetider endog før de krever sin egen rett.» (Brev fra Turgot til Ludvig XVI.) Kon­ gen besetter stillinger og embeter. Administrativ nød­ vendighet har tvunget ham til å delegere noe av sin makt til sine embetsmenn, men det er ren delegasjon: de står fortsatt under kongens øverste kontroll. For å dekke statens behov innkrever kongen skatter og avgif­ ter av egen myndighet, etter en sedvane som festnet seg på 1500-tallet. Bare geistligheten og provinser med stenderforsamling har opprettholdt visse innskrenkninger i kongens rett til å pålegge skatt. Kongen bestemmer også alene over utgiftene: han er herre over fordelingen av sine midler.

Institusjonenes krise

71

Endelig er kongen herre over krig og fred. En av hans eldste plikter gjelder forsvaret, tuitio regnt, beskyt­ telsen av kongeriket mot ytre fiender, som på 1700-tallet ble til «forsvaret av staten». Kongen leder altså uten­ rikspolitikken, og han har kommandoen over hæren. «I min person alene,» erklærte Ludvig XV i Parlamentet 3. mars 1766, «ligger den suverene myndighet. Meg alene til­ hører den lovgivende makt hel og udelt. Den offentlige orden utgår i sin helhet fra meg, og nasjonens rettigheter og interesser er nødvendigvis ett med mine og hviler utelukkende i mine hender.»

Virkeligheten svarte imidlertid langt fra til disse pre­ tensjoner, spesielt når det gjaldt lovgivningen. Her var kongens makt fremdeles begrenset på 1700-tallet, selv om juristene allerede på 1500-tallet hadde innrømmet kongen ubegrenset lovgivende myndighet. Generalstendene hadde gjort seg gjeldende overfor kongene allerede på 1300-tallet da kronen var i en van­ skelig finansiell stilling. Under eneveldet lot kongene være å kalle dem sammen etter 1614, uten formelt å oppheve dem. Generalstendenes rolle var bare rådgi­ vende, kongen ba dem vedta skatter som han kunne skrive ut uten deres samtykke og spurte dem om råd som han var fri til å la være å følge. Generalstendene synes å ha representert en siste utvei som kongen grep til i krisetider. Sammenkallingen i 1789 var faktisk en gjenopplivelse av en forsvunnet institusjon. Parlamentenes og de høye domstolenes politiske ret­ tigheter representerte en større fare for kongemakten. Idet de pretenderte å ha som oppgave å vokte over kon­ gerikets fundamentale lover, brukte parlamentene, og særlig Paris-parlamentet, «registreringsretten» som poli­ tisk middel: de kongelige lover kunne ikke tre i kraft før parlamentet hadde registrert dem. Før innregistreringen ble loven gjort til gjenstand for debatt av parla­ mentet som «verifiserte» den. Når parlamentet nektet å registrere en lov, ga det sin begrunnelse i kraft av sin rett til innsigelse (remontrance). Parlamentene hevdet

72

Det gamle regimes krise

at dette var en historisk rett, mens kongemakten hevdet at den var grunnet mer på en stilltiende enn en reell innrømmelse fra kongens side. I virkeligheten var disse rettigheter resultatet av sedvane og av en makttiltvingelse fra parlamentenes side som kongen hadde funnet seg i. De innebar ikke desto mindre en begrensning av kongens makt, han måtte tvinge gjennom registreringen av forkastede lover i høytidelige parlamentsmøter som ble kalt lits de justice. Registrerings- og remonstransretten ble på 1700-tallet et effektivt våpen i parlamen­ tenes hender mot eneveldet. I virkeligheten tjente disse rettighetene bare til å beskytte parlamentsadelens privi­ legier mot reformforsøkene, særlig på det skattemessige området. Men da parlamentene så ut til å skulle gå av med seieren, sto de ved enden av sin politiske karriere. Mot læren om eneveldet av Guds nåde skulle man snart sette — ikke en priviligert embetsstands rettigheter — men prinsippet om folkesuvereniteten. 2. Regjeringsapparatet

På 1600- og 1700-tallet ble utviklingen av den konge­ lige sentralmakt fullendet; det lokale selvstyre ble svek­ ket eller forsvant. Alt ble bestemt i Versailles eller av de lokale representanter for sentralmyndighetene. I eneveldets siste fase besto regjeringen, under kon­ gens myndighet, av kansleren, de fire statssekretærer og generalkontrolløren for finansene. Dette ministerium hadde ingen sjef, det var en forsamling av høye embets­ menn som vanligvis var uavhengige av hverandre. Hver minister hadde sine kontorer som ble ledet av første­ sekretærer eller premiers commis. Enheten i styret ble sikret av kongen og de kongelige råd. Hver uke, på en bestemt dag, kom de forskjellige ministre for å arbeide sammen med kongen og fremlegge sine problemer for ham. Kongen fattet beslutningene og ministrene satte dem ut i livet gjennom sine kontorer. Viktige saker ble diskutert i kongens råd som fungerte som den ordnende faktor i regjeringen.

Institusjonenes krise

73

Ministrene og statssekretærene ledet de forskjellige administrasjonsgrener. «Kansleren» var sjef for retts­ vesenet, han sto bak den kongelige lovgivning, var seglbevarer og uavsettelig. Når han falt i unåde hos kon­ gen, ble hans funksjoner overtatt av en «seglbevarer». Statssekretærene, en stilling som ble opprettet på 1500tallet av Henrik II, var effektive utøvere av den eneveldige makt. Deres forskjellige myndighetsområder var omsider blitt fastlagt. Man skjelnet mellom stats­ sekretæren for hæren, som i tillegg til sine militære oppgaver administrerte grenseprovinsene; statssekretæ­ ren for marinen, som også hadde ansvaret for koloniene; statssekretæren for utenrikssaker og statssekretæren for kongens hus som hadde forskjellige oppgaver (geistlig­ heten, protestantene, byen Paris). Den indre administra­ sjon var delt mellom de fire statssekretærer. Kongen, som hvert å foretok oppdeling — departement — mel­ lom statssekretærene, ga dem hver en samling provinser som de fikk korrespondansen med. Hver statssekretær var mellomledd mellom kongen og provinsene, byene, laugene og stendene innenfor sin del av landet. I over­ ensstemmelse med den ånd som denne institusjonen var sprunget ut av, var de dessuten kongens privatsekretærer og tjenestegjorde kvartalsvis for ham. Hver enkelt av dem besørget alene, i en periode på tre måneder, alle gavebrev og gunstbevisninger som kongen hadde innvilget. Statssekretærene var av kjoleadel og ble som regel rekruttert blant de juridiske tjenestemennene ved kongens råd, men etter 1750 tok også folk av sverdadelen imot denne stillingen som de tidligere hadde holdt for å være under sin verdighet. Endelig hadde man generalkontrolløren for finansene. Han var faktisk førsteminister i kraft av sine mange oppgaver som indre administrasjon, landbruk, industri, handel, veier og broer. Kongens råd virket som koordinerende organer og ga regjeringen dens enhet. De var blitt dannet ved at det gamle Curia Regis etter hvert var blitt oppdelt og de administrative oppgaver fordelt mellom spesielle avde­ linger. Systemet ble endelig etablert under Ludvig XIV.

74

Det gamle regimes krise

Ved flittig arbeid og regelmessig sammenkalling av de forskjellige regjeringsråd skapte Ludvig XIV enhet i systemet og samordnet virksomheten. Ludvig XV og Ludvig XVI hadde ikke de samme egenskaper. Om sy­ stemet skulle fungere, avhang av kongens personlige ledelse, og når han manglet utholdenhet eller autoritet, ble hele systemet svekket. Conseil d’en haut eller Conseil d’Etat tok seg av «den store politikk», det vil si «fred, krig, forhandlinger med andre makter». Til dette inn­ kalte kongen for hvert enkelt møte fem eller seks menn av høy rang som hadde tittel av ministres d’Etat. Ingen av sjefene for regjeringsdepartementene var automatisk medlem av Conseil d’Etat, bortsett fra statssekretæren for utenrikssaker som foredro sakene. Les ministres d’Etat beholdt sin tittel selv når de ikke lenger utøvde sitt embete, d.v.s. når de ikke lenger ble innkalt til Con­ seil d’en haut. Dette råd kom vanligvis sammen tre gan­ ger om uken. Le Conseil des dépéches sikret enheten i den indre administrasjon. Le Conseil des finances admi­ nistrerte statens utgifter og inntekter og fordelte la taille mellom skattedistriktene (généralités). Le Conseil privé eller Conseil des parties med kansleren som president var det gamle regimes høyesterett; det fungerte også som domstol i administrative tvister. Denne tilsynelatende sterkt utbygde ramme og kontorene som fylte den dek­ ket over mange svakheter og lammet ofte kongemakten i stedet for å styrke den.

Sentralisering og selvstyre Like lite som sentraladministrasjonen hadde kongemak­ ten klart å fullføre sine enhetsbestrebelser i provins- og lokaladministrasjonen. Overalt hersket forvirring og rot. De administrative distriktsinndelingene var som en av­ speiling av kongerikets fremvekst gjennom århundrene, men de svarte ikke lenger til tidens krav. Selv grensene var uklare: man visste ikke riktig hvor Frankrike be­ gynte og hvor det sluttet i grensestrøkene mot det tyske keiserriket. Navarra var fremdeles et eget kongedømme;

Institusjonenes krise

75

i Bretagne var kongen hertug, mens han var greve i Provence. De gamle inndelinger var ikke blitt opphevd når nye ble lagt ovenpå dem. Den kirkelige inndeling — bispedømmene — skrev seg £ra Romerriket, de gamle enhetene i rettsforvaltningen, fogderiene, som kaltes bailliages i nord og sénécbaussées i sør, var fra 1200tallet, og militærinndelingen i gouvernements var blitt opprettet på 1500-tallet. Skattedistriktene — les généralités — som også tjente som ramme for intendantenes administrasjon, stammet fra 1600-tallet. Det var et uhyre broket system hvor selv den kongelige administrasjon ofte hadde vanskelig for å orientere seg. Frankrike var fra gammelt av inndelt i provinser eller «land». Det var større eller mindre landsdeler som hadde vennet seg til et eget lovsystem etter å ha levd gjennom lange tider under et lensdynasti. Skikker og somme tider språk bidro likesom den historiske tradi­ sjon til å bevare det gamle skillet mellom provinsene. Mot slutten av 1700-tallet var fremdeles den «bretonske nasjon» og den «provengalske nasjon» levende realiteter med sine lover, sine skikker og sine språk. Normandie, Languedoc, Dauphiné og Bretagne var blant de største av disse provinsene. Andre var mindre, som for eksem­ pel Aunis. Men provinsen var ikke en administrativ en­ het. Den kongelige administrasjon arbeidet ikke gjennom provinsene, selv om kongen tok hensyn til deres sær­ drag og særinteresser — snarere av politiske enn av kon­ stitusjonelle grunner. Det gamle Frankrikes administra­ tive system var basert på guvernementene og særlig på intendanturene. 1. Eneveldets representanter i provinsene

Under det føydale kongedømmet hadde fogdene (baillis og sénéchauxj vært kongens representanter, idet den viktigste administrasjonsenhet var fogderiet. På 1500tallet ble disse stillingene salgbare og fra da av hadde fogdene bare militære oppgaver (sammenkalling av folkevæpningen), likesom det lå til dem å sammenkalle de deputerte fra de tre stender i deres distrikt.

~IG

Det gamle regimes krise

På 1500-tallet, før eneveldets gjennombrudd, var gu­ vernøren kongens representant og guvernementet den viktigste administrasjonsenhet. Under eneveldet på 1600og 1700-tallet ble det intendanten i generalitetene som ledet lokalforvaltningen. Ved slutten av 1700-tallet eksi­ sterte disse tre kategorier fremdeles, men det var bare intendanten som hadde noen reell makt. Guvernørene, 39 ifølge en forordning av 1776, re­ kruttert blant høyadelen, hadde på 1700-tallet myndig­ het bare i navnet. De hadde en rent honorær stilling og bodde vanligvis i Versailles, da de ifølge en forordning av 1750 ikke kunne begi seg til sine guvernementer uten kongens uttrykkelige tillatelse. Under seg hadde de gene­ ralløytnanter.

Intendantene for retts-, politi- og finanssaker var de mest effektive redskapene for eneveldets enhets- og sentraliseringsverk. De sto i løpende kontakt med stats­ sekretærene, generalkontrolløren og Le Conseil des dépéches og knyttet dermed den lokale administrasjon til sentralstyret. Opprinnelsen til intendantinstitusjonen var jurister fra sentraladministrasjonen som på 1500-tallet ble sendt rundt i provinsene for å skape ro og orden og hevde kongens makt, men institusjonen ble ikke ålment utbredt før i annen halvdel av 1600-tallet. Som distrikt fikk intendanten den største enheten i skatteforvaltningen, nemlig la généralité, men generalitet og intendantur falt ikke alltid sammen: i 1789 var det 32 intendanturer og 33 generaliteter, idet Toulouse og Montpellier sam­ men utgjorde intendanturet Languedoc. Som intendantens menn sto les subdélégués for det mindre skattedi­ strikt élection. Intendanten kunne fritt avsette sine sub­ délégués og forandre deres myndighetsområde. «De må vite,» skal finansmannen Law ha sagt til markien av Argenson, «at kongeriket Frankrike er styrt av tredve intendanter. Dere har hverken parlamentet, stender eller guvernører. Tredve jurister, sendt ut som kommissærer til provinsene, avgjør om disse provinsene skal være lykkelige eller ulykkelige, nyte over­ flod eller lide av nød.»

Denne uttalelsen er nok overdrevet. Gjennom hele

Institusjonenes krise

77

1700-tallet måtte intendantene tilpasse seg de politiske omstendigheter og de lokale forhold. Deres handlings­ frihet ble dessuten mer og mer innskrenket gjennom sentralmyndighetenes kontroll. Intendantene var kongens direkte representanter og utvalgt blant les maitres des requétes, de juridiske tjene­ stemennene til Le Conseil privé, det vil si blant høyborgerskapet, noe som gjorde at adelen avskydde dem. De hadde et meget vidt kompetanseområde. Som intendan­ ter for rettsvesenet kunne de ta sete som president i alle domstoler unntatt parlamentene, de hadde tilsyn med alle dommerne, og de dømte i siste instans i straffesaker som gjaldt anslag mot statens sikkerhet og opprør. Som intendanter for den alminnelige administrasjonen kon­ trollerte de kommunene, hadde tilsyn med handel, jord­ bruk og industri, administrerte pliktarbeidet for kongen og sto for innkallingen av militsen. I provinser med stenderforsamling var disse fullmaktene noe begrenset. Som finansintendanter hørte det med til deres oppgaver å fordele skattene og avgjøre tvistemål i skattesaker. Deres myndighet var uinnskrenket når det gjaldt skatter innført på 1600- og 1700-tallet (capitation og vingtiéme), mens de hadde kontrollmyndighet over de gamle skat­ tene (taillej. Denne intendantens allmakt førte til at alle opposisjonelle kretser kunne samle seg i felles uvilje mot intendanten, på tross av alle de goder deres admi­ nistrasjon førte med seg. Klageskrivene av 1789 krevde at de skulle avskaffes.

2. Restene av det lokale selvstyret Overfor representantene for det kongelige eneveldet hadde de gamle lokale institusjoner litt etter litt mistet sitt virkelige innhold. «Provinsstendene» var blitt dannet av de tre stender i en provins, som møttes i regelrett konstituerte forsam­ linger; de kom sammen til faste tider og hadde visse politiske og administrative oppgaver, hvorav den vik­ tigste var å vedta skattene. På 1600-tallet gikk konge­

78

Det gamle regimes krise

makten inn for å avskaffe provinsstendene, og dermed gjøre les pays d’Etat om til pays cTElections. På 1700tallet var det bare stenderforsamlinger i provinser som lå langt unna eller som meget sent var blitt knyttet til riket, som Bretagne, Languedoc, Provence, Bourgogne og Dauphiné. Provinsstendene var oligarkiske institusjo­ ner: Tredjestanden var bare representert ved borgerska­ pet i byene, og forhandlingene og avstemningene skjedde pr, stand og ikke pr. hode. Også kommunene hadde fått sine friheter begrenset etter som eneveldet vokste frem. De kommunale ombudsmenn ble ikke lenger valgt og byen kom under intendantens formynderskap. På landet var det ikke kom­ muner i egentlig forstand, i alle fall ikke før 1787; gene­ ralforsamlingen i hver landsby tok seg, under seigneurens myndighet, av administrasjonen av almenningene og an­ dre fellesspørsmål. Mot slutten av det gamle regime hadde kongemakten klart å tilintetgjøre hele det lokale politiske liv. Som en reaksjon mot dette innførte revolusjonen desentrali­ sering.

Kongens rettsvesen Da kongemakten var kilden til alt rettsvesen, kunne kon­ gen gripe inn i alle prosesser. Han hadde aldri sagt fra seg sin domsrett og kunne utøve den når han fant det for godt ved å tilsidesette dem som hans myndighet normalt var delegert til, enten ved å overføre sakene til sitt råd eller ved å bruke ekstraordinære kommissærer. Som kongerikets overdommer kunne kongen også gripe inn ved benådningsbrev — lettres de grace — der han opphevde, etterga eller formildet idømte straffer, eller ved arrestordre — lettres de cachet — der han kunne gi ordre om vilkårlig innesperring i et statsfengsel. Men vanligvis delegerte kongen sin justismyndighet til dom­ stolene. For å kunne hevde seg hadde den kongelige rett måt­

Institusjonenes krise

79

tet kjempe mot seigneurenes justismyndighet. Teorien om de «kongelige saker» — det vil si at prosesser som angår kronens rettigheter bare skal føres for en kongelig domstol — og teorien om la prévention — det vil si saksøkerens rett til å føre sin sak for det kongelige i stedet for det seigneuriale rettsvesen — hadde gjort det mulig gradvis å innskrenke seigneurenes domsmyndig­ het. Ved slutten av 1700-tallet var den i seigneurenes hender ikke annet enn et middel til økonomisk makt. Prévot-domstolene, som var første-instans domstoler for sivile saker mellom ikke-adelige, var nesten forsvun­ net på 1700-tallet. Fogderi-domstolene, som ble innført på 1200-tallet, dømte uten appellrett de saker hvor den verdi tvisten gjaldt, ikke oversteg 40 livres. Presidialdomstolene, som ble etablert av Henrik II på 1500tallet for å dømme uten appell i saker opptil 250 livres, var i ferd med å forsvinne på 1700-tallet. Parlamentene var høyesteretter innstiftet for å dømme i siste instans i kongens navn. De skrev seg fra en opp­ deling av det gamle Curia Regis i spesialiserte avdelinger og gjorde på 1600- og 1700-tallet krav på en ubegrenset og universell kompetanse med grunnlag i registreringsog remonstransretten. Parlamentet i Paris besto i 1789 av la grand’chambre hvor man plederte store saker; tre lavere chambres des enquétes og la chambre des requétes som dømte i saker som angikk de priviligerte. La cham­ bre de la Tournelle dømte i kriminelle saker. Rikets ut­ videlse og den stadige vekst i antallet saker hadde fra 1400-tallet ført til at man fikk tolv provinsparlamenter (Toulouse, Grenoble, Bordeaux, Dijon, Rouen, Aix, Ren­ nes, Pau, Metz, Besan^on, Douai, Nancy) som hadde samme organisasjon som Paris-parlamentet, samt fire Conseils souverains (Rousillon, Alsace, Artois, Korsika). For rekrutteringen av dommerne var det avgjørende at embetene kunne selges og arves. Dette systemet utviklet seg først gjennom «oppgivelse av embete» — résignation — som allerede ble praktisert for stillinger i kirken: dommerembetet ble slått sammen med et kirkelig em­ bete og kunne avstås til fordel for en annen: in favorem

80

Det gamle regimes krise

alicujus. På 1300-tallet hadde kongemakten gitt parla­ mentet innstillingsrett til de ledige embeter og på 1400tallet retten til selv å velge de nye dommere, og den skikk festnet seg at parlamentet utnevnte den som den avgåtte dommer hadde trukket seg til fordel for. Ved dødsfall utnevnte det arvingen. Frans I legaliserte denne praksis. For å skaffe penger til statskassen solgte han mot betaling kongelige embeter som var ledige eller som nettopp var blitt opprettet. I 1522 opprettet han for dette et eget administrasjonsorgan: Bureau des parties casuelles. Dette gjaldt først for embeter i finansvesenet og senere for dommerembeter. Men avståelse av embeter var fortsatt i bruk og truet med å hindre stats­ kassen i å selge de ledige embetene. Karl IX legaliserte avståelsen mot at man betalte en avgift til statskassen. Dermed var salgbarheten (la vénalité) fullt utbygd: dommerembetene ble enten solgt av embetsinnehaverne selv eller av kongemakten. Når en embetsinnehaver døde, disponerte kongen fremdeles fritt over embetet. Men som følge av salg­ barheten hadde embetene en tendens til å gå i arv. Arve­ retten til embeter oppsto først gjennom bestemmelser i enkelttilfelle: embetets arvelighet (la survivance) ble innrømmet en bestemt embetsmann til fordel for en be­ stemt arving. Slik var det på hele 1500-tallet. Enkelte ganger kalte kongen tilbake alle de survwances han hadde innrømmet. Dermed kunne statskassen skaffe seg nye inntekter. Arveligheten ble fast etablert i 1604 ved en generell bestemmelse foreslått av en av kongens se­ kretærer, Charles Paulet, som dermed ga systemet dets navn: «Paulette». Ved vedtak i kongens råd ble det be­ stemt at når embetsinnehaveren hvert år betalte en avgift som tilsvarte en sekstiendedel av prisen for embetet, fikk han to fordeler: hvis han avsto fra sitt embete mens han levde, ble avgiften redusert med halvparten; hvis han døde under utøvelsen av sitt embete, gikk retten til embetsavståelse over til arvingen sammen med embetet selv. På den måten hadde kongen mistet retten til å velge sine dommere. Der var alders- og kvalifikasjonsbestemmelser: 25 år og juridisk embetseksamen eller

Institusjonenes krise

81

doktorgrad, men i praksis ga man dispensasjon for alde­ ren og eksamenene var ikke særlig alvorlige. At embetene kunne kjøpes førte til at dommerne ble uavsettelige: kongen kunne ikke avsette en dommer som hadde kjøpt sitt embete uten å gi ham pengene tilbake. Uavsetteligheten var en juridisk konsekvens av kjøpet og kom under det gamle regime til å gjelde alle salgbare embeter. Dessuten førte de solgte embeter til bruk av sportler. De som hadde en sak for retten, kom til dom­ merne, som den gamle skikk tilsa, for å be om deres hjelp, og hadde med seg små gaver, épices (opprinnelig: kryddermandler, konfekt, matvarer fra Orienten). Fra 1400-tallet ble disse gaver omgjort til faste avgifter som skulle betales i penger. Men de kjøpte embeter økte spordene; dommernes lønn sto ikke i forhold til den pris de betalte for embetet, og de forsøkte å ta inn så mye som mulig gjennom spordene. Den frie rettshjelp forsvant. Salgbarheten fikk store sosiale og politiske konsekven­ ser. Det dannet seg en ny klasse mellom borgerskapet og aristokratiet. Dommerne — Messieurs du Parlement — var adelige i kraft av embetet, men når embetet gikk i arv ble adelskapet arvelig. Kongen hadde ingen befat­ ning med rekrutteringen som foregikk ved kooptasjon. På den måten ble dommerstanden helt uavhengig og kunne på 1700-tallet reise seg mot kongemakten. Ved slutten av århundret ble parlamentsadelen mer og mer eksklusiv, dommerstanden lukket seg: parlamentene i Rennes, Aix og Grenoble tok ikke lenger mot borger­ lige kandidater. Klageskrivene fra 1789 krevde enstem­ mig at salgbarhet og arverett til embeter skulle oppheves. På slutten av 1700-tallet besto altså det kongelige rettsvesen av et komplisert system av institusjoner. Det store antall domstoler førte til strid om kompetanse­ spørsmål, og de mange appeller trakk sakene i langdrag. Omkostningene var meget store, med lønn til advokater og fullmektiger og sportler til dommerne. Salgbarheten var systemets største svakhet. Men hvordan kunne man røre ved den uten å gå til angrep på en klasse som tvi­ holdt på sine rettigheter og for hvem stillinger og em­ 6 — Den franske revolusjon I

82

Det gamle regimes krise

beter utgjorde en viktig del av formuen? Det ville ha betydd et angrep på den private eiendom.

Det kongelige skattevesen Etter hvert som kongens makt hadde festet seg, var seigneurene blitt fratatt retten til å innkreve skatt. Un­ der Ludvig XIV ble det vanlig at kongen skattla sine undersåtter som han ville. Karakteristisk for skattesyste­ met var at det ble gjort forskjell mellom undersåttene og mellom provinsene. Ikke en eneste skatt var den samme for alle innbyggere eller felles for hele riket. Den sentrale finansadministrasjon ble ledet av generalkontrolløren som ble assistert av le Conseil royal des finances. Regnskapskammeret {la Chambre des comptes) i Paris, som var den gamle finansavdelingen av Curia Regis, og elleve regnskapskamre i provinsene kontrol­ lerte de kongelige finanser. Skattetvister hørte inn under tretten spesialiserte domstoler: Cours des aides. I hvert generalitet fantes det et skattekontor med embetsmenn som hadde den gamle tittel trésoriers de France og admi­ nistrerte taille, mens capitation og vingtieme ble admi­ nistrert av intendanten. Ved slutten av det gamle regime var hele skattesystemet uhyre komplisert. I tillegg til taille, som var blitt innført under det innskrenkede mo­ narki og som var preget av alle slags unntagelser og fritagelser, kom eneveldets nye skatter som i teorien skulle være mer rasjonelle. Men det forhindret ikke at den kongelige skatt falt ulikt på provinsene og på under­ såttene. Kongedømmet skulle komme til å gå under sær­ lig på grunn av skattesystemets svakheter.

1. Den direkte skatt: den «umulige likhet» Den skatten som gikk under navnet taille var bare på­ lagt tredjestanden. La taille personnelle i den nordlige delen var en skatt på hele inntekten; la taille réelle i sør var en grunnskatt på inntekten av fast eiendom. La taille

Institusjonenes krise

83

var en fordelingsskatt og ikke en prosentskatt: kongen bestemte hva som skulle betales, ikke av den enkelte skattepliktige i forhold til en fast del av inntekten, men av en bestemt samfunnsenhet, et bestemt sogn som var kollektivt ansvarlig for hele beløpet og som måtte for­ dele skatten på sine innbyggere. Hvert år fastsatte re­ gjeringen den totale sum som skulle oppkreves for hele landet. Le Conseil des finances fordelte den så mellom generalitetene og les élections; i hver élection var det et kontor som bestemte sognenes skatt, og endelig i hvert sogn skattefordelere som var valgt av de skattepliktige og som fordelte skattene på disse. Oppkrevingen ble foretatt av oppkrevere i sognet, av en egen skattmester i les élections, og av en generaloppkrever i generalitetene. Skatteoppkrevingen førte til en rekke urimeligheter og overgrep som allerede i 1707 var blitt kritisert av Vauban i hans Dtme royale.

Det var opprinnelig meningen at den direkte skatten capitation som ble definitivt innført i 1701, skulle legges på alle franskmenn. De skattepliktige ble inndelt i 22 klasser, og alle som var i samme klasse skulle betale samme sum: kronprinsen som sto i spissen for første klasse skulle betale 2000 livres, mens soldater og dag­ arbeidere i siste klasse bare betalte en livre. I 1710 kjøpte geistligheten seg fri for 24 millioner, og også adelen slapp å betale. La capitation kom til slutt til å falle på tredjestanden og ble et tillegg til la taille. Le vingtiéme ble etter flere forsøk innført i 1749. Den ble innkrevd av inntekt på rørlig gods, på handel, på renter og til og med på føydalavgifter. Men industrien slapp unna den, og geistligheten kjøpte seg fri med sin periodiske don gratuit til staten, adelsmenn ble ofte fri­ tatt, og provinsene med stenderforsamling ble stående utenfor fordi de var abonnés, det vil si at de betalte et årlig skattebeløp fastsatt gjennom forhandlinger med kronen. Le vingtiéme ble enda et tillegg til la taille. På den måten hadde man i praksis veket unna det lik­ hetsprinsippet som var innført i teorien. Privilegiene

84

Det gamle regimes krise

dukket opp igjen til fordel for geistligheten og adelen, og byrden for dem som la taille hvilte på, ble enda tyngre. Kongemakten kunne ikke øke den ytterligere og forsøkte enda en gang å innføre skattelikhet, noe som var den eneste løsning på finanskrisen. I 1787 foreslo Calonne at man skulle erstatte vingtieme med en grunnskatt (subvention territoriale) som skulle legges på alle. Parlamentets moststand og de priviligertes opprør åpnet den krisen som revolusjonen skulle komme til å springe ut av.

Veihoveriet økte i betydning på 1700-tallet på grunn av utvidelsen av veinettet. Grunneierne langs en vei måtte, i forhold til det antall arbeidere, hester og kjer­ rer de rådde over, sørge for transport av de utgravde jordmasser, av fyllmasse og av stein. Pliktarbeidet for kongen ble innført litt etter litt fra 1726 til 1736. I 1738 ble det gjort alminnelig og satt i system gjennom en stående instruks: pliktarbeidet ble knyttet til la taille. Dette førte til mange misbruk og møtte sterk motstand. I 1776 forsøkte Turgot å erstatte veihoveriet med en pengeavgift som skulle legges på alle som hadde eien­ dom og knyttes til le vingtieme. Reformen mislyktes ettersom ediktet ble opphevd etter Turgots fall. I 1787 ble pliktarbeidet avskaffet og erstattet med en tilleggs­ skatt på en sjettedel av la taille. Utgiftene til bygging og vedlikehold av veiene fortsatte å hvile på tredje­ standen.

2. De indirekte skattene og skatteforpaktningen

Den indirekte skatten aide som var blitt varig innført på 1400-tallet, lå på visse forbruksvarer, særlig vin og brennevin. Geistligheten og adelen var fritatt. Denne skatten ble innkrevd av les Cours des aides i Paris og Rouen, og resten av kongeriket betalte lignende skatter som gikk under forskjellig navn. La gabelle, som var blitt lagt på salt siden 1300-tallet

Institusjonenes krise

85

var fordelt meget ulikt på de forskjellige landsdelene. Enkelte provinser, pays rédimés, som Guyenne, hadde da de kom under kronen krevd at saltskatten ikke skulle pålegges dem, og de var fritatt. Andre provinser, Bre­ tagne for eksempel, som heller ikke var underlagt denne skatten, ble kalt pays exemptés. I atter andre provinser var forbruket fritt, de kaltes pays de petite gabelle, mens folk i les pays de grande gabelle måtte kjøpe en fastsatt mengde salt årlig til «kjele og saltbøsse». Velgjørenhetsinstitusjoner og embetsmenn var fritatt for skatten, de nøt le franc-salé. Saltskatten rammet særlig de fattige. Den førte til utbredt smugling som ble be­ kjempet av saltskattbetjentene, som gikk under navn som «kjellerrottene». Tollavgifter (traites) ble fremdeles krevd opp langs tollgrenser innen Frankrike og vitnet om hvordan kon­ geriket hadde vokst fram ved at stadig nye provinser ble lagt under kronen. Man skjelnet mellom tre slags pro­ vinser: «de fem store skatteforpaktningsdistrikter» (cinq grosses fermesj omkring Ile-de-France som var blitt slått sammen under Colbert, her ble kongelige tollav­ gifter bare innkrevd på handel med utlandet og med det øvrige riket; les provinces réputées étrangéres (SørFrankrike, Bretagne) som var omgitt av en tollgrense; og endelig de tre provinces d’étranger effectif (Troi? Evéchés, Lorraine, Alsace) som handlet fritt med ut­ landet. Det var en tollmessig organisasjon uten sammen­ heng og system og som var til stort hinder for handelslivet.

Mens de direkte skatter ble innkrevd av den konge­ lige administrasjon, dominerte forpaktning for de indi­ rekte skatter, og likeledes for inntektene av det konge­ lige domene. Systemet var gammelt. Uttrykket traites, som betegnet tollavgiftene, viser hvordan det hele var organisert: kongen overlot, mot en forpaktningsavgift, til les traitants retten til å innkreve dem. Systemet ble også anvendt for la gabelle og les aides. Lenge satte kongen bort forpaktningen av de enkelte indirekte skat­ ter i et distrikt til spesielle forpaktere. I provinser uten

86

Det gamle regimes krise

stenderforsamling var det de lokale finansembetsmennene — les élus — som innhentet anbudene og inngikk forpaktningskontraktene. Man hadde altså lokale skatteforpaktninger. Men i begynnelsen av 1600-tallet ble det vanlig at forpaktningene ble avgjort av kongen i hans råd. Samtidig ble forpaktningsdistriktene utvidet slik som da «de fem store skatteforpaktningsdistriktene» ble ett distrikt for tollens vedkommende. Ved en slik kon­ sentrasjon oppnådde man en reduksjon i administra­ sjonsomkostningene, noe som var i kongemaktens inter­ esse. Denne utviklingen fortsatte under Ludvig XIV og førte i 1726 til at det ble inngått en eneste kontrakt for alle avgiftene i hele Frankrike. Dermed var generalforpaktningen skapt. Kontraktene om generalforpaktningen ble inngått av kongen og én forpakter for en periode på seks år. Men denne ene var en stråmann som stilte sitt navn til dis­ posisjon og som ble kausjonert av generalforpakterne, det vil si store finansfolk (20, senere 40 og til slutt 60). Generalforpaktningen bygde opp sin egen administra­ sjon som sørget for innkrevingen av de forpaktede indi­ rekte skatter og avgifter. Den ble imidlertid overvåkt av intendantene og kontrollert av les Cours des aides. De sistnevnte var siste rettsinstans i tvister om de indirekte skattene aides, gabelle og traites, mens intendantene dømte i siste instans om tvister angående de nyere indi­ rekte skattene, med mindre det ble appellert til kon­ gens råd. Generalforpakterne opererte med veldige over­ skudd, og systemet var kostbart for staten. Ludvig XVI’s regjering gikk over til direkte innkreving av mange av­ gifter som inntil da hadde vært bortforpaktet, men den kunne imidlertid ikke unnvære generalforpakterne på grunn av akutt finansnød og utilstrekkelige kredittmuligheter. Generalforpakterne fikk, spesielt fordi de var ansvarlige for innkrevingen av saltskatten, folkets hat rettet mot seg, og urolighetene ved utbruddet av revolu­ sjonen begynte ofte med at det ble satt fyr på kontorene deres. Finanskrisen var den viktigste av de umiddelbare år­ saker til revolusjonen, og det var svakhetene ved skatte­

Institusjonenes krise

87

systemet, den uøkonomiske innkrevingen og den ujevne skattefordelingen som hadde hovedansvaret for denne krisen. I tillegg til dette kom sløsingen ved hoffet, kri­ gene og da særlig den amerikanske uavhengighetskrigen. Statsgjelden hadde økt katastrofalt under Ludvig XVI, den årlige rentebyrde var på mer enn 300 millioner livres, det vil si mer enn halvparten av statsinntektene. I dette rike landet var staten på fallittens rand. Stilt overfor de priviligertes egoisme og motstand mot en rettferdig skattebyrde måtte kongemakten bøye seg. Den 8. august 1788 sammenkalte Ludvig XVI generalsten­ dene for å løse finanskrisen.

Det gamle regimes administrasjonsapparat var altså temmelig slitt mot slutten av 1700-tallet. Det var en sterk kontrast mellom kongedømmets teoretiske allmakt og dets reelle vanmakt. Administrasjonen hang dårlig sammen fordi den var for komplisert. Gamle institusjo­ ner fortsatte å bestå mens nye kom i tillegg, og på tross av eneveldet og dets sentraliseringsforsøk hadde man langt fra klart å skape nasjonal enhet. Fremfor alt var kongedømmet maktesløst på grunn av det dårlige skat­ tesystemet. Dårlig fordelt og dårlig innkrevd kastet skat­ ten for lite av seg, og skattebyrden var så mye vanske­ ligere å tåle som den særlig hvilte på de fattige. Under disse forhold svarte ikke lenger det kongelige enevelde til de virkelige behov. Byråkratiets treghet, regjeringspersonalets svakhet, den innviklede og endog kaotiske administrasjonen, alt dette gjorde at kongedømmet ikke kunne stå effektivt mot da det gamle regimes samfunns­ system begynte å vakle og kongemakten ikke lenger fikk støtte av sine tradisjonelle forsvarere.

III Forspill til den borgerlige revolusj on: Aristokratiets opprør (1787-1788)

I en krisetid for samfunnet og for de offentlige institu­ sjoner inntraff også i årene før 1789 en alvorlig poli­ tisk krise forårsaket av kongedømmets finansielle av­ makt og dets manglende evne til å gjennomføre reformer. Hver gang en minister ville modernisere staten, reiste aristokratiet seg for å forsvare sine privilegier. Aristo­ kratiets opprør gikk forut for revolusjonen og fikk, alle­ rede før 1789, kongemakten til å vakle.

Monarkiets endelige krise I mai 1781 trakk Necker seg tilbake fra sin stilling som generaldirektør for finansene. Etter dette utviklet krisen seg raskt. Kong Ludvig XVI, en tykkfallen mann, ærlig med gode hensikter, men uanselig, svak og nølende, trett av regjeringsbekymringer, trivdes bedre på jakt og i sin låsesmie enn i rådsmøter. Dronning Marie-Antoinette, datter av Maria-Teresa av Østerrike, vakker, overfladisk og uforsiktig, bidro med sitt lettsinn til å bringe konge­ makten i miskreditt. 1. Den finansielle avmakt

Under Neckers etterfølgere, Joly de Fleury og Lefebvre d’Ormesson, levde staten fra hånd til munn. Calonne, som ble utnevnt til generalkontrollør for finansene i november 1783, førte videre den lånepolitikk som Necker hadde påbegynt under den amerikanske frihets­

Aristokratiets opprør

89

kamp, da det var umulig å dekke underskuddet ved å øke skattene. Statsunderskuddet, som var rikets kroniske sykdom og den viktigste umiddelbare årsak til revolusjonen, økte kraftig under den amerikanske krig, noe som for godt ødela mulighetene for å oppnå balanse. Det er vanskelig å gjøre seg opp noen mening om størrelsen av under­ skuddet, da man under det gamle regime ikke kjente det regelmessige og fullstendige statsbudsjett. Inntektene ble fordelt på forskjellige kasser, og regnskapsførselen var utilstrekkelig. Det finnes imidlertid et dokument som gjør det mulig å vite noe om den finansielle situa­ sjon like før revolusjonen, nemlig Compte du Trésor av 1788, kongedømmets «første og siste budsjett». Enda er det ikke et budsjett i egentlig forstand, ettersom den kongelige kasse ikke førte regnskap over alle deler av rikets finanser. Ifølge denne oppstilling for 1788 beløp utgiftene seg til mer enn 629 millioner livres og inn­ tektene bare til 503 millioner. Underskuddet var på nesten 126 millioner, det vil si 20 % av utgiftene. Man budsjetterte med 136 millioner i nye lån. Av det totale utgiftsbudsjett beløp de sivile utgifter seg til 145 mil­ lioner, altså 23 %. Men mens den offentlige undervis­ ning og fattigforsorgen fikk 12 millioner, altså mindre enn 2 %, fikk hoffet og de priviligerte 36 millioner eller nesten 6 %, og enda hadde man i 1787 sterkt beskåret budsjettet til det kongelige hus. De militære utgifter (krig, marine og diplomati) beløp seg til mer enn 165 millioner eller 26 % av budsjettet. Av dette gikk 46 millioner til lønn til 12 000 offiserer som alene kostet mer enn alle soldatene. Gjelden utgjorde den største posten på budsjettet, idet rentene beløp seg til 318 mil­ lioner eller mer enn 50 %. I budsjettet for 1789 regnet man med inntekter på 325 millioner hvorav 62 % skulle dekkes ved lån. Finanskrisen hadde mange årsaker. Samtiden trakk særlig fram hoffets og ministrenes sløsing. Høyadelen var kostbar for landet. I 1780 hadde kongen gitt mer enn 14 millioner livres til sin bror hertugen av Provence og enda mer til sin andre bror, hertugen av Artois som

90

Det gamle regimes krise

var nødt til å vedstå seg 16 millioner livres i gjeld da revolusjonen brøt ut. Polignac-familien mottok årlig i pensjoner og gratialer 500 000, senere 700 000 livres, av statskassen. Kjøpet av Rambouillet-slottet for kongen kostet 10 millioner, og slottet Saint-Cloud for dronnin­ gen 6 millioner. For å begunstige adelen hadde Ludvig XVI gått med på makeskifte eller kjøp av eiendommer til meget høye priser. Han hadde for eksempel kjøpt Clermontois-godset av fyrsten av Condé for 600 000 livres i årlig rente og mer enn 7 millioner kontant, noe som ikke forhindret at fyrsten fremdeles hevet inntekter av Clermontois i 1788. Gjelden virket fullstendig knugende på de kongelige finanser. Omkostningene som fulgte av deltagelse i den amerikanske uavhengighetskamp er blitt anslått til 2 mil­ liarder, og Necker dekket dette ved lån. Da krigen var over, opptok Calonne i løpet av tre år nye lån til 653 millioner. I 1789 var gjelden kommet opp i omkring 5 milliarder, mens pengemengden som var i omløp ble anslått til 2Vz milliard. Gjelden var blitt tredoblet i løpet av Ludvig XVI’s femten regjeringsår. Underskuddet kunne ikke dekkes ved en økning av skatten. Skattebyrden var blitt enda mer knugende for de lavere klasser i de siste år av det gamle regime, da prisene var steget med 65 % i forhold til perioden 1726-1741, mens lønningene bare var steget med 22 %. Arbeiderklassens kjøpekraft var dermed blitt sterkt svek­ ket. Skattene hadde på mindre enn ti år økt med 140 millioner, og enhver ny økning var umulig. Den eneste utveien var å pålegge alle den samme plikt til å betale skatt. For det første måtte provinsene stilles likt, idet les pays d/Etat som Languedoc og Bretagne hadde for­ deler fremfor les pays d’Elections. Men fremfor alt måtte kongens undersåtter stilles likt, mens geistligheten og adelen hittil hadde nytt skattefritagelser. Dette privile­ giet var desto mer skandaløst som inntektene av fast eiendom hadde økt med 95 %, mens prisene bare økte med 65 %. Føydalavgifter og tiende i naturalia hadde holdt følge med den alminnelige stigning. De priviligerte klasser utgjorde altså en urørt skattbar gruppe, og stats-

Aristokratiets opprør

91

kassen kunne bare fylles på deres bekostning. Man måtte imidlertid oppnå samtykke fra parlamentene som var lite villige til å ofre sine private interesser. Hvilken minister ville våge å tvinge gjennom en slik reform? 2. Den politiske maktesløshet

Da lånemulighetene til slutt var uttømt, forsøkte Calonne og hans etterfølger Brienne, som var drevet til fallittens rand, å løse finanskrisen ved å stille alle på like fot i skattespørsmålet. De priviligertes egoisme gjorde at forsøket mislyktes. Calonnes reformforslag ble forelagt for kongen 20. august 1786 i hans «Plan for forbedring av finansene», en vidtrekkende plan som omfattet både skatt, økonomi og administrasjon. Skattereformene skulle dekke underskuddet og ned­ betale gjelden. For å dekke underskuddet hadde Calonne tenkt å innføre tobakksmonopol, stempelavgift og registreringsavgift samt forbrukeravgifter på kolonialvarer over hele landet. Men det viktigste forslag gikk ut på at man skulle oppheve vingtieme på faste eiendommer og er­ statte den med en subvention territoriale, det vil si en skatt som var proporsjonal med inntekten og som skulle ramme alle uten unntak eller særvilkår. Det skulle være en grunnskatt og ikke en personlig skatt, og den skulle pålegges all grunneiendom, både kirkens, adelens og tredjestandens, både luksuseiendom og inntektsgivende eiendom. De ble inndelt i fire klasser med fallende tarif­ fer: den beste jord ble pålagt en tyvendedel (5 %) og den dårligste en førtiendedel (2,5 %). Når det gjaldt rørlig eiendom, opprettholdt Calonne le vingtieme: vingliéme d’Industrie for handels- og industrifolk, vingtieme des offices for kjøpte embeter, vingtieme des droits for andre inntekter av rørlig eiendom. For å nedbe­ tale gjelden foreslo Calonne at man i løpet av 25 år skulle selge det kongelige domene. Siste punkt i skatteplanen gjaldt lettelse i la taille og i saltskatten. Selv om ikke alle særordninger var strøket, var det en tydelig tendens til å gjøre saltskatten helt uniform.

