Iran - diktatur og revolusjon 8253010486 [PDF]

Zitiervorschau

Iran-diktatur og revolusjon Oversatt av Øyvind Viestad

>

f

f

3

I

Fred Halliday

Pax Forlag A/S, Oslo 1979 I kommisjon for Danmark: politisk revy

Omslag ved Harald Gulli Oversatt av Øyvind Viestad Originalens tittel: Iran: Dictatorship and Development © Fred Halliday 1979 Norsk utgave Pax Forlag A/S 1979 Trykk: Johs. Warhuus & Co. A/S ISBN 82-530-1048-6

K-A

Det iranske samfunnet - et overblikk.................. Staten - historisk bakgrunn ................................. Staten - generelle trekk ......................................... De væpnede styrker og SAVAK .......................... Utviklingen i jordbruket......................................... Olje og industrialisering ......................................... Arbeiderklassen ..................................................... Opposisjonen................ ....................................... Forholdet til utlandet . ................ ........................... Etterord, 10. mars 1979 ......................................... Noter .........................................................................

bJ N ) b J

1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10.

h-4

Innholdsfortegnelse

Kap. 1: Det iranske samfunnet — et overblikk

Ved begynnelsen av det tjuende hundreår var Iran et ut­ preget jordbrukssamfunn med en meget svak sentralregje­ ring. Selv om landet fomelt sett ikke var koloni under noen imperialistisk makt, sto det på mange måter svakt overfor press fra Russland og Storbritannia. Landet var ikke i noen egentlig forstand uavhengig. I dag står Iran midt i en om­ fattende økonomisk og sosial omveltning, en prosess som dirigeres, om ikke kontrolleres, av en sterk stat, og selv om utenlandsk innflytelse fortsatt påvirker Iran på mange måter og den herskende klassen er uløselig knyttet til det kapitalistiske Vesten, er det ingen tvil om at landet nyter en grad av politisk uavhengighet som ville vært utenkelig for tre kvart hundreår siden. Dessuten har Iran greid å spille en betydelig rolle i områdene rundt Persiabukta, og har blitt en viktig makt på linje med stater som India, Saudi-Arabia og Brasil. Før de mer detaljerte analysene av denne forvandlingen som finnes i senere avsnitt, vil jeg i dette kapitlet legge fram noen viktige data om det iranske samfunnet og vise hvordan det har forandret seg siden 1900, og særlig i forbindelse med endringene i bosetningsmønsteret, klassestrukturen og kvinnenes stilling.1 Iran er et land på 1623 millioner km2, d.v.s. fem ganger så stort som Storbritannia eller Italia, og like stort som Texas, New Mexico, Arizona og California til sammen. De lengste grensene er mot Sovjet i nord og Irak i vest, men det

har også felles grense med Tyrkia i nordvest, og Afghani­ stan og Pakistan i henholdsvis øst og sørøst. I sør grenser Iran mot Persiabukta. Minst 50 prosent av det totale landområdet er et ørken­ område, mye av det ligger i midten av landet. Den fast­ boende befolkningen bor på omtrent 15 prosent av det totale arealet, og de tettest befolkede områdene er fordelt i landets vestlige, sørlige og nordlige utkantstrøk. Ørkenen og de karrige fjellkjedene som løper gjennom landet, ut­ gjorde tidligere skiller mellom befolkningssentrene, og først i de siste tiår har landet fått samordnet både administra­ sjonen og kommunikasjonssystemet. Folketallet har økt fra om lag 9,9 millioner i 1900 til 14,6 millioner i 1940, 20,4 millioner ved den første folke­ tellingen i 1956, 27,1 millioner i 1966 og 33,6 millioner i 1976. Dette betyr at Iran i folketall er en av de større sta­ tene i dette området - etter tall fra 1976 er det bare Paki­ stan, Tyrkia og Egypt (med henholdsvis 74,2, 41,0 og 37,2 millioner) som er større. Iran har den overlegent største befolkningen i oljestatene i Midtøsten, selv om både Algerie og Irak (17,3 og 11,5 millioner i 1976) har lik­ nende problemer, nemlig med å utvikle et overveiende jordbruksorientert land ved hjelp av tidsbegrensede olje­ inntekter. De andre storprodusentene, som Saudi-Arabia, Libya og Kuwait, er sosialøkonomisk av en helt annen ka­ rakter, med folketall på henholdsvis fem, tre og en millio­ ner, og de har verken de problemer eller vanskeligheter som finnes i de større og tettere befolkede landene. Fram til 1930-åra holdt balansen mellom landsbygd- og bybefolkning seg relativt stabil, med omkring 21 prosent av den totale befolkning i byområdene. I 1956 hadde dette tallet steget til 31 prosent, i 1966 til 39 prosent og i 1976 til 47 prosent. Av en befolkning på 33,6 millioner bodde i 1976 15,7 millioner i byområder og 17,9 millioner på lands­ bygda. Etter offisielle overslag vil i 1992 57 prosent av en befolkning på 53,5 millioner bo i byene og bare 43 prosent på landsbygda. Det finnes ytterligere tre demografiske trekk som kan

8

bidra til å kaste lys over den iranske samfunnsstrukturen. Det første, som er et resultat av landets geografiske egen­ art, er den ekstreme variasjonen i folketetthet. Den største konsentrasjonen finnes i Sentralprovinsen, som innbefatter Teheran. I 1976 omfattet denne 6,9 millioner, eller over en femtedel av den totale befolkningen. Ingen by har til­ nærmelsesvis samme betydning eller folketall som Teheran (den er mer enn sju ganger så stor som noen annen), og kløften mellom Teheran og de andre byene har økt.

Tabell 1: Byer med over 250 000 innbyggere, 1976 Teheran .............................. Isfahan .................................. Mashad .................................. Tabriz .................................. Shiraz .................................. Ahvaz .................................. Abadan ................................. Kermanshah ..........................

4 496 159 671 825 670 180 598 576 414 408 329 006 296 081 290 861

Kilde: The Middle East and North Africa 1977-1978, s. 349.

Utenfor Sentralprovinsen finnes de tettest befolkete om­ rådene i provinsene i nord, der rikelig nedbør skaper for­ utsetninger for landets rikeste jordbruk, og i Khuzestan, den oljeproduserende provinsen i sør. På den annen side har halvparten av landet en folketetthet på under fem per­ soner pr. kvadratmile (se kart s. 334-5). Følgen er at mens Iran har en relativt høy folketetthet sammenliknet med andre enda tørrere land i Midtøsten, er folketettheten lav i sammenlikning med mange andre land i Asia. India liv­ nærer for eksempel atten ganger så mange mennesker på et område som bare er dobbelt så stort (622 millioner 3,26 millioner km2). Det forhold at Iran har en stor nomadebefolkning, spil­ ler fortsatt en viktig rolle, selv om det hadde større betyd­ ning tidligere. Alle Irans nomader kommer fra stammer som snakker andre språk enn persisk, og de fleste av dem

9

er kommet til det nåværende Iran etter at islam kom dit i det sjuende hundreår e. Kr. I 1800 kan opp til 50 prosent av befolkningen ha vært nomader, og i 1900 var mellom en tredel og en firedel kanskje 2,5 millioner av totalt 9,9 millioner - ikke bofaste. Siden 1930-åra har regjeringen begrenset nomadenes vand­ ringer og forsøkt å gjøre dem fastboende, mens øko­ nomisk press har ledet menn fra nomadestammene bort fra gjeterlivet og inn i bygningsbransjen og andre yrkesgrener utenfor jordbruket. Etter folketellingen i 1976 klas­ sifiseres 2 millioner mennesker, eller 6 prosent av hele befolkningen, fortsatt som «ikke bofaste», men dette om­ fatter både grupper som alltid er på flyttefot og dem som flytter fram og tilbake mellom to relativt faste sommer- og vinterbeiteområder. Det er grunn til å tro at regjeringens tall er for lavt, men alt tyder på at nomadenes andel av befolkningen vil fortsette å synke. Et tredje meget viktig trekk er Irans språklige og et­ niske uensartethet (se kart s. 338). Det viktigste språket i Iraner uten tvil persisk, et indo-europeisk språk som er nær beslektet med kurdisk, urdu og pushtu-språket i Af­ ghanistan. Men trass i offisielle forsøk på å framstille Iran som et språklig ensartet land, er det et faktum at bare omtrent halvparten av den totale befolkningen har persisk som morsmål. De persisktalende kan til og med utgjøre under halvparten og dermed utgjøre en minoritet, om enn den avgjort største av minoritetene, i Iran. Pålitelige tall er ikke tilgjengelige, og den følgende opp­ delingen i prosent er antagelig så nøyaktig som dagens forhold tillater: Tabell 2: Språklige grupper i det iranske samfunnet Språk

Persisk .... Azerbaijani Gilani .......... Luri-Bakhtiari

10

Prosentandel

. . .

50,2 20,6 6,1

Kurdisk .......................................... Mazanderani .................................. Baluchi .......... Arabisk .......................................... Turkomeni...................................... Armensk ...................................... Assyrisk .........................................

5,6 4,9 2,3 2,0 1,7 0,6 0,4

Kilde: Marvin Zonis, The Political Elite of Iran, s. 179.

Det kan diskuteres i hvilken grad disse forskjellige språk­ gruppene også utgjør forskjellige «nasjonaliteter». Gilaniog Mazanderani-gruppene, hvis språk ligger meget nær opp til persisk, kan neppe betraktes som egne etniske grupper, men kurderne, baluchiene, araberne og de som snakker tyrkiske språk (azerbaijani, luri-bakhtiari, turkomeni) er etnisk atskilt fra den dominerende persisktalende kate­ gorien.2 Den økonomiske utviklingen i Iran har blitt fulgt av tydelige, men fortsatt varierende forbedringer på helse- og utdannelsessektoren. Det største problemet har vært at den halvparten av befolkningen som bor utenfor byområdene, har fått en langt mindre del i disse forandringene enn de som bor i byer og landsbyer (se s. 120). Som et resultat av bedre økonomiske og helsemessige forhold har befolknings­ tilveksten steget fra 0,75 prosent pr. år i 1900-1920 til anslagsvis 3,2 prosent i 1970-åra, et høyt tall som regjerin­ gen nå ønsker å redusere. Folketellingen i 1976 viste at 53 prosent av alle iranere er under 20, og 45 prosent er under 16. Men trass i betydelige innsprøytninger av olje­ inntekter i økonomien og en viss utbygging av helsetje­ nesten, skiller ikke Irans helsesituasjon seg vesentlig fra situasjonen i andre land i Asia, som kunne ventes å være dårligere stilt. Tidlig i 1970-åra var den sannsynlige leve­ alder ett år lavere enn i India, og barnedødeligheten på 139 pr. tusen var den samme som i India.3 Det kan pekes på liknende problemer i utdannelsessek­ toren. Mens Irans skole- og universitetssystem utvilsomt 11

er blitt bygd ut, er det fortsatt en minoritet i den voksne befolkningen som kan lese - andelen er steget fra 5 pro­ sent i 1900 til 15 prosent i 1956 og ligger mellom 30 og 35 prosent i 1970-åra, ifølge offisielle overslag. Men etter uoffisielle overslag er statens tall for høyt, og prosenten av analfabeter på landsbygda er i hvert fall mye høyere enn i byene. På høyere utdanningsnivå har det skjedd en bety­ delig utbygging av universitetsutdannelsen - tallet på stu­ denter har steget fra 25 000 i 1965 til 170 000 i 1977, pluss ytterligere 55 000 som antas å studere i utlandet. Før demie utbyggingen fant sted, hadde Iran i prosent langt færre studenter enn andre utviklingsland som det kan sammen­ liknes med, som India, Egypt og Irak4, og mangelen på kvalifisert personell er, og har vært, en alvorlig hindring for Irans utvikling. Utover disse statistiske oppgavene er det mulig til en viss grad å kartlegge utviklingen av det iranske samfun­ net når det gjelder sysselsettingsmønster og klassesammensetning. Vi har ingen nøyaktige data omkring Irans klasse­ karakter, men visse generelle trekke kan bestemmes. I 1900 var det store flertallet av dem som var økonomisk aktive utenfor hjemmet, 90 prosent, enten jordbrukere eller no­ mader. Det fantes nesten ingen industri, og de resterende 10 prosent var sysselsatt i håndverk, handel og tjenesteyrker. De dominerende klassene i samfunnet omfattet stammeledere, større jordeiere, handelsmenn og aristokratene ved hoffet og i statsadministrasjonen. Trass i at de eide land, bodde mange av jordeierne i byene. Dette mønsteret forandret seg svært Ute fram til 1940åra, selv om sammensetningen av jordeier-klassen ble for­ andret ved Reza Shahs ervervelser i 1920- og 1930-åra. Statens makt var fortsatt betinget, og avhengig av tøyelig­ heten til makthaverne på landsbygda og av effektiviteten til den nye sentralstyrte hæren. Etter 1940-åra har det iranske samfunnet gjennomgått dyptgående forandringer, som kan sammenfattes slik: 1. Stammeledemes og mange jordeieres posisjon har vært synkende som følge av omfordeling av jord og av statens 12

økte makt på landsbyplanet. Noen stammeledere og jord­ eiere har blitt integrert i det nye og administrative og øko­ nomiske systemet, men selv om de tjener på dette, har de likevel måttet oppgi mye av sin tidligere makt. 2. Etter som store eiendommer har blitt oppdelt og tidli­ gere forbindelser på landsbygda oppløst, har det skjedd en økning i tallet på bønder med nok jord for seg selv og sine familier (3-10 hektar) og i tallet på jordløse lønns­ arbeidere. Omtrent 33 prosent av de økonomisk aktive i 1978 arbeider fortsatt innenfor jordbruket. 3. Det har foregått en forskyvning av makten til de reli­ giøse lederne, ulema eller mollaher, som har mistet sine jordeiendommer på grunn av reformene og har blitt av­ hengige av donasjoner fra tilhengerne. Samtidig har bazaarens makt minsket en del med utbyggingen av banker, andre statlige kredittinstitusjoner og en moderne forretningssektor, selv om bazaaren fortsatt kontrollerer en tre­ del av importen og to tredeler av detaljhandelen. 4. Befolkningsforskyvningen fra landsbygd til by og øk­ ningen av tallet på arbeidsplasser i byene har frambrakt en tallrik lønnsarbeiderklasse som står utenfor jordbruket: I 1977 fantes det 2,5 millioner fabrikkarbeidere og ytter­ ligere 1 million bygningsarbeidere av en økonomisk aktiv befolkning på til sammen 10,4 millioner. 5. Staten har blitt den dominerende makt i økonomien og sysselsetter mange mennesker. Nøyaktige tall er ikke til­ gjengelige, men i 1977 var omkring 350 000 i hæren, og opptil 800 000 var direkte ansatt i staten som sivile tjeneste­ menn, 160 000 innenfor utdannelsessektoren. Men staten var ansvarlig for sysselsettingen av en langt større del av befolkningen i statsdrevne foretak og finansinstitusjoner. Minst 10 prosent av alle ansatte kunne kalles statsansatte, og tallet på dem som var indirekte ansatt eller avhengige av statsmidler for sin sysselsetting, var sannsynligvis mye større. 6. Sammensetningen av den nye dominerende klassen i Iran avspeiler de økonomiske forandringene i den senere tid. Denne klassens tre hoveddeler er det øvre laget i hæren

13

og statsadministrasjonen, de rikere kapitalistiske jordeierne og finansmennene og entreprenørene som tjener på høy­ konjunkturen på olje. Selv om det ikke er mulig å få tak i presise data som kunne muliggjøre en skikkelig analyse av denne nye dominerende klassen, avspeiles dens eksi­ stens i eiendomsforholdene. Bare et lite antall iranske storkapitalister samarbeider med staten i industri, handel og jordbruk, og når det gjelder fordelingen av rikdommen, står de øverste 10 prosent av befolkningen for opptil 40 prosent av forbruket. 7. Mellom den nye herskerklassen og den økende mengden av lønnsarbeidere i byene og på landet finnes et nytt mel­ lomsjikt som også antakelig er i vekst. På landet omfatter dette sjiktet de små, men selvstendige bøndene som er nevnt under (1). I byområdene omfatter det de lavere grader i statstjenesten, de som er sysselsatt i den nye detalj­ handelen og andre tjenester så vel som kontorister på fa­ brikkene. I Iran, som i andre utviklings- og utviklede land, er dette sjiktets sammensetning og politiske orientering av stor og varig betydning for resultatet av hele konflikten mellom den herskende klasse og lønnsarbeiderklassen. Den følgende skjematiske framstillingen av forandringer i sysselsettingsstrukturen mellom 1956 og 1972 gir et bilde av de forandringene som har funnet sted i den senere tid og av de forskjellige gruppenes relative sosiale betydning: Tabell 3: Sysselsettingsstrukturen, 1956 og 1972 Kategori

Faglærte, tekniske og beslektede yrker .. Administrasjon, bedriftsledelse,presteskap SaIS ............................................................. Tjenesteyrker ............................................. Landarbeidere ......................................... Produksjonsarbeidere ............................. Andre yrkesgrupper ................................. Kilde: Iran: Past, Present and Future.

14

1956

1 972

1,6 % 3,5 % 3,1 % 4,3 % 5,8% 8,5% 7,7% 6,3% 55,6% 48,5% 22,6 % 28,7 % 3,6% 0,2%

En slik prosentvis oversikt sier ikke i seg selv noe om det iranske samfunnets klassekarakter, men den viser de mer generelle tendensene og proporsjonene innenfor samfunnet som helhet. I senere kapitler vil disse forandringene bli diskutert nærmere i lys av statens vekst, jordreformen og industrialiseringsprogrammene og av den tallmessige vek­ sten i den iranske arbeiderklassen. Det siste området som må tas opp, er hvordan forandrin­ ger i den senere tid har påvirket kvinnenes stilling i det iranske samfunnet. Økonomisk sett (se også s. 191) har kvinnene i Iran vært representert i nomadeaktivitetene, i jordbruket og i håndarbeidsverkstedene. Med økningen i inntektene har kvinnene på landsbygda kanskje tatt litt mindre del i økonomiske aktiviteter utenfor hjemmet, etter som ektemennene foretrekker at hustruene ikke arbeider, men i byene har det skjedd en økning i den kvinnelige sysselsettingen, som lå på omkring 11 prosent midt i 1970åra, et lavt tall for den tredje verden som helhet, men et høyt tall for islamske land (se s. 192). Kvinnene har like­ vel fortsatt en underordnet økonomisk stilling på mange måter. Blant kvinner ligger analfabetismen omkring 20 prosent høyere enn blant menn, selv om kløften stadig blir mindre, og dette fører til at kvinner jamt over arbeider i de ufaglærte og dårligst betalte jobbene. Ekteskapsmønstrene har gradvis forandret seg som et resultat av lovgivning og økonomisk påtrykk, men, som når det gjelder andre sosiale aktiviteter, er det offisielle tallet altfor rosenrødt, og landsbygda henger langt etter byene. Det islamske flergifte-systemet, som tillater en mann å ha fire hustruer, er fortsatt lovlig, selv om en hustru må gi sin skriftlige tillatelse til at ektemannen kan ta en hustru til. En måte å omgå dette på har vært at ekteman­ nen lurer hustruen (som ofte ikke kan lese). Dessuten har tallet på polygame ekteskap uten tvil gått ned, om så bare av økonomiske grunner, og det store flertallet av iranske ekteskap er nå monogame. En spesiell iransk insti­ tusjon var sighe, en form for tidsbegrenset ekteskap der en mann tok en kvinne til hustru for en begrenset periode. 15

Dette var i praksis en form for legalisert prostitusjon og ble forbudt ved Familievemloven av 1967, selv om det antas at mollahene fortsatt tillater det i noen av de mer tradisjonsbundne småbyene. Loven av 1967 fastsatte også minstealder for ekteskap - 15 år for jenter og 18 år for gutter - men også på dette området antar man at loven ofte blir omgått på landsbygda. Utover disse bestemte institusjonelle forandringene er det langt mer usikkert hvor mye som er forandret i men­ nenes forhold til og syn på kvinner. Kvinnene har fått lov til å etterlikne vestlige forbruksmønstre - når de har råd til det - men mens unge iranske menn har forsøkt å over­ ta vestens friere seksuelle vaner, har iranske kvinner blitt hindret i å gjøre det samme, og kvinnene blir fremdeles strengt kontrollert av mennene omkring dem, fedrene, brød­ rene, onklene og ektemennene. Kvinnenes jomfrudom vur­ deres fortsatt høyt, og kvinner som ikke retter seg etter de rådende normene, blir vanligvis strengt straffet. Nor­ men er derfor todelt, ikke bare mellom menn og kvinner, det er også ulike syn på hva som kan tolereres eller ikke av vestlig atferd.5 Regjeringen (under sjahen) har trådt fram som kvinne­ nes forsvarer, men som med jordreformen er hensikten med dette tiltaket både å framkalle de forandringer som kreves i det iranske samfunnet for at det skal funksjonere glattere, og for å foregripe bevegelser som er uavhengige av staten og stiller radikale krav til den. Som i disse andre sakene ville det være like galt å betrakte Familievemloven av 1967 og andre lovgivnings- og regjeringstiltak som angår kvin­ nene som rent symbolske reformer, som å anta at den underliggende ulikheten iranske kvinner (eller bønder eller arbeidere) står over for, er blitt tatt opp og holder på å bli løst. Loven av 1967 forbød de verste misbrukene under det tidligere systemet, men den stilte ikke menn og kvinner likt i familien og på det økonomiske området. De fleste iranske menn har en kontrollerende, overlegen holdning til sine kvinner - en innstilling som ikke på noen måte er til sine kvinner - en innstilling som ikke på noen måte

16

er særegen for Iran, men som brede forandringer i det sosiale og økonomiske liv til nå har gjort lite for å viske ut. Regjeringen har innført en familiepolitikk som tar sikte på å senke fødselsraten fra 3,2 til 2,4 prosent, og har opp­ rettet et nett av familieplanleggingsklinikker. Motstanden mot prevensjon kommer ikke så mye fra religiøse ledere eller religiøse følelser (islam er stort sett langt mindre opp­ tatt av denne saken enn kristendommen), men fra kvin­ nenes ektemenn og familier, som tradisjonelt har ønsket store familier. Prevensjonsmidler er fortsatt bare til en viss grad akseptert og tilgjengelige i Iran. Dette gjelder særlig de fattigere deler av by- og landbefolkningen, men det kan ventes at statens innsats og økonomisk påtrykk til sammen vil senke fødselsraten noe. Irans utvikling, som har vært særlig merkbar siden tid­ lig i 1960-åra, har følgelig frambragt en ny sosial form, både demografisk og klassemessig sett, og sammen med den har nye spenninger oppstått. Trass i landets sentrali­ sering og den offisielle støtten til den samlende politikk og kultur, og trass i den tilsynelatende nedgangen i åpenlyse sosiale konflikter, er dagens sosialøkonomiske system på mange måter ustabilt. Det vil bli enda mer ustabilt etter som de midlertidige fordelene oljen har brakt med seg, begynner å forsvinne. Spenninger mellom den nye lønnsarbeiderklassen i byene og på landsbygda og deres under­ trykkere, mellom kvinner og menn, mellom de underord­ nede etniske gruppene og de persisktalende - alle har blitt formet av de raske, ofte ukontrollerte forandringene i den senere tid. De følgende kapitlene vil granske nærmere de viktigste sidene av denne omvandlingsprosessen, og vil undersøke noen av de faktorene som synes å ha sjanser til å avgjøre utfallet.

17

Kap. 2: Staten — historisk bakgrunn

Følgende diskusjon av dagens Iran legger hovedvekten på en analyse av staten. I alle samfunn er staten maktmono­ polets institusjon, som opprettholder orden med tvang og i makthavernes interesser. I nesten alle dagens samfunn, ka­ pitalistiske såvel som sosialistiske, intervenerer staten i øko­ nomien og dirigerer den økonomiske aktivitet etter makthavemes prioriteringer. Innenfor de kapitalistiske samfunn er statens rolle når det gjelder næringslivet særlig utpreget i utviklingslandene, siden svakheten til landets eget borger­ skap har medvirket til å gi staten en enda sterkere stilling når det gjelder administrasjon og økonomi enn i de mer utviklede kapitalistiske land. Den viktige rollen staten spiller under den kapitalistiske utviklingen har vært særlig merkbar i Iran, for i tillegg til å dele de kapitalistiske utviklingslandenes fellestrekk (svakt borgerskap o.s.v.) har Irans utvikling vært betalt med olje, og det er en egenhet ved oljen at staten alene får inn­ tektene fra den. Det har derfor vært staten som har av­ gjort hvordan inntektene har blitt kanalisert inn i økono­ mien, hvilke prosjekter som får kapital, og hvilke sosiale grupper som får størst del i forbruksøkningen som oljen muliggjør. Diskusjonen av staten og av klasseinteressene som er representert i den er derfor helt nødvendige for ana­ lysen av den økonomiske omvandling Iran står midt oppe i.

18

For det annet: Etter som den politiske makten utøves gjennom staten, kan man gjennom å studere den begynne å avdekke det tilsynelatende mørklagte politiske systemet i Iran. I en forstand er det ikke noe problem hvordan den politiske makten utøves, ettersom landet synes å bli styrt av én mann, sjahen. Men det er innlysende at en mann alene ikke kan styre trettifire millioner mennesker, og der­ med oppstår spørsmålet om hvilke klasser det er som opp­ rettholder den iranske staten og som samarbeider med den. Hvis det finnes en dominerende klasse i Iran, i hvilken forstand kan den kalles dominerende, ettersom den tilsyne­ latende ikke har noen mulighet til å øve direkte innflytelse på den kongelige diktatorens politikk? Videre, hvilke bre­ dere interesser er det som avgjør den sammenheng staten skal praktisere sine økonomiske og politiske retningslinjer i? Og hvis det politiske systemet er et diktatur, hvorfor har staten fått den særegne form den har, nemlig et monarkisk diktatur, som i karakter skiller seg fra systemet i alle andre utviklingsland? Et tredje moment er at Iran er et land hvor utviklingen i den senere tid i høy grad har blitt formet av de inter­ nasjonale forbindelser det har hatt med mer utviklede kapitalistiske økonomier - økonomisk sett gjennom salget av olje og gjennom utenlandske investeringer i Iran, og politisk og militært sett gjennom alliansen med USA som er bygd opp etter den annen verdenskrig. Både på det politisk-militære og det økonomiske område blir interven­ sjon formidlet gjennom den iranske staten, ikke gjennom privatpersoner eller sektorelementer i det iranske samfun­ net. Spørsmålet om den utenlandske påvirknings rolle i Iran har tradisjonelt blitt unøyaktig besvart - denne rollen har blitt overdrevet så vel som bagatellisert. I virkeligheten har sjahen vært verken så uavhengig som han selv påstår eller så avhengig av utenlandsk assistanse som de fleste av hans fiender hevder. Men det er ikke mulig å fastslå hvor­ dan de ytre påvirkninger i Iran er og deres ustabile mønstre, før institusjonen de opererer igjennom, er blitt gransket nøyere. Dette kapitlet vil derfor diskutere den iranske sta-

19

tens historiske framvekst, det følgende kapittel vil analy­ sere dens viktigste kjennetegn i dag.

De fem krisene Dagens iranske stat er et produkt av fem store kriser som det iranske politiske systemet har gjennomgått i det tjuende hundreåret. Ved hver av disse krisene sto staten overfor en utfordring som var i stand til å styrte makthaverne og gjennomtvinge betydelige forandringer i statens klassekarak­ ter. I noen tilfeller ble truselen overvunnet, i andre tilfeller ikke. Alle truslene har imidlertid bidratt til å bestemme den særegne måten den kapitalistiske staten ble opprettet på i Iran, og det er derfor nødvendig å betrakte dem og beskrive, i hvert fall i grove trekk, hvordan hver har på­ virket utviklingen av denne staten.

1. Den første av disse krisene var den som er kjent som Grunnlovsrevolusjonen i 1905-11. Det var et forsøk fra handelsmenn og intellektuelle på å reformere monarkiet og opprette et parlament og en grunnlov, men det lyktes ikke. Iran ble på den tiden styrt av sjaher fra Quajardynastiet, som hadde hatt makten siden sent i det attende hundre­ året, men selv om Quajarene formelt satt med den poli­ tiske makten, og selv om de ikke var direkte truet utenfra av noen kolonimakt, ble deres stilling gradvis svekket av deres manglende evne til å administrere provinsene utenfor Teheran og gjennom spredningen av utenlandske varer og deres handelsmessige innflytelse i landet. I 1891 utviklet det seg en større nasjonal bevegelse i protest mot at en britisk entreprenør hadde fått et tobakksmonopol, og op­ posisjonen blant både handelsmenn og ulema holdt seg sterk til den brøt ut igjen i 1906. Grunnlovsrevolusjonens nøyaktige årsaker og forløp blir fortsatt diskutert, og de har ingen betydning i denne sammenhengen, men det er viktig å merke seg denne hendelsen som det første forsøket i Irans historie på å begrense monarkens makt og å gi makt til en

20

valgt forsamling, Majlis. Grunnlovsrevolusjon av en betydelig mobilisering av befolkninge/ byer, Teheran og Tabriz, og i dens senere st en væpnet makt, Mojahidin, som kjempet det som var oppnådd ved revolusjonen mot revolusjonens motstandere - sjahen, russerne og noen stammeledere. Til slutt, i perioden etter 1908, var det de siste som seiret: selv om Majlis og Grunnloven fortsatte å eksistere formelt sett, greide sjahene å vinne tilbake sin tidligere posisjon. En grundig analyse viser at det ikke var noen revolusjon som fant sted, og staten ble ikke forandret fra grunnen av gjennom disse hendelsene. 2. Qajarene ble reddet framfor alt fordi kreftene som motarbeidet dem var relativt svake (de var begrenset til byene) og fordi en fremmed makt, Tsar-Russland, inter­ venerte på Qajarenes side. Slutten for dynastiet kom der­ for da denne situasjonen snudde seg, og da krefter utenfra intervenerte for å forandre situasjonen i Iran under første verdenskrig. Både britiske og russiske, såvel som tyrkiske, tropper invaderte landet, og den russiske revolusjonen fjer­ net Qajarenes viktigste beskytter. I 1919 fantes det ingen sentralregjering å regne med. Separatistbevegelser hadde makten i provinsene Khuzistan, Gilan og Khorasan. Og i denne sammenheng var den eneste enhetlige iranske makt i sentrum den militærenheten som russiske kosakk-offiserer hadde opprettet i 1879. Etter oppmuntring fra britene fikk denne styrken på 3000 mann i stand et ublodig kupp den 21. februar 1921. Etter kort tid hadde lederen, Reza Khan, etablert seg som den dominerende politiske personlighet i landet, og i 1925 avsatte han Qajarene. Men til forskjell fra Atatiirk i Tyrkia proklamerte han ikke republikk. Ett år senere gjorde han seg selv til konge og grunnla et nytt dynasti, Pahlaviene (oppkalt etter et gammelt persisk språk). I tiden fram til sin avsettelse i 1941 opprettet Reza Sjah, som han nå var kjent som, den første sentraliserte staten i det moderne Iran. Han bygde opp en moderne hær og brukte den til å tvinge hele landet inn under regjeringens kontroll. Alle separatistbevegelser ble knust. Han opprettet

21

^^iørste ministersystemet, utviklet utdannelses-, helse- og transporttjenestene og begynte etter 1934 å oppmuntre et lite industrialiseringsprogram. Trass i de mange forskjellene hadde den staten Reza Sjah etablerte i Iran, mange lik­ hetspunkter med den som ble bygd på ruinene av det otto­ manske imperiet av Tyrkias nye leder Atatiirk. På den andre siden hadde Reza Sjahs bestrebelser alvorlige begrensninger. Han gjorde ikke noe forsøk på å forandre jordbruksforholdene i Iran, og hans muligheter til å utvikle økono­ mien ble dermed redusert av de lave skatteinntektene han hadde til rådighet. Inntekten av oljen var også lav, og ut­ gjorde høyst 25 prosent av hans regjerings inntekter. Staten som han skapte, utgjorde en ramme for den senere kapital­ istiske utviklingen i Iran, men den var ikke selv i stand til å sette i gang de viktige endringene som krevdes i denne retningen.1 3. Reza Khans regjering ble, som hans forgjengers, styrtet ved militær intervensjon utenfra. Etter den tyske invasjonen i Russland i juni 1941 ønsket de allierte å sende forsyninger til den russiske fronten gjennom Iran, og etter at det ble hevdet at Reza Sjah hadde satt seg imot dette, ble han for­ drevet av en engelsk-russisk invasjon i august 1941. Han gikk i eksil, og hans sønn, som da var to og tyve, ble Sjah. Denne allierte invasjonen knuste nesten Pahlavi-staten. Den ble brakt i politisk vanry fordi den ikke hadde greid å stanse de utenlandske hærene og ble undergravd av den politiske friheten okkupasjonsstyrkene ga opposisjonen. Friheter som ikke hadde eksistert siden Grunnlovsrevolusjonen ble innført på ny: fagforeninger, en fri presse og rivaliserende politiske partier. På toppen av dette fram­ kalte okkupasjonen alvorlige økonomiske problemer, og i slutten av krigen ble to selvstendige administrasjoner opp­ rettet - i Kurdistan og Azerbaijan - med støtte fra den røde armé, som okkuperte disse områdene. Pahlavi-regimet greide å gjenvinne kontrollen bare på grunn av den heldige internasjonale situasjonen. På den ene siden forsynte USA, som hadde hatt militære utsendinger i landet siden 1942, landet med militær og økonomisk hjelp såvel som politisk 22

støtte. Iran ble som Tyrkia og Hellas et land der USA erklærte at det ville støtte antikommunistiske krefter. På den annen side var Sovjetunionen trass i vestlige påstander om det motsatte, rede til å opptre forsonlig overfor USA, og i mars 1946 trakk det sine tropper ut og overga der­ med Azerbaijani-republikken og den kurdiske republikken og lot dem bli ødelagt av sjahens hær. Tidlig i 1947 kon­ trollerte sjahen på nytt hele landet, og det sterke Tudehpartiet eller kommunistpartiet, som hadde vokst i krigs­ årene, hadde blitt tvunget over på defensiven. I mellom­ tiden gikk den økonomiske krisen tilbake. Det var for tid­ lig å si at Pahlavi-dynastiet hadde vunnet sin stilling til­ bake, men det hadde overlevd en svært alvorlig krise og holdt på å gjenvinne den politiske kontrollen. 4. I 1951 oppstoen ny krise omkring nasjonaliseringen av oljen. Siden krigen sluttet hadde nasjonale krefter i Iran vært imot at landets olje fortsatt skulle eies av det britiske Anglo-Iranian Oil Company. Da Sovjetunionen i 1944 også hadde forsøkt å skaffe seg en oljekonsesjon i nord, ble også Sovjetunionen gjenstand for liknende mot­ vilje. Lederen for olje-protestbevegelsen, Mohammed Mossadeq, ble statsminister i 1951. Han ledet en koalisjon av Majlis-representanter som stiftet en gruppe kalt Den Na­ sjonale Front. Og selv om denne fronten aldri ble noen enhetlig politisk organisasjon, hadde den stor oppslutning i Teheran og andre byer. Oljen ble nasjonalisert kort etter at Mossadeq ble statsminister, og innen et par måneder sto hans regjering i direkte konflikt med Sjahen og gjen­ nom sjahen med USA, trass i Mossadeqs innledende for­ søk på å få USA over på sin side. Til slutt ble Mossadeq fordrevet i august 1953 av en koalisjon av krefter i og utenfor Iran - akkurat som Grunnlovsrevolusjonen hadde blitt. Mossadeq hadde forsøkt å vinne støtte fra USA, men forsøkene hadde vært lite vellykte, særlig fordi president­ valget i USA hadde brakt til makten den mer aggressivt antikommunistiske Eisenhower/Dulles-administrasjonen. Selv om Mossadeq selv ikke var kommunist, anså man at 23

han åpnet døren for kommunistisk innflytelse, og med Irans geografiske plassering på grensen til Sovjetunionen, og det spente internasjonale klimaet på den tiden, ønsket ikke USA å ta sjanser i dette landet. Hvis Mossadeq hadde vært i stand til å konsolidere sin stilling, hadde kanskje USA akseptert ham - særlig etter som Mossadeq bare i sitt siste regjeringsår hadde fått åpen støtte fra Tudeh-partiet. Men Mossadeq greide ikke å stabilisere situasjonen, og til slutt ble han styrket av en koalisjon av indre og ytre fiender. Det er ingen tvil om at de amerikanske myndighetene, nærmere bestemt CIA, spilte en aktiv rolle i organiseringen av kuppet den 19. august 1953 som fordrev Mossadeq, og at denne intervensjonen var resultatet av amerikansk tilstedeværelse i Iran, som hadde bygd seg opp siden kri­ gen.2 Men det er misvisende å legge hele skylden på denne faktoren. Iranske nasjonalister gjør ofte det - og det gjør iblant CIA også, av iver etter å ta æren for en vellykt operasjon. Virkeligheten er ikke så enkel, etter som CIAintervensjonen bare var mulig på grunn av den indre makt­ balansen i Iran, og fordi det fantes krefter innen den hersk­ ende klassen som var interessert i å motarbeide Mossadeqregimet, og fordi Mossadeq selv sto svakt. Uten dette siste ville det ha vært umulig for USA å gjennomføre aksjonen. Hvis Mossadeq hadde hatt organisert støtte, bygd på de undertrykte i byene og på landet, ville motstanden mot kuppet ha vært mye sterkere enn den var. Videre er det ingen tvil om at etter som oljekonflikten fortsatte og den økonomiske situasjonen forverret seg etter at oljeinntek­ tene stanset, sank også Mossadeqs støtte i folket. Hans for­ søk på å true monarken og hæren var ikke bygd på noe alternativt sosialt grunnlag, og det forsøket han ledet, og som gikk ut på å forandre Irans nasjonale og internasjo­ nale politiske allianser, slo derfor feil. Pahlavi-staten sto derfor igjen sterkere enn før oljekrisen. 5. Etter 1953 har sjahen greid å styrke statens makt i hele Iran. Alle legale og konstitusjonelle friheter ble opp­ hevet, og i løpet av et par måneder ble de viktige sentrene for opposisjonen knust. Etter 1953 konsentrerte regimet seg 24

i sju år om å vinne tilbake sin stilling. I perioden 19601963 utviklet det seg så en ny krise, og gjennom denne rev staten seg endelig løs fra de begrensningene som fortsatt eksisterte, og satte i gang en kapitalistisk utvikling i Iran i full målestokk. Igjen skyldtes krisen både indre og ytre faktorer. Irans økonomi hadde vært i tilbakegang siden 1958. Budsjettet viste underskudd, og sjahen var i konflikt med en rekke sivile og militære tjenestemenn. I januar 1961 overtok Kennedy-administrasjonen Det hvite hus, og gjorde kjent at den ville fortsette å støtte sjahen bare hvis han gjen­ nomførte et reformprogram. Et lån fra USA på 35 mil­ lioner dollar ble gjort avhengig av at visse politiske ret­ ningslinjer ble fulgt. USAs stilling i Iran var den samme som i Latin-Amerika, der et reformprogram under rubrik­ ken Alliansen for Framskritt ble satt i verk for å foregripe virkningene av revolusjonen på Cuba3. I begge tilfeller trodde Kennedy-administrasjonen at det eneste middel til å bevare de pro-vestlige (d.v.s. kapitalistiske) statene i den tredje verden var å gjennomføre et reformprogram der en jordreform hadde en framtredende plass. Disse tankene deltes til en viss grad av elementer innen­ for Iran som var kritisk innstilt til sjahen. Denne reagerte med å adoptere sine motstanderes slagord og sette fart i noen av reformene Washington hadde lagt fram. Han kunngjorde et jordreformprogram, utbygging av de sosiale tjenestene og undervisningssystemet, og hele pakken ble presentert med overdrevne ordelag som en «hvit revolu­ sjon». Han stilte også noen statstjenestemenn for retten for korrupsjon, og lot som om han skar ned militærbudsjettet. Men han var mindre konsekvent når det gjaldt å gjennom­ føre andre reformer, som gikk imot hans ønske om å kon­ solidere statens makt. Selv om han tillot valg i 1960, lot han aldri Majlis fungere uavhengig, og i juli 1962 avskje­ diget han den pro-amerikanske statsministeren, Ali Amini, som hadde vært en av de ivrigste til å forsvare reformene, men ble betraktet som altfor avhengig av sjahen selv. Det dannet seg en voldsom opposisjon i folket i juni 1963,

25

da hæren måtte trekkes inn for å knuse massedemonstrasjoner ledet av ulema i Teheran og andre byer, der en an­ tar at atskillige tusen mennesker ble drept.4 Det er derfor klart at perioden 1960-1963 markerte et vendepunkt i utviklingen av den iranske staten. På den ene siden markerte den starten for statens støtte til rask kapi­ talistisk utvikling. På den annen side tvang den over på defensiven de forskjellige politiske kreftene som hadde mot­ arbeidet sjahens maktkonsolidering og den allmenne styrkning av Pahlavistaten: jordeiere, stamme-ledere, ulema fra den tradisjonelle sektoren av opposisjonen, og Den Na­ sjonale Front, Tudeh, studenter og lærere på den andre. Den markerte slutten for ethvert håp om at kreftene som var sluppet løs i perioden 1941-1953 snart kunne omgjøre kuppet fra 1953. Til sent i 1970-åra lå initiativet hos regi­ met, og de økte oljeinntektene etter 1971 som mangedoblet regimets inntekter, ga statens tiltak en ny dynamikk. Regi­ met hadde da kontroll over alle offentlige aktiviteter innen­ for landets grenser. All uavhengig politisk aktivitet ble for­ budt. Staten ble den viktigste økonomiske makt, og re­ gjeringens utviklingsplaner bestemte takten i landets øko­ nomiske liv. Uavhengige økonomiske initiativtakere - i så­ vel landbruk som industri - fikk midler fra staten. Det kulturelle liv i Iran var også dominert av staten. Dette varte til 1978, da en folkereisning innledet den iranske sta­ tens sjette krise.

Fortidens betydning Dette historiske overblikket kan bidra til å svare på et av de viktigste spørsmålene i diskusjonen av dagens Iran, nemlig fortidens betydning for dagens situasjon. Det er klart at dagens iranske stat er et produkt av Irans historie i den senere tid, men det er ikke like klart hvordan denne historien har påvirket staten. Det finnes på den ene side atskillig litteratur som analyserer den iranske staten eller Irans politiske system ut fra en underliggende kontinui­ 26

tet. I slike analyser blir det for eksempel hevdet at Iran alltid har blitt styrt av sjaher, eller at Iran er et asiatisk eller orientalsk land, der despotiet er et uunngåelig trekk ved det politiske liv. Selvom disse trekk, slik det av og til innrømmes, er i tilbakegang, har de fortsatt innflytelse, blir det hevdet, og Irans politiske system kan derfor betegnes som et overgangssystem.5 En analog innfallsvinkel er å rette oppmerksomheten mot at de fleste iranere (98 prosent) unektelig er muhamed­ anere, og slutte at den iranske staten, eller iransk «politisk atferd» derfor i en eller annen forstand er «islamsk», at det kanskje finnes noe som med rette kan kalles en «is­ lamsk samfunnsstruktur».6 Både historikere og samfunnsvitere har lagt fram analyser av dette slaget i et forsøk på å forklare det monarkiske regime i Iran ved å henvise til de seiglivede virkningene av Irans fortid. Men det er gode grunner til å hevde noe annet: Det fin­ nes en betydelig forskjell mellom Iran før første verdens­ krig og Iran senere. Staten Iran i dag er et produkt av historien, men med hovedvekten på den nyeste historie. De tradisjonelle trekkene ved det iranske samfunnet kan bare forklare en viss del, og det blir en oppgave for dem som legger vekt på kontinuiteten å vise nøyaktig hvordan trekk ved den iranske staten og den iranske politikken som kan skjelnes i fortiden, fortsatt spiller en rolle i dag. Det er bare til en viss grad sant at Iran har hatt sjaher gjennom de siste to og et halvt tusen år. Det fantes i virke­ ligheten ingen monarker som hersket over et forent Iran mellom 633 (den arabiske invasjonen) og 1502 (da Safavistaten framsto). Men når vi ser bort fra dette, har faktisk monarkiet en lang historie som styreform i landet. Dette betyr at monarkiet i det tjuende hundreåret ihvertfall til en viss grad må ha nytt godt av den ideologiske arven fra sin tidligere historie. Men dette forklarer svært lite: Verdier må skapes eller gjenskapes av hver generasjon, og det fin­ nes nok av monarkier som eksisterte sammenhengende som dynastier i flere hundre år fram til dette hundreåret, og så ble sopt vekk - Habsburgerne i Østerrike etter fem 27

hundreår og Wittelsbacherne i Bayern etter ti, begge ved slutten av første verdenskrig. Spørsmålet gjenstår: Hvor­ for har monarkiet bestått i Iran? Ved nærmere gransk­ ning blir det klart at kontinuiteten bare er overfladisk. Sjahene av Pahlavi-dynastiet har styrt på et helt annet vis enn sine forgjengere, og samfunnsklassene som regimet i dag er forbundet med, er helt andre enn dem som var for­ bundet med monarkiet i det nittende hundreår. (Det finnes ytterligere forskjeller mellom Reza Sjah og hans sønn.) Dessuten, mens monarkiet hadde svært liten makt over resten av landet for hundre år siden, kontrollerer det nå et forent og sentralisert land. Det finnes ingen selvstendig kontinuitet mellom dagens monarki og monarkiet i tid­ ligere hundreår. I 1920-åra forsvant faktisk i alt vesentlig institusjonen, bare for å bli opprettet på et helt nytt grunn­ lag av militærdiktatoren Reza Khan. Denne staten er derfor helt forskjellig fra den som fantes for hundre år siden. Den er kapitalistisk, mens den andre var før-kapitalistisk. Den kontrollerer hele landet, mens den andres befalinger ikke ble adlydt utenfor de største byene. Den fremmer den økonomiske utviklingen, som den andre staten forsømte. Den har en stor stående hær, mens den andre praktisk talt ikke hadde væpnede styrker i det hele tatt. Den har i høy grad omformet de sosio-økonomiske for­ hold på landsbygda i Iran, mens den andre ikke interesserte seg for landsbygda. Dette er de mest slående forskjellene mellom Pahlavi-staten og dens forgjenger Quajar-staten: De er produkter av måten staten har overlevd de fem krisene i det tjuende hundreåret på, og markerer kløften mellom de to statene, en kløft som er langt viktigere enn at begge sta­ tene har blitt ledet av menn som har kalt seg «Sjah». Det medfører liknende problemer å forklare Iran ut fra at landet er en islamsk «stat» eller et islamsk «samfunn». Siden de fleste iranere er muslimer, er politisk protest rik­ tignok ofte blitt formulert i islamsk terminologi, og den sosiale gruppen som leder bønnene i moskeen, ulema eller mollahene, spilte en aktiv og klar rolle. I dag finnes det en betydelig opposisjon mot sjahens politikk blant religiøst 28

orienterte mennesker, og som i Tyrkia, Pakistan og Egypt blir mye av denne protesten formulert i islamske vendinger. Men det finnes teoretiske og erfaringsmessige grunner til å stille seg skeptisk til bruken av kategorier som bygger på innflytelsen fra islam i og for seg. For det første kan islams prinsipper bli tatt til inntekt både for opprør mot og under­ kastelse under autoriteten: det finnes retninger som opp­ fordrer de troende til å akseptere de herskende krefter, og retninger som forkaster den verdslige makt som en form for maktran. Begge kan finnes igjen i doktrinene for sjiismen, som er den dominerende religiøse retning i Iran. Hvilken politisk innstilling man velger, bestemmes ikke av religionen i og for seg, men av andre krefter i samfunnet. Dessuten har erfaringsmessig den islamske ideologiens rolle i det iranske samfunnet fram til for kort tid siden vært mindre enn i andre land. En sammenlikning mellom Iran og de arabiske naboer i Midt-Østen, og med Pakistan og Tyrkia, viser at Irans politiske liv i de siste tiårene i min­ dre utstrekning har blitt påvirket av islam. Mossadeq ga for eksempel sine nasjonalistiske appeller en verdslig form, og de politiske gruppene som har vært erklært islamske, har til nå ikke hatt noen masseoppslutning. Dessuten, som vi skal diskutere nedenfor (s. 60), er islam en heller ube­ tydelig del av regimets offisielle ideologi. Oppkomsten i 1970 av en rent islamsk opposisjonsbevegelse med bred støtte til protest mot regimets politikk, representerer derfor et avvik fra mønsteret i de senere år. Enda mindre nyttige er analyser av Iran ut fra dets antatt «asiatiske» karakter: Det finnes ikke noe eget «asia­ tisk» politisk system, og det har ingen verdi å bruke begreper som «asiatisk despoti» for å belyse Irans historie. Hele modellen av et eget asiatisk økonomisk, sosialt eller politisk system savner grunnlag, og har bidratt mer til å formørke enn til å kaste lys over studiet av sosiale forma­ sjoner i den tredje verden.8

29

Diktaturets årsaker Det er ved å nytte andre historiske kategorier at det blir mulig å finne ut hvordan fortiden har formet Irans karak­ ter i dag. Oppmerksomheten kan særlig konsentreres om Irans forhold til imperialismen og om klasse-kreftenes vekst. Landets forhold til utenverdenen har vært både mer nært og mindre nært enn i andre land i den tredje verden. Iran ble aldri kolonisert i den forstand at landet formelt ble regjert utenfra, eller at hvite emigranter bosatte seg der eller at en betydelig del av økonomien ble omformet for å tjene de mer utviklede kapitalistiske landenes behov. Selve problemet med oljeindustrien er at den ikke er slik som gruvedrift eller plantasjedrift, som gir arbeid til et større antall mennesker og dermed påvirker hele økonomien i en viss utstrekning: Det gjør overhodet ikke oljen. Trass i størrelsen på oljeoperasjonene og oljens rolle i den inter­ nasjonale økonomien, har derfor den førkapitalistiske øko­ nomien overlevd mye lenger enn andre steder, og den kapitalistiske økonomien utviklet seg i det iranske nærings­ liv langt senere enn i mange andre land i den tredje ver­ den. Etter 1921 oppfylte Reza Sjahs stat noen av vilkårene for Irans forvandling gjennom kapitalismen, men fram til etter første verdenskrig bodde flertallet av det iranske folk på landsbygda, der førkapitalistiske forhold hersket (se s. 105). Det var bare statens intervensjon via jordreformen som gjorde Iran til et overveiende kapitalistisk land. Resultatet av denne utviklingen var at staten som Reza Sjah opprettet ikke som mange andre asiatiske og afrikan­ ske land var en etter-kolonial stat, i den forstand at den hadde båndene mellom lokale byråkrater og imperialstater utenfor å takke for at den overhodet eksisterte5. Den iranske staten ble opprettet på forholdsvis uavhengig vis, og først senere ble det knyttet nære forbindelser med en sterk, utenforstående makt. Et annet trekk som ofte for­ bindes med den etterkoloniale staten, er de nære forbin­ delsene mellom byråkrater og jordeiere. Dette forholdet har heller ikke vært å finne i Iran. Den tidlige Pahlavi-staten 30

var avhengig av jordeiernes passive støtte, men var i høy grad atskilt fra den iranske jordeierklassen. Da anlednin­ gen til å omforme jordbruksforholdene bød seg i 1960-åra, var staten i stand til å tvinge sin politikk på jordeierne som motsatte seg forandringer. Det som har gjort utenforstående makter særlig inter­ essert i Iran, har vært landets strategiske beliggenhet mel­ lom Russland og Persiabukta. Dette var viktig i det 19. hundreår, da britene var interessert i atkomstveiene til India (og da oljen ennå ikke var oppdaget), og det er den dag i dag den viktigste grunnen. Den høyt utviklete kapi­ talistiske verden kunne overleve tapet av Irans olje. Den greide det i 1951 og kunne greie det igjen. Men den ville anse seg truet på livet av en antikapitalistisk stat i Iran, som ville påvirke det oljeproduserende området rundt Persiabukta. Siden annen verdenskrig har den verdens­ omspennende konflikten mellom Sovjet og USA ført til at USA har intervenert direkte i iransk politikk og samfunns­ liv og siden midt i 1960-åra tildelt Iran en viktig rolle. Pahlavi-staten har derfor, litt sent, funnet en mektig be­ skytter. Det er denne beskytteren som har reddet den iranske staten gjennom tre kriser etter annen verdenskrig og satt den i stand til å spille en ny og dynamisk inter­ nasjonal rolle. Et annet like viktig trekk i Irans historie i den senere tid har vært at ingen makt har kunnet true statens monarkiske og diktatoriske karakter, verken under Qajarene eller Pahlaviene. Alle forsøk fra Grunnlovsrevolusjonen til oppstandene i 1946, 1951-53 og 1960-63 har blitt slatt ned. Hvorfor oppsto det ikke noe borgerlig demokrati i Iran? Og når nå det borgerlige demokratiet har sviktet, hvorfor har det borgerlige diktaturet tatt form av et mo­ narki? Det er en feiltagelse å anta at diktaturet er unatur­ lig for en kapitalistisk stat. Tallet på kapitalistiske utvik­ lingsland som har hatt en varig form for borgerlig demo­ krati, er svært lite. Dessuten har de av de kapitalistiske landene som har blitt liggende etter i den økonomiske utviklingen, ofte gjennomgått perioder med diktatorisk styre - de viktigste eksemplene er fascismen i Tyskland, Italia

31

og Japan6. Dette peker mot det bakenforliggende spørs­ målet om hvilke forutsetninger som må være til stede, for at et borgerlig demokrati skal være mulig, og hvordan slike forutsetninger oppstår. Straks spørsmålet er stilt, blir det mulig å peke på grunner til at den herskende klassen ikke har styrt Iran på demokratisk vis, men gjennom en dikta­ torisk statsform som er forholdsvis uavhengig av borger­ skapet selv. For det første har den hemmede utviklingen av kapital­ ismen i Iran fram til 60-åra betydd at borgerskapet har vært meget svakt. Imperialismen hadde ikke lykkes i å undertvinge Iran slik den hadde gjort med andre land i den tredje verden, og dette sinket utviklingen av kapitalistiske klassekrefter og gjorde det mulig for den førkapitalistiske strukturen å overleve. Selv om borgerskapet hadde utviklet seg tidligere, ville det hatt store vanskeligheter med å styre ved hjelp av demokratiske midler, ettersom jordeierne fortsatt hadde stor makt og sannsynligvis ville ha sørget for at den makten ble håndhevet på en måte som i sitt vesen var udemokratisk - slik mønsteret har vært i de fascistiske landene. På den annen side hindret den gjentatte intervensjonen fra fremmede makter at det i Iran fikk ut­ vikle seg noen sosiale eller politiske krefter som med hell kunne ha truet Quajarene og Pahlaviene. Irans ulykke har vært å være for langt fra hovedstrømningen i den kapital­ istiske økonomiske utviklingen, og for nær den strategiske rivaliseringen mellom stormaktene. Dessuten finnes det en tredje faktor som har styrket staten, og som alt er nevnt. Fordi oljeinntektene blir betalt til staten, og etter som disse inntektene er hovedkilden til det økonomiske overskudd, har staten vært i stand til å erverve og holde på den domi­ nerende posisjonen i den generelle kapitalistiske utviklin­ gen, og denne økonomiske tyngde har virket sammen med den allerede eksisterende sosio-politiske tyngden av monar­ kiet, støttet av amerikansk intervensjon. Det borgerskapet som har utviklet seg i Iran, har utviklet seg som en av statens støtter, og har ut fra selve egenarten av den form den kapitalistiske utviklingen har fått i Iran,

32

økt statens politiske og økonomiske makt. Hvis Irans øko­ nomiske vekst i den senere tid hadde vært resultatet av en økning i privateid produksjon, eller til og med i statseid produksjon der en klasse av priviligerte direktører holdt på å vokse fram, kunne det ha oppstått et åpnere politisk liv, med identifiserbare partier og debatt. Det var dette som skjedde i to av Irans naboland - Tyrkia og Pakistan trass i gjentatt intervensjon fra hæren i disse to landene. Iran, som har kunnet skaffe seg langt større statsinntekter gjennom salg av olje, har derimot opplevd uavbrutt dikta­ torisk styre siden 1953 (med det korte mellomspillet etter 1963), delvis fordi disse inntektene har bidratt til å styrke diktaturet. Borgerskapet har holdt seg i den politiske skyg­ gen og har ikke kunne endre regimets diktatoriske karakter. Selv om ingen makt med hell har kunnet utfordre staten, har det hendt at styrken i folkebevegelsen i Iran har utgjort en trusel mot Pahlavi-staten og dens utenlandske beskyt­ tere og har ført til voldsomme reaksjoner. Det var Grunnlovsrevolusjonens seier som framkalte den russiske interven­ sjonen etter 1908, det var truselen om en kommunistledet bevegelse i Gilan-fjellene nær Det kaspiske hav som sam­ men med landets generelle oppløsning fikk britene til å oppfordre Reza Khan til å sette i verk kuppet i 1921, det var den brede folkelige støtten til Tudeh-partiet og eksi­ stensen av selvstendige, pro-sovjetiske republikker i Azerbaijan og Kurdistan og senere truselen Mossadeq utgjorde, som fikk USA til å bli Pahlavi-statens viktigste støtte etter annen verdenskrig. På samme måte var den kombinasjon av hardere undertrykking og økonomisk forandring som begynte etter 1960, en reaksjon på instabiliteten i et regime, som var truet av indre motstand. Derimot har den mili­ tære opptrappingen i 1970-åra ikke i første rekke vært en reaksjon på den gjenopptatte væpnede indre motstand (selv om dette var årsaken til noen av våpenkjøpene), men framfor alt på utviklingen av nasjonalistiske krefter og klasse-krefter i landene omkring Iran. Så langt ser det ut til at bare et diktatorisk regime av denne typen kunne, og kan, sikre interessene til den hersk­ 2 — Iran.

33

ende klasse i Iran og dens internasjonale allierte. De mest fundamentale grunner til at staten tok form av et diktatur ligger innenfor det iranske samfunnet og i statens mang­ lende evne til å tillate et mindre undertrykkende system. Det trykket som mange iranere legger på utenlandsk inn­ flytelse, bunner i et ensidig syn. Men statens evne til å gjennomføre denne undertrykkelsen har vært avhengig av hjelp utenfra. Dette betyr ikke at det har eksistert noen utbredt og livskraftig opposisjonsbevegelse siden Pahlavistaten ble grunnlagt. Dette blir ofte hevdet av nasjonalist­ iske og venstreorienterte motstandere av sjahen, men oppo­ sisjonsbevegelser og -organisasjoner har bare eksistert i kortere perioder. Redegjørelser som tilslører dette gjør det umulig å følge den virkelige historien til motstanden i det iranske folket i dette hundreåret, dens vakling, de forskjel­ lige tendensene innenfor den og begrensningen i oppslutnin­ gen. Den kanskje mest iøynefallende av alle svakhetene har vært den nesten fullstendige mangelen på motstand blant bøndene som er den største enkelte sosiale gruppen i det iranske samfunnet. Av og til har stammer gjort mot­ stand, men slik motstand er etter sin natur lokalt be­ grenset. Opposisjonen i byene har på forskjellige tidspunk­ ter bestått av kjøpmenn, intellektuelle, arbeidere og studen­ ter, men fram til slutten av 70-åra har disse vært ledet av organisasjoner med betydelig støtte i massene bare i perio­ den 1941-53. Av de fem tidligere krisene i dette hundreåret var det den tredje, som inntraff ved slutten av annen verdenskrig, som utgjorde den alvorlige truselen, for i 1940-åra var Pahlavistaten på sitt svakeste og folkebevegelsene på sitt sterkeste. Noen observatører i USA mente at Tudeh-partiet ville vinne i et fritt valg.7 Partiet hadde bred støtte og var den eneste blant de persiske politiske organisasjonene som hadde en landsomfattende organisasjon, som riktignok ikke omfattet bøndene. I Kurdistan og Azerbaijan fantes egne regionale statsstrukturer som kunne ha støttet opposisjonen i resten av landet. Dette var framfor noe øyeblikket da Pahlavistaten kunne ha vært truet. Nederlaget banet vei for gjen-

34

opprettelsen av det monarkiske diktatur. Den senere og bedre kjente konflikten i Mossadeqs tid som statsminister foregikk under forhold som var langt mindre fordelaktige, nasjonalt og internasjonalt, for motstanden i folket. De motrevolusjonære kreftene i folket hadde gjenvunnet noe av sin tidligere sterke stilling. En del av ansvaret for nederlaget i 1941-47 ligger hos Tudeh-partiet og dets allierte partier i Kurdistan og Azerbaijan, såvel som hos Sovjetunionen, som ledet de iranske kommunister rett inn i katastrofen og medvirket til å styrke sjahens stilling ved a kreve en oljekonsesjon av samme type som britene hadde fått. Som i Hellas, Frankrike, Italia og Kina på denne tiden mante Sovjetunioen kommunistpartiene til å slutte fred med borgerlige krefter, og det var bare i Kina og Vietnam partiene var sterke nok til å trosse denne oppfordringen. Selve Irans beliggenhet på grensen til Sovjet­ unionen - en faktor som virket særlig foruroligende på Vesten - ga også Tudeh-partiet mye mindre albuerom over­ for Sovjetunionen. Da Mossadeq ble en trussel for sjahen, var situasjonen en annen enn i 1946. For det første stilte Mossdeq seg langt til høyre for den tidligere opposisjonen - han var en jord­ eier, en antikommunist som ikke gjorde noe for å støtte arbeiderbevegelsen, kvinnene eller de nasjonale gruppene, og som faktisk forsøkte å sikre en allianse med USA. Han hadde ingenting som kunne kalles en politisk organisasjon, ikke en gang i Teheran. Og viktigst: perioden mellom 1946 og 1951 hadde gitt Pahlavi-staten og USA sjansen til å om­ organisere de motrevolusjonære kreftene i Iran, spesielt hæren. Følgelig sto de langt sterkere når det gjaldt å an­ gripe Mossadeq, hans regjering falt nesten uten kamp. Hvis vi betrakter perioden fra begynnelsen av den tredje krisen i 1941 under ett, var det 1946 som forberedte nederlagene i 1953 og 1963. I tida etter 1963 fortsetter Pahlavi-staten med hjelp fra USA å konsolidere seg, bare for på nytt å stå overfor masseopposisjon i 1977 og 1978. Staten som ble opprettet mellom 1963 og 1978, i vindstilla mellom den femte og den sjette krisen, er emnet for det følgende kapitlet.

35

Kap. 3 Staten — Generelle trekk

Hvilke trekk er det som kjennetegner dagens iranske stat, og hvordan håndhevet regimet sin makt? Den følgende analysen tar utgangspunkt i fem allmenne egenskaper som den iranske staten har. Alle disse egenskapene finnes i større eller mindre utstrekning i andre land i den tredje verden, men den særegne formen hver av dem har fått i Iran, utgjør til sammen 70-åras iranske stat. Det mest grunnleggende ved den iranske staten er at den er kapitalistisk, d.v.s. at den garanterer betingelsene for reproduksjon og utvidelse av den kapitalistiske eiendoms­ rett og produksjon. I videste forstand er kapitalismen et system der produksjonsfaktorene - arbeidskraft, realkapi­ tal og organisasjon - er privateid og varer som kan kjøpes og selges på markedet. I et kapitalistisk samfunn er privat­ eiendommen og vareproduksjonen gjennomført i hele sam­ funnet. Det er dette som skiller kapitalismen fra andre produksjonsformer som føydalismen og kommunismen. Framveksten av kapitalismen, av et vareproduksjonssystem, har ytterligere to følger. For det første: Ved å skape et marked som omfatter både den nasjonale økonomi og det internasjonale marked, bryter den ned gamle stengsler for varebyttet og muliggjør økt etterspørsel og produksjon. Kapitalismen har i historien vært forbundet med vekt i pro­ duksjonen i verdensmålestokk, en prosess som henger sam­ men med nedbrytelsen av førkapitalistiske samfunn og pro-

36

duksjonsforhold. For det andre har det etter selve egen­ arten i kapitalismens private eiendomsrett utviklet seg en klasse som ved sin plass i produksjonsprosessen nyter godt av dette systemet. Der staten også spiller en aktiv rolle i produksjonen, forsvarer den denne klassens interesser. Samtidig finnes det på grunn av statens særegne rolle også et byråkratisk samfunnslag. Dets medlemmer er ikke direkte kapitaleiere, men takket være sin plass i de øvre lag av statsapparatet, får byråkratene del i den økonomiske mer­ verdien. Dette sjiktet samarbeider med de private eierne i styringen av økonomien og utgjør en del av den herskende klassen i et slikt samfunn. Utviklingen av kapitalismen i Iran har blitt fulgt av begge disse trekkene: På den ene siden betydelig utbygging av landets produktivkrefter, noe som går klart fram av pro­ duksjon og inntekter, en prosess som henger sammen med nedbrytningen av tidligere produksjonsforhold. På den annen side den stadig raskere framveksten av en iransk kapitalistklasse, et borgerskap som har utviklet seg gjen­ nom den økonomiske utbyggingen av perioden fra midt i 1950-åra.1 Disse definisjonene og iakttakelsene kan virke innlysende, men de må formuleres klart, etter som det fin­ nes atskillig uenighet om hvorvidt det er relevant eller korrekt å kalle Iran «kapitalistisk» i det hele tatt. Ikkemarxistiske forfattere ser ofte bort fra det iranske samfunns­ systemets egenart og legger fram en økonomisk og sosial analyse, eller en politisk analyse, som behandler enkeltfenomene isolert fra Irans kapitalistiske utvikling. De som skriver om økonomisk og sosial utvikling uten å ta hensyn til den særegent kapitalistiske karakteren i disse proses­ sene, bruker allmenne begreper, «modernisering» og «ut­ vikling». Problemet er at de ikke slår fast hvem som tjener på disse prosessene eller hva som er klasseinnholdet i det oppstilte «utviklede» og «moderne» målet. Denne fjern­ heten kan merkes i arbeidene til en del ikke-marxistiske statsvitere som har behandlet Irans politiske forhold ut fra eliteanalyse eller som spesielle teknikker sjahen har brukt for å sikre sin stilling.2 Noen forsøker å bestemme grup-

37

per innenfor den iranske «eliten» uten å gjøre noe full­ godt forsøk, ikke engang ut fra tilgjengelig informasjon, på å avgjøre hvordan denne eliten forholder seg til for­ delingen av inntekter og eiendom i Iran. Andre bruker atskillig plass til å beskrive de atferdsmessige trekk ved sjahens herskersystem, og ser bort fra den sosio-økonomiske sammenhengen dette hører hjemme i. Disse arbeidene inneholder betydelige mengder beskrivende materiale, men de er gjennom sitt teorivalg utelukket fra å forsøke å svare på de mer allmenne spørsmål omkring den iranske staten og forholdet mellom denne staten, kapitalismens utvikling og framveksten av et iransk borgerskap.

På den annen side har heller ikke marxistiske forfattere viet utviklingen av kapitalismen i Iran og de bestemte måtene den har påvirket staten på noen større oppmerk­ somhet. Det hører med til grunnlaget for de marxistiske og leninistiske analysene av kapitalismens utvikling at denne utviklingen på en måte er et progressivt trekk som sosial­ ister burde hilse velkommen som en forbedring fra førkapitalistiske systemer og fordi den baner vei for sosial­ ismen3. En stor del av den kritikken iranske marxister har lagt fram av kapitalismens vekst, har derimot vært et for­ søk på å benekte realiteten i denne utviklingen, eller be­ klage den, nesten som om de gamle fattige forhold i Iran var noe som burde blitt bevart. Andre nekter for at noen kapitalistisk utvikling har funnet sted. En spesiell versjon av dette finnes hos dem som anvender Mao Zedongs ana­ lyse av Kina på Iran, og hevder at Iran fortsatt er «halvføydalt» og en «halv-koloni», men dette er umulig i 1970åra. Selv om det fortsatt finnes før-kapitalistiske elementer, har ikke Iran vært føydalt i noen betydelig grad etter jord­ reformen i begynnelsen av 1960-åra.4. Andre, som vedgår at Iran har en kapitalistisk karakter, nøyer seg ofte med en allmenn moralsk fordømmelse av regimet, eller med å karakteriserer regimet som «fascistisk» eller «avhengig» av vestlig kapitalisme. Det er ikke så ofte de går videre fra

38

disse klisjéene og legger fram en mer detaljert og analytisk gjennomgåelse av den iranske staten. Under kapitalismen innebærer statens voldsmonopol og dens garanti av de herskende eiendomsforholdene et forsvar for interessene til en kapitalistisk herskerklasse og dens internasjonale allierte. Dette gjelder alle kapitalistiske sam­ funn, men i de kapitalistiske utviklingslandene spiller sta­ ten dessuten en annen rolle ved økonomisk intervensjon. I disse landene garanterer staten ikke bare betingelsene kapitalen reproduseres under, den fremmer aktivt den kapi­ talistiske utvikling og akkumulasjon. I Iran, der oljeinn­ tektene går direkte til staten, har den blitt en dominerende kraft i økonomien, mens den fortsatt ønsker å fremme en kapitalistisk utvikling. Den kapitalistiske staten kan fylle sine politiske funk­ sjoner på forskjellige måter. Den garanterer alltid den her­ skende klassens posisjon, men den opptrer ikke nødven­ digvis som et rent redskap for denne klassen - det er fak­ tisk sjelden den gjør det. Et borgerskap med sine fraksjo­ ner kan være i stand til å utøve makt på demokratisk vis gjennom et slags parlamentarisk system. Om dette skal skje, avhenger av hva slags form utviklingen har fått i ved­ kommende samfunn, og om betingelsene for det borgerlige demokratiet er blitt oppfylt. Selv her handler klassene gjen­ nom valgte representanter. Hvis betingelsene for demokrati ikke er oppfylt, slik tilfellet er i Iran, opptrer staten på mer indirekte vis som garantist for den dominerende klassens stilling. Når det gjelder de enkelte politiske retningslinjene, kan staten være uavhengig av, eller til og med ligge i kon­ flikt med, de uttalte ønskene til store deler av denne klas­ sen. Dette er en like vanlig form for kapitalistisk styre som det borgerlig-demokratiske regimet. Selv om staten har et slikt forhold til borgerskapet, betyr det ikke at den ikke i sin allmenne karakter er en kapitalistisk stat. Den iranske staten har en slik styreform - den garan­ terer reproduksjonen og utviklingen av kapitalismen, uten at den lar seg dirigere direkte av borgerskapet. Den gjen­ speiler imidlertid eksistensen av en slik klasse, etter som

39

borgerskapet (a) utgjør statens sosiale grunnlag - staten hviler på samarbeid med den borgerlige sektor og kunne ikke opprettholdes uten dette grunnlaget, (b) organiserer fordelingen av rikdommen slik at denne klassen får en ufor­ holdsmessig stor del av den og (c) dirigerer akkumulasjon og investeringer i overensstemmelse med denne klassens interesser. Sistnevnte har tre hoveddeler: Det øvre laget av statsfunksjonærer, kapitalistiske jordeiere og de som er sys­ selsatte i finansliv, handel og industri. Sammen utgjør disse tre komponentene det iranske borgerskapet, klassen som har utvidet seg med kapitalismens vekst i Iran og hvis inter­ esser blir forsvart av Pahlavi-staten. Hver av dem har sta­ tens intervensjon å takke for den karakter den har i dag. Statsfunksjonærene står klart i denne posisjonen, etter som de har vokst fram av en administrativ kjerne i 1920-åra. De øverste seksjoner i statstjenesten og de væpnede styr­ ker har tjent som et middel til å rekruttere nytt personell til borgerskapet, og for sitt arbeid og sine privilegier er de avhengige av de politiske retningslinjer staten følger. Olje­ inntektene har ført til en sterk økning i tallet på disse men­ neskene, og deres inntekter har steget betydelig i forhold til jordeierne i byene og på landet går statens taktikk ut på å omforme landsbygda etter kapitalistiske retningslin­ jer. De som gikk med på å samarbeide i denne kapitalist­ iske omformingen, beholdt jorda de eide, mens de som mistet sin jord, fikk erstatning og ble oppfordret til å enga­ sjere seg i industri og i handelsvirksomhet i byene (se s. 133). Endelig har de som er aktive innenfor handel og industri, hatt enormt store fordeler av regimets politikk siden 1950-åra. Før hadde en betydelig del av denne sekto­ ren vært motstandere av sjahen og tilhengere av en mer nasjonalistisk økonomisk politikk som ville ha begrenset konkurransen fra utlandet. Men sjahen har ved å gjennom­ føre noen proteksjonistiske tiltak og, viktigere, gjennom generøse lån og lave skatter (muliggjort av oljen) for øye­ blikket iallfall vunnet en halvt motvillig støtte fra denne delen av borgerskapet. Som et resultat av den senere tids politikk har denne delen gått sterkt fram i antall og rikdom. 40

Det finnes momenter som taler mot å behandle disse tre gruppene som en homogen klasse og for at staten avspei­ ler deres støtte. Problemet med å behandle dem som én klasse er at denne klassen fortsatt er i ferd med å bli til; men sammensetningen av en sosial gruppe er aldri statisk, og delene av denne gruppen har hver for seg eksistert lenge nok til å bli klart identifisert - de kapitalistiske jord­ eierne siden tidlig på 1960-tallet, borgerskapet i handel og industri siden 1940-åra, og det øvre sjiktet av statsfunksjo­ nærer siden 1920-åra, før den kapitalistiske utbyggingen ble satt i gang. Å karakterisere det forhold disse klassene har til staten er vanskeligere, i hvert fall for den privatkapital­ istiske bestanddelens vedkommende. Det finnes atskillig fiendskap mellom regimet og Irans industrieiere og forret­ ningsmenn. Det heter i en rapport: «Det iranske borger­ skapets holdning er tvetydig, ’schizofren’ ifølge en sosio­ log. Borgerskapet er positivt innstilt til det sosio-økonomiske systemet som ble innført av sjahens ’Hvite Revolu­ sjon’, som setter det i stand til å leve godt tross alt, men det har samtidig sterk motvilje mot et politisk system som er bygd på personlig makt, og som utelukker det fra den sentrale beslutningsmyndighet til fordel for egenmektige avgjørelser».5 Denne tilsynelatende uoverensstemmelsen pe­ ker på det generelle problemet til det iranske borgerskapet: Det er ute av stand til å ta direkte del i statsstyret, og har derfor måttet avgi makt til monarkiet. Få tviler på at en undertrykkende stat av dette slaget er nødvendig for bor­ gerskapet hvis det skal beholde sin stilling, eller på at bor­ gerskapet har tjent på «Den hvite revolusjon». Borgerska­ pet har måttet underkaste seg regimets politiske retnings­ linjer, men samtidig støtter det staten bare så lenge denne er til nytte for borgerskapet. Straks staten ikke lenger er nyttig, kan det oppstå en svær politisk krise i Iran. De fordeler borgerskapet har av den kapitalistiske utvik­ lingen, kan uttrykkes i helt genereelle vendinger: De øverste 10 prosent av befolkningen står for 40 prosent av forbru­ ket, og høykonjunkturen på olje i 1970-åra har utvidet kløf­ ten mellom rike og fattige i Iran (se s. 166). Intet regime

41

kan bygge på tvang alene, og uten støtte fra denne klassen hvis interesser den ivaretar, vil Pahlavi-staten falle. Skulle dette skje, ville det iranske borgerskapet uten tvil måtte akseptere en annen form for stat som indirekte represen­ terte borgerskapet, denne gangen en stat styrt av de væp­ nede styrker. Det ville også være en kapitalistisk stat, og også denne staten ville på indirekte vis forsøke å represen­ tere interessene til borgerskapet og garantere kapitalens reproduksjon.

