Krig og fred: 1660-1780 [6] 8203220193, 8203220134, 8203220347, 8203220282 [PDF]

Zitiervorschau

Bind

Krig og fred 1660 1780 -

av Sølvi Sogner Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede Lay-out: Nini Anker

© 1996 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1996

Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1996 Papir: 135g Gallerie Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1996 ISBN 82-03-22019-3 (bd.6, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl., ord.) ISBN 82-03-22034-7 (bd.6, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

Innhold Eneveldet og folket Eneveldet etableres

12

Stendermøtet i København 1660 • Kongen tilbys arverike • Håndfestningen tilbakeleveres og kongen arvehylles • Kongen gjør seg «absolut» • Hvordan kunne det skje? • Eneveldet i datidens tankegang • Arvehyllingen i Norge sensommeren 1661 • Bøndenes utsendinger • Herskerkontrakt og folkesuverenitet

Kongen i København og 440 000 norske kvinner og menn Folket sender bønnskrifter • Hva ønsket stendene? • Krigens ødeleggelser eller «tapt er tapt» • Bønnskrifter - også fra kvinner • Hvor utbredt var skriveferdigheten? • Bønder driver politikk. • «Rebelleri og opprørskhet». • Myndighetenes reaksjoner. • Loven binder styrende og styrt

Ny giv Sentraladministrasjonen omorganiseres • Statsgjelden og storkreditorene • Kongen betaler gjeld med jordegods Kreditorene blir godseiere • Staten baserer sine inntekter på skatt av jord • Administrasjonen av Norge legges om • Embetsmenns reiseproblemer • Administrasjon pr. post • Kongen lar den mannlige befolkning innskrive i manntall

24

48

Tinget som møteplass mellom folk og øvrighet Sosial kontroll - i husstander, nabolag og på ting • Hvem møtte på tinget? • Hvilke saker kom opp på tinget? • Nye plikter, nye forsømmelser • Folk krenket hverandres ære • Å stjele eller bare «ta» ting • Folk sloss og søkte seng sammen i utide • Trolldomssakene ebber ut • Ulik rettsfølelse?

58

Hver i sin dal? Grenser endres og regioner oppstår • Hver region sin interessesfære, sitt senter? • Finnmark • Sami eatnam, Såpmi eller Sameland • Mange flyttet til Norge • Kontakten med Europa • Danmarksfarten eller «skudehandelen» blir viktig • Vestlandet hadde sin «skottetid» • «Hollendertiden» • Også med Russland var det kontakt

Et samfunn i krig

76

Revansjekrigene overfor Sverige Europa i krig • Allianser og diplomati • Føydaloppbud, milits eller vervet hær? • Hva slags hær var den dansk-norske? • Norge bidrog sterkt til fellesflåten • Norsk innsats under Gyldenløvefeiden •Norges deltagelse i Den store nordiske krig

}jkk. Y

J

1 *jL

i;

jfflÆ

nj x jf IS

ff i

Krigen og folket Sjøfolkene ble utskrevet til matroser • Noen seilte ute under andre flagg • Sjøinnrullingen var dårlig likt • Holmens kirkegård • Matros Niels Danielsen Trosners dagbok • Hvordan opplevde sivilbefolkningen krigsårene? • Soldater og leiermål • Protester mot nye skattebyrder

Det militære og samfunnet

102

Høy utskrivning i Norge • Bondesamfunnet bar militærutgiftene • De vervede finansierte seg delvis selv • Delte meninger om eksersisen • Utredning av soldatkosten • Underoffiserer og offiserer • Kvinner i militæret

Fred og fremgang Helstatspolitikk

112

Thomas Hørnings tanker om rikenes styrke og makt • Otto Thotts «uforgribelige» tanker • København favoriseres • Kornmonopolet - en forbrytelse mot Norge? • Et betinget jernmonopol • Begge rikene som marked • De som laget jern • Det norske kompani

Jordbruks-Norge - et Fiske- og 128 et Trelast-Norge? «Fisken i vannet, det er våres brød ...» • «Å, sæl er du, bonde, som torsken kan få ...» • «... han føder båd’ deg og din kone» • Tørrfisk, klippfisk og sild • Eksportørene var uunnværlige • 1 Ishavet ble det drevet fangst • Fiskerbondefamilien • Trelast-Norge var viktig for statsinntektene • Bjelker eller bord? • Trysil - en triumf for trelasten • Utnyttingen av skog og jord innvirket på kulturlandskapet •Jordbruksreformer på 1700-tallet i Norge?

146

Ei gull, men sølv og kobber Storbedriften Kongsberg sølvverk • Lars Petersen Storhoff - en opprører på Kongsberg • Bøndene og Sølvverket • Kobberverkene •Kobber som finansieringskilde •Tollforpaktning og offentlige kasser

156

Vår ære og vår makt Skip og skipsbygging • ... ett er sjøkart at forstå • Norsk sjøfarts grtmnleggingsår • Sjøfart - inntektskilde og levebrød • Hvor seilte norske skip? • Sjørøvere og kapere, forsikring og forlis

166

Befolkningspolitikk og befolkningsutvikling Befolkning og økonomi: Brødrene Liitken • Malthus og hans jernharde «befolkningslov» • Dødelighet og demografiske kriser • Døde folk mest av sult eller sykdom? • Administrative tiltak og fornuftige folk • Dødeligheten i et østnorsk prestegjeld • Innenlands flytting - en forløper for amerikautvandringen? • Hvorfor flyttet folk?

180

Bondesamfunnet Odelsbonde eller leilending • Fra leilending til selveier, fra partseier til heleier • Pantobligasjonen var en nyskapning i tiden • Sammenheng mellom husmannsvesen og naturressurser • Hva sa loven om husmannsfolk? • Flere folk fører til bruksdeling og husmannsplasser • Innerstene - hvem var de?

By- og

embetsmannssam 196

Handelen skulle foregå i byene • Kjøpstedene dominerte ladestedene • Småbyutviklingen • Borgerskap og byfolk • Embets- og bestillingsmenn • Kvinner i handel og håndverk • Tekstilproduksjonen - en kvinnelig næring? • Kvinner utøver embetsfunksjoner

Familien og livsløpet

206

Hvor mange unge, voksne og gamle? • Å stifte familie • Bruden var vanligvis gravid • Det kriminaliserte leiermålet • «Det europeiske giftermålsmønsteret» • Barn - en viktig del av befolkningen • Familiehusstanden som økonomisk bedrift • Tjenestefolk • Skilsmisse, enkestand og omgifte

Den protestantiske etikk og den industriøse revolusjon

222

Pietismen • Den lærde kultur • Kvinner skal tie - også i små forsamlinger • Syvstjernen og samemisjonen • Konfirmasjon og skole • Tukthuset og de verdige og uverdige trengende • Opplysningstiden • «Den industriøse revolusjon» • Hadde vanlige mennesker politisk innflytelse? • Regulær motstand mot myndighetene • Bondesamfunnets lange tradisjoner for organisert samarbeid

Litteratur, Billedliste, Register 238

(

JT fC

fl

B l\

■ ^4 ■

*

j/ 1

1

f m

1660-61 innførte kong Fredrik 3. eneveldet i sine to riker Danmark og Norge. Det skjedde gjennom et stillferdig kupp - i flukt med en tapt krig mot rivalen Sverige. Krigen hadde kompromittert adelen som politisk bærende samfunnsgruppe. Nå forlangte storborgerskapet politisk medinnflytelse. Kongen ønsket større handlefrihet. Begge deler kunne oppnås gjennom den ene­ veldige styreformen - siste nytt i statsskikk. Gjennom fagdepartementer og skolerte embets­ menn ville den ansvarlige fyrsten lede rikene fremover i vekst og velstand. Det trengtes sårt. Krigene hadde kostet enormt, og gjeldskrisen var akutt...

Eneveldet etableres Forrige oppslag: Arvehyllingen i København 18. okto­ ber 1660, sett fra Bremerholm. Maleri av Michael von Haven. Til høyre kongefløyen på Køben­ havns slott og det beryktede Blåtåm. Hans Svane (160668) (til venstre), biskop av Sjælland. På stenderforsamlingen i 1660 repre­ senterte han geistlig­ heten, og det var han som tilbød kongen arverike på vegne av stendene 13. oktober 1660. For øvrig er Svanøy og Svanøy stiftelse/ Svanøy hovedgård oppkalt etter H. Svane, som eide øya i Flora i Sogn og Fjordane. Hans Nansen (15981667), borgermester i København, var poli­ tisk aktiv under inn­ føringen av enevel­ det. Han hadde ledet forsvaret av byen under beleiringen i 1658. Nansen er stamfar til Fridtjof Nansen, og de to hadde ikke så ulike interesser. 16 år gammel kom Hans til Kvitehavet fra Flensburg på sin farbrors skute. Tilbake drog han på egen hånd gjennom Russland til København. Fem år senere gjorde Kristi­ an 4. ham til leder av en ekspedisjon til nord­ områdene. 1 18 som­ rer seilte han for Det islandske Compagni.

12

I begynnelsen av september 1660 møttes represen­ tanter for Danmarks stender til forhandlinger i rid­ dersalen på Københavns slott. De ulykksalige Karl Gustav-krigene 1657-60 var over da svenskekongen døde brått den 13. januar, og fred var sluttet i Køben­ havn 27. mai. Nå gjaldt det å løse de mange proble­ mene som krigen etterlot seg. Fredsbetingelsene hadde vært harde, men rikene var likevel kommet noe bedre ut av det enn ved fre­ den i Roskilde to år tidligere: Norge hadde fått tilbake Trondhjems len, og Danmark Bornholm. Men gamle sentrale danske landområder som Skåne og Halland var avstått. Norge hadde mistet Båhuslen; tapet føyde seg til det Norge hadde mistet ved freden i Bromsebro i 1645, nemlig Herjedalen, Jemtland, Idre og Særna. Ennå kunne man ha håp om at de store landavståel­ sene ikke var endelige, skjønt det kunne se usikkert ut. Sjømaktene England og Nederlandene hadde bistått ved fredsforhandlingene og gjort det klart at de ikke ønsket at ett land alene - enten det var Danmark eller Sverige - skulle kontrollere begge sider av det viktige Øresund, selve porten til Østersjøen og den rike handelen der. De svenske troppene forlot Danmark i juni og etterlot seg «stor hunger med sot og sygdom» etter flere års besettelse. På Jylland var ulvene økt i antall, het det. Statskassen var bunnskrapt. I flere år hadde statens ordinære inntekter sviktet, mens utgiftene bare hadde økt. Kronen hadde satt seg i enorm gjeld for å betale for våpen, leiesoldater og krigsskip. Stats­ gjelden var kommet opp i nesten fem millioner riks­

daler. Nå skulle den betales. Dessuten trengtes midler til den daglige drift av statshusholdningen.

Stendermøtet i København høsten 1660 Stendermøtet i København høsten 1660 var innkalt for å ta stilling til de altoverskyggende finansielle problemene. Slike alminnelige stendermøter ble van­ ligvis bare innkalt til kongehylling, eller i kritiske situasjoner som nå, for å forhandle om ekstraordinæ­ re skatter. Til vanlig skulle kongen «leve av sitt eget», som det het, det vil si at han måtte bestride statsut­ giftene ved hjelp av de ordinære lensinntektene (se bind 5, side 158). Det daglige styret av riket skjøttet kongen med assistanse fra noen få riksembetsmenn som alle var medlemmer av riksrådet. Riksrådet var sammensatt av representanter for rikets mektigste adelsmenn; de valg­ te kongen, og ved kongeskifte forestod de riket. Riks­ rådet kan på mange måter sies å stå i en forfatnings­ messig dobbeltstilling, idet det representerte så vel kongemakten som det «folket» som valgte kongen. Det var rikshovmesteren som nå på kongens vegne gjorde det klart for stendermøtet at skattene måtte økes og militærutgiftene senkes. Han foreslo å inn­ føre en avgift på alminnelige forbruksvarer og øke stempelpapiravgiften som folk måtte betale for offentlige dokumenter, som skjøter, kjennelser og lig­ nende. Det var også rikshovmesteren - og ikke kon­ gen selv - som ville at hæren skulle reduseres og den militære innkvartering begrenses.

ENEVELDET ETABLERES

Hvordan skulle de økonomiske spørsmålene løses i praksis? Stenderrepresentantene ville rimeligvis vurdere problemene noe forskjellig, alt etter sitt utgangspunkt. Vel halvparten av de ca. 200 fremmøt­ te var adelsmenn. De øvrige fordelte seg med to tre­ djedeler borgere og en tredjedel geistlige. Ingen bøn­ der var innkalt, enda storparten av den danske befolkning var nettopp bønder. Bondestanden hadde ingen plass i den danske stenderforsamlingen. I likhet med den franske stenderforsamlingen som innledet den store revolusjonen 129 år senere, tok også denne sitt utgangspunkt i finans- og skatteproblemer. Akkurat som da skulle adelens uvilje mot å betale skatt vise seg å være et viktig moment, og helt tilsvarende skulle også dette møtet ende med store forfatningsmessige endringer. Men en markant for­ skjell ligger i den forfatning man etablerte og i at det forløp så fredelig i oldenborgernes riker. Da stendene drøftet skattespørsmålet, hver i sin gruppe, viste det seg raskt at det var store interesse­ motsetninger dem imellom. Særlig var konsump­ sjons- eller forbruksavgiften problematisk. Adelen ville ikke gi slipp på sin tradisjonelle skattefrihet fremfor alt ville ikke godseierne betale skatt for varer forbrukt på egne gårder. Men de andre stendene var ikke lenger villig til å bære byrdene alene. De hevdet at adelens privilegerte stilling i riksstyre og sam­ funnsordning ikke lenger stod i rimelig forhold til dens samfunnsinnsats. Ikke minst var de provosert av adelens svake innsats under Karl Gustav-krigene (se bind 5); det var jo på det militære område at adelen var særlig forpliktet. Det ble fort klart at de tre stendene ikke maktet å samle seg om en felles strategi. Innen den enkelte stand var det også ulmende motsetninger, mellom høygeistlige og lavgeistlige og mellom riksrådsadel og menig adel. Det gav kongen mulighet til å spille dem ut mot hverandre, noe som i sin tur oppmuntret stendene til å komme med ulike forslag til å avhjelpe den kritiske situasjonen som rikene befant seg i. Fak­ tisk overbød de hverandre for å vinne kongens øre. Sjansen for å få gjennomslag for den fremgangsmåten man ønsket, ville være større med kongens støtte. Ett forslag gikk ut på å utnytte krongodset mer effektivt, innføre en skattereform og skjære ned på de offent­ lige utgiftene. Dermed rammet man ikke de fattige slik den foreslåtte avgiften på forbruk ville ha gjort. Mye er uklart når det gjelder bakgrunnen for hen­ delsesforløpet høsten og vinteren 1660. Mye vil for alltid forbli uklart på grunn av kildeforholdene - så mye foregikk bak lukkede dører og uten skriftfesting. Men det ytre hendingsforløpet er greit nok. Det fore­ ligger dagbøker, diplomatinnberetninger og utkast fra stendene til forslag overfor kongen. En samlet vurdering av dette materialet kaster lys over det poli­ tiske spillet bak kulissene.

