Den nye begynnelsen: 1520-1660 [5] 8203220185, 8203220134, 8203220339, 8203220282 [PDF]

Zitiervorschau

Bind

\

Den

nyebegynnelsen

1520-1660 av Øystein Rian Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede Lay-out: Nini Anker

© 1995 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1995 Tegninger: Eva Gjerde Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1995 Papir: 135g Gallerie Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1995 ISBN 82-03-22018-5 (bd.5, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl, ord.) ISBN 82-03-22033-9 (bd.5, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

Innhold Maktkampen og dens følger Norsk selvhevdelse? De første følger av kongens fall • Maktkamp i Norge • Selvstyrekrav fra Norge •Vincens Lunges høye spill • Riksrådets skinnmakt

Kongens seier

22

Kongen tar festningene tilbake • Fredrik 1. splitter motstanden • Kristian 2. blottstiller biskopene • Kristian 3. rykker fram • Olav Engelbrektssons høye spil «Hele Norge under Kristian 3.

Hvordan skal Norge styres?

34

Et dansk Norge? • Det sentrale styringsverket • Lensvesen og krongods • Norge var fortsatt et rike • Fantes det norske institusjoner? •

Reformasjonen Var kirken kraftløs? • Reformasjon med lempe «Folket reagerer • De lutherske prestene • Gudstjeneste, katekisme og skriftkultur • Ble moralen svekket?

46

Det norske 1500-tallet

62

Krig eller fred? Kristian 3.s allianser • Unge kongers krig* Det uforberedte Norge • Rosenkrantz holder Norge sammen* Fredsvilje og forsoning • En måteholden utenrikspolitikk

74

Folk og øvrighet Kongetro lensherrer • Styret av lenene • Folkets byrder • Samlet skattebyrde • Tvilsomme fogder og seige bønder • Den tunge kampen mot bondeplagerne *Lov og rett settes i system

88

Handelsnæringer i vekst Mer tørrfisk til fallende priser • Det rike sildefisket • Trelasteventyret • De mange trelastselgerne • Nordmennenes skipsfart • Håndverk i by og bygd • De vanskelige bergverkene

100

Bondesamfunnet Sterk vekst i bosetningen • Uviljen mot gårddeling overvinnes • Dugnadskulturen • Odelsbønder og leilendinger • Robust konservatisme • «Han er ikkje galen som illt ottast»

Samfunnets ledende stender

114

Adelen gjør seg gjeldende • Adelsprivilegier • En omgjengelig adel • En borgerstand oppstår • Små forskjeller i byene • De farlige byene

Omveltningen på 1600-tallet

Kristian 4. og Norge

130

Kongens interesse for Norge • Kongens forutsetninger • Kongens styrke • Kongens medhjelpere i Norge • Godseierkongen og den fyrstelige selvbergingsøkonomien • Norge som kronens ressurs • Bergverksentusiasten

Krigene tar overhånd

144

Konflikten om Nordkalotten • Kristian 4.s ambisjoner i Kalmarkrigen • Nordmennene vil ikke slåss • Krigsslutt og rettsoppgjør • Den utenrikspolitiske situasjonen endrer seg • For liten hær for sent •Hannibalsfeiden og nederlaget

Fra minimumsstat til maktstat 158 Skatter og avgifter trappes opp • Innkrevingsapparatet styrkes • Dragkampen om skattene «Presset ovenfra skjerpes • Nye etater opprettes «Den sterke øvrigheten

172

Adelen mister fotfestet Adelen utnytter sitt gods • Adelens offentlige stillinger • Adelens fallgruber

178

Kjøpmenn og stordrift De innfødte nordmennene • Jydene kommer! • De fremmede rykker inn • Storborgerne distanserer seg • Skipsfart i motvind «Fiskeeksportens utfordringer • Trelasteventyret fortsetter • Bergverksgjennombruddet

194

Bondesamfunn under press Jordbruksproduksjonen • Bondehandelen griper om seg • Det økonomiske presset på bøndene øker • Mer ulike leilendingskår • Hvordan klarte bøndene seg?

204

Det som bandt og det som skilte Familier mellom trygghet og utrygghet • Konflikter og konfliktløsninger • Kampen mot vrang lære • Umoralen straffes • Krigen mot trollfolket • En temmet befolkning?

Norge i støpeformen Flere nordmenn på flere steder 222 Hva vet vi om befolkningsutviklingen? • Mønstre i bosetningen • Hamskifte i Sameland • Byer i omforming • Sentrene knoppskyter • Prester, utliggere, knaper og storbonder • Et reisende folk

Ville Norge overleve?

236

Fredrik 3.s første år • Forberedelse til krig • Det verdifulle Norge • For konge og fedreland» Den nye begynnelsen •

Litteratur, Billedliste, Register 250

J

senmiddelalderen var Norge blitt en poli­ tisk utkant i Norden. Da Kristian 2. i begynnelsen av 1500-tallet etablerte en egen­

mektig kongemakt, gjorde han det først i Norge, så i Danmark og endelig i Sverige. Men i årene 1 5 2 1 -2 4 mistet han alle de tre rikene. Gustav Vasa gjenreiste og nyskapte det svenske konge­ dømmet, mens adelen i Danmark vraket Kristian til fordel fo r hans onkel, Fredrik 1. Da prøvde adelsmenn og biskoper i Norge å gjenvinne tapte posisjoner ved å velge Fredrik til konge mot at han gikk med på å styre landet i samråd med dem. Maktkampen var likevel ikke over. Tvert imot ble den mer intens fordi situasjonen var så usikker både i Danmark og i Norge. Adelsmenn og høygeistlige ville styrke sin stilling, samtidig som kongen ville øke sin makt. For Norges del spilte det inn at landet var så tynt befolket og så løst bundet sammen at det var vanskelig å organisere et riksomfattende styre utenom konge­ makten. Spørsmålet var om de norske stor­ mennene kunne klare å oppveie de militære og politiske fortrinn kongen hadde. Dragkampen om regjeringsmakten ble vevd inn i en stadig bitrere konflikt om kirkestyret og kirkeformen. Erkebiskopen i Trondheim vendte seg mot kongen da denne stilte seg i spissen fo r en luthersk kirkepolitikk. 1 1 5 3 4 - 3 7 ble striden avgjort. Kristian 3. og hans støttespillere gjennomførte et systemskifte som fo r lange tider avgjorde styringsformen i Norge og hva slags kirke nordmennene skulle tilhøre.

Norsk selvhevdelse? Forrige side: Steinviksholm festning i Trondheimsfjorden. Norden i første halv­ del av 1500-tallet. De sammenbundne rikene Danmark og Norge hadde med hertugdømmene Slesvig og Holstein en veldig utstrekning. I tillegg kom også de gamle norske bilan­ dene. Færøyene hadde gode forbin­ delser til Vestlandet, mens sambandet med Island var blitt grad­ vis svekket, og Grøn­ land hadde man mis­ tet helt kontakten med. Finland var en del av det svenske riket som i landmas­ se var vel så stort som Danmark-Norge. Det var nok også en fordel fo r den nye svenske kongen Gus­ tav Vasa at hans rike var mer samlet, mens store havstrekninger atskilte oldenborgmonarkens velde.

Dette portrettet av Kristian 2. som ung er et eksempel på en offisiell f orm der kongen fremtrer mer som fyrste enn som person. De sterke lidenskaper som kongen kunne bli behersket av både i ekstrem handling og i avmakt kommer ikke til uttrykk, hvis vi da ikke kan lese en disposisjon for melankoli i dette ansiktet?

12

I 1520 hadde Norge vært i union med Danmark i 140 år. Tradisjonen fra en tid da riket var et kongedømme for seg selv ble formidlet av skriftlige kilder som lov­ tekster og sagamanuskripter. Minnet om det norske selvstyret ble nok også overført muntlig, men konge­ dømmet var knyttet til en kongeætt som hadde grunnlagt og videreført unionen i samvirke med et skandinavisk aristokrati som hadde sin hovedtyngde i Danmark. Etter et svenskinspirert opprørsforsøk i Norge i 1 5 0 1 -0 2 skjøv kongene Hans og Kristian 2. norske adelsmenn og geistlige til side og styrte med danske kongstjenere i de viktigste stillingene. Men i årene 1 5 2 3 -2 6 fikk det norske riksrådet en sjanse til å ta mer aktivt del i styret.

De første fø lger av kongens fall Det var en vanlig oppfatning at kongen stod i et kon­ traktforhold til folket med gjensidige forpliktelser og rettigheter. Men det var bare det geistlige og verdslige aristokratiet som hadde tilkjempet seg retten til å bin­ de kongen med en styringskontrakt. I en såkalt hånd­ festning avgav kongen en rekke løfter til biskoper, abbeder og adelsmenn idet han besteg tronen. Dette hang sammen med at det var riksrådet, aristokratiets politiske organ, som valgte ny konge. Mange av for­

muleringene var upresise. De var resultat av forhand­ linger med en tronkrever som stod sterkt. Den regje­ rende kongens eldste sønn hadde hevd på å bli valgt, og han var dermed også eneste kandidat. Han hadde dessuten for vane ikke å være så nøyeregnende med å holde alle løfter i håndfestningen når han godt og vel var blitt konge. Monarken tok sikte på å styrke kongemakten. Kon­ gen utnevnte riksrådsmedlemmer og fordelte embeter og len. Han kunne unnlate å utnevne nye medlemmer, la være å innkalle rådet til møter eller stille det overfor fullbyrdede kjensgjeminger. Alt dette hadde vært typisk for Kristian 2.s styringsstil. Fordi motkreftene var svakest i Norge, hadde han skjøvet det norske riksrådet mest til side. Norge hadde innen sine davæ­ rende grenser trolig vel 200 000 innbyggere; storpar­ ten av landet var nærmest ubebodd. Danmark hadde nær tre ganger så mange, Sverige med Finland fire ganger så mange innbyggere som Norge. Det er ikke underlig at bare få norske slekter kunne hevde seg på linje med den danske og svenske høyadelen i inntek­ ter, militær styrke og politisk innflytelse. Forskjellen ble ytterligere forsterket ved at danske og svenske høyadelige skaffet seg større kongelige len og embe­ ter enn deres norske standsfeller.

NORSK SELVHEVDELSE?

Når svensker og dansker i sin forbitrelse over Kris­ tian 2.s egenmektighet og hardstyre klarte å jage ham vekk fra Norden, hang det også sammen med at de lettere kunne få hjelp fra utlandet. Da adelsmannen Gustav Vasa stilte seg i spissen for et opprør i Sverige i 1521, støttet Lubeck ham med penger, skip og mannskap. Stockholm falt som Kristians siste sven­ ske støttepunkt i ju n i 1523. Da adelen i Jylland brøt med Kristian 2., vendte den seg til hans onkel, hertug Fredrik, som hadde overtatt styret av Slesvig og Holstein etter sin far. Fredrik var en yngre bror av kong Hans og mente han burde ha fått flere av de landene som deres far Kris­ tian 1. hadde hatt - han kalte seg «arving til Norge». Støttet av Lubeck rykket Fredrik i mars 1523 nord­ over med en hær og ble hyllet som Danmarks konge i Jylland og på Fyn. I april forlot Kristian 2. Køben­ havn og seilte med en flåte til Nederlandene sammen med nære slektninger og medarbeidere, men først i desember 1523 inntok Fredrik 1. København og var da herre i hele Danmark. Fredrik 1. ble tilsynelatende en fjern konge, fordi han stort sett oppholdt seg i Holstein. I de første åre­ ne hadde han store problemer. Kristian 2. rustet seg for å komme tilbake med en hær, og hans mektige svoger, keiser Karl 5., støttet ham. Gustav Vasa okku­ perte grenseområder i Danmark og Norge, og han presset på for å sikre seg mer. Bøndene i Danmark mislikte sterkt at godseierne under den nye kongen fikk friere hender til å tiltvinge seg ytelser fra leilendingene sine, og det brøt ut bondeopprør som det tok tid å kue. Disse problemene hemmet Fredrik l.s arbeid for å vinne den norske kronen, men kongen var ikke rådløs. Kristian 2.s regime hadde kneblet all motstand i Norge, også fra menn som kongen selv hadde innsatt i høye embeter, som erkebiskop Erik Valkendorf i Trondheim og biskop Anders Mus i Oslo. Anders Mus ble tvunget til å si fra seg bispeembetet i 1521. Erik Valkendorf drog samme år til Roma for å klage til paven over at kongen hadde tatt stadig flere rettig­ heter fra kirken. Han døde der i november 1522. Bondeallmuen var blitt tvunget til å betale svært tyngen­ de skatter, og de som hadde gjort opprør mot skatte­ trykket, var blitt straffet - lederne med døden, de andre med bøter. Når Kristian 2. hadde tatt bøndenes parti mot nye avgiftskrav fra godseiere og kirkeherrer, var det nok helst for at han selv ville trappe opp skat­ ten. Det er da også lite som tyder på at bøndene bekla­ get at kongen ble fjernet. Bare fra Agder har vi kilde­ utsagn om at de så på ham med sympati. En annen sak var at bøndene helst ikke ville delta i noe væpnet oppgjør. Da Gustav Vasa sendte soldater inn i det sør­ østlige Norge i januar 1523, fikk de ikke østlendingene med seg på en oppstand. Etter å ha tvunget til seg

skatteytelser trakk svenskene seg tilbake våren 1523. De beholdt distriktet Viken nord for Båhus til 1532. Det norske riksrådet hadde ligget i dvale i en årrek­ ke. Kristian 2. hadde ikke utnevnt nye medlemmer etter hvert som de gamle døde. Det var bare fire-fem verdslige adelsmenn igjen i rådet; biskopene var medlemmer i kraft av sine embeter, men i 1523 hadde tre av de fem bispesetene ikke vigslede innehavere: Trondheim, Bergen og Oslo. Siden riksrådet ikke hadde hatt møte på flere år, kom det til å bli preget av individuelle utspill og mis­ lykte forsøk på å få til en felles opptreden. Gustav Vasa skrev i januar 1523 at den østnorske adelsman­ nen Olav Galle i et brev til ham hadde sagt seg klar til å oppsi sin troskap til Kristian 2. og hadde bedt om leide til Sverige. På vårparten møtte han Gustav, men avslo da svenskekongen tilbød militær støtte.

Fredrik 1. hadde et roligere tempera­ ment enn sin nevø, Kristian 2. Hans kansler i hertugdømmene Slesvig og Hol­ stein beskrev ham som «en forstandig, innesluttet, taus og tålmodig mann, som nettopp ved disse egenskapene hadde satt mye igjennom». Her er han malt av Jacob Binck seks år etter sin død i 1533.

13

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Den tyske lands­ knekten Paul Dolnstein har tegnet denne striden mel­ lom en tysk lands­ knekt (til høyre) og en svensk bondesoldat i 1502. Lands­ knekten er hensikts­ messig kledd med brysthamisk, helle­ bard og et kort landsknektsverd, mens bonden i sine vanlige klær er rus­ tet med eldre våpen. Svenske bønder var langt mer krigsvante enn norske, og det er tvilsomt om en norsk bonde ville kunne stille opp såpass bevæpnet - helst unngikk han å slåss med profesjonelle soldater.

valgrike. Sammen med Galle-brødrene sendte han brev til riksrådene nordafjells og foreslo at man for første gang på flere år skulle holde et norsk riksrådsmøte. Olav Galle var på denne tiden den fremste norske aktivisten. Han reiste straks, sannynligvis til Bergen, der han møtte nordafjelske råder. Den gamle rikshovmester Nils Henriksson av slekten Gyldenløve ledet møtet. Avgjørelsen i kongespørsmålet ble utsatt. Føl­ gelig kunne det heller ikke bli noe felles dansk-norsk kongevalg. I stedet ville herrene styrke sin innflytelse i styret av Norge ved å skaffe seg kontroll over landets to viktigste verdslige kommandoposter: Nils Hen­ riksson skulle kreve Bergenhus og Olav Galle Akers­ hus. Kristian 2.s høvedsmenn hadde brukt de to slot­ tene som baser for sitt hardstyre.

Maktkamp i Norge I ju li 1523 drøftet de sønnafjelske riksrådene, Hamar-biskop Mogens Lauritsson og brødrene Olav og Gaute Galle, strategien for en norsk reaksjon på kongeskiftet i Danmark. Biskop Mogens hadde mot­ tatt et brev fra Fredrik 1., der han krevde tronen i kraft av sin arverett til Norge. Etter møtet svarte bis­ kopen Fredrik at det norske rådet ennå ikke hadde sagt opp sin troskap til Kristian 2., og at Norge var et

14

Kristian 2.s lensherre, Jørgen Hanssøn, hadde forlatt Bergen våren 1523 og sluttet seg til kongens følge på reisen til Nederlandene. Men hans folk satt ennå og styrte på Bergenhus og nektet å gi slottet fra seg til Nils Henriksson. Etter biskop Andors død året før valgte domkapitlet i Bergen sin erkediakonus Olav Torkelsson, som ble bispevigslet i 1524. Kristian 2.s lensherre, Hans Mule, rådde fortsatt over Akershus. I 1521 hadde han presset Anders Mus

NORSK SELVHEVDELSE?

til å frasi seg bispeembetet i Oslo. Deretter tvang han domkapitlet til å velge seg selv til ny biskop! Det drøyde med å få paven til å stadfeste valget, og i mel­ lomtiden satt Hans Mule med både Akershus og bispegården. Våren 1523 drev han Gustav Vasas trop­ per vekk fra Oslo ved å brenne ned byen. For å unn­ gå å komme på den tapende siden holdt han kontakt både med Kristian 2. og Fredrik 1. Olav Galle våget seg til å utfordre ham åpent. Sammen med bøndene jaget han vekk Hans Mules fogder fra bygdene på Østlandet. Men de hadde ikke maktmidler til å pres­ se Mule vekk fra Akershus og bispegården. De må tvert imot ha fryktet Hans Mules hevn. Trusselen fra den formidable motstanderen fikk brødrene Galle og biskop Mogens av Hamar til å endre strategi. De gav etter for Fredrik 1. og erklærte seg for ham. 24. august holdt de ting med bøndene på Hedmark. Der vedtok tingallmuen at siden folket i Danmark ville ha Fredrik til konge, ville de også gjer­ ne ha ham i Norge, særlig fordi han hadde slikt «godt, mildt rykte», ville holde St. Olavs lov og ikke plage dem «som de umilde koning Kristians fogder hertil gjort have». Hans Mule tok imidlertid innersvingen på sine øst­ landske motstandere. I slutten av august mottok han en forsterkning på 90 leiesoldater fra Kristian 2. De drog opp til Olav Galles setegård Hovin på Hedmark, plyndret og brente gården, drepte flere av Galles folk og herjet bygdene omkring. Hjelpen fra Kristian 2. hindret imidlertid ikke Hans Mule i å fremstille seg overfor Fredrik 1. som hans mann i Norge. Han utnyttet sin militære overlegenhet til å hindre mot­ standerne i å nå fram til Fredrik. Olav Galle reiste til Sverige og kom først tilbake våren 1524. Biskop Mogens og Gaute Galle prøvde å dra til Danmark gjennom Sverige, men de ble stoppet av svenskene. To lavadelsmenn fra Hedmark klarte imidlertid å komme seg ned til kongens leir på Sjælland i slutten av oktober. I forveien ble det sendt et brev til det dan­ ske rådet om at det norske riksrådet sønnafjells aner­ kjente kong Fredriks herredømme. Fredrik 1. opptrådte på sin side i økende grad som norsk konge uten å være valgt av det norske riksrå­ det. Dette kom tidligst til uttrykk i forhold til Båhus­ len. I ju n i 1523 mante han folket der til lydighet og truet ulydige med straff. I september utstedte han nye lensbrev til høvedsmannen på Båhus og til to lokale adelsmenn som fikk mindre godslen der. Fredrik 1. og det danske riksrådet tok nå aktive skritt til å bringe hele Norge under hans styre. I løpet av sommeren 1523 utpekte kongen to danske riks­ råder til å dra nordover, Henrik Krummedike til det sønnafjelske og Vincens Lunge til det nordafjelske Norge. De hadde begge tilknytning til Norge, og nå skulle de vinne landet for kongen som hans statthol­ dere.

Den nær 60 år gamle Henrik Krummedike var av holsteinsk-norsk ætt og født i Norge. Han hadde helt fra unge år hatt mange norske len, eide et voksende jordegods her og var også norsk riksråd. I ca. 20 år hadde han bodd i Danmark og skaffet seg gods og len der. Han var en uhyre behendig mann, med en særlig evne til å fremme sine egne interesser samtidig som han tjente kongen. Han skaffet seg nå kongens stad­ festing på alle sine norske forleninger. Krummedike kom først til Båhuslen, der han i sep­ tember sikret troskapsløfter til Fredrik 1. fra befolk­ ningen. Underveis til Oslo møtte han Hans Mule, som ville oppsøke kong Fredrik på Sjælland. Mule fikk Krummedike til å tro at Olav Galle og hans støttespillere ville legge Norge under Sverige, og da Krummedike kom til Oslo, sendte han skarpe advars­ ler til innbyggerne på Hedmark. De svarte med å for­ telle om Hans Mules plyndringer. I november 1523 drog Krummedike til tinget på Hedmark og inngikk fredsavtale med biskop Mogens, Gaute Galle og all­ muen. De lovet på ny Fredrik troskap, og fikk garan­ ti for at Hans Mule ikke lenger skulle være lensherre - han skulle jo bli biskop. Dermed hadde det sønna­ fjelske Norge gitt seg inn under Fredrik 1. Kongens andre utsending til Norge, Vincens Lunge, var dansk adelsmann, hadde doktorgrad i filo­ sofi, romerrett og kirkerett, ble i 1521 professor i jus

Motstående side nederst: Luftfotoet av dagens Hovinsholm (før Hovin) på Helgøya i Ringsaker kommune i Hedmark viser hvorfor det helt fra sagatiden har ligget en storgård i dette fruktbare land­ skapet, som siden 1500-tallet er blitt mer og mer oppdyrket. Her plyndret, drepte og brente Hans Mules knekter høsten 1523. Eieren, Olav Galle, unn­ slapp, men da han søkte tilflukt i Sve­ rige, kunne han ikke opptre som politisk leder i Norge vinte­ ren 1523-24.

I eldre tider gikk den administrative og politiske hovedinn­ delingen av Norge mellom det sønna­ fjelske og det norda­ fjelske. Den er kjent helt fra middelalde­ ren og fram mot slutten av 1700-tallet. Det sønnafjelske bestod av området sør fo r Dovre og øst fo r Langfjellene. Åna-Sira ble vanlig­ vis regnet som grenseskjel ved kysten. På 1400- og 1500tallet ble flere vik­ tige møter holdt for hver av disse to hoveddelene av lan­ det, i henholdsvis Oslo og Bergen. og rektor ved Københavns universitet, men lot seg året etter utnevne til høvedsmann på Krogen slott (senere Kronborg). Kort tid etter at han kom til Ber­ gen i september 1523, ble han trolovet med Margrete, datter til rikshovmester Nils Henriksson og Inger Ottesdatter til Austråt. Han må ha truffet Margrete da

15

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Kristian 2. omgitt av landsknekter. Kolo­ rert tresnitt i verveplakat trykt i Nederlandene ca. 1530. Faren for at den jor­ drevne kongen kun­ ne vende tilbake til Norden med en stor hær var en usikkerhetsfaktor som alle politiske aktører måtte ta med i be­ regningen. Men hans mektige svoger, Karl 5., hadde sd mange andre mili­ tære tiltak å bekoste at det trakk ut med å gjøre alvor av Kris­ tian 2.s planer om å ta tilbake de nordis­ ke rikene. I mellom­ tiden drev Kristian 2. propaganda for sin sak ved hjelp av slike løpesedler og større trykksaker.

hun var hoffdame hos Kristian 2.s dronning, Elisabet. Før året var omme, giftet de seg. Vincens Lunge var en umåtelig ærgjerrig mann. Hans begjær etter makt og gods kjente knapt noen grenser, og følgene av hans opptreden i Norge skulle komme til å bli skjeb­ nesvangre. I et utkast til en instruks fra Fredrik 1. står det at Lunge skulle gå fram med lempe i det nordafjelske. Han hadde med seg brev fra kongen som lovet bisko­ pene gode len hvis de hjalp Fredrik til å bli hyllet i Norge. Dette løftet falt nok i god jord da Lunge møt­ te stavangerbispen Hoskuld Hoskuldsson og den nyvalgte, uvigslede bergensbispen Olav Torkelsson. Vincens Lunge kom til en spent situasjon i Bergen. Besetningen på Bergenshus nektet fortsatt å gi fra seg Bergenhus og hindret ikke tyskerne på Bryggen da de overfalt og plyndret skotter og orknøyinger som var blitt borgere i Bergen. Hanseatene var tvert imot så sterke at deres støtte ble utslagsgivende da Lunge og de nordafjelske riksrådene endelig fikk besetningen på Bergenhus til å gi opp motstanden. Sent på høsten 1523 døde Nils Henriksson, og 29. desember 1523 overdrog de riksrådene som var til stede, Bergenhus og tilliggende len til Vincens Lunge, som «ville være en god tro norsk mann, byggendes og boendes hos oss».

16

Selvstyrekrav fr a Norge Mens Krummedike hadde opptrådt som kongens mann, brukte Lunge den stattholderfullmakt Fredrik 1. hadde gitt ham, til å handle helt selvstendig. Som en regent delte han ut forleninger i det nordafjelske, blant annet til sine egne slektninger. Svigermoren, fru Inger til Austråt, fikk lenene etter sin mann Nils Hen­ riksson, og svogeren, Erik Ugerup, fikk Vardøhus i forlening. Vincens Lunge ventet helt til mai 1524 med å sen­ de kongen rapport om sin virksomhet. Han fortalte at etter nyttår hadde han og norske riksråder tinget lenene nordafjells under kongen, «uten alt sverdslag og blodstyrtning». Han hadde måttet love riksrådet at han selv skulle bli i Norge, at ingen skulle få slott eller len i Norge som ikke ville bosette seg i landet, og at ingen lensbrev fra tiden før Fredrik var blitt aner­ kjent som norsk konge, var gyldige. Nå bad Lunge om å få en lang rekke len på Vestlandet og i NordNorge, og han vedla brev fra det tyske Kontoret og biskopen i Bergen, som støttet anmodningen. Lunge ville selv ha Ryfylke, som Fredrik 1. hadde gitt til en annen, og han begynte å forlene bort Henrik Krummedikes norske len, stikk i strid med Fredrik l.s vilje. Sommeren 1524 trådte så Olav Engelbrektsson inn

NORSK SELVHEVDELSE?

på den politiske arena. Den nye situasjonen hadde gjort det mulig for domkapitlet i Trondheim å velge ham til erkebiskop i mai 1523 uten kongelig innblan­ ding. Etter valget drog Olav til Roma for å motta pavens stadfestelse. På vei sørover lovet han troskap til den landflyktige Kristian 2. i Nederlandene. På veien nordover igjen i april 1524 besøkte Olav Engelbrektsson Fredrik 1. i Flensburg og hyllet ham som konge. Slik manøvrerte han forsiktig mellom de menn som gjorde krav på å være Norges konge. Våren 1524 kom Olav Engelbrektsson tilbake til Norge. På vei nordover, trolig i begynnelsen av mai, deltok han i et møte i bispegården på Hamar sammen med biskop Mogens, Olav og Gaute Galle og Joakim Gris (Gallenes halvbror), noen lavadelsmenn og full­ mektiger for allmuen på Opplandene. Riksrådene på møtet satte opp de viktigste kravene de ville ha kong

^

^ ^

W tjg

r

Fredrik til å samtykke i, før de gjorde ferdig en hånd­ festning. De la særlig vekt på en reell innflytelse for riksrådet, kirkens uavhengighet og at lenene bare skulle gis til innfødte og inngiftede adelsmenn og prelater. Biskop Mogens reiste til København for å få kong Fredrik til foreløpig å godkjenne kravene, før hele det norske riksrådet skulle møtes i Bergen i august, for endelig å velge kongen og vedta håndfest­ ningen. Da Mogens kom til København i jun i, gav kongen et tvetydig svar på kravene. Han samtykte, men ønsket å åpne for dispensasjoner som gav ham større handlefrihet. Fredrik 1. opptrådte allerede som en fullmyndig norsk konge, noe biskop Mogens selv medvirket til. Han gikk med på å fremlegge et krav for det norske riksrådet om å bevilge en ekstraskatt i Norge, slik det danske rådet hadde gjort i Danmark.

7T

f' x .1 \

v-

Olav Engelbrektsson Den velbyrdige Olav Engelbrektsson ble etter stu­ dier ved katedralskolen i Trondheim i 1503 innskrevet ved universitetet i Rostock, der han lærte en konservativ katolsk teologi. Olav var en lærd og kultivert mann,«Norges pryd» kalte Vincens Lunge ham da de var venner. Men han var også stolt og steil, samtidig som han i 1520-30-årenes vanskelige politiske situasjon pleide å formulere seg unnvikende for å oppnå handlefrihet. Det ser ut til at Olav kom til Oslo i 1514, der han ble kannik i domkapitlet. Året etter fikk han etter sin farbror stillingen som dekanus ved dom­ kapitlet i Trondheim. Han ble dessuten erkebisko­ pens stedfortreder i utøvelsen av myndigheten som kirkelig dommer, i tillegg økonom og regn­ skapsfører. Sammen med kantor Peter Sigurdsson stod han i 1519 for utgivelsen av Missale Nidrosiense, en trykt messebok, som samlet og siktet hele den liturgiske tradisjonen i den norske kirken. Det var et selvfølgelig valg da domkapitlet 30. mai 1523 utså Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop. Det var vanlig at menn fra ledende norske slek­ ter gjorde karriere i kirken. Olav hadde fire søsterog brorsønner som ble prester, og en av dem, Gau­ te Taraldsson, ble hans kansler.

Kongen utstedte flere nye lensbrev, gav stattholderfullmakt sønna- og nordafjells til to utvalg bestående av biskopene der sammen med Gaute Galle i Oslo og Vincens Lunge i Bergen, og bestemte at hamarbispen skulle ha bondeluten av tienden - det var den fjerde­ del av tienden som bøndene i Norge holdt for seg selv og brukte til fattigforsorg. Siden 1400-tallet hadde biskopene strevd for å få bondeluten over på sine hender. Kristian 2. hadde gitt bøndene medhold, men nå var prelatene kommet på offensiven. Sommeren 1524 forhandlet Fredrik 1. og det dan­ ske riksrådet helt uavhengig av nordmennene med hansastedene om deres privilegier i Norge og med Gustav Vasa om de danske og norske områdene hans styrker holdt besatt. Alt 15. august 1524 lovet Fredrik å holde hansaprivilegiene ved lag, mens en foreløpig avtale med svenskene ble undertegnet 1. september. Biskop Mogens seilte fra København til Bergen tidsnok til å komme fram i begynnelsen av august 1524. Det norske riksrådet var da samlet til møte for første gang siden Kristian 2.s kroning i 1514. Uav­ hengig av kongen tok rådet opp flere nye medlem­ mer. Før møtet hadde Olav Engelbrektsson vigslet nye biskoper, Olav Torkelsson til Bergen og Hans Mule til Oslo, og Mule hadde forlikt seg med Olav Galle. Alle de fem norske biskopene deltok i møtet.

Den sønderjyske byen Ribe var en av de kjøpsteder der kongen og den dan­ ske adelen gjeme møttes. Høsten 1524 deltok Vincens Lunge og Hans Rev på slike møter både i Ribe og på Gottorp slott. Her er byen avbildet på Braunius' atlas fra 1574. Kongens residens, slottet Riberhus, sees til høyre. Legg mer­ ke til krøtterflokken i de flate og lave marskengene rundt byen. I rammen: Gjelds­ brev på 470 dukater, utstedt av erkebiskop Olav Engelbrektsson til finansmagnaten Jakob Fuggers filial i Utrecht under hans reise til Roma i 1523.

17

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Dessuten deltok åtte verdslige riksråder, Olav og Gaute Galle, Joakim Gris og Erik Eriksson fra det sønnafjelske og Vincens Lunge, Erik Ugerup, Olav Bagge og Johan Krukow fra det nordafjelske. Rådet begynte med å kunngjøre at Kristian 2. var avsatt som norsk konge. Så valgte det Fredrik til ny konge og vedtok en håndfestning som ble lagt fram for ham: Kongen skulle ikke utføre viktige handling­ er uten å innhente riksrådets samtykke. Herredøm­ met over riket utgikk fra rådet, det hadde myndighet til å velge konge og dømme ham. Kongen kunne bare gi len til norskfødte eller inngiftede adelsmenn, og håndfestningen inneholdt en rekke privilegier for adelen. Kirken og de geistlige skulle beholde sine gamle rettigheter - det betydde at man avskaffet Kris­ tian 2.s inngrep. Hvis kongen brøt håndfestningen og ikke ville la seg «undervise» av riksrådet, skulle folket i Norge ikke lenger være forpliktet til å lyde og tjene ham. Alt dette var vanlige bestemmelser, og Fre­ drik 1. godtok håndfestningen. Men riksrådet nøyde seg ikke med prinsippvedtak. Det oppfordret Fredrik 1. innstendig til å overdra Akershus til Olav Galle. Det bad dessuten kongen forlene Gaute Galle med Båhus, Erik Ugerup med Tønsberg og Olav Bagge med Jemtland. Riksrådet opptrådte i disse dagene også som rikets høyeste rett. Det satt retterting på kongens vegne og gav blant annet biskop Mogens medhold i striden med bønde­ ne om bondeluten. Riksrådets oppfordring om å gi Olav Galle Akers­ hus kunne virke utfordrende fordi danske regjerings-

«Mørkegangen» på Akershus. Denne gangen var ennå i 1520-årene den eneste adkomsten til borgen som var svært vanskelig å ta fo r angripere. Det var uhyre viktig å beherske Akershus som base fo r militær kontroll over Øst­ landet. Lensherrens menn satt beskyttet innenfor murene og kunne i lynaksjoner rykke ut av festningen og straffe folk som trosset deres vilje.

18

kretser syntes at han hadde for gode kontakter i Sve­ rige. Men langt dristigere var det at herrene støtte Henrik Krummedike ut av riksrådet og uttalte at de ikke ville tåle at han bodde i Norge. De informerte kongen om at Krummedike var fratatt alle sine ti nor­ ske len og begrunnet det med at han hadde forholdt seg «uredelig, urettferdig og utilbørlig» mot så vel rikets åndelige og verdslige herrer som mot allmuen. Dessuten hadde han ytt liten tjeneste og avgift for lenene. Rådet fordelte dem nå mellom seg og enkelte lavadelsmenn. Disse vedtakene satte på spissen inter­ essemotsetningen mellom unionskongen som samar­ beidet med den mektige Krummedike og menn i Nor­ ge som irriterte seg over at utlendinger la beslag på mange norske len og inntekter.

Vincens Lunges høye spill Så langt vi kan se av kildene, tyder det meste på at det var Vincens Lunge som var hovedmannen bak den politisk farlige aksjonen mot Krummedike. Han må ha regnet med at Fredrik 1. var så presset av andre problemer at han var nødt til å avfinne seg med tiltak som han ikke likte. Underhånden ble det tatt kontakt med Gustav Vasa, og han gikk med på å la de svenske styrkene i Viken hindre en eventuell dansk gjennom­ marsj for å forpurre rådets lenspolitikk. Pillen ble imidlertid sukret ved at riksrådet skrev ut den ekstraskatten kongen hadde bedt om. Rådet utpekte tre menn til å legge møteresultatet fram for kong Fredrik, alle opprinnelig danske: Vincens Lunge, Hans Mule og Trondheim-kanniken Hans Rev. Skipet deres forliste, og Hans Mule druknet. Først i slutten av november 1524 møtte Lunge og Rev kongen og danske adelsmenn. Det ble et dramatisk møte. Henrik Krummedike reagerte med raseri på nyheten om at han var blitt fra­ tatt sine norske len og beskyldt for uredelighet. Hans danske standsfeller var også opphisset. Kong Fredrik avviste aksjonen mot Krummedike og gav ordre om at han skulle få lenene tilbake. På møtet kom det også til harde ordvekslinger om Akershus. Krummedike advarte sterkt mot å gi slottet til Olav Galle, som han hevdet var svensksinnet. Kongen fulgte ham i det, men gikk som et kompromiss med på å gi Akershus til broren Gaute Galle, som var en mindre markant selvstendighetsmann enn Olav. Kong Fredrik viste seg i det hele tatt så samar­ beidsvillig at det røpet at han var i en trengt posisjon. Han var glad for den norske ekstraskatten, satte sitt segl under håndfestningen og stadfestet riksrådets disposisjoner når det gjaldt de øvrige forleningene. Dessuten gikk kongen med på å la Vincens Lunge og erkebiskopen avgjøre hvem som skulle bli ny biskop i Oslo. Lunge lanserte Hans Rev som kandidat til det ledige embetet.

NORSK SELVHEVDELSE?

Den oldenborgske kongeslekten

På veien hjem til Norge oppholdt Vincens Lunge seg en måned på Krogen slott og skrev i desember 1524 rapport til Olav Engelbrektsson om møtet. Han fremhevet hvilket hat han hadde pådratt seg blant sine danske standsfeller, men regnet det fremdeles for mulig å sikre Akershus for Olav Galle og få kongen til å godkjenne at Krummedike var fratatt lenene. Lunge skrev også til Olav Galle at han ville arbeide for å sik­ re ham Akershus. Til kong Fredrik skrev Lunge at Gaute Galle ikke ville gå i veien for sin bror og advar­ te om at hvis ikke Olav Galle nå fikk Akershus, ville det bli «et stort oppløp der i riket». Fredrik 1. reagerte med å sende Peder Hanssøn Lit­ le til Norge. Han hadde vært i Hans Mules tjeneste og sluttet seg nå til Henrik Krummedike. Peder Hanssøn skulle ha med seg folk fra Båhus og bistå Mikkel Blik, lensherren i Skienssyssel, med å overta Akershus. Selv fikk Peder Hanssøn lensbrev på Romerike og Mossedal, som det norske riksrådet hadde gitt til bis­ kop Mogens. Alt dette sendte Fredrik 1. brev om både til det norske riksrådet og til Vincens Lunge. Peder Hanssøn gjennomførte reisen raskt. Han kom tilbake til Danmark i januar. Fremstøtet blottla hvor skjørt samholdet var mellom de norske riksrådene. Biskop Mogens gav straks opp de to lenene som Peder Hans­

søn hadde kongebrev på, mens Olav Galle red rundt i Akershus len med seksti karer og hevdet sin myndig­ het. Før Vincens Lunge over nyttår i 1525 forlot Kro­ gen sendte han Krummedike et feidebrev (krigs­ erklæring) på vegne av det norske riksrådet og seg selv. Håndfestningen gav adelsmenn rett til å gå til krig mot hverandre. Men da Lunge kom til Olav Gal­ le på Tomb i Råde, skrev han bestyrtet til erkebiskop Olav at herrene på Østlandet var unnfalne, med unn­ tak av Olav Galle og Erik Ugerup, som ville holde seg til vedtakene fra Bergen. Nå oppfordret han erkebi­ skopen til å mane «disse sørske herrer» til å ta seg sammen og stå fast. Så drog Lunge og brødrene Galle til et riksrådsmøte i Oslo. I Oslo gjennomførte Vincens Lunge et kupp. Etter kongelig instruks fikk han overdratt herredømmet over Akershus mot at han skulle gi det videre til Gau­ te Galle, men i stedet gav han det til Olav Galle. Fle­ re av kongens andre forleninger ble også omgjort, og rådet nektet å gi Henrik Krummedike tilbake hans len. Vincens Lunge fikk i stand en avtale med Gustav Vasa om varig fred mellom Norge og Sverige. Samti­ dig avtalte de at menn som søkte opphold i Sverige fordi de ikke ville lyde under det norske styret, skul-

Med avsettelsen av Kristian 2. tok man et steg tilbake til for­ rige generasjon, slik det fremgår av denne oversikten. Fredrik 1. var yngre bror av Kristian 2.sfar kong Hans. Hans og Fred­ rik var sønner av den første dansk-norske oldenborger, Kristian 1., fra en sidegren av den gamle herskerslekten i det nordtys­ ke grevskapet Oldenburg. Vi ser hvordan giftermålene stadig fornyet det tyske pre­ get: Dronningene kom fra tyske fyrstehus. Døtre og yngre sønner ble dessuten tysk gift. Norge ble et fjernt land, som kon­ gene sjelden besøkte, men satte mye inn på å beherske.

19

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

En strikket lue fun­ net ved arkeologiske utgravninger i dyn­ net i en brønn på erkebiskopens fest­ ning Steinviksholm. Den tallerkenformede luen er omtrent 35 cm. i tverrsnitt. Vi gjenkjenner fasongen på denne luen fra 1500-tallsportretter av geistli­ ge menn og lands­ knekter.

Mynter utstedt av Olav Engelbrektsson - i midten med bilde av Olav den hellige, Norges evige konge. Erkebiskopen hadde myntrett, noe som bidrog til å forlene ham med en nærmest fyrstelig stilling.

20

le utleveres. Mens riksrådet holdt møte, valgte Oslo domkapittel Hans Rev til biskop. Vincens Lunges kompromissløse linje og den tilslutning han fikk til den på Oslo-møtet, hang sammen med det press Fredrik l.s regime stod under. Den landflyktige Kristian 2. forberedte en gjenerobring av sine riker og søkte hjelp hos sin hustrus habsburgske slekt­ ninger med Karl 5. i spissen. Eksilkongens kapere herjet i Nordsjøen og gikk i land på norskekysten. Hans mann Søren Nordby holdt Gotland, og enda verre ble det da Nord­ by støttet et bondeopprør som hadde brutt ut i Skåne i 1524. Fredrik 1. måtte utruste store militære styrker for å kue skåningene, og det brutale verket var først fullført i august 1526. I mellomtiden ventet kongen med å ta opp Vincens Lunges hanske. Han fikk også Henrik Krummedike til å utsette oppgjøret med sine mots tandre.

Riksrådets skinnmakt Var det da virkelig gått slik at det norske riksråd behersket Norge? Ja, til en viss grad. Men nå viste det seg at rådsherrene ikke klarte å utvikle riksrådet til et maktorgan. Medlemmene kom ikke en gang sammen til møter. Hvorfor? Det fantes ingen tradisjon for at det norske riks­ rådet kunne fungere aktivt som en sammensveiset statsmakt, og aller minst etter at kongene Hans og Kristian 2. systematisk hadde kneblet det. Nå var de politiske vilkårene gode, men de geografiske avstan­ dene var så store at det var tungvint, dyrt og tidkre­ vende å holde møter. I disse årene var kapere og sjø­

røvere på ferde langs kysten. Olav Engelbrektsson og Vincens Lunge korresponderte nokså jevnlig og var enige om at de måtte holde rådsmøte, men det ble ikke noe av. De oppgaver de hadde som riksråder, kom i tillegg til de daglige oppgavene Lunge hadde som høvedsmann på Bergenhus og Olav Engelbrekts­ son som erkebiskop. Både de og Olav Galle på Akers­ hus hadde veldige embetsdistrikter som krevde deres oppmerksomhet. Når rådet ikke opptrådte samlet, hang det også sammen med at i norsk tradisjon var det kongedøm­ met som bandt Norge sammen til ett rike. Rådet manglet et eget kanselli og egne embetsmenn. Selv i Fredrik l.s svakhetsperiode fram til 1526 sendte slottshøvedsmennene skattepenger til ham, og de korresponderte og forhandlet med ham enkeltvis. De holdt ingen felles front overfor kongen. Det var da også svært tungvint å avtale med hverandre før de svarte kongen, og det ble slett ikke alltid gjort. Slik kom det for en dag ulike holdninger til viktige spørs­ mål, for eksempel når Fredrik 1. burde krones til norsk konge. Innbyrdes konflikter mellom riksrådsmedlemmene lammet også rådets korpsånd. Til dels dreide det seg om herredømmet over arvegods. Den mann som mer enn noen annen hadde utfordret Fredrik l.s vilje, sådde snart splid i egne rekker. Vincens Lunge og hans svigermor, fru Inger til Austråt, var meget pågående når store adelsgods skulle arves. I 1 5 2 4 -2 6 kastet de seg inn i en dragkamp om Giske-godset og Losna-godset. Erkebiskopen måtte være voldgifts­ dommer i striden om Giske-godset, og han var sam­ men med biskop Olav i Bergen skifteforvalter for Los­ na-godset. Etter hvert kom Vincens Lunge i strid med Olav Engelbrektsson da han gikk imot herr Vincens’ krav. Vi vet også at fru Inger i 1526 mente at hun hadde bedre rett enn Gaute Galle til Evje-godset i Østfold. Vincens Lunge var heller ikke fornøyd med de sto­ re lenene han allerede hadde fått tak i. Han tevlet med erkebiskop Olav og biskop Olav i Bergen om len, og han jaget Johan Krukow vekk fra hans setegård Sørum i Sogn og prøvde å få slått ham i hjel da han ville ta fra ham Sogn len. Når rådsherrene stod slik mot hverandre, var det kong Fredrik som hadde myndighet til å avgjøre lenstvistene. Det var en vinning for biskopene at de ikke lenger ble plaget av Kristian 2.s anslag mot kirken, men ten­ densen i Vincens Lunges kirkepolitikk gjorde dem urolige. Som intellektuell humanist var Lunge enig i tidens skarpe kirkekritikk, og som hungrig godssamler forarget han seg over det store kirkegodset. Høs­ ten 1526 begynte biskop Olav i Bergen å klage til erkebiskopen over Lunge, og klagene økte på i de føl­ gende to årene. Biskopen var blant annet forbitret over at Vincens Lunge forbød ugifte kvinner å betale

NORSK SELVHEVDELSE?

offer til domkirken, krevde inn skatt av kirkegods og ikke hindret lutherske predikanter i å tale. Han og hans tjenere og slektninger fulgte selv enkelte luther­ ske kirkeskikker, og de hånte prestene. Vincens Lunge på sin side sendte også klagebrev til Olav Engelbrektsson. Han gjentok og forsterket beskyldningene fra januar 1525 mot de andre norske rådsherrene om at de var unnfalne og redde. Ja høs­ ten 1525 antydet han at de svikefullt kunne komme til å samarbeide med «vår og rikets åpent samtykte fiende» - han må ha tenkt på Henrik Krummedike. Dessuten beskyldte han biskopene i Bergen og Sta­ vanger og Johan Krukow for ikke å gjøre noe for å stoppe Kristian 2.s kapere. I januar 1526 skrev han til erkebiskopen: «Mine granner er så overmåte redde og ubevant med krig og orlog, at der finnes hos dem verken råd eller dåd.» Om Johan Krukow skrev Lunge foraktelig: «Han sier seg å ville sitte hjemme hos kone og barn. Dermed kan man ikke forsvare land og rike.» Nå var det ikke andre enn han og erke­ biskopen som stod fast for Norges sak: «Vi har ingen der jeg vet her nordenfjells, vi kunne forlate oss t i l ... Jeg finner her aldri en mann meg et godt trøstig ord gi skal, enten norsk, tysk eller dansk, av herrer eller borgere, eller også bønder.» Det var en grunnleggende svakhet ved det norske riksrådet at det ikke hadde noen forankring i det nor­ ske samfunnet bortsett fra den posisjon de enkelte rådsherrene hadde hver for seg. Både de verdslige og geistlige herrene var i betydelig grad avhengige av kongens velvilje, og ved sitt press på kirkelige orga­ ner hadde kongene Hans og Kristian 2. langt på vei lammet det indre kirkelige selvstyret. Den norske adelen ble ikke sveiset sammen i en selvstendighetspolitikk. Høyadelen var fåtallig og

inngiftet i ikke-norske adelsslekter. En underskog av regionale adelsmenn var ikke stort mer enn tilskuere til det som skjedde. Skulle det ha lykkes å få til en større politisk mobilisering i Norge, måtte det ha skjedd i 1520-årene. Men vi ser at de geistlige og verdslige aristokratene isolerte seg fra den øvrige befolkningen - ja , selv fra lavadelen unntatt på de første møtene i Hedmark i 1 5 2 3 -2 4 . I stedet for å trekke bondeallmuen med seg, pukket selvstendighetsmannen biskop Mogens på sitt krav om å overta bondeluten, og han fikk riksrådets støtte i konflikten med bøndene. Både han og andre biskoper isolerte seg dessuten fra bøndene ved pågående å erverve seg nytt gods i form av bøter og gaver. Noen militær organisering av nevneverdig omfang kom heller ikke i stand. Olav Engelbrektsson begynte å anlegge Steinviksholm festning i 1525. Rådsherrene hadde en del knekter i kraft av sine posisjoner som biskoper og lensherrer, og Olav Galle fikk støtte av bøndene på Østlandet til å jage vekk Hans Mules fog­ der i 1523. Men det dannet ikke utgangspunkt for en fastere mobilisering av bøndene, slik det skjedde i Sverige under reisningene mot unionskongedømmet der. Vincens Lunge hadde derfor grunn til å beklage seg over den manglende viljen til å føre krig. Men han gjorde ikke noe for å bøte på det - snarere utnyttet han de andres svakhet til å utvide sin personlige makt. Bare en innenlandsk kongemakt kunne ha holdt ved like nordmennenes militære slagkraft. Så lenge han selv ikke hadde full kontroll, var det imot unionsmonarkens interesser at folket i Norge evnet å føre krig. På møtet med Vincens Lunge høsten 1524 sa dan­ ske adelsmenn at de kunne ta Norge med to karaveller - 300 mann - og det var ingen urimelig påstand.

