Et splittet samfunn: 1905-1935 [10] 8203220231, 8203220134, 8203220398, 8203220282 [PDF]

Zitiervorschau

N&n f ' r no PG o'

/o r r K E T 272

6221 MO

Bind

ASCHEHOUGS

Et splittet samfunn 1905-35 av Knut Kjeldstadli Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogne

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning og lay-out: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede

© 1994 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1994 Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1994 Papir: 135g Gallery Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1994 ISBN 82-03-22023-1 (bd.10, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl., ord.) ISBN 82-03-22039-8 (bd.10, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

Innhold Morgengry Én nasjon, to samfunn, tre klasser

12

To samfunn og tre klasser • Et biologisk verdensbilde • Ett land - flere folkegrupper • Et moderne samfunn? • Kartlegging av naturressursene • Livsformer og politiske holdninger

Fra nasjonal f estrus til parti­ politiske hverdager

22

Borgerlig samling og sterk regjering • Radikal samling og sterk stat • Sentrumsparti og bred sosial blokk • Norges naturressurser - til hva og for hvem? • Venstre splittes og konsolideres • Frisinnede stiftes, Høyre fortsetter • Regulering av arbeidslivet • Landmandsforbund blir Bondeparti • Språk, avhold, kirke, kjønn • Den norske staten i en vekstperiode

Storindustrien - et eventyr? Matadorenes tid • Vitenskapens magi • «Industriens sønner» • «Norges fjell skal betale Norges gjeld» • Hvor eventyrlig var storindustrien? • Hvor langt forandret industrien samfunnet? • Naturvernets pionerer • To typer kapitalisme

Mat, marked og makt Herre over naturen? • Trell under kapitalen? • Klassene på landsbygda • Småbrukeren — samfunnets redningsmann? • Motorer og mentaliteter i fiskeriene • Markedet og makten

38

66

Ut i verden Det utflyttede Norge • Lave hyrer og høye inntekter • Hardangersøm i Zululand • Elitenes utland • Farlige finner og svenskearbeidere • Utenrikspolitikk - «ingensomhelst Politik at have»? • Nasjonalisme og internasjonalisme

78

Verdenskrig - og revolusjon? Krigens to faser • Krig, industri og jordbruk • Et statsregulert krigssamfunn • Klassemotsetninger og radikalisme • Revolusjon? • Hvorfor ingen revolusjon?

Den nye dagen 94

Et moderne samfunn? Teknologi, velstand og helse • Fra stua full til tobarnskull • Individualisering • De enkelte og det offentlige • Byliv og kapitalisme • Kommunikasjoner • Moderne - men bare delvis • Reaksjoner

110

Individualisme i liv og lære På vei til utdanningssamfunnet • Backfischer og vamper • Husmoren og pater familias • Yrkeskvinner og kvinnebevegelse • Lille mann - hva nå?

Klassesolidariet og massemarked

124

Overlevelsesfellesskapet • Inn i og ut av lønnsarbeidet • Den sammensatte klassen • Hvordan ble det skapt enhet i arbeiderklassen? • Arbeiderbevegelsen skapte selv enhet • Arbeidernes leir • Forbruket - en trussel mot kollektivet? • Fritiden - en mangetydig frihet

Slehtsgårder og motkulturer

138

Tufskarer og lauparlystne kjerringer • Gangen gjennom livet • Delkulturer og kulturregioner

Livssyn, sprit og språk

146

Folkereligiøsitet og moderne mentalitet • Ho, hu og hun • Avhold, måtehold og fyll

Solefallstider? Borte bra, men hjemme best? Militærstellet - «et folkebedrag»? • Nordiske brødre - og finske mongoler? • En liten ekspansjonist • Det universelle og det særegne • Amerikanisme og bolsjevisme • «Ungdom med opdrift reiser, mens vi får skrap tilbake»

154

164

Verdensmarked, nasjonalisme og økologi Hvordan foregikk fremgangen i skipsfarten? • Økonomisk nasjonalisme • Økonomi og økologi i ishavene

172

De økonomiske krisene «Den mann kan komme til å ruinere landet» • Den store depresjonen • Bankerotte banker • Skjøre statsfinanser • Kommuner konkurs

180

Omstilling og klassekamp i industrien Organisering og regulering • Økonomisk klassekamp • Uavgjort etter storlockouten i 1931 • Samfunnets åpne hånd, statens knyttede neve

188

Sammenbrudd og sammenstøt på landsbygda Gjeldsslavene • Finnes det hjelp å få? • Med «Snobb» og «Varg» på skauen • Krise og nød blant fiskerne • Bondesamfunn på vikende front

Et stengt samfunn

198

Hvem var arbeidsløs? • Hvor mange arbeidsløse? • Hva kunne en ledig gjøre? • Også en moralsk og kulturell krise

Skjørt herredømme og høyrereaksjon

204

Den politiske krisen • 1920-årene: «borgersamfundets nødværge» • 1925: Fedrelandslaget • 1930-tallet: Fascisme? • Kunne høyrereaksjonen ha vunnet fram?

Fra sosialistisk revolusjon til sosial renovasjon

212

En profesjonsideologi • En større og mer selvstendig stat • Kommunevekst trass i kriser • Organisasjonssamfunnet bygges ut • Korporative tendenser • Arbeiderpartiets omslag • Det nye sosialdemokratiet • Sammenbrudd i den borgerlige fronten • Norsk trekant og to kompromisser

Litteratur, Bildeliste, Register

225

c

lekten til Jakob Mannsåker holdt til «øvst i Hane og nedst ved bordet» på småbrukene i de bratte fjellsidene over Odda. Ni år gammel opplevde Jakob første driftsdag på den nye karbidfabrikken, 8. mai 1908: Eg hugsar dagen godt. Ein dag med gråver og damstille. Røyken flytta seg ikkje det grann. La seg som myrkeskodde over dal og fjord, vel halvvegs oppi fjellsidene... Lange eldtungor tøygde seg frå omnen og mot taket.... Då avløysinga til førmiddagsskiftet møtte fram, var det ein dyster flokk frå smeltehuset dei møtte. Dei aller fleste såg alldeles forskremde ut. «Er det so vetlaust at dei forlangar at folk skal arbeide i eit eldhav frå 10 smelteomnar og dertil tørna dei for den gloande massen dei kallar carbid, utan å verta brunsvidne, både på kropp og sjel?» Jakob vokste opp i brytningstiden mellom det fremrykkende industrisamfunnet og et bondesamfunn, som nok var vikende, men ennå hadde stor styrke. Spenningene mellom gammelt og nytt ble søkt løst på ulike måter. Noen ville bremse eller vende tilbake til det gamle. Andre ville bøte på de problemene utviklingen brakte. Atter andre ville velte det hele over ende og bygge opp et helt nytt samfunn. Dette kapittelet handler om de økonomiske omkastningene og de politiske reaksjonene fra 1905 til 1920.

En nasjon, to samfunn, tre klasser

Misnøyen var stor da jordbruket - lan­ dets «hovednæring» - ikke kom med på den offisielle plaka­ ten for Jubileumsut­ stillingen i 1914.

Forrige sider: Borghild Røed Lcerums lett kubistiske maleri viser banearbeidere på Høvik i Bærum 1916. Men stem­ ningen i bildet - av produksjon, arbeid og frem tid-fant man også på de mange nye industri­ stedene.

- Slike jenter det vil gamle Norge ha. Andreas Bloch tegnet denne skjoldmøyen på et postkort til Jubileumsutstillingen i 1914.

12

Ni år etter unionsoppløsningen i 1905 feiret nasjonen hundreårsjubileum for 1814. Jubileet ble markert ved en stor utstilling på Frogner i hovedstaden for å vise norsk arbeid og skape en «national samling», som formannen i arrangementskomiteen, arkitekt og sene­ re statsråd Torolf Prytz, sa i sin velkomsttale. Utstil­ lingen var et enormt løft. Hele 216 byggverk ble opp­ ført for anledningen. Alle landets næringsveier var med, en rekke organisasjoner, staten, amtene, kom­ muner, kunst og vitenskap. Ja, i avdeling nr. VI, sek­ sjon 15, gruppe 124, klasse 412, undergruppe C, fikk husmødre plass til å vise kefir og andre «nationale og... for folkeernæringen nyttige maader at opbevare og anvende melken i husholdningen». Nasjonen mønstret og feiret seg selv. I spissen stod landets frem­ ste ledere. De var en generasjon av utbyggere og kartleggere som hadde ledet oppløsningen av unionen i

1905. Nå gav utstillingen et utsyn over det landet de styrte, utviklet, utbyttet og utforsket. Mennene bak utstillingen betonte sterkt at den skulle være for hele nasjonen. Det måtte sies og var med andre ord ikke selvsagt. Men hvem var med i nasjonen? Hvor langt var man i løpet av 1800-tallet kommet med å bygge nasjonen? Hvor samlet var det norske folk blitt i løpet av 100 års selvstendighet? Alle amtene (fylkene) var altså representert på Frogner. Geografisk sett var den sosiale, politiske og kulturelle samlingen kommet langt - bare uvitende briter kunne hevde at folk fortsatt gjorde korsets tegn mot troll på Vestlandet. Landsdelene var knyttet tet­ tere sammen. Utbyggingen av kommunikasjonene trakk folk ut av isolasjon. «Blandt baand som skal knytte vort splittede og spredte folk sammen til én nation, et rige, staar i første række et banenet, som samler landet,» hadde statsminister Jørgen Løvland sagt i 1908. Da Bergensbanen åpnet i 1909, ble det gamle skillet ved Langfjellene mindre skarpt. Til og med bergensere begynte nå å lese hovedstadsaviser. Andre sterkt sammenbindende krefter hadde fått operere gjennom de 100 årene. Staten selv virket sam­ lende, både ved å gjøre landet mer enhetlig gjennom lovgivningen, ved å få innbyggerne til å delta mer aktivt i politikk, og ved å bygge ut sin allmueskole. Til tross for forskjeller mellom skoleordningen i byer og landkommuner var lærestoffet for det meste felles, og bidrog til å skape en norsk nasjonal identitet. Nordahl Rolfsens lesebøker, som kom i opplag etter opplag fra 1892, var typiske, med sitt harmoniske verdensbilde, sin selvsagte kristelighet, sitt nasjonaldemokratiske syn, sin samtidsorientering mot verden ellers, sin folkeoppdragelse, naturvitenskapelige opplysnings tro og blanding av naturfølelse og understreking av kyn­ dige menneskers slit i og med naturen. Samfunnet var uten motsetninger i lesebokens verden. Et bidrag til økt nasjonal enhet var det også at landsomfattende markeder hadde vokst fram - for menneskelig arbeidskraft og for varer. Embetsmen­ nene hadde alt i flere hundre år flyttet landet rundt i løpet av yrkeskarrieren. Offiserene ble beordret fra sted til sted, og kunne ta sterke inntrykk av folkelige miljøer. Oberst Henrik Angell, født i Luster i Sogn, bosatt på Bygdøy ved Kristiania, uttalte at han ble målmann fordi han i embetet måtte skrive på «et fremmed sprog for alle bønder og de fleste byfolk av

EN N A SJO N , T O SA M F U N N , T RE KLASSER

Stemningen er sommerlett og lys på Otto Emil Johansens maleri fra Jubileums­ utstillingen på Frog­ ner i 1914.

arbeidsklassen». I siste del av forrige århundret hadde det dannet seg et nasjonalt arbeidsmarked også for arbeidsfolk. Til industristedene kom de fra hele landet, om enn flest fra regionen omkring. Et felles marked var skapt for mange forbruksvarer, i stor grad betjent av hovedstadens grossister. Norges Colonialgrossisters Forbund (1908) var én av mange nye landsomfattende organisasjoner. Selv om de sloss innbyrdes, medvirket organisasjonene likevel til den formen for samling som bestod i at folk fikk en ny horisont, et orienteringspunkt utover hjemstedet. Rikssamlingen må likevel ikke overdrives. Bygdepatriotismen levde fortsatt. Bankvesenet var et løst forbund av småkongedømmer, med sparebanker i by og bygd. Samme lokaldominerte, desentraliserte mønster gjaldt mange andre virksomheter. Politiske og kulturelle skiller mellom regionene var store. Noen steder møttes folk i det pietistiske bedehuset. I andre områder trakk de heller til lokalet til det frilynte ungdomslaget, til sosialdemokratiets Folkets Hus eller til Festiviteten for de «fine». Nord-Norge hadde fra gammelt av vært den mest avsondrede delen av riket. Mange av landsdelens bånd til resten av landet var nye og skjøre. Første ju li 1893 er «Nordnorges 17. mai», het det; fra den dagen hadde Hurtigruten som dampskipsrederen Richard W ith hadde satt i gang, forkortet turen TromsøTrondheim fra sju til to døgn. Hurtigruten hadde

betydd en indre samling av Nord-Norge - en egen fellesforening for handelsstanden i landsdelen ble for eksempel opprettet i 1897. Paradoksalt nok førte det å bli vevd inn i landet for øvrig også til at landsdelen hevdet seg med større selvtillit. De lokale kjøpmen­ nene hadde allerede tidligere klart å rive fiskeekspor­ ten løs fra handelshusene i Bergen. Nå fikk de ytter­ ligere hjelp. Armeen og særlig allmenn verneplikt spilte i alle europeiske land en betydelig rolle for å bygge ut loja­ liteten til sentralmakten. Først i 1897 ble verneplikt innført i de tre nordligste amtene i Norge. Folkelig skepsis til militarisme og vanen med å gå fri militær­ tjenesten slapp ikke med én gang. Antimilitarismen i arbeiderbevegelsen fant meget god grobunn i denne landsdelen. Men å tjene i geleddet, under fanene, økte bevisstheten om å høre til landet. Fikevel stod deler av Nord-Norge utenfor det sentrale politiske systemet til godt inne i århundret, og valgdeltagelsen var lav.

To samfunn og tre klasser Gårdbrukernes representant på Jubileumsutstilling­ en omtalte med stor selvfølgelighet jordbruket som «hovednæringen». Men jordbruksfolk ble mektig irritert da denne næringen ikke var blitt tegnet inn på utstillingens plakat. Industriens folk var på sin side opptatt av at gjenstandene ikke måtte plasseres slik at

13

M OR GE N GR Y

industriens ytelser skulle oppslukes i de andre nær­ ingenes avdelinger. Bak en slik trette om prinsippene for å klassifisere og presentere en utstilling lå en kamp om hvem som skulle ha det sosiale og politiske overtaket i Norge. Den sosiale avstanden mellom by og land var min­ dre i 1914 enn i 1814. Men landet var preget av at eldre og nyere samfunnsformer levde ved siden av hverandre. To ulike samfunn konkurrerte nå om over­ taket i Norge - det fremvoksende moderne indu­ strisamfunnet og det tradisjonelle bondesamfunnet. I samtiden syntes det ikke klart hvordan tvekampen ville falle ut. Veksten i industrikapitalismen, i storin­ dustrien, virket imponerende. Men gjennomslaget var klart begrenset. Veksten fortsatte videre til en topp i 1920, uten at industrinæringen oppnådde dominans. Bondesamfunnet var nok vikende, i andel av nasjo­ nalproduktet og ved at markedsøkonomien også påvirket bøndenes hverdag - bøndene ble én klasse blant flere. Men samtidig var bondesamfunnet langt fra oppløst. Konflikten mellom dem som så Norge som et bondesamfunn og tilhengerne av industrisam­ funnet var åpen, dyp og uavklart, og særmerket lan­ det i denne perioden. På utstillingen ble problemet søkt løst ved at landbruksmaskiner ble utstilt både i industri- og i jordbruksavdelingen. Konflikten hadde en kulturell parallell i språkstriI Setesdal var gam­ mel tradisjon mer levende enn de fleste steder i landet. Den 63 år gamle setesdø­ len Mikkel Grot vit­ ner om et bondesam­ funn som var både selvbevisst og stolt, selv om det var på vikende front. Por­ trettert av Anders B. Wilse, en av de fremste fotografiske skildrerne av liv og arbeid i Norge.

Krone- og myntside på jubileumssølvtokronen i 1914.

Frimerker og mynter til oppbyggelse Særlig de første årene etter 1905 satte staten i gang mange små tiltak som til sammen skulle bygge opp nasjonalfølelsen. 1 1914 ble det utgitt en minnemynt der motivet er riksvåpenet og i bakgrun­ nen en granskog og Mor Norge som stirrer ut over havet. En mynt fra 1906 viser foruten riksvåpenet hender som danner broderkjede, i 1907 fikk vi en mynt som avbilder to korslagte geværer med bajo­ nett og en kavalerisabel, i 1908 seks forskjellige byvåpen og i 1910 kong Haakon 7. på forsiden og Olav den hellige på baksiden. En frimerkeserie fra 1907 viser portrett av kong Haakon med dyreornamenter rundt. Jubileumsfrimerket fra 1914 viser Eidsvolls-forsamlingen.

den. Mange europeiske land ble samlet kulturelt ved at elitens språk ble nasjonalt fellesspråk som domi­ nerte over de lokale bondemålene. I Norge derimot ble riksmålet utfordret av nynorsken, som nettopp på denne tiden politisk var på fremmarsj. På utstillingen kunne skimtes en tilsvarende konflikt mellom to

14

EN N A S J O N , T O S A M F U N N , T R E KLASS ER

konkurrerende forestillinger om hva nasjonen «egentlig» var, en strid mellom to stridende eliter de «frisinnede» og de «frilynte». De nasjonale ret­ ningene var uenige om hvilke grupper som først og fremst bar norskheten. De «frilynte» i norskdomsbevegelsen, som ekteparet Hulda og Arne Garborg, mente det var bøndene. Den «frisinnede» byeliten av akademikere og næringsdrivende, med folk som Frid tjof Nansen eller forlagsdirektør W illiam Nygaard, mente at den var like norsk. I tillegg hadde byeliten i egne øyne en m isjon i å lede, samle og opp­ dra folket, siden de var i besittelse av overlegen kul­ tur og innsikt. Som Torolf Prytz sa om jubileum sut­ stillingen: Den skulle være del av et «undervisningsarbeide» for folket. Begge retningene kunne enes med Prytz når han i talen sin mente at det fantes sær­ norske «nationale eiendommeligheter». Norsk «nasjonalkarakter» eller «folkelynne» ble av nord­ menn selv oppfattet som individualistisk, selvsten­ dig, skippertaksorientert, men handlekraftig. Den svenske Emigrationsutredningen av 1911 hevdet derimot at nordmenn vågde «inte stå for sin åsikt». 1800-tallet kan oppsummeres som en konflikt by mot land, bønder mot byelite, allmue mot em bets­ menn. Men under Jubileum sutstillingen ble de tilste­ deværende minnet om en ny kraft: Sporveisarbeiderne streiket om sommeren, til stor sjenanse for arrangørene. Industrikapitalismen hadde skapt en ny frontlinje og en dobbel motsetning, by mot land og arbeid mot kapital. Dette nye motsetningsforholdet gjør at vi kan snakke om «den norske trekanten». Bondesamfun­ net ble liggende utenfor både borgerskap og arbei­ derklasse, «men gnukka seg likevel jam t innpå båe disse», som historikeren Halvdan Koht skrev i 1921. Tre samfunnsklasser stod mot hverandre, bønder, borgere med bymiddelklasse og arbeiderklassen. Dette var for så vidt ikke spesielt norsk - slike klasser fantes også i andre land. Det spesielle i Norge var kanskje at det rådet en slags maktmessig likevekt mellom klassene. Trekanten var «likesidet». Hos oss var bøndene sterkere og mer uavhengige og borger­ skapet svakere enn i Sverige, der storborgerskapet delvis gikk over i den gamle godseierstanden og ade­ len. Norge hadde en sterkere byarbeiderklasse enn det agrare Finland, og Danmark var mer preget av det salgsorienterte familiejordbruket.

gammelt kulturfolk», mente han. I europeisk måle­ stokk var landet kulturelt nokså ensartet. Men ikke alle var med. Noen ble definert ut av «kul­ turfolket». Dette hang sammen med tidens biologiske verdensbilde. Å forstå samfunnsforhold som natur var vanlig. Selv om utviklingslæren til Charles Darwin fortsatt hadde sterke motstandere både blant legfolk og prester, hadde synspunktene sivet inn i den danne­ de allmennheten. Tankene var mer allmenngods enn klart identifisert med darwinismen. Nå visste hver­ mann at de individene overlevde som var best tilpasset m iljøet, at artene utviklet seg, at naturhistorien var én stor strid der noen vant, andre bukket under. Som i naturen foregikk det også i den menneskeli­ ge verden en kamp for å overleve. Initiativtagerne til utstillingen begrunnet tiltaket med at «intet land kan i længden bestaa i kampen for tilværelsen» med min­ dre innbyggernes arbeidsevne og kultur var «paa høide med tiden». Utviklingen gikk gjennom stadier noen folk klatret høyt opp på stigen og tilhørte «kul­ turlandene». Norge var vel ikke plassert riktig så høyt som Storbritannia eller Tyskland. Men landets fedre noterte tilfreds alle tegn på å tilhøre sivilisasjonen. Utvandringen, det «moderne vikingetog» som hadde skapt det norske Amerika, var et tegn på nordmenne­ nes vitale kraft, mente stortingsmann W ollert Konow fra Hedmark i en tale for norskamerikanerne på

Norsk «sivilisasjon» anno 1914: Negre på utstilling. «3yens unge Damer tropper op med Chokolade og Konfekt. som de stikker ind mellem Kongoherrenes glin­ sende Kjcever,» skrev Ørebladet.

Fra Udstillingen.

Et biologisk verdensbilde Også arbeiderne ble, ved ettertanke, regnet med til nasjonen. Utstillingens sekretær hoppet lett over sporveisstreiken da han skrev sin beretning om arrangementet, men mintes at bygningsarbeiderne ikke hadde streiket mens utstillingen ble anlagt. Den nasjonale samfølelsen var «trods alt» sterk hos «et

„Byens unge Damer tropper op med Chokolade og Konfekt, som de stikker ind mellem Kongoherrernes glinsende Kjærer. Dette forekom os mindre morsomt at se paa; men dtt skyldes kanske Misundelse; for der var saamæn ingen smaa Damer, som tænkte” paa at traktere os med Chokolade!* (.Ørebladet*)

15

MORGENGRY

utstillingen: «Hvert folk som har hat en opgave i his­ torien, har sendt skarer ut for å ta nyt land, bringe sit sprog og sin kultur til andre.» Samtiden likte å tale om et nytt Norge i Midtvesten, der nordmenn skulle herske i kraft av sin «aandelige kapasitet». En gruppe som ganske nylig var blitt innlemmet i nasjonen, og som deltok på utstillingen, var kvinnene. De hadde så sent som året før oppnådd alminnelig stemmerett. Når det tok tid for kvinnene, hadde også det å gjøre med det biologiske verdensbildet. Kvinnens hjerne var mindre en mannens, het det i det dansk­ norske Salmonsens Konversationsleksikon i 1915:

Tors bukker og Odins ravner i stili­ sert vikingstil. Kar­ tongen til veven var laget av Gerhard Munthe, i samtiden regnet som den san­ ne bærer av norsk tradisjon.

Fotografier viser gjerne fotografens holdning til objektet. Den finske folkelivsforskeren Samuli Paulaharju viste respekt i sitt bilde av gutten med hunden, tatt på feltarbeid i Finnmark i mellom­ krigstiden. Mihkal og Girjis 1927.

16

paa jo lavere Kulturtrin en M enneskerace staar, des mindre Forskel er der paa Mænds og Kvinders Hjernevægt, ringest skal Forskjellen være hos Negre og Australnegre. Paa de aandelige Evner er det ligeledes Forskjelle - - medens Evnen til abstrakt Tænkning samt til aandelig Nydannelse er størst hos Manden, er Følelseslivet og den intuitive Opfattelse mest udviklet hos Kvinden.

samtid, blant annet ble han valgt til å være de svenske prinsenes spesielle norske universitetslærer. I 1900 regnet folketellingen med vel 16 00 0 «rene» samer, som hadde samisk som førstespråk. Tok man med dem som delvis hadde samisk bakgrunn, regnet tilbake til oldeforeldre, ble det nesten 36 000 per­ soner. På samme vis som en magyarisering skjedde blant minoriteter i Ungarn og en germanisering og en russifisering i det delte Polen, fortsatte den selvsten­ dige norske staten den hardhendte fornorskingspolitikken fra omkring 1860. Kampanjen omfattet klær, livsform og språk. Kolonimakten forbød skolebarn på internater å tale morsmålet også i fritiden. Skole­ direktøren i Finnm ark fra 1902 til 1921, Bernt Thomassen, fikk oppnavnet «Bobrikoff» etter tsarens guvernør som skulle russifisere Finland. Fornorskingen skyldtes dels konflikt mellom næ­ ringsinteressene til norske fastboende og nomadiske reinsamer. En strid om svenske reinsamers rett til å bruke tradisjonelle beiteområder i Norge endte med

Negre kunne folk se med egne øyne på morskapsavdelingen i Jubileum sutstillingen, arrangert av European Attractions Limited. I nærheten av dyrskuet lå Kongo-landsbyen, der 80 negre ble vist fram. D agbladet var misfornøyd med valget: Det burde ha vært et nasjonalt og festlig friluftsteater. «Og hva får vi i stedet? ‘Bergbane’ og en bande grisete, tiggende danselabaner nede fra febersumpene i Zulu.» En annen avis forsikret at de på kjøkkenet «ikke får lov til å steke hvite menn, som de gjorde hjem m e i gam­ le dager». En tredje forlot «de sortes landsby besjelet av en glad følelse. Det er deilig at vi er hvite, h v ite...!» Utviklingslæren kunne forstås slik at folkene hadde ervervet ulike egenskaper, tilpasset de omgivelsene de levde i, slik at alle var mestre på sine områder. Men oftest ble folkene rangert. De «nordiske racer» hørte til «de verdifuldeste paa jord en», m ente landets første professor i psykiatri, Ragnar Vogt, i sin bok A rvelighetslære og racehygien e i 1914. Norske viten­ skapsfolk mente det samme som europeiske kolleger. Norsk tenkning lignet den ideologien kolonim aktene rettferdiggjorde sitt herredømme med.

Ett land - flere folkegrupper Urbefolkningen i nord, samene, var representert på jubileumsutstillingen med enkelte husflidsgjenstan­ der, som ifølge katalogen demonstrerte «en primitiv kunstsans». For samene var som barn, snille og enkle, men utilregnelige, mente professor Yngvar Nielsen ved Etnografisk Museum. Skulle de ha frembrakt noe av høyere verdi, stammet det fra svensker og nord­ menn som en gang var blitt blandet inn i rasen. Arv gjorde at samer ikke var i stand til å skape samfunn og kultur ifølge Nielsen. Og han var ingen særling i sin

at adgangen ble begrenset i 1919. Viktigere var den allmenne nasjonalism en i det norske samfunnet, kanskje særlig kraftig fordi den selvstendige staten var ny og ennå usikker. Samene krysset grenser. Sett

EN N A SJO N , T O S A M F U N N , T R E K L A S S E R

Ludvig Karsten: «Det blå kjøkken», 1913.