Kongen tilbys arverike I begynnelsen av oktober gjorde den borgerlige og den geistlige stand et felles utspill og tilbød kong Fredrik 3. (1609-70) og hans arvinger på manns- og kvinnesiden arverett til riket. Ved et slikt trekk ville de kunne redusere adelens innflytelse på riksstyret, for det var nettopp gjennom sin rett til å velge konge at adelen hadde kunnet stille betingelser. Adelen nek­ tet da også å stille seg bak forslaget. Men de ble tvunget til det. Kongen lot København avsperre, inn­ førte militær unntakstilstand og gjorde det klart for riksrådet at han forventet dets tilslutning, og det umiddelbart. «Den situation, som dermed forelå, mindede mest av alt om et militærkup, hvorunder landets lovlige regering skulle bringes til at bryde den gældende for­ fatning under trusel om vold,» skriver den danske historikeren Knud Jespersen i 1989. Ikke desto min­ dre ble første etappe i prosessen fram mot innføring­ en av eneveldet dermed gjennomført i former som var

Kong Fredrik 3., av Wolfgang Htimbach, 1660. Som yngre sønn var Fredrik ikke eslet til konge. Men tron­ følgeren døde i 1647 - året før faren. Fred­ rik var nærmeste kan­ didat til kongevalget, som eneste gjenleven­ de sønn av kongepa­ ret. Han hadde dess­ uten arverett til hertugdømmeneog hev­ det arverett til Norge. Fredrik var svært for­ skjellig fra sin far innadvendt, verdensfjem og lærd, med interessefor teologi, statsrett og alkymi en ganske annen enn bildet gir inntrykk av.

13

ENEVELDET OG FOLKET

Arvehyllingen i København 18. okto­ ber 1660. Holmens kirke sees til venstre på bildet, Børsen midt på. En rød løper førte fra Københavns slott til høyre (eksisterer ikke lenger) fram til hyllingsplattformen, der kongeparet mot­ tok edsavleggelsen fra stendenes utsen­ dinger, som knelte og kysset deres hen­ der. Utsnittene viser nærbilde av den skuelystne fo lke­ mengden utenfor slottet (til høyre), og flere har til og med klatret opp i mastene på krigsskipene f or å kunne se bedre.

lovlige: Biskop Hans Svane av Sjælland tilbød på alle de tre stenders vegne kongen arverett til riket den 13. oktober i drabantsalen på Københavns slott. Fredrik 3. tok imot, som ventelig var. Forfatningen var dermed i virkeligheten endret. Det gjenstod å bestemme nærmere hva selve endring­ en innebar. Det dokumentet som det gamle valgriket bygde på, håndfestningen, måtte avskaffes. Enhver nyvalgt konge hadde til nå undertegnet en håndfest­ ning som motytelse til riksrådet for å velge ham; i den stod nedtegnet alle de betingelser han som konge lovet å styre etter. Fredrik 3.s håndfestning i 1648 hadde ikke vært spesielt kongevennlig.

Håndfestningen tilbakeleveres og kongen arvehylles Kongen fikk nå meget raskt nedsatt et utvalg til å revidere forfatningen. Av utvalgets 21 medlemmer var bare åtte adelsmenn; de øvrige var borgere og geistlige, det vil si folk fra stender som tidligere ikke 14

hadde hatt noen innflytelse på utformingen av hånd­ festninger. Selv innenfor adelsstanden var dette ikke et privilegium for en hvilken som helst adelsmann, men bare for dem som tok sete i riksrådet, og etter hvert var de blitt skilt ut som en egen gruppe - den såkalte riksrådsadelen. Fra den ble riksrådet rekrut­ tert, og den skilte seg fra den menige adelen i makt, innflytelse og rikdom. Utvalget ble under biskop Hans Svanes energiske ledelse raskt enig om å foreslå å løse kongen fra hans ed på den gamle håndfestningen. Han skulle få denne tilbake og fritt få lage en ny skriftlig forfatning som sikret rikets udelelighet, standsprivilegienes opprett­ holdelse og en kristen regjeringsform. Riksråd og stenderdeputerte underskrev på dette forslaget og erklærte den gamle håndfestningen for død og mak­ tesløs. Den 17. oktober leverte de den kasserte hånd­ festningen tilbake til kongen, som lovet å gi en ny forfatning snarest. Alt neste dag ble Fredrik 3. hyllet som arvekonge, sittende på en tribune på slottsplassen i København. Samtlige stenderrepresentanter knelte, avla troskaps-

ENEVELDET ETABLERES

ed til ham og kysset kongeparets hender. Også noen bønder fra Amager, innkalt for anledningen, avla troskapseden, men bare én av dem fikk kysse kongens hånd. Det røde kledet fra tribunen og den røde løpe­ ren opp til slottet ble skjenket alt folket, som kjempet for å sikre seg en flik som suvenir. Kanonene tordnet på festningsvollene og fra krigsskipene på havnen, og om kvelden var det stort traktement på slottet.

Kongen gjør seg «absolut» Stendene hadde omtalt den forfatningen som kongen skulle utarbeide, som en «recess». Det vil si at de brukte det vanlige ordet for et dokument utstedt i fel­ lesskap av konge og riksråd eller av konge og stender. Kongen hadde i sin erklæring om samme sak under arvehyllingen brukt det mer nøytrale «regeringsform og måde». Kongen hadde neppe planer om å samvir­ ke med stendene i denne saken. 1 hvert fall gjorde han det ikke. Den 20. oktober beslagla han riksrådets arkiv på rådstuen, og den 10. januar 1661 utstedte han alene, uten stendenes medvirkning, «Instrument

eller pragmatisk sanksjon om kongens arverett til Danmarks og Norges riker», det som senere er kalt enevoldsarveregjeringsakten eller suverenitetsakten. I den ble alt som til da var skjedd, stadfestet. I tillegg het det at undersåttene hadde hyllet kon­ gen som absolutt og suveren arveherre og overdradd ham alle rettigheter som tilkom majesteten, samt «absolut regering»! Det hadde de slett ikke gjort. De hadde bare hyllet ham som arvekonge og ikke tatt stilling til hvilket maktgrunnlag han skulle ha. Dette må Fredrik 3. ha vært fullstendig klar over. Han gikk raskere fram enn rett var, og tok seg til rette. Selvtekt kan være en god betegnelse på hans handlemåte. Han viste da også stor omhu når det gjaldt å skaffe seg den nødvendige legitimering i ettertid. Dokumentet ble sendt ut i løpet av vinteren 1661 til undertegnelse av de stenderrepresentantene som hadde vært til stede i København, men også av mange som ikke hadde vært der. 987 geistlige, 381 borgere og 183 adelsmenn skrev under. I løpet av 1661 og 1662 ble suverenitetsakten også sendt til Norge, Island og Færøyene for å undertegnes. Alle underteg15

ENEVELDET OG FOLKET

Svigerinnene Sofie Amalie (øverst), Fredrik 3.s dronning og Kristian 4.s svi­ gerdatter, og Leonora Christina, Kristi­ an 4.s datter. Sofie Amalie øvde sterk innflytelse på kong Fredriks politikk; hun bidrog til at det ble krig med Sverige i 1657, og var en sterk tilhenger av eneveldet. Leonora Christina tilbrakte over 20 år i fengsel, anklaget fo r medskyldighet i sin mann, Corfitz Ulfeldts forræderi. Hun skriver i Jammersminde at hun ikke slapp utfør den sjalu svigerinnen var død.

net. Men islendingene vegret seg lenge og ville ikke oppgi sine privilegier og friheter. Kongens kommis­ sær forsikret at det hele bare var en formsak, og så skrev de også under, men suverenitetsakten ble ikke innført i alltingslovboken.

Hvordan kunne det skje? Vi vet lite om hva som foregikk i tiden mellom 18. oktober og 10. januar, mens kongen forberedte suve­ renitetsakten. I det ytre var det ingenting som tydet på at noe dramatisk var skjedd eller var i ferd med å skje. Stendene fortsatte sine forhandlinger som om de trodde at de fortsatt hadde medbestemmelsesrett. 16

Kanskje ventet de seg en stenderforfatning å la den svenske, for i Sverige var det arvekongedømme og stenderforsamling. Stendene bevilget kongen en ny koppskatt - datidens betegnelse på en skatt som ble utlignet pr. hode (av tysk K opf). Kongen på sin side bad stendermøtet om samtykke til endringer i innkvarteringsbestemmelsene; det var vanlig praksis å skaffe soldatene kost og losji gjennom innkvartering hos sivilbefolkningen! Kongen bad også stendene komme med sine ønsker om nye privilegier, slik det var vanlig ved kongeskifter. Dette var jo et slags kongeskifte, om ikke av person så et skifte fra valg- til arvekonge. I det ytre skjedde forfatningsendringen på en lov­ lig måte, eller den ble legalisert i ettertid. 1660 er «en politisk systemtilpasning til magtstrukturer», skriver Knud Jespersen. Med det sikter han til de store end­ ringene i styringssystemet som hadde foregått over lengre tid. Statsmakten var blitt stadig mer samlet under kontroll fra regjeringen i København, økono­ misk basert på skatter og militært på leiesoldater. Det hadde utviklet seg noe som avvekslende er blitt kalt skattestat, militærstat eller maktstat. Den desentra­ liserte, jordegodsbaserte såkalte domenestaten, av­ hengig av en krigeradel, var i ferd med å forsvinne. Denne utviklingen var blitt stadig tydeligere siden Kristian 4.s uheldige innblanding i Trettiårskrigen. Fredrik 3. utnyttet behendig de omstendighetene som ble spilt ham i hende. Taperen var den gamle riksrådsadelen, som mistet den politiske særstilling den hadde, ved at den hadde rett til å velge konge og stille betingelser for å velge en kandidat. Vinnere var de lavere stendene - og kongen. Men personlige maktposisjoner i det nye regimet kunne også adelsmenn sikre seg. Det er stor grad av sammenheng og harmoni i dette forfatningsskiftet. Noen personutskiftninger forekom, men de fleste riksrådene fortsatte. Dette gir grunn til å spørre i hvilken grad kongen spilte på lag ikke bare med de lavere stender, men også med deler av adelen. Det er blitt hevdet at kongetro riksråder og adelige styrte den politiske prosessen høsten 1660 i kongens favør. Særlig skulle dette gjelde utformingen av den nye forfatningen. Adelen bad kongen om nye privilegier samme dag som den kasserte håndfestningen ble til­ bakelevert, men de bad da så å si utelukkende om sosiale og økonomiske privilegier, ikke politiske. Kanskje har de ansett hovedslaget som tapt og har i den situasjonen gått inn for å redde hva som reddes kunne ved å vise vilje til å spille kongens spill. Ved å jevne veien for kongens handlefrihet har de samtidig slått an tonen for hvordan de øvrige stendene burde opptre. Som belønning kan de med god grunn ha forventet kongens gunst og derved sikret seg vis-åvis de lavere stendene på fremmarsj. Faktum er at det gamle regimets ledende menn fortsatte ufortrø-

ENEVELDET ETABLERES

Dronning Sofie Amalie avbildet som gudinnen Hera i et takmaleri på Rosen­ borg slott. Bildet av dronningen står i sterk kontrast til det foregående. Det ble sladret om dronning­ en. Noen ord skrevet i et privatbrev om henne kom skrive­ ren, adelsmannen Kai Lykke, dyrt å stå: «1 skulle høre, hvad de taler om vores dronning, at hendes lakajer ligger i med hende, hvilket vel og er sande, efterdi at hun gør sig hel gemen med dem .» Saken kom opp som majestetsforbrytelse, og Kai Lykke rømte landet. Høyesterett dømte ham in absentia, og en dukke i hans skikkelse ble «hen­ rettet» helt realistisk på slottsplassen 5. september 1661. Først da Sofie Ama­ lie var død i 1685, fikk Kai Lykke vende hjem.

dent i ledende stillinger i det nye regimet. Fredrik 3. hadde lenge ønsket seg mer albuerom. Men ingen historiker som har drøftet disse spørsmå­ lene, tror han hadde planlagt det hele slik det utviklet seg - han bare utnyttet mulighetene. Han ønsket målet. Men det måtte skje med det gode, ikke med det onde - dertil hadde han et altfor fromt og blidt ge­ mytt, skriver keiserhoffets diplomatiske utsending i en rapport. Men, føyer han til: «Om dronningen tror man, ikke uten fundament, at hun meget har sin hånd i dette verk; om henne har jeg allerede for lang tid siden hørt, at hun er senatet [som riksrådet var begynt å kalle seg] og adelen og nesten hele den dan­ ske nasjon lite huld.»

Man vet lite om deltagerne i dette spillet. Kongens personlige rolle er hevet over tvil. Men hvem spilte han på lag med? Interessant er det at Fredriks tyske dronning trekkes fram. Sofie Amalie (1628-85) til­ hørte så visst den intime krets rundt Fredrik 3. og hadde utmerket anledning til å utøve innflytelse. Hun hadde utvilsomt også evnen og viljen til det. Hennes ettermæle tyder på en kraftfull personlighet. Dron­ ningen la for dagen stort personlig mot under Køben­ havns beleiring. Da eneveldet var en realitet, bygde hun bevisst opp en praktfull, men kostbar hoffkultur. Selv kan hun beskues den dag i dag som Olympens dronning Hera i et takmaleri på Rosenborg slott. Men sjalu og hevngjerrig skal hun ha vært. Svigerinnen 17

ENEVELDET OG FOLKET

Ove Bjelke (1611-74), lens­ herre på Bergenhus 1648-66, senere stiftamtmann i Trondheim og Nor­ ges rikes kansler. I årene 1654-56 lot han oppføre det borglignende slottsanlegget på Austråt i Trøndelag, en type byggverk det bare finnes få eksempler på i Norge. Den norske grenen av adelsslekten Bjel­ ke fostret flere kjente menn: Ovesfar var kansleren Jens Bjel­ ke (1580-1659), broren Henrik (1615-83) var riksadm iralfra 1662 og broren Jørgen (1621-96) komman­ derende general i Norge under «BjelkeJeiden» 1658-60.

