Kina : revolusjon tur/retur 8203099289 [PDF]

Zitiervorschau

JAN BREDSDORFF

Kina: revolusjon tur/retur Oversatt av

FREDRIK RAVN

Forlagt av

H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)

Oslo 1979

D -mag

^5/

Originalens tittel: Revolution tur/retur

© Forfatteren og Informations Forlag ApS Fotografiene 1, 2, 4, 7, 10, 12, 13, 15, 17 & 18 er av Stine Heger

- de andre av forfatteren Omslagsutforming:

Knut Brandstorp

Printed in Norway Oslo Forlagstrykkeri Oslo ISBN 82-03-09928-9

Innhold

Forord 7 Mot en annen tid 12 Vennskap, igjen 26 1/60 000 av Kinas historie 38 Dreining 60 Verden utenfor 74 Fremmede djevler — utenlandske venner Fra spredte samtaler 96 Kveld ved Perleelven 114 Hjemreise, dagen etter 124 Disiplin og lov 134 Bilde og historie 146 Ritual 162 Honningmannen 176 Studentenes bønder 186 Hverdag 200 Et annet Kina, langt fra makten 218 Et nei til et nei 230 Hvilken farge Kina? 244 Avreise 254 Samtale med blind makker 272

68

Forord

Denne boka er det på mange måter vanskelig å skrive. Siden jeg for første gang sommeren 1965 slo meg ned i Kina som en ubefestet 23-årig sjel, har det skjedd mye i landets utvikling. Det har skjedd gode ting, og det har skjedd dår­ lige. Det har vært politiske begivenheter som har sett fare­ truende, gunstige, latterlige eller uforståelige ut. Interne kri­ ser er blitt reflektert av den omliggende verden, og utvik­ linger utenfor Kina har til gjengjeld satt sitt preg pa landets egen utvikling. For ti år siden skrev jeg min første bok om Kina. Jeg hadde da bodd der i to år, arbeidet som lærer, opplevd Kulturrevolusjonen fra dens første, forvirrende sprell og arbeidet nært sammen med kinesiske kolleger og studenter. Det ble til en temmelig uforbeholden bok, en bok som reflekterte min store begeistring for Kina. Det var en bok som jeg i det store og hele ennå vil vedstå meg, som uttrykk for dét Kina, den gangen. Mine atskillige og langvarige opphold siden da har vært med på å prege meg politisk, og når jeg nå skriver en ny Kina-bok, som er full av de forbehold og den kritikk ^som den første manglet, løper jeg naturligvis en risiko for a bli utropt til politisk renegat, eller medløper på «Marx-er-død»fløyen som er så aktuell nå. Dette må jeg således ta sjansen på. Det er straks verre hvis denne boka skulle bli brukt som vann på høyremølla. At man skulle kunne ta den til inntekt for det feilaktige syns­ punktet at «der-kan-De-selv-se, sosialisme-fungerer-ikke!» Det er vesentlig for meg å sondre mellom min egen utvik­ ling og Kinas, i denne boka. Når jeg tidligere har ytret meg ukritisk om virkeligheten i Kina har det for det meste vært

7

det Kina som i seg bar en del løfter for framtida, sjelden fullbyrdelsen av disse løftene. Men nå, i tiden som er gått siden Maos død, «De fires» fall og Hua Kuo-fengs maktovertakelse, er det i ferd med å utkrystallisere seg en virkelighet med rivende fart som må ses pa bakgrunn av de siste ti års begivenheter. Jeg skal ikke legge skjul på at min tidligere sterke be­ geistring for hva som rørte seg i Kina nå er avløst av mange alvorlige betenkeligheter, både på «kineserens» vegne og internasjonalt sett. Det er for eksempel en sørgelig kjens­ gjerning at løgnens forgiftning nå markerer seg sterkt over­ for Kinas eget folk, og overfor andre land. Utgangspunktet for a skrive denne boka er at jeg som sagt i 1965-1967 arbeidet som språklærer i Canton (Guangzhou) i det sørlige Kina. Mine elever dengang var 120 barn i 12—14 års alderen. Senere ble jeg i 1974 invitert til å besøke landet. Jeg reiste rundt i °ca. 6 uker, og omsider har jeg nå sluttet sirkelen med et års opphold og arbeid i Peking, 1976-1977. Denne siste gangen arbeidet jeg ved en høyere læreanstalt, og mine studenter var omtrent 10 år eldre enn elevene mine i Can­ ton. Det var med andre ord den samme aldersgruppen, om enn ikke de samme personene som jeg underviste i begge om­ ganger. I dette ligger således min mulighet for å følge den utviklingen, de mange politiske og menneskelige aspektene, som inntraff i løpet av tiåret. Når jeg i denne boka refererer til ting som er kontrover­ sielle eller belastende, dekker jeg over mine kinesiske kilder ved anonymitet eller annen kamuflasje. Det har vist seg at dette er nødvendig.

Nar dette er sagt, må jeg si at hvis det er noen jeg skylder takk, er det mine mange hundre studenter gjennom årene, dusinvis av kolleger og svært få, men nære venner. Det er dem det hele dreier seg om. Mai 1978

Jan Bredsdorff

Den vennlighet dine vertsfolk viser når du er på «privat besøk», har ofte sitt motstykke i den kjølige, effektive tilstedeværelsen av dine følgesvenner.

En dyktig tolk vil bringe gjest og vert tettere sammen ved å oversette i «jeg»-form, mens distansen økes av den tolken som oversetter i tredje person. Den største avstanden utover den språklige, blir nok likevel skapt av den stab av lokale og medbrakte ansvarlige kamerater. - Med bemerkningen: «Du kan gjerne fotografere ham,» trer de selv ut av bildet, men de er til stede i det lille rommet og former samtalen på vegne av den familien som har fått til oppgave å være kommunens gjestfrie hjem. En viss gusten rutine kommer nå og da til å prege de hjemmene som er mest utsatt for fremmed besøk. Det er sikkert det eneste hjemmet i lands­ byen som med jevne mellomrom må samle sammen brukte blitzpærer og Kodakpakninger.

Mot en annen tid

Dagene ligger foran meg som et vaskebrett, rille etter ensar­ tet, blank rille. Jeg har prøvd det før, har en gang tidligere beveget meg inn i denne uvisshet, inn i dette speilkabinettaktige Kina, hvor man innimellom får et glimt av seg selv, mens man prøver å konstatere hvor rommets egentlige av­ grensninger ligger, hva som er endeløs refleks og hva som er virkelighet. I tid og sted er min innfallsvinkel en annen, jeg oppfatter ikke dette som et gjensyn med det Kina jeg var i for ti år siden. I den tiden som ligger imellom har det vært kultur­ revolusjon, ledere er blitt glemt, andre skapt, vilkårene for tilværelsen har forandret seg. Og i de seneste uker har det vært jordskjelv i Tangshan nær Peking, hvor man foreløpig gjetter på opptil en halv million døde. Og uansett jord­ skjelvet er én mann død - et dødsfall hvis omfang og konse­ kvenser overstiger Tangshans halve million. Mao er død. De umulig dype sofaer i den kapellaktig stille ventehallen ved grensestasjonen Shumchun. Bak oss ligger det Coca-Cola- og Cadbury-forstyrrede toget hvis gatehandlere fulgte med opp fra Hong Kongs inferno, paniske perrongartister hvis kunder holder på å smette mellom fingrene på dem, over den lille jernbroen, til fots forbi grensevakten med sørgebind om armen. Og her, på denne siden av broen, en mett stillhet i tropevarmen. Det er ikke travelhet som gjør at ventetiden alltid er lang ved denne innreisen til Kina. I tillegg til oss selv, Stine og vår 2-årige datter Lulu, er det et par diplomatiske kurérer med hemmelig sekk lenket til håndleddet og en hånd i en enda større sekk proppfull av State Express 555 - som av én eller annen grunn har en særlig forbindelse med Kina. Det

12

later til å være det foretrukne merket for de fleste av Pekings diplomater, og på et bilde av Mao til bords ved en mottakelse kunne man se en slik pakke ligge på bordet foran ham. Det ble snakket mye om at han skulle ha hatt privatimport av britiske luksussigaretter. Vi bespises i taushet i den kjølige salongen i første etasje på stasjonen under et sortkantet portrett av Mao. De hvitjakkede serveringspikene med sorte armbind på denne sær­ pregede restauranten stiller standardspørsmålene hvor vi kommer fra - på et mirakuløst vis har de alltid rede på hvem som kommer hvorfra - og hvorvidt vi er muslimer, det siste av hensyn til menyen. I dag synes hele tilværelsen å være kledt i sort og hvitt. Rundt stasjonen ligger markene hvor høyttalere legger ende­ løs, monoton sørgemusikk til stillheten. De kan ikke høre det, men de vet at under oss i buken av denne store bygnin­ gen er tusenvis av Hong Kong-kinesere i ferd med å gjen­ nomgå en langvarig, masete og svett innreiseprosedyre. Vi har reist sammen med dem fra Hong Kongs jernbanestasjon - dvs. ikke sammen med dem, utover at det var det samme lokomotivet som trakk oss. Kinas selvvalgte omvendte apartheid har fått kraft til å begynne helt i Hong Kong. Der er det én ventesal for ikke-kinesere som skal med grensetoget, og der serveres det kjølige leskedrikker, baga­ sjen bæres av skyggeluekledte oppassere som følger med i toget helt opp til grensen, over broen og over til den kine­ siske passkontrollen hvor de tar høflig til luen og smiler farvel. Og de kineserne som skal opp for å besøke familie og venner i Canton, stuves sammen i den lange rekken av vogner som hektes bakpå vår førsteklasses kupé. Mao er død. Vi er ikke lenger vitner til den gråt og den fortvilelse som vi for en ukes tid siden kunne se i TVreportasjer der hjemme, men ankommer i sorgens lange, seige etterdønning - et vakuum, en stillstand. Fire ukers landesorg er proklamert, og det stillhetens land vi kommer til, er kantet med hvite papirblomster og sorte klær. Selv gjensynet, det uventede, med gamle kolleger og ven­ ner er lammet. På den helt nye stasjonen i Canton, hvor grensetoget lister seg inn, står en liten gruppe mennesker ved markeringen for hvor «fremmedkupéen» skal stoppe. To 13

eldre menn og en kvinne står foran oss. Stille og nøyaktig på plass. Veltrenede kinesiske velkomstdelegasjoner har en mi­ rakuløs evne til å være akkurat der hvor deres gjester er. Det har aldri vært snakk om å skulle trenge seg fram, vekke oppmerksomhet ved å komme for sent eller å stå parat ved den gale utgangen. Jeg har aldri forstått hvordan de bærer seg ad. Hvordan kunne de vite at vi ikke kom ut fra den andre enden av togvognen? «Er dere familien Bredsdorff, fra Danmark?» spør den lille spinkle mannen med de klare øynene og filigranansiktet. Og så kjenner jeg ham - han åpenbart også meg. Det var han som for elleve år siden sto med en bukett blomster i hånden ved foten av trappen på den glohete flyplassen i Peking. Direktør Li, sa han den gangen at han het. Han fortalte at han var sendt ut som representant for den skolen jeg skulle arbeide ved i Canton, og at han var kommet hit for å ta imot meg. En togreise på et par tusen kilometer, sa han, men det betydde ingenting for ham, jeg hadde reist tusenvis av mil, krysset elver og fjell for å komme og ar­ beide i vennskap med det kinesiske folk. Og nå står jeg her, overfor Li, som jeg ikke har sett på 10 år. Han er blitt betydelig eldre, men det må jeg også selv være, konstaterer jeg - en usikkerhet i hans øyne idet han ser på meg og spør hva jeg heter, er et speil som viser at jeg er like så merket av de mellomliggende 10 år som han selv er. Idet jeg bekrefter hvem jeg er, kommer de to andre i gruppen med fremstrakte hender. Det blir svette, forvirrede håndtrykk mens vi identifiserer hverandre, og vår bagasje forsvinner hurtig og usett fra det lille fjellet som har hopet seg opp omkring oss. Det er nå ikke noe foruroligende i det - ens bagasje, har vi lært etterhvert, har det med å være til­ stede når man står og skal bruke den, og være forsvunnet når den blir tung. «Vær så snill og hvil dere godt,» har gjennom mine mange Kina-år vært den hyppigst hørte oppfordring, og vi sitter med vår lille mottakelseskomité i de dype, kjølige lenestolene som er pakket inn i antimakassar, får servert te og juice, mens komitéens fjerde person, en middelaldrende kvinne, holder seg diskret i bakgrunnen. Hun kan lynhurtig 14

identifiseres som den praktiske som alltid er med ved denslags anledninger, hun som skal sørge for at man ikke selv skal behøve å gå til passkontrollen, tollkontrollen, billett­ kontoret, helsemyndighetene, drosjeholdeplassen, bagasjedepotet og alle de andre formaliteter man skal igjennom. Og der sitter vi så, direktør Li, rektor Li og hun jeg har hatt problemer med å gjenkjenne, men plutselig ser klart. Det er Hsiao Pang, «lille Pang», min kollega som i de årene i Canton hadde klasseværelse ved siden av mitt, på sval­ gangen mellom bambusens grønneste blader, der hvor jorden begynner å ta tilløp for å bli De Hvite Skyers Fjell. Siste gang jeg så henne var den vårdagen i 1966, da hun kom og ga meg et kjølig håndtrykk. Hun fortalte at nå for­ lot hun skolen, hun var blitt utpekt til å skulle ta del i fysisk arbeid i en folkekommune langt derfra. Hun hadde en helt ny stråhatt som hang i en tykk bomullssnor over skulderen, og hadde lagt tøy, såpe, blikk-krus og småting i et rundt emaljevaskefat, dekket av et par stråsandaler og bundet fast på ryggen. Hun og direktør Li var med i det første laget som ble sendt av sted den gangen i ukene før kulturrevolusjonen ingen av oss ante omfanget av. Jeg spurte dem den gangen hvor lenge de skulle være borte, og fikk vite at det visste de ikke. Kanskje noen måneder, kanskje et halvt år, eller et helt eller mer. «Det er ikke blitt avgjort enda,» sa de med den meget karakteristiske henvisning til en anonym eller direkte ukjent beslutningsmyndighet. Nå spør jeg dem hvor lenge de hadde vært på landarbeid. De ser litt på hverandre, ler litt - og man vet aldri om denne spesielle latteren dekker over forlegenhet, humor eller usikkerhet. «Jeg var borte i mer enn atskillige år,» sier direktør Li med en velkjent unnvikelsesmanøver. Jeg har lært at disse upresise utsagnene som skal gå for å være en eksakt opplys­ ning, markerer at vi er inne på et område vi helst skulle se å komme bort fra igjen. «Jeg er ikke lenger Hsiao Pang,» sier Pang, «i mellomtiden har jeg giftet meg. Jeg har også et lite barn, slik som deres.» «Den store proletariske kulturrevolusjonen har vendt opp-ned på mange ting,» sier rektor Li og nikker tungt.

15

Igjen en av disse bemerkninger som skal gå for å være et innslag i en samtale, men som sjelden fører den noe særlig videre. «Vi skulle gjerne ha ønsket dere riktig velkommen,» fort­ setter rektor Li, «men jeg går ut fra at dere vet at vår store leder Formann Mao er gått bort. Det er meget tungt for våre hjerter, og vi kan ikke feste - selv ikke for å feire gjensynet med en gammel venn. Det er mange år siden du var hos oss. Vi husker deg godt. Vi er glade for å se deg tilbake i Kina, men i denne tid er vi ikke lykkelige. Det er vanskelig for oss å uttrykke glede.» Ved denne første hentydning til Maos død, og den sorg som har sneket seg inn på oss allerede ved grensen, blir det taushet omkring det lille glassbordet vi sitter ved. Vi er vel de eneste i landet som ikke bærer sørgebind, men fra grensen og hit er det ingen som har tilbudt oss et. Og selv om vi godt visste ved avreisen hjemmefra at disse bindene ville prege hele landet, hadde det vært for mye å utruste seg med dem hjemmefra og stå på jernbroen ved grensen og ta dem på seg. Jeg spør etter andre gamle kolleger og studenter og får vite at de alle har det godt. De kan fremdeles huske den enkelte av studentene mine, nevner noen av dem og forteller hva de gjør nå. «Vi har forbindelse med dem alle sammen, hele tiden,» sier de. Jeg prøver å forestille meg disse 12-14-årige barna som de var dengang, som voksne språklærere, tolker eller soldater, som de nesten alle sammen er nå. Det er bare én, forteller de, som har falt ut av den akademiske karriere. Hun var i sin tid absolutt en av mine beste elever, men slut­ tet skole og utdannelse under Kulturrevolusjonen. Hun er nå ved en omreisende ballett, forteller de meg. «Hun var alltid så glad i å danse,» forteller de. Jeg spør om ikke Kina har mer bruk for akademikere enn for dansere. «Det var hennes eget valg, hun var svært glad i å danse, og hun var svært flink.» Emnet er uttømt, men jeg sitter og vil gjerne vite mer. Det er sjelden eget valg det er snakk om når man går i gang med eller slutter med en utdannelse, og jeg vil gjerne vite hvordan det er gått til at hun har forlatt den tett sammen16

sveisede gruppa som var hennes klasse og skole. Og det til og med under den kulturrevolusjonen som høyere enn alt annet satte kravet om ikke å forlate fellesskapet, ikke å gi etter for sine individuelle krav og ønsker. Men Li og Pang vil ikke fortelle mer, og jeg vet også at tiden nå ikke er inne for å spørre om hvordan de selv hadde opplevd Kulturre­ volusjonen. På den tiden, midt i 60-årene, var jeg selv raskt blitt iso­ lert fra skolen min, Fremmedspråkskolen i Canton. Men jeg visste at de første interne oppgjørene på skolen hadde vært barske, groteske. Elevene hadde tatt makten fra skolens ledelse, den rektoren og den direktøren som sitter overfor meg i dag, og hadde stilt de fleste av skolens lærere og administratorer til offentlig kritikk i skolegården. Den ver­ bale og ideologiske kritikk av dem som ledere og pedagoger hadde raskt gått over til en fysisk straffeekspedisjon mot dem. Enkelte var blitt stenet og slått, og samtlige hadde likesom jeg selv - fått beskjed om å forholde seg avven­ tende, at deres funksjoner midlertidig var opphørt, og at de ville få sin lønn utbetalt hver måned. Kritikken av, og særlig angrepet mot rektor Li, hadde vært spesielt intenst. Jeg kunne ikke få vite detaljer, men det sev ut at han representerte den borgerlige og reaksjo­ nære linje, at han var arrogant og hevet seg over folket, at han var udugelig som leder av en skole i det sosialistiske Kina. Hva angikk enkelte av punktene, kunne jeg gi hans kri­ tikere rett den gangen. Det var han, og han alene, som valgte ut de nye elevene som skulle få det privilegium å komme inn på vår skole og få en høyere utdanning. Og fremgangs­ måten han brukte for å velge ut gikk ut på at han lot samt­ lige unge mennesker som lokalt var blitt innstilt fra for­ skjellige landsdeler, paradere gjennom kontoret sitt. Der skulle hver enkelt stoppe opp foran skrivebordet hans, og han ville si et par engelske gloser. De som i rektors ører best var i stand til å gjengi hans uttale, ble akseptert. På denne bakgrunnen gjorde jeg en undersøkelse blant mine egne elever for å finne ut hvordan de forskjellige sam­ funnsklasser var representert. Jeg kom til det resultat - med beredvillig hjelp fra elevene mine - at de bøndene som 2. Kina: revolusjon ...

representerer mer enn 80 % av det kinesiske samfunnet, hos oss var representert med mindre enn 6%. Langt det store flertallet stammet fra familier av partifunksjonærer, aka­ demikere, høyerestående embetsmenn, leger, presse- og tea­ terfolk og kunstnere. «Vi er overprivilegerte barn av Kinas kommende over­ klasse,» sa en av elevene mine til meg engang, «og det er vår skole skyld i. Derfor må vi bekjempe skolen vår, dens metoder og enhver som forsvarer den.» Og gamle rektor Li hadde altså vært én av dem som kla­ rest måtte ta ansvaret for dette «pampedrivhus», som en annen elev hadde hatt språklig dyktighet nok til å beskrive skolen som. Nå sitter han her som min vert i en kort venteperiode, 10 år etter. Glansen har gått av ham, og han har sunket litt sammen, men utover de fysiske forandringene har det skjedd andre ting med ham, ting som jeg kan rekke å regi­ strere i løpet av dette korte møtet. En del av den arroganse han i sin tid ble anklaget for å være i besittelse av, er nå erstattet med en imøtekommenhet, en ikke påtatt høflig­ het. I sin tid talte han aldri til meg på engelsk, alltid på sitt eget språk gjennom en tolk, som det sømmet seg for en mann av hans status. Dette til tross for at hans engelsk var noe nær det perfekte. Han er tilbake i sin gamle stilling, med sin gamle tittel og rang, og jeg er ute av stand til å spørre ham om det er han som har forandret seg så betydelig, om han har sonet sin brøde i en slik grad at han nå er akseptabel. Eller om det er tiden som igjen har dreiet seg en omgang slik at det han var siktet for, i dag ikke lenger virker som en belastning. Det var ikke han som den gangen forbløffet meg ved å si, «grunnen til at vi ikke har flere barn av bønder og arbei­ derklassen, er ganske enkelt at de er mindre godt begavet». Dette fikk jeg som svar på resultatet av min lille analyse av elevene - men jeg tenkte ofte på at det var atskillige, rektor inkludert, som i sine stille sinn klamret seg til denne gro­ teske påstanden. Uten å snakke om rehabilitering eller gjenoppdragelsens vellykkethet, forhører jeg meg om alt er ved det gamle. Ikke helt, får jeg vite. Det som den gang var en selvstendig skole, 18

er nå blitt integrert med Cantons språkinstitutt, en høyere læreanstalt for voksne studenter. Spesialiseringen av barn fra 7-års-alderen hadde i sin tid vært et lovende eksperi­ ment, men man var nå gått bort fra det igjen. Så mye kunne de fortelle meg, at det nå bare er én skole av det slaget igjen i hele landet, direkte underkastet undervisningsministeriet som et fortsatt eksperiment. Og hele det gamle personalet hadde flyttet med over på instituttet - med unntak av én. Gamle Hou, som var min nærmeste kollega, hadde etter skolenes gjenåpning blitt for­ flyttet til et institutt på den andre siden av byen. Uten at jeg noensinne fikk vite hvorfor, lot man det sive ut til meg at han var én av de politisk hardest belastede av hele sko­ lens personale. Alminnelig høflighet gjorde at det ikke kunne sies direkte til meg, men det fremgikk at blant de mange anklagepunkter mot ham var upassende og for in­ teressert omgang med utlendinger - med meg. Og bortsett fra det rent arbeidsmessige så vi da også en del til hverandre. Men som alltid etter først å ha innhentet tillatelse fra øverste skolemyndighet. Han var en av de få jeg kom hjem til, til måltider og samtaler til sent på natt, mens han like åpenlyst kom til min leilighet i den indre delen av Canton. Han var kollega og venn, fungerte som interessert kritiker av artikler jeg skrev hjem om begiven­ heter i Kina, og han hørte til i den kretsen av kolleger og studenter som hjalp til med å åpne de massive portene som står mellom den fremmede og det som er det egentlige Kina. Han hadde vært skomaker i det nordlige India, men hadde vendt tilbake til det fedreland som han ikke engang var født i, i den perioden i 50-årene hvor så mange over­ sjøiske kinesere kom hjem. På et tidspunkt under Kulturrevolusjonen spurte jeg den gruppen lærere som var blitt utpekt av elevene til å ta seg av meg, om jeg kunne få møte Hou en dag. Jeg hadde ikke sett ham på et års tid, og savnet i det hele tatt kontakt med mange av elevene og kollegene mine. Gruppen ble litt urolig over anmodningen min, og jeg fikk vite at for deres skyld kunne jeg gjerne treffe ham igjen, men avgjørelsen lå ikke i deres hender. De måtte bringe anmodningen min til elevenes revolusjonære råd. Og som ventet fikk jeg noen dager senere

1?

vite at elevene beklaget, men måtte bestemt avslå. Det kunne ikke være noen kontakt mellom oss. Den praktiske kvinnen er omsider ferdig med å løpe rundt og ordne, kommer og forteller at nå står det klar tre biler som skal bringe oss og vår bagasje til flyplassen. På plassen foran den store jernbanestasjonen og hvor størrelsen virker beklemmende, gjennomgår vi det lille rituale som består i å insistere, avslå, insistere og avslå igjen, hvorpå det resigneres overfor den kjensgjerning at en plan ikke uten videre kan forandres her. Mine gamle kolleger insiste­ rer på å følge oss ut til flyet, og jeg vet hvor langt flyplassen ligger utenfor byen, og at de ut på aftenen blir nødt til å ta bussen den lange veien tilbake. I en liten kortesje av lysegrå Shanghai-biler kjører vi da gjennom det Canton hvor jeg tilbrakte det meste av to år for lenge siden. Jeg skulle gjerne hatt et kort gjensyn med min gamle skole, med det området i byen hvor jeg bodde. Det forstår mine verter også, men beklager at det neppe er tid til det. Igjen en hvil på flyplassen, den selvsamme store hallen hvor jeg satt den natten for 10 år siden. Jeg hadde avsluttet min toårige kontrakt, var blitt bedt om å forlenge den, men alt tydet på at det kunne gå lang tid, kanskje flere år, før skolene ble åpnet igjen. Den internasjonale trafikk var i de årene meget begrenset, det gikk kun ett ukentlig fly fra Canton til Karachi. Det var andre armbind den natten. Røde, brede bånd med påtrykte skrifttegn i strålende gul farge. Rødegardistene. Der satt jeg, med et par kolleger som gjennom disse to årene var blitt nære venner, og vi skulle ta avskjed. Den monu­ mentale ventehallen var øde bortsett fra oss, flyet flere timer forsinket. Vi var trette, rastløse av den spenningen som en utsatt avskjed gir. Vi satt der bare, så på hverandre og rundt oss i den store, halvmørke ventehallen. Alt det som skulle sies til avskjed var allerede sagt. Et signal i natten om at flyet omsider holdt på å nærme seg, fikk hallens overlys til å sette i gang med lange rekker fluoriserende blink. Vi rettet oss opp som man gjør når man blir belyst i halvmørket, og det hittil usynlige lufthavnspersonalet begynte å dukke opp fra sine nisjer og små bakloka-

20

ler, iførte seg sine hvite jakker med Mao-emblemene og fes­ tet rødegardistarmbindene fast til ermet. En liten gruppe av dem kom bort til oss, mens andre slo ring om de få andre reisende som satt der. Disse andre rei­ sende, diplomater og utenlandske forretningsmenn, ble like­ vel hurtig forlatt igjen, mens unge tollere, passfolk, studen­ ter og arbeidere omkring meg utspurte mine venner om hvem jeg var. «Du er en venn av Kina,» sa deres talsmann da de var ferdige med å utspørre meg, «og du reiser nå fra oss. Du er kommet hit ved å reise titusener av kilometer, over elver og fjell, gjennom store vanskeligheter for å arbeide sammen med det store kinesiske folk, for å arbeide for vår felles sak, sosialismen og den Store Proletariske Kulturrevolusjon. Vi representerer den revolusjonære ungdom og arbeiderne her på flyplassen, vi vil kjempe til døden for gjennomføringen av linjen til vår store Leder, vår store Lærer, vår store For­ mann Maos revolusjonære linje. Vi vil kjempe mot den lin­ jen som blir representert av Den Øverste Partiperson Som Følger den Kapitalistiske Vei. Verdens folk ser med beund­ ring og glede på den Store Proletariske Kulturrevolusjonen vi nå gjennomfører, og når du reiser fra oss er det meget viktig for deg å utbre kjennskapet til vår store bevegelse, og kjempe i ditt eget land for revolusjon og sosialisme. Det er langt til landet ditt, men ikke tusen hav kan skille revolu­ sjonære venner fra hverandre, og ikke hundre år kan fjerne hjertene våre fra hverandre. Det er ennå tid igjen før du skal gå ombord, den tiden vil vi gjerne bruke sammen med deg for å bekrefte vårt revolusjonære vennskap. Vi skal synge sammen. Kjenner du Østen er rød og Seilas på havet avhenger av styrmannen? Dem skal vi synge sammen.» «Jeg er svært dårlig til å synge,» sa jeg, «jeg er nærmest umusikalsk, og dessuten litt flau for det.» «Hvis man kan snakke kan man også synge, og vi har nettopp hørt deg snakke. Vi tar den linje for linje, og dine revolusjonære kolleger kan oversette teksten mens du lærer.» Jeg fant det formålsløst å fortelle at jeg kunne hvert ord i teksten. Gjennom mer enn ett år hadde vi hatt dem som mor­ gensang og aftensang over det offentlige høyttalernettet i byen, på markedene, i radioen og til de store møtene med 21

massekritikk, til demonstrasjoner og i opptog, i tog, fly og hotellværelser rundt omkring i landet. Jeg ga opp, og vi sang. Først linje for linje, så begge sanger i kor, tollere, arbeidere, mine kolleger og jeg selv, i den rungende hallen. Og endelig, da maskinen utenfor satte sine søkende lyskjeglefingre ned på banen, skulle jeg synge den solo. Et par av de andre passasjerene i den andre enden av hallen fnøs overbærende, mens noen europeiske diplomater ble fjerne i blikket og helst ikke ville registrere denne «landsmannen» som sto og dummet seg ut. Og nå sitter vi her som sagt igjen. Den samme hallen, de samme møblene. Utenfor i den flimrende varme dagen, står en flåte splinter nye Trident- og Boeing-fly, til erstatning for de gamle Ilyushiner og Antonover vi dengang alltid fikk vite var usikre fordi de var laget i Sovjetunionen. I dag er det ingen sanger, avreiseprosedyren er rutine­ messig og høflig, vår samtale i ventetiden dreier seg om bøker, om vi har noen gode med, hvor vanskelig det dess­ verre stadig er å skaffe utenlandsk litteratur i Kina, men det er jo også et spørsmål om valuta, sier de. Vi får vite at det blir sent før vi når fram, at det ikke er noen servering i flyet, og at vi heller bør gå opp i den lokale restauranten for å få noe å spise. Vi inviterer Li, Li og Pang med, men de avslår. Det er ikke riktig passende, sier de, og de får selv mat når de kommer hjem. Vi trenger sikkert litt uforstyrret ro også, mener de. Sannheten er nær­ mest den at det er en restaurant for utenlandske besøkende, og at et fellesskap ved et spisebord ikke inngår i den planen som er blitt lagt for vår mottakelse. «Dere må komme igjen.når dere har bedre tid. Vi vil gjerne ha besøk av dere på instituttet, men tiden er knapp i dag,» sier rektor Li da vi omsider kalles ut. Jeg ber ham hilse gamle elever og kolleger, og sier at hvis noen av dem kommer til Xian, må de oppsøke oss. Og jeg vet at liksom deres invitasjon til oss neppe noensinne blir av, like så lite kan vi vente at det en gang står en tidligere elev eller kollega og vil hilse på. De ti årene som er gått, og den kulturrevolusjonen som på mange måter har vært så belastende, har stilt seg mellom oss og forhindrer annen kontakt enn høflige utvekslinger. 22

Det er verken formaning til fortsatt revolusjonær dåd eller fellessang da vi reiser. Brede smil og kraftig vinking fra Li og Pang følger oss helt ut til flyet, mens rektor Li vinker diskret med en flat hånd i skulderhøyde, smiler glimtvis og nervøst. Han har alltid virket som om det var noen som sto like bak ham, noen han skulle holde øye med.

/ gatene vinkelrett på den brede Chang An Boulevard, mellom keiserpalasset og hovedjernbanestasjonen, ligger de departementene, forret­ ningene og offentlige kontorene som utlendinger oppsøker. Omkring en parkeringsplass hvor sjåførene står og polerer de bilene som er stillet til rådighet for høytstående militærfolk og fremmede diplomater, er det en ubevegelig, selvfornyende skare av til­ skuere. Plassen er en arena, en kjerne i det Peking som ikke lenger er en sammenhengende storby, men klaser av småbyer.

Den fremmede har stadig nyhetens og forundrin­ gens interesse, ikke bare for folk fra fjerne pro­ vinser som er på innkjøp eller på delegasjonstur i hovedstaden, men også for byens egne innbyggere.

Vennskap, igjen

De mørkeblå, posete buksene og jakken var litt for store i livet, men bortsett fra det og den manglende sminken, var det ingen særlig forskjell på kinesiske stewardesser og deres kolleger i andre lands fly. De gikk og delte ut de obliga­ toriske karamellene før starten, og jeg spekulerte på om ledelsen av dropskokeriet i Shanghai som fremstilte de cellofaninnpakkede sakene med syrlig smak hadde noen anelse om de assosiasjoner det måtte gi utlendinger at karamellene het Mickey Mouse. Og hvorvidt de selv hadde noen asso­ siasjoner i den retning - den «menige» dropskoker hadde det neppe. Men så snart vi var i luften, og flyet hadde nådd til­ strekkelig høyde til å flate ut, skjedde det i kulturrevolu­ sjonens tid en forvandling med stewardessene, hvis tittel forøvrig ble omskrevet til flybetjeningskamerater. De for­ svant ned i et avlukke bakerst i flyet, for litt etter å dukke opp med karmosinrøde lepper, opptrukne øyenbryn, skarlagensfargede kinn og innhyllet i lange drivende silkeplagg. I dette utstyret gikk de til mikrofonen, men ikke for å be­ gynne den tradisjonelle svada om at «om et øyeblikk har vi fornøyelsen av å servere en liten rett for Dem, og på kap­ teinens og besetningens vegne ønsker vi Dem en behagelig reise». De stilte seg derimot opp, forrest i midtgangen, og be­ gynte å tale med den mikrofondiksjon og i det spesielle toneleiet som overalt gjør mikrofonstemmer særlig sking­ rende. De representerte de Røde Garder, sa de, og fant at det var deres revolusjonære plikt å kjempe for utbredelsen av Formann Maos revolusjonære linje. Det ville de så gjøre ved a synge og danse for oss, og resten av reisen igjennom 26

danset de opp og ned «kirkegangen», med store vaiende røde flagg og meterlange silkeermer, som de kunne svinge mønstre i luften med. I små sketsjer viste de med tradisjo­ nelle bevegelser lånt fra Peking-operaen hvordan fienden, usynlig plassert på gulvet, ville bli utslettet av de grasiøse fingrene som pekte ned på ham. Og hvite glimt av sinte øyne, uthevet av den dramatiske sminkingen, sprang som prosjektiler rundt i den trange kabinen. Det var teater, spilt fra siden etter hvert som de beveget seg forbi våre skuldre, et politisk teater hvor man ikke kunne ha reist seg for å gå selv om man hadde villet det. De hadde rekvisitter med, kornnek, segl og små røde bøker, men det var masseopptog, rifler, folkereisninger og knusende utslettelser av den ideologiske fiende som tordnet opp og ned midtgangen. Og så, da vi nærmet oss landing og vippet nedover, gled disse gigantiske opptog, skarer av knyttede never reist i enig besluttsomhet og endeløse fakkeltog like sa stille ned til omkledningsrommet bak, hvor de bare minutter senere kom ut som to alminnelige, usminkede kinesiske piker med kort hår og posete bukser og begynte å dele ut Mickey Mouse-karameller til oss. Som om den lille firfingrede musen kunne demme opp for de oseaner av adrenalin som skyllet i kjølvannet på den revolusjonen vi nettopp hadde vært midt inne i. Men i dag er også det annerledes. Maskinen går steilt og høyt, flytiden er den halve og vi sitter i Boeings blå stoler og får små gavesekker med Chung Hwa-sigaretter, with the compliments of CAAC. Lulu sover utstrakt pa en rekke seter bak en av de unge stewardessene, og Stine og jeg sitter og prøver å fange glimt av det Kina, som holder pa a mørkne under oss. Vi er på vei til Peking, hvor vi har fått beskjed om at det står en mann med billetter til den neste maskinen til Xian, 1000 kilometer sørvest for Peking. Vår rute ligger slik an at vi nesten flyr over den, og skal derfor slå et slag tilbake i den retningen vi kom fra. To år skal vi være der, og vi mangler fantasi til å fore­ stille oss det. Vi vet at vi blir de eneste på byens språk­ institutt, men utover det har man ikke kunnet fortelle oss noe. Da vi ble tilbudt stillingen hadde vi betinget oss at hvor vi enn kom hen, måtte det ikke bli Peking. Jeg kjenner 27

byen godt, Stine har vært der, og vi hadde besluttet at det skulle være et sted vi begge var like fremmede overfor. Derfor passet det oss godt at vi ble tilbudt Xian. Det er tre menn som kontakter oss ved trappen til flyet. «Vi har kommet hit for a møte dere, dere må være trette og trenge en god hvil!» Og igjen forsvinner bagasjen ubemer­ ket, Lulu henger med åpen munn og sovende på en trøtt skulder og enser ikke den varsomme kinesiske finger som blidt stryker langs kinnet hennes. Og nok en gang ventehallen, de lenestolene som her nordpå er hardere, mere kantete enn de polstrede utgavene i sør, og i den samme ventehallen som direktør Li mottok meg i for 11 år siden, sitter vi over­ for tre menn som har kommet for å gi oss en billett til den siste etappe på turen. Vi har ikke kommet fram ennå, den virkelige landing skjer først om noen timer i Xian. Den ene av de tre som er en ganske ung mann, virket nervøs. Han sitter helt fremme på kanten av stolen, det er åpenbart hans første oppgave som tolk. De to andre, eldre menn, sitter med den tilbakelenede ro som gjør at hånden kan henge slapt ned fra lenestolens armlene. De smiler av­ ventende, nikker innimellom oppmuntrende til den unge mannen som har kvaler med jomfrutalen. Han presenterer gruppen i korrekt rangorden, og oversetter de innledende høflighetsspørsmål om vi har hatt en god reise, om vi ikke er meget trette osv. «Dere har visst hatt inntrykk av at dere skulle videre til Xian na i kveld,» oversetter han, «men vi er svært glade for å°se dere. Vi representerer et institutt i Peking, og vi har fatt det privilegium a bli tildelt dere. Vi ville svært gjerne ha ønsket dere velkommen med en liten bankett, men som dere vet er hele det kinesiske folket rammet av en stor sorg med vår store leder, Formann Maos bortgang, og tiden er ikke inne for fest.» Peking! Hele den forventning vi har bygget opp omkring ankomsten til den felles uvisshet raser sammen. Jeg vet umiddelbart hva det innebærer. På russisk heter det Druzhba, og pa kinesisk heter det You Yi Bing Guan. Vennskapsgjestehuset, det store området av eiendommer og paviljon­ ger i den nordligste delen av Peking som jeg bodde i da jeg under Kulturrevolusjonen var på besøk i Peking. Et kolos­

28

salt område hvor enkelte av eiendommene i en krans om­ kring et lite anlegg er forbeholdt dem som liksom oss har kommet til landet som «utenlandske eksperter». Jeg husker det som en forgylt ghetto fra den gangen i 60-årene, et intrigant mini-Europa fullt av politisk tvilsomme elemen­ ter og følelsesmessig knivstikken, en sammenblanding av eventyrere, av progressive utlendinger som ennå slepte rundt på en kraftig bagasje av hvit manns forakt, av de utilnær­ melige «300-prosentere», hvis revolusjonære kampånd, kunnskaper og holdning stiller kineserne i skyggen, og ende­ lig en liten flokk besindige mennesker som var kommet til Kina for å utføre et arbeid, og som kom håpløst i klemme i Youyis forstemmende fløydannelser, og den mangartete, flatpannete arroganse som delte området opp i territorialkrav. En times tid etter blir vi ført forbi folkesoldaten som står vakt ved Youyis port. Bilkortesjen stanser slik at vår unge tolk kan stige ut og vise passerseddelen. Soldaten med maskinpistol kikker inn i bilene for å være sikker på at det er det antallet som står på seddelen, og vinker oss inn. Forbi hovedbygningen med den flotte, lett kurvede opp­ kjørselen og det tradisjonelle taket, mot et fortau som fører mellom to vindusløse fire-etasjes gavler. På veien hit langs den 15 km lange alléen som fører fra flyplassen, har jeg prøvd å samle meg. Jeg har forklart den eldste og ansvar­ lige av vertene at vi uttrykkelig hadde fortalt at vi ikke ville til Peking, og jeg forteller ham grunnene. «Beslutningen er ikke vår, vi har først for et par timer siden fått vite at vi skulle hente dere. Det må ha vært etter at dere forlot Canton, mens dere fløy. Det er ikke vårt ansvar. Vi er glade for at dere skal være hos oss.» Jeg forteller ham at det naturligvis ikke skyldes noen motvilje mot Peking som sådan, eller mot Pekings institut­ ter eller skoler, og han forteller igjen at han ikke vet hva som har skjedd, og at han er glad for å se oss. Det vil natur­ ligvis også være det høfligste av oss å fortelle ham at vi er glade for å være her, i stedet for å surmule og være krakilske - men vi er skuffet. Bortsett fra en ren desperat handling, å gjøre seg til og på­ berope seg kontraktbrudd, avtale på falske premisser og til-

29

litsbrudd, kan jeg bare se én mulighet. Jeg forteller den eldre, ansvarlige som er dekanus for instituttets engelskavdeling at vi gjerne vil ha anvist værelse på selve instituttet. Jeg vet godt, sier jeg, at det er en anmodning de fleste nyan­ komne utlendinger kommer med, men at det er oss makt­ påliggende å unngå Youyi. Han smiler trett, forstår og beklager den situasjonen vi uforskyldt er kommet opp i, men sier at instituttet dessverre lider under en fryktelig plassmangel, at de knapt har nok leiligheter til sine egne, kinesiske lærere. Inntil videre, sier han, må vi nok forsøke å finne oss til rette her. På den brunmalte døra står det malt med slitt gullbronse: 8733 - åttende gård, sjuende oppgang, tredje etasjes tredje leilighet. Døren åpner inn til en smal entré, to små rom, et kjøkken og et badeværelse. En naken 40 Watts pære henger ned fra taket og setter stuens få møbler i et flatt, gult lys. To lenestoler, moderne Pekingstil, en bokreol og to skrive­ bord med glassplate på, tre kjøkkenstoler og et lite, rundt sofabord. Vi ber våre verter sette seg, og der sitter vi. De blir bare en kort stund. Peking er ikke noen natteby, vet vi fra tidligere, det er sent og arbeidsdagen er lang. De blir bare lenge nok til å skrive navnene sine på en liten pa­ pirlapp, gi oss telefonnummeret til instituttet, samt en kon­ volutt med penger, «et lite forskudd på lønnen så dere ikke skal ha økonomiske problemer». De sier at tolken vil møte opp hos oss neste ettermiddag for å ta oss med i byen hvis det er noe vi mangler og at de for øvrig vil kontakte oss om en dag eller to. Og så den evige formaning om å hvile godt og passe på helsen vår. På veien til leiligheten så vi ansikter kikke fram i dør­ åpninger, vesterlandske ansikter som fikk seg noen flyktige inntrykk av de nyankomne. Enkelte av de ansiktene vi så hadde i forbifarten et småforstyrret uttrykk, eller også var det vår tretthet som ga galehusstemningen. Der sitter vi. Skuffelsen, fortvilelsen ligger tjukk i stuen som røyken fra en gammel, glemt sigarstump. Lyset skjærer i øynene og pussen drysser mildt fra de kalkede veggene. Senere ligger vi i de store jernsengene som vi har slept til midten av gulvet så de berører hverandre, og forteller hver­ andre at vi jo egentlig er noen dumme svin som fortviler, at

30

vi ikke kan tillate oss å bli forstemte over stedet her. I sin tid het det seg at man skulle gå dit vanskelighetene var størst, og påta seg det mest utakknemlige arbeidet - et krav som mange levde opp til, og andre ble nødt til. Vi forteller oss selv at det ikke er boligens standard dette ligger betydelig over hva de fleste kinesere bor i. Vi har både tregulv og sentralvarme hvor de fleste har betong under føttene eller stampet jord, og en liten trekullsovn. Vi har eget kjøkken og badeværelse, sjeldne ting i kinesiske boliger. Vi har en stor, sort bakelitt-telefon, men ingen å ringe til. Det er ikke så mye våre fysiske omgivelser vi blir nedbrutt av, som de følelsesmessige. Vi er ikke innstilt på å tilbringe to år i dette konsentrat av den øvrige verden, et mini-Europa av vesterlandske Kina-venner. Dette her går ikke, tenker vi, og ingen av oss tør si det til den andre. Huset er ganske stille, Peking er slukket for natta. Klokka er ti. I løpet av natta våkner jeg ved at Lulu gråter, får henne til å sove igjen, og kan så ikke selv sove. Jeg setter meg ut på vår lille veranda i den lumre natta, kikker ut over de sammenføyde lyktene mellom trærne i hagen vår som lyser opp det stedet jeg kjente for ti år siden. Der var den unge engelskmannen som hadde vært i Utenrikstjenesten. Han var stasjonert som lovende ung karrierediplomat i den bri­ tiske ambassaden i en av hennes majestets oversjøiske besit­ telser, hvor han hadde hatt det travelt med å administrere de innfødte på hennes vegne. Det hadde vært noen urolig­ heter i byen, som omsider hadde funnet et mål i den britiske ambassaden, og en ettermiddag satt han med sitt skrivebord fullt av glassplinter og en murstein midt i det kartoteket han hadde sittet og arbeidet med. Hans første reaksjon hadde vært sinne, sa han, og han hadde reist seg opp for å se igjennom det smadrede vinduet på den demonstrasjonen som hadde ødelagt lakken på bordet hans. Han hadde, sa han, aldri hatt en politisk tanke, men det var gått opp for ham med hastigheten av splintret glass at han var på gal hylle. Han hadde gått til ambassadøren sin og inngitt sin avskjed. «De menneskene har rett til å kaste murstein gjen­ nom vinduet mitt,» hadde han begrunnet sin avskjed med. Han hadde så søkt stilling som språklærer i Kina.