Hva er nasjonal kunst? Hundreårsjubileet for 1814 mobiliserte kunstner­ ne. Vår første offentlig utlyste dikterkonkurranse ble vunnet av Nils Collett Vogt med en kantate tonesatt av Christian Sinding. Malerne delte seg. På den offisielle utstillingen var de fleste - som for eksempel Nikolai Astrup og Ludvig Karsten, anført av den gamle Christian Krogh. Gerhard Munthe, Theodor Kittilsen og Harald Sohlberg hadde fått egne rom. Men en gruppe under ledelse av Erik Werenskiold brøt ut og arrangerte en privatutstilling i eget hus. «De 14» omfattet malere som Axel Revold, Jean Hei­ berg og Henrik Sørensen. Selv oppfattet gruppen seg som mer norske i malemåten, som en kritikk av europeismen i kjølvannet av Krogh. For uten­ forstående var ikke forskjellen lett å få øye på. En svensk kritiker syntes det brant «den samme ild» hos begge parter. Kunsthistorikeren Jens Thiis mente at begge retningene bar videre inspirasjon fra Edvard Munch - Ludvig Karsten som impre­ sjonist, Henrik Sørensen som ekspresjonist. Utstillingene blottla det gapet som var oppstått mellom moderne kunst og folkelig smak, som fant at mange bilder var «smørerier». Hovedstadspres­ sen gav mest ros. En vestlandsavis fant at de unge malerne på den offisielle utstillingen var «døgenigter, som hverken kan male eller tegne». En sørlandsavis kommenterte en pløyemark, som måtte være malt av «et fæhode». Noen av «De 14» hadde malt aktbilder - «avskyeligheter», skrev en vestlandsavis, ethvert «moralsk fornuftig mennes­ ker maa jo føle skam» over at slikt var gitt adgang ved nasjonens hundreårsfest.

i sammenheng med det kvenske (finskspråklige) innslaget i nord syntes dette farlig. Endelig hvilte politikken på den sosialdarwinistiske rasetenkingen: «Civilisationen er ubarmhjertig,» hadde Yngvar

Nielsen skrevet i 1900. «Med sin damp og elektricitet slaar den de svageste racer til jorden uden hensyn.» Intet kunne gjøres med det, mente han i 1914. «Kun maa vi, det overlegne, det sterkere folk, se til... at vise mildhet og venlighet.» Men norsk politikk var m in­ dre human enn den svenske, milevidt fra danskenes humane praksis overfor inuitene på Grønland og krassere enn tysk politikk overfor polske og danske minoriteter. Enkelte kulturpluralistiske røster lot seg høre, blant kirkefolk som mente at frelse var viktig­ ere enn norskhet, og blant språkforskere som talte for kulturelt likeverd. Norsk nasjonalism e skapte en reaksjon. Om lag fra unionsoppløsningen til 1920 levde en sterk samisk «tidlignasjonalism e», med egne talsmenn (som i norsk bygdenasjonalisme oftest lærere), aviser og organisasjoner. Først ute var de sørsamiske område­ ne med pionerer som Elsa Laula Renberg og Daniel M ortenson som gav ut avisen Waren Sardne (Fjellets budskap). Bevegelsen var svensk-norsk og mest ret­ tet mot personer med interesser innenfor reindriften. I Finnm ark startet sjøsamen Anders Larsen fra Kvæ­ nangen avisen Sagai M uittalægje (Nyhetsfortelleren) i 1903. Han samarbeidet med Isak Saba, sjøsame fra Nesseby, som fra 1906 til 1912 ble valgt til Stortinget på Arbeiderpartiets liste med et samepolitisk pro­ gram. Samenes krav var likeverd, selvbestemmelse og formell likhet, ikke minst når det gjaldt språket i skolen. Betegnelsen «lapp» skulle skiftes ut med «sam e». Nasjonalistbevegelsen kulm inerte med et stort landsm øte i 1917. Fra om kring 1 9 2 0 var beve-

geisen svak, kanskje avspeilte det at tradisjonell sam isk kystøkonom i var under oppløsning, En gruppe som falt utenfor, var de «reisende», som de selv sa - «fark», «splint», «fant» eller «tater», som

Frida Hansen «Hvite roser på blå bunn». Hun fik k tidlig gjen­ nombrudd i utlandet. Hjemme ble hun reg­ net som mindre nasjonal og dermed som mindre genial enn Gerhard Munthe.

Ikke alle var med i nasjonen - ikke tat­ erne som fastboende nordmenn kalte dem

17

MORGENGRY

ske bygder. Gruppen livnærte seg som håndverkere, klokke- og hestehandlere. De kunne gjerne romani, sigøynernes språk, og brukte tegnspråket patrejol for å legge igjen beskjeder til hverandre. Foreningen til M otarbeidelse af Omstreifervæsenet fra 1897 (senere Norsk M isjon blant Hjemløse) fikk offentlig godkjen­ ning i 1907, og startet i 1908 Svanvik arbeidskoloni på Nordmøre. Barna ble ofte tatt fra foreldrene, i alt 8 0 0 ble fra 1897 til 1936 ført over til offentlige vergeråd. Forholdet til de fastboende var spent. Bygdevekteren i Sør-Odal, som skulle ta seg av omstreifere, m ente i 1921 at den eneste måten «at greie taterne paa, er simpelthen at skyte dem». Forslaget ble ned­ stemt i herredsstyret med 15 mot 8 stemmer.

Et moderne samfunn? Utstillingen var sterkt opptatt av det Prytz kalte «opfindelser med de derav følgende enorme fremskridt [som] har medført en kraftutfoldelse, en hasBorger og arbeider på vei inn i det moderne samfunn.

Røldal 3. september 1910. Dette og de andre fargebildene av franskmannen Auguste Léon er en sensasjon. De er av de aller første farg e­ fotografiene fra Norge. Léon reiste i Norge og Sverige dette året og fotogra­ ferte fo r den noe eksentriske Albert Kahn, som ville ska­ pe Les archives de la Planéte (Verdensarkivet), et prosjekt som til slutt resulter­ te i 12 000 autokromplater fra hele verden. de het på ulike norske dialekter. Opphavet deres er ikke klart; det har vært gjettet på en indoeuropeisk bakgrunn, folk som ble revet ut av lokalsamfunnene i europeiske kriger fra 1600-tallet og fremover, rester av Karl 12.s leiesoldater og fattigfolk som forlot nor-

18

tighet i verdensutviklingen som alle arbeidsgrene er berørt av». Utstillingen avspeilte at Norge var gått over fra å være et naturstyrt til å bli et teknologistyrt samfunn. Produktivitet (avkastningen av arbeidet) og velstand økte. Dette var ett av de «moderne» sam­

EN N A SJO N , T O S A M F U N N , T R E KL ASS E R

funnstrekkene ved perioden 1905 til 1935. I 1880årene hadde en elite stått for «det moderne gjennom ­ bruddet» i kulturlivet. Med industrialisering og utbredelse av kapitalistisk markedsøkonomi til nye områder i samfunnet kom «moderne» sosiale forhold til å bli massefenomener. Et annet moderne trekk viste seg på utstillingen, de mange «specialgrene», som Prytz sa. Utstillingens mange avdelinger avspeilte hvor vidtgående arbeids­ delingen i samfunnet var blitt. Et tredje moderne trekk var utstillingens vekt på en vitenskapelig «hygiene». Hygiene skulle rå på moderne kjøkken. Hygiene skulle rå i helsetiltak, og i form av «arbeidshygiene». Dette var moderne også på den måten at det stod i fokus i andre land samti­ dig. I 1912 meldte stadsfysikus i Kristiania fra hygieneutstillingen i Dresden at tyskerne mente det var viktig at alle hadde kjennskap til hva som gavnet eller skadet både den enkelte og samfunnet. «En sund daadskraftig slegt er... en garanti for nationens bestaaen i konkurransen folkene im ellem.» Hygiene kunne bli rasehygiene. Samme året som Jubileum sutstillingen på Frogner holdt apotekeren Jo n Alfred M jøen, som i 1906 hadde startet det såkalte Vinderens Biologiske Laboratorium , fore­ drag om statstiltak «m ot race- og folkesykdom m e» på landsm øtet til regjeringspartiet Venstre. «Folkestammen» var nå ingen «sund, daadskraftig slegt», men i ferd med å degenerere. Folket ble svekket for­ di «mindreverdige elem enter» formerte seg. De kulturbærende sjiktene satte for få barn til verden. Botem iddelet skulle være Det Norske Program for Rasehygiene: «Dårlig arvestoff» måtte stanses, ved frivillig eller tvungent å skilles vekk. Sedelighetsforbrytere og «vaneforbrydere» skulle steriliseres. Sam ­ tidig var det sider ved programmet som mange m en­ te var frem skrittsvennlig sosialpolitikk: mødreforsikring (for de verdige), bekjem pelse av rusmidler og industrigifter som brøt ned kroppen. Den akade­ m iske ekspertisen, ledet av Otto Lous Mohr, viste at M jøen var en faglig dilettant når det gjaldt arvelære. Han m istet gehør i det m est sentrale politiske m iljø­ et, men bevarte likevel støttespillere i vitenskap og samfunnsliv, som generalsekretæren i Den norske Lægeforening. En av ideene som han forfektet, var en lov om adgang til tvangssterilisering. Ideen ble støttet av radikale leger som psykiateren Joh an Scharffenberg og abortforkjem peren Tove Mohr, gift med M jøens motstander. En lov ble vedtatt i 1934 og anvendt mot sinnslidende, sedelighetsforbrytere og omstreifere. Debatten om hygienen viste at det moderne sam­ funnet var dypt tvetydig - det hadde vilje og evne til å yte omsorg og ivareta medlemmene, men reagerte også med å undertrykke dem som ikke falt inn i stan­ dardene.

Roald Amundsen, håndkolorert foto a\ Anders B. Wilse

Roald Amundsen Fridtjof Nansen skapte skole når det gjelder polferder. Fremste elev var Roald Amundsen, som i 1903-06 ledet turen med «Gjøa» gjennom Nord­ vestpassasjen. I 1908 ville han forsøke å være den første som nådde Nordpolen, men amerikaneren Peary kom ham i forkjøpet. Dermed la Amundsen om planene. I mars 1912 telegraferte han at Sør­ polen var nådd i desember 1911. Prosjektet var mer nasjonalt enn vitenskapelig - nordmennene var enormt stolte over at ferden i sin helhet var norsk.

Kartlegging av naturressursene I 1909 hadde statsminister Gunnar Knudsen sagt at Norge var et fattig land. For 1913 er det beregnet at Norge lå nederst blant 13 europeiske land, målt i bruttonasjonalproduktet pr. innbygger, under for ek­ sempel Italia. Bare Finland var fattigere, Storbritan­ nia lå etter dette målet nesten dobbelt så høyt som Norge, USA bortim ot to og en halv gang så høyt. Fat­ tigdommen var ingen skam, sa Knudsen, men «vore efterkommere kommer ganske visst til at faa et rigt land, og det komm er af den videnskabelige og tek­ niske udvikling». Den vitenskapelige eliten presen­ terte sin visjon ved jubileumsarrangementet i 1914: Ved hjelp av vitenskap og teknikk skulle hele landet kartlegges og utbygges; særlig de naturgitte ressurse­ ne var det om å gjøre å skaffe seg oversikt over. Disse kartleggerne mente dels at arbeidet skulle ha en vitenskapelig egenverdi, avansert naturvitenskap var

MORGENGRY

Høyborgerskapet på høyfjellet. «Finsenut med Bcenke» har Wilse kalt dette bildet fra 1913. Auguste Léon tok bildet på neste side med Wilse som assistent et sted mellom Haukeli og Breifonn i september 1910. - Mens høy­ fjellet gav velstående byfolk rekreasjon, gav det bygdefolk en viktig del av føden.

,1111w m m m in

jo i seg selv et mål på utviklingsgraden i et folk. Dess­ uten skulle undersøkelsene tjene samfunns- og næringsliv. Vitenskap skulle fremme produksjon, let­ te kom m unikasjon og gi m enneskene økt kontroll med sine omgivelser. Geologer, kartografer og hydrografer gikk til opp­ gaven med stor besluttsom het og ville ikke gi seg før «hver eneste draape av Norges rindende vand [var] under sakkyndig-videnskabelig kontrol» - og der­ med kunne utbygges. Under ledelse av geofysikeren Vilhelm Bjerknes skapte «Bergens-skolen» viktige meteorologiske begreper som luftmasser, polarfron­ ter og lavtrykksutvikling. Bjerknes var en drivende forskningsentreprenør. Han forstod at dersom man skulle vinne fram på ideenes markedsplass og skaffe forskningsmidler, måtte man kunne vise til den prak­ tiske nytten. Værvarsling ville hjelpe bøndene med å øke matproduksjonen, og det ble viktig under ver­ denskrigen. Men først og fremst satset han på å be­ tjene flygingen. En vitenskap som også viste til sin praktiske nytte, var hav- og fiskeriforskningen, ledet av marinbiologen Johan Hjort. Ett mål var å vise hvordan hskeeggene beveget seg i havet fra gyteplassene. Havforsker­ ne Fridtjof Nansen og Bjørn Helland-Hansen mente å kunne påvise et samsvar i vekslingene mellom hav­ strømmene utenfor vår kyst og klim atiske forhold, mellom skogens avkastning og fiskenes gyteforhold, «en opdagelse, som tør bli av vidtrekkende nationaløkonom isk betydning». Synspunktet var tidstypisk.

20

Forskerne håpet å finne allmenne lover både for naturens og menneskenes utvikling slik at samfunnet kunne styres rasjonelt. Svalbard ble utforsket først ved en ekspedisjon i 1906-07 som samlet fossiler og registrerte planter, et skritt mot en senere utvidet norsk interesse for ishavsområdene.

Livsformer og politiske holdninger De moderne trekkene - teknikk, arbeidsdeling og dype inngrep i naturen og i mellommenneskelige for­ hold - ble utfordret av tradisjonelle holdninger. Selv­ berging levde lenge i det indre av Østlandet og i fjell­ bygder i Trøndelag, særlig om vi legger vekt på bon­ dekvinnenes arbeid. Flere livsformer fantes side om side i samfunnet: For bønder og bygdefolk var slek­ ten og bruket viktig. Bymiddelklassen satset på sine individuelle karrierer. Arbeidsfolk levde tettere innpå andre. På hverdagsplanet, på individnivået, ble utfor­ dringene fra det moderne samfunnet møtt med ulike svar. En tradisjonalistisk holdning som særlig fantes blant bønder og i den gamle middelstanden, ønsket bokstavelig talt reaksjon, tilbakevending til det gam­ le. En annen reaksjon var individualistisk. Hos det ensomme nye storbymennesket i en ubestemt mid­ delklasse kunne individualismen bli fremmedfølelse. Men et annet individualistisk svar var en «oversvømmende livlyst», som det het i beretningen om fornøyelsesavdelingen på Jubileumsutstillingen. Et siste svar

1913

1914

Allmenn kvinnelig stemmerett

Jubileums­ utstillingen

Norsk Småbmkerforbund stiftes

Henry Ford installerer samlebånd Rabindranath Tagore første ikke-vestlige Nobelpristager

Tryggve Gran flyr over Nordsjøen

Panamakanalen åpnes Fire års verdenskrig begynner

1915 «De castbergske barnelover»

1916

1917

Ubåtkrigen tar til

Nye konse­ sjonslover Venstre mister flertallet for godt

Arbeidstvistlov

Gass tas i bruk som krigsvåpen

Et nytt våpen - stridsvognen - settes inn i verdenskrigen En halv million mann dør i slaget om Verdun

1918 Rasjonering Åtte timers arbeidsdag

Flertall i folkeavstem­ ning mot brennevin

«Den nye retning» overtar i Arbeider­ partiet

Uinnskrenket ubåtkrig

Borgerkrig i Finland

Revolusjoner i Russland

Tysk republikk

Finsk selv­ stendighet

ØsterrikeUngarn oppløst

Jordlov i SørAfrika gir 7% av jorden til afrikanerne

1919

Freds­ konferanse i Versailles Den kom­ munistiske Internasjonalen grunnlegges

1920 Bondepartiet stiftes De «thinnske» voldgifts­ dommer

Folkeforbundet opprettes Sosial demokratisk regjering i Sverige Sønderjylland til Danmark

Intervensjonskrig mot bolsjevikene

Baltiske stater fullt selv­ stendige

Island selvstendig.

Brennevinsforbud i USA.

Tidstabellen fortsetter på bakre forsats

4000

3000

2000

1000

0

1000

2000

EN NA SJON , T O SA M F U N N , T RE KLASSER

på problemene i det moderne samfunnet var å orien­ tere seg mot felles løsninger, kollektive tiltak. Arbei­ derbevegelsen var typisk, men ikke enestående. På samfunnsplanet, i politikken, åpnet «den nor­ ske trekanten» for motsetninger, kamper og skiften­ de forbindelser mellom bønder, borgere og arbeidere. Talsmenn for de tre klassene førte fram sin løsning. En hovedlinje var en sosialliberal reform tankegang som ville forbedre, «renovere», det bestående sam­ funnet. Partipolitisk var denne strømningen særlig knyttet til Venstre. Klassemessig hadde den sterkest støtte i deler av middelklassen og blant småbrukere. En sosialistisk, ja, revolusjonær arbeiderbevegelse ville velte det bestående over ende. Revolusjonslinjen nådde klimaks i 1 9 2 0 -2 1 . En reaksjonær tendens ville vende tilbake til «gode, gamle dager». Denne retningen fant delvis støtte blant storbønder, og i vis­ se storborgerlige kretser. Ennå i 1934 var det ikke avklart at dette siste alternativet ikke kom til å vinne fram. Også innenfor hver av disse tre hovedstrømmene fantes viktige forskjeller, mellom moderate og mili­ tante sosialister, mellom kapitalister som ville slå ned fagorganisasjonen og dem som ville forsone seg med den, mellom bønder som holdt på det gamle og dem som satset optimistisk på modernisering. «Trekanten» var «likesidet». Ingen politisk retning ble sterk nok til å virkeliggjøre sin løsning totalt og alene. Ingen klasse var sterk nok til å holde makten alene. Situasjonen ble preget av en usikker balanse

mellom de to samfunnsformene. Norge var i disse årene et overgangssamfunn der ingen gruppe hadde et klart overtak. Fra 1905, under Jubileumsutstillingen og fram til 1920 gikk det godt i norsk næringsliv. Men så kom mellomkrigstiden med en serie økonomiske kriser. De slo ut som sosial krise: Ungdommen opplevde at samfunnet var stengt for dem, at handlingsmulig­ hetene var blokkert. De slo ut i moralsk krise: Ingen tankeretning hadde et klart overtak. Ulike sett av normer, individualistiske og kollektivt orienterte, konkurrerte. Det oppstod politisk krise: I de lange gode tidene sydde først og fremst Venstre sammen en sterk og regjeringsdyktig allianse av mange velger­ grupper. Men etter 1 9 1 8 -2 0 ble ingen ny stabil og herskedyktig allianse funnet med det første. Utgangen på kampene ble to «klassekompromisser» i 1935. Ett ble inngått mellom arbeidere og bøn­ der ved «kriseforliket» mellom Arbeiderpartiet og | Bondepartiet. Et annet ble inngått mellom arbeiderog kapitaleiersiden i næringslivet, i form av Hoved­ avtalen mellom LO og NAE Folk i flere leirer lærte at de måtte leve med sine motstandere, i en erkjennelse av hvordan styrkeforholdet faktisk var mellom dem. Man kan se det slik at den reformorienterte «sosiale renovasjonen» seiret over både revolusjonen og reak­ sjonen. Ettertiden har fasiten. Men en slik utgang på konflikten var ikke gitt den gang. Både omkring 1920 og tidlig i 1930-årene ønsket mange at Norge skulle forsøke andre veier.

21

Fra nasjonal festrus til partipolitiske hverdager

Mannen fra 1905, statsminister Christian Michelsen (1857-1925), en av Norges største skips­ redere. Fra 1891 stortingsrepresentant for Venstre. 1 1903 medlem av statsrådavdelingen i Stock­ holm. Han ønsket å få en ordning på unionsspørsmålet fordi det hindret det han fant viktigst - en omgruppering av de borgerlige partiene mot arbeiderbevegel­ sen. Statsminister 11. mars 1905. Etter 1905 kom han til å representere drøm­ men om en nasjonal samling og sterk ledelse. 1 1909 med på å stifte Frisinnede Venstre. I 1925 med på å stifte Fedre­ landslaget. Testa­ menterte det meste av sin formue til Chr. Michelsens institutt for videnskap og åndsfrihet.

I tiden etter 1905 meldte nye fo lk e­ grupper seg på arenaen med nye krav og en ny selv­ bevissthet.

22

Edvard Liljedahl fra Vik i Sogn hadde vært kirkesang­ er før han ble stortingsmann. I 1906 mintes han året før som en fest: «Da førte man blaaklokker og andre blomster inn i kirkene, for at de ligesom skulde ringe i kap med kirkeklokkerne.» I de neste årene ringte også stormklokker. Det nor­ ske samfunnet møtte to sett av problemer. Det ene var nytt, skapt av det fremrykkende industri- og markedssamfunnet: Hvordan skulle det etablerte Norge møte utfordringen fra arbeiderklassen i et massedemokrati bygd på allmenn stemmerett? Og hvordan skulle man håndtere den nye storindustrien? Skulle kampen mellom arbeidskraft og kapitaleiere regule­ res? Når bøndene kom mer aktivt med i markedsøko­ nomien, hvordan skulle de hevde interessene sine overfor omverdenen? Den andre gruppen problemer var gått i arv fra politikken på 1800-tallet: Skulle bykulturen eller bygdekulturene ha overtaket? Skulle den «borgerlige demokratiske revolusjonen» fullføres til også å gjelde kvinner? Disse eldre stridene var ikke uttømt, og la seg på tvers av de moderne skillelinjene. I 1898 var allmenn stemmerett ved stortingsvalg innført for menn, såfremt de ikke var bankerotte eller på fattigkassa. Norge var inne i massepolitikkens tids­ alder. Nye grupper trådte inn i det politiske systemet. Velgermassen økte med 80 prosent, og ville øke enda mer med kvinnestemmeretten som de fremsynte så ville komme. Ikke alle nye velgere deltok med en gang. Men i landdistrikter der bøndene hadde rådd trygt, kom de nå raskt i mindretall. 1913-valget var et vardøger: Ni prosent hadde stemt med Arbeiderparti­ et - og arbeiderklassen var i vekst. I klassekampene ute i Europa så arbeiderne for seg fremtidens Norge. Unionsoppløsningen falt sammen med økonomisk krise, stor arbeidsløshet og religiøs vekkelse i hoved­ staden. Med stemmerett og et selvstendig land ventet småkårsfolk at «blaaklokker» skulle ringe vakkert også for dem. For Liljedahl og andre politikere var problemet den makten de mange nye velgerne kunne komme til å få. Ville de slutte opp om de eksisterende partiene? Kunne landet sikres en ansvarlig ledelse når «den plebeiiske Tone» lød selv på Stortinget etter som «dilet­ tanter» og sosialister rykket inn? (Aftenposten i 1907.) Kampen om samfunnsmakten lå ennå i frem­ tiden. Men avanserte borgere så at striden måtte fore-

gripes. Tre strategier ble lansert. Christian Michelsen ville samle borgerskapet mot faren fra venstre. Johan Castberg ville samle det han kalte «alt demokrati» mot høyresiden. Gunnar Knudsen ville danne et alternativ mellom høyre og ytterste venstre.

- «Hvad spiser dom naa?» - «Ftsh - skal jeg lette dig op?» -«Nei, jeg venter til steika!»

FRA NASJO NA L FE S T R U S T IL P ART IPO LITISKE HV ERD AG ER

Borgerlig samling og sterk regjering Å skape et bredt borgerlig samlingsparti var i særlig grad målet for «mannen fra 1905», den suksessombruste bergenske storrederen Christian Michelsen, som hadde ledet regjeringen under unionsoppløs­ ningen. Siden 1903 hadde han ønsket å fjerne de gamle partiskillene. De radikale innslagene i Venstre skulle skalles av, om nødvendig også de mest konser­ vative i Høyre. Partimønsteret var skapt av gamle konflikter rundt konstitusjon og union. Nå måtte moderne problemer angripes. Akkurat nå gjaldt stri­ den den dyre offentlige sosialpolitikken, som Ven­ stres «halvsosialister» stod for, presset av arbeidervelgerne. Men mer stod på spill ifølge Michelsen: «Hovedkampen vil blive at utkjempe mellem det fri­ sinnede borgerlige parti på den ene side og et sterkt og mektig sosialdemokrati på den annen. Denne kamp vil før eller siden blive en nødvendighet.» Nødvendig fordi industriell modernisering og prole­ tariat fulgte hverandre som krone og mynt på et pengestykke. Prosjektet borgerlig samling hadde støtte. Høyre folk hadde siden 1880-årene håpet på en tilnærming til sentrum av Venstre. By-Høyre rundt jusprofes­ soren Fredrik Stang fra Kristiania, partiformann fra 1908 til 1911, stod nokså nær Michelsen. De favori­ serte riksmål, frisinnet kulturpolitikk, lyseblå sosial­ politikk og liberalistisk næringspolitikk. Stang var rede til å ofre de ultrakonservative for å få til samling. Bygde-Høyre, ledet av den strenge generalkrigskommissæren Jens Bratlie, som ble statsminister i 1912, ønsket å samle alle sjatteringer av blått. Én variant av samlingsideen var å skape et bredt næringsparti bygd på alle interesseorganisasjoner utenom fagbevegelsen. Ideen hadde sympati fra sjø­ mannsforeninger til Landmandsforbund over til Gunnar Knudsen, som senere ble Venstres «gode far og store høvding», som en tilhenger skrev. En ytterliggående visjon stod sterkt blant en grup­ pe nasjonalliberale byborgere og akademikere, som kretsen rundt Fridtjof Nansen. De ønsket å skyve partiene i bakgrunnen og styrke enkeltrepresentant­ ene og regjeringen. Sterke og kyndige personligheter skulle ha direkte kontakt med velgerne og velges i kraft av egen dyktighet, ubundet av alle slags «særmål». Statsskuta skulle ha en kraftig styrmann i en «ledende» regjering hevet over «stortingsregjereriet». Slik de så det, skulle det styres mindre etter par­ tibok og mer etter fagkunnskap. For å styrke regje­ ringen skulle sittende statsråder kunne velges til Stortinget. Regjeringen skulle ha rett til å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg, og stor­ tingssesjonene burde bli kortere. Et elitestyrt massedemokrati svarte til deres biologiske, sosialdarwinistiske verdensbilde - de beste måtte opp.

