Samling om felles mål: 1935-1970 [11] 8203220266, 8203220134, 8203220401, 8203220282 [PDF]

Zitiervorschau

Bind

Samling om felles mål 19 35-1970 av Even Lange Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede Lay-out: Nini Anker

© 1998 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1997

Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1997 Papir: 135g Gallerie Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1998 ISBN 82-03-22026-6 (b d .ll, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl., ord.) ISBN 82-03-22040-1 (b d .ll, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

Innhold Drømmen om det gode samfunn Nye krefter slipper til Krav om kriseløsning • Statsdrevet modernisering • Sakkunnskap i høysetet • «Norge for folket» • Et internasjonalt vendepunkt

DET NORSKE

ARBEIDERR&RTI

Veiene ut av krisen Fornyelse innenfra • «Levebrødsbedrifter» på offensiven • Et nasjonalt krafttak • Endring i rammevilkårene • En aktiv industripolitikk • Bønder og fiskere får hjelp • Livskraftige primærnæringer • Hjemlige og internasjonale impulser

44

Motstørre fellesskap Velferdsstat i emning • «En nasjonal velferdspolitikk» • Skiller i skolen brytes ned • Kommunene inn i «felleshusholdningen» • Samling om radioen • På vei mot forbrukersamfunnet • Innledningen til en ny epoke

Møte med krigens verden

Spurv i tranedans En tradisjonell nøytralitetspolitikk • Forsømmelser i forsvaret • Stormaktskonflikt i nordområdene • Seierherrenes styre • Okkupasjonspolitikk i motgang

Samarbeid og motstand Statskupp og nyordning • Samarbeidets ulike ansikter • Administrativ og økonomisk tilpasning • Motstanden vokser fram • Frontene etableres • Holdningskamp mot nyordningen • Sivil ulydighet og væpnet motstand

Omforming under press

98

Krigsøkonomi og sosial utjevning • Selvberging og nye vaner • En særegen okkupasjonskultur • Industrielle utfordringer • Modernisering i tysk regi • Nordmenn i eksil • Verdifullt naboskap og nye allierte

Inn i det lovede land Blanke ark og fargestifter

118

Nye ledere trer fram • Samling på sosialdemokratisk grunn • Gjenreisningens krav • En nasjonal planhusholdning • «Sosialisering av vårt samfunn» • Styringsmodellen finner sin form

Sikkerhet og usikkerhet Stormaktsledet nyorientering • Situasjonsbestemt dobbeltspor • Det vanskelige valget • Veien mot vest • Kald krig og blokkpolitikk Antikommunisme og overvåkning • Opposisjon med ulike mål • Atomprotest og nye konstellasjoner

136

154

Utadvendt modernisering Vekst i en vestlig ramme • Produktivitet i sentrum • Tradisjonsbevisst motstand • Hjelp til selvhjelp • En åpen blandingsøkonomi • Samarbeid ute og hjemme • Integrasjonen føres videre • Statsdrift og kapitalstyring • Kunnskap i velstandens tjeneste

En langsom revolusjon

178

Industrisamfunnet modnes Rask omstilling på godt og vondt • Industriekspansjon i bredden • Et nytt hamskifte • Livsformer i støpeskjeen • Fornyelse i fiskeriene • Bosetningsmønstret endres • «Rasjonalisering og mekanisering hører vår tid til» • Ønsket om en bedre tilværelse • Gryende miljøbevissthet

202

Velferdsstaten bygges ut Et heldekkende trygdesystem • Helsevesen med høye ambisjoner • Folketannrøkt og sentralsykehus • Omsorg blir et offentlig ansvar • «Rommelige boliger til alle» • Stor byggevirksomhet og økende behov • Læring - en rettighet og en nødvendighet • Høyere standard, mindre forskjell • Samspill i statlig regi

Forbruksvekst og felleskultur

? ? ?

Flere penger, mer fritid • «Makelighetens revolusjon» • Et mer ensartet samfunn • Amerikanisering for full musikk • «De gyldne 60-årene» • Levende bilder inn i hjemmene • Kulturoffensiv i forbrukersamfunnet • Gamle konflikter brenner ut • «Maktmonopolet» brytes • En samarbeidsepoke

Litteratur, Billedliste, Register 244

I

H

østen 1934 meldte Bernhard R. Tynes seg som elev ved Norsk Korrespondanseskole i Oslo og tok kurs i tegning og kalkulasjon. Han

hadde etablert en liten møbelfabrikk i Sykkylven

på Sunnmøre, men trengte mer kunnskap om

'■«mm

hvordan han skulle tegne nye møbler og finne fram til riktig pris. I kjølvannet av den økonomiske krisen satset mange nordmenn både enkeltvis og gjennom poli­ tiske bevegelser på å samle kreftene om byggende arbeid. Fornyelsen som fulgte kriseårene, var omfattende. Mennesker med stor optimisme og vilje til å skaffe seg kontroll over utviklingen kom inn både i næringsliv og politikk, Denne første delen av boken handler om hvor­ dan den norske samfunnsutviklingen tok en ny retning fra midten av 1930-årene. Samtidig med at økonomien bedret seg, fikk Arbeiderpartiet regjeringsmakt og gikk løs på arbeidet med å skape en sosialdemokratisk samfunnsmodell.