92

Det gamle regimes krise

Målet for de økonomiske reformer var å oppmuntre produksjonen: fri kornhandel, «tilbaketrekning av tollbarriérene», det vil si at den indre toll skulle avskaffes og tollgrensen altså falle sammen med riksgrensen. Der­ med ville det bli skapt ett samlet nasjonalt marked. En­ delig ble det foreslått å oppheve en rekke avgifter som var til hinder for produsentene: stempelavgift på jern, meglerprovisjon, havneavgift. Calonne var på denne må­ ten i overensstemmelse med handels- og industriborgerskapets syn. Det siste punkt i Calonnes plan var at man skulle trekke kongens undersåtter inn i administrasjonen av landet. Necker hadde allerede opprettet provinsforsamlinger i Berry og i Haute-Guyenne. Men de var basert på stender. Calonne innførte valg etter et census-system, basert på grunneiendom. Hans plan innførte kommuneforsamlinger, valgt av alle grunneiere med en inntekt på 600 livres. Delegerte fra disse forsamlingene dannet distriktsforsamlinger, som igjen valgte en eller flere re­ presentanter til provinsforsamlingene. Disse forsamlin­ gene skulle bare ha en rådgivende funksjon, idet den besluttende myndighet ville forbli hos intendanten. Dette programmet som styrket kongemakten ved å innføre en permanent prosentskatt hvis avkastning ville stige når skattegrunnlaget vokste med den økonomiske utvikling, svarte i en viss grad til et ønske hos tredje­ standen og da særlig hos borgerskapet, som var knyttet til administrasjonen og som var tilfreds over opphevelsen av skatteprivilegiene. Men selv om Calonne rettet harde slag mot det gamle sosiale hierarki, aktet han ikke å avskaffe det; det ble fremdeles betraktet som uunnværlig for kongemakten. Aristokratiet var fremdeles fritatt for personlige avgifter som taille, veihoveri og innlosjering av soldater, og det beholdt sine æresprivilegier. En notabelforsamling ble innkalt for å vedta refor­ men, idet Calonne ikke kunne regne med at parlamen­ tene ville gjøre det. Notablene kom sammen i februar 1787 i et antall av 144 — biskoper, store adelsmenn, parlamentsdommere, intendanter og medlemmer av kon­ gens råd, medlemmer av provinsstender og av bystyrer.

Aristokratiets opprør

93

Calonne hadde selv utpekt dem, og han håpet at de ville være føyelige. I virkeligheten hadde kongemakten alle­ rede kapitulert da den ba om aristokratiets samtykke i stedet for å tvinge sin vilje gjennom. Notablene var pri­ viligerte og forsvarte sine interesser. De forlangte at statskassens regnskap skulle undersøkes, de protesterte mot de overdrevne pensjonene og satte politiske innrøm­ melser som vilkår for å gå med på grunnskatten. Calonne fikk ikke støtte i opinionen: borgerskapet holdt seg til­ bake og de lavere klasser stilte seg likegyldig. Ludvig XVI ga til slutt etter for presset fra sine omgivelser, og Calonne ble avskjediget 8. april 1787.

Blant de fremste av Calonnes motstandere fant man erkebiskopen av Toulouse, Loménie de Brienne. Kongen utnevnte ham til minister på Marie-Antoinettes opp­ fordring. Ved hjelp av forskjellige nødutveier (nye skatter, enkelte innsparinger, og særlig et lån på 67 millioner) klarte man å unngå bankerott. Men finansproblemet var fremdeles uløst. Tvunget av omstendighetene så Brienne seg nødt til å ta opp igjen sin forgjengers planer. Fri kornhandel ble innført, veihoveriet ble omgjort til en pengeskatt. Han opprettet provinsforsamlinger hvor tredjestanden hadde like mange representanter som de to andre tilsammen, for å bryte koalisjonen mellom borgerskapet og de pri­ viligerte. Endelig ville også Brienne legge subvention territoriale på adelen og geistligheten. Notablene erklærte at de ikke hadde fullmakt til å innvilge skatten, og da Brienne ikke oppnådde noe av dem, sendte han dem bort 25. mai 1787. Dette første forsøket endte altså med et nederlag for kongemakten. Calonne hadde prøvd å vende seg til no­ tablene for å tvinge resten av aristokratiet til å bøye seg. Hverken Calonne eller Brienne fikk notablenes støtte. Men reformene ble mer og mer uunngåelige, og Brienne ble nødt til å gå til parlamentene. Men parlamentene gjorde motstand likesom notablene. Sammen med la Cour des aides og la Cour des comptes innga Paris-parlamentet remonstrans mot et edikt som

94

Det gamle regimes krise

la stempelavgift på ansøkninger, aviser og plakater, for­ kastet ediktet om grunnskatten og krevde samtidig at generalstendene, som alene kunne vedta de nye skattene, skulle innkalles. I lit de justice 6. august 1787 ble Par­ lamentet tvunget til å innregistrere ediktene. Dagen etter annullerte Parlamentet innregistreringen som ikke lovformelig foretatt. Som straff ble det forvist til Troyes. Men uroen spredte seg til provinsparlamentene og til hele dommer-aristokratiet. Det varte ikke lenge før Bri­ enne kapitulerte og skattevedtakene ble trukket tilbake. Parlamentet ble kalt tilbake og innregistrerte 4. sep­ tember 1787 gjeninnføringen av vingtieme. Om grunn­ skatten var det ikke lenger spørsmål. Dette var altså et nytt nederlag, enda alvorligere enn det første: skatte­ reformen viste seg å være ugjennomførlig overfor mot­ standen fra Parlamentet som gjorde seg til talsmann for hele aristokratiet. For å holde det gående måtte Brienne enda en gang gripe til lån. Men han kunne ikke oppta lån uten Parla­ mentets godkjennelse, og Parlamentet ville ikke innregi­ strere uten mot løfte om at generalstendene skulle sam­ menkalles. Ministeren, som ikke var sikker på å få flertall, tvang 19. november 1787 gjennom ediktet under et «kongelig møte» (séance royalej som uten var­ sel ble omgjort til lit de justice for å avskjære enhver diskusjon. Hertugen av Orleans protesterte: «Herre, det er ulovlig.» «Det er lovlig,» svarte Ludvig XVI, «fordi jeg vil det.» Svaret ville ha vært Ludvig XIV verdig om det bare hadde vært avgitt med majestetisk ro. Striden trakk i langdrag og debatten økte i omfang. Den 4. januar 1788 vedtok Parlamentet et anklageskrift mot lettres de cachet og stilte kravet om den personlige frihet som en naturrett. Den 3. mai 1788 offentliggjorde Parlamentet endelig en erklæring om rikets fundamentale lover, hvis vokter det sa seg å være: det var å fornekte eneveldet. Parlamentet erklærte spesielt at det tilkom generalsten­ dene, det vil si nasjonen, å vedta skatter, det fordømte igjen vilkårlige arrestasjoner og lettres de cachet, og det hevdet at provinsenes sedvanerett og dommerstandens uavsettelighet måtte respekteres. Proklamasjonen var en

Aristokratiets oppror

95

blanding av liberale prinsipper og aristokratiske preten­ sjoner. Den inneholdt med god grunn intet om likhet for loven og om avskaffelse av privilegiene og hadde dermed intet revolusjonært ved seg.

Lamoignons justisreform hadde til hensikt å knuse Parlamentets motstand. Hans forordninger ble under­ kjent. Men den kongelige regjering avfant seg ikke med det. Omsider hadde den bestemt seg for å tvinge sin vilje gjennom og utstede arrestordre mot to av lederne for parlamentsopposisjonen, Duval d’Epremesnil og Goislard de Montsabert. Arrestasjonen fant sted etter et dramatisk møte natten mellom 4. og 5. mai 1788, da Parlamentet erklærte at de to medlemmene hadde søkt tilflukt der «under lovens beskyttelse». Den 8. mai 1788 tvang kongen gjennom innregistreringen av seks edikter utarbeidet av seglbevareren Lamoignon for å knuse dom­ mernes motstand og reformere rettsvesenet. En kriminalforordning avskaffet la question préalable, det vil si tor­ turen som gikk forut for henrettelsen av forbrytere {la question préparatoire, det vil si bruken av tortur un­ der det rettslige forhør, var blitt avskaffet i 1780). En hel rekke underordnede og spesielle rettsinstanser ble opphevd. Presidialdomstolene ble omgjort til underretter, og parlamentene fikk sin kompetanse beskåret til fordel for 45 overfogderiretter (grands bailliages), som var appelldomstoler. Men av finansielle grunner våget ikke Lamoignon å avskaffe de kjøpte embeter og spottlene. For innregistrering og promulgasjon av kongelige lover, forordninger og vedtak trådte et Cour pléniére som ve­ sentlig besto av Paris-parlamentets Grand’Chambre og av les Dues et Pairs — de aller fremste innen adelen — i stedet for parlamentene. Dette var en dyptgående reform, men den kom for sent. Aristokratiet klarte å få med seg alle de misfor­ nøyde mot regjeringen og å gi den begynnende konflikt et nasjonalt omfang.

96

Det gamle regimes krise

Parlamentene mot eneveldet 1. Parlamentsuroen og forsamlingen i Vizille

Den virkelige motstand mot Lamoignons reform, som fratok parlamentsaristokratiet dets politiske privilegier, kom ikke fra Paris, men fra provinsene og særlig fra de provinser hvor aristokratiet også rådde over et virkemid­ del utenom parlamentet, nemlig provinsstendene. Justisreformen fant nemlig sted samtidig som den uro og poli­ tiske bevegelse som fulgte med provinsforsamlingene som var opprettet ved ediktet av juni 1787, holdt på å spre seg. For å tilfredsstille aristokratiet hadde Brienne gitt disse forsamlingene utstrakt avgjørelsesmyndighet på bekostning av intendantene, men han hadde gitt tredje­ standen dobbel representasjon og latt avstemningene skje pr. hode og ikke pr. stand, noe som de priviligerte var misnøyde med. Provinsene Dauphiné, Franche-Comté og Provence krevde at de gamle provinsstender skulle inn­ føres på nytt. De to motivene for politisk agitasjon falt sammen. Parlamentsadelen fikk med seg den liberale fraksjon av høyadelen og av storborgerskapet. Program­ met var å hindre de nye domstoler i å tre i virksomhet, gjøre retts-streik, skape uro og kreve generalstendene sammenkalt. Parlamentene og provinsstendene organi­ serte motstanden sammen med sine store klientell av praktiserende jurister. Demonstrasjon fulgte på demon­ strasjon. Sverdadelen kom snart etter og likeledes den geistlige adelen. Geistlighetens forsamling protesterte i juni 1788 mot opprettelsen av La Cour pléniére. Uroen gikk over til opprør. I Dijon (11. juni 1788) og i Toulouse brøt det ut opptøyer ved innsettelsen av de nye overfogderidomstolene. I Pau strømmet det inn bønder fra fjellene som var blitt opphisset av adels­ mennene i provinsstendene. De beleiret intendanten i hans hjem og tvang ham til å gjeninnsette parlamentet (19. juni 1788). I Rennes kom det til kamp mellom bre­ tonske adelsmenn som forsvarte parlamentet og de kon­ gelige tropper (mai-juni 1788). Men de mest bemerkelsesverdige begivenheter, som

Aristokratiets oppror

97

virkelig dannet en innledning til revolusjonen, fant sted i Dauphiné hvor opprettelsen av en provinsforsamling hadde skapt en spenning som ble forsterket av justisreformen. Men karakteristisk nok var det borgerskapet som gikk i spissen for motstanden i denne provinsen som på grunn av sin industri og sin høye produksjon var en av de mest utviklede i landet. Parlamentet i Gre­ noble protesterte da man ville ha det til å innregistrere ediktene av 8. mai, og som svar ble møtene suspendert ved at det ble erklært parlamentsferie. Ikke desto min­ dre holdt parlamentet møte igjen 20. mai, og general­ løytnanten for provinsen utstedte forvisningsbrev. For­ visningen var fastsatt til 7. juni 1788, og samme dag reiste folket seg, sannsynligvis tilskyndet av de under­ ordnede tjenestemenn ved parlamentet for hvem parla­ mentets nederlag innebar deres egen ødeleggelse. Meng­ den besatte byportene, og fra takene kastet den tak­ stein på troppene som patruljerte i gatene. Generalløyt­ nanten, den gamle hertugen av Clermont-Tonnerre, for­ søkte forgjeves å dempe folkets opphisselse ved å trekke troppene tilbake til forlegningene. Sent på ettermiddagen var hele byen i opprør og dommerne ble gjeninnsatt i justisbygningen. Selv om denne «taksteindagen» ikke fikk noen umiddelbare resultater — dommerne forlot Grenoble natten mellom 12. og 13. mai etter ordre fra kongen — innebar den likevel begynnelsen på en virke­ lig revolusjonær bevegelse i Dauphiné. Den 14. juni 1788 ble det i Grenoble holdt et møte mellom 9 geistlige — kanniker og prester fra byen —, 33 adelsmenn og 59 medlemmer av tredjestanden — notarer, prokuratorer og advokater, deriblant Mounier og Barnave. Borgerskapet gikk i spissen for bevegelsen. Det ble vedtatt en betenkning utarbeidet av Mounier som krevde at dommerne skulle kalles tilbake og gjeninnsettes i sine fulle embetsrettigheter, at man skulle innkalle «provinsens stender og herunder medlemmer av tredjestanden i et antall som tilsvarer geistligheten og adelen tilsammen og ved frie valg», og endelig at rikets generalstender skulle innkalles «for å bøte på de feil og mangler som nasjonen lider under». 7 — Den franske revolusjon I

98

Det gamle regimes krise

Initiativtagernes hensikt med møtet i Grenoble var at det skulle forberede et alminnelig møte av kommu­ nene i Dauphiné. Dette ble til sist fastsatt til 21. juli. Det foregikk en livlig propaganda i provinsen for å sikre at møtet skulle bli vellykket, og myndighetenes passi­ vitet styrket ytterligere mulighetene for dette. En av magnatene i næringslivet i Dauphiné, Périer, kalt «Milord» på grunn av sin veldige formue, lånte ut sitt slott i Vizille, like utenfor Grenoble, som han nettopp hadde kjøpt for å starte en bomullsfabrikk. Det var her Vizilleforsamlingen kom sammen 21. juli 1788. Den var en forløper, på provinsplanet, for Generalstendene av 1789. Forsamlingen besto av representanter fra de tre stender og omfattet 50 gestlige, 165 adelige og 276 representanter for tredjestanden. Det var en forsamling av notabler som utelukket «folkets siste klasser», ifølge Mouniers uttrykk, idet byene bare hadde sendt privili­ gerte og borgerlige, og bare 194 av de 1212 sogn i Dauphiné var representert. Et vedtak som i stor utstrek­ ning var inspirert av Mounier, ga uttrykk for forsam­ lingens ønsker. Det krevde at parlamentene skulle gjeninnsettes, men at de skulle fratas sine politiske privile­ gier. Bare Generalstendene, som man krevde innkalt, «hadde den nødvendige styrke til å kunne kjempe mot ministrenes tyranni og gjøre slutt på utplyndringen av finansene». Stenderforsamlingen i Dauphiné skulle gjenopprettes, men i den nye forsamlingen skulle tredjestanden ha like mange representanter som de to priviligerte stender tilsammen. Og nok en gang hevet forsamlingen seg over de rene provinspartikularismer og ga uttrykk for en nasjonal innstilling: «De tre stender i Dauphiné vil aldri sette noe skille mellom sin egen sak og andre provinsers sak, og når de forsvarer sine spesielle rettigheter, betyr det ikke at de vil oppgi nasjonens ret­ tigheter.»

For å gå foran med et godt eksempel, ga forsamlingen avkall på provinsens historiske privilegium til å innvilge Dauphinés skatt til kongen: «Provinsens tre stender vil

Aristokratiets opprør

99

bare innvilge skatter. . . når deres representanter har drøftet spørsmålet i rikets generalstender.» Forsamlingen gikk ut over den provinsielle rammen som bevegelsen i Bretagne og Béarn holdt seg innenfor, og den proklamerte den nasjonale enhet som forutset­ ning for at man kunne skape en ny orden. Dette, sam­ men med tredjestandens rolle, ga Vizilleforsamlingens drøftinger en revolusjonær karakter: det gamle regime, sosialt og politisk, ble rokket i sine grunnvoller. Drøftingene i Vizille, foreningen mellom tredjestanden og aristokratiet, den sterke innflytelse som tredjestan­ dens oppfatninger fikk, vakte nok stor oppsikt, men knapt noen gjenklang i andre provinser. Vizille-erklæringen ble beundret, men ikke etterlignet. Det var fremfor alt foreningen mellom kjoleadelen og sverdadelen som holdt kongemakten i sjakk våren 1788. I sin motstand mot kongedømmet og for å beholde sine privilegier hadde ikke aristokratiet nølt med å bruke makt. Sverd­ adelen og kjoleadelen hadde sammen nektet å adlyde kongen, og kalte borgerskapet til hjelp. Slik fikk borger­ skapet sin revolusjonære «læretid». Men selv om aristo­ kratiet krevde et konstitusjonelt styre og garanti for de grunnleggende rettigheter, selv om det krevde at general­ stendene skulle vedta skattene og at det lokale styre skulle overlates til valgte provinsstender, aktet det frem­ deles å beholde sin politiske og sosiale overvekt i disse forskjellige organer. Adelens klageskriv i 1789 krevde enstemmig at føydalrettighetene og særlig æresprivilegiene skulle opprettholdes. Riktignok var det aristokra­ tiet som startet kampen mot det absolutte eneveldet og fikk med seg tredjestanden, men det var dets faste hen­ sikt på ruinene av eneveldet å bygge opp sin politiske makt og bevare sine sosiale privilegier.

2. Kongedømmets kapitulasjon Brienne kunne ingenting stille opp mot den truende alli­ ansen mellom tredjestanden og de priviligerte. Makten gled ham av hendene. Provinsforsamlingene som han

100

Det gamle regimes krise

selv hadde fått opprettet og sammensatt etter sin egen vilje, viste seg lite føyelige og satte seg mot økning av skattene. Han kunne heller ikke stole på hæren, som sto under kommando av adelige som var fiendtlig innstilt overfor ministeren og reformene hans. Det viktigste av alt var at statskassen var tom og at det ikke var noen mulighet for å oppta lån under så urolige forhold. Brienne kapitulerte overfor aristokratiets revolt. Den 5. juli 1788 lovte han å sammenkalle generalstendene. Den 8. august oppløste han La Cour pléniére og fastsatte åpningen av generalstendene til 1. mai 1789. Etter at han hadde forsøkt alle nødløsninger, etter at han hadde latt staten tilvende seg fondet for krigsinvalider og bi­ dragene til hospitalene, var statskassen fremdeles tom, og Brienne tok avskjed 24. august 1788. Kongen vendte seg igjen til Necker som fullførte kon­ gemaktens kapitulasjon. Lamoignons justisreform som hadde utløst revolten, ble opphevd, parlamentene ble gjeninnsatt og generalstendene innkalt til den dato Bri­ enne hadde fastsatt. Paris-parlamentet skyndte seg å vise i hvilken retning det ville utnytte seieren: ifølge dets beslutning av 21. september 1788 skulle generalstendene sammenkalles i samme form som i 1614, i tre atskilte stender som hver skulle ha én stemme. De priviligerte ville dermed ha overvekten over tredjestanden. * ¥ *

I slutten av september 1788 var det aristokratiet som triumferte. Men om aristokratiets opprør paralyserte kongedømmet, åpnet det også veien for den revolusjonen som den økonomiske og sosiale utvikling hadde gjort tredjestanden rede til å gjennomføre. Tredjestanden tok ordet i sin tur, og det var da den virkelige revolusjonen begynte. På terskelen til revolusjonen i 1789, som skulle rive ned hele den tradisjonelle samfunnsorden, bør vi stanse et øyeblikk for å forsøke å gripe kjernen i det gamle regimes krise, midt i vrimmelen av begivenheter og i mangfoldigheten i de sosiale og politiske aspekter, som

Aristokratiets opprør

101

hang sammen dels med de mer konstante samfunnsfor­ hold, dels med de mer øyeblikkelige økonomiske kon­ junkturer. 1700-tallet var et århundre med stor økonomisk frem­ gang, men det økonomiske høydepunkt inntraff sist i seksti-årene og i begynnelsen av sytti-årene. Oppsvinget var ubestridelig før den amerikanske krig, men det var nedgang fra 1778, «nedgangen under Ludvig XVI». Dessuten må man ta visse forbehold når det gjelder virk­ ningen av dette oppsvinget. Det kom snarere de privili­ gerte og borgerskapet til gode enn de lavere klasser, som på sin side fikk føle nedgangen sterkere. Etter 1778 fikk man en periode med økonomisk tilstramning og senere nedgang som i sin tur ble fulgt av en syklisk krise som førte til stor nød. Jaurés benektet ikke at hungeren hadde betydning for revolusjonsutbruddet, men han mente at den bare spilte en birolle. Den dårlige avlingen i 1788 og krisen i 1788-1789 påførte de lavere klasser store lidelser og kan ha gjort at de sluttet seg til den borgerlige revolusjon, men dette var ifølge Jaurés bare et tilfeldig innslag. I virkeligheten stakk problemet dy­ pere og berørte alle sektorer av den franske økonomi. Nøden satte almuen i bevegelse samtidig med at borger­ skapet, etter et enestående oppsving, følte sine inntekter og sitt utbytte truet. Den økonomiske tilbakegang og krisen som meldte seg i 1788 hadde i første rekke an­ svaret for de begivenheter som fant sted i 1789, og kjennskapet til disse forhold har kastet nytt lys over problemet om de umiddelbare årsaker til revolusjonen. Men bakenfor disse økonomiske årsakene som forkla­ rer tidspunktet for revolusjonen, ligger de grunnleg­ gende sosiale motsetninger. De dypere årsaker til den franske revolusjon må søkes i de motsetningene som Barnave understreket mellom det gamle regimes sam­ funnssystem og institusjoner på den ene side, og den økonomiske og sosiale utvikling på den annen side. Ved revolusjonens utbrudd var samfunnet fremdeles i det vesentlige aristokratisk, jordeiendomsforholdene var frem­ deles av føydal karakter, og bøndene fant byrdene av føydalavgiftene og kirketienden uutholdelige. Samtidig

102

Det gamle regimes krise

utviklet de nye produksjons- og handelsmetoder seg som borgerskapet bygde sin økonomiske makt på. Det gamle regimes sosiale og politiske organisasjon som opprett­ holdt det jordeiende aristokratis privilegier, hemmet bor­ gerskapets utvikling. Den franske revolusjon var, ifølge Jaurés, «en bor­ gerlig og demokratisk revolusjon i vid forstand» og ikke en «snevert borgerlig og konservativ» revolusjon slik som den engelske «Respectable Revolution» i 1688. Re­ volusjonen fikk bredde takket være støtten fra folket som ble drevet av hat mot de priviligerte og som reiste seg av sult og fordi det ville frigjøre seg fra føydalregimet. En av revolusjonens vesentligste oppgaver var å bryte ned føydalsystemet og å frigjøre bøndene og jor­ den. Disse trekk i revolusjonen forklares av den generelle økonomiske krise ved slutten av det gamle regime, og dypere sett av det gamle samfunns struktur og indre motsetninger. Den franske revolusjon var riktignok en borgerlig revolusjon, men med støtte fra de lavere klas­ ser og særlig fra bøndene. Ved slutten av det gamle regime vokste rikstanken fram sammen med borgerskapets oppsving, men den ble bremset av de føydale strukturer i næringslivet, i samfunnet og i staten, og på grunn av aristokratiets mot­ stand. Den nasjonale enhet var ufullendt. Den økonom­ iske utvikling og opprettelsen av det nasjonale marked ble hemmet av indre tollgrenser og veiavgifter, av ulike mål- og vektsystmer, av et uensartet og usammenhen­ gende skattesystem, og ikke minst av føydalavgiftene og tienden. Den samme mangel på enhet fant man i sam­ funnet. Det sosiale hierarki var basert på privilegiene, ikke bare på adelens og geistlighetens privilegier, men også på de forskjellige korporasjoner og yrkesmessige eller lokale samfunn, som splittet nasjonen i smådeler og som alle hadde sine særrettigheter, sine friheter, kort sagt sine privilegier. Rettslig ulikhet fantes overalt, og korporativmentaliteten gjorde splittelsen mer dyptgå­ ende. I sin Tableau de Paris (1781) har Sébastian Mercier et kapitel om «korpsegoismen»: «Korporasjonene er blitt egenrådige, påståelige, og de vil isolere

Aristokratiets opprør

103

seg i det politiske system. I våre dager bryr de seg bare om den urett som blir begått mot deres egne medlemmer og betrakter som uvedkommende den undertrykkelse som ikke berører deres egen klasse.»

Statens struktur var, som samfunnets, en fornektelse av den nasjonale enhet. Kapetingernes historiske opp­ gave hadde bestått i å gi staten en administrativ enhet, som bidro til å vekke den nasjonale bevissthet og styrke kongemakten. I virkeligheten var nasjonen skilt fra sta­ ten, noe som kongen selv var klar over. Ludvig XVI erklærte 4. oktober 1789: «På et tidspunkt da vi opp­ fordrer nasjonen til å komme staten til hjelp . . .» Stats­ apparatet hadde knapt forbedret seg på 1700-tallet, og Ludvig XVI regjerte og administrerte nesten med de samme institusjoner som Ludvig XIV. Reformforsøkene hadde lidd nederlag overfor motstanden fra aristokratiet som hadde solide rotter i parlamentene, i provinssten­ dene og i de geistlige forsamlinger. Provinsene og byene hadde fremdeles sine friheter og sine privilegier som var et bolverk mot det kongelige enevelde, men som også var en skanse for hårdnakket lokalpartikularisme. At det eneveldige monarki ikke hadde fullbyrdet den nasjonale enhet og at den aristokratiske sosiale struktur var blitt opprettholdt, var i virkeligheten to sider av samme sak. Den aristokratiske samfunnsstruktur var den nasjonale enhets motsetning. Å fullføre kongemaktens enhetsverk ville bety å røre ved selve samfunnsstruktu­ ren og dermed ved privilegiene. Det var en uløselig mot­ setning: Ludvig XVI skulle aldri bli villig til å svikte «sin trofaste adel». Aristokratiet ga ikke slipp på sin føydale og militære mentalitet — den ble snarere mer markert, noe som bidro til å skille de fleste adelsmenn fra nasjonen og knytte dem til kongens person. De klarte ikke å tilpasse seg de nye forhold, de var stivnet i sine fordommer, og isolerte seg i en fastlåst eksklusivi­ tet, alt mens nye maktforhold manifesterte seg innenfor rammen av foreldede institusjoner. «Når man tenker på,» skrev Toqueville, «at denne adelen, skilt fra middelklassene som den hadde støtt fra seg, og fra almuen hvis hjerte den hadde mistet, var fullstendig isolert i nasjonen, tilsynelatende i spissen for en hær men i virkeligheten en offi-

104

Det gamle regimes krise

sersstand uten soldater, forstår man hvordan den kunne styrtes på en natt etter å ha sittet ved makten i tusen år.»

Selv om den nasjonale enhet var blitt bremset av ari­ stokratiets reaksjon, hadde den likevel gjort enkelte fremskritt i annen halvpart av 1700-tallet, ved utbyggin­ gen av riksveinettet og det økonomiske samkvem, ved åndslivets utvikling og fordi hovedstaden utøvde en sterk tiltrekning: Frankrike var, ifølge Toqueville, «det land i Europa hvor hovedstaden hadde fått den største overvekt over provinsene og hvor den aller mest suget hele riket opp i seg». Utbredelsen av opplysningsfiloso­ fien og undervisningen ved de lærde skoler bidro også til å skape enhet. Når man understreker disse faktorer, understreker man også borgerskapets fremvekst. Denne klassen var blitt det viktigste sosiale element i den na­ sjonale enhet, og den kom til å identifisere seg med nasjonen. «Hvem våger å hevde at tredjestanden ikke har i seg alt det som trenges for å danne en fullstendig nasjon?» skrev Sieyes. Men han presiserte straks at ari­ stokratiet ikke kunne utgjøre en del av nasjonen. «Der­ som man fjernet den priviligerte klasse, ville ikke nasjo­ nen være noe mindre, men noe mer.» På denne måten vokste det fram en rikstanke i Frank­ rike på slutten av det gamle regime, gjennom mange motsigelser og klassemotsetninger. Det var i den sosiale klasse som var intellektuelt mest moden og økonomisk mest fremstående at den fikk form og liv. Bildet av dette Frankrike som på samme tid var forenet og splittet fikk Toqueville til å skrive to antitetiske kapitler: «At Frank­ rike var blitt det land hvor menneskene var kommet til å ligne hverandre mest», og «Hvordan disse menneskene som var så like, var mer isolert fra hverandre enn de noensinne hadde vært.» Disse menneskene, skriver like­ vel forfatteren av L’Ancien Régitne et la Révolution, sto «rede til å gå opp i den store masse». Revolusjonen skulle komme til å løse disse motset­ ningene. Men fordi den bare ga rettigheter til de besittende klasser, fordi den kom til å sette likhetstegn mel­ lom fedreland og eiendom, kom den til å fremkalle nye revolusjoner.

FØRSTE DEL

«Nasjonen, kongen, loven» Borgerlig revolusjon og

folkebevegelse (1789-1792)

Det franske monarki som befant seg på fallittens rand og som stadig var utsatt for angrep fra aristokratiet, trodde at det skulle kunne redde seg ved å sammenkalle generalstendene. Men overfor det dobbelte angrep fra aristokratiet, som ville ta del i landets styre ved å vende tilbake til noe som det mente var kongerikets gamle styreform, og fra tilhengerne av de nye tanker, som ville at nasjonen skulle utøve kontroll med administrasjonen, manglet kongemakten et bestemt handlingsprogram. I stedet for å lede begivenhetene lot den seg lede av dem, og gjennom stadig flere innrømmelser gled den mot revolusjonen. Revolusjonen av 1789 ble ledet av det borgerlige min­ dretall innen tredjestanden. I krisetider ble det støttet og oppmuntret av folkemassene i byene og på landet som man sommetider har kalt «fjerdestanden». Ved hjelp av denne alliansen ble kongemakten påtvunget en grunnlov som ga mesteparten av makten til borgerska­ pet. Det identifiserte seg med nasjonen og ville tvinge kongen til å bøye seg for loven. «Nasjonen, kongen, lo­ ven»: dette balanseideal syntes en tid å bli til virkelig­ het. Ved føderasjonsfesten av 14. juli 1790 sto hele nasjonen sammen i en sann monarkistisk begeistring. Man avla en høytidelig ed som forenet «franskmennene med hverandre og franskmennene med kongen til for­ svar for friheten, konstitusjonen og loven». Men nasjo­ nen, det var i 1790 i alt vesentlig borgerskapet; det var alene om å ha både politiske rettigheter, økonomisk makt og det intellektuelle lederskap. Enheten mellom nasjonen og kongen under lovens skjold viste seg lite solid. Aristokratiet likesom eneveldet

108

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

strebet etter å vinne tilbake hva det hadde tapt. Borger­ skapet som satt ved makten, fryktet på den ene side en aristokratisk restaurasjon og på den annen side et frem­ støt av folkets masser. Kongens flukt 21. juni 1791 og massakrene på Champ-de-Mars delte borgerskapet i to leire. Av frykt for demokratiet understreket feuillantinerne konstitusjonens borgerlige karakter og holdt fast ved monarkiet som et bolverk mot folkets pretensjoner. Av hat mot aristokratiet og eneveldet gikk girondinerne til angrep på kongedømmet og nølte ikke med å kalle folket til hjelp etter utbruddet av den krigen som etter deres beregninger skulle løse alle problemer. Borgerskapet ble snart overveldet av folket som hadde i sinne å handle i sin egen interesse. Revolusjonen av 10. august 1792 gjorde slutt på det regime som den grunnlovgivende forsamling hadde skapt. I virkeligheten var et forbund umulig mellom den nye nasjonen og kon­ gen, det gamle regimes og det føydale aristokratis natur­ lige forsvarer.

I Den borgerlige revolusjon og det gamle regimes fall (1789)

Finanskrisen og aristokratiets opprør hadde tvunget Ge­ neralstendene på kongen. Men ville Tredjestanden nøye seg med det som det store flertall av aristokratiet var villig til å tilby? Ville Generalstendene fortsatt være en føydal institusjon, eller ville de føre til et nytt system som var mer i samsvar med de økonomiske og sosiale forhold? Tredjestanden krevde med styrke likhet for loven og begynte å omforme det gamle regime sosialt og politisk. Kongemakten forsøkte å knuse Tredjestan­ dens opprør med de samme midler som den hadde an­ vendt mot aristokratiet som nå var blitt dens forbunds­ felle. Men forgjeves: den økonomiske krisen drev folket til opprør og makten gled ut av kongens hender. Etter den fredelige og juridiske revolusjon kom folkets volde­ lige opprør. Det gamle regime styrtet sammen.

Den juridiske revolusjon (fra slutten av 1788 til juni 1789) Den 26. august 1788 utnevnte Ludvig XVI Necker til generaldirektør for finansene og medlem av Rådet. Necker hadde ikke noe fast program og lot seg snarere føre med av begivenhetene enn selv å lede dem. Han var ikke klar over hvor omfattende den politiske og sosiale krise var og viet ikke den økonomiske krise tilstrekkelig oppmerk­ somhet, en krise som gjorde det mulig for borgerskapet å mobilisere de store folkemassene. I jordbruket var det krise for vindyrkerne i flere landsdeler. På den tiden var vindyrkingen mye mer utbredt enn i våre dager, og for mange bønder var vinen det eneste de hadde å selge. De

110

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

tett befolkede vindistriktene, som var avhengige av å kjøpe korn, sto forsåvidt i samme stilling som byene. I 1778 og 1787 førte avsetningskrise og synkende priser til nød hos mange vindyrkere. De dårlige avlingene i 1789-1791 førte riktignok til prisstigning, men på grunn av underproduksjonen greide ikke vindyrkerne å komme seg ovenpå igjen. Da kornprisene så gikk opp i 17881789, kom vindyrkerne, særlig lottbrukerne og dagarbei­ derne som ikke hadde noen reserver, i den store nød. Vinkrisen var en del av den alminnelige økonomiske kri­ sen. Samtidig førte frihandelsavtalen med England i 1786 til nedgang i industrien. På et tidspunkt da den engelske industri var i full gang med å modernisere sitt produksjonsutstyr og øke sin kapasitet, mens den fran­ ske industri bare så vidt hadde begynt å fornye seg, fikk den føle konkurransen fra England på sitt eget hjem­ memarked. En valutakrise forverret situasjonen ytter­ ligere. 1. Sammenkallingen av Generalstendene (slutten av 1788—mai 1789)

Den 8. august 1788 hadde kongen lovet å sammenkalle Generalstendene til 1. mai neste år, noe som vakte stor begeistring i tredjestanden. Hittil hadde den fulgt aristo­ kratiet i dets opprør mot eneveldet. Men da Parlamentet i Paris 21. september 1788 vedtok en kjennelse om at Generalstendene skulle «sammenkalles og sammenset­ tes etter den form som var fulgt i 1614», gikk alliansen mellom aristokratiet og borgerskapet over styr. Borger­ skapet satte derfor alt sitt håp til kongen som hadde gått med på å vende seg til sine undersåtter og lytte til deres klagemål. «Den offentlige debatt har skiftet karakter,» skriver Mallet du Pan i januar 1789. «Det står ikke lenger i første rekke om kon­ gen, eneveldet og konstitusjonen; det er en krig mellom tredje­ standen og de to andre stender.»

Patriotpartiet tok ledelsen i kampen mot de privili­ gerte. Det besto av menn fra borgerskapet, jurister, for­

Det gamle regimes fall

111

fattere, forretningsmenn og bankierer, og fikk tilslutning av priviligerte som var preget av de nye idéer, store adelsmenn som hertugen av la Rochefouchauld-Liancourt, markien av La Fayette eller parlamentsdommere som Adrien du Port, Hérault de Séchelles og Lepeletier de Saint-Fargeau. Deres viktigste krav gjaldt borgerlig, retts­ lig og skattemessig likhet, de grunnleggende friheter og et representativt styre. Propagandaen ble organisert ved hjelp av personlige forbindelser eller gjennom visse for­ eninger som «De sortes venner» som krevde at neger­ slaveriet skulle oppheves. Kafeene, som for eksempel den berømte kafé Procope, ble sentrum for propagandaen. Patriotpariets virksomhet synes å ha vært ledet av en sentralorganisasjon, «De Tredves Komité», som sto bak forskjellige brosjyrer og spredte modeller for klageskriv. Fordoblingen av tredjestandens representasjon var det viktigste punkt i patriotpartiets propaganda: Tredjestan­ den skulle ha like mange deputerte som adelen og geist­ ligheten tilsammen; det var da underforstått at avstem­ ningene skulle skje pr. hode og ikke pr. stand. Necker, som ikke hadde noen bestemt politikk, men bare ønsket å vinne tid og forsone motsetningene, kalte i november 1788 sammen en ny notabelforsamling. Han tenkte seg at han skulle få den til å uttale seg til fordel for fordob­ lingen. Men som man kunne vente, uttalte notablene seg for den gamle formen. Den 12. desember overrakte prin­ sene av det kongelige blod et bønnskriv til kongen. Det var intet mindre enn et aristokratiets manifest som pro­ testerte mot tredjestandens pretensjoner og fremstøt: «Man har allerede foreslått å oppheve de føydale ret­ tigheter . . . Kan Deres Majestet gå med på å ofre og ydmyke sin tapre, tradisjonsrike og ærverdige adel?» Men motstanden fra de priviligerte hadde gitt patriotbevegelsen ny energi. Parlamentet gikk tilbake på sin beslutning og vedtok 5. desember 1788 fordoblingen av tredjestandsrepresentasjonen. Men det uttalte seg ikke om avstemningen pr. hode, et spørsmål som var av vital betydning. Necker, som ønsket å holde seg til venns med alle

112

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

partier, inntok samme holdning i sin rapport til Kon­ gens råd av 27. desember 1788. Ifølge ham måtte man ta stilling til tre spørsmål, nemlig forholdsmessigheten mellom antall deputerte og befolkningen, fordoblingen av tredjestandsrepresentasjonen og valg av kandidater av de forskjellige stender. I 1641 hadde alle fogderier valgt det samme antall deputerte, men det systemet kunne man ikke beholde nå, da man la større vekt på regelen om proporsjonal rettferdighet. Necker uttalte seg for proporsjonal representasjon. Når det gjaldt fordoblingen, kunne man ikke lenger følge de samme former som i 1641; siden den tid hadde tredjestanden vokst i be­ tydning. «Den forløpne tid har brakt store forandringer på alle områ­ der. Den rørlige rikdom og statslånene har knyttet tredjestanden til det offentlige. Kunnskaper og opplysning er blitt et felles eie. Det finnes en mengde offentlige spørsmål som tredjestanden alene har rede på, som for eksempel innenriks- og utenrikshande­ len, industribedriftenes stilling, hvilke midler som kan brukes for å stimulere dem, den offentlige kreditt, renter og pengesirkula­ sjon, skjevheter og svakheter i skattevesen og privilegier, og mange andre saker hvor denne stand alene har erfaring.»

Tredjestandens krav, konkluderer Necker, vil alltid være det samme som nasjonens krav, når de er enstem­ mige og i overensstemmelse med de alminnelige rettferdighetsprinsipper. Derfor må det være like mange depu­ terte fra tredjestanden som fra de to øvrige stender tilsammen. Det tredje problemet var om hver enkelt stand bare skulle kunne velge sine representanter i sin egen midte. Necker hevdet at de måtte stå helt fritt. De beslutninger som ble fattet, ble offentliggjort i Resultat du Conseil du Roi tenu d Versailles, le 27 décembre 1788. Innkallingsordrene og valgloven kom en måned senere, 24. januar 1789. Spørsmålet om avstem­ ning pr. hode eller pr. stand var imidlertid ikke løst.

Valgkampen ble åpnet i en stor bølge av begeistring og troskap overfor kongen, men midt i en alvorlig sosial krise. Det var arbeidsløshet, avlingene hadde vært dår­ lige i 1788 og dyrtiden truet. I de første månedene av

Det gamle regimes fall

113

1789 kom det til flere og flere utbrudd av uro i folket, og i mange provinser brot det ut matvareopptøyer. De lavere klasser i byene krevde maksimalpris på korn, og de gjorde enkelte ganger oppstand, slik som arbeiderne ved tapetfabrikken Réveillon i Paris 28. april 1789. Den sosiale uro falt sammen med den politiske uro og lå ofte til grunn for denne. «Hans Majestet,» het det i valgloven som ble lest opp fra pre­ kestolene, «ønsker at enhver, fra kongerikets ytterste grenser og de fjerneste steder, skal være trygg på å kunne få sine ønsker og krav brakt fram for kongen.»

Denne oppfordring ble tatt helt bokstavelig. Tredje­ standens menn utnyttet den for å sette opinionen i be­ vegelse, og den politiske litteratur fikk et kraftig opp­ sving. Pressefriheten ble innført som ved en stilltiende overenskomst og det kom stadig flere brosjyrer, pam­ fletter og traktater, forfattet av jurister, av prester, av folk fra mellomklassen fremfor alt. Hele det politiske, økonomiske og sosiale system ble analysert, kritisert, bygd opp igjen, i provinsen likeså vel som i Paris. I Arras fikk man «Appell til den artesiske nasjon» av Robespierre, i Rouen «Meddelelse til de gode norman­ nere» av Thouret, og i Aix «Appell til den proven^alske nasjon» av Mirabeau. I Paris utga Sieyes, som allerede hadde gjort seg kjent gjennom sitt «Essay om privilegiene», i januar 1789 sin brosjyre «Hva er Tredjestanden?» som ble en stor suksess: «Hva er tredjestanden? Alt. Hva har den vært til nå? Ingen­ ting. Hva ber den om? Å bli noe.»

Kjente forfattere og anonyme skribenter kastet ut «essays», «brev», «refleksjoner», «råd» og «prosjekter». Target skrev et «Brev til Generalstendene», Camille Desmoulins skrev «Det frie Frankrike», en voldsom pam­ flett som tok til orde for et Frankrike uten hverken kjøpte embeter, arvelig adel eller skatteprivilegier: «La det skje! La det skje! Ja, alt dette gode vil skje; ja, denne lykkelige revolusjon, denne gjenfødelse skal fullendes; ingen makt 8 — Den franske revolusjon I

114

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

i verden kan hindre det. Hvilket storslått resultat av filosofi, av frihet og av patriotisme! Vi er blitt uovervinnelige.»