Ruinene av Stein­ viksholm sett fra luf­ ten. Det var ingen tradisjon i Norge fo r at andre enn kongen bygde festningsverk, men i de urolige 1520-årene satte erkebiskop Olav Engelbrektsson i gang med å anlegge en borg på denne holmen i Åsen)jor­ den i Trondheims­ fjorden, vel én mil nordfar munningen av Stjørdalselva. Trondheim lå ube­ skyttet mot angripe­ re som seilte inn fjorden, og da kunne heller ikke Erkebispegården gi tilstrek­ kelig vern. Steinviks­ holm kom til å gi erkebiskopen beskyt­ telse, men han hadde ikke tilstrekkelig militær styrke til å føre en forsvars k rig som kunne hindre fiendtlige innfall i Trøndelag.

21

Kongens seier I årene etter 1523 stod utfordringene i kø for Fredrik 1. - faren for at Kristian 2. skulle komme tilbake, ulmende misnøye blant danske borgere og bønder, bondeopprør i Skåne, de norske rådsherrenes selvsty­ re og Gustav Vasas nye svenske kongedømme. I til­ legg begynte lutheranerne å så splid i kirken. Bare en smidig politikk og en sterk vilje kunne berge det oldenborgske monarkiet gjennom farene. Men situasjonen var også svanger med muligheter. Europa var i oppbrudd. Fredrik l.s regime hadde rik­ tignok sitt utspring i en konservativ reaksjon, men også denne kongen og hans menn ville hevde konge­ dømmets myndighet. De norske rådsherrene klarte ikke å samarbeide, og unionskongedømmet tok revansj i årene 152 7 -3 3 . Så brøt grevefeiden ut i 1534 og ryddet veien for en ny tid.

Et moderne sjøslag fremstilt i Olaus Magnus’ verk om de Kongen tar festningene tilbake nordiske folkenes historie fra 1555. Høsten 1526 var bondeopprøret i Skåne slått ned. Ved å bygge sterkere Kong Fredrik og hans nærmeste rådgivere planla da skrog med større ! en aksjon mot Akershus. De norske lensherrene gav masteføring kunne ham et påskudd. Vincens Lunge og Olav Galle klaget man utruste krigs­ over at Kristian 2.s kapere opererte uhindret på kys­ skip bestykket med kanoner. Det var ten og i havnene i Norge. Galle bad endog kongen om nettopp det den hjelp mot kaperkapteinen, skipper Clement. På ny­ dansk-norske kon­ året 1527 sendte Fredrik en troppeavdeling til Oslo. gen begynte med tid­ Kongen påla Olav Galle og biskop Hans Rev å sørge lig på 1500-tallet, og for innkvartering av mannskapet til våren. Da ville det forsterket hans det bli sendt opp skip med flere folk mot kaperne. muligheter til å feste Oslo-biskopen gav nå opp selvstendighetspolitikgrepet om sjøriket Norge, for dette var ken. Han skrev til kongen og foreslo at han skulle så kostbare fartøyer sende et par danske riksråder og tinge med den nor­ at ingen undersåtter ske allmuen. I mars 1527 undertegnet kongen en kunne ha råd til en instruks til Mogens Gyldenstjerne. Han skulle føre de like sterk flåte som kongelige skipene til Norge, jage bort kaperne, seile kongen. til Oslo og rådslå med biskop Hans om hvordan han kunne få herredømme over Akershus. På kongens ordre seilte Gyldenstjerne direkte til Oslo. Olav Galle hadde hundre mann på Akershus beleirerne hadde 700 mann. Forsvarerne stod seg dårlig på grunn av en brann en tid i forveien. Nå tok Galle imot fritt leide til forhandlinger med Mogens Gyldenstjerne, som hadde med seg brev fra kongen om at han straks skulle overta Akershus slott. Fire sønnafjelske riksråder var sammen med Olav Galle 20. mai 1527 da de bøyde seg for kongebudet, som stred mot håndfestningen. Galle oppnådde Gylden-

stjernes garanti for sin sikkerhet og fikk dessuten noen mindre len i vederlag. I august overdrog Fredrik 1. Båhus slott til Claus Bille, fetter til Mogens Gyldenstjerne. Bille tok imot Båhus som len under den danske krone og med troskapsplikt overfor kongen og det danske riksrådet, men ikke til det norske rådet. Vincens Lunge ble trukket over til Fredrik 1. ved hjelp av sin slekt i Danmark. Hans bror Ove Lunge ble høsten 1527 sendt til Bergen for å møte Vincens. De drog videre til Austråt, der Vincens i november skrev under på en fullmakt til Ove om at han skulle forklare for kongen at Vincens hadde vært og alltid ville være «en tro og velvillig tjener».

I

22

En merkelig affære forsinket Vincens Lunges over­ gang til Fredrik 1. og gav kongen ekstra gode kort på hånden. I 1527 kom en ung svenske til Austråt etter å ha ledet et mislykket opprør i Dalarna. Han gav seg ut for å være sønn av den avdøde riksforstanderen Sten Sture - han het junker Nils og ble kalt Daljunkeren. Da det gikk falske rykter om at Gustav Vasa var død, tok Vincens Lunge junkeren med seg til et møte i Trondheim. Der sørget han og fru Inger for at svensken og en av fru Ingers døtre ble trolovet. De hjalp Daljunkeren med klær og våpen da han drog til­ bake til Sverige, men hans nye forsøk på å reise dalkarene slo igjen feil, og han vendte tilbake til Trønde­ lag. Nå forlangte Gustav Vasa å få ham utlevert. Lunge prøvde å beskytte ham, men da kong Fredrik stilte seg bak kravet om utlevering, sendte Lunge Dal­ junkeren til København. Junkeren rømte, men da han kom til Rostock, ble han grepet og henrettet etter krav fra Gustav Vasa. Gustav krevde at også Daljunkerens norske hjelpe-

KONGENS SEIER

re måtte straffes, og det passet Fredrik 1. utmerket. Vincens Lunge prisgav seg Fredrik l.s vilje i Flensburg høsten 1528. Han ble stilt overfor en anklage som blant annet omfattet affæren med Daljunkeren, selvrådigheten med å sette Olav Galle til høvedsmann på Akershus, anslag mot Johan Krukow og overgrep mot Henrik Krummedikes fogder. Lunge slapp en rettssak, men måtte love å gi fra seg Bergenhus. Et av hans len, Lista, ble straks gitt til Henrik Krummedike, som også fikk Namdalen, tatt fra biskop Mogens av Hamar, og Solør-Østerdalen, tatt fra Olav Galle. Bergenhus ble gitt til Henrik Krummedikes sviger­ sønn Eske Bille. Kongen knyttet bergensborgerne til seg ved å gi dem nye handelsprivilegier og med for­ bud mot at prester og munker førte gods til Nord­ land.

Fredrik 1. splitter motstanden Vincens Lunge fikk et vederlag for Bergenhus som var utspekulert utfordrende mot erkebiskop Olav Engelbrektsson. Fredrik 1. konfiskerte Nonneseter kloster

Praktbyggene blir ødelagt En rekke adelige setegårder ble plyndret og brent i 1520-30-årene, og byer og kirkelige bygninger gikk til grunne. 1 1523 ble Oslo brent, slik at sven­ ske soldater ikke skulle ha nytte av byen. 1 1532 lot lensherren plyndre Hovedøya kloster og Aker kirke, og hele klosteret ble da brent ned. I Bergen overtok Vincens Lunge i 1528 Nonne­ seter kloster som privatbolig. Predikebrødrenes kloster brant i 1528, og ruinene ble revet. Mann­ skap fra Bergenhus brente ned Munkelivs kloster i 1536.1 årene omkring 1530 ble hele det kirkelige sentrum på Holmen ved Bergenhus revet ned og jevnet med jorden. Trondheim ble i mai 1531 rammet av en fryk­ telig brannkatastrofe. Olav Engelbrektsson fortal­ te at«brant da sankt Olufs domkirke både uten og innen med det som uti henne var og desslikeste all byen med alle kirker og kloster, Sortebroder alene unntatt». Domkirken ble liggende halvt i ruin i flere hundre år. Under feiden i 1532 ble dessuten erkebispegården brent.

med dets gårder på Vestlandet og gav det til den godshungrige Lunge sammen med Årstad kirke, gård og møller. Fra 1529 bygde Lunge klosteret om til befes­ tet residens for seg, Lungegården, trolig med stein fra Apostelkirken i kongsgården i Bergen, som han brøt ned på samme tid. Dessuten beholdt Lunge betyde­ lige len - Sogn, Jem tland og Finnmark. Høsten 1528 ble det sørget for giftermål mellom fru Ingers datter Eline og den danske adelsmannen Nils Lykke. Lykke fikk overta de len fru Inger måtte gi fra seg etter daljunkeraffæren, og dessuten Troms len, som ble tatt fra bergensbispen. Slik bandt Fredrik 1. Vincens Lunge og hans slekt til seg. Samtidig støtte kongen Olav Engelbrektsson fra seg ved å ta fra ham hans len i Trøndelag og forlene dem til to holsteinske tjenere. Eske Bille overtok Bergenhus i mai 1529. Han hadde med seg 60 tyske landsknekter og tre børseskyttere. Bille fullførte nedrivingen av Apostelkirken og sørget så for at domkirken (Kristkirken), restene av Lille Kristkirken, bispegården og kannikenes hus ble revet ned for å sette Bergenhus bedre i stand til å

Gustav Vasa malt 46 år gammel i 1542 av Jacob Binck. Allere­ de som ung konge i 1520-årene behers­ ket Gustav et stort register av politiske virkemidler som han målbevisst og hen­ synsløst brukte fo r å rydde av veien mot­ standere og styrke den gjenreiste og nyorganiserte sven­ ske kongemakten. Illustrasjonen i ram­ men viser et utsnitt av en perspektivtegningfra 1700-tallet med bilde av Lunge­ gården i Bergen, det tidligere Nonneseter kloster.

23

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

beherske byen og havnen. Stein fra kirkebyggene ble brukt til å forsterke Bergenhus. Nyhetene fra den danske herredagen nådde Olav Engelbrektsson ved illevarslende rykter. Erkebisko­ pens skriver beretter at i februar 1529 kom det en mann over fjellet til Trondheim og fortalte om «de store og merkelige ærende» som Vincens Lunge hadde «bedrevet» da han var hos kongen i Danmark: Kirker og klostre skulle få nye høvedsmenn, soldater skulle underholdes av inntektene og utenlandske adelsfolk skulle styre lenene. Fra Bergen kom det folk og fortalte at fremmede herrer skulle overta styret i Trøndelag. Vincens Lunge var fiendtlig innstilt mot erkebiskopen. Han ville bryte ned domkirken i Ber­ gen og Munkeliv kloster og bygge seg et slott av stei­ nene. Overdragelsen av Nonneseter-godset til Vincens Lunge var det første i en serie av inngrep mot klostre­ ne i årene som fulgte. På slutten av Vincens Lunges tid som høvedsmann på Bergenhus brant dominikanerklosteret, og kongen tiltok seg retten til å dispo­ nere over godset. Lunge prøvde å overta styringen

Samtidig forsikret erkebiskopen kongen om sin troskap mot ham. Det må tas som uttrykk for hvor farlig det var å legge seg ut med kongen. Men Olav Engelbrektsson nektet å oppgi sine len, og han klaget over krenkelsene av kirkens eiendommer. Gjentatte ganger fra 1526 sørget erkebiskopen for at det ikke ble noen norsk kroning av Fredrik L , og det vakte kongens irritasjon og mistillit. Olav Engelbrektssons kroningssabotasje må frem­ for alt oppfattes som en markering mot kongens kir­ kepolitikk. Det kan hevdes at han dermed forspilte en sjanse til å bygge bru til det danske riksrådet, der fler­ tallet var bekymret over den lutherske slagsiden i Fredrik l.s politikk. Men det hadde neppe hjulpet, for Fredrik støttet seg til en liten krets av holsteinske, luthersksinnede adelsmenn, og behovet for samhold mot trusselen fra Kristian 2. lammet det katolske fler­ tallet i det danske riksrådet i motstanden mot kon­ gens kirkepolitikk. Fredrik 1. sluttet seg til keiser Karl 5.s fiender, de protestantiske fyrstene i Tyskland. I Danmark gikk mange byborgere og en del adelsmenn over til luther-

med Utstein kloster, men biskop Hoskuld i Stavanger hindret det. Olav Engelbrektssons mann Kristoffer Trondsson forteller at erkebiskopen ble oppbrakt over at Lunge ville «bryte ned kirker og klostre for å fornedre kristendommen og gudstjenesten». Olav Engelbrektssons mistillit til Vincens Lunge slo nå over i hatefull bitterhet, og erkebiskopen gikk til krig mot Lunge og hans slektninger. Under ledelse av Kristoffer Trondsson seilte hans menn til Lunges og fru Ingers len, kapret deres skip og plyndret eien­ dommer. Den viktigste gevinsten var likevel at Olav Engelbrektsson fikk hindret at lenene i Trøndelag ble tatt fra ham.

dommen. Kongens sønn, hertug Kristian, gjennom­ førte en luthersk reformasjon i sitt len i Slesvig. Fra 1525 nektet Fredrik å imøtekomme de danske bisko­ penes krav om å hindre forkynnelse inspirert av Mar­ tin Luther, og fra 1526 tok kongen lutherske prester under sin beskyttelse. Høsten 1526 vedtok den dan­ ske herredagen (et møte mellom konge, riksråd og adel) å bryte med paven ved at man ikke lenger skul­ le innhente hans stadfestelse på domkapitlenes bispe­ valg. På den danske herredagen i august 1527 fikk kongen satt igjennom en sidestilling av luthersk og katolsk gudstjeneste. Da man fikk underretning om alt dette i Trond-

Fotografiet er tatt fra høyden der den lille festningen Olsborg lå, med utsikt sørover mot sjøen Bullaren i den nord­ lige delen av Båhus­ len, som på denne tiden ble kalt Viken. Festningen og dis­ triktet var okkupert av Gustav Vasas sol­ dater fra 1523 til 1531. Her kunne Gustav øve et mili­ tært press på Fred­ rik 1. og Norge. Martin Luther, malt av hans venn Lucas Cranach d.e. Luthers opprør mot paven og de gamle kirkelige autoritetene var nå i ferd med å utløse skjebnessv angre ringvirkninger også i Norge.

24

KONGENS SEIER

XX r ___ ^ A

"V _trvi/t*

fivrPfX

v™»#

sX j øvV

kongen sikret seg en større del av dem. Viktige trekk i dette systemet var at kanselli og rentekammer skaf­ fet seg bedre kunnskaper om kronens eiendommer og inntektskrav. Lensherrene måtte sørge for å utar­ beide jordebøker med opptegnelser om alle kronens faste inntekter. Dermed kunne man etter hvert innde­ le inntektene i den visse rente (faste inntekter) og den uvisse rente, med regler for hvordan konge og lens­ herre skulle dele inntektene mellom seg og hvordan det hele skulle regnskapsføres. Toll og ekstraskatter skulle i sin helhet tilfalle kongen. Forleningene var fortsatt kongeveien til status, og lite hindret kongen i å gi len til menn han hadde tillit til. Men personalpolitikken var også en følge av de påtrykk som innflytelsesrike kretser øvde på monar­ ken. Begge faktorer bidrog til at danske adelsmenn fikk len.

Fra lensregnskapet for Akershus 1557-58, utgifter til vedlike­ hold av kronens sager på Moss: Laurits sagmester la inn en hjulstokk, Jens remmesnider (sal­ maker) laget en ny hestesele, etc.

Buskerud gård på Modum var embetsgård fo r fogden i Buskerud og Halling­ dal. Nåværende hovedbygning er fra 1700-tallet. 39

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

distrikter (fogderier), før hadde de oftere søkt beskyt­ telse på slottene. Fogdene sørget selv for å kreve inn alle kongens inntekter, og de opptrådte som politi og påtalemyndighet. Fogdene stod i et personlig tjenerforhold til lensherrene. I regelen hadde de helt fra de var unggutter vært tjenere for sine adelige sjefer, og mange av dem kom fra samme distrikt som sine her­ rer. Bare de færreste var født eller oppvokst i sine fog­ derier. Fogdene hadde også egne tjenere. Dessuten over­ lot lensherre og fogd noen av sine voksende arbeids­ oppgaver til bondelensmenn. I århundret etter 1537 ble mange lensmannsdistrikter delt, og det ble flere lensmenn. De aller fleste lensmenn ble utpekt blant de fremste bøndene, menn som hadde fått trening i å opptre offentlig i verv som lagrettemenn (domsmenn og vitner).

Norge var fortsatt et rike

Bilde fra et pergamenthåndskrift, den såkalte «Kriegs Memorial», som var en håndbok i krigføring og først tilhørte Kristian 3. og så Fredrik 2 . 1 skriften under bildet står det: «At rettferdigheten skjer fyllest, derfor sørger profos (skarpretter) og fogd.» Fogdens mili­ tære preg ble i denne perioden gradvis svekket, men han var stadig en øvrig­ hetsperson som det stod age av.

40

De menn som oppnådde len i Norge, hadde likevel en sterkere tilknytning til landet enn det tradisjonelt er blitt hevdet. Noen danske lensherrer hadde både danske og norske forfedre og arvet norske gods. Fort­ satt ble danske adelsmenn gift med norske adelsdamer og fikk norske forleninger. I enkelte danske adelsslekter utviklet det seg til en tradisjon å skaffe seg len i Norge. Noen av disse familiene slo seg også ned i landet. Atter andre adelsmenn var norske, selv om de fleste var inngiftet i danske slekter. De hadde sterk tilknytning til norske lokalsamfunn og kunne få mindre len i sine hjemdistrikter. Men andre smålen ble gitt til danske og norske adelsmenn som ikke reis­ te dit og lot en fogd styre lenet. Alle lensherrer ansatte fogder til å ta seg av meste­ parten av det daglige arbeidet. Vi har sett at Mogens Gyldenstjerne høsten 1531 hadde få av sine menn på Akershus fordi de fleste var ute på bygdene for å kre­ ve inn skatter og avgifter av bøndene. Forholdet mel­ lom øvrighet og befolkning ble mindre preget av voldsbruk, og fogdene bodde mer fast i sine tjeneste-

Som vi har sett, ryddet omveltningen i 1536 veien for et felles og mer effektivt statssystem. Men der­ med er det ikke sagt at Norge virkelig ble avskaffet som rike, slik norgesparagrafen i Kristian 3.s hånd­ festning bestemte. Dette var et revolusjonært vedtak av organer som ikke hadde rett til å treffe en slik beslutning, og det ble ikke offentliggjort. Ja , selv ikke i kongens instruks til Truid Ulfstand og Kristof­ fer Huitfeldt våren 1537 ble det nevnt. Vi har derfor grunn til å undersøke om kongen og det danske riks­ råd selv holdt fast på at det norske riket var avskaf­ fet. I generasjonene etter 1537 viste skriveføre og lær­ de nordmenn sterk interesse og sympati for det gam­ le norske kongeriket, for norsk historie, topografi og kultur - særlig enkelte lagmenn og prester. Det er påfallende at regjeringen bevisst unnlot å såre den norske selvfølelsen. I 1532 og 1536 var norske embetsmenn og bønder blitt avkrevd troskap mot det danske riksrådet og den danske kronen. Det ble det slutt på etter 1536. I Norge utøvde monarken sin myndighet som konge av Norge. Kristian 3. brukte som sin faste tittel «Danmarks, Norges, venders og goters konning». Det var en tittel som også hans etterfølgere førte. I det felles kongevåpenet ble Dan­ marks tre leoparder plassert øverst til venstre og Nor­ ges løve med øks øverst til høyre. Den norske løven ble også brukt alene når bare det norske riket skulle symboliseres. Den samme kongen som under maktkampen hadde avskaffet Norge som eget rike forsterket bevisstheten om Norge og det norske riket da han var blitt uomtvistet herre over landet. Strømmen av kon­ gebrev vokste sterkt i generasjonene etter 1537, og de åpne kongebrevene ble kunngjort på offentlige ting for store deler av befolkningen. De kalte Norge et rike

HVORDAN SKAL NORGE STYRES?

og omtalte den norske krones len, gods og rettigheter. Man skjelnet altså klart mellom den norske og den danske kronen. Når myndighetene i lovs form fastslo rettsgrunnla­ get for kongefellesskapet mellom Danmark og Norge, viste de ikke til Kristian 3.s norgesparagraf. Kristian 4.s norske lov av 1604 uttalte at det evige kongefel­ lesskapet mellom Danmark og Norge baserte seg på «den forening som rikene uti drotning Margretes tid og siden i konning Kristian den førstes tid imellom gjort er». Man viste altså til Kalmar-unionen av 1397 og unionstraktaten av 1450, begge med det norske riksrådet som likeverdig avtalepartner. I forhandlinger med fremmede makter opptrådte Kristian 3. som konge av Danmark og Norge. Forhold i Norge ble avtalt på vegne av den norske krone. Kon­ gens egen slekt holdt strengt på Norges riksstatus. Det gjaldt Kristian 2.s døtre, inngiftet i fyrstehusene Pfalz og Lothringen, og det gjaldt Kristian 3.s to yng­ re brødre, Hans og Adolf. Kongen og hans brødre del­ te hertugdømmene Slesvig og Holstein mellom seg. Hertugene Hans og Adolf førte tittelen «arving til Norge». Adolf ble stamfar til fyrstehuset HolsteinGottorp, som i de følgende århundrene giftet seg inn i det svenske og det russiske fyrstehus. Gottorperne holdt bestandig fast på arve tittelen når det gjaldt Nor­ ge, og den russiske tsaren kalte seg «arving til Norge» like til revolusjonen i 1917. Bortsett fra Kristian 2.s døtre bestred ikke de andre fyrstene fortrinnsretten til Kristian 3. og hans etter­ kommere. Men de holdt oppe forestillingen om at Norge var et rike for seg, og at det egentlig var et arverike som de kunne komme til å overta retten til hvis hoveddynastiet i København skulle dø ut. Denne forestillingen eksisterte også i den oldenborgske hovedgrenen. Og her står vi ved et ulogisk trekk ved de konstitusjonelle forholdene i tiden fra 1536 til 1660. På den ene side var valgkongedømmet gjelden­ de rett. På den annen side hevdet kongehuset et krav på at eldste sønn skulle velges som den neste kongen, og riksrådet bøyde seg for det. Mens kongehuset ikke glemte den gamle arveret­ ten til Norge, var riksrådet absolutt motstander av noe arvekrav, som jo ville undergrave rådets myndig­ het overfor kongen. Her hadde det retten på sin side, slik Kristian 4.s norske lov (1604) uttrykker det: Den som det danske riksråd, adel og stender valgte til konge i Danmark, skulle også være konge i Norge. Men yngre sønner i kongehuset kalte seg «arving til Norge», og i de siste årene før 1660 ble arvekravet på Norge fremført som ledd i kongehusets maktkamp mot riksrådet. Det spilte en viktig rolle i oldenborgdynastiets selvforståelse at det hersket over to kongeriker, Dan­ mark og Norge - og slik sett er det i ettertid misvi­ sende å tale om «danskekongen». Kongen var i stats-

Den geniale tyskeren Hans Holbein malte dette skjønne bildet av Kristian 2.s dat­ ter Kristine. Origi­ nalen henger i Hampton Court i England. Bildet ble sendt til Henrik 8. som en tid overveide å fri til henne. Kris­ tine slapp å bli gift med den engelske tyrannen. I stedet ble hun hertuginne av Lothringen og holdt til sin død i 1590 fast på at hun hadde arverett til Norge.

rettslig forstand både dansk og norsk, med et sterkt tysk islett. Det dreide seg om et dobbeltmonarki, noe som blir tydelig når vi kaller det Danmark-Norge. Oldenborgmonarkiet er et minst like treffende navn, fordi kongedømmet var statens bærebjelke, og dette var en tidstypisk statsdannelse. De to habsburgske veldene som ble styrt fra Madrid og W ien, omfattet enda flere og mer forskjelligartede enheter, mens andre stater bestod av et lignende antall hovedenheter som den dansk-norsk-tyske staten. Overfor nordmennene spilte det en rolle at Kris­ tian 3. poengterte at han førte videre det gamle kon­ gedømmet. Det inngikk i den allmenne forestillingen om et rettmessig og godt styre at gamle lover og ret­ tigheter skulle respekteres. Den minimale motstand som Kristian 3.s menn ble møtt med under regime­ skiftet, synes å ha bidratt til den raske overgangen til et styre preget av viljen til å glatte over motsetning­ ene. Både verdslige og geistlige fikk fortsette i stil­ lingene sine, selv om de hadde motarbeidet Fredrik 1. og Kristian 3. 41

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Kristian 3. som ti år tidligere hadde med­ virket til at hånd­ festningen avskaffet det norske riket, fremtrer på denne daleren nettopp som konge over Norges rike. Daleren er slått ved den kongelige mynt på Gimsøy ved Skien i 1546. På adversen (forsiden) er kongen selv avbil­ det, med kongetittelen på latin: Kristian 3., Danmarks og Norges konge. På reversen (motståen­ de side) er den nor­ ske løven med øks preget inn i livskraf­ tig utfoldelse. Det er bemerkelsesverdig at bare det norske rikssymbolet er avbildet på mynten - det danske er ikke med.

42

Denne politikken hang også sammen med at konflikten med habsburger­ ne og Kristian 2.s døtre ikke var endelig bilagt. Det var i Kris­ tian 3.s egen interesse ikke å skape grobunn for støt­ te i Norge til deres fort­ satte arvekrav. Slik kunne det også unn­ gås at nordmenn fore­ trakk en forbindelse med Sverige. Forso­ ningspolitikken var så vellykket at selv Olav Engelbrektssons mest betrodde menn etter noen år vendte til­ bake fra landflyktighet for eksempel Kristoffer Trondsson, som ble admiral i Kristian 3.s marine. Det viktigste i strategien for å vinne nordmennenes tillit gikk ut på å forsikre om at man fortsatt respekterte St. Olavs lov (egentlig Magnus Lagabøtes Landslov), som nå mer og mer ble kalt Norges lov. Myndighete­ ne var varsomme med å forandre noe i loven, særlig bestemmelser om odelsrett og jordleie, arverett og andre regler om eiendom. Forsiktigheten kan ha vært en medvirkende årsak til at det tok lang tid før det ble utarbeidet en ajourført og offisiell dansk oversettelse av Landsloven. Selv om det ble tatt visse initiativer for å få det gjort, ble det først gjennomført med Kris­ tian 4.s norske lov i 1604. Forsiktigheten bidrog til vakling i reaksjonene på nyheter i forholdet mellom jordeier og leilending. Men myndighetene gav nyttige tilleggsbestemmel­ ser om særnorske forhold. Truid Ulfstand og Claus Bille opptrådte i 1539 som regjeringens komm issæ­ rer i Norge. I samarbeid med norske lagmenn og adelsmenn utarbeidet de en recess om blant annet åsete, bygsel og jordleie som vant gyldighet i lange tider fremover. Også senere utstedte kongelige kom ­ missærer i Norge lignende utfyllende lovbestemmel­ ser. Det ble også gitt lover som forandret bestemmelser i Landsloven, dessuten om samfunnsforhold som den ikke befattet seg med. Flere av disse lovene var felles for Danmark og Norge. Likevel stod det fast at Norges identitet som rike i særlig grad ble knyttet til Lands­ loven, både i myndighetenes og i befolkningens bevissthet. På samme måte som grunnlovskonservat­ ismen ble et vern for selvstendigheten i årene etter 1814, ble derfor lovkonservatismen et vern om norsk identitet etter 1536.

Fantes det norske institusjoner? Det mer effektive statssty­ ret fra København kunne langt på vei administre­ re Norge som et knip­ pe av len i direkte kontakt med hver enkelt lensherre. Men det var likevel behov for å etabler­ te særskilte riksordninger for styret av Norge. Viljen til å videre­ føre gamle norske rettstradisjoner kom til uttrykk i lagmannsembetet og i det norske kanslerembetet. Lagmannens hovedfunk­ sjon var å dømme på lagtinget sam­ men med en domsnemnd av lagrettemenn. Kongen selv eller de han bemyndiget til det utnevnte de tolv lagmennene i Norge. Normalt skulle de sitte i embetene så lenge de levde, mens lensherrene der-

Lovprisning av Norge At kongene og alle Norges innbyggere har elsket og brukt lov og rettferdighet, gir Norges lov og retterbøter foruten god høvisk sedvane noksom tilkjenne, så at her vederfares lov og rett, så vel den fremmede som den innenlandske. Hva skal jeg meget love den rundhet og mild­ het, som er uti det norske folk? Den er navnkundigere og videre berømt enn det gjøres behov meget å skrive derom... Sannelig en from, gud­ fryktig og tuktig person kan vel dra fra Båhus og til Vardøyhus, hvilken reise er lenger enn 250 mil, og skal ikke fortære en daler; ja de er glade ved og tykkes at dem skjer en ære, at man vil ete og drik­ ke med dem. De tør og vel oftere gi folk skjenk til, at de ville gjøre seg glade med dem. En Norges innbygger var seglet herfra og til Danzig og lå i herberge. Der han ville dra av byen, esket herbergersken betaling for kost og øl. Han spurte om han skulle betale øl og mat. Vertinnen mente ja. Han sa, det var ikke sedvane i Norge å ta penning for øl og mat. Kvinnen sa at det var sedva­ ne i deres land. Da sa han, o du hellige land Norge, det første jeg får deg fatt med mitt legeme, skal jeg falle på kne og kysse deg, som han og gjorde. Fra Absalon Pederssøn Beyer:«Norges lov» i Om Norges rike, forfattet i 1567.

HVORDAN SKAL NORGE STYRES?

imot satt på åremål. Innslaget av nordmenn var sterkere blant lag­ mennene enn blant lensherre­ ne. Flere lagmenn var av gammel norsk adel. Lenge etter 1537 satt det lagmenn med bak­ grunn i det verdslige og kirkelige styrings­ verket fra før refor­ masjonen. Med lang funksjonstid og store kunnskaper om sine distrikter spilte de en viktig rolle i det nor­ ske 1500-tallssamfunnet. Regjeringen brukte dem også i kommisjoner som skulle utrede eller dømme i spesielle saker, og andre kongelige kommissærer rådførte seg med dem. Det var også et poeng for regjeringen å avgrense lensherrenes makt. På lagtingene stod lagmennene ofte under press fra lensherrene, som til dels deltok som dommere. Dette reagerte kongen mot, og i annen halvdel av 1500-tallet fikk lensherrene beskjed om at de ikke lenger måtte delta som dommere der. Da Morten Krabbe døde i 1542, ble det norske kanslerembetet stående ledig inntil 1547. Innehave­ ren av embetet som ble kalt Norges rikes kansler, oppbevarte det norske domsseglet (se bind 3 og 4). Hans viktigste oppgave var å utstede kongsdagsbrev som gav drapsmenn rettsvern til sakene var under­ søkt. Han kunne også avslutte drapssaker med å gi de skyldige landsvistbrev, som sikret dem grid når de betalte bøter til kongen og de dreptes arvinger. Kansleren ble også brukt som jurid isk ekspert og deltok ofte som dommer på lagting og i domskommisjoner. Fra 1572 stod det norske kanslerembetet ubesatt, men det ble gjenopprettet i 1591, da den norske ade­ len bad om at en av deres egne måtte tas til kansler i det minste måtte han være bosatt i Norge. Dette ble innvilget i adelens nye privilegiebrev. Kansleren skul­ le med kongens samtykke velges av den norske ade­ len, oppbevare de norske adelsprivilegiene og påse at de ble overholdt. Kongen kom ikke til å rådføre seg med adelen om utnevnelsen, men kansleren fremstod likevel som den norske adelens talsmann. Både i 1547 og 1591 ble kanslerembetet fornyet i forbindelse med kongehyllinger. I 1547 kunngjorde Kristian 3. at han året etter ville la seg hylle «etter Norges rikes gamle skikk». Hans sønn, prins Fredrik, drog til Oslo sommeren 1548 i spissen for en stor delegasjon riksråder og danske adelsmenn. Han tok

imot hyllingen på vegne av faren og ble samtidig også selv hyllet som fremtidig konge. Hyllingen var folkets formelle sam­ tykke av riksrådets kon­ gevalg samtidig som delegatene gav til kjenne sin lydighet mot kongen. Den norske hyllingen var et motstykke til de danske hyllingene som fant sted før de norske og lenge skjedde i hver lands­ del. I Norge ble det avholdt hyllinger i Oslo/Kristiania i 1548, 1591, 1610, 1648 og 1656. Dessuten foretok adelen en foreløpig hylling av femåringen prins Kristian (4.) i 1582. Et bredt utsnitt av den norske befolkning ble innkalt til de øvrige hyllingene, fra 1548 alle adelsmenn og lag­ menn og hundrevis av bønder (bondelensmenn og lagrettemenn). I 1548 møtte også representanter for landets byer, og fra 1591 ble egne representanter fra borgerskapet og geistligheten uttrykkelig innkalt. Borgermestre, rådmenn, biskoper og proster domi­ nerte i disse to stendene. Hyllingene forsterket forestillingen om at det fan­ tes en pakt mellom konge og folk. Kongen bekreftet gamle privilegier og utstedte nye, begge ble for ade­ lens del samlet i privilegiebrev i 1582 og 1591. Ade­ len tok også opp allmenne problemer og fikk gjen­ nomført viktige tiltak, som da sorenskriverstillingene ble opprettet i 1591. Også andre grupper og individer tok med seg supplikker (bønnskrifter) til hyllingene og oppnådde til dels imøtekommende svar. Hyllingene var beslektet med to andre riksomfattende institusjoner, herredagene og stendermøtene. Begrepet herredag var tatt i bruk i Danmark om store møter der konge, riksråd og adel satte hverandre stevne, dels for å drøfte viktige saker, dels for at kon­ gen sammen med riksrådet skulle håndheve sin myn­ dighet som øverste dommer i rikets høyeste domstol, rettertinget. Nordmenn kunne bli innkalt til danske herredager når det hastet med at monarken tok sake­ ne deres opp til doms. Det skjedde likevel sjelden for­ di kongen tilla enkelte faste domstoler i Norge for­ sterket autoritet. Noen sesjoner ved lagtingene i Oslo og Bergen ble forsterket med lensherrer og lagmenn fra andre lagsogn, de såkalte overlagtingene for det sønna- og nordafjelske Norge. I overlagtingenes siste mannsal-

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Selv Snorres konge­ sagaer må vike plas­ sen for Magnus Lagabøtes landslov når det gjelder betydning fo r Norges utvikling som nasjon. Fordi embetsmennene hadde vansker med å forstå gammelnorsk, var det nødvendig med oversettelser. Den eldste ble trolig utført i 1530-årene av lagmannen i Oslo, Anders Sæbjømsson, med hjelp av tre andre lagmenn. Deres oversettelse ble i 1567 betegnet som «omvendt av den gamle norske og på lett dansk eller sjømåls norsk, der hvor man kan forstå». Her var ikke bare Landsloven tatt med, men også senere ret­ terbøter og en stam­ tavle som viste hvor­ dan oldenborgkongene stammet fra de gamle norske konge­ ne. Etter reformasjo­ nen ble den katolske trosbekjennelsen tatt bort. Oversettelsen av Landsloven fantes siden i århundret i mange eksemplarer - ennå er det bevart ca. 80, som skriver seg fra årene 1543-1604; her ser vi en side i ett av dem. Da Kristian 4.s norske lov kom ut i 1604, ble det ikke gjort store endringer. Ennå i Kristian 5.s lov av 1687fan ­ tes det ca. 130 bestemmelser som gikk tilbake til Landsloven. 44

der fram til 1602 var de kollegialdomstoler bare for lagmenn. Fra tid til annen sendte kongen en delegasjon av danske riksråder til Norge. Han overførte da sin og riksrådets domsmyndighet til disse kommissærene, til dels sammen med den norske kansleren og lag­ mennene. Møtene ble kalt norske herredager; før 1578 inntraff de med omkring ti års mellomrom, etter den tid hyppigere, slik at de fra slutten av 1590årene ble holdt hvert tredje år i en av landets byer. Kristian 4. deltok selv flere ganger på de norske her­ redagene. Også til herredagene kom folk med supplikker som ble besvart på stedet eller etterpå. Flere av svarene presiserte hva som var gjeldende rett. Både hyllingene og herredagene var i betydelig

grad politiske møter. I tillegg til dem forekom det egne møter med den norske adelen. Da oldenborgmonarkiet fra 1620-årene kom under et hardt uten­ rikspolitisk press, begynte konge og råd å kalle inn til rent politiske stendermøter, som regel avgrenset til adelsmenn og representanter for borgere og geistlige. Norske og danske stendermøter ble holdt hver for seg. Vi kan si at nordmenn og dansker ble behandlet som to nasjoner. Alt dette viser at Norge verken som idé eller i prak­ tisk politikk var en glemt størrelse. Men de geografis­ ke avstandene virket splittende, det så man på herre­ dagene. De fleste saker som ble stevnet inn, kom fra den landsdel der herredagen fant sted. Noen år ble det derfor holdt fortløpende møter i Oslo, Bergen og

HVORDAN SKAL NORGE STYRES?

Trondheim. Enkelte andre møter ble holdt i de enkel­ te landsdelene. På 1500-tallet tinget øvrigheten f. eks. om særskatter med bondeutsendinger. Også noen av stendermøtene i årene 1 6 2 8 -5 7 ble avviklet som landsdelsmøter. Det var lett å beherske Norge militært, men ikke så lett å styre landet. Lensherrenes og fogdenes person­ lige egenskaper varierte fra det lemfeldige til det strenge, fra det hederlige til det uhederlige og fra det dyktige til det udyktige. Det oppstod konflikter selv om embetsmenn ikke opptrådte utilbørlig, særlig for­ di betaling av skatter i varer og personlige tjenester lett skapte uoverensstemmelser. Mange av disse pro­ blemene prøvde regjeringen å løse ved å la slottshøvedsmennene føre tilsyn med de andre lensherrene,

ikke ulikt systemet i senmiddelalderen. Det var imid­ lertid et stadig problem at lensherrer og fogder unn­ drog seg kontroll. Den nordiske sjuårskrigen (1 5 6 3 -7 0 ) gav regje­ ringen grunn til bekymring for styret av Norge. Sven­ ske angrep inn i landet viste igjen at oldenborgregimet kunne miste det til Sverige. I sin propaganda hevdet svenskekongen at nordmennene levde under et dansk åk, og i første del av krigen vakte dette en viss gjenklang. Overalt der fremmede soldater rykket fram, unnlot bondebefolkningen å yte motstand, uansett hvem som var soldatenes herre. Ved krigens slutt var det utbredt misnøye med påkjenningene kri­ gen hadde brakt, særlig med skattene og de økono­ miske tapene; og flere utsendinger for norske bønder drog helt til København for å sikre seg at klagene ikke kom bort på veien. I 1572 utnevnte Fredrik 2. lensherren på Akershus til stattholder i Norge. Han skulle se til at embets­ menn ikke var utro mot kongen eller forgrep seg på befolkningen, føre tilsyn med kirken og geistligheten, ta imot klager fra undersåttene, sørge for at embets­ menn som ble beskyldt for overgrep ble stevnet inn for lagtingene, og besøke de tre viktigste lagtingene, i Oslo, Bergen og Trondheim, en gang i året.

Det viste seg imidlertid at stattholderen ikke maktet å være noen reisende kontrollør. De årlige besøk­ ene i Trondheim og Bergen falt snart bort, og i 1 5 8 3 -8 8 stod embetet ledig. Men fra slutten av 1590årene deltok stattholderen i utviklingen av herreda­ gen til en fast institusjon. Han var medlem av riks­ rådet, og sammen med den norske kansleren var han nærmest selvskreven herredagskommissær. I den daglige administrasjonen av landet var det derimot begrenset hva stattholderen kunne utrette, for vanlig­ vis stod den enkelte lensherre og kanselliet i Køben­ havn i direkte kontakt med hverandre; veien om stattholderen var en omvei. Også i forhold til befolk­ ningen betydde normalt den enkelte lensherren mest. Men stattholderen var selv lensherre i et len som kom

til å spille en stadig viktigere rolle, og stattholderskapet dannet fra 1588 kjernen i noe som på 1600-tallet utviklet seg til et administrativt tyngdepunkt i Norge. Embetets betydning vokste ettersom regjeringen fant å ville satse på stattholderen for å fremme sin politikk, særlig under kriger. Da var han i stand til å løse store oppgaver fordi han etter hvert ble rikets mest ressurssterke embetsmann, takket være Akers­ hus len. Stattholderembetet gjorde Norge til mer av en enhet. Det kan vi ta som et forvarsel om Kristian Fredriks stattholderskap, som i 1 8 1 3 -1 4 dannet basis for gjenreisingen av en egen norsk stat. På 1600-tallet skulle imidlertid stattholderen styrke den oldenborgske statsmakten, som leder for en økt og mer effektiv skattlegging, for utbyggingen av embetsverket og for etableringen av et fast militærvesen. Ved utgangen av 1500-tallet lå også dette i fremti­ den. Da var det norske samfunnet blitt så rolig og sta­ bilt at det ikke syntes nødvendig med store foran­ dringer. En slik tilstand kan virke overraskende når vi tenker på at nordmennene ikke bare var blitt påtvunget et regimeskifte, men også en kirkelig refor­ masjon. Noe av grunnen til roen var trolig måten reformasjonen var blitt gjennomført på. Det vil vi undersøke i neste kapittel.

Verken Kristian 3. eller Fredrik 2. drog noen gang til Norge fo r å ta ledelsen under herredagene - det overlot de til delegasjoner av dan­ ske riksråder. Kristi­ an 4. ledet derimot noen herredager i Norge. Det hendte dessuten at norske saker ble stevnet til de danske herreda­ gene, der alle konge­ ne regelmessig førte forsete. Her er Kris­ tian 4. avbildet øverst ved dommer­ bordet. Herredagens øvrige medlemmer sitter rundt bordet, mens mennene som står i forgrunnen legger fram sin sak fo r forsamlingen. Kanskje venter alle de som står til høy­ re, på sin tur. Kob­ berstikk fra 1754.

45

Reformasjonen Nordmenn er vant til å betrakte Norge som noe for seg selv. Reformasjonshistorien er et eksempel på at dette er både riktig og galt. Det er riktig i den forstand at reformasjonen som en religiøs bevegelse i helt ube­ tydelig grad forplantet seg spontant til Norge. Det er galt i den forstand at Norge i neste omgang likevel ble trukket med i den kirkelige nyordning som ble gjen­ nomført i vår del av Europa. Måten det skjedde på hadde likevel sine særnorske trekk.

Var kirken kraftløs?