31

«Instant socialism,» hadde han selv beskrevet det, «just add bricks.» Jeg sitter og tenker på hva det er som har brakt oss ut hit, nå, og på hvordan skuffelsen vår over å ha havnet i Peking egentlig kan hamle opp med, ja overskygge, begeistringen over i det hele tatt å være her. Kanskje er vi bare trøtte, kanskje er det den plutselige avslutningen av en reise som gir blødninger. Inne i de store jernsengene sover min ekte­ felle. På kinesisk heter en slik en «mitt elskede menneske». Allting har en tendens til å se annerledes ut i dagslys, og i den tidligere skarpe sensommersola går jeg ut i vår innheg­ nede bydel for å skaffe mat til familien. Jeg husker fra mine tidligere besøk at Youyi har både butikker, restauran­ ter, svømmebasseng, klinikk og sportshall, men jeg kan ikke huske hvor noe av det ligger. Især ikke restauranten. Selv om det ikke er bygget nytt her siden sist, har bygningenes utseende endret seg. Overalt, mellom bygningene og på de større og mindre bevokste plassene, står barakker og kakigrønne militærtelt, ly for jordskjelv, hvis barduner fanger hele området inn som et overdimensjonert spindelvev. Jeg traver rundt mellom disse tomme teltene hvis sider er rullet opp for ikke å få jordslag, og har følelsen av å ha kommet til en krigsskueplass, hvor alle soldatene er blitt trette og har forlatt kampen. Kinesere er vanligvis ikke særlig store, men det er han her. Han står foran meg, svær som en okse, skallet og med en stor mage som spenner hans hvite tjenerjakke til det ytterste. Han legger et fjell av en arm om skulderen min og fører meg gjennom en dør. «Frokost,» roper han på engelsk, og han må kunne se det på meg. En omflakkende utlending, tidlig morgen, ukjent ansikt, søkende blikk. Han fører meg inn i restauranten sin, det er stengt på kjøkkenet ser jeg, og jeg mumler noe om at jeg nødig vil være til bry, det er sent på morgenen, eller også er det for tidlig, og jeg har hatt problemer med å finne hit. «Never mind!» roper han og klapper skulderen min istykker, «never mind!» Og nå gjenkjenner jeg ham fra den gangen, det er han, den store tjeneren på ekspertrestauranten som hadde satt seg som mål å kunne alle språkets substanti-

32

ver, lærte flittig navnene på alle de mat- og drikkevarer, møbler, redskaper og beløp som var relevante for hans arbeid, og nå får jeg remsen. Han kan ikke formulere en setning som «hva vil du ha?», men han kan se spørrende på meg og ramse opp alle kjøkkenets muligheter - egg, brød, kaffe, te, skinke, pannekaker, melk, bacon, grøt, suppe med nudler, risvelling, syltetøy, marmelade, ost, saft, taller­ kener, kopper, skjeer, kniver, glass og regning. Jeg bestiller vilt, han går selv på kjøkkenet og tingene stabler seg opp på disken mellom oss, hans store, bløte never skjærer brød, fyl­ ler brettet med servise og mat mens han hele tiden roper sitt «never mind, never mind!» og sleper meg bort til et bord hvor han skriver opp spisetidene for meg. Og verdens beste tjener som gikk i den samme spisesalen for 11 år siden, leder meg ut i det fri med kurven min som jeg sleper hjem gjen­ nom virvaret av mannskapstelt, hjem til den familie jeg har forlatt for en time siden og som nå kanskje sitter der og ikke aner om de noensinne skal se meg igjen. Det er alltid den nyankomnes privilegium å bli sett på. Slik er det også i Youyi, hvor det kanskje er et særlig beret­ tiget behov for å se de nye an - dem man skal arbeide sam­ men med, være naboer til. Det er viktig å vite fra starten, om den og den er en drittsekk man ikke kan omgås, en om­ vendt rasist eller en medgjørlig nabo. For vi har en tendens til å sitte lårene av hverandre her. Det meste arbeidet er fel­ les, transporten er felles, spisesalen, fritiden, bekvemmelig­ hetene, trappegangen og problemene er alle felles. Og her i Youyi er den lange spisesalen ved siden av teate­ ret skueplass for «de nye». En arena som gjennom års erfa­ ringer har innrettet seg selv så smart at de tomme bordene som er der, alltid befinner seg lengst fra inngangen. Men de fleste innbyggere i Youyi er pene mennesker som vi selv som ikke glor direkte, frekt og uhemmet. Heller ikke går lyden av spisepinner og bestikk i stå, og samtalen ved de små runde bordene fortsetter pent. Men det kikkes i smug over kanten av risskålen, gjennom bunnen av løftede glass, mel­ lom saksende spisepinner og fra lure øyekroker. Og mens man går på inspeksjon mellom alle disse diskrete blikk ned til det lille runde bordet som står tomt og roper «åhå!» i den borteste delen av salen, kan man selv snike seg til et side3. Kina: revolusjon . . .

33

blikk på de mange fremmede hodene her i hele verdens kan­ tine. Afrikansk krushår, nordeuropeisk lysblond, latinameri­ kansk desperado-bart, arabisk tilslørthet, store armsving fra nordkysten av Middelhavet, et sniff av Gauloises (også en nyankommen, eller én som får fra ambassaden, forteller lukten oss) stryker over det ene neseboret mens øyet fanger en taus, rankrygget familie fra et av de land i Sørøstasia som nylig har blitt selvstendig. Og borte i et hjørne, et grått vesen som sitter og suger lydløs suppe i seg, en fis som har sivet ut mellom alpenes snekledde topper. Og ved et større konferansebord har en gruppe vesttyske politiske tungvek­ tere forskanset seg i ring bak steile rygger og urokkelige nak­ ker. Youyi ligger på grensen mellom by og land, i et av Pekings ytterkvarterer. Omgivelsene våre er en sær blanding av marker og butikker, industriområde, departementer og skoler, universiteter, småhus og store eiendommer. Mest marker. Går vi ut av porten og over den hovedveien som er sterkt trafikkert med hestevogner, lastebiler, varesykler og håndtrukne kjerrer, kommer vi til en liten klynge butikker, kooperativet til den nærliggende folkekommunen. Der er det bank og frisersalong, familiefotograf og friluftsgrønnsaksbutikk, kakkelovnsrør og skredder, porselensbutikk og sykkelreparatør, og endelig et meget lite stormagasin, hvor man kan få sykler - men bare sjelden til damer - isenkram, maleutstyr og emaljekrus, babytøy og metervarer, leketøy og apotekervarer. Blant den siste kategori av varer finnes marihuana, som selges legalt og uten resept, brukes mot søvnløshet og i direkte oversettelse betyr himmelhalm. De fleste apotekene i byen har likevel fått beskjed om at de helst ikke skal selge til utlendinger, da vi erfaringsmessig ikke kan styre bruken av det og ofte får problemer. Det passes i det hele tatt godt på oss. Umiddelbart etter ankomsten blir vi sendt til fotograf, en liten vennlig perfek­ sjonist som står i en dyp kjeller med sitt gammeldagse titteskap. Han tar et hav av portretter av oss som skal brukes til papirene våre. De kommer noen dager senere, kort i for­ skjellige farger og størrelser, noen i plastomslag, andre i ler­ ret. Det er kort som skal gi adgang til vårt bevoktede bolig34

område, et identitetskort til den som måtte ønske å se det, et arbeidskort som gir adgang til arbeidsplassen, et legekort som berettiger oss til gratis behandlinger på vår egen klinikk i Youyi samt det gamle amerikanskbyggede sentralsykehu­ set i byen. Videre er det et helsekort som gir adgang til svømmebassenget, et sykkelkort til den av oss som er mest pedalfør, et kort - et slags internt reisepass, som beviser at vi har oppholdstillatelse og som skal fremvises hvis vi skal mer enn 20-25 km fra byens sentrum eller til andre steder i landet. På en av eiendommene i vår bydel bor en avdeling sol­ dater. De gjør vakttjeneste ved porten og langs de høye gittergjerdene som omgir hele området. De tøfler rundt i små kolonner, uhørlige i sine brune tennissko, har blanke og utilnærmelige uttrykk, verken avvisende eller imøtekom­ mende - det er som om de ikke eksisterer. De enser ikke oss utlendinger når vi til fots, på sykkel eller i bil drønner inn og ut porten, mens enhver kineser som har ærend der inne blir stanset temmelig bryskt og avkrevet passerseddel. Vi får vite at det skjer av hensyn til sikkerheten. Det blir ikke nærmere angitt hvilken sikkerhet, eller hvis. Vi er ikke noen utsatt risikogruppe og det er et spørsmål om det skjer av hensyn til vår fysiske sikkerhet. Eller kanskje kine­ sernes politiske. Er det fordi man ikke ønsker større kon­ takt, større risiko for innflytelse enn man er istand til å styre? Vi er til de grader isolert at vi utvikler våre egne lokale epidemier, og sjelden rammes av dem som innimel­ lom finnes ute omkring oss i Peking. En apartheid som er vendt oppover, en innelukking som i virkeligheten er de andres utelukking, en utilgjengelighet fylt til randen med privilegium - slik opplever man fysisk sin tilværelse som fremmedarbeider med omvendt fortegn. Nennskapspalasset heter det på folkemunne.

Tropesolen preller av på bambuspersiennene i det kjølige rommet der vi sitter og drikker skoldbet te.

De er begge direktører for den samme virksom­ heten, en maskinfabrikk og smie nær grensen til Laos. Hun tilhører en av de lokale minoritetene, et nasjonalt mindretall. Han tilhører det store Hanfolket, det nasjonale absolutte flertall. Selv i lokal sammenheng der han tilhører en ganske liten gruppe, bytter man likevel ikke om på betegnelsene. Han er «importert», sendt fra Shanghai for å for­ valte og lede lokale virksomheter. Han forteller at han og hans meddirektør er likestilte i enhver henseende - økonomisk, kulturelt og politisk. Hun bekrefter med et smilende nikk da han forteller at forskjeller i nasjonalitet og kjønn er uten betyd­ ning. Det er han som snakker. Jeg hører først stemmen hennes da vi sier farvel.

1/60000 av Kinas historie

Hvis Kinas kjente historie er 5000 år lang, dekker min første måneds dagbokopptegnelser omkring én sekstitusendedel av den, selv om de begivenhetene som skjedde i denne måneden nok overskygger det meste av det som tidligere har skjedd, setter de siste ti års utvikling i perspektiv og innebærer en kursendring av et omfang som har vært utenkelig hittil. 25.10.1976. Det hele ser lysere ut i dag. Solen går ned, vi har fått noe av reisetrettheten ut av systemet og leiligheten vår ser noe mer imøtekommende ut enn den gjorde sent i natt. Stine har allerede vært ute for å kjøpe hektisk farget silkepapir for å henge opp på de temmelig mishandlede veg­ gene. For øvrig er naboens sønn som er jevnaldrende med Lulu og fra Sudan, svært begeistret for våre vegger - han har stått her i formiddag, med ansiktet klint mot den ru overflaten og slikket på den i lange lyserøde strøk. Foreld­ rene hans kom for å unnskylde og forklare at det var på grunn av kalkmangelen i Pekings jord og vann. Gutten hadde allerede slikket leiligheten deres bar i én meters høyde. Sent på formiddagen kom en meget besluttsom, ca. 40årig kvinne, hun hadde knute i nakken og fortalte at hun het Pai Li og representerte ekspertbyrået som er den instans som umiddelbart har ansvaret for oss. Hun ville invitere oss til en liten sammenkomst med byråets ledelse. Det var det sedvanlige ritualet, samtalen gikk på tomgang om hvor­ dan klimaet var i vårt land, om reisen hadde vært lang, om vi hadde vennet oss til kinesisk mat ennå - vi har akkurat kommet! — Og om at man var særdeles åpen for kritikk og forslag. Det hele skjedde med Pai Li som tolk, og mens vi satt og snakket om likegyldige ting, gjenkjente jeg den

38

mannen som førte ordet. Han hadde vært med på å motta meg for 11 år siden på flyplassen i Peking, han var en praktisk fyr på den tiden, og den gangen var det han som satt og tolket høflig for sine overordnede. Nå satt han ma­ kelig tilbakelenet med avslappet holdning og skjevt smil mens han så ut til å kjede seg - alt så karakteristisk for det «fine» som ofte har med mottakelse av utlendinger å gjøre. Kanskje er det et produkt av oss, dette å ta på seg en maske, kanskje et uttrykk for en viss arroganse som har tendens til å følge med en ansvarsfull stilling. Jeg sa til ham at jeg mente jeg kjente ham fra et halvt snes år tilbake, og svaret hans mer enn antydet noe om gra­ den av sømmelighet ved å referere til en tidligere kontakt. «Vi er klar over at du har arbeidet for oss for en del år siden. Jeg har selv arbeidet for ekspertbyrået i en del år, og har møtt mange fremmede venner. Tiden går, og vi er alltid glade for å møte gamle venner. Vi håper at du vil finne deg godt til rette her.» Den gang var tonen en annen. Han var guide og tolk, gikk med i byen, spiste matpakker i skyggen av Den lange mur, vekket meg om morgenen og tok hånd om meg. Jeg har fått vite at det er en engelskmann med kone her hvis jobb jeg skal overta. Ved frokosten i kantinen hvor vi møtte tidlig, sitter vi og holder øye med dem som kommer inn. Vi har ikke fått noen beskrivelse av ham, men jeg kan likevel med sikkerhet utpeke ham. Vi hilser, spiser sammen. Han skal reise hjem om et par uker, har dermed avsluttet den toårige kontrakten som er standard her. Om aftenen går vi på restaurant med dem, et annet engelsk par som også ankom i går, og et fransk ektepar som på grunn av jordskjelvfaren er blitt forflyttet fra nærheten av Tangshan til Peking. Det er jordskjelvene mer enn Maos død som preger hver­ dagen, når man ser bort fra de rent synlige inntrykk av sørgetiden. Teltene står på Youyis gårdsplasser som en evig påminnelse, og det er ikke lenge siden alle ekspertene ble evakuert til dem. De bodde der i tre uker i silende regn, selv om det gikk rykter om at ekspertbyrået ville evakuere alle til en mer sikker by. Mens vi spiser kommer det enda en rystelse til. De som

39

akkurat da var på vei opp av stolen £or å strekke seg mot matfatet i sentrum, merket det ikke, men de av oss som satt, ble bleke ved følelsen av at stolbena liksom krøp sam­ men under oss, for deretter å rette seg ut. Hjertet hoppet over et slag, og jeg tenkte på hvor lenge vi skulle leve med det. Risikoen, i form av fysisk angst, har ikke gått opp for meg før nå. 30.10.1976. I går kom det en oppringning fra dekanus på mitt institutt, Tsou Bo-wen, om jeg i dag morges ville ta en bil bort til instituttet. Jeg møttes med Hugh som jeg avløser, på den lille plassen i Youyi hvor det hver morgen står lange rekker av de små lysegrå Shanghai-bilene, og et par enkelte, uhyrlig fornemme Zis’er, sovjetiske limousiner fra Stalintiden. Tsou og Chang Tsai, den unge nervøse tolken som hentet oss på flyplassen, tok imot i et uvær av de dimensjo­ ner som bare kan presteres i et land på Kinas størrelse. I piskende regn, gummistøvler og under paraplyer, beve­ get vi oss rundt på det kolossale området som utgjør Peking Utenrikshandels Institutt. Flere ganger underveis beklaget man at det ikke var mulig å ønske oss ordentlig velkom­ men før landesorgen var forbi, en måned etter Maos død. Instituttet er en blanding av gammelt, det vil si fra tiden da man pleiet vennskap med Sovjetunionen, og splitter nytt, av stil og stilløshet, plan og kaos, overfladisk vedlikehold og sykelig forfall. Halvdelen av bygningene hadde store kupler og steg bredskuldret opp i regnhimmelen, det var de store studioene som var blitt lagt øde da Peking-filmstudioene for et par år siden flyttet til nye lokaler. Det var ikke så mye fordi de ikke lenger egnet seg som studioer, fikk jeg vite, men jernbaneministeriet hadde plutselig lagt noen nye godsspor like bak det største studioet, hvilket umulig­ gjorde filmopptak. Et tårn av bare glass skjøt fem etasjer opp midt på den lange, lave administrasjonsbygningen. Dette glasset sa de, var av en egen type som Sovjetunionen hadde levert den gan­ gen. Det muliggjorde at studioets skuespillere kunne ligge lunt innendørs og allikevel bli solbrent. Heltene i kinesisk film er arbeidere og bønder, og de har den naturlige, sunne fargen som skuespillere må skaffe seg på annet vis. Men studioene lå øde. Det var ingen som riktig torde 40

bruke dem på grunn av faren for jordskjelv, selv om de tidligere var blitt brukt til massemøter for studenter og læ­ rere. Undervisningen foregår i en helt ny bygning, en lang, fem-etasjes eske som rommer omkring 1000 studenter og 600 -700 lærere, administratorer og kadrer (dvs. embetsmenn over et visst nivå). Bygningen har fått lange revner fra topp til bunn under det første store, og senere mindre skjelv. Jeg får vite at det undervises i engelsk, fransk, tysk, spansk, italiensk, japansk, koreansk, vietnamesisk, arabisk og kam­ pucheansk. Engelsk er langt det største språket med mer enn 600 studenter, mens visse andre språk når det kommer til stykket, ennå ikke har fått tildelt studenter. Dette er et fe­ nomen som jeg tidligere har støtt på — at man far vite, at her skjer det slik og slik, og når det så kommer til stykket viser det seg å bety «her skal vi ifølge planen gjøre slik og slik, men hvor og når det skjer, vet vi ikke noe om». Tsou, dekanus, har et fremragende grep på det engelske språket, en kunnskap og en uttale som gjør at man kunne ønske at han var lærer og ikke administrator. Han er tid­ ligere diplomat, men hvordan han har kommet fra uten­ rikstjenesten over på undervisningssektoren er foreløpig et ubesvart spørsmål. Chang Tsai, Hughs tolk/sekretær/ordner/tjener og kon­ takt til de høyere kretser som nå også vil fylle de samme funksjoner for meg, er ganske ung. Hans engelsk er haltende og han unnskylder det uavlatelig. Ikke med den vanlige unnskyldningen som så ofte høres: «Jeg er ikke noen god sosialist, jeg har ikke lagt nok energi i mine studier,» men med en umiddelbart mer tiltalende forklaring: «Jeg er usedvanlig doven, og foretrekker å sitte og falle i staver eller sove, fremfor å forbedre min engelsk.» For øvrig har instituttet et språklaboratorium, et lite lydbåndstudio, overhead-projectors i flere klasser, trykkeri til lærebøker og tekster, to kinosaler og et dårlig bibliotek. Utenfor i regnet står en fabrikkskorstein mellom hoved­ bygningen og de store bygningene med sovesaler. Studen­ tene holder en industriproduksjon i gang, endeløse baner av PVC. Ved det store Tangshan-skjelvet slo skorsteinen sprekker, så den øverste halvdelen forskjøv seg og kom til å stå på kanten av den nederste. Ved det siste skjelvet for et 41

par dager siden kom den seg nesten på plass igjen. «Det kan godt være at vi river den ned,» sier de. 1.10.1976. Nasjonaldagen, selv om vi vel ikke aner det. Vi har ikke på forhånd fått vite noe om hvordan den kom­ mer til å bli, den dagen som pleier å være den mest mar­ kante festlighet i løpet av året. Normalt er den gigantiske plassen foran Den Himmelske Freds Port fylt med mennes­ ker, lange parader defilerer forbi i timevis - og på en eller annen måte er det karakteristisk for Kina at det aldri er militære parader. Timelange kolonner av faglige grupper, lastebiler lastet med blomster, tannhjul, overdimensjonerte kornstrå, prosjektilstore tegnepensler som markerte kultur­ arbeiderne, hele bataljoner av spraglete minoriteter - og ved den siste markeringen av nasjonaldag som jeg overvar midt i denne paraden av en halv million mennesker, en gruppe på seks safrangule kuttekledde buddhistmunker med hver sin krenkede blomst i hånden. Men i år er det stille på Tien An Men. Rolig, men med trengsel, for alle skal allikevel inn dit for å se om det ikke skulle skje noe likevel. Det er et par enkelte ting som mar­ kerer 27-års dagen for opprettelsen av Folkerepublikken. Det har kommet røde faner opp på kanten av de to store tvillingbygningene som avgrenser langsidene av plassen, Revolusjonsmuseet på den ene siden, og Folkets Store Hall på den andre siden. Det store portrettet av Mao som i årevis har hengt på den dyprøde muren av den gamle keiserlige bygningen og som siden hans død har vært erstattet med et identisk, men sort/hvitt bilde, har nå igjen kommet opp i farger. Og endelig legger vi merke til at på denne dagen er det mange som har latt det sorte armbindet bli hjemme - og enda flere som legger merke til det og selv smyger sine av og folder dem sammen i en diskret lomme. Kineserne er svært symbolbevisste, og hva skal man også stille opp med i denne blandingen av sorg og glede, hvordan markere det ene uten å krenke det annet? 2.10.1976. Alle de som hadde tatt av armbindet sitt i gar, gar med det igjen i dag. En éndags-avbrytelse av sorgen, uten at det ble fest av det av den grunn. Og så gjenopptar man den for å overholde forskriften. Kanskje også fordi 42

sorgen faktisk er oppriktig. På kontoret mitt henger et portrett av Mao, det offisielle sørge-portrettet, og på hele den store tavlen jeg har, har Chang Tsai med farget kritt omhyggelig skrevet sorgens offisielle devise, Gjør sorgen til styrke! En rasjonell måte å bruke dens energi på. Men vi snakker om denne sære blanding av forbigåelse og festligholdelse av nasjonaldagen. En av de markante be­ givenheter på denne dagen pleier å være at landets ledere trer fram under de store røde kulelampene oppe under det keisergule murtaket øverst på Tien An Menbygningen. Men hvem er Kinas ledere nå, etter Maos død? Hvis jeg stiller spørsmålet til Chang, eller Tsou eller en av de «ansvarlige kamerater» fra ekspertbyrået, ville jeg stille dem i et fryktelig dilemma. Har Kina overhodet noen ledere? De ville verken kunne svare ja eller nei - hvis ja, måtte de svare på spørsmålet hvem er det, og det er det ingen som vet, før det er sagt offisielt. Og hvis de svarte benektende, måtte de innrømme at deres land, som legger så stor vekt på idéen om en sentral ledelse, dermed var ute i en krise. Det er dette dilemmaet som i så mange tilfelle gjør det lett å stille umulige spørsmål her i landet. Og det er vel som en konsekvens av dette at så mange har oppøvet en stor evne til med utholdende vennlighet å svare nøyaktig pa siden av det som det ble spurt om. 4.10.1976. I dag begynte hverdagen. Jeg har fått tildelt et meget stort kontor på instituttet med et skrivebord som virkelig kan gi selvrespekt. Jeg har en telefon, sa na kan Stine der hjemme og jeg her i det minste ringe til hver­ andre. Langs den ene veggen står en lang sofa, et lavt bord med glassplate og et par lenestoler. Under tavlen med Maos bilde står det et lite stativ med et emaljefat, som Chang Tsai fyller hver morgen. Det er håndsåpe og rene handklær, og i et lite glasskap står det en beholder med te, kopper og kanne. Skrivebordet mitt er tomt, skuffene gaper, og jeg sitter der og ser over på Chang som har et mindre bord pa den andre siden av kontoret. Jeg får vite at jeg senere vil få beskjed om hva jeg skal foreta meg, foreløpig skal jeg bare sette meg inn i tingene. Hvilke ting? Kontoret ligger i første etasje, og nedenfor mitt sidevendte 43

vindu ligger en pompøs innkjørsel som fører fra hovedinn­ gangen til en stor gitterport. Hele instituttet er omgitt av en fire meter høy mur, og det går noen studenter og sleper på ting nede ved porten. Stein, store baljer med mørtel og bambusstenger som blir bundet sammen med seilgarn. I løpet av dagen, den første dagen, får jeg mange høflighetsvisitter. Andre lærere, enkelte svært nervøse studenter, og et par representanter for ledelsen. Lærerne oppdager jeg, er oppdelt i tre grupper. De unge, de middelaldrende, og veteranene. På mitt spørsmål om hvilken gruppe jeg selv tilhører, oppstår det forlegenhet og smil og man ser ut av vinduet, inntil jeg får vite at jeg jo nok hører med til de middelaldrende. Det er kanskje umiddelbart litt krenkende for en som er i begynnelsen av tredveårene, men det er vel ikke merkelig at aldersgrensene stadig ligger så lavt i det Kina som for få år siden hadde en gjennomsnitts levealder på kanskje et halvt hundre år. En av de unge lærerne kommer inn for å spørre om jeg ikke har lyst til å overvære en av hans timer. Noen av veteranlærerne som sitter hos meg på det tidspunktet, nikker oppmuntrende til dette spontane innfallet. De blir med, og vi kommer inn i et klasseværelse hvor 20 unge menn og kvinner står rett. «Kamerater!» kommanderer læreren, «jeg foreslår at vi gir Ekspert Jan en stor velkomst.» Alle studentene bryter ut i taktfaste klappsalver, og jeg krymper meg litt ved det. Det er en høflighet, javisst, men én som er meg fremmed. Jeg bryr meg ikke om klappsal­ ver, og har alltid hatt problemer med det, spesielt i Kina. Her forlanger alminnelig høflighet nemlig at man klapper tilbake, og det har jeg aldri kunnet få meg til. Til gjengjeld føler jeg meg som litt av en vemling når jeg ikke gjør det. For det annet bryr jeg meg ikke om å bli tiltalt med den noe pompøse tittelen. Den politiske apartheid slår litt igjen­ nom her, hvor alle ellers tiltaler hverandre kamerat - og så står man der og er tvunget til å være solist i det fellesskapet man egentlig gjerne ville delta i. Det kan også godt ergre litt at det som skulle ha fore­ kommet som en spontan invitasjon til å overvære en time, var nøye innstudert og planlagt. Det var instituttets beste 44

unge lærer og følgelig den beste klassen. Det var en høflig­ het, men det var også en oppvisning. Og hvis jeg skulle arbeide sammen med dem, lære fra meg og hjelpe til med å tilrettelegge undervisningen, var det ikke oppvisninger jeg hadde bruk for. I andre sammenhenger er det forståelig at man får fore­ vist det beste man kan prestere. Når man besøker folkekommuner, fabrikker, vuggestuer, skoler og klinikker er det alltid det beste man har som vises fram. Men her har jeg følelsen av at situasjonen er en litt annen. Etter den delen av timen som det åpenbart var planen at jeg skulle overvære, var det igjen klappsalver, en kort tale og oppfordring til kommentarer, forslag og kritikk. Men holdningen til mine eldre ledsagere, denne diskrete bevegel­ sen som uten videre fører hen til døren, gjorde det klart for meg at dette var verken tiden eller stedet for mine kom­ mentarer. Det var det derimot få minutter etter, da mine ledsagere spurte meg hva jeg syntes. Den unge læreren selv var blitt igjen der oppe, og jeg ville egentlig heller ha snakket med ham om det, fremfor med hans foresatte. De hadde behandlet en tekst hvor Lenin har en samtale med en russisk storbonde. Gjennomgåelsen av teksten besto for det meste i at læreren forklarte litt av den åpenbart vel­ kjente teksten, og så stilte spørsmålet: «Og hva sa så Lenin til det?» Det var ikke mye plass til eller bakgrunn for krea­ tive fortolkninger, og studentene liret da også av seg etter beste hukommelse. Nå var det, viste det seg, en øvelse i taleferdighet, og som sådan kunne den vel passere. Men jeg hadde én inn­ vending. Den gikk ut på at læreren hadde fått sin elev til noenlunde ordrett å gjengi et avsnitt om hvorfor Lenin hadde rett i ikke å stole på storbonden. Denne oppramsingen som skjedde stående og med blikket stivt konsentrert, ble kvittert for med lærerens ord: «Takk, kamerat, din hold­ ning er ganske korrekt - vi må aldri stole på klassefien­ den.» Her innvendte jeg ved kritikkmøtet etterpå at hans hold­ ning også i mine øyne hadde vært korrekt, men spurte om ikke det var språk fremfor holdninger vi underviste i. 45

For mens holdningen hadde vært god nok, sa jeg, var hans språk mildest talt dårlig. Dette forårsaket den velkjente overgivende latteren som man så sjelden finner ut av hva den egentlig skal dekke over. Men en av de eldre lærerne tok det ganske alvorlig. «Jeg mener også at vi er for tilbøyelige til å gjenta som papegøyer, mens vi har for lite språklig arbeid,» sa han. «Det er et av våre langvarige problemer.» Det gleder meg å se at man kan komme igjennom med kritikk av den lille delen av systemet som vårt arbeid her utgjør, og jeg tenker på hvor mange det er som kanskje dypest sett er mest interessert i papegøyesnakket, og hvor mange som helst ville stable noe annet på bena. 10.10.1976. Ryktene de siste dagene er blitt bekreftet i dag. Det har svirret litt, men allerede i dag morges i kanti­ nen i Yoyi, kunne vi merke at det hadde skjedd noe. Serveringskameratene sto nede i et hjørne av salen i tette flokker omkring et bord med en avis, og radioen sto på, noe den ellers aldri pleier å gjør her. Vi utlendinger som alle mang­ ler språket som nøkkel, diskuterer mulighetene - er det en ny partiformann, eller en ny kollektiv ledelsesform? Eller er det, som så ofte før i de senere år i Kina, noe ingen av oss ville ha kunnet forestille oss? Mange heller til sistnevnte alternativ, sender fantasien på avveier for å slutte i de helt store absurditeter. Landet skal oppdeles i selvstendige områder etter Maos død for å forhindre maktkamp i den sentrale ledelsen. Eller det skal innføres en produksjonsfremmende del privatkapitalisme. Eller Kina har gjenopptatt normale og vennskapelige for­ bindelser med Sovjetunionen. Disse, og mange flere teorier som hver især avspeiler forhåpningene til opphavsmennene, frykt eller aversjoner i disse lufttomme, ledelsesløse dagene, produseres på løpende bånd og plasseres klattevis rundt om­ kring. Og virkeligheten viser seg naturligvis å være en annen enn noen av oss hadde forestilt oss. Dagens store nyhet, på månedsdagen for Maos død, og med opphøret av landesor­ gen, er en sentralkomité-beslutning om å bygge et mauso­ leum. Nyheten er naken, det er vanskelig å se hvordan den kan fylle en hel forside i Folkets Dagblad. Den går kort og 46

godt ut på at en slik bygning skal bygges, men ikke et ord om hvor og når den skal være ferdig, eller hvordan den vil komme til å se ut. Samtidig er det en meddelse om at det er blitt besluttet å utgi bind 5 av Maos utvalgte verker, og at man i frem­ tiden vil utgi hans samlede verker. Det siste forekommer neppe sannsynlig. Det har i mange år vært en alminnelig kjent ting at Mao i sine unge dager skrev en del arbeider som han senere har gjemt bort, og som ikke lenger er i offentlighetens eie. Men kanskje skal det underforståes at «samlede» betyr den delen av hans verker som de redaktørene som nå utgir dem, finner egnet til utgi­ velse. Det er et annet, på lengre sikt kanskje mer spennende rykte. Det går ut på at det skulle være utpekt en ny parti­ formann på et møte i Sentralkomiteen. En mann som ingen av ryktemakerne riktig kjenner noe til, annet enn at han er tidligere minister for statens sikkerhet og heter Hua Kuofeng11.10.1976. Lulu har fått den Peking-magen som jo måtte komme før eller siden. For flere dager siden gikk jeg i gang med Tsou på instituttet for å få ham til å få Stine inn som kinesisk-studerende på Språkinstituttet. I dag ba han om å få en skriftlig søknad - det tar jeg positivt, i hvert fall i den forstand at «man» (hvem det nå enn er) har besluttet seg til i det minste å la beslutningsmaskineriet rulle. 12.10.1976. Om ettermiddagen springer bomben, den som har ligget og sprutet i flere dager uten at noen har kunnet lokalisere den. Noen har hørt at Maos enke, Chiang Ching, og tre av Sentralkomitéens øverste har blitt arrestert ved et blodig kupp. Det er det eiendommelige ved dette landet - det er alltid ett eller annet som gir et varsel før eller mens (eller noen ganger etter at) det skjer. Det er ikke etterpåklokskap å si at vi har fornemmet at det var en større nyhet enn mauso­ leet i vente. Men man har aldri noen mulighet for å hen­ vende seg noe sted med sine fornemmelser. Det er ikke en­ gang så konkret at det ligger på rykteplanet, en eller annen vag stemning forteller bare at noe er underveis. Men ingen av oss hadde ventet dette. Det er ennå bare et

47

rykte, men det er noe ved det som gjør det troverdig. Bort­ sett fra de mest invalide utenlandske m-l’ere, tungvektsmarxistene, for hvem det uforanderlige Kina er pacemaker og jernlunge i ett. De roper opp om at det er løgn, at Chiang Ching og de tre andre står som garantister for videreførin­ gen av Maos korrekte linje, og at dette ryktet er ondsinnet, borgerlig propaganda. Bortsett fra at de fire er nevnt med navn i de tilslørte ryktene og at ryktet om Huas tiltredelse nå er offisiell, er det en del kjøtt på ryktene. Det sies noe om konkrete ankla­ ger mot de fire - forsøk på statskupp, forfalskning av do­ kumenter fra Maos hånd og fra Sentralkomitéen. Hvis det er noe i ryktene, hvem er så hvem? Hvem er nå på høyrefløyen, hvem er det motsatte? Eller er det over­ hodet en maktkamp mellom to fløyer? Kan det ikke like godt være en intern splittelse innenfor én? På de forskjellige arbeidsplassene våre og rundt i byen er det tydelig at de fleste kinesere - bortsett fra de høyeststående kanskje - ikke aner noe om det vi tror vi vet. Et annet spørsmål melder seg - om de vedvarende rykter om jordskjelv som har gått i den siste tiden, i virkeligheten har hatt til hensikt å pasifisere byens befolkning. Især i den siste uke har arbeidet med å bygge leirhytter vært svært hektisk. Hele Peking holder på å bli klinet til med rekke etter rekke av hytter, oppmarsjert foran de store bolig­ kompleksene. Hvis en hel bys befolkning er så travelt opp­ tatt med å bygge, kan de da ta del, aktivt, i en maktkamp som skulle konsentreres til partiets øverste ledelse? Er ikke de beste vilkårene for potensielle kuppmakere å skape frykt og usikkerhet om helt andre ting? Landesorgen er avblåst, jeg har nettopp fått beskjed om at vår velkomstmiddag blir i morgen. Peking-and på den lille mondene restauranten i den indre byen. Den øverste ledelsen ved mitt institutt som jeg ennå ikke har truffet, er vertskap. Kan man spørre dem hva som er skjedd? Det kan jeg strengt tatt godt gjøre, men så lenge det ikke foreligger noe offisielt, får jeg svært lite ut av det. Elendige utlendin­ ger som oss får ikke vite noe før allting er offisielt. Og hvorfor skulle vi også det, så lenge Kinas eget folk ikke vet noe? 48

Men det fører inn på hele spørsmålet om hvordan disse ryktene i første omgang når fram til oss. Jeg opplevde også flere ganger under Kulturrevolusjonen at vi utlendinger visste - eller trodde å vite - noe om begivenheter som etter alt å dømme ikke engang hadde nådd rykteplanet for kine­ serne. Mye tyder på at det skjer en slags uoffisiell, men likevel villet «lekkasje» til enkelte fremmede som har klar sine kanaler tilbake. På denne tiden er det japanerne som later til å ha de beste antennene. Lulu er frisk igjen, men har blitt vant til å ligge på armen. Om et par dager skal hun begynne på heltid i barnehagen på mitt institutt. Hun har allerede vært der noen formid­ dager med Stine for å snuse litt på det. Den første dagen forelsket hun seg, og det ble gjengjeldt, i en to-årig orlogsgast i Befrielseshærens Flåte. Han sto med regnormen ut av splittbuksene og klappet henne på håret, mens snørret rant på dem begge. Bevegelse eller bare omslag i været? Vi har fått instrukser om hva hun skal ha med i barne­ hagen når hun begynner på heltid. Et par håndklær, hvorav det ene skal brukes som underlag når hun sover middag, et emaljekrus og en tåteflaske, laken og dyne. Det er ikke mulig å få tak i en ferdig dyne, så vi har vært ute og kjøpt store tykke plater råbomull, filtret som tvist, og Stine ligger på gulvet hjemme og forsøker å etterlikne det kinesiske mønstret. 13.10.1976. Her om morgenen er det rykter om at ytter­ ligere 30-40 mennesker fra Sentralkomitéen er arrestert. En utlending har fått et streif av en bekreftelse på at noe har skjedd, men ingen navn, tider, steder eller hva som egentlig har skjedd. Et av de mange små tegn i gatebildet er de usedvanlig mange militærbilene. Jeeps og lastebiler er det alltid en del av, men man hefter seg ved det hvis det bare er noen få flere enn vanlig. Til aftens blir vi hentet av Chang Tsai og kjørt til den obligatoriske banketten. Det var den vanlige rutinen, vind og vær, fedreland. Diskret forsøkte jeg å pakke inn spørs­ målet mitt litt - det direkte gjør seg dessverre sjelden her. Jeg spurte om det var sant at det nylig hadde vært jord­ skjelv i området av en litt annen type. Det ble møtt med 4. Kina: revolusjon . . .