Nye krefter slipper til Forrige oppslag: «Trefigurer» (1936) av Ragnar Kraugerud

1. mai-plakat fra 1936. Arbeiderparti­ et markerte sin nye profil med slagordet «Norge fo r folket».

Partienes oppslut­ ning ved stortings­ valg 1930-73 Gjennom hele den lange perioden fra midten av 1930årene til slutten av 1960-årene fikk Arbeiderpartiet mer enn 40 prosent av stemmene ved stor­ tingsvalg. Dette er sosialdemokratiets epoke, med 1950årene som storhets­ tiden. Høyres til­ slutning falt med omkring en tredjedel fra 1920-årenes nivå til under 20 prosent, mens Venstre og Bondepartiet ble omtrent halvert til et nivå rundt 10 pro­ sent, der de fikk fø l­ ge av det nystiftede Kristelig Folkeparti.

12

«Det er ikke bare andre menn som nu står i spissen for landets styre, men et nytt livssyn og en ny poli­ tikk.» Slik beskrev A rbeiderbladet det skiftet som fant sted da Johan Nygaardsvold dannet regjering 19. mars 1935. I samtiden representerte regjeringsskiftet et vendepunkt, der det gamle politiske lederskapet måtte vike. Som parlamentarisk leder for Det norske Arbeiderparti overtok Nygaardsvold regjeringsansva­ ret på vegne av befolkningsgrupper med ønske om grunnleggende forandringer. Det var ikke bare et nytt parti som kom til makten gjennom dette skiftet, men en politisk bevegelse med ambisjoner om å skape en ny samfunnsorden. I ettertid er regjeringsskiftet også blitt stående som et viktig skille. Flere historikere har sammenlignet det politiske vendepunktet i 1935 med de avgjørende endringene som fant sted i 1814, 1884 eller 1905. På samme måte som disse merkeårene symboliserer overgangen til nye epoker i nasjonens politiske liv kan det sies at Nygaardsvolds regjering markerer overgangen til et nytt styresett - et nytt politisk re­ gime i Norge. Landet hadde hatt ti regjeringer siden 1920. Nygaardsvold ble sittende i ti år. Det norske Arbeiderparti (DNA) beholdt regjeringsmakten i 30 år, og hadde rent flertall på Stortinget halvparten av denne tiden. Sosialdemokratiets holdninger og styre­ form kom til å prege samfunnsutviklingen i Norge gjennom den menneskealder som fulgte maktskiftet i 1935. Likevel dreier det seg ikke om noe plutselig brudd med fortiden eller en rask gjennomføring av et ferdig utformet alternativ. Overgangen til et nytt politisk styresett foregikk langsommere og mer glidende enn regjeringsskiftet kan gi inntrykk av. I første omgang måtte Arbeiderpartiet regjere med støtte fra ett eller flere borgerlige partier. Men selv etter at DNA fikk stortingsflertall alene i 1945, tok det tid før regimet fant sin form. Utformingen av det nye styresettet strekker seg i alle fall over to tiår fra Nygaardsvolds regjering. De konkrete løsningene ble til gjennom prøving og feiling og i stadige brytninger mellom ulike interesser. Tankegangen innenfor det politiske lederskapet, så vel som blant tilhengere på grasrota, utviklet seg også betydelig gjennom den lange perio­ den med Arbeiderparti-styre. Derfor kan det være rom for ulike oppfatninger av når den nye epoken egentlig begynte. Særlig fordi den annen verdenskrig og tysk okku­

pasjon skapte unntakstilstand fra 1940 til 1945, kan det være fristende å se på Nygaardsvolds regjeringstid som en overgangsperiode, eller som avslutningen på en epoke i norsk historie. Folk flest opplevde krigen som et vannskille, og mange hadde følelsen av å star­ te på ny frisk i 1945. Men det samfunnssynet og de holdningene som styrte utformingen av etterkrigs­ tidens Norge, fikk sitt gjennombrudd ti år tidligere. De ideologiske, sosiale og politiske hovedlinjene som løper gjennom hele den sosialdemokratiske epoken, kan føres tilbake til skiftet som fant sted i 1935. Grunnlaget for det nye regimet var vilje og evne til å bygge bro over to grunnleggende motsetningsfor­ hold som lenge hadde splittet det norske samfunnet: motsetningen mellom by og land og motsetningen mellom arbeid og kapital. To overenskomster, som begge ble inngått i 1935, symboliserte gjennombrud­ det for denne brobyggingen. Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet - der de to partiene ble enige om et politisk opplegg for å bekjempe kri­ sen - dannet det parlamentariske grunnlaget for Nygaardsvolds regjering. Hovedavtalen mellom Prosent 50