Hele denne propagandistiske litteratur, skrevet av bor­ gerskapets menn, gjenspeilte kravene fra den besittende klasse, som ville oppheve privilegiene fordi de stred mot dens interesser. Arbeiderklassens, bøndenes og håndver­ kernes skjebne brydde de seg mindre om. Det fantes imidlertid noen som var opptatt av almuens elendige kår, slik som for eksempel Dufourny i hans «Tredjestandens klageskriv». Det var bare spredte røster, men de varslet om sansculottenes inntreden på den politiske arena da det liberale borgerskaps regime hadde lidd ne­ derlag under presset av kontrarevolusjonen og krigen med utlandet. Regjeringen hadde utarbeidet en liberal valgordning. Hvert fogderi utgjorde en valgkrets. Medlemmene av de priviligerte stender kom sammen i fogderiets hoved­ stad for å danne geistlighetens og adelens valgforsamlinger. Den første besto av alle biskoper og abbeder, alle domkapitler, kirkelige «korporasjoner» og samfunn, både av presteskapet og av klostergeistligheten. Geistlighetens valgforsamling omfattet dessuten alle sogneprester, noe som ga lavgeistligheten stort flertall. I den adelige valg­ forsamling kunne alle de adelsmenn møte som inne­ hadde adelig gods. For tredjestanden var systemet mer innfløkt. Alle mannlige innbyggere som tilhørte tredje­ standen hadde stemmerett når de var født franske eller hadde tatt fransk statsborgerskap, når de hadde fylt 25 år, var fastboende og oppført i skatteregistrene. I byene samlet valgmennene seg først etter korporasjon eller etter bydel dersom de ikke var medlem av noen kor­ porasjon, og nominerte en eller to utsendinger pr. hun­ dre stemmer. Disse utsendingene dannet tredjestandens valgforsamling i byen og hadde til oppgave å utpeke valgmennene til tredjestandens forsamling i fogderiet, som så i sin tur valgte representantene til Generalsten­ dene. På landet dannet man sogneforsamlinger for å velge to utsendinger pr. to hundre familier til tredje­ standens valgforsamling i fogderiet. Alle disse forsam­ lingene forfattet klageskriv.

Det gamle regimes fall

115

Dette valgsystemet av 24. januar 1789 ga borgerska­ pet store fordeler. Representantene for tredjestanden ble overalt valgt ved indirekte valg, i to trinn på landet og tre i byene. Valget fant sted i valgforsamlingen ved nav­ neopprop, etter at forsamlingen hadde drøftet utformin­ gen av klageskrivet. De mest innflytelsesrike blant bor­ gerne, de mest veltalende — som regel jurister — var dermed sikre på å kunne beherske debatten og rive med seg bøndene eller håndverkerne. Tredjestanden ble ute­ lukkende representert av borgere. Det fantes ikke en bonde eller en representant fra byenes lavere klasser i Generalstendene. Valgmøtene tok lang tid. Forsamlingene kom sammen i ro og fred. I de geistlige forsamlinger oppsto det rik­ tignok uro på grunn av at sogneprestene ville utnytte sin tallmessige overvekt til å drive sin vilje gjennom og bare velge patriotiske deputerte. I adelsforsamlingene sto to partier mot hverandre, nemlig massen av provinsadelen mot gruppen rundt visse store liberale seigneurer. Tredjestandens forsamlinger forhandlet i meget verdige, ofte rent høytidelige former. Særlig gjaldt det for bøn­ dene som ofte kom sammen i kirkene. Hver forsamling forfattet et «klageskriv». De geistlige og adelen, som bare hadde en forsamling i hvert valg­ distrikt, utarbeidet bare ett klageskriv, som standens deputerte brakte med seg til Versailles. Tredjestandens fogderiforsamling redigerte et skriv hvor den arbeidet sammen alle klageskrivene fra sognene og fra byene. De sistnevnte bygde igjen på skrivene fra korporasjoner og fra bydeler. Klageskrivene var langt fra originale, idet mange av forfatterne var påvirket av de forskjellige pamfletter som var i omløp. Modeller for klageskriv sir­ kulerte i de forskjellige valgdistrikter. Slik kan man for eksempel se at klageskriv fra Loire-dalen er påvirket av Les Instructions skrevet av Laclos på oppfordring av hertugen av Orleans, som var en av lederne for patriotpartiet. Somme tider har den samme lokale notabel — en prest eller en skriver — redigert skrivene for flere nabosogn, eller en mer fremstående person kan ha spilt en tilsvarende rolle. Klageskrivet for Vicherey i Vo-

116

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

geserne, som var skrevet av Fran^ois de Neufchåteau, har for eksempel vært brukt som modell av atten andre forfattere. Man har bevart nesten 60 000 klageskriv. Tilsammen gir de et bredt bilde av Frankrike ved slutten av det gamle regime. De skriv som er sprunget direkte fram fra de lavere klasser, fra bønder og håndverkere, er de mest spontane og originale, selv om de ofte er påvirket av en modell eller bare består av en serie særskilte klage­ mål. Av stor interesse er også fogderiskrivene. Av de 615 som ble satt opp er 523 bevart. Tredjestandens skriv er ikke uttrykk for hele standens mening, men bare for borgerskapets, idet de paragrafene i sogneskrivene som ikke interesserte borgerskapet i de fleste tilfelle ble strø­ ket. Klageskrivene fra adelens og geistlighetens fogderiforsamlinger er så meget mer verdifulle som disse sten­ der ikke satte opp grunnskriv, bortsett fra noen få som var skrevet av sogneprester eller av geistlige broderskap. De tre stenders klageskriv var enstemmige i sin kri­ tikk mot eneveldet. Prester, adelsmenn og borgerlige krevde en grunnlov som begrenset kongens makt, opp­ rettet en nasjonal representasjon for å bevilge skatter og gi lover og overførte den lokale administrasjon til valgte provinsstender. De tre stender var også enige om å kreve et nytt skattesystem, reform av rettssystemet og krimi­ nallovgivningen og garanti for den individuelle frihet og for pressefriheten. Men geistlighetens klageskriv forholdt seg tause om privilegiene og om samvittighetsfriheten, når de da ikke simpelthen forkastet den. Adelen for­ svarte iherdig avstemning etter stand som ble betraktet som den sikreste garanti for privilegiene. Den godtok skattelikhet, men forkastet i de fleste tilfelle prinsippet om likhet for loven og om adgang for alle franskmenn til alle stillinger i stat og kirke. Hele tredjestanden krevde fullstendig borgerlig likhet, opphevelse av tien­ den og av de føydale avgiftene. Ofte nøyde den seg for­ øvrig med å kreve at disse skulle innløses. I tillegg til konflikten mellom de tre stender om disse viktige problemer var det konflikter innenfor hver stand. Sogneprestene reiste seg mot biskopene og munkeorde­

Det gamle regimes fall

117

nene, kritiserte de mange benefiser og understreket at prestenes faste lønn var utilstrekkelig. Provinsadelen sto i opposisjon til hoffadelen som den beskyldte for å til­ rive seg alle de høye embeter i staten og for å betrakte seg selv som høyere enn de andre. Klageskrivene fra tredjestanden gjenspeilte alle interesse- og meningsfor­ skjeller mellom de ulike grupper. Det var ikke fullsten­ dig enighet når det gjaldt opphevelse av beiteretten og utskiftning av almenningene. Når det gjelder laugene, er det mestrenes oppfatning som har slått gjennom. Av 943 laugskriv forfattet i 31 byer (derav 185 for de frie yrker, 138 for gullsmeder og handelsfolk og 618 for håndverkslaug) var det bare 41 som krevde at laugene skulle avskaffes. Motstanden mot opphevelse av laugene var spesielt sterk i de store byene, hvor mestrene sto overfor en uønsket konkurranse. Stor plass blir ofret på handels- og industrifolkenes ønsker, på deres protester mot de alvorlige følger av handelsavtalen med England og på behovene innen de forskjellige produksjonsgrener.

Resultatet av valget viste, likesom klageskrivene, hvil­ ken stor innflytelse patriotpartiet hadde vunnet i hele landet og innenfor alle samfunnets klasser. Blant geistlighetens 291 deputerte var det 200 sogne­ prester som var reform vennlige og liberale. Represen­ tanten fra fogderiet Nancy, abbed Grégoire, ble snart den mest kjente av dem. Av store prelater som kom til Versailles fast bestemt på å gjennomføre reformer, kan nevnes Monseigneur Boisgelin, erkebiskop i Aix, Cham­ pion de Cicé, erkebiskop i Bordeaux, og TalleyrandPérigord, erkebiskop i Autun. Forsvarerne for det gamle regime samlet seg bak abbed Maury, en talentfull predi­ kant, eller bak abbeden av Montesquiou, en dyktig for­ svarer for sin stands privilegier. Blant de 270 deputerte for adelen dominerte «ari­ stokratene», som holdt sterkt fast ved sine privilegier. Det var ikke alltid de som var av høyeste byrd som var de mest reaksjonære: her fant man blant andre d’Esprémesnil, parlamentsdommer og talsmann for kjoleadelen, og dragonoffiser Cazalés, som kom fra lavadelen i Sør-

118

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

Frankrike. Blant de store seigneurene fant man de ade­ lige deputerte som var vunnet for de liberale ideer. De var beskyttere eller disipler av filosofene og flere av dem frivillige fra den amerikanske frihetskamp, og de var rede til å gjøre felles sak med Tredjestanden. Blant disse 90 deputerte fra patriotpartiet fant man i første rekke markien av La Fayette, som var blitt valgt med knapp margin i Riom, vicomten av Noailles, greven av Clermont-Tonnerre, hertugen av La Rochefoucauld og her­ tugen av Aiguillon. Tredjestanden var på 578 deputerte, og nesten halv­ parten av dem var jurister som hadde spilt en stor rolle under valgkampen. Det var omkring 200 advokater: i Grenoble hadde man valgt Mounier og Barnave, i Chartres Pétion, i Rennes Le Chapelier og i Arras Robespierre. Handelsfolk, bankierer og industrifolk var representert med omkring 100. Borgerskapet på landet var represen­ tert med mer enn 50 rike grunneiere. Derimot hadde ikke bøndene og håndverkerne fått valgt noen av sine. Tredjestandens delegasjon omfattet også vitenskapsmenn som astronomen Bailly, forfattere som Volney, økonomer som Dupont de Nemours og protestantiske prester som Rabaut-Saint-Etienne, som var valgt for Nimes. Endelig hadde tredjestanden valgt noen overløpere fra de privili­ gerte klasser: Mirabeau i Aix og Marseille, abbed Sieyes i Paris. De priviligerte stender var dypt splittet da de kom til Versailles. Geistligheten sto i motsetningsforhold til ade­ len og provinsadelen til de liberale høyadelsmenn, slik at de 561 deputerte langt fra sto sammen om å forsvare de to første stendenes privilegier. Overfor dem sto bor­ gerskapet, som var seg sine rettigheter og interesser be­ visst og som utgjorde hele tredjestandens avantgarde. Borgerskapets deputerte var opplyste, dyktige og opp­ riktige, og de var sterkt knyttet til sin klasse og dens interesser, som de forøvrig ikke betraktet som atskilt fra nasjonens interesser. Den juridiske revolusjon var resultatet av deres felles innsats.

Det gamle regimes fall

119

2. Den juridiske konflikt (mai—juni 1789) Valget hadde gitt tydelig uttrykk for nasjonens vilje. Men kongemakten kunne ikke gi etter for tredjestandens ønsker uten å gi opp sin egen makt og dermed bryte ned det gamle regimes samfunnssystem. Kongemakten var aristokratiets naturlige støtte og valgte snart å gjøre motstand mot tredjestanden.

Den 2. mai ble utsendingene til Generalstendene pre­ sentert for kongen, og hoffet demonstrerte fra dette øye­ blikk at det var fast besluttet på å opprettholde det tra­ disjonelle skillet mellom stendene. Mens kongen tok imot geistlighetens representanter for lukkede dører i sitt kabinett og adelen for åpne dører under utfoldelse av det vanlige seremoniell, lot han Tredjestanden defi­ lere forbi i sitt soveværelse. De deputerte fra tredjestan­ den hadde for anledningen iført seg den offisielle drakt, svart og streng, med silkefrakk og batistkrave, mens ade­ len kom i svart kjole med jakke og besetning i gull, silkefrakk og kniplingskrave og oppbrettet fjærhatt å la Henrik IV. Åpningsmøtet fant sted 5. mai 1789. I en begre­ delig tone advarte Ludvig XVI de deputerte mot alle reformtanker. Seglbevareren Barentin som var mot alle forandringer, fulgte etter med en innholdsløs tale. Til slutt reiste Necker seg under spent stillhet, men hans tale som varte i tre timer, tok bare opp de finansielle spørsmål. Den inneholdt intet politisk program og sa ingen ting om avstemning pr. stand eller pr. hode. Dypt skuffet trakk Tredjestanden seg tilbake i taushet. Om kvelden etter stendenes første møte syntes konflikten mellom de priviligerte og Tredjestanden uunngåelig. Re­ gjeringen hadde gått med på dobbeltrepresentasjonen og aktet ikke å gi flere innrømmelser. Men den torde heller ikke åpent ta stilling for de priviligerte. Den forholdt seg avventende og lot gå fra seg det gunstige øyeblikk da den enda kunne ha gjenopprettet kongemaktens posi­ sjon ved å oppfylle Tredjestandens, det vil si nasjonens,

120

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

ønsker. Stilt overfor regjeringens ubesluttsomhet ble Tredjestanden klar over at den bare hadde seg selv å stole på. Dobbeltrepresentasjonen betydde ingen ting dersom man opprettholdt prinsippet om forhandlinger og avstemning etter stand. Å stemme etter stand ville gjøre Tredjestanden maktesløs, idet den risikerte å få de to andre stender samlet mot seg i mange spørsmål som angikk privilegiene. Hvis man derimot vedtok forhand­ linger og avstemning etter hode, ville Tredjestanden få stort flertall, fordi den var sikker på å få lavgeistligheten og den liberale adel med seg. Dette meget viktige spørs­ mål var gjenstand for debatt i Generalstendene og opp­ tok nasjonen i over en måned. Allerede om kvelden 5. mai tok tredjestandsrepresentantene fra samme provins kontakt med hverandre. Særlig aktive var de deputerte fra Bretagne, som sam­ let seg om Le Chapelier og Lanjuinais. En felles vilje kom til uttrykk: under drøftelsene 6. mai tok tredjestan­ dens representanter betegnelsen «deputerte fra kommu­ nene» og nektet å konstituere seg som eget kammer. Tredjestandens første politiske handling var av revolu­ sjonær karakter, idet den nektet å anerkjenne den tradi­ sjonelle inndeling i stender. Adelen på sin side forkastet avstemning etter hode med 141 stemmer mot 47 og gikk i gang med å prøve sine deputertes fullmakter. Geistligheten forkastet enhver innrømmelse med et fler­ tall på bare 133 stemmer mot 114. Spørsmålet var av så stor betydning at det ikke var plass for gjensidige innrømmelser. Enten måtte adelen gi etter — for det var den som ledet de priviligertes politikk — og det ville bety slutten på privilegiene og begynnelsen på en ny æra, eller så måtte Tredjestanden erklære seg overvunnet, noe som ville innebære at det gamle regime ble opprettholdt og at de forhåpninger som sammenkallingen av Generalstendene hadde vakt ville bli avløst av dyp skuffelse. Tredjestandens representan­ ter forsto dette. De mente med Mirabeau at de bare hadde å «vise en ubevegelig fasthet for å overvelde sine fiender». De hadde opinionen med seg. Geistligheten

Det gamle regimes fall

121

nølte, svekket av den holdning en del av lavgeistligheten inntok under ledelse av abbed Grégoire. Den 10. juni besluttet Tredjestanden på Sieyes’ ini­ tiativ å gjøre et siste forsøk, idet den innkalte sine kolle­ ger fra de andre stendene til møte i stendersalen for å granske fullmaktene i fellesskap. Oppropet av represen­ tantene fra fogderiene skulle begynne samme dag, og man skulle foreta fullmaktsprøvingen «i fravær eller i nærvær av de priviligertes deputerte». Dette ultimatum ble oversendt de geistlige 12. juni, og de lovte å stu­ dere Tredjestandens krav «med største oppmerksom­ het». Adelen på sin side nøyde seg med å erklære at den ville drøfte dem i sitt kammer. Samme kveld begynte Tredjestanden oppropet. Samholdet blant de priviligerte begynte å slå sprekker. Den 13. juni svarte tre prester fra fogderiet Poitiers da deres navn ble ropt opp, den 14. svarte seks, deriblant abbed Grégoire, og den 16. svarte ti. Tredjestanden følte at seieren var nær og tok et skritt videre. Den 15. juni ba Sieyes de deputerte om «uten opp­ hold å konstituere seg som forsamling»: da de represen­ terte minst 96 % av nasjonen, kunne de nå ta fatt på det arbeid som landet ventet av dem. Sieyes foreslo at man skulle oppgi navnet «Generalstendene» som ikke lenger var dekkende, for i stedet å kalle seg «Forsamlin­ gen av prøvede og godkjente representanter for den fran­ ske nasjon». Juristen Mounier foreslo «Den rettmessige forsamling av representanter for nasjonens flertall som handler i mindretallets fravær». Mirabeau uttalte seg for en mindre omstendelig formulering: «Representanter for det franske folk». Til slutt tok Sieyes opp igjen den be­ tegnelsen som var blitt foreslått av Legrand, deputert fra Berry, nemlig «Nasjonalforsamling» (Assemblée Nationale), og 17. juni 1789 ble dette forslag vedtatt gjennom Sieyes’ «erklæring om forsamlingens konstitu­ sjon» med 490 stemmer mot 90. Umiddelbart etterpå vedtok forsamlingen et dekret som sikret innkrevingen av skattene og garanterte at staten ville fortsette å betale

122

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

ut rentene av statsgjelden. Tredjestanden oppkastet seg altså til nasjonalforsamling og tiltok seg den bevilgende myndighet. Men det er også betegnende at etter å ha bestemt at skattene skulle innvilges av nasjonen, noe som innebar en trusel om bevilgningsnektelse, ønsket borgerskapets representanter å dempe uroen blant sta­ tens kreditorer. Tredjestandens handlekraft brøt ned Geistlighetens motstand. Den ble den første som ga etter. Den 19. juni vedtok Geistligheten med 149 stemmer mot 137 at den endelige prøving av deres fullmakter skulle foretas i møte av alle tre stender. Adelen derimot sendte samme dag en protest til kongen: «Dersom de rettigheter vi forsvarer, bare angikk oss personlig eller adelen som stand, ville vi ikke ha hevdet og forsvart dem med den samme kraft og utholdenhet. Det er ikke bare våre egne interesser vi forsvarer, Herre, det er Deres, det er statens og i siste instans det franske folks interesser.»

Oppmuntret av adelens motstand og under innflytelse av prinsene av blodet bestemte Ludvig XVI seg for å gjøre motstand. Den 19. juni besluttet regjeringen å opp­ heve Tredjestandens vedtak: på et fellesmøte av de tre stender skulle kongen diktere dem sin vilje. For å for­ hindre at Geistligheten i mellomtiden, etter de vedtakene den nettopp hadde fattet, skulle slutte seg til Tredjestan­ den, ble stendersalen stengt etter ordre fra kongen og under påskudd av at man skulle foreta innredningsarbeider.

Om morgenen 20. juni fant representantene for tredjestanden dørene stengt. Etter forslag fra represen­ tanten Guillotin gikk de over til Tennisballen som lå like i nærheten. Bailly ledet møtet, og Mounier er­ klærte at «nasjonens representanter, som er krenket i sine rettigheter og i sin verdighet, og vel vitende om hvordan intrigene spinnes og hvordan man hårdnakket forsøker å drive kongen til skjebne­ svangre beslutninger, bør vie seg til det almene beste og til fedre­ landets sak ved en høytidelig ed».

Under stor begeistring avla alle de deputerte, med en

Det gamle regimes fall

123

enkelt unntagelse, «eden i Tennishallen» (le serment du ]eu de Paume) som kategorisk fastslo Tredjestandens reformvilje. De forpliktet seg til «ikke å oppløse seg, men til å møtes overalt hvor omstendighetene måtte kreve det, like til Grunnloven er utarbeidet og befestet på trygg grunn».

Kongens møte med stendene, som først var fastsatt til 22. juni, ble utsatt til dagen etter, for at man skulle få tid til å fjerne tilhørertribunene, idet man fryktet de­ monstrasjoner. Denne utsettelsen kom Tredjestanden til gode, idet Geistligheten 22. juni, ifølge sitt vedtak av 19. juni, sluttet seg til Tredjestanden som var samlet i Saint-Louis-kirken. To deputerte fra adelen i Dauphiné møtte også fram og ble mottatt med stort bifall: ville også adelen gi etter? Det kongelige møtet ble et nederlag for kongen og adelen. Ludvig XVI befalte at de tre stender skulle møte i hver sin sal, han opphevde Tredjestandens vedtak, gikk med på skattelikhet, men opprettholdt uttrykkelig «tien­ den og de føydale avgifter og forpliktelser». Han avslut­ tet med en trusel: «Dersom dere svikter meg i en så stor sak, vil jeg selv ta meg av mitt folks vel. Jeg befaler dere straks å gå fra hverandre og å møte i morgen tidlig hver i den sal som er stilt til disposisjon for hans stand, for at dere kan fortsette deres forhandlinger.»

Tredjestanden ble sittende, mens adelen og en del av geistligheten trakk seg tilbake. Tredjestanden tok ingen notis av kongens befaling på tross av at seremonimesteren kom tilbake for å minne den på den. Tvert om gjen­ tok Tredjestanden sine tidligere vedtak og erklærte sine medlemmer for ukrenkelige. Det var å gå enda lenger enn 20. juni: den stilte seg nå åpent i motstand mot kon­ gemakten. Kongen tenkte et øyeblikk på å bruke makt. Garden fikk ordre om å drive de deputerte fra hveran­ dre. Men de representantene fra adelen som hadde sluttet seg til Tredjestanden satte seg til motverge. La Fayette og andre førte hånden til sverdet. Ludvig XVI ga seg, og Tredjestanden var fortsatt situasjonens herre.

124

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

Fra da av gikk den fra seier til seier. Den 24. juni kom flertallet av geistligheten for sammen med Tredjestanden å gå opp i Nasjonalforsamlingen. Dagen etter fulgte 47 deputerte fra adelen eksemplet under ledelse av hertugen av Orleans. Kongen bestemte seg nå for å gi sin sanksjon til det som han ikke hadde klart å forhindre. Den 27. juni ga han skriftlig mindretallet i geistligheten og fler­ tallet i adelen beskjed om å slutte seg til nasjonalfor­ samlingen. Den 23. juni er en merkesten i revolusjonens historie. Ved sine erklæringer under møtet med stendene hadde Ludvig XVI innrømmet Generalstendene rett til å be­ vilge skatt og gått med på å garantere individets og pres­ sens frihet. Det var det samme som i prinsippet å aner­ kjenne den konstitusjonelle regjeringsform. Da han så ga ordre om at de tre stender skulle slås sammen, slo kongen inn på en vei som måtte føre til nye innrømmel­ ser. Fra nå av eksisterte ikke Generalstendene lenger, og kongens myndighet kom under de folkevalgtes kon­ troll. Men nasjonalforsamlingen hadde til hensikt å bygge noe nytt opp på ruinene av det gamle regime som den hadde revet ned. Den 7. juli nedsatte den en konstitu­ sjonskomité, og 9. juli utropte den seg til grunnlov­ givende forsamling. Den juridiske revolusjon hadde fore­ gått uten bruk av vold. Men nettopp i det øyeblikk kongen og aristokratiet syntes å ha akseptert det som var skjedd, besluttet de seg til å gripe til makt for å tvinge Tredjestanden til lydighet igjen.

Folkets revolusjon (juli 1789) I begynnelsen av juli 1789 var revolusjonen gjennom­ ført rettslig sett. På det juridiske plan hadde folkesuve­ reniteten trådt i stedet for eneveldet takket være alli­ ansen mellom de deputerte fra tredjestanden, fra lavgeistligheten og fra den liberale del av adelen. De brede lag av folket hadde ennå ikke rykket inn på den politiske arena. Men nå, da reaksjonen truet, var det folket som

Det gamle regimes fall

125

sikret den borgerlige revolusjon den fullstendige seier. For kongemakten og for adelen syntes nemlig den eneste løsningen å være å bruke hæren. Kvelden før kongen befalte de priviligerte stender å slutte seg til nasjonal­ forsamlingen, besluttet han å samle 20 000 soldater om­ kring Paris og Versailles. Hoffets hensikt var å oppløse forsamlingen med makt. Helt fra mai måned hadde folket vært levende opp­ tatt av det som skjedde i Versailles. De deputerte holdt stadig velgerne informert om de politiske begivenheter. Også her var det borgerskapet som ledet det hele. De 407 valgmennene som hadde utnevnt de deputerte i Paris, kom sammen 25. juni for å danne et slags halv­ offisielt kommunestyre. I Rouen og Lyon opptok de gamle kommunestyrene som nå var maktesløse, valgmen­ nene og andre fremstående menn i sine rekker. Lokal­ styret ble overtatt av borgerskapet. Da det ble kjent at hoffet ville bruke makt, var i det minste en del av høyborgerskapet med på å organisere motstanden. For å nå sine politiske mål mobiliserte det det tallrike parisiske småborgerskap av håndverkere og småkjøpmenn, som gjennom hele revolusjonsperioden dannet ledergrup­ pene i oppstandene. De ble igjen fulgt av svenner og arbeidere. I disse befolkningslag hadde innkallingen av Generalstendene vakt et stort håp om en ny og bedre tid. Men nå ville altså aristokratene stille seg i veien for det nye som skulle komme. Adelens motstand først mot dobbeltrepresentasjonen for tredjestanden og så mot av­ stemning pr. hode hadde rotfestet troen på at adelen hårdnakket ville forsvare alle sine privilegier. Slik opp­ sto forestillingen om det «aristokratiske komplott». Na­ turlig nok ville folket gå til aksjon mot nasjonens fiender før aristokratene selv fikk tid til å åpne kampen. Den økonomiske krisen gjorde sitt til å mobilisere massene. Kornhosten i 1788 hadde vært spesielt dårlig. Allerede i august måned begynte prisene på brød å stige. Necker ga ordre om kornkjøp fra utlandet. I vindistriktene fikk bøndene i særlig grad føle virkningen av de høye brødprisene, idet de siden 1778 hadde hatt van­ skeligheter med avsetningen av sitt eget produkt, prisen

126

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

på vin var falt til et lavmål. Dårlige avlinger og avsetningskrise hadde samme resultat: massenes kjøpekraft minket. Jordbrukskrisen fikk igjen virkninger på indu­ striproduksjonen som allerede var rammet av følgene av handelsavtalen av 1786. Arbeidsløsheten økte samtidig som levekostnadene steg. Arbeiderne kunne ikke få lønnstillegg fordi produksjonen stagnerte eller gikk til­ bake. I 1789 tjente en arbeider i Paris fra 30 til 40 sous. I juli kostet et brød 4 sous for pundet, og i provin­ sen helt opp til 8 sous. Folket la skylden for dyrtiden på dem som krevde tiende, på seigneurene som krevde avgifter i naturalia, og på handelsfolkene som spekulerte i kornprisene, og det krevde rekvisisjon av matvarer og prisregulering. Opptøyer som skyldtes dyrtid og matman­ gel inntraff hyppig allerede fra våren 1789 og tiltok i antall i juli da krisen kulminerte like før den nye høst. I folkets øyne var det sammenheng mellom aristokra­ tenes komplott og den økonomiske krise: aristokratene ble beskyldt for å kjøpe opp korn i den hensikt å skape vanskeligheter for tredjestanden. Følelsene kom i kok. Folket var ikke lenger i tvil: kongen ville med makt opp­ løse den nasjonalforsamling som folket satte sitt håp til. Patriotene beskyldte regjeringen for å ville provosere pariserne for å kunne sette inn troppene som var kon­ sentrert omkring hovedstaden og som hovedsakelig be­ sto av utenlandske regimenter. Den 1. juli offentlig­ gjorde Marat en pamflett under titelen «Budskap til fol­ ket eller hvordan ministrene er avslørt»: «Å, mine medborgere! Vokt alltid på ministrene for å kunne vite hva dere selv skal gjøre. Ministrenes mål er å oppløse vår nasjonalforsamling, og deres eneste middel er borgerkrig. Mini­ strene oppfordrer til forræderi! ... De omringer dere med fryktinngydende oppbud av soldater, av bajonetter .. . !»

1. Oppstanden i Paris: 14. juli og stormen på Pastillen Nasjonalforsamlingen følte situasjonens alvor. Etter Mirabeaus rapport 8. juli vedtok den å rette en hen­ vendelse til kongen med anmodning om at troppene

Det gamle regimes fall

127

skulle fjernes: «Hvorfor skulle en konge som nyter 25 millioner franskmenns tillit betale store summer for å holde noen tusen utlendinger omkring tronen?» Den 11. juli svarte kongen gjennom sin seglbevarer at troppene bare skulle brukes til å slå ned eller forhindre nye opp­ tøyer. Samme dag tok han et avgjørende skritt ved å avskjedige Necker og kalle til sitt råd en erklært kontrarevolusjonær, baronen av Breteuil, med marskalken av Broglie som krigsminister. Pariserfolkets inngripen red­ det nå den maktesløse forsamlingen. Om ettermiddagen 12. juli ble Neckers avskjed kjent i Paris, og nyheten slo ned som meldingen om en kata­ strofe. Folket følte at dette bare var det første skritt og at kontrarevolusjonen ville følge. For rentierene og fi­ nansfolkene fortonte det seg som en trusel om stats­ bankerott. Børsfolkene kom straks sammen og besluttet å stenge børsen i protest. I løpet av en dag falt diskontokassens sedler med 100 livres, fra 4265 til 4165. Te­ atrene stengte og det ble holdt improviserte møter og demonstrasjoner. I Palais-Royal talte Camille Desmoulins ildnende til folket. I Tuilerie-hagen støtte en gruppe demonstranter sammen med fyrst Lambesc’ tropper av «det kongelige tyske regiment». Da dette ble kjent, ringte man med stormklokkene, våpenhandlernes butik­ ker ble plyndret og folket begynte å skaffe seg våpen.

Den 13. juli uttrykte nasjonalforsamlingen sin støtte til Necker og de avskjedigede ministrene. Den fattet ved­ tak om at de fungerende ministre ville bli holdt ansvar­ lige, men kunne intet gjøre mot et forsøk på maktbruk. En ny maktfaktor var imidlertid i ferd med å vokse fram. Den 10. juli hadde tredjestandens valgmenn igjen trådt sammen i rådhuset for å kreve at «byen Paris straks skulle få en borgergarde». Et nytt møte ble holdt 12. juli om kvelden. Gjennom et vedtak i forordnings form, som ble offentliggjort neste morgen, nedsatte valgmennene, i paragraf 3, en stående komité, mens paragraf 5 anmodet hvert av byens valgdistrikter «om å

128

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

danne en gruppe av 200 kjente og våpenføre borgere som skulle utgjøre en «parisermilits» for å våke over den offentlige sikkerhet». Det dreide seg i virkeligheten om en borgergarde som skulle forsvare liv og eiendom, ikke bare mot overgrep fra kongemakten og dens tropper, men også mot truselen fra de samfunnsklasser som ble betraktet som farlige. Den 14. juli om morgenen erklærte en deputasjon fra Paris overfor nasjonalforsamlingen at «opprettelsen av borgergarden og de forholdsregler som ble tatt i går har gitt byen en rolig natt. Det står fast at en stor del av dem som hadde grepet til våpen er blitt avvæpnet og brakt til ro takket være borgergarden». Men den 13. brøt opptøyene ut igjen. Grupper av menn streifet gjennom Paris på jakt etter våpen; de truet med å ransake aristokratenes hus. Det ble gravd skyttergraver og reist barrikader. Fra tidlig om morgenen laget smeder og jernarbeidere lanser. Men det var skyte­ våpen som trengtes, og folkemengden møtte avslag da den prøvde å få geværer gjennom byens myndigheter. Om ettermiddagen nektet den franske garde å adlyde ordre om å forlate Paris og stilte seg til disposisjon for valgmannsforsamlingen i rådhuset. Den 14. juli krevde mengden alminnelig bevæpning. For å skaffe seg våpen dro den til det militære Hotel des Invalides hvor den la beslag på 32 000 geværer, og fort­ satte deretter til Bastillen. Med sine 30 meter høye mu­ rer og sine 25 meter brede vollgraver fylt med vann sto Bastillen mot angrepet, selv om den bare ble forsvart av 80 mann fra «Invalidene» og 30 fra sveitsergarden. Håndverkerne fra Faubourg Saint-Antoine fikk hjelp av to avdelinger franske-gardister og av en del medlemmer av borgergarden som hadde med seg fem kanoner. Tre av disse ble satt opp foran festningsporten. Dette ble av­ gjørende og tvang kommandant de Launy til å kapitu­ lere. Han senket vindebroen og folket løp storm mot festningen. I Versailles fulgte nasjonalforsamlingen begivenhetene med uro. Den 14. juli ble to deputasjoner sendt til kon­ gen for å be ham gjøre innrømmelser. Like etter kom nyheten om stormen på Bastillen. Hvilken side ville

Det gamle regimes fall

129

Ludvig XVI stille seg på? Skulle Paris tvinges til lydig­ het, ville det bli harde gatekamper. Liberale seigneurer, som hertugen av Liancourt, oppfordret kongen i konge­ maktens egen interesse om å sende troppene bort. Lud­ vig XVI bestemte seg for å se tiden an, og 15. juli møtte han fram i forsamlingen for å underette den om at troppene ville bli trukket tilbake. Borgerskapet i Paris utnyttet folkets seier til å overta administrasjonen av byen. Den stående komité i rådhuset ble til Paris-kommunen; Bailly ble valgt til borgermester, mens La Fayette ble utnevnt til kommandant for borgergarden som snart tok navnet nasjonalgarde. Kongen gjorde fullstendig retrett: ikke bare gikk han med på å gjeninnsette Necker 16. juli, men dagen etter reiste han selv til Paris. Ved sitt nærvær godkjente han resul­ tatene av oppstanden 14. juli. I rådhuset ble han mot­ tatt av Bailly som overrakte ham den trefargede ko­ karde som et symbol på «den opphøyede og evige alli­ anse mellom konge og folk». Ludvig XVI var så beveget at han bare med vanskelighet fikk fram disse ordene: «Mitt folk kan alltid regne med min kjærlighet.» For aristokratene var det et hardt slag at kongen hadde falt til fote. Fremfor å stå solidarisk med en konge som kunne gå med på slike innrømmelser valgte lederne å forlate Frankrike. Ved daggry 17. juli reiste greven av Artois til Nederland med sine barn og sitt følge, fyrsten av Condé og hele hans familie fulgte snart etter. Her­ tugen og hertuginnen av Polignac dro til Sveits og mar­ skalken av Broglie til Luxembourg. Emigrasjonen hadde begynt. Mens kongemakten var blitt sterkt svekket i løpet av disse julidagene, sto borgerskapet i Paris som seierher­ ren. Det hadde tatt makten i hovedstaden og fått kongen selv til å anerkjenne dets suverenitet. Men 14. juli var ikke bare en seier for borgerskapet; den ble et symbol på friheten, samtidig som den slo fast at en ny klasse var kommet til makten. Man så på Bastillen som sym­ bolet på det gamle regime, 14. juli markerte dets fall. Derfor vakte denne dagen et stort håp for alle under­ trykte folk. 9 — Den franske revolusjon 1

130

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

2. Byenes reisning (juli 1789)

Gjennom brevene fra de deputerte hadde folk utover landet kunnet følge Tredjestandens strid mot de privi­ ligerte med samme glød og samme uro som folk i hoved­ staden. Avskjedigelsen av Necker skapte den samme spenning der som i Paris. Da nyheten om Bastillens fall nådde fram mellom 16. og 19. juli, ble den møtt med begeistring, og kom til å sette fart i en bevegelse som i enkelte byer hadde gjort seg gjeldende helt fra de første dager av juli. Kommunerevolusjonen strakte seg nemlig over en hel måned, fra begynnelsen av juli, som i Rouen hvor den ble utløst av opptøyer som skyldtes matmangel, og like til august måned, som i Auch og Bourges. I Dijon brøt revolusjonen ut ved nyheten om Neckers avskjed, og i Montauban da man fikk høre om stormen på Bastillen. Kommunerevolusjonen ble mer eller mindre fullsten­ dig i de forskjellige landsdeler, og foregikk ikke overalt på samme måte. I enkelte byer gjorde den rent bord, enten ved at det gamle kommunestyret ble avsatt med makt som i Strasbourg, eller ved at det ble sittende som en del av en komité hvor det var i mindretall, som i Dijon og Pamiers. Andre steder ble de gamle organers kompetanse redusert til rent administrative spørsmål, mens en ny komité tok ansvaret for «de revolusjonære saker», som i Bordeaux. I Angers og i Rennes så man at denne komitéen til stadighet grep inn også i administra­ sjonen. Ufullstendig kommunerevolusjon kan man tale om der hvor de gamle myndighetene ble sittende ved siden av de revolusjonære. Dette skjedde i enkelte byer i Normandie hvor man, fordi man var usikker på hva resultatet ville bli i Versailles, forsøkte å satse på to hester. En slik dobbelthet kunne være uttrykk for et motsetningsforhold mellom to lokale grupper, hvorav in­ gen var sterk nok til å vinne en avgjørende seier over den annen: sosiale motsetninger i Metz og Nancy, sosiale motsetninger som falt sammen med religiøs konflikt mel­ lom katolikker og protestanter i Montauban og Nimes, personlige motsetninger i Limoges. I andre byer igjen

Det gamle regimes fall

131

var den kommunale revolusjon ufullstendig fordi den ikke ble varig. I Lyon og Troyes ble patriotenes seier i juli etterfulgt av en motoffensiv fra tilhengerne av det gamle regime. Endelig var det byer hvor det ikke fant sted noen kommunerevolusjon overhodet, enten fordi det gamle kommunestyret hadde patriotenes tillit, som i Toulouse, eller fordi det ble holdt oppe av hæren og domstolene, som i Aix. Når revolusjonen i byene altså fikk så ulike utslag, henger det sammen med at byenes administrasjon under det gamle regime var så varierende. I samme retning virket det at de sosiale motsetninger heller ikke fulgte det samme mønster fra by til by. I Flandern fikk ikke bevegelsen særlig stort omfang. Det skyldtes at borgerska­ pets politiske krav og småfolkets sosiale krav ikke lot seg samarbeide som mange andre steder. Generelt kan man si at kommunerevolusjonen var beskjeden i nord og i sør, hvor tradisjonene fra det gamle byselvstyre frem­ deles var levende. I Tarbes og Toulouse var de forskjel­ lige lag av befolkningen ganske godt representert i kom­ munestyret, og patriotene hadde ingen interesse av å avsette det. I Bordeaux og Montauban, derimot, hadde kongemakten opphevd alt kommunalt selvstyre, og de kommunale funksjonærer, som ikke representerte noen, ble feid bort. På like mange forskjellige måter fulgte opprettelsen av borgerlige nasjonalgarder etter kommunerevolusjonen. I de fleste tilfelle skyndte de kommunale komiteer seg å organisere en borgergarde for å opprettholde ro og orden, slik man hadde gjort det i Paris. Somme steder var det det gamle kommunestyret som opprettet nasjo­ nalgarden, slik som i Angers. Da garden var mer patri­ otisk enn kommunestyret, fikk den i neste omgang tvun­ get gjennom at det ble nedsatt en komité. I Toulouse ble det organisert en nasjonalgarde uten at det hadde funnet sted noen revolusjon, mens garden i Albi bare var en ny utgave av de militser som fantes under det gamle regime. Men uansett hvilken form kommunerevolusjonen fikk,

132

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

hadde den overalt de samme virkninger. Kongemakten svant bort, den sentraliserte administrasjon forsvant, nesten alle intendanter oppga sine embeter og skattene ble ikke lenger inndrevet. En samtidig uttrykte det slik: «Det finnes hverken konge, parlament, hær eller politi lenger.» De nye kommunestyrer overtok arven etter de gamle myndighetene. Det lokale selvstyre som lenge var blitt holdt nede av eneveldet, utfoldet seg igjen, og livet i kommunene blomstret opp. Frankrike var blitt en sam­ ling av selvstyrende kommuner. Mange steder var det i kommunerevolusjonen et iøyne­ fallende element av sosial oppstand, som sprang fram av matmangel og dyrtid. Småfolket i byene ventet på at de indirekte skattene skulle oppheves og at kornhandelen skulle underkastes streng kontroll. I Rennes begynte det nye kommunestyret straks å lete opp kornlagre. For å avverge den truende uroen fra de lavere klasser ga myn­ dighetene i Caen ordre om at brødprisen skulle settes ned, samtidig som de organiserte en borgergarde. I Pontoise førte kravet om korn til uroligheter som ble slått ned ved hjelp av et regiment som kom tilbake fra Paris. I Poissy gikk folkeoppstanden ut over en mann som man mistenkte for hamstring; han ble først reddet da en deputasjon fra nasjonalforsamlingen kom til byen. I Saint-Germain-en-Laye ble en møller myrdet. I Flandern ble tollkontorene plyndret. I Verdun satte folket 26. juli fyr på skrankene ved byporten der bytollen ble krevd inn, og truet forskjellige hus hvor man mente det fantes kornlagre. Provinsens militærguvernør oppfordret borgerskapet til å danne en bymilits for å gjenopprette ordenen, men man ble nødt til å sette ned brødprisen. Marskalken av Broglie som var på vei ut av landet, kom midt opp i urolighetene, og det var bare med nød og neppe og ved hjelp av garnisonens tropper at han slapp unna folkets raseri. Frykten for det aristokratiske komplott gjorde stem­ ningen i provinsen trykkende. Alle som kjørte til eller fra ble betraktet med mistanke, all transport ble over­ våkt, vognene ble undersøkt, og høytstående personer som var på reise — innen landet eller på vei mot gren­

Det gamle regimes fall

133

sen for å gå i eksil — ble holdt tilbake. Ved grensene gikk det rykter om at invasjonen truet: det ble hevdet at styrker fra Piedmont sto klar til å rykke inn i Dau­ phiné og at engelskmennene var rede til å ta Brest! Uroen hvilte over hele landet. Snart brøt «den store skrekken» ut.