Den Hvite Revolusjonen Det andre viktige trekket ved den iranske staten er at den finnes i et land som ikke bare er kapitalistisk, men et kapitalistisk utviklingsland. Dette betyr at staten fremmer vekst av kapitalistiske sosiale forhold og utbygging av produktivkreftene etter kapitalistiske retningslinjer. Dette er innholdet i sjahens Hvite Revolusjon som ble satt i verk i 1962, og som ble innledet med en del reformer som først og fremst tok sikte på å bane vei for en slik utviklings­ prosess. De første seks grunnsetningene i Den hvite revolu­ sjonen var: Jordreform, nasjonalisering av skogområder, salg av statseide industriforetak til private interesser, utbytte-deling i industrien, stemmerett for kvinner, opprettelse av et utdannelseskorps som skulle reise ut til landsbyene. I september 1977 var ytterligere tretten punkter tilføyd, blant dem opprettelsen av et helsekorps, administrativ reform, og et arbeideraksje-program. Selv om disse punktene er satt opp av sjahen som selv­ stendige målsetninger, kan de egentlig ikke sammenliknes i viktighet. Det viktigste har vært jordreformprogrammet, men mange av de andre er mindre klart definert, etter som de er vage formaninger til administrativ og økonom­ isk effektivitet. Arbeideraksjer og utbytte-deling er reformistiske standardtiltak og langt mindre viktige enn regimet hevder, og stemmerett for kvinner og opprettelse av lokale

42

landsby-råd har begrensede politiske konsekvenser i et land der staten manipulerer det politiske liv. Programmet er ikke på noen måte originalt, det meste er nemlig tiltak som en­ hver kapitalistisk utviklingsprosess nødvendigvis ville ha ført til. På den annen side unngår «revolusjonen» enhver reform av de viktigste særdrag i Irans politiske liv, for­ delingen av politisk makt og monarkiets stilling. Den hvite revolusjonen som nå er omdøpt til Sjah-folket-revolusjon, er selvsagt ingen revolusjon i det hele tatt. Den er snarere et reformprogram iverksatt for å forebygge en revolusjon og styrke statens og monarkiets stilling. En faktor som de fleste av dette programmets vestlige offisielle kommentarer systematisk undervurderer, er den internasjonale sammenheng dette programmet ble gjennom­ ført under. Politisk sett var de tidlige 1960-åra en tid da Kennedy-administrasjonen oppfordret sine allierte i den tredje verden til å gjennomføre de nødvendige reformer for å forhindre uro i folket - som vi har sett er dette bak­ grunnen for Den hvite revolusjonen i Iran og Alliansen for Framskritt i Latin-Amerika. Økonomisk sett skjedde det fra tidlig i 1950-åra en merkbar forskyvning i forholdet mellom høyt utviklede og mindre utviklede kapitalistiske land. Mens de sterkere økonomiene fram til da hadde mot­ arbeidet industrialiseringen i den tredje verden, opphørte dette nå å gjelde alle mindre utviklede land. Fra nå av fikk industrien i mindre utviklede land en viss støtte. Dette gjaldt ikke hele den tredje verden, men det gjaldt en del land, blant dem Iran. Den amerikanske regjeringen, internasjo­ nale finansbyråer og internasjonalt aktive kapitalistiske fir­ maer, mange av dem med basis i USA, søkte å fremme denne prosessen. Den kapitalistiske utviklingen av Iran ville ha vært umulig uten disse to internasjonale forutsetningene - politisk og økonomisk - og de forandringer i de høyt utviklede kapitalistiske landenes politikk som disse betin­ gelsene avspeilte.3 Det samme gjelder også senere fore­ teelser i Irans økonomi. Prisstigningen på iransk olje fra 1971 og framover ville ha vært umulig uten virksomheten til de store oljeprodusentene, som var sluttet sammen i 43

OPEC, og den gunstige tilstanden på verdensmarkedet som gjorde prisøkningen gjennomførbar. Irans kapitalistiske utvikling siden tidlig på 1960-tallet skyldes derfor forandringer i de politiske linjene til de store kapitalistiske landene og forandringer i de økonomiske for­ holdene mellom utviklede og mindre utviklede kapitaliststater.

Kontrollmekanismer Den tredje viktige særegenhet ved den iranske staten er at regjeringsformen er et diktatur. I alle samfunn hviler sta­ ten på en kombinasjon av tvang og samtykke, og forholdet mellom disse to innflytelsesformene avgjør om styret er diktatorisk eller demokratisk. Mange kapitalistiske stater har vært, eller er, diktaturer, og det er ingen tvil om at Iran siden 1953 har vært en av dem. De historiske faktorene som har gjort dette til den uunngåelige regjeringsformen borgerskapets svakhet, truselen fra krefter i folket - er alle­ rede beskrevet. Bare gjennom et slikt regime kunne privat­ eiendommen og den internasjonale kapitalens interesser bli ivaretatt. Med et svakt og splittet borgerskap er det bare en stat av denne typen som kunne ha gjennomført jordreformprogrammet mot oppsisjonen fra en del av jordeierklassen. Dessuten er en undertrykkende stat som knuser alle uavhengige folkebevegelser, ofte velegnet til å trekke til seg utenlandsk kapital. Utenlandske forretningsmenns lovord om Irans «stabilitet» er en nøyaktig gjenspeiling av hvor nødvendig en slik politisk linje er, og hvor vellykt den har vært. Mens økonomiske faktorer dominerer av­ gjørelser som angår investeringer, ville et usikkert demo­ kratisk system med alt som følger med av folkelige pro­ tester, streiker og uoverensstemmelser såvel som en svak regjering, avgjort ha virket mindre tiltrekkende på uten­ landsk kapital enn det undertrykte og relativt rolige landet sjahen har hersket over siden 1953.

Siden 1920-åra har Pahlavi-staten hele tiden styrket sin kontroll med det iranske samfunnet og den iranske poli­ tikken, og dette har særlig vært tilfelle etter 1953. Som en amerikansk observatør uttrykker det: «Hele sjahens regjeringstid, med kortvarige tilbakeslag, kan karakteri­ seres som et kvart hundreår der sivilt og militært byrå­ krati hele tiden har styrket kontrollen over den alminnelige befolkningens aktiviteter, mens sjahen enda mer utrettelig har utvidet sin makt over byråkratiene.»7 Et hovedtrekk ved dette systemet er at ingen uavhengig politisk aktivitet av noe slag er tillatt i Iran, trass i at et formelt partisystem har eksistert siden 1957. Fra det året fram til 1975 lot sjahen to politiske partier være i virksomhet: «Regje­ ringspartiet» Melliyun, det senere Irans Novin-Parti, og i «opposisjon» Mardom-partiet. Begge foreslo kandidater til Majlis. Men disse partiene kunne ikke foreslå kandidater som ikke på forhånd var godkjent av SAVAK, og det ble satt grenser for hvor langt kritikken kunne gå. Selve Majlis som ble valgt inn, var uten makt, og statsministeren blir utnevnt av sjahen. Ingen trodde egentlig at dette systemet representerte noe i retning av et toparti-system8, men sjahen selv hevdet å ta det alvorlig og erklærte: «Hvis jeg var diktator og ikke konstitusjonell monark, ville jeg kanskje vært fristet til å støtte et enkelt, dominerende parti som det Hitler or­ ganiserte, eller som dere i dag finner i kommunistlandene.»9 I praksis var disse organisasjonene uten betydning, og begge var fullstendig dominert av sjahen. Ved et par anled­ ninger da lederne for Mardom-partiet falt ut av geleddet og uttrykte alvorlig kritikk, ble de avsatt. I 1972 ble Ali Naqi Kani sparket, og i 1974 fikk hans etterfølger Nasser Ameri samme skjebne.10 Men i 1975 hadde Sjahen bestemt seg for å gjøre slutt på denne ordleken og føre en mer aktiv politikk med det formål å mobilisere støtte for regimet og styrke statens politiske rolle, ikke bare på en passiv, men på en aktiv måte innenfor det iranske samfunnet. I et uventet fram­ støt kunngjorde han grunnleggelsen av et nytt enkelt parti 45

ved navn Rastakhiz eller Det nasjonale vekkelsesparti. Alle iranere ble satt under press for å melde seg inn i det, og mens de to tidligere partiene bare hadde hatt svake organi­ sasjoner utenfor Majlis, skulle dette bli et masseparti. I 1966 ble det hevdet at fem millioner iranere hadde sluttet seg til partiet, og at lokale particeller var opprettet over hele landet. Tankegangen bak opprettelsen av Rastakhiz var sann­ synligvis at regimet trengte et mer positivt middel til å vinne støtte og til å tvinge mennesker, særlig da stats­ ansatte og medlemmene i statsdrevne organisasjoner som fagforeninger, til å erklære sin lojalitet offentlig. Denne kunngjøringen kom mot slutten av høykonjunk­ turen etter 1973, da de første tegn på økonomiske vanske­ ligheter var i ferd med å dukke opp, og da sjahen var begynt å framheve behovet for disiplin i administrasjonen og i industrien. Sjahens egne ord om saken var likeframme nok: Vi må rydde opp i iranernes rekker. For å gjøre dette deler vi dem i to kategorier: De som tror på monarkiet, grunn­ loven og den sjette bahman-revolusjonen (datoen da Den hvite revolusjonen ble erklært i 1963), og de som ikke gjør det . . . Et menneske som ikke melder seg inn i det nye politiske partiet og ikke tror på de tre hovedprinsippene jeg nevnte, vil bare ha to valgmuligheter. Han er enten et individ som tilhører en ulovlig organisasjon, eller har for­ bindelse med det forbudte Tudeh-partiet, eller med andre ord er en forræder. Et slikt individ hører hjemme i et iransk fengsel, eller hvis han ønsker det, kan han reise fra landet i morgen uten engang å betale utreiseavgift, han kan reise hvorhen han vil, for han er ingen iraner, han har intet fedreland, og hans aktiviteter er ulovlige og straffbare etter loven. Et individ som ikke er medlem av Tudehpartiet eller en statsløs forræder, men som ikke tror på de tre prinsippene, er fri for betingelse av at han åpent ut­ trykker sin misnøye, og hvis han ikke er anti-nasjonalist, skal vi Ia han gå. Men hvis han har dobbelt-moral, eller

46

gjemmer seg for å dekke over noe som har skjedd, eller farer med fanteri slik vi har sett noen gjøre, kan ikke dette aksepteres. Enhver må være mann for å gjøre det klart hvor han står i dette landet. Enten er han fornøyd med for­ holdene, eller så er han det ikke. Som jeg har sagt, hvis hans misnøye har forræderske overtoner, er hans skjebne klar. Hvis den har ideologiske røtter, er han fri i Iran, men han bør ikke gjøre seg noen forhåpninger. Samtidig vil han få full beskyttelse av Irans lover som et medlem av samfunnet. Vi venter at alle som har nådd myndighets­ alder stemmer, at de enten går inn i den nye politiske struk­ turen eller klargjør sin posisjon fra i morgen eller så snart som mulig.11 På denne måten ville sjahen presse folk til å slutte seg til det nye partiet: den illevarslende formuleringen «han bør ikke gjøre seg noen forhåpninger» får en egen betyd­ ning i et land der staten er den dominerende beskytter og kilde til forfremmelser. Det ville være en feiltagelse å anta at Rastakhiz bare er opprettet for å hjelpe til å fremme illusjonen om at Iran har en form for demokrati som i virkeligheten ikke finnes i landet. Disse organisasjonene har en annen og viktig hensikt, nemlig å skaffe støtte til regimet og fungere som et middel til å tvinge folk til å gå på akkord med seg selv ved lojalitetserklæringer. Forfrem­ melse, sikkerhet, kontakter - mye kan avhenge av om man er partimedlem eller ikke. Statens kontroll strekker seg inn på alle områder i Irans offentlige liv. Sjahen kan påstå at han opprettholder grunn­ loven (den fra 1906), men i virkeligheten har han forlengst avskaffet den og frihetene den garanterer. Ingen andre poli­ tiske organisasjoner kan være i virksomhet. SAVAK sikrer at individer og organisasjoner som stiller seg kritisk til regimet blir knust. Emigrasjonen er også kontrollert. Mens den upolitiske middelklassen får lov til å strømme ut av landet, antas det at atskillige tusen mennesker blir nektet pass fordi de er mistenkt for politisk avvik. Juristene blir så å si holdt utenfor i saker som gjelder politiske forbry­ telser, etter som disse er reservert for militærdomstolene. 47

Pressen er også under statlig kontroll, selv om de to vik­ tigste avisene, Kayhan og Eteldat, eies av privatpersoner. Disse avisene er spyttslikker-organer som prioriterer kjedsomme oppslag om de siste offisielle uttalelsene og respek­ terer sensurretningslinjene som SAVAK sender ut hver må­ ned. I 1975 gikk regjeringen enda lenger og la ned 95 prosent av alle tidsskrifter i Iran ved å forlange at alle måtte ha et opplagstall på minst 3000. Bokforlagene står overfor ennå et hinder i og med at sensurmyndighetene bare godkjenner bøker etter at de er trykt. Dette betyr at forlagene risikerer at de ikke kan selge en bok etter at de har hatt omkostningene med trykkingen. En ekstremt for­ siktig forlagspolitikk blir det uunngåelige resultatet. Statens kontroll over mediene er heller ikke begrenset til forbud. Det statsdrevne Pars Nyhetsbyrå utgir sitt eget stoff, og mange av de statsdrevne organisasjonene, som fagforenin­ gene eller Rastakhiz, har sine egne tidsskrifter. Statskontrollen gjennomsyrer andre institusjoner. Alle fagforeninger drives i regjeringens regi og arbeider for å skape arbeidsdisiplin og skaffe støtte for regimet. De reli­ giøse lederne ble lenge hemmet, om ikke totalt kontrollert, av visse former for statlig oppsyn. Preknene deres ble kontrollert av regjeringsagenter i moskeen. I stammeområdene har regjeringen forsøkt å gjøre høvdingene til ledd i regjeringsmaskineriet ved å gi dem stillinger og penger til å tvinge gjennom regjeringsprogrammer. En liknende ut­ vikling har funnet sted i landsbyene, der de rike bøndene etter jordreformen har blitt valgt inn i de statsdrevne jord­ bruksorganisasjonene. Den viktigste politiske virkningen av jordreformen har faktisk vært å erstatte makten til jord­ eierne med makten til statstjenestemennene i landsbyen.12 Intelligentsiaen har også blitt oppfordret til å følge regje­ ringens linje. Etter som alle utnevnelser innen undervis­ ningssektoren er statlige, blir slike stillinger tildelt på be­ tingelse av at man samarbeider. Staten har gjennom uni­ versiteter eller SAVAK til og med subsidiert magasiner som drives av samarbeidsvillige forfattere. Graden av statlig politisk kontroll i Iran har vært langt

48

høyere enn i kapitaliststater i den tredje verden der det finnes undertrykkende regimer med overfladisk likhet med Irans. Brasil i tiåret etter 1964 er et sammenlignbart til­ felle. Under dette regimet, som var et militærdiktatur, ble tusener drept og torturert, og all makt lå i hendene på de militære herskere. Men pressen i Brasil hadde et spillerom for kritikk og satire som er utenkelig i Iran, og marxistisk orienterte bøker var nokså bredt tilgjengelige så lenge de ikke dreide seg om væpnet motstand. Den katolske kirken var også i stand til å handle som en uavhengig organisa­ sjon og fordømme torturen og statens økonomiske politikk. Til og med det heller svake opposisjonspartiet, Den bra­ silianske demokratiske bevegelse (MDB) var ved en anled­ ning i stand til å stille egne kandidater til valg og fordømme regimet ganske åpent i parlamentet. Andre grupper av kritiske intellektuelle fikk lov til å drive forskning omkring regimets sosiale og politiske karakter på en måte som ville vært umulig i Iran. Det er ikke meningen å benekte den brasilianske juntaens brutale og undertrykkende karakter, men det viser hvor hard undertrykkingen er i Iran, selv med slike regimer som målestokk. Hvorfor, kan man spørre, var det nødvendig for sjahens regime å kontrollere det politiske liv i Iran i en slik grad? En del av svaret ligger i styrken hos de kreftene som er motstandere av sjahen. Men dette er i seg selv ikke noe tilfredsstillende svar, siden undertrykkingen fortsatte lenge etter 1953 og 1963, da man skulle tro den ville ha vært mest nødvendig for å knuse opposisjonen. En annen grunn synes å være det usikre grunnlaget for Pahlavi-monarkiet, den usikre forbindelsen med det iranske borgerskapet og den svake ideologiske støtten dette gav. Pahlavi-statens skrøpelige røtter selv et halvt hundreår etter at den ble grunnlagt, er sannsynligvis den fundamentale grunnen til at den har måttet undertrykke debatt og kritikk selv når ingen samordnet opposisjonsbevegelse har truet den.

49

Diktaturformer Det er ikke tilstrekkelig å si at det finnes et kapitalistisk diktatur i Iran, etter som et slikt diktatur kan ta mange former. Det er også galt å bruke betegnelsen «fascistisk» kritikkløst, slik mange forfattere gjør, om undertrykkende kapitalistiske regjeringer, siden fascismen bare er en av de formene slike regimer kan ta. Det finnes ingen fullgod typeinndeling for slike regimer, og til nå har den marxist­ iske debatten gjerne begrenset seg til tre kategorier: fa­ scisme, bonapartisme og militærdiktatur. Men selv om hver av disse har visse trekk til felles med det iranske regimet, gir ingen av dem noen treffende karakteristikk fordi den spesielle formen diktaturet har tatt, er monarkiet. Dette går tydelig fram hvis man ser nærmere på hvordan det iran­ ske regimet kommer inn under og ikke kommer inn under diss tre typene.14 I et militærdiktatur er regimets viktigste støtte de væpnede styrkene; dette er nå som før tilfelle i Iran. Selv om hæren ikke ble satt inn på gatene mellom 1963 og 1978, var den stadig i beredskap, og SAVAK, en komponent i militærsystemet, var ansvarlig for hverdagens undertrykking. Ingen tviler heller på at de væpnede styrkene har en priviligert stilling når det gjelder fordelingen av oljeinntektene. Men det er et annet trekk ved militærdiktaturet som er tydelig i de nyere militærregimene i Hellas, Chile og Indonesia, nemlig at maktsenteret ligger i overkommandoen for de væpnede styrkene eller hos en enkelt diktator som har avansert fra de væpnede styrkene og derfor ihvertfall i teorien kunne erstattes med en annen offiser. Det viktigste regjeringspersonellet kommer fortrinnsvis, hvis ikke ute­ lukkende, fra de militæres rekker, og ideologisk rett pre­ senterer de væpnede styrkene seg som voktere av nasjo­ nen skjebne. I Iran er det ikke slik, til nå har sjahen kontrollert de væpnede styrkene, symbolsk og faktisk, og ikke omvendt. Selv om hans far, Reza Khan, opprinnelig var oberst, skapte han en avstand mellom seg selv og de væpnede styrkene ved å bli monark og ved å bli landets 50

ubestridte diktator. Hans sønn gjorde avstanden større, og gjorde det mye vanskeligere for noen befalhaver i de væp­ nede styrker å bestride sjahens posisjon uten å utfordre hele regimets struktur. Her støtte monarken seg til de væp­ nede styrkene, uten at regimet på noe direkte vis er et militærdiktatur. Den andre formen for borgerlig diktatur, bonapartismen, ble behandlet teoretisk av Marx og Engels i deres drøfting av Frankrike etter 1848.15 Kjennetegnet ved bonapartismen var statens relative selvstendighet, som Marx sier: «Det bonapartiske halvdiktatur . . . ivaretar borgerskapets mate­ rielle interesser (også mot borgerskapets vilje), men gir ikke borgerskapet noen del i regjeringsmakten.»16 Engels skri­ ver om Bonaparte i vendinger som til en viss grad kan anvendes på Iran under sjahen: «Først under den annen Bonaparte synes det som om staten har gjort seg fullsten­ dig uavhengig. Mot det sivile samfunn har statsmakten konsolidert sin stilling fullstendig.»17 Fordi borgerskapet er ute av stand til å ta makten direkte, har bonapartistregimet, som hviler på hæren, erstattet et parlamentarisk regime. Men selv om det bonapartistiske Frankrike i 1860åra og Pahlavienes Iran i 1970-åra har noen trekk til felles, blant dem særlig at begge stater er uavhengige av den klas­ sen hvis interesser de ivaretar, finnes det også betydelige forskjeller. Bonapartist-staten sto fram i en situasjon der en militant arbeiderklasse allerede truet staten, ihvertfall i Paris. Men arbeiderklassen i Iran er politisk sett svakere enn den arbeiderklassen i Frankrike for hundre år siden, og har ennå ikke utgjort noen trussel som kan sammenliknes med den arbeiderklassen utgjorde i Frankrike i 1848. For det andre støttet bonapartiststaten seg på den konservative bondestanden, og det var bøndenes mangel på klassebevisst­ het, som satte den diktatoriske staten i stand til å overleve. Men i Iran finnes det ingen bondestand av den typen som fantes i Frankrike, og jordbruksdifferensieringen som følger med den kapitalistiske utviklingen har gått en god del len­ ger. Trass i likhetene kan det iranske diktaturet derfor ikke klassifiseres som bonapartistisk. i

51

Den tredje formen for borgerlig diktatur er den fascistiske, og det er svært vanlig å høre kritikere av sjahens regime bruke denne betegnelsen. Men med dette mener de vanlig­ vis bare at regimet er et undertrykkende kapitalistisk regime som bygger på tortur, hemmelig politi og fengsling for å knuse dem som opponerer. Når man bruker ordet fascisme for å karakterisere regimet i Iran, så vel som de undertryk­ kende regimene i Latin-Amerika, omgår man spørsmålet om hvilken spesiell form den undertrykkende kapitalistiske sta­ ten har. Også her finnes det likheter med fascismen. Under­ trykking av liknende art forekommer. Siden sent i 1950åra har det hemmelige politiet, som under fascismen, fått en sentral rolle å spille i forsvaret av regimets politiske stabilitet. Videre hevder Pahlavi-regimet, som regimene i nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, en entusiastisk na­ sjonalistisk ideologi bygd på sjåvinisme, makt-nostalgi og fører-kultus. Et pussig likhetspunkt er at sjahen selv har lagt vekt på stadig å framheve sin tro på den rasistiske teorien om Iran som et «arisk» land, og har tatt Aryamehr (ariernes lys) som en av sine offisielle titler.18 Det finnes også mer fundamentale paralleller i forutsetningene som førte til at staten ble opprettet. I Iran er diktaturstaten et produkt av en svak kapitalistklasses motangrep mot en re­ volusjonær bevegelse i et land som har blitt hengende etter i den kapitalistiske utviklingsprosessen. Bare ved undertrykkelse og statsdirigert økonomisk vekst kunne denne klassen befeste sin stilling. Det samme var tilfelle i Italia, Japan, Tyskland og Spania.19 Imidlertid kan ikke Iran klassifiseres som en fascistisk stat i noen presis betydning av ordet. For det første var landene der fascismen oppsto, kapitalistiske land som sant nok var tilbakeliggende i sammenlikning med de mest ut­ viklede, men som likevel var høyt utviklet sammenliknet med den koloniale og etterkoloniale verden. De var land der en foregående kapitalistisk utviklingsperiode allerede hadde frambrakt et borgerskap, både industrielt og finan­ sielt, og der en betydelig arbeidsklasse var oppstått. Iran har ikke nådd noe sammenlignbart stadium, og dets borger­ 52

skap er langt mindre utviklet. Videre hadde 1930-åras fa­ scistiske stater nådd et punkt der de konkurrerte med de mest avanserte kapitalistiske landene og til slutt gikk til krig mot dem. I Iran har derimot staten fått sin spesielle form nettopp ved å underkaste seg USA-beskyttelse. Trass i betydelige oljeinntekter kunne Iran ikke i noen forstand konkurrere med de større imperialistiske landene på sam­ me måte som Tyskland gjorde under annen verdenskrig. Dagens iranske stat har derfor oppstått i en helt annen internasjonal sammenheng. Det finnes videre betydelige forskjeller i den politiske sammensetningen av de to regimene. Det viktigste red­ skapet for en fascistbevegelse er partiet, den bruker partiet for å gripe makten, og som det viktigste middelet til å sikre sin politiske stilling etter maktovertakelsen. Det fantes faktisk et lite fascistisk parti bygd opp etter modell av nazi-partiet før kuppet i 1953, men denne organisasjonen, Sumka (Irans nasjonalsosialistiske arbeiderparti), spilte ingen betydelig rolle i regimet etter kuppet, og har forsvun­ net for lenge siden. Andre grupper med ekstreme nasjonal­ istiske ideologier var like ubetydelige. Etter kuppet har det ikke eksistert noe som fortjener navnet parti under Pahlavidiktaturet, og de statsdrevne organisasjonene som har blitt opprettet, har hatt langt mindre betydning enn partiene under fascismen. Det finnes enda en forskjell mellom fa­ scismen og Pahlavi-regimet, nemlig at intet fascistregime har gjennomført en jordreform. Selv om nazi-staten ikke direkte var et talerør for det jordeiende oligarkiet, unn­ gikk den omhyggelig å irritere det, og dens ideologi omfat­ tet et mystisk forhold til jorda som ikke har noe motstykke i Iran. I Tyskland var landsbygda alt blitt kapitalistisk, selv om det var i en konservativ form. I Iran, på den annen side, har regimet måtte tvinge reformer på jordeierklassen for å fremme den kapitalistiske utviklingsprosessen. Hver av disse tre klassiske modellene for borgerlig dikta­ tur sier oss derfor noe om Iran, og likevel passer ingen av dem helt. Det er en uforklarlig egenhet ved den for­ men det borgerlige diktaturet har tatt i Iran som henger

53

nøye sammen med monarkens rolle. Det første som slår en ved Iran, er at det er sjahen som har hele den utøvende makt i en kapitaliststat i rask utvikling, og at han har vært i stand til å øke sin styrke etter som utviklingen har gått framover. Det er derfor en forenkling, men ikke helt villledende, å konsentrere seg om monarkens stilling og hand­ linger når man analyserer Irans politikk. Det originale i dette fenomenet bør ikke oversees, selv om sjahen ikke vir­ ker i et vakuum og er avhengig av regimets passive sosiale basis og de internasjonale politiske og økonomiske for­ holdene for å beholde makten. Konsentrasjonen av politisk makt i hendene på én mann er ikke på noen måte noe særeget ved Iran, det er noe som har vært sett i en rekke svært forskjellige land i det tjuende hundreår. En slik makt kan bygges opp ved eliminering av konkurrenter, splitting av opposisjonen, oppretting av en betydelig tilhengerflokk og framveksten av en førerkultus. Teknikken for oppretting såvel som opprettholding av et slikt system er velkjent, og det er lite ved måten sjahen har sikret sin makt på som er særegent for det iran­ ske monarkiet. Som alle monarker har han dradd fordel av at det er vanskeligere å styrte en konge enn en sivil diktator, etter som de eneste legitime utfordrere er rivaler fra selve kongefamilien, og sjahen har ikke hatt noen slike rivaler. Det mest slående trekket ved det iranske monarkiet er at det har kunnet styrke sin posisjon med den kapitalist­ iske utviklingen, og i denne henseende er det nesten ene­ stående i det tjuende hundreår. I noen vesteuropeiske land har monarken overlevd - men bare som et symbol på den nasjonale enhet og som ideologisk avledning. Dette er til­ felle i Nederland, England, Sverige og Danmark. I noen andre kapitalistiske land har monarken fortsatt å spille en mer aktiv rolle, men dette har vært i konkurranse eller samarbeid med andre krefter innenfor staten. Keiser Hirohito av Japan delte sin utøvende makt med de militære i 1930- og 1940-åra, og kongen av Thailand har beholdt en viss makt ved å samarbeide med de væpnede styrker.

54

Men i mange andre mindre utviklede land har den kapi­ talistiske utviklingsprosessen framkalt en situasjon der mo­ narken før eller siden har blitt styrtet. Haile Selassie av Etiopia ble fordrevet i 1974 etter nesten seksti år ved makten. I Irans umiddelbare nærhet har ikke monarkenes skjebne vært stort bedre. Hvert eneste monarki i et land som grenser til Iran, har blitt sopt vekk i dette hundreåret: i Russland (1917), Tyrkia (1923), Irak (1958) og Afganistan (1973). Kuppene i Egypt (1952) og Libya (1969) resulterte også i republikker. De eneste landene der monar­ kene har beholdt en slik makt, er Nepal, noen stillehavsøyer og noen araberstater: Marokko, Jordan, Saudi-Arabia, Oman og de små statene ved Persiabukta. Likevel har ingen av disse statene, med Marokko som et mulig unntak, gjen­ nomgått sosiale, politiske og økonomiske omveltninger av samme type som Iran har vært igjennom. Iran er antakelig det eneste landet i verden der staten har forbundet sterk støtte til en kapitalistisk utvikling med et fullt konstituert monarkisk regime. Hvor viktig er det særegne monarkiske elementet i dette diktaturet? Skulle det ikke være mulig å betrakte Mohammed Reza Pahlavi som en vellykt diktator som fungerer slik mange har gjort under republikanske systemer, med den ene forskjellen at han er omgitt av imperiets sym­ boler? Det er sant at det monarkiske systemet skiller seg langt mindre fra republikanske diktatursystemer enn for­ svarerne for systemene vil påstå. Ikke desto mindre finnes det forskjeller som går ut over det rent formelle. Dette går fram av at republikanske diktatorer i land i den tredje verden har forsøkt å gjøre sine regimer om til monarkier, og disse forsøkene har slått feil på en eller annen måte. I Kina forsøkte Yuan Shi-kai å erklære seg for monark i 1916, og ved å gjøre det framkalte han sitt eget fall. I land som Haiti (Duvalier) og Sentralafrika-republikken (Bokassa) har diktatorer greid å utrope seg til monarker, men på en slik måte at ingen har anerkjent dem som rettmes­ sige monarker. Den ideologiske mytologien som det iranske regimet har fostret, kan godt være kunstig, men det er ikke 55

tvil om at Pahlavi-monarkene har greid å etablere et langt mer stabilt herskersystem enn det en individuell diktator kunne ha gjort. Dette skyldes at de har blitt akseptert av de dominerende klassene som deres representanter, og at de har brukt Irans monarkiske tradisjon til helt nye formål. Dette monarkiske diktaturet går ikke lenger tilbake enn til de tidlige 1960-åra, for det var da sjahen fikk et effek­ tivt herredømme over de andre gruppene innenfor staten, de sivile politikerne og hæren, som han ved flere anled­ ninger hadde måtte dele makten med siden kuppet i 1953. Han har nå de væpnede styrkene under full kontroll. De fleste sivile politikere handler på hans ordre og tør ikke kritisere. Majlis og pressen er medgjørlige redskaper. Sjahen har sørget for at ethvert medlem av statsapparatet som blir populært for tiltakene sine blir avsatt. Dette var tilfelle med Hassan Arsanjani, landbruksministeren som ble forvist i 1963, med borgermesteren i Teheran, Ahmad Nafici, som ble sparket og fengslet i 1963 og med lederne for Mardompartiet i de tidlige 1970-åra. Selvsagt kan ikke en person styre et land på egen hånd, og det må derfor forekomme et element av delegering av makt. Men sjahen har sørget for at de som står under ham må samarbeide i størst mulig utstrekning gjennom han, og han fremmer rivaliseringen mellom forskjellige grupper som spionerer på hverandre. Dette har ført fram for så vidt som de fleste ledende regjeringsfunksjonærene aksepterer sjahens makt, men det har hatt den utilsiktede virkning at systemet er blitt svært lite fleksibelt, alt initiativ kommer fra toppen, og mye energi går til spille i rivalisering mellom avdelinger i administra­ sjonen. Som en observatør har uttrykt det: «Plaget av per­ sonlig usikkerhet, mistroisk overfor seg selv og andre men­ nesker og kynisk når det gjelder alle menneskers motiver og resultatet av alle programmer, reagerer eliten ved å til­ passe seg systemet, ikke ved å forsøke å forandre det på grunnleggende vis. Og tilpasningsprosessen består hoved­ sakelig i å lære å handle innenfor systemets normer mens man trekker størst mulige fordeler ut av det.» En grunnleggende bestanddel i dette herskersystemet, som 56

påfallende ofte settes i forbindelse med slike diktaturer, er korrupsjon. Med dette menes (a) et system som setter statlige embetsmenn i stand til å stikke til seg betydelige mengder av statens penger og fordeler for å berike seg selv, og (b) et system som setter statstjenestemenn i stand til å presse store pengesummer ut av en tredje person som vil gjøre forretninger med staten som betaling for å ha sikret kontrakter og andre slags overenskomster mellom staten og disse utenforstående interessene. Korrupsjonen tjener til å øke og i noen tilfeller mangedoble inntektene til de øverste ministre og generaler, og gir de fleste av sjahens nære slekt­ ninger en lang rekke muligheter. Spesielt gjennom Pahlavistiftelsen har kongefamilien en rekke forskjellige, ukjente interesser, blant dem banker, fabrikker, casinoer, gårder og hoteller. National Iranian Oil Company opprettholder et hemmelig fond til bestikkelse av agenter og venner i ut­ landet. De fleste forretningsavtaler i Iran inkluderer hem­ melige utbetalinger til folk ved hoffet eller i vedkommende ministerium. Oppmuntringen av denne korrupsjonen av­ speiler delvis Pahlavi-regimets manglende legitimitet ved at det tillater slike egoistiske aktiviteter blant sine støtter som belønning for ideologisk lojalitet. Men korrupsjonens omfang - som blir gjort enda mer dramatisk av de store pengesummene som står til disposisjon - tjener bare til å bringe monarkiet i vanry og dermed isolere det. Sjahen selv viser alle tegn på at han tror på sin rett til å styre på denne måten. Med hans egne ord: «Når det ikke finnes noe monarki, råder anarki eller et oligarki eller et diktatur. Dessuten er et monarki den eneste mulige måten å styre Iran på. Hvis jeg har kunnet gjøre noe, mye faktisk, for Iran, er det på grunn av den detalj, liten som den kan synes, at jeg er landets konge. For å få utrettet noe trenger en makt, og for å beholde makten må man ikke be noen om tillatelse eller råd. Man må ikke diskutere avgjørelser med noen.»21 Rapporter fra møter i statsråd eller andre regjeringskonferanser mellom sjahen og hans underordnede tyder på at disse er pompøse sammenkomster der det fore­ går liten åpen eller hensiktsmessig diskusjon.22 Det kan

57

være dette like mye som bevisste overdrivelser fra hans side som er forklaringen på sjahens evne til å sette fram helt ufornuftige spådommer om Irans muligheter på det øko­ nomiske og militære område. For om sjahen har en personlig brist som påvirker poli­ tikken, er det hans manglende evne til å forstå hvor kom­ pliserte økonomiske problemer er, og at han støtter seg ute­ lukkende på ordrer og moralske formaninger for å løse problemene Iran står overfor. Denne bristen, sammen med den underdanige opptredenen til menneskene som omgir ham, var ikke så viktig så lenge Irans oljeinntekter var stigende, men med den stadig vanskeligere økonomiske situasjonen i de seinere åra har den blitt en faktor av langt større betydning. De kritikerne, enten det er i CIA eller i opposisjonen, som betrakter sjahen som stormannsgal og som forklarer regjeringspolitikken med dette, tar sannsyn­ ligvis helt feil. Sjahen har et anstrøk av storslått ufornuft, men jamt over har politikken hans angående olje, militære innkjøp og økonomisk utvikling vært fornuftig for et men­ neske i hans stilling, og det finnes egentlig ikke noe som tyder på at han er gal eller spesielt ustabil. Årsakene til Irans politiske og økonomiske problemer ligger mindre i herskerens psykologi enn i det iranske samfunnets karakter.

58

De væpnede styrker og SAVAK

Irans væpnede styrker og sikkerhetsstyrker utgjør et ene­ stående sett av institusjoner ut fra enhver målestokk. Midt på 1970-tallet vakte militærapparatet særlig oppsikt ved at det en tid var verdens største kjøper av amerikanske våpen, og gjennom disse anskaffelsene ble Iran snart en av de større maktene i Vest-Asia. Denne militære oppladnin­ gen vil uunngåelig komme til å påvirke maktbalansen og denne regionens internasjonale forhold i det minste i noen tiår. Men det finnes en annen grunn til å holde øye med Irans militærapparat, en som går lenger tilbake enn til våpenkjøpene i den senere tid og som delvis bestemmer hva de nye våpnene skal brukes til. Det er at Iran er et sam­ funn der regimet siden 1920-åra har bygd på hæren, og der undertrykkingen er det viktigste middelet til å sikre regje­ ringen politisk kontroll. I Iran har sannsynligvis en styre­ form bygd på de militære vært det normale lenger enn noe annet sted i Asia eller Afrika. Det som har forandret seg i de seinere år, er at Iran har tjent store pengesummer på oljen og dermed blitt i stand til å kjøpe enorme meng­ der våpen, og at landet på samme tid er blitt oppmuntret av USA til å bli en regional makt. Derfor er Irans mili­ tære ekspansjon, og virkningene av denne ekspansjonen både innenfor og utenfor landets grenser et resultat av en kombinasjon av et undertrykkende regime støttet av hæren 59

på den ene siden, og en endret politisk og økonomisk situasjon på den andre. Det er en kombinasjon som ikke lover godt, og som er enestående i verden i dag.

Monarkiet og de væpnede styrker Som vi har sett, er Iran på mange vis et regulært militær­ diktatur. Regjeringen har ikke tillatt noen politisk aktivitet, og mange opposisjonelle blir fengslet, torturert og drept. Det kan følgelig ikke herske tvil om at Iran er et diktatur. Det finnes også tungtveiende grunner til å tro at dette dik­ taturet er militært. For det første er undertrykkelsesapparatet generelt (d.v.s. de væpnede styrker og sikkerhetsstyr­ kene) den viktigste institusjonen som støtter regimet inne­ fra. For det annet spiller dette apparatet, og spesielt hæren, en viktig rolle i det sosiale og økonomiske liv. Dessuten har regimet historisk sett militærkupp (1921, 1953) å takke for sin eksistens. Begge Pahlavi-sjahene kom til makten ved hjelp av hæren, og begge har vært avhengig av hæren for å styre Iran. Begge har dessuten betraktet det som sin fremste plikt å styrke og opprettholde de væpnede styrkenes lojalitet. Iran er likevel ikke et militærdiktatur, og det skyldes monarkens stilling. Som vi har sett i kapittel tre, har de to Pahlavi-sjahene greid å dominere de militære og utvikle et monarkisk styresett som i praksis og ideologi skiller seg klart fra det som finnes i militærdiktaturer. Sjahens far var nok oberst, men han satte en krone på sitt hode. Han kunne nå etablere en personlig maktstilling som tok form av et monarki, og som hans sønn etter en viss nøling fram til 1953, kunne utvikle videre. Blant de faktorene som har bidratt til framveksten av dette systemet der en monark kontrollerer hæren, har vært at Iran har hatt en eksepsjonelt svak militær institusjon. Dagens hær er et produkt av det tjuende hundreår, uten noen sterk sosial karakter eller historisk rolle. Noen sjaher bygde i sin tid opp store hærer: Monarkene i det gamle

60

Persia, Safaviene i det sekstende hundreår, Nadir Shah som invaderte den arabiske halvøy og i 1739 hevdes å ha inntatt Delhi med 160 000 ridende soldater. Men det var lange avbrekk mellom disse styrkeperiodene, og fra midten av det nittende hundreår hadde Iran ingen betydelig stående hær overhodet. I 1914 hadde regjeringen en sammenrasket styrke på 5000 mann. De bedre bevæpnede styrkene som fantes, var splittet og underlagt utenlandsk innflytelse. I 1879 hadde russiske kosakkoffiserer opprettet en styrke nord i landet. I 1911 opprettet svenske offiserer et gendar­ men for å kontrollere landsbygda, og i 1915 opprettet britene South Persia Rifles i Sør-Iran, en styrke som ble kommandert av indiske offiserer. I 1920 omfattet disse tre styrkene tilsammen 22 000 mann: 8000 i Kosakkbrigaden, 8400 i gendarmeriet og 6000 i South Persia Rifles. De vik­ tigste av de øvrige væpnede styrkene i landet ble kontrollert av regionale høvdinger, mer eller mindre i strid med sen­ tralregjeringen.1 Etter revolusjonen i 1917 tok engelskmennene russernes plass som beskyttere av Kosakkbrigaden, som de ville bruke som et stabiliserende redskap. Det var de som opp­ muntret oberst Reza Khan til å marsjere til Teheran og ta makten i 1921. Men selv om Reza Khan gjennomførte kuppet sitt med britisk støtte, var han ingen britisk vasall - han viste senere meget sterk sympati for nazi-Tyskland. Han arbeidet snarere for å gjøre Iran så uavhengig som mulig under tidens anstrengte økonomiske og strategiske forhold, og hans første målsetting var å bygge opp en sterk hær som grunnlag for sin stat. I 1922 utgjorde militærbevilgningene 47 prosent av det totale budsjettet, i 1925 var en forent hær på 40 000 mann bygd opp. I 1926 ble den første allmenne vernepliktsloven innført. I 1930 hadde hæren nådd en styrke på 80 000, et tall som hadde økt til 125 000 i 1941. Reza Khan opprettet to krigsskoler i Tehe­ ran og sendte offiserer til Frankrike, Tyskland og Russland for opplæring. I 1924 ble en liten flystyrke opprettet og i 1932 en marine. Han brukte hæren til å slå ned opposi­ sjon, både i byene og på landsbygda, og ved hjelp av hæren 61

fikk han i stand en sammensveiset, sentralisert stat for første gang på to hundreår i Irans historie. Iran har derfor ikke noe betydelig offiserskorps bygd på arv av den typen som finnes i visse europeiske land mest framtredende når det gjelder den tyske hæren - og i mange tidligere koloniland der de væpnede styrkene ble bygd opp på et selektivt grunnlag av kolonimaktene. Siden Iran aldri ble noe koloniland i egentlig forstand, er hæren ikke en eks-kolonial hær. Offiserskorpset blir heller ikke rekruttert fra samme sosiale lag som de økonomiske makt­ haverne. I 1920- og 1930-åra gikk ikke sønnene til rike jordeiere og handelsmenn inn i hæren, og det fantes derfor ingen nær sosio-politisk forbindelse mellom undertrykkelsesapparatet og herskerklassen. Sjahens far var sønn av en offiser, men det fantes liten slektsmessig kontinuitet. Mange av dem som gikk inn i offiserskorpset i 1920- og 1930åra, kom fra beskjedne kår, de var sønner av mindre jord­ eiere og statstjenestemenn. Vi har ingen opplysninger om klassebakgrunnen til dagens offiserskorps, men sannsynlig­ vis har rekrutteringen i den seinere tida foregått fra liknende miljøer. Det er en sann ironi at dagens iranske regime for­ søker å skape en følelse av sammenhengende militær styrke gjennom tidene. Men bortsett fra at denne propagandaen er klart sjåvinistisk og farlig, er den også en ideologisk kon­ struksjon som har til hensikt å skjule den framherskende diskontinuiteten i Irans militære historie. Dagens iranske hær er et produkt av det siste halve hundreåret: Den har ikke mer å gjøre med Xerxes’ og Nadir Shahs hærer enn Mussolinis hær hadde med det romerske keiserrikets legioner. Monarkens dominerende stilling i forening med den spe­ sielle satsingen på militæret, er åpenlys i dagens Iran. For­ melt sett er sjahen øverstkommanderende for de væpnede styrker, i overensstemmelse med grunnloven. Han opptrer ofte i uniform og er til stede ved mange av offiserenes avslutningsparader. På sin side sverger alle medlemmer av de væpnede styrker troskap til Khoda, Shah, Mihan (Gud, Sjah, Fedreland), og de blir under opplæringen stadig min-

62

net om sin troskap mot sjahen og behovet for å gjenskape Irans fordums storhet, en storhet som i dag er uløselig knyttet til monarkiet. Men dette er mer enn en formalitet, og kan ikke på noen måte sammenliknes med for eksem­ pel monarkens rolle i de britiske eller hollandske væpnede styrker. Sjahen støtter seg nok til hæren, men han har også kontroll over den, og han har i stadig høyere grad greid å avpolitisere den. I 1940- og 1950-åra, da monarken sto svakt, var hæren delt opp i klare politiske grupper, og noen generaler hadde sine egne tilhengere. Men dette er forandret etter 1953. En betydelig kommunistvennlig orga­ nisasjon med flere hundre medlemmer i offiserskorpset ble knust i 1954. Det eneste kjente kuppforsøket etter den tid var i 1958, da general Gharani, overhodet for det mili­ tære etterretningsvesen, ble anklaget for sammensvergelse med den hensikt å styrte sjahen. Den første lederen for SAVAK, general Bhaktiar, ble anklaget for opposisjon mot sjahen i 1961, men ble fjernet uten vanskelighet, og hans støtte er antakelig blitt overdrevet av regimet. Sjahen har avsatt to morgener i uka til møter med lederne for tjeneste­ grenene, mens de tre tjenestene får bare kommunisere gjennom øverstkommanderendes (d.v.s. sjahens) egen stab. Sjahens kontrollapparat er vidt forgrenet. Ingen general kan besøke Teheran eller møte en annen general uten sjahens uttrykkelige tillatelse. Han antas å føre kontroll med forfremmelser over majors grad, og i luftvåpenet (hans kjæreste tjenestegren) blir alle som er opptatt til opplæring, sjekket av han. Mens sjahen gir offiserskorpset en privili­ gert stilling materielt sett, sikrer han seg omhyggelig at de ikke glemmer sin avhengighet av han. Han bytter ofte om på toppfolkene i overkommandoen for å sikre seg at de ikke danner maktbaser eller varige allianser. Han bruker et personlig hemmelig politi, Den keiserlige organisasjon, såvel som den vanlige styrken i det militære etterretnings­ vesen til å overvåke offiserskorpset. Det kanskje mest slå­ ende eksemplet på sjahens makt over de militære kom i 1961, da han med ett slag avsatte general Bhaktiar, sjefen for SAVAK, general Abdullah Hedayat, sjefen for øverst63

kommanderendes stab og den mektigste militære lederen nest etter Sjahen, og general Alavi Kia, sjefen for det mili­ tære etterretningsvesen. Dette viser hvilken enestående makt monarken har over de væpnede styrkene. Senere har han ved flere anledninger rensket ut offiserer som har vært mis­ tenkt for manglende lojalitet og kamuflert utrenskningene som anti-korrupsjonskampanjer. Ingen tror for fullt alvor at sjahen kan, eller vil, utrydde korrupsjonen. Men det disse sporadiske kampanjene viser, er at sjahen kan styrte en hvilken som helst offiser. Som en forfatter har uttrykt det: «Ofte blir medlemmer av eliten anklaget for korrupsjon og fratatt stillingen, utvist eller fengslet når deres forbrytelse i virkeligheten har vært rent politisk. Slike anklager blir satt fram for å skjule den politiske strid som pågår bak den fredelige fasaden av Irans enhet og stabilitet.»2 I 1974 ble tre generaler og to oberster, alle fra bakkestyrkenes transportkorps, stilt for retten, anklaget for korrupsjon. I fe­ bruar 1976 ble den tidligere sjefen for marinen, kontre­ admiral Ramzi Abbas Attaie og hans nestkommanderende kontreadmiral Hassan Rafaie, dømt til fem års fengsel for å ha tatt imot bestikkelser, i en rettssak der fjorten per­ soner, av dem tolv marineoffiserer, ble dømt. Tidligere, i begynnelsen av 1960-åra, hadde sjahen sparket flere hundre offiserer, blant dem fem generaler, for korrupsjon, bare i 1963 ble 300 oberster avsatt. Det kan ikke herske tvil om at sjahens personlige kontroll over offiserskorpset er enda sterkere i dag enn den var dengang. I de seinere åra har sjahens makt manifestert seg på enda en måte - gjennom våpenkjøp. Detaljene i dette blir gjennomgått lenger ute i dette kapitlet, men det er verd å merke seg at alle vik­ tige våpenkjøp blir avgjort av sjahen og ingen andre. Det er nettopp fordi våpenkjøpene avhenger av kunnskap og innfall hos ett menneske, som ikke alltid har noen realistisk forestilling om sitt lands yteevne at Iran nå har forpliktet seg til å kjøpe våpen som landet bare vil kunne bruke ved å trekke inn amerikansk personell i titusener. De mest stabile medlemmene av offiserskorpset er de som

64

i årenes løp har vist sjahen troskap: Det vil si at mens det i et vanlig militærdiktatur ville være de offiserene som hadde bygd opp de sterkeste maktbasene for seg selv som kunne holde på posisjonene sine, er det motsatte tilfelle i Iran. Fire av dem som hørte til i denne kategorien i de tidlige 1970-åra, er eksempler på denne offiserstypen: 1. General Hussein Fardust, født i 1919, sønn av en løytnant i hæren. Fardust ble sendt sammen med sjahen for å få sin utdannelse i Sveits, og har etter det vært en personlig tjener. Han har fått opplæring i USA, har arbei­ det i SAVAK, og er i dag sjef for Den keiserlige inspektorat-organisasjonen, sjahens personlige hemmelige politi. 2. General Hassan Toufanian, viseforsvarsminister med myndighet nest etter sjahens når det gjelder våpenkjøp fra utlandet. Han er en av de mektigste offiserene, og hevdes å være en nær venn av sjahen. 3. General Mohammad Khatami. Khatami ble født i 1920 og var fra 1946 til 1958 sjahens personlige pilot, som brakte ham i sikkerhet i 1953 da sjahen flyktet fra landet. Khatami giftet seg seinere med sjahens søster Fatima og kommanderte flyvåpenet fra 1958 til sin død i en seilflyulykke i 1975. 4. General Nematollah Nassiri, født i 1907, tillitsmann i sjahens klasse på Teheran Offisersskole. Fra 1950 kom­ manderte han Den keiserlige garde i Teheran, og det var ham sjahen sendte for å arrestere Mossadeq i august 1953. Han ble utnevnt til øverstkommanderende for SAVAK i 1965, en post han beholdt til han ble ambassadør i Paki­ stan i 1978. Disse fire generalene tilhører en håndfull militære som har størst innflytelse i Iran. Den tvetydige naturen makten deres har, er en følge av den spesielle stillingen monarken har erobret. Men selv om det virker som om monarken har full kontroll, betyr ikke dette at det ikke finnes spille­ rom for politiske manøvrer fra militærets side. I 1973 spurte en kongresskomité en ledende amerikansk ekspert på iran­ ske spørsmål om «sannsynligheten» for et kupp i Iran. Han ga følgende svar: «Det jeg tror finnes i Iran, som det 3 — Iran.

65

sannsynligvis gjør i de fleste militærdiktaturer, er et alle­ stedsnærværende militært maskepi som planlegger å ta makten. Jeg tror dere kan være absolutt sikre på at det forekommer, men jeg kan ikke anslå hvilke personer det dreier seg om eller hvor sterke de er, og derfor tør jeg ikke gjette.»3 For øyeblikket er de mest sannsynlige strids­ spørsmålene indre anliggender i hæren, lønn, forfremmel­ ser, våpensystemer, bevilgninger, ansvarsfordeling. Politik­ ken kommer sannsynligvis til å spille en mindre sentral rolle enn den gjorde mellom 1941 og de tidlige 1960-åra. Men sjahen vet at hæren, hvis den sto sammen mot ham, eller om den så var alvorlig splittet i pro- og anti-sjahfraksjoner, kunne gjøre slutt på styret hans. Han vet at alle de fire monarkiene som grenser til Iran har blitt styrtet ved kupp i dette hundreåret - og har gitt uttrykk for eng­ stelse for et mulig republikansk kupp i Saudi-Arabia.4 Hans mulighet til å kontrollere hæren er imidlertid ikke bare et spørsmål om å holde den fornøyd materielt sett og sørge for at toppledelsen er usikker, den muligheten avhenger framfor alt av Irans generelle økonomiske og politiske stabilitet. Så lenge staten har penger til å etterkomme hærens krav og sikre velstanden for det iranske borger­ skapet, vil sjahen ha en betydelig kontroll over undertrykkingsapparatet. Hvis disse betingelsene ikke lenger er til stede, vil truselen om et kupp bli alvorligere. I en slik situasjon kan godt generalene Nassiri, Toufanian og Fardust eller andre menn som for øyeblikket befinner seg i herskerens skygge, tre fram og utøve mer åpenlys politisk makt.

En økonomisk og sosial makt I tillegg til sin rolle som politisk undertrykkingsmiddel, spiller det iranske militærapparatet en stor økonomisk og sosial rolle. Militærets økonomiske betydning kommer til uttrykk på minst fem måter: 66

1. Siden 1920-åra har de væpnede styrker tatt en stor del av regjeringens inntekter, og dermed av pengene oljeselska­ pene betaler til den iranske stat. Under Reza Khan ut­ gjorde militærbudsjettet gjennomsnittlig en tredel av de samlede utgiftene, trass i at regjeringens inntekter har økt enormt i de seinere år, sluker militærutgiftene fortsatt en betydelig del av dem. Mellom 1953 og 1970 steg forsvarsutgiftene fra 67 milli­ oner dollar til 844 millioner dollar, d.v.s. mer enn tolv ganger. Mellom 1970 og 1977 økte de forholdsvis nesten like mye, til 9400 millioner. I 1974, året da prisstigningen på olje ble avspeilet i en stigning på 141 prosent fra fjor­ årets utgifter, utgjorde forsvarets forbruk 32 prosent av de totale budsjettbevilgningene, og mens denne prosenten sank en del etter dette, ble det anslått at i femårsplanen for 1973-78 ville forsvarsutgiftene utgjøre 31 prosent av alle planlagte utgifter, eller mer enn 9 prosent av BNP.5 I 1975 brukte Iran like mye på forsvaret som Folkerepublikken Kina, men hadde bare tiendeparten så mange mann i de væpnete styrker. Forsvarsutgiftene per person var 26 gan­ ger så høye i Iran (314 dollar) som i Kina (12 dollar), og det sammenlagte forbruket er anslått til åtte ganger for­ bruket i nabolandet Irak, der tallet på de væpnete styrker var litt over halvparten så høyt som i Iran (158 000 mot 300 000). 2. Siden 1920-åra har de væpnete styrker vært en viktig arbeidsgiver. I 1976 representerte de 300 000 mann under våpen 3 prosent av alle sysselsatte, og 5 prosent av dem som var sysselsatt utenfor jordbruket. De som indirekte arbeider for de væpnete styrkene, må utgjøre ytterligere titusener. Men høykonjunkturen på olje har allerede for­ andret de militæres forhold til arbeidsmarkedet: Mens det tidligere var en relativt priviligert yrkesgren, har konkur­ ransen fra den private sektoren for teknikere forskjøvet balansen og gjort de væpnede styrkene til den minst for­ delaktige greinen. I likhet med den private sektoren er også de væpnede styrker utsatt for økende mangel på utdannet personell, og de to greinene konkurrerer. I 1974 var må-

67

nedslønna for en menig soldat 500-600 rialer, for en kap­ tein omkring 30 000 rialer, for en oberst 60 000 og for en general 70 000-100 000 (68 rialer = 1 amerikansk dollar). I de lavere gradene var dette mindre enn lønna til en fag­ lært arbeider i den private sektoren, selv om inntekten var høyere og mer regelmessig enn for massen av fattige i byene og på landsbygda. 3. De militære i Iran spiller en viktig rolle i produksjo­ nen. Reza Khan startet produksjon av ammunisjon og uniformer til hæren, og i dag har Iran en rekke monteringsfabrikker for transportkjøretøyer og produserer panserplater og artilleri. Disse fabrikkene kontrolleres av Orga­ nisasjonen for militære industrier i Iran: Dens fabrikker drives av generaler og er organisert etter militært mønster. 4. De væpnede styrkene har også sine egne service­ enheter. Bank Sepah (Hærens Bank), som ble grunnlagt i 1925 og eies utelukkende av Hærens pensjonsfond, har spesialisert seg på å skaffe offiserer billige lån. Ordensstyrkenes samarbeidsorganisasjon, som ble grunnlagt i 1941, tilbyr mat, klær og andre varer til lave priser. Varene den importerer, er fritatt for toll, jernbanen har lovfestet plikt til å frakte dem gratis, og etter jordreformen har den fått direkte kontroll over avkastningen fra visse landsbyer. 5. Endelig spiller de væpnede styrkene en rolle i dagens utviklingsprogrammer. De militære - både hæren og SA­ VAK - har organisert Alfabetiserings- og Helse-Korpset, som ble sendt ut i landsbyene under jordreformprogrammet. Ekspansjonen i base-anlegninger, særlig i den sørlige delen av landet, har i 1960- og 1970-åra også hatt dypt­ gående økonomiske følger: Befolkningen i Bandar Abbas, en havn ved Persiabukta som ble valgt til hovedkvarter for marinen, har økt fra 18 000 i 1960 til 200 000 tidlig på 1970-tallet, og ventes å nå 400 000 i 1980. Vei- og jern­ baneutbyggingen har også vært en del av den militære ekspansjonen. Mens den militære utviklingen på denne måten har be­ stemt karakteren av mye av dagens pengeforbruk, har prioriteringen av militærbudsjettet ledet ressurser bort fra

68

andre prosjekter og forstyrret Irans generelle utvikling. Iran mangler, trass i oljeinntektene, fortsatt kapital som står i forhold til landets behov, og pengene som brukes til våpen, går gjennom dette tapt for produktive investeringsformer. Det samme gjelder faglært arbeidskraft og infrastrukturell vekst. Militærbevilgningene har utvilsomt visse positive føl­ ger for den økonomiske utviklingen, men disse er ubetyde­ lige, og alt i alt er balansen negativ og utgjør et enormt inn­ hogg i de ressursene Iran har til disposisjon for å utvikle sin økonomi. De militære spiller også en markert sosial rolle som er merkbar i minst fire henseender: 1. De væpnede styrkene representerer en mulighet til sosial forflytning. Vi mangler detaljeopplysninger om den sosiale bakgrunnen til offiserskorpset i Iran, men det ser ut til at mange kommer fra relativt lave kår (lavere stats­ tjenestemenn, bønder) og at framveksten av offiserskorpset som en makt i det iranske samfunnet under Pahlavi-regimet har innført en ny komponent i herskerklassene. Denne so­ siale sammensetningen kan være en av mange faktorer som forklarer hvorfor hæren støttet jordreformen og ikke for­ svarte de store jordeierne. Lenger nede i gradene har også verneplikten fremmet sosial forflytning. Selv om allmenn, to­ årig verneplikt er innført, blir de fleste av de sesjonspliktige (de må møte opp som 19-åringer den 21. mars, som er den persiske nyttårsdag) forkastet på grunn av fysiske mangler. Men for de bøndene som går inn i hæren, utgjør den en vei ut av fattigdommen i landsbyene, selv om den også fører med seg tilpasningsproblemer når slike unge menn kommer tilbake til familiene sine. 2. Hæren har blitt brukt som et middel til nasjonal sammensveising av begge sjahene. I 1920- og 1930-åra brukte Reza Khan hæren som et tvangsredskap til å slå ned mot­ standen i stammene med. Det siste betydelige stammeopprøret fant sted i Fars-provinsen i 1963, men selv om slike felttog ikke lenger forekommer, blir hæren fortsatt brukt til samme formål på en ny måte. Sønner av stammeledere

69

blir oppfordret til å gå inn i hæren som offiserer, og regi­ met har forsøkt å fremme rekrutteringen av menn fra de undertrykte minoritetene. Vi kjenner ikke den etniske ba­ lansen i de væpnede styrkene, men det er sikkert at det føres en bred rekrutteringspolitikk. Dette står i motsetning til situasjonen i andre stater i Midt-Østen, som Jordan og Saudi-Arabia, der rekrutteringen drives på etnisk og regio­ nalt selektivt grunnlag. 3. De væpnede styrker bidrar til å utbre regimets ide­ ologi, og spesielt lojaliteten mot monarken. Først og fremst omfatter opplæringen i hæren en stor bestanddel keiserlig historie, sjåvinistiske sanger og monarkistiske verdier. Ettersom regimet forsøker å rense det persiske språket for arabiske og tyrkiske ord, skal militære dokumenter skrives på et kunstprodukt av et språk som kalles «reint persisk»: rekruttene må studere spesielle ordlister for å kvitte seg med «ureine» ord. Men denne funksjonen strek­ ker seg lenger enn til de væpnede styrkene, for de halv­ militære korpsene som ble opprettet i 1960-åra, lærer selv videre disse verdiene i landsbyene, og sjahen selv bruker sin posisjon som øverstkommanderende som en del av sitt ansikt utad. Styrken i de iranske væpnede styrker fram­ stilles som avhengig av at det finnes en sterk sjah. 4. De væpnede styrkene skaffer også personell til å drive andre regjeringsaktiviteter, slik tilfellet er i mange åpenlyse militærdiktaturer. Generaler har ledet jordreformprogrammer og fabrikker såvel som de grenene av undertrykkingsapparatet som i andre samfunn kunne ha vært drevet av politimenn eller til og med av sivile (SAVAK, gendarmeriet). Offiserskorpset utgjør derfor en personellreserve som regimet kan bruke til å administrere større seksjoner av økonomien.

70

Politisk undertrykking Undertrykkingsapparatets viktigste funksjon er imidlertid fortsatt å sikre at regimet består. Men når dette er sagt, er det nødvendig å forstå hvordan apparatet brukes, og hvor­ dan de forskjellige greinene brukes. Som vi har sett, fikk begge sjahene den reelle makten gjennom intervensjon fra hæren - i kuppene i 1921 og 1953. Begge monarkene har dessuten brukt hæren til å knuse motstanden i byene og på landsbygda. Den nåværende sjahen brukte hæren til å slå ned selvstendighetsbevegelsene i Azerbaijan og Kurdistan i 1946-47, og til å overvinne kommunistene og Den nasjo­ nale front etter 1973. Begge aksjonene har fått en spesiell plass i regimets offisielle mytologi. Den første har en spesiell ideologisk betydning ettersom den har tjent til å tåkelegge det ydmykende nederlaget i 1941, da engelsk-russiske styr­ ker okkuperte landet uten å møte virkelig motstand. Den siste avsluttet utryddingen av opposisjonen som hadde be­ gynt i 1946. Etter dette har 12. desember (21. azar), minne­ dagen for okkupasjonen av Azerbaijan, og 19. august (28. mordad) blitt feiret som offisielle høytidsdager. Etter dette var det gjennom hele 1950-tallet ingen hemmelighet at den viktigste, faktisk den eneste, oppgaven til Irans hær var å forsvare regimets stilling innenlands. Selv om tilførselen av amerikanske våpen ble rettferdiggjort med at Iran trengte dem for å slå tilbake et angrep fra Sovjet, var dette bare et påskudd. Som den amerikanske senatoren Hubert Humph­ rey uttrykte det i 1960: «Vet dere hva den øverstkomman­ derende for Irans hær sa til en av våre folk? Han sa at hæren var i god stand, takket være amerikansk hjelp - nå kunne den holde sivilbefolkningen i sjakk.»0 Men hærens politiske rolle har forandret seg siden den gang. Hæren er ikke lenger undertrykkingens frontlinje. Da hæren ble satt inn mot demonstranter i 1978, hadde den ikke vært brukt i større byaksjoner siden den ble nyttet til å slå ned masseoppstanden i juni 1963 i Teheran og i en del andre byer, der over tusen mennesker ble drept. Fra 1973 til 1978 var hæren stasjonert nær byer, den okkuperte uni71

versiteter og ble sendt inn i stammeområder på en rekke mindre felttog. Politiske rettssaker ble holdt for militær­ domstoler. Men det var ikke hæren som spilte den mest aktive rollen i undertrykkingen i Iran: Denne var fordelt på de andre delene av undertrykkingsapparatet, og hæren sto som en reserve for dem. Arten og størrelsen av disse andre seksjonene kan man delvis bare gjette seg til, og sjahen, som andre eneherskere, sørger for å fremme rivali­ sering og gjensidig overvåking mellom dem. Dette gjør seg særlig sterkt gjeldende siden de to viktigste truslene mot hans styre som har kommet fra undertrykkelsesapparatet, har kommet fra etterretningstjenesten - fra general Gharani, overhodet for Det militære etterretningsvesen, i 1958, og fra general Bakhtiar, overhodet for SAVAK, i 1961. Utenom eller innenfor de tre væpnete styrker kan det plukkes ut minst åtte atskilte undertrykkingsenheter, fire av dem på ett eller annet vis åpne politienheter, og fire andre som har forskjellige oppgaver som etterretnings­ vesen og hemmelig politi.7

A. 1. 2. 3. 4.

Politienheter: Militærpolitiet By- og landsbypolitiet (Shanrbani) Den keiserlige garde Det keiserlige iranske gendarmeri

B. Etterretningsenheter: 5. SAVAK 6. Det militære etterretningsvesen (kjent som Rokn-i Do, eller Avdeling To, d.v.s. G-2) 7. Det keiserlige iranske inspektorat 8. Spesialbyrået (Daftar-i Vizhe)

Det militære etterretningsvesen, Militærpolitiet og By- og landsbypolitiet synes å fylle de funksjonene som vanligvis forbindes med slike institusjoner, mens By- og landsby­ politiet har sin egen etterretnings-underavdeling. De andre

72

fem har en mer spesiell stilling innenfor undertrykkelsesapparatets generelle struktur. Den keiserlige garde er en styrke på omkring 2000 mann. De er alle offiserer, og det har de vært siden 1965, da en soldat i styrken forsøkte å drepe sjahen. De er stasjonert i Teheran og vokter sjahen, og utgjør en del av et elitekorps på 70 000 mann som er i virksomhet i og omkring hovedstaden. Inspektoratet, som ble opprettet i 1958 etter kuppforsøket til general Gharani, og som en reaksjon på en flom av amerikanske korrup­ sjonsanklager, er sjahens personlige middel til å overvåke de væpnete styrkene og sikre seg mot nye sammensvergel­ ser. Spesialbyrået har videre fullmakter: Det er den mest hemmelighetsfulle av alle enhetene, og har blant andre opp­ gaver ansvaret for å holde øye med SA VAK. Det keiserlige iranske gendarmeri er derimot en høyst synlig halvmilitær styrke. Det ble grunnlagt i 1911 med hjelp fra svenske offiserer, og fra 1942 til 1946 hadde det en gruppe amerikanske spesialister som rådgivere, og i noen tiår har det vært det viktigste redskapet til å kontrollere landsbygda - d.v.s. de områdene som ikke dekkes av det vanlige politiet. Dette betyr alle lokalsamfunn med 5000 eller færre innbyggere og omfatter halvparten av befolknin­ gen og over 80 prosent av landets flateinnhold. Hæren settes bare inn når KIG har vist seg ute av stand til å mestre det inntrufne. KIGs stasjoner, som det finnes mer enn 2000 av, er lagt til landsbyer og veikryss på lands­ bygda, men mens dets viktigste funksjon tidligere var å kontrollere bøndene og stammene, er det nå framfor alt en anti-opprørsstyrke. Derfor har det blitt sterkt utbygd og modernisert i de seinere år, mens den opprinnelige grun­ nen til at det ble opprettet har blitt mindre aktuell. Midt på 1960-tallet hadde det en styrke på 35 000 mann, og denne er nå økt til 70 000. Siden 1970 har alle KIG-stasjoner hatt direkte radioforbindelse med hovedkvarteret i Teheran. KIG er også en sterkt mekanisert styrke. Det har egne luftfartøyer, helikoptre, biler, jeeper og patruljefartøyer. Gendarmeriets offiserer har sin opplæring fra hæren, og også her skal sjahen stadfeste alle forfremmelser over

73

en bestemt grad. Dette betyr at landsbygda i Iran ikke byr på gunstige betingelser for oppbygging av en geriljastyrke eller for opposisjonsaktiviteter av den typen som fin­ nes i noen av de andre landene i den tredje verden. Gjen­ nom KIG har staten utstrakt sitt herredømme over hele landsbygda på en uhyre effektiv måte.

SAVAK Den mest omfattende av alle sikkerhetsorganer er selvsagt SAVAK. Reza Khan hadde sitt eget etterretningssystem i 1920- og 1930-åra, men SAVAK er et produkt av under­ trykkingen etter 1953 og av USAs rolle i denne. Alt tidlig på 1950-tallet var det merkbart at noen av Mossadeqs mest aktive motstandere innenfor de væpnede styrker befant seg i Det militære etterretningsvesen. Mossadeq forsøkte å vinne de væpnede styrkene over på sin side for så å renske ut de fiendtlige elementene, men han manglet den nødvendige maktbase og ble til slutt styrtet av de militære. I denne for­ stand er det mange slående likhetspunkter mellom skjebnen til president Allendes folkefrontregjering i Chile nøyaktig 20 år seinere, der amerikansk intervensjon via hæren også styrtet en konstitusjonelt valgt regjering. Etter kuppet var det viktigste undertrykkingsredskapet de militære styrker i Teheran, ledet av general Teimour Bakhtair, og under Bakhtiar lå to spesialiserte etterretningsenheter, den ene var Det militære etterretningsvesen, hvis viktigste ansvar var å fjerne opposisjonelle innenfor de væpnede styrker, det andre, Politiets etterretningsvesen (Kar Agahi) ble satt inn mot opposisjonspartier, fagforeninger og publikasjoner. På denne tiden fikk Bakhtiar hjelp fra amerikanske rådgivere, og da en ny etterretningsenhet ble opprettet i 1957, ble permanente, hemmelige amerikanske utsendinger tilsluttet den nye enheten. Den nye enheten het SAVAK - Sazman-i Etelaat va Amjniat-i Keshvar, eller Den nasjonale infor­ masjons- og sikkerhetsorganisasjon. Loven om opprettelsen

74

av SAVAK inneholdt tre hovedartikler som fastslo føl­ gende: 1. SAVAK hører inn under statsministerens kontor, dets leder blir utnevnt av sjahen og har rang av vise-statsminister. 2. SAVAKs arbeidsfelt omfatter tilveiebringelse av in­ formasjon som «kreves for å opprettholde den nasjonale sikkerhet»; avsløring av spionasje; de som er mistenkt for brudd på lover som angår anti-monarkistisk virksomhet, væpnet opposisjon, militære forbrytelser og mordforsøk på Kongen og Kronprinsen. Den mest brukte av disse lovene er Forræderiloven av 1931 (22. khorad 1310), som gjør det til en forbrytelse å hevde «kollektivistiske» d.v.s. kommu­ nistiske eller sosialistiske) ideer.

