Den russiske revolusjon i Ukraina [PDF]

Zitiervorschau

DEN RUSSISKE REVOLUSJON I UKRAINA

NESTOR MACHNO I 1927

NESTOR MACHNO

DEN RUSSISKE REVOLUSJON I UKRAINA (Mars 1917—april 1918)

Oversatt fra fransk

av

A. HAZELAND

Med billede av Machno, forord til oversettelsen og kart over Ukraina

F

LYS I MØRKET

”Fri Socialismes” Forlag OSLO 1933

AASENS BOKTRYKKERI

OSLO

FORORD TIL OVERSETTELSEN

I 1924 utga «Norsk Syndikalistisk Føderasjons for­ lag» P. Arshinov: «De ukrainske bønders frihetskamp (Machnobevegelsen)», oversatt av Nils Jøntvedt. I 1927 utkom på fransk «La Révolution Russe en Ukraine» av Nestor Machno selv (nærværende bok). Dessuten inneholdt «Le Libertaire», Paris, 5., 12. og 19. oktober 1929 (nr. 224—226) 3 artikler av Machno om «Oprinnelsen og grunnlaget for det machnovistiske revo­ lusjonære oprør i Ukraina». Dette er hvad jeg kjenner til av oplysninger om den merkelige Machnobevegelse. *) Arshinovs bok omfatter årene 1918—21 eller det tidsrum da Machno og hans avdelinger (povstantshestvoarméen eller povstantshestvoen) efterhånden var uavladelig optatt med kamp mot forskjellige fiender: tyskøsterrikerne og Skoropadski, hetman for den ukrainske Central-rada’s tropper og representant for de ukrainske adelige og godsbesiddere; Petljura, representant for det nasjonalistiske ukrainske borgerskap; Denikin, først alene, senere sammen med bolsjevikene, derefter igjen alene, dessuten en tid også mot Grigorjev, en eventyrer og tidligere tsarofficer som efterhånden optrådte sam*) Bevegelsen omtales også av Alexander Ber km an og Emma Goldman i deres bøker om Russland («The Bolchevik Myth» og «My Disillusionment in Russia») og i den sistnevntes erindringer («Living my Life»). Der gjengis uttalelser fra Ukraina, som så langt de rekker, helt bekrefter inntrykkene fra Arshinovs bok. Også begivenhetene fremstilles som regel likedan.

8

Arshinovs bok

men med Petljura, med bolsjevikene, mot bolsjevikene, og som tilsist blev drept av Machnos folk; videre mot Vrangell, sammen med bolsjevikene. Endelig de åpne kampe mot bolsjevikene, som endte med at disse ved sin overmakt tilsist efter mange vanskeligheter overvant bevegelsen og drev Machno ut av landet (over vestgrensen mot Bessarabien, 28. august 1921). Således som stoffet er behandlet i Arshinovs bok, er det ikke alltid lett å få tak i begivenhetenes rekkefølge. Men boken er full av overordentlig interessante enkelt­ heter til belysning av bevegelsens karakter og prinsip­ per. Arshinov var selv med som deltager i bevegelsen. *) Boken burde leses av enhver arbeider, og av alle som er interessert i det store sociale spørsmål. Nærværende bok handler om bevegelsens første år, rnars 1917—april 1918, og det propaganda- og organisa­ sjonsarbeide som da utførtes i Guljaj-Polje og omegn blandt bøndene og industriarbeiderne under ledelse av Machno og stedets anarkistisk-kommunistiske forening, samt dette arbeides resultater, inntil bevegelsen blev oprevet ved tysk-østerrikernes innfall. Boken gir det samme inntrykk av den frihetlige revolusjonsbevegelses prinsipper og praktiske muligheter, som vi kjenner fra Arshinovs bok. Den har vært tenkt å skulle fortsettes, uten at noen fortsettelse ennu er kommet. Machnobevegelsen har sitt navn efter Machno, Nestor Ivanovitsh, som var dens centrale skikkelse. Født 27. *) Oplyses nu å ha forandret standpunkt. Efter i 1926 å ha fremsatt forslag til en såkalt «plattform», som vilde innføre auto­ ritære prinsipper i anarkismen, og ennu i 1931 å ha forsøkt å anbefale sitt standpunkt for spanierne, skal han senest ha slut­ tet sig til bolsjevikene (Libertaire, 22. april 1932). Hvad enn sammenhengen hermed kan være, forminsker det ikke betydnin­ gen av hans bok om den ukrainske bevegelse, skrevet på en tid. da han ennu stod denne nær.

Machnobcvcgclscns karakter

9

oktober 1889 og opvokset i landsbyen Guljaj-Polje i det sydøstlige Ukraina, distriktet Alexandrovsk, guvernementet Jekaterinoslav, bondegutt, sønn av fattige for­ eldre, blev han 19 år gammel grepet for oprørsk propa­ ganda og dømt til døden, men fikk straffen forandret til livsvarig fengsel på grunn av sin ungdom og morens energiske bestrebelser. I 8V2 år satt han derefter i ) * Butyrki-fengslet i Moskva, lenket på hender og føtter. Efter at der under Kerenskis regjering var utferdiget amnesti for politiske fanger, blev også Machno løslatt og reiste kort efter tilbake til Guljaj-Polje, for ufortøvet der å opta det arbeide som skildres her i boken.

Det russiske folks forestilling om revolusjonen var ikke, hverken i politisk eller økonomisk henseende, et diktatur. Politisk var idéen uavhengige sovjetter av bønder og industriarbeidere til varetagelse av de felles anliggender. Økonomisk at jorden og arbeidsmidlene skulde føres til­ bake til folket selv og arbeidsutbyttet direkte tilfalle de dermed beskjeftigede bønder og arbeidere. Overensstem­ mende hermed gikk man også frem. Sovjetter blev oprettet efter forbillede fra 1905. Allerede før oktober­ revolusjonen, sommeren 1917, begynte også bøndene å tilegne sig godseiernes jord, industriarbeiderne å sette sig i besiddelse av fabrikker, gruber o. a. arbeidsmidler. Bolsjevikene fant sig til å begynne med også i folkets direkte aksjon, men såsnart de følte sig tilstrekkelig faste i salen grep de inn. Motstand blev forsøkt flere steder, men kvalt av bolsjevikene uten å efterlate sig større spor. Alene Machnobevegelsen i Ukraina nådde et omfang, en styrke og varighet, som gjør det mulig derav å utdra slutninger av betydning. Jeg skal peke på enkelte trekk. *) Moskva’s centrale fengsel. — Franske overs.’s note.

10

Enkelte trekk. Oprettelse av de fornødne —

1. — Under Kerenski gikk Machno og hans venners bestrebelser ut på å gjøre stedets befolkning mest mulig uavhengig av regjeringens organer (de «kommunale ko­ miteer»). Efter oktober-revolusjonen måtte man frem­ deles være forberedt på inngrep fra bolsjevikenes side, likesom man hadde faren fra den ukrainske Central-rada med dens tropper hengende over sig. Efter tysk-østerrikernes besettelse av landet var Machno og hans avde­ linger optatt i stadige kampe. Vilkårene for det opbyggende arbeide var således vanskelige. Allikevel er bevegelsen også i denne henseende lærerik. Eftersom behovet opstår, ser vi hvorledes man skaper sig de organer som trenges. Det første er dannelsen av bondeforeningene til kontroll med regjeringens «kom­ munale komitéer» under Kerenski. Da man får høre om general Kornilovs marsj mot Petrograd, danner man en «komité til revolusjonens forsvar», som straks skrider til handling, d. e. avvebning av borgerskapet, navnlig godseierne (pomeshtshiki), innskrenkning av de kom­ munale komitéers myndighet, og avskaffelse av den private eiendomsrett til jorden m. v. Som organer for varetagelsen av felles interesser avholdes krets-kongresser (januar, februar, april, juni 1919). På den 2. kongress oprettes et krigsrevolusjonært krets-sovjet som blev be­ vegelsens høieste organ på denne tid. Som organer for det fellesøkonomiske selvstyre fastholdes tanken om frie arbeidersovjetter. Man behandler spørsmålet om forbin­ delse med byenes industriarbeidere. Efter seiren over Denikin holdes en konferanse i Alexandrovsk, hvor man drøfter organiseringen av livet på grunnlag av arbei­ dernes selvbestemmelsesrett. På en derefter avholdt stor kretskongress hvor der møtte 200 representanter, derav 180 bønder, resten industriarbeidere, behandles spørsmå­ lene: 1) kampen mot Denikin, rekrutteringen og under­ holdet av povstantshestvo-wmiéexi, 2) spørsmålet om den indre gjenopbygning. Kongressens siste dager, sier Ar-

— organer.

Varebytte med byene

11

shinov, antok karakteren av et vakkert dikt. Gamle bønder sa at det var den første kongress hvor de ikke bare følte sig som frie, men som brødre overfor hin­ annen, og at de aldri kom til å glemme den. Under arméens bevegelser juni-juli 1920 dannes som beve­ gelsens høieste organ: sovjettet for de revolusjonære povstantsi (machnoister i Ukraina). Det bestod av 5 medlemmer, valgt og godkjent av povstantshestvo-m.&ssex\. Under sovjettet stod arméens 3 hovedavdelinger: den militær-operative, den kontrollerende organisatoriske, og kultur- og oplysningsavdelingen. Spørsmål av almindelig betydning behandles i schodforsamlinger (i I. del, kap. 9, under kampen mot forpaktningsavgiften, tales om et schod-møte, hvor der var forsamlet flere tusen bønder og industriarbeidere). Eller der sendes delegerte fra kommunens forskjellige seksjo­ ner eller sotnier som fatter beslutninger, hvormed de vender tilbake til velgerne for å få dem godkjent (I. del, kap. 2). Der tales om forskjellige sovjetter, utvalg m. v.: fag­ foreningens sovjet (I. del, kap. 7), om sovjet av represen­ tanter fra industriarbeiderne (samme kapitel), om fabrikkomitéer og representanter for verkstedene (likeså), sovjet av representanter for industriarbeiderne og bøn­ dene (I. del, kap. 8), om almindelig kommunal forsam­ ling av industriarbeiderne og bøndene (I. del, kap. 9), om en revolusjonær komité som sovjet opretter blandt sine medlemmer (II. del, kap. 9), om sovjets provianteringsutvalg (II. del, kap. 9). Allerede i det første år — før tysk-østerrikernes inn­ fall — knyttes forbindelse med tekstilarbeiderne i Moskva om utbytning av korn og mulig andre nærings­ midler mot tøier, likesom der forberedtes andre bytte­ forbindelser. Men dette lovende tiltak, som hilstes med begeistring på begge sider, blev hurtig stoppet av bol­ sjevikene. De forbød tekstilarbeiderne enhver direkte

12

Jordbrukskommuner. Skolen. Kurser. Tapte —

bytteforbindelse og la endog de gjorte forsendelser hindringer i veien. På samme tid oprettedes et antall «jordbrukskommu­ ner», derav 4 i en omkrets av 7—8 kilometer fra GuljajPolje, som alle tegnet utmerket, men blev revet op under tysk-østerrikernes innfall. Da krigen kommer, oprettes hospitaler og organise­ res sanitæravdelinger (II. del, kap. 14). Under kampen mot Vrangell, da man en kort tid hadde det til en viss grad rolig overfor bolsjevikene, tar man igjen med energi fatt på gjenopbygningen. I tiden 1.—25. november 1920 sammenkaltes 5—7 ganger alle landsbyer for å drøfte spørsmålet om de frie arbeidersovjetter. I denne tid utarbeides og trykkes av machnoistenes sovjet: «De viktigste bestemmelser for det fri arbeidersovjet». Skolen vies den største opmerksomhet. Der settes igang kurser for povstantsi som ikke kunde lese og skrive. Likeledes kurser for povstantsi i politisk elementærkunnskap (omfattende a) politisk økonomi, b) historie, c) anarkismens og socialismens teori og praksis, d) den store franske revolusjons hi­ storie (efter Kropotkin), e) den revolusjonære povstantshestvo’s historie i den russiske revolusjon, o. a.) Det var smått med lærerkrefter; men takket være lærernes alvor og tilhørernes interesse gjorde kursene, heter det, fra første stund sin store nytte og lovet å spille en betydelig rolle i bevegelsens senere utvikling. Også teatret ofret man interessert opmerksomhet. Efter hvad Arshinov forteller, er hans arbeide blitt påbegynt 4 ganger og gått tapt halvferdig. Det begyntes første gang under krigen og måtte senere på grunn av det røde politis interesse for det, skrives på samme måte som fangenes optegnelser til hverandre i de tsaristiske fengsler, d. e. hvor som helst i hjørner eller under bord, i stadig fare for å bli overrasket av vokterne. Li­ keledes er gått tapt et stort materiale, han hadde inn-

•— og bevarte dokumenter.

Evnen til —

13

samlet angående bevegelsen. En del dokumenter er dog bevart og gjengitt, således: den 3. krets-kongress’ svar til general Dybenko i anledning av hans beskyldninger mot kongressen for å være kontrarevolusjonær, skarpt og rammende, s. 79; telegrammer og redegjørelse i an­ ledning av Grigorjevs oprør, s. 88, 90, 91; oprop mot Grigorjev: «Hvem er denne Grigorjev?», s. 94; «Bekjent­ gjørelse om sammenkallelse av den fjerde ekstraordi­ nære kongress av bønder, arbeidere og povstantshestvodelegerte», datert 31. mai 1919, s. 101. «Ordre nr. 1824. Fra Republikkens revolusjonære krigssovjet», underteg­ net Trotski m. fl., s. 102; Machnos svar 9. juni 1919, s. 110; machno-arméens krigsrevolusjonære sovjet om trykke- og organisasjonsfriheten, 5. november 1919, s. 140; dokument utferdiget 21. juni 1920 i anledning av et mislykket attentat av bolsjevikene på Machnos liv, s. 152; protokoll over møte av befalet i Ukrainas revolu­ sjonære povstantshestvo-armé 3. juli 1920 i anledning av en skrivelse fra Vrangell, s. 155; «Betingelser for en provisorisk militær-politisk overenskomst mellem sovjetregjeringen i Ukraina og Ukrainas revolusjonære povstantshestvo-armé (machnoister)», s,. 159; (m. h. t. 4. punkt i den politiske overenskomst, s. 161, jfr. s. 162, 2. avsnitt i slutningen). Ordre nr. 1, dat. 5. august 1919, om povstantshestvo-arméens opgave og plikter, s. 204. Også Machno beklager, at han mangler viktige doku­ menter, som skulde vært med i hans bok: resolusjoner og proklamasjoner fra Guljaj-Poljes bondeforening, fra sovjet av representanter for bøndene og industriarbei­ derne, og fra dets direkte idégiver, Guljaj-Poljes anarkistisk-kommunistiske bondegruppe. Av alt som foreligger om bevegelsen vil man finne bekreftet, hvorledes den avgir et nytt og slående eksem­ pel på folkets evne til selvorganisasjon, når det, befriet fra statens og kapitalismens trykk og formynderskap,

14

— selvorganisasjon. Revolusjonens forsvar

går igang med selv å ordne sitt samliv. ) * De bevarte dokumenter er alle verd å lese, og man vil være enig i å beklage tapet av de øvrige. 2. — Ikke minst viser begivenhetene i Ukraina fol­ kets evne til selv å forsvare revolusjonen. Efter at bol­ sjevikene i første halvdel av 1918 hadde rømmet Ukraina, optar Machno og hans avdelinger kampen mot tyskøsterrikerne, Skoropadski, senere mot Petljura, og kjem­ per i flere måneder alene mot Denikin. Under dennes senere fremrykning — efter å være trengt inn i GuljajPolje-området gjennem venstre flanke, som holdtes av den røde armé, og under omstendigheter som vekker mistanke om forrederi fra bolsjevikenes side, — rømmer disse for annen gang Ukraina, hvorefter kampen mot Denikin igjen overtas alene av Machno og hans avde­ linger. Efter månedlange kamper og under uhyre van­ skeligheter, tilsist et tilbaketog på mer enn 600 kilome­ ter, er det så, at det tilsist lykkes ham ved Peregonovska, nær Uman, henimot Ukrainas sydvestre grense, å tilføie Denikin, denne den farligste av de kontrarevolusjonære fiender, et avgjørende nederlag (26. september 1919). Uten dette gjennembrudd og den påfølgende ødeleggelse *) Et særdeles talende, eksempel vedkommende en bestemt be­ drift meddeler Kropotkin i sin bok «Den moderne videnskap og anarkiet». Umiddelbart efter den russisk-japanske krig utbrøt almindelig streik på den transsibiriske jernbane. Hele personalet på denne bane, fra Uralbjergene til Harbin, mer enn 6500 km. lang, gikk i streik i 1905. De streikende lot samtidig armeens øverst­ kommanderende, den gamle Lenevitsh, vite at de vilde gjøre alt for .hurtig å føre regimentene tilbake til Russland, hvis generalen hver dag vilde bli enig med streikekomiteen om antallet av menn, hester og bagasje, som skulde befordres. Lenevitsh mottok tiludet, Og resultatet var, at i de 10' uker streiken varte, foregikk hjemtransporten med større orden, ferre ulykker, og meget hur­ tigere, enn den før hadde gjort. «Det var en sann folkelig be­ vegelse, hvorunder arbeidere og soldater, efter at enhver disiplin var forsvunnet, samarbeidet på denne umåtelige transport av 100 000’er av mennesker.»

Lokal uavhengighet. Frihetlige prinsipper

15

av Denikins etappelinje, hans artilleribasis og forråd av alle slags, antas det av Arshinov sannsynlig, at Denikins tropper vilde inntatt Moskva i desember 1919. Også i seiren over Vrangell hadde machnoistene sin vesent­ lige andel. Boljevikene gir vel en annen fremstilling av disse begivenheter. Men ingen som leser Arshinovs bok vil være i tvil om at det for ham som for Machno gjelder å fortelle sannheten. På den annen side vét vi hvilken tillit man kan ha til bolsjevikene, når de har bruk for en forfalskning. Efter seiren over Denikin hadde det vært vel mulig, sier Arshinov, å skape en revolusjonær armé som kunde beskyttet det revolusjonære folks frihet ikke bare innen­ for machnoområdet, men i hele Ukraina. Det blev ikke gjort. Begeistringen over den store seier, en viss sorg­ løshet og en forhastet tro hos mange på at den røde hær ikke lenger vilde la sig bruke mot machnoistene hindret at en slik hær blev dannet i rett tid. Også overenskomsten med bolsjevikene om samarbeidet mot Vrangell erkjente man senere var en stor feil. 3. — Machnobevegelsens ledende tanke var den lokale uavhengighet, retten for befolkningen på ethvert sted til å innrette sitt liv fritt efter eget skjønn, uten inn­ blanding ovenfra eller utenfra, av noen regjering eller annen myndighet. Denne tanke blev også alltid fast­ holdt. Der var aldri tale om tvang eller herredømme over andre, bare å bevare arbeidernes frihet til overalt å velge selv. Også efter seiren over Denikin, da machno­ istene var den eneste maktfaktor i landet, oprettholdtes dette standpunkt. Karakteristisk er deres forhold over­ for fengslene: som symbol på folkets trelldom blev de brudt ned overalt, hvor man kom frem, under arbeider­ befolkningens begeistrede tilslutning. Selvfølgelig måtte man hindre bolsjevikene o. a. statstilhengere fra å op-

8TAVANGER BIBLIOTEK

16

Et problem. Et smukt trekk

rette maktorganer som deres revolusjonære komiteer; men tale-, trykke- og organisasjonsfriheten blev alltid uavkortet anerkjent og oprettholdt. I det hele befinner vi oss, idet vi følger denne bevegelse, i høi og ren luft. Med sin respekt for frihetens idealer forjetter den i sannhet om et nytt og bedre samfund. Allerede likeoverfor tysk-østerrikerne fulgte machnoistene den linje å tilintetgjøre officerstanden, men la de menige soldater slippe fri. «Før man satte dem på frifot, foreslo man dem å reise hjem, fortelle sine lands menn om de ukrainske bønders kamp samt arbeide for den sociale revolusjon. I dette øiemed blev de forsynt med litteratur, undertiden også med penger. Kun den soldat som blev grepet i voldsferd mot bøndene blev straffet. Denne optreden overfor de fangne soldater øvet en sterk innflytelse på dem i revolusjonær retning.» Under kampene med bolsjevikene blev der også av Machno tatt en masse fanger, som alltid — forsåvidt de ikke gikk inn i hans avdelinger — blev satt på frifot med anmodning om å reise hjem og ikke tjene som undertrykkelsesmiddel for makten. Da machnoistene rykket videre kom dog snart de fleste av disse fanger igjen inn i den røde armés rekker. Dette var en stor vanskelighet, som man ikke fant noen fornuftig utgang av. Bolsjevikene tok tingene anderledes. Over­ ensstemmende med forordning i deres «Specielle kom­ misjon for kampen mot machnoistene» blev alle fangne machnoister skutt på stedet. Et smukt og karakteristisk vidnesbyrd om solidari­ tetsfølelse beretter Arshinov om: i begynnelsen av 1919 tok Machnos avdelinger efter en rekke heldige kampe mot Denikin som bytte omkring 100 vogner korn og annen proviant. Machno og stabens første tanke var å sende denne trofé til de hungrende arbeidere i Moskva og Petrograd. Tanken blev hilst med begeistring av hans tilhengere og vognladningene sendt.

Bevegelsens syn på regjeringen

17

Når bevegelsen krevet lokal uavhengighet, var det, som man vil se, ikke bare for dennes egen skyld, men som en livsbetingelse for revolusjonen, for at den kunde utvikle sig fritt og løse sine opgaver. Herom har Machno mange steder slående ord, som arbeiderne skulde over­ veie og legge sig alvorlig på sinne. Ord som bekrefter hvad de store anarkistiske forfattere i de siste par menneskealdre utrettelig har fremholdt og begrunnet teore­ tisk. Forskjellen er bare, at det her gjelder erfaringer -g bekymringer under en oplevet revolusjon. Vi hitsetter noen uttalelser som antyder bevegelsens syn på dette forhold. Uttalelser som knytter sig til tiden før oktoberrevo­ lusjonen, d. e. under Kerenskis regjering. «Vi måtte få bøndene til å forstå at de politiske partier, hvor revolusjonære de enn var i dette øieblikk, uundgåelig vilde drepe ethvert skapende initiativ i den revolusjonære bevegelse, hvis det lykkedes dem å opkaste sig til herrer over folkets vilje.» De kommunale komiteer som territoriale enheter av­ hengige av regjeringen «kan ikke være revolusjonære enheter som grupperer omkring sig revolusjonens le­ vende krefter. Eftersom revolusjonen utvikler sig må de forsvinne, proletariatets masser vil opløse dem. Den sociale revolusjon krever det.» «Bøndene trengte å føle sig bedre understøttet i re­ volusjonens kritiske øieblikk av byenes revolusjonære fremstøt, for å kunne gjøre fruktbart arbeide, gjøre slutt på de bestående priviligerte klasser og ikke la andre få sette sig i deres sted.» «Vi hadde, fra slutten av august måned opnådd at bøndene hadde forstått oss fullstendig, og ikke lenger lot sine krefter splittes til ingen nytte i de forskjellige politiske grupperinger, ute av stand som de alle var til å virkeliggjøre noe som helst sterkt og varig i revolu­ sjonen.» 2

18

«.Duraken»

«Vi så klart, at revolusjonen var kneblet av stats­ makten, som truet med å kvele den.» «Jeg sa til dem (bøndene), at ingen uten de selv kunde forsvare og utvikle revolusjonen. Revolusjonen er deres eget arbeide, de må være dens dristige utbredere og virkelige forsvarere.» «Arbeiderne endte med å forstå, at de bare kunde stole på sig selv. De sluttet sig tettere sammen, idet de søkte å reise tilstrekkelige krefter for å befri alle arbeidere fra statens ulykksalige tyranni.» «Dere (regjeringens representanter) vil, at vi skal være deltagere i revolusjonen, men uten noen rett for oss til å utvikle og utvide den.» «Dere har vært i Alexandrowsk og kunnet se at, likesom vi, vil også industriarbeiderne leve fritt og uav­ hengig av alle disse idéer om makt, om regjeringer og andre landeplager, kommet djevelen vét hvorfra.» Efter oktoberrevolusjonen, under bolsjevikene: «Og man kunde ofte høre bønderne uttale sin vir­ kelige mening om de før-revolusjonære og revolusjonære myndigheter. De spøkte tilsynelatende, men talte i vir­ keligheten i dypt alvor og alltid med lidelse og hat. Efter å ha jaget duraken (tosk, idiot) Nikolka Romanov, kom en annen durak, Kerenski, og forsøkte å innta hans plass, men også han blev jaget. «Hvem skal så nu spille duraken på vår bekostning?» «Den herre Lenin?» spurte de. Andre sa: «Man kan ikke undgå duraken (og med ordet durak mente de alltid re­ gjeringen). «Byen er bare til for det, dens idé og sy­ stem er slett: den hjelper til å oprettholde duraken, regjeringen», sa bøndene. Arbeiderne sier: . . . «Overalt oprettes kommissaria­ ter. Og disse kommissariater ligner mer politi-institusjoner enn institusjoner av likestillede, av kamerater som søker å forklare oss, hvorledes vi helst bør organisere oss uavhengig, uten å behøve høre på ledere som hittil

Organisasjonsspørsmålet

19

har sittet på ryggen av oss og ikke gjort oss annet enn ondt. Og når vi ikke nu merker noen tilbøielighet i denne retning fra den revolusjonære regjerings side, og der istedet oprettes politi-institusjoner som istedetfor råd gir oss ordrer, vil man ikke få se mere til den senere. Tvertimot vil i fremtiden enhver som tenker eller hand­ ler i strid med mottatt ordre pådra sig dødsstraff eller berøves friheten, et gode vi holder på fremfor alt.» «Arbeiderne så det brokete billede som deres for­ tropp frembød (bolsjeviker, venstre-socialist-revolusjonære og anarkister) og sa: «Vi hilser av fullt hjerte disse revolusjonære, men vi har ingen sikkerhet for at de ikke ender med å bekjempe hverandre for å ta makten over oss og underkaste oss fullstendig under sin vilje. Denne tilbøielighet har de og forbereder således en ny blodig kamp, hvorunder vi arbeidere, med vår rett til selvstendig revolusjonær handling trykkes op i en krok, på kne for deres egoistiske og forbryterske parti-interesser.» «Revolusjonen har forkynt frihetens, likhetens og det fri arbeides prinsipper og vi vil se disse prinsipper an­ vendt i livet . . Den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokks regjering er tross dens revolusjonære karak­ ter skadelig for utviklingen av revolusjonens skapende krefter.»

4. — Om organisasjonsspørsmålet har anarkistene tildels inntatt et uklart standpunkt. Mange har ment, at man burde innskrenke sig til å utbrede sine idéer uten med organisert felles optreden å gripe anderledes inn i begivenhetenes gang. Da den russiske revolusjon kom. stod da også anarkistene helt uorganisert og derfor av­ mektige likeoverfor de vel organiserte statssocialistiske partier. Machno så klart denne svakhet og beklaget sig bittert over den. Han møter i virkeligheten også fra

20

Det lokale sovjet organ for praktisk arbeide

først av den samme tilbøielighet hos sine kamerater i den kommunistisk-anarkistiske gruppe i Guljaj-Polje, men lykkes tilsist ved sin kloke optreden, sine argu­ menter og sine tiltak å overvinne deres betenkeligheter. Og resultatene er ikke det minst betydningsfulle ved bevegelsen: den viser tilfulle den praktiske mulighet av organisasjoner som, på samme tid som de er helt frihetlige, derfor ikke mister noe av sin handlekraft.

5. — En annen erfaring av betydelig interesse kan det også være grunn til å peke på. I sovjettenes di­ strikts- og fylkeskongresser ser vi partistridene rase, derimot ikke i de lokale sovjetter. I Guljaj-Polje f. eks. var der — efter hvad der meddeles mig underhånden — ingen strid innenfor sovjet, som var et organ for praktisk arbeide, bestående av anarkister og socialist-revolusjonære.

Revolusjonen i Ukraina var i fremtredende grad en bondebevegelse. Dens historie vil dog derfor ikke ha mindre interesse for industriarbeiderne. Derimot skulde den ha betingelser for å bli forstått av landbefolkningen fremfor megen annen socialistisk litteratur.

Hvad angår bolsjevikenes forhold til Ukraina og machnobevegelsen vil man finne, at det er ikke annet enn en rekke av skjendigheter. 1) Ved freden i Brest-Litovsk (3. mars 1918) vedtok bolsjevikene å rømme Ukraina og således overlate lan­ det og dets revolusjonære befolkning til sin skjebne. Det blev da også hurtig besatt av tysk-østerrikerne, Guljaj-Polje som nevnt inntatt; umåtelige forråd bort­ ført. Det var en skammelig, usolidarisk handling.

Bolsjevikenes skjendigheter. Trotskis opfatning

21

2) Efter at Machno og hans folk hadde kjempet alene mot tysk-østerrikerne inntil deres hære som følge av machnoistenes anfall og begivenhetene i hjemlandet opløstes i slutningen av 1918, mot Skoropadski og Petljura, og fra begynnelsen av 1919 mot Denikin, kom bol­ sjevikene noen måneder senere tilbake til Ukraina. I begynnelsen var forholdet forsåvidt godt, som Machno blev fremstillet som en dristig revolusjonsmann. Det kom også til en overenskomst om samarbeide i kamp mot Denikin. Men freden varte ikke lenge. Til å begynne med hadde bolsjevikene åpenbart gått ut fra at de skulde få machnobevegelsen over til sig; men da dette viste sig å være en feilregning, slog man om. Bevegelsen blev bakvasket som en kulak-bevegelse, siktende til å skaffe de velstående bønder makten, dens ledere truet, Guljaj-Polje-området blokert, machnoarméens forsyning med våben og ammunisjon forminsket gjentagne ganger og tilsist helt stanset. Allerede i april var der gjort forsøk på å snikmyrde Machno. En tid blev angrepene innstillet som følge av Grigorjevs oprør, men da denne fare var over, begynte igjen den tidligere agitasjon, ledet av Trotski som på denne tid kom til Ukraina. En innkalt 4. ekstraordinær distriktskongress forbydes. Machnoistene beskyldes for å åpne fronten mot Denikin. Ved hemmelig ordre påbys Machno og medlemmene av hans stab arrestert ved hvilke som helst midler og overgitt til det krigsrevolusjonære tribunals dom, d. v. s. til henrettelse. Flere medlemmer av Machnos stab og andre machnoister som falt i bolsjevikenes hender blev henrettet. Trotskis politikk overfor machnobevegelsen er frem­ stillet således: det er bedre å opgi hele Ukraina til Denikin enn å gi machnobevegelsen anledning til å ut­ vikle sig videre. Denikin som står i spissen for en åpen kontrarevolusjonær bevegelse, kan ødelegges ved klassekampagitasjon. Machnobevegelsen, som arbeider

22

Bolsjevikenes skjendigheter

blandt de fattigste klasser, kan reise disse mot oss. *) 3) Efter at bolsjevikene igjen hadde rømmet Ukraina og machnoistene vunnet sin store seier over Denikin, kom røde divisjoner i oktober 1919 tilbake til kretsen Jekaterinoslav og Alexandrovsk. Møtet med machno­ istene var kameratslig og hjertelig. Men fra 14. røde armés krigsrevolusjonære sovjet kom ordre til machnoarméens overkommando om å begi sig til den polske front. Da machnoistene hverken kunde eller vilde lystre denne ordre, som i virkeligheten ikke var annet enn en uforskammethet, blev Machno og hans armé fra midten av januar 1920 erklært utenfor loven. Det begynte nu en fryktelig kamp, som strakte sig over 9 måneder. På grunn av det gode forhold mellem den røde armés sol­ dater og machnoistene anvender bolsjevikene den lett­ iske skytterdivisjon og en del av de kinesiske avdelin­ ger. Efter en forsiktig beregning antas der i denne tid av bolsjevikene å være skutt eller lemlestet ca. 200 000 bønder og arbeidere. Og et lignende antall sendt til avsidesliggende dele av Russland eller Sibirien. Fangne machnoister blev nådeløst skutt, deres slektninger — foreldre og hustruer — underkastet tortur, deres gods røvet, husene ødelagt osv. Hele sommeren 1920 søkte man ved hjelp av en eller annen fangen machnoist å få Machno myrdet. Kampen førtes av bolsjevikene un­ der merket «Kamp mot banditismen» (!). 4) Sommeren 1920 kommer Vrangell. Bolsjevikene skrek i alle Ukrainas aviser op om Machnos forbund *) Uttalelsen, 1 en noe variert form, tillegges, hos Emma Gold­ man Trotski selv på et møte i Charkov: Det var bedre å la de hvite forbli i Ukraina enn å tåle Machno. «De hvite, sa han, vilde påvirke bøndene i Ukraina til fordel for sovjet-regjeringen, mens Machno og hans povstantsi aldri vilde slutte fred med bol­ sjevikene; de vilde forsøke å sette sig i besiddelse av et eller annet territorium og praktisere sine idéer, hvilket vilde være en stadig trussel mot kommunist-regjeringen.»

Mot Vrangell. Den endelige kamp

23

med Vrangell. I virkeligheten gjorde machnoistene flere forsøk på å angripe Vrangell og mente å burde føre hovedkampen mot ham. Bolsjevikenes diktatur var visstnok ikke mindre fiendtlig mot arbeidernes frihet: men der var den forskjell, at der på deres side stod masser som trodde på revolusjonen. Man besluttet å foreslå for bolsjevikene å ophøre med den gjensidige kamp for i fellesskap å tilintetgjøre Vrangell. Først kom der intet svar, men i september, da Jekaterinoslav blev rømmet og Vrangell besatte en rekke byer, kom en delegasjon fra bolsjevikene for å innlede underhand­ ling om felles kamp mot Vrangell. I oktober kom over­ enskomsten istand. Med machnoistenes virkningsfulle hjelp blev Vrangell slått, og umiddelbart derefter over­ falt bolsjevikene forredersk Machnos kommando og machnotroppene på Krim, angrep Guljaj-Polje, grep Machnos representanter i Charkov, drepte eller arresterte alle anarkister i byen, og opløste alle anarkistiske or­ ganisasjoner i hele Ukraina. Naturligvis under alskens løgnaktige påskudd. Derefter følger så den endelige kamp. I den første tid vant machnoistene mange betydelige seire over den røde armé, og til det siste blev utført bedrifter lysende av tapperhet og hengivenhet for revolusjonen; men efterhånden blev stillingen håpløs ved de troppemasser bol­ sjevikene kastet mot deres forholdsvis små avdelinger. I begynnelsen av august blev det besluttet at Machno på grunn av sine alvorlige sår skulde sammen med noen av de andre kommandanter forlate Ukraina for å bli frisk. *) *) På vei fra Ukraina blev M. arrestert i Rumenien og innesperret i en interneringsleir. Undkommen derfra til Polen blev han igjen arrestert og internert og senere holdt fengslet i iy2 år. Vedvarende under politi-opsyn i Polen, reiste han til fristaten Danzig i håp om der å få passvisum til Tyskland eller Frank­ rike. Istedet blev han også her fengslet først en gang i 3 uker,

24

«God politikk'». Diktaturets —

Bolsjevikenes handlemåte mot machnobevegelsen er blitt forsvaret som «god politikk»: «Da Machno var nyt­ tig for oss, forstod vi å gjøre bruk av ham; men da vi ikke lenger hadde bruk for ham, forstod vi å likvidere *) ham.» Kanskje er heller ikke de moralkrav strengere, som staten i en snever vending stiller til sig selv, skjønt utaknemligheten, bakvaskelsene og forrederiet i dette tilfelle var av en usedvanlig utilhyllet skamløshet. Men hermed være det som det vil: sikkert er det iallfall ikke den vei vi har å gå når vi skal bygge op et nytt og lykkeligere samfund. Revolusjonen har innført i det daglige liv «nye fore­ stillinger om arbeidets rettigheter, dets rette plass i samfundet og hver borgers plikter» (Kropotkin i brev til Vestens arbeidere i april 1919). Dette var en umiddel­ bar følge av revolusjonen selv, uavhengig av den senere utvikling. Det må også huskes, at revolusjonen var folkets verk under medvirkning av alle revolusjonære partier og grupper. Hvad den senere utvikling angår, som bolsjevikene har ansvaret for, er den forskjellig fra alle tidligere efter-revolusjonære erfaringer. Forestillin­ gen om proletariatet «som herskende klasse» er blitt oprettholdt og har satt sitt preg på samfundets og den enkeltes liv, ikke minst på statens reklamevirksomhet, de offentlige fester og skuespill. Uten tvil er der utført deretter påny fordi han ikke kunde få innreisetillatelse til noe av nabolandene. Man antar at myndighetene i Danzig har handlet efter opfordring fra Moskva. Fra en gruppe russiske anarkister utgikk så en opfordring til de revolusjonære arbeidere i alle land om å innsende protester mot Machnos fengsling til senatsekretariatet i Danzig. Hvorledes det lykkedes Machno å slippe ut av fengslet i Danzig og derefter videre til Paris, har jeg f. t. ikke nærmere oplysning om. *) Chefen for tsjekaens hemmelige operative avdeling, Samsonov, til Volin, se dennes forord til Arshinovs bok s. XIX—XX.

— resultater. Kredit poster

25

meget hengivent og opofrende arbeide i tro og tillit til det nye samfund. Folket og kanskje særlig industri­ arbeiderne har fått en ny selvfølelse. Et vesentlig trekk er de store inntekters forsvinnen. Skjønt ulikheten i livs­ vilkår fremdeles er skrikende, er de store enkeltmannsformuer og -inntekter, som er karakteristisk for de bor­ gerlige samfund, avskaffet, bortsett fra de konsesjoner som er tilbake med rett til privat utbytning. Der er inn­ ført sociale forsikringer, oprettet barnekrybber, fødselsstiftelser, hospitaler, arbeiderklubber. «Mønsteranstaltene» er dog vel helt forsvinnende i antall i forhold til den veldige befolknings behov; heller ikke er innretnin­ gene, iallfall bortsett fra klubbene, annet enn hvad for­ lengst er innført og sikkerlig adskillig bedre gjennemført i vesteuropeiske borgerlige og privatkapitalistiske samfund. Man roser landets tekniske skoler, med for­ ening av teknikk og almendannelse. Der tales om et proletarisk skolevesen, en proletarisk estetikk, en proletarisk kunst, en proletarisk moral, skjønt det første bud vel alltid er en blind tro på statskommunismen og dens presteskap. ) * I det hele er uten tvil prole­ tariatets interesser gjort til de rådende, motsatt de andre klassers i de borgerlige samfund, dog vel å merke med det uundgåelige forbehold, at det finnes forenelig med statsinstitusjonens og diktaturets interesser og de nye herrers herredømme. Men nettop derfor er også erfaringene så meget mere lærerike. Russland, med dets uhyre utstrekning gjennem henved 40 breddegra­ der og mer enn 40 lengdegrader, dets umåtelig rike ma­ terielle hjelpekilder, og en befolkning på nu 165 millioner mennesker, — hvad har statens arbeide med socialisering her forøvrig ført til, i løpet av en halv menneske­ *) Fra velunderrettet hold sies dog at bolsjevikenes fortje­ nester av skolevesenet i flere henseender er meget overdrevet, og at deres skolevesen, likesom andre ting der reklameres med, er mere verd på papiret enn i virkeligheten.

26

Resultater forøvrig

alder, under et eneveldig styre med uinnskrenket myn­ dighet og de redeligste hensikter som man overhodet kan regne med? Uten å gå inn på enkeltheter, er der et par sikre ting vi må nevne, om bare som motstykke til machnobevegelsen og de løfter, den gav og som bolsjevikene knuste. Efter årelang famlen og eksperimentering mellem de forskjelligste systemer på folkets lidelsesfulle be­ kostning, tilsist en forseret industrialisering, efter rent borgerlig og privatkapitalistisk mønster, med midler tilveiebragt ved en hensynsløs utbytning av det arbeidende folk, med opofrelse, kan man si, av et helt slektledd, og ennu med mer enn kummerlige resultater for folkets materielle livsvilkår. Efter som den planlagte industri­ alisering skrider frem, og behovet for folkets utbytning til kapitaldannelse for industrialiseringens skyld blir mindre, må man jo anta at vilkårene vil bedres; men hvor meget vét man ikke. Vil de komme over hvad arbeiderne i Vesteuropa har nådd til under privatkapitalismen i normale tider? Herom kan meningene være meget delte. For noen overskuelig fremtid er det neppe engang stillet i utsikt. En ustyrtelig sverm av funksjonærer, mer eller mindre uproduktive, og med de svakheter og laster som lett følger med et tallrikt og mektig byråkrati tilsvarende utviklet: — sabotasje, spild, forvirring, streberi, uformuenhet, brutalitet og korrupsjon. ) * Sovjet­ ter, arbeider- og samvirkeorganisasjoner omgjort til re­ gjeringsorganer og berøvet enhver selvstendig virksomhet. Arbeidsløsheten har i Russland under bolsjevikene i lange tider vært forferdelig. Under den forserte indu*) I Nbrdrussland, specielt Arkangel, hvor man var mindre trykket av utsendinger fra centrum, var forholdene ved årsskiftet 1920—21, da Berkman og Emma Goldman besøkte byen, betydelig bedre enn på andre steder med sterkere bolsjevik-byråkrati.

Arbeidsløsheten.

Tvang og terror

27

strialisering er forholdet bedret, likesom det også bedres i de privatkapitalistiske samfund under en høikonjunktur. Når arbeidsløsheten i Russland sies å være avskaffet, stemmer dog dette, efter foreliggende beretninger, langt­ fra med virkeligheten. Snarere synes det å være under­ støttelsen til de arbeidsløse som er avskaffet. Og utsik­ tene fremover? Arbeidsløshetens spøkelse vil for alltid være fordrevet i det øieblikk arbeidsproduktene tilfaller produsentene selv. Men dette er ikke tilfelle i et statskommunistisk eller statskapitalistisk samfund. De tilfal­ ler her staten, hvilket er noe helt annet, selv om denne er nokså meget «proletarisk». De fremstilles fremdeles mot lønn og for salg. Kan allikevel den «proletariske stat» ventes å tilveiebringe likevekt mellem produksjons­ evne og forbruk, mellem tilgangen på arbeidskraft og behovet for arbeidskraft, og således gjøre nød og arbeids­ løshet ved siden av hverandre umulige? Det har vi ingen sikkerhet for. Erfaringene hittil peker heller ikke i den retning. Sist, men ikke minst, under navn av frigjørelse, fornektelse av all frihet. Folket, innbefattet proletariatet selv, dets ve og vel, politisk, økonomisk, socialt, kulturelt, underkastet Kremlins vilje og bestemmelse, d. e. de menn eller den manns som til enhver tid har lykkedes å erobre makten og den ledende stilling. Ved siden herav alle redskapenes uhyggelige vilkårligheter og forbrytelser (en og annen razzia efter altfor skrikende skandaler hindrer ikke, at misbrukene liver op igjen og fortsetter). På­ tale av enkeltheter ved systemets funksjonering er tillatt; men enhver kritikk som rører ved systemet selv eller ved ledelsen er avskåret. Diskusjonsfrihet, pressefrihet, trykkefrihet, forsamlingsfrihet, foreningsfrihet, talefri­ het, tankefrihet kneblet. Alt under den mest brutale an­ vendelse av despotiet og kirkens gamle, reaksjonære mid­ ler mot dem som har en annen mening enn den tillatte: politi, militær, spioneriet, den fryktelige tsjeka, fengsel,

28

Lite å kjempe for. «Planøkonomi»

mishandling, forvisning, døden. Overfylte fengsler. Tu­ sener og atter tusener forvist til Nord-Sibiriens issletter og Turkestans ødemarker, begravet i Arkangel og Solovetskis fengselshuler og fangeleire, eller henrettet, skutt ned uten lovmål og dom: politikkere, intellektuelle, ar­ beidere som har våget å streike, bønder som har pro­ testert mot de utålelige byrder, partiløse, mistenkt for «politisk upålitelighet». Det kan være menn og kvinner, som trofast har arbeidet, kjempet og lidt for folkets sak og revolusjonen, det hjelper ikke, snarere tvertimot: deres fortjenester gjør dem da bare så meget farligere for sy­ stemet. Berkman har sett sultende kvinner og barn i fengsel. Hvad skal vi si om disse resultater? Med all respekt for hvad der mellem de blandede motiver og ved siden av maktsyken finnes av god vilje, og for hvad der er utrettet, og tross den barnslige tilfredsstillelse mange synes å føle bare ved bevisstheten om et stort folk med en stats-socialistisk ledelse og proletariatet som «her­ skende klasse», forekommer det oss allikevel, at hadde vi ikke annet å vente av den sociale revolusjon, enn hvad bolsjevikene med godt og ondt har bragt ut av revolusjonen i Russland, da var der lite å kjempe for og lite å håpe på. Man taler om «planøkonomi» og beundrer 5-års-pl anene. Men feilen i de borgerlige samfund er ikke mangelen på «plan». Det er derimot den omstendighet, at arbeidsmidlene er samlet på enkeltes hender, mens resten av folket, den store masse, er henvist til å søke sitt livsophold ved å selge sin arbeidskraft for lønn, og all den elendig­ het og urettferdighet, som dette forhold direkte og indi­ rekte og i stigende grad fører med sig. Skjær bort denne kreftskade, og det økonomiske «anarki» vil av sig selv arbeide fortreffelig. For å overbevise sig derom, behøver man bare se hen til den materielle utvikling under privatkapitalismen eller på hvorledes millionbyene og landene

5-årsplanene. Lenin og —

29

ellers får sine daglige behov tilfredsstillet sikkert og uten vanskelighet av selvvirkende og uavhengige krefter — uendelig meget bedre enn det er mulig for noen dik­ tatorisk «planøkonomi» å løse denne opgave. Heller ikke har det vel falt noen inn, at det først og fremst er for å påskynne industrialiseringen, at revolusjonen trenges. Også uten revolusjon vilde man sikkert i Russland som annetsteds fått kanskje endog mer enn nok av industri­ alisering og kjempebedrifter, om i et noe langsommere tempo, så kanskje også mere smertefritt. Allerede i tsartiden var industrialiseringen i Russland begynt. *) I første rekke faller ansvaret for den frihetsfientlige utvikling på Lenin og Trotski. Da matrosene og solda­ tene i Kronstadt intervenerte for de streikende arbeidere i Petrograd og vilde ha sovjettene innsatt i de rettig­ heter de tilkom efter konstitusjonen, og derfor blev slått *) I sin bok «The Bolschevik Myth» forteller Alexander Berkman om 1. mai 1920' i Petrograd: Festlighet ene sluttet om aftenen med' en masse-forestilling i åpen luft, belysende revolusjonens triumf. «Det var en mektig fremstilling av folkets århundrederlange slaveri, dets lidelser og elendighet og den underjordiske revolusjonære virksomhet blandt frihetens forløpere. Byens beste kunstnere tok del i gjengivelsen av det store russiske drama. Det var en intens og gripende forestilling. Jeg reves med av redslene under tsarens tyranni; slavelenkenes raslen ga gjenlyd i min bevissthet, og jeg. hørte fra dypet den kommende storms brummen. Derefter plutselig kanontorden, de sårede og døendes stønnen un­ der verdenskrigen, fulgt av oprørets lyn og revolusjonens triumf. Jeg gjennemlevet hele skalaen i den store kamp i løpet av de 2 timer forestillingen varte, og jeg var dypt beveget. Men den svære forsamling forblev taus — der kom intet tegn på bi­ fall. Var det mon det nordiske temperaments mangel på følelser, spurte jeg mig selv med forundring, da jeg hørte en ung arbeider i nærheten si: «Hvad tjener det hele til! Jeg skulde ha lyst å vite hvad vi har vunnet.» Bemerkningen forekommer mig slående: det er jo dog vinnin­ gen for folket det kommer an på, når revolusjonens regnskap skal gjøres op.

STAVANGER BIBLIOTEg

30

— Trotski.

De 2 systemer

ned med blodig brutalitet, var det Trotski som gjorde bøddeltjenesten. Da machnobevegelsen skulde slåes ned, finner vi også Trotski i spissen som den ledende bak­ vasker og forfølger. Lenin på sin side var den mektige, uten hvis samtykke intet blev gjort. Efter Guljaj-Poljes inntagelse av tysk-østerrikerne var Machno en kort tid i Petrograd og talte her bl. a. med Lenin. Lenin sa da: «Med anarkister som dem De taler om, som er istand til organiserte revolusjonære handlinger, vil vi alltid komme til forståelse, jeg personlig og hele vårt bolsjevikiske parti, for å gjenoprette en revolusjonær enhets­ front . . .» Det er vanskelig, sier Machno, å finne hos noen fagpolitiker mere hykleri enn Lenin viste under denne samtale. Regjeringen hadde allerede da organi­ sert sine angrep på anarkistene . . . («Libertaire»). Mange vil kanskje smile til tanken om, at de enkle bønder i Ukraina med sin sunde menneskeforstand var på den beste vei til å løse den sociale revolusjons opgaver, mens bolsjevikene med sine mange kloke og vellærte hoder og sin eneveldige makt ikke har lykkedes å få istand annet enn en uhyggelig karikatur av socialismen. Men man betenker da ikke forskjellen mellem de to systemer. Man betenker ikke frihetens og lik­ hetens betydning: for solidaritetsfølelsen, for det villige samarbeide, for spørsmålenes riktige og allsidige be­ lysning, for utfoldelsen av folkets skapende krefter, for de menneskelige samfund ikke mindre enn for men­ neskene selv. Man betenker heller ikke en annen om­ stendighet: det som blir håpløst innviklet og umulig å løse tilfredsstillende for en central myndighet, som skal ordne livets utallige og uendelig varierte forhold ved tvangsregulering ovenfra, det blir forholdsvis enkelt og likefrem, når tingene får vokse sig op fritt efter be­ hovene, føderalistisk, «nedenfra opad, fra det enkle til

Machnos person

31

det sammensatte» (Bakunins ofte benyttede uttrykk). Slik vet vi også, at naturens vidundere er bygget op. Socialismen må bygges på frivillighet, ikke på tvang. Særlig fengslende vil leseren finne både Arshinov og Machnos bok ved det billede de gir av Machnos person. Fra forstandens og karakterens side åpenbart utrustet med en sjelden forening av lykkelige egenskaper, parret med en sterk vilje- og handlekraft, omhyggelig og frykt­ løs på samme tid, med en sikker sans for det praktisk mulige, og som det viser sig da det kommer til krig også i besiddelse av overlegne evner som militær fører, — finner vi ham samtidig alltid like fordringsfri, uten streben efter personlig makt, bare fyllt av en brennende hengivenhet for revolusjonens sak. I den første periode av sin revolusjonære kampvirksomhet — d. e. mot tysk-østerrikerne og Skoropadski — viste Machno sig, sier Arshinov, «ikke bare som orga­ nisatoren og føreren for bøndene, men i like grad som den strenge folkets hevner. På kort tid blev hundreder av godseierreder ødelagt, tusenvis av folkets aktive fi­ ender og undertrykkere nådeløst knust. Hans forvovne og besluttsomme handlekraft, hans lynsnare bevegelser og evne til å skjule sig, umuligheten av å fange ham. gjorde ham til en skikkelse som var gjenstand for bor­ gerskapets frykt og hat og bondestandens hele sympati og stolthet. Hertil kom hans makeløse dristighet, hans hensynsløse viljekraft, hans skarpsindighet og sunne bondehumør.» Dog er det først senere under kampene mot Denikin at hans store egenskaper som militær fø­ rer og organisator fullt ut viser sig. Efter en bedrift under kampen mot tysk-østerrikerne er det han får til­ navnet Batjko — lille far. Ikke minst bemerkelsesverdig finner jeg hans like­ vektige og faste rettssinn, således da han i et ophisset møte forsvarer og redder en gammel politikommisær,

32

Kropotkins hilsen

som han tross mannens embede anser ufarlig og per­ sonlig uskyldig (nærværende boks I. del, kap. 9), mens han ved en annen anledning krever dom over virkelig skyldige og farlige menn, hvor andre av opportunitetshensyn vil la dem slippe (II del, kap. 6). Likeledes hans instruks til dem som utsendes for å avvebne bor­ gerskapet (L, kap. 11); den anarkistisk-kommunistiske gruppes betenkning om jordspørsmålet m. h. t. behand­ lingen av de tidligere eiere (I., kap. 12); han og kamerat Antonovs optreden til beskyttelse av de socialist-revolusjonære og socialdemokratene (L, kap. 13). Man forstår den tillit og hengivenhet han tross sin ungdom inngyder sine omgivelser. Også leseren vil ikke bare skjenke ham sin beundring, man lærer også å føle for ham som for en kjær venn. Om flerheten av de ledende russiske anarkister sier Arshinov, at de mangler forståelse av Machnos betyd­ ning og fremragende egenskaper. Antagelig spiller her mer eller mindre inn sekteriske grunner. En undtagelse dannet dog Kropotkin. I juni 1919, på en tid da der i Central-Russland ikke fantes annet enn fordreiede oplysninger om Machno, sendte Kropotkin ham følgende smukke hilsen: «Hils kamerat Machno fra mig og be ham passe godt på sig selv, for av menn som han er det ikke mange i Russland.» Foruten en nødtørftig folkeskoleutdannelse hadde Machno ikke andre kunnskaper enn dem, han hadde kun­ net erhverve i fengslet ved lesning eller samtale med eldre og bedre lærte kamerater. Han har vært uten all litterær trening, og er forøvrig åpenbart først og fremst en handlingens mann. Fra litterært synspunkt er det derfor bare naturlig at boken har mangler. Fremstil­ lingen er ofte ubehjelpelig og litet avveiet. Mange trekk vilde sikkert hatt interesse, som ikke er kommet med, mens andre ting kunde vært kortere behandlet. Der har også, efter hvad der meddeles mig, ved utgivelsen vært

Sluttbemerkninger

33

spørsmål om å la en litterært bedre utrustet kamerat pynte på formen. Det blev dog ikke gjort og visstnok med full rett. Det er som historisk dokument om en merkelig bevegelse boken har sin betydning, og som så­ dant vilde den bare tape i verdi ved å pyntes på. For­ øvrig er innholdet efter mitt skjønn gjennemgående kjernefullt og på sine steder også formen naturlig vel­ talende. Boken er, som man forstår, kommet istand på den måte, at en fransk kamerat har oversatt Machnos rus­ siske tekst. Enkelte uklarheter og unøiaktigheter har jeg fått beriktiget av Machno ved elskverdig bistand av en kamerat av denne. Av noen ord den samme ka­ merat skriver om Machno hitsetter jeg: «Hans natur­ lige forstand er merkverdig skarp og gjennemtrengende: tross hans mangelfulle utdannelse opfatter han med lett­ het alt. Men naturligvis ingen litterær erfaring, ingen idé om de krav et litterært arbeide stiller.» Machno lever nu som landflyktig i Paris med kone og datter. Han er syk (tuberkulose), praktisk talt inva­ lid som følge av sår han har fått under krigen, den meste tid arbeidsudyktig, uten eksistensmidler. I et par år arbeidet en hjelpekomité med innsamling blandt fran­ ske kamerater, men som sedvanlig i slike tilfelle blev bidragene efterhånden sjeldnere, likesom en av de større bidragsydere blev ute av stand til å fortsette. For tiden er det en gruppe russiske kamerater som søker å hjelpe; men det er vanskelig, da de alle er arbeidere og ar­ beidsløsheten herjer i Frankrike som overalt. Og dog er Nestor Machno en mann som har utrettet i sannhet store ting, ikke mindre beundringsverdige fordi hans høie streben tilsist blev knust ved bolsjevikenes av­ skyelige forfølgelse og deres håpløse overmakt.

De steder som er nevnt i boken og i Arshinovs bok er tildels omdøpt av bolsjevikene, således: Alexandrovsk 3

STAVANGER BIBLIOTEK

34

Sluttbemerkninger

til Saporoshe, — Jekaterinoslav til Sinovievsk, — Nikilajev til Vjernoleninsk, — Simferopol (Krim) til Ak~ metshet, — Sevastopol til Achtiar. I den norske over­ settelse er likesom i den franske utgave og i nærværende forord benyttet de gamle navn. På kartet er de nye anført med større bokstaver, de gamle nedenfor med mindre.

M. h. t. stavemåten på norsk av russiske navne m. v. har herr Nils Jøntvedt med stor elskverdighet ydet mig sin kyndige bistand. Likeledes om betydningen av fore­ kommende russiske ord. Jeg bringer ham herfor mm forbindtligste takk. De løpende titler over siden er tilføiet i oversettelsen.

Oslo, desember, 1932. OVERSETTEREN

Denne bok tilegnes minnet om mine venner, ka­ meratene:

Peter Gavrilenko, Alexander Kalashnikoff, Moses Kalinitshenko, Simon Kartnik, Filip Krate, Isidor (Peter) Liuti, Alexis Martshenko, Sava Machno, Andreas Semenota, Gabriel Trojan, Stefan Shepel, Boris Veretelmk, H. Gorelik, Lukas Pantsheoko, Abraham Schneider og andre som har kjempet med mig for å organisere de revolusjonære ukrainske arbeidere og virkeliggjøre vårt felles mål: et anarkistisk, fritt kommunistisk samfund.

Alle har de funnet døden under forskjellige omsten­ digheter, men under forfølgelse av et eneste mål: vir­ keliggjørelsen av friheten, likheten og det uavhengige arbeides idé! FORFATTEREN

FORORD

Ved utgivelsen av dette første bind av «Den russiske Revolusjon i Ukraina» finner jeg å burde forutskikke noen innledende ord. For det første må jeg gjøre leseren opmerksom på at der mangler flere viktige dokumenter som burde fun­ net sin plass i dette bind: resolusjoner og proklamasjoner vedtatt og zitferdiget av Guljaj-Polje’s bondeforening, av sovjet av representanter for bøndene og industriarbei­ derne, og av deres direkte idégiver, den anarkistisk-kommunistiske bondegruppe i Guljaj-Polje. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe arbeidet, med en beundringsverdig iherdighet, på å forene under sin fane bøndene og industriarbeiderne i Guljaj-Poljes krets. Alltid foran, ledet den dem, forklarte dem begivenhetenes mening og betydning eftersom de inntraff, og utviklet for dem arbeidernes opgaver i det hele, og særlig dem av de anarkistiske kommunisters mål som lå bøndenes idékrets nærmest. Jeg beklager også at jeg ikke har fotografier av den anarkistisk-kommunistiske bondegruppe i Guljaj-Polje. Sammen med korte biografiske oplysninger skulde jeg gjerne ha sett dem innta den første plass blandt doku­ mentene om den russiske revolusjon i Ukraina, om machnobevegelsen som utsprang av denne revolusjon, om de prinsipper som ledet denne bevegelse, og endelig om de handlinger disse førte til.

38

Forfatterens forord

Jeg skulde opriktig ha ønsket å innflette i disse blad billedene av disse ukjente revolusjonære som trådte frem av det ukrainske folkedyp, og som, under påvirkning og ledet av mig, lykkedes blandt de ukrainske arbeidere å reise denne revohtsjonære, omfattende og mektige beve­ gelse som gikk frem under machnoistenes sorte faner. Dessverre har jeg hittil ikke kunnet skaffe mig disse dokumenter, som jeg skal offentliggjøre så snart jeg kan, for å forelegge dem for den ganske verdens arbeidere, så de kan dømme om dem. Min beretning er fullstendig overensstemmende med den historiske sannhet, hvad enten den handler om den russiske revolusjon i det hele, eller særlig om den rolle vi spillet i den. Den kan ikke bestrides av andre enn dem av den russiske revolusjons «.historieskrivere'», som ikke tok noen virksom del i de revolusjonære begiven­ heter hvorom der handles i disse erindringer, og som, skjønt de befant sig i utkanten av revolusjonen, allikevel lykkedes, ved hjelp av ord og penn, å bli antatt av ut­ landets revolusjonære som folk som kjenner den store russiske revolusjon tilbunns og i alle enkeltheter. Vi vil alltid kunne gjendrive disse kritikere, for de har intet grunnlag å stå på, og disse «kjennere» vet ikke hvad de taler om, eller hvad det er de skriker op imot . . Min eneste sorg er at disse erindringer ikke ser da­ gens lys i Ukraina, og ikke utkommer hverken på russisk eller ukrainsk. Det er omstendighetene, som er skyld heri, og jeg kan intet gjøre ved det. FORFATTEREN

E. s. — Det er mig en glede også å uttale min opriktige og dype takknemlighet overfor min franske ka­ merat E. W., hvis broderlige og uvurderlige hjelp har satt mig istand til å gjøre utdrag av mine notater og utgi de følgende sider. N. M.

Revolusjonen i februar 1917 åpnet portene til de rus­ siske politiske fengsler på vidt gap. Industriarbeiderne og bøndene, samlet på gaten med våben i hånd, noen i blå kitler, andre iført grå soldaterkapper, hadde sikkert sin vesentlige andel i dette re­ sultat. Like fra begynnelsen hadde disse revolusjonære arbeidere imot sig stats-socialistene, som allerede, i for­ ståelse med det liberale borgerskap, hadde dannet en «revolusjonær» provisorisk regjering og forsøkte å holde den revolusjonære bevegelse fast på den vei som de hadde opstukket for den. Arbeiderne forlangte da øieblikkelig amnesti, denne revolusjonenes første erobring. Og den social-revolusjonære A. Kerenski, som var justisminister, bøiet sig for deres vilje. I løpet av noen dager blev alle politiske fanger frigitt og gjenoptok sin aktive propaganda blandt ar­ beiderne i byene og på landet, en propaganda som tid­ ligere foregikk hemmelig under tsarismens utålelige trykk. Sammen med de andre politiske fanger, som tsarens og pomeshtshikienes *) regjering hadde sperret inne i de fuktige kasjotter, i håp om derved å berøve arbeidernes store familie deres mest fremskredne element og således kvele ethvert forsøk på å avsløre systemets misgjerninger, — ga man også mig fri. *) Godseiere. — Hzl.

40

Beklager mangel på kunnskaper

Dømt til livsvarig fengsel, lenket, ofte syk, var jeg ved 8V2 års innesperring ikke blitt rokket i min tro på anarkismens sak. Alltid overbevist om. at det fri ar­ beide, likheten og solidariteten tilsist skulde seire over det slaveri som staten og kapitalismen har skapt, forlot jeg Butyrki ) * den 2. mars 1917, og gjenoptok arbeidet 2 dager senere, i Moskva selv, i Lefortovo’s anarkistiske gruppe. Jeg hadde dog ikke glemt vår anarkistisk-kommunistiske gruppe i Guljaj-Polje, som var oprettet 10 eller 12 år tidligere, og som efter hvad mine kamerater sa, fortsatte sin virksomhet, tiltross for at den hadde mistet mange av sine mest fremstående medlemmer. Jeg var levende optatt av tanken på min teoretiske utdannelses utilstrekkelighet og min uvidenhet om de positive kjensgjerninger, som vilde satt mig istand til å løse de sociale og politiske problemer ut fra anarkist­ isk synspunkt. Ganske visst visste jeg, at det samme var tilfelle med 9 av 10 i våre anarkistiske kretser, og at denne beklagelige tingenes tilstand skyldtes mange­ len på enhver organisasjon iblandt oss og likeledes på anarkistiske skoler. Men derfor følte jeg ikke mindre dypt denne svakhet og led stadig under den. Bare håpet om at denne tingenes tilstand ikke vilde vare, trøstet mig og ga mig nytt mot; jeg var i virke­ ligheten fast overbevist om at arbeidet i fullt dagslys, under en intens revolusjonær bevegelse, vilde gjøre det klart for anarkistene at de måtte få istand en kraftig organisasjon, som kunde føre alle anarkistiske krefter tilbake til kampen og organisere en samlet, fast og mål­ bevisst bevegelse. Slik var den fremtid som den russiske revolusjons umåtelige fremskritt forespeilet mig. I mine tanker var i virkeligheten den anarkistiske aksjon i de revolusjonære perioder uløselig knyttet til arbeidermas­ senes aksjon, idet disse masser på det inderligste er interessert i sannhetens og frihetens triumf, i et nytt *) Se note s. 9.