18

Leonora Christina - forræderen Corfitz Ulfeldts enke og medskyldige - slapp ikke ut av sitt fengsel i Blåtårn før etter at dronningen var død. Men Leonora Christina fikk i ettertid sin hevn. Hennes livfulle erindringsbok fra årene i Blåtårn 1663-85, Jam m ersminde, har ugjenkallelig og for alltid tegnet et bilde av Sofie Amalie som en usympatisk furie. De to lederne for understendene, Københavns bor­ germester Hans Nansen og Sjællands biskop Hans Svane, tiltros atskillig handlekraft så lenge stendermøtet satt samlet. Når det gjelder den indre krets omkring kongen, fremheves hans svoger, Hannibal Sehested, og kongens kammerskriver Christoffer Gabel. Men kanskje skal man i tillegg også regne med en bredere støtte blant den kongetro adel. Vi må ta av oss vår samtids demokratiske briller og ikke glemme at i datiden fortonte eneveldig kon­ gemakt seg som et fremtidsrettet politisk system som kunne skape en effektiv og moderne stat. Enevoldsstaten ble etablert i det ene land i Europa etter det annet - Frankrike og Spania er velkjente eksempler, likesom England, Nederlandene og Sverige er eksempler på det motsatte. Men bildet er mer kom­ plisert enn som så. Også i eneveldige land måtte kon­ gen forholde seg til sterke samfunnsgruppers inter­ esser, og i land uten enevelde kunne stenderforsamlinger utøve mer renskåren maktutøvelse enn noen enevoldsfyrste. Det hele dreide seg om å utøve sta­ tens autoritet på en måte som folket godtok. De som satt med makten - enten det var kongen alene, eller kongen og stendene i fellesskap, eller bare stendene - måtte overalt forholde seg til de eksisterende sam­ funnsgruppene og deres sosiale og økonomiske basis. Og siden samfunnsforholdene var temmelig stabile, var også stor grad av politisk kontinuitet sik­ ret.

Eneveldet i datidens tankegang Den absolutte fyrstemakten på 1600-tallet ble oppfat­ tet som hellig, landsfaderlig og fornuftig. En enevel­ dig stat var noe positivt for undersåttene. Eneveldets store teoretiker, franskmannen Jean Bodin, hevdet i 1576 i sitt store arbeid Six livres de la république (Seks bøker om republikken) at suverenitet var noe abso­ lutt, varig og udelelig. Det innebar makt til å «byde» - ha kommandoen, og suverenens (herskerens) vik­ tigste egenskap var å kunne gi lover som var binden­ de for alle undersåttene. «Thi byde og befale vi,» er da også standardformulering i enevoldskongenes brev. Men det innebar ikke at absolutt makt var noe vilkår­ lig. Suverenen måtte ikke bare respektere Guds og naturens lover, men også de forfatningsmessige lovene. Fredrik 3. lot i 1665 utarbeide en kongelov som grunnlag for sitt styre. For Bodin var den farsdominerte familien eller den

økonomiske husholdsenheten, som gården eller verk­ stedet, en viktig og selvstendig byggekloss i samfunnspyramiden. Husholdsoverhodet var nok underlagt suverenen og hans lover, men innenfor sin familie var han selvrådig - bare i nødsfall skulle staten gripe inn der. Bodin oppfattet statens rolle som en suveren makts rettmessige styre over det som mange familier rådde over i fellesskap. Hvis staten ikke klarte seg økonomisk med sine egne inntekter fra krongods o.a., kunne den trekke på privat inntekt gjennom skattlegging, men da med innbyggernes frivillige sam­ tykke. Nettopp i teorien om skattleggingen og respekten for innbyggernes private eiendom skiller den sanne suverene fyrste seg fra despoten. En samtidig av Bodin, den flamske humanisten Justus Lipsius, har også påvirket oppfatningen av hva eneveldig makt innebærer. Hans verk, Politicorum sive civilis doctrinae libri sex (Seks bøker om statslæ­ re), kom i 1589. Lipsius la vekt på organisert disiplin under en autoritet som forventer lydighet. Dette gjaldt ikke minst innenfor det militære, men også for det sivile byråkratiet. En utbredt oppfatning i tiden - som kan føres helt tilbake til italieneren Niccolo Macchiavellis bok II principe (Fyrsten) fra 1513 - var berettigelsen av den såkalte statsgrunn. Det vil si at det kunne oppstå situasjoner der hensynet til staten krevde at man avvek fra de tradisjonelle bindingene som var lagt på suverenens handlefrihet. Men mer karakteristisk er likevel nettopp respekten for de tradisjonelle verdie­ ne. Eneveldet utviklet seg innenfor de rammevilkå­ rene som var satt av vedkommende lands tradisjo­ ner. Det dansk-norske eneveldet ble også bygd inn i den verden man levde i. At Fredrik 3. gjorde seg ene­ veldig, innebar derfor ikke at han radikalt fravek tid­ ligere handlemåter. Det betydde snarere at det ble lagt noe mer vekt på hans suverene lovgivningsmakt, på kongemaktens guddommelige utspring, på undersåttenes lydighet og disiplin. Når overgangen til det nye regimet ble så myk og friksjonsfri, skyld­ tes det reell mangel på radikalisme og annerledes tenkemåte. Thomas Hobbes rakk også å skrive sin Leviathan (1651) før Fredrik 3. gjorde seg eneveldig, og har sik­ kert vært kjent av den beleste kongen. Hobbes går lenger enn de tidligere omtalte forfatterne i å under­ streke at undersåttene er bundet til å opprettholde fyrstens makt fullt ut, for uten det kan ikke staten bestå. De har ved kontrakt overlatt til fyrsten å her­ ske, men de har beholdt en naturlig rett til selvoppholdelse som de aldri kan gi fra seg. Det er også store områder av tilværelsen som ikke er eller bør være lovstyrt, som «frihet til å kjøpe og selge, slutte kontrakter, velge bosted, kosthold, yrke, oppdra barn». Heller ikke hos Hobbes er suverenen en tyrann, men et rasjonelt menneske.

Forsiden av Lex

Regia. Den souveraine Kongelov. Dette var eneveldets grunnlov, egenhen­ dig ført i pennen av Peder Schumacher (Griffenfeld) og undertegnet av kon­ gen i 1665. Seglkapselen viser Fredrik 3. på tronen i fullt harnisk. Ifølge Kongeloven hadde kon­ gen mer makt enn noen annen fyrste; eneste innskrenkninger var at han måtte bekjenne seg til den lutherske lære, ikke avstå noen del av riket og heller ikke noe av sin makt, og over­ holde Kongeloven.

19

ENEVELDET OG FOLKET

Kristiania i 1699, sett jr a Skøyen i Østre Aker. Akers­ hus festning domine­ rer bybildet, slik den også må ha gjort det under arvehyIlingen 1661. Vi ser Gamle Aker kirke til høyre på bildet, i midten byen med Vår Frel­ sers kirke (nybygd 1699) utenfor byvollen. Byen var liten med lave murhus og gater lagt i rutenett. Den var omgitt av 30 fot høye og 30 fot brede gressvoller, befestet med seks bastioner med voll­ graver utenfor. Akershus festning, vollene og Bjørvika avgrenset byområ­ det. Vollene gikk fra fjellskråningen under festningen ved Pipervika, langs høyden der Storting­ et ligger nå, og vide­ re langs nordsiden av nåværende Karl Johans gate og ned til Bjørvika. Tre byporter, som ble stengt om natten, gav atkomst til byen. Etter bybrannen 1686 oppgav man å holde byen befestet. Selv medregnet fo r­ stedene på byens grunn, Vaterland og Pipervika, hadde byen ikke over 5000 innbyggere, og ennå i 1801 bare 8931. Dette er første kjente prospekt av byen, malt av nederlende­ ren Jacob Coning (ca. 1648-1724); Kristian 5. tilkalte ham i 1676, og i 1698 ble han «kgl. hofskildrer». Samme år ble han sendt til Norge for å lage pro­ spekter.

20

Arvehyllingen i Norge sensommeren 1661 Alt som skjedde høsten og vinteren 1660, foregikk i København og utelukkende med danske medvirken­ de. Norge bare fulgte med på lasset. Dette var statsrettslig korrekt. Det var de danske stendene som hadde den rettslige fullmakt til å handle på vegne av begge rikene i forfatningsmessige spørsmål (se bind 5, side 34), og de hadde klart uttalt at nyord­ ningen gjaldt begge riker. Den 16. november 1660 sendte kongen et åpent brev til stendene i Norge der han underrettet dem om at de danske stendene hadde omgjort valgriket til arverike, og han varslet dem om at han ville besøke Norge til våren. Den 18. desember skrev han at det skulle arrangeres arvehylling i Kristiania i forbindelse med besøket hans. Fra norsk side skulle dette være uproblematisk. I brev fra norske geistlige og borgere i perioden ble Fredrik 3. allerede før dette omtalt som «arving til Norge» eller «Norges rikes rette arveherre». I motset­ ning til Danmark var Norge arverike fra gammelt av,

selv om det hadde utviklet seg et formelt valgrike i perioden 1450-1536, reelt sett også en tid før det. Oldenborgerkongene likte imidlertid å opprettholde forestillingen om at Norge fortsatt var et arverike. Å hevde kongens arverett gjorde ham mer spesielt til nordmennenes konge, uavhengig av det danske riks­ rådets valg. For norske stender, som ikke deltok i kongevalg og langt mindre stilte betingelser for val­ get, kunne det å ha en arvekonge faktisk være å fore­ trekke. For det danske riksrådet var det ikke bare uønsket med arvekongedømme i Danmark, men det ville også være uholdbart om kongen hadde arverett i Norge, da det ville gjøre et dansk kongevalg illuso­ risk: For å beholde Norge - og det var ønskelig - måt­ te de nødt og tvunget velge den til konge i Danmark som var arving til Norge! Norge hadde altså en noe uklar og omstridt status som arverike. Men en hyllingsseremoni av konge eller tronfølger hadde lange tradisjoner i Norge. Fred­ rik 3. var blitt hyllet som konge i Norge i 1648, og ikke lenger tilbake enn i 1656 hadde han latt sin ti år gamle sønn, prins Kristian, hylle i Norge som tronføl­ ger. I praksis fulgte nemlig eldste ektefødte sønn sin

ENEVELDET ETABLERES

far på tronen også i valgriket, da valget ble foretatt innenfor ætten og med legitimitet (ekte fødsel) og primogenitur (førstefødselsrett) som grunnprinsip­ per. Nå ble det altså bebudet en arvehyllingsseremoni. Ingen ser ut til å ha hevdet at dette var unødven­ dig fordi Norge allerede var et arverike - problemene ble ikke satt på spissen. Kongens bebudede norgesreise ble senere utsatt, og til slutt ble det bestemt at den nå 15 år gamle kron­ prins Kristian skulle reise i stedet. Han skulle ledsages av riksskattmester Hannibal Sehested, kansler Peder Redtz, riksadmiral Henrik Bjelke, riksmarskalk Johan Christoffer von Korbitz og Hans Svane, som nå hadde fått tittel av erkebiskop. Disse høye herrer skulle lede arvehyllingen sammen med den norske stattholderen Nils Trolle, den norske kansleren Ove Bjelke og gene­ ralen over infanteriet i Norge, Claus von Ahlefeldt. Kronprinsen med følge drog sjøveien til Kristiania, og 1. august 1661 steg han i land ved Akershus slott. Byens borgere og noen kompanier fra landmilitsen til hest og til fots stod i gevær, og kanonene på festning­ en ble avfyrt. Et par dager senere kunngjorde to herolder med trommer og trompeter i gatene at sten­

dene skulle møte i «ordentlig forsamling» til arvehyllingens «solennitet» (høytidelighet). Mandag 5. august på Hovedtangen ved Akershus, sittende under en rød fløyelshimmel på et «theatrum» trukket med rødt klede, mottok så kronprinsen arvehyllingseden fra stendene. Seremoni­ en i Kristiania var en klar kopi av den i København høsten før. Innkallingen til hyllingsmøtet ble gjennomført på tradisjonell vis. Det var en imponerende mønst­ ring av landets ansvarlige menn som møtte fram på hyllingsmøtet. Adelen, superintendentene (bis­ kopene) og lagmennene var inn­ kalt personlig. Det dreide seg ikke om så mange perso­ ner. Den norske adelen var fåtallig - 18 møtte, to sendte fullmakt på grunn av sviktende helse. Flere kunne nok ha møtt kanskje ville de ikke,

Stattholder i Norge og lensherre på Akershus 1656—61, Nils Trolle (1599-1667). Som en av adelens førere på stendermøtet 1661, var det politis­ ke årsaker til hans avgang som statthol­ der i 1661. Trolles karriere var typisk fo r en adelsmann: elev 1611—13 ved Herlufsholm skole, et par års opphold i Leipzig- «Den store utenlandsreisene omfattet opphold i Strasbourg, imma­ trikulering 1621 ved universitetet i Padova, besøk i Frankri­ ke og England. Til­ bake i København varNiels Trolle klar fo r kongens tjeneste: hoff junker 1623-25, i kongens følge i Keiserkrigen, ritt­ mester ved sjcellandske kompani 1628, befullmektiget for adelen ved flere stendermøter, lensherre på København slott 1634-41, riksråd og riksviseadmiral 1645, medlem av det nyoppretttede Admiralitetskollegiet 1655, stattholder i Norge 1656.

21

ENEVELDET OG FOLKET

Hannibal Sehested (1609-66) var statt­ holder i Norge fra 1642 til 1651, da han måtte gå av på grunn av økonomis­ ke misligheter. Han ble tatt til nåde igjen, inntok en sen­ tral rolle under det politiske spillet i 1660 og ble utnevnt til riksskattemester og president i det nye skattkammerkollegiet. Sehested regnes som grunn­ leggeren av kollegiestyret.