Bonde- og industri­ samfunnet personlig. Storbonde Ole Hal­ vorsen Sem og gene­ raldirektør Sam Eyde i Norsk Hydro møtes her på et stevne i regi av Norsk Land­ mandsforbund. Eyde kjøpte også selv et bruk - mange industridriv endefore­ trakk å leve landlig som små godseiere. Deltagelse ved stor­ tingsvalg 1903-36. Andelen av dem som brukte stemmeretten, steg over tid.

23

MORGE NG RY

Den nye valgordningen i 1905 med direkte valg i enmannskretser og omvalg hvis ingen fikk rent fler­ tall, hjalp dem. Ett motiv bak valgordningen var nett­ opp å favorisere personer fremfor partiapparater. Ordningen stanset sosialistene ved at de «brukte opp» stemmene sine i de få kretsene de hadde flertall. Og de borgerlige samlet seg mot DNA i andre valg­ omgang. I 1918 fikk Venstre nesten tre ganger flere mandater enn DNA, med færre stemmer. Professor Fredrik Stang (1867-1941), sønnesønn av Fredrik Stang, det gamle embetsmannsregimets store stats­ minister. Ledet Høy­ res moderne, by libe­ rale fløy.

Generalkrigskommissær og stats­ minister Jens Bratlie (1856- 1939), leder av Høyres høyrefløy.

24

Radikal samling og sterk stat Michelsens samlingsdrøm hadde sin parallell på ven­ stre fløy. Sorenskriver Johan Castberg ledet Radikale Folkeparti, som samarbeidet tett med Venstre. Det var et lokalparti på indre Østlandet for småkårsfolk utenom arbeiderklassen. Castberg hadde siden 1901 sett for seg en samling av «alt demokrati» - hans eget parti flankert av sosialdemokratene og venstrefløyen i Venstre. Løsningen på «det sociale spørsmaal» var for Castberg en knipetangsmanøver. De lavere klassene skulle mobiliseres i valg nedenfra for å kreve sin rett. Ovenfra skulle staten gripe myndig inn og omfordele mellom klassene. Målet var ikke å styrte det bestående. Castberg var for privat eiendomsrett. Han var også en ihuga nasjo­ nalist, stemte mot kompromisset med Sverige i Karl­ stad høsten 1905 og ville at grensefestningene skulle beholdes, ikke rives. Castberg ville bevare nasjonen ved å innlemme arbeiderne, begunstige kapitalisme i liten skala og avverge åpen klassekamp. For mange var Castberg en verre skadevolder enn sosialistene, for han kom i en stilling der han fikk gjennomført store saker i sosialpolitikk og næringslovgivning. Riktignok ble Castbergs samlingsprosjekt stoppet Arbeiderpartiet sa nei til valgsamarbeid. Men han fortsatte å lede en krets av opposisjonelle som ville hive høyrefløyen ut fra Venstre.

Etfolk med kraft og energi Menneskehetens historie kan studeres som en beretning om økt tilgang på energi, fra den gang mennesket bare hadde sin egen muskelkraft å sto­ le på. Betydningen av denne veksten kan knapt overvurderes - for alt hva den innebærer av vekst i materiell velferd til den nyere tids økologiske problemer. Statistisk sentralbyrå har beregnet tilgangen på energi fra kull, koks, olje, bensin og elektrisitet i vårt århundre. 1 1900 hadde hver nordmann vel 5000 millioner kilowattimer til rådighet, i 1935 nesten tre ganger så mye. I tillegg kom bunkers til handelsflåten. Vi glemmer lett at kull og koks var de langt viktigste energibærerne helt fram til annen verdenskrig. Først da tilførslene falt under krigen mens utbyggingen av fossekraft fortsatte, gikk elektrisiteten forbi kull og koks.

uten bedriftseier av den hjemmegrodde, paternalis­ tiske typen, med god kontakt til sine ansatte på Borge­ stad. Arbeiderklassen skulle ikke møtes front mot front. Det gjaldt å bygge bro, å rekke en hånd ned over klassegrensene til arbeiderne. Som bedriftsherren ledet og sørget for sine, skulle staten verne småkårsfolk. «Vi som bor på solsiden, må dele med dem som bor på skyggesiden. Vår samvittighet krever det av oss,» sa han da han etter valget i 1912 ble hyllet med fak­ keltog. Men på samme måte som de ansatte skulle få, ikke kreve, kunne staten heller ikke tolerere press fra arbeiderbevegelsen. Knudsen avviste en bred borger­ lig samling med Høyre. Hans sentrumsløsning vant til slutt.

Sentrumsparti og bred sosial blokk

Norges naturressurser - til hva og for hvem?

Verken førtiåringene Castberg og Nansen eller femti­ åringen Michelsen seiret. Vinner ble sekstiåringen Gunnar Knudsen fra Borgestad ved Porsgrunn. Etter 1906-valget ble han Venstres leder, og satset på å ska­ pe et statsbærende sentrumsparti bygd på en allianse som spente fra bønder til industrisamfunnets ulike klasser. Venstre skulle være et folkeparti, ikke et klasseparti. For å få til en slik blokk måtte om nødvendig interes­ sene til storborgerlige kretser krysses. Samtidig avviste han samarbeid med den samfunnsfiendtlige arbeider­ bevegelsen. Venstre måtte kjempe «mot to sider - mot reaksjon og revolusjon», sa han ved et høve. Men Knudsen hadde en annen erfaring med industriarbei­ derne enn Michelsen. Knudsen var også reder, og dess-

For utviklingen av partimønsteret ble også et annet saksområde avgjørende - konsesjonslovene. Også de angikk industrikapitalismen, i denne sammen­ heng kapitaleiersiden. En liberal lovgivning gav utlendinger adgang til å kjøpe opp norske «natur­ herligheter». Fosseoppkjøp og industriell utbygging hadde skapt en fornemmelse av at den nye nasjona­ le selvstendigheten var i ferd med å settes over styr. Fra 1888 til 1906 var 160 gruver og 30 6 retter til vannfall kjøpt opp. Størst verdier stod på spill i fossekraften. En midlertidig «panikklov», provosert fram av rykter om forestående store oppkjøp, kom våren 1906. En mer omfattende lov ble vedtatt samme sommer, en ny lov i 1909 og en omfattende endring i

FRA NASJONAL FE ST R U S T IL PART IPOLITISK E HV ER D AGER

Barnet fra 1905 - et bidrag til at det nye kongeparet raskt vant popularitet. Kronprins Olav på balkongen på Hamar under kroningsfer den i 1906. - Da man forespurte prins Carl av Danmark om å bli konge av Norge, var det et viktig moment at han var den britiske kongens svigersønn. For den unge nasjo­ nen var det av vesentlig betydning å ha et nært og direkte forhold til verdens mektigste monarki, ikke minst om det skulle komme til konflikt med Sverige.

25

MOR GE NG RY

De gamle troll studerer det nye eventyret. Nils Bergslien malte dette bildet til administrasjonshotellet i Tysse­ dal, der funksjo­ nærer og ledelse ble innkvartert når de var på stedet.

Øverst neste side: Vemork kraftstasjon på Rjukan stod ferdig i 1911. Også industribygninger ville man ha vakre og representative, kanskje som en hyllest til den nye teknologien, eller som en demonstra­ sjon av eierens sosia­ le stilling? Arkitekt var Thorvald Astrup. Bildet er fra 1910.

Nederst neste side: Vittighetsbladet Vikingen insinuerer i 1907 at geologiprofessorene W. C. Brøgger ogj. H. L. Vogt fikk «bein» og derfor lot være å vokte de norske bergverk som den svenske gruveeieren Nils Persson kjøpte opp.

26

1917. Disse lovene angikk retten til å kjøpe natur­ herligheter. Dessuten ble reguleringsloven utbygd, altså det lovverket som angikk retten til å demme opp en elv eller regulere større vassdrag. Ifølge love­ ne kunne ikke hvem som helst fritt kjøpe og bygge ut uten offentlig godkjennelse (konsesjon). Samtidig kjøpte staten fram til 1920 så betydelige vannkraftressurser at den ble Nord-Europas største eier av vannkraft. I lovutkastene og debattene om konsesjonslovene trådte flere meningsgrupper fram. De representerte forskjellige klasseinteresser og fortolket virkningene av den voksende industrikapitalismen ulikt. Fire ytterstandpunkter ble ikke realisert. Enkelte innbitte antiindustrialister ønsket over­ hodet ingen videre industrivekst. Noen få mente naturen ville raseres. Men helst omfattet denne grup­ pen tradisjonsbundne bygdefolk. Herredsstyret i Byg­ land i Setesdal svarte i 1908 på en søknad om å bygge ut Otra:

Bønderne, som hev rudt og bygt gardane fraa ævors tid, og aatt dei med full odel og eige, skal no verta nøydde til aa gjeva dette fraa seg til stordrifti og pengemagti, som oftast er lite fastgrodd til lan­ det, um ho ikkje er reint utanlandsk. Dette kan ikkje vera rett! På motsatt fløy stod en mindre gruppe av konsekvente liberalister og modernister. De ønsket stordrift og internasjonalisering av kapital velkommen. Synet stod sterkt i byborgerlige kretser, blant jurister som vanket på storselskapenes direksjonskontorer. Juristprofessoren Francis Hagerup fra Kristiania, Høyrestatsminister fram til våren 1905, mente i Stortinget i 1906 at ...ingen, som har fulgt kulturhistoriens udvikling, kan lukke sit øie for den erkjendelse, at storindus­ trien er i nutiden kulturens bærer ganske som i den tidligere middelalder vikingetogene, som i den

FRA NA SJ ONAL F E S T R U S T IL PART IPO LIT IS KE HVER D AGE R

senere middelalder kirken og som i overgangen til den nyere tid opdagelsesreiserne og skibsfarten. Denne gruppen hevdet også prinsipielt at statskontroll var en uting. Kapitaleiergrupper som ønsket å drive næring, skulle ikke vurderes, men behandles likt. En slik garanti fra en rettsstat ville gjøre det forutsigbart og sikkert å investere. Den tredje meningsgruppen som ikke vant fram, var sosialistene. De var ikke imot industri, de var imot kapitalister. Foreløpig stod de uten politisk makt. Endelig fantes enkelte rene økon om iske nasjonal­ ister. De hevdet at utenlandsk kapital overhodet ikke skulle ha innpass. Ingen av disse fire meningsgruppene var sterke nok til å få igjennom sin linje. De trakk i hver sin lei, og representerte synsmåter i ytterkant­ ene. Enten var de for gammelmodige, eller de hørte til i en fremtidsvisjon. Tyngdepunktet i Norge lå ennå sosialt og politisk i mellomstandpunkter. Den politikken som ble realisert, godtok at indus­ tri ble bygd og at det skjedde innen rammen av mar­ kedsøkonomien. Men den ønsket at staten skulle kontrollere kapitalen og markedet. Innenfor en slik bred enighet var meningene delte omkring to hoved­ problemer: Hvem skulle kunne kjøpe fritt, hvem måtte ha konsesjon? Dessuten - hvilke vilkår skulle stilles til utbyggere? Lovene fra 1906 var formet som reaksjon på at utenlandsk kapital kjøpte fosser. Både i Høyre og Venstre trakk mange et skille mellom nasjonal og utenlandsk kapital, mellom «lokalkapitalisme» og «storkapitalisme». Norske selskaper skulle kunne handle fritt. Utlendinger måtte ha konsesjon, ikke for å stenges ute, men for å kontrolleres. Bak dette n asjonalkapitalistiske synet lå ulike inter­ esser og meninger. For mange var det et argument i seg selv at kapitalen var norsk. Utenlandske interes­ ser kunne trekke Norge inn i en stormaktskonflikt. Kraftproduksjon gav strategisk makt over annen industri. Blant oppkjøperne var svenske storkapitalister som Nils Persson, Knut Tillberg og Marcus Wallenberg - kunne seieren i 1905 uthules innenfra? Hjemmegrodde norske kapitalister ønsket å bli favo­ risert, selv når det var uvisst om de kom til å bygge ut en foss noen gang. For småkårsfolk og lokale myn­ digheter kunne norsk kapital være å foretrekke - den måtte være mer lydhør overfor politisk press. I og med at norske kapitalister sjelden samlet seg til storforetak, ville en nasjonal linje i realiteten også virke mot monopolkapitalen. Både Michelsen og Castberg fryktet at en rask vekst i storindustrien ville skape et rotløst proletariat. Fossekraften skulle gå til småbe­ drifter, tradisjonelt næringsliv og husholdningene, til «lys, varme, gaardsdrift, haandverk eller smaaindustri». Da lovene av 1906 var vedtatt, beveget den videre

H v o rfo r V a g th im d e n e tie r. „Norsk“ (Konsul Perssons) Bergværksdrift.

S v e r ig e

„Timeo Danaos et dona / erentes.“

27

MOR GENGR Y

Folkeavstemning om styreformen høsten 1905. 78 prosent ønsket monarki, mens 22 prosent ville ha republikk. Det grønne feltet på kartet viser kommu­ ner der mer enn 30 prosent av stemmene var for republikk. I disse områdene stod Venstres nasjonale radikalisme opp­ spedd med arbeider­ bevegelsens sosiale radikalisme sterkt.

28

debatten seg vekk fra uenighet om hvem som skulle få konsesjon. Den nye loven i 1909, som var fremmet av Castberg og Knudsen i fellesskap, favoriserte ikke lenger norske selskap. Dels hadde man oppdaget at bestemmelsene som skulle sikre at et selskap var under nasjonal kontroll, lett kunne omgås, og dels mente flere at snarere enn å hindre utbygging burde man sikre at den tjente «statens og almenhedens tarv». Storkonsernene skulle få fortsette å bygge ut, men noen få privatpersoner skulle ikke alene profit­ tere på naturgitte knapphetsgoder. Energi burde være et offentlig gode som alle hadde rett til. Kraften måt­ te komme alle næringer til gode, og staten burde ha sin del ved å skattlegge utbygging og få rommeligere finanser. Denne retningen ønsket en statsregulert kapitalism e. De nye konsesjonslovene konsentrerte seg om å stille v ilkår til den som ville ha konsesjon. Kravene

kunne angå selve utbyggingen. Selskapet måtte bruke norsk materiell (og dermed gi ringvirkninger), an­ sette norske arbeidere, bygge skikkelige brakker på anlegget og lignende. Viktigere var vilkår som gjaldt mens elektrisitetsverket var i drift - om å levere billig kraft til lokalbefolking og kommune eller betale år­ lige avgifter til stat og kommune. Endelig gjaldt det avslutningen av en konsesjon: Skulle den begrenses til en viss tid, i så fall hvor lang - 30, 75, 80, 90 år? Skulle staten da ha «hjemfallsrett», det vil si rett til å overta fossen? Skulle overtagelsen skje med eller uten vederlag? Lovverket gav departementet betydelige fullmak­ ter til å fastsette slike vilkår. Men stort sett ble lovene praktisert liberalt overfor søkerne. Nordmenn og utlendinger ble behandlet nokså likt, både under Michelsen/Løvland til 1908 og under Knudsen til 1910. Etter noen år fikk folk større erfaring med storin­ dustrien. Tendensen var at man aksepterte den, men samtidig ville man la allmennheten nyte godt av utbyggingen. Trass i bondeskepsis var jo mange enkeltbønder interessert i å selge til fosseoppkjøpere. Arbeidsfolk fikk jobb, stat og kommune skatteinn­ tekter. Like før og under første verdenskrig følte man igjen faren ved «en hovedkulds udvikling» (sagt i en lovproposisjon fra 1915). Et stort, rødt proletariat var nå ikke bare et fremtidssyn. I 1917 kom en lov som påla også norske privatfolk konsesjonsplikt for større fall. Bare stat og kommune fikk bygge fritt. Tendensen til at staten ville kontrollere investeringer i naturrikdommer var ikke særnorsk. Landene rundt Alpene vedtok i samme periode lignende lover. De sveitsiske var jevnt over strengere enn de norske, lovene i Østerrike, Tyskland, Frankrike og Italia like eller noe mer liberale. Italia lå som Norge i utkanten av den europeiske økonomien, et av landene som først kom med i de senere bølgene av industrialise­ ring. Typisk er det at også i Italia søkte staten å frem­ me landets økonomi ved å drive næringsvirksomhet. Storindustri ble forsøkt hjulpet ved kreditt- og tollpolitikk. Også i Sverige krevde bøndene lover mot store selskapers kjøp av naturressurser, særlig skogene i Norrland. Der ble imidlertid hindringene for selska­ pene mer beskjedne, fremfor alt på grunn av et kon­ servativt førstekammer i Riksdagen. Noen industrifolk mente at lovene fratok norsk industri et av de få konkurransefortrinn den hadde. Andre hevdet at lovene skremte investorer. Resultatet skulle være at Norge kom i en industriell baklekse, mens Sverige fra 1890 til 1920 gikk inn i en ny fase som moderne industrinasjon. Mot dette synet taler at lovene ble praktisert med lempe, og at total produk­ sjon, kapitalimport og investeringer steg etter 1906, sterkere i Norge enn i nabolandene. Også ellers i Europa ble betingelser stilt. Norske

FRA NASJONAL FE ST R U S TIL P A R TIPO LITISKE HV ER D AGER

Gunnar Knudsen (1848-1928), Ven­ stres store «høvding» (partileder til 1927) og mangeårige stats­ minister (til 1920). Med bakgrunn som ingeniør, skipsreder, gårdbruker og industridrivende ledet han staten som en myn­ dig skipper eller bedriftsherre. Han sognet i ungdommen til Venstres radikale fløy, blant annet som medlem av Arbeider­ kommisjonen av 1885 som utredet fabrikktilsyn, sykeog ulykkesforsikring. Med tiden plasserte han seg mer midt i partiet, men valgte i 1908 å la høyrefløy­ en skalle av og «kon­ soliderte» Venstre.

fossefall var billige å bygge ut på grunn av gunstig fallhøyde og fordi man slapp å betale dyr eksproprie­ ring. På den andre siden benyttet de største kapitalgruppene seg ikke av de konsesjoner som ble gitt mellom 1906 og 1910. Nittenhundreogsytten-loven gav staten rett til å innløse før konsesjonstiden utløp, det kan ha skapt en viss nervøsitet blant investorer. Men under krigens høykonjunktur spilte det knapt noen rolle. Da det internasjonale markedet brøt sam­ men i 1920, var det andre, mer dramatiske forhold som dempet investeringslysten.

Venstre splittes og konsolideres Unionsoppløsningen var blitt gjennomført av en samlingsregjering. I 1906 stilte regjeringen, ikke et parti til valg. Michelsen spilte på «klokkeklangen» rundt lederposisjonen fra 1905 og appellerte om na­ sjonal samling. Som Liljedahl sa, var håpet «at det norske folk har denne begivenhed i saa sterk erind­ ring, at det for alting vil søge at holde oppe de mænd, som den gang stod for styret». Valgkampen i 1906 ble uklar. Stemmesedlene skulle bare ha navnet på kandidatene, ikke på parti­ ene. Noen stilte for Venstre, noen for Samlingsparti­ et, andre for regjeringen, atter andre for målsak, avhold, kirkespørsmål eller bondeinteresser. Andre igjen var nærmest frie folkevalgte. Høyre støttet sam­ lingsforsøket, oppløste partiorganisasjonen før val­ get, og utgjorde i realiteten Samlingspartiet. De fleste av den tidligere Venstre-politikeren Michelsens ven­ ner stemte av lojalitet og vane på Venstre. Valgresul­ tatet var skuffende for regjeringen, men Michelsen fortsatte likevel. Da han gikk av på grunn av sykdom høsten 1907, overtok Jørgen Løvland, utenriksmi­ nister og en rutinert Venstre-politiker. Han satt til våren 1908. Venstre-gruppen rommet fra 1906 svære innbyrdes motsetninger. På den ene siden bestod den av folk som støttet den sittende regjering, men der var også radikale opposisjonelle aktivister og et sentrum rundt Gunnar Knudsen. - Venstre ble i 1908 «konso­ lidert». Flertallet vedtok å oppløse stortingsgruppen og dannet så en ny gruppe som utelukket de regjeringstro. Dette konsoliderte Venstre samlet et flertall i Stortinget, og Knudsen dannet ny regjering. Partigrensene ble trukket på nytt. Hva var det egentlig som skilte? Den konkrete saken som trakk linjen mellom de «konsoliderte» og de andre, gjaldt de «regjeringstros» støtte til regjeringen Michelsens håndtering av den såkalte Mjøs-reguleringen i 1906 og 1907. Glommens Brugseierforening, som organiserte bedriftene langs Glomma, fikk rett til å bygge ny demning for å sikre større vannføring hele året. Dette berørte lokalinteresser i Oppland. Det angikk også forholdet mellom

I5Q

Antall representanter

m

1903

1909 1906

I

1915 1912

Høyere embetsmenn

i

1921 1918

n

1927 1924

i

i

1933 1930

1936

EZI Jordbruk og fiske

I Øvrige embetsmenn og funksjonærer EE! Handel og industri

EE Frie yrker

H

Andre

Stortingets sosiale sammensetning 1903-36. Embets­ mennenes andel sank over tid. Gruppen av «andre» bestod nesten i sin helhet av arbeidere og noen partifunksjonærer, stort sett fra Arbeiderpartiet.

29

M OR GE N GR Y

Partienes styrke på Stortinget etter valgene 1903-18. Valgordningen slo ikke alltid rettferdig ut. Særlig ble Ven­ stre favorisert, mens Arbeiderpartiet ble spesielt hardt ram­ met av ordningen med enmannskretser fra 1906.

30

statsmaktene fordi tillatelsen var gitt uten at Storting­ et var koplet inn. Saken hadde dessuten nasjonal betydning: Flere bedrifter som ville nyte godt av stør­ re vannføring, hadde utenlandske eiergrupper. Split­ telsen kom altså på et spørsmål som gjaldt holdning­ en til utenlandsk kapital. Ved voteringene i de to nes­ te sesjonene skilte synet på konsesjonslovgivningen klarest mellom gruppene på Stortinget. Nasjonal styring var altså ett overordnet spørsmål som fastla partimønsteret. Både Venstres tradisjoner og det politiske klimaet etter 1905 tilsa det. Appell til det nasjonale var dessuten naturlig når man søkte å forme et sammensatt velgergrunnlag til én blokk. For partiet var selv etter avskallingen fortsatt mye av en legering, eller snarere en sammenlodning. Støttroppene var fortsatt norskdomsbegeistrede skolelærere og bønder. Partiet tiltrakk dessuten arbeidere ledet av radikale sosialpolitikere og lokale borgere, personihsert i Gunnar Knudsen. Kjerneområdet for Venstre var de delene av Bygde-Norge som er kalt «Fjell- og Fjord-Norge», altså de indre vestlige fjordbygdene og fjellbygdene østpå. Nord-Trøndelag og Nordland var også gode områder. Den folkelige kulturen i området var «frilynt» og nasjonalistisk. Nasjonalisme var altså en reell kraft bak Venstres splittelse, men forklarer ikke alt. Knudsen selv var forsonlig overfor Michelsen, og knapt mer nasjonalt innstilt i konsesjonssakene. 300 000 av 330 000 konsesjonsbelagte hestekrefter gikk under Knudsens før­ ste regjering fra 1908 til 1910 til utlandet. Michelsen var ikke mindre nasjonal, han dissenterte i regjering­ en mot at svensken Nils Persson bkk kjøpe Røstvangen gruver. Nynorsk- og norskdomsmannen Jørgen Løvland kom noen år etter tilbake til Venstre. Synet på utenlandsk kapital var ikke den eneste grensemarkøren. Knudsen ble tvunget til å velge mellom Michelsen og Castberg. Kretsen rundt Castberg presset fram en avklaring. Stilt overfor muligheten av å kappe bånd­ ene til arbeidervelgerne og dermed skape en bred kløft i både politikk og samfunn, valgte Knudsen å gå til venstre. For de «opposisjonelle» i Venstre, som tvang fram splittelsen på Mjøs-reguleringen, var nok dette en viktig sak. Men flere andre konflikter kunne ha vært nyttet til å drive fram det samme resultatet, det sa de like ut. Splittelsen hadde paralleller i mange europeiske land. «Laissez-faire»-politikere skilte lag med sosial­ liberale som ønsket en fordelingsstat. Moderate bøn­ der og radikale byfolk gikk hver sin vei i uenighet om sosialpolitikk. Også i Sverige og Danmark hkk man lignende splittelser. Fram til rett før første verdenskrig forsøkte Venstre å holde på arbeiderne. Men partiet ble mindre og mindre et virkelig klasseoverbyggende folkeparti. Castberg gikk ut av Knudsens andre regjering i 1914,

1903 H

Hi LE

1906

Høyre Frisinnede Venstre Moderate Venstre

1909

LELiberale LEBondepartiet LEVenstre

1912

1915

1918

H Arbeiderdemokratene H Arbeiderpartiet H Partiløse

og Venstre viste brodd mot fagbevegelsen. Partiet tap­ te nå velgere, først og fremst i arbeiderklassen i by­ ene, på Østlandet og i Finnmark. Fra 1912 til 1921 gikk partiet tilbake fra 40 til 20 prosent. Fra å være et virkelig folkeparti ble Venstre et mellomstort midt­ parti. Da arbeiderbevegelsen fra første verdenskrig ble sterkere og dessuten radikalisert, drev Venstre i mellomkrigstiden klarere mot høyre som ett av flere borgerlige partier. En radikal tradisjon blant småkårs­ folk ble i mange områder overtatt av Arbeiderpartiet.