Kritikken av de geistlige kom faktisk til uttrykk helt inne i kirkerommene. På dette 1400-talls kalkmaleriet i Tuse kirke, nær Holbæk i Danmark blir til og med kronrakte mun­ ker og biskoper jagd inn i det fryktelige helvetesgapet av en motbydelig djevel.

46

Reformasjonen sprang ut av den religiøse og intellek­ tuelle gjæring i det romersk-katolske Europa, der debatt og kritikk ble fremmet av legfolk, folkelige predikanter, mystikere og lærde teologer. I årene etter 1517 utløste konflikten mellom Martin Luther og paven en protestantisk bevegelse i det sentrale, nord­ lige og vestlige Europa. Reformasjonen var også en følge av at fyrstene ville ha myndighet over kirke og religionsutøvelse. Noen skaffet seg utstrakt kontroll med den katolske kirken i de enkelte land, andre brøt med paven og gjorde en kongestyrt kirke til en gren av statsforvaltningen. En folkelig luthersk bevegelse hadde vokst seg ganske sterk i Danmark, men både i Danmark-Norge og Sverige vant reformasjonen fram fordi den var

kongens politikk: De som satt med den væpnede makten avgjorde hvilken kirke innbyggerne skulle tilhøre (se de to første kapitlene). Bergen ble lutherdommens første brohode i Norge. Protestantiske predikanter virket blant hanseatene, og tyskerne reformerte de bergenskirkene de brukte. De lutherske tendensene ble også merkbare ellers i Bergen og i områder som hadde kontakt med byen. Biskop Olav av Bergen skrev i 1526 til Olav Engelbrektsson at kirken der ble ydmyket av «den luther­ ske sekt». Fredrik 1. gav i 1529 beskyttelsesesbrev til to lutherske predikanter som ville til Bergen, og i 1531 var sannsynligvis luthersk gudstjeneste blitt innført i den norske Korskirken. Fremstøtene møtte motstand. I 1531 ble tre menn fengslet, mistenkt for å ha lagt en tent lunte under huset til en av predikantene. Vincens Lunge, fru Inger til Austråt og deres slektninger la for dagen lutherske sympatier. De hadde et stort tjenerskap, mange setegårder, leilendinger og lenstilhørige bønder. Folk i Sogn bad erkebiskop Olav hjelpe dem mot overgrep fra Vincens Lunges og fru Ingers tjenere så de måtte få bli i den tro som forfedrene hadde hatt. I 1 5 3 1 -3 2 klaget biskop Hans Rev i Oslo til Fredrik 1. over at prester og munker som hadde forlatt sine kirker og klostre reiste rundt og prekte til skade for kirken, og biskop Mogens på Hamar fengslet Løten-presten Nils Jonssøn og Lars skolemester fra Hamar for at de hadde prekt og lært i strid med kirkens lære. Fra Finnmark ble det rapportert om lutheranere blant all­ muen. Men det overveldende flertall av nordmenn var katolikker i 1 5 3 6 -3 7 . Likevel møtte reformasjonskongen Kristian 3. liten åpen motstand. Kan vi finne trekk ved den norske katolisismen som forklarer hvorfor Norge ikke ble et skandinavisk Irland? 'Rekrutteringen til klostrene sviktet. Noen klostre var i forfall, preget av slapphet i disiplinen og vanstyre fra abbedene, noen ble liggen­ de øde. Kirkens asketiske idealer slo ikke an - og aller minst sølibatet. Mange prester levde i ekteskapslignende forhold og hadde barn med sine friller. Den intellektuelle katolske motstanden måtte bli svak i et land uten universitet og sterke klostre som lærdomssentra. De geistlige lederne hadde studert ved nordeuropeiske universiteter, og noen av dem var motta­ kelige for en del av de reformideene som ble fremmet i 1520-30-årene. Det må ha gjort det lettere å gå i det nye systemets tjeneste etter 1 5 36-37.

At de nye impulsene ikke førte til noen religiøs vekkelse, kan tyde på at de norske bøndene var til­ freds med sin kirke. Misbruk av sentrale kirkelige embeter var da heller ikke noe vesentlig problem i Norge. Men bøndene var misfornøyd med enkelte av prelatenes økonomiske krav. Særlig gjaldt det hvor­ dan tienden skulle deles og brukes. Kirkelivet med sine mange helligdager var vevd inn i nordmennenes liv, men her som ellers i Europa var det noen som var likegyldige. Man skal likevel være forsiktig med å legge for mye i enkelte utsagn som kan tydes i den retning, særlig når de kom fra den tyske reformator Johannes Bugenhagen, som var en motstander av den katolske kirken og selv ikke hadde vært i landet. Han hevdet i 1537 at det i Norge var mange som ikke var i kirke på mange år. Under forberedelsene til møtet i Bud i 1533 fremhevet flere biskoper imidlertid behovet for å gjenreise respekten for kirkelige ordninger. Bekymringen har vel mest dreid seg om de spredte lutherske tendensene, men når Olav Engelbrektsson nevnte at dåp, konfirmasjon og skriftemål ikke ble respektert, er det sannsynlig at han også har tenkt på enkelte vanlige katolikkers atferd. Den avgjørende årsaken til kirkeskiftet var likevel uten tvil at nordmennene ikke hadde noe å stille opp med mot Kristian 3.s militære overmakt.

Reformasjon med lempe Det har vært vanlig å regne 1 5 3 6 -3 7 som reformasjonsårene i Norge. Dateringen er knyttet til Kristian 3.s seier, avskaffelsen av bispeembetet, konfiskasjo­ nen av kirkegods (se side 34 f) og innføringen av en luthersk kirkeordning under kontroll av kongen og hans menn i kanselliet og i lenene. Dette var grunn­ leggende beslutninger, men det tok lang tid å gjen­ nomføre den norske reformasjonen ute i folket. Kirkesplittelsene i Europa på 1500-tallet ble i mange land preget av uforsonlig maktkamp der drap, henrettelser og krig hørte til virkemidlene. På Island holdt den siste katolske biskopen stand til han ble fanget og halshogd i 1550. I Norge fløt det lite blod. Sommeren 1537 gav Kristian 3. ordre til lensherrene om å legge alt bispegods inn under kronen, men kon­ gen bestemte at sogneprestene og andre geistlige skulle få bli i stillingene sine og det skulle ikke inn­ settes nye predikanter. Hensikten var å unngå for­ skrekkelse og strid inntil kongen med lempe kunne sørge for at folket kom til «noen bekjennelse og bed­ re forstand uti Guds ord». Høsten 1537 utstedte Kristian 3. på latin en kirke­ ordinans som var godkjent av Martin Luther. Den ble kunngjort på dansk i 1539 og inneholdt en egen para­ graf om Norge. Kongen ville med det første i stedet for de tidligere biskopene forsyne hvert stift (tidlige­ re bispedømme) med superintendenter, som skulle

Geble Pederssøn Geble Pederssøn (ca. 1490-1557), Norges første lutherske biskop, tilhørte som Olav Engelbrekts­ son en lavadelig ætt. Han var elev ved katedral­ skolen i Trondheim og Bergen, der faren ble råd­ mann. Bergen domkapittel sendte ham på studie­ reise til flere universiteter i Nederlandene, der han tok magistergraden i Leuven og trolig ble kjent med tidens kirkekritikk. 1 1518 ble Geble kannik og prest ved Mariakir­ ken i Bergen. Etter biskop Andors død i 1521 for­ handlet han med Kristian 2. om valg av ny biskop og var fra 1523 domkapitlets leder. Etter biskop Olav Torkelssons død i 1535 nominerte det ham til katolsk biskop, og 2. september 1537 ble han vigslet i København til luthersk superintendent i Bergen. Geble Pederssøn stod for en forsiktig reforma­ sjon. Han bygde fransiskanemes kirke og kloster om til en ny domkirke med bispegård, fornyet Bergen katedralskole, fastsatte pensum, ansatte lærere og underviste selv. Begavede elever fikk bo hos ham, og han hjalp dem til studier ved univer­ siteter. Absalon Pederssøn Beyer var en av disse elevene.

føre tilsyn med prestene. Etter superintendentenes råd ville så kongen fastlegge «hva etter denne ordi­ nans der ikke holdes kan» fordi forholdene i Norge var så annerledes enn i Danmark. Først i 1607 ble det utstedt en egen norsk kirkeor­ dinans, men kirkepolitikken ble allerede før dette til­ passet norske forhold. Det var i pakt med den øvrige norgespolitikk som Kristian 3. førte. Etter at hoved­ slaget var vunnet og kronen hadde sikret seg de vel­ dige kirkeeiendommene, var det best å berolige nord­ mennene og ta tiden til hjelp. I årene 1 5 3 7 -4 6 utnevnte kongen superintendenter som var sterkt knyttet til den gamle norske kirken. Som medlemmer av domkapitlene hadde de gått gradene i det katolske hierarkiet. I Bergen hadde Geble Pederssøn vært domkapitlets kandidat til den ledige katolske bispestolen i 1 5 3 5 -3 6 . I september 1537 lot Kristian 3. ham ordinere til superintendent i Bergen. Geble Pederssøn var en brobygger mellom katolisisme og

I rammen: Geble Pederssøns navne­ trekk og segl. Han undertegner med: «fatige tro tiener Geble Pederss. superattendes till Ber­ gen». Seglets inn­ skrift er «SIG1LLUM GEBELINI ARCIDIACONI BERGENSIS». Han brukte det på et brev i 1539, selv om titte­ len var hans gamle (erkediakon) fra katolsk tid, kanskje fo r å spare utgiften til et nytt stempel? Peder Palladius (1503-60), Sjcellands første luther­ ske superintendent (biskop). Hans bispesete ble flyttet fra Roskilde til København, og med sin nære kontakt til konge, kanselli og universitet var han den mest myndige geistlige i DanmarkNorge i de første årene etter 1537. Geble Pederssøn hadde jevnlig kon­ takt med ham og søkte hans råd. Pal­ ladius og hans etter­ følgere som biskoper i København ble i virkeligheten den dansk-norske kirkes primas.

47

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Bildet på forsiden av alterbordet - ante­ mensalet - i Torslunde kirke ved Roskilde i Danmark gir et idealisert bilde av hvordan det nye kirkelivet ble prakti­ sert. Her få r det reivede dåpsbamet øst vann over issen; mange steder fort­ satte man imidlertid med å dykke ned barnets kropp. Hen­ ført mottar en kvin­ ne og en mann både brødet (oblaten) og vinen - tidligere hadde menigheten måttet nøye seg med brødet. Fra prekesto­ len holder en prest preken idet han fo r­ kynner evangeliet purt og rent utfra Guds egne ord i Bibelen, som han holder i hånden. Lyt­ tende tilhørere har hele sin oppmerk­ somhet vendt mot forkynnelsen. Og i sentrum fo r det hele, den korsfestede Kris­ tus - troen på ham var den eneste veien til frelsen.

48

lutherdom. I samvirke med Sjællands superintendent Peder Palladius fikk han i den første tiden et visst ansvar for kirkelige forhold i hele Norge. Sommeren 1539 deltok han sammen med Claus Bille og Truid Ulfstand på lagtingsmøter i Oslo og Bergen, der tingallmuen og prester fra Oslo, Hamar og Bergen stift tok imot kirkeordinansen - de hadde ikke noe valg. Kongen ventet med å innsette flere kirkelige til­ synsmenn. I 1541 kom de to neste utnevnelsene. Jon Guttormssøn ble utnevnt til superintendent i Sta­ vanger. Han var også medlem av byens domkapittel fra katolsk tid. Oslo og Hamar stift ble slått sammen, og den gamle katolske biskop Hans Rev ble utnevnt til superintendent der. Som biskop hadde han dem­ pet ned konflikter, hadde vært åpen for nye ideer og var velsett i Oslo domkapittel. Myndighetene utsatte reformasjonsarbeidet i Trondheim, sannsynligvis i tvilrådighet til hvordan de skulle gripe det an i den gamle katolske kirkehovedstaden. Det må betraktes som en taktisk seier at Trondheim domkapittel i 1542 selv tok initiativ til å sette i verk nyordningen. Da nominerte kapitlet sin formann, Torbjørn Olavssøn Bratt, til superintendent. Alle de fire første superintendentene hadde vært katolikker til 1537. Men Torbjørn Bratt ble først utnevnt til superintendent i 1546 etter at han i to og et halvt år hadde studert i Wittenberg og vendte hjem med anbefaling fra Luther. Regjeringen dempet mot­ standen mot reformasjonen ved å la slektenes gang arbeide for den. Sogneprestene fikk fortsatt feire sine messer etter det katolske ritualet som de og menighe­ tene var vant til. Det hendte ytterst sjelden at noen norsk prest ble avsatt eller sluttet i protest mot refor­

masjonen. Nonner og munker drog hjem til slekt­ ningene sine. Flere giftet seg; noen munker ble pres­ ter. Klostre som Bakke ved Trondheim og Dragsmark i Båhuslen hadde bofellesskap for gamle nonner og munker til de døde i 1550-60-årene. De nye superintendentene unnvek også motstan­ den ved å reise lite på visitaser (tilsynsbesøk). De konsentrerte seg om å redde økonomien for sentrale institusjoner: lønn og boligforhold for dem selv og domkapitlene, inntekter til domkirker, skoler og hos­ pitaler. Det var et arbeid i motbakke, bremset av kro­ nens godskonfiskasjoner og befolkningens uvilje mot å betale avgifter. Viktigst var det at de første superin­ tendentene omformet de gamle katedralskolene til lutherske presteskoler. De sikret skolene brukbare lokaler og inntekter til lærerlønninger og underhold av ubemidlede elever. Andre norske byer hadde små latinskoler som sendte elever til katedralskolene. I skolene fikk den nye generasjon prester en viss innføring i luthersk teologi, men kristendomskunn­ skapen tok forbausende liten plass. Skolene ble utpregede latinskoler. Klassiske språk og litteratur fra den førkristne oldtiden dominerte i pensum. Gudstjenestene i domkirkene fungerte som preste­ seminarer og var som i katolsk tid normgivende for kirkeskikken. Elevene lærte liturgien ved å delta, mest i korsangen. Fullført skolegang ved en katedral­ skole ble regnet som tilstrekkelig presteutdannelse, og bare et mindretall studerte videre ved et universi­ tet. En ny fase i den norske reformasjonen demret omkring 1550. Nå utpekte kongen sterkttroende danske lutheranere til superintendenter: Frants Berg i

REFORMASJONEN

Etter reformasjonen ble antallet bispe­ dømmer redusert fra fem til fire da Hamar stift ble lagt under Oslo. Valdres og Hallingdal hørte fra gammelt til Stav­ anger bispedømme, Øvre Telemark til Hamar - nå altså Oslo. 1 1631 ble det gjennomført et makeskifte slik at Øvre Telemark ble lagt under Stavang­ er, mens Valdres og Hallingdal ble over­ ført til Oslo.

Oslo i 1548, Hans Gås i Trondheim i 1549 og Jens Skjelderup i Bergen i 1557. De ble impulsgivende lederskikkelser for en ny generasjon luthersk utdan­ nede prester. Den større lutherske iveren gjorde arbeidet deres mer biskopelig, og i vanlig språkbruk trengte bispetittelen den offisielle superintendent-tittelen helt til side. Kirkeordinansens pålegg om visitas ble fulgt, og de lutherske biskopene drog på tilsynsreise i sine katolske forgjengeres spor. Den folkelige oppslutningen om visitasene var lenge laber, men likevel klart økende. Den kilden som fremfor noen gir oss et innblikk i visitasenes eldre historie er Oslo-biskopen Jens Nils-

søns visitasbøker fra årene 1 5 7 4 -9 7 . Han hadde med seg et par studenter eller yngre prester og et par tje­ nere, som sammen med ham tilbrakte utallige timer på hesteryggen, eller på slede om vinteren. På gren­ sen til et nytt prestegjeld møtte stedets sogneprest og noen bønder bispefølget med nye hester. Så red hele følget til prestegården, der biskopen tok inn. Ved avreise ble han fulgt av prest og bønder til neste pres­ tegjeld, der skysseremonien gjentok seg. Når bispe­ følget startet reisen, hadde de med seg kurver med mat, øl og vin som Anne Glad, biskopens kone, hadde utstyrt dem med. Siden kom prestene med nis­ te fra sine koner, og biskopen forlot ikke en preste­ gård uten å gi prestens kone og prestebarna penge­ gaver. De lange rideturene gav anledning til samtaler mellom biskop, prest og bønder. Dessuten pleide prestefolket å invitere noen bønder og bondekoner til et måltid i prestegården sammen med biskopen. Sam­ talen dreide seg om både kirkelige spørsmål og hen­ delser i og utenfor bygda. Som regel lot biskopen sog­ nepresten preke i visitasgudstjenesten - hvis ikke, måtte presten holde preken for biskopen i prestegår­ den. Slik ble visitasen et reisende praktisk-teologisk seminar, der biskopen gav råd om hvordan prestene skulle preke og om bøker de burde skaffe seg. Hvis biskopen selv ikke preket under gudstjenesten, tråd­ te han fram på kirkegulvet og holdt en formanende og refsende tale, oppfordret menigheten til å være lydig mot øvrigheten, holde seg til Guds ord og slut­ te med gamle katolske vaner. Som regel stilte han spørsmål i kristendomskunnskap til både ungdom og voksne.

Biskop Jens Nilssøn (1538-1600) ser stiv ut på dette portrettet i Oslo domkirke av en ukjent kunstner. Men i virkeligheten må han ha vært en vennlig mann. Hans fa r var skipper i Oslo, og hans mor bondedatter fra Eids­ berg. Han ble i 1563 rektor ved Oslo kate­ dralskole og året etter gift med Magdalene Berg, datteren til oslobispen. Etter hennes død giftet han seg med borgermes­ terdatteren Anna Glad i 1586.1 1574 ble han medhjelper fo r sin sykelige svi­ gerfar biskop Frants Berg, og i 1580 etter­ fulgte han ham som biskop i Oslo stift. Jens Nilssøn var en dyktig administrator, en fremragende taler og en lærd humanist som syslet med språk, litteratur, his­ torie, geografi, bota­ nikk, fysikk, geologi, medisin og astrono­ mi. Han skrev velformede og inderlige dikt på latin, aller mest gripende er kla­ gesangen «Elegion» over datteren Katharinas død. 49

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Detalj fra det neder­ ste feltet på alterskapet i Ringsaker kir­ ke, en dommedagsscene, der Kristus skiller de salige fra de fordømte. Det var sogneprest Ansten Jonsson Skonk som skaffet det praktfulle alterskapet fra Ant­ werpen til sin kirke i 1520-årene. Skonk hadde anledning til å beskytte klenodiet etter reformasjonen; han var sogneprest i Ringsaker fra 1514 like til sin død i 1547.

I Bergen og Stavanger bispedømme innkalte bisko­ pene som i katolsk tid til synoder, møter med stiftets | prester. Biskopene konsentrerte seg om forhold de var misfornøyd med og sørget for at møtene munnet ut i vedtak som knesatte lutherske reformer i det lokale kirkelivet. Noen lensherrer var på vakt mot at

Primstav med Olavsm erkefor olsok, fra Valle i Setesdal, 1707. Primstaven var en kalenderstav av tre. Helligdagene hadde særskilte tegn med grunnlag i den katolske kirkelige tradisjonen, men omformet avfolket, slik at tegnene kom i overensstemmelse med den årlige arbeidssyklusen på gårdene. 50

biskoper opptrådte selvstendig, og etter en synode i Bergen i 1589 tvang Bergenhus-lensherren Peder Thott biskop Anders Foss til å trekke tilbake vedta­ kene fra møtet. Senere ble det ikke holdt slike syno­ der. Mer typisk var det likevel at lensherre og biskop samarbeidet. Trondheim-lensherren Kristian Friis gjennomførte i årene 1 5 8 7 -8 8 sammen med biskop Hans Mogenssøn og to kanniker systematiske inspeksjonsreiser i Trondheim stift, der de blant annet fastsatte hvordan gudstjenestene skulle forde­ les mellom hoved- og annekskirkene.

Folket reagerer Klager fra biskoper i 1550-årene røper at mange holdt seg borte fra den nye kirken. De kom ikke til kirke med barna for å få dem døpt, lot seg ikke trolove og ektevie av presten og hentet ikke presten til dødssy­ ke. Folk møtte ikke fram når biskopen kom på visi­ tas. De svarte ikke rett tiende og gav heller ikke pres­ ten andre ytelser som tilkom ham. De holdt ikke kirkebygninger og prestegårdshus ved like, og de for­ sømte kirkeinventar og kirkegårder. Det var ikke så underlig at folk reagerte på denne måten. De hadde vært vitne til at betydelige deler av den materielle kirkekulturen hadde gått til grunne.

REFORMASJONEN

Mange kirkebygninger var blitt overflødige. De forfalt og ble revet. Andre kirker brant og ble ikke gjenreist. Myndighetene så på mye av den gamle kirkelige utsmykning som utvekster av helgendyrkelse og tro på magiske krefter. Det var heller ikke akseptabelt for dem at kirkene holdt på kostbarheter som kunne omsettes i penger. Kronen hadde i 1520-30-årene hatt store militærutgifter, og var på jak t etter verdi­ gjenstander for å betale gjeld. Mengder av gull, sølv, kobber og edelstener i kirkelige utsmykninger ble fjernet og sendt til København, der metallet havnet i myntvesenets smeltedigler. Gamle bøker ble heller ikke tatt vare på. Helgenbilder og skulpturer hadde som regel liten økonomisk verdi, de fikk i første omgang stå. Senere sørget nidkjære troens voktere for å kaste mange av dem ut. Vi kan skjelne mellom ulike reaksjoner på utrensk­ ningene. Noen protesterte, slik som byrådet i Bergen i 1570. Biskop Jens Skjelderup fjernet fem helgenstatuer fra alteret i domkirken fordi gamle koner æret dem. Byrådet trakk borgerne med seg i en boikott av gudstjenestene. Men menigheten fikk ikke statuene tilbake. Likegyldigheten til kirkebygningenes skjeb­ ne var sannsynligvis den mest utbredte reaksjon på tapet av bilder og utsmykning. Lokale kirkeverger hadde i samarbeid med sogneprestene ansvar for ved­

Røldal kirke er fm slutten av 1100-tallet. Folk var overbe­ vist om at kmsifikset der hadde helbreden­ de virkninger. Refor­ masjonen stanset ikke de årvisse val­ fartene dit, og hem­ melige samlinger for syke sankthansnatten ble holdt helt til 1835. Slik fortsatte også valfarten til andre kirker, der menneskene var vant til å søke og finne helbredelse, blant annet i tilknytning til hellige kilder - til Brune kirke på Sunnmøre, Thomaskirken på Fillefjell, Neslands kirke i Telemark, Løv øya kapell i Vestfold og flere andre.

likeholdet, men vi leser av visitasberetninger og av bevarte kirkeregnskaper at mange kirker var i dårlig forfatning. Bøndene hadde fra gammelt av plikt til å yte gratis tømmer og arbeid til reparasjoner. Mangt et vedlikeholdsarbeid strandet nok på motvilje mot å yte noe til kirkebygningen. Motviljen ble neppe min­ dre når de sentrale myndighetene inndrog kirkens penger for å bygge opp igjen nedbrente kirker andre steder, trykke bibler etc. Folkets kjærlighet til gamle katolske avbildninger reddet flere steder statuer og tavler. Når noen ble fjer­ net, mens andre fikk stå, hang det også sammen med at myndighetspersoner så ulikt på religiøse bilder. Martin Luther førte videre den intellektuelle katolske oppfatning at bilder kunne tjene til å formidle kunn­ skap om kristendom, bare de ikke ble tilbedt. Dette var i utgangspunktet retningsgivende for de dansk­ norske reformatorene. Andre protestanter mente at religiøse bilder inviterte til avgudsdyrkelse. Også i Danmark-Norge gjorde et slikt syn seg gjeldende i et par generasjoner fra 1560-årene. De som ivret mest mot bilder, fikk dem rensket ut, og i stedet ble katekismetekster brukt som nye altertavler. Men billedfiendene klarte ikke å trenge vekk billedtradisjonen helt. Da rettroende lutheranere slo ned alle avvik fra begynnelsen av 1600-tallet, ebbet billedfiendtligheten ut, dels fordi den ble oppfattet som kalvinistisk, dels fordi lutheranerne lærte av den katolske barok­

Skiptvet kirke er en romansk steinkirke fra 1100-tallet. Her måtte kvinnen som i 1573 ble dømt for å

ken at kirkekunsten øvde tiltrekning på menneskene. Billedtilhengerne lot restene av katolsk kirkekunst stå, og de tok initiativet til å skape en ny luthersk kir­ kekunst som fra slutten av 1500-tallet gav støtet til mer utsmykning av kirkerommene, med altertavler, prekestoler, epitafier (minnetavler over avdøde) og malerier på dører, paneler og vegger. Når myndighetene igjen tok opp arbeidet for å

ha fortalt at hun hadde sett og hørt jomfru Maria, skrifte i menighetens påhør fo r denne farlige vill­ farelsen. Det skjedde etter at hun var blitt pisket! Se hovedtek­ sten på neste side. 51

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Portrett, datert 1614, av sogneprest Peder Claussøn Friis (1545-1614), Valle kirke, Sør-Audnedal. Han etterfulgte sin far, Claus Friis, som prest i Audnedal. Herr Peder må ha gått på katedralsko­ len i Stavanger, men han studerte ikke ved noe universitet, og ble sogneprest 21 år gammel i 1566. Samme året ble han prost i Lister len! Begge embetene hadde han så lenge han levde, i 48 år, og i tillegg utmerket han seg som topo­ grafisk forfatter og historiker. Herr Peder var en myndig og temperamentsfull herre, besjelet av sterke sympatier og antipatier. Han var en ivrig forkjemper fo r rettighetene til den nye lutherskgeistlige stand i Nor­ ge og en varmhjertet, usedvanlig kunn­ skapsrik norsk patriot. Han ble i 1614 etterfulgt av sønnen Claus Pederssøn Friis. 52

utforme vakrere kirkerom, gikk det lettere å få bøn­ dene med på kirkerestaurasjoner. Det ble også vanlig at biskoper og prester ytte økonomiske bidrag til inventar og utsmykning. Mange prester var praktiske menn, med god forstand på hvordan arbeidet skulle utføres. De var oppdragsgivere for en ny generasjon kunsthåndverkere, som også gav nye impulser til den bildende folkekunsten. Kirkeordinansen av 1537 avskaffet en lang rekke helligdager for helgener og kirkeinnvielser. Folket holdt lenge fast på disse dagene, som blant annet markerte faser i jordbruksåret. Nyrekrutteringen av geistlige var i årene etter 1537 langt mindre enn avgangen, dels fordi det var færre som ville bli pres­ ter, dels fordi myndighetene ville ha langt færre geist­ lige enn i katolsk tid. Mange messer falt bort når pres­ tene ikke hadde tid til dem, og fra 1540-årene begyn­ te stadig flere prester å sløyfe messer på festdager som kirkeordinansen hadde avskaffet. Siden prøvde biskoper og prester å få bøndene til å slutte med å feire disse dagene. De benyttet både for­ maninger og straffetrusler og stemplet festene som drikkegilder. I Trøndelag ble kirker der det bare ble holdt gudstjenester på festdager, kalt «ølkirker». Allerede i katolsk tid kritiserte kirkelige myndigheter slike drikkelag. Etter hvert gikk mange fester i glem­ meboken, men bøndene feiret lenge innvielsene av sine sognekirker (kyrmessene) - i fjellbygder på Øst­ landet gjorde de det til langt ut på 1600-tallet. I enda lengre tid fortsatte folk å dra til gamle valfartskirker, særlig de med hellige helbredende kilder, der de holdt sankthansfester og skjenket kirkene penger eller gjenstander for den sunnhet og hjelp de bad om. Utover landet holdt folk fast ved de gamle katolske skikkene i lang tid, både i hverdagslivet og i sogne­ kirken. Men myndighetene motarbeidet dem. De fikk nå høre at fromme vaner som faste på fredager var fariseiske tilbøyeligheter. 1 kirkene måtte kirkegjengerne venne seg til at ritualer ble sløyfet eller foran­ dret. Det ble for eksempel ikke ringt med klokke når innstiftelsesordene til nattverden ble lest, og det ble ikke svingt med røkelseskar. Også kirkegjengernes egne ritualer ble motarbeidet, de skulle ikke stenke seg med vievann og ikke ligge så mye på kne. De katolske sammenslutningene, gildene, ble forbudt, men flere fortsatte lenge med sammenkomstene sine. Det ble gjort forsøk på å forsvare de gamle skikke­ ne. Rundt 1550 tok bøndene i Eidfjord i Hardanger seg en prest som holdt katolske messer slik de ville ha dem. Da nektet bøndene i Kinsarvik og Ullensvang å betale avgifter til sine lutherske prester. De to klaget i 1553 til lensherren på Bergenhus. Hardingene ble da oppfordret til å være lydige «som alle andre menige allmue er her i stiftet». De hadde talt «mange spottelige og hånlige ord» og sagt at de også ville «ha sådan tjeneste igjen» som i Eidfjord om de skulle yte pres­

tene det som tilkom dem. Men hardingene gav seg da de ble truet med fredløshet hvis de oftere satte seg opp mot «kristendommen». Derimot gav ikke folk slipp på katolske navn, verken på merkedager, skip eller på personer. Ja, trønderne brukte mannsnavnet Olav enda mer etter reformasjonen. Når telemarkingene i 1540 jaget bort tyske berg­ menn som kongen hadde sendt til distriktet, er det sannsynlig at bergmennenes lutherdom var en med­ virkende årsak til motstanden (se side 84). 1 Oslo bispedømme vokste det i 1550-årene fram en folke­ lig bevegelse for å forsvare den gamle helgenkulten. Det var to gamle bønder - visstnok fra Sandar i Vest­ fold - som sa de var Marias sendebud, formante fol­ ket å tjene Gud og Maria, holde lørdagshelg for Maria og forberede seg til det med faste og bønn på fredag. Sendebudene fikk stort tilløp av folk, men de ble satt fast, og det var trolig de to som Akershuslensherren Jesper Friis lot brenne i 1555. En mann i Eidsberg i Østfold ble i 1558 bøtelagt fordi han tok til orde i kirken og «svarte presten under messen». I begynnelsen av 1570-årene fortalte en kvinne i Skiptvet at hun hadde sett himmelen åpne seg. Der satt en kvinne i en stol og talte til henne. Det var jom fru Maria. Skiptvet-kvinnen ble i 1573 dømt på Oslo lagting for å ha ført denne «vrange og falske villfarelse» ut blant allmuen. Hun skulle piskes og

REFORMASJONEN

Prester og skolegut­ ter som synger i et opptog. Alle er iført kapper og pipekra­ ver. Prestene har anlagt skjegg, en mote som ble vanlig på denne tiden da de lutherske prestene ville skille seg utfra de katolske geistlige, som vanligvis var glattbarbert. Etter en tegning fra 1590drene, Riksarkivet i Stockholm.

gjøre offentlig skriftemål under en gudstjeneste i Skiptvet kirke. Geistlige måtte ikke legge for dagen åpne katolske sympatier. Men enkelte norske studenter drog til katolske universiteter på kontinentet. Den fremste blant dem var Laurentius Norvegus (opprinnelig Laurits Nilssøn) fra Tønsberg, kjent under navnet Kloster-Lasse. Han ble opptatt i jesuittordenen, og i to mannsaldre fra 1560-årene arbeidet han for motreformasjonen i Nord-Europa. Kloster-Lasse ble professor ved jesuittiske læresteder og vant unge nordmenn og andre skandinaver tilbake til katolisismen. De som vendte hjem til Norge, kunne ikke argumentere åpent for sin tro, men noen av dem fikk prestekall. I sin imponerende optimisme prøvde Laurentius Norvegus i begynnelsen av 1600-tallet forgjeves å vinne innpass i København. Regjeringen satte tvert imot i gang en kampanje mot hemmelige katolikker (se side 211). Myndighetene brukte vold for å stoppe motstand mot den nye kirkeordningen. Tydde også forsvarerne av den gamle troen til vold? Lister-prosten Peder Claussøn Friis hevdet omkring 1600 at bøndene hatet prestene sine, og at det i Telemark hadde vært vanlig at folk drepte dem. Fra mange steder i landet finnes det sagn om at prester ble tatt av dage. Ble lut­ herske prester utsatt for mye vold på 1500-tallet? Verken kongebrev, herredagsdokumenter eller andre 1500-tallskilder gir grunn til å feste lit til beret­

ningene om mange drap på prester. Allment ble det begått langt flere drap enn i dag, og både før og etter reformasjonen forekom det at prester drepte og ble drept, men mindre enn andre menn. De få prestedrapene ble sannsynligvis begått i ølrus. Folk har nok mislikt de geistliges forandringer og formaninger, men selve kirketukten hadde vært mer systematisk i katolsk tid, slik at reformasjonen her i noen grad kan ha kommet som en lettelse. Noen av Jens Nilssøns visitasreiser gikk gjennom Telemark. De største pro­ blemene var ifølge rapportene de slitsomme veiene. Gamle katolske skikker ble kritisert, men geistlige og bønder møttes fredelig i kirker og i prestegårder. Vold mot prester nevnes ikke som noe problem.

De lutherske prestene Ifølge luthersk lære hadde geistlige og legfolk det samme kristne kall som klarest kom til uttrykk i et godt familieliv. Det positive synet på ekteskap også for prester må ha lettet overgangen til den nye kirke­ ordningen. De fleste prester hadde levd sammen med en frille, og etter 1537 kunne de gifte seg. Flere av dem var prestesønner som i dyre dommer hadde skaf­ fet seg dispensasjon fra forbudet mot at menn født utenfor ekteskap kunne bli katolske prester. Nå kom prestefamilien på tryggere grunn og ble en institusjon i norsk kultur, der prestekonene kom til å spille en

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Altertavlen i Seljord kirke, Telemark, fra 1588. Denne såkalte katekismetavlen inneholder de ti bud, med billedforbudet i det første budet. Men tavlen er også et eksempel på hvor gjeme man tross dette ville ha bilder, for rett over billed­ forbudet er det plas­ sert bilder av Moses og Aron! Av de 72 teksttavlene som vi vet hvor har stått, fantes de fleste på Vestlandet, meget få på Østlandet, bort­ sett fra Østfold, og bare to i hele Trond­ heim stift (Trønde­ lag og Nord-Norge).

og vennskapsbånd, mistet domkapitlene sin tidligere betydelig rolle. De lutherske biskopenes familieliv dannet et forbilde for geistligheten, godt hjulpet av posisjon som geistlighetens viktigste kulturbærende institusjoner, men de fylte fortsatt en funksjon som bispekonene. En mann som Jens Nilsson viste åpen­ domstoler i geistlige disiplinærsaker og i ekteskaps­ lyst hvor glad han var i sin kone, borgermesterdatteren Anne Glad, og han la heller ikke skjul på sine var­ saker. Da biskopene ble stadig mer innflytelsesrike som me følelser for barna. Studenter og prestelærlinger etatsledere, ble det om å gjøre for regjeringen å ha full måtte få lyst til å kopiere en slik familielykke. kontroll med bispetilsettingene. Kirkeordinansen De gamle katolske institusjonene hadde vært pre­ get av et geistlig fellesskap. Nå ble prestetjenesten på bestemte at prestene i byene skulle nominere en kan­ didat. Nærmeste biskop skulle gi ham attest for skik­ et vis privatisert. Det ble vanlig at en sogneprest prøv­ kethet, mens kongen hadde myndighet til å bestem­ de å ordne det slik at enten en sønn eller svigersønn me om vedkommende skulle få embetet. I Norge ble overtok kallet, gjerne ved å knytte ham til seg som det domkapitlene som noen få ganger fikk utføre et kapellan. Etter kirkeordinansen skulle sju menn av slikt valg i den første tiden etter reformasjonen, men menigheten sammen med prosten kalle en ny prest. i det overveldende flertall av bispeutnevnelser Menigheten hadde ansvar for å forsørge en presteen­ ke, og hvis kallsmennene valgte en sønn eller sviger­ bestemte kongen seg uten å rådføre seg med den lokale geistligheten i Norge. 1 regelen utnevnte han sønn, kunne han påta seg å forsørge henne. Når pres­ danske kandidater som var kjent i det geistlige m iljø­ ter døde før barna var voksne, kalte menigheten gjer­ et i København. ne en mann som sa seg villig til å gifte seg med enken. Den nye luthersk-geistlige kulturen bar også preg Biskop og lensherre var innstilt på å ta hensyn til av at flere prester nå hadde fått utdannelse i utlandet. prestefamiliene, men de fant seg ikke i at så mye ble 1500-tallet førte med seg større velstand, som gjorde ordnet lokalt. Øvrigheten i stiftet ville helst anbefale det mulig å bekoste universitetsstudier. I årene en kandidat for menigheten - så kunne han reise til 1 5 7 1 -1 6 0 0 er det registrert 152 norske studenter det ledige kallet og bli vurdert av kallsmennene. Ingen utenfor Danmark-Norge. De drog fortrinnsvis til lut­ fikk bli prest før han hadde fremstilt seg for biskopen, herske læresteder i Tyskland. Som i katolsk tid var som eksaminerte ham i teologi og vurderte hans Rostock mest populært. Dit reiste vel halv­ moralske vandel. Hvis biskopen godkjente parten av de norske utenlandsstudenteham, hadde lensherren myndighet til å ne vi kjenner til. Men noen drog gi ham brev på embetet (kollas). I også videre til kalvinistis­ de første årtiene etter ke og katolske universite­ 1537 stod mange preste­ W ter uten at det på 1500-talgjeld uten prest. Der kun­ let ødela deres muligheter til ne stiftsøvrigheten lettest få å få kall når de kom hjem. sin vilje igjennom, og Fra 1569 krevde regjeringen mange dansker ble hentet til i stadig større utstrekning at slike kall. Det hendte at det prester skulle ha studert ved oppstod strid om to kandi­ Københavns universitet - fra dater, den ene med øvrighe­ 1629 ble det gjort obligato­ tens, den andre med menig­ risk. Både kongen og dom­ hetens støtte. Biskopen plei­ fr,’ r r & e r t f icfc k t i r T » (wr; x feg a H -iQ & rtf tjito& i kapitlene sørget for stipend­ de å vinne, og menigheten r -y f ' ki/Tøf '«tr t én v f •'7 midler til studier der, og føl­ «0# pWi y a t fant det som regel klokest å ■ H r r- é tr ** gen var at stadig flere prester jenke seg etter stiftsøvrighet Du Ø»lt u f r hadde et studium i Køben­ tens vilje. H ii 3f!tt „ iwnn u. a J t l a * U a n t •'■■»>th i>:. \U-St Ji: det samlet så mange norske myndighet til å plassere $ “» * J . .. fr* * < $ -, ;c f studenter i kongens stad at menn han ønsket å ha i stif­ "du ft(UI ' f f i u X i c su JK‘Wr Xf «fr ‘ rf D « ihli f» de hadde sin egen forening. N kt «R ftan si- j y itr tet. Han skaffet kall til lære­ w ? i m * u t i > une N ; itø i *V i . r i ijdU . C Noen universitetskandida­ re og elever ved katedral­ ter henvendte seg til kongen skolen, blant annet til slekt­ og fikk løftebrev på preste­ ninger. Flere biskoper kall, som de senere reiste etterlot seg dynastier av til biskop og lensherre for sønner og svigersønner. å få innfridd. Også de Da de nye geistlige mil­ som ikke hadde med seg jøene formet seg mer kongebrev, gjorde gjerne som følge av slektskapsa

m i

m

REFORMASJONEN

det - de hadde krav på å bli foretrukket fremfor menn uten universitetsutdannelse. På den måten bidrog presset fra unge kandidater til å øke de kirkelige myndighetenes innflytelse på utnevnelsene. Blant annet fant mange danske kandidater veien til Norge, til bekymring for norske prester som så sine sønner forbigått. Det danske innslaget var betydelig overalt, særlig i byene. Danskene giftet seg ofte inn i norske prestefamilier. Dessuten fortsatte de aller fleste pres­ ter i samme kall livet ut, og barna bosatte seg også ofte i distriktet. De glimt kildene gir av prestenes dagligliv tyder på at de ikke skilte seg mye ut fra omgivelsene. Prestene deltok i gjestebud, og der ble det drukket øl. Som andre menn ytret også prestene ubetenksomme ord i rusen og kom i slagsmål. Noen gjorde seg umulige og forsømte pliktene sine. Alkoholisme var nok en hovedårsak til slike problemer, men oftest var utskeielser med alkohol bare forbigående hendelser. De kan ikke tas som uttrykk for lavt kulturnivå og dårlig moral. Lister-prosten Peder Claussøn Friis var en fremragende mann, men under en trette med lens­ mannen Torkjell Haga først i 1580-årene stakk han lensmannen i armen med kniv, og i et julelag i 1589 fikk presten selv en «skade» av en bonde. Krangel mellom prest og bonde gjaldt mest de ytelser som bøndene skulle gi til prestelønnen. Vi vet at Friis var vred over at bøndene var så påholdne - og de syntes nok han var kravstor.

Gudstjeneste, katekisme og skriftkultur Ifølge kirkeordinansen skulle hvert sogn ha en klok­ ker som kunne bistå presten i de kirkelige handlinge­ ne. Det var vanskelig å skaffe menn til denne stilling­ en - og å få bøndene til å betale klokkertoll (avgift til klokkeren). Myndighetene rekrutterte klokkere ved å la dem leie gårder som sognekirkene eide, og i løpet av 1500-tallet ble det satt bønder i stadig flere klokkerstillinger, mens prestene lærte dem opp som kir­ kelige assistenter. Luthersk guds tjeneste form satte sitt preg på kirkeinventaret. Den katolske messen konsentrerte seg om messeofferet, mens den lutherske gudstjenesten var bygd opp om forkynnelsen. Etter reformasjonen satte man inn stadig flere benker for en sittende og lytten­ de menighet. Det var sjeldnere gudstjenester, men de varte lenger på grunn av preken og skriftlesning. Pre­ kestolen dominerte i det lutherske kirkeinteriøret. De kirkelige myndighetene søkte å avhjelpe prestenes mangel på prekenøvelse ved å utgi mønstergivende prekensamlinger, og etter hvert vokste kravene til at prestene skulle fremføre personlig utformede preke­ ner. Som vi har sett, var biskopens kontroll og kritikk av prekenen et hovedinnslag i visitasen. Vi kjenner ikke mange norske prekener fra 1500-

Prekestolen i Skeds­ mo kirke i Akershus fylke, er datert 1578.1 de gamle katolske kirkene var det ofte flere altre, og disse dominerte kirkerommet. Etter reformasjonen nøyde man seg med ett alter, oppe i koret, og dermed ble det plass til å gi preke­ stolen en sentral plass øverst i kirke­ skipet - det fremhe­ vet prekenens store betydning. Denne prekestolen er mange­ sidig og utstyrt med en enkel renessanseornamentikk.

tallet. De som er bevart i trykt form, er for en del de såkalte likprekenene, og i tillegg noen andre - de fles­ te er holdt av biskoper, særlig av Jen s Nilssøn i Oslo og Jørgen Erikssøn i Stavanger 1 5 7 1 -1 6 0 4 . Deres prekener var logiske, pedagogiske og opplysende i en robust og myndig form. De fremmet kunnskap om Bibel og kristendom og inneholdt henvisninger til naturen, til kirkefedrene, til oldtidens litteratur og historie. Frelsen avhang av troen alene, men predi­ kantene formante til god moral med jordnære eksem­ pler fra hverdagslivet. De fordømte «papistisk» over­ tro og utmalte i drøye vendinger den grove umoral som ville bli straffet med Herrens rettferdige vrede i helvetet. Synet på mennesket og på livet kom dels til uttrykk i skildringen av synden og av jorden som en

Benk fra Enebakk kirke i Akershus fy l­ ke. Benkene i denne kirken er de eldste som er i jevnlig bruk i Norge. Kirken ble utstyrt med disse benkene i 1634. Hver benk har et utsmykket forstykke med utskjæringer, og med gårdsnavn påført, hvert gårds­ navn på to benker, på kvinnesiden i nord og på mannssiden i sør. 55

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

Jørgen Erikssøn (1535-1604) var biskop i Stavanger 1571-1604. Han kom fra Haderslev i Slesvig og ble som Peder Claussøn Friis ordinert til prest 21 år gammel. Etter tje­ neste på Bergenhus studerte han videre ved universitetene i København og Wittenberg. Han ble gift med Adriane, datter til bergensbispen Jens Skjelderup, og etterfulgte ham som biskop i Stavanger. Jørgen Erikssøn førte en kraftfull kamp på mange fronter, blant annetfor å presse bøndene til å betale høyere avgifter. Han bekjempet katolske levninger i skikker og seremonier, fo r­ dømte brudd på kirkens sek­ sualmoral - og hevdet kompro­ missløst at all magi burde straffes med døden.