3. SAVAK opptrer offentlig som militærmagistrater ved at de dømmer forbrytelser som faller inn under deres juris­ diksjon i overensstemmelse med militærdomstolssystemet som er opprettet for å behandle politiske forbrytelser.8 SAVAK har først etter 1963 fått sin spesielle stilling. Det ble opprettet etter at den viktigste opposisjonen i de tidlige 1950-årene var blitt knust, og viste seg å være ute av stand til å kontrollere den politiske situasjonen og forebygge opp­ tøyer tidlig på 1960-tallet: det var derfor hæren ble satt inn på nytt i juni 1963. Sjahen hadde også sammenstøt med de to første lederne for organisasjonen. General Bakhtiar, som ledet SAVAK til 1961, ble avskjediget etter at han hadde mislykkes i å manipulere noen valg effektivt, og for å ha bygd opp en maktbase innenfor de væpnede styrker: etter dette reiste han i eksil og organiserte en viss opposisjon før han ble skutt av en snikmorder fra SAVAK i 1970. SA­ VAKS leder nummer to, general Hassan Pakravan, hadde tidligere vært leder for det militære etterretningsvesen, og så Bakhtiars nestkommanderende i SAVAK; men han viste seg å være for lemfeldig for Sjahens smak, og falt i unåde etter oppstanden i 1973. Han ble endelig sparket i 1965 etter at en soldat hadde forsøkt å myrde Sjahen; hans plass ble tatt av general Nassiri, som ble utpekt til militær75

guvernør i Teheran i juni 1963, og derfor i praksis hadde vært sjef for sikkerhetstjenesten fra dette tidspunkt. Nassiris embetstid varte til 1978, og markerte slutten på den indre og administrative usikkerheten i de første åtte årene. Nassiri viste seg å være like nådeløs som Bakhtiar, men synes å mangle Bakhtiars personlige ærgjerrighet. Det vi vet om SAVAK gir oss ihvertfall en anelse om spenn­ vidden av dets virksomhet. Det offentlige budsjettet for 1972-72 var på 255 millioner, for 1973-75 310 millioner; men dette tallet kan godt være for lavt, bevilgninger til SAVAK kan være skjult i andre deler av sikkerhetsbudsjettet. Overslag over tallet på ansatte i SAVAK varierer fra 3120 (Sjahen, 1976) til 30 000-60 000 (Newsweek),9 men selv om det hersker usikkerhet omkring tallet på hel­ tidsansatte, er det ingen som benekter at SAVAK har en langt større hær av deltids-tystere spredd over hele Iran og i iranske samfunn i utlandet. Newsweek hevdet i 1974 at opptil 3 millioner iranere på en eller annen måte opp­ trådte som tystere for SAVAK, og i en sjelden, offentlig erklæring bekreftet en SAVAK-tjenestemann i 1971 at denne siste kategorien omfattet «arbeidere, bønder, studen­ ter, professorer, lærere, laugsmedlemmer, politiske partier og andre sammenslutninger».10 SAVAKs makt er så stor at det har vervet en del tidligere opposisjonelle; noen er eks-kommunister, og minst en er tidligere medlem av studentopposisjonen som talte til fordel for guevarismen og som satt fengslet en tid midt på 1960-tallet. SAVAKs arbeidsområde spenner over langt flere felter enn de som vanligvis hører inn under et enkelt sikkerhetsbyrå - spionasje og kontra-spionasje, politisk og militær etterretningsvirksomhet. Organisasjonen ser ut til å være delt inn i ni adskilte enheter: en enhet har å gjøre med personell, en med fengsler, en med kontakten med uten­ landske spionasjetjenester, en med samarbeidet med politiet og det Militære Etterretningsvesen, en med spionasje på iranere i utlandet. Den viktigste seksjonen er kjent under navnet «Indre Sikkerhet og Virksomhet»: det er denne som er ansvarlig for undertrykkelsen innenfor landets grenser. 76

Den er følgelig delt opp i regionsavdelinger og i seksjoner med spesielt ansvar for individuelle politiske grupper. Gren­ sen for «Indre Sikkerhet og Virksomhet» ble fra først av ledet av general Nasser Moqaddem, som hadde stillingen i femten år før han ble leder for det Militære Etterretnings­ vesen og i 1978 leder for SAVAK. Seksjonen ledes i dag av Harviz Sabeti. Han ble født i 1936, og er bror av en framstående forretningsmann. Han antas å ha fått sin ut­ dannelse i Israel. Han blir offisielt betegnet som «vise-direktør for SAVAK» og Formann for Felleskomiteen for de Nasjonale Politistyrker og SAVAK. SAVAKs kontor lig­ ger i politiets og SAVAKs hovedbygning i sentrum av Teheran, den beryktede Comité-bygningen, der personer som er anholdt på politisk grunnlag vanligvis først blir sendt for å tortureres. SAVAKs viktige oppgave er å oppspore og knuse enhver som på noe vis opponerer mot Sjahens diktatur, men i utøvelsen av denne oppgaven går organisasjonen ut over de snevre grensene for det som kan kalles det hemmelige politiets arbeidsfelt. For det første er SAVAK en hemmelig organisasjon med et ansikt utad. Det inngår i regimets politikk å la det bli kjent at det finnes en slik enhet; nå og da rettferdiggjør tjenestemenn SAVAKs eksistens ved å peke på trusler Iran står overfor, og på at andre land også har sikkerhetstjenester. I selve Iran gir tjenestemenn som Sabeti av og til intervjuer, og iranerne blir oppfordret til å ha i minne at denne omfattende organisasjonen fin­ nes: innbyggerne i byer som Teheran og Tabriz kan for­ telle besøkende hvilke bygninger man vet blir brukt av SAVAK. Studenter ved Teherans universitet vet at siden opptøyene i 1962 har to hus i nærheten - i Azar-gaten 21 og i Anatole Francegaten - vært oppholdssted for SAVAKagenter og vanlig politi som har til oppgave å holde mis­ nøyen blant studentene nede. Det er gjennom den rette blandingen av det hemmelige og det åpenlyse at frykt og mistenksomhet kan opprettholdes mest effektivt. SAVAKs rolle innenlands omfatter langt mer enn ren undertrykkelse: I ethvert samfunn der ytringsfriheten er

77

avskaffet må regimet underbygge illusjonen om ihvertfall en viss frihet og samle opplysninger om stemningen i folket gjennom det hemmelige politiet. Slik utøver SAVAK også sensuren i Iran: men den utgir også bøker og tidsskrifter, bruker til og med noen av sine tidligere opposisjonelle medlemmer til å fremme visse former for «opposisjonell» tenkning som har til oppgave å spre forvirring. SAVAK kontrollerer også regjeringens seks hundre og noen fagfor­ eninger, og SAVAK-tjenestemenn har kontorer i noen fabrikker; deres oppgave er ikke bare å hindre streiker, men ogsa a mekle mellom arbeidere og eiere og forsøke a mobilisere støtte blant arbeiderne for regimet og for økt produksjon. Iranernes mistenksomhet overfor SAVAK er så stor, og organisasjonens aktiviteter så mangfoldige, at nesten alle som gir uttrykk for protest mot styret risikerer å bli mistenkt for å være SAVAK-agent. Omvendt forsøker regimet hjemme og i utlandet å skape et mistenksomt klima blant anderledestenkende, og få hvert menneske til å mis­ tenke de andre for å samarbeide med SAVAK. Dette er en svært effektiv og slu mate a ta motet fra enhver opposisjon på. SAVAKs aktiviteter strekker seg ut over Irans grenser i minst fire henseender - spionasje, aksjoner under dekke i utlandet, samband med andre lands sikkerhetstjenester og overvåking av anderledestenkende i utlandet. Det er sikkert at iranske agenter opererer i de landene i Vest-Asia som Iran er interessert i, og som landet hevder har strategisk betydning. Ifølge en kilde: «Vestlige spionsjefer gir dem ek­ sepsjonelt godt skussmål nar det gjelder innsamling av opp­ lysninger i Midt-Østen, særlig i den Persiske Gulf, Egypt og Libanon». SAVAKs operasjoner i den arabiske verden ble i en årreicke styrt av Mansur Ghadar, som på forskjellige tids­ punkter var ambassadør i Libanon og i Jordan. Selv om han ble sendt til tilsynelatende mindre viktige land, kan Ghadars betydning bedømmes ut fra at han var den eneste ambassadør, bortsett fra Ardeshir Zahedi i Washington, som hadde direkte telefonforbindelse med Sjahen. Ghadars

78

arbeidsområde omfattet ikke bare spionasje mot arabersta­ tene, men også innsamling av informasjon om militante iranere som samarbeidet med eller fikk opplæring hos den palestinske motstandsbevegelsen. Ved en anledning, om­ kring 1970, fikk Ghadar for meget god betaling oppgitt navnene på alle iranere som var aktive i palestinerleirene i Jordan. Da de kom hjem til Iran ble de fleste av dem fanget og drept i hemmelighet, mens Ghadar fikk en høy militær utmerkelse av Sjahen som lønn for strevet. Det er ikke kjent at noen iransk spion har blitt tatt i noen av disse landene, men omfanget av de iranske akti­ vitetene under dekke av Irak er opplysede. I juli 1969 del­ tok iranske agenter i en sammensvergelse med Iraks hær og iverksatte et mislykket kupp. 1 1970 snikmyrdet en SAVAKagent general Bakhtiar mens denne var på jakt. Mellom 1972 og 1975 samarbeidet SAVAK-agenter med styrkene til den kurdiske lederen Barzani i et opprør mot regjeringen i Bagdad: SAVAK-agenter bisto åpenlyst utenlandske jour­ nalister som besøkte de kurdiske områdene via Iran, og SAVAK-personell tok kontrollen over det alt eksisterende sikkerhetsnettet i de kurdiske fjellene; denne enheten, kjent som Parastin, var ansvarlig bare overfor Barzani personlig, og ble brukt til å undertrykke uenighet i den kurdiske befolkningen. De to utenlandske byråene SAVAK har samarbeidet lengst med har vært det amerikanske og det israelske. Opprettelsen av SAVAK ble som tidligere nevnt gjennom­ ført under veiledning fra USA, og det er betegnende at det ikke bare var CIA, d.v.s. det utenlandske spionbyrået, men også FBI, det innenlandske byrået, som sendte hjelp. (I USA blir FBI brukt både til forbryterjakt og til oppsporing av politiske fiender.) Ettersom Iran har utviklet sin spionasje­ virksomhet i utlandet, kan man anta at ytterligere ett ame­ rikansk byrå, det elektrotekniske overvåkingsbyrået Natio­ nal Security Agency, har utbygd sine forbindelser med SAVAK. Siden 1973 har Teheran vært CIAs hovedkvarter i Midt-Østen (dette lå tidligere i Nicosia). Utnevnelsen av tidligere CIA-sjef Richard Helms til amerikansk ambassa­ 79

dør mellom 1973 og 1976 sier også noe i denne forbindel­ sen. Ingen benekter at denne forbindelsen finnes: en tje­ nestemann i Utenriksdepartementet bekreftet overfor meg i oktober 1976 at det «ikke var noen hemmelighet ved samarbeidet mellom SAVAK og CIA». Irans samarbeid med Mossad, den israelske sikkerhetstjenesten, går tilbake til tidlig på 50-tallet, da både Iran og Israel var fiendtlig innstilt til den arabiske nasjonalismen. I de siste få årene har SAVAK knyttet forbindelser med andre etterretnings­ tjenester: i Pakistan, Jordan, Egypt og, fram til venstrekuppet i april 1978, Afghanistan. Opplysninger blir ut­ vekslet og felles fiender holdes under oppsikt. Den grenen av SAVAKs virksomhet på den andre siden av havet som har fått mest oppmerksomhet er forfølgelsen av iranske anderledestenkende. Dokumenter tatt fra den iranske ambassaden i Geneve i 1975 viser at dette var SAVAKs hovedkvarter i Europa: blant ordrene fra Sabeti i Teheran fantes en til ambassaden i London om å skaffe opplysninger om to Labour-representanter i Parlamentet som var kjent for å ha kritisert Sjahen. Disse dokumentene viser at SAVAKs agenter i utlandet har gjort seg skyldige i telefonavlytting, installering av mikrofoner, fotografering av anderledestenkende og innbrudd. Slike agenter opptrer under diplomatisk immunitet. I august 1976, etter offentliggjøringen av disse dokumentene, utviste den sveitsiske regjering førstesekretær Ahmed Malek Mahdavi, som ble hevdet å være øverste SAVAK-tjenestemann med ansvar for hele Vest-Europa. Dokumentene fra Geneve bekreftet også at en tjenestemann ved Paris-ambassaden ved navn Homayun Keikabusi i virkeligheten var agent for SAVAK. I oktober 1976 navnga Washington Post, etter kilder innen det ame­ rikanske etterretningsvesen, Mansur Rafizadeh, en tjeneste­ mann som var blant Irans utsendinger til FN, som leder for SAVAK i USA.12 Selv om Rafizadeh selv benektet at han hadde hatt noe med SAVAK å gjøre, vedgikk både Sjahen og Sabeti i samtaler med amerikanske journalister at SAVAK hadde utført observasjonsoppdrag mot iran­ ske anderledestenkende i utlandet.13 Også i England har 80

SAVAK-virksomhet blitt avslørt: i 1974 meldte Sunday Times (12. mai) at SAVAKs direktør i Storbritannia, som arbeidet i ambassaden, Ali Abdol Jahanbin, hadde for­ søkt å overtale en iransk student til å samle opplysninger om anderledestenkende i landflyktighet. SAVAK har mange likhetspunkter med andre sikkerhets­ organisasjoner i undertrykkende kapitaliststater i den tredje verden i de senere år. SAVAK likner mest på organisasjo­ ner som i likhet med den selv ble grunnlagt i land i den tredje verden der det finnes motstand i folket, og der regi­ met med støtte fra USA forsøker å knuse denne motstanden. Både i Brasil etter kuppet i 1964 og i Chile etter 1973 oppsto organisasjoner av SAVAKs type på samme vis som SAVAK selv hadde oppstått: de ble skilt ut fra hærens og politiets hovedorganisasjon og ble omorganisert med assi­ stanse fra USA. I det første tilfellet ble DOPS (Avdelingen for Politisk og Sosial Orden) og i det andre tilfellet DINA (Direktoratet for Nasjonal Etterretning) opprettet for å gjøre undertrykkelsen til et varig trekk i det regimet, på toppen av den allerede knusende vekten av hæren, opprørsstyrkene og alt det andre. Et annet punkt som kan sam­ menliknes er tragisk nok at tortur brukes systematisk i alle disse tre landene, såvel som i mange andre. SAVAK brukte tortur i 1950-årene, men denne var av en forholdsvis pri­ mitiv art. I 1970-årene ble avanserte torturformer i mange år en normal del av SAVAKs rutine ved forhør av poli­ tiske fanger, på samme måte som i Chile og Brasil. Meto­ dene som ble brukt, såvel som redskapene, viser slående likheter i alle tre landene. Ingen har kunnet bevise at ame­ rikanske rådgivere har undervist eller deltatt i tortur i disse landene, men utbredelsen av teknikkene og den kjensgjer­ ning at alle tre organisasjoner har fått støtte fra samme hold tyder på at deres felles beskytter, regjeringen i USA, bærer et tungt ansvar for det som har skjedd, såvel som for andre hemmelige politistyrker som det koreanske CIA og, fram til 1975, det hemmelige politiet til Saigon-diktaturet. 81

Brudd på menneskerettighetene Sannheten om SAVAKs brutalitet har vært kjent i en år­ rekke og har blitt et stående uttrykk for systematisk gru­ somhet utøvd av et regjeringsorgan. Som generalsekretæren for Amnesty International i 1975 uttrykte det, «intet land i verden har styggere rulleblad enn Iran når det gjelder menneskerettighetene.»14 Ut fra rapporter fra Amnesty In­ ternational og den Internasjonale Juristkommisjon kan rul­ lebladet fram mot slutten av 1976 oppsummeres slik:15 1. Arrestasjon og anholdelse. SAVAK arresterer og an­ holder hvem som helst etter eget forgodtbefinnende. Det finnes ikke noen nødvendig lovhjemmel for ransaking og arrestasjon, ingen tidsbegrensning for anholdelse, og an­ holdte har ingen rett til å få snakke med en fritt valgt advokat. SAVAKs makt er vilkårlig og absolutt. 2. Rettsaker: alle politiske rettssaker kommer opp for militære domstoler. Dommerne er enten offiserer i hæren eller SAVAK-tjenestemenn. Rettssakene holdes for luk­ kede dører. Forsvaret tillates ikke å føre vitner. Amnesty melder at ingen utenlandske observatører fikk være tilstede ved slike rettssaker etter mars 1972, og at det «ikke kjen­ ner noe tilfelle der tiltalte har blitt frikjent». 3. Forholdene i fengslene: Iran har tre typer fengsler politiets anholdelsessentre, der det stort sett sones kortere dommer, rettsfengsler, som vanligvis er for kriminelle, og fengsler for langtidsfanger. Det er til disse siste SAVAKs ofre blir sendt. De best kjente politiske fengslene ligger i eller omkring Teheran-Qasr, Evin og Qesel Qale. Andre fines i Tabriz, Shiraz, Rezaie, Rasht, Arak, Bandar Abbas, Mashad, Mahabad, Borazjan, Booshehr, Zahedan, Semnan og Kermanshah. En oberst Kasrai, visedirektør for fengselsdepartementet, sa i 1975 til en britisk besøkende at det tilsammen fantes 6000 fengsler i Iran: dette kan godt ha vært en overdrivelse, hvis ikke hver eneste politistasjon var tatt med, og de politiske fangene er sannsynligvis samlet i et dusin sentre eller så. Ingen uavhengige observatører har noen gang fått besøke disse fengslene, men det har kom-

82

met mange rapporter om umenneskelige forhold. Som det står i Amnesty-rapporten, blir fanger som venter på dom «låst inne i små, fuktige celler med bare en halmmadrass til å sove på . . . Manglende oppvarming om vinteren eller avkjøling om sommeren skaper ekstra plager som ofte blir nevnt av fangene. Varmeutstyret er utilstrekkelig, og det er sjelden de får anledning til å vaske seg. Matrasjonene er små og utilstrekkelige, og de har ingen muligheter til å drive mosjon.» Liknende forhold hersker blant dem som allerede er dømt, og dessuten: «Medisinsk behandling fore­ kommer praktisk talt ikke, og fangene blir så godt som aldri legeundersøkt eller innlagt på sykehus, og får sann­ synligvis aldri motta medisiner. Disiplinen er hard, og ved brudd på disiplinen kan fangene bli satt enecelle for en hvilken som helst periode opp til tre eller fire måne­ der.»16 4. Løslatelse: Politiske fanger som i retten går tilbake på det de har sagt, eller som går med på å avgi offentlige erklæringer der de fordømmer sine tidligere synspunkter, blir dømt mildere. SAVAK legger særlig vekt på å få slike fanger til å stå fram i det nasjonale fjernsynet og der stå fram og tilstå og fordømme sine medarbeidere. Men fanger som ikke beklager noe, kan godt bli sittende fengslet etter at de offisielt har sonet sin dom. Amnesty melder at Qasrfengselet har en egen avdeling for dem som ikke skal løs­ lates, men som har sont sin dom. Det finnes ingen nøyaktige opplysninger om hvor mange som er blitt arrestert, dømt eller fengslet for politiske for­ brytelser. Ettersom alle politiske forbrytelser klassifiseres som «kriminelle» under loven av 1931, nekter ofte myn­ dighetene for at det finnes politiske fanger. Sjahen selv vedgikk ved en anledning i 1977 at det fantes 3200 fan­ ger;17 utenlandske observatører har nevnt tall mellom 25 000 og 100 000.18 Under de forhold som hersker i Iran er det umulig å anslå hvor mange fanger det finnes, og enda umuligere å avgjøre hvor mange av dem som er langtidsfanger og hvor mange som soner kortere dommer. I alle fall er det nøyaktige tallet ikke det viktigste spørsmålet i denne

83

saken: det alvorligste spørsmålet gjelder sjah-regimets ved­ varende krenkelse av menneskerettighetene. På toppen av de spørsmålene som allerede er nevnt omkring arrestasjon og fengsling kommer det enda alvorligere spørsmålet om tortur. SAVAK har brukt tortur før rettssakene, for å tvinge opplysninger og tilståelser ut av de anholdte, og etter retts­ sakene, for å ydmyke fangene og legge press på dem så de skal legge fram offentlige tilståelser. Tortur er ikke lenger noen uvanlig del av det iranske politiets prosedyre: siden sent på 1960-tallet har torturen vært en normal del av forhørs- og anholdelsessystemet. Amnesty oppsummerer hva organisasjonen er blitt fortalt: «Torturmetodene som hevdes å ha vært brukt omfatter pisking og slag, elektriske støt, uttrekking av negler og tenner, innpumping av kok­ ende vann i endetarmen, tunge vekter hengt i testiklene, at fangen har blitt surret til et hvitglødende metallbord, at en knust flaske har blitt stukket inn i anus, og voldtekt.»19 De fire følgende enkeltsakene utgjør bare en brøkdel av de lidelser mennesker er blitt påført i Sjahens fengsler, men de illustrerer hva det er som foregår: 1. I 1972 var en fransk advokat, Nuri Albala, tilstede ved en rettssak i Teheran mot Masoud Ahmadzadeh, en in­ geniør som senere ble henrettet av regimet. På ett tidspunkt trakk Ahmadzadeh genseren opp for å vise fram merkene etter torturen. Som Albala uttrykte det: «Hele midten av brystet og magen hans var en masse av snodde arr etter meget dype brannsånd. De så forferdelige ut . . . Ryggen hans var enda verre. I ryggen var det etset inn en perfekt oval, formet av en sammenhengende linje av arrvev. Inne i ovalen var huden igjen dekket av blanke arr etter for­ brenninger. Jeg vil anslå at bord-merkene på ryggen hans var minst ni tommer brede.» Albalas videre undersøkelser brakte for dagen at Ahmadzadeh og andre fanger hadde blitt stekt på et spesielt varmt bord - «en jernramme, nokså lik en seng, dekket av et trådnett som ble varmet opp elektrisk som en brødrister.»20 2. Ashraf Dehqani, en kvinnelig geriljasoldat som senere

84

flyktet fra fengselet, forteller i sine memoarer hvordan hun under forhør hos SAVAK ble voldtatt av sine torturister, og fikk levende slanger plassert på seg. Hun nevner spe­ sielt kapten Bijan Niktab, en SAVAK-offiser som andre fanger hevder har arbeidet i ComzYé-fengselet i Teheran sentrum.21 3. En iransk student jeg snakket med i 1976 beskrev hvordan han ble arrestert i 1973 og fraktet til Comitéfengselet. Under forhørene ble han bundet til en seng og slått under føttene med en vaier (feleke, en tradisjonell torturform i Midt-Østen). Deretter, da han nektet å gi noen opplysninger, ble buksene hans dradd ned, og en batong med elektrisk spenning i spissen ble stukket bort i kjønns­ organene hans: denne batongen, som iranske fanger kjen­ ner som den «elektriske stokken» (asa barqi) er en ombygd piggkjepp av den typen man driver fram kveg med, og er også i alminnelig bruk blant torturister i Latin-Amerika. I dette tilfellet brukte de tre som forhørte ham (som om­ talte hverandre som «doktor») denne på ham i noen timer, mens de hele tiden skrek skjellsord til ham. Ifølge denne studenten ligger de viktigste torturkamrene i tredje etasje i Comité, og om kvelden høres skrikene fra SAVAKs ofre i hele bygningen. Reza Baraheni, en forfatter som satt i Comzté-fengselet i 102 dager i 1973, beskriver en liknende opplevelse:

Torturen på den andre dagen av min arrestasjon besto i 75 slag under fotsålene med en pisk av flettet metalltråd. Jeg ble pisket over hendene også, og sjefstorturisten tok lillefingeren på min venstre hånd og brakk den, og sa at han skulle brekke fingrene mine en etter en, en hver dag. Så ble jeg fortalt at hvis jeg ikke tilsto ville min kone og min trettenårige datter bli voldtatt for øynene på meg. Hele tiden ble jeg slått fra hode til fot. Så rettet sjefstorturisten, dr. Azudi, en pistol mot tinningen på meg og gjorde seg klar til å skyte. Jeg hørte virkelig et skudd, og jeg be­ svimte. Da jeg åpnet øynene, ble jeg forhørt av en som 85

kalte seg dr. Rezvan. Forhørene, kombinert med psykisk tortur og noen ganger også slag, fortsatte i 102 dager, til jeg ble sluppet ut.22

Det første formålet med slik tortur er å presse opplysnin­ ger ut av fangen og bryte dem ned før rettssaken. Det finnes faktisk to former for foreløpig forhør: en, bazjui, blir utført av SAVAK og har egentlig til formål å få tak i flest mulig opplysninger før rettssaken begynner; den andre, bazporsi, utføres av forhørere som er tilknyttet militærdomstolene og har spesielt med forberedelsen av aktoratets sak å gjøre. Torturen hører vanligvis med under bazjui heller enn bazporsi, men den harde behandlingen slutter ikke ved rettsakene: det er blitt meldt om en rekke tilfeller av tortur etter rettssakene, og et ukjent antall men­ nesker har blitt drept mens de sonte sine dommer. I 1974 døde to medlemmer av Tudeh-partiet som en følge av brutal behandling i fengselet. I april 1975 kom det fram at ni menn, alle medlemmer av en opposisjonell gruppe som ble fengslet i 1967, var blitt skutt. Selv om de var nesten ferdige med å sone dommene sine, påsto regimet at de var blitt «skutt under fluktforsøk». Slektningene deres fikk aldri se likene, og mange mistenker at de ble drept etter å ha nektet å tilbakekalle sine meninger offentlig. SAVAK dreper på minst tre forskjellige måter. For det første har et ukjent antall mennesker blitt skutt uten videre - i sammenstøt med politiet eller mens de «motsatte seg arrestasjon». Etter at gerilja-motstanden begynte i 1971, har ifølge offentlige meldinger dusinvis av unge mennesker blitt drept på denne måten, men det virkelige tallet kan være enda høyere. Det virker som om SAVAK noen gan­ ger med overlegg drepte sine motstandere i stedet for å arrestere dem. For det andre har et betydelig antall men­ nesker blitt skutt etter å ha vært stilt for en militærdom­ stol. I 1950-årene, før selve SAVAK ble opprettet, ble den tidligere utenriksministeren i Mossadeqs regjering og minst 36 offiserer i hæren skutt på denne måten. Fra 1971 til 1976 ble over 300 mennesker offentlig henrettet etter at 86

de var dømt av militærdomstoler.23 For det tredje har et ukjent antall mennesker dødd av mishandling og tortur under forhør eller i fengsel. Regjeringen i Iran tilbakeviser disse beskyldningene. Sjahen benekter at det er blitt brukt fysisk tortur, selv om han vedgår at dette har skjedd tidligere. Sabeti har erklært: «Vi torturerer aldri.»24 Presseattacheen ved den iranske am­ bassaden i Washington, Manoucheir Ardalan, sa til forfat­ teren i oktober 1976 at tortur ikke forekom i Iran. Ambas­ sadetjenestemenn andre steder sier det samme. Irans vik­ tigste allierte, USA, har også forsøkt å benekte at tortur forekommer. En tjenestemann fra Utenriksdepartementet sa i 1976 til en kongresskomite at han ikke trodde at det fore­ kom tortur i Iran, selv om han gikk med på at det fore­ kom «hard behandling».25 Men Iran har ikke tillatt noen uavhengig etterforskning av disse sakene: det finnes selv­ sagt ingen uavhengig presse eller domsmyndighet eller advokatstand i Iran som kunne ha etterforsket dem. Iran er på ingen måte det eneste landet i verden som krenker menneskerettighetene på denne måten. Men det forferdelige i det som skjer og har skjedd i Iran blir på ingen måte mindre av den grunn. I 1977 innførte regimet en rekke lettelser i retningslinjene det til da hadde fulgt. Røde Kors og noen få utenlandske journalister fikk tillatelse til å besøke visse fengsler. De første utenlandske observatørene som fikk tillatelse til å være til stede ved en rettssak var der da elleve medlemmer av opposisjonen ble stilt for retten. Det ble innført lov­ bestemmelser om at politiske rettssaker skulle føres for åpne dører så lenge det ikke fantes sterke grunner som talte mot dette, og at de tiltalte kunne ha sivile forsvarere. Det gikk rykter om at tortur nå forekom sjeldnere. Men disse meldingene bør tas med en klype salt. For det første har slike forandringer skjedd tidligere og har vist seg å være midlertidige. Dette var tilfellet i begynnelsen av 60åra. For det andre finnes det ingen annen skikkelig ga­ ranti mot at slikt skal forekomme at det finnes en advo­ katstand og en presse som kan overvåke dem. Presset fra

87

utlandet var så sterkt at regimet kan ha sett seg nødt til å innføre visse forandringer: bare tiden kan vise hvor langt disse forandringene går, og hvor lenge de vil vare. For de viktigste faktorene bak dette misbruket, de politiske for1 holdene og statsinstitusjonenes bruk av tortur, er uforand­ ret, og personellet som driver institusjonene er det samme. Det som har blitt dempet på det ene året, kan uten pro­ blemer forandres tilbake til det gamle det neste året.

USAs rolle Den karakteren undertrykkelsesapparatet i Iran har idag er blitt formet av sambandet med USA, fra Phantom-flyene til forhørsmetodene SAVAK har lært av FBI. Som vi har sett oppnådde de væpnede styrker en dominerende stilling i Iran i 1920-åra, før USA spilte noen betydelig rolle. Men det er framfor alt forbindelsen med USA som etter 1941 har sikret militærets rolle og satt militæret i stand til å anta helt nye dimensjoner i utlandet såvel som hjemme. USA har solgt våpen til mange andre land i verden, men ikke i noe tilfelle, ikke en gang Israel eller Brasil, har klient-forholdet til USA gjort det mulig for et land i den tredje verden å bli en viktig regional makt i en slik grad og på en slik måte som Iran har. Det militære sambandet med USA har gjennomgått fire forskjellige faser, og i hver fase har nye økonomiske og strategiske faktorer gitt alliansen en enda større målestokk: 1. 1942-47: Da Storbritannia og Russland okkuperte Iran i 1941, gjorde de det mulig for 30000 amerikanske tropper fra den Persiske Gulf-kommandoen å gå inn i Iran for å arbeide med å frakte forsyninger til Russland. De væpnede styrker i Iran var spredt i 1941 og i 1942 sendte USA to små delegasjoner for å hjelpe til med å gjenopp­ bygge disse styrkene. En militærmisjon fikk i oppdrag å fun­ gere som rådgivere for hæren, og en annen mer operativ misjon, GENMISH, samarbeidet med gendarmeriet. GENMISH var på den tiden det viktigste bindeleddet mellom

88

USA og det iranske sikkerhetsapparatet: det var gjennom GENMISH og dets leder oberst Norman Schwartzkopf, en tidligere FBI-tjenestemann og sjef for New Jersey State Police, at USA spilte en aktiv rolle i knusingen av den folkelige motstanden i Azerbaijan og Kurdistan etter at de ble gjenokkupert i 1946-47. 2. 1947-64: Fra denne spede begynnelsen styrket USA sine bånd til Iran da den kalde krigen begynte. Iran var en frontlinjestat, og USA, som hadde fått foten i dørsprekken, var fast bestemt på å gjøre Iran til en festning i offensiven mot Russland. I 1947 ble den tidligere rådgiv­ ende misjonen til en aktiv misjon - ARMISH - og USA begynte å sende inn militært overskuddsmateriell for å støtte de militære styrkene i Iran. Grensen ble først satt ved 10 millioner dollar, men ble hevet til 60 millioner i 1948, og i 1950 ble en Avtale om Gjensidig Forsvars-Bistand undertegnet. Denne utgjorde grunnlaget for mye støtte senere. Alt i alt mottok Iran mellom 1946 og 1970 1365,6 millioner dollar i militærhjelp fra USA; av denne hjelpen til Iran kom 830 millioner i form av militær assistanse og utgjorde 7 prosent av all hjelp USA ytte under sitt Mili­ tære Hjelpeprogram i denne perioden; de resterende 504,1 millioner kom som lån. I perioden fra slutten av krigen fram til 1975 fikk tilsammen over 11000 mann av Irans militære personell opplæring ved baser i USA. Fra 1947 fram til begynnelsen av 60-tallet var det iranske militærets viktigste - faktisk eneste - oppgave indre under­ trykkelse, og det var amerikansk hjelp og rådgivning som muliggjorde både kuppet i 1953 og den følgende konsoli­ deringen av Sjahens regime. Sherman-tanks som de fikk i 1951 ble brukt til å slå ned motstanden i folket i Tehe­ ran; en nyttig tilførsel av amerikanske militære og øko­ nomiske lån i månedene etter kuppet ga regimet de pen­ gene det trengte for å konsolidere sin stilling. Gjennom hele denne perioden hadde USA minst fire forskjellige militære misjoner i Iran: GENMISH, som kontrollerte IIG, de to misjonene av væpnede styrker, ARMISH og MAAG, og en hemmelig misjon til SAVAK. Sent i 1950-åra sam89

arbeidet amerikansk personell på hele 900 mann med de iranske væpnede styrker. Ingen lot som om dette var nødvendig for å fylle Irans behov for grenseforsvar: Sovjetunionen hadde ingenting å frykte fra den iranske hæren, og de fiendene Sjahen ble bevæpnet mot var i og ikke utenfor landet. Men tidlig på 1960-tallet var den amerikanske kritikken mot Irans re­ gjering blitt sterkere, og man innså i Washington at et slikt regime i sin daværende form ikke utgjorde noen varig garanti for stabiliteten i Iran. Kennedy-administrasjonen oppfordret derfor Sjahen til å gjennomføre sosiale reformer, men den amerikanske kritikken var tildels også rettet mot selve de væpnede styrkene. Som Kennedys per­ sonlige rådgiver, Theodore Sorensen, uttrykte det: «I Iran insisterte Sjahen på at vi skulle støtte en kostbar hær som var for stor til grensetrefninger og til å opprettholde den indre sikkerhet og unyttig i en total krig. Hæren hans . . . liknet mannen i ordspråket som var for svær til å gjøre lett arbeid og for liten til å gjøre tungt arbeid.»26 Som en reak­ sjon på dette gjorde Sjahen visse forandringer: hundrevis av offiserer ble sparket i anti-korrupsjonskampanjer, og hærens formelle størrelse ble redusert fra 125 000 til 100 000. Men mens Sjahen gjennomførte disse reformene, minnet han samtidig iranerne på hærens plass når det gjaldt å opprettholde orden: hærens rolle i nedkjempingen av byoppstandene i juni 1963 og stammemotstanden i Fars burde fjerne enhver tvil på dette punktet. 3. 1964-72: Det kritiske klimaet tidlig på 60-tallet for­ andret seg snart, og Iran ble så i stand til å øke strøm­ men av amerikanske våpen. Dette ble gjort lettere av to videre forandringer. For det første begynte Iran for første gang å utvikle en regional utenrikspolitikk; Sjahen kunne hevde at landet forsvarte de vestlige interessene mot radi­ kale arabiske regimer som Nassers Egypt og det republi­ kanske Irak ved Irans grenser. For det annet hadde den amerikanske våpenpolitikken forskjøvet seg fra direkte hjelp til våpensalg på kreditt. Iran var kredittverdig både ved at det var en alliert og gjennom at landet med de

90

økende oljeinntektene' kunne tillate seg å låne betydelige summer. Tre datoer er viktige i denne perioden: (I) Juni 1964: Sjahen overtalte under et besøk i Washing­ ton en tidligere nølende president Johnson til å gi Iran militær kreditt. Denne kreditt begynte på 48 millioner dol­ lar i 1965 og steg til 300 millioner i 1973. Disse kredittene markerte at det hadde skjedd en strategisk forskyvning i den amerikanske politikken mot et nytt nivå av våpentilførsler. Det amerikanske Militære Assistanseprogram ut­ løp i 1969, mens salgene fra regjering til regjering steg med et enda høyere beløp. Mellom 1950 og 1964 hadde disse utgjort bare 1,3 millioner, men ordrene steg så til 208 mil­ lioner dollar bare i 1966. II) Januar 1968: Britene kunngjorde at de ville trekke sine styrker ut av den Persiske Gulf i slutten av 1971 og Iran lot det bli kjent at landet var fast bestemt på å ta Storbritannias plass som dominerende militærmakt. Gulfen og den nordlige delen av det Indiske Hav ble så en hoved­ sak i de iranske forsvarsplanene: tropper ble flyttet fra grensen mot Russland til vestgrensen mot Irak og til Irans sydlige provinser, som grenser mot Gulfen. De tre viktigste hæravdelingene hadde hovedkvarter i stillinger som passet inn i denne nye holdningen: Første Hæravdeling hadde base i Keransha, det andre i Teheran og det tredje i Shiraz. (III) Juli 1969: Amerikas president Nixon erklærte på øya Guam at USA nå var innstilt på å oppfordre stater i den tredje verden til å ta en større del av ansvaret for sitt eget forsvar, og at USA ville støtte denne prosessen. Selv om denne nye doktrinen var mest umiddelbart forbundet med Vietnam hadde den konsekvenser for Iran, og Sjahen hadde pengene og den strategiske posisjonen som krevdes for å gripe sjansen. Den kom tre år senere. 4. Etter 1972: Iran var i stand til å gjøre militære kjøp av helt ny størrelsesorden som et resultat av to videre hendelser: I) I mai 1972 besøkte president Nixon Teheran og gikk i en hemmelig avtale uten sidestykke i USAs forbindelser med noe annet ikke-industrialisert land med på å selge Iran

91

alle de konvensjonelle våpen landet ville ha. Han gikk spesielt med på å skaffe Iran F-14 og F-15 kampfly, de mest avanserte som fantes på den tiden. (II) Sent i 1973 femdoblet OPEC-statene oljeprisen. Irans oljeinntekter ble dermed mangedoblet, og med dem landets kjøpekraft når det gjaldt våpen. Disse to begiven­ hetene utløste sammen historiens største våpensalg-boom.

Våpen-boomen Størrelsen på våpenoverføringen som dette sammentreffet utløste, kan uttrykkes summarisk. For det første har Irans forsvarsutgifter steget i de siste to tiårene: Fra 78 millioner dollar i 1954 til 241 millioner i 1964, og videre til 3680 millioner i 1974. Under Femårsplanen 1973-78, som ble revidert etter OPEC-prisstigningen i 1973, vil Iran bruke 31 prosent av alle sine inntekter på militærbudsjettet. Tabell 4. Irans forsvarsbudsjett 1970-77 i millioner ame­ rikanske dollar etter dagens priser År

1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977

Forsvarsbudsjett

880 1065 1375 1525 3680 6325 8925 9400

Prosentvis økning fra året før

— 17 29 11 141 72 41 5

Kilde: US Military Sales to Iran, Staff Report to the Subcommittee on Foreign Assistance of the Senate Foreign Relation Committee, Washington 1976, side 13.

For det annet går mellom 50 og 80 prosent av dette bud­ sjettet med til kjøp fra utlandet, og særlig kjøp fra USA. 92

Iran midt på 1970-tallet er verdens største enkelte kjøper av amerikanske våpen, og den totale omsetningen i årene 1972-76 kommer opp i 10,4 milliarder dollar. Summen for 1970-83 beregnet til 18,5 milliarder dollar. Tabell 5: Amerikanske militære salg til Iran 1950-1977 i millioner amerikanske dollar etter dagens priser.

1950-69 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977* 1950-77

757,0 113,2 396,8 519,1 2157,4 4373,2 3021,0 1458,7 4213,0 17009,4

* Anslagsvis. Kilde: Michael Klare, bygd på publikasjoner fra det amerikanske forsvarsdepartement.

Våpnene som ble kjøpt i disse årene kom ikke alle i den samme perioden - noen kommer ikke før tidlig på 1980tallet, men da vil antagelig nye, langsiktige våpenkjøp være gjort. Som en følge av våpenstrømmen inn i landet har det skjedd en sterk utvidelse av de iranske styrkenes antall, ildkraft og deployering. Tallet på bevæpnede menn i alle tjenestene har steget fra 161 000 i 1970 til 413 000 i 1958; av disse er 250 000 i hæren. Men økningen i våpen og krigsmateriell har vært enda mer oppsiktsvekkende: 1. I 1976 hadde den iranske hæren bestilt eller fått nes­ ten 3000 moderne stridsvogner, og tidlig i 1980-årene har landet kanskje 6000. Mellom 1975 og 1977 fikk landet over 9000 TOW antitank-prosjektiler. Hæren er også i ferd med å bygge opp en stor flybåren hæravdeling, en antiopprørs-

93

styrke som i 1978 ventes å ha 14 000 mann og over 890 moderne helikoptre. Samme år ventes det at Iran vil ha dobbelt så mye soldater, våpen og utstyr som den britiske hæren. Irans marine har fått den største hovercraft-flåten i verden, og har bestilt fire amerikanskbygde Spruancedestroyere, som skal leveres i 1980-81. Disse skipene, som skal brukes i det Indiske Hav, kan brukes mot ubåter og skipsfart såvel som til beskytning av kysten. Prisen på hver steg fra 121 millioner i 1974 til 339 millioner i 1976. Marinen har også bestilt tre Tang-undervannsbåter til bruk i det Indiske Hav. 3. De største kjøpene har vært flykjøp - 11,8 milliarder dollar fram til slutten av 1976. Iran bestilte F-4 Phantomfly i 1965, og de første ble levert i 1968. Iran har nå be­ stilt 290 Phantom bombefly, 33 F-5 lette avskjæringsfly, 80 F-14 og 160 F-16 som alle skal leveres i slutten av 1978. Irans luftvåpen vil da være det tallmessig fjerde største i verden og ihvertfall det tredje mest avanserte. Denne våpenboomen har blitt fulgt av en enorm infrastrukturell ekspan­ sjon. Luftvåpenet har 7 hovedbaser med ytterligere tre operative baser i øst. For tiden arbeides det bl.a. med bygging av 50 mindre flyplasser der Hawk antiluftskyts skal stasjoneres. Marinen hadde i 1976 6 marinebaser langs Gulf-kysten, men det finnes planer om å bygge en ny, større base ved Chah Bahar ved det Indiske Hav. Denne vil tjene som base for Spruance-destroyerne og Tang. Baseutbyggingen har stort sett foregått i den sydlige delen av landet, og det finnes planer for å investere opptil 30 milliarder i Gulf-provisjon mellom 1975 og 1982, mye av dette på budsjett som har å gjøre med forsvaret. Det er kanskje for tidlig å avgjøre hvilke virkninger disse hendel­ sene vil få; men det er allerede klart at en hel mengde problemer og farer har oppstått. Disse faller innenfor to hovedkategorier: for det første problemer innenfor selve våpenomsetningen, og for det andre de politiske implika­ sjonene ved denne militære veksten i og utenfor Iran.

94

Våpenomsetningens problemer Etter Nixons avtale med Sjahen i 1972, og særlig etter pris­ stigningen på olje, kastet en hær av amerikanske våpenselgere seg over Iran, slik deres kolleger fra Storbritannia og Frankrike også gjorde, om enn i mindre antall. Men det ble snart klart at selv når det gjaldt hva den iranske regjer­ ingen og de utenlandske produsentene forsøkte å gjøre, d.vs. bortsett fra de politiske implikasjonene, hadde det oppstått alvorlige vanskeligheter: 1. Våpenomsetningen var ute av kontroll: Intet ameri­ kansk byrå hadde oversikten over hva Iran bestilte, og det hadde heller ingen iranske regjeringsorganer. Eneansvaret for større kjøp lå hos Sjahen, og han brydde seg ikke om å undersøke i detalj hva det var Iran skaffet seg. I 1976 hadde forholdet mellom de amerikanske og de iranske tjenestemennene som var innblandet forverret seg! Sjahen beskyldte amerikanske firmaer for å prakke ubrukelig ut­ styr på Iran og for å heve prisene urettmessig, mens ame­ rikanske kongressetterforskere stilte spørsmålstegn ved Irans muligheter til å bruke våpnene landet kjøpte. Man hørte til og med formannen for de Forente Stabssjefer, general George Brown, bemerke: «Militærprogrammene Sjahen planlegger får en til å lure på om han ikke ser for seg Keiserriket Persia en dag», og den amerikanske ambassa­ døren i Teheran, Richard Helms, erklærte at han hadde «vasket sine hender» for deler av det amerikanske militære salgsprogrammet.27 Det viktigste problemet på stedet var mangelen på ira­ nere som kunne vedlikeholde og bruke det nye utstyret. Ifølge en kongressrapport vil behovet for teknisk arbeids­ kraft i Irans flyvåpen sannsynligvis stige fra 20 000 i 1976 til 40 000 i 1981. I 1976 var det 7000 for lite og i 1981 er det kanskje 10 000. Marinen hadde også vanskeligheter med å få tak i aspiranter til ubåt-mannskapene fordi Spruance-programmet også krever sitt personell. Den sam­ me rapporten opplyste at de fleste opplærings- og utstyrsprogrammene lå et godt stykke etter planen.28 Den store

95

mangelen på faglært arbeidskraft i Irans økonomi som en helhet (700 000 i Femårsplan-perioden 1973-78) vil bare øke presset på militæret. 3. Det finnes ingen skikkelige overslag over hvor effek­ tiv den iranske militærmaskinen er, men på grunn av man­ gel på alvorlig kamperfaring kan den ikke sammenliknes praktisk sett med andre asiatiske styrker, for eksempel styr­ kene til India, Pakistan, Jordan eller Israel. Amerikanske tjenestemenn anslår at de førti prosent svinn som finnes i økonomien totalt sett, også vil gjelde for de væpnede styr­ kene. Sjahhærens felttog i Dhofar mellom 1973 og 1976 lå på et lavt plan og ut fra dette felttoget er det ikke mulig å bedømme hvordan militærmaskinen ville greie en konflikt i stor målestokk. Men Sjahen har brukt denne anledningen til å trene mange menn i kampforhold: ekspedisjonsstyrken på 3000 mann ble byttet ut hver fjerde måned for at flest mulig skulle få erfaring. Ikke-iranske observatører har mer­ ket seg at iranere i Dhofar nølte med å gi seg i direkte strid med geriljasoldatene, men heller stolte på sin tunge ild­ kraft. Amerikanske piloter ved flyskolen i Isfahad har også kritisert og ofte fordømt sine oppdrag: etter en streik blant det amerikanske personellet i 1975 klaget disse på at de ble tvunget til å uteksaminere piloter som ikke var skik­ kelig kvalifisert. Hva marinen angår, kan en bare peke på at det er en styrke som har blitt utbygd for svært kort tid siden, og som har liten erfaring i å bruke sitt nye utstyr. Som den britiske marineattasjeen i Teheran i 1975 ut­ trykte det, er den «ineffektiv og underbemannet». Strømmen av amerikanske våpen har skapt et behov for å importere mer og mer amerikansk personell. I 1976 var det 2941 tidligere medlemmer av de amerikanske væpnede styrker som arbeidet for amerikanske firmaer og ytterligere 1435 som arbeidet direkte for det amerikanske forsvarsdepartementet. I 1980 anslår amerikanske senatsundersøkelser at det kanskje vil finnes 50 000-60 000 medlemmer av det amerikanske personalet og deres familier i Iran, de fleste på kontrakter som har med forsvaret å gjøre. Iran vil ikke kunne utkjempe noen lengre krig uten aktivt samarbeid fra 96

amerikanske eksperter. Selv om flere og flere iranere vil bli opplært til å bruke og vedlikeholde disse våpnene, vil det finnes et betydelig amerikansk militært samfunn i Iran gjennom hele 1980-åra - gisler for Sjahens politikk og for fienders vrede. Mellom 1973 og 1976 ble seks amerikanere som arbeidet med sikkerhetsvirksomhet i Iran snikmyrdet av iranske geriljasoldater, og slikt kunne godt inntreffe oftere. Et annet faresignal er at det allerede er bevist at amerikansk personell har deltatt i aktive militæroperasjoner sammen med iranske styrker. Amerikansk luftpersonell fløy operative oppdrag under krigen i Iraqi-Kurdistan og rekognoseringsfly under krigen i Dhofar. En liten gruppe ameri­ kanske eksperter var også blant bakkestyrkene i Dhofar og endel av rekognoseringen av Gulfen og den nordlige delen av det Indiske Hav fra iranske F-14-fly blir foretatt av amerikansk personell.29 5. Iran er også i kritisk grad avhengig av USA for videre forsyninger. Landet forsøker nå å bygge opp en militær produksjonsindustri. Iran bygger en artillerifabrikk til 800 mil­ lioner dollar ved Isfahan med hjelp fra Storbritannia, og i 1976 begynte monteringen av Bell A H - 1 J helikoptere ved Shiraz; men dette monteringsprogrammet minsker på ingen måte Irans avhengighet av importerte forsyninger og teknologi. Iran har også kjøpt en flåte av amerikanske transportfly og ombygde Boeing 707-tankfly for brennstofffylling i luften for å bli i stand til å frakte sine egne for­ syninger fra USA under en eventuell konflikt. Men Iran vil bare kunne få disse forsyningene hvis dets beskytter og allierte samtykker. 6. Den iranske våpen-boomen har, ikke uventet, blitt fulgt av adskillig korrupsjon, særlig bestikkelser eller kom­ misjoner til mellommenn som opptrer på vegne av ameri­ kanske eller andre våpenfirmaer. Sjahen har forsøkt å feste oppmerksomheten på medlemmer av de væpnede styrker som er med på dette - som sjefene for marinen og gendarmeriet, som ble stilt for retten henholdsvis i 1976 og 1974. Men den amerikanske kongressetterforskningen i 1976 brakte for dagen at langt viktigere personer var inn­ 4 — Iran.

97

blandet: en av dem var Sjahens nevø, prins Sharam, og sjefen for luftvåpenet, general Khatami, begge agenter for Northrop. Tre iranske brødre som nå bor i USA, Lavibrødrene, mottok seks millioner fra Grumman for sine tje­ nester.30 Sjahen har også innsett at Iran ikke bare må betale for bestikkelsene (de amerikanske firmaene innkalkulerer dem i prisen) men at utstyr som kjøpes på denne måten i noen tilfeller er dårlig egnet for Irans behov, selv slik Sjahen oppfatter disse.

98

Kap. 5. Utviklingen i jordbruket

Det iranske jordreformprogrammet begynte i 1962 og ble offisielt avsluttet i 1971. Det har en enorm betydning for omformingen av det iranske samfunnet i den senere tid.1 For det første bor mer enn halvparten av Irans befolkning fortsatt på landet, og lever derfor under denne reformens innflytelse. For det annet har Sjahen selv valgt å gjøre jord­ reformen til symbol for sin «revolusjon» og det viktigste tegnet på sin omsorg for sitt folk. Men det finnes flere årsaker til at reformen er av sentral betydning i ethvert studium av Iran. Den har vært statens viktigste middel til å oppmuntre den kapitalistiske omvandlingen av lands­ bygda. Selv om den ble gjennomført under slagordet «jord til jordbrukeren» og dermed ble antatt å ha noe med likhet å gjøre, har anvendelsen av denne reformen vært egnet til å skape nye sosiale skiller på landsbygda, og faktisk skape en kapitalistisk klassestruktur som erstatning for den tidli­ gere førkapitalistiske. Vi vet ikke hvilken grad av klassefiendskap som nå finnes på landsbygda, men det kan tenkes i det minste at de enorme forskjellene denne reformen har skapt vil føre til reformer i framtida. En følge for framtida er imidlertid hevet over tvil: Det er at mens reformen selv kan ha vært en politisk seier for Sjahen, har hele regimets jordbrukspolitikk vist seg å være en økonomisk fiasko, og de langvarige krisene på den iranske landsbygda i 1970- og 1980-åra, d.v.s. etter reformen, vil sette en grense

NARVIK BIBLIOTEK

99

for Irans muligheter til å utvikle hele sin økonomi. Derfor er reformen en del av en langt større forandringsprosess på landsbygda etter 1960. Det meste av diskusjonen omkring den iranske jord­ reformen dreier seg om de spesielle betingelsene den ble iverksatt under: mest framtredende krisen på 50-tallet og påtrykket fra Kennedy-administrasjonen. Alt dette er høyst relevant, men det leder til en viss fortegning, ettersom re­ formen, bedømt ut fra reformperiodens snevre politiske hensyn, var en suksess. Amerikanerne var fornøyde og Sjahen hadde styrket sin stilling. Reformen og opposisjo­ nens nederlag i perioden 1960-63 markerte et nytt trinn i statens konsoliderende jordreformprosess. På den annen side er disse historiske faktorene til begrenset nytte når det gjelder å bedømme jordreformens betydning, ettersom jord­ reformen ikke var til å unngå hvis Iran skulle gjøre noe forsøk på kapitalistisk utvikling. Intet land som ikke har omformet landbygd-sektoren kan utvikle seg. Det er helst ut fra dette siste hensynet at reformen bør bedømmes. I hovedsaken kan spredningen av kapitalismen definert i en klassisk redegjørelse av Lenin identifiseres ut fra tre prosesser: (1) Spredningen av varepregede forhold som skiller de to viktigste råvarene i jordbruket (jord og arbeid) fra hver­ andre og gjør dem til byttevarer som kan selges og kjøpes på et marked, og som gjør også jordbruksproduksjonen til en vare. Der tidligere skikk, lov og ikke-pengepregede ord­ ninger hersket, regulerer nå pengene fordelingen av jord­ brukets råvarer og produkter. (2) Framveksten av et hjem­ memarked og med den utvidelsen i produksjonen på jord­ brukssektoren, såvel som i varebyttet mellom jordbruks­ sektoren og de andre sektorene i økonomien. (3) Framvek­ sten av en kapitalistisk klassestruktur: ordet «bonde» ut­ trykker ikke lenger medlemskap i en bestemt klasse, selv om det gjorde det tidligere, ettersom det dekker både dem som eier jord (landborgerskapet og småborgerskapet) og de som bare har sitt arbeide å selge (landproletarer). Denne omformingen av landsbygda, nødvendig i den

100

kapitalistiske utviklingen, kan stimuleres av privat over­ tagelse og markedskreftene alene. Dette skjedde i England. Men i de fleste kapitalistiske land har staten intervenert på ett eller annet stadium for å bringe jordbrukssektoren på linje med resten av økonomien og spesielt ved å for­ andre mønsteret for jordeiendom på landsbygda. Dette er strengt tatt hele jordreformen - at staten forskyver eien­ domsretten til jorda for å oppmuntre framveksten av et hjemmemarked og en kapitalistisk klassestruktur på lands­ bygda. Jordreformer under sosialismen tjener andre hen­ sikter og har dessuten i samme grad til oppgave å bringe jordbrukssektoren i overensstemmelse med den generelle utviklingens krav. Det er to ting som ikke kan behandles som automatiske bestanddeler i jordreformen og den kapitalistiske utvik­ lingen på landsbygda. For det første fører ikke den kapi­ talistiske utviklingen med seg noen bestemt form for eien­ domsrett til jorda: det kan finnes storgods, middelsstore forpakterbruk, kooperativer eller små familiebruk. Det er derfor ikke nok å si at kapitalismen har blitt innført på landsbygda i Iran: man må si hvilke spesielle eiendoms­ forhold som er blitt innført i dette tilfellet. For det annet er ikke jordreformen sammen med innføringen av kapi­ talistiske forhold på landsbygda i seg selv nok til å sikre at jordbrukssektoren oppfyller kravene fra resten av øko­ nomien. Det nye jordbruksborgerskapet kan stille seg like­ gyldig til kravene fra resten av økonomien om investerings­ midler og kan holde tilbake en del av jordbruksproduksjo­ nen som den andre sektoren trenger: dette har vært tilfelle i India siden reformen på 60-tallet. Også i Iran møter man en situasjon der staten forsinket og med overlegg har på­ tvunget landsbygda kapitalistiske forhold, man har mis­ lykkes i å mobilisere landsbygdas ressurser i en grad som på noen måte står i forhold til behovene til resten av øko­ nomien.

101

Før reformen Det iranske jordbruket står overfor et fiendtlig, karrig land­ skap. Av landets samlede flateinnhold (165 millioner hektar) er 55 prosent ubrukelig fordi det er ørken, fjell eller myr, og ytterligere 30 prosent eller mer er skog og eng. Bare anslagsvis 12 prosent er dyrket, og av dette kan det være nødvendig å ha opptil halvparten liggende brakk til enhver tid på grunn av de tradisjonelle jordbruksmetodene som fortsatt er i bruk. Bare 5 prosent (8 millioner hektar) er i bruk til enhver tid. Selv om enkelte embetsmenn hevder at 20 millioner hektar er dyrkbar jord, medfører det betydelige vansker å ta disse i bruk, framfor alt på grunn av vann­ mangelen. Det anslås at bare omkring 500 000 hektar har fullstendig vanning, og at bare 4,5 millioner hektar kan vannes.3 Sjahen selv bemerket en gang med rette at Iran ville vært bedre stilt uten olje og med tilstrekkelig årlig nedbør. Det finnes ingen nøyaktig statistikk over forpaktergårder før reformen, og grunnenheten som brukes til å måle eiendom, nemlig landsbyen og sjettedelen av en landsby (dang) tilsvarer ikke noe bestemt område. En landsby, som det anslås at det finnes 50 000 av, kan ha mellom 20 og Tabell 6: Eiendomsrett til jord før reformen Antall landsbyer

% av landsbyer

56,0

13 569

34,43

33,8 10-12 10-13 1-2 13,0 3-4 —

— 16 522 812 713 — 1,444 6,346

34,43 41,93 2,06 1,81 — 3,67 16,10

% av all jord eid

Store jordeiere .......... (av disse jordeiere med over 100 hektar).......... Små jordeiere.............. Krongods .................. Religiøse stiftelser .... Stamme-eiendom .... Offentlig eiendom .... Andre eiere..................

Kilde: The Cambridge History of Iran, bind 1, Cambridge 1968, side 687.

102

500 innbyggere. Det finnes likevel data som gir et visst begrep om eiendomsmønsteret og som illustrerer den iran­ ske jordeierklassens sammensatte karakter i denne perioden. Den jordeiende klassen var smeltet sammen av forskjellige bestanddeler som hadde samlet seg i løpet av det forrige århundret. Den omfattet medlemmer av hoffet som hadde fått land av Sjahen, tradisjonelle jordeiere, stammeledere som hadde fått individuell kontroll over jord som tid­ ligere hadde vært felleseie, og handelsmenn som hadde kjøpt jord med overskuddet fra handelen. De fleste av eierne bodde i byer, og ved personlige forbindelser og familieforbindelser blandet de seg med handels- og stats­ borgerskapet. Den mektigste gruppen besto av 400-450 familier. Noen av disse familiene skai ha eid opptil 300 landsbyer. Etter ett overslag eide 37 familier alene 19 000 landsbyer, d.v.s. omkring 38 prosent av det totale antallet, mens en annen gruppe middelsstore jordeiere som eide 1-5 landsbyer hver eide 7000 landsbyer eller 14 prosent av det totale antallet. Reza Khan tilegnet seg 2100 landsbyer i 1920- og 1930-åra, og gjorde dermed seg selv og Pahlavifamilien til de største jordeierne i landet.4 Mange av de mindre jordenhetene ble også eid av jordeiere som ikke bodde på eiendommen. Bare 5 prosent av bøndene antas å ha eid jorda de dyrket. De to viktigste måtene avkastningen ble trukket ut på var gjennom bigari eller ubetalt arbeid for jordeieren, og gjennom forskjellige former for leilendingsvesen. Dette siste systemet medførte at bøndene arbeidet på jorda for en andel i avlingen; andelssystemet varierte adskillig, men det vanligste mønsteret var at avlingen ble delt i fem deler etter de fem råvarene - jord, arbeid, vann, dyr og såkorn. Dermed kunne en bonde som bare bidro med arbeidet få 20 prosent av avlingen, mens jordeieren automatisk fikk sine 20 prosent. Men den iranske landsbyen var ikke van­ ligvis en enkel kombinasjon av eier og arbeider, ettersom det fantes ytterligere to former for oppdeling. De bøndene som hadde retten til andelen var de som hadde hevd på å arbeide på dette bestemte jordstykket (nasagh), mens det 103

fantes en lavere gruppe tilfeldige arbeidere (disse ble av og til kalt khosh-neshin?). Disse fikk en enda mindre godt­ gjørelse enn de andre. For det annet fantes det ofte mellom zzosag/z-innehaveren og jordeierne et sjikt av mennesker som kontrollerte de tre andre råvarene - såkorn, vann og dyr (vanligvis okser). I mange landsbyer ble oksene eid av en egen gruppe som bidro med sitt eget arbeid og i tillegg kan ha eid en del jord. Resultatet var at før jordreformen fantes det et hierarkisk system i landsbyen: I det typiske til­ fellet omfattet dette systemet de egentlige jordeierne, mel­ lommennene som eide dyr, nosag/z-innehaveme og arbei­ derne. Selv om denne gamle inndelingen er førkapitalistisk i sitt opphav, utgjorde den sammenhengen som jordrefor­ men fant sted innenfor og bestemte i betydelig grad karak­ teren av samfunnsstrukturen etter reformen6. Mens Iran hadde mange problemer til felles med andre jamførbare land i den tredje verden, avspeilet den iranske landsbygda også mer særegne historiske karaktertrekk. For det første, ettersom Iran aldri hadde vært underlagt noe kolonivelde, hadde landsbygda ikke blitt påvirket av koloniseringsprosessen: det fantes ingen effektiv skatteoppkreving og liten oppmuntring for dyrkingen av salgbare produkter for eksport. Før jordreformen var jordbrukets eneste større eksportvare bomull. Førti prosent av denne gikk ut av landet. Noe tørkede frukter og nøtter ble også eksportert. Ikke i noen forstand var Iran som India, Kenya, Ceylon eller Latin-Amerika - et land der landbrukssekto­ ren hadde blitt omformet i betydelig grad av innflytelsen fra kolonialismen og den internasjonale handel. Og dette kan være en av faktorene som gjorde jordreformen lettere for Sjahen: det fantes ingen sterk jordeierklasse med inter­ nasjonale forbindelser og klar klassebevissthet som kunne yte bestemt motstand mot hans politikk. De handelsmen­ nene som investerte sin profitt i jord, omformet ikke denne jorden etter forretningsmessige linjer. De betraktet jorden som en form for rikdom i seg selv, i like høy grad som et middel til å realisere ytterligere profitt. Et annet slående særtrekk ved den iranske landsbygda

104

er den tilsynelatende mangelen på bondeopprør i nyere iransk historie. Det har vært vist at bondebevegelser sjelden opptrer i nasjonal målestokk, og at de har en tendens til å være lokale, ofte spontane utbrudd.7 Det er også sannsyn­ lig at noen lokale bondeopprør finner sted uten en gang å bli skikkelig dokumentert, så «fraværet» av slike opprør bare avspeiler at de ikke ble registrert. Men selv om man tar disse faktorene i betraktning, virker det som om fore­ komsten av opprør og motstand blant bøndene i det 19. og 20. århundre har vært svært lav. Der oppstander har forekommet på landsbygda, har disse funnet sted i en stammemessig eller etnisk sammenheng (kurdere, arabere, Qashqai o.s.v.) eller de har vært regionale bevegelser på et tidspunkt da staten var svak (Gilani-bevegelsen etter 1917). Til tross for de forverrede forholdene på landsbygda i første halvdel av dette århundre, og det relativt lave nivået av flytting til byene, har ingen betydelig motstand fra bøn­ dene blitt registrert. En rekke faktorer har blitt anført for å forklare dette: Den geografiske spredningen av landsbyene, den stadige truselen fra nomadenes herjinger og mangelen på en middelstand blant bøndene.8 Det kan også tenkes at faktorer innenfor landsbylivets egen struktur har bidratt til bøndenes fredelighet: samarbeidet var sterkt mellom landsbyene på grunn av vannmangel, og derfor var det vanskelig for en utbrytergruppe å gjennomføre et opprør. Uansett grunnene var resultatet at regimet ikke sto overfor noen direkte trusel fra bøndene, av den type som i andre land har tvun­ get regjeringer til å gjennomføre en forebyggende jord­ reform. Det er mulig at den langsiktige truselen fra en bondebevegelse hadde betydning for Sjahen og hans råd­ givere, men i øyeblikkets situasjon var det behovet for å omforme landsbygda økonomisk, og den kritiske forand­ ringen i forholdet mellom Sjahen og hans motstandere som resulterte i jordreformprogrammet.9

105

Reformen og dens faser Sjahen var på ingen måte den første tii å uttrykke ønsket om en jordreform i Iran: nødvendigheten av en slik reform hadde lenge vært åpenbar for mange observatører. Den første Majlis, som ble opprettet under Grunnlovsrevolusjonen, hadde ikke tatt til orde for jordreform, ettersom den hadde vært dominert av jordeierne; men under Gilanrepublikken i 1917-21 ble storgods i områder som ble holdt av opprørerne delt ut til bøndene. En liknende reform fant sted i Azerbaijan, under den selvstendige republikken av 1945-46. Men i begge disse tilfellene ble jordfordelingen avgjort av en revolusjonær gruppe som da hadde makten og de var ikke først og fremst resultater av krav fra en bondebevegelse. En annen tilhenger av jordreform fra mid­ ten av 40-tallet og framover var Hassan Arsanjani, en ra­ dikal liberaler som senere ble den første Minister for Jord­ bruksreform. I et trekk som hadde til hensikt å stanse kritikken delte Sjahen i 1949 selv ut 517 av de 2100 lands­ byene Reza Khan hadde tatt, og disse gikk til dem som dyrket dem. Men jamt over beholdt jordeierne sin makt på landsbygda i Iran fram til reformen, og så sent som i 1959 stilte de seg i veien for et jordreformforslag som var blitt lagt fram i Majlis.

Forandringen kom sammen med krisen i 1961 og Aminiregjeringen; i januar 1962 ble et innledende jordreformdekret kunngjort med oppmuntring og råd fra amerikanske embetsmenn. Denne loven, senere kjent som «første fase», inneholdt fire hovedbestemmelser: 1. Eiendomsretten ble begrenset til en landsby eller seks dangs i forskjellige landsbyer. Unntatt var frukthager, teplantasjer, nybrott, lunder og jord der det fantes mekani­ sert dyrking som brukte lønnsarbeid hver dag. 2. Jordeiere skulle få erstatning av staten over 10 år (senere forlenget til 15) på grunnlag av skatten de hadde betalt. Bøndene som fikk jord skulle betale tilbake verdien

106

pluss 10 prosent over en periode på 15 år; de som for­ sømte dette tre år på rad skulle fratas sin eiendom. 3. Jord skulle omfordeles til dem som allerede dyrket jord, med fortrinnsrett for dem som bidro med mer erm bare arbeid: det vil si at okse-eiere hadde fortrinnsrett. Så kom «orøg/z-innehavere, og til slutt arbeidere. Alle som mottok jord måtte bli medlemmer av kooperativer. 4. Der det ikke skjedde noen utdeling, d.v.s. i landsbyer som lensherrene beholdt, skulle det være slutt med den vilkårlige oppsigelsen av bøndene. Leilendingenes andel i avlingen ble hevet med fem prosent for vannet jord og ti prosent for ikke vannet jord. Denne loven ser ut til å ha vakt adskillig begeistring på landsbygda: den viste at godseieren hadde mistet sin totale kontroll over landsbyen, og lovet velstand for folket på landsbygda. Men hvis denne første populariteten skyldtes håpet om at hele bondestanden skulle få jord, var dette en feil. Først og fremst viser offisielle tall for den første fasen at i oktober 1972, d.v.s. et tiår etter at iverksettelsen var startet, hadde loven dekket bare ca. 30 prosent av lands­ byene i Iran (14 646) og av disse hadde mindre enn 10 prosent (3 920) blitt fullstendig omfordelt. I resten av landet hadde bare noen dangs blitt solgt til bøndene. Det totale antallet familier som mottok jord under denne fasen var 690 466: Når befolkningen på landsbygda er på ca. 3,5 millioner familier (17 millioner mennesker) betyr dette at mindre enn en femtedel av alle bøndene synes å ha nytt godt av denne første fasen av reformen. Videre greide et betydelig antall jordeiere å unngå om­ fordelingen. Loven satte rike eiere i stand til å overføre overskytende land til sine slektninger, en utvei mange antas å ha brukt. Andre jordbrukere gjennomførte mekaniseringer som var rent symbolske: 850 eiere hevdet å ha mekani­ sert gårdene sine, og noen jagde bøndene fra jorda for å ha sitt på det tørre. Ytterligere 1 500 forsøkte å unnslippe gjennom «frukthage»-bestemmelsen: dette kan forklare hvorfor Irans produksjon av pistasjnøtter og epler økte med 600 prosent mellom 1960 og 1968. Det er heller ingen tvil

107

om at noen eiere på ett eller annet vis greide å snu kappen etter vinden og bestikke embetsmennene som skulle gjen­ nomføre reformen så de fikk beholde en del av det landet de ikke lenger hadde rett til. Endelig er det adskillig tvil om hvor mange fullstendig eide landsbyer det fantes: sta­ tens tall i nyere statistikk har vært 3920, mens Ministeren for Jordbruksreform, Arsanjani, i 1962 erklærte at det fan­ tes 15 000 landsbyer som var eid av mennesker som hadde mer enn fem av dem i sin besittelse. Nedgangen i tallet på landsbyer som skulle vært fullstendig omfordelt er føl­ gelig nokså mistenkelig.10 Et annet stadium i jordreformen trådte i kraft i januar 1963, men det ble betraktet som for radikalt, og ble van­ net ut på en rekke måter i 1964. Det var ment å dekke den jorda som ikke var blitt berørt av det første trinnet, og under dette trinnet ble godseierne stilt overfor fem alter­ nativer når det gjaldt jorda de beholdt. Valgmulighetene deres er oppført med den prosent av bøndene hver berørte angitt i parentes. 1. Å leie jorda til bøndene for 30 år (80,08 %) 2. Å selge landet til bøndene for en pris bestemt ved gjensidig overenskomst (3,67 %) 3. Å dele jorda i forhold til det rådende delingsforholdet for avlingen (10,04 %) 4. Å opprette felleseide aksjeselskaper der godseiere og bønder skulle være aksjonærer (5,35 %) 5. Å kjøpe landet av bøndene (0,86 %) Som det framgår, bestemte de fleste godseierne seg til å holde på jorda og inngå forpaktningsavtaler med bøndene. Tilsammen 1 246 652 bondefamilier fikk leiekontrakter på jorda. Mens den andre fasen berørte flere bondefamilier enn den første (1 600 000 mot 700 000) var det derfor færre bønder som faktisk fikk jord: 57 164 familier kjøpte jorda og ytterligere 156 279 fikk jord gjennom deling. Tilsammen omkring 210 000 familier fikk jord under fase to, mot de 700 000 som hadde fått jord under fase en. Ordningene som var innført under fase to var utilstrekkelige; især steg ikke jordbruksproduksjonen sterkt nok, og det meldtes at bøn-

108

dene satte seg imot forpaktning, så i 1968 ble en tredje reformfase innført. Den hadde til hensikt å omgjøre for­ paktningsforholdet fra fase to til et eiendomsforhold. Jord som ble berørt av del 1 og 4 av fase to, d.v.s. forpaktet jord og jord som var eid av felles aksjeselskaper, skulle selges til bøndene. Men etter fire års omarrangering som omfattet omfordeling av jorda, ser det ut til at bare 738 119 av de 1,3 millioner egnede familier faktisk hadde fått jord. Det vil si at under fase tre mistet omkring 592 000 familier den stillingen de hadde oppnådd under fase to.11 Sett under ett ser det ut til at fasene en til tre har gitt jord til omkring 1 638 000 familier: 690 000 under fase en, 210 000 under fase to og 738 000 under fase tre. Likevel utgjør disse 1,6 millioner familiene, som jeg skal gå nærmere inn på senere i dette kapitlet, mindre enn halvparten av det totale antallet familier på landsbygda i Iran. Men fra regjeringens synspunkt er ikke hovedproblemet at utdelingspolitikken ikke er blitt fullstendig gjennom­ ført, men snarere at reformene ikke har ført til en tilfreds­ stillende økning i jordbruksproduksjonen. Mange av bøn­ dene som fikk jord under reformen fikk lapper som var for små til å leve av. 68 prosent fikk jordstykker på under fem hektar, mens det er umulig for en familie å leve av under sju hektar, bortsett fra i den nordlige delen av lan­ det. Derfor har siden midten på 1960-tallet en annen ten­ dens gjort seg gjeldende i regjeringens politikk, en som har til hensikt å erstatte den individuelle eiendomsretten med jordbruk i større målestokk. Fase tre var delvis en forbe­ redelse for denne nye prosessen, som framfor alt hadde til hensikt å konsolidere eiendommene på landsbygda. Den nye politikken oppmuntrer enten bøndene til å ta del i nye, statsdrevne landbrukskorporasjoner eller skaffer dem av veien gjennom de private jordbruksfirmaene, der iranske og utenlandske forretningsinteresser samarbeider om å anvende kapitalintensive teknikker på landsbygda. Gård-korporativene er bygd opp etter mønster av de israelske moshavim, korporativer av individuelle produsenter, og mange av be­ styrerne for disse enhetene har fått sin utdanning i Israel12;

109

de private kapital-intensive gårdene har sine forbilder i ame­ rikanske forretningsmessige landbrukskorporasjoner. I 1967 ble det vedtatt en lov om gårdskorporasjonene, og våren 1973 var 43 av dem opprettet. De er begrenset til utvalgte områder med det formål at det skal finnes 140 av dem ved utgangen av 1978. Formålet er å innføre moderne, meka­ niske landbruksmetoder og å holde ulønnsomme forpakterbruk sammen i enheter på minst 20 hektar. Etter loven av 1967 blir det dannet korporasjoner hvis 51 prosent av eierne som betraktes som egnede for slike korporasjoner gir sitt samtykke. Medlemmene får aksjer i korporasjonene, men bruken av jorda ligger i hendene på korporasjonene, og i praksis er det de statsutnevnte gårdsbestyrerne som har makten. Dette tiltaket står åpenbart i strid med den formelle hensikten med tidligere reformtiltak. Ikke bare avskaffer det den individuelle eiendomsretten i områdene det angår, men det har også virkninger for flertallet av bøndene som ikke dekkes av korporasjonene; de ser at det staten gir, kan den også ta tilbake. Det er derfor sannsynlig at korporasjonene, som har til hensikt å øke produksjonen, vil gjøre nye eiere andre steder mindre interessert i å øke sin produksjon og i å investere sin profitt på grunn av den utbredte usikkerheten som følger opprettelsen av korpora­ sjonene. Det har så visst vært motstand mot opprettelsen av korporasjonene, noe som går klart fram av et lovfor­ slag som ble vedtatt i 1975, og som strammer inn de opp­ rinnelige bestemmelsene fra 1967. Gårdsbruk som tilhører bønder som nekter eller ikke kan slutte seg til gårdskorporasjoner som er opprettet på deres jord skal eksproprieres med makt, og all jord som er overtatt på denne måten skal stilles under den Regionale Jordbruksutviklings-Organisasjonens myndighet. En redegjørelse som er en omskrivning av regjeringens tenkemåte har formulert det slik: «Irans små og relativt uproduktive bønder er en luksus landet ikke lenger har råd til.»13 Det er innlysende at om halvannet tiår vil den iranske staten ha beveget seg eller ha blitt tvun­ get til å bevege seg langt bort fra slagordene om likhet og jord til jordbrukeren fra de tidlige 1960-årene.

110

Ytterligere et skritt i retning av denne siste tendensen er «forretnings-jordbruk», utenlandske og iranske kapitalisters intervensjon i jordbruksproduksjonen.14 Utenlandske forretningsinteresser opptrådte først i Iran i 1950-åra, etter at den tidligere lederen for Tennessee Valley Authority, David Lilienthal, hadde besøkt Iran for å undersøke mulig­ hetene for en liknende operasjon der. Resultatet var en utbyggingsplan i stor målestokk for provinsen Khuzistan som skulle skaffe vann til den nybygde Dez-dammen. Først hadde den nødvendige produksjonen trass i den vel­ lykkede utbyggingen av en sukkerplantasje ved Haft Teppeh ikke blitt oppnådd i området for Dez Vanningsprosjekt, og i 1968 bestemte statsforetaket Khuzistan Vann- og Elektrisitetsmyndighet seg til å ta jorden fra bøndene som arbeidet på disse 250 000 acres. KVEM kjøpte ut bøndene i de 58 rammede landsbyene og overlot jorden til seks pri­ vate firmaer. Ett av dem, som kontrollerte 20 000 acres, ble for eksempel drevet av Hashim Naraghi, en iransk emigrant som hadde gjort det godt i California. Han eide 51 prosent av firmaet, First National Bank i New York eide 30 prosent, og resten var delt mellom mindre iranske interesser. Liknende selskaper som trakk inn amerikansk og iransk kapital ble opprettet i resten av området for Khuzistan-prosjektet, og i den første halvparten av 1970-åra fortsatte regjeringen å oppmuntre flere slike foretak til å investere i de utvalgte vekst-områdene. I slutten av 1978 hevdes det at 8 prosent av den vannede jorda vil være drevet av disse foretakene. Denne linjen har flere negative følger, og etter 1975 har det vært sporet en markert vending bort fra den. Først og fremst fører omleggingen til maskinell drift ved gårdskorporasjonene og i enda høyere grad ved foretak som dem i Khuzistan til økt arbeidsløshet på landsbygda. Ikke bare tilfeldige arbeidere, men også mange som har hevd på spesielle jordstykker blir drevet bort. I Khuzistan hadde anslagsvis 17 000 mennesker blitt drevet ut i 1974; de fikk nye boliger i fem nye byer kalt shahraks, der de lever under fattige kår som sesongarbeidere på jord som tidligere

111

var deres. Landsbyene deres er fjernet med bulldozere. Dessuten ligger de private forretningsforetakenes interesser i å få investeringene til å forrente seg, og de vil trekke seg ut av disse tiltakene hvis det lønner seg å gjøre det. Hashim Naraghi selv solgte sin jordeiendom til staten i 1975, etter at han var blitt beskyldt for vanskjøtsel, og ble idømt en fengselsstraff in absentia et år senere. En del amerikanske aksjeeiere i et foretak på 10 000 hektar ved navn Iran-California solgte også ut straks det dukket opp bedre investeringsmuligheter. Men selv ut fra det strengeste av alle kriterier, matproduksjon, hersker det betydelig tvil om hvor vellykket dette programmet kan være. En sammenlikning av åker-avkastningen i California og Khuzistan viser at mens bøndene i California fikk de stør­ ste avlingene på enheter omkring 300 hektar, kunne de iranske enhetene måles i tusener av hektar. Utover et visst punkt holder økonomiske beregninger i stor målestokk van­ ligvis ikke stikk i jordbruket, og jordbruk i stor målestokk medfører svært høye utgifter av typen skatter, leie, assu­ ranse o.s.v., et trekk som allerede er tydelig ved foretakene i Khuzistan. Derfor begynte en ny politikk som hadde til hensikt å oppmuntre middelsstore gårder å erstatte den tidligere entusiasmen for forretningsjordbruk. Det kan ikke være tvil om at uansett hvilke langsiktige virkninger første og annen fase av reformen hadde på pro­ duksjonen, fremmet de virkelig en fundamental, kapital­ istisk omvandling av den iranske landsbygda i leninistisk forstand, d.v.s. de fremmet vareforhold og skapte noen av elementene i kapitalistisk klassestruktur. Jord er blitt en vare: lensherrene fikk erstatning eller avdrag på erstatning i kontanter, og bøndene må betale ned kjøpesummen i årlige rater. Innblandingen av kapitalistiske interesser fra felter helt utenfor jordbruket bekrefter også varekarakteren jorda har etter reformen. Arbeidet er også blitt pengeorientert, selv om en motsatt tendens også registreres; re­ formens annen fase gjorde slutt på de ikke pengemessige forholdene som tidligere hadde knyttet sammen eier og arbeider og gjorde leilendingsordninger om til forpakting.