3. Landsbygdas revolusjon: Den store skrekken (sist i juli 1789) Mens konflikten mellom stendene pågikk, hadde bøn­ dene, som hadde vært fylt av begeistring under valget, ventet mer og mer utålmodig på å få svar på sine klage­ mål. Når borgerskapet hadde reist seg og tatt makten, skulle da folket i bygdene ha tålmodighet lenger? Ingen av deres krav var blitt imøtekommet, avgifter og plikter overfor herremannen hvilte fremdeles på dem. Troen på det aristokratiske komplott spredte seg på landet akku­ rat som i byene. Den økonomiske krisen fikk misnøyen til å stige. Sul­ ten truet de mange bønder som ikke dyrket nok jord til å leve av egen avling. Depresjonen i industrien ram­ met også landsbygdene der hvor hjemmeindustrien hadde spredt seg, og arbeidsløsheten vokste. Med arbeidsløs­ het og dyrtid økte tallet på tiggere og omstreifere. Utpå våren opptrådte de i flokker. Redselen for røverne løp sammen med og økte frykten for det aristokratiske kom­ plott. Samtidig som krisen fikk tallet på fattige til å stige og dermed forverret den almene usikkerhet på lan­ det, opphisset den bøndene mot seigneurene. Bondeopprøret truet. Hele våren hadde det vært uro i flere landsdeler, i Provence, i Cambrésis, i Picardie og like til landskapene omkring Paris og Versailles. Så kom nyheten om 14. juli som en utløsende faktor av stor be­ tydning. Fire oppstander brøt ut, i Normandie, i NordFrankrike ved Scarpe og sør for Sambre, i FrancheComté og i Måconnais. Disse bondeopp rø rene var særlig rettet mot aristokratiet. Bøndene ville få opphevd føy-

134

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

dalavgiftene, og den sikreste måten å gjøre det på, var å sette fyr på slottene og deres arkiver. Den egentlige store skrekken i slutten av juli 1789 ga denne opprørsbevegelsen en uimotståelig kraft. De for­ vrengte og sterkt overdrevne nyheter som kom fra Paris og Versailles i begynnelsen av måneden, ble brakt videre i stadig nye versjoner mens de spredte seg fra landsby til landsby. Bondeopprør, økonomisk krise, aristokratisk komplott og frykten for røverne; alt gikk sammen om å skape panikk. Skrekkslagne mennesker spredte rykter om røverbander som nærmet seg, som slo kornet mens det enda var grønt og stakk landsbyer i brann. For å kunne sloss mot disse innbilte farer bevæpnet bøndene seg med ljåer, høygafler og jaktgeværer, mens storm­ klokkene sendte alarmen fra sted til sted. Panikken økte i omfang etter hvert som den spredte seg. Nasjonalforsamlingen, befolkningen i Paris og pressen ble også grepet av stemningen. I nr. 21 av sin avis Courrier de Provence mistenkte Mirabeau frihetens fien­ der for å være med på å spre denne grunnløse frykt og mante til ro og forsiktighet : «lakttageren blir fremfor alt slått av den almene tendens til å tro på og overdrive uhyggelige nyheter i en nødstid. Det synes som om logikken ikke lenger består i å skille mellom det mer og mindre sannsynlige, men i å feste lit til de løseste rykter så snart de melder om overfall og overgrep og når de med sitt redselsinnhold gir næring til fantasien. Da ligner vi på barn som alltid lytter mest oppmerksomt til de skrekkeligste eventyr. ..»

Man kan skille ut seks arnesteder for rykteflommen: Franche-Comté etter bondeoppstanden der, Champagne, Beauvais, Maine, Nantes-distriktet og Ruffec. De ga alle opphav til bølger som spredte seg hurtig til storparten av Frankrike mellom 20. juli og 6. august. Bretagne, Lorraine og Alsace ble ikke berørt. Den store skrekken ga ny styrke til bondeopprøret. Det varte ikke lenge før man ble klar over at skrekken var grunnløs, men bøndene beholdt sine våpen. De oppga jakten på innbilte røvere og gikk i stedet til angrep på

Det gamle regimes fall

135

slottene, truet seg til å få utlevert de gamle arkivdokumentene hvor de forhatte avgifter var nedskrevet og lot dem gå opp i flammer på landsby torget. Når en seigneur nektet å gi fra seg papirene, hendte det at bøndene satte fyr på slottet og hengte slottsherren. Men ofte ble også stedets notar innkalt for å attestere i de rette former at føydalrettighetene var opphevd. Nød som skyldtes århundrelang undertrykkelse, mat­ mangel og dyrtid, frykt for hungersnød, overdrevne ryk­ ter, redsel for røvere og ønsket om å kaste av seg føydalavgiftenes trykkende byrde: alt dette var med på å danne grobunn for den store skrekken. Landsbygda var ikke den samme etterpå, bondeopprøret hadde gjort slutt på føydalavgiftene. Bondekomitéer og landsbygarder var skapt. Som borgerskapet i Paris tok også bøndene mak­ ten og herredømmet over lokalstyret. Men snart meldte det seg motsetninger mellom bor­ gerskapet og bøndene. Som adelen var også by-borgerskapet jordeier, det eide til og med adelsgods og krevde da de vanlige avgifter av bøndene. De følte sine interes­ ser truet av bondeopprøret. Når myndighetene var mak­ tesløse og all autoritet forsvunnet, sørget de selv for å forsvare seg. Komiteene og nasjonalgardene som nettopp var opprettet i byene, tok på seg å forsvare de adelige og borgerlige eiendomsbesitteres rettigheter på landet. Un­ dertrykkelsen av de opprørske bøndene kostet ofte blod; det kom til kamper mellom bondeflokkene og borgergardene, som for eksempel i Måconnais. Overfor truselen om en sosial revolusjon sto de besittende klasser, borgere og adelsmenn, sammen mot bøndene som sloss for å fri­ gjøre sin jord. Dette innslag av klassekamp var spesielt tydelig i Dauphiné, hvor borgerskapet støttet adelen mens byenes småfolk sympatiserte med de opprørske bøndene. Men undertrykkelsen av opprøret kunne ikke rokke ved de viktigste resultater av den store skrekken: seigneurenes føydale rettigheter overlevde ikke bondeoppstanden i juli 1789. Rådvill og maktesløs var nasjonalforsamlingen vitne til disse begivenhetene. Dens flertall besto av borgerlige eiendomsmenn. Ville den gi lovens sanksjon til de nye

136

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

forholdene på landsbygda? Eller ville den nekte enhver innrømmelse og dermed risikere å skape en uoverstigelig kløft mellom borgerskapet og bøndene?

Følgene av folkets revolusjon (august—oktober 1789) 1. 4. august-natten og menneskerettserklæringen

En kort stund tenkte nasjonalforsamlingen på å gripe til undertrykkelse av bondeopprøret. Den 3. august var det debatt over et komiteforslag der det het: «Nasjonalforsamlingen som er kjent med at man hårdnakket nekter å betale føydalavgifter, tiende og skatter, at væpnede menn gjør seg skyldig i overgrep, trenger inn i slottene, bemektiger seg papirer og dokumenter og brenner dem på gårdsplassene . .., er­ klærer at intet kan rettferdiggjøre at man slutter å betale skatt eller noen annen ytelse så lenge forsamlingen ikke har tatt stilling til de forskjellige avgifter.»

Forsamlingen var imidlertid klar over faren ved en undertrykkelsespolitikk. Det kunne ikke være i dens interesse å overlate kommandoen over de troppene som skulle brukes mot bøndene til den kongelige regjering, som ville kunne bruke dem mot nasjonalforsamlingen selv. Men selv om borgerne i forsamlingen nølte med å ta skritt til å nedkjempe bøndene, kunne de ikke rolig la adelen bli fratatt sin eiendom uten å frykte for sin egen. De bestemte seg for å gjøre innrømmelser. De godtok at føydalrettighetene var en spesiell type eiendom, at de ofte var pålagt urettmessig eller påtvunget med makt, og at det var full grunn til å granske gyldigheten av de dokumenter som jordavgiftene var basert på. Det var et klokt trekk å la en liberal adelsmann, hertugen av Aiguillon, en av rikets største godseiere, ta initiativet. Hans tale skapte forvirring blant de priviligerte og fikk de libe­ rale adelsmennene til å kappes om å være mest liberal. Lederne av det revolusjonære borgerskap tvang således

Det gamle regimes fall

137

nasjonalforsamlingen til å heve seg over umiddelbare personlige interesser. Etter at det var forberedt på denne måten, ble møtet om kvelden 4. august åpnet av vicomten av Noailles, en yngre sønn uten formue, som foreslo at alle skatteprivilegier skulle oppheves, at hoveri, livegenskap og andre byrder som hvilte på personer skulle avskaffes, mens føy­ dalavgiftene som hvilte på jorden skulle kunne innløses. Hertugen av Aiguillon støttet varmt hans forslag, som ble vedtatt med stor begeistring — så meget mer som det i realiteten ikke dreide seg om noe stort offer. Men da dette var gjort, gikk forsamlingen videre og ofret på fedrelandets alter alle privilegier, ikke bare stenderprivilegiene, men også provins- og byprivilegiene. Seigneure­ nes enerett til jakt og til å holde dueslag ble opphevd, og likedan deres domsrett, noe som ville føre til at herregårdsdomstolene ville forsvinne. Forsamlingen vedtok endelig å avskaffe alle kjøpte embeter. Etter forslag fra en adelsmann ga Geistligheten avkall på tienden. Som avslutning på denne storslåtte oppgivelse av privilegier ble Ludvig XVI klokken to om morgenen utropt til «gjenoppretteren av den franske frihet». Landets admi­ nistrative og politiske enhet, som eneveldet ikke hadde klart å fullføre, syntes nå å være sikret. Det gamle re­ gime var ikke mer. I virkeligheten var de ofre som ble gjort 4. augustnatten snarere en innrømmelse overfor øyeblikkets krav enn en frivillig oppfyllelse av bøndenes ønsker. Man måtte fremfor alt gjenopprette ro og orden i provinsene og dempe urolighetene. Mirabeau skrev 10. august i nr. 26 av sin Courrier de Provence: «Siden 4. august har alt forsamlingens arbeid gått ut på å gjen­ opprette respekten for lovene i landet, å gi folket et forskudd på den lykke som venter det og å dempe dets uro ved straks å la det smake frihetens første frukter.»

Beslutningene 4. august-natten var blitt fattet uten at vedtakene hadde fått noen redaksjonell utforming. Un­ der det redaksjonelle arbeid som fulgte, forsøkte nasjo­ nalforsamlingen å begrense rekkevidden av de tiltak som

138

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

var blitt truffet under press av folkets opprør. Motstan­ derne, som var blitt revet med av øyeblikkets begeist­ ring, skiftet igjen sinn. Særlig gjaldt det Geistligheten, som forsøkte å gå tilbake på opphevelsen av tienden. I de endelige dekretene om opphevelsen av føydale byr­ der og avgifter ble det innført betydningsfulle reser­ vasjoner. Avgifter og andre byrder som hvilte på per­ soner, var blitt avskaffet, mens de som var knyttet til jorden var blitt erklært innløselige. Dette innebar at man gikk ut fra at føydalavgiftene besto i kraft av en kon­ trakt som var inngått i fordums tid mellom seigneuren som jordeier og bonden som jordleier. Bonden var altså nå fri, men ikke hans jord, og han ble fort klar over disse underlige forbehold som innebar at han skyldte avgiftene helt til han hadde kjøpt seg fri fra dem. Da nasjonalforsamlingen fastsatte reglene for innløs­ ningen, ble innskrenkningene enda mer merkbare. De krevde ikke at seigneuren skulle føre bevis for sin eien­ domsrett til jorden eller for de kontrakter som hans for­ fedre skulle ha inngått med bøndene. Under disse for­ hold kunne det skje enten at bonden var for fattig til å kjøpe fri jorden sin, eller, hvis han hadde midler, at fordringene ble skrudd opp slik at innløsning ble umu­ lig. Føydalsystemet var nok opphevd i teorien, men en vesentlig del av det besto fremdeles. Skuffelsen var stor blant bøndene. Mange steder ble det organisert mot­ stand. Etter en stilltiende overenskomst nektet man å betale avgiftene, og urolighetene begynte igjen. Forsam­ lingen holdt likevel fast ved sine vedtak og forsvarte klasselovgivningen helt til slutt. Bøndene måtte vente helt til den lovgivende forsamling og Konventet før den fulle konsekvens av 4. august-natten ble trukket og føydalvagiftene opphevd som helhet. Til tross for disse begrensninger var resultatene av 4. august-natten — sanksjonert i dekretene av 5. og 11. august — av den aller største betydning. Nasjonalforsam­ lingen tilintetgjorde det gamle regime. Honorære forrettigheter, reelle privilegier og lokal særrett var utslettet. Fra nå av hadde alle franskmenn de samme rettigheter og de samme plikter, de hadde adgang til de samme stil­

Det gamle regimes fall

139

linger og betalte de samme skatter. Landsdelene var virkelig blitt samlet, det gamle Frankrikes talløse admi­ nistrative inndelinger, lokal sedvanerett, provins- og byprivilegier var forsvunnet. Forsamlingen hadde gjort rent bord. Nå gjaldt det å bygge opp igjen. Helt fra begynnelsen av august måned konsentrerte nasjonalforsamlingen seg vesentlig om denne oppgaven. Den 9. juli hadde Mounier på vegne av konstitusjons­ komiteen lagt fram de prinsipper som den nye konsti­ tusjonen burde bygge på. Som innledning til grunnloven burde det gis en menneskerettserklæring. «For at en grunnlov skal være god, må den være grunnet på menneskerettighetene og beskytte disse. Man må kjenne de ret­ tigheter som naturretten gir individet, man må formulere de prin­ sipper som ethvert samfunn må bygge på, og hver artikkel i grunnloven må springe ut av et høyere prinsipp ... Denne er­ klæringen må være kort, enkel og presis.»

Den 1. august tok forsamlingen opp igjen debatten. Det var langt fra enighet om at det var nødvendig å for­ fatte en menneskerettserklæring; det var nettopp dette spørsmålet debatten konsentrerte seg om. Flere talere tvilte på at en slik erklæring ville være heldig. De mo­ derate, som for eksempel Malouet, var skremt av urolig­ hetene og mente at en rettighetserklæring både var over­ flødig og farlig. Andre, som abbed Grégoire, ønsket å utfylle den med en erklæring om menneskenes plikter. Om morgenen 4. august vedtok forsamlingen at grunn­ loven skulle innledes med en rettighetserklæring. Saks­ behandlingen gikk langsomt fremover. Komiteens for­ slag til artiklene om ytringsfrihet og respekten for den offentlige religionsutøvelse førte til langvarig debatt. Geistligheten insisterte på at erklæringen skulle stadfeste at Frankrike hadde en statsreligion, mens Mirabeau pro­ testerte og talte for religions- og samvittighetsfrihet. Den 26. august 1789 vedtok forsamlingen erklæringen om menneske- og borgerrettighetene. Rettighetserklæringen var «det gamle regimes døds­ attest» forsåvidt som den innebar en fordømmelse av det aristokratiske samfunn og av monarkiets overgrep. Den

140

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

var inspirert av filosofenes lære, ga uttrykk for borger­ skapets ideal og la grunnen til et nytt sosialt system som syntes å måtte kunne gjelde for hele menneskeheten og ikke bare for Frankrike.

2. Septemberbrisen: notablenes nederlag I løpet av noen uker hadde nasjonalforsamlingen sank­ sjonert resultatene av folkeopprørene og revet ned det gamle regime ved sine beslutninger 4. august-natten. Ved menneskerettserklæringen hadde den begynt gjen­ reisningsverket. Krisen i september 1789 viste imidlertid at gjenoppbyggingen av Frankrike ikke var noen lett oppgave. Finansproblemet var ikke løst. Necker som hadde vendt tilbake til sitt ministerium i triumf, mestret ikke situasjonen. Skattene kom ikke inn. Han utskrev et lån på 30 millioner, men tyve dager etter var det bare blitt tegnet for 2,5 millioner. Dette ble slutten på Neckers popularitet.

De politiske konfliktene tilspisset seg. Kongen gjorde passiv motstand mot forsamlingen: selv om han hadde kapitulert for opprøret, betydde det ikke at han ville sanksjonere dekretene. «Jeg går aldri med på å ribbe min geistlighet og min adel.» Dekretene av 5. til 11. august ble ikke sanksjonert, og heller ikke menneskerettser­ klæringen. Utformingen av de nye institusjonene stoppet opp. Bare en ny folkereisning kunne tvinge kongen til å gi sin sanksjon. Vanskelighetene under det grunnlovgivende arbeid oppmuntret kongen i hans motstand. Debatten om kon­ stitusjonen begynte straks etter at menneskerettserklærin­ gen som skulle innlede den, var vedtatt. Meningsforskjel­ lene ble snart skarpe og endog uforsonlige. Folkeopp­ røret og dets resultater hadde skremt en fraksjon av patriotpartiet som nå ville stanse revolusjonen og styrke kongens og adelens makt. Talsmennene for konstitusjons­ komiteen, Mounier og Lally-Tollendal, foreslo etter Eng­

Det gamle regimes fall

141

lands eksempel et arvelig overhus utnevnt av kongen, noe som ville gjøre det til en bastion for aristokratiet. Kongen skulle få absolutt veto slik at han kunne for­ kaste den lovgivende makts vedtak. Tilhengerne av overhus og av absolutt veto ble kalt for monarkister eller anglomaner; det de ønsket, var en notablenes revo­ lusjon. Andre deputerte fra patriotpartiet tok bestemt avstand fra disse forslagene. Sieyes uttalte seg mot enhver form for veto: «En enkelts vilje kan ikke stå over almenviljen; hvis kongen skulle kunne hindre et vedtak i å bli lov, ville hans individuelle vilje seire over almenviljen; den lovgivende makts flertall må handle uavhengig av den utøvende makt; absolutt eller utsettende veto er intet annet enn et lettre de cachet mot almenviljen.»

I Paris var man på vakt. De aktivistiske grupper som regelmessig møttes i Palais-Royal prøvde seg først med en marsj mot Versailles for å påvirke nasjonalforsamlin­ gen, og vedtok deretter en resolusjon som hevdet at «vetoet tilhører ikke et enkelt menneske, men de 25 millioner». Den 31. august sendte de en deputasjon til rådhuset for å be om at det skulle innkalles en general­ forsamling av kretsenes valgmenn som skulle «vedta at nasjonalforsamlingen utsetter forhandlingene om spørs­ målet til Paris-kretsene og provinsene har uttalt seg». Flertallet innen patriotpartiet, med menn som Barnave, Du Port, Alexandre og Charles de Lameth i spissen, tok så ledelsen og satte seg mot at det skulle opprettes et overhus. Den 10. september ble tokammersystemet for­ kastet med 849 stemmer mot 89, idet høyrefløyen av­ holdt seg fra å stemme. Patriotpartiet var ikke så kom­ promissløst når det gjaldt kongens veto: Barnave fore­ slo at man skulle innrømme ham suspensivt veto for to valgperioder. Den 11. september ble det utsettende veto vedtatt med 575 stemmer mot 325. Ved denne innrøm­ melsen håpet lederne for patriotpartiet å få kongen til å sanksjonere dekretene fra august måned. Men kongen holdt fast ved sitt standpunkt, og patriotene ble snart av den mening at en ny «folkets dag» var nødvendig.

142

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

De økonomiske vanskeligheter gjorde det nemlig mulig å mobilisere folket i Paris enda en gang. Emigrasjonen hadde ikke bare fort til at mynt i store mengder ble ført ut av Frankrike, idet emigrantene tok med seg så mye penger som mulig. Den rammet også luksusindustrien og handelen i Paris. Arbeidsløsheten økte mens brødprisen holdt seg høy, over tre sous for et pund. Treskingen var ikke ferdig, og i september vokste køene foran bakerbutikkene. Arbeiderne demonstrerte for lønnsforhøyelser eller for å kreve arbeid. Skomakerlærlingene samlet seg for eksempel på Champs-Elysées for å bli enige om en lønnstariff; de utnevnte en komité som skulle ivareta deres interesser og samle inn bidrag til dem som var uten arbeid. Situasjonen ble tilspisset av nasjonalforsam­ lingens manglende evne til å løse transport- og omsetningsproblemene for korn, og av mangelen på effektive tiltak fra de nye myndighetene i Paris når det gjaldt for­ syningene til hovedstaden. I annet nummer av sin avis L’Ami du Peuple (Folkevennen) la Marat ansvaret på rådhusets forsyningskomité: «I dag (onsdag 16. september) føler man igjen de skrekkelige følger av matmangelen, bakeriene er beleiret, folket mangler brød. Etter en rik høst holder vi på å dø av sult midt i overfloden. Kan det være tvil om at vi er omgitt av forrædere som forsøker å ødelegge oss? Hvor ligger skylden? Hos folkets fiender, hos kornspekulantene eller hos uduelige og korrupte myndigheter?»

Den økonomiske krisen ga den politiske agitasjonen et kraftig oppsving. De 60 kretsforsamlingene i Paris, som administrerte hver sin bydel, virket som folkelige klub­ ber. Palais-Royal var fremdeles hovedkvarter for de poli­ tiske aktivistene. Den patriotiske presse fikk stadig nye tilskudd. Fra juli utkom Gorsas’ Le Courrier de Paris å Versailles, Loustalots Les Révolutions de Paris og Brissots Le Patriote franqais. I september startet Marat L’Ami du Peuple. Patriotene sendte ut brosjyrer og pam­ fletter for å fortelle folket om hvordan aristokratene la opp planer mot friheten, de hevdet at nasjonalforsam­ lingen måtte renses for prelater og adelsmenn som ikke lenger kunne sies å representere nasjonen ettersom de var valgt fra sine stender under det gamle regime. Ca-

Det gamle regimes fall

143

mille Desmoulins ga talens gave til den lyktestolpen på Place de Greve som i juli var blitt brukt til summariske henrettelser og kalte sin avis for «Lyktestolpens tale til pariserne» (Discours de la Lanterne aux Parisiens}. Trykkeriene sprøytet ut stadig flere anonyme pamfletter som ga uttrykk for den almene misnøye og opphisselse, som den pamflett som har den talende titel: «Spørsmåls­ tegnene i september måned år sytten hundre og åttini». For nå, i slutten av september, syntes revolusjonen igjen å være i fare. Kongen nektet fortsatt å sanksjonere dekretene fra august. Han forberedte seg på å gå til an­ grep og samlet igjen tropper i Versailles. For annen gang reddet folket i Paris nasjonalforsamlingen og den gry­ ende frihet. Fra september følte patriotene, de deputerte på venstre fløy, journalistene i Paris og de aktive i kretsforsamlingene at en voldsom konflikt mellom revolusjo­ nen og det gamle regime var uunngåelig. De ville få slutt på den hardnakkede motstanden fra kongen og monar­ kistene og forberedte en reisning hvor folket i Paris igjen skulle tvinge sin vilje gjennom. I 2. oktober-nummeret av Folkevennen oppfordret Marat pariserne til å handle før vinteren kom og økte deres nød. «Den na­ sjonale svøpe», et patriotisk blad som var startet i sep­ tember, var enda voldsommere: «Parisere, åpne øynene, reis dere fra deres dvale; aristokratene omgir dere på alle kanter, de vil legge dere i lenker og dere sover! Dersom dere ikke skynder dere med å utrydde dem, vil dere bli offer for trelldom, nød og elendighet. Våkn opp, våkn opp!»

Patriotene la en plan: dersom kongen omgitt av nasjo­ nens representanter flyttet inn til sitt «gode folk» i Paris, ville han bli unndratt aristokratenes innflytelse, og revolusjonen ville være reddet. Folket var rede, og en tilfeldig episode var nok til å få opptøyene til å bryte løs. 3. Oktoberdagene 1789

Den tilfeldige hendelse var livvaktens bankett. Den 1. oktober 1789 holdt offiserene i den kongelige livgarde en bankett for offiserene i det flamske regiment i slottet

144

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

i Versailles. Da kongefamilien ankom, stemte orkesteret i med «Å Richard, å min konge, hele verden svikter deg». Gjestene, som var opprømt av vin, tråkket den trefargede kokarde under fot og bar i stedet den hvite eller dronningens svarte kokarde. I Paris reagerte folk med forbitrelse da nyheten om episoden ble kjent der to dager senere. Søndag 4. ok­ tober kom det til sammenstimlinger. I Palais-Royal, der den største opphisselse rådde, ble den ene resolusjonen vedtatt etter den andre, mens de patriotiske journalistene fordømte dette nye utslag av det aristokratiske komplott. «Den nasjonale svøpe» brakte følgende notis: «Siden mandag har de gode parisere de største vansker med å skaffe seg brød. Bare herr Lyktestolpe kan skaffe dem det, og pariserne har ikke vett til å søke hjelp hos en så god patriot.» Enda en gang ble sulten den avgjørende faktor bak en folkelig oppstand. Den 5. oktober samlet grupper av kvinner fra Faubourg Saint-Antoine og fra strøket omkring Hallene seg foran rådhuset og krevde brød. I et antall av 6-7000 bestemte de seg for å dra til Versailles under ledelse av rettstjeneren Maillard, en av lederne for «de frivillige fra Bastillen», som var en militær organisasjon av 14. julifolk. Omkring middagstid ringte stormklokken, kretsforsamlingene samlet seg til møte, nasjonalgarden strømmet til på Place de Greve under ropet: «Til Versailles». La Fayette ble presset til å ta kommandoen. Henimot klokken 5, da kvinnene fra Paris kom fram til Versailles, startet omkring 20 000 mann fra Paris. Kvinnene sendte en deputasjon først til forsamlingen og deretter til kon­ gen, som lovte dem korn og brød. Nasjonalgarden kom fram litt over klokken 10. For å redde seg ut av denne situasjonen ga kongen nasjonalforsamlingen melding om at han godtok dekretene. Folkebevegelsen hadde sikret seieren for patriotpartiet. Ved daggry 6. oktober trengte en gruppe demonstran­ ter inn i slottet og helt fram til forværelset i dronningens gemakker. Det kom til kamp mellom mengden og liv­

Det gamle regimes fall

145

vakten. Nasjonalgarden grep inn uten å forhaste seg og fikk ryddet slottet. Kongen, som var fulgt av dronnin­ gen og kronprinsen, gikk med på å vise seg på balkon­ gen sammen med La Fayette. Mengden nølte en stund, men brøt så ut i en jubel som var blandet med ropet «Til Paris!» Ludvig XVI ga etter. Nasjonalforsamlingen ble rådspurt og erklærte at den ikke kunne skille seg fra kongens person. Til lyden av kanonene åpnet nasjonal­ garden marsjen klokken 1, fulgt av kjerrer med korn og mel og eskortert av en uendelig rekke kvinner. Der­ etter kom troppene, så kongen i sin karet sammen med kongefamilien og med La Fayette til hest på høyde med vogndøren. Etter dem fulgte et hundretall deputerte i sine vogner, og så igjen mengden og nasjonalgarden. Klokken 10 om aftenen gjorde kongen sitt inntog i Tuileriene. Da nå Ludvig XVI var i Paris, ventet ikke nasjonalforsamlingen lenge med å følge etter. Fra 12. oktober holdt den sine møter i erkebispegården, mens man gjorde klar Manége-salen som skulle stå til dens disposisjon. Folkereisningen i oktober 1789 grep inn i styrkefor­ holdet mellom partiene. For monarkistene, som siden august hadde vært et motstandsparti, var oktoberdagene et stort nederlag. De innså det umiddelbart og trakk seg tilbake fra striden. Blant dem som gikk i eksil under den annen emigrasjonsbølge var ledere som Mounier og Malouet. De var tilhengere av en notablenes revolusjon. De hadde villet stanse revolusjonens gang da de fant at den ble farlig for de besittende klassers interesser. De måtte vente helt til stabiliseringen under konsulatet før de fikk det regime de ønsket seg. Blant patriotene var det mange som mente at når kon­ gen hadde tatt sete i Paris, sto det bare tilbake for konge og folk i samdrektighet å fullføre reisningen av det nye Frankrike. I første nummer av sin avis Les Révolutions de France et de Brabant feiret Camille Desmoulins kon­ gens inntog: «Paris skal bli dronningen blant byer, og hovedstadens prakt vil være på høyde med det franske rikes storhet.» Bare enkelte klarsynte menn unngikk en altfor sterk optimisme. Således Marat i Folkevennen: 10 — Den franske revolusjon I

146

Borgerlig revolusjon og jolkebevegelse

«Det er en stor begivenhet for de gode parisere endelig å ha kongen hos seg: hans nærvær vil forandre mye; folket vil ikke lenger dø av sult. Men denne lykke vil snart svinne hen som en drøm dersom vi ikke sørger for å holde kongefamilien blant oss til konstitusjonen er sikret. Folkevennen gleder seg med sine kjære medborgere, men han vil ikke falle i søvn.»

Patriotenes årvåkenhet var da også på sin plass, både på bakgrunn av begivenhetene fra juli til oktober 1789 og på grunn av den innstilling som den grunnlovgivende forsamling la for dagen da den startet gjenoppbyggings­ arbeidet. ¥ ¥ *

Folkereisningen hadde sikret seieren for borgerskapet. Takket være juli- og oktoberdagene var forsøkene på kontrarevolusjon blitt knust. Men nasjonalforsamlingen som hadde beseiret kongemakten med parisernes hjelp, var redd for å falle i folkets makt og fryktet fra nå av demokratiet like mye som eneveldet. Det borgerlige fler­ tall ønsket på den ene side å beskytte seg mot ethvert forsøk fra aristokratiets side på å komme tilbake til mak­ ten, og sørget derfor for å svekke kongemakten så mye som mulig. På den annen side var det redd for å trekke folket inn i det politiske liv og i den offentlige admini­ strasjon. Derfor voktet det seg vel for å trekke de logiske konsekvenser av menneskerettserklæringen. Med dette dobbelte siktemål tok den grunnlovgivende forsamling fatt på arbeidet med å gi Frankrike de nye institusjoner som borgerskapet ønsket.

II Den grunnlovgivende forsamling Kompromisspolitikkens nederlag (1790)

Den grunnlovgivende forsamlings arbeid med å forme det nye Frankrike fortsatte gjennom hele året 1790. Men farene vokste. Aristokratiet ga ikke opp kampen. Folkemassene var i uro. De kjente trykket av landets økonomiske vanskeligheter tyngre enn noen. Det revo­ lusjonære borgerskap, som altså kjente seg truet fra to kanter, satte seg fore å grunnfeste sitt herredømme i form av et konstitusjonelt monarki. I det regime som borgerskapet tok sikte på, hadde det gjerne gitt plass for en del av aristokratiet. Slik ville man kunne komme fram til et kompromiss. Skulle dette lykkes, måtte borgerska­ pet få kongen med seg, og adelen måtte overtales. Lede­ ren for denne politikken var La Fayette: forfengelig og naiv forsøkte han å forsone motsetningene.

Forsamlingen, kongen og folket Et politisk kompromiss etter mønster av den engelske revolusjon i 1688 ville ha lagt makten i hendene på høyborgerskapet og aristokratiet, mens de brede lag av fol­ ket ville ha vært slavebundet som før. En slik ordning ville «pengenotablene», de ledende innen borgerskapet, ha akseptert. Men aristokratiet ville ikke gå med på det. Skulle adelen føye seg, måtte det skje ved makt. Folke­ massene måtte mobiliseres. Bare et mindretall av aristo­ kratene, som La Fayette var talsmann for, skjønte at de ved å inngå et kompromiss med borgerskapet ville bevare noe av sin politiske makt: eksemplet fra England overbeviste dem om det.

148

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

1. La Fayette og forsoningspolitikken

Det franske aristokrati på 1700-tallet hadde imidlertid helt andre særtrekk enn det engelske hadde i hundreåret før. I England fantes det ikke noe skatteprivilegium: adelen betalte skatt som andre borgere. Dens karakter av militærstand var svekket om enn ikke helt forsvunnet. En engelsk adelsmann mistet ikke sitt adelskap om han deltok i forretningslivet. Det økonomiske oppsvinget i sjøfart og i kolonihandel hadde ført adelen sammen med det pengesterke borgerskap. Aristokratiet var dermed helt og fullt med i den ekspansjon som næringslivet var inne i. Fremfor alt var samfunnets føydale struktur oppløst og eiendom og næringsliv frigjort fra de føydale bånd. Det lå altså spesielle forhold og en mer fremskre­ den utvikling bak det engelske kompromiss av 1688. I Frankrike hadde adelen enda en sterk føydal karakter. Den var viet til krigstjeneste, og bortsett fra i sjeldne tilfelle kunne den ikke ta del i innbringende handelsog industrivirksomhet uten å måtte gi avkall på sitt adelskap. Det var derfor ikke til å undres over at den klynget seg til det tradisjonelle samfunnssystem som ut­ gjorde dens eksistensgrunnlag og som ga den dens domi­ nerende stilling. Den holdt hårdnakket fast ved sine øko­ nomiske og sosiale privilegier. Dens standshovmot tillot ikke omgang med andre, og dens føydale innstilling for­ hindret enhver forståelse for borgerskapets prinsipper. Den franske adel stivnet således til i en totalt negativ holdning. Var et kompromiss mulig våren 1789? Da måtte kon­ gen gjort opptakten, og det uten å nøle. Men hans hold­ ning viste tydelig for alle at han bare var et redskap for én klasse og dens herredømme. I de første dagene av juli hadde Ludvig XVI bestemt seg for å gripe til mili­ tærmakt, noe som ville ha knekket den borgerlige revo­ lusjon før den riktig hadde begynt. Folkereisningen i Paris reddet den. Var et kompromiss fremdeles mulig etter 14. juli? Det var enkelte som trodde det, både innenfor borgerskapet og innenfor aristokratiet. Både La Fayette og Mounier var blant dem. Mounier trodde

Kompromisspolitikkens nederlag

149

det var mulig i 1789 å få de tre stendene til å gå sam­ men om en begrenset revolusjon. Det hadde jo lykkes i Vizille i 1788 under notablenes revolusjon i Dauphiné. Planen hans var, som han skrev senere, «å ta lærdom av erfaringene, å motsette seg altfor vidtgående til­ tak og ikke å foreslå andre forandringer i den gjeldende forfatning enn dem som trengtes for å trygge friheten».

Størsteparten av adelen og den aristokratiske høygeistlighet stilte seg avvisende. De aksepterte hverken at de tre stender hadde gått sammen til én forsamling, eller menneskerettserklæringen, og heller ikke beslutningene som ble fattet 4. august-natten og som innebar en om enn bare delvis avskaffelse av føy dal vesenet. Mounier forlot Versailles 10. oktober. Hans kompromisspolitikk var strandet og han sluttet seg til aristokratiet og kontra­ revolusjonen. Den 22. mai emigrerte han.

La Fayette holdt ut lenger, om det nå var av politisk uforstand eller fordi han var mer ærgjerrig. Som grandseigneur og «de to verdeners helt» var han som skapt til å besnære høyborgerskapet. Hans politikk gikk ut på, innenfor rammen av et konstitusjonelt monarki etter engelsk mønster, å forsone godseieraristokratiet med det rike borgerskap innen handel og industri. I et helt år dominerte han det politiske liv. Han ble en sann avgud for det revolusjonære borgerskap som solte seg i glansen fra ham. Han ville verne borgerskapet mot den faren som truet fra to fronter, nemlig aristokratiets anslag på høyre fløy og folkemassens fremstøt på venstre fløy. Ung og berømt som han var, mente markien av La Fayette at han var utsett til å spille den samme rolle i den fran­ ske revolusjon som hans venn Washington hadde spilt i den amerikanske. I det som skjedde like før og etter at Generalstendene hadde trådt sammen, spilte han en fremtredende rolle i spissen for den liberale adel. Siden Paris-oppstanden i juli var han kommandant for nasjonal­ garden og hadde de væpnede styrker til sin rådighet. Ludvig XVI behandlet ham med forsiktighet, men han avskydde ham. Men skulle det lykkes på den ene side å

150

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

få kongen og aristokratiet til å godta revolusjonen og på den annen side å få forsamlingen til å akseptere tanken om en sterk utøvende makt, var det nødvendig både å overbevise kongen og å vinne et solid flertall i for­ samlingen. Mirabeau syntes for en kort tid å være den mann som kunne gjennomføre en slik politikk. Nå da Necker hadde mistet all tillit, måtte man forsøke å danne en regjering av de fremste lederne for patriotpartiet. Mirabeau intri­ gerte ustanselig for å skaffe seg sete i regjeringen. Men om han hadde stor innflytelse i forsamlingen takket være sine talegaver, vakte han anstøt ved sitt privatliv og sin bestikkelighet. For å skyve ham til side, bestemte for­ samlingen 7. november 1789 at ingen av dens med­ lemmer «kunne få noen ministerpost så lenge forsamlin­ gen satt sammen». Fra da av var Mirabeau hoffets mann. Ludvig XVI brakte ham og La Fayette sammen, og i mai forsøkte de to å styrke kongens makt ved å få for­ samlingen til å gi ham rett til å slutte fred og erklære krig. Men Mirabeau var forlengst en fortapt sønn i patriotenes øyne. «Når det gjelder Riquetti den eldre (Mirabeau), mangler han bare et oppriktig hjerte for å være en god patriot,» skrev Marat i Folkevennen 10. august 1790. «Så synd det er at han ikke eier noen sjel! ... Hvem har ikke lagt merke til den vinglepolitikk Riquetti fører? Jeg så med gru på hvordan han strevde som en gal for å komme med i stenderforsamlingen, og jeg sa til meg selv: «Den dag det røyner på for ham, vil han selge sin sjel til høystbydende.» Først var han mot kongen, i dag har han solgt seg til ham. Det er denne hans bestikkelighet vi kan takke for nesten alle de skjebnesvangre dekreter som er blitt fremsatt, fra det om vetoet til dette som angår rett til å erklære krig. Hva kan man ikke vente seg av en mann uten prinsipper, uten moral, uten ære? Nå er han blitt drivkraften bak de pestbefengte og bak til­ hengerne av regjeringen, han er sjelen bak de sammensvorne og forræderne.»

Mirabeau på sin side foraktet denne «Umulius Cæsar», og en forståelse mellom dem viste seg å være umulig. La Fayettes politikk kunne ikke føre fram. Det skyldtes ikke bare personlige stridigheter, men også at politikken hans var i strid med seg selv. Aristokratiets motstand ble mer og mer innbitt. Matvarekrisen hadde skapt uro. I

Kompromisspolitikkens nederlag

151

flere provinser hadde den tvungne innløsning av føydalrettighetene, som var blitt vedtatt ved lov 15. mars 1790, fremkalt bondeopptøyer. Aristokratiet følte seg truet av dette, og dets motstand ble desto hardere. For­ søket på å få i stand et politisk kompromiss mellom ari­ stokratiet og høyborgerskapet var ikke annet enn fagre drømmer så lenge det fantes den minste rest igjen av føydalsystemet. Aristokratiet hadde ennå håp om at eneveldet skulle kunne la seg gjenopprette, eller at det skulle kunne innføres et aristokratisk regime slik som Montesquieu og Fénelon hadde drømt om. Så lenge dette håpet var levende, gjorde adelen innbitt motstand mot borgerskapets fremstøt, det vil si mot det kapitalistiske samfunnssystems seiersgang som truet adelens interesser. For å knuse adelens motstand måtte borgerskapet søke hjelp hos folkemassene i byene og på landet. For å knekke den helt, ga det seg senere inn under Napoleons diktatur. Først da føydalsystemet syntes tilintetgjort for bestandig og ethvert forsøk på en aristokratisk restaura­ sjon forekom umulig, gikk aristokratiet med på kompro­ misset. Under juli-kongedømmet delte det makten med høyborgerskapet. Men i 1790 var aristokratiet langt fra innstilt på å kjøpslå om sine rettigheter. Dets sak syntes slett ikke å være tapt. Emigrantene var en stadig trusel mot det nye regime. Europas fyrstehus intrigerte mot det, og i Frank­ rike selv var en kontrarevolusjon i emning. Det var frem­ deles håp. Så lenge situasjonen var slik, kunne ikke den kompromiss- og forsoningspolitikk som La Fayette førte i 1790 føre fram. 2. Organiseringen av det politiske liv Imidlertid konstituerte forsamlingen seg, og dens arbeids­ måte ble fastlagt. Den hadde installert seg nokså ukomfortabelt i Manége-salen i Tuileriene. Forhandlingene gikk for seg om formiddagen og om kvelden etter klok­ ken 6. De ble ledet av en president som var valgt for to uker om gangen. Kontakten med folket ble tilgodesett

152

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

ved at dets talsmenn kunne få bringe sine petisjoner fram for forsamlingen, og ved at publikum kunne følge forhandlingene fra galleriet. Sakene ble forberedt av spe­ sielle komiteer, 31 i alt, og komiteenes innstillinger ble lagt fram for forsamlingen av en saksordfører valgt av komiteen. Det gjorde seg alt gjeldende en viss politisk gruppe­ deling innen forsamlingen, uten at man derfor kan tale om partier i ordets nåværende betydning. Til å begynne med var det i grunnen bare to store grupper. Den ene var aristokratene, det gamle regimes våpendragere. Den andre var patriotene, forkjemperne for den nye samfunns­ ordning. Senere ble skillelinjene mer nyanserte. «De svarte» eller aristokratene, satt på høyre side i forsamlingen. De hadde glimrende talere som Cazalés, voldsomme som abbed Maury, eller taktisk dyktige som abbeden av Montesquiou. Alle førte de en innbitt kamp til forsvar for de priviligerte. Deres oppfatninger ble forfektet av en rekke aviser som fikk tilskudd fra kon­ gens kasse. Det var L’Ami du roi som ble redigert av abbed Royou, Les Actes des apotres hvor Rivarol gjorde narr av «patrouillotismen». Deres klubb var Le Salon franqais. «Monarkistene» ble ledet av Mounier, som forlot forsamlingen etter oktoberdagene og la ned sitt verv 15. november, og av Malouet og greven av ClermontTonnerre. De gjorde seg til talsmenn for en sterk konge­ makt, og nærmet seg høyrefløyen for å stanse revolu­ sjonens fremmarsj. De samlet seg i Le Club des Amis de la Constitution monarchique. «De konstitusjonelle» besto av mesteparten av det gamle patriotpartiet. I troskap mot prinsippene fra 1789 varetok de borgerskapets interesser, og søkte å sikre dets makt under et innskrenket kongedømme. Dette var La Fayettes parti. Der fantes representanter fra borger­ skapet og fra geistligheten: de to erkebiskopene Cham­ pion de Cicé og de Boisgelin, abbed Sieyes og jurister som Camus, Target og Thouret som spilte en stor rolle under utformingen av de nye institusjoner. «Triumviratet» satt til venstre i forsamlingen. Det be-

Kompromisspolitikkens nederlag

153

sto av Barnave, Du Port og Alexandre de Lameth. De hadde liberale anskuelser, men nærmet seg kongen og ble hans rådgivere da La Fayettes innflytelse avtok mot slutten av 1790. Etter kongens fluktforsøk tok trium­ viratet opp igjen La Fayettes forsoningspolitikk, skremt som det var av demokratiets fremmarsj og av uroen i folket, og satte seg fore å stanse revolusjonens fremgang. Den demokratiske gruppe satt ytterst til venstre, og her var det særlig Buzot, Pétion og Robespierre som gjorde seg bemerket. Gruppen forsvarte folkets interesser og reiste krav om alminnelig stemmerett. Patriotene var som gruppe ganske godt organisert. Helt fra mai 1790 hadde de gjort det til en vane å sam­ les for å diskutere politiske spørsmål. På den måten oppsto den bretonske klubben, hvor utsendingene fra Bretagne møttes. Etter oktoberdagene holdt den til i det gamle jakobinerklosteret i rue Saint-Honoré. Den fikk navnet Société des Amis de la Constitution og var åpen ikke bare for de deputerte, men også for velstående bor­ gere. Jakobinerklubben sto i regelmessig brevveksling med lignende klubber som etter hvert dannet seg i de viktigste byene rundt om i landet. På den måten klarte den å samle og lede hele den aktive del av det revolu­ sjonære borgerskap. Camille Desmoulins skrev slik i Les Révolutions de France et de Brabant av 14. februar 1791: «Når det gjelder å utbre patriotismen, det vil si menneskekjærligheten, den nye verdensomspennende religion, ser det ut til at Jakobinerklubben, eller jakobinermenigheten om man vil, er kalt til å være den ledende, på samme måte som kirken i Rom var den ledende under utbredelsen av kristendommen. Alle klubber, for­ samlinger og menigheter som patriotene stifter overalt, ber fra første dag om å få stå i kontakt med den. De skriver til den for å vise at de hører med i fellesskapet. Det er jakobinersamfunnet som er nasjonens sanne granskingsutvalg. Det er mindre farlig for de gode borgere enn det utvalg nasjonalforsamlingen har nedsatt, fordi dets uttalelser og forhandlinger er offentlige; på den annen side er det langt mer fryktinngydende for de dårlige borgere, fordi det i sin brevveksling med sine underavdelinger når ut til hver eneste avkrok i de 83 departementer. Klubben er ikke bare den store anklager som skremmer aristokratene. Den er også den

154

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

store refser av all urettferdighet og den gode hjelper for alle borgere. Man kan faktisk si at klubben utøver en statsmakt ved siden av nasjonalforsamlingen. Det er i dens hender de under­ trykte legger sine klagemål for disse blir brakt fram for den ær­ verdige forsamling. Til Jakobinerklubben strømmer ustanselig de­ putasjoner. Noen kommer for å hylle den, andre for å bli medlem­ mer av den. Noen vil vekke dens aktpågivenhet, andre søker dens hjelp mot overgrep.»