Frisinnede stiftes, Høyre fortsetter En del Venstre-folk som fulgte samlingsregjeringen, var byliberalere. Dessuten støttet stortingsbønder fra den pietistiske kyststripen fra Møre og sørover den. I de områdene slo ikke radikal sosialpolitikk og brobygging til arbeiderne an. Arbeiderpartiet forble i dette bondesamfunnet alltid en lønnstagerbevegelse. Hovedtyngden av de regjerings tro i Venstre dannet i 1909 et eget parti under navnet Frisinnede Venstre, en hær med mange generaler og få menige. Partiet samlet politiske storheter som Michelsen, de kom-

RA NASJONAL FE S T R U S T IL PART IPO LIT IS KE HV ER D AGE R

mende statsministrene Abraham Berge og brukseier Wollert Konow - fra Søndre Bergenhus, dvs. Horda­ land, til forskjell fra Venstre-fetteren av samme navn fra Hedmark, intelligentsia som den store Venstre historikeren Ernst Sars og Fridtjof Nansen og intel­ lektuelle bedriftsledere som Johan Throne Holst, eie­ ren av Freia sjokoladefabrikk. Talerøret var Tidens Tegn, landets mest moderne storavis, redigert av Olav Thommessen, senere av sønnen Rolf. Det politiske prosjektet til Michelsen fikk en kort­ varig sjanse etter valget i i 909 da Venstre tapte. Høy­ re og Frisinnede Venstre dannet regjering, med Wol­ lert Konow (Hordaland) som statsminister fra 1910 til 1912. Paradoksalt nok kom denne talsmannen for en «ledende» regjering til å stå i spissen for et av lan­ dets mer tafatte ministerier, gradvis slitt ut av motset­ ninger mellom de to partiene. Forsøket på bred borgerlig samling i Norge ble gjennomskåret av eldre motsetninger, som språk­ spørsmålet. Konow var ved juletider 1911 invitert som taler på en fest i Bondeungdomslaget i Kristiania og sa: «...ingen opportunistiske politiske hensyn skal formaa mig til at fornegte den opfatning, at maalsaken har været den sak som sterkest har baaret det norske folk frem i det sidste halve hundredaar.» Riksmåls-Høyre følte seg grovt provosert. Konow ble erstattet med Høyres Jens Bratlie, som imidlertid måt­ te gå av raskt etter da Venstre vant valget i 1912. De Frisinnede levde i årene etterpå i papirløst samliv med Høyre fram til 192 6 -2 7 . Høyre reorganiserte seg etter samlingsforsøket i 1906. Det ble mer et parti for de øvre samfunnslag i byene og den voksende bymiddelklassen, særlig funksjonærene. Gruppene av konservative arbeidere slapp nå taket. Store deler av Bygde-Høyre forsvant i 1920 inn i Bondepartiet. Høyre stod sterkest i Oslofjord-regionen, der det grovt sagt trakk halvparten av velgerne, dernest i indre Østland og Trøndelag. På Vestlandet var tilslutningen forholdsvis sterk inntil konflikten om blant annet målsak fra 1912 igjen drev moderate velgere til Venstre. I Nord-Norge ble høyrefolk en sjeldenhet til de i 1921 vant fiskerne i Nord­ land. I reaksjonen mot første verdenskrigs regule­ ringspolitikk gjorde Høyre et godt valg i 1918, og dannet regjering under den lyseblå Kristiania-advokaten Otto B. Halvorsen i 1920.

spilt ut én for én svarte arbeidsgiverne med sin fore­ ning i 1900 (Norsk Arbeidsgiverforening - NAF). Stort sett godtok de stilltiende at arbeiderorganisasjo­ nen var kommet for å bli. Men dette var ikke selvsagt. Da arbeiderne på sagbrukstomtene på Orkdalsøra organiserte seg i 1903, kastet eieren, Christian Thams, dem ut av hus og jobb. For fagbevegelsen ble forholdet til staten et hoved­ spørsmål: Skulle den be om statlige inngrep, og hvil­ ken pris ville den betale? Problemet hadde dukket

Anna Rogstad (1854-1938) var en sentral leder i lærerinnenes organi­ sasjon og møtte som første kvinne i Stortinget i 1910 for Høyre.

Prosent av avgitte stemmer

90

70 60 50 40 30

20

Regulering av arbeidslivet Et helt fritt arbeidsmarked var knapt tenkelig over tid. Arbeidskraft var ikke en vare som andre, men en egenskap ved levende mennesker. Markedet ble der­ for regulert, nedenfra og ovenfra. Arbeidernes Faglige Fandsorganisasjon (FO) ble stiftet i 1899. Etter hvert som de fleste fagforbundene sluttet seg til, ble FO et reelt talerør for organiserte arbeidere. For ikke å bli

10 0 1906

1909

H Venstre/Arbeiderdemokrater I ■

Høyre/Frisinnede Arbeiderpartiet

1912

1915

1918

CD Landmandsforbundet d l Uavhengige

Partiene fordelt etter andel av stemmene 1906-18. Venstres tilbakegang og Arbeiderpartiets fremmarsj er hoved­ trekkene i bildet. 1909 var et særlig godt valg fo r Høyre.

31

M OR GE N GR Y

Under: Den danske tegneren Anton Han­ sen oppholdt seg i Norge i årene etter første verdenskrig. På bildet maner han fram hvordan arbei­ dernes revolusjo­ nære hær feier de borgerlige politiker­ ne til side. (Exlex 1919)

-

opp i 1902. En foreslått foreningslov ville hjemle organisasjonsrett, men samtidig sikre «arbeidets fri­ het». Folk skulle kunne la være å fagorganisere seg og ha rett til å arbeide under streiker. Mest intens ble striden om megling og voldgift. Frivillig megling var akseptabel for fagbevegelsen, det hadde hovedorgani­ sasjonene praktisert etter en avtale fra 1902. Anstøts­ steinen var tvungen voldgift i interessesaker - at en offentlig oppnevnt instans direkte og bindende skulle fastsette lønn og arbeidsvilkår. Så lenge fagbevegelsen var dårlig organisert, hadde den sett seg tjent med å be om offentlige inngrep. Med økt styrke regnet beve­ gelsen med å kunne oppnå bedre resultater på egen hånd. Dessuten ville jo diktater ovenfra og utenfra underminere selve grunnlaget for organisering. Meningen med å organisere seg ble borte om ikke organisasjonen kunne streike - å legge ned arbeidet var jo selve den makten fagorganisasjonen hvilte på. Arbeidsgiverne vaklet i synet på voldgift; Høyre var prinsipielt mot. Samtidig ble nye arbeidergrupper organisert, og organisasjonsgraden steg i eldre forbund. FO vokste

Hvorfor maser I saadan paa - lad os dog sidde ned og tale om Tingene!

32

fra 15 000 medlemmer i 1900 til 67 000 innen 1914. Medlemsforbundene ble mer omfattende, de hadde vokst ut over den enkelte byen og det enkelte faget. Myndigheten til å forhandle og gå til streik ble samlet på sentralt hold, i ledelsen i fagforbundene, men også hos sekretariatet i FO. I 1907 inngikk Jern og Metall den første landsomfattende tariffavtalen. På flere punkter dannet den et fremtidsmønster for hele arbeidslivet. Arbeiderne fikk slått fast retten til å være representert av tillitsvalgte, men godtok bedriftenes rett til å «lede og fordele» arbeidet. Samme år kom den første lockouten fra arbeidsgiverne i en hel bran­ sje, i papirindustrien. Den endte med arbeiderseier. Færdommen for arbeidsgiverne var at flere måtte tas ut i konflikt samtidig, slik at streikekassene kunne tømmes. Ved tariffoppgjøret i 1911 kom den første konflikten som omfattet flere bransjer - gruvene, sag­ brukene, papirindustrien og jern- og metallbedriftene. Over 32 000 mann var berørt. Den borgerlige opi­ nionen var rystet. I det gamle samfunnet gjaldt stri­ den helst én arbeidsgiver og hans arbeidsstokk. Etter hvert som de forskjellige delene av økonomien ble vevd sammen, angikk stridene i arbeidslivet samfun­ net som helhet. Dessuten ble staten direkte trukket inn også som arbeidsgiver. I 1912 streiket arbeiderne på statens jernbaneanlegg. Både lockouten i 1907 og i 1911 ble avviklet ved hjelp av engangsløsninger, der personer som amt­ mannen i Buskerud eller stortingspresidenten og Arbeiderpartiets parlamentariske leder engasjerte seg. Men var dette tilstrekkelig overfor slike «vulkan­ ske utbrudd, eruptioner av sociale naturkræfter, som

FRA NASJONAL F E S T R U S T IL P A RT IPO LIT IS K E HV ER D AGE R

ikke i ret tid har fundet utladning», som det het i et lovforslag om megling fra Bratlies regjering i 1912? Venstre sa mest rungende nei - arbeiderne skulle nok ha sitt, men streik og lockout var å gå for langt. Å streike på offentlige anlegg var å utfordre statsmak­ tens autoritet. For å oppnå «samfunnsfred» måtte man føre «kampen mot klassekampen», ifølge Gun­ nar Knudsen. Vulkanutbruddene måtte stanses ved tvungen voldgift. Men for arbeiderne var dette «et inkvisisjonsapparat som i et kjærlig favntak skal klemme pusten ut av arbeiderorganisasjonene», sa LOs formann, typografen Ole O. Lian. Aksjoner og trusler om proteststreik midt oppe i jubileumsfeiring­ en i 1914 førte til at loven om arbeidstvister i 1915 bare gjennomførte tvungen megling ved en egen riks­ meglingsmann. En særskilt domstol, Arbeidsretten, skulle ta seg av rettstvister, det vil si uenighet om for­ ståelsen av hva som var gjeldende rett i en inngått tariffavtale. Som svar på en lockouttrussel mot 70 000 arbeidere kjørte Venstre i 1916 gjennom tvungen voldgift, men midlertidig for krigstiden og under protest fra LO. Høyre var /or, nå under inn­ trykk av arbeidernes voksende styrke. Noen perma­ nent lov om voldgift kom ikke - Stortinget vedtok bruk av voldgift fra gang til gang. Årene 1 9 0 0 -1 9 1 6 ble en formende periode for arbeidslivet, varige institusjoner festnet seg. I motset­ ning til både Sør-Europa med nokså svake organisa­ sjoner og Storbritannia med en sterk, men desentrali­ sert fagbevegelse falt Norge inn i det nordeuropeiske mønsteret: én sterk organisasjon med sentral makt på hver side i arbeidslivet, og med et innbyrdes forhold som ble regulert innenfor en fast ramme satt av sta­ ten. Men dette samvirket mellom organisasjonene og staten åpnet også et gap mellom LO-ledelsen og med­ lemsgrupper som var i ferd med å radikaliseres. Stats­ inngrepene kom fremover mer til å skjerpe enn dem­ pe klassekampen. Også andre sider ved arbeidsmarkedet og arbeids­ plassene ble helt eller delvis sett som et offentlig ansvar og lovregulert: arbeidsformidling (1906), arbeidsløshet (1906), ulykkesforsikring for flere yr­ kesgrupper (1908, 1911, 1915), sykeforsikring (fore­ løpig for en del av folket og bygd på egenbetaling, ikke skatt - 1909), tvungen lastelinje for skip (1909), arbeidsmiljø (fabrikktilsynsloven fra 1892 ble utvidet i 1915) og arbeidstid (1915, 1918). En annen sosial merkesak var de «castbergske barnelovene» fra 1915 om barneforsorg; de fastslo «uekte» barns rett til farsnavn og arv etter faren. Denne castbergske perioden i sosialpolitikken videreførte i hovedtrekk «sosialhjelpsstaten» som begynte allerede fra 1880-årene. Prinsippet var at myndighetene tok ansvar for de sva­ keste gruppene. Motivene var nestekjærlighet, rett­ ferdighet og forsikring mot opprør. Rettigheter for alle kom først senere med velferdsstaten.

Fanen til Veivesenets Arbeiderforening i Kristiania - Einar Gerhardsens fag­ forening - ble malt av et medlem i 1924. De to mennene repre­ senterer den faglige og den politiske arbeiderbevegelsen. Bygningene bak viser et idealsamfunn, slik det var beskrevet av den franske utopiske sosialisten Charles Fourier tidlig på 1800-tallet - plantet i en norsk granskog.

Landmandsforbund blir Bondeparti Bøndene følte seg økonomisk, politisk og kulturelt under press fra byene, fra «europæiske kapitalister og socialister» samtidig, som Aftenposten tolket følelsene deres i 1912. Ole Rømer Sandberg, gårdbruker og agrarpolitiker i Høyre, skrev samme år: «... faar vi ikke et parti, som vil lægge kraft i arbeidet paa at be­ vare vor bondestand, saa vil denne bli knust mellom to skjolde, mellem socialisme og storindustrien.» Misnøyen vokste i Norsk Landmandsforbund over ikke å få drive sin egen næringspolitikk, særlig der den gikk på tvers av partienes standpunkter. Lederen, godseier Johan Egeberg Mellbye fra Nes i Hedmark, var skeptisk til et politisert forbund. Men bøndene ville ikke lenger nøye seg med at Venstre slengte «et Ben til Gaardshunden» for at «bondehunden» skulle

Øverst forrige side: Martin Tranmæl (1879-1967), bonde­ sønn fra Melhus, malersvenn, fremste lederskikkelse i arbeiderbevegelsens nye, radikale retning. Han var i ungdom­ men en tid i USA og mottok der inntrykk fra radikal arbeider­ bevegelse. 11911 tok han initiativet til Fagopposisjonen av 1911, som ville legge om LOs forsiktige linje. Da «den nye retning» seiret i Arbeiderpartiet i 1918, ble han først partisekretær og siden mangeårig redaktør fo r SocialDemokraten (fra 1923 Arbeiderbla­ det). Tranmæl var partiets reelle leder, en intens sjel som levde i og åndet for arbeiderbevegelsen. I 1930-årene ble han en kraft i omlegging­ en i retning av øko­ nomisk krisepolitikk innenfor det bestå­ ende samfunn.

33

MORGENGRY

Godseieren Johan Egeberg Mellbye (1866-1954), Bondepartiets første formann, ville ha en åndelig bondereis­ ning i tillegg til den økonomiske: «Vi kan ikke leve bare på forblandinger og økonomi.»

34

slippe venstrefolk inn i Stortingets storstue. Spesielt var kornprodusenter opptatt av å få tollvern. Høyre var ikke noe alternativ. På grunn av elitepreget i star­ ten hadde Landmandsforbundet alltid måttet forsvare seg mot anklager om å være en fordekt Høyre-organisasjon. I 1920 gjorde forbundet en jafs inn i begge partier og etablerte seg som parti. Året etter ble parti og faglig organisasjon skilt. De ble kalt Bondepartiet og Norges Bondelag. Parti og lag var siamesiske tvil­ linger til de ble formelt organisatorisk atskilt i 1931. Overføringer fra laget til partiet opphørte i 1938. At bruddet først kom i 1920, skyldtes delvis indre forhold i forbundet: Egen organisatorisk styrke måt­ te tilta. En ny generasjon kom til som ikke hadde opplevd «krigskameratskapet» (Ernst Sars) i Høyre eller Venstre. Én forklaring lå i politikken: Ny valg­ ordning i 1919 med flermannskretser gjorde det let­ tere å vinne fram. Konflikten mellom by og land var skjerpet innad i partiene. Åpen klassepolitikk var blitt mer legitim etter at oppslutningen om Arbeider­ partiet hadde økt. Og ute i samfunnet var jordbru­ kets interesser blitt skarpere avtegnet mot andre næringen

En kunstnergenerasjon til veis ende Knapt var den norske stat blitt selvstendig, før generasjonen av store kunstnere som hadde mar­ kert landet ute og hjemme, gikk i graven. 1 1906 døde Henrik Ibsen og Alexander Kielland og maleren Fritz Thaulow, i 1907 Edvard Grieg, i 1908 Jonas Lie og i 1910 komponisten Johan Sel­ mer - og Bjørnstjerne Bjørnson. Som en nasjonalhelligdom ble han brakt hjem med panserskip til en storslått offentlig begravelse. Men fordi innhol­ det i det nasjonale ikke var entydig, ble ikke hyl­ lingen enstemmig. Bjørnson led store menns skjebne: å bli for gammel, skrev Ame Garborg i dagboken sin - på slutten ble riksmålsmannen Bjørnson «Gud for dei provinsdanske».

Språk, avhold, kirke, kjønn Landmandsforbundet var bare én av flere pressgrup­ per. Også sjømennene opptrådte politisk. Ellers var gruppene organisert rundt kulturelle saker - avhold, språksak eller kirkelig selvstyre. Kirkepartiet (stiftet 1907) ønsket en selvstyrende folkekirke, ikke en statskirke. Avholdsfolket var den største folkebe­ vegelsen og stod som målfolket sterkest i Venstreområder. Riksmålsforbundet (1907) var ikke så stort, men hadde innflytelse på Høyre fordi det bygde på byeliten. Gruppene søkte å påvirke partiprogrammene og nominasjonene ved å stille vilkår for å støtte en kan­ didat eller ved selv å stille kandidater. I 1909 var Avholdspartiet jevnstort med de øvrige i Romsdals amt. Bevegelsene tilskyndet parlamentarikere som var enige med dem, til å danne en fastere gruppe på Tinget, til dels på tvers av partiene. Fra 1890-årene fantes det både fredsvenner og en avholdsgruppe på Stortinget. Etter 1900 kom dessuten grupper for industriinteresserte, Kirkepartiet og agrarinteresser. Pressgruppenes høysesong kom da situasjonen ble mer uklar i årene etter 1905. Langtidsveksten i statlig myndighet gjorde politikk viktigere. Valgordningen åpnet for press. Den gamle tvedelingen høyre-venstre var svekket, den nye klassetrekanten ennå ikke utvik­ let. Da partiene satt fastere i salen, fant de seg ikke i å bli rykket i ermet av pressgrupper. Høyre mente de forvansket det parlamentariske demokratiet. Arbei­ derpartiet anså presten Alfred Eriksen som utelukket av partiet da han i 1912 som formann i Riksmålsfor­ bundet oppfordret velgerne til å boikotte arbeiderpar­ tifolk som ikke ville stemme for riksmål. Kvinner som hadde en viss minsteinntekt bkk stemmerett ved kommunevalg i 1901, ved stortings­ valg i 1907. Alminnelig stemmerett fikk kvinnene i

FRA NA SJ ONAL F E S T R U S T IL P A RTIPO LITISKE HVER DAG ER

Bjørnstjerne Bjørn­ son begraves i 1910 fra Trefoldighetskirken i Kristiania. Et håndkolorert Wilse-bilde.

1913. I starten favoriserte kvinnestemmeretten de borgerlige. Tap av stemmerett ved fattigstøtte (til 1918) og lavere valgdeltagelse blant arbeiderkvinner svekket Arbeiderpartiet. Første kvinne på Stortinget var lærerinnen Anna Rogstad, varamedlem for Høyre og Frisinnede fra 1909; første faste stortingskvinne var Karen Platou (Høyre) i 1921, sekretær i husmororganisasjonen Hjemmenes Vel. Begge kom fra Kris­ tiania. (Om kvinnesaken, se bind 9.)

Den norske staten i en vekstperiode «Nattvekterstaten» - en stat som kun står for ytre forsvar og indre kontroll - fantes aldri i Norge, heller ikke i den mest liberale epoken på 1800-tallet. Staten tok hele tiden på seg å legge forholdene til rette for næringslivet, å skape gunstige rammevilkår i form av kommunikasjoner og grunnlagsinvesteringer. Gjennom sosialpolitikken og den nye politikken

overfor næringslivet gikk staten dypere inn i områder som lenge ble ansett som private - familien og arbeidslivet. Wollert Konow (Hedmark) så konse­ sjonslovene som en tilbakevending til «det system, som Oldenburgerne praktiserede her i landet», altså eneveldets merkantilisme og regulering. Under embetsmannsstyret på 1800-tallet hadde politikerne følt seg forpliktet av normer om at staten skulle behandle alle næringsdrivende likt og ikke gripe inn i økonomien slik at rammevilkårene for næringsdrift ble uforutsigbare. Konsesjonslovene gav derimot vide fullmakter til administrasjonen, som kunne behandle søkere og prosjekter forskjellig, ut fra sosiale og politiske hen­ syn. Ett tegn på at oppfatningen holdt på å endre seg, var at staten ansatte flere fagspesialister. I 1900 var ni av ti embetsmenn jurister, bare seks av ti i 1920. Statsinngrep og organisasjoner i arbeidslivet viste at den liberalistiske tanken om fri kontraktsrett mellom

Nederst forrige side: Det sosialdemokra­ tiske vittighetsbladet Hvepsenfant bare kakser og egeninterresse bak stiftelsen av Bondepartiet 1920. Selv insisterte partiet på at det var særlig nasjonalt og foredlende å dyrke jorden.

35

MOR GE NG RY

På vei til stemme­ lokalet ved det første stortingsvalget med kvinnelig stemmerett i 1913.

(tilsynelatende) likestilte parter var gitt opp. Og selv om sosialhjelpsstaten ikke var noen spesielt radikal Robin Hood, bygde den på prinsippet om at det offentlige skal kunne omfordele ressurser etter behov. Stat- og komm uneadministrasjon vokste i omfang når det gjaldt antall organer, tall på sysselsatte og

andel av nasjonalproduktet. Økningen i statens myn­ dighet og innflytelse skulle komme til å ta et nytt sprang under første verdenskrig. Men krisetiltakene gikk inn i et langtidsmønster, og staten trakk seg aldri sammen igjen til førkrigsstørrelsen. Utvikling­ en i Norge var ikke spesiell. I 1905 var det offentliges andel av nasjonalproduktet her i landet noe større enn i Tyskland, om lag som i Danmark og Storbritan­ nia. I 1920 var imidlertid den norske stats virksom­ het mer begrenset enn i land der krigskostnadene hadde drevet statsandelen opp - i hvert fall midler­ tidig. Veksten skyldte tunge, lange utviklingslinjer. Bedriftene, organisasjonene og staten ble gradvis mer byråkratisert. Kontorveldet var et svar på indre vekst, på økt størrelse i sammenslutningene. Sam­ tidig var et profesjonelt byråkrati et forsøk på å kon­ trollere de ytre vilkårene og skape sikkerhet inn i fremtiden. Man kunne i mindre grad enn før være selvtilstrekkelig. Industrialisering og markedsutvikling i jord bru ­ ket hadde skapt et tettere sammenvevd næringsliv og samfunn. Store bedrifter og nettverk ble organi­ sert innen transport, kom m unikasjon og kraftover­ føring. Den norske økonom ien samvirket mer intim t med utlandet. Men når ulike grupper og interesser kom tettere i berøring med hverandre, økte også mulighetene for konflikt dem imellom. Når den andre industrielle revolusjonen og andre fase i jordbruksrevolusjonen i Norge falt samtidig, ble de sosiale spenningene «fortettet». Mange bad om statlige inngrep, for seg selv eller fordi de ble berørt av at andre sloss. Fagorganiserte krevde støt-

Partistillingen i Norge

Hvepsenfra 1918 viser hvor urimelig valgordningen var: Det største partiet fikk meget få repre­ sentanter - Arbei­ derpartiets parla­ mentariske leder Anders Buen krym­ per fra en røslig kar til en dverg.

36

Venstre:

Høire:

184.000 st.

200.000 st.

Tegnet av Jul. Forsaa

i stortinget. Arb.part.: 210.000 st.

Høire og venstre blev omtrent like store fordi de like store dumheter gjorde.

Venstre

Høire:

Arb. part.

52 repr.

49 repr.

18 repr.

Men Buen blir liten i tinget fordi den største paa dommedag mindst skal bli.

FRA NA SJ ONAL F E S T R U S T IL P A RT IPO LIT IS K E HVE RDAG ER

te til arbeidsløshetskasser. Kornbøndene bad om toll. Handel og industri krevde lenge «sin» minister «som med kraft kan hævde og opretholde handels­ standens rettigheter, ivareta dens interesser og tale dens sag i regjering og storting». I 1917 fikk de et næringsdepartement for alle utenom jordbruket. Med krigen økte samvirket mellom stat og organisa­ sjoner. Statsveksten ble først og fremst båret fram av Ven­ stre. Dette sosialliberale partiet oppfattet samfunnet som flere konkurrerende grupper som søkte å nå opp og fram. Kamp var tillatt, men måtte ikke føres slik at samfunnet omkring ble truet eller slik at «tredje part» led når to motstandere braket sammen. Og noen kunne bukke under i striden. Staten skulle være overdommeren som så til at konkurrentene holdt seg til reglene. Dessuten skulle staten, noe særlig Johan Castbergs fløy la vekt på, være «samfundets sterke arm» som «skal moderere den naturens grusomme lov...., at den sterke tramper den svage ned». Høyre var mer skeptisk til statsinngrep. Men i sosialpolitik­ ken fremholdt Fredrik Stang at omsorg var et offentlig ansvar, en linje som senere ble fulgt opp av Otto B. Halvorsen og hans like lyseblå sosial­ minister i Høyre-regjeringen av 1920, trondheimsadvokaten Odd Klingenberg. Blant de ulike svarene på massepolitikkens utfor­ dring vant altså Gunnar Knudsens sentrumslinje. Selv om Venstre gikk tilbake blant velgerne, vant partiet i 1912 og 1915, beholdt stortingsflertallet til 1918 og regjeringen til 1920. Systemet Knudsen var lenge slående sterkt, stabilt og styringsdyktig. I Dan­ mark dannet ikke noe parti flertallsregjering alene etter 1909. Den situasjonen kom i Norge først etter 1918. At systemet Knudsen lenge hadde overta­ ket, skyldtes både personmotsetninger, partitaktikk, konkrete saker og en valgordning som favoriserte det største partiet. Men sys­ temet avspeilte også avgjørende grunntrekk ved det norske samfunnet på denne tiden. Firkantet sagt lå Knudsens styrke i det at den nye norske trekanten ennå ikke var trukket skarpt nok opp. Klassene var ennå ikke utviklet klart nok. Michelsens tanke om å sette borgerlige interesser mot sosialister var for «avansert». Den foregrep konfliktlinjer som skulle komme. Som Høyres samlingsvennlige leder Fredrik Stang måtte erkjenne i 1908, da forsøket mislyktes: «Vi havde seet for langt fremover.» Ennå fantes arkeologiske lag i sinnene avsatt under kampe­ ne om union og konstitusjon og i kulturkam­ pen mellom bønder og embetsmenn. Fram mot verdenskrigen mistet Venstre for godt kontakten med arbeiderklassen, og spenningen mellom for­ brukere i byene og produsenter på bygdene vok­

ste. Hos de konservative ble striden mellom BondeHøyre og «Karl Johans-Høire» mer akutt. Med krigen skjøv nye, åpne klassemotsetninger de eldre politiske og kulturelle konfliktene i bakgrunnen. Knudsens tanke om staten som megler og over­ dommer viste et grunntrekk: Norge var de små øko­ nomiske enhetenes land. Staten tilhørte ikke en adel eller et arrogant storborgerskap. For småborgere og småbønder var det rimelig å tenke at de selv stod for samfunnshelheten, mens arbeidere og kapitaleiere representerte særinteresser. At småborgere og bønder utgjorde en herskerklasse i økonomi og samfunn, er feilaktig. Men i den statsbærende koalisjonen, Ven­ stre, var interessene deres godt representert. Som Marcus Wallenberg sa om Norge: «att boxas > med bonder år mycket svårt».