56

jammerdal, dels i en trosvisshet om saligheten etter døden. De knappe visitasreferatene røper at biskopene var nokså fornøyd med prekenene til flertallet av preste­ ne. Nordmenn ble et mer prekenvant folk. Da en regi­ onal kommisjon gransket kirkelige forhold i Trønde­ lag i 1580-årene, nevnte den som et rystende eksem­ pel på mangelfull kirkegang at noen eldre dødsdømte fanger bare hadde hørt 2 0 -3 0 prekener i sitt liv. De store likprekenene ble holdt over adelige perso­ ner. Omtalen av dødsleiet utgjorde klimaks i beret­ ningen. Den sykes trosbekjennelse ble forkynt, og hennes eller hans tillitsfulle tålmodighet ble fremhe­ vet. Presten ble tilkalt for å gi de syke nattverden og trøstens ord. Han pliktet å gjøre det for alle som bad om det, uansett stand og stilling. Forsømt sognebud var en av de alvorligste anklager som kunne reises mot en prest, og forekom heller ikke ofte. Kirkens bruk av dansk som gudstjenestespråk skapte avstand til menigheten, men likevel mindre enn i den latinske messen. Kristian 3.s danske bibel ble utgitt i 1550 og Peder Palladius’ alterbok i 1556. Dansk og norsk hadde et omfattende tilfang av felles ordforråd og et beslektet formverk. Det nye danske kirkespråket med norsk uttale var både annerledes og forståelig - det utviklet seg til et religiøst språk som i løpet av generasjonene festnet seg i sinnene. Reformasjonen førte salmesangen inn i norsk kultur. En autorisert salmebok, Hans Thomissøns salmebok, ble utgitt i 1569 og brukt til slutten av 1600tallet. Prest og klokker måtte nok synge mye alene. Ifølge en kil­ de fra 1609 skal herr Henrik i Jø l­ ster ha sagt til menigheten Helgheim kirke: «Når I er i kirken, da står I stum­ me, men når I kommer til ølstuen, da sjunger hver mann.» I stadig flere menigheter lærte like­

vel folk utenat salmer som ble brukt fast i gudstjenes­ tene. Det tok tid før salmebøker ble trykt i så store opplag at de ble spredt i de tusen hjem - det var en utvikling som for alvor skjøt fart i løpet av 1600-tallet. Sanggleden gjorde at salmesangen hadde fremti­ den for seg. Da den tidligere biskopen i Trondheim, Anders Arrebo, i 1627 utgav sin oversettelse av Davids salmer, tilegnet han dem til geistligheten i Norge, blant annet fordi den norske «ungdom og menighet av naturen meget til sang og musikk inklinerer (har tilbøyelighet til).» Etter hvert ble gamle og nye salmer folkeeie på en måte som moderne poeter bare kan drømme om - et vell av religiøse folketoner forteller den dag i dag om det. Salmesangen ble den lutherske form for meditasjon, i fellesskap og alene. Mer enn den katolske kirken la den lutherske vekt på kunnskap om kristendommen. Bibelen alene for­ midlet budskapet fra Gud, og nøkkelen til troen og dermed til frelsen var å gjøre seg kjent med budska­ pet. I 1541 utarbeidet Sjællands biskop, Peder Palla­ dius, en versjon av Luthers katekisme for de norske prestene, og den ble brukt i lange tider fremover. Alderen for den første nattverd ble flyttet fra sju til tolv år. Da måtte de unge svare tilfredsstillende på spørsmål fra katekismen. Det samme kravet ble stilt til voksne som fremstilte seg for nattverden. Dermed ble det idémessige fundament lagt for det norske folkeskolevesenet 200 år før allmueskolen ble organi­ sert. Prestene skulle gi regelmessig undervisning etter prekenen og innprente læresetninger i unge og gamle. Et viktig poeng med bispevisitasene var å kontrollere hvordan det stod til med denne opplæ­ ringen - ved å stille spørsmål til gamle og unge. Det er umulig å skaffe sikre opplysninger om hvilke resultater undervisningen gav. Visitasreferatene er knappe; av og til gir de uttrykk for kritikk, av og til for ros. Geistligheten formidlet skriftkulturen til folket. Sogneprester bistod bøndene med å føre i pennen rettsstiftende dokumenter og bønnskrifter. Prester, prestekoner og prestebarn sørget for at flere gløgge bondefolk lærte å lese og skrive. Prestene gjorde sitt til å utvikle en gryende norsk litterær kultur. Det før­ ste trykkeri i Norge ble satt i gang i Kristiania først i 1643, men bokselgerne kom alt på 1500-tallet, og prestene dannet ryggraden i det bokkjøpende publi­ kum. Den religiøse litteraturen dominerte. 1500-tallet hadde to litterære sentre: Bergen fra 1550-årene på biskop Geble Pederssøns og lektor Absalon Pederssøn Beyers tid, og Oslo fra 1560-årene på biskopene Frants Bergs og Jens Nilssøns og lektor Hallvard Gunnarssøns tid. Ved siden av sine kirkelige gjøremål hadde de kapasitet til å dyrke andre, typisk humanistiske interesser som klassiske språk og litte­ ratur, historie, natur og samfunn. Peder Claussøn Friis på Agder var ved siden av Beyer den ypperste

REFORMASJONEN

Kristian 3.s danske bibel ble trykt i København i 1550. Tittelbladet, som sees her, ble i likhet med de øvrige illus­ trasjonene lånt fra en bibel utgitt i Lubeck; de gjengir viktige fortellinger fra bibelhistorien, fra Adam og Eva til Jesu korsfestelse og oppstandelse. Hver kirke i Danmark og Norge ble pålagt å kjøpe et eksemplar av den praktfulle og kostbare bibelen, en viktig milepæl i inn­ føringen av dansk som skriftspråk også i Norge. Prestene måtte dessuten ha enkelte andre bøker, blant andre Luthers katekisme og prekensamling og kir­ keordinansen av 1539.

57

MAKTKAMPEN OG DENS FØLGER

det at hans sterke norske patriotisme vakte anstøt blant dansker som hadde hånd om bokutgivelsene. Fra 1620-årene var det forbausende mange norske prester som klarte å utgi mindre og større skrifter i trykt form, mest om harmløse teologiske og religiøse emner. Vi kjenner langt over hundre presteforfattere fra 1600-tallet, i tillegg kommer de mange som syslet med upubliserte skriverier.

Ble moralen svekket?

Den danske adels­ mannen Tycho Bra­ ke (1546-1601) gjorde interessen fo r himmellegemene til en vitenskap. Vi ser ham omgitt av sine instrumenter i slottet Uranienborg på Hven.

Tønsberg-prosten Rasmus Hjort (død 1604), svigersønn av oslobispen Frants Berg, tilhørte en krets av prester med lærde interesser. Alle hans tre sønner fik k katolske sympa­ tier og ble avsatt fra sine presteembeter i 1613. 58

dyrkeren av den historiske patriotismen, som over­ setter og formidler av middelalderens litteratur og dokumenter. De to kan betraktes som nytidens første norske historikere. Forbindelsen mellom landsdelene var begrenset. Derfor betydde Bergens- og Oslohumanistene lite for hverandre, men Friis hadde for­ bindelser både til Bergen og til Oslo. På 1500-tallet var det noen ganske få, med Jens Nilssøn og Hallvard Gunnarssøn i spissen, som bkk utgitt trykte arbeider. De hadde gode forbindelser i Rostock og utgav der en rekke teologiske, historiske og poetiske skrifter på latin. 1 likhet med Petter Dass hundre år senere fikk ikke Absalon Pederssøn Beyer og Peder Claussøn Friis se sine topografiske og histo­ riske skrifter i trykt form. Friis’ oversettelse av Snorres kongesagaer og hans Norges-beskrivelse ble trykt i København i 1630-årene. Hovedstaden ble dobbeltmonarkiets utgiverby, blant annet fordi universitetets professorer hadde sensurmyndighet over bokutgivel­ ser. Når Beyers skrifter ikke ble utgitt, skyldtes nok

Det har vært hevdet at reformasjonen førte til et moralsk forfall med utstrakt voldsbruk og hyppige drap. Dette er neppe riktig. Drap hadde forekommet ofte i middelalderen, og slik fortsatte det etter refor­ masjonen. Men de politiske forholdene var nå frede­ ligere, og etter hvert ble også den private volden så pass dempet i store deler av landet at det der ble begått langt færre drap enn i de indre fjellbygdene. Det ser ut til at drapene var flest der myndighetenes kontroll var svakest. Man merket det særlig i Bergen, der tyskerne på Bryggen lenge unndrog seg byøvrighetens rettsforfølgelse, og der hele byen ble dominert av en hardkokt mannskultur med mange tilreisende. Over hele landet var det fortsatt slik at menn lett røk i slagsmål. Motstykket til voldskulturen var den utbredte hjelpsomheten og ærligheten; de som var ute på reise ble for eksempel hjulpet fram med mat, husly og skyss uten å bli avkrevd betaling. På 1500-tallet grep djevlefrykten om seg i Europa. En rekke teologer hevdet at de som drev med magi, hadde sluttet en trolldomspakt med djevelen. Panik­ ken kan ha blitt utløst av konfliktene mellom ulike kirkelige retninger. Både i protestantiske og katolske land foregikk hovedtyngden av trolldomsprosessene i 150 år etter 1550. I Norge var det få trolldomsprosesser på 1500-tallet. Myndighetenes langsomme gjen-

REFORMASJONEN

nomføring av reformasjonen har sannsynligvis bidratt til at den slags nidkjærhet ennå ikke grep om seg. Bare noen teologisk lærde hev­ det konsekvent at djevlepakten var en reali­ tet, og stavangerbispen Jørgen Erikssøn stod nokså isolert i det norske geistlige 1500-tallsm iljøet når han ville ha dødsstraff over dem som drev med magi. Da det ble satt i gang en kampanje for å utbre den rette lutherske lære (ortodoksien) i begynnelsen av 1600-tallet, deltok imidlertid flere av kirkens menn med iver i forfølgelsen av det angivelige trollfolket. Den lutherske øvrigheten satset på ekteskapet som fundamentet for det kristne samfunnet. Den lempet på de strenge reglene som umuliggjorde ekteskap i forbudte ledd, slik at folk ikke løp så stor risiko for å bryte reglene om blodskam. Det ble inn­ skjerpet at kvinne og mann bare kunne innlede sitt samliv etter en kirkelig vigsel. Domkapitlene meglet forlik mellom mann og kone som røk uklar. Idealet var gjensidig respekt og vennlighet mellom de to, men en kone kunne ikke bryte ut av ekteskapet selv om hun ble utsatt for vold. Likevel var det nå mulig å få skilsmisse. Når den ene ektefellen reiste sin vei og ble borte i flere år eller var blitt dømt æresløs, fikk den andre lov til å gifte seg igjen. Domkapitlene la vekt på ordholdenhet når det gjaldt avtaler om trolovelse og ekte­ skap og øvde press på den som prøvde å bryte en avtale. Hvis presset ikke nyttet, måtte den som ikke ville gifte seg, betale en erstatning til den avtalepart­ neren som gav opp sitt ekteskapskrav. Hvis de to hadde fått barn, inngikk det i løsningen en avtale eller et pålegg om hvem som skulle ta seg av barnet, mot vederlag fra den andre hvis han eller hun hadde midler å betale med. Straffetiltakene mot førekteskapelig seksualitet var milde. Det dreide seg mest om et press for å få til ekteskap mellom de to. I de fleste tilfeller var de selv innstilt på det. Ekteskapsbrudd (hor) straffet man har­ dere. Lovbrytere som forbrøt seg grovt mot moralnormer, ble pålagt å skrifte i påhør av menigheten (åpenbart skriftemål). Absalon Pederssøn Beyers dagbok har en rekke opptegnelser om syner i luften som varslet ulykker, for eksempel om krig. Nedslående tildragelser som feilslått fiske måtte være en straff. Kirkelige og verds­ lige myndigheter var overbevist om at Guds vrede rammet mennesker og samfunn på grunn av synd og umoral. Trolig mente også vanlige folk det, og øvrig­

h eten kunne bruke denne fore­ stillingen til å presse sine normer på befolkningen. Et avvergende virkemiddel mot Guds vrede var de offentlige bededager som stadig hyppigere og etter hvert årlig ble berammet tre dager på rad for å be Her­ ren om nåde. Omkring år 1600 var det kirkelige kli­ maet i Norge i ferd med å endre seg. Lutherske rettroenhet kjempet seg fram til herredømme. Den passet som hånd i hanske til en mektigere og mer autoritær stat, som under Kristian 4. ville forsterke kampen mot umoralen og gjøre nordmennene til et lydig og gudfryktig folk.

Øse av tre fra Valle i Setesdal, 1500eller 1600-tallet. Kvinnen på skaftet har brudekrone, mennene på hver side legger hånden på hennes bryst. Hvilken mening han som skar øsen, hadde med fremstil­ lingen, er uklart. Det kan være uttrykk for rivaliserende elske­ re, eller det er den gamle sengeleiingen med bruden, brud­ gommen og presten.

59

D

et norske 1500-tallet er blitt vurdert høyst ulikt av historikerne. Noen har tegnet et mørkt bilde. Hensynsløse og griske

danske lensherrer og fogder utbyttet norske bønder, som klaget, saboterte og satte seg til motverge i en seig forsvarskamp. Andre har tegnet et langt lysere bilde av et samfunn i stille vekst, der bøndene levde sitt liv nokså uforstyrret av øvrigheten, og der konfliktene bare var krusninger på overflaten. Begge bilder kan ikke være sanne hvis det er hele samfunnet og dets utvikling vi ønsker å fange inn. Men selv om Norge på 1500-tallet bare hadde 200 0 0 0 3 0 0 000 innbyggere, var det et stort land, med veldige avstander, mangfoldige natur- og livs­ vilkår på kyst og i innland, i nord og sør, i distrikter der ulike næringer gjorde seg mest gjeldende. Norge ble styrt fra Danmark, et land der natur- og samfunnsforholdene var svært annerledes. Hvordan ble nordmennene påvirket av dette styret, hvordan virket forholdet til andre europeiske land og folk inn på nordmennenes livs­ vilkår, og hvordan klarte de selv å innrette seg i dette første århundret av det som er blitt kalt den nye tiden?

Krig eller fred? Forrige side: To konger foran en by: Kalkmalerier fra fra Dale kirke i Luster i Sogn, 1560-åreme.

Denne praktfulle rustningen i stål fo r mann og hest viser hvilken prestisje krigeryrket var forbun­ det med. Den ble smidd i Numberg på 1500-tallet fo r kong Sigismund 2. av Polen, og i 1574 gav prinsesse Anna av Polen den til den svenske kongen Johan 3. Hel mannsrustning bestod av hjelm, bryst- og rygghamisk, harniskkrage, akselstykker, over- og underarmsskinner og armbuklerfor albuene, jem hansker, bukskinner, lendskjørt, hofteskjørt, lårskinner, knebukler, benskinner ogjem sko. Hes­ ten hadde hestestj er­ ne (hodebeskyttelse), halsstykke, bogstykke, flankestykke og lendestykke. De fo r­ nemste ridderne hadde rikt dekorerte rustninger. Denne er etset og forgylt og malt med svart og hvit lakkfarge. En slik tung rytter stred fortsatt med lanse, mens lett utrustede ryttere ble rustet med børser og pistoler. 62

Kongen i eldre tid hadde et janusansikt - han var både kriger og fredsfyrste. Kongeideologien var så sammensatt at den rommet motsetninger mellom de krav som en gammel aristokratisk krigerkultur stilte og de krav som et kirkelig inspirert fredsideal frem­ met. Den politikk som kongen i virkeligheten førte, var ikke bare en følge av hvor stor vekt han la på krigs- eller fredsidealet. Han var avhengig av den utenrikspolitiske situasjonen og hvordan den ble vurdert. Dessuten kom det an på hvor mye han råd­ førte seg med andre og hvilke holdninger de hadde. Etter regimeskiftet i 1536 stod Danmark-Norge overfor omverdenen som en enhetlig stat. Det var en nyhet og en styrke, men Kristian 3.s kongedømme var plaget av usikkerhet i forhold til Europas domine­ rende makt, Habsburg-veldet. Keiser Karl 5. aner­ kjente ikke Kristian 3. som konge. Karl var øverste herre i det tysk-romerske, det burgundiske og det spanske rike. Det habsburgske systemet var imidler­ tid et konglomerat av fyrstedømmer og provinser som hadde utstrakt selvstendighet. Der var det så mange viljer som stod mot hverandre at Karl 5. langt

fra kunne gjøre hva han ville. Danmark-Norge hadde omfattende handelsforbindelser med Habsburg-landene. For Norges del dreide det seg om tyske og nederlandske kjøpmenn, som hentet mesteparten av landets eksportvarer.

Kristian 3.s allianser Før 1523 hadde oldenborgerne bestrebet seg på å gjenopprette og forsvare den nordiske treriksunionen. Siden den tid hadde Fredrik 1. og Kristian 3. samarbeidet med Gustav Vasa om å forsvare de to nye dynastiene mot trusselen fra Kristian 2. og Habsburg. Men den gamle rivaliseringen mellom oldenborgerne og det selvstendige Sverige ulmet like under overfla­ ten. I tiden etter 1536 gjaldt motsetningene mest Norge, idet Gustav Vasa forgjeves forlangte å få utle­ vert Akershus og Båhuslen som pant for de penger som Kristian 3. skyldte ham fra grevefeidens tid. I 1540 måtte Gustav nøye seg med å få pengene i stedet for lenene, men saken røper at forholdet mellom de to monarkene var en blanding av interessefellesskap og motstridende mål. En faktor som bandt de to kongene sammen, var at de begge sluttet seg til den lutherske reformasjonen. Spørsmålet var så hvor mye motsetningen til den katolske kirken betydde for utenrikspolitikken. De tyske protestantiske fyrstene reagerte på presset fra Karl 5. og de tyske katolske fyrstene med å gå sammen i det schmalkaldiske forbund i 1531. Fredrik 1. sluttet seg til forbundet i 1532 og Kristian 3. i 1538. Kongen holdt nær kontakt med sine tyske lutherske slektning­ er når det gjaldt kirkelige spørsmål, og han rådførte seg med tyske lutherske teologer. Båndene til den tysklutherske kulturkrets ble forsterket gjennom giftermå­ lene og dynastidannelsene blant lutherske fyrstehus. I lange tider var det en selvfølge at den dansk-norske kongen hentet sin dronning i et tysk luthersk fyrste­ hus, og at hans yngre søsken giftet seg inn i de samme slektene. Ville dette munne ut i en politikk der kirketilhørigheten avgjorde om og i tilfelle hvem man skul­ le gå til krig mot og holde seg i fred med? Den store statsgjeld Kristian 3. tok med seg fra grevefeiden var et argument for en forsiktig utenrikspolitikk, slik at man unngikk utgifter til en ny krig. Kristian prøvde å sikre seg mot keiseren ved forbund med andre fyrster, ikke bare med de tyske protestantene i 1538, men også ved en allianse med Karl 5.s hovedmotstan­

KRIG ELLER FRED?

der, Frans 1. av Frankrike, i 1541. Viktigst var det at de to nordiske monarkene glattet over ny og gammel mis­ tro. 1 1541 sluttet de et forbund i Brømsebro. Brømsebro-forbundet var et ærgjerrig forsøk på å legge grunnlaget for en varig fred mellom Nordens tre riker. Det sprang ut av samrøret mellom dansk, norsk og svensk adel og av grevefeidens allianse mellom svo­ grene Kristian 3. og Gustav Vasa. Årelange og vanskeli­ ge forhandlinger krevdes for å bli enig om forbundet, som skulle vare i 50 år. De to kongene gav hverandre gjensidige garantier om hjelp mot indre og ytre fiender.

Ved klager om at en konge brøt sine forpliktelser, skul­ le hvert rike oppnevne voldgiftsdommere, og kongene forpliktet seg til å bøye seg for deres kjennelser. Kristian 3. prøvde også å forhandle seg fram til en avtale med Karl 5., men oppmuntret av nyheten om en ny fransk-habsburgsk krig innledet Kristian i 1542 krigshandlinger mot Karl. Det kom mest til å arte seg som en konflikt med Nederlandene, idet de krig­ førende rammet hverandre ved boikott av handel og kapring av handelsskip. Etter hvert ble det klart at krigen skadet økonomien uten at noen nådde sine hovedmål. På den tyske riksdag i Speyer i mai 1544 sluttet partene en fred, som gav Kristian 3. trygghet for at Karl 5. ikke lenger skulle true det dansk-norske regimet. Speyer-trakta ten var også viktig som et han­ delspolitisk dokument. Fyrstene lovet å la hverandres undersåtter ferdes og handle fritt «mot betaling av de sedvanlige tollavgifter». «De fra Amsterdam» skulle nyte alle sine gamle privilegier likesom hansastedene og kongeriket Norges undersåtter. Med Speyer-trakta ten tok Kristian 3. det avgjøren­ de skritt over til en konsekvent fredspolitikk. Igjen hadde det vist seg at krig var svært kostbart. De tyske protestantene i det schmalkaldiske forbund hadde

ikke gått til krig mot keiseren for Kristians skyld. Gustav Vasa nedkjempet på denne tiden et stort fol­ kelig opprør i Småland (Dackefeiden), med troppehjelp fra Kristian, som på sin side hadde måttet klare seg uten støtte fra både Sverige og Frankrike. Denne erfaringen hjalp konge og riksråd til å føre en konsekvent realpolitikk da tyske protestantiske fyrster kom i krig med keiseren og katolikkene i åre­ ne 15 4 6 -5 5 . Regjeringen blandet ikke religion i uten­ rikspolitikken, imøtekom ikke oppfordringene om å hjelpe trosfeller og holdt seg strengt nøytral. Speyer-

Habsburgemes velde på 1500-tallet. Sær­ lig hadde de vidstrak­ te områder i Amerika takket være Spanske erobringer. I Europa styrte de i store deler av Sentral- og VestEuropa. Men Karl 5. hadde mange proble­ mer å stri med i alle disse landene.

Kristoffer Valkendorf (1525-1601) ble i 1556 lensherre over Bergenhus len og hadde i de fire årene han var i Ber­ gen befatning med utenrikspolitiske saker. Han tvang i 1558-59 de tyske håndverkerne til å ta borgerskap i byen. Nord-Norge lå også under hans myndig­ het, og han skaffet seg i 1557 kongens tillatelse til at fogde­ ne der kunne hindre svenske lappefogder i å feste bort grunn. Senere i sin karriere bekledte Valkendorf høye embeter i sent­ raladministrasjonen i København. 63

DET NORSKE 1500-TALLET

dem som krevde å få fortsette handelen, særlig når kravene kom fra keiseren på vegne av nederlenderne. På midten av 1500-tallet gikk den tyske ordensstaten i Baltikum i oppløsning, og Russland, Polen og Sve­ rige begynte å rivalisere om å fylle tomrommet. Særlig var det om å gjøre å sikre seg kontroll med handelen mellom Russland og Vest-Europa. Også Nordkalotten ble trukket inn i dragkampen. Der var det ennå ikke fastlagt grenser mellom Norge, Sverige og Russland. Kristian 3. reagerte med forsiktighet når melding­ ene begynte å løpe inn om at engelskmennene var i ferd med å åpne en ny skipsrute langs Finnmark til Arkhangelsk. Gustav Vasa forlangte i 1556 at Kristian 3. skulle stoppe trafikken, for han hevdet at den styr­ ket Russland, som lå i krig med Sverige. På den annen side løp det inn rapporter fra norske embetsmenn om at Gustav Vasa sendte fogder til norskekysten på Nord­ kalotten; de både festet bort grunn og krevde skatt. Regjeringen fryktet at skipsfarten i nord skulle under­ Kartet er hentet fra Hans Lilienskiolds store verk om Finn­ mark, «Speculum Boreale». Det omfat­ ter strekningen fra Alta til byen Kola. Lilienskiold var amt­ mann i Finnmark 1684-1701, og tro­ lig laget han i 1690årene selv kolorerte utkast til illustrasjo­ nene, som en kunst­ ner i København gjorde ferdig. Her seiler to handelsskip opp langs finnmark­ skysten. Den vesteu­ ropeiske skipstrafik­ ken til Russland nord om Finnmark startet i 1550-årene. Den varigste seier i sjuårskrigen vant Fredrik 2. allerede første høst. Etter en kort beleiring av Ålvsborg ved utløpet av Gota alv kapitu­ lerte svenskene 4. september 1563, og dermed sikret Fre­ drik seg nær 150 kanoner! Bildet er fra et kobberstikk i Hogenberg-Novel lanus: «Res gestae Friderici 11», 1589. 64

traktaten ble betraktet som en utenrikspolitisk hjør­ nestein på linje med Brømsebro-forbundet. Karl 5. satte pris på det, og i 1548 anerkjente han Kristian 3. som hertug i det tyske lenet Holstein. Også i andre saker førte de dansk-norske myndig­ hetene en tålmodig fredspolitikk. Under grevefeiden hadde Lubeck vært Kristian 3.s hovedmotstander. I resten av sin regjeringstid lå hans regjering i stadige forhandlinger med hansabyene om deres rettigheter i Norge og Danmark - først og fremst i Bergen, der de ennå dominerte tørrfiskhandelen. Som regel var hanseatene på vikende front. Deres militærmakt var svekket, og de holdt mindre sammen enn før, slik at de ikke kunne gjennomføre en effektiv handelsboikott for å tvinge igjennom sin vilje. Dette utnyttet regjeringen i samspill med lensherren og byrådet i Bergen til gradvis å gi borgerne utvidede handelsprivilegier, slik at de kunne utstyre nordnorske fiskerbønder, motta leveranser fra dem og selv eksportere fiske­ produktene til de utenlandske markedene. Det viktig­ ste virkemidlet var at bergenserne fikk lov til å sende skip til Nord-Norge og hente fisken der, noe som var forbudt for hanseatene. De hadde bare lov til å motta fisken på Bryggen i Bergen, der nordlendingene lever­ te den med jektene sine. Fredrik 2. sluttførte forhand­ lingene med hansabyene i 1560. De avfant seg da med bergensernes eksporthandel, samtidig som de kunne fortsette sin bergenshandel under norsk lov. Politikken overfor hanseatene var avpasset ulike hensyn - også til at hanseatene skulle videreføre en handel som var viktig for kystbefolkningen. En lig­ nende tendens lå til grunn for tollpolitikken, der kongen nøyde seg med lite toll på utenrikshandelen. Han var mer pågående når det gjaldt å forby eksport av varer som han mente det var for lite av, særlig eiketømmer. Men også her viste han seg lydhør overfor

grave øresund tollen og gi norske kjøpmenn sterkere konkurranse på Kola, men den gjorde ikke innsigelser overfor England og Russland. Usikkerhet om størrel­ sen på det området der Norge så vel som Sverige og Russland hevdet å ha rettigheter kompliserte hold­ ningen til de svenske lappefogdene. Kristian 3. valgte å ikke gjøre noen stor sak av det, men gav embetsmenn i nord lov til å forhindre at svenskene festet bort norsk grunn på vegne av den svenske kronen.

Unge kongers krig I tidligere tiders fyrstestater kunne et tronskifte fra far til sønn innebære store politiske endringer. I 1559

KRIG ELLER FRED?

døde Kristian 3., og Fredrik 2. ble konge. Året etter døde Gustav Vasa og ble etterfulgt av Erik 14. Til tross for Kristian 3.s sindige utenrikspolitikk fikk sønnen en ensidig militær utdannelse, og hans to store interesser ble jak t og krig. Fredrik 2.s fetter Erik 14. var mer allsidig begavet og utdannet, men de to lignet hverandre i sin lydhørhet overfor den fiendtlige propaganda mot henholds­ vis svensker og dansker som verserte ved hoffene og som ble publisert i litterære tekster. Her ble gammelt nag dyrket og forsterket. Danskene så på svenskene som oppkomlinger, og Fredrik 2. tok sikte på å gjen­ opprette den nordiske treriksunionen under sitt vel­ de. Gustav Vasa hadde vært på vakt mot at Sverige igjen kunne bli fanget inn i en union. Han hadde hev­ det krav på Gotland, mens Erik 14. dessuten påstod at Skåne, Halland og Blekinge opprinnelig var sven­ ske land. Gustav Vasa hadde ikke glemt den gamle svenske drømmen om å vinne Norge, og Erik gjorde dette til et aktuelt mål. Erik trodde på svenske kroni­ kører som hevdet at Sverige hadde en storartet fortid med en kongerekke som strakte seg tilbake til Noas sønn Magog. Goterne var identiske med gotene svenskene var runnet av et heltefolk! Kristian 3. hadde motsatt seg de to andre slesvigholsteinske hertugenes ønske om å legge under seg Ditmarsken i Nord-Tyskland. Fredrik 2.s vilje til å ty til krig kom til uttrykk alt våren 1559 da han uten riksrådets samtykke deltok i erobringen av Ditmars­ ken. Fra 1560 ble han og Erik 14. stadig mer ufor­ sonlige mot hverandre. Et symptom på dette var at de begge gjorde en stor sak av sine protester mot utfor­ mingen av den andres våpenskjold. Også Baltikum ble et stridens eple. Fredrik 2. kjøpte øya Osel i 1559, mens Erik 14. skaffet seg store deler av Estland i 1561. Da begge konger ville utvide sin makt på den annens bekostning, tok de ikke i bruk Brømsebrotraktatens voldgiftsbestemmelser. Fredrik 2.s mor, dronning Dorothea, og eldre danske riksråder med kansler Johan Friis i spissen var tilhengere av en min­ dre uforsonlig politikk, men de kunne ikke bremse kongen, fordi han stilte dem overfor fullbyrdede kjensgjerninger, særlig når det gjaldt vervingen av leietropper til den hæren som skulle brukes mot Sve­ rige. Yngre adelsmenn støttet kongens politikk, og de ble belønnet med embeter og len. Slik brøt Fredrik 2. ned motstanden mot sin krigspolitikk. Han fikk riks­ rådet til å bevilge en stor ekstraskatt i Danmark og Norge, og han hadde betydelig suksess med å skaffe seg støtte fra andre nordeuropeiske fyrster, selv om det bare var Lubeck som kom til å gå til krig mot Sve­ rige, fordi Erik 14. hindret byens handel med Narva, som russerne hadde erobret i 1558. Fredrik 2. startet sommeren 1563 en krig som i sju år påførte folket store byrder og lidelser. Kongen

Fredrik 2. i helfigur, malt av nederlende­ ren Hans Knieper i 1581. Her fremstilles monarken som den kraftfulle krigeren, slik han hadde fo r­ søkt å markere seg som ung konge i sjuårskrigen. Kongen står i sitt svarte har­ nisk, den ene hånden griper fatt i sverdet, den andre ifeltherrestaven. Hjelmen og stålhanskene ligger parat ved hans fot­ ter. Skjerfet er i oldenborgemes fa r­ ger, gult og rødt. Vi ser at de norske nasjonale symbolene flankerer kongens hode på linje med de danske. Til venstre står det på latin at han er Danmarks og Norges konge. Kongevåpenets to øverste felter har de danske leopardene til vens­ tre og den norske løven med øks til høyre.

ønsket å føre krigen uavhengig av sin egen adel, og han satte inn 25 000 leietropper. I september 1563 tok de Ålvsborg festning i vest, men siden viste det seg at hæren var lite villig til å gå langt inn i Sverige, fordi det var et sparsomt bytte å hente der for lands­ knekter som var vant til å plyndre i erobrede områ­ der. I stedet måtte danske og norske skattebetalere fø på dem, og krigen utartet til gjensidige herjinger i fiendens grenseland. Både Fredrik 2. og Erik 14. hadde utvidet orlogsflåten, begge ville bli herre over Østersjøen. I 1566 vant svenskene en stor seier, men i tiden som fulgte klarte de likevel ikke å utnytte det sjømilitære over­ tak de da hadde skaffet seg, og i andre farvann enn de 65

DET NORSKE 1500-TALLET

Fredrik 2.s bygg­ mester, Rudolf van Deventer, utarbeidet i 1560-årene en samling tegninger i akvarell, som tross overdrivelser og fo r­ enklinger gir en forestilling om tak­ tikken ved en belei­ ring på den tiden. Kanonene var på 1500-tallet blitt så effektive at festning­ ene etter hvert ble fullstendig ombygd, med voller og bastio­ ner. Beleirerne har

baltiske gjorde de seg ikke gjeldende. Fredrik brukte sin makt i Øresund til å stoppe trafikken med varer til og fra Sverige, men reaksjonen fra de vestlige sjø­ fartsnasjonene var så truende at kongen måtte oppgi blokaden. I stedet økte han øresundtollen for å få mer penger til krigføringen. I Norge ble trelasttollen satt radikalt opp, men satt ned igjen i 1568 etter krav fra Spania, Nederlandene og de norske trelastselgerne. Svenskene gjennomførte dype innfall i Skåne, Hal­ land og Blekinge, og fremfor alt ville Erik 14. skaffe seg en åpning mot vest - han tok sikte på å erobre Norge.

Det uforberedte Norge I årene 1 5 3 7 -6 3 traff myndighetene svært få militære

hær i Norge. Den gamle Landsloven påla hver bonde å holde visse våpen, middelalderlige hogg- og støtvåpen. Riktignok het det nå at lensherrene skulle fast­ sette hva slags våpen hver mann skulle ha på grunn­ lag av hans økonomi. Men denne bevæpningen ble ikke modernisert, og bøndene fikk heller ingen mili­ tær trening. Alt dette stod i sterk kontrast til utviklingen i Sve­ rige, der Gustav Vasa utskrev menn av bondeallmuen til en trenet hær. Han klarte å bruke bondehæren til å styrke kongemakten, men når dette ikke skjedde på 1500-tallet i Danmark-Norge, hang det nok sammen med at kongen og den danske adelen ville holde mili­ tærvesenet mest mulig for seg selv. Væpnede bønder kunne utgjøre en trussel. I Danmark hadde det vært store bondeopprør i 1 5 2 0 -3 0-årene. Nå kunne ikke

Lisw H «1P

P « fS

her sin teltleir til høyre. Artilleriet er oppstilt bak oppkastede jordvoller. I forgrunnen ser vi en bemannet løpegrav, og fra hovedporten kommer de beleirede fram.

66

tiltak i Norge; stort sett var de avgrenset til kystvernet. Under krigen mot Karl 5. (1 5 4 2 -4 4 ) ble lensher­ rene pålagt å holde vakt på kysten. Både i krig og i fred truet sjørøvere de sjøfarende. Byer og landdis­ trikter fikk i 1540-årene påbud om å ruste ut skip som skulle patruljere i Nordsjøen. Kristian 3. minnet bønder som klaget over skatten om at de fra gammelt av hadde plikt til å utrede langskip og utfareleidang hvert tredje år, og i midten av 1550-årene begynte han igjen å kreve utrusting av nye orlogsskip. I 1557 ble dette nærmere bestemt til 28 skip med 1760 mann. I de fleste distrikter gikk kongen med på å motta skattepenger i stedet for skip og mannskap, men noen skip ble utrustet og overført til kongens flåtestasjon Holmen i København. Fra hele monarki­ et skrev man ut mannskap (båtsmenn) til marinen, og mange av sjøoffiserene var norske. De krav som ble stilt til befolkningen når det gjaldt militærtjeneste til lands, var ubetydelige. Før sjuårskrigen ble det ikke gjort noe forsøk på å organisere en

Krigføring på 1500-tallet De krigførende reduserte sine utgifter ved å la sol­ datene plyndre erobrede bygder og byer. Danske tropper i Sverige under sjuårskrigen gav bøndene valget mellom å yte brannskatt eller å få gårdene brent ned. Hvis de betalte, risikerte de å bli hengt av de svenske soldatene når de kom tilbake. Under de svenske erobringene av Trøndelag i 1564 og Østlandet i 1567 ble mange kirker plyn­ dret og brent. Oslo-borgerne brente ned sin by for å holde fienden vekk, mens svenskene brente ned Sarpsborg, Skien, Kongehelle og kirkebyen Hamar. Bøndene ble tvunget til å kjøpe seg fredstegn for det tidoble av en vanlig ekstraskatt. Livet til folk som kom i veien for soldatene var ikke mye verdt. Om svenskenes tilbaketrekning fra Østlan­ det våren 1567 beretter en samtidig kilde at de «brente så alt for fot, hva i veien var og slo ihjel både mann og kvinne og sparte ingen».

KRIG ELLER FRED?

bøndene i Danmark og Norge gjøre seg gjeldende militært, og det gjorde det lettere å beherske de to rikene. Enda Frederik 2. i begynnelsen av 1560-årene forberedte seg til krig, nøyde han seg med å sende få og allment formulerte ordrer om militære tiltak. Resten ble overlatt til lensherrenes skjønn. Befolkningen ønsket seg fred. Langs kysten prøvde menn å slippe unna tjeneste i marinen. I alle nordiske grensetrakter kom det i begynnelsen av krigen til uttrykk krigsfrykt. Bøndene i det norske Viken og det svenske Dalsland avtalte at de ikke ville falle inn i hverandres land. Jem tene nektet å adlyde ordre om å gå med krig inn i Sverige. I januar 1564 takket Fred­

rik 2. bøndene på Østlandet for at de godvillig hadde latt seg «oppeske» av Akershus-lensherren Kristian Munk til å drive svenskene tilbake fra et angrep på Båhus, men sommeren 1566 kritiserte han dem fordi de hadde nektet å adlyde Munk da han ville ha mann­ skap mot svenskene. Bøndene holdt seg for det mes­ te i ro når fienden gjorde streiftog på Østlandet. Kon­ gen skrev at selv fogdene til fraværende lensherrer hadde nektet å dra noe sted eller yte krigshjelp uten etter uttrykkelig ordre fra disse lensherrene. Uviljen mot å delta i krig gjorde seg sterkest gjeldende da svenskene prøvde å erobre Midt-Norge i 1564 og Sørøst-Norge i 1567. Høsten 1563 ble svenskene ikke bare drevet tilba­ ke fra Båhus, men også fra et fremstøt i Jem tland og Herjedalen. Alt vinteren 1564 rykket så en større svensk hær inn i Midt-Norge; 4 0 0 0 mann under ledelse av Erik 14.s franske yndling Claude Collart. Kong Eriks forhold til Norge var ikke konsekvent. På den ene side fremstilte de svenske soldatene seg som befriere, på den annen side hadde Collart ordre om å «herje, brenne og ihjelslå fot for fot og legge landet øde». Lensherren i Trondheims len, Evert Bild, gav raskt opp motstanden. Oppmuntret av gode løfter hilste borgerne i Trondheim og mange prester sven­ skene velkommen. Noen borgere og prester reiste også rundt og tinget med bøndene om å falle fra Fred­ rik 2. Befolkningen i hele Trøndelag, Møre og Roms­ dal og Helgeland erkjente da Erik 14. som sin landsherre. Minnet om konfliktene i 1520-30-åren e inspi-

Erik Rosenkrantz (1519-75) var lens­ herre på Bergenhus 1560-68. Han var som sin forgjenger Kristoffer Valkendorf en energisk administrator og utmerket seg som krigsleder. Da sven­ skene okkuperte Trøndelag i 1564 og Østlandet i 1567, skulle det vise seg at han tross befolk­ ningens mangel på militær trening klar­ te å mobilisere vestlendingene til avgjør­ ende motangrep. Dermed gikk ikke Erik 14.s drøm om å ta Norge med støtte fra nordmennene i oppfyllelse.

Feltartilleri på marsj. Illustrasjonen fra en håndskrift i det Kongelige Biblio­ tek i København er en forenkling. To hester kunne ikke trekke de svære kanonene. Bildet gir ellers et godt inn­ trykk av soldatene og deres påkledning. Bevæpningen er dels luntebøsser, dels hellebarder og andre stikkvåpen.

67

DET NORSKE 1500-TALLET

reite ikke til å være lojal mot oldenborgkongen. Dess­ uten var borgere og bønder misfornøyd med de skat­ tene Evert Bild hadde krevd inn. Våren 1564 tok svenskene mål av seg til å dra vide­ re mot sørvest og erobre Bergen. Men det skulle gå helt annerledes.

(M-SC-HAqPttø

Rosenkrantz holder Norge sammen

Kartet viser de mest omfattende svenske og danske angrepene under den nordiske sjuårskrigen 1563-70. For Erik 14. var det viktig å ekspandere vestover - derfor ser vi at de fleste store svenske angrepene var rettet den veien, mot Nor­ ge, flest ganger mot Båhuslen.

Lensherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz, var dansk aristokrat med norske forfedre og norsk gods. Han tilhørte den krets av yngre adelsmenn som stod Fredrik 2. nær og støttet hans krigspolitikk. Han ønsket å gjøre en krigsinnsats, og han forberedte den. Noen vestlendinger må ha hatt erfaring som utskre­ vet mannskap i den dansk-norske marinen. Rosen­ krantz ordnet borgervæpningen i Bergen, og på ny­ året 1564 mønstret han 1510 unge bønder på Oster­ øy, inspiserte våpnene deres og lærte dem å opptre i faste geledd. Noen måneder senere organiserte han gjenerob­ ringen av Midt-Norge. Soldater fra Bergenhus dannet en kjernetropp på 50 mann. Svenskenes erobring var en trussel mot Bergens handel, og borgere og hansea-

•i j g rrr T T-

ter deltok i gjenerobringstoget med to skip og 400 mann. Bøndene i Bergenhus len skulle stille størst mannskap. De var først motvillige, men dels ved trus­ sel om dødsstraff og dels ved å bruke bondelensmennene som talsmenn klarte Rosenkrantz å overtale bøndene til å stille 3500, det vil si hver femte mann. Under ledelse av den krigsvante Erik Munk seilte 4 0 0 0 mann nordover på i alt tre store skip og noen titalls bondefartøyer. Utenfor Trondheimsfjorden møtte styrkene fra Bergenhus 2. mai en svensk skjærgårdsflåte som var sendt mot Bergen. De svenske fartøyene ble ødelagt, og mannskapet druknet. Gjenerobringen gikk like lett som den svenske erobringen. Collart hadde sendt hjem halvparten av sin hær. De som var igjen, hadde gjort seg upopulære. Først hadde bøndene hjulpet svenskene med å fange dansker; noen var blitt sendt til Sverige, noen drept. Men gradvis spredte misstem­ ningen seg da det ble krevd inn en uvanlig drøy skatt, skrevet ut soldater og dømt etter svensk lov. Til skrekk og advarsel reiste svenskene galger rundt om i lenet, og St. Olavs legeme ble tatt ut av domkirken og gravd ned i kirken på Fløan i Stjørdalen. Stemningsskiftet i Trøndelag førte til at bøndene der hjalp til med å oppsøke, fange eller drepe de svenske soldate­ ne ute i lenet. Den gjenværende styrken på 40 0 mann i Steinviksholm festning overgav seg til fangenskap 22. mai. Fredrik 2. sendte tre orlogsskip fra København under ledelse av Kristoffer Trondsson. Underveis inn­ tok de forsyninger og mannskap i Akershus len. Da 68

KRIG ELLER FRED?

Relieffet som pryder Fredrik 2.s sarkofag i Roskilde domkirke, fremstiller svenske­ nes mislykte angrep på Akershus i 1567. Til venstre, øst for Bjørvika, ser vi Oslo - den eneste kjente illustrasjonen av by en fø r 1624. Den ble brent ned av bor­ gerne fo r å hindre svenskene i å søke tilhold der.

Under til venstre, bilde fra utstillingen i informasjonssente­ ret på Akershus: En soldat på vakt ved en kanon i et skyteskår i festningen

eskadren kom til Trondheim i juni, var gjenerobring­ en fullført. Men svenskene beholdt Jemtland og Her­ jedalen under resten av krigen. I sør gjorde svenskene flere kraftige, men forgjeves forsøk på å ta Båhus festning. I 1567 gav så Erik 14. ordre om å erobre Østlandet og Akershus festning. Den dårlige utgangen på invasjonen i Trøndelag tre år

tidligere hindret ham ikke i å tro at østlendingene ville motta svenskene som befriere. En omflakkende norsk adelsmann, Enno Brandrøk, hadde fortalt ham at de ville gjøre det, og liten motstand mot svenske streiftog kunne tolkes i samme retning. Enno Brand­ røk skrev til adelsmenn i Norge og oppfordret dem til å slutte seg til kong Erik. De gjorde ikke det, og sven­ skene som kom hit, behandlet nordmennene som fiender. I februar 1567 rykket invasjons troppene inn fra Dalarna gjennom Østerdalen til Hamar. De plyn­ dret landet helt fram til Oslo, der de fikk troppeforsterkninger fra Dalsland og Vårmland utpå våren. Sarpsborg brente de ned under fremrykningen. Kris­ tian Munk på Akershus fikk borgerne til å brenne Oslo, slik at fienden ikke skulle kunne dra nytte av byen for å ta festningen. Svenskene behersket store deler av Østlandet helt ned til Skien og møtte bare ubetydelig motstand enkelte steder. Som i Midt-Norge krevde de inn en uvanlig drøy skatt. Kristian Munk bad om hjelp både fra København og Bergen, og fra begge steder kom denne hjelpen i mai. Svenskene slo tilbake unnsetningsstyrken fra København. Men så kom Bergenhus-flåten under ledelse av Erik Munk og jaget svenskene på flukt. Følgen var at svenskehæren forlot Norge. Den satte ild på det som var igjen av Oslo, gjorde det samme med Hamarhus (bispegården fra katolsk tid) og Hamar domkirke - de plyndret og brente på sin vei ut av landet. Det hadde holdt hardt å organisere unnsetnings­ styrken fra Vestlandet. Rosenkrantz hadde lagt et

Denne bronsekanonenfra 1541 har innskriften: «Hvem jeg dreper, han skal verken hungre eller tørste.»

69

DET NORSKE 1500-TALLET

Hamar forfalt.Årene før sjuårskrigen var bispegården, Hamarhus, lensherrens resi­ dens. Da svenskene trakk seg bort i 1567, brente de domkirken og Hamarhus. Kirken fik k sin avgjørende knekk. Den ble fo r­ søkt restaurert, men forfallet fortsatte.

Armbrøst av en type fra ca. 1550.1første halv­ del av 1500-tallet var armbrøstene nes­ ten like treffsikre og gjennomslagskraftige som de finkalibrede bøssene. Bøylen foran ble brukt til å sette foten i når buen skulle spennes; det lot seg ikke gjøre med håndmakt. I lengre tid etter 1550 ble armbrøstene fort­ satt brukt både som kamp- ogjaktvåpen. 70

grunnlag for ekspedisjonen da han i 1565 på kongens ordre fikk bygd flere galeier i Bergenhus len. Borgere og bønder i lenet var trette av krav om krigstjeneste og skattebetaling. De hadde heller ikke egen nærings­ interesse av å hindre svensk styre på Østlandet. I 1566 oppnådde borgemtsendinger til København å få tilbakekalt en ordre om soldatutskriving, og våren 1567 drog representanter for bøndene i hele lenet til kongen og klaget over alle byrdene som ble lagt på dem. Også Rosenkrantz reiste til København, dels for å hindre at bøndenes klage rammet ham selv, dels for å forklare at krigen var en stor påkjenning for vestlendingene. Derfor overdrog han til Erik Munk å lede unnsetningen av Oslo med de vestnorske mannska­ pene, som i likhet med i 1564 lot seg skremme og presse til å delta. I Sunnfjord gav bøndene først etter da fem ledere for motstanden mot krigstjeneste var blitt henrettet.