NYE KREFTER SLIPPER TIL

Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), som satte opp kjøreregler for organisering og konfliktløsning, mar­ kerte innledningen til en lang periode med gjensidig tillit mellom partene i norsk arbeidsliv. Samfunns­ grupper som i mange sammenhenger hadde stått steilt mot hverandre, gikk i gang med å samarbeide om felles nasjonale mål. Politisk bygde det nye styret fra starten av på opp­ slutning fra en bred folkelig koalisjon. Arbeiderbeve­ gelsen, som dannet kjernen i denne koalisjonen, gjennomgikk fra slutten av 1920-årene en organisato­ risk samling, der bare en liten gruppe kommunister ble stående utenfor. Parallelt med den ideologiske fornyelsen førte dette til at rekrutteringen fikk et sterkt oppsving. I løpet av de fem årene fra 1928 til 1933, midt under den økonomiske krisen, økte LOs medlemstall med 50 prosent, til noe over 150 000. Gjennom det neste femåret ble tallet mer enn for­ doblet, slik at LO hadde over 350 000 medlemmer i 1939. Tilveksten kom særlig fra mennesker utenfor den tradisjonelle industrien, som skogsarbeidere på landsbygda og funksjonærer og offentlige tjeneste­ menn i byene. Det nye styret fikk også støtte i valg fra stadig bredere folkegrupper. Kommunevalget i 1934

gav sosialistisk flertall og arbeiderpartiordfører i 206 kommuner, mot 117 i 1931. Bare 23 av disse ord­ førerne styrte byer. Ved stortingsvalget i 1936 fikk Arbeiderpartiet mer enn 600 000 stemmer, 20 pro­ sent flere enn i 1933, og over halvannen gang så mange som i 1930. Økningen var størst der partiet fra før stod sterkt - som i Hedmark og i Finnmark - men også områder med tradisjonelt svakere oppslutning om DNA - som Vestfold, Hordaland og Trøndelagsbyene - hadde stor stemmevekst. Tilslutning til en moderne sosialdemokratisk krisepolitikk fra store nye grupper av nordmenn lå bak regimeskiftet. I et politisk perspektiv må arbeiderbevegelsens overgang fra en prinsipiell konfrontasjonslinje til en pragmatisk eller saksrettet samarbeidsideologi stå sentralt. Den ideologiske fornyelsen kan sammen­ fattes i noen få setninger: Praktisk reformarbeid for­ trengte revolusjonære talemåter. Modernisering av økonomien under statens ledelse skulle føre landet ut av den sosiale krisen. Planer for nasjonalt samvirke avløste gamle forestillinger om internasjonal klasse­ kamp. Med dette fikk arbeiderbevegelsens program for omforming av det norske samfunnet et innhold med sterk og varig gjennomslagskraft. Praktisk orientert reformisme, statsdrevet moder-

Chr. Stixrud: «Et lørdagsmøte.» Kunstneren skildrer et møte i Oslo Arbei­ dersamfunn på slut­ ten av 1930-tallet. Dette var et viktig forum fo r utforming av den pragmatiske politikken i 1930årene. Sentrale skik­ kelser fra dette mil­ jøet kom også til å prege etterkrigs­ tidens politiske liv. Blant personene i salen ser vi Oscar Torp, Einar Ger­ hardsen, Trygve Bratteli og Martin Tranmæl. På taler­ stolen står forman­ nen Hans Hegg, hovedkasserer i LO.

13

DRØMMEN OM DET GODE SAMFUNN

Under 30% 30 ,1 -4 0 %

Oppslutning om Arbeiderpartiet ved stortingsvalgene i 1930 og 1936. Den nye politiske linjen i første del av 1930årene bidrog til at oppslutningen økte drastisk. Partiet fikk over 240 000 flere stemmer i 1936 enn i 1930. I store deler av Nord-Norge og de indre strøk av Øst­ landet lå tilslutning­ en til den praktisk orienterte reformpo­ litikken på over 50 prosent. Etter kom­ munevalget i 1937 hadde Arbeiderparti­ et 70 prosent av ord­ førerne i Finnmark og Hedmark, og 60 prosent i Akershus og Oppland.

14

nisering og nasjonal integrasjon er hovedtemaer i hele den langsiktige endringsprosessen som tok til da Johan Nygaardsvold ble statsminister. De gav grunn­ lag for en ny politisk arbeidsform og ble bærende ele­ menter i den ideologien som dominerte norsk offent­ lighet gjennom sosialdemokratiets storhetstid. Skiftende omgivelser og indre spenninger skapte på lengre sikt betydelige variasjoner i den konkrete utformingen av disse grunntemaene. Likevel er det mulig å følge dem som røde tråder fra utgangspunk­ tet midt i 1930-årene. Strømkantringen som da fant sted, ble retningsgivende for en hel generasjon av samfunnsinteresserte nordmenn.

Krav om kriseløsning Langvarig sosial nød danner bakgrunnen for det poli­ tiske omslaget. Trykket fra den sosiale krisen drev fram praktisk orienterte holdninger og gav forsterket kraft til strategier med sikte på konkrete resultater. Tyngst veide den omfattende arbeidsløsheten, som i Norge ble mer langvarig enn i mange andre land. Helt siden tidlig i 1920-årene hadde store grupper både i