112

Bigari, pliktarbeid og skikker som å gi gaver (roshve) til jordeierne, d.v.s. en form for bestikkelser, har også stort sett forsvunnet. Tidligere worøg/z-innehavere og arbeidere arbeider nå for jordeiere på korporasjonene på lønnsbasis. På den annen side gjorde ikke, og kunne ikke reformen gjøre slutt på arbeid på ikke pengemessig grunnlag innen­ for familien, og på grunn av oppdelingspolitikken ser det ut til at hyppigheten av denne formen for arbeid har økt siden reformen begynte. Pengenes rolle har også økt gjennom utviklingen av kre­ dittinstitusjoner både av statlig og privat slag. De bøndene som fikk jord under oppdelingen har satt seg i gjeld og må ofte låne mot sikkerhet i neste års avling for å greie av­ dragene. Dessuten har Jordbruksbanken gjennom kooperativene sprøytet penger inn i landsbygda, særlig under de økte bevilgningene under Femårsplanen 1973-78. Endelig har jordbruksproduksjonen blitt en vare; den økte etterspørse­ len fra samfunnet utenfor jordbrukssektoren legger faktisk stadig økende press på den iranske bondens produksjons­ kapasitet. Lenins annet kriterium, klasseformasjon, kaster lys både over prosessens ålmenne karakter, den kapitalistiske utvik­ lingen, og den spesielle formen denne har fått i Iran. Det er klart at de landeiende familiene før reformen ikke i lik­ het med de tyske junkerne automatisk ville forvandle seg til en kapitalistklasse. Staten måtte intervenere og omfordele land og oppmuntre den kapitalistiske utviklingen av jordbruket. Samtidig var mange av de gamle jordeierne i stand til å holde på en del av sin jord, enten ved å omgå bestemmelsene på forskjellig vis, eller ved å oppfylle de oppstilte betingelsene for å bli unntatt fra bestemmelsene. Denne forskjellen er viktig, ettersom det finnes en grunn­ leggende forskjell mellom en jordeier som beholder jord ved å omgå reformen og en som gjør det samme ved å opp­ fylle et krav som mekanisering. Begge begrenser graden av fordeling av jorda, men den sistnevnte gjennomfører også de framskrittene i jordbruket som reformen har til hensikt å oppmuntre. De motsetter seg prinsippene om likhet og 113

jord til jordbrukeren, men de motarbeider ikke utviklingen av kapitalismen. De som fikk land under de tre fasene har sluttet seg til de jordeierne som beholdt noe av sin jord. Jorda ble ikke fordelt likt til alle bøndene: de anslagsvis 47,5 prosent av befolkningen på landsbygda som var dårligst stilt før re­ formen, har ikke nytt godt av omfordelingen.15 Dette skyl­ des at jorda ble fordelt etter det allerede eksisterende syste­ met med landsby-arbeid, d.v.s. til dem som var mer enn tilfeldige arbeidere. De som nøt godt av dette var okseeierne og zzarøg/z-innehaverne. Som en talsmann for refor­ men har sagt: «Oppmerksomheten falt i første rekke på den som, med lovens formulering, ikke eier jorda, men dyrker den med hjelp fra sin familie og som eier okser, og som i vederlag for bruken av jorda og for jordeierens tjenester betaler jordeieren en del av avlingen i naturalier eller en tilsvarende pengesum.»16 Den iranske jordreformens sær­ egne karakter er her i brennpunktet: reformen var først og fremst en reform som hadde til hensikt å fordele landet ulikt, og holde minst halvparten av befolkningen på lands­ bygda utenfor fordelingen; og for det annet var den en som brukte den allerede eksisterende landsbystrukturen som grunnlag for denne linjen. Mens det fantes en viss grad av kapitalistisk differensiering før reformen, er den i ferd med å skape et landsbygdsborgerskap og et landsbygdsproletariat raskere og med overlegg gjennom bruk og omforming av det gamle landsbysystemet. Ettersom reformen har gått framover, har tallet på jordeiende familier gått stadig nedover, og stadig flere har blitt skjøvet over i landarbeidernes rekker. Først og fremst har mekaniseringsbestemmelsene i fase en og to fått noen jord­ eiere til å drive vekk okseeiere og nczsagA-innehavere fra landet sitt og dermed frata dem muligheten til å få noen part i de omfordelte jordstykkene. Så, under fase to, «solgte» et lite antall familier, 57 000, sin jord til jord­ eierne under det trinnets bestemmelser: mer enn halvpar­ ten av disse var i et område som ble kontrollert av den mektige Alam-familien. Så, i overgangen mellom fase to og

114

fase tre, syntes ytterligere 592 000 familier å ha unnlatt å omgjøre sine forpaktningsavtaler til eiendomsrett; de fleste av disse må ha blitt tvunget inn i proletariatet. Nå finner en langt bredere ekspropriasjon sted, ettersom korporasjo­ nene og forretningsjordbruks-firmaene driver bøndene bort fra jorda og senker etterspørselen også etter tilfeldig ar­ beidskraft. Det bør heller ikke glemmes at et ukjent antall av dem som mottok jord under de tre første fasene kan ha blitt liggende etter med betalingen og dermed mistet jorda. Dermed har også de blitt tvunget ut av eierklassen og inn i klassen av dem som bare har sitt arbeid å selge. Reformen har følgelig skapt et nytt borgerskap på lands­ bygda, og et nytt proletariat. Borgerskapets medlemmer omfatter noen av de gamle jordeierfamiliene, som på et eller annet vis har greid å beholde jord, pluss de blant den tidligere mer velstående bondestanden som også er blitt eiere. Nest etter dem følger en annen del av landsbyen som har vokst sterkt etter reformen, handelsmennene og pengeutlåneme som har nytt godt av utviklingen av vareforhold, og av veksten i etterspørsel og gjeld. Denne siste gruppen overlapper ofte den forrige, ettersom en bonde kan åpne butikk eller en handelsmann kan kjøpe land. På den annen side står det nye landsbygd-proletariatet. Det er for størstedelens vedkommende sammensatt av arbeidere fra før reformen; til dem kommer de familiene som kunne ha skaffet seg jord, men ble hindret, eller som fikk jord og så mistet den gjennom uthulingen av oppdelingspolitikken, /zarøgZz-innehavere som ikke fikk jord. Generelt sett kan man si at den iranske landsbygda nå er kapitalistisk. Sant nok må før kapitalistiske trekk overleve: gamle dyrkingsmetoder, gamle holdninger og gamle ureformerte eiendomsmønstre forsvinner ikke på et blunk. Men de fram­ herskende forholdene er vare-forhold, og landsbyens sosiale struktur er i ferd med å bli kapitalistisk. Dette er det første viktige resultatet av reformen. Det er imidlertid ytterligere ett element i den kapitalistiske iranske landsbyen som må analyseres: staten. Det andre viktige resultatet av reformen er at staten har intervenert i landsbyen og nå på tre måter 115

er den dominerende makten der. Først og fremst har den, som alle stater, garantert og, der det er nødvendig, skapt privat eiendom i jord. Spesielt i stammeområdene har sta­ ten skapt privateiendom der denne tidligere ikke fantes i utviklet form. For det annet, på grunn av landsbygdas tilbakeliggende karakter har staten omfordelt land gjennom reformene; det meste av denne omfordelingen gikk fredelig for seg, men der jordeierne satte seg til motverge, som i Fars sent i 1963, intervenerte gendarmeriet og hæren for å tvinge regjeringens vilje igjennom. Så, i midten og slutten av 1960-tallet, ble det klart at bare fordeling av jord til rikere bønder og opprettelse av kreditt-kooperativer, ikke var nok, og derfor intervenerte staten på et tredje plan, i selve produksjonen, først gjennom kooperativene, så gjen­ nom gårdkorporasjoner og forretningsjordbruk-foretakene. Fremmingen av forretningsjordbruk på bekostning av individuell eiendomsrett kan synes å tyde på at den iranske regjeringens linje er feilaktig; men linjen, eller snarere lin­ jene, som har blitt fulgt siden 1962 er mer konsekvente hvis de ses i sammenheng med de generelle krav fra kapital­ ismen som holder på å utvikle seg i Iran og de uunngåelige konfliktene innenfor denne prosessen. Det reformen, og senere forretningsjordbruket, understreker er den stadig større rollen staten spiller i omvandlingen av den iranske landsbygda. Ikke nok med at forandringen i eiendomsfor­ holdene på landsbygda måtte organiseres bevisst, også etter at staten hadde intervenert for å forandre disse forholdene uteble den ventede produksjonsøkningen. Derfor har staten nå påtatt seg å overvåke produksjonen i samarbeid med de rikere bøndene og med den private kapitalen som nå blir oppmuntret til å investere i landbrukssektoren. I alle landsbyene i Iran, enten de er innlemmet i gårdskorporasjoner eller ikke, har staten tatt jordeierens plass som dominerende makt. Statsmaktens redskaper er i siste instans gendarmeriet og hæren, men disse blir sjelden brukt aktivt og i de fleste tilfeller skjer statens intervensjon gjen­ nom særlige institusjoner som har blitt opprettet under re­ formen. I 1960-årene ble to spesielle korps opprettet for å

116

bringe nye ideer inn i landsbyen: et Alfabetiseringskorps, opprettet i 1963, og et Helsekorps, opprettet i 1964. Arbei­ det i disse institusjonene var en form for verneplikt, og tusenvis av bymennesker ble sendt ut på landet. Mellom 1963 og 1971 gjorde tilsammen 62 730 mennesker tjeneste i Alfabetiseringskorpset. Til å begynne med var flertallet av dem menn, men i 1969 ble et Kvinnenes Alfabetiseringskorps opprettet. I løpet av denne perioden ble 13 782 grunn­ skoler oppført i landsbyområdene, og det totale antallet som ble innskrevet ved slike skoler i landbygdområdene økte fra 675 000 til 1 830 000. Helsekorpset spilte en mer sam­ mensatt rolle, men i de første tre årene det besto opp­ rettet det 500 helsestasjoner på landsbygda, og da disse ofte var ambulerende, skal de ha dekket mange landsbyer hver. Likevel har disse korpsene hatt liten framgang. En hel mengde offentlig skryt har produsert tynne resultater. Bare omkring 10 000 mennesker passerte årlig gjennom Alfabeti­ seringskorpset, og selv ut fra de offentlige tallene var det mindre enn 15 prosent av befolkningen på landsbygda som fikk noen form for utdanning i 1971. I 1975 var prosenten av analfabeter på landsbygda fortsatt meget høy - 60 prosen av mennene og 90 prosent av kvinnene. Helsekorpset var like begrenset, for om man antok at hver helsestasjon betjente 10 landsbyer vil dette likevel si at 90 prosent av de iranske landsbyene var uten legehjelp. En rapport som ble lagt fram for regjeringen i 1974 inneholdt følgende nøkterne vurdering:

Trass i de siste årenes tiltak og regjeringsbevilgninger, er mange av Irans viktigste medisinske problemer og helse­ problemer fortsatt uløste. Av Irans 10 000 leger er 5 000 i Teheran, mer enn 5 000 er i andre byer, og bare 1 500 er på landsbygda. Landet har 40 000 sykehussenger, og alle er i Teheran eller i andre store byer. Flertallet av det iranske folk har bare tilgang til 1 000 dårlig utstyrte apotek. Som en følge av dette er personale og utstyr konsentrert i Teheran, mens 18 millioner iranere i praksis ikke har til­

117

gang til noen av tjenestene den moderne, høyt utviklede medisin kan tilby.17 Utenom disse korpsene finnes det andre statlige organisa­ sjoner som har å gjøre med selve jordreformen. Jordreformorganisasjonen har selv fordelt jord, men i dette arbeidet har den hatt nærmest samarbeide med hovedmenn i lands­ byene og med eksisterende jordeiere. Etter at reformen var gjennomført ble Jordbruksbanken og kooperativene de vik­ tigste dagliginstitusjonene i landsbyer som ikke kom inn under korporasjonene. Banken utbetaler avdrag til jord­ eiere som er fratatt sin jord, og bøndene må betale dem for jorden de har mottatt. Men banken låner også ut penger til bøndene gjennom kooperativene. Medlemskap i kooperativer var en betingelse for å få land under fase en og to, men mange av dem som ble opprettet eksisterte bare på papiret. En annen viktig grunn til at de ikke ble oppmunt­ ret midt på 1960-tallet var at staten var opptatt av å hindre at det framsto sterke bondedrevne organisasjoner, slik Jord­ bruksminister Arsanjani opprinnelig hadde tenkt seg. I de tidlige 1970-åra hadde landet omkring 6 700 kooperativer som dekket omkring to tredjedeler av alle landsbyene, og regjeringene forsøkte å sentralisere og utbygge systemet og dermed få antallet ned til 3000. I dag drives koopera­ tivene av et regjeringsorgan, Sentralorganisasjonen for Landsbygds-Kooperativer, som hovedsaklig er en kreditt­ institusjon under Jordbruksbanken som drives for å støtte de rikere bøndene. Disse har særlig fortrinnsrett til SOLK, først og fremst fordi et medlems andel i kooperativet av­ henger av hvor mye jord vedkommende eier, og for det annet fordi et medlem av kooperativet kan låne penger i forhold til sin andel i kooperativet. En undersøkelse i Gilan sent på 1960-tallet som omfattet 18 kooperativer, brakte for dagen at av 104 embetsmenn var 29 rike bønner, 54 middels og bare 11 klassifisert som fattige.18 Den samme undersøkelsen fant at et kredittsystem på to plan var i funksjon: Mens medlemmer av koopera­ tivene kunne ta opp lån med 7,4 prosent rente, måtte fat­

118

tigere bønder låne fra private utlånere som tok omkring 50 prosent. Ettersom de fleste lån strakte seg fra våren til slutten av innhøstningen, betydde det i praksis en rente på 100 prosent pr. år. Det var også vanlig at rikere bønder lånte av bankene og kooperativene og så lånte ut pengene til de fattigere arbeiderne mot høyere rente. Så den samlede effekten av jordrefonnen og kooperativtjenestemennenes tilstedeværelse i landsbyene var at disse siste handlet i sam­ arbeid med de rikere bøndene og handelsmennene, og at staten ved sin fordelings- og kredittpolitikk bidro til å kon­ solidere det nye landsbygdsborgerskapet. På områdene som dekkes av korporasjonene er situasjonen enda klarere: bare de rikeste bøndene kunne gå i kompaniskap med staten og med de statsutnevnte gårdsbestyrerne. Hvis man forsøker å oppsummere egenhetene ved den iranske jordreformen og gå lenger enn til det allmenne faktum at det har skjedd en kapitalistisk omvandling, er det tre kjennetegn ved omvand­ lingen som er særlig slående. For det første ble ikke den tidligere landeiende klassen avskaffet, men ble enten inn­ lemmet i byborgerskapet som den sannsynligvis hadde for­ bindelser med i alle fall, eller den ble innlemmet i det nye landsbygdborgerskapet; der den ble tvunget til å gi fra seg sin jord, fikk den vederlag og ble innlemmet i byborger­ skapet. For det annet var fordelingspolitikken selektiv, og landsbyens førkapitalistiske samfunnsstruktur var grunn­ laget for det nye kapitalistiske klassesystemet som ble opp­ rettet. For det tredje er staten nå den mektigste økonomiske så vel som politiske kraft på landsbygda i Iran. Det er viktig å ha disse særtrekkene i tankene, særlig i sammenheng med det utbredte synspunkt at den iranske jordreformen lyktes fordi den greide å knekke makten til den gamle jordeierklassen. I en viktig forstand er dette sant. Men det er samtidig villedende, fordi den opprinne­ lige argumentasjonen fra jordreformens dager la vekt på overføringen av jord til bøndene: dermed ville makten jord­ eierne tidligere hadde hatt også bli overført til bøndene. I praksis har jorden bare blitt overført til noen bønder, mens makten i landsbyen for en stor del har havnet i sta119

tens hender. Den iranske bondestanden har Uke liten makt som før 1962: de har imidlertid fått en ny hersker. Påstan­ den om at jordeiernes makt er brutt er også feilaktig forsåvidt som mange jordeiere har beholdt en del av jorden og har hatt full anledning til å beholde den beste jorden. Dessuten har de jordeierne som har blitt fratatt sin jord fått en erstatning i penger som har satt dem i stand til å be­ holde sin plass i den iranske herskerklassen, om ikke innenfor jordbruket. De har blitt tvunget vekk fra jordbruket, og i likhet med resten av herskerklassen har de måttet avgi den utøvende makt til den stadig voksende staten. Men som gruppe i det iranske samfunnet har de ikke blitt tvun­ get til å oppgi sin relativt priviligerte økonomiske stilling. Dette betyr at trass i den voldsomme entusiasmen den første fasen av reformen vakte, har den iranske staten greid å gjennomføre en ekstrem anti-utjevningspolitikk, som bare har blitt mer ytterliggående med årene. Samtidig har reformen stadig forandret form. Det var en merkbar forskjell mellom fase en, som la vekt på eiendoms­ rett, og fase to, som opprettet forpakteravtaler, og dessuten mellom den opprinnelige versjonen av fase to, som satte øvre grenser for eiendom, og den senere reviderte utgaven av 1962 som tillot ubegrenset eiendomsrett til mekanisert og vannet jord som ikke var vannet før. Enda større mot­ setning var det mellom fase to og fase tre, ettersom denne siste forsøkte å omgjøre forpaktningsavtalene fra fase to til eiendomsrett; i praksis mistet 40 prosent av dem som hadde rett til jord sin plass på grunn av hastverk i gjen­ nomføringen av tiltaket. Mens fase tre har oppmuntret den individuelle eiendomsretten, er korporasjoner og forretningsjordbruk i ferd med å erstatte den individuelle kon­ trollen med statens eller konsortienes makt. Disse forand­ ringene er ikke så uregelmessige som de kan virke ved første øyekast, ettersom de til en viss grad kan forklares ut fra en faktor som sjelden viser seg åpent, men som har spilt inn en rekke ganger under hele jordreformen, nemlig klassekampen. I de tidlige 1960-åra fantes det ingen betydelig bonde120

bevegelse i Iran, verken nasjonalt eller lokalt; bondestanden spilte en rolle bare i den langsiktige forstand at det var klart ut fra hva som hadde skjedd andre steder i Asia (i Kina og Vietnam, f.eks.) at en eksplosjon i bondestanden kunne inntreffe hvis det ikke ble gjennomført reformer. Den grunnleggende konflikten i denne perioden var mel­ lom staten og jordeierne, en konflikt mellom forskjel­ lige fraksjoner i den herskende klassen om hvorvidt det skulle foregå en kapitalistisk utvikling på landsbygda. En del jordeiere og personer i religiøse kall gikk imot re­ formen, de siste like mye fordi reformen symboliserte hele Sjahens målsetting som på grunn av de aktuelle spørs­ målene om kirkegods. De led nederlag, både i selve lands­ byene, gjennom iverksettingen av fase en, og på den poli­ tiske arena ved nederlaget for demonstrasjonene i juni 1963. I gjennomføringen av denne politikken måtte imidlertid Sjahen alliere seg med en liberal fløy innenfor herskerklassen, blant dem Hassan Arsanjani, Jordbruksministeren. Videre appellerte Sjahen og Arsanjani, som et ledd i kam­ panjen mot motstanderne av reformen, direkte til bonde­ standen, og da de første skjøtene ble delt ut, i Maragheh i Azerbaijan, overrakte Sjahen personlig dokumentene til bøndene som fikk jord. Denne alliansen kunne ikke vare, spesielt fordi Arsanjani, som kanskje hadde sine egne poli­ tiske ambisjoner, gikk i gang med å mobilisere støtte for seg selv blant befolkningen. Det antas at han ønsket å bygge kooperativene opp til aktive bondeinstitusjoner under sin ledelse, og i januar 1963 organiserte han en konferanse i Teheran, der 4700 kooperativmedlemmer deltok. Denne konferansen var viktig av mange grunner: selv om utsen­ dingene var blitt utpekt og ikke valgt, var det første gang i Irans historie at representanter for bondestanden ble samlet på landsomfattende basis. I resolusjonene erklærte ikke bare utsendingene under veiledning sin lojalitet til Sjahen, men krevde også en riktignok udefinert frihet for Iran. Samtidig begynte bønder i deler av Iran, oppmuntret av fase en, å gå utenom regjeringens embetsmenn og okkupere jord de mente kom inn under loven. Den iranske bonde-

121

standen var i ferd med å bli mobilisert som nasjonal kraft for første gang og på innledende og grunnleggende måte, og i Arsanjani hadde de en organisator med landsomfat­ tende posisjon.19 I løpet av uker etter bondekongressen var Arsanjani blitt avsatt, og idet fase to ble iverksatt ble den opprinnelige bondebevegelsen ufarliggjort. Den opprinnelige kampen innenfor herskerklassen var vunnet; Sjahen kunne nå kvitte seg med sine liberale allierte og den unge bondebevegelsen. Fase to med sine milde tiltak fulgte, og de ble gjort enda mildere ved forandringene som ble innført av den nye Jordbruksministeren, general Valian. Hvis Sjahen hadde ønsket at bondestanden skulle bli en uavhengig politisk makt, ville dette ha vært det rette øyeblikket for å opp­ muntre de prosessene som var satt i gang av fase en; dette var politisk uakseptabelt, og annen fase ble brukt til å for­ skyve reformens karakter avgjørende mot høyre. De føl­ gende forandringene var konsekvenser av dette: fase tre og gårdkorporasjonene representerte enda et forsøk på å styrke de rike eierne og avskaffe mindre eiere. Men der­ med har enda en konflikt oppstått, nemlig mellom regimets politiske ønske om et sikkert grunnlag på landsbygda og dets økonomiske behov for økt produksjon. Den bakenfor­ liggende tankegangen er at bøndene som har mottatt jord under fordelingen ikke produserer nok; de kan på en uklar måte være tilhengere av regimet fordi de har fått jord, men enten øker de ikke produksjonen tilstrekkelig, eller de bru­ ker mer mat og sender dermed mindre ut på markedet. Dette er grunnen til at staten har blitt nødt til å intervenere ytterligere og oppmuntre korporasjoner og forretningsjordbruks-konsortier. Men denne politikken, som står i strid med reformens tidligere politiske mål, har også sine nega­ tive konsekvenser: bøndene er nå mer vaktsomme overfor regimet enn før, ettersom de ser at de kan miste jorda de har fått; en ny, taus, men utstrakt kamp holder på å ta form, og i denne kampen blir regjeringen tvunget til å ta jorden tilbake fra stadig flere bønder for å oppfylle den kapitalistiske utviklingens mer langsiktige krav.

122

Når man snakker om klassekamp på landsbygda i Iran snakker man derfor om en rekke forskjellige kamper, som alle har blitt avspeilet i en forandring i regjeringens poli­ tikk. Staten vant første runde, mot jordeiere og ulema som satte seg imot reformen. Den vant annen runde, mot bonde­ bevegelsen som holdt på å dannes. Den kjemper nå en tredje runde, mot de mindre jordeierne, for å drive pro­ duksjonen i været, og den kan ha en fjerde kamp foran seg, mot millionene av jordløse arbeidere som foreløpig har tidd. Regjeringens behov er store, men de står overfor en bondestand som, selv om de neppe vil gjøre opprør på kort sikt, likevel kan by på seig motstand.

Framgang og feilslag Regjeringens vaklende politikk leder oppmerksomheten til det viktigste bakenforliggende spørsmål når det gjelder reformen, nemlig hva den har og ikke har oppnådd. Det har blitt vist at kapitalismen har blitt påtvunget den iranske landsbygda, og at dette skjedde gjennom ulik fordeling av jord under økende statlig kontroll. Det er nå mulig å under­ søke ikke bare hva slags reform som har skjedd, men også hvor langt den iranske reformen har oppfylt kravene som et utviklingsland vanligvis stiller, enten det er kapitalistisk eller ikke. Dette har igjen sammenheng med nødvendig­ heten av å analysere jordbruket i en mer generell sammen­ heng enn ut fra selve reformen og dens røtter i 1961-62: Den politiske prosessen var i det lange løp noe sekundært. Langt viktigere er reformens bidrag til Irans økonomiske utvikling. I det følgende skal nevnes seks kriterier, fire av dem først og fremst økonomiske og to sosio-politiske, som skisserer opp de viktigste bidragene en jordbruksomlegging kan yte til den ålmenne utviklingen. 1. Å dekke etterspørselen etter jordbruksprodukter: En økonomi i utvikling krever økt jordbruksproduksjon for å fø befolkningen, skaffe industrien råvarer og for å finan­ siere importen av kapitalvarer. Vanligvis blir det gjort for­

123

søk på å motvirke økningen i etterspørselen og forskyv­ ningen i arbeidsstokken bort fra jordbruket ved å øke pro­ duktiviteten gjennom forandringer i dyrkingsmetodene og innføring av gjødsling og nye frøsorter. Den overlegent viktigste delen av denne etterspørselen er behovet for å fø befolkningen. Ikke nok med at etterspørselen i de fleste land i den tredje verden stiger med 2,5-3 prosent i året på grunn av en befolkningsøkning som er langt høyere enn under tidligere industrialiseringsprosesser; i tillegg kommer økningen i etterspørsel som skyldes økningen i inntekt pr. person: i fattige land kan de inntektsavhengige variasjonene i matetterspørselen være opptil 0,6-0,8, så om så folketallet hadde holdt seg konstant, måtte etterspørselen etter mat ha steget for å opprettholde likevekten.20 Iran har gjort det dårlig på dette området. Iran har aldri vært noen storeksportør av jordbruksprodukter, og det har vært oljen som har finansiert importen av kapitalvarer. Men oljen finasierer nå også matimport, ettersom refor­ men har mislykkes i å øke produksjonen. Jordbrukspro­ duksjonen har økt med høyst 2,5-3 prosent pr. år siden de tidlige 1960-åra, og enkelte år kan økningen ha vært nede i 1 prosent. Dette er mindre enn befolkningsøkningen (3 prosent) og langt under den sammenlagte raten som frem­ bringes av økningen i befolkning og inntekt. Midt på 1970tallet steg jordbruksproduksjonen med 12,5 prosent pr. år, og den skal etter planen nå 14 prosent i løpet av det føl­ gende tiåret, ettersom inntektsøkningen når større grupper. Etterspørselen etter ferskt kjøtt, som er sterkt inntektsav­ hengig, har reagert særlig sterkt på inntektsøkningen: for­ bruket pr. person steg fra 8 kilo i året til 18 kilo midt i 1970-årene og beregnes å nå 47 kilo pr. snute i 1992. I Teheran, der de fleste utlendinger og rike Teheranere bor, steg forbruket av ferskt kjøtt med 100 prosent i 1974-75. Stigningen i matetterspørselen er så høy at det totale for­ bruket ventes å øke fra 245 milliarder rialer i 1971 til 1300 milliarder rialer i 1987. Det er ikke overraskende at det inntraff et foreløpig underskudd på jordbruksprodukter, ettersom dette er van-

124

lig like etter en jordreform: i Kina sank for eksempel de tilgjengelige matforsyningene med 33 prosent året etter kollektiviseringen. Men i Iran har denne svakheten fort­ satt lenge etter at den kortvarige uroen selve reformen fram­ kalte var gått over. Staten har dermed blitt stilt overfor et valg: enten å skjære ned på tilførselen og dermed skape misnøye i den iranske middelklassen eller å importere mat for å tilfredsstille dette nye behovet. Statens politikk har vært å følge denne siste linjen: matimporten har steget adskillig etter jordreformen, og regjeringen, som kjenner nødvendigheten av å unngå misnøye, har satt i gang et matsubsidieringsprogram som kostet 3 milliarder dollar i 1974-75. Matimporten lå på 2,6 milliarder dollar i 1977, og kan nå 4 milliarder i de tidlige 1980-årene, da kanskje opptil en tredjedel av Irans matforbruk vil måtte impor­ teres.22 Tabell 8: Jordbruksproduksjon og import i 1974-75 (tonn) Vare

Ferskt kjøtt Kyllinger .. Egg.......... Hvete .... Bygg .... Ris .......... Jute.......... Silke ....

Iransk produksjon

510 000 112 000 143 800 4 700 000 900 000 950 000 3 000 3 200

Import

24 000 200 8 000 1 485 000 178 000 176 000 10 000 8 700

Kilde: Iran Economic Service, Echo, Teheran.

Det er selvsagt oljen som har finansiert denne importen, men oljen har også satt det iranske jordbruket i stand til å forbli ineffektivt mye lenger enn det ville ha vært mulig i et land som manglet olje uten at dette framkalte noen alvorlige politiske konsekvenser.23 Det finnes flere grun­ ner til denne produksjonssvikten. Først og fremst finnes det faste grenser for økningen av produksjonen: som det urokkelige faktum at storparten av Iran er udyrkbart. Det

125

finnes også den kjensgjerning at selv om eiendomsmønstrene forandret seg, ville det ikke skje noen automatisk for­ bedring i dyrkningsmetodene; en av virkningene av sammen­ bruddet i det gamle narøg/z-systemet er faktisk at bøndenes tradisjonelle form for samarbeid i arbeidsgjenger (boneh) også synes å ha brutt sammen. Okse-eierne bruker ikke lenger så mye arbeidskraft. På toppen av dette ble det gjen­ nom hele 60-tallet investert for lite kapital på landsbygda. I 1969, for eksempel, gikk bare 6 prosent av de samlede investeringene til landbruk. Under den Femte Planen har kapitaltilførselen til jordbruket økt, men dette kan ikke være nok i seg selv: store deler av bevilgningene går til rike bønder og til relativt kortsiktige formål, vanligvis å berge en bonde fram til høsten. I perioden 1960-68 gjaldt for eksempel 65 prosent av lånene bare for mellom seks måne­ der og ett år, og under femten prosent for mer enn fem år.24 Det som ligger bak alle disse tekniske faktorene er at bondestanden har vært relativt passiv eller, for å si det på en annen måte, det har ikke eksistert noen bondebevegelse, og bøndenes akseptering av situasjonen har ikke blitt om­ gjort til aktiv, engasjert beslutning om å øke produksjo­ nen. Svikten i matproduksjonen understreker ennå en gang matproduksjonens byråkratiske karakter. Jordrefor­ men og inntektsøkningen til de rikere bøndene har også ført til økt forbruk på langsbygda: nøyaktige data er ikke tilgjengelige, men det finnes beregninger om bønder som bruker sine nye inntekter på en pilgrimsreise til Mekka og gifte seg på nytt, heller enn å øke produksjonen. Mange er redde for å reinvestere, fordi de ikke er sikre på hva regjeringen har fore. 2. Ordning av arbeidsmarkedet: Når det gjelder syssel­ setting, er det stor forskjell på behovene til tidlig og sent industrialiserte land. I de tidligere tilfellene var befolknings­ veksten lavere, og industrien var mer arbeidsintensiv: en av forutsetningene for utvikling av jordbruk og høyere jordbruksproduksjon var frigjøring av arbeidskraft som kunne fylle bysektorens behov. I de fleste av landene i den tredje verden i dag er det omvendt: industrien er mer kapi­ 126

talintensiv, ihvertfall i den «moderne» sektoren, og befolk­ ningen vokser raskere enn behovet for arbeidskraft i byene sett under ett. Derfor burde jordreformen, som slett ikke har til hensikt å frigjøre arbeidskraft fra landsbygda, sikre eller stabilisere sysselsettingen i jordbruket. Det kan godt skje en forskyvning av arbeidskraften fra jordbruk til yrker utenfor jordbruket ettersom økonomien utvikler seg, men på grunn av befolkningsveksten og den begrensede veksten i annen sysselsetting vil ikke tallet på arbeidere i jordbru­ ket synke før på et langt senere stadium. Mange utvik­ lingsland har mislykkes i å løse dette problemet: Resul­ tatet er at folk flytter til byene uten at det finnes arbeids­ plasser til dem der, mens arbeidskraften på landet fortsatt er underbeskjeftiget. I Latin-Amerika, for eksempel, er dette svært klart: «I sju latinamerikanske land viser data fra tiåret 1950-60 at 11 millioner mennesker av en total na­ turlig tilvekst på landsbygda på 19 millioner flyttet til byene.»25 Dette er et nederlag som har følger langt ut over brakkebyene: det betyr et forferdelig sløseri med mennes­ kelige ressurser, og selvfølgelig en begrensning av den indre etterspørselen. Det kan også ha langvarige politiske kon­ sekvenser hvis disse innflytternes skuffelser finner et orga­ nisert uttrykk. I Iran har prosentandelen som er beskjeftiget i jordbru­ ket stadig sunket: fra 56 prosent i 1956 til 33 prosent i 1976. Men som nevnt er denne relative nedgangen foren­ lig med en tallmessig økning: fra 3 326 000 i 1956 til 3 445 000 i 1976. I tillegg kommer at befolkningen i Iran øker så raskt at jordbruket må opprettholde tallet på an­ satte for å unngå å bidra til det allerede høye tallet på mennesker som kommer ut på arbeidsmarkedet. Ifølge ILO vil det bli nødvendig å finne 1,5 millioner nye arbeids­ plasser andre steder i økonomien i løpet av den Femte Planen bare for å unngå en økning i arbeidsløsheten, for­ utsatt at det ikke skjer noen nedgang i beskjeftigelsen i jordbruket. Men det finnes ting som tyder på at dagens jordbrukspolitikk virkelig minsker behovet for arbeids­ kraft: mekaniseringen og økningen i tallet på frukthager,

127

som allerede er støttet av fase en og to av reformen, har redusert antallet ansatte på samme måte som den delvise konsentrasjonen som fase tre brakte med seg. Forretnings-, jordbruk- og gårdskorporasjon-politikken er bevisst for­ søk på å redusere arbeidsstokken i jordbruket. Det ble meldt i 1973 at forretningsjordbruk og gårdskorporasjoner dyrket omkring 1,5 prosent av det totale dyrkede arealet, men sysselsatte bare 0,3 prosent av jordbruksarbeiderne, det vil si femteparten av det nasjonale gjennomsnittet. Sam­ tidig ligger underbeskjeftigelsen på landsbygda omkring 40 prosent. Den uunngåelige konklusjonen er at på de felter der jordreformen ikke har forandret produksjonsmetodene, finnes den tradisjonelle underbeskjeftigelsen fortsatt; der den har forandret dem har bruken av arbeidskraft gått ned. 3. Utvidelse av hjemmemarkedet: Mens det utvilsomt er skapt et hjemmemarked i Iran i den forstand at vareforhold er utbredt over hele landsbygda, og at jordbruksoverskuddet blir sendt ut på markedet, finnes det adskillig tvil om hvor langt reformen har ført til en utvidelse i mar­ kedet, og spesielt til øket etterspørsel på landsbygda etter produktene fra resten av økonomien. En av de baken­ forliggende funksjonene av omvandlingen av jordbruks­ sektoren er at det skulle oppstå et øket behov derfra, både for produkter som kan brukes som råvarer i jordbruket (maskiner, kjemikalier) og for konsumvarer, som bøndene nå vil kjøpe for sine økte inntekter. Men det er mange hindere i veien for en slik utvikling: og disse er tydelige når det gjelder Iran. Først og fremst: bøndene produserer kanskje mer, men som nevnt har de kanskje også økt forbruket, eller de bruker pengene sine på andre goder enn industrisektorens produkter. For det annet fører den ulike fordelingen av jord nødven­ digvis til inntektsmessige ulikheter, og de omkring 50 pro­ sent av befolkningen på landsbygda som ikke har mottatt jord, har ikke fått noen betydelig inntektsøkning.26 Før oljeprisene steg, fikk som tallene i tabell 9 viser, 80 pro­ sent av befolkningen på landsbygda omkring 200 dollar hver i året, med en gjennomsnittsinntekt på bare 96 dollar. 128

Tabell 9: Utgijter på landsbygda pr. person i 1972

Inntekt (i amerikanske dollar)

Kategori

Mer enn 400 200-400 100-200 Under 100

Gjennomsnittsinntekt

1000 302 131 70

Prosent av befolkningen på landsbygda

1,2 19,2 32,9 46,7

(bønder med over 50 hektar) (gjetere samt 11-50 hektar) (3-10 hektar) (under 3 hektar og jordløse)

100,0

Utgifter: Mer enn 395 ........... 296-395 ................ 211-316 ................ 123-247 ................ 89-148 ................ Mindre enn133 ....

2,2 2,2 6,9 30,3 33,6 24,8

100,0 Kilde: Verdensbanken: The Economic Development of Iran, bind 2, del 1, 1974, side 20.

Samtidig hadde 60 prosent av befolkningen på landsbygda en årsinntekt pr. person som anslås til under 150 dollar. Med denne voksende kløften mellom inntektene i byene og på landet (se side 146) er det tvilsomt om mangedob1 ingen av oljeprisene hadde noe særlig å si for flertallet av befolkningen på landsbygda. En annen betingelse for at hjemmemarkedet skal utvi­ des er at forbindelsen mellom jordbrukssektoren og de andre sektorene blir styrket; her ser det ikke ut til å ha vært stor fremgang. ILO melder at kooperativene hverken markedsfører sine medlemmers produkter i nevneverdig grad eller skaffer medlemmene råvarer og fortsatt først og fremst er kreditt-ytende organisasjoner. En annen analyse, som bygger på en undersøkelse fra 1965, viste at forbin5 — Iran.

129

deisene mellom industrien og jordbruket også er svake: «Jordbrukets innkjøp fra industrien utgjorde 15 prosent av dets råvarer, mens industriens kjøp utgjorde omkring 30 prosent av de råvarer den fikk fra husholdningsjordbruket. Det foroverrettede samvirket med jordbruket er svært svakt; industrien forsyner ikke jordbruket med råvarer som er vesentlige for dets vekst.»2 ‘ I det lange løp må det virke som en betydelig bremse på veksten i Irans økonomi at landsbygds-markedet, som omfatter halvparten av be­ folkningen, ikke har blitt utvidet. 4. Frambringelse av et overskudd: Den vanlige maten et utviklingsland blir industrialisert på, er at det presser det nødvendige overskuddet ut av jordbruket gjennom skattlegging, rekvirering av mat og andre midler: Japan fikk for eksempel 80 prosent av regjeringsinntektene i 1880- og 1890-årene, på toppen av den første industriali­ seringen, fra jordbruksskatten. Liknende betraktninger kan sees både i Sovjet og Kina, der et av de mest omstridte politiske spørsmålene innenfor landenes kommunistpartier har vært hvor hardt landsbygda skal presses. Det er en forslitt sannhet at oljen har reddet Iran fra å måtte utvinne sitt overskudd fra jordbruket, men dette betyr ikke at jord­ bruket ikke spiller noen rolle i frambringelsen av et over­ skudd til industrialiseringen. Jordbruket bidro faktisk med opptil 20 prosent av regjeringens inntekter under Reza Khan, og dette hjalp ham å gjennomføre den begrensede industrialiseringen i 1930-åra. Ettersom oljen har kommet til å spille den viktigste rollen, har jordbruket fått henge enda mer etter, og skattleggingen av jordbruket er redusert etter jordreformen. Men olje er et aktivum som synker i verdi ved utnyttelse, og ineffektiviteten i jordbruket har betydd både at oljeinntektene må bidra med mer av over­ skuddet enn det som ville ha vært nødvendig hvis jord­ bruket hadde vært mer effektivt, og at oljeinntektene nå blir brukt til å finansiere matimport. I tillegg kommer at jordbruket burde produsere et overskudd for å utvikle selve jordbruket: Som det nå er, har jordbruket hatt for lite ka­ pital i 1960-åra, og det er først i 1970-åra, under den Femte 130

Planen, at betydelige midler har blitt stilt til rådighet. Den nye strømmen går nå ikke fra jordbrukssektoren til indu­ strisektoren, men fra regjeringen til jordbruket: så lenge det finnes oljeinntekter er ikke dette i seg selv ikke noe uhel­ dig, men mengden som behøves og hensiktsmessigheten i anvendelsen av pengene blir redusert av dagens forhold på jordbrukssektoren. De fire første funksjonene til jordreformen er overvei­ ende økonomiske, de to siste er hovedsakelig politiske og sosiale. 5. Omforming av den gamle jordeier-klassen: Den førkapitalistiske jordeierklassen må avskaffes som sådan, etter­ som den utgjør en politisk og økonomisk sperre for kapi­ talistisk utvikling og statskontroll med landsbygda. Det har vist seg at Irans jordeier-klasse har beholdt en del av sin jord; noen jordeiere har gått inn i by-borgerskapet, mens de som har større eiendommer har gått inn i det nye, sam­ mensatte landsbygds-borgerskapet. Noen har blitt stats­ ansatte av forskjellige slag; andre har gått inn i den private forretningssektoren. Staten har faktisk oppmuntret jord­ eiernes omforming til by-kapitalister ved å gi noen av dem erstatning for jorden de har blitt fratatt i form av aksjer i regjeringsforetak. Dette er et vanlig ledd i reformer i kapitalistiske land etter krigen: det skjedde på Taiwan og i Peru. I Iran ble ifølge et overslag 20 prosent av den sam­ lede verdien av erstatningene fra fase en brukt til å kjøpe aksjer i regjeringsstøttet industri, men dette kan være en overdrivelse, ettersom man antok at aksjene ble solgt til overpris og de derfor var lite ettertraktede.28 Jordeiere ble oppfordret til å ta imot disse aksjene heller enn avdrag på erstatninger, ettersom de siste bare ga en rente på seks prosent, og aksjene kunne gi høyere utbytte. Det er tvil­ somt hvor langt denne prosessen gikk, ettersom aksjene som ble delt ut på denne måten kunne selges på nytt, og mange ble solgt videre til lavere pris til meklere og han­ delsmenn mot kontant betaling. Uansett hvilke klasser de gamle jordeierne gikk inn i, er det ingen tvil om at mens deres makt i landsbyen ble knust av statens intervensjon,

131

ble de selv på nytt innlemmet i den iranske herskerklassen som kapitalistiske bønder, statsarbeidsgivere, handels­ menn eller eiere av industriaksjer. Det var aldri hensikten å ekspropriere all jorden til denne klassen. Som en tals­ mann for reformpolitikken har uttrykt det: «Det har alltid vært Hans Keiserlige Majestets Shahanshahs håp at de pri­ vate jordeiere ikke skulle . . . blande jordreformpolitikken sammen med urettferdige ekspropriasjoner og doktrinære filosofier om innbilte eller virkelige klassekamper.»29 Når man ser på hva reformprogrammet førte til, må de utvil­ somt være fornøyde. 6. Stabilisering av landsbygda: Reformen i Iran er en av mange jordreformer utført av konservative regjeringer, ikke bare for å oppfylle de fire økonomiske målsetningene som er nevnt ovenfor, men også for å påtvinge landsbygda en politisk løsning. En slik politikk har til hensikt både å avskaffe en eksisterende eller mulig revolusjonstrusel fra den misnøyde bondestanden og å skape en ny sosial grup­ pe på landsbygda som vil støtte regjeringens politikk. Det er denne politiske hensikten som ofte har vært reformens umiddelbare drivkraft, og som forklarer hvorfor motrevolusjonære kapitalistiske regjeringer har vært tilhengere av slike tilsynelatende radikale forandringer. Denne tveeggede politikken forklarer også hvorfor regjeringen i USA etter den annen verdenskrig har oppfordret til jordreformer i land som står under dets innflytelse. De opprinnelige ideene omkring dette ble utformet i forbindelse med Japan, der en gruppe sosiologer, blant dem Talcott Parsons, så at en stabil stat forutsatte en fornøyd bondestand. Etter refor­ mene i Japan, fungerte amerikanere som rådgivere i for­ bindelse med reformene i Kina (før 1949), Korea, Taiwan, Filippinene, Egypt, Bolivia - og Iran. Alle disse refor­ mene hadde et uttalt konservativt formål: selv i land som Japan og Iran, hvor det ikke fantes noen umiddelbar trusel fra en bondebevegelse, innså de amerikanske råd­ giverne behovet for å omorganisere landsbygda med hen­ blikk på å skape stabilitet på lang sikt. Som en av dem som skriver om utvikling har uttrykt det: «Ingen regjering

132

kan håpe på å oppfylle kravene fra studenter i opprør, men en regjering kan, hvis den vil, påvirke forholdene på landsbygda og dermed gjøre bøndene mindre tilbøyelige til opprør. Mens reformer kan utløse revolusjoner i byene, kan de erstatte revolusjon på landsbygda.»30 I 1961 ga da­ værende statsminister Ali Amini uttrykk for liknende tan­ ker: «Vi må ikke la folkets vrede stige. Den ville feie oss alle vekk, Sjahen og Aminiene.» Det andre gjennomgående trekket ved disse reformene var at de var ujevne reformer, som la hovedvekten på å oppmuntre en rik bondeklasse. I Japan, for eksempel, økte reformer i etterkrigstiden prosenten av eier-drevet jord fra 54 prosent av all dyrket jord i 1947 til 90 prosent i 1950; men 43 prosent av alle husstander eide da mindre enn en halv hektar og måtte derfor leie jord av andre eller, mer sannsynlig, bli lønnsarbeidere. I Egypt har en rekke nedsettelser av den øvre tillatte grensen siden 1952 skaffet 400 000 familier jord i stykker på 5 acres eller mindre. Men det finnes 3,2 millioner familier på landsbygda, og det store flertallet av dem er derfor fortsatt hjemløse.31 I India har forskjellige forandringer etter 1947 og den Grønne Revolusjonen frambrakt en sterk sektor av rike bønder. Som en ekspert har skrevet: «Kulakene er på god vei til å bli herrer på den indiske landsbygda. Politisk og sosial makt er forskjøvet fra den gammeldagse landeiende adelen til de rike bøndene, og de rike bøndene har vist seg i stand til å utøve politisk makt ... De fattige og mellomsjiktet blant bøndene, og de jordløse arbeiderne, har imidlertid tjent svært lite på jordreformen».32 Den største forskjellen mellom India og Iran ligger i at den iranske staten er langt mer effektiv enn den indiske, og har tilegnet seg makt og initiativ. Men de sosiale konsekvensene av reformen på landsbyplanet er liknende. Beslutningen om å fordele jorden på denne måten blir ofte forsvart av den iranske regjeringen med at en lik deling ikke var gjennomførbar. Argumentasjonen lyder slik: Det er ikke jord nok til alle, og den beste måten å støtte øko­ nomien på landsbygda på er å gi jord til de bøndene som

133

har en viss erfaring med jordbruksmetoder, okseeierne, hel­ ler enn til bøndene som er «uvitende» og «analfabeter». Det kan være noe sant i dette - så lenge ikke bøndene blir mobilisert, slik de ble i Kina og Vietnam, og så lenge poli­ tikken gikk ut på å dele jorden opp i flere enkeltstykker. Men ingen av disse betingelsene var økonomisk nødven­ dige: de er resultater av regimets politiske avgjørelser og av den formen for sosial basis staten har prøvd å bygge opp på landsbygda. Videre er denne formen for fordelings­ politikk i seg selv økonomisk usunn: omleggingen fra indi­ viduell gårdsdrift i 1970-åra viser at reformprogrammets politiske mål har stått i strid med de økonomiske målene med programmet. Et virkelig kooperativt system ville ha egnet seg langt bedre, ikke den utvannede formen for ko­ operativ som har vært framherskende, men som et felles bondesamarbeid omkring selve produksjonen. Systemet med åpne jorder, som er framherskende i Iran, er i seg selv bedre egnet for en kooperativ produksjonsform enn for et produksjonssystem som bygger på individuelt initia­ tiv. I et kooperativt system kan problemer med beiter og med altfor sterk oppdeling av jorden løses ved å inn­ føre produksjonsplaner for landsbyen som helhet.»33 Reform av den typen som ble gjennomført i Iran var derfor ikke uunngåelig, den var et produkt av den iranske statens kapi­ talistiske karakter, og av de spesielle alternativene staten valgte. Det vanskeligste spørsmålet i forbindelse med jordrefor­ men gjelder dens politiske innflytelse på befolkningen på landsbygda. Det kan herske liten tvil om at avskaffelsen av lensherrenes makt i landsbyene var et uhyre populært til­ tak, og at de bøndene som fikk jord, var svært glade for det. Samtidig har det opprinnelige håpet om at alle skulle få jord blitt skuffet, og det er derfor høyst trolig at det er misnøyen som dominerer hos de jordløse 50 prosent. Mekaniserings- og konsoliderings-programmene i den senere tid kan også skape økt motvilje blant befolkningen på lands­ bygda. Regimet har sannelig strakt seg langt når det gjel­ der å bruke sin makt i landsbyene til å innpode lojalitet 134

mot staten og dens gallionsfigur. Protester, enten de er radikale eller ubetydelige, blir oftest satt fram ved appeller til ham. Intet åpent fiendskap mot staten har vært hørt fra bondestanden. «På grunn av allmenn frykt, mistanke og forbindelser med staten begynner alle initiativer fra bøn­ denes side med en lojalitetserklæring. Det som har blitt bestemt på høyeste hold er per definisjon rettferdig og godt. Det kan ikke være noen tvil om det.»34 Men bakenfor disse erklæringene, som minner om liknende «lojale» forsikrin­ ger til Tsaren av Russland, kan det ligge dypere motvilje. Vi vet simpelthen ikke hvor sterk politisering og bevisst­ gjøring reformen og de følgende kulturelle forandringene har ført til. Det er mulig at denne todelte bevisstheten virkelig er framherskende, at bøndene føler motvilje mot rike jordeiere og statstjenestemenn, men likevel ærefrykt for Sjahen; dette er likevel en utrygg situasjon, og kan­ skje vil ikke engang Pahlavi-diktaturet kunne forhindre en eksplosjon.

135

Kap. 6: Olje og industrialisering

Den iranske økonomien har gjennomgått en større om­ vandling siden tidlig på 1960-tallet, da staten begynte å fremme den kapitalistiske utviklingen på et samordnet vis. Alle vanlige vekstindekser viser dette. Ut fra dagens pri­ ser steg bruttonasjonalproduktet (BNP) med 8 prosent pr. år i 1960-åra, med 14,2 prosent i 1972-73, med 30,3 pro­ sent i 1973-74 og med 42 prosent i 1974-75. Mellom 1972 og 1978 steg BNP fra 17,3 milliarder dollar til anslags­ vis 54,6 milliarder. BNP pr. person har også økt atskillig: fra omkring 450 dollar i 1971 til 2400 dollar i 1978. Sam­ tidig har det foregått en imponerende stigning i industri­ produksjonen: fra 1978 steg den med 14 prosent pr. år, og fra 1973-76 med 17 prosent i året: den har fått en stadig større plass i økonomien som helhet, og industri­ sektoren sysselsetter nesten fjerdeparten av den totale ar­ beidsstyrken og står for 16 prosent av BNP i 1977-78. Nærmere undersøkelser vil vise at en økonomisk under­ søkelse av Iran umulig kan legges fram så enkelt, at tal­ lene i statistikken ofte er overdrevne og i tillegg at tem­ poet fra de tidlige 70-åra neppe vil kunne opprettholdes. Men uansett hvilke forbehold man tar er det hevet over enhver tvil at Irans prestasjoner er betydelige og dessuten eksepsjonelle i enhver form for sammenlikning. Iran, som nå er ett av de mest utviklede landene i den tredje verden, har hatt en av de høyeste varige vekstratene av noen av disse landene, kapitalistiske eller kommunistiske.

136

Grunnlaget for denne utviklingen har selvsagt vært oljen, og det er særtrekkene ved denne ressursen som har skapt mulighetene for den økonomiske utviklingen i Iran, og som samtidig har formet dens begrensningen En følge av høy­ konjunkturen har vært at økonomiens avhengighet av oljen faktisk har økt: oljen sto for 17 prosent av BNP i 1967-68, men for hele 38 prosent i 1977-78. I 1977 utgjorde den 77 prosent av regjeringens inntekter og 87 prosent av inn­ tektene fra utenlandshandelen. Irans vekst, i fortiden såvel som i framtiden, ville være utenkelig uten oljen. Den kla­ reste gjenspeilingen av dette ligger i veksten i regjeringens oljeinntekter: de steg fra 817 millioner dollar i 1968 til 2,2 milliarder dollar i 1972-73, og videre til 19,6 milliarder dollar i 1975-76. Regjeringens utbyggingsplaner har vokst tilsvarende: den Første Planen (1948-56) hadde budsjet­ terte utgifter på 350 millioner dollar, den Fjerde (1968-72) prosjekterte utgifter på 8284 millioner dollar, og den Femte (1972-78) ble etter prisstigningen på olje økt til 69 milliarder dollar. Men om oljen har gitt vekstmuligheter, har den også satt andre grenser for økonomien, grenser som ikke er uoverstigelige, men som inntektene alene ikke er nok til å fjerne. Strømmen av oljeinntekter til den iranske staten har gitt landet en begrenset historisk utviklings­ mulighet: det gjenstår å se om, og i tilfelle i hvilken grad, denne muligheten vil bli brukt. Enklest uttrykt kan dette spørsmålet framstilles som tre problemer. For det første har oljen i og for seg ingen utviklingsmessige følger, d.v.s. den knytter ikke særlige for­ bindelser med resten av økonomien. Den har ingen inn­ virkninger i og med at den sysselsetter en svært liten ar­ beidsstyrke og henter den nødvendige kapital og teknologi i utlandet; i de første tiårene til den iranske oljeindustrien ble ikke engang maten til oljeselskapet produsert i Iran. Oljen har heller ikke foroverrettede innvirkninger, i og med at det meste av produksjonen blir eksportert: den bygger bare opp slike forbindelser ved at den utgjør en energi­ kilde og dermed sparer inn den utenlandske valutaen som ellers ville gått med til å importere de nødvendige forsy137

ningene. Oljen har bare en betydelig virkning: den skaffer staten en inntekt som i enhver forstand kan betraktes som en form for leie.1 Hvilke videre virkninger oljen har, av­ henger av hva som blir gjort med denne leien - d.v.s. av statens klassekarakter og av hvilke utviklingsprogrammer den har satt i gang. Statens politiske og sosiale priori­ teringer vil nødvendigvis avspeiles i disse. Dette er der­ for et spørsmål som forener økonomiske, politiske og so­ siale saker, et spørsmål om hvordan staten omjormer inn­ tekten og om hvilke muligheter og hindringer denne om­ formingen støter på. Men det er flere ting som spiller inn, ettersom innsprøytingen av store mengder kapital stiller opp ytterligere to problemer. Omvandling omfatter ikke bare det å overvinne hindringer i økonomien (for eksempel analfabetisme eller manglende kommunikasjoner) men også det å fjerne nye hindringer som selve strømmen av oljepenger skaper, som inflasjon, lite konkurransedyktig industri, en eksplosjon i uproduktive økonomiske aktiviteter og inntektsmessig ulik­ het. I et underutviklet oljeproduserende land som Iran blander disse problemkompleksene seg og samvirker til å av­ lede statens inntekter fra investering til forbruk og dermed minske oljens bidrag til utviklingen av økonomien på lang sikt. Endelig er oljen et aktivum hvis verdi forringes ved utnyttelse: inntekter misbrukt på ett år representerer et nettotap i landets akkumulasjonsprosess. Omformingen av inntektene til økt produksjon er derfor et kappløp med tiden, et forsøk på å bruke oljen til å gjøre økonomien så uavhengig av oljen og så høyt utviklet som mulig før oljen tar slutt. Den følgende analysen av oljen og dens bidrag til utvik­ lingen av Iran vil ta for seg tre allmenne spørsmål: utvik­ lingen av selve oljeindustrien og dens forhold til staten; i hvilken grad inntektene blir brukt så fordelaktig som mulig når det gjelder den allmenne utviklingen; og på hvilke områder Iran vokser raskt nok og i riktig retning for å kunne beholde og høyne nivået på produksjonen utenfor oljesektoren og forbruket når brønnene løper tørre.

138

En gjennomgåelse av disse tre problemene vil være nyttig for å plassere Irans tilsynelatende vekst-tall i en sammen­ heng som ikke peker mot noen uunngåelig katastrofe, men likevel langtfra er optimistiske.

Oljeindustrien Irans oljeproduksjon begynte tidligere enn i noe annet land i Gulf-området, nemlig i 1908.2 Siden den gang har pro­ duksjonen blitt mangedoblet, og i 1975 plasserte Iran seg med en produksjon på 5,4 millioner fat pr. dag på annen­ plass blant produsentene i Midt-Østen,etter Saudi-Arabia. Det viktigste produksjonsfeltet ligger i den sørlige provin­ sen Khuzistan, og i 1976 fantes det 30 større brønner, 19 på land og 11 på havbunnen. Irans oljereserver beregnes til 60 milliarder fat, som etter produksjonstempoet fra 1975 vil holde i 31 år, d.v.s. til år 2006. Men med den økte etterspørselen hjemme og de stigende omkostningene ved utvinning av en del av denne oljen, vil Iran kanskje opp­ høre å være en større oljeeksportør omkring 1990 eller kanskje før. Landets reserver er derfor mindre betydelige enn reservene til visse andre stater, som Irak, Kuwait og Saudi-Arabia, som kan vente å fortsette å eksportere flere tiår lenger enn Iran. Iran skiller seg også fra stater som Saudi-Arabia, Libya og de mindre Gulf-enhetene ved at det har en stor befolkning (34 millioner) og trenger å øke statsinntektene så langt som mulig nå for å fortsette sine utbyggingsprogrammer. Dette er et problem landet deler med noen av de andre produsentlandene - Irak, Algerie, Nigeria, Venezuela, Indonesia, Angola - og det legger et særlig press på staten for å få den til å øke inntektsstrømmen i den tiden som er til rådighet. Utnyttelsen av Irans olje lå fram til 1951 i hendene på et britisk-eid selskap - først kjent som Anglo-Persian Oil Company, deretter som Anglo-Iranian Oil Company, og nå som British Petroleum. Det betalte til å begynne med en lav avgift, og selv etter at Reza Shah hadde forhandlet seg

139

fram til en ny avtale i 1933, var statsskatten liten: mellom 1915 og 1950 hadde selskapet en profitt på 613 millioner dollar, og betalte bare 316 millioner dollar til regjeringen. Iran led under dette på to måter: skatteinntektene var lave, og statens inntekter avhang ikke av dens egne behov og politiske linjer, men av selskapets helt forskjellige behov. Som en reaksjon på dette krevde etter den annen verdens­ krig en voksende bevegelse i Iran, med Mohammad Mos­ sadeq som sin mest framstående talsmann, nasjonalisering av oljen. I 1951 ble oljen nasjonalisert, men BP og den iranske regjeringen kom ikke overens om noen ordning, og BP gjennomførte med hell en verdensomspennende boycott av iransk olje. I 1974, et år etter at Mossadeq hadde blitt styrtet, undertegnet den iranske regjeringen en ny av­ tale: formelt sett var oljeindustrien fortsatt nasjonalisert, men dette var ikke stort mer enn en legal fiksjon, ettersom den virkelige kontrollen over de to viktigste spørsmålene, pris og produksjon, fremdeles lå hos det internasjonale konsortiet som erstattet oljeselskapet.3 De virkelige forandringene etter 1953 fant sted på tre andre områder. For det første fikk det iranske statsfore­ taket National Iranian Oil Company en liten andel i pro­ duksjonen ved at det overtok det som ble kalt «ikkegrunnleggende operasjoner» (vedlikehold) og fikk også ene­ rett på omsetning av olje i Iran. For det annet: ettersom det nye selskapet ble begrenset til sitt daværende produk­ sjonsområde, innbød NIOC andre uavhengige selskaper på vilkår som var mer fordelaktige for Iran: men selv om de opererte under nye ordninger, oppdaget ikke selskapene til­ strekkelige mengder olje til å utgjøre noen trusel mot kon­ sortiet, og sto for bare omkring 4 prosent av produksjo­ nen midt på 1970-tallet. Den viktigste forandringen var at BP mistet sin monopolstilling: et nytt konsortium ble opp­ rettet, og amerikansk kapital hadde en andel i dette. BP beholdt 40 prosent, Shell fikk 14 prosent, CFP 6 prosent, og de resterende 40 prosent ble fordelt mellom de fem stør­ ste amerikanske selskapene (7 prosent hver) og en gruppe mindre amerikanske firmaer (som delte de siste 5 prosent).

140

Det var fremfor alt denne internasjonaliseringen av oljeoperasjonene som skilte stillingen før 1951 fra den etter 1953. Langt mer grunnleggende forandringer skjedde to tiår senere, tidlig på 1970-tallet. Iran hadde sluttet seg til orga­ nisasjonen av oljeeksporterende land da den ble dannet i 1960, men gjennom hele det tiåret hadde oljeprisene stått stille. Så, fra 1970 av, greide OPEC-statene å skjære ned overproduksjonen og mangedoble prisen: oljen steg i pris fra 1,79 dollar pr. fat i 1971 til 11,65 dollar i desember 1973. Iran var et av de oljeproduserende landene som hadde størst behov for oljeinntekter og støttet tiltakene, og i februar 1971 presiderte Sjahen ved et OPEC-møte i Tehe­ ran der det ble gjort et samordnet brudd med oljeselskapets priskontroll. I 1973, da de største prisstigningene inntraff, og året etter, var Iran fortsatt blant de ledende talsmen­ nene for en hard oljepolitikk innenfor OPEC. Ifølge Alge­ ries forhandler i organisasjonen finnes det bare to virkelig betydelige stater innenfor OPEC - på den ene siden SaudiArabia og på den andre Iran. Den første, med en langt mindre befolkning og langt større reserver, har vist en helt annen forsiktighet med prisøkninger enn Iran, og i desem­ ber 1976 kom det til åpen splittelse mellom de to leirene, ledet av Iran på den ene siden og Saudi-Arabia på den andre, etter at førstnevnte hadde hevet oljeprisen med 10 prosent og sistnevnte med bare 5 prosent.4 Selv om denne splittelsen varte i bare 6 måneder, kastet den lys over de ulike økonomiske interessene innenfor OPEC-koalisjonen. Resultatet av alle disse forandringene er at avgiftene som betales til den iranske staten har steget oppsiktsvekkende siden de tidlige 1970-åra. Men denne prisstigningen har gått sammen med en annen forandring, som har gitt den iranske staten effektiv kontroll over oljeindustriens pro­ duksjon gjennom en endring av avtalen fra 1954. Det fin­ nes en formell forskjell mellom disse to forandringene ved at prisstigningene ble bestemt gjennom multilaterale for­ handlinger mellom oljeprodusentene gjennom OPEC, mens endringene i eiendomsforhold har skjedd gjennom bilate-

141

Tabell 10: Irans olje Produksjon (fat pr. dag)

1938 1945 1950 1960 1965 1969 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978

...................................... 203900 ...................................... 336800 ...................................... 635000 .................................. 1 020 000 .................................. 1 770 000 .................................. 3 044 000 .................................. 3 845 000 .................................. 4 566 000 .................................. 5 067 000 .................................. 5 896 000 .................................. 6 021000 .................................. 5 350 000 .................................. 5 899 000 .................................. 5 662 000 .................................. 4 900 000*

Inntekt (millioner dollar)

17 23 45 285 513 908 1 093 1 870 2 308 5 600 18 523 18 871 20 488 20 735 17 000**

•• Anslått produksjon, med spillerom for uregelmessigheter i fjerde kvartal. *♦ Anslag fra juli setter inntekten til 21 milliarder dollar.

rale overenskomster i hvert enkelt tilfelle. Men dette er en villedende distinksjon, ettersom betingelsene for at Iran skulle ta den faktiske kontrollen over oljeindustrien i 1973 var like internasjonale som dem som muliggjorde prisøk­ ningen. Iran kunne aldri ha forhandlet seg fram til en ny avtale med konsortiet hvis ikke de andre produsentstatene hadde vært i ferd med å gjøre det samme. Det var fordi Mossadeq ble isolert i 1951-53 at han til slutt led neder­ lag. Den nye avtalen ga NIOC full kontroll over produk­ sjonen over hele området som tidligere hadde vært kontrol­ lert av konsortiet; den reduserte offisielt oljeselskapenes rolle til det å kjøpe iransk olje og yte visse tekniske tje­ nester. Denne utviklingen bringer to ålmenne spørsmål på bane: forholdet mellom staten og oljeselskapene i situasjonen etter 1973, og Irans muligheter til å basere sin framtidige

142

utvikling på olje og aktiviteter som har med oljen å gjøre. Irans offisielle standpunkt er at Iran nå fører en «uavhen­ gig» oljepolitikk; regimets kritikere hevder at forandringene i 1973 bare er tilsynelatende, og at oljeselskapene fortsatt kontrollerer Irans olje. Ingen av disse to synspunkter er helt korrekte, for Irans makt over oljeindustrien har riktig nok økt, men de internasjonale betingelsene oljeindustrien arbeider under har samtidig satt mange grenser for denne makten. Innflytelsen fra andre produsentstaters politikk er alt nevnt - både når det gjaldt å presse prisen i været i 1971-74 og stabilisere den i 1976-77. Det er ingen tvil om at selskapene fortsatt spiller en viktig rolle, om ikke på samme måte som før 1973. Som en del andre produsenter har Iran beholdt konsortiet som en kilde til tekniske fag­ kunnskaper innenfor produksjonsprosessen. For sin egen del har konsortiet blitt lovet fortsatte forsyninger for 20 år. Men dette er en forholdsvis ubetydelig ting når det gjelder selskapenes fortsatte makt. De er selv med på å nyte godt av prisstigningen, og deres virkelige makt og kjernen i Irans fortsatte avhengighet, ligger i selskapenes fortsatte kontroll over distribusjonen på markedene Iran eksporterer til. For Iran, som for enhver vareprodusent, begrenses produksjo­ nen og inntektene av hva landet kan selge, og det har ikke større kontroll på dette området i 1970-årene enn det hadde i 1950-åra. Mens Iran nå har kontroll over olje­ prisen og -produksjonen, har verken Iran eller noe annet produsentland vært i stand til å ta noen nevneverdig kon­ troll over distribusjonen innenfor de viktigste industri­ landene. Mens de er avhengige av produsentlandene, har selve selskapene en tilsvarende makt over dem igjen, og det er her grensene for Irans utvikling er tydelige. Dette gikk klart fram av hendelsene tidlig i 1977, da etterspør­ selen etter Irans olje sank som et resultat av splittelsen i OPEC, og kjøperne foretrakk den billigere oljen fra SaudiArabia og de Forente Arabiske Emirater, statene som lå 5 prosent under Iran i pris. Irans oljeeksport sank derfor med opptil 30 prosent, med alvorlige følger for statens inn­ tekter og utviklingsprogrammer. Det er derfor villedende å 143.

hevde at ingen forandringer har funnet sted; men på grunn ay markedsmekanismene er Irans stilling fortsatt temmelig sårbar, og landet ville bare kunne gjøre slutt på denne avhengigheten hvis landet, i samarbeid med de andre hovedprodusentene, greide å kontrollere oljeindustriens distri­ busjonsapparater. Det er ikke sannsynlig at hverken olje­ selskapene eller industrilandene vil tillate dette. Det andre viktige spørsmålet gjelder framtiden: særlig oljens framtidige bidrag til Irans vekst. I hovedsak har Iran tre beslektede inntektskilder i energieksporten: olje, petrokjemikalier og gass. Det anslås at Iran vil fortsette å være en større oljeeksportør fram til slutten av 1980-tallet, selv om en uventet økning i den private etterspørselen kan gjøre slutt på oljen tidligere og nyoppdagede reserver kan få den til å vare inn i det neste århundret. Det vi vet i dag tyder altså på at Iran bare har halvannet tiår på seg til å bli uavhengig av oljen. Iran har forsøkt å øke sine eksportinntekter ved å raffinere oljen i stedet for å eks­ portere den som råolje, men det er ikke stort å tjene på dette: verdiøkningen ved raffinering er svært liten, og det finnes allerede et overskudd av raffineringskapasitet i ver­ den. Petrokjemikalier er et selvsagt område der eksporten kan økes, og investering i petrokjemiske anlegg utgjør en viktig del av Femårsplanen 1973-78, der bare metaller og stål er tildelt en større andel i bevilgningene til utvikling av industrien. I 1976 hadde det Nasjonale Petrokjemiske Selskap allerede fire komplekser i arbeid med framstilling av gjødsel, PVC og andre produkter. Men også her finnes det alvorlige begrensninger. Omkostningene ved oppret­ telse av et slikt anlegg er 50-80 prosent høyere enn i forbrukerland som Japan, og med de økte petrokjemiske inve­ steringene over hele verden er markedet for slike varer ikke uten hard konkurranse. Videre vil, ettersom den innen­ landske etterspørselen stiger, den mengde som står til rådig­ het til å innbringe utenlandsk valuta synke. Selv på et opti­ mistisk grunnlag kan ikke Irans petrokjemiske produksjon påregnes å medvirke vesentlig til å redusere landets avhen­ gighet av oljeeksport.

144

Når det gjelder eksport av gass, er mulighetene gunsti­ gere. Irans gassreserver anslås til 10 600 milliarder kubikk­ meter. Dette er 16 prosent av verdens samlede reserver, og mer enn noe annet enkeltland unntatt Sovjetunionen.3 Med tempoet fra 1975 kunne Iran fortsette å produsere gass i 234 år. Dette kan bli en viktig inntektskilde, og siden 1970 har Iran eksportert gass til Sovjetunionen gjennom en rørledning. Det anslås at Irans inntekter fra gassen kunne stige til mellom 3400 millioner dollar og 5600 millioner dollar til sent på 1980-tallet.6 Mye vil avhenge av hvor langt gassen spiller en viktig rolle i de høyt utviklede kapitalistiske landenes energibehov i kommende tiår, men selv om den skulle bli svært viktig, kan ikke Iran stole på at gassen vil fylle hullet etter oljen. I tillegg vil markeds­ føringen av Irans gass i Vest-Europa få hard konkurranse fra Nederland og Algerie, to land som har en bedre geo­ grafisk posisjon: ettersom omkostningene ved transport av gass er omtrent ti ganger så høye som for olje, er dette en betydelig faktor. Etter ett overslag kommer de europeiske landene til å importere mellom 6,5 og 7,4 billioner kubikk­ fot (TCF, trillion cubic feet) gass i 1985: Nederland vil levere 2,1 TCF, Algerie 1,5-1,6 og Iran 1,4-1,8. Iran har faktisk begynt å føle begrensningene i dette konkurranse­ pregede markedet allerede, og i oktober 1976 sa landet opp en større avtale undertegnet i 1974 med to belgiske sel­ skaper og El Paso Natural Gas Company i USA fordi det ikke kunne sikre gunstige markedsforhold. Det er følgelig utsikter til at mens Iran vil tjene betydelig på gasseksport i framtiden, er omfanget av denne eksporten usikkert, og den vil ikke kunne utgjøre noen fullgod erstatning for inn­ tektstapet som oppstår når oljeeksporten synker.

Industriell utvikling Iran må derfor finne en annen gren av økonomisk aktivi­ tet til å fylle de innenlandske behovene og innbringe den utenlandske valutaen landet trenger for å importere varer.

145

Hvis Iran hadde hatt langsiktige konkurransemessige for­ deler i en annen gren, ville ikke utbyggingen nødvendigvis måtte bygge på industrialisering. Men det finnes ingen slik konkurransemessig fordel noe annet sted: olje og beslektede områder vil ikke være tilstrekkelige lenger enn til tidlig på 1990-tallet, og jordbruket viser underskudd og vil fortsette med det lenge. Iran må derfor utbygge industrien. Iran har flere fordeler i forsøket på å utbygge industrien. Til forskjell fra de fleste land i den tredje verden har Iran penger å investere, og skulle ikke behøve verken å låne i utlandet eller presse landsbygdsektoren for å skaffe kapital. Iran med sine 34 millioner mennesker har mulig­ heter til å bli et stort marked, og landet har en rekke råstoffer, jordbruksprodukter såvel som mineraler. Det fin­ nes også en sterk makt, staten, som hevder et ønske om å gjennomføre et industrialiseringsprogram. Veksten i den iranske industrien har i hovedsak vært en følge av statens intervensjon i tiden etter 1950-årene. Verken et innenlands iransk borgerskap eller utenlandsk kapital kunne eller ville tidligere utbygge industrien; men under de gunstige øko­ nomiske og politiske forholdene som oppsto etter 1953 har disse to private kapitalgrenene gått med på å delta i industrialiseringsprogrammet. Trass i disse betraktelige fordelene, og særlig den rike­ lige tilgangen på kapital, har imidlertid industrialiseringen av Iran støtt på alvorlige hindringer. Iran manglet faglært og administrativ arbeidskraft i industrien, og trass i den raske opplæringen av iransk arbeidskraft og innførselen av frem­ medarbeidere i tusenvis er industrien fortsatt høyst inef­ fektiv; tilgangen på statsmidler har hjulpet svake foretak til å holde seg flytende lenger enn de ellers ville ha gjort. Inntektsfordelingen har blitt stadig mer ulik, med det re­ sultat at bare en brøkdel av Irans befolkning utgjør et voksende marked. Den langvarige svikten i jordbruket vir­ ker også som en bremse på industrialiseringen ved at den krever statstilskudd og ikke kan fylle industriens behov verken for råstoff eller etterspørsel: forbindelsen mellom industri og jordbruk er påfallende tynn.7 Framfor alt må

146

Iran hvis oljen faller bort eksportere industrivarer: og her er svikten enorm og blir stadig større. Iran kan derfor være heldigere stilt når det gjelder industrialisering enn mange andre land i den tredje verden, men trass i produk­ sjonsøkningen siden de tidlige 1960-åra oppfyller ikke Irans industrialisering den målsetningen som må oppfylles hvis det skal bli mulig å fortsette uten olje. Som andre steder i Asia (India, Syria) brakte tilstrøm­ ningen av billigere industriprodukter i det nittende århund­ ret lavkonjunktur for den lokale håndverksproduksjonen. Det var først etter at en viss statlig kontroll over produk­ sjon og handel var opprettet av Reza Shah at noen industri kunne utvikle seg: mellom 1934 og 1940 førte regjeringens beskjedne industrifremmende kampanje til opprettelse av 200 industrianlegg med 50 000-60 000 ansatte. På den pri­ vate sektoren produserte størsteparten av arbeiderne tek­ stiler, mens staten eide et arsenal og fabrikker for sukker, sement, tobakk og tekstiler. En annen bølge av industriali­ sering inntraff under Mossadeqs to regjeringsår, da mange­ len på utenlandsk valuta fremmet de private entreprenøre­ nes importerstatninger.8 Men den viktigste veksten i indu­ strien har funnet sted etter midten av 1960-tallet og i tiåret 1965-1975 vokste industrien med en gjennomsnittlig rate på 15 prosent pr. år. I 1977 sysselsatte industrien anslagsvis 2,5 millioner mennesker; og av de anslagsvis 250 000 indu­ strianleggene var det omkring 6000 som sysselsatte ti per­ soner eller mer og som kunne klassifiseres som moderne industrianlegg i videste forstand. Ved siden av den petro­ kjemiske sektoren var det andre viktige enheter - et stort stålverk ved Isfahan, en voksende lastebil- og bussindustri, fabrikker for maskinverktøy og elektroniske monteringsfabrikker. Bilproduksjonen økte fra 2300 i 1964 til 73 000 biler, 1911 busser og 29 365 lastebiler og varevogner i 1974-75. Målet er å produsere 2 millioner biler av alle slag i slutten av den Sjette Planen i 1983. I denne veksten har det imidlertid skjedd merkbare forskyvninger: det viktigste målet i 1960-årene var å finne erstatninger for importen, og dette førte til vekst i den lette industrien i og omkring

147

Teheran; den Femte Planen (1973-78) har lagt hoved­ vekten på stål, metaller og petrokjemikalier, og den Sjette vil gjøre det samme og dessuten forsøke å fjerne bestemte hindringer som har oppstått i de foregående femten årene. Tabell 11: Industriproduksjon Enheter

Vindusglass Personbiler Stasjonsvogner, lastebiler, lette lastebiler Busser og minibusser Trailere Traktorer Kjøleskap Støpsler, brytere m.v. Fjernsyns­ apparater

Varmtvannsberedere Sement Maling Kartong 01

1000 t. 1000 enh.

1969

1971

1973

1975 første 9 mnd

17,7 28,3

30,6 38,9

86,9 49,8

59,5 68,0

Enheter

5089,0

12313,0

23258,0

33580,0

Enheter Enheter Enheter 1000 enh.

3161,0 961,0 399,0 176,8

3008,0 586,0 3833,0 192,5

5007,0 1133,0 7124,0 324,0

3482,0 978,0 6500,0 332,8

1000 enh.

5832,0

6374,0

25235,0

25336,0

1000 enh. 1000 enh.

87,3 64,1

150,0 112,7

218,8 139,4

230,4 126,3

enh. t. t. t. Itr.

42,9 2,3 14,1 10,0 25,8

55,6 2,8 16,9 13,1 29,7

83,7 3,3 22,4 12,9 39,0

98,0 3,8 24,0 10,5 41,2

1000 Mill. 1000 1000 Mill.

Kilde: Bank Markazi.