Fredsvilje og forsoning Etter det svenske innfallet i 1567 ebbet k r ig e n på den n o rsk svenske fronten ut med noen plyndringstokter fra Norge inn i Sve­ rige. I 1568 ble Erik 14. avsatt som sinnssyk og etter­

fulgt av sin bror Johan 3 . 1 de siste årene klarte verken han eller Fredrik 2. å skaffe seg et avgjørende overtak. De var plaget av de tap og utgifter som krigen hadde påført dem. Fredrik 2. og riksrådet ble enige om å for­ handle med Sverige for å få avsluttet krigen, og i desember 1570 sluttet Fredrik og Johan fred i Stettin. Representanter for keiseren, kongene av Polen og Frankrike og kurfyrsten av Sachsen opptrådte som meglere. De favoriserte Fredrik 2., som fikk en gun­ stig fred. Sverige måtte betale 150 00 0 daler for å få tilbake Ålvsborg. Den geistlige myndighet over Jem t­ land og Herjedalen ble overført fra Uppsala til Trond­ heim. Kongene oppgav sine maksimale krav - Fredrik kravet på Sverige og Johan kravet på Norge og ØstDanmark. Vi kan merke innflytelsen fra riksrådene i begge stater på Stettin-fredens forhandlings- og voldgiftsbestemmelser, som utdypet og forsterket formu­ leringene i Brømsebro-traktaten av 1541. Når de to kongene selv ikke klarte å bilegge tvister, skulle seksmannsutvalg fra de to riksrådene dømme m el­ lom dem. Ble heller ikke de enige, skulle tvisten avgjøres av en fremmed fyrste. Hvis en konge nektet å gå med på en slik fremgangsmåte, var verken riks­ råd eller undersåtter forpliktet til å adlyde ham før han gav etter. Dette var en tillempning av middelal­ derens opprørsrett og et meget sterkt uttrykk for vil­ je n til fred. Etter avslutningen av krigshandlingene måtte myndighetene avgjøre hvordan de skulle stille seg til alle dem som ikke hadde villet delta i krigen og som hadde bøyd seg for det svenske okkupasjonsstyret. Oppgjøret var dobbeltbunnet. Når det gjaldt Trønde­ lag og de tilgrensende landskapene, tok kongen i 1564 initiativ til at adelsmenn, geistlige, borgere og bønder som hadde falt fra ham, skulle dømmes og straffes. Men så ble det hele utsatt og deretter glemt det må ha blitt viktigere å motvirke misstemningen i landsdelen. Menn som hadde sittet med verdslige eller geistlige embeter, fikk beholde dem, selv om de hadde støttet Erik 14. På Østlandet var det ingen adelsmenn, geistlige eller borgere som aktivt hadde støttet svenskene i 1567, og de ble heller ikke straffet for passivitet. Bøn­ der som nødt og tvungent hadde hyllet kong Erik, ble tatt til nåde igjen. Overfor noen gikk myndighetene hardere fram. De ble beskyldt for å ha satt seg opp mot sin egen øvrighet i krig. Det ble stemplet som en halsløs gjerning (som førte til dødsstraff), men de slapp med en stor bot som ble kalt halsløsen. Når det gjaldt motstanden mot krigsbyrdene i Ber­ genhus len, valgte Fredrik 2. å stille seg imøtekom­ mende til klagene fra bondeutsendingene. Kongen uttalte i et åpent brev at Rosenkrantz hadde fått ordre om å «forskåne» bøndene «så meget mest mulig er». Myndighetenes reaksjon var preget av viljen til å ta

KRIG ELLER FRED?

opp igjen Kristian 3.s politikk ved å dempe ned mot­ setningene mellom folk og øvrighet. På slutten av krigen kunne kongen koste på seg litt selvkritikk. I april 1568 uttalte Fredrik 2. i et lukket brev til riksrådene som ble sendt til en norsk herre­ dag at hovedårsaken til den store skaden «våre fien­ der» året før hadde påført Norge var at han ikke hadde utnevnt noen, «som hadde befaling over folket og dem kunne oppfordre mot fienden». Nå gav han ordre til at det skulle dannes en avdeling ryttere i Akershus len. Dessuten skulle det stilles opp to infanteristavdelinger på 500 mann hver. Kongen forstod omsider at utrente folk ikke kunne settes inn i militære operasjoner. Derfor avviste han samme vår et forslag om å bruke ryttere fra Norge til å beleire Varberg. Han fryktet at de ikke skulle være slik «staffert (utstyrt), at de noe skulle kunne utrette hos disse våre ryttere og skulle være mere til skjem t og spott enn til gavn og fordel». Siden skjedde det ikke mer enn at Kristian Munk fikk tillatelse til å bestille 1000 geværer i Nederlandene. Han skulle dele dem ut blant bøndene østafjells. Etter krigen lot myndighetene forholdene i Norge gli tilbake til situasjonen før 1563. Det ble ikke noe av å opprette et rytteri og infanteri her. Igjen var det bare Landslovens bestemmelser om folkeoppbud og våpenhold som gjaldt. Enkelte menn som hadde gjort krigstjenes­ te under sjuårskrigen, fikk avgiftsfritt bygsle gårder av krongodset mot løfte om krigstjeneste når kongen bad dem om det. Men etter hvert som de ble gamle og døde, var man like langt. Det ble ikke bygd en hær om­ kring dem. M ilitæ rpo­

litikken i Norge fulgte de samme linjer som i Dan­ mark. Fortsatt var det slik i begge riker at lensherre­ ne hadde det militære ansvaret for i påkomne tilfel­ ler å by opp og lede et bondeoppbud, uten at det ble bestemt nærmere hvordan det skulle gjøres. Det som da i fredstid fantes av et militært potensial, var den mannlige adelen og dens rosstj eneste - plikten til personlig krigstjeneste til hest (ross) og med sven­ ner. Selv i Danmark dreide ikke dette seg om mer enn vel ett tusen mann, i Norge bare om et hundre­ tall ryttere. Profesjonelle militære miljøer fantes i noen grad på Båhus, Akershus og Bergenhus fest­ ningen Disse festningene ble holdt i stand, og lens­ herrene hadde noen soldater der, men enda færre enn i Kristian 3.s tid. Marinen var den eneste militærstyrke myndighet­ ene satset på. Fredrik 2. og riksrådet var enige om at Danmark-Norge først og fremst var en sjømakt. Med flåten hevdet monarkiet sin overhøyhet over kystnære havstrekninger, i det daglige mest ^ f o r å holde vekk fribyttere og kapere. En rekke av skips­ sjefene og offiserene var nord­ menn. Etter Kristoffer Trondssons død under sjuårskrigen var Arild Olssøn fra Tjørn i Båhuslen den fremste av nordmen­ nene. Som admiral hadde han fra 1570 til sin død i 1578 overoppsyn over flåten. Det ble stadig skrevet ut båtsmenn til fellesflåten både i Danmark og Norge, så det norske innslaget var markant fra topp til bunn. Flere orlogsfartøyer ble bygd i Norge, og mange ble reparert her. Selv om skipene ble bygd på Holmen i København, ble norsk eiketømmer mye brukt også der.

Hjulldsgevær, ca. 1600.

Mens DanmarkNorge unnlot å eta­ blere etjast hærve­ sen i generasjonen etter 1570, utviklet den europeiske militærteknikken og strategien seg videre til stadig større raffi­ nement, særlig i Nederlandene der opprørerne i krigen 1568-1608fant metoder til å motvir­ ke den tradisjonelle spanske overlegenheten, blant annet ved en inneksersert taktjasthet i artilleristenes skuddsalver. Her ser vi stikk fra en militær instruk­ sjonsbok av neder­ lenderen De Gheyne. Musketeren først heller krutt av krutthomet, pakker lad­ ningen med ladestaken og fyrer av. Musketten var omstendelig å anven­ de. Den hadde luntelås og var så tung seks-åtte kilo - at det var nødvendig med en gaffelkjepp til støtte.

DET NORSKE 1500-TALLET

Den skotske kongen, Jakob 6. med sin dronning Anna, en eldre søster av Kris­ tian 4. Den 23. november 1589 giftet de seg i Oslo. Anna hadde med hele sitt følge seilt til Norge da hun kom utfor en storm på reisen til Skottland. Jakob seilte over til Norge for å få gjennomført bryllupet. Brude­ paret ble værende i Oslo til 22. desember og drog til Skottland via Danmark. 1 1603 ble de også konge og dronning av England.

En måteholden utenrikspolitikk Den forsiktige og fredelige utenrikspolitikken, som ble gjenopptatt i 1570, var i pakt med nordmennenes ønsker. Fredrik 2.s personlige utvikling befestet kursomleggingen. Som middelaldrende mann roet han seg ned, gav opp de krigerske planene og hygget seg med jevnlige jaktselskaper. Da kongen døde i 1588, fortsatte riksrådet fredspolitikken som formynderregjering for barnekongen Kristian 4. til han ble myn­ dig i 1596. Sverige hadde ingenting å frykte fra DanmarkNorge og var mest opptatt av forholdet til sine sørøst­ lige naboer. Johan 3. var gift med en polsk kongedat­ ter, og deres sønn Sigismund ble polsk konge i 1587 og svensk konge i 1592. Johan 3.s yngre bror, hertug Karl, bygde opp en alternativ maktbase, og etter 1592 brøt han ned Sigismunds makt i Sverige. Det endte med at hertugen tok konge tittel som Karl 9. Sverige var fra slutten av 1560-årene i krig med Russland. Krigen varte med enkelte avbrudd til 1595. Det lyktes svenskene å stenge Russland ute fra Østersjøen. I den forbindelse intensiverte de presset mot kystområdene i Nord-Norge for å skaffe seg adgang til havet og beherske skipstrafikken til Arkhangelsk. På Nordkalotten hadde Sverige lidd et tilbakeslag under sjuårskrigen, da samene og de norske fogdene stoppet deres beskatning i kystområdene sør for Alta­ fjorden. Også etter krigen lyktes det å holde svenske lappefogder borte fra områder de hadde trengt inn i under Gustav Vasa. Men Sverige presset på. I de 26 årene fram til Kristian 4.s kroning i 1596 ble det

Utsnitt av et kart over Norden som nederlenderen Abra­ ham Ortelius publi­ serte i verket «Theatrum Orbis Terrarum» i 1570. De nederlandske kartografene hadde ennå ikke fått nøyaktige nok informasjoner til å tegne kart som deres sjøfolk kunne være tjent med.

Jentmos

l

fpiautfn 4

laxum WtUtUf

'arclébtrnj

iRatbatt

K? t r k a k § J

72

Vehl

holdt fire grensemøter mellom svenske og danske riksråder. Både på disse møtene og i notevekslinger ellers tok svenskene opp Nordkalott-spørsmålet. I 1578 fikk Johan 3. kong Fredrik til å suspendere fogden i Salten, Peder Schønnebøl, fordi han angive­

lig hadde hindret svenske lappefogder i å ta sin rett­ messige skatt. Schønnebøl ble gjeninnsatt da han kunne dokumentere at svenskene hadde krevd skatt i gamle norske områder i Tysfjord og Ofoten, men regjeringen satte ikke konflikten på spissen. Den nøyde seg med å demme opp for de svenske fremstø­ tene i det stille. I årene omkring 1590 sørget hertug Karl for en mer pågående svensk politikk. Det dreide seg om en dob­ belt strategi - svenskene dokumenterte hvilke skatter de hadde krevd inn før sjuårskrigen og utvidet nå på ny sitt beskatningsområde. På et grensemøte med danske riksråder i 1591 påstod de svenske riksrådene at Sverige hadde beskatningsrett og annen myndighet over samer i Tysfjord, Ofoten, Lofoten og nordover, og de klaget over at norske embetsmenn hindret de svenske lappefogdene. Som vanlig lovet de danske rådene å undersøke saken. Kristian 4.s formyndere gjennomførte en motundersøkelse utført av embets­ menn i Norge - og avviste deretter de svenske klage­ ne i 1594. Konflikten mellom de norske og svenske myndighetene vokste i nord, samtidig som Sverige ved avslutningen av den svensk-russiske krigen i

KRIG ELLER FRED?

Oppslag fra lan Huyghen Van Linschotens atlas, i en utgave fra 1601. Det viser markedsplas­ sen på øya Kildin, vest på Kolahalvøya. Samer, russere og vesteuropeere utveksler varer. Utenfor kysten lig­ ger handelsfartøyer, fiskerbåter og russi­ ske lodjer. Også nordmenn kom på handelsferder til denne markeds­ plassen.

1595 sikret seg russernes tilsagn om å få overta deres skattekrav overfor samene fra Varanger til Malangen. Regjeringens nordkalottpolitikk var preget av for­ siktighet, men det var ikke snakk om å gi opp den norske kronens rettigheter. Det ser man tydelig i hold­ ningen til Arkhangelsk-farten. Etter 1570 var det om å gjøre å innarbeide en toll med samme begrunnelse som for øresundtollen. Oldenborg-regimet hevdet at den norske kronen hadde overhøyhet over de nordli­ ge havområdene - og særlig over skipsfart som gikk nær norskekysten. Skippere som ikke ville betale, ble truet med kapring. Samtidig ble det ført forhandlinger om tollkravene, mest med England, som i 1583 aner­ kjente den norske krones overhøyhet over de nordlige farvannene mot at Moskva-kompaniet i London slapp med å betale Frederik 2. 100 rosenobler (engelske gullmynter) i året for Arkhangelsk-farten. Av andres skip skulle det betales toll for hver reise. Regjeringen i København satte også mye inn på å hevde den norske kronens stilling overfor Russland. Fredrik 2. sendte gesanter (utsendinger) til Moskva fem ganger i 1570-årene. De gjorde forholdene i nord til en hovedsak og klaget over at russerne skjøt grensen

for sin bosetning vestover. I 1580-årene fortsatte for­ handlingene mellom de to fyrstene. Man forsøkte å få i stand et grensemøte i nord, men begge ganger enighet om møtetidspunkt ble oppnådd, i 1586 og 1595, ventet de dansk-norske utsendingene forgjeves på tsarens menn. Fra 1582 seilte marineeskadrer gjentatte ganger til Finnmarks- og Kola-kysten og arresterte skip som ikke hadde betalt toll. Sjøoffiserer og kommissærer holdt møter med russiske lokalembetsmenn på Kola og gjentok Norges gamle krav på overhøyhet helt til Kvit­ sjøen. Russerne kunne ikke hevde seg sjømilitært på tilsvarende måte, men for øvrig var forholdet mellom de to statene preget av en viss balanse og stabilitet. Også når det gjaldt tollpolitikken, valgte Danmark-Norge en forsiktig linje i disse årene. Etter 1570 var tollsatsene vesentlig lavere enn under krigen, men høyere enn før 1563; det var et kompromiss mel­ lom kongens inntektsbehov og de handlendes protes­ ter mot tollforhøyelser. I realiteten ble det betalt toll etter de lavere, sedvanlige satsene. Derfor var fortol­ lingen av utenrikshandelen i Norge meget beskjeden. Ingen fremmed stat kunne bli provosert av myndig­ hetenes norske tollpolitikk. 73

Folk og øvrighet Til høyre en rekon­ struksjon av grav­ steinen over Akershus-lensherren Peder Hanssøn (Litle) og hans kone Ingeborg Nilsdatter. Han døde i 1551, hun i 1597. Steinen lå i Haug kirke i Eiker til en brann i 1818. De to arvet og kjøpte opp et stort gods med sentrum i Eiker, og fru Ingeborg gjorde gården Foss, det senere Fossesholm, til sitt enkesete. Peder Hanssøn er avbildet i hel platerustning. I hånden holder han sitt tohånds sverd. Fru Ingeborg har en spanskinspirert drakt med langermet underkjole og overkjole med puffermer.

Denne slektsoversikten viser at 1500tallet dannet bro mellom den gamle norske adelen og den nye dansk-norske, der nordmenn og dansker giftet seg med hverandre. Fru Inger til Austråts mange døtre ble alle gift med danske adelsmenn som utmerket seg som lojale kongstjenere og derfor hadde lett fo r å skaffe seg gode forleninger. Lucie og Jens Bjelke ble stamforeldre til Bjelkeslekten som var den dominerende norske adelsslekten fra ca. 1610 til ca. 1670. 74

og som utsending til viktige møter i Norge. På de tre andre norske festningene, Akershus, Bergenhus og Steinviksholm, brukte kongen lavadelige danske menn, som hadde tjent ham og hans far under kon-

Både Kristian 3 og Fredrik 2. innledet sine løpebaner med dyre kriger, og de brukte en årrekke på å skaffe seg inntekter til å nedbetale gjelden. Bøndene hadde vent seg til å betale de tradisjonelle skattene og avgif­ tene, men de var på vakt mot nye krav. Hvem kunne vite hvor kravene ville ende? For bøndene gjaldt det å skjerme seg mot statens krav så godt de kunne, for øvrigheten å styre folket slik at det betalte. Det kunne bare skje ved tvang, men låste motsetningene seg i langvarige konflikter, ville staten likevel bli svekket. Kristian 3.s gjeld var i 1536 så stor at renteutgifte­ ne langt på vei la beslag på de ordinære statsinntekte­ ne. Det var en sterkt medvirkende årsak til at han beslagla kirkenes gull, sølv og edelsteiner - alt gikk med til å betale av på krigsgjelden. Samtidig ble veien åpnet for langt større ordinære inntekter etter at bispe- og klostergodset var inndratt, men det var avhengig av hvordan de ble administrert.

Kongetro lensherrer Det har vært hevdet at når det norske riksrådet ble fjernet som følge av regimeskiftet i 1536, var det ikke minst fordi den danske høyadelen mer uhindret ville skaffe seg adgang til norske len. Kan vi finne støtte for dette ved å undersøke hvilke menn Kristian 3. utnevnte til lensherrer i Norge? Den eneste høyadelige av de danske lensherrene i Norge i de første årene etter 1537 var Claus Bille, som beholdt Båhus til 1555. Han hadde støttet Kristian 3. under grevefeiden, og nøt kongens fulle tillit som høvedsmann på den viktige grensefestningen. Kon­ gen brukte ham også som rådgiver i norske spørsmål Fru Inger til Austråts døtre og svigersønner

Inger Ottesdatter ca. 1475-1555

i Margrete 1 ca. 1495—ca. 1550 + Vincens Lunge 1486/87-1537

i Margrete 2 + Jens Split -etter 1565

i Eline -1532 + Nils Lykke ca. 1492-1536

hi-

Nils Henriksson ca. 1458-1523

i Anna -1557 + Erik Ugerup -1571

r Ingeborg ca. 1507-97 + Peder Hanssøn ca. 1500-51

i Lucie -1555 + jens Bjelke -1551

FOLK OG ØVRIGHET

fliktene i Norge i 1520-30-årene. Peder Hansson (Lit­ le) fikk Akershus i 1536 og beholdt det til sin død i 1551. På Bergenhus og Steinviksholm varte ikke lensherrenes funksjonstid så lenge. Det ser ut til at opp­ gavene der var vanskeligere enn i det sørøstlige Nor­ ge, slik at både regjering og lensinnehaver følte behov for utskiftninger, særlig i Bergen på grunn av forhol­ det til hanseatene. I 1542 gjorde kongen det slik at Tord Rod, som hadde hatt Bergenhus siden 1537, avløste Kristoffer Huitfeldt på Steinviksholm, mens Huitfeldt overtok Bergenhus. Vi kan etter dette slå fast at kongen plasserte menn som hadde bevist sin pålitelighet på de festninger som sikret ham makten i Norge. Han var i takknem­ lighetsgjeld til en av dem (Claus Bille) - de tre andre skyldte ham sin stilling. De dansker som fikk mindre norske len hørte også til lavadelen, med unntak av enkelte len som ble gitt til høyadelsmenn som bodde i Danmark. Flere av de danske lensherrene giftet seg med norske adelsdamer. I løpet av 1500-tallet førte dette til at menn av slekter som Jernskjegg, Litle, Ugerup, Bjelke, Brockenhus, Bild, Lange og Huitfeldt ble stamfedre til nye norske adelsslekter, som på kvinnesiden stammet fra eldre norsk adel. Hustruene var aktive partnere i alle slags gjøremål, også i lensforvaltningen. Det kom kla­ rest fram når kongen gav len til enker, som fru Inger til Austråt. Hun beholdt Reins kloster og Romsdal til hun døde i 1555. I enkelte andre tilfeller mottok enker len som pant for sine utestående fordringer til kronen. En tilflyttet adelsmann fikk ikke problemer selv om han knyttet seg til en norsk familie som hadde stått imot kongemakten. Iver Jenssøn Jernskjegg gif­ tet seg i 1534 med Olav Galles datter Karen. Fra 1532 til 1559 hadde han Frøland skipreide i forlening, i en periode i 1540-årene også Bratsberg len. Foruten de avdøde Vincens Lunge og Nils Lykke hadde fru Inger til Austråt fire danske svigersønner som ble norske lensherrer. Peder Hanssøn på Akers­ hus giftet seg med Ingeborg, visstnok tidligst i 1537. Erik Ugerup ble i 1524 gift med Anna. Han hadde Tønsberg len fra 1524 til 1547. Dessuten fikk han St. Olavs kloster i Tønsberg som tillegg fra 1532 og beholdt det livet ut - til 1571. Jens Split ble gift med Lunges enke Margrete og hadde Hardanger len fra 1537 og Halsnøy klosters len fra 1539, begge til 1552. Jens Bjelke ble gift med Lucie, som hadde fått barn med Nils Lykke i 1535, og ble først forlent med Holms kloster, så Tautra kloster til 1556 og i tillegg Jemtland fra 1542 til sin død i 1559. Det var ikke bare Austråt-slekten av de gamle norske adelsslektene som fikk len. Andre tilhenge­ re av Kristian 3.s parti under grevefeiden gjorde også det. Stig Bagge fikk Lister len og Trond Benkestok Sunnmøre len. Gaute Galle hadde vist seg

Norge ble behersket fra fire festninger (nevnt ovenfra): Båhus, Akershus, Bergenhus og Stein­ viksholm. Båhus og Akershus hadde størst strategisk betydning i forhold til angrep fra Sve­ rige. Det var også svært viktig å beher­ ske den største han­ delsbyen, Bergen, ved hjelp av Bergen­ hus, mens Steinviks­ holm, som var et krigsbytte fra Olav Engelbrektsson, hadde begrenset strategisk verdi, og derfor flyttet lens­ herren til den gamle erkebispegården i Trondheim i 1556. Slottslenene fikk navn etter disse resi­ densene; myndighetsutøvelsen over befolkningen i lenet ble gitt tyngde og kraft ved at lensher­ ren behersket dis­ triktet fra sin borg.

vaklende i sin holdning både til Fredrik 1. og til Kristian 3., men han beholdt Idd, Åbygge og Rygge skipreider til sin død i 1553. Heller ikke Olav Gal­ les sønn ble helt glemt, enda faren hadde trosset Fredrik 1; Sven Galle m ottok Råde skipreide i forlening i 1545. De norskættede mennene fikk som regel mindre len. Gaute Galles sønn Kristoffer dannet et unntak. Han ble admiral i fellesflåten og fikk etter hvert len i Danmark og Norge, i Norge Steinviksholm len 1 5 4 5 -5 2 . I 1553 overtok han Idd, Åbygge og Rygge skipreider etter faren. Det store antallet norske lavadelsmenn, som hadde vært setesveiner for de katolske biskopene, fikk som regel ikke noe len. 75

DET NORSKE 1500-TALLET

Styret av lenene Styret i Norge ble overvåket av lensherrene på Akers­ hus, Bergenhus og Steinviksholm. Peder Hansson på Akershus hadde ansvar for Sørøst-Norge til og med det østlige Agder, Tord Rod på Bergenhus for SørvestNorge til og med Nordfjord, Kristoffer Huitfeldt på Steinviksholm for landet fra Sunnmøre og nordover. I 1540-årene ble mesteparten av Nord-Norge, som tidligere, lagt under Bergenhus. Det var en følge av landsdelens handelskontakt med hansabyen. Båhus­ len i sørøst var viktig i kraft av sin strategiske belig­ genhet. Systemet var slik at visse distrikter ble styrt som len direkte under de fire slottene, mens andre var egne len med lensherrer som i noen grad stod under slottshøvedsmennenes myndighet, særlig når det gjaldt kirkestyret og innkreving av toll og ekstraskat­ ter. I alt fantes der i 1530-årene 30 slike smålen. I til­ legg kom noen gods, særlig til klostre, som ble forlent bort for seg. De brakte antallet len opp i ca. 50. Enkelte lensherrer fikk to-tre len, dog aldri så mange som før 1537. Noen små len var forlent bort til lensherrer som fikk beholde alle de vanlige lensinntektene, som regel fordi inntektene skulle være lønn for deres arbeid i andre embeter - enkelte ganger som pant for utestå­ ende fordringer. En del andre smålen ble forlent bort for en fast avgift, så lensherren slapp å føre regnskap. Flertallet av len, blant annet de fire slottslenene, ble forlent bort på regnskap, slik at lensherrene måtte dokumentere årlig alle sine inntekter og utgifter. Overskuddet tilfalt kronen sentralt. Men ved en fort­ satt inntektsøkning holdt det ikke å føre regnskap uten klare holdepunkter for hvor mye som kunne settes av til lensherren. Derfor ble det fra 1550-årene fastsatt hvor mye han kunne bokføre til sin husstand og tjenere, den såkalte genanten. Resten skulle tilfalle Den norske lensinndelingenfør sjuårskrigen. Store områ­ der lå direkte under de tre viktigste lensherresetene, Akers­ hus, Bergenhus og Trondheim. Båhus var først ogfremstviktig i kraft av sin strategiske plasse­ ring. Mindre len ble gitt til andre lensher­ rer, men de stod under slottshøvedsmannens overoppsyn. Underlenene utgjorde sammen med slottsle­ nene hovedlen - tre store konglomeratlen og ett lite,: Båhus.

76

FOLK OG ØVRIGHET

Kanselli Rentekammer

Stattholder 1572lensherre på Akershus

i

neprest

G eistlig forvaltn in g

V/-

1

Domstol

Herredag Klageinstans

Bygdeting

l

'v'

Bondelensmann

Allm enn fo rvaltn in g

kongen. Fra 1580-årene gikk man over til en annen formel, som ble den varige til 1662. Lensherren skul­ le betale en avgift av de inntekter som forandret seg lite fra år til år, den såkalte visse rente, mens han skulle betale en fast brøkdel av skiftende lensinntekter, den uvisse rente. I takt med forandringene i det økonomiske mel­ lomværende mellom konge og lenstaker skjedde det også endringer i lensinndelingen. Antallet små len ble halvert; de øvrige lenene, særlig slottslenene, ble utvidet. Da kunne kronen ta en større del av inntek­ tene, samtidig som de store norske lenene ble mer attraktive på grunn av inntektene der. I økende grad gikk de større lenene til menn av høyadelen, som den danske Kristoffer Valkendorf og den dansk-norske Erik Rosenkrantz på Bergenhus 1556-68. Vi vet mye mindre om lensherrenes fogder. Til 1560-70-årene var det ennå ikke uvanlig at norske og danske lavadelsmenn ble fogder, særlig fordi det fort­ satt ble lagt en viss vekt på at fogden skulle bistå lens­ herren i hans militære plikter. Lensherrer måtte hol­ de i beredskap et mindre antall ryttere og soldater. De skulle gjøre tjeneste i krig, men det hendte også at de ble brukt mot gjenstridige bønder. Fogdene krevde inn alle kronens skatter, avgifter og bøter, bortsett fra den første generasjon etter 1537 da egne såkalte «hovmannsproster» i flere distrikter administrerte det konfiskerte kirkegodset. Fogdene måtte omsette mange avgiftsvarer i penger. Noen fogder var rekrut­ tert fra storbondeslekter, andre fra borgerslekter i

Rettsvesen

O p in ion

norske og danske byer. Tilsiget av dansker ble størst fordi flest lensherrer kom fra Danmark. I hele Norge fantes det til enhver tid 50-60 fogder, som stod i et spenningsfelt mellom kongens krav, lensherrens myndighet, bøndenes motvilje og sin egennytte. Kongen ville gjøre fogdene til pålitelige statstjenere, noe som kom til uttrykk i kravet om at de skulle bo fast på en av kronens gårder. Fogdene likte ikke slike påbud og skaffet seg sine egne gårder, både til å bo på og ha inntekter av. De satt sjelden i stillingene sine til de døde. Noen flyttet med lensher­ ren, andre ble skiftet ut eller avsatt, beskyldt eller dømt for misligheter. Atter andre sluttet frivillig for å satse på inntektene av eget gods og egen handel. Lensherren eller fogden utnevnte bondelensmennene, som mer enn før ble brukt til oppdrag for øvrig­ heten. Det ble opprettet nye lensmannsdistrikter, og på Vestlandet, der dette ombudet hadde ligget nede på 1400-tallet, ble det gjenopprettet tidlig i århun­ dret. Antallet lensmenn i Norge ble trolig mer enn fordoblet til 250 i løpet av 1500-tallet. I de fleste byg­ der var lensmannen en velstående bonde, og han hadde ved sin side lagrettemenn, som også tilhørte det øvre sjikt av bondesamfunnet. Hjemme i bygda meglet de forlik, avgav kjennelser i mindre tvister og opptrådte som takstmenn og vitner. Slike rettsstiftende handlinger kunne de utføre til enhver tid, men i mest organisert form på bygdeting for ett eller flere bygdelag. Lensmennenes og lagrettemennenes aksjonsradius var stor, både til glede og til bekymring

En skjematisk frem ­ stilling av hele den dansk-norske fo r­ valtningen på 1500tallet, med dens nor­ ske forgreninger. Det er viktig å understreke at den allmenne forvalt­ ningen påvirket rettsvesenet ved at lensherrer og fogder satte domstolene underpress. Også andre opptrådte i flere roller, både i forvaltning og i rettsvesen, f. eks. medlemmene av byråd som dømte sammen med lag­ mennene på flere av lagtingene. Herre­ dagen var både dom­ stol og klageinstans, men folk klaget også til de enkelte embets­ menn og til kongen.

Tresnittet på motstå­ ende side er hentet fra Olaus Magnus' verk om de nordiske folkene; det er der brukt som illustra­ sjon til et kapittel om «tyranniskefogders hardhet og utpresninger». Slik som forholdene hadde vært i Norden på slutten av senmiddelalderen, hadde de herskende tidvis mer opptrådt som en mafiagjeng enn som en rettmes­ sig øvrighet. Her ser vi hvordan fogden og hans menn med våpen i hånd truer til seg skatter av bønder som ser skremt på våpnene. Også etter 1537 mis­ brukte de mektige sin makt, men i fredstider tok øvrig­ heten mer hensyn til lov og rett. 77

DET NORSKE 1500-TALLET

ordnet funksjonær, byfogden, som utførte mange av de offentlige oppgavene. Det var en borgerplikt å påta seg offentlige verv. På den måten slapp byen å lønne mange funksjonærer. Borgerne måtte betale skatt, som byråd og byfogd lignet ut og krevde inn. Vanlig­ vis var skatten lav, men byene kunne bli avkrevd sto­ re ekstraytelser, særlig båtsmenn og skip til marinen, og i sjuårskrigen gikk osloborgerne endog med på å brenne ned byen for å hindre at fienden satte seg fast i den.

Folkets byrder

Jaktbilde på en malt glassrute fra gården Dale i Feios i Sogn. Vinduet hadde også en rute med årstallet «1593», men glass­ maleriet er nok ikke så gammelt. I de fleste europeiske land trengte konge­ huset og adelen den øvrige befolkningen til side fra jaktmarkene, slik at krypskytteri ble den rene dødssynd. I Norge fikk bøndene i stor utstrekning beholde retten til jakt, men øvrigheten innførte restriksjoner, blant annet på elgjakt, og den håndhevet fo r­ kjøpsrett fo r kronen til verdifulle skinn til hoffet.

78

for dem selv - fra å utføre til dels ubehagelige opp­ drag for øvrigheten, via de bygdekommunale opp­ gavene til å opptre som bøndenes talsmenn overfor myndighetene. I distrikter fjernt fra noen by dømte lagmannen sammen med bondelagrettemenn. Da hadde lagmannen mest å si, og på alle slags ting kun­ ne øvrighetspresset være sterkt når lensherre eller fogd møtte opp og krevde en bestemt avgjørelse. Også kirkebakken spilte en rolle i forholdet mel­ lom folk og øvrighet. Her samlet bygdefolk seg etter kirketid og fortalte siste nytt. Myndighetene benyttet kirkebakken for kunngjøringer og for å få greie på hva som rørte seg i folket. Som vi har sett hadde bøn­ dene en viss innflytelse på utnevnelsen av prester, men de måtte finne seg i at biskopen og lensherren avgjorde ansettelsene. Borgerne i byene deltok i det offentlige styret. Kjøpmenn og håndverkere møttes til borgermøter, og deres fremste representanter satt i byrådene, som regel i livslange borgermester- og rådmannsombud. De administrerte byene, brevvekslet med sentralmyn­ dighetene og dømte sammen med lagmennene. Dis­ triktets lensherre øvde innflytelse på byrådet. Dessu­ ten hadde lensherre og byråd i fellesskap en under­

Mindre enn 20 prosent av gårdbrukerne rådde selv for bygselen på de gårdene de drev. Det betyr at over 80 prosent var leilendinger - snaut halvparten av dem under lenene (sentralt krongods), vel halvparten under lokale embeter og institusjoner (lokalt kron­ gods), adelsmenn, bønder og ikke-adelige kjøpmenn og embetsmenn. Svært ofte var det flere partseiere i en gård. Den største partseieren rådde for bygselen og hadde rett til å bestemme hvem som skulle bruke gården. På 1500-tallet utviklet det seg en voksende drag­ kamp om leievilkårene mellom leilendingene og dem som bygslet bort gårdene. Bakgrunnen for dragkam­ pen var at folketallet igjen begynte å øke, og etter­ spørselen etter gårder tok seg opp. Det fikk jordeier­ ne til å kreve mer leie. Når leilendinger klaget, opp­ nådde de myndighetenes entydige støtte til at den årlige landskylda ikke måtte heves vilkårlig. Den skulle ligge fast på det lave nivå den hadde sunket til da folketallet gikk ned i senmiddelalderen, hvis den ikke ble forandret av bygdas egne lagrettemenn. De som bygslet bort gårder, krevde på 1500-tallet en avgift, en førstebygsel, som ikke var blitt betalt siden høymiddelalderen. Dessuten krevde de en tredjeårstake, en mindre bygselavgift hvert tredje år, da leie­ forholdet kunne fornyes. Regjeringen stilte seg tvety­ dig til disse avgiftene. Den uttalte seg uklart om førstebygselen fram til 1550-årene, dersom bøndene klaget; tredjeårstaken ble flere ganger stemplet som ulovlig. På den annen side krevde lensøvrigheten inn førstebygsel og tredjeårs take av kronens leilendinger. Private godseiere presset på for å få de to bygselavgiftene uttrykkelig legalisert, og det skjedde i 1 5 6 0 -7 0 årene. Regjeringen stilte seg entydig negativt til korttidsleie. Livstidsfeste var fortsatt vanlig, og det var logisk når leilendingene skulle betale mye i førstebygsel, som var en vesentlig større avgift enn tredjeårstaken. Livstidsfestet ble lovfestet i 1604. Kronens leilen­ dinger følte seg også presset av andre krav, som å skysse fogden og hans folk og å frakte avgiftsvarer lange strekninger. De kranglet om mål og vekt på varer de betalte med, om omregning til penger i ste-

FOLK OG ØVRIGHET

det for varer og så videre. Resultatet av dragkampen ble for krongodset et kompromiss mellom eier- og leierinteressene: I løpet av 1500-tallet brakte kravene i tillegg til landskylda de samlede årlige leieinntekte­ ne opp med anslagsvis 3 0 -4 0 prosent, mens antallet leilendinger vokste enda mer, slik at den årlige leien regnet pr. leilending ble noe lavere. Da regjeringen i 1537 avskaffet bondeluten av tienden, utløste det en konflikt med bøndene i store deler av Norge. Lensherrer, fogder og prester pukket på at tienden skulle deles mellom konge, lokalkirke og sogneprest, mens bøndene viste til gammel norsk rett og nektet å gi slipp på bondeluten til de fattige. De geistlige og verdslige myndighetene lå i forhand­ linger med bøndene lokalt, og både bønder og embetsmenn klaget til kongen, som inntok en vaklende holdning. Derfor ble forvirringen stor om hva som var gjeldende rett. Både bønder og embets­ menn kunne faktisk henvise til kongebrev og herredagsdommer som gav dem medhold. I Oslo og Sta­ vanger bispedømmer ble det holdt møter mellom bonderepresentanter og embetsmenn for at man skulle bli enig om kompromisser. Et slikt kompromiss ble gjennomført i Stavanger stift etter et møte mellom øvrighet, prester og bønder i 1576, mens bøndene i Trondheim stift tviholdt på bondeluten. Ikke minst som følge av en fagforeningslignende kampanje fra prestene klarte myndighetene i Oslo og Bergen stift å trumfe igjennom tredelingen, blant annet ved å bøtelegge bønder for tiendeunndragelser. Men vi har likevel tegn som tyder på at tien­

den sank godt under ti prosent av bruttoavlingen. Bøndene tok igjen i det stille det de tapte i det åpne. Da hjalp det dem at også embetsmenn hadde gårder som de gjerne ville betale redusert tiende av. Fogdene på Agder motarbeidet åpenlyst prestene i deres tiendekrav. Regjeringen fikk enda større problemer hver gang den prøvde å trappe opp beskatningen av utenriks­ handelen. På grunn av press fra inn- og utland for­ høyet den tollavgiftene mye mindre enn den egentlig ønsket. Tollinntektene ble dessuten holdt nede ved at

eksportører og importører slapp med å betale for bare en liten del av varene. I 1545 ble det innført en tiendeskatt på sagbord. Produsentene klarte å holde skat­ ten nede langt under ti prosent av skurden. Mange fogder drev selv sagbruk og hadde egen interesse i å dempe beskatningen. Enkelte gamle skatter - for eksempel leidangen var i lange tider blitt krevd inn etter faste satser. Men lensherrer og fogder hevdet rett til flere ytelser, blant annet til skyss og kosthold når de var ute på reise (gjesteriet). Bøndene hadde også plikt til å holde ved like ferje- og båtforbindelser, rideveier om sommeren og sledeveier om vinteren. I årtiene omkring midten av 1500-tallet ble foringen innført som en fast skatt på det sentrale Østlandet. Med utgangspunkt i et krav om at bøndene skulle fore hester for lensherren på Akershus, måtte de i stedet betale foringspenger for å slippe. Når det gjaldt militære forpliktelser, forholdt bøn­ dene seg mest mulig passive og håpet at stormen ville avta før de ble tvunget til å gå ut i den. Som regel slapp de soldattjeneste, men merket mer til kravene om å gjøre båtsmannstjeneste i marinen. Få år gikk uten at det ble skrevet ut båtsmenn. For unge menn

Glassmaleri fra 1715. Mannenfiler sagblad på oppgangssag, mens konen byr ham et krus øl. Staten drev sager selv, beskattet private sagbruk, krev­ de toll av utførsel og skaffet seg også andre statsinntekter takket være trelastnceringen. Andelen selveiere og leilendinger var ikke lik fordelingen av landskyldverdien; for å bli regnet som eier måtte man eie den største skyldparten. Fordi kronen som oftest rådde for byg­ selen der den hadde eierparter, hadde den en større andel av leilendingene enn dens totale eierandel tilsa: godt over 50 prosent!

79

DET NORSKE 1500-TALLET

De umenneskelige straffene som båts­ mennene ble utsatt fo r i marinen, bidrog sterkt til å gjøre tje­ nesten fryktet ogforhatt. På dette tre­ snittet fra Olaus Magnus vises hvor­ dan en matros er naglet til masten med en dolk gjen­ nom hånden, én blir lempet over bord og en tredje blir kjøl­ halt: bundet til et rep om livet, senket ned i vannet på den ene siden av skipet fo r å bli dradd under kjø­ len og halt opp på den andre siden. Grasserende sykdom var også en over­ hengende fare i de tettpakkede og usun­ ne fartøyene. Den 12. september 1564 skrev Peder Huitfeldt til admiralen Herluf Trolle at han ikke hadde noen nytte av folkene på sitt skip, «men med lov å si ligger (de) og pisser og skiter meg skipet fullt».

Figuren viser ansla­ gene over bokførte årlige statsinntekte­ ne i Norge fra ca. 1530 og ut 1500-tallet regnet i daler (riksdaler). Søylen fo r tiden omkring 1540 avspeiler den inntektsvekst som reformasjonen med­ førte, mens den vide­ re utviklingen var en følge av hvor store skatte- og avgiftsinn­ tekter myndighetene klarte å kreve inn, med en topp under krigen i 1560-årene og en viss nedgang til ca. 1590. 80

kan det ha dreid seg om en risiko på én til 20 for å bli skrevet ut til marinen. Denne tjenesten var virkelig fryktet, ikke minst fordi mange døde av sykdom. Kongebrev forbød forsøk på å vri seg unna, og det ble straffet med harde bøter. Myndighetene unngikk helst å ta ut menn med forsørgeransvar, noe som kan ha oppmuntret til tidligere familiedannelser og gårddelinger. Befolkningens vareytelser og arbeidsforpliktelser gav støtet til mange konflikter. Det var en fordel for bøndene at det var så få festninger i Norge og at det ikke ble utført omfattende arbeider på dem før Kris­ tian 4 .s tid. På den annen side anla kronen sine egne sager, krevde tømmerleveranser til dem og la restrik­ sjoner på annen tømmerhandel. Lensherrene måtte dessuten stadig sørge for tømmer til byggeprosjekter i Danmark. Noe av kronens tømmer måtte bøndene

ut med som skatt, andre måtte kjøre det gratis. Da noen bønder i Høland nektet, ble de i 1573 først ilagt en stor bot, men så slapp de å betale mot at den kvo­ ten de måtte kjøre, ble utvidet fra en halv til en hel tylvt tømmer i året. Kronen hadde fra gammelt forkjøpsrett på varer som ble budt fram til salg. Når øvrigheten forsøkte å presse prisene under markedspris, fikk den for lite og for dårlig tømmer; man måtte minst betale markeds­ pris. Embetsmennenes egen handel kan også her ha forpurret deres iver på kronens vegne. Derimot ble forkjøpsretten praktisert strengere når det gjaldt skinn av vilt. Staten tok også sikte på å tjene på rettsvesenet. Mens mange fattige tyver ble hengt, måtte de lovbry­ terne som kunne betale for seg, punge ut så det sved. Menn av alle samfunnslag kom fort i slagsmål. Særlig var det tilfelle når de ble beruset, og øldrikking hørte med i sammenkomster. Derfor kunne det håves inn store summer i slagsmålsbøter. Aller mest var det å

hente i bøter fra drapsmenn. Også ulydighet mot øvrigheten ble straffet med bøter - de mest utbredte sakene gjaldt unndragelser fra offentlige plikter, som å betale skatter og utføre arbeid. Tall fra 1500-tallet kan tyde på at det ble bøtelagt én person pr. 30 husstander i året, det vil si ca. 1500 domfelte på slutten av 1500tallet. De betalte i sum like store bøter som det på den tid ble krevd inn i ekstraskatter - ca. 10 000 daler, snaut sju daler i gjennomsnitt (to-tre kuer).

Samlet skattebyrde Når kongen hadde ekstra store utgifter, fikk han riks­ rådet til å skrive ut en ekstraskatt i penger. Det kun­ ne dreie seg om kroning, bryllup, medgift til en prin­ sesse, men fremfor alt utgifter til krig - til å forberede den, føre den og betale gjelden etterpå. Kristian 3.

Tusen

100

FOLK OG ØVRIGHET

skrev i årene 1 5 3 7 -5 9 ut tolv ekstraskatter i Dan­ mark. I Norge kjenner vi til fem. I Fredrik 2.s regje­ ringstid (1 5 5 9 -8 8 ) ble det skrevet ut 44 ekstra bondeskatter i Danmark. I Norge kjenner vi til ni lands­ omfattende og tre distriktsskatter. I de siste tolv årene av 1500-tallet ble det skrevet ut tre ekstraskatter i Norge. Systemet var vilkårlig og lemfeldig i en blanding som det i ettertid er vanskelig å skaffe seg innsyn i. På bygdene skulle det betales ekstraskatt av hver gård. I Sørøst-Norge ble en gård fortsatt regnet som én, selv om den var delt i flere bruk. I andre landsdeler var det vanlig å regne hver enkelt bruker som ansvarlig for en gårdsskatt av sitt bruk. Gjenopptatte ødegårder slapp skatt de første årene i en varierende nidkjærhet fra distrikt til distrikt. Manntallene fra innkrevingen av ekstraskattene gir inntrykk av at alle bønder betalte med penger. I vir­ keligheten var det ikke få som leverte varer til gods­ eiere og kjøpmenn som betalte for varene ved å legge ut skattepengene for bøndene. Til dels var det fogde­ ne selv som gjorde det slik, i tilknytning til det arbeid de hadde med å omsette avgiftsvarer i penger. Lens­ herrer og fogder fikk rettens kjennelse for utpanting mot dem som ikke hadde betalt skatten. Ti og ti bøn­ der stod kollektivt ansvarlige for den, og det fantes ingen fast prosedyre for skattefritak på grunn av fat­ tigdom. Det ble overlatt til lensherrenes og fogdenes skjønn i et visst samspill med utsagn fra tingallmuen. De samlede statsinntektene ble mer enn fordoblet da kronen overtok store inntekter fra kirken. I 1540 dreide det seg anslagsvis om i alt 40 000 daler. De ulike årvisse tilleggene brakte verdien av de årlige ordinære statsinntektene (innbefattet tollen) opp i 60 000 daler i 1560-årene og i 70 000 daler ved slut-

Rygnestad er en gammel gård i Valle i Setesdal som nå inngår i Setesdalsmuseet. Rygnestadloftet, til høyre nederst er fra slutten av 1500-tallet og skal være hygd av dm såkalte VondÅsmund. Han hadde vært landsknekt i Tyskland og Nederlandme; dermed skilte han seg sterkt utfra bygdefolket ellers, som ikke hadde erfaring med krigerhåndverket. Til vmstre ser vi VondÅsmunds våpm, et sverd og en øks. Øverst, en detalj fra stuebygningen på Rygnestad. VondÅsmund var en fry k­ tet slåsskjempe, mm dm utbredte indivi­ duelle voldm utgjor­ de ingm trussel mot Imsmyndighetmes maktstilling, fo r de var bedre væpnet mn bondeslåsskjempme. Slåssingm var derimot et stort pro­ blem fo r andre bondefolk, noe tilnavnet «vond» forteller om.