byene og på landsbygda vært avskåret fra lønnet arbeid. Den økonomiske verdenskrisen forsterket problemene fra omkring 1930. Endringene i sam­ funnsforhold gjør det vanskelig å måle ledigheten i tall som gir mening i vår egen tid. Kvinnene var i større grad avhengige av inntekt fra mennenes arbeid enn nå; bare en tredjedel av dem hadde egen lønn. Nesten 40 prosent av befolkningen tjente til livets opphold i jordbruk, skogbruk og bske, og i disse næringene er ledighet ikke så lett å registrere. Men den sosiale nøden kommer klart til uttrykk ved at omkring 15 prosent av innbyggerne i Norge i 1935 var avhengige av offentlig forsorg - en ydmykende og nødtørftig hjelp til å opprettholde livet. Den sosiale krisen rammet en befolkning med eks­ tra stort behov for nye arbeidsplasser. Ungdomskull­ ene som vokste inn i arbeidsfør alder i 1930-årene, var mye større enn vanlig. Mellom 1925 og 1935 trådte mer enn 600 000 unge nordmenn inn i grup­ pen fra 18 til 65 år, som på forhånd talte omkring 1,5 millioner. Bare halvparten så mange gamle falt fra. Hvert år på 1930-tallet økte antallet arbeidssøkende like mye som i hele tiåret mellom 1950 og 1960.

NYE KREFTER SLIPPER TIL

Denne tallrike ungdomsgenerasjonen møtte et samfunn der mange tradisjonelle utveier til å skaffe seg et levebrød var stengt. Det gjeldstyngede jordbru­ ket gav stadig færre et skikkelig utkomme. Fisket slo feil mange steder langs kysten, samtidig med at pris­ ene falt på verdensmarkedet. Skogbruket slet med virkningene av krisen i internasjonal treforedling. Heller ikke industrisektoren, som fram til første ver­ denskrig hadde gitt arbeid til store nye grupper, kun­ ne by på økt sysselsetting. 1 1930 var det færre arbeidsplasser i norsk industri enn det hadde vært i 1916. I tidligere generasjoner hadde mange som ikke fant tilfredsstillende levevilkår i Norge, reist ut. G jen­ nom 1920-årene valgte nesten 90 000 nordmenn å prøve lykken andre steder i verden, særlig i NordAmerika. Men strengere regler i mottagerlandene gjorde det stadig vanskeligere, og den økonomiske verdenskrisen stengte denne utveien helt. I stedet kom en del av emigrantene tilbake til gamlelandet, slik at Norge i 1930-årene fikk netto innvandring. Både befolkningsmessige og økonomiske forhold satte på denne måten det norske samfunnet under et helt uvanlig press og det rammet særlig tallrike ung­ domsgrupper. Politikerne stod tilsynelatende maktesløse. De gamle regjeringspartiene holdt seg urokkelig til tradi­ sjonelle virkemidler i form av sparepolitikk og inn­ stramninger, som viste seg å gjøre vondt verre. Lang­ varig politisk evneløshet undergravde tilliten til hele det liberale økonomiske systemet. Etter oppskriften skulle økonomien selv gjenopprette balanse på leng­

Prosent

1930 1931

1932 1933 1934 1935 1936 1937 1938

re sikt; men troen på fri konkurranse og selvregule­ rende markedsmekanismer kunne vanskelig opprett­ holdes i møtet med kriseproblemene. Det gjaldt både hjemme og ute, og i de mest etablerte kretser. «Når vi tar i betraktning de enorme tap verden lider,» het det diplomatisk i en rapport fra Folkeforbundet høsten 1930, «må det nødvendigvis gjøre inntrykk at sam­ funnet til denne dag nesten fullstendig har unnlatt å utarbeide metoder som kan avverge slike katastro­ fer. » Samtidig stilte den dype sosiale krisen nye krav til den politiske venstresiden. Fascismen i Italia og nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 viste at kravet om ny politisk handling lett kunne gå i høyreautoritær retning. Mange oppfattet dette som en reell trussel også i Norge. Splittelsen mellom ulike ret-

Ledighet i prosent av arbeidsstyrken 1930-38. Statistik­ ken over ledige i de ti største fagforbun­ dene er det vanligste målet på arbeidsløs­ het i mellomkrigsti­ den. Dette dreier seg om arbeidere i tradi­ sjonell industri som ble særlig hardt rammet av krisen. Målinger som omfat­ ter flere fagforbund, gir lavere ledighets­ tall. Tar vi med i beregningen næringer som landbruk, fis­ ke og andre sektorer der arbeidsløshet ikke ble registrert, synker tallene for ledighet som andel av den totale arbeidsstyrken til under det halve.

Arbeidsledig ungdom graver kanal på Åmot-feltet på Romerike i 1938. Både stat og kom­ muner satte i verk tiltak fo r å bekjempe arbeidsledigheten, som i særlig grad rammet unge mennesker.

15

DRØMMEN OM DET GODE SAMFUNN

Vidkun Quisling på talerstolen i Ullens­ aker 1. mai 1935. Som leder for Nasjo­ nal Samling drev Quisling en aktiv propagandavirksom­ het rettet mot arbei­ derbevegelsen. Intern maktkamp splittet hans parti og la det dødt etter stortings­ valget i 1936. Til tross for NS’ meget svake oppslutning ved valgurnene opp­ fattet norsk arbeiderbevegelse fascismen som en alvorlig trussel.