Som mottaker av oljeinntektene har staten vært den vik­ tigste initiativtageren i den industrielle veksten, og den har gjennomført sin politikk på en rekke måter. (1) Staten har investert direkte i industrien: under den Tredje Planen kom 53,1 prosent av alle industri-investeringer fra staten, under den Fjerde 38,8 prosent, under den Femte 40,0 pro­ sent. Prisøkningen på olje i 1973 økte denne andelen slik at i 1975 kom hele 60 prosent av alle industri-investeringer direkte fra staten. Denne overvekten er særlig merkbar

148

utenfor den lette industrien - i petrokjemikalier, stål, bilmontering og jamførbare aktiviteter. Staten har skaffet den private sektoren penger til å utvikle seg. Den private banksektoren har aldri vært sterk og har derfor aldri vært noen kilde til industrifinansiering. Børsen i Teheran, som ble grunnlagt i 1967, er heller ikke mer enn en skygge av sine motstykker i andre kapitalistiske land.9 Tidligere fikk han­ delsmenn lån i bazaaren, men pengene som er tilgjengelige der har vært helt utilstrekkelige for industrialiseringen i den senere tid. Videre har bazaaren vært i tilbakegang siden 1950-åra, ettersom dens sosiale, økonomiske og poli­ tiske stilling har blitt undergravd av statens økende makt. Staten har derfor skaffet midler til industrien gjennom en rekke egne institusjoner opprettet for dette formålet. De viktigste av dem er fire: den Industrielle Kredittbank, Irans Industri- og Bergverksutviklings-Bank, Industriens Garantifond og Irans Utbyggings- og Investeringsbank. Bank Melli, den viktigste banken i landet, gir også industriutbyggingen store mengder kreditt. Gjennom disse direkte tiltakene skaper staten til en viss grad et industriborgerskap, men et som er avhengig av staten, og ettersom denne sektoren har vokst, har noen aksjer i statsforetak blitt solgt til enkeltkjøpere. (3) Skattetiltak har også spilt en betydelig rolle. Importvarer er belagt med høye avgifter i et forsøk på å fremme den innenlandske produksjonen: avgiftene kan komme opp i 200 eller 300 prosent, og gjennomsnittet er omkring 80 prosent. Et statlig lisenssystem begrenser konkurransen mellom produsentene i Iran. Staten fritar også firmaer for skatt i den første tiden, og kapitalvarer som firmaer må importere for å bygge anleggene sine blir fritatt for avgift. I et forsøk på å redusere presset på Teheran-området har regjeringen gitt ekstra fritak til firmaer som oppretter anlegg minst 120 kilometer fra Teheran. Det ventes at dette vil bli prioritert under den Sjette pla­ nen. (4) Som andre steder har staten også påtatt seg hoved­ ansvaret for å bygge opp den infrastrukturen industri­ utbyggingen krever: veier, havner, demninger, kraftverk som private interesser ikke ville ha bygd selv. Dette skyl-

149

des særlig at det blir gjort forsøk på å fjerne de flaske­ halsene som kraft og kommunikasjon representerer, og som ble merkbare midt på 1970-tallet. Staten spiller en stor rolle i alle kapitalistiske økonomier i dag, selv i høyt utviklede økonomier som USA (New Deal) og Storbritannia. I utviklingslandene har staten gjort ytterligere inngrep for å begrense importen og fremme den hjemlige produksjonen mer direkte, enten gjennom stats­ monopoler eller gjennom støtte til private kapitalister. I Iran er et nytt stadium nådd, fordi den viktigste kapital­ kilden, oljeinntektene, går til staten, som derfor må fordele penger gjennom utviklingspolitikken. Den andre drivkraften i industrialiseringen er det iranske borgerskapet. Historisk fantes det ikke noe sterkt borger­ skap som ønsket industrialisering i Iran; den privatkapi­ talistiske virksomheten bygde på handel og hadde bazaaren som midtpunkt.10 Først regjeringens fremming av indu­ strien og jordreformprogrammet har ført til at en betydelig del av borgerskapet er villige til å delta i dagens industrialiseringsprogram. Siden borgerskapets eksistens fortsatt er avhengig av statsmidler og av statens politikk, ville det være galt å betrakte dette som noe på linje med borgerskapene i India og Brasil, ettersom disse har ført en dynamisk industrialiseringspolitikk. Videre har det konsentrert seg om in­ vestering i mindre krevende deler av økonomien - bolig­ bygging og lett industri - og har overlatt andre tiltak til staten. Selv om vi ikke har nøyaktige data omkring denne gruppen, er det klart at en identifiserbar samfunnsgruppe har utviklet seg etter de sene 1950-årene. I 1975 kontrollerte 45 familier 85 prosent av firmaene med en omsetning på mer enn 10 millioner rialer. Denne gruppen har tre hovedrøtter. For det første er det de tid­ ligere jordeierne, som fikk erstatning for jorden de mistet helt eller delvis i 1960-åra. Det er verd å huske at bån­ det mellom jordeier-sektoren og handelssektoren alltid har vært sterkt i Iran: fram til 1960-åra kjøpte ofte handels­ mennene jord på landsbygda (heller enn å investere i indu­ strien) og jordeierne hadde ofte interesser i byene også. Da

150

jordreformen kom, ble disse eierne av dyrket jord tilbudt aksjer i statsdrevet industri, som de enten kunne beholde eller selge. En liten del beholdt disse aksjene, og overgan­ gen har følgelig bare skjedd delvis, men det er likevel sant at gjennom jordreformen ble en underseksjon av industriborgerskapet enten skapt eller i det minste dirigert inn på nye områder av økonomisk virksomhet ved at de ble for­ synt med mer kapital. En annen bestanddel i industriborgerskapet utgjøres av statstjenestemenn som har lagt seg opp penger, enten ved sparing eller gjennom bestikkelser. Dette siste er inne­ bygd i den iranske statsadministrasjonen, og landet kunne ikke ha holdt seg gående i sin nåværende form uten kor­ rupsjon. Det er selvsagt umulig å få tak i detaljer omkring statsansatte, militære såvel som sivile, som har tjent pen­ ger på denne måten, men det er ingen tvil om at feno­ menet er utbredt. En av den iranske regjeringens uten­ landske rådgivere hevdet overfor meg at det i praksis var den beste måten å overvinne den tradisjonelle motviljen mot å sette penger i risikable industriforetak på, siden innskyterne var sikret sin faste inntekt i alle fall, og der­ med ville være mer villige til å risikere sine ekstra inn­ tekter på industrien. En tredje bestanddel i industriborger­ skapet utgjøres av tidligere bazaar-handelsmenn. Det finnes framstående iranske handelsmenn som har kommet seg opp fra en fattig bakgrunn gjennom bazaaren. Noen av han­ delsmennene fikk sin start under spekulasjonen og vareknappheten under den annen verdenskrig og investerte senere i industrien; andre tjente på fritaket fra import­ avgift i 1960-årene ved å importere varer som bare delvis ble brukt som investeringer i industrien, mens resten kunne markedsføres uten restriksjoner.11 Det ligger en uunngåelig forenkling i å skille disse tre komponentene fra hverandre, ettersom økonomiske tilknytninger og familiebånd er innrettet slik at mange av dem som har interesser i jord er handelsmenn og har slekt­ ninger i statsadministrasjonen. Men det er fra disse tre kil­ dene, i en eller annen sammensetning, de iranere som

151

Tabell 12: Utenlandske private investeringer i Iran gjen­ nom Senteret for Tiltrekning og Fremming av Utenlandske Investeringer, etter opprinnelsesland (million rialer) Kilde: Ministeriet for Økonomiske Affærer og Finanser,

LO O

O>

152

— LA W

oo

— to ro la tO LA tO O\ LO O OO 40 to — LA O OO LA to

styrer industrien og investerer i den kommer. Det viktigste forbeholdet som må tas er i en annen sammenheng, nem­ lig deres grad av uavhengighet. Statens politikk er gjen­ nomført kapitalistisk - den går ut på å fremme framvek­ sten av et iransk industriborgerskap. Men dette borger­ skapets politikk går snarere ut på å bruke beskyttelsen og privilegiene staten tilbyr til å drive sin profitt i været og holde seg til de feltene av økonomisk aktivitet som er tryggest. Dette borgerskapet er derfor på mange måter avhengig av staten, og har hverken interesse av eller in­ teresse for å bli uavhengig av den. Problemene vil derfor melde seg når staten ikke lenger er i den økonomiske stilling at den kan tilby dem denne beskyttelsen. Den tredje og siste drivkraften i industrialiseringen har vært den utenlandske kapitalen. Fram til 1950-åra var de eneste betydelige investeringene i Iran investeringene i oljeindustrien. Den iranske staten fortrengte gradvis ut­ lendingene fra denne posisjonen, så etter 1973 spilte olje­ selskapene ingen rolle innenfor den iranske økonomien, selv om deres politikk fortsatt hadde en betydelig innflytelse på den. De første skritt i retning av å oppmuntre utenlandsk kapital til å investere i andre sektorer av øko­ nomien ble tatt etter kuppet i 1953: i 1955 ble et Senter for Tiltrekning og Fremming av Utenlandske Investeringer (STFUI)12 opprettet, og under STFUIs ledelse ble en rekke garantier gitt til utenlandske firmaer. De fikk skatte­ fritak for fem år, rett til å returnere profitten til hjem­ landet i samme valuta som de første investeringene ble gjort i, og avgiftsfritak for nødvendig import. I de første få årene, fram til 1964, nølte utenlandsk kapital med å investere i Iran, og bare 32 firmaer gjorde dette. S TFUIs mål har vært å kanalisere utenlandske investeringer inn i de områdene der Iran mangler fagkunnskap. Fordi Iran har hatt rikelig tilgang på kapital har hoved­ målet til forskjell fra mange andre land i den tredje verden ikke vært å få investeringsmidler fra disse firmaene, og de utgjør faktisk en meget liten del av de totale investerin­ gene: under Planen 1973-78 vil utenlandsk kapital etter

153

Tabell 13: Private utenlandske investeringer i Iran etter form for aktivitet og etter land, 1975-1976 (prosent) Virksomhet

Jordbruksindustri .............................. Bergverksdrift ..................................... Mat ..................................................... Gummi ............................................. Kjemikalier og legemidler.................. Petrokjemikalier ................................. Metallurgi ......................................... Elektrisk og elektronisk industri .... Bilindustri og transport...................... Bygging og byggematerialer.............. Hoteller ............................................. Andre .......................... Sum .....................................................

6,6 0,3 0,3 16,4 6,4 22,9 6,9 6,3 17,0 4,2 0,4 12,3 100,0

Fra USA ..................................................... Storbritannia ..................................... Tyskland ............................................. Frankrike............................................. Japan ................................................. Andre* ................................................. Sum .....................................................

14,8 3,4 6,0 15,8 42,9 17,1 100,0

* Omfatter også blandede selskaper. Kilde: Omarbeidet etter: Bank Markazi Iran, Årsrapport og årsbalanse 2534, side 89.

planen skyte inn 2,8 milliarder dollar i Iran, mens staten investerer 46,2 milliarder og den private sektoren 23,4 mil­ liarder og 2,7 milliarder dollar var lån til den private sek­ toren fra staten. Og mens firmaene har blitt lovet fordel­ aktige betingelser, har den iranske staten stilt dem ganske harde betingelser i andre henseende, noe som er mulig på grunn av oljeinntektene. De utenlandske firmaene kan bare operere gjennom felleseide selskaper med en iransk partner,

154

privat eller statseid, og kan ikke ha aksjemajoriteten i disse selskapene. Etter at arbeideraksje-programmet ble satt i verk i 1975 har de utenlandske firmaene hatt en aksjeandel på gjennomsnittlig 25 prosent, selv om det er klart at disse firmaenes ledelses- og teknologi-monopol gir dem makt som i praksis er langt større enn den formelle legale ande­ len deres. Den iranske staten er på sin side sterkt avhengig av disse firmaene i industrialiseringsprogrammet, ettersom det bare er på denne måten den under kapitalistiske for­ hold kan installere og drive utstyr som er nødvendig for å utvikle industriens middels og tunge grener. Det viktigste eksemplet er Irans samarbeide med stålfirmaet Krupp. Hvis Iran skal greie å oppfylle sin industrielle målsetning, ligger nøkkelen til denne ekspansjonen i fellesforetakene. Det finnes ingen nøyaktige oppgaver over profitt i iransk industri, men både iranske og utenlandske innskytere ser ut til å ha tjent betydelig på den industrielle veksten. Iranerne sikrer seg at de bruker regjeringens lettelser i størst mulig grad, og innskyterne på sin side melder om et utbytte på opptil 40 eller 50 prosent fra de iranske foretakene. Men forholdet mellom staten og dens partnere er på mange måter anstrengt, og dette begrenser den indu­ strielle veksten.13 Først og fremst må de private kapita­ listene bruke ganske mye tid og energi bare på å komme overens med statsmaskineriet - å få tillatelser, på bestik­ kelser, på å rette seg etter nye og motstridende forskrifter o.s.v. Det iranske statsapparatet selv har ikke blitt tilfreds­ stillende omlagt etter de krav som den raske kapitalistiske utviklingen stiller, og samarbeidet og informasjonsutveks­ lingen mellom de private sektorene er derfor ofte meget dårlig. Alt tidlig på 1970-taIIet klaget de utenlandske fir­ maene en hel del over dette problemet, men da den iranske staten begynte å få knapt med kontanter i 1966-67 og mis­ ligholdt sine utbetalinger ble vanskelighetene langt større. Noen firmaer trakk seg helt ut av Iran.14 Regimet har også kommet i et dilemma mellom behovet for å sikre seg arbeidet fra enkelte kapitalister og det bre­ dere politiske behovet for å stå fram som en folkelig og

155

nasjonalistisk regjering. Et klart tilfelle av dette inntraff sommeren og høsten 1975 da Sjahen, idet de første etter - 1973 - problemene begynte å vise seg, satte i verk tre forskjellige kampanjer, en mot prisspekulasjon, en mot korrupsjon og en for oppretting av arbeideraksjer i industrien. Aksjeprogrammet hadde tildels til hensikt å minske gjennomtrekken i arbeidslivet ved å gi arbeiderne en grunn til å bli der de var ansatt. Priskampanjen førte til arrestasjon eller bøtlegging av over 8000 iranske forret­ ningsmenn; framstøtet mot korrupsjonen førte til angrep på en rekke utenlandske firmaer, blant dem det amerikan­ ske våpenfirmaet Grumman, det britiske sukkerfirmaet Tate & Lyle og det tyske firmaet Siemens; og arbeideraksje-prosjektet ble betraktet av nesten alle forretnings­ menn, iranske og utenlandske, som en trussel mot deres posisjon, ettersom det reduserte deres stamaksjer ytterligere. Som en følge av dette falt de private investeringene fra, og opptil 2 milliarder dollar i iransk privatkapital (10 prosent av årets oljeinntekter) forlot landet på noen få uker. Uten­ landske foretak som opererer i Iran er for sin del fast bestemt på å sikre at de får igjen sine investeringer så raskt som mulig, og det er dette kriteriet og ikke hensynet til den iranske utviklingens mer langsiktige interesser som bestemmer deres politikk. En tjenestemann i det ameri­ kanske Utenriksdepartementet med spesielt ansvar for Iran, som jeg intervjuet i 1976, pekte på at amerikanske firmaer i Iran arbeidet på «driv-naglen-så-langt-den-går»-basis; de mente at det ikke var verd å investere i noe som ikke vil gi dem pengene tilbake på 4-5 år. Ironisk nok opererer mange iranske foretak med enda høyere rater, og krever en avkastning på 30 prosent eller mer av en investering. Det er hverken overraskende eller nytt å peke på at pri­ vate firmaer, iranske som utenlandske, opererer på dette grunnlaget: slik er kapitalismens logikk, og det hadde vært merkelig om disse foretakene opptrådte anderledes. De er prinsipielt verken for eller mot Irans industrielle utvikling - deres oppførsel dirigeres av andre faktorer, og hvis disse faktorene hadde vært gunstige, kunne og ville private fir-

156

maer støttet industrialiseringen av Iran. En del av grunnen til vanskelighetene med industrialiseringen av Iran må ligge i statsmaskineriets egenart og dets egne svakheter. Beslut­ ninger blir sjelden planlagt og gjennomført på effektivt vis: mange av bevilgningene til enkeltprosjekter ble aldri brukt - under den Fjerde (1969-73) Planen ble bare 60 prosent av alle bevilgninger utbetalt. Det finnes heller ikke noe egentlig planleggingsapparat: som en ekspert har uttrykt det, «den eneste formen for planlegging i Iran, er hva Sjahen ønsker.» Den samme eksperten pekte på at mange av de statistiske oppgavene var overdrevne: dette gjelder ikke så mye oppgavene over industriproduksjonen, men tallene for prisforandringer er betydelig lavere enn i vir­ keligheten, og jordbruksproduksjonen overdrives med mer enn 100 prosent. Videre har mange av kredittlettelsene som angivelig er brukt i utviklingens tjeneste blitt avledet til forbruk eller til andre grener av økonomiske virksomhet, som spekulativ boligbygging. Tallene for brutto nasjonal­ produkt i 1970-årene er noe villedende, ettersom oljen ut­ gjør en stor andel av brutto utviklet produkt og stigningen i oljeprisen derfor gir samme utslag som en økning i den konkrete produksjonen som i virkeligheten ikke har skjedd. Ikke alle de påståtte forandringene i den iranske økono­ mien har vært illusoriske. Det har forekommet en betydelig grad av bedrag og fantasi selv på de områdene regjeringen foretrekker å henlede oppmerksomheten på. Regimet set­ ter opp mål som ikke er skikkelig vurdert på forhånd, og mangler ofte muligheter til å nå dem. De iranske mediene er fulle av pompøse påstander om en eller annen triumf fra monarken eller hans ministre; et hav av komiteer og organisasjoner har blitt opprettet for å føre kontroll med den økonomiske veksten. Men en hel del av dette er tomt snakk - omkring slike saker som økningen i industrieksporten, økninger i jordbruksproduktiviteten eller kampan­ jer mot analfabetismen. En nærmere undersøkelse av den iranske industrien vil bidra til å gjøre dette klart. Det går klart fram at oljen har muliggjort betydelig ekspansjon i industriproduksjonen og industrisysselsettingen, men Irans 157

industri er fortsatt på mange måter tilbakeliggende, og den er sterkt avhengig av oljeinntektene for å holde seg flyt­ ende. Det ser ut for at den ikke på noen måte vil være i stand til å møte de utfordringer som vil melde seg når olje­ inntektene synker. Oljen har derfor både virket som driv­ kraften i Irans utvikling og medvirket til å forstyrre denne utviklingen på en slik måte at mange sjanser har gått tapt og det er oppstått en farlig avhengighet av oljeinntekter.

158

Arbeiderklassen

En viktig bestanddel i nesten all økonomisk utvikling i dag er befolkningsforskyvningen fra jordbruksvirksomhet til virksomhet utenfor jordbruket, og Iran er ikke noe unntak på dette området. I begynnelsen av dette århundret ble det anslått at 90 prosent av arbeidsstyrken fantes i jordbruket, og så sent som i 1946 var 75 prosent av arbeidsstyrken sysselsatt i denne sektoren. Men siden den tid har andelen falt stadig raskere: alt i 1966 arbeidet mindre enn halv­ parten av den økonomisk aktive befolkningen, 47 prosent, i jordbruket, og sent på 1970-tallet har tallet falt til sann­ synligvis omkring 33 prosent.1 Av en arbeidsstyrke på tilsammen 10,6 millioner i 1977 arbeidet anslagsvis 6,8 mil­ lioner utenfor jordbrukssektoren; av disse var hele 2,5 mil­ lioner, eller noe nær en fjerdedel av det totale antallet, sysselsatt i en eller annen form for industri.2 Ettersom forskyvningen i forholdet mellom sektorene har gått sammen med spredningen av kapitalistiske forhold, er nå flertallet av den økonomisk aktive befolkningen en eller annen eller annen slags lønnsarbeidere, og en betydelig ny sosial kraft har dermed oppstått. Likevel har arbeiderklas­ sen, trass i sin voksende tallmessige styrke, siden kuppet i 1953 vært forhindret i å spille noen uavhengig politisk rolle eller å finne et uavhengig uttrykk. Dette er en situa­ sjon som neppe kan fortsette i det lange løp, og det er allerede ting som tyder på at Irans arbeiderklasse, som har 159

vokst så sterkt i størrelse i løpet av den siste generasjonen, begynner å spille en rolle, om innenfor snevre grenser. Regimets iver etter å holde arbeiderklassen tilfreds mens det undertrykker uavhengige politiske initiativer viser at regimet er klar over at arbeiderklassen er en kraft i Irans liv, mens det økte antallet streiker i Irans industri etter 1973 viser muligheten for økt arbeidermotstand mot ar­ beidskjøperne og staten. Den følgende analysen vil forsøke først å bestemme de viktigste trekkene ved Irans arbeider­ klasse i dag, og så beskrive dens politiske rolle, både i to tidligere faser med åpen politisk aktivitet og i perioden etter 1973. I dette kapitlet skal jeg analysere tre grupper av lønns­ arbeidere utenfor jordbruket: oljearbeidere, industriarbei­ dere og industriarbeidere. Men uten å gå nærmere inn på det teoretiske grenseproblemet, d.v.s. hvem som er og ikke er medlemmer av arbeiderklassen, er det verd å legge merke til de usikre sosiale og dermed politiske konturene arbei­ derklassen har i alle kapitalistiske samfunn, og det særlig uklare omrisset til arbeiderklassen i kapitalistiske utvik­ lingsland3, i Iran som andre steder, på grunn av de uensartede formene for sysselsetting. Bare et lite mindretall blant de iranske arbeiderne er sysselsatt ved moderne industrianlegg, og likevel er flertallet av den økonomisk aktive befolkningen sysselsatt i lønnsarbeid innenfor eller utenfor jordbruket. Dette stiller ikke bare analytiske spørs­ mål om hvorvidt alle disse lønnsarbeiderne er medlemmer av arbeiderklassen, men også politiske spørsmål om hvor­ dan denne uensartede gruppen vil opptre politisk i fram­ tida, og hvorvidt den vil være i stand til å opptre innenfor en enhetlig politisk ramme. Dette fører til ennå et problem i analysen av arbeider­ klassen: problemet med å bestemme underavdelingene innenfor klassen, både de horisontale (mellom arbeidere i forskjellige sektorer av industrien) og de vertikale (mellom faglærte og ufaglærte, menn og kvinner, høytlønte og lavt­ lønte). I tillegg til motsetningene som følger av selve indu­ striens uensartede struktur finnes det også motsetninger

160

som er ført inn i arbeiderklassen av tidligere motsetninger i samfunnet: disse omfatter regionale, språklige og etniske motsetninger, som alle fortsatt kan være i virksomhet i et bymiljø. At det finnes slike motsetninger betyr ikke at det ikke finnes noen bestembar arbeiderklasse, når en slik klasse defineres ut fra forholdet til kapitalen. En slik klasse eksisterer, men oppdelingen innenfor den, et produkt av både industrielle og førkapitalistiske strukturer, gjør at det er villedende å snakke om arbeiderklassen, enten i øko­ nomisk forstand eller når det gjelder mulig politisk bevisst­ het, som en enhetlig gruppe.4 De som er opptatt av å bygge opp en sterk og forent arbeiderbevegelse i Iran, vil måtte ta hensyn til denne oppdelingen, akkurat som de vil måtte være klar over de forskjellige objektive interessene til dem som befinner seg i utkanten av arbeiderklassen i et slikt kapitalistisk utviklingssamfunn.

Arbeiderklassens framvekst Arbeiderklassens ekspansjon er framfor alt en følge av den økonomiske utviklingens tempo og karakter. I en viss grad kan politiske hensyn også spille en rolle, ved at regjeringer som står overfor en militant arbeiderklasse kan opp­ muntre kapitalintensive industrier enda mer enn de ellers ville ha gjort, i et forsøk på å holde proletariatets tallmessige vekt nede. Slike hensyn kan imidlertid bare spille en medvirkende rolle innenfor den kapitalistiske utviklingens allmenne mønster: arbeidsstyrkens vekt og sektor-tildeling avspeiler det totale mønster av nasjonal og internasjonal ekspansjon, der politiske holdninger til arbeiderklassen spiller en underordnet rolle. Mønsteret for den økonomiske veksten i Iran har alle­ rede blitt behandlet. Oljen var grunnlaget for den eneste større industrivirksomhet før den annen verdenskrig, og noen betydelig industrialisering begynte ikke før i 1950. Siden den gang har sysselsettingen i oljeindustrien (aldri massiv) stagnert, men sysselsettingen i industrien og byg6 — Iran.

161

ningsbransjen er økt betydelig. Enklest uttrykt: mens sys­ selsettingen i oljeindustrien aldri har omfattet mer enn 1 prosent av hele den økonomisk aktive befolkningen, har sysselsettingen i disse to andre sektorene blitt tredoblet i løpet av de tyve åra siden 1956. Ettersom den totale arbeidsstyrken har økt med bare to tredjedeler, har den relative vekten av disse fraksjonene innenfor arbeider­ klassen økt tilsvarende.5 To egenheter ved dette bildet vil framgå av analysen: for det første det enorme og stadig voksende misforholdet mellom oljens bidrag til økonomien generelt og dens inn­ virkning på arbeidsstyrken; for det annet ubalansen innen­ for industrisektoren mellom dem som arbeider i moderne industrianlegg og dem som arbeider i små håndverksmes­ sige enheter. Men med disse trekkene i tankene er det også betydnings­ fullt å merke seg at Iran har en relativt stor andel av den totale arbeidsstyrken i industrien. Iran har, i hvert fall sett under ett, en av de største industriarbeidsstyrkene i den tredje verden. Denne styrken er imidlertid konsentrert i bestemte industrisentra. Vi kjenner ikke den geografiske fordelingen av fabrikksentra og sentra for annen lønnet virksomhet utenfor jordbruket, men vi har data omkring konsentrasjonen av industrienheter: i 1973-74 lå 48,7 pro­ sent av disse i Teheran-området, d.v.s. nesten halvparten lå omkring hovedstaden. De andre viktige sentra var Isfahan (7,8), Tabriz med omland (6,9) og Khuzistan, det oljeproduserende området (6,6). Ettersom antallet ansatte pr. anlegg sannsynligvis er høyere i Teheran, er det nesten sikkert at hovedvekten av industriarbeidsstyrken ligger der. De tre viktigste feltene av produktivt lønnsarbeid er olje­ industri, fabrikkdrift og bygningsarbeid. De vil her bli be­ handlet etter tur.

(I) Olje Oljeproduksjonen skapte den første betydelige delen av det iranske proletariatet, opprinnelig av iranske løsarbeidere på 162

Tabell 14: Den iranske arbeidsstyrken 1956-77 Arbeidskraftbudsjett: sysselsatt befolkning fordelt på større økonomiske sektorer, og arbeidsstyrken 1956-77 (i tusener)

163

oljefeltene og i byene i Kaukasus i Sør-Russland og senere på oljefeltene i Sør-Iran, der letingen ble satt i gang i 1901 og produksjonen i 1908. Fra tidlig på 1890-tallet til 1917, da de iranske løsarbeiderne sluttet å reise til Russland, arbeidet flere hundre tusen iranske arbeidere fra de nordlige provinsene på oljefeltene i Kaukasus og i andre virksom­ heter som vokste opp omkring denne tidlige olje-boomen. Bare i 1905 krysset anslagsvis 300 000 iranere grensen for å finne arbeid, mye av det var antagelig sesongarbeid og en liten del av det på selve oljefeltene. Vi vet at i 1915 fantes det 13 500 iranere blant oljearbeiderne i det rus­ siske Azerbaijan. Likevel representerte dette tallet, som utgjorde en brøkdel av iranerne i Russland, 29 prosent av den totale oljearbeidsstyrken.6 Under den helt selv­ stendige framveksten av oljefeltene i Khuzistan vokste også arbeidsstokken så raskt at i 1920 var 20 000 iranere syssel­ satt. Dette tallet nådde 55 000 i 1951, med ytterligere 15 000 som arbeidet for arbeidskjøpere som leide arbeids­ kraft fra oljeselskapet i form av kontraktarbeid. Khuzistan var på den tiden et av de minst bymessige områdene i Iran, og på grunn av oljen ble ikke mindre enn åtte for­ skjellige byer opprettet: den største, Abadan, der raffine­ riet ligger, vokste fra en fiskerlandsby med noen få hundre innbyggere i 1900 til en by med 170 000 sent pa 1940tallet. Praktisk talt hele befolkningen var direkte eller indi­ rekte avhengige av oljeselskapet for å beholde arbeidet.1 Denne byen ble i et persisk rim kjent som «den andre London» - Abadan, Landan-i Dovvom. Arbeidsstyrken i oljeindustrien falt i tre kategorier. Fler­ tallet var faglærte og ufaglærte arbeidere, og rekruttert enten lokalt fra de arabiske stammene i Khuzistan og fra Bakhtiari-nomadene i fjellene omkring (jfr. s. 12-13), eller, for de faglærte arbeidernes vedkommende, fra Isfahan og Teheran. I slutten av 1949 var anslagsvis 33 000 av 38 000 ansatte i Abadan lønnsarbeidere av denne typen, mens 15 000 av 17 000 på selve oljefeltene hørte til denne kate­ gorien. Disse arbeiderne var sysselsatt med bygging, ved­ likehold, lasting og arbeid på rørledningene. Det er viktig

164

at trass i industriens kapitalintensive egenart var en stor del av arbeiderne ufaglærte; en del av forklaringen på dette ligger i at produksjons- og raffineringsprosessene alt den gang var så automatiserte at bare et lite antall faglærte arbeidere var strengt tatt nødvendige. I midten var et sjikt av kontorister og tekniske arbeidere: mange av dem ble i de første årene hentet fra India; men da protestene fra iranske nasjonalister ble sterkere, lærte selskapet opp et større antall personell fra stedet, og rekrutterte iranere til disse jobbene. På toppen fantes et sjikt av planleggings- og ledelsespersonell: disse var stort sett britiske arbeidere, men i 1949 var flertallet iranere, selv om makten lå i hendene på britene, og etter nasjonaliseringen sank tallet på uten­ landsk personell i oljeindustrien betydelig. Mens det i 1920 ble anslått at det fantes 7000 innførte arbeidere mot 20 000 iranere, og at det i 1949 fortsatt fantes 2440 utenlandske funksjonærer og ytterligere 989 håndverkere hadde det totale antallet utenlandsk personell sunket til 480 i 1956. Det totale tallet på sysselsatte i oljeindustrien har fort­ satt å synke siden 1950-årene. Konsortiet selv begynte å skjære ned på arbeidskraften i 1957. Men selv om det antas at det har skjedd en svak stigning på 15 prosent i perioden 1972-73 ligger ikke de virkelige forandringene så mye i tallet på sysselsatte som i den økte produktiviteten til arbeidsstokken. Mens tallet på oljearbeidere har variert mellom 40 000 og 45 000, har produksjonen i denne indu­ strigrenen, og i enda høyere grad inntektene fra den, blitt mangedoblet. Merverdien pr. ansatt har derfor steget opp­ siktsvekkende på de omkring 25 årene siden nasjonaliser­ ingen. Bare mellom 1961 og 1966 sank tallet på arbeidere som var nødvendige for å produsere 111 tønner råolje fra 8,5 til 3,5. I 1975 var produksjonen pr. arbeider 20 ganger så høy som i 1950-åra. Selv om oljen har dominert den iranske økonomien, har den alltid vært en faktor med liten betydning for syssel­ settingen. Dette er ikke bare et spørsmål om oljens enklavekarakter, ettersom oljen skiller seg fra andre primærpro-

165

dukter som også ligger til grunn for enklave-økonomier og som derfor kan sammenliknes med oljen i andre hense­ ender. Jordbruksnæringsveier som te eller bomull syssel­ setter et stort antall mennesker, selv om arbeidet er sesong­ betont og dårlig betalt. Andre former for mineralutvinning sysselsetter også betydelige arbeidsstyrker: de sydafrikanske gruvene sysselsatte over 600 000 afrikanske arbeidere midt på 1970-tallet, 400 000 av dem i gullgruvene. Chile, Boli­ via og Zambia har betydelige arbeidsstyrker sysselsatt i primær-eksporten, som domineres av gruvedrift. En av kjennetegnene ved oljen som primærprodukt er at den ikke skaffer mange mennesker arbeid, hverken direkte eller indirekte. Svært få mennesker er sysselsatt i prosesser som har direkte med oljeproduksjon å gjøre - leting, ut­ vinning, raffinering, lasting. Videre knytter den i under­ utviklede land få forbindelser til den lokale økonomien, ettersom den henter sin teknologi og sine kapitalvarer fra utlandet; den skaffer derfor ingen arbeidsplasser i resten av økonomien. Av det lille antallet mennesker som får opplæring, blir noen faglærte, men i et land som Iran har ikke oljeindustrien ytt, og kunne heller ikke ha ytt, noe større bidrag til opplæring av den faglærte industriarbeidsstyrken landet trenger. Den begrensede sysselsettingen og opplæringen oljen fører med seg er ikke først og fremst en følge av oljeselskapenes politikk: den ligger i selve olje­ industrien. Og dette er grunnen til at mønsteret, misfor­ holdet, som i dag er tydelig i Iran kan finnes igjen i andre oljeproduserende land. Det er tydelig i andre tettbefolkede produksjonsland som Venezuela og Algerie: I Venezuela bidro oljen i 1975 med 93 prosent av den utenlandske valutaen og bare 1,6 prosent av sysselsettingen (5000): i Algerie sysselsetter oljen på samme måte 16 600 av en arbeidsstokk på tilsammen 2,5 millioner. Selv i de mindre tettbefolkede statene gir oljen arbeid til en svært liten brøkdel av arbeidsstyrken: bare 20 000 av Saudi-Arabias 1,5 millioner; bare 7000 av 550 000 i Libya. Hvis oljen skaffer arbeidsplasser, og hvis den har noen betydelig inn­ flytelse på dannelsen av en arbeiderklasse er dette på in-

166

Tabell 15: Sysselsetting og produktivitet i den iranske oljeindustrien.

167

direkte vis, d.v.s. gjennom arbeidsplassene staten oppretter i sin disposisjon av oljeinntektene den mottar.9

(Il) Industri Tabell 16 viser hvordan sysselsettingen i industrien har blitt flerdoblet i løpet av de to siste tiår. ILOs overslag, som denne tabellen bygger på, regner med at bare i perio­ den 1972-77 vil sysselsettingen i industrien ha steget med 680 000, industriforetak vil stå for 580 000 av disse og de øvrige 100 000 vil utgjøres av selvstendige næringsdrivende, både i byområdene og på landsbygda. I optimismen etter prisstigningen på olje i 1973 satte de offisielle planene tal­ let ved slutten av den Femte Planen enda høyere, til 3,77 millioner; men med nedskjæringen som fulgte kort tid etter Tabell 16: Lønns- og sysselsettingsindeks for utvalgte næringsveier 1969-70 - 1974-75 (100 = 1969-70) fordelt slik: Næringsvei

Sum utvalgte næringsveier ............ fordelt slik: Tobakk ........................................... Spinning og tekstiler .................... Lær ............................................... Maskinframstilte sko .................... Petrokjemikalier ............................ Farmasøytiske midler .................... Sement ........................................... Råmetaller ................................... Husholdningsmaskiner (elektriske og andre)......................................... Radio, fjernsyn, telefon.................. Elektrisk verktøy ......................... Motorkjøretøyer ............................. Maskinglass .................................

Lønn 1974—75

Sysselsetting 1974—75

292,2

140,4

221,8 274,3 219,4 297,4 402,8 282,1 283,6 349,8

111,5 121,4 98,0 168,5 242,3 173,2 148,0 195,8

272,9 377,1 352,9 368,8 562,5

136,8 226,8 217,0 170,1 325,9

Kilde: Årsrapport fra Bank Markazi, 1975-76, s. 84, 85.

168

er det usannsynlig at et så høyt overslag er korrekt. Offi­ sielle tall for sysselsetting i industrien viser en jevn økning gjennom hele 1970-årene, som følger linjene i ILO-planen: Denne oversikten er imidlertid misvisende ved at den ikke viser de enorme variasjonene innenfor industriarbeiderstyrken. For det første er mellom 10 og 20 prosent av de sys­ selsatte selvstendig næringsdrivende: de er strengt tatt ikke lønnsmottakere. For det annet er, som det framgår av den foregående drøftingen av næringslivet, de fleste enhetene små og sysselsetter mindre enn ti mennesker: i 1972 falt 219 000 av 225 000 foretak i denne kategorien. Utbyggin­ gen av næringslivet i stor skala har i Iran gått sammen med en mangedobling av tallet på mindre foretak, og fordelin­ gen av arbeidskraft mellom de to sektorene har derfor ikke forandret seg stort. Tallene fra 1968 viste at enheter med mer enn 50 ansatte sto for 11 prosent av sysselsettingen; enheter med mellom 10 og 50 ansatte sto for ytterligere 6 prosent. 83 prosent av alle arbeidere hørte derfor til enheter på under ti mennesker. I 1977 beregnes det at av 2,5 mil­ lioner sysselsatte vil 1,78 millioner, eller 72 prosent, fortsatt være sysselsatt i enheter på under ti personer. På grunn av den generelle veksten i fabrikkarbeiderstyrken i denne pe­ rioden vil faktisk tallet på ansatte i disse mindre enhetene stige og fortsette å stige. «Kjernen» i industriarbeiderstyrken i Iran, de som er ansatt i industrienheter med over ti personer, utgjør derfor omkring 700 000, eller omkring 7 prosent av hele den økonomisk aktive befolkningen. De som arbeider i egentlige storforetak må være enda færre.10 Det finnes følgelig to typer industriarbeidskraft i Iran; kløf­ ten mellom dem er kanskje på mange måter voksende som en følge av regjeringens økonomiske utviklingsstrategi, og forsømmelsene i den utdannings- og sosialpolitikken som er karakteristisk for Pahlavi-regimet. For det første er fler­ tallet i den iranske befolkningen fortsatt analfabeter; i 1976 var det offisielle anslaget 62 prosent, men det virkelige tallet var nesten sikkert høyere. Det finnes antagelig en sterk korrelasjon mellom leseferdighet og tilhørighet til den øverste sektoren i arbeidsstyrken. For det annet ligger

169

yrkesopplæringen nå som før på et meget lavt nivå. Tidlig på 1970-tallet ble det oppdaget at bare 1-2 prosent av de faglærte arbeiderne hadde fått noen opplæring utover den de fikk på arbeidsplassen, og trass i et hurtig-opplæringsprogram er tilgangen på faglært arbeidskraft langt mindre enn etterspørselen.11 For det tredje finnes det, som det vil framgå, store og voksende ulikheter i lønn i de forskjellige industrisektorene, slik at arbeidere i «avanserte» sektorer som har å gjøre med bygningsvarer, biler og olje har lønn som er dobbelt så høy som dem i «tradisjonelle» bransjer som tekstiler og sko (s. 189). Det er innlysende at regjerin­ gens utbyttedelings- og arbeider-aksje-programmer ikke tar sikte på andre enn dette øvre sjiktet i industriarbeiderklas­ sen (s. 193). Et mindretall av lønnsarbeiderne i industrien nyter derfor godt av regjeringens utviklingspolitikk, mens arbeidsmarkedet har tildelt majoriteten den mindre utvik­ lede og mer underpriviligerte sektoren.

(111) Bygningsarbeid Bygningsarbeid er en utpreget underpriviligert manuell lønnsarbeiderbransje: i de utviklede landene i Vest-Europa er denne bransjen blant dem som har størst konsentrasjon av innvandrere (som irlendere i England og algirere i Frankrike) og arbeidet er ofte leilighets- eller sesongarbeid. Arbeiderklassen i denne sektoren er derfor ofte mindre stabil, både økonomisk og politisk sett, enn i industrisekto­ ren, og om arbeiderne ikke er fastboende, beholder de ofte sterkere tilknytning til landsbyen de kommer fra. Byg­ ningsarbeid er i seg selv en mer lettbevegelig sektor av økonomien: i oljestatene tatt under ett er det det feltet som har fått det raskeste økonomiske oppsving som følge av forandringene i 1973, både fordi bygging (av anlegg, kom­ munikasjoner, boliger) er en forutsetning for ekspansjonen i de andre sektorene, og fordi det ganske enkelt er lettere å sette i verk et bygningsprogram enn å utvikle industrien eller jordbruket. I stater som Saudi-Arabia og Libya, som generelt sett har underskudd på arbeidskraft, har hundre­ tusener av arbeidere blitt hentet fra de omkringliggende

170

jordbrukslandene som bygningsarbeidere: i 1976 ble det anslått at det fantes 1,2 millioner jemenitter i Saudi-Arabia, stort sett i bygningsbransjen, og 200 000 egyptere og 40 000 tunisiere i Libya, igjen i denne sektoren. I Iran har byg­ ningsarbeiderne blitt hentet fra Irans egen landsbygd. Sys­ selsettingen innenfor bygningsbransjen har steget fra 336 000 i 1956 til over 900 000 i 1977 og utgjør nå nær 10 prosent av arbeidsstyrken. I perioden 1972-77 har sysselsettingen i bygningsbransjen faktisk steget med 6,7 prosent pr. år, raskere enn i noen annen sektor. Innenfor bygningsarbeiderstyrken er det mulig å identi­ fisere et øvre sjikt av faglærte arbeidere - rørleggere, elek­ trikere, bygningssnekkere - som har opplevd en påfallende lønnsøkning under høykonjunkturen midt på 1970-tallet. I 1975-76 antas lønnen til enkelte bygningsarbeidere å ha steget med opptil 48 prosent.12 Men de fleste bygnings­ arbeiderne faller utenfor denne kategorien. Ufaglærte ar­ beidere i denne sektoren er sannsynligvis i betydelig grad utsatt for dobbelt undertrykkelse gjennom dårlige lønninger og usikre arbeidsplasser. Så tidlig som i 1969 tjente faglærte bygningsarbeidere opptil femten ganger tariffen for ufaglærte i denne sektoren. I noen områder arbeider grup­ per av arbeidere fra de mest utarmede iranske provinsene, Buchistan og Sistan, under de elendigste forhold. I Isfahanområdet antas mange av dem som er sysselsatt med byg­ ningsarbeid å være bønder fra landsbyer i området som kommer inn til byen noen få måneder i året. I årsgjen­ nomsnitt kan disse arbeiderne ha like lav lønn som den som betales i bransjer som er dårligere stilt, eller enda lavere, og forholdene de lever under kan, ettersom de ikke er fast bosatt i byen, være verre.

Særtrekk ved arbeidsstyrken (I) Omflytting Arbeidsmarkedet i Iran har mange trekk til felles med andre land i den tredje verden som befinner seg i en indu-

171

strialiseringsprosess. Som kunne ventes, kommer flertallet av industriarbeiderne fra bondefamilier. En undersøkelse i 1963 viste at 68,3 prosent av alle fabrikkarbeidere i Teheran var født i landsbyer.13 Denne bondebakgrunnen må de ha felles med mesteparten av arbeiderklassen i byene, og med den fortsatte økningen i tallet på sysselsatte er det usann­ synlig at flertallet av arbeiderklassen før 1980-tallet vil bestå av mennesker som selv er født i byområdene. Hva som skjer når bønder kommer til byene er et temmelig omstridt spørsmål, og det finnes ikke nok tilgjengelig ma­ teriale til å bidra til denne diskusjonen. Men det finnes en del særtrekk ved omflyttingen i Iran som kan bestemmes og som brukes til å oppløse de generelle tallene som er tilgjengelige. For det første finnes det en sektor, oljeindustrien, der arbeiderklassen godt kan tenkes å representere annen gene­ rasjon i samme bransje. Fram til 1950-åra var de ufag­ lærte bønder og nomader, de faglærte kom fra byene eller fra selskapets opplæringsprogram. Men antall sysselsatte i oljeindustrien har ikke økt siden da, og i 1960-åra ut­ vandret faktisk en del barn av oljearbeidere fra Abadan til andre deler av Iran. Det er derfor sannsynlig at fler­ tallet av dem som i dag er sysselsatt i oljeindustrien selv er barn av arbeiderklassen som ble dannet i Khuzistan i 1930- og 1940-åra. På den annen side er det galt å identifisere all fabrikkproduksjon med sysselsetting i byene: et særtrekk ved Irans industri er at en stor del av tekstilarbeideme er sysselsatt på landsbygda (når «landsbygd» brukes om steder med mindre enn 5000 innbyggere). Landsbygda står for om­ kring 70 prosent av sysselsettingen med tepper og veving; i 1966 var 1,2 millioner mennesker, eller omkring 17 pro­ sent av den totale arbeidsstyrken, i virksomheter på lands­ bygda utenfor jordbruket.14 Denne sektoren kan være hånd­ verksmessig, men er likevel en betydningsfull faktor i den totale sysselsettingssituasjonen. Men trass i alle forbehold er det viktigste trekket ved den iranske arbeiderklasseformasjonen at den bygger på

172

massiv omflytting i senere tid, og særlig flytting til Teheran. I 1956 bodde bare 31 prosent av befolkningen i byene: i 1976 hadde dette steget til 47 prosent. Teheran har mot­ tatt en uforholdsmessig stor del av denne bevegelsen; dette passer inn i det allmenne mønsteret i Midt-Østen, der byer på over 100 000 i perioden 1950-70 har vokst dobbelt så fort som dem med befolkning på under 100 000.151 Irans tilfelle, der folketallet har økt med omkring 3,5 prosent pr. år, vokste Teheran i 1950- og 1960-årene med omkring 5,5 prosent pr. år, mens befolkningen på landsbygda økte med bare 1,7 prosent. Etter høykonjunkturen i 1973 økte Irans vekstrate til 8 prosent. Fra en by på under 1 million sent på 1940-tallet, vokste den til 4,5 millioner midt på 1970-tallet, og folketallet kan nå 9 millioner i 1990. Presset på trafikk, boliger, vann og luft har alt nådd et uaksepta­ belt nivå: de rikes klager har hatt lettest for å nå fram, men det er de fattige i den sørlige delen av byen som lider mest. En studie av urbaniseringen i Teheran, bygd på under­ søkelser tidlig på 1970-tallet, bemerket «den dype kløften i levestandard mellom hovedmengden av innbyggerne i NordTeheran og hovedmengden av dem som bor i sør», og fort­ satte: «Trass i manglende data når det gjelder inntekter, tyder tilfelleerfaring på at kløften må være større enn i noen europeisk by; materialet tyder videre på at ettersom Irans økonomi vokser og Teheran vokser med den, blir faktisk også denne kløften større».16 Sør-Teheran er Irans mønstereksempel på planløs flytting inn til byene uten tilstrekkelige boliger og sosialtjenester til å ta imot inn­ flytterne. Enda et problem er at Iran ikke har noe moderne kloakksystem, og at byen er omgitt av fjell på flere sider; avfall og forurenset luft er mest konsentrert i den nedre, sørlige delen. Andre distinksjoner innenfor omflyttingsstrømmen kan også bestemmes. Fram til 1960-årene kom en stor del av innflytterstrømmen til Teheran ikke fra landsbygda, men fra andre, mindre byer i Iran, som fikk sin økonomiske stilling undergravd av landets sentralisering og av de rela­ 173

tivt dårlige konjunkturene i 1940- og 1950-åra. Siden 1950åra har byer som Isfahan og Tabriz trukket til seg stor­ parten av innflytterstrømmen, men det virker som om inn­ flyttingen fra noen provinser, i hvert fall på lang sikt, er langt større enn fra andre. Mens enkelte områder i nær­ heten av Teheran, Isfahan, Shiraz og Tabriz har opplevd adskillig omflytting av befolkningen, har fjernere områder., som Kurdistan og Baluchistan, mistet langt mindre av sin befolkning.

(II) Arbeidsløshet Stadig flere innser at arbeidsløsheten utgjør et av underutviklingens hovedtrekk. Verdens Sysselsettings-Konferanse i Geneve i 1976 anslo at det fantes 300 millioner helt og delvis arbeidsløse i verden i 1970, og at tallet ville stige til 700 millioner innen en generasjon. Iran viser selvfølgelig mange av de sysselsettingsproblemene som er karakteris­ tiske for den tredje verden sett under ett: en høy fødsels­ rate og stigende sysselsetting i byene, som riktignok er større enn i de fleste underutviklede land, men ikke stor nok til å ta opp dem som kommer ut på arbeidsmarkedet, sammen med altfor stor flytting til byene. En del av den negative virkningen av jordreformen viser seg i dette by­ miljøet. Utviklingen på landsbygda viser at selv bm de offi­ sielle forventningene går i oppfyllelse, vil den totale syssel­ settingen bli opprettholdt, uten at noen nye arbeidsplasser vil bli opprettet; det finnes imidlertid ting som tyder på at sysselsettingsnivået i landsbygdsområdene faktisk er synk­ ende. Iran viser en arbeidsløshetssituasjon som ved første øye­ kast virker paradoksal, men som faktisk kan forklares ut fra landets utviklingsmønster. Landet har både overskudd og underskudd på arbeid. Underskuddet gjelder faglært og ledende personell: derfor fantes det i 1976 anslagsvis 50 000 utlendinger i Iran i arbeidslivets øverste sjikt, et tall som kanskje vil være flere ganger så høyt i 1980. Iranere med fagutdannelse - i medisin, bygningsarbeid eller hva som

174

helst - har ingen betydelig arbeidsløshet, og mange slike folk hentes nå fra utlandet. På den annen side står den store majoriteten av iraniere, ufaglærte og analfabeter, overfor en eller annen form for arbeidsløshet. Det eneste tilgjengelige overslaget over tallet på arbeidsløse er lavt: mens det offisielle lå på 158 000 i 1956, og 320000 i 1972, anslås det at arbeidsløsheten vil stige til 370 000 i 1977, eller omkring 3,5 prosent av det totale antallet. Nærmere undersøkelse viser at dette tallet er åpenbart feilaktig. For det første er de offisielle tallene for lave: ettersom det ikke finnes noen arbeidsledighetstrygd, har de arbeidsløse ingen grunn til å registrere seg, og som i mer utviklede kapital­ istiske samfunn hender det ofte at kvinner ikke registrerer seg når de mangler arbeid. Overslagene var dessuten bygd bare på dem som hadde søkt arbeid siste uke. Selv i byene finnes det i virkeligheten to slags arbeidsløshet: de relativt høyt utdannede, som godt kan tenkes å registrere seg, og de utfattige innbyggerne i områder som Sør-Teheran og i brakkebyene i Isfahan, som neppe vil gjøre det. Dette bekreftes av at arbeidsløsheten i aldersgruppen 15-24 år i 1972 lå på 9 prosent, det dobbelte av gjennomsnittet for hele aldersgruppen over 15 år, som lå på 4,6 prosent. Mange av disse har noe i retning av realskole. På lands­ bygda er situasjonen langt alvorligere. Her finnes det kan­ skje ingen absolutt arbeidsløshet, ettersom de som over­ hodet ikke har arbeid like godt kan tenkes å reise til byene som å bli der de er. Men det finnes kronisk under-sysselsetting på landsbygda, der ifølge en undersøkelse i 1973 14 prosent av hele befolkningen på landsbygda arbeidet mindre enn 28 timer i uken og nesten 40 prosent arbeidet mindre enn 42 timer i uken under lavsesongen. Gjennom­ snittstallet på arbeidsdager i landsbygdsområdene var bare 108 pr. år. Akkurat som i byene kan det finnes adskillig feilfordeling av arbeidet og overbemanning av regjeringsforetak, så problemet på landsbygda gjelder graden av sysselsetting snarere enn absolutt arbeidsløshet. I dette likner Iran mange andre land i Asia, med den forskjellen at lønnsnivået generelt sett er høyere i Iran enn i andre

175

land.1' Situasjonen ville være en annen hvis bøndene kunne høste to avlinger i året i stedet for en: men dette ville, som andre former for økt sysselsetting på landsbygda, kreve bidrag fra regjeringen i form av penger og utstyr i langt større skala enn det som har vært tilfelle så langt. (III) Ltfnn De offisielle oppgavene over lønnsnivået i Iran tyder på at høykonjunkturen på olje har blitt fulgt av betydelige lønnsøkninger for en del arbeidere. (Tabell 17.) Man kan godta eller ikke godta disse tallene, men om de så stem­ mer, gjenstår det to ubesvarte spørsmål: for det første, hvor mange arbeidere som får disse lønningene og tilleggene og for det annet hvor store realverdier disse lønningene repre­ senterer og hvor langt de holder følge med inflasjonen. De offisielle tallene gjelder bare de bedre betalte arbei­ derne i fabrikkindustrien; og vi vet at lønnsøkninger på mellom 30 og 50 prosent pr. år der forekom under høy­ konjunkturen midt på 1970-tallet. Lønningene i gruve- og fabrikkindustrien steg med 28 prosent i 1976-77. Vi kjen­ ner ikke arbeidernes gjennomsnittslønn og vet ikke hvor­ dan den har forandret seg. Det finnes også en offisiell minstelønn: tidlig på 1970-tallet var den 50 rialer om dagen, i 1976 hadde den steget til 90 rialer. Men det er ingenting som tyder på at denne lønnen blir håndhevet, og at den representerer en minstelønn, eller bare en gjennomsnitts­ lønn, for de fleste arbeiderne. Utvalgte data offentliggjort i 1972 viser enorme forskjeller i gjennomsnittslønnen i for­ skjellige næringsgrener, og her også kan man bare mis­ tenke at disse like ofte gir et altfor lavt som et altfor høyt inntrykk. En framstilling av emnet som ble lagt fram i februar 1974, og som dekker 224 000 arbeidere i 2779 forskjellige foretak ga dette bildet: «Ni av ti familier har bare en inntektskilde. Timelønnen for en ufaglært arbeider (13,5 prosent av mate­ rialet som ble studert) er 16 rialer; for en faglært arbeider (78,4 prosent av materialet) er den 21 rialer; for en for-

176

Tabell 17: Lønn i utvalgte fabrikkindustrier i 1972 Næringsgren

Tekstiler ..................................... .. Maskinlagde sko ...................... Petrokjemikalier .......................... Lær ............................................. Tobakk ..................................... Bildekk ..................................... Råmetaller ................................. Biler .............................................

Antall arbeidere

62183 5 880 2 073 1 591 5 910 938 3 089 8 286

Gjennomsnittslønn

66 529 52 721 145-483 57 825 69 450 106 610 101 975 89 669

Kilde: Central Bank Bulletin, bind 12, nr. 69. Sitert i Fereidun Firoozi, «Labour and Trades Unions in Iran».

mann (9,5 prosent) 43 rialer og endelig for en tekniker (0,1 prosent) 69 rialer. Tallene viser at det finnes et «arbeideraristokrati»: mens mer enn halvparten av familiene har en ukeinntekt pr. person på under 100 rialer, får 34,5 pro­ sent av dem over 501 rialer hver . . . Rapporten slutter at i den arbeidende befolkningen sett under ett får 73 prosent mindre enn det lovbestemte minimum.»18 Forskjellene innenfor enkelte foretak virker sammen med de regionale forskjellene i landet. Jamt over har kløften mellom inn­ tektene i byene og på landsbygda blitt større i de senere år; i 1973 hadde den vokst til 3,2 prosent, og den har utvil­ somt økt ytterligere etter høykonjunkturen. De høye lønnsratene og de høye vekstratene som den offisielle statistik­ ken viser gjelder derfor den øverste delen av en svært lang skala. Når det gjelder virkelig kjøpekraft, melder det seg på nytt et analytisk problem. Offisielle forbrukerpriser har steget ganske langsomt under høykonjunkturen: med 13,1 prosent i 1969-70 og med 20 prosent i 1973-74. Men på ihvertfall ett område, boliger, er disse lave ratene utvilsomt ukorrekte og husleien sluker opptil 60 prosent av lønnen for enkelte arbeidere. Husleien i Teheran steg til det 15dobbelte mellom 1960 og 1975, de steg med 200 prosent i

177

1974-75, og med ytterligere 100 prosent i 1975-76. Etter­ som de private foretakene dominerer denne sektoren har heller ikke boliger til de fattige vært prioritert under eks­ pansjonen i Teherans boligbygging: presset på den allerede overbelastede nedre seksjonen må derfor ha økt, og det meldes at mange familier i byene har brukt 60-70 prosent av sin inntekt til husleie. Levestandarden til en del av arbeiderklassen har utvil­ somt steget i de senere år. I tillegg har regimets subsidieringspolitikk, hvor kortsiktig den enn kan være i et allment økonomisk perspektiv, hindret matprisene i å stige så høyt som de ellers ville ha gjort. Likevel har flertallet av lønns­ arbeidere blitt utsatt for stigende utgifter til bolig og andre tjenester, og kløften mellom høyt betalte og ufaglærte arbeidere har vokst. Selv de arbeiderne som har fått økninger i reallønn, må ha blitt påvirket av den generelle infla­ sjonen i byene. Dette er ihvertfall delvis de faktorene som ligger bak streikebølgen midt på 1970-tallet, og også det bredere utbruddet av misnøye i 1978.

Kvinner i økonomien Kvinnenes stilling i Irans økonomiske system har forandret seg betydelig som en følge av veksten i den senere tid, men disse forandringene har vært egnet til å innlemme kvinnene i det økonomiske liv på en måte som må gjøre dem til underordnede, slik at de, med unntak av det mindre­ tallet som har videregående utdannelse, er lavere lønnet og mindre faglært enn menn, og ofte har mye lenger arbeids­ tid. Offisiell statistikk hevder at i 1972 var 13 prosent av alle kvinner over 12 år, eller 1,4 millioner, sysselsatt; det tilsvarende tallet for menn var omkring 68 prosent. Av disse arbeidet 64 prosent i industrien, 11 prosent i jord­ bruket og 24 prosent i husposter. Men dette er et villedende bilde, ettersom det undervurderer kvinnenes rolle i økono­ mien på landsbygda på grunn av underregistreringen av kvinnearbeidet og av at de fleste kvinner arbeider som

178

ubetalte familiearbeidere. Av denne grunnen er det best å behandle by-sektoren og landsbygd-sektoren hver for seg.19 Tradisjonelt har de fleste kvinner deltatt aktivt i økono­ mien. I tillegg til sin rolle som husarbeidere, som de har alene, har kvinnene vært aktive i nomade- og jordbruks­ virksomhet side om side med mennene. Dette mønsteret har holdt seg gjennom jordreformene, selv om økte familieinntekter har satt noen bønder i stand til å ta sine hustruer ut av produksjonen på jordene og ansette en lønnsarbeider i stedet: kvinnenes deltakelse i denne sektoren har derfor sannsynligvis sunket litt som et resultat av utbredelsen av kapitalistiske forhold på landsbygda. Men kvinnenes ar­ beide i landsbygdområdene har aldri vært begrenset til hjem og jordbruk: for en stor del av Irans tekstil- og teppeindustri har vært og er fortsatt innenfor landsbygdsektoren (et trekk som er omtalt under omflyttingen) og her er majoriteten av arbeiderne kvinner. I 1972 ble det anslått at 70 prosent av tekstilveveri-arbeidsplassene og 72 prosent av teppeveveri-arbeidsplassene var på landsbygda, og fler­ tallet av de ansatte var sannsynligvis kvinner. Disse kvin­ nene utgjør bunnsjiktet blant industriarbeiderne- de har meget lave lønninger, arbeider under elendige forhold, og er prisgitt mellommenn som ansetter dem eller skaffer dem arbeid. Analfabetismen blant kvinnene på landsbygda er meget høy, 90 prosent i 1975, selv etter offisielle beregninger - og dette betyr at kvinnene utgjør en enorm reserve av ufaglært arbeidskraft som den nederste enden av den iranske industristrukturen kan nyttiggjøre seg. Samtidig utgjør den kvinnelige arbeidskraften i industrien en svært viktig del av økonomien på landsbygda: i stammesamfunn fremstiller kvinnelige mattevevere varene som skaffer stam­ men kontanter, og en liknende avhengighet av denne inn­ tektskilden finnes sannsynligvis også i mer isolerte jordbruks-lokalsamfunn. Situasjonen i byområdene er nokså forskjellig fra dette. Først og fremst er prosenten av lesekyndige kvinner langt høyere her enn på landsbygda - over 50 prosent, ifølge offisielle tall - og mønsteret for sysselsetting av kvinner har

179

forandret seg adskillig midt på 1970-tallet, ettersom man­ gelen på arbeidskraft har trukket en større del av kvinnene inn i arbeidslivet enn tidligere. Generelt sett er den kvin­ nelige sysselsettingen i bysektoren langt lavere i den mus­ limske Midt-Østen enn i andre områder i den tredje ver­ den: gjennomsnittet for utviklingslandene er omkring 25 prosent, men i Midt-Østen er sysselsettingen for kvinner 3 prosent, og helt ned til 3,1 prosent i Egypt, 2 prosent i Algerie, og under 1 prosent i Saudi-Arabia. I Iran falt faktisk prosenten for Teheran (der den kvinnelige sysselsettingsprosenten er høyest) mellom 1956 og 1966, antage­ lig som en følge av økte inntekter; men den har senere steget fra 9 prosent tidlig på 1960-tallet til 11 prosent i 1971. Det ventes at prosenten av kvinnelig sysselsetting i byene kan komme til å øke til 25 prosent innen de tidlige 1990-åra. Blant disse utearbeidende kvinnene i byene er det et tynt sjikt som har videregående utdanning: av de 200 000 kvinnene i denne kategorien i 1971 arbeidet 45 prosent som lærere, 44 prosent som kontorister og i administrative stillinger og de siste 11 prosent i medisinske og para-medisinske stillinger. Men de fleste kvinnelige arbeidere i byene arbeidet i husposter - anslagsvis 53 prosent i 1971; Iran oppviser dermed et paradoksalt mønster med betydelig kvinnelig arbeidskraft i landsbygds-séktoren, mens kvinnene i byområdene utgjør en langt mindre del av dem som er sysselsatt i industrien.

Offentlige fagforeninger og ulovlige streiker Det iranske regimets politiske linje overfor arbeiderklassen har i årenes løp utviklet seg fra en ren undertrykkelseslinje til en som forbinder undertrykkelse og fagre løfter. Under etterdønningene etter Mossadeq-perioden undertrykte regi­ met all opposisjonell aktivitet, og alle fagforeninger, selv de kulisseaktige offentlige, ble forbudt i 1957. Dette bante vei for et nytt statsdirigert program som tok sikte på arbei-

180

derklassen: Arbeidsloven av 1959 fastsatte at fagforeninger kunne opprettes med Arbeidsdepartementets tillatelse, og særforsikringsloven av 1960 og loven om utbyttedeling av 1963 la grunnlaget for et system med utbetalinger til ut­ valgte arbeidere. Tankegangen bak denne politikken er enkel: regimet kan ikke ganske enkelt knuse arbeiderne. Den trenger deres samarbeid under industrialiseringen: den må ha adgang til arbeidernes meninger for å vite hvilke mottiltak den skal sette i verk; den må øke inntektene til i hvert fall noen av arbeiderne for å utvikle hjemmemar­ kedet. Dette forklarer hvorfor regimet skapte sitt eget fagforeningssystem. Mens det ville være naivt å godta de offisi­ elle påstandene om at disse representerer arbeidernes inter­ esser, ville det være et nesten like stort feilgrep å overse den høyst reelle funksjonen de har når det gjelder å sikre regimets politiske og ideologiske stilling. Denne formen for fagforening er ikke, og dette må framheves, noe spesielt for Iran, selv om det hemmelige politiets direkte rolle er særegen. Under den tyske og italienske fascismen, og i Francos Spania, fantes det statsdrevne arbeiderorganisasjo­ ner, mens disse regimene, som objektivt forsvarte kapita­ listiske interesser, ofte førte et arbeider-aktig språk og henga seg til hatske utfall mot kapitalismen som et middel til å vinne en viss støtte fra arbeiderklassen.29 I etterkrigs­ tiden har fenomenet «kontrollert syndikalisme» vært allminnelig i Latin-Amerika: her som i Iran trenger kapitalstater av forskjellig politisk farge ikke bare arbeiderklas­ sens politiske passivitet, men dens aktive medvirkning i industrialiseringsprosessen. I Mexico under det Institusjo­ naliserte Revolusjonsparti, i Argentina under Peron og i Peru under militærjuntaen etter 1968 har offentlige fagfor­ eninger av disse typene blitt opprettet som et ledd i regi­ mets generelle politiske program. Grunnlaget for de statsdrevne fagforeningene i Iran er Arbeidsloven av 1959, som har en viss likhet med forskrif­ tene i fasciststater. Den sier at alle fagforeninger må god­ kjennes av Arbeidsdepartementet, og den fastsetter deres

181

funksjoner til følgende: å inngå kollektive avtaler; å kjøpe, selge eller overta fast eller flyttbar eiendom, så lenge dette ikke skjer for forretningsformål eller i vinnings hensikt; å forsvare sine medlemmers yrkesmessige rettigheter og inter­ esser; å opprette kooperative sammenslutninger som skal fylle medlemmenes behov; å opprette arbeidsløshetsfond for å bistå arbeidsløse.30 Streikeretten er ikke nevnt, og med unntak av avtalene om utbyttedeling er det inngått få kollektive avtaler mellom arbeidere og ledelse. Stadig flere fagforeninger er blitt opprettet. En liste over dem som fantes i 1971 nevnte i alt 397. I 1978 ble det meldt at det fantes 1023 slike enheter. Et betydelig antall iranske lønns­ arbeidere utenfor jordbruket er medlemmer av slike organi­ sasjoner. Det går klart fram av denne listen at fagforenin­ gen ikke omfatter hele næringsgrener, men at det offentlige systemet er meget oppdelt, og fagforeningene er sannsyn­ ligvis begrenset til enkeltfabrikker. Når det for eksempel finnes 26 fagforeninger innenfor oljeindustrien, riktignok medregnet distribusjonsapparatet, og syv adskilte bilarbeider-industrier, tyder dette på et overlagt forsøk på å hindre nasjonale arbeiderorganisasjoner i å framstå selv under offentlig kontroll. Tabell 18: Statsdrevne fagforeninger 1971

Næringsgren

Biler ................................................. Metallbearbeiding .......................... Tekstiler ......................................... Transport ..................................... Vann og kraft................................. Lær og innmat ............................. Olje ................................................. Kjemisk industri............................. Trykkerier ..................................... Tjenesteyrker .................................

182

Antall organisasjoner Arbeids­ Arbeidere kjøpere

7 13 43 42 18 9 26 5 4 56

5 7 64 3 2

1 3 30

Mat ................................................. Slakterier ......................................... Bygging ......................................... Kunst, film og teater...................... Klær ................................................. Kommunikasjoner .......................... Glass og krystall............................. Bankvesen ..................................... Papirfabrikasjon .............................. Helsetjenesten .................................. Teppeveving ................................. Forskjellig ..................................... Tilsammen .....................................

60 20 24 6 13 2 2 7 2 4 10 16 397

22

10 3

1

9 2 6 168

Kilde: Labour Legislation, Practice and Policy, ILO Mission Working Paper IX, Geneve 1973, s. 21.

Arbeidsloven forbyr fagforeningene å delta i noen politisk aktivitet; men de har lov til å «ta parti for, eller samarbeide med politiske partier». Ettersom det nå bare finnes ett parti, Rastakhiz, og dette er kontrollert av regimet, er dette ingen lettelse. I virkeligheten er fagforeningene høyst politiske. De utgjør en del av regimets vervingsaksjon. Fagforeningsapparatet kontrolleres direkte av SAVAK. I noen fabrikker har SAVAK-tjenestemenn sine egne kontorer, og endel utenlandske forretningsmenn som har arbeidet i Iran har klaget over disse mektige og brysomme agentene for den iranske staten, som de må betale gasjer og fra tid til annen ta imot ordrer fra. Nettopp fordi deres oppgave ikke bare er å undertrykke, men også å stimulere til samarbeid, er disse SAVAK-agentene i stand til å skape vanskeligheter for ledelsen, og de gjør det av og til også. Opplysningene er ikke tilgjengelige, men det ville ikke være inkonsekvent om noen av lønnsøkningene midt på 1970-tallet var blitt på­ tvunget arbeidskjøperne av SAVAK-representanter i fagforeningsapparatet som kjente til misnøyen blant arbeiderne på fabrikkene der de var stasjonert.31 Hvilken funksjon har disse fagforeningene? For det før­ ste innlemmer de arbeiderne i en rekke velferdssystemer

183

som har å gjøre med forsikring, boliger, pensjoner o.l. Disse er både et middel til å øke arbeidernes trygghetsfølelse (særlig på det vanskelige boligmarkedet) og til å oppmuntre til sparing. Sidene i Rastakhiz-i Kargaran, arbeidernes offi­ sielle avis, inneholder mange meldinger om velferdstiltak av denne typen. For det annet administrerer disse fagfor­ eningene utbyttedelings- og arbeideraksje-programmet. Fag­ foreningene kan faktisk tillate seg å være ganske militante på disse punktene, der forskriftene kommer inn i bildet, fordi, som en iransk forfatter har hevdet, det er i regimets interesse å forskyve hovedtyngden av arbeidernes krav bort fra lønnskrav over til godtgjørelsessystemer av den typen staten har opprettet.32 Dette avleder ikke bare kravet om lønnsøkninger, men tjener også til å legitimere disse pla­ nene til en viss grad. Selv der kravet gjelder direkte lønns­ økninger, ser det ut til at regimet gjør et bevisst forsøk på å kanalisere disse: for eksempel begrunner arbeidere kravene sine ved å henvise til lønnslovene, eller de roper slagord til fordel for Sjahen mens de er i streik. For det tredje spiller disse fagforeningene en rolle som mobiliseringsorganer. På offentlige fridager og politiske møter sørger SAVAK for at arbeiderne blir paradert i demonstrasjoner til fordel for regimet. Under de politiske urolighetene tidlig på 1960-tallet ble en del arbeiderledere, med tillatelse fra regimet, brukt i aksjoner til fordel for Sjahen. Shoya edDin Molayeri organiserte for eksempel sine 2000 bussjå­ fører i Teheran i noe en observatør beskrev som «en disi­ plinert styrke av lettbevegelige, muskelsterke demonstrer­ ende menn.»33 I 1973, da orden på ny var innført med makt, var det ikke lenger bruk for Molayeri og folk av hans slag. Liknende arbeidermobiliseringer til fordel for Sjahen ble organisert under protestene i 1978. Det største mobiliseringsområdet er imidlertid innenfor selve fabrikken, ettersom det er her angrepet på den lave produktiviteten må finne sted. Når de skal rettferdiggjøre velferdsprogrammene, og ved arbeidskongressene regjerin­ gen holder med jevne mellomrom, kommer tjenestemen­ nene stadig tilbake til spørsmålet om å øke produksjonen.

184

Regimets korporatistiske svada framhever at arbeidere og ledelse bør samarbeide for å nå sine mål. Ved den Tredje Iranske Arbeiderkongress i mai 1976, der 2350 arbeider­ representanter var til stede, erklærte arbeidsminister Moini at «arbeiderne bør gå inn for å arbeide hardere, forbedre sine ferdigheter og øke produktiviteten i et forsøk på å betale sin gjeld til Shahanshah.» I fabrikkene til den Mili­ tære Industriorganisasjon er produksjonen organisert etter militært mønster, med arbeidere i militære uniformer som paraderer ved spesielle anledninger. Fagforeningstjenestemennene er av og til bevæpnet, og ledelsen kan bestå av generaler eller eks-generaler som er overført til denne sek­ toren. Sett under ett representerer denne politikken et for­ søk på å kontrollere og samtidig mobilisere arbeiderklas­ sen; den er et i bunn og grunn selvmotsigende tiltak som mer og mer understreker konflikten mellom den objektive makten til det iranske proletariatet og de politiske rettig­ hetene proletarene, individuelt og som klasse, tillates å utøve. Denne makten har på nytt funnet uavhengig uttrykk i den økte forekomsten av streiker som kan noteres siden høykonjunkturen på olje i 1973. Det finnes ingen pålitelig informasjon angående streiker, men ut fra en rekke for­ skjellige kilder er det mulig å rekonstruere et sannsynlig bilde av hva som har skjedd på dette området i den senere tid.34 (1) Antallet streiker som det blir meldt om har økt fra en håndfull i 1971-73 til opptil 20 eller 30 pr. år i 1975. (2) De fleste av disse finner sted i enkeltfabrikker. (3) De fleste av dem gjelder økonomiske spørsmål - lønn, bonus og arbeidstid. Overtid ser ut til å være et særlig klagepunkt ettersom arbeidskjøperne presses til å få så mye ekstra pro­ duksjon ut av arbeiderne som mulig, mens disse krever høyere lønnsrater til gjengjeld. (4) Mange av de omtalte streikene har vært av kort varighet - noen få timer, eller høyst en dag eller to. Ledelsen og myndighetene interve­ nerer raskt for å gjøre slutt på streiken på en eller annen måte. Et overraskende trekk ved disse streikene er at et bety-

185

deiig antall av dem vinner fram med sine krav. Dette understreker det dilemmaet regimet står overfor. Det har vært meldt om adskillige streiker angående lønnsspørsmål i oljeindustrien og på oljefeltene (august og oktober 1973, mars 1975), og disse ser ut til å ha resultert i innrømmelser. På samme måte var det i 1974 en streik ved Mashin Sazifabrikken i Tabriz, der 800 arbeidere ved en av landets største fabrikker streiket i forbindelse med overtidsarbeide. Politiet spredte de streikende, og 25 av de yngre arbeiderne ble sendt for å gjøre militærtjeneste, mens ytterligere 100 ble oppsagt. Det ser ut til at hæren måtte bli der, men de 100 arbeiderne, mange av dem faglærte, ble tatt tilbake av selskapet på grunn av mangelen på faglært personell. Andre streiker, antagelig de fleste, vinner ikke fram. I 1971 streiket for eksempel arbeiderne ved Shah Jaheettekstilfabrikken ved Karaj nord for Teheran, og marsjerte så mot hovedstaden mens de bar bilder av Shahen. Politiet åpnet ild og drepte minst tre og muligens opptil tretten av dem. I juni 1974 ble lederen for transportarbeiderne i Tabriz, Majid Saleh Jahani, en sjåfør og kjent organisator, drept i fengsel etter en streik. I september 1975 okkuperte arbeiderne på en tekstilfabrikk ved Shahi, nord for Tehe­ ran, etter at ledelsen hadde nektet å gjøre endringer i utbyttedelings-planen. Det brøt ut kamper mellom arbei­ derne og politiet, og etter at andre arbeidere fra forskjellige skift og lokale studenter ble innblandet, angrep politiet fabrikken om natten. Tre arbeidere ble drept, 70-80 men­ nesker ble skadd, og anslagsvis 450 mennesker arrestert før fabrikken var ryddet for demonstranter. Med dagens poli­ tiske og økonomiske situasjon i Iran, er det utvilsomt lite sannsynlig at noen streik skal bli tillatt å vare i lengre tid: enten må kravene bli innfridd ved at staten raskt inter­ venerer mot ledelsen, eller opposisjonen må bli slått ned. Det ser ut til at en kombinasjon av økonomisk påtrykk fra arbeiderne, mangel på faglærte arbeidere og regjerin­ gens utbetalingsprogrammer i etterdønningene etter 1973 bidro til å undergrave tilliten til forretningslivet, både det iranske og det utenlandske. Det økonomiske presset fra de

186

bedre stilte arbeiderne utgjorde et alvorlig problem. De føl­ gende klagene fra tidsskriftet til Teherans handelsforening ilustrerer dette:

Lønninger og gasjer stiger uavbrutt, og likevel blir arbeidskraftens produktivitet forsømt. De urimelige økningene i lønn og gasjer har nådd det punkt hvor en far skammer seg foran sin sønn, for trass i er­ faring etter mange års arbeid, får han lavere lønn enn hans sønn, som nettopp har begynt å arbeide. Enda viktigere er det at arbeidere som mister sine stillinger på grunn av gjentatte feil eller lav produktivitet, fin­ ner langt bedre stillinger med langt høyere lønn øye­ blikkelig, og dette gjør den tidligere arbeidsgiveren til latter . . . Almenheten er bortskjemt. Dermed er det individet som før levde av brød og ost nå ikke for­ nøyd med mindre enn chelokebab og en ufaglært bygningsarbeider venter å kunne kjøre til arbeidet i en Paykan . . . Selvsagt vil vi takke Gud den dagen selv ufaglærte arbeidere kan eie biler, og med de løn­ ningene som betales nå for tiden, kan dette bli opp­ nådd ganske snart. Men det må ikke glemmes at det er umulig for enhver å eie en bil straks uten økt ef­ fektivitet og produktivitet.