Den gamle gruppe

41

socialt systems seier og i den nye organisasjon av det menneskelige samfund. Jeg så for mig en mektig utvikling av den anarkist­ iske bevegelse og dens innflydelse på revolusjonens en­ delige resultat. Denne tanke var mig særlig kjær. Sterk ved denne overbevisning, begav jeg mig, knapt 3 uker efter min frigivelse, til Guljaj-Polje, hvor jeg var født, hvor jeg hadde levet, hvor jeg hadde efterlatt så mange kjære mennesker, så mange elskede ting, og hvor jeg, det følte jeg godt, skulde kunne gjøre nyttig arbeide blandt bøndenes store familie, innenfor hvilken vår gruppe hadde dannet sig. Skjønt den hadde mistet de to tredjedele av sine medlemmer på skafottet, på Sibirs issletter eller ved landsforvisning, var denne gruppe derfor ikke mindre levende. Dens oprinnelige kjerne var nesten fullstendig for­ svunnet; men dens tanker var trengt dypt inn blandt bøndene, også adskillig utover Guljaj-Poljes grenser. En stor viljekraft og et dypt kjennskap til det anar­ kistene streber efter, er nødvendig for å avgjøre hvad som er mulig å opnå selv av en politisk revolusjon. Det er herfra, fra Guljaj-Polje, fra de her arbeidende masser, at den skal utgå, denne arbeidernes fryktelige revolusjonære kraft, hvortil, som Bakunin, Kropotkin og andre har sagt oss, den revolusjonære anarkisme må støtte sig, og som vil vise midlet til å gjøre en ende på det gamle trelle-system og til derav å skape et nytt system, hvor der ikke skal finnes slaveri og ikke plass for noen myndighet. Frihet, likhet og solidaritet vil da være de prinsipper som skal lede menneskene og de menneskelige samfund i deres liv og i deres kamp for større lykke og velstand. Denne tanke forlot mig aldri under mitt ophold i fengslet, og det var med den samme tanke, at jeg nu vendte tilbake til Guljaj-Polje.

FØRSTE DEL

KAPITEL 1

Jeg trer i forbindelse med kameratene. — Første forsøk på å organisere en revolusjonær virksomhet Såsnart jeg kom tilbake til Guljaj-Polje, traff jeg gamle gruppekamerater. Jeg fikk av dem vite at mange var borte. De som kom for å hilse på mig, var: An­ dreas Semenota (bror av Sasha og Prokop Semenota), Moses Kalinitshenko, Filip Krate, Sava Machno, brød­ rene Prokop og Gregor Sharovski, Paul Korostelev, Leo Schneider, Paul Sokruta, Isidor Lotti, Alexis Martshenko og Paul Hundaj (Korostelev). Noen unge, som bare hadde vært medlemmer av gruppen 2 eller 3 år, hadde sluttet sig til de eldre; jeg kjente dem ikke. De leste de anarkistiske verker, og trykket hemmelig, ved hjelp av en kopipresse, oprop som de spredte rundt omkring. Og hvor mange bønder og industriarbeidere som sym­ patiserte med det anarkistiske ideal, kom ikke sammen med dem for å hilse på mig! Visstnok kunde jeg ikke regne med dem i de planer, jeg la for fremtiden. Like meget, jeg hadde for mig mine bondevenner, disse ukjente anarkister, disse tapre kjemper, som hverken kan lyve eller bedra. Det var ekte bondenaturer, det var vanskelig å overbevise dem, men, engang overbe-

46

Første impuls. Senere avkjøling

viste, når de engang hadde forstått idéen og prøvet den med sin egen forstand, priste de dette nye ideal overalt og ved enhver anledning. Sandelig, da jeg så for mig disse venner, skalv jeg av glede, jeg følte en bevegelse så levende at jeg fore­ satte mig, fra neste morgen av, å drive en aktiv pro­ paganda i hele Guljaj-Polje’s krets, jage den kommu­ nale komité (en administrativ enhet, innsatt av sam­ lingsregjeringen), adsplitte militsen, og hindre noen ny komité fra å danne sig. Jeg besluttet uten tøven å gå over til anarkistisk aksjon. Allikevel blev det anderledes. På morgensiden den 25. mars, da bøndene, menn og kvinner som var kommet aftenen i forveien for å hilse på den «gjenopstandne fra de døde», som de sa, var gått, holdt alle vi som var medlemmer av gruppen et improvisert møte, hvor jeg, sant å si, ikke viste mig så hissig: planen om å føre en aktiv propaganda blandt bøndene og industri­ arbeiderne og jage den kommunale komité, inntok ikke noen større plass i min redegjørelse. Kameratene blev overrasket over å høre mig frem­ holde, hvorledes vår gruppe måtte studere nærmere den anarkistiske bevegelses daværende stilling i Russland. Den opstykning av de anarkistiske grupper som bestod før revolusjonen tilfredsstillet mig ikke. «En taktikk «som ikke er bygget på sideordnet samvirke er dømt til «å forbli ufruktbar, sa jeg. Den er ikke istand til å «gruppere arbeidernes krefter i tilknytning til de store «revolusjonære massers begeistring i det øieblikk da «revolusjonens nedbrytende arbeide finner sted. «Under disse omstendigheter må de anarkister som «holder på en slik handlemåte enten skille sig ut fra «begivenhetene og stivne i gruppenes sekteriske propa«ganda, eller også la sig slepe med av begivenhetene så«ledes at de bare overtar underordnede opgaver og ar«beider til fordel for sine politiske motstandere.

Redegjørelse for kameratene

47

«Med andre ord, for å kunne undertrykke regjerings«institusjonene, for i vår krets å opheve enhver privat «eiendomsrett til jorden, fabrikkene og andre foretagen«der, må vi ikke bare ta hensyn til den anarkistiske «bevegelse i byene, men på samme tid også nærme oss «bondemassene for på den ene side å sikre oss at deres «revolusjonære begeistring holder sig, og for på den an«nen side å la dem forstå at vi er med dem, uforander«lig knyttet til de tanker, som vi utvikler for dem i «schod’ene *) og på møtene. «Dette er, kamerater, et av de taktiske spørsmål, som «vi vil ha å studere i en nær fremtid. Vi blir nødt «til å utdype det i alle enkeltheter; for på løsningen av «dette spørsmål vil det bero, hvilken taktikk vi skal «velge for vår virksomhet. «Dette forhold er så meget viktigere for oss, som vår «gruppe er den eneste som, i løpet av 11 år, har oprett«holdt forbindelsen med bondemassen. Der finnes ikke «mer, det jeg vet, noen annen gruppe i nabolaget. De «anarkistiske grupper i våre byer, Alexandrovsk og «Jekaterinoslav, teller bare få overlevende, heller ikke «har man sikker rede på, hvor disse befinner sig; noen «kan være i Moskva, uten at man vét, når de kommer «tilbake derfra, andre kan være utvandret til Sveits, «Frankrike eller Amerika, og man hører ikke mer til «dem. Vi kan derfor ikke stole på andre enn oss selv. «Så litet inngående vårt kjennskap enn er til den «anarkistiske lærebygning, må vi ikke desto mindre ut«arbeide en plan for den virksomhet vi skal ta fatt på «blandt bøndene i Guljaj-Polje og kretsen. Vi må, uten «ophold, begynne å organisere en bondeforening og i «spissen for denne forening sette en bonde av vår gruppe. «Dette er viktig av to grunner: vi hindrer derved dem «som er fiender av vårt politiske ideal fra å trenge sig *) Almindelig forsamling av en kommunes medlemmer. - Hzl.

48

Kameratene uenig med Machno

«inn blandt bøndene, og vi kan derhos stadig holde for«eningen underrettet om begivenhetene og derved opnå «at der tilveiebringes en fullstendig forståelse mellem «vår gruppe og bondeforeningen. «Bøndene vil på denne måte kunne ta fatt på jord«spørsmålet og erklære jorden for felles eiendom, og «det uten å vente på at dette problem, som for dem «er det viktigste av alle, skal bli løst av den «revolusjo«nære regjering». Kameratene var tilfreds med hvad de hadde hørt; ) * men de billiget ikke min opfatning. Kamerat Kalinitshenko fordømte strengt mitt syns­ punkt og hevdet, at vår rolle som anarkister under den nuværende situasjon burde innskrenke sig til å gjøre propaganda for våre idéer, så meget mer som vi nu hadde fått vår arbeidsmark vidt åpnet og burde be­ nytte oss derav for å få arbeiderne til å forstå vårt ideal, uten å søke å gå inn i deres organisasjoner. «Bøndene vil da se, sa han, at vi ikke søker å bringe «dem under vår innflydelse; men at vi bare vil ha dem «til å forstå våre tanker, for at de under tilegnelse av «våre metoder og våre aksjonsmidler skal i full uav«hengighet bygge op et nytt liv.» Dermed sluttet vår diskusjon, klokken var 7 om mor­ genen, og henimot kl. 10 aktet jeg mig til industriar­ beidernes og bøndenes scAod-forsamling, hvor forman­ nen for den kommunale komité, Prussinski, skulde lese distriktskommissærens kunngjørelse om hvorledes den systemforandring som var inntrådt med revolusjonen var å forstå. Vi vedtok bare at mine synsmåter skulde under­ kastes en mere inngående overveielse og diskusjon, og skiltes, noen kamerater for å gå hjem til sitt; de andre *) Nemlig forsåvidt, at M. hadde behandlet spørsmålene fra en ny side. — Hzl.

Skolene. Schod-for samlingen

49

blev tilbake for sammen med mig å begi sig til schodforsamlingen. Klokken 10 morgen var jeg med noen kamerater på torvet; jeg så på plassen, husene, skolene. Jeg gikk inn i en av disse siste og traff der besty­ reren. Vi talte lenge om undervisningsplanene, et spørs­ mål som jeg tilstår at jeg var helt uvidende i. Jeg fikk vite at katekismen inngikk i planen og blev energisk forsvaret av popene *) og en del av foreldrene. Jeg blev forarget herover, men dette hindret mig ikke fra, noen tid senere, å tegne mig som medlem av Undervisningsvennenes Selskap, et selskap som understøttet sko­ lene med pengebidrag. Jeg tenkte nemlig at ved å ta aktiv del i dette selskaps arbeide skulde det lykkes mig å rokke ved undervisningens religiøse grunnlag. Først ved 12-tiden kom jeg til sc/iod-forsamlingen, litt efter at sekondløitnant Prussinski, formann for den kommunale komité, hadde talt. (I Guljaj-Polje lå dengang det 8. serbiske regiment med en russisk mitraljøsavdeling: 12 kulesprøiter, 144 mann og 4 officerer. Ved oprettelsen av den kommunale komité var noen av disse officerer blitt opfordret til å gå inn der. Den ene av dem, sekondløitnant Prussinski, blev valgt til komitéens formann; en annen, løitnant Kudinov, til chef for mi­ litsen. Disse 2 officerer hadde således ansvaret for den offentlige orden i Guljaj-Polje). Ved slutten av sin tale opfordret komitéformannen mig til å ta ordet for å støtte hans uttalelser. Jeg avslog anmodningen og tok ordet om et annet emne. I min tale fremholdt jeg for bøndene, at det var uforståelig at der i et revolusjonært Guljaj-Polje var en kommunal komité under forsete av folk som var frem­ mede for kommunen, og hvem man følgelig ikke kunde *) Prester i den greske kirke. — Hzl.

4

50

Forskjellige beslutninger

avkreve noe regnskap for deres handlinger. Og jeg foreslog at man straks skulde velge 4 representanter for hver sotnja (Guljaj-Polje bestod av 7 seksjoner, som hver kaltes en sotnja *) til å overveie dette spørsmål og adskillige andre! Folkeskolelærerne sluttet sig straks til mitt forslag. Skolens bestyrer stilte sin skole til rådighet for vårt møte. Man besluttet at hver sotnja skulde velge sine representanter, og bestemte dagen for møtet. Således var det jeg ved min tilbakekomst fra fengslet gjenoptok forbindelsen med det virksomme liv. Litt senere blev jeg innbudt av lærerne til deres eget møte. Vi stiftet først nærmere bekjentskap. En av dem var socialist-revolusjonær, de andre, 15 stykker ialt, til­ hørte for størstedelen intet parti. Derefter kom vi inn på en rekke spørsmål i forbindelse med lærernes uvirk­ somhet uaktet de brente av iver efter å ta aktiv del i det offentlige liv og søkte å finne den vei de burde følge. Vi besluttet å handle i forståelse med hverandre og, i bøndenes og industriarbeidernes interesse, å danne en ny komité istedetfor den som bestod av officerer og kulaker, } ** og som var valgt ikke av samtlige bøn­ der, men bare av de rikeste blandt dem. Jeg begav mig derefter til vårt gruppemøte, hvor min forestilling og dens imøtegåelse av kamerat Kalinitshenko blev diskutert. Som resultat av denne diskusjon blev det besluttet at man fra neste dag av skulde be­ gynne en systematisk propaganda blandt bøndene og industriarbeiderne i fabrikkene og på verkstedene. Uorganiserte som de ennu var kunde industriarbei­ derne og bøndene ikke stille op noen «territorial enhet» av anarkistisk karakter som med nytte kunde kjempe *) Egentlig avdeling på 100 mann i en kosakk-hser. — Hzl. **) Mellemstore, velstående bønder. Kulak betyr også knytt­ neve. — Hzl,.

Nærmeste opgaver. Ny utredning

51

mot den kommunale komité, og var derfor, enten de vilde det eller ikke, henvist til å gruppere sig om denne. Man måtte derfor straks gå til valg på nye medlemmer av komitéen. Det var dessuten nødvendig å føre en in­ tens propaganda for dannelsen av en bondeforening og selv gå inn i denne forening for å øve innflytelse i den og derved bringe den til å være på sin post overfor den kommunale komité, som fikk sine tilskynnelser fra sam­ lingsregjeringen, og sørge for at denne komité kom un­ der kontroll av bondeforeningen. «Vi vil derved, sa jeg til kameratene, protestere mot «samlingsregjeringens rettigheter og mot selve prinsippet «for dens kommunale komitéer. Dessuten vil vi, hvis «vår virksomhet i denne retning krones med held, bringe «bøndene og industriarbeiderne til å forstå den sannhet «at det bare er dem selv som, i bevissthet om sin revo«lusjonære opgave, kan virkeliggjøre tanken om et sant «selvstyre, uten formynderskap av de politiske partier «eller regjeringen. «Dette er det gunstige øieblikk for oss anarkister «til, om enn under mange vanskeligheter og kanskje «med ikke få feilgrep, å ta praktisk fatt på løsningen «av en hel rekke nutids- og fremtidsspørsmål, som på «en eller annen måte er knyttet til virkeliggjørelsen av «vårt ideal. «Å la dette øieblikk hengå ubenyttet vilde være en «utilgivelig feil av vår gruppe, som derved vilde skille «sig fra arbeidermassen. Og det er hvad vi må frykte «mest av alt, for å skille oss fra arbeiderne i et slikt «øieblikk vilde være jevngodt med å forsvinne fra den «revolusjonære kamp og kanskje endog i visse tilfeller, «hvad der vilde',være ennu verre, — tvinge arbeiderne «til å opgi våre idéer, som de har sluttet sig til og alltid «mer vil slutte sig til, såsant vi forblir blandt dem og «går sammen med dem til kamp og død, eller til seier «og glede.»

52

Ufruktbare diskusjoner

Kameratene hånte mig og sa: «Du fjerner dig fra den anarkistiske taktikk, min «venn. Vi vilde gjerne ha hørt vår bevegelses stemme, «slik som du selv innbød oss til under vår første sam«menkomst.» «Det er riktig; vi bør høre på denne stemme og vi «vil høre på den, såsant der bare er en bevegelse. Men «jeg ser den ennu ikke. Og dog vét jeg, at vi må gi oss «i kast med arbeidet uten ophold. Jeg har foreslått dere «en aksjonsplan. Dere har antatt den. Hvad annet har «vi da å gjøre enn å gi oss i kast med arbeidet?» Således forløp hele uken med ufruktbare diskusjoner. Dog hadde enhver av oss, ifølge den tagne beslutning, allerede begynt å arbeide på sin kant, i overensstem­ melse med den plan vi i fellesskap hadde vedtatt.

KAPITEL 2

Vi stifter bondeforeningen

Henimot midten av uken kom de delegerte bøndene hadde valgt sammen på skolen for å diskutere spørs­ målet om valg av en ny kommunal komité. Sammen med noen av lærerne hadde vi til møtet forberedt en utredning som lærer Korpussenko skulde lese. Denne utredning var heldig avfattet, både i inn­ hold og form. Bøndenes delegerte fremsatte, i forståelse med fabrikkarbeidernes delegerte, forslag om nye valg. Efter anmodning av lærerne Lebedev og Korpussenko ledsaget jeg forslaget med noen innledende ord. De delegerte vendte tilbake til sine velgere og over­ veiet sammen med dem forslaget, og efter at det var godtatt av velgerne, bestemte man dagen for valgene. Medlemmene av vår gruppe hadde imidlertid for­ beredt bøndene på å stifte bondeforeningen. På denne tid kom kamerat Krilov-Martinov, delegert fra kretskomitéen for det socialist-revolusjonære partis bondeforening, for å stifte en avdeling av bondeforenin­ *) gen i Guljaj-Polje. Selv en tidligere straffange, interesserte Krilov-Mar­ tinov sig for mine forhold, kom hjem til mig, hvor vi *) Fellesorgan for alle bonde-organisasjoner i et distrikt. - Hzl.

Bondeforeningens opgaver

drakk te, og talte lenge sammen. Han endte med å til­ bringe natten hos mig. Jeg bad imidlertid medlemmene av vår gruppe om å forberede bøndene på en sc/iod-forsamling, hvor man skulde fastslå grunnlaget for stiftelsen av bondeforeningen. Krilov-Martinov var en god taler. Han utkastet for bøndene et tiltalende billede av de socialist-revolusjonæres fremtidige kamp for å gjengi bøndene jorden uten er­ statning, en kamp som skulde finne sted i den konstistuerende forsamling, som man ventet snart vilde bli innkalt. Bøndenes støtte var uundværlig i denne kamp. Han opfordret dem derfor til å stifte en bondeforening og støtte det socialist-revolusjonære parti. Denne tale ga oss, mig og flere andre medlemmer av vår anarkistiske bondegruppe, anledning til å gjøre rede for vårt synspunkt. Jeg sa: «Vi anarkister er enige med de socialist-revolusjo«nære i at bøndene må organisere sig i en bondeforening, «men ikke for å tjene som støtte for det socialist-revo«lusjonære parti i dets fremtidige ordkamp mot social«demokratene og kadettene ) * i den kommende konsti«tuerende forsamling (forutsatt at den noensinne sam«menkalles!). «Stiftelsen av en bondeforening er, fra vårt anarkist«isk-revolusjonære synspunkt betraktet, nødvendig forat «bøndene skal kunne kaste sine levende krefter med «størst mulig virkning inn i den revolusjonære strøm. «De vil derved bidra til å utvide dens område og grave «den et dypere leie, forat revolusjonen under en helt fri «utvikling skal nå hele sin fylde og gi alle sine resul«tater. «Disse resultater er for arbeiderbøndene med logisk *) Konstitusjonelle demokrater. — Hzl.

Den konstit rierende forsamling en fiende

55

«nødvendighet alltid de samme: at arbeiderne på landet «og i byene, — de hvis slavearbeide og kunstig trell«bundne forstand tjener som grunnlag for kapitalen og «det organiserte røveri som staten er, — settes istand «til i sitt liv og i sin kamp for friheten å undgå ethvert «formynderskap av de politiske partier og av deres dis«kusjoner i den kommende konstituerende forsamling. «Bøndene og industriarbeiderne bør ikke mer beskjef«tige sig med den konstituerende forsamling. Den kon«stituerende forsamling er en fiende av land- og by«arbeiderne. Det vilde være likefrem forbrytersk av «arbeiderne å vente sig sin frihet og lykke fra den. «Den konstituerende forsamling er et hasardspill «mellem alle de politiske partier. Spør bare en av dem «som ferdes på slike steder, om noen noensinne er kom«met ut fra dem uten å være bedratt? «Aldri! Ingen! «Arbeiderne — bøndene og industriarbeiderne — vilde «også bli bedratt, når de sendte sine representanter dit. «Bøndene bør nu hverken tenke på den konstitu«erende forsamling, eller organisere sig for å støtte de «politiske partier, derunder innbefattet det socialist-re«volusjonære parti. Nei! Bøndene har, likesom industri«arbeiderne, å beskjeftige sig med viktigere ting. De «må forberede sig på at all jord og alle fabrikker føres «tilbake til samfundet, og på dette nye grunnlag bygge «op et nytt liv. «Bondeforeningen i Guljaj-Polje, som vi her grunn«legger, vil ha å arbeide i denne retning . . .» Den socialist-revolusjonære delegerte fra bondeforeningens kretskomité tok vår holdning med ro. Han var klok nok til å være enig med oss. Og samme dag, den 29. mars 1917, stiftedes bondeforeningen i Guljaj-Polje. Foreningens arbeidskomité bestod av 28 medlemmer, alle bønder; jeg blev en av dem, tross mine gjentagne anmodninger om å slippe. Jeg var nemlig dengang me­

56

Tilslutningen til foreningen ikke fullstendig

get sterkt optatt med å innrette vår gruppes kontor og utarbeide dens programerklæring. Resultatet av min anmodning blev at bøndene foreslog mig i 4 seksjoner, og i dem alle blev jeg valgt enstemmig. Således dannedes bondeforeningens arbeidskomité, til hvis formann jeg blev valgt. Man skred derefter til å tegne medlemmer. I løpet av 4 eller 5 dager tegnet alle bøndene sig, uten undtagelse, bortsett naturligvis fra eiendomsbesidderne. Disse siste, som var forsvarere av den private eien­ domsrett til jorden, skilte sig fra arbeidermassen i håp om å danne en særskilt gruppe. Det lykkedes dem ikke å få med sig andre enn de mest uvitende blandt deres tjenestefolk. De håpet å holde stand til den konstitu­ erende forsamling og vinne seier ved hjelp av socialdemokratene (det russiske socialdemokratiske parti for­ svarte ennu på denne tid eiendomsretten til jorden). Arbeiderbøndene hadde isannhet ingen bruk for til­ slutning av de eiendomsbesiddende bønder. De så i dem arvefiender og forstod at de ikke vilde bli uskadelige før deres jord ved en fremtvungen ekspropriasjon var erklært for samfundets eiendom. Denne tanke ga bøndene sig imellem uttrykk for med en urokkelig overbevisning, og dømte dermed på for­ hånd den konstituerende forsamling. Således var Guljaj-Poljes bondeforening stiftet; men den omfattet ikke alle bønder i kommunen, idet enkelte bruk og flekker ikke var med. Denne omstendighet hindret den fra å gå til arbeidet med den begeistring som var nødvendig for å få de andre kommuner til å slutte sig til den, og ved organisert revolusjonær aksjon ta jorden tilbake fra pomeshtshikiene og staten og gjengi den til arbeidernes samfund. Av denne grunn forlot jeg Guljaj-Polje og foretok sammen med sekretæren for bondeforeningens arbeids-

Rundreise for å stifte bondeforeninger

57

komité en rundreise til de større og mindre landsbyer og flekker, for å stifte bondeforeninger. Ved min tilbakekomst avla jeg beretning for grup­ pen om det utførte arbeide og betonet det revolusjonære sinnelag jeg hadde møtt hos bøndene, og som vi efter min mening burde styrke av all vår makt, og med klok­ skap og fasthet lede i anarkistisk retning. Alle i vår gruppe var tilfreds med de opnådde resul­ tater, enhver fortalte mig om hvad han hadde utrettet i lignende retning, om det inntrykk vår sterke propa­ ganda gjorde på bøndene, o. s. v. Kamerat Krate (gruppens sekretær), som hadde gjort tjeneste for mig under min rundreise, fortalte, at der i vårt fravær var kommet nye foredragsholdere fra Alexandrovsk. Disse foredragsholdere hadde uttalt sig til fordel for krigen og den konstituerende forsamling og forsøkt å få bøndene til å stemme for deres resolu­ sjoner. Men industriarbeiderne og bøndene i Guljaj-Polje nektet å gjøre dette; de påskjøt at de for tiden holdt på å organisere sig og derfor ikke kunde slutte sig til noen resolusjon som kom utenfra. Alle disse uttrykk fra et aktivt og bevisst liv fylte oss med glede og tillit og styrket vår iver og vårt ønske om utrettelig å fortsette vårt revolusjonære arbeide.

KAPITEL 3

Vi ransaker politiets arkiver Imidlertid blev jeg av sekondløitnant Kudinov og hans sekretær, den gamle urokkelige kadett A. Rambievski, som i forening forestod militskontoret i GuljajPolje, anmodet om å hjelpe dem med å gjennemgå Guljaj-Polje-politiets arkiver. Disse arkiver hadde en ganske særegen interesse og jeg bad vår gruppe om å gi mig en kamerat med. Jeg tilla dette arbeide en sådan betydning at jeg var rede til å avstå fra enhver annen virksomhet i øieblikket. Noen av mine gruppekamerater, Kalinitshenko og Krate især, gjorde først narr av mig, fordi jeg, sa de, ønsket å komme militsens chefer til hjelp. Først efter en lang diskusjon innrømmet kamerat Kalinitshenko at jeg hadde rett, og fulgte selv med mig. I arkivene fant vi dokumenter som viste hvem av Guljaj-Poljes innbyg­ gere det var som hadde angitt brødrene Semenota og andre medlemmer av vår gruppe, og hvad disse hunder hadde fått for sine tjenester. Vi opdaget bl. a. at Peter Sharovski, et gammelt medlem av gruppen, var agent for det hemmelige politi og hadde gjort dette mange tjenester. Jeg ga gruppen meddelelse om alle disse dokumen­ ter. Uheldigvis var nesten alle de der nevnte personer drept i krigen. Tilbake var bare Sopliak og Sharovski

Møte med spionen Onishtshenko

59

og politibetjentene Onishtshenko og Bugajev, som uten­ for tjenestetiden gikk i civile klær og snek sig om på gater og plasser hvor folk ferdedes for å utspionere alle dem som de fant mistenkelige. Vi noterte navnene på dem som var ilive, idet vi ennu ikke fant øieblikket inne til å henrette dem; 3 av dem, Sopliak, Sharovski og Bugajev, var forresten ikke lenger i Guljaj-Polje: de var forsvunnet litt efter min tilbakekomst. Jeg offentliggjorde det dokument som beviste at P. Sharovski var skyldig i å ha angitt Alexander Semenota og Martha Pi ven til politiet. Dokumentene om de 3(?) fraværende skyldige blev hemmeligholdt. Vi håpet at de en dag vilde komme tilbake til Guljaj-Polje, og at vi da skulde kunne arrestere dem uten større vanskelig­ het. Hvad angår den 4de, Nasar Onishtshenko, hadde samlingsregjeringen sendt ham til fronten, men det hadde snart lykkedes ham å forlate den, og han levet derefter i Guljaj-Polje uten å vise sig i de kommunale forsamlinger eller på møtene. Kort tid efter at dokumentet om Peter Sharovski var blitt bekjentgjort tiltalte Nasar Onishtshenko mig midt i Guljaj-Polje. Det var denne samme politibe­ tjent og hemmelig agent som, ved en husundersøkelse i mitt hjem, hadde latt min mor ransake og, da hun protesterte, hadde gitt henne en ørefik. Nu kom denne hund, som var solgt med legeme og sjel til politiet, løpende mot mig, tok luen av, og ropte idet han rakte mig hånden: «Nestor Ivanovitshl God­ dag!» Stemme, bevegelser og minespill, alt hos denne Judas vakte hos mig en usigelig motbydelighet! Jeg begynte å skjelve av hat og skrek rasende til ham: «Tilbake, elendige, tilbake eller jeg dreper dig!» Han sprang tilside og blev hvit som sne. Ubevisst stakk jeg hånden i lommen og grep febrilsk min revolver, idet jeg spurte

STAVANGER BIBLIOTEK,

Mere om spionene

60

mig selv om denne hund skulde drepes på stedet eller om det var bedre å vente. Fornuften vant over raseriet og tørsten efter hevn. Utmattet lot jeg mig falle ned i en stol som stod foran inngangen til en butikk som lå like ved. Kjøp­ mannen kom hen til mig, hilste på mig og rettet spørs­ mål til mig som jeg var ute av stand til å forstå. Jeg bad om undskyldning for at jeg satte mig i hans stol, og bad ham la mig være i ro. Ti minutter senere bad jeg en bonde om å hjelpe mig tilbake til bonde­ foreningens arbeidskomité. Efter å ha hørt om mitt møte med Onishtshenko, forlangte medlemmene av vår gruppe og av bondefor­ eningens arbeidskomité at vi skulde offentliggjøre det dokument som beviste, at Onishtshenko, på samme tid som han var politimann (hvad bøndene visste godt nok, for han hadde arrestert og slått adskillige), dessuten var agent for det hemmelige politi. Alle kamerater forlangte inntrengende at dokumen­ tet skulde gjøres bekjent for derefter å kunne drepe den skyldige. Jeg motsatte mig dette energisk og bad kameratene la ham i fred for øieblikket, idet jeg fremholdt at der var farligere forredere, særlig Sopliak, som efter hvad dokumentene som vi hadde ihende viste, var en specialist i spioneri. Han hadde arbeidet lenge i GuljajPolje og i Pologui blandt depotarbeiderne og hadde hjulpet til med å angi kamerat Semenota. En annen, Bugajev, var også en dreven spion. Han kom og gikk blandt bøndene og industriarbeiderne og solgte dem bakverk og seltersvann som han bar på et trebrett. Man så ham især på den tid da tsarens regje­ ring hadde utlovet en belønning på 2000 rubler ) * til den som utleverte Alexander Semenota. Mer enn én *)

1 gullrubel = kr. 1.92.

«Forredere må dø»

61

gang var Bugajev, forkledt, forsvunnet hele uker i følge med politikommissæren Karatshents og med Nasar Onishtshenko. Fri fra sine offentlige stillinger gjennemstreifet de Guljaj-Poljes eller Alexandrovsk og Jekaterinoslavs kvartaler. Politikommissæren Karatshents blev drept av kamerat Al. Semenota i Guljaj-Poljes teater.. Bugajev, Sopliak og Sharovski var ilive og skjulte sig et eller annet sted i omegnen. Derfor var det man ennu ikke burde røre ved Nasar Onishtshenko. Man måtte vebne sig med tålmodighet og forsøke å få fatt i de andre som, efter hvad bøn­ dene sa, ofte viste sig i Guljaj-Polje. På samme tid som jeg bad kameratene om ikke å forurolige Nasar Onishtshenko for øieblikket, sa jeg til dem at det var nødvendig å gripe alle disse hunder og derefter drepe dem, da slike individer var skadelige for hele det menneskelige samfund. «Man kan intet «godt vente av dem, for deres forbrytelse er den fryk«teligste av alle, forrederiet. En virkelig revolusjon må «utrydde dem alle. Et fritt og solidarisk samfund har «ingen bruk for forredere. De bør alle omkomme ved «egen hånd eller drepes av den revolusjonære fortropp.» Alle mine kamerater og venner opga da å avsløre Nasar Onishtshenko for øieblikket, idet man opsatte hans henrettelse til senere.

KAPITEL 4

Nye valg til den kommunale komité. — Tanken om kontroll Mens vår gruppe var beskjeftiget med å opfylle visse formaliteter og fordele arbeidet mellem sine medlem­ mer, som var mange (vi var allerede over 80), men litet energiske, og satte op en liste over russiske og ukrainske anarkistiske trykksaker som gruppen skulde abonnere på, — begynte de nye valg til Guljaj-Poljes kommunale komité. Påny blev jeg og noen kamerater av gruppen opstillet som kandidater av bøndene, og vi blev valgt. Noen bønder avholdt sig fra å stemme, de andre som tok del i valgene stemte i de fleste tilfelle bare på medlemmer av vår gruppe eller på våre meningsfeller. Tross bøndenes anmodninger om å representere dem i den kommunale komité, måtte jeg gi avkall herpå, ikke av prinsipielle grunne, men fordi jeg ikke visste hvorledes anarkistene i byene stillet sig til disse valg. Jeg hadde, gjennem sekretæren for vår føderasjon, fore­ spurt hos anarkistene i Moskva, men hadde ennu ikke fått noe svar. Jeg vegret mig dessuten av en meget viktigere grunn: hvis jeg blev lovlig innvalgt i den kommunale komité, vilde det komme i strid med alle mine planer, idet det var min hensikt å lede gruppens og bøndenes arbeide i retning av å forminske disse komitéers makt.

Arbeidsplan

63

Vår gruppe hadde billiget mine planer og det var for å gjennemføre dem at jeg hadde mottatt plassen som formann i bondeforeningens arbeidskomité. Disse planer bestod i å knytte arbeiderbøndene så nær som mulig til vår gruppe, i en praktisk forståelse av det revolusjonære arbeide, og i ikke å la de politiske partier trenge inn i bøndenes rekker. For å opnå dette, var det nødvendig å få bøndene til å forstå at de po­ litiske partier, hvor revolusjonære de enn var i øieblikket, uundgåelig vilde drepe ethvert initiativ i den revolusjonære bevegelse hvis de kom til å beherske fol­ kets vilje. Ennvidere måtte vi få bøndene til å innse at den kommunale komité, et ikke-revolusjonært organ som handlet under ledelse av regjeringen, uten en dags ophold måtte komme under vår kontroll for at vi alltid i tide kunde være underrettet om hvad den provisoriske regjering foretok sig, og ikke, i det avgjørende øieblikk, skulde stå isolert og uten sikre oplysninger om den re­ volusjonære bevegelse i byene. Endelig måtte vi gjøre det klart for bøndene at de likeoverfor sin mest påtrengende opgave — erob­ ringen av jorden og retten til frihet og selvstyre — ikke hadde noen å stole på, og at de måtte dra fordel av det nuværende revolusjonære øieblikk og de van­ skeligheter regjeringen befant sig i, takket være de po­ litiske partiers innbyrdes kamp, til å virkeliggjøre i hele sin fylde sine anarkistiske og revolusjonære idealer. Se, dette var, i sine store trekk, den arbeidsplan jeg foreslog for gruppen i Guljaj-Polje like siden min til­ bakekomst fra Moskva. Jeg talte om den til alle mine kamerater og bad dem inntrengende om å anta den som grunnlag for vår gruppes virksomhet blandt bøn­ dene. Det var under hensyn til disse prinsipper jeg be­ stemte mig til å opgi forskjellige taktiske krav som var antatt av våre anarkistiske grupper i årene 1906—07,

64

Machnos forslag godkjennes

en periode da organisasjonsprinsippene blev ofret for avsondringens prinsipp, idet anarkistene lukket sig inne i sine klubber og grupper som, skilt som de var fra massene, utviklet sig unormalt, sovnet hen i uvirksom­ het, og således mistet enhver mulighet for å gjøre sig virksomt gjeldende når de folkelige reisninger og revo­ lusjonenes tid kom. Alle mine forslag blev antatt av vår anarkistiskkommunistiske gruppe, som også ved organisert arbeide utviklet dem videre og bragte, om ikke alle bønder i Guljaj-Polje, så i det minste det overveiende flertall til å anta dem. Det er så, at dette medtok flere måneder. Vi vil nedenfor redegjøre i alle enkeltheter for vår grup­ pes trofaste og fruktbare virksomhet under revolusjo­ nens fortsatte utvikling.

KAPITEL 5

Lærernes virksomhet. — Vår virksomhet i den kom­ munale komité Jeg har tidligere sagt at folkeskolelærerne i GuljajPolje hadde sluttet sig til oss efter min første tale i bøndenes og industriarbeidernes sc/iod-forsamling; men jeg har ikke nevnt at det som hadde bestemt dem var en uttalelse av mig, nemlig at det var en skam for de intellektuelle arbeidere å forbli uvirksomme i et så in­ tenst revolusjonært øieblikk, og det mens vår kamp var så møisommelig utelukkende på grunn av den altfor svake del de tok i virksomheten. Fra da av ga lærerne sig energisk ikast med arbeidet. De deltok i valgene på den kommunale komité, blev opstillet som kandidater og valgt til medlemmer av komitéen. Av 14 lærere i Guljaj-Polje blev 6 valgt av bøndene. Ved sammen med medlemmer av vår anarkistiskkommunistiske gruppe å undersøke hvilke tjenester de intellektuelle hadde gjort arbeiderne i byene og på lan­ det, fant bøndene at den del folkeskolens lærere hadde tatt i den revolusjonære bevegelses historie falt i 3 be­ stemte avsnitt. Således gikk lærerne i 1900 ivrig igang med å un­ dervise de ulærte, de forkomne. Men reaksjonen fra slutten av 1905 stanset for en tid av 5 til 6 år dette 5

BTAVANGER BIBLIOTF*

66

Lærerne vinner bøndenes tillit

smukke utslag av solidaritet. Deres arbeide i landsbyen gikk tilbake. Og det var først forut for verdenskrigen at lærerne igjen løftet hodet for med nytt mot og hjer­ tet fullt av håp å gjenopta sitt arbeide i de mørke landsbyer. Men verdenskrigen, dette blodige angrep på civilisasjonen, fikk dem til å forlate denne vei. Patriotismen vant massen av lærerne mer enn den burde ha gjort, og det opdragende arbeide blev ofret til fordel for krigen . . . Det er så at av lærerne i Guljaj-Polje var det bare 3 eller 4 som hadde gjennemgått disse 3 stadier, de andre var unge og hadde ikke hatt tid til å opleve disse uundgåelige omskiftelser. Men nu ønsket alle å arbeide sammen med bøndene og industriarbeiderne. Noen av dem, A. Korpussenko, T. Belouss, Lebedev, T. Kusmenko og M. A., var vel ennu uten enhver re­ volusjonær erfaring, men søkte derfor ikke mindre å gjøre sig nyttige overalt hvor bøndene og industriar­ beiderne, disse revolusjonens fortropper, fant deres hjelp ønskelig. Den omstendighet at folkeskolelærerne i de første måneder av revolusjonen ikke gjorde krav på å lede bøndene og industriarbeiderne gjorde at de kunde komme i nært forhold til disse frigjørelsens ukjente helter og arbeide sammen med dem. I begynnelsen be­ handlet bøndene lærerne med en viss mistro; men da begivenhetene trengte på blev alle grepet av begeist­ ring og forente sig i arbeidet for revolusjonens triumf. Bøndene og industriarbeiderne optok da lærerne i sine rekker. Det hendte endog at bøndene valgte dem inn i sine kommunale komiteer. På denne tid hadde bondeforeningen satt den kommunale komité i Guljaj-Polje under kontroll. Denne kontroll blev utøvet av medlemmer av bondeforeningen som alltid var tilstede i den kommu­ nale komité. Jeg husker at 5 av mine kamerater og jeg

Utsendinger til den kommunale komité

67

på veien til den kommunale komité fryktet for at vi ved vår tilsynekomst skulde vekke skandale, og som kontrollører utsendt av bondeforeningen få døren slått igjen for nesen på oss. Der skjedde dog intet sådant. De snedigste politikere blandt komiteens medlemmer, således representantene for de større og mindre kjøp­ menn, og for den jødiske koloni, som godt visste hvor­ for de var trådt inn i den kommunale komité, mottok oss med åpne armer og erklæring om at de fra revolu­ sjonens første dager ikke tenkte på annet enn å arbeide i forståelse med bøndene på det sociale område, men angivelig ikke før hadde funnet praktiske midler til å vise bøndene dette og gjøre sig forstått av dem. «Og se nu hvorledes heldigvis bøndene selv viser «veien vi har å gå», ropte en av disse falske seiler; og i våre personer tilropte de bøndene sitt bifall! Således trådte 6 medlemmer av bondeforeningen inn i den kommunale komité. Det var nødvendig å holde stand på denne post som var så farlig for bøndenes arbeide, og ikke la sig påvirke av de idéer som stod i strid med deres revolusjonære formål. Bondeforeningens medlemmer befant sig der i en forsamling som ikke gjorde et skritt uten ordre fra centrum eller fra en av dets agenter — socialist-revolusjonære, socialdemokratiske eller for kadettene —, og måtte upåvirket herav forbli urokkelige i sine overbevisninger og passe på å innta en fast holdning likeoverfor de problemei som stilledes arbeiderne av den aktive rolle de hadde å spille i revolusjonen, hvis politiske karakter var det eneste som ennu i dette øieblikk trådte tydelig frem. Ikke desto mindre bibragte arbeidernes virksomhet fra måned til måned revolusjonen en ny karakter, og man kunde håpe at den ikke vilde nøle med å befri sig fra de politiske rammer fra dens første tid. Det var dette forhold bondeforeningens opmerksomhet særlig festet sig ved, som man kan se av den

68

Jordbruksutvalget. Forpaktningsavgiften

anarkistiske gruppes beretninger, og det var derfor for­ eningen, da den sendte sine 6 medlemmer til den kom­ munale komité, ga dem følgende pålegg:

«Idet bondeforeningen i Guljaj-Polje sender 6 av sine «medlemmer til den kommunale komité for å ta stadig «sete i dens møter og kontrollere dens politikk, skulde «den anse det ønskelig at foreningens medlemmer kunde «sette sig i spissen for den kommunale komités jord«bruksutvalg.» (Bondeforeningens forhandlingsprotokoll april 1917.) Dette spørsmål fremstillet sig for bøndene med stor skarphet, idet de kommunale komitéers jordbruksutvalg — overensstemmende med de anvisninger de hadde mot­ tatt fra centrum — ganske særlig forlangte av dem at de i påvente av at spørsmålet blev løst av den kom­ mende konstituerende forsamling skulde vedbli å betale forpaktningsavgift til pomeshtshikiene. Bøndene derimot mente at med revolusjonens første akt, som halvveis hadde frigjort dem politisk, måtte det være slutt med deres slaveri og utbytningen av deres arbeide til fordel for disse dagdrivere. Derfor var det at bøndene, ennu dårlig organiserte og litet forberedt på en dypere forståelse av spørsmålet om å ta jorden tilbake fra pomeshtshikiene, klostrene og staten, og føre den tilbake til samfundet, forlangte av foreningens medlemmer, at de skulde se til å få plass i komitéens jordbruksutvalg. Bøndene forlangte inntrengende at de jordbruksutvalget tilliggende spørsmål skulde forelegges for medlemmene av den anarkistisk-kommunistiske gruppe. Men vi, gruppens medlemmer, fikk dem til for øieblikket ikke å fremsette sådanne ønsker, av frykt for å fremkalle en vebnet kamp med myndighetene i Alexandrovsk. Samtidig besluttet vi i vår gruppe å føre en intens propaganda i Guljaj-Polje og kretsen for å få bøndene til å forlange av den kommunale komité

Ordre fra centrum. Machno komiteens leder

69

ophevelse av dens jordbruksutvalg og rett for bøndene til å oprette uavhengige jordbrukskomitéer. Denne tanke blev mottatt av bøndene med begeist­ ring. Imidlertid kom en ordre fra centrum om at jordbruksutvalgene utgjorde en del av de kommunale ko- . mitéer, og at det var uttrykkelig forbudt å opheve dem, men at man herefter skulde kalle dem jordbruksdepar­ ) * tementer. Idet vi i den kommunale komité fulgte bondeforeningens anvisninger lykkedes det oss å få jord­ bruksdepartementet satt under min ledelse. Det var da jeg med støtte av foreningens bønder og av den kom­ munale komité selv, og i forståelse med den anarkistiskkommunistiske gruppe, for noen tid blev den virkelige leder av den kommunale komité. Det var utelukkende efter mitt råd at vår gruppe innlot sig på denne farlige vei. Jeg tok denne beslut­ ning efter, ved lesning av de anarkistiske blade og tids­ skrifter fra revolusjonens 2 første måneder, å ha over­ bevist mig om at der ikke var noen tilbøielighet blandt anarkistene til å skape en kraftig organisasjon som. efter å ha erobret massene, var istand til å vise sine evner til organisasjon under utviklingen og forsvaret av den begynnende revolusjon. Jeg så den bevegelse som var mig kjær splittet som før, og jeg satte mig til opgave å forene de skilte grupper i felles handling, under tilskyndelse av den anarkistisk-kommunistiske gruppe i den undertrykte landsby, så meget mer som jeg på denne tid allerede la merke til en viss forakt blandt propagandistene i byene for landsbyene. *) Som vi senere skal se, blev jordbruks-departementene 2 må­ neder senere av myndighetene selv gitt navn av jordbruks-komitéer.

KAPITEL 6

1. mai. — Jordspørsmålet sett fra bøndenes synspunkt 1. mai 1917. I 10 år hadde jeg ikke kunnet delta i denne arbeiderfest; derfor la jeg en særlig iver i agi­ tasjonen blandt bøndene, industriarbeiderne og solda­ tene i mitraljøse-avdelingen for dagens høitideligholdelse. Jeg samlet alle dokumenter om det som var gjort av industriarbeiderne i byene i de siste dage av april og stillet dem til rådighet for kameratene forat de kunde benytte dem til å oplyse bøndene, industriarbei­ derne og soldatene. Kommandanten for det 8. serbiske regiment sendte oss en delegasjon for å la oss vite at hans regiment ønsket å feire dagen sammen med arbeiderne i GuljajPolje. Selvfølgelig motsatte vi oss ikke dette ønske. Vi til­ lot endog regimentet å fremstille sig i feltdrakt, idet vi stolte på våre krefter, som vi anså tilstrekkelige til i fornødent fall å avvebne det. Demonstrasjonen begynte i Guljaj-Poljes gater kl. 9 om morgenen. De demonstrerendes møtested var Torvet, nu Revolusjonens Ofres plass. Litt senere bragte anarkistene med sig nyheten om proletariatets bevegelse i Retrograd i dagene 18.—22. april, hvorunder man forlangte av regjeringen at de 10

Forbitrelse mot regjeringen. Anar kistenes —

|71

kapitalistiske ministre skulde avskjediges og all makt føres tilbake til sovjettene av representanter for bøn­ dene, industriarbeiderne og soldatene, — en bevegelse som blev knust med våbenmakt. Denne nyhet forandret demonstrasjonens karakter så den blev fiendtlig mot den provisoriske regjering og socialistene, som var med i den. Kommandanten for det 8. serbiske regiment lot skynd­ somt sine folk trekke tilbake til deres kvarter. En del av mitraljøseavdelingen erklærte sig solidarisk med anarkistene og tok plass blandt demonstrantene. Disse var så mange at da man vedtok resolusjonen: «Ned med regjeringen og alle partier som er med på å tilføie oss denne ydmygelse . . .» og toget inn i gatene syngende «Anarkistenes marsj», *) varte forbimarsjen, i tette rek­ ker på 6 til 8 personer, i over 5 timer. Forbitrelsen mot regjeringen og dens agenter var så almindelig, at *) Efter en fransk oversettelse på prosa lyder marsjen — dik­ tet under den første revolusjon, i 1905, — således:

La oss synge vår sang under kampens larm, Mellem eksplosjonene og kulene, ved ildebrandenes skinn, Under en kjempe-kamps sorte fane. Til tonene av stormklokkens kallen! La La La Vi

oss oss det vil

knuse palassene og avgudsbllledene, bryte lenkene,, la oss rive vekk den kongelige flitterstas, være slutt med en vanærende og slavisk kjærlighet, drukne folkets sorg i blod.

Vi våkner op . . . Folkets vilje løfter sig Ved kommunens smertens skrik, ved RavachoVs kallen, Ved deres hevnskrik, som er gått tilgrunne Under borgerskapets åk, ved' bødlenes hånd.

Tallrike, tallrike er de som er knust av skjebnen, Døde i fengslene,, drept på skafottet, Tallrike er de som har tjent dig, o sannhet! Dg som er gått heltemodig tilgrunne i en ulike kamp.

72

— marsj. Martyrene i Chikago

politikkerne i den kommunale komité og mitraljøsavdelingens officerer, — dog med undtagelse av to officerer, som var særlig avholdt av soldatene, Pevtshenko som heldet til anarkistene, og kunstneren Bogdanovitsh, — søkte tilflukt i stabsbygningen, og militsen, som ennu ikke hadde foretatt noen arrestasjon siden den blev oprettet, forsvant fra Guljaj-Polje. Anarkistene fremstillet for den demonstrerende masse beretningen om «De anarkistiske martyrer i Chikago»; demonstrantene hedret deres minne ved å falle på kne, og bad derefter anarkistene om øieblikkelig å føre dem til kamp mot regjeringen, dens tjenestemenn og hele borgerskapet. Dagen hengikk dog uten voldsomheter. De kommu­ nale myndigheter i Alexandrovsk og Jekaterinoslav hadde allerede på denne tid sin opmerksomhet henvendt på Guljaj-Polje og ønsket intet heller enn å egge oss til en forhastet kamp. Hele mai måned blev anvendt til et intenst arbeide i bondekongressene i Alexandrovsk og i Guljaj-Polje. På kongressen i Alexandrovsk sa jeg fra om at bøn­ dene i Guljaj-Poljes kommune ikke vilde betro det re­ volusjonære arbeide til de kommunale komiteer, og at de var begynt å øve kontroll med komitéen i GuljajPolje. Og jeg forklarte nærmere, hvorledes dette burde gjøres. Deres skygger svever under Russlands himmel, Deres klagerop, som kaller på oss, gjenlyder som havets brummen, Over Paris, fra det grusomme Cayenne, (ny variant: Over Moskva, fra det grusomme Sibirien,) Og kaller oss til den edle kamp.

La oss synge, brødre, under kampens larm, Mellem eksplosjonene og kulene, ved ildebrandenes skinn, Under en kjempe-kamps sorte fane, Til tonene av stormklokkens kallen! Hzl.

Bondekongressen i Alexandrovsk

73

Bøndenes delegerte på kongressen tilropte bøndene i Guljaj-Polje sitt bifall og lovet å følge deres eksempel. De socialist-revolusjonære som var tilstede på kongres­ sen var tilfreds hermed, men social-demokratene og ka­ dettene bemerket at Guljaj-Polje-bøndenes behandling av de kommunale komiteer var i strid med landets almindelige nye politikk, at deri lå på en måte en fare for revolusjonen, idet en slik kontroll fra en bondeorga­ nisasjons side overfor de innsatte stedlige organer var skikket til å forminske de stedlige myndigheters anse­ else. En av bøndene ropte: «Ganske riktig! Det er nettop «det, vi vil! Vi vil gjøre alt det vi kan for, hver på «sitt sted, å svekke de kommunale komitéer i deres krav «på å spille regjering inntil vi har formet dem efter «vårt rettferdighetsideal og bragt dem til å anerkjenne «vår rett til frihet og uavhengighet i arbeidet med å ta «jorden tilbake fra pomeshtshikiene.» Denne erklæring fra de bonde-delegertes rekker var tilstrekkelig til å legge en demper på socialdemokratene og kadettene; for de forstod, at hvis de dristet sig til å bekjempe den, vilde de bonde-delegerte ha forlatt sa­ len, og de ønsket ingenlunde å bli alene tilbake i den tomme sal. De håpet nemlig ennu i denne periode av revolusjonen å kunne inndemme arbeidernes revolusjo­ nære flod. Kongressen i Alexandrovsk sluttet med en dagsor­ den for jordens overgang til bøndene uten erstatning, og en lokal komité blev valgt. De socialist-revolusjo­ nære gledet sig over denne beslutning, socialdemokra­ tene og kadettene var rasende. Da bøndenes delegerte kom tilbake til sine hjemstedei blev de enige om selv, uten hjelp av disse po­ litiske «brøleaper», å istandbringe en overenskomst mel­ lem landsbyene i den hensikt å gå til vebnet kamp mot

74

Guljaj-Poljes standpunkt. Delegasjoner fra —

pomeshtshikiene. «Ellers, sa de, vil revolusjonen lide «skibbrudd og vi igjen forbli uten jord.» Da Shramko og jeg kom tilbake fra kongressen i Alexandrovsk og hadde fremstillet resultatene for bon­ deforeningen i Guljaj-Poljes krets, beklaget bøndene høilig å ha sendt oss dit. «Det hadde vært bedre, sa de, «ikke å ta del i denne kongress, men å holde en her «hos oss i Guljaj-Polje, og innkalle hertil de delegerte «fra kommunene i Alexandrovsk distrikt. Vi er over«bevist om at her vilde vi hurtigere ha kommet til et «tilfredsstillende resultat i spørsmålet om jorden og dens «overgang til samfundet. Men det er for sent. La oss «håpe at vår forenings arbeidskomité vil gjøre vårt «syn på dette spørsmål kjent ikke bare for bøndene i «Alexandrovsk distrikt, men også for bøndene i nabo«distriktene, Pavlograd, Mariupol, Berdiansk og Melito«pol, forat man kan få vite, at vi ikke nøier oss med «dagsordener; vi krever handlinger!» Denne erklæring fra bøndene førte til at der i GuljajPoljes bondeforening blev vedtatt en resolusjon, hvori det uttaltes at: «Bøndene i Guljaj-Poljes krets anså det «som sin mest absolutte rett å erklære all jord tilhørende «.pomeshtshikiene, klostrene og regjeringen, for sam«fundets eiendom og besluttet å gå til å gjennemføre «den i en nær fremtid.» Bøndene blev opfordret til å forberede denne rettferdighetsakt og gjennemføre den. Denne Guljaj-Polje-bøndenes tale blev hørt langt utenfor grensene av Jekaterinoslavs fylke. Delegasjoner fra andre fylker begynte å komme til Guljaj-Polje. Dette varte flere uker. Som formann i bondeforeningen lot delegasjonene mig ikke i ro. Kamerater som tilhørte andre grupper besørget i mitt sted de løpende forret­ ninger, mens jeg beskjeftiget mig med de delegerte, ga noen råd, andre veiledning, forklarte hvordan de skulde gå frem for å danne bondeforeninger, for å forberede gjenerobringen av jorden, og for, alt efter bøndenes

— andre fylker. Arbeide utenfor Guljaj-Polje

75

ønske, å oprette jordbruks-kommuner eller fordele jor­ den mellem dem som ingen hadde. Nesten alle dele­ gasjoner sa til mig: «Det vilde være godt om dere, i Guljaj-Polje, begynte først.» Jeg spurte: hvorfor? Og svaret var alltid det samme: «Vi har ingen organisasjoner. Vi leser litet, nesten in«tet når frem til oss. Vi har ennu ikke hatt besøk av «agitatorer, og vi vilde ikke engang ha kommet til å «lese Deres forenings og den anarkistisk-kommunistiske «gruppes oprop, hvis ikke våre sønner hadde sendt oss dem fra grubene i Usovo.» *) Når jeg hørte denne klage fra de undertrykte lands­ byer, gjorde det mig ondt, og jeg blev harm ved å tenke på kameratene, som var forblitt i byene uten å tenke på de undertrykte landsbyer. Og dog var det av disse landsbyer revolusjonens fremtid for en stor del avhang både i Russland og Ukraina, efter at den provisoriske regjering allerede hadde begynt å saktne dens fart ved å bemektige sig den og erstatte dens skapende utvikling blandt de om sig selv og sine rettigheter bevisste arbei­ dere med skrevne programmer, absolutt tomme og unyt­ tige. Og jo mere denne tanke pinte mig, desto ivrigere blev jeg efter å gå videre og sammen med andre kamerater i gruppen trenge frem til landsbyenes mest avsides kro­ ker, således at vi for øieblikket lot ligge ethvert arbeide i Guljaj-Polje for å lære bøndene sannheten om deres stilling og revolusjonens stilling, og hvorledes denne, hvis de ikke tilførte den nye aktive krefter, løp stor fare for å lide skibbrudd. Jeg tilbragte mange dager med dette arbeide borte fra Guljaj-Polje. Jeg styrkedes av håpet om å se P. A. Kropotkin komme tilbake til Russland; han vilde forstå å hen­ lede alle kameratenes opmerksomhet på de undertrykte *) Kullgruber. — Hzl.

76

Håp om nye krefter

landsbyer. Og dessuten, hvem vet, kanskje vilde onkel Vanja (Rogdajev) også komme tilbake, han som i tsarismens tid hadde vært så virksom i Ukraina; og om så også Roshtshin og andre, mindre kjente, men like ak­ tive kamerater, kom tilbake, vilde vårt arbeide endelig kunne utvikle sig i all sin fylde. Arbeidermassene vilde få svar på de spørsmål, som pinte dem. Anarkismens stemme vilde gjenlyde i de undertrykte landsbyer, som alle vilde samle sig under anarkismens fane, i kampen mot pomeshtshikienes og fabrikkherrenes makt, for en ny frihetens, likhetens og solidaritetens verden blandt menneskene. Like til fanatisme trodde jeg på denne tanke, og i dens navn gikk jeg mer og mer op i massenes liv, og søkte med lidenskap å bringe Guljaj-Poljes anarkistiskkommunistiske gruppe til å gjøre likedan.

KAPITEL 7 Industriarbeidernes streik

En av de første dager av juni blev jeg innbudt av anarkistene i Alexandrovsk til en sammenkomst, siktende til å forene alle anarkister i Alexandrovsk i en føderasjon. Jeg begav mig dit samme dag. Anarkistene i Alexandrovsk var alle hånds- eller åndsarbeidere. De delte sig i kommunistiske og individualistiske anarkis­ ter, men denne sondring var helt formell; i virkeligheten var de alle anarkistisk-kommunistiske revolusjonære. Alle var de mig kjære som elskede brødre, og jeg hjalp dem av beste evne til å forene sig i en føderasjon. Efterat denne var bragt istand begynte de straks å organisere industriarbeiderne og hadde en tid stor inn­ flytelse på dem. Ved min tilbakekomst fra Alexandrovsk blev jeg av arbeiderne i metall- og trevarearbeidernes fagforening i Guljaj-Polje anmodet om å hjelpe dem med å omorga­ nisere foreningen ) * og selv tegne mig som medlem. Da dette var gjort, bad de mig overta ledelsen av en streik de tenkte på. Jeg var således fullstendig lagt beslag på, på den *) Metallarbeiderne, trevarearbeiderne og farverne stod i samme forening. Hensikten med anmodningen var en omorganisasjon av foreningen «for å gjøre den mere uavhengig likeoverfor sovjettene.» — Hzl.

78

Arbeidernes krav. Arbeidsherrenes —

ene side av bøndene, på den annen av industriarbei­ derne, som begge bad om min hjelp. Blandt industri­ arbeiderne var der dog endel som var mere inne i de industrielle spørsmål enn jeg, hvad jeg var meget glad for. Jeg påtok mig å lede streiken, i håp om imidlertid å få disse sympatiske kamerater til å gå inn i vår gruppe. En av dem, V. Antonov, var socialist-revolusjonær, de andre tilhørte ikke noe parti; blandt de siste var Sereguin og Mironov de to mest energiske. Før streiken blev erklært, innkalte arbeiderne i de 2 støperier, i møllene, og i kustari ) * -verkstedene til et møte og bad mig utarbeide, redigere og fremsette deres krav for arbeidsherrene gjennem fagforeningens sovjet. I løpet av møtet og under utarbeidelsen av kra­ vene kunde jeg forstå at kameratene Antonov, Sere­ guin og Mironov allerede lenge hadde arbeidet som anar­ kister i fabrikkomitéene. Den første, d. v. s. Antonov, var formann i sovjet av representanter for industriar­ beiderne. Og når disse kamerater ikke var trådt inn i gruppen, var det utelukkende fordi de var overlesset med arbeide i fabrikkene. Jeg protesterte: like siden jeg kom tilbake fra fengslet hadde jeg bedt om at gruppen alltid måtte holdes underrettet om alle dens medlemmers arbeide. Jeg opfordret da inntrengende disse kamerater til å tre inn i gruppen og herefter ar­ beide i sine fabrikkomitéer og i det hele blandt indu­ striarbeiderne i overensstemmelse med gruppens anvis­ ninger. Kameratene ga efter for mine grunner og trådte inn i gruppen. I forening sammenkalte vi alle arbeidsherrene og forela dem arbeidernes krav: en forøkelse av lønnin­ gene på henholdsvis 100 og 80 procent. Et slikt krav fra arbeiderne fremkalte et sant raseri blandt arbeidsherrene, som bestemt nektet å gå inn på *) LancPhåndverkere, husindustrielle. — Hzl.

— motforslag. Spørsmål om ekspropriasjon

79

en slik lønnsforhøielse. Vi ga dem en dags betenknings­ tid. Denne ene dag fortsatte arbeidet på verkstedene og i fabrikkene. Dagen efter kom arbeidsherrene til fagforeningens sovjet med motforslag om en forhøielse på 35 og 40 procent. Vi anså dette forslag som en likefrem fornærmelse mot arbeiderne og efter lange diskusjoner og gjensidige grovheter opfordret vi dem til å betenke sig en dag til. Arbeidsherrene og noen av deres representanter, som kunde fagforeningenes lover utenat og var socialister i hjertet, men hadde fabrikkeierne i ryggen, trakk sig tilbake efter å ha forsikret oss om at de ikke vilde komme igjen neste dag med høiere procenter enn dem de nu hadde tilbudt. Vi sammenkalte straks medlemmene av fabrikkomitéene og representantene for verkstedene for å overveie hvorledes vi skulde bringe arbeidet til stans overalt på samme tid, nettop i det øieblikk da arbeidsherrene, efter den følgende dag å være kommen til fagforeningens sovjet uten nye forslag, vendte tilbake hver til sitt. Det blev bestemt at fagforeningens sovjet skulde anbringe en sikker mann på telefonstasjonen og la ham øieblikkelig knytte alle telefonlinjer til min forat arbeidsher­ rene, når de kom tilbake fra fagforeningens sovjet til fabrikkene og verkstedene, skulde bli mottatt av arbei­ derne efterat de alle hadde nedlagt arbeidet. Jeg foreslog for medlemmene av fagforeningens sov­ jet og av fabrikkomitéene en plan for ekspropriasjon av alle kapitaler anbragt i private foretagender og i bankene i Guljaj-Polje. Jeg var klar over at vi ikke kunde beholde disse foretagender i våre hender uten at de kommunale komiteer og regjeringens kommissærer øieblikkelig vilde sende regimenter som, for å undgå å bli sendt til den tyske front, vilde forsøke å vinne re­ gjeringens yndest ved å skyte ned arbeidernes beste forkjempere, og først og fremst mig.