Enevolds-arveregjeringsakten som gjor­ de kongen eneveldig og kongemakten arvelig ble under­ skrevet ikke bare av de danske stendene, men også av norske borgere og bønder, 7. august 1661. Dokumentet ligger i Rigsarkivet i Køben­ havn. Utdraget viser segl og bumerker til bonderepresentanter fra Bratsberg len, Agdesiden len, Stav­ anger len og Bergenhus len. Midt på bil­ det til venstre ser vi bumerket til Jurgen Annilsen Rørholt fra Bratsberg.

22

kanskje var de i Danmark eller i krigstjeneste. Men under ingen omstendighet var den norske adelen noen svært tallrik gruppe. Tre av de fire biskopene møtte. Ni av de nå ti lagmennene kom; lagmannen i Steigen i Nordland, som hadde lengst reisevei, uteble. Selvfølgelig kom heller ingen fra de gamle lagdømmene Viken (Båhuslen) og Jemtland. De var jo ikke norske lenger, men avstått til svenskene. Dessuten skulle det møte to medlemmer av domkapitlene ved de fire bispekirkene, kanniker som de kaltes, med fullmakt fra sine domkapitler. Seks av kannikene var til stede. Fra hvert prosti skulle det komme en prost og to prester med fullmakt fra de øvrige prestene. 86 geistlige eller to tredjedeler av de innkalte kom; av fullmaktene fremgår det at det helst var de gamle prostene som uteble - reisen ble nok for lang og besværlig for dem. Fra byene skulle det komme en borgermester med to rådmenn og to fornemme borgere med fullmakt. De kom så godt som fulltallige. 38 borgere møtte fram på vegne av medborgere i Bergen, Kristiania, Kristiansand, Fredrikstad, Skien, Stavanger, Trond­ heim og Tønsberg. Så langt er innkallingen til hyllingsmøtet i Kristia­ nia en god parallell til hyllingsmøtet i København året før. Men i Kristiania var bondestanden represen­ tert på en helt annen måte. Til det norske hyllings­ møtet innkalte kongen også to lagrettemenn med to «embetsmenn» - det vil her si bondelensmenn - med fullmakt fra hvert prestegjeld. A innkalle bonderepre­ sentanter til riksmøter for å behandle tronfølge- og lovgivningsspørsmål var en norsk tradisjon fra mid­ delalderen og opprinnelig enestående for Norge i Norden (se bind 3, side 40, 212). I alt 474 bønder møtte fram til hyllingsmøtet i Kristiania i august 1661. Forhåpentlig fikk de alle delta da stendene om aftenen ble «laute (flott) tracterede paa slottet», som det heter i en dagbokinnførsel.

Bøndenes utsendinger Bøndene hadde med seg 186 fullmaktsbrev som 2686 bønder hadde satt sine segl på; ni hadde satt bumer­ ket sitt, fire hadde satt sine initialer, og elleve hadde skrevet under egenhendig. Alt i alt hadde hele 2710 navngitte bønder gitt sin fullmakt til utsendingene. Bygdefolk i alle prestegjeld i landet hadde møtt fram på tinget for å gi sin fullmakt; i Rollag i Numedal allerede 25. februar, på Norderhov på Ringerike så sent som 2. august. Sorenskriveren førte fullmaktene i pennen. Dette fremgår ofte helt klart, og har nok også vært regelen. Da var det gjerne han som også beseglet og/eller undertegnet, for den som underskrev, satte vanligvis også seglet sitt på. Når 7, 13 eller 25 mann beseglet, var skriveren medregnet, for bøndene opptrådte i grupper på seks eller i et antall delelig med seks, den gamle domen (se bind 3, side 213). Sorenskrivernes i alt 34 signaturer kom altså i tillegg til bøndenes mar­ keringer. I ett tilfelle fremgår det klart at sorenskriveren også var utsending, men det ser ellers ut til at det er bondelensmennene som vanligvis skjuler seg bak beteg­ nelsen «embetsmenn». Om noen av disse hører vi at de måtte dra hjem for å kreve inn skatten, og ymse gjøremål hjemme kan også ha vært en medvirkende årsak til at bøndene møtte med i underkant av to tre­ djedeler av det innkalte antallet. Økonomiske over­ legninger kan også ha ligget bak. Mange av represen­ tantene gir uttrykk for bekymringer for reiseutgifte­ ne. Det gjelder Lesja; det gjelder også Mandals len, der utsendingene ikke har fått reisepenger av all­ muen på sedvanlig manér ved kongehyllinger; og det gjelder hre prester og 16 bonderepresentanter fra Nordland, som søker kongen om penger til å betale losjiet i Kristiania. Likevel må det sies at fremmøtet var godt, selv om

O ir - t fy r * ^

*g SS ulu,.

■2t

d j .i£ 6 i

J

r

- 4.V Wy

/]

«Rebelleri og opprørskhet» Men allmuen kunne gå lenger enn til kollektive skriftlige protester. På hyllingsmøtet i 1661 la lens­ herren i Nedenes, Hans Juel, fram sin rapport om «allmuens opprør udi Nedenes fogderi». Et slikt opp­ rør var ganske uvanlig. I hele materialet i forbindelse med hyllingen forekommer bare dette ene tilfellet. Det bunnet i sterk misnøye med fogden, Fredrik Christensen. Allerede den 20. juni 1659 fikk lensherren besøk av to mann fra hvert sogn i fogderiet. De kom «på all allmuens vegne» og bad om kopier av fogdens stevninger i kongens saker til skattetinget som var inn­ kalt i juni-juli, slik at de kunne svare på anklagene og fremføre motklager. De bad også om å bli kvitt fog­ den. Ble de ikke det, måtte de bruke andre midler, truet de, for de ville aldri mer ha med ham å gjøre i embets medfør. Men lensherren sa at visst skulle han ha fogden med seg til tinget. Da lo de og sa at det ville ikke være tjenlig om lensherren gjorde det. Hans Juel merket seg allikevel hva bøndene sa, for han lot dem få kopier av stevningene, lot fogden bli hjemme og drog selv til tinget. Første tinget som skulle avholdes, var på Sanden (i dag Fillesand). Så kom da lensherren roende og la til straks ved ting­ huset. En stor folkemengde var forsamlet der, fra alle tingstedene i lenet. De var ubevæpnet, men børser og geværer lå skjult i klippene og ved huset. Juel gikk inn i tingstuen og satte retten. Da han, sorenskriveren og lagrettemennene var kommet til bordet, ble hele allmuen innkalt, og lensherren lyste tingfred på vanlig måte slik Norges lov foreskrev. Så ble skattebrevene opplest, og lensherren formante all­ muen til lydighet og troskap mot kongen i den vans­ kelige krigstiden. Så ville han høre klagene over fog­ den, og bad dem komme fram én etter én. Men de ville ikke og ble «som galne og opprørske». Juel kal-

.J

(1

/■/!

Bønder har satt sine bumerker under et bønnskrift fra 1661. Bruk av bumerke er en eldgammel skikk. Det fulgte gjeme slekten og ble skåret som eiermerke på hus, redskap og lig­ nende, og det kunne også bli brukt som underskrift eller gra­ veres inn i under­ skriverens sigill (brevsegl av voks som vårfestet med en rem til dokumen­ tet). Å lese og skrive var ikke alle manns kunst, men alle kun­ ne sette bumerket sitt. Man skal likevel være forsiktig med å slutte fra bruk av bumerke på et doku­ ment til at bumerkets eier ikke kunne skrive.

En sauebonde. Bil­ det er ledsaget av denne teksten: «Peder Andersen Berg. Bonden haffuer mange At giffue.» Glassmaleri 1652, fra ukjent sted.

31

ENEVELDET OG FOLKET

Kristian 5. og hans Norske Lov, frem ­ stilt på ovnsplate fra Bærums verk 1699. Han er flankert av to kvinneskikkelser som fremstiller hen­ holdsvis Velstanden og Rettferdigheten.

32

te fram en som klaget særlig høyrøstet, men han vek bak de andre. Han kalte så fram en annen, men med det samme ropte alle i munnen på hverandre: «Uter, uter, uter, hver en!» Alle løp ut, også lagrettemennene. Juel ropte ut av vinduet at de måtte komme inn igjen, og bad verten i huset, Børge på Sanden, hente dem, og det gjorde han. Men alt lensherren prøvde på å få dem til å fremføre klagene mot fogden enkeltvis, var forgjeves. Børge på Sanden kom fram og sa: «Nei, herr lensherre, det skjer intet, de går intet fra hver­ andre.» Men uten konkrete klager gikk det ikke an å avsette en fogd og straffe ham, mente lensherren. Da ble allmuen ganske uregjerlig igjen og ropte på ny: «Uter, uter, uter, til gevær, vi hører nu vel hvorledes det er fatt.» De styrtet ut igjen for annen gang, stilte seg i gevær, og ropte «tjuver og skjelmer!» i munnen på hverandre. Omsider fikk lensherren dem inn i tingstuen igjen. Han lot sorenskriveren lese opp et skriv han hadde forberedt, der han formante dem til å ta fornuften fangen, ta avstand fra de opprørske og komme fram med de konkrete klagemålene. Men folk ble som gale for tredje gang og sa: «De skjeller all allmuen for skjelmer. I er selv tjuver og skjelmer. Uter, uter, uter! Til gevær og sten, nå vil vi fekte!» Så for de ut igjen, tok geværene og stormet forstuen til tingstuen. Da Juel stakk hodet ut av vin­ duet, kom det én med øks og ville hugge ham. Men en annen støtte ham til side og sa: «Hva vil du gjøre, lensherren er smukk nok, han har lovet at vi skal bli

fogden kvitt.» Allmuen sa også at de ville slå fogden i hjel, hugge ham i stykker om han enn satt ved lensherrens side, og plukke ham «så små som sand». For siste gang lot allmuen seg overtale av Juel til å komme inn igjen i tingstuen. Han formante dem til å betale sine skatter til Søren Nilsen som var satt i fogdens sted. Det var de villige til, dersom Søren hadde lensherrens fullmakt, og bare da, for var det slik å for­ stå at Søren krevde inn skattepengene på vegne av fogden, ville de ikke levere fra seg en skilling. Munt­ lig fullmakt aksepterte de ikke, så Juel måtte gi full­ makten skriftlig. Slett ikke alle skyldigheter ble betalt likevel. Seksdalersskatten som var forfalt til sankthans, betalte noen halvparten av, andre intet. Og ikke en skilling ville de gi for proviantskatt, odelsskatt, sakefall og andre kongelige rettigheter som de også var stevnet for å betale. Dermed kunne man ikke ta opp til behandling og til doms de rettssakene som var stev­ net av fogden på kongens vegne, bare slike saker som allmuen hadde stevnet seg imellom. Deretter ville Juel dra sin vei, han reiste seg og skulle til å gå av tinget. Han sa at de alle skulle tenke over hva som var passert og at «sådant i sin tid ville komme dem igjen». Til det sa de ingenting, men bad om skriftlig kopi av lensherrens formaningstale som var lest på tinget. Det fikk de. Til tross for at fogden Fredrik Christensen etter dette fikk skaffet seg stattholderens «beskjermelsesbrev» (vernebrev) med kongelig godkjennelse på at han kunne betjene fogderiet inntil det eventuelt var bevist at han hadde gjort urett, torde ikke lensherren sette ham inn i tjenesten igjen. Hele tiden etter at dette famøse tinget på Sanden var blitt avholdt, hadde bøndene til stadighet latt budstikken gå og kalt hver­ andre sammen til fellesmøter, snart her og snart der. De hadde også skrevet bønnskrifter til lensherren, all­ tid fylt av «pukken og motvillighet».

Myndighetenes reaksjoner Hans Juel var svært bekymret for myndighetsutøvelsen på kongens vegne i den gitte situasjonen. Han mente ondet måtte gripes ved roten. Man måtte skaffe rede på hvem som hadde satt det hele i gang, hvem som hadde skrevet bønnskrifter for dem - for i mars og juni 1661 hadde allmuen omsider fått satt opp skriftlig sine kla­ gemål mot fogden - hvor den første forsamling ble holdt, hvem som var til stede, og så måtte man se til at disse ble tilbørlig straffet som et eksempel til avsky for andre. Bøndene hadde forbrutt seg mot forordningene av 31. august 1648 og 1. januar 1649 om «budstikken at oppskjære, forsamling at holde, supplikaser at skri­ ve, allmuens segl at samle og bruke». Juel visste hvem synderne var - det var Halvor Brå­ stad, Bent Kvegshøy, Anders Lien, Simen Ressel,

KONGEN I KØBENHAVN OG

Anders Bjerkedal, Nils Morholt og Tore Hurv. Det var bedre å straffe disse «begynnerne» enn «den hele all­ mue at antaste». Men en slik sak kunne ikke føres på hjemtinget. Den måtte føres i Kristiania eller for en spesielt oppnevnt kommisjon. Mange av allmuen ellers var jo dessuten uskyldige, selv om bønnskriftene deres het seg å være på vegne av hele allmuen. Fire av de nevnte bøndene ble anholdt i Kristiania umiddelbart. Men de ble satt fri mot skriftlig løfte om å møte i retten etter stevning og oppgi navnene på hovedmennene som hadde forledet dem til disse opp­ rørske handlingene. De lovet aldri mer å la seg lede «til opprør og motvillighet mot våres øvrighet og kongelige rettigheter», under trussel om å tape liv og gods. De skulle betale sine egne skatterestanser og formane allmuen ellers til å gjøre det samme. Hal­ vor Bråstad lovet spesielt å levere fra seg de andre bøndenes bumerker som han hadde i forvaring. Halvor og én til av de fire undertegnet egenhen­ dig; de var blant de mest skriftkyndige av sine sambygdinger. Var de også hovedmennene bak oppstanden? Vi vet ikke. Men ved å holde muligheten åpen for at det fantes bakmenn og ved å skyve den videre saksbehandling over ( til domstolene, slapp myndighetene å sette ' saken på spissen og kunne dermed roe det hele ned. En slik fremgangsmåte skulle bli hel­ ler vanlig.