Etter kongens fluktforsøk og etter det som hendte på Champ-de-Mars i 1791, ble jakobinernes politikk stadig mer demokratisk. Robespierre var nå den som førte an. Dette førte til at «Feuillantinerklubben» skilte lag med jakobinerne. Denne klubben, som ble ledet av La Fayette og hans venner, satte utenfor det midlere borgerskap ved å kreve høye kontingenter. Den samlet den mer mo­ derate del av høyborgerskapet samt en del adelsmenn som hadde sluttet seg til de nye ideer. «For kongen og grunnloven» var deres parole. «Cordelierklubben» eller Société des amis des Droits de 1’homme kom i gang i april 1790. Det var en demo­ kratisk klubb hvor Danton og Marat vant sin berøm­ melse. Tallrike brodersamfunn rundt om i landet ga de lavere samfunnslag anledning til å delta aktivt i det po­ litiske liv. Det første av disse var «Brorskapssamfunnet av patrioter av begge kjønn» som ble stiftet i februar 1790 av en folkeskolelærer, Dansard. Mange av de ledende aviser støttet La Fayettes poli­ tikk. Det var Panckoukes Le Monitor, tidens best infor­ merte avis. Det var også Le Journal de Paris og L’Ami des patriotes. Til venstre for disse fantes en hel rekke aviser som hyllet jakobinske synsmåter. Blant disse var Le Courrier med Gorsas som redaktør, Les Annales patriotiques redigert av Carra, og Le Patriote franqais hvor Brissot satt i redaktørstolen. Prudhomme redigerte Les Révolutions de Paris og ga Loustalot anledning til å briljere med sitt journalisttalent. Til sist må nevnes Les Révolutions de Prance et de Brabant med Camille Desmoulins og L’Ami du Peuple hvor Marat med stort klar­ syn kjempet for folkets rettigheter.

Kompromisspolitikkens nederlag

155

De store politiske problemer Fra slutten av 1789 ble det politiske liv dominert av to store spørsmål som partienes strid var konsentrert om, nemlig finansproblemet og det religiøse problem. De løsninger som den grunnlovgivende forsamling fant på disse områder skulle få umåtelige konsekvenser for revolusjonen. 1. Finansproblemet

Finanskrisen hadde stadig forverret seg siden stenderforsamlingen var trådt sammen. Urolighetene i byene og på landet hadde vært katastrofale for statskassen. Bøn­ dene, som hadde grepet til våpen, nektet å betale skatt, og i den alminnelige oppløsningstilstand som rådde, uten noen effektiv statsmakt, var det ikke lett å tvinge dem. I begynnelsen var dette en fordel for nasjonalforsamlin­ gen; i finanskrisen så den et utmerket middel til å øve press på Ludvig XVI og hans ministre. Necker måtte gripe til nødutveier for å kunne dekke statskassens for­ pliktelser. Forsamlingen, som var blitt «underrettet om statens tvingende behov», vedtok 9. august å oppta et lån på 30 millioner til 4,5 % rente, og et nytt lån på 80 millioner til 5 % rente 27. august. Ingen av lånene ble fulltegnet. Kongen sendte sitt sølvtøy til myntvesenet, og 20. september ga regjeringen myntvesenets direktører fullmakt til å ta imot privatfolks sølvtøy. Deretter gikk den grunnlovgivende forsamling løs på kirkeskattene. Den 29. september inndro den det sølvtøy som ikke var nødvendig «for en anstendig gudstjeneste». Den 10. oktober foreslo erkebiskopen av Autun, Talleyrand, at kirkegodset skulle stilles til nasjonens dis­ posisjon: «Geistligheten har ikke eiendom på samme måte som andre. Nasjonen som har store rettigheter over alle deler av samfunnet, har en spesiell rett over geistligheten. Nasjonen kan oppheve de religiøse samfunn den ikke har bruk for, og deres eiendom vil da nødvendigvis tilfalle nasjonen. Sant nok er eiendommen hellig når den innehas ifølge loven, men loven beskytter ikke annet enn det som er blitt tilstått av lovgiveren. Vi vet alle at kirkens tjenere

156

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

bare har krav på den del av kirkens eiendommer som de trenger til sitt underhold, resten tilhører kirkene selv og de fattige. Hvis nasjonen tar på seg å underholde kirkens tjenere, krenker den altså ikke dens eiendomsrett. Nasjonen kan altså for det første inndra eiendommene til de religiøse samfunn som skal oppløses idet den tar på seg å underholde deres medlemmer. For det annet kan den ta i besittelse kirkelig eiendom som ikke tjener noe for­ mål, og for det tredje kan den nedsette geistlighetens nåværende inntekter mot selv å ta på seg de oppgaver som kirkegodset opp­ rinnelig var ment å tjene.»

Det oppsto en livlig debatt mellom Maury og Cazalés på den ene side og Sieyes og Mirabeau på den annen. Mens de første hevdet at eiendommen var en uangripe­ lig og hellig rett ifølge menneskerettserklæringen, hen­ viste de siste til artikkel 17 i den samme erklæring, der det heter at man kan berøves sin eiendom «når det i rettslige former er godtgjort at offentlige hensyn kre­ ver det, og når det gis en rettferdig erstatning». Dess­ uten hevdet de at geistligheten ikke eide, men bare administrerte disse eiendommer hvis inntekter skulle gå til veldedige stiftelser eller institusjoner av offentlig nytte, til sykehus, skoler, gudstjeneste. Når staten her­ etter påtok seg disse tjenester, hevdet de at kirkegodset også rettmessig burde falle tilbake til staten. Dekretet av 2. november 1789 ble vedtatt med 568 stemmer mot 346. Alle kirkelige eiendommer ble stilt til nasjonens rå­ dighet, mot at staten på forsvarlig måte dekket utgiftene til gudstjenesten, prestenes underhold og fattigforsorgen. Lønnen for en sogneprest skulle være minst 1200 livres i året. Det gjensto å fastsette reglene for denne store finansoperasjonen. Et dekret av 19. desember opprettet en «ekstraordinær kasse», og midlene til denne kom hoved­ sakelig fra salg av kirkens gods. Dette gods tjente som sikkerhet for assignatene, statsobligasjoner som ga 5 % rente og som kunne innløses, ikke i mynt men i fast eiendom. Etter hvert som kirkens gods ble solgt og assig­ natene innløst, skulle de makuleres slik at statsgjelden gradvis ble redusert. Krongodset skulle selges, bortsett fra skogen, kongelige slott som kongen måtte ønske å beholde, og kirkegods til en verdi av 400 millioner.

Kompromisspolitikkens nederlag

157

Disse bestemmelser fikk en umåtelig rekkevidde. Assignatene gikk snart over til å bli papirpenger og sank i verdi, noe som skapte voldsomme økonomiske og sosiale vanskeligheter under revolusjonen. Salget av de nasjonale gods som begynte i mars 1790, betydde en omfattende overføring av eiendom, noe som knyttet kjøperne, frem­ for alt borgere og velstående bønder, til det nye system.

2. Det religiøse problem

Det religiøse problem som var like alvorlig, oppsto i slutten av 1789. Konfiskasjonen av kirkegodset gjorde det nødvendig å reorganisere den franske kirke. Det religiøse og det finansielle problem hang sammen. Den grunnlovgivende forsamling handlet ikke ut fra en fiendt­ lig innstilling til katolisismen, tvert om ga den stadig ut­ trykk for sin dype respekt for den tradisjonelle religion. Men som nasjonens representant mente den seg beret­ tiget til å avgjøre kirkelige organisasjons- og tjenestespørsmål på samme måte som monarkiet hadde gjort det. Ikke engang 1700-tallets dristigste teoretikere tenkte seg et regime som bygde på skille mellom kirken og staten. Dessuten sto en reform av kirkens organisasjon som en nødvendig konsekvens av den alminnelige omdannelse av alle institusjoner og særlig av det faktum at kirkens gods var stilt til nasjonens disposisjon. Forsamlingen tok først for seg munkeordenene, som den opphevde 13. februar 1790: munkene kunne en­ ten forlate klostrene eller samles i bestemte stiftelser. Den 20. april ble administrasjonen av kirkegodset tatt fra kirken, og deretter begynte debatten om forslaget fra den grunnlovgivende forsamlings kirkekomité. Boisgelin, erkebiskop av Aix, innrømmet «den lange rekke av misbruk», men minte forsamlingen om kirkens grunnleg­ gende prinsipper når det gjaldt tjenestespørsmål og kirke­ rett, og understreket at forslaget var et angrep på den katolske kirkes forfatning. Forsamlingen tok intet hen­ syn til disse innvendingene og vedtok 12. juli «Geistlighetens sivile forfatning».

158

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

Forsoningspolitikkens høydepunkt og sammenbrudd Den kontrarevolusjonære propaganda dro fordel av de vanskeligheter som salget av nasjonalgods og geistlighe­ tens sivilforfatning skapte. Aristokratene gjorde hva de kunne for å bringe assignatene i vanry og hindre godssalget. Emigrantene startet sine intriger og forberedte en stor oppstand i Sør-Frankrike. Da forsamlingen 13. april 1790 nektet å anerkjenne katolisismen som stats­ religion, gikk de til aksjon. Opptøyer brøt ut mellom katolske rojalister og protestantiske patrioter, 10. mai i Montaubau, 13. juni i Nimes. En stor væpnet skare samlet seg i august i Jalésleiren i det sørlige Vivarais, den ble først oppløst med makt i februar 1791.

1. Den nasjonale føderasjon av 14. juli 1790 Føderasjonene var patriotenes svar og ga uttrykk for na­ sjonens tilslutning til revolusjonens sak. Folk fra landet og i byene kom først sammen i lokale føderasjoner og lovte hverandre gjensidig støtte. Den 29. november 1789 gikk nasjonalgardene i Dauphiné og i Vivarais sammen i en føderasjon i Valence; i Pontivy ble det dannet en bretonsk-angevinsk føderasjon i februar 1790; nye føde­ rasjoner ble dannet i Lyon 30. mai, i Strasbourg og Lille i juni. Den nasjonale føderasjon av 14. juli 1790, hvor Frank­ rikes enhet ble definitivt fastslått, var resultatet av denne nasjonale enhetsbevegelsen. I nærvær av 300 000 tilskuere på Champ-de-Mars holdt Talleyrand en høymesse foran fedrelandets alter. På vegne av alle de fødererte i departementene avla La Fayette eden «som for­ ener franskmennene med hverandre og med kongen til forsvar for friheten, konstitusjonen og ioven». Kongen på sin side avla troskapsed til nasjonen og til loven. Det begeistrede folk hilste med voldsomt bifall den gjenfundne samdrektighet. La Fayette var dagens helt. Men føderasjonsbevegelsen kunne ikke dekke over

Kompromisspolitikkens nederlag

159

den sosiale virkelighet. Føderasjonene viste nok patriote­ nes sans £or nasjonal enhet og nasjonens tilslutning til det nye system. Merlin de Douai ga uttrykk for det samme da han 8. oktober 1790, i forbindelse med spørsmålet om de uavhengige småfyrstene i Alsace, for­ søkte å klargjøre prinsippene for en ny folkerett, der han satte nasjonen som en frivillig sammenslutning opp mot den dynastiske stat. På tross av folkets begeistring som strømmet mot La Fayette 14. juli 1790, repre­ senterte nettopp han føderasjonens politiske og sosiale tendens: La Fayette var borgerskapets avgud, men en kompromissets mann, idet han forsøkte å få aristokratiet til å slutte seg til revolusjonen. Nasjonalgarden som han hadde kommandoen over, var den borgerlige garde hvor de «passive borgere», d.e. de lavere klasser, var ute­ stengt. Den 27. april 1791 tok Robespierre til orde mot borgernes forrett til å bære våpen. «Det å være bevæp­ net til sitt eget forsvar er en rett for ethvert menneske uten forskjell. Det å være bevæpnet for å forsvare fedre­ landet er enhver borgers plikt. Skal de fattige være som fremmede i samfunnet, skal de være slaver?» Folket var begeistret ved føderasjonsfesten 14. juli 1790, men det var tilskuer, ikke deltager. Garden ble virkelig nasjo­ nal da folket tiltvang seg adgang til den etter konge­ dømmets fall 10. august 1792 og etter at bestemmel­ sene om census ble avskaffet.

2. Oppløsningen av hæren og Nancy-affæren (august 1790) Nancy-affæren brøt ned La Fayettes veldige prestisje og markerte nederlaget for hans forsonings- og kompromisspolitikk. Til tross for den gode forståelse som syntes å herske, nektet aristokratiet å anerkjenne det nye syste­ met og å innpasse seg i det. Hjemme organiserte aristo­ kratene seg og la planer om borgerkrig. Utenfor landets grenser sto emigrantene under våpen, mens de ventet på en militær intervensjon fra utenlandske måleter. Greven av Artois, som befant seg i Torino, bearbeidet iherdig de europeiske hoff. Men patriotene var på vakt. Etter de

160

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

gode avlingene i 1790 ble den sosiale spenningen mindre, selv om det fortsatt forekom uroligheter på markedene og forsøk på å hindre den frie omsetningen av korn. Det var særlig bondeopptøyene som fortsatte. Bondeopprør som truet godseierne brøt ut i januar 1790 i Quercy og i Périgord, og i mai i Bourbonnais. Vage rykter om en forestående invasjon av østerrikske tropper fra Belgia førte i juli 1790 til uroligheter i Thiérache, i Champagne og i Lorraine. Overalt sto folket klar til å gå til handling. Motsetningene mellom patrioter og aristokrater gjorde seg også gjeldende innen hæren, hvis organisasjon for­ øvrig ble hardt rammet ved at så mange offiserer emi­ grerte. De offiserene som ble igjen, ble stadig sterkere berørt av den grunnlovgivende forsamlings reformer. De inntok en fiendtlig holdning og stilte seg i motsetnings­ forhold til de patriotiske soldater hvis borgerånd ble holdt levende ved jevnlige besøk i klubbene. Nasjonal­ forsamlingen følte at nasjonalt forsvar og revolusjonært forsvar var uløselig knyttet sammen, men viste seg å være ute av stand til å finne en nasjonal løsning på dette problemet. Hvordan skulle man klare å unndra den kon­ gelige hær fra aristokratiets innflytelse uten å nasjonali­ sere den i ordets egentlige forstand? Men det ville vært ensbetydende med å føre revolusjonen inn i hærens rek­ ker. Den grunnlovgivende forsamling, som var fanget inn i sine egne selvmotsigelser og sine sosiale reformer, tok bare halve forholdsregler, så som økning av solden og administrative og disiplinære reformer. En nasjonal løsning var imidlertid blitt foreslått alle­ rede 12. desember 1789 av Dubois-Crancé, under høye protestrop fra høyre og trykket taushet fra venstre. «Vi må få en virkelig nasjonal verneplikt, som hviler på alle, like fra det nest høyeste hode i riket og til den siste aktive bor­ ger, og til alle passive borgere.»

Det ville si hele nasjonen, bortsett fra kongen. DuboisCrancé foreslo altså allerede i slutten av 1789 en almin­ nelig og obligatorisk verneplikt og opprettelse av en nasjonal hær. Under debatten erklærte hertugen av La Rochefoucauld-Liancourt at det var hundre ganger bedre

Kompromisspolitikkens nederlag

161

å leve i Marokko eller i Konstantinopel enn i en stat hvor slike lover gjaldt. I den hæren som ble skapt i 1793 skulle man finne igjen mye av det som Dubois-Crancé foreslo i 1789. Men denne linjen var den grunnlov­ givende forsamling imidlertid ikke rede til å følge. Det manglet ikke på advarsler. Den 10. juni 1791 pekte Robespierre på faren: «Hvem er denne makt som nå når alle aristokratiene ligger i ruiner, alene tør vise et dristig og truende ansikt? Dere har knek­ ket adelen, og adelen står fremdeles i spissen for hæren.»

La Fayette var adelsmann og karriére-offiser. Hans standpunkt var klart. Når det ble flere og flere mytterier i garnisonsbyene og i krigshavnene, stilte han seg på offiserenes side mot soldatene. Da garnisonen i Nancy gjorde opprør i august 1790, etter at offiserene hadde nektet soldatene retten til å kontrollere regimentskassene, utstedte den grunnlovgivende forsamling 16. au­ gust et dekret om at «når soldatene med våpen i hånd har krenket dekreter vedtatt av nasjonalforsamlingen og sanksjonert av kongen, er det en første rangs forbrytelse mot nasjonen». Markien av Bouillé som hadde kommandoen i Metz, slo ned på oppstanden med hard hånd. Han henrettet omkring tyve av lederne og sendte omkring førti sveitsere til galeiene. La Fayette støttet sin fetter Bouillé og oppmuntret på den måten kontrarevolusjonen. Han mistet øyeblikkelig sin popularitet. «Kan man fremdeles tvile på,» skrev Marat i Folkevennen av 12. oktober 1790, «at den store general, de to verdeners helt, frihetens udødelige oppretter, er lederen for kontrarevolusjonen, sjelen i alle sammensvergelser mot fedrelandet?» * * * På samme tid reiste en del av geistligheten seg mot Geistlighetens sivile forfatning som var blitt vedtatt 12. juli 1790. Ludvig XVI forberedte seg på å be utlan­ det om hjelp. Dette ble det endelige nederlag for La Fayettes forsøk på kompromiss og forsoning omkring kon­ gen. Nok en gang ble det satt fart i revolusjonen. 11 — Den franske revolusjon 1

III Den grunnlovgivende forsamling og gjenoppbyggingen av Frankrike (1789-1791) Midt oppe i alle de vanskelighetene som fylte året 1791 fortsatte den grunnlovgivende forsamling energisk sitt arbeid for å gjenreise Frankrike. Medlemmene av for­ samlingen var barn av opplysningstiden. Etter at de i menneskerettserklæringen hadde gitt de prinsipper de bygde på universell gyldighet, satte de seg fore å rasjo­ nalisere staten og samfunnet. Men som representanter for borgerskapet, truet både av kontrarevolusjon og av uroen i de lavere klasser, vek de ikke tilbake for å fremme sine egne klasseinteresser i strid med de prin­ sippene de så høytidelig hadde proklamert. De kjempet i en usikker situasjon og manøvrerte dyktig, ga ikke etter for drømmerier og tilpasset seg omstendighetene. Denne motsigelsen forklarer antagelig både hvorfor den grunnlovgivende forsamlings politiske verk var så skrø­ pelig — det ble omstøtt allerede i 1792 — og hvorfor de proklamerte prinsipper vakte en gjenklang som enda ikke har lagt seg.

Prinsippene av 1789 Den grunnlovgivende forsamling bygde sitt verk på prinsipper som ble hevdet å være avledet av almengyldig fornuft. Disse prinsippene ble høytidelig proklamert; enkelte påberopte seg dem med begeistring, andre med ironi, men de fleste med dyp respekt. De fikk sitt mest fengende uttrykk i erklæringen om menneskets og sam­ funnsborgerens rettigheter, der det i innledningen heter at «de eneste årsaker til samfunnets ulykker og regjerin­ gens overgrep og misbruk» er at «man ikke kjenner, at man glemmer eller ikke respekterer» disse rettigheter.

Gjenoppbyggingen av Frankrike

163

For fremtiden kunne «borgernes krav, grunnet på enkle og ubestridelige prinsipper» bare føre til «å opprettholde konstitusjonen og fremme alles lykke». Dette uttrykk for en optimistisk tro på fornuftens allmakt var i fullt sam­ svar med opplysningstidens ånd. 1. Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter

Erklæringen om menneskerettighetene, som ble vedtatt 26. august 1789, er «katekismen» for det nye samfunns­ systemet. Riktignok inneholder den ikke hele tankebygningen til medlemmene av den grunnlovgivende for­ samling. Den taler ikke direkte om den økonomiske frihet som borgerskapet satte foran alt. Men i innled­ ningen som sammenfatter teorien om naturretten og i de sytten artiklene som er redigert uten noen bestemt plan, presiseres de vesentligste av individets og nasjonens ret­ tigheter. Dette er gjort med et universelt perspektiv som rekker mye lenger enn de empiriske friheter som var blitt proklamert på 1600-tallet. Når det gjaldt de ameri­ kanske erklæringer fra frihetskrigen, hadde de riktignok påberopt seg den almengyldige naturrett, men ikke uten visse forbehold som reduserte dens rekkevidde betydelig.

Menneskets rettigheter er opprinnelige; de foreligger forut for enhver samfunns- og statsdannelse. De er na­ turlige og umistelige rettigheter som ethvert politisk sam­ funn har som mål å bevare (artikkel 2). «Menneskene fødes og forblir frie og like for loven» (artikkel 1). Disse rettigheter er frihet, eiendom, sikkerhet og rett til motstand mot undertrykkelse (artikkel 2). Denne retten til å gjøre motstand mot undertrykkelse var sna­ rere tenkt som rettferdiggjørelse for tidligere oppstander enn som godkjennelse av fremtidige opprør. Friheten blir definert som retten til «å gjøre det som ikke skader andre»; den har altså ingen annen begrens­ ning enn andres frihet (artikkel 4). Den innebærer først og fremst personlig frihet, garanti mot vilkårlig anklage

164

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

og arrestasjon (artikkel 7). Dermed postuleres at den hvis skyld ikke er bevist er uskyldig (artikkel 9). Som herre over sin egen person kan mennesket tale og skrive, trykke og utgi, idet det dog presiseres at meningsytrin­ gene ikke må rive ned den lovlig etablerte orden (artik­ kel 10) og at man står til ansvar for misbruk av denne frihet i tilfelle som fastsettes ved lov (artikkel 11). Menneskene er også frie til å erverve og besitte gods: eiendommen er en naturlig og umistelig rett ifølge artik­ kel 2, uangripelig og hellig ifølge artikkel 7; ingen kan altså fratas sin eiendom, uten i offentlig interesse som er lovmessig dokumentert og mot en rettferdig og på forhånd tilkjent erstatning (artikkel 17), noe som impli­ sitt bekreftet at seigneurialavgiftene måtte gjenkjøpes. I erklæringen blir likheten nøye knyttet til friheten: borgerskapet hadde krevd likhet overfor aristokratiet, på samme måte som bøndene hadde gjort det overfor sine herrer. Men det dreide seg bare om likhet for loven. Loven er den samme for alle, alle borgere er like i dens øyne, utmerkelser og offentlige stillinger skal kunne opp­ nås av alle uten hensyn til herkomst (artikkel 6). So­ siale forskjeller kan bare begrunnes av hensynet til den felles nytte (artikkel 1), og av moralske og intellektu­ elle egenskaper (artikkel 6). Den skatt staten ikke kan være foruten, skal fordeles likt mellom alle borgere etter deres økonomiske evne (artikkel 13).

Nasjonens rettigheter blir stadfestet i en rekke artik­ ler. Staten utgjør ikke et mål i seg selv; den har ikke andre formål enn å sikre sine borgere den fulle utøvelse av deres rettigheter; dersom staten feiler i dette, kan borgerne gjøre motstand mot undertrykkelsen (artikkel 2). Nasjonen, det vil si summen av alle borgerne, er suveren (artikkel 3); loven gir uttrykk for den felles vilje. Alle borgere har rett til, personlig eller gjennom sine representanter, å delta i lovgivningen (artikkel 6). Forskjellige prinsipper har som formål å beskytte folke­ suvereniteten. Først og fremst maktfordelingen, uten hvilken det ikke finnes noen konstitusjon (artikkel 16). Dernest borgernes rett til personlig eller ved sine repre­

Gjenoppbyggingen av Frankrike

165

sentanter å kontrollere statens finanser og administra­ sjonen (artikkel 14 og 15). Erklæringen var et verk av disipler av filosofene og den syntes rettet til alle nasjoner. Ikke desto mindre bærer den tydelig det franske borgerskaps preg. Den er redigert av velstående, liberale medlemmer av den grunn­ lovgivende forsamling og er full av «begrensninger, for­ siktighetsregler og betingelser» som tydelig reduserer dens rekkevidde. Mirabeau bemerket i nr. 31 av sin Courrier de Provence: «En omsvopsløs erklæring om menneskerettighetene, gyldig for alle tider, for alle folk og på alle klodens kulturelle og geografiske breddegrader, ville sikkert være en stor og vakker tanke. Men før vi så storsinnet tar oss av andre nasjoners lover, bør vi nok om ikke legge grunnen, i det minste bli enige om det vi skal bygge på.. . Man vil få se at forsamlingen, ved hvert nytt skritt den tar i utformingen av menneskerettighetene, vil tenke på hvordan de vil kunne misbrukes; ja, av forsiktighet vil den overdrive farene for misbruk. Herav kommer disse mange begrensninger, disse mi­ nutiøse forsiktighetsregler og betingelser som nesten overalt erstat­ ter rettigheter med plikter, frihet med lenker og som, fordi de på mange vis griper inn i slike enkeltheter i lovene som mest følbart berører individene, vil fremby ikke bildet av naturtilstandens frie menneske, men av mennesket som det er i samfunnets bånd.»

Grunnlovsgiverne var utilitarister som under de almengyldige formuleringer skapte et situasjonsbestemt verk. De rettferdiggjorde tidligere opprør mot konge­ makten, men de ville sikre seg mot ethvert angrep fra folkets side mot det system de selv innførte. Av dette fulgte de mange selvmotsigelser i erklæringen. Artikkel 1 erklærer at alle mennesker er like, men den setter «den sosiale nytte» over likheten. Bare likhet for beskatning og for loven er formelt fastslått (artikkel 6), mens den ulikheten som har sitt opphav i rikdom fortsatt er uan­ gripelig. I artikkel 2 blir eiendommen erklært for en naturlig og umistelig menneskerett, men forsamlingen bryr seg ikke om den store massen som ikke eier noen ting. Religionsfriheten er beheftet med alvorlige innskrenkninger i artikkel 10; dissenteres gudstjeneste blir bare tålt i den grad den «ikke forstyrrer den av loven

166

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

opprettede orden». Katolisismen forblir statsreligion og den eneste som finansieres av staten, mens protestanter og jøder må nøye seg med privat gudsdyrking. Enhver borger kan tale, skrive og trykke fritt, heter det i artik­ kel 11, men det finnes bestemte tilfelle hvor loven kan sette en stopper for «misbruk av denne frihet». De mest revolusjonære journalistene protesterte kraftig mot dette inngrep i pressefriheten. «Vi gikk raskt fra slaveri til frihet,» skrev Loustalot i Les Révolutions de Paris, «vi går enda raskere fra frihet til slaveri. De som vil forsøke å trellbinde oss, kommer til å begynne med å begrense pressefriheten eller endog å oppheve den, og ulykkeligvis er det falske prinsipp oppstått i selve nasjonalforsamlingen, at «ingen kan forulempes på grunn av sine meninger, så sant disse ikke ytres på en måte som forstyrrer den av loven opprettede or­ den». Denne reservasjonen er som en rem, den tøyer seg og trek­ ker seg sammen etter som man vil: om opinionen har forkastet den, kan likevel enhver intrigant som har karret seg fram, bruke den for å forskanse seg i sin stilling. Man vil ikke kunne åpne medborgernes øyne for hva denne streber har vært, hva han har gjort og hva han vil gjøre, uten at han vil si at man «forstyrrer den offentlige orden ...»

2. Brudd på prinsippene Da det gjaldt å omdanne de sosiale realiteter i Frank­ rike, lot den grunnlovgivende forsamlings jurister og lo­ gikere seg ikke hemme av generelle prinsipper eller den almengyldige raison. De var realister og måtte gjøre inn­ rømmelser til noen for å holde andre i sjakk, og de bekymret seg Ute om de selvmotsigelser som kom til å prege deres verk, for de var overbevist om at de ville redde revolusjonen dersom de tjente sin egen klasses interesser.

Borgerrettene ble ikke umiddelbart innrømmet alle franskmenn. Protestantene fikk ikke hjemstavnsrett før 24. desember 1789, jødene i Sør-Frankrike 28. januar 1790 og jødene i Øst-Frankrike først 27. desember 1791. Slaveriet som ble opphevd i Frankrike 28. sep­ tember 1791, ble opprettholdt i koloniene, fordi en opphevelse ville ha skadet interessene til de store plan-

Gjenoppbyggingen av Frankrike

167

tasjeeierne som i forsamlingen var representert spesielt ved brødrene Lameth. Til og med de frie fargede men­ nesker så sine politiske rettigheter truet: den 24. sep­ tember 1791 bestemte den grunnlovgivende forsamling at alle fargede skulle fratas sine borgerrettigheter. For­ samlingen forbød arbeiderne foreningsvirksomhet og streik: Le Chapelier-loven av 14. juni 1791, som ble vedtatt etter en rekke streiker i verkstedene i Paris, opp­ rettet kontraktfrihet mellom arbeidsgivere og arbeidere og forbød arbeiderne å slutte seg sammen for å forsvare sine interesser.

De politiske rettigheter ble forbeholdt et mindretall. Mens menneskerettserklæringen proklamerer at alle bor­ gere har rett til å delta i lovgivningen, ga forsamlingen, ved loven av 22. desember 1789, bare stemmerett til dem som hadde eiendom. Borgerne ble inndelt i tre kate­ gorier. «De passive borgerne» hadde ikke stemmerett fordi de ikke hadde eiendom. Ifølge Sieyes, som fant på denne betegnelsen, har de rett til «beskyttelse for sin person, sin eiendom og sin frihet», men ikke til å «ta aktivt del i valget av de offentlige myndigheter». Dette betydde at omkring tre millioner franskmenn ikke fikk stemmerett. «De aktive borgerne» var, ifølge Sieyes, «de virkelige aksjonærer i det store sosiale foretagende». For å være «aktiv borger» måtte man i direkte skatt betale et beløp som minst svarte til verdien av tre dagers arbeid, det vil si fra en og en halv livre til tre livres. Dette ga stemme­ rett til noe over fire millioner, som kom sammen i «primærforsamlinger» for å utpeke kommunestyrene og valgmennene. Det skulle velges en «valgmann» for hvert hundre ak­ tive borgere, det vil si omtrent 50 000 for hele Frank­ rike. For å kunne være valgmann måtte man betale en skatt tilsvarende ti dagers arbeidsinntekt, det vil si mel­ lom fem og ti livres. Valgmennene kom sammen i «valgforsamlinger» i departementshovedstedene, for å utpeke de deputerte, dommerne og medlemmene av departementsadministrasjonen.

168

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

De deputerte som dannet den lovgivende forsamling, måtte ha fast eiendom og betale «en mark sølv» (om­ kring 52 livres) i skatt. Gjennom dette census-systemet i to trinn ble fødselsaristokratiet erstattet med et pengearistokrati. Folket var utelukket fra det politiske liv. Saksordføreren for konstitusjonskomiteen hevdet at innføringen av census ville føre til kappestrid mellom «de passive» om å bli velstående nok til å bli «aktive borgere» og senere «valgmenn». Det er den samme idé som Guizot kom til å gi uttrykk for i sitt berømte «Bli rike!». Den demokratiske opposisjon i forsamlingen der­ imot, særlig abbed Grégoire og Robespierre, protesterte, om enn forgjeves. «Alle borgere, hvem de enn måtte være, har rett ul «!!r der av representasjon,» erklærte Robespierre i forsamlingen 22 oktober 1789. «Intet er mer i overensstemmelse med menneskerettserklæringen som fastslår at alle privilegier, all forrang og en­ hver særstilling skal oppheves. Konstitusjonen hevder at suvereni­ teten ligger hos folket, hos alle individer i folket. Hvert individ har dermed rett til å være med å forme de lover han er undergitt og til å velge administrasjonen i den stat som er hans. I motsatt fall er det ikke sant at alle mennesker er like for loven og at et­ hvert menneske er borger.»

De demokratiske avisene gikk enda hardere til felts. Loustalot protesterte i nr. 17 av Les Révolutions de Paris mot det nye pengearistokratiet og hudflettet et dekret som ville ha utelukket Jean-Jacques Rousseau fra å re­ presentere nasjonen. I Folkevennen av 18. november 1789 viste Marat hvilke farlige følger valgreglene ville få for folket, og han oppfordret det til å gjøre motstand: «Således vil representasjonen, som er blitt proporsjonal med de direkte skatter, gi de rike makten, og de fattige som stadig er underkuet, nedtrykt og undertrykt, vil aldri kunne forbedre sine kår ved fredelige midler. Her har man et tydelig bevis på de rikes innflytelse på lovene. Forøvrig har loven kraft bare i den grad folket vil underkaste seg den, og når de har kastet av seg adelens åk, kan de også kaste av seg rikdommens åk.»

Camille Desmoulins var ikke mindre heftig i nr. 3 av Les Révolutions de France et de Brabant-. «Det finnes bare én mening i hovedstaden om dekretet om sølv­ marken, og snart vil det også bare være én i alle provinser. Dette

Gjenoppbyggingen av Frankrike

169

dekretet har opprettet et aristokratisk styre i Frankrike, og det er den største seieren de slette borgere har vunnet i nasjonalforsam­ lingen. For å vise hvor absurd dekretet er, er det nok å nevne at Jean-Jacques Rousseau, Corneille og Mably ikke kunne ha blitt valgt... Hva mener dere egentlig med denne «aktive borger» som man stadig hører om? De aktive borgere er de som tok Bastillen, det er de som bryter ny jord, mens dagdriverne i kirken og ved hoffet, på tross av sine store eiendommer, bare er vekster som kan lignes med treet i evangeliet deres, som ikke bærer frukt og som må kastes på ilden.» 4

Den borgerlige liberalismen Det var friheten det grunnlovgivende borgerskap holdt sterkest fast ved, friheten i alle dens former. I menneskerettserklæringen ble riktignok likheten knyttet til friheten. Det var en prinsipperklæring som rettferdiggjorde fornedrelsen av aristokratiet og avskaffelsen av privilegiene mye mer enn den innfridde folkets forhåp­ ninger. Og enda dreier det seg bare om likhet for loven. Friheten betydde først og fremst offentlig og politisk frihet, men med den begrensning som censusreglene inne­ bar. Den gjaldt også den økonomiske virksomhet som ble frigjort fra alle restriksjoner. Mennesket er fritt til også å skape og produsere, til å søke økonomisk utbytte og til å bruke det som han vil. Den liberale konstitusjon av 1791 er basert på prinsippet laisser faire, laisser passer. 1. Den politiske frihet: Grunnloven av 1791

De nye politiske institusjoner hadde som mål å sikre det seirende borgerskaps styre mot ethvert forsøk fra aristo­ kratiets og kongemaktens side på å gjenerobre makten, og mot ethvert forsøk på emansipasjon fra de lavere klassers side. Det politiske reformarbeid ble startet allerede i juli 1789. En komité på tredve medlemmer ble nedsatt 7. juli for å forberede den nye grunnloven. Den 26. au­ gust ble menneskerettserklæringen vedtatt, i oktober en rekke grunnlovsparagrafer og i desember kom valgloven.

170

Borgertig revolusjon og folkebevegelse

Allerede i løpet av sommeren 1790 gjorde man for­ andringer i grunnlovsutkastet. I august 1791 begynte debatten om den endelige tekst, og grunnloven av 1791 ble vedtatt 3. september. Det er en liberal konstitu­ sjon som setter folkesuvereniteten i høysetet på det gamle regimes og eneveldets ruiner. Samtidig er den borgerlig og sikrer de besittende klassers herredømme.

Den utøvende myndighet ble lagt til kongen. Dette var selvsagt ettersom ingen i samtiden tenkte seg en stor stat styrt på noen annen måte. Den 22. september 1789 ved­ tok den grunnlovgivende forsamling at «det franske riks­ styre er monarkisk». Men da kongens myndighet skulle fastsettes, ble den begrenset så mye det var mulig uten å gjøre den maktesløs overfor ambisjoner fra folkets side. I den samme artikkel som fastslo den monarkiske stats­ form heter det: «Det finnes ingen myndighet i Frankrike som står over loven; kongen regjerer bare ved loven og det er kun i kraft av denne han kan kreve lydighet.»

Kongens vilje var ikke lenger lov. Dagen etter, 23. september 1789, gikk forsamlingen videre med å un­ derordne kongens myndighet under nasjonen, det vil si under borgerskapet: all makt utgår fra nasjonen og kan bare utgå fra denne; den lovgivende makt tilligger nasjonalforsamlingen. Imidlertid må kongens makt være sterk nok til å sikre borgerskapet mot fremstøt fra fol­ kets side. Forsamlingens flertall hadde allerede 11. sep­ tember 1789 uttalt seg til fordel for et utsettende veto. Dette setter kongen i stand til å stoppe alle tilløp til en demokratisk lovgivning, men fordi det bare er utset­ tende, får forsamlingen likevel det avgjørende ord, i til­ felle kongen skulle forsøke å vende tilbake til eneveldet eller han, som Mirabeau rådet ham til, skulle prøve å støtte seg til folket for å ryste av seg den borgerlige for­ samlings formynderskap. Når forsamlingen på den annen side, 10. september 1789, forkastet tanken om et over­ hus, var det fordi den ville holde utenfor adelen, som var altfor nær knyttet til kongen. Man nektet kongen

Gjenoppbyggingen av Frankrike

171

oppløsningsrett for å gjøre ham maktesløs overfor bor­ gerskapet som behersket den lovgivende forsamling. Denne siste ble da også erklært for permanent. Etter oktoberdagene tok nasjonalforsamlingen nye skritt for å oppløse det tradisjonelle monarki. Den 8. oktober ble kongens tittel gjennom et dekret forandret fra «konge av Frankrike og Navarra» til «franskmennenes konge». Men forsamlingen våget ikke helt å fornekte monarkiets guddommelige karakter, og 10. oktober bestemte den at kongen for fremtiden skulle kalles «Ludvig, ved Guds nåde og statens grunnlov franskmennenes konge». Denne underordningen av kongen under loven utgått av den lovgivende myndighet, som igjen representerte borger­ skapet, kommer enda tydeligere fram i de artikler som ble vedtatt 9. november 1789 om proposisjon, sank­ sjon og promulgasjon av lover. Den lovgivende forsam­ ling skulle forelegge sine lovvedtak for kongen enten hver for seg etter hvert som de ble vedtatt eller samlet ved slutten av hver sesjon. Kongens samtykke skulle på­ føres hvert dekret i følgende form: «Kongen samtykker og vil sette i verk». Sitt utsettende veto skulle han ut­ trykke slik: «Kongen vil undersøke». Promulgasjonsformularet viste tydelig den lovgivende makts forrang for den utøvende: «Nasjonalforsamlingen har forordnet, og vi ønsker og befaler følgende ...» Kongen var gjort maktesløs i sentralmakten, og han ble det også i lokalforvaltningen. Loven av 22. desember 1789 som opprettet departementene, avskaffet alle repre­ sentanter for den utøvende myndighet i de nye admini­ strative enheter. Det var ikke lenger noe mellomledd mellom departementsadministrasjonen og den utøvende myndighet. Intendantene og deres underordnede fra­ trådte sine stillinger så snart departementsstyrene be­ gynte sin virksomhet. Denne «franskmennenes konge» som har arverett, men som er underordnet den grunnlov han avlegger ed til, er ikke lenger annet enn en embetsmann med en gasje på 25 millioner. Han beholder retten til å velge sine mini­ stre, men tar dem utenfor den lovgivende forsamling. Han kan intet gjøre uten deres underskrift. Denne be­

172

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

stemmelsen fratar ham all egentlig beslutningsrett og gjør ham avhengig av regjeringen som igjen er avhengig av forsamlingen: kongen er ikke ansvarlig. Han utnevner høye embetsmenn, ambassadører og generaler, han leder diplomatiet. Men han kan ikke erklære krig eller under­ tegne traktater uten på forhånd å ha innhentet forsam­ lingens samtykke. Sentraladministrasjonen ligger under seks ministre, henholdsvis for innenriks-, justis-, krigs-, marine-, utenriks- og finansvesen. Kongens gamle råd er forsvunnet. Ministrene kan anklages av forsamlingen; de avgir rapport for denne når de fratrer sine embeter. I strid med maktfordelingsprinsippet beholder kongen en del av den lovgivende myndighet gjennom sitt utsettende veto, men dette veto gjelder hverken grunnlovs- eller bevilgningssaker.

Den lovgivende makt forøvrig tilkommer «den nasjo­ nale lovgivende forsamling», en ettkammerforsamling be­ stående av 745 deputerte valgt for to år ved indirekte valg ved stemmerett etter census. Med årlige sesjoner, ukrenkelig og uoppløselig står forsamlingen over kon­ gemakten. Den har initiativrett i lovsaker, og rett til innsyn med administrasjonen til ministrene som kan stil­ les for riksrett for forbrytelser «mot den nasjonale sik­ kerhet og mot konstitusjonen». Forsamlingen kontrollerer utenrikspolitikken gjennom sin utenrikskomité; den be­ stemmer størrelsen på de militære styrker. Den er suveren i finanssaker, kongen kan hverken bestemme over utgif­ tene eller endog levere budsjettforslag. Ettersom forsam­ lingen kommer sammen, uten å være sammenkalt av kongen, den første mandag i mai og selv bestemmer stedet for og varigheten av sesjonene, er den uavhengig av kongen, som heller ikke kan oppløse den. Forsamlin­ gen kan til og med gå utenom kongens veto ved å vende seg direkte til folket ved en proklamasjon. Under en monarkisk fasade var den virkelige makt i hendene på borgerskapet. Det behersket også det øko­ nomiske liv.

Gjenoppbyggingen av Frankrike

173

2. Den økonomiske frihet: Laisser faire, laisser passer

Man finner intet om økonomiske spørsmål i menneskerettserklæringen av 26. august 1789, trolig fordi den økonomiske frihet syntes å være en selvfølgelighet for det grunnlovgivende borgerskap, men antagelig også fordi folkets masser fremdeles var sterkt knyttet til det gamle systemet med økonomisk regulering og prisfastsettelse som til en viss grad sikret deres eksistens. I det gamle regimes økonomi var det konflikt mellom den tradisjo­ nelle småhandel- og håndverkerstand og den nye type av industrielle bedrifter. Det kapitalistiske næringsliv krevde økonomisk frihet, men folket la for dagen en antikapitalistisk holdning. Den økonomiske krisen som brøt ut med den dårlige høsten i 1788 og som markerte bunnen på de fallende konjunkturene som hadde begynt ti år tidligere, splittet tredjestanden og gjorde det vanskeligere for en samlende nasjonalfølelse å vokse fram. Den frie korn­ handel og korneksport som ble innført av Brienne i 1787 og som en kort tid ble opphevd av Necker, var nok egnet til å øke produksjonen, men i folkets øyne var den nesten utelukkende til fordel for de besittende, for bor­ gerskapet, mens folket ville bære byrdene. Folket hadde rast mot seigneuren og tiendeoppkreveren og beskyldt dem for å holde kornet tilbake for å skru opp prisene. Snart skulle det gå til angrep på kornhandlerne og møl­ lerne, og deretter på bakerne. Samholdet innen tredje­ standen var truet. Forsyningsproblemene og det dyptgri­ pende spørsmål som knyttet seg til dem — fri økonomi eller økonomisk regulering, profittfrihet eller rett for alle til livsnødvendighetene — virket inn på de forskjellige gruppers forestilling om hva nasjonen var under hele revolusjonen. I år II gjorde sansculottene i Paris krav på «frihet fra nød», bare den ville gjøre det mulig for dem å se seg som en del av nasjonen på linje med andre. Men under folkereisningen som førte til 4. og 5. septemberdagene i 1793, skrev Hébert i Pére Duchesne: «Fe­ dreland, det har for fanden handelsfolkene ikke». Men

174

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

den økonomiske liberalisme var i overensstemmelse med det kapitalistiske borgerskaps interesser.