81

DET NORSKE 1500-TALLET

Midtfeltet: Rettersverdfra ukjent sted og tid. Det skal altså ha blitt brukt til hen­ rettelser. Det vanlig­ ste var å bruke øks ved halshogging, men medlemmer av spesielt privilegerte grupper som adelen hadde rett til å bli henrettet med sverd - det ble ansett som mer cerefullt.

Neste side: Den 3. august 1540 ble 16 bondeledere i Tele­ mark dømt til døden fo r å ha hindret kon­ gens bergverksdrift med vold (se side 84). Dødsdommen ble straks fullbyrdet mot fem bønder, og da på den uhyggelige måten at en av de andre elleve ble tvunget til å være bøddel fo r å slippe å lide den samme skjebnen selv. Teg­ ningen fanger inn stunden like fø r avrettingen, da han står alene med øksen, mens lensherrenes soldater vokter på de bakbundne dødsdømte. De ti andre dødsdømte slapp med harde bøter fo r å ha jagd vekk kongens tyske bergmenn. Også mange andre tele­ markinger måtte ut med bøter fo r å ha vært med på det. 82

ten av århundret. I 156 0 -7 6 gav ekstraskattene et årlig tillegg på 2 0 0 0 0 -2 5 000 daler. Dette tillegget sank i 1 5 7 7 -1 6 0 0 til 10 0 0 0 daler i året. De samle­ de statsinntektene kan da ha nådd opp i 80 000 daler, to daler pr. bonde eller i underkant av en kuverdi. På den annen side er det sannsynlig at folketal­ let vokste med over 50 prosent i løpet av 1500-tallet. Ikke alle ytelser til kirken før 1536 ble ført videre. De som sprang ut av botsøvelser, allmisser, avlat og testamentariske gaver, falt bort. Ekstraskattene svingte opp og ned. I 1 5 3 6 -5 9 lå de på samme lave nivå som i 1 5 7 7 -1 6 0 0 , mens de hadde vært mer tyngende under Kristian 2. og i begynnelsen av 1530-årene. Plyndringer utført av krigførende og sjørøvere var de verste byrdene noen kunne bli rammet av. Tiden etter 1537 gav en mer stabil fred enn på lange tider. Særlig den lange freden 1 5 7 0 -1 6 1 1 var en lettelse for folket. Skattebyrden for den enkelte familie var sann­ synligvis mindre på slutten av 1500-tallet enn i tiden før 1537. Men 5 0 -6 5 prosent av de norske statsinntektene ble i generasjonene etter refor­ masjonen overført til og brukt av hoff, adminis­ trasjon og militære i Danmark, mens mestepar­ ten av de norske kirkeinntektene før 1537 var blitt brukt i Norge. I dobbel forstand må folk ha synes at de fikk mindre igjen for ytelsene sine enn før, for middelalderkirken hadde betalt tilba­ ke med løftet om hjelp i det hinsidige. En del av ytelsene til det offentlige er det umu­ lig å gi noe anslag over. Det gjelder godtgjørel­ sene befolkningen måtte ut med til embetsmen­ nene ut over skatter og avgifter som ble bokført i de offentlige regnskapene. Dette dreide seg om betydelige verdier. Både før og etter reformasjo­ nen skulle for eksempel prestene ha en ku for å forrette i begravelsen til en bonde eller en bonde­ kone - bare verdien av disse kuene må på slutten av 1500-tallet ha dreid seg om minst en tiendedel av statsinntektene. I tillegg kom prestenes del av tienden og obligatoriske ofre til ju l, påske og pin­ se. Også andre grupper av embetsmenn mottok store inntekter direkte fra befolkningen, dels legale, dels bestikkelser og avpressinger, som særlig lensherrer og fogder hadde muligheter til å skaffe seg. Trolig tok derfor embetsmennene inn like store inntekter til seg selv som til staten.

Tvilsomme fo gd er og seige bønder Bøndene mistenkte embetsmennene for å mele sin egen kake og kreve til seg selv avgifter som kongen verken hadde påbudt eller fikk se noe til. Fogdene stod her i første frontlinje. I betydelig

grad ble de beskyttet av lensherrene, men som deres tjenere hadde de ikke særlig høy status. Kongelige kommissærer påla fogdene i Bergenhus len i 1568 en ed, som røper en viss ringeakt. De måtte love å stå til rette for lov- og tillitsbrudd «og lide straff på min ære, liv og gods». Det hend­ te da også at fogder ble straffet som æreløse menn. I begynnelsen av 1570-årene sørget lag­ mann Jens Pederssøn i Steigen for at tre fogder i Nordland ble hengt som tyver, dømt for under­ slag av kongens midler. En fjerde fogd klarte å rømme fra samme straff. Lagmannen tok selv imot bestikkel­ ser. Han ble avsatt i 1572 og ble i 1575 ifølge en samtidig opptegnelse «rettet med sverd for han hadde drevet meget tyranni». Når bøndene var misfornøyd med myndig­ hetenes krav, kunne de reagere på flere måter. Vi må regne med at mange har bestukket fogdene for å slippe lett fra avgifter på produksjon og handel. Dessuten er det dokumentert at mange prøvde å slippe helt unna en eller flere offentlige forpliktelser. 2 0 -3 0 prosent av dem som ble bøtelagt måtte bøte for en slik ulydighet. Noen hadde latt være å betale en eller annen skatt eller forsømt et arbeid, som å kjøre fram avgiftsvarer, skysse embetsmenn eller holde veier ved like. Andre hadde forbrutt seg mot økonomiske regu­ leringer, i byene mest brudd på regler for handel og næringsvirksomhet, på landsbygda brudd på bestemmelser om hogst og fredning av vilt. Atter andre hadde unnlatt å overholde helligdagsfreden, følge stevninger for retten eller bringe vide­ re budstikken med meldinger fra øvrigheten. Endelig finner vi blant disse straffene for ulydig­ het også bøter for munnbruk mot prest og fogd og for å rotte seg sammen og lage uro på tinget. Vi kjenner bare brokker av misnøyeytringene. Bøndene gav spontant uttrykk for uvilje når de ble stilt overfor krav de mislikte. Det hendte at de gikk løs på fogden, men det var sjelden, og fog­ der gav flere hogg og slag enn de mottok. I noen grad jenket den lokale øvrigheten seg etter befolk­ ningens ønskemål. Både kvinner og menn gikk til lensherrer og fogder og snakket med dem om sine problemer. Når så mye av rettspleien dreide seg om minnelige avtaler mellom påtalemyndighet og tiltalte, den såkalte soningen, hang det sammen med dette. Ikke sjelden reduserte eller ettergav en lensherre en straff på et lagtingsmøte. Det ble holdt lokale møter mellom lensherrer, fogder, lensmenn og lagrettemenn om løsningen av regio­ nale skatte tvister, og under hyllingen i Oslo i 1548 frarådde lensherrene å pålegge allmuen flere byr­ der. På Østlandet var det minst bondeuro, og det kan skyldes at lensmennene her hadde en sterk

DET NORSKE 1500-TALLET

Ludvig Munk (1537-1602), trolig malt av Gerrit Cornelisz, Han deltok i sjuårskrigen, og i 1571 ble hanforlent med Trondheim len. Det er sannsynlig at krigserfaringen var en medvirkende årsak til at han var hensynsløs og brutal - denne bakgrunnen hadde han felles med tidens andre store bondeplager, Erik Munk. Ludvig Munk synes å ha gått stil­ lere i dørene da han 1577-83 var statt­ holder på Akershus. 1 1589fikk han til­ bake Trondheim len, men mistet det igjen i 1596, og året etter ble han dømt til sto­ re pengebøter for sine overgrep. Den unge Kristian 4. for­ viste ham til hans gods, men historiens ironi ble fullbyrdet da kongen 13 år etter Ludvig Munks død giftet seg med hans datter Kirsten Munk. Hun og hen­ nes døtre kom til å vise seg like strid­ bare som Ludvig Munk hadde vært. Bondeledeme i Trøndelag ble i 1575 lagt på steile etter at de var blitt henrettet. Steilen var et hjul festet vannrett på en oppreist stake, og der lot man likene ligge og råtne. 1flere andre land ble de ulykkelige lagt levende på steilen og drept ved radbrek­ king (ty. Rad, hjul); legemet ble knust med en klubbe, og deretter partert, slik vi ser på denne rade­ ringen av fransk­ mannen Jacques Callot 84

To av konfliktene hadde ukjent årsak. En av dem, vinteren 1 5 4 0 -4 1 , viser både på en tragisk og paro­ disk måte hvor ufarlige bøndene var rent militært. 1 5 -2 0 setesdøler gikk til fogdegården og slo fogden med klubbe. De sa at de ville reise allmuen mot her­ remennene, men lensherren Stig Bagge fanget dem, og fire menn ble dømt og henrettet. Det som skjedde i Telemark i 1540 er den eneste bevegelse i Norge etter 1537 som både i samtid og ettertid er blitt kalt et bondeopprør. Da gjorde bøn­ der i hele Telemark motstand mot driften av flere bergverk i Vest-Telemark som Kristian 3. hadde satt i gang i 1538. Kongen hadde tilkalt mange tyske berg­ menn, og dem jaget bøndene vekk, men uten å ta livet av dem. Myndighetene forhandlet med bøndene om en avtale som sikret fortsatt bergverksdrift, men telene ville ikke ha bergverkene hos seg. Forbitrelsen over bergmennenes lutherdom kan ha medvirket til motstanden. Det endte da med at lensherrene fra Akershus og Båhus satte knekter inn mot bøndene. Telenes våpen var foreldet, og de våget ikke å ta noen kamp. Fem ledere ble henrettet, og bønder i flere bygdelag ble straffet med store bøter til bergverkene. I årene som fulgte viste det seg at bergverksdriften var ulønnsom, og bøndene tok revansj ved å skru opp prisene for leveranser. Bare Fossum jernverk overlevde da bergverkene ble avviklet i løpet av 1540-årene. Det var typisk for de norske bøndene at de i så liten grad tydde til væpnede virkemidler i sin mot­ stand mot øvrigheten. 1 de fleste andre europeiske land inntraff det til dels omfattende væpnede bonde­ opprør på 1500-tallet, og de ble alle druknet i blod. De norske bøndenes motvilje mot å gripe til våpen mot øvrigheten var i det lange løp en mer vellykket strategi. Æren for denne atferden må i første rekke til­ skrives lensmenn og lagrettemenn som på møter og reiser organiserte bøndene i en felles front innad i den enkelte bygda og over bygdegrensene. stilling som bondeledere og at de virket som støtdem­ pere mellom lensherre, fogd og bønder. I de andre landsdelene synes lensmennene å ha vært mer under­ ordnet lensherre og fogd. Når en konflikt låste seg i en bondeaksjon mot lensøvrigheten, var det et spørsmål om bøndene fant kanaler til å fremme sine klager. I årene 1 5 3 6 -1 6 0 0 er det registrert elleve aksjoner der bøn­ dene grep til nokså drastiske midler i sin motstand m ot øvrighetens krav, som bråk og tumulter på ting­ et eller andre mer opprørslignende tiltak. Tre av konfliktene utspilte seg i ett len, tre i ett fogderi og fem i ett bygdelag. Tre av konfliktene gjaldt m ot­ stand mot militære forpliktelser under sjuårskrigen, mens seks gjaldt motstand mot sk atte- avgifts- og arbeidskrav.

FOLK OG ØVRIGHET

Namdalsbøndenes nederlag og seirer Til herredagen i Trondheim i 1578 klaget bønde­ ne i Overhalla over at gårdene deres var satt for høyt i landskyld, at de måtte svare landskyld og leidang i fisk og at lensherren Ludvig Munk hadde krevd en skjenk for at bøndene slapp å ta imot ham etter en avlyst reise. Bøndene fikk langt på vei medhold av herredagskommissærene. Seieren gjorde overhaldingene overmodige, og på herredagen i Oslo i 1580 anklaget fogden dem for at de hadde nektet å transportere avgiftsvarer og hadde levert avgiftene i de varer som passet dem. Bøndene i hele Namdalen ble anklaget for å ha nektet å være med på våpeninspeksjon, utrede en naturalskatt, dømme i saker som ble lagt fram for bygdetingene og rette seg etter avsagte dom­ mer. Bøndene stod på sitt, men fikk kjennelsene imot seg, og fire ledere måtte være gisler hos lens­ herren til namdalingene viste seg lydige. På herredagen i Trondheim i 1597 kom det opp en rekke saker mellom namdalingene og fogden. Nå var det igjen bøndenes tur til å få medhold i klager om falsk vekt og nye pålegg, og om urett som fogden hadde gjort mot enkeltpersoner.

D en tunge hampen mot bondeplagerne Noen lensherrer virket særlig utfordrende på bønde­ nes rettferdssans. Erik Munk hadde gjort en effektiv innsats som sjef for Bergenhus-styrkene under sjuårskrigen. Som belønning fikk han blant annet Nedenes len og Setesdal. Der kjøpte han opp gårder og påla kronens leilendinger å levere brensel og tømmer til et jernverk og noen sager som han anla. Da bønder i Valle og Byggland i 1578 klaget til herredagen over ham, fikk de ikke medhold. I 1580 sendte bøndene i Setesdal utsendinger til kongen med en ny klage, men Erik Munks menn fanget sendebudene og be­

slagla klagebrevet. I 1581 klarte setesdølene å sende en klage til Fredrik 2., og bøndene i Lister sluttet seg til klagen. Herredagen i 1585 behandlet en rekke enkeltsøksmål anlagt av bønder mot Munk og av ham mot bøndene. Munk ble beskyldt for å berike seg, for å vrake varer folk betalte leidang og landskyld med, kreve mer arbeid og transport enn sedvanlig og mer ekstraskatt enn kongen hadde bestemt, for å ta hevn ved å kreve bøter og for å søke å tvinge sin vilje igjen­ nom ved trusler og mishandling. Herredagen gav for det meste bøndene medhold. Fredrik 2. avsatte ham og konfiskerte hans gods. Munk ble satt i fengsel på Sjælland, der han hengte seg i 1594. I Trøndelag fremstod Ludvig Munk (ikke i slekt med Erik) som en farlig bondeplager. Etter at han fikk Trondheim len i 1571 kom han i konflikt med bøndene om to nye skatter (en halv tønne hestekorn til lensherren og en skjeppe korn til fogden) og om hevingen av to eldre skatter (leidangen og en avgift til Trondheim-lagmannen). Bøndene i Gauldalen klaget i 1573 til Fredrik 2., og kongen uttalte vagt at nye pålegg skulle avskaffes. Da bøndene nektet å betale mer enn de gamle avgiftene, var det Munks tur til å skrive til kongen og beskylde dem for opprør, og kon­ gen gav ordre om at både avgiftsspørsmålet og opprørsanklagen skulle bringes inn for lagtinget i Trondheim. De fleste av bøndene nektet å møte og brøt ned en bru slik at fogden ikke kunne komme til dem. Lagtinget i ju li 1574 gav bøndene halvveis med­ hold i avgiftssaken, men dømte gauldølenes ledere fra gods og liv for opprør. Et par måneder etter avskaffet kongen uttrykkelig fogdeskjeppen og hestekornet, og han opphevet dessuten restriksjoner på elgjakt som bøndene også hadde klaget over. Men året etter gav han lensherren over Bakke kloster, Hans Rød, ordre om å fange de «opprørske» lederne, så de kunne få lide sin straff. Bønder fra store deler av Sør-Trøndelag prøvde å hindre det. Noen satte seg til motverge med våpen i hånd, men forgjeves. Fem bondeledere ble fanget og henrettet. Likene ble lagt på steile (hjul) utenfor Trondheim. Munk drev dessuten inn 1187 daler i bøter av bøndene. I 1577 ble Munk stattholder i Norge. Da det ble holdt herredag i Trondheim i 1578, lå likene av de fem fremdeles på steilene. Enkene etter de henrettede stevnet saken inn for retten. Herredagen avsa kjen­ nelse for at mennene var uriktig dømt og tilkjente enkene 220 daler som Ludvig Munk betalte. I 1583 ble han fratatt stattholderskapet, men i 1589 fikk han igjen Trondheim len. Bøndene klaget over ham i 1592 og i 1596. Da Munk skulle delta i Kristian 4.s kro­ ning, lot riksrådet klagene lese opp i Munks nærvær - de gjaldt tredjeårstaken, tillegg i leidangen, avgifter i nye varer, overvekt for avgiftsvarer, overdrevne bøter og krav om forkjøpsrett til slaktefe. Konge og

På dette kalkmalerietfra Vinderslev kir­ ke i Danmark ser vi to hengte menn ding­ le i galgen. Det var vanlig at man lot restene av henrettede forbrytere råtne i galgen til skrekk og advarsel fo r likesin­ nede - slik sett også en parallell til til­ leggsstraffen med at likene ble lagt på steile. Det var van­ ærende å bli behand­ let slik, og dessuten en ekstra straff ikke å bli lagt i viet jord. 85

DET NORSKE 1500-TALLET

På 1500-tallet hadde Norge tolv lagdom­ mer, som fra slutten av århundret hadde navn etter setet for tinget, distriktet som sognet til det: Viken, Fredrikstad (etter 1567), Oslo, Opplan­ dene, Tønsberg, Ski­ en, Agdesiden, Sta­ vanger, Bergen, Trondheim, Jemtland og Steigen. På 1600tallet gikk Viken og Jemtland tapt ved landavståelsene til Sverige, slik at Nor­ ge da kom til å bestå av ti lagdommer.

86

råd tok fra ham lenet og stevnet ham for en herredag i Trondheim i 1597. En rekke privatpersoner anla også sak mot ham. Munk ble kjent skyldig i de fleste av sakene og dømt til å betale motparten erstatning. I «opprør»-saken fra 1574 dømte herredagen ham til å betale tilbake til bøndene alle de 1187 dalerne og gi de fem enkene tilbake all deres eiendom med rente og bot for «skade, kost og tæring». Kongen påla ham en større bot til kronen og forviste ham til hans gods på Jylland, der han døde i 1602. Historien om de to Munkene viser at lensherrer kunne holde det gående lenge med en utfordrende embetsførsel, at det ikke var lett for bøndene å nå fram med sine klager, men at de var utholdende. I disse konfliktene seiret de til slutt. Dødsdommene i Trondheim vakte forferdelse, og de utløste et hjelpe­ løst forsøk på væpnet motstand. Regjeringen stilte seg imøtekommende til innholdet i bøndenes klager og forsøkte samtidig å holde dem i age.

På den ene side fremmet kongen skattekrav, på den annen side lot han seg omtale som den rettfer­ dige landsfar. Kongen kunne også tjene på rettfer­ digheten når klager gav ham kunnskap om lensher­ rer og fogder. Han kunne kontrollere dem bedre. Han måtte riktignok ikke gjøre vanlige folk inn­ bilske, og det var ikke vanlig at bønder oppsøkte kongen med sine klager. Det er registrert bare elleve slike klageferder til kongen på 25 år fra 1549 - i de følgende 30 årene bare fire. Noen flere har nok fun­ net sted uten å sette spor etter seg i bevarte doku­ menter, men neppe mange. Det var både kostbart og dristig å reise den lange veien helt til kongen. På slutten av 1500-tallet var det dessuten mindre behov for å oppsøke ham. Skattetrykket var lavt, og reisene til kongen var ikke eneste mulighet hvis folk ville klage. Ludvig Munks manipulasjon av lagmann og lag­ rettemenn i Trondheim i 1574 gir grunn til skepsis når det gjelder lagmennenes mulighet til å stagge pågående lensherrer, noe regjeringen tok sikte på at de skulle gjøre. Kongen overvåket utnevnelsen av lagmennene. Disse hadde god skolering, ble sikret høy status og satt lenge i sine embeter. På enkelte av lagtingsmøtene i Oslo og Bergen deltok samtlige lagmenn i henholdvis det sønna- og nordafjelske Norge for å behandle innstevnede saker. Disse såkal­ te overlagtingene tjente da som domstoler for de to norske riksdelene. Også lensherrer og vanlige adels­ menn var til stede på overlagtingene. I hvilken grad andre saker enn prosesser ble behandlet på disse møtene, vet vi lite om, men på 1500-tallet ble det ikke trukket noe skarpt skille mellom rettssaker som munnet ut i kjennelser og andre henvendelser som kunne gi anledning til uttalelser om hvordan loven skulle forstås. Sammenkomstene fungerte som samrådingsmøter for lagmennene, og regjering­ en brukte dem som juridiske eksperter - for eksem­ pel i 1557 da alle norske lagmenn møttes i Bergen og utstedte en recess som klargjorde en del lovbestem­ melser.

Lov og rett settes i system Fra tid til annen holdt utsendinger fra regjeringen møter i Norge. Hyllingsmøtene i 1548 og 1591 var størst. Alle aktive adelsmenn og mange hundre repre­ sentanter for den øvrige befolkningen kom fra hele landet. Bøndenes representanter var lensmenn og lag­ rettemenn. Delegatene kom med supplikker (bønnskrifter), og regjeringen utstedte så bekreftelser på gamle rettigheter som samfunnsgrupper, byer og byg­ delag hadde, til dels også imøtekommende svar på nye krav. Når representanter fra regjeringen tillyste andre møter i Norge, kom også folk med mange supplikker.

FOLK OG ØVRIGHET

Kristian 3.s utsendinger, Truid Ulfstand og Claus Bil­ le, holdt i 1539 møter i Oslo og Bergen. Møtene hadde karakter av stendermøter for Østlandet og Vestlandet. Kongen fikk kunngjort den nye kirkeor­ dinansen. Adel, prester, borgere og bønder fremførte sine ønsker og klager, og møtene munnet ut i en recess der Ulfstand og Bille gav bestemmelser som virket beroligende på allmuen, særlig når det gjaldt jordleie og bygsel. Sjuårskrigen (1 5 6 3 -7 0 ) førte til at det bygde seg opp sterke spenninger i Norge på grunn av de byrder og de ødeleggelser som krigen førte med seg. Myn­ dighetene forsøkte å dempe misnøyen, dels ved å beramme herredager, dels ved å reformere det ordi­ nære norske styringsverket. I 1568 sendte kongen en delegasjon riksråder som holdt herredag i Oslo og Bergen. De dømte i saker som ble stevnet inn for dem og behandlet klager fra befolkningen. I 1572 utnevnte kongen, som tidligere nevnt, lensherren på Akershus til stattholder i Norge. Han skulle overvære lagting i Oslo, Bergen og Trond­ heim, granske klager mot lensherrer og fogder og sør­ ge for at verken kongen eller innbyggerne ble snytt. Den første stattholderen, Povel Huitfeldt, klarte ikke oppgaven som kontrollør. At Ludvig Munk ble hans etterfølger i 1577, kan tas som en ironisk bekreftelse på det. Etter Munks avgang i 1583 ble stattholderembetet stående ledig til 1588. Samtidig sendte kongen danske riksråder til nye herredager i 1578, 1580 og 1585, senere også i 1591, 1597 og 1599. Selv om det tok tid før de gjennom­ skuet Erik og Ludvig Munk, la herrene grunnlaget for deres fall. Det strømmet på med søksmål og klager til disse herredagene, som mer ble fora for folks oppgjør med øvrigheten enn det motsatte. Parallelt med dette fornyet Kristian 4.s formynderregjering stattholderembetet da den i 1588 utnevnte Axel Gyldenstjerne til stattholder; han ble regjeringsrådets fremste rådgi­ ver i norske saker. Nå ble det som hovedregel fastslått at det skulle avsies kjennelse på et lagting før en sak ble stevnet for overlagting eller herredag. Allerede i 1579 påla Fredrik 2. lagrettemenn å dømme i de saker som burde behandles på bygdeting. For bøndene var det både bra og uheldig. Bygdetinget var deres eget organ, og det var viktig for bøndenes posisjon i sam­ funnet. Nils Stubs opptegnelsesbøker fra Oslo lag­ ting i 1570-årene viser til atskillig aktivitet på bygdetingene, delvis i samarbeid med lagmannen. Men bondelagrettemennene hadde problemer med å dømme i vanskelige rettssaker. De risikerte å bli bøtelagt for feil saksbehandling hvis sakene siden ble stevnet inn for en høyere rett. Nå ble de truet med straff hvis de unnlot å dømme, og i 1590 bestemte regjeringsrådet at bygdetinget skulle være fast første­ instans for norske bygder, det vil si i det overvelden­

de flertall av rettssaker. Til hyllingen av Kristian 4. i 1591 søkte den norske adelen om at lagrettemennene på bygdene måtte få knyttet til seg edsvorne skri­ vere som kunne bistå dem med å forfatte kjennelser. Dette ble innvilget. Sorenskrivernes (egentlig «svor­ ne skrivere») tid var i emning. I 1590-årene tok myndighetene fatt på revisjonen av Landsloven, som ble fullført i 1604. Det norske kanslerembetet ble gjort til et permanent norsk riksembete i 1591, og året etter ble Hans Pederssøn Litle utnevnt til kans­ ler. Alle disse rettsreformene bidrog til å formalisere forholdet mellom folk og øvrighet. De gav folket muligheter til å delta i og påvirke avgjørelsene, sam­ tidig som de sikret regjeringen kontroll. Embetsmen­ nene måtte dempe sine vilkårligheter fordi offentlig­ heten på tingene kastet så mye lys over makthaverne. Bøndene ble på sin side mer bundet av spillets regler i den adelsstyrte fyrstestaten.

Bønnskriv fra 1578: Bøndene i Landvik, Øyestad og Holt i Nedenes len klager til herredagen over at lensherre Erik Munk, hindrer dem i deres handel, tvinger dem til å selge gårder til ham og tvinger sin vilje igjennom i gren­ setvister mellom hans og andres gårder. Klagen ikke tatt opp til behandling den gang, og det tok sju år før bøndene på Agder fikk medhold mot sin harde lens­ herre på herredagen i 1585.

87

Handelsnæringer i vekst Kontorets våpen på Bryggen i Bergen. Den halvømen sym­ boliserer Lubeck og den kronede tørrfis­ ken rikdommen tys­ kerne hentet fra han­ delen med denne norske varen.

Sjøveien fra Norge gikk til land som på 1 5 0 0 -1 6 0 0 tallet grunnla en ny verdensøkonomi. Med militær overlegenhet la vesteuropeerne under seg havnære områder i Amerika, Afrika og Asia. Folketallet i Euro­ pa økte, stadig flere varer ble produsert og etterspurt. I Norge var naturgrunnlaget i mange distrikter så ensidig at handel var nødvendig for å selge produkter som fantes i overflod og skaffe varer som manglet. Særlig var det slik i Nord-Norge, der befolkningen baserte seg på salg av tørrfisk til hanseatene i Bergen, en av Nordens største byer. De andre åtte-ni norske byene var små, og godt over 90 prosent av nordmennene bodde i bygdene, men ved slutten av 1500-tallet betydde utenrikshandel mer for Norge enn for de fleste andre land. Hvordan kunne det skje i et bondeland?

M er tørrfisk til fallende priser

Tørrfisk på hjell. Tørrfisken tilvirkes tradisjonelt på to måter. Etter at hode og innvoller er fjer­ net, blir den enten hengt opp og tørket til såkalt stokkfisk eller rundfisk, eller den blir, fø r den blir hengt opp, flekket etter hele lengden slik at den bare henger sammen med haleroten, den såkal­ te rotskjcer, som vi ser her. I Nord-Norge ble praktisk talt all torsk som ble fanget i vinterhalv­ året tørket som rundfisk, bare sommertorsken ble hengt som råskjær. Hjellet var før vanligvis tynne granspirer, anbrakt horisontalt i samme høyde, to-tre meter over marken. 88

På finnmarkskysten gav torskefisket gode fangster helt fra etterjulsvinteren til høsten. Lofotfisket på gytende skrei i februar-mars gav imidlertid langt større fangster. Det strenge klimaet bidrog til at fiske­ riene i nord ble så viktige kommersielt. I middelalde­ ren og på 1500-tallet hadde man ikke mange metoder til å konservere fisken, og i Nord-Norge kunne fiskerbøndene utnytte det blåsende, kalde været til å vindtørke torsken. Dermed risikerte de ikke at fisken råt­ net opp eller ble markspist før den tørket, slik det kunne skje lenger sør. Andre europeere drev også store fiskerier. På 1500tallet fanget engelske, franske, spanske og portugis­ iske fiskere torsk ved Newfoundland. Der var det for mildt til at folk rakk å vindtørke fisken før den ble bedervet. Men da pleide man å salte ned torsk i tøn­ ner, og engelskmennene fremstilte dessuten et nytt produkt, klippfisken (saltet og tørket). I senmiddelalderen steg tørrfiskprisen, men på 1500-tallet holdt den ikke følge med prisstigningen på korn varer. Rundt 1300 hadde man i Bergen fått vel to kilo rugmel for én kilo tørrfisk. I annen halv­ del av 1400-tallet fikk man vel seks kilo mel, i første halvdel av 1500-tallet tre kilo mel og i annen halv­ del av århundret snaut to kilo rugmel for én kilo tørrfisk. Det har vært pekt på ulike årsaker til at ver­ dien av tørrfisk sank på 1500-tallet: Havfisket gav større fangster, det var færre som fastet, tørrfisk var

mindre populær enn saltet torsk og klippfisk, og de mindre bemidlede måtte først og fremst sikre seg kornvarer. Før 1650-årene er det bare bevart én eksportliste med data om hvor mye som ble eksportert, et ber­ gensk tollregnskap fra 1577. Her ble det registrert en utførsel på vel 100 000 våger (2 0 0 0 tonn). Eksport på norske skip ble ikke tatt med i denne listen. På grunnlag av data om skipsfarten til og fra Bergen er den totale eksportmengden på slutten av 1590-årene anslått til snaut 250 000 våger (5000 tonn) i året - det gikk med fire-fem kilo råfisk for å tilvirke en kilo tørrfisk. I Bergen økte de utenlandske skipsanløpene fra snaut 100 rundt 1520 til snaut 300 rundt 1600. I til­ legg kom skip fra Danmark-Norge, først og fremst Bergens egen handelsflåte. På slutten av århundret ble det dessuten eksportert tørrfisk fra Trondheim. Skip i bergensfart fraktet også andre varer enn tørrfisk, men den var viktigst, og veksten i skipsfarten avspeiler en

HANDELSNÆRINGER I VEKST

Fiske med snøre (jukse). Glassmaleri på vindusrute f ra Bøfjorden i Sogn, datert 1620. Vi ser at dette ikke er van­ lige fiskere, men menn av overklas­ sen, iført sine ele­ gante renessansedrakter med pipe­ kraver. Men de hadde trolig det fel­ les med bondefiskerne at de var avhengi­ ge av inntektene fra fisket, enten som kjøpmenn eller som embetsmenn, og fiske som atspredelse har sikkert forekommet den gang som nå.

vekst i tørrfiskeksporten. En tre-firedobling i løpet av 1500-tallet er ikke usannsynlig. Områdene langs Rhinen avtok mesteparten av tørrfisken. I løpet av 1500-tallet mistet hansabyene ved Østersjøen denne handelen til byer på den tyske nordsjøkysten og i Nederlandene. De vesttyske byene med Bremen i spissen overtok også flertallet av stue­ ne (firmaene) ved Kontoret på Bryggen, 79 av 119 stuer i 1615. Lofotfisket holdt stillingen som det største torske­ fisket, med finnmarksfisket på annenplass, men fisket utenfor kysten av Trøndelag og Nordvestlandet økte merkbart. Juksa (håndsnøre) var det tradisjonelle fangstredskapet. Men i Nordsjøen hadde engelsk­ menn og nederlendere tatt i bruk det stående fangst­ redskapet line, og regjeringen så gjerne at norske fis­ kere gikk over til den. 1 1551 gav Kristian 3. engelskmannen William Shyrincton tillatelse til linefiske ved norskekysten mot å lære opp nordmenn i dette fisket. Olav Engelbrektssons søstersønn og kansler Gaute Taraldsson fikk i 1553 bevilget tollfri eksport utenom Bergen mot å drive linefiske ved Andenes og salte ned fisken. Og i en periode i annen halvdel av 1500-tallet tillot myndighetene at fiskere fra England og Nederlande­ ne fikk fiske med line utenfor finnmarkskysten. Impulsene utenfra førte i første omgang ikke til

noe gjennombrudd for nye fiskemetoder i Lofoten. Der lå fiskebåtene så tett at andre ville bli hindret hvis noen satte opp stående redskap. Det må være grun­ nen til at juksafisket fortsatt var enerådende i Lofo­ ten. Kilder fra slutten av 1500-tallet viser at finnmar­ kingene da hadde tatt i bruk line, og i tiden som fulg­ te, var linefiske vanligere ved Finnmark enn på noen annen kyststrekning. Det hang sammen med at finn­ marksfisket foregikk spredt, slik at linebruken ikke fortrengte juksa. Dessuten var det et betydelig innslag av bergensere og innflyttere i Finnmark, mens de som drev lofotfisket, var tradisjonsbundne fiskerbønder. Ifølge kilder fra første halvdel av 1600-tallet hadde fiskere fra Vestlandet da begynt å ta i bruk line, og på flere steder kom de i strid om fiskeplassene med dem som brukte juksa. Kapitalsterke fiskebåtredere kom ikke til å gjøre seg gjeldende i Norge, slik som i det europeiske hav­ fisket, og det skjedde ikke noen overgang til større fiskebåter. Det var nok også årsaken til at fiskerne ikke tok i bruk mer kostbare metoder for konserve­ ring, som tilvirking av klippfisk og av saltfisk i tøn­ ner. Det kunne ha motvirket prisfallet, men slike investeringer var ikke tvingende nødvendige når kli­ maet tillot vindtørking og folk stadig kunne fange mer fisk. Fiskerne solgte til eksport mindre mengder av 89

DET NORSKE 1500-TALLET

Tegningen av Johan Beck Slåtterøy (1852-1934) fra Alstadhaug på Helge­ land viser hvordan linene ble trukket inn en gammel fangstme­ tode på 1800-tallet, men ny og i tiden omkring 1600. Linen er består av en lang snor som ligger vann­ rett i sjøen, påhengt kortere snorer med agnede kroker, mer plasskrevende enn juksa, der snøret gikk rett ned fra båtripa. Glassmaleri med skipper fra ukjent sted, av en serie fra 1617. Denne skippe­ ren er en standsper­ son. Slike folk var aktive i å organisere sildefisket, og de omsatte silda uten­ lands.

90 I

andre fiskesorter, som lange og kveite (rav og rekling), tatt på kystbankene nord for Stad, særlig i Vesterålen. Dessuten ble det utført mye tran. Den ble fremstilt ved å sile av eller koke leveren av torsk og sei. Sei gikk mest til innenlandsk forbruk. Hjemme­ fisket gav et stort tilskudd til ernæringen i de fleste distrikter langs kysten. I Sør-Norge dreide det seg blant annet om makrell. Fra sør til nord fisket folk opp mye laks i elvene. Noe ble eksportert, noe gikk som avgiftsvarer til kro­ ne og godseiere, noe gikk inn i det lokale kostholdet. Enkelte steder ble det fanget mindre laks på grunn av tilslamming av elvene som følge av sagbruksdrift. Også ferskvannsfisken gav tilskudd til kostholdet. Men den store nyheten var det rike sildefisket i nor­ ske kystfarvann.

Det rike sildefisket Bestanden av sild veksler mellom rike og fattige peri­ oder over lengre tidsrom. I de siste 500 år har de gode periodene vart i 3 0 -8 0 år. De store årsklassene kan være hundre ganger større enn de små. I eldre tider betydde men­ neskenes inngrep ved fiske lite i forhold til de natur­ lige vekslingene. For å gyte går vårsilda i vel­ dige stimer inn mot avgrensede områder på kysten. Ved Vest­ landet begynte en slik periode tidlig på 1500-tallet, men omfanget var mest betydelig mellom 1540 og 1570, først ved Karmøy-distriktet, fra 1550-årene ved kysten nær Ber­ gen. Ved Båhuslen var innsigene enda større mellom 1556 og 1589. Og på slutten av 1500-tallet utvik­ let det seg et stadig bedre fiske på

beitende feitsild ved munningen av Trondheimsfjor­ den. De norske sildefiskeriene avløste fisket ved Skåne som de største i Norden, men bare når kapitalsterke entreprenører og kjøpmenn organiserte en storstilt salting nær fiskefeltet, var det mulig å utvikle sildefis­ keriene til en stornæring. Det var saltentreprenørene som skaffet til veie tønner og salt. Båhuslen lå sentralt til for mange kjøpmenn, fra sørøstnorske byer og fra byer som før hadde deltatt i omsetning av skånesild, det vil si dansker og tyskere. Adelsmenn og borger­ lige embetsmenn sørget også for mye nedsalting. Både lokale og tilreisende fiskere deltok i selve fis­ ket - ved Båhuslen flere tusen fra Norge og Danmark. I noen grad tok fiskerne i bruk not. Faststående not fra land ble ellers brukt for å fange laks og makrell, søkkenot for å fange småsei. I sildefisket var det land­ nota som ble brukt i sildevåger der grunnen var høve­ lig. Men det meste av silda ble fisket med garn, et red­ skap som også ble brukt etter makrell og flyndre. Garn kostet mindre enn nøter, og garnfiskerne kunne dessuten lete opp silda. Etter dagens fangst ble silda båret inn i tallrike boder som adelsmenn, fogder, prester, kjøpmenn og velstående fiskerbønder hadde stående i havneområ­ dene. I Båhuslen stod bodene «på klipper, i alle viker, sund og fjorder» ifølge norgesbeskrivelsen til Peder Claussøn Friis. I disse bodene stod kvinnene og saltet ned silda i tønner. Det gikk med en tønne salt for å salte tre tønner sild. Trengselen på sildefeltene kunne være svært stor og gav grobunn for konflikter. I 1560-årene utstedte kongen såkalte «motbøker» (møtebøker fra møter der reglene ble kunngjort), der det ble bestemt hvor­ dan interessetvister skulle løses og hvilken atferd man skulle kreve av dem som deltok i sildenæringen i Båhuslen og i Bergenhus len. Svikt i fisket ble opp­ fattet som Guds straff for den syndige livsførsel som utviklet seg i folkestimmelen. Når det gjaldt Båhuslen regnet Friis opp mange synder som hadde ført til fangstsvikt: krangling, skjelling, banning, slagsmål, tyveri av fiskegarn, drikk og fiske på helligdager. Det hadde også skjedd at en kvinne fødte sitt barn mens hun stod og saltet ned sild, «og hun kastet barnet i tønnen og saltet det

HANDELSNÆRINGER I VEKST

blant silden... Og kan skje at tollere og øvrighet hadde og deres feil og brøst,» tilføyde han forsiktig. Kjøpmenn med skip fra Norge, Danmark, Sverige, Tyskland, Nederlandene, Frankrike, England, Skott­ land og andre land hentet silda. Da sildefisket i Båhuslen stod på topp i 1585, ble det i regnskapene for Øresund-tollen registrert 72 000 tønner norsk sild, hvilket skulle tilsvare en verdi av 180 000 daler. Som regel var tollbøkenes tall betydelig lavere, men på den annen side pleide tollregnskap aldri å fange inn den totale varemengden, og en stor del av den norske sildeeksporten gikk ikke til østersjølandene, men til markeder i Nordvest-Europa. «En får søke sitt brød der det finnes,» sa de gamle. At fiskenæringen virket som en magnet på folk som søkte etter et utkomme, ser vi i skattemanntallene både i torske- og sildedistriktene. Der står en rekke navn som røper at de kom fra andre distrikter i Nor­ ge, til dels også fra andre land, som Danmark, Sverige og Skottland. Når de flyttet sørfra til Nord-Norge, ja helt opp til Finnmark, må det være et tegn på hvor store muligheter til utkomme fisket gav. Det hang også sammen med at flere kjøpmenn etterspurte fisk og sild og tilbød varer for dem. Fiskerienes geografiske ringvirkninger var en sak for seg, i kraft av kjøpmennenes handel og den store deltakelsen av fiskerbønder langveisfra. Folk i nabo­ distriktene fikk større avsetning for sine produkter, for eksempel trevarer til fiskebåter, jek ter og tønner. Båtbyggingen og tilvirkingen av tønner foregikk i enkelte fiskedistrikter, i byer og i tilgrensende skogdistrikter. Handelen vokste også med bygder som hadde et overskudd av jordbruksprodukter eller der folk betalte med penger de hadde tjent på annen han-

På kartet har vi kombinert lokalise­ ringen av de to vik­ tigste sildefeltene med data om de vik­ tigste sjøfartsbyene i Norge.

«Vårsildfiske med not og lås», litografi fra 1840-årene, Telavåg i Nordhordland. Vi ser at det er satt opp en not fra land, og det er full mobili­ sering av mannskap både på land og i båter fo r å sikre seg den rike fangsten. Omtrent slik gikk det også fo r seg under de rike silde­ fiskeriene på 1500tallet. 91

DET NORSKE 1500-TALLET

Utsnitt av nederlen­ deren LucasJanszon Waghenaers sjøkart fra 1583 med noen av de viktigste trelasthavnene ved Oslofjorden, steder som Braeckenes (Bragernes), Holmstrant (Holme­ strand), Lausondt (Langesund) og Soen (Son). Men de er besynderlig feilplassert, så dette kartet kunne ikke være til stor hjelp. De neder­ landske skipperne ble imidlertid så lommekjent i de nor­ ske farvannene at de neppe var avhengige av kart. De kom igjen til de samme havnene i årevis, til dels flere ganger i løpet av seilingssesongen. Slike kart har vel heller hatt et annet, mer teoretisk interessert publi­ kum!

del. Bygdehandelen med fisk gjaldt i overveiende grad samme slags fisk som fiskerbøndene selv spiste: sei, bondesild (mindre saltet enn kjøpmannssild) og makrell.

Trelasteventyret I Sør-Norge ble nå eksport av trelast den helt store næringen. Den var ikke ny. 1 århundrer var det blitt skipet ut norske treprodukter, men i løpet av 1500tallet vokste utførselen enormt. En viktig teknolo­ gisk nyvinning, oppgangssagen drevet av vannkraft, gjorde det mulig å skjære langt flere bord enn når det ble gjort for hånd. Sagen var kjent og tatt i bruk i Norden alt på 1400-tallet, og da den utenlandske etterspørselen meldte seg for alvor, viste det seg at oppgangssagen var som skapt for norske fosser, elver og bekker. Fra 1530-årene ble det bygd stadig flere sager - i sum nådde de opp i ca. 2000 i begynnelsen av 1600-tallet. I det vestlige Europa økte behovet for trelast, og skogene ble hogd ut. Særlig var dette tilfellet i Nederlandene. Nederlenderne hentet korn fra Polen og Bal­ tikum, og tok også med seg trelast derfra. Likevel ble deres skipsfart til Norge stadig større. Når norgesfarten var så populær, hadde det sine 92

åpenbare grunner. Nederlenderne rakk flere turer til Norge enn til Østersjøen, der det dessuten ofte opp­ stod ubehagelige konflikter; dansker, svensker og hanseater prøvde å ramme sine motstanderes handel. Dessuten trappet oldenborgmonarken opp Øresundtollen fra 1560-årene. Skipsfarten til Norge ble min­ dre rammet av inngrep. Riktignok gjorde kongen fram til 1564 flere forsøk på å begrense trelasteksporten fra Norge - for å hin­ dre uthogging av skogene og sikre kongelige bygge­ prosjekter forsyninger uten konkurranse. Men slike forbud ble lite respektert, og kongen gav etter for krav både fra nederlenderne og de norske trelastselgerne om å oppheve utførselsforbud på annen last enn eiketømmer og skipsmaster. Dessuten slapp sel­ gere og kjøpere med å betale en toll på bare noen få prosent av verdien. Handelen i Norge ble derfor min­ dre forstyrret av effektive restriksjoner enn i andre land. Nederlenderne dominerte som oppkjøpere i hav­ ner fra Lindesnes og østover. På Sørvestlandet ble las­ ten hentet av skippere fra Skottland, Orknøyene og Shetland, mens nederlenderne var de mest aktive på Nordvestlandet. Skippere fra tyske hansasteder og fra byer og landsbyer i Danmark og Slesvig-Holstein kjøpte også mye norsk trelast. Norske bondeskippere

HANDELSNÆRINGER I VEKST

seilte med trelast til Danmark, og på slutten av 1500tallet skipet norske borgere ut mye last på egne skip. Da må det ha dreid seg om nær 2000 skipsanløp i året for å hente trelast i norske havner. Den tremasse som på slutten av 1500-tallet gikk med til utførselen, kan anslås til opp imot en halv million kubikkmeter 250 kubikkmeter pr. skip, eller 80 trelastlester (130 netto registertonn). Norge var blitt Europas største eksportør av trelast og var ledende på markedene til begynnelsen av 1800-tallet. I den første tiden var det likevel ikke storkapitalister som engasjerte seg på det norske trelastmarkedet.

Sofie Lykke trosser eksportforbudet I 1562 forbød kongen all utførsel av trelast. Flere lensherrer tillot likevel fortsatt utførsel, særlig Sofie Lykke, som hadde Lister len i pant. I juli skrev Fredrik 2. til hennes svigersønn Erik Rosenkrantz på Bergenhus at han hadde hørt at det fortsatt ble utført mye tømmer, «synderligen under Lister len». Han bad derfor Rosenkrantz undersøke saken. Samme dag skrev kongen til Sofie Lykke og truet henne med å miste lenet hvis hun fortsatt tillot eksport. To nederlandske skippere som ble arrestert ved Hammersund og ført til København, fortalte kon­ gen at de i tillegg til den vanlige tollen hadde gitt fru Sofie et forgylt sølvbelte og halvannen daler for å få føre ut trelasten. I slutten av mai 1563 tok kongen lenet fra Sofie Lykke og overdrog det til Kristian Munk, lensher­ ren på Akershus. Men to måneder etter, 8. august 1562, fikk fru Sofie lenet tilbake. Kongen klarte heller ikke å fastholde utførselforbudet. Det ble lempet på alt høsten 1562 og endelig opphevet i 1564. Man kan si at regjeringen overtok Sofie Lyk­ kes eksportvennlige politikk for å øke inntektene av toll og skatt.