16

ninger som tviholdt på sin versjon av den rette sosia­ listiske lære, hadde svekket arbeiderbevegelsen på 1920-tallet, og gitt høyreradikale grupper økt spille­ rom. I begynnelsen av 1930-årene var Bygdefolkets Krisehjelp svært aktiv på landsbygda, og i 1933 dannet Vidkun Quisling partiet Nasjonal Samling med klar fascistisk innstilling. En slik situasjon gav gjennomslag for virkelighetsnære holdninger på be­ kostning av den mer teoretiske og dogmatiske sosial­ ismen som i en lang periode hadde preget venstre­ radikal agitasjon. Sosialdemokratiske reformister vant gehør for en ny krisepolitikk. Skulle arbeiderbevegelsen ivareta interessene til de underprivilegerte og sikre seg nød­ vendig oppslutning, måtte den anvise konkrete løs­ ninger for å avhjelpe nøden. «Et gram makt betyr mer enn et tonn programmer og resolusjoner,» sa LOmannen og parlamentarikeren Alfred Madsen alt i 1927, og ved valget i 1933 søkte Arbeiderpartiet regjeringsmakt på et handlingsprogram for å bekjem ­ pe krisen innenfor det bestående samfunn. Det stod bitter strid om denne omleggingen. Retttroende marxister og andre venstresosialister som måtte vike for det nye flertallet, protesterte og kalte omleggingen et svik. Den tidligere kommunistlede­ ren Olav Scheflo, som redigerte arbeiderpartiavisen Sørlandet, hevdet at hovedoppgaven fremdeles måtte være «å kjempe av all kraft for å få knust dette for­ bannede kapitalistiske samfunn». Aktivisten Arne Ording fra den radikale studentgruppen Mot Dag påstod ikke bare at den nye pragmatiske linjen var «den største høiresvingning i partiets historie», men stemplet den med de verste skjellsordene han kunne finne, som en «åndelig kapitulasjon for fascismen». Selv hevdet forkjemperne for nyorienteringen at den representerte en sammensmelting av tradisjonell reformisme og det revolusjonære synet. Tidligere hadde kampen for et sosialistisk samfunn vært atskilt fra det daglige arbeidet med å forbedre lønns- og leve­ vilkårene, het det i en brosjyre fra 1936, der Finn Moe, redaktør for Arbeiderpartiets ideologiske tids­ skrift Det 20. Århundre, presenterte den nye retningen for et amerikansk publikum. Revolusjonære sosialis­ ter hadde ansett det for umulig å omforme det kapi­ talistiske samfunnet gjennom daglig kamp for arbeidsfolks interesser. Det nye synet skulle bestå i å smelte sammen de to formene for politisk virksom­ het. Arbeidet med de konkrete og dagsaktuelle kriseproblemene måtte sees som en integrert del av samfunnsomformingen. «Etter hvert som vi evner å løse de praktiske oppgaver, skaper vi forutsetninger for det endelige gjennombrudd,» skrev Martin Tranmæl. Tidligere hadde han vært en glødende talsmann for revolusjonær omveltning, nå forsvarte han reformlinjen som redaktør av Arbeiderbladet. Tilhengerne av en reformistisk strategi for å be­

kjempe krisen ville begynne å bygge det gode sam­ funn innenfor det eksisterende. Uten brå overgang eller revolusjonær maktkamp skulle de økonomiske strukturene gradvis omdannes. Dette synet vant fram blant annet fordi tidligere forkjempere for revolusjo­ nære løsninger erkjente at det ikke hjalp de mange arbeidsledige å propagandere for at arbeidsløshet ville forsvinne med det kapitalistiske system. Martin Tran­ mæl, som hadde vært en av arbeiderbevegelsens frem­ ste agitatorer formulerte omslaget slik: «Vi er i dag ikke lenger et agitasjonsparti.» I den sosiale nødsitua­ sjonen veide små forbedringer tyngre enn store ord. Johan Nygaardsvold var selv en av dem som ster­ kest understreket de praktiske siktemålene for den nye politikken. Bare man kunne finne løsninger som førte fram til «effektive lettelser av krisen» og gav varig grunnlag for bedre forhold, «så rir vi ikke teore­ tiske kjepphester», forsikret han i den siste stortings­ debatten før han ble statsminister. Tiltredelseserklæ­ ringen fra hans regjering uttrykte den samme grunnholdningen. Christopher Hornsruds arbeider­ partiregjering hadde i 1928 demonstrativt markert sin klassetilhørighet og utfordret til kamp ved å annonsere en rekke forslag som alle visste det ikke var flertall for. Nygaardsvold forpliktet seg derimot til nært samarbeid med Stortinget. Han la vekt på at regjeringens «nærmeste og viktigste oppgaver» ville

NYE KREFTER SLIPPER TIL

bli å «verne om og søke bedret lønnsomheten i alt produktivt arbeid», og ellers «gjøre alt den kan for at flere og flere kan komme i arbeid». Her fantes det ikke mange spor av gamle trusler om å legge det bor­ gerlige samfunn i grus.