80

Tanken opgis foreløbig

Men det var efter min mening av betydning allerede fra dette øieblikk av å gjøre praktisk anvendelse av tanken om ekspropriasjon av de kapitalistiske innret­ ninger, før den provisoriske regjering ennu hadde hatt tid til helt å tøile arbeidernes masser og føre dem inn på kontrarevolusjonens vei. Men flertallet av medlemmene av fagforeningens sov­ jet og av fabrikkomitéene bad mig inntrengende ikke å forelegge denne plan for arbeidermassene, idet de an­ førte at vi ennu var dårlig forberedt til denne aksjon og stadig vilde ligge under, og således bare skade dens virkeliggjørelse senere, når den tid kom da vi endelig vilde ha forberedt arbeiderne på den. Efter lange diskusjoner kom medlemmene av grup­ pen til samme resultat, idet de sa at ved straks å bringe mine forslag til utførelse, på en tid da bøndene på sin side ikke kunde yde industriarbeiderne praktisk støtte ved ekspropriasjon av pomeshtshikienes jord, vilde vi risikere å begå en uoprettelig feil. Disse betraktninger bragte mig til å vakle, og jeg trengte ikke ytterligere på, men fastholdt bestemt, at mitt forslag skulde taes som arbeidsgrunnlag i fabrikkomitéene, således at disse forberedte industriarbeiderne på ekspropriasjonens gjennemførelse i en ikke fjern fremtid, idet jeg forsikret kameratene blandt industriarbeiderne om at bøndene også overveiet dette spørsmål. Jeg sa dem, at vi måtte rette alle våre anstrengelser på å sideordne bøndenes bestrebelser med industriarbeidernes og sette dem sam­ tidig ut i livet. Mitt forslag blev vedtatt og jeg blev valgt til for­ mann for fagforeningen og for sykekassen. Antonov blev specielt valgt til å hjelpe mig og avløse mig hvis jeg blev overlesset med arbeide i de andre organisa­ sjoner. Bøndene ga mig likeledes til medhjelper en kame­ rat som kunde avløse mig. Men begge parter holdt

Forhandlinger

81

på at initiativene alltid skulde komme fra mig, og at trådene til disse forskjellige organisasjoner alltid skulde være i mine hender * Arbeidsherrene i fabrikkene, møllene og verkstedene kom tilbake til fagforeningens sovjet. De kom med de samme meninger og ønsker som dagen før. Efter 2 ti­ mers diskusjon drev de sin edelmodighet så langt at de innrømmet en lønnsforbedring på 45 og 60 procent. Jeg erklærte da som møtets formann at alle for­ handlinger mellem oss var avbrutt. «Fagforeningens «sovjet har gitt mig fullmakt til å overta ledelsen av «alle de almene foretagender som ledes av dere, borgere, «men ikke rettelig tilhører dere; vi skal snakkes nær«mere ved på gaten, foran hvert enkelt av disse fore«tagender. Jeg hever møtet!» Jeg samlet alle mine papirer og gikk til telefonen. I dette øieblikk reiste Mikal Borisovitsh Kerner, eieren av den betydeligste fabrikk i Guljaj-Polje, sig og ropte: «Nestor Ivanovitsh, De har skyndt Dem for meget med «å heve møtet. Jeg anser arbeidernes krav for fullt be«grunnet. De har rett i at vi skylder å tilfredstille «dem, og for min del vil jeg underskrive straks . . .» De andre arbeidsherrer og især deres representanter ropte forarget: «Mikal Borisovitsh, hvad er det De nu «gjør . . .?!» «Nei, nei, mine herrer! Hvad dere angår, får dere «gjøre som dere vil; men for min del, forplikter jeg «mig til å imøtekomme mine arbeideres krav,» svarte M. B. Kerner. Jeg bad om ro og spurte: «Borgere, dere har alltid «vært tilhengere av orden og lovlighet. Er det lovlig «å åpne møtet på ny om det spørsmål som har for«anlediget dets avslutning?» «Ganske visst! ganske «visst,» svarte arbeidsherrene og deres representanter. «Jeg erklærer da møtet åpnet, og foreslår dere alle «å undertegne på at lønningene forhøies 100 og 80 pro6

82

Kravene vedtaes av arbeidsherrene

«cent.» Og jeg rakte dem de fullt ferdigskrevne erklæ­ ringen Utmattet av tretthet og nervøs anspennelse bad jeg derefter kamerat Mironov om å innta min plass et øieblikk og gikk inn i et annet rum for å hvile mig. Efter en halv times forløp kom jeg tilbake og fant arbeidsherrene iferd med å undertegne de erklæringer jeg hadde foreslått. Da alt var slutt, og arbeidsherrene hadde forlatt sa­ len, telefonerte jeg det heldige resultat til arbeiderkameratene i alle de forskjellige foretagender, ga beskjed om at arbeidsherrene hadde undertegnet, og rådet dem til å fortsette arbeidet dagen ut, idet jeg lovet at med­ lemmer av fagforeningens sovjet samme aften skulde komme og gi dem utførlig beretning om det for alle gunstige utfall. Fra dette øieblikk øvet industriarbeiderne i GuljajPolje og omegn kontroll med alle de foretagender hvor de arbeidet, idet de studerte spørsmålets økonomiske og administrative sider og således forberedte sig på å over­ ta den virkelige ledelse av disse foretagender. Fra denne dag av blev Guljaj-Polje gjenstand for særlig opmerksomhet fra mange hold: den kommunale komité i Jekaterinoslav, Ukrainas chauvinistiske Selianskaja Spilka ) * sovjet av representanter for indu­ striarbeiderne, bøndene og soldatene, det lokale indu­ strielle utvalg, ikke å tale om de organisasjoner i Alex­ androvsk hvor «samlingsregjeringens» agenter var her­ rer, alle hadde de sine øine rettet på oss. Foredrags­ holdere, organisasjoner, og agitatorer fra disse steder avla oss hyppige besøk. Men alle forlot de igjen GuljajPolje uten å ha opnådd resultater, beseiret av de anar­ kistiske bønder og industriarbeideres virksomhet. *) Bondesammenslutning. — Hzl.

KAPITEL 8

Noen resultater

La oss gå tilbake til den kommunale komité og se hvad vi delegerte fra bondeforeningen formådde å gjen­ nemføre i kretsen med støtte i dens myndighet. For det første forsøkte vi, efter å ha overtatt jord­ bruksdepartementets forretninger, på samme måte å gjøre provianteringsdepartementet til en uavhengig en­ het, og på et tidspunkt da jeg hadde erobret hele den kommunale komité forlangte derhos mine kamerater og jeg at militsen skulde opheves, men dette kunde vi ikke opnå som følge av innskriden fra centrum. Vi fratok så militsen retten til å foreta arrestasjoner og ransakninger uten efter ordre, og begrenset således dens funksjon til å gjøre budtjeneste for den kommunale komité. Jeg sammenkalte derefter alle pomeshtshikiene og kidakene, og fikk oss utlevert alle dokumenter vedrø­ rende den jord de hadde erhvervet til eiendom. På grunnlag av disse dokumenter opstillet jordbruksdepar­ tementet en nøiaktig fortegnelse over all jord som po­ meshtshikiene og kulakene forføiet over i sin uvirksomme tilværelse. I sovjet av representanter for industriarbeiderne og bøndene organiserte vi en Wrafo )-komité * og reiste *) Batraki — dagleiere. — Hzl.

84

De kommunale komiteer må få en annen karakter

en feairafe-bevegelse mot pomeshtshikiene og kulakene, deres utbyttere. Vi istandbragte en virksom kontroll fra batrakienes side med pomeshtshikienes og kulakenes eiendommer, og forberedte således batrakiene på å forene sig med bøn­ dene til felles aksjon, når tiden kom for ekspropriasjon av mindretallenes rikdommer til fordel for hele arbei­ dermassens samfund. Efter dette betraktet jeg ikke lenger den kommunale komité som en institusjon ved hvis hjelp man innenfor rammen av de bestående lover kunde på lovlig vis opnå noe som helst til nytte for revolusjonens utvikling blandt bøndene i de undertrykte landsbyer. Efter avtale med noen kamerater foreslog jeg for hele gruppen å gjøre det til en plikt for alle dens med­ lemmer å gjøre propaganda blandt bøndene og industri­ arbeiderne, forat de med alle midler skulde forsøke å forandre karakteren av deres kommunale komiteer, som rettet sig mindre efter bøndenes og industriarbeidernes vilje og deres rett enn efter hvilken som helst ordre fra en regjeringskommissær. «Som territoriale enheter, «avhengige av regjeringen, kan, sa jeg, i virkeligheten «de kommunale komiteer ikke være revolusjonære en«heter, som grupperer omkring sig revolusjonens levende «krefter. Efter som revolusjonen utvikler sig, må de «forsvinne; proletariatets masser vil opløse dem. Den «sociale revolusjon krever det. «Med blikket rettet mot den sociale revolusjon må «vi, fra dette øieblikk av, handle efter dens prinsipper «og hjelpe bøndene og industriarbeiderne til å arbeide «i denne retning. De kommunale komiteer kan ikke «og bør ikke være ubekjent med sine velgeres vilje. «Alle deres avgjørelser (avgjørelser og ordrer fra re«gjeringen) må forelegges alle borgere i sc hod-t orsavn«linger for der å bli godtatt eller forkastet. «Vi er nu, sa jeg videre til gruppen, ved slutningen

Stillingen ved slutningen av juni måned

85

«av juni måned, d. v. s. tredjeparten av et år fra revo«lusjonens utbrudd. Bare fra denne tid har vi anarkist«iske bønder og industriarbeidere kunnet arbeide lovlig «blandt de undertrykte arbeidere. Det forekommer mig, «at vi i denne korte tid allerede har opnådd noen re«sultater. Det gjelder nu å dra lærdom av dem og der«efter på ny gå til handling, med klar angivelse av «målet for vår bevegelse. Denne virksomhet må foregå «utenfor den kommunale komité. «Vi står nu i forbindelse med en hel rekke kretse «som vi øver innflytelse på; særlig i Kamyshevats krets «har våre kamerater helt initiativet. Denne krets har «allerede svart på vår anmodning om støtte i vår kamp «mot den lokale komité i Alexandrovsk. Representan«ten for denne krets, kamerat Dudnik, kommer til oss «for tredje gang i den hensikt å sideordne bøndenes «virksomhet i Kamyshevats krets med bøndenes i Gul«jaj-Polje. «Fra dag til dag hører arbeiderne i de andre kretser «med stigende opmerksomhet og interesse på hvad der «sies i Guljaj-Polje og organiserer sig efter Guljaj-Pol«jes prinsipper, til tross for all motstand fra de so«cialist-revolusjonære, socialdemokratene og kadettenes «side. (Der fantes på denne tid ennu ikke bolsjeviker i landsbyene.) «Et dypere studium av revolusjonen i de forløpne 4 «måneder viser oss at det er på tide å gi vår virksom«het en bestemt retning og stille den i direkte mot«setning til politikkernes virksomhet — høire som alle«rede er ved makten, venstre som streber efter den; «ti når høiresocialistene og borgerskapet bemektiger sig «revolusjonen, fører de den inn i en blindgate. Men «på den annen side var det fra revolusjonens første «dager klart for oss som arbeider i de undertrykte «landsbyer at den ukrainske landsby ennu ikke har «hatt tid til helt å befri sig fra slaveriets åk og forstå

86

Svakheten ved den anarkistiske bevegelse

«revolusjonens virkelige mening. Det er ikke mer enn «at den såvidt begynner å føle det tunge, hundreårige «åk løsnet, og allerede søker den veiene til sin full«stendige frigjørelse fra det økonomiske og politiske «slaveri, og kaller, nettop derved, anarkiet til hjelp. «Det vilde være lett å lukke øinene for denne streben «hos den undertrykte landsby og ikke ile med å komme «den til hjelp: vi behøvet bare å anta det synspunkt «som flertallet av våre kamerater i byene holder sig til, «og si med dem at landsbyen ønsker å vende tilbake «til det borgerlige kapitalistiske system o. s. v. Men «jeg tror bestemt at vi ikke vil gjøre det. Vi har sett «vår landsby i arbeide, og vi kan bevidne at i bøndenes «rekker har der vært, og er der, revolusjonære elemen«ter, det gjelder bare å hjelpe dem til å befri sig fra «det kvelertak som staten ved politikkernes forreder«iske hjelp har fått på dem. «En virksom hjelp kan bare gis dem av de revolu«sjonære anarkister. Vår bevegelse i byene, som de eldre «av oss satte et overdrevet håp til, er åpenbart altfor «svak for et problem av så stort omfang, og som kan «medføre så alvorlige følger. Jeg er sikker på at der «i våre rekker er folk som kan gjøre store ting. Men «de som er istand til å påta sig ansvaret for disse store «ting, er ikke mange. Man kan telle dem. Vi må ikke «glemme denne viktige omstendighet. Mange kamera«ter har allerede flyktet, og flykter fremdeles fra et «ansvarlig arbeide eller et arbeide som krever vedva«rende anstrengelse. Det er denne foreteelse som frem«kaller og vedlikeholder opløsningen i våre rekker. Å, «hvor farlig er ikke denne opløsning for vår bevegelses «lykkelige utfall! Intet kan sammenlignes med den. I «virkeligheten er forholdet det at, takket være opløs«ningen av vår bevegelse idethele, er våre beste kref«ter spilt, og det endog nu, under revolusjonen, idet de «ofte strever til ingen nytte og uten noe utbytte for

En kraftig organisasjon nødvendig

87

«bevegelsen. Denne foreteelse har alltid vært en hind«ring for oss anarkister, men nu lider vi derunder mer «enn noensinne; det hindrer oss fra å få istand en kraf«tig organisasjon, som er uundværlig for å spille en «virkelig rolle i denne revolusjon. Bare en slik organi«sasjon skulde være istand til å svare på revolusjonens «smertensskrik; men den undertrykte landsbys kallen i «dette øieblikk gir nettop uttrykk for dette smertens«skrik, og hvis vi anarkister var organiserte, vilde vi «ha hørt denne kallen og ha svart på den i tide. «Det er pinlig og sørgelig å komme inn på et slikt «emne; men det er uundgåelig. De av oss, kamerater, «som ikke glemmer revolusjonens vesentlige formål og «fortaper sig i tåkete og ufruktbare teorier, men oprik«tig søker de virksomste aksjonsmidler for å løfte vårt «revolusjonære ideal høiest mulig, og fra dette øieblikk «av gjennemføre det i massenes liv, de vil ikke høre «op med å protestere mot opløsningen, for de forstår «den umåtelige fare som ligger i den. Men protestere «er ikke nok. Der må handles, og handles utrettelig, «uten at vi dog forsømmer å holde vårt ideal høit, og «fremfor alt, uten å hindre dets utvikling hos de andre. «Denne ophøiede ånd vil fremme det anarkistiske ideal «og gjøre det mulig å skape en organisasjon som fører «vår bevegelse inn på den rette vei.»

KAPITEL 9 Kampen mot forpaktningsavgiften

Man var kommen til juli måned. Bøndene i GuljajPoljes krets nektet å betale pomeshtshikiene og kulakene 2. termin av forpaktningsavgiften, idet de håpet at de efter innhøstningen skulde lykkes å ta jorden tilbake fra dem uten å innlate sig i forhandling enten med dem eller med myndighetene som beskytter dem, og derefter dele den mellem dem, bønder og industriarbei­ dere, som måtte ønske å dyrke den. Flere kommuner fulgte Guljaj-Poljes eksempel. Myndighetene i Alexandrovsk og deres socialistiske, konstitusjonelle og demokratiske agenter kom herover i alvorlig bevegelse. Med teknisk og finansiell bistand av de kommunale komitéer og regjeringskommissæren blev de revolusjonære kommuner hjemsøkt av propaganderende agitatorer, som opfordret bøndene til ikke å rokke ved den provisoriske regjerings anseelse, da denne, sa de, hadde bøndenes skjebne alvorlig på hjertet, og hadde til hensikt i en meget nær fremtid å sammen­ kalle en konstituerende forsamling. Inntil denne «kom­ petente» forsamling var sammenkalt og hadde sagt sin mening om jordbruksreformen, hadde ingen rett til å forgripe sig på pomeshtshikiene og andre jordinnehaveres eiendomsrett. Og i all hast blev, efter ordre ovenfra, jordbruksdepartementene døpt jordbruks-komitéer og

Regjeringens agitatorer

89

skilt fra de kommunale komitéer, således at de blev uavhengige enheter. Disse jordbruks-komitéer blev ut­ styrt med rett til å innfordre hos bøndene forpaktningsavgifter for den jord disse hadde leiet av pomeshtshikiene og kulakene. De lokale jordbruks-komitéer skulde overføre de opkrevede penger til distriktets jordbrukskomité som igjen skulde betale dem til jordeierne. De propaganderende agitatorer fra de forskjellige partier drev skamløsheten så langt at de forsikret bøn­ dene at pomeshtshikiene og kulakene fremdeles hadde store skatter å betale for sin jord. «Vår revolusjonære «regjering, sa de, krever betaling, og de stakkars pomeshtshikier har intet sted hvor de kan ta pengene uten hos bøndene som de utleier sin jord til. Kampen mellem den anarkistisk-kommunistiske grup­ pe i Guljaj-Polje og bondeforeningen på den ene side og disse agiterende agenter, som understøttedes av re­ gjeringens tjenestemenn og det jordbrukende, industri­ elle og kommersielle borgerskap, på den annen, antok en forbitret karakter. I de scAocZ-forsamlinger som blev sammenkalt efter ordre av regjeringens kommissærer tok bøndene de av den provisoriske regjering inspirerte agitatorer og kastet dem ned av talerstolene og prylte dem til gjengjeld for deres avskyelige taler, hykkelsk utpyntet med re­ volusjonære fraser som hadde til hensikt å lede bøndene bort fra deres virkelige mål: å ta tilbake jorden, deres eiendom siden århundreder tilbake. Enkelte steder samlet vill-ledte bønder sine siste kopeker for å betale sin avgift til de glubske eiere, som understøttedes av kirken, staten og dens regjering. Men bøndene, selv de vill-ledte av dem, tapte ikke håpet om å beseire sine fiender. De hørte med så meget større opmerksomhet på de anarkistisk-kommunistiske bønders gruppe og deres forenings opfordring til «ikke å vike «og å forberede sig med kraft på en skarpere kamp.»

90

Tale på schod-møte

Jeg hitsetter hvad jeg sa til flere tusen bønder og industriarbeidere, som i disse dager var forsamlet på et schod-møte i Guljaj-Polje, og hvorved jeg fulgte den ledende tanke i et oprop som var utsendt av den anarkistisk-kommunistiske gruppe og bondeforeningen, de to organisasjoner i hvis navn jeg talte: «Arbeidere! Bønder, industriarbeidere, og du, ånds«arbeider, som holder dig borte fra oss! Har dere sett hvorledes borgerskapet, i løpet av 4 måneder, har for«stått å organisere sig og trekke inn i sine rekker so«cialistene og gjøre dem til sine pålitelige tjenere? «Hvis den propaganda som er drevet blandt bøndene «til fordel for betaling av forpaktningsavgiften til po«meshtshikiene, endog i disse revolusjonens dager, ikke «synes dere å være et tilstrekkelig bevis, kamerater, «skal jeg nevne andre kjensgjerninger, som vil overbe«vise dere ytterligere: den 3. juli reiste proletariatet i «Petrograd sig mot den provisoriske regjering, som i «borgerskapets rettigheters navn vilde kvele revolusjo«nen. I dette øiemed hadde regjeringen ophevet flere «jordbruks-komitéer i Urals krets som hadde optrådt «fiendtlig mot borgerskapet, og fengslet deres medlem«mer. I samme øieblikk hadde agenter for den samme «regjering, socialister, for våre øine drevet bøndene til «å betale sin forpaktningsavgift til pomeshtshikiene. «Fra 3. til 5. juli fløt våre brødre, industriarbeidernes, «blod i Petrograds gater. Socialistene tok virksom del «i dette blodbad på våre brødre. «For å knuse denne industriarbeidernes reisning til«kalte socialisten Kerenski, som krigsminister, flere ti«tusener av kosakker, disse tradisjonelle bødler overfor «arbeidernes frie liv. «Socialistene i regjeringen mistet hodet i borgerska«pets tjeneste, og drepte, i forståelse med kosakkene, «vår arbeiderklasses beste forsvarere. De hisset dermed «arbeiderne til å handle på samme måte mot dem, og

«Ki må være sterke»

91

«mot borgerskapet som drev dem til å begå denne av«skyelige, utilgivelige forbrytelse. «Hvad fører den til, denne forbrytelse begått av «fiendene av vår frigjørelse og av det fredelige og lyk«kelige liv vi streber efter? Til gjensidig utryddelse — «intet annet. «Dette, kamerater, kan bare være til skade for alle, «og vil fremfor alt være skjebnesvangert for revolusjo«nen, som vi så lenge har ventet på, som endelig er «kommet, men ennu intet har virkeliggjort. Massene «er ennu ikke helt våknet av den sløvhet som år«hundreders slaveri har nedsenket dem i. Ennu kom«mer de bare famlende til revolusjonen, som de tar «imot som en fullbragt kjensgjerning, og krever med «yderlig forsiktighet av de nye bødler sin rett til fri«heten og et uavhengig liv. Men denne rett beror, synes «det, kamerater, på den sterkestes kanoner og kule«sprøiter ... La oss da være sterke, arbeiderbrødre, «så sterke at fiendene av vår virkelige frigjørelse føler «denne kraft i oss. Altså, fremad! Med sikre skritt, «mot organisasjonen og den revolusjonære uavhengighet! «Fremtiden, en meget nær fremtid, tilhører oss. La oss «alle være beredt!!! . . .» Efter mig tok en ukrainsk socialist-revolusjonær or­ det. Han bad arbeiderne i Guljaj-Polje huske på at man «som motvekt mot den elendige provisoriske regje«ring i Petrograd hadde innsatt «vår» ukrainske regje«ring i Kijev, i form av en central rada, ) * en virkelig «revolusjonær regjering, den eneste lovlige og den eneste «som var istand til på ukrainsk jord å bringe tilbake «frihet og lykke for Ukrainas folk.» Tilslutt ropte han: «Ned med katsapiene, ) ** død over disse røvere! på *) Rada = råd). — Hzl. **) Nedsettende ukrainsk betegnelse på storrusserne; katsap = bukkeskjegg. I det russiske manuskript oplyses hele setnin­ gen å være gjengitt på ukrainsk. — Hzl.

92

Resolusjon. Distriktskongress

«vår jord leve bare vår regjering, central-radaen og «dens sekretariat!» Men arbeiderne i Guljaj-Polje forblev døve for denne den ukrainske socialist-revolusjonæres appell. Ikke bare skrek de alle sammen: «Ned av talerstolen! Vi har «intet å gjøre med din regjering», men de vedtok til­ like følgende resolusjon: «Vi hykler de tapre arbeidere, som i dagene 3.—5. juli «falt i kampen mot den provisoriske regjering. Vi, bøn«der og industriarbeidere i Guljaj-Polje, glemmer ikke «denne regjerings grusomheter. Død og forbannelse «over den provisoriske regjering og over regjeringen i «Kijev, central-radaen og dens sekretariat, disse frihe«tens og menneskelighetens værste fiender.» Ennu lenge efter denne tale og den av bøndene og industriarbeiderne vedtatte resolusjon blev jeg forban­ net av de russiske og ukrainske nasjonalister og statssocialistene og, med mig, hele den anarkistisk-kommunistiske gruppe, for det var dem herefter umulig i GuljajPolje å holde lovtaler over de forskjellige regjeringer og deres betydning i arbeidernes liv. De blev alle be­ traktet som betalte agenter og blev alltid avbrudt når de kom inn på dette emne. Således fulgte dagene efter hverandre, blev til uker og måneder; imidlertid fortsatte vi, mine kamerater og jeg, fra landsby til landsby vår propaganda for de anarkistiske tanker. Tiden kom da bondeforeningens 2. distriktskongress skulde avholdes, og vår forening undlot ikke å sende dit 2 delegerte, kamerat Krate og mig. Kongressen var bedrøvelig. Man gjorde ikke annet enn gjenta, hvad allerede var sagt mangfoldige ganger. De russiske og og ukrainske socialist-revolusjonære, representert de første av S. S. Popov, de siste av læreren Radomski, sluttet i påsyn av kongressens bondedelegerte demon­ strativt forbund for erobring av jorden og friheten for

De 2 socialist-revolusjonære

93

bøndene, d. v. s. efterat de hver især hadde oplest sitt program, stillet de sig foran kongressledelsens bord, og trykket hverandre i hendene. De bondedelegerte fra kommunene Guljaj-Polje, Kamyshevat, Roshdestvensk og Konsko-Rasdorskoje sa da: «Det er meget godt at dere forbereder dere på å kjempe «sammen for jorden og friheten, men hvor eller mot «hvem skal dere kjempe?» «Overalt og mot alle dem som ikke vil gi bøndene «jorden tilbake uten erstatning», svarte de socialistrevolusjonære delegerte. «Men vi vil føre vår kamp «igjennem i den konstituerende forsamling», sa den socialist-revolusjonære Popov. «Og i den panukrainske *) seim, tilføiet læreren Radomski. Herom opstod en liten uoverensstemmelse mellem de 2 forbundne socialist-revolusjonære. De vekslet noen ord med lav stemme, mens på de bondedelegertes benk noen lo, andre var forarget. Tilslutt valgte kongressen blandt sine medlemmer delegerte til fylkeskongressen for bondeforeningen og for sovjet av representanter for industriarbeiderne, bøn­ dene og soldatene. Vi representanter fra Guljaj-Polje tok ikke del i disse valg, og protesterte derved mot denne valgmåte, idet de delegerte til fylkeskongressen efter vår mening burde velges direkte av bøndene. Som følge av denne holdning blev vi behandlet som dem som forstyrret ordenen og brøt valglovene, og der­ for voldsomt kritisert av kongressens ledere, de socialistrevolusjonære, socialdemokratene og kadettene. Vi var, sa de, de eneste delegerte som ikke vilde det som bøn­ dene vilde. På de bonde-delegertes benk brøt man ut i latter, en latter som snart gikk over til piping, myntet på kongressens ledere. Vi delegerte fra Guljaj-Poljes bondeforening protesterte ennu en gang mot valgmåten, *) Nasjonalforsamling. — Hzl.

94

Direkte eller indirekte valgmåte

idet vi fastholdt at en fylkeskongress måtte bestå av delegerte valgt direkte av bøndene. Det vilde vise oss, sa vi, bøndenes sande ansikt og revolusjonære kraft i de forskjellige fylker. Men fremdeles blev vi ansett for ikke å forstå bøndenes interesser. Kongressens ledere foreslog oss å fremsette vårt synspunkt for bøndenes og industriarbeidernes fylkeskongress. Men da vi hadde nektet å velge delegerte til fylkeskongressen blandt de tilstedeværende medlemmer, blev vi ikke opstillet som kandidater og så oss således utelukket fra fylkeskon­ gressen. Vi hadde dog tallrike grunner til å tro at arrange­ mentskomitéen for nevnte kongress vilde innby de de­ legerte fra Guljaj-Polje direkte, idet planer i denne ret­ ning var utvekslet mellem Guljaj-Poljes bondeforening og bondeforeningens fylkeskomité. Men da initiativet ikke kom fra Guljaj-Polje, men fra Jekaterinoslav, og derhos ikke direkte, men på .en omvei, var vi ikke sikre på å komme til å delta i fylkes­ kongressen og kom tilbake til Guljaj-Polje med den pin­ lige følelse av denne gang å ha lidt et nederlag. Men da vår holdning på kongressen hadde vært rik­ tig fra vårt synspunkt, næret vi ingen frykt m. h. t. vår Guljaj-Polje bondeforenings revolusjonære fremtid. Ved vår tilbakekomst til Guljaj-Polje avla vi beret­ ning for bondeforeningens arbeidskomité og for metall­ arbeidernes og trearbeidernes forening, som begge hadde interessert sig for bondekongressen og bedt om å bli holdt underrettet om våre arbeider; vi utferdiget like­ ledes rapport til den almindelige kommunale forsam­ ling av industriarbeidere og bønder i Guljaj-Polje og kretsen. Samtidig forberedte vi bøndene og industri­ arbeiderne på å sende delegerte til fylkeskongressen uten opfordring fra denne, for således å demonstrere mot den holdning som lederne av den nettop avsluttede distriktskongress hadde inntatt. Samtidig vilde vi la de bonde-

Forberedelse til fylkeskongressen

95

delegerte på fylkeskongressen vite hvorledes de høire socialist-revolusjonære, socialdemokratene og kadettene søkte å drepe ethvert revolusjonært initiativ og enhver selvstendig virksomhet blandt bøndene, og hvorledes deres propaganderende agitatorer, hjulpet av regjeringskommissæren, besøkte byene og landsbyene, innkalte møter og bedrog bøndene for å fralokke dem forpaktningsavgiften til fordel for pomeshtshikiene og således gjorde stillingen ennu vanskeligere for bøndene, som ikke, således som pomeshtshikiene og kulakene, hadde deltatt i plyndring og røveri og derfor ikke hadde kun­ net skaffe sig de nødvendige penger til å betale po­ meshtshikiene for den jord disse tyve hadde tilegnet sig. Mens vi forberedte oss til fylkeskongressen og like­ ledes med våre råd hjalp bøndene i endel kommuner og distrikter som tilhørte andre fylker, mottok GuljajPoljes bondeforenings arbeidskomité innbydelse fra fylkessovjettet av delegerte for industriarbeiderne, bøn­ dene, soldatene og kosakkene til å sende 2 delegerte til fylkeskongressen for bondeforeningene og for sovjettene av delegerte for industriarbeiderne, bøndene, sol­ datene og kosakkene, som skulde avholdes den 5. *) august. Man besluttet å avholde et møte i Guljaj-Poljes bondeforening. Imidlertid utarbeidet foreningens arbeids­ komité en betenkning til foreleggelse for fylkeskongres­ sen. *) Bondeforeningens fylkeskongress bestod1 av a) delegerte valgt av foreningens distriktskongresser, dog således at GuljajPolje sendte direkte valgte delegerte, b) delegerte sendt av de lo­ kale sovjetter av representanter for arbeiderne og bøndene. — Hzl.

STAVANGER BIBLIOTEK

KAPITEL 10 P. A. Kropotkins ankomst til Russland. — Møte med anarkistene i Jekaterinoslav

Det var på denne tid vi mottok nyheten om P. A. Kropotkins ankomst til Petrograd. Bladene hadde alle­ rede talt om den, men vi anarkistiske bønder hadde ikke trodd på den, da vi ikke hørte hans mektige appell til anarkistene og ikke fikk nøiaktige anvisninger, som vilde gjort det mulig for anarkistene å begynne å grup­ pere sine spredte krefter og på organisert vis innta sine kampstillinger i revolusjonen. Men nu blev vi av bladene og ved de brever vi fikk fra Petrograd underrettet om at P. A. Kropotkin, som hadde vært alvorlig syk på sin reise fra London til Petrograd, endelig var ankommen til selve revolusjonens hjerte, Petrograd. Man fortalte oss om den mottagelse han hadde fått av socialistene, som da hadde makten med Kerenski i spissen. En ubeskrivelig glede bemekti­ get sig vår gruppe. Et almindelig gruppemøte blev sam­ menkalt, helt viet drøftelsen av spørsmålet: «Hvad vil vår store gamle Peter Alexejevitsh si oss?» Alle mente vi det samme: P. A. vil angi de praktiske midler til å organisere vår bevegelse på landet. Med sin mottagelighet for inntrykk og sin skarpe opfatningsevne kan han ikke annet enn se, hvor bydende nødvendig det er for landsbyene å bli støttet av vår revolusjonære kraft. Som virkelig apostel for anarkismen vil han ikke

Man venter anvisninger fra Kropotkin

97

la dette enestående øieblikk i Russlands historie hengå ubenyttet, men med støtte i sin moralske innflytelse på anarkistene skynde sig å formulere nøiaktig de an­ visninger for den revolusjonære anarkisme som må be­ sjele anarkistene under denne revolusjon. Jeg skrev et velkomstbrev på vegne av vår gruppe av bondeanarkister i Guljaj-Polje og sendte det til Peter Kropotkin, visstnok gjennem redaksjonen for bladet ) * Burevestnik I dette brev hilste vi P. A. Kropotkin og ønsket ham tillykke med hans lykkelige tilbakekomst til fedrelan­ det, idet vi uttalte forvissningen om at fedrelandet, i skikkelse av dets beste representanter, ventet med utål­ modighet på den utrettelige forkjemper for de høieste rettferdighets-tanker, tanker som ikke kunde annet enn øve sin innflytelse på utarbeidelsen og virkeliggjørelsen av den russiske revolusjon . . . Vi hadde undertegnet: ukrainsk anarkistisk-kommunistisk gruppe i landsbyen Guljaj-Polje, Jekaterinoslav fylke. Vi gjorde oss ikke håp om svar på vårt beskjedne velkomstbrev; men vi ventet med grenseløs utålmodig­ het og i stor spenning svaret på våre spørsmål, idet vi forstod at uten det vilde vi øde våre krefter, kanskje til ingen nytte, for det kunde hende at det vi søkte, det søkte ikke de andre grupper, eller at de nok søkte det, men i en helt annen retning. Det forekom oss at de undertrykte landsbygder stillet dette likefremme spørsmål: «Hvor er veien og hvilke er midlene til å bemektige sig jorden, og til, uten å behøve å underkaste sig noen myndighet, å jage vekk de snyltende lediggjengere som lever på vår bekostning i velvære og luksus?» Svaret på dette spørsmål var gitt av P. A. i hans bok *) 7

Stormbudet. — Hzl.

98

Mangelen på anarkistiske skoler og talere

«Brødets erobring». Men massene hadde ikke lest dette verk, bare noen enkelte kjente det, og nu hadde massene ikke lenger tid til å lese det. Man trengte at en kraftig stemme utviklet for dem i et enkelt og klart sprog de vesentlige punkter i «Brødets erobring» for å hindre dem fra å lide skibbrudd i uvirksomme spekulasjoner, og straks vise dem den vei de skulde slå inn på, og den ledetråd de skulde følge. Men hvem skal si dem dette levende, enkle og sterke ord? Bare en anarkistisk pro­ pagandist, en organisator kan gjøre det. Men, sa jeg, hånden på hjertet, har der noensinne i Russland eller Ukraina vært anarkistiske propagandaskoler? Jeg har aldri kjent til dem. Og hvis der har eksistert noen sådanne, hvor er da, spør jeg dere, den fortropp av stridsmenn som den har utdannet? Se, to ganger har jeg gjennemstreifet kretsene i for­ skjellige distrikter og fylker, og ikke noen gang har jeg møtt en bonde som på mitt spørsmål: «Har dere hatt anarkistiske talere her?» har svart mig: «Ja, vi har.» Overalt svarte man mig: «Nei, vi har aldri hatt noen. «Vi er meget lykkelige og meget takknemlige over å se, «at De ikke har glemt oss.» Hvor er da vår bevegelses virkelige krefter? Efter min mening lever de uvirksomt i byene, hvor de ofte gjør alt annet enn det de burde gjøre. Hvis P. A.’s høie alder hindret ham fra å ta virksom del i revolusjonen, og gi våre kamerater i byene en ny impuls, vilde det undertrykte land for godt falle under de politiske partier og den provisoriske regjerings herre­ dømme. Det vilde da være enden på revolusjonen. Jeg blev støttet i denne opfatning av dem av mine kamerater som arbeidet i fabrikkene, ikke hadde vært omkring på landet, og ikke kjente bøndenes virkelige sinnelag. De derimot som var kjent på landet, dadlet mig strengt, idet de sa at jeg manglet tillit til bøn­ denes revolusjonære følelser. «Landsbygden, sa de, har

Man hører intet fra P. A. — Fylkeskongressen

99

«så godt forstått, hvad hensikter de har, agentene for «de forskjellige socialistiske og borgerlige partier som «er kommet til dem fra den provisoriske regjering, at «de aldri, i noe tilfelle, vil la sig bedra.» Tegn på et sådant sinnelag fantes virkelig på landet; men de var forholdsvis svake. Bøndene trengte i revo­ lusjonens kritiske øieblikk til å føle sig bedre under­ støttet av byenes revolusjonære fremstøt for selv å komme sig til å gjøre fruktbart arbeide, gjøre op med de bestående priviligerte klasser og ikke la andre innta deres plass. Således forløp 14 dager. Vi hørte intet nytt fra Petrograd og visste stadig ikke hvorledes P. A. så på vår bevegelses opgave i revolusjonen. Var man på rett vei? Hadde man hatt grunn til at gruppere våre kref­ ter i byene og tenkte litet eller slett ikke på det under­ trykte land? Vi kom således frem til den tid da fylkeskongressen for sovjettene av representanter for arbeiderne, bøndene, soldatene og kosakkene, og for bondeforeningen skulde åpnes. Et møte i bondeforeningen blev sammenkalt i GuljajPolje, hvor spørsmålet om å delta i kongressen blev drøftet. Omdannelsen av bondeforeningen til et bondesovjet la lenge beslag på vår opmerksomhet. ) * Man besluttet til sist å sende en delegert til fylkeskongres­ sen. Jeg blev valgt til representant for bøndene, ka­ merat Sereguin til representant for industriarbeiderne. Jeg var særlig glad over å komme til Jekaterinoslav, hvor jeg håpet å komme i forbindelse med den anarkist­ iske føderasjon og personlig få samtale om alle de spørs­ mål som interesserte vår gruppe. (Det som interesserte *) Mellem «bondeforening» og «bondesovjet» var der praktisk talt ingen forskjell, men bolsjevikene foretrakk den siste organisa­ sjonsform som et skritt mot innordning under staten. — Hzl.

100

Anarkistene i Jekaterinoslav

den mest var dette: hvorfor sender ikke byen anarkist­ iske propagandister til landsbyene?) Jeg reiste med forsett til kongressen en dag for tidlig, og bega mig direkte til føderasjonens lokale. Jeg traff der sekretæren, kamerat Moltshanski, fra Odessa, en gammel venn som jeg hadde kjent under tvangsarbeidet. Det var en stor glede: vi omfavnet hverandre. Øieblikkelig falt jeg over ham: hvad gjorde de i byen? Hvorfor sendte de ikke organisatorer til de land­ lige centrer? Kamerat Moltshanski gestikulerte som han pleiet, beveget sig heftig og sa: «Vi har ingen krefter, min bror. «Vi er svake. Vi har nettop rukket å organisere oss her, «og makter vanskelig å tilfredsstille de krav som arbei«derne i våre fabrikker og soldatene i vår garnison «stiller. Vi håper, at våre krefter skal vokse med tiden, «og da skal vi knytte våre forbindelser med landet og «sette igang en energisk propaganda i landsbyene» . . . Vi var derefter lenge tause, optatt hver med sine tanker, overveiende vår bevegelses fremtid i revolusjo­ nen. Derefter tok kamerat Moltshanski sig for å opmuntre mig, idet han forsikret mig om at i en meget nær fremtid vilde kameratene Rogdajev, Roshtshin, Ar­ shinov og ennu mange andre komme til Jekaterinoslav, og at virksomheten da vilde bli mer intens og utstrekke sig til landsbyene. Han førte mig derefter til føderasjo­ nens klubb, tidligere «Engelske klubb». Jeg traff der mange kamerater, noen samtalte om revolusjonen, andre leste, noen endelig spiste» Kortsagt, jeg fant der det «anarkistiske» samfund, hvis medlem­ mer av prinsipp ikke sig imellem tåler noen ordre, noen myndighet, og som ikke ofrer noe øieblikk på pro­ pagandaen blandt arbeidermassene på landet, som dog har så stort behov for den. Jeg spurte da mig selv: hvorfor har de da tatt fra borgerskapet en så luksuriøs og stor bygning? Hvad

En kvinnelig kamerat

101

kan den vel tjene dem til, siden der, i denne larmende sverm, ikke finnes noen orden, ikke engang i de skrik hvormed de løser revolusjonens alvorligste problemer, siden deres sal ikke er feiet, siden stolene er veltet, og der på det store bord, dekket med kostbar fløiel, ligger og flyter brødskorper, sildehoder og avgnavede ben? Jeg blev smertelig beklemt om hjertet ved dette syn. I samme øieblikk kom kamerat Iv. Tarassink (kallet ), * Kabas sekretæren, kamerat Moltshanskis medhjelper. Han ropte, forarget og pinlig berørt: «Se til at de som har spist her ved bordet gjør det rent!» og han ga sig til selv å reise de veltede stoler op igjen . . Bordet blev øieblikkelig ryddet, og mange ga sig til å feie gulvet. Fra klubben gikk jeg tilbake til føderasjonens lokale, hvor jeg valgte ut noen brosjyrer for å bringe dem til Guljaj-Polje, og gjorde mig derefter istand til å gå til kongressens kontor for å få et gratis værelse under opholdet, da en ung pike kom inn. Det var en kvinnelig kamerat. Hun kom for å be kameratene følge henne til det kommunale teater for å støtte henne i hennes kamp mot socialdemokratcn «Nil», som trakk med sig et betydelig antall industriarbeidere. De tilstedeværende kamerater sa at de var optatt og, uten et ord, gikk hun sin vek Kamerat Moltshanski spurte mig: «Kjenner du henne ikke? Hun er en hyggelig og energisk kamerat.» Jeg gikk øieblikkelig ut og tok henne igjen. Jeg foreslog å ledsage henne til møtet; men hun svarte: «Hvis De ikke tar ordet, vil De ikke være mig til noen nytte». Jeg lovet henne å tale. Hun tok mig da under armen og vi stilet hurtig mot teatret. På veien dit betrodde denne unge og inntagende kamerat mig at det bare var 3 år siden hun var blitt *)

Interjektion, tilrop til griser. — Hzl.

Hennes tale på mølet

102

anarkist. Det var ikke gått ganske av sig selv. I 2 år hadde hun lest Kropotkin og Bakunins skrifter, derefter følte hun sine overbevisninger feste sig. Nu var hun helt vunnet for disse tanker og førte en aktiv propaganda. Inntil juli hadde hun talt for industriarbeiderne, men hadde ikke vovet å ta ordet mot anarkistenes fiender, socia'1-demokratene. I juli tok hun mot til sig, tok ordet på et møte mot social-demokraten «Nil» og blev slått. «Nu, sa hun, er jeg bestemt på å ta kampen op igjen «mot denne «Nil», en av det social-demokratiskc partis «mest glimrende agitatoren.» Dermed sluttet vår samtale. På møtet tok jeg ordet mot den berømte «Nil», under det antatte navn Skromny ) * (mitt opnavn fra fengselstiden). Jeg talte dårlig, skjønt mine kamerater senere forsikret at det hadde vært meget bra, at jeg bare hadde vært en smule nervøs. Hvad min unge og energiske kamerat angår, erobret hun hele salen med sin stemme, som var blid, men av en smukk oratorisk kraft. Tilhørerne blev grepet av denne stemme, og den absolutte taushet som hersket mens hun talte, forandret sig til rasende klapp og bifallsrop: «Meget godt, kamerat, meget godt!» Hun talte ikke lenge, 43 minutter ialt, men hun for­ stod så godt å reise massen av tilhørerne mot de på­ stander som var hevdet av «Nil» at da denne fikk ordet for å svare dem som hadde talt mot ham, ropte hele forsamlingen: «Det er ikke sant! Forsøk ikke å inn«bille oss noe — anarkistene sier sannheten — dere, «dere forteller oss løgne! . . .» På veien tilbake fra møtet sluttet flere kamerater sig til oss. Vår unge kvinnelige kamerat sa til mig: «De vet, kamerat Skromny, denne «Nil» med sin inn«flytelse på industriarbeiderne gjorde mig gal i hodet, *)

Betyr ubeskjeden». — Hzl.

På kongressen

103

«og jeg hadde satt mig fore å ødelegge denne innflytelse, «koste hvad det vilde. En eneste ting trykket mig, min «ungdom. Industriarbeiderne viser større tillit til eldre «kamerater. Jeg frykter for at dette skal hindre mig fra «å opfylle min plikt mot industriarbeiderne» . . . Jeg kunde bare ønske henne ny fremgang i hennes revolusjonære anarkistiske arbeide, og vi skiltes efter å ha lovet hverandre å treffes igjen neste dag for å tale om Guljaj-Polje, som hun hadde hørt meget godt om. Dette møte gjorde at jeg kom for sent til kongres­ sens kontor og ikke kunde få noe værelse i hotellet. Jeg tilbragte da natten hos kamerat Seregin. Hele neste dag ofret jeg på kongressen og kunde ikke avse noe øieblikk til å treffe igjen den unge kvinnelige kamerat, således som jeg hadde lovet henne. Hele den derpå følgende dag blev jeg optatt med møter i jordbrukskommisjonen. Jeg møtte der den venstre-socialistrevolusjonære Schneider, utsending til fylkeskongressen fra Den centrale panrussiske eksekutivkomité for sovjettene av representanter for bøndene, soldatene og kosak­ kene, og innvalgt, han også, i kongressens jordbrukskommisjon. Kommisjonen voterte enstemmig og i full enighet for jordens socialisering og oversendte denne beslutning til kongressens kontor. Den bad derefter kamerat Schnei­ der om å redegjøre for stillingen i Petrograd. Han ga bare en kort oversikt over den, idet han hadde knapp tid, og bad oss på kongressen støtte beslut­ ningen om bondeforeningenes omdannelse til sovjetter. Denne omdannelse blev senere vedtatt av kongressen. Det var det eneste spørsmål på kongressens dagsor­ den fra 5. til 7. august 1917, som man ikke allerede hadde tatt stilling til i Guljaj-Polje. Efter vår hjemkomst fra kongressen, og efterat vi hadde avgitt en rekke rapporter, blev bondeforeningen i Guljaj-Polje omdannet til et bonde-sovjet; dens prin-

104

Skuffelse over Kropotkin

sipper blev ikke forandret, heller ikke dens aksjonsmetoder i den kamp som den med kraft og iver for­ beredte bøndene på. Den opfordret bøndene til å hjelpe den med å jage arbeidsherrene fra fabrikkene og opheve deres eiendomsrett til de almene foretagender. Mens vi var beskjeftiget med å omdanne vår forening til sovjet, en omdannelse som var en ren formalitet, åpnedes i Moskva, den 14. august, Den panrussiske de­ mokratiske konferanse, og man så vår kjære og ærede kamerat P. A. Kropotkin optrede på dens talerstol. Vår anarkistisk-kommunistiske gruppe i Guljaj-Polje blev bestyrtet over denne nyhet, skjønt vi meget vel forstod at vår gamle venn, efter så mange arbeidsår, alltid i landflyktighet og utelukkende optatt på sine gamle dager med humanitære idéer, vanskelig nu da han var kommet tilbake til Russland kunde nekte å delta i denne demokratiske konferanse. Men alle disse betraktninger kom i annen rekke likeoverfor det tra­ giske øieblikk i revolusjonen, som skulde komme efter konferansen. For oss selv bebreidet vi vår gamle venn hans del­ tagelse i denne konferanse, idet vi naivt førestillet oss at den gamle apostel for den revolusjonære anarkisme forvandlet sig til en sentimental olding som lengtet efter ro, og vilde spare på sine krefter for en siste gang å la sin viden komme livet tilnytte. Men denne bebrei­ delse forblev innenfor gruppen, hos oss selv, våre fien­ der fikk aldri vite om den, for i dypet av vår sjel for­ blev Kropotkin for oss den største og kraftigste teore­ tiker, apostelen for den anarkistiske bevegelse. Vi visste at hadde det ikke vært for hans høie alder vilde han ha satt sig i spissen for den russiske revolusjon og vært anarkiets ubestridte leder. Hvad enten vi hadde rett eller ikke — aldri disku­ terte vi med våre politiske fiender spørsmålet om Kropotkins deltagelse i Den panrussiske demokratiske kon­ feranse i Moskva.

Revolusjonen kaller fra en annen kant

105

Således lyttet vi til det Kropotkin sa, og vår be­ geistring dalte. Vi følte godt, at han alltid vilde vedbli å være oss kjær og stå oss nær, men revolusjonen kalte på oss fra en annen kant: takket være grunne av en helt kunstig karakter gjennemgikk revolusjonen en stillstandsperiode, den var kneblet av alle de politiske partier som inngikk i sammensetningen av den «provi­ soriske regjering.» Nu, disse partier blev dag for dag sterkere og mere tillitsfulle, og utgjorde en stadig kontrarevolusjonær trussel.

KAPITEL 11 Kornilovs marsj mot Petrograd

Henimot den 20. august 1917 drøftet vår gruppe spørs­ målet om hvorledes vi skulde fordele og nyttiggjøre våre krefter. Møtet var meget betydningsfullt. Jeg har allerede sagt det: ingen av vår gruppes medlemmer kjente den anarkistiske teori tilstrekkelig. Vi var alle bare bønder og industriarbeidere uten virkelig oplysning. Dessuten fantes ingen anarkistisk skole. Hvad vi visste om det revolusjonære anarki hadde vi tilegnet oss i årenes løp ved lesning av Kropotkins og Bakunins skrifter eller under uendelige diskusjoner med bøndene, som vi meddelte alt vi hadde lest og forstått. Det var især kamerat Vladimir Antoni (kallet Zaratustra) vi skyldte vår viden. I løpet av dette meget viktige møte gjennemgikk vi en rekke aktuelle spørsmål og så klart at revolusjonen var kneblet av statsinstitusjonen, som truet med å kvele den. Den bleknet, svekkedes, men levet og kunde ennu gå seierrik ut av den siste kamp. Hjelpen vilde først og fremst komme fra de revolusjonære bondemasser, som vilde fjerne repet og befri den fra denne lande­ plage: den provisoriske regjering og alle de partier som fulgte den. Kort sagt, vi kom til følgende slutninger: Allerede fra sine første dage hadde den russiske re­ volusjon stillet de anarkistiske grupper i Russland og

Nødvendigheten av organisert massebevegelse

107

Ukraina foran et avgjørende valg som det nu var tvin­ gende nødvendig for oss å treffe bestemmelse om: å gå til massen, organisere og reise revolusjonen sammen med den, eller også la det være og opgi den sociale revolusjon. Det kunde ikke mere være spørsmål om å holde sig til gruppevirksomhet, og nøie sig med å utgi brosjyrer og aviser eller innkalle møter. Når de av­ gjørende begivenheter kom vilde anarkistene på den måte risikere, om ikke å finne sig helt skilt fra massen, så ialfall å bli bare et haleheng til bevegelsen. Anarkismen kunde, efter selve sitt vesen, ikke finne sig i en sådan rolle. Alene ved mangelen på forståelse og revolusjonær begeistring blandt dens tilhengere — anarkistiske grupper og føderasjoner — var der fare forat den kunde forledes inn på denne vei. Ethvert kampparti — det anarkistisk-revolusjonære parti mer enn noe annet — må strebe efter å få massene med sig når oprørets time slår. I det øieblikk massen begynner å vise det tillit må partiet, uten å la sig be­ ruse, følge begivenhetenes vekslende gang og gripe øie­ blikket da det blir nødvendig å forlate den buktede vei, man hittil har fulgt, og lede arbeidernes masse bort fra den. Dette er en gammel metode, men som ennu ikke var prøvet av vår gruppe, og som ikke kan an­ vendes uten at vår bevegelse blir sterkt organisert; ti enhver bevegelse med stort vingefang må utvikle sig efter en på forhånd lagt strategisk plan om ikke de forskjellige grupper skal være ubekjent med hverandre og mangle enhet i handling. En slik bevegelse kunde ganske visst skapes i selve revolusjonens øieblikk; men det vilde være umulig å innblåse den et varig liv, å gi den en trosbekjennelse som kunde føre de oprørske masser til den endelige befrielse fra de økonomiske, politiske og moralske lenker. Det vilde blli et unyttig spild av menneskeliv, ofret i en nødvendig og i sine formål rettferdig, men ulike kamp.

STAVANGER BIBLIOTEK

108

Gruppen har bare sig selv å stole på

Efter å ha fulgt den anarkistiske bevegelse i byene i løpet av 7 måneder kunde vår gruppe ikke lenger være ubekjent med at et meget stort antall kjempende ka­ merater absolutt miskjente sin opgave og således kvalte bevegelsen, idet de hindret den fra å befri sig for opløsningens tradisjonelle former og erstatte de spredte grupper emd en organisert massebevegelse. Vår gruppe ga sig derfor med ny energi til å studere de problemer som ennu ikke var blitt løst av den anar­ kistiske bevegelse, . . . således f. eks. spørsmålet om side­ ordning av de forskjellige gruppers virksomhet i den pågående revolusjonære kamp. Ingen av føderasjonene i den russiske februar-revolusjon hadde formulert dette spørsmål, og dog offentliggjorde enhver av dem sine resolusjoner og anga den nye vei som skulde følges. Således var det at vi, efter med feberaktig iver å ha søkt den ledende tanke i Bakunins, Kropotkins og Malatestas skrifter, kom til den slutning at vår gruppe av anarkistisk-kommunistiske bønder i Guljaj-Polje hverken kunde efterligne den anarkistiske bevegelse i byene eller følge dens anvisning. Vi turde da ikke stole på noen i denne revolusjonens kritiske periode og måtte alene hjelpe den undertrykte landbefolkning med å finne sig tilrette i den, således at intet politisk parti skulde kunne rokke den i troen på at bøndene alene hadde makten til å forandre revolusjonens karakter og ret­ ning, og at hverken de politiske partier eller regjerin­ gen noensinde hadde skapt noe som helst i landsbyenes revolusjonære bevegelse. Og medlemmene av vår gruppe spredte sig blandt landarbeiderne, idet de bare lot tilbake sitt initiativ- og etterretningskontor. Med ord og handling hjalp grup­ pen arbeiderne til å orientere sig under revolusjonens daværende omstendigheter og til å gi kampen en større intensitet. Kort efter denne beslutning, da vi allerede begynte

Borgerskapet ferdig til angrep

109

å merke resultatene av vår organiserte virksomhet i kretsen, fikk vi bevis for, at vi hadde sett riktig m. h. t. de årsaker som stanset revolusjonens fremgang og til at øieblikket var kritisk, fullt av dødelige farer. Revo­ lusjonen var i virkeligheten fanget i en strikke, som man bare hadde behøvet å stramme ennu en smule for å kvele den fullstendig. Innførelsen av dødsstraff ved fronten viste klart at de revolusjonære soldater skulde dø på den ytre front, mens de kontra-revolusjonære fikk fortsette sitt arbeide i selve revolusjonens hjerte. Se det var grunnen til, at de militære avdelinger som var smittet av den revolusjonære ånd og omgikkes bro­ derlig med industriarbeiderne i byene og bøndene i lands­ byene, som begynte å føle sig som militarismens slaver, og bestrebte sig for å nyttiggjøre kanonene og kulesprøitene de hadde mellem hendene og betjene sig av dem mot deres fiender, — at de blev jaget fra sine opholdssteder bak fronten som farlige for kontrarevo­ lusjonens voksende makt. Da vi så den vei som var opstukket for å styrke bor­ gerskapet, som allerede hadde fattet sig efter sitt neder­ lag og var ferdig til angrep, blev vi mer og mer over­ bevist om at den metode vi hadde valgt for å hjelpe arbeiderne til å orientere sig riktig under de revolusjo­ nære begivenheters forløp var den rette. Men det var uundgåelig nødvendig å fullstendiggjøre den og tilføie den bestemte anvisninger. Hvad lykkedes det oss å opnå på denne vei? Vi opnådde at fra utgangen av august måned hadde bøn­ dene helt forstått oss og lot ikke mer sine krefter split­ tes i de forskjellige politiske grupperinger, som er ute av stand til å gjennemføre noe som helst sterkt og varig i revolusjonen. Jo bedre bøndene forstod oss, desto fastere trodde

110

Kornilovs marsj. Politikommissæren —

de på sig selv og på sin direkte opgave i revolusjonen: på den ene side å avskaffe den private eiendomsrett til jorden ved revolusjonær handling og erklære den for nasjonal eiendom, og på den annen side, i forståelse med proletariatet i byene, å fjerne enhver mulighet for nye privilegier og for at noen tiltok sig makt over de andre. Vi kom således umerkelig frem til revolusjonens kri­ tiske øieblikk. Den angst og sorg vi følte i påvente av denne dag blev fullt rettferdiggjort. Den provisoriske regjering selv og sovjet av representanter for bøndene, industriarbeiderne, soldatene og kosakkene lot vite fra Petrograd, at chefkommandanten på den ytre front, ge­ neral Kornilov, hadde trukket sine beste tropper tilbake fra fronten og vendte sig mot Petrograd for å gjøre en ende på revolusjonen og opheve alle dens erobringer. Det var den 29. august 1917. En kvinnelig anarkist fra Alexandrovsk, kamerat Nikiforova, kom til GuljajPolje og sammenkalte et møte av bøndene med mig som dirigent, og mens hun talte bragte postbudet mig noen telegrammer som underrettet mig om general Kornilovs marsj mot Petrograd. Jeg stanset øieblikkelig taleren og gjorde, i en kort tale, forsamlingen bekjent med den blodige undertrykkelse som truet revolusjonen. Derefter leste jeg op telegrammene: det fra den provisoriske re­ gjering, og det fra eksekutivkomiteen for sovjettene av representanter for industriarbeiderne, bøndene, soldatene og kosakkene. Denne nyhet gjorde et smertelig inntrykk på de bønder og industriarbeidere som var tilstede på møtet. De forsøkte å beherske sin bevegelse, men en av meng­ den ropte: «Våre brødres blod flyter alt dernede mens «de kontra-revolusjonære her går fritt omkring blandt «oss og har det godt!» og man pekte på den gamle politikommissær i Guljaj-Polje, Ivanov, som var på møtet. Den kvinnelige anarkistiske kamerat, Nikiforova, steg

— Ivanov. Komité til revolusjonens forsvar

111

hurtig ned av talerstolen og arresterte denne mann, mens mengden overdenget ham med skjeldsord. Jeg skyndte mig hen til kamerat Nikiforova og Iva­ nov, som kamerater av gruppen og av bondeforeningen alt omringet, og forlangte at man øieblikkelig skulde slippe den gamle kommissær, idet jeg samtidig bad ham være rolig da ingen vilde røre ham. Derefter gikk jeg op på talerstolen og sa til bøndene og industriarbeiderne at vår kamp for revolusjonens forsvar ikke måtte be­ gynne med mord på en gammel politikommissær som, slik som Ivanov f. eks., hadde gitt sig over uten mot­ stand fra revolusjonens første dager og ikke skjulte sig. I det høieste kunde vi passe på ham. «Vår kamp må «gi sig utslag i viktigere handlinger, — jeg sier dere «ikke nu hvilke, fordi jeg må gå til det møte, som er «tillyst av bøndenes sovjet sammen med industriarbei«derne og den anarkistisk-kommunistiske gruppe. Men «jeg lover dere å komme tilbake hit i haven straks efter «og forklare dere min mening.» Sovjet var fulltallig da jeg kom dit. Vi erklærte møtet åpnet. Jeg leste telegrammene og uttalte derefter min mening om hvad vi først og fremst hadde å gjøre og ved hvilke midler. Telegrammet fra den centrale eksekutivkomité for sovjettene av representanter for industriarbeiderne, bøndene, soldatene og kosakkene an­ tydet tanken om å danne lokale komitéer til revolusjo­ nens redning. Forsamlingen valgte øieblikkelig blandt sine med­ lemmer en komité, som uttalte ønske om å bli kalt Komité for Revolusjonens Forsvar og betrodde mig ledel­ sen av dens arbeide. Som medlemmer av en offisiell organisasjon, oprettet for hurtig handling, trådte vi på stedet sammen og be­ sluttet innen kretsens område å skride til avvebning av borgerskapet og ophevelse av dets rettigheter til folkets rikdommer — jord, fabrikker, trykkerier, teatre,

112

Guljaj-Polje en revolusjonær leir

cirkus’er, kinematografer og andre almene foretagender. — Vi fant at dette var det eneste praktiske middel til å gjøre op med general Kornilovs marsj og borgerska­ pets rett til herredømmet og alle privilegier. Mens jeg var i sovjets møte, derefter i møtet i komitéen for revolusjonens forsvar, som var utskilt derfra (hvilket tok mig omkring 5 timer), ventet arbeidermas­ sen stadig på at jeg skulde komme tilbake og redegjøre for midlene til å forsvare revolusjonen. Da jeg endelig kom tilbake, fant jeg alle medlem­ mer av sovjet, av den anarkistisk-kommunistiske gruppe, og noen industriarbeidere fra fagforeningene spaserende i gaten med karabiner eller geværer i rem over skulde­ ren — Guljaj-Polje forvandlet sig til en revolusjonær leir. Jeg gikk inn i haven og kom, gjennem en sidegang, frem til talerstolen. Bøndene og industriarbeiderne hadde spredt sig i haven og snakket ophisset om den foruroligende nyhet. De samlet sig hurtig omkring mig og sa: «Nu, er du alt fri? Vil du avslutte det, som «du hadde begynt på? De dårlige nyheter hindret dig «fra å tale.» *) Utmattet steg jeg op på talerstolen, med anspennelse av mine siste krefter, for jeg hadde de foregående dager arbeidet i omegnen av Guljaj-Polje med tanke på søn­ dag å skulle nøie mig med et enkelt møte og kunne hvile ut. Men de foruroligende nyheter som bøndene hadde kalt «dårlige» ga mig ikke tid til det. Idet jeg sluttet redegjørelsen for mine meninger om revolusjonens forsvar, sa jeg dem at ingen annen enn de selv kunde forsvare den og utvikle den. At revolu­ sjonen var deres eget verk, og at de måtte være dens dristige utbredere og virkelige forsvarere.. *) På ukrainsk i den originale tekst. — Note av den franske oversetter.