Den sosialradikale sorenskriver Johan Castberg (18631926) sikret barn jødt utenfor ekteskap rett til arv ogfarsnavn ved barne­ lovene av 1915. Han ble fordømt som en ødelegger av familien og ekteskapet, men også hyllet som en varmhjertet reforma­ tor, som her av Jens R. Nilssen i Karika­ turen i 1917. Hans parti, Arbeiderdemokratene, fikk aldri noen stor oppslut­ ning. Men da Arbeiderpartiet kom til makten, var det mangt fra Castbergs reformlinje det gjennom­ førte i praksis.

37

Storindustrien - et eventyr? Da anlegget på Eydehavn ved Arendal ble åpnet i 1913, talte amtmann Sven Aarrestad, tidligere avholdsfolkets store leder:

Svelgfoss I ved Notodden ble bygd i en skrent under meget vanskelige forhold. Ved starten i 1907 var den verdens største kraftstasjon, inntil Vemork åpnet på Rjukan i 1911. Bildet er fra 1910.

38

Naar jeg ser, hvorledes store Industrianlæg kan komme igang bare ved Hjælp av Traade, som for­ binder dem med Fossefall langt borte, saa forstaar jeg ikke dette fuldt ut. Men saa meget forstaar jeg, at det er en ny Tid som kommer, det er den forhaapningsfulde Morgenrøde av en ny Dag med nye Livsvildkaar og ny Arbeidsglæde. Tiden fra 1905 ble opplevd som storindustriens dra­ matiske gjennombruddsår, en dyp kilde til stolthet. Likevel er norsk industrihistorie i denne tiden langt på vei fortellingen om de svenske industri- og

bnansfolkene Nils Persson, Knut Tillberg og Marcus Wallenberg. Disse tre hadde makt over skjebnen til folket i Sør-Varanger, Alta, Glomfjord, Sulitjelma, Mo i Rana, Løkken Verk, Orkdalsøra, Rjukan, Notodden, Odda og Tyssedal. Også andre utlendinger investerte i Norge, særlig briter, men også franske, tyske, belg­ iske og amerikansk-kanadiske selskaper. I 1909 var 39 prosent av samlet aksjekapital i norsk industri eid av utlendinger. Den utenlandske kapitalen var viktigst i startfasen av storindustrialiseringen. Mellom 1895 og 1914 kom mellom hver sjet­ te og hver tredje investerte krone fra utlandet. Sum­ mene vokste gjennom perioden, men andelen sank etter hvert som nordmenn i økende grad investerte i landets næringsliv.

ST O R I N D U S T R I E N -

Hva mente de utenlandske investorene å kunne hente i Norge? Engasjementet var ett uttrykk for at europeisk og amerikansk kapitalisme hadde kommet inn i en monopolistisk fase fra 1870-årene. Forbruksvaremarkedene i de tidligst industrialiserte statene var foreløpig mettet. Selskapene i hver bransje ble færre og større, og konkurransen dem imellom var skjerpet. Kapitaleierne søkte over landegrensene for å finne lønnsomme objekter å investere i. Kampen om kolonier var også en del av dette bildet. I denne andre vekstbølgen av den industrielle revolusjon ble utkantlandene i Europa interessante: Russland, Un­ garn, Spania - og Norge. Prisstigning favoriserte langsiktige investeringer i tungindustri. Norge bød først og fremst på naturgitte ressurser, for eksempel malmer og fossekraft. Når de ble inter­ essante, hang det sammen med den rollen jordbruket spilte i den andre industrielle revolusjonen. Frem­ veksten av industrisamfunnet innebar blant annet at folk forlot bygdene. De som ble igjen, måtte dyrke mer; jorden måtte gi større avkastning. Et viktig hjel­ pemiddel var da kunstgjødsel. Det kunne man få ved å utvinne svovel fra kisen i Sulitjelma, ved å binde nitrogen i luften ved hjelp av elektrisitet fra kraftsta­ sjonene i Rjukanfoss eller Svelgfoss ved Notodden eller ved å bruke fossekraften i Odda til å brenne kalk og koks til karbid, som sammen med nitrogen ble gjødningsstoffet cyanamid. Storindustrien trådte på denne måten inn i den elektrokjemiske bransjen. Senere ble fossekraft brukt til å smelte malm for å produsere metaller. Slik fant storindustrien også et virkefelt i den elektrometallurgiske bransjen. Norge hadde også andre forutsetninger som tiltalte en investor. De politiske rammevilkårene var gode. Statsmakten fungerte, med en hederlig og rimelig dyktig administrasjon. Samfunnsforholdene var fre­ delige med rettssikkerhet for næringsvirksomhet. Lovverket var rimelig overfor utenlandske investe­ ringer opp til de første reguleringene kom i 1906. Lovene om konsesjon (offentlig tillatelse) ble prakti­ sert lempelig også etterpå. Arbeidskraft fantes. Nor­ ges tekniske høgskole i Trondheim begynte å utdan­ ne ingeniører i 1910. De mange arbeiderne manglet

ET E V E N T Y R ?

kanskje, som professor Bredo Morgenstierne sa i 1924, industriell «underordningsevne, selvfornegtelse og samfølelse». Men de var lesekyndige og kunne arbeide selvstendig.

Matadorenes tid

Hydros administrasjonsbolig på Not­ odden i 1910 i nyklassisk stil, nesten som et gresk tempel eller et statlig representasjonsbygg.

Norske industrigriindere hadde ideer og visjoner. I samtiden var menn som generalkonsul Christian Thams og generaldirektør Samuel Eyde sagnbgurer. For første gang siden Fredriksvern eller Kristiansund bkk kongenavn, ble hele steder oppkalt etter enkeltmenn. Thamshavn kom ved Orkdalsøra i Trond­ heimsfjorden, Eydehavn ved Arendal. Eydes begavelse lå i evnen til å se muligheter, til å se hvordan en kombinasjon av faktorer til sammen kunne gi utvikling. En foss alene gav intet, men sam­ men med en kraftslukende produksjon og en jern-

Utenlandsk eieran­ del i norsk industri i 1909. Utlendingene stod særlig sterkt i kapitalkrevende bransjer som kjemisk industri, gjerne bygd på fosse­ kraft, og i gruve­ virksomhet.

39

MOR GE NG RY

banelinje til å frakte produktene ut gav den mye. Eyde skaffet seg tilgang på fosser. Han hadde ideen å fremstille nitrogen fra luft ved hjelp av elektriske utladninger, og han så muligheten da professor Kristian Birkeland fortalte ham at han hadde utviklet en sterk elektrisk lysbue. I samtid og ettertid ble dan­ nelsen av Norsk Hydro i 1905 forstått som Eydes verk, med hjelp fra Birkeland. Marcus Wallenberg skaffet kapitalen. Fra hans side så ikke Thams og Eyde så glitrende ut. Bare fem år etter stiftelsen av Orkla var Thams skjøvet ut av ledel­ sen og erstattet med en tysk direktør. Og Wallenberg var kritisk til Eydes måte å drive forretning på. Det dugde ikke å fly rundt Europa «som ett torrt skinn», slik Eyde gjorde, om man skulle skaffe kapital. Eyde hadde nok initiativ og fantasi, men etter Wallenbergs syn manglet han en kjølig evne til å analysere finanser og til å stå for en sikker, daglig konserndrift. Derfor ble Eyde skjøvet ut av Hydros ledelse, først én gang i 1910, så definitivt i 1917. Abdikasjonen ble dekket til av æresbevisninger utad, men reelt var det en parkering. At utenlandsk kapital kom til å spille en så stor rol­ le i denne tiden, skyldes ikke at Norge var fattig eller absolutt manglet kapital. Problemet var delvis tidsbe­ stemt - på grunn av at konjunkturene rundt hundre­ årsskiftet var dårlige. I 1890-årene hadde en intens boom i Kristiania med utbygging av leiegårder endt i et krakk i 1899. Flere banker røk over ende. Et inter­ nasjonalt tilbakeslag var merkbart omkring 19 0 2 -0 3 . Først etter 1905 var næringslivet kommet til hektene. Både i kriseårene og etterpå ble bankene naturlig nok varsomme. Men forklaringen stakk også dypere: På en rekke områder rådde en todeling i Norge, vi hadde et sys­ tem med en sterk hjemmegrodd lokal kapitalisme og en svakere kapitalisme i sentrum. Distriktene stod sterkt, mens storhnansielle miljøer var svakere utbygd. Aviser, telefonselskaper, industri, kraftverk og banker var startet der de skulle ha sitt virke, og ofte var de eid kooperativt og kommunalt, alltid lokalt. I vesle Norge fantes elleve børser i 1914. Fra 1890-årene var et fmmasket nett av sparebanker skjø­ tet på med en gruppe av raskt voksende forretnings­ banker. Dette bankvesenet betjente godt bransjer som handel, mindre industri og skipsfart. Fra 1895 til 1913 ble samlede utlån fra norske kredittinstitu­ sjoner nesten tredoblet. Om kredittvesenet først og fremst gjenspeilte lokaldominansen i det norske sam­ funnet, virket det også selv tilbake på næringslivet, for dette i og for seg effektive og desentraliserte bank­ vesenet verken ville eller kunne samle store mengder kapital på én gang for ett formål. Sparebankene måt­ te tenke på sikkerhet for sine mange små innskytere. Og forretningsbankenes direktører hadde ingen fmansfyrstementalitet. Norge manglet den formen for investeringsbanker som fantes spesielt i Tyskland,

Marcus Wallenberg (1864-1943)

Tre svensker i norsk næringsliv Konsul Nils Persson produserte superfosfat, en form for kunstgjødsel, og trengte til det svovelkis som råstoff til sin fabrikk i Hålsingborg. Derfor drev han fra 1891 A/S Sulitjelma Gruber i Indre Salten i Nordland. Han eide også seks andre gru­ ver, blant dem A/S Sydvaranger. På et tidspunkt hadde han hele 2000 norske skjerp, det vil si ret­ tigheter til steder der det var påvist mulig lønn­ somme mineralforekomster. Håradshovding Knut Tillberg var en betydelig mann i svensk gruvedrift. I Norge hadde han interesser i en rekke fosser og kraftverk. Han byg­ de et smelteverk for sink i Glomfjord og et kraft­ verk som han solgte til den norske stat i 1918. Marcus Wallenberg ble i 1911 administrerende direktør i den familieeide Stockholms Enskilda Bank. Han var med i utbyggingen av Vamma-fallet i Glomma og i Tyssefallene. Det var han som, del­ vis ved hjelp av kontakter han hadde i den franske Banque de Paris et des Pays Bas, skaffet mestepar­ ten av kapitalen til Norsk Hydros anlegg på Notodden og Rjukan. Han kom også til å eie Løk­ ken verk og smelteverket på Orkdalsøra.

ST O R I N D U S T R I E N -

ET E V E N T Y R ?

som kunne levere både langsiktige lån og kassa­ kreditt. Norske banker hadde heller ikke noen sterk kontakt med det europeiske lånemarkedet, slik at de kunne formidle kreditt fra utlandet. Denne rollen fyl­ te de svenske finansfolkene, spesielt Wallenbergs Stockholms Enskilda Bank.

Vitenskapens magi Når storindustrifasen ble opplevd som avgjørende ny, lå det også, som amtmann Aarrestad sa, i teknologi­ en. Folk var sterkt opptatt av hva teknikk og viten­ skap kunne bringe. Da Kristian Birkeland i 1906 ville ha Wallenberg til også å finansiere forskning på atom­ energi, syntes Wallenberg at tanken var «titanisk och forefaller i hog grad lockande for oss, som betrakta oss som ‘utvecklingens tjånare’». Men han ville vente og se om Birkelands første oppfinnelse kastet noe av seg. - Under Teknikernes uke på Jubileumsutstilling­ en 1914 talte Eyde om teknikken som hadde betvunget naturen til menneskehetens beste. Derfor burde «den tekniske stand» ha den mest fremskutte plass, «danne Grundpillen i vort Samfund». Andre var mer tvisynte. Forfatteren Jens Tvedt kom tilbake til Odda etter at industrien var kommet, og så kraft­ verket - «ljonverke, der det vert laga ein bøvelmagt

f ELEKTRICITETS I UTSTILLINGEN |

I KRISTIANIA

ORCANIKRTavNOKK HANKLkSjOFARTJTIKIflE

TIUQLI 272f f L1922

so fæl at ein kan blaana og braana mest berre ein tenkjar paa henne». Å benytte seg av teknologi var et karakteristisk trekk ved den andre industrielle revolusjonen, som begynte i tiårene før 1900. Stål med ulike legeringer overtok for jern. Kjemiindustri med forskningslabo­ ratorier ble viktig. Også eldre industri ble moderni­ sert, mer mekanisert, effektivisert, arbeidsdelt og upersonlig. Kraner kom i stedet for håndkraft, elek­ trisitet i stedet for dampkraft. I Norge begynte revo­ lusjonen med at stemningen ble elektrisk. I 1869 hadde den unge ingeniørstudenten Gunnar Knudsen talt om at det elektriske lyset «i Pragt kun­ de maale sig med Lysenes Ophav, selve vort Verdensalts glimrende Sol.» Det spesielle med elektrisiteten var at den var så allsidig - én grunnteknologi kunne brukes til de forskjelligste formål. Troen på elektrisi­ teten kjente få grenser. Ved å sende strøm gjennom jorden ville avlingene øke, mente blant andre for­ skere ved Landbrukshøgskolen. Man skulle få fram vannkraftpoteter og «asparges éléctrihques» ifølge Aftenposten. Når det elektriske geværet kom, ville ikke viltet ha noen sjanse, trodde jeger og oberst N. J. Gregersen i 1904. Norge var i 1900 langt fremme regnet i produksjon av elkraft pr. innbygger, riktignok etter USA og Sveits, men på linje med Sverige og Tyskland. Slag­ ordet lød: «De hvite kull - Norges gull». Det virkelige

Fra Bergen Tekniske Skole i 1926 eller 1927. Teknikk og vitenskap ble en ny produktiv kraft. Men norsk industri fikk forholdsvis få forsk­ ningslaboratorier i forhold til land som Tyskland og USA.

Landets kraft sam­ les. Plakat til elektrisitetsutstillingen i Kristiania 1922.

41

MOR GENGR Y

Sam Eyde (1866-1940), Norsk Hydros stifter. Han ble vurdert som et geni og en eventyrprins i samtiden. Hans evne til å sette i gang store prosjek­ ter var imidlertid større enn evnen til å fullføre dem.

gullrushet kom i årene rundt første verdenskrig. Fra 1911 til 1920 vokste kapasiteten årlig med 100 000 kilowatt. Så flatet utbyggingen ut - mellom 1920 og 1935 var tilveksten 54 000 pr. år. Det virkelig nye etter 1905 var at elektroteknikken for alvor ble tatt i bruk i produksjonen. Allerede i 1880-årene hadde pionerer skuet inn i en tid da fosse­ kraft skulle gjøre landet rikt. Ny teknologi gjorde upåaktet natur interessant. Først skaffet de seg en foss og bygde et kraftverk, etterpå så de seg rundt etter andre som kunne utnytte kraften industrielt. Feilvurderinger forekom, men satsingen var totalt sett en suksess. Industrimannen Sigurd Kloumann var primus motor for anleggene i Vamma i Glomma, Tyssefallene, Svelgfoss ved Notodden, Rjukan, Saudefallene og Høyangfallene. I 1924 kunne han tilfreds si til en verdenskraftkonferanse at utbyggingen i Norge før krigen var «den billigste vannkraftsutbygging som noen gang hadde funnet sted». Elektrisiteten fikk paradoksale virkninger for industrien. I første omgang åpnet fosseutbyggingen for storindustri i Norge, for kraftslukerne i elektro­ kjemi og smelteverk. 1 neste omgang, i mellomkrigs­ tiden, fremmet elektrisiteten en motsatt tendens. Da ble elektromotorene utviklet til små, billige utgaver. Dette var med på å bremse tendensen til konsentra­ sjon i industrien. Mens dampmaskiner var dyre og

42

gav de halvstore og store bedriftene et fortrinn, kun­ ne nå småbedriftene tevle. Industrien var lenge den store forbrukeren av elek­ trisitet. I 1930 gikk 60 prosent av den til elektrokjemi og elektrometallurgi, 20 prosent til husholdninger. Likevel kom bruk av strøm til slike «borgerlige for­ mål» tidlig i Norge. 11901 hadde 25 byer med 70 pro­ sent av bybefolkningen strøm. Fra belysning i fabrik­ ker, skoler og privathjem videt feltet seg ut, til ele­ vatorer og kraner, til glitrende vindusutstillinger og gatebelysning. Som første hovedstad i Europa ble Oslo helt elektrifisert, den aller siste gasslykten ble slukket i 1929. Den første (elek)trikken i hoved­ staden i 1894 ble raskt fulgt av sporveier i Bergen og Trondheim og av den første trolleybussen, i Dram­ men i 1912. Da var private elektriske jernbaner i drift. Betegnende nok var det Thamshavnsbanen i 1907 og Norsk Hydros baner i Telemark i 1911. Strekningen Drammen-Kristiania innledet i 1922 elektrifiseringen av det offentlige jernbanenettet. I 1921 var ledningsnettet utbygd slik at to av tre husholdninger kunne få tilført strøm, i første omgang mest til belysning. Den virkelige veksten i hushold­ ningsbruk, til allehånde apparater, oppvarming av vann, matlaging og endelig til fyring, kom nærmere andre verdenskrig. Folk så likevel mulighetene tidlig. Utstillingen på Frogner i 1914 viste en mønsterbondegård med «elektrisk kjøkken». Problemet var pri­ sen. Først i mellomkrigstiden mistet strømmen sitt preg av luksus for de mindre velstående i byene. Men ennå i 1938 var én av fire nordmenn uten strøm, i innlandsbygder og i kyststrøk, mest nordpå. Det norske kraftforsyningssystemet ble todelt, slik bank og industri var todelt. Halvparten av kraften ble i 1937 levert av egne verk som var knyttet direkte til den private kraftkrevende industrien. Den andre halv­ parten var den ordinære kraftforsyningen, som betjente husholdninger, jernbanen og annen nærings­ virksomhet. De fleste av disse verkene var kommuna­ le. Også de mindre landkommunene anla egne verk, særlig under første verdenskrig, da kullene ble knap­ pe og dyre, skatteinngangene var tålelig gode og for­ ventningene til elektrisitetens velsignelser store. Anleggene ble ferdigstilt først etter krigen. Fra 1921 til 1922 spratt antallet opp fra 194 til 440 verk. Men etterkrigskrise og dyre lån gjorde verkene til en byrde.

«Industriens sønner» Storindustrien fikk makt over sinnene i samtiden også ved å skape en ny type samfunn, de ensidige industri­ stedene. Industristedene, fra Jørpeland i sør til SørVaranger i nord, var ikke så mange. Men de ble sym­ boler for en ny tid, vardøgre som viste fram mot det industrisamfunnet som var i ferd med å få overtaket. Stedene var fulle av paradokser og motsetninger.

S T O R IN D U S T R IE N -

ET E V E N T Y R ?

Kunstmaleren Ragnar Grønsdal fra Odda hyller arbeidet i smelteverket. Men andre var negative: «Nævn det ene ord Odda, og du ser den nasjonale situasjo­ nen fo r dig i al dens uhyggelige nøkenhet: Middelskoleaanden, kinematografkulturen, cyanamid, nikkel, cigaretter og snus, silkestrømper og alkoholdebatter, nødsarbeide, statsbevilgninger til ban­ kene og anbud på statslån» (Thorvald Aadahl i Nationen 1922).

Fra én vinkel sett representerte de kulturens overtak på naturen. Med moderne teknikk trengte menneske­ ne inn under jordens overflate og «temmet» natur­ kreftene i fosser. Tempoet og størrelsen i utbyggingen var frapperende. Kraftselskapet A/S Tyssefaldene ble stiftet i april 1906 på Sam Eydes kontor. Våren 1908, etter at «tidens guder» hadde «rota som ronegalne svin oppetter Tysselia», som Jens Tvedt skrev, stod kraftverket ferdig, med en 13 meter høy dam, 3,5 kilometer tunnel gjennom fjellet, rørgate og kraft­ linje. Men seieren over naturen var halvveis. Ennå hadde ingen maktet å overføre høyspent elektrisitet over lange avstander på en lønnsom måte. Mennes­ kene måtte pent dra til fossene og malmene. Derfor befant store grupper mennesker seg under ekstreme forhold. «Lapplands helvete» ble Sulitjelma kalt av den omreisende agitatoren Kata Dahlstrom. Arbeidet i disse nye prosessindustriene var annerle­ des og fremmed både for en småbondesønn og for en arbeider fra et mekanisk verksted. Digre knuserier, elektriske smelteovner og lagersiloer styrte arbeidet. Arbeiderne kunne ikke på samme vis som en jerndreier påvirke produksjonsresultatet, men samtidig var de ikke utenforstående overvåkere som passet automater. Produksjonsgangen krevde dem totalt på visse tids­ punkter, med full innsats av kroppen i et meget farlig arbeidsmiljø. «Vetla-Helvetet» het karbidknuseriet på

kalsiumcyanamidfabrikken på folkemunne. Disse avkrokene inne i fjordene og oppe i fjellhei­ men utgjorde de mest internasjonale innslagene i Norge. Kapital og stundom ledelse var utenlandsk. Den lokale arbeiderbevegelsen var like opptatt av hva som skjedde i Tyskland, og fra 1917 i Russland, som i nabobygdene. Koblingen til verdensmarkedet gjorde

El Unicornio etikett fo r karbid fra Odda klar fo r eksport. Karbid ble brukt som lyskilde i fy r og billykter.

43

MOR GE NG RY

disse industristedene sårbare - et konjunkturblaff slo rett inn. Forholdet mellom arbeidere og borgere var også et paradoks. Klassesamfunnet var her erkjent og demon­ strativt, bygd inn i byplan og arkitektur. Arbeiderboli­ ger lå for seg, funksjonærhus for seg i Villaveien i Odda og Solveien på Rjukan. Fra rallarne i anleggs­ tiden utviklet en organisert og klassebevisst arbeider­ bevegelse seg. Den første fagforeningen i Odda kom i 1906 og tilhørte Arbeidsmandsforbundet, som organi­ serte anleggsarbeiderne. Så fulgte flere fagforeninger og et helt nett av organisasjoner, inkludert mannsko­ ret Industriens Sønner. I 1919 startet den sosialistiske lokalavisen Hardanger Social-D em okrat, med en håndskreven forløper i Jern-Næ\en, et «revolutionært organ» for verkstedklubben på Cyanamiden. Men mellom denne radikale, ja, etter hvert i egne øyne revolusjonære arbeiderbevegelsen og bedriftene be­ stod en gjensidig avhengighet. Én, eller som i Odda et par store bedrifter, dominerte stedet. Bedriftene stod for mange av samfunnsinstitusjonene. Ved å rå over arealer og kontrollere arbeidsmarkedet lokalt stengte de for alternativ næringsvirksomhet. Arbeiderne måt­ te ha arbeid, bedriften arbeidskraft. Arbeiderne erver­ vet seg arbeidskunnskaper som hadde lav verdi uten­ om bedriften, bedriften trengte på sin side en kjerne av erfarne folk. På tvers av klassemotsetningene måt­ te derfor en form for samforstand finnes. Jern-Næ\en kunne nok på ettervinteren 1914 se fram til «at den gryende morgensol engang skal kaste sin varme over den norske arbeiderklasse». Men reisningen av Folk­ ets Hus nettopp denne ettervinteren var avhengig av at verksdirektør Albert Persson personlig kausjonerte for tiltaket. Fabrikkene «Karbiden» og «Cyanamiden» var tross alt «vår arbeidsplass» for industriarbeiderne, som Odda var «aokan bygd», vår bygd, som det het

44

STORINDUSTRIEN -

på den gamle dialekten. Mellom «aokansfolk» og industriarbeidere kunne forholdet være meget spent. Riktignok ble bygdefolk etter hvert rekruttert til industrien. Men arbeidsstokkene kom fra store deler av landet. Motsetningene gikk på interesser, som at lønnen til tjenestefolk på gårdene nå ble presset opp, som at de to gruppene kivet om hvordan kommune­ skatten skulle betales, som at arbeiderne gikk på epleslang. Men konfliktens kjerne var like mye sosia­ le og kulturelle forskjeller. «Dei trødde i vår åker,» sa Jakob Mannsåker. Innflytterne ble sett som ugudelige og snuskete. Odda Ungdomslag vedtok i 1908 at bare innfødte oddinger skulle velges til styret. fern-N æven mante på sin side kameratene fram til kommuneval­ get i 1914 for å kaste «disse gamle usle Surebasiller af kommunens bænker... Husk stedet hører til den arbeidende klasse!» Arbeiderungdommen danset i Folkets Hus, bygdas gutter og jenter i Ungdomshallen, funksjonærene trakk sammen i tennisklubber og den lokale «Alliance Frangaise». Slike motsetninger kom også til syne på småsteder: Én av 20 skolekretser i Verdal i Nord-Trøndelag brukte riksmål - her lå tre­ sliperiet Trones Bruk. Slik dannet «den norske trekanten» seg på disse stedene. Tre klasser med ulike interesser, livsformer og miljøer ble brakt sammen og brakte sammen. Mønsteret for konflikter og allianser skiftet. Bøndene mislikte både storindustri og arbeidere. Ledelse og funksjonærer var hevet over bønder og arbeidsfolk. Arbeidere mislikte både kapitalistvennlige og målvennlige. Industristedene ble prøvekjøkken for en sterk kost som hele Norge fordøyde det neste tiåret.