Statsdrevet modernisering Den praktisk orienterte reformpolitikken måtte byg­ ge på en nøktern og realistisk holdning til samfunns­ problemene. Sakkunnskap skulle danne grunnlaget for utformingen av politiske løsninger. Likevel dreide det seg i høy grad om en aktiv tilnærming. Noe måt­ te gjøres, men det måtte gjøres i organiserte former. Den selvlærte økonomen Ole Colbjørnsen, en av samtidens mest utålmodig foretaksomme politiske aktører - også kalt «Ola Tiltak» - var hovedarkitekt for den nye krisepolitikken. Sammen med geografen Axel Sømme utarbeidet han i 1933 «En norsk 3-årsplan» der bakgrunnen for det nye synet var formulert slik: «Utviklingen i de senere år har vist at det er like viktig, eller vel så viktig, å ha en plan som å ha et godt program.» Plan og organisasjon ble gjennomgangs­ temaer i Arbeiderpartiets politikk. Gjennom planmes­ sige styringstiltak skulle norsk næringsliv bringes ut av uføret. Det gode samfunnet måtte virkeliggjøres ved systematisk arbeid med de nære ting. Dette førte til flere viktige perspektivendringer. I stedet for å konsentrere all oppmerksomhet om jevn fordeling av godene, satte den nye økonomiske poli­ tikken søkelyset på behovet for økt produksjon. Col­ bjørnsen og Sømme slo fast at en annen og mer rett­ ferdig fordeling av de eksisterende inntektene i samfunnet ikke ville gi noen større resultater. Derfor måtte alle ressurser settes inn for å øk e nasjonalinn­ tekten. Viktige virkemidler skulle være en bedre organisering av næringslivet og «en sterk utvidelse av den økonomiske virksomhet». Slike tanker kan virke selvfølgelige i dag, men brøt med en hevdvunnen kamptradisjon. I stedet for å bruke de politiske kref­ tene til å slåss om fordelingen av en altfor liten kake, appellerte reformorienterte sosialister nå til samar­ beid for å gjøre kaken større. Det aktive grunnsynet innebar også en avgjørende utvidelse av det offentliges ansvarsområde. Økono­ misk foretaksomhet kunne ikke lenger overlates til «kreftenes frie spill». Staten skulle få en vesentlig mer offensiv rolle i samfunnslivet enn tidligere. Myn­ dighetene måtte ta hovedansvaret for innbyggernes materielle velferd. Et nytt og høyere ambisjonsnivå for den offentlige sektors virksomhet ble et karakte­ ristisk trekk ved styreformen under det nye regimet. Også innenfor 1800-tallets liberale samfunn hadde det vært en offentlig oppgave å legge forholdene til rette for næringslivet ved å bygge ut infrastrukturer veier og kommunikasjonsnettverk, skoler og under­

visningsanstalter, og mot slutten av århundret pro­ duksjon og distribusjon av energi. Fra omkring århundreskiftet hadde staten dessuten i økende grad begynt å gripe direkte inn i produksjonslivet med ulike former for reguleringer. Inngrepene skulle dem­ pe uheldige virkninger av industrialiseringen, særlig på det sosiale området. Men ellers var det opplest og vedtatt at det offentlige skulle holde seg unna økono­ misk virksomhet og overlate den til det private initia­ tiv. Myndighetenes reguleringspolitikk ble dermed i stor grad definert negativt; statsmaktens oppgave hadde vært å hindre en utvikling som flertallet ik ke ønsket. Den aktive reformismen definerte statens rolle entydig positivt. Statsmakten måtte settes inn for å fremme den samfunnsutviklingen flertallet ønsket, også på det økonomiske området. Bakgrunnen for at dette synet nå slo igjennom var klar nok. Bondeparti­ et og Arbeiderpartiet ble.ført sammen av ønsket om å bruke statsmakten til å gjennomføre en aktiv krise­ politikk til beste for dem som var hardest rammet bønder, fiskere og arbeidsløse. Behovet for en sterk stat var en del av lærdommen fra den langvarige kri­ seperioden hvor det gamle regimets løsninger hadde vist seg helt utilstrekkelige. Bondepartiets leder Jens Hundseid formulerte denne holdningen slik: «Den frie konkurransen holder på å bli frihet til under­ gang.»

Øverst.Demonstrasjonstog 1. mai 1935 på Romerike i Akershus. Parolene i toget viser at den negative holdningen til forsvaret fortsatt stod sterkt i arbei­ derbevegelsen. OvenPlakat utgitt av Det norske Arbeider­ parti 1936. Arbei­ derbevegelsen tok i bruk sterke virke­ midler i kampen mot fascismen. Dette er et tidlig eksempel på bruk av fotografier i agitasjonen.

17

DRØMMEN OM DET GODE SAMFUNN

Tvangsauksjon på Skullerud gård 29. september 1934. Antallet tvangssalg hadde begynt å syn­ ke på denne tiden. Den økonomiske politikken i årene som fulgte, bidrog til at levekårene på landsbygda bedret seg vesentlig.