Dette nødskriket presenterer en side av bildet: den iranske arbeiderklassen har betydelig økonomisk makt, og selv om det reduserte tempoet etter 1975 kan minske lønnsøknin­ gene er regimets langsiktige økonomiske program så av­ hengig av støtte fra arbeiderklassen at denne makten fort­ satt vil bli utøvd. Videre vil det, ettersom de økonomiske innstramningene blir hardere, bli vanskeligere å vinne eller beholde arbeidernes støtte, og erfaringene fra streikene midt på 1970-tallet, enten disse fortsetter eller ikke, kan ha vekket en viss varig militant bevissthet hos de prole­ tarene som var direkte innblandet. På den annen side gir det tilgjengelige materialet mange grunner til forsiktighet når det gjelder den framtidige arbeiderbevegelsen i Iran. For det første har arbeiderklassen blitt nektet enhver poli­ tisk tradisjon, så streikene i 1940-åra og fram til 1953 kan 187

bare være et minne for en forsvinnende brøkdel av dagens arbeidere, og de fleste av de militante lederne fra denne perioden er nok fjernet. Erfaringen med CUCTU var for kort og for fjern til å sette varige spor, helt bortsett fra det uunngåelige kulturelle skillet som har oppstått mellom arbeidere fra yngre og eldre generasjoner. Det finnes heller ingen iranske politiske tradisjoner innenfor arbeiderklassen som tidligere har bidratt og igjen kunne bidra til en arbeiderklasse-bevegelse: det finnes for eksempel ingenting som kan sammenliknes med anarkisme i arbeiderklassepolitikken i Iran. Forholdene arbeiderne tvinges til å leve under gjør det også svært vanskelig for noen arbeiderbevegelse å vokse fram. Effektiviteten og nådeløsheten i Pahlavi-regimet er langt større enn for eksempel hos tsarist-staten i 1890- og 1900-åra, og undertrykkelsen såvel som den of­ fentlig framkalte oppstykkingen gjør det svært vanskelig for militante i forskjellige områder å opprette eller opp­ rettholde kontakt. Alle arbeiderorganisasjoner må operere i den dypeste hemmelighet, og det er utvilsomt karakteris­ tisk at ikke på noe trinn i de senere år har noen kilde med noen politisk tilknytning hevdet at det finnes noen utbredt arbeider-undergrunnsbevegelse eller -organisasjon. Alle pro­ tester ser ut til å finne sted på det lokale plan. Det finnes blant de iranske sosialistene to motstridende syn på hvilken politisk karakter den iranske arbeiderklas­ sen vil få i framtiden. På den ene siden finnes det dem som venter at en arbeiderklassebevegelse med stadig større inn­ flytelse og tillit skal stå fram i opposisjon til diktaturet. Det finnes andre som framhever regimets splittelsespolitikk og som hevder at det øvre sjiktet i arbeiderklassen ihvertfall har latt seg friste til å skifte side av de godene de har oppnådd. Det ville for enhver observatør være naivt å undervurdere begrensningene i streikebevegelsen, som har en hovedsaklig økonomisk og ikke politisk karakter. Ingen arbeiderbevegelse vil kunne stå fram under så hard under­ trykkelse som den som finnes i Iran. På den annen side vil regimets materielle muligheter til å tilfredsstille folkets krav nødvendigvis krympe i årene som kommer. Den iran-

188

ske arbeiderklassens enorme objektive makt kan derfor finne seg selv kastet inn i en stadig alvorligere konflikt med regimet, og arbeiderklassens opposisjon, splittet som den må være en tid framover, kan godt øke de vanskelig­ hetene staten står overfor. Det kan så oppstå en kombina­ sjon av sosial vekt og politisk sammenstilling der den iran­ ske arbeiderklassen, som så lenge er blitt nektet sin rett­ messige plass i sitt samfunn, vil kunne spille en større og mer uavhengig rolle. Når og i hvilken form den vil stå fram er et av de mest, kanskje det mest spennende spørs­ målet i Irans framtid.

189

Opposisjonen

Før en masseopposisjonsbevegelse på nytt sto fram i 1978, var det uhyre vanskelig å gjøre seg et nøyaktig bilde av den iranske opposisjonen. På grunn av undertrykkelsen av all uavhengig politisk aktivitet er det ikke bare utenforstå­ ende, men også de fleste iranere som er usikre på hva som skjedde. En ytterligere komplikasjon er SAVAKs politikk, som går ut på å støtte personer og tidsskrifter som tilsyne­ latende representerer avvikende meninger for å skape for­ virring, mens de på den annen side forsøker å få virkelige opposisjonelle elementer brennmerket som «SAVAK-agen­ ter». Dessuten er det vanligvis umulig å avgjøre om på­ stander fra en gruppe i eksil stemmer overens med det denne gruppen gjør inne i Iran, eller om meldinger om at en geriljagruppe har gjennomført en bestemt aksjon er korrekte eller ikke. For å ta en type problemer: i tiåret mellom 1965 og 1975 har en rekke personer som var kjent som kritisk innstilte til regimet dødd under omstendigheter som gir en viss grunn til mistanke. Noen av dem, eller alle, kan ha dødd naturlig eller i ulykker, slik det offisielt hevdes; på den annen side kan de ha blitt myrdet alle sammen. Vi vet ikke dette og får neppe noen gang vite det, på grunn av mistankene og restriksjonene som hersker i Iran. Mer ge­ nerelt kom ukontrollerbare meldinger om opposisjon, vol­ delig og fredelig, fra tid til annen ut av landet. Siden 1971

190

har det blitt meldt om dusinvis av sammenstøt mellom de to viktigste geriljagruppene og sikkerhetsstyrkene. Noen av disse har blitt offentliggjort av regjeringen, noen av geriljastyrkene. Andre sammenstøt, der disse to gruppene ikke har vært innblandet, skal også ha forekommet. I au­ gust 1973 inntraff et voldelig sammenstøt i Abadan i SørIran, der iranere av arabisk opprinnelse skal ha deltatt. I 1974 ble det meldt om at en doktor på stedet, Hushang Azami, ledet en gruppe gerilja-gjetere i fjellene i Luristan.2 I juni 1975 skal hundrevis av teologistudenter ha blitt arrestert i byen Qom under en tilstelning til minne om opprøret i 1963.3 Det har blitt meldt om streiker, men disse meldingene er som de andre opplysningene - for­ sinkede, ufullstendige, usammenhengende, ukontrollerbare. Og som med så mye annet i Iran, er det ikke bare det at det kan finnes mye vi aldri får høre om; det kan også hende at det vi hører skal ha inntruffet aldri skjedde, eller ihvertfall ikke på den måten som det ble hevdet. Fra motstanden i 1963 ble slått ned fram til begynnelsen av 1977 holdt opposisjonen seg på et lavt, splittet og ofte delvis usynlig nivå. Men i 1977 og 1978 inntraff en for­ andring av betydelige dimensjoner, selv om det var umulig å si hvor permanent den var. For første gang sto en uttalt og langvarig opposisjon fram med protester fra advokater, forfattere og politikere mot innskrenkninger i friheten, ut­ bredte studentdemonstrasjoner på universitetsområdene, og i mars 1978 en lengre sultestreik blant de politiske fangene i Evin-fengselet. Utover disse tilfellene blusset masseopposisjonen opp i over 30 byer - særlig Qom, Tabriz, Isfahan og Teheran. Hundretusener av mennesker marsjerte gjen­ nom gatene, og da den militære unntakstilstanden ble inn­ ført i september, ble tusener drept og såret av hæren og politiet. Beveggrunnene til dem som deltok i disse opp­ tøyene var forskjellige, og de hadde ingen stabil politisk organisasjon bak seg, men størrelsen og voldsomheten i aksjonen deres tydet på en dyp underliggende skuffelse over de økonomiske problemene og det politiske systemet i Iran, en skuffelse som ble økt snarere enn oppveid av de

191

raske og kaotiske sosio-økonomiske forandringene i det foregående hal vannet tiår. (Se kapitel 10.) Styrken og aktiviteten til opposisjons-organisasjonene i Iran må under de nåværende forhold være temmelig liten, men, som 1978 viste, er årsakene til opposisjonen og dermed opposisjons-kreftene som gjærer under overflaten meget store. Under andre politiske forhold kan disse to nærme seg hverandre og derfor vil dette kapitlet gå nær­ mere inn på både de sosiale kreftene i en potensiell oppo­ sisjon mot staten og de eksisterende organisasjonene som under de nåværende forhold kan bestemmes.

Bøndene og de nasjonale gruppene Den største enkeltgruppen som blir undertrykt av regimet er de fattige på landsbygda. I 1976 bodde 53 prosent av den totale befolkningen i Iran på landsbygda, og omkring halvparten av disse var jordløse arbeidere.4 Likevel har motstanden på landsbygda, både mot staten og mot de rike på landsbygda, vært ubetydelig både før og etter jordrefor­ men. Det fantes ikke noen større bondebevegelse på noe tidspunkt i de seks tiårene av århundret som gikk forut for jordreformen, unntatt der det også fantes en regional eller nasjonal komponent (som i Gilan). Etter jordreformen har det trolig hendt at bøndene har protestert mot at regjer­ ingen ikke har gjennomført reformer, og noen av dem som i 1970-årene mistet jord de hadde fått i 1960-årene har også protestert. Men det ålmenne bildet viser en landsbygdsbefolkning som har vært påfallende fredsommelig og som har holdt seg utenfor hovedstrømningen i Irans politiske liv.5 Det kan gjøres en rekke tilføyelser til dette bildet. For det første er det en av illusjonene til observatørene fra byene at bondemotstanden tar en uttalt, for ikke å snakke om væpnet, form. Der de militære forholdene ikke er for­ delaktige, kan slike former for motstand være utilrådelige, og motstanden kan snarere ta en passiv form - regjerings-

192

tiltak blir ikke satt i verk, avlinger blir holdt tilbake, opp­ lysninger blir ikke utlevert. Det kan synes som om mot­ stand av denne typen har vært vanlig i Iran, og at det har vært slik motviljen mot ulikhetene i jordreformprogrammet har kommet til uttrykk. Det har blitt meldt om tilfeller av åpent fiendskap mot forretningsjordbruket.6 For det annet har staten nå representanter over hele lands­ bygda, slik at landsbyene i Iran i dag ikke kan sammen­ liknes med for eksempel landsbyene i Kina i 1920- og 1930åra, eller i deler av Latin-Amerika i 1960-åra. Jordreformtjenestemenn og den allestedsnærværende politistyrken på landsbygda, gendarmeriet, gjør alle tiltak av uavhengig art svært vanskelige. Dertil kommer at befolkningen på lands­ bygda hele tiden har vært relativt isolert fra andre politiske påvirkninger: de fleste er fortsatt analfabeter, og lands­ byene har fram til den senere tid hatt liten kontakt med utenverdenen eller med hverandre. Staten har omhyggelig sikret seg at de politiske påvirkningene som landsbyboerne nå utsettes for er statens egne, selv om det er tvilsomt hvor dypt disse påvirkningene har nådd. Den motstanden på landsbygda som har funnet sted i Iran har nesten alltid kommet fra den ikke-persiske be­ folkningen og ofte fra nomadene, som alle er ikke-persere. I det første tilfellet, som vil bli nærmere behandlet senere, har tilsynelatende ønsket om politisk og kulturell selvsten­ dighet vært riktigere enn bestemte økonomiske saker. Det siste har stått for noen av de mest oppsiktsvekkende mot­ standsbevegelser på landsbygda i dette århundret; den siste av disse oppstandene var Qashqai-oppstanden i provinsen Fars i sør, som gjorde opprør i 1963 og som ikke ble slått ned før nomadeflokkene hadde blitt beskutt fra jetfly i lav høyde og over 100 mennesker var blitt drept. Det har utvilsomt forekommet andre tilfeller av stamme-motstand, idet nomadene har motsatt seg regjeringens bosettingsprogram og den statlige kontrollens inntrengning på deres om­ råder. Den væpnede motstanden som det ble meldt om i Luristan i 1974 var sannsynligvis, hvis den virkelig fant sted, en reaksjon av denne typen. Men problemet med slike 7 — Iran.

193

aktiviteter er at de ut fra sin natur er sporadiske og be­ grensede. Andelen av nomader i det iranske samfunnet er også synkende (fra opptil 50 prosent av befolkningen i 1800, til sannsynligvis bare 5 prosent sent på 1970-tallet) og de dager da en større stammeoppstand kunne true en iransk regjering eller ihvertfall opptre som en byopprørsstyrkes allierte på landsbygda, er nesten sikkert slutt. De nasjonale gruppene (se s. 12) overlapper både lands­ bygd- og nomadebefolkningene, men representerer et eget politisk problem. Mange av landsbyboerne er persere, men på grunn av flytting til byene i stor skala, rekrutteres en betydelig del av bybefolkningen fra de nasjonale gruppene. En by som Tabriz har alltid vært en overveiende azerbaijaniby, og Ahwaz en arabisk by. Pahlavi-regimets politikk har gått ut på å nekte disse ikke-persiske gruppene alle na­ sjonale eller kulturelle rettigheter. Persisk er det eneste språ­ ket i skoleverket, i jus og i regjeringssaker. Ettersom ikke mye kan utgis på minoritetsspråkene og det ikke skjer noen opplæring i dem, blir kulturen til disse folkene uunngåelig utarmet. De som ønsker å lese stoff på sitt eget språk, må vende seg til utlandet: Azerbaijaniene til det sovjetiske Azerbaijan, araberne og kurderne til Irak. Det er selv­ følgelig ikke snakk om å gi dem som nektes elementære kulturelle rettigheter noe regionalt selvstyre.1 De høyeste tjenestemenn i den iranske staten trekkes i uforholdsmessig høy grad fra det dominerende persiske sjiktet i samfunnet: en undersøkelse i 1960-årene viste at bare 17 prosent av de øverste tjenestemennene snakket et annet språk enn persisk, og av disse snakket 23 av 25 en variant av tyrkisk.8 Denne overvekten på den persiske kul­ tur styrkes av at all virksomhet i Iran er konsentrert i Teheran, en skjevhet som stadig blir verre trass i regjerin­ gens forsøk på å snu denne tendensen. Ikke bare blir alle større politiske og økonomiske avgjørelser tatt der, men landets kulturelle liv er også konsentrert i hovedstaden, og selv slike ting som rentesatsene varierer fra Teheran til provinsen. Regimet har forsøkt å innordne seksjoner av de nasjonale gruppene i statsmaskineriet: stammehøvdin194

ger har blitt offiserer i hæren, og azerbaijani-aristokrater har blitt høye tjenestemenn i staten. Men dette er blitt gjort ved å nekte gruppene disse menneskene kommer fra alle spesielle rettigheter, og på en måte som styrker de persisktalendes dominans. Blant disse siste er fordommene mot ikke-persere meget sterke: tyrkere blir ofte omtalt som «esler» (khar), arabere som «muse-etere» o.s.v. På samme måte spiller persernes kulturelle overlegenhet en fram­ tredende rolle i de statlige skolenes historieundervisning, og den tjener til å bevare det nasjonale undertrykkelsessystemet Pahlavi-staten er bygd på. Tidligere er det blitt gjort en rekke forsøk på å vinne et visst selvstyre for de nasjonale gruppene; men disse har ikke blitt støttet av den dominerende seksjonen av nasjonalistbevegelsen. I 1940-åra og tidlig i 1950-åra hadde Tudeh, og i langt høyere grad den Nasjonale Front en tve­ tydig holdning til dette spørsmålet.9 De nasjonale gruppene som har vært mest aktive har vært azerbaijaniene og kur­ derne: de første spilte en viktig rolle i Grunnlovsrevolusjonen, de siste gjorde kraftig motstand mot Reza Shahs sentraliseringsprogram. I 1945 opprettet begge disse nasjo­ nale gruppene, med støtte fra sovjetiske styrker, selvsten­ dige republikker, men disse led som vi har sett nederlag, og etter det har de nasjonale gruppene ikke oppnådd noen innrømmelser av sine rettigheter. De har alle vært utsatt for stadig sterkere politisk og kulturell dominans fra det per­ siske regimet i sentrum, og den eneste form for framgang for enkeltpersoner har vært gjennom assimilasjon.

Mollahene og bazaaren Den rollen mollahene og deres allierte kjøpmenn i bazaa­ ren har spilt er av stadig interesse på grunn av deres til­ synelatende uviktige rolle i årene før 1978 og den viktige rollen de spilte i begivenhetene det året. Det har uten tvil skjedd en religiøs vekkelse i Iran i de senere år, men det 195

ville være misvisende å analysere begivenhetene i 1978 ut fra et rent religiøst synspunkt eller akseptere ideen om en «islamsk revolusjon» slik den blir satt fram av de religiøse lederne. Både denne karakteristikken og Sjahens henvis­ ning til sine motstandere som «religiøse fanatikere» tåke­ legger de svært dype materielle, d.v.s. sosiale og økonom­ iske faktorene som ligger bak denne bevegelsen og den særegne klassealliansen innenfor den. Omtrent 80 prosent av Irans befolkning er tilhengere av Tolver-grenen av Shi’a Islam. Den har vært Irans statsreligion siden 1502, og den skiller Iran fra araberstatene i vest og sør og Af­ ghanistan og Pakistan i øst. Shi’a-muslimene har aldri aner­ kjent den regjerende verdslige herskeren som etterkommer av Profeten, slik den andre grenen, Sunni, har; men det er en overdrivelse å hevde at Shi’a Islam i seg selv er anti-statlig eller anarkistisk. Teologisk kan spørsmålet om lydighet mot den verdslige herskeren besvares på begge måter, og avhenger av omstendighetene. I praksis avhenger mollahenes holdning til en verdslig hersker av de rådende forhold. Tyranner som Imam’ene av Jemen har rettferdiggjort sine handlinger ved å henvise til Shi’a-prinsipper. De organi­ satoriske konsekvensene er viktige: mens de fromme i Sunni-stater oftest har betalt sin religiøse skatt, zakat, til staten som så viderefordeler den til de religiøse lederne, betales zakat i Shi’a Islam oftest direkte til mollahene. Videre finnes det ikke i noe muslimsk land et presteskap og et hierarki av den typen som finnes innenfor kristen­ dommen - religiøse ledere blir utpekt av de fromme som bruker en bestemt moské - og dette betyr at det finnes muligheter for større kontakt mellom de troende og mol­ lahene og mindre mellom mollahene og staten enn i kristne land mellom de troende, prestene og de verdslige myndig­ hetene. De ledende religiøse figurene innenfor Shi’a, mujtahidene og ayatollahene, står på samme måte fram fra den ustrukturerte gruppen av mollaher i stedet for gjennom det mer strukturerte kirkelige systemet i den kristne verden. Dette systemet må ikke romantiseres, og åpner for mange slags misbruk, men det har, som i nyere iransk historie,

196

ført til at en kløft mellom staten og mollahene har kunnet oppstå og bestå. Mollahenes rolle i nyere iransk politikk har vært ujevn. I protestene mot den britiske økonomiske innflytelsen sent i det nittende århundre og på ny under Grunnlovsrevolusjonen i 1906-08 spilte de religiøse lederne en viktig rolle i kampanjene for nasjonal uavhengighet og et konstitusjonelt styre. I kampanjen omkring oljenasjonaliseringen mellom 1944 og 1953 samlet en leder, Ayatollah Kashani, først sine tilhengere om Mossadeq, men Mossadeq selv hevdet en sekulær nasjonalisme, og Kashani brøt med Mossadeq i 1953, da sistnevnte forsøkte å begrense monarkens makt. Dette er viktig å ha i minne i lys av senere hendelser, og det gjelder også det faktum at Kashani, selv om han var sin tids ledende religiøse personlighet, ikke fikk med seg mollahene som en enhet da han gikk imot Mossadeq. Med andre ord: under politisk press handlet de religiøse lederne ikke som en enhetlig gruppe. Veksten i den monarkistiske staten siden 1920 har ført til en gradvis nedgang i makten til mollahene. Utenfor selve moskeen der de preker har mollahene to andre sosiale aktivitetsområder: jus og utdanning. Begge disse har de nå tapt til staten. Tidlig på 1960-tallet mistet de også de religiøse stiftelsenes jord, eller wacfene, som utgjorde om­ kring 2 % av all jord før revolusjonen. Massedemonstrasjonene i juni 1963, der Khomeini (som på det tidspunkt var lærer ved Faidia, en religiøs skole i Qom) ble kjent, kan ha innbefattet mollahenes opposisjon mot jordreformen nettopp fordi wacfene var en inntektskilde og et symbol på deres uavhengighet. Men de to viktigste politiske spørs­ målene var for det første en generell protest mot Sjahens kontroll med alt politisk liv, og for det annet en protest mot spesielle ekstra-territorielle rettigheter som ble gitt til amerikanske soldater i Iran. Spørsmålet om stemmerett for kvinner var også med i bildet, men i mindre grad enn Sjahen senere har påstått. 1963 representerte et større politisk tilbakeslag for mol­ lahene, men deres sosiale og ideologiske makt er frem­

197

deles sterk under overflaten. Først og fremst betaler de fromme dem fortsatt zakat, og det antas vanligvis at mol­ lahene får inn mer i religiøse skatter enn regjeringen får i verdslige. Ved en anledning, i 1976, da en pilgrimsferd gikk til Shi’a-troens hellige steder i Irak for å treffe Kho­ meini, brakte pilgrimene med seg gaver verdsatt til over 10 millioner dollar. For det annet er religiøse skikker blitt vanligere i Iran, trass i en offisiell sekulariseringskampanje. Tallet på pilgrimer som besøkte helligdommene i Mashad i Øst-Iran har økt fra 332 000 i 1966-67 til 3,5 millioner i 1976-77, noe som tilsvarer 10 prosent av befolkningen. Det antas at det finnes omkring 8000 moskéer i hele landet. Det finnes også tallrike helligdommer og religiøse sam­ lingsplasser der folk møtes for å sørge eller for å lese Kora­ nen, eller for å feire Imam Husseins martyrium i måneden Moharram. Det antas at det finnes omkring 1200 slike helligdommer, 305 av dem bare i Teheran, og de såvel som moskéene støtter et permanent byråkrati som lever av zakat. Bare i Teheran finnes det 5000 mennesker utenom mollahene som opptrer som organisatorer for prosesjoner og religiøse tilstelninger, og som står i direkte kontakt med befolkningen på ett bestemt sted. Tallet på mennesker som studerer til mollah har også holdt seg på et høyt nivå: folk som har besøkt byen Qom nær Teheran har funnet mellom 10 000 og 13 000 studenter ved madresezn eller den religiøse høyskolen, som har et månedlig budsjett på 1 100 000 dollar. Det finnes derfor en betydelig organisa­ sjon omkring Islam som ligger utenfor staten og utenfor Sjahens direkte kontroll. Befolkningens generelle dreining mot de religiøse lederne avspeiler en rekke forskjellige faktorer. For det første har de fattige i de senere års forandringer og rotløsheten de har ført med seg vendt seg til de verdier og institusjoner de kjenner: dette kan forklare hvorfor den religiøse aktiviteten er like sterk i byen, blant de nyinnvandrede, hvis ikke ster­ kere. For det annet betraktes religionen, i likhet med kristendommen i et land som Polen, som noe som er uav­ hengig av og på visse måter i opposisjon til staten. Slik 198

folk avskyr regjeringen, er det klart de vender seg til religi­ onen. For det tredje har den delen av befolkningen som har høyere utdannelse vist en voksende interesse for is­ lamsk reformisme, en bevegelse med senter i Hosseiniye Ershadhelligdommen i Teheran i 1960-årene. Den ledende talsmannen for denne bevegelsen var dr. Ali Shariati, som hevdet behovet for å bringe Islam i overensstemmelse med den moderne verden. Shariati sto for eksempel fast på kvin­ nenes rett til å arbeide utenfor hjemmet og deres rett til full utdanningsmessig og politisk frihet. Andre som var en­ gasjert i denne bevegelsen var to ayatollaher, Montazeri og Taleqani, som i likhet med Shariati ble fengslet i 1960årene. Hosseiniye Ershad ble stengt og murt igjen av SAVAK sent på 1960-tallet, og Shariati selv døde i London i 1977 som en følge av tortur han hadde blitt utsatt for i fengselet. Men i dag er han antagelig den mest leste for­ fatteren i Iran, bøkene hans er å finne i de fleste bokutsalg på gatehjørnene. Denne reformistiske formen for Islam er svært populær blant studenter og statsfunksjo­ nærer, men det er en enorm kløft mellom den og de fat­ tiges Islam, som representeres av mer tradisjonelle og orto­ dokse figurer som Khomeini. De største enkelte støttene til mollahene er handelsmen­ nene i bazaaren. De bidrar med opptil 80 prosent av zakatmidlene, og historisk har moskéen og bazaaren stått hver­ andre nær, i plassering og i politikk. I større byer var bazaaren et nettverk av små forretninger og kafeer som kontrollerte importerte varer, detaljhandel og finanser. Dens stilling har til en viss grad blitt truet ved oppkomsten av nye handelsinstitusjoner (supermarkeder) og finansinsti­ tusjoner (banker). Men forandringen er ikke så stor som bazaariene kan påstå: de har tilpasset seg de endrede livs­ betingelsene i Iran, og som bidraget deres til mollahene viser, har de også nytt godt av høykonjunkturen på olje. De kontrollerer fremdeles en tredjedel av importen, og minst to tredjedeler av detaljhandelen. Bazaarens pengeutlånere, eller sarrafer, skaffer fremdeles kontanter til ren­ ter på opptil 50 prosent til dem som ikke kan skaffe kon-

199

tanter fra bankene. Noe som har gjort bazaaren mer fiendt­ lig innstilt har vært regjeringens forsøk på å ta kontrollen over den. I Teheran, der omkring 40 prosent av landets handel finnes, forsøkte staten å påtvinge bazaaren sine egne laugstjenestemenn, og i 1975 la Teheran kommune fram planer for en åttefelts motorvei som ville ha gått rett gjen­ nom bazaaren. Omtrent på denne tiden satte Sjahen i et forsøk på å vinne støtte i folk i verk en «anti-profitør»kampanje der over 8000 forretningsmenn og butikkeiere fikk korte fengselsstraffer og ytterligere 23 000 ble depor­ tert til fjerne deler av landet. Dette var et klossete og pro­ voserende tiltak, og på grunn av den langt større korrup­ sjonen som man visste blomstret blant Sjahens egne slekt­ ninger og allierte vant den ham liten sympati hos resten av befolkningen. Mollahenes og bazaar-kjøpmennenes motvilje har derfor økt i de senere år, mens de samtidig har vært i stand til å tilegne seg nok av de nye pengene som kommer inn i Iran til å styrke sin posisjon overfor staten. Deres utbrudd i gatene var bare et spørsmål om tid og om den riktige anledningen, og ble fremkalt av en rekke spesielle regjeringstiltak. Et av dem var overgangen i 1975 fra den modi­ fiserte islamske kalenderen som ble brukt i Iran til en ny «keiserlig» kalender med utgangspunkt i keiser Cyrus’ tronbestigning. Anti-profitørkampanjen i 1975 og antiinflasjons-tiltakene i 1977 økte motviljen. Sannsynligvis, selv om dette ikke på noen måte er sikkert, har også den generelle økning i islamske stemninger i andre land, som Egypt °g Pakistan, funnet gjenklang i Iran (selv om man ikke kan unngå å legge merke til at ihvertfall når det gjelder Egypt er dette en utvikling som har blitt møtt med anerkjennelse av mange vestlige diplomater og spesialister). Studentene og intelligentsiaen i Iran har avgitt ledere til mange av de politiske bevegelsene i dette århundret og det meste av personellet til opposisjonsgruppene som har vært i virksomhet siden juni 1963. En redegjørelse for 2101 mennesker som var arrestert for politiske forbrytelser mel­ lom 1963 og 1975 anslo at 90 prosent av disse var intel-

200

lektuelle av en eller annen art - enten religiøse ledere, ulema, eller folk med universitetsutdannelse.10 På den annen side er studentenes og de intellektuelles kultur merket av en sterk pessimisme og individualisme som i noen tilfeller har ført til at politikken blir forkastet til fordel for mer personlige uttrykksformer, og i andre tilfeller til en roman­ tisk oppfatning av politisk aksjon. Studentenes og de intellektuelles situasjon i det iranske samfunnet er på visse måter kinkig, og de følgende fak­ torene kan, selv om de ikke utgjør noen fullstendig forkla­ ring, bidra til å forklare dette vanskelige forholdet og den medfølende pessimismen vi har merket oss. For det første er Pahlavi-regimets offisielle kultur ekstremt filistrøs. Ikke mange intellektuelle kan ta regimets forfalskede «nasjonalmytologi» alvorlig, men dens militaristiske og sjåvinistiske overtoner, mens kulturen til det voksende iranske borger­ skapet for sin del er like frastøtende, ettersom den forkaster den gamle persiske kulturen, med dens rike poetiske og kunstneriske arv, til fordel for de mer overfladiske sidene ved det vestlige samfunnet. Iranske intellektuelle, enten de kommer fra rike familier eller ikke, snakker ofte hånlig om No-Kisé (bokstavelig talt «nye lommer», det vil si opp­ komlinger) og Bi-farhang (kulturløse) elementer som har høstet fruktene av den nåværende høykonjunkturen. Mange intellektuelle føler seg fanget: på den ene siden er de klar over begrensningene i Irans historie og kultur, på den annen føler de seg opprørt på et nasjonalistisk og estetisk grunn­ lag av den spesielle formen for vestlig kultur som Iran im­ porterer. Noen få har ønsket en direkte tilbakevending til fortida - til islamske eller før-islamske verdier, den siste muligheten går sammen med anti-arabiske sjåvinistiske ideer. Andre forsøker å bygge bro over den forbrukerbaserte vestlige kulturen som i dag står i veien for å gjøre seg kjent med andre sider av europeisk og amerikansk liv og tenkning; men på grunn av den dype kulturelle kløften mellom de fleste iranske studenter og denne kulturen er dette en vanskelig oppgave. Et annet problem de intellektuelle står overfor, er ganske

201

enkelt at i et diktatur er uttrykksmulighetene så små: store emneområder - alt som har å gjøre med historie, samfunn, de nasjonale gruppene - er forbudt område. Et omreisende teater ble for eksempel hindret i å opptre i 1975. Det hadde satt opp et stykke som het Lærerne, og som var skrevet av et av medlemmene, Said Sultanpur. Stykket handlet om noen lærere som forsøker å opplyse elevene sine og, da de finner at det er umulig, vender seg til mer direkte politisk handling. Gruppen hadde også satt opp verker av Gorki og Brecht som ble oppfattet som indirekte kritikk mot selve den iranske staten. Medlem­ mene fikk fra 2 til 11 års fengsel. De eneste formene for kulturell aktivitet som er tiliatt, er de som holder seg uten­ for de områdene som regimet betrakter som følsomme, eller som formulerer motstandsviljen på mest indirekte vis; og dette omfatter uunngåelig en stor del av emnene slike folk ønsker å behandle. En tredje faktor som betyr en hel del for dem som går ut fra videregående skoler, er at høyere utdanning i Iran befinner seg i en særlig kritisk situasjon, mens en eksa­ men eller lisens er en hovedbetingelse for å få ansettelse over et visst nivå. Trengselen om universitetsplassene er derfor enorm. I 1963 ble 14,7 prosent av søkerne opptatt ved universitetene, i 1969 hadde dette tallet sunket til 13,3 prosent. I 1977 ble bare 60 000 av 290 000 søkere opptatt.11 Tallet på elever i høyere utdanning i Iran er faktisk for­ holdsvis mye lavere enn i andre land i Midt-Østen, og regjeringstiltak for å øke tallet på studenter har ofte ført til nivåsenkning.12 For noen er løsningen å emigrere: Iran har flere studenter i utlandet enn noe annet land i verden hele 80 000 i Vest-Tyskland, England og USA. Men for dem hjemme kan presset for å komme inn og deretter for å få tilgang til undervisning og bøker bli overmektig. I til­ legg til problemet med politiske restriksjoner, finnes det alvorlige tilpasningsproblemer for dem som kommer ut fra videregående utdanning, og de utsettes for et hardt psykisk press. Ved en institusjon som Teheran Universitet, der de fleste studentene kommer fra landsbygda eller provinsen, 202

har studentene dessuten problemet med å tilpasse seg de kaotiske leveforholdene i den iranske hovedstaden. Det finnes mange tegn på det psykiske presset studenter og intellektuelle i Iran føler seg utsatt for. En ting er at 75 prosent av alle selvmord i Iran finner sted i aldersgrup­ pen 15-30 år. Tallet på heroin-avhengige er økende, og Iran antas å ha den høyeste prosenten av slike narkomane utenfor USA. Mange tusen av Irans universitetsutdannede har reist fra landet for godt, trass i mulighetene og de gode lønningene hjemme, for å slippe fra den kvelende kulturelle og intellektuelle atmosfæren i landet. En pessimisme som avspeiler dette presset går igjen i mye av Irans samtidslit­ teratur. Som James Bill har skrevet om en karakteristisk gruppe ledende moderne diktere: «En gjennomgåelse av femti dikt . . . avslører en ualminnelig vekt på temaer som «murer», «ensomhet», «mørke», «utmattelse» og «intethet». Disse diktene beklager situasjonen til Irans intellektuelle og kritiserer og fordømmer indirekte det eksisterende sosiopolitiske systemet der den intellektuelle er lenket.»13 Hvis noen vil skaffe seg et inntrykk av denne følelsen, er ingen­ ting nærmere enn det første avsnittet i den mest berømte av alle moderne persiske romaner, Sadegh Hedayats Den Blinde ugle. «Det finnes sår som i ensomhet langsomt nedbryter sinnet som en form for koldbrann», skriver han. «Det er umulig å meddele andre en korrekt idé om hvil­ ken pine denne sykdommen kan forårsake. Vanligvis er folk tilbøyelige til å henvise slike ufattelige lidelser til det utroliges område . . . menneskeheten har ennå ikke funnet noe botemiddel mot denne sykdommen. Lindring kan bare finnes i glemselen som forårsakes av vin og i den kunstige søvnen opium og liknende narkotika fører til. Akk, virk­ ningen av slike medisiner er bare forbigående. Etter et visst punkt lindrer de ikke smerten, de bare forsterker den . . .»14 Noen forfattere har forsøkt å ta en annen vei, nærmere politikken. I tiden mellom 1941 og 1953 forsøkte en del marxistiske påvirkede forfattere å sette arbeidet sitt i for­ bindelse med de sosiale og politiske problemene i samti­ dens Iran. Blant dem var Bozorg Alavi, sønn av en kjøp­

203

mann, som var blitt fengslet under Reza Khan. Kuppet satte selvfølgelig en stopper for denne litteraturformen i Iran, og Alavi har levd i eksil i Øst-Tyskland siden 1953. Sent på 1960-tallet, under en periode med relativ litterær frihet mellom 1965 og 1970, kom en del forfattere som Ia vekt på kritiske og sosiale emner fram i offentlighetens lyst: blant dem var Samad Behrangi og Reza Baraheni, forfattere med azerbaijani-bakgrunn, som, selv om de måtte skrive på persisk, tok opp problemet med de nasjonale gruppene og beskrev de kulturelle dilemmaene de befant seg i. Forfatteren Gholamhussein Seadi forsøkte i sitt verk De sørgende fra Baiyal, som senere ble den berømte filmen Kua, å ta kampen opp mot forsømmelsen av den iranske landsbygda. Det best organiserte opposisjonssenteret var Forfatterlauget (Kanun-i Nevesandigan) en gruppe på om­ kring åtti intellektuelle som offentlig krevde lettelser i sensurbestemmelsene. Men i 1970 ble Lauget undertrykt og langt hardere sensur innført. Behrangi og Al-i Ahmad døde begge under tvilsomme omstendigheter (se note 1) og Baheni og Saedi ble begge fengslet for en tid. I 1974 ble en annen framstående intellektuell, manuskriptforfatteren Khosrow Golesorkhi, henrettet på grunnlag av en anklage om å ha planlagt å skyte Sjahen som allment betraktes som oppdiktet. De iranske studentene er den samfunnsgruppen som har stått for den mest uttalte og standhaftigste opposisjonen mot regimet siden kuppet i 1953. Den første større motstandshandlingen etter kuppet var et sammenstøt mellom teheranske studenter og hæren 7. desember 1953, der tre studenter ble drept og en del andre ble skadd. Et antall voldsomme sammenstøt fant sted i perioden 1960-63 og etter den tid har politistyrker vært stasjonert nær universi­ tetsområdene. Studentene holdt seg i ro en tid etter juni 1963, men begynte på nytt å gi uttrykk for offentlig oppo­ sisjon i 1969, da de demonstrerte mot en økning i billett­ prisene på bussene i Teheran. Siden den gang har det funnet sted mange streiker ved forskjellige fakulteter, og disse har vært stengt av myndighetene i perioder. I oktober 204

og november 1977 demonstrerte tusenvis av studenter i Teheran og provinsene til støtte for politisk liberalisering før de ble angrepet av sivilkledde politimenn. Selv om det er umulig å fastslå disse studentprotestenes nøyaktige ideologiske karakter, er det ingen tvil om at universitets­ områdene i Teheran har vært en stadig kilde til opposisjon mot regimet, og at undergrunnsgeriljaen i 1970-åra har fått sin viktigste støtte fra dette feltet. De titusener av iranske studenter som bor i utlandet har også siden tidlig på 1960tallet utgjort grunnlaget for en meget aktiv, om også meget splittet opposisjonsbevegelse. Ettersom presset på studen­ tene har fortsatt og faktisk forverret seg, er det ingen grunn til å vente at studentene ikke vil fortsette å være en kilde til motstand mot regimet, i enhver form slik motstand viser seg å være mulig.

Organisasjoner 1: De nasjonale gruppene Ved siden av mollahene og bazaaren finnes det tre slags organisasjoner som motarbeider Pahlavi-staten: de som bygger på bestemte nasjonale grupper; de to gruppene som har gjort seg mest bemerket i perioden fra 1941 til 1953, Tudeh-partiet og Nasjonal Front; og geriljagruppene som trådte i virksomhet i 1971. Det finnes identifiserbare politiske grupper innenfor tre nasjonale grupper - kurderne, araberne og baluchiene. Irans Kurdiske Demokratiske Parti (IKDP) ble grunnlagt i 1945, i den uavhengige republikkenes dager. Etter at den iranske hæren på ny okkuperte de kurdiske områdene i 1946, gikk IKDP under jorden, og partiet hevder at opptil 15 000 mennesker ble drept under undertrykkelsen som fulgte. Etter nederlaget opprettholdt kurderne i Iran for­ bindelsen med dem i Irak, og etter det republikanske kup­ pet i Irak i juni 1958 hadde de forbindelser med Mostafa Barzanis Kurdiske Demokratiske Parti som var blitt dannet i det irakske Kurdistan. Men mens de iranske kurdernes

205

interesser lå i å få hjelp fra sine med-kurdere i Irak mot Sjahen, var Barzanis mål det motsatte, å få Sjahens støtte i kampen mot den irakske regjeringen, en politisk linje som stred mot de iranske kurdernes motstand mot Sjahen. Barzani forsøkte derfor å skaffe seg kontrollen over JKDP, som hele tiden holdt seg uavhengig av det irakske KDP, for å bruke det til å tjene sine interesser. Midt på 1960-tallet hadde forholdet mellom Barzani og ihvertfall noen av de iranske kurderne forverret seg. I 1964 holdt IKDP sin Annen Kongress, der Barzani-tilhengerne dominerte, men kort etter, i februar 1965, be­ gynte en utbrytergruppe med «revolusjonære tendenser» KDP å kritisere den rådende politiske linjen, og krevde en ny «revolusjonær» politikk. Så, i 1976, skilte noen få dusin iranske kurdere som hadde kjempet sammen med Barzanis styrker i Irak lag med de andre og dro tilbake til Iran for å starte sitt eget, uavhengige felttog mot Sjahen. Disse kurderne begynte geriljafelttoget sitt vinteren 1967, og de fortsatte å slåss i atten måneder i fjellene mellom Mahabad og byene Baneh og Sar-Dasht. Denne gruppens politiske linje er uklar, men en artikkel som hevder å gi uttrykk for deres syn, og som ble offentliggjort i 1968, krevde geriljakrig på grunnlag av den kubanske eller «foco»-teorien; den forkastet det eksisterende KDP som «småborgerlig» og begrenset til byområdene.15 Til slutt led bevegelsen nederlag, og adskillige dusin mennesker ble drept. Ved siden av den iranske hærens intervensjon hadde geriljaen også Barzanis fiendskap å kjempe mot. Barzanis styrker antas å ha drept ihvertfall en iransk kurder, Suleiman Mouini, som forsøkte å komme tilbake til Iran for å delta i kampene. Men selv om dette geriljafelttoget endte i nederlag, førte det til en forandring i politikken som ble ført innenfor IKDP, og på den Tredje Kongressen i september 1973 brøt delte partiet med det irakske KDP. Mens det erklærte sin generelle støtte til geriljabevegelsen fra 1967-68, kritiserte det deltagerne for at de ikke hadde bygd opp noen tilstrek­ kelig politisk organisasjon før geriljastriden startet. Denne

206

kongressen, der det generelt ble hevdet en pro-sovjetisk linje, gjorde det også klart at den ikke ønsket oppretting av en separat kurdisk stat, men bare «Irans undertrykte folks rett til selvstyre innenfor den iranske staten». Kon­ gressens slagord var: «Demokrati til Iran og selvstyre til Kurdistan.»16 Araberne i Sør-Iran har alltid hatt et spent forhold til Pahlavi-regimet: da Pahlavi-regimet ble opprettet, hadde araberne i sør en betydelig grad av selvstyre, helt til Reza Khan i 1924 med makt innførte Teherans kontroll. I 1958 sto en ny politisk organisasjon fram, Fronten for Frigjøring av Ahvaz (Jabhat Tahrir Ahvaz) som krevde at de arabiske områdene i Iran skulle frigjøres fra iransk styre. Midt på 1960-tallet, og kanskje ved noen anledninger i 1970-åra, greide Fronten også å sette i verk væpnede aksjoner mot den iranske staten i de sørlige områdene. Men selv om de fikk støtte fra Irak i forskjellige former etter 1958, stanset denne hjelpen i 1975, da Iran og Irak bila stridighetene sine. Siden da har Fronten, selv om den har fått en viss støtte fra Libya, stått i en mer usikker stilling. Frontens politikk er uklar og tar opp en mengde vanske­ lige problemer. For det første hevder Fronten at det arab­ iske området - som den kaller Ahvaz etter den viktigste byen, eller bare «Arabestan» - var uavhengig av Iran før «den iranske okkupasjonen» i 1924. Dette er historisk ukorrekt, ettersom uavhengigheten til den lokale herskeren, Sheikh Khazal, var et produkt av den forbigående oppløs­ ning av den iranske staten under første verdenskrig og av beskyttelsen han fikk av engelskmennene på den tiden. Khuzistan hadde vært en del av Iran i århundrer, selv om graden av sentral kontroll har variert. For det annet hevder Fronten at området den opererer i er overveiende arabisk; området kan ha hatt et arabisk flertall for femti år siden, men dette er i virkeligheten ikke lenger tilfelle, ettersom det har foregått en betraktelig innvandring av ikke-arabiske iranere. For det tredje krever Fronten, eller iallfall en seksjon av den, at dette «Arabestan» må skilles fra Iran, og denne saken blir ofte tatt opp av nasjonaliststater og

207

andre politiske organisasjoner i den arabiske verden. Men det finnes ikke dekning for dette kravet, på grunn av de utilstrekkelige historiske og demografiske argumentene det bygger på; videre, ettersom alle Irans oljefelter ligger i dette området, finnes det ingen som helst sjanser for at et slikt krav skal bli innfridd. Ved å sette opp et slikt mål gjør Fronten det i praksis vanskeligere å oppnå kulturelle og språklige rettigheter for araberne i Iran, som er undertrykt på linje med de andre nasjonale gruppene.17 Araberstatenes oppmuntring til dette gk bare nytt brennstoff til den iranske anti-arabiske sjå­ vinismen, og gjør det mer sannsynlig at undertrykkelsen av de iranske araberne skal fortsette. Disse sakene ser ut til å ha funnet en viss gjenklang innenfor den arabiske undergrunnsbevegelsen, ettersom en separat gruppe sto fram midt på 1970-taIIet under navnet Den Revolusjonære Demokratiske bevegelsen for Frigjør­ ing av Arabestan. Denne gruppe, som uttrykkelig kalte seg «marxist-leninistisk» forkastet den andre Frontens politikk: den krevde selvstyre, ikke selvstendighet, for araberne i Iran, og ville samle alle de undertrykte nasjonale grup­ pene i Iran i en felles kamp for likestilling. Baluchi-folket i sørøst-Iran lever hovedsakelig av kveg­ drift og har lavere levestandard og lavere inntekt pr. person enn noen annen del av befolkningen. I andre deler av Iran finnes baluchier blant de mest utarmede arbeiderne - løs­ arbeidere på byggeplasser og folk som flytter med års­ tidene. Både i de iranske og pakistanske områdene i Baluchistan har stammegerilja-motstanden mot sentralregjerin­ gen lange tradisjoner. I perioden etter 1958 fikk grupper på begge sider av grensen en viss hjelp fra Iraks regjering til overenskomsten mellom Iran og Irak i 1975 gjorde en slutt på dette, og kringkastingssendinger til det iranske Baluchistan ble foretatt av en organisasjon kjent som Baluchistan Folkeforbund (Baluch Ulus Mahaz). Etter avtalen i 1975 mistet Forbundet sitt viktigste talerør, Iraks radio­ utstyr, men på samme måte som motstand på et lavt plan mot det pakistanske styret har fortsatt på den andre siden

208

av grensen, finnes det en viss politisk, om ikke militær, opposisjon på den iranske siden. Mens det er umulig å beregne hvor langt disse organi­ sasjonene under dagens forhold har tilhengere blant sine egne nasjonale grupper, i tillegg til at de finnes i eksil, er det ingen tvil om at ettersom deres virksomhet er rettet mot en sentral del av Pahlavi-staten, dens undertrykkelse av de nasjonale gruppene, ville de vinne betydelig popu­ laritet hvis kontrollen ble svekket. Det største problemet oppstår i diskusjonen om hvilken langsiktig løsning som er mulig - selvstyre eller adskillelse. Azerbaijaniene har ikke hatt noen egen organisasjon etter at Azerbaijan Demo­ kratiske Forbund slo seg sammen med Tudeh i 1960. De er imidlertid den største nasjonale gruppen, og har en sterk kulturell identitet. De og kurderne i IKDP ser ut til å akseptere en viss grad av selvstyre innenfor den iran­ ske staten. Dette gjelder antagelig også baluchiene, etter­ som ideen om et «Stor-Baluchistan», en uavhengig enhet sammensatt av deler av Iran og Pakistan, ser ut til å være oppgitt på begge sider av grensen. Kravet om adskillelse blir fortsatt stilt av noen arabere, og dette støttes av noen arabiske regjeringer, men et slikt krav fra en hvilken som helst nasjonal gruppe må som sagt nødvendigvis styrke den persiske beslutningen om ikke å innfri de nasjonale gruppenes krav om å bli tilkjent rettigheter på noe som helst punkt.

Organisasjoner 2: De tradisjonelle gruppene De to viktigste organisasjonene i perioden 1941-53 var Mossadeqs Nasjonal Front og Tudeh-partiet. Begge hadde en viss framgang tidlig på 1960-tallet, Fronten mer enn Tudeh, og selv om det kan virke som om mange av deres eldre tilhengere har oppgitt dem og de har mislykkes i å skaffe seg særlig støtte fra de yngre generasjonene, eksi­ sterer de fortsatt i eksil. For noen i den eldre generasjonen representerer de fortsatt et alternativ til regimet, og mens 209

deres aktiviteter innenfor landets grenser har vært i liten skala, vekker de derfor fortsatt en viss sympati. På den annen side er det to og halvt tiår siden kuppet i 1953, og det store flertallet av iranere har ikke noe minne om denne perioden og dens politikk. Det er derfor sannsynlig at disse to gruppene vil få problemer med å gjenvinne den stillingen de hadde i 1940-åra og tidlig i 1950-åra. Den Nasjonale Front var aldri noen egentlig politisk organisa­ sjon, men snarere en koalisjon av forskjellige grupper innen­ for parlamentet. Den ble dannet på den Fjortende Majlis (1944-1947) og besto opprinnelig av fire partier: to, IranPartiet og Pan-Iranist-Partiet representerte moderne middelklasse-synspunkter, og mange av medlemmene var ingeni­ ører, mens de to andre partiene, Sliter-Partiet og Mojahidin-i Islam, var mer tradisjonelle nasjonalistiske grupper med grunnlag i bazaaren. Mossadeq var leder for koalisjonen, og den utgjorde kjernen i den nasjonalistiske regjeringen i 1951-53. Etter kuppet ble Mossadeq selv dømt til tre års fengsel, og etter at han var løslatt ble han forvist til sin eiendom ved Ahmadabad nord for Teheran fram til sin død i 1967. Han kom aldri mer til å spille noen aktiv rolle i politikken, selv om han fortsatt var et symbol andre mobiliserte støtte for. Da den politiske kontrollen ble løs­ net i 1961, ble det mulig for en ny gruppe politikere å organisere møter under navnet Den Nasjonale Front II. Deres viktigste krav var «gjeninnsettelse av en konstitusjo­ nell regjering», og anslagsvis 80 000 mennesker var tilstede ved det første offentlige møtet deres.18 Frontens angrep på Sjahen falt sammen med en utbredt følelse av at militærdiktaturets år kanskje gikk mot slutten. Det ble valgt et råd på omkring 36 medlemmer og fire partier deltok. Det var Iran-Partiet, Det Iranske NasjonalParti, Irans Folkeparti og Irans Frigjøringsbevegelse. Men den siste, som ble ledet av Mehdi Bazargan og Ayatollah Taleghani, brøt ut i 1961 fordi de ønsket større vekt på islamske verdier og mindre samarbeide med sosialistiske elementer innenfor bevegelsen. Etter dette mellomspillet antok Den Nasjonale Front II en kortsiktig «vente og se»-

210

holdning, og ble til slutt som sin forgjenger knust av under­ trykkelsen i juni 1963. Denne gangen fantes det imidlertid en mer besluttsom opposisjon enn i 1953. Men kanskje nettopp derfor ble den følgende desillusjoneringen total, og som en ettervirkning av nederlaget vendte en ny gene­ rasjon av anderledestenkende seg til nye former for poli­ tisk virksomhet. Mossadeqs død i 1967 gjorde antagelig også slutt på et annet dvelende håp. Ikke desto mindre holdt to grupper det gående i eksil, og hevdet begge å ha en viss forbindelse med den tidligere Fronten: det var «den Nasjonale Front i Midt-Østen» og den selvutnevnte «Nasjo­ nal Front III», med hovedkvarter i Frankrike. Restene av den egentlige Fronten holdt seg under jorden etter 1963, og framsto på nytt i november 1977, da de bekjentgjorde at organisasjonen var opprettet på nytt. Orga­ nisasjonens tre bestanddeler var Iran-Partiet, Irans Nasjonal-Parti og Samfunnet av Iranske Sosialister, sistnevnte en ætling av Khalil Malekis Tredje Styrke. Men på i hvert fall to måter kan den Nasjonale Front finne det vanskelig å utgjøre basis for noen framtidig oppo­ sisjon av progressiv art. For det første var Fronten aldri noe politisk parti i den forstand at det hadde en parti­ struktur, og det hadde ikke organisasjonsmessig kapasitet til å overleve under diktaturets forhold; noen av dets tid­ ligere ledere har senere fortsatt en taus opposisjon av en eller annen art, men dette er kanskje ikke nok til å samle støtte under forhold som er svært forskjellige fra dem Fronten først sto fram under. For det annet kommer noe av Frontens støtte fra nokså konservative seksjoner av det iranske samfunnet, religiøse elementer som er motstandere av deler av Sjahens program. Det er tvilsomt om disse kreftene politiske og sosialt sett er mer radikale enn selve Pahlavi-diktaturet. Ingen av dem forsvarer terror av SA­ VAKs type, men religiøse ledere som Ayatollah Khomeini og hans sympatisører i Iran utgjør et dårlig definert og tvetydig alternativ til Sjahen. Men om Fronten ikke har noen klar framtid som orga­ nisasjon i Iran, opplever noen av de kreftene som var re­

211

presentert i den nå en oppblomstring. Særlig øver opposi­ sjonelle strømninger som uttrykker sitt fiendskap mot Sja­ hen i religiøse former fortsatt en betydelig tiltrekning, og mens de ble kontrollert av regimet midt på 1970-tallet, har de økt sin aktivitet ettersom denne kontrollen er blitt løsnet. Sent på 1960-tallet brukte for eksempel en gruppe religiøse reformister, blant dem forfatteren Ali Shariatti Hosseiniye Ershad-moskeen i Teheran til å kritisere regi­ met; og selv om denne moskeen og andre liknende mo­ skeer senere ble stengt, ble det fortsatt meldt om fiendtlig­ het mot regimet fra slike sirkler. Den religiøse skolen, madrase, i pilgrimsbyen Qom er kjent som et brennpunkt for slik opposisjon, og mange yngre mennesker, studenter ved slike skoler, formulerer sin opposisjon i islamske for­ mer. Denne formen for bevegelse er mye bredere enn den religiøst orienterte geriljabevegelsen som også er i oppo­ sisjon, og begivenhetene i 1978 viste at det finnes i Iran grunnlag for at en ny folkebevegelse som hevder en islamsk ideologi kan stå fram, slik det har skjedd i Tyrkia, Paki­ stan og noen av de arabiske landene. På den annen side er en slik bevegelse trass i sin appell den første tendensen av denne typen i Iran siden 1890-åra, og ligger i konkurranse med andre politiske bevegelser om støtten fra de under­ trykte klassene. Tudeh-partiet var, i motsetning til Nasjonal Front, et organisert politisk parti, faktisk den mest organiserte poli­ tiske makt som noen gang har forekommet i Irans politikk. Det tidligere Kommunistpartiet (grunnlagt i 1920) hadde blitt knust av Reza Khan, og etter en lov av 1931 ble det ulovlig for noen organisasjon å bekjenne seg til kommu­ nistiske eller «kollektivistiske» synsmåter. Da det igjen ble mulig å danne et parti etter den allierte invasjonen, ble derfor et nytt parti, Tudeh eller Massepartiet grunnlagt. Det var ikke bare en organisasjonsmessig fortsettelse av det gamle Persias Kommunistparti, ettersom det omfattet re­ presentanter for en yngre generasjon av marxistiske intel­ lektuelle som hadde blitt radikalisert i 1930-åra uten direkte medlemskap i noen kommunistisk organisasjon. Men det

212

ble i praksis til det ortodokse, russisk-vennlige kommunist­ partiet, og det har det vært til den dag i dag. Tudehs støtte var i 1940-årene enorm, det hadde på det meste 25 000 medlemmer, men opptil 400 000 var tilsluttet gjennom fag­ foreningene. Mens lederne stort sett kom fra aristokratisk eller akademisk bakgrunn, var medlemmene stort sett byarbeidere, og tilhengerne kom hele tiden stort sett fra byene. Tudeh skaffet seg aldri nevneverdig støtte i landsbygdsområdene. Når det gjaldt nasjonale grupper, ser par­ tiet ut til å ha vært begrenset til persere, unntagen i Tabriz, der azerbaijani-bevegelsen hadde sitt hovedkvarter. Videre var partiet ute av stand til å gjenvinne initiativet det hadde hatt under krigen, og like etter krigen, etter nederlaget til republikkene i Kurdistan og Azerbaijan, ble det tvunget over på defensiven. I 1949 ble det funnet et påskudd til å forby det, og under Mossadeqs embetstid var Tudeh i opposisjon til det var alt for sent. Etter kuppet ble det tvunget under jorden, og med tiden ble medlemmene spo­ ret opp: anslagsvis 3000 militante Tudeh-tilhengere ble arrestert, og nettet innenfor offiserskorpset, med over 500 tilhengere, ble avdekket i 1954. Tudeh fikk en kort opp­ blomstring tidlig på 1960-tallet da det, selv om det var ute av stand til å opptre åpent, stilte seg på den Nasjonale Fronts side i opposisjonen mot regimet. Men da politisk virksomhet ble forbudt i 1963, mistet det også dette spille­ rommet. Siden da har Tudehs virksomhet foregått i eksil. Anti­ kommunistiske kilder oppgir medlemstallet til 2000 eller mindre,19 og den siste gangen regimet eller Tudeh hevdet at medlemmer av organisasjonen hadde vært stilt for retten var i 1966, da to ledende tjenestemenn, Parviz Hekmatyou og Ali Khavar samt en del andre ble dømt til fengsel. Det antas at endel Tudeh-medlemmer fortsatt sitter i fengsel, trass i at dommen deres er utløpt, og i 1974 ble Hekma­ tyou selv myrdet i fangenskap. Men partiet har vist få eller ingen andre tegn til åpen eksistens i Iran, og mellom 1964 og de tidlige 1970-årene ble organisasjonen svært hardt rammet. Ingen offisielle erklæringer om at kommu­

213

nister var arrestert ble avgitt, selv om Tudeh melder om at adskillige hundre medlemmer i virkeligheten ble tatt, og noen av dem drept i hemmelighet. Tudeh hevder også at partiet har opptil 33 000 medlemmer i eksil, mennesker som forlot landet i 1953 og 1946 og deres etterkommere, men innenfor Irans grenser har det ikke utrettet noe jamførbart. Det amerikanske Utenriksdepartementet hevder at 90 prosent av dem som ble arrestert etter 1953 nå støtter regimet,20 og en del tidligere medlemmer sitter nå i inn­ flytelsesrike stillinger i regjeringsapparatet - i Plan-organisasjonen, i SAVAK og som lisensierte eksponenter for en falsk venstre-ideologi som har til hensikt å skape forvirring. Regjeringen omfattet nylig to ministre som var tidligere medlemmer av Tudeh. Eksilledelsen er rekruttert fra overlevende fra perioden før 1953: generalsekretær Iraj Iskandari; sekretær i sentral­ komiteen; Nureddin Kianuri; tidligere generalsekretær, Reza Radmanesh; og Ihsan Tabari, en historiker og littera­ turkritiker. Tudeh utgir en avis to ganger i måneden, Mardom (Folket) og et teoretisk tidsskrift, Donya (Verden). I 1959 fikk partiet en radiostasjon kjent som Peik-i Iran (Irans Budstikke) som ble stengt i 1976. De nøyaktige grun­ nene til stengningen er ennå ikke kjent, men det ser ut til at det ble gjort som en takk til Sjahen fordi han overga russerne en pilot som hadde hoppet av til Iran tidligere samme år. Det var ingen tilfeldighet at stengningen av radiostasjonen også falt sammen med en ny handelsavtale mellom Bulgaria og Iran. Tudeh har gjennomgått mange splittelser, produkter av partiets politiske linjer, og særlig dets ubrytelige lojalitet mot Sovjet-Unionen. Den første splittelsen fant sted i 1948, da en gruppe medlemmer ledet av Khalil Maleki forlot partiet. På den tiden var det viktigste punktet i Malekis offentlige kritikk at partiet var for lojalt mot Sovjet-Uni­ onen; han dannet senere en gruppe ved navn den Tredje Styrke og gikk gjennom den i spissen for et forsøk på å danne en uavhengig sosialistisk stilling i Iran. Maleki, som populært ble kalt «titoist», døde i 1969. Han var ute av

214

stand til å utvikle synspunktene sine til et sammenhengende program, for ikke å snakke om et praktisk program, og falt til slutt som offer for regimets manipulasjoner, tidvis lisensiert av regimet og så brakt til taushet av det. Malekis brudd med Tudeh ser imidlertid nå ut til å ha hatt med andre ting å gjøre, særlig med hans fiendtlighet mot Tudehpartiets delvise innrømmelse av azerbaijanienes og andre ikke-persiske gruppers rettigheter.21 Under Mossadeqs periode inntraff en ny splittelse innen­ for partiet mellom en gruppe omkring Kianuri og en om­ kring Radmanesh. Den første talte for en mindre sekterisk holdning til den Nasjonale Front, men sistnevnte holdt på den herskende fiendtlige holdningen fram til annen halvdel av 1952. Kianuri skulle også senere hevde at han hadde vært for å ta makten ved hjelp av Tudehs militære kadre i august 1953, da det ble klart at et USA-vennlig kupp var under oppseiling og et forebyggende trekk fra venstresida kunne ha en viss sjanse for å lykkes. Denne splittelsen førte ikke til at partiet egentlig ble delt, men nederlaget i 1953 tvang det til å revidere dette synet, på samme måte som den generelle omleggingen av Sovjets politiske linje med hensyn til allianser med nasjonaliststater i den tredje ver­ den som inntraff omkring dette tidspunktet. I 1957, ved Tudehs Fjerde Plenum, ble det reist offisiell kritikk mot «partiets manglende forståelse for den borgerlige nasjonalismens natur og dens anti-imperialistiske potensial.»22 I stedet ønsket man en bred demokratisk front av alle som var motstandere av Sjahens diktatur, og dette banet veien for partiets politiske linjer tidlig på 1960-tallet: først gjen­ foreningen med Azerbaijani Demokratiske Liga i 1960, og så forsøket på en allianse med den Nasjonale Front i peri­ oden fram til 1963. I senere versjoner av sitt program har Tudeh utvidet sin allianse enda mer. En artikkel av Kianuri fra 1976 for­ svarte en allianse med mellomsjiktene, det vil si småborger­ skapet og hvitsnipp-arbeiderne, og dessuten med bøndene, presteskapet, det nasjonale borgerskapet og til med av det han betraktet som «storborgerskapet», d.v.s. de som sam215

arbeidet med internasjonal kapital. Kianuri henviste også til «patriotiske og progressive tendenser» i de væpnede styrker, og hevdet at «selv om hæren er regimets makt­ base i dag, kan vi regne med at en del av de væpnede styr­ kene under fordelaktige forhold vil ta arbeiderklassens side.» Som en oppsummering hevdet Kianuri at «revolu­ sjonen i Iran er i sin innledende, d.v.s. antiimperialistiske og demokratiske, fase», og at Tudeh burde oppta i sin al­ lianse «sosiale krefter i Iran som, selv om de står fjernt fra venstresida og til og med fra alt demokrati, er ivrige etter å se dagens regime avskaffet.»23 Denne omleggingen til en mindre sekterisk holdning var delvis en reaksjon på hendelser i Iran, men falt også sam­ men med forandringer i linjene til mange kommunistpartier i 1960- og 1970-åra. Partier i helt forskjellige land som Chile og Spania antok like brede definisjoner for den folkealliansen de forsøkte å bygge opp. Men disse forandringene hadde få praktiske konsekvenser, ettersom Tudeh ikke hadde noen aktiv representasjon i Iran, og dette førte til fiendskap fra de yngre militante. Videre led partiet under et ytterligere tap av troverdighet som økte dets isolasjon fra den yngre generasjonen av militante innenfor landets gren­ ser. Fem forskjellige episoder bidro til dette. For det første brakte støtten til den Nasjonale Front i 1960-63 Tudeh i vanry blant mange unge mennesker, som kritiserte partiet for å stole på konstitusjonelle metoder. Så, etter 1962, bedret forholdet mellom Sovjet-Unionen og Øst-Europa seg: den sovjetiske pressen ga en viss, betinget støtte til Sjahens økonomiske reformer, og i 1967 ble sovjetiske våpen solgt til Iran. Statens tilsynelatende støtte til Sjahen var ikke bare pinlig for Tudeh-partiet, men førte til flere vanskeligheter: partiet måtte rose Sovjets støtte og gi den æren for landets framgang, mens dets egne muligheter samtidig ble redusert.24 For det tredje virket også de kinesisk-russiske stridighetene, som kom fram i offentlighetens lys i 1963, inn på Tudeh: i 1965 angrep tre medlemmer eller varamedlemmer av Sentralkomiteen (Ahmad Ghassemi, Gholamhussein Forutan og Abbas Seghai) Sovjets

216

politikk og talte for en «voldelig revolusjon». De grunnla en ny Revolusjonær Organisasjon (Sazman-i Inqilabi) i Tudeh. Da de brøt ut, var det er klart uttrykk for at de forkastet resolusjonene fra det Fjerde Plenum og alt som hadde fulgt. Gruppen de grunnla hadde sitt hovedkvarter i Vest-Europa, og selv om den i seg selv ikke hadde noen større innflytelse, markerte den begynnelsen på en periode da Kina-vennlige politiske linjer av en eller annen art do­ minerte i iranske eksilkretser, dette gjaldt særlig i de lan­ dene, som USA og Vest-Tyskland, der maoismen var en dominerende kraft innenfor den lokale venstrebevegelsen. Den Revolusjonære Organisasjonen og en utbrytergruppe fra den kalt Tyfon (Tujan) var aktive i eksil, innenfor Irans grenser ble to andre grupper, Røde Stjerne (Sethar-i Sorkh) og Mot Revolusjonen (Bisu-yi Inqilab) dannet sent på 1960tallet, og de antas å ha planlagt geriljaaksjoner da de ble knust av SAVAK i 1971. Hvis en uklar sympati for mer voldelige aksjoner, enten av en Kina-vennlig eller av en mer allmen guevaristisk karakter var framherskende blant militante unge sent på 1960-tallet, var det ytterligere to aksjoner innenfor Tudeh som bidro til å redusere partiets troverdighet i Iran. Detal­ jene ved disse er på ingen måte klare, men det antas at SAVAK ved disse aksjonene tok kontrollen over Tudehs forgreninger i Teheran og Khuzistan og dermed fikk tak i identiteten til dusinvis av unge militante i perioden etter 1963. Lederen for denne grenen, Abbas Ali Shahriyari var, etter det geriljaen nå hevder, SAVAK-agent (han ble skutt av dem i 1975): Tudehs åpenbare feilgrep, som satte SA­ VAK i stand til å infiltrere organisasjonen på denne måten, ser ut til å ha fått en del mennesker til å vende seg mot den. Et annet initiativ av liknende slag gjaldt general Teimur Bakhtiar, den tidligere lederen for SAVAK, som ble avsatt av Sjahen i 1961, og senere dro i eksil. Bakhtiar hadde vært militærguvernør i Teheran mellom 1953 og 1957, d.v.s. mannen som hadde ansvaret for forfølgelsen av kommunis­ tene, men trass i dette tok Tudeh kontakt med ham da han sent på 1960-tallet begynte å organisere en viss opposisjon

217

mot Sjahen fra Libanon og Irak. Ettersom Bakhtiar selv ble skutt (antagelig av en SAVAK-utsending) i 1970, kom ingenting ut av initiativet, men det, og de tvilsomme hen­ delsene omkring Shahriyari, ga ytterligere støtte til den utbredte overbevisningen om at Tudeh var en upålitelig del av opposisjonen, helt bortsett fra sine formelle poli­ tiske synspunkter. Tudeh hevder å ha et program som er tilpasset den faktiske situasjonen i Iran og det partiet betrakter som situasjonens viktigste politiske krav, d.v.s. nødvendigheten av å samle en front, så bred som mulig, mot diktaturet. Det er kritisk innstilt til geriljagruppene, men betrakter dem som ærlige og ønsker en forent front med dem. Disse siste har for sin del nektet å samarbeide med Tudeh: de betrakter Tudeh som et parti av «forrædere», og hevder at Tudeh-partiet er et historisk belastet parti med en «antifolkelig» politisk linje. Tudehs historie er en tragisk historie om sekteriske og forspilte muligheter. De forsøkene partiet i dag gjør for å rette på dette har også sine feil. Det underliggende pro­ blemet med revisjonene ved det Fjerde Plenum og Kianuris analyse fra 1976 er at disse ikke berører problemet med Tudehs forhold til Sovjetunionen. Det er dette som har hemmet Tudeh-partiet siden det ble grunnlagt - tvunget det til å støtte Sovjets krav om en oljekonsesjon i 1944, eller se gjennom fingrene med Sovjets våpenleveringer i 1967. Alle Moskva-vennlige kommunistpartier står overfor dette problemet, men det er et særlig akutt problem i et land som Iran, som har opplevd russisk militær okkupasjon og russisk press i fortiden. I tillegg har Tudeh blitt svekket av de destruktive følgene av å følge russernes rådende poli­ tiske linjer i en tid der disse ikke er i samsvar med situasonen i Iran: dette var tilfellet under den venstre-sekteristiske fasen fram til annen halvdel av 1952, da Tudeh ikke ville samarbeide med Mossadeq, og med den høyrevennlige linjen som har blitt fulgt siden midten av sekstitallet, og som har frastøtt den yngre generasjonen og dermed støttet denne periodens militaristiske illusjoner. 218

I antikommunistenes øyne nyter Tudeh godt av å operere i et land som grenser til Sovjet-Unionen, men dette er en tvilsom fordel. Sovjet-Unionen gir direkte hjelp til et slikt parti, d.v.s. sender støtte av enhver art over grensen, bare under verdensomspennende konfliktsituasjoner, som den første og annen verdenskrig. Ellers er den felles grensen ikke til noen praktisk nytte, og den har, som vi har sett, (se side 36) visse negative konsekvenser. I mange land som grenser til Sovjet-Unionen er det klart at Sovjet har ført en mer eller mindre klønete politikk, og faktisk har økt opposisjonen mot Sovjet-Unionen: Finland i 1940, Iran i 1946, Tsjekkoslovakia i 1968, Kina i 1960. I framtida vil enhver revolusjonær bevegelse i Iran trenge solidaritet utenfra og et godt forhold til Sovjet-Unionen; men kryp­ ende lojalitet av det slaget Tudeh praktiserer, på samme måte som (så det er sagt) de fleste andre kommunistpartier i Midt-Østen, har vært og er fortsatt en alvorlig hindring for at det skal ha noen framgang i Iran. Kritikken mot Tudeh-partiet som resten av venstresida ofte gir uttrykk for, inneholder ofte unøyaktigheter. Den vanligste anklagen går ut på at ledelsen i Tudeh er «forrædere» fordi de har forlatt Iran: dette er i seg selv et fullstendig ugyldig argu­ ment, ettersom mange av de viktigste revolusjonære lederne i dette århundret har forlatt sine hjemland når undertryk­ kelsen har vært hard og det eneste grunnlaget for politisk arbeid har vært i utlandet. Dette gjaldt Lenin, Ho Chi Minh og Fidel Castro, bare for å nevne noen få. Tudehledelsens lojalitet mot Sovjet-Unionen er heller ingen grunn til å kalle dem «forrædere», selv om denne politikken er feilaktig. Når et slikt uttrykk blir brukt, viser det at det finnes et uoppløst nasjonalistisk bunnfall i kritikken. Mot­ viljen den yngre generasjonen har følt mot Tudeh-partiet siden 1963 har fått dem til å nekte å samarbeide med Tudeh i noen form for forent front-arbeid. Men dette er også en sekteristisk reaksjon, som ikke tar hensyn til den faktiske situasjonen i Iran og til hvilken politisk praksis denne krever. Tudeh-partiet er et svært svakt parti, som nærer en del illusjoner om regimet. Partiets historie er en 219

lang fiasko. Men det er likevel en bestanddel i venstresida i Iran (som sett under ett er meget svak) og det er den eneste bestanddelen som har motstått fristelsen til opti­ mistisk svada som et middel til å overvinne de objektive problemene opposisjonen står overfor. Det er, som vi nå skal se, denne siste fellen etter-1963-generasjonen av mili­ tante har falt i i sitt forsøk på å bryte igjennom barri­ erene som har omgitt de tidligere organisasjonene.