Den frie eiendomsrett fulgte av avskaffelsen av føydal­ systemet: jorden såvel som menneskene var frigjort for bånd. Dekretene av 5. og 11. august 1789 som nærmere utformet prinsippvedtaket av 4. august, opphevde tien­ den, adelsjorden og lenene med deres spesielle rettslige stilling og særlig eldste sønners forrett. Men på den annen side skilte de mellom avgifter «som har sin opp­ rinnelse i mainmorte og livegenskap» som ble avskaffet uten erstatning, og «alle de andre» som man ville måtte kjøpe seg fri fra. Denne distinksjonen ble av Merlin de Douai ført inn i loven av 15. mars 1790 om innløsningen av føydalrettighetene. De føydalrettigheter og -byrder som man antok var oppstått ved at det offentlige hadde gitt fra seg en ret­ tighet til private eller ved at en privatmann hadde til­ tatt seg den på det offentliges bekostning, eller som av seigneurer var pålagt ved maktbruk, ble kalt for féodalité dominante og ble avskaffet uten erstatning. Det gjaldt seigneurenes æresprivilegier og domsmyndighet, mainmorte og livegenskap, personlige avgifter og arbeids­ plikt, banaliteter, vei-, bro- og markedsavgifter, enerett til jakt og fiske, dueslag og kaninhold. Opphevd uten erstatning ble også seigneurers tilegnelse av tredjeparten av almenninger ved utskiftninger foretatt de siste 30 år (triages). De avgifter derimot som ble antatt å skrive seg fra en kontrakt inngått mellom en seigneur som jordherre og en festebonde og som dermed utgjorde en motytelse mot en opprinnelig overdragelse av jord, ble betegnet som féodalité contractante og gjort innløselige. Her kom en rekke avgifter som cens, champarts og lods et vente (førstebygsel). Innløsningsprisen ble 3. mai 1790 fastsatt til 20 ganger den årlige verdien for avgifter i penger, og til 25 ganger verdien for avgifter i naturalia. Også for førstebygselen ble prisen fastsatt i forhold til avgiftens størrelse. Innløsningen skulle foregå individuelt og bon­ den måtte innfri restanser inntil 30 år tilbake. Lensher­

Gjenoppbyggingen av Frankrike

175

ren slapp å fremlegge dokumentarisk bevis på sin rett dersom han kunne bevise at eiendommen hadde vært hans i tredve sammenhengende år. Det ble meget snart klart at småbøndene ikke kunne kjøpe seg fri på disse harde betingelsene, så meget mer som det ikke ble skapt noen kreditt- eller avbetalingsordning. Bare rike bønder og jordeiere som ikke selv drev jorden lot sin jord inn­ løse. Men de sistnevnte var fristet til å la omkostningene ved innløsningen falle tilbake på forpakterne og lottbrukerne. Dekretet av 11. mars 1791 lot jordeieren, ikke jordleieren, få fordelen av opphevelsen av tienden. For­ pakterne måtte betale eieren et beløp tilsvarende tienden i penger, mens lottbrukerne betalte i forhold til sin del av avlingen. Dette betydde at opphevelsen av føydal­ avgiftene var fordelaktig for borgerskapet og de selveiende bøndene, men den var ikke tilfredsstillende for den store massen av bønder. Misnøyen førte til uro og enkelte ganger til oppstand. Den endelige opphevelsen av føydalavgiftene skjedde under Konventet, etter Girondens fall. Med avskaffelsen av de føydale avgifter og rettigheter brøt en ny oppfatning av eiendomsretten gjennom, som snart skulle bli tatt med blant menneskets naturlige og umistelige rettigheter, nemlig eiendommen i ordets bor­ gerlige mening. Den frie, personlige, ubeskårne eiendom som kan brukes og misbrukes, slik som i romerretten, er bare begrenset av andres eiendom og, i mindre grad, av det offentliges interesse. Denne borgerlige eiendomsoppfatning sto i motsetning ikke bare til den føydale oppfatning av eiendommen som beheftet med avgifter til lensherren, men også til landsbyfellesskapets forestil­ ling om kollektiv eiendomsrett til ålmenning og om privat eiendom beheftet med plikter til fordel for landsbysamfunnet. Den grunnlovgivende forsamling, som nok hadde ønsket en utskiftning av almenningene til fordel for de selveiende bønder, viste forsiktighet på dette punktet og tok ikke skrittet fullt ut. Retten til fritt å bruke sin jord som ble definitivt fast­ slått ved selve anerkjennelsen av den udelte eiendoms­

176

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

rett, bidro til å løse opp det gamle landsbyfellesskapet. En slik triumf for jordbruksindividualismen ville inne­ bære at jordeieren fritt kunne dyrke sin jord uavhengig av skiftetvangen; han kunne innhegne den om han ville og slutte med å legge brakk. Men den grunnlovgivende forsamling vek tilbake for det radikale komiteforslaget om å avskaffe beiteretten i almenningene som stridende mot «den naturlige og konstitusjonelle eiendomsrett», et forslag som saksordføreren Heurtault de Lamerville la fram under slagordet «frihet for jorden». Jordloven av 27. september 1791 trakk ikke alle konsekvensene av de prinsipper som var vedtatt i 1789: innhegning ble til­ latt, men beiteretten i almenningen og retten til å drive kveget over annen manns grunn ble opprettholdt når den hvilte på skjøter eller på sedvane. Småbøndene som hadde lite eller ingen jord, skulle lenge forsvare sine kollektive rettigheter som ikke engang Napoleon våget å ta fra dem med makt. Således besto den gamle jord­ bruksøkonomien og det tradisjonelle landsbysamfunnet gjennom en stor del av 1800-tallet, ved siden av den nye individualistiske rett og det nye jordbruk. Håndverksfrihet ble gjennomført da laugene og mo­ nopolene ble avskaffet. Men borgerne i den grunnlov­ givende forsamling gikk til dette skritt under tvil og nølen. Motstridende interesser sto på spill. Prinsippved­ taket om opphevelse av laugsprivilegiene ble gjort 4. august-natten: «alle provinsers, fyrstedømmers, byers, laugs og sammenslutningers spesielle privilegier blir uav­ vendelig opphevd og går opp i franskmennenes felles rett». Laugene syntes dømt til å forsvinne. Det var slik Camille Desmoulins forsto det: «I denne natten er mesterprøven og laugstvangen opphevd .. . Den som makter det kan åpne sitt verksted. Skreddermesteren, skomakermesteren og parykkmesteren vil gråte, men svennene vil glede seg og lysene vil tennes i kvistkamrene.»

Men man gledet seg for tidlig. I det endelige dekretet av 11. august 1789 var det bare tale om «de spesielle privilegier i provinser, fyrstedømmer, distrikter, kan­

Gjenoppbyggingen av Frankrike

177

toner, byer og sammenslutninger av innbyggere». Lau­ gene besto enda i halvannet år. Under debatten om næringsskatten så talsmannen for skattekomitéen, den tidligere adelsmann d’Allarde, en rekke av problemene i sammenheng. Laugene var likesom monopolene en dyrtidsfaktor, et eksklusivt privilegium som man altså måtte oppheve. Loven av 2. mars 1791, den såkalte «d’Allardeloven», opphevde laugene og også de priviligerte manufakturene. De kapitalistiske produksjonskrefter var der­ med frigjort og fri adgang for alle til å bli mester ble proklamert. Næringsfriheten ble ytterligere utvidet ved at handelskamrene ble avskaffet — de hadde vært orga­ ner for de store handelsfolkene —, likeledes ved at den offentlige håndverksreguleringen — ved «stempel» og kontroll — ble tatt bort, og endelig ved at manufakturinspeksjonen ble avskaffet. Loven om tilbud og etter­ spørsel alene skulle regulere produksjonen, prisene og lønningene.

I et slikt system er kontraktsfriheten mellom arbeids­ giver og arbeidstaker uløselig knyttet til næringsfriheten: arbeidsmarkedet må være fritt på samme måte som pro­ duksjonen. Svennenes foreninger kunne ikke tolereres når mesternes laug ikke ble det — den økonomiske liberalisme kjenner bare individer. Våren 1791 skapte arbeidersammenslutninger uro i borgerskapet, særlig da tømmermannssvennene forsøkte å få kommunestyret i Paris til å tvinge arbeidsgiverne til å godta en lønns­ tariff. I den stemning som lønnskravene skapte ble «Le Chapelier-loven» vedtatt 14. juni 1791. Den forbød folk av samme yrke, arbeidere som mestere, å velge for­ menn, sekretærer eller oldermenn, og «fatte beslutninger eller ha drøftinger om deres såkalte fellesinteresser», altså et forbud mot sammenslutninger og streiker, som kom i konflikt med forenings- og møteretten. Det frie arbeidsmarked vant over foreningsfriheten. Svenneforeningene likesom arbeidersamfunnene for gjensidig hjelp måtte forsvinne. Den 20. juli 1791 ble disse bestemmel­ sene utvidet til også å gjelde landsbygda: enhver fellesopptreden for å påvirke priser og lønninger ble forbudt 12 — Den franske revolusjon I

178

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

for jordeiere og forpaktere som for tjenestefolk og jord­ bruksarbeidere. Dette innebar at man overlot arbeidere og svenner til arbeidsgivernes forgodtbefinnende, som teoretisk var deres likemenn. Forbudet mot forenings­ virksomhet og streik for arbeiderne, som ble stående helt til 1864 når det gjaldt streikeretten, og til 1884 for foreningsrettens vedkommende, utgjorde et av hoved­ punktene i den frie konkurranses økonomi. Liberalismen, som var basert på den abstrakte teori om sosial likhet mellom enkeltindividene, favoriserte de sterkeste.

Endelig har man handelsfriheten. Allerede 29. au­ gust 1789 var kornhandelen igjen blitt frigitt slik som under Brienne, korneksport dog unntatt. Den 18. sep­ tember ble kornprisen fri. Fri innenrikshandel, noe som hadde både en økonomisk og en skattemessig side, ble gjennomført litt etter litt ved opphevelsen av saltskatten (21. mars 1790), av de indre toller og avgifter (31. ok­ tober 1790), av by toll og omsetningsavgift (2. mars 1791). Slik forsvant nesten alle de forbruksskattene som fysiokratene og filosofene hadde fordømt, men økningen i folkets kjøpekraft ble snart oppspist og vel så det av prisstigningen. Hjemmemarkedet ble ett ved opphevel­ sen av de indre tollavgiftene, av kontrollen som fulgte av saltskatten og omsetningsavgiften, av bompengene som nå kunne innløses, av tollbarrierenes «flytting til grensene» som også økonomisk gjorde Alsace og Lorraine til deler av Frankrike. Frihet for finans- og bankvirksom­ het utfylte handelsfriheten: omsetningen av verdipapirer ble fri på samme måte som varehandelen, noe som var til fordel for finanskapitalismen. Utenrikshandelen ble fri i og med opphevelsen av handelskompanienes privilegier. Ostindia-kompaniet var blitt gjenopprettet i 1785: det hadde monopol på han­ delen bortenfor Kapp det gode håp. Til glede for de deputerte fra havnebyene, som talte skipsredernes og eksport- og importfirmaenes sak og hadde gått i spissen for angrepet på kompaniet, opphevde den grunnlovgi­ vende forsamling Ostindiakompaniets monopol 3. april 1790: «Handelen på India på den annen side av Kapp

Gjenoppbyggingen av Frankrike

179

elet gode håp er fri for alle franskmenn». Handelen på Senegal ble frigitt 18. januar 1791. Marseille mistet 22. juli 1791 sitt privilegium på handelen med Levanten og Berberia. Men den grunnlovgivende forsamling gikk på akkord med liberalismens prinsipper når den sto overfor faren for utenlandsk konkurranse, noe som igjen viser hvor realistiske mennene fra 1789 var. Fransk produksjon skulle nyte godt av beskyttelsestoll. Det dreide seg imidlertid om en moderat beskyttelse, idet forsamlingen i tolltariffen av 2. mars 1791 bare tok inn ganske få innførselsforbud som for eksempel på en­ kelte tekstiler, eller utførselsforbud på noen råvarer og på korn. Når det gjaldt kolonihandelen, holdt forsamlin­ gen fast ved det merkantilistiske prinsipp at koloniene bare kunne handle med moderlandet (tolltariffen av 18. mars 1791). Dette viser hvor mektig den pressgruppen var som representerte koloni-interessene — den hadde også tidligere oppnådd å få beholde slaveriet og å nekte de fargede politiske rettigheter. Slik ble det tradisjonelle økonomiske system ganske omstøpt. Riktignok var borgerskapet allerede før 1789 herre over produksjon og handel. Men laisser faire, laisser ptZ5yer-prinsippet frigjorde handelen og industrien fra de hindringer som privilegiene og monopolene skapte. Den kapitalistiske produksjon var oppstått og hadde begynt å utvikle seg innenfor rammen av det føydale eiendoms­ system: denne rammen ble nå sprengt. Det grunnlov­ givende borgerskap fremskyndet utviklingen ved å fri­ gjøre økonomien.

Rasjonaliseringen av statsapparatet Den grunnlovgivende forsamling gikk inn for å erstatte det institusjonelle kaos under det gamle regime med en sammenhengende og rasjonell organisasjon. Denne skulle baseres på en oppbygning av jevnstore enheter som skulle være felles for alle administrasjonsgrener. Folkesuverenitetsprinsippet med den begrensning som census innebar, ble anvendt overalt: administrasjonen ble fylt av valgte

180

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

ombudsmenn. Dette førte til en ytterliggående desentra­ lisering, som svarte til et sterkt ønske i nasjonen. Men det lokale selvstyret viste seg stort sett å være til fordel for borgerskapet alene. 1. Den administrative desentralisering

Den nye inndelingen av landet ble vedtatt i loven av 22. desember 1789 om valgforsamlingene og de admini­ strative forsamlinger. I stedet for de innfløkte gamle lokalinndelingene fikk man et helt nytt system: departe­ mentet, inndelt i distrikter, som igjen var inndelt i kan­ toner og kantonene i kommuner. Den 3. november 1789 hadde Thouret lagt fram en plan om geometrisk inn­ deling: Frankrike skulle deles i departementer på 320 kvadratmil (1 fransk mil = 4 km), og hvert departe­ ment i ni kommuner på 36 kvadratmil. Mirabeau prote­ sterte mot denne oppstykkingen og krevde at man skulle ta mer hensyn til tradisjonene og til historien: «Jeg ønsker en realistisk inndeling som svarer til de lokale for­ hold og omstendigheter, og ikke en matematisk, nesten abstrakt — ideal inndeling som forekommer meg umulig å sette ut i livet. Jeg ønsker en inndeling som ikke bare har til mål å få fram en pro­ porsjonal representasjon, men som fører administrasjonen nær­ mere menneskene og tingene og som muliggjør en mer aktiv del­ tagelse fra borgernes side. Endelig ber jeg om en inndeling som ikke i altfor sterk grad er en nydannelse, men som — om jeg kan uttrykke meg slik — gjør det mulig å inngå et kompromiss med nedarvede fordommer og endog med feil, en inndeling som til­ fredsstiller alle provinsers ønsker og som bygger på allerede eksi­ sterende lokale bånd.»

Dekretet av 15. januar 1790 fastsatte antallet departe­ menter til 83, og grensene ble trukket ut fra de prinsip­ per Mirabeau hadde hevdet. Inndelingen i departementer var langt fra abstrakt, den var i overensstemmelse med de historiske og geografiske krav. Likevel brøt den med den tradisjonelle rammen for livet i provinsene, og ga landet administrative enheter som var klart avgrenset. Kommuneadministrasjonen ble organisert ved loven av

Gjenoppbyggingen av Frankrike

181

14. desember 1789. De aktive borgere i hver kommune valgte, for en periode på to år, et kommunestyre {conseil général) som besto av notabler og av et formann­ skap {corps municipal), sammensatt av kommunefunksjonærene, borgermesteren og kommuneprokuratoren. Den siste, som i de større byene ble bistått av fullmektige, hadde til oppgave å forsvare kommunens interesser. Kommunestyret hadde stor myndighet: utligning og inn­ kreving av skatt, opprettholdelse av ro og orden, med rett til å utskrive nasjonalgarden og erklære unntakstil­ stand, og domsmyndighet i første instans gjennom for­ hørsrett {tribunal de police). Kommunestyrene var valgt ved alminnelig stemmerett og var mer demokratiske enn departementsadministrasjonene som var valgt ved indi­ rekte valg. Et livlig kommunalt liv var et av særtrekkene ved Frankrike under revolusjonen.

Departementsadministrasjonen ble organisert ved loven av 22. desember 1789. Den besto for det første av et råd på 36 medlemmer, valgt for to år av departementets valgmannsforsamling. Rådet valgte blant sine medlem­ mer et direktorium på 8 medlemmer som var i daglig virksomhet og som var rådets utøvende organ. Ved hvert direktorium var det en prokurator som hadde ansvaret for håndhevelsen av lovene. Han sto i direkte forbin­ delse med ministrene i Paris og skulle representere de nasjonale interesser. I praksis var han sekretær for admi­ nistrasjonen. Direktoriet kontrollerte hele departements­ administrasjonen og hadde faktisk overtatt intendantenes tidligere myndighet. Departementet, hvor sentralmyndig­ hetene ikke hadde noen direkte representant, utgjorde således en liten republikk i hendene på høyborgerskapet. Distriktene fikk en organisasjon som var dannet etter mønster av departementets (et råd på 12 medlemmer, et direktorium på 4, og en distriktsprokurator). Distriktene fikk spesielt i oppdrag å selge de nasjonale eiendommer og å fordele skattene mellom kommunene. Kantonene hadde ingen egen administrasjon. Desentralisering og valg avløste således eneveldets sen­ traliserte administrasjon. Sentralmakten hadde intet å si

182

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

over de lokale myndighetene som var i hendene på bor­ gerskapet. Kongen hadde riktignok rett til å suspendere dem, men den lovgivende forsamling kunne gjeninnsette dem. Hverken kongen eller forsamlingen hadde mulig­ het for å tvinge borgerne til å betale skatt eller til å respektere lovene. Da den politiske krisen ble skarpere, satte den desentraliserte administrasjonen den nasjonale enhet i fare. Overalt lå makten i de valgte forsamlinger: når de falt i hendene på motstanderne av det nye system, var revolusjonen truet. For å forsvare revolusjonen ble man to år senere nødt til å gå tilbake til sentraliseringen. 2. Reform av rettsvesenet Reformen av rettsvesenet ble gjennomført i samme ånd som den administrative reformen. Det gamle regimes utallige spesialiserte domstoler ble opphevd, og i stedet fikk man et nytt system av domstoler som var sprunget ut av folkesuvereniteten og som var like for alle. Den nye rettsorganisasjonen hadde til formål å forsvare indi­ videts frihet, og ut fra dette fikk man da et helt system av garantier for den anklagede: stevning innen 24 timer etter arrestasjonen, offentlig domsavsigelse, obligatorisk bistand av en advokat. De kjøpte dommerembetene var forsvunnet og ut fra folkesuverenitetsprinsippet ble jury og valgte dommere innført. For å bli valgt til dommer måtte man ha juridisk eksamen. Dommerne utøvde sin myndighet i nasjonens navn. Juryen avsa kjennelse om saksforholdet, mens dommeren foretok lovsanvendelsen. Juryen ble imidlertid bare opprettet for kriminalsaker.

I sivilrettslige saker innførte den grunnlovgivende forsamling med loven av 16. august 1790 en «fredsdommer» (juge de paixj for hvert kanton. Fredsdommeren ble valgt for to år av primærforsamlingene blant de aktive borgere, og han avsa dom i tvistemål i siste instans opp til 50 livres, og opp til 100 livres i første instans. Han var også forliksdommer; han presiderte familieråd o.s.v. Loven ga fremdeles stor plass for for-

Gjenoppbyggingen av Frankrike

183

liksforhandlinger; de var tvungne i familiesaker. Selv om det ofte var vanskelig å få fredsdommerinstitusjonene til å fungere — de ubetalte rettsvitnene var ikke særlig ivrige i tjenesten — viste de seg etter hvert meget vel­ lykkede og ble en av de mest varige institusjoner som den grunnlovgivende forsamling opprettet. Distriktsdomstolen, som sto over fredsdommerne, besto av fem dom­ mere valgt for seks år av distriktets valgmannsforsamling, mens den offentlige anklager var utnevnt av kon­ gen. Den avsa kjennelser i saker som var appellert fra fredsdommerne; den hadde kompetanse som øverste in­ stans i saker som dreide seg om mindre enn 100 livres. Ut over dette beløpet kunne dens kjennelse appelleres. Det fantes imidlertid ikke noen spesiell appelldomstol: distriktsdomstolene virket gjensidig som appelldomstoler overfor hverandre. For kriminalsaker ble det innført tre rettsnivåer ved lovene av 20. januar, 19. juli og 16. september 1791. I kommunene ble forseelser dømt av en forhørsrett (tri­ bunal de simple police), som besto av kommunale ombudsmenn. I kantonet var det en politirett (tribunal de police correctionnelle), sammensatt av fredsdommeren og to bisittere (prud’hommes). I departementshovedstaden holdt kriminaldomstolen (tribunal criminel) til. Den be­ sto av en president og tre dommere valgt av departemen­ tets valgmannsforsamling, og hadde dessuten en offent­ lig anklager samt en kommissær for kongen som sørget for at den idømte straff ble fullbyrdet. En anklagejury (åtte edsvorne valgt ut ved loddtrekning etter en på for­ hånd oppsatt liste) bestemte om det var grunn til å for­ følge saken; en domsjury (tolv edsvorne valgt ut ved loddtrekning etter en annen liste enn den for første jury) avsa kjennelse i skyldspørsmålet. Jurymedlem­ mene var aktive borgere som i det minste måtte være ganske velhavende. Dommen var inappellabel. Den 25. september 1791 vedtok den grunnlovgivende forsamling en straffelov, som opphevde alle «innbilte overtredelser» som kjetteri og majestetsforbrytelse og innførte tre slags overtredelser («kommunale forseelser», politirettslige for­ seelser, forbrytelser som medførte ærerørig og korporlig

184

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

straff). De straffene som ble fastsatt og som var «abso­ lutt og åpenbart nødvendige», var individuelle og like for alle. På toppen av rettshierarkiet sto to riksdomstoler. Kjæremålsdomstolen (le Tribunal de cassationj som var opprettet ifølge loven av 27. november 1790 og som besto av en valgt dommer fra hvert departement, kunne underkjenne de forskjellige domstolenes kjennelser, men den uttalte seg bare om prosedyrespørsmål og lovsanvendelsen. De opphevde dommer ble sendt tilbake til en annen domstol av samme instans. Riksretten (La Haute Cour nationale) som ble opprettet 10. mai 1791, dømte embetsforseelser begått av ministre og høye embets­ menn og forbrytelser mot statens sikkerhet. Denne rettsorganisasjon var sammenhengende og ra­ sjonell, og den var uavhengig av kongen. Selv om retten fremdeles ble satt i kongens navn, var den blitt nasjo­ nens anliggende. Men i virkeligheten lå den dømmende myndighet, såvel som den politiske og administrative myndighet, i borgerskapets hender. 3. Nasjonen og kirken

Kirkereformen var en nødvendig konsekvens av refor­ men av staten og administrasjonen, fordi statens og kir­ kens områder grep over i hverandre under det gamle regime. Reformen førte til en religiøs konflikt som i høyeste grad var til fordel for kontrarevolusjonen. Med­ lemmene av den grunnlovgivende forsamling, som for det meste var oppriktig troende, ønsket ikke denne konflik­ ten. De lot katolisismen beholde det privilegium å være den eneste offentlige kultus og den eneste som ble støt­ tet økonomisk av staten. Men fylt som de var av gallikanisme mente grunnlovsgiverne seg skikket til å refor­ mere kirken. Geistligheten ble først berørt i sine inntektskilder og sin eiendom. Tienden var blitt opphevd 4. august-natten. For å løse finanskrisen ble kirkens eiendommer 2. no­ vember 1789 stilt til «disposisjon for nasjonen» som

Gjenoppbyggingen av Frankrike

185

til gjengjeld skulle ta på seg å lønne prestene, dekke ut­ giftene til gudstjenesten og til fattigforsorgen. Sogne­ prestene skulle få 1200 livres pr. år, i stedet for de 750 som var deres andel av tienden under det gamle regime. Det konfiskerte kirkegods utgjorde det første «nasjonalgods». Inndragningen av kirkens eiendommer førte uunn­ gåelig til at man tok opp til ny vurdering geistlighetens tradisjonelle organisasjon. Klostergeistligheten ble avskaffet 13. februar 1790. Den var i forfall og dømt av opinioen, og dens eien­ dommer var betydelige. Rekrutteringen ble stoppet ved forbud mot å avlegge munkeløfte.

Presteskapet ble reorganisert ved «Geistlighetens si­ vile forfatning» som ble vedtatt 12. juli 1790 og offent­ liggjort av kongen 24. august. De nye administrative enheter dannet rammen for den nye kirkelige organi­ sasjon: hvert departement ble et bispedømme. Biskopene og sogneprestene skulle velges som andre funksjonærer, biskopene av departementets valgmannsforsamling og sogneprestene av distriktsforsamlingen. De nyvalgte skulle innsettes av sine kirkelige overordnede, biskopene av erkebiskopen og ikke lenger av paven. Domkapitlene, som ble betraktet som priviligerte grupper, ble opphevd og erstattet med bispedømmeråd som deltok i administrasjonen av stiftet. Den franske kirke ble således en nasjonalkirke; den samme ånd skulle herske i kirken og i staten, og ifølge dekretet av 23. februar 1790 skulle prestene fra prekestolen lese og kommen­ tere forsamlingens dekreter. Båndene mellom den franske kirke og pavestolen ble løsere. Pavebrevene ble underkastet regjeringens sensur, og annatene, den franske kirkes avgift til paven, ble opp­ hevd. Selv om paven beholdt sin overhøyhet over den franske kirke, hadde han ikke lenger noen myndighet over den. Men den grunnlovgivende forsamling overlot til paven å «døpe den sivile forfatning», som erkebisko­ pen av Aix, Boisgelin, uttrykte det. Vanskelighetene opp­ sto da også i det øyeblikk man skulle gi den sivile for­ fatning kanonisk gyldighet. Skulle dette gjøres av paven

186

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

eller av et nasjonalt konsil? Den grunnlovgivende for­ samling var redd for en aksjon fra de kontrarevolusjonære biskopene og forkastet tanken om et konsil, og var dermed prisgitt paven. Den 1. august 1790 fikk kardinal de Bernis, ambassadør i Roma, ordre om å innhente pavens godkjennelse. Kardinal de Bernis var mot den sivile forfatning og spilte et dobbeltspill. Han korrespon­ derte med aristokratiske biskoper og oversendte deres opphissede brev til paven. Til slutt lykkønsket han paven for hans motstand mot geistlighetens sivile for­ fatning og gledet seg over sitt eget nederlag som am­ bassadør. Paven hadde allerede fordømt Erklæringen om men­ neskerettighetene som ugudelig, og hans klagemål var mange. Annatene var blitt avskaffet, Avignon sa seg fri fra pavens herredømme og krevde å gå opp i Frankrike. Pius VI holdt like sterkt fast ved sin verdslige makt som ved sin åndelige autoritet. Han ville ha klar beskjed om den franske regjerings hensikter i verdslige spørsmål og fremfor alt i Avignon-affæren, før han tok stilling i det åndelige spørsmål. Han ville ikke ofre sine verdslige interesser for de åndelige ved å ta stilling for tidlig. Han lot derfor tingene trekke i langdrag og begynte en veri­ tabel hestehandel til tross for at den grunnlovgivende forsamling viste måtehold ved 24. august 1790 å nekte å ta standpunkt i Avignon-spørsmålet og oversendte Avignon-borgernes bønnskriv til kongen. Pavens tak­ tikk satte ikke bare hans egne interesser på spill, men skapte samvittighetskonflikt hos de troende og kastet Frankrike ut i religionsskisma og borgerkrig. Imidlertid henvendte det samlede bispekollegiet under ledelse av erkebiskopen av Aix, Boisgelin, seg flere gan­ ger til kongen og til paven for å få den sivile forfatning gjennomført. Biskopene hverken ventet eller ønsket brudd i forhandlingene. Den 30. oktober 1790 offentliggjorde de biskopene som satt i den grunnlovgivende forsamling en «Utredning om prinsippene for geistlighetens sivile forfatning». De tok ikke avstand fra den, men ba om at den ikke skulle settes i kraft før den hadde fått pavens godkjennelse. Den sivile forfatning som ga den franske

Gjenoppbyggingen av Frankrike

187

kirke selvstyre, var ikke nødvendigvis skismatisk i hen­ hold til den rådende kanoniske rett. I 1790 var pavens ufeilbarlighet enda ikke anerkjent som dogme. De fran­ ske biskoper ville oppnå av paven de kanoniske midler som de mente var nødvendige for å kunne sette i verk reformen av de kirkelige distrikter og bispedømmerådene. Forskjellige motiver drev paven til motstand, og de av­ gjørende motiver synes ikke alle å ha vært av religiøs art. De katolske makter, særlig Spania, oppmuntret ham til uforsonlighet. Men like til det siste håpet Boisgelin at paven ikke ville kaste Frankrike ut i skismaet, ut fra den betraktning at det var hans plikt å gi geistlighetens sivile forfatning kanonisk form. Den grunnlovgivende forsamling ble trett av å vente og krevde 27. november 1790 at alle prester skulle avlegge troskapsed til kongerikets grunnlov og dermed til den sivile forfatning som var en del av den. Bare 7 biskoper avla eden. Sogneprestene delte seg i to nesten like store grupper, nokså ulikt fordelt i de forskjellige landsdeler. De «edsvorne» eller «konstitusjonelle» var i flertall i Sørøst-Frankrike, «edsnekterne» i VestFrankrike. Pavens fordømmelse av den sivile forfatning stadfestet den faktiske situasjon. I brev av 11. mars og 13. april 1791 fordømte han høytidelig revolusjonen og den sivile forfatnings prinsipper: skismaet var fullbyrdet. Fra da av var landet delt i to. Edsnekternes opposisjon styrket de kontrarevolusjonæres agitasjon. En religiøs konflikt føyde seg til den politiske. Man har spurt seg hvorfor den grunnlovgivende for­ samling ikke fant en annen løsning. Men å skille kirken fra staten var umulig både av følelsesmessige og av mate­ rielle grunner. Det kunne bare komme som et resultat av den sivile forfatnings nederlag. Ingen talte for å opp­ heve statskirken, man tenkte ikke engang på det. Filo­ sofene hadde tvert om villet knytte kirken til staten og få prestene til å bidra til samfunnets utvikling. Grunnlovsgiverne var trofaste medlemmer av kirken, selv når de ikke var personlig troende, og folket, som var

188

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

dypt katolsk, ville ikke ha funnet seg i et brudd som i dets øyne satte den personlige frelse i fare. Å skille stat og kirke ville blitt betraktet som en krigserklæring mot religonen og ville ha vært et farlig våpen i hendene på de kontrarevolusjonære. Også av rent materielle grunner var et skille umulig. Geistlighetens gods var blitt kon­ fiskert, og man måtte derfor forsørge prestene og dekke kirkens utgifter. Det var disse finansielle vanskeligheter som førte til reorganisasjonen av den franske kirke: det var også av økonomiske grunner at halvparten av de gamle bispedømmer ble opphevd og de fleste klostre stengt. Den religiøse reformen var slik nær knyttet til administrasjonsreformen og til finansproblemet.

4. Skattereformen De generelle prinsipper som hadde ligget til grunn for borgerskapets omforming av statsapparatet, ble også be­ stemmende for skattereformen, som hadde vært et av klageskrivenes viktigste krav. Skatten som heretter ble kalt «bidrag» {contributionj skulle falle likt på alle i forhold til den økonomiske evne, fordelingen av skattene mellom landsdelene ble rasjonalisert og uniformert, skat­ ten ble lagt på individene og fastsatt årlig. Samlet inne­ bar det nye skattesystemet en betydelig lettelse for den store massen av skattytere. De indirekte skattene ble opphevd, med unntagelse av registreringsavgiften, stem­ pelavgift og toll.

Det nye skattesystemet omfattet tre store direkte skat­ ter. Grunnskatten (contribution joncierej, som ble inn­ ført 23. november 1790, rammet inntekter av jord og var, i overensstemmelse med fysiokratenes prinsipper, den viktigste skatten. Men utligningen av grunnskatten forutsatte en riksomfattende matrikkel som alene kunne ha sikret en likelig og rettferdig fordeling av skatten mellom departementene, kommunen og skattyterne. For­ samlingen nøyde seg med å legge de gamle skattebeløpene til grunn for den summen som ethvert departement skulle

Gjenoppbyggingen av Frankrike

189

betale, og de kommunale skattelister ble satt opp etter skattyternes erklæringer. Skatten på rørlig eiendom {contribution mobiliére), som ble innført 13. januar 1791, hvilte på leieinntekter eller på boligens leieverdi. Loven forutsatte skattefrie fradrag for familier og en ekstra­ skatt for enslige. Næringsskatten {patente) ble innført 2. mars 1791 på inntekter av handel og industri. For­ delingen av disse forskjellige skatter ble overlatt kom­ munene og førte til mange ergrelser. Kommunene hadde ofte hverken midler til eller noe ønske om å ta på seg denne utakknemlige oppgaven. Den utveien som besto i å fordele skattene på basis av den gamle vingtieme skapte stor misnøye; det viste seg særlig at skatten på rørlig eiendom falt tyngre på bøndene enn på byens borgerskap. Klagemålene og kommunenes treg­ het fikk i juni 1791 den grunnlovgivende forsamling til å utnevne kommissærer til hjelp for de kommunale myn­ digheter. Det nye skatteinnkrevingssystemet gjorde ikke vanske­ lighetene mindre. Oppebørselen ble overlatt til kommu­ nene, ingen spesiell riksskatteadministrasjon ble opprettet. En valgt oppebørselsmann i hvert distrikt tok mot alle inntektene, mens utbetalingene ble foretatt etter ordre fra statskassen av et «generalanvisningskontor» (payeur général) i hvert departement. Øverst i systemet sto stats­ kassen (Trésorerie nationale), opprettet i mars 1791. Den besto av seks kommissærer som ble utnevnt av kon­ gen og anviste ministerienes utbetalinger. Denne enkle og oversiktlige finansorganisasjonen be­ holdt i det vesentligste sin form gjennom hele 1800tallet. Men umiddelbart bidro den til å forverre finanskrisen. Gjennomføringen av det nye systemet tok tid. De gamle skattene forsvant 1. januar 1791, mens grunnskatten såvidt var blitt innført og eiendomsskatten og næringsskatten enda ikke var trådt i kraft. «Det patriot­ iske bidrag» som var blitt innført 6. oktober 1789, kunne heller ikke gi noen større avkastning på lenge. De lån som Necker hadde utskrevet (30 millioner til 4,5 % rente 9. august 1789, 80 millioner til 5 % rente 27. august 1789) var ikke blitt noen suksess. Samtidig

190

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

økte statsutgiftene på grunn av tilbakebetalingen av geistlighetens lån, erstatningene til innehaverne av kjøpte embeter og offisersstillinger, og senere også på grunn av pensjoner til geistlige og utgiftene til kirken. Statskas­ sen var og ble tom, og staten levde fra dag til dag ved hjelp av forskudd fra diskontobanken. Finanskrisen tvang den grunnlovgivende forsamling til å ta to viktige skritt som utdypet den sosiale revolu­ sjonen: den solgte kirkegodset og innførte papirpenger, assignatene.

Mot en ny sosial balanse: assignater og nasjonalgods På dette området viser det seg i hvilken utstrekning den grunnlovgivende forsamlings verk ble bestemt av den øyeblikkelige situasjons krav og i hvor stor grad borger­ skapet måtte gå ut over den rasjonelle og logiske opp­ bygning som var i dets egne interesser. Det ble nødt til å gripe til stadig mer ytterliggående midler, og fremkalte tilsist en sosial omveltning som det sikkert hverken hadde ønsket eller forutsett, men som ga det nye regime dets solide grunnlag i borgerskapet og bondestanden. 1. Assignatene og inflasjonen

Pengereformen med dens veldige sosiale konsekvenser hadde sitt utspring i finanskrisen. Den 2. november 1789 stilte den grunnlovgivende forsamling kirkegodset til nasjonens disposisjon. Men enda gjensto det å «mobili­ sere» denne masse av fast eiendom. Den 19. desember 1789 besluttet forsamlingen å by ut til salg kirkegods for 400 millioner, representert ved samme sum i «assig­ nater», det vil si sedler som ble utstedt med sikkerhet i nasjonalgodset. Så langt var ikke assignatene annet enn 5 % statsobligasjoner som kunne innløses i kirkegods. Det var altså et gjeldsbevis på staten, og det ble bare ut­ stedt store sedler på 1000 livres. Etter hvert som de

Gjenoppbyggingen av Frankrike

191

kom inn igjen når kirkens gods ble solgt, skulle de maku­ leres for å amortisere statens gjeld. Dersom operasjonen skulle lykkes, måtte den skje raskt. Men assignatene var ikke lette å plasere: situasjo­ nen var usikker, geistligheten fortsatte å administrere sitt gods, og kirkereformen var enda ikke vedtatt. Der­ med ble den grunnlovgivende forsamling nødt til å fatte radikale beslutninger: den 20. april 1790 ble geistlig­ heten fratatt administrasjonen over godset, en måned senere vedtok forsamlingen kirkebudsjettet, og 14. mai fastsatte den salgsvedtekter for nasjonaleiendommene. Men statskassen var fremdeles tom og underskuddet vokste for hver dag. Gjennom en rekke vedtak gjorde forsamlingen skritt for skritt assignatene om fra rente­ bærende obligasjoner til pengesedler som ikke var rente­ bærende og som kunne brukes til å betale gjeld av enhver art. Den 27. august ble assignatene omgjort til banksedler og den utstedte mengde ble hevet til 1200 millioner liv­ res. Sedler av middels verdi (50 livres) ble trykket, i på­ vente av småsedler på 5 livres (6. mai 1791). På den måten fikk en operasjon som først var ment å skulle amortisere gjelden, et helt annet mål og ble brukt til å dekke budsjettunderskuddet. Dette fikk særlig uoverskuelige konsekvenser på det økonomiske og sosiale om­ rådet. Som pengesedler sank assignatenes verdi hurtig. Det kom til stadig nye emisjoner. Forsamlingen bidro til ver­ diforringelsen da den 17. mai 1790 ga tillatelse til fri veksling etter markedspris. Metallpengene ble trukket ut av sirkulasjonen og snart begynte man å skille mellom to priser, én i mynt, en annen i papirpenger. Utstedelsen av småsedler førte til ytterligere fall. Kursen sank fra 5 til 25 % i løpet av 1790, og i mai 1791 var 100 livres verdt bare 73 på London-markedet. Assignatenes sosiale konsekvenser var mangfoldige. For de lavere klasser av folket, som særlig fikk føle inflasjonens virkninger, ble levekårene forverret. Sven­ nene og arbeiderne som ble betalt i papirpenger, fikk sin kjøpekraft redusert. Det ble dyrere å leve, prisstig­ ningen på grunn av sedlenes fall fikk de samme virknin-

192

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

ger som matvaremangelen hadde hatt. Den sosiale uro tok til på ny: de høye levekostnadene satte folket i byene opp mot høyborgerskapet og bidro til dets fall. Inflasjo­ nen var også en ulykke for visse deler av borgerskapet. Embetsmenn som hadde fått erstatning i sedler for sine kjøpte embeter, og rentierer fra det gamle regime som hadde plasert sine sparepenger i statspapirer eller i hypo­ teklån fikk sine inntekter redusert etter hvert som ver­ dien sank. Inflasjonen rammet den oppsparte rikdom, mens den derimot var fordelaktig for spekulantene. Fremfor alt gjorde assignatene som penger det mulig for alle å kjøpe kirkegods, mens de som statsobligasjoner ville ha reservert dette for statens kreditorer, leveran­ dører, finansfolk og tidligere innehavere av kjøpte em­ beter. Assignatene var ikke lenger bare en finansiell nødutvei, men ble et mektig politisk og sosialt virke­ middel. 2. Nasjonalgodset og den borgerlige eiendoms vekst

Salget av nasjonalgodset og assignatene førte til en nyfordeling av jorden som understreket revolusjonens sosiale karakter. Måten den ble solgt på innfridde ikke småbøndenes forhåpninger: de fleste bøndene hadde ikke nok jord til å kunne leve uavhengig, deres jordmangel kunne vært avbøtet dersom man hadde utvidet tallet på selveiende bønder ved å selge nasjonalgodset i små en­ heter og ved å gi bøndene gunstige betalingsbetingelser. Slik kunne man ha fullført den jordbruksreform som var blitt påbegynt med opphevelsen av føydalrettighetene. Men statens finansielle behov veide tyngre, og de falt sammen med borgerskapets interesser. Salget av nasjonal­ godset ble, like lite som innløsningen av føydalavgiftene, bestemt av hensynet til bondestanden: det styrket tvert om de besittende klassers herredømme. Loven av 14. mai 1790 bestemte at kirkegodset skulle selges pr. bruk under ett ved auksjon i distriktshovedstaden. Alt dette var betingelser som var til ulempe for de fattige bøndene. Dessuten ble de eksisterende for-

Gjenoppbyggingen av Frankrike

193

paktningskontrakter opprettholdt. Men for å få en del av bøndene til å slutte seg til borgerskapets nye sam­ funnsorden, gikk forsamlingen med på å godta avbeta­ linger over tolv år med 5 % rente og oppstykking av eiendommene når dette førte til et tilbud som oversteg auksjonstilbudet for eiendommen under ett. Dette med­ førte at bøndene flere steder slo seg sammen for å kjøpe den jorden som var til salgs i deres landsby, somme ste­ der ble de som bød over dem drevet bort med makt. Bondeeiendommen vokste, for eksempel i Cambrésis, hvor bøndene fra 1791 til 1793 kjøpte ti ganger så mye jord som borgerne, og likeledes i Picardie, Laon- og Sensområdene. Ikke desto mindre var det de jordbrukerne som allerede eide jord, storbondene og enda mer borger­ skapet, som fikk fordel av salget av kirkegodset, og det var sjelden at en dagarbeider eller en småbonde kunne tilegne seg et jordstykke. Jordproblemet var like uløst, selv om oppstykkingen av kirkens store eiendommer førte til deling av brukene og dermed tillot mange bøn­ der å bruke jorden som lottbrukere eller forpaktere. Snart etter førte assignatenes fall til at det gjennom spe­ kulasjon ble samlet store formuer i hendene på «svarte bander» av eventyrere og spekulanter. *

*

*

Den grunnlovgivende forsamlings veldige verk spente over alle områder — politikk, administrasjon, religion og økonomi. Landet og folket ble fornyet og grunnen til et nytt samfunn ble lagt. Som barn av fornuften og av opplysningstiden reiste grunnlovsgiverne et logisk, klart og enhetlig byggverk. Men fordi de også var barn av borgerskapet, tøyde de de høytidelig proklamerte prin­ sipper om frihet og likhet slik at de hjalp fram sine egne klasseinteresser. Derved vakte de misnøye i folkets mas­ ser og blant demokratene, likesom blant aristokratene og den gamle priviligerte klasse som hadde fått sitt herre­ dømme brutt. Endog før forsamlingen ble oppløst og før dens arbeid var fullført, reiste mange problemer seg truende. Ved å bygge den nye nasjonen på et så snevert 13 — Den franske revolusjon I

194

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

grunnlag som det borgerskap som kom innenfor censusgrensene, la den grunnlovgivende forsamling sitt verk åpent for en mengde selvmotsigelser. Den var tvunget til å bekjempe det uforsonlige aristokratiet, men skjøv samtidig fra seg det utålmodige folket og dømte dermed den borgerlige nasjon til ustabilitet og snart til krig. Nye økonomiske bånd, men som bare kunne være borgerlige bånd, befestet den nye enheten. Det innen­ landske marked var blitt ett ved at man radikalt hadde gjort slutt på den føydale oppstykkingen og frigjort den innenlandske handel. På den måten ble de økonomiske forbindelser mellom de forskjellige deler av landet kon­ solidert og den innbyrdes solidaritet befestet. Nasjonen ble klart avgrenset i forhold til andre land ved at tollgrensene ble rykket ut til de politiske grensene og ved at man beskyttet landets produksjon mot utenlandsk konkurranse. Men samtidig som borgerskapet fullførte dette enhetsverket, splittet det tredjestanden ved å gjen­ nomføre den økonomiske liberalisme. Opphevelsen av laugene og av håndverksreguleringen måtte nødvendigvis irritere mesterne som ble fratatt sitt monopol. Den frie kornhandel ble møtt med alminnelig fiendskap i folket både i by og på land. Bøndene sto ikke mindre fiendtlig til den frie bruksrett til jord: de kollektive rettighetene, som sikret de fattige bøndene et utkomme, syntes tapt for godt. De brede lag av folket som holdt fast ved den tradisjonelle økonomi og den offentlige regulering ble skuffet over revolusjonen. Det var fare for at de kunne vende seg bort fra et fedreland som ble oppfattet i en klasses interesse. De var stengt ute av censusordningen som hele det politiske liv var bygd på. Riktignok hadde den grunn­ lovgivende forsamling lagt grunnen til en nasjon hvor alle skulle stå sammen, ved i prinsippet å proklamere likheten, ved å oppheve alle de korporasjoner med sær­ rett som splittet opp det gamle samfunnet, og ved å hevde en individualistisk oppfatning av samfunnsforhol­ dene. Men ved å regne eiendomsretten blant de natur­ lige og umistelige rettigheter, innførte den en selvmot­ sigelse i sitt verk som den ikke kunne komme ut av og

Gjenoppbyggingen av Frankrike

195

som ble demonstrert ved opprettholdelsen av slaveriet og ved innføringen av census. Politiske rettigheter ble tildelt i forhold til rikdom. Når de tre millioner passive var satt utenfor, besto nasjonen da av de vel fire mil­ lioner aktive som dannet primærforsamlingene, eller be­ sto den av de 50 000 valgmenn i de egentlige valgforsamlingene? «Nasjonen, kongen, loven», denne berømte formu­ lering som under dekke av prinsippet om folkesuvereni­ teten symboliserer forsamlingens konstitusjonelle verk, kunne ikke narre noen. Det var det velstående borger­ skap som utgjorde nasjonen, og det skulle vise seg at nasjonen i denne forstand ikke maktet å hevde seg under de påkjenninger som kontrarevolusjonen og krigen brakte.