18

Det politiske omslaget var drevet fram av dags­ aktuelle behov. Slik sett hadde kravet om sterkere offentlig engasjement likhetstrekk med det som skjedde under første verdenskrig, da statens myndig­ het ble vesentlig utvidet på grunn av den ekstraordi­ nære situasjonen. Men kravene til statlig innsats var også knyttet til et ønske om mer plan og kontroll med næringsutviklingen på lang sikt. En varig styrket statsmakt stod sentralt både i Bondepartiets kamp for landbrukets interesser og i arbeiderbevegelsens reformstrategi. De fleste sosialister hadde tradisjonelt betraktet en sterk stat som en forutsetning for å realisere visjonen om fremtidssamfunnet, og mange hadde i marxistisk ånd ment at staten burde eie produksjonsmidlene. Treårsplanen ble da også lansert som første etappe på veien til en sosialistisk planøkonomi. Men krisepoli­ tikken fra 1935 rettet nesten all oppmerksomhet mot de umiddelbare oppgavene og skjøv prinsipielle spørsmål om sosialisering av privat næringsvirksom­ het ut i en uklar fremtid. I siste halvdel av 1930-årene gav ledende reformideologer som Ole Colbjørnsen uttrykk for at ordet marxistisk burde «gå ut av den norske arbeiderbeve­ gelses vokabular», og slo fast at ingen burde sverge til «gamle økonomiske teser eller filosofisk jargon ...

som representerer en meget primitiv innsikt i verden idag». Han mente dessuten at man like gjerne kunne bruke uttrykkene «solidarisering eller kooperering». Arbeiderpartiet ønsket ikke «sosialisering av beståen­ de foretak i fleng i form av overgang til statsdrift eller kommunal drift», sa han. Da partiets prinsipp-program skulle revideres i 1938, var Colbjørnsen en av de tre som gjorde grunnarbeidet. Gamle formulering­ er om å bygge på marxismen ble strøket. Programmet la i stedet vekt på at staten måtte spille en aktiv rolle for å få til økonomisk vekst, og fastslo at det trengtes «et energisk samfunnsinitiativ for å utnytte landets produksjonsevne og heve levestandarden». Langvarig stagnasjon på det industrielle området var et av de klareste uttrykk for at nye virkemidler måtte til. I tiåret etter første verdenskrig hadde in­ dustriproduksjonen i Norge nesten ikke økt. Det som skulle være den mest moderne og dynamiske delen av næringslivet, gav et mindre bidrag til nasjonalinn­ tekten i 1930 enn i 1920. Aktivistene i arbeiderbeve­ gelsen hevdet at det private initiativ hadde uttømt sin kraft og «spillet fallitt». På dette grunnlag slo de til lyd for en nasjonal fabrikkreising i statlig regi. Rask industriutbygging organisert av det offentlige ble en viktig del av arbeiderbevegelsens strategi for samfunnsmodernisering.

NYE KREFTER SLIPPER TIL

Men arbeiderbevegelsen var ikke på noen måte alene om å ønske seg sterke statlige virkemidler. Også blant næringslivets egne ledere skapte krisen et øns­ ke om planmessig offentlig innsats. Næringsorganisa­ sjonene, med Bankforeningen og Industriforbundet i spissen, stilte seg positive til tanken om statlig med­ virkning for å komme ut av dødvannet. Det er «undertiden nødvendig», sa Industriforbundets pre­ sident Birger Fjeld Halvorsen i 1934, «at Staten griper inn og ordner hvor vi selv ikke kan ordne». Borre­ gaards generaldirektør Arne Meidell tok til orde for en tiårsplan for industriell utvikling, med årlige bevilgninger på omkring 20 prosent av statsbudsjet­ tet. Kravet om nye offentlige virkemidler i den økono­ miske politikken ble knyttet til en påstand om at samfunnet stod overfor et tidsskifte. Her stilte bondebevegelsen seg på linje med de reformorienterte so­ sialistene. Ideologer som Colbjørnsen hevdet at «det moderne samfund» mer allment var inne i en «tyde­ lig og stadig sosialiseringsprocess». Den nye politik­ ken skulle bevisst ta sikte på å «lette og påskynde den faktiske utvikling, som alt foregår». I denne forstand ville sosialdemokratene alliere seg med en bredere moderniseringsprosess. Bondepartiets leder Jens Hundseid målbar på til­ svarende vis forestillingen om at nye virkemidler i den økonomiske politikken var del av et omfattende tidsskifte der de gamle læresetningene stod for fall: «Det som skjer er at Staten, organisasjonene og videnskapen får en større innflydelse på utformingen av det økonomiske liv.» Også Hundseid ville se det politiske skiftet som ledd i en mer langsiktig moder­ nisering av samfunnet. «Det er plan og kontroll som må til,» hevdet han. Bare på den måten kunne man «nytte de svære muligheter som nutidens teknikk og videnskap har skapt».