49

steinansikt. Det var så mange slags jordskjelv sa de, noen var store, noen små. Og de som veltet hus var minst trygge. For øvrig var kinesiske vitenskapsmenn i forening med det arbeidende folk blitt dyktige til å forutsi jordskjelv. Men de var jo vanskelige å avverge. Slik går det. Når man tror man har pakket inn et spørs­ mål lett og elegant, får man et svar emballert på alle ender og kanter. Vårt vertskap var instituttets President, de to Visepresi­ dentene, og representanter for henholdsvis den lokale partiavdeling, studentene og arbeiderne. Representanten for stu­ dentene forekom meg ytterst rund, meget vant til banketter og ikke helt troverdig. Bortsett fra en uhyggelig premierenervøsitet, sikkert blan­ det med respekten for de høye lederne som var tilstede, viste Chang Tsai seg som et unikum. Svetten perlet på overlep­ pen hans, han avbrøt hele tiden sin oversettelse for å minne oss alle om hvor fryktelig hans engelsk var. Men etter ta­ lene slappet han av. «Hvis jeg har gjort noen feil, må du endelig rette på meg,» sa han, «vi skal ikke være redde for å få våre feil rettet, nei!» Litt senere, da jeg gikk surr i noen av de nye navnene jeg var omgitt av, beskrev Chang én av dem for meg som «den eldre mannen som har mindre enn en del hår på hodet.» For å hjelpe på vei, gi ham en glose han kanskje ikke kjente på engelsk, sa jeg: «Det heter faktisk skallet.» Han nikket, «det vet jeg godt, men det kan jeg ikke like å si om en av våre ledere.» Senere satt han, litt nervøst, og underholdt selskapet med hvordan han knapt kan hale seg selv ut av sengen om mor­ genen, aldri rer opp sengen og er fullstendig ute av stand til å treffe en beslutning. «Men nå har jeg gudskjelov funnet en besluttsom kjæreste, hvis hun bare ville gifte seg med meg.» Jeg hadde fornemmelsen av at de andre satt og moret seg over ham som en harmløs klovn. Men de var selv ganske stive. Til tross for at de fleste av dem snakket engelsk, og at vi sammen skulle arbeide med det språket, brukte de Chang Tsai når de skulle henvende seg til meg eller Stine.

50

Det samme ritualet som for år tilbake var slik en plage med rektor Li, i Canton. Det var en ny egyptisk ekspert med som også har dukket opp hos oss. Han har etterlatt hele familien sin i Kairo og skal være her i fem år. 15.10.1976. Ryktene trives ennå, men det er på en måte frustrerende at vi liksom ikke kommer videre med dem. At de ikke bekreftes, eller dysses ned. Det vandrer en merkelig skikkelse rundt i Youyi. Han likner en blanding av Ivan den Grusomme og Lenin ti år etter dennes død. Det er ingen av oss europeere som har snakket med ham, for han nekter å ha noe å gjøre med andre enn kinesere og folk fra den tredje verden. Det eneste noen har fått ut av ham, er at når hans tid i Kina er omme «er det snesevis av andre land som venter meg». Noen av palestinerne er overbevist om at han er en israelsk spion, og har lagt ham på is. I løpet av ettermiddagen hadde jeg en lang samtale med Chang Tsai. Han tilhører den samme aldersgruppen som de elevene jeg hadde for ti år siden. Vi snakket om hvordan man endrer sin egen natur, om det kan la seg gjøre, om det overhodet er nødvendig. Det er nå 40 år siden Mao frem­ satte idéen om «færre tropper og enklere administrasjon». Jeg mente ikke det var fullbyrdet, mens Chang nok trodde at man var i ferd med det. Tvert i mot sa jeg, og kunne peke på konkrete tilfeller av overadministrasjon og over­ flødig bemanning. «Det er ingen overbemanning og ingen arbeidsløshet,» fikk jeg vite, «og administrasjon er ledelse, og ledelse er nødvendig.» Nå skulle jeg gjerne hatt kontakt med noen av mine gamle elever som altså er jevnaldrende med Chang. Med dem ville jeg ha et konkret sammenlikningsgrunnlag. Det var kanskje derfor jeg ikke kunne få min gamle stilling i Can­ ton tilbake, langt mindre besøke instituttet hvor mange av dem studerer fremdeles? I hvor høy grad er Chang sympto­ matisk for sin generasjon, hvor mye liknet han dem, den gangen? Det er en generasjon som gjennom fem års kulturre­ volusjon, kanskje mer, har utkjempet ideologiske - og noen ganger fysiske - slag. De har sunget, marsjert, valfartet lan­ det rundt. De har kritisert og er selv blitt kritisert ved større

51

og mindre møter. De har avbrutt skolegang og utdannelse i en årrekke for daglig gjennom disse mange år å skrive vegg­ aviser, innlegg mot nasjonale eller lokale ledere. Hvor typisk er Chang for landets unge studenter, eller for dem som nett­ opp er blitt ferdige? Hvor typisk er han for den arbeider/ bonde-ungdom, som alle unge akademikere etter kultur­ revolusjonen skal rekrutteres fra? 17.10.1976. Maisen ligger i store dynger og soler seg uten­ for Ming-gravene, instituttet byr på Tsingtao-øl og matkur­ ver under de trærne som har begynt å få ildfarger på skrå­ ningene til De Vestlige Fjellene. Visepresidenten Ssii er med, en ranglete, erfaren mann som snakker ivrig og mye. Dette er ingen offisiell begivenhet, derfor bruker han ikke tolk, Chang slapper av med Lulu. Ssii er også tidligere diplomat, var med da Kina tok sin plass i FN, den første kinesiske delegasjonen til USA. Jeg forsøker å få ham litt på gli med hensyn til Stines søknad om å komme på språkskole, men får glatte smil. «Det er ikke blitt besluttet ennå,» er det klassiske svaret som forteller at man aldri gir så mye som antydningen av et mulig resultat av noen ting. Og når tiden er inne får man vite det. Jeg har ennå aldri opplevd å høre noen si, «vi vet det faktisk ikke ennå, men uten å ville love noe, tror jeg nok det går slik og slik». 20.10.1976. I går begynte de å klistre opp store ark på innersiden av festningsmuren vår nedenfor kontoret mitt. Det eneste jeg kunne lese var skrifttegnene for «fire» og for «person», og en rekke utropstegn. Jeg spurte forskjellige kolleger hva som holdt på å skje, og fikk vite at det visste de ikke ennå. En av dem gikk allikevel så vidt at han nok mente jeg muligens hadde hørt noen aldeles ikke-bekreftede rykter - som han altså ikke kunne kommentere. Men hadde jeg ikke, spurte han, en anelse om hva det sto der? Det minner meg om en endeløs samtale i løpet av kultur­ revolusjonens første år. Kritikken av lederne var med navns nevnelse nådd lenger og lenger opp på rangstigen for så plutselig, på det siste trinnet å bli en navnløs eufemisme: Den Øverste Partiperson Som Går På Den Kapitalistiske Vei. Det var en jammerlig besværlig omskrivning av et meget enkelt navn, og en dag spurte jeg en venn om vi ikke 52

kunne forkorte det litt. Den angjeldende hadde vel et navn, sa jeg. «Det har han nok,» fikk jeg vite. «Kan jeg få deg til å si navnet?» forsøkte jeg. «Du er visst utmerket klar over hvem det er,» sa han. «Hvorfor vil du ikke si meg det?» «Du vet det, og jeg vet det. Vi vet det alle sammen, men det er ingen grunn til å bruke navnet ennå. Og så lenge vi vet hvem vi snakker om, er det jo også det samme.» Og uker senere falt da også sløret for det dårlig skjulte navn, Liu Shao-chi, Kinas daværende president. Men hvorfor denne forsiktighet, denne hemmelighetsfullhet om noe som ikke er en hemmelighet? Er det på grunn av den svake muligheten for at det allikevel ikke går som ven­ tet, og at man dermed har blottstilt seg ved å kritisere en navngitt person - en som tross alt vinner? Men i så fall er det jo hele landets befolkning som har blottstilt seg. Og hvordan gis signalet til at man nå kan stå fram og stave tingene tydelig? Og nå står de og klistrer opp plakater som skal fortelle at noe er skjedd, men ikke før tapetklistret har tørket. Som utlendinger er vi i den eiendommelige situasjonen at vi er de første som vet tingene pr. rykte og fornemmelse, og de siste som offisielt får vite noe. I de siste dagene har det vært rift om den daglige støyplagede lydbåndinnspillingen fra Voice of America’s morgenradioavis, som opptas her på instituttet. Av enkelte ord som Chang eller andre kommer for å få oversatt, kan jeg forstå hva disse radioavisene handler om. Gitterporten i muren blir også klistret til. Det er ikke len­ ger bruk for den. De studentene som for en tid siden be­ gynte å bære verktøy og stein dit, har nå murt den igjen, og den eneste inngangen til området er den lille lave på nord­ siden av muren. Jeg spør hvorfor hovedporten er blitt stengt, og får vite at det er fordi bøndene i folkekommunen rundt om oss misbrukte den som snarvei gjennom vår park. Muren, fikk jeg vite, var nødvendig av samme årsak - «og man kan jo ikke bare komme og gå her. Det er nødvendig å legitimere seg». En av de mange ting som i sin tid var med på å lukke

53

skoler og universiteter, var deres eksklusivitet, deres arro­ ganse og opphøyde stilling overfor det alminnelige jevne folk. De verdier som ble brukt til å bygge skoler og univer­ siteter, var skapt av bønder og arbeidere, og derfor, het det, måtte det ikke være forbeholdt en overklasse. Og senere igjen i begynnelsen av 70-årene da det begynte å komme fart i undervisningen igjen, var det under mottoet om at det var det arbeidende folk som skulle utdanne seg, universitetene skulle bli mer åpne. Adgangskravene ble endret, så det var klassebakgrunn, ideologisk holdning og arbeidsomhet - ikke akademisk dyktighet - som var de første betingelsene. Og her sitter jeg og ser våre studenter mure igjen porten til landets største språkinstitutt for at bøndene ikke skal ødelegge plenene med kjerrene sine når de tar en halv kilo­ meters snarvei fra jordet til treskestedet. 21.10.1976. I dag begynte opptoget i de tidlige morgen­ timene. Den metalliske sangen fra bekkener og den dype pulsaktige dunkingen av trommer kommer til oss gjennom de åpne verandadørene. En ring av opptog av alle slags be­ veger seg inn fra de nordligste forstedene. Vi bor ved en av byens store innfallsveier, og gjennom trekronene som ennå har løv på kan vi se at de store bukettene av røde faner og kolonner av lastebiler fulle av mennesker beveger seg i en endeløs, langsom strøm inn mot sentrum. - All trafikk er enveiskjørt i dag. Stimer av folk med små silkepapirvimpler ledes gruppevis gjennom mylderet av biler. Enhet etter en­ het, arbeiderbrigade etter arbeiderbrigade styrer med den nytildelte sannheten mot Peking, Kinas hjerte. Kinas rykter er et plankeverk, med dårlig feste for foten og for høyt til å svinge et ben over. Det er nå brutt. Her er det samfunnet som har de hemmeligheter individet mangler - men som individet kanskje har lært ikke å savne. Maos portrett, oppklistret på papp og satt på lange pin­ ner, markerer hver kolonnes begynnelse og slutt. Her og der ser vi også den nye formannen, Hua Kuo-feng, men det hele har skjedd så raskt. Med den nærmest magisk besvergende holdning kineserne tradisjonelt har til bilders sammenheng, utsnitt, innhold og øvrige kvaliteter, er det påfallende at mens Mao inntil landesorgens avslutning var i sort/hvitt, 54

er han nå i farger, mens Hua derimot er i gråtoner. Begiven­ hetene, beslutningen og oppløpet må være skjedd ualminne­ lig hurtig siden den effektive organisasjonen ikke har kun­ net rekke å produsere fargebilder. På mitt institutt står vankelmodige grupper av studenter i tilløp til kolonner på den store paradeplassen. De har fremdeles ikke fått utlevert vimplene med paroler, ikke fått beskjed ennå. Det sies at valfarten til Tien An Men skal holde på i tre døgn, slik at alle byens 67 millioner kan rekke inn. Det er planlegning. Jeg blir spurt om jeg ikke vil delta, da signalet kommer om at den første gruppen endelig skal til å gå. Vi skal marsjere de 7-8 kilometerne inn til sentrum, og det blir fan­ tastisk får jeg vite. «Hvem er demonstrasjonen for, og hvem er den i mot,» spør jeg, og nå er det offisielt. De har fått betegnelsen «fi­ rerbanden», og består av Wang Hung-wen, Chang Chunchiao, Chiang Ching og Yao Wen-yuan. Det er ganske karakteristisk at selv om de er utstøtt, forbannet og forkas­ tet, nevnes de konsekvent i den rekkefølgen deres ansienni­ tet i Sentralkomitéen gir dem rett til. Protokollen holdes, og Chiang Ching er nummer tre, selv om mye tyder på at hun er det primære mål for kritikken. «Jeg kan ikke bli med når jeg ikke vet hvem som har gjort hva. Jeg kan heller ikke bli med for å hylle Hua Kuofeng - det er viktig for meg å vite hva jeg gjør.» De forteller meg at han er Maos eneste rettmessige arving, at han har avverget et simpelt anslag mot Partiets, Statens og Folkets sikkerhet ved å avsløre de fire. Men senere er det plutselig blitt stilt busser til rådighet for oss, og for ikke å bli stående fast i mengden blir vi på bak­ veier kjørt inn til Keiserpalasset, hvor det er avsatt plasser til oss under tribunen med De Øverste — hvem det nå enn er, vi kan ikke skjelne ansiktene deres. Det bærer litt preg av gamle dagers nasjonaldager, den stuvende fylte plassen som rommer mer enn en million, fanene, musikken, sikkerhetssoldatene med de hvite hans­ kene og uten våpen, som atskiller tribunen fra plassen, de store kokende høyttalertraktene som drukner i hverandres ekko. 55

Men stemningen er annerledes. Litt avbleket i forhold til dengang, parolene likeens, som om det ikke har vært tid til å innøve dem. Det er fire ukjente talere som representerer og tolker vreden på vegne av henholdsvis bøndene, arbei­ derne, soldatene og studentene. Men i dagens halvhjertede kaos, i det meget ukinesiske hastverk av organisasjon og manifestasjon, merker jeg at her ligger begynnelsen, kanskje, til et helt nytt Kina. Kan­ skje denne dagen vil vise seg å være like så markant som da Mao i oktober 1949 proklamerte Kinas befrielse med ordenne, «Det kinesiske folk har reist seg».

Barn som er født etter befrielsen blir i perioder preget av fortellinger fra de onde, gamle dager den tiden som de selv aldri har opplevd. Ennå nøles det, det åpne oppgjøret med kultur­ revolusjonen har ennå ikke vist seg, men kanskje vil den perioden en dag inngå som en sekundær ond fortid. Den dagen vil også komme da det ikke lenger er levende øyenvitner til livet før befrielsen, og beretningene blir tredjehånds. Da vil kultur­ revolusjonens nærhet i tid kunne mønstre nye fortellere for de generasjoner som ennå ikke har opplevd noe ondt.

Det er for tidlig, sett fra våre vinduer, å fastslå den politiske klimaendringen i noen bestemt retning. Dagene er for usikre, kommer i gang med for stor nøling og forsiktighet til at vi kan fornemme karakteren av den tiden vi er i ferd med a ga inn i. I ørene klinger ennå ekkoet av den besver­ gende, magiske messen, den fordrivelse, utdrivelse av det onde under den sensommerblå himmelen over det røde og gylne Keiserpalasset. Wang Hung-wen, Chang Chun-chiao, Chiang Ching, Yao Wen-yuan, gjentatt med kabbalistisk monotoni i hvert nytt avsnitt av hver ny tale, Wang, Chang, Chiang, Yao. Det er en regle som ikke mangler noe i intensitet eller monotoni, dagen igjennom velter de fire stavelsene ut fra høyttalere, fra klasserom jeg går forbi, Wang, Chang, Chiang, Yao hakkes ut av melodiske stem­ mer i hver etasje i bygningen, forsvinner som skyggen av et ekko over den øde, støvete sportsplassen. Den sendes tilbake over den høye, hvite muren vår fra markene omkring oss, fra maskinfabrikkens mastehøye megafoner på den andre siden av skinnene, Wang-Chang-Chiang-Yao gjentatt med katekismisk repetisjon, og lyden av disse fire navnene blir etterhånden ikke lenger til navn, men blir lydord, en presis etterlikning av den metalliske klangen når et tog krysser et skiftespor. Wang-Chang-Chiang-Yao. Det er ingen som kan gi meg noen egentlig begrunnelse for at de fire alltid ramses opp i protokollmessig korrekt orden — ifølge den ansiennitet de hadde i Sentralkomitéen. En student finner det likevel ganske naturlig at «så lenge de ennå ikke formelt har mistet sine poster i Partiet, må vi også nevne dem i den korrekte rekkefølgen. Sentralkomi­ téen har ennå ikke offisielt utstøtt dem.» 60

I løpet av disse første dagene mangler det ennå håndgripe­ lige anklager, de har ennå ikke nådd ut til offentligheten. Ennå dreier det seg om ikke konkretiserte anklager om å ha forsøkt å tilegne seg ledelsen av Partiet og ha forvansket Maos ord og direktiver, og å ha praktisert splittelsespolitikk og, for enkens vedkommende, å ha pint og plaget Formann Mao på hans dødsleie. De første karikaturene begynner å dukke opp, kvasse og dyktige tegninger av de fire i lett gjennomskuelig forkled­ ning som djevel med horn, enkekeiserinne, Chiang Kai-shek og Hitler i kinesisk versjon. Mangelen på konkrete ankla­ ger mot dem gjør at tegningene ennå ikke har fått handling, kun ansikter. De har ikke kunnet plasseres i kompromitte­ rende situasjoner. På mange av tegningene er de bare frem­ stilt knelende mens de viker unna i grønn skrekk og redsel, med hendene holdt vergende opp imot den overdimensjo­ nerte, muskuløse arbeidsneve som med knyttet ro er på vei mot dem fra bildets øverste kant. Jeg står foran en hel utstilling av disse tegningene. Den gruppen studenter som har laget den, er i ferd med å henge dem opp og tegne en fanesmykket bord omkring dem. Hos byens bokhandlere kan man kjøpe små hefter som gir grunnprinsippene for dekorative border av aks, tannhjul, faner på lange spyd, traktorer og halve soloppganger. En av figurene bærer sin karakteristiske kinesiske militæruniform, og - sitt ansikt til tross - et lite firkantet sort overskjegg like under nesen, pannelokk og et armbind med hakekors. «Hvem er det?» spør jeg kunstneren. «Det er en av firer-banden,» sier han. «Men hvem er det han skal forestille?» «Det er Hitler, selvfølgelig!» «Hvem var Hitler?» spør jeg. Det blir en kort samtale mellom et par av studentene. «Han var forsvarsminister i Mussolinis Tyskland,» sier han så. En veteranlærer som står ved siden av vender seg halvt om mot meg. «Det er ikke fullt så nedslående som det lyder. I det minste vet han at det var noen som het Hitler og Musso­ lini.» 61

Det er som sagt ennå bare få konkrete punkter imot de fire. Men det er alminnelig antatt at det et eller annet sted blir arbeidet på høytrykk for å fremskaffe skyts mot dem. Et sted under den avventende atmosfæren kan jeg for­ nemme en eufori i startgropen. Den bryter ikke ut ennå, for så lenge vi ikke riktig vet hva siktelsene helt konkret går ut på, er det ikke mulig å si hvor kursen kommer til å gå. Pa skrivebordet mitt ligger en haug nyskrevne tekster. Daglig kommer det en stabel til meg som jeg skal gjennom­ arbeide og rette språklig og pedagogisk før det går i trykken. Tekstene forfattes av grupper av eldre lærere, og har fått politisk godkjennelse før de kommer på mitt bord. Partiavdelingen går gjennom alle sammen, og dermed vet jeg at de tekstene jeg sitter med, er i overensstemmelse med den foreskrevne linje. Her kan jeg få en anelse om hva som lig­ ger like rundt hjørnet. Ved å studere små nyanser, stilendringer og nye emner, kan jeg snuse meg fram til hvilken vei vinden kanskje vender seg. Jeg kan også grusomt overfortolke en banal detalj og tillegge den en politisk betydning som kanskje slett ikke er hensikten. Og kanskje er det det likevel. Et av de spørsmål som nå i slutten av 1976 duver i bevissthetens vannspeil, uten riktig å komme fram, er spørs­ målet om Teng Hsiao-ping. To ganger har han vært på top­ pen, og to ganger, sist i fjor, har han blitt utstøtt, forkastet og forbannet. Begge gangene har kampanjene imot ham vært like så intense, voldsomme og spontane som hyllesten av ham da han var på toppen. Vi arbeider stadig med teks­ ter som i sterkt språk angriper ham for å være kapitalismens mest prominente talsmann og håndlanger i dagens Kina, og han beskrives som «overløper, forræder, pestbyll og folke­ fiende». Hans navn har runget gjennom korridorene utenfor med samme intensitet som Wang, Chang, Chiang og Yao nå gjør det, men i den senere tid har det ikke vært plass til andre enn deres navn. Jeg har nettopp gått gjennom en tekst, skrevet til de nye andre-ars studentene, og på våre daglige møter gjennomgår jeg rettelsene med en av dem fra forfattergruppen. Det er sma og større språklige detaljer som vi kan bli enige om å forbedre. Teksten er i seg selv så nøytral, så innholdsløs som

62

en mekanisk terpetekst kan bli. Men det er ett punkt i den som opptar meg. Blant tekstens mange små setninger er det én som er betydningsfull i Kina i dag. Det står: «Jeg har en rød blyant og en blå blyant. Den ene skriver like så godt som den andre.» Med Teng-kampanjen i tankene blir denne trivielle lille setningen i en duplisert lærebok betydningsfull. Ett av anklagepunktene mot ham var at han satte effektivitet over ideologisk holdning, og han uttrykte dette synspunkt med den berømte uttalelsen, «det gjør ikke noe om katten er hvit eller sort, bare den fanger mus». På den liknelsen ble han naglet, og det var ikke milde betegnelser som pragmatiker som ble hengt på ham. «Denne setningen her,» sier jeg og peker, «hva med den?» Forfatteren lener seg over teksten. Han er en eldre, venn­ lig mann som med pertentlig grundighet vil ha perfeksjon fram i selv det mest trivielle stoff han arbeider med. Han holder sine sammenfoldede briller opp foran øynene og leser den halvhøyt flere ganger. «Så vidt jeg kan se er den ganske korrekt,» sier han om­ sider. «Jeg har en rød blyant, og en blå blyant. Den ene skri­ ver like så godt som den andre. Den er visst språklig korrekt. Og studentene kjenner ordene.» Ja, tenker jeg, selvfølgelig har jeg overfortolket. Det be­ gynner å flimre for øynene når man går og leter etter mikro­ skopiske spor alle steder. Det er ganske enkelt en kjedelig øvelsessetning. «Det er ikke noe nytt i det for studentene,» fortsetter han, «vi var bare blitt enige om at det nå var passende for dem å lære å bruke konstruksjonen ... likeså ... som ...». «Den minner meg om noe,» sier jeg ettertenksomt, for tanken om at den kanskje allikevel er et hint, er ikke mulig å la gå. «I see, I see,» sier han dempet, og jeg håper han vil komme inn på om han ser det samme som jeg. «Det er jo ikke noen særlig begavet setning,» fortsetter han i et annet tonefall, «og vi har jo så ofte snakket om at vi skulle komme bort fra disse intetsigende tekstene: Dette er min søster, dette er min bror, jeg har en bok, du har en sekkstilen. Men det er jo en vanskelig oppgave med det nivået 63

studentene befinner seg på å flette mer betydningsfullt inn­ hold inn i tekstene. Vi gjør hva vi kan.» Jeg aner ikke om jeg nå står overfor en rekke underfundigheter og dobbelte innpakninger, jeg dropper emnet og vi vender tilbake til å snakke om de neste tekstene. Senere, da vi er ferdige med arbeidet og praten går på alminnelig tom­ gang, sier han: «Jeg har forøvrig hørt at det er en enhet i Peking hvor de besluttet at de fra nå av ville omtale Teng Hsiao-ping som kamerat Teng. Det er ganske interessant. Slik sett er det jo heller ikke ukorrekt, for selv om han har mistet alle poster i regjering og Parti fikk han jo lov til å beholde med­ lemskapet i Partiet. Og som medlem av Partiet må man jo ha krav på å bli omtalt som kamerat.» «Det har jeg aldri forstått,» sier jeg. «Hvordan kan han opprettholde medlemskapet sitt når han samtidig blir be­ skyldt for å være erkefienden, kapitalisten over alle? Der­ med har man jo en erklært forræder som prominent medlem av Partiet.» «Det er nok uttrykk for en konflikt, ja. Det skal sikkert ses som uttrykk for en konflikt. Vi må være meget iherdige med å gjennomføre kampanjen mot ham til det ytterste.» «Han opptrer ikke lenger så ofte i tekstene våre?» «For øyeblikket er det viktig for oss å avsløre og analy­ sere de forbrytelsene «firer-banden» gjennom mange år har vært opphav til. Det er svært viktig å gjennomføre kritik­ ken til bunns.» «Og legge Teng Hsiao-ping på hyllen så lenge?» «Det må være en enig og bred folkelig front mot enhver fiende av Partiet, staten og folket.» «Tror du personlig at Teng kommer tilbake enda en gang?» «Personlig. Jeg har i øyeblikket ikke noen personlig me­ ning om noe slikt. Allting avhenger av hva som skjer. Det kan skje så mye. Vi har vært vitne til så mye. Det kan godt være vanskelig for en eldre mann som meg å følge med.» Det er den samme diskresjonen, den samme innpakkede varsomheten som man opplevde i Kulturrevolusjonens første tid. Vennen og fienden ble sjelden navngitt før det på en eller annen ukjent måte var gitt grønt lys. Og de som var et

64

skritt foran massebevegelsen med hensyn til å erklære seg, ble belønnet med status som ledere eller pionerer - eller, hvis deres satsning viste seg å være gal, med kritikk, statustap og fordømming som resultat. «Selvfølgelig kommer det ikke bak på oss at de fire var noen banditter,» sier en av de unge lærerne, «i vårt stille sinn har vi visst det hele tiden.» «Har dere aldri snakket om det?» «Det kunne vi da ikke! Jo, selvfølgelig kunne vi disku­ tere det med svært nære venner, eller med familien. Men det var ingen av oss som offentlig torde si det vi alle sammen visste godt. Vi er svært lettet nå. Nå kan vi fritt snakke om alt det som gjennom mange år har pint oss.» «Hva med den nye ledelsen av Partiet?» «Vi er alle sammen begeistret over at Kina nå ledes inn på rett kurs igjen, nå da vår elskede - vår respekterte For­ mann Hua Kuo-feng har ryddet de fire av veien.» Det er en forstavelse man ofte hører nå om dagen. Gjen­ nom årtier har folk vært vant til å sette «elsket» foran «Formann», og glemmer ustanselig at den nye ennå ikke har oppnådd denne status. Offisielt er det ordet «respektert» som skal benyttes. Så vidt jeg kan bedømme er det ikke noe offisielt dekret som har fastsatt dette, men en praksis som har slått an. Kanskje ligger det i dette at ingen annen skal kunne bevege seg opp på det plan Mao befant seg på - kan­ skje er det ganske enkelt ingen som kan. Ifølge André Malraux som har hatt samtaler med Mao, skal denne da også ha sagt at «de Gaulle og jeg har én ting felles: Vi har ingen etterfølgere». Men franskmenn hevder til gjengjeld gjerne at Malraux var mytoman. «Det er altså ingen kritikk å reise mot Kinas nye ledere?» Han ser på meg med forbløffelse. «Hvorfor skulle det være det? De har ryddet Kina og hver enkelt av oss for en svøpe. Vi kan nå fritt snakke om ting som vi aldri har kunnet snakke om tidligere.» «Som for eksempel Kulturrevolusjonen og dens konse­ kvenser?» «Det er et meget vanskelig område. Den store proletariske kulturrevolusjon var en triumf for Formann Maos, vår elskede leder som nå er gått bort, for hans linje.» 5. Kina: revolusjon . . .

65

Det er mange, hovedsakelig unge, som setter det språklig /politiske ritual høyere enn det grammatisk korrekte. Vi har også ofte diskusjoner om hvorvidt det er rimelig å ut­ trykke seg «på engelsk med kinesisk smak», den språklige bastard man har kalt «chinglish». «Hvorfor fortsetter dere med å bruke uttrykket «gått bort»? Det sier vi ikke på moderne engelsk.» «Fordi vi vil vise vår respekt for Formann Mao.» «Hvorfor ligger det mer respekt i å bruke en gammeldags unnvikende form, en omskrivning. Hvorfor sier dere aldri «avdøde», eller taler om den gang han «døde». Dere unngår jo ikke svært jordnære ord og beskrivelser når det gjelder «de fire», for eksempel.» «Det er snakk om to helt forskjellige ting. Vi benytter et sterkt språk for å vise vårt grenseløse hat til og forakt for disse forræderne som har korrumpert Kina, forsøkt å endre dets farge og bidratt til Formann Maos bortgang. Vi viser vår respekt og grenseløse kjærlighet når vi bruker uttrykket «gått bort» om Formann Mao.» «På engelsk heter det at han er død. Det ligger ikke noe nedsettende i det. Det er en kjensgjerning, kort og godt.» «Slik kan vi ikke si det på kinesisk.» «Har dere ikke et ord som heter død?» «Jo, men det kan man ikke benytte om hvem som helst. En far kan si med sorg at hans sønn er død - men sønnen må bruke uttrykket «gått bort», hvis han snakker om faren. Derfor sier vi det slik om Formann Mao.» «Men det er ikke tilfelle på engelsk.» «Det er det på kinesisk.» «Vi lærer engelsk her. Det er ikke bare en samling ord­ bøker vi skal lære. Vi skal også få studentene til å fornemme moderne engelsk språkbruk.» «Du kan ikke få meg til å bruke det andre uttrykket om Formann Maos bortgang. Det er mulig at det er en kinesisk vane som jeg overfører til engelsk. Men det er vanskelig å gi slipp på sine vaner.»

Nå da den offisielle sørgetiden er forbi, går jeg og vet ikke riktig hva jeg skal bedrive tiden med på kontoret. Arbeidet har hittil gått ganske normalt, med den unntakelse at jeg 66

ikke har kunnet bruke tavlen. Som nevnt har Chang Tsai dekket hele tavlen med et bilde av Mao, og de manende ord om å vende sorg til styrke. Nå går jeg og er litt tvilrådig med hensyn til hvor lenge tavlen skal være dekket. Jeg kan ikke bruke den når jeg har smågrupper til undervisning her inne. På den annen side har jeg en fornemmelse av at det vil være svært upassende bare å fjerne bildet og viske ut ordene slik at jeg kan få arbeide. Men i morges da jeg kom på kontoret, sto det et par unge menn og var ganske uhøytidelig i ferd med å rive det hele ned. Den ene sto og skrapet av tapen som Maos portrett var festet til den sorte mattglasstavlen med, og den andre var i ferd med å vaske de sirlige bokstavene vekk. Etter at de har gått, sitter jeg og ser på den våte tavlen; den blir gradvis mindre og mindre blankvåt, det er som en film kjørt bak­ lengs. Da den er helt tørr kan jeg ennå svakt ane Chang Tsais fornemme bokstavering, som en fjern gjennomsiktig gjenklang av det krittet han med presisjon har presset dypt ned i tavlens porøse overflate. Og på det rektangelet hvor tapen var festet vil mine krittord nå ikke synes. Tavlen har lidt uopprettelig skade. Den er anvendelig, men det som er skjedd med den, slår igjennom alle de ord som heretter skri­ ves på den.

Nå og da får jeg besøk av instituttets forskjellige ledere på mellomplanet. Høflighetsvisitter, som regel starter de med uforpliktende småsnakk som ikke peker i noen be­ stemt retning. Jeg har vennet meg til at det likevel som regel aldri er uten mål, men det hører med til fremgangs­ måten at vi aldri kaster oss hodekulls ut i det som det egentlig dreier seg om. Ofte kommer vi selvfølgelig omsider inn på emner som har med det daglige arbeidet å gjøre. Forslag til nye meto­ der, nye oppgaver - oppfordringer til å delta i diskusjoner om hvordan vi nå kommer videre, anmodninger om uttalel­ ser om enkelte lærere eller studenter. Noen ganger er det tale om helt private, personlige meddelelser som skal over­ bringes til meg. For liksom hele landet er delt opp i et system av en slags 67

halvmilitær natur, liksom folkekommunene har sine ar­ beidsforhold og -brigader, sine ledere på forskjellige nivåer, på samme måte er arbeidere og intellektuelle oppdelt i grup­ per. Enhver tilhører en enhet, som for de flestes tilfelle er arbeidsplassen. Enheten er far og mor for oss. Den over­ våker, beskytter og kjenner oss. Den utsteder forbud, til­ latelser og sanksjoner. De fleste bor enda i eller i nær til­ knytning til sin enhet, men her atskiller jeg meg ved å være utlending. Enheten skal utstede tillatelser, hvis man vil kjøpe varer til større beløp. Dels har man hermed en inne­ bygget kontroll mot for eksempel profittforbrytelser - her er enda en hindring mot å kunne bruke penger som man ikke har rettmessig krav på. Det er også en måte å gjennom­ føre en kontrollert rasjonering på. Det er ens enhet som ut­ steder kort til de få varene som er rasjonerte. Det gjelder ris og hvete, innimellom sigaretter, selv om alle rasjonene synes å være helt tilstrekkelige, bomull og matolje. Sykler er også rasjonert, men bare her i Peking. Det er ikke fordi det er noen mangel på sykler, tvert i mot. De er i ferd med å bli et problem i trafikken, og derfor har man besluttet at tilveks­ ten av nye syklister skal kontrolleres. Hver enhet får årlig tildelt en bestemt kvote, som den så kan fordele internt. Og altså samtidig utstede de nødvendige kjøpetillatelser. Min enhet er også for meg far og mor. Jeg kan ganske sikkert bruke pengene mine fritt og har adgang til den spe­ sielle fremmedbutikken, Vennskapsbutikken, hvis jeg øns­ ker det. Den eneste rasjonering også vi er underkastet, er den som gjelder bomull. Alle kan nå fritt kjøpe sigaretter, men de med filter er forbeholdt utlendinger og de kinesere som har spesiell adgang til dem. Blant mange andre ting, detaljer man lærer å iaktta, er hvilket merke sigaretter folk røyker, og hvordan de ser ut på spissen. Hvis jeg har et eller annet problem, er det min enhet jeg skal gå til. Offentlig myndighet er ikke så offentlig at man har umiddelbar adgang til den. Som regel skjuler den seg bak et slør under navnet «vedkommende rette myndighet», og man vet aldri riktig hvem eller hvor denne myndighet er eller befinner seg. Det er enheten som er kontaktleddet mel­ lom oss og den. Noen ganger kan jeg få en ubestemmelig fornemmelse av at «vedkommende rette myndighet» fak68

tisk befinner seg her på instituttet, at en beslutningsprosess finner sted innenfor våre murer og aldri når utenfor. Det er derfor så godt som umulig å dytte på i en beslut­ ningsprosess, eller spørre om et svar. Vi har ventet i flere uker på et resultat av Stines søknad om å kunne få komme inn på et kurs i kinesisk, og her er det også min enhet som er budbringer. Når jeg prøver å spørre om et svar, får jeg vite at saken ikke lenger er i deres hender, og når jeg spør hvilke hender den da er i, får jeg - ikke uventet - vite: Vedkommende rette myndighet. Da saken omsider var kommet så langt at vi ble bedt om å inngi en skriftlig søknad, spurte jeg snedig hvem den skulle stiles til. «Bare skriv: Til rette vedkommende myn­ dighet!» fikk jeg vite. Nå forsøker jeg å spørre igjen. Semesteret er begynt, og det er viktig for Stine å komme i gang og ikke skulle be­ gynne med et for stort handikap. Jeg vet ikke om det er et resultat av tretthet etter flere ukers ventetid, men nå med­ deler min enhet meg plutselig at den ikke lenger er «ved­ kommende». Jeg blir henvist til Ekspertbyrået, vår sekun­ dært nærmeste familie. Ekspertbyrået som gjør seg bemerket ved å være en temmelig selvstendig, fritt svevende organisa­ sjon, er bemerkelsesverdig ved at dets nærmeste foresatte er ingen ringere enn Sentralkomitéen for Kinas Kommunistiske Parti. Dette gir dem selvsagt en ganske høy status, og det er kanskje en av grunnene til at vi ikke kan oppsøke dem. Det vites at de har kontorer et sted i Youyi, men det har ikke lykkes for noen utlending å konstatere hvor. «Det er av hensyn til Youyis ledelse. De er ansvarlige for bygningene og deres vedlikehold, og vil derfor beklageligvis ikke tillate at våre kontorer blir tilgjengelige for dere,» får vi som begrunnelse for deres hemmelige oppholdssted. Vi får likevel et kontaktnummer som vi kan ringe, og legge be­ skjed om at vi har bruk for deres bistand, og de dukker så raskt opp. Også de avlegger leilighetsvis besøk, og har vist en svært stor evne til liksom å merke når man har bruk for dem. Men da Stines søknad åpenbart har gått i stå og min enhet frasier seg videre ansvar for dens behandling, henvises jeg altså til Ekspertbyrået. På et møte frasier de seg ethvert 69

ansvar for eller kjennskap til sakens gang, og henviser meg tilbake til min enhet. Da den som sagt likeledes har frasagt seg ansvaret, og ingen av partene vil fortelle meg hvem rette vedkommende myndighet er, er det umulig for oss å komme videre. «Det ville kanskje ikke være urimelig å si at vi er belastet av en del byråkrati,» sier en ansvarlig kamerat i min enhet. Og etter en pause fortsetter han med den setningen som nes­ ten gjelder universelt i tiden, «jeg tror nok man kan si at det skyldes den skadelige innflytelse fra firer-banden - nei,» iler han umiddelbart videre, «det kan man kanskje ikke helt.»