IV Den grunnlovgivende forsamling og kongens flukt (1791)

Den institusjonelle oppbygning som den grunnlovgivende forsamling hadde reist, begynte allerede i 1791 å slå sprekker under presset fra forskjellige sider. Aristokratiet nektet fortsatt hårdnakket enhver innrømmelse og umu­ liggjorde dermed det kompromiss som igjen ble forsøkt av triumviratet Barnave, Du Port og Lameth. Appellen til utlandet om å intervenere og frykten for invasjon ga troen på «det aristokratiske komplott» ny næring i fol­ ket. Å forsvare nasjonen kom dermed etter hvert i første rekke og bidro til å skjerpe den sosiale spenningen innen den gamle tredjestanden og ødelegge den skrøpelige ba­ lansen som borgerskapet hadde bygd sin makt på.

Kontrarevolusjon og folkefremstøt Allerede sommeren 1790 ble det klart at La Fayettes politikk hadde lidd nederlag. En forsoning mellom aristo­ kratiet og det borgerlige samfunn var umulig. Skismaet og de edsnektende prestenes agitasjon styrket aristokra­ tenes motstand. Assignatenes fall og den økonomiske krisen utløste nye folkebevegelser. 1. Kontrarevolusjonen: aristokrater, emigranter og edsnektere

Emigrantene, aristokratene og edsnekterne fant hveran­ dre i kontrarevolusjonen. Emigrantene var virksomme langs landets grenser. De viktigste emigrantsentrene var Rhinland (Koblenz, Mainz, Worms), Italia (Torino) og England. Emigran-

Kongens flukt

197

tene intrigerte for å fremkalle en utenlandsk intervensjon mot revolusjonen. I mai 1791 hadde greven av Artois en samtale i Mantova med keiser Leopold II som imidler­ tid avslo å gripe inn. Aristokratenes agitasjon spredte seg også innen Frank­ rike og var ikke lenger begrenset til konstitusjonelle spørsmål. Aristokratene, «de svarte», forsøkte å bringe assignatene i miskreditt og hindre salget av nasjonaleiendom. Væpnede oppstander økte i antall. I februar 1791 forsøkte «dolke-kavalerene» (les chevaliers du poignard) å bortføre kongen fra Tuileriene. En væpnet samling som 20 000 rojalistiske nasjonalgardister hadde dannet i Jalés i det sørlige Vivarais, ble først oppløst med makt i fe­ bruar 1791. I juni 1791 prøvde baronen av Lézardiére å få i stand et opprør i Vendée. Overalt rørte aristokratene på seg. Agitasjonen som de edsnektende prestene drev ga ny kraft til den kontrarevolusjonære opposisjon. Edsnekterne gjorde felles sak med adelen og var aktive forkjem­ pere for kontrarevolusjonen. De fortsatte å forrette guds­ tjenesten og meddele sakramentene. Dette skapte en dyp splittelse i folket. Mange ville ikke sette sin frelse på spill ved å svikte de «gode prestene», og edsnekterne kunne derfor trekke befolkningen med seg over i kontra­ revolusjonen. Da uroen vokste, ga den grunnlovgivende forsamling 7. mai 1791 edsnekterne tillatelse til å for­ rette gudstjeneste, ikke som del av statskirken, men som privat, tolerert kultus. Men dette opphisset på sin side de konstitusjonelle som var redde for ikke å kunne stå mot konkurransen fra edsnekterne. Religionskrigen brøt løs. 2. Folkets fremstøt: sosial krise og politiske krav

Samtidig vokste den revolusjonære opposisjon og gjorde nasjonalforsamlingens balansepolitikk enda vanskeligere. Den religiøse konflikt fordoblet ikke bare det aristo­ kratiske partis styrke, den skapte også et antiklerikalsk parti. For å støtte det konstitusjonelle presteskap gikk

198

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

jakobinerne til voldsomme angrep på den romerske kato­ lisisme og fordømte overtro og fanatisme. «Man har,» skrev La Feuille villageoise, «bebreidet oss for at vi selv har vært noe intolerante overfor papismen. Man har be­ breidet oss for at vi ikke alltid har skånet troens udødelige tre. Men dersom man studerer dette ukrenkelige tre nærmere, vil man finne at fanatismen er så innfiltret i alle dets grener at man ikke kan angripe det ene uten at det ser ut som om man angriper det andre.»

De antiklerikale forfatterne gikk lenger og lenger, krevde at bevilgningene til kirken skulle strykes og frem­ kastet tanken om en patriotisk og borgerlig kultus, som man kunne se innvarslet i den store nasjonale føderasjonsfesten. Den demokratiske agitasjonen var også et svar til edsnekterne. Den gjensidige sympati og forståelse mellom kongen og de ikke-edsvorne ga demokratene vind i sei­ lene. Allerede i 1789 hadde Robespierre krevd alminnelig stemmerett. Det demokratiske partiet vokste fram gjen­ nom en mengde folkelige, politiske klubber. I Paris hadde læreren Dansard 2. februar 1790 grunnlagt det første «Brodersamfunn for de to kjønn». Disse folke­ lige foreninger, som var åpne også for passive borgere, oppnevnte i mai 1791 en sentralkomité. Cordelierklubben som var grunnlagt i april 1790 og som var en veri­ tabel kampgruppe, holdt bevegelsen i gang, overvåkte aristokratene, tiltok seg kontroll med administrasjonen og virket som pressgruppe gjennom enqueter, under­ skriftskampanjer, petisjoner, demonstrasjoner og om nød­ vendig opptøyer. Marat og Bonneville oppmuntret beve­ gelsen i sine aviser «Folkevennen» (L’Ami du peuple) og «Geværmunningen» (La Bouche de fer). Enkelte demokrater erklærte seg til og med for republikanere og samlet seg omkring Roberts avis Le Mercure national. Den sosiale uro tok seg opp igjen våren 1791. Det var bondeopptøyer i Nivernais og Bourbonnais, Quercy og Périgord. Det gjæret blant arbeiderne i Paris. Arbeids­ løsheten var ikke blitt mindre, og luksusindustrien gikk tilbake. Prisene steg, og enkelte yrkesgrupper som typo­ grafene, hovslagerne og tømmermennene, organiserte seg

Kongens flukt

199

for å kreve minstelønn. Brodersamfunnene og avisene støttet arbeidernes sak og angrep «den nye føydalisme»: entreprenørene og handelsfolkene som dro fordel av den økonomiske liberalisme. Den sosiale uro ga grobunn for den demokratiske bevegelse.

3. Den grunnlovgivende forsamling og forsøket på å stoppe revolusjonen

Overfor denne dobbelte trusel strammet den grunnlov­ givende forsamling sin politikk. Borgerskapet var like mye skremt av bevegelsene i folket som av den aristo­ kratiske kontrarevolusjonens renkespill. Ettersom La Fay­ ette hadde mistet sin popularitet og sin innflytelse over kongen, sto Mirabeau for en tid fram i første rekke. Mirabeau, som ved dekretet av 7. november 1789 var blitt fjernet fra regjeringen, hadde latt seg kjøpe av hof­ fet. Hans første innberetning til kongen er datert 10. mai 1790. Mirabeau var tilhenger av en sterk kongemakt og hadde forsøkt å få gitt kongen rett til å slutte fred og erklære krig. Han rådet nå kongen til å sette i verk en omfattende propaganda- og bestikkelsesplan: man skulle opprette et parti, deretter skulle kongen forlate Paris, oppløse forsamlingen og skrive ut nyvalg. Men Lud­ vig XVI hadde like liten tillit til Mirabeau som til La Fayette. Det eneste hoffet festet seg ved i hans plan, var forslaget om å kjøpe seg støtte, som Talon, intendanten for kongens kasse, satte i verk ved å engasjere agenter og bestikke politikere. Mirabeau kom ikke til å oppleve nederlaget for sin politikk; han døde plutselig 2. april 1791. Med ham mistet den revolusjonære scene en av dem som hadde spilt en hovedrolle i 1789. Triumviratet Barnave, Du Port og Lameth tok med én gang Mirabeaus plass. De var mer redd for demokratenes fremmarsj og uroen i folket enn for aristokratenes intri­ ger, og satte seg fore å stanse revolusjonen. Ved hjelp av penger fra hoffet startet triumviratet avisen Le Logographe, som helte til høyre og nærmet seg La Fayette. Triumviratet sto sterkt i den grunnlovgivende forsamling

200

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

og fikk gjennom en dreining mot høyre. De passive bor­ gerne ble stengt ute fra nasjonalgarden, og kollektive petisjoner (undertegnet av flere i fellesskap) ble for­ budt. Le Chapelier-loven som forbød sammenslutninger og streiker, ble vedtatt 14. juni 1791. Den reaksjo­ nære politikk som denne loven var en del av forklarer venstresidens opptreden ved denne anledning. Robespierre forholdt seg taus, skjønt han tidligere ved alle anlednin­ ger hadde forsvart folkets rettigheter med klarsyn og fasthet, og han gjorde det enda 27. og 28. april under debatten om nasjonalgardens organisasjon . «Hvem er det som har gjennomført vår ærefulle revolusjon? Er det de rike, er det de mektige? Folket alene kunne ønske den og gjennomføre den, og av samme grunn er det folket alene som kan støtte den.»

Den sosiale rekkevidde av Le Chapelier-loven gikk ikke helt opp for Marat heller: han betraktet den frem­ for alt som en reaksjonær politisk lov som begrenset møte- og petisjonsretten: «De har tatt fra arbeidernes og håndverkernes store klasse ret­ ten til å samles for å drøfte sine interesser på lovlig måte,» skrev han i Folkevennen av 18. juni 1791. «Deres hensikt var å hindre folk i å komme sammen for å beskjeftige seg med offentlige spørsmål.»

Igjen så man et utkast til kompromiss med aristokra­ tiet. Av frykt for demokratiet ville triumviratet og La Fayette forandre konstitusjonen, sette opp censusgrensen og styrke kongens makt. Men en slik politikk forutsatte samarbeid fra «de svarte» og godkjennelse fra kongen. Aristokratenes motstand gjorde den umulig, og kongens flukt viste med all tydelighet hvor håpløs den var.

Revolusjonen og Europa Den grunnlovgivende forsamlings stilling ble enda mer kritisk i løpet av 1791 ettersom utenrikspolitiske van­ skeligheter kom i tillegg til uroen i landet. Det nye Frankrike og det gamle Europa sto mot hverandre, på

Kongens flukt

201

samme måte som føydalaristokratiet sto mot det kapital­ istiske borgerskap og kongelig enevelde mot liberalt styre. Konflikter mellom maktene hindret dem en tid fra å rette oppmerksomheten mot det som skjedde i Frankrike. Men emigrantene og Ludvig XVI gjorde kam­ pen uunngåelig da de ba utlandet om hjelp til å gjen­ opprette eneveldet og adelens sosiale forrang.

1. Revolusjonær smitte og aristokratisk reaksjon Fra første stund var fyrstene urolige for gjennomslags­ kraften i den revolusjonære propaganda. Begivenhetene under revolusjonen og prinsippene fra 1789 hadde i seg selv en spredningskraft som var sterk nok til å sette folkene i bevegelse og rokke ved kongenes enevelde. Begivenhetene i Frankrike vakte overalt en umettelig nysgjerrighet. Utlendingene strømmet til Paris som «frihetspilgrimer»: fra Mainz kom Georges Forster, fra England dikteren Wordsworth, fra Russland forfatteren Karamzin. De tok del i den politiske strid, besøkte flittig klubbene og gjorde seg til aktive propagandister for revo­ lusjonens idéer. De ivrigste blant dem var de politiske flyktningene fra Savoia, Brabant, Sveits og Rhinland. Allerede i 1790 dannet sveitsiske flyktninger, særlig fra Genéve og Neufchåtel, «Den helvetiske klubb». Opplysningsidéenes fremgang blant borgerskapet og adelen hadde gjort Tyskland og England spesielt motta­ gelige for den revolusjonære smitte. I Tyskland mottok professorer og forfattere nyhetene fra Paris med begeistring: universitetsbibliotekaren For­ ster i Mainz, dikteren Klopstock i Hamburg, filosofene Kant og Fichte i Prøyssen. I Tiibingen plantet studen­ tene frihetens tre. Bevegelsen vokste ut over de intel­ lektuelle kretser og grep også borgerskapet og bøndene. I Rhinlandene, i Pfalz, nektet bøndene å betale avgiftene til lensherrene, og bondeopptøyer brøt ut i Sachsen, i området omkring Meissen. I Hamburg feiret borgerska­ pet ettårsdagen for Bastillens fall ved en fest hvor del­ tagerne bar trefargede bånd, mens et kor av unge piker

202

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

sang en lovsang til friheten og Klopstock leste en ode til gallernes frihet. I England erklærte Fox, en av lederne for whig-partiet, Wilberforce, lederen av kampen mot slaveriet, filosofen Bentham og kjemikeren Priestley seg åpent for revolu­ sjonen. Men om de ledende klasser stilte seg velvillig i begynnelsen, kjølnet deres begeistring etter hvert som revolusjonen gikk lenger. Bare de radikale og dissenterne fortsatte å sympatisere med revolusjonen og krevde re­ former i sitt eget land. I Manchester ble «The Constitutional Society» dannet i 1790, mens «The London Society for Promoting Constitutional Information» ble startet på nytt i 1791. Dikterne var de som lengst bevarte sin begeistring fra den første tiden: Blake og Burns, Wordsworth og Coleridge som i 1798, i sin ode «Frank­ rike», mintes sin opprømte begestring: «When France in wrath her giant-limbs upreared, And with that oath, which smote air, earth, and sea, Stamped her strong foot and said she would be free .. .»

Det varte imidlertid ikke lenge før reaksjonen begynte å vise seg i Europa. Aristokratiet ble kontrarevolusjonært da seigneurenes rettigheter og føydalavgiftene ble opphevd, geistligheten ble det etter at kirkens gods ble konfiskert. Borgerskapet ble oppskremt av de stadige opptøyene. Emigrantene gjorde hva de kunne for å sette det gamle regimes klasser opp mot det revolusjonære Frankrike. Allerede i 1789 hadde greven av Artois slått seg ned i Torino, og i 1790 organiserte emigranter seg i militære avdelinger i kurfyrstedømmet Trier. De nød­ stedte men hovmodige emigrantene, som satte sine egne klasseinteresser foran landets, tenkte seg at de ved hjelp av noen små troppestyrker skulle kunne innta Paris, som de mente var i hendene på en håndfull opprørere. Alle­ rede fra begynnelsen av 1790 ble den franske demokrat-' iske bevegelse angrepet i tyske pamfletter og aviser. I England var det det jordeiende aristokrati og den angli­ kanske kirke som satte i gang reaksjonen; ved valgene i 1790 ble toryenes flertall styrket, og parlamentsreformen ble utsatt. I november 1790 offentliggjorde Burke sin

Kongens jlukt

203

Reflection on the Revolution in France, som ble kontra­ revolusjonens evangelium. Her blir den franske revolu­ sjon fordømt fordi den ødelegger aristokratiet og river ned klassehierarkiet som er en guddommelig institusjon. Thomas Paine, som allerede var berømt fordi han hadde tatt parti for opprørerne i Amerika, svarte i 1791 i sin Rights of Man som vakte sterk gjenklang i folket. Burke lanserte tanken om et kontrarevolusjonært korstog. Om­ trent på samme tid, våren 1791, fordømte pave Pius VI høytidelig den franske revolusjons prinsipper. I mars la den spanske regjering troppestyrker som et belte langs Pyrenéene for å stanse «den franske pesten». Til denne europeiske kontrarevolusjon satte Ludvig XVI alt sitt håp. 2. Ludvig XVI, den grunnlovgivende forsamling og Europa Ludvig XVI og det europeiske aristokrati hadde det samme politiske mål. I hemmelighet ba Ludvig Europas fyrster om å intervenere. Emigrantene virket i samme retning: i Madrid ba greven av Artois om en militær intervensjon til støtte for opprørene i Sør-Frankrike. Calonne, som siden november 1790 hadde virket som «minister» for de emigrerte medlemmer av kongehuset, satte sin tro til Prøyssen; den hæren som fyrsten av Condé organiserte i Koblenz skulle legge veien åpen for de utenlandske tropper og det gamle regime skulle gjen­ innføres. Ludvig XVI hadde bare tilsynelatende godtatt revolusjonen; allerede i november 1789 hadde han i et brev til Karl IV av Spania tatt avstand fra de innrøm­ melser han var nødt til å gjøre. Ved slutten av 1790 bestemte han seg til å flykte og ga markien av Bouillé, mannen bak massakrene i Nancy som nå hadde kom­ mandoen i Metz, ordre om å dekke hans flukt. Planen var å be de europeiske makter om å stille krav til den grunnlovgivende forsamling om å revidere sine dekreter, og å sette makt bak kravet ved en militær oppmarsj ved grensene. Til tross for deres generelt fiendtlige innstilling over-

204

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

for revolusjonen reagerte fyrstene forskjellig. Katharina II av Russland var tilsynelatende begeistret for ideen om et kontrarevolusjonært korstog: «Ødelegge det franske anarki er å berede seg en udødelig ære.» Gustaf III av Sverige var rede til å lede koalisjonen og innfant seg i Aachen våren 1791. Fredrik-Wilhelm av Prøyssen og Viktor-Emmanuel III av Sardinia var også vunnet for saken. Men keiser Leopold II var mer tilbakeholden og det samme gjaldt for den engelske regjering. Fremfor alt sto indre rivalitet og territoriale ambisjoner i veien for en koalisjon og fyrstene kunne intet gjøre uten keiseren som var koalisjonens naturlige leder. Men Leopold var i bunn og grunn ikke mot konstitusjonelle reformer, han hadde ikke noe mot at den franske kongens makt var svekket, og han hadde nok av bekymringer i sine egne land og på rikets østgrense. Hovedproblemene for den grunnlovgivende forsamling var en rekke juridiske og territoriale konfliktspørsmål der utenlandske fyrster og det revolusjonære Frankrike kom i motsetning til hverandre. Saken om territorialfyrstene i Alsace hadde sitt ut­ spring i opphevelsen av føydalrettighetene: et stort antall tyske fyrster som hadde eiendommer i Alsace mente at deres rettigheter var blitt krenket og protesterte overfor den tyske riksdag mot den grunnlovgivende forsamlin­ gens beslutninger.

Avignon-affæren bidro til å gjøre paven uforsonlig stemt mot Frankrike. De pavelige besittelsene Avignon og Comtat-Venaissin gjorde opprør og avskaffet det gamle regime. Den 12. juni 1790 besluttet Avignon å bli en del av Frankrike. Den grunnlovgivende forsamling nølte og lot saken trekke i langdrag. Da spørsmålet om Avignon kom opp til debatt 24. august, gikk forsam­ lingen inn for å unngå å gi paven grunn til nye klagemål. Etter forslag av Tronchet ble bønnskrivet fra Avignon oversendt kongen med den begrunnelse at det var han som hadde initiativet i diplomatiske saker. For ikke å skade de forhandlinger som pågikk om geistlighetens

Kongens flukt

205

sivile forfatning unngikk man å ta stilling til sakens realitet. Imidlertid begynte den grunnlovgivende forsamling å utforme en ny folkerett som var avledet av prinsippene fra 1789. Den 22. mai 1790 ble erobringsretten høyti­ delig forkastet. Bare gjennom menneskenes fritt uttrykte vilje kan nasjoner konstitueres. I november 1790 er­ klærte forsamlingen overfor de tyske fyrster at Alsace var fransk, ikke i kraft av erobringsretten, men i kraft av innbyggernes vilje slik den var kommet til uttrykk ved deres deltagelse i føderasjonen av 14. juli 1790. Merlin de Douai forsøkte å klargjøre de nye folkerettsprinsippene. Den 28. oktober 1790 stilte han den dynastiske stat opp mot nasjonen som en frivillig sammen­ slutning: «Det er intet annet rettsgyldig bånd enn den samfunnspakt som i fjor i denne forsamling ble inngått mellom tidligere og nye franske borgere.»

Med dette hentydet han til Tredjestandens beslutning av 17. juni 1789 om å utrope seg til nasjonalforsamling og til vedtaket av 9. juli om å erklære seg for grunnlov­ givende forsamling. Et eneste «uendelig enkelt» spørs­ mål reiste seg, sa Merlin de Douai, nemlig «om det er i kraft av diplomatiske pergamenter at det alsaciske folk har rett til å kalle seg franskmenn ... Hvilken rolle spiller de for folket i Alsace, hvilken rolle spiller de for det franske folk, disse traktater som i eneveldets tid ble satt opp for å forene det første med det siste? Folket i Alsace har sluttet seg til det fran­ ske folk fordi det selv ønsket å gjøre det; det er altså dets egen vilje alene og ikke Miinster-avtalen som har gitt denne unionen rettskraft.»

Denne viljen hadde Alsace gitt uttrykk for ved å delta i føderasjonsfesten av 14. juli 1790. I mai 1791, da paven hadde forkastet geistlighetens sivile forfatning, besluttet forsamlingen å okkupere Avignon og Comtat for å rådspørre befolkningen: den 14. september 1791 ble anneksjonen vedtatt. I de suverene fyrstenes øyne betydde altså den nye internasjonale rett at den revolusjonære nasjonen hadde rett til å annektere

206

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

de £olk som uttrykte ønske om det. Det betydde en full­ stendig omveltning av prinsippene for det gamle regimes diplomati. Men samtidig var forsamlingen redd for å fremkalle en krig, som kunne tjene hoffets interesser. Den tilbød de tyske fyrster en erstatning, som Ludvig XVI straks rådet dem til å avslå. Den trakk ut anneksjonen av Avignon så lenge som mulig. Denne fredspolitikken kunne føres så meget lettere som Prøyssen, Østerrike og Russland var opptatt av det polske spørsmål. Leopold var klar over at når Ferdrik-Wilhelm og Katharina pres­ set på for å få i stand en militær intervensjon i Frankrike, var det i håp om at de kunne ordne det polske spørsmål til sin fordel, mens han var opptatt i vest. Han fore­ trakk å avstå fra å intervenere. Forsamlingens fredspolitikk ble ødelagt av kongens flukt, og Leopold ble tvunget til å gripe inn i de franske forhold.

Varennes: Kongen unnsier revolusjonen (juni 1791) Kongens flukt er en av revolusjonens viktigste hendelser. På det innenrikspolitiske plan viste den hvor uforsonlige motsetningene var mellom kongemakten og den revolu­ sjonære nasjonen; på det utenrikspolitiske plan fremskyn­ det den krigsutbruddet. 1. Kongens flukt (21. juni 1791)

Kongens flukt var blitt forberedt lang tid i forveien av grev Axel Fersen, en svensk venn av Marie-Antoinette. Under påskudd av å skulle sikre en transport av penger til Bouillés hær, hadde man forlagt skyssposter og kavaleriavdelinger langs hele ruten fra Paris til bortenfor Sainte-Menehould. Over Chålons-sur-Marne og Argonne skulle kongen på den måten nå Montmédy. Henimot midnatt 20. juni 1791 forlot Ludvig XVI Tuileriene for-

Kongens flukt

207

kledt som kammertjener sammen med sin familie. Om­ trent samtidig inspiserte La Fayette vaktholdet ved slot­ tet og fant det i god orden. Men i lang tid allerede hadde han latt en port til Tuileriene stå ubevoktet for å gi Fersen fri adgang til dronningen. En tung reisevogn var blitt bygd til formålet, og den kongelige familie stuet seg sammen i den. Den ble fem timer forsinket, og da ingen kom, ble skysspostene bor­ tenfor Chålons trukket tilbake. Da kongen natten mellom 21. og 22. juni kom til Varennes, fant han ikke de hes­ tene og kuskene som skulle vente der og måtte gjøre opphold. Men i Sainte-Menehould var kongen blitt gjen­ kjent av sønnen til postmesteren Drouet. Drouet satte etter ham, nådde igjen kongens vogn i Varennes og fikk sperret broen over Aire. Stormklokken ringte, bøndene stimlet sammen, og kavalerisoldatene som ble tilkalt for å beskytte kongen fraterniserte med folket. Den 22. om morgenen måtte kongefamilien starte på vendereisen til Paris som foregikk mellom rekker av nasjonalgardister som var kommet til fra landsbyene langs ruten. Bouillé som var blitt underrettet om at kongen var blitt stop­ pet, kom først fram til Varennes etter at kongen var dratt. Om kvelden 25. juni gjorde kongen sitt inntog i Paris mellom to rekker av soldater som tok mot ham med nedvendte geværer og under dødsens stillhet. Det var «monarkiets liktog». En erklæring til det franske folk som Ludvig XVI hadde satt opp før sin flukt, etterlot ingen tvil om hans hensikter. Hans plan var å nå fram til Bouillés hær og deretter til den østerrikske hær i Nederland, for så å marsjere mot Paris, oppløse nasjonalforsamlingen og de politiske klubbene og gjeninnføre eneveldet. Hele Lud­ vig XVFs hemmelige politikk hadde hatt som mål å fremkalle en intervensjon fra Spania og Østerrike. Alle­ rede i oktober 1789 hadde han sendt en hemmelig agent, abbed de Fonbrune, til den spanske konge Karl IV, og han hadde gjort alt han kunne for å tilspisse konflikten med fyrstene i Alsace. Ludvig XVI var ikke den enkle, svake og nesten uansvarlige mann han ofte blir fremstilt som. Han var ikke absolutt ubegavet og gikk halsstarrig

208

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

inn for en eneste ting: gjenopprette sin eneveldige makt, selv om det betydde forræderi mot nasjonen.

2. Innenrikspolitiske følger av Varennes: Champ-de-Mars-massakren 17. juli 1791 Flukten til Varennes hadde motstridende innenrikspoli­ tiske konsekvenser. På den ene side førte den til et opp­ sving i den folkelige og demokratiske bevegelsen, på den annen side fikk frykten for folket det herskende borger­ skap til å styrke sin maktposisjon og til å holde fast ved monarkiet. Like etter Varennes manifesterte den demokratiske bevegelsen seg sterkere enn noensinne. «Nå er vi endelig frie og uten konge,» erklærte Cordelierklubben da den 21. juni ba forsamlingen om å proklamere republikken eller i det minste ikke avgjøre kongens skjebne uten å ha forelagt spørsmålet for folket i valg. Kongens flukt fikk også avgjørende betydning for styrkelsen av nasjonalbevisstheten i folket. Den viste hvordan monarkiet hadde sammensverget seg med de utenlandske makter og skapte en voldsom opphisselse ut over hele landet. Man fryktet invasjon, grensegarnisonene satte seg straks i forsvars­ tilstand, og forsamlingen trakk ut 100 000 frivillige fra nasjonalgarden. Likesom i 1789 så man på samme tid en sosial og en nasjonal refleks. Det var under ropet «leve nasjonen» at kavaleristene, som skulle dekke kongens flukt, gikk over på folkets side i Varennes. I nærheten av Sainte-Menehould ble en adelsmann fra distriktet, gre­ ven av Dampierre, som var kommet for å hilse Lud­ vig XVI, massakrert av bøndene om kvelden 22. juni. Under «frykten» i 1791 var den nasjonale glød antagelig en nesten like sterk drivkraft som det sosiale hat. Kon­ gens flukt syntes å bevise at invasjonen var umiddelbart forestående, og folkemassene mobiliserte seg i ordets militære forstand. Men den grunnlovgivende forsamling holdt hodet kaldt. Den fryktet bondeoppstander og i like stor grad

Kongens flukt

209

bevegelsen blant befolkningen i byene. Forsamlingen suspenderte kongen og vetoretten og organiserte Frank­ rike som en de facto republikk. Men den stengte bevisst veien for demokratiet. Den skapte myten om at kongen var blitt bortført. Den 21. juni om kvelden ropte Bar­ nave i Jakobinerklubben: «Konstitusjonen er vår lede­ stjerne, nasjonalforsamlingen er vårt samlingspunkt.» Ludvig XVI ble tilgitt på tross av Robespierres protester; anklage ble bare reist mot dem som sto bak «bortførel­ sen», mot Bouillé som i sitt brev til forsamlingen av 26. juni 1791 hadde påtatt seg hele ansvaret, men som var på flukt, og mot noen medhjelpere som ble anklaget 15. og 16. juli. I en heftig tale 15. juli reiste Barnave det egentlige problem: «Skal vi avslutte revolusjonen, eller skal vi begynne den på nytt? Et skritt videre ville være en skjebnesvanger og forbrytersk handling, et nytt skritt i retning av friheten ville bety å ødelegge monarkiet og et skritt til i retning av likhet ville være å ødelegge eiendommen.»

Til tross for kongens forræderi og truselen fra aristo­ kratiet, var borgerskapet fremdeles besluttet på at den politiske nasjon skulle forbli avgrenset til de velstående klasser: i dets øyne var revolusjonen over.

Massakrene på Champ-de-Mars (17. juli 1791) var et uttrykk for dette. I Paris, hvor folket var blitt opphisset av Cordelierklubben og brodersamfunnene, fulgte den ene demonstrasjon etter den annen og et utall av peti­ sjoner sirkulerte. Den 17. juli 1791 samlet kordelianerne seg på Champ-de-Mars for på fedrelandets alter å under­ tegne en petisjon om innføring av republikken. Under påskudd av at det foregikk uroligheter ga forsamlingen ordre til borgermesteren i Paris om å spre folkemengden. Militær unntakstilstand ble proklamert; nasjonalgarden som var rent borgerlig, stormet Champ-de-Mars, skjøt uten varsel på den uvæpnede folkemassen og drepte femti av demonstrantene. En hardhendt undertrykkelse av de­ mokratene fulgte: en mengde arrestasjoner ble foretatt; flere demokratiske aviser gikk inn, Cordelierklubben ble 14 — Den franske revolusjon I

210

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

stengt og det demokratiske parti var for en tid berøvet sine ledere. Dette var la terreur tricolore. Champ-de-Mars-affæren fikk uopprettelige politiske konsekvenser. Patriotpartiet delte seg i to fiendtlige grup­ per. Den konservative fraksjon i Jakobinerklubben hadde brutt ut allerede 16. juli 1791 og stiftet en ny klubb i Feuillantinerklosteret. Mens demokratene under ledelse av Robespierre styrket sin stilling, fremfor alt i Jakobi­ nerklubben, gikk de konstitusjonelle, det vil si de tid­ ligere fayettister og lamethister som nå forente seg i Feuillantinerklubben, inn for å komme til forståelse med kongen og «de svarte» for å redde den grunnlovgivende forsamlings truede verk og opprettholde borgerskapets politiske herredømme under census-systemet. Enda en gang ble et kompromiss med høyre forsøkt. Men aristo­ kratiet var fortsatt uforsonlig. Triumviratet, som nå hadde den politiske ledelse, fikk ikke gjennom en så vidtgående grunnlovsrevisjon som det hadde ønsket. Men census-reglene ble i det minste skjer­ pet. Valgmennene måtte nå eie eller leie eiendom verd­ satt til 150, 200 eller 400 arbeidsdager. Etter lovene om nasjonalgardens organisasjon av 28. juli og 19. september 1791 fikk bare aktive borgere rett til å delta. Et avvæp­ net folk sto overfor et væpnet borgerskap. Den 13. sep­ tember sanksjonerte kongen den reviderte konstitusjonen, og den 14. avla han på nytt troskapsed til nasjonen. Nok en gang trodde det grunnlovgivende borgerskap at revo­ lusjonen var over.

3. Utenrikspolitiske følger av Varennes: Pillnitzerklæringen (27. august 1791)

De utenrikspolitiske følger av Varennes var ikke mindre betydelige. Kongens flukt og arrestasjon fremkalte en kraftig monarkisk stemningsbølge i Europa. «Hvilket uhyggelig eksempel!» utbrøt kongen av Prøyssen. Men også nå avhang alt av keiseren. I Mantova foreslo Leo­ pold for hoffene at de skulle gå sammen om å redde den franske kongefamilie og det franske monarki. Men mot­ stridende interesser og forsøkene på å oppnå fordeler for

Kongens flukt

211

seg selv var igjen sterkere enn den monarkistiske soli­ daritetsfølelse: en europeisk koalisjon mot Frankrike lot seg ikke realisere. Feuillantinernes politikk beroliget Leo­ pold når det gjaldt Ludvig XVTs skjebne. For å dekke over sitt tilbaketog nøyde Leopold seg med, sammen med kongen av Prøyssen, å undertegne Pillnitz-erklæringen av 27. august 1791, som innebar en betinget trusel om intervensjon mot de revolusjonære. De to herskere erklærte seg rede til «å handle umiddelbart, i gjensidig forståelse, med de nødvendige styrker», men på betin­ gelse av at de andre land var enige om å gå sammen med dem; «i så fall og i dette tilfelle» ville intervensjonen finne sted. Men av den franske opinion ble Pillnitzerklæringen tatt helt bokstavelig, noe de to fyrstene for­ øvrig hadde håpet. De revolusjonære følte seg truet, og den nasjonale glød ble overopphetet av denne utålelige fremmede innblanding. ¥

*

¥

Den 30. september 1791 ble den grunnlovgivende for­ samling oppløst under ropene «Leve kongen! Leve nasjo­ nen!» De ledende menn trodde at de hadde beseglet enigheten mellom monarkiet og borgerskapet, både mot den aristokratiske reaksjonen og mot presset fra de lavere samfunnslag. Men kongen hadde bare tilsynelatende god­ tatt konstitusjonen av 1791, og nasjonen var ikke iden­ tisk med borgerskapet, slik som den grunnlovgivende forsamling hevdet. Da krisen ble tilstrammet etter Varen­ nes, hadde forsamlingen gitt ordre om å utskrive 100 000 mann av nasjonalgarden. Forsamlingen hadde ikke tillit til de regulære styrker, som var en kongelig armé, men da den heller ikke ville støtte seg til folket, vendte den seg til nasjonen slik som den var definert gjennom censusbestemmelsene. Men under de begivenhetene som fulgte var denne løsningen utilstrekkelig, og stilt overfor krigen måtte borgerskapet motstrebende vende seg til folket. Men etter å ha avskaffet fødselsprivilegiene var folket ikke villig til å avfinne seg med et privilegium for rik­ dommen. Det krevde å få sin rette plass i nasjonen: de politiske og sosiale spørsmål ble nå reist i nye former.

V Den grunnlovgivende forsamling, krigen og kongedømmets fall (oktober 1791-august 1792) Det liberale monarki som ble grunnlagt ved konstitu­ sjonen av 1791 besto ikke engang et år. Borgerskapet som satt med makten, var klemt mellom den aristokrat­ iske reaksjon under kongens ledelse på den ene siden og presset fra folket på den annen. For å få bukt med de innenrikspolitiske vansker nølte det ikke med å tilspisse den utenrikspolitiske situasjon. I forståelse med kongen kastet det Frankrike og revolusjonen ut i krig. Men med krigen slo alle politikernes beregninger feil: krigen ga ny kraft til den revolusjonære bevegelsen og førte til at kongen ble styrtet og noen måneder senere til at det her­ skende borgerskap led nederlag. Konflikten med det aristokratiske Europa tvang nem­ lig det revolusjonære borgerskap til å kalle folket til hjelp og dermed til å gjøre innrømmelser. På den måten fikk nasjonen et bredere sosialt grunnlag. I sin fulle betyd­ ning oppsto nasjonen først under krigen som på samme tid var nasjonal og revolusjonær: det var en krig mellom tredjestanden og aristokratiet, og samtidig en krig mel­ lom den franske nasjon og en koalisjon av det gamle regimes Europa. Ansikt til ansikt med truselen fra det franske og europeiske aristokrati, som førte krig mot den revolusjonære franske nasjon både innen landet og ved grensene, brøt det skrøpelige census-systemet sammen under presset fra folket.

Mot krigsutbruddet 1. Feuillantinere og girondinere

Borgerskapets enighet hadde vært dets styrke like til 1791, men etter Varennes var det splittet, og Pillnitz

Krigen og kongedømmets fall

213

gjorde denne splittelsen enda dypere. Borgerskapet kunne ikke lenger opptre i samlet front, hverken i nasjonalfor­ samlingen eller ute i landet.

Den store majoritet av den lovgivende forsamlings medlemmer var av borgerlig opprinnelse. Jordeiere og advokater var i flertall. Valgmennene som var blitt valgt av primærforsamlingene i juni, møttes for å utpeke de deputerte mellom 29. august og 5. september 1791, altså etter Champ-de-Mars-affæren og i opphisselsen over Pillnitz-erklæringen. De 745 deputerte som møttes da den lovgivende forsamling kom sammen 1. oktober 1791, var nye menn. Medlemmene av den grunnlovgivende for­ samling hadde nemlig, på Robespierres forslag, erklært seg selv for ikke valgbare ved et dekret av 16. mai 1791. De nye deputerte var unge — flertallet var under tredve år — og enda ukjente. Mange av dem hadde fått sin opplæring og begynt sitt politiske liv i kommune- og departementsforsamlingene. Høyresiden omfattet 264 deputerte som meldte seg inn i Feuillantinerklubben. De var motstandere både av det gamle regime og av demokratiet og gikk inn for et innskrenket kongedømme og for borgerskapets forrang som fastsatt i konstitusjonen av 1791. Men feuillantinerne delte seg i to tendenser eller snarere to klikker. «Lamethistene» fulgte parolen fra triumviratet Barnave, Du Port og Lameth som ikke satt i forsamlingen men som faktisk utpekte de fleste av de nye ministrene, så­ ledes de Lessart til Utenriksdepartementet. «Fayettistene» fulgte La Fayette hvis umåtelige forfengelighet led ved at triumviratet hadde tatt hans plass i hoffets gunst. Venstresiden besto av 136 deputerte som for de flestes vedkommende var medlemmer av Jakobinerklubben. Ven­ stres fremste ledere var to deputerte fra Paris, journal­ isten Brissot som ga gruppen dens navn — «brissotinerne» — og utgiveren av Voltaires verker, filosofen Condorcet. Innflytelsesrike var også de fremragende ta­ lerne Vergniaud, Gensonné, Grangeneuve og Guadet, som var valgt i departementet Gironde, derav navnet «girondinere» som femti år senere ble popularisert av

214

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

Lamartine. Brissotinerne kan kalles den annen genera­ sjon av revolusjonsledere. Den besto av skribenter, advo­ kater og professorer som i de fleste tilfelle kom fra det midlere borgerskap men var knyttet til storhandelsborgerskapet i havnebyene Bordeaux, Nantes og Marseille, til skipsredere, bankierer og forretningsmenn hvis inter­ esser de forsvarte. Deres opphav og deres filosofiske skolering fikk brissotinerne til å gå inn for politisk demokrati, men deres forbindelser og deres temperament ga dem respekt for eiendommen og gjorde dem til høyborgerskapets parlamentariske talsmenn. På ytterste venstre fløy fant man en liten gruppe de­ mokrater som var tilhengere av alminnelig stemmerett, som Robert Lindet, Couthon og Carnet. Tre deputerte som var nære venner, Basire, Chabot og Merlin de Thionville, utgjorde «cordelier-trioen». De hadde ikke så stor innflytelse i den lovgivende forsamling, men virket aktivt i de politiske klubbene. Sentrum, mellom feuillantinerne og brissotinerne, besto av en ubestemt masse på 345 deputerte, de «uav­ hengige» eller «konstitusjonelle». De var oppriktige revo­ lusjonære, men uten markerte meninger og uten betyde­ lige talsmenn. Klubbene og salongene i Paris gjenspeilet meningsgruppene i den lovgivende forsamling og virket til å tilspisse den politiske strid. Lederne for de forskjellige grupper og f aks joner møt­ tes i salongene, der de sluttet avtaler og ble enige om fellesopptreden. Salongen til Madame de Staél, datter av Necker og greven av Narbonnes elskerinne, ble sentrum for fayettistpartiet. Vergniaud samlet sine venner i en luksuriøs salong ved Place Vendome hos Madame Dodun, som var enke etter en generalforpakter. Brissotinerne møttes også i salongen til Madame Roland, Girondens sjel, en kvinne med sterke følelser, en lidenskapelig for­ svarer av rettferdighet. Gjennom sine venner og sin ekte­ mann, den ærlige og middelmådige Roland, en forhen­ værende manufakturinspektør, fikk hun stor innflytelse. Klubbene, som spilte en stadig større rolle, var møte-

Krigen og kongedømmets fall

215

sted for de aktive i de forskjellige politiske retninger. Feuillantinerklubben ble bare besøkt av de konstitusjo­ nelle «moderate» av godt borgerskap. Jakobinerklubben derimot ble mer demokratisk. Kontingenten var lavere, og småborgere, kjøpmenn og håndverkere deltok flittig i klubbens møter og ga den styrke. Dens yndlingstalere var Robespierre og Brissot, som snart skulle komme til å stå mot hverandre. I Jakobinerklubbens filialer rundt om i landet samlet tilhengerne av revolusjonen og kjø­ perne av nasjonaleiendommene seg. Moderklubbens inn­ flytelse strakte seg ut over hele Frankrike. Cordelierklubben besto av enda mer «folkelige» elementer. Endelig hadde man de 48 Paris-seksjonene, som gjorde det mulig for de aktive borgerne å følge med i de politiske begivenheter og i noen grad å påvirke dem. I seksjonene ble det regelmessig holdt generalforsamlin­ ger. De ble de glødende arnesteder for folkets politiske liv og bidro til å fremme den demokratiske og egalitære ånd da de passive borgerne for alvor kom med i dem fra juli måned 1792.