Det var vanlig at redere selv seilte som skippere, og at de betalte trelast med varer som de tok med seg til Norge. Eierne av de nederlandske skipene var ofte organisert i små partsrederier der skipperne selv hadde parter. Mye last ble hentet for redernes egen regning, men de fraktet også atskillig for andre, sær­ lig for kjøpere i Frankrike, Spania og England.

De mange trelastselgerne Det norske produksjons- og salgsapparatet for trelast var de fleste steder preget av enda mindre enheter enn det utenlandske innkjøpsapparatet. Trelastskutene gikk inn til en lang rekke småhavner der det var kjørt eller fløtet fram trelast. I Sunnhordalands tollregnskap fra 1 5 9 7 -9 8 ble det registrert 40 lasteplas­ ser. I stor grad dreide det seg om handel mellom skip­ perne og bøndene, skippere seilte fra småhavn til småhavn for å fylle opp skutene sine, og de kom igjen år etter år. Bøndene bygde sager i nærheten av havnene. Det var ikke dyrt å sette opp en sag. En bygdesmed kun­ ne smi sagbladet, og en tømmermann kunne bygge sagen - kostnadene ble dekket ved å selge et hundre­ talls bord. Små sager skar årlig opp til et par hundre tømmerstokker, som gav tusen bord, mens de store i Sørøst-Norge hadde opptil ti-tju e ganger større kapa­ sitet. På Vestlandet eide bøndene de aller fleste sage­ ne. I Sørøst-Norge eide de det store flertall av de små sagene og et mindretall av de større sagene. Det var to hovedgrunner til at mange sager var små. De hadde begrenset tilgang på sagtømmer, og vassføringen var sterk nok bare i korte perioder, for sagbladene var så tykke at det skulle stor drivkraft til for å trekke dem gjennom tømmerstokkene. De fleste var derfor utpregede flomsager. Kronen ivret etter å skaffe seg tilstrekkelige leve­ ranser av byggevarer og etter å skaffe seg inntekter av

Utskipning av trelast fra en norsk havn på 1600-tallet, trolig fra Lyngør eller Risør. Til venstre på bildet ser vi sagbru­ ket ved fossen, frem ­ me til venstre sorte­ ringen og stablingen av den skårne lasten og til høyre innlastingen i skutene, som etterpå står ut av fjorden fo r god vind.

93

DET NORSKE 1500-TALLET

veksler på sin gamle kunnskap om bearbeiding av tre, samtidig som de lærte mye nytt av kundene. Både skjæringen av bord og tilhoggingen av de mange bygningsartiklene fordret fagkunnskap om de mulighet­ ene de ulike tresortene og materialene gav, og om hvordan dette skulle gjøres for å dekke markedenes behov. Disse kunnskapene og ferdighetene ble samlet opp og overlevert i livets skole til stadig nye genera­ sjoner av nordmenn. Kronens bekymring for at de norske skogene ikke ville holde, var ikke grepet ut av luften. Den hadde sin bakgrunn i avskogingen i Danmark og VestEuropa, og 1500-tallets norske trelastnæring var mest en kystnæring. Først ble det hogd i de kystnære skogene. Det gav de laveste kostnadene når det gjaldt transport og utskipning. Resultatet var at sta­ dig flere av disse skogene ble hogd ut, og da ble det nødvendig å ta i bruk de lettest tilgjengePge skogene lenger inne i landet, og etter århundreskiftet grep tømmerhogsten om seg til stadig fjernere d strikter også i Trøndelag.

Nordmennenes skipsfart «Båtlaus mann er bunden til landet,» het det i det gamle kystsamfunnet. Ved begynnelsen av 1 500-tal­ let var den norske skipsfarten til utlandet minimal, Det fantes steder der man ikke hadde nok vassføring, kanskje heller ikke tømmer, til d drive sag. Da kunne det fortsatt være aktuelt å benyt­ te håndsag, slik det gjøres på denne detaljen fra et kart over Norge utgitt i Amsterdam ca. 1650. Mørekysten fotogra­ fert fra Festøy med utsikt mot Hundeid i Sykkylven kommune. På 1500-tallet var det om å gjøre å hog­ ge tømmeret som med minst strev kun­ ne bringes fram til en havn og skipes til markedene i. Siden staten, embetsmenne­ ne, godseierne, kjøp­ mennene og bøndene alle tjente på næring­ en, fantes det ingen vilje til å bremse på uthoggingen av kystskogene. 94

næringen. Som stor grunneier kunne kongen la byg­ ge sine egne sagbruk, der tilgangen på vasskraft og tømmer var best. Lensherrer og fogder drev kronens sager - dels for å levere til kongelige byggeplasser i Danmark, dels for å selge til fremmede skippere. Enkelte ganger grep regjeringen inn mot den sterke veksten i andre sagbruk med forbud som ville ha redusert sagtallet drastisk hvis bestemmelsene var blitt tvunget igjennom. Forbudene gjaldt særlig sager drevet av leilendinger og ble begrunnet med frykt for avskoging. Men under klagepress pleide kongen å heve restriksjonene etter kort tid. I områder rundt Oslofjorden ble adelen ledende som sageiere og trelasteksportører, og de forsterket sitt grep på markedet ved hjelp av sin offentlige myn­ dighet. Også enkelte fogder og prester gjorde seg gjel­ dende, og byborgerne arbeidet seg opp i sine nære oppland. På 1500-tallet deltok en stor del av borger­ ne, men de fleste med beskjedne mengder, ikke mer enn hva mange bønder solgte. Det norske trelasteventyret dreide seg ikke bare om sagbord. Det ble også solgt en rekke andre pro­ dukter tilvirket av norsk tømmer - særlig bjelker og mindre bygningsartikler - i alt flere snes trelastsorter. I tillegg kom en betydelig utførsel av tjære, solgt i tønner. De utenlandske oppkjøperne og de norske produsentene og selgerne medvirket i fellesskap til produktutviklingen. Nordmennene kunne trekke

men trafikken langs norskekysten og i Skagerrak var aktiv. Ifølge skattelister fra 1563 fantes det i Bergen ca. 40 jek ter for innenriksfart, 30 jek ter i Trondheim, 90 fra Sunnfjord til Nordmøre, 20 i Fosen og Nam­ dalen, 80 i Nordland og 50 i Troms og Finnmark, ialt vel 300 jekter. Jektenes størrelse varierte mel­ lom 5 og 30 lester (ca. 8 -5 0 nettotonn). I sum kan det ha dreid seg om en lastekapasitet på ca. 5000 lester. I de nordnorske fiskedistriktene eide velstående bønder, prester og fogder bygdejektene. Disse båtene fraktet fisk mellom fiskeværene og hjemstedene, fisk

HANDELSNÆRINGER I VEKST

til Bergen og Trondheim og varer derfra og nordover. Fiskerbønder som ble betjent av en je k t pliktet å h jel­ pe til med å sette den i stand, og de stilte mannskap (håseter) til turene. I vestlandsbygdene nær Bergen drev bøndene jektefart til byen med jordbruksvarer, fisk, trelast og annet. Bondesjøfarten ellers på kysten var også knyttet til markeder, særlig dit folk fra sjø ­ bygder og innlandsbygder møttes, slik som på Lærdalsøyri i Sogn, Romsdalsmarkedet på Veblungsnes og Levangermarkedet. Bønder rundt Oslofjorden og i Agder drev skipsfart på Danmark i konkurranse med byborgerne, som kla­ get over at bøndene handlet i strid med de rettigheter byene hadde oppnådd i sine sirkumferenser (handelsoppland). I første omgang pleide borgerne å få myndighetenes medhold i at danmarksfarten var i strid med byprivilegiene, men så leverte bøndene inn motklager der de viste til at også de hadde rett til slik skipsfart. Da pleide de å få lov til å fortsette. Jyske bonde- og borgerskippere var enda mer aktive enn de norske skipperne - nordmennene solgte trelast og fisk og kjøpte dansk korn. Mange unge nordmenn tok hyre på utenlandske skip som besøkte havnene langs kysten. Noen av dem seilte siden med norske handelsskip. Det ble også bygd større skip i Norge. De offentlige kildene gir oss enkelte glimt. Dels forteller de om bygging av orlogs-

skip, dels viser de at nederlandske og engelske skipskonstruktører fikk bygge skip i Norge for utenland­ ske oppdragsgivere. Noen av dem bosatte seg i Norge. Lensregnskapene for Akershus for årene 1 5 5 7 -6 1

På et stikk i «Rerum Danicarum historia» av C. Ens fra 1593 få r vi et glimt av arbeidet på et nor­ disk skipsverft. Lengst nede sager to menn planker av en stokk, tømmermen­ nene er sysselsatt med sine biler, i en rykende gryte kokes det tjære, og fo r øvrig ser vi skip som er kommet til fo r­ skjellige stadier i arbeidet.

Tveiten oppgangssag fra Jondalen i Har­ danger. På 1500-tallet var det nok ikke vanlig at sagene ble innebygd slik som her, men fo r øvrig holdt teknikken seg praktisk talt uforan­ dret fr a den ble opp­ funnet på 1400-tallet, tatt i bruk fo r fullt på 1500-tallet og benyttet i produk­ sjonen helt til man gikk over til dampsager i løpet av 1800-tallet. 95

Modell av den gamle Bryggen i Bergen ca. 1665, utført 1900 av byggmester Mich. Johannesen etter oppmåling av arki­ tekt Jens Z. M. Kiel­ land. Originalen fin­ nes i Historisk Museum i Bergen.

Jekt fra Senja på vei til Bergen. Vi antar at jekten som skips­ type oppstod omkring år 1500. Denne jekten er fra ca. 1800, men i hovedtrekkene skil­ ler den seg lite utfra jektene på 1500-tallet. 96

viser at det bodde minst to «skipsbyggere», en seilmaker og flere skipstømmermenn i Oslo. Skipsbyggeplassen lå trolig på Hovedøya. I 1603 solgte borger­ mester Erik Olssøn til kongen et skip på 300 lester, som han hadde fått bygd i Oslo. Fra midten av 1500-tallet overtok borgere i Bergen en økende del av utførselen derfra. En fortegnelse over skip som bergensere eide i 1571 omfatter 58 jekter, 12 nordfareskip og 3 losbåter som gikk i innenrikstrafikk og 16 skip som må ha gått i utenrikstrafikk. De 16 ski­ pene hadde angivelig en samlet drektighet på mindre enn 1000 lester, men tonnasjen var uten tvil betydelig større. Bergensflåten fortsatte å vokse, og i 1590-årene utgjorde bergensskipene over 50 prosent av det samle­ de tall norske skip som gikk gjennom Øresund. Vi vet lite om bergensemes skipsfart på Vest-Europa, men kilder fra 1580-90-årene viser at de seilte på Spania og Portugal, blant annet etter salt. Elleve bergensskip var

i fart på Spania ved århundreskiftet. Av 94 skip som anløp Sanlucar ved munningen av Guadalquivir i SørSpania i 1597, var 13 norske. De sørøstnorske byene og Stavanger gjorde seg også gjeldende. Borgerne i byene i Båhuslen engasjer­ te seg i frakt av sild. Særlig mange skip fra Marstrand er registrert i regnskapene for øresundtollen fra og med 1560-årene. I et annet tollregnskap, fra Langesundfjorden i 1585, er det postert toll for to marstrandskip som hentet trelast fra Skiensvassdraget. Det ene var befraktet av engelske kjøpmenn for fart på England. I Oslo kom oppgangen etter 1550; spred­ te data viser at redere da sendte skip til Tyskland, England, Frankrike og Spania. I 1585 oppgav Oslos borgermester Kristen Mule at tre skip som han hadde mistet, var på 100, 200 og 300 lester. I regnskapsåret fra 1. mai 1604 til 1. mai 1605 ble det registrert 147 skipsanløp i Oslo, fordelt på 77 utenlandske, 29 dan­ ske og 41 osloskip. Oslo, Tønsberg og Fredrikstad hadde hver ti-tolv handelsskip i utenriksfart tidlig på 1600-tallet, og det gikk seks-sju Stavanger-skip gjennom Øresund årlig. Trondheimsborgeme hadde ennå ingen større handels­ skip. Ved utgangen av 1500-tallet må den norske utenriksflåten ha omfattet 6 0 -8 0 større skip. Bortsett fra når de hadde tapt skipene i forlis, pleide rederne å bagatel­ lisere skipsstørrelsen for å motvirke tollkrav, men laste­ kapasiteten må ha vært opp imot 10 000 lester.

Håndverk i by og bygd I norsk håndverks historie førte 1500-tallet med seg nye impulser. I den første generasjonen etter refor­ masjonen etterspurte kirken langt færre arbeider. Men så ble et nytt restaurerings- og byggeprogram

HANDELSNÆRINGER I VEKST

satt i gang - først spredt, så på bred front ved århun­ drets slutt. Tyske håndverkere i Bergen måtte i 1559 finne seg i å ta borgerskap, og byen fikk da med ett slag ca. 80 nye håndverksborgere. I 1560-årene var 24 fag representert i Bergen, og i de følgende tre generasjoner vokste antallet bergenshåndverk til det dobbelte. De største håndverkergruppene var skreddere, skomakere, bøkkere, snek­ kere, bakere, vevere, smeder, tømmermenn, gullsme­ der, bartskjærer, murere, bryggere, buntmakere, kob­ berslagere, slaktere, glassmakere, skinnarbeidere, kannegytere, malere og dreiere. La oss ta for oss håndverkerne i Oslo i fire hoved­ grupper: tilvirking av mat og drikke (bakere, slaktere, kokker og ølbryggere), av bekledning (skomakere, vevere, skreddere, overskjærere, skinnere og bunt­ makere), av utstyr og bygningsartikler (pungmakere, remmesnidere, salmakere, hjulmakere, smeder, knivsmeder, hovslagere, kleinsmeder, bøssestøpere, urmakere, kobberslagere, kannestøpere, gullsmeder, kurvmakere, bøkkere, tømmermenn, malere, glassmestre, murmestre, steinhoggere og skulpturhoggere) og endelig helsehåndverk (bartskjærer). Det tyske innslaget var stort blant håndverkerne, særlig i Bergen, og noen organiserte seg i laug etter tysk forbilde. Lauget sørget for en kontrollert utdan­ nelse og tok seg av utveksling av svenner, som van­ dret mellom europeiske byer for å lære faget. I 1500tallets Norge var det et betydelig marked for gullsmedvarer blant velstående folk i by og bygd. Bergens gullsmedlaug ble stiftet i 1568. 20 år senere fastsatte de sitt medlemstall til ti mestre, noe som skulle gi godt utkomme til dem alle, til regulerte priser og autorisert kvalitet. På samme tid hadde Oslo fem -seks gullsmeder. Innen århundreskiftet hadde

også skredderne, bartskjærerne og bakerne i Bergen organisert seg i laug, kanskje også bøkkerne. De to første laugsdannelser i Oslo er registrert i før­ ste tiår av 1600-tallet. Også der det ikke fantes laug, måtte de unge skaffe seg kunnskap ved å arbeide hos etablerte håndverkere som drenger og svenner. Etter­ som håndverkene var så uregulert, hendte det at noen praktiserte flere håndverk. Som en parallell til at embetsmenn og bønder var aktive i handel, drev også flere håndverkere handel med andre varer enn dem de selv laget, for eksempel med sild eller trelast. Vi har ikke mange opplysninger fra 1500-tallet om håndverkere på bygdene. Det ble ikke håndhevet noen forbud mot bygdehåndverk. Yrkesutøvelsen på bygdene var da også lite spesialisert. Både kvinner og menn var nærmest tusenkunstnere. De gjorde det som var nødvendig, med et åpent øye for det funksjo­ nelle og vakre. Peder Claussøn Friis lovpriste for

Bergen skomakerlaugs segl, 1607.

97

DET NORSKE 1500-TALLET

Etter at bispegodset var blitt lagt under kronen, lot ikke Kristian 3. noen tid gå til spille før han fikk ver­ vet bergmenn fra Sachsen til å skjerpe etter malm i Sør-Norge. Høsten 1537 gjorde de nye malmfunn i Telemark. Kongen betalte malmletingen og utlovet driftsrett til dem som fant malm. Eierforholdene ble organisert i et andelslag for hver gruve. Kongen selv skjøt inn mest. Sentralembetsm enn i København, lensherrer, tyske fyrster, bor­ gere i tyske byer og de saksiske bergmennene skaffet seg også andeler. Den saksiske bergmesteren Hans Glaser hadde den faglige ledelsen. Driften konsen­ trerte seg til to sentre, Guldnes (også kalt Golmsberg) gruver i Seljord og Moisesberg gruver i Fyresdal. På begge steder ble det utvunnet kobbermalm. På Guld­ nes var den isprengt sølv. Det ble også satt i gang en mindre drift på sølvholdig blymalm i Bamble og på jernm alm i Gjerpen. Det var slitsom t å ferdes der bergverkene ble eta­ blert, særlig å få fram forsyninger og å få fraktet malm. Men fjerne sentralmyndigheter hadde en skrivebordstro på at lover, instrukser og embetsskriv kunne løse problemer. Bergmennene kom med sin håndverksdyktighet og kunnskaper om hvordan drif­ ten skulle organiseres. Ideal og virkelighet kolliderte. Noen få hundre bønder måtte sørge for hus, mat og skyss til nærmere 80 bergmenn. Bøndene mistrodde de betalingsmidlene som ble tilbudt, og det oppstod en kulturkollisjon mellom de lutherske tyskerne og de tradisjonstro telemarkingene, som vinteren 1540 jaget vekk de fremmede.

\ i

_jSk

På dette utsnittet av et kart fra 1646 ser vi «Barbo jernhammer» i Tromøy pres­ tegjeld. Jernverket ble anlagt i 1574 og ble lagt ned etter en ustabil drift i 1650årene. Redskap og materialer ble tatt i bruk ved Båselands verk i Holt fr a 1665.

Tresnitt fr a den fø r­ ste norske bergordning, fo r bergverket på Golmsberg (Guldnes). Den ble trykt på tysk i Zwickau i 1540. Foran står en bergmann og holder en stor skaftet kile mot berget. En annen bergmann slår på kilen med en tung hammer. 98

eksempel tegerflettingen. Menn og kvinner gjorde hverandre gjentjenester i bygdenes dugnadskultur. De særlig dyktige tok på seg oppdrag m ot betaling. Visse distrikter spesialiserte seg på leveranser til skips- og fiskenæringene, mest av båter og tønner. Bearbeiding av trelast fordret kyndig håndlag. Også i Norge ble det bygd flere hus enn før, og de tradisjo­ nelle tømmermannsferdighetene ble styrket.

D e vanskelige bergverkene I noen innlandsdistrikter tilvirket bønder jern av myrmalm. Forsøk på å etablere en egen bergverksnæring i Norge hadde ikke slått til i middelalderen. Kon­ gen hadde myndighet til å bestemm e hvordan malm­ forekomster skulle utnyttes, og både før og etter 1537 tok han initiativ til å iverksette bergverk. 1 1519 send­ te Kristian 2. opp en bergmester som undersøkte malmforekomster ved Oslo, og i 1520-årene kan det ha blitt drevet en sølvgruve ved Aker kirke. I 1532 hadde Fredrik 1. en bergmester i Akershus len. Noen år tidligere, i 1524, gav Fredrik 1. hamarbispen Mogens rett til å drive bergverk på Guldnes i telemarksbygda Seljord.

HANDELSNÆRINGER I VEKST

Motstanden ble først brutt ned da myndighetene sendte tropper inn i Telemark. Fem bondeledere ble henrettet, og alle gårder i ni prestegjeld måtte ut med harde bøter. Etter dette ble bergverksdriften trappet opp, og det ble opprettet en kongelig m ynt ved Gimsøy kloster. På det meste var ca. 400 mann i arbeid vin­ teren 1545. Men malmforekomstene viste seg å være små. Inntektene sviktet, mens bergmennene klaget over sine problemer; de klarte ikke å kjøpe tilstrekke­ lige forsyninger av mat, bygningsartikler og brensel. Myndighetene forhandlet med bøndene, som skaf­ fet seg et overtak ved å presse på med sine pris- og lønnskrav. Skiens-borgerne støttet bøndene i frykt for at trelastnæringen ville bli trengt vekk når skogene ble brukt til å hogge ved til verkene. Mens bergverke­ ne gikk med tap, vokste inntektene av trelasteksporten, og viljen til å holde liv i det store bergverksprosjektet sviktet. Våren 1545 begynte bergmennene å forlate landet, og høsten 1546 var bare 50 av 400 til­ bake. 1 1549 oppgav kongen og andelslagene driften. Noen tyskere ble værende igjen i landet. De fikk i mars 1553 Kristian 3.s tillatelse til å bruke «bergver­ ket i Norge», men klok av skade presiserte kongen at han selv ikke ville bekoste noe. Tyskerne fikk i 1558 fornyet driftstillatelse for Moisesberg og Guldnes, men kildene fra 1500-tallet er tause om hvordan det gikk. På 160 0 -1 7 0 0 -ta llet ble det gjort nye mislykte forsøk på å drive disse gruvene. Det store bergverksprosjektet som Kristian 3. sat­ te i gang i 1530-årene, førte likevel til at det ble lagt et visst grunnlag for en ny norsk jernindustri. Fossum jernverk ble i 1543 oppret­ tet på grunnlag av jernm alm gruve­ ne i Gjerpen. Kongen eide verket. Etter 1549 forpaktet han det bort, først til tyske, så i 1570-80-åren e til vallonske (belgiske) berg­ menn, som med vekslende hell produserte jernvarer, på det meste vel hundre skippund (1 6 tonn) i året. Ved Sognsvann nær Oslo drev Norges kans­ ler, Morten Krabbe, noen jerngruver før han døde i 1542. Lensherre Peder Hanssøn kjøpte gru­ vene, utvidet driften og makeskiftet ver­ ket med kongen i 1545. Det ble også drevet andre je rn ­ gruver nær Oslo, og det ble bygd jernhytter ved Akerselva, i Maridalen og i Haka­

dal. Fra 1557 var hammerhytten ved Akerselva den som ble drevet mest kontinuerlig. Som ved Fossum forpaktet kronen bort driften til bergverkkyndige menn. I 1574 satte lensherren Erik M unk i gang et jernverk på gården Barbu i Tromøy (ved det senere Arendal). Etter at Munk ble avsatt i 1585, fortsatte verket som kronens eiendom. Også det ble antakelig forpaktet bort i en ujevn smådrift. Resultatene av forsøkene på å sette i gang berg­ verksdrift var små. De tyske bergmennene syntes at fogdene var altfor ettergivende overfor bøndene. Spil­ lereglene for bergverksdrift var ennå lite innarbeidet. Kongen utstedte i 1540 en norsk bergordning etter tysk mønster, m en det var ikke gjort i en håndven­ ding å tilpasse reglene til norske forhold. Lensherre­ ne holdt liv i jernverksdriften ved å skaffe forpaktere til kronens jernhytter, men avsetningsmulighetene var små. Staten hadde lite behov for norsk jern , og det private markedet var ubetyde­ lig. På 1600-tallet skulle det bli annerledes!

Det norske fjellet er så hardt at man i vid utstrekning måtte bryte det vedfyrsetting. Bergmennene tente store bål slik at fjellet sprakk ved oppvarmingen. Der­ etter kunne de bryte løs malmen. Det er en myte at måtte avkjøle det med vann fo r å få det til å sprekke. Fjellet utvi­ der seg under opp­ varming, kommer i spenning til omlig­ gende kjølig fjell og sprekker opp. Denne akvarellen av den svenske bergmeste­ ren Hans Rame viser hvordan fyrsettingen foregikk i Falu gru­ ve ennå i 1680årene. I Norge sprengte man med krutt fra 1650årene.

99

Bondesamfunnet Vi har nå sett at nordmennene på 1500-tallet drev sta­ dig mer med handel, enda de aller fleste fortsatt var bønder. Vi har også sett at deres forhold til øvrigheten undergikk betydelige forandringer. Dette bryter med vanlige oppfatninger om at eldre tiders bondefamilier hadde liten forbindelse med omverdenen. Var det slik at barn fulgte foreldre i en nokså uforanderlig rytme fra generasjon til generasjon? Eller var bondekår også på 1500-tallet underlagt forandringens lover?

Sterk vekst i bosetningen

Den prosentvise veksten i antall gårds­ bruk i de norske landsdelene fra ca. 1520 til 1600. Økningen har trolig variert fr a ca. 60 prosent på Østlandet til vel 100 prosent i Trøndelag og Agder. Figuren er et forsøk på å kombinere det vi vet med det vi bare kan ha en begrunnet formening om. At vi overhodet er i stand til å anslå slike vekstrater er en følge av alle de loka­ le bosetningsundersøkelsene som er gjennomført i de sis­ te 30 årene. At søy­ lene ender i en bølge markerer at vi bare kan gi løslige anslag fo r hvor stor veksten var i hele landsdelen ut århundret. Der­ imot er vi på langt sikrere grunn når vi kommer fram til 1660-årene, da vi har gårdsbrukene registrert i landsom­ fattende matrikler og manntall. 100

I løpet av 1500-tallet ble det skilt fra og gjenryddet stadig flere gårdsbruk. Etter sammenskrumpningen av bosetningen i senmiddelalderen (bind 4) kom det i gang en vekst som lignet det som hadde skjedd i høymiddelalderen (bind 3). De kilder som beretter om det er ikke skrevet for å gi nøyaktige data om vek­ sten i bosetningen. Skattemanntallene i lensregnskapene dokumenterer hvem som hadde betalt skatt til fogdene. Historikerne har brukt bevarte manntall til å undersøke utviklingen i et sekstitalls bygder. Har så fogdene registrert alle gårdsbruk når de krevde inn skatten? Det ser ut til at de gjorde det når gamle går­ der ble delt, m en enda flere nye bruk var på 1 5 0 0 -tal­ let resultat av at rydningsmenn fikk skilt ut ødegårder som selvstendige bruk. Loven gav nyryddere skatte­ frihet i tre år, men mange synes å ha oppnådd det i

vesentlig lengre tid. I 1630 tok regjeringen konse­ kvensen av dette og utvidet skattefriheten til seks år. Det gjorde seg altså gjeldende et etterslep i registre­ ringen av nye bruk, og det er sannsynlig at skatte­ manntall fra 1 6 0 5 -1 0 avspeiler situasjonen ved århundreskiftet 1600. Beregninger av veksten i antall gårdsbruk tar utgangspunkt i skattelistene fra årene omkring 1520 (bind 4 ). Landsdelene nord for Dovre var blant de første distriktene der bosetningsøkningen gjorde seg gjeldende. I de indre bygdene i Trøndelag dreide det seg om en fordobling av brukene fram til ca. 1600 - i kystbygdene var veksten enda større. I 1520 var bosetningen i Nord-Norge konsentrert langs kysten. Veksten her forplantet seg etterhvert til de indre byg­ dene. I hele Nordland kan antall gårdsbruk ha mer enn fordoblet seg fram til år 1600. 1 de områdene av ytre Troms der det var en norsk bosetning var veksten ca. 4 0 prosent. I Finnm ark ble tallet på norske skatte­ ytere nær fordoblet i løpet av 1500-tallet. Det er ikke mulig å følge bevegelsene i den samiske befolkningen. På slutten av 1500-tallet betalte 6 0 0 -7 0 0 hovedpersoner finnskatt fra Salten len til og med Finnm ark, trolig én sjuendedel av de norske skatteyterne i Nord-Norge. På Vestlandet økte bosetningen mindre enn nord for Dovre. Sammenlignet med 1520 kan det ha dreid seg om en vekst på rundt regnet 70 prosent. Men Vestlandet rommet store distriktsvise forskjeller. I de avfolkede indre fjordområdene var veksten oppe i et par hundre prosent, mens den i kystbygdene dreide seg om 50 prosent. På Østlandet gikk den registrerte gjenryddingen langsomt inntil den skjøt fart på slutten av 1500-tallet. M en kildene kan spille oss et puss når det gjelder kronologien. Lokalstyret synes å ha vært mer utviklet på Østlandet enn i andre landsdeler, og det kan ha skjerm et mot en rask beskatning av nye bruk. De bosatte bygdene ble igjen større, og vi anslår veksten i antall østlandsbruk til 60 prosent fram til 1600. Agder byr på et spesialproblem, ettersom det ikke er bevart skattemanntall for landsdelen fra begynnel­ sen av 1500-tallet. Peder Claussøn Friis beretter om en kraftig vekst, og det er sannsynlig at den var vesentlig sterkere enn på Østlandet og Vestlandet, slik at antall gårdsbruk ble mer enn fordoblet i dette århundret. Det skulle innebære at den sørligste lands­ delen utm erket seg med størst vekst sammen med

BONDESAMFUNNET

Trøndelag og Nord-Norge. Vestlandet kom i en mel­ lomstilling, mens 1500-tallsveksten var minst på Øst­ landet. På grunnlag av alle lokale undersøkelser er antall gårdsbruk innen Norges nåværende grenser beregnet til ca. 22 500 i 1520. Det er beheftet med en betydelig feilmargin å skulle tallfeste hva økningen i antall bruk innebar i sum for hele landet, men de opplys­ ninger vi har om de ulike distrikter tyder på at vek­ sten i Norge var ca. 75 prosent fra 1520 fram til år 1600. Det er derfor sannsynlig at det da fantes ca. 40 000 bruk (høymiddelaldermaksimum var 6 0 75 0 0 0 ). Så er det et spørsmål hva dette sier om befolkningsutviklingen. De eldste kilder til befolkningshistorien fra annen halvdel av 1600-tallet (kirkebøker, manntall og sene­ re folketellinger) gir grunnlag for å hevde at det da i gjennomsnitt bodde seks personer på hvert gårds­ bruk. Dette tallet har vært overført til 1520, altså 135 000 på bygdene innen de grenser Norge har i dag. Men det gjorde seg nok gjeldende en viss opphop­ ning på gårdene før nye gårdsbruk ble opprettet, slik at den norske bygdebefolkningen i 1520 var større sju er et mer sannsynlig forholdstall. Det bringer det beregnede folketallet for bygdene opp i snaut 160 000 i 1520. Med et tillegg på vel 10 000 for de sju byene i det nåværende Norge, kommer vi opp i ca. 170 000 innbyggere. Dertil kom Båhuslen (med tre små byer), Jemtland og Herjedalen. Disse landsdelene, som på

midten av 1600-tallet ble avstått til Sverige, hadde 1 5 -2 0 prosent av landets innbyggere, slik at innbyg­ gertallet i det daværende Norge var vel 200 000. Ved år 1600 er det grunn til å sette forholdstallet til

Jordebokenfra det danske godset Ulfeldtsholm ca. 1588 har en sjelden tegning av bønder i arbeid på åkeren. Bondedrakten var lik fra land til land i Norden. Koften og de trange, side buk­ sene gikk igjen. I Norge var luer mer vanlige enn hatter. I forgrunnen ser vi en mann som går og pløyer, mens en gutt går foran og jager på de to hestene som er spent foran plo­ gen. Hestene her er vel i minste laget, men husdyrene var mye mindre på 1500-tallet enn vi er vant til etter lengre tids avlsarbeid. I bakgrunnen går en mann og sår. 1 Nor­ ge pleide mennene å gå med blottet hode når de sådde - det var en hellig hand­ ling.

Denne rytteren på et glassmaleri i en sengebu fra Geithus 1596 finnes i dag på Sogn Folkemuseum. Kanskje er han på jakt eller deltar i et festlig opptog, f. eks. i et bryllup. 1 vår sammenheng repre­ senterer han de øvre sjikt i befolkningen som også gjorde seg gjeldende i de norske bygdesamfunnene, scerlig som gods­ eiere, kjøpmenn og/eller embetsmenn. Flere stammet fra gammel adel, og selv som bønder kunne de hevde seg. Det var ikke dårlig å være godsrik bygdekakse i en tid da gårdene ble delt slik at det ble stadig flere leilendinger. 101

BONDESAMFUNNET

det samme som i 1660-årene; seks individer pr. gårdsbruk. Det gir en vekst i bygdebefolkningen fra snaut 160 000 i 1520 til 240 000 i 1600, det vil si på vel 50 prosent. Med et tillegg på 20 000 for byer og større strandsteder som var i ferd med å bli ladeste­ der, kan vi tallfeste befolkningen i 1600 innen Norges nåværende grenser til ca. 260 000. Jem tland og Her­ jedalen hadde minimal bosetnings- og befolknings­ vekst, mens den i Båhuslen lignet på det øvrige Nor­ ge. Medregnet innbyggerne der var folketallet i hele Norge anslagsvis kommet opp i vel 300 000. G jen­ nom 1500-tallet ble bygdebefolkningens andel av hele den norske befolkningen bare ubetydelig redu­ sert - den holdt seg klart over 90 prosent. Etter et par århundrer med tilbakegang og stagna­ sjon opplevde de norske lokalsamfunnene en sterk ekspansjon på 1500-tallet. Derfor er dette et viktig århundre i norsk historie. Hva var årsakene? Pestene gav støtet til nedgangen i senmiddelalderen. De brøt stadig ut til midten av 1600-tallet, men de må ha gjort det av med færre mennesker enn på 1300- og 1400tallet. Også andre årsaker kan ha medvirket.

Uviljen mot gårddeling overvinnes I løpet av senmiddelalderen var bøndene blitt vant til å disponere over de større arealene som ødetiden hadde skaffet dem. Frykt for at avlingene ville bli for knappe gjorde det betenkelig å redusere gårdsarealet ved å opprette nye bruksenheter. En slik holdning var endog nedfelt i loven. Når gårdbrukeren selv eide gården, hadde eldste sønn rett til å overta hele bruket udelt. At dette var noe bøndene oppfattet som et gode, ser vi av at de i 1539 fikk Kristian 3.s kommis­ særer til å stadfeste og presisere åsetesretten: Hvis det ikke fantes tilstrekkelig med andre verdier, skulle medarvinger få landskyld av den eldste broren. Gjenryddingen kom sannsynligvis tidligere i gang i Sør-Skandinavia, der godseierne organiserte den. Det store flertall av norske bønder var leilendinger, men de hadde i senmiddelalderen en usedvanlig fri stilling i forhold til godseierne. Lavadelen hadde mye gods, og lederne for de kirkelige institusjonene var rekruttert fra lavadel og storbonder. I synet på vilkå­ rene for gårdsdrift har de neppe skilt seg radikalt ut fra bøndene og derfor heller ikke presset på for å dele gårder. Etter reformasjonen ble kronen den dominerende jordeieren, og det nye riksstyret gikk imot bøndenes tilbøyelighet til å ville ha de store utmarksområdene uavkortet. I 1539 gav kongen pålegg om at «hus­ menn» ikke skulle «sitte inne» hos bøndene; de måt­ te enten settes til å dyrke øde jorder eller flytte til kjøpstedene. I 1540 tilbød kongen bøndene i Midtog Nord-Norge (i erkebiskopens gamle bispedømme) å ta i bruk kronens og stiftets jord som lå øde, mot å

yte leidang tilsvarende den som andre «jordeierbønder» betalte, trolig ment slik at de kunne bli selveiere. Samme år bestemte kongen at ødegårder som var lagt under andre gårder, men kunne unnværes fra disse, skulle bygsles bort særskilt mot landskyld. Denne siste loven ble retningsgivende for myndig­ hetenes praksis i tiden som fulgte. Det ser vi blant annet av en recess som Erik Rosenkrantz utstedte i 1565. Den fastsatte regler om at seks menn skulle foreta skjønn når man skilte fra ødegårder, og rydningsmennene og deres arvinger fikk løfte om å bygsle gårdene. Disse bestemmelsene hadde lensherren utarbeidet i 1561 etter et møte med «menige mann, adel og uadel, leg og lærd», og de ble bekreftet av kongen etter et møte Rosenkrantz hadde hatt med «de beste menn» som hadde vært til stede på Bergens lagting i ju n i 1565. Det spilte en rolle at adelige lensherrer og fogder overtok ledelsen i godsforvaltningen fra kirkens menn. Selv om de nye herrene i stor utstrekning bosatte seg i Norge, hadde mange av dem erfaring fra Danmark, der gjenryddingen alt må ha gitt resultater i økt produksjon, befolkningsvekst og økte inntekter til kronen og til herremennene. Det var grunn til å regne med at noe lignende også ville skje i Norge. Økte krav kunne bli et indirekte virkemiddel i gjenryddingsprogrammet, fordi man da hadde mer å lok­ ke med av lettelser til dem som gikk med på å utskil­ le ødegårder og dele gårder. Regjeringen kan ha lansert nyryddingsprogrammet først i Midt- og Nord-Norge fordi krongodset der dominerte mer enn i andre distrikter, slik at fogdene stod fritt til å bygsle bort underbruk separat når de gamle leilendingene falt fra. I flere distrikter må det ha foregått atskillig flytting til svært tynt befolkede bygdelag, og øvrigheten kan ha medvirket til flytting­ en; der ingen private kunne dokumentere eiendoms-

I det gamle bonde­ samfunnet gikk fer­ dighetene i arv fra foreldre til barn. Her ser vi en skigard på Maihaugen i Lille­ hammer, laget på tradisjonell vis, slik fedrene har lært søn­ nene i generasjoner. Staurene er bundet sammen med vidje. Vidjespenningen øverst er en såkalt staffansknute av ukjent alder fra går­ den Bekkjarhus i Fyresdal, Telemark. Vidjene kunne brukes til så mangt: I even­ tyret om prinsessen som ingen kunne målbinde tok Aske­ ladden vare på en gammel vidjespenning og vant prinses­ sen og halve kongeri­ ket. Vidjen ble brukt til å binde sammen arbeidssleder og andre kjøredoninger, til å binde krøtterne på båsen, tilfotbånd for hesten på beite, til sledebremse og grindhengsler. Motstående side: Teg­ ningen viser bønder i arbeid med å dyrke opp igjen en ødegård som i senmiddelalde­ ren har ligget til en gård som fortsatt er bebodd og i drift. Rundt det sammenfal­ ne huset fra senmid­ delalderen er de i ferd med å rydde seg et bruk, som kanskje får navnet Ødegården. 103

DET NORSKE 1500-TALLET

Tunet på gården Austrheim i Glop­ pen, Sogn og Fjorda­ ne, er rekonstruert slik det så ut i 1890. Fra gammel tid var gården trolig delt i to bruk, i et øvre og nedre tun. Senere gårddelinger førte til at de to tunene vok­ ste sammen, noe som var vanlig mange steder på Vestlandet. 1 1520 var det regis­ trert fire bruk på gården, i 1602 sju, i 1609 ni og i 1626 tolv bruk. Flere bruk ble ikke denne går­ den delt i.

Torv tekking var det vanligste på norske hus helt fram til slutten av 1800-tallet. Undertaket bestod av bord eller planker, som man la bjørkenever på i mange overlappende rader. Nylagt never måtte straks dekkes med torv. Det var tradisjon å legge den i to lag, første lag med gresset ned. Takvinkelen måtte være så bratt at regnvannet rant av, men ikke så bratt at torven seg ned. Vi har hentet et bilde fr a en «tekkjardug­ nad» på torvtaket på Sagastua til Norsk Folkemuseum som­ meren 1994. 104

rett, var det kronen som bygslet bort nyrydningsbruk. Veksten i antall gårdsbruk må ha forsterket en begynnende befolkningsvekst. Når pestene tok færre liv, fant det sted en viss opphopning av folk på gårde­ ne. Med et overskudd av unge gutter og jenter, var det lettere for myndighetene å lokke med bygsling av ødegårder. Og det er sannsynlig at skepsisen blant bøndene selv ble svekket, noe deres medvirkning til Rosenkrantz’ recess i 1565 tyder på. Senest fra 1570-årene var tilbøyeligheten til å opp­ rette nye gårdsbruk minst like stor i selveier- som i leilendingsdistrikter. Vurderingen av næringsmulig­ hetene var avgjørende. Etter hvert som det ble høstet erfaring for at hver av de nye bruksenhetene kunne gi grunnlag for tilstrekkelig utkomme, måtte folk legge betydelig vekt på at flere unge kunne få overta egne bruk. Gårddelingene satte fart i ekteskapsinngåelsene, slik at giftermålsalderen gikk ned, noe som før­ te til flere fødsler og la grunnlaget for videre befolk­ ningsvekst i generasjonene som fulgte. Derfor hadde det som skjedde på 1500-tallet betydning langt ut over dette århundret.

Dugnadskulturen Nyryddingen førte til ny aktivitet i norske bygder. Den fornyet dugnadstradisjonen, slik den hadde gjort seg gjeldende i middelalderen og slik vi kjenner den

helt opp til vår egen tid. Særlig var dette tilfellet når folk i voksende utstrekning delte gårdene. Det ble som regel gjort slik at de i første omgang hadde utmarka felles. Husene ble delt så langt som råd var. For en tid måtte de bruke noen av husene i fellesskap. I innmarka ble hver åkerflekk på gården delt i like store teiger til hver bruker. Hvis en del av en åker var vassjuk, valgte de å la teigene gå på omgang. Noen delte også slåttlandet mellom seg i teiger, andre ble enige om å ha det i fellesskap som «hopland». Slik ble bøndene i økende grad avhengige av hver­ andre. De rettet seg etter hverandre og arbeidet ofte i fellesskap. Om våren slapp de buskapen ut i felles beite på heimejorda. I ju n i drev de krøtterne til skogs

BONDESAMFUNNET

P eder Claussøn Friis om flatbrødbaking Så smaker og atter sådant byggmel og havremel meget bedre i flatbrød enn i annen slags brød, og synderlig om der blandes noe lite rugmel iblant. Dernest er dette flatbrød meget drugere og forslår og føder bedre enn om de bakte deres brød i andre måte og mel i annerlunde brød. Og er en stor og merkelig forskjell derpå. Ikke skimler eller mulner heller flatbrød som en part annet brød gjør, men jo lenger det gjemmes, jo bedre det smaker, og duger å forvare uti 15 eller 20 år, ja uti 40 år, dog når det blir så gammelt at der kommer midder i, blir det beskt. Og fordi at Norge er ikke rikt land på kom uten på noen besynderlige orter, og kan dog ofte tilslå en dyr tid, enten for komet kan fryse her om våren, eller og at det brenner hen av svar hete om sommeren... , eller og at komet forfryser om høs­ ten og blir ikke modent og duger derfor ikke å slå igjen, eller og overflødig regn hendrukner det om våren, da har innbyggerne så berammet det med dette flatbrød, at de alltid har et års brødkost i for­ råd i deres hus av samme flatbrød, oppsatt i høye stabler og tett sammenpresset... De fattige lider allesteds nød, dog ikke mangesteds mindre enn i Norge. Fra Norges beskrivelse, utgitt i 1632.

eller til seters. Ingen skulle beite lenger enn den andre på felles england. Graset skulle få vokse, slik at det kunne slås til høy om høsten. Når åkrene lå i teigblanding, måtte de ofte gå over naboens teig for å gjø­ re våronn. De fjerneste teigene ble tatt først, slik at de ikke kjørte eller tråkket i naboens åker etter at den var tilsådd. I skuronna ble rekkefølgen omvendt. Slåt­ ten ble utført i fellesskap hvis slåttemarka var hopland. Men også hvis hvert bruk hadde sin egen slåtteteig, gjorde de det samtidig for å få m inst mulig tråkk i naboens gras. En lignende samordning var nødven­ dig i skurdonna. Naboskapet var så viktig at det lett fikk store nega­ tive følger om noen ikke ville samarbeide. De som oppførte seg som de skulle var «grannehæve». I sin recess av 1565 bestem te Erik Rosenkrantz at hvis en mann ikke var grannehæv, skulle seks m enn dømme ham fra grenda. Dette var en lov som ble håndhevet, først og fremst overfor leilendinger. Mer nabo- og arbeidsfellesskap mellom granner kan ha motvirket det følelsesmessige tomrommet som reformasjonen må ha etterlatt seg. Her fant bøn­ dene en erstatning for de kirkelige festene som mer og mer falt bort. I mangt et arbeid var kvinner, menn og unger med. Noen arbeidsoperasjoner var typisk kvinnfolkarbeid, andre typisk mannfolkarbeid, men i alle fall hadde de glede av fellesskapet. Det ble ved særlig store arbeidsoppgaver m arkert med en fest, som når taket var lagt på et nytt hus. Ved torvtek-

På dette Wilse-fotoet fr a Suldal 1912 fo re­ går flatbrødbakingen på tradisjonell vis. I forgrunnen ligger deigen. Kvinnen sit­ ter og kjevler ut en leiv med en melbutt stående foran seg. En annen kvinne står i bakgrunnen i lyset fra døråpnin­ gen og steker ferdig en flatbrødleiv på varm takke. Flatbrø­ det ble brukt til de fleste måltider. Når årsveksten slo feil, var det vanlig å blande mose eller malt bark i brødmelet - alme- ogfurubark var best. Gjæ­ ret brød var ikke særlig utbredt fø r komfyr og bakerovn ble vanlig på slutten av 1800-tallet. Grøt kokt på mel og vann var den viktigste matretten, nærings­ rik og mettende.

105

DET NORSKE 1500-TALLET

Kastebua på Ål pres­ tegård i Hallingdal, bygd fø r 1600. Begrepet kaste skrev seg fra at kom et ble kastet, slik at agner o.l.falt ned like ved, mens komet fløy lenger, det beste helt til motsatt vegg. Sli­ ke kastebuer var tiendebuer, som van­ ligvis ble oppført ved kirken; også denne stod opprinnelig nær den gamle kirken i hovedsognet. Kaste­ bua ble bm kt til oppbevaring av tiendekomet som bønde­ ne måtte ut med.