«Norges fjell skal betale Norges gjeld» Et slagord i tiden var: «Norges fjell skal betale Norges gjeld.» Bergverkene fikk et kraftig oppsving fra om lag 1890, og gikk inn i en intens industrialiseringsfase. Først og fremst var svovel og svovelkis etterspurt. Men også jernmalm fant avsetning, og i mindre måle­ stokk kobber og nikkel og sjeldnere metaller som titan og molybden. Ny, mer effektiv teknologi gjorde det lønnsomt å utvinne mindre rike malmforekom­ ster. Også i gruvene ble elektrisitet brukt, til å drive maskiner, til smelting, til elektrolyse og til magnetisk separasjon. Bormaskiner med pressluft mekaniserte brytingen av berget. Gamle gruver, som Kongsberg, og Røros fram til krisen i 1920, ble drevet videre. Forekomster ble tatt opp på nytt, som da Thams’ og Wallenbergs Orkla Grube-Aktiebolag satset på den kobberholdige svovelkisen på Løkken i 1904 og byg­ de opp landets tredje største verk i moderne tid. Ellers løp skjerpefeberen snart gjennom det ene, snart gjennom det andre området. På ett år, i 1906, ble 170 skjerp registrert bare i Nordreisa i Troms. Den store veksten kom i Nord-Norge. Skjerping og for-

ET E V E N T Y R ?

søksdrift ble drevet av mer eller mindre seriøse lokal­ folk, eventyrere, spekulanter, geologer og represen­ tanter for forskjellige forretningsinteresser. Noen gruver ble bare drevet et par år før malmen eller mar­ kedet tok slutt. Sulitjelma med svovelkis og kobber hadde derimot vært i sammenhengende drift siden 1886. Gruvene var i 1909 landets høyest verdsatte bedrift, nest størst når det gjaldt sysselsetting og reg­ net som Europas mest moderne bergverk. Virkelig stor, med 1400 mann i 1914, var også A/S Sydvaranger. Selskapet ble stiftet i 1906 og baserte seg på jernm alm leier sør for Kirkenes. Anrikningsverket med sine 35 mål gulvflate var landets største bygning rundt første verdenskrig. I tillegg kom andre halvstore gruver nordpå, i Bjørkåsen i Ballangen og i Rana. Prøvedrift fant sted flere ganger i de store, men vanskelig oppredbare jernm alm leiene i Dunderlandsdalen i Rana. I Sør-Norge fantes halvstore verk i Malm, Folldal, Kvinesdal og på Stord. I mellomkrigs­ tiden kom jernm alm og svovelkis til å stå for det aller meste av bergverksproduksjonen, over 96 prosent før andre verdenskrig. Kings Bay Kull Comp. A/S ble startet i 1904. Samme året begynte et amerikansk sel­ skap i Longyearbyen. Gruven gikk over til Store Nor­ ske Spitsbergen Kulkompani A/S i 1916. Forventningene var høye. Men gruvedriften var mer enn andre næringer prisgitt verdensmarkedets luner. En bergmann var en milliontedel av den skaren mennesker som fikk kårene sine bestemt av verdens­ markedet, på kontorene til de store toneangivende syndikatene, skrev den norske forfatteren Jacob Hilditch i 1914: «En smule prisfald paa ertsen eller metallet - og fornemmelsen vil inden føie tid naa frem til den enkelte bergarbeider verden over.» Små gruver kunne åpnes og stenges lett. Åmdals kobberverk i Tokke i Telemark drev i sju perioder og var stengt i fem mellom 1902 og 1937. Men store lokalsamfunn kunne ikke stenge - det fikk mange sanne etter første verdenskrig.

Forrige side: Såheim ved Rjukan før (øverste bilde) og etter at industrien kom til dalen (bildet i midten). På det midterste bildet ser man fabrikkanlegg­ ene til høyre. Nederste bilde til venstre viser kontor­ bygningen med telefonmasten. Bildet nederst til venstre viser arbeiderbolig­ ene i «Flekkebyen», meget moderne fo r sin tid, med innlagt vann og WC. Farge­ bildene er tatt av Auguste Leon 1910.

Hvor eventyrlig var storindustrien? Trass i sin skepsis syntes forfatteren Jens Tvedt at industrireisningen var «æventyre som tek ham og daam av vaar eigi tid». Storindustrien appellerte til nasjonalfølelse, til dem som håpet at her kom endelig det kjerneproletariatet som kunne gå i spissen for den sosialistiske revolusjon, og til dem som var fascinert av teknikken. Og Norge ble forandret fra 1905 til 1920. Økonomisk sett syntes industrien å ha seiret alt ved hundreårsskiftet. Bygg og anlegg, bergverk, industri og kraftproduksjon stod for 28 prosent av nasjonal­ produktet i 1900, mot primærnæringenes 25 prosent. Industriandelen gikk riktignok ned til 1910, men steg så til vel 30 prosent i 1930 og videre. Bidraget fra jordog skogbruk, fiske og fangst sank ytterligere.

45

M OR GE N GR Y

^

Gullverk og gullforekomster ) Sølvverk og sølvgruver ^ Kobberverk samt kobberog svovelkisgruver 4 Jernverk og jerngruver ¥ Nikkelverk og nikkelgruver • Sinkgruver • Andre gruver

46

Sosialt førte dessuten industrireisningen nye områ­ der, særlig vestpå og nordpå, inn i det kapitalististiske systemet, inn i storsamfunnet. Industrien omformet distriktene slik at samfunnsforholdene der kom til å ligne mer på de sentrale delene av landet. At de sosi­ ale konfliktene ble skjerpet, gjorde paradoksalt nok landet som helhet mer enhetlig. 1. mai 1917 gikk arbeiderne i Kristiania med parolen «Ned med Odd­ mund Vik» - han var statsråd for provianteringen. Nøyaktig samme ordlyd hadde plakatene i spissen for demonstrasjonen i Odda, Høyanger og på hundrevis av andre steder. Men samtiden lot seg blende. Storindustriens betydning i disse gjennombruddsårene var faktisk ikke så stor som man kan få inntrykk av. Det samme gjelder forsåvidt hele industrialiseringsprosessen på dette stadiet. Økningen i antall industriansatte hadde vært betydelig de senere tiår, men rundt 1920 var ikke mer enn rundt 20 prosent av landets arbeids­ stokk tilknyttet industri og industrireising. I total­ økonomien vokste riktignok bruttonasjonalprodukt pr. innbygger klart sterkere i den storindustrielle gjennomslags fasen (12,1 prosent fra 1910 til 1919) enn i tiden før (4,1 prosent fra 1900 til 1909). Men midt i «de harde 30-åra», fra 1929 til 1934, økte BNP pr. hode med 12,4 prosent. De økonomiske ringvirkningene fra storindustrien nådde bare et visst punkt. Stat og kommune fikk nok skatteinntekter. Men hvor mye industri kom til som sidevirkninger av at malmen ble utnyttet og fossene utbygd? Klarte de å lage maskineri til bruk i produk­ sjonen, og klarte de å videreforedle råstoffene? Ved de enorme dimensjonene som var involvert i utbyg­ gingen av de store fossene, måtte effektive høytrykkturbiner først importeres fra Tyskland og Sveits. Kværner Brug og Myrens mekaniske verksted, som hadde bygd mindre turbiner til treforedling, klarte å innhente forspranget, delvis ved å produsere på lisen­ ser og hjulpet av avskjermingen under første ver­ denskrig. Men da de virkelig var blitt kompetente, bremset mellomkrigskrisene utbyggingstakten. Å bruke teknologi for å utnytte ressursene til pro­ duksjon ble forsøkt fulgt opp, men bare realisert et stykke på vei. Med basis i A/S Elektrokemisk utviklet svensken C. W. Soderberg og hans norske medarbei­ dere en selvbrennende kontinuerlig karbonelektrode til bruk i smelteovner. Andre vellykte norske nydan­ nelser var Tysland-Holes elektroovn og den såkalte Knudsen-konvertoren fra Sulitjelma, som ble brukt i gruvene. Selv om norsk industri tok i bruk ny tekno­ logi, var bedriftene jevnt over for små til selv å skape den. De hadde nok laboratorier for å kontrollere kva­ liteten, men ikke for virkelig å forske. Også Norsk Hydro måtte til slutt, trass i betydelig satsing, i 1927 gå over til å lage nitrogen basert på en metode fra et tysk konsern, som også kjøpte seg inn i selskapet.

S T O R IN D U S T R IE N -

ET E V E N T Y R ?

Arbeid i Rana gruver, maleri fra begynnelsen av 30årene. Pressluftboret gjorde arbeidet lette­ re, men fortsatt gikk hakkingen på «brødkraft», som det het. Øverst forrige side: Gruver i Norge. Norske gruver var konsentrert i noen landsdeler, særlig Østlandet og NordNorge. Nederst forrige side: Kirkenes var opprin­ nelig et lite kirke­ sted, men etter hvert vokste det opp som malmhavn med knuseri, separasjonsverk og pelletsverk fo r gruvene i Bjørne­ vatn. Wiullsgate ca. 1920, Folkets Hus foran til høyre. På videreforedlingssiden skjedde en viss bearbei­ ding av malmen. Svovelkis ble foredlet videre til gjødningsstoffet superfosfat. Gruvene leverte råstoffer til smelteverk som produserte svovel, kobber, jern og tinn ijørpeland, Eydehavn, Porsgrunn, Notodden, Thamshavn, Meråker, og til jern- eller stålverk på Ulefoss og i Kristiania. Gruvene leverte også råstoff til en karbidindustri nær Sarpsborg, i Odda, Ålvik og Meråker. Siden Norge var rikt på elektrisk kraft, var forhåp­ ningene til den elektrotekniske industrien store. Det lå nær å tro at man skulle kunne utnytte elektrisiteten slik at man på dette området kunne komme helt opp i verdenseliten. Det dreide seg om ytelser til turbiner, aggregater, kabler og isolasjonsutstyr, i tillegg til forbrukerutstyr som telefon, radio og støvsuger. I begyn­ nelsen importerte vi alt dette, særlig fra Tyskland, Sveits og Sverige. Men etter hvert etablerte noen elek­ trotekniske bedrifter seg her - som NEBB, Elektrisk Bureau, Per Kure, Skandinaviske Kabel- og Gummifabriker i Kristiania og National Industrier i Dram­ men. - Men Norge forble importør av slikt materiell, ingen eksportør. Selv om de elektrotekniske bedrifte­ ne traff et hjemmemarked for forbruksvarer i 30-årene, hkk ikke Norge en slik varig, moderne industri­ sektor som for eksempel Siemens representerte i Tyskland og Philips i Nederland. Storindustrien forble en forholdsvis avsondret «halvøy» i norsk økonomi, som både solgte sine produkter ut og kjøpte sine maskiner ute. Store deler

av elektrometallurgisk industri bestod egentlig i lån av norsk fossekraft. Utenlandske råvarer ble ført hit av utenlandske selskaper for å bearbeides før de ble skipet ut som halvfabrikata til utlandet. Det gjaldt produksjon av ferrolegeringer i Sauda, og det gjaldt Antall innbyggere

200 1875

1890 1900

1910

1920

1930

1945 I9< 1950

Befolkningsveksten i noen ensidige indus­ tristeder. Med unn­ tak av Ytre Arna, med røtter tilbake til den første industrialiseringsbølgen i 1840-årene, viser de andre nye stedene det karakteristiske mønsteret: Etter en brå vekst kom avslakning og til­ bakegang etter at anleggstiden var slutt, og kriser og rasjonalisering satte inn.

47

MOR GE NG RY

Ovnspasser ved kalkovnene i Odda det første driftsåret 1908. Utstyret var digert og industri­ arbeidet uvant for mange av de nye proletarene.

48

STORINDUSTRIEN -

aluminium i Vennesla, Eydehavn, Tyssedal, Høyang­ er, Holmestrand og i mellomkrigstiden aluminium i Glomfjord og sink i Odda og Kristiansand. Den storindustrielle fasen, som begynte med tre­ foredling i 1880-årene og foreløpig ble bremset med krisen i 1920, endret ikke Norges utkantplass i den internasjonale arbeidsdelingen i verdensøkonomien. Slik Danmarks rolle ble å selge øl, smør og bacon, for­ ble Norge en leverandør av råvarer og halvfabrikata og av transporttjenester gjennom skipsfarten. I bytte kjøpte nordmennene mat, og i stigende grad forbruks­ goder, brensel og innsatsvarer til sin egen industri.

Hvor langt forandret industrien samfunnet? Sysselsettingen i industri og håndverk økte beskje­ dent. Riktignok steg andelen et par prosent fra 1910 til 27,6 prosent i 1920. Men økningen ble ikke stabil, i 1930 var andelen lavere enn i 1900. Selv om det også fantes lønnsarbeidere i skogbruk, jordbruk og handel, rykket ikke arbeiderklassen videre i det sosiale land­ skapet fra 1920. Først etter andre verdenskrig var mer enn hver tredje yrkesaktiv knyttet til industrisek­ toren, og av dem var selvsagt en del funksjonærer. Storindustrien økte riktignok sin andel, slik at industribefolkningen ble sammensatt annerledes. Men da sysselsettingen bremset opp i storindustribransjene i 1920, stod de for 18 000 av i alt 124 000 årsverk i industribedrifter som pliktet å betale ulyk­ kestrygd for arbeiderne. Dette tilsvarte om lag antall arbeidere i treforedling og var færre enn de som laget nærings- og nytelsesmidler. Hele 30 000 arbeidet i jern- og metallbedriftene. Blant 39 industribedrifter med over 350 ansatte i 1915 fantes fem gruver og fem elektrokjemiske bedrifter, mens hele 13 var jern- og metallbedrifter. Sammenlignet med Europas fremste industriland Tyskland - var en stor norsk bedrift liten. Gjennom­ snittet ved de enkelte gruvene i Ruhr-området var i 1914 2300 ansatte. Sulitjelma med 1737 arbeidere var samme året Norges nest største arbeidsplass, etter Borregaard. Politisk utviklet en sterk, radikal arbeiderbeveg­ else seg på mange av de ensidige industristedene. I noen distrikter spredte impulsene seg til områdene omkring - Sulitjelma ble eksempelvis arbeiderbeve­ gelsens kraftsenter i Indre Salten. Men industrien for­ ble i politisk og kulturelt isolat på steder som Jørpeland i Ryfylke. Flere av de mindre, nye plassene kom til å ligne de gamle brukssamfunnene, som var nokså landlige, med egne hjem på verkets grunn, kanskje med en gris eller ku på si. Arbeiderklassen i den nye storindustrien var spredt utover landet og lå som proletarøyer kapslet inn i bondesamfunnet. Bare få steder kunne man

ET E V E N T Y R ?

snakke om sammenhengende industriregioner. De lå langs Glomma i Østfold, langs Drammensvassdraget, der det i 1914 fantes ett industrianlegg pr. kilometer elv langs de 70 kilometrene mellom Kristianiafjorden og Randsfjorden, og etter hvert også i nedre Gren­ land. Den typen totale industribelter som fantes i Ruhr-området, oppstod ikke i Norge. De gangene arbeiderklassen lokalt viste opprørsvilje, bkk militæ­ ret lett kontroll, som på Rjukan i 1914, i Sulitjelma 1917 og Hammerfest 1921. Likevel følte samtiden at den levde med i et even­ tyr. Disse årene formet norsk bevissthet for både én og to generasjoner. Mentalt begynte nordmennene reisen inn i storindustriepoken. Fosser og fabrikker ble romanemner hos Knut Hamsun og Olav Duun. Hos Hjalmar Christensen i Den nye bygd (1914), møter vi en overspent, kulturkonservativ satire arbeiderlederen er selvsagt en betalt utenlandsk agent. En sobrere kritikk av industrialismen kom i De hvite kull (1 937) av Gro Holm, bondejente fra Odda, gift med en ingeniør.

Naturvernets pionerer De aller fleste så optimistisk på naturvitenskap og teknikk. Endelig var det ikke lenger naturens luner, men økonomiske konjunkturer som styrte. Med tek­ nologien endret menneskene sitt forhold til naturen. Hva som var interessante ressurser, endret seg. Mens fattigere malm før ble liggende, kunne norske malmleier gjøres drivverdige ved ny teknikk. Et lite mindretall begynte imidlertid å engste seg. Nedgangen i arter og antall i dyre- og fuglelivet var merkbar. «Hvem efterstræber vel flaggermusene,» spurte jeger og oberst N. Gregersen i 1904. Det gjorde rovdyrarten mennesket. Dovrebanen truet det rike fuglelivet på Fokstumyra, skrev konservator H. T. Schaaning i 1917. Sivilisasjonen manglet kultur og raserte hensynsløst «dobbeltbekkasinens vidjegrodde lekeplasser; i ornithologiens øine et hærverk i dette ords verste betydning mot et stykke enestående natur». De tidlige vernerne tilhørte den sosiale eliten. Disse første par hundre medlemmene av Landsforeningen for Naturfredning i Norge (1914) var vitenskapsfolk og embetsmenn. De la skylden på den uvitende og rå «Pøbel», som la fra seg søppel og brøt grener. Botanikkprofessor Nordahl Wille mente at mot den slags «Uforstand, Ligegyldighed og Raaskab er et paa pas­ sende Sted anbrakt Birkeris den virksomste Hjælp og vilde befordre Kulturen i hoi Grad.» I 1917 ble fore­ ningen landsomfattende og bkk noe bredere basis. Naturvernet begynte med å få fredet enkeltarter (beveren var først i 1899), med merkverdige enkelttrær, planteområder og geologiske forekomster. Fra 1904 reiste Nordahl W ille og Yngvar Nielsen forslag om nasjonalparker for å bevare opprinnelig natur. En

MOR GENGR Y

Etter en skarp debatt i 1920 solgte Den norske Turistfore­ ning Skjeggedalsfossen ved Odda med et fritt fall på 160 meter til industri­ formål. AJS Tyssefaldene kjøpte den og regulerte vannet ovenfor fossen. Wilses håndkolorerte bilde er fra 1912.

50

lov om naturfredning kom i 1910 - en endring i 1916 åpnet også for naturparker. Seier kunne noteres da Gjende og Sjoavassdraget ble spart for det som i Turistforeningens årbok fra 1917 ble kalt «industri­ ens lange knoklede arm». Naturvernerne oppnådde en serie enkeltstående vernetiltak i mellomkrigs­ tiden, som av svalbardreinen i 1925, sjeldne fjell­ valmuer i Valdres og misteltein på Mølen i Hurum. Større felt ble også fredet, men ingen nasjonalparker ble opprettet før etter 1945. Ideologien i dette «klassiske naturvernet» var menneskesentrert. Man skulle verne for å bevare fore­ komster av naturvitenskapelige, historiske og estetis­ ke grunner, for å glede kulturmenneskene. Man argu­ menterte også med folkehelse - fredede øyer av natur gav helsebot for sinnet i et land «hvor ellers kultive­ ringen skal fremmes og industrialiseringen uhemmet faa gaa sin seiersgang», som formannen i Landsfore­ ningen, biologen Hjalmar Broch, sa i 1919. Ut fra et

slikt syn kunne det også være rimelig for Den norske Turistforening å selge vernede fosser til industrien. Foreningen hadde i 1898 betalt grunneieren av Skjeggedalsfossen i Odda for å båndlegge utbygging med et servitutt (heftelse) som gav foreningen rettighet over grunneierens eiendom. Nå var A/S Tyssefaldene inter­ essert i å bygge ut vannfallet og bød foreningen et betydelig beløp for å heve servituttet. Foreningens styre og generalforsamling aksepterte etter en skarp offentlig debatt i 1920, med den begrunnelsen at Odda likevel hadde tapt sin verdi som turiststed. De tyngre miljøproblemene som fulgte med å tøm­ me, og spesielt med å forurense naturen, begynte så smått å erkjennes. Én konflikt var klar helt siden Per Christian Asbjørnsens dager - sagflis i elvene skadet fisken. Utbyttet av laksefisket i Drammenselven og Drammensfjorden var gått dramatisk tilbake fra år­ hundreskiftet. Her lå tresliperiene, tremasse- og cel­ lulose- og papirfabrikkene tett. To eksperter engasjert av Landbruksdepartementet kunne i 1915 presentere resultatet: Vannet hadde en viss evne til å rense seg selv, og graden av forurensing varierte. Men laksen ble hindret i å komme til sine lekeplasser, og lakserognen ble ødelagt på gyteplassen. Farligst var kje­ misk forurensing fra lututslipp og mekanisk foruren­ sing fra avfall etter tømmerfløting. Norsk industri bygde i stor utstrekning på malm, fossekraft og lig­ nende og gjorde derfor større inngrep i naturen enn ferdigvareindustri. Men fortsatt var miljøødeleggelsene lokale - et landskap lagt øde av sur svovelrøyk fra en smeltehyt­ te i Sulitjelma, en grå elv her, et kloakkutslipp i hav­ nebassenget der, en stripe vei gjennom åkerland her og en jernbanestrekning der. Og toleransen for for­ urensning som et av livets fakta var stor. Var det urent ute, var det ikke bedre inne i fabrik­ kene. Fabrikktilsynet, som kom til etter loven av 1892, startet med å prioritere ulykkesvern. Først etter hvert ble også den hygieniske siden tatt opp. Et flun­ kende nytt fliskokeri på Borregaard fabrikker i 1908 brukte syre åpent, uten beskyttelse, slik at blodet stod av nesa på arbeiderne. «Man fikk også vondt i skrittet av for mye syrelukt - ellers satte det seg fast i halsen, og verst var det om vinteren, for da ble hosten hard og sjenerende,» forteller en arbeider. Men noe skulle man leve av.

To

typer kapitalisme

I 1905 hadde alt to generasjoner nordmenn erfaring fra arbeid i fabrikker. Men i de 20 første årene av hundreåret sysselsatte likevel primærnæringene flest, selv om industrien var på fremmarsj. Importen bestod for en stor del av maskiner og råvarer, et typisk kjennetegn ved en industrialisert økonomi. Norsk industri var delt i en lokalkapitalisme og en

S T O R IN D U S T R IE N -

storkapitalisme - ulike med hensyn til økonomi, tek­ nologi og sosialt preg. Storkapitalistiske bedrifter var slike som Norsk Hydro, selskapene i Odda eller treforedlingskonsernet Borregaard i Sarpsborg, startet i 1889. Men den eldste og største delen av norsk industri var eid og ledet av menn som hadde en fast, lokal for­ ankring til ett sted. Det norske samfunnet manglet adel og store landeiendomsbesittere, slik at det var åpent og lett å slå seg opp. Penger skaffet de ved å

ET EVENTYR?

holdt arbeidsstokkene kjerner av både annen og tre­ dje generasjons industriarbeidere. 1 flere bransjer var virksomhetene sterkt avhengig av sine fagarbeidere eller iallfall av arbeidere som hadde spesialisert arbeidskunnskap, uten formelt å være fagfolk. Dette stiliserte bildet samsvarer best med virkelig­ heten i tekstil og bekledning, nærings- og nytelsesindustri, treindustri og ikke minst innen jern og me­ tall. De klassiske, lokale industrikapitalistene kunne legge seg opp store kapitalmengder. Et verksted som Fra en liten tekstilfabrikk ved Stavang­ er. Det meste var ikke storindustri, og ikke alle industri­ arbeidere var menn.

låne fra slekt og kjente og noe senere fra forretningsog sparebankene de hadde vært med på å starte. Bedriftene var eid av én mann eller av en oversiktlig krets av personer og gikk i arv. Ledelsens teknolog­ iske kunnskaper bygde på erfaring eller en kortvarig teknisk skole - eller var skaffet ved å importere en bestyrer og de første fagarbeiderne sammen med maskinene. Bedriftene solgte til et hjemmemarked, de fleste lokalt, andre til større deler av landet. Virksomheten hadde ofte vokst fra en mer beskje­ den start. De fleste bedriftene var ikke større enn at eieren kunne lede dem personlig. En del lå på mindre steder omgitt av et bygdemiljø, men de fleste var loka­ lisert i byene. Andre vervet arbeiderne vesentlig fra et nokså avgrenset arbeidsmarked. På slike steder ble ledelsesstilen gjerne paternalistisk - ledelsen krevde underordning, men akslet til gjengjeld et visst sosialt ansvar for «sine» arbeidere. Mange slike industriborgere var aktive i lokalpolitikken. Rundt f9 0 0 inne-

Thune i Kristiania, som hadde begynt som bygdesmie og produserte maskiner for treforedling og lokom oti­ ver, ble i 1917 kjernen i et betydelig konsern, Norsk Maskinindustri A/S. Skipsfarten hadde et internasjo­ nalt marked, men også skipsrederne hadde bygd seg opp fra en hjemlig base. Nesten alle Kristianias store redere hadde startet karrieren i småbyer langs kysten. Skipsrederne var hjemmegrodde kapitalister med særlig stor suksess. Industrialiseringen åpnet to konflikter. Først skap­ te utbyggingen strid mellom by og land om hva slags samfunn Norge skulle være, agrart eller industrielt. Så ble motsetningene i industrisamfunnet skjerpet. Før snakket landets elite om «arbeiderspørgsmaalet» som en av «sakene» de måtte løse. Nå stod kapi­ taleiere og bedriftsledelse som en part i kampen mel­ lom arbeid og kapital, mellom borgerskapet og en arbeiderbevegelse som først vokste seg vesentlig ster­ kere, og så ble radikalisert.

51

Mat, marked og makt Viking M elk

«Viking tørrmelk» fra Toten, et eksem­ pel på at jordbruk skapte industri. Å appellere til norsk historie var i de dager et godt salgs­ argument.

Norgessalpeteren fra Norsk Hydro viste at den indu­ strielle revolusjonen hang sammen med en revolusjon i jordbruket. Med økt overskudd på mat kunne flere byfolk føs, mens industrien bidrog til å modernisere landbruket. Regnet i næringsverdi økte produktivite­ ten i norsk jordbruk med om lag en halvpart i genera­ sjonen etter 1900. Samtidig utgjorde bøndene en synkende andel av Norges befolkning. Samspillet mellom primærnæringene og den øv­ rige økonomien varierte fra område til område. Prise­ ne på jord og grunn steg i Odda, der industrien var interessert i tomter, men samtidig førte folkevan­ dringen ut av et område som Ottadalen til at etter­ spørselen etter jord minsket der. For bøndene ble industribefolkningen et marked de kunne selge mat­ varer til. Arbeid i industri og anlegg en tid av året eller en fase i livet gav også ekstra kroner. Industrien videreforedlet landbruksprodukter, i brennerier, fabrikker for potetmel og kondensert melk. En voksende andel av melken ble levert til meierier - likevel bare en tre­ del i 1925. Produktene ble mer standardiserte - ysteriregler bestemte fettmengde og geitemelk i «gudbrandsdalsmysost». Industrien leverte varer til land­ bruket.

I 1890-årene begynte en ny fase i jordbruksrevolu­ sjonen i Norge. Jordbruket var nå på vei til å bli mekanisert og trengte penger for investeringer, ikke bare på det mest sentrale Østlandet, men også på Vestlandet, i Trøndelag og fjell- og skogsbygdene. Landbruket tok etter andre næringer når det gjaldt å bruke teknologi, og ble vevd fastere inn i den øvrige økonomien. Jordbrukere kunne forholde seg på to ulike måter til det nye, som tradisjonelle «bønder» eller som nymotens «gårdbrukere». Den tradisjonelle bonden opplevde forandringen slik at han ble påtvunget teknibsering: Når arbeidsfolk drog fra bygdene, ble arbeidskraft en knappere vare, slik at lønningene steg. Amerika, byer, fabrikker og veianlegg var «bøndernes værste, ja umulige konkurrenter», sukket landbruksskolestyrer Jo n Sæland i 1911. Å erstatte arbeidskraft med teknologi ble nødvendig. Den moderne gårdbrukeren aksepterte de nye forholdene frivillig og lystbetont, og tok maskiner til hjelp for å produsere for markedet. Holdningen varierte fra person til person og fra område til område. En jordbruks telling i 1907 viste store forskjeller i måten å drive på. Avdråtten av en ku svingte fra 1400 liter pr. år i ett område til 1900 liter i et annet. I forhold til jordvidden hadde gård­ brukerne i

i .