Det hviles på høyre hen, det venstre tar skiftevis et skritt fram og et tilhake på den smale planken tvers over sampanen. Åren, mirakuløst sammenbundet med ganske kort overlapping, driver knirkende den lille båten gjennom det leirete vannet. Her - med ryggen mot fastlandet - ser man ikke kulturrevolusjonen. Men en lang finger fra det store universitetet på den andre siden av elven har utpekt dragekappseilasen som en reaksjonar levning fra en føydal fortid. Elvefolket har truk­ ket sine lange, utsmykte båter i land og avmontert hodene på de groteske fabeldyrene.

Elven er til for arbeidet.

Verden utenfor

Bambusteppet var sent i 50-årene det begrepet som hadde til hensikt å beskrive en parallell med Europas jernteppe - et bilde som skulle gi dekning for påstanden om Kinas utilnærmelighet og selvvalgte isolasjon. At det i en viss grad fantes en slik barriere er det ikke stor tvil om, men når det kommer til stykket ble det meste av den nok bygget utenfra. Det er således en kjensgjerning at Kina i perioder har avvist og forkastet tendenser til å dyrke fremmed kultur. Ganske visst var det i de første årene et blomstrende kultur­ liv, som det ennå ikke var lagt faste rammer omkring. Teatret kunne oppføre fremmede klassikere, og det var ad­ gang til fremmed skjønnlitteratur. Enten på originalspråket, for de få som behersket det, eller i kinesisk oversettelse. I dag, hvor Kina i stadig stigende grad vender seg mot den omkringliggende verden, er det de færreste kinesere som har hatt eller noensinne får mulighet til å oppleve den. De få som får det, må se i øynene at det er en engangsfore­ teelse som aldri vil bli gjentatt. Det er snakk om embets­ menn, handelsmenn, tolker, sportsfolk og vitenskapelige og kulturelle delegasjoner. Noen ganger er det studenter fra mitt institutt som blir utvalgt til å sendes til utlandet på utvekslingsbasis. Her får de mulighet til å avslutte studiene sine i de omgivelsene som vi så desperat mangler her - det språklige miljøet. For de fleste av disse studentene er det en sjokkerende opplevelse å bli sendt til utlandet. De skriver lange brev hjem til sine kamerater og de lærerne som de føler seg mest fortrolige med. I brevene kan man lese en til panikk gren­ sende uro og forbløffelse over at tilværelsen i det fremmede kan arte seg så helt annerledes enn det tilvante. Mange av

74

de hverdagslige impulsene de utsettes for i Canada, Stor­ britannia og Australia i forbindelse med dette kultursjokket, virker direkte krenkende på dem fordi det ligger sa umåte­ lig fjernt fra deres hjemlige hverdag og forestillingsverden. En ung pike brukte et helt brev på å beskrive den følelse ay krenket bluferdighet hun opplevde ved å skulle gjennomgå klassiske kjærlighetsdikt på det universitetet hun var blitt sendt til. Det var en overvinnelse for henne å være med pa å gjennomgå språket i disse diktene, og hennes brev hjem til venner ble av dem oppfattet a være skrevet ufattelig langt bortefra. Jeg fikk inntrykk av at de ikke riktig forsto hva det egentlig var hun beskjeftiget seg med, men kategoriserte det automatisk med merkelappen «dekadent vesterlandsk kultur», og hadde for øvrig vondt av henne som matte ut­ settes for dette. Problemet ville nok ikke ha vært så stort, hvis disse stu­ dentene ble bedre forberedt på hva de ville møte ute i verden. De fleste har ingen realistisk anelse om det, det vet jeg fra timelange samtaler med dem. De blir ganske visst forbe­ redt. Kort før avreisen får de en .slags «briefing» av en eldre lærer som en gang selv har oppholdt seg i et fremmed land. De får her en generell orientering om landet, får vite noe om lokal kultur og adferd, og får for øvrig en kraftig politisk ballast med. De reiser ut, ikke for å oppleve verden, men for å dyktiggjøre seg for landet sitt. De blir innprentet at det er kinesiske arbeidere og bønder som betaler for at de kan få denne utdannelsen, at det ikke er noen personlig forlystelsestur, og de får for øvrig de praktiske rad med pa fer­ den som vedkommende lærer er i stand til å gi dem. Alt av­ henger av hvor lenge det er siden han eller hun selv var i utlandet. Ofte reiser studentene ut med foreldede opplys­ ninger, og når man er på bar bakke i forveien, hjelper et par timers fortrolig samtale i enerom ikke mye. Det er vanskelig å få vite hvordan den egentlig ser ut, verden. Det er da også mange av mine kolleger som erkjenner at den forhåndskunnskap de gir studentene før de reiser ut,°er så minimal at den er verdiløs. I årenes løp har jeg fatt mange spørsmål fra studenter hvor svarene skulle hjelpe til å danne et bilde av verden. Utvalgte spørsmål viser hvor galt det kan stå til: «Er mennesker i England svarte?» har 75

det vært én som ville vite - mens resten av spørsmålene fal­ ler i to hovedgrupper: Det er spørsmål som går ut på å få bekreftet likhetspunkter, at visse ting forholder seg omtrent likedan i Kina som i fremmede land, og dermed er forklar­ lige og forståelige. Og det er spørsmålsstillere som søker å få bekreftet at det er forskjeller mellom her og der, men som ikke riktig vet hva forskjellene består i. Til den første gruppen spørsmål hører for eksempel hvorvidt politi og andre myndigheter har samme vidtrekkende makt over individer som i Kina, om arbeiderklassens forhold (men sjelden om fagforeninger), om vesteuropéiske bønders revolusjo­ nære holdning osv. Dette siste spørsmålet stilles ofte - na­ turlig nok for et menneske med kinesisk bakgrunn - og må ofte besvares skuffende. I den andre gruppen spørsmål, om ulikheter, finner jeg ofte emner som kirke, kongehus, parla­ mentsvalg, energikriser og arbeidsløhet, fenomener som en­ kelte av dem altså er klar over eksisterer, men hvor de ikke kjenner til noen detaljer. Det skjer sjelden at det er noen som spør om kulturlivet, historien eller samfunnsstrukturen. Det later til å være emner som enten er omgitt av tabu, eller som ganske enkelt er forkastet som verdiløse og dermed uten interesse. Det har - dette kan jeg oppleve daglig - skjedd en mar­ kant nedgang i den alminnelige viten, både på det nasjonale plan og med hensyn til det som rører seg ute i verden. Dette er skjedd siden Kulturrevolusjonen for 10-12 år siden stop­ pet all undervisning i en årrekke. Det er også mange av de mer realistisk betonte skolefolk som innrømmer dette, især da de nå har «de fire» å legge hovedvekten av skylden på for en feilslått undervisningspolitikk. De studentene som nå er immatrikulert er i gjennomsnitt eldre enn dem som før Kulturrevolusjonen studerte på samme niva. Blant annet har nye krav i mellomtiden betinget at man gjennomførte et par år eller tre i det praktiske livet før man kunne komme i gang med en høyere utdannelse. Men selv om denne kontakten med praktisk arbeid uungåelig har gitt et høyere nivå med hensyn til sosial og politisk bevisst­ het enn man fant før i tiden, har den på den annen side sen­ ket det alminnelige kunnskapsnivået. Kinesiske lærere be­ klager seg ofte over hvor dårlig deres studenter nå om 76

dagen er i stand til å uttrykke seg skriftlig på sitt eget språk. Den generasjonen som nå står med en nylig avsluttet ut­ dannelse, er langt dårligere rustet enn noen generasjon før den. Nå reiser det seg også enkelte stemmer som taler om nødvendigheten av å avskaffe den «proletariske verneplikt» og gjeninnføre den tradisjonelle form for «profesjonelle studenter» - studenter, hvis oppgave det er å tilegne seg mest mulig kunnskap om sine emner. Det var det Teng Hsiao-ping bl.a. gikk inn for da han i sin tid noe arrogant sa: «Det kinesiske Vitenskapsakademi er et akademi for vitenskap, ikke for kål.» Ettersom de fleste av våre studenter her i fremtiden vil være svært utsatt for kontakt med utlendinger i kraft av at de skal være tolker og delegater, anser jeg det for viktig at de ikke bare skal beherske språket, men at de også får mu­ lighet til å sette seg inn i en videre bakgrunn. Og som de høflige vertsfolk de om få år skal være, opp­ fordrer de meg stadig til å gi dem et innblikk i slikt som «takt og tone ved bankettbordet» og «hvilke emner skal man helst unngå å drøfte når man fører høflig konversasjon med européere?» Men ut over denne simple innføring i sel­ skapslivets mest elementære konvensjoner, oppførsel, takt og tone, er det ikke noe særlig uttalt ønske om å vite noe. Jeg legger merke til det rystende i at mine studenter i stigende grad og i mange tilfeller er ute av stand til å svare sammenhengende, rimelig, for ikke å si uttømmende, på en hel del elementære spørsmål. Dette gjelder til min forbløffelse også spørsmål om Kina, og ganske grunnleggende poli­ tiske spørsmål. Det går opp for meg en dag da en av de yngre lærerne ber meg komme og overvære undervisningen hans og komme med kritikk av den etterpå. Det var ikke noe galt med undervisningen. Den var levende, fantasifull og stimule­ rende. Han har sans for språket, og en fremragende evne til å anskueliggjøre tingene. Men så spør han studentene: «Hva kan dere kalle meg hvis jeg for eksempel begynner å be­ handle dere riktig dårlig, mishandle og slå dere?» Og en våken student svarer straks: «En kapitalist!» Her hadde jeg ventet at en diskusjon skulle begynne, men læreren nik­ ker anerkjennende og roser et korrekt svar. 77

Dette opptrinnet får meg til å spørre de studentene jeg kommer i snakk med i de følgende dagene: «Forresten, hva er kapitalisme?» Jeg gikk ut fra at det ville være en enkel sak for politisk skolerte 25-årige studenter i Kina å komme med en korrekt definisjon, men langt de fleste svar er helt utilstrekkelige. Hovedsakelig gikk de ut på at «kapitalisme er noe ondt» eller «et dårlig system» - og når jeg ber om en nærmere forklaring på hvorfor det er ondt eller dårlig, får jeg vite at det er det, fordi det gjør mennesker vondt. Det får meg til å spørre en av de politiske lærerne om studentene aldri har fått kapitalismen beskrevet og forklart, om eierforhold av produksjonsmidlene osv. Jeg får vite at det har man forklart dem, men at det ikke er sikkert at alle hørte like godt etter den dagen. Kanskje kan det henge sammen med at selve tanken om produksjonsmidler i privat eie ligger så ufattelig fjernt fra de yngre generasjonene her, i et land hvor jordbruk i den grad er kollektivisert og all industriell produksjon skjer i statlig regi. Men i det skal man også se et resultat av en over­ forenkling - en ganske farlig forenkling av de tingene man er imot. Og i andre tilfeller, de ting man er for. Jeg gjennomgår språklig de fleste av de tekstene vi bru­ ker i undervisningen, enten de nå er skrevet hjemme eller det er fremmed stoff. Det fremmede stoffet hentes fra tre kilder: De engelskspråklige kinesiske tidsskriftene og ny­ hetsbulletinene (som språklig har store mangler), andre språkinstitutters selvproduserte stoff eller, i enkelte tilfelle, stoff tatt fra utenlandske kilder. Det siste forekommer ganske sjelden, idet stoffet naturlig nok i de fleste tilfeller er av politisk karakter - og for øvrig dekker et forholdsvis begrenset område. Jeg kan her foreta en tredeling, nemlig tekster som behandler Kinas holdning overfor den revisjonistiske Sovjetunionen, tekster som beskriver alminnelige men­ neskers kår under det kapitalistiske systemet, og tekster som behandler den kinesiske sosialismes absolutte suverenitet. Politisk sett tre meget forståelige områder i Kina i dag. Men én ting er at tekstene har fått den politiske god­ kjennelsen. De er ikke alle like lødige, enn si egnet fra et undervisningssynspunkt. De lider av den tendens til over­ forenkling som har slått sterkt igjennom her. I Kina vil det 78

være urimelig å stille seg opp og kreve allsidighet eller hår­ fin nyansering eller sondring mellom godt, mindre godt og dårlig i det ene, henholdsvis det motsatte systemet. Det eneste kravet jeg stiller og har stilt i mange og lange diskusjoner med kolleger, er at det vi forteller i det minste skal være sant. Mitt argument er at hvis man finner det nødvendig å lyve kapitalismen verre enn den objektivt sett er, så tror man dypest sett ikke den er dårlig nok. Og omvendt - hvis man finner det nødvendig å pynte på sosialismens virke­ lighet for å gjøre den mer attraktiv enn den er, er det fordi man ikke kan godta den. Under alle omstendigheter må studentene ha krav på at det vi forteller dem er sant. På dette punktet er det bare en del av mine kolleger som ubetinget er enig med meg. Det er eksempler på direkte og bevisst forfalskning av virkeligheten i en del undervisnings­ materiale. At det er bevisste feil må jeg konstatere ut fra den kjensgjerning at de ikke har blitt korrigert til tross for at jeg har gjort oppmerksom på dem før trykkingen fant sted. Dette er ikke en generell anklage mot alt det materiale som vi benytter, men det gjelder for en ganske vesentlig del av det. For å gi et par eksempler kan jeg nevne bruddstykker av en arbeiderroman fra USA. Et par kapitler er blitt ko­ piert og delt ut til studentene, og jeg blir bedt om å holde en forelesning om hvordan man forholder seg til lesning av skjønnlitteratur når det skjer utenfor klasserommet, uten lærerens støtte. På tittelbladet til det kopierte heftet står romanens tittel, forfatter og årstall for førstegangsutgivelse. Der står det at den er utgitt i 1960, hvilket undrer meg når jeg leser den igjennom. Stilen og innholdet henger ikke riktig sammen med et så sent årstall - jeg slår opp forfatteren, og ser at han døde i 1911, og at han skrev den angjeldende romanen fem år før sin død. Altså, tenker jeg, er det skjedd en uheldig trykkfeil, det skal stå 1906. Dette gjør jeg de ansvarlige lærerne oppmerksom på, men får vite at det ikke betyr noe, det er bare en liten detalj. Det er ingen grunn til, sier de, å påvise feilen overfor studentene. Jeg mener også at kapita­ lismen i fortiden, i USA ved århundreskiftet for eksempel, er langt lettere å beskrive og eksemplifisere enn den velut­ viklede og raffinerte utgave vi står med i dag. Men jeg 79

protesterer mot bevisst å la fortiden spille nåtid for letthets skyld. I et annet tilfelle er det en gruppe studenter som vil opp­ føre et lite skuespill ved semesterets avslutning. Læreren deres har funnet fram et stykke til dem som handler om hvordan unge mennesker utnyttes av privatkapitalismen i britiske kullgruver. I stykket opptrer det til og med en virke­ lig, sint kapitalist - og derfor gjør jeg oppmerksom på at nettopp kullgruvene siden 50-årene ikke lenger er på pri­ vate hender i England, siden de er blitt nasjonalisert. Derfor foreslår jeg at Studentene, hvis de oppfører stykket, må gjøres oppmerksom på at det altså ikke er dagens England det handler om - selv om arbeidernes kår neppe er blitt noe særlig annerledes fordi om det nå er staten som eier gruvene. Men forslaget mitt avvises. «Det blir for vanskelig,» får jeg vite, «hvis vi skal be­ gynne å forklare om nasjonalisering. Så er det noen av dem som tror det er snakk om sosialisme, og vil ha rede på hva som er forskjellen på statseide bedrifter når de befinner seg i henholdsvis kapitalistiske land og i Kina. Det blir for vans­ kelig, tror vi. Det er mye bedre å la dem bruke stykket som det er. De kjenner også kapitalisten. Han uttrykker systemet mye enklere.» Det kan jeg bare erklære meg enig i, men må forgjeves fremheve at det altså dermed ikke er virkeligheten vi be­ skjeftiger oss med. Det skjer sjelden at mottakerne av kunnskaper beklager seg over informasjonsnivået, men det hender. En student oppsøker meg privat en dag og sier med forbausende frimodighet: «Jeg vet at mye av det som vi studenter får vite om forholdene i Vesten er galt. Men jeg kan ikke finne ut av hva sannheten egentlig er. Kan ikke du fortelle meg det?» Det er jo en svært så krevende anmodning, og for meg en vanskelig politisk balansegang. Hvis det er opplysninger han mener er gale, må det være fordi han vil ha meg til å mode­ rere dem. Og det kan ikke være min oppgave, jeg har ingen interesse av å sitte og besmykke Vest-Europas politiske sy­ stem. En skeptiker ville kanskje anse hans «illegale anmod­ ning» for å være en prøve, for å teste min lojalitet gjennom en pålitelig student med plantede spørsmål. Det tror jeg ikke 80

er tilfellet. Det var ikke noe i hans spørsmål som tydet på at det var mine politiske dybder han var i ferd med å lodde, og som sagt har jeg ingen kapitalistisk kake å mele. Hans spørsmål er oppriktige og i lyset av det undervisningsma­ terialet vi arbeider med, ganske forståelige. Det er ingen spennende skattejakt man kommer på hvis man har mulighet til å gjennomgå bøker og lesesaler på de forskjellige bibliotekene. I den skjønnlitterære avdelingen finner man ikke stort utover Shakespeare, Dickens og Shaw. Avisinnholdet på instituttet mitt består av Christian Science Monitor, London Times og Financial Times. Det siste bladet kan forekomme som det fornuftigste valg for et institutt som vårt som beskjeftiger seg med internasjonal handel og økonomi. Vi holder to tidsskrifter, Newsweek og den ame­ rikanske utgaven av Det Beste, ReadeFs Digest. Især om kvaliteten til sistnevnte publikasjon har vi hatt mange uoverensstemmelser. Jeg har mange forslag til avløs­ ning av den, foreslår ofte at vi skal avbestille abonnemen­ tet, men det skjer ikke. Det er to grunner til at det ikke skjer. For det første er Reader’s Digest Sovjet-fiendtlig, hvilket dermed i Kinas øyne i dag gir det en kvalitet. At det også er Kina-fiendtlig, ja fiendtlig i det hele tatt, betyr mindre. «Hvis det er imot Sovjetunionen, er det godt,» er det uuttalte omkvedet. Jeg kan forgjeves peke på bladets dårlige kvalitet ikke bare i politisk, men også i språklig og informativ henseende, men det er til ingen nytte. «Dess­ uten,» får jeg beskjed om, «er vi i den situasjonen at rette vedkommende myndighet som tar seg av abonnementer for instituttenes fremmede blader, ikke vil ta imot avbestillin­ ger eller endringer. Vi har tegnet abonnementet, og det er bindende. Slik er vilkårene, dessverre. Vi kjenner ikke til årsaken.» Og når alt kommer til alt betyr mine innvendinger mindre enn ingenting. For til slutt blir samtlige fremmede trykksaker satt bort i en avlåst lesesal, hvor bare kadrene har adgang. Det er Nei Bu, utilgjengelig materiale for stu­ dentene. Det eneste de har adgang til er en håndbokslesesal som er klinisk ren for annet enn ordbøker og oppslagsver­ ker. 6. Kina: revolusjon .. .

81

Og personalet i kadrenes lesesal har bl.a. til oppgave å stryke ut navlene på bikinikledte reklamemodeller i Newsweeks annonser med en kulepenn. Det er forståelig og rimelig at man har en rekke politiske tabuer. Det er uforståelig og urimelig at unge kinesiske stu­ denter informeres så dårlig om globale og nasjonale forhold som tilfellet er. Da jeg en dag underviste i en tekst om energiformer og -kriser, et område som jo omfatter en del almenkunnskap, spør jeg klassen - da vi snakker om atomkraft - hvorvidt atomkraften er i ferd med å bli utnyttet i Kina. De ser und­ rende på meg og på hverandre, og ingen svarer. Jeg forkla­ rer at det ikke er den militære atomkraft vi snakker om, så de skal ikke være bekymret for at jeg holder på å pumpe dem for den slags opplysninger. «Det vet vi ikke,» er det omsider en som sier. «Kanskje har vi atomkraft, kanskje ikke. Hvis vi har, er det en statshemmelighet. Det er ikke noe som vedkommer oss.» Når jeg på denne måten tar for meg noen av de negative sidene ved kinesisk undervisning, er det ikke fordi det nega­ tive aspektet er fremherskende. Jeg gjør det fordi det er der, og fordi det fortjener å komme med i en samlet vurdering. På andre plan, i den brede folkeopplysningen via radio, trykksaker og fjernsyn, blir det utført et formidabelt arbeid for å utbre eksakt viten på teknologiske, helsemessige og landbruksmessige områder. „ ; Selv om årene, og især Kina, har plukket mange pinner ut av bambusteppet, står selve strukturen der altså frem­ deles. Og den skjermende virkningen har begynt å slå inn­ over.

Shanghai skjelver. Bataljoner av demonstranter i kulturrevolusjonen krysser gjennom gatene, passerer hverandre ved havnen under de impo­ nerende, mektige palassene som ikke passer inn så langt fra det indre av Victorias London. Det var denne bølgen av mennesker som for ikke lenge siden og i denne byen bar fram «de fire». Her støtte jeg for første gang i Kina på antisemit­ tisme - merkelig, så fjernt fra min egen verdensdel. En av vertsfolkene mine forklarte meg om bygningene og sluttet med å fortelle at de var finansiert av en jøde.

«Hvilken nasjonalitet?» spurte jeg.

«Altså, en jøde,» svarte han, «en kapitalist.»

Fremmede djevler - utenlandske venner

Det er en påstand som ofte fremsettes, eller et spørsmål som ofte stilles, om ikke kineserne har et spesielt forhold til ut­ lendinger og dermed til utenlandske ting. Påstanden varie­ rer i sin tone fra å innebære en mild, men imøtekommende skyhet overfor fremmede, over visshet om at kinesere blindt forkaster alt som ikke er både kinesisk og sosialistisk, og den innebærer i sin kjedeligste versjon en formodning om dyp og hatefull rasisme. Som alltid med den slags ting er det ikke absolutt dek­ ning for noen av variantene. Det sier seg selv at det er vanskelig for oss, nei plent umulig, å integrere oss. Ut over de naturgitte, utvendige kjennetegn slike som høyde, øyeog hårfarge, fysiognomi osv. som skiller et medlem av ett folkeslag ut fra et annet folk, er det i kinesisk sammenheng en rekke ting som gjør integrasjonen av fremmede til nesten en umulighet. Det finnes vel få land i verden hvor adjektivet «uten­ landsk» eller «fremmed» benyttes så ofte. I helt gamle dager, fram til midten av dette århundret, brukte man konsekvent det nedsettende uttrykket «fremmede djevler» eller «storneser» om utlendinger, og «fremmed djevelskap» om våre produkter og kultur. Og all den stund en vesentlig del av den «kultur» kineserne fikk føle var i form av imperialisme, er det vel ikke noe forunderlig i at den ble betegnet som «djevelskap». Det har ikke vært noen stor kulturell innflytelse på Kina fra den vestlige halvkule. Det er bemerkelsesverdig at selv på den tiden da Kina var mest underkastet fremmed domi­ nans, hovedsakelig engelskspråklig imperialisme, holdt man språket rent. Kinesisk har forbløffende få fremmede lånord hvis man ser bort fra den særlige avart av kinesisk som 86

heter «pidgin-engelsk». Fortellingene er mange om den hån og forakt gamle dagers kinesere ble utsatt for når de etter studieår eller reiser i den vide verden kom hjem i fremmede klær, med pisken avklippet, eller med andre tegn på frem­ med smitte. Men i dagens Kina finner man en uovertruffen bruk av ord som «internasjonalisme». Dette opplever man umiddel­ bart som en kontrast, en sterk kontrast, til den like så flit­ tige bruk av ordene «fremmed» og «utenlandsk», hvor man likevel i dag utelater de mer nedsettende tillegg. Mens det ene ordet nok skal ses i sin politiske sammenheng som den sosialistiske deklarasjon det er, har de andre ordene nok mer sine røtter i det nasjonale, det patriotiske. Det kan være vanskelig og noen ganger pinlig å skulle gjøre rede for den diskriminering man som utlending ofte utsettes for. Det pinlige ligger ikke i det personlig kren­ kende, men i den kjensgjerning at her opplever man en bar­ riere, en hindring for den internasjonalisme som er det teo­ retiske målet. Og når jeg bruker ordet diskriminering, er det ikke i dets stupide, rasistiske forstand, men som en enkel betegnelse for at det finner sted en forskjellsbehandling, positiv eller negativ. Og denne forskjellsbehandlingen har det særpreget at den er begge deler på én gang. I kulturrevolusjonens begynnelse var det (i motsetning til tidligere) avgjort ikke noen hellige kuer. Fremtredende politiske personligheter, til da fredede ledere fra den øverste toppen og nedover, ble utsatt for massive angrep fra rødegardister. Det var ingen som kunne dekke seg bak en kappe av prestisje, posisjon eller innfly­ telse. På den tiden da enhver var et mulig og under om­ stendighetene legalt mål for revolusjonens fortropp, var det én gruppe som i det store og hele gikk fri. Det var de par hundre utenlandske ekspertene som arbeidet her den gangen. Når jeg sier «i det store og hele», er det fordi det var enkelte som meget direkte og aktivt engasjerte seg i revolusjonen. Og enkelte av dem satset altså fra starten av på den gale fløyen. En del av disse ble fengslet og dømt, enkelte også ganske urettmessig, men størsteparten av oss ble altså ikke betraktet som lovlig bytte. Riktignok opplevde jeg flere ganger hvordan rødegardis87

ter klistret opp veggaviser på det huset jeg bodde i, og av de mange utropstegnene og de smertelig gode karikaturene av meg kunne jeg forstå at angrepene var rettet mot meg. Det ble likevel med det, og når jeg ba kinesiske venner over­ sette innholdet av disse veggavisene for meg, slo fremmedhøfligheten sterkt igjennom. Noen av dem lot som de ikke forsto og ga svar av typen «goddag mann, økseskaft», en­ kelte gikk så vidt som til å si at de ikke hadde brillene sine med (skrifttegnene var 5-10 cm høye!), eller at det var et for dem ukjent skrifttegn som gjorde at de ikke forsto hel­ heten. Og det var enkelte som gikk så langt at de ga meg et nølende og sikkert sterkt behersket referat av en del av inn­ holdet. Jeg fikk vite såpass at noe av kritikken mot meg dreiet seg om min hårlengde og buksene mine som var for stramme til å stemme overens med god sosialistisk tenkning. Jeg fikk vite at jeg heller enn gjerne måtte ta opp diskusjo­ nen og svare på angrepene. De ville gjerne hjelpe meg med å utforme det på kinesisk, så jeg kunne klistre opp et for­ svar. Men det fant jeg svært vanskelig, da jeg ikke var til­ strekkelig kjent med innholdet. I september 1966, da kulturrevolusjonen hadde stått på i et halvt års tid, og hvor vi utlendinger i det store og hele var blitt effektivt isolert fra den, kom det en forkynnelse. Mao Tse-tung hadde utsendt et dekret - i tidens terminologi en aller høyeste instruks - som lød: Vi hør behandle uten­ landske eksperter og deres familier på samme måte som vi behandler kinesere. Vi bør behandle dem som likemenn, og som medlemmer av vår familie. Inntil da hadde vi faktisk ikke hatt noen politiske rettig­ heter - de av oss som ønsket å utnytte dem. Vi hadde vært avskåret fra å ta del i den politiske utviklingen - det var et internt kinesisk anliggende, fikk vi vite. Et par massive massedemonstrasjoner og enkelte svevende «desorienteringsmøter» om hva som foregikk, var alt som tilkom oss. Men Maos utmerkede instruks om å nedbryte barrieren mellom kinesere og fremmede, en instruks rettet til det kine­ siske folket selv, ble behandlet som den floskel, det stykke hul politisk retorikk det sannsynligvis ikke var ment som. For de fleste ansvarlige kinesere var det bare en blankotillatelse til å tillate oss å delta i flere massemøter uten at de

88

derved risikerte å overskride sin kompetanse. En overskri­ delse som lett fant sted i en tid hvor ikke noe var fastlagt, og som kunne føre til alvorlige konsekvenser. De fleste utlendinger som er litt kjent med Kinas nyere historie, vil ha hørt om det berømte og beryktede skiltet som var oppstilt ved inngangen til de britiske kolonistenes parkanlegg i Shanghai: Ingen adgang for hunder og kine­ sere. Den tiden er definitivt forbi. Kineserne er uigjenkallelig sine egne herrer, og dette uttrykk for foreldet rasisme og gemen menneskeforakt står nå på museum. Men hva er det da uttrykk for i dag når kineserne selv, i sitt eget land, har visse bygninger, transportmidler, «offent­ lige steder», restauranter og ventehaller hvor det riktignok ikke angis ved skilting, men hvor det for de impliserte par­ ter gjøres ganske klart at adgang ikke er forbudt for kine­ sere - derimot er det kun tillatt for utlendinger? I de kretser i Kina hvor man om jeg så må si beskjeftiger seg profesjonelt med fremmede, er man ytterst protokollbevisste. Utlendinger graderes ikke så mye etter hvilket land de kommer fra - for vi er alle sammen utlendinger - men etter status, politisk bakgrunn og tilknytning til Kina. Det finnes stort sett fire grader som (hvis man begynner med den laveste) heter «utenlandsk gjest», «vennligsinnet per­ son», «utenlandsk venn» og endelig, for de politiske VIP’ers vedkommende, «utenlandsk kamerat». Standarden pa og antallet av ens transportmidler vokser i takt med de stig­ ende gradene, det samme gjør også vertskapets antall og plassering på statusstigen. Når man - uvitende, men åpen - for første gang ankom­ mer til Kina for å leve og arbeide, medbringer man ganske naturlig visse forventninger om at man vil kunne integrere seg, komme tett inn på kolleger eller studenter, finne venner som man kan besøke eller motta besøk av osv. De forvent­ ningene frustreres ganske raskt. Det ville heller ikke være særlig kinesisk om man ble mottatt med stormende, åpne vennskapserklæringer. Den kjølige, om enn vennlige distanse som ligger mellom en nyankommen og hans vert, er mer karakteristisk. Man ser hverandre litt an. Jeg har likevel hatt venner, også folk jeg kunne besøke hjemme, men det var i 60-årenes Kina. Også dengang skulle

89

de på forhånd innhente tillatelse fra sin enhet før de kunne besøke meg eller motta meg - man kommer ikke uanmeldt. Og en del av disse vennene er da også, det vet jeg, blitt kri­ tisert i revolusjonens tidligste faser. Angrepet for å ha pleiet for nær kontakt med meg, en utlending. I denne sammen­ hengen er det verdt å bemerke at det var min «fremmedhet», ikke min antatte eller reelle politiske holdning som gjorde det belastende å besøke meg. Selv om vi i prinsippet ble be­ handlet som forbudte mål for kritikk, sto det en aura av den gamle stemning omkring «fremmed djevelskap» om­ kring oss, som gjorde det belastende å besøke oss. Avdøde premierminister Chou En-lai holdt den 8. mars 1973 en tale for Pekings fremmede eksperter i Folkets Store Hall. Det var en uoffisiell, improvisert tale, og det var der­ for referatforbud og forbud mot å medbringe båndoppta­ kere. Men via en kinesisk venn som var med og som gjen­ nom årene har vist seg svært opptatt av spørsmålet om for­ holdet mellom kinesere og fremmede, har jeg fått et steno­ grafisk referat som noen klarte å skrive ned. I sin tale kommer Chou inn på at den «aller høyeste instruks» Mao hadde utstedt om utlendingers ubetingede likestilling med kinesere ble annullert av Sentralkomitéen kort etter. Det skjedde fordi visse utlendinger, de som senere ble fengslet, var i ferd med å bli dratt inn i en svært kompli­ sert og uoverskuelig politisk situasjon. Chou sier: «Det har gatt mer enn fem år siden denne beslutningen ble truffet. I denne perioden har våre utenlandske venners politiske liv vært isolert fra vårt. På Sentralkomitéens og Regjeringens vegne vil jeg gjerne unnskylde dette overfor dere. Men nå er vi alle befridd. Ta for eksempel den kamerat som sitter her. Forestill dere for to år siden hvis kamerat NN hadde vært løslatt pa det tidspunktet. Ville noen av dere ha våget å snakke med ham? Nei, det ville dere ikke ha våget, for da hadde dere blitt beskyldt for å ha skjulte forbindelser med en mistenkelig utlending. Det sitter en kvinnelig kamerat her som kan bekrefte dette. Det var gjennom henne jeg fikk kjennskap til kamerat NN’s sak. Dere utenlandske venner sier at dere ikke har vært gjennom noen storm, men det har dere. Dere har blitt holdt utenfor og er blitt vist den kalde skulder. Vi ble alle herdet. Selv om dere ble holdt utenfor, 90

ble også dere herdet. Men på den tiden var det mer betryg­ gende for dere venner å være utenfor enn inne. Men dere var ikke glade for å være utenfor, det er forståelig.» Chou En-lai fortsetter med å tale om hvor viktig det er enda en gang å gi utlendinger de politiske - og andre - ret­ tigheter som kan likestille oss med kineserne. Men diskrimi­ nering oppheves ikke ved dekret eller forordning, og Chou kommer da også inn på at det er en brist i kinesernes grunn­ leggende holdning til fremmede mennesker og ting. Han sier: «Formann Mao har nylig sagt at vi kinesere ofte er svært konservative. Vi føler at det er så mange av oss at vi foretrekker å klynge oss til hverandre og er temmelig uvil­ lige til å skape kontakt med utenlandske venner. Kinesiske menn er ikke villige til å gifte seg med utenlandske kvinner, og kinesiske kvinner har enda større motvilje mot å gifte seg med utenlandske menn. De bare klynger seg til hverandre. Men hvordan kan vi på den måten fremme verdensrevolu­ sjonen eller utøve proletarisk internasjonalisme? Hvordan kan vi yte menneskeheten større bidrag? Denne kritikk, fremført av Formann Mao, er vel begrunnet. Selvfølgelig, sier våre venner, er det årsaker til denne kinesiske eksklu­ sivitet og fremmedfiendtlighet. For gjennom hundre år har vi blitt undertrykt av fremmed aggresjon og utbytting. Men når utenlandske venner og kamerater ønsker å ha kontakt med oss, burde vi hjelpe hverandre og lære av hverandre. Det kinesiske folk har en naturlig tendens til å isolere seg. Oversjøiske kinesere har i årtier bodd i China-towns i fremmede land, har snakket kinesisk, spist kinesisk mat, og når de døde, ble de jordiske restene deres sendt hjem til Kina i sine kister. Dette kan ikke fortsette.» Men den «naturlige eksklusivitet» som Chou her taler om, kommer altså også til uttrykk innenfor Kinas egne grenser. Overfor besøkende fremmede. På det sosiale plan, det som har med menneskelige forhold å gjøre, er vi stadig en slags pariaer med motsatt fortegn. Behandlingen er ut­ søkt høflig - til tider grensende til det fornærmende. Det har vært en del tilfeller med utlendinger - som regel kvinner - som er kommet kinesere på så nært hold at tan­ ken om ekteskap har oppstått. I mange av disse tilfellene skjer det at når paret har gått til myndighetene for å få til-

91

latelse til å gifte seg, er kineseren i forholdet plutselig for­ svunnet. Han er som regel blitt utstasjonert til annet arbeid i en fjern by, og all kontakt er dermed definitivt avbrutt. Dette er altsa ikke et utslag av den «sivile fremmedangst», men et uttrykk for myndighetenes offisielle, om en ikke er­ klærte, holdning. Tross Maos og Chou En-lais synspunkter og dekreter. Det er derimot sjelden tale om et direkte avslag på en ekteskapsanmodning - hvilket også ville være i strid med den linje Mao og Chou gikk inn for - men det er tale om en byråkratisk beslutning der den kinesiske eksklusivitet slår ut. Den eksklusivitet som til tider kan minne betenkelig om fremmedhat eller -angst. Når jeg sitter i fornem isolasjon på det rolige kontoret mitt som instituttet har tildelt meg, helt alene, mens selv dekanus må dele et mindre kontor med 3-4 andre, og blir brakt hit hver morgen i bil av rangklasse 2, kan jeg sitte og gjøre meg noen tanker om hvilken form for sosialt samvær jeg i dette øyeblikk går glipp av. Her, på min enhet, ute omkring i byen, rundt om i landet. Og når jeg reiser fra by til by i den firemannskupéen jeg ofte har for meg selv, selv om det som regel er plassmangel på toget, kan jeg med en meget overfladisk betraktning anse meg for å være et over­ ordentlig privilegert menneske som ikke savner noen opp­ merksomhet fra vertsfolkenes side. Og når jeg besøker en folkekommune og folk stiller seg opp i veikanten for å klappe for meg, kan jeg - igjen ved bare å betrakte over­ flaten — komme til a innbille meg at jeg her kan komme tett inn pa kineserne og fa et innblikk i deres tilværelse. Man lærer hurtig å venne seg til å bli betraktet. Det preller etterhånden av på en, når man går på gaten og folk stopper opp og stirrer - en stirring som tilsynelatende ver­ ken er fiendtlig eller vennlig, en slags nøytral registrering av at der går altså en til av dem. °Men jeg kan ikke nekte for at jeg finner det krenkende nar jeg blir invitert til et politisk kritikkmøte rettet mot Chiang Ching og oppdager at det er jeg selv som utlending som er den egentlige årsaken til dagens kritikk. Det er vans­ kelig a ta del i diskusjonen om at hun var landsforræder, reaksjonær og fascist fordi hun pleiet «illegitim omgang med utlendinger, så utenlandske filmer og leste utenlandske

92

bøker, eide og kjøpte inn utenlandske gjenstander». Jeg kan delta i kritikken av henne for et luksuriøst liv som overgår de fleste kineseres fantasi, men på dette møtet er det ikke hennes høye levestandard i seg selv, men det er det som er av fremmed opprinnelse som hovedkritikken av henne er rettet mot. Der kan jeg så sitte og se rundt på mine studenter og de unge lærerne og spørre meg selv hvilken virkning dette bombardementet mot alt fremmed på lengre sikt gjør på dem. På deres personlige holdning, på deres internasjona­ lisme. De fleste av dem er sannsynligvis én eller flere ganger blitt rusket voldsomt i armen av en mor eller far, slik det skjer i dag, for med dette legemlige sjokket å få utpekt en forbipasserende utlending. Senere, under kulturrevolusjonen, har det for noen vært en betenkelig sak å ha noe med ut­ lendinger å gjøre. Og i dag, i en negativ sammenheng til, settes «det fremmede djevelskap» i nok en avskrekkende politisk ramme. Men når jeg ser tilbake på de aftener og ettermiddager jeg også har hatt sammen med venner, kolleger og studenter hos dem eller hos meg, og holder den siden opp imot det elegante rollespillet som gjennomføres i dag, kan jeg be­ gynne å føle kulden omkring meg. Det er ganske korrekt, jeg har kommet hit for å arbeide, ikke for å dyrke selskaps­ livet. Ved min avreise holder instituttets president en protokollmessig korrekt avskjedstale for meg over bankettbordet. Blant andre høflige fraser oversetter Hsiao Wang hans ord om at «i tiden som er gått, har vi hatt et utmerket for­ hold til hverandre». Presidenten som selv taler glimrende engelsk, bryter inn for å rette ham - «... et glimrende arbeidsforhold til hverandre», understreker han. Jeg har et brev i hånden. Det er skrevet til meg av kolleger og elever, kort etter min avreise fra Kina under kultur­ revolusjonen. Det er et brev fullt av selvkritikk som går ut på at de anklager seg selv for å ha gjort for mye ut av den materielle siden av mitt liv. «Derimot,» skriver de, «har vi forsømt å tenke på at du også var et menneske med andre, sosiale og politiske behov.» De skrev om hvordan de ved å diskutere vårt innbyrdes forhold hadde glemt å behandle meg som den likestillede venn de alltid hadde fortalt meg jeg var. Men det brevet er fra en annen tid, et annet Kina. 93

«I Det nye Kina er kvinnen blitt fullstendig be­ fridd. Hun er nå ikke lenger underordnet mannen, men likestilt med ham. Det som tradisjonelt har vært betraktet som kvinnens oppgaver, er hun nå ikke lenger alene om. I den moderne familien har mannen det samme ansvaret for rengjøring, mat­ laging og pass av barn, som kvinnen.»