«Leve revolusjonen»

113

Derefter sa jeg dem det som var besluttet på møtet, og at der var dannet en komité til revolusjonens forsvar, bestemt til å bekjempe ikke bare general Kornilovs be­ vegelse, men også den provisoriske regjering og alle socialistiske partier som delte dens meninger. Jeg tilføiet at denne komité vilde ikke bli hvad den skulde være, medmindre vi alle, fra den minste til den største, sa til oss selv at dette var vårt arbeide og ingen annens, og at vi alle, samlet om denne komité, vilde støtte den, ikke lenger i ord, men i handling. Jeg forklarte i få ord for mine tallrike tilhørere komitéens aksjonsprogram. Der lød høie rop: «Leve revolusjonen». Og det var ikke paradedemonstrasjoner, som man er vant til på politikernes møter, men virkelig umiddelbare rop, utgått fra selve folkesjelens dyp. . . .. «Altså, kamerat Nestor, sa mange stemmer, skal «vi forberede oss på å slåss side om side med byarbei«derne?» Men jeg forklarte dem det punkt i komitéens aksjons­ program hvor det var sagt at bøndene fordelt efter sotnier og industriarbeiderne efter fabrikker og verkste­ der skulde overveie vår beslutning og den følgende dag (30. august) ved sine delegerte la oss vite sitt endelige svar. Således endte dagen 29. august, en smertelig dag på grunn av de nyheter vi hadde mottatt om general Kor­ nilovs bevegelse, men på samme tid en avgjørende dag; ti den vekket massene til initiativ og selvstendig revo­ lusjonær handling. Og hvor der blandt arbeiderne fan­ tes revolusjonære som visste hvilken opgave pålå dem i slike øieblikk, der blev begivenhetenes teoretiske side drøftet og formulert i tide for å lede massene under deres direkte kamp. Morgenen efter gikk jeg i god tid til Domkirkeplassen i Guljaj-Polje. Industriarbeiderne, ordnet efter 8

114

Pomeshtshikier og kulaker skal awebnes, —

fabrikker, og bøndene efter sotnier, kom syngende, med utfoldede sorte eller røde faner, og beveget sig henimot sovjetbygningen (sovjet av representanter for bøndene og industriarbeiderne), hvor også komitéen for revolu­ sjonens forsvar holdt til. Jeg løp over skolens lekeplass, skyndte mig inn på sovjets gårdsplass, og gikk demonstrantene imøte. Da jeg viste mig, lød et veldig rop: «Leve revolusjo­ nen! Leve dens trofaste forsvarer, vår venn kamerat Machno!» Disse rop var smigrende for mig, men jeg følte godt, at jeg ikke hadde fortjent dem; jeg stanset derfor disse begeistrede hilsninger og bad demonstrantene høre på mig. Men mengden bar mig på skuldrene og fortsatte å rope: «Leve revolusjonen! Leve kamerat Machno!» Endelig fikk jeg demonstrantene til å høre på mig, og efterat det var blitt stille spurte jeg dem, til ære for hvad de hadde sluttet arbeidet og var kommet til komitéen for revolusjonens forsvar. «Vi er kommet for å stille oss til komitéens rådighet, var svaret, og vi er ikke de eneste.» «Der er da ennu krutt i kruttkamrene?!» «Ja, der er, og i stor mengde», ropte demonstrantene. Bevegelsen begynte å overmanne mig, og jeg holdt på å gråte av glede ved å se den ukrainske bonde og industriarbeiders store sjel. Frihetens og uavhengighetens idé kunde ikke være forstått så dypt og være gitt et så hurtig og intenst uttrykk uten av en ukrainsk sjel, omfattende og dyp som den er. Mine første ord til demonstrantene var: «Hør da, «kamerater, dere som er kommet for å stille dere til «tjeneste for komitéen for revolusjonens forsvar. — For«del dere i grupper på 10 til 15, 5 på hver vogn, og reis; «uten å tape et minutt, til pomeshtshikiene, kulakene «og de rike tyske kolonisters eiendommer i Guljaj-Pol-

— men ingen fornærmes. Ingen plyndring

115

«jes krets, gjennemsøk dem, og ta fra disse borgere alle «våben, som karabiner, geværer for kule eller hagl, sab«ler og kårder. Men fornærm ikke på noen måte, enten «ved handling eller ord, borgerne selv. Vi skal med«bringe til denne handling hele vår revolusjonære ære, «men vi må utføre den, i selve revolusjonens interesse, «mot hvilken borgerskapets ledere, hjulpet av de revo«lusjonæres forsømmelse, har organisert sine krefter, «under regjeringens beskyttende hånd, og endog allerede «begynt å betjene sig av sine våben.» «Som beskikket av sovjet av representanter for kret«sens industriarbeidere og bønder, av den anarkistisk«kommunistiske gruppe, og av fagforeningens sovjet, til «å overta den øieblikkelige ledelse av organisasjonen «for vår revolusjonære bevegelse, og samtidig hoved«kommissær i komiteen for revolusjonens forsvar, anser «jeg det uundgåelig nødvendig å minne de kamerater «som utpekes til å avvebne borgerskapet, om at de ikke «må la sig forlede til å begå plyndringer. Plyndring er «ikke en revolusjonær handling, og så lenge jeg står i «spissen for organisasjonen av vår bevegelse, vil alle de «som gjør sig skyldig deri, bli overgitt til den alminde«lige revolusjonære forsamling av bønder og industri«arbeidere i Guljaj-Polje som domstol. «Vi må i løpet av 2 eller 3 dager i høiden avvebne «borgerskapet og bringe alle beslaglagte våben til ko«mitéen for revolusjonens forsvar, som vil fordele dem «blandt revolusjonens virkelige forsvarere. Spild derfor «ikke tiden. Fordel dere i grupper, få med dere full«makt fra komiteen for revolusjonens forsvar som bevis «for den offisielle opgave som er pålagt dere: å avhente «hos borgerskapet de våben vi trenger, og begi dere så «avsted . . .» Når bøndene innser at det haster, handler de meget hurtig. Mens jeg tilsa demonstrantene å danne 15-manns grupper, hadde de sendt bud efter vognene, hvorav en

116 Gruppene sendes ut. Avvebning i Guljaj-Polje

30 stykker som alt var samlet på Domkirkeplassen ventet på demonstrantene. Hvad fullmaktene angår, var de gjort i stand dagen i forveien av komitéen for revolusjonens forsvar. Det var bare å påføre overbringerens navn og tilføie chefkommissærens underskrift. Og denne siste var når som helst ferdig til å undertegne en slik fullmakt, selv midt på gaten. Det var også det som skjedde: jeg underteg­ net fullmaktene stående ved siden av bøndenes og indu­ striarbeidernes vogner, idet de rykket ut for å avvebne borgerskapet. Da alt var ferdig og alle hadde tatt plass på sine vogner, minnet jeg i noen ord om de vanskeligheter revolusjonen var utsatt for i dette øieblikk, og hvilken betydning for dens fremtid arbeidernes bestemte lokale aksjon hadde. Derefter spredte de sig rundt i kretsen, bøndene og industriarbeiderne, disse banebrytere for revolusjonen i Guljaj-Poljes kommune, denne kommune som ved sin organisering av vebnet aksjon mot borgerskapet blev en leder for flere andre kommuner, og endog videre for flere distrikter. En annen del av bøndene og industriarbeiderne skred til avvebning av borgerskapet i Guljaj-Polje selv og av de officerer som var kommet fra fronten. uømuiBS jpfij jbasjoj suauofsnyoAai joj uaaiiuioyj med sovjet av representanter for bøndene og industri­ arbeiderne i en fart avholdt et møte, hvor det blev besluttet så hurtig som mulig å få sammenkalt en kon­ gress av kretsens sovjetter med deltagelse av de anarkistisk-kommunistiske grupper og av sovjet for metall­ arbeidernes og trevarearbeidernes fagforening i GuljajPolje. På dette møte, som således i hast blev avholdt av sovjet av representanter for bøndene og industriarbei­ derne og av komitéen for revolusjonens forsvar, blev

De kommunale komitéers rettigheter begrenses 117 likeledes besluttet å knytte fastere forbindelse med den anarkistisk-kommunistiske gruppe, for med forenede krefter allerede nu, før sovjettenes kongress trådte sam­ men, å iverksette en aksjon for å frata kretsens «kom­ munale komiteer» retten til i sine møter å fatte noen beslutning av almen interesse. Dette samarbeide mellem tre revolusjonære enheter gjorde det mulig for vår gruppe å utvikle enn ytterligere sin aktivitet blandt arbeiderne i de undertrykte lands­ byer og venne dem til tanken om et fritt og uavhengig samfund. Uten å la sig stanse av tanken på mulige straffeforføininger fra de centrale myndigheters side, skred ar­ beiderne i Guljaj-Poljes krets til å begrense den makt som var tillagt alle de «kommunale komitéer» som var innsatt av samlingsregjeringen av socialistene og bor­ gerskapet. Disse komitéer hvis vesentlige bestilling be­ stod i å utsende kunngjørelser og ukaser *) som anga for folket hvad man skulde gjøre og hvad man ikke skulde gjøre uten regjeringens tillatelse, hvad man skulde mene uten forutgående bemyndigelse av den kommende konstituerende forsamling, blev begrenset i sine rettigheter i den grad at de fra å være lovgivende enheter av regjeringstype, gikk over til å bli enheter av rådgivende karakter. De blev fratatt retten til å avgjøre på noen endelig måte noe som helst spørsmål av almen interesse uten å ha latt det godkjenne av en offentlig scåod-forsamling. En sådan holdning fra arbeidernes side overfor de «rettigheter» og den myndighet som deres undertryk­ kere og revolusjonens fiender satt inne med, og som er en fiende av alt revolusjonen eier av sundt, sterkt og skapende, bevirket en fryktelig forvirring i maktinnehavernes rekker. De ivrige tilhengere av tanken *)

Forordninger, befalinger. — Hzl.

ctAVANSER

BIBLIOTEK

118

Forgjeves forsøk på å stanse bevegelsen

om et forbund med borgerskapet mot revolusjonen slog alarm. Men tiltross for det raseri og den forbitrelse som de la for dagen i de kommunale komitéers møter og i de lokale møter, tross alle de midler de bragte i an­ vendelse, selv og med støtte fra centrene, for å få jaget Guljaj-Poljes proletarer fra den stilling de hadde inn­ tatt i forhold til dem og til deres regjerings makt, til• tross, endelig, for alle de avskyeligheter som blev fortalt overalt, muntlig og skriftlig, om arbeiderne i GuljajPolje i det hele, men især om den anarkistisk-kommunistiske gruppe, opnådde de intet. De virkelige hand­ linger som utgikk fra myndighetene i det hele og særlig fra de myndigheter som kalte sig revolusjonære var stikk i strid med revolusjonens krav. De bevirket en stans i revolusjonens utvikling og begunstiget således kontrarevolusjonen, hvis motbydelige ansikt, i skikkelse av general Kornilovs bevegelse, stod klart frem for ar­ beidernes masse. Arbeiderne i Guljaj-Poljes krets hadde i løpet av lange måneder iakttatt disse kjensgjerninger med stor interesse, og de innså nu, at alene den anarkistiske opfatning av revolusjonen var istand til å redde den pågå­ ende revolusjon og føre den til et helt lykkelig utfall. Derfor var det at så ofte den kommunale distriktskomité og regjeringens kretskommissær forlangte innberetninger av dem om den revolusjonære bevegelses utvikling i deres krets, og innbetaling av de beløp som var opkrevet i landsbyene til inntekt for propagandakassen til gunst for den provisoriske regjering, svarte de at ko­ mitéen for revolusjonens forsvar lot avvebne alle bor­ gerlige i kretsen og hadde ophevet enhver privat eien­ domsrett til jord, fabrikker og andre almene foretagen­ der i kretsen. «Alt dette bør tilhøre alle og ikke noen «lathanser og lediggjengere.» (Utdrag av forhandlings­ protokoll nr. 3, bind 2, for komitéen for revolusjonens forsvar i Guljaj-Polje, 1917).

KAPITEL 12

Motstanden mot kontrarevolusjonen vokser i landsbyene Således blev borgerskapet avvebnet og dets våben fordelt blandt de revolusjonære bønder. Avvebningen fant sted uten blodsutgydelse. En sovjet-kongress blev holdt for å undersøke årsa­ kene til general Kornilovs bevegelse og dens formål. Kongressen billiget ikke bare at en komité for revo­ lusjonens forsvar var dannet av Guljaj-Poljes sovjet og noen andre organisasjoner, men også alle de forholds­ regler som dette sovjet hadde tatt før innkallelsen av kongressen, og bekreftet at tiden til å handle var kommet,. Den gikk derefter over til Kornilovs marsj mot Pe­ trograd, en marsj som allerede var stanset, og under­ streket ennu en gang at den anså opgivelsen av den ytre front for en forbrytelse. Kongressen besluttet å oprettholde denne front, som var nødvendig for å for­ svare revolusjonen mot den ytre fiende, og opfordret arbeiderne til engang for alle å tilintetgjøre Kornilovs tilhengeres bevegelse. Kongressen behandlet også andre spørsmål, billiget erklæringen om avskaffelsen av den private eiendoms­ rett i vår krets og beskjeftiget sig med jordspørsmålet. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe foreslog for kongressen å lese dens betenkning om dette spørsmål. 0

120

Sovjet-krets-kongress. Jords pørsmalet

Betenkningen blev lest av kameratene Krate og Seme­ nota. Der var her fremfor alt spørsmål om de praktiske midler til å gjøre ende på pomeshtshikienes og kulakenes rettigheter til jorden og de store og smukke godser, som de ikke kunde rekke å dyrke med sine egne hender. Den anarkistiske gruppe foreslog at man, uten å vente lenger, skulde ekspropriere jorden og godsene, og der oprette frie jordbrukskommuner under deltagelse, såvidt mulig, av disse samme pomeshtshikicr og kulaker, — og hvis de nektet å slutte sig til de frie arbeideres sam­ fund og uttalte ønske om å arbeide enkeltvis hver for sig, la dem få sin del av de nasjonale eiendommer de hadde sittet inne med, og gi dem midler til å leve under arbeidet uten å være med i de øvrige arbeideres jordbruks-samfund. Kongressen anmodet Guljaj-Poljes jordbruks-utvalg om å redegjøre for det som var gjort m. h. t. jordspørsmålet. Kamerat Krate var medlem av jordbruks-utvalget. Med samtykke av utvalgets øvrige medlemmer, frem­ stillet han for kongressen hvad utvalget hadde foretatt på dette område, idet han understreket overensstemmel­ sen mellem utvalgets idéer og den anarkistisk-kommun­ istiske gruppes betenkning som man nettop hadde hørt, og gjorde opmerksom på at dette spørsmål hadde vært opsatt av Guljaj-Polje på dagsordenen for jordbruksutvalgenes kretskongress, og at kongressen hadde lagt disse idéer til grunn ved sin behandling av jordspørsmålet. I full overensstemmelse, som jeg allerede har sagt, med sovjet for industriarbeidernes fagforening, jord­ bruks-utvalget og den anarkistisk-kommunistiske gruppe, gjennemgikk sovjet-kongressen de 2 beretninger med fullstendig bevissthet om sin revolusjonære plikt mot det undertrykte arbeide, som man først nu hadde be­ sluttet å frigjøre.

Resolusjon om jordspørsmålet

121

Resolusjonen som kongressen vedtok om dette spørs­ mål lød således: «Kretskongressen av arbeiderne i Guljaj-Polje for«dømmer energisk de krav som den provisoriske regje«ring i Petrograd og den ukrainske Central-rada i Kijev «gjør på å lede arbeidernes liv, og opfordrer de stedlige «sovjetter og hele den organiserte proletar-befolkning til «å sette alle regjeringsordrer ut av betraktning. «Folket bør være suverent hvor det har hjemme. «Tiden er endelig kommet til å virkeliggjøre dets hun«dreårige drøm. Herefter skal jorden og fabrikkene til«høre arbeiderne. «Bøndene skal være herrer over jorden, industriarbei«derne over fabrikkene. «Det tilkommer bøndene å jage alle som nekter å «arbeide med sine egne hender fra deres jord, og på «deres landeiendomme oprette frie jordbrukskommuner, «bestående av frivillige, bønder og industriarbeidere. «Kongressen erkjenner at initiativet til denne beslut«ning kommer fra den anarkistisk-kommunistiske gruppe «og overlater til den å virkeliggjøre beslutningen. «Kongressen håper at sovjettene og de lokale jord«bruksutvalg vil stille alle de tekniske hjelpemidler de «sitter inne med til gruppens fulle rådighet, under hen«syn til det felles verk som skal gjennemføres.» Derefter uttalte kongressen forvissningen om at den forsterkning av revolusjonens erobringer som arbeiderne, tross deres fienders motstand, iverksatte, vilde bli fulgt, ikke bare i vår krets, men i hele Ukraina og Russland, av en fullstendig ekspropriasjon, til fordel for arbei­ dernes samfund, av alle de kollektive foretagender som borgerskapet og staten nyter godt av. Henimot slutningen av kongressens samvær sendte endel kommuner som inntil da hadde vært tro mot regjeringen telefonbeskjed fra Alexandrovsk til kon­ gressen om, at agenter for Alexandrovsk kommunale

122

Regjeringsagentene. Ordre mot Machno

komité, for sovjet av representanter for bøndene, indu­ striarbeiderne, soldatene og kosakkene, og for regjeringskommissæren, reiste omkring i kommunene, holdt møter, opfordret bøndene til å boikotte Guljaj-Poljesovjettenes kongress, som tiltok sig å behandle spørs­ mål som bare den konstituerende forsamling var kallet til å løse, og erklærte kort og godt at Guljaj-Poljekongressen, skjønt bestående av bønder, løste proble­ mene på en måte som var i strid med bøndenes inter­ esser, og at medlemmer av kongressens arbeidsutvalg, arbeidernes bevislige fiender, var fullstendig uvitende om revolusjonens lover, og at det var derfor de reiste sig mot den revolusjonære provisoriske regjering med Kerenski i spissen, og mot den konstituerende forsam­ ling, revolusjonens øverste myndighet. Til disse meddelelser føiet jeg en konvolutt som jeg hadde mottatt gjennem den kommunale komité i GuljajPolje, og som inneholdt ordre fra distriktets regjeringskommissær om å forby N. Machno enhver social virk­ somhet i Guljaj-Polje: han var, het det i dokumentet, forfulgt av statens justis for å ha avvebnet pomeshtshi­ kiene og kulakene. Efter å være blitt bekjent med meddelelsene og regjeringskommissærens ordre innkalte kongressen ar­ beidsutvalget for den kommunale komité i Guljaj-Polje og bad det å ta del i diskusjonen om meddelelsene og især om det brev som angikk mig. Efter en storm av forbitrelse mot regjeringsagentene som besøkte landsbyene og mot regjerings-kommissæren vedtok forsamlingen følgende resolusjon:

«Kongressen av sovjetter i Guljaj-Poljes krets og «Guljaj-Poljes sovjet anerkjenner ikke hverken over sig «eller over de arbeidere som har gitt dem sin fullmakt «noen myndighet, og godkjenner intet pålegg fra regje«ringskommissæren eller fra Alexandrovsk kommunale

Resolusjon. Kontrarevolusjonen i —

123

«komité, og hilser i N. Machno sin venn og idégiver i «revolusjonære og sociale spørsmål. «Anarkisten N. Machno er av den tidligere bondefor«ening sammen med 6 andre medlemmer blitt delegert «til den kommunale komité i Guljaj-Polje for å føre en «varig kontroll med dens arbeide. Bøndenes sovjet har, «efter foreningens omorganisasjon, stadfestet denne be«slutning. «Kongressen biliiger utnevnelsen og protesterer mot «distriktskomitéens og kommissærens utillatelige inn«blanding i de lokale forsamlingers arbeide-» (Kongressens forhandlingsprotokoll, 2. del, 1917.) Jeg sendte denne resolusjon til regjeringskommissærcn, borger I. K. Michno. Men saken endte ikke med det. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe anmodet kon­ gressen om å utsette møtet i 2 timer, idet den aktet ved møtets gjenoptagelse å gjøre en viktig meddelelse om den øieblikkelige situasjon. Man besluttet å avbryte møtet i 3 timer. De blev benyttet av representantene til å utveksle personlige meninger. Hvad vår gruppe angår, benyttet den tiden til å holde et møte og pålegge mig sammen med kame­ rat Antonov å forelegge for kongressen en rapport om «kontrarevolusjonen i byen og distriktet Alexandrovsk.» Rapporten blev forelagt kongressen ved møtets gjen­ optagelse. Jeg anser det unyttig her å gjenta de tanker den inneholdt, men jeg ønsker av hele mitt hjerte at de som nærmer sig bøndene uten å kjenne dem, men med en høi mening om sig selv, skulde være tilstede ved lesningen av slike rapporter, om man noengang frem­ legger dem på vegne av våre anarkistiske grupper av bønder og industriarbeidere. Disse rapporter vil lære dem adskillige ting, og den gjenlyd de vekker hos fol­

124

— Alexandrovsk. Resolusjon

kets masser vil bringe dem til å forstå bøndenes sinne­ lag. De vil da innse engang for alle at aldri vil de revolusjonære arbeiderbønder gå til dem for å be om råd eller godkjennelse av det som angår deres egen revolusjonære, uavhengige og fruktbare virksomhet. Det er vi som må gå til dem og forsøke å forstå dem. Efter å ha hørt vår gruppes rapport vedtok kon­ gressen følgende resolusjon: «Den av arbeiderne i Guljaj-Poljes krets innkalte «kongress pålegger sovjet av representanter for bøndene «og industriarbeiderne i Guljaj-Polje å gi overbringerne «N. Machno og V. Antonov, medlemmer av den anarkist«isk-kommunistiske bondegruppe, ordentlige fullmakter, «og på vegne av sovjet og kongressen sende dem til arbei«derne i Alexandrovsk’ fabrikker og i havnen for å «lære å kjenne deres sande følelser m. h. t. den kontra«revolusjonære politikk som drives av eksekutivkomiteen «for det sovjet av representanter for industriarbeiderne «og bøndene som de har valgt. «Bare på denne måte — sa kongressen i sin resolu«sjon — kan vi, revolusjonære bønder, gjøre oss rede «for styrkeforholdet mellem våre fiender og våre me«ningsfeller.» (Utdrag av forhandlinger på arbeiderkongressen i Guljaj-Polje, september 1917.) Kongressen gjennemgikk derpå noen andre spørsmål på dagsordenen. Efter videre å ha besluttet å offent­ liggjøre forhandlingene og sende dem til de lokale sovjetter opløste den sig. De revolusjonære bønders holdning overfor deres herrer og mestre i revolusjonens første 6 måneder, en holdning som blev tiltrådt av kongressen i september, bidrog til å befeste vår gruppes stilling i landet. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe tiltrakk sig fra nu av mer og mer de kommunale komitéers opmerksomhet.

Organisasjonen styrkes

125

Men dette resultat blev ikke opnådd uten vanske­ lighet. Det kostet oss store anstrengelser før det lyk­ kedes oss innenfor gruppen å beseire motstanden mot et ordentlig organisasjonsprinsipp, og vår stilling i de undertrykte landsbyer blev først slått uttrykkelig fast efterat gruppen hadde dannet en sterk organisasjon og alle aktive medlemmer av arbeidsutvalget handlet i overensstemmelse med gruppen i dens helhet: V. Antonov, Sokruta og Kalinitshenko — i sovjet av representanter for industriarbeiderne og bøndene. Petrovski, Seregin, Mironov, P, Sharovski, L. Schneider — i fabrikk-komitéene. N. Machno, Seregin, Antonov — i sovjet for metall­ arbeidernes fagforening og deres sykekasse. A. Martshenko, A. Semenota, Prokop Sharovski, F. Krate, Isidor Loty, Paul Korostelev, brødrene Machno, Stefan Shapel, Gregor Sereda — i bøndenes sovjet og i jordbruksutvalget,. Dette bidrog til å forbinde alle våre anstrengelser og rette dem mot det samme ideal. Hver av oss gjorde sig rede for målet det gjalt å nå, og gjorde krav på sin del av ansvaret. Dette medførte på den annen side for vår gruppe at den blev inderligere knyttet til arbeidernes masse, og gjorde det mulig for den å bringe disse siste til bedre å forstå den anarkistiske idé, i ordets sociale be­ tydning, og nødvendigheten av å ha våkent øie med den provisoriske regjering, den ukrainske Central-rada og dens sekretariat, og dens holdning i det øieblikk da de var farligst for den praktiske virkeliggjørelse av de revolusjonære prinsipper. Kretsens arbeidere erklærte åpent på sine kongresser at de fulgte opmerksomt med i hvad deres undertryk­ kere foretok sig og forberedte sig på å gripe til våben mot dem. Fra slutten av august måned 1917 begynte alle de

126

Regjeringen har overtaket. Arbeiderne —

kommunale komiteer i kretsen å protestere mot visse ordrer fra regjeringen. Efter forut å være formulert på lokale møter blev disse protester meddelt oss av de­ legerte og derefter endelig redigert. Allikevel, tross arbeidernes tydelige bevissthet om stillingen, en bevissthet som åpnet dem veien til mo­ ralsk og materiell uavhengighet og til den fullstendige frihet for hvilken de var beredt til å utgyde sitt blod, og som de vilde føle i sig og om sig, idet de således virkeliggjorde et samfund uten øvrighet, — tross denne streben som var så sterkt fremtredende blandt arbeiderne, — kunde prinsippet om avskaffelsen av den private eiendomsrett til jorden og fabrikkene, som var forkynt av Komitéen til revolusjonens forsvar i Guljaj-Polje, og bekreftet av arbeidernes kretskongress, ikke helt virkeliggjøres. Den provisoriske regjering, understøttet av Kerenskis parti (høire-socialist-revolusjonære og mensheviker), og som følgelig rådet over de stedlige myndigheter og troppene, som i denne krets holdt sig på avstand fra arbeiderne og ikke forstod deres idealer, endte med å ha overtaket. Med sitt krav på full frihet var arbei­ derne forut for disse partiers programmer, derfor blev de stanset i sitt revolusjonære tilløp, og folkets sunde og fruktbare initiativ ikke tillatt å utfolde sig. Således var det at, for en tid idet minste, borgerska­ pets privilegier feiret en uforskammet triumf. De som marsjerte under socialismens fane og lekte socialisme bidrog ubestridelig til dette resultat. Arbei­ derne i Guljaj-Polje, som dristig hadde forsøkt å gjøre sig til ubestridte herrer over sin frihet og lykke, nøiet sig, for denne gang, med ikke å betale pomeshtshikiene forpaktningsavgiften og inntil våren å sette jord, red­ skaper og besetning under jordbruks-utvalgenes kontroll for å hindre pomeshtshikiene fra å selge dem. Vanmektige, drevne tilbake, var arbeiderne et smer-

— forstår at de bare har sig selv å stole på

127

telig syn å se. Deres åpenbare underlegenhet drev dem. til å søke forsterkninger. Men hvor skulde de finne dem? Arbeiderne endte med å forstå at de bare hadde sig selv å stole på. De sluttet rekkene, idet de søkte å reise tilstrekkelige krefter til å befri alle arbeidere fra sta­ tens ulykkebringende tyranni.

KAPITEL 13 Vi besøker fabrikkarbeiderne i Alexandrovsk

Tross det fiendskap som alle regjeringsinstitusjoner og industriarbeidernes sovjet i Alexandrovsk næret mot arbeiderne i Guljaj-Poljes krets, reiste de delegerte fra Guljaj-Poljes sovjet og fra kongressen, det vil si kame­ rat Antonov og jeg, til Alexandrovsk i den hensikt å forelegge for fabrikkarbeiderne en rapport om «kontra­ revolusjonen i byen og distriktet Alexandrovsk»; for vi var overbevist om at det revolusjonære Guljaj-Polje øvet innflytelse på Alexandrovsk. Myndighetene tok fiendtlig imot oss, men vovet ikke å hindre oss fra å besøke alle fabrikker og verksteder, gjøre industriarbeiderne bekjent med hvad bøndene tenkte, hvilke forholdsregler de aktet å ta i sitt revo­ lusjonære arbeide, og på samme tid skaffe oss oplysning om hvad industriarbeiderne mente og hvilke planer de hadde for fremtiden, uansett den kontra-revolusjon som omgav dem på alle kanter, og som i deres navn hadde strakt sin virksomhet ut på landet. Guljaj-Poljes sovjet og fagforeningen hadde lovet, i tilfelle myndighetene gjorde forsøk på å arrestere oss, da å foranstalte et angrep fra landdistriktenes side på Alexandrovsk. Vi drog derfor trøstig avsted. I Alexandrovsk begav vi oss til sovjet og anmodet arbeidsutvalget om å angi oss hvor vi helst skulde be­

Rundgang i fabrikkene

129

gynne vår rundgang i fabrikkene for å få dem alle med og ikke spille vår tid til unytte. Efterat sovjets arbeidsutvalg hadde spurt oss i hvil­ ken hensikt vi kom, viste vi våre fullmakter. Efter en kort betenkning ga de oss de forlangte anvisninger og viserte fullmaktene. Men vi fulgte ikke sovjets anvis­ ninger. Vi gikk til den anarkistiske føderasjon og bad den kvinnelige anarkistiske kamerat, Nikiforova, om å være vår fører og hjelpe oss i vårt ærende, og alle tre begav vi oss på vei til fabrikkene. I fabrikkene foreviste vi våre fullmakter for fabrikkkomitéene. Disse samlet straks alle arbeiderne for å høre hvad vi hadde å si dem fra bøndene. I løpet av flere dager besøkte vi fabrikkene og verk­ stedene, og forklarte arbeiderne den kontra-revolusjonære virksomhet som blev drevet i deres navn i lands­ byene, og bøndenes motstand. Arbeiderne hørte på oss med den største opmerksomhet, vedtok resolusjoner hvori de dadlet sitt sovjets hold­ ning, og uttalte sin takknemlighet overfor oss og alle arbeidere i Guljaj-Poljes krets, fordi de hadde avsløret for dem det avskyelige renkespill som, i forståelse med regjeringsorganisasjonene, blev drevet over hele distrik­ tet i deres sovjets navn. Mer enn én gang hadde vi som tilhørere medlemmer av sovjet av representanter for bøndene og industriar­ beiderne, av den kommunale komité, agenter for regjeringskommissæren og endog krigskommissæren person­ lig — den socialist-revolusjonære S. Popov. Alle be­ kjempet de våre rapporter med en lidenskap som bare situasjonens ubestridte herrer kunde tillate sig. Forresten hadde de intet held med sig. Arbeiderne sa likefrem til dem: «Vi tror dere ikke mere, ti således «som dere har latt dere lede av borgerskapet har dere «helt hindret oss fra å se en fruktbar side av revolusjo-

130

Ankomst til ammunisjons-fabrikkene

«nen. Dere vil at vi skal være tilhengere av revolusjo«nen, men uten noen rett for oss til å utvikle og ut«vide den.» Om aftenen den 3. dag hadde vi ennu igjen å avgi rapport i ammunisjons-fabrikkene, Badovskys tidligere fabrikker. Ankommet til verkstedsbygningens port bad vi vak­ ten om å la oss få adgang til komiteen for de militære verksteder, men, uten å si et ord, lukket vakten porten igjen for nesen på oss. Vi ropte gjennem sprinklene at vi kom fra bøndene for å gjøre en meddelelse til de militære arbeidere. Han tilkalte et medlem av soldate­ nes komité som gjennem sprinklene sa at komiteen var underrettet, men ikke kunde la oss komme inn, da krigskommissæren, den socialist-revolusjonære Popov, hadde gitt ordre til ikke under noen omstendigheter å la oss få adgang til soldatene. I dette øieblikk begynte grup­ per av soldater å samle sig bak sprinklene, og jeg hen­ vendte mig direkte til dem: «Kamerater soldater! Hvem «befaler her? Kommissæren som dere selv har valgt til «den kommunale komité? eller er det dere selv? Føler «dere ikke skam, kamerater, ved å ha bragt dere i en «slik stilling at man ikke lar representanter for bøn«dene, deres fedre og mødre, deres brødre og søstre, få «adgang til dere! . . .» Fra soldatenes gruppe ropte man: «Hvor er komi«téen? Bring komitéen hit! Komitéen skal åpne por«tene og la bøndenes representanter komme inn. — Hvis «ikke, skal vi selv sørge for, at de kommer inn . . .» Noen soldater styrtet sig, barhodet, frem for å åpne porten for oss, lot oss komme inn i deres spisesal og bestormet oss med spørsmål om Guljaj-Polje og dens virksomhet. Et halvt snes stykker av dem omringet mig og sa: «Vi er alle venstre-socialist-revolusjonære; der er også «noen bolsjeviker og noen anarkister blandt oss, men vi

I ammzcnisjons-fabrikkene. Soldatenes stilling

131

«kan ikke gjøre noe her. Ved den minste revolusjonære «handling sender man oss til fronten mot tyskerne og «lar andre komme hit i vårt sted. Hjelp oss som du «kan, kamerat Machno. Vi vil kalle alle soldat-represen«tanter tilbake fra den kommunale komités sovjet og «velge andre som deler våre meninger,.» Jeg sa dem at bøndene hadde betrodd oss et bestemt hverv, og forsåvidt dette svarte til deres revolusjonære synsmåte, burde de glede sig over dets heldige utfall og søke å bidra dertil. Vi begynte på vår rapport. Soldatene i verkstedene bak fronten hørte begjærlig på oss, søkte å forstå oss rett, stillet spørsmål og ga uttrykk for sin glede. Da vi opfordret dem til å organisere sig og ved Guljaj-Polje-kretsens mellemkomst tre i forbindelse med di­ striktets bønder, og således danne en eneste front mot kontra-revolusjonen, blev det ropt ut fra soldater-massen: «Hvilken kontra-revolusjon? Hele makten er i «hendene på de revolusjonære! Hvorfra kan kontra-rc«volusjonen komme?» Det var krigskommissæren, den socialist-revolusjonære Popov, som, omringet av sine tilhengere, ropte slik. Da kamerat Antonov svarte ham at det nettop var denne «revolusjonære makt» som skapte kontra-revolu­ sjonen, gav kommissæren Popov, den socialist-revolusjonære Martynov, og andre socialister sig til å motsi ham voldsomt. Det fremgikk av denne diskusjon at verkstedene bak fronten stod under de socialist-revolusjonære og socialdemokratenes innflytelse. Der var dog ikke her tale om noen innflytelse i virkelig forstand, men om tvang fra myndighetenes side. Massen av soldatene var delt mellem forskjellige po­ litiske opfatninger, hvorav de høire-socialist-revolusjonære og de socialdemokratiske mensheviker ikke var i flertall. Men da det var givet at så snart de tilkjenne-

132

Soldatenes beslutninger

gav noen revolusjonær mening, risikerte de — soldatene sa mig det ennu engang åpent — ved første anledning å bli sendt til den ytre front, lot de være å si noe, og bøiet sig inntil videre for det tyranni som de høiresocialist-revolusjonære og de socialdemokratiske mensheviker utøvet som innehavere av regjeringsmakten. Den tvang som blev utøvet av de socialist-revolusjo­ nære og socialdemokratene oprørte mig i den grad at jeg opfordret soldatene til øieblikkelig å tilbakekalle disse socialister fra alle institusjoner og endog kaste ut av verkstedene dem som befant sig der. Jeg lovet solda­ tene å intervenere hos fylkets krigskommissariat for at deres rettigheter ikke på noen måte skulde bli krenket, — jeg kjente nemlig kommissæren, som var den anarkistisk-syndikalistiske kamerat Grimbaum, en ganske dyktig administrator, og som la for dagen revolusjonær energi. Om nødvendig skulde de, for å forsvare sine rettigheter, gå bevebnet ut på gaten. Guljaj-Polje vilde alltid støtte dem. Min opfordring blev mottatt av soldatene med be­ geistring. De vilde øieblikkelig jage de socialist-revo­ lusjonære og socialdemokratene fra verkstedene. Og hadde vi ikke, drevet av vår revolusjonære samvittig­ het,! motsatt oss det, vilde de ha lynchet dem. Det var bare med stor vanskelighet det lykkedes oss å hindre soldatene fra å begå denne for revolusjonære uverdige handling, rettet mot revolusjonære. (Og dog hadde regjeringens og disse «revolusjonæres» agenter, i dagene 3.—5. juli, i villa Durnovo, drept vår kamerat Assin i Petrograd og mange andre revolusjonære og anarkister.) Militær-arbeiderne i verkstedene bak fronten vedtok i svar på vår rapport en resolusjon hvori besluttedes å tilbakekalle for godt deres representanter i sovjet og i den kommunale komité i Alexandrovsk, medmindre disse to organisasjoner blev omorganisert av industriarbei-

Anarkistinnen Nikiforova arresteres

133

derne, og likeledes en resolusjon hvorved man besluttet å understøtte de revolusjonære arbeidere i Guljaj-Polje. Derefter forlot vi verkstedene: soldatene bad oss overbringe bøndene forsikringen om at de alltid vilde være med dem i kampen for friheten, og anmodet om at man måtte komme oftere til dem med lignende rap­ porter fra bøndene. Det var blitt sent. Overtrette inntok vi et hastig måltid hos en av ka­ meratene blandt arbeiderne og vendte igjen tilbake til våre losjier. Samme natt besluttet krigskommissæren, den social­ ist-revolusjonære Popov, og regjeringskommissæren K. B. Michno å la anarkistinnen Nikiforova hemmelig ar­ restere for å ha ledsaget oss til industriarbeiderne uten å være befullmektiget av bøndene *) og forrederisk å sette henne i fengsel. Deres agenter opdaget lett hennes losji, grep henne og førte henne i automobil til fengslet. Men uheldigvis for kommissærene fikk fabrikk- og verkstedarbeiderne i byen Alexandrovsk allerede neste morgen vite om anarkistinnen Nikiforovas arrestasjon og sendte straks en delegasjon til kommissærene med pålegg om å forlange henne øieblikkelig frigitt. Kommissærene var ikke til å finne. Arbeiderne i fabrikkene og på verkstedene forlot så arbeidet og gikk, ledsaget av fabrikkenes dampfløiter, med vaiende faner og syngende revolusjonære sange, til sovjet av representanter for industriarbeiderne og bøndene. Mens arbeiderne marsjerte forbi og således tilkjenne­ gav sin revolusjonære solidaritet, møtte de formannen for sovjet av representanter for industriarbeiderne og bøndene, socialdemokraten Motshaly, og bemektiget sig ham. En kommisjon, valgt på stedet, lot sovjetforman*) D. e. således som Machno og Antonov. — Hzl.

134

Hun befries. Nye valg. Den nye komité —

nen stige op i en drosje, begav sig med ham til fengslet og befriet anarkistinnen Nikiforova. Da arbeiderdelegasjonen, sovjetformannen og anarkistinnen Nikiforova kom til demonstrantene, som mar­ sjerte gjennem Domkirkegaten, grep arbeiderne henne, lot henne gå fra gruppe til gruppe, bar henne i triumf til sovjet, idet de uttrykte sin glede over hennes be­ frielse, lykkønsket henne og utstøtte høie forbandelser mot den provisoriske regjering og alle dens redskaper. Ingen av kommissærene vovet å vise sig for arbei­ derne på sovjets talerstol. Bare anarkistinnen Nikifo­ rova besteg den, og kalte, med sin sterke stemme, ar­ beiderne til kamp mot regjeringen, for revolusjonen og for et samfund fritt for alle myndigheter. Vi sluttet vår rapport med en opfordring til arbei­ derne om å gjøre ende på Alexandrovsk’ sovjet, hvis kontra-revolusjonære virksomhet gikk altfor vidt. Vi kjente dets politiske ansikt fra de agenter vi hadde møtt i landsbyene og på kongressene, og våre rapporter av­ gjorde på forhånd dets skjebne. Kommissærenes ufor­ skammede behandling av vår anarkistiske kvinnelige kamerat, en handling som ikke kunde undskyldes al­ vorlige politikere, hverken fra politisk og allerminst fra taktisk synspunkt, tjente bare til å fremskynne dette nederlag for sovjet og for de høire-socialist-revolusjonære, de socialdemokratiske mensheviker og kadettene som det bestod av. Arbeiderne fattet øieblikkelig beslutning om så hur­ tig som mulig å skride til nye valg. I løpet av få dager blev de gamle representanter tilbakekalt og i de fleste tilfelle andre valgt. Således dannedes en ny eksekutiv­ komité for sovjettene av representanter for industriar­ beiderne og bøndene i distriktet Alexandrovsk. Denne nye eksekutivkomité blev, også denne gang, sammensatt, ikke av arbeidere som var direkte interes­ sert for sin klasseopgave, men av folk som, skjønt ar-

— og det nye sovjet. Tilbake til bøndene

135

beidere, i sin opfatning stod forskjellige partier og orga­ nisasjoner meget nær: de venstre-socialist-revolusjonære, bolsjevikene, tildels også anarkistene. De nyvalgte delte sig i fraksjoner og skjemte like fra sin inntreden i eksekutivkomitéen ut selve forestillingen om revolusjonen blandt arbeiderne og vilde ha gjort det fullstendig, hadde det ikke vært for anarkistene. Dog understøttet dette nye sovjet ikke åpenlyst enten den kontra-revolusjonære kommunale komité i Alexandrovsk, eller regjeringskommissæren, som begge hadde forlangt at Guljaj-Poljes kommunale komité skulde forby mig enhver social virk­ somhet fordi jeg hadde avvebnet borgerskapet. Heller ikke forlangte det nye sovjet at vi skulde gi borger­ skapet tilbake de våben vi hadde tatt. Det nye sovjet i Alexandrovsk følte i likhet med alle høie politiske og administrative institusjoner trangen til å gi ethvert av sine medlemmer en mappe under armen, som om de hadde å avgjøre revolusjonens skjebne. Og de satt dag efter dag og utarbeidet regler for hvad de skulde gjøre. Forresten var øieblikket meget gunstig for et slikt arbeide: bolsjevikene og de venstresocialist-revolusjonære forstod hverandre i mange punk­ ter og hadde reist spørsmål om å danne en blokk, — et spørsmål som ennu ikke var reist offisielt i de to partiers ledende kretse, men hvis løsning i bekreftende retning var å forutse. Kamerat Antonov og jeg forlot ugjerne Alexandrovsk. Vi hadde begge lyst til å arbeide ennu noen tid sammen med industriarbeiderne i Alexandrovsk, blandt hvilke der var ikke få sympatiske og revolusjonens sak opriktig hengivne arbeidere. De skilte sig tydelig ut fra massen, men tilhørte ikke noe politisk parti. Deres sympatier gikk imidlertid i retning av anarkistene. Vi vilde gjerne forblitt sammen med dem, blandt industriarbeiderne, men vi hadde ikke rett til det. Vi hadde begynt et organisasjonsarbeide blandt bøndene og så det hadde

136

Rapporter. Fordeling av godsenes jord

fremgang, vi måtte vende tilbake til det. Og vi bega oss igjen på vei til Guljaj-Polje. Ved vår tilbakekomst til Guljaj-Polje samlet vi alle revolusjonære, faglige og kommunale organisasjoner og avla for dem en utførlig beretning om vårt held i Alexandrovsk. En sc/md-forsamling av alle arbeidere i Guljaj-Polje blev derefter sammenkalt, der avla vi igjen en utførlig rapport om den mottagelse vi hadde fått av byarbeiderne, og den opmerksomhet hvormed de hadde hørt på hvad vi sa dem om kontra-revolusjonen i byen Alexandrovsk og dens distrikt. Derpå overbragte vi hvad industriarbeiderne og soldatene i verkstedene bak fronten lot si til bøndene og industriarbeiderne i vår revolusjonære Guljaj-Polje-krets. Vårt held blandt in­ dustriarbeiderne i Alexandrovsk gledet alle arbeidere i Guljaj-Polje. De revolusjonære arbeidere tørstet efter handling. Jeg foreslog for bøndene at de skulde utnevne noen personer som var skikket til å bistå jordbruksutvalget, og uten ophold skride til fordeling av kirkenes, klost­ renes og pomeshtshikienes jord, for det var nødvendig å tilså disse jordstrekninger før vinteren kom eller pløie dem med våren for øie. Bøndene gikk besluttsomt til verket; men da de kom i marken og begynte fordelingen, fant de at de enkelte bønder også dette år måtte beholde den jord de selv hadde pløiet og tilsådd med vinterkorn, og det blev besluttet at hver av disse bønder skulde tilsvare et visst beløp til fordel for samfundet for dermed å underholde de offentlige kasser som sørget for kommunens fornø­ denheter, og hvortil intet vilde bli avgitt dette år av de bønder som ikke hadde pløiet. Idethele la bøndene beslag på den jord som skulde pløies før vinteren, og delte den mellem sig uten å bry sig det minste om regjeringsagentenes trusler. Mange

Eksemplet følges. Feberaktig liv

137-

distrikter, kommuner og kretser fulgte det eksempel som var avgitt av Guljaj-Poljes bønder. Vår anarkistisk-kommunistiske gruppe og medlem­ mene av sovjet av representanter for bøndene og indu­ striarbeiderne sendte overalt sikre kamerater og skrevne opfordringer til bøndene om å gå frem med den største energi på samme måte. Vi håpet at de heldige lokale resultater av arbeidernes direkte revolusjonære aksjon skulde løse jordspørsmålet på en endelig og rettferdig måte før innkallelsen av den konstituerende forsam­ ling, og dermed likeledes avgjøre spørsmålet om den private eiendomsrett til fabrikkene og de andre almene foretagender. Med bøndenes eksempel for øie, vilde in­ dustriarbeiderne ikke lenger forbli slaver av arbeids­ herrene i disse foretagender, men erklære dem for samfundets eiendom og stille dem under umiddelbar ledelse av sine «fabrikk-komitéer» og «foreninger». Det vilde være begynnelsen til kampen mot regjerin­ gens politiske makt (forutsatt, at de anarkistiske grup­ per i byene var beredt), og dermed vilde selve regjeringsprinsippenes død være en fullbragt kjensgjerning. Det vilde bare stå tilbake å begrave disse prinsipper så dypt som mulig, så de hverken lenger fant noen plass i livet, eller noensinne mer kunde gjenopstå. I Guljaj-Polje og dens omegn tok det offentlige liv en feberaktig fart til stor glede for de anarkistisk-revolusjonære bønder og industriarbeidere.

KAPITEL 14

Fylkes-sovjettets tilnærmelser overfor Guljaj-Polje Mens kamerat Antonov og jeg var i Alexandrovsk og på vegne av bøndenes distriktskongress og GuljajPoljes sovjet forela vår rapport om kontra-revolusjonen i Alexandrovsk og dens distrikt for fabrikkarbeiderne, blev vår virksomhet gjort til gjenstand for en ganske særlig opmerksomhet av fylkets eksekutivkomité for sovjet av representanter for industriarbeiderne, bøndene og soldatene i Jekaterinoslav. Ledet av en klok politisk beregning, tok denne komité ikke sin tilflukt til mot­ forholdsregler, således som dumme og ubetenksomme politikere vilde ha gjort. Den anvendte «politisk klok­ skap»; uten å ta hensyn til distriktsinstansen, foreslog den for Guljaj-Poljes sovjet å sende en fast representant til sovjettenes eksekutivkomité for fylket. Under forhandlingene om dette forslag blev GuljajPoljes sovjet forbauset over følgende omstendighet: der var allerede en delegert for Guljaj-Polje i fylkes-eksekutiv-komitéen, valgt av fylkeskongressen; og nu fore­ slog eksekutiv-komitéen å sende en til, valgt direkte av Guljaj-Poljes sovjet. Denne omstendighet gjorde det nødvendig for vårt sovjet av representanter for industriarbeiderne og bøn­ dene å ta op til ny overveielse sitt tidligere standpunkt, hvorefter det fra sine første dager klart hadde stillet sig sin opgave i det revolusjonære arbeide, nemlig å av-

Et vanskelig spørsmål

139

vise enhver innblanding fra en overordnet instans, i betraktning av at den hadde helt forskjellige meninger fra dets egne om selve revolusjonens vesen. Det så da ut til at det svar som skulde gies til sovjettenes ekse­ kutivkomité for fylket i prinsippet var avgjort for lenge siden, og at det ikke stod annet tilbake enn å få det nøiaktig formulert i en offisiell forsamling og skrive det ned. Imidlertid, efter å ha tenkt tilbake på våre oprinnelige revolusjonære forestillinger, støtte vi på de proble­ mer som de under arbeidet med de praktiske gjennemførelser førte med sig. De krevet fra vår side en full­ stendig sammensmeltning med industriarbeiderne, forat vi i forening kunde forkynne våre hundreårige rettighe­ ter til jorden, fabrikkene o. s. v. og likeledes i forening virkeliggjøre dem i livet. Ledet av denne tanke fant vi det nødvendig å stu­ dere tilbunds forslaget fra fylkes-eksekutiv-komitéen, og nøie overveie hvilken betydning det kunde ha for Gul­ jaj-Poljes revolusjonære arbeide, å anta eller forkaste det. Forslaget blev da undergitt en skarp diskusjon. Men først måtte man bringe nøiaktig på det rene, hvilke bånd forenet arbeiderne i Guljaj-Poljes krets med arbei­ derne i de andre kretser under bestrebelsene for å for­ sterke den revolusjonære bevegelse, og undersøke om vi ved å la oss representere direkte i fylkes-eksekutivkomitéen ikke vilde fremkalle idéforvirring i våre rek­ ker. Vi fant tilsist at vår Guljaj-Polje-krets’ innflytelse var meget utstrakt, at den energiske Kamyshevat krets arbeidet med oss, at tallrike kretser i distriktene Berdiansk, Mariupol, Pavlograd og Bakmut sendte oss de­ legerte for å bli bekjent med vår holdning likeoverfor revolusjonens fiender, det vil si den provisoriske regje­ ring og den ukrainske Central-rada, og få vite hvilke

140

Hvorledes det avgjøres

midler vi hadde anvendt i kampen for å gjenerobre jor­ den og fabrikkene og la dem helt overgå til bøndenes og industriarbeidernes organisasjoner. Dessuten hadde arbeiderne i mange kretser i de nevnte distrikter ved revolusjonære handlinger hjemme hos sig selv bekreftet sin solidaritet med våre idéer, med vårt syn på jordspørsmålet, og på spørsmålet om å opheve de kommunale komitéers rett til selv å av­ gjøre spørsmål av offentlig interesse og kreve sine på­ legg efterkommet. Sovjet av representanter for industriarbeiderne i Gul­ jaj-Polje og den anarkistisk-kommunistiske gruppe så i disse kjensgjerninger fruktene av sine felles anstrengel­ ser. Med tanke på samarbeidets betydning løste sovjet spørsmålet i bekreftende retning og besluttet å sende en pålitelig og duelig kamerat, av den anarkistisk-kom­ munistiske gruppe til fylkes-eksekutiv-komitéen. De grunner som tilsa dette bekreftende svar blev utviklet av medlemmer av Guljaj-Poljes sovjet som ikke var medlemmer av gruppen. De anså sig som revolusjo­ nære og sympatiserte med anarkistene, men de vedblev å tilhøre bøndenes og industriarbeidernes masser som arbeidere og gode forsvarere av arbeidets rettigheter. Resolusjonen kunde sammenfattes således: «Arbei«derne i Guljaj-Poljes krets er blandt de mest bestemte «forkjempere for ekspropriasjonen av produksjonsmid«lene og forbruksgjenstandene til fordel for alle arbei«dere. Men de lar sig ikke forblinde av denne idé! De «erkjenner at dette umåtelig viktige spørsmål bare kan «løses med held, hvis ekspropriasjonstanken finner ut«trykk og bringes i anvendelse i flere kretser på engang, «eller iallfall med korte mellemrum. «Derfor er det viktig at sovjet, den anarkistisk-kom«munistiske gruppe og fagforeningens sovjet i sin sym«pati med vår tanke anvender sine krefter på å drive

Representant til komitéen velges

141

«denne tanke inn så dypt som mulig blandt massene «i de kretser som står solidarisk med Guljaj-Polje, idet «disse kretsers støtte i rette øieblikk er av sådan betyd«ning, at derav vil avhenge den heldige praktiske gjen«nemførelse av tanken i alle fra Guljaj-Polje fjernere «liggende kretser. «Som initiativtageren i denne store bevegelse må «Guljaj-Polje ta ledelsen av den, men det kan den først «gjøre når den hos sig selv har virkeliggjort ekspro«priasjoncn av den private eiendomsrett. «Fra dette synspunkt er det viktig for sovjet av repre«sentanter for bøndene og industriarbeiderne i Guljaj«Polje å ha en direkte representant i sovjettenes fylkes«eksekutiv-komité. «Den anarkistisk-kommunistiske gruppe og sovjet for «metallarbeidernes og trevarearbeidernes fagforening «bør følgelig ikke motsette sig dette, men tvertimot «støtte oss.» Efter denne begrunnelse erklærte den anarkistiskkommunistiske gruppe og fagforeningens sovjet sig for å sende en representant til fylkes-eksekutiv-komitéen, og da sovjet av representanter for bøndene og industri­ arbeiderne bestemt holdt på at denne representant skulde være et medlem av vår gruppe, utpekte gruppen kame­ rat Leo Schneider, en erfaren organisasjonsmann. Situasjonen var i høi grad foruroligende. Kerenski truet venstre-partiene med reaksjon. De anarkistiskrevolusjonære måtte i dette øieblikk være forberedt på enten å begynne den vebnede kamp mot den provisoriske regjering eller gå ut av spillet. Jeg visste utmerket godt at vår anarkistiske beve­ gelse, av mangel på en fast organisasjon, var svak i byene og nesten ikke eksisterte i landsbyene. Vår gruppe burde da, som tidligere bestemt, ikke stole på andre enn sig selv og måtte være forberedt på enhver mulighet. Sovjet overgav til kamerat L. Schneider papirer som

STAVANGER BIBLIOTEK

142

Representantens stilling blir vanskelig

bekreftet at han var pålagt å representere det i fylkeseksekutiv-komitéen for sovjettene av representanter fra industriarbeiderne, bøndene og soldatene. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe anbefalte ham å arbeide i forståelse med den anarkistiske føderasjon i Jekaterino­ slav. Sovjet for metallarbeidernes og trevarearbeidernes fagforening gav ham fullmakt til å bli enig med den lokale industrikomité i Jekaterinoslav om å sende stø­ periene i Guljaj-Polje råmaterialer, i betimelig tid og tilstrekkelig mengde, så arbeidet i støperiene ikke skulde stanse eller om det måtte stanse, da bare i de avdelin­ ger som var minst nødvendige for befolkningen i Gul­ jaj-Poljes krets. Som delegeret av sovjet for industriarbeiderne og bøndene i Guljaj-Polje avreiste så kamerat Schneider til Jekaterinoslav for å representere det revolusjonære Guljaj-Polje i fylkes-eksekutiv-komitéen. Han blev mot­ tatt med åpne armer. Men . ,. . efter to møter i fylkeseksekutiv-komitéen, hvor den delegerte fra Guljaj-Polje tok ordet, forandret komitéens ledere plutselig holdning og stillingen blev vanskelig for Guljaj-Poljes delegerte. Noen medlemmer av komitéen forlangte at man skulde frata den delegerte fra Guljaj-Polje retten til å ta del i avgjørelser og bare la ham ha rett til å delta i disku­ sjonen. Den delegerte fra Guljaj-Polje, Leo Schneider, be­ merket da at han aldri hadde hatt rett til å ta del i eksekutiv-komitéens beslutninger, idet Guljaj-Poljes sov­ jet ikke hadde gitt ham sådan rett. Han var blitt dele­ geret til fylkes-eksekutiv-komitéen for å holde sig un­ derrettet om alle de nye forholdsregler som denne ko­ mité tok på det revolusjonære område, og for å meddele representantene for arbeiderne i alle de fylker som var tilstede på denne kongress hvad der på det samme om­ råde blev gjort av arbeiderne i Guljaj-Polje, for på denne måte å bli istand til å fylle alle de huller som måtte

Skal Guljaj-Poljes representant utelukkes

143

finnes i arbeidernes uavhengige revolusjonære arbeide i de forskjellige kommuner eller kretser. Efter en så frimodig forklaring av de grunne som hadde ført kamerat Schneider fra Guljaj-Polje til fylkeseksekutiv-komitéen for sovjettene av representanter fra bøndene, industriarbeiderne og soldatene i Jekaterinoslav, forlangte mange medlemmer av komitéen at man skulde sette på dagsordenen spørsmålet om den fullsten­ dige utelukkelse av representanten fra Guljaj-Polje. Men i dette øieblikk å utelukke den delegerte fra GuljajPolje fra fylkes-eksekutiv-komitéen vilde vært det samme som å gi støtet til boikotting av denne komité fra Guljaj-Polje og en hel rekke solidariske revolusjo­ nære kretsers side; dette vilde vært å vise arbeider­ massene i hele fylket og endog langt utenfor dets gren­ ser at fylkes-eksekutiv-komitéen i Jekaterinoslav stod tilbake i revolusjonsverket for de lokale revolusjonære masser. Arbeiderne i disse revolusjonære kretser, så­ danne som Guljaj-Poljes krets som var kjent over hele Ukraina, vilde ha erklært boikott overfor komitéen. En sådan aksjon er ikke behagelig for noen i skarpe revolusjonære tider; men den blev især fryktet av politikkerne. Sovjettenes fylkes-eksekutiv-komité forstod dette me­ get godt og beholdt, om enn ugjerne, representanten for Guljaj-Polje i sine rekker. Den valgte ham også inn i et av sine utvalg, industriutvalget, hvis jeg ikke tar feil. Hver uke kom vår delegerte til Guljaj-Polje for å avgi rapport til sovjet av representantene for industri­ arbeiderne og bøndene, til industriarbeidernes fagfor­ ening, og til sin anarkistisk-kommunistiske gruppe, hvor hans rapporter blev diskutert. Derefter vendte han, med nye krefter, tilbake for resten av uken til Jekaterinoslav. Ved hans mellemkomst enedes fagforeningens sovjet med den lokale industri-komité og begynte i rett tid å motta de nødvendige råmaterialer til støperiet.

144

Planer om felles-jordbruk

Jordbruksutvalgenes kretskongress utpekte et visst antall av pomeshtshikienes eiendommer for derav ved hjelp av frivillige å danne fellesbruk. Bøndene og industriarbeiderne grupperte sig, dels ef­ ter familier eller små sympatiserende grupper, dels i grupper på 150 til 200 medlemmer som dannet virkelige fri jordbrukskommuner. Gleden lyste i alle ansikter, når de fritt diskuterte sig imellem hvad de skulde gjøre i påvente av våren, hvilke kornsorter de burde så, hvilke av dem vilde gi den forventede rikelige høst, som også vilde være en stor hjelp for revolusjonen, forutsatt at været blev godt, ikke for tørt, med tilstrekkelig regn for *) tshernosiom i løpet av våren og de første sommer­ måneder. «Alene tilsåing av alle marker med godt korn, og en «rikelig høst vilde gjøre det mulig for oss å komme oss «efter krigens herjinger, og vilde styrke revolusjonens «krefter i de av dens gjerninger, som er nyttigst for oss», sa bøndene. Når man spurte dem: «Og den provoriske «regjering i Petrograd, og Central-radaen med dens se«kretariat i Kijev? Dette er dog direkte fiender av det «store revolusjonære arbeide, som dere vil støtte?» Var svaret alltid det samme: «Men vi organiserer oss nettop «for å jage den provisoriske regjering og ikke la Central«radaen og dens sekretariat i Kijev komme til makten.. «Vi håper fra nu av og til våren å være ferdig med «alle disse regjeringer.» «Hvem dere?» spurte man dem undertiden. «Vi, bøndene og industriarbeiderne. Dere «har vært i Alexandrovsk og har kunnet se at industri«arbeiderne, likesom vi, vil leve fritt og uavhengig av *) Sort jord, betegnelse for et særeget jordsmon på SydRusslands stepper, særlig i de høiere liggende dalstrøk ved Dniestr, Dniepr, og Don, sterkt opfylt med organiske stoffer og med sterkt innhold av kiselsyre, og ansett som usedvanlig fruktbar. Kropotkin har dog vistnok uttalt en annen mening om denne jords fruktbarhet enn den almindelige. — Hzl.

Regjeringskommissærens' utsending

145

«alle disse forestillinger om makt, om regjeringer og «andre landeplager, kommet djevelen vét hvorfra.» I september, under vårt organisasjonsarbeide blandt bøndene og industriarbeiderne, sendte pomeshtshiken Michno, regjeringskommissær, en speciell utsending til oss i Guljaj-Polje med pålegg om å istandbringe en rap­ port om mig og alle de bønder og industriarbeidere som hadde avvebnet kretsens borgerskap. Den spesielle utsending tok inn i militsens kontor og bad militsen sammenkalle alle bønder og industriarbei­ dere og mig selv, for å forhøre oss en for en. Men, uheldigvis for kommissæren og hans utsending, gjorde militsen i Guljaj-Polje bare tjeneste som bybud ) * Militsen lot mig varsko i Ko­ og ikke som gendarm. mitéen for revolusjonens forsvar, og jeg gikk selv for å hilse på denne utsending, idet jeg ga ham ordre om øie­ blikkelig å samle alle sine papirer og følge mig til Ko­ mitéen for revolusjonens forsvar. Der lot jeg ham sette sig på en stol og bad ham for­ klare rolig og likefrem hensikten med hans ankomst til Guljaj-Polje. Han gjorde sitt ytterste for å gi mig disse forklaringer med den ro jeg anbefalte ham, men det lykkedes ham, jeg vet ikke hvorfor, slett ikke: hans leber skalv, tennene klapret i munnen på ham, og han blev uophørlig rød eller blek, med øinene festet på jor­ den. Jeg bad ham da skrive rolig ned det jeg aktet å si ham. Og da han, med en hånd som hadde vanskelig for å styre pennen, hadde skrevet hvad jeg dikterte ham, bad jeg ham forlate Guljaj-Polje i løpet av 20 minutter og kretsen i løpet av 2 timer. Den spesielle utsending fra regjeringskommissæren for distriktet Alexandrovsk skyndte sig hurtig, meget hurtigere enn Komitéen for revolusjonens forsvar og jeg ventet det, tilbake til sin herre i Alexandrovsk. ♦)

Statspoliti-betjent. — Hzl.

10

STAVANGER BIBLIOTEK

146

Man nærmer sig oktober-revolusjonen

, Efter denne dag mottok Guljaj-Polje ikke mer noen ordre fra de centrale myndigheter eller noen utsending fra Alexandrovsk. Man var nådd til slutten av september. Vi nærmet oss den store oktober måned, som gav navn til den an­ nen eller store russiske revolusjon.

ANNEN DEL

KAPITEL 1

Statskupet i oktober i Russland Nyheten om statskupet i oktober i Petrograd og Moskva, senere i hele Russland, kom ikke til oss, i Ukraina, før i slutningen av november og begynnelsen av desember 1917. Like til desember 1917 hørte arbeiderne i byene og landsbyene i Ukraina ikke tale om statskupet i oktober anderledes enn ved de manifester som blev utsendt av Den centrale panrussiske eksekutiv-komité for sovjettene av representanter for industriarbeiderne, bøndene, soldatene og kosakkene, fra folkekommissærenes sovjet, av de revolusjonære partier og grupper, og især av 2 av disse partier: bolsjevik-partiet og det venstre socialistrevolusjonære parti; ti det var disse 2 partier som best forstod å dra nytte av denne periode i den russiske re­ volusjon til fremme av sine formål. Jordbunden for denne storartede revolusjonære bevegelse blandt indu­ striarbeiderne og soldatene i byene og bøndene på lan­ det, mot den provisoriske regjering og dens skammelige, men heldigvis resultatløse angrep på revolusjonen, var bearbeidet av alle de revolusjonære grupper som hadde funnet plass i den store russiske revolusjonære strøm. Men disse to partier, det ene godt organisert, det annet marsjerende lydig efter den snedige Lenins anvis­ ninger, forstod i det rette øieblikk å nærme sig de revolusjonære masser og ved å begeistre dem med for-

150

Hvorledes de 2 partier vinner overtaket

melen: «Makten til de stedlige sovjetter av represen«tanter for arbeiderne, bøndene og soldatene» og ved å bifalle massenes formel: «Jorden til bøndene, verkste«dene og fabrikkene til industriarbeiderne», lykkedes det dem å inndemme revolusjonen, og derefter, med de store masser papir og trykkemaskiner de hadde til sin rådighet, å oversvømme byene og landet med sine mani­ fester, erklæringer og programmer. Anarkistene spilte, ved dette statskup i Petrograd, Moskva og andre industribyer, en særlig fremtredende rolle i spissen for matrosene, soldatene og industriarbei­ derne. Men, uorganisert som de var, kunde de ikke få noen revolusjonær innflytelse på folket i sammenligning med disse 2 partier, som hadde dannet en politisk blokk under den samme snedige Lenins ledelse og visste nøiaktig hvad de fremfor alt hadde å gjøre på dette tids­ punkt, og hvilken styrke og hvilken energi de kunde råde over. Deres stemme lot sig høre i det rette øieblikk over hele landet, som en kraftig talsmann for arbeidermas­ senes hundreårige ønske: erobringen av jorden, brødet og friheten. På samme tid var anarkistene, med sin mangel på organisasjon, ikke engang istand til å åpne massenes øine for løgnen og fattigdommen hos disse 2 politiske partier som, for å bemektige sig revolusjonen, betjente sig av formler som i sitt vesen var regjeringsfientlige og i strid med deres egne regjeringsidéer. På den tid da den provisoriske regjering og dens direkte hjelpere, høire-socialistene og kadettene, drev sin kontra-revolusjonære virksomhet, betraktet arbeider­ massene bolsjevikene og de venstre-socialist-revolusjonære som forsvarere av arbeidernes idealer. De gjennemskuet ikke disse politiske partiers hele list og falskhet. Alene de anarkistisk revolusjonære: anarko-kommunistene og anarko-syndikalistene, kunde ha bragt dem til

Anarkistene liten bestemmende innflytelse

151

å bedømme disse partier med større forståelse. Men før revolusjonen bekymret anarkistene sig — i troskap mot en gammel tradisjon — ikke om å forene sine forskjel­ lige grupper i en kraftig organisasjon, og da revolusjo­ nen kom, var der det uopsettelige arbeide som noen hadde blandt industriarbeiderne, andre i pressen, som ikke tillot dem å tenke alvorlig på sin svakhet og gjøre ende på den ved å skape en organisasjon som kunde gjort det mulig for dem å påvirke utviklingen av de revolusjonære begivenheter i landet. Det er visstnok så at der kort efter revolusjonens begynnelse dannet sig anarkistiske føderasjoner og for­ bund, men begivenhetene i oktober viste at de ikke hadde løst sin opgave. Man skulde synes at de anar­ kistiske kommunister og syndikalister burde tatt sig for hurtig å tillempe formen for sin organisasjon, gjøre den fastere og mere tilsvarende revolusjonens sociale tilløp. Dessverre, det blev der intet av! Og dels av denne grunn, dels av andre mindre vik­ tige, fikk den anarkistiske bevegelse, så levende og full av revolusjonær begeistring den enn var, allikevel ingen bestemmende innflytelse, ja var undertiden endog helt utenfor begivenhetene, ute av stand som den var til å følge en selvstendig linje og la revolusjonen nyte godt av dens idéer og taktikk. De politiske begivenheter i oktober, som skulde åpne døren for den annen og store russiske revolusjon, be­ gynte således ikke å merkes i Ukraina før i desember 1917. I tiden oktober til desember blev i Ukrainas byer og landsbyer de kommunale komitéer (som var terrritoriale enheter) omdannet til sems/w-kommisjoner. ) * Ar*) Semstvo: en provins-forsamling som anvendtes i enkelte russiske guvernementer. Den franske oversetter betegner den som en valgt lokaladministrasjon i likhet med de franske conseils généraux (fylkesråd). — Hzl.

152

Bøndenes og industriarbeidernes syn på—

beidernes andel i denne omdannelse var visstnok ube­ tydelig og rent formell. I mange kretser gikk bøndenes representanter i de kommunale komitéer over i semstvokommisjonene. Mange kommunale komitéer blev simpelt­ hen døpt ^enw^w-kommisjoner, uten at man gjorde noen som helst forandring i deres bygning. Men offisielt var semstvoen den territoriale enhet for hver krets. Litt efter litt inntok en del av arbeiderne i byene en avventende holdning. Bøndene anså dette øieblikk gunstig til å bli kvitt regjeringsmakten og ta sin skjebne i sine egne hender. I dette øiemed fulgte bøndene i Saporoshje *) og ved bred­ dene av det Asovske hav med opmerksomhet statskupet som utbredte sig i hele Central-Russland i form av vebnede angrep på Kerenskis tilhengere, idet de deri så virkeliggjørelsen av det som de selv allerede hadde for­ søkt i sine landsbyer i august 1917. Dette statskup blev følgelig hilset med glede av bøndene, som søkte å fremme dets utbredelse blandt dem selv. På den annen side fant de ukrainske revolusjonære arbeidere den om­ stendighet at dette statskup hadde bragt til makten bolsjevikene og de venstre socialist-revolusjonære alt annet enn gledelig. De bevisste bønder og industriar­ beidere så deri et nytt avsnitt av innblanding av myn­ dighetene i arbeidernes stedlige revolusjonære arbeide og følgelig et nytt angrep fra regjeringsmaktens side på folket. Hvad massen av ukrainske arbeidere, særlig bøndene i de undertrykte landsbyer angår, så de i den nye socialist-revolusjonære regjering bare en regjering som alle andre regjeringer, som de ikke merket noe til før den plyndret dem ved mangfoldige skatter, utskrev rekrutter eller grep inn med andre voldshandlinger i deres slitsomme arbeidsliv. Og man kunde ofte høre bøndene uttrykke sin virkelige mening om de før-revolusjonære *) Landet nedenfor fallene (d. e. Dniepr’s). — Hzl.