2. Den første konflikten mellom kongen og den lovgivende forsamling (høsten 1791) De mange vanskelighetene som den grunnlovgivende for­ samling ikke hadde løst og som den hadde overlatt til den lovgivende forsamling, førte til en konflikt mellom kongen og forsamlingen som ikke kunne løses ved kon­ stitusjonelle midler. Det var problemer på alle områder. For det første de økonomiske og sosiale problemer. Høsten 1791 brøt det på nytt ut uro i byene og på lands­ bygda. I byene skyldtes den i første rekke assignatenes fall og prisstigningen på matvarer, særlig på varer fra koloniene, kaffe, sukker og rom, som følge av slaveopp­ røret i San-Domingo. Det kom til opptøyer i Paris i slut­ ten av januar 1792 omkring kolonialbutikkene, som fol­ ket tvang til å sette ned prisene. Paris-seksjonene begynte å peke ut og kreve straff over hamstrere. På landet førte prisstigningen på korn og opprettholdelsen av føydal­ avgiftene til oppstander. Fra og med november 1791

216

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

forekom det alle vegne at transporter og markedsplasser ble plyndret. Under dette presset satte kommunene i Beauce maksimalpris på korn og andre livsnødvendige varer. Da borgermester Simoneau i Etampes, en rik gar­ ver, nektet å innføre maksimalpris, ble han drept av en rasende skare 3. mars 1792. Feuillantinerne gjorde ham til martyr. I Midt- og i Sør-Frankrike ble emigrerte adelsmenns slott plyndret og stukket i brann i mars 1792. Bøndene krevde fullstendig opphevelse av føydalavgif­ tene. Overfor denne sosiale truselen vaklet den lov­ givende forsamling og ble splittet. Dernest var det de religiøse problemene. Edsnekterne fortsatte sin agitasjon mot revolusjonen og trakk en del av de lavere befolkningslag over i kontrarevolusjonen. I august 1791 hadde edsnekterne fremkalt oppstander i Vendée; den 26. februar 1792 var de med på å sette bøndene i Lozére opp mot patriotene i Mende. Overalt var det en forbindelse mellom edsnekterne og aristokra­ tene. Den 16. oktober 1791 fikk aristokratene i stand reisning i Avignon og myrdet sekretæren i det nye kom­ munestyret, Lescuyer, som var leder for det mest ytter­ liggående partiet. Patriotene svarte med massakrene på aristokrater og papister ved la Glaciére. Endelig hadde man den utenrikspolitiske krise. Emi­ grantene, som kongens bror, greven av Provence, nå hadde sluttet seg til, kom med stadig flere provokasjoner, som offentliggjørelse av et manifest om invasjon i Frank­ rike, voldsomme angrep på den lovgivende forsamling og konsentrasjon av tropper under kommando av fyrsten av Condé i Koblenz i kurfyrsten av Triers land. Truslene mot revolusjonen tok fastere form. Den lovgivende forsamling, som var lite handlekraftig på det sosiale plan, sto fastere mot revolusjonens fiender. Borgerskapet holdt ikke sammen slik som i 1789 da det hadde grepet til våpen for å slå tilbake bondeopptøyene. Høyborgerskapet, som var oppskremt av den sosiale gjæring, gikk mer og mer opp i aristokratiet; det aktet å forsone seg med monarkiet. Men middelstanden hadde etter det som var skjedd i Varennes mistet all

Krigen og kongedømmets fall

217

tro på kongen. Den tenkte fremfor alt på sine egne inter­ esser og skjønte at disse bare kunne forsvares med fol­ kets hjelp. Dens ledere forsøkte å hindre en splittelse mellom borgerskapet og folket. «Borgerskapet og folket har sammen gjennomført revolusjonen; bare deres sam­ hold kan bevare den,» skrev Pétion i et brev til Buzot 6. februar 1792. Couthon, deputert fra Puy-de-Dome og senere en venn av Robespierre, sa på samme tid at man måtte knytte folket til revolusjonen ved hjelp av rettferdige lover og «sikre seg folkets moralske styrke som er sterkere enn hærens makt». Den 29. februar 1792 foreslo han at man uten erstatning skulle oppheve alle føydalrettigheter, bortsett fra dem som seigneurene kunne bevitne sin rett til ved originaldokumenter. Feuillantinerne motsatte seg at forslaget kom til avstemning. Først krigen, som økte borgerskapets vanskeligheter, skulle føre til fullstendig frigjøring for bøndene. På det politiske plan fikk brissotinerne med støtte av fayettistene som ikke fryktet en eventuell krig, for­ samlingen til å gripe til harde midler mot revolusjonens fiender. Det ble vedtatt fire dekreter mot emigrantene og edsnekterne. Dekretet av 31. oktober 1791 ga greven av Provence en frist på to måneder til å vende tilbake til Frankrike, ellers ville han miste sine rettigheter til tronen. Dekretet av 9. november ga den samme ordre til emigrantene, under trusel om at de ville bli betraktet som mistenkt for konspirasjon og at deres gods ville bli konfiskert og gjort til nasjonaleiendom. Dekretet av 29. november påla edsnekterne å avlegge en ny borgered og ga lokaladministrasjonene adgang til å fjerne dem fra deres hjem i tilfelle av uroligheter. Dekretet av 29. no­ vember anmodet kongen om å «forlange at kurfyrstene i Trier, Mainz og andre tyske fyrster som tar mot flyktende franskmenn, får slutt på troppeansamlingene og vervingen som finner sted ved grensene».

Gjennom disse dekretene oppflammet Gironden mer og mer nasjonalfølelsen. Den ville også med dette stille kongen mot veggen og tvinge ham til å ta åpent stilling for eller mot revolusjonen.

218

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

Også hoffets politikk beveget seg mot ytterliggående løsninger. I november sørget det for at den moderate La Fayette ikke ble valgt til borgermester i Paris etter Bailly som var gått av. Da jakobineren Pétion ble valgt 16. november 1791, lykkønsket kongen og dronningen hverandre med resultatet. «Nettopp ved at det går rik­ tig ille,» skrev Marie-Antoinette 25. november, «kan vi før noen aner det dra fordel av alt dette.» Hun førte altså la politique du pire. Novemberdekretene og brissotinernes krigerske fremstøt fylte Ludvig XVI og Marie-Antoinette med glede. Kongen nedla veto mot dekretene mot prestene og emigrantene, men han sank­ sjonerte dekretet som gjaldt hans bror og det som ba ham stille ultimatum til de tyske fyrstene. Den lovgivende forsamling spilte kortene i hendene på ham: ved å ut­ fordre de tyske fyrstene kunne man få dem til å gå til krig. Ludvig XVI og Marie-Antoinette førte et dobbelt­ spill uten like og hisset de forskjellige motstanderne opp mot hverandre, og gjorde dermed krigen uunngåelig. Som kongehuset så det, var hjelpen fra de fremmede makter den eneste måte det kunne redde seg på. 3. Krig eller fred (vinteren 1791—1792) Interessemotsetning og ideologisk konflikt mellom revo­ lusjonen og det gamle regime hadde skapt utenrikspoli­ tisk krise. Så langt fra å dempe konflikten, oppmuntret brissotinerne og hoffet av innenrikspolitiske motiver til krig, mens et lite mindretall ledet av Robespierre kjem­ pet mot. Det kan ved første øyekast synes paradoksalt at brisso­ tinerne og hoffet sto ved siden av hverandre i krigspartiet.

Hoffet ønsket krig fordi det så sin eneste redning i en fremmed intervensjon. Det holdt fast ved sin dobbeltpolitikk. Den 14. desember 1791 underrettet kongen kurfyrsten av Trier om at dersom han ikke hadde opp­ løst emigranthæren innen 15. januar 1792, ville han bli

Krigen og kongedømmets fall

219

betraktet som «en fiende av Frankrike». Hoffet håpet at denne episoden skulle utløse den fremmede interven­ sjon det hittil forgjeves hadde bedt om. Samme dag som han fremsatte sin trusel overfor kurfyrsten av Trier, underrettet Ludvig XVI keiseren om at han ønsket at hans ultimatum skulle bli avvist: «I stedet for borgerkrig vil det bli en virkelig krig,» skrev han til sin agent, Breteuil, «og alt vil bli meget bedre; Frankrikes fysiske og moralske tilstand gjor at det ikke kan føre så mye som et halvt felttog.»

Samme dag, 14. desember, skrev Marie-Antoinette til sin venn Fersen: «Disse tåper! Forstår de da ikke at det er å hjelpe oss!» Hoffet styrtet Frankrike ut i krigen, i det lønnlige håp at den skulle falle uheldig ut og at nederlaget skulle gjøre det mulig å gjeninnføre eneveldet. Brissotinerne ønsket krig både av innenrikspolitiske og av utenrikspolitiske grunner. På det innenrikspoli­ tiske plan ville brissotinerne ved hjelp av krigen tvinge forræderne og Ludvig XVI til å kaste masken. «La oss på forhånd avsette en plass til forræderne,» ropte Guadet på talerstolen i den lovgivende forsamling 14. januar 1792, «og denne plassen skal være skafottet.» For bris­ sotinerne var krigen i nasjonens interesse: «Et folk som har tilkjempet seg frihet etter ti århundrer i sla­ veri trenger krigen,» sa Brissot i Jakobinerklubben 16. desember 1791; «krigen er nødvendig for at friheten skal slå rot.»

I den lovgivende forsamling 29. desember sa han at «endelig er øyeblikket kommet da Frankrike for Euro­ pas øyne kan vise at det er en fri nasjon som vil forsvare og bevare sin frihet». Og enda tydeligere i samme tale: «Krigen er i dag et nasjonalt gode, og den eneste ulykke man kan frykte, er at det ikke blir krig . . . Nasjonens interesse krever at det skal bli krig.» Men hva betydde da «nasjonen»? Den talen som ga klarest beskjed om det ble holdt av Isnard 5. januar 1792 i den lovgivende forsamling. Det er ikke nok å «bevare friheten», man må «fullbyrde revolusjonen».

220

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

Isnard ga den kommende krig et sosialt innhold: «Det dreier seg om en kamp som vil finne sted mellom patrisiatet og likheten». Med patrisiatet forstås aristokratiet; med likheten menes «den konstitusjonelle likhet» slik den er fastslått i stemmerettsreglene basert på census. «Den farligste klasse av alle, ifølge Isnard, består av de mange som taper på revolusjonen, og særlig av en masse store godseiere, rike handelsmenn, en mengde rike og hovmodige folk som ikke kan tåle likheten, som ergrer seg over at adelen er avskaffet fordi de hadde håpet å komme inn i den . . ., kort sagt som avskyr den nye konstitusjonen, likhetens mor.»

Den likhet det er tale om «er bare de like rettigheter», som Vergniaud snart skulle komme til å uttrykke det. Den krigen som girondinerne ønsket var en krig i den borgerlige nasjons interesse. De økonomiske bekymringene var like åpenbare. Han­ delsborgerskapet og dets politiske talsmenn ville gjøre slutt på kontrarevolusjonen, fremfor alt for å gjenreise den tillit til assignatene som var nødvendig for nærings­ livet. På grunn av den store fortjenesten som leveransene til hæren alltid ga, var heller ikke forretningsstanden mot krig. Men den ville ha krig mot Østerrike heller enn mot England: krig på havet var farlig for Vestindiahandelen og ville være til tap for havnebyene. Giron­ dinerne begynte krigen på kontinentet i april 1792, men erklærte ikke England krig før i februar året etter. Brissotinernes utenrikspolitikk var rettet mot Øster­ rike, som de så som symbolet på det gamle regime. Med støtte av politiske flyktninger fra De østerrikske nederlandene var de rede til å sette i gang den krigen som skulle frigjøre de undertrykte folk. «Øyeblikket er kom­ met for et nytt korstog,» erklærte Brissot 31. desem­ ber 1791, «korstoget for hele verdens frihet.» Isnard hadde allerede truet med å kalle «folkene til krig mot kongene». Krigen sto i sentrum for all politisk interesse: «Krig! Krig!» skrev en deputert i januar 1792, «dette ropet hører jeg fra alle kanter av riket!»

Fredspartiet klarte for en tid å utsette krigsutbruddet.

Krigen og kongedømmets fall

221

Triumviratet og de ministrene som var deres tilhengere var mot den krigerske politikk som ble ført av hoffet og den lovgivende forsamling. I januar 1792 sendte Bar­ nave og Du Port en betenkning til keiser Leopold hvor de ba om å få emigranthærene oppløst. Krigen hadde sin mest hardnakkede og klarsynte mot­ stander i Robespierre. Til å begynne med ble han støttet av Danton og enkelte demokratiske aviser, men etter hvert ble han stående nesten alene mot den uimotståe­ lige strøm som trakk alle de revolusjonære henimot kri­ gen. I nesten tre måneder talte Robespierre fra Jakobinerklubbens talerstol mot Brissot med et forbausende klarsyn, i en heftig strid som for alltid splittet revolusjonspartiet. Han skjønte at hoffet hadde baktanker da det gikk inn for krig. I sin tale til jakobinerne 2. januar 1792 konstaterte han at emigrantene, hoffet og fayettistene var for krigen og at ondets rot ikke bare var i Koblenz: «Er det da ikke i Paris? Er det da ingen forbindelse mellom Koblenz og et annet sted som ikke er langt fra oss?» Riktignok var det nødvendig å full­ byrde revolusjonen og å konsolidere nasjonen, men Robe­ spierre stilte tingene i en annen rekkefølge: «La oss begynne med å ta oss av den innenrikspolitiske situa­ sjon, la oss få orden på våre egne saker før vi bringer friheten ut til andre.»

Han hevdet at før man begynte å føre krig og slå aristokratene i utlandet, måtte man uskadeliggjøre dem som enda fantes innen landets grenser. Man måtte få herredømme over hoffet og foreta utrenskning innen hæren. Krigen kunne føre til nederlag, for hærens orga­ nisasjon hadde lidd ved at så mange adelige offiserer hadde emigrert; det var mangel på våpen, ammunisjon og utstyr. Man måtte ikke tro at man hadde gjort nok for folket ved å «gi det krigen»: man måtte gi de passive borgere våpen og vekke folkets offervilje. Og selv i til­ felle av seier kunne krigen føre til at friheten gikk tapt: den kunne bli knust av en ærgjerrig general . . . Men Robespierres klare og modige motstand var ikke sterk nok til å vende strømmen.

222

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

4. Krigserklæringen av 20. april 1792

Utviklingen mot krigen, som for en tid ble bremset av Robespierre, tok ny fart i de første månedene av 1792. Den 9. desember 1791 klarte fayettistene takket være støtten fra brissotinerne å gjøre greven av Narbonne, en representant for krigspolitikken, til krigsminister. Da kurfyrsten av Trier, som var blitt skremt, hadde gitt etter og spredd emigrantsamlingene, oppfordret den lov­ givende forsamling 25. januar kongen til å spørre kei­ seren om han «ga avkall på enhver traktat eller over­ enskomst som var rettet mot nasjonens uavhengighet, suverenitet og sikkerhet». Dette var i virkeligheten et krav til keiseren om uttrykkelig å ta avstand fra Pillnitzerklæringen. Utenriksminister de Lessart forsøkte å bremse krigspolitikken og oppnådde å få Narbonne avsatt. Svaret på avsettelsen av Narbonne var at en brissotinerregjering ble dannet. Gironden flammet nemlig opp øye­ blikkelig. Vergniaud talte om kongens «perverse rådgi­ vere». Brissot rettet heftige anklager mot utenriksmini­ steren som ville bevare freden: de Lessart ble stilt for riksrett 10. mars 1792. Skremte og forbitrede gikk de andre ministrene av. Etter råd fra Dumouriez, som nå ble utenriksminister, utnevnte kongen venner av Bris­ sot og girondinerne: Cia viere ble finansminister, Roland innenriksminister, og Servan ble noe senere, 9. mai, krigsminister. Dumouriez var en eventyrer som hadde vært hemmelig agent og hadde sluttet seg til revolusjonen av ærgjerrighet. Hans plan var den samme som La Fayettes, nemlig å føre en kort krig og deretter vende hjem med en seierrik hær for å gjenopprette kongemakten. For å avvæpne jakobinerne ga han dem noen høye stil­ linger. Lebrun-Tondu og Noél, en venn av Danton, ble plasert i Utenriksdepartementet, Pache i innenriksdepar­ tementet. I den girondinske pressen opphørte straks alle angrep på hoffet. Det var lett for Robespierre å avsløre «intrigantenes» kompromisser. Mellom hans tilhengere og Gironden kom det nå til et definitivt brudd. Krigserklæringen lot ikke vente lenge på seg. Leopold døde plutselig 1. mars. Hans etterfølger, Frans II, var

Krigen og kongedømmets fall

223

fast bestemt på å komme til en avgjørelse og satte seg mot enhver innrømmelse til det revolusjonære Frank­ rike. Han svarte ikke på et ultimatum som ble stilt ham 25. mars. Den 20. april 1792 møtte kongen i den lov­ givende forsamling for å fremlegge forslag om krigs­ erklæring mot «kongen av Ungarn og Bøhmen». Denne formuleringen var valgt for å vise at krigserklæringen var rettet mot Østerrike, men ikke mot det tysk-romerske keiserrike. Bare omkring ti deputerte stemte mot krigserklæringen. Krigen kom ikke til å gi de resultater som de som hadde startet den, hadde regnet med. Men den bidro til å oppflamme nasjonalfølelsen og ga girondinerne en prestisje som de katastrofer som fulgte knapt klarte å få til å blekne. Når girondinerne til slutt tapte, var det ikke fordi de hadde ønsket krigen men fordi de ikke maktet å lede den. «De grunnla republikken,» skrev Michelet, «de fortjener ver­ dens takknemlighet fordi de ønsket korstoget i 1792 og ville gi frihet til hele jorden. Men de trengte å vaske av seg flekken fra 1793, for gjennom soning å vinne udødelighet.»

Kongens fall (april—august 1792) Krigen som varte nesten uavbrutt like til 1815 og som omveltet hele Europa, reiste en ny revolusjonær bølge i Frankrike. Kongedømmet ble dens første offer. 1. De militære nederlag (våren 1792)

Både brissotinerne og hoffet hadde regnet med at krigen ville bli avgjort hurtig. Men i strid med brissotinernes forhåpninger brakte alle svakhetene i hæren og i offisers­ korpset nederlag helt fra begynnelsen av felttoget. Den franske hær var i full oppløsning. Den besto av regulære tropper og av frivillige som var innkalt i 1791 og ut-

224

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

gjorde tilsammen bare omkring 150 000 mann. Av 12 000 offiserer hadde minst halvparten emigrert. Disi­ plinen led under at revolusjonens politiske og sosiale konflikter hadde trengt inn i hæren, der patriotiske sol­ dater sto mot aristokratiske offiserer. Overkommandoen var slett. Marskalken av Rochambeau, som hadde spilt en stor rolle i krigen i Amerika, var blitt gammel og nøt ikke lenger troppenes tillit. Marskalk Luckner, en gam­ mel tysker, var uduelig, og La Fayette var bare en politiserende general. Det varte ikke lenge før de første nederlag meldte seg. Dumouriez hadde gitt ordre til tre arméer som allerede sto ved grensen og som bare hadde overfor seg 35 000 østerrikere, om å gå til offensiv. Et overraskende angrep kunne gi franskmennene hele Belgia. Men ved synet av de første østerrikske soldater 29. april ga generalene Dillon og Biron ordre om tilbaketog, da de ikke stolte på sine tropper. Soldatene, som mente at de var blitt for­ rådt, brøt ut av sine avdelinger, og Dillon ble massakrert av sine egne tropper. Grensen var åpen. La Fayette, som kommanderte i Ardennene, hadde ikke rørt på seg. Gene­ ralene la ansvaret for nederlagene på soldatenes mangel på disiplin og på krigministeriet som ikke hadde gjort noe for å rette opp disiplinen. I et møte i Valenciennes 18. mai erklærte de militære ledere trass i ministeriets ordre at en offensiv var umulig, og rådet kongen til å slutte fred øyeblikkelig. Overkommandoens virkelige grunn var ikke militær, men politisk. Klarsynt som alltid hadde Robespierre allerede 1. mai advart jakobinerne mot faren: «Nei! jeg stoler ikke på generalene. Jeg vil hevde at de alle — med enkelte hederlige unntagelser — lengter tilbake til den gamle tingenes tilstand og savner de fordeler som hoffet kunne skaffe dem. Jeg støtter meg på folket og på folket alene.»

La Fayette hadde nå definitivt nærmet seg lamethistene for å holde demokratene stangen. Han erklærte seg rede til å marsjere mot Paris for å jage jakobinerne fra hverandre.

Krigen og kongedømmets fall

225

2. Den annen konflikt mellom kongen og forsamlingen (juni 1792) De militære nederlag, generalenes holdning og deres hem­ melige forståelse med hoffet skapte en voldsom forbit­ relse rettet mot aristokratene som hånet nasjonen. I Strasbourg hadde Rouget de Lisle 26. april offent­ liggjort sin krigssang for Rhin-arméen som skulle bli kjent som «Marseillaisen». Den er båret oppe av en begeistring som på samme tid er nasjonal og revolusjo­ nær. Både for Marseillaisens forfatter og for dem som sang den var revolusjonen og nasjonen ett. Rouget de Lisle angriper tyrannene og de onde despoter som vil overgi Frankrike til «det gamle slaveri» og likedan ari­ stokratene og emigrantene, «denne horde av slaver og forrædere», disse «fadermordere», «disse Bouillés med­ skyldige». Han hyller den hellige kjærlighet til fedre­ landet, og kaller på dets barn for å forsvare det: «Allons enfants de la patrie ...» Det fedrelandet det tales om er det som var blitt skapt fra 1789 under strid mot ari­ stokratiet og føydalismen. «Marseillaisen» må ikke skilles fra den historiske si­ tuasjon den sprang ut av, nemlig krisen våren 1792, da en konflikt mellom sosiale klasser oppildnet patriotismen. Mot begrepet nasjonen som de bare hadde forakt til overs for, satte aristokratene kongen. De aristokratene som var igjen i landet, ventet utålmodig på angriperen, og emi­ grantene kjempet i fiendens hær. For patriotene av 1792 gjaldt det å forsvare og føre videre arven fra 1789. Den nasjonale krisen ga ny kraft til den demokratiske beve­ gelse i folket som stadig var besatt av tanken på det ari­ stokratiske komplott. På oppfordring av girondinerne selv bevæpnet de passive borgerne seg med lanser, satte på seg den røde luen og stiftet stadig nye brodersamfunn. Ville de ikke da også sprenge census-systemet som den «borgerlige nasjon» bygget på? «Fedrelandet,» skrev Roland 10. juni 1792 i sitt berømte brev til Ludvig XVI, «er ikke et ord som får sin glans fra tanker og drømmer. Det er noe vi har ofret noe for, som vi dag for dag knytter oss sterkere til på grunn av de bekymringer det gir oss. 15 — Den franske revolusjon I

226

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

Fedrelandet er noe vi har skapt med store anstrengelser, noe som stiger fram gjennom trengsler og som vi elsker, like nye for det det koster oss som for det vi håper det vil gi.»

De passive borgeres fedrelandsbegrep innebar like ret­ tigheter £or alle dets barn. Ved å overopphete den revolusjonære glød skjerpet den nasjonale krisen de sosiale motsetninger hnen den gamle tredjestanden. Borgerskapet ble enda mer skremt av folket enn i 1789. De rike ble skattlagt for å skaffe våpen til dem som meldte seg frivillig til hærea; bondeoppstanden ulmet fremdeles i Quercy og spredte seg sør­ over, mens inflasjonen gikk sin gang og dyrtic og mat­ mangel fremkalte uroligheter. Mordet på Simor.eau, bor­ germesteren i Etampes, 3. mars 1792, hadde demon­ strert den uovervinnelige motsetning mellom folkets krav og den borgerlige oppfatning av handelens og eiendom­ mens rett. I Paris i mai måned krevde Jacques Roux dødsstraff for å holde varer tilbake fra omsetning for å profitere på prisstigningen. I Lyon, 9. juni, utga Lange sine «Enkle og lette midler til å sikre tilstrekkelige brødforsyninger til rimelig pris» ved hjelp av maksi­ malpriser og regulering. Fra nå av var borgerskapet besatt av frykten for det man kalte «jordlover.» (la roi agraire) — det vil si opphevelsen av eiendomsretten til jord. Mens Pierre Dolivier, sogneprest i Mauchamp, for­ svarte opprørerne i Etampes, fikk girondinerne 12. mai den lovgivende forsamling til å dekretere sørgehøytid til ære for Simoneau og til å vedta at hans borgermestersjal skulle henges opp under hvelvet i Pantaéon. På denne måten oppsto den kløften som snart skulle skille «Berget» fra Gironden, og man ante allerede de dy­ pere årsakene til det som historien forsiktig har kalt girondinernes «nasjonale svikt»: girondinerne represen­ terte borgerskapet og var lidenskapelige tilhengere av økonomisk frihet. De ble skremt av folkebevegelsen som de selv hadde utløst ved sin krigspolitikk. Deres nasjo­ nalfølelse var aldri sterk nok til å overvinne deres klasse­ følelse.

Men under folkets påtrykk ble forsamlingens politikk

Krigen og kongedømmets fall

227

overfor revolusjonens fiender stadig hardere. Det ble klart for brissotinerne at hoffet støttet generalenes opp­ rør. Den 23. mai 1792 gikk Brissot og Vergniaud åpent til felts mot «den østerrikske komité» som under dron­ ningens ledelse arbeidet for fienden og for kontrarevolu­ sjonen. En ny serie dekreter fulgte, om deportering av enhver edsnektende prest som ble angitt av tyve borgere i sitt departement (27. mai), om oppløsning av kongens garde som var full av aristokrater (29. mai), om opp­ rettelse av en leir utenfor Paris for 20 000 nasjonalgardister som skulle delta i føderasjonsfesten (8. juni). Denne revolusjonsstyrken skulle ikke bare dekke Paris, men eventuelt sette seg mot kupforsøk fra de opprørslystne generalers side. Kongen utnyttet imidlertid uenigheten mellom gene­ ralene og ministrene. Han nektet å sanksjonere dekretene om edsnekterne og de fødererte. Den 10. juni svarte innenriksministeren, Roland, med en oppfordring som nesten så ut som en ordre, til kongen om å trekke tilbake vetoet. Den holdning kongen viste, fremholdt Roland, kunne utløse en fryktelig eksplosjon fordi fransk­ mennene ville tro at kongen sto på emigrantenes og fiendens side. Men Ludvig XVI holdt stand. Den 23. juni ga han de brissotinske ministrene Roland, Servan og Claviére avskjed. Etter girondinernes forslag erklærte den lovgivende forsamling at de avskjedigede ministrene hadde nasjonen bak seg. Dumouriez var redd for at det ville bli reist anklage mot ham. Han innleverte sin av­ skjedssøknad 15. juni og sluttet seg til hæren ved den belgiske grense. Feuillantinerne tok makten igjen. La Fayette mente øyeblikket var kommet og utstedte 18. juni 1792 en erklæring om at «konstitusjonen i like høy grad var truet av urostiftere innenlands som av fiender utenfor landets grenser», og han oppfordret for­ samlingen til å knuse den demokratiske bevegelse. De store demonstrasjonene 20. juni 1792 — la journée du 20 juin — ble organisert for å sette kongen under press. Sanksjonsnektelsen, avskjedigelsen av de girondinske ministrene og dannelsen av en feuillantinsk regjering viste at hoffet og generalene forsøkte å sette i 15* — Den franske revolusjon I

228

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

verk lamethistenes og fayettistenes program, nemlig å oppløse Jakobinerklubben, revidere konstitusjonen for å forsterke kongemakten og bringe krigen til opphør etter avtale med fienden. Ansikt til ansikt med denne truselen hjalp girondinerne til med å få i stand en «folkets dag» på årsdagen for eden i Jeu de Paume og flukten til Varennes. Fra de østlige forstedene marsjerte arbeidere og håndverkere, ledet av bryggeren Santerre, mot for­ samlingen og deretter mot slottet for å protestere mot hærens passivitet, mot sanksjonsnektelsen og mot mini­ strenes avskjed. Kongen kom fram i vinduet, der han satte på seg den røde luen, utbrakte en skål for nasjonen, men nektet å sanksjonere dekretene og gjeninnsette de girondinske ministrene. Forsøket på press ved fredelige midler hadde ikke lykkes. Tvert om syntes det et øyeblikk som om demon­ strasjonen skulle bli til fordel for rojalistene. Borger­ mesteren i Paris, Pétion, ble suspendert. Den 28. juni møtte La Fayette, som hadde forlatt sin armé, fram i den lovgivende forsamling for å be den om å oppløse Jakobinerklubben og straffe dem som var ansvarlige for 20. juni-demonstrasjonen. 3. Den ytre faren og Girondens maktesløshet (juli 1792) Girondinerne satt fast i motsigelsene i sin egen politikk og ble snart akterutseilt av hovedstadens revolusjonære elementer. Girondinerne var nok villige til å be folket om støtte, men bare i den grad folket nøyde seg med å kjempe for de mål girondinerne satte opp. Erklæringen om at «fedrelandet var i fare», som ble utstedt 11. juli 1792, var et svar på faren for inva­ sjon som girondinerne ikke visste hvordan de skulle avverge. I begynnelsen av juli gikk hertugen av Braunschweigs prøyssiske hær til angrep, fulgt av emigrantenes hær under ledelse av Condé. Kampen skulle nå føres over på fransk jord. I denne krisestund la jakobinerne bort sine indre tvistemål og tenkte bare på å redde fedre-

Krigen og kongedømmets fall

229

landet og revolusjonen. Fra klubbens talerstol appellerte Robespierre og Brissot 28. juni om samling. Den 2. juli omgikk den lovgivende forsamling kongens veto og ga nasjonalgarden tillatelse til å være med på føderasjonsfesten 14. juli. Dagen etter fordømte Vergniaud i sterke vendinger kongens og ministrenes forræderi: «Det er i kongens navn friheten blir angrepet.» Den 10. tok Brissot opp samme tema og formulerte klart det politiske innhold i krigen: «Det er mot revolusjonen, det er mot rettighetserklæringen, det er mot folkesuve­ reniteten tyrannene erklærer krig.» Etter forslag fra Bris­ sot erklærte forsamlingen 11. juli fedrelandet i fare: «Store troppestyrker trenger fram mot våre grenser; alle de som frykter friheten griper til våpen mot vår konstitusjon. Bor­ gere! Fedrelandet er i fare.»

Ved erklæringen ga den lovgivende forsamling ordre om at alle administrative organer skulle sitte sammen uten avbrudd, alle nasjonalgardister skulle innkalles og nye bataljoner av frivillige opprettes. I løpet av noen dager meldte 15 000 frivillige seg i Paris. Proklamasjo­ nen befestet enheten i folket; den kalte folket både til å ofre seg for landets forsvar og til å ta del i det poli­ tiske liv. Men samtidig drev Gironden en underhåndspolitikk som virket som en bremse på den patriotiske reisningen. Etter de angrep og trusler som ble rettet mot dem i den lovgivende forsamling, innleverte feuillantinerne i re­ gjeringen sin avskjedssøknad 10. juli. Dette skapte på nytt splittelse i patriotpartiet, idet girondinerne som håpet å komme til makten igjen, innledet hemmelige for­ handlinger med hoffet. Den 20. juli skrev Vergniaud, Gensonné og Guadet til kongen gjennom maleren Boze, og Guadet hadde en samtale med kongefamilien i Tuileriene. Men Ludvig XVI ga ikke etter for dem. Han trakk forhandlingene i langdrag og blottstilte dermed girondinerne. De hadde nemlig straks de hadde utsikt til å danne regjering lagt om hele sin opptreden i for­ samlingen; de desavouerte den patriotiske bevegelse i folket og kom med trusler mot hva de kalte «faks jo-

230

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

nene». Den 26. juli uttalte Brissot seg mot tanken på å avsette kongen og mot den alminnelige stemmerett: «Lovens sverd bør ramme dem som måtte forsøke å innføre republikken på konstitusjonens ruiner, såvel som dem som aktivt arbeider for å innføre tokammersystem, akkurat som det skal ramme de kontrarevolusjonære i Koblenz.»

Den 4. august fikk Vergniaud den lovgivende forsam­ ling til å erklære som ugyldig et vedtak der Paris-seksjonen Mauconseil erklærte at den ikke lenger anerkjente Ludvig XVI som franskmennenes konge. Bruddet mellom folket og Gironden fant sted akkurat da girondinernes politikk nærmet seg sin logiske kon­ klusjon. Girondinerne vek tilbake for en folkereisning, de var redde for å bli oversvømt av de revolusjonære massene som de hadde vært med på å kalle til aksjon. De var redde for å sette i fare, om ikke eiendomsretten, så i alle fall de velstående samfunnslags dominerende stilling. Ved å innlate seg i forhandlinger med Lud­ vig XVI etter først å ha fordømt ham, ved å vike tilbake for å ta det avgjørende skritt, dømte de seg selv og der­ med regimet av 1791 som gjennom census-systemet bygde på et altfor trangt grunnlag.

4. Opprøret av 10. august 1792 Ikke bare Paris, men revolusjonære fra hele Frankrike reiste seg mot kongen som hadde gått i forbund med fienden. Opprøret av 10. august var ikke bare parisernes verk, men hele det franske folks, representert ved de fødererte. Man har derfor kunnet si at «10. augustrevolusjonen» var en nasjonal reisning. Den patriotiske bevegelse var satt i gang, og intet kunne lenger stanse den. Seksjonene i Paris hadde ut­ nevnt en sentralkomité, og seksjonenes generalforsamlin­ ger satt sammen «permanent», det vil si at de holdt møte hver eneste dag. De passive borgerne trengte seg etter hvert inn, også i nasjonalgarden der de til sist fikk for­ mell adgang ved et dekret av 30. juli. Samme dag inn-

Krigen og kongedømmets fall

231

førte Théåtre-Franqais-scV.sjon&n alminnelig stemmerett i sine generalforsamlinger. 47 seksjoner av 48 uttalte seg for å avsette kongen. I Jakobinerklubben tok Robespierre ledelsen. Den 11. juli talte han til de fødererte og spurte dem om de ikke var kommet til Paris for å gjøre noe mer enn å delta i «en tom seremoni», nemlig fornyelsen av 14. juli-føderasjonen. Inspirert av Robespierre la de fødererte mer og mer truende petisjoner fram for den lovgivende forsamling. Den 17. juli og på nytt 23. juli krevde de at kongen skulle avsettes. Da Robespierre så at girondinerne igjen forhandlet med hoffet, talte han om «det spill som hof­ fet og intriganter i den lovgivende forsamling driver i fellesskap», og forlangte at forsamlingen øyeblikkelig skulle oppløses og erstattes av et konvent som skulle revidere grunnloven. Den 25. juli kom de fødererte fra Bretagne til Paris og den 30. fulgte de fra Marseille. De marsjerte gjennom den radikale forstaden Saint-Antoine mens de sang den sangen som snart skulle få navn etter dem. Etter Robespierres tilskyndelse utnevnte de føde­ rerte en hemmelig komité.

Hertugen av Braunschweigs manifest skapte en vold­ som opphisselse blant patriotene da det ble kjent i Paris 1. august. I de siste dagene i juli var den politiske atmosfære i hovedstaden opphetet, i gatene proklamerte man «fedrelandet i fare», innrulleringen til hæren fore­ gikk i full offentlighet på plasser og torg under utfoldelse av et alvorsfullt og høytidelig seremoniell. I håp om å skremme de revolusjonære hadde Marie-Antoinette bedt fyrstene som var i krig med Frankrike om å utstede en truende erklæring. Svaret på hennes bønn ble hertugen av Braunschweigs manifest som var skrevet i Koblenz av en fransk emigrant. Det truet nasjonalgardister og andre som våget å «forsvare seg» mot angriperne med døden; det truet befolkningen i Paris med at hvis det ble gjort «det minste overgrep» mot kongefamilien, ville det bli tatt «en hevn som for alltid ville bli husket til skrekk og advarsel. Byen Paris ville bli lagt under mili­ tær justis og undertrykkes fullstendig». Men Braun-

232

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

schweigs manifest hadde den motsatte virkning av det hoffet hadde regnet med: det opphisset folket enda mer. Reisningen var nær ved å bryte ut i slutten av juli, men ble utsatt for at petisjonen fra Paris-seksjonene om avsettelse av kongen skulle kunne legges fram for den lovgivende forsamling. Qwzwze-VzwgAt-seksjonen i Faubourg Saint-Antoine ga forsamlingen frist til 9. august. Da fristen var løpt ut og den lovgivende forsamling hevet sitt møte uten å ha tatt stilling til kravet, ringte storm­ klokkene natten til 10. august. Seksjonene i Faubourg Saint-Antoine oppfordret alle Paris-seksjonene til å sende ekstraordinære representanter, «kommissærer», til rådhuset. Kommissærene dannet først en forsamling ved siden av det legale kommunestyre; deretter fortrengte «opprørskommunen» den gamle kommunen. Nå grep forstedene til våpen og marsjerte sammen med de fødererte mot Tuileriene hvor de avdelinger av nasjonalgar­ den som var postert der for å forsvare kongen, gikk over til angriperne. De første som kom fram til slottet var — klokken åtte — de fødererte fra Marseille, som uten å møte motstand kunne trenge inn i slottsgården. Men der åpnet sveitsergarden ild og drev dem tilbake. Da styrkene fra forstedene ankom, gikk de fødererte med deres hjelp på nytt til offensiv og stormet slottet. Henimot klokken ti ga kongen forsvarerne ordre om at ilden skulle opp­ høre. Med én gang opprøret begynte hadde kongen, på opp­ fordring av statsadvokaten i departementet Paris som sto girondinerne nær, forlatt slottet med sin familie og søkt ly i den lovgivende forsamling hvis møtesal, Salle du Manége, lå rett ved siden av. Så lenge utfallet av kampen enda var usikkert, behandlet forsamlingen Ludvig XVI som konge. Da opprøret var brakt til seier, erklærte den ham — ikke for avsatt — men suspendert, og vedtok at det skulle sammenkalles et konvent valgt med alminnelig stemmerett, slik som Robespierre hadde foreslått. ¥

★

¥

Det franske kongedømme var ikke desto mindre styr-

Krigen og kongedømmets fall

233

tet 10. august. Med kongedømmet falt også feuillantiner-partiet. Det hadde vært et uttrykk for den libe­ rale adel og høyborgerskapet som hadde vært med på å sette revolusjonen i gang og som senere, først under La Fayette og senere under triumviratet, hadde forsøkt å lede og moderere den. Girondiner-partiet som hadde kompromittert seg med hoffet og som hadde forsøkt å stanse opprøret, gikk ikke styrket fra en seier som det ikke selv hadde vunnet. De passive borgerne derimot, håndverkere og småhandelsfolk som var blitt revet med av Robespierre og av politiske ledere som vi vil møte igjen senere som «montagnarder», hadde gjort sin entré på den politiske scene. Opprøret 10. august 1792 — kjent som 10. augustdagen (journée du 10 aout) — var en nasjonal reis­ ning i ordets fulle mening. De fødererte fra departe­ mentene, fra Sør-Frankrike og fra Bretagne, spilte en fremtredende rolle i forberedelsene og i gjennomføringen av «dagen». Med denne reisningen forsvant de sosiale skillelinjer som grunnlag for tildeling av politiske ret­ tigheter. «En avgrenset klasse av borgere,» erklærte Théåtre-Fran^aisseksjonen 30. juli 1792, «kan ikke tilta seg eneretten til å redde fedrelandet.»

Seksjonen appellerte følgelig til alle dem «som på aristokratisk vis er kjent under navnet passive borgere» om å gjøre tjeneste i nasjonalgarden, å delta i drøftelsene i generalforsamlingene, kort sagt å ta del i «utøvelsen av den del av suvereniteten som tilkommer seksjonen». Den 30. juli stadfestet den lovgivende forsamling den faktiske tilstand ved å vedta et dekret om at de passive skulle ha adgang til nasjonalgarden. Seksjonen Butte-des-Moulins erklærte — med hentyd­ ning til at man i gammel tid hadde krevd at den suverene konge skulle stille seg personlig i spissen for hæren når fedrelandet var i fare — at nå måtte «det suverene folk være på sin post, det skal kommandere sine tropper, det skal ta seg av politiske spørsmål, det skal være overalt».

234

Borgerlig revolusjon og folkebevegelse

Ved å gi de passive borgere stemmerett og våpen gjorde denne «annen revolusjon» de lavere klasser til en del av nasjonen og markerte begynnelsen på det politiske demokrati. Derved ble det nye Frankrikes sosiale karak­ ter langt tydeligere enn før. Etter mislykkede opprørsog kupforsøk trakk tilhengerne av et kompromiss med aristokratiet seg ut av den politiske strid, ofte ved å gå i eksil. Borgermesteren i Strasbourg flyktet etter å ha forsøkt å reise opprør. Den 19. august gikk La Fayette, forlatt av sine tropper, over til østerrikerne. Enda mer betydningsfullt ble det at fra sansculottenes fremkomst på scenen vendte også en del av det anti-aristokratiske borgerskap seg bort fra den nye utforming av nasjonen. Det vokste allerede fram en motstand mot den demo­ kratiske og folkelige republikken som ble innvarslet 10. august.

235

U-BØKENE BØKENE

Populærvitenskapelige billigbøker

Alf Kaartvedt

KAMPEN MOT PARLAMENTARISME 1880— 1884 Den konservative politikken under vetostriden

Kompromiss eller maktbruk — noe tredje alternativ finnes ikke. Slik skrev en av kong Oscars fortrolige under forfatningskampen mellom høyre og venstre i de dramatiske riksrettsårene. Denne boka viser hvordan Selmer-ministeriet prøvde det tredje alternativ: å vinne tid i håp om en kon­ servativ reaksjon. Den skildrer fremveksten av det nye organiserte høyreparti og viser, med støtte i et hittil ukjent kildemateriale, hvorledes tanken på statskup dukket opp på høyeste hold da reaksjonen uteble — og hvorfor planen ikke ble realisert. Samtidig ruller den opp hvorledes Sve­ rige av hensyn til unionen motsatte seg en kongelig eventyrpolitikk i Norge og var med på å gi det gamle regime dødsstøtet.

330 sider Universitetsforlaget

236

U-BØKENE BØKENE

Populærvitenskapelige billigbøker Jens Arup Seip

Fra EMBETSMANNSSTAT Til ETTPARTISTAT og andre essays JENS ARUP SEIP er født i 1905. Han er professor i historie ved Universitetet i Oslo, med politisk idéhistorie som spesialområde. «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» er tittelen på et foredrag forfatteren holdt i Det norske Studentersamfund høsten 1963. Foredraget vakte oppsikt. Det er blitt diskutert i mange kretser, også i Stortinget, men er hittil bare kjent gjennom ufullstendige avisreferater. I foredraget er utviklingsgangen i norsk politisk historie fra 1814 til 1963 tegnet opp, med det formål å kaste lys over vår egen tid. Professor Seips framstilling har en sterkt tilspisset form, men han sikter på en analyse som gir rom for forskjellige vurderinger. De andre essays i boka setter søkelyset på viktige punkter i vår historie mellom 1814 og 1905. Et tilbakevendende tema i dette og i flere av professor Seips arbeider er for­ skjellen mellom det som sies og det som blir sagt i poli­ tikken. Han ønsker å avdekke noe av politikkens skjulte liv. En historieforsker, har han sagt, bør vite mer om en politiker enn denne vet om seg selv. 94 sider Universitets forlaget