Loven binder styrende og styrt Hvilke klagemål var det allmuen i Nedenes 1 rettet mot fogden sin - klagemål som var så alvorlige at det kom til opprør? Det er van­ skelig ut fra saksdokumentene å se at det de hadde å klage over var prinsipielt forskjellig fra det allmuen andre steder hadde frem­ ført utelukkende skriftlig, uten å la det komme så langt som i Nedenes. Det er det samme mønsteret som går igjen. En sentral klage var ulik behandling: Fogden hadde fordelt skattene urettferdig mellom skatteyterne. En annen klage var at fogden hadde innført pålegg som de ikke var kjent med fra tidligere fogders virksomhet, og som de tvilte på var lovlige. For det tredje - og dette ser nesten ut til å ha opprørt dem aller mest hadde fogden mot lov og forordninger krevd land­ skyld (leieavgift) av odelsmenn for jord som de selv eide og hadde arvet fra sine forfedre: «har tatt penger av odelsmenn for deres egen arveodel, som de har arvet etter deres salige foreldre, som vi fattige under­ såtter synes strider ganske mot loven, Landsleiebolken 6. kapittel [i Kristian 4.s norske lovbok]». Da bøndene hadde lagt sine klager over fogden fram for lensherren, hadde de ikke møtt noen forstå­ else. Tvert om, lensherren hadde skjelt dem ut helt

44 0 00

NORSKE KVINNER OG MENN

grunnløst. Derfor rettet de nå klagen sin direkte til kongen, og håpet på hans nåde. De forsikret at de var kongens trofaste undersåtter. Skatter som var rett­ messig pålagt, ville de gjerne beta­ le. De var dessuten villig til å våge liv og blod for konge og fedreland. Det er det klassiske bondepolitiske mønsteret som går igjen. Bøndene opptrådte samlet, de ville at loven skulle holdes. «Fredrik forstod vi oss aldeles intet på,» sa Nedenes-bøndene og mente fogden. Fredrik kongen derimot mente de nok at de forstod seg godt på. Han hadde deres fulle tillit. Det var god, gammel tradisjon å utvise kongetroskap. De lutherske prestene nørte opp under slike holdninger i sine pre­ kener. Det lå nær for folk å fortrøste seg til kongen som til Gud den allmektige begge fjerne, men rettsindige. Prestenes budskap på prekestolen om den himmelske fyrstens enestående egenskaper hadde smit­ tet av på den jordiske. Noen av kongens embetsmenn kunne saktens svikte, men bøn­ dene var fulle av tillit til at disse nok ville bli skiftet ut når kongen fikk rede på deres svik. Utro tjenere ble da heller ikke tålt, men folks kla­ ger over embetsførsel måtte prøves rettslig. Bøndene valgte argumenter og ordla seg slik at de kunne ha håp om å bli hørt. Kongen på sin side, eller de kom­ missærene som opptrådte på hans vegne, nyttet pre­ sis de samme argumentene. Loven måtte overholdes, også av kongens embetsmenn. Loven kjente man fra gammelt av. Men ny rett opp­ stod. Når ny rett ble innført, måtte det skje skriftlig. Bare gjennom skriftlighet kunne man forsikre seg om at nye pålegg og nye forordninger var i samsvar med kongens vilje og ønske. Også på dette punktet hadde konge og folk sammenfallende syn. Kongen stod i sin nye eneveldighet for en rettsstat bygd på skriftfestet lov, administrert av ansvarlige embetsmenn og adlydt av undersåttene.

En budstikke. Bud­ stikken var en stikke eller hylse av tre utstyrt med enjernpigg slik at den kun­ ne festes i dørkarmen eller veggen. Den ble brakt fra gård til gård etter fast oppsatte ruter, lovfestet tilbake til Landsloven. Budstik­ ken kalte folk til tinget, til forsvar av landet eller andre viktige fellestiltak. Opprinnelig var bud­ stikken ledsaget av en muntlig melding, men etter hvert ble det vanlig å legge inn en skriftlig mel­ ding i den. På 1700tallet ble det mer vanlig å gi viktige meldinger fra preke­ stolen eller på kirke­ bakken, men ennå på 1800-tallet var budstikken i bruk enkelte steder.

Detalj av et 1600talls stabbur fra Dalen i Telemark. Det er veldige dimensjoner på tøm­ merstokkene, som stammer fra en pe­ riode og et distrikt da trelasteksporten ennå ikke hadde gjort sine innhugg i innlandsskogen. Legg også merke til utskjæringene av manns- og kvinne­ figurene.

33

Ny giv

Fredrik 3. og hans ministre 1667. Fra venstre rentemester og medlem av både stats- og skattkammerkollegiet Chri­ stoffer Gabel, oversekretær i kanselliet Erik Krag, general og president i krigskollegiet Hans Schack, kongen, kansler Peder Redtz. Legen Simon Paulli kneler og overrekker kongen en bok han har skrevet og tileg­ net Gud og kongen.

Innføringen av eneveldet innebar en rekke nye initia­ tiver fra statsmaktens side. 1660-årene er preget av dette. Det var mange og store oppgaver å ta fatt på. Ett strakstiltak måtte iverksettes: Kongen måtte til­ fredsstille sine mange kreditorer fra krigstiden. Den måten denne saken ble håndtert på, skulle få store ringvirkninger for den videre utviklingen i Norge. I København ble sentraladministrasjonen omorgani­ sert for bedre å kunne gå løs på de nye oppgavene.

Sentraladministrasjonen omorganiseres Sentraladministrasjonen i København hadde skjøttet norske saker gjennom D anske Kancelli. Kanselliet, med det underliggende rentekammerkontor for finanssaker, var faktisk eneste forvaltningskontor for Danmark og Norge i fellesskap. For de i hovedsak tysktalende hertugdømmene Slesvig og Holstein fan­ tes Tyske Kancelli, som dessuten tok seg av utenriks­ politiske saker. Kansleren og oversekretæren bestyrte kanselliet, og sekretærarbeidet ble utført av unge adelsmenn. En slik enkel ordning var i ferd med å bli umoderne. Andre land, blant andre naborikene Sve­

rige og Brandenburg (det senere Preussen) hadde mer tidsmessige, spesialiserte departementer. Allerede 26. oktober 1660 besluttet kongen å opp­ rette tre nye «kollegier». Kollegiene var, slik navnet sier, organisert rundt en gruppe likestilte og fagkyndi­ ge kolleger, såkalte assessorer, under ledelse av en pre­ sident. Dermed sikret man seg en grundig og kyndig gjennomdrøfting av sakene. Det var åtte-tolv assesso­ rer i hvert kollegium. Disse var i samsvar med den nye tidens krav rekruttert så vel blant borgerlige som ade­ lige. Kollegiets drøftelser munnet ut i en innstilling, som så ble forelagt kongen til endelig avgjørelse. Statskollegiet skulle avløse riksrådet som politisk styringsorgan. Skattkammerkollegiet overtok rentekammerets funksjoner, det vil si oppebørselen av sta­ tens inntekter og regnskapsrevisjonen. Kansellikollegiet skulle fortsette kanselliets vidstrakte virksomhet og ta seg av alle øvrige offentlige saker. To av disse tre nyskapningene skulle vise seg leve­ dyktige nok. Til tross for forsøket på å gi dem nye navn, ble de fortsatt omtalt som kanselliet og rente­ kammeret. Disse mest sentrale regjeringskontorene skulle med tiden skille ut nye kollegier. Statskollegiet viste seg imidlertid snart å være en tom konstruksjon. Det ble i praksis erstattet av et uformelt såkalt «geheimeråd», et hemmelig råd der kongen kunne drøfte statsanliggender. Under navnet geheim ekonsilet eller -konseillet ble det en offisiell institusjon først i 1670. Også geheimekonsilet var kollegialt organisert, men her var kongen president (formann). I november 1660 ble krigskollegiet opprettet, like­ ledes adm iralitetskollegiet som det hadde vært ansat­ ser til allerede før 1660. Kollegieformen ble også benyttet da Høyesterett ble opprettet i februar 1661. Arkivene etter den felles sentraladministrasjonen lå selvfølgelig i København, og der ligger de fortsatt. Kieltraktaten 1814 bestemte at arkivaliene skulle for­ deles, og store mengder av norske saker er overført til Riksarkivet i Norge. Men fordelingen har vært pro­ blematisk fordi så mange protokoller var felles. Først i 1991 kom man fram til en endelig avtale som skal løse problemet for godt, ved hjelp av mikrofilm, og denne avtalen er i ferd med å bli satt ut i livet.

Statsgjelden og storkreditorene Sist på året 1660 satte det nyorganiserte skattkam­ merkollegiet opp en oversikt over kronens gjeld. Den 34

NY GIV I

beløp seg til mellom fire og fem millioner riksdaler. Bare rentene av gjelden oversteg langt kronens van­ lige inntekter, og man fryktet for statsbankerott. En god del av gjelden var på innenlandske hender. Ikke minst stod de københavnske storborgerne for en anselig andel. De m å ha hatt økonomiske interesser i den videre utviklingen, med tanke på å få pengene sine igjen. Københavns borgermester Hans Nansen, en ivrig deltager under stenderforhandlingene, hadde ikke mindre enn 100 000 riksdaler til gode. Men også utenlandske kreditorer var viktige. De stod for anslagsvis mellom en femtedel og en tredje­ del av kronens lån. Det var finans- og kjøpmannshusene i Hamburg og Amsterdam som var særlig viktige for kronen, og hadde vært det siden keiserkrigen 1625-29. Kronen hadde få, men store kreditorer. Bare storkjøpmenn hadde råd til å levere kronen betydelige varemengder på langsiktig kreditt. Oppgjør skjedde sjelden gjennom kontant utbetaling fra sentrale statskasser, men derimot ved såkalte assignasjoner, det vil si anvisninger på fremtidig betaling i lensinntekter, tollinntekter eller i naturalier, som kobber og jern. Anvisningene ble foretatt med helt konkret spe­ sifikasjon av hvilken lokal kasse det dreide seg om. Så kunne fordringshaveren, selv eller ved sin full­ mektig, møte opp på stedet og realisere sine krav. Man sparte tid, men tapte i oversiktlighet over sta­ tens innkomster. Og ikke minst slapp kronen for­ dringshaverne intimt inn på den økonomiske for­ valtningen.

r S .P .g ^ A M S T . | ItN rUHICUM NEGOTTANTIUMl PcUIUSCUNfcVATlONIS ACLINGVÆ

lusuhinANNO uis^ACU-DCVUI urosuaotVAwrn/j 1

B U R SA AMSTEROD.J p5eBortc van AmitcrOi]

A SOLO EXTXUI CUKAVIT.

Krigene hadde skapt dette låne-kreditt-avbetalingsforholdet. Kronens utgiftsbehov var øyeblikke­ lige, mens derimot dens tradisjonelle inntekter bare langsomt rant inn. Verre enda var det at kronens utgifter i disse vanskelige årene langt overgikk inn­ tektene. For pengeutlånerne og kredittgiverne kunne nett­ opp et slikt nært samarbeid med staten stimulere deres ulike forretningstiltak. De kunne forpakte jernog kobberverk og få avskrevet forpaktningsavgiften mot sine tilgodehavender, eller de kunne slippe å betale toll for eksporten, av samme grunn. Det vil si at de kunne drive atskillig forretningsvirksomhet uten kontantutlegg. I tillegg kunne de få innpass i privilegerte virksomheter, «regalier», som det stod til kongen å forføye over. De kongelige kreditorenes personlige maktbasis var til dels bygd opp på forbindelser med utenlandske kredittgivere og politikere. Det var nettopp derfor de var så nyttige for kongen. Kreditorene var personer som fulgte med i forholdene ute i Europa, og henvis­ te til slike i innsendte forslag til administrasjonen. De var vel kjent med kollegie-prinsippet, enevelde og moderne finansforvaltning. Ofte har man beskrevet dem som «prosjektmakere», besjelet av «skruppelløs tiltaksånd», men de hadde mye moderne forretningspraksis å tilføre et alderdommelig forvaltningsappa­ rat. Kongen brukte dem som utsendinger i forhand­ linger med fremmede makter og når han skulle bygge opp postverk og tollvesen. Om de utnyttet sine for­ bindelser med kongemakten til egen vinning, er det heller ingen tvil om at de også var svært nyttige for kongen. Marselis-konsortiet stod alene for 13 prosent av den samlede gjelden - 562 000 riksdaler. Foretagen­ det var på denne tiden dominert av de nederlandske

Qufgud f»k r Gaiyrj. &Jmv.4mmrxfucpt^ fauJj C/ffu wuffvns.irja lnit.Afriet Sem ^ \frrmtru et fr nu aJjmbluv cmnuJtønumii )S>ejhnar hur mermCrr. Ikr, ScfprH,CJIut rr.4nå Cmtrb éJfimt, itcymy, ttyrjønu am m ^ - J

Amsterdams børs, et møtested fo r kjøp­ menn fra hele Euro­ pa. 46 søyler repre­ senterte handelsområder eller vareslag. Søyle 41 var møte­ sted fo r kjøpmenn som var interessert i handelen på Danmark-Norge og Østersjøen. Kobber­ stikk fra 1614.

Gabriel Marselis (1609-73), neder­ landsk storfinansmann og kongelig kreditor. Som pant fo r sine lån til kon­ gen fik k han både jordegods, særlig nordpå, bergverk og trelastprivilegier i Norge. Han drev sin utstrakte virksomhet i Norge i samarbeid med broren Selius, som en tid bodde i Kristiania.