— statskupet. «Duraken»

153

og revolusjonære myndigheter. De syntes å spøke, men sa i virkeligheten i fullt alvor og alltid med smerte og hat at efterat de hadde jaget duraken ) * Nikolka Romanov, forsøkte en annen durak, Kerenski, å innta hans plass, men at han også blev jaget. «Hvem skal så nu «spille duraken på vår bekostning?» «Kanskje den herre «Lenin?» spurte de. Andre sa: «Man kan ikke undvære «en durak (og med dette ord durak mente de alltid regjeringen). «Byen er ikke til for annet; dens idé og «dens system er slett: den begunstiger durakens tilvæ«relse, regjeringen», sa bøndene. Den snedige Lenin, som hadde forstått byen godt, satte, under proletariatets diktaturs fane, på durakens plass en gruppe folk som ga. sig ut for å forstå sig på denne beskjeftigelse, og i virkeligheten var uvidende om den, men som var beredt til alt, forutsatt at de var ved makten og kunde bringe alle andre mennesker og hele menneskeheten til å underkaste sig deres vilje. Den snedige Lenin forstod å heve durakens rolle til en tidligere ukjent høide og således trekke til sig ikke bare medlemmene av det politiske parti som var mest sympatisk ved sin historiske revolusjonære akti­ vitet og kamplyst, — de venstre socialist-revolusjonære, som var blitt hans halvt overbeviste lærlinger, men også noen anarkister. Det er så, at denne unge gruppe av det gamle socialist-revolusjonære parti, det venstre socialist-revolusjonære parti, efter 7 til 8 måneders trclletjeneste fant sig selv igjen og ga sig til å bekjempe den snedige Lenin med alle midler, like til vebnet kamp. Men det forandrer ikke i minste måte de kjensgjerninger vi har anført. *)

Idiot, tosk. — Hzl.

KAPITEL 2 Valg til den konstituerende forsamling. Vår holdning overfor de stridende partier Da vår gruppe var en motstander av selve idéen om en konstituerende forsamling, stillet den sig også fiendt­ lig til valgene. Under innflytelsen av den propaganda vår gruppe hadde drevet, var også flertallet av befolkningen i vår krets fiendtlig stemt mot idéen om en konstituerende forsamling; men allikevel tok mange av dem del i val­ gene. Dette forklares derved at de socialistiske partier, de venstre og høire socialist-revolusjonære, de bolsjevikiske og menshevikiske social-demokrater, og det mektige kadettparti, drev en hissig propaganda over hele landet for sine kandidater. Under innflytelse av denne propaganda delte landets befolkning sig i tallrike grupper, brøt dermed fullstendig sin enhet, og befant sig splittet endog m. h. t. spørsmålet om jordens socialisering. Dette var nettop efter ønske for kadettene og de social-demokratiske mensheviker, som på denne tid holdt på at jorden skulde innløses av bøndene mot betaling. Når vår gruppe betraktet alle disse politiske partiers virksomhet, som hadde til resultat å ødelegge enigheten blandt arbeiderne over hele landet, foretrakk den de socialist-revolusjonære og bolsjevikene for kadettene og social-demokratene, og avholdt sig, til fordel for de

Partistillingen i Ukraina

155

første, fra en aktiv propaganda for å boikotte valgene. Den anbefalte dem av sine medlemmer som måtte ønske å delta i møter tillyst av de politiske partier å råde dem av arbeiderne som hadde tro på den konstituerende for­ samling og vilde delta i valgene, til å stemme på de socialist-revolusjonære (de venstre og høire socialistrevolusjonære hadde felles liste, nr. 3) eller på bolsje­ vikene (liste nr. 9). Tiltross for at der i Ukraina var mange kandidat­ lister, var det bare 3 av dem som tiltrakk arbeiderne: liste nr. 3, de socialist-revolusjonæres, liste nr. 5, den ukrainske liste, et uredig skrapsammen av socialistchauvinister og nasjonalister, og liste nr. 9, bolsjevikenes. De socialist-revolusjonære og bolsjevikenes lister (nr. 3 og nr. 9) hadde veldig tilslutning der hvor arbeiderne tok aktiv del i valgkampen. Liste nr. 5, den «ukrainske», hadde på Dniepfs venstre bredd mindre tilslutning enn de 2 andre (nr. 3 og 9). Den tilslutning de venstre-socialistiske partier hadde ved valgene forklares derav at de ukrainske arbeidere, uten å være forkvaklet av chauvinistenes politikk, be­ varte sin egen revolusjonære innstilling, og stemte for de revolusjonære partier, og derhos av at «bevegelsen for Ukrainas befrielse» hadde utelukkende chauvinistiske formål. Bortsett fra to eller tre stykker, som forøvrig også tilsist sluttet sig til den tyske militarisme og marsjerte mot revolusjonen, bestod lederne av denne «bevegelse» av de mest uensartede elementer, hvilket førte til at denne «bevegelse for Ukrainas befrielse» i sine rekker, endog på de viktigste poster, hadde folk som nok talte ukrainsk, men dog ikke burde ha funnet plass i en ukrainsk frihetsbevegelse. Denne borgerlige og chauvinistiske ånd, og de poli­ tiske forgåelser lederne for «bevegelsen for Ukrainas befrielse» hadde gjort sig skyldig i, forgåelser mot ar-

156

Den chauvinistiske ukrainske bevegelse

beideme og deres skjønne, idé om, ved direkte revolusjo­ nær handling, å erobre friheten og retten til uavhengighet og til fri opbygning av et nytt socialistisk samfund, fremkalte hos arbeiderne en følelse av hat til selve den idé som «bevegelsen for Ukrainas befrielse» represen­ terte. De revolusjonære ukrainske arbeidere innså alt dette i tide og vendte sig mot denne bevegelse, uten den min­ ste svakhet for noe som vedrørte den. 2 eller 3 måneder efterat de hadde begynt sin aktive kamp mot den chauvinistiske ukrainske bevegelse, som i Ukraina hadde skjemmet den store russiske revolusjons prektige første fremtreden, fikk arbeiderne bevis for at de hadde hatt rett i så hurtig og ettertrykkelig å opta denne kamp. Vi har visstnok ikke i dette skrift å studere den chauvinistiske ukrainske bevegelses karakter, denne be­ vegelse som gjorde revolusjonen så megen skade. Vi har bare å vise nøiaktig hvilken innflytelse statskupet i oktober, umiddelbart efter det heldige utfall i Petrograd og Moskva, hadde på de revolusjonære ukrainske arbeidere i Saporoshje og ved breddene av det Asovske hav, og især i en rekke kretser i distriktene Alexandrovsk, Melitopol, Berdiansk, Mariupol, Bakmut og Pavlograd, kretser som var under innflytelse av sovjet av representanter for industriarbeiderne og bøndene i Guljaj-Polje, som de betraktet som initiativtagerne i kampen mot regjeringen. Efter å ha fulgt livet i disse kretser med særlig in­ teresse, erklærer jeg at i de to første måneder efter statskupet i oktober, d. v. s. i november og desember, gjorde de ukrainske arbeidere ikke annet enn glede sig over dette statskup og forandret i ingen henseende sin egen lokale virksomhet, ) * idet de erkjente at der til *) Dé ukrainske bønder hadde alleredé før begivenhetene i oktober gjennemført de idéer som lå til grunn for disse begi­ venheter. — Hzl.

V.enstre-partienes blokk og —

157

grunn for statskupet lå virkelig revolusjonære tanker, som kom fra selve de dype lag i de trellbundne lands­ byer og de undertrykte byer, som endelig var våknet. Like til oktober hadde Guljaj-Poljes krets alltid søkt å gi revolusjonen en så dyp og bestemt karakter som mulig, og gjøre den helt uavhengig av enhver tanke om regjering. Også da der, i slutten av 1917, i Jekaterinoslav dan­ net sig 4 offisielle regjeringer som hver for sig gjorde krav på å lede de revolusjonære masser i hele fylket, derfor uavladelig trettet og sloss, og trakk arbeiderne inn i sine kamper, vedblev Guljaj-Poljes krets å stå uten­ for og helt uavhengig av alle disse partier som, efter tur, seiret over hverandre. I de første dager av desember var bolsjevikene og de venstre socialist-revolusjonæres blokk ovenpå i Jekaterinoslav. Idet Guljaj-Poljes krets erkjente disse partier for revolusjonære partier, slog de straks nøiaktig fast karakteren av sine revolusjonære følelser. Arbeiderne sa: «Vi har ansett bolsjevikene og de venstre socialist«revolusjonære som revolusjonære på grunn av deres «store aktivitet i revolusjonen; vi hilser dem som dristige «kjempere, men vi mistror dem; ti efter, takket være «vår hjelp, å ha seiret over borgerskapet og de partier «som understøttet det i dets kamp for å drepe revolu«sjonen, nemlig de høire-socialistiske grupper, oprettet «de øieblikkelig «sin» regjering, som smaker av det «samme som idethele alle de regjeringer som har hatt «strupetak på oss siden århundreder tilbake. Og det ser «ikke ut til at deres regjering har skyndt sig med å nyt«tiggjøre sin seier til endelig engang å virkeliggjøre det «uavhengige arbeides prinsipper på de forskjellige ste«der uten ordrer eller anvisninger fra lederne. «Overalt oprettes det kommissariater. Og disse kom«missariater ligner mer politi-institusjoner enn likhets«institusjoner, sammensatt av kamerater som søker å

158

— arbeidernes inntrykk. Aktpågivenhet —

«forklare oss de beste midler til å organisere oss på en «uavhengig måte, uten å behøve å lytte til lederne, som «hittil har sittet på nakken av oss og ikke gjort oss «annet enn ondt. «Og når man ikke nu ser noe til denne tendens hos «den revolusjonære regjering, og der istedet oprettes «politi-institusjoner, som istedetfor råd gir oss ordrer, «vil man ikke se mere til den senere. Tvertimot, vil i «fremtiden enhver som tenker anderledes og handler i «strid med mottatte ordrer, pådra sig dødsstraff eller «se sig berøvet friheten, et gode som vi holder på frem«for alt.» Skjønt ubestemte, var disse inntrykk helt riktige, og arbeiderne gjorde sig fullkommen rede for at, på be­ kostning av deres blod og deres liv, foregikk der begi­ venheter hvorved et onde bare blev fjernet for, under forskjellige påskudd, å bli avløst av et annet. Og det var fordi de gjorde sig meget vel rede for denne kjensgjerning, at de i Ukraina bevebnet sig, og på denne måte nærmet sig dem som de møtte marsje­ rende på samme vei som de selv, bolsjevikene, de ven­ stre socialist-revolusjonære og anarkistene. Men de 2 første grupper visste hvad de hadde å gjøre, og ikke bare sluttet de sig sammen, men iakttog også, hver innenfor sin ramme, en fullkommen enhet i hand­ ling. Dette gjorde at de ennu mer tiltrakk sig arbei­ dernes opmerksomhet, og at de blev slått sammen under ett navn, «bolsjevikene», et navn hvorunder de ofte også blev slått sammen med anarkistene. Arbeidermassene så disse forskjellige bestanddele som deres fortropp bestod av og sa: «Vi hilser av hele «vårt hjerte disse revolusjonære; men vi har ingen sik«kerhet for, at de ikke vil ende med å bekjempe hver«andre for å ta makten over oss og fullstendig under«kaste oss under sin vilje; denne tilbøielighet finnes hos «dem, og de forbereder således en ny blodig kamp, idet

— kreves mer enn noensinne

159

«de trykker oss arbeidere, med vår rett til selvstendig «revolusjonær handling, op i en krok, på kne for deres «egoistiske og forbryterske partiinteresser.» Og dette tvang de revolusjonære arbeidere i GuljajPolje til å være ennu mer aktpågivende enn almindelig.

KAPITEL 3 Fylkes-kongressen

Forut for fylkeskongressen i desember av sovjettene av representanter for bøndene, industriarbeiderne og soldatene, blev der avholdt et møte av sovjet for GuljajPoljes krets. Alle delegerte som var tilstede på dette møte forlangte med styrke at våre representanter på fylkeskongressen skulde forberedes til hvervet på sådan måte, at de ikke kom under innflytelse av de politiske partiagenter. De skulde ufortøvet erklære at de var kommet til kongressen ikke for å høre rapporter fra| regjeringens agenter og rette sig blindt efter dem, men for der selv å forelegge sine rapporter om arbeidernes lokale virksomhet og forklare hvorfor arbeiderne hand-l let således nu og aldri senere vilde handle efter de ordrer man måtte gi dem. De representanter vi skulde sende til kongresser^ måtte der gi nøiaktig uttrykk for vår opfatning, nemlig at på det trin av revolusjonen hvor man i dette øieblikk befant sig, måtte arbeidernes første plikt være å fremm^ vår bevegelse for den fullstendige befrielse av alle ar­ beidere fra herskermakten, den privatkapitalistiske her­ sker, likesåvel som regjeringsherskerne. Da regjeringen, som makt, som selskap betraktet, ikke kunde bestå uten undertrykkelse, rov og mordl måtte den ophøre å være til, slått ned av de revolusjo]

Valg av delegerte, instruksjoner

161

nære arbeidere under deres begeistrede og forente marsj fremover mot et nytt fritt samfund. Innkallelsen til fylkeskongressen kjenner vi. Den inneholdt intet nytt for vår krets; ti vi hadde forlengst foretatt det som det der var spørsmål om. Våre delegerte på fylkeskongressen skulde fremholde denne kjensgjer­ ning for de delegerte bønder og industriarbeidere fra andre kretser, idet denne kjensgjerning nettop var en følge av våre idéer og derfor burde gjentas overalt, for at arbeiderne i hele landet skulde forstå oss. Først efterat denne erklæring var avgitt blev dele­ gerte til kongressen valgt. Det blev N. Machno og Mi­ ronov. Derefter tilkjennega møtet sin beundring og takk­ nemlighet overfor oss, dets delegerte, fordi vi hadde på­ tatt oss å representere det. Man sa: «Vi har valgt dere, «kamerater, med full tilslutning av dem. som har sendt «oss hit. Når vi sender dere til fylkeskongressen, sender «vi dermed de verdigste av de revolusjonære arbeidere «i Guljaj-Polje, de første blandt likemenn,. «Vi er alle sikre på at dere vil opfylle det hverv dere «har fått på beste måte. De instruksjoner vi gir dere, «angir intet bestemt. Og når vi gir dere dem, er det «bare fordi vi bønder pleier å iaktta hvad vi har av «gode ting i våre tradisjoner. Det styrker de bånd som «forener oss på veien mot våre felles revolusjonære «erobringer.» Sådanne instruksjoner og sådanne ord ledsaget alltid i Guljaj-Polje valget av delegerte til fylkes- eller distriktskongressene. Når jeg særlig har beskrevet disse siste valg, er det fordi de fant sted på den tid da den bolsjevik- og venstre socialist-revolusjonære blokk alle­ rede hadde fått makten over innbyggerne i Jekaterino­ slav og dens omegn, og skritt for skritt, til sin fordel, la beslag på alle revolusjonens folkelige erobringer og søkte å forvanske selve revolusjonen. 11

162

Maktgriippene i Jekaterinoslav

Arbeiderne i Guljaj-Poljes krets visste utmerket godt at på fylkes-kongressen i desember vilde den fornemste rolle bli spilt av agentene for den bolsjevik-venstresocialist-revolusjonære blokk, hvis tilbøieligheter, slik som de vedkjente sig dem, lot forstå det regjerings- og statsvennlige sinnelag de utsprang av. Nu, bøndene og industriarbeiderne i Guljaj-Polje hadde allerede lenge i sine møter sagt at man måtte være på sin post overfor de revolusjonære partiers blokk, som der, sa de, stod en viss muggen lukt av, og de ad­ varte arbeiderne i de andre kretser. Vi kom til Jekaterinoslav en dag for sent, som følge av en avsporing av vårt jernbanetog; men heldigvis kom vi ikke for sent til åpningen av kongressen. Alle de delegerte var møtt, men kongressen var ennu ikke åpnet. Man merket hos innbyderne til kongressen en viss uro, en viss bevegelse. Jeg har allerede tidligere nevnt, at der i Jekaterino­ slav var 4 eller 5 bestemt adskilte kommunale maktgrupper: den som ennu utgikk fra Kerenski; ukrainerne som påberopte Central-radaen og dens sekretariat; visse nøitrale borgeres gruppe; den eiendommelige gruppe av marinesoldater som var kommet i avdelinger fra Kronstadt og som, på sin vei til kamp mot Kaledin, stanset i Jekaterinoslav for å hvile ut; endelig den gruppe som dannedes av sovjettene av representanter for bøndene, industriarbeiderne og soldatene, i spissen for hvilken i dette øieblikk stod den syndikalistiske anarkist Grimbaum, en kamerat som utmerket sig ved en sjelden takt og var utstyrt med en vilje av jern, en vilje som, uheldigvis, i dette øieblikk var lagt beslag på av den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære gruppe. Kame­ rat Grimbaums innflytelse var så avgjørende, idetminste i hans forhandlinger med kommandantene for de «ukrainske» militære formasjoner (de tidligere regimen-

Kamerat Grimbaum. Chauvinistene

163

ter Preobrashenski, Pavlovski og Semenovski, som på denne tid var sendt fra Petrograd til Jekaterinoslav), at uten hans mellemkomst vilde bolsjevikene Kviring, Kopner og Enstein, og de socialist-revolusjonære Popov og andre, ikke ha kunnet opnå noe og være blitt jaget fra Jekaterinoslav. På denne tid avhang alt av våbenmakten. Denne makt var i hendene på de «ukrainske» tropper og de avdelinger som var dannet av byens industriarbeidere og øvrige befolkning. Kamerat Grimbaum forstod å bringe den øverste kommando over disse tropper til å stille sig ved siden av sovjet, som, takket være denne omstendighet, blev sterkt nok til å sammenkalle fyl­ keskongressen. Det er karakteristisk at i de mest stormfulle øie­ blikk holdt bolsjevikene og de venstre socialist-revolu­ sjonære sig tilbake, idet de skjøt foran sig Grimbaum, for, når stormen var over, igjen å stille sig i spissen for begivenhetene og ta ledelsen av fylkeskongressen. Kongressen åpnedes således først om eftermiddagen. Dagen efter tok jeg ordet og forela en rapport fra Gul­ jaj-Polje. Jeg gjorde i forbigående opmerksom på løsheten i den virksomhet de ukrainske chauvinister drev på vegne av sin Selianska-Spilka for fylket, og anga for kongressen en rekke kretser hvor bøndene aldeles ikke godkjente denne s/nZ/ea-politikk. Rasende over hvad jeg hadde sagt, protesterte chau­ vinistene, 7 i tallet, overfor kongressen, idet de påstod at den var sammenkalt på ulovlig grunnlag: at kretsene og kommunene ikke skulde sende sine representanter for bønder og industriarbeide til denne kongress, men at alene delegerte valgt av distriktskongressene skulde ansees som delegerte på fylkeskongressen. De forlangte at de delegerte fra Guljaj-Polje skulde nektes ordet og bare delta i kongressen som innbudte.

164

Fare for angrep på kongressen

Bøndenes delegerte, og med dem Kviring og Enstein, protesterte mot dette forlangende av de ukrainske chauvinister, og kongressen avviste det. Chauvinistene reiste sig da demonstrativt og forlot salen. Deres tilhengere, soldatenes delegerte, reiste sig likeledes og fulgte dem. Kongressen avbrøt sine forhandlinger i 3—4 timer. Man fikk vite at «den ukrainske revolusjonære rada for fylket» i hast hadde sammenkalt et møte for å be­ handle spørsmålet om å «opløse kongressen og bekjempe sovjettet», et møte hvor presidenten for «den revolusjo­ nære rada», doktor Feldmann, bemerket at de var ikke sikre på å være sterkest og at de godt kunde bli slått. Urolig ved tanken på at der hvert øieblikk kunde flyte blod i Jekaterinoslavs gater, sendte kongressen de­ legerte til kasernene for å undersøke regimentenes stem­ ning overfor kongressen. Kamerat Grimbaum angrep påny chauvinistene og blev støttet av den anarkistiske føderasjon i Jekaterinoslav. De anarkistiske matroser fra Kronstadt forsvarte ved denne anledning kongres­ sens delegerte ved å tale til regimentene og i fabrikkene. På denne tid befant sig i Jekaterinoslav et regiment av St. Georgs riddere. Dette regiment hadde alltid pepet til de bolsjevik-talere som kom til dem. Kongressen sendte oss, mig og kamerat L. Asersk, til dette regiment for å tale til soldatene og få en be­ slutning av dem angående de ukrainske chauvinister som forsøkte å avbryte kongressen, og likeledes for å drøfte med dem noen punkter av betydning med en felles aksjon for øie. Jeg hadde ikke lyst til å bli utpepet. I løpet av disse revolusjonens 9 måneder hadde jeg ofte tatt ordet og var aldri blitt utpepet. Denne gang forutsa bolsjevi­ kene mig at jeg vilde bli utpepet; allikevel vilde jeg ikke nekte kongressen å overta hvervet. Vi gikk altså avsted» En drosje førte oss til kasernen, vi gikk inn til

Regimentene beslutter å forsvare kongressen

165

regimentskomitéen og, efter å ha spurt efter formannen, overleverte vi ham vår fullmakt fra kongressen. Formannen for St. Georgs ridderes regimentskomité leste fullmakten og efter elskverdig å ha bedt oss sitte ned, gikk han for å samle sine folk til møtet. Efter 15—20 minutters forløp kom han tilbake og sa at alle folkene var samlet. Ved døren sluttet 2 anarkist­ iske kamerater, matroser fra Kronstadt, sig til oss, og vi gikk alle 4 til soldatene som ventet på oss. På møtet diskuterte vi varmt med officerene, og en av dem gråt endog og rev av sig sine epauletter, og vi opnådde at regimentet vedtok en resolusjon, hvori blev sagt at «St. Georgs ridderes regiment vilde med våben«makt forsvare fylkeskongressen av bønder og industri«arbeidere som hadde begynt sine forhandlinger den 2. «desember dette år (1917) og dens rettigheter mot et«hvert angrep.» Lignende resolusjoner blev også vedtatt av de andre regimenter og avdelinger. Dette resultat var uventet, mindre for kongressen enn for bolsjevikene. Alle kongressens delegerte var lyk­ kelige over å ha de vebnede styrker på sin side. Kongressen gjenoptok sine forhandlinger og avslut­ tet dem i løpet av 3 dager. Det er verdt å legge merke til, at alle de beslutninger som kongressen vedtok i sine resolusjoner var allerede bragt til utførelse i Guljaj-Polje for 3 til 4 måneder siden. En eneste post var ny for oss, idet vi tilla den liten betydning: retten for de lokale sovjetter til en under­ støttelse av regjeringen. Jeg må gjøre opmerksom på, at bolsjevikene og de venstre socialist-revolusjonære fanget mange på dette agn. Men Guljaj-Polje kunde ikke være med på denne nye post, for dets virksomhet var fremfor alt regjeringsfiendtlig og måtte ikke være avhengig av de centrale myndigheter, som alle hadde regjerings-tilbøieligheter.

KAPITEL 4

Central-radaens kontrarevolusjon Efter kongressens slutning gikk de delegerte hver til sitt. Kamerat Mironov og jeg gikk til den anarkistiske føderasjon for å få med oss ut på landet noen gode propagandister. Men skjønt i bedre stand enn den var i siste august måned da jeg, i forbindelse med bøndenes og industriarbeidernes kongress, hadde besøkt dens for­ skjellige organisasjoner (klubber, o. s. v.), var føderasjo­ nen ennu ikke sterk nok og rakk vanskelig å betjene byene og nabokommunene. Men til gjengjeld hadde den en mengde våben, karabiner, geværer, patroner. Av revolusjonære grunner var blokkens myndigheter ikke nøie med å utdele våben. Bolsjevikene og de ven­ stre socialist-revolusjonære, som var vel bekjent med anarkistenes hengivenhet for revolusjonen, som visste at ingen av dem vilde gå over til de ukrainske chauvinister som var alliert med det kontra-revolusjonære bor­ gerskap, eller idetheletatt til den kontra-revolusjonære leir, hadde i de farlige øieblikk alltid søkt hjelp hos anarkistene i Jekaterinoslav, med deres store begeistring og uforanderlige trofasthet mot de revolusjonære prin­ sipper. I besiddelse således av store mengder våben, overlot den anarkistiske føderasjon oss flere kasser geværer og patroner til bruk for gruppen i Guljaj-Polje.

Befolkningen bevebner sig

167

Vi bragte disse våben med jernbanen til Guljaj-Polje, hvor vi avga en rekke rapporter om kongressen og de vanskeligheter den hadde vært utsatt for. Vi gjentok senere de samme rapporter i forskjellige flekker og landsbyer. Fra dette øieblikk av begynte befolkningen i GuljajPoljes krets bestemt å bevebne sig og mistro sine nye «revolusjonære» herskere. Frykten for den motstand de nye herrer, bolsjevikene og de venstre-socialist-revolusjonære, kunde gjøre mot at bøndene i de undertrykte landsbyer fikk tenke og handle fritt efter eget skjønn, blev alltid sterkere også blandt dem av arbeiderne som var tilbøielig til å tro på bolsjevikene og de venstre-socialist-revolusjonære. Bøndene og industriarbeiderne fikk av sine delegerte vite at bolsjeviken Enstein hadde sagt: «Proletariatet «i byene er kommet til makten. Man må håpe at det «vil skape sin egen stat, en proletarstat. Vi, bolsjeviker, «vil med alle våre krefter hjelpe det til å skape en slik «stat; ti det er bare på denne måte at proletariatet kan «erobre den størst mulige lykke» . . ,. Arbeiderne i Guljaj-Polje mente sig av disse ord å forstå at bolsjevikpartiet, uten alle skrupler vilde oprette sin egen «proletar»-stat på bøndenes bekostning, og fulgte med engstelse begivenhetenes gang, slik som de utfoldet sig i byene. I landsbyene begynte bøndene å øve sig i bruk av karabiner. «Våre fiender, myndighetene, — sa de — er beveb«net, og hvis de finner på å frata oss retten til å leve «fritt og skape nye samfundsformer, vil de angripe oss «med våben i hånd. Følgelig må vi forstå å bruke et «gevær for, i fornødent fall, å svare dem, like for like.» Og bøndene fortsatte med å forberede sig. Blandt befolkningen i Guljaj-Polje var der noen bønder med solid militær utdannelse. De unge folk i

168

Central-radaens agenter

Guljaj-Polje fulgte dem ut i marken, hvor de øvet sig i å skyte, eksersere o. s. v. Blandt dem som hadde kjennskap til våbenbruk, og som alltid var rede til å komme de andre tilhjelp, ut­ merket sig især Jakob Dornashenko. Han satte liv i unge og gamle og forblev blandt bøndene til sin siste dag, tok del i kampen og sparte sig ikke. Han blev såret flere ganger, men holdt ut til enden i den revo­ lusjonære fortropp, i denne bøndenes kamp for brødet og friheten. Begivenhetene tok fart. Nyheter nådde oss hver dag. Vi fikk vite at den ukrainske Central-rada ikke lenger enedes med den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk med hensyn til makten, og med tilslutning av folkemassene trådte i åpen kamp mot den. Agenter for den ukrainske Central-rada kom i dusin­ vis og alltid oftere til Guljaj-Polje og kretsen idethele med prekener om ubarmhjertig krig mot katsapiene. Befolkningen spisset ører og blev urolig. Representan­ ter for kretsens landsbyer og flekker kom hver dag til Guljaj-Poljes anarkistisk-kommunistiske gruppes kontor og til sovjet av representanter for bøndene og industri­ arbeiderne for å få råd om hvad der straks kunde gjøres for å oprettholde uavkortet deres rett til jorden, brødet og friheten. Den bonde-anarkistiske gruppe i Guljaj-Polje sendte ut to av sine medlemmer, som reiste rundt i kretsen og gjorde befolkningen bekjent med hvorledes den anar­ kistiske gruppe så på det spørsmål som optok dem. Gruppen øvet samtidig (ved sine medlemmer Machno, Sokruta, Kalinitshenko, Antonov, Seregin og Krate) press på sovjet for å få dettes medlemmer til å besøke hver sitt område for å gjøre sig bekjent med stemningen på stedet og redegjøre for sovjets virksomhet, for idet­ hele å forklare hvad man skulde gjøre i tilfelle ryktet om den truende kontrarevolusjon bekreftet sig.

«Død over Central-radaen»

169

Forståelsen og den gjensidige tillit mellem de anar­ kistiske kommunister og arbeiderne blev større, trådte klarere frem og styrkedes. Som representant for Guljaj-Poljes krets’ sovjet og, utstyrt av dette med uinnskrenket fullmakt m. h. t. de forholdsregler som skulde taes, sendte jeg 2 mann til Odessa og Kijev (kretser hvor den ukrainske Centralradas makt og den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjoivere blokk bekjempet hverandre med hver sine vebnede tropper). Efterat vi ved deres tilbakekomst hadde fått rede på hvad der gikk for sig dernede, sammenkalte vi straks en sovjet-kon gress. Denne kongress blev gjort bekjent med alle innsam­ lede oplysninger om den innledede kamp mellem radaen og blokken, og kom til den slutning at den ukrainske Central-rada, tiltross for de socialist-revolusjonære og socialdemokrater som stod i spissen for den, i sin kamp mot den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk hadde til formål ikke bare å jage katsapicne . . . fra «Ukrainas moderland» . » ., men også å utslette like til de siste spor av den sociale revolusjon. Kongressen vedtok følgende resolusjon: «Død over Central-radaen.» Denne resolusjon rettet bøndene og industriarbei­ derne i Guljaj-Poljes krets sig uten nølen efter. Få dager efterat kongressen var sluttet og de dele­ gerte hadde reist hjem, mottok sovjet fra Alexandrovsk et telegram om at den ukrainske Central-radas tropper hadde besatt byen Alexandrovsk for å sikre overgangen over Kitshka-broen for de kosakk-avdelinger som var på vei fra fronten til Don for å forene sig med general Kaledins tropper. Da dette telegram blev gjort bekjent, reiste folket sig som én mann. Fra alle kanter mottok jeg telefonmeddelelser og

170

Tillit til Machno. Betenkeligheter overvinnes

brever, som regel meget korte, men overbeviste og klart revolusjonære, som forsikret mig om at folket var be­ redt til å legge kommandoen over den revolusjonære front i mine hender, og uttrykte ønske om at den anar­ kistisk-kommunistiske gruppe vilde overlate til mitt initiativ å forberede bøndene, og stille til min rådighet de beste organisatorer blandt medlemmene for at de kunde hjelpe mig med løsningen av denne opgaveu Den opriktige og ubetingede tillit som bøndene viste mig — jeg sier bøndene uten å nevne industriarbeiderne, for i vår Guljaj-Polje krets var det bøndene som spilte hovedrollen i revolusjonen (idet massen av industriar­ beiderne fremdeles stod avventende) — virket trykkende på mig, . . . tiltross for det anspendte arbeide jeg ydet uten stans eller hvile, og som fortæret mig uten engang å levne mig tid til å føle tretthet. Ja, bøndenes tillit undlot ikke å gjøre mig urolig: jeg var betenkelig ved å gå til et arbeide som var for­ bundet med krigen. Og det var bare den klare erkjen­ nelse av at det revolusjonære arbeide måtte være fritt for enhver sentimentalitet, en svakhet alle mine kame­ rater var tilbøielig til, som holdt mig oppe, og resultatet var at jeg jaget tvilen langt fra mig. Jeg stillet spørsmålet således for mig selv og mine gruppe-kamerater: når jeg er tilhenger av det revolu­ sjonære anarki, vilde det være absolutt forbrytersk av mig å innskrenke mig i min revolusjonære virksomhet til en sekundær rolle, som vilde bringe mig til å tråkke bakefter andre grupper og partier, som er fiendtlige overfor vår gruppe. En revolusjonær anarkist må, især under revolusjonen, stille sig i spissen for de kjempende masser og søke å vinne dem for, uten å spare sine kref­ ter, å rive dem med sig i arbeidets virkelige kamp mot kapitalen. Jeg husker at jeg dengang på et gruppemøte sa: «Det er på tide å slutte med møtene. Tiden til å

Tiden til å handle er kommen

171

«handle er kommet. Denne bemerkning gjelder ikke vår «gruppe, men det skader allikevel ikke at vi også hus«ker på det. «Seksti til sytti av hundre av våre kamerater, som «dog kaller sig anarkister, har satt sig i besiddelse av «pomeshtshikienes private boliger, og derefter ikke mer «gjort noen propaganda blandt bøndene. Nu vel! De «har slått inn på en gal vei. De kan ikke, fra det indre «av sine boliger, påvirke de revolusjonære begivenheters «gang . . . Det er sørgelig å si det, men det er allikevel «sant . . . «Det er nødvendig for vår gruppe enn yderligere å «skjerpe vår virksomhet blandt bøndene. Hajdamaki*) «ene vil uopholdelig komme til Guljaj-Polje. Disse «dyr bringer på spissen av sine bajonetter revolusjonen «døden og livet til dens fiender. «Vår gruppe må danne fortroppen i kampen mot disse «kontra-revolusjonens leietropper og rive med sig hele «kretsens arbeidende befolkning . . . «Bered dere derfor, kamerater, allesammen, noen til «lokal virksomhet her i kretsen, andre til å delta i den «kongress, vårt sovjet har sammenkalt til uopholdelig «avholdelse i overmorgen. Vi må gjøre oss verdige den «tillit som arbeiderne i kretsen viser oss. Og vi kan «ikke gjøre oss den verdige uten ved å slutte oss inder«lig til deres kamp for friheten og uavhengigheten.» Gruppen visste utmerket godt hvad den hadde å gjøre i et slikt øieblikk. Utrettelig hadde den, i flere måne­ der under revolusjonen, rykket frem og fått bøndene til å rykke frem i denne retning. Og jeg vilde aldri ha *) Skarer av saporogekosakker (d. e. kosakker fra landet ne­ denfor fallene, nemlig Dniepr’s), som i årene 1750—1768 gjorde oprør mot Polen og kjempet samtidig mot polakkene og mot rus­ serne. — Senere betegner saporoger kosakker ved Det sorte hav, utgjørende en del av kosakkene «nedenfor fallene», som i 1775 ut­ vandret og slog sig ned på breddene av Kuban. — Hzl.

172

Kongressens beslutning

vovet å tale til dem om det, hvis den ikke selv hadde bedt mig si min mening om spørsmålet. To dager derefter kom bøndenes delegerte til kon­ gressen. Jeg blev foreslått til dirigent, men undslog mig og avga en rapport på vegne av Guljaj-Poljes sovjet og den anarkistisk-kommunistiske bondegruppe. Kongres­ sen diskuterte alle punkter i min rapport og besluttet å organisere sine svake krefter og holde sig beredt til å efterkomme den første opfordring fra sovjet av repre­ sentanter for bøndene og industriarbeiderne i GuljajPolje til å samles i Guljaj-Polje selv eller på ethvert annet sted som blev angitt av sovjet. Man var ved utgangen av desember måned 1917.

KAPITEL 5 Med venstreblokken mot kontra-revolusjonen Den 31. desember befant jeg mig, i organisasjonsøiemed, i landsbyen Pologii hvor jeg fikk sikker beskjed om at det var kommet til kamp i Alexandrovsk mellem en avdeling av gruppen Bogdanovs røde garde og noen av Central-radaens hajdamaki-enheter. I et slikt øieblikk var det umulig å forbli uvirksom, sa meget mer som befolkningen var åpenbart fiendtlig stemt mot den ukrainske Central-rada, hvis agenter reiste omkring i kretsen, forfulgte de revolusjonære og be­ handlet dem som «forredere mot moder Ukraina», som tilhengere av katsapi, som efter Central-radaens mening (som den blev gjengitt av dens agenter, ganske visst) måtte utryddes, som dødelige fiender av det ukrainske sprog. Denslags beskyldninger krenket bøndene, som kastet sådanne talere ned av talerstolen, og prylte fiendene av den broderlige forening med det russiske folk. Denne de ukrainske chauvinisters propaganda drev arbeiderne i Guljaj-Poljes krets inn på veien til vebnet kamp mot ethvert ukrainsk separatistisk forsøk; ti be­ folkningen så i chauvinismen — den ukrainske separatismes ledende idé — revolusjonens død. Mens hajdamakiene kjempet mot de røde garder i Alexandrovsk, hadde noen kosakk-avdelinger gruppert sig på linjen Alexandrovsk-Apostolovo-Krivoj-Rog. De

174

Kosakkene og Kaledins armé. Det ene —

kom fra den tyske front og skulde slutte sig til ge­ neral Kaledins armé, som befant sig ved breddene av Don. Den oprørske bevegelse som Kaledin pustet til, var i virkeligheten en tilbakevenden til det gamle re­ gime. Under påskudd av å beskytte Dons uavhengighet, samlet den under sin fane den russiske reaksjons skumle tilhengere, som hadde til formål, med kosakkenes hjelp, å gjøre ende på revolusjonen og gjeninnsette Romanovenes dynasti. Det møte som holdtes 2. januar 1918 av sovjet av representanter for bøndene og industriarbeiderne i Gul­ jaj-Polje, og hvori også deltok metall- og trevarearbeidernes fagforening og den anarkistisk-kommunistiske gruppe, vilde ingen ende ta, det varte i 24 timer. Man diskuterte lidenskapelig de forholdsregler som uopholdelig måtte taes for å hindre kosakkene fra å nå Don; ti deres forening med Kaledins tropper vilde ha skapt en fryktelig kontra-revolusjonær front, og utgjort en trussel mot alle revolusjonens erobringer, som vi bønder under ingen omstendigheter kunde finne oss i. Dette lange og pinlige møte innga alle dem som del­ tok i det én og samme tanke: som anarkister måtte vi, tiltross for det urimelige i tingen, beslutte oss til å danne en enhetsfront sammen med regjeringstroppene. Tro mot de anarkistiske prinsipper vilde vi forstå å heve oss over alle uforlikelige motsetninger og, efter å ha tilintetgjort reaksjonens sorte tropper, utvide og utdype revolusjonens løp til beste for den trellbundne men­ neskehet. Jeg sa til dem: «Det er nødvendig at enhver av oss stadig har for «øie det mål vi har satt oss og handler i overensstem«melse med denne tanke: det ene menneske skal ikke «beherskes av det annet, — en tanke som åpner oss veien «til fred, frihet, likhet og solidaritet inellem hele den «menneskelige familie.

— menneske skal ikke beherskes av det annet «Vi må «for oss å «diskutert Således het løst.

175

aldri glemme den og det vil gjøre det mulig forbli tro til enden mot alt det som vi har og er blitt enige om her.» blev spørsmålet om vår fremtidige virksom­

KAPITEL 6 De bevebnede bønder iler byens industriarbeidere til hjelp Den revolusjonære komité i Alexandrovsk og under­ søkelseskommisjonen

Den 3. januar 1918 sendte Bogdanov, kommandanten for avdelingen av den røde garde, bud til bøndene og industriarbeiderne i Guljaj-Polje for å be om deres hjelp. Natten som fulgte efter den 3. januar sendte vår gruppe ut oprop om å gripe til våben. Samme natt over­ drog jeg min stilling som formann for sovjet til en av mine kamerater og tok kommandoen over en anarkistisk avdeling, dannet av noen hundre bønder, som i feltdrakt begav sig på vei mot Alexandrovsk. Jeg husker at i det øieblikk vi skulde forlate GuljajPolje, og foran den forsamlede mengde, valgte avdelin­ gen, efter mitt forslag, en kommandant. Jeg var nemlig nødt til å gi avkall på denne stilling, da jeg forutså at jeg ofte måtte forlate avdelingen for å sikre forbin­ delsen mellem byen og landet. Min bror Sava Machno blev da valgt til fører for avdelingen. Ved vårt opbrudd fra Guljaj-Polje sa de gamle til sine sønner, som stod i rekkene: «Dere går til døden. Vi vil ikke nøle med å ta op «eders våben og kjempe for eders tanker, som vi for

Avskjeden

m

«kort tid siden ikke kjente, men som vi nu slutter oss «til. Vi vil forsvare dem til døden, hvis det er nød«vendig . . . «Glem ikke det, kjære sønner! . . . .» Og sønnene svarte: «Gud velsigne dere for å ha opdradd oss godt. Vi er «sterke nu, og kan kjempe og hevde i livet frihetens og «solidaritetens prinsipper. Vi vil være lykkelige ved at «våre fedre kjemper for vårt ideal . . . Men inntil vi«dere, bli dere hjemme, følg på avstand, hvad vi gjør, «og hvis vi mislykkes derute, i kampen mot revolusjo«nens fiender, vil dere seire her — og for bestandig . . .» Avskjeden var gripende. Enhver av oss visste hvorfor han drog avsted og hvor han gikk hen. En revolusjonær sang tonet, mens kjærrene som førte oss til jernbanestasjonen én efter én satte sig i bevegelse. Lykkelige smil lyste op i ansiktene på disse unge revolusjonære bønder, som de innviede av Marx’ skole behandlet som lastdyr, bestemt bare til å adlyde . . . Men se på dem, bevisste om sig selv og sin plikt mot revolusjonen, ilende til hjelp for industri­ arbeiderne, som er de eneste, socialistene av alle farver, i årtier har regnet med for å bemektige sig makten. Med kjennskap til den fare de utsatte sig for, nølet allikevel disse bønder ikke med å begi sig til byen. Det var ikke parade-revolusjonære, hvis revolusjonære tros­ bekjennelse innskrenker sig til ord, — nei! det var sande revolusjonære stridende, virkelig grepne av det anarkist­ iske ideal. Ganske visst, de kunde ligge under, ta feil, men ene og alene i opriktig hengivenhet for den anar­ kistiske tanke. De var 800 til 900, — og mer enn 300 av dem var medlemmer av den anarkistiske gruppe» Når de drog til byen, visste de at industriarbeiderne var deres brødre, ved sin åndsretning, likesom de selv var fiender av at noen skulde ha herredømme over andre, og at de bare 12

178

I Alexandrovsk

blev tilhengere av autoriteten, når de, revet bort fra arbeidernes masse, kom under innflytelse av politikkernes tanker og handlinger. Da de forlot Guljaj-Polje visste bøndene at lykken og friheten for arbeiderne i byene og landsbyene avhang av en virkelig social revolusjons fremgang, og de skynte sig til hjelp for byen, som fiendene av den sociale revo­ lusjon, og av enhver revolusjon, beleiret. Vår avdeling kom uten hindring frem til Alexan­ drovsk. Byen var rolig. De røde garder var konsignert i sine kantonncmenter. Noen vaktposter gikk gjennem gatene. Alene Alexandrovsk’ myndigheter viste en feberaktig virksomhet. Den revolusjonære komité, dannet av bol­ sjevikene og de venstre socialist-revolusjonære, hadde i begynnelsen forsøkt å gi regler for arbeidernes liv. Men den fikk det ikke til: den anarkistiske føderasjon sperret den veien, idet den holdt arbeiderne underrettet om alt hvad de nyvalgte kommunale myndigheter fore­ tok sig. Den revolusjonære komité besluttet da å nøie sig med å skape en front rettet mot reaksjonen. Det var i dette øiemed at den revolusjonære komité foreslog den anarkistiske føderasjon i Alexandrovsk å sende den 2 representanter. Føderasjonen valgte kameratene Nikiforova og Sasha. Kamerat Nikiforova blev straks valgt til viceformann i den revolusjonære komité. Samme dag bad den revolusjonære komité oss sende en representant for vår avdeling. Efter å ha overveiet tingen og rådført oss med Alexandrovsk-anarkistene, som alltid hadde vært med oss, valgte avdelingen mig til å representere den i den revolusjonære komité. Denne inntredelse i komitéen var nødvendig på grunn av be­ givenhetene. Ved å nekte å delta i den hadde vi efter vår mening kunnet bringe i fare vårt teoretiske og praktiske arbeide mot den bolsjevik-venstre-socialistrevolusjonære blokk.

Fengslet rømmes

179

Like fra vår ankomst til Alexandrovsk protesterte vi mot at fangene ikke blev frigitt: «hvorfor tømmes «ikke fengslet?» Mange bønder og industriarbeidere var blitt arrestert og fengslet bare for ikke å ha anerkjent Kerenskis og den ukrainske Central-radas styrelse. Når man ikke friga dem, var det — forklarte en bolsjevik oss — av frykt for at de også skulde gjøre opstand mot den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk. Efter å ha rådført oss med industriarbeiderne, som hadde henledet vår opmerksomhet på fangene som van­ smektet i sine celler bak lås og gitter, besluttet vi å sende en representant til den revolusjonære komité for å utvirke fangenes øieblikkelige frigivelse. Først i til­ felle av avslag fra den revolusjonære komité vilde vi ha gått til å åpne fengslets porter på vidt gap, og sette ild på bygningen. Jeg blev da valgt av vår avdeling til å gå til den revolusjonære komité, som i sin tur bemyndiget mig, sammen med den venstre socialist-revolusjonære Mirgorodski og andre, til å gå i gang med å befri fangene. Vi begav oss til fengslet, trengte inn, hørte på fangenes klager, gikk til kontoret, utvekslet meninger, og skiltes. Vi var nemlig ikke fulltallige. Den fornemste delegerte, bolsjeviken Lepik, manglet. Han var, bak kulissene, al­ lerede i dette øieblikk utsett til formann for tsjekaen, skjønt man ennu ikke vedkjente sig det. Jeg kjente dette fengsel, da jeg hadde vært der 2 ganger, og visste hvor skittent, uutholdelig det var. Det gjorde mig ondt å forlate det uten å ha befriet fangene. Ikke destomindre innskrenket jeg mig til noen kritiske bemerkninger myntet på Lepik og forlot fengselsgården. Jeg tok en drosje og kjørte til den revolusjonære ko­ mité . . ,. Vi samledes samme aften og besluttet å skride til arbeidet uten ophold. Fengslet blev rømmet . . .

180

Undersøkelses-kommisjonen

Med bibehold av våre gamle fullmakter blev vi, den socialist-revolusjonære Mirgorodski og jeg, av den revo­ lusjonære komité tilforordnet den kommisjon som den revolusjonære domstol for de forreste linjer hadde ved Bogdanovs gruppe av de røde garder. Det var den før­ ste vebnede gruppe som var kommet nordfrå til Ukraina under foregivende av å støtte de ukrainske industriarbei­ dere og bønder i deres kamp mot Central-radaens revo­ lusjonære virksomhet. Jeg blev valgt av Petrograds røde garder (kvarteret Viborg) til formann for kommisjonen, og kamerat Mir­ gorodski til sekretær. Kommisjonen hadde 7 medlem­ mer. Kommandantens kontor sendte oss en haug med papirskrammel. Det var dokumentene vedkommende alle dem som holdtes fengslet i jernbanens «fangevogner» av modell Stolypin. Man bad oss gjennemgå dokumentpakkene og formu­ lere våre konklusjoner. Men vi protesterte, kamerat Mirgorodski og jeg, mot denne fremgangsmåte. Kommi­ sjonens medlemmer, de som var kommet fra Petrograd, billiget vår synsmåte, uten dog å slutte sig til oss. Vi erklærte at vi ikke med god samvittighet kunde gjennemgå kommisjonens pakker uten i overvær av de anklagede: da den anklagede alene kunde forklare oss omstendighetene ved sin arrestasjon o. s. v. Denne undersøkelseskommisjon, som man kunde kalle en revolusjonær domstol for de forreste linjer (komman­ dant Bogdanov anså den forresten for å være det), la beslag på mig i mer enn 3 dager. Jeg arbeidet febrilsk uten å ta mig tid til å spise eller sove. Fangene var meget tallrike» Der var folk av alle grader: generaler, oberster, officerer og lavere grader, milits-chefer og me­ nige soldater av Ao/dama/e-enhetene. De hadde sig imellem det tilfelles, at alle eller nesten alle var notoriske fiender av oktober-revolusjonen, og av enhver revolu­ sjon idethele, og følgelig visste hvad de gjorde.

Angiverne og kommandantene

181

Men de var, for størstedelen, uskyldige i den forbry­ telse de var beskylt for. Arrestert hjemme i sine boliger, uten våben, hadde, størsteparten av dem, det kan man si med sikkerhet, ingen hensikt om å gripe til våben og kjempe mot revolusjonen. De var blitt arrestert efter angivelse av slette mennesker, som for å bringe i glemme sin avskyelige kontra-revolusjonære fortid, var blitt ennu mer avskyelige da revolusjonen kom, idet de gjorde helt om og hykkelsk støttet revolusjonen ved å angi alle dem som, på grunn av sin samfundsstilling, tidligere hadde stått utenfor den revolusjonære bevegelse, men som alli­ kevel aldri hadde lagt sig i veien for utviklingen. For å sikre sig mot anklager, anstrengte disse av­ skyelige mennesker sig for i alle lag av befolkningen å opdage fiender av revolusjonen. Nu, kommandantene for de røde garder hørte gjerne på deres angivelser, i håp om derved desto sikrere å bevare sine stillinger. Således så man under revolusjonens gang nederdrektigheten slå sig sammen med begeistringen, og det fordi førerne, som var utstyrt med uinnskrenket fullmakt i kampen mot revolusjonens fiender, var ute av stand til å skjelne mellem opriktigheten på den ene side og falsk­ heten på den annen. Den kommisjon hvor jeg var formann gjennemgikk mer enn 200 dokumentmapper og uttalte sin mening om hver enkelt av dem. I mange tilfelle, hvor kommi­ sjonen fant de anklagedes aktive kontra-revolusjonære optreden godtgjort, overga den aktene til Bogdanovs stab, som sendte dem til Antonov-Ovsienkos stab i Charkov, — hvilket, på bolsjevikisk sprog, betød at de an­ klagede vilde bli skutt. Blandt de fanger kommisjonen forhørte, viste nesten alle de som fantes skyldige sig svake og feige. Foran den truende død søkte de tilflukt i de uverdigste midler for å redde sitt skinn. Man så generaler gråte. På den

182

De 2 oberster. Den frikjente distrikts-chef

annen side var der et par oberster som erklærte at de beklaget sin arrestasjon: de sa at hvis de revolusjo­ nære ikke hadde fanget dem, skulde de visst å samle et tilstrekkelig antall frivillige til å støtte general Kaledin og gjeninnføre monarkiet. Idet de førtes fra salon-vognen hvor kommisjonen holdt sine møter ropte de: «Leve huset Romanov! Leve keiser Nikolai Alex«androvitsh, hersker over alle Russlande! Måtte han «formå å knuse revolusjonen!» Det er så at slike tilfelle var sjeldne, og at bare 2 oberster viste sig tro mot de monarkistiske og aristo­ kratiske prinsipper. Blandt det store antall anklagede er der især én jeg husker: det var en militær distrikts-chef, som var arre­ stert for, efter ordre fra sine chefer, å ha mobilisert unge årsklasser under den ukrainske Central-radas kortvarige triumf. Der var intet bevis for at han var en fiende av re­ volusjonen. Allikevel var meningene delte. 4 medlem­ mer av kommisjonen så i ham en overbevist og aktiv kontra-revolusjonær. De 3 andre var av den motsatte mening. Det var klart at distrikts-chefen vilde bli skutt. Diskusjonen blev heftig. Kamerat Mirgorodski, venstre- socialist-revolusjonær, foreslog mig da å forlate kommisjonen og vende tilbake til den revolusjonære komité. «La den revolusjonære komité sende andre i vårt «sted,» sa han. Våre kamerater fra Petrograd hånet oss og sa at vi handlet ikke som revolusjonære. Og det var først efter at vi hadde foreholdt dem hvorledes det sømmet sig for revolusjonære å handle, at alle 4 opga å forlange døds­ straff og at distrikts-chefen blev frikjent. Her er et annet karakteristisk tilfelle. Under gjennemgåelsen av dokumentmappen fra Bogdanovs stab, bragte de røde garder nye fanger: kommissæren Michno,

Peter Sharovski

183

av Kerenskis regjering (den samme som, 4 eller 5 må­ neder tidligere, hadde angitt mig for retten for å ha avvebnet borgerskapet i Guljaj-Polje), milits-chefen Vassiljev, generalprokurøren Maximov, og Peter Sharov­ ski. Denne siste, som i 1910 var medlem av vår anarkist­ isk-kommunistiske gruppe i Guljaj-Polje, hadde dengang forrådt til politiet våre kamerater Alexander Semenota og Martha Piven og hadde for denne skjendige handling mottatt 500 rubler av de 2000 som av den almindelige opdagelsesavdeling var lovet den som utleverte A. Se­ menota. Mitt møte med denne gamle «kamerat» var meget pinlig. Han kastet sig på kne for mig, løftet armene og bønnfalt: «Nestor Ivanovitsh, redd mig. Mitt forre«deri var ufrivillig. Jeg tale til en civil, uten å vite, at «han var agent for opdagelsespolitiet . . .» Jeg kunde ha trodd hvad han sa hvis jeg ikke hadde hatt meget bestemte oplysninger fra min tvangsarbeidstid, og hvis disse oplysninger ikke ved min tilbakekomst til Guljaj-Polje var blitt bekreftet av Martha Piven, som hadde vært tilstede ved A. Semenotas arrestasjon og død. Hun hadde skutt sig en kule i tinningen i det øieblikk og var, tross sitt alvorlige, men heldigvis ikke dødelige sår, blitt arrestert. Sharovskis egne brødre, Prokop og Gregor, hadde, i 1917, hjulpet mig med å slå fast hans provokatoriske handling. Den ene av dem hadde, kort efter A. Se­ menotas død, tatt del i det attentat på P. Sharovski som vår kamerat «japaneren» fikk istand. To kuler blev avfyrt mot ham, men feldet ham uheldigvis ikke, idet politiet kom ham til hjelp og bragte ham i sikkerhet. Efter å være helbredet for sine sår, murte han igjen alle vinduer i sitt hus, således at bare de øvre rammer blev fri. Da jeg kom til Guljaj-Polje, flyktet han. Jeg så ham senere i Alexandrovsk gående fra den ene gruppe arbeidere til den annen, med en kurv på armen.

184

Han skytes. Kommissæren Michno

Da han så mig, gjemte han sig. Jeg benyttet da min innflytelse hos kommandanten for de røde garder, Bogdanov, til å be ham henvende sig til de revolusjonære myndigheter av den bolsjevikvenstre-socialist-revolusjonære blokk for å la P. Sha­ rovski arrestere. Bogdanov sendte straks 2 grupper av røde garder til stedet hvor jeg hadde sett Sharovski og han blev ar­ restert. Den 6. januar 1918 forela jeg for undersøkelseskom­ misjonen (hvis formann jeg var) en detaljert rapport, hvor jeg slog fast P. Sharovskis identitet og fortalte hvorledes han hadde forrådt A. Semenota, og hvor meget han hadde fått for det. Idet jeg avga min rapport til kommisjonen sa jeg at rapporten henvendte sig ikke til kommisjonens med­ lemmer, men til de socialist-revolusjonære og bolsjevi­ kene, for å ta dem til vidner på P. Sharovskis skyld og rettferdiggjøre hans dom» De bolsjevikiske medlemmer fra Petrograd foreslog å overgi P. Sharovski til kom­ mandanten Bogdanovs forføining, men hverken jeg eller den venstre socialist-revolusjonære Mirgorodski samtyk­ ket heri; istedet anmodet vi kommandanten om å an­ bringe P. Sharovski i en jernbanevogn inntil jeg var ferdig med å ekspedere de løpende forretninger. Andre kamerater av vår gruppe kom til i dette øieblikk, Filip Krate, Sava Machno og Paul Korostelev og, sammen med dem, noen medlemmer av den anarkistiske gruppe i Alexandrovsk. Vi lot da Sharovski underkaste et for­ hør, hvorefter en av kameratene sendte ham en kule gjennem hodet. Ikke mindre pinlig for mig var møtet i dette øieblikk med den tidligere kommissær Michno. Jeg følte uklart hvor vanskelig det vilde være for mig å påvise hans forgåelser for de revolusjonære bønder og industriarbei­ dere. Efter en ordre undertegnet av ham, som kommis-

Statsadvokaten og milits-chefen

185

sær for samlingsregjeringen, blev jeg stevnet for de re­ volusjonære handlinger som var begått av Komitéen for revolusjonens forsvar i Guljaj-Poljes krets. Han hadde forlangt av den kommunale komité i Guljaj-Polje at den skulde forby mig enhver social virksomhet. Men ved mottagelsen av mitt brev, hvor jeg protesterte på vegne av Guljaj-Polje-bøndenes kretskongress, tok han sin beslutning tilbake. Jeg følte at det vilde være vanskelig for mig å være upartisk mot ham, og jeg fryktet for at dette vilde være farlig for ham, han som i tsarismens tid hadde vært en tålelig rettskaffen liberal. Jeg var, på den annen side, helt på det rene med at det var hårdt å drepe en mann, bare fordi han hadde deltatt i samlingsregjeringen som kommissær og gjort sin plikt som sådan. Vår krets hadde aldri fulgt hans pålegg, som han dessuten ikke hadde makt til å påse efterkommet efter arbeidernes seier. Kommisjonen nøiet sig da med å underkaste ham et skarpt forhør, og minne ham om de angrep han som agent for regjeringen hadde foretatt mot mig og vår komité til revolusjonens forsvar, og ga ham fri. Helt anderledes forholdt vi oss overfor statsadvoka­ ten Maximov og chefen for den lokale milits Vassiljev. Disse 2 representanter, den ene for tsarens justis, den annen for samlingsregjeringens politi, blev, på grunnlag av sikre beviser, funnet å være fiender av bøndenes og industriarbeidernes revolusjon. Begge blev efter beslut­ ning av kommisjonen stillet til forføining for Bogdanovs stab. Disse 2 avgjørelser blev bekjent for den revolusjo­ nære komité i Alexandrovsk, som da lededes av bolsje­ viken Mikailevitsh, anarkisten Marie Nikiforova og flere andre innflytelsesrike anarkister. Denne komité, som hadde dannet sig i hast, skalv for sin tilværelse og søkte å fare pent med dem av borgerskapet som ikke var

186

Den revolusjonære komité protesterer

flyktet, og som i hemmelighet støttet statsadvokaten Maximov og distriktets politichef Vassiljev. Formannen for den revolusjonære komité kom i all hast fra byen med nesten alle komitéens medlemmer til vår kommisjon, som dengang holdt møte i komman­ danten Bogdanovs stabskvarter, ved sydbanestasjonen, for å protestere mot den avgjørelse vi hadde truffet i statsadvokatens og milits-chefens saker. I samme øiemed kom Marie Nikiforova til GuljajPolje, ledsaget av noen bolsjevik-medlemmer av distrik­ tets revolusjonære komité og en hel delegasjon av høire socialist-revolusjonære. Vår kommisjon blev rasende. Av de dokumenter som Bogdanovs stab hadde levert oss, og som var samlet av overbeviste bolsjeviker, frem­ gikk det at statsadvokaten Maximov, i tsarens tid likesåvel som under de socialist-revolusjonære og socialdemokratenes forbund med borgerskapet, alltid hadde vært en grusom fiende av arbeiderne og deres streben efter friheten. Hans forbrytelse mot bøndenes og industriar­ beidernes revolusjon var åpenbar. Dokumentene beviste at han innenfor de borgerlige kretser i Alexandrovsk hadde organisert en kontra-revolusjonær aksjonskomité. Men han var energisk og intelligent og, som vi senere fikk vite, hadde bolsjevikene til hensikt å knytte ham til sig; det lykkedes dem også noen tid senere. Ved de røde garders ankomst til Alexandrovsk hadde Vassiljev tatt parti for hajdamakiene: stående på taket av sitt hus hadde han skutt med kulesprøite på angri­ perne. Han drepte og såret et stort antall røde-gardister. Som chef for byens og distriktets milits, visste han dess­ uten at milits-soldatene slog fangene og hadde latt dem gjøre det. Det var på grunnlag av disse kjensgjerninger, at kom­ misjonen hadde erklært Maximov og Vassiljev for å være revolusjonens og folkets fiender. I kraft av denne

Saken taes tilbake

187

dom skulde de overføres til den revolusjonære armés stab, hvis chef kunde la dem skyte eller befri dem, ti kommisjonens avgjørelser medførte ikke noen forplik­ telse for chefen for Bogdanovs stab til å følge dem. I almindelighet tok han dog hensyn til våre avgjørelser, befriet øieblikkelig dem som vi fant skyldfri og skjøt de skyldige. Efter å være blitt bekjent med den revolusjonære komités protest og ha mottatt de socialist-revolusjonæres delegasjon, bad kommisjonen Bogdanovs stab om å sende den tilbake dens avgjørelser om tilfellene Maximov og Vassiljev og tilkjennegav offisielt, at den besluttet frem­ deles å holde disse 2 anklagede til sin forføining efter, sa den, å ha mottatt nye dokumenter. Den socialist-revolusjonære kamerat Mirgorodski og jeg gikk for å treffe Bogdanov, og fikk av ham løfte om at Maximov og Vassiljevs liv skulde skånes, inntil den uoverensstemmelse som var opstått mellem kommi­ sjonen og den revolusjonære komité i Alexandrovsk var hevet. Jeg meddelte dette resultat til delegasjonen, hvorefter vi begynte å diskutere med medlemmene av den revo­ lusjonære komité, en diskusjon som blev stormende. Michailovitsh og Marie Nikiforova forlangte at kom­ mandanten Bogdanov skulde ta del i denne diskusjon. Han kom og sluttet sig til kommisjonens opfatning. Diskusjonen skjerpedes. Kommisjonen lot overbringe til Bogdanovs stab en skriftlig beslutning om å overføre statsadvokaten og militschefen til en særskilt vogn og beholde dem der under skarpt opsyn inntil de blev inn­ kalt av kommisjonen. Diskusjonen varte mer enn 6 timer. Tilsist syntes alle medlemmer av den revolusjonære komité å billige kom­ misjonens beslutning, men bemerket at kommisjonen ikke tok hensyn til øieblikkets alvor, og at det hvad dag som helst kunde hende at byen Alexandrovsk måtte

9

188

Den revolusjonære komités anstrengelser

rømmes, for kosakkene fra Don og Kuban, som hadde forlatt den ytre front, var på vei langs alle jernbane­ linjer til Don for å slutte sig til general Kaledins tropper. Omkring Kaledin samledes i virkeligheten alle kontra-revolusjonens skumle styrker og med dem dens følge­ svenner, — små landeiendomsbesiddere, kjøpmenn, fa­ brikanter, — sleske snyltere som på bekostning av kosak­ kene (hvis kvinner, barn og gamle foreldre skulde dre­ pes og stanitsiene *) herjes) søkte å oprette en kontrarevolusjonær front til fordel for tsaren og deres egne privilegier. Medlemmene av den revolusjonære komité anstrengte sig alt hvad de kunde for å få kommisjonen til å er­ kjenne at dens avgjørelse i affæren Maximov og Vassiljev kunde medføre at disse blev henrettet av kommandan­ ten Bogdanov, et utfall som vilde ha tilfølge at den revolusjonære komité mistet sin anseelse som revolusjo­ nær lokal myndighet, og således blev hindret i, om byen måtte opgies, da å besette den igjen, o. s. v., o. s. v. Når jeg hadde påtatt mig det utakknemlige hverv som medlem av undersøkelseskommisjonen, var det, på den ene side, for å skaffe mig selv oplysning og oplyse de revolusjonære bønder om hvilke tanker optok stats-socialistene i disse storartede dager under de revolusjo­ nære krefters reisning, om hvorledes disse «forsvarere av frihetens og likhetens ideal» opgav dette ideal for ikke å tenke på annet enn maktens privilegium, og på den annen side for å få en viss erfaring m. h. t. å orien­ tere mig i begivenhetene. Jeg anså mig som en stridende revolusjonær, kommen fra landet sammen med de revolusjonære bønder, ene og alene for å hjelpe industriarbeiderne med å slå hajdamakienes til borgerskapet solgte bander og avvebne kosakkene. *) Stanitsa: kosakklandsby. — Hzl.