*

;r ,

—V ‘ [!»&' , ;•*’

Reklame fo r slå- og meiemaskinen «Uræd». Mekaniseringen minsket be­ hovet for leid arbeidskraft og muliggjorde et mann- og-kone-jordbruk.

52

\y ø ' -r

/•

i j' '

i " ,

MAT, MARKED OG MAKT

Modum tre ganger så mange slåmaskiner som bønde­ ne i Hallingdal. Men uansett hvordan den enkelte så på omstillingen, ble de alle ført i samme retning: Om de ville overleve som gårdbrukere, måtte de ta maski­ ner til hjelp og produsere for et marked. For å erstatte tapt menneskelig arbeidskraft ble hesten brukt til å trekke maskiner. Antallet hester

og konsentrert omkring en mer intens utnytting av hjemmegården. For å få mer ut av jorden gjødslet bøndene mer. De hadde i lang tid tatt bedre vare på dyremøkka. Og de brukte gjødsel fra byen. Jernbanen kjørte hvert år titusener av tonn fra Kristiania-borgernes tarmer til østlandsbøndenes åkre; i Bergen gikk bymøkka med Melkelevering ved Nærbø meieri på Jæren i 1910. Ennå dominerer Truls og Blakken, men auto­ mobilen lurer i bak­ grunnen.

steg med en tredel fra 1890 til 1918. Det ble innført en redskapspark som kom til å prege jordbruket inn­ til bøndene begynte å bruke traktor etter annen ver­ denskrig. Selve symbolet på hestemekaniseringens store tid var slåmaskinen. «Lykkelige Isak! Lykkelige Mennesker paa Sellanraa!» kommenterer Knut Ham­ sun, når slåmaskinen er kommet til gårds i romanen M arkens G røde (1919). I 1907 var det slåmaskiner i landet til alle bruk over 50 mål, i 1927 flere maskiner enn bruk over 20 mål. Slåmaskinen ble fulgt av andre maskiner - til å bearbeide jorden: hestehakker, stålharver og tromler - til å så: radsåmaskiner - og til å høste: hesteriver og potetopptagere. Noen traktorer, selvbindere og melkemaskiner signaliserte hva som skulle komme senere. Hjulpet fram av ivrige agenter og maskinfirmaer utviklet også mange bønder den maskingleden og teknologioptimismen som drev en Sam Eyde. De nye redskapene ble så populære at Johan L. Hirsch, første direktør ved Norges Land­ brukshøgskole på Ås, i 1911 advarte mot en overmekanisering som mer tjente landmannens forfenge­ lighet enn fornuftig landbruksdrift. Når tilgangen på leid arbeidskraft ble knappere så lønningene steg, satset bøndene mindre på arbeids­ krevende høsting av ressurser i utmarka. Å plukke løv og mose til for tok mye tid. Seterdriften gikk til­ bake. I en fjellbygd som Skjåk ble områder opp mot vidda lagt øde. Jordbruks-Norge ble trukket sammen

båt til nabobygdene. Kunstgjødsel gav viktige nær­ ingsstoffer. Fosfor kunne en få fra svovelkis eller fra thomasfosfat, fremstilt fra et biprodukt fra stålpro­ duksjonen. Kalium og nitrogen trengtes i slike mengder at mange på slutten av 1800-tallet fryktet en alvorlig mangel på gjødsel i verden. Forbruket av fosfor, kalium og nitrogen ble tidoblet fra 1900

Sild - og hvilken potet!! Kunstgjødsel, herfra Odda, ble sett på som ekstra viktig fordi man regnet med at den naturlige salpetergjødselen i verden ville være uttømt innen 1935.

53

MOR GENGR Y

□ □ □ □ □

m

□

Sidet trønderfe og nordlandsfe Målselvfe (utdødd) Rødt trønderfe (utdødd) Dølafe Norsk rødt fe Østlandsk raukolle Telemarksfe Sør- og vestlandsfe

til 1917 og var nesten 30-doblet i 1939. Norsk landbruk var i siste del av 1800-tallet blitt lagt om fra korndyrking til feavl og med det fordyrking. Fallende priser ute og bedre kommunikasjoner gjorde kornproduksjon for salg mindre lønnsomt. Økt dyrehold - sau, gris og fjærkre og spesielt kyr betydde at tilgangen på for ble avgjørende. Da bønd­ ene i Skjåk la om til feavl, økte arealet med kultureng til slått fra 30 prosent i 1907 til 50 prosent bare ti år etter. På egen gård kunne bøndene så til eng og dyrke turnips, kålrabi og havre. Og de kjøpte importert kraftfor som var konsentrert næring fra pressede linoljekaker, mais og annet. Mengdene økte, til det inn­ førte kraftforet oversteg det hjemmedyrkede foret ute i 1920-årene. 1 et utkantområde som Frøya i Trønde­ lag brukte de fortsatt tang og fiskeavfall, høy og halm. Overgangen fra korn til februk betydde større spe­ sialisering av gårdsdriften. Riktignok fortsatte de fles­ te gårder langt på vei å være selvforsynte i matveien. Gårdsbrukene frembrakte rundt første verdenskrig nesten tre firedeler av bøndenes egen mat, i mellom­ krigstiden snaut to tredeler. Så sent som etter andre verdenskrig hadde ni av ti bønder poteter og melkeku til eget forbruk. Men pengeinntektene hentet de fra ett eller to produkter. Sogn og Hardanger levde mye av å selge frukt, bøndene i Asker, Bærum og Lier spe­ sialiserte seg på bær. Spesialiseringen innebar gjerne at grensene mellom kvinners og menns arbeid ble forskjøvet. Mens «bon­ den» før, særlig langs kysten, var en kvinne med en mann ute i ekstraarbeid, ble «bonden» nå mer en mann.

Herre over naturen? Det moderne jordbruket ville ikke bare bruke natu­ ren, men også omforme den. Dyreavl opptok mange dyrskuene på Jubileumsutstillingen i 1914 var for øvrig et av de mest populære innslagene. Der kunne tilskuerne se de fleste av landets 33 såkalte «stedegne» feslag. Arbeidet med husdyravl hadde pågått systematisk siden 1860-årene. Tre retninger i avls­ arbeidet konkurrerte. De man kunne kalle internasjonalistene, mente at skotsk ayrshirefe var best, særlig for flatbygdene. Men bibelsprengte bønder var skep­ tiske til dette «assyriske» feet. En gruppe fellesnasjonale ønsket å gjøre telemarkskua til norgesku. Lokalistene satset på de stedegne storferasene. Tanken bygde på utviklingstro - den rasen som gjennom århundrene hadde utviklet seg et sted, var overlegen i dette miljøet. Og stedegne raser gav bonden tro på seg selv. Rundt 1900 hadde lokalistene vunnet, Stor­ tinget vedtok at dyreutstillinger skulle holdes kun for «egnens eget feslag». En faglig strid gikk også mellom «krysningsavl» og «renavl». Dyrerasene var mer og mindre «edle», en klar parallell til tidens rasetenking om mennesker. I

54

MAT, MARKE D OG MAKT

avlen la de mye vekt på utseendet. Da landhusholdningsselskapet i Nordland i 1898 skulle utvikle sin rase, var medlemmene uenige om typen skulle utvik­ les henimot svarte eller røde kyr. Kalver med gal far­ ge risikerte å gå rett til slakt. Vitenskapelig genetikk ble ikke kjent før omkring første verdenskrig - og først i 1940-årene med kun­ stig sædoverføring fikk arvelæren betydning for sys­ tematisk avl. Den økningen i melkeavdrått pr. ku som kom tidligere, skyldtes snarere bedre foring enn avl. Lignende skjøtsel av naturen ble drevet i skogbru­ ket. Avskoging var lenge sett som en alvorlig trussel «skogane døyr, og myra er rå,/ og ungdommen fer over havet», het det i et dikt av tryslingen Sven Moren (1922). Trær egnet for bjelker var uthugd mange steder. I 1892 var utførsel av trevirke fra NordNorge blitt forbudt. Gjentatte lover, den første i 1893, påbød verneskoger. I 1916 mente likevel skogforval­ ter Agnar Barth at Norges skoger gikk «med storm­ skritt mot undergangen» fordi avvirkningen var stør­ re enn tilveksten. Forstmennene var uvisse på hvil­ ken driftsform som var best. Skulle de kultivere sko­ gen ved å snauhugge en flate og så plante nytt? Det ble lønnsomt siden mindre trær også bkk interesse som virke for treforedlingsindustrien. Men de men­ neskeskapte énalderskogene ble lett for tette og øko­ logisk ensidige, og førte med seg insektsherjinger og flere tilfeller av råte og brekk under snøtyngde og vinterstormer. For å få til en mer systematisk skogpleie ble Det Norske Skogselskap startet i 1898. I 1918 begynte et eget skogforsøksvesen. For virkelig å bringe på det rene hvordan tilveksten var, kom Landskogstakseringen i gang året etter. Resultatet forelå først langt senere: Barth hadde overvurdert uttaket til husholdninger og undervurdert veksten. Skogene vokste. Skogvernloven i 1932 påla eierne å ta hensyn til foryngelse, tilvekst og produksjon.

Dølafeet hørte hjem­ me i Gudbrands­ dalen, Østerdalen og på Hedemarken. Her var det god tilgang på rike fjellbeiter, men langt til tettste­ der som kunne kjøpe fersk melk. Bøndene satset derfor på slaktedyr som kunne dri­ ves til tettstedene. Dølafeet ble regnet fo r å være det tyng­ ste feet.

Trell under kapitalen?

Sidet trønderfe og nordlandsfe var rundt 1900 vanlig nordpå, bortsett fra i Målselv (målselvfe) og rundt Trondheim (rødt trønderfe). I Finnmark skal man ha hatt et eget fe kalt finnfe, men dette vet vi lite om i dag.

Den industrielle fasen i jordbruksrevolusjonen gjorde bonden mindre umiddelbart avhengig av natur­ grunnlaget. Johan L. Hirsch på Landbrukshøgskolen snakket om «det sterke jordbruk». Ved hjelp av maskiner, gjødsel og kraftfor kunne bøndene øke produksjonen ut over det gården «naturlig» gav. Med mer allsidig planteproduksjon og bedre behandling av åkrene i tillegg kvittet de seg med en urgammel bende, trusselen om at uår skulle slå ut i krise, ja i hunger. Langtidstendensen var grei. Selv om prisnedgang­ en på matkorn de siste 25 årene av 1800-tallet hadde skapt en krisementalitet i de bygdene som ble ram­ met, gikk jordbruket alt i alt fremover. Fremgangen kan leses i ytre landevinninger for jordbruket, som at landbruksskolen på Ås ble høyskole i 1898, og at

Telemarksfe er vår eldste storferase, her i en moderne og større utgave enn den som ble utstilt som egen rase allere­ de i 1856. Vår første statsagronom, Johan Lindeqvist, ivret sterkt fo r telemarksfeet som en velegnet fjellrase i hele lan­ det. Da tanken om stedegne raser slo igjennom omkring 1900, ble telemarkskua regnet som fremmed og uønsket. Østlandsk raukolle var vanlig på sentra­ le strøk av Østlan­ det. Gode jordbruksforhold gav grunnlag fo r å avle fram en relativt storvokst og produktiv melkeku.

Forrige side øverst: Utbredelsen av de norske kurasene. Forrige side nederst: Kona stelte kua, gubben stelte hesten.

55

MORGENGRY

Skogsarbeidere som viser felling, barking og øy ing (boring) av tømmeret. Foto­ grafen fikk premie for sine bilder fra moderne skogsdrift på Jubileumsut­ stillingen i 1914. På bildet ser vi den nye kanadiske tomannssagen som betydde at skogsdriften ble sterkt effektivisert.

Diagram neste side: Bruk etter størrelse i perioden 1907-39. Det totale bruks­ tallet vokste trutt. Men de små brukene under fem dekar var nærmest å regne fo r tomter eller for potetland som kunne gi et tilskudd i en trang tid. For øvrig ser vi at det også var økning i antall middelsstore til store bruk, mens det ble fæ rre av de små bru­ kene (6-20 dekar), disse var trolig fo r små å leve av og for store å drive som tilskuddsnæring til annet arbeid.

36

næringen fikk eget Landbruksdepartement i 1900. Totalproduksjonen økte. Velstanden steg. Selv om jordbrukets prosentvise andel av yrkesbefolkningen sank, sysselsatte det likevel flere personer. Yrkesak­ tive i jordbruket gikk opp fra vel 380 000 i 1900 til en topp i 1930 med rundt 430 000 mennesker. Spesielt var årene fram til slutten av første verdenskrig en fremgangstid. Ikke minst bønder med skog gjorde gode penger ved å selge virke til treforedling. Norsk Skogeierforbund ble stiftet i 1913. Men samtidig ble bøndene avhengig av andre mak­ ter. Det gamle jordbruket var magert, men «økolo­ gisk». Bøndene utnyttet mest mulig av det forråd går­ den og utmarka omkring kunne gi, og slet og gjenbrukte det som var. Filt til melkesiler ble karvet til putestopp, hestemøkk ble gitt som kufor. Gården skapte lite søppel, avfall var en ressurs. Det nye jord­ bruket var avhengig av faktorer som kom utenfra, både i forhold til naturen og i forhold til gårder, bygder og landet. Veien til et industrielt jordbruk var påbegynt. Å investere i slåmaskin og kjøpe alt fra en sekk sal­ peter til ståltråd for hesjing kostet. Bøndene måtte låne, hos familie og kjente, men etter hvert i høyere grad hos offentlige låneinstitusjoner og lokale spare og forretningsbanker. Å ta opp lån var greit, men hadde den haken at det skulle betales tilbake med rente og rentes rente. I gode tider var ikke dette uoverkommelig. Men i økonomiske motbakker ble bøndene «rentetreller». Ja, mange mente de ble eiendomsløse som proletarene - banken eide gården og høstet overskuddet av bondens arbeid. Bøndene ble mer avhengig av prisbevegelsene på

jordbruksvarer, som ble styrt langt fra bygda, ja, på verdensmarkedet. Ble tidene knipne, kunne nok liv­ remmen strammes inn noe. Men det fantes en grense, og den hadde med graden av spesialisering å gjøre. Det er «bæra dom pusler med i Asker», het det i mel­ lomkrigstiden. «Om vinteren tenker dem og drøm­ mer om bæra, om våren forbereder man og bearbei­ der jordbær og bringebærland, om sommeren høster man bæra og om høsten ruger man over fortjenesten eller tapet.» Å spise bærene selv var ingen levemåte. Småbrukere på Østlandet solgte to tredeler av pro­ duksjonen rundt 1930. Når alt avhang av kjøp og salg, måtte bonden lære seg å tenke som forretnings­ mann. Jordbrukstellingen i 1907 hevdet at driften «skjøttes mindre efter nøiaktige kalkyler end efter tradition». Over lengre tid ble imidlertid gården og gårdsdriften økonomisk og teknisk og i eierens tenkemåte mer en bedrift og mindre en husholdning. Mange bønder tok det endelige spranget over i markedsøkonomien ved at de nå unnlot å dyrke det matkornet de ellers ville ha produsert, og i stedet sat­ set på en vare de mente lønte seg bedre. Men før de sluttet, hadde både to og tre generasjoner erfart at det kom sikre tilførsler utenfra. Et land som Spania hadde hungersnød i 1 9 0 4 -0 6 ; Norge sist under napoleonskrigene. Trygghet var viktigst, både for dem selv og for bruket. Størst mulig fortjeneste kom ikke først. Men var de trygge, ville de jo heller tjene 200 kroner enn 100 kroner for samme innsats. Uansett om bonden følte seg tvunget til å teknifise­ re driften, eller om han med fortjeneste i blikket kas­ tet seg ut i salgsproduksjon, kunne han på et visst

MAT, MARKED OG MAKT

punkt ikke vende tilbake. Han var fanget av marke­ det. Markedsøkonomien vokste også ved at tidligere ikke-kapitalistiske sektorer som jordbruket ble underlagt markedets lover og presset i retning av sta­ dige investeringer. Og bonden var dermed uvegerlig med i en konsert der han ikke spilte første fiolin. Jordbrukets andel av bruttonasjonalproduktet, regnet uten binæringer, ble nesten halvert fra 1910 til 1920. Norsk jordbruk er fra naturen gitt svært forskjellige vilkår. Fruktbar, men steinrik morenejord på Jæren veksler med kornkamre på de flate slettebygdene rundt Oslofjorden, Mjøsa og Trondheimsfjorden. Her er skogsbygder, dal- og fjellbygder med gode utmarks­ beiter og lune fruktbygder i fjordene vestpå. Fuktige eller kalde kystbygder i vest og nord egnet seg best for sau eller kyr. Jordbruket ble også kombinert med ulike andre næringer - fisk i nord og vest, skog i øst og i Trøndelag. Siden bøndene ble avhengige av å selge sine varer, kommmunikasjonene ble bygd ut, og brukerne i stadig sterkere grad tok i bruk maskiner og annet inn­ kjøpt materiale, jevnet forutsetningene seg ut. Næringen, og med den bøndene, ble rykket ut av sine lokale særegenheter og ble mer enhetlig og samlet. Samtidig var det gamle bondesamfunnet som en forholdsvis sluttet enhet på vei ut. Også bøndene holdt på å tre inn i et felles storsamfunn. For noen begynte den lange marsjen allerede i 1850-årene. Men massen av bønder nådde det punktet der de ikke kunne vende tilbake, idet de teknifiserte og spesiali­ serte driften fra 1890-årene. Nå fant bøndene seg en plass som en klasse på linje med de andre klassene, på linje med byborgerne som eide andre produk­

sjonsmidler og solgte varer og tjenester, og med arbeiderne som solgte arbeidskraften sin. Men i mangt hang fortsatt bondegenerasjonen fra 1890 igjen i det gamle, det samme gjaldt også sønnene som overtok fra 1920. Og enda mer var det tilfellet for kvinnene. Først datterdøtrene som overtok etter 1950, opplevde helt grunnleggende endringer i sitt arbeid på brukene. De første tiårene av 1900-tallet utgjorde bøndene ennå på flere måter et eget sam­ funn. Landsbygda var geografisk noe for seg. By og land var ennå ulike, i det ytre som kulturlandskap og klesdrakt, men også i livsform og tenkemåte. Bøndene ble mer bevisst samlet som samfunns-

På en seter i 1918. Magnhild Stein melker. Melking gikk for håndkraft til lenge etter annen verdenskrig.

Ysting foregikk fort­ satt på setrene, men faste ysterier overtok mer og mer i mellom­ krigstiden. Seter i Gudbrandsdalen i 1918.

57

MOR GENGR Y

Tre hester foran plogen var ikke uvanlig på større gårder. Den første mekaniseringen i jordbruket betydde at hestekraft erstat­ tet menneskekraft, og hesteholdet økte i denne perioden.

Det gamle jord­ bruket krevde særlig i onnene mye arbeidskraft, fra familiemedlemmer og leid hjelp. Med mekaniseringen ble familiebruket etter­ hvert det normale i norsk jordbruk. Bil­ det viser skuronn med «den første slåmaskina» på Nesset i Meråker, Trønde­ lag 1905-06.

58

gruppe - og kom samtidig skarpere i motsetning til de andre klassene. Dette skapte grunnlag for felles opptreden utad. Men i mange sammenhenger kunne forskjellige grupper av bønder opptre ulikt, for de tekniske og økonomiske forandringene i landbruket skapte ikke større sosial likhet innad i alle bygder.

Klassene på landsbygda Fra 1900 til 1930 økte tallet på selvstendige jordbru­ kere fra 124 000 personer til 148 000. Tallet på fami­ liemedlemmer som jordbruket beskjeftiget ved siden av bonden selv, økte fra 96 000 til 146 000. Langt de fleste brukerne var selveiere. Men ennå i 1930 fantes

vel 6000 som leide jord av forskjellig omfang. Gamle leilendingsforhold ble i noen grad erstattet av moder­ ne forpaktning. Samtidig med at antall personer som arbeidet i jordbruket steg alt i alt, gikk lønnet frem­ med arbeidshjelp ned fra 117 000 i 1900 til 97 000 personer i 1930 (det hadde vært enda færre i 1920). Brukerne kunne leie noe arbeidskraft i travle onnetider høst og vår. Men mesteparten av arbeidet ble utført av kone, mann, større barn og Blakken. Familie­ bruket ble enda klarere hovedformen i norsk jordbruk. Et slikt familie- og enhestsbruk kunne på Østlandet dri­ ve 5 0 -1 0 0 mål dyrket jord. 1 1907 fantes om lag 21 000 bruk av denne middels store typen. På Vestlandet, i Nord-Norge og i skogs- og fjellbygder var gårdene

MAT, MARKED OG MAKT

mindre. Her spilte høstingsbruk i utmarka, skog og fiske en større rolle som tillegg til selve gårdsdriften. Kapitalismen gjennomtrengte jordbruket på ulikt vis fra land til land. I Preussen ble de landeiende ju n ­ kerne selv kapitalister - i Storbritannia leide adelen ut jorden til kapitalistiske forpaktere, USA utviklet et høymekanisert jordbruk. Nordmennene fulgte den danske veien til kapitalisme i jordbruket. Familiebrukeren hadde selv ansvaret for å selge sine varer og å reinvestere i gården. Men også i det samfunnsmessige terrenget var det vanskeligere å bygge nye veier enn i Danmark. I 1907 fantes også 12 000 større bruk på 100-200 mål. Dette var gårder med to eller flere hester og fast, leid arbeidshjelp. 5000 var virkelig store med 200 mål og mer, ja landet rommet også 35 veritable gods med over 1000 mål dyrket mark. Disse store beslagla over en seksdel av arealet. På alle disse brukene var leid arbeidshjelp viktigere enn familiens innsats. Men hvor fantes det arbeidshjelp å få? Den gamle husmannsklassen hadde historisk vært en overgangs­ form, et arbeidssystem tilpasset et samfunn der mar­ kedsøkonomien var på vei, men ennå ikke dominer­ te. Husmennene var nå mer og mer eldre mennesker, en samfunnsklasse som døde ut med sine enkelte

medlemmer. Men fortsatt fantes 30 000 husmenn med jord i 1900, i 1918 om lag 15 000. Noen husmannsbarn drog fra bygda, men de fleste ble igjen. På de brede østlandsbygdene og i deler av Trøndelag, der gårdene var store nok til å sysselsette budeier, sveisere, griserøktere og kjørekarer året rundt, fantes en egentlig landarbeiderklasse. Selv om det var arbeidsselgers marked i norsk økonomi fra 1905 til 1920, forble drengene og tausene en under­ kuet og svakt organisert del av norsk arbeiderklasse. De var ikke mange på hver gård. De spiste i hushol­ det. Motsetningene ble sjelden åpne, selv om arbeids­ folkene tenkte sitt om en striks husbond og en kni­ pen matmor. Mange yngre regnet ikke med å være landarbeider i mer enn en fase av livet. Bare fire pro­ sent av landarbeiderne i Østfold i 1920 var på gård­ ene ti år etter.

Småbrukeren - samfunnets redningsmann? Husmenn som ikke ble rene lønnsarbeidere, kunne klatre opp til å bli små eiendomsmenn. Bak veksten i antall selvstendige i jordbruket lå en bevegelse fra plassliv til småbrukertilværelse. Folk kjøpte plassene

Jordbruk i Norge har alltid hatt sterkt vekslende kår fra naturens side. Dette motivet fra Breifonn ved Odda fanget franskmannen Auguste Léon inn i 1910.

59

MORGENGRY

Fiske 1913-40. Antallet fiskere gikk tilbake, fo r så å stige under 1930-tallets kriseår.