Sitat.

Fra spredte samtaler

Helten, eller rettere sagt skiftende helter og heltinner, er den stadig tilbakevendende ingrediens i hverdagen - i undervis­ ning og propaganda, disse to områdene med et stort felles grenseområde. Den kinesiske helten atskiller seg fra de fleste tidligere politiske helter ved at innsatsen ikke bygger så mye på fysisk dyktighet, de mere superman-aktige kroppslige evnene, som på den moralske renhet og evne til å tenke og handle uten tanke for seg selv. Det er ikke et muskelmål, men moral som gjør disse menneskene til idealer. Gjennom årene er en liten flokk av disse blitt særlig kjent, enkelte ved sitt ufattelige heltemot i krigs- eller revolusjonssituasjoner, hvor det var en fysisk fiende som skulle be­ kjempes med dårlige våpen og stort mot. Men de fleste av dem har vist sitt heltemot i ganske dagligdagse situasjoner, i arbeidet, ofte svært «lite gloriøst» arbeid, som derved får en atmosfære av betydningsfullhet. Og felles for de fleste av disse heltene er at de er døde. Glorien blir nesten alltid tildelt avdøde personer, og helten er aldri selv til stede for å fortelle om sine handlinger. Der­ med ikke være sagt at de er fiktive dydsmønstre, skapt i snedige propagandaavdelinger til moralsk etterfølgelse og oppbyggelse. Det er gitt at disse menneskene, hvis navn er kjent av enhver, har eksistert og har utrettet de handlinger som de etter sin død blir berømmet for. Men er det døden i seg selv som er den ypperste heltedåd, eller er det en inne­ bygget motvilje mot å utnevne folk til helter mens de ennå lever? Er det et slags sosialistisk alternativ til paradisløftet at enhver har mulighet til å komme på folkemunne etter døden? «Hvorfor har Kina ingen nålevende helter?» 96

«Men det har vi da. Det finnes ikke en fabrikk eller en folkekommune eller militær enhet hvor det ikke er en eller flere arbeidere, bønder eller soldater som blir fremhevet for sin oppofrelse, sin innsats på forskjellige måter. Her på instituttet har vi en tavle hvor man kan fremheve hver­ andre for gode handlinger.» «Ja, jeg så den i dag. Det var to navngitte studenter som var blitt sett i ferd med å rense et forstoppet felles WC med bare hendene, og det var det ingen som hadde bedt dem om. Det var ikke pliktarbeid.» «Men det er det jo allikevel. Det er alles plikt å gjøre all­ ting, det skal ikke være noen som pålegger noen denslags ubehageligheter. Når det kommer til stykket vil de fleste jo helst slippe å gjøre den slags uappetittlig arbeid. Men noen må gjøre det - og det påtok disse to studentene seg. Alle har fordel av at de kunne overvinne seg selv uten å bli pålagt oppgaven.» «Men det faller neppe under kategorien heltedåd?» «På en måte er vi alle helter. I hvert fall enhver som be­ stemmer seg til det. Men vi kan jo ikke fremheve enhver som overvinner seg selv og utfører dels sitt daglige arbeid, dels litt mer. Derfor fremhever vi folket. Det er folket, de brede masser som er heltene i vårt samfunn.» «Men likevel fremhever dere den individuelle heltedåd. Både på det lokale plan, som med disse to studentene som har utført et stykke ubehagelig arbeid til felles beste, og på det nasjonale plan. I øyeblikket dukker Lei Feng opp over­ alt, også i vår undervisning her. Han var også på alles lep­ per for 10-12 år siden da jeg underviste i Canton. Vi under­ viser i hans liv og levnet og alle de små og store heltegjerninger han utførte anonymt.» «Han var en helt, og vi vet meget om ham. Det er nok mulig at det er lagt til litt til bildet av ham, at han så å si er blitt en syntese av mange forskjellige menneskers handlin­ ger. Men i hovedsak tror jeg det er ganske autentisk, det de forteller om ham. Han var et ganske alminnelig menneske, en ung soldat som verken i legemlig kraft eller intellektuelle evner var bedre rustet enn de fleste. Men han forvaltet sine evner så de alltid kom fellesskapet til gode, aldri ham selv. Derfor er han et eksempel som er verdig til etterfølgelse. Og 7. Kina: revolusjon . ..

97

det han gjorde er ikke mer enn enhver annen kunne gjøre. Han var ingen Stakhanov som rent fysisk var i besittelse av flere krefter enn andre. Det er moral, vilje, renhet og kjærlighet til fellesskapet som skaper en helt.» «Men det som er felles for alle de heltene som atter og atter dukker opp i undervisning og offentlig propaganda, er at de er døde. Er døden i seg selv den endelige heltegjerning? Døden for fellesskapet?» «Det kan den selvfølgelig være. I en krigssituasjon for eksempel, hvor det ofte kan skje at én eller flere må ofre sine liv for at flertallet kan overleve, og dermed kjempe videre.» «Men alle disse avdøde heltene døde nettopp ikke i krigs­ situasjoner, men i hverdagen, i fredstid. Chang Szu-teh, for eksempel, som Formann Mao skrev om i «Tjen Folket», døde ikke i kamp mot Kuomintang, selv om det var under revolusjonen, men da en trekullsovn han passet styrtet sam­ men over ham. Er han i virkeligheten prototypen på den moderne helten?» «På en måte kan man godt si at han dannet det første forbildet. Det er riktig, han var ikke noen høyt dekorert og besunget helt, han passet støtt og pliktoppfyllende sin ganske beskjedne jobb. Men en nødvendig jobb. Det er vik­ tig for oss at våre unge forstår at den ene beskjeftigelse ikke er mer ærerik, ikke mer verdig enn den andre. Det ærerike ligger i utførelsen av vervet som man har fått. Dermed blir det ikke forskjell på en marskalk og en svinepasser. Mar­ skalken legger hærens strategi, med henblikk på å seire med så få tap som mulig. Og svinepasseren eller risplanteren sørger for at det er to rasjoner til soldatene, så de kan utføre sitt arbeid.» «Men jeg vil gjerne vende tilbake til det med døden. Slik jeg ser det, sånn helt økonomisk, er døden mindre verdifull enn livet. Og likevel inngår døden så ofte som en 'vesentlig bestanddel av den heltedåden vedkommende utførte i le­ vende live. Ikke som en tragisk avslutning?» «Det er naturlig for mennesker å frykte døden. Og det er viktig for et folk å lære ikke å frykte noe. Heller ikke døden, hvis den skjer for fellesskapets skyld. Ikke noe offer er for stort for fellesskapet. Hvis våre heroiske tropper under Den Lange Marsjen og hele revolusjonskrigen og

98

kampen mot japanerne ikke hadde overvunnet dødsfrykten, hadde seieren vært enda vanskeligere enn den var.» «Det er fredstid nå. Og de heltene vi bruker i undervis­ ningen, er døde i fredstid.» «Vi kan ikke avvise muligheten for en kommende krig. Vi må til stadighet være beredt på muligheten for det - og derfor er det også godt å lære dødsforakt.» «Forleden dag hadde vi en tekst om en yngre partisekre­ tær fra en ikke nærmere angitt folkekommune. Han var pliktoppfyllende, lojal mot partiet og satte folkets interesser meget høyt. Alt i alt en god partisekretær - og hva man naturlig må forvente av en slik. Men det som gjorde ham til helt, var at han døde. Hvorfor?» «Fordi han gjorde det for folkekommunens sak.» «Jeg mener tvert imot. Jeg mener at han med sin død har sabotert sin folkekommune. Hvordan kan en sabotør bli helt?» «Det forstår jeg ikke. Hvordan kan du si han øvde sabo­ tasje? Han levde for folket, arbeidet for folket og døde for folket. Det er det høyest oppnåelige!» «Han var syk, han døde ikke som så mange andre helter ved å stanse løpske hester som ellers kunne ha forårsaket en katastrofe, eller ved å overvinne sin angst og utføre et farlig stykke arbeid. Han hadde kreft i leveren, og det fremgår av teksten at hans heltegjerning besto i at han nektet å la seg behandle.» «Ja, han tilsidesatte egne, selviske interesser.» «Men i dette samfunnet kan da et menneskes sunnhet eller sykdom ikke betraktes som selviske interesser. Han var en verdifull del av det fellesskapet han fungerte i. Økono­ misk sett var han en del av folkekommunens ressurser, på linje med ethvert annet medlem av kommunen.» «Han foretrakk å utføre sitt arbeid til det siste, i stedet for å gi opp og la seg behandle. Hvis han skulle motta be­ handling, ville han være en belastning for kommunens helsevesen. Han ville ta en plass for et medlem av kommu­ nen som kanskje trengte mer til behandling enn han selv.» «Han var alvorlig syk. Han hadde rett til all den be­ handling som var mulig.» «Kameratene forsøkte også å få ham til å la seg behandle,

99

men han viste sin fremragende sosiale bevissthet ved konse­ kvent å nekte.» «Og det døde han av. Hadde han latt seg behandle, kunne han kanskje ha levd lenger og utført et enda bedre stykke arbeid. Faktisk har han ødslet med fellesskapets verdier. Det svarer billedlig talt til å kassere en knekket plog i stedet for å reparere den.» «Jeg kan ikke gi deg rett. Han har tvert imot arbeidet med seg selv, han har forandret sin natur ved å overvinne sin selviskhet, angst og smerte. Han arbeidet til det siste, tross store smerter. Det gjorde han for fellesskapets skyld.» «Og til fellesskapets tap.» «Nei, til fellesskapets gevinst. Han har vist at man kan beseire sin egen natur. At allting er mulig.» «For øyeblikket drives det en nasjonal kampanje under mottoet Lær av Lei Feng. Det var ikke de store mirakler han utførte, faktisk var det overfladisk sett temmelig like­ gyldig, mye av det. Men det er klart at hvis alle er Lei Feng’er og utviser den samme sparsommelighet, fantasi med hensyn til å bruke tingene igjen og igjen, det samme samfunnssinn og beskjedne levevis og i tillegg har den samme ansvarsfølelsen overfor fellesskapets verdier, så ville det på det nasjonale plan bety en utrolig tilgang og bevaring av ressurser. Men jeg opplevde en scene i går som ble annerledes enn ventet. Det kjørte en lastebil forbi på landeveien her ute, full av planker. Veien er ujevn og stabelen begynte å gli så noen planker falt ned på veien. Lastebilen stanset litt lenger fremme, men en syklist var først borte ved veikanten. Jeg var sikker på at jeg nå skulle se en Lei Feng-scene: Syklisten kjører av gårde og avleverer de tapte verdier, men nei. Han stakk dem under armen og syklet av sted i den motsatte retningen. Sjåføren som var kommet ut, trakk på skuldrene, satte seg inn igjen og kjørte videre.» «Jeg har to bemerkninger til det opptrinnet. For det første er det mangel på byggemateriale nå, hvor alle går og bygger jordskjelvsbeskyttere. Det kan simpelthen ikke pro­ duseres tilstrekkelig, men det som er, blir omhyggelig og rett­ ferdig rasjonert. Og for det annet: Hvorfor tror du det er nødvendig for oss bestandig å ha disse heltekampanjene. Vi er ikke Lei Feng’er alle sammen - ennå!»

100

På forsetet sitter den unge Tai som er vert for oss i Xishuangbanna. Overmunnen hans er full av rustfritt stål, blygrå metallfortenner som fyller litt for mye. På halsen og opp og ned på armene har han tatoveringer som er utvisket i konturene av elde. Fargene løper litt over i hverandre og er uten klang. Jeg har spurt ham gjennom Liu hva slags tatoveringer det er, og han har fortalt at det er religiøse symboler. Hans foreldre ga ham dem en gang i fortiden, før befrielsen. Den fortid han og alle de andre daglig forteller om, men som sjelden blir nærværende, levende, fordi de all­ tid holder seg selv som individer utenfor. Liksom nåtiden er kollektiv og det enkelte mennesket holdes i bakgrunnen, er fortiden i deres beretninger en felles scene hvor det gode og undertrykte opptrer overfor det onde, undertrykkeren. Og de utvaskede diagrammene som sitter i huden på denne Tai, er en levning fra undertrykkelsen i fortiden. Det er rituelle symboler og besvergelser som munkene påla for­ eldrene å risse inn i huden på det nyfødte barnet, med løfte om at det ville bety evig lykke og beskyttelse mot onde ånder. Han har selv, forteller han, på et senere tidspunkt vært munk, men vil ikke komme nærmere inn på når og hvor lenge. Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig når det buddhistiske munkevesenet omsider opphørte her. Og jeg får ikke klare svar på om det opphørte ved en administrativ beslutning, eller om den nye sosialistiske bevisstheten gjen­ nom en gradvis prosess fortrengte religionen. Under alle omstendigheter er det ingen steder synlige tegn, som i det øvrige Sørøst-Asia som stedet her grenser opp til, på noen eksisterende buddhistisk praksis. «Munkene var onde mennesker,» får jeg vite, «de arbeidet ikke, de holdt mennesker nede kulturelt og økonomisk. De levde arbeidsfritt og godt på andres innsats. Levebrødet deres var menneskers angst for det uvisse, menneskets uvi­ tenhet. Fra Marx har vi lært at religion er folkets opium. Her hadde vi både den virkelige og den åndelige opium. To svøper. En dobbelt undertrykkelse.» «Hva skjedde med hele munkevesenet? Hvor er de nå, etter befrielsen?» «Noen forlot distriktet - de som ikke ville stå til regn­ skap for sine handlinger. Mange sluttet seg til den reaksjo­ 101

nære Kuomintang-hæren da den ble fordrevet av Folkets Befrielseshær. Mange er omskolert og lever nå et nyttig liv. For folket. Se på meg selv. Som sagt har jeg også vært munk. Det skulle de fleste gutter være den gangen. Det var en slags verneplikt. En religiøs verneplikt, som det var vanskelig å komme ut av. Det var også en måte å binde oss på.» «Hadde dere også misjonærer, fremmede, her?» «Jeg har hørt at det skulle ha vært noen få her ute i fjel­ lene. Det var noen som sa de var fra Frankrike. Jeg vet ikke, jeg har aldri selv sett dem. Jeg vet heller ikke hva som skjedde med dem. De reiste hjem igjen.» «Hva gjorde de der ute?» «Det vet jeg ikke. Jo, de var misjonærer. De brukte reli­ gionen til å undertrykke folk med. De var utsendinger for imperialismen. Og de fleste var visst svært redde for dem. De var jo fremmede. Men dengang var vi jo også redde for H^n-kineserne. Dem opplevde vi også som fremmede. Vi var jo et minoritetsfolk, og så kom Han’erne og gjorde seg til herskere over oss. Sammen med godseierne og munkene. Det var svært vanskelige tider. Vi var svært undertrykte.» «En av mine studenter fortalte at han hadde hørt at misjonærene i gamle dagers Kina kom bl.a. for å utføre medisinske eksperimenter på kinesere.» «Det var visstnok misjonærer som bygget hospitaler og slikt noe i Kina. Men ikke her ute. Vi hadde slett ikke leger eller medisin.» «Tror du at det var noen av dem som faktisk gjorde et godt arbeid? Hjalp folk i nød på en eller annen måte?» «Kanskje, men jeg har ingen gode erfaringer med den slags. Jeg vet bare hvilken skade som ble utrettet, her hos oss.» «Prester kan ikke være gode mennesker,» innskyter Liu, «det er en selvmotsigelse.» «Er ikke det et svært absolutt standpunkt? Tror du ikke engang at en prest - la oss se bort fra hans metafysiske vill­ farelse - kan være et progressivt menneske?» «Det er to uforenlige ting. Man kan ikke dyrke overtro og spøkelser, og samtidig være progressiv. Hvis man er reli­ giøs er man dermed reaksjonær. Og er man reaksjonær, er man til stor skade for folket. Det er ikke i folkets interesse.»

102

«Jeg har ingen kake å mele,» sier jeg, «men jeg vil likevel påstå at jeg kjenner og har hørt om prester som hadde et visst progressivt element i seg.» «Hvordan? Jeg tror ikke det kan la seg gjøre. Man kan ikke være tofarget.» «Det finnes da folk av forskjellig religiøs oppfatning, også eksisterende prester som f.eks. synes det er fremragende kvaliteter i sosialismen. Som beundrer det som skjer i Kina.» «Hvis man er sosialist, kan man ikke samtidig være prest. I så fall fungerer man ikke lenger.» «Jeg har da kjent i hvert fall to fremmede eksperter her i landet som kom hit med en sterkt religiøs bakgrunn. Den ene har i tillegg vært utøvende katolsk prest.» «Det er han vel ikke lenger, da. Han må vel ha meldt seg ut av sin kirke.» «Naturligvis, han kan jo ikke fungere som prest her i landet. Det er han sannsynligvis heller ikke interessert i. Men de er begge troende, samtidig med at de er medlemmer i sine hjemlands kommunistiske partier.» «Så er de sosialister, ikke prester.» «Jeg vet at Kina hadde et utall fremmede misjonærer etter befrielsen. Jeg vet også at en stor del av dem forfektet visse politiske oppfatninger som ikke var i det nye Kinas interesse. Det var en del som enten ble arrestert eller utvist av Kina for undergravende virksomhet, spionasje eller annet som gikk imot statens interesser. Men jeg vet også at mange av dem ble her i en rekke år - på oppfordring.» «På oppfordring av hvem?» «I begynnelsen av 50-årene ga Chou En-lai beskjed om at de fremmede misjonærene som ville samarbeide under de nye vilkår og ikke arbeide mot folkets og statens interesser, kunne bli. Foreløpig på ubestemt tid.» «Jeg kjenner ikke så mye til detaljene fra den tiden.» «Det skjedde ganske enkelt ut fra en erkjennelse av at mange av disse fremmede faktisk utførte et sosialt, eller skal vi kalle det humanitært arbeid som helt materielt sett var av verdi for det kinesiske folk.» «Det har jeg ikke hørt,» sier Liu og gjør en skeptisk gri­ mase med underleppen. Det er kanskje også urimelig av meg å sitere Chou En-lai for en beslutning som dypest sett er et

103

argument imot Liu. Han har også vanskelig for å erklære seg uenig med den avdøde statsminister. Vår samtale slutter. Men et øyeblikk etter kommer Liu og vår vert og den rolige, lutende sjåføren i vill diskusjon på to kinesiske tunge­ mål, som jeg ikke har noen mulighet for å følge med i. Sjå­ føren bruker sin ene arm til å gestikulere med, verten ven­ der seg helt om i forsetet for å snakke med Liu som fra sin makelig tilbakelente stilling nå har satt seg fram, spent som en fjær. Etter noen minutters kjøring ebber deres diskusjon ut, og alle finner tilbake i sine avslappede stillinger. Det er en svært varm dag. «Overtro er uforenlig med sosialisme,» sier Liu, «det kan ikke la seg gjøre.» Allerede den gangen, før kulturrevolusjonen midt i 60årene tok fart og fikk ansikt, var det snakk om forandrin­ ger som var på trappene. Det skulle skapes en ny skikkelse som var mer i overensstemmelse med bonde- og arbeider­ samfunnet enn den gamle, lærde «mandarin»-typen. Den proletariske intellektuelle var det overfladisk sett selvmot­ sigende navnet for dette nye, sosialistiske fenomenet som gradvis skulle skubbe den gammeldags lærde, arrogante akademikerstanden til side. De første eksperimentene var allerede underveis i det sørlige Kina, hvor pionerer gikk ut i øde områder og bygget sine egne læreanstalter. Mottoet var «halvt arbeid, halvt studium», og disse halvvoksne barn av bønder, arbeidere og soldater var sine egne byggherrer, arbeidsmenn, professorer, administratorer og økonomiske grunnleggere. Det ble bygget og undervist uten offentlige tilskudd på øde land som ennå ikke var innlemmet i noen folkekommune. Jorden ble bearbeidet, bygninger reist, småfabrikker, verksteder og el-kraftverk ble bygget med små økonomiske og nesten ingen teknologiske midler. Det var ikke bare av praktiske og økonomiske hensyn denne nye tids intellektuelle skulle dele tiden mellom åndens og håndens arbeid. Atskillelsen mellom de to former for innsats skulle helt fjernes, glorien skulle tas av akademike­ ren og forakten skulle fjernes fra kroppsarbeidet. Og denne nytenkning som i begynnelsen omfattet de mange unge menneskene som ikke hadde noen mulighet til 104

å få seg en høyere utdannelse, grep om seg i løpet av kultur­ revolusjonen. I visse perioder nærmet det seg en hets mot mange av «den gamle skoles» akademikere, og det gikk historier om hvordan det gang på gang viste seg at de hadde isolert seg selv fra virkeligheten, og dermed fra folket. Det ble fortalt om en professor i metallurgi på Tsinghua Univer­ sitet i Peking, som var en høyt ansett vitenskapsmann hvis forelesninger og manuduksjoner var kjent for å være blant de beste i landet. Han hadde en assistent hvis oppgave var å hente de metallurgiske prøvene fram til professorens talerstol, og vise dem fram for studentene mens det ble undervist. Men en dag etter at kulturrevolusjonen hadde begynt, fikk profes­ soren vite at en slik ødselhet ikke lenger var mulig. Han måtte for fremtiden selv finne fram metallprøvene sine fra hylla. Og så viste det seg naturligvis at siden denne teoretikeren aldri selv hadde tatt i noen av disse gjenstandene, var han ute av stand til å finne de prøvene han skulle bruke. Assistenten hans kjente dem alle sammen av ut­ seende, vekt og «fornemmelse», han hadde et praktisk grep på tingene og hadde derfor aldri satt etiketter på prøvene. Etter dette måtte den skamfulle professoren innrømme at han gjennom alle disse årene hadde isolert seg fra virkelig­ heten, og love gjennom praktisk arbeid med sitt fag å få det nødvendige kjennskap til det. Historien er sannsynligvis riktig - under alle omstendig­ heter er den typisk for et utall av tilsvarende historier som det vrimlet av på den tiden. Og derfor ble det i det lange løp ikke alene et spørsmål om å skape en ny generasjon av proletariske intellektuelle, men også om å omskolere den gamle generasjonen. De nøy­ aktige kunnskapene deres kunne man ikke unnvære, men holdningen deres skulle forandres. Og det ble den gjennom en årrekke etter opprettelsen av 7. Mai Kaderskolene, som kort fortalt er arbeidsenheter som regel knyttet til folks vanlige arbeidsplass, men ofte geografisk fjernt beliggende fra den. I en årrekke har disse stedene blitt brukt som en slags omskoleringsleirer hvor intellektuelle av forskjellig kategori ble sendt for kortere eller lengre tid, alt etter hvordan behovet for dette ble vur­ 105

dert. Fra et Reader’s Dzgesr-synspunkt ville disse kaderskolene sannsynligvis bli beskrevet som straffeleirer, og oppholdet der som resultat av en uønsket og urettferdig dom. Virkeligheten er delvis en annen. Jeg sitter på en benk i Lotusparken i Peking, det stedet hvor ett av de første synlige resultater av en folkelig reak­ sjon pa «de fires» fall viste seg: Her, i ukene etter fallet, kunne man begynne å se unge menn og kvinner holde hverandre i hånden, omfavne eller til og med kysse hver­ andre - alt sammen handlinger som man i mange år sjelden hadde sett på offentlige steder. Ved siden av meg sitter en gammel mann. Han har en fornem hvelvet profil, de små sirkelrunde brilleglassene skre­ ver over en neserygg som er markant og ukinesisk. Han bruker ikke hendene når han snakker - de ligger, smale og forfinede med sin alderdomsplettede pergamenthud, rolig på knærne. Det er en resignasjon over ham, og han legger ikke merke til de forbipasserende som stopper opp for å se på oss - denne stirringen på en fremmed som taler med en utlend­ ing som ville gjort ham litt urolig, rastløs, hvis han hadde vært en yngre mann. «Selv om jeg var her i de dagene, under kulturrevolusjo­ nen, var jeg jo likevel på mange måter utenfor. Jeg var fremmed, jeg kjente ikke språket. Jeg ville så gjerne vite hvordan den egentlig ble opplevd?» sier jeg. «Det har jo vært skrevet så mange artikler om kultur­ revolusjonen. Jeg tror du har lest de fleste. Det skjedde jo mye. Det var jo en kamp mellom de to linjene. En kamp om hvorvidt Kina skulle bestå og fortsette som sosialistisk sam­ funn, eller om fargen skulle forandres. Det var en voldsom kamp.» «Det vet jeg, og jeg har også gjort hva jeg kunne for å sette meg inn i den politiske situasjonen som eksisterte. Men jeg ville gjerne vite noe om det på det helt personlige planet. Hvordan du for eksempel opplevde den.» Han smiler uten å se på meg, med ansiktet vendt ned mot grusen foran benken. «Personlig. Det skjedde jo så mye. Ble du aldri utsatt for kritikk den gangen? De fleste av oss måtte jo svare for oss hvis vi kunne. Det var noen ganger svært vanskelig. Jeg 106

er jo ikke noen helt ung mann lenger. Det varer ikke mange år før jeg blir sytti, hvis jeg lever så lenge. Men det gjør jeg nok. Jeg har gudskjelov en god helse, selv om legen sier at blodtrykket er for høyt. Det er svært alminnelig for oss kinesere å ha litt problemer med blodtrykket. Men jeg ar­ beider heller ikke så hardt som jeg har gjort.» «Hva skjedde med deg under kulturrevolusjonen? Hvor­ dan opplevde du den - som et fremskritt?» «Som sagt. Det var en stor forandring i hele samfunnet. Jeg var nok allerede den gangen for gammel til riktig å for­ stå hva det egentlig dreide seg om. Jeg er jo fra en annen tid. Men på et tidspunkt kom jeg da på kaderskole.» «Hvor lenge var du der?» «Å,» ler han, «i temmelig lang tid. Det kan godt være jeg ikke riktig forsto nødvendigheten av det. Den gang. Som sagt, tingene skjedde raskt. Det var vanskelig for meg å følge med. Det er nok lettere for unge mennesker å omstille seg.» «Følte du det som en slags urettferdighet mot deg at du skulle på kaderskole? Eller kanskje som noe overflødig?» «Jeg tror ikke det skjer store urettferdigheter i vårt sam­ funn. Hvis det var en urettferdighet mot meg, var det også mot tusenvis, ja hundretusenvis av andre. Jeg tror ikke på urettferdigheter av det omfanget i Kina. Men selvfølgelig det gjaldt jo en revolusjon. Og vi vet jo fra vår elskede avdøde Formann Mao at en revolusjon ikke er så forfinet og rolig som et te-selskap.» «Ble du utsatt for kritikk fra dine kolleger og studenter?» «Det gjorde nok de fleste. Det var jo det det dreide seg om i lang tid. Og når det kom til stykket kunne jeg da også se at mye av kritikken var berettiget. Mye av den.» «Hva gikk kritikken ut på i ditt tilfelle?» Igjen dette fjerne smilet som kommer i stedet for ord og beskrivelse av den virkeligheten som er for fjern til a være nærværende og for nær til å kunne beskrives. «Jeg tror ikke jeg er noe dårlig menneske. Men som sagt er jeg fra en annen tid. Jeg kunne godt ha forlatt Kina om­ kring befrielsen - de fleste av dem som ville hadde nesten to år, da grensen var åpen. Men jeg ville gjerne bli her og ar­ beide for sosialismen. Selv om jeg nok ikke visste meget om den den gangen. Jeg er verken noen helt eller et særlig frem-

107

ragende menneske, men jeg har da gjort hva jeg kunne for å bli det. I de første årene etter befrielsen ble jeg satt til å undervise fordi jeg hadde et fag jeg kunne lære fra meg. Man kan godt si at belønningen for den slags arbeid den gangen besto i patriotisk stolthet. Vi fikk ikke noen egent­ lig lønn, det var ikke mulig helt til å begynne med. Men vi fikk akkurat tilstrekkelige risrasjoner og et tak over hodet. Og gleden ved å være med på å bygge opp et nytt Kina var svært sterk. Det var lønnen, kan man godt si. Og hva mer hadde vi bruk for? Før befrielsen hadde de fleste det mate­ rielt enda dårligere.» «Hva var din egen bakgrunn, sosialt sett, før befrielsen?» Han ler høyt av taktløsheten. «JeS tror etter hvert du kjenner oss kinesere godt nok til å vite at vi sjelden snakker om oss selv. Vi hadde det rela­ tivt bra, men vi var ikke utbyttere. Jeg har alltid arbeidet.» «Og det kom du også til å fortsette med på kaderskolen?» «Det var uvant for meg. Denslags arbeid.» «Hva lærte du?» «Jeg lærte at bøndenes arbeid er svært hardt. Og jeg lærte at nar man er opp i årene og ikke har prøvd det før, kan det være svært smertefullt a plante ris. Det har noe å gjøre med at kroppen ikke riktig lenger vil være med på de arbeids­ stillingene som er nødvendige. Dessuten leste jeg Marx og Lenin og Formann Maos verker. Mange ganger. Jeg er svært fortrolig med disse verkene. Det kan godt være vans­ kelig for meg a anvende det jeg har lest i praksis. Jeg synes alt utvikler seg sa raskt na. Det er ikke lenger lett for meg å følge med. Jeg var på kaderskolen i mer enn fire år.» «Var kulturrevolusjonen nødvendig? Var den god for Kina, hvis vi ser på resultatene av den?» «Den var nødvendig. Den skjedde jo, ikke sant? Nå vil nok de fleste mennesker ha problemer med å ta stilling til den. De fleste har jo deltatt i den på en eller annen måte. Jeg tror nok jeg har det som så mange andre: For meg er kulturrevolusjonen nesten usynlig.»

°En gruppe blant mine studenter har kommet tilbake fra «apen-dør-skole», i realiteten en form for yrkespraksis hvor de får anledning til praktisk å arbeide med det faget som de 108

nå er i gang med. Disse studentene har vært flere uker i Canton, ved den årlige handelsmessen, hvor de har gått som betjenter hos de forskjellige handelsdelegasjonene, hatt praktiske oppgaver med hensyn til innkvarteringen av utenlandske forretningsmenn og vært assisterende tolker. De sitter i leiligheten vår på en av de arrangerte høflighetsvisittene og forteller. De må som sedvanlig nødes kraf­ tig til å ta imot den teen, frukten og de kakene vi har kjøpt inn til besøket, de er ulastelige i sin oppførsel og lener seg fram i stolen av iver for å følge med i den springende sam­ talen i stuen. Situasjonen er uvant for dem, og de skal an­ strenge seg til det ytterste for rent språklig å følge med også i det de innbyrdes snakker om. Vi har disse sammenkomstene med uregelmessige mellom­ rom. Det er en av våre få muligheter for å skape det språk­ lige miljøet vi savner så sterkt på instituttet. Nå om dagen prøver vi mest mulig å komme vekk fra klasserommet og bøkene og bruke språket fritt. Derfor - noe som ikke gjør tingene lettere for noen av dem - har de også fått beskjed om ikke å ta notisbøker med. Dette er hva skolens ledere har døpt «fri tale». «Hvordan var det i Canton,» spør jeg. Jeg har igjen be­ gynt å venne meg til å kalle byen Canton. Det var en tid under kulturrevolusjonen at jeg ble rettet på hver gang. Byen het Guangzhou fikk jeg vite, mens Canton var en dårlig engelsk omskrivning, og derved en imperialistisk be­ tegnelse. Nå kaller de fleste den for Canton igjen, men jeg har litt vanskelig for å få de mange irettesettelsene ut av systemet. «Svært interessant,» skvulper én fram med, etter at vi i et halvt minutts taushet har ventet på en villig talsmann. Det er visse ting i språket man skal lære, og jeg har lært at ordet «interessant» sjelden har den vanlige betydningen når studentene mine bruker det. Det betyr nærmest «eiendomme­ lig» eller «morsomt» - betydningen bærer i seg et element av overraskende humor. Det interessante viser seg å ha bestått i deres forhold til fremmede forretningsmenn, deres oppførsel og medbrakte skikker. «Jeg var i den gruppen som skulle fordele værelser pa 109

hotellene,» forteller én. «Det var svært interessant å se de problemene som eksisterte. Hvert år er det flere og flere utenlandske besøkende, og det er dessverre ikke hotellværelser nok til dem alle sammen, og tenk, det var mange av de fremmede forretningsmennene som ble sinte fordi de måtte dele værelse med andre. Det er vanskelig for oss å forstå.» «Det var også en som trodde at det var et spørsmål om penger. Han sa at han var likeglad med hensyn til hva det kostet. Men han ville ha et stort hotellværelse for seg selv. Det værelset han ville ha, var opptatt av en fremmed kvinne. Hun sa at det var i orden, men så spurte vår leder om de var gift. Det sa de at de var, men så ba vi om å få se et slikt stykke papir hvor det står at de er gift. Ellers måtte de gå ut i Canton og prøve å bli gift på det kontoret hvor man kan det. Men det ville de selvfølgelig ikke. Det var svært interessant.» «Hvordan fører dere egentlig forretningsforhandlingene deres med utlendingene?» spør jeg. En sky og alvorlig ung mann som hittil ikke har sagt noe, blir skubbet fram. Den læreren som følger med på disse «fri tale»-utfluktene, forsøker alltid på en stille og rolig måte å sørge for at alle kommer til orde minst én gang i løpet av ettermiddagen. Den unge mannen snakker som en av de lærebøkene det er meningen han skal arbeide seg bort fra. «Kinas utenrikshandel er i blomstrende utvikling. Det er et grunnleggende prinsipp for all vår handel med utlandet at det skal skje på vilkår som er til gjensidig fordel og nytte. Vår utenrikshandel foregår under mottoet: Vennskap først, siden forretning. Det er de samme prinsipper våre aktive idrettsutøvere praktiserer - der heter det bare vennskap først, siden konkurranse. Det er svært vesentlig å dyrke de vennskapelige forholdene.» Han snakker med utenat-læringens stødige monotoni, roter innimellom for med fuktet tommelfinger å vende en åndelig side. «Ja,» utbryter en av de andre, «vi begynner alltid med en stor bankett før forhandlingene med de fremmede. Så på den måten får vi ordnet det med vennskapet første dag. Deretter er det forretninger.»

110

På gressplenen den dagen spilte de ikke fotball, de spilte utenrikspolitikk. Fienden var synlig, til stede i maskering og velkopierte uniformer. Fienden var amerikansk imperialisme, og dens utøvere hadde fått skrekkgrønn maling på kinnene og store, hvite pappneser. På de bombene de bar i beltet, sto det US, og de folkesoldatene som marsjerte rundt foran oss, hadde fått hektisk helterødt på kinnene. Det var jubel på det enorme stadionet hver gang en av fiendene snublet eller vendte seg mot vokterne sine med melodramatiske bevegelser som uttrykte feighet og angst. Det var ikke langt fra teater til virkelighet, for utenfor stadion spyttet barn etter de fremmede soldatene, selv om de bare var på vei bort til omkledningsrommene. Elevene mine ba meg spille kapitalist i en skolekomedie vi lagde. Det var ingen populær rolle, det var ingen som ville ha den.

Kveld ved Perleelven

De store, gamle oseandamperne ligger der ennå. Elven som bærer avlinger £ra markene i folkekommunene nordpå og industrivarer fra Canton sørpå mot havet, ligger rett foran meg. De store skipsskrogene ligger med lanterner på de lange lastebommene, og selv her, om natten, dunker usyn­ lige lektere ut med varer til lasterommene deres. Arbeidssangene bærer ut over vannet, og ut fra mørket høres knirk­ ingen fra de lange bløte årene som driver sampanene fram, deretter ser vi den gule flaggermuslykta som dingler i snoren under det flettede taket. Scenen er den samme, tiden en annen. Det er år siden jeg forlot Canton, og nå står jeg her på stranda på den lille øya Shamiam som ligger midt i byen. Her levde jeg i to år, nå er jeg på et kort besøk. Også den gangen tilbrakte jeg mange kvelder på denne øde kaia. Det er en annen ro i meg nå, og i byen. Bak meg ligger de få store husene som finnes på den lille øya. Det gamle britiske konsulatet fra den gangen britene styrte her, og som stadig bærer George Vs snirklete monogram på sitt smijernsrekkverk. Det var de mange arbeidsdagene da den unge soldaten Lao Li hadde fått til oppgave å hente meg hver morgen ved den lille fotgjengerbroen til fastlandet, og kjøre meg ut til skolen min ved De Hvite Skyers Berg. Ettermiddager og aftener med elever og venner som kom og besøkte meg her på øya. Når det ikke regnet, satt vi på det flate taket på huset mitt med utsikt over hele øya og langt opp og ned elven. Hele dagen var det jeg som underviste dem, øvde med dem, foreleste - men om kvelden og på fridager var det dem som fortalte. Om seg selv, om Kina. 114

Jeg fant en tilfredsstillelse i det å være eneste utlending her. Jeg hadde lagt Europa bak meg og ønsket ikke annen kontakt med det enn den jeg selv valgte. Det ville vært vanvidd hvis jeg hadde hatt forestillinger om på noen måte å integrere meg, bli kinesisk, men jeg var lykkelig over den isolasjonen fra min bakgrunn som her ga meg mulighet for å være alt annet enn ensom. Så sto det en dag en pike i den store, tomme hallen som var førsteetasje under min leilighet. Med isblå øyne og høyrøde lepper under et stort, vilt kruset sort hår. Hun var den første européer jeg hadde sett på mange måneder, og hun sto der bare, rett innenfor døra med et uttrykk som var det en plutselig hånd som hadde satt henne der. Jeg var på vei til arbeidet, og hun vendte seg om idet jeg gikk forbi henne og sa, «jeg sitter på med deg». Lao Li som som vanlig satt på radiatoren på bilen og ventet på meg, åpnet en dør for meg og gjorde seg klar til å kjøre. Døra var låst på hennes side, og da jeg ville åpne den innenfra, vendte Lao Li seg og tok hånden min vekk. Han pekte på en bil som stoppet på den andre siden av veien og sa at den var til henne. Hun gjorde det klart på en blanding av fransk og engelsk at hun ikke ville kjøre alene, og omsi­ der ga Li seg og slapp henne inn. Hun ville ikke snakke det første kvarteret - hun skjulte de lakkrøde leppene med den ene hånden og stirret ut av vinduet. Med en plutselig besluttsomhet, omtrent som det var noe hun hadde glemt, åpnet hun vesken sin raskt. Hun trakk en lang forkrommet gjenstand opp, beveget den i min ret­ ning som for å gi meg den, og så lynte en lang smal stilett ut av springkniven. «Har du også en slik en?» spurte hun. Det hadde jeg ikke, sa jeg, jeg mente ikke jeg hadde bruk for den. «Jeg har bruk for den,» sa hun, mens hun stadig pekte. «Til hva?» Hun rettet den mot Lao Lis nakke, og pekte deretter med små hakkende bevegelser ut mot de menneskene vi kjørte forbi. Som om hun holdt på å telle dem. «Jeg tror ikke det blir nødvendig,» sa jeg, «det er visst aldri noen som har funnet det nødvendig.»