Beslutning om revisjon. Kosakkene —

189

Den argumentasjon som blev anvendt av den revo­ lusjonære komités bolsjevik-medlemmer, av de venstre socialist-revolusjonære og av anarkistinnen Nikiforova forekom mig forbrytersk. Jeg sa dem det uten omsvøp. Den socialist-revolusjonære Mirgorodski, 3 bolsjevikkamerater av Petrograds røde garde (kvarteret Viborg) som var medlemmer av vår kommisjon, og kommandan­ ten Bogdanov selv var enig med mig. Dagen begynte å gry. Vi var alle overtrette. Med­ lemmene av den revolusjonære komité var åpenbart fi­ endtligsinnet mot mig, men besluttet sig ikke til å kalle mig tilbake. Den jesuitisme som allerede på denne tid preget størstedelen av bolsjevikenes politikk, og av de venstre socialist-revolusjonæres som fulgte i deres spor, tillot dem ikke det. Men de enedes om å forlenge stats­ advokaten og milits-chefens fengsling for, på den ene side, å redde dem og, på den annen, for å kompromittere mig overfor de tusener av revolusjonære bønder i GuljajPoljes stolte og trofaste krets. De foreslog da en reso­ lusjon som «overlot statsadvokaten og milits-chefen til «den revolusjonære komité med pålegg til denne om å «innhente fullstendigere oplysninger og selv gjennemgå «dem.» Dette hykkelske forslag gikk over alle grenser og vi besluttet å undergi statsadvokaten og militschefens sak en revisjon, hvori vi skulde delta. Efter noen protester fra den revolusjonære komités side blev vår beslutning tilsist vedtatt. I dette øieblikk innløp melding om at et snes kosakkavdelinger kom fra Apostolov over Nikopol og nær­ met sig Alexandrovsk i den hensikt å bane sig vei til Don og forene sig med Kaledins armé. Ved meldingen av denne nyhet blev vi, tross den dis­ kusjon som hadde skilt oss hele natten, enige om i hast å overføre statsadvokaten og militschefen til Alexan­ drovsk fengsel, hvor de blev innsatt i celle nr. 6 (jeg

STAVANGER BJBLiØTEK

190

— nærmer sig. Celle nr. 6

hadde selv, i tsarens tid, tilbragt mer enn 1 år i denne celle. Statsadvokaten, som jeg dengang beklaget mig til over cellens skiddenhet, de utallige veggelus og man­ gelen på luft, hadde svart mig med et grusomt smil: «De «vilde gjerne ha litt mere luft? » . .» Derefter hørte jeg ham i gangen gi ordre til å sette mig i kasjotten (mørkefengsel) i 14 dager . . .). Man satte dem så inn i denne celle, alene, og undergå dem den samme behandling som de selv hadde under­ gitt fangene, det vil si: besøk av slektninger én gang om måneden, bytte av undertøi og bad hver 14. dag, forbud mot å nærme sig vinduet og se ut i gården, o. s. v. . . . Derefter skiltes vi, idet enhver av oss gikk tilbake til sin post, og efter videre å ha sørget for våre troppers utrustning, begav vi oss over Kitshkas-broen til Dniepr’s høire bredd for å stille oss i slaglinjen.

KAPITEL 7

Vebnet kamp med kosakkene Delegasjon, avvebning av kosakkene og forståelse med dem

Det var den 8. januar 1918. Det var koldt. Henimot aften begynte det å falle en fin sne, som varslet tøvær. Våre kampenheter inntok sine stillinger og grov løpegraver. Vi talte i telefon med anførerne for kosakkene og blev enige om å velge delegerte, som skulde møtes midtveis mellem stasjonene Kitshkas og Chortis for å bringe klart på det rene hvad hver av partene vilde. Vår delegasjon bestod av 2 kommandanter av Bogda­ novs gruppe, kamerat Boborykin av matrosenes avdeling, Marie Nikiforova av Alexandrovsk-anarkistenes avde­ ling, og mig selv som representant for de revolusjonære bønder i Guljaj-Poljes krets og den anarkistisk-kom­ munistiske gruppe. Henimot klokken 8 om aftenen førte et lokomotiv oss til det avtalte sted. Et lokomotiv og en passasjer­ vogn som førte kosakkenes delegasjon kom i samme øieblikk. Denne delegasjon bestod, foruten av officerer, av noen menige kosakker. Men disse siste sa ikke noe, ga ikke en lyd fra sig. Bare officerene talte; de talte overlegent, hovent, kom endog rett som det var med fornærmelser, især da en av våre delegerte, kamerat Boborykin, erklærte at vi ikke vilde la dem passere bevebnet gjennem Alexandrovsk på deres marsj til Don.

192

Resultatløse forhandlinger

Vi anvendte en god time på gjensidig å overbevise hverandre og hadde kanskje holdt på ennu lenger, hvis kosakkene ikke hadde sagt rent ut at de behøvde ikke å be oss om tillatelse til å gå over Kitshkas-broen og gjen­ nem byen Alexandrovsk. «Vi er, sa en av de delegerte, 18 avdelinger av ko«sakker fra Don og Kuban-Labinsk og 6 eller 7 avde«linger av den ukrainske Central-radas hajdamakier» (som, efter hvad de sa, hadde forlatt Odessa og på veien forenet sig med kosakkene, for sammen med dem å komme over på Dniepr’s venstre bredd og der gjøre et felttog mot katsapiene). Til denne erklæring som blev ledsaget av grove ord, svarte vår delegerte: «Hvis det forholder sig slig, forlater vi dere. Våre «forhandlinger er slutt. Vi, representanter for bøndene, «industriarbeiderne og matrosene ser i Deres holdning «ønsket om å fremkalle en brodermordersk blodig kamp. «Kom da! Vi venter på dere! . . .» I samme øieblikk forlot vi deres vogn og vårt loko­ motiv førte oss tilbake til våre linjer. Kosakkenes delegasjon drog bort på sin kant. Kommet frem til våre forreste linjer, gav vi våre stri­ dende beskjed om at våre underhandlinger med kosak­ kene hadde vært resultatløse, at man hvert øieblikk kunde vente et angrep av dem, og at vi følgelig måtte skjerpe rekognoseringstjenesten foran hver stilling og på hele frontlinjen. Derefter fjernet vi oss med noen av folkene omtrent 1 kilometer fra våre forreste linjer, og brøt op skinnene på 2 steder; henimot klokken 1 om morgenen var vi alle vendt tilbake, og ventet i sterk spenning på kosakkenes angrep. Natten var mørk. Sneen som hadde falt siden om morgenen var gått over til regn.

Kosakkene kommer. Tanker om krigen

193

Klokken var 2 om morgenen. Det regnet sterkere og sterkere. Men fienden viste sig ikke, hadde sannsynligvis bestemt sig til å vente til den første lysning av dag. Utstrakt i løpegravene de nettop hadde gravet, talte noen av de stridende sig imellem. Men de gamle solda­ ter, især de fra Guljaj-Polje, sa til dem: «Pass dere, kamerater, kosakkene vil forsøke å dra fordel av det dårlige vær for å omgå våre stillinger og «bemektige sig broen Kitshkas og Alexandrovsk.» Mange ga sig til å le. Men deres latter stanset snart, for litt over klokken 2 morgen, varslet patruljene oss om at man hørte slag på skinnene. Det var den første kosakk-patrulje, som var kommen til det sted hvor vi hadde brutt op skinnene. Denne patrulje fulgte tyde­ ligvis jernbanelinjen for å forsikre sig om dens tilstand. 10 eller 15 minutter senere hørte vi lyden av et lo­ komotiv. «De kommer» — hørte man det hviske langs hele linjen. . . . «Stille!» — hvisket andre stemmer. Nervene spentes. En gysning gikk gjennem oss. . . . «Hvilken heslig ting krigen er», sa de stridende til hverandre. Jeg satte mig på huk ved siden av 2 av dem og, ut­ viklende deres tanker videre, sa jeg: «Ja, mine venner, krigen er riktignok en ond ting. «Vi føler det alle, men vi kan ikke la være å ta del «i den .. . .» «Og hvorfor det, hvorfor, si oss det, Nestor Ivano«vitsh?» — spurte de videre. «Så lenge fiendene av vår frihet — fortsatte jeg — «griper til våben for å bekjempe oss, er vi nødt til, vi «også, å svare dem med våben i hånd. Vi ser i dette «øieblikk at våre fiender ikke gir avkall på å bekjempe «oss, og dog vét de meget godt at arbeiderne ikke lenger «vil være lønnsslaver, men at de tvertimot vil være fri, 13

194

Våre fiender de ansvarlige. Forsvar ikke nok

«sikret mot ethvert slaveri. Man skulde synes at dette «burde være nok. «Våre fiender, pomeshtshikiene, fabrikkeierne, genc«ralene, embedsmennene, kjøpmennene, prestene, fange«vokterne, og likeledes hele politikoblet, som betales for «å beskytte alle disse støtter for tsarens herredømme, «burde ha forstått og ikke stille sig iveien for arbei«derne, når de søker å fullføre sitt revolusjonære befri«elsesverk. «Ikke bare vil de ikke forstå, men søker også å trekke «til sig adskillige stats-socialister og i forståelse med «disse forredere finner de på nye former for autoriteten «for å hindre arbeiderne fra å erobre retten til et fritt «og uavhengig liv. «Alle disse dagdrivere gjør ingenting, produserer ikke «det de trenger, men anstrenger sig for å få alt uten å «arbeide, å lede alt, deri innbefattet arbeidernes liv, og «alltid — det er karakteristisk — på arbeidernes bekost«ning. Og følgelig er det dem som er ansvarlig for «denne krig, og ikke oss. Vi gjør nu ikke annet enn å «forsvare oss, men det, venner, er ikke nok. Vi må ikke «bare forsvare oss, men gå over til angrep, i vår tur; «ti å forsvare sig vilde ha vært tilstrekkelig hvis vi, «efter å ha omstyrtet kapitalens og statens makt, levet «i overflod og frihet, hvis det avskaffede slaveri var «erstattet av likhet og våre fiender da hadde reist sig «mot oss, for å knuse oss og betvinge oss. Men da vi «ennu er bare på veien mot dette mål, må vi tenke på «selv å angripe våre fiender. «Forsvaret er nøie knyttet til angrepet, men det på«ligger dem av våre brødre og søstre som, uten å være «med i de forreste revolusjonære linjer, bare følger de «stridende og, idet de gjør deres tanker til sine, utvider «og skjerper revolusjonen, som dere, venner, med urette «kaller krigen. «I dette tilfelle får forsvarsarbeidet sin sanne karak-

Mitraljøser og geværer knitrer. Betraktninger

195

«ter og rettferdiggjør alt det blod, som utgydes av de «stridende under revolusjonens nedbrytende periode, idet «det befester deres erobringer uten å forvanske deres «karakter eller rekkevidde.» I dette øieblikk hørtes en kommando: «Mitraljøs-av«deling — fyr!» Den rettedes til en avdeling på 16 til 18 kulesprøiter som var plasert ved en bøining av jern­ banen, like bak skinnene, for, i det rette øieblikk, å gjøre front mot kosakkavdelingene.. Jeg misbilliget en slik ødselhet, men på denne tid hadde den røde gardes trop­ per 3 eller 4 ganger så mange mitraljøser som de hadde bruk for, og satte ingen pris på dem, som man ser av dette eksempel på utstilling av mitraljøser adskillig uten­ for de forreste linjer. Da mitraljøsavdelingen åpnet ilden, så jeg at om­ kring 100 stridende hadde nærmet sig for å høre på.mig, men nu løp tilbake til sin kampstilling. På ilden fra våre mitraljøser svarte en voldsom ild fra fienden. Knitringen av mitraljøser og geværer hørtes over hele vår front, som blev oplyst i hele sin lengde. Fienden stanset ilden. Vi holdt likeledes op å skyteJeg følte i dette øieblikk dyp bedrøvelse, og det samme gjorde mine kamerater. De husket den grusom­ het hvormed, i 1905 til 1906, kosakkene hadde under­ trykket arbeidernes forsøk, da de vovet å gjøre sine krav fritt gjeldende i sc/zod-forsamlingene. Om vi bønder ikke hadde sett disse begivenheter med egne øine, så hadde idetminste enhver av oss hørt tale om dem. Og dette ga de stridende mere mot, det drev dem til å forakte døden, å vende sig, ennu mer bestemt, mot disse mennesker, som under andre omstendigheter var i stand til, likesom vi, likesom alle mennesker, å gjøre godt som ondt, men som i dette øieblikk, opblåst av hovmod, gikk frem under innflytelse av foreldede tanker og ledet av generaler og officerer. Disse men­ nesker, som visstnok var bedragne, brøt sig, med våben

196

Ny skytning. Avsporing. Delegasjon

i hånd, vei gjennem det revolusjonære område, til den «hvite» Don, til general Kaledin, for å støtte reaksjonen og bringe den til å seire over revolusjonen, som allerede hadde kostet arbeiderne så dyr en pris. Disse mennesker var våre fiender, ferdig til å piske oss med sine nagaiki, *) til å slå oss med geværkolber, til å drepe oss . . . Blandt våre stridende hørte man rop: «La oss da «gå til angrep! Vi må hindre dem i å komme ut av «vognene!» Men snart rykket kosakkene påny frem mot våre linjer og åpnet ilden. Svaret fra våre geværer og våre mitraljøser var så voldsomt og siktet så nøiaktig at ko­ sakkene trakk sig hastig tilbake og bare svarte med noen enkelte gevær- eller mitraljøseskudd. Kosakkenes stab hadde på Chortis jernbanestasjon satt op en rekke støtte-avdelinger, som den nu kastet efter det første troppetog. Det gikk da slik, at det hur­ tig tilbakegående tren støtte sammen med et av dem som kom i motsatt retning, avsporet det, og selv blev avsporet. Støtet var så voldsomt at flere vogner blev ødelagt og de iværende — menn og hester — drept. Det var denne avsporing som tvang kosakk-kommandoen til å trekke de troppeavdelinger som var forblitt på Chortisstasjonen tilbake til Nikopol og sende oss en delegasjon på 40 medlemmer, bestående for størstedelen av menige kosakker, for å trede i underhandling med oss. Denne delegasjon kom til oss, bærende foran sig et hvitt flagg, nøiaktig klokken 3 eftermiddag den 8.(?) ja­ nuar 1918. Den blev mottatt med overstrømmende glede, ført til avsnittets stab, bestormet med spørsmål om hvilke forslag den kom med efter det mislykkede forsøk på å passere gjennem det revolusjonære område. Delegasjo­ nen oplyste oss om at kosakktroppene blev efterfulgt av flere avdelinger hajdamaki, som drømte om, med *) Lærpisker med blykuler. — Hzl.

Enighet opnåes

197

Don- og Kuban-kosakkenes hjelp, å besette Alexan­ drovsk og derfra gå gjennem landsbyene og landet, ut­ ryddende katsapiene og de uomvendte jøder, som hindret dem fra å utfolde over «Mor Ukraina» den gule og blå fane, merket for pogromene *) og nedsablingen av de vantro. «Men efter vårt uheldige angrep igår, sa delegasjo«nen, — efter avsporingen av togene, og et omtrentlig «overslag over våre styrker og den befolkningsstyrke «som støtter dere her i kretsen, har hajdamakiene truk«ket sig tilbake i retning av jernbanestasjonen Nikopol«Apostolovo . . .» «Hvad oss angår — fortsatte kosakkene — har vi be«sluttet ikke å følge dem, men å trede i underhandling «med dere for å få fri gjennemgang på de områder dere «holder besatt. «For å opnå dette, samtykker vi i å nedlegge våbnene, «men la oss beholde våre hester, våre sadler, og om «mulig våre sabler.» Vår stab antok ikke disse betingelser, da den fullt vel forstod at en opsadlet hest og en sabel utgjorde kosakkens vesentlige utrustning, såvel for marsjen som for en kamp med fienden, især hvis fienden traff til å være, som revolusjonens tropper oftest var, en armé uten utdannelse, et råmateriale som ennu manglet den første utdannelse. Tilslutt opga kosakkdelegasjonen sablene, men fast­ holdt bestemt at de vilde beholde hestene og sadlene, idet de påberopte sig tradisjonen, som forbød kosakkene å vise sig igjen, enten i tjenesten, eller hjemme, uten sin hest og sin sadel. Og efter en rekke taktiske og andre betraktninger fant vår kommando å burde gi efter på dette punkt. Efterat enighet var opnådd, blev en del av kosakk-delegasjonen tilbake hos oss. *) Folkelige bevegelser, rettet mot jødene og ledsaget av myr­ der! og plyndring. — Hzl.

198

Møter for kosakkene Nikiforova —

Da de ukrainske hajdaniaki-tropper som trakk sig tilbake langs linjen Nikopol-Apostolovo, fikk vite at ko­ sakkene fra Don og Kuban gikk inn på å nedlegge våbnene for den revolusjonære front, tok de fra Apostolovo veien mot avsnittet Verchovtsevo-Verchne-Dnieprovsk. I to og en halv dag holdt man på med å avvebne kosakk-troppene, som var delt i 18 avdelinger, og førte dem til Alexandrovsk, hvor de blev proviantert, og hvor man for deres skyld holdt en rekke møter. I disse møter søkte den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk å vinne kosakkene for sine meninger og lot sine beste talere i kretsen optrede. Disse, som var meget revolusjonære i ord, sa sig å være « uforanderlig «vunne for revolusjonens arbeide og for dens formål: «arbeidets virkelige befrielse, avskaffelse av kapitalens «og politistatens åk.» Disse humbugmakere lovet kosak­ kene hel og full frihet, et rummelig selvstyre for kretsen Don og andre provinser som under Romanovs herre­ dømme blev undertrykket med alle midler og utgjorde en del av det «ene og udelelige» Russland, tyvenes og bedragernes «hellige» Russland. Noen talere deklamerte smukke fraser om den nasjo­ nale gjenfødelse i hver av disse undertrykte provinser, og dette uten minste skamfølelse, og tiltross for at der på disse møter var tilstede motstandere som utmerket godt visste, at alle disse smukke ord var i strid med de ledendes handlinger og at talerne, når de uttalte dem, løi frekt. Imidlertid lot kosakkene sig i almindelighet ikke på­ virke, tok lite hensyn til talene og lo fra tid til annen. Derefter tok anarkistene ordet, især Marie Nikifo­ rova, som sa til kosakkene at anarkistene lovet ingen noe, at de ønsket at menneskene skulde lære å kjenne sig selv, å forstå sin stilling under det nuværende slavesystem, at de kortsagt ønsket at menneskene selv skulde erobre sin frihet.

— taler og gjør sterkt inntrykk

199

«Men, før jeg går mer i enkeltheter med alt dette, må «jeg si dere, kosakker, at dere hittil har vært Russlands «arbeideres bødler. Vil dere vedbli å være det for frem«tiden eller vil dere endelig bli klar over den avskyelige «rolle dere har spillet og trede inn i arbeidernes familie, «denne familie dere til nu ikke har villet anerkjenne og «som dere, for en rubel fra tsaren eller for et glass vin, «alltid var ferdige til å korsfeste levende? . .» I dette øieblikk tok kosakkene, som var tilstede i et antall av flere tusen, sine papachi *) av og bøiet hodet. Marie Nikoforova talte videre. Mange av kosakkene hulket som barn. Og mange intellektuelle som var kom­ met fra Alexandrovsk, holdt sig nær anarkistenes taler­ stol og sa sig imellem: «Herregud, hvor de forekommer bleke og ynkelige «de taler, som representantene for den revolusjonære «komité og de politiske partier holder, ved siden av «anarkistenes taler og især Marie Nikiforovas!» Det var oss en glede å høre disse ord fra deres munn som alltid, siden år tilbake, hadde holdt sig borte fra oss. Men det var ikke med dette mål for øie at vi sa sannheten til kosakkene. Vi vilde bare at kosakkene skulde forstå sannheten og, idet de tok den til sig, frigjøre sig fra dem som hadde undertrykket dem, og i hvis tjeneste de, like fra de fjerne tider da de hadde nedsatt sig ved Don og Donets, ved Kuban og Terek, og til våre dager hadde gjort tjeneste som bødler overfor alle arbeidernes fri tiltak. Ja, kosakkene har alltid vært arbeidernes bødler. Mange av dem hadde allerede for­ stått, men andre fortsatte ennu skamløst å betjene sig av sine sabler og sine nagaiki mot arbeiderne. Under hele deres ophold i Alexandrovsk (de tilbragte ennu 5 dager der efter møtet), kom kosakkene hver dag i massevis til føderasjonens kontor og bad anarkistene ♦) Tsherkessiske høie luer. — Hzl.

200

Forbindelser knyttes. De 2 partier —

om nærmere oplysninger og svarte på spørsmål som disse stillet dem. Forbindelser blev knyttet. Endel kosakker efterlot sin adresse for å få tilsendt anarkistiske skrifter og korrespondere om spørsmål angående den sociale re­ volusjon. Kosakkene fra Kuban, især de fra seksjonen Labinski, var de ivrigste til å knytte disse forbindelser, og jeg vét at mange av disse kosakker lenge stod i flittig kor­ respondanse med våre anarkister, bad om forklaring på det eller det sociale organisasjonsspørsmål, og om å få tilsendt nye anarkistiske skrifter, og sendte hvad de kunde av penger. Kosakkene fra Don kom også med lignende anmod­ ninger til oss, men aldri i så stort antall eller med så stor interesse. Og det, på den ene side, fordi kosakkene fra Don var mindre fremskredne, og på den annen side fordi deres område var gjort til et kjetterbål, hvorpå reaksjonen vilde ofre revolusjonen. Mens de avvebnede kosakker var i Alexandrovsk foreslog den revolusjonære kommando dem å ta parti for revolusjonen mot general Kaledin. Mange av dem gikk inn herpå og erklærte sig rede til å gripe til våben og gå til den revolusjonære front. Man formerte dem efter sotnier og sendte dem til Charkov til forføining for general Antonov-Ovseenko, kom­ mandant over arméene i det sydlige Russland. Andre derimot erklærte at de ønsket å se sine barn og sine foreldre som de ikke hadde sett på 14 år, og for­ langte å vende hjem. Den revolusjonære kommandant tillot dem å reise. Men i virkeligheten sendte han dem til Charkov, hvor han lot deres hester ta fra dem. Jeg vil aldeles ikke dømme denne handling av den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk, ti i dette øieblikk å la opsadlede hester passere gjennem sonen for militære angrep på revolusjonen vilde vært å for­ råde revolusjonen. Hvad jeg og mine venner bebreidet

— handler jesuitisk mot kosakkene

201

bolsjevikene og de venstre-socialist-revolusjonære var bare én ting: å ha handlet like fra begynnelsen av sine underhandlinger med kosakkene, ikke som revolu­ sjonære, men som jesuiter, idet de avga løfter uten å holde dem. De kunde på den måte ha gjort revolusjo­ nens forsvar megen skade. Og forresten, denne skade hadde de gjort: ved å sende pansrete automobiler til lokalet for de anarkistiske møter, ved å holde opsyn med de revolusjonære organisasjoner i byene og lands­ byene, røbet allerede disse 2 partier, som behersket lan­ det, sine forbrytelser, partier som ikke var revolusjo­ nære i annet enn navnet.

KAPITEL 8

Den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk i Alexandrovsk

Mine iakttagelser og følgerne derav

Den front som var oprettet mot kosakkene på vei fra den ytre front til Saporoshje fantes ikke lenger. Man hørte ikke mere tale om kosakkene fra denne kant. Alle revolusjonære formeringer blev overført fra høire til ven­ stre bredd av Dniepr, til Alexandrovsk og de nærlig­ gende landsbyer. Da Bogdanovs stab var bestemt på å fortsette frem­ rykningen mot Krim, og byen Alexandrovsk således blev uten forsvar, var innbyggerne nødt til å organisere sig, og industriarbeiderne begynte å gjøre det. Under tilskyndelse av de der representerte partier, ga også den revolusjonære komité sig ikast med revo­ lusjonær virksomhet. Det var først en vilkårlig inn­ blanding i arbeidernes lokale liv, strenge og myndige ordrer, muntlige eller skriftlige. Den revolusjonære komité dristet sig også inn på om­ råder som angikk byen: den påla borgerskapet i Alexan­ drovsk en skatt på 18 millioner rubler. Der fant påny arrestasjoner sted som under samlingsregjeringen og den ukrainske Central-rada, og de som først blev arre­ stert var naturligvis høire-socialistene. (Man turde ennu

Fengslene. Blokken

203

ikke røre anarkistene på grunn av deres innflytelse i kretsene Guljaj-Polje og Kamyshevat). I komitéen selv hørte man oftere ordet «fengselskommissær»; fengslet inntok i virkeligheten allerede nu en av de viktigste plasser i den «socialistiske» organisasjon av livet. Jeg hadde mer enn en gang hatt lyst til å sprenge fengslet i luften, men jeg hadde ikke kunnet skaffe tilveie en tilstrekkelig mengde dynamitt eller skytebomull. Jeg hadde talt om det til den venstre socialist-revolusjo­ nære Mirgorodski og til Marie Nikiforova, men begge søkte forferdet å overlesse mig med arbeide for å hindre mig fra å tre i forbindelse med de røde garder som hadde betydelige reserver av sprengstoffer. Jeg tok imot det arbeide som den revolusjonære ko­ mité i Alexandrovsk lesset på mig og førte det til et godt resultat. Men å være et lydig trekkdyr og vite at der bak min rygg foregår gud vét hvad stemmer ikke med min karakter, — så meget mer som jeg ikke var noen ny­ begynner i revolusjonær virksomhet. Jeg kunde derfor ikke arbeide bare med det mål for øie å bli godkjent av øieblikkets «allvitende» og «allmektige». Jeg så klart og sikkert at samarbeidet med bolsje­ vikene og de venstre socialist-revolusjonære blev umulig for en revolusjonær anarkist, selv i kampen for revo­ lusjonens forsvar. Bolsjevikenes og de venstre socialist-revolusjonæres revolusjonære ånd begynte synlig å forandre sig: de søkte bare å beherske revolusjonen, å regjere, i ordets grove betydning. Efter lenge å ha studert deres virksomhet i Alexan­ drovsk, og tidligere i bøndenes og industriarbeidernes fylkes- og distriktskongresser, hvor de på denne tid var i flertall, forutså jeg at blokken av disse to partier var en innbildning, og at et av de to partier før eller senere måtte opta eller brutalt fortære det annet, da de begge

204

Anarkistene uten organisasjon

oprettholdt statsprinsippet og prinsippet om sin myn­ dighet over arbeidernes fri samfund. Det er så at arbeiderne, revolusjonens aktive ele­ ment, ikke i tide formådde å se denne tilbøielighet hos de politiske partier. De hadde en sådan tillit til alle revolusjonære at de ikke brød sig stort om å granske deres ideer nærmere eller vokte på deres virksomhet. Det var nødvendig hver gang å påkalle deres opmerksomhet og forklare hvad det gjaldt. Og hvem skulde gjort det, om ikke anarkistene! Men hvilke forbindelser hadde anarkistene på dette trin av den russiske revo­ lusjon med massen av arbeiderne? Det store flertall av dem som anså sig som ledere av anarkismen, var i dette øieblikk, om ikke lydige overfor de centrale myndigheter i den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk, så iallfall utenfor di­ rekte revolusjonær virksomhet, og hadde således liten innflytelse på revolusjonen. Således var det med de mest fremtredende anarkistiske syndikalister og kommunistiske anarkister (jeg taler ikke om de individualistiske anarkister, som dengang ikke fantes i Russland og især ikke i Ukraina). Noen anarkistiske grupper av bønder og industriar­ beidere tok ofte på egen risiko sine, visstnok sene, be­ slutninger, og kastet sig på alle fronter inn i den re­ volusjonære storm, hvor de gikk hederlig tilgrunne med sin glødende kjærlighet til revolusjonen og til sitt ideal. Men, dessverre! de omkom for tidlig og uten synderlig nytte for den anarkistiske bevegelse. Hvordan var dette mulig? For min del vét jeg bare ett svar: «Da de ikke var organisert manglet anarkis«tene enhet i handling.» Bolsjevikene og de venstre so­ cialist-revolusjonære derimot, drog i disse dager fordel av arbeidernes tillit til revolusjonen, idet de mot disses interesser systematisk satte sine parti-interesser. I et annet øieblikk, under andre forhold og omsten-

Venstre-partienes styrke. Høirepartiene

205

digheter, vilde de ikke ha vovet å erstatte det felles revo­ lusjonære arbeide med sine central-komitéers politiske kokebok. Men de stolte på at under de pågående begi­ venheter var der ingen til å avsløre dem: høiresocialistene lot sig dengang viljeløst føre av borgerskapet, og anarkistene var de eneste som kunde ha rettet arbeider­ nes krefter mot dette renkespill. Men vi, anarkister, hadde ikke til vår rådighet orga­ niserte krefter som var sig dagens spørsmål og proble­ mene bevisst. Bolsjevikene og de venstre socialist-revolusjonære var under den snedige Lenins ledelse opmerksomme på vår vanmakt og gledet sig over den; for det som ga statstilhengerne mot var den ene kjensgjerning, at vår mangel på organisasjon hindret oss fra å sette mot deres parti-interesser hele det arbeidende folks kraft, knyttet helt og holdent til den anarkistiske idé. De henvendte sig dristigere til massen og, lokkende dem med slag­ ordet: «Makten til de stedlige sovjetter», bygget de på arbeidernes bekostning op sin egen politiske makt som statsparti, idet de underordnet alt i det revolusjonære arbeide under denne makt, og først og fremst arbeiderne selv, som såvidt hadde brutt sine lenker, men ennu ikke var helt frigjort for dem. Ved sitt samarbeide med borgerskapet i det øieblikk da alle arbeidere var mot dette samarbeide, bidrog de høire socialist-revolusjonære og de menshevikiske socialdemokrater til bolsjevikenes og de venstre socialist-revolusjonæres fremgang. I dette øieblikk fornektet arbei­ derne ennu ikke de høire socialist-revolusjonære. De nøiet sig med å utvide deres programmer, mens disse, for ikke å være alene om å bære ansvaret for sitt kamerat­ skap med borgerskapet, og sin godkjennelse av den kon­ stituerende forsamlings lovlige myndighet, o. s. v., o. s. v., søkte å trekke arbeiderne med sig i dette renkespill. Alle disse idéer som blev forsvart av høire-social-

206

Revolusjonen trues, ikke minst av blokken

istene, var i sig selv uantagelige for arbeiderne. Dess­ uten arbeidet høire-socialistene på denne tid allerede ty­ delig mot revolusjonen. Som følge av alt dette foretrakk arbeiderne bolsjevikene og de venstre socialist-revolusjo­ nære. Dette fremkalte mistro og førte til en fiendtlig holdning blandt arbeiderne overfor høire-socialistene. Dette for revolusjonen tragiske forhold var kjent av enhver revolusjonær anarkist som under sitt direkte re­ volusjonære arbeide hadde arbeidet i inderlig forening med landsbyenes og byenes arbeidere og delt denne virk­ somhets fremgang og villfarelser med dem. Urolig over således å se at den bolsjevik-venstresocialist-revolusjonære blokk ikke var den revolusjonære samling som trengtes ved det avgjørende sammenstøt mellem arbeidet på den ene side og kapitalen og regje­ ringsmakten på den annen, — et sammenstøt, som er uundgåelig for de revolusjonære som uten å spare sig har satt sine krefter og sitt liv inn på å fremkalle det, og som de må strebe efter å fremkalle, — blev jeg mer og mer dypt overbevisst om at bolsjevikene og de ven­ stre socialist-revolusjonære vilde trekke sig tilbake likeoverfor den reaksjon, som høire-socialistene i dette øie­ blikk representerte sammen med borgerskapet, eller også innbyrdes ødelegge hverandre for å erobre den første plass ved makten; men at de i intet tilfelle vilde bringe revolusjonen den hjelp den trengte for å utvikle sig fritt i skapende arbeide. Overbevist herom, samlet jeg noen kamerater av den anarkistiske føderasjon i Alexandrovsk (som bragte med sig noen industriarbeidere og soldater som sympatiserte med våre ideer) og mine kamerater i avdelingen fra Guljaj-Polje, og meddelte dem, med døden i hjertet, min frykt for revolusjonen, som, efter min mening, truedes med døden fra alle kanter, og ganske særlig fra den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk. Jeg sa til mine kamerater at det vilde vært bedre

De politiske partier vil knuse folket. Planer

2ff7

for revolusjonen at bolsjevikene og de venstre-socialistrevolusjonære ikke hadde dannet blokk; ti ingen av de­ res ideer kunde stanse dem i deres ønske om å ta makten over revolusjonen, hvilket uundgåelig måtte føre til uenighet mellem dem, og ved deres indre kampe gjøre revolusjonen uhyre skade. «Man ser allerede — sa jeg til mine venner — at det «ikke er folket som nyder godt av friheten, men de «politiske partier. Den dag er ikke langt borte, da fol«ket vil være fullstendig knust under disse partiers støv«lehel. Det er ikke de politiske partier som vil komme «til å tjene folket, men folket de politiske partier. Vi «ser allerede nu at i de spørsmål som berører folket, «blir dets navn bare nevnt, mens alle avgjørelser treffes «direkte av de politiske partier. Folket har bare å rette «sig efter hvad regjeringene sier til det!» Efter at jeg således hadde gjort rede for mine inn­ trykk, og for min dype overbevisning om at det var på tide å forberede oss til kamp mot disse partiers fore­ tagender, fremla jeg, ikke mer for alle kameratene, men bare for en liten intim gruppe av anarkister, de planer jeg hadde utarbeidet siden juli—august 1917, og som jeg allerede delvis hadde virkeliggjort under arbeidet med organisasjon av bøndene. Disse planer kunde sammen­ fattes således: så sant bøndene streber efter å være sine egne herrer, må vi nærme oss deres uavhengige lokale organisasjoner, forklare dem alle skritt socialistcne har tatt for å nå makten, og si dem at den revolusjon de hadde gjort bebudet noe ganske annet: den bebudet arbeidernes rett til friheten, og til det fri arbeide og utelukket ethvert tilløp til formynderskap fra regje­ ringsmaktens side over arbeiderne. Når man ønsker det, kan man alltid nærme sig bøn­ dene: det er tilstrekkelig å slå sig ned blandt dem og arbeide med dem ærlig og vedholdende. Når de av uvidenhet søker å få istand noe, hvad det nu kan være,

208

Fortrolig samtale. Beslutning

som kan forvandle sig til en organisme som er skadelig for utviklingen av et fritt samfund, må man forklare og overbevise dem om at det de vil gjøre vil bli en tung byrde for dem selv og foreslå dem noe annet som, på samme tid som det svarer til deres behov, ikke stri­ der mot den anarkistiske idé. «Vårt ideal er meget rikt og kan i mange dele straks «virkeliggjøres av bøndene til den største fordel for dem.» Mine andre planer var av en ganske annen beskaf­ fenhet og grenset til sammensvergelse. Jeg talte ikke derom til kameratene samme dag, men forberedte uten ophold medlemmene av den anarkistisk-kommunistiske gruppe i Guljaj-Polje på dem, i håp om at vi der, hvor gruppen, takket være dens intense arbeide hadde knyttet bånd mellem sig og befolkningen, snart skulde kunne gå til virkeliggjørelsen av disse planer. Som anarkistrevolusjonære stridende vil vi føres dertil av omstendig­ hetene, som, av en rekke grunner, vil slå ned på revo­ lusjonen. I løpet av denne fortrolige samtale med kameratene fra Alexandrovsk, besluttet jeg å forlate den revolusjo­ nære komité og vende tilbake til Guljaj-Polje med hele min avdeling. Samme dag møtte jeg kamerat Mirgorodski (venstre socialist-revolusjonær) og innbød ham til å spise mid­ dag med mig på føderasjonens restaurant. Da han kom, kunde jeg ikke la være å si ham at jeg neste dag vilde meddele den revolusjonære komité at min avdeling trakk mig tilbake fra komitéen og ikke vilde sende noen annen til den i mitt sted. Kamerat Marie Nikiforova og flere andre kamerater av føderasjonen bad mig om ikke å gjøre det så brått. Mirgorodski forsøkte likeledes å overtale mig; men jeg kunde ikke ta tilbake en beslutning som var fattet i forståelse med min avdeling, og som det bare stod til-

Machno forklarer sine grunner

209

bake å formulere offisielt, forat ikke komitéen skulde fortolke den på en gal måte. I den anarkistiske føderasjon var ikke alle bekjent med min beslutning, og da de hørte den, bad de mig forklare grunnen og hensikten med at jeg reiste fra den revolusjonære komité. Der var i dette øieblikk også til­ stede i føderasjonen noen industriarbeidere, som sympa­ tiserte med de venstre socialist-revolusjonære. De trengte især inn på mig for at jeg skulde forklare hvorfor jeg forlot den revolusjonære komité og byen Alexandrovsk. Jeg måtte da gjenta hvad jeg allerede hadde forklart for noen kamerater. Jeg sa dem at efter min mening var den bolsjevikvenstre-socialist-revolusjonære blokk allerede utsatt for å sprenges, og det på et tidspunkt da den såvidt hadde dannet sig. Grunnen var, mente jeg, på den ene side den historisk-filosofiske forskjell mellem den socialist-revo­ lusjonære teori og marxismen og, på den annen side, for­ fengeligheten, som drev partiene til å søke å fortære hverandre i deres ubeherskedc ønske om å lede revolu­ sjonen. «Det forekommer mig ganske klart at den dag ikke «er langt borte da disse to partier, som nu hersker over «landet, vil trette og slåss inntil de utrydder hverandre «og trekker revolusjonen og alt det beste i den med i «sitt fall. «Hvorfor pokker skal jeg bruke op mine krefter her, «mens jeg på landet ser begynnelsen til den virkelige «revolusjon? Bøndene begynner å bli sig selv bevisst, «de viser sin vilje til å kjempe for sitt rettferdighets«ideal, man må hjelpe dem!» — skrek jeg rasende, mens kameratene blev mer og mer forundret. «Jeg vil ikke si, kamerater, at dere alle skal gå ril «bøndene. Jeg forstår dere godt. Dere er vant til byen «og knyttet til industriarbeiderne. Arbeid her, men husk «på at her går revolusjonen over fra direkte aksjon til 14

210

Kameratenes syn på stillingen

«ordrer og påbud fra de revolusjonære komitéer, mens «dette ikke vil la sig gjøre så lett i landsbyene. Der nede «lever revolusjonens sjel, her kontrarevolusjonens. Bare «en intens organisasjon av landsbyenes revolusjonære «krefter vil kunne hindre revolusjonen fra å bli ofret.» Mine anarkistiske kamerater og deres venner som sympatiserte med de venstre socialist-revolusjonære svarte mig at fremtiden vilde vise oss hvordan det der­ med forholdt sig, og at for øieblikket den bolsjevikvenstre-socialist-revolusjonære blokk ikke avvek fra in­ dustriarbeidernes og bøndenes revolusjonære vei: «Den «holder fast ved denne vei. Arbeidernes flertall ser det «og støtter blokken på denne vei. Å agitere mot denne «blokk eller fremkalle et oprør vilde derfor være å rydde «veien for en tilbakevenden til Kerenskis halv-borgerlige «herredømme, eller, ennu værre, styrke den ukrainske «Central-rada, som nesten fullstendig snek sig unda kam«pen for arbeidernes sociale frigjørelse — det vilde være «å begå en forbrytelse mot selve revolusjonens idé. «Vi beklager — sa mine kamerater — din holdning «mot den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk, «og det skulde glede oss om du så anderledes på dette «spørsmål. Du sier dog stadig selv at de revolusjonære «alltid må være der hvor folket er, for å utvide, utdype «og utvikle revolusjonen. «Inntil nu har både du og vi handlet således. Hvad «er det som hindrer oss i å fortsette? Alle vét vi, at «hvis den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk «skulde vike av til høire, eller hvis den forsøkte å stanse «arbeiderne før de hadde nådd sine mål — friheten, lik«heten og det uavhengige arbeide, vilde vi øieblikkelig «gå til kamp mot den. Og da vilde alle arbeidere se og «forstå at vi har rett i å reise oss mot bolsjevikene og «de venstre socialist-revolusjonære.» Jeg husker at Marie Nikiforova og alle de venner som arbeidet med henne der i byen ganske særlig for-

Lenins hensikt. Telefonbeskjed fra Guljaj-Polje 211 svarte dette standpunkt. Marie Nikiforova anførte flere ganger kamerat A. Karelin’s navn, idet hun sa at før hun forlot Petrograd hadde hun lenge overveiet dette spørsmål sammen med ham, og at han hadde sagt at det var den beste holdning vi kunde innta overfor den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære regjering. Disse mine kameraters, skjønt på en måte riktige, argumenter rokket mig dog ikke. Jeg var dypt over­ bevist om at blokken ikke kunde holde sig lenge. For­ uten dem jeg allerede har nevnt, var der andre tegn som pekte i samme retning. Lenin handlet uten enhver kon­ troll, ikke bare av det venstre socialist-revolusjonære parti, bolsjevik-partiets allierte, men endog av dette siste, hvis leder og skaper han var. Efter selv å ha organisert bøndene i Guljaj-Polje og dens krets, utenfor enhver bolsjevik- eller venstre-socialist-revolusjonær påvirkning, trakk jeg viktige slutninger av denne kjensgjerning. Jeg forstod i virkeligheten Lenins hensikt, nemlig å gjøre de socialist-revolusjonæres venstre fløi (hvoriblandt der ikke fantes et eneste medlem av de socialistrevolusjonæres oprindelige kjerne) til et leketøi i sine egne hender. Derfor avholdt jeg mig fra å svare mine kamerater og sa dem bare ennu en gang at jeg tross alt vilde vende tilbake til Guljaj-Polje. Mens vi talte om den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk og revolusjonens fremtid, som denne blokk vilde ha makten over, lot post-kommissæren mig bringe en telefonbeskjed fra Guljaj-Polje om at agenter for den ukrainske Gentral-rada var kommet til GuljajPolje, og at de, på samme tid som de erklærte sig for å være tilhengere av sovjettene, førte en energisk propa­ ganda for å få de fra den ytre front hjemkomne soldater til å organisere hajdamak-kurenier ) * i Guljaj-Polje og *) Kosakk-landsbyer. — Hzl.

212

Michajlovitsh’ tilbud

dens krets, og at chauvinistene allerede hadde gitt sig til å danne en slik organisasjon. Denne meddelelse, undertegnet M. Shramko, hjalp mig til å komme fra den revolusjonære komité i Alexan­ drovsk og til å påskynne min avreise til Guljaj-Polje. Efter å ha redigert min offisielle tilbakekallelse, ut­ ferdiget av avdelingen fra Guljaj-Polje, gikk jeg til den revolusjonære komité for å overlevere rette vedkom­ mende dette dokument og si farvel. Komitéen mottok min tilbakekallelse ugunstig og ar­ beidsutvalget misbilliget den, men i måteholdne uttrykk. Da jeg hadde forklart dem grunnene til min hurtige tilbakevenden til Guljaj-Polje med hele avdelingen, bad kamerat Michajlovitsh, formann i den revolusjonære komité, mig om å gå med ham inn i et sideværelse og tilkjennega mig der sin store glede ved å se mig vende tilbake til Guljaj-Polje. «Deres nærvær i Guljaj-Polje, kamerat Machno, er i «dette øieblikk mer enn uundværlig. Dessuten vét De «allerede, antar jeg, at vi, overensstemmende med en «plan fra centrum, tenker på å dele distriktet Alexan«drovsk i to administrative enheter, og det er foreslått «at den ene av dem skal organiseres under Deres ledelse «i Guljaj-Polje, kamerat Machno!» Jeg svarte min «velgjører» at denne idé ikke fristet mig, at den ikke falt sammen med mitt syn på frem­ tiden og revolusjonens utvikling. «Men forresten, tilla jeg, gjelder det der først og «fremst om deres fremtidige fremgang, ikke sant?» «Men vår fremgang er sikret. Alle industriarbeidere «og alle bønder er med oss, og de sitter inne med alt og «overalt», ropte min kollega fra igår. «Det er sant! Har De lest den telefon-beskjed, jeg «nettop har mottatt fra Guljaj-Polje? Har De forstått «hvad den inneholder?» svarte jeg. «Javist!»

Machno og avdelingen forlater Alexandrovsk

213

«Det er da bedre å utsette vår samtale til senere, og «nu uten ophold gi stasjonsmesteren i Jekaterinoslav «ordre om å sette op til klokken 4 et tog som kan ta «imot avdelingen fra Guljaj-Polje.» Ordren blev straks gitt. Jeg underholdt mig ennu noen øieblikke med «kame­ rat» Michajlovitsh, anarkistinnen Marie Nikiforova, og andre medlemmer av komitéen. Jeg talte til dem om den revolusjonære begeistring hos befolkningen, som al­ lerede var beredt til å kjempe. Efter derpå å ha tatt avskjed med dem, begav jeg mig på vei til stasjonen, hvortil medlemmene av den revolusjonære komité kom i bil noen minutter efter mig og anarkistinnen Marie Nikiforova tilhest. De kom for å si farvel til mig og være tilstede ved avdelingens avreise. Jeg vekslet noen ord med de ledende i den revolusjo­ nære komité. Derefter istemte avdelingen den revolu­ sjonære sang, *) og toget satte sig i bevegelse. ») Anarkistenes marsj. — Hzl.

KAPITEL 9

Ophevelse av «Semstvoen» som territorial enhet

Medlemmene av sovjet opretter en revolusjonær komité Vi søker efter pengemidler for revolusjonens behov

Under vårt fravær, mens de mest energiske av de revolusjonære bønder og de anarkistiske eller sympatiserende industriarbeidere var borte, fikk Guljaj-Polje besøk av Gentral-radaens agenter: det var grunneiere fra Guljaj-Polje som under krigen hadde fått underløitnants rang, og som nu var sendt ut på landet og til landsbyene for der å preke om et uavhengig Ukraina, støttet av hajdamakiene og kosakkene. Vi kom til Guljaj-Polje om natten, og straks, samme natt, fikk jeg vite av soldater som kom fra fronten at de hadde hatt et almindelig møte, hvor radaens agenter hadde tatt ordet for å bekjentgjøre at Central-radaens tropper samledes i Podolien og omkring Kijev, og at de var beredt til kamp. Disse agenter opfordret derefter soldatene fra fronten til å organisere sig på stedet og tilrive sig makten i denne fri krets. For å påvirke forsamlingen forela en viss Vulfovitsh, som kalte sig maximalist og soldat fra fronten, for for­ samlingen flere anonyme brev, som bekreftet at der i Guljaj-Polje og omegn fantes en forening som i for­ nødent fall kunde sørge for utgiftene ved en organisa­ sjon av soldatene fra fronten, o.s.v., o.s.v. Jeg nølet ikke et eneste øieblikk med å arrestere

Vulfovitsh og Althausen arresteres

215

«maximalisten» Vulfovitsh. Klokken 1 om morgenen søkte jeg kamerat Kalashnikov, sekretær i den anar­ kistisk-kommunistiske gruppe, og efter i forening med ham å ha fått samlet noen kamerater, drøftet vi sammen alt det som soldatene fra fronten hadde sagt mig. Der­ efter gikk vi til «maximalisten» Vulfovitsh’ bolig og arresterte ham. Han protesterte og erklærte at han påkalte den anar­ kistisk-kommunistiske gruppe (han visste at jeg fra min revolusjonære tillitspost fra tid til annen sendte gruppen rapporter, og at vi i forening avgjorde om mine hand­ linger ikke var i strid med den opgave vi i fellesskap hadde påtatt oss, dengang vi besluttet å delta i de kom­ munale komitéers arbeider, hvis det blev så at arbeiderne sendte oss dit). Han var overbevist om at man vilde bebreide mig hans arrestasjon. Derefter sa jeg ham at han vilde bli satt i frihet igjen når vi fikk vite hvem det var som, under det av soldatene fra fronten avholdte møte, hadde levert ham de anonyme brever hvor der var tale om at der i Guljaj-Polje og omegn fantes en forening som satt inne med pengemidler til å organisere tropper for den ukrain­ ske Central-rada. Da protesterte «maximalisten» Vulfo­ vitsh ikke mer og lot sig føre bort. Han sluttet snart med å kjekke sig og sa mig at brevene var levert ham en time før møtet av borger Althausen, hotelleier i Gul­ jaj-Polje og onkel til lokkespionen Naum Althausen, kjent fra vår gruppes prosess. Borger Althausen blev også øieblikkelig arrestert. Jeg forklarte ham grunnen og sa ham at han, sammen med Vulfovitsh, av sovjet vilde bli overgitt til schodforsamlingen av bønder og industriarbeidere i GuljajPolje for å dømmes av denne. Borger Althausen forstod at begivenhetene tok en alvorlig vending. Sc/zod-forsamlingen vilde forlange op-

216

Hvorfor de frigies

gitt detaljer om det hemmelige finansagentur for den ukrainske Central-rada som skulde finnes i kretsen. Og han foretrakk å tilstå hele sannheten uten å nøle lenger. Det jødiske samfund i Guljaj-Polje hadde, sa han, av frykt for de ukrainske chauvinister besluttet å nærme sig dem med finansiell hjelp, så at de ukrainske nasjo­ nalister, i tilfelle av seier, skulde vite at jødene støttet Ukraina og dem som kjempet for det. Han tilla straks: «Forstå mig rett, borger Machno, der er i dette intet «som kan skade revolusjonen. Det kunde bare skade «vårt samfund, for det må betale disse penger av sin «egen lomme.» Og han pekte på sin venstre lomme. Våre kamerater i sovjet av representanter for bøn­ dene og industriarbeiderne skyndte sig, så snart de hørte at der var noe påferde i Guljaj-Polje, å slutte sig til oss. De blev forarget over å høre hvad det jødiske samfund hadde gjort, og forlangte at man skulde arrestere og forhøre alle dets ledere for å få vite sannheten om deres skammelige opførsel overfor Guljaj-Polje. Da jeg innså hvilket hat kjennskapet til denne jø­ denes handling vilde fremkalle hos den ikke-jødiske be­ folkning i Guljaj-Polje, bestemte jeg mig for at affæren ikke skulde bli kjent. Jeg rådet derfor til at man skulde nøie sig med å forhøre Althausen og derefter avgi en detaljert rapport til .sr/iod-forsamlingen av bønder og in­ dustriarbeidere og be dem ikke gjøre hele det jødiske samfund ansvarlig for en handling som bare kunde tilregnes et litet antall av dem. Kameratene i sovjet, som hadde tillit til mig og visste at jeg var ute av stand til noe slikt som utpresning ved hjelp av trusler om avsløringer, billiget mine forslag. «Borgerne» Vulfovitsh og Althausen blev da straks frigitt . .. . Ved denne .?cAoc/-forsamling av bønder og industri­ arbeidere burde den vært tilstede som måtte ville skrive

Affæren gjøres op. «Semstvoen'» avskaffes

217

den sanne og autentiske historie om Guljaj-Polje og dens fryktelige reisning, enestående i revolusjonens annaler, en reisning som, efter å være begynt blandt de under­ trykte bønder i Guljaj-Polje, med tilslutning av alle kretsens arbeidere, i svar på forsøket på å slå den ned utviklet sig til en veldig revolusjonær bevegelse, som ennu ikke er bragt til ro, dessverre! Han burde, sier jeg, ha vært tilstede der for å over­ bevise sig om det alvor og likeledes den store klokskap, hvormed arbeiderne behandlet et spørsmål, som i andre deler av Ukraina ufeilbarlig vilde ha fremkalt pogromer og mord på de fattige og uskyldige og gjennem århundreder i Russland og Ukraina uten ophør forfulgte jøder. Det er så at referentens holdning hadde noen betyd­ ning, skjønt han på ingen måte søkte å forminske spørs­ målets rekkevidde, men klart fremholdt alle dets farlige sider. Forsamlingen besluttet å overlate det jødiske sam­ fund til dets egen samvittighet og, for denne gang, nøie sig med å irettesette lederne, med forbehold om å handle anderledes i gjentagelsestilfelle, og da å overlevere dem til en revolusjonær domstol. Således blev denne sak opgjort Jødenes rett til å delta i alle sovjet-kongresser, i alle forhandlinger og i alle avgjørelser blev ikke derved i noen henseende for­ minsket. Man anerkjente uten forskjell enhvers rett til fritt å uttale sin mening, forutsatt at alle anerkjente og: respekterte retten til å slå ned alt som var skadelig for den sociale revolusjons utvikling, for det gryende sam­ fund krevet av alle store anstrengelser og tunge opofrelser. Inntil denne tid hadde man i Guljaj-Polje hatt en territorial enhet kalt semstvo, men dette uttrykk blev ikke mer benyttet; det var blitt endelig avskaffet av sovjet som, efter å ha tilegnet sig alle sociale funksjoner,

218

Sovjet opretter en revolusjonær komité

i forståelse med bøndenes schod hadde oprettet en revo­ lusjonær komité med det hverv å sørge for undervis­ ningen og for fordelingen av de revolusjonære strids­ krefter. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe, de få venstre-socialist-revolusjonære i kretsen, de ukrainske so­ cialist-revolusjonære, som var gruppert omkring Prosvit' *) og lededes av agronomen Dmitrenko, blev alle innbudt til å ta del i denne komité. Hvad bolsjevikene angår, fantes ingen sådanne enten i Guljaj-Polje eller i kretsen. Når sovjet oprettet en revolusjonær komité, var det resultatet av henstillinger fra den anarkistiske gruppe. Som uavhengig revolusjonær enhet, — såvidt uavhengig­ het var mulig sålenge den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk eksisterte, — ga den revolusjonære komité oss i hende et middel til sikrere å fullstendiggjøre bøndenes organisasjon. Våre krefter var i dette øieblikk ikke tilstrekkelige til at vi kunde vende oss mere bestemt til industriarbeiderne i byene, og dess­ uten hadde vi ennu en forfengelig tro på våre anarkist­ iske kamerater i byene. Hen i været, uten i minste måte å holde regning med de revolusjonære begiven­ heter, holdt disse kamerater ufruktbare diskusjoner, ska­ delige for det anarkistiske arbeide. For å hjelpe på denne tingenes tilstand blev det et spørsmål for sovjet, til hvilket av sine medlemmer man skulde betro ledelsen av komitéen. Og sovjet, som ikke vilde ha annet enn en anarkist i spissen for denne komité, utpekte mig, skjønt jeg ikke brød mig større om det. Jeg visste at hvor jeg så befant mig, vilde komitéen i sin handlemåte følge den linje som blev angitt av den anarkistisk-kommun­ istiske gruppe, overveiet og bestemt av sovjet og den revolusjonære komité og billiget av befolkningen. Efter lange diskusjoner endte jeg allikevel med å motta denne *) Organisasjon til fremme av folkeoplysning. — Hzl.

Shramko. Den revolusjonære komités funksjoner 219

kamppost, i spissen for den revolusjonære komité, oprettet med avgjørende aksjon for øie. Efter min uttredelse av sovjet, vilde man betro le­ delsen derav til kamerat Maxim Shramko, som ikke var innskreven i noe parti og hadde vært formann for semstvoenes råd (en post som jeg bestemt hadde avslått, og som, da den gjentagende var tilbudt mig av bøndene, hadde bragt mig til å flykte fra Guljaj-Polje da val­ gene fant sted). Efterat jeg hadde forlatt Guljaj-Polje, samlet Shramko en røverbande og begav sig til Kossovtse-Tichomirovo’s eiendom (2 verst ) * fra GuljajPolje), som på mitt initiativ var blitt ekspropriert med tanke på å oprette et hjem for foreldreløse. Han plyndret bibilioteket, som var meget verdifullt, og hvorav man senere bare kunde finne igjen halvparten, og bortførte like til vinduene. Denne bedrift nedsatte ham i bøn­ denes øine, som til da hadde hatt stor aktelse for ham. Man påla ham å opta fortegnelse på pomeshtshikienes eiendomme for å istandbringe lister over de fordelinger, som skulde foretas til våren. Hvad angår ledelsen av sovjet, blev den betroet til Luk Korostelev, tidligere aktivt medlem av vår gruppe, som var vedblitt å sympatisere med den efter revolu­ sjonen. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe androg om at den revolusjonære komités funksjoner måtte bli klart og bestemt angitt. Komitéen erklærte overfor hele befolk­ ningen at den fornemmelig vilde beskjeftige sig med arbeidernes revolusjonære organisasjon for å forene dem alle i kampen for revolusjonens oprettholdelse, utvikling og seier, angrepet som den var fra alle kanter av sine fiender, som søkte å redusere den til å gjøre tjeneste som et passivt redskap i henderne på de politiske partier, som kjempet for å sette sig i besiddelse av makten. *) 1 verst = 1067 meter.

220

En avvebning. Vabnene føres til Guljaj-Polje

Den anarkistisk-kommunistiske gruppe forlangte da at man skulde avvebne den bataljon av det 48. berdianske regiment som var lagt i kantonnement i Orechovo (35 verst fra Guljaj-Polje) og bestod av tilhengere dels av general Kaledin, dels av den ukrainske Central-rada. Den revolusjonære komité var ennu for svak til et så­ dant foretagende (den anarkistisk-kommunistiske gruppe visste det), men holdt uten betenkning på gruppens idé. Gruppen blev så enig med den anarkistiske føderasjon i Alexandrovsk. De begav sig, hver fra sin kant, til Ore­ chovo og avvebnet betaljonen. På denne tid blev anarkistenes handlinger beundret av den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokks revolusjonære myndigeter. General Bogdanov, kommandant for blokkens arméer, jublet, sa man, og ventet utålmodig på at man skulde bringe alle våben som var tatt fra bataljonen, om ikke til ham selv, så iallfall til den revolusjonære komité i Alexandrovsk, dette så meget mer som anarkistinnen Marie Nikiforova, som hadde tatt del i avvebningen, fremdeles vedblev å være medlem av denne komité. Men således gikk det ikke. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe i Guljaj-Polje forfulgte siden juli måned 1917 bestemt sin plan om å vinne bøndenes tillit, og å oprettholde og utvikle hos dem den frihets- og uavhengighetsånd, som dens beste medlemmer — for størstedelen døde — hadde forsøkt å bevare gjennem 12 år. Nu da man kunde tale åpent, kunde gruppen for­ kynne sitt ideal med en apostels overbevisning og hårdnakkethet, i et enkelt og klart sprog, forståelig for bøn­ dene, uten å ta sin tilflukt til tidligere års avsvekkede og tåkede uttrykk. Den strebte efter å nå målet for sine anstrengelser og virkeliggjøre sine lengsler. Den fant øieblikket gunstig for å oprette vebnede arbeider-

Kampberedskap. Man søker råd i Gidjaj-Polje

221

kådrer, uten hvilke den aldri kunde få bugt med sine tallrike fiender. Med tilslutning av den anarkistiske føderasjon i Alexandrovsk, — blev alle disse våben: ge­ værer, kastebomber, kulesprøiter, ført til Guljaj-Polje og offisielt stillet til forføining for den revolusjonære komité. I Guljaj-Polje og på landet og i landsbyene i omegnen blev arbeiderne mer og mer bestemte. De sendte repre­ sentanter til Guljaj-Polje med erklæring om at alle, unge og gamle, var beredt til å gripe til våben og forsvare sin frihet og uavhengighet mot enhver makt, også mot den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokks re­ volusjonære regjeringsmakt, hvis blokken noensinne falt på å gripe inn i de nye livsformer som bøndene utarbei­ det fritt imellem sig. Som leder av den revolusjonære komité skulde jeg, forekom det mig, hvis komitéen hadde vært av samme type som de revolusjonære komitéer ellers på denne tid, utelukkende ha beskjeftiget mig med dens affærer. Nu, hver dag og to og tre ganger om dagen, fikk jeg av den anarkistisk-kommunistiske gruppe anmodning om å tale med representanter for bøndene i en eller annen landsby eller endog en hel krets om forskjellige spørs­ mål. Disse bønder, som undertiden var kommet til Gul­ jaj-Polje i personlige anliggender, undlot ikke å frem­ stille sig der hvor gruppen holdt til for å få beskjed om ting som gruppen ennu ikke hadde rukket å få spredt oplysning om ved sine propagandister, som be­ søkte hele kretsen. Vi utarbeidet i fellesskap planer for, hvor det vilde være heldig å begynne det og det arbeide, og hvorledes man kunde bringe det til et godt resultat tiltross for myndighetene. «Hvor herlig!» — utbrøt f. eks. bøndene, når de en dag kom inn på gruppens kontor, til den revolusjonære komité, eller til sovjet av representanter for bøndene og

222 Arbeidet vokser. Hvorledes skaffe penger? En —■ industriarbeiderne. «Vi begynner virkelig å føle frihe«ten i oss og omkring oss.» Og deres glede var stor. Arbeidet vokste efter en veldig målestokk. Men pengemidler manglet fullstendig. Denne situasjon beskjeftiget oss meget, noen av mine kamerater og mig, for organisasjonen av stridskrefter medførte i begynnelsen ikke små utgifter. Jeg visste at vi bare behøvde å henvende oss til den revolusjonære komité i Alexandrovsk for å få dekket alle våre utgifter, men dertil kunde jeg ikke beslutte mig, hverken i grup­ pens eller i mitt eget navn, for jeg hadde satt mig til mål å skape en revolusjonær enhet av bøndene, en enhet som var fullstendig uavhengig av ethvert politisk parti og især av enhver regjeringsinstitusjon. Først efter lang betenkning besluttet jeg mig til å foreslå for gruppen følgende. Der fantes i Guljaj-Polje en handelsbank, hvis beholdninger var blitt overført til statsbanken i Alexandrovsk, men som dog fortsatte sine løpende forretninger, i håp om å kunne fortsette sin virk­ somhet også efter oktoberrevolusjonen» Man kunde fo­ reslå den å avgi en viss sum til bestridelse av den re­ volusjonære komités behov. Denne plan blev overveiet i nesten 8 dager. Gruppen var imot den av prinsipp. Jeg hadde den største møie av verden med å opnå at den ikke skulde hindre mig fra å forelegge spørsmålet for den revolusjonære komité. Jeg lovet gruppen å overta ethvert ansvar i tilfelle han­ delsmennene nektet å gi sig med det gode. Gruppen ga mig sitt samtykke, men minnet mig om at efter dens lover kunde den forlange av mig at jeg skulde opgi min stilling i den revolusjonære komité og i sovjet for å innskrenke mig til gruppens arbeide. Dertil hadde jeg alltid vært rede. Det var endog det punkt som jeg hadde holdt mest på, da vi diskuterte paragrafene om gruppens enhet og medlemmenes plikter mot den.