60

de før leide. En ny samfunnsklasse, småbrukerne, hadde begynt å danne seg fra midten av 1800-tallet, men vokste nå kraftig. En egen identitet som «små­ bruker» ble vesentlig skapt på Østlandet, i NordTrøndelag og Nord-Norge. I mer jevnstilte bygdelag på Vestlandet og i Agder var folk «småbonde» eller rett og slett «bonde». For dem som satset på små­ bruk, var motivet å komme bort fra pliktarbeid og lav betaling, slippe å være underlagt en husbond, få sitt eget. Gode tider fram til 1920 gav dem mot til å for­ søke. For bøndene var motivet å skape en modernisert form for husmannssystem i jordbruket. Det gamle pliktarbeidet var over for arbeidshusmennene, det var så. Men om bonden fikk folk til å bosette seg nær gården, hadde han likevel tilgang på arbeidshjelp. Arbeidsfolkene kunne sitte med en egen jordlapp, eller de kunne leie tom t av bonden. Slik ble de lønnsarbeidere «som bringes i en samfølelse med jordbrukere ved at de selv faa hus og jord », sa en komité som Norsk Landmandsforbund hadde satt ned for å utrede «arbeidsspørsmaalet i jordbruket» i 1919. Et tredje motiv for å styrke en egen småbrukerklasse var samfunnspolitisk. Den arbeidende befolkning­ en måtte bli «medeiere av landets jord», sa arbeiderdemokraten Johan Castberg - en jordløs ble fedrelandsløs og kunne låne øre til forføreriske sosialister. Småbrukeren skulle også slå en bro fra topp til bunn i bygdesamfunnet, jevne ut og forlike fattige og rike. For å hjelpe fram slike målsettinger kom i 1903 Arbeiderbruk- og Boligbanken, som gav lån både til å kjøpe plasser og rydde ny jord. Men lånerammene var trange. De rakk gjerne ikke til mer enn en hustomt eller et dvergbruk. 96 000 enheter som ble registrert i jordbrukstellingen i 1907, hadde under fem mål jord. Om lag 80 000 ble kalt arbeiderbruk, der innehaveren var lønnsarbeider, men hadde et bruk på si med fra fem til 20 mål dyrket jord. Et egentlig småbruk der jordbruket var hovedsaken, måtte opp i 20 til 50 mål, mente man. Slike bruk utgjorde 44 000 enheter i 1907. Norge var et småbruksland. I 1917 åpnet en ny statsbank spesielt for dem, Den norske stats små­ bruk- og boligbank. Noen småbrukere klarte å drive intensivt med grønnsaker, eller drev med egg eller gris og klarte seg med færre mål. En egen skole særskilt for deres behov kom på Sem i Asker i 1914. Men hva gjorde de som hadde for lite bruk til at det alene kunne livnære en familie? Én mulighet var et biyrke. 55 prosent av alle mannlige småbrukere og gårdbrukere hadde i 1929 arbeid utenom bruket, mens dette til sammenligning bare gjaldt hver sjette danske «landmand». De fleste holdt fram med det tradisjonelle mangesysleriet, med fiske i vest og nord og skogsarbeid østpå. Men moder­

ne yrkeskombinasjoner kom til. 1 Røldal i Ryfylke ble veiarbeid en spesialitet. En løsning som fikk stor oppmerksomhet i tiden, var å drive smånæringer ved siden av bruket. Biavl ble binæring. Entusiastene håpet på landets ymse ressurser, tang og tare, sopp, rotter og skogsbær. Nyttevæxtforeningen fra 1902 mente at binæringe­ ne kunne stanse proletariseringen og spare samfun­ net for «en skjæbnesvanger social Krig paa Kniven». Hjemmelaget nyttehusflid satte mange sin lit til trevarer, kjøkkengreier, kurvflettinger og enkle vev­ nader. Den norske Husflidsforening fra 1891 og et landsforbund fra 1910 organiserte kurs, gav ut opp­ skriftsbøker og stod for utsalg. Husfliden var gitt god plass på Jubileum sutstillingen i 1914, men nivå­ et var beskjedent. Unntakene var suksesser som selbuvotter og fra mellomkrigstiden budalsstoler. Enda en mulighet var å skaffe seg mer jord. Nydyr­ king og bureising på tidligere udyrket jord skulle skaffe mange arbeid, mente man i alle politiske leirer. Proprietær og stortingsmann Wollert Konow fra Hed­ mark sa i 1909 at bureiseren var et Symbol paa hvad der arbeider mot Fremtiden i det store Folk. Det er Rydningsmanden, som gaar ud ved Hanegal med Spet og Spade paa Ryggen og Øksen i Haanden og tilbringer Dagen med taust sammenknæbne Læber under Arbeide, og kommer Hjem, naar Tusmørket falder paa, gjør det dag efter Dag med Haab og Tro. Større dyrkingsvidder fantes i kystfylkene og på Opplandene fra og med Romerike og østover mot riksgrensen. Sælskapet til Emigrationens Indskrænkning ble stiftet i 1908 av alle de store næringsorgani­ sasjonene. I 1915 skiftet navnet til Ny Jord, nå stod «landets indre kolonisering» i fokus. Selskapet hjalp med råd og vink og kjøpte arealer for bureisere, til dels myrer som ble drenert og dyrket opp. Det norske Myrselskap fra 1902 stod bi. En særskilt offentlig ordning gav lån til 15 000 nye gårder i perioden

MAT, MARKED OG MAKT

I de første tiårene av 1900-tallet skjedde det en overgang til motorisert fiskeflåte, og man tok også mer effektive redskaper i bruk, først og fremst snurpenot. Men Norge ble liggende etter når det gjaldt bruk av trål, først og fremst på grunn av motstand fra fisker­ ne, og vi fikk lover som forbød eller sterkt innskrenket slik redskap. Det samme gjaldt bruk av not under torske­ fisket i Lofoten. Lenge vårfiskerne i Nord-Norge også imot motor, siden de mente den kunne skremme fisken. På bildet ser vi fiskere slå av en prat ca. i 1910.

1 9 2 1 -3 9 , dette var om lag fem prosent av samtlige bruk. Bare én av fem småbrukere klarte å leve helt av bruket. Drømmen om en ny, uavhengig samfunns­ klasse kunne ikke innfris. De nye små jordbrukerne drev gammeldags, men var samtidig trukket dypest inn i markedsøkonomien. De måtte både kjøpe for­ bruksvarer og selge arbeidskraften sin. En skarpere løsning var å omfordele, å ta jord fra dem som hadde. «Jordspørsmålet» var et hett tema. Deler av Venstre, Arbeiderdemokratene og Det nor­ ske Arbeiderparti ville ekspropriere. En ny jordlov i 1928 åpnet for dette, men den politiske viljen eller evnen til en radikal jordreform var ikke til stede. «Jordbolsjevismen» skremte også små eiendomsmenn. Individualismen stakk dypt i norske småbøn­ der - forsøk på hesteholdslag som eide Brona sam­ men, mislyktes. Norsk kolonipolitikk overfor samene hemmet dem i å få kjøpe grunn. Reglementet for salg av statens jord i Finnmark fra 1902 krevde at kjøperen skulle beherske norsk. Reglene ble ikke praktisert helt strengt, men skog var samene utelukket fra. Først ut i 30-årene kom også modernisering av det samiske jordbruket i gang.

Motorer og mentaliteter i fiskeriene Under ti prosent av fisken som ble tatt opp, gikk til hjem lig forbruk, resten til eksport. Men den gamle mangesyslende fiskerbondeøkonom ien bygd på husholdet levde videre, særlig nord for Trond­ heimsfjorden. Fiskerne på Vestlandet var raskere med å investere i nye fartøyer og ny teknologi. Den tekniske omdanningen begynte sent på 1800tallet. Mange åpne ro- og seilbåter hadde fått dekk. Store hskedampere opererte sammen med lettbåter, doryer. Damperne var basert i byene, med Ålesund som det første store senteret i vest. Nordpå kom de først etter at århundreskiftet var passert, med Vester­ ålen som viktigste base. Fra 1913 til 1927 vokste flå­ ten av hskedampere kraftig. Det nye etter 1900 var petroleumsmotoren. I 1902 hadde man klart å lage en motor som ikke bare kun­ ne gå fremover, men hadde gir slik at den kunne bak­ ke. Norske motorer kom snart, som «Rapp» fra A. Gulowsen i Kristiania og «Rubb’en» fra Rubbestadneset på Bømlo i Hordaland. Årene fra omkring 1906 til første verdenskrig og deretter fram til 1920 ble den store glanstiden for motoriseringen. Først ble moto-

61

MORGENGRY

Motoriseringen av fiskeflåten skapte økte klasseskiller på havet. Her møtes ny og gammel tid på Lofothavet: Åpen robåt og lukket motorskøyte. Moto­ riseringen kom brått i lofotfisket. Mens antall motorbåter under skreifiske i 1908 var 87, deltok 1017 motorbåter i 1914.

rer montert i eldre seilfartøyer. Allerede i 1912 var tre j av fem dekksbåter motorisert. Neste skritt var at eldre, særpregede regionale båttyper, som hardangerbåten, sunnmørsåttringen, åfjordfembøringen eller nordlandsåttringen, ble erstattet av båter bygd spesi­ elt for motorer. Mindre sjarker tok to-tre mann, stør­ re skøyter hadde ti-tolv manns besetning. Slik skildret Andreas Markusson overgangen i en ! nordnorsk bygd omkring 1900 i fiskerromanen Høst­ natt (1933): «Så han skulle kjøpe skøyte? - J a , det var ingen vei forbi. En ble etter med en åpen nordlands­ båt nå.... - Du har rektig tenkt å drive stort. - Å, nokke stordreft bli det vel ikke, men eg skal nå prøve å være med.» Ved å få folk «med» gjorde industrialismen disti riktene mer like. Fiskeredskapene skiftet til mer utbredt bruk av not. Men fortsatt gikk det mye på snøre med jukse, garn og line. Mer «aktive» redskaper, som ikke over­ lot til fisken å bite eller å gå i garnet, kom først i stør­ re stil senere. Trål ble forbudt ved lov i 1908, for å stoppe «trawlerplagen». Europeiske trålere slapp ut trålen når de gikk langs norskekysten på vei til og fra

62

Barentshavet og ødela redskap som stod fast. Å teknifisere fisket var dyrt. En motorskøyte kostet mange ganger så mye som en seilskøyte. Ingen enkeltfisker hadde de nødvendige kronene på kiste­ bunnen. Lån fikk de i to eldre offentlige fond - en egen Statens Fiskerbank ble stiftet i 1919. Kapital kom også fra sparebanker eller fra lokale handelskapitalister med interesser i fiske-eksporten. Not var så dyrt at den ble ansett som «kapitalens redskab». Fiskedamperne var eid av fiskerredere eller aksjesel­ skap som ansatte lønnsarbeidere, kalt «nothunder». Det rene lønnsforholdet kunne dempes på noen båter ved at lønnen kom som «lott», en direkte andel av fangsten, og ved at rederen var notbas og selv stod om bord. Fortsatt drev mesteparten av den norske flåten kystfiske, noen i fjæresteinene hjemme, de fleste på sesongfiskerier som i Lofoten og Finnmark. Men sær­ lig vestlendinger hadde begynt havfiske, ved Island og Finnmark og på bankene i Nordsjøen, som var blitt kartlagt av havforskerne. Skagerrak og vestkysten sør for Stad stod etter 1900 for en større andel av fangstverdien enn før. Fortsatt var torsken viktigst, fulgt av

MAT, MAR KE D OG MAK T

sild. Men folk fisket på flere sorter, også dem som tid­ ligere ble betraktet som ufisk eller uten interesse. Større båter og mer avansert redskap gjorde det mulig og nødvendig med lengre opphold på fiskefel­ tene. Fangstene økte, og utbyttet pr. fisker steg. Med lengre fravær ble det vrient å kombinere fiske med å drive gårdsbruk. Fisker ble over tid et spesialisert helårsyrke - «en egen Profession», som fogden på Sunn­ møre sa i 1900. De hadde fiske som eneyrke, iallfall for en fase av livet, for å legge seg opp midler. G jen­ nomsnittsalderen på lofotfisket lå på noen og tretti år. Spesialiseringen ble også klarere mellom de ulike led­ dene i fiskeriene, fangst, foredling og frakt. Gårds­ brukene i kystområdene ble enda mer enn før «kjerringbruk», der kona stod for jordbruksarbeidet. I motsetning til jordbruket hadde de store norske fiskeriene vært markedsrettet siden middelalderen. Men markedet utvidet seg, og nye båter og redskaper førte til behov for å ta opp lån. Den nye måten å drive fisket på førte til økt innslag av lønnsarbeid. Så skjed­ de også i Nord-Norge. Men her ytte folk mer mot­ stand mot større kapitalistiske enheter. Mange var og skeptiske til motorisering. De fryktet at kostnadene skapte større skiller mellom fiskerne og var redd fis­ ken ville skremmes av motorbankingen. En sjark med motor var likevel ikke så drastisk - den tradisjonelle livsformen og mangesysleriet forble uendret. Derimot kunne fisket danne utgangspunkt for ny industri. Hermetikkindustrien i Rogaland ekspander­ te, og i nord kom sildoljefabrikker på steder som Svol­ vær i Lofoten og Melbu sør i Vesterålen. Fiskerbønde-

ne ble noe færre. En ny type arbeidere var «fiskerslusken», som kombinerte fiske og gruvearbeid eller gikk mellom de to næringene i ulike perioder. Fiskertallet på Lofothavet, kalt den «felles store moltemyr» for bønder i Nordland og Troms, falt fra toppen i 1895 da nesten 33 000 deltok, ned til en tredel i 1919. Det store flertallet av den samiske befolkningen liv­ nærte seg som nordmennene omkring. «Bygdefinner» i Sør-Troms og Nordland slo seg gjennom i «randen» av lokalsamfunnene, ofte hundset og trykt ned. Same­ ne langs sjøen nordpå hadde tatt opp februk og holdt en ku og noen sauer, sammen med et høstingsjordbruk uten innsats av slikt som kunstgjødsel og kyst­ fiske. Da fiskeflåten i samfunnet rundt dem ble motor­ isert, manglet samene kapital og muligheter for kre­ ditt, slik at de nå ble drevet i bakleksa.

Markedet og makten Fiskere og bønder beveget seg stadig dypere inn i markedsøkonomien. I perioden 1905-20 var de viklet inn i et nett, men det førte til utvikling. Fra 1920 til 1935 ble det også et farlig garn. En småprodusent ale­ ne var dømt til å ta de prisene markedet gav. Han måt­ te svare på svingende etterspørsel og lavere priser ved å prøve å levere mer. Dermed ble prisene skrudd ytterligere ned. Han kunne la være å tjene på varene han leverte, og overse krav til profitt om han fikk dekket de direkte kostnadene og fikk noe for arbeids­ innsatsen. Slik var han konkurransedyktig overfor kapitalistiske foretak. Men også «selvutbytting»

Alle må hjelpe til! Fiske var ikke bare en sak fo r menn. Kvinnene sørget for utstyr og foredling og trådte til når nordlandsbåten skulle på land, som her ved Rotsund på Skjervøy i Troms omkring 1920.

63

M ORGE NGR Y

hadde en grense. For å søke å håndtere denne situa­ sjonen svarte småprodusentene med å slå seg sam­ men. Samvirketiltakene kom først i jordbruket. Ved å kjøpe maskiner, avlsfe eller gjødsel samlet og i større partier ble de rimeligere, og ved å omsette produkt­ ene i fellesskap unngikk bøndene å konkurrere med hverandre. Viktigst var meieribruket. 620 av 700 mei­ erier og ysterier var samvirkeeide i 1914. Samvirket var en moderne tilpasning til en ny økonomisk situa­ sjon, som bidrog til å bevare en tradisjonell livsform. Havet gav mye også tang som ble brukt til gjødsel. Kyst)ordbruket i Nord-Norge ble i stor utstrekning dre­ vet av kvinnene, fo r­ di mennene var på fiske.

Produsentene var også avhengig av politiske ram­ mevilkår. I 1896 var Norsk Landmandsforbund blitt stiftet, for «at landmændene i lighed med andre samfundsklasser» skulle ivareta interessene sine. G jen­ nombruddet til å bli en masseorganisasjon kom i år­ ene rett før første verdenskrig, med 43 000 medlem­ mer i 1914, og videre til nesten 70 000 i 1920. Nå var omkring 40 prosent av bøndene organisert, en noe større andel enn i arbeidernes fagbevegelse. Trass i økonomisk fremgang følte gårdbrukerne seg på defensiven. I antall, makt og utbytte måtte bøndene vike for andre, for «Socialisternes og Byernes Sær­ interesser» og for «Gagetrækkere og Industrikapital­ ismen», skrev Landmandsposten. Med den kraftige offentlige reguleringen av jord ­ bruket under første verdenskrig erkjente stadig flere bønder at en slik voksende stat kunne de ikke bare overse. I stedet måtte de gå inn i en interesseorgani­ sasjon som kunne presse og bruke denne staten. Jo mer bøndene ble vevd inn i storsamfunnet og seilte

64

på verdensmarkedets konjunkturbølger, desto vikti­ gere ble stat og politikk. Landmandsforbundet hadde paralleller i andre agrarbevegelser i mange europeiske land fra 1880-årene og fremover, for eksempel det tyske Bund der Landwirte. Forbundet ønsket dels støtte fra statsmaktene til å senke fraktutgifter og få lavere rente. Men å forsvare markedet var like viktig; smøret måtte vernes mot konkurransen fra margarin­ fabrikkene, og norske matvarer forsvares mot uten­ landsk konkurranse. Forbundet vant seire ved toll­ tariffer av 1897 og i 1905. Forbundet så på seg som en talsmann for hele næringen. Men ledelsen lå hos større bønder, gods­ eiere og landbruksakademikere. Østlandet dominerte med halvparten av medlemmene. Høyest andel orga­ niserte kom i områder med klasseskiller og lønnsar­ beidere i jordbruket. Trøndelag lå midt på treet. For­ bundet stod svakt i sør og nord, men fikk et visst til­ sig av medlemmer fra deler av Vestlandet. Problemet var at spørsmålet om toll på korn split­ tet norske bønder, skilte mellom kornbygder og andre, mellom øst og vest, mellom store og små. De fleste norske bønder kjøpte matkorn som andre for­ brukere. Samtidig følte mange at Landmandsforbun­ det vesentlig tok hensyn til de større bøndenes inter­ esser. I 1913 ble Norsk Smaabrukerforbund stiftet (senere Norsk Bonde- og Småbrukarlag). Lederne, Halvdan Cock-Jensen og Halvdan Egeberg, var inspi­ rert av de danske «husmænd», som hadde skapt en livskraftig samvirkebevegelse. Viktigste basis ble arbeiderbrukere og småbrukere i Oppland, Hedmark og Nord-Trøndelag. Forbundet satset på samvirke, fagopplæring og binæringer og på å omfordele jord slik at brukeren ideelt sett kunne bli heltidsbonde. Politisk lå forbundet tett opptil de arbeidersamfunn­ ene som stod Venstre og senere det sosialradikale Arbeiderdemokratene nær. Småbrukerlaget forble underlegent i forhold til Landmandsforbundet. I 1920 hadde det 8000 medlemmer. Som vi har sett, kom også fiskerbefolkningen ster­ kere med i markedsøkonomien. Også de følte behov for å fremme interessene sine. Men for spredtboende deltidsfiskere gikk det tyngre å organisere seg. Distriktsfiskerlaget i Sunnmøre og Romsdal var det eld­ ste i Sør-Norge. Sammen med Nord-Norges Fisker­ forbund under ledelse av Aldor Ingebrigtsen, la det i 1915 fram radikale krav om samvirke og kontroll over omsetningen. Men først i mellomkrigstiden ble næringen egentlig organisert. For fiskerne i Troms og Finnmark ble stortingspolitikk derfor den første kanalen for å oppnå innflytelse. Flere saker løp sam­ men: Hvalfangsten skremte fisken, hevdet man. Fisk­ erne var opprørt over at handelsmennene søkte å stanse den fordelaktige pomorhandelen, der russerne handlet direkte med fiskere og sjøsamer. Driftige fiskerbønder, som ønsket å skaffe motor og dermed

MAT, MAR KE D OG MAKT

Norsk Smaabrukerforbundfikk stor oppslutning blant småbrukere på indre Østlandet. Bildet viser småbruk ved Otta i Gudbrands­ dalen i 1912.

bli mindre avhengig av å ligge i ett fiskevær, følte også at handelsmennene og væreierne blokkerte dem ved ikke å kunne eller ville finansiere denne modernise­ ringen. I 1903 sendte fiskerne de første Arbeiderpartirepresentantene til Stortinget, anført av den sosialradikale Karlsøy-presten Alfred Eriksen. Utviklingen for primærnæringene var tvetydig: vekst og modernisering, men også tilbakegang i for­ hold til «bynæringene». De som hadde bygdeverdiene kjær, følte de ble presset. Knut Hamsun brøt ut i en pessimistisk kritikk av den nye sivilisasjonen og hyllet jord dyrking som overlegen kultur og vital livs­ utfoldelse. Samtidig var bygdeinnslaget faktisk fort­ satt kraftig i det norske samfunnet. «Vi har lange Røtter i vor Jord,» skrev Hamsun, «dem kapper vi ikke, det er de som gør, at vi staar.» Primærnæringene beholdt på flere områder en sterkere stilling i det nor­ ske samfunnet enn deres andel i bruttonasjonalpro­ dukt og sysselsetting tilsa. Bygdefolk som ikke selv var bønder, lot seg mobilisere for bondeverdier, og

den såkalte «bondeparagrafen» i Grunnloven sikret landdistriktene minst to tredeler av representantene. Kristiania ble i 1918 en av de få europeiske hoved­ stedene der bønder gav ut egen dagsavis, Nationen. Fram til 1935 ble en serie folkemuseer og lokalhistorielag stiftet. De var mest opptatt av grunneiernes his­ torie. Jordbruket hadde overtaket i nordmennenes sinn også etter at det hadde mistet dominansen i norsk økonomi. 1 Industrilandet Norge (1919) bekla­ get forfatterne, N. W. Rogstad fra Bergverkernes Landssammenslutning og L. D. Aarflot fra Norges Industriforbund, at industriens rolle «endnu ikke er | gaat ind i bevisstheten». Motsetningen mellom by og land fortsatte å slå ut ved avstemninger i Stortinget, også innad i partiene. Men samtidig ble bygdesam­ funnet mer splittet sosialt, mellom bønder, småbru­ kere og arbeidere organisert i hver sine faglige sam- j menslutninger. Det var duket for klassekamper innad i bygdene og for at arbeidsfolk skulle alliere seg med klassefeller utenfor egen bygd.

65

Ut i verden

Få nordmenn var mer kjent inter­ nasjonalt enn Knut Hamsun (18591952). 1 1917 skrev han Markens grøde, en hyllest til jord­ bruk og nybrottsliv. For denne romanen fikk han nobelprisen i litteratur i 1920. I 1918 kjøpte han gården Nørholm ved Grimstad, som han drev opp til et møn­ sterbruk. På bildet sitter han sammen med sin kone Marie.

66

Omverdenen er større og mer sammensatt enn noe enkelt land. Derfor innfører alle land flere fenome­ ner enn de fører ut. Og nordmenn utgjorde tre pro­ sent av befolkningen i Europa. Impulsene fra utlan­ det måtte selvsagt være omfattende. De fleste ideer og institusjoner i Norge var opprinnelig fellesgods for alle borgerlige samfunn. Samme år som Ju b i­ leumsutstillingen ble 100 andre utstillinger arran­ gert i Europa. At slik import foregikk, er selvsagt. Mer interessant er hvorvidt disse impulsene fikk norske særtrekk og inngikk i en helhet man ikke hadde i andre land. Et lands forhold til omverdenen omfatter statlige og formelle, organiserte kontakter og et uformelt nettverk båret oppe av mange enkeltinnbyggere. Eli­ ten i det nye selvstendige Norge førte i grunnen ikke mye ut til verden. Vi hadde skiløpere og polarfarere. Knut Elamsun og Edvard Munch ble internasjonalt berømte. Karikaturtegnerne Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix fikk et publikum i Tyskland. Norge ble et eksempel for engelske suffragetter når det gjaldt kvinners likestilling. Bare Finland var tidligere ute, i

1906, sju år før Norge. I 1909 kom rett til skilsmisse, ikke bare ut fra utroskap, men nå også ut fra gjensidig samtykke. Men de som styrte i den nye staten, hadde stort sett nok med innvortes forhold. Etter 1905 var de folke­ lige korridorene ut de videste og de som rakk lengst ut til eksotiske, fjerne egner. Norsk folkelig interna­ sjonalisme fulgte tre kanaler - utvandring, skipsfart og misjon.

Det utflyttede Norge Etter 1900 kom kriseår. Utvandringsbølgen fra 1900 til 1911 med en topp i 1903 kunne nesten måle seg med springfloen på 1880- og tidlig 1890-tall. Utvan­ drerne tilsvarte over 62 prosent av fødselsoverskud­ det. På ny var Norge blant dem som sendte flest i for­ hold til folketallet, nå flere enn Irland. Vi ble passert bare av Italia. Hele familier hadde dratt i tidligere faser av utvandringen. Nå dominerte yngre menn, forholdsvis flest fra Rogaland, Agder og Oppland. Hvorfor drog de? Noen stakk fra alle forpliktelser fattigvesenet i Kristiania registrerte forlatte kvinner som egen kategori. Flere regnet med å få hustru og barn over når de var etablert. Svært mange var ugifte og mente kanskje at oppholdet bare skulle vare til de hadde fått lagt seg opp noen midler. Utvandrerne var arbeidsfolk. De fleste hadde bakgrunn i jordbruket, én av fire kom fra industri og bergverk og en femdel fra sjøfart og fiske. «Manglende adgang til lønnende virksomhet,» sa de fleste, da de fra 1905 ble spurt hvorfor de drog. Fam iliegjenforening, eventyrlyst eller ønske om å lære mer i faget trakk andre. Som før reiste bygdegutter mye til Midtvesten. Sjøens folk fisket på Stillehavskysten med Seattle som sen­ trum. I tiden like før og etter første verdenskrig drog flere til Canada, rundt én av ti. Landet mottok også en god del norskamerikanere. Noen få reiste til Australia, New Zealand og Afrika. Det er anslått at det i 1920 bodde halvannen til to millioner mennesker av norsk avstamning utenlands. USA mottok fortsatt flest. I 1910 regner man med 404 000 førstegenerasjons inn­ vandrere og 411 000 av annengenerasjon med norsk mor og far. I tillegg hadde det norske Amerika nå også tredje- og fjerdegenerasjons innvandrere. Farmerne i præriestatene i nordvest, flest i Minne­ sota og Wisconsin, fiskerne i Washington i nordvest og sjøfolkene og «floorleggarane» på byggene i Brook­

UT I V ER D EN

lyn i New York var mange nok til å danne egne lokal­ samfunn. Der ble norsk kultur og dialekter bevart, mer hermetisk enn i hjemlandet. - «Å nei, å nei, om e bare ha kunne tala så godt engelsk som h o !» utbrøt en trønderkone da hun hørte en som snakket vos­ sing. - Kirkene var de viktigste institusjonene. De drev skoler og colleges som St. Olaf og Concordia og gam­ lehjem som gjorde at folk slapp å ende på det offentlige fattighuset, eller «pur-huset» («poor house») som det het på norskamerikansk. 11917 ble flere kirkeretninger samlet til Den norske lutherske kirke i Amerika. En bygdelagsrørsle og en presse fantes også. Norskamerikansk politikk var like sammensatt som den norske. Andrew Furuseth ble mannen som samlet amerikanske sjøfolk i en «union» og kjempet fram vernelover til sjøs. Vossegutten Knute Nelson ble en høyt respektert guvernør i Minnesota i 1890årene og gjenvalgt som senatsmedlem til og med 1918. Men da han fylte 70 år, mente sosialisten Emil Mengshoel, utgiver av avisa G aa Paa, at «ikke alle vi norskamerikanere vil briske oss over tilfeldigvis å dele nasjonalitet med en gammel grautfast, konserva­ tiv oppkomling - på tross av hvor heldig han har vært i sin lange og tro tjeneste i storkapitalens politiske bakgård». Hva betydde utvandringen for Norge? Selskapet Ny Jord snakket om «blodtapping», at de beste arbeids­ kreftene forsvant. Emigrasjonen gjorde et innhugg i kullene mellom 20 og 40 år og skapte samtidig kvinneoverskudd i Norge, viste folketellingen i 1910. Men hvordan skulle 800 000 mennesker ekstra kunnet bli sysselsatt i Norge? For dem som ble igjen, betydde etterspørselen etter arbeidskraft at forhandlingsposi­ sjonen bedret seg og lønnene økte, noe som stimuler­ te teknisk modernisering. Utvandrerne sendte også store summer til slektninger eller som gaver til statu­ er og hjelpeaksjoner. For Norge kan man anslå verdi­ en i 1905 til vel to prosent av BNP, tre ganger så høyt som Norges utviklingshjelp i 1990-årene. En firedel av alle utvandrere etter 1880 vendte hjem, de fleste med noe mer penger og kunnskaper enn da de reiste ut. Mer enn 80 prosent av de hjem ­ vendte drog tilbake til en bygd i hjemfylket, viste