35

ENEVELDET OG FOLKET

Sarpsfossen med Hafslund hovedgård, malt 1698-99 fra Borregårdsiden, av Jacob Coning. En av Borregårds sager i forgrunnen, på den andre siden en rekke av Hafslunds 1 7 sager og svære bordstabler. Kristian 5. besøkte Hafslund i 1685 - i beretningen om reisen heter det at fossen, som «næsten gandske Norge syndenfjelds igjennemstryger, vel over 25 Alne høyt fa l­ der». 1 1704 avla Fredrik 4. et besøk på Hafslund, og i 1733 gjorde Kristian 6. det samme. Hafs­ lund var gammel adelig setegård med en utrolig beliggen­ het, verdig et konge­ lig besøk. Fra 1678 tilhørte den sønderjyden ogfredrikstadborgeren, senere lag­ mann Werner Nielssøn. Han hadde star­ tet på bar bakke, men slo seg godt opp, også gjennom et godt gifte med eneste barn av den rike lag­ mann Christen Jenssøn. Da lagmannen døde i 1692, overtok de Borregård og satt nå med eiendomme­ ne på begge sider av Sarp, og med veldige jord- og skogeien­ dommer. Deres eld­ ste sønn og arvtager, Niels, ble i 1697 adlet under navnet Werenskiold. Neste side, nederst: Norske sølvmynter fra 1690. De største er 4-markstykker, også kalt croner eller slettedaler. På en vanlig daler gikk det seks mark eller fire ort eller 96 skil­ ling. De øvrige —>

36

brødrene Selius Marselis (1600-63) og Gabriel Marselis d.y. (1609-73). En annen storkreditor var tidlig­ ere toller i København, senere generaltollforvalter Henrik Muller (1609-92) fra Holstein, med 335 000 riksdaler - han ble sågar utnevnt til rentemester høs­ ten 1660, sett med våre øyne en ikke helt akseptabel samrøring av funksjoner. Henrik Muller og Selius Marselis så godt som fullfinansierte Fredrik 3. i hans mest kritiske periode: I tiden omkring årsskiftet 1660/61 betalte hver av dem 15 000 riksdaler pr. måned til garnisonen i København, kongens viktigste maktmiddel. Disse lånene kom i tillegg til store forstrekninger fra tidligere. Joachim Irgens (1611-75), også han kjøpmannssønn, fra Itzehoe i Holstein, hadde likeledes betydelige beløp til gode, 148 000 riksdaler. Alle disse fordringshaverne fikk direkte

innpass i norsk økonomi på grunn av sine kredittjenester overfor kronen. Som de eldste og fremste blant statlige leverandø­ rer og bankierer hadde Marselisene allerede fra tidlig på 1600-tallet vært viktige for kongemakten (se bind 5). Deres familiehistorie er tidstypisk. Faren, Gabriel d.e. (ca. 1570-1643), stammet fra Brabant i de span­ ske Nederlandene, men under den nederlandske fri­ hetskampen flyttet han nordover og slo seg opp på forretningsvirksomhet i de nordlige Nederlandene og i Hamburg. Han videreutviklet og trygget sin posisjon gjennom gunstige giftermålsforbindelser på egne og ikke minst på sin datters og sine fire sønners vegne. Alle de fem barna inngikk på ulike vis i den mang­ slungne virksomheten, og samholdet innen familien må ha vært en hovedforutsetning for deres suksess.

NY GIV

Forbindelsen med København-kjøpmannen og Hamburg-bankieren Albert Baltser Berns, som ble gift med datteren Elisabeth, brakte ham varig i kontakt med Danmark-Norge. I norsk historie er det særlig Selius, den eldste av sønnene, og Gabriel d.y. som har markert seg. I 1634 og 1635 giftet de seg med hver sin søster, døtre av rike amsterdamborgere, og vant derved innpass i toppsjiktet i den nederlandske forretningsverden. Fra sin base i Amsterdam drev de kornhandel fra Arkh­ angelsk og Østersjøen i nord til Middelhavet i sør. De drev kobberhandel i Sverige, våpenproduksjon i Nederlandene og våpenhandel med flere land. På Norge drev de trelasthandel, som de største blant eksportørene. Senest fra 1640 var Gabriel d.y. dansk «faktor» (representant) i Amsterdam. Derfra sendte han innberetninger om forhold av interesse og varele­ veranser som kongen ønsket. Marselis-brødrene hadde fått øynene opp for profittmulighetene i Norge. Det hadde københavnerne ennå ikke gjort. Fra midten av 1640-årene var Selius fast etablert i Kristiania. På det området som i dag er omgitt av Karl Johans gate, Universitetsgaten, Stor­ tinget og Pipervika, bygde han herskapsboligen Marselienborg og anla, en nederlandsk tulipanhave. Det er interessant å se hvilke innrømmelser og fordeler kongen var villig til å gi ham. Han fikk innvilget reli­ gionsfrihet for seg og sin familie, alle borgerlige ret­ tigheter uten forpliktelse til å ta borgerskap i Kristia­ nia, og frihet i tre år for skatt, militær innkvartering og borgerlig tynge, det vil si alle slags pålegg som kun­ ne pålegges en borger. Han kunne forlate landet når han måtte ønske det, og ta med seg sin formue. Ved Fredrik 3.s tiltredelse i 1648 fikk han tollfrihet for inn- og utførsel i Kristiania i tolv år, og i 1659 ble alle hans privilegier fornyet for ytterligere tolv år. Det er anslått at denne tollfriheten i årene rundt 1660 spar­ te ham årlig for 5000 riksdaler; det var omtrent en tredjedel av det kronen tok inn årlig i toll i Kristiania til samme tid.

Kongen betaler gjeld med jordegods Kreditorene beriket seg mens deres tilgodehavender hos kronen bare økte og økte. I 1660 var det altover­ skyggende problemet å få betalt statsgjelden og få økonomien på fote igjen. Hvordan skulle det skje? Assignasjoner i kongens kasser strakk ikke lenger til. Krongodset måtte bli svaret på løsningen av gjelds­ problemet. Det var nærliggende å gjøre det - og det eneste mulige. Jordegods var de ressursene konge­ makten rådde over. Først grep man til pantsettelse av krongodset. Våren 1660 fikk Selius Marselis utlagt eiendommene Reinskloster og Bakke kloster i Trondheims len i pant. Prisen var 36 riksdaler pr. tønne hartkorn

myntene er i avta­ gende størrelse, en 2-mark, en 1-mark, en 2-skilling og en 1-skilling. På 1700tallet var ort den vanligste mynten i omløp, av verdi 24 skilling.

Jørgen Thormøhlen (ca. 1640-1709) var født i Hamburg. Han tok borgerskap som kjøpmann i Bergen i 1664, der han utfol­ det en storstilt virk­ somhet innen fiske­ handel, hvalfangst, rederi og import av vin, brennevin og salt. Han opprettet reperbane, såpekokeri, saltkokeri, hat­ temaken, fargen, spikerverk, kruttmølle og mer til. I 1681 ble han utnevnt til kommersedirektør, i 1690 til kommerseråd, det vil si han skulle være kon­ taktperson mellom København og nor­ ske næringsdriven­ de. Ja, han fik k til og med utstede egne pengesedler, de fø r­ ste i Danmark-Norge! Likevel gikk han konkurs i 1697, og hele virksomheten brøt sammen.

37

ENEVELDET OG FOLKET

Baroniet Rosendal i Hardanger ca. 1705. Norges eneste baroni ble opprettet i 1678. Da var alt Laurvigen grevskap opprettet (1671). 1 1673 skjed­ de det samme med grevskapet Griffenfeld ;fra 1676, etter Griffenfelds fall, kalt Jarlsberg. Gyldenløve solgte det i 1683 til feltmarskalk Gustav Wilhelm Wedel. Det var viktig for kongen å kunne utmerke noen fremfor andre, i 1693 ble det oppret­ tet en ny arvelig adel fo r folk med embeter i de tre høyeste rang­ klassene. Det gav ære, men ingen reel­ le høyhetsrettigheter så som domsmyndig­ het, slik grevene hadde fått over alle bosatt i grevskapet og baronen over bøn­ dene på sine gårder.

38

(dansk skyldenhet, også brukt i Norge; jordegods til en verdi av én tønne hartkorn gav etter vanlig norsk regnemåte et halvt skippund tunge i landskyld, eller ca. 80 kilo godt korn). I september fikk kronens bøn­ der brev om at kongen hadde pantsatt gårdene deres til sin utenlandske forretningsforbindelse! Panteskjøtene ble utstedt til Selius og Gabriel Marselis i felles­ skap i begynnelsen av 1661. Noe av godset hadde kongen allerede pantsatt til andre, men Marselis-brødrene fikk rett til å innløse det, og løfte om å holdes økonomisk skadesløse for den transaksjonen. 52 500 riksdaler var pantesummen. Men Selius Marselis klaget over at han ikke fikk de seks prosent forrentning han måtte beregne seg, og fikk prutet hartkornprisen ned i 35 riksdaler. Selv hadde han for å forstrekke kongen med penger måttet låne på pengemarkedene i Hamburg og Amsterdam, da riktignok til en litt lavere prosentsats, men lånetransaksjonen skulle jo lønne seg. I tillegg til godset i Trøndelag fikk Marselis-konsortiet i mars 1661 Hannibal Sehesteds gamle gods - som kongen hadde konfiskert - i pant, i påvente av at kronen klarte å betale sin gjeld. Alt i alt fikk konsortiet jordegods i pant til en verdi av nesten 300 000 riksdaler. Dette utgjorde fire femtedeler av alt gods kronen utla i Norge i 1661. Medregnet det de satt med fra før, disponerte dermed Marselisene mer jord i Norge enn noen annen - i alt 10 665 tøn­

ner hartkorn - kanskje en tiendepart av all jord. Gjennom pantsettelsene hadde kronen som et før­ ste tiltak sikret at kreditorene fikk den rentebetaling på lånene som de hadde krav på. Men dette løste ikke problemet med selve nedbetalingen av lånene. Det ble igjen forsøkt med assignasjoner i tollinntektene i Bergen og Agdesiden tollsteder i 1661 og 1662. Men 21. mars 1663 sluttet kronen med det. Da var for øvrig Selius død dagen før. Deretter ble han og broren Gabriels forretninger i Norge avviklet. Riktignok beholdt Gabriel Marselis - som den eneste - ennå en tid anvisninger på Drammen tollsted. Trolig var dette grunnen til at han var villig til å yte riksskattmesteren Hannibal Sehested ytterligere et lån i begynnelsen av 1664, da denne kom på tiggergang til ham på hans luksuriøse lystgård Elswout ved Haarlem. Men ellers kan det se ut til at det våren 1664 ble truffet en prinsippavgjørelse om utlegning av kron­ godset til overtagelse som full eiendom. Nå ble overtagelsesprisen satt til 50 riksdaler pr. tønne hartkorn, mot gammel pris 35 riksdaler! Denne svimlende pri­ sen gjorde det umulig å drive godset med fortjeneste. Å få sine lån betalt i krongods var derfor på ingen måte attraktivt for storkreditorene. De innstilte all videre utlånsvirksomhet nesten helt og holdent. Gabriel Marselis fikk inndratt sin anvisning i drammenstollen i 1670, da ennå vel 29 000 riksdaler stod ubetalt, og ble anmodet om å overta pantegodset

NY GIV

Rosendal I Kvinnherad i Sunnhordland ligger det vakre lille godset Rosendal, et særsyn på norsk jord. Det ble bygget av Ludvig Rosenkrantz (1628—85) og hans hustru Karen Mowatt og stod ferdig i 1665. Karen døde i 1675 og opplevde ikke at godset ble opp­ høyet til baroni, Norges eneste, i 1678. Egentlig kom jordegodset fra hennes slekt. Faren, Axel Mowatt (1591-1661), var av adelig skotsk slekt som via Orknøyene var kommet til Norge på 1500-tallet. Selv var han borger i Ber­ gen, viseadmiral og stor jordegodseier; ved arv og kjøp slo han sammen de tre adelige setegårdene Mel, Hatteberg og Seim i Kvinnherad, men bodde selv på farsgården Hovland i Tysnes. Ludvig Rosenkrantz var adelig, men ikke vel­ stående. Han kom til Norge fra Danmark i 1658 som krigskommissær nordafjells, og traff Karen, Norges rikeste arving, på et ball i Bergen. Samme år ble de gift, og fikk setegården Hatteberg i gave av hennes far. Ved svigerfarens død tre år senere overtok Ludvig Rosenkrantz resten av eiendom­ mene, og står ved skatteligningen i 1676 oppført som nr. to av Norges 15 rikeste menn. Rosendal har senere hatt mange eiere og en variert skjebne. I 1927 fikk Universitetet i Oslo Rosendal i gave, og stedet er i dag tilknyttet Uni­ versitetet som Den Weis-Rosenkroneske Stiftelse. sitt i Norge - og Danmark - til odel og eie i stedet. Det ville han ikke. Dermed var det slutt på hans rolle som kongelig kredittgiver. Saken ble ikke løst før han døde i 1673. Marselisenes rolle i Danmark-Norge var forbi. I dag er det bare en gatestump på Grunerløkka i Oslo som minner om dem her. Det var ikke bare Marselisene av kongens kredito­ rer som fikk utlagt jordegods i Norge. Joachim Irgens fikk utlagt alt krongodset i Nordland og Troms i 1666, med alle kronens rettigheter, til en total verdi av 100 000 riksdaler. Alt i alt avhendet kronen gods i Norge for 1,13 millioner riksdaler i tidsrommet 1661-75. Det var en markant overgang fra krongods til proprietærgods.

Kreditorene blir godseiere Kredittgiverne hadde hjulpet kongen til å knekke den gamle godseieradelen, men var selv blitt godseiere i løpet av prosessen. Det oppadstrebende borgerskapet ønsket å eie jordegods, og for kronen var det praktisk å belønne og betale med nettopp jordegods. For mange av borgerne ble dette også en overgang til adelskap. Kongen gjorde ære på dem ved å adle dem. Gabriel Marselis ble adlet 1665; hans søsters svigersønn, generalpostmester Poul Klingenberg (1615-90) ble adlet i 1669. Av de andre storkreditorene ble Henrik Muller og Joachim Irgens adlet i 1674.

Med gods og adelskap fulgte forhåpninger om et liv i etterligning av den tidligere eliten. De nye borger-adelige var mindre farlige for kronen på den måten. Marselis-familiens tredje generasjon forsvant over i en slik tilværelse. De verken kunne eller ville fortsette kredittgivningen, og mistet derfor sin betyd­ ning for kongemakten. Det var trolig bare deres overordentlige betydning for kronen som kredittgivere som hadde avverget Marselis-brødrenes fall i forbindelse med de tidligere avsløringene av Kristian 4.s svigersønner Sehested og Ulfeldts korrupte fremferd - de var hånd i hanske alle fire (se bind 5). Overgangen til det korrupte var for mange av de gamle storkreditorene snublende nær, og mange snublet. Ennå under Fredrik 3. var kronen på defensiven. Først under Kristian 5. skulle nye offentlige revisjonskommisjoner gjenvinne enda mer av det tapte for kronen. Men om de nyslåtte godseierne var ulykkelige over å bli tvangsbetalt med krongods til overpris og pres­ set ut av sin lukrative virksomhet på Amsterdams og Hamburgs vekselbørser, var heller ikke deres leilendingsbønder noe videre tilfreds med den nye tingenes tilstand. Mange klager kom fra bøndene over de nye godsbesitterne, som ønsket å presse opp inntektene av godset på kort sikt. De nye godseierne stod ofte selv i gjeld til andre for store deler av de pengesummene de hadde lånt kronen. Vekselbankene i Amster-

Biblioteket på Rosendal med stem­ ningsfullt barokkinteriør fra 1600-tallet og baronens himmelseng. En besøkende har uttalt: «Man har en følelse av at her er tidens ur gått i stå - en gang fo r lenge siden.»