— plan forelegges for de forskjellige —

223

Efter å ha fått formelt løfte av gruppen om at de medlemmer av gruppen som var med i den revolusjonære komité ikke skulde svikte mig, når jeg forlangte 250000 rubler av handelsmennene til bestridelse av den revolu­ sjonære komités utgifter (et forslag som jeg vilde ha godkjent av den revolusjonære komité og av sovjet), sammenkalte jeg den revolusjonære komité og eksekutivkomitéen for sovjet av representanter fra industri­ arbeiderne og bøndene. Jeg åpnet møtet med å oplyse at der gikk rykter om at den ukrainske Central-rada stod i fredsunderhandlinger med tyskerne, og at bolsjevikene, som i dette spørs­ mål var uenige med sine kolleger i regjeringen, de ven­ stre socialist-revolusjonære, hadde skyndt sig å slutte fred med den tyske keiser på vilkår som var til skade for Central-radaen og for dem selv . . . «Det er så, sa jeg videre til forsamlingen, at denne «fremstilling må undersøkes nærmere, og den vil bli det «i de nærmeste dager; men personlig kan jeg med full «sikkerhet bekrefte, at den ukrainske Central-rada alle«rede har sluttet dette vanærende forbund med den tyske «og den østerrikske keiser, Wilhelm og Karl.» (NB. — Jeg hadde fått brever fra Odessa og Chotin, medbragt av en kamerat, som bekreftet denne nyhet.) «Se her har vi revolusjonens avgjørende øieblikk. «Seiren vil tilfalle den, som holder sig rede ... Vi må «bevebne oss fra issen til fotsålen og bevebne hele be«folkningen, ellers vil Central-radaen og bolsjevikene, «ved sitt forbund med keiserne, drepe revolusjonen. Vi «må forberede oss på å motstå angrepet, knuse det og «således redde våre erobringer. «Vi må slå ut av tanke ethvert kompromiss, enhver «avhengighet av den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjo«nære blokk’s revolusjonære myndighet, ganske som vi «har gjort det likeoverfor Central-radaen og Kerenskis

224

— organisasjoner, og begrunnes —

«forbund med borgerskapet. For å lykkes hermed, må «vi handle uavhengig på alle revolusjonens fronter.» Jeg forklarte derefter at vi hadde bruk for penger, og at man i distriktet Alexandrovsk’s revolusjonære ko­ mité vilde være meget tilfreds, hvis vi henvendte oss derom til dem, men at dette vilde være skjebnesvangert for oss, for først da vilde distriktets myndigheter be­ slutte sig til angrep på vår frihet og vår uavhengighet. «Men vi har bruk for penger, og disse penger finnes «her, i Guljaj-Polje, eller man kan iallfall få dem gjen«nem Guljaj-Polje, uten på noen måte å gi myndighetene «noen tanke om at vi ser op til dem, at vi har bruk «for dem, og at vi snart skal kaste oss i støvet for dem. «Sålenge vi har våre hoder i behold, sa jeg til mine til«hørere, vil vi ikke gjøre det.» Stemmer spurte: «Si oss da, kamerat Machno, hvor er disse penger, «og hvorledes kan vi få fatt i dem til bruk for vårt «felles verk?» «Jeg skal straks forklare dere hvilke penger det «dreier sig om. Først vil jeg opholde mig ved hvad jeg «ser i våre fienders rekker, fiender, som vi vét, av alle «slags og som, på alle fronter, kjemper i ord for fri«heten mot reaksjonen, men i virkeligheten mot friheten «for reaksjonen. «Kamerater, ingen av dere som her er tilstede vil «bestride den kjensgjerning, at tanken om friheten og «økonomisk og politisk uavhengighet har slått rot og «utvikler sig blandt bøndene. Hvem har hjulpet bøndene «til å slå inn på denne vei? Jeg sier at det er revolusjo«nen og det hårdnakkede, ofte overveldende arbeide «som er utført av den lokale anarkistisk-kommunistiske «gruppe, hvorav jeg er medlem. «Hvad resultatene vil bli av denne tankes utvikling «blandt bøndene, er det vanskelig å si ennu i dette øie«blikk, da vi bare ser fiender omkring oss og litet, altfor

— nærmere. En kraftig armé nødvendig

225

«litet av venner, disse er dessuten ikke her. De har for«skanset sig i byene og viser sig bare nu og da blandt «oss. Disse venner, det er anarkistene. De alene vil ikke «at den undertrykte landsbygd for alltid skal være un«derkastet byenes herredømme. Men de gir landsbygden «litet av hvad de nu kunde gi den. «Der er visstnok grunne for dette; men det er van«skelig å fatte dem og gjengi dem her, hvor det er spørs«mål om noe ganske annet. Ikke desto mindre er anar«kistene alltid, i sin tanke, med oss! (Bifall og rop hør­ tes: «Leve anarkistene! Leve våre venner!») «Ta det med ro, mine venner. Jeg går over til det «vesentlige punkt. Det vesentlige, det er å bevebne oss, «å bevebne hele befolkningen; for å gi revolusjonen en «kraftig armé, hvormed vi kan begynne selv å bygge «op det nye samfund, ved våre egne midler, med vår «forstand, vårt arbeide, vår vilje. «Arbeiderne i denne krets har allerede siden høsten «1917 begynt å forberede sig på dette; men i dette øie«blikk er reaksjonens sorte krefter en dødelig trussel mot «dem: på den ene side bolsjevikenes og de venstre so«cialist-revolusjonæres regjeringsmakt, på den annen «side den ukrainske Central-rada som, jeg vét det fra «sikker kilde, har sluttet forbund med keiserne av Øs«terrike og Tyskland, og som, med deres hjelp, under «folderne av «Mor Ukraina»s fane, bringer døden for «Ukraina og for alt hvad arbeiderne i Ukrainas lands«byer og byer kunde erobre av godt i revolusjonen. «Bevebningen av hele befolkningen er bare mulig, «når befolkningen erkjenner dens nødvendighet. I løpet «av siste uke har vi — jeg i komitéen, gruppens sekre«tær på dens kontor, — mottatt mange representanter «fra kretsens bønder, som alle, enstemmig, talte om nød«vendigheten av denne bevebning. «Men det er ikke nok, vi må forstå å gi uttrykk for «denne samme vilje direkte i bøndenes forsamlinger og 15

Vi må ha penger. Planen vedtas. Banken —

226

«diskutere den med dem for å kunne virkeliggjøre den «med størst mulig utbytte. Og for å gjøre det, må vi «sende propagandister overalt. Vi kommer til å trekke «bøndene bort fra forberedelsene til våronnen, idet vi «tar fra dem deres kjerrer og deres hester, eller vi må «for å undgå det skaffe oss leiede kjerrer. Men de må «betales,. Vi må da ha penger. «Penger har vi ikke, men våre fiender har dem, og «det her, i Guljaj-Polje; de finnes hos pomeshtshikiene, «hos kjøpmennene. Deres bank er der, to skritt fra vår «komité. «Jeg må dog si dere, kamerater, at her i Guljaj-Polje «er dens kasse tom. Alle pengene er i statsbanken i «Alexandrovsk. Men man kan skaffe dem. Det er til«strekkelig å anta et forslag. «Under hele revolusjonen har banken i Guljaj-Polje «spekulert i arbeidet. I virkeligheten burde den forlengst «vært ekspropriert og pengene overført til arbeidernes «fellesfond. Hverken Kerenskis samlingsregjering eller «den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære regjering «har hittil gjort det, og de fortsetter å hindre det revo«lusjonære folk fra å gjøre det selv. «Jeg foreslår da for den revolusjonære komité for «Guljaj-Poljes krets ikke å regne med bolsjevikenes og «de venstre-socialist-revolusjonæres regjering og å for«lange av bankens direksjon at den overfører til den «revolusjonære komité, til bruk for dens revolusjonære «arbeide, 250000 rubler ), * og det innen 24 timer.» Denne beslutning blev vedtatt enstemmig og uten diskusjon. Dagen efter gikk jeg til banken og forela denne be­ slutning for direktørene. De bad komitéen om å inn­ rømme dem en frist av 3 dager; derefter innkalte de en generalforsamling av aksjonærene og undertegnet, un*)

1 rubel = kr. 1.92.

— går med på kravet. Pengenes fordeling

227

der energisk tilskynnelse av socialdemokraten Sbar, checker som de selv hadde fordelt forholdsmessig mel­ lem sig. De som ikke var møtt på generalforsamlingen blev besøkt av en representant for banken og et medlem av den revolusjonære komité, som forela dem den check de skulde undertegne. I løpet av 4 dager var alle checker samlet. Den femte dag begav et medlem av komitéen sig, sammen med en befullmektiget fra banken, til banken i Alexandrovsk og mottok den sum som skulde utbetales. Arbeiderne i Guljaj-Polje sikret således et heldig utfall for revolusjo­ nens første skritt, idet de skaffet sig de nødvendige pen­ ger til den revolusjonære propaganda og organisasjonen av det fri arbeide, uavhengig av kapitalen og staten. En del av denne sum blev stillet til forføining for sovjet av representanter for bøndene og industriarbei­ derne. En annen del blev, efter mitt forslag, anvendt til oprettelse og drift av et hjem for barn, som var blitt foreldreløse ved krigen. Man innrettet det i et hus om­ gitt av en smukk have, som hadde tilhørt politikommissæren. Den 3. og største del forblev hos den revolusjo­ nære komité. Halvparten av denne del blev midlertidig stillet til forføining for sovjets provianteringsutvalg, som var oprettet av sovjet og, under sovjets kontroll og med godkjennelse av bøndenes og industriarbeidernes schod, lededes av kamerat Seregin, medlem av den anarkistisk-kommunistiske gruppe. Dette utvalg forstod så godt å sikre befolkningen alle de nødvendige forbruksartikler at de centrale myndigheter blev urolige derover og la hindringer iveien for dens virksomhet.

KAPITEL 10

Hvorledes varebytte mellem byen og landet organisertes Den anarkistisk-kommunistiske gruppe hadde, like fra begynnelsen av arbeidet med bøndenes organisasjon, fremholdt nødvendigheten av at dette arbeide beholdt en anarkisk karakter. Vår gruppes taktikk måtte derfor rette sig efter øieblikkets krav og forstå i tide å for­ kaste visse foreteelser og sette andre op imot dem. I begynnelsn fremkalte denne taktikk protester fra dem av gruppens medlemmer som, på samme tid som de var saken helt hengivne, ikke desto mindre var til­ hengere av de gamle retninger, nemlig: fornektelse av organisasjonen, av enheten i handling, av muligheten for å forbli anarkister og samtidig anvende sine prinsip­ per i livet under en samfundsorden som ikke er anar­ kistisk eller engang virkelig socialistisk. Disse kamera­ ter sa til mig: «Kamerat Nestor, du må ha medbragt «fra fengslet statsprinsipper for arbeidet, og vi frykter «for at du vil anta dem helt og holdent, og at vi vil «bli nødt til å skilles . .. .» Denne frykt blev oftere uttalt, bl. andre av min gamle venn, kamerat Moses Kalinitshenko, medlem av vår gruppe siden 1907, en kunnskapsrik arbeider, som hadde lest meget. Ikke desto mindre blev alt det jeg foreslog vedtatt av gruppen og gjennemført blandt bøndene i løpet av året 1917 med de beste resultater; bøndene hørte i vir-

Den kollektive enhet i handling. Lederen av — 229

keligheten ikke på noen annen social eller politisk gruppe med den opmerksomhet og tillit som på vår anarkistiskkommunistiske gruppe i Guljaj-Polje. De fulgte grup­ pens anvisninger på alle områder: jordspørsmålet, av­ vikling av statsmyndigheten i bøndenes liv, kamp mot et hvilket som helst formynderskap. Denne kjensgjerning viste kameratene klart hvilken vei vi hadde å følge: ikke skilles fra massen, gå op i den uten å ophøre å være sig selv, trofast mot sitt ideal. Å gå bestandig fremad, med arbeidermassen, tross de utallige vanskeligheter som belemrer veien og sinker bevegelsen. Således vennet gruppens medlemmer sig til prinsippet om kollektiv enhet i handling og, hvad der var ennu vik­ tigere, i overveiet og fruktbar handling. De vennet sig som en naturlig ting til å ha tillit til hverandre, til å forstå hverandre, til å sette opriktig pris på hverandre på hver sitt særlige område. Disse trekk, av avgjørende betydning i enhver orga­ nisasjons liv og kamp, — og først og fremst i en anarkisk organisasjon, — gjorde det mulig for vår gruppe å holde stand likeoverfor de gjenvordigheter de ukrain­ ske arbeidere hadde å gjennemgå i disse år da «regjerin­ gene» var påferde overalt. Denne gjensidige tillit vakte umiddelbart den be­ geistring som gjorde det mulig for enhver å vise sin energi og sitt initiativ, — på samme tid som gruppen ledet dem alle mot de mål man i forening var blitt enig om. Den kamerat som ledet provianterings-utvalget la un­ der dette samarbeide en høi grad av initiativ for dagen. Gruppen forstod å sette pris på ham og anmodet ham om, i kraft av de offisielle rettigheter hans opdrag ga ham, og i Guljaj-Polje-kretsens arbeideres navn, å knytte forbindelser med arbeiderne i tekstilindustrien i Moskva og andre byer og istandbringe direkte varebytte med

230

— provianterings-utvalget. Bytteforbindelser

dem. Arbeiderne i disse centrer for tekstilproduksjonen skulde forsyne befolkningen i Guljaj-Poljes krets med tøier av forønsket kvalitet og farve og i bestemt mengde, på samme tid som Guljaj-Poljes krets sendte dem korn og i tilfelle andre fødevarer som industriarbeiderne måtte ønske. Kamerat Seregin sendte agenter til byene, reiste selv til forskjellige kretser for å treffe industriarbeider-delegasjoner som, under kontroll av regjeringsfunksjonærer og medlemmer av tsjekaen, reiste gjennem landet for å få kjøpt korn. I løpet av 14 dager istandbragte han forbindelser med arbeiderne i tekstilfabrikkene i Prochorov og Morosov, og blev broderlig enig med dem om at byttet skulde finne sted på grunnlag av den gjensidige forståelse av hvad arbeiderne i almindelighet trengte for å leve sitt liv og kjempe for sin uavhengighet, idet bøndene sendte industriarbeiderne korn, og industriarbeiderne forsynte bøndene med de tøier de hadde bruk for. Jeg husker den overstrømmende glede hvormed ka­ merat Seregin, ved sin tilbakekomst til Guljaj-Polje, uten å ta sig tid til først å gå hjemom til sig selv, skyndte sig til den revolusjonære komité for å treffe mig, om­ favnet mig og sa: «Du har rett, Nestor, i å foreholde «gruppen at vi må gå op i arbeidermassen og arbeide «sammen med den, råde den og forklare den hvorledes «og i hvilket øieblikk den må handle. Alle arbeidere «forstår det.» Han bad oss derefter innkalle kamerat Kalashnikov, gruppens sekretær, og kamerat Antonov, formann for arbeidsutvalget. Han fortalte dem med hvilken opriktig iver delegasjonen fra tekstilfabrikkene i Moskva hadde møtt vårt forslag om direkte bytteforbindelse. Og med hvilken glede industriarbeidernes delegasjon hadde hørt at tanken om et fritt samfund ikke døde på landet, en tanke som dog koster så mange ofre; men at industri-

Frykt for inngrep. Kornet sendes og —

231

arbeiderne følte at horisonten formørkedes, og at virke­ liggjørelsen av deres kjæreste ønske, friheten og uav­ hengigheten av ethvert regjerings-formynderskap, stod overfor en truende fare. «Visstnok, sa industriarbeiderne, lar vi oss ikke hen«falle til motløshet, men vi kan ikke annet enn tenke «på det med smerte . . .» Han fortalte oss også hvorledes delegasjonen hadde optatt alt med glede: møtet med bøndene, avtalen om gjensidig hjelp — men at den med uro spurte sig selv om ikke regjeringens tjenestemenn og agenter vilde stanse og endog opsnappe alt det man sendte til byene. Industriarbeidernes delegasjon hadde angitt for ham ad hvilke veier man skulde sende produktene. To eller tre dager senere kom 2 menn valgt av delegasjonen til Guljaj-Polje for på stedet å høre hvad bøndene i denne oprørskrets sa. De fikk i Guljaj-Polje en broderlig mottagelse og blev forsikret om at vi alle, til siste mann, vilde for­ svare revolusjonens store prinsipper, friheten, arbeidets uavhengighet overfor enhver myndighet, kapitalen såvelsom staten. Efter noen dages forløp nådde de 2 delegerte igjen tilbake til Moskva. Kamerat Seregin avga en rapport til bøndenes schodforsamling, en rapport hvortil jeg, efter anmodning av kamerat Seregin, med tilslutning av gruppen, føiet noen bemerkninger: jeg så heri det smukkeste eksempel, ene­ stående i historien, på en gjensidig forståelse mellem 2 samfundslag, proletarene i byene og bøndene. Bøndenes schod billiget forslaget med begeistring og uten å la sig stanse av frykten for å se sin sending konfiskert av regjeringens agenter, hjalp bøndene i flere dager provianterings-utvalget med å laste jernbanevog­ nene med korn og sende dem til tekstil-centrene. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe dannet en av­

232 — kommer vel frem. Vanskeligheter med tøiene

deling under kommando av kamerat Skomski for å led­ sage sendingen like til bestemmelsesstedet. Og tross alle hindringer fra gods-stasjonsmesternes side, kom kornet lykkelig og vel frem. Omtrent 10 dager senere sendte arbeiderne i Moskvas tekstilfabrikker flere jernbanevogner med tøier til Guljoj-Polje. Men de blev stanset på veien av tjenestemenn og dirigert til provianterings-centret i Alexandrovsk. «For, sa de, uten samtykke av den centrale sovjet-myn«dighet var det ikke tillatt å foreta varebytte mellem «bøndene og industriarbeiderne. Alene industriarbeider«nes og bøndenes myndigheter, men fremfor alt sovjet«myndigheten, kunde gjøre dette, og denne siste hadde «ennu ikke avgitt noe eksempel på direkte omsetninger «mellem bøndene og industriarbeiderne.» Alt dette var ledsaget av fornærmelser rettet mot arbeiderne i GuljajPoljes krets og den anarkistiske gruppe som arbeidet der. Efter å ha fått rede på forholdet skyndte kamerat Seregin sig til den revolusjonære komité og spurte mig om hvad jeg mente man burde gjøre for å hindre regje­ ringens provianterings-utvalg fra å tilegne sig de til bøndene bestemte tøier. For hvis de tilegnet sig dem, vilde vi derved bli dobbelt skadelidende: materielt ved å ha avsendt kornet, og moralsk ved at der blev satt en stopper for vårt smukke initiativ til gjennemførelse av en virkelig social tanke . . . «Hjelp oss», bad han gråtende, med hodet i hendene. Bevarende vår ro, iallfall tilsynelatende, sammen­ kalte vi øieblikkelig møte i den revolusjonære komité og sovjet av deputerte for arbeiderne og bøndene, og besluttet i disse 2 revolusjonære organisasjoners navn å sende Alexandrovsk provianteringsutvalg en protest mot dets kontra-revolusjonære handling ved å tilegne sig ting som ikke var bestemt for det, med tilføiende at den efter vår mening også var skadelig for sovjet-regjeringen selv, hvis denne virkelig hadde noe med sovjetter å gjøre.

Der sammenkalles en «schod^-forsamling

233

Samtidig sammenkalte vi en sc/wd-forsamling av bøndene i Guljaj-Polje. Jeg besluttet at noen kamerater,. Moses Kalinitshenko, A. Martshenko og N. Sokruta, som tillike var medllemmer av den revolusjonære komité, skulde sendes ut i gruppens navn for å meddele kretsens arbeidere at regjeringens provianteringsutvalg i Alexan­ drovsk hadde opsnappet de tøier som tekstilarbeiderne i Moskva sendte dem. Jeg hadde satt gruppens sekretær inn i saken, og efterat han hadde rådført sig med flere kamerater som var kommet til yc/tod-forsamlingen, lot han mig vite at mitt initiativ var godkjent. Jeg noterte så ned i all hast i de vesentlige punkter hvad de skulde si. Jeg kjente alle disse kamerater og visste hvad enhver av dem kunde forklare. Efterat kameratene var gått, gikk jeg med kamera­ tene Antonov (formann for fagforeningen), Seregin og Korostelev (formann for sovjet) og noen medlemmer av vår gruppe til den almindelige scÆod-forsamling av bøndene og industriarbeiderne. Det var en forsamling ganske som den gamle saporoshska sietshka *) slik som vi kjenner den fra historien. Bøndene var ikke lenger så uvitende som i tidligere tider og forsamlet sig ikke lenger for spørsmål om kirke og tro. Nei, de var kommet sammen for å diskutere om sine rettigheter, som var krenket av en håndfull individer i regjeringens sold. De var kommet sammen i full bevissthet om sine rettigheter. Kamerat Seregin tok ordet. Hans tale blev mottatt med endeløst bifall, tilrop med anerkjennelse for hans initiativ, og rop fulle av harme over Alexandrovsk’ handling likeoverfor Guljaj-Polje. *) Rydning nedenfor fallene, d. e. Dniepr’s, hvor de såkalte saporoge-kosakker i sin tid hadde slått sig ned. Ordene forklares av den franske oversetter som betegnelse for «en sammenslutning med folkeoplysning som program1». — Hzl.

234

Spørsmål om å besette byen Alexandrovsk

Efter kamerat Seregin talte andre på vegne av sovjet, av den revolusjonære komité, av fagforeningen og av den anarkistisk-kommunistiske gruppe. Befolkningen krevet at man øieblikkelig skulde mar­ sjere mot byen for å jage ut derfra de myndigheter som forskanset sig der, myndigheter som var unyttige, ska­ delige for arbeidernes verk. Og dette var ikke tomme ord. Arbeiderne hadde i dette øieblikk til sin rådighet tilstrekkelige kadrer av revolusjonær ungdom til å be­ sette byen Alexandrovsk militært og jage derfra, om ikke skyte ned, alle regjeringens tjenestemenn. «Revolusjonen hadde forkynt frihetens, likhetens og «det fri arbeides prinsipper — ropte arbeiderne på det «undertrykte landområde i Guljaj-Poljes krets — og vi «vil se disse prinsipper anvendt i livet; vi dreper alle «som motsetter sig disse prinsipper. Den bolsjevik-ven«stre-socialist-revolusjonære blokks regjering er tross sin «revolusjonære karakter skadelig for utviklingen av re«volusjonens skapende krefter. Vi dømmer den derfor «til døden eller vil selv dø i denne kamp. Men vi vil «ikke tåle de hindringer regjeringen reiser mot den fri «utvikling av våre krefter og forbedringen av vår sociale «stilling, — vi finner oss ikke i de ydmygelser eller den «undertrykkelse som dens agenter vil påtvinge oss for å «kvele alt det som er smukkest i revolusjonen.» Ja, befolkningen i Guljaj-Polje var den dag i sannhet rede til å kjempe mot regjeringsmakten i Alexandrovsk, og hvem av oss vilde motsatt sig det? Alle hadde vi vært i de forresten rekker i den revolu­ sjonære kamp: det var ikke for nu å trekke oss tilbake! Vi var revolusjonære av hengivenhet for tanken om at rettferdigheten, som revolusjonen hadde valgt til våben, skulde seire. Og dette våben vilde vi ikke tilsmusse ved kompromisser med statsmakten. Vi søkte å befri det for det smuss som de 2 partier ved makten: bolsje­ vikene og de venstre socialist-revolusjonære, i sin altfor

Myndighetene i Alexandrovsk vil zdlevere tøiene 235 store uvidenhet hadde bedekket det med. Vi var bestemt på å bekrefte og utvikle revolusjonen i livet og i ar­ beidernes kamp. Hvis vi ikke hadde tilstrekkelige krefter til dette storartede og ansvarstunge arbeide, vilde vi derfor ikke mindre forsøke det med de krefter vi hadde til rådighet, forresten vel vitende hvad de virkelige resultater av vårt forsøk vilde bli. Se derfor fantes der blandt våre kamerater ingen som vilde motsette sig marsjen mot Alexandrovsk; tvertimot, — alle beredte sig på den. Personlig var jeg overbevist om at vi, jeg og flere av mine kamerater — som: Kalinitshenko, Martshenko, Isidor-Peter Lytu, S. Karetnik, Savva Machno, Stefan Shepel, — måtte bli de første blandt våre til å føre de revolusjonære styrker i kampen. Og det syntes i virke­ ligheten at det måtte være så. Man ropte ut fra mengden: «Nestor Ivanovitsh, si oss din mening! Vi kan ikke «la være å svare på denne utfordring som agentene for «myndighetene i Alexandrovsk har rettet mot oss!» I min stilling som leder for kretsens revolusjonære tropper, og da jeg visste hvem og hvad disse tropper skulde tjene, sa jeg hvad jeg måtte si: — at arbeidernes beslutning gjenga deres tanker, at deres tanker var mine, og at jeg vilde følge dem. I dette øieblikk bragte man kamerat Seregin et te­ legram fra Alexandrovsk’ provianteringskontor. Det saes der at efter å være blitt bekjent med telegrammene fra Guljaj-Poljes revolusjonære komité og fra sovjet av representanter for bøndene og industriarbeiderne, hadde provianteringskontoret funnet at de tøier som var be­ stemt til det av Guljaj-Poljes sovjet nedsatte provianteringsutvalg allerede var betalt av arbeiderne i GuljajPolje, og at kontoret i Alexandrovsk, i forståelse med de øvrige sovjet-organer i Alexandrovsk, hadde beslut-

236

Tøiene kommer. «Schod»-forsamling

tet å la dem gå videre til Guljaj-Polje. Man hadde bare å sende delegerte for å motta tøiene og bringe dem til Guljaj-Polje. Da Guljaj-Poljes sc/røcZ-forsamling var gjort bekjent med innholdet av telegrammet, blev der glede i forsam­ lingen, men tanken om vebnet motstand blev ikke opgitt. Forsamlingen uttalte ønske om at N. Machno skulde organisere vebnede krefter således at de kunde mobiliseres på 24 timer og besette byen Alexandrovsk, hvis kamerat Seregin ikke fikk utlevert tøiene i løpet av 2 dager. «Det er ikke grunn til å mobilisere i dette øieblikk, — «sa bøndene — og det vilde være pinlig og ikke riktig «å reise kampen mot statsmakten på kunstig måte; men «den er nødvendig, vi tenker på den og vil alltid tenke «på den . ,. .» 24 timer senere, i den revolusjonære komité, lot ka­ merat Seregin mig vite at han av den delegerte som var sendt til Alexandrovsk var underrettet om, at de av myndighetene konfiskerte tøier var overlevert til de delegerte og var kommet til Guljaj-Poljes jernbanesta­ sjon. Kamerat Seregin skulde sammenkalle en schodforsamling av bøndene og industriarbeiderne hvor han var bemyndiget til å be bøndene hjelpe sig med å tran­ sportere tøiene til det almindelige provianteringsoplag, og bestemme når og hvorledes de til befolkningen i Gul­ jaj-Polje fremkomne tøier skulde fordeles. Han og andre kamerater i den revolusjonære komité og i den anarkistisk-kommunistiske gruppe, bad mig komme til forsamlingen og hjelpe ham med å forklare for befolkningen fordelene ved sådanne varebytter mel­ lem byene og landsbyene, bytter som bør foregå i stort og omfatte alle forbruksartikler. Møtet medgikk til å diskutere dette spørsmål: gjennemførelse av bytteforbindelser mellem byene og lands­ byene uten mellemkomst av den politiske statsmakt.

Varebytte og revolusjonens forsvar

237

Eksemplet hadde vi: uten noen mellemkomst kunde landsbyene få bedre kjennskap til byen, og byen til landsbyene. To klasser av arbeidere vilde således komme til forståelse i dette felles øiemed: å frata staten all makt i de offentlige funksjoner, avskaffe dens sociale myndighet, kortsagt opheve den. Efterhånden som denne storslagne tanke utvikledes blandt arbeiderne i Guljaj-Poljes krets, efterhånden som de sluttet sig til den, tok de stilling i kampen mot alle de autoritære prinsipper som hindrer den. Arbeiderne søkte å gjøre sig nøie rede for den teoretiske verdi av direkte bytteforbindelser arbeiderne i mellem og prak­ tisk å hevde sin rett til å gjennomføre slike forbindelser. De så deri samtidig midlet til virkningsfullt å under­ grave revolusjonens kapitalistiske grunnlag, — levninger fra tsartiden. Efter at alle de mottatte tøier var fordelt, så derfor befolkningen i Guljaj-Polje sig om efter midler til å utvide bytteforbindelsene til alle de mest nødven­ dige artikler og i tilstrekkelige mengder for hele kretsen. Det vilde ha bevist at revolusjonen ikke bare sørget for å tilintetgjøre grunnlaget for det borgerlige og ka­ pitalistiske system, men at den også hadde tenkt på å anvise konkret grunnlaget for et nytt samfund med dets atmosfære av likhet, hvori arbeidernes bevisste jeg vil vokse og utvikle sig. Deres liv vil da være helliget kam­ pen for en «høiere rettferdighets» triumf, som vil trede istedetfor den nuværende urettferdige rettferdighet . . . Arbeiderne i Guljaj-Polje søkte da å komme til for­ ståelse med arbeiderne i andre landsbyer i andre kretser for å virkeliggjøre praktisk tanken om varebytte mellem landsbyene og byen og å forene den med nødvendigheten av å forsvare revolusjonen. Nu, forsvaret for revolusjonen kan ikke være sikkert og varig medmindre alle de som ikke utbytter andre forstår hvorledes den efter sitt vesen er av skapende karakter. Og det kan bare bli virkelighet når befolk-

STAVANGER BIBlIOTE»

238

Ncdrivningens periode og den skapende fase

ningen efter å være blitt klar over det åk som herren — fabrikkeieren og jordeieren, — og den øverste herre — staten — legger på den, forstår at den selv og for egen regning må organisere sitt sociale og politiske liv og forsvare det. For desto bedre å forstå og desto krafti­ gere å forsvare revolusjonens skapende prinsipper, må derfor arbeiderne i landsbyene nærme sig arbeiderne i byene: de vil da såmeget bedre erkjenne sin rolle under revolusjonens skapende virksomhet. Nedrivningens periode vil ikke være endelig avslut­ tet før den skapende fase er begynt, en fase hvori ikke bare revolusjonens fortropp (og dens avdelinger) vil ha tatt del, men hele befolkningen, optendt som den vil være av den revolusjonære flamme og søkende i ord og handling å hjelpe den til å overvinne de hindringer som måtte finnes på dens vei. I de 10 eller 11 måneder hvori de hadde deltatt ak­ tivt i revolusjonen, hadde arbeiderne i Guljaj-Poljes krets hatt nok av leiligheter til å få bekreftet, hvor helt riktig denne tanke er og til å anvende den i det sunde og frie liv — som de daglig utformet . . . Det lokale sovjet enedes med provianteringsorganisasjonene og fant at der var grunn til å støtte og ut­ vikle tanken om bytteforbindelser mellem landsbyene og byen uten mellemkomst av regjeringens tjenestemenn. Delegerte blev sendt til flere byer for å anstille under­ søkelser om forskjellige spørsmål og bringe tøier med tilbake. Imidlertid begynte bøndene å samle korn, mel, og andre næringsmidler i kommunale lågere, som herefter skulde inneholde reserver med fremtidige bytteforbin­ delser for øie. Denne gang kom dog bøndenes delegerte for største­ delen tilbake med tomme hender. Den bolsjevik-venstresocialist-revolusjonære blokks myndigheter hadde be-

Utvikling av bytteforbindelsene hindres —

239

stemt forbudt alle arbeiderorganisasjoner i alle fabrik­ ker å trede i fortsatte forbindelser av noen som helst art med landsbyene. Hertil hadde man, — efter myn­ dighetenes sigende, — proletariske stats-organisasjoner som var pålagt omsorgen for forbindelsene mellem land og by, og som skulde beskjeftige sig med organisasjo­ nen av industri og jordbruk i byene og landsbyene, og således befeste socialismen i landet. Det var bare i Moskva at de særlig revolusjonære arbeidere i tekstilfabrikkene fikk lov av de socialistiske herskaper til ennu engang å bytte sine varer mot GuljajPoljes krets’ produkter. Men forsendelsen av tøiene blev denne gang over­ ordentlig vanskelig. De blev stanset gjentagne ganger på veien og kom aldri frem til Guljaj-Polje. Regjerin­ gens «fjern-organer» hadde lagt beslag på dem i mer enn 14 dager, kastet dem fra den ene jernbanelinje til den annen, inntil transporten med jernbanen blev helt stanset: de fryktelige tyske arméer gikk frem mot Kijev og Odessa under ledelse av fortropps-avdelinger tilhø­ rende den ukrainske Central-rada, de ukrainske social­ ist-revolusjonære og socialdemokrater med deres førere: professor M. Grushevski og publisisten O. Vinitshenko. De hadde sluttet forbund med keiserne av Tyskland og Østerrike, mot den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk, og førte nu sine allierte på Ukrainas jord, idet de viste dem de korteste og best farbare veier i retning av Dniepr og den revolusjonære front. Den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokks regjering, med Lenin i spissen, kunde ikke undgå å være opmerksom på denne kjensgjerning av avgjørende social betydning for arbeidernes liv og kamp i det hele og i særdeleshet for arbeiderne i Guljaj-Poljes krets. De var opmerksom på den. Fra den dag de kom til makten fryktet deres socialistiske regjering, denne regje­ ring til venstre for venstre, kretsen likemeget som enhver

240

— av myndighetene

annen regjering hadde fryktet den, og forsøkte å hindre dens utvikling ved alle midler. Det var, til å begynne med, avdelinger med det opdrag å avbryte enhver forbindelse mellem landet og byen; derefter ga myndighetene sig til å bestemme om individenes og hele arbeiderklassens revolusjonære loja­ litet eller illojalitet, deres rett til å følge sin forstand, sin vilje, til å hevde sin andel i den revolusjon som fant sted på deres bekostning . . . Som vi har sagt, — tøiene som blev sendt av arbei­ derne i tekstil-fabrikkene til bøndene i bytte mot deres næringsprodukter, blev fordelt blandt Guljaj-Poljes og kretsens beboere av provianteringsutvalget og GuljajPoljes kooperative forening. Der var da ikke annet tilbake å gjøre for den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokks agenter enn å slippe produktene et eller annet sted på jernbanelinjene og således overlate dem til å forføies over av de nye myndigheter som lystret de tyske og østerrikske bajo­ netter, eller å sende dem til deres bestemmelsessted og således vise byenes og landsbyenes arbeidere at de, tiltross for flukten, tenkte mere på dem enn på de røvere som kom . . .. Sendingen kom således til Guljaj-Polje og blev for­ delt overensstemmende med beboernes ønske. *) *) Der var flere forsendelser, hvorav noen blev konfiskert av regjeringens organer og andre kom frem til bestemmelses­ stedet. — Hzl.

KAPITEL 11

De nye medlemmer av vår gruppe Henimot midten av februar kom 3 matroser fra sortehavsflåten til Guljaj-Polje. 2 av dem var bønder fra Guljaj-Polje, den tredje var en ukjent, han hadde tatt inn hos sin far, som var kusk hos pomeshtshiken Abr. Jantsep. Alle 3 sa sig å være venstre socialist-revolusjonære. 2 av dem, Boris Veretelnik (bonde fra Guljaj-Polje) og E. Polonski (den ukjente), hadde medlemskort fra Sevastopols venstre socialist-revolusjonære komité. Den tredje, Charovski, likeledes bonde fra Guljaj-Polje, til­ hørte ikke noe parti. Like fra den første dag de ankom til Guljaj-Polje gjorde de sig bemerket i den almindelige scTiod-forsamling ved sin energiske revolusjonære holdning. Det var på den tid da matrosene var kjent som glødende for­ svarere av revolusjonen. Befolkningen i Guljaj-Polje mottok dem med respekt og hørte med interesse på hvad de sa. Jeg kjente Boris Veretelnik fra barn av, og næret derfor ingen mistanke da han forestilte mig for sine venner, Sharovski, som ikke tilhørte noe parti, og Po­ lonski, den venstre socialist-revolusjonære. Jeg forestilte alle 3 for Guljaj-Poljes revolusjonære krets-komité, og de blev antatt som medlemmer av denne komités propaganda-utvalg, på betingelse av at hele deres virksom16

242

Gruppens krefter tiltar, virksomheten utvides

het i kretsen skulde foregå i den revolusjonære komités navn. De godtok denne betingelse og slog sig ned for å arbeide i Guljaj-Polje. Den venstre socialist-revolusjonære partikomité i Sevastopol kalte en vakker dag kameratene Veretelnik og Polonski tilbake; men efter deres anmodning og med den anarkistisk-kommunistiske gruppes samtykke skrev jeg til Sevastopol-komitéen, naturligvis på vegne av Guljaj-Poljes revolusjonære komité, og sa at vi trengte de to kamerater hos oss» Senere blev de ikke mere uleiliget. Kort tid derefter brøt kamerat Boris Veretelnik med det venstre socialist-revolusjonære parti, og gikk inn i Guljaj-Poljes anarkistisk-kommunistiske bondegruppe. Kamerat Polonski blev stående utenfor gruppen og er­ klærte bare at han sympatiserte med anarkismen, men han arbeidet allikevel sammen med kamerat Veretelnik og andre medlemmer av gruppen, under gruppens ledelse, idet han ofret den hele sin aktivitet i kretsen og i Gul­ jaj-Polje, ganske som alle gruppens andre medlemmer. Polonskis bror, en bolsjevik, som på denne tid arbei­ det i Bolshe-Tokmaks revolusjonære komité, kalte visst­ nok flere ganger vår Polonski til Bolshe-Tokmak, hvor han lovet ham en stilling ved den revolusjonære komités kontor, men Polonski svarte alltid avslående, idet han ikke vilde forlate Guljaj-Poljes krets for Bolshe-Tok­ maks, for Guljaj-Poljes oprørsånd hadde, sa han, knyttet ham uløselig til kretsens revolusjonære arbeide, og han hadde funnet sig delvis *) tilrette i denne virksomhet, hvad der var ham til stor glede. Således tiltok vår gruppes krefter, dens virksomhet utvidedes, idet alle dens medlemmer henga sig helt og holdent til det revolusjonære arbeide. Der var intet som kunde hindre dem i å forfølge *) Han var ikke helt enig med anarkistene. — Hzl.

Gruppen alltid i revolusjonens fortropp

243

den intellektuelle og moralske erobring av de revolu­ sjonære masser. Gruppen var alltid i revolusjonens fortropp, førende arbeiderne med sig i kampen mot undertrykkerne. Grup­ pen var alltid et eksempel for bøndenes og industriar­ beidernes uavhengige revolusjonære virksomhet. Den lærte dem å handle og viste dem hvad deres virksomhet skulde gå ut på og dens praktiske anvendelse i arbeider­ nes kamp.

KAPITEL 12 Jordbrukskommunene. — Deres indre organisasjon. Deres fiender

Februar—mars. Tiden var kommen til å fordele alt det som var tatt fra pomeshtshikiene høsten 1917 (kveg og redskaper), og innsette de dertil villige bønder og industriarbeidere, organisert i jordbrukskommuner, i disse pomeshtshikiers tidligere eiendommer. Alle kret­ sens arbeidere var på det rene med betydningen av av­ gjørende handling i dette øieblikk, såvel for opbygningen av et nytt liv som for å forsvare det. Under ledelse av den revolusjonære komité begynte de tidligere sol­ dater ved fronten å samle sammen til et felles fond for samfundet alle redskaper og alle dyr som hadde tilhørt pomeshtshikiene, idet man lot hver grunneier beholde 2 par hester, 1 eller 2 kjør (efter familiens størrelse), 1 plog, en såmaskin, en slåmaskin, o. s. v....... . mens bøn­ dene gikk igang med å avslutte fordelingen av jorden, som var begynt om høsten. Endel bønder og industri­ arbeidere som fra høsten av var organisert i jordbruks­ kommuner, forlot på samme tid sine landsbyer og tok, sammen med sine familier, pomeshtshikienes tidligere eiendommer i besiddelse, uten å feste sig ved den kjens­ gjerning at den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk, efter avtale med keiserne av Østerrike og Tysk­ land, lot sine røde garders kampavdelinger rømme

Jordbruks-kommunenes organisasjon

245

Ukraina, overlatende landet med dets svake formasjoner av revolusjonære stridende til en ulike kamp med de regulære tyske og østerrikske tropper, understøttet av den ukrainske Central-radas vebnede bander. Såsnart de var kommet iorden, begynte disse jordbruks-kommuner, uten å spille tiden, å organisere sine krefter: noen blev anvendt til de nødvendige vårarbeider med jorden, andre dannet kampavdelinger bestemt til å forsvare revolusjonen og dens direkte erobringer, ved hvilke arbeiderne i disse kretser avgav et eksempel for hele landet. Størstedelen av jordbruks-kommunene bestod av bøn­ der, noen omfattet på samme tid bønder og industri­ arbeidere. Disse kommuner var fremfor alt bygget på likhet og solidaritet mellem medlemmene. Alle medlem­ mer av disse kommuner, menn og kvinner, gikk til det felles arbeide i full bevissthet om at de skulde arbeide i marken eller anvendes til de huslige arbeider. Man hadde felles kjøkken. Spisesal likeså. Men hvis noen av kommunens medlemmer ønsket å tilberede mål­ tidene for sig og sine barn selv eller å ta del i den felles husholdning og bringe maten til sitt eget rum, møtte det ingen motstand fra de andre medlemmers side, Ethvert medlem av kommunen, eller endog en hel gruppe, kunde ordne sig m. h. t. kosten som han ønsket, dog på betin­ gelse av at alle de andre medlemmer av kommunen blev underrettet på forhånd, forat der kunde bli tatt de forholdsregler i kjøkken og spiskammer som disse lemp­ ninger nødvendiggjorde. Alle medlemmer pliktet likeledes å stå op i god tid og straks begi sig til arbeidet, til oksene, hestene, og andre huslige gjøremål. Ethvert medlem av kommunen hadde rett til å fjerne sig når han ønsket det, men han pliktet å varsle sin nærmeste arbeidskamerat derom, forat denne kunde av­ løse ham under hans fravær. Dette for arbeidsdagenes

246

Arbeidsprogrammet. S kolespørsmålet

vedkommende. På hviledagene (søndag) tok medlem­ mene bort efter tur. Den hele kommunes arbeidsprogram blev bestemt i møter av alle medlemmer, som således derefter visste nøiaktig hvorledes enhver hadde å tillempe sitt arbeide. Alene skolespørsmålet stod ennu åpent; kommunene vilde ikke gjenoprette skolene i deres gamle skikkelse; blandt de nye skoler falt valget på F. Ferrers anarkist­ iske skole, som kommunene hadde hørt tale om ved de mange rapporter og brosjyrer som var utdelt av den anarkistisk-kommunistiske gruppe. Men man manglet folk som kjente denne skoles metoder, og kommunene søkte å få sådanne til å komme fra byene ved den anar­ kistisk-kommunistiske gruppes mellemkomst. Og for til­ felle dette viste sig umulig, besluttet man i det første år å nøie sig med å få folk til skolene, som bare kjente undervisningsmetodene. Innenfor en avstand av 7 til 8 verst ) * omkring Gul­ jaj-Polje var der 4 av disse jordbrukskommuner. Der var mange andre i kretsen. Når jeg nevner særlig disse fire, er det fordi jeg personlig organiserte dem. Alle den første begynnelses smukke tiltak blev virkeliggjort un­ der mine øine, og alle viktige spørsmål blev alltid først forelagt mig. Som medlem av en av disse kommuner, kanskje den viktigste, deltok jeg 2 dage i uken i alle dens arbeider: i såtiden om våren hjalp jeg til med å harve eller så, og før og efter såtiden tok jeg del i gårdsarbeidene eller hjalp maskinistene på den elektriske kraftstasjon. De 4 andre dager i uken arbeidet jeg i Guljaj-Polje, i den anarkistisk-kommunistiske gruppe og i kretsens revolusjonære komité. Alle medlemmer av gruppen og alle jordbruks-kommunene anmodet mig derom, under hensyn til øieblikkets krav, som gjorde det nødvendig *) 1 verst: vel 1 kilometer (1067 m.).

Jordareal og utstyr. Glede og tillitsfidlhet

247

å samle og gruppere alle vebnede revolusjonære krefter for å kjempe mot de kontra-revolusjonære styrker, som kom direkte fra vest i form av de keiserlige tyske og østerrik-ungarske arméer og den ukrainske Central-radas tropper. I hver kommune var der noen anarkistiske bønder, men flertallet av disse kommuners medlemmer var ikke anarkister. Allikevel la de i sitt kommunale liv for dagen anarkistisk solidaritet, noe som under nuværende livsforhold bare er mulig for de enkle naturer som fin­ nes hos arbeidere, som ennu ikke er berørt av byenes politiske gift, — byene som alltid utvikler en atmosfære av løgn og forrederi, som endog mange kamerater som kaller sig anarkister ikke er fri for. Hver kommune bestod av flere tital familier av bøn­ der og industriarbeidere, og omfattet i det hele 100, 200 eller 300 medlemmer. Hver kommune fikk på sin part, efter beslutning av jordbruks-kommunenes krets-kongress, et normalt jordareal, d. v. s. så meget som dens medlemmer kunde dyrke, og som var beliggende i kom­ munens umiddelbare naboskap (den tidligere pomeshZs/nfc-eiendom). De fikk dessuten det kveg og de jordbruks-redskaper som allerede fantes på disse eiendommer. Og kommunenes fri arbeidere ga sig ikast med ar­ beidet, til tonene av fri og glade sanger, som uttrykte revolusjonens sjel og de arbeideres sjele som var døde for den, eller som siden lange år tilbake vedblev å kjempe for rettferdighetens store ideal, det ideal som skal seire over uretten og bli menneskehetens fakkel. De sådde, drev gartneri, fulle av tillit til sig selv, til sin store beslutning om ikke mer å la de gamle eiere få ta jorden tilbake, jorden, som var erobret fra dem som aldri hadde arbeidet på den, men besiddet den i kraft av regjeringens tillatelse, og som nu forsøkte å bemek­ tige sig den på nytt. Innbyggerne i de mindre og større landsbyer i disse

248

Misundelse. Arbeidermassen engstelig

kommuners naboskap, som ennu tildels var uten klare forestillinger og ennu ikke helt frigjort fra sin avhen­ gighet av kulakene, misundte kommunardene og viste mer enn en gang lyst til å ta igjen alt: kveg og arbeids­ redskaper, som disse hadde fratatt de tidligere pomeshtshiker, og dele det mellem sig. *) «De frie kommunarder kan alltid kjøpe dem til«bake av oss senere, om de så ønsker», sa de . . Men denne tilbøielighet blev strengt bedømt i sc/tod-forsamlingene og på alle kongresser, av arbeidernes absolutte flertall, som i organisasjonen av jordbruks-kommunene så den lykkelige begynnelse til et nytt socialt liv som, efterhånden som revolusjonen nærmet sig høidepunktet av sin skapende seiersgang, bare vilde utvikle sig vi­ dere, vokse og gi støtet til organisasjonen av et lignende samfund, om ikke i hele landet, i det minste i alle kret­ sens større og mindre landsbyer. Det fri kommunale system ansåes av arbeiderne som den høieste form for social rettferdighet; allikevel be-, sluttet arbeidernes store masse sig ikke til å gå til dets øieblikkelige gjennemførelse, idet de påberopte de tyske og østerrikske troppers fremmarsj, sin egen mangel på organisasjon og på evne til å forsvare systemet mot de nye revolusjonære og kontra-revolusjonære myndig­ heter. Derfor nøiet kretsens revolusjonære arbeidere sig med på alle måter å støtte dem iblandt sig som hadde vært dristigere, og organisert sig på pomeshtshikienes Efterat bøndene hadde ekspropriert de store eiendomsbesiddere og fratatt dem kveg og redskaper, blev anvendelsene av disse eiendeler ordnet av spesielle komitéer. Der blev foretatt en 3-deling: den 1. del gikk til efterlatte efter bønder som var drept i krigen; dten del blev solgt til dannelse av et felles fond; den 3. del blev stillet til rådighet for de jordbrukskommuner som oprettedes. Det var denne siste del de mindre bevisste dele av befolk­ ningen vilde nyde godt av. — Hzl.

Eiendomsbe sidder ne. Regjeringsheroldene

* 249

tidligere eiendomme i fri jordbruks-kommuner, og der førte et uavhengig liv på et nytt grunnlag. En del av pomeshtshikiene, kulakene og de tyske kolonister forstod at på en eller annen måte var den tid snart forbi, da de kunde vedbli å være herrer med tusenvis av desjati) * ner jord og utbytning av andres arbeide. Uten å vente lenger overga de sig til revolusjonen, og ordnet sitt nye sociale liv på det nye grunnlag, d. v. s. uten batraki og uten rett til å bortforpakte sin jord. Men i samme øieblikk gleden vaktes blandt de un­ dertrykte på alle de befriede jordområder, i det øieblikk da arbeiderne, som sålenge hadde vært undertrykt og ydmyget ved den politiske, økonomiske og sociale ulik­ het, begynte å finne sig selv igjen, å forstå sitt slaveri, og anspendte alle sine krefter på å frigjøre sig fullsten­ dig og for bestandig for denne skam, da det allerede så ut til at denne frigjørelse var iferd med å bli en fullbragt kjensgjerning, idet arbeidermassene selv hadde gitt sig ikast med dens virkeliggjørelse, da tanken om frihet, likhet og solidaritet blandt menneskene endelig begynte skritt for skritt å trenge inn i arbeidernes eget liv og dermed utelukke enhver tanke om ny trelldom, i dette samme øieblikk kom, jevnsides med denne frigjørelsens store tanke, den bolsjevik-venstre-socialistrevolusjonære blokks regjeringsherolder og utviklet, hjulpet av Lenins treske politikk, med voksende raseri tanken om Lenins regjerings rett til å forføie over revo­ lusjonen og over et helt folks underkastelse under denne regjering, som skulde være den eneste forsvarer av fol­ kets hundreårige ønske — om frihet, likhet og uavhen­ gig arbeide. Ønsket om å beherske folket, dets tanker, og den store russiske revolusjon som det hadde reist, hadde i den grad sløvet stats-socialistene at det bragte dem til *) 1 desjatina: omkring 1 hektar (1.002), 1 hektar: 10 mål.

250

Frykt for arbeidernes direkte handlinger

for et øieblikk å glemme sine dype uoverensstemmelser i spørsmålet om Brest-Litovsk-freden, en fred som blev sluttet med keiserne av Tyskland og Østerrike-Ungarn og mottatt av den revolusjonære befolkning med forbit­ relse. Statssocialistene brød sig for øieblikket ikke om dette viktige spørsmål og de stormfulle diskusjoner det fremkalte, idet et annet spørsmål, som ikke var mindre viktig, nu reiste sig for dem: hvorledes kunde de i de revolusjonære massers øine forbli revolusjonens bane­ brytere og ledere og samtidig greie å forvanske selve den sociale revolusjons idé, uten å lide skibbrudd før de fikk virkeliggjort sine hemmelige ønsker: å lede revolu­ sjonen bort fra dens selvstendige, skapende vei og full­ stendig trellbinde den under de stats-doktriner som for­ ordningene og direktivene fra partiets og regjeringens central-komité var fulle av. Det var ganske klart at med den orientering som bolsjevikene og de venstre socialist-revolusjonære på­ tvang den store russiske revolusjon, var der ikke plass hverken for uavhengige jordbruks-samfund, organisert på de erobrede jordområder, uten noen godkjennelse av regjeringen, eller for at fabrikkene, boktrykkeriene og andre almene foretagender skulde gå over i industriar­ beidernes hender. Arbeidernes direkte handlinger i løpet av den store russiske revolusjon ga klart uttrykk for deres anarkist­ iske tendenser,. Og det var det som mest forskrekket venstre-socialistene, for arbeiderne i landsbyene og byene samlet sine krefter nettop på denne vei og forberedte sig på å slippe løs en anarkistisk bevegelse, rettet mot selve statens idé, for å frata den dens vesentlige funk­ sjoner og overlate dem til deres uavhengige stedlige myndigheter. Ved denne direkte revolusjonære handling la arbei­ derne for dagen stor dristighet på sin frigjørelses vei,

Anarkistene vanmektige og uten organisasjon

251

og om deres bevegelse ennu ikke var fullstendig orga­ nisert, blev den i det minste forfulgt med hårdnakkethet. Hvis arbeiderne i byene og landsbyene på denne vei hadde funnet en kraftig organisert hjelp fra de anarkistrevolusjonæres side, vilde det ha kunnet lykkes dem full­ stendig å virkeliggjøre sine idealer, og de vilde ha truk­ ket til sig alle revolusjonens aktive krefter. Og dermed vilde der være gjort en ende på den uklare og usammen­ hengende virksomhet hvormed de nye ledende socialister, med Lenin, Ustinov & Co. i spissen, søkte å føre arbeidermassen bak lyset. Og den skjendige terror som bolsjevikene rettet mot menneskene i det hele og mot dem i særdeleshet som bevarte sin personlige overbevis­ ning og tillot sig å dømme bolsjevikene og deres såkalte «proletar»-regjering, vilde ikke ha eksistert i Russland, hverken i Ukraina eller i de andre bolsjevikiske repu­ blikker. Dessverre! Vi anarkist-revolusjonære hadde aldri vært istand til å overskue det revolusjonære folks store hand­ linger i all deres fylde, til å forstå hele deres rekkevidde, og til å hjelpe dem til å utvikle sig i hele deres omfang og all deres kraft. Og ennu på denne tid var vi like vanmektige, og det bare fordi vi på revolusjonens mest avgjørende dager manglet en om enn aldri så lite fast organisasjon. Med venstre-socialistene var det derimot anderledes. Selv om de ikke helt overskuet arbeidernes direkte re­ volusjonære handlinger, forstod de dem iallfall hurtig og innså at de, fra sitt prinsipielle synspunkt, ikke kunde støtte dem; for disse folkelige handlinger vilde, om de slog igjennem, begrave deres streben efter makten og tvinge dem til å stige ned fra de stats-høider som disse nye herrer hadde nådd op til ved å klatre på ryggen av revolusjonens direkte forsvarere. De venstre-bolsjevikiske statstilhengere og de venstre socialist-revolusjo-

252

Venstre-partiene misbruker arbeidernes tillit

nære skyndte sig derfor å optre mot arbeidernes direkte revolusjonære handlinger, d. v. s. at ikke bare lot de Lenins regjering legge tømmer på de revolusjonære ar­ beidere i byene og på landet ved dekreter ovenfra, men de bidrog personlig dertil, idet de på denne måte hjalp til med å bringe opløsning i arbeidernes rekker i det øieblikk da det lykkedes disse for første gang å gruppere sine revolusjonære krefter på en virkningsfull måte. Disse venstrepartier fremkalte en stans i den nedrivende bevegelse, og revolusjonen kunde således ikke nå sin siste fase, hvorunder den gjenopbyggende prosess først kan begynne og nå sin fulle utvikling, idet den vender sig mot alt som fantes av gammelt og råttent i det tidligere samfund, og som er helt og holdent unyttig i det sundt opfattede menneskelige samfund, men som alltid i de store psykologiske krisers øieblikk, i de for­ skjelligste skikkelser og former, i hast og overfladisk maskert, søker å skaffe sig plass i de nye frie sociale ordninger. Det russiske, ukrainske og andre folks barnslige opriktighet i deres revolusjonære arbeide benyttet disse venstre-stats-socialister sig av og misbrukte denne tillit. Statsprinsippene fikk arbeiderne til å vike av fra sin egen vei til utvidelse og skjerpelse av revolusjonen og bragte opløsning i det opstående fri samfund, idet de på denne måte forvansket dets individuelle og sociale tendenser, og derved forsinket dets videre virkeliggjørelse. Det er dette forhold, og intet annet, som gjorde til­ hengerne av frigjørelsen trette, mens deres fiender tok sig sammen, hurtig organiserte sig og gikk til handling under hensyn til de revolusjonære og kontra-revolusjo­ nære krefters forholdsvise styrke. Sådanne øieblikk er i de fleste tilfeller gunstige for de nye revolusjonære myndigheter, for det er bare i slike øieblikk de med letthet kan kapre de revolusjonære ar-

«Brest-Litovsk». Ukrainas arbeidere prisgis

253

beidere, denne revolusjonens hengivne fortropp, og fjerne dem fra den revolusjonære front, som omfattende og full av skapende kraft utvikler sig utenom myndighe­ tene. Det er nettop under sådanne omstendigheter at de ukrainske arbeidere blev fjernet fra denne revolu­ sjonære front. Den politikk som førte til traktaten i Brest-Litovsk med keiserne av Tyskland og ØsterrikUngarn, bidrog i høi grad hertil. (Det er på tide å nevne at venstre-socialistene protesterte energisk mot denne traktat, men som bolsjevikenes allierte i deres arbeide med å kapre arbeiderne og bedra dem, for den myndighets skyld som de hadde tiltatt sig over dem i deres direkte arbeide, revolusjonen og opbygningen av et nytt liv, bøiet de sig for * den fullbragte kjensgjerning. Likesom bolsjevikene og endog sammen med dem, trakk de tilbake fra Ukraina alle bevebnede avdelinger av den røde garde, i overensstemmelse med Brest-Litovsk-traktaten). Efter at traktaten var avsluttet, blev alle revolusjo­ nens vebnede styrker, bestående av russiske industriar­ beidere og bønder, trukket tilbake av «sovjet»-regjeringen, i dette øieblikk behersket av de 2 socialistiske par­ tier, bolsjevikene og de venstre socialist-revolusjonære, og idet disse styrker trakk sig tilbake, gjorde de nesten ikke motstand mot de monarkiske, kontra-revolusjonære tyske og østerrik-ungarske tropper og den ukrainske Central-radas avdelinger. Hvad de revolusjonære ukrainske arbeidere angår, blev de efterlatt for størstedelen helt ubevebnede, pris­ gitt revolusjonens vestenfra kommende bødler, mens den revolusjonære kommando tok våbnene tilbake fra Ukraina eller overga dem på sin flukt til de tyske tropper. De revolusjonære bolsjevikiske og venstre socialistrevolusjonære troppers retrett fra Ukrainas territorium varte flere måneder. I løpet av denne tid gjorde de av

254

De røde garders retrett går over til flukt

kommandantene for disse divisjoner som ennu ikke var berørt av disse politiske partiers gift, hvad de kunde for å bevebne Ukrainas revolusjonære befolkning. Men om­ stendighetene var helt ugunstige, da arméen var på re­ trett, og alle våben kunde derfor ikke overlates til den revolusjonære befolkning og anvendes av denne mot de fremrykkende bevebnede kontra-revolusjonære styrker. De røde garders retrett gikk i virkeligheten over til en formelig flukt, og de opgitte revolusjonære områder blev oftest besatt samme dag av de kontra-revolusjonære styrker, således at den revolusjonære befolkning ikke engang hadde tid til å organisere sig i stridende enheter for å avslå de kontra-revolusjonære styrkers inntrengen.

KAPITEL 13 De tyske og østerrikske arméer og den ukrainske Central-radas tropper har fremgang De kontra-revolusjonære agenter. — Kamp mot dem

I mars 1918 blev byen Kijev og størstedelen av Ukraina på høire side av Dniepr besatt av de monarkiske tyske og østerrik-ungarske ekspedisjons-arméer. I forståelse med den ukrainske Central-rada, ledet av de ukrainske socialister, under førerskap av den meget gamle ukrainske socialist-revolusjonære, professor M. Grushevski, trengte disse arméer inn på ukrainsk jord og begynte sitt avskyelige angrep på revolusjonen. Med direkte hjelp av den ukrainske Central-rada og dens agenter, la den monarkiske kommandant for de tyske og østerrik-ungarske tropper et kontra-revolusjonært spioneringsnett over hele Ukraina. De tyske og østerrik-ungarske ekspedisjons-arméer og den ukrainske Central-radas tropper var ennu på Dniepr’s høire bredd, — mens allerede hele Ukrainas område på venstre side av Dniepr var hjemsøkt av deres tallrike agenter, spio­ ner og provokatører. I denne periode gikk der ikke en dag i Guljaj-Polje selv og i hele kretsen uten et møte hvor man søkte å få arbeiderne til å fornekte revolusjonen til fordel for kontra-revolusjonen.

256

Chauvinistene. Deres beskyldninger

At den mest revolusjonære del av Ukraina, d. v. s. landet på venstre side av Dniepr, blev oversvømmet av spioner og provokatører, hadde logisk tilfølge en sam­ menslutning av alle ukrainske chauvinister i GuljajPolje til en organisasjon av «revolusjonær» karakter, som betegnet sig som «socialist-revolusjonær». Føreren for denne organisasjon var agronomen Dmitrenko, P. Semeniuta-Riabko, A. Voloch og Prichodko. Disse 4 var sekond-løitnanter. De fleste av dem var store jordegods-eiere og en av dem, Volka, var eier av en manufakturforretning. Disse eiendomsbesiddere og sekond-løitnanter hadde allerede lenge sett med forbitrelse på revolusjons-arbcidet, som berøvet dem deres jord til fordel for samfundet. Allikevel kalte de sig revolusjonære og kjempet, under dette lånte navn, mot den revolusjonære komité, sovjet og jordbruks-komitéens virksomhet. Da de blev klar over at initiativtagerne i disse revolusjonære organer og idégiveren til løsningen av jordspørsmålene og de politisk-sociale spørsmål i hele kretsen var den anarkist­ isk-kommunistiske bondegruppe i Guljaj-Polje, søkte de, først hemmelig, idet de holdt sig bak kulissene, senere åpenlyst å fremstille anarkistene i almindelighet og gruppen i Guljaj-Polje i særdeleshet, som «tyver» og «rø­ vere», som ikke tok hensyn «hverken til revolusjonens lover eller til de grenser, den ikke måtte overskride.» Disse «revolusjonære» anførte som eksempel de andre kretser, hvor anarkistene ikke hadde trengt sig inn i ar­ beidernes rekker, og hvor befolkningen ikke søkte å løse spørsmålet uten den provisoriske regjering, i tiden før den nye regjering seiret, «bolsjevik-røvernes regjering»! . . . «Men hos oss, i Guljaj-Polje og i nabokretsene», sa disse «revolusjonære», «er dette spørsmål blitt løst ved «røveri siden 1917. Og alt dette, takket være anarkist­ ene» . .