Organisasjoner 3: Geriljaen Den yngre generasjonen av militante som var aktive midt på 1960-tallet, kunne se at den iranske opposisjonen hadde gjennomgått tre forskjellige nederlag etter Reza Khans fall: i 1946, 1953 og 1963. Det var derfor ingen overraskelse at de vendte seg bort fra den Nasjonale Front og fra Tudeh, og fra de ikke-voldelige metodene disse sto for. I stedet hentet de inspirasjon i kampmodeller som har vært prøvet andre steder i den tredje verden, og særlig geriljakrigsteoriene som var framherskende sent på 1960-tallet: i Vietnam, Kina, Cuba og Palestina. Verkene til Mao, Ho, Debray og Guevara ble oversatt, og det ble gjort forskjel­ lige forsøk på å anvende dem, praktisk og teoretisk, på Iran. Klimaet i denne perioden var blant iranske studenter preget av adskillig skuffelse. Nederlaget i 1973 hadde veket plassen for en periode der by-opposisjonen var passiv og mellomspillet med avspenning etter 1965 hadde tatt en overveiende litterær form. Væpnet motstand hadde fore­ kommet på landsbygda, men disse forsøkene hadde vært begrenset til bestemte nasjonale grupper og ble slått ned (Qashqai-stammen i Fars-provinsen 1962—63; araberne i Khuzestan 1964-65; kurderne 1967-68). Ut av denne peri­ oden vokste det et antall forskjellige grupper som alle plan­ la væpnet opposisjon mot regimet. Det ser ut til å ha eksistert mellom et halvt og ett dusin slike grupper sent på 1960-tallet,25 men bare to var i stand til å starte og opprettholde væpnet opposisjon mot regimet:

220

Folkets Mojahidin og Folkets Fedayin. Førstnevnte besto i Irans Frigjøringsbevegelse, gruppen som ble grunnlagt av Mehdi Bazargan i 1961, og som senere brøt ut fra den Nasjonale Front.26 På et tidspunkt forsøkte den uten hell å få Mehdi Bazagan selv med på en væpnet kamp-linje ved å forære ham et eksemplar av Mao Tse-tungs verker. I 1966 opprettet en gruppe som var tilknyttet Frigjøringsbevegel­ sen en geriljaorganisasjon, Folkekjempernes Organisasjon (Sazman-i Mojahidin-i Khalq), vanligvis kjent som Moja­ hidin. Etter fem års forberedelser satte den igang med væp­ nede aksjoner i 1975. Det er vanskelig å si noe presist om denne gruppens ide­ ologi, men de viktigste begrepene den bruker ser ut til å være hentet fra islamsk tenkning; den kjempet mot «tyran­ ni» og «falskhet» og for en eller annen generell form for frihet. En kan danne seg et visst bilde av Mojahidins ide­ ologi ut fra talen en av lederne for gruppen, Said Mohsin, holdt da han sto for retten i 1972. Han begynte med å rettferdiggjøre sine handlinger ut fra et sitat fra Koranen; dette oppfordret de troende til å «gå i krigen for Allahs sak» og til å «kjempe mot djevelens håndlangere» ettersom «djevelens strategi alltid er svak».27 I 1975 skjedde en split­ telse innenfor Mojahidin. De erklærte at de nå forkastet sin tidligere islamske orientering; de var ikke bare et sekulært parti, men hadde besluttet å angripe den islamske religion i sine publikasjoner. De kritiserte også sin tidligere politikk som i altfor høy grad basert på militære aksjoner, og for ikke å ha gått sammen med andre opposisjonelle krefter. De hevdet at halvparten av medlemmene var blitt utstøtt fra gruppen for å ha opponert mot denne forandringen, og at deres ideologi nå var «marxist-leninistisk». Men trass i denne brå og nokså overraskende holdningsendringen, kan det ikke være tvil om at en del av Mojahidin fortsatt bru­ ker religionen til opposisjon mot regimet. Trass i ulemaenes og bazaarens natur kan derfor appeller uttrykt i dette språk lenge komme til å danne grunnlaget for væpnete aksjoner mot staten. Den andre hovedgruppen oppsto i Tudeh-partiet, og har 221

alltid hevdet at den går inn for marxismen. Den ble grunn­ lagt av omkring et halvt dusin medlemmer av Tudehpartiet som forlot denne organisasjonen i 1963; deres leder var Bijan Jazani, født i 1937, som hadde blitt fengslet under etterdønningene av kuppet i 1953. Jazani og seks andre medlemmer av denne gruppen ble arrestert i 1968 (det hevdes at Shahriyari, SAVAK-agenten i Tudeh, be­ nektet dette) men fem medlemmer holdt seg på frifot: to, Ali Akbar Safayi Farahani og Mohammad Ashtiani, unn­ slapp fra Iran og samarbeidet i to år med den palestinske motstandsbevegelsen, mens tre andre gikk under jorden i Iran; lederen for denne siste gruppen var Hamid Ashraf, født i 1946, en tidligere mester i turn og fjellklatring ved Teheran Universitet.28 I 1970 kom de to medlemmene av gruppen som hadde samarbeidet med palestinerne tilbake til Iran - på det tidspunkt hadde 22 andre sluttet seg til og tidlig i 1971 forberedte de sin første aksjon, et angrep på en gendarmeri-post ved Siahkal i fjellene nord for Teheran. Angrepet på Siahkal fant sted den 8. februar 1971 og var den første trefningen i geriljafelttoget; i strengt militær forstand var angrepet mislykket, ettersom gruppen ble slått tilbake av sikkerhetsstyrkene, og innen noen få dager var femten geriljasoldater drept eller tatt til fange. Men politisk sett symboliserte det slutten på mer enn syv års passivitet overfor statsapparatet, og vakte ihvertfall i studentmiljøet gruppene rekrutterte fra, en viss gjenklang. Omtrent på denne tiden planla en annen gruppe med liknende ideologi, ledet av Masaoud Ahmadzadeh, sønn av en framstående Mossadeq-tilhenger, også å starte væpnet aksjon, og våren 1971 angrep gruppen en politistasjon i Qolhag-distriktet i Teheran. Hamid Ashraf-gruppen greide, trass i tilbakeslaget å snikmyrde den militære hovedankla­ ger ,general Farsiu, omtrent på denne tiden. Etter disse tre trefningene sluttet dø to gruppene seg sammen og dannet Organisasjonen av det Iranske Folkets Fedayin Gerilja­ soldater (Sazman-i Cherikhaye Fedayin-i Khalq), vanligvis kjent på engelsk som Fedayin.29 De viktigste trekkene ved Mojahidins og Fedayins virk222

somhet i de seks årene mellom 1971 og 1976 kan oppsum­ meres som følgende. Begge gruppene har holdt seg til be­ grensede, overraskende, fordekte operasjoner: bombeeks­ plosjoner, bankran, angrep på politistasjoner, snikmord. Innenfor den siste kategorien drepte Fedayin etter mordet på general Farsiu i april 1971 en del andre som støttet regimet: Mostafa Fateh, en industrileder og arbeidsgiveren til noen arbeidere som hadde blitt skutt under en streik i 1971, ble skutt i august 1974: i mars 1975 drepte de lede­ ren for politivakten ved Aryamehr-universitetet i Teheran, og Shahriyari, mannen som var anklaget for å være SAVAK-agent innenfor Tudeh. Mojahidin drepte en SAVAKtjenestemann, general Taheri, i august 1972, og dessuten en del amerikanere som arbeidet i Teheran: i juni 1973 oberst Lewis Hawkins, en offiser som var tilknyttet den amerikanske ambassaden i Teheran; i mai 1975 to oberster i det amerikanske flyvåpenet; i august 1976 tre amerikanske sivilister som arbeidet på det hemmelige Ibex-spionsystemet. Det finnes ingen oversikt over tallet på operasjoner som ble gjennomført, eller tallet på sammenstøt der initiativet lå hos regimets styrker; det ser ut til at tallet på trefninger var betydelig i 1971 og 1972, det økte igjen i 1976, men regimet greide etter hver økning å ta til fange eller drepe et betydelig antall av deltagerne. Regjeringskilder hevdet at mellom februar 1971 og august 1976 ble 55 mann av regjeringens tropper drept i sammenstøt med geriljaen, og at minst 300 mennesker ble henrettet for gerilja-aksjoner i den samme perioden, mens ytterligere 300 antas å ha blitt drept i sammenstøt med regimets styrker. Utover disse detaljene kan en del mer generelle trekk ved gerilja-bevegelsen bemerkes. For det første har nesten alle de som har vært innblandet vært intellektuelle i en eller annen forstand - folk som har universitetsutdannelse og som, selv om de kom fra en fattigere bakgrunn, har sitt politiske syn fra sin tid i høyere utdannelse. Få av dem som har blitt rapportert drept eller arrestert har vært arbeidere; ingen av dem har kommet fra de fattige på landsbygda. Dette har å gjøre 223

med et annet trekk, nemlig at etter det første sammenstøtet ved Siahkal har nesten alle operasjoner funnet sted i store byer, særlig Teheran og i mindre utstrekning Mashad, Isfahan og Tabriz. Noen av de første skriftene om gerilja­ strid i Iran, som lånte fra Mao og Guevara eller var inspi­ rert av stammemotstandens historie i Iran, trodde det var mulig å iverksette en geriljastrid på landsbygda: men for­ holdene i Iran lå ikke til rette for en slik form for mot­ stand. Det antas faktisk at noen av dem som deltok i Siahkal-operasjonen ble forrådt til politiet av bøndene på stedet, mens gerilja-felttoget til dr. Hushang Azami i Luristan i 1974 var en lokal foreteelse på stammemessig grunn­ lag og ikke synes å ha hatt noen forbindelse med geriljaorganisasjonene. De viktigste kjennetegnene ved bevegelsen er at den har operert i dypeste hemmelighet og under svært vanskelige forhold. Ingen av organisasjonene hadde noen tilknytning til eksisterende politiske organisasjoner da de startet, og det har ikke vist seg mulig for dem å bygge opp noen slike organisasjoner senere. Mens hver av organisasjonene over­ levde de første seks årene i en eller annen form, ble alle lederne for de første operasjonene drept. Den siste fra den opprinnelige gruppen som gjennomførte Siahkal-trefningen, Hamid Ashraf, ble skutt i et sammenstøt i Teheran i august 1976.

224

Forholdet til utlandet

Siden midt på 1960-tallet har regimet ført en utenriks­ politikk som har hatt til hensikt å gjøre Iran til den strate­ gisk dominerende makt i Vest-Asia. USA har oppfordret regimet til å arbeide mot dette målet, som stadig er blitt muliggjort ved den internasjonale omformingen av landet - undertrykkelsen av indre opposisjon og tilgangen på nød­ vendige økonomiske ressurser. Iran er uten tvil det mest framstående eksemplet på det som er kjent som Nixondoktrinen: denne kan beskrives som teorien om at utvalgte kapitaliststater i den tredje verden bør spille en aktiv militær og politisk rolle, i første rekke ved hjelp av sine egne ressurser, og at de på denne måten bør medvirke til å for­ dele byrdene ved å opprettholde den kapitalistiske stabili­ teten, som USA hadde båret nesten alene siden annen verdenkrig.1 Fem faktorer forklarer hvorfor Iran er et av landene som har fått denne rollen. For det første har Iran siden slutten av annen verdenskrig vært en av USAs nære allierte. Dette betyr som vi skal se ikke at forholdet til Washington har vært uforandret, eller at Iran i ordets enklere betydning er et redskap for USAs utenrikspolitikk. Det betyr heller ikke at det ikke har forekommet, og ikke vil forekomme, uover­ ensstemmelser mellom Iran og USA. Det det betyr er at USA har garantert for det iranske regimet siden 1945, og siden 1960-årene har vært villige til å støtte Iran i landets 8 — Iran.

225

kamp for regional dominans ved å gi Iran det meste av den diplomatiske og militære støtte landet har bedt om. Uten amerikansk støtte ville Irans utenrikspolitikk ikke være tenkelig i sin nåværende form: den ville faktisk være umu­ lig. For det annet innehar Iran en viktig strategisk posisjon i Asia, ettersom landet militært og økonomisk sett er ett av de sterkeste kapitalistiske landene mellom Vest-Europa og Japan. Saudi-Arabia, som er langt rikere, har verken Irans befolkning eller Irans militære potensial. De eneste lan­ dene i Midt-Østen som i befolkning kan sammenliknes med Iran, er Egypt og Tyrkia, men ingen av disse har de økonomiske ressurser som Iran på grunn av oljen for øye­ blikket har til rådighet. Lenger øst har India en sterkere hær, og har muligheter til å bli en større økonomisk makt, men som Egypt er landet hemmet av sine indre problemer, og har til nå ikke utviklet sammenlignbare forbindelser med USA. Men Iran er ikke bare i en strategisk stilling på grunn av sitt forhold til Gulfen og til andre kapitalistiske land, men også fordi landet ligger sør for Sovjet-Unionen, og etter armen verdenskrig har mottatt amerikansk hjelp som for­ svares hovedsakelig ut fra den russiske truselen. Selv om dette er en ukorrekt påstand, ettersom Sovjet-Unionen bare ville ha invadert Iran i tilfelle av en verdensbrann der Iran ikke kunne ha motstått den Røde Hær, tjente den antatte røde truselen som en uttalt begrunnelse for Irans utenriks­ politikk og militære profil fram til midt på 1960-tallet. På den annen side har den kalde krigen blitt trappet ned siden midten av 60-tallet, og Iran har fått et bedre forhold til Sovjet-Unionen. Det iranske regimet har følgelig, selv om det antas at Russland fortsatt er den største truselen på lang sikt, vært i stand til å konsentrere seg om mer umid­ delbare bekymringer, og flytte på styrkene sine for å bruke dem mot andre, regionale fiender. Ytterligere to faktorer ligger bak Irans utenrikspolitikk, denne gangen av intern karakter. Irans nåværende politiske initiativer er bare mulig på grunn av konsolideringen av staten hjemme. Fram til 1960-åra var Iran, selv om landet

226

aldri var noen koloni, utsatt for utenlandsk påvirkning som på grunn av den indre splittelsen i landet kunne øve inn­ flytelse på forskjellige fraksjoner innenfor Irans politikk. Selv om graden av slik gjensidig påvirkning ble overvur­ dert av iranerne, er det ingen tvil om at denne indre split­ telsen ga anledning til manipulasjoner av forskjellig art utenfra - under Grunnlovsrevolusjonen, i perioden 1941-53, og igjen tidlig på 1960-tallet. Videre var statens største be­ kymring et innenriksanliggende, å overleve og opprettholde undertrykkelsen, og det var ikke stor plass for noen sam­ ordnet, aktiv utenrikspolitikk. Siden tidlig på 1960-tallet, og særlig etter at oppstanden i 1963 ble knust, har den uten­ landske innflytelsen, spesielt fra USA, fortsatt; men den var vært utøvd gjennom selve regjeringsapparatet snarere enn gjennom fraksjoner i et politisk miljø utenfor det. Staten selv har hatt full politisk kontroll, noe som har satt den i stand til å utvikle en aktiv utenrikspolitikk. Videre har denne prosessen vært nært forbundet med kon­ solideringen av monarkens eget styre. Som to forfattere med en sympatisk innstilling til regimet uttrykker det: «. . . Sjahen har tatt alle utenrikspolitiske beslutninger på ethvert tidspunkt siden sent på 1950-tallet.»2 Dette er ikke bare et spørsmål om hvem som tar avgjørelsene, men peker på en faktor i Sjahens konsolidering av sin egen posisjon, ettersom han har framstilt veksten i Irans makt i utlandet som en bekreftelse på den iranske monarkens legitimitet. Han har gjort dette ved å trekke historiske paralleller med andre konger som kjempet mot Irans fiender, og han har brukt veksten i Irans innflytelse til å kle regimet i en kappe av nasjonal stolthet. Hvis regimets indre konsolidering på en måte er en forutsetning for Irans nåværende utenriks­ politikk, medvirker derfor denne for sin del til å opprett­ holde maktfordelingen i landet og styrke det politiske bildet Sjahen forsøker å skape. På dette punktet møtes nasjonal­ isme, monarki og militærmakt. Endelig har ikke Irans forsøk på å dominere Vest-Asia funnet sted i stabile omgivelser, men i sammenheng med oppløsningen av kolonisystemet som ble bygget opp i ti-

227

årene før første verdenskrig. Det mest iøynefallende trekket ved dette er britenes tilbaketrekning fra den arabiske halv­ øy: Det begynte med at Kuwait ble selvstendig i 1961, og senere fulgte tilbaketrekning fra Sør-Jemen i 1967, de For­ ente Arabiske Emirater, Bahrain og Qatar i 1971 og Oman i 1977. Iran har ganske enkelt forsøkt å ta Englands plass som dominerende militærmakt og garantist for de bestå­ ende lokale regimene, mens disse har en politisk selvsten­ dighet de ikke hadde under britene. Det finnes dessuten en annen side ved den regionale situasjonen, nemlig opp­ komsten av nasjonale frigjøringsbevegelser i forskjellige former. Så lenge statene som grenser til Iran og som ligger i utkanten av Irans innflytelse var trygt i hendene på kon­ servative regimer, var det lite rom for Irans intervensjon. Det som har gitt Iran dets sjanse, har vært at disse regi­ mene har blitt styrtet, og det har framstått trusler mot andre regimer. Monarkiene har blitt styrtet i Irak i 1958, Nord-Jemen i 1962 og Afghanistan i 1973; gerilja-styrker har operert i Oman etter 1965 og i Pakistan etter 1973; Iran har også forsøkt å spille en rolle i motrevolusjonær virksomhet andre steder - i Etiopia, Sør-Vietnam og Zaire (se side 236). I alle disse tilfellene har det påtatt seg rollen som en makt som på nytt skal stabilisere en situasjon under ettervirkningene etter kolonialismen. Man kan oppsum­ mere denne argumentasjonen ved å si at fra 1946 til 1963 var det viktigste anliggendet i Irans utenrikspolitikk indre undertrykkelse: eliminering av trusler mot monarkiet og det kapitalistiske regimet inne i landet. Fram til den tid hadde Iran ingen nevneverdig utenrikspolitikk, bortsett fra alli­ ansen med USA. Indre undertrykkelse er fortsatt et viktig anliggende, men er ikke lenger en konstant, umiddelbar nødvendighet. Den nye hovedvekten har derfor blitt lagt på ytre undertrykkelse, en politikk som tjener den iranske statens interesser og interessene i USA og landets øvrige kapitalistiske allierte.

228

Forholdet til USA Båndet til USA ble knyttet under annen verdenskrig, da amerikanske militærmisjoner ble sendt til Iran for å opp­ rette den spede begynnelsen til et undertrykkelsesapparat. Gjennom denne hjelpen overlevde den iranske staten kri­ sene i 1945-46 og i 1951-53, og etter at Mossadeq var styrtet, ble Iran en del • av det som kalles den «Nordlige Kjeden», rekken av pro-vestlige stater langs de sydlige grensene av Sovjet-Unionen, fra Tyrkia til Pakistan. I 1955 gikk Iran inn i Bagdad-Pakten (senere CENTO) og dette satte USA i stand til å forsyne Iran med de våpen landet trengte til indre undertrykkelse, og begrunne dette ut fra den anti-sovjetiske alliansens behov; samtidig skaffet USA seg et uhyre nyttig baseområde til å true Sovjet-Unionen fra. I slutten av 1950-åra var den indre undertrykkelsen mer eller mindre fullstendig, og framskritt i rakett-teknologien holdt på å redusere den militære betydningen til land som Iran. På denne bakgrunnen gikk forholdet mellom USA og Iran inn i en vanskelig periode. På den ene siden skremte monarkens fall i nabolandet Irak i juli 1958 Sjahen, og han ba USA om mer hjelp. Som et resultat ble en ny forsvarsavtale undertegnet i mars 1959. På den annen side hadde den amerikanske kongressen begynt å etterforske korrupsjon og misbruk av hjelp til Iran, og da Kennedy kom til makten i januar 1961, gjorde han det klart at hvis Sjahens regime skulle overleve, måtte det gjennomføres indre reformer i Iran. Dette var en politikk som liknet den amerikanerne hadde oppfordret til i Latin-Amerika, og i tilfellet Iran var Kennedy særlig bekymret over sovjetiske spådommer om at Sjahens regime snart ville falle.3 Reak­ sjonen på det amerikanske påtrykket var den Hvite Revo­ lusjonen, som ble iverksatt i 1962, og selv om den amerikansk-vennlige statsministeren Amini ble sparket i juli 1962, fikk regimets innenrikspolitikk amerikansk godkjen­ nelse, og beholdt denne gjennom de femten årene som fulgte (se sidene 22-23). Siden tidlig på 1960-tallet har 229

Iran derfor hatt et nært forhold til USA, og det militære samarbeidet mellom de to statene har blitt opptrappet på mange felter. Den nærmeste forbindelsen overhodet var med Richard Nixons administrasjon (1969-74) da Iran sto fram som den dominerende regionale makten, med full støtte fra USA. Som et tegn på viktigheten av denne alli­ ansen valgte Nixon som ambassadør i Iran Richard Helms, tidligere leder for CIA og Sjahens skolekamerat fra Sveits.4 Mellom 1971 og 1981 beregnes det at amerikanske militære salg til Iran vil ha kommet opp i 20 milliarder dollar (se side 95). Gjennom hele denne perioden har Irans vekst som regional makt gått hånd i hånd med veksten i sam­ arbeidet med USA. USA har derfor vært den ytre nøkkel-faktor en i Irans utenrikspolitikk etter annen verdenskrig, men det har skjedd mange forandringer i måten dette forholdet har fungert på. Først og fremst har Irans økonomiske utvikling gjort landet langt mindre avhengig av USA fra et rent øko­ nomisk standpunkt. (Amerikas militære hjelp opphørte i 1969). Videre har arten av USAs interesse også forskjøvet seg. Fram til 1960-årene var hovedinteressen strategisk hindre at en revolusjonær trussel sto fram i Iran. Ettersom høykonjunkturen på oljen har utviklet seg, har USA fått større økonomiske interesser i Iran: Iran er nå en viktig importør av amerikanske varer, i alle fall for en tid ver­ dens største importør av amerikanske våpen, og en viktig makt i OPEC. Dette betyr ikke bare en forskyvning i arten av USAs interesse, men har også ført til sammenstøt mel­ lom Iran og USA. Etter prisstigningen i 1973 var sistnevnte fast bestemt på å holde oljeprisen stabil, mens Iran, som hadde bruk for alle oljeinntekter de kunne få inn, fortsatt hadde til hensikt å øke inntektene. I lys av disse hendel­ sene er det villedende å hevde at Iran ganske enkelt er under en eller annen form for koloni-dominans fra USA, ettersom dette betyr å overse forandringene i forholdet, og det faktum at Iran har et visst spillerom når landets interesser står i strid med USAs. Sannheten om forholdet mellom Iran og USA ligger et sted mellom den offisielle

230

svadaen om at Iran er et fullstendig uavhengig land, rede til å tale USA midt imot om det skulle bli nødvendig, og opposisjonens påstander om at Sjahen er en slags «agent» for Washington. Han er ikke uavhengig, ettersom hans handlefrihet er begrenset av hva USA tillater, og han kunne ikke bruke sine militære styrker i noe lengre felttog uten direkte hjelp fra USA. Han er imidlertid ingen «agent», (a) fordi han har gått imot USA, og (b) fordi mange av handlingene hans kan forklares ut fra den iranske statens interesser like mye som ut fra USAs interesser. Det er ikke noen allianse mellom likeverdige parter, men en som bygger på sammenfallende interesser, og den har forandret seg i løpet av de siste tre tiår, og vil utvilsomt forandre seg på ny i framtida.

De høyt utviklede kapitalistiske landene: Handel og investeringer I første halvdel av dette århundre spilte imperialistisk ri­ valisering en viktig rolle i iransk politikk, ettersom Stor­ britannia, Tsar-Russland, Tyskland og senere USA for­ søkte å øke sin innflytelse på bekostning av andre. Etter at USA sto fram som den ubestridte lederen for verdenskapitalismen, og etter konsolideringen av selve den iranske staten, har rivalisering av denne typen opphørt; men mens USA har spilt den ledende politiske og militære rollen i Iran siden tidlig på 1950-tallet, har Irans integrering i det internasjonale systemet av kapitalistiske forbindelser satt landet i stand til å danne et langt mer mangfoldig mønster av økonomiske tilknytninger. Før USA ble den dominerende, var Storbritannia den sterkeste makten i Iran, og på grunn av historiske bånd og fordi britene fortsatt var i Gulf-området foregitt fortsatt et visst militært og politisk samarbeid. Storbritannia har levert en del av det viktigste militære utstyret til den iranske hæren (tanks, hovercrafts) og små britiske opplærings-team har samarbeidet med den iranske marinen og hæren. Som

231

et ledd i det hemmelige militære samarbeidet som inngår i CENTO, har fly fra det britiske flyvåpenet også brukt fly­ plasser i Nord-Iran til spionasjetokter over det Kaspiske Hav, der Sovjet-Unionen driver prøveskyting av raketter.5 Den største variasjonen har vært på det økonomiske snarere enn det politiske eller militære området, og det er her den interkapitalistiske rivaliseringen fortsatt er sterk. I oljeproduksjonen har de dominerende landene siden 1954 vært Storbritannia og USA; mens selskaper fra andre land har fått konsesjoner (franske, italienske, tyske, japanske) har disse firmaenes produksjon hele tiden vært meget lav bare 4 prosent av den totale produksjonen midt på 1970tallet. I investeringer utenfor oljen har amerikanske firmaer også stått sterkt: mellom 1956 og 1974 var 43 av de 183 utenlandske firmaene som investerte i Iran amerikanske, det største tallet fra noe enkeltland, og de sto for en tredje­ del av all investert kapital. I slutten av 1972 hadde USA aktiva verdsatt til 570 millioner dollar i Iran - et stort beløp, men mindre enn landet hadde i Israel (600 millioner dollar), Libya (1145 millioner dollar) eller Saudi-Arabia (2000 millioner dollar).6 Men også andre land er sterkt representert - japanerne i petrokjemikalier, britene og tys­ kerne i bilproduksjon og tyskerne i sement og stål. Midt på 1970-tallet hadde Japan blitt den største enkelt-investoren i Iran, og sto for over 40 prosent av slike investeringer i 1975-76. Den største mangfoldigheten er i handelen, og her har Vest-Tyskland og USA konkurrert om den ledende stillin­ gen. Samarbeidet mellom Iran og Tyskland har en lang tradisjon, ettersom Berlin, og nå Bonn, har blitt betraktet som en motpol til London, Moskva og Washington. Reza Khan utviklet økonomiske forbindelser med nazistene, og det var ikke noen ren tilfeldighet at Mossadeq ansatte Hitlers tidligere rådgiver dr. Schacht til å bestyre den øko­ nomiske politikken. Det største iranske lokalsamfunnet i Vest-Europa ligger i Vest-Tyskland. I 1970-71 sto VestTyskland for 20,75 prosent av Irans ikke-militære import, mens USA sto for 13 prosent; men etter høykonjunkturen

232

på olje gikk USA forbi Vest-Tyskland, og i 1975 sto USA for 21,6 prosent av Irans import (486 millioner dollar), mens Vest-Tysklands andel sank til 18 prosent (404 mil­ lioner dollar). Men etter at kansler Brandt hadde besøkt Teheran i 1972, ble det utarbeidet en langsiktig plan for økonomisk samarbeid mellom de to landene, og denne garanterer Vest-Tyskland en stor og varig rolle i Irans utvikling. Vest-Tyskland vil få iransk olje og gass, mens vest-tyske firmaer, som venter at Iran vil bli et stabilt land i framtida, vet at de kan få gode avkastninger av invester­ ingene. For sin egen del trenger Iran den teknologi og opp­ læring de tyske firmaer kan tilby, og i 1974 kjøpte Iran en andel på 25,4 prosent i det vest-tyske stålfirmaet Krupp. Mens dette ga det tyske firmaet penger det trengte, ut­ gjorde det samtidig en basis for tysk hjelp til utvidelse av stålproduksjonen i selve Iran. Det er derfor snakk om en forskyvning i arten av Irans forhold til de viktigste kapitalistmaktene. Fram til 1960-åra var de økonomiske interessene til de imperialistiske lan­ dene bortsett fra oljen forholdsvis små, mens de politiske og strategiske interessene var store. Med amerikansk domi­ nans og en stabilisert iransk stat er det nå lite spillerom for den eldre formen for politisk og strategisk rivalisering. Konfliktene finnes i dag i handel og investeringer; og det ville kanskje oppstå uenighet om våpensalg hvis Iran for­ søkte å vende seg til Frankrike eller Storbritannia etter uoverensstemmelser med USA. På disse feltene er innsat­ sene nå, på grunn av Irans økte økonomiske betydning, langt høyere enn noen gang før. Konkurransen er derfor mer begrenset, men samtidig er den på sin egen måte like hard.

Sovjet-Unionen: Forsiktighet og sameksistens I Iran blir det ofte fra offentlig hold hevdet eller antydet at Sovjet-Unionen utgjør en trusel mot Iran; forsvaret for Irans våpenkjøp formuleres vanligvis som en henvisning til tidligere sovjetiske trusler mot Iran og til muligheten for 233

slike trusler i framtida. Dette resonnementet blir ofte ført så langt som mulig: en iransk tjenestemann som jeg inter­ vjuet i ambassaden i Washington i 1976 tok for eksempel i sitt forsvar for dagens iranske våpenkjøp utgangspunkt i at «tidlig i det nittende århundre erobret russerne 28 av våre byer og tre av våre provinser i Kaukasus.» Dette er ikke stedet for en generell framstilling av Sov­ jets utenrikspolitikk, og jeg har heller ikke til hensikt å forsvare Sovjet-Unionens utenrikspolitikk som en helhet. Russland har opptrådt på en brutal og undertrykkende måte i Øst-Europa (ved f.eks. invasjonen i Tsjekkoslova­ kia) og siden 1920-åra har landet behandlet utenlandske kommunistpartier som redskaper for sin egen utenrikspoli­ tikk. Men mens det finnes mange sider av Sovjets utenriks­ politikk som ikke kan forsvares, er det lite grunnlag for å hevde at Sovjet-Unionen er en aggressiv makt eller at landet trakter etter nye territorier. Alt tyder faktisk på at Sovjet-Unionen er en heller forsiktig stat; dens siste pro­ voserende handling, i en situasjon der landet selv ikke hadde blitt angrepet i forveien, var sommeren 1920, da den Røde Hæren rykket fram mot Warschawa. I noen senere situasjoner har Russland vært i stand til å sikre sin stilling i land i den tredje verden, men dette har vært tilfeller der utviklingen av den lokale klassekampen alt hadde bant veien (Vietnam, Cuba, Angola).7 Det sovjetiske forholdet til Iran har fulgt dette mønsteret, og det er en svakhet i de fleste framstillinger av den rus­ siske politikken i Iran at denne politikken overfor ett land betraktes adskilt fra den globale orienteringen denne spe­ sielle politikken er avledet av. Men langt fra å tyde på aggresjon, framhever den russiske politikken overfor Iran det som fra et sosialistisk synspunkt antagelig er den vik­ tigste kritikken mot Sovjet-Unionens utenrikspolitikk, nem­ lig dens ekstreme forsiktighet og innordningen av de lokale kommunistene under denne generelle linjen. I stedet for å spørre hvordan Iran har forsøkt å motstå en hoved­ saklig innbilt sovjetisk trusel, kan man heller stille et annet spørsmål: hvordan har Sovjet-Unionen hjulpet den

234

iranske revolusjonære bevegelsen? Svaret på dette bidrar til å vise den underliggende karakteren til Sovjets politikk i Iran; og svakhetene i denne politikken. Ved tre anledninger etter 1917 har Sovjet hatt sjansen til å spille en aktiv rolle ved intervensjon på vegne av de revolusjonære styrkene i Iran. Første gang var umiddelbart etter første verdenskrig, da en koalisjon av iranske kom­ munister og nasjonalistiske geriljasoldater i den nordlige provinsen Gilan greide å opprette en sosialistisk republikk. Bolsjevikene støttet til å begynne med bevegelsen, og i 1920 gikk en del bolsjevik-tropper i land i Kilan, delvis for å forfølge hviterussiske styrker og delvis for å støtte gilaniene, men i mars 1921, etter at Reza Khan hadde tatt makten, opprettet Sovjet-Unionen diplomatiske forbindelser med Teheran. Noen måneder senere trakk de russiske styrkene seg ut, og Gilan-Republikken, den første revolusjonære staten i Midt-Østen, ble så knust.8 Anledning nummer to kom i 1944-47, da Nord-Iran ble okkupert av russiske tropper, og amerikanske og britiske styrker fantes i resten av landet. En massebevegelse ledet av Tudeh-partiet hadde stått fram etter at Reza Khan hadde blitt fjernet i 1941. Til og med en del amerikanske rapporter fra denne tiden bekrefter at kommunistene nøt utbredt popularitet og kunne ha vunnet i et valg.9 I en slik situasjon ville ikke sovjetisk hjelp til kommunistene hatt form av å tvinge et lite, Moskva-vennlig parti inn i regjer­ ingen, slik det uten tvil skjedde i visse øst-europeiske land på den tiden. Likevel, trass i alle disse fordelene og trass i at Sovjet i begynnelsen støttet de selvstendige republik­ kene i Azerbaijan og Kurdistan, var den russiske politikken ekstremt forsiktig, og i første halvdel av 1946 trakk de russiske troppene seg tilbake fra Iran under påtrykk fra Washington. Innen ni måneder var de to regionale repu­ blikkene knust, og massebevegelsen ledet av Tudeh-partiet var tvunget over på defensiven. Den tredje anledningen kom i Mossadeq-perioden. Her dukket det på nytt opp en virkelig sjanse, men den ble for­ spilt. Fordi Mossadeq ikke var kommunist, og var fiendtlig 235

innstilt til kommunismen, nektet Tudeh-partiet til å be­ gynne med å støtte ham, det endret syn først i den siste halvparten av 1952, og på det tidspunkt lå initiativet ikke lenger i Mossadeqs hender. Kommunistene var ute av stand til å motstå bølgen av motrevolusjoner i 1953, og som de fleste av Mossadeqs egne tilhengere ytte Tudeh ingen al­ vorlig motstand da kuppet kom. Denne opprinnelige sekteristiske politikken var selv en følge av Sovjets politikk; for om Sovjet-Unionen fra starten av hadde støttet Mossa­ deq med militær og økonomisk hjelp, og hvis Tudeh hadde samlet alle sine styrker i Iran bak Mossadeq fra starten av, kunne lett utfallet ha blitt et annet. Det finnes en rekke årsaker til denne historien, og det er disse som fortsatt former Sovjets politikk i Iran. For det første dirigeres Sovjets politikk i Iran først og fremst av globale hensyn: i 1921, og på nytt i 1945, forsøkte SovjetUnionen å garantere verdensfreden, og var ikke rede til å ta initiativer i Iran som ville ha gått imot denne politikken. Stalins tilbaketrekning i Iran var resultatet av et mer gene­ relt forsøk på å komme til en overenskomst med vesten en del av denne samme politikken som fikk ham til å overgi geriljaen i Hellas og til å motarbeide kommunistpartiene i Frankrike og Italia, Kina og Vietnam. En ytterligere fak­ tor, som ofte blir feiltolket, er den geografiske - at Iran ligger ved grensen av Sovjet-Unionen; langt fra å utgjøre noen fordel for russerne eller de revolusjonære i Iran, har dette vist seg å være en ulempe. Enhver aksjon fra lokale grupper kan uten videre utlegges av regimet som en del av en sovjetisk trusel, og rask undertrykkelse er derfor desto mer velegnet ut fra et antikommunistisk synspunkt. Denne enkle sammenblandingen av strategiske og lokale forhold har virket mot iranske revolusjonære helt siden GilanRepublikkens dager. I tillegg til disse hensynene kommer at Sovjet-Unionen ofte har opptrådt på en måte som har vært ment å irri­ tere den iranske nasjonalismen og bekrefte regimets på­ stander om at den russiske politikken, tsaristisk og bolsjevikisk, er en enhet. Et utpreget tilfelle av dette forekom i

236

slutten av annen verdenskrig, da Sovjet-Unionen uten rime­ lig grunn forlangte en oljekonsesjon i nord og tvang Tudehpartiet til å støtte dette kravet. Irans reaksjon på dette var selvsagt en oppblussing i anti-russiske og anti-kommunistiske holdninger. Det har gjort like stor skade at SovjetUnionen har manipulert Tudehs politikk på mer generelle punkter - tvunget partiet inn i en ekstremt venstristisk politikk som i de første årene av Mossadeqs styre, og over­ gitt det etter først å ha oppmuntret det, som i 1921 og på ny i 1946. Håndhevingen av en slik lojalitet mot SovjetUnionen har derfor hele tiden skadet Tudeh-partiet og undergravd troverdigheten i enhver kommunistisk oppo­ sisjon, og mens en slik orientering alltid er til skade for kommunistene, selv i land så langt fra Russland som Portugal, er den særlig skadelig i et land som grenser til Sovjet-Unionen, og der indre og strategiske saker er så nært forbundet. Etter 1953 har Sovjets forhold til Iran vært relativt frede­ lig, med unntak av årene 1959-62. I denne perioden var Sovjet-Unionen meget kritisk innstilt til Irans militære for­ bindelser med USA, og til avtalen av 1959 mellom Wash­ ington og Teheran. Det virker som om russerne ventet at Sjahen skulle bli styrtet, og også var bekymret for at dette kunne framkalle en krise i forholdet mellom USA og Sovjet.10 Men i september 1962, da Cuba-krisen var under oppseiling, ga Sjahen Sovjet-Unionen garantier for at Iran ikke ville la USA stasjonere raketter på iransk jord, og et år etter var Bresjnev i Teheran for å stadfeste overenskom­ sten mellom de to landene. Siden den tid har hovedvekten i forholdet mellom Sovjet og Iran vært økonomisk. I 1967 kjøpte Iran «ikke-følsomt» sovjetisk militærmateriell for 110 millioner dollar, og dette ble fulgt av en økonomisk avtale om 280 millioner dollar. Femten hundre russiske eksperter kom til Iran for å ta del i fellesprosjektene, det viktigste av dem var stålverket i Isfahan og gassledningene til Sovjet-Unionen. Sovjet-Uni­ onen ble så en viktig handelspartner, som sto for 15 pro­ sent av Irans eksport i 1973. I 1976 ble det undertegnet 237

en handelsavtale av fem års varighet til en verdi av 3000 millioner dollar. Under denne vil Iran eksportere gass, tek­ stiler, sko, bomull, malm og tørket frukt til Sovjet-Unionen, mens Sovjet-Unionen vil eksportere maskiner, jern, stål, kjemikalier, tre, sement og lastebiler til Iran. Som et ledd i denne avtalen kjøpte Iran ytterligere rusrisk militærmateriell for 550 millioner dollar - lastebiler, jeeper og panserkjøretøyer for persontransport, med det resultat at storparten av den iranske hærens utstyr var av sovjetisk opprinnelse. Gassledningen til Sovjet-Unionen er viktig, ettersom den i 1980-årene kan bli forlenget til VestEuropa og dermed gi Iran tilgang til Vest-Tyskland og andre markeder på en måte som er langt billigere enn alter­ nativet, å transportere gassen i væskeform i tankskip (se side 146). Men prisen for dette vil være at Sovjet-Unionen får et grep om Irans eksportinntekter som kan bli dødelig. På den annen side utgjør Sovjet-Union selv et marked for de ferdigvarene som fortsatt inngår i den delen av Irans eksport som ikke har med olje å gjøre. I sitt forsinkede forsøk på å utvide denne sektoren finner Iran at de ikkekonkurransebaserte markedene i den kommunistiske ver­ den er lettere tilgjengelige for Iran enn de i kapitalistlandene, med det resultat at Iran kan bli tvunget til å knytte sin økonomiske framtid nærmere sammen med sitt sam­ arbeid med det landet som antas å være Irans verste fiende. Det gjenstår likevel virkelige stridsspørsmål. Mens for­ holdet til USA ikke lenger er så aktuelt, ettersom den kalde krigen er slutt, blir iransk og russisk politikk av og til angrepet i erklæringer fra det andre landet; i Dhofar le­ verte Sovjet våpen til en geriljastyrke som var i direkte strid med den iranske hæren, og Sovjet-Unionen støtter fortsatt det andre av de to landene som kan bli Irans vik­ tigste rival, nemlig Irak. I 1975 avbrøt Iran, i et trekk som ålment regnes som en tilslørt kritikk av russerne, de diplo­ matiske forbindelsene med Cuba, etter at Fidel Castro hadde hatt et møte i Moskva med Tudeh-partiets general­ sekretær. Det er derfor adskillig rom for konflikt mellom Iran og Sovjet-Unionen i framtida, så lenge Iran anser at 238

det spiller en regional motrevolusjonær rolle. Men begge statene vil sannsynligvis opprettholde den økonomiske til­ knytningen, uavhengig av disse andre uoverensstemmelsene. Samarbeidet mellom de to kunne også ta interessante for­ mer, som da Sovjet-Unionen i 1976 gikk med på å stenge Tudeh-partiets radiostasjon i Bulgaria, til gjengjeld for at Sjahen hadde utlevert en russisk pilot, som i stedet for å sprøyte russiske avlinger hadde fløyet over grensen. Dette trekket, i det opposisjonen holdt på å blusse opp på nytt, berøvet Tudeh et redskap som kunne fått svært stor inn­ flytelse nettopp på det tidspunkt det kunne vært mest effektivt. En større krise i forholdet Iran/Sovjet er sannsynlig bare i to situasjoner: enten i tilfelle et større sammenstøt mellom USA og Sovjet, der Iran, som i tidligere inter­ nasjonale konflikter, ikke vil kunne holde seg utenfor; eller i tilfelle de to støtter hver sin part i et tredje land der det finnes en sterk revolusjonær bevegelse som Russland støt­ ter. Direkte intervensjon fra Sovjet-Unionen i Iran, politisk eller militær, i tilfelle en bredere internasjonal konflikt, er langt mindre sannsynlig. Sovjet-Unionens politikk overfor Iran stiller mange mer generelle spørsmål som plassen ikke tillater noen skikkelig behandling av her, men det finnes ikke grunnlag for å hevde at Sovjet-Unionen har spilt en «imperialistisk» rolle i Iran i noen fornuftig betydning av ordet på liknende vis som USA. Iran har vært under USAs militære strategiske dominans og Sovjet-Unionen har ikke spilt noen betydelig rolle i konsolideringen av det regimet; den har snarere be­ grenset seg til stat-til-stat-forbindelser av konvensjonell art. Hverken Sovjets handel med Iran eller det faktum at Sovjet-Unionen har spioner i Iran, gir grunnlag for ankla­ gen om Sovjetisk «imperialisme». Mye av svadaen om sov­ jetisk «imperialisme» bygger på en ikke underbygd teo­ retisk og historisk analyse som med sine ville overdrivel­ ser mislykkes i å sette fram noen holdbar og presis kritikk av Sovjets rolle. Som allerede bemerket, kan mange sider ved Sovjet-Unionens politiske rolle i Iran kritiseres, og dens

239

rolle under krisen i 1977-78 fulgte tidligere mønstre for en forsiktig og passiv politikk som unngikk enhver betydelig intervensjon i Iransk politikk. De som kritiserer SovjetUnionen for imperialisme angriper vanligvis russerne for det de gjør, men i virkeligheten har den større svikten i den sovjetiske politikken vært at alt for lite i årenes løp er blitt gjort for å støtte de opposisjonelle kreftene i Iran. Men uansett hvilke feil den russiske politikken kan ha, er de små sammenlignet med de hemmelige avtaler og det motrevolusjonære samarbeidet som siden 1971 har preget politikken til Folkerepublikken Kina.

Folkerepublikken Kina 1. Kinas politikk overfor Iran er, som Sovjet-Unionens, i høy grad avledet av landets generelle internasjonale linje, men på grunn av avstanden mellom de to landene og Kinas begrensede økonomiske ressurser, har forbindelsen mellom de to langt mindre betydning for begge sider. Iran, som andre pro-vestlige land, nekter å anerkjenne Folkerepublik­ ken etter at den kinesiske revolusjonen hadde seiret i 1949, og diplomatiske forbindelser ble først opprettet i 1971. Men siden den tid har forholdet mellom de to statene blomstret, og Kina har strukket seg langt for å bifalle Sjahens politikk. Kina støtter Iran først og fremst på grunn av Irans fiendt­ lige holdning til Sovjet-Unionen, og dette har ført til at Peking har gitt sin uttrykkelige støtte til Irans økonomiske og militære politikk. Dette har omfattet ettergivenhet over­ for Irans motrevolusjonære rolle. I 1972, for eksempel, da Iran sendte Phantom-jetfly til Sør-Vietnam under Vietnam­ krigens høydepunkt, kritiserte den kinesiske pressen andre stater som hadde gjort det samme (Sør-Korea, Taiwan), men avsto fra å kritisere Iran.11 Kina forandret også sin holdning til gerilja-bevegelsen i Dhofar: mens Kina mellom 1968 og 1971 hadde hjulpet omani-geriljaen og skapt publi­ sitet for kampen deres, opphørte denne hjelpen etter at det var opprettet forbindelser mellom Teheran og Peking, og

240

Kina begynte så å fordømme det landet kalte «Sovjet-støttet undergravning» i Gulfen. Kinas erklæringer om Iran følger konvensjonelle linjer. Det blir gjort et stort nummer ut av de historiske forbin­ delsene mellom de to landene (den gamle karavaneruten «Silkeveien») og av storheten i de to asiatiske sivilisasjo­ nene. Men hovedtemaene er de Chi Peng-fei, daværende kinesisk utenriksminister, ga uttrykk for under sitt besøk i Teheran i mai 1973. Argumentene hans har blitt gjentatt mange ganger i senere ledere og taler: Alles oppmerksomhet er nå rettet mot situasjonen i den Persiske Gulf. Intensivert ekspansjonistisk akti­ vitet, uberettiget bruk av innflytelse, og kampen til noen av stormaktene utgjør en alvorlig fare for freden og sikkerheten i dette området. Iran er en av de vik­ tigste kyststatene ved den Persiske Gulf. Vår bekym­ ring over situasjonen er naturlig og logisk. Vi har konsekvent hevdet at et land må ordne opp i sine egne affærer . . . Iran og en del andre kyststater i den Persiske Gulf mener at kyststatene bør ordne opp i saker som angår den Persiske Gulf. De går imot inn­ blanding utenfra. Dette er et rimelig krav. Vi støtter det sterkt. Som Shahanshah her har sagt, er situasjo­ nen øst og vest for Iran en meget alvorlig advarsel til Iran. Av hensyn til situasjonen som er skapt i dette området, må dette landet styrke sine forsvarsstyrker.12 Erklæringer som denne, og liknende erklæringer som bi­ faller Sjahens økonomiske politikk, utgjør selvsagt bare en liten del av sannheten. Kineserne unnlater å peke på at Sjahens militærmakt blir styrket med hjelp og oppmuntring fra en av de to viktigste maktene det gjelder, USA, og at den brukes til å slå ned nasjonale frigjøringsbevegelser i området. Kinesiske pressemeldinger forbigår i taushet en­ hver motstand mot Sjahen inne i Iran, og overgår i tomhet og samarbeidsvilje alt som russerne noen gang har sagt om Iran.

241

Det Irans og Kinas regjeringer sier om hverandre i 1970årene, står innlysende nok i total og nesten komisk mot­ setning til det hver av dem sa om den andre to tiår tid­ ligere. I sin selvbiografi, som kom ut i 1961, uttrykte Sjahen håp om at russerne med tiden ville gå sammen med Iran for å tøyle det han kalte «den nye Kjempen i det Fjerne Østen, som formerer seg raskt og stadig sprer seg, der den ligger ved landets bakdør.»13 Som vi har sett nektet Sjahen i 22 år å anerkjenne Folkets Kina. Kineserne antok for sin del et like kamplystent syn på Sjahen. Kina var for eksem­ pel raskt ute med å fordømme kuppet i 1953. En offentlig erklæring sa at «en regjering som i ett og alt lystrer den amerikanske herskerklikken har blitt dannet», og la til: «USA bruker royalistene i Iran til å tjene sine egne for­ mål. Royalistene har blitt ivrige løpegutter for Amerika.» Kuppet av 19. august, ble det tilføyd, var «framkalt av amerikanske utsendinger med særfullmakter.»14 Tidlig på 1960-tallet ble Tudeh-partiet splittet av striden mellom Sovjet og Kina (se side 231), og kineserne angrep på den tiden russerne, ikke fordi de truet Iran, men for det motsatte, for å samarbeide med Sjahen. En erklæring av­ gitt i Peking i 1966 om det som betegnes som «Sjahens marionettregime» ga følgende analyse av hendelsene i Iran: «Det iranske regimet bruker alle midler - trusler, skrems­ ler, fengsling, tortur og dødsdommer - for å undertrykke arbeiderne, bøndene og de revolusjonære intellektuelle, og de forbyr alle organisasjoner . . . Regimet i Iran er fromt underdanig mot de amerikanske imperialistene, selv om det snakkes om reformer og bevaring av den nasjonale uav­ hengigheten, og selv om splittelsesmakeme [d.v.s. russerne], har nære forbindelser med det reaksjonære regimet i Iran, og sprer propaganda som er positiv til dette regimet.» Erklæringen avsluttet med å uttrykke overbevisning om at «Irans hardt arbeidende folk, som er underlagt et kolonivelde, vil uten tvil og med rette knuse det reaksjonære regimet og seire i sin kamp.»15 Så, seks år senere, hadde «Kjempen i det Fjerne Østen, som formerer seg raskt og stadig sprer seg» og «Sjahens

242

marionettregime» begravd sine uoverensstemmelser; ira­ nerne allierte seg nå med kineserne mot russerne, mens kineserne, som var raske til å score poeng mot de sov­ jetiske «splittelsesmakeme» nå overgikk Moskva i å skamrose Sjahen. I mai 1975 ble Sjahens søster, prinsesse Ashraf, som personlig hadde hjulpet CIA med å organisere kuppet i 1953, mottatt av Mao Tse-tung. Likevel fortsatte Sjahen å undertrykke sitt folk som han hadde gjort et tiår før, tortur og trusler forekom fortsatt, og Iran var fort­ satt like mye som noen sinne «fromt underdanig mot de amerikanske imperialistene». Begge regimene virker temmelig fjollete i måten de har gått fra utskjelling til smiger på, men det fins en baken­ forliggende kontinuitet bak den vinglende politikken. For Iran er det fiendskapet mot Sovjet-Unionen. Sjahens selv­ biografi inneholder et angrep på det han kaller «den nye imperialismen» til Sovjet-Unionen, og da kineserne be­ gynte å fordømme «Sovjets sosialimperialisme» sent på 1960-tallet, ble de underliggende fellestrekkene i de to sta­ tenes strategiske tankegang klarere. Straks Iran gikk med på å anerkjenne Peking, kunne Kina forandre sin karakteri­ stikk av Sjahens regime tilsvarende. Men det finnes en annen kontinuitet som er tydelig på kinesisk side. Både erklæringene fra 1966 og de fra 1970-årene er ekstremt overfladiske; ikke i noe tilfelle blir det gjort noe alvorlig forsøk på å fastslå klassekarakteren i den iranske staten eller gi noen presis vurdering av hvilket forhold Iran har til USA. I begge tilfeller er alminneligheter, som selv diri­ geres av de herskende diplomatiske hensyn, normen. I 1966 var Sjahens reformer ikke, som Peking påsto, tomt snakk, og Iran var ikke «underlagt kolonivelde» i noen alvorlig forstand, mer enn landet var i 1976. På den annen side var Sjahen ikke uavhengig av imperialismen i 1970-åra mer enn han var et tiår før. På denne måten avspeilte klisjeene i begge faser en underliggende kinesisk uvitenhet og man­ gel på interesse, og derfor var det desto lettere å erstatte dem med andre klisjeer. «Marionetter» og «løpegutter» ble erstattet med «rettferdig kamp» til forsvar for det iranske

243

folkets interesser. Men ikke i noe tilfelle greide Peking å produsere en analyse av Iran som gikk lenger enn til bana­ liteter eller presentere et bilde av utviklingen som tok klasse-kreftene som var innblandet med i beregningen.

Regional politikk Det viktigste anliggendet i iransk utenrikspolitikk har siden 1960-tallet vært situasjonen i Vest-Asia - i Gulfen i sør, i araberstatene i vest og i Afghanistan, Pakistan og det Indiske Hav i øst og sør-øst. Iran begrunner sin politikk for det første med at det har sine egne nasjonale sikker­ hetsinteresser å ivareta, og for det annet at bare Iran kan ta ansvaret for å opprettholde stabiliteten i de bestående statene. Landet peker på slike spørsmål som sikkerheten til tankskip som eksporterer olje gjennom Gulfen, revolu­ sjonære bevegelser i araberstater og ustabiliteten i det sørasiatiske kontinentet som grunner til at Iran må være en sterk militærmakt i området. Det offisielle iranske synet på trusler «Høy-intensive» trusler

«Lav-intensive» trusler

Nåværende USSR Irak

Oman Separatisme Terrorisme

Framtidige USSR Irak India

Den Arabiske Gulf Separatisme Terrorisme

Kilde: US Military Sales to Iran, Staff Report to the Subcommitte on Foreign Assistance of the Committe on Foreign Relations, United States Senate, juli 1976, side 8.

Denne framstillingen av Irans politiske linjer reiser imid­ lertid en rekke spørsmål. Den er også en avspeiling av for­ hold inne i Iran, hærens påtrykk for mer våpen og Sjahens ønske om å mobilisere nasjonalistiske holdninger. Framfor

244

alt er man kiar over at hvis en revolusjonær bevegelse vant fram i en av nabostatene, ville dette ha en negativ virkning på stabiliteten i Pahlavi-regimets stilling: Sjahens skremte reaksjon på de nasjonalistiske militærregimene i Irak og på Nasserismen under 1960-tallet, til tross for at ingen av dem noensinne utgjorde en viktig trussel, er betegnende i denne sammenhengen. Sjahen vet også at hvis de undertrykte nasjonale gruppene i nabolandene (Irak, Pakistan) oppnår noen innrømmelser, vil dette være egnet til å oppmuntre liknende bevegelser i Iran. Det finnes visse sikkerhetsspørsmål et hvilket som helst iransk regime ville måtte ta hensyn til: oljetankskipenes rett til å ta seg fram er et slikt åpenbart tilfelle. Men disse sikkerhetsinteressene som ikke kan sees bort fra, er ikke i seg selv nok til å forklare dynamikken i Irans nåværende utenrikspolitikk. Denne er en kombinasjon av legitime sik­ kerhetshensyn og en annen, aggressiv komponent som skyl­ des regimets karakter. Spørsmålet som oppstår gjelder der­ for naturen i denne andre komponenten. Den enkleste merkelappen som kan henges på Iran, er at det er en «ekspansjonistisk» makt: en del arabiske politi­ kere bruker denne karakteristikken, og trekker en parallell mellom Irans opptreden i øst og Israels i vest. Men selv om det er sant nok at Iran er «ekspansjonistisk» på et eller annet uklart vis, er det egentlige spørsmålet som nå besva­ res hvordan Iran er og ikke er «ekspansjonistisk». Det finnes minst tre betydninger av ordet som ikke passer på Iran. For det første er ikke Iran nå oppsatt på å annektere noen del av nabolandenes territorier. De siste grensetvistene (med Pakistan og Afghanistan) er blitt bilagt: i 1970 oppga Sjahen Irans krav på Bahrain, og i 1971 tok iranerne tre omstridte øyer i Gulfen, det siste utestående kravet. Dette kan virke som en selvfølgelighet, men det er viktig, om så bare som en motvekt mot det mer overdrevne synet som er vanlig i Midt-Østen, og går ut på at Sjahen forsøker å «gjenreise det Persiske Keiserriket». Det er nødvendig å trekke en skillelinje som regimet i Teheran ikke alltid selv trekker, mellom måten Iran vil utøve innflytelse på i annen 245

halvdel av det tyvende århundre, og måten landet utøvde innflytelse på i tidligere tider - enten i det attende århundre eller i det femte århundre før Kristus. Sistnevnte tilfelle medførte territorielle utvidelser av en eller annen art, men grensene for Irans formelle makt i dette århundre synes å ha vært mer eller mindre permanent fastlagt. For det annet er det ingen grunn til å tro at Iran er interessert i å utbre sin innflytelse gjennom oppretting av iranske samfunn uten­ for landets grenser. Det finnes noe nær en million iranere eller mennesker av iransk herkomst i araberlandene i Gul­ fen; men disse er ikke, og kunne ikke være, redskaper for Irans utenrikspolitikk. De er på ingen måte kolonister, slik de jødiske nybyggerne i Palestina var. De er folk som har flyttet, ikke etter ordre fra sin regjering, men på grunn av markedskreftene, på jakt etter arbeid og handelsmuligheter. I tilfelle et militært sammenstøt mellom Iran og ara­ berstatene der disse samfunnene holder til ville det være en iransk invasjonshær, og ikke de lokale iranske handels­ mennene og arbeiderne som ville opptre som redskaper for Irans politikk. Under fredelige forhold utøves Irans poli­ tikk gjennom påvirkning av herskerne for disse statene, som er arabere, heller enn gjennom dirigering av de iran­ ske lokalsamfunnene. For det tredje er det villedende å anta at fordi Iran har vist seg i stand til aggresjon, fordi landet uten tvil er fast bestemt på å vinne militær overmakt i Gulfen, vil Iran for­ søke å overta en del av naboterritoriene straks landet har sikret sin makt. For å trekke en innlysende parallell: Iran har ikke bevæpnet seg i 1970-åra, slik Tyskland og Japan gjorde i 1930-åra, som er overlagt for en offensiv mot sine naboer. Iran vil komme i kamp med stater i området, men bare som en følge av visse hendelser i disse landene eller etter hendelser som har forstyrret balansen i Iran: i mellomtiden vil landet forsøke å sikre sin dominans gjen­ nom politisk, snarere enn først og fremst militær makt. Av disse tre grunnene er den enkle «ekspansjonisme»-modellen villedende. På den annen side finnes det flere faktorer som opp246

muntrer Iran til å intervenere i andre land, og som godt kan bli sterkere i framtida. For det første hjelper æren som vinnes gjennom militære aksjoner i utlandet med å understøtte regimets bilde av seg selv og hærens stilling i det iranske samfunnet. Sjahens mange henvisninger til den iranske hærens «heroiske» aksjoner i Dhofar er tegn på dette. I framtida kan Sjahen, eller et militærregime som tar hans plass, bli fristet til å styrke sin innflytelse ved å gripe sjansen til å iverksette en krig i utlandet. Denne muligheten styrkes av militærets og militarismens rolle i Iran, og ved landets overveldende overlegenhet i området. For det annet kan Irans økonomiske interesser tvinge lan­ det til å dominere andre land, i ekstreme tilfeller til å ta nabostatenes eiendom. Iran investerer allerede i Pakistan og India for å sikre tilgangen på råvarer den iranske øko­ nomien trenger. Fra midten av 1980-tallet og utover vi! Iran, ettersom oljeproduksjonen synker, bli sterkt fristet til å oppveie nedgangen i sin hjemlige produksjon ved å bruke sine væpnete styrker til å ta oljebrønnene til nabo­ statene, som ennå har betydelige reserver og større inn­ tekter enn de behøver: Kuwait, Quatar og Saudi-Arabia kommer alle inn under denne kategorien. Økonomisk på­ trykk av denne typen har selvfølgelig stått for mye av den aggressive politikken andre stater har ført i det tyvende århundre. Det forklarer for eksempel Japans ekspansjonistiske politikk i det fjerne Østen. Mens internasjonale forhold - d.v.s. slutten på den formelle kolonialismen nå gjør en slik politikk mindre sannsynlig, er det ingen tvil om at Irans interesser som et kapitalistisk land oppsatt på hurtig vekst vil oppmuntre landet til å investere utenfor sine grenser for å oppveie sine økonomiske mangler hjemme. Den viktigste faktoren er imidlertid rent politisk, i og med at regimet i Iran er opptatt av å hindre at noen stat eller bevegelse som kunne svekke Irans egen strategiske posisjon framstår i dette området. Dette betyr ganske enkelt at Iran vil intervenere for å knuse enhver nasjonalistisk eller revolusjonær makt utenfor landets grenser som det betrakter som en trusel og som det tror det har gode sjan-

247

ser til å undertrykke. Sjahen har ved mer enn en anledning erklært at han ikke vil tolerere «undergraving», d.v.s. demo­ kratiske eller nasjonalistiske bevegelser i området, og hans utenrikspolitiske rulleblad fra midten av 1960-tallet viser også dette. Dette synet utgjør grunnlaget for en ekstremt ærgjerrig utenrikspolitikk, som allerede har vært brukt til å forsvare en del aggressive aksjoner og som kan bli brukt på nytt i framtida. Irans militære aktivitet i utlandet siden 1960tallet har vært utbredt og har hatt to hovedformer: direkte intervensjon av iranske militære styrker og indirekte inter­ vensjon, via hjelp - baser, våpen, utstyr, opplæring - til styrker Iran støtter. De mest framstående eksemplene er følgende: 1. Nord-Jemen: Under borgerkrigen mellom jemenittiske royalister og republikanere (1962-70) intervenerte Iran på royalistenes side. Mens disse fikk det meste av sin støtte fra Saudi-Arabia, med ytterligere hjelp fra Stor­ britannia og Israel forsynte Iran også royalistene med våpen og ga et ukjent antall personer opplæring i selve Iran. Nassers tropper støttet republikken, og Sjahen, såvel som saudi-araberne, betraktet sin hjelp som et middel til å motarbeide Nassers innflytelse. 2. De Forente Arabiske Emirater: I november 1971, dagen før Storbritannia overlot de syv Emiratenes selv­ stendighet til FAE, tok iranske styrker tre øyer i Gulfen: en av dem, Abu Musa, tilhørte emiratet Sharjah, der her­ skeren hadde gått med på å la Iran overta den, mens de to andre tilhørte herskeren i Ras al-Khaima, som gikk imot Irans aksjon. Noen iranske soldater ble drept ved aksjonen, og den fåtallige arabiske befolkningen på øyene ble for­ drevet. 3. Oman: Iran begynte å støtte sultanen av Oman i 1971 i felttoget mot Folkefrontens geriljasoldater i den syd­ lige provinsen i sultanatet, Dhofar. I 1972 ble iranske marinestyrker stasjonert på den omanske øya Umm al-Ghanem for å vokte inngangen til Gulfen, mens en del bevæp­ nede helikoptere ble sendt til Dhofar. Fra desember 1973 248

til slutten av 1976 var adskillige tusen iranske tropper satt inn i kampen mot geriljaen i Dhofar, og ble først trukket tilbake etter at hovedstyrken var slått. Det totale tallet på falne har ikke blitt offentliggjort, men de offentlige opp­ gavene over militære tap i 1975-76 kom opp i 25 offiserer og 186 falne av andre grader: sannsynligvis falt de fleste av dem i Dhofar. Dette var den største militære operasjo­ nen iranske styrker var innblandet i og Iran fortsatte å spille en rolle i Oman, trass i at kampene var praktisk talt over. Iran tok ansvaret for sjø- og luftpatruljeringen av Omans grenser, og beholdt enheter i noen av basene i Oman - luftbasen Thamrit i Dhofar, mindre enn hundre miles fra grensen til Sør-Jemen, og i flåtebasene på den omanske siden av Hormuz-stredet. På grunn av den korte avstanden mellom de to landene og det faktum at base­ anleggene allerede finnes, er det mulig for Iran å sette inn sine styrker i Oman igjen på noen timers varsel. 4. Pakistan: Etter krigen mellom Pakistan og India i 1971 gjorde Iran det klart at landet ikke ønsket noen ytter­ ligere svekkelse av Pakistan, innenfra eller utenfra. I 1973, da geriljaen i den pakistanske provinsen Baluchistan, som grenser til Iran, satte i verk operasjoner i betydelig skala mot den pakistanske hæren, sendte Iran 30 Chinook helikoptere til å støtte Pakistans væpnete styrker. Geriljaen fra Baluchistans Folks Frigjørings-Front melder at tre av disse ble skutt ned i 1973-74. Iran har også gitt økonomisk støtte til den pakistanske hærens felttog og sivile aksjonsprogram i provinsen. 5. Irak: Mellom 1972 og 1975 hjalp Iran de kurdiske styrkene som ble ledet av Mostafa Barzani i Nord-Irak til å føre krig mot regjeringen i Bagdad. Iran sendte våpen over grensen mot de kurdiske delene av Irak, og hundrevis av iranske tropper opererte i det irakske Kurdistan, der de betjente luftvernkanoner. Iranske artilleristillinger inne i Iran ble samtidig brukt til å beskyte irakske fly. SAVAK spilte også en rolle i dette felttoget: det var ansvarlig for å frakte utenlandske journalister til og fra grensen mot Irak. Denne hjelpen fikk en brå slutt i mars 1975, da re249

gjeringene i Iran og Irak kom fram til et forlik i strids­ spørsmålene seg imellom. I tillegg til disse fem direkte intervensjonene har Iran spilt en rolle i en del andre konflikter i det siste tiåret ved å sende våpen eller økonomisk hjelp til styrkene landet støttet. I 1972 sendte landet Phantom-jetfly som hjelp til president Thieu i Sør-Vietnam. Tidligere, før den første våpenhvilen mellom regjeringen i Irak og kurderne i 1970, hadde landet forsynt kurderne med russisk utstyr kjøpt billig fra israelerne, som selv hadde erobret dem fra egyp­ terne under den arabisk-israelske krigen i 1967. Iran har også forsynt Marokko, Jordan og Oman med fly, og våren 1977 sendte landet ikke nærmere spesifisert hjelp til gene­ ral Mobutus regjering i Zaire da denne sto overfor et opp­ rør i Shaba-provinsen.17 I annen halvdel av dette året be­ gynte det å sende våpen til Somalia for å hjelpe dette lan­ det i striden mot Etiopia, som hadde fått betydelig hjelp fra Sovjet. Ingen stat i den tredje verden kan sammenliknes med Iran når det gjelder intervensjon utenfor landets grenser siden midten av 1960-tallet. Sør-Korea, Indonesia, Zaire, Israel, Brasil og Saudi-Arabia har alle intervenert, direkte eller indirekte, til støtte for mot-revolusjonære krefter uten­ for sine grenser, men ingen av dem i samme skala som Iran, og ved nærmere ettersyn viser Irans politikk seg å gå langt ut over rent forsvar for Irans sikkerhetsinteresser slik disse legitimt kan framstilles. I tilfellet med de tre øyene i Gulfen var det historiske og militære forsvaret heller vaklende: Iran hadde blant annet ikke noe behov for å kontrollere dem, på grunn av sin dominans i hele farvan­ net ved Gulfen. Den virkelige grunnen ser ut til å ha vært politisk - et ønske om å styrke Sjahens popularitet hjemme og oppveie den tilsynelatende svakheten i oppgivelsen av kravet på Bahrain. Som en britisk tjenestemann uttrykte det: «Den iranske regjeringens tjenestemenn fortalte oss at Sjahen ikke ønsket øyene av militære eller strategiske hensyn, til tross for at han og en hel del offentlig propa­ ganda hadde sagt dette. Han hadde snarere behov for å

250

ta dem for å styrke bildet av seg selv som en kraftig og besluttsom monark.»18 Også i Oman var Sjahens grunner ikke bare defensive. Sjahen hevdet at han hadde sendt tropper til Oman etter «invitasjon» fra sultanen; men selv om man går med på den omstridte påstanden at sultanen, som var avhengig av utenlandsk (britisk) støtte, på noe vis var en rettmessig hersker, er det tvilsomt om Sjahen ville ha latt være å gå inn hvis han ikke hadde blitt invitert, ettersom han ved mange anledninger gjorde det klart at han ikke under noen omstendigheter ville tillate at en revolusjonær nasjonalistisk bevegelse vant innflytelse i Oman. Dessuten hadde Sjahen ytterligere to hensikter med sitt engasjement i Oman. Den ene var å trene så mange soldater som mulig i realistiske kampforhold: troppene ble byttet ut hver fjerde måned for å spre kamperfaring på flest mulig soldater. Den andre grunnen til aksjonen i Oman var ønsket om å true den mest radikale staten i området, Sør-Jemen, en stat som støttet geriljaen i Dhofar og som grenset til dette området. Straks iranske jetfly var stasjonert i Thamrit og Iran for­ melt hadde overtatt ansvaret for omansk luftrom, begynte iransk luftvåpen å overfly Sør-Jemens territorium. Iranerne gjorde ingen hemmelighet av aktivitetene sine, og lenge lot Sør-Jemenittene dem fortsette. Så, i november 1976, skjøt Sør-Jemen ned et iransk Phantom-fly over sitt territorium: dette inntraff samtidig med et møte mellom utenriksmi­ nistre fra Gulf-området i Muscat, der Iran forsøkte å over­ tale Gulf-statene til å gå inn i en ny allianse. Gulf-Sikkerhetspakten. Det ble temmelig pinlig for Iran, og Teheran, som bare noen uker i forveien gladelig hadde vedstått seg aktivitetene ved grensen mellom Sør-Jemen og Oman, hev­ det nå at flyet hadde vært på et opplæringsoppdrag.19 Ara­ berstatenes reaksjon på det iranske standpunktet var imid­ lertid så fiendtlig at Iran var ute av stand til å bruke denne hendelsen til å angripe Sør-Jemen, og Gulf-Sikkerhetspakten ble midlertidig lagt på is. Det klareste eksemplet på iransk aggresjon fant sted mot nabolandet Irak, der det siden 1958 har vært en rekke mili251

tærregimer som har hevdet en eller annen form for radikal nasjonalisme. Iran har hatt en rekke begrensede uoverens­ stemmelser med Irak - om grenser og om en liten iraksk støtte til noen iranske anderledestenkende. Før overenskom­ sten i 1975 provoserte Bagdad regjeringen i Teheran ved å utvise tusenvis av iranere som bodde i Irak på et brutalt og uforsvarlig vis. Men en viktigere grunn til Irans fiend­ skap har vært Iraks tilknytning til Sovjet-Unionen og Iraks propaganda til fordel for politiske undergrunnsbevegelser på den arabiske halvøy. De to statene har også vært uenige om skipsfartsrettighetene for Shatt al-Arab-elven. Iran har brukt den påståtte truselen fra Irak som grunn til opprust­ ning, selv om Iran i virkeligheten lenge har vært nabolan­ det betydelig overlegent på det militære området.20 Historien om Irans engasjement i Irak er ikke kjent i sin helhet. I juli 1969 var Iran innblandet i et mislykket kupp­ forsøk mot det herskende Ba’ath regimet, og i 1971 ble lederen for Iraks etterretningsstyrker, Nazim Kazzar, tatt til fange under flukt mot den iranske grensen etter et annet kupp. Det er mulig, men ikke sikkert, at Kazzar også hadde forbindelser med Iran. Irans mest direkte form for påtrykk mot Bagdad har imidlertid vært via kurderne. Iran ga kur­ derne en liten mengde våpen i 1960-åra, og etter en våpen­ hvile mellom regjeringen og opprørsstyrkene i 1970, be­ gynte Iran to år senere å oppmuntre kurderne til å starte krigen på nytt som et pressmiddel overfor Irak. Detaljer fra denne episoden ble kjent i 1976 gjennom avsløringer til Særkomiteen for Etterretning fra Representantenes Hus i USA. Denne rapporten gjør det klart at mens kurderne hadde sine egne grunner til å slåss, hadde iranerne manipu­ lert kurderne: «CIA fikk tidlig tak i opplysninger som tydet på at vår allierte ville overgi denne folkegruppen i samme øyeblikk som han kom til enighet med sin fiende i grense­ spørsmålene.» To måneder etter at prosjektet var satt i gang, hevdes det i et CIA-memorandum fra 17. oktober 1972: «Vår allierte later til å ha brukt en annen regjerings utenriksminister til å sende beskjed til fienden om at han ville være villig til å la freden herske i området hvis fienden 252

offentlig ville gå med på å oppheve en tidligere avtale som gjaldt landenes grenser.21 Det går også fram av rapporten at hvis Sjahen ikke hadde villedet kurderne slik han gjorde, kunne det ha blitt mulig for dem å komme fram til en mer fordelaktig avtale med Bagdad-regjeringen: «Det ser ut til at hvis USA ikke hadde støttet vår alliertes oppfordringer, kunne opprørerne ha kommet til enighet med sentralregje­ ringen og dermed oppnådd ihvertfall en viss selvstendig­ het og samtidig unngått videre blodsutgydelser. I stedet kjempet våre klienter videre, trass i tusener av falne og 200 000 flyktninger.» På den annen side hindret USA og Iran kurderne i å iverksette en offensiv med alle midler da de var i stand til å gjøre dette: «. . . den tilsynelatende «seierløse» politikken til USA og landets allierte var en al­ vorlig bekymring for denne komiteen. Dokumenter som komiteen har i sin besittelse, viser klart at presidenten, dr. Kissinger og det utenlandske statsoverhodet håpet at våre klienter ikke ville vinne fram. De foretrakk i stedet at opp­ rørerne simpelthen skulle opprettholde et nivå av fiendtlige handlinger som var tilstrekkelig til å legge beslag på res­ sursene til vår alliertes naboland. Denne politikken ble ikke meddelt våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette kampene.» Et CIA-memorandum fra 22. mars 1974 fram­ hevet: «Vi skulle tro at vår allierte ikke ville se positivt på opprettelsen av en formelt selvstendig regjering. Vår allierte har som oss sett nytten i en fastlåst, uavgjort situa­ sjon . . . Verken vår allierte eller vi ønsker å se spørs­ målet løst på den ene eller den andre måten.» I 1975, etter tre års fordekte aksjoner i Irak, var Sjahen i stand til å komme overens med Bagdad-regjeringen. Grensetvisten ble løst. Irakerne gikk også med på å ikke yte mer støtte til iranske annerledestenkende i Irak: de skulle ikke lenger ha adgang til radioutstyr, og de som oppholdt seg i Bagdad måtte flykte fra landet eller søke tilflukt i vennligsinnede ambassader. Irak opprettet snart etter diplo­ matiske forbindelser med Oman, et annet stridsspørsmål. Den iranske hjelpen til kurderne opphørte øyeblikkelig. På den annen side besøkte en representant fra SAVAK

253

5. mars kurdernes hovedkvarter og, som det sto i et CIA-telegram, fortalte dem i de mest direkte ordelag at (a) grensen skulle stenges for enhver gjentar enhver trafikk, (b) . . . kunne ikke vente mer assistanse fra vår allierte, (c) . . . burde komme til enighet med vår alliertes fiende på de betingelser han kunne oppnå, (d) hans mili­ tære enheter ville få søke tilflukt på vår alliertes land bare i små grupper og bare hvis de overga sine våpen til vår alliertes hær.» Visse sider ved overenskomsten fra mars 1975 var rimelige, særlig det som gjaldt Shatt al-Arab-elven i sør: før overenskomsten hadde Irak hatt en dominerende stilling ved elven (under en tidligere avtale med Iran) og den nye avtalen delte elven på rimeligere vis. Protestene fra arabiske nasjonalister mot denne siden av avtalen var derfor ubegrunnede. Men avtalen førte til en forferdelig tragedie for kurderne, som Sjahen hadde manøvrert inn i en situasjon der de var totalt avhengige av ham og der han kunne overgi dem når han ville. Det bildet av iransk utenrikspolitikk som står fram gjennom denne episoden er, som det som illustreres av militære operasjoner mot FAE i Oman, bildet av et land som er rede til å drive aggresjon og dobbeltspill i stor skala for å nå sine mål. Den kurdiske episoden viser at slike manipulasjoner er en del av uten­ rikspolitikken til Iran, som den til en del andre stater, og det er ingen grunn til å tro at Iran når landets militære makt øker vil avstå fra å opptre på samme måte igjen, om anledningen byr seg. Ikke overraskende har omfanget av Irans aktiviteter fort­ satt å øke ettersom landets styrke har vokst. Etter at de militære hadde styrtet monarkiet i Afghanistan i 1973, spilte Iran en aktiv rolle der, og støttet den pro-vestlige gruppen av offiserer. Iran sendte hjelp for å knytte Afgha­ nistans økonomi og kommunikasjonsnett nærmere til Irans. I Pakistan har Sjahen også brukt sin støtte til å vinne inn­ flytelse over landets økonomi og politikk, og har erklært at han akter å intervenere hvis det oppstår en sjanse for at Pakistan kan falle fra hverandre. Lenger borte har Iran utbygd sine økonomiske forbindelser på stat-til-stat-planet 254

med India, Bangladesh, Sør-Korea, Taiwan og Indonesia. Et nytt mulig aktivitetsområde for Iran har vært det Indiske Hav, selv om det ennå ikke er klart hvor langt Iran vil kunne spille noen virkelig betydelig rolle her i 1980-årene, ettersom landets marine står overfor alvorlige problemer. Som en del av sin strategi for det Indiske Hav har Iran utviklet økonomisk og militært samarbeid med Sør-Afrika, som det får uran fra, og har skaffet seg marinebaser på øya Mauritius. Landets hjelp til Zaire i 1977 illustrerer også omfanget av Sjahens nåværende planer. Og nærmere finnes fortsatt den arabiske halvøy: iranerne har allerede intervenert her, i Nord-Jemen, Oman og Emiratene, og de kunne med letthet gjøre det igjen hvis Irak truet Kuwait eller hvis den folkelige uroen vokste i Bahrain. Det er god grunn til å tvile på at pakten av 1975 med Irak vil holde i lengre tid. Og endelig gjenstår Irans nabo i nordvest, landet med den sannsynligvis mest militante arbeiderklasse i Midt-Østen, Tyrkia. For øyeblikket later den tyrkiske hæren til å være godt i stand til å ta seg av hjemlig splid; men hvis situasjonen forverrer seg der, er det liten tvil om at Iran ville være snar til å støtte ethvert tyrkisk regime som kunne hevde at det hadde «bedt om» slik assistanse.