Kombinge i kaste­ bua i Ål. Sognepres­ ten der tok på 1600tallet inn 50 tønner kom i året i tiendekom, så han trengte store binger.

106

kingen krevdes det full mobilisering. Det var en for­ del at torvtaket ble lagt så raskt som mulig, helst på en ettermiddag og en natt, for at torva ikke skulle tør­ ke før den kom på taket. Fiskerbøndene var fra gammelt kom binasjonsbrukere som drev både jordbruk og fiske, og kvinnene tok seg av alt arbeidet på gårdene når mennene fisket. På 1500-tallet ble langt flere bygder preget av tilleggsnæringer ved siden av jordbruket. Det var det norske m otstykket til den såkalte hjemmeindustrien i Vest-Europa, der bøndene skaffet seg inntekter ved å karde, spinne og veve for en kjøpm ann, som organi­ serte produksjonen på landsbygda og som sørget for

den videre bearbeidingen av stoffene og for salget av de ferdige tekstilene på markedene. De rene jord bru ­ kerne ble enda sjeldnere i Norge. Kvinner, menn og barn delte mellom seg de mange gjøremålene i de næringene som i sum utgjorde bøndenes levebrød. Som kom binasjonsbrukere brukte de en større del av livet til arbeid. Denne utviklingen bidrog til at bøn­ dene selv etter hvert sluttet å markere de avskaffede kirkelige helligdagene. Arbeidssesongene i åkerbru­ ket og i tilleggsnæringene kom i ulike tidsrom, men ansvaret for krøtterstellet hvilte i enda større utstrek­ ning enn før på kvinnene, og det er sannsynlig at bar­ na også måtte gjøre mer når mennene drog på fiske eller på tømmerhogst. Organiseringen av lofotfisket foregikk etter et gammelt system og forutsatte et omfattende samar­ beid. M ennene skulle i fellesskap bem anne og utstyre jek ten e, selv om de var eid av enkeltpersoner. De samarbeidet i hvert båtlag under ledelse av en høvedsmann som de valgte selv. Flere båtlag gikk sammen om å leie rorbuer der de overnattet på brikser med plass for opptil 20 mann. De måtte ta hensyn til hverandre, for her spiste, sov og stelte de seg og bruket sitt. Fordelingen av fiskefeltene forutsatte også samar­ beid mellom fiskerbøndene. Når noen ble uenige, kunne det føre til skarpe konflikter. Særlig ser dette ut til å ha vært et problem i sildefiskeriene, der folk ikke rakk å utvikle så faste tradisjoner og der bruken av stående og plasskrevende redskaper (garn og not)

BONDESAMFUNNET

gav mer rom for konflikter enn i torskefiskeriene. Det spilte nok en rolle at båtlagene i garnfisket, og særlig i notfisket, var større enn i juksafisket. Mannskapene var som regel menn fra samme grend, som hadde sine valgte høvedsmenn. Omfanget av lovgivningen for å stoppe dårlig opp­ førsel gir en pekepinn om hvordan samarbeidsklimaet var i de ulike fiskeriene. Motbøkene, som gav regler for oppførselen under sildefisket, ble i Båhuslen utstedt årlig. For sildefisket på Vestlandet gikk det lang tid før det ble utstedt en motbok. Og i Lofoten overlot myndighetene til fiskernes egne høvedsmenn å bli eni­ ge om fordelingen av fiskeplassene. Først på slutten av 1700-tallet fikk fogdene pålegg om å velge ut oppsyns­ menn blant fiskerne i de forskjellige rorværene. I skogbruket var ikke organiseringen så omfatten­ de, men felles rettigheter i utmarksområder har i det minste gjort et hogstsamarbeid nødvendig. Det var heller ikke uvanlig at flere bønder gikk sammen om å bygge og drive en sag, og de har ganske sikkert sam­ arbeidet ved salget til fremmede skippere som kom til de mange småhavnene. Kjøpslåingen mellom partene var livlig, og bøndene visste at «der er inkje broderbyte i kaupmannskap». I gamle nederlandske ord­ språk finnes det mange omtaler av nordmenn, men svært få om dansker og svensker, som nederlenderne hadde mindre handelssamkvem med. Det dreier seg om ordspråk som «han ser ut som en bukk i Norge», «han brummer som en norsk bjørn» eller «han ligner nordmannen - han kan ikke holde sine løfter». Bøn­ dene på sin side beklaget seg på lignende vis over nederlenderne og andre kjøpmenn og skippere.

Odelsbønder og leilendinger Veksten i antall gårdsbruk førte også med seg det motsatte av samarbeid. Det ble større konkurranse om ressursene - mellom eiere og leiere, mellom bøn­ der og andre samfunnsgrupper (adelsmenn, embets­ menn, borgere) og innbyrdes mellom bønder. Resul­ tatet var stadig flere grense-, hevds- og eiendoms tvis­ ter. Ressursene var i utgangspunktet rikelige i forhold

K vem jra Harstad, Valle i Setesdal, 1500-tallet. Det var vanlig at gårdene hadde egen kvern. Langs større bekker kunne de stå på rek­ ke og rad. Bruken var ofte begrenset til vår og høst når det var tilstrekkelig vassføring. Komet ble tømt i en trakt og rant derfra ned i et lite trau, og så drys­ set det ned i hullet i kvernsteinen, som ble drevet rundt av den skovldrevne kvernkallen. Vannet ble ledet inn ved hjelp av en renne fra bekken.

til det lille folketallet på begynnelsen av 1500-tallet, men uthoggingen av skogene langs kysten var det første utslaget av at folk ikke la tilstrekkelige bånd på seg når de fristet av fortjenesten skulle høste av det naturen gav og fryktet at andre ville komme dem i forkjøpet. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan bøn­ denes økonomi utviklet seg. Når alle typer fiske vur­ deres under ett, er det sannsynlig at deres utbytte i det minste økte i takt med folketallet. I skogbruket vokste inntektene langt mer enn befolkningen, men disse inntektene var ujevnt fordelt mellom ulike distrikter og de som bodde der. Det kan virke forbausende at den registrerte bosetningsveksten var spesielt sterk i Nordland, samtidig som fallet i tørrfiskprisene undergrov nordlendinge-

På denne siden f ra Bergenhus lensregnskap 1566-67 står det øverst (moderni­ sert): «Tienden av alle Bergenhus len 67, først av Sogn.» Så står det oppført fo r hvert enkelt kirkesogn i Sogn hvor mye som ble innkas­ sert av kongens andel av tienden. Den skulle utgjøre en tredjedel av den sam­ lede tienden som bøndene betalte. Men fra tiden før refor­ masjonen var de vant til at tienden skulle være firedelt, slik at de kunne holde tilba­ ke en fjerdedel til sognets fattige, så det er ikke sikkert at kongen, presten og sognekirken fikk så mye som ti prosent av avlingen. 107

DET NORSKE 1500-TALLET

Sagastua på Norsk Folkemuseum er kopi av en årestue fra Kjellberg i Valle, ca. 1650-1700, og gir inntrykk av hvordan et slikt hus kunne se ut da det var nytt. Det nederste bildet er tatt av byggear­ beidet på Sagastua sommeren 1994. Eilert Sundt påviste at det fantes en regi­ onal byggeskikk på bygdene i det førin­ dustrielle Norge, en skikk som bestemte bygningens hoved­ form, planløsning, konstruksjon og inn­ redning. Skikkene var ikke helt stabile, men endret seg lang­ somt. Laftingeteknikken har holdt seg helt fra middelalde­ ren og opp til 1900tallet. Å lafte er å legge stokk på stokk og felle dem sammen i hjørnene, slik at de låses sammen. På 1500-tallet kom det ingen vesentlige tek­ niske nyheter i laf­ tingen, men det ble utviklet mange nye form er på laftehoder og laftehogg.

108

nes handelsinntekter, men de klarte å motvirke det ved å fiske mer. Dessuten satset fiskerbøndene mer på jordbruket. Ekspansjonen i indre strøk av Nordland, Trøndelag og Vestlandet reduserte avhengigheten av fisket. Kildene gir få sikre holdepunkter for å tallfeste veksten i jordbruksarealet, men det er hevet over tvil at det ble brutt opp mye gammel åker fra høymiddel­ alderen. I Trøndelag vokste den registrerte tienden fra 5848 tønner i 1548 til 8213 tønner i regnskapsåret 1 590-91 - det er 40 prosent på 42 år, en vekst i takt med gårddelingen. Dessuten har forskere levert sta­ dig flere og sterkere indisier på at bøndenes jord ­ bruksproduksjon var vesentlig større enn den tiendelister og matrikler gir inntrykk av. Tienden sakket akterut i forhold til den faktiske kornproduksjonen, og det kan ha stimulert bøndene til å satse mer på oppdyrking av åkrer. Når det gjelder bøndenes utgifter, har vi sett at all­ muen var innviklet i en dragkamp med øvrigheten om skatte- og avgiftsnivået. Det var en komplisert og forvirrende konflikt der bøndene i hovedsak slapp unna med et lavt skattetrykk. Hvordan var det så å være leilending på denne tiden? Over 80 prosent av Norges matrikulerte jordverdi var eid av andre enn gårdbrukerne selv. Det avgjør­ ende var hvem som satt med den største eierparten

i gården og dermed rådde for bygselen, det vil si kunne bestemme hvem som skulle drive gården. Den som bygslet bort gården, hadde muligheter for å sik­ re seg en større del av verdiskapningen enn eierande­ len alene tilsa. Landskylda ble i meget liten grad ju s ­ tert opp på de bruk som hadde vært i drift gjennom senmiddelalderen. Når slike bruk ble delt i to, betalte hver bruker halvparten av landskylda. Noen ødegår­ der hadde hatt sin egen lave skyld som underbruk under andre gårder, andre var ikke lenger registrert med egen skyld. I begge tilfeller var det vanlig at seks lagrettemenn fastsatte en ny skyld når bruket ble selvstendig, men de satte skylda lavt i forhold til går­ dens verdi. Nye leilendinger måtte betale førstebygsel når de overtok brukene, og en mindre tredjeårs take hvert tredje år. Som motytelse for førstebygselen sikret leilendingene seg en bekreftelse på sedvaneretten til å beholde brukene livet ut. Hvis mannen døde først, gjaldt denne retten dessuten for enken. Nærskyldte kunne som regel få «arve» leieforholdet mot å betale ny førstebygsel. Rydningsmenns arvinger hadde en lovfestet rett til en slik bygsling. Lensregnskapene viser at førstebygselen og tredjeårstaken vokste i løpet av 1500-tallet; men når vi fordeler disse avgifte­ ne på hvert år i brukstiden til en leilending under kronen, måtte han i slutten av århundret som regel ut med mindre enn det som var vanlig i begynnelsen av 1500-tallet. Hvordan var forholdet mellom leilendings- og selveierkår? Eierforholdene hadde mange fasetter, og flere av dem var videreføringer fra farne tider. Hele Trøndelag og Kyst-Norge unntatt Agder var leilendingsdistrikter. Fra Agder gjennom Øvre Telemark til fjellbygder i Numedal, Hallingdal og Valdres lå et selveierbelte. Ellers på Østlandet var leilendingsvesenet nesten like utbredt i de beste jordbruksbygdene som i kystbygdene, mens store dalbygder som i Gud­ brandsdalen hadde en eierfordeling midtveis mellom breibygdene og fjellbygdene. Snaut 20 prosent av den norske matrikkelskylda ble eid av bøndene i gårder som de bodde på. I tillegg eide bønder ca. 15 prosent av den norske jordverdien i gårder som ble drevet av andre bønder. Sammenligner vi livsvilkårene, er det ikke mulig å hevde som en allmenn regel at bøndene i selveierdistriktene hadde bedre materiell standard enn leilendingene. Gjennom uminnelige tider hadde godseiere vært ute etter å sikre seg de mest produkti­ ve gårdene. Leilendingsdistriktene produserte større verdier enn selveierdistriktene. Etter at leieavgiftene var betalt, hadde toppsjiktet av bønder i leilendingsbygder betydelig mer å rutte med enn de fleste bøn­ der i selveierbygder. Noen bønder som hadde bygselrådige eierparter i andre gårder, var likevel leilendinger på de gårdene de selv brukte. Slik var det for eksempel på Jæ ren,

BONDESAMFUNNET

Lot og hans døtre var et populært motiv fo r billedvev. I midtfeltet sitter Lot med krone på hodet under et epletre. I bakgrunnen skimtes små bygninger. Lot har sin ene datter på fanget, mens den andre står ved hans side. Dette teppet på Norsk Fol­ kemuseum er kom­ met fra Heddal i Telemark. Det inne­ holder et brodert merke, DM 1575, og det er ikke urimelig at teppet er vevd i Norge på den tiden. Skiensdistriktet med Telemark har etter­ latt seg en gruppe vevnader som kan tidfestes til årene mellom 1575 og 1600, uten tvil inspi­ rert av utenlandske forbilder iflamskvevingen. Det har vært gjettet på atfohanne Flamskveverske i Skien har vevd tep­ pet. Hun måtte flykte fra Skien med mis­ tanke om trolldom på seg —bare fo r å bli offer fo r en hek­ seprosess i Bergen, der hun endte på bålet i 1594.

109

DET NORSKE 1500-TALLET

Årestue fra gården Åmlid, Valle, Setes­ dal, trolig fra slutten ax 1600-tallet. Åmlidstua bærer både innvendig og utvendig preg av middelalder. Alt som trengtes for det dag­ lige husholdet fantes i stuerommet - trekjørler til mat og drikke og gryte av jern eller kleber­ stein. Her ble maten laget, her spiste, sov og arbeidet gårdens folk. Møbleringen var etter tidens og dalens skikk. Benke­ ne, langbordet, seng­ ene og krakkene hadde sin faste plass. De eneste oppbevaringsmøblene, kiste­ ne, stod i bu og loft med mat og utstyr. Om kvelden satt husets folk inntil den lune varmen med forskjellig håndar­ beid i lyset fra ilden, samtalte og fortalte om dagens hendelser og historier fra gam­ melt. I sengene, der flere sov sammen, var det lagt halm, og sengetøyet var vevde tepper og skinnfeller.

Øskje fra slutten av 1500-tallet eller begynnelsen av 1600-tallet, trolig norsk.

110

der storbønder satt som kirkens og kronens leilendinger og samtidig eide flere titalls parter i gårder som andre bønder drev. I noen tilfeller skyldtes det at de ikke kunne si opp leilendingene sine, men det hang mest sammen med at forskjellen mellom selveier- og leilendingskår var små. Det var ikke bryet verdt å flytte hvis de hadde rimelige leievilkår på en god gård. Det var forskjell på hvor mye ulike godseiere krev­ de. Et gammelt ordspråk sier at «det er uheppen lei­ gar, som ofte ser sin eigar». Hvis gården inngikk i godseierens handelsvirksomhet, slik at handelen i betydelig grad skulle komme eieren til gode, kunne betingelsene bli strammere enn vanlig. Adelsmenn mange steder i landet, særlig i Båhuslen, Østfold, Vestfold og Drammensvassdraget, krevde arbeidsytelser av lei­ lendingene sine - for eksempel måt­ te de arbeide på setegårdene i onne­ ne, fore opp okser eller hogge og k jø­ re tømmer til adelens sagbruk. Adels­ mennene var dessuten pågående med å kreve avgifter i tillegg til landskylda. Også kronen krevde arbeidsytelser av leilendinger som bodde nær lensherrenes

residenser, kongelige sagbruk og fogdegårder, men det dreide seg sjelden om mer enn et par arbeidsdager i året.

Robust konservatisme I de aller fleste distrikter eide de mest velstående bøn­ dene jordegods. I mange bygder fantes der bondefamilier som satt med eierparter i 5 - 1 0 -2 0 gårder. De utgjorde kjernen i det sjikt som i samtiden ble kalt «de beste bønder», noen av dem var tidligere lavadel. I disse slektene var det vanlig å gifte seg med jevn­ byrdige i nabobygdene. Derfor eide mange bondegodseiere gårdparter i flere bygder. «Det lyt ein vera androm likare» (én må være bedre en de andre), het det i det gamle bondesamfunnet. Øvrighet og bygde­ folk var enige om å hente bondelensmenn, lagrette­ menn og kirkeverger fra bondeeliten. Mange av dem kunne lese, ja , til og med skrive. De knyttet forbin­ delser ut over bondestanden, for eksempel ved gifter­ mål mellom bonde- og prestebarn. Bondeeliten drev en omfattende handel - i nord var de jekteeiere, i sør hadde de sager og solgte trelast. De deltok også med båter og utstyr i sildeeventyret. På slutten av 1500-tallet var de norske bygdesam-

BONDESAMFUNNET

funnene i robust balanse. De befant seg i en langva­ rig ekspansjon som hadde utviklet seg i en selvforsterkende rytme. En tidvis konfliktfull, tidvis stille dragkamp m ellom øvrighet og allm ue m unnet ut i et foreløpig kom prom iss der bøndenes ønske om å nyte fruktene av sitt eget arbeid veide tyngre enn statens behov for skatter. Samtidige karakteristikker er bevart fra enkelte em betsm enn. De klarte knapt nok å bli enige med seg selv om hvilket bilde de skulle tegne av sam funnsforholdene. Når de anla et historisk perspektiv, ble de bedrøvet over å sam ­ m enligne tidens enkle forhold med m innene om for­ dums storhet, m en sam tidig syntes prestene Absa­ lon Pederssøn Beyer og Peder Claussøn Friis at nordm ennene hadde det ganske godt. Fogden Erik Schønnebøl tegnet et m ørkere bilde av forholdene i Lofoten og Vesterålen. I gripende ordelag skildret han fiskerbøndenes kamp med en m ektig og streng natur. D enne livskam pen var så gammel som lofot­ fisket selv. «Det gamle stend på sterke røter,» het det i eldre tider. Folk forandret ikke på hus, innbo og redskap i utrengsmål. I sentrale bygder i Sørøst-Norge begynte likevel bønder å bygge hus med peis og piper, og gol­ vene ble forsynt med treplanker. M en fortsatt bodde de fleste i røykstover, som var innredet like enkelt og funksjonelt som tidligere. I værharde strøk visste de at «di høgre hus, di hardare storm ». Handelen med utlendingene dreide seg mye om byttehandel på samme måte som mellom bøndene

Røykovnen i stua fra Ytre Sæle i Bygstad i Sogn og Fjordane. Vestlendingene begynte å gå over til røykovn på 1500tallet. Røykovnen slipper røyken ut i rommet og ut gjen­ nom ljoren. Før 1700-tallet var ljo­ ren eneste lysåpningen i stua. Murvangen ut mot rom­ met var ofte dekket av en plankevegg, der det gjem e stod en seng, slik som her - det var om å gjøre å utnytte varmen fra ovnen. Røykovnen ble vanligvis fyrt opp bare morgen og kveld. Det ble bmkt kvistved som brant fort og utviklet sterk varme. Når bålet var brent ned, ble ljoren stengt, og varmen som var magasinert i steinmassene holdt stua lun resten av døgnet.

Peisen i Grøslistua fra Numedal. Stua ble bygd i første halvdel av 1600-tallet. Pipen gjorde ljo­ ren overflødig som røykutslipp; dermed forsvant en lyskilde, og vinduer ble nød­ vendige. De opprin­ nelige vinduene var små, med blysprosser. Peisen fik k først innpass hos adel, borgere og offentlige tjenestemenn på 1400- og 1500-tallet, og velstående bønder tok snart etter.

111

DET NORSKE 1500-TALLET

for hvor stor ekstra livsnytelse de kunne hente fra handelsinntektene.

«Han e r ikkje galen som Ult ottast»

Skrin med karveskurdfra ukjent sted på Vestlandet, med innskrift. «Maans Klaffwssøn Met Egen Hand 1598». Dette er det eldste daterte skrin med karveskurd, kjennetegnet av geometriske figu­ rer skåret ned i treflaten. Skrinet er utskåret på lokket og alle fire sidene, med blant annet ringkjeder av middelaldersk opphav. Rosene på forsiden med de skråttstilte spydspis­ sene har også et alderdommelig preg. Karveskurden i Nor­ ge ble særlig utbredt på Vestlandet, hvor planteomamentikk og bladranker aldri ble særlig populære i bygdekunsten. Forkj ærligheten fo r de enkle motivene i tre­ skurden samsvarer godt med smaken fo r geometriske møn­ stre, ruter og seksbladroser i åklevevingen.

I midten: Stavkinne fr a Norsk Folkemu­ seum. 112

selv når de solgte til hverandre varer som det var for lite av i kjøpernes distrikt. Der det ble solgt mye tre­ last i Sør-Norge, kjøpte folk mer korn enn før. Slik byttehandel var mest typisk mellom jyd er og bønder i Agder og ved Oslofjorden. Byttehandelen var også vanlig m ellom skottene og vestlendingene. Nederlen­ derne hadde med seg håndverksprodukter, særlig tekstiler og husgeråd. Handelsborgere i byene var for­ arget over at vareimporten gikk dem forbi, men bøn­ dene ville gjerne ha direkte tilgang på de utenlandske varene og klarte å forpurre borgeres forsøk på å hindre handelen med de fremmede skipperne. Handelen med utlendingene gikk med et over­ skudd som de betalte med penger. Det er umulig å anslå hvor store pengemengder det dreide seg om og hvordan de fordelte seg mellom norske adelsmenn, kjøpm enn og bønder, men vi vet at det samlet seg verdier av sølvmynt og sølvpynt blant bøndene. Mye ble brukt til å kjøpe jordegods og løse ut medarvinger. Penger ble gjemt på kistebunnen. Peder Claussøn Friis skriver at flere telemarksbønder hadde lagt seg opp hundrevis av daler. Det gjaldt å ikke stille ut sin velstand - «grått vil halda liten lengst». De visste også at «den som gøymer i nøgdi, han heve noko i naudi». Bønders evne til å betale dryge bøter røper at det hadde samlet seg opp penger blant dem, og i første halvdel av 1600-tallet var det mulig å ta ut langt større pengeskatter enn før, penger som i noen grad kan ha blitt betalt med reserver fra 1500-tallet. Opphopningen av sølv kan også oppfat­ tes negativt. Bøndene kunne i liten grad bruke inntektene til å investere i økt og mer effektiv produksjon; ja , en tradisjonell husbunad og livsform satte også grenser

Ordtaket i overskriften gir uttrykk for at ingen var trygge. De nevrotiske trekk i folketroen sprang ut av m enneskenes bekymringer. Det var så mye som kun­ ne gå galt - «det er betre hava fyresorg enn ettersorg». Ulykker kunne ramme mennesker, dyr og eiendom. Avlinger kunne regne, tørke eller fryse bort, brann, flom, snøras, jord - og steinras kunne snu opp-ned på tilværelsen, reiser kunne ende med forlis, drukning, forfrysning og stygge fall. De mektiges motvilje og vrede eller uvennskap med naboer kunne støte en ut i ulykken. Folk kunne bli rammet av motbydelige sykdommer som skjørbuk og spedalskhet - og av plutselig smitte som blåste ut mange liv. Unge mødre og fedre ble revet bort. Barna var friske og livlige noen dager senere lå de på likstrå: «Den som i dag er frisk og raud, kan vera i morgon daud.» Livet var svangert med kommende ulykker, og de ble tolket som utslag av magiske krefter. Alt som skjedde, hendte fordi tilværelsen var besjelet av makter som lot det skje. M ennesker var i maktenes vold, men de kunne påvirke dem til sin fordel, dessverre også til andres skade. Knappe kilder fra 1500-tallet forteller om uår, barkebrødstider og farsotter. Både da og til andre tider var det en sammenheng mellom store epidemier og matmangel. Europa befant seg i den «lille istid», som kunne gi seg utslag i flere år på rad med elendig, fuk­ tig og kaldt vær. Slik var det i 1590-årene, og proble­ mene forverret seg fra år til år. Noen fikk for lite rn igjen til såkorn. Følgen var at avlingene sviktet også neste år. Matmangel eller feil­ ernæring kunne så i neste omgang utløse magesykdommer som dysenteri. Kriser hadde også et m otsatt forløp, nemlig at folk ble rammet av en ondartet epidemi som slo ut så mange at de ikke fikk gjort nødvendig arbeid på åker og eng, i fiske og på tømmer­ hogst. Det gikk bra hvis bare enkelte gårder ble rammet. Da gjorde grannene arbeidet for dem som var syke. Men hvis hele grender eller bygdelag ble rammet, var katastrofen et faktum. Norske bønder viste selvdisiplin når det gjaldt å holde seg borte fra væpnede konflik­ ter - «det er betre å bøygja seg enn å støyta seg». De satt stille når det var krig, og de gikk ikke til væpnede opprør. På den måten unngikk de mange tragedier og ble sjelden plaget med væpnet tvang. Men mann og mann im ellom var selvdisi­ plinen langt mindre. Æ ren var et umistelig

BONDESAMFUNNET

gode. Det var den gjensidige respekten som sørget for å holde samfunnet i balanse, der den enkelte inntok sin anerkjente plass. Nettopp fordi så mange farer truet, var folk på vakt m ot krenkelser som kunne undergrave respekten. Øldrikking i samvær og fest satte den på prøve. Ølet sløvet forsiktigheten og utløste aggressive følelser. Bøteregistrene i lensregnskapene forteller om konsekvensene - «det drukken bryt, fær han udrukken bøta». Folk beundret sterke menn som gav ju lin g når noen provoserte dem, og det var en skam ikke å ta im ot utfordringen. Kniven satt løst i sliren i en tid da kniv hørte til mannens nødvendige utstyr. Det forkla­ rer også hvorfor mange oppgjør endte med drap. Mest dreide det seg om en spontan vold med utilsiktede konsekvenser. Slikt kunne sette vondt blod m el­ lom familier og slekter, men stort sett holdt folk fast på den nedarvede måten å gjøre opp på: Drapsman­ nen sikret seg leidebrev fra kansler eller lensherre og gjorde opp for seg ved bøter til den dreptes pårøren­ de og til kongen. De kraftige bøtene bidrog nok til at folk begynte å legge mer bånd på seg. På slutten av 1500-tallet gjor­ de det seg gjeldende regionale forskjeller, med mange drap i sørøstnorske fjellbygder, som var minst domi­ nert av øvrigheten. I andre distrikter var karsstykket mindre knyttet til slåssing og mer til ublodige presta­ sjoner som kjem peløftet, vågespranget, storarbeidet og den dristige seilasen. Fedre til barn utenfor ekteskap m åtte bøte. Myn­ dighetene drev ingen aktiv etterforskning, og slike fødsler hørte til unntakene - øvrigheten bestred ennå ikke aktivt at trolovelsen var inngangen til ekteska­ pet. Hor, blodskam og andre brennem erkede seksuel­ le avvik ble straffet med forvisning, eller endog med døden. Folk var avhengige av hverandres hjelp og støtte i bygdenes dugnadsøkonomi. Det hørte også med at en skulle hjelpe dem som uforskyldt kom i vanskelighe­ ter av en eller annen ulykke. Reform asjonen hadde fjernet det meste av kirkens fattigforsorg, og det fan­ tes få fattige i Norge. Det ble ikke sett på som en for­ brytelse å ta mat for å stille sulten. De som stjal av nød, ble neppe rapportert til fogden, m en hvis det gjentok seg eller det var omstreifere som stod for tyveriet, kunne det bli gjort kort prosess, og da var ikke veien lang til galgen. Den slags tyver ble sett på som en utålelig trussel m ot den trygghet som eien­ dommen gav. I norsk middelalder hadde man ikke drevet med heksejakt, men i tiden etterpå begynte lærde teologer å ta hjem ideen om trollfolkets djevlepakt. Den kun­ ne finne grobunn i m enneskers frykt for å bli rammet av ulykker. På 1500-tallet grep heksefrykten ennå lite om seg. Av 8 6 0 trolldomsprosesser som er registrert i Norge fra årene 1 5 5 0 -1 7 6 0 skriver 6 2 seg fra 1500-

tallet. De resulterte i 15 dødsdommer, elleve i byer og fire på landsbygda - alle fire i Trøndelag i 1590-årene; tre i Gauldalen og en i Namdalen. Henrettelsene ble trumfet igjennom i bondeplageren Ludvig M unks tid (se side 8 5 ). En klage fra fire m enn som nok var pårørende til en av de dømte, ble på herredagen i Trondheim i 1597 fremmet av den nye lensherren Jako b Trolle. Her fremgikk det at kvinnen var blitt beskyldt for å være delaktig i trolldom «av tvende udediske (um oralske) mennesker, som for trolldom var brent». Bygdefolket hadde villet gi henne et godt skussmål, m en fogden hadde nektet dem å gjøre det. Her står vi ved en viktig grunn til at det ikke grep om seg noe heksehysteri i norske bygder på 1 5 0 0 -tal­ let. Folk kjente hverandre som naboer og slektninger. Mededs- og skussmålsordningene hindret øvrighetskvernen i å male i stykker m enneskeskjebner: Kvin­ ner og m enn kunne få elleve naboer og sambygding­ er med seg og frasverge seg en anklage ved en tolvmannsed, eller de kunne få tingallmuen til å avgi et samstemmig positivt skussmål. På 1500-tallet var bygdesolidariteten et immunforsvar m ot anklager om trolldom.

Kalkmaleriet i Ene­ bakk kirke \iser en kvinne som få r hjelp av to djevler til å kjerne smør. Kvin­ nens renessansedrakt vitner om at bildet er malt på slutten av 1500-tallet. Den kirkelige påstanden om at enkeltmennesker stod i ledtog med djevelen, gled ikke så lett inn i vanlige folks forestillinger. Men gradvis gjorde tankegiften sin virk­ ning, fo r så nærmest å eksplodere i hekseforfølgelsene på 1600-tallet.

113

Samfunnets ledende stender Norge var på 1500-tallet et samfunn i rask vekst, som kunne gi grobunn for en ny elitedannelse, men den ble m otvirket av at kongemakten hadde sitt sete u ten­ for landets grenser. De statsmidler som ikke ble brukt lokalt, fløt til København og ble brukt til kongelig og høyadelig forbruk der. I Norge skapte likevel den fjer­ ne kongem akten en sterkere stat. Den gav sikrere livsvilkår også for elitegrupper i Norge nå da det nor­ ske samfunn produserte betydelig større verdier enn hundre år tidligere.

A delen gjør seg gjeldende Den norske adelens betydning på 1500-tallet er blitt undervurdert. Det ble riktignok vesentlig færrre ade­ lige da flertallet av de katolske biskopenes setesveiner

I Danmark har ade­ len fylt opp de fleste landshykirker med sine gravmæler. I Norge var det ikke vanlig, men i Hedrum kirke i Lar­ vik finnes denne liksteinen over Peder Iverssøn Jernskjegg (1551-1616) og hans hustru Margrete Breide (15631617), besitteme av det store Fritsøgodset. Fra 1585 til 1616 var hanforlent med Brunla og Numedals len, de distriktene der han hadde store økono­ miske interesser. Hedrum-kirken var Jemskjeggenes sognekirke. 114

ikke opprettholdt sitt adelskap etter reformasjonen, men både i begynnelsen og på slutten av 1500-tallet var de adelige flere enn man før har regnet med. Omkring 1520 fantes det anslagsvis 200 voksne adelsmenn, på slutten av 1500-tallet 100. I 1520 utgjorde ca. 8 0 0 medlemmer av adelen nær fire pro­ mille av befolkningen, omkring 1600 fantes det ca. 40 0 adelige, godt og vel én promille av nordmennene. I Danmark var det da sju ganger så mange adelige, fire promille av danskene. Oslofjordregionen hadde det største adelsm iljøet i Norge. Noen adelsfamilier bodde på Opplandene og i Gudbrandsdalen, andre langs kysten fra Sunnhordland til Nordland. Gamle norske adelsslekter sm eltet i betydelig grad sammen med nye dynastier som ble grunnlagt av tilflyttede danske adelsmenn. Utlendingene fant seg gjerne norske bruder, og flere norske adelsmenn gif­ tet seg inn i danske slekter. Det var norske hustruer og mødre som bidrog mest til at de nye generasjoner adelige i Norge tross alt ble mer norske enn danske, og kvinnene hadde en sterk stilling. M ennene deres kunne ikke disponere over konenes gods uten deres samtykke. Kvinnene var omgitt av sine slektninger og hadde verdifulle lokalkunnskaper. Dessuten var mye av m ennenes tid opptatt med reiser i det offentliges ærend, og hjemme tok kvinnene del i godsstyret og lenss tyret. Danske høyadelige hovedlensherrer ble midtpunkt i de regionale adelsm iljøene i Norge. Hos dem fikk unge norske og danske adelsmenn en standsmessig opplæring. Medlemmer av den gudbrandsdalske Bratt-ætten oppholdt seg for eksempel i 1560-årene på Akershus, knyttet til Kristian Munks stab. De beretninger vi har om adelens livsførsel tyder på at den levde et jev n t godt liv i solid velstand uten ekstrem luksus. Flere av kvinnene ble meget gamle. Fru Inger til Austråts datter, Ingeborg, gift med Peder Hanssøn Litle, overlevde sin mann med 46 år. Hun døde i 1597 i 90-årsalderen. Den bevarte opptegnelsesboken fra Oslo lagting i 1570-årene viser at hun var en aktiv dame som forsvarte sine eiendomsinteresser på tinget. Siden det var mindre ufred i Norge etter 1537, levde også m ennene mindre farlig, og færre ble drept i krig. Adelen skaffet seg langt større inntekter av jo rd e­ godset. I tillegg til de økte leieavgiftene kom andre herligheter. Godseiere som hadde strand- og væreiendommer i tilknytning til fiske av torsk og sild, kunne

SAMFUNNETS LEDENDE STENDER

også ta inn større avgifter. Dessuten var det vanlig at de selv engasjerte seg i produksjon og handel og at de krevde ytelser av leilendingene i den forbindelse. Slik hadde det vært lenge i salget av jordbruksvarer, laks og tørrfisk. Nå deltok de adelige i utviklingen av sil­ defisket ved Båhuslen, og de var fremfor alt meget aktive i sagbruksnæringen. Noen av de innvandrede danske adelsmennene var først ute med å organisere sagbruksdrift i større måle­ stokk. Det gjaldt for eksempel Iver Jenssøn Jern skjegg, som gjennom sitt ekteskap med Karen Olavsdatter Galle i 1534 skaffet seg gods i søndre Vestfold, makeskiftet til seg gårder av kronen og satte i gang sagbruksdrift ved Farriselva med basis i gården Fritsø. Det ble en treforedlingsbedrift som i fem sekler senere har vært blant de største i Norge. På lignende vis etablerte andre adelsfamilier seg, særlig i Østfold og Buskerud. De drev sagbruk som Hafslund, Haugsfoss og Fossesholm , og de kjøpte gårder, der leilen­ dingene skaffet tømmer til sagene. Forsøkene på å starte jernverk var mindre vellykket, men dannet opptakten til jernverkenes gjennombruddstid på 1600-tallet. Ikke alle adelige med eierinteresser i Norge var så aktive. De som for det meste bodde utenfor landets grenser, holdt fullmektiger i de distrikter der de

hadde mye gods, og konsentrerte seg mer om å kreve inn leieavgifter. Rosenkrantz-slekten var den fremste blant dem. Erik Rosenkrantz (1 5 1 9 -7 5 ) arvet i 1547 blant annet hele sin fars norske gods. Han var mest i Danmark, men i årene 1 5 4 7 -5 1 bodde han på setegården Nesøya i Asker og var lensherre på Bergenhus 1 5 6 0 -6 8 . Den aller største godseieren i Norge etter kongen var Gørvel Fadersdatter - hun døde ca. 9 0 år gammel i 1605. Fra sin morfar Knut Alvsson arvet hun et jo r ­ degods som stammet fra flere adelsslekter. Hun over­ levde tre ekteskap, det første ble inngått i 1532, det siste endte i 1567. Først var hun gift med den svenske riksråd Peder Nilsson Grip. Så giftet hun seg med den danske riksråd Truid Ulfstand, som var et je rn til å vareta hennes økonom iske interesser. Endelig var hun gift med den danske riksråd Lage Brahe. Gørvel Fadersdatter levde mesteparten av sitt liv i Skåne. Hennes eneste sønn Nils Ulfstand døde i 1548, og regjeringen i København ville nødig at de fjerne fren­ dene i den svenske adelen skulle komm e i besittelse av godset, som omfattet 600 norske gårder. I 1582 avstod hun Giske-godset til den norske kronen - 236 gårder på Vestlandet og lenger nord i landet - mot erstatning i gods i Skåne. 1 1586 skjenket hun kronen 53 gårder i Gudbrandsdalen, og i 1599 overdrog hun

Gj es tebudsscene fra brodert duk, Tingelstad kirke på Hade­ land, 1560-70-årene. Motivet er bibelsk, Esters gjes­ tebud, men det er et adelig miljø som her er fremstilt. Kvinnen og de to mennene er kledt i tidens elegan­ te drakter.

115

DET NORSKE 1500-TALLET

Erik Rosenkrantz’ våpen.

En av de aller frem ­ ste adelsmenn i annen halvdel av 1500-tallet, Erik Rosenkrantz (1519-75), satte seg et verdig minnesmer­ ke i byen der han 1560-68 var lens­ herre: Rosenkrantztåmet på Bergenhus. 1 1562 besluttet han å reise et helt nytt tårn, der det siden 1270-årene hadde stått et mindre tårn. Han utnyttet murene i det gamle tårnet og reiste en ny mur i full høyde foran; samtidig ble det tid­ ligere forverket bygd opp i tre etasjer. Det nye renessansebyggetfikk dermed en praktfull fasade mot Bryggen og med Fre­ drik 2.s og Rosenkrantzenes våpen som sentralfelt. Det var skotske håndverkere som forestod den praktiske gjennom­ føringen av arbeidet. Bygningen ble kalt «slottet» i samtiden - det kom til å inne­ holde altfrafan gehull til festsaler. 116

SAMFUNNETS LEDENDE STENDER

kronen ytterligere 3 0 0 gårder sønnafjells. Kongen oppvartet henne ved besøk på hennes gård Børringe, ved forleninger i Skåne og ved i 1590 å gi henne lov til å slå sølvdalere.

A delsprivilegier

den tid ble adelen avgrenset skarpere som en egen stand. Man måtte ha et kongelig anerkjent slektsvåpen; slekter som det rådde tvil om, sikret seg kongens stadfestelse på sitt adelskap, og i løpet av århundret ble det også vanlig å ta i bruk slektsnavn som etter­ navn, selv om man i det daglige fortsatt ofte nøyde seg med personnavn, for eksempel Peder Hanssøn. Ved hyllingen i 1548 leverte adelsmenn og lag­ menn inn en søknad om å få kongens brev på de pri­ vilegier de mente de hadde krav på. Kristian 3. utstedte ikke et form elt privilegiebrev og avviste anmodningen om å gjøre det lettere å kjøpe bondegods ved å fjerne bestemm elser i odelsloven. Men den norske adelen oppnådde i den følgende tiden bekref­ telse på viktige rettigheter. Unntatt i kriseår for stats­ finansene kunne adelsfamilier glede seg over person­ lig skattefrihet, en viss frihet fra å betale toll, og frem­ for alt frihet fra å betale skatt av gårder som de selv bodde på, setegårdene. Rettighetene ble slått fast i det privilegiebrevet som den norske adelen fikk i 1582 som motytelse til at den lovet å hylle hertug Kristian (4 .) som fremtidig konge. Her stod det at skattefriheten også skulle gjel­ de for gårder som adelen etter den tid bosatte seg på. Det gav mulighet til å opprette nye skattefrie setegårder bare ved å bo der en kortere tid, og de større ade­ lige godseierne opprettet en rekke setegårder. I alt hadde adelen godt over hundre setegårder i begyn­ nelsen av 1600-tallet. 1 1582 fikk den også Fredrik 2.s samtykke til at en adelig kvinne skulle miste all sin arvejord til nærmeste arving hvis hun giftet seg med en ikke-adelig mann. Barna til en adelig person og en ikke-adelig ektefelle skulle dessuten regnes for uadelige.

Gørvel Fadersdatter, født i 1509 eller 1517, var ved arv Norges største private godseier, selv om hun aldri bodde her, men i Skåne. Hun overlevde alle sine tre ektefeller og døde i 1605. Den gode replikk ble høyt verdsatt, og fru Gør­ vel bidrog med et utsagn som levde etter henne: Hun ville hel­ ler være i helvete med sin tredje mann, Lage Brahe, enn i paradis med sin andre, Truid Ulfstand! Herr Eriks kammer i Rosenkrantztåmet. I senere tid er det her satt opp en kopi av gravsteinen over Erik Rosenkrantz og hans hustru Helvig Hardenberg. Originalen til steinen er i Arreskov kirke på Fyn. De to førte et selskapelig liv i sine bergensår, som midtpunkt fo r en betydelig krets av adelige, kjøpmenn, fogder, prester og andre som hevdet seg i samfunnet.

Før biskopenes setesveiner gav opp sitt adelskap etter 1537 eide adelen trolig minst 20 prosent av norsk matrikulert jord. I 1600 eide den ca. 13 prosent, med Gørvel Fadersdatters gods hadde eierandelen vært rundt 15 prosent. Etter 1537 tok adelen tilbake en god del gods som var gitt til kirkelige institusjoner. Flere av de innvandrede adelsmennene var pågående godssamlere, for eksempel Peder Hanssøn Litle på Østlandet og Erik Munk på Agder. Slike lensherrer trakk betydelige for­ deler av sin stilling, ved tømmerhandel og kjøp av gårder. Kongen forbød lensherrer å skaffe seg gods fra bønder i lenet. Derfor reiste Kristian 3. sak m ot Peder Hanssøns arvinger etter dennes død, men selv om kongen langt på vei fikk medhold, klarte arvingene å holde på godset ved å betale selgerne et tillegg til pri­ sen. Det gikk verre med Erik Munk. Fredrik 2. kon­ fiskerte hans gods . I århundrets første halvdel skilte ikke adelen seg så skarpt fra andre grupper. Vi finner adelsmenn blant fogder, borgermestre, rådmenn og prester - og adelsdamer som ektefeller til menn i slike stillinger. Etter 117

DET NORSKE 1500-TALLET

Den rosenkrantzske mur eller Muren som den senere ble kalt, ble oppført av Erik Rosenkrantz etter brannen i Bergen i 1561. Noe av steinen ble tatt fr a ruinene av Munkelivs klos­ ter. Ved siden av Rosenkrantztårnet og rådhuset (bygd som privatbolig fo r Kristoffer Valkendorf i 1558) er Muren den eneste bygningen i Bergen fr a tiårene etter reformasjonen som fortsatt er i behold. Her holdt Rosen­ krantz mange gjeste­ bud, blant andre bryllupet fo r en av sine fogder i 1565.

Hele den norske adelen hadde en anerkjent plass som riksstand. Alle voksne adelsmenn ble innkalt til viktige møter - både til riksomfattende møter som hyllingene og til regionale møter der aktuelle proble­ mer ble drøftet. Da Kristian 4. utstedte et nytt privilegiebrev i 1591, ble det uttrykkelig stadfestet at de norske adelsmennene hadde rett til len. I første generasjon etter 1537 spilte en rekke fast innflyttede, opprinnelig danske adelsmenn en viktig rolle i det norske lensstyret. Men etter hvert som regi­ met festnet seg og de norske hovedlenene ble mer attraktive, kom m enn av den danske riksrådsadelen til å kapre de fleste norske lenene. Av de 50 norske adelsmennene som stod bak søknaden om fornyede adelsprivilegier i 1591, var det bare tre som hadde len. Når adelen ble mer eksklusiv, begynte det også å bli slutt på at lavadelsmenn tok til takke med å være fogder, medlem m er i byråd eller prester. I den grad adelen tok andre em beter enn forleninger, dreide det seg særlig om ju rid isk e embeter. De tolv lag­ m ennene ble innkalt til viktige m øter i samme stand som adelen og undertegnet søknader om bedre adelsprivilegier. Halvparten av lagm ennene i 1591 var virkelige adelsm enn. Dessuten ble em betet som norsk kansler gitt til en adelsmann. Mange adelige kom til herredagene, og på overlagtingene i Oslo og Bergen m øttes landsdelens adelsmenn og -damer til drøftelser med lensherrene og lagm ennene om aktu­ elle problemer. 118

En om gjengelig adel Selv om den norske adelen skilte seg mer ut som en egen stand, var den en utpreget provinsadel. Joh an Krukow, som i 1520-årene helst ville sitte i fred hjem ­ me i Sogn hos kone og barn, kom til å bli typisk. Etter norsk m ålestokk var setegårdene deres storgårder, men ikke i nærheten av adelsgårder ellers i Europa. De la ikke beslag på mer enn én prosent av den nor­ ske matrikkelskylden. Gårdene rommet ikke prang­ ende bygninger, men adelen var blant de første til å reise grunnmurte hus med murte ovner og et større antall værelser. Disse trehusene var langt mer uanse­ lige enn den danske adelens renessanseslott. Men setegårdene var tradisjonsskapende. I århundrene som fulgte hevdet de sin stilling som storgårder under skiftende eiere. Flere adelsmenn hadde i tillegg hus i en by, særlig i Bergen og Oslo. Biskop Jen s Nilssøns visitasbøker fra 1 5 7 4 -9 7 gir oss gløtt inn i adelens liv. Biskopen var jevnlig invi­ tert til adelsgårdene. Da han i slutten av ju li 1595 kom tilbake fra en visitas i Telemark, besøkte han den norske kansleren Hans Pederssøn Litle på Sem i Eiker. Skriveren forteller at «der stod Hans selv ute og bød bispen inn med seg til gjest». De to utvekslet gaver. Biskopen gav Hans tre mårskinn og seks herm elinskinn, Hans gav biskopen en liten tønne syltet ingefær og en liten steinflaske akevitt. En av dagene holdt Eiker-presten, herr Laurits, et gjestebud som i miniatyr artet seg som et møte mellom de norske

SAMFUNNETS LEDENDE STENDER

i£P. LIGER E EGRAJV.T- E R L I G • O C H -V E LBØRDIG • S r ø - R R K K GR R.T.SGM -SCH' HEH'E'0 DE 2 d ^ M A R X l - A N t t O - '’ Æ , # W f e