11S

Hun smilte som om det var noe jeg ikke hadde forstand på, foldet den sammen og la den ned igjen. Vi kjørte resten av turen i taushet. Jeg fikk vite at hun var en ny lærer på skolen min. Det var ingen som ville eller kunne fortelle noe om henne, sannsynligvis har hun vært like ukjent for dem som jeg selv var de første dagene. Men jeg fikk vite at hun hadde fått beskjed om å bruke sin egen bil i framtida. Jeg syntes det var sløseri at vi skulle kjøre i to biler fra samme bolig til samme arbeidsplass, men det er et av utslagene av kinesisk gjestfrihet. Så sant det kan unngås, påtvinger man ikke for­ skjellige nasjonaliteter hverandres selskap. Hun hadde leiligheten ved siden av meg, men jeg så henne aldri. Tilsynelatende spiste hun ikke i den lille kan­ tinen som var i huset, heller ikke så jeg henne på noen av de små restaurantene som var innredet i de tidligere frem­ mede værelsene. Jeg visste ikke hva hun het eller hvor hun kom fra. Jeg var godt tilfreds med at hun ikke truet min øyeblikkelige isolasjon fra Vesten med sitt nærvær. Fra skolen fikk jeg vite at hun etter ganske få dager var blitt suspendert fra arbeidet sitt. Hun hadde brukt displinære metoder som ikke var akseptable her. Elever som gjorde feil i verbene, hadde hun stilt utenfor i tropesolen, hvor de skulle stå og repetere den setningen de hadde bommet på. Allerede i den første timen hadde hun bedt en av elevene gå ut og skjære et stykke bambus som hun brukte til å slå i kateteret med hver gang noen gjorde en feil. Skolen hadde bedt henne holde opp, og hun hadde påberopt seg rett til å bruke den pedagogiske formen som hun fant mest passende. Deretter hadde hun blitt suspendert, og man ven­ tet nå på en embetsmann som skulle komme fra Peking for å prøve å snakke med henne. Han kom, og ble møtt av en eksplosjon. Hun hadde ven­ tet på ham i leiligheten sin, og da han banket på, rev hun døren opp med et brak. Fra leiligheten min kunne jeg se henne, med en feiekost hevet over hodet og med det svarte strie håret fullt av lange flimrende strimler som var revet ut av Folkets Dagblad, jage denne pene og pyntelige em­ betsmannen nedover gangen. Hun ropte og skrek, kalte ham en tyv og morder, forbannet ham og Kina og hele den østlige 116

halvkulen. Etter en stund ble det stille i huset, og et par fra staben kom for å pakke tingene hennes. «Hun hadde et problem,» sa de senere kortfattet til meg på skolen, «vi måtte dessverre sende henne hjem.» I uken etter dette ble tilværelsen min forandret. Jeg opp­ nådde den totale isolasjon. En tidlig morgen da jeg var på vei ut døren, fikk jeg en oppringning fra skolen som ganske kort meddelte at jeg ikke behøvde å komme på arbeidet den dagen. Det skulle være et møte, fikk jeg vite. Det hadde skjedd et par ganger før, men nettopp nå hadde jeg merket at det var noe spesielt i vente. En av mine beste elever, en pike på 14-15 år, hadde hver uke i løpet av flere måneder i all stillhet gitt meg en stilebok som hun ba meg lese og kom­ mentere. Den besto som regel av noen siders frivillig stil, et dikt eller en oversettelse - alt sammen utover det vanlige skolearbeidet. Hun var flink, bestemt på å klare de mange vanskelige hindrene som var, og gjorde dette ekstraarbeidet ut fra en interesse for faget. Under andre omstendigheter, i andre land, ville det ha vært nærliggende å tenke på at det lå noe dypere bak dette hemmelige elev/lærer-forholdet med den skjulte overrekkelse av små lyriske avsnitt og personlige opplevelser. Det var dypest sett heller ingen grunn til hemmelighold­ elsen. Alt det hun skrev var ganske uskyldig - jeg gikk bare ut fra at hun ikke ville ha det alminnelig kjent. Og en av de dagene da hun pleide å levere det ene heftet og få det gamle tilbake med mine kommentarer, tok hun det jeg rakte henne og stappet det ned i vesken. «Jeg har ikke skrevet noe denne uken,» sa hun, «og det varer nok en stund før jeg gjør det igjen. Du vet kanskje at det skjer enkelte ting på det kulturelle området nå om dagen. Akkurat nå er det litt vanskelig for oss å vite hva vi kan skrive. Derfor holder jeg opp.» For meg var dette den første antydningen om den kultur­ revolusjonen som kort etter kom veltende. Og med den kom, for mitt vedkommende, den fullsten­ dige isolasjon. Jeg satt på min øy, uten kontakt med skolen, og så hvordan noe skjedde omkring meg. Det ytret seg i form av opptog gjennom gatene hvor jeg ikke forsto hva som ble ropt og sunget. Ved siden av meg lå en gammel

117

anglikansk kirke som var blitt omdannet til fabrikk. Nå forsvant også fabrikken, og i det lange rommet ble det hengt opp lange snorer fra den ene veggen til den andre. Folk kom i grupper og enkeltvis og hengte store, tett beskrevne ark opp på disse snorene - rommet ble en labyrint av meterhøye papirganger som jeg ikke kunne lese. Jeg gikk rundt, blind og døv, og ante ikke hva som holdt på å skje. Etter enda noen dager fikk den begynnende revolusjonen også sine regler. Det kom dørvakter ved kirken og ved alle de andre store rommene som ble brukt på samme måten, og de hadde tilsynelatende bare til formål å holde utlendinger ute. Men jeg var den eneste utlendingen! Igjen, noen dager senere, kom en for meg ukjent mann med lønningsposen min og en beskjed. Han ba meg forholde meg rolig, sa at jeg ikke skulle være nervøs, og at jeg snart skulle få skikkelig beskjed. Øyas smårestauranter hadde plutselig satt skoddene opp, og langsmed den 200 meter lange gaten som strakte seg i Shamiams lengde, ble fasadene klistret til med veggaviser. Et par av kokkene i kantinen på eiendommen lagde mine daglige måltider for meg, og en ny tjener som ikke snakket engelsk satte dem taust på bordet mitt tre ganger om dagen. De fleste kveldene satt jeg nede ved elven. Denne revolu­ sjonen som ennå ikke hadde fått navn eller ansikt for meg, hadde ikke trengt ned til elvefolket, så vidt jeg kunne se. De tette flokkene av arbeidssomme sampaner som dagen lang drev med strømmen eller slet seg tålmodig imot den, kom ofte til elvekanten når det holdt på å bli mørkt om kvelden, la seg lag på lag i store klaser på det sorte vannet dypt under meg. Hele familier som levde på disse båtene, spiste, sov og forplantet seg innenfor et 5-6 kvadratmeter stort område, tusenvis av dem med hver sin bleke veke i mørket. Kanskje visste de like lite som jeg, kanskje enda mindre. Jeg innbilte meg at jeg var i slekt med dem i vår felles uvitenhet om hva som gikk for seg. Når noen av dem klatret opp på kanten hvor jeg satt, kunne vi røyke sigaret­ ter sammen og se på elven og smile. Det var lenge siden vi hadde forsøkt å kommunisere med et språk. Og en dag fikk jeg skikkelig beskjed som lovet. Det var et mesterverk i tomhet, overrakt av et unikum uten ansikt.

118

En kollega sto og banket på døren min. Jeg ble glad for å se ham, men han reagerte ikke på det som jeg hadde ventet. Han sa kort at det satt en mann og ville snakke med meg, at han selv bare var der som tolk. I en liten dagligstue i nabohuset med lenestolene klint opp langsmed veggene, satt en uttrykksløs mann. Han ba meg sette meg og fortalte at han var kommet for å fortelle meg hva som skjedde rundt omkring meg. Han fortalte ikke hvem han var, hvor han kom fra eller hva han het, og hans innlegg og oversettelsen av den lå så tett opptil hverandre at jeg ikke fikk stilt spørsmål innimellom. «Situasjonen er glimrende,» begynte han, og når jeg tok hans tilbakelente stivhet og alt som skjedde omkring meg på denne tiden i betraktning, var dette et mesterverk av en tre-ords selvmotsigelse å begynne med. Han fortsatte med å si at dette var en uformell redegjørelse av privat karakter, og at jeg derfor ikke skulle finne det nødvendig å ta nota­ ter. Imens satt to yngre kadre, en på hver side av ham, og noterte alt det han skrev, hvilket alltid er tilfelle ved offi­ sielle anledninger. Til og med min kollega som oversatte kaldt og effektivt og tilsynelatende ikke gjenkjente meg, skrev ned hvert ord han sa på engelsk. Redegjørelsen varte i bortimot tre timer og sa meg ingen­ ting. Han fortalte at det var en viss diskusjon i gang om enkelte undervisningsmessige reformer, og at det var der­ for min skole ble stengt. Han kunne videre fortelle meg at det kanskje kunne bli tale om visse omplasseringer av en­ kelte, ikke navngitte personer i enkelte departementer. Læ­ rebøkene skulle skrives om til en viss grad, men alt var under kontroll og situasjonen var glimrende. Han hadde på den mest elegante måte unngått dels å kompromittere seg selv på noen måte, dels å informere meg. Han sluttet med å si at hvis jeg hadde noen spørsmål, ville han med glede besvare dem ved vårt neste informasjons­ møte. Men, sa han, han ville foretrekke at mine spørsmål ble stilt skriftlig og noen dager i forveien. Jeg kunne gi dem til rette vedkommende. Steinstøtten med det menneskelige ansiktet reiste seg, hans stenografer la sine blokker i lommen, og de forsvant sammen med den kollegaen som hadde oversatt. Jeg brukte 119

resten av den dagen, og de neste med, til å granske om han hadde sagt noe, om det var raffinerte lag jeg skulle avdekke for å komme fram til en egentlig beskjed. Den roen jeg hadde begynt å kjenne etter at jeg hadde vært her i flere måneder, begynte å gi seg. Om dagen gikk jeg rundt i byen, støtte nå og da på en liten prosesjon hvor en eller flere personer gikk forrest med kjegleformede papirluer på hodet og skilt rundt halsen. Jeg vendte meg bort når jeg så dem, for det var ganske tydelig ikke meningen at jeg skulle se dem. Jeg skulle ikke vite hva det gjaldt.

En dag satt vi to ved det lille runde spisebordet mitt. Hun var fra et sted i Europa og hadde arbeidet i en annen by i Kina med samme slags arbeid som jeg selv. Hun hadde for en tid tilbake, før alt dette begynte, bedt om forflytning. Nå hadde hun, som på samme måte som jeg hadde vært uten kontakt og arbeid i mange uker, fått beskjed om at hun foreløpig skulle overflyttes til Canton inntil alt ble endelig avklart. Kanskje skulle hun arbeide her. Hun var taus og forknytt da hun plutselig dukket opp, og vi hadde i rask, hektisk rekkefølge de samme spørsmål til hverandre: Hva vet du? Hva er det egentlig som skjer her? Er det sant at det er uro i Peking? Har du noen kontakt med dine kolleger? Hvor lenge varer det? Vi hadde begge funnet en å dele uvitenheten med. Vi holdt oss for oss selv, gikk hver vår vei om dagen, møttes ved måltidene som var grotesk overdådige i denne situasjonen, byttet små observasjoner som ikke hadde noen verdi for noen av oss, følte begge at vi krenket en form for politisk bluferdighet ved å gå slik rundt i byen. Vi hadde blitt ideologiske spioner, uten vindustitterens tilfredsstillelse. Vi verken så noe eller ble pågrepet - hva som nå innebærer størst tilfredshet. Vi var stadig de eneste beboere av eiendommens 18-20 leiligheter. Kokkene lagde mat til oss og til det øvrige per­ sonalet som var der for å tjene oss. Et par heiseførere hadde ikke noe å gjøre, våre respektive leiligheter var i annen etasje. Et hjørne av det tidligere banklokalet var innredet som frisersalong for de menneskene som skulle ha bodd her. Det var betjening ved den lange, øde skranken i resepsjonen,

120

og en del rengjøringspersonale. Eiendommen hadde noen gartnere som passet bedene utenfor, og det satt til stadighet noen håndverkere, elektrikere, snekkere og smeder og ventet på at et eller annet skulle repareres. En kveld med et av de ufattelige regnskyllene som mar­ kerer sesongskiftet i tropene, gikk vi en tur rundt øya. En av de hvitjakkede pikene fra vårt hus sto i døren og rystet på hodet etter oss. I slikt vær skiftet ting fysisk til sin mot­ setning. De matte, tjærede takene på sampanene blir blanke, mens floden som normalt reflekterer lys, blir flosset og ru på overflaten. Små klynger av båtfolket hadde også den kvelden trukket opp på fast land, satt i grupper omkring flaggermuslyktene og spilte kort i den våte sanden under en baldakin av sammenviklet oljetøy. Vi gikk og snakket om alt sammen, om hvor informerte vi mente å være hvis vi hadde adgang til vestlige aviser. Det var ingen av oss som ville hjem, forlate Kina. Vi følte oss tunge som fallende klipper, og samtidig svevende, holdt fast i et tomrom. Vi rørte ved hverandre under et banyantre som ikke skjermet, gikk videre i vannet som lå ankeldypt og endte i vann til knes i en kjellernedgang bak kirken. Der var det et emaljeskilt med 30 års rustkratere som fortalte at her kunne man kjøpe New York Herald Tribune og Life International. Og i denne trappen med tre trinn tok vi krampaktig på hverandres våte kropper, lent opp mot det fastrustede gitteret, hurtige, grove manipulasjoner som ut­ mattet oss helt. Få minutter senere kunne vi gå tilbake og nikke til piken i den hvite jakken som ikke hadde rørt seg siden vi gikk.

I kveld går jeg inn i resepsjonen, men ser ingen av de ansiktene jeg kjente fra den gangen. Kirken har blitt fabrikk igjen, folk sitter i den lumre kvelden med opprullede bukseben og kikker langt etter den fremmede. George Vs mono­ gram sitter der fremdeles, men bare hjørnet av Herald Tri­ bune holdes fast av spikrene ved kjellernedgangen.

121

Folkefiende, 1977, i vinduet til en statsbutikk.

Hjemreise, dagen etter

Utenfor de skurene hvor instituttets lastebiler stopper, sitter jeg og snakker med Chu. Han er en ganske ung lærer og har enna ikke fatt tildelt elever i år. Han har bar overkropp og har bundet et tørkle rundt hodet for at svetten ikke skal renne ned i øynene. Han holder på å bygge støpeformene til de taksperrene i betong som de nye lave sovesalene skal byg­ ges av. Knapt femti av dem står og tørker i solen, og bak oss på den andre siden av den støvete sportsplassen holder flere hundre studenter og lærere på med å støpe funda­ menter til dem. De store komiske høyttalerne som kan dekke hvert hørne av området, står og snurrer på tom­ gang i varmen. Det er noen som har glemt å slå dem av. Chu forteller hvor nødvendig det er å bygge nye sove­ saler. Det er jordskjelvene igjen. Den store kolossen nede bak verkstedene hvor det bor mer enn 1000 studenter i fire etasjer, har bare én trapp. De nye boligfløyene blir bare på én etasje. «Det er mye sikrere på den måten. Nå kan man komme ut av vinduene hvis det skulle skje igjen. Siste gang, under det store jordskjelvet i Tangshan, var det mange kamerater som bodde øverst og som måtte holdes tilbake med makt. Alle kunne ikke komme ut på én gang, og noen ville heller hoppe. Men vi har jo ansvaret for studentenes sikkerhet. Det er stadig mange som er redde, derfor har vi satt fart i nybygg­ ingen. Faren er jo ikke avblåst. Men det er mangel på byggematerialer. Tenk på hvor mange steder det skal byg­ ges nytt. Tenk på at hele Tangshan skal bygges opp fra 124

grunnen. Og tenk på hvilken fordel vi egentlig har ved å være et sosialistisk samfunn. Hvis det hadde skjedd en katastrofe av samme omfang i et land som var styrt av kapitalismen, ville man oppleve den samme knappheten på byggematerialer. Det ville ikke være noen forskjell. Men forskjellen ligger i at hos oss kan det ikke oppstå en svartebørs med de nødvendige varene. Alle er likestilt her, og så er det den sentrale ledelsens sak å for­ dele de materialene man har, rasjonere og sette i gang ekstra produksjon. Hos dere ville en del kremmere og fabrikanter bli rike på den ekstra omsetningen, katastrofen ville plutselig skape verdier for noen få, og ytterligere katastrofe for dem som allerede var rammet. Her får vi tildelt kvoter på et rettfer­ dig grunnlag. Mangelen er også felles.» Nå om dagen snakkes det ofte om jordskjelvet, selv om vi har fått det store på avstand, omsider. Det tales om vars­ ler, ikke i overført betydning, men helt konkret. Det er blitt opprettet et system av observatører, titusenvis over hele landet, som passer sitt daglige arbeid mens de holder øye med de små tegnene som erfaringsmessig kan bety plut­ selige geologiske forandringer. Visse dyr er kjent for å være særlig følsomme, pandaen krummer seg sammen og gråter, dyr som normalt graver seg ned i jorden eller ligger i dvale, kommer fram, og — ifølge de teoriene som blomstrer fram om dette - alt sammen i så god tid at man kan rekke å slå alarm. Men det kunne man ikke, eller gjorde man ikke, den gang det store kom. «Det er noen som sier at man godt kunne,» sier Chu, «men at firerbanden satte seg imot en alarm. De visste godt sier ryktet, at det var et stort jordskjelv på vei, men kunne utnytte det politisk til å skape kaos og frykt. Jeg vet ikke om det er sant. Det blir sagt mye om de fire. Det sies ogsa at de satte seg imot redningsarbeidet - men samtidig får vi jo vite at redningsarbeidet kom i gang med det samme og ble gjennomført med stor effektivitet. Hvordan det henger sammen med at de fire saboterte det, vet jeg ikke. Men ryk­ ter motsier jo ofte hverandre. Men jeg vet at det ble satset stort. Jeg er selv fra Tang125

shan, eller like i utkanten av byen. Da det skjedde var jeg ikke selv hjemme, jeg var her på instituttet. Vi ble nærmest slengt ut av sengene våre på lærernes sovesal. Det var mange som gråt og enkelte som fikk panikk, men i det store og hele gikk det meget rolig for seg. Alle kom seg ut, og legene på instituttet gikk rundt med førstehjelpsskrin. Det var nå ingen som riktig kom til skade, det var mest beroligelse som det var bruk for. Det var bare ett dødsfall, en gammel lærer som fikk en del av taket over seg da han gikk ut av huset. Det var en lang ventetid. Vi satt alle sammen utenfor til det ble lyst, og om morgenen fikk vi vite hva som hadde skjedd. At det var Tangshan som var rammet. Jeg ble svært fortvilet og ville hjem for å finne familien min. Vi kinesere sier jo ofte at vi aldri er redde og ikke lar oss slå ut av noen motgang. Det stemmer også, hvis man ser på oss som na­ sjon. Men selvfølgelig kan vi jo enkeltvis oppleve angst og fortvilelse. Jeg ville altså hjem. Jeg prøvde først over instituttets tele­ fon om det var noen mulighet for å komme igjennom til Tangshan, men det var det ikke. Alle kommunikasjonslinjer var avbrutt, og hvis det overhodet var noen åpne, bortsett fra radioen, var de forbeholdt redningsarbeidet. En av studentene mine fant fram til meg her på plassen tidlig om morgenen. Han sa at han ville hjem. Han stam­ mer fra Tangshan. Han gråt mye, og jeg følte at jeg hadde et ansvar for ham, som lærer og kamerat. Han spurte hva vi skulle gjøre. Jeg visste det ikke selv, jeg var også motløs og hadde lyst til å gråte, men jeg fikk styrke til å hjelpe ham. Jeg sa, ’kom, vi går’, og han gråt mer og sa at vi kunne da ikke gå helt til Tangshan som var mer enn 100 kilometer borte. Jeg fortalte ham at når For­ mann Mao og Chou En-lai i spissen for hele den røde hær kunne gå og kjempe gjennom mer enn ti tusen kilometer av Kinas vanskeligste områder, kunne vi to også gå de stak­ kars 100 kilometerne til Tangshan. Kanskje satte vi selvet over kollektivets interesser. Kan­ skje kunne vi ha gjort nytte her i Peking. Vi visste ikke hvor store skadene var. Men vi visste, uten å kjenne noen detaljer, at det var Tangshan som var verst rammet.

126

Vi begynte å gå. Den unge gutten ville ha noen ting med seg, men jeg fortalte ham at det ville bli en lang og an­ strengende tur. Vi måtte gå som vi var, og ikke bære noe overflødig. Allerede den formiddagen få timer etter at det var skjedd, kunne vi på vei ut av Peking se folk i full sving. Noen holdt på å røre mudder til å solbake stein med, andre felte bambus. Langs veikanten var folk i gang med spader og jordkurver, og midlertidig ly ble satt opp i form av utspente presenninger. Vi forsøkte ikke engang å ta toget. Han som var med meg, foreslo at vi skulle prøve stasjonen først, for det kunne likevel være mulig, men jeg visste at enten var sporet øde­ lagt, og da nyttet det ikke, eller også var det intakt, og da var det leger, medisin og soldater som skulle sendes av gårde. Jo, han forsto godt det, men jeg forsto ham også. Han var fortvilet og tenkte på sin familie som han elsket. Det er menneskelig. Da vi hadde gått noen timer fra Peking på veien som fører til Tangshan, begynte det å dundre forbi oss med store militærlastebiler, men i den gale retningen. Vi fikk senere vite at det var sårede fra Tangshan som ble ført til Pekings hospitaler og nødsykehus, men jeg tenkte at hvis de nå kjø­ rer fulle til Peking, så kjører de kanskje litt senere tomme den motsatte veien. Noen timer senere begynte det også å dukke opp konvoier i vår retning, men de var fulle av redningsfolk. Omsider kom det likevel et par tomme lastebiler da vi hadde gått det meste av dagen, og vi fikk lov til å sitte på. Sjåføren fortalte at de bare kunne komme til ut­ kanten av Tangshan, faktisk mange kilometer fra vårt mål. Alle veier derfra var ødelagt, så da måtte vi klare oss selv. Det ble ikke noen lang kjøretur, men det hjalp litt på trett­ heten vår. Sent om kvelden ble vi så satt av. Det var ikke et hus å se, bare ruiner. Jeg sa til gutten at han måtte ta seg sammen, for nå skulle vi gå resten av natten, og det ville bli vanske­ lig. Veier var det ikke noe særlig av, vi måtte klatre over ruinhauger og det var ikke noe lys. Det regnet. Han var svært stille på hele turen og jeg prøvde å holde motet oppe hos ham, men midt på natten greide han det ikke mer. Han

127

satte seg ned på bakken og gråt fryktelig, sa han ikke kunne gå lenger. Jeg måtte forklare ham at tiden ikke var inne til å gi opp nå. Jeg måtte gi ham en politisk leksjon om at tiden aldri er inne til å gi opp. Jeg fortalte om de heltene han hadde lært om som barn og ung mann, og fikk ham til å forstå at vi ikke oppnådde noe ved å bli hvor vi var. Jeg var selv trett. Jeg var også redd og hadde lyst til å sette meg ned sammen med ham og gråte. Jeg tenkte mye på familien min, som jeg ikke visste noe om. Det var nesten umulig å komme noe sted i mørket. Jeg tror vi må ha gått i gal retning det meste av tiden, men vi gikk. Først da det begynte å lysne hadde vi en retning å gå etter. Og sent i løpet av neste dag kom vi da også fram. Vi ble begge to svært lykkelige over å finne vår aller nærmeste familie uskadd. Vi hadde begge mistet nære venner og fjer­ nere slektninger, men ingenting hadde skjedd med våre foreldre og søsken. Landsbyen var hardt medtatt, og mange av husene var så skadd at de ikke ville kunne repareres. Men det er jo noe som angår alle sammen, det er ikke den enkeltes problem. For øvrig hadde det skjedd noe merkelig den kvelden det skjedde. Du vet nok at på landet er det alminnelig at det i en liten by eller landsby er en eller annen merkelig person, en som er litt rar i hodet og som alle erter. Men fordi vi alle sammen kjenner ham er latteren og ertingen vår som regel ikke ondskapsfull. En slik en var det også i vår landsby. Han var svært sterk og hjelpsom, han var alltid med når det skulle gjøres et eller annet hardt arbeid. Men ellers gikk han stille omkring for seg selv, han var litt sky. Det var kanskje også fordi han verken kunne snakke eller høre noe. Og ved ti-elleve-tiden om kvelden da hele landsbyen sov, løp han rundt fra hus til hus, løp inn i stuene og slepte folk ut av sengene deres. Det var mange som ble sinte på ham og skjelte ham ut for å bli forstyrret mens de sov, og folk gikk inn og la seg igjen. Men han fortsatte å slepe dem ut inntil han ble så trett at han ga opp. Og noen timer senere kom så jordskjelvet. Vi har aldri fått noen forklaring på det. Han er jo litt 128

sær, og som sagt kan han verken høre eller snakke. Men han var sterk som en bulldoser da landsbyen skulle bygges opp igjen. Jeg har senere prøvd å tenke på den redselen jeg hadde den natten vi var på vei. Selvfølgelig var det redsel for min familie og uvissheten osv. Men jeg tror også at det en gang imellom streifet meg, ’tenk om det også er røvere og bandit­ ter her’. Jeg hadde en fornemmelse av at min kamerat tenkte på det samme, men det var ingen av oss som nevnte det. Selvfølgelig, det har vi senere hørt om, var det enkelte hvis dårlige karakter kom fram under katastrofen. Det forekom enkelte tilfelle av plyndring. Det var en mann i Tangshan. Han viste seg som en helt. Han ledet en liten gruppe redningsfolk som gikk fra ruin til ruin for å finne sårede mennesker og få dem ut. Det var farlig arbeid. Mange av ruinene kunne styrte sammen omkring dem, men denne mannen insisterte på alltid å være den som gikk først inn. Han arbeidet dag og natt, tok seg ikke tid til å sove eller spise og var noen ganger den eneste som våget seg ned i en sammenstyrtet kjeller. Den tredje dagen, da han var på vei ut av et delvis ødelagt hus, gled noen steiner ned og rammet ham på skulderen så den ble skadd. Kameratene hans bar ham bort til den nærmeste nødhjelpstasjonen, selv om han protesterte vilt. Og da de tok skjorten av ham, så de at han hadde begge armene dekket med armbåndsur. En gravrøver som kamuflerte sitt skitne arbeid som heltemodig innsats. Men det kan jo ikke overraske oss. Vi vet jo at klasse­ fienden også eksisterer i det sosialistiske samfunnet. Og uten sosialismen tror jeg Tangshan hadde vært mye dårligere stilt. I et kapitalistisk samfunn kunne man kanskje ha satt mer teknologi inn i hjelpen, fordi en del av deres verden er så mye bedre teknisk rustet. Men utover den begrensede teknologien som vi har til rådighet, kan vi sette inn vår organisasjon og vår bevissthet om fellesskap.» Mens Chu sitter og forteller om sin personlige opplevelse av katastrofen, tenker jeg på en tekst som nettopp har blitt trykt på instituttet vårt til bruk i undervisningen. Den handler også om jordskjelvet, og om den personlige innsat­ sen i redningsarbeidet. Chu sa det ikke direkte, men han 9. Kina: revolusjon ...

.

antydet at han kanskje hadde sviktet fellesskapet sitt ved ikke å stille seg til rådighet, men oppsøke det private, fami­ lien. Den korte teksten studentene nå arbeider med, handler om en mann i en av Tangshans forsteder som tilfeldigvis ikke befinner seg hjemme idet byen styrter sammen. Han skynder seg ut i byen for å hjelpe til, hjelper med å grave levende og døde fram time etter time. Omsider kommer en av hans naboer hjemmefra som forteller ham at hans hus også har styrtet sammen, og at hans datter er sperret inne i ruinene. «/eg er likeglad,» sa mannen, «det er nok noen som hjel­ per henne. Her er det bruk for min hjelp!» De omkringstående fikk tårer i øynene ved å oppleve denne mannens fornektelse av selviske interesser og hans ubetingede innsats for det sosialistiske fellesskap.

En enkel person i sivil, uten luens røde stjerne og kragens røde rektangler, bar lurt seg med i køen foran sommerpalassets kanonfotograf.

Ofte blir man avvist når man forsøker å foto­ grafere folkesoldater, av og til med den begrunn­ elsen at de er militære hemmeligheter - deres store antall og iøynefallende tilstedeværelse til tross. Men det er vanskelig for dem å protestere når de selv står i kø foran tittekassen.

På gata opplever man det som om uniformen i seg selv er en hindring for den veldige, om enn reserverte holdningen og den nysgjerrigheten som man opplever hos sivilkledte. Det er vanskelig å fange blikket til en befrielsessoldat, eller å få et smil.

Disiplin og lov

Siden midt i 1960-årene da kulturrevolusjonen satte mange sider av kinesisk lov og rett ut av kraft, har det vært svært vanskelig å få noe innblikk i kriminallovgivningen og håndhevelsen av den. Selv for besøkende fagfolk, jurister, sosiologer osv., er det vanskelig å få tillatelse til å møte kinesiske kolleger. Og det er sjelden at fremmede får anled­ ning til å avlegge besøk i den kategori av sosiale institusjo­ ner som heter fengsler, reform-gjennom-arbeid-anstalter og gjenoppdragelsesinstitusjoner. Selv som fastboende her er det nesten umulig å få adgang til å se, eller til og med å få fortalt enkeltheter i en lang rekke gjeldende lover, vedtekter og bestemmelser. Ofte tviler man rett og slett på hvorvidt den vesentlige delen av dette området er formalisert i lovteksts form. Siden kuppet høsten 1976 da Hua Kuo-feng inntrådte som landets øverste leder, har det imidlertid vist seg mange tegn på en organisering såvel som en betydelig skjerping av den lovgivning og rettspleie som gjennom en årrekke har vært noe uklar. Under alle omstendigheter var den det i utpreget grad i kulturrevolusjonens tidligste år, da man med rette kunne snakke om at Kina hva retts­ pleie og praksis angikk, befant seg i en tilstand av juridisk anarki. Nå opplever vi en alminnelig tendens til skjerping av disiplinen på alle områder, mest merkbart er det nok blant unge under akademisk utdannelse - nettopp den samme kategorien, om enn ikke samme generasjon, som i kultur­ revolusjonens mest hektiske år og tilsynelatende med Mao Tse-tungs velsignelse på mange måter inntrådte som selv­ bestaltede ordenshåndhevere. Utskeielsene deres var mange,

134

og deres «kåring» og forfølgelse av sosiale (les: politiske) avvikere var i mange tilfelle grotesk. Mens det altså i svært begrenset omfang er «partsoffent­ lighet» i, eller simpel adgang til gjeldende lov (forstått på den måten at selv om det ikke er mulig for enhver å sette seg ned og lese kriminallovgivningen eller politivedtekten, er det ingen særlig uvitenhet med hensyn til lovgivningen: Hva man har lov til og især ikke har lov til). Det skyldes det spesielle forholdet at mens vi i Vesten er vant til å be­ trakte lovgivningen som en rekke forbud og restriksjoner vi har kjennskap til og som begrenser vår handlefrihet, fun­ gerer det i Kina mer som en slags positiv liste. Alt er forbudt som ikke uttrykkelig er tillatt. Dette forenkler naturligvis tingene. Det er atskillig lettere å administrere og utbre kjennskap til få tillatelser enn til mange forbud. Men det kan i enkelte tilfelle virke krenk­ ende på fremmede som møter opp med en motsatt rettsbe­ vissthet. Nå er det jo i det store og hele underordnet hvordan fremmede ser på kinesisk praksis, bortsett fra at det i mange tilfelle kan telle negativt i den positive oppfatningen man ellers kan få av det kinesiske samfunnet. Det kan altså ha en negativ PR-verdi, hvilket er nærliggende å tro henger sammen med kinesernes manglende vilje til å la fremmede få et virkelig innblikk i tingene. Når man derfor skal forsøke å sette sammen et bilde av rettspraksisen, må det skje ved å støtte seg til private kine­ siske kilder og øyenvitneskildringer, supplert med de opp­ lysningene som kommer fram gjennom de nasjonale presse­ byråene eller korrespondenter stasjonert i Peking. Disse siste kildene må likevel leses med ytterst kritiske øyne — historiene får ben å gå på i den lille utenlandske kolonien i Peking, og jeg har selv en gang overvært en be­ visst utplanting av en usannsynlig skrøne som ganske riktig slo rot og spiret i løpet av få uker i den vestlige pressen. Omtrent sammenfallende med, men naturligvis uavhen­ gig av at «firerbanden» ble utstøtt, ble det i den vestlige pressen berettet om forfølgelser og til og med henrettelser av homoseksuelle i flere kinesiske byer. Spørsmålet ble reist, også av fremmede overfor kinesiske myndigheter, om hvor­ 135

vidt homoseksualitet er forbudt og straffbart. Men all den stund det som nevnt ikke er forbud det handler om, er spørsmålet galt stilt. Svaret blir derfor, på sin egen bak­ vendte måte, et nei. Det er ikke forbudt, men det er på den annen side ikke tillatt. Det omfattes ikke av spesielle regler som taler om homoseksualitet eller annen form for «sek­ suelt avvik» - men, kort fortalt, den eneste form for kjønnsliv som uttrykkelig er tillatt er det som utfolder seg innen­ for de snevre rammene av et monogamt, heteroseksuelt, lovlig registrert ekteskap. Der ligger grensene, og alt som beveger seg utenfor dem, er utsatt for rettslig forfølgelse. I parentes bemerket har disse sakene mot homoseksuelle som jeg har diskutert med kinesiske venner, effektivt satt en stopper for den flatpannete påstand (som man dessverre ofte har hørt) at «homoseksualitet er et utslag av dekadent kapitalistisk moral, og finnes ikke i Kina». Det tilfellet hvor en homoseksuell mann ble henrettet og som jeg har fått bekreftet - og som i den vestlige presse er blitt til en hel rekke henrettelser — dreier seg for øvrig om en dødsdom, avsagt ikke på grunn av den dømtes seksuelle preferanse eller holdning, men fordi det var tale om homo­ seksuell voldtekt. Det var voldselementet i det, ikke det seksuelle valget, som var den skjerpende omstendighet som førte til lovens strengeste dom, døden. Men i hele spørsmålet omkring dødsstraff har det også i den forløpne 10-12 års periode skjedd en merkbar forand­ ring, en skjerping. I sin tid ble dødsdommer sjelden avsagt, selv om dødsstraffen hele tiden i det nye Kina har eksistert på papiret. Når den endelig ble anvendt, fikk den dømte som regel en frist på 3 år før dommen ble fullbyrdet, for å vise sin evne og vilje til resosialisering. Etter dette ble ved­ kommende benådet i de fleste tilfellene. Nå er det imidlertid mye som tyder på at denne praksis er i ferd med å bli endret. Det er et stigende antall døds­ dommer - eller vi har i hvert fall kjennskap til flere nå enn tilfellet var tidligere. Og i langt høyere grad enn før er det tale om en øyeblikkelig fullbyrdelse av dommene. Det går ofte så kort tid fra dommen blir avsagt til selve henrettelsen at appellmuligheten blir temmelig illusorisk. Dette gjelder især på det ømfintlige området som heter

136

voldelige angrep på utlendinger. Kina verner om den an­ seelse og goodwill landet nyter internasjonalt, også i kretser som politisk sett står Kina fjernt, og det reageres strengt overfor enhver borger som forgriper seg på utenlandske besøkende. Det har vært enkelte tilfeller av overfall i de senere år hvor gjerningsmannen i alle kjente tilfeller er blitt summarisk henrettet ved pågripelsen. Også i tilfeller hvor det ikke har vært tale om mord, men bare om mordfor­ søk. I ett av disse tilfellene som jeg hadde personlig kjennskap til, var begrunnelsen for en hurtig rettergang og henrettelse at forbryteren hadde «ideologiske problemer». Det er imid­ lertid mulig at dette er en språklig fellesnevner, en unnvikelse, og at «ideologiske» i virkeligheten skulle bety «mentale» - hvis dette ellers gjør saken noe særlig bedre, etter vår rettsoppfatning. I mange år etter 1949 har Kina med rette rost seg av å ha en kriminalstatistikk (selv om tallene ikke er offentlige) som var misunnelsesverdig lav. Det var ikke flatpannet propa­ ganda når man kunne lese beskrivelser av offentlig heder­ lighet. Og den kriminalitet som fantes, ble alltid beskrevet som en ussel rest fra Kinas mørke fortid. Et utslag av at det er vanskelig å endre sin sosiale holdning i en fart, og kvitte seg med gamle vaner. Kriminalitet ble alltid konse­ kvent betraktet som et produkt av den gjeldende samfunns­ orden eller av konflikten mellom den nye og den gamle. Det er litt av et problem nå, ifølge private kinesiske ut­ sagn. For hvis kriminaliteten fødes av samfunnsordenen, hvordan skal man da forklare den stigning i lovbrudd som i dag er markant om enn ikke alarmerende stor? Og skulle konfliktene mellom det gamle og det nye samfunnet ikke være løst ved fremveksten av en stor, etterrevolusjonær gene­ rasjon? Mer enn halvdelen av Kinas befolkning i dag er under 25 - det nye Kina er snart 30 år. Derfor slår det aldri feil at i de tilfellene hvor man hører mer eller mindre offisielt om en domsavsigelse, blir forbryteren beskrevet som barn av, eller slektning til, en tidligere jordeier eller et annet medlem av den tidligere hers­ kende klasse. Det skjer med den underforståtte fotnote at det bare er den korrupte og hevngjerrige overklassen som

137

begår forbrytelser, ikke det alminnelige, arbeidende folk. Dette er nok bevislig i mange tilfeller, men man spør seg selv om det kan gjelde så generelt som det blir gitt uttrykk for. Men viktigere enn vesterlendingenes fordomsfulle syn på kinesisk rettspleie, hva enten vi betrakter den ut fra vår «universelle» moralske standard, fra politiske sym- eller antipatier, fra viten eller uvitenhet - viktigere er det hvor­ dan rettspleien og rettferdighetsbegrepet fungerer i Kina selv, for kineserne. Hvordan de ser på den, og hvordan den kan gripe inn i - eller forbedre - deres daglige liv. Og sannsynligvis enda viktigere enn praksis omkring dødsdommene som likevel stadig er relativt sjeldne og i hvert fall ikke har fått den nærmest epidemiske karakter man noen ganger får inntrykk av gjennom den øvrige ver­ denspressen, viktigere er det å konstatere hvilke kiler av til­ latelser som skytes gjennom en massiv mur av forbud og begrensninger i hverdagen. Politiet som i praksis til dels har en god porsjon døm­ mende makt - det samme politiet som i lange perioder effektivt ble opphevet av sivile, hovedsakelig rødegardister, sist på 60-tallet — har vidtgående fullmakter og myndighet overfor borgerne. Hvis en familie for eksempel har gjester som overnatter, har de plikt til å melde navn og adresse på de besøkende til den nærmeste politistasjonen. Politiet kan til enhver tid kreve adgang til et privat hjem - begreper som rettslig kjennelse og hjemmets ukrenkelighet er ukjente. I sene nattetimer har jeg ofte vært ute for razziaer på veiene hvor de få bilene som kjører, har blitt stanset og undersøkt. Dette skjedde spesielt ofte i tiden omkring Hua Kuo-fengs maktovertakelse, og det gikk et rykte om at det var på grunn av et attentatforsøk på en av innfallsveiene fra det nordlige Peking. Ifølge ryktet var hans «Røde Fane»limousin blitt perforert av skuddhull. Men i den urolige tiden var det i det hele tatt et ekstraordinært oppbud av maktapparatet, det militære og politiet. En av bestanddelene i den kraftige disiplinkampanjen som er iverksatt i løpet av de seneste par år, går blant annet ut på at politiet nå har fått et bøtesystem å arbeide med, hvilket det ikke har hatt (eller praktisert) før. Det er fast­

138

satt bøter for forseelser i trafikken som jo for det meste be­ står av syklister, bøter som varierer fra 1 til 5 yuan. Dette bør sammenliknes med at en student eller lærling har 15—20 Y om måneden å leve for, en ung arbeider eller lærer 35-50, og veteranarbeidere eller andre med høy ansiennitet 100— 200, noen ganger mer. Imidlertid er det ikke så mye det at bøtesystemet finnes, eller bøtenes størrelse som de kineserne jeg har snakket med, finner kritikkverdig. Det er den kjensgjerning at bøtene (som idømmes og betales på stedet) ikke kan påklages. Det er nemlig en bestemmelse som sier at dersom man beklager seg over en idømt bot, vil den auto­ matisk bli fordoblet. Hvis man kommer med en henstil­ ling eller kanskje en vel begrunnet protest over en feilaktig avgjørelse, betraktes man altså som kverulant. En av mine studenter opplevde å bli idømt en gatebot pa 2 yuan. Han hadde ikke mindre enn 10 på seg, en stor seddel, og nektet høflig, men bestemt for at det skulle være hans oppgave å gå atskillige kilometer til nærmeste sted hvor den kunne veksles. Hans avvisning av dette ble på stedet vurdert som opposisjon overfor loven, og boten ble summarisk forhøyet til de 10. Jeg tror ikke at kinesiske politifolk er korrupte eller halvkriminelle, og det er lysår mellom det gamle Kina og det som vi kjenner i dag — også på dette området. Men man tenker uvilkårlig på hva disse fullmakter for maktutøvelse for politiet kan komme til å bety i fremtiden, i en kanskje endret politisk situasjon og med en endret holdning. Og jeg tenker på de historiene som jeg hørte fra Shanghai før befri­ elsen. Den gang hadde man et pill råttent politikorps som hadde mange måter å skaffe seg ekstra inntekter på. En av dem var så velkjent, men uangripelig, at man ikke kunne unngå den. Politifolk som styrte de manuelle trafikklysene i gatekryss hadde det med å skifte akkurat i det en lastebil var på vei ut av krysset, og vitner kunne dermed bekrefte at den angjeldende hadde vært på vei over pa °rødt lys. Lastebilsjåfører ansatte derfor alltid en mann til a sitte pa taket av førerhuset. Hans oppgave var å kaste litt av lasten — fisk, grønnsaker eller andre gaver ned til politiboksen, sa han ikke skiftet lys. Uteble gavene, var man sikker på en bot. 139