39

ENEVELDET OG FOLKET

1 1733 foretok Kris­ tian 6. og dronning Sofie Magdalene en lang norgesreise med flere hundre perso­ ner i sitt følge. Her passerer de Tofte gård på reise over Dovrefjell 16. juli. Reisen er skildret av Henrich Willemsen,

Norske Reise Anno 1733 (faksimileutgave 1992). Et søsterforhold eksisterte mellom kongens to riker: «Thi Norges Syster-Lod ved Thronen er forvart. Det Tvilling-Riges Par i alt har lige Part».

40

dam og Hamburg lånte ut til en rente på tre-fire pro­ sent; det gav derfor god fortjeneste å låne videre til kronen som gav både fem, seks og opptil sju prosent. Men i det øyeblikket kronen gjorde opp for seg med jordegods i stedet, forsvant fortjenesten raskt. Driften av jordegodset var riktig nok ment å innbringe en for­ tjeneste på rundt seks prosent, men det er mer enn tvilsomt om den gjorde det i realiteten. 1 tillegg var godseierskap en ineffektiv og tungvint måte for finansmenn å tjene opp ønsket gevinst på. Et liv som godseier kunne privat og i familiesammenheng være tiltrekkende nok, men godsdrift som inntektskilde var noe annet.

Staten baserer sine inntekter på skatt av jord På lengre sikt skapte overføringene av krongods til statens kreditorer bevegelse i eiendomsforholdene for

jord. Jord kom på markedet - ikke alt og ikke med en gang, men en særdeles viktig prosess var satt i gang. I 1661 var ca. 31 prosent av all jord i Norge krongods. I tillegg kom ca. 21 prosent kirkegods, som også var jord det offentlige disponerte. Det offentlige godset dominerte helt jordeiendomsforholdene i Nord-Norge og Trøndelag, og det var også en god del offentlig gods på Vestlandet og i de østnorske flatbygdene. Samtidig skjedde det en omlegning av statens inn­ tekter. Reduksjonen av krongodset, først gjennom pantsettelse og deretter salg, medførte at kronens inntekter av egen eiendom ble sterkt redusert. Det var ikke lenger mulig for kongen «å leve av sitt eget», slik det gamle idealet hadde vært. Følgelig måtte tapet godtgjøres på ulike vis. Skatter og avgifter måt­ te komme som solid erstatning for de såkalte jordeboksinntektene av det gamle krongodset landskyld, bygsel og tredjeårstake. Det ble derfor overmåte viktig å skaffe seg oversikt - ikke bare over kronens eget jordegods, det hadde man fra før i egne

NY GIV

jordebøker - men det gjaldt å skaffe til veie en lands­ omfattende oversikt over alt jordegods i Norge som grunnlag for fremtidig, tidsmessig og rimelig rettfer­ dig skatteutskrivning. Bare ved å sikre kronen noen­ lunde forutsigbare innkomster kunne statsforvalt­ ningen gå klar av tvungen avhengighet av utenland­ ske kreditorers godvilje og lån. Hertil kom at kronen selv langt på vei i virkeligheten hadde gjort sine kre­ ditorer konkurs ved å tvangsbetale dem ut med lite lønnsomt krongods til skyhøye priser. Allerede i begynnelsen av desember 1660 over­ sendte kongen til skattkammerkollegiet en M emorial Norges leilighet og innkomst vedkom m ende , med hen­ stilling om å forespørre Niclas Poulsen og Johan Gaarmand om de ville utføre oppgaven med å lage en systematisk oversikt over jordegodset i Norge. Så skjedde, og de to fikk kongelig bestalling som «landkommissærer» i januar 1661. «Landkommissariatet på Akershus» var et regulært skattedirektorat etter tidens forhold, for i denne tiden ble all skatt hoved­ sakelig betalt av jord. Et nytt, mer rettferdig grunnlag for skatteutligning skulle legges, og samtidig et som ikke forringet skat­ teinngangen. Skatten ble tradisjonelt pålagt etter et system med gårdklasser der gårdene var inndelt i fullgårder, halvgårder og ødegårder. Men en fullgård på for eksempel Sørlandet kunne ha svært forskjellig verdi fra en fullgård på Østlandet. Skattebyrden ville derfor bli helt forskjellig for de to hvis man valgte å skattlegge etter gårdklasse og ikke etter verditaksten, den såkalte landskyld som hvert eneste gårdsbruk var ansatt til. Disse problemene løste ikke Landkommisjonen, den bare påpekte dem. Det ble mange klager og mye diskusjon. Den nye, unge stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve tiltrådte sommeren 1664. Han foreslo overfor sin far kongen - Ulrik Fredrik var Fredrik 3.s sønn utenfor ekteskap - at man skulle gå over til å utligne skatt etter skyld og dessuten slå sammen alle bøndenes forskjellige skatter til én. På dette tidspunktet betalte bøndene rytterskatt, skyssferdspenger, prinsessestyr (utstyr i anledning gifter­ mål) , bygningsskatt, smør- og proviantskatt. Skattene hadde gjerne navn etter hvilket formål de var utskre­ vet for å bekoste. I 1665 fikk lagmennene da også i oppdrag å revide­ re matriklene, de skriftlige oversiktene over jord­ eiendommene. Men det gikk langsomt, for det var svært arbeidskrevende. Fettere ble ikke arbeidsbyrden da lagmennene året etter fikk i oppdrag også å revide­ re lovene. Peder Fauritsen, lagmann i Tønsberg, kla­ get til stattholderen over at han fra Botolh lagting (17. juni) til korsmesse lagting (14. september) hadde vært ute på landet og besiktiget gård for gård: «Gud skal være vitne at man har vel så meget å ta under hen­ der, som man allermest kan avstedkomme.» Gyldenløve skar imidlertid igjennom. Det ser ut til

at han under et opphold ved hoffet fra høsten 1667 til sommeren 1668 fikk overtalt kongen til å gå helhjer­ tet inn for skatt etter skyld og ikke etter gårdklasse i sitt skattebrev for 1668, selv om lagmennenes matrikkelrevisjon ennå ikke var helt ferdig. Det ble den ikke før i 1670. I kongens skattebrev for 1671 gjennomførte man så for godt prinsippet om én sam­ let skatt, den såkalte leilendingsskatten. Den ble lig­ gende fast på fem riksdaler av ett skippund skyld enevoldstiden ut; det svarte omtrent til verdien av to kyr og var absolutt til å leve med i normale år. Med matrikuleringen 1665-70 var all jordeiendom i Norge fra fjell til fjære registrert og taksert. Det var skapt orden, relativ rettferdighet og ensartethet. Mat­ rikkelen skulle bli stående til revisjonen 1819-36. Kongens skattegrunnlag var lagt. Det var ett unntak fra denne ordningen, Finnmark. Finnmark ble lenge holdt utenfor all matrikulering. Det ble jo ikke dyrket korn der, og kongens skatt i Finnmark ble ikke utlignet på jorden. På 1700-tallet oppfattet staten seg som eier av grunnen, og innførte fra 1775 en slags skyldsetting, beregnet ut fra husdyr­ holdet og anslått i kyr (én ku = åtte sauer). Grunn ble utmålt, folk betalte årlig leie, men overtok i virkelig­ heten utmålene som eiendom.

Administrasjonen av Norge legges om Administrasjonen av Norge hadde lenge vært under omlegning. Med innføringen av eneveldet ble prin-

Avgiften jor å leie et gårdsbruk, landskyl­ den, ble opprinnelig betalt i varer, ikke i penger, og naturlig nok i slike produkter som gården produ­ serte. Med tiden ble landskylden også et verdimål på selve gården og innført i matrikkelen. Det er interessant å se hvil­ ke vareslag som dominerer i de fo r­ skjellige landsdele­ ne: Fisk i Nord-Norge og på Nordvestlandet, smør i Trøn­ delag og på Vestlan­ det, huder på Sør­ landet og Indre Øst­ landet og kornvarer i flatbygdene på Øst­ landet og i Tele­ mark. Salt-skyld forekommer langs Oslofjorden, der det var vanlig at bønde­ ne produserte salt. Jorden i Finnmark var ikke matrikulert.

41

ENEVELDET OG FOLKET

A m ts in n d e lin g e n 1760

Len og fo g d e rie r ca. 1 6 4 0

4 NORDLA

Jarlsberg grevskap Larvik grevskap

— Grense for hovedlen fogderigrenser — Riksgrense ca. 1640 — Riksgrense i dag

1 1662 ble «len» omdøpt til «amt», og i 1671 ble landet inndelt i fire stiftamter (med åtte under­ liggende amter), som tilsvarte den kirkeli­ ge inndelingen i fire stift: Akershus stiftamt, Agdesiden eller Kristiansand stiftamt, Bergenhus stifiamt og Trondheim stifiamt. Amtene var inndelt ifogderier, redusert i antall fra 55 til 38 i perioden 1660-1700.

42

Moss Onsøy Vemme, Tune og Abygge Skjeberg og Ingedal Idd og Marker Viken

sippene om sentralisering, uniformering og fagstyre systematisk gjennomført. Den adelige lensherren ble nå omdøpt til amtmann og kunne heretter like gjerne være borgerlig. Len skulle hete amt, det vi i dag kaller fylke. Det ligger så meget i et navn, og navneskiftet avspeiler at eneveldet ønsker et fastere grep om administrasjonen. Alt dette skjedde ifølge forordning av 1. februar 1662. I 1671 ble det ytterligere ryddet opp i ansvarsfordelingen: Norge ble delt i fire stiftamt med grenser som falt sammen med de hre stiftene (bispedømmene) i den allerede eksisterende kirkelige inndelingen. Under stiftamtene/stiftamtmennene var innordnet åtte van­ lige amt med hver sin amtmann. Stiftamtmennene ble også gjort til overøvrighet for byene i stiftet, som nå ikke lenger styrte seg selv ved hjelp av et eget valgt

—

Stiftamtsgrense Amtsgrense

—

Riksgrense i dag

byråd, men i stedet fikk en kongelig utnevnt «magis­ trat» bestående av én eller to borgermestre og noen rådmenn. Amtmannen fikk sitt arbeidsområde kraftig beskå­ ret i forhold til lensherrens omfattende ansvar. Ikke minst viktig var det at amtmannen mistet den militæ­ re myndighet som lensherren tidligere hadde inne­ hatt i tillegg til den sivile myndighet. Det ble oppret­ tet spesialembeter for å ta seg av de funksjoner man anså for å være så viktige at de måtte bli særlig ivare­ tatt. Dette var en utvikling som alt lenge hadde vært i gang, og som nå ble fullført. Det gjaldt særlig viktige ressurser som bergverk, skogsdrift, tollinntekter, kir­ kegods, eller også viktige oppgaver som øverste mili­ tære ledelse, postvesen og veivesen. Disse fagområde­ ne ble egne, selvstendige etater. Slik beklippet var

NY GIV

den tidligere så selvrådige lensherren omskapt til en byråkrat og en embetsmann, som rett nok bar embetsuniform - i likhet med alle hans kolleger i datiden. Under amtmann og stiftamtmann sorterte den helt lokale forvaltningen. Amtet var siviladministrativt delt inn i fogderier, hvert med en fogd i spissen og med bondelensmenn i de ulike lensmannsdistriktene som fogderiet var inndelt i. De samme prinsippene som gjaldt for den sivile administrasjonen, går igjen i den kirkelige, rettslige og militære administrasjonen. Dette var parallelle etater der de nye embetsmennene i all hovedsak var kongelig utnevnt, og der etatene forholdt seg mer eller mindre direkte til fagdepartementene i sentral­ forvaltningen i København. Noe embete som kunne fungere som samlende instans for administrasjonen av Norge, ble ikke opp­ rettet - rett nok beholdt man stattholderembetet, opprettet i 1572. Det var en stilling som var tenkt å fungere som bølgebryter mot lokal misnøye, en post­ kasse for befolkningens bønnskrifter og en form for tilsynsfører med forvaltningen i Norge. Iver Krabbe ble utnevnt til embetet 13. november 1661. Etter ham fulgte Ulrik Fredrik Gyldenløve 18. mars 1664. Stattholderen hadde tidligere deltatt som øverste dommer i de herredagene som var blitt holdt i Norge (se bind 5, side 43), en funksjon han fortsatte med da Norge fikk overhoffrett fra 1667. Stattholderembetet var utvilsomt en høy, sentral posisjon, men samtidig var den ikke sentral nok. Kommandolinjene fra embetshierarkiene i Norge løp ikke sammen i stattholderen. Det medførte at han ble stående litt på siden av toveiskommunikasjonen mel­ lom lavere instanser og København. Men stattholder­ embetet kunne kombineres med andre posisjoner - som for eksempel kommanderende general - eller det kunne innehas av personer med sterk personlig autoritet og innflytelse. Embetets reelle politiske betydning varierte derfor en del.

i 1665. Et sammenhengende veinett for vogntrahkk som mer og mindre bandt hele landet sammen, ble ikke forsøkt anlagt før på slutten av 1700-tallet. Da bygde man nytt eller la om eldre hovedveier som veien over Dovre mellom Kristiania og Trondheim, og veien over Fillefjell mellom Bergen og Kristiania. Kjøretøyer med hjul begynte først å bli vanlige på 1700- og 1800-tallet, og da tidligst på Østlandet. Fjellovergangene kunne være direkte umulige å forsere om vinteren. Galdane på Fillefjell og Vårstigen på Dovre var sagnomsuste. Dansken Corhtz Braehms brukte fjorten dager på en tur over Færdal fra Bergen til Kristiania ved nyttårsleite 1673-74. Han reiste i selskap med selveste visekansleren; 16 bønder trakk dem på to kjelker over selve fjellover­ gangen, og 40 andre bønder bar og trakk bagasjen. Da biskop Erik Pontoppidan på forsommeren 1749 drog samme vei, var ikke forholdene noe særlig bedre, men han var heldigere med været. Lærdalsbøndene var da også fritatt for militærtjeneste på grunn av plikten som var pålagt dem til å skysse over fjellet. Det var mange varianter av skyssplikten. Det kun­ ne dreie seg om fangetransporter, gjerne med lens­ mannen som vakt. Presteskyss var en annen type. En sjelden gang kunne det bli tale om kongeskyss; Kris­ tian 6.s norgesreise i 1733 ble fremstilt av tidens kunstnere i dramatiske bilder som gjør sterkt inn­ trykk den dag i dag. Den militære transportskyssen

Skyssmynter fra 1689. Vintermynten har verdi 16 skilling, sommermynten 12 skilling, men fo r­ siden er den samme fo r hegge. Med en slik mynt kunne man betale for skyssen, og skysskafferen kunne veksle den inn i rede penger.