Allierte i området: Saudi-Arabia, Israel, Egypt Saudi-Arabia, Israel og Egypt er de tre landene i MidtØsten som Iran har forsøkt å utvikle et spesielt forhold til, et forhold som omfatter samarbeid av forskjellig art. SaudiArabia har i likhet med Iran først fått en betydelig uten­ rikspolitikk etter midten av 1960-tallet, og mens landet ikke har nevneverdige væpnete styrker, har det vunnet en betydelig innflytelse i den arabiske verden på grunn av sin økonomiske makt. Etter den arabisk-israelske krigen i 1967 har Saudi-Arabia blitt det dominerende landet i hele den arabiske verden - det støtter Egypt, Sudan, Syria, Jordan, Nord-Jemen og Marokko finansielt, og opptrer

255

som den viktigste kilden til rettledning i den arabisk-israelske striden. Saudi-araberne er riktignok mistenksomme til Irans rolle i Gulfen, både på grunn av gammelt fiendskap mellom Iran og de arabiske landene, og på grunn av Irans arro­ ganse og ønske om å holde på en meget overlegen mili­ tær posisjon. Mange saudi-arabere har en uklar forutanelse når det gjelder Irans politikk, nesten som om de venter at Iran skal ta makten i landet deres en gang i framtida. Det meldes også om en viss saudi-arabisk irrita­ sjon angående Irans rolle i Oman. Men graden av denne fiendtligheten bør ikke overdrives. Amerikas politikk i Gulfen har hatt det uttalte formål å fremme veksten av en slags allianse på et lavt plan mellom de to - de «to søyle­ nes linje»; og USA ville uten tvil sette mye inn på å fore­ bygge alvorlige uoverensstemmelser dem imellom. I dagens situasjon finnes det heller ingen større stridsspørsmål mel­ lom dem, ingen ting som kunne tjene som årsak for en krig. Gjensidig mistenksomhet og opprustning gjør riktig­ nok en konflikt mer sannsynlig, men det finnes også sterke krefter som ihvertfall vil påvirke rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia i retning av andre, politiske former. Iran har hatt et nært forhold til Israel. Det begynte da Iran de facto anerkjente staten i 1950. Så lenge Iran var på kant med Egypt og den arabiske verden generelt, var alliansen med Israel særlig nær, ettersom de to statene sto overfor en felles fiende. Etter krigen i 1967, og særlig etter krigen i 1973, har en forskyvning i den iranske holdningen vært merkbar. Iran har kritisert Israel for å holde på Vest­ bredden og Gaza, og har gitt uttrykk for en viss støtte til palestinernes sak, men landet har gått imot ideen om en palestinsk stat av frykt for at den ville bli Sovjet-dominert.22 Iran har også vært i stand til å utvikle sitt forhold til Egypt etter Nassers død, og også dette har fjernet en faktor i vennskapet med Israel. Irans stilling etter 1973 er i høy grad tosidig, og har til hensikt å oppmuntre til en overenskomst i det arabisk-israelske spørsmålet, en over256

enskomst av varig art, som garanterer både det egyptiske og det israelske regimet. Men trass i omlegningen av Irans linje har landet fortsatt et nært forhold til Israel, noe som er tydelig på en rekke felter:23 1. Militær opplæring: et ukjent antall iranske offiserer har fått opplæring i Israel. Ifølge en forfatter som bygger sine opplysninger på samtaler med Sjahen, «praktisk tak alle stabsoffiserer i Sjahens hær har besøkt Israel, og hundrevis av junioroffiserer har gjennomgått deler av isra­ elernes opplæring».24 Det antas at israelske rådgivere deltok i operasjoner mot stammene i sør i Iran under opprøret i 1963. 2. Militære forsyninger: selv om begge stater får sine forsyninger hovedsakelig fra USA, har Israel forsynt Tran med sovjetisk materiell Israel erobret i 1967, mens Iran hai skaffet Israel våpen dette landet ikke har kunnet skaffe seg på grunn av embargo-tiltak (særlig fra Frankrike). Israel kunne også forsyne Iran med noen av de tekniske fag­ folkene landet trenger til å vedlikeholde sitt nye materiell. 3. Etterretning: Israels Mossad og SAVAK har samarbei­ det siden 1950-åra.25 I tillegg til utveksling av opplysninger antas det også at en del SAVAK-tjenestemenn har fått opp­ læring i Israel. 4. Olje: Iran er Israels hovedleverandør av olje, og dette er det viktigste enkeltpunktet i samarbeidet mellom de to landene. Etter krigen i 1967 bygget Israel en rørledning på 162 miles fra Eilat ved Rødehavet til Ashkelon ved Mid­ delhavet; den var finansiert av Iran og ble brukt til å frakte Irans olje til markedene i Europa, spesielt Romania og Italia. Etter 1975, da Israel overga Abu Rudeis-oljefeltet i Sinai til egypterne, påtok Iran seg å fylle alle Israels framtidige behov, og denne garantien inngikk i de hemme­ lige klausulene i avtalen om frigjøring av Sinai som den amerikanske ministeren Kissinger forhandlet om på den tiden.26 5. Utvikling av jordbruket: Israelske eksperter har med­ virket i minst to jordbruksutviklingsprosjekter i Iran; det 9 — Iran.

257

ene av dem er ved Qazvin og omfatter et område på 125 000 acres. 6. Handel: Israels eksport til Iran nådde 22 millioner dollar i 1970, 30 millioner dollar i 1971 og steg til 63 mil­ lioner dollar i 1974. Disse varene blir fraktet enten gjen­ nom Tyrkia (som også har forbindelser med Israel) eller med de tomme tankskipene som er på vei tilbake gjennom Gulfen. El Al har også flyruter til Iran, selv om Iran Air ikke flyr på Israel. Iran har derfor et varig samband med Israel, og det er mer enn en diplomatisk bekvemmelighet. Iran kunne bli innblandet i en arabisk-israelsk konflikt på Israels side hvis araberstatene valgte å stanse eller beskyte tankskip som frakter iransk olje til Eilat: skipene går langs sydkysten av den arabiske halvøya og opp gjennom Rødehavet, så de kunne lett angripes hvis araberlandene ønsket det. På den annen side sendte Iran under den arabisk-israelske krigen i 1973 en viss støtte til araberne på transportog forsyningssektoren ved å frakte saudiarabiske tropper til frontlinjen i Syria, og den generelle tendensen i landets politikk har gått i retning av å utvikle forbindelser med den arabiske verden. Dette kommer aller klarest fram i veksten av Irans for­ bindelser med Egypt, et land Iran var i åpen strid med mellom 1960, da Nasser brøt de diplomatiske forbindelsene, og 1967, da Egypt trakk seg tilbake fra Nord-Jemen. Siden den arabisk-israelske krigen i 1973 har Iran gjort en sær­ lig innsats for å utvikle forbindelser med Egypt. Iran har bidratt med økonomisk hjelp i form av et lån på 1 milli­ ard dollar, og det har blitt antydet at hvis Egypt får nye våpen fra USA, vil iranske instruktører hjelpe til med opp­ læringsprogrammet. Egypt har en befolkning på omtrent samme størrelse som Iran, og Iran ser en nær forbindelse mellom Teheran og Kairo som et middel til for det første å omgå den saudi-arabiske dominansen og for det annet å spille en innflytelsesrik rolle i arabisk politikk. Ved å utvikle tilknytninger til både Israel og Egypt håper Iran utvilsomt at landet vil kunne utøve et større på-

258

trykk på de viktigste hovedpersonene i den arabisk-israelske striden.

Iran: Imperialistisk? Under-imperialistisk? Noen aktiv iransk utenrikspolitikk i form av en dynamisk forbindelse med andre land utenom stormaktene, har ikke eksistert i stort mer enn et tiår. Likevel skulle det alt være mulig å trekke noen slutninger om denne politikkens ka­ rakter og hvordan den står fram sammenliknet med poli­ tikken til andre liknende kapitalistiske stater. Et land som kan sammenliknes er Japan. Sjahen selv har ofte hevdet at Iran selv vil gå samme vei som den eneste asiatiske staten som har gjennomført en vellykket kapitalistisk industriali­ sering, og et annet poeng, som Sjahen ikke nevner, er at det er godt kjent at den økonomiske vekstprosess i Japan fra 1890-åra til 1940-åra gikk sammen med utbredte angrep på nabostatene i et forsøk på å underlegge seg markedene og få adgang til disse landenes råvarer. Japan ønsket et imperium som kunne sammenliknes med de andre imperialistmaktenes. Strengt politisk sett finnes det en viss likhet mellom Iran i 1970-åra og Japan noen tiår før. I begge landene står imperie-ideologien og keiserskikkelsen sentralt i det politiske liv - det siste gjelder Iran i enda høyere grad enn Japan. Iran forsøker uten tvil å dominere sine naboer og nå igjen de utviklede kapitalistlandene. Men her slutter likheten, for Japan var en imperialistisk makt på en måte Iran aldri kunne være det. Først og fremst var Japan i ferd med å bli en større industrimakt da landet begynte å eks­ pandere: dets militærmakt hvilte på landets hjemlige pro­ duksjonsevne, og landet var i stand til å eksportere ferdig­ varer. Irans våpen er kjøpt fra utlandet gjennom salg av råvarer, og avspeiler ikke den iranske økonomiens indre tekniske og produksjonsmessige muligheter. For det annet: selv om jakten på markeder og råmaterialer spiller en viss rolle i Irans utenrikspolitikk, en rolle som kan bli viktigere 259

i framtida, ville det være en feiltagelse å overdrive betyd­ ningen av denne faktoren, som var langt viktigere i Japans tilfelle. Og endelig kan Iran ikke på noen måte bli en rival for de mest utviklede kapitalistiske landene, slik Japan ble. Imperienes tidsalder er over, og Iran er øko­ nomisk sett et langt svakere land enn det mer utviklede landet Japan var fra 1890-åra og utover. Den formelle lik­ heten mellom de to asiatiske imperie-regimene framhever derfor at Iran er et svakere land. En annen modell som faller i øynene for analysen av Iran er den «under-imperialistiske», som har blitt anvendt på Iran av en rekke forfattere.28 Begrepet under-imperialisme ble først utviklet i forbindelse med utviklingen i Brasil etter kuppet i 1964, og var et forsøk på å forklare hvorfor Brasil var blitt en viktig eksportør av ferdigvarer til andre deler av den tredje verden. Ifølge denne teorien avspeilte dette: (a) strømmen av kapital fra utviklede kapitalistland til Brasil; (b) det begrensede hjemmemar­ kedet i Brasil, som førte til at hvis kapitalen skulle repro­ duseres, måtte ferdigvarene eksporteres; (c) framveksten av monopol- og finanskapital i selve Brasil. En slik prosess, ble det hevdet, avspeilte en ny internasjonal arbeidsdeling der noen få av de omkring åtti landene i den tredje ver­ den ble omgjort til mellom-produksjonsenheter av den bra­ silianske typen. I tillegg ble denne økonomiske forandrin­ gen fulgt av økonomiske og militære begivenheter: mens Brasil ble i en viss grad mer uavhengig av USA, gjennom­ førte også landet politiske og militære tiltak som tjente de utviklede kapitalistlandenes interesser; samtidig som landet gjorde reproduksjonen av kapital i internasjonal målestokk enklere, bygget det opp en innflytelsesfære i Sør-Atlanteren, og det støttet militærregimene i en rekke nabostater (Chile, Uruguay, Bolivia og Argentina). De politiske og strategiske likhetene mellom Iran og Brasil er slående nok. Begge landene er når det gjelder folketall og væpnede styrker dominerende i sine regioner, og begge isoleres i en viss grad gjennom språklige og avspeiltes dette: (a) strømmen av kapital fra utviklede 260

kulturelle faktorer fra sine naboer. Om Irans militære opp­ trapping og felttog i utlandet har vært langt større enn Brasils, er deres politiske linjer på dette området utvilsomt av samme karakter. Videre: Begge er land der militærregi­ mer, som opprinnelig ble innsatt med hjelp fra CIA, en tid kunne slå ned uenighet ved bruk av hemmelig politi og tortur, og der en slik politisk konsolidering har banet veien for en raskere økonomisk vekst, og en aktiv mot-revolusjonær rolle i området.

261

Kap. 10: Etterord, 10. mars 1979

Etter at hoveddelen av denne boka var fullført i septem­ ber 1978, har begivenhetene i Iran skutt fart på en måte de færreste kunne ha ventet. Sjahen og hans forbundsfeller har blitt fratatt makten gjennom en massemobilisering som må regnes blant de mest storslåtte kapitlene i den inter­ nasjonale antiimperialistiske bevegelsen i dette århundret. Samtidig er den iranske revolusjonens skjebne ikke på noen måte avgjort: med oppløsningen av koalisjonen som for­ svarte Sjahen har nye motsetninger, sosiale, politiske og et­ niske, stått fram i Iran. Det er faktisk først nå, etter at Pahlavi-dynastiet er fjernet, at de virkelige spørsmålene om­ kring det iranske samfunnets karakter i framtida blir reist åpent. Først en rask oppsummering av begivenhetene som førte til Sjahens fall. Den militære unntakstilstanden som ble innført i september 1978, viste seg å være utilstrekkelig for å dekke opp for opposisjonen i folket. Etter massak­ rene i Teheran, særlig den på Jahle-torget 8. september, fortsatte sammenstøtene mellom troppene og opposisjonen, og 5. november avsatte Sjahen under press fra de militære Sharif-Emami-regjeringen. I stedet utpekte han en militær­ regjering ledet av stabssjefen, general Azhari. Denne regjer­ ingen, som kjente styrken i massebevegelsen, mislyktes også i å knuse eller forsone opposisjonen. By-økonomien ble lammet av streiker, og i desember brøt det løs en større politisk strid mellom regimet og dets opponenter.

262

Ayatollah Khomeini var nå installert i Paris, der han hadde langt bedre tilgang til verdensmediene, og dermed til Iran, enn han hadde hatt i Irak, selv om han der var nær­ mere rent geografisk. Bevegelsen aksepterte ham som den symbolske lederen for opposisjonen, og han arbeidet gjen­ nom en gruppe medarbeidere i Paris, noen av dem land­ flyktige aktivister fra Mehda Bazargans Irans FrigjøringsBevegelse, blant dem Ibrahim Yazdi, Sadegh Ghotebzadeh og Abol-Hassan Banisadr. En ny krisesituasjon oppsto 11. desember, som er den dagen i den hellige måneden Moharram da Shi’a-muslimene feirer en sørgehøytid til minne om Imam Husseins død og dessuten, etter muslimsk kalender, femtenårsdagen for Sjahens utvisning av Khomeini. De mi­ litære myndighetene ble tvunget til å tillate demonstrasjo­ ner, trass i at den militære unntakstilstanden fortsatt var i kraft. Opptil to millioner mennesker, og ytterligere mange millioner over hele Teheran, demonstrerte mot regimet. Før måneden var over, var militærregjeringen selv i full forvirring, og Sjahen måtte oppgi den. Den nye statsministeren Sjahen valgte var lederen av Iran-Partiet, en av bestanddelene i den Nasjonale Front. Shaphur Bakhtiar. Den fransk-utdannede Bakhtiar, som flere ganger hadde vært fengslet av Sjahen, lovet å danne en regjering fri fra alle dem som var forbundet med de siste fem og tyve årenes Pahlavi-styre. Han la fram et for­ slag om oppløsning av SAVAK og Majlis, og lovet å gi makten til en valgt regjering så snart de korrekte konsti­ tusjonelle framgangsmåtene var gjennomført. Med støtte fra USA, som innså at Sjahen var fortapt, overtalte Bakhtiar monarken til å forlate Iran, og 16. januar reiste Sjahen til Egypt og senere til Marokko på noe som av prestisjehensyn ble kalt en «ferie». Bakhtiars strategi for en fredelig overgang til et demo­ kratisk styre var dømt til å mislykkes. Ved å ta imot en utnevnelse fra Sjahen mistet han respekten fra resten av opposisjonen, og både Khomeini og hans kolleger i den Nasjonale Front fordømte ham. Streikene og massedemonstrasjonene fortsatte, og spesielt Khomeini nektet å slutte 263

noe forlik med utsendingene Bakhtiar sendte til Paris for å diskutere med ham. Ettersom dagene gikk ble Bakhtiar stadig mer en fange hos de væpnete styrkene og amerika­ nerne som støttet ham. Han kunne ikke påvirke begiven­ hetenes gang. Han ble ansett som Sjahens utpekte, mens store deler av imperieapparatet, særlig de væpnete styr­ kene, forble intakt. Selv om han greide å få Sjahen til å reise, og med støtte fra Amerika hindret hæren i å gjøre statskupp, led han til slutt nederlag. Utviklingens tempo økte i slutten av januar, da demon­ strasjonene minsket Bakhtiars mulighet til å påvirke hen­ delsene, og 1. februar kom Ayatollah Khomeini tilbake til Teheran fra sitt eksil i Paris. Selv om han omhyggelig unn­ gikk å framprovosere et kupp fra hærens side, spilte Kho­ meini sine kort med besluttsomhet, og utnevnte Mehdi Bazargan til leder for den nye provisoriske regjeringen. Dermed fantes det et dobbelt styre i Iran, men det virket ikke som om noen av sidene hadde tenkt å angripe mot­ parten før eksplosjonen kom 9. februar. Det begynte i fly­ basen Dosh Tappeh, ikke langt fra Teheran, der junioroffiserer i flyvåpenet og teknikere (homafars) støtte sam­ men med senior-offiserer angående førstnevntes rett til å få se en av Khomeinis taler i fjernsynet. Da konflikten fortsatte, ble basen angrepet av enheter fra Javidan, de «Udødeliges» avdeling i den Keiserlige Garde, og dette førte til et ålment opprør i Teheran. Selv om dette begynte som en splittelse innenfor Hæren, var den avgjørende nøk­ kelfaktoren at tusenvis av sivile aktivt intervenerte til støtte for de opprørske seksjonene i de væpnete styrker og på denne måten beseiret de gjenværende Sjah-vennlige sek­ sjonene blant de militære. To dagers kamp i Teheran 10. og 11. februar ødela det militære apparatet, tvang Bakhtiarregjeringen til å tre tilbake, og satte titusener av militante i stand til å skaffe seg rifler fra militærbasene de plyndret. Liknende begivenheter fant sted de følgende dagene i byer i provinsen. Khomeinis beregninger hadde dermed vist seg å holde stikk: de væpnete styrkene hadde splittet seg, og opposisjonsbevegelsen hadde vunnet makten i en oppsikts­

264

vekkende seier for massene. Men straks seieren var vunnet, begynte den brede koaiisasjonen som hadde muliggjort be­ vegelsen å gå i oppløsning etter minst tre forskjellige linjer. For det første: selv om Bazargan opprettet en regjering, lå mye av den virkelige makten i Iran hos den Hemmelige Islamske Revolusjonskomite som Khomeini hadde opp­ rettet og hos andre lokale komiteer av mollaher og deres forbundsfeller i byene i provinsen. For det annet: måten revolusjonen hadde blitt gjennomført på i Teheran 10.—11. februar ga våpen og makt til geriljagruppene, Mojahidin og Fedayin, som på kort tid ble omgjort til betydelige masseorganisasjoner. I mange av fabrikkene hadde nye arbeiderkomiteer dukket opp, som i deler av statsmaskine­ riet (soldatkomiteer, f.eks.) og i pressen og fjernsynet. Selv om det ikke ble legalisert av Bazargan, var Tudeh-partiet i stand til å operere i en viss utstrekning, og dro nytte av at de sekteriske uenighetene ihvertfall midlertidig var dem­ pet av den nye situasjonen. De ble støttet av noen religiøse ledere, blant dem Taleghani. Disse nye venstrekreftene var svært lite velkomne for høyrefløyen som ble ledet av Khomeini-Bazargan, men sistnevnte greide likevel ikke umid­ delbart å innlemme denne venstregruppen i de islamske organisasjonene. For det tredje: Pahlavi-regimets fall ut­ løste en ny bølge av protest-virksomhet blant de ikkepersiske nasjonale gruppene. Dette var mest merkbart i Kurdistan, der KDPI raskt organiserte sin virksomhet om slagordet «Demokrati for Iran - selvstyre for Kurdistan». I mindre målestokk ble liknende krav reist i Baluchistan, og det var bare et tidsspørsmål hvor lenge det ville vare før liknende bevegelser var aktive i Azerbaijan og i de arabiske områdene. Hverken plassen eller den tilgjengelige informasjonen strekker til for å vurdere den virkelige balansen mellom kreftene i Iran etter hendelsene i januar-februar 1979, og det er klart at kampen mellom forskjellige politiske krefter vil fortsette i en hard form i lang tid. Det følgende er noen skjematiske vurderinger av det som i skrivende stund, i begynnelsen av mars, synes å være de viktigste sidene av

265

situasjonen. Hendelsene i de siste to månedene kan med rette kalles en revolusjon. Det er riktignok ingen sosialistisk revolusjon, ettersom hverken klassekarakteren eller ideolo­ gien eller resultatene av revolusjonen fortjener en slik ka­ rakteristikk. Det kan heller ikke i egentlig forstand kalles en sosial revolusjon. Khomeinis program og Bazarganregjeringens politikk innvarslet ingen radikale forandringer i eiendomsretten til produksjonsmidlene i Iran, og når det gjaldt sosial bakgrunn og til og med familieforbindelser lik­ net mange av den nye regjeringens menn på Pahlavi-regimets. Khomeini og Bazargan gikk for eksempel sterkt imot forslagene om arbeiderkontroll som ble reist i fabrikkene. De forsøkte raskt å bygge opp de væpnede styrkene på nytt. I den grad organisasjonen og finansieringen kom fra handelsmennene i bazaaren, kan det nye regimet sies å ha sterkere småborgerlig støtte enn Pahlavi-regimet, men dette betydde mer enn innlemming av småborgerskapet i staten enn en maktforskyvning fra borgerskapet i og for seg til småborgerskapet. Det som skjedde i Iran tidlig i 1979 var imidlertid avgjort en politisk revolusjon, d.v.s. at den poli­ tiske makten med vold ble tatt fra en seksjon i den hersk­ ende klassen og overført til en annen. Denne maktoverføringen ble muliggjort ved brede massemobiliseringer, og disse hindret at lederskapet i opposisjonen simpelthen kon­ soliderte sin makt. Den iranske revolusjonens skjebne, og særlig spørsmålet om hvor langt den politiske revolusjo­ nen vil føre til en sosial revolusjon, avhenger av det fram­ tidige forholdet mellom de forskjellige klassekreftene som medvirker i denne koalisjonen som styrtet Sjahens regime. 2. Påstanden om at det Iran har gått igjennom er en «islamsk revolusjon» trenger en del klargjøring. Islam som ideologi spilte en stor rolle i opposisjonen, både på grunn av det ideologisk-politiske vakuum som hersket under det kongelige diktaturet og på grunn av den organisasjonsmes­ sige nøkkelrollen mollahene og deres forbundsfeller spilte. Pahlavienes nederlag har utvilsomt blitt fulgt av visse of­ fentlige håndhevde religiøse bud, som forbud mot alkohol, og av en økning av mollahenes sosiale rolle. Men det er

266

ikke mulig å snakke om noen «islamsk revolusjon» i egent­ lig forstand. Ordet «islamsk» betegner en konservativ ikkerevolusjonær forandring i sosiale skikker, og tjener dess­ uten som en ideologisk maske som skjuler den sammen­ satte klassekarakteren til opposisjonsbevegelsen, og særlig tjener til å rettferdiggjøre den betydelige rollen småborger­ skapet spiller innenfor den, ettersom deres sosiale makt i første rekke uttrykkes gjennom deres innflytelse på mollah­ ene. Bazargans påstand om at islam er løsningen på Irans problemer, er også helt uholdbar, på grunn av de kom­ plekse sosiale og økonomiske problemene Iran står overfor. Men dette idealet er heller ikke uten sosial betydning, etter­ som løftet om forbud mot renter, om slutt på korrupsjonen og den grove ulikheten, gir uttrykk for håpene til et små­ borgerskap som ble nektet adgang til penger og makt under Pahlaviregimet. Som populistiske ideologier i andre land, utviklede såvel som utviklingsland, tjener islamsk republikkideologien til å fornekte klasseambisjonene i begge ender av den sosiale skalaen - å begrense makten til storkapi­ talen, enten den er privat eller statseid, som korrupt og «anti-folkelige», å begrense de konkrete kravene fra en arbeiderklasse. Den appellerer til en bredere felles interesse og til ønsket om et rettferdig samfunn uten å si noe nær­ mere om hvilken sosial sammensetning dette samfunnet skal ha. Uttrykket «islamsk revolusjon» angir ikke hva slags forandring som har funnet sted i Iran: det tjener til å tilsløre dette, og særlig, ved å tilsløre begrensningene i de resultatene som til nå er oppnådd, til å benekte rettmessigheten i ytterligere forandringer som undertrykte grupper arbeidere, men også nasjonale grupper, og kvinnene, som heller ikke må glemmes - krever. 3. Det mest slående trekket i Irans revolusjon til nå var det raske sammenbruddet i statsapparatet, og særlig sam­ menbruddet i de væpnede styrkene, tidlig i februar. Dette er et meget viktig faktum når Pahlavi-regimet senere skal analyseres, og, når det gjelder framtida, for å vurdere naturen i den nye republikanske staten. Historisk hadde Pahlavi-regimet kommet til makten ved kupp og beholdt

267

sin stilling gjennom kupp, og dermed knust den demokra­ tiske opposisjonen og brutt bestemmelsene i grunnloven. I tiåret fram til 1978 hadde Sjahen fortsatt å slå ned sine opponenter, og nekte dem enhver legal ytringsmulighet. Det var derfor lett for hans motstandere å hevde at Pahlaviregimet var ulovlig, og Khomeini og hans tilhengere kunne gi et virkningsfullt uttrykk for denne anklagen om illegitimitet ved å framstille Sjahen som en synder mot Koranen og en fiende av Islam. Likevel har ikke denne manglende legitimiteten bare på­ virket regimets politiske motstandere, mollahene, og dem som ikke nøt godt av Irans rikdom: den nådde inn i sta­ tens og borgerskapets hjerte og skapte en dyp kløft med den lille gruppen av familier som omga hoffet på den ene siden, og på den andre resten av borgerskapet som nøt godt av økonomisk overflod, men ble nektet adgang til rikdommen og den politiske makten til de få priviligerte. Korrupsjon og priviligering av slektninger spilte en stor rolle her, i splittelsen av staten og selve den herskende klasse, og gjorde det lettere for statens motstandere å samle en bred koalisjon mot ham straks regimet hadde begynt å vakle. Det var framfor alt regimets sårbarhet - mangelen på politiske alternativer, pluss svakheten i de væpnete styr­ kene - som til slutt isolerte Sjahen og ga Pahlavi-monarken en så rask slutt. Og likevel, av samme grunn forble mye av statsapparatet inntakt, og mange medlemmer av det iranske borgerskapet hadde fortsatt kontroll over formue og eiendom etter re­ volusjonen. 4. Hvorfor brøt hæren så fort sammen i februar 1979, da mange mennesker hadde ventet et kupp? Den viktigste grunnen er åpenbart styrken i opposisjonen: fra september av visste hærledelsen at det ville bli uhyre vanskelig å knuse opposisjonen med ren makt. De forsøkte å begynne en slik aksjon - ved september-massakrene og igjen tidlig i november, da Azhari-regjeringen kom til makten. Men størrelsen av opposisjonen hindret dem i å sette i verk noen total offensiv, og denne svakheten ble uunngåelig

268

gjenspeilt innenfor de væpnete styrkene, som ble stadig sterkere påvirket av massene på gata. De fleste i de væp­ nete styrkene er utskrevne rekrutter, og mange kommer fra landsbygd-miljø med en religiøs orientering. I januar, da de opphissede generalene snakket om kupp, var situasjonen alt kommet for langt, og USA frarådet gjennom general Huizer, NATOs militære utsending i Teheran, forsøk på kupp. Den endelige oppklaringen i februar brakte bare fram i dagen den nedbrytningsprosessen i det militære systemet som i mange måneder hadde foregått i det skjulte: den sviktende politiske lojaliteten på de lavere gradene, splittel­ sen mellom junior- og senior-offiserer, mangelen på fast lederskap. Det finnes imidlertid dypere grunner til sammen­ bruddet i militæret i denne situasjonen. Til forskjell fra for eksempel hæren i Chile hadde den iranske ingen støtte blant sivile aktivister som kunne oppmuntre eller under­ støtte den. Den var isolert, den eneste søylen som bar Sjahens regime, og denne isolasjonen måtte nødvendigvis ta motet fra dem som overveide et kupp. For det annet. trass i sine kolossale våpenkjøp hadde denne hæren aldri kjempet en alvorlig krig, og hadde derfor aldri vært prøvd i noe større sammenstøt. For det tredje: som det framgår av Pahlavienes historie, hadde hæren ingen dype røtter i det iranske samfunnet: den eksisterte ikke før i 1920årene, og den var i høy grad en kunstig frambringelse: den sto bak monarkiet, men manglet dype røtter i iransk samfunn og historie. Etter å ha vært under press i måneds­ vis, og ute av stand til å opptre på samordnet vis, begynte de væpnete styrker endelig å slåss seg imellom 9. februar, og det var dette, snarere enn noen enkel sivi-militær kon­ flikt, som utløste den første eksplosjonen. 5. Koalisjonen av krefter som kom til makten i februar var derfor en svært bred koalisjon som omfattet by-arbeidere, intellektuelle, middelklassefolk i de frie yrkene, stu­ denter og det tradisjonelle småborgerskapet. Det kan ikke understrekes ofte nok at den islamske egenarten i beve­ gelsen, og særlig Khomeinis lederskap, etablerte seg rela­ tivt sent. Så sent som i september 1978 gjaldt det viktigste

269

kravet tilbakevending til grunnloven av 1906, og Khomeini hadde riktignok stor innflytelse, men han var bare en av Ayatollahene som påvirket folket. Kravet om en «islamsk republikk» har ingen lang tradisjon i Irans politiske liv, og Khomeini satte det først fram i 1978, som en reaksjon på et krav om at han måtte ha et positivt program utover kravet om en slutt på Sjahens styre. Khomeini og hans ideologi ble i stand til å dominere bevegelsen etter september på grunn av den nye polariseringen i Iran etter innføringen av militær unntaktstilstand. og fordi Khomeini etter at han ble tvunget til å reise til Paris fra Irak fikk en internasjonal betydning han ikke hadde hatt før. Men de andre kreftenes rolle i prosessen som førte fram til revolusjonen bør ikke tilsløres av den vekten som er blitt lagt på Khomeini av utenlandske ob­ servatører - og av Ayatollahens egne tilhengere. Det var først og fremst middelklassen i de frie yrkene og studentene som startet bevegelsen i 1977, og først i januar 1978 kom mollahene ut på gatene. For det annet: i månedene fra september 1978 til 1979 var det ikke nivået av massedemonstrasjoner som virkelig tok knekken på regimet, men framfor alt streikene i fabrikkene og på oljefeltene, som først gjaldt økonomiske spørsmål og så mer direkte politiske spørsmål. Mens bazaaren - d.v.s. det tradisjonelle småborgerskapet — utgjorde ryggraden i organisasjonen for gatedemonstrasjonene, var det arbeiderklassen, som manglet nasjonal organisasjon, som lammet regjeringene Sharif-Emami, Azhari og Bakhtiar. Og mens de væpnete styrker kanskje kunne ha slått ned demonstrasjonene med ren vold, visste de at de ikke kunne tvinge proletariatet tilbake til arbeidet, og denne innsikten fikk dem utvilsomt til å legge bånd på seg. Endelig bør man ikke glemme den rollen studentene, særlig i Teheran, spilte i de senere måne­ dene. De var en viktig bestanddel i de mer voldelige sam­ menstøtene med hæren etter september, og de spilte en ledende rolle i svekkelsen av de væpnete styrkene i annen halvdel av januar. Da striden innenfor de væpnete styr­ kene brøt fram i dagen 9. februar, var det i første rekke

270

studentene som intervenerte og avga mange av de militante som utgjorde geriljagruppenes massemedlemskap. 6. Utover den rene klassekarakteren i bevegelsen må det understrekes at denne revolusjonen også var nasjonalistisk og dermed anti-imperialistisk. Den var et opprør mot må­ ten de høyt utviklede kapitalistlandene, særlig USA, fort­ satte å påtvinge Iran en bestemt politikk på. Dette kom klarest fram på det militære område, der Sjahens kjøp hadde skapt en ny avhengighet, og fiendskapet mot ut­ lendinger var særlig sterkt i Isfahan, der flere tusen mann amerikansk militærpersonell lærte opp det iranske flyvåpe­ net. Det kom også til uttrykk på oljefeltene, der flere hundre utenlandske teknikere fortsatt arbeidet. Men utover disse avgrensede tilfellene fantes det en mer almen følelse av ideologisk avvisning av måten den vestlig innflytelse gjorde seg gjeldende på: i vestens støtte til Sjahens undertryk­ kelse og i måten det øvre sjiktet i det iranske borgerska­ pet etterliknet vestlige forbruksvaner på. Dette betyr ikke, slik mange kommentatorer har hevdet, at opposisjonen ønsket å skru tida tilbake, eller at Sjahen «gikk for fort for sitt folk». Sant nok fantes det, som vi har sett, ele­ menter i opposisjonen som ønsket å vende tilbake til for­ tida, men de viktigste grunnene til revolusjonen var (a) at befolkningen ble nektet grunnleggende politiske rettigheter, og (b) den sosialt ulike og stadig mer ineffektive måten staten styrte økonomien på. Den ideologiske reaksjonen tilbakevending til en religiøs utopi - fikk støtte på grunnlag av denne underliggende situasjonen, og enhver framtidig regjering i Iran vil bli nødt til å gå løs på de alvorlige sosiale og økonomiske problemene som Sjahen mislyktes i å løse med et bedre egnet program for forandring. Revolusjonens nasjonalistiske karakter er derfor en av­ visning av det spesielle utviklingsmønster Sjahen har fulgt siden tidlig på 1960-tallet: det er ikke noen avvisning av materiell utvikling i og for seg. Pahlavi-regimets sammenbrudd har allerede fått enorme internasjonale følger, og dette vil fortsette i årevis. Det viste først og fremst hvor små muligheter vestmaktene har til å

271

kontrollere begivenhetenes gang, selv i et land der de har hatt en så stor innflytelse i flere tiår. Som i andre tilsyne­ latende sikre vestlige allierte - Portugal, Etiopia - viste hendelsene i Iran at den indre klassekampen fikk et varig overtak på imperialismen straks opposisjonsbevegelsen gikk til handling. Uten a blande oss i debatten i USA om «hvem som mistet Iran», kan man merke seg at det sannsynligvis var umulig for USA å redde Sjahen, uansett hva Carter og Pentagon hadde gjort. De kunne ikke sende tropper til Iran: hverken USSR eller den offentlige meningen i USA ville ha tillatt det. Og om det hadde skjedd, er det ikke sannsynlig at en slik aksjon ville ha vært vellykket, av samme grunn som at den iranske hæren ikke kunne opptre slik, nemlig styrken i opposisjonen. For Vesten medfører det mange problemer å miste Iran. For det første tapet av kontrollen over 13 prosent av OPECs olje. For det annet tapet av et viktig marked, særlig for engelske og ameri­ kanske firmaer. For det tredje tapet av en strategisk alliert i regionen som kunne forsvare kapitalistiske interesser etter Nixon-doktrinens linje. De to første punktene er ikke så alvorlige for Vesten, selv om de har ført til stor panikk: i framtida vil Iran fortsatt eksportere olje og importere vestlige varer, om kanskje i mindre målestokk. De kapital­ istiske utviklede landene kan på den ene eller den andre måten tilpasse seg disse forandringene. Det virkelig harde slaget er det tredje, det strategiske, for ikke bare har USA mistet et baseområde til å spionere på Sovjet-Unionen fra, det har etterlatt Gulfen uten motrevolusjonære intervensjonsstyrker, mens selve den iranske revolusjonen har gitt ny kraft til den demokratiske og revolusjonære bevegelsen i hele Midt-Østen. Det er derfor for tidlig å si noe, men i tilbakeblikk vil det antagelig vise seg at den iranske revo­ lusjonen i 1979 vil ha like stor betydning for Midt-Østen som den egyptiske revolusjonen i 1952. 8. Iran står overfor mange alternativer. Det synes nå nesten sikkert at Sjahen ikke kan vende tilbake til Iran, og at Pahlavi-monarkiet, og monarkiet i det hele tatt, er ferdig. Men den republikanske styreformen kan dekke en 272

rekke forskjellige politiske regimer. Til nå er Iran fortsatt et kapitalistisk land, opptatt ikke bare av at det iranske borgerskapet skal bestå, men av et sterkt samarbeidsfor­ hold, om enn i en ny form, med de vestlige landene. Sva­ daen om en «islamsk revolusjon» dekker over denne under­ liggende klassekontinuiteten. Hvis denne orienteringen be­ står, vil det kapitalistiske statsmaskineriet bli bygd opp igjen på noen måneder med mange av de samme mennes­ kene og interessene som i det gamle regimet, bortsett fra dem som er direkte forbundet med Pahlaviene. En slik gjenoppbygging vil utvilsomt omfatte hæren som, selv om den er splittet av hendelsene i februar, fortsatt eksisterer som institusjon og kan bygges opp igjen. Det finnes avgjort en mulighet for en ny form for militærdiktatur av mer eller mindre nasjonalistisk art, og dette blir mer sannsynlig når det ikke står fram noe sivilt kapitalistisk regime. På den annen side kunne et sivilt kapitalistisk regime stå fram som det har gjort i andre etter-diktatur-land, som Spania, Hellas og Portugal, forutsatt at det opprettes et ålment akseptert nytt konstitusjonelt system. Hvis de væpnete styrkene ikke aksepterer det, eller hvis venstresida ikke aksepterer det, finnes ikke noen ålment akseptert måte å avgjøre politiske stridsspørsmål på. Målet til det iranske borgerskapet og småborgerskapet nå som Sjahen er fjer­ net, må derfor være å opprette et nytt kapitalistisk regime i Iran, demokratisk hvis det er mulig, i motsatt fall et diktatur. Men akkurat som venstresida hemmes av sin allianse med borgerskapet og småborgerskapet i anti-Pahlavi-koalisjonen, trues de kapitalistiske kreftene i Iran på den annen side av de kreftene som nødvendigvis slapp løs i bevegelsen mot det gamle regimet: arbeiderklassen og den militante venstresida i geriljagruppene. Kreftene som organiserte streikene fra september og utover og de mili­ tante som styrtet Bakhtiar-regjeringen tidlig i februar vil ikke ha lett for å godta en gjeninnføring av den kapitalist­ iske kontrollen, enten den utgis for «islamsk» eller ikke. I dette perspektivet står muligheten åpen for en ny fase i den iranske revolusjonen, en som fører til en sosial eller

273

til og med sosialistisk revolusjon. De sosiale kreftene og de politiske organisasjonene som er tilhengere av en slik utvik­ ling, har i høy grad blitt styrket av begivenhetene i de siste to år, og har alliert seg med de gruppene i middelklassen som går imot Khomeini når han ønsker å påtvinge sam­ funnet islamske sosiale skikker. I ukene etter Bakhtiars fall har det derfor oppstått en konflikt, med på den ene siden store deler av småborgerskapet og borgerskapet som samlet seg rundt Khomeinis og Bazargans politikk, og på den annen side en mer radikal strømning, som omfatter de nye politiske kreftene som selve revolusjonen slapp løs. Begge disse er selv koalisjoner - den radikale sektoren omfatter religiøse ledere, som Ayatollah Taleghani, og re­ presentanter for nettopp den middelklassen i de frie yrkene som startet protestbevegelsen i 1977, den mer konservative blokken er utvilsomt splittet i spørsmålet om hva en «is­ lamsk republikk» kan innebære, og har hverken personell eller politiske linjer til å gjøre noe besluttsomt forsøk på å løse Irans problemer. 9. Resultatet av denne situasjonen, som fortsatt er i utvikling, må hendelsene i de kommende månedene vise, men hva som enn skjer, må ingen undervurdere de betyd­ ningsfulle historiske begivenhetene i revolusjonen Iran nå har gjennomgått. Et forhatt system av politisk diktatur, bevæpnet og støttet av Vesten, har blitt ødelagt av en hero­ isk og utholdende folkebevegelse. For første gang i sin historie har nå det iranske folk muligheten til å bestemme sin politiske skjebne. I enhver form for sammenlikning må denne revolusjonen regnes som en av de større omveltnin­ gene i verdenshistorien, noe som går klart fram av tre spesielle detaljer: For det første har den ved flere anled­ ninger frambrakt massedemonstrasjoner på to millioner mennesker eller mer, de største uoffisielle demonstrasjonene i menneskehetens historie; for det annet: for første gang i revolusjonenes historie har en undertrykkende hær som ikke har vært svekket av en krig i utlandet blitt styrtet av politisk masseopposisjon; for det tredje: denne revolusjo­ nen har funnet sted i et land som trass i sine problemer er

274

relativt høyt utviklet, der halvparten av befolkningen bor i byene og arbeiderklassen teller mer enn tre millioner. Iran er et langt høyere utviklet land enn Russland i 1917, Kina i 1949, Vietnam i 1975 eller til og med Cuba i 1959. Det iranske folket har vunnet en stor og overraskende seier: la oss håpe at de nå er i stand til å høste fruktene av den seieren og bruke de videre muligheter til sosial omvandling som framgår av deres seier over Pahlavi-monarkiet.

275

Noter Kapittel 1: Det iranske samfunnet: et overblikk 1. Statistikk som er eldre enn 1976 er gjengitt etter Julian Bharier: Economic Development in Iran 1900-1970, London, 1971, kapit­ tel 2, «Human Resources»; tallene for 1976 fra Iran Almanac 1977. 2. Noe som har ført til forvirring i redegjørelsene for denne saken, er bruken av ordet «stamme» om de ikke-persiske elemen­ tene i Iran, sammen med antagelsen om at disse stammene er nomader. Flertallet av gruppene som fortsatt har en eller annen form for stammesystem er fastboende og ikke nomader, og den viktigste av alle de ikke-persiske gruppene, azerbaijaniene, er ikke organisert etter stammelinjer. De tre kategoriene nomade, stamme og språklig sett ikke-persisk gruppe dekker derfor ikke hverandre. 3. Iran, Oil Money and the Ambitions of a Nation, Hudson Institute Special Report, Paris 1975, s. 11. 4. Ehsan Yar-Shater, Iran Faces the Seventies, New York 1971, s. 222. 5. En skarp kritikk av iranske menns holdning til kvinner fin­ nes i Reza Baraheni, The Crowned Cannibals, New York 1977, s. 45-63.

Kapittel 2: Staten: Historisk bakgrunn 1. Det er alminnelig antatt blant den iranske opposisjonen at Reza Khan i en eller annen forstand var «britisk agent». Han ble uten tvil oppmuntret av de britiske autoritetene i Iran til å ta mak­ ten, og forsåvidt som han ble betraktet som en hindring for kom­ munismens utbredelse i Asia var konsolideringen hans av en ny stat velkommen for britene. Men disse var ikke i egentlig forstand i stand til å kontrollere Rezas handlinger etter at han tok makten. For en redegjørelse for Reza Khans regime, se Amin Banani, The Modernization of Iran 1921-1941, Stanford 1961. 2. Blant mange redegjørelser for CIAs rolle som nå er tilgjenge­ lige, se Andrew Tully, CIA - the Inside Story, London 1962, kapit­ tel 7, og David Wise og Thomas B. Ross, The Invisible Govern­ ment, London, 1964, s. 108-112. 3. Se Rodolfo Stavenhagen (red.), Agrarian Problems and Peasant Movements in Latin America, New York 1970, s. 96 og utover, når det gjelder USAs oppmuntring av jordreformen i LatinAmerika. 4. Marvin Zonis, The Political Elite of Iran, Princeton 1971, s. 63, n. 45. 5. Angående teorien om den etterkoloniale staten, se Hamza Alavi, «The Post-Colonial State», New Left Rewiew nr. 74, juliaugust 1972. 6. J. D. Barrington-Moore, The Social Origins of Dictatorship and Democracy, London 1966.

276

7. New York Times, 15. juni 1946, gjengitt etter Ervand Abrahamian, «The Social Basis of Iranian Politics», filosofisk doktoravhandling, Colombia.

Kapittel 3: Staten: Generelle kjennetegn 1. Det hevdes ofte fra akademikere og forfattere som er tilhengere av regimet at Iran ikke kan analyseres ut fra «importerte» eller «vestlige» analytiske begreper, og særlig ikke ut fra klasse-begreper. Forsvarere for praktisk talt hvert eneste regime i verden hevder dette om sitt eget land, og med like liten rett: hvert samfunn har særtrekk, men dette betyr ikke at generelle teoretiske kategorier ikke kan anvendes på disse landene, mer enn dette gjelder prin­ sippene for medisin eller maskinteknikk. 2. Marvin Zonis, The Political Elite of Iran, Princeton 1971; James Alban Bill, The Politics of Iran, Colombia, Ohio, 1972, Leonard Binder, Iran, Political Development in a Changing So­ ciety, Berkely and Los Angeles, 1962. Det ville føre ut over gren­ sene for dette verket å gå nærmere inn på de ålmenne teo­ retiske antagelsene i hvert av disse arbeidene, som, trass i sine av­ gjort metodiske forskjeller, tilhører den samme skolen. Det er heller ikke meningen med denne diskusjonen å benekte at hvert av disse arbeidene avspeiler kyndige observasjoner av forholdene i Iran, og inneholder atskillig orginal analyse. Det kan i all korthet reises visse kritiske innvendinger. Zonis, side 5, erklærer klart at hans hensikt er å studere «mektige individers holdninger og ad­ ferd), uten å analysere hva denne makten består i, og hvordan den forholder seg til eiendom og inntekt. Han melder også, side 11, at «forfatteren ble nektet adgang til militære offiserer i aktiv tjeneste av Sjahen», en alvorlig begrensning for enhver slik studie. Bill hevder på sin side at han anvender begrepet klasse, men det er slett ikke klart hva han legger i dette begrepet. Han anser at «middelklassen i de frie yrkene» er en «ny» klasse (side 7), men han angir ingen avgrenset yrkesmessig eller finansiell middelklasse, og han synes også å anta at klasser som finnes i et førkapitalistisk samfunn simpelthen kan fortsette å eksistere under kapitalismen. Binders arbeid ble skrevet før den Hvite Revolusjonen, og mens han gir tyve sider til analysen av «parlamentarismen» i Iran (neppe noe alvorlig emne) og enda mer plass til forskjellige styrings«prosesser», er han heller ikke interessert i den sosio-økonomiske sammenhengen det iranske styret eksisterer i. 3. Lenin framhever dette svært tydelig i The Development of Capitalism in Russia, i motsetning til den romantiske nostalgien til narodnikene: liknende ting kunne sies om en del iransk opposisjonslitteratur av i dag. 4. For eksempel, Thomas Ricks, «Contemporary Iranian Poli­ tical Economy and History: an Overwiev» i The Review of Iranian Political Economy and History, desember 1976, bind 1, nr. 1.

277

5. Le monde, 6. oktober 1976. 6. En allmenn redegjørelse for forandringene i investeringspolitikken til de utviklede kapitalistlandene i Latin-Amerika kan finnes i arbeidet til Fernando Enrique Cardoso, for eksempel «The Contradictions of Dependent Development», New Left Review, nr. 74. Forskjellen mellom Iran og land som Argentina og Brasil er at Iran har langt større kapitalressurser å investere i felleseide fore­ tak, og dessuten at mens utenlandske investeringer i disse mer ut­ viklede latinamerikanske landene til dels har til hensikt å produ­ sere varer for eksport til et tredje marked, er produksjonen i Iran på dette stadium nesten totalt innrettet mot hjemmemarkedet. 7. Zonis, ibid., s. 18. 8. Binder, ibid., s. 221-222. 9. Mohammed Reza Pahlavi, Mission for my Country, London, 1961, s. 173. 10. The Times, 16. oktober 1972; Financial Times, 3. januar 1975. 11. Sjahen, tale holdt 2. mars 1975, brosjyre fra Ministeriet for Informasjon og Turisme, s. 11-13. 12. Se Paul Vieilles arbeider om jordreformen, oppsummert i Le Monde, 27. januar 1973. Se også s. 318, n. 18. 13. Angående undertrykkelsen i Brasil, se Amnesty Internatio­ nal, «Report on Allegations of Torture in Brazil», London, 1973. 14. Nicos Poulantzas, Fascism and Dictatorship, London, 1974. inneholder en teoretisk framstilling av funksjonen til det han kaller den «eksepsjonelle» kapitaliststaten, selv om han ikke disku­ terer de forskjellige formene en slik eksepsjonell stat kan anta. 15. Nicos Poulantzas, Political Power and Social Classes, Lon­ don, 1973, inneholder en diskusjon av Marx’ teori om bonapart­ ismen. 16. Marx og Engels, Selected Correspondance, Moskva, 1965 s. 214. 17. Karl Marx, «The 18th Brumaire», i Marx og Engels, Selec­ ted Works, Moskva, 1968, s. 170. 18. R. K. Karanja, The Mind of a Monarch, London, 1977, s. 236, opplyser at Sjahen håper på en «oppblomstring av den store ariske sivilisasjonen», slik som i keiser Cyrus’ dager. Under det Tredje Riket ble iranere som bodde i Tyskland offisielt klassifisert som «ariere» og kunne gifte seg med tyske statsborgere. 19. Se Poulantzzas, Fascism and Dictatorship, ibid., for en rede­ gjørelse for dette. 20. Zonis, ibid., s. 329-330. 21. Intervju med Oriana Fallaci, New Republic, 1. desembei 1973, s. 16. 22. For eksempel, E. A. Bayne, Persian Kingship in Transition, New York, 1968, s. 29 og utover. «Protokollen fra møtet er nøy­ aktig. Monarken taler ex cathedra, hans bruk av det kongelige

278

«vi» er konsekvent gjennomført, og hans ministre avleverer sitt salaam med samme formalitet som ved et hoff og tiltaler monar­ ken på et snirklet, respektfullt Farsi.»

Kapittel 4: De væpnete styrker og SAVAK 1. Angående de væpnete styrkenes tidlige historie og deres gene­ relle karakter, se J. C. Hurewitz, Middle East Politics: the Military Dimension, London, 1969, kapittel 15; Ahmad Salamatian, Historique du Rdle Politique de 1’Armée en Iran, University of Paris, avhandling, 1970; Marvin Zonis, The political Élite og Iran, ibid., s. 102-116. 2. Zonis, ibid., s. 66. 3. Richard Cottam, i New Perspectives on the Persian Gulf, Washington, 1973, s. 135. 4. Newsweek, 21. mai 1973. 5. Financial Times, 28. juli 1975. 6. Siert i Davis Horowitz, From Yalta to Vietnam, London, 1966,s.l90. 7. Denne listen bygger på den i James Alban Bill, The Politics of Iran, ibid., s. 42-43. 8. Den komplette teksten er trykt i Human Rights and the Legal System in Iran, den Internasjonale Juristkommisjon, Geneve, 1976, s. 32-33. 9. Newsweek, 14. oktober 1974. 10. Iran News and Documents, Informasjonsministeriet, Tehe­ ran, 12. april 1971. 11. Newsweek, 14. oktober 1974. 12. Washington Post, 26. oktober 1976. 13. Sjahen i New York Times, 22. oktober 1976, Sabeti samme sted, 29. mai 1976. 14. Amnesty International, Annual Report 1974-1975, s. 8. 15. Rapport fra den Internasjonale Juristkommisjon, jfr. note f ovenfor; Amnesty International Briefing, Iran, november 1976. 16. Amnesty, som nevnt (note 15), s. 7. 17. The Times, 9. juni 1977. 18. Amnesty, som nevnt (note 15), s. 6. 19. ibid., s. 8. 20. Sunday Times, 19. januar 1975. 21. Ashraf Dehqani, Torture and Resistance in Iran, publika­ sjon fra Iran Committee, London, 1977. 22. Reza Baraheni, Gods Shadow, Bloomington, Indiana, 1976. 23. Amnesty, som nevnt (note 15), s. 9. 24. New York Times, 29. mai 1976. 25. Alfred Atherton, undersekretær for Sør-Asia og den Nære Orient, i pressemelding fra Utenriksdepartementet, 8. september 1976. 26. Theodore Sorensen, Kennedy, New York, 1965, s. 628.

279

27. Guardian, 20. oktober 1976, 4. januar 1977. 28. For detaljer angående indre problemer som har forbindelse med det amerikanske våpenprogrammet, se den høyst opplysende US Military Sales to Iran, Staff Report to the Subcommittee on Foreign Assistance of the Committee on Foreign Relations, United States Senate, juli 1976. 29. Washington Post, 13. mai 1977. 30. For detaljer, se Multinational Corporations and United States Foreign Policy, Hearings before the Subcommittee on Mul­ tinational Corporations of the Committee on Foreign Relations, United States Senate, 1975. For en oppsummering av anklagene mot Khatami og Shahram, se Anthony Sampson, The Arms Bazaar, London, 1977, s. 241 og utover.

Kapittel 5: Utviklingen av jordbruket 11. Det har sannsynligvis blitt skrevet mer om jordreformprosjektet enn om noe annet aspekt av Irans sosio-økonomiske utvikling i den senere tid, bortsett fra oljen. For et svært lite utvalg av kil­ der, se biografien nedenfor. 2. V. Lenin, The Development of Capitalism in Russia, Moskva, 1956. 3. Employment and Income Policies for Iran, ILO, Geneve 1973, s. 40. 4. Nikki Keddie, «The Iranian Village Before and After Land Reform», i H. Bernstein, Development and Underdevelopment, Harmondsworth, 1973. 5. Khosh-neshin, ordrett «godt-sitter», er en uklar betegnelse som brukes både om løsarbeidere og om mindretallet av dem som bor i landsbyen, som håndverkere og handelsmenn, som ikke ar­ beider på jorda. Men det store flertallet tilhører den første, fattige kategorien. Se «The Khwushnishin population of Iran» av Eric Hoogland, Iranian studies, bind vi, nr. 4, høsten 1973. 6. Keddie, som nevnt, s. 157 og utover. 7. Eric Hobsbawm, «Peasants and Politics», Journal of Peasant studies, bind 1, nr. 1, oktober 1973. 8. Se avhandling av Farhad Kazemi og Ervand Abrahamian, «The Non-Revolutionary Peasantry of Modern Iran». De skriver (s. 4, note 3): «Under de urolige periodene i 1946 og 1963 meldte den iranske presse bare om 22 tilfeller av protester fra bøndene. Av disse 22 utgjorde fredelige demonstrasjoner i moskeer 8, 4 hadde å gjøre med rivaliserende landsbyer, og bare 10 truet jordeiere direkte.» 9. Bakgrunnen for reformen beskrives i Anne Lambton, The Persian Land Reform, London, 1966. 10. Keddie, som nevnt, s. 165 n. 11. Detaljer finnes hos D. R. Denman, The Kings Vista, Lon­ don, 1973.

280

12. Middle East Report and Informa,;on Project, nr. 43, «Land Reform and Agri-Business in Iran», av Helmut Richards. 13. Financial Times, 28. juli 1975. 14. MERIP, som nevnt, og Financial Times, 21. oktober 1976. 15. Keddie, som nevnt, s. 162. 16. Denman, som nevnt, s. 165. 17. Den Keiserlige Sosialtjeneste-Organisasjon, «Report of the Commission on the Study of Health and Medical Problems», annen utgave, 1975, s. 1. 18. Paul Vieille, «Les paysans, la petite bourgeoisie et 1’état aprés la reforme agraire en Iran», Annales, nr. 2, s. 27. 19. Angående Arsanjani, se Lambton, som nevnt, og Marvin Zonis, The political Élite of Iran, som nevnt, s. 53-60. Denman presterer å skrive sin bok om jordreformen uten å nevne Arsanjani en eneste gang, en utelatelse som sier en del om forfatterens gene­ relt ukritiske innfallsvinkel til den iranske regjeringens politikk. 20. Peter Dorner, Land Reform and Economic Development, Harmondsworth, 1972, s. 16-17. 21. Financial Times, 28. juli 1975. 22. Economist, «A survey of Iran», 28. august 1976, s. 40 og 43. 23. Irans avhengighet av matimport i framtida vil utgjøre en viktig del av landets økonomiske forbindelser med utlandet, og vil kanskje bidra til landets innblanding i nabolandene (Pakistan. Afghanistan, kanskje Oman) for å sikre at disse landenes økonomi er innrettet etter den iranske økonomiens behov. 24. Vieille, som nevnt, inneholder en detaljert diskusjon av kredittfordelingen. 25. Dormer, som nevnt, s. 92-93. FN har anslått at bybefolk­ ningen i de mindre utviklede landene vil øke med 242 prosent mel­ lom 1970 og 2000. 26. Informasjon om den voksende kløften i inntekter i en be­ stemt landsby etter jordreformen gir Nico Kielstra i sin Ecology and Community in Iran, Amsterdam, 1975. Før jordreformen hadde de 3 ledende familiene 25 prosent av den samlede inntekten, de 42 mindre bøndene 48 prosent og de 56 jordløse familiene 27 prosent. Etter jordreformen, og etter at opiumsdyrking for salg var innført, var de tilsvarende tallene 42, 47 og 11 prosent (s. 250). 27. Robert Looney, The Economic Development of Iran, Lon­ don, 1973, s. 9. 28. Denman, som nevnt, s. 171. 29. ibid, s. 159. 30. Samuel P. Huntingdon sitert i Al McCoy, «Land Reform as Counter-Revolution», Bulletin of Concerned Asian Scholars, bind 3, nr. 1, vinter-vår 1971, s. 115. 31. Om Japan, McCoy, ibid.; om Egypt, Robert Mabro, The Egyptian Economy 1952-1972, Oxford, 1974, kapittel 4, «Jord­ reform».

281

32. Terry Byers, «Land reform, industrialisation and the marketed surplus in India», i David Lehman (red.), Agrarian Reform and Agrarian Reformism, London, 1974, s. 248. 33. Hossein Mahdavy sitert i Keddie, som nevnt, s. 162-163. 34. Vieille, som nevnt.

Kapittel 6: Olje og Industrialisering 1. Se «Patterns and Problems of Economic Development in Ren­ tier States: the Case of Iran» av Hossein Mahdavy, i Studies in the Economic History of the Middle East, M. A. Cook, red., London, 1970, og «The Impact of the Oil Industry on the Economy of Iran», av William H. Bartsch i Foreign Investment in the Petro­ leum and Mineral Industries, Raymond Mikesell, red., London, 1971. 2. leg har unngått å komme nærmere inn på den iranske olje­ industriens lange og omstridte historie. En detaljert studie kan finnes i Fereidum Fesharaki, The Development of the Iranian Oil Industry, New York, 1976. 3. Historien til oljestriden er gjengitt i L. P. Elwell-Sutton, Persian Oil: a study in Power Politics, London, 1955. 4. Irans rolle i OPEC fram til 1974 diskuteres i Joe Stork, Middle East Oil and the Energy Crisis, New York, 1975. 5. Petroleum Economist, juli 1976. 6. Iran: Past, Present and Future, utgitt av Aspen Institute, New York, 1976, s. 100. 7. Robert E. Looney, The Economic Development of Iran, London, 1973, s. 9. 8. Bharier, som nevnt, s. 184. Her finnes det åpenbare paral­ leller med industriens vekst i Latin-Amerika under depresjonen og den annen verdenskrig, da tidligere investeringsforbindelser og handelsforbindelser med utlandet ble brutt, og den lokale industrien dermed ble stimulert. 9. Banker og bankaksjer dominerer børsen i Teheran: av de 24 meklerne som var medlemmer i 1976 representerte 19 banker, og 4 461 071 av alle aksjer omsatt mellom mars og oktober var bank­ aksjer, mens bare 377 459 var industriaksjer (Kayhan International Weekly, 16. oktober 1976). 10. Angående bakgrunnen for dette, se Ahmad Ashraf, «Historical Obstacles to the Development of a Bourgeoisie in Iran», i Cook, som nevnt. 11. Et eksempel på en organisasjon som har sitt utspring i ba­ zaaren er Behshahr-gruppen. Den ble startet i 1944 som et han­ delskompani, og besto i 1976 av 22 adskilte selskaper og 9 inter­ essentskap, med interesser i tekstiler, forbruksvarer, handel og bankvirksomhet. Men denne industrigruppen, en av de fremste i landet, var fortsatt konsentrert på området lett industri og finan­ sielle tjenester og hadde bare 9000 ansatte.

282

13. I 1974 ble STFUI (engelsk CAPFI) omdøpt til Den Iranske Organisasjon for Investeringsmessig og Økonomisk Teknisk Assi­ stanse (the Iran Investment and Economic Technical Assistance Organization), som ble tilsluttet Departementet for Finanser og Økonomiske Affærer. 13. Se for eksempel «State a Barrier to Investment», Financial Times, 25. juli 1977. 14. B. T. Goodrich, som framstiller bildekk og som har operert i Iran siden 1959, solgte sin andel på 46 prosent i 1976 etter to år på rad med underskudd: blant selskapets klager var at lønnsomkostningene hadde steget med 73 prosent og råmaterialene med 30 prosent på grunn av regjeringens priskontroll, uenigheter i for­ bindelse med arbeideraksjeprogrammet og transportproblemer (Economist, 26. juni 1976).

Kapittel 7: Arbeiderklassen 1. Bharier, som nevnt, kapittel 2, «Human Resources»; Inter­ national Labour Office, Employment and Income Policies for Iran, Geneve, 1973, kapittel 2, «Employment Situation». 2. For en generell diskusjon med mange konsekvenser for Iran, se David Turnham, The Employment Problem in less Developed Countries, OECD, Paris, 1974. 3. Nicos Poulantzas har i sin Classes in Contemporary Capitalism (London, 1975) gransket de følger dette problemet har for analyse og sosialistisk strategi i de høyt utviklede kapitalistiske landene: han legger hovedvekten på behovet for klasse-allianser, uten derfor å gjøre grensen mellom proletariatet og dets allierte uklar, noe som like godt kan anvendes på de kapitalistiske utvik­ lingslandene. Den tesen som forbindes med Fanon, derimot, at den industrielle arbeiderklassen i den tredje verden ikke er en revolusjonær klasse, er uten grunnlag. 4. Den splittede etniske situasjonen i Iran (s. 12) gir selvsagt dette spørsmålet om indre oppdeling av proletariatet en ny dimen­ sjon. Et klassisk eksempel på dette var da AIOC i 1945-46 for­ søkte å mobilisere arabiske arbeidere på oljefeltene mot de andre arbeiderne. 5. Tallene som oppgis her, gjelder det totale antallet ansatte i disse grenene av økonomisk aktivitet: derfor er ikke alle arbeidere. Vi har ikke de opplysningene som kreves for å skille lønnsarbei­ dere fra funksjonærer og selvstendig næringsdrivende, men det er klart at det store flertallet vil falle i den første kategorien. 6. Charles Issawi, The Economic History of Iran 1800-1914, London, 1971, s. 48-49. 7. Iranpour Djazzani, Wirtschaft und Bevolkerung in Khuzistan und ihr Wandel unter dem Einfluss des Erdols, Tiibingen, 1963, s. 94 og utover. 8. En innføring i oljeselskapets interne liv og politikk er L. P.

283

Elwell-Sutton, Persian Oil: a Study in Power Politics, som nevnt. Kapittel 8 diskuterer arbeidsforholdene og gir en kritikk av den nokså overbærende ILO-rapporten Labour Conditions in the Oil Industry in Iran, Geneve, 1950. 9. Jeg har gått nærmere inn på dette problemet i «Labour Migration and the Formation of the working Class in the Oil Producing States of the Middle East», offentliggjort i MERIPrapport nr. 59, august 1977. 10. ILO, Employment and Income Policies for Iran, som nevnt, og William Bartsch, «The Industrial Labour Force of Iran: Pro­ blems of Recruitment, Training and Productivity», Middle East Journal, vinter 1971. 11. Regjeringen håper å ha utdannet 200 000 nye teknikere og 600 000 faglærte og halv-faglærte arbeidere før den Femte Planen utløper, d.v.s. 1977. Det er usannsynlig at Iran vil nå dette målet, men det finnes atskillig uenighet blant arbeidskraft-eksperter om hvor langt Iran virkelig mangler den arbeidskraften landet trenger. Bartsch, som nevnt, legger fram et «pessimistisk» syn som blir imøtegått av Walter Elkan, «Employment, Education, Training and Skilled Labour in Iran», Middle East Journal, vår 1977. 12. Le Monde, 6. oktober 1976. 13. Bartsch, som nevnt, s. 27, n. 48. 14. ILO, Employment and Income Policies for Iran, s. 46. 15. Mohammad Hemmasi, Migration in Iran, Shiraz, 1974, s. 63. 16. John Connell, «Teheran: Urbanisation and Development», Institute of Development Studies Discussion Paper nr. 32, septem­ ber 1973, s. 17. 17. ILO, Employment and Income Policies for Iran, som nevnt, og Mission Working Paper nr. 1, «-The Problem of Employment and Unemployment in Iran», av P. Sen Gupta. Sistnevnte er en upublisert avhandling som førstnevnte bygger på. 18. Le Minde Diplomatique, mai 1975, s. 22. Dette er hentet fra en upublisert studie utført av Plan- og Budsjett-Organisasjonen, med assistanse fra Maclin Institute og Stanford University. 19. Data til dette avsnittet er hentet fra «The Role of Women in Iranian Development» av M. Sedghi og Ahmad Ashraf i Iran: Past, Present, Future, New York, 1976, og ILO, Employment and Income Policies for Iran, som nevnt. 29. Nicos Poulantzas har i Fascism and Dictatorship, London, 1974, fjerde del, analysert den tyske og den italienske fasciststatens politikk overfor arbeiderklassen. Han framhever særlig poli­ tikken som går ut på å øke forskjellen mellom faglærte og ufag­ lærte arbeidere, bruken av falsk anti-kapitalistisk propaganda og mobiliseringen av arbeiderne i organisasjoner som Arbeiterfront i Tyskland og de korporatistiske fagforeningene i Italia. Han fram­ hever også den spesielle rollen SS spilte ved å arbeide gjennom

284

fagforeningene for å sikre regimet støtte (s. 195), på en måte som likner SAVAKs rolle i Iran. 30. ILO Mission Paper nr. IX, «Labour Legislation, Practice and Policy» av J. de Givry og J. Scoville, s. 20. 31. SAVAKs rolle framheves i Labour Law and Practice in Iran, BLS Report nr. 276, rapport fra Arbeidsdepartementet i USA, s. 28. 32. T. Jalil, Workers of Iran: Repression and the Fight for Democratic Trades Unions, London, 1976, s. 39. For de mer fag­ lærte arbeiderne kan kontant-godtgjørelser og ikke-kontante bonuser utgjøre opptil 40 eller til og med 50 prosent av den totale lønna. Det har hendt at kontant-bonuser og utbytte har kommet opp i 30 prosent av arbeidernes totale inntekter; men dette gjelder bare en liten del av hele arbeidsstyrken. 33. Zonis, som nevnt, s. 93-94. Zonis redegjør også for den rollen lærernes fagforening spilte under uroen tidlig på 1960-tallet. 34. Det allmenne faktum at streikeaktiviteten økte bekreftes av en rekke rapporter i vestlig presse (f.eks. Le Monde, 5. oktober 1976). Detaljene som er gjengitt her, er hentet fra en rekke oppo­ sisjonelle publikasjoner, blant dem Jalil, som nevnt, og publika­ sjoner fra Tudeh-Partiet. 35. Teheran Economist, 22. mai 1976.

Kapittel 8: Opposisjonen 1. Det finnes ni politiske fanger som offisielt ble «skutt under fluktforsøk» tidlig i 1975. De ble nesten sikkert drept under tortur. Men det finnes andre tilfeller der det hersker alvorlig tvil, og der det ikke finnes noe klart svar. Samad Behrangi var en kjent barnebokforfatter som ble meldt druknet under svømming i Araselvene i 1968. Men Behrangi var kjent som en god svømmer, og han var kjent for å være tilhenger av språklige og kulturelle ret­ tigheter for den tyske befolkningen i Iran. Den kjente forfatteren Jalal Al-i Ahmad, som hudflettet den vulgariserte vestlige kulturen og oppkomlingene i Iran, meldes å ha dødd plutselig i sin hytte på landet nær det Kaspiske Hav i 1974. Men han var bare 46 år gammel, og hans venner trodde at hans helse var utmerket bare noen dager før dette. Videre ble planene familien hadde lagt for begravelsen forandret av SAVAK, som ga ordre om øyeblikkelig begravelse (denne opplysningen kommer fra Reza Baraheni). Et annet tilfelle gjelder mesteren i bryting Gholamreza Takhti, som var en populær personlighet og støttet den Nasjonale Front. Hans handlefrihet ble innskrenket av politiet i 1966, og han døde kort etter. Selv om det ble offentlig erklært at han hadde fått et hjerte­ attakk, kom tusener av mennesker til hans begravelse i den tro at han hadde blitt myrdet. Det hersker også tvil omkring folk høyere oppe i regimet som døde plutselig. Doktor Hassan Arsanjani, jordbruksministeren som Sjahen sparket i 1963 og som senere ble

285

landsforvist som ambassadør i Roma, døde av hjerteattakk i 1969, etter hva som ble hevdet; det er godt mulig at dette var den vir­ kelige årsaken til Arsanjanis død, men det er også kjent at Arsan­ jani trass i at han var oppsagt fortsatt var kritisk mot regimet og nådde fram til et bredt publikum. Eller ta tilfellet Nasser Amiri, lederen for Mardom-partiet, som ble sparket av Sjahen sent i 1974 for å ha kritisert regimet: noen få måneder senere døde han, til­ synelatende i en bilulykke. I alle disse tilfellene, og i mange andre, finnes det et element av tvil. 2. Iran Research, bulletin nr. 8, London, januar 1975. 3. Iran Peoples Struggle, bind 1, nr. 3, New York, juli 1975. 4. Eric Hoogland, «The Khwushnishin Population of Iran», Iranian Studies, høst 1973. 5. «The Non-Revolutionary Peasantry of Iran», upublisert av­ handling av Farhad Kazemi og Ervand Abrahamian, 1976. 6. Iran Peopie’s Struggle, bind 2, nr. 3, New York, okt. 1976. 7. Her har jeg hentet opplysninger fra Javid Sadiq, «Nationalities and Revolution in Iran», engelsk maskinskrevet manuskript, New York, 1976. 8. Zonis, som nevnt, s. 179-80. 9. Se Sadiq, som nevnt, og Ervand Abrahamian, «Communism and communalism in Iran: the Tudah and the Fidqah-i Dimukrat», International Journal of Middle Eastern Studies, bind 1, 1970. 10. Iran: Chronique de la repression 1963-1974, Paris 1975, s. 90. 11. James Bill, The Politics of Iran, Columbus, Ohio, 1973, s. 90. Kayhan International Weekly Edition, 2. juli 1977. 12. Bill, som nevnt, s. 78 og utover, utgjør en interessant illu­ strasjon til dette. Tallet på studenter i Iran har steget fra 10 000 i 1953-54 til 67 000 i 1970 og 170 000 i 1976-77. 13. Bill, som nevnt, s. 76. 14. Sadegh Hedayat, The Blind Owl, London, 1957, s. 1. 15. Al Horria, Beirut, nr. 411, 6. mai 1968. 16. Documents of the Third Congress of the Kurdistan Democratic Party - Iran, Stockholm, 1974. 17. Se f.eks. Al-Dhikri al-Thamana wa al-Arbaun l’ Ihitilal alAhvaz, utgitt av Al-Jabha al-Sha’abia 1-Tahrir al-Ahvaz, Bagdad, 1974. 18. Sepehr Zabih, The Communist Movement in Iran, Berkeley and Los Angeles, 1966, s. 239. 19. Yearbook of International Communist Affairs, Hoover Institution, Stanford. 20. Erklæring fra Alfred Atherton, Undersekretær for Anliggen­ der i den Nære Orient og Sør-Asia, til Underkomiteen for Inter­ nasjonale Organisasjoner i Representantenes Hus’ Komite for Inter­ nasjonale Anliggender, 8. september 1976. 21. Se note 9. 22. Zabih, som nevnt, s. 240 og utover.

286

23. I tillegg til de to Kina-vennlige gruppene som allerede er nevnt (s. 231), fantes det: den «palestinske» aktivitetsgruppen som ble ledet av Shorallah Paknejad, som ble arrestert i 1970 mens han forsøkte å krysse grensen til Irak og slutte seg til den palestin­ ske geriljaen; de fire og tredve menneskene som ble arrestert i februar 1970 og anklaget for å tilhøre en gruppe ved navn Irans Muslimske Nasjon; og gruppen Folkets Sak (Arman-i Khalq). Det ser ut til at alle medlemmene av denne siste ble arrestert i 1971 før de fikk satt i gang militære aktiviteter. Det fantes nesten sik­ kert andre. 26. Iran Research, nr. 1, juni 1972. 27. Biography of Said Mohsin, utgitt av Irans Frigjørings-Bevegelse, Utenlandsavdelingen, januar 1976, s. 5. 28. The Life of Hamid Ashraf, London, 1977. 29. Enkeltheter om geriljavirksomheten er hentet fra Iran Rese­ arch, Iran People’s Struggle, og andre publikasjoner.

Kapittel 9: Forholdet til utlandet 1. Denne politikken ble første gang formulert i en tale av presi­ dent Nixon på øya Guam i Stillehavet i juli 1969. Med den da­ værende Forsvarssekretærens ord innebærer politikken følgende: «Hver partner gjør sitt og bidrar etter beste evne til den felles innsats. I de fleste tilfeller betyr dette innfødt arbeidskraft organisert i godt utstyrte og opplærte væpnete styrker ved hjelp av mate­ riell, opplæring, teknologi og spesialiserte ferdigheter fra USA» (siteres slik i Open Secret: The Kissinger-Nixon Doctrine in Asia, red. Virginia Brodine og Mark Seiden, New York, 1972, s. 103. 2. Shahram Chubin og Sepehr Zabih, The Foreign Relations of Iran, Berkeley and Los Angeles, 1974, s. 10. 3. ibid., s. 101. 4. Romanen The Company, London, 1976 (senere filmet for fjernsyn under tittelen Washington: Behind Closed Doors) av John Ehrlichmann, Nixons tidligere rådgiver, inneholder en redegjørelse i skjønnlitterær form for forholdet mellom Nixon, Sjahen og Helms. 5. Jeg er Winslow Peck, tidligere ansatt i US National Security Agency, takk skyldig for denne opplysningen. 6. The Persian Gulf, 1974: Money, Politics, Arms, and Power, Representantenes Hus, høring for Underkomitéen for den Nære Orient og Sør-Asia, Washington, 1975, s. 122. 7. En analyse av Sovjets politikk som unngår kald krig-panikkens fallgruber finnes i en studie av en tjenestemann ved det engelske Utenriksdepartementet, Soviet Foreign Policy, 1962-1973, av John Edmonds, Oxford, 1975. 8. Angående Gilan-Republikken, se The Communist Movement in Iran (som nevnt), av Sepehr Zabih, og Sowjetrepublik Gilan, av Schapour Ravasni, Berlin, ikke datert. 9. New York Times, 15. juni 1946.

287

10. Se note 3. 11. Le Monde, 8. november 1972. 12. BBC Summary of World Broadcasts, del 4, 18. juni 1973. 13. Pahlavi, som nevnt, s. 316. 14. BBC Summary of World Broadcast, del 5, 3. september 1953. 15. Peking Review, 15. juli 1966. 16. The Kurds, Minority Group Rights Report nr. 23, London, 1975, s. 21. 17. Angående forsyninger av russiske våpen via Iran og Israel, se New Perspectives on the Persian Gulf, Representantenes Hus, høring for Underkomiteen for den Nære Orient og Sør-Asia, Washington, 1973, s. 205. 18. John Duke Anthony, Arab States of the Lower Gulf, Washington, 1975, s. 28. 19. The Times, 9. desember 1975, og Observer, 15. mai 1977, rapport om operasjonelle iranske flyoppdrag langs grensen mellom Oman og Sør-Jemen. 20. Angående det militære styrkeforholdet mellom Iran og Irak, se Dale R. Tahtinen, Arms in the Persian Gulf, Washington, 1975. 21. Alle sitatene i dette avsnittet er fra en rapport fra Repre­ sentantenes Hus’Særkomite for Etterretning, datert 19. januar 1976, utgitt som et ekstrabilag til tidsskriftet Village Voice, febr. 1976. Rapporten ble senere utgitt i bokform av Russel Press, Nottingham. 22. I 1975 ble det meldt at Iran ville tillate at den Palestinske Frigjøringsorganisasjonen (PLO) å åpne et kontor i Teheran, og Yasir Arafat ga et intervju i iransk fjernsyn der han roste Sjahens rolle i Midt-Østen. Men fordi den iranske regjeringen fortsatt mistenkte at det fantes kontakt mellom iranske geriljasoldater og deler av den palestinske bevegelsen, ble det aldri gitt tillatelse til at kontoret kunne åpnes. 23. Detaljer angående Irans forhold til Israel er hentet fra Robert Reppa, Iran and Israel, New York, 1974. 24. E. A. Bayne, Persian Kingship in Transition, New York, 1968, s. 12. 25. Newsweek, 14. oktober 1974. 26. Angående Irans oljesamarbeid med Israel, se Sunday Times, 13. desember 1970; angående forpliktelsene mot Israel i 1975, se Guardian, 10. oktober 1975. 27. Japans utenrikspolitikk og økonomiske forbindelser med resten av den Fjerne Orient er analysert i Gavan McCormack og Jon Halliday, Japanese Imperialism Today, London, 1972. 28. Av blant andre Feroz Ahmed i Pakistan Forum, mars-april 1973, og meg selv i Arabia without Sultans, London 1974, kapittel 14. Teorien om «under-imperialisme» legges fram av Ruy Mauro Marini, «Brazilian Sub-Imperialism», Monthly Review, februar 1972, og mer detaljert i den samme forfatterens Subdesarollo y Revolucion, femte utgave, Mexico City, 1974, kapitlene 1 og 2.

288