Anarkistene peker på det utførte arbeide

257

Slike beskyldninger mot anarkistene, fremsatt av folk som påberopte sig socialismens fane, kunde ikke annet enn nedsette dem selv og deres ideer. Bøndene i Guljaj-Polje hadde hatt organiserte for­ bindelser med anarkistene i 2 år, fra tiden for den hem­ melige revolusjonære virksomhet, senere så de dem på nært hold, i løpet av 1 år, åpenlyst i revolusjonens for­ tropp, og var overbevist om at de alltid vilde forbli på deres side. Og hele massen av bondearbeiderne pep til disse falske revolusjonære som således uten grunn fornærmet anarkistene ved å stille dem sammen med tyver og røvere. Hvad anarkistene angår, pekte de overfor sine fien­ der bare på det arbeide som var utført av dem, sam­ men med arbeiderne, i de forløpne måneder, og det arbeide som i denne tid var gjennemført av mange anarkistiske bønder og industriarbeidere ved organisa­ sjonen av jordbruks-kommuner på pomeshtshikienes tid­ ligere eiendommer. Arbeiderne i landsbyene som forstod at anarkistene hadde rett i sin forklaring av revolusjonens virkelige mening og av arbeidernes rett til å befri sig helt fra alle slaveriets bånd, fortsatte med selv å utvikle det revo­ lusjonære arbeide, tiltross for de snarer som deres fien­ der opstillet for dem. Den likhet, meningsfrihet og uavhengighet som rådet for alle og enhver i Guljaj-Polje og dens krets, bar sine frukter: arbeiderne blev sig sin verdighet bevisst og begynte å forstå sin plass i livet og i kampen mot sine undertrykkere, hvad enten de tilhørte høire eller venstre. Men denne arbeidernes beslutning om å hevde sin rett til friheten og uavhengigheten foruroliget statstilhengerne som, forskrekket ved tanken om å se sine autoritets-prinsipper forsvinne, ga sig til å optrede mot ar­ beiderne og forsømte i det øiemed intet middel som stod til deres rådighet. 17

258

De fiendtlige arméer rykker frem. Schod-

På samme tid som den chauvinistiske ukrainske «re­ volusjonære» organisasjon i Guljaj-Polje gikk igang med sitt frekke arbeide mot anarkistene, rykket allerede de kontra-revolusjonære tyske og østerrik-ungarske ar­ méer seierrikt frem med den ukrainske Central-radas likeså kontra-revolusjonære avdelinger foran sig, og trampet revolusjonen under føtter på hele det ukrainske område på Dniepr’s høire bredd, som var fullstendig avvebnet ved den «Brest-Litovske traktat», som var slut­ tet mellem bolsjevik-partiet og de foregivne herrer over disse arméer, Wilhelm av Tyskland og Karl av ØsterrikUngarn. Jeg vét ikke om de ukrainske socialist-chauvinisters politiske ledere, som hadde inngått allianse-traktat med de fremmede keisere mot folkets revolusjon, var sig sin avskyelige holdning overfor revolusjonen fullt bevisst. Men deres elever, chauvinistene, hadde sikkert ikke(?) forstått den, for de klynget sig til dette skamme­ lige forbund og den vebnede hjelp det bragte dem, som det eneste middel til å befri Ukraina for revolusjonen og der gjeninnsette tsarismen. De «revolusjonære» chauvinistiske socialister i Gul­ jaj-Polje kunngjorde hver dag på sine møter at de kon­ tra-revolusjonære tyske og østerrik-ungarske hære og den ukrainske Central-radas kontra-revolusjonære avde­ linger rykket frem og herunder nedtrampet og knuste alle revolusjonens levende krefter, og da de revolusjo­ nære arbeidere, som anså talefriheten for en likeså ukrenkelig menneskerett som meningsfriheten, ikke hindret dem i deres avskyelige propaganda, følte de «revolusjonære» socialister sig opmuntret og tillyste en almindelig sc/zod-forsamling av Guljaj-Poljes arbeidere. Denne forsamling lovet å bli meget interessant. Inn­ byderne skulde opstille følgende spørsmål: hvilke arbei­ dere i Guljaj-Polje er tilhengere av den ukrainske Central-rada (og følgelig av den tyske og østerrik-ungarske

-forsamling. De chauvinistiske talere

259

militarisme, som førte en armé på 600,000 mann mot re­ volusjonen), og hvilke er imot Central-radaen? Og i siste tilfelle, under hvilken fane stiller de sig? Alle talere anstrengte sig inntil nederdrektighet. De løi uten minste skam. «For «mor Ukraina», for dets uav«hengige regjering, dets fengsler, dets fangevoktere og «dets bødler, må alt gå tilgrunne uten motstand, både «revolusjonen og friheten, og byenes og landsbyenes ar«beidere, disse som, efter å ha gitt sig revolusjonen ivold, «hadde tilegnet sig dens beste formål og arbeidet på å «utvikle dem. «I motsatt fall, i tilfelle av motstand», sa de socialistchauvinistiske talere «vil vi utrydde alt dette med makt, «hjulpet av de allierte, våre brødre (dermed mente de Wilhelm II av Tyskland og Karl av Østerrik-Ungarn, med deres arméer). «De som ikke gjør motstand mot våre forbundsfel«lers mektige arméer skal av den tyske kommando, ved «den ukrainske Central-radas formidling, få sukker, tøier, «skotøi, som tusener av jernbanetog bringer efter dem». (Der var i dette øieblikk fullstendig mangel på disse ting.) «Men for dem som gjør motstand, vil der ingen nåde «være! Landsbyer og hele byer vil bli tilintetgjort ved «ild; befolkningen vil bli ført bort i fangenskap og 1 «fange av 10 vil bli skutt. «Og de andre? . . . De andre vil, til gjengjeld for sitt «srada (forrederi), bli fryktelig straffet av sine egne «ukrainske brødre» . . . Da jeg hørte disse uttalelser, tok jeg ordet og bad alle talere som hørte til innbydernes parti om at de i sine taler skulde komme med nøiaktige oplysninger. Jeg rettet derefter noen oplysende ord til de tilstede­ værende borgere om de erklæringer som var fremkom­ met fra tilhengerne av den ukrainske Central-radas

260

Resolusjon og avstemning

skammelige forbund med keiserne, og trakk noen slut­ ninger av det som var sagt av disse talere og av deres motstandere. Og møtet endte i strid med deres ønsker som hadde innkalt det, og med de idéer som de hadde støttet og forsvaret for de på møtet tilstedeværende arbeidermas­ ser. Med et helt knusende flertall blev der vedtatt en resolusjon som opfordret alle arbeidere til å støtte en vebnet aktiv kamp mot Central-radaen og de kontrarevolusjonære tyske og østerrik-ungarske arméer. Denne resolusjon tilfredsstillet ikke innbyderne til møtet. De forlangte at forsamlingen skulde angi nøi­ aktig: under hvilken fane skulde man føre denne vebnede aktive kamp mot den ukrainske Central-rada og dens forbundsfeller som «broderlig» hadde rakt den hånden i arbeidet for Ukrainas redning? Forsamlingen imøtekom deres forlangende. Man stemte, og tilsist delte de stemmende sig i 3 grupper, hvorav den ene sluttet sig til møtets innbydere, d. v. s. til Central-radaen, den annen tok den venstre socialistrevolusjonære Mirgorodskfs parti, og den tredje forblev trofast mot den anarkistisk-kommunistiske bondegruppe i Guljaj-Polje. Da man forsøkte å telle stemmene i hver gruppe, gikk den gruppe som hadde uttalt sig for den venstre socialist-revolusjonære Mirgorodski, innbefattet dens le­ der for øieblikket, sammen med tilhengerne av møtets innbydere. (Det var vanskelig å forstå den venstre socialist-revo­ lusjonære Mirgorodski’s optreden i dette tilfelle; da man forsøkte å utspørre ham om hans holdning, kunde han ikke gi noen tilfredsstillende forklaring på den og først efter møtets slutning erkjente han den feil han hadde begått ved sin jesuitiske manøvre.) Men tiltross for de 2 gruppers sammenslutning, var tilhengerne av den ukrainske Central-rada i absolutt

Hysteriske skrik og trusler

261

mindretall. En resolusjon som var vedtatt av et gruppe­ møte, blev tiltrådt i samlet møte og supplert med ennu mere direkte angrep på Central-radaen og de tyske ar­ méer som marsjerte sammen med den. Da var det at «føreren» for den chauvinistiske ukrain­ ske organisasjon, som kalte sig en socialist-revolusjonær organisasjon, sekond-løitnant Paul Semeniuta-Riabko, besteg talerstolen og med en krigersk stemme kunn­ gjorde for arbeiderne: «Det kan være det samme! En dag vil dere angre «dette. Men der vil ikke være tilgivelse for alle, og især «ikke for anarkistene! Timen er ikke langt borte da «vår armé vil rykke inn i Guljaj-Polje. Da skal vi tales «ved. Husk på at våre forbundsfeller, tyskerne, er «sterke! De vil hjelpe oss til å gjenoprette ordenen i «landet, og dere vil ikke lenger se anarkister blandt «dere!» Disse hysteriske skrik og disse trusler forarget alle arbeiderne. Guljaj-Poljes anarkistiske bønder skyndte sig å ta ordet og erklærte at de mottok denne sekondløitnant Semeniuta-Riabko’s utfordring. «Men vi forlan«ger, sa en av anarkistene, at sekond-løitnant Semeniuta«Riabko gir oplysninger om tyskernes komme til Guljaj«Polje.» Sekond-løitnant Semeniuta-Riabko ga så de forlangte oplysninger. «Tyskerne, sa han, vil hjelpe den ukrainske Central«rada med å undergi landet dens lover og gjenoprette «ordenen, som krever at anarkistene fengsles. Det er i «fengsel dere skal få preke Deres ideer!» — skrek sekondløitnanten, idet raseriet løp av med ham. Fra tilhørernes rekker hørtes stemmer: «Ned! . . . «Ut med ham!» . . . Anarkistene lot pånytt en av sine fremholde for alle deltagerne hvorledes de nu klart så at den chauvinist­ iske ukrainske organisasjon stolte på de kohtra-revolu-

262

T ruselen, den revolusjonære komité, gruppen

sjonære tyske arméers ankomst til Guljaj-Polje. Ved hjelp av denne brutale makt håpet den chauvinistiske ukrainske organisasjon på å skulde kunne «tukte» re­ volusjonen. «Nei, ikke revolusjonen, men bolsjevikene og anar«kistene», skrek en stemme fra de socialist-revolusjonære chauvinistiske ukraineres gruppe, samlet omkring sin fører, sekond-løitnant Semeniuta-Riabko. «Nuvel! vit da, mine herrer chauvinister, at vi anar«kister skal svare på Deres avskyelige utfordring», er­ klærte den anarkistiske gruppes sekretær. Med disse ord sluttet møtet. Arbeiderne i GuljajPolje, som følte sig fornærmet ved sekond-løitnant Semeniuta-Riabko’s trusler, gikk forarget hjem. Sekond-løitnant Semeniuta-Riabko’s tilhengere sam­ let sig om ham og ropte ondskapsfullt, opmuntret av deres leders smil, til arbeiderne som fjernet sig: «Gå «dere hjem. Hvad oss angår, vil vi vente på anarkistenes «svar» . . . 3 til 4 timer efter møtets slutning overbragte jeg of­ fisielt på den anarkistiske gruppes vegne Guljaj-Poljes revolusjonære komité følgende spørsmål: hvad mener den revolusjonære komité, som organisator av den revo­ lusjonære enhet og solidaritet i arbeidet for revolusjo­ nens forsvar, om den chauvinistiske ukrainske organi­ sasjons trusel mot anarkistene? Finner komitéen å burde ta hensyn til denne trusel, eller ikke? Komitéen behandlet spørsmålet samme dag og svarte gruppen at den anså de trusler som føreren for de chau­ vinistiske ukrainske «socialister», sekond-løitnant Seme­ niuta-Riabko, var fremkommen med mot anarkistene for å være uten enhver betydning. Chauvinistenes organisasjon var ikke en revolusjo­ nær organisasjon og, bortsett fra ufruktbart snakk, kunde den i ingen henseende skade revolusjonens arbeide.

Komitéen betenker sig for sent. Semeniuta-

263

Allikevel billiget den anarkistisk-kommunistiske gruppe ikke denne holdning fra den revolusjonære komités side ■i likeoverfor chauvinistenes klare kontra-revolusjonære trusler og erklærte pånytt, i en offisiell note til komi­ téen, at det var utillatelig at man i et på enhet og soli­ daritet bygget arbeide ga plass for meninger som stod i strid med den revolusjonære solidaritets prinsipper. Noten krevet at komitéen skulde offentliggjøre en hen­ vendelse til befolkningen, hvori den bestemt fordømte de socialistiske ukrainske «socialisters» kontra-revolu­ sjonære organisasjon og især deres trusler mot anarkis­ tene og den anarkistiske idé. Gruppen erklærte at hvis den revolusjonære komité ikke bekvemmet sig hertil, så den sig nødsaget til å kalle sine medlemmer tilbake fra komitéen og kunde ikke mer støtte den på noen måte i fremtiden. Noen medlemmer av komitéen spurte mig om jeg gjorde mig solidarisk med gruppens krav, og om jeg vilde bøie mig for dens beslutning, hvis den kalte sine med­ lemmer tilbake fra den revolusjonære komité. Da jeg svarte dem at gruppens krav var berettiget, og at jeg, skjønt jeg ikke var innvalgt i den revolusjonære komité av den anarkistiske gruppe, men av sovjet, vilde følge dens beslutning, hvad den så gikk ut på, og efter beste evne bidra til å sette den uavkortet ut i livet, besluttet alle den revolusjonære komités medlemmer enstemmig, og uten debatt, å overveie gruppens 2 noter påny og å sammenkalle den chauvinistiske ukrainske organisa­ sjons førere for å prøve å bilegge den konflikt som holdt på å opstå mellem den og anarkistene. Men det var allerede for sent . . . Den anarkistisk-kommunistiske bondegruppe i GuljajPolje lot den revolusjonære komité vite at den erklærte terror mot alle dem som vovet, nu eller i fremtiden, efter kontra-revolusjonens mulige seier over revolusjonen, å forfølge den anarkistiske idé eller dens anonyme til-

264

-Riabko drepes. Delegasjon. Komitéen igjen

*)hengere. Den første handling som blev å utføre på denne vei var å drepe sekond-løitnant Semeniuta-Riabko, en handling som allerede var utført av gruppens med­ lemmer. Ja, føreren for de ukrainske chauvinister, sekond-løit­ nant Semeniuta-Riabko, var allerede drept av gruppens medlemmer i samme øieblikk, da denne erklæring blev avgitt. Nyheten om denne henrettelse gjorde et meget sterkt inntrykk på den revolusjonære komité. Komitéens medlemmer blev forvirret, kunde hverken handle eller tale og syntes fullstendig lammet, mens representantene for gruppen rolig ekspederte de løpende forretninger. Dagen efter, henimot klokken 10 om morgenen, kom en delegasjon fra de ukrainske chauvinister til den re­ volusjonære komité for å spørge mig om råd og be mig intervenere i konflikten mellem den ukrainske organisa­ sjon (de kalte sig ikke mer chauvinister) og den anar­ kistiske gruppe. Da jeg senere tok op dette spørsmål sammen med medlemmene av den revolusjonære komité, nektet de alle å behandle denne affære med den begrunnelse, at føreren for den chauvinistiske ukrainske organisasjon, sekond-løitnant Semeniuta-Riabko, forblindet av de kon­ tra-revolusjonære tysk-østerrikske arméers fremgang, hadde tapt hodet, så han ikke forstod at revolusjonen ennu ikke var endelig beseiret og ikke vilde tilgi sine fiender som vilde dens undergang. Å true anarkistene med de kontra-revolusjonære tyske troppers ankomst og med fengsel, som den chauvinistiske ukrainske fører hadde gjort, var en skrikende urett mot revolusjonen, som nesten hele folket støttet. Når den *) Meningen forklares således: De mere aktive kampfeller (som samtidig er de best kjente) arbeider gjerne i det skjulte og fører et omflakkende liv, de vét å forsvinne i det. farlige øieblikk. De andre, roligere, som holder sig til hjemmet, i sin landsby, og nødig griper til flukt, blir derfor lettere offer for forfølgelser — Hzl.

Machnos opfatning. Han ønsker —

265

mann var henrettet som hadde utstøtt denne trussel og tilskyndet til kontra-revolusjonen, båret frem av kei­ serne av Tyskland og Østerrik-Ungarn’s arméer’s og den ukrainske Central-radas bander, og på deres bajonetter, var dette en revolusjonær forsvarshandling. Men den kom for sent. Anarkistene burde ha drept denne mann, som til­ skyndet til kontra-revolusjonen, i det samme øieblikk da han truet dem ved å si at ved hans tyske og øster­ rik-ungarske brødres ankomst skulde anarkistene bli be­ røvet friheten, og at det påtok han sig å besørge. «Da føreren for den chauvinistiske ukrainske organi«sasjon var en fiende av revolusjonen, anser vi det» — erklærte medlemmene av den revolusjonære komité — «helt utilstedelig for oss å beskjeftige oss med denne «begivenhet og å omtale den i den revolusjonære komités «forhandlingsprotokoll. «I forståelse med sin organisasjon og i dennes navn, «hadde sekond-løitnant Semeniuta-Riabko slynget anar«kistene en gemen utfordring i ansiktet; det er da hans «organisasjons sak å ordne denne affære, å ta den ut«slyngede utfordring tilbake og å formulere nøiaktig sin «sociale og politiske trosbekjennelse. Først da vilde den «ukrainske organisasjon bli gitt adgang til den revolu«sjonære komité og kunde den undgå lignende konflikter «for fremtiden.» Delegasjonen forlot så den revolusjonære komité og vendte tilbake til sine kamerater, medbringende komi­ téens irettesettelse til hele den chauvinistiske ukrainske organisasjon. Jeg må si at personlig hadde jeg ikke billiget dette svar, men hadde ikke kunnet protestere i delegasjonens nærvær. Og det var først efterat den var gått, at jeg ennu en gang erklærte overfor medlemmene av den re­ volusjonære komité at jeg anså vår Guljaj-Polje komité som uttrykk for revolusjonær enhet og solidaritet, og

266

— forebygge terroren. Forhandlere opnevnes

at den efter min mening kunde ha trådt i forhandling med de organisasjoner som bad den dømme om feil­ grep som var begått av deres representanter, — feilgrep som fremkalte konflikter i likhet med den, som var foranlediget av den chauvinistiske ukrainske organisa­ sjon og betalt med dens førers død. Allerede ved gruppens første behandling av den re­ volusjonære komités holdning overfor utfordringen mot anarkistene hadde jeg sagt at der burde interveneres i denne konflikt. Men flertallet av den revolusjonære ko­ mités medlemmer hadde protestert under påberopelse av at hvis komitéen ikke intervenerte, vilde konflikten hur­ tig bli glemt av alle. Jeg gjentok det nu: hvis den revolusjonære komité i det rette øieblikk hadde sluttet sig til mitt ønske om å hevde gruppens revolusjonære verdighet, gruppen hvor­ av jeg var medlem, på samme tid som jeg var medlem av den revolusjonære komité, som gruppen alltid var knyttet til ved sine idéer og sin virksomhet til revolu­ sjonens forsvar og utvikling, — er det mulig at gruppen isåfall ikke vilde ha drept agenten for den ukrainske Central-radas kontra-revolusjon. «Riktignok er det for sent å tale om dette nu», sa jeg videre til mine kamerater i komitéen, «men det er ikke «forsent å handle og derved undgå de mord hvormed «chauvinistene kan svare på denne henrettelse, og som «— jeg må si det åpent her — vil slippe løs terroren «mot alle dem som, av dumhet, er blitt agenter for den «ukrainske Central-rada’s og dens forbundsfellers mør«ke gjerninger.» I samme møte opnevnte den revolusjonære komité 3 av sine medlemmer: Moses Kalinitshenko, Paul Sokruta og mig, til sammen med chauvinistene og vår gruppe å danne en blandet kommisjon for å søke efter midler til å hindre mord fra den ene som fra den annen side. Man bad «overhodet» (formannen) for Prosvit, en

Chauvinistene. Bebreidelser mot Machno

267

viss Dmitrenko, en overbevist socialist-revolusjonær, om å representere chauvinistene i kommisjonen. Gruppen blev representert av dens sekretær, kamerat A. Kalashnikov. Under forhandlingene viste det sig at den ukrainske organisasjon helt tok avstand fra den utfordring sekondløitnanten Semeniuta-Riabko hadde rettet mot anarkis­ tene. Representanten for den ukrainske organisasjon, Dmit­ renko, sa at Semeniuta-Riabko’s utfordring måtte for­ klares ved hans plumpe begeistring og hans smertelige hengivenhet for sitt folk. Den ukrainske organisasjon i Guljaj-Polje misbilliget utfordringen som stridende mot dens idéer. Men Dmitrenko var ikke opriktig. Hans erklæring var hverken mer eller mindfe enn en politisk manøvre fra den chauvinistiske ukrainske organisasjons side. Vi hadde forstått det, og vår gruppes sekretær, ka­ merat Kalashnikoff, svarte at «vi så i den fremsatte «trussel et ønske, som deltes av hele de ukrainske «chauvinisters organisasjon, om å ramme anarkistene «for deres hårdnakkede kamp mot å få det revolusjo«nære område oversvømmet av keiserne av Tyskland og «Østerrik-Ungarns kontra-revolusjonære arméer og Cen«tral-radaens tropper. «Den anarkistiske gruppe anså det som sin plikt å «drepe den som tilskyndet til dette foretagende, rettet «mot anarkistene og deres idéer. Den drepte ham og er «rede til i fremtiden å drepe sådanne skadelige vesener.» Jeg gikk derefter til gruppens møte og bad kame­ ratene opgi terroren, men blev overveldet med bebreidel­ ser. Mange av mine kamerater trodde i min anmodning å se et ønske om å forsvare de kontra-revolusjonære handlinger og sparte ikke på sin hån. Denne dristighet ergret mig, men den tankens uav­ hengighet som den var uttrykk for gledet mig, for jeg

STAVANGER BIBLIOTEK

268

Ikke tid til indre strid

så i den et nytt bevis på at min virksomhet blandt grup­ pens unge medlemmer ikke hadde vært spilt. Tross denne hån blev mine betraktninger for og mot terroren lagt til grunn ved revisjonen av erklæringen om terroren, og, efter en rekke møter og alvorlige ka­ meratslige diskusjoner, opga gruppen sin første beslut­ ning og innførte i sin protokoll at, sålenge revolusjonens fiender ikke gjorde annet enn bruke munnen uten å gripe til våben, skulde de planlagte terroristiske handlin­ ger ikke anvendes. Lenge vilde gruppens unge medlemmer ikke forstå denne beslutning og antydet mer enn en gang, med sikte på mig, at «kamerat Machno vilde omvende de mest «inngrodde kontra-revolusjonære til revolusjonære. Ka«merat Machno vilde således rette et hårdt slag mot «gruppens enhet» o. s. v........ Imidlertid var øieblikket så betydningsfullt at man ikke kunde la noen forlate gruppen. Det var i virkelig­ heten det øieblikk da kontra-revolusjonen, båret frem på de tyske troppers bajonetter, tydelig fikk overhånd over revolusjonens forsvarere, som ikke lenger representertes av annet enn noen spredte avdelinger av de røde garder. I en krets som Guljaj-Poljes, som ennu kunde disponere over betydelige styrker til revolusjo­ nens forsvar, måtte derfor arbeidet legges i en ganske annen retning. Med ennu større kraft og bestemthet måtte man legge an på forståelse mellem de forskjellige partier, likhet og frihet for revolusjonære meninger, for Guljaj-Polje var i dette øieblikk stedet hvor de virkelige krefter til for­ svar for revolusjonen dannedes. Derfor heftet jeg mig ikke ved mine unge venners naive protester. Jeg så hvorledes et ganske anderledes viktig spørsmål reiste sig for mig i hele dets omfang: å organisere skarer av frivillige for å bekjempe Central-

Oprop om å danne vebnede styrker

269

radaen og dens forbundsfeller, de tyske og østerrik-un­ garske arméer, omfattende ialt 600,000 mann. Jeg hadde følelsen av at den revolusjonære komité var forsømmelig overfor denne opgave og holdt bestemt på at alle avdelinger som komitéen hadde til forføining i Guljaj-Polje og dens krets, skulde kalles bataljoner av frivillige og deres bestand bringes op til 1500 mann. Vår anarkistisk-kommunistiske gruppe burde efter min mening foregå med sitt eksempel i denne sak like godt som i det revolusjonære arbeide. Ellers vilde den uundgåelig bli akterutseilt av de revolusjonære begiven­ heter. Den vilde således skille sig fra det undertrykte lands arbeidere og, som hundreder av andre anarkistiske grupper i Russland, bli uten innflytelse på de tanker som leder de store arbeidermasser som har tro på revolusjo­ nen, men ikke har hatt tid til riktig å verdsette dens betydning og forsvare den likeoverfor de avveier som lederne av den politiske socialisme førte den inn på. Gruppen tok denne omstendighet i betraktning og viste ved organisasjonen av vebnede styrker til revolu­ sjonens frelse fremragende kampegenskaper. Mens andre grupper, i byene og landsbyene i andre kretser, spilte tiden med unyttige diskusjoner — således: «er det anarkistisk eller ikke for en anarkistisk gruppe «å oprette revolusjonære kampenheter? Skulde ikke «gruppen heller holde sig fra et sådant foretagende og «nøie sig med ikke å hindre sine medlemmer fra indi«viduelt å delta i dette «halv-anarkistiske» arbeide», — utsendte Guljaj-Poljes bondegruppe følgende oprop: «Revolusjonære arbeidere, dann skarer av frivillige «til revolusjonens redning! Stats-socialistene har forrådt «revolusjonen i Ukraina, og fører mot den sorte kontra«revolusjonære styrker fra fremmede land! For å knuse «reaksjonens angrep trenges de revolusjonære arbeideres «umåtelige organiserte kraft.

270

Øieblikket vanskelig. Kamerat Leo Schneider

«De revolusjonære arbeidere vil opnå denne kraft «ved å danne bataljoner av frivillige, og vil således be«seire de renker som deres fiender tilhøire og venstre ret«ter mot dem! . . .» Den revolusjonære komité og alle kretsens sovjetter gjentok vår gruppes oprop og drev en aktiv propaganda til støtte for det. Der var riktignok, især i de ukrainske chauvinisters leir, folk som bekjempet dette oprop. Men diskusjonene hadde nu bare en rent teoretisk karakter: i alle tilfelle støttet de sig ikke lenger på de kontra-revolusjonære tyske og østerrik-ungarske arméers bajonetter, og antok ikke lenger form av trusler mot motstanderne av den ukrainske Central-radas forbryterske politikk. Denne politikk var rettet mot de ukrainske arbeidere og dem av deres direkte erobringer som under revolusjonens ut­ vikling trådte alltid mere åpent og skarpt frem, og mot hvilke arbeiderne skred frem uten å la sig stanse av de fryktelige hindringer som deres fiender reiste mot dem: tilhøire borgerskapet, tilvenstre stats-socialistene, som søkte å dra fordel av øieblikket for å gi revolusjonens formål en falsk betydning og på denne måte helt be­ tvinge den. Øieblikket var i høieste grad vanskelig. Medlemmene av gruppen og av bøndenes og industriarbeidernes re­ volusjonære organisasjoner, alle syntes vi å innse det. Og dog inntraff en skandale i forbindelse med metall­ arbeidernes og trevarearbeidernes fagforenings sovjet: de forlangte at gruppen og sovjet av representanter for bøndene og industriarbeiderne skulde kalle tilbake ka­ merat Leo Schneider, som var sendt av dem til fylkessovjettet av representanter for bøndene, industriarbei­ derne og soldatene. Dette krav fra fagforeningens sovjet var begrunnet med at kamerat Leo Schneider ikke opfylte sitt mandat, og at som følge herav fabrikkene og møllene i Guljaj-

Han kalles til Guljaj-Polje. Mandatet inndras 271

Polje, likesom beslagsmiene, låsesmiene og andre verk­ steder, enten slett ikke mere, eller bare med store for­ sinkelser mottok hvad de trengte av smijern, støpejern, kull og andre materialer. Likeoverfor en sådan beskyldning, rettet mot dens ansvarlige representant, kalte gruppen, i forståelse med sovjet av bøndenes og industriarbeidernes representan­ ter, Leo Schneider tilbake til Guljaj-Polje for å forklare sig om de grunner som hindret ham fra å opfylle sitt mandat. Men kamerat Schneider hadde allerede hatt tid til å la sig smitte av den uetterrettelige og uansvarlige likegladhet som hersket blandt visse av våre anarkistiske kamerater i byene. Han svarte derfor at han ikke kunde komme tilbake til Guljaj-Polje, da han angivelig, hadde fått et opdrag av provinsens sovjet, og anmodet gruppen om å utnevne en annen representant i hans sted. En sådan holdning overfor hele kretsens organisa­ toriske arbeide, fra et medlem av den anarkistisk-kom­ munistiske gruppe, som var så ansett av arbeiderne, bragte gruppen til å sende Leo Schneider et iltelegram med krav om hans øieblikkelige tilbakekomst til GuljajPolje, hvor han vilde ha å forklare sig for gruppen, sovjet av representanter for bøndene og industriarbei­ derne, og fagforeningen. I motsatt fall vilde gruppen se sig nødsaget til å sende 2 kamerater for å hente ham . . ,. Kamerat Schneider visste at dette ikke var noen tom trussel, og at den hurtig vilde bli fulgt av en ordre fra gruppen om å arrestere ham og gjøre ansvar gjeldende mot ham for å ha kompromittert gruppen likeoverfor sovjet av representanter for bøndene og industriarbei­ derne og fagforeningen og, følgelig, i alle arbeideres øine og at en geværkule lett kunde bli følgen herav. 2 dager efter å ha mottatt gruppens korte telegram, var kamerat Schneider allerede i Guljaj-Polje og avla

272

Bakvaskelser som må bekjempes

sin rapport for sovjettene og gruppen. Man inndrog hans mandat og kamerat Schneider vendte tilbake til fabrik­ ken Kerner, *) hvor han fikk sin plass igjen. Mens gruppen var beskjeftiget med å ordne Leo Schneiders sak, blev tiden ikke spilt av agentene for den ukrainske Central-rada og for keiserne av Tyskland og Østerrikes arméer, som radaen førte mot den ukrainske revolusjon. De grep Leo Schneiders sak og fortolket overalt på møtene hans holdning overfor arbeidernes verk på sin måte. Det var nødvendig å bekjempe skarpt disse bakvas­ kelser. Man måtte besøke de store og små landsbyer, være tilstede ved alle møter som blev organisert av radaens eller general Eichhorns agenter, hvad der tok oss ikke liten tid og tvang oss bort fra vår gruppes direkte arbeide: å oprette en kampfront mot kontra-revolusjonen. *) Et jernstøperi. — Hzl.

KAPITEL 14 Sammentrekning av avdelingene

Dannelse av en enhetsfront sammen med den bolsjevikvenstre-socialist-revolusjonære blokk Begivenhetene fulgte hurtig på hverandre. De tyske og østerrik-ungarske arméer under ledelse av general Eichhorn nærmet sig allerede byen Jekaterinoslav; på den annen side blev projektiler kastet over Dniepr fra omegnen av Kitshkas-broen mot byen Alexandrovsk, som lå 80 verst fra Guljaj-Polje. De røde garders avdelinger under kommando av ge­ neral Jegorov, likesom tallrike uavhengige avdelinger som bare fikk våben og ammunisjon av Jegorov og av chefen for «Syd-Russlands» røde reservearméer, Belinkevitsh, og optrådte for egen regning og risiko, oftest i de avsnitt hvor der ikke var fiender, blev uopholdelig kalt tilbake fra Krim til kretsen Verchne-Tokmak-Pologi. Forresten kunde der ikke lenger være spørsmål om å få fordelingstroppene ut i det øieblikk man vilde. De var trukket tilbake fra fronten meget for tidlig, hvad der tydelig hadde påvirket deres kampdyktighet. De talte nu om å komme sig så langt som mulig bort fra fronten til stasjoner på sidebaner som Jessinovatajo, Ilovajsk . . I virkeligheten blev disse styrker 2 dager senere sendt frem imot fiendtlige styrker som, i forbigående bemer­ ket, ennu befant sig på Dnieprs høire bredd. 18

274

Forvirring. Oprop

Et antall uavhengige avdelinger og en gruppe av den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokks røde gar­ der kastet heltemodig tilbake fiendens forsøk på å over­ skride Dniepr. Men kreftene svekkedes av mangel på hvile og søvn, og fordi det blev smått med ammunisjon. Hvad der vakte uro i Guljaj-Polje og i hele kretsen og tillike i alle nabokretsene. Agentene for den voksende kontra-revolusjon hevet hodet og talte med større fortrøstning mot sovjettene, mot revolusjonen og mot arbeiderne, som i revolusjonen så sin egen frigjørelse og ved alle midler søkte å bidra til dens utvikling. Dette forhold påvirket arbeiderne smertelig. I mange mindre og større landsbyer opstod den forvirring, som alltid viser sig blandt massene når de ikke i tide blir underrettet om hvilken stilling deres revolusjonære for­ tropp inntar i kampen. Den forvirring som hersket i kretsen fremkalte svak­ het og nølen også i Guljaj-Polje. Natt og dag holdtes møter i Guljaj-Polje, i sovjet av representanter for bøn­ dene og industriarbeiderne, i fagforeningen, i den revo­ lusjonære komité, og i den anarkistiske gruppe. Alle representanter for disse organisasjoner spurte mig om råd og forlangte at jeg skulde si dem hvad de skulde gjøre,. Og hvad kunde jeg si dem om dette spørsmål i et så alvorlig øieblikk, annet enn at de måtte ta sig sam­ men og møte kontra-revolusjonen med handlinger minst likeså energiske og bestemte som deres ord. Jeg frpmhnlHt fur representantene, som var tilstede på et ekstraordinært møte, at de i de organisasjoners navn som de representerte måtte uopholdelig offentlig­ gjøre et oprop som nøiaktig forklarte for kretsens ar­ beidere revolusjonens nuværende stilling, og hvad der måtte gjøres for å redde den. Dette oprop blev offent­ liggjort. Det opfordret kretsens arbeidere til å organi-

Opropet efterkommes

275

sere vebnet motstand mot arbeidernes såkalte befrier, Central-radaen, og de tyske arméer som marsjerte sam­ men med den. Kretsens befolkning efterkom dette energiske oprop fra Guljaj-Polje. Overalt strømmet unge og gamle til sine lokale sovjetter og til Guljaj-Polje selv for å la sig innskrive og uopholdelig danne bataljoner av frivillige. Innbyggerne i Guljaj-Polje selv dannet en bataljon som inneholdt 6 kompanier på 200 til 220 mann hver. Den jødiske befolkning stillet et kompani, som like­ ledes utgjorde en del av Guljaj-Polje-bataljonen. Den anarkistisk-kommunistiske gruppe dannet av sine med­ lemmer og sympatiserende en avdeling på noen hundre mann, bevebnet med geværer, revolvere og sabler, og halvparten av den forsynet med opsadlede hester. Denne avdeling blev stillet til forføining for den revolusjonære komité. På initiativ av den almindelig aktede doktor Abra­ ham Isakovitsh Loss organiserte befolkningen i GuljajPolje sanitær-avdelinger, innrettet i en fart hospitaler og fordelte mellem sig de forskjellige roller for ydelse av lægehjelp til den revolusjonære front. Personlig bega jeg mig for en tid av 24 timer til Pologi, hvor kommandanten for de røde reservearméer for «Sydrussland», Belinkevitsh, hadde sitt stabskvarter; jeg lot ham vite hvilke øieblikkelige formål den revolu­ sjonære komité i Guljaj-Polje hadde og gjorde ham be­ kjent med organisasjonen til revolusjonens forsvar, en virksomhet som i dette øieblikk var satt i første rekke av den revolusjonære komité og den anarkistisk-kom­ munistiske gruppe i Guljaj-Polje. Kamerat Belinkevitsh hørte med den største opmerksomhet på det jeg sa ham og lovet allerede neste dag å reise til Guljaj-Polje for sammen med mig å se til hvorledes han kunde hjelpe den revolusjonære komité og den anarkistisk-kommunistiske gruppe i Guljaj-Polje.

276

Belinkevitsh og Machno

Men jeg nøiet mig ikke med dette løfte. Jeg fordret be­ stemt at kamerat Belinkevitsh straks skulde gi mig sitt svar: kunde han forsyne Guljaj-Poljes frivillige med våben? Da han så min utålmodighet efter hurtigst mulig å få løst dette spørsmål, begav kamerat Belinkevitsh sig sammen med mig samme dag til Guljaj-Polje. Han kunde således på stedet overbevise sig om nøiaktigheten av hvad jeg hadde sagt ham, og lovet den revolusjonære komité at han uopholdelig skulde treffe avtale med rette vedkommende, og straks la komitéen vite hvormed de røde reserve-arméers stab kunde hjelpe det revolusjonære Guljaj-Polje. På tilbakeveien fra Guljaj-Polje til Pologi lot jeg kamerat Belinkevitsh besøke kommune nr. 1 og førte ham ut i marken, hvor de fri «kommunarder» arbeidet. Han så dem arbeide, spurte dem om hvilke grunner hadde bragt dem til å velge denne måte å leve på, og blev be­ veget til dypet av sin sjel. På veien inn fra marken til «kommunardenes» spise­ sal for å spise aften, trykket Belinkevitsh mig i hånden og sa: «Jeg har fra første øieblikk hatt stor tillit til «Dem, kamerat Machno, og jeg ber Dem nu, allerede «inatt, å sende Deres folk for hos min stab å hente de «våben, geværer og kulesprøiter som er nødvendige for «Deres Guljaj-Polje-bataljoner.» Dette kamerat Belinkevitsh’s løfte gledet mig, og jeg ga øieblikkelig i telefon kamerat Polonski, kommandant for de frivilliges bataljon i Guljaj-Polje, og kamerat Martshenko, medlem av den revolusjonære komité, be­ skjed om straks å reise til Pologi, til kommandant Be­ linkevitsh’ stab, for å motta våbnene og ammunisjonen og overføre dem til Guljaj-Polje. Da vi skiltes, kamerat Belinkevitsh og jeg, lovet vi hverandre gjensidig hjelp i det revolusjonære arbeide. Han lovet for tilfelle av tilbaketog å stille til forføining

Våben fra Belinkevitsh

277

for «kommunardene» reserveavdelinger for at de kunde trekke sig tilbake itide. Således forløp pinlige dager . . . Dagen efter begav jeg mig, sammen med noen artil­ lerister, til Guljaj-Poljes jernbanestasjon for å undersøke hvad man hadde sendt oss fra Belinkevitsh’ stab. Vi fant 6 kanoner (hvorav 4 av fransk type, 2 av russisk), 3000 geværer, 2 vognladninger patroner, og 9 vognladninger med ammunisjon for kanonene. Vår glede var ubeskrivelig. Vi overførte øieblikkelig det som det hastet mest med til den revolusjonære ko­ mité, og fordelte det mellem kompaniene, derefter gjorde vi oss istand til å begi oss til fronten for å kjempe mot Central-radaen og dens forbundsfeller, keiserne av Tysk­ land og Østerrik-Ungarn. Det oprop som var utsendt av Guljaj-Poljes revolu­ sjonære komité, sovjet av representanter fra bøndene og industriarbeiderne, og den anarkistisk-kommunistiske gruppe, med opfordring til kretsens arbeidere om hurtig å skride til dannelse av bataljoner av frivillige mot de kontra-revolusjonære tropper, blev bekjent for de røde garders kommandantskap, som øieblikkelig sendte en delegeret med ekstratog for å komme til forståelse med mig og få greie på hvilke styrker Guljaj-Poljes stolte krets hadde til forføining, og når disse tropper, besjelet av anarkistisk ånd, kunde sendes til fronten. Jeg drøftet dette spørsmål med ham natten til 8. april 1918, i samme øieblikk da Lenin og Trotski på Kreml drøftet spørsmålet om å tilintetgjøre de anarkistiske grupper i Moskva, senere i hele Russland (de hadde alle­ rede i dette øieblikk tapt interessen for Ukraina). Ut­ sendingen fra kommandanten for de røde garder i Je­ katerinoslav pintes ved tanken om at de vebnede avde­ linger av de røde garder, overensstemmende med BrestLitovsk-traktaten, var trukket tilbake fra den revolusjo­ nære fronts forreste linjer og anbragt nærmere den

278

En avdeling sendes til Alexandrovsk

russiske grense, og at de ukrainske arbeideres avdelinger, samlet sammen i hast, ennu ikke hadde kunnet gjøres kampdyktige og overalt trakk sig tilbake. Jeg lovet ham for min del å sørge for at de vebnede revolusjonære tropper allerede neste dags morgen skulde begynne å bevege sig til fronten. Efterat den delegerte var reist, mottok jeg den nyhet at de røde garder trakk sig tilbake også i kampavsnittet Alexandrovsk. Kommandoen i Alexandrovsk bad Gul­ jaj-Poljes bataljoner av frivillige om å komme dem til hjelp. Efter å ha rådført mig med den revolusjonære komité og den anarkistisk-kommunistiske gruppe sendte jeg til Alexandrovsk den avdeling som var opsatt av gruppen og en blandet bataljon, bestående av bønder fra de små landsbyer nærmest byen Alexandrovsk. Den avdeling som var opsatt av gruppen var en kavalleriavdeling. De røde garders kommando hadde nesten ikke kavalleri. Vår avdeling blev snart sendt til kampavsnittet Je­ katerinoslav og derfra, efter min ordre, til kampavsnittet Tshaplino. Samtidig gjorde de frivillige bataljoner fra Guljaj-Polje, Konsko-Rasdorskoje, Shanjaro-Turkenovsk og andre, sig i hast istand til å avgå til fronten.

KAPITEL 15

Jeg kalles uopholdelig til Jegorovs stab Vår kampfronts nederlag Øieblikket var høieste grad kritisk: den chauvinist­ iske ukrainske organisasjon syntes å være død, man hørte ikke mere tale om den. Dens medlemmer bøiet sig i taushet for massen av befolkningen, gjorde hvad denne forlangte av dem. Artilleriet, dernest infanteriet, blev organisert, og vi tenkte på å begynne kampen, da man blev opmerksom på at kanonene manglet automatiske visérer. Jeg telegraferte øieblikkelig til Belinkevitsh og bad ham sende oss nye visérer; men fikk ikke svar: samme natt hadde agronomen, den socialist-revolusjonære Dmitrenko, sammen med 2 unge og fanatiske ukrainere, M. Kovalenko og Mikita Konoplia, avskåret alle telefonog telegrafledninger ) * og hindret mig således i å få forbindelse med staben for de røde garder. Jeg bringer denne skjendige handling til alle bøndenes kunnskap. I løpet av noen timer blev forbindelsen gjenoprettet, og man bragte mig beskjed fra Belinkevitsh om at viserene og ammunisjonen skulde være i Guljaj-Polje, i en jern­ banevogn som blev nærmere betegnet; alt blev virkelig også funnet og overlevert til rette vedkommende. *) Forholdet blev først kjent 4 måneder senere og Dmitrenko blev skutt.

280

Chauvinistenes proklamasjon. Oprop

Imidlertid utkom i Guljaj-Polje de ukrainske socialist-chauvinisters proklamasjon, som forklarte sig orn Gentral-radaens forbund med de tyske «brødre», som var kommet for å hjelpe Ukrainas sønner til å «befri Ukraina fra katsapienes åk.» Proklamasjonen endte med en opfordring til befolk­ ningen om å hjelpe Central-radaen og de «broderlige» tyske og østerrik-ungarske arméer til å knuse fienden . . På samme tid kom der til Guljaj-Polje rykter som bekreftet at de tyske arméer ødela alle byer og lands­ byer hvis innbyggere motsatte sig de tyske arméers og Central-radaens troppers fremmarsj, og at de omvendt forsynte dem som sluttet sig til dem med de nødvendig­ ste artikler, først og fremst sukker, støvler og tøier. Oftere og oftere og høiere og høiere hørte man i Guljaj-Polje: «Og hvis tyskerne virkelig brenner lands«byene, hvordan skal det da gå? Vil de brenne Guljaj«Polje? . . . Hvad skal vi da gjøre med våre barn og «våre foreldre?» . . . Og efter disse utbrudd kastet en eller annen agent for Central-radaen ut ordet «deputa­ sjon», som den ene efter den annen av Guljaj-Poljes inn­ byggere tok op og gjentok. Dette ord tiltrakk sig min opmerksomhet. Jeg kalte sammen medlemmene av den revolusjonære komité, av sovjet av representanter for bøndene og industriarbei­ derne, og av den anarkistisk-kommunistiske gruppe og foreslog dem å offentliggjøre et oprop med følgende lin­ jer i spissen: «Forrederens sjel og tyrannens samvittig«het er likeså sorte som en vårnatt» og å innkalle et møte for å forklare hele Guljaj-Poljes befolkning den provokatoriske mening med ordet «deputasjon», o. s. v. Samtidig fikk jeg vite at noen tilhengere av Centralradaen som var kommet til Guljaj-Polje, forsøkte å få befolkningen til å tro at de på tilbakeveien fra den ytre front var tatt tilfange av bolsjevikene og nettop hadde lykkedes å komme sig fri. Likeledes fikk jeg vite at

Jegorovs stab trakket sig tilbake

281

Guljaj-Polje, under ledelse av faren til en av de angi­ velige flyktninger fra bolsjevikene, Tichon Byk, for­ beredte en deputasjon til den tyske kommando. Jeg bad da kameratene innkalle møtet hurtigst mu­ lig og gikk selv for å søke Tichon Byk og bad ham om forklaring angående denne «deputasjon». Han nek­ tet lenge, men da han forstod at det var til ingen nytte, sa han at jeg skulde ikke blande mig i dette spørsmål: «det er folkets sak.» Jeg trengte ikke videre på, og for­ lot ham efter å ha sagt ham at for en slik handling vilde folket vri halsen om på ham, på ham og på alle dem som forsvarte ham. Opropet blev offentliggjort og møtet innkalt, et møte hvor alle var enige om å forlange øieblikkelig opbrudd til fronten. Under møtet bragte man mig et telegram fra kommandanten for avdelingen av de røde garder, Jegorov, hvori han bad mig komme uopholdelig til hans stab, i kretsen Verchne-Tokmak-Fedorovka. Samtidig fikk jeg fra kommune nr. 2, hvorav jeg var medlem, beskjed om at et tital matroser fra staben for de røde reserve-arméer for «Sydrussland», var kommet i automobil, fullstendig drukne, og hadde drept et med­ lem av kommunen, og at det var nødvendig å jage dem derfra uten kamp. Jeg ga mig i en fart avsted og lykkedes overbevise matrosene om at de måtte forlate kom­ munen. Derefter begav jeg mig til Pologi jernbanesta­ sjon, hvor jeg tok toget til Jegorovs stab» Midtveis fikk jeg høre at han hadde trukket sig til­ bake i retning av Usovo, og tok derfor sidelinjen Verchne-Tokmak-Tsarekonstantinovka. I Tsarekonstantinovka møtte jeg Belinkevitsh og hans reservearméer, som trakk sig tilbake fra Pologi, og likeledes hadde tapt for­ bindelsen med Jegorovs stab, og ikke ventet å kunne gjenoprette den før natten. Jeg var urolig over ikke å ha truffet Jegorovs stab til forutsatt tid, og tanken på at jeg under alle omstendigheter måtte være i Guljaj-Polje

282

Guljaj-Polje forrådt

den 16. april om morgenen øket min engstelse ...... Jeg var derfor ved å beslutte mig til ikke lenger å søke efter hvor Jegorovs stab befant sig, og å vende tilbake til Guljaj-Polje, da kamerat Belinkevitsh sa at «hvis «kamerat Jegorov har sendt bud efter Dem, bør De prøve «å få se ham før De avgår til fronten. Han har sannsyn«ligvis besluttet ikke å sende Deres bataljoner til av«snittet Tshaplino, da dette avsnitt allerede delvis er «rømmet av våre tropper.» Denne nyhet forbauset mig høilig! Jeg besluttet å vente til natten kom og kamerat Belinkevitsh hadde gjenoprettet forbindelsen med Jegorovs stab. Henimot klokken 9 om aftenen sendte jeg en bekref­ tet telefonbeskjed til staben i Guljaj-Polje og til den revolusjonære komité med underretning om at jeg var opholdt på ubestemt tid. Ved midnatt mottok jeg fra Pologi, over Tsarekonstantinovka, underretning om at Guljaj-Polje ved forrederi var overgitt til tyskerne og Central-radaens trop­ per som marsjerte sammen med dem. Jeg festet ingen lit til denne besynderlige nyhet, som ikke hadde noen underskrift; men klokken 1 om morgenen telefonerte jeg til Pologi og spurte om det virkelig var dem som hadde sendt mig telefon-beskjeden ved midnattstid? Telefonistinnen svarte: «Ja, 2 unge «bevebnede menn kom inn til mig og den ene av dem «leverte mig den meddelelse De har mottatt. Han nek«tet å gi noen underskrift.» Jeg søkte å få forbindelse med Guljaj-Polje, men man lot mig vite at Guljaj-Polje ikke svarte. Jeg belavet mig da på å bryte op til Guljaj-Polje, men mottok i samme øieblikk underretning om at Jego­ rovs stab befant sig i Volnovacha, i en avstand av 45 til 50 verst fra Tsarekonstantinovka. Jeg besluttet å begi mig dit; men da jeg kom dit, hørte jeg at Jegorovs stab

Brev fra Guljaj-Polje

283

allerede var avgått til Dolia. Jeg telegraferte: «Skal «Jegorovs stab forbli lenge i Dolia?» og fikk til svar at den allerede var avgått til Taganrog. Jeg forlot telegrafkontoret og begav mig til lokomo­ tivet. I dette øieblikk kom fordelingen fra Belinkevitsh’ stab fra jernbanestasjonen og jeg så min brorsønn Tho­ mas (sønn av min eldste bror) komme ut derfra og med forstyrret mine rekke mig et brev. Jeg rev fort konvolutten op og lest følgende, som allerede var datert flere dager tilbake: «Nestor Ivano«vitsh. Neppe var du reist fra Guljaj-Polje, før Tichon «Byk også reiste derfra, med noen chauvinister. To «forklaringer er her i omløp: noen sier at de har fulgt «ditt spor for feigt å drepe dig . . . Vær derfor meget «forsiktig på din tilbakereise, især på Pologi jernbane«stasjon . . . Andre antar at T. Byk er reist som hem«melig deputasjon fra Guljaj-Polje til de tyske arméer. «Straks efter hans avreise sendte jeg 2 av våre venner «til Byk. Hans kone sa at han var reist på et 2 dages «fravær til sine slektninger . . . Man meddeler mig, mens «jeg skriver disse linjer, at en deputasjon fra Central«radaen og de tyske arméer nettop er kommet til Gul«jaj-Polje. Men den skjuler sig for øieblikket og viser «sig ikke for befolkningen. Jeg har tatt alle forholds«regler for å bemektige mig denne deputasjon . . . men «er ikke sikker på at det vil lykkes. Kom derfor hurtig «tilbake; uten dig er vi alle her triste og nedtrykte.» Brevet var undertegnet «Din trofaste venn B. Ve­ retelnik». — Den 15. april. Jeg vilde spørre min brorsønn om begivenhetene i Guljaj-Polje, men jeg skalv i stemmen og med lukkede øine lot jeg mig falle ned på en benk, idet jeg gjorde tegn med hånden til min brorsønn, at jeg intet vilde høre .. . . Noen minutter efter tok jeg plass i min jern­ banevogn og bega mig på vei til TsarekonstantinovkaPologi-Gulj aj-Polje.

284

Nytt ulykkesbudskap

Som følge av tilbaketoget de røde garders fordelin­ ger foretok, blev jeg opholdt 3 til 4 timer mellem Volnovacha og Tsarekonstantinovka. Ved ankomsten til Tsarekonstantinovka mottok jeg ytterligere og ennu mer foruroligende nyheter. Jeg leste: «Min kjære Nestor «Ivanovitsh. Natten til 16. april blev anarkistenes av«deling ved en falsk ordre, undertegnet av dig, kalt til«bake fra Tshaplino og avvebnet på veien. Alle våre «kamerater fra Guljaj-Polje, alle medlemmer av den «revolusjonære komité, av sovjet av representanter for «bøndene og industriarbeiderne er arrestert og venter å «bli overgitt til de tyske militære myndigheter og til «Central-radaens myndigheter for å henrettes. Forrede«riet ledes av chauvinistene A. Volok, I. Volkov, Ossip «Solovej, artilleri-kommandanten V. Sharovski og andre. «3 timer før vi blev arrestert blev det jødiske eller cen«trale kompani ) * utsett til å fange garnisonsvakten. De «elendige forredere fikk narret jødene til å utføre denne «skjendige handling. «Ved vår arrestasjon blev vi alle avvebnet og fikk «endog noen kolbestøt. Noen av våre, som ennu ikke «var avvebnet, svarte med skudd. «Vår venn Alexei Martshenko blev grepet av lederne «av forrederiet selv, men lykkedes å slippe fra dem. En «pelotong av unge jøder blev så sendt for å søke efter «ham. Martshenko svarte med noen skudd, kastet 2 eller «3 bomber mot dem, og forsvant. Men han blev grepet «15 verst fra Guljaj-Polje av jøder fra kolonien Mejryt«shi (nr. 4), ført tilbake til Guljaj-Polje, og overgitt til «forredernes stab. «Bøndene er alle nedtrykte. Hatet mot jødene er al«mindelig. «Jeg leverer dette brev til vakten Sh .... og sier «ham ved hvem han kan få det bragt til dig. Hvis du *) Bestående av folk fra Guljaj-Poljes centrale del. — Hzl.

Møte med forskjellige avdelinger

285

«får det, kom da hurtig, med en eller annen avdeling «for å befri oss. Din trofaste B. Veretelnik.» 16. april, kl. 9 morgen.

Mens jeg leste dette brev fra kamerat Veretelnik, kom Marie Nikiforovas avdeling til jernbanestasjonen i Tsarekonstantinovka. Jeg fortalte henne om de begi­ venheter som hadde funnet sted i Guljaj-Polje. Hun te­ lefonerte øieblikkelig til kommandanten for en avdeling av de røde garder, en viss matros Polupanov, som på denne tid hadde begynt en kamp mot de såkalte invali­ der av de «hvite garder» i Mariupol. Marie Nikiforova foreslog ham å vende tilbake til Tsarekonstantinovka for derfra å gjøre et angrep på Guljaj-Polje sammen med henne. Matrosen Poluponov svarte at han ikke kunde gå tilbake og rådet Marie Nikiforova til hurtigst mulig å rømme kretsen Tsarekonstantinovka-Pologi, hvis hun ikke vilde bli avskåret tilbaketoget av tyskerne. Men imidlertid ankom til Tsarekonstantinovka ma­ trosen Stepanovs avdeling og litt efter Petrenkos avde­ ling (en sibirisk avdeling), bestående av to fordelinger kavallerister og infanterister. På anmodning fra Marie Nikiforova om å vende til­ bake med henne til Pologi og derfra, under beskyttelse av 2 pansrede automobiler til Guljaj-Polje, erklærte ma­ trosen Stepanov at da han hadde knyttet til sin forde­ ling flere vogner fulle av flyktninger, for hvilke han var ansvarlig overfor kommandanten for de røde reservearméer for «Sydrussland», kamerat Belinkevitsh, vilde han fortsette veien til Taganrog. Og ganske riktig tok han straks avsted. Marie Nikiforova og Petrenko (kommandanten for den sibiriske avdeling) besluttet å vende tilbake til Po­ logi og med makt besette Guljaj-Polje for å befri anar-

286

3dje brev fra Veretelnik. Leo Schneider

kistene og andre arresterte revolusjonære, og likeledes for å hjelpe de vebnede revolusjonære tropper som var blitt bedratt, til å komme ut av Guljaj-Polje, hvis de ønsket det, eller, i alle fall, bortføre våbnene for at de ikke skulde falle i hendene på tyskerne. Mens avdelingene forberedte sig til avreisen og jeg gikk urolig frem og tilbake på perrongen, rev mig i hå­ ret og bittert angret å ha sendt først til fronten den av vår gruppe dannede avdeling, mottok jeg et tredje brev fra kamerat Veretelnik. I dette brev sa han: «Min kjære venn Nestor Ivano«vitsh, de skjendige ledere av forrederiet har — skremt «av jeg vét ikke hvad — løslatt mig, likesom også ka«merat Gorev, dog på den betingelse, at vi ikke forlater «Guljaj-Polje. «Kamerat Gorev og jeg har benyttet oss av denne «anledning til i hver sotnia å innkalle et møte under «deltagelse av de gamle bønder. I disse møter vedtc-k «bøndene resolusjoner med krav på øieblikkelig løsla«telse av alle arrestanter, og først og fremst av anarkis«tene, og sendte disse resolusjoner til forredernes stab. «Alle våre kamerater blev løslatt. «Mange unge jødiske arbeidere og hele borgerskapet, «med undtagelse av M. E. Helbuch og de Levy ), * flyktet «av frykt for hevn (dog gjorde ingen her dem noe ondt, «for alle våre kamerater forstår godt at lederne for «forrederiet har latt jødene spille denne rolle for senere «å kunne få istand en pogrom mot dem). «Tyskerne nærmer sig Guljaj-Polje. Våre kamerater «skjuler sig gruppevis. Bøndene lar skyndsomt geværer, «mitraljøser og ammunisjon forsvinne og redder sig, noen «i marken, andre i nabolandsbyene. *) Begge rike, men rettskafne jøder, som i sin livsførsel alltid hadde overholdt de beslutninger, som var tatt på arbeidernes almindelige schod-forsamlinger og alltid hadde fordømt det gamle regimente.

For sent å undsctte Guljaj-Polje

287

«Noen av mine venner og jeg tenker å bli i Guljaj«Polje til siste øieblikk. Kanskje lykkes det oss å drepe «Leo Schneider. I det øieblikk da våre kamerater blev «arrestert i gruppens arbeidsutvalg, trengte han først «inn sammen med hajdamakiene, rev istykker vår fane, «rev istykker og trampet på billedene av Kropotkin, Ba«kunin og Sasha Semenota. Denne avskyelige handling «blev bevidnet av mange industriarbeidere, bønder og «bondekvinner. «Jeg har ikke selv sett L. Schneider, men jeg hører «fra alle kanter si at han har holdt en skjendig tale til «hajdamakiene. Vi skal tale derom senere. Pass godt «på at du ikke faller i tyskernes klør. Det er bedre at «du holder dig borte fra Guljaj-Polje. Du kan ikke mer «gjøre noe for oss nu: tyskerne har besatt byene Ore«chovo og Pokrovskoje og vil sannsynligvis være i Gul«jaj-Polje om 2 eller 3 timer. «Vi skal treffe dig igjen. «For øieblikket, vær forsiktig. Din trofaste venn B. Veretelnik.» 16. april, kl. 3 eftermiddag. Såsnart jeg hadde lest dette brev, skyndte jeg mig til Marie Nikiforova og sammen løp vi til kamerat Petrenko. Jeg leste Veretelniks brev for begge og sa at efter min mening var det ikke lenger tid å begi sig til Guljaj-Polje, som allerede måtte være besatt av tyskerne. Hvad det angår å jage dem fra Guljaj-Polje bare med våre avdelinger, var det ikke å tenke på, og forresten vilde tyskerne sannsynligvis ikke engang la oss komme frem til Guljaj-Polje. Hvis det er riktig at de har besatt byen Orechovo, er det sannsynlig at de i dette øieblikk allerede nærmer sig Pologi, og hvis det er sant at de røde garder har prisgitt Tshaplino til tyskerne og rømmet Grishino, må Guljaj-Polje allerede befinne sig bak den tyske front.

888

Machno venter forløbig hvor han er

Skjønt kameratene Nikiforova og Petrenko var be­ gynt med å gjøre nar av mig og si at jeg forstod intet av deres strategi, og at jeg ikke kjente deres avdelin­ gers kampevner, skyndte de sig dog å vende sine loko­ motiver i retning Volnovacha; hvad Pologi og GuljajPolje angår, var der ikke engang mere tale om dem. Da jeg spurte dem: «Hvorfor denne hast? har dere «fått foruroligende nyheter fra dette avsnitt?» svarte Marie Nikiforova mig at tyskerne hadde besatt jern­ banestasjonen i Pologi og Verchne-Tokmak og at de på linjen Verchne-Tokmak-Berdiansk hadde omringet kamerat Mokrussov’s anarkistiske avdeling. «Hvis du vil, sa Marie Nikiforova, kan du ta plass i «min vogn. Jeg skal gi ordre til min fordeling om å «fortsette sin marsjrute i retning Volnovacha-Usovo.» Og hun tilføiet sakte, med et halvt smil og en undskyldning: «Du hadde ganske rett i å si at det var for «sent å begi oss til Guljaj-Polje. Alle adkomstveier «til Guljaj-Polje er besatt av tyskerne.» Jeg avslog å trekke mig tilbake med Marie Nikiforovas avdeling. Jeg sa henne at jeg ennu for øieblikket aktet å forbli der, så meget mer som Petrenkos avdeling hadde bestemt sig til å tilbringe natten der. Jeg håpet at imidlertid en av mine kamerater fra Guljaj-Polje skulde komme. Ved første nyhet om at Guljaj-Polje forredersk var overgitt til tyskerne hadde jeg nemlig sendt Alexander Lepetshenko til Guljaj-Polje med be­ stemt pålegg om personlig å forklare for «kommunardene», hvilken retning de skulde slå inn på i sin flukt, og anbefalte ham å flykte med dem. Hvad angår ka­ meratene Veretelnik, Gorev, Martshenko, Polonski, Kalashnikov, Petrovski, Liuty, Sava Machno, S. Shepel, M. Kalinitshenko, P. Sokruta og andre, skulde Alexan­ der Lapetshenko be dem forlate Guljaj-Polje hurtigst mulig og ta veien mot den røde front, hvor de vilde treffe mig igjen.

Kamerater fra Guljaj-Polje forteller

289

Mens Petrenkos avdeling opholdt sig på Tsarekonstantinovkas jernbanestasjon, kom noen kamerater som var forblitt i Guljaj-Polje inntil de tyske og østerrikungarske arméer var ankommet, og med dem den avde­ ling av den ukrainske Central-rada som gikk foran dem som veiviser. De fortalte mig alt som var foregått i Guljaj-Polje i de 2 dager som fulgte efter min avreise. Med tårer i øinene berettet de om vår gruppekamerat Leo Schneiders skammelige forrederi, og om det jødiske regiment som var misbrukt av forredernes stab. De fortalte mig også om de tyske og østerrik-ungar­ ske arméers inntog i Guljaj-Polje, ledsaget av den ukrainske Central-radas avdeling, og hvorledes deres agenter, borgere i Guljaj-Polje, sekond-løitnanter fra Central-radaens tid: A. Voloch, I. Volkov, L. Sachno-Prichodka (socialist-revolusjonær), Pidojma, og noen an­ dre, ubetydeligere og dummere, som Ossip Solovej, V. Sharovski (socialist-revolusjonær), agronomen Dmitrenko, forberedte sig på å motta revolusjonens tyske og østerrikske bødler, i håp om ved sine handlinger å kunne vise dem at de også var rede til å kvele revolusjonen og dens beste innhold. Dette «non plus ultra» av ukrainske patrioter, «be­ folkningens blomst», var beredt til å gjøre som de tyske og østerrikske soldater som, efter i sitt eget land å ha latt tilbake sine fedre og mødre, sine hustruer og barn, som bytte for hunger og kulde, var kommet hit for å drepe sine like, og ikke tilfreds med å støtte disse, be­ visste eller ubevisste, mordere, vilde de gjøre det som var ennu verre: de var villige til å gå som fortropp for disse mordere og brandstiftere for å bekjempe Ukrainas arbeidere, drukne dem i blod, forutsatt at deres herrer og mestre for øieblikket, som forredersk var kommet under dekke av socialismens fane, tillot dem å beholde sine forgylte sekond-løitnants-epauletter og eiendoms­ retten til deres jord.

290

Hevn!

Disse herolder for tanken om det revolusjonære territoriums besettelse av de tyske og østerrik-ungarske arméer, og den etterfølgende utryddelse av de revolusjo­ nære arbeidere, overleverte til de kontra-revolusjonære bander, ved deres defilering gjennem Guljaj-Poljes ga­ ter, mitraljøsene, noen hundre geværer, og våre kanoner! Kommandanten for disse bander takket dem for de­ res «troskap». Disse skjendige herolder for besettelsestanken, likesom alle de som i likhet med dem forberedte sig på det kontra-revolusjonære regime, la ikke skjul på sin glede over de sterkes anerkjennelse. Hvilken skjensel! . . . Hvilken hevngjerrighet den kaller tillive i de revolusjonæres sjel! Hevngjerrighet mot alle dem som treder det arbeidende folk under føtter, det undertrykte, pinte, politisk og socialt knuste folk. Ingen medlidenhet mer med disse arbeidernes fiender! Ingen medlidenhet mer med noen av dem som forsøker å motsette sig vår revolusjonære virksomhet. Fortsettelsen av mine erindringer vil vise leserne hvor­ ledes leddene i begivenhetenes kjede fulgte hurtig på hverandre.

INNHOLDSFORTEGNELSE Side

Forord tiloversettelsen ....................................... Tilegnelse ..................................................... Forfatterens forord .............................................. Innledning ..................................................... TTarxUoi Kapitel

1.

2. 3. 4. 5.

6.

7. 8. 9. 10.

11. 12. 13. 14.

7 35 37 39

FØRSTE DEL :

Jeg trer i forbindelse med kameratene. De første forsøk på en revolusjonær virksomhet .......... 45 Vi stifter bondeforeningen ................................. 53 Vi ransaker politiets arkiver ............................. 59 Nye valg til den kommunale komité. — Tanken om kontroll .................................................... 62 Lærernes virksomhet. — Vår virksomhet i den kommunale komité ......................................... 65 1. mai. — Jordspørsmålet sett fra bøndenes syns­ punkt .......................................................... 70 Industriarbeidernes streik ................................. 77 Noen resultater .................................... 83 Kampen mot forpaktningsavgiften .................. 88 P. A. Kropotkins ankomst til Russland. — Møte med anarkistene i Jekaterinoslav.................. 96 Kornilovs marsj mot Petrograd ........................... 106 Motstand mot kontra-revolusjonen vokseri lands­ byene 119 Industriarbeiderne i Alexandrovsk besøkes .......... 128 Tilnærmelser overfor Guljaj-Polje frafylkessovjettets side ......................................................... 138

Kapitel

ANNEN DEL:

Side

1. Oktober-statskupet i Russland .............................. 149 2. Valg til den konstituerende forsamling. — Vår stilling til de stridende partier ....... ■........ 154 3. Fylkes-kongressen .................................... 160 4. Central-radaens kontra-revolusjon .................. 166 5. Med venstre-blokken mot Central-radaen ............. 173 6. De vebnede bønder iler byenes industria: beidere til hjelp. — Den revolusjonære komité i Alexan­ drovsk og undersøkelseskommisjonen ................... 176 7. Vebnet kamp mot kosakkene. — Møte av delegerte, avvebning av kosakkene og forståelse med dem .. 191 8. Den bolsjevik-venstre-socialist-revolusjonære blokk i Alexandrovsk. — Mine iakttagelser og h 'd de førte til ......................................... 202 9. Ophevelse av semstvoen som territorial enh. — Dannelse av en revolusjonær komité av i ivjets medlemmer. — Tilveiebringelse av pengei. idler for revolusjonens behov .............................. 214 10. Hvorledes bytteforbindelse istandbringes mellem byen og landet...................................................... 228 11. Nye medlemmer av vår gruppe ........................... 241 12. Jordbruks-kommunene. — Deres indre orp’”'’