Sakkunnskap i høysetet Den forsterkede troen på sakkunnskap som brøt igjennom i 1930-årene, er blitt kalt en vitenskapeliggjøring av politikken. På felt etter felt ble fagfolkenes løsninger trukket inn i den politiske prosessen. Fag­ lig innsikt skulle danne grunnlaget for å styre sam­ funnsutviklingen over i et bedre spor. Det klareste eksempelet på fagkunnskapens styrkede stilling er nok den betydningsfulle rollen økonomene kom til å spille. Fra å være idéskapere og pådrivere i 1930-årene overtok de viktige administrative kommandoposter etter krigen. Deres arbeidsfelt begrenset seg ikke til å gjelde statsfinansene eller den alminnelige øko­ nomiske politikk; de gikk også med stor iver løs på spesialområder som sosialpolitikk, og de fikk en sen­ tral plass i det offentlige apparatet for samfunnsplan­ legging som ble bygd ut. Ved å presentere løsnings-

Prosent

1 Kvinner 1 8 -6 4 år I Menn 1 8 -6 4 år

1930

35

40

45

50

55

60

forslag basert på høyt respektert faglig innsikt, la økonomene en viktig del av grunnlaget for arbeidet i de mange samarbeidsorganene mellom staten og ulike interesseorganisasjoner som kom til å kjenne­ tegne det nye styret. Andre vitenskapsbaserte profesjoner meldte seg også med styrke på den politiske arena. Leger og ernæringsforskere tok mål av seg til å styre folks for­ bruk, kosthold og levevaner i en sunnere retning gjennom faglig begrunnede virkemidler. Pedagoger lanserte nye ideer for å utvikle menneskers evne til samarbeid og aktiv læring. Ingeniører med ambisjo­ ner om å overføre sin fagkunnskap fra det tekniske laboratorium til samfunnsplanet kastet seg inn i poli­ tisk arbeid. På denne måten tenkte mange seg at ekspertene skulle vise veien til det gode samfunn. Flere idéretninger med ulike utgangspunkt møttes i 1930-årene i slike ønsker om offentlig styring av samfunnsutviklingen basert på vitenskapelig inn­ sikt. Tanken om plan og styring var felles for mange av dem som gikk inn for modernisering av samfun­ net i mellomkrigstiden. Under inntrykket av at de frie markedsmekanismene skapte krise og sosialt kaos utviklet også representanter for den politiske høyresiden tanker om at vitenskapelig begrunnet kontroll måtte erstatte eller i det minste utfylle mar­ kedet. Omtrent samtidig med Colbjørnsen og Sømmes En norsk 3-årsplan utga det høyreakti vis tiske Fedre­ landslaget sin arbeidsplan Norges Vei, skrevet av Joakim Lehmkuhl. Der gikk han, på samme måte som Colbjørnsen og Sømme, inn for at staten i dårlige tider skulle være «det store tunge svinghjul som skal sette ny virksomhet i gang» for å motvirke krisen. Viktige deler av tankegangen var hentet fra ny øko­ nomisk teori bygd på et såkalt «aktivt grunnsyn», og fra amerikansk arbeidsvitenskap med ingeniøren Frederick W. Taylor som opphavsmann. Fedrelandslaget gikk inn for et rent fagstyre; ledelsen ønsket en regje­ ring av upolitiske eksperter på de enkelte fagområde-

Befolkning i arbeidsdyktig alder 1930-60. Fram til 1945 økte antallet personer i alderen 18-64 år raskere enn alle andre grup­ per. Mange flere enn før søkte arbeid, og før krigen var ikke den økonomiske veksten sterk nok til å gi full sysselset­ ting. 11950-årene var problemet det motsatte. Da falt andelen av befolk­ ningen i arbeidsdyktig alder, og arbeidskraft ble mangelvare.

Ole Colbjørnsen (1897-1973), popu­ lært kalt «Ola Til­ tak». Gjennom sin innsats for å utforme en aktiv krise­ politikk i 1930årenefikk han stor betydning for ny­ orienteringen i Arbeiderpartiet.

19

DRØMMEN OM DET GODE SAMFUNN

Valgplakat fo r DNA fra 1936. Partiet sat­ set på å vinne rent flertall i Stortinget. Regjeringsmakt og aktiv valgkamp gav en fremgang på godt over 100 000 stem­ mer i forhold til val­ get i 1933 og en samlet oppslutning på 42,5 prosent. Men Arbeiderpartiet erobret bare ett nytt mandat, og Nygaardsvold fort­ satte som leder for en mindretalls­ regjering.

Hele folket i arbeid Reise og organisere arbeidslivet sa hele folket kan Samle kreftene om en sterk utviding i industri, leggsarbeid og husbygging. Lose jernsaken, reise skibsbyggings-industrien, fremme en planmessig elektrisitetsforsyning og sette øket fart i. veijembanebyggingen.

~ Plan i næringslivet Sikre utviklingen av d et økonomiske liv under samfundsmessigreguleringog kontroll i bank- og kredittvesen, industri og utenrikshandel, planmessig ar­ beid for reising av nye bedrifter' Støtte til igangværende virksomheter hvor dette er forsvarlig og nødvendig for a undgå innskrenkninger eller stans.

Bedre kår i bygd og by "Trygge livsvilkårene og øke kjøpekraften hos arbeiderne og funksjonærene ved e t høiere lønnsnivå og hos bøndene og fiskerne ved lønnsomme priser på jordbruksvarer og fisk. Virkeliggjøre retten til arbeid og bygge ut sosial­ trygden, slik a t alle får-forsvarlige levevilkår.

Plass fo r Norges ungdom Ci' ungdommen bedre arbeids- og yrkesoplæring og bredere plass i arbeidsog samfundslivet. Fortsatt utbygge vårt skolevesen, fremme folkeoplysningen og styrke det fofkelige kulturarbeidet

A N

Vern om folkestyret og friheten