Den praksis som var relativt utbredt under kulturrevolu­ sjonen med å paradere politisk negative elementer rundt i byene med «sandwich-skilt» med anklagene mot dem om halsen - en praksis som mange kinesere selv anså for å være et unødvendig og krenkende overgrep - er igjen i ferd med a fa innpass. Na og da blir unge kriminelle leid rundt fra det ene undervisningsstedet til det andre, delvis for å stå til spott og spe, men især til skrekk og advarsel for ungdom­ men. Nå om dagen mangler likevel disse maratonkonfrontasjonene den glød og iver som i gamle dager gjorde dem sær­ lig foruroligende. Det er som regel en temmelig tam pliktaffære na som mange gjerne ville unngått å skulle være vit­ ner til. Ofte gjesper man i det skjulte og leser lekser eller aviser under de timelange møtene der de unge lovbryterne får sitt pass påskrevet. Lovgivningen griper også inn i det helt private liv - eller det liv som den vestlige verden har definert som privat. Hvor man for eksempel i (den offentlig tilgjengelige) sivillovgivningen satte opp noen svært fornuftige og ytterst progres­ sive retningslinjer pa enkelte områder, som kvinners rettig­ heter i forbindelse med ekteskap, abort og skilsmisse, tar kriminallovgivningen det forstokkende standpunktet at utroskap er straffbart med opptil 10 års fengsel, for begge parter. I den forbindelse kan det nevnes som et grotesk kuriosium at i en voldtektssak som ble behandlet i 1977, og hvor det ikke var noen tvil om gjerningsmannens skyld og offerets, uskyld, ble begge dømt. Forbryteren fikk en dom på 10 års fengsel, mens kvinnen fikk en fengselsstraff på det halve. Det skjedde ikke fordi hun var «delvis skyldig», men av den enkle grunn at hun hadde medvirket til en use­ delig handling. En kvinne jeg traff i Peking, og som selv hadde et for­ bløffende avslappet forhold til å snakke om disse tingene, hadde selv en gang vært stilt for en sedelighetsdomstol for ekteskapsbrudd. Hun hadde fått en relativt kort dom, men konsekvensene var lange. En gang i uka, på det ukentlige møtet hvor alle samler seg om de politiske studiene, avslut­ tet man møtet pa hennes arbeidsplass med en omgang kri­ tikk og selvkritikk hvor hun enda en gang skulle bekjenne sin dårlige handling og stå til hugg for kollegene. Slik har 140

hun nå hatt det i atskillige år. På mitt spørsmål om hvor lenge det skulle fortsette, fikk jeg vite: «Det er det ingen som vet. Kanskje alltid. Sannsynligvis.» Rapporter fra forskjellige deler av landet tyder på at det ikke er noen stor ensartethet i dommene som blir avsagt. Dette behøver ikke være uttrykk for noen manglende over­ ordnet samordning - kanskje snarere som et positivt resul­ tat av fleksibilitet. En smidighet som innebærer forståelse for at Kina er et stort og et historisk og kulturelt uensartet land. Den moral som gjelder i Peking, vil naturligvis se ganske annerledes ut 3000 kilometer borte i det tidligere sterkt islamittiske Sinkiang, eller i det sørlige Yunnan som tilsynelatende alltid har hatt en noe mer rommelig seksual­ moral. Men i forlengelse av saken med den utro kvinnen er det verdt å se på den siden av lov og straff som innebærer at en sonet straff ikke automatisk nullstiller ens regnskap med samfunnet. I de fleste tilfeller vil en straff være en stor belastning sosialt, ikke alene for den dømte, men også for hans nærmeste familie. Det kan være vanskelig for dem å bære det sosiale presset som er varig som et brennemerke. Ofte, hvis de har mulighet til det, vil en hel familie velge å flytte til et annet sted etter at et av dets medlemmer har sonet straffen. Men i mange tilfeller oppstår den situasjonen at familien offentlig må stå fram og slå hånden av forbry­ teren og vise sin samfunnsånd ved å delta i den lange rekken av kritikkmøter rettet mot den det gjelder. Men som sagt er langt de fleste lover, bestemmelser og reg­ ler tilsynelatende ikke engang satt på papiret. Mye overlates til skjønn, til situasjonen og til praksis hittil. Selv noe så enkelt som tollbestemmelser som likevel for det meste ikke har betydning for kinesere, står forholdsvis åpne. Bestem­ melsene avgjøres fra gang til gang, avhengig av hvem den reisende er, under hvilke omstendigheter ankomst/avreise skjer, og graden av vennligsinnethet mellom Kina og landet vedkommende hører hjemme i. Annerledes og fast er reglementet på universiteter og høyere læreanstalter. Den tid er forbi da lærere og studenter var jevnbyrdige. Reglementet foreskriver at eleven skal adlyde sin lærer, mens læreren skal respektere sin elev. Et 141

syvmilsskritt baklengs fra de noe mer egalitære tanker som rørte på seg under kulturrevolusjonen. En eiendommelig paragraf i et universitetsreglement sier at det er uttrykkelig forbudt for studenter å forelske seg. Noen vil kanskje lese det som et sjenert forbud mot de seksuelle aktivitetene som ofte følger forelskelsen, men jeg har fått bekreftet at det er et bestemt forbud mot «at disse følelser oppstår mellom stu­ denter av forskjellig kjønn». Et av de få egentlige dokumenter om kinesisk lovgivning som er fritt tilgjengelig, er den nå for tredje gang reviderte forfatning, grunnloven. Den er nok noe mer eksakt og håndgripelig enn vår grunnlov, men følger man revisjonen av den fra den første utgaven til nå, legger man merke til visse innskrenkninger gjennom årene. I den tidligere forfat­ ningen ble borgernes rett til å korrespondere privat sikret altså å holde brev hemmelige - mens den seneste for­ fatning bare sikrer borgernes «rett til å avsende og motta brev». Den angjeldende forfatning er for øvrig blitt til under ledelse av Wang Hung-wen, det protokollmessig sett mest fremtredende medlem av «firerbanden». Derfor er det nå et spørsmål om man dermed må forkaste forfatningen, siden han har medvirket til å skape den, eller la den stå ved makt og dermed, indirekte, erkjenne at han altså har utført noe godt. Det er kanskje ikke noe tilfelle at siden den store liberali­ seringen av kulturlivet som inntrådte i fjor, og som innebar større muligheter til å lese litteratur, har den mest populære lesning blant mine studenter og kolleger vært dårlige en­ gelske og amerikanske kriminalromaner som gikk slitte og fillete på rundgang. At det har meldt seg et behov for popu­ lærlitteratur er vel forståelig etter disse mange års litterære puritanisme, men jeg finner det på mange måter treffende at det nettopp er kriminalgenren som fenger mest. Og i samme forbindelse er det verdt å notere at en ufor­ holdsmessig stor del av de spørsmålene jeg er blitt stilt ved de ukentlige foredragene mine, nettopp handlet om lov- og ordensystemet i Vesten. Om hvordan domstoler fungerer, hvordan fengsler er innrettet, hvordan folk har det ved løs­ latelsen, politiets rettigheter osv. Det ble sjelden spurt om 142

sosiale motiver for kriminalitet, dens bakgrunn i det hele tatt, eller om det sosialt gale i å være forbryter. Kanskje er studentene mine like interessert i å få vite noe om vår lov og orden og konsekvensene av disse, som vi er i deres. Og kanskje flyter informasjonene begge veier så tregt at begge parter har like store problemer med det.

Kulturrevolusjonens første dager. De ukentlige konsertene av klassisk vesterlandsk musikk ved elvebredden er sløy fet, det er deka­ dente toner. Fra bygningen overfor min veranda kan jeg høre revolusjonens musikk som det øves på under en kongress av revolusjonære musikere. Instrumentene er de tradisjonelle, men kadensen mer besluttsom enn de spinkle, vevre strenge­ instrumentene egentlig kan tåle. Etter formiddagens konsert bruker bydelens politifolk vår trafikkløse øy som paradeplass og til skyteøvelser. De marsjerer på gummisåler og reagerer på stillferdige ordrer. Den eneste lyden som deres våpen gir fra seg, er slagstiftens metal­ liske klikk rekken ned, som en trommehvirvel. Gate opp og gate ned henger de første store veggavisene med sine utropstegn. Det er vanskelig å vite hva det utvikler seg til, men på en eller annen måte har man ikke følelsen av at disse hvite jakkene er statsmakten som væpner seg mot folket.

Senere overtar rødegardister og sivile mange av deres funksjoner.

Bilde og historie

Sammen med noen av landsbyens ledere har jeg nettopp avsluttet et delikat måltid, tilberedt utelukkende av egnens lokale produkter. Sterke, fullvoksne råvarer, passet, inn­ samlet og tilberedt med god hånd og sans. Vi sitter i landsbyens store, kjølige forsamlingshus i middagsheten. Utenfor de åpne dørene hvisler sikadene, og den gjennomtrekkende brisen blir avkjølt ved at den slår opp under takets grove bjelkekonstruksjon. Vi sitter oppe ved den ene enden av den lange harmoniske hallen som brukes som kantine, teatersal, politisk møtesal, kveldsskole og ste­ det hvor landevinninger og nye erfaringer innenfor jordbruk får en videre utbredelse. Den anvendes også som maga­ sin og tørkerom for vasketøy. På lange snorer spent ut i salens lengde henger store nyfargede bomullsstykker til tørk. I den ene enden av hallen henger tvillingportrettene av Mao og Hua. Jeg sier til mitt vertskap at jeg gjerne vil ta noen bilder av hallen her, det er noe ved konstruksjonen og dimensjo­ nene som tiltaler meg. Det er det ikke noe i veien for, sier de, og jeg stiller kameraet mitt opp i et hjørne så jeg får mest mulig av salen med. Min reisefelle fra Peking kommer bort til meg før jeg tar bilder og sier at han gjerne vil ta en titt. Med et plirende øye mot søkeren ryster han omsider på hodet. «Det blir ikke noe godt bilde,» sier han, «vær vennlig å flytte kameraet ditt.» «Det blir et utmerket bilde av salen,» innvender jeg, «herfra får jeg med det meste av den.» «Vasketøyet på snoren der dekker en del av Formann 146

Maos ansikt,» sier han, «det er ikke noe godt bilde. Vær vennlig å ta det fra en annen vinkel.» «Men det er ikke av hensyn til portrettene jeg vil ta det, det er salens arkitektur.» «Vi vil sette pris på om du vil sørge for å få hele port­ rettet med.» Dette er svært karakteristisk for hele den formelle, til tider nærmest magisk rituelle holdning de fleste kinesere har til bilder, til fotografier. Det får meg til å gå noen år tilbake i tiden da jeg var innblandet i flere episoder omkring bilder. Shanghai, våren 1967. Jeg hadde nettopp kommet fra poliklinikken på det store kommunale hospitalet hvor jeg hadde tilbrakt et par timer sammen med den kvinnelige guiden og tolken som var stilt til min rådighet under besøket der. Sammen med min Canton-skoles kvinnelige rektor, Li, og min kollega Foo var jeg på en større rundreise i det kulturrevolusjonære Kina. En pilegrimsreise til revolusjo­ nens hellige steder kalte de det, for over lange strekninger fulgte reisen de kjente stedene den Røde Hær hadde passert under Den lange marsjen, helt opp til Yenan i nord, hvor marsjen ble avsluttet med opprettelsen av det røde baseom­ rådet. Nå var vi i kulturrevolusjonens Shanghai. Foo og Li hadde et møte på det fornemme, gamle britiske hotellet i kolonistil som vi bodde på, og jeg vandret rundt i den indre bydelen med guiden. På hospitalet hadde vi sittet og over­ vært ett av tidens store maratonmøter, overført i fjernsynet. Møtet var rettet mot en av byens ledere som sto på en tri­ bune - duknakket og avventende — og mottok folkets lam­ mende kritikk, time etter time. Kort før var den britiske konsulen blitt fordrevet fra sin bolig, og alle steder i denne Kinas største by merket man en sitrende uro i huden. Maktkampen var inne i en av sine avgjørende faser. Det hadde vært lokale oppstander, og en dyptgående splittelse markerte seg ved endeløse faneblafrende kolonner og ba­ taljoner av demonstranter som marsjerte gjennom byen. På en stein bak et av byens stormagasiner hvor jeg var inne med guiden, satt en gammel kvinne. Drakten hennes var knappet tett til i halsen, i den blanke sorte bomullen 147

som er typisk for bøndenes påkledning. Stoffet får en over­ flate som skinner dypsort som om det var lakkert. Hun satt på huk i rennesteinen med det grå tjafsete håret hengende i en kaskade ned over den rynkede pannen. Over knærne hadde hun et brett, og på det lå små, tørkede stykker inge­ fær. Gateselgere var et uvanlig syn på den tiden i storbyene, og hun hadde et vakkert, arbeidspreget ansikt. Hun smilte. Jeg hadde bare gått et par skritt nedover gaten da noen klappet meg bakfra på skulderen, en handling som alltid betyr at man har glemt noe eller har gjort noe galt. Det er alltid en som har funnet et eller annet eller en politimann som tar én på skulderen på den måten. Og i Kina ven­ ner man seg hurtig av med noen form for berøring i det hele tatt. Det er to menn, en middelaldrende og en ganske ung mann. De sier en hel masse til meg på kinesisk, jeg ser på min følgesvenn som blir stram i ansiktet. «Disse to mennene er sinte fordi du tok et bilde av den gamle konen der borte,» sier hun. «Det skulle du ikke ha gjort. De forlanger filmen utlevert.» Det jeg umiddelbart tenker på er at Shanghai i disse tider ikke er stedet for å sette seg på bakbena og påberope seg rettigheter. Det har dagene her overbevist meg om at man ikke kommer langt med. Jeg åpner tjenestevillig kame­ raet, trekker ut filmen fra kasetten i dens fulle lengde og gir den eldre mannen den lange strimmelen. Han putter den ganske uhøytidelig i lommen, og de to mennene snur seg om på hælen og går sin vei. Med min følgesvenn går jeg videre, uten film og rolig. Men et halvt minutt senere da vi har rundet et hjørne, kommer enda to yngre menn farende etter oss. Igjen håndspåleggelsen og de mange ordene. Det viser seg at de har overvært det lille intermessoet som akkurat fant sted, og mente at de to mennene ikke var i sin gode rett til å kreve filmen av meg. De hadde tatt den fra dem og kom nå løp­ ende etter oss for å gi meg tilbake min rettmessige eiendom. De beklaget at den nå selvfølgelig var uten verdi med alt det lyset den hadde fått, men mente at det prinsipielt var riktig at jeg fikk den. Den var min, og i deres øyne hadde jeg ikke gjort noe galt. 148

Og mens jeg står og mottar denne forklaringen pluss unn­ skyldninger for de andres uforskammethet, kommer de to første mennene tilbake. Det oppstår en mindre nevekamp idet de vil ha filmen utlevert en gang til, og ikke vet at jeg har fått den. Jeg ville gjerne unngå at dette skulle ut­ vikle seg videre og ga dem straks filmen tilbake. Gjennom tolken lot jeg dem forstå at jeg faktisk selv mente jeg hadde forbrutt meg mot en uskreven regel om ikke å fotografere folk uten deres tillatelse. «Det er ikke et spørsmål om tillatelse. Du er en fiende av Kina og har tatt dette bildet for å bruke det i antikinesisk propaganda. Denne handlingen bør ikke gå upåtalt hen.» Her begynte det å bli vanskelig for min tolk å holde masken og fargen, og her begynte det å svimle for meg selv. Det var alvorlige anklager de reiste mot meg, begreper som «fiende» og «antikinesisk» var på denne tiden ekstrem språkbruk, og konsekvensene av mange handlinger kunne på denne tiden være ekstreme. Og nettopp på dette tids­ punktet hadde Shanghai i den revolusjonssituasjon byen befant seg i, ikke noen ordensvakt. Håndhevelsen av lov og orden var overdratt til hele byens befolkning. Og her sto jeg - med min tolk som var synlig rystet over denne plutselige utviklingen, med to anklagere og to for­ svarere. En jury var i ferd med å samle seg hurtig rundt oss, hundrevis av mennesker trengte seg tett inn på min klaustrofobiske anklageboks for å høre hva som hadde skjedd og ta stilling. Jeg tror ikke jeg var fysisk redd, redd for noen kroppslig skade, selv om det på bakgrunn av senere erfaringer godt kunne ha utviklet seg til det også. Men en piggete panikk reiste seg i meg ved innesperringen i en menneskemengde som vokste og vokste omkring meg, ved ikke å ha oversikt over konsekvensene. Diskusjonen tok fart, bredte seg i kretsen, flere og flere begynte å blande seg inn og ta parti. Det kom til vold­ somme utbrudd av sinne. I denne situasjonen opphørte over­ settingen naturligvis, tolken hadde nok å beskjeftige seg med. Omsider sa hun kort til meg: «Kom, vi kjører, bilen står like rundt det neste hjørnet,» men mengden var ikke til å flytte på, og en av anklagerne holdt meg fast i skulderen. 149

Jeg skulle ikke gå noen steder. Jeg vet ikke den dag i dag hvordan hun omsider klarte det, men hun fikk mine to opp­ rinnelige anklagere til å være enige i at saken ikke kunne avsluttes her. Trafikken hadde etter hvert stoppet opp, bus­ ser ble tømt ut i det gatekrysset vi sto i. Med mine ankla­ gere til å bane vei ålte vi oss imellom tusenvis av kropper, gjennom byger av ord, og mens de pustet oss tungt nedover ryggen kom vi omsider fram til den gamle russiske bilen med en intetanende sjåfør som satt og ventet på oss. En del av flokken var foran oss, og det var vanskelig å komme inn i bilen. Omsider satt vi der, svette og dir­ rende av adrenalin som pulserte ut i systemet og med den underlige roen systemet gir når man nettopp har hatt en mindre ulykke og ennå ikke har oppdaget at det blør. I bilen trakk den unge og den eldre mannen sine små, blå identitetskort fram for å legitimere seg for oss. Hadde man en identitet på den tiden, hadde man dermed også en fullmakt. Og mens bilen langsomt feiet forbi de ansiktene som presset seg mot rutene, falt min tolk inn i sin gamle rolle igjen. Nå befant vi oss i en offisiell situasjon hvor hennes oppgave var å være mellomledd for to parter som ikke forsto hverandre språklig. Den yngre mannen var bryggearbeider. Han viste meg sitt krøllete kort med et foreldet bilde og mange dyprøde stjernestempler på. Han oppga navnet sitt og sa at han representerte de revolusjonære masser og at han hadde gjort sin plikt med hensyn til å anholde en fiende av Kina. Den eldre mannen var universitetslærer (selv om universitetene var stengt på den tiden) og han ga en tilsvarende begrun­ nelse for å ha anholdt meg. Jeg hadde den gangen ingen identitetskort, men fortalte hva jeg het, at jeg arbeidet som lærer i Canton og at det faktisk ikke var meg som hadde ført denne saken så vidt. Mine to forsvarere hadde i siste øyeblikk valgt ikke å kjøre sammen med oss, og jeg måtte nå presentere mitt eget forsvar. Guiden tok fram den lille lommeboken sin, slo opp på noen sider hun hadde skrevet på, og begynte med klar om enn anstrengt uttale å lese høyt for de to. Da hun var fer­ dig, lukket hun boka og vendte seg til meg. «Jeg leste høyt for dem deler av den talen du holdt ved 150

møtet forleden dag for å bevise at du verken er kontrarevolusjonær eller antikinesisk. Jeg skriver alltid ned de offisielle oversettelsene mine.» Idet vi marsjerte inn i hotellets resepsjon så vi Madame Li og Foo Yu-khang, mine følgesvenner fra Canton. De sto og så på de lokale suvenirene i den lille kiosken på hotel­ let, og så med forundring opp på oss. Det må ha vært syn­ lig på alles ansikter at dette ikke var noen alminnelig sam­ menkomst. Tolken gikk bort til Madame Li og forklarte med få ord hva som hadde skjedd. Og Foos og Lis ansik­ ter fortalte meg at det ikke var en situasjon de satte pris på. Ganske kort fikk jeg beskjed av Madame Li om å gå opp på værelset mitt og forholde meg i ro der inntil jeg fikk nærmere beskjed. Det gikk nesten sju timer. Hele den brennende Shanghaiettermiddagen satt jeg ved vinduet og så på demonstrasjo­ nene på Nanking-veien under meg. Hisset meg selv opp til å tro at den neste kolonnen var en som kom for å «struggle» - utkjempe meg, som det het med tidens terminologi, denne underlige blanding av ekstremt og behersket, overdimen­ sjonert og undervurdert. Satt en hel het ettermiddag og kretset omkring mitt eget forsvar, stablet argument opp på argument som skulle dokumentere min beskjedne feil og min prinsipielle uskyld. Jeg orket ikke å begynne å forestille meg hvor langt denne saken kunne gå. Den duknakkete borgermesteren jeg hadde sett på fjernsynsskjermen samme formiddag sto der kanskje ennå foran hundretusener. Rik­ tignok hadde ikke min forbrytelse hans dimensjoner, men uansett var det ikke på denne tiden mulig å avveie og sammenlikne ting. Jeg prøvde å forestille meg scenen nede i den kjølige resepsjonen under meg - om det nå igjen var kommet andre til, og hvilken retning diskusjonen tok. Jeg var vant til at diskusjoner kunne være endeløse, og det var ingen myndig­ het som bestemt kunne avslutte dem. Underveis hit, i sentral-Kina, hadde vi måttet vente nesten et døgn på et tog fordi unge rødegardister i mange tilfeller krevde rett til å kjøre med gratis. Togene var folkets eiendom, var deres argument, og derfor var det ingen som kunne kreve pen­ ger av dem. Togpersonalets motargument var at de var 151

ansatt av staten til nettopp å kreve penger av folk, at de ikke uten videre kunne svikte sitt ansvar og forsømme sine plikter. Og togene kjørte ikke før rødegardistene hadde blitt tvunget med argumenter til å forlate toget eller til å betale. Dette gjentok seg ved hver stasjon. Og nå satt jeg og ventet på resultatet av den parlamen­ tariske behandlingen som fant sted under meg. Omsider ringte Foo opp til meg på hustelefonen, og sa kort at jeg kunne godt komme ned nå. Diskusjonen var avsluttet. Uten å vite hvilken scene som ville møte meg, og derfor uten å ha et forberedt ansikt, kom jeg da inn i det konferanserommet som hotellet hadde stilt til rådighet for møtet. Idet jeg trådte inn reiste mine to anklagere seg. De smilte og kom bort til meg med fremstrakte hender, sloss om a trykke min. En isbre skie skrått nedover fra hjertet mitt og jeg så hen på tolken, Foo og Madame Li. De satt makelig tilbakelent i store dype lenestoler, avslappet i be­ visstheten om å ha vunnet, og ha avverget en ytterligere komplisert situasjon. Vi satte oss, og tolken trådte i funk­ sjon igjen. Det var den unge havnearbeideren som var tals­ mann. «Vi trykker deg i hånden og kaller deg vår venn. Og samtidig vil vi gjerne nå påbegynne en alvorlig og opprik­ tig selvkritikk. Vi har gjort et alvorlig brudd på en av de aller høyeste instruksene fra Den Store Fører, Den Store Lærer og Leder, Formann Mao. Han har korrekt og klart anvist og gjort oppmerksom på at «uten forundersøkelse, ingen talerett.». Dette er av grunnleggende betydning for den Store Proletariske Kulturrevolusjon hele det kinesiske folk nå gjennomfører for å videreføre og forsterke For­ mann Maos korrekte linje. Vi konkluderte uten forundersøkelse. Vi antok at du var i ferd med å samle negativt materiale om Kina til bruk for den reaksjonære fremmede pressen hvis interesse det er a skitne til, baktale og forfalske opplysninger om vårt land. Men vi glemte å undersøke først, og trakk altså for­ hastede slutninger. Etter å ha gått igjennom saken med kameratene fra din enhet, vet vi nå at du ikke er noen fiende av Kina, at du ikke mente noe galt med det, men kanskje bare var tanke­

152

løs i din handlemåte. Og tankeløshet skal naturligvis ikke behandles som en alvorlig forbrytelse så lenge det ikke er onde motiver bak. Derfor vil vi nå erklære deg vårt evige vennskap og be deg unnskylde vår utilgivelige holdning ved at vi ikke etterkom Formann Maos aller høyeste instrukser. For å understreke alvoret i det vi sier, og for å fullføre vår selvkritikk, har vi nå bestemt oss for at vi i morgen vil gå tilbake til det stedet hvor oppløpet fant sted. Der vil vi stå hele dagen og fortelle forbipasserende om den alvorlige feilen vi har begått i dag. Når man begår en feil må man ikke være redd for å rette på den, og vi skal aldri være redde for selvkritikk. Dette har vært en alvor­ lig lærepenge for oss, og ved å øve offentlig selvkritikk kan vi ikke alene hjelpe til med å rette feilen - vi kan også hjelpe andre til å forstå hvor viktig det er å etterkomme Formann Maos aller høyeste instrukser.» I dag er det - lenge forsinkede - billedbladet som har reportasjer fra Formann Maos begravelse kommet ut. Det er store overskrifter og mange bilder. Lange køer av pro­ minente ledere som defilerer forbi båren hans, enorme meng­ der innbyggere over hele landet som holder sørgehøytideligheter, kaskader av blomster og de offisielle gruppebil­ dene av parti- og regjeringsledere som med hodene bøyet i andakt står fram for folket. Men på disse bildene av lan­ dets øverste ledere er det hull i rekken. Fire personer er skå­ ret vekk fra sammenhengen, og i deres sted har sprøyte og pensel kopiert inn en sløret bakgrunn. Hang, Chang, Chiang, Yao, upersoner, hvis fravær velter den grafiske symme­ tri i bildene. Retusjeringen er ikke særlig godt utført, her og der er det skåret for dypt i emulsjonen, og det er vanskelig for mårhårspenselen å gjengi den ensartete gråtonen av men­ neskehav i bakgrunnen. Det blir til fine streker som skil­ ler seg ut fra emulsjonens like så fine prikker. Det er like­ vel heller ikke tale om noen billedforfalskning i den for­ stand at man vil - eller kan - innbille noen at det aldri har stått noen her. Enhver kineser vet nøyaktig hvem som sto hvor, og de kollegene som gjennomgår bildene sammen

153

med meg kan peke på de åpne plassene og si «der sto Chiang Ching, og der Yao Wen-yuan ...» «Hvorfor er de fjernet?» spør jeg. «Vi vet, hele Kina ja hele verden vet jo at de sto der.» «Det er tilstrekkelig at vi vet det. Folkets hat til dem og sinne mot dem er så sterkt at vi ikke ønsker å se dem. De har blitt fjernet fra makten, de må også slettes av historien. Folk som dem hører hjemme på historiens skraphaug.» «Historiens skraphaug er likevel også et sted,» innven­ der jeg, «men her er de jo fjernet helt og holdent. Kan man uten videre fornekte det som faktisk rent historisk har vært, har skjedd? Kan man fjerne det?» «Det er forskjellige måter å betrakte historien på. Vi kan ikke gi dem den fremtredende plassen de ikke fortje­ ner.» «Ganske enkelt - er ikke det historieforfalskning?» «Som sagt, folket ønsker ikke å se dem. Og de ønsker slett ikke å se Chiang Ching som hyklet sorg ved Formann Maos bortgang. Innerst inne følte hun djevelsk glede. Det er en hån mot hele det kinesiske folket.»

Igjen, et sprang i tiden. Da de første skrifttegnsplakatene med kritikk av offentlige personer begynte å dukke opp, var det mange av dem som var utstyrt med portretter klippet ut fra avisene. For å markere sammenhengen bil­ dene ble satt i og vise at det var forskjell på å stille ut et bilde av en person man hyllet og respekterte, og ett av en person man fordømte, ble det raskt skapt en tradisjon for at bilder i sistnevnte kategori skulle bli utstilt med et stort rødmalt kryss som gikk fra hjørne til hjørne. En ganske klar markering av at her var en person som eksi­ sterte, men som man ikke var enig med. Dette magiske tegnet ble også raskt overført til å gjelde navn. I vegg­ aviser kunne man utmerket godt nevne navn, så lenge skrifttegnene (de fleste kinesiske navn skrives med tre tegn) hver især var krysset ut. Mens jeg den gangen aldri opplevde retusjeringsarbeider som nå, var det likevel på den andre siden atskillige trykksaker som hadde belastende portretter på papiret og som ble arkivert eller forsvant ut 154

av sirkulasjonen. Og den markeringen som jo egentlig ikke berører de faktiske kjensgjerninger, synes jeg er mer pas­ sende overfor den historiske virkelighet enn nåtidens utraderinger. Ikke langt fra Formann Maos fødested i Hunan-provinsen, landsbyen Shaoshan ved Changsha, finner man som ventet et revolusjonært museum. Selve Formann Maos føde­ sted, en stor rommelig gård i et vakkert jordbrukslandskap, er naturligvis også et revolusjonært museum, et valfartssted for hundretusener, kanskje millioner gjennom årene. I løpet av de senere årene er det blitt bygget en jernbane dit, men i 60-årene måtte man bruke landeveien fra Changsha med busser. På dette revolusjonens minnesmerke hadde jeg en disku­ sjon med en ung kvinnelig bestyrer som viste meg omkring. Som så mange før og senere har også jeg stusset over a få utpekt denne temmelig store gården hvor Mao fødtes, som en fattig bondes hjem. Jeg fikk utpekt den åker og eng som den unge Mao ar­ beidet på og som tilhørte hans noe strenge far, og undret meg over at så mye jord kunne tilhøre en fattig bonde. Jeg syntes ikke det var i overensstemmelse med den sosial­ økonomiske oppdelingen av det gamle Kina som klassifiserer fattige bønder som jordløse husmenn eller jordarbeidere lavere middelstandsbønder som dem som har litt jord, men må supplere inntekten ved å arbeide for andre, rike bønder og godseiere. Bestyreren holdt på at Mao var av fattig bondeslekt, og jeg spurte om hun kjente Edgar Snow. Det gjorde hun, sa hun, mange kinesere hadde lest deler av hans «Rød stjerne over Kina». «Jammen nettopp i den,» sa jeg, «har Snow et intervju med Mao i Yenan-dagene, hvor Mao ikke beskriver sin familie som fattig. Tvert imot forteller han nettopp om at de hadde jordarbeidere, men altså også selv måtte arbeide. Det må vel plassere familien et sted omkring middelstandsbonde-nivå?» «Edgar Snow er en god venn av Kina og er personlig venn med Formann Mao,» sa bestyreren, «han tilhører den 155

progressive fløy av utlendinger, men han er ikke marxist.» «Det er mulig at han ikke er marxist. Men hans opp­ lysninger om Maos barndom stammer fra Formannen selv.» «Som sagt, uten å ville si noe ufordelaktig om Edgar Snow, var han ikke marxist. Og han er kanskje ikke noen omhyggelig referent. Det er noe som han har misforstått.» Senere tenkte jeg at det kanskje var helt urettferdig av meg å bruke den slags argumenter. At kanskje nettopp avsnittet om Maos barndom ikke var blant de deler av Snows bok som ble oversatt. At jeg har brukt skyts som bestyreren slett ikke har hatt kjennskap til. Og jeg måtte altsa konstatere at hvis den offisielle historien sier en ting, så står den kjensgjerningen på et urokkelig fundament.

Det samme kunne man konstatere noen år senere ved å besøke et revolusjonært museum på nytt, første gang besøkt i 1967. I en monter på dette museet ligger en av de lange svaiende bambusstengene med et lite hakk i hver ende, de tradisjonelle bærestengene som slengt over en skulder den dag i dag brukes til å flytte kurver med jord fra utgrav­ ninger, grønnsaker hjem fra markedet eller tunge kofferter i den særlige, trippende gangart som er nødvendig for å få stangen til å gynge i den riktige rytmen. Denne utstilte bærestangen ble den gangen utpekt som Lin Piaos personlige redskap, et fornemt vitnesbyrd om at han i revolusjonens tidligste år deltok på like fot med alle andre i manuelt arbeid — det har han naturligvis også gjort. Lin Piao var den gangen utropt som Maos nære våpenfelle, han var plassert som nummer 2 i parti- og statshierarkiet, og i mange sammenhenger var det han som den gangen sto som leder av kulturrevolusjonen. Derfor var det ikke på noen måte forbausende at bærestangen hans fikk en monter blant andre relikvier. Men kommer man tilbake til det samme museet i dag, et drøyt tiar etter, hvor Lin Piao i mellomtiden er blitt avslørt som forræder og erkeskurk etter sitt dødbringende fluktfor­ søk til Sovjetunionen, vil man oppdage at bærestangen hans ikke er blitt fjernet i den alminnelige opprydningen etter ham. Den ligger der fremdeles, og bestyreren vil på rund­ gangen sin gjøre oppmerksom på at her ligger et redskap 156

som en gang har tilhørt en av det kinesiske folks helter, den nylig avdøde marskalk Chu Teh. Hvis man husker, og har vært der før, og for øvrig finner det bryet verdt, kan man gjøre bestyreren oppmerksom på at nettopp den samme bærestangen for ti år siden tilhørte en annen. «Det er korrekt,» vil bestyreren si, «den lå utstilt her som om den hadde tilhørt Lin Piao, opprøreren og forræderen som prøvde å rive til seg makten. Men under arbeidet med å avsløre Lin Piao totalt og til bunns, oppdaget våre historiske forskere at denne bærestangen aldri hadde tilhørt Lin Piao. Han brukte den, det er korrekt, i revolusjonens tidligste år, men det har nå vist seg at han faktisk hadde stjålet den fra marskalk Chu. Først nå har den blitt plassert i sin rette, historiske sammenheng.» Men omvendt kan også ting som er slettet av historien, dukke opp til overflaten igjen - med samme selvfølgelighet som de i sin tid forsvant, om enn med noe større oppmerk­ somhet. Ved Chou En-lais død var det Teng Hsiao-ping, den neste på rangstigen etter Chou selv som på Partiets vegne holdt den offisielle sørgetalen. Kort etter ble som kjent Teng styrtet, og det var derfor med store forventninger vi ventet på en dokumentarfilm om Chous død og likbrenning. Den var på mange måter ventet — Chou var uten tvil en av de lederne som nøt størst popularitet, og det ble hevdet at filmen om hans død hadde blitt sabotert og holdt tilbake av «de fire», som det blant annet ble sagt var svorne fiender av Chou. Men det praten gikk om i dagene før Chou-filmen hadde premiere, var hvordan den ville behandle Tengs tale. Det ble mumlet om Tengs snarlige tilbakekomst til en ledende stilling, men offisielt var han stadig «død og forbannet». På den annen side, mente mange, kunne man neppe doku­ mentere begivenhetene omkring Chous død uten å refere til den viktigste talen som ble holdt. I de diskusjonene vi hadde om det, var det tilsynelatende fire mulige måter å løse problemet på. Man kunne vise de filmopptakene hvor Teng holder sin tale. Dette var det like­ vel ikke mange som regnet for sannsynlig. Man kunne høre

157

talen uten faktisk å vise Teng, men med hans stemme, eller man kunne la talen få en annen, anonym stemme, offscreen. Endelig kunne man helt utelate den eller enhver hentyd­ ning til den. Dette siste var det heller ikke mange som trodde på. Hva som enn skjedde, hvordan problemet enn ble løst, så ville det likevel gi de fleste et slags hint om muligheten for at Teng snart kom tilbake, det som alle gikk og gjettet o pa. Og ved filmpremieren var det en femte løsning man hadde brukt. Den ordinære speakerstemmen sier på et tids­ punkt at det ble holdt en tale hvori det blant annet ble sagt - og så fulgte et referat av hovedpunktene i Tengs tale. Den talen hvis opphavsmann og stemme ingen i Kina var i tvil om. Men dette hjalp ingen av oss med hensyn til å forutsi noe om hva som nå ville skje med Teng - selv om andre begivenheter omkring den tiden pekte mye i retning av at han ville komme tilbake. Stines kurs er avbrutt nå, hun deltar i den halvårlige «åpendørs-skole», manuelt arbeid for studenter. Det er sær­ lig verdifullt for henne som utenlandsk student, for her får hun mulighet til å bruke språkkunnskapene i praksis. Hun har fått anvist arbeid på et boktrykkeri hvor de blant annet trykker de plakatstore portrettene av Formann Mao. Der arbeider hun sammen med en kvinnelig kinesisk veteranarbeider som instruerer Stine i jobben og hjelper henne med stor varme. Arbeidet består i å gjennombla dagens produksjon av trykte Mao-bilder, og kassere dem som på grunn av skitt på matrisen eller klattete sverte har fått den minste feil i ansiktet. Stines kollega forteller henne at hun har holdt på med denne kontrollen i mange år.

Rundt i Peking er det steder som er særlig velegnet til å la seg fotografere foran. Det gjelder naturligvis de nasjo­ nale minnesmerkene, og det er et helt ritual som gjennomgås før venner eller den profesjonelle kanonfotografen tar et bilde. Bildene er alltid oppstilte, sjelden smilende. Unge kjæ­ restepar tar bilde etter bilde av hverandre hvor de fniser i 158

det uendelige, vender seg bort og blir opphisset under de innledende manøvrer som kulminerer i dypt alvor i et sann­ hetens øyeblikk hvor selve bildet tas. Det er i dette puri­ tanske landet noen nærmest seksuelle undertoner i hele pro­ sessen, fra det lange forspillet til selve klimakset - og den samme hjertebankende sjenerthet over at det er vitner til hele prosessen. Det er også sjelden man opplever at noen kysser hverandre offentlig.

En dag i Canton kom det en ung kunstmaler vandrende inn i leiligheten min. Hans uanmeldte entré var like så ukinesisk som det sjarmtørkleet han nonchalant hadde om halsen. Han hadde en blokk under armen og noen stumper sort tegnekritt bak øret. Han ble ikke forferdet over å ha gått galt, men smilte og slo seg tvert imot ned. Gjennom de få brokkene vi hadde felles og gjennom gestikulering og fingerspråk, forsto jeg at han var medlem av en kunstnerdelegasjon som i øyeblikket oppholdt seg på naboeiendom­ men. Han tilbød straks å lage et portrett av meg. Det ble sjablongmessig helt riktig, og håndverksmessig svært dyktig. Jeg var trett den dagen, var oppløst av tropevarmen og satt like så rundrygget som jeg pleier. Men bil­ det hans var et mesterverk hvor jeg med rank, kneisende nakke skuer ut i det fjerne med besluttsomt, stålgrått (men kjærlig) blikk, haken fremskutt i rettferdig tross og en bris av faner og fremdrift som stryker håret bakover. Han sig­ nerte det, Til Min Venn i Revolusjonen.

Hun er omtrent jevnaldrende med revolusjonens Kina.

I hennes tid er Liu Shao-chi blitt hyldet, deretter fordømt. Lin Piao er blitt hyldet, deretter for­ dømt. Teng Hsiao-ping er tre ganger blitt hyldet, to ganger fordømt. Chiang Ching er blitt hyldet, senere fordømt.

Hun bærer barnet sitt på ryggen, i kurven har hun mat. I gatene omkring henne blir det satt opp plakater som hylder Kinas nye ledere.

Det er langt til Peking, og makten.