Embetsmenns reiseproblem er For å administrere landet effektivt var det nødvendig for kongens embets- og tjenestemenn å reise rundt i distriktene. Helt fra middelalderen hadde bøndene hatt plikt til å skysse kongen og hans folk uten veder­ lag. Slik friskyss kan oppfattes som en del av bønde­ nes skatteplikt. Skyssforordningen av 1648 fastsatte regelverket. Det var ingen enkel sak å ta seg fram landeveis. «De fleste landeveiene i Norge er av den beskaffenhet at de om sommeren alene kan rides,» het det ennå så sent som midt på 1700-tallet, «fruentimmer kan der­ for ride likeså vanskelige veier som mannfolk.» Den første kjørevei i Norge ble anlagt i 1634 mellom Bra­ gernes og Kongsberg sølvverk og videre til Kristiania

Vårstigen. Utsnitt av kolorerte tegninger over seks sider i stort format som viser hvordan Kris­ tian 6. og dronning Sofie Magdalene og deres store reisefølge tok seg fram over denne beryktede fjellovergangen mel­ lom Østlandet og Trøndelag på sin norgesreise i 1733 (se side 40 og side 113).

43

ENEVELDET OG FOLKET

Milesten 1687, med Kristian 6.s mono­ gram. Slike ble stilt opp langs hovedveie­ ne til orientering for folk, så visste de hvor mange mil unna fo r eksempel Kristiania var. Vi ville kanskje blitt desorientert, for en mil den gang var 18 000 alen eller 11,3 km. Det met­ riske system ble ikke innført fø r i 1870årene. En sjømil var noe lengre enn en landmil, mens en finnmarksk mil bare var en tredjepart av landmilen.

Postfører med posthom, skåret i elfen­ ben av Halvor Fan­ den, slutten av 1600tallet. Postvesenet ble opprettet i 1647. Hva det betydde fo r å knytte landet sam­ men, kan ikke over­ vurderes.

44

var en tung byrde, verst i krigstid selvfølgelig, og berørte bønder over vide områder rundt festningene. All skyss av militært utstyr og tropper var fri. Bøndene ble ikke bare pålagt friskyss for det offentlige, men de ble også pålagt annen skyss mot betaling. Men slik pengeskyss eller betalingsskyss var heller ikke populær, da det ofte innebar å skulle skys­ se reisende på ubeleilige tidspunkter i forhold til annet arbeid. Det er kjent fra senere tid at reisende stusset over at skysskaren kunne vise seg å være en kvinne. Embetsmenn som ikke var på tjenestereise, skulle betale for seg. Men hvordan det egentlig forholdt seg med det, var ikke alltid lett å finne ut av for skyssbonden, for eksempel stilt ansikt til ansikt med en bevæpnet offiser. Fogdene skulle bare ha krav på friskyss i forbindelse med tingreiser, het det i 1712, men det ble som før alt samme året - det var ikke godt å legge seg ut med futen. Det var mange klager fra bøndene over misbruk. Det offentlige skjerpet reglene og satte begrensninger, men det var ikke all­ tid det ble fulgt opp i praksis når den reisende forlangte skyss på fly­ ende flekken. Fra 1719 skulle man legitimere sin rett til friskyss med å vise pass. Skyssplikten pålå bøndene, selveiere så vel som leilendingen Bøndene var delt inn i skysslag, og tok på seg skyssen etter tur eller på faste dager. Skysskafferen varslet den som stod for tur når en reisende kom og krevde skyss. Faste skysstasjoner ble ikke innført før på 1800-tallet, men mange vertshus og gjestgiverier kom til i forbindelse med skysskafferiet. I Farsund i 1780 var det en enke som drev gjestgiveri i fire uthavner. Betaling var avhengig av årstid; det kostet en tredjedel mer vår og høst - i forbindelse med onner og med førefall i overgangstiden mellom vinter- og sommerføre. Fra 1711 fikk bøndene litt beta­ ling for tingskyssen, som bestod i å skysse fogd, skriver, lens­ menn og prokurator til ting­ samlingene. Men fire skilling pr. hest pr. mil var bare en fjerdedel eller en femtedel av vanlig betaling for penge­ skyss. Skyss var en byrde som var ulikt fordelt etter hvor man bodde. Bodde man ved en gjennomfartsvei, kun­ ne det være riktig ille. Bodde man mer avsides, var det mest tingskyss som var aktuelt. Sorenskriveren i

Orkdal skulle for eksempel ta seg fram til fire for­ skjellige tingsteder i løpet av året og måtte reise 36 gamle mil, ca. 400 km. Det kunne bli mangedobbelt regnet i «hestemil», for fut og skriver hadde rett til ved et slikt høve å kreve fire hester hver! Det er anslått at tingskyss i Øvre Telemark fogderi utgjorde et par årsverk. Skyssbyrden ble faktisk etter hvert et argument for å innskrenke antall faste tingsamlinger. Embetsmennene fore­ tok mange, lange og jT*' tunge reiser. Fra sin tid - "jy ^ ^ som biskop i Akershus J L \| stift (1730-37) noterte Peder Hersleb at ^ , han sine sju embetsår hadde reist 1292 og en kvart norske mil i embets medfør, da riktignok også innbefattet reisen

til vanns fra København til Kristiania og tilbake til København til lands! Han hadde vært trett og svak mange ganger, skrev han, og det hadde ofte vært nokså ufremkommelig i uvær og storm og isløsning. Turene krevde planleg­ ging og god kondisjon. Den 29. november 1732 skrev således biskopen til prosten og alle sogne-

NY GIV

prestene i Gudbrandsdalen prosti om sin forestå­ ende visitas: Jeg skriver til vedkommende om skyssens anskaffel­ se, at lensmennene måtte få ordre, der på alle skifter at ha parat i rette tide ... at jeg ikke blir oppholdt noe sted, men finner for meg 2 hester med seletøy at spenne for sleder, 1 hest med mannfolkslede, 2 hes­ ter med langsleder til bagasjen, og en a parte med seletøy, om den skulle fornødiges. Så og om sterk sne skulle falle, at det gjøres anstalt til å bryte vei. Det var på bøndene den offentlige skyssplikten hvil­ te, likesom skattebyrden. Bøndene hadde hester og føringsredskap (sleder, vogner), det hadde vanligvis ikke husmenn. Men husmenn kunne ha skyssplikt overfor husbonden sin. «Bakerst i båten, fremst i kirka og innerst i helvete» satt husbonden ifølge en trøndsk husmann. I mange tilfeller ser det ut til at husmannens private skyssplikt ble tøyet til en mer generell plikt. Særlig ser det ut til å ha vært tilfelle der det var tale om rorskyss. Staten godtok denne båtskyssplikten for strandsittere og husmenn ved sjøen. Friskyssforordningen 1784 justerte opp takstene, og satte grenser for hvor mange hester de ulike embetsmennene kunne kreve. Først i 1816 falt fri­ skyss bort i sin helhet og ble erstattet av pengeskyss.

Administrasjon pr. post En viktig nyordning som betydde enormt mye for administrasjonen av rikene, var postvesenet. Det var blitt opprettet i 1647 og ble fram til 1719 drevet som et privat monopol, utvilsomt med god fortjeneste, for blant de skiftende innehavere finner vi også kongens sønner. Det er undersøkt hvor lang tid det gikk fra sen­ traladministrasjonen i København mottok et bønnskrift fra Norge og til skriftlig svar ble avgitt i Kristian 5.s regjeringstid. I 1672-79 var svarprosenten 79 etter tre måneder. I de fire årene 1685-88, da konge­ brev til Norge var særlig tallrike, var svarprosenten etter like lang tid hele 85. Da Kristen Haraldsen Kly­ ve i Solum våren 1687 hadde ventet over tre måneder på svar, purret han! For omtrent fjerdeparten av de 1531 kongebrevene er de forutgående søknadene bevart. Nesten alltid har det vært en henvendelse fra privatpersoner eller embetsmenn i Norge som utløste kongebrevet, noe som for øvrig sier en del om sam­ virke mellom styrende og styrt. Nå var det ikke uvanlig at brevskriverne oppholdt seg i København på det tidspunkt de sendte søkna­ den. Det innvirket selvfølgelig sterkt på den samlede tiden. Men det imponerende raske tempoet kan spo­ res her også - ofte ble slike søknader besvart etter et par dager. Også søknader som ble sendt fra Norge

med posten, tok forbløffende kort tid: En søknad fra Trondheim datert 31. mars 1688 ble besvart allerede 14. april, en søknad fra Vågå 28. oktober samme år ble besvart 17. november. Beregninger av tid brukt på postgangen underbygger dette. På slutten av 1600tallet kunne man i Kristiania forvente svar på sitt brev til København innen tolv dager, fra Trondheim innen 14 dager, fra Bergen innen 18 dager og innen en måned fra Stavanger. Når det var mulig å oppnå så rask saksbehandling til tross for at sentraladministrasjonen satt i Dan­ mark, så skyldes det postvesenet. Fra Kristiania til København gikk posten over Moss, Fredrikstad, Fredrikshald, Båhus, Helsingborg og Helsingør. Dette

Postrutene i Norge 1757. Kartet er teg­ net av Jens Schanche, postkontrollør i Norge og senere postmester i Kristia­ nia. Han fikk i opp­ drag i 1752 å befare alle «posttourene» i landet og foreslå fo r­ bedringer. Det er interessant å se fo r ­ greningen av rute­ nettet, og ikke minst alle områdene som ikke dekkes.

45

ENEVELDET OG FOLKET

Side av en kirkebok fo r Åmot prestegjeld, Hedmark, fo r kirkeåret 1662. Det står blant annet: «Alle hellegens dag giorde Jeg min første tieniste i Nedre bygden. 1662 den 12.Janu: døbte Jeg Haagen Hoies barn och introd: hans Quinde.» Verken barn eller mor er navn­ gitt.

Kong Fredrik 4. leder Slottslovens første møte på Akershus 11. juni 1704. Baksiden av minnemedalje fra Den kongelige mynt i København.

46

var områder som var de viktigste krigsskueplasser når Sverige og Danmark-Norge var i direkte krig, og da måtte posten sendes sjøveien med de farer det innebar. Til vanlig var det gjensidige avtaler om fri gjennomfart, for Sverige var på sin side interessert i å få sin post trygt gjennom Danmark til Hamburg. Kristiania var landets postknutepunkt; her møttes alle ruter - til Bergen, Trondheim og Stavanger. Etter hvert kom også Nord-Norge med - i 1690 var det 45 postbønder som tok ansvaret for posten mellom Trondheim og Vardøhus; ideelt sett hver med ansva­ ret for en mil til lands og to mil til vanns. Postverket ble nemlig bygd opp som et stafettsystem, slik det fra gammelt av hadde eksistert et system med plikt til å bringe budstikken videre fra gård til gård etter faste ruter. I Danmark brukte man derimot helt fra starten lønnede postbud. Innenlands i Norge var også postrutene ofte fare­ fulle og vanskelige, især vinterstid. Vi har alt sett hvor vanskelig det var å komme over Fillefjell, og dette var også postruten, den verste av alle. Men også veistrekningen på de tolv milene mellom Kristian­ sand og Stavanger ble i 1720 beskrevet som «temmelig ufør og klippete». Post ble sendt en gang i uken, i begge retninger. Postsekken var låst, og bare postmesteren hadde nøk­ kel. Brevene som den inneholdt, var ført på et «kart» til kontroll med angivelse av adressat og avsender. Kartet ble slått opp offentlig på posthuset. Men posthus var det ikke mange av, kanskje ti i alt i hele landet på slutten av 1600-tallet. På bergens- og trondheimsruten fantes det ingen! Først i 1758 ble det offisielle poståpnerier, som kunne åpne posten, slik navnet sier. Før den tid måtte man legge «underveisbrev» i en åpen lomme på postsekken, med den risiko det innebar. Postbøndene som hadde arbeidet med å føre pos­ ten fram, var pålagt å gjøre dette, ikke mot lønn, men mot ulike lettelser. De var fritatt for forskjellige byr­ der som andre ble pålagt, først og fremst skyssferd og militærtjeneste. Faktisk var de fritatt både for å utsty­ re andre soldater fra den «legden» (et visst antall går­ der som er «lagt» sammen for å stille en soldat) de til­ hørte og for utskrivning for seg selv og to tjenere. Særlig i krigstid synes dette å ha gjort posttjeneste til­ trekkende. Prisen for å sende brev var avhengig av avstanden. Det kostet bare fire skilling å sende brev fra Kristiania

^ f (/lefo r$ £

y

c‘

JNNO \6h n

j

N

/____

n ..'

c f l t U

^ v *r A>iv • J o

^ ty*-*

o t j /'Å/***y*'~

\ ff 1

>y . . .

r?

M f*

/ '■■

/? « j fra rrnXasi;

jo t

2-lå7/■■>»«: ««?.

« a . j 3 3 » i a ) f t ^ 3 / » ia p . ;a f a . ;. w / . i 3 / / .< '

-? 3 ? i

/?Soi JM.!

2 if« x

327 \ tfifg AJS'1

26» fttZ j

\imiZSå9J\24d68\&* ■

/W

g -.-.! is(i2A 5ådM0i0\... i \**r.j / j L f e o / /i :

,

: A'.rj';

w

^ r / g | » W , ' 379/ 2900 ... ... VMM ^7(152; « r ?

AtitfSM BLoU9. >ro? fc7 /\ 9/ss.\lé s v ' o u t

2&m *™Vm/ Y/xti\*« ■

J a s k- M// \/&

‘ U ; '/riW jsris.

.w ir /A v w ,

m m l JW /il

liiC'2

. å74il J i m \ 6 9 7 /fi f/ 2 ‘ . m u 6 /0 9 / 629X9 / w / n /A / if r i l ' . . 'to/4 59771.i

VW i 910 W09.. ■ W 2\ - ..... ■ /t9 t

...AÆ

(*n ■'■/■ - /M Ø "M6h1*7 {fø tå f ttølffijO Å 9?. sm />‘ .* . ’ v /déo6 /