Ritual

Pekings vinter er smertefullt kald. Jeg har holdt ut lenge, også overhørt de deltakende og formanende kommentarene fra studenter og kolleger som ustanselig oppfordrer meg til å sørge for varmere påkled­ ning. Nå har jeg omsider tatt meg sammen og gått til vare­ huset inne i byen og kjøpt et flott, blått foret sirkustelt av en frakk, og Hsiao Wang roser meg og forteller meg at det var fornuftig av meg. Hsiao Wang har nettopp avløst den hjelpende hånden jeg hadde i begynnelsen, Chang Tsai. Wang er nyutklekket lærer, ennå har han ikke undervist, og jeg har en fornem­ melse av at han gruer seg litt til den dagen han skal be­ gynne. Han er godt selskap, og etter at vi de første dagene har sett hverandre an har vi funnet ut at vi er omtrent på samme bølgelengde. Han har både lune og selvironi, hvilket er meget utbredte kinesiske egenskaper på tomannshånd men sjelden, etter min erfaring, i større grupper. Han er svært betenkt over kunnskapene sine, arbeider seg slitsomt fram på måfå. Han sitter alltid diskret og med halvt bortvendt ansikt når dekanus, Tsou eller andre lærere kom­ mer for å snakke med meg, men jeg ser at Wang uavlatelig noterer ned ting i stileboken sin. Når så gjesten min har gått, kommer han bort og stiller spørsmål om nye ord og vendinger han har hørt i samtalens løp. Han har en pris­ verdig evne til ikke å la meg tro at jeg har forklart en ting godt nok hvis jeg faktisk ikke har det. Når han ikke har noe han absolutt må gjøre, forsvinner han ofte i halve og hele timer. Flere ganger om uken skal han på et eller annet møte - møter later til å oppta en vesentlig del av kollegenes og studentenes tid. Men ofte 162

kommer han tilbake og forteller at han nettopp har vært oppe og besøkt Lulu. Hun har det bra, sier han, og han er blitt «onkel» for henne. Omtrent en gang i uken blir han med over i instituttets barnehage for som han sier, å hjelpe hvis det er noe per­ sonalet vil fortelle meg eller noe jeg vil spørre om. Ved et av disse besøkene hvor jeg snakker gjennom ham med bar­ nehagens leder om noen aggresjoner som Lulu er i ferd med å utvikle, sier han: «Du må love ikke å ta det som en fornærmelse, men lederen her sier at du overhodet ikke forstår deg på å opp­ dra. Du skal bare passe studentene der borte og sørge for at de lærer engelsk, så skal nok hun sørge for at Lulu utvik­ ler seg bra. Faktisk,» sier han og tar et dypt ettertenksomt drag av den sigaretten han alltid plasserer pertentlig ytterst mellom fingerspissene som om han holder på å brenne seg, «faktisk kan det jo slett ikke tas som en fornærmelse. Hun har jo rett!» En dag kommer Hsiao Wang slentrende inn på kontoret, setter seg ved skrivebordet sitt og sier «OK» - pause. Han innleder alltid budskapene eller anmodningene sine med dette OK etterfulgt av en kort pause, så jeg kan legge blyanten fra meg og se på ham. «Jeg er sikker på at du vet at i morgen er det ett år siden vår høyt elskede statsminister Chou En-lai gikk bort. Det var svært trist for hele folket. Vi var svært fortvilte, men på grunn av firer-banden kunne vi ikke dengang ut­ trykke vår sorg. Det vil vi gjøre i morgen. Nå vil jeg gjerne spørre deg, på vegne av instituttets ledelse, om du vil delta med hele instituttet i en minnehøytidelighet som vi holder i morgen. Vi vil sette pris på det hvis du gjør det.» En slik oppfordring ville det være svært upassende, dypt krenkende å avslå. Selv om man skulle ha lyst til å melde avbud, ville det bare kunne la seg gjøre som en bevisst poli­ tisk demonstrasjon. Invitasjonen var formulert med en mu­ lighet for avslag, ganske visst, det var ikke noen ordre. Men nå om dagen ligger det i luften at en anledning som denne ville det være en uhørt grovhet å si nei takk til. I forbindelse med minnehøytiden ville all undervisning bli innstilt neste dag, forklarte han, det ville med andre ord

163

ikke være noe arbeid til meg hvis jeg valgte ikke å delta, og jeg kunne derfor holde meg hjemme. Tidlig om morgenen kommer studentene i langsomt eks­ panderende kileform ut av hovedbygningen, klumper seg sammen i små varme flokker på den store øde ekserser­ plassen i den isnende morgenkulden. De bærer alle sammen store forede frakker - de av studentene som har kommet hit etter å ha avtjent sin verneplikt, bærer stadig kakigrønne militærgensere og bløte luer, men uten de røde rektanglene på kragen og den røde plaststjernen foran på luen. Jeg går ned og slutter meg til en av gruppene. De få ordene som sies denne morgenen, blir hengende i luften i en eim av hvit ånde. Hsiao Wang kommer over det strie, støvete, vintertørre gresset med hendene dypt begravet i lommene og opptrukne skuldre. Han forteller meg at jeg står sammen med den gale gruppen. Jeg følger med ham over den lange plassen, ned til et hjørne hvor de middelald­ rende og eldre lærerne står, stille og avventende. Gruppedannelsen er åpenbart standard. Alle vet hvem som hører til hvor, og hver gruppe har sin egen umarkerte plass på ekserserplassen å forsamles på. Det er helt stille, bare rimfrosten knaser under føttene, og himmelen er vas­ ket lyseblå på forhånd, noe den er vinteren igjennom. Det er ikke noe signal, ingen lyd eller tegn jeg kan opp­ fatte. Men på et bestemt tidspunkt driver de små klyngene av studenter og lærere inn mellom hverandre, oppløses og danner nye grupper, hele plassen får plutselig form - lange rette kolonner av mennesker, tre mann i bredden og formet med militær presisjon, hver kolonne atskilt fra den andre med noen meters mellomrom. Hsiao Wang og de andre jeg nettopp har stått sammen med, driver også stille inn på plassene sine, men jeg har aldri før vært med på å gå i kolonne, har ikke fått vite noe om denne morgenens frem­ gangsmåte, har ingen plass i rekken. Jeg slutter meg nølende til den rekken hvor mine nærmeste kolleger står og marsje­ rer på stedet. Vi blir dermed én for mye, og symmetrien brytes. Jeg bryr meg ikke om å gå i rekke eller å marsjere, men vil føle meg enda mer utilpass ved å skulle gå utenfor gruppen, på fløyen.

164

Og igjen, uten noe merkbart signal, begynner først den ene tomgangsmarsjerende rekken å gå, etterfulgt av nabokolonnen som svinger bløtt inn etter den, så oss, og omsi­ der går hele instituttet som en tusentallig hær over de store jordarealene som tilhører instituttet, bort mot det gigantiske filmstudioet med det kuppelformede taket. Enkelte kolonner har små klappstoler hengende over skul­ drene, det er ikke benkerader nok i den store salen. Hele instituttet er med, også de snesevis av arbeidere som er knyttet til stedet, kokkene har sin egen kolonne og klinik­ kens leger og sykepleiersker med de røde korsene på de brune veskene sine. De eneste som mangler, så vidt jeg kan se, er den øverste ledelsen for instituttet - presidenten, visepresidentene og den administrative ledelsen. Salen ligger i isnende halvmørke. Fra dengang det ble laget film her henger ennå to gigantiske parabolskjermer høyt oppe under taket og kaster et utilstrekkelig, kaldt arbeidslys ned over den store, vindusløse salen. Det hele foregår i dyp stillhet. De lange rekkene av ben­ ker som opptar den forreste delen av gulvet i salen, fylles i fullendt balanse idet kolonnene går nedover midtgangen, deler seg som langsomme fly i formasjonsøvelse til begge sider, og rekke etter rekke fyller opp salen. Foran oss er det bygget en liten tribune. Den er fylt, ja flyter over med et vell av papirblomster, og midt i denne formidable oppstillingen står - på et staffeli - et stort, svart og hvitt portrett av Chou En-lais markante, kloke ansikt. Foran ham er det en liten åpning blant bloms­ tene, og en mikrofon står på sin lange stilk og venter. Under vår innmarsj, og nå mens vi sidelengs tripper inn på benkeradene, spiller høyttaleranlegget en dempet, oppslitende langsom sørgemelodi. Det er dype toner som er fremherskende, en slepende gjentakelse av de samme få ingredienser på lav lydstyrke. Det er to spisse spotlights på Chous ansikt, så rammen omkring det ikke kaster slag­ skygger. Vi sitter og venter, salen er full. En av instituttets kontorsjefer kommer inn gjennom en sidedør, stiller seg opp foran den lille tribunen og mumler et par ord inn i mikrofonen. «Vi skal reise oss,» hvisker Hsiao Wang til meg.

165

Med en lydløshet man ikke tror er mulig for 1500 men­ nesker reiser hele salen seg opp i én rolig bevegelse, og i den oppadgående bevegelsen feier høyrehendene luene av hodet. Kontorsjefen tar selv sin mørkeblå kaderlue av og holder den med strak arm ned langs siden. Han bøyer hodet i en umulig vinkel fra den øverste del av nakken, ikke fra skuldrene. Halvannet tusen hoder bøyes på samme måte, ansiktene fremadbøyd i en vinkel parallell med gulvet. Den sakte inngangsmusikken skrus nå opp, og jeg hører bevegelse bak meg på midtgangen, langsomme, gulvskrapende skritt. Et øyeblikk etter passerer lederne med rolige, sakte skritt. Mellom seg bærer de en kolossal krans av papirblomster oppstilt på et stort trestativ som de alle kan holde i, som likbærere ved en begravelse. Helt fremme ved tribunen setter de båren fra seg på gulvet, og mens to unge studenter langsomt går fram for å løfte den opp til innramming av Chous portrett, tar lederne luene av, bukker langsomt helt fra hoften til over­ kroppen står nesten parallelt med gulvet. Dernest retter de seg opp og inntar den samme holdningen som resten av salen - hodet bøyd fra like under kraniet, haken rører nesten adamseplet. Her står vi, det skjer ikke noe, det er bare de slepende tonene fra de statisk knitrende høyttalerne som fyller den høye salen. Rekvisittene mangler, røkelsen og messehaglene, men det er noe som lyder kjent ved hele ritualet. Det slår meg at sorgen og dens uttrykk kanskje er det høyeste ut­ trykk for en primitiv internasjonalisme som vi kjenner. Presidenten stiller seg opp foran mikrofonen. I den ene nedstrakte armen holder han luen som er av bedre kvalitet enn de flestes, og i høyre hånd et manuskript. Han begyn­ ner på en lang tale som Hsiao Wang i denne situasjonen ikke finner det passende å oversette. Under talen begynner folk omkring meg å gråte høylytt. Det er utelukkende de yngre som gråter. For dem er vel dette også den første, store felles sorg - en nasjonal sorg som knytter dem sammen - siden Maos død nylig. De eldre som har levd i det gamle Kina, har vel opplevd mer - Kinas historie har, om ikke fått dem til å resignere, så iallfall gjort at de har sett så mye at følelsene ikke riktig kommer til ytre uttrykk.

166

Senere er det fire talere, representanter for kadrene, læ­ rerne, studentene og arbeiderne som i den rekkefølgen sti­ ger opp på tribunen og holder lange, bevegede taler. Enkelte av dem har vanskelig med å styre stemmen underveis, grå­ ten dirrer seismisk bak de melodiøse, presist artikulerte ord­ ene. Alle fire følger det samme ritualet: De stiger opp på tri­ bunen, bukker dette plutselige vinkelrette bukket fra hof­ ten, med rak rygg, ansiktet vendt mot Chous. Står ubeve­ gelig i et kort øyeblikk i denne gestus av dypeste ærbødighet, vender seg deretter mot mikrofonen og taler. Stemmene er klare i det aktustisk velbygde filmstudioet. Det er kaldt å stå stille. Gulvet er av betong og salen er ikke oppvarmet. Utenfor er det mere enn 20 kuldegrader og kulden kryper opp og lammer føttene til anklene. Men det er ingen urolige lyder i salen av føtter som skifter hvilepunkt, ingen tripping eller uro i de mange timene vi står der. Det er bare de spredte, innestengte snufs av gråt og enkelte utbrudd av høylytt hulking. En sal med 1500 nær­ meste pårørende.

Og jeg minnes en annen sal, i en annen tid. Den store, lyse teatersalen med de velpolstrede setene under det sking­ rende blå glasurtaket i Chung Shan-hallen i Canton, min­ nehallen for Sun Yat-sen, republikkens grunnlegger. Året er 1966, ledere i Peking har falt, men det er ikke deres fall vi er her for å gråte over. Dette er en kulturell propagandaaften, en teateraften som skal bekrefte alles støtte til Mao Tse-tungs linje og fordømme de revisjonistiske lakeier som ennå sitter i maktapparatet i Peking. Kort tid før hadde jeg her sett en av de siste offentlige oppførelsene av den tradisjonelle Peking-operaen - den som nå er lyst i bann for sin dyrkelse av figurer som «guder, keisere, skjønnheter og ministre», fordi den omhandlet fortidens overklasse, den eminente overflod av en prakt som aldri har kommet Kinas bønder og arbeidere til gode. Den nye revolusjonære opera og ballett under Chiang Chings instruk­ sjon er i ferd med å finne sitt fundament. «Den gamle operaen kommer igjen,» sa min ledsager den kvelden, «bare vent. Den nye kan slett ikke klare seg i konkurransen med den gamle. De sier alle sammen at den 167

gamle aldri har vært populær hos de brede massene, men det er ikke sant. Vent bare ti eller tolv år, så kommer den gamle igjen.» Påstanden om den tradisjonelle operas mangel på popula­ ritet har heller ikke jeg kunnet tro på. De gangene jeg har vært til stede ved en tradisjonell Peking-opera, var så godt som hele publikum kledt i overalls, militæruniformer med de meniges to lommer (i motsetning til overordnede jakkers fire lommer) eller avkledt helt ned til kortermede undertrøyer - de kom like fra arbeidet. Det var bare få tilknappede kaderuniformer, bare få bebrillede intellektuelle. Men tilsynelatende aksepterer alle at den gamle operaen ikke var populær og at det var derfor den måtte falle. Sannheten var snarere at den var for populær. Denne kvelden skal vi presenteres for det nye, for begyn­ nelsen til kulturrevolusjonens teater. Det er ikke så mye teater denne omreisende teatergruppen fremviser, som en endeløs rekke bevegede og bevegelige monologer. De frem­ føres med den meget overdrevne diksjon man vanligvis hører i radioen og som skal gjøre talen svært forståelig. Og for dem som her i Canton har vanskelig med å forstå Peking-dialekten, er det undertekster i form av håndskrevne lysbilder som projiseres opp på loddrette lerreter på begge sider av scenen. De enkelte numrene består av danseopptrinn satt til dagens revolusjonære melodier, og numrene presenteres av lysegrå, velpressede uniformer med lynhvite smil innrammet av glinsende røde lepper og runde, rougete kinner. Hvert nytt nummer presenteres med en oppfordring til hele salen om å reise seg og stå rett, og de to idealmenneskene på scenen teller takten for den skog av knyttede never med fremadvendte knoker som i taktfaste slag danner et loft over salens hoder. Et taktfast rop av Wan Sui, Wan Sui, Wan Wan Sui, understreker nevenes bølgebevegelse opp og ned, Formann Mao lenge leve, lenge leve, lenge lenge leve! Det faller meg tungt dette med de knyttede nevene, og jeg beslutter fra starten av helt å la det være. Blir enig med meg selv om at det vil være en provokasjon å bli sit­ tende når salen reiser seg, men at det må være min egen sak 168

om min adrenalin også skal brukes til å strekke armen min i været. Men min følgesvenn er forsiktig. Han reiser seg som jeg når resten av salen gjør det, og med sideblikk til meg mum­ ler han et knapt hørlig wan sui. Når jeg ser på hans høyre hånd, knytter den seg når de andre gjør det, men når aldri å bli løftet høyere enn til kanten av stolryggen foran oss, når heller aldri å slappe helt av. Den befinner seg i en konstant tilstand av halv spenthet, halvt løftet, ingen av delene blir til noe. Som så mange andre av kollegene mine måtte også han i månedene deretter stå til regnskap for sin politiske hold­ ning overfor elevene, og ett av de anklagepunktene jeg hørte fremført mot ham, var at han i mange år hadde brukt det gale tonefallet når han sa Formann Maos navn. På kinesisk er det de fallende og stigende tonene som gir språkets få lyder mening, og han uttalte konsekvent nav­ net slik at det betydde Formann Katt. Dette var bare ett av punktene i anklageskriftet mot ham - om andre også har observert hans ubesluttsomme neve og svake stemme og føyet dette til hans reaksjonære synderegister, vet jeg ikke. Og ved en annen anledning da vi satt og snakket om hvor stor vekt kinesisk propaganda legger på dyrkelsen av kroppen, var det en av elevene som fortalte at mange av Kinas ledere foregikk hele befolkningen med et godt eksem­ pel ved å dyrke svømming. Det var før Maos historiske svømmetur nedover Yangtze-elven, men flokker av unge mennesker trente daglig i elver og sjøer, hele regimenter svømte i formasjon med opplantede bajonetter, maskinge­ værer og vaiende faner. «Ja,» sa min kollega, «nå snakker vi om svømming. Alle dere elever kjenner jo ordet svømme. Det har dere lært for lenge siden. På engelsk kan man også snakke om å svømme med strømmen, det er det også mange som er dyk­ tige til. På den måten kan man bruke språkets alminnelige ord til å uttrykke så mange forskjellige ting. Dere skulle vel være dyktige nok til å regne ut hva et slikt uttrykk dekker.» Men min kollega med den forsiktige holdningen og den uuttalte protesten svømte verken med eller mot strømmen. Han trådte vannet og druknet av det.

169

Etter minnemøtet for Chou En-lai går vi i de samme snorrette rekkene ut av studio igjen. Først ute på plassen, i det skarpe vinterlyset som får pupillene til å trekke seg sammen i forskrekkelse etter de mange timene i halvmørke, brytes formasjonene og de små gruppene vi startet med står og tramper i gresset for å få sirkulasjon i de frosne føttene. Det er en slags lettelse over forsamlingen - ikke over at ritualet omsider er forbi. Men sorgen later til å høre til de individualistiske følelsene som det er legalt å uttrykke of­ fentlig. Da jeg litt senere snakker med noen studenter og de spør om begravelsesritualer i mitt land, forteller jeg blant annet at det er et område hvor man tradisjonsmessig går rundt og ønsker hverandre gledelig sorg etter jordpåkastelsen. «Det forstår jeg godt,» sier en student, «det varmer hjer­ tet meget å bringe følelsene fram.»

Det ligger enda en tekst foran meg. Den er opprinnelig skrevet av studentene selv etter et par ukers opphold i en folkekommune, og er en slags rapport fra hva de opplevde ved å leve og arbeide sammen med bøndene. En av de kampanjene som var i gang i kommunene den gangen de var der, gikk ut på å innfri et dobbelt mål på én gang: Dels satset man på å endre gamle skikker og tradi­ sjoner for å endre gammeldags tankegang, dels ville man yte et bidrag til kampanjen for å spare på tømmer her i det trefattige Midt- og Nord-Kina. For de eldre bøndene især har spørsmålet om død og begravelse stadig vært nærværende, selv om årenes propa­ ganda tilsynelatende har gjort mye for å avskaffe den tra­ disjonelle forfedredyrkelsen. Men for eldre bønder er det stadig av avgjørende betydning at deres jordiske rester stedes til hvile på en måte de kan være trygge med. Det innebærer at de ofrer mye tid og mange penger på i lev­ ende live å kjøpe tømmer og leie snekkere til å bygge kis­ ter for dem. Disse stilles så opp i hjemmet og er parat til den dag det blir bruk for dem. Både på det lokale plan og nasjonalt anses denne skikken nå for å være et enormt og overflødig misbruk av kostbare råvarer, og en av Kinas mange berømmelige folkekampanjer 170

går nettopp ut på å komme dette til livs gjennom opplys­ ning. Men det stikker tilsynelatende dypt i alle - at det på én eller annen måte ligger noe krenkende i likbrenning. Mens Maos lik er blitt konservert og bevart i vente på den minnehallen Peking er i ferd med å bygge, ble Chou En-lais lik brent. Alle kan fortelle at det skjedde på ’de fires’ ordre, fordi de hatet Chou, fryktet folkets kjærlighet til ham og derfor ønsket å ødelegge ham så folket ikke lenger hadde hans jordiske rester å valfarte til. Studentene hadde satt seg fore å beskrive denne kampan­ jen i denne ene folkekommunen. De beskrev daglange møter hvor gamle bønder som hadde stablet sine kister opp i husets største stue, ble kritisert for å kaste bort landets og folkets verdier - og når alt kom til alt å frata fellesskapet en del av dets produksjonsmidler ved å legge beslag på et stykke jord som ellers kunne dyrkes. Folkekommunens tømrere meldte seg blant fortroppene. «Fra nå av,» erklærte de, «vil vi ikke lenger medvirke til denne konservatismen. Fra i dag av har vi besluttet at vi aldri mer vil bygge en likkiste. Men vi vil gratis ta fra hverandre og bruke materialet til de kistene som allerede står rundt om i mange hjem. Vi skal bruke våre ressurser og vår energi på livet, ikke på døden.» Men det var vanskelig for dem å få dette synspunktet til å slå igjennom overfor en del av de mer tradisjonsbundne bøndene. De argumenterte med at det nå en gang var be­ tryggende å vite at man kom ordentlig i jorden, at likbren­ ning aldri hadde vært tradisjon i Kina og at det ikke var uttrykk for noen tilbakestående forfedredyrkelse når de ønsket en gammeldags begravelse. De anså brenning for a være respektløst, selv om de ikke hadde noen reaksjonære religiøse idéer om etterliv og slikt. «Men plutselig er det en gammel bonde som reiser seg,» forteller rapporten til studentene. «Han sier at også han har kisten sin stående der hjemme, men na har han sittet og hørt på diskusjonen så lenge at han er begynt a se annerledes på det. Med stor bevissthet sier denne gamle onkelen at han gjerne vil melde seg som den første til a bli brent. Og alle de andre medlemmene av brigaden klap­ per og roser ham for beslutningen hans.» 171

Hele historien er spennende a følge selv om den er skrevet med et litt hjelpeløst sprak. Men det er blant annet min oppgave å hjelpe studentene med å rette på det, så den kan brukes i undervisningen og på korrekt engelsk. Da jeg foreslår at vi må omforme stykket om den gamle bondens plutselige meningsskifte, blir det møtt med protest. «Jammen,» sier jeg, «ganske visst er det ikke noe galt med dette, avsnittet språklig, men det er noe som halter i det. Prøv å se den logiske bristen.» «Han er en sann helt,» sier en. «Dere siterer ham ordrett for å si at han melder seg som den første til likbrenning.» «Det viser at han tilhører avantgarden. Han er et eksem­ pel til etterfølgelse.» «Han er ikke død ennå. Hvem vet om han blir den første som dør?» «Vi kan ikke forandre hans ord. Han sa det slik, og der­ med har han vist en lang rekke ting. At man kan endre sin bevissthet, at man kan forandre sin holdning til det gamle og ga inn pa nye tanker. Han er den første av en lang rekke helter som ved sin gjerning vil omforme hele Kina og gjøre en innsats for revolusjonen.» Og jeg sitter tilbake, kanskje som en gammel stivbent formalist som henger meg opp i en logisk merkelig formu­ lering — en formulering av en tanke som for øvrig er gan­ ske klar nok.

Med til bildet av ritualet hører også de dagene under kulturrevolusjonen da hver enhet i landet oppstilte sin egen altertavle. I det komplekset jeg bodde i, hadde personalet stilt opp et legemsstort bilde av Formann Mao. Den lille røde boken som var blitt til under Lin Piaos retningslinjer var allemanns eie, og hver morgen klokka sju skulle vi alle møtes til det som ble kalt «andektig alvor» foran ikonet. Én etter en skulle vi sta fram med denne lille boken i sitt høyrøde plastomslag, med knyttet løftet neve stå foran bildet av Formann Mao og erklære evig lojalitet og troskap. Og videre skulle vi fortelle hvilke handlinger vi aktet å utføre for å fremme den Store Proletariske Kulturrevolusjon denne da172

gen. Om kvelden gjentok seremonien seg, og hver enkelt sto fram og «avla høytidelig rapport til Den Store Fører, Den Store Lærer og Den Store Leder Formann Mao», om de handlinger han eller hun hadde fullført i dagens løp. Seremonien ble rammet inn av innledende og avsluttende sang. Det var utmattende å delta og vanskelig å la være å delta i hele dette formalistiske spillet. Da jeg en dag spurte en av de kollegene jeg var på svært fortrolig fot med, om dette virkelig var nødvendig og om det dypest sett var i overensstemmelse med sosialistisk tankegang, fikk jeg vite at det var ytterst nødvendig. «Kina befinner seg i øyeblikket i en krise. Det foregår en voldsom kamp mellom to politiske linjer, og for å mar­ kere vår uforbeholdne støtte til Formann Maos korrekte linje, gjennomfører vi disse daglige møtene.» «Men hvor er så den andre linjen? Jeg ser ingen som ikke deltar i disse andaktene?» «De skjuler seg blant oss, og vifter med den røde fanen for å bekjempe den røde fanen. Hyklere finnes det overalt.»

Det er en forskjell mellom det private fellesskapet og det fellesskapet samfunnet byr på i større sammenheng. Livet i storbyene leves ofte på denne terskelen, i døråpningen, hvor man med hjemmet i ryggen kan observere og følge det som beveger seg utenfor. Fra denne terskelen kan man raskt søke tilflukt hos seg selv hvis et fremmed kamera kommer for nær. Også jordskjelvene har bidratt til å rykke folk halvveis ut av hjemmene deres. Langs fortauene, som sekundære boliger, har byboerne bygget rekker av hus av leire. Det er kanskje disse nye mulighetene til privatliv som har fått myndig­ hetene til å sette opp plakater på nødboligene med oppfordring til seksuelt måtehold.

Honningmannen

Fra garasjevinduet kan vi se kveldslyset som gråner over Mekong-elvens øvre del. Her hvor den eter seg gjennom Yunnan heter den ikke Mekong enda, men på den andre siden av de blå åsene i horisonten hvor den dukker inn i Sørøst-Asias buk, skifter den navn. I denne garasjen er det innrettet vaskerom, og hver kveld er det varmt vann i en times tid. Det skyldes ikke almin­ nelig vannmangel, men det er ingen elektrisk pumpe i dette komplekset, og vannet skal pumpes opp med hånd­ kraft til den store beholderen på taket, det tar det meste av dagen. Det er langtransportsjåførenes vaskerom, men Liu og jeg er gjestfritt blitt invitert til å dele det med dem. Under de varme strålene står jeg og ser Liu, hengslete og fugleaktig, mens sjåførene står med store, velbygde kropper med musk­ lene i strålebunter like under den mørke huden. Jeg står og betrakter den rent legemlige forskjellen mellom den intellek­ tuelle og arbeideren, mellom den spinkle og forfinede aka­ demikeren fra Peking og de massive manuelle sliterne fra Kinas sørligste hjørne. Kina består ikke av pamper og intellektuelle, men en stor del av mitt Kina gjør det. Liu er ingen pamp, han er flittig som en maur, og en som med stor omhyggelighet utfører det arbeidet han er kvalifisert til. Men jeg tenker på mange av dem jeg i årenes løp har møtt her i landet, for hvem den kritiske kjensgjerning har vært at de var intellektuelle. Det er stadig, så tett på «de fire» noe så odiøst forbundet med å være intellektuell at det sjelden er noe folk skilter med. Selv om jeg en dag opp­ levde å få en gjest, en ung lærer, som jeg bød på kaffe med 176

en bemerkning om at det var nok ikke noe å by ham, kjen­ ner jeg kinesernes forhold til kaffe rett. «Jo takk, gjerne,» fikk jeg vite, «jeg har akademikerbakgrunn, og vi intellektuelle kinesere er svært glade i kaffe. Også i rødvin - det kan de fleste kinesere heller ikke fordra.» For en tid siden spurte jeg studentene - i en time da vi snakket om nasjonaliteter og særpreg - om de kunne tegne det kinesiske flagget for meg. Det var selvfølgelig ikke noe problem, og et reglementert bølgende flagg drev snart hen over tavlen — den røde duken med de fire små gylne stjernene som i en halvkrets omgir den store stjernen. Jeg ba en student beskrive og forklare flagget for meg. Heller ikke her var det noe problem. Bakgrunnsfargen re­ presenterte naturligvis revolusjonen og sosialismen, den store gule stjernen i hjørnet var Partiet, og de fire mindre stjer­ nene var arbeiderne, bøndene og soldatene. «Det er bare tre,» sa jeg, «hva med den fjerde stjernen?» Det var undrende taushet, og en mindre diskusjon på kinesisk kom i gang. Omsider var det en som fortalte at den siste stjernen representerte «folk fra andre samfunns­ grupper, altså alle dem som verken er bønder, soldater eller arbeidere, men for øvrig patrioter.» Noen dager senere kom en liten delegasjon fra den om­ talte klassen og spurte om jeg kunne huske problemet om­ kring flagget. «Vi har nå spurt noen av de eldre lærerne, og de har fortalt oss at den fjerde stjernen representerer de intellek­ tuelle. Men her er det to ting det er viktig å huske. Dels er det naturligvis ikke alle intellektuelle, men bare de pro­ gressive som støtter sosialismen. Og for det annet må man huske på at flagget her ble skapt for mange år siden. Histo­ risk har det skjedd mange ting siden da, det skal ses som uttrykk for tingene som de var den gang. Og Formann Mao har jo selv talt om at uten den aktive medvirkning av de intellektuelle, kunne revolusjonen ikke gjennomføres.» «Skal jeg forstå alle deres forbehold slik at hvis noen tilsvarende symboler skulle skapes i dag, ville de intellektu­ elle ikke være representert?» Det spørsmålet kunne ikke besvares. Det var rent hypo­ tetisk, det var overflødig å ta stilling til en situasjon som 12. Kina: revolusjon ...

177

ikke fantes nå. Og dessuten ville et svar innebære en så vidtrekkende konsekvens at ingen hadde lyst til å gi seg i kast med det. For ti år siden var elevene mine ikke et øyeblikk i tvil om hvem den fjerde stjernen skulle markere. De vokste dengang stadig opp i et undervisningssystem som satte knivskarpe skiller mellom akademikere og dem som hadde fysisk arbeid. De fleste hadde en intellektuell bakgrunn og var preget av den. Men den kategorien av unge som jeg underviste her hadde kanskje også opprinnelig den samme bakgrunnen, men gjen­ nom kulturrevolusjonen har det skjedd en markant utviskning av begrepet, den sosiale kategori: Den profesjonelle intellektuelle. Betingelsene for å få en høyere utdannelse ble av kulturrevolusjonen flyttet fra teoretisk kunnskap til legemlig innsats, til en ny klasseidentifikasjon. Her er en konflikt. For mens kinesere i alminnelighet snakker om at en tidligere utbytter (for nå å ta en av de ekstreme motstandere av folket) ikke på noe tidspunkt kan skifte klasse og bli ett med folket — han kan aller høyst «skifte klassesærpreget» - så påstår kulturrevolusjonens erfa­ ringer altså at en intellektuell kan oppnå bonde- eller arbeiderstatus ved å beskjeftige seg med manuelt arbeid i en periode. Spør man studentene hvilken klasse de tilhører får man uunngåelig vite at han/hun er arbeider/bonde/soldat. Og får man anledning til å grave dypere og finne ut hva foreldrene er, konstaterer man at de unges klasse ikke er nedarvet, men skapt gjennom 2-3 års opphold i folkekommune, på fabrikk eller i militær enhet. I etasjen over meg er det en eldre lærer. Han har omfat­ tende kunnskaper, også utenfor sitt eget faglige område, er arrogant til kanten av de velpleide neglene og nyter stor profesjonell anseelse. Men under kulturrevolusjonen kom hans status ham ikke til gode. Han ble voldsomt angrepet av studentene, ble som mange andre tvunget til å løpe sportsplassen rundt en halv dag igjennom, med tre atletiske studenter i hælene som overhelte ham med tre forskjellige farger blekk. Hans aka178

demiker-hovmot og arroganse overfor studentene hadde gitt seg utslag i at han nektet å spise i instituttets kantine, men syklet hjem til mer veltillagede måltider. Han ble gjenoppdratt ved at han fikk ordre til å møte opp i studentenes kantine ved hvert måltid, og der helte de en skål ris og grønnsaker ut på gulvet og ga ham et par spisepinner. Kanskje skal man også se kaderskolene som et forsøk på gjennom langvarig atskillelse av partene å løse den vold­ somme og fiendtlige konflikten som oppsto - og lenge hadde gjæret - mellom studenter og lærerne deres av den gamle skolen. Kanskje ville det være vanskelig, selv om det har skjedd mange steder, å la den læreren som har blitt utkjem­ pet av studentene sine, stå overfor den samme gruppen stu­ denter igjen. Kanskje er det en del av årsaken til de man­ geårige oppholdene på fjerne kaderskoler som mange av disse eldre menneskene gjennomgikk. Og de fleste av dem er tilbake igjen. Det snakkes ikke om «rehabilitering», men om en vellykket «omforming» av deres tankegang og holdning som nå igjen gjør dem egnet til å utføre sitt pedagogiske arbeid. Og den eldre forfinede læreren i etasjen over er da også i full sving igjen. Han mot­ tar nå den samme lønnen, nesten fire ganger så stor som kollegenes, og har til og med fått den utbetalt med tilbake­ virkende kraft fra den tid undervisningen stoppet, og han ble jaget rundt på idrettsbanen. I den landsbyen hvor instituttet vårt kneiser i tilbaketrukket majestet, og overfor hvis innbyggere vi har murt igjen vår pompøse port, slites det hardt. Hele området her i nordkanten av byen har gjennom århundrer vært Pekings losseplass, og først mange år etter befrielsen begynte man å avdekke lag på lag, hente svært fruktbar jord hit, anlegge marker og bygge overrislingsanlegg. Et lite energisk sam­ funn oppsto her. Hver høst graver de opp jord og «støper» loddrette høye voller som får tak på og brukes som drivhus hele vinteren igjennom. Og om våren når de har høstet og tømt drivhusene, plasserer de jorden tilbake igjen til sommerdyrking. Landsbyen har sin idiot og sine invalider, et par gamle, krokete skapninger som ser ut til å ha vært utsatt for mis179

handling eller ulykke for år tilbake, slik at de har fått den radbrukne formen som gjør at de må skubbe seg av sted på den støvete veien med kluter viklet om hendene. Det er et par unge menn som sykler opp og ned på landeveien med stor dyktighet. På bagasjebrettet har de sur­ ret fast store oljetønner, i hånden en spade. De er gjødselsamlere, og jobben deres er å følge hestevognenes ruter, skuffe opp pærer og komme hjem og avlevere det til kom­ munen. De har utviklet et blendende artisteri i å kunne sykle med full fart, lene seg ned under styret når de øyner en gevinst og som polospillere på fornemme hester skuffe møkka opp i farten, fortsette spadens sving oppover så den beskriver en stor bue over venstre skulder og innholdet hav­ ner i tønnen. Og landsbyen har foruten sin brigade, sine gamle beste­ mødre som halter rundt på snørte føtter med sorte høyhalsete bondebluser åpne for vinden og med lange, flate brys­ ter som i en tidligere tid har skullet gi næring hvor ingen næring fantes, nedtynget lange av barnerikdom, suget til tomme, slappe poser av mangel på annen rikdom. Og endelig har landsbyen sine intellektuelle. Et gammelt ektepar hvis fortid jeg ikke har kunnet kartlegge. Det eneste jeg vet om dem er at de var intellektuelle en gang, og at de av folket ble stilt til regnskap for visse, ikke nær­ mere spesifiserte forbrytelser. Det er ikke som straff for dette, for arbeid er ingen straff, og ikke som soning av handlingen, men til forbedring og omvendelse at de har fått vervet som landsbyens honningmenn. Med et par esler foran kjerra skal de kjøre rundt til pri­ vate hus, forsamlingshuset, kantinen, klinikken og institut­ tet og pumpe innholdet av latrinebrønnene opp i den store tanken de har på lasteplanet av sin eufemistisk døpte honningvogn. Det er honning, ja gull, for markene, og spør man folk om ikke dette er en dårlig ansett eller i det minste temme­ lig uønsket jobb, får man vite at arbeidet er verdifullt, det er viktig at det blir utført og at Formann Mao har fortalt oss at ikke noe arbeid er dårligere eller mer mindreverdig enn noe annet. «Hvis det er tilfellet, hvorfor skal så dette gamle intel-

180

lektuelle ekteparet hvis forbrytelse jeg ikke kjenner, utføre nettopp dette arbeidet? Det ser ut som om man har gitt dem den usleste jobben som finnes - selv om man påstår at ingen jobb er ussel?» «For noen mennesker er en slik prosess nødvendig. Det kan brukes forskjellige metoder til å omdanne seg, endre sin tankegang, så den fra å være negativ blir positiv.» «Hvis man er eller har vært fiende av folket, blir man da venn av det ved å få tildelt et slikt arbeid?» «Det er ikke nedvurdert arbeid. Som sagt er det svært verdifullt.» «For markene, ja. Men for ham og henne? Og for sam­ funnet? Hvis de for eksempel er fremragende vitenskaps­ menn, er det ikke da mer verdifullt hvis de kan beskjef­ tige seg med sitt fag? Lære fra seg, forske?» «Jeg tror ikke det er korrekt å dra folkets avgjørelse og folkets oppdragelse i tvil.»

Liu og jeg er ferdige med kveldsdusjen. Det er blitt hengt opp et midlertidig forheng som skulle skille ut en liten avdeling av det store dusjrommet til oss. Om det er av hensyn til min antatte utenlandske sjenerthet, eller en eller annen dyptliggende følelse av at folk av forskjellig status nå en gang ikke bader nakne sammen, vet jeg ikke. Atskil­ lelsen er utilstrekkelig - sjåførene ser oss, og vi rundryggede intellektuelle ser dem. Senere går Liu og jeg sammen med noen av de lokale vertsfolkene i Xishuangbannas gater. Utenfor det lille hos­ pitalet står en liten gruppe mennesker og venter på oss. De danner en halvsirkel omkring oss og vi håndhilser hele raden igjennom. I annen rekke utenom står en del mennes­ ker og betrakter oss. En gammel kvinne bryter ut fra denne rekken, kommer inn gjennom velkomstkomitéens halvkrets og tar tak i min overarm med en stor, rolig, furet hånd. Med den venstre hånden rekker hun akkurat å føre tre fin­ gre opp til leppene med den kjente spisebeskrivelsen, legger hodet litt på skrå og sier en lang rekke rolige ord med dempet stemme. Mine følgesvenner oppdager først nå hva som holder på å skje, og med hurtige om enn beherskede bevegelser får de den pene gamle kvinnen dreiet om og

181

ført ut av den indre kretsen som så lukker seg bak henne igjen. Uten å nøle et øyeblikk vender Liu seg mot meg og sier: «Hun sa takket være Partiet og Formann Mao ...» og så kan han ikke på stående fot finne på mer, og kretsen setter seg i bevegelse for å føre meg inn. Men for det første var hennes bevegelse ikke til å ta feil av, og for det annet kunne jeg høre at hun talte det lokale thai-språk, ikke standard-kinesisk som er det eneste Liu forstår. Hans instinktive improvisasjon ville i de fleste til­ felle vært ganske korrekt, for slik er en innledning som oftest. Umiddelbart forstår jeg da også den særegne skam­ men som de fleste som var med sikkert opplevde i denne situasjonen. Her skal de vise sine enorme fremskritt som er ekte nok og ikke behøver pynt til en fremmed tilreisende, og så kommer det en tigger! Nettopp her, i Kina, hvor det sosiale fremskrittet som har vært konsekvensen av revolu­ sjonen nettopp har avskaffet årsaken til tiggeri. Jeg tror da heller ikke denne kvinnen tigget av fattigdom, av en sult hun ikke hadde noen mulighet til å tilfredsstille. Det er gitt at det er et langt livs vane, av nødvendighet dengang, som ubevisst og som en refleks får henne til å sikte inn en velbeslått fremmed som dukker opp i hennes by. Men på samme måte som et forheng i det felles dusjbadet skal forsøke å skjerme meg fra den virkeligheten, slik stiller min intellektuelle følgesvenn seg mellom meg og den virkeligheten han ikke ønsker skal være der.

Behandlingen forstår han ikke, men han vet hvem som har gjort den mulig. Med usedvanlig konsentrasjon setter han seg til det klassiske instrumentet, «sommerfuglen», som er en blanding av en xylofon og en harpe.

Han demonstrerer for oss at døveskolens akupunkturbehandling har redusert hans med­ fødte døvhet så han nå er i stand til å skjelne toner fra hverandre.

Hver formiddag får han stukket nåler inn under øret og dirigerer selv behandleren så de går inn på det rette stedet. Etter solonummeret sitt bukker han med respekt for bildet på veggen. Han er ikke i tvil om hvem som har gitt ham den nyvunne hørselen hans.

■xwxw-

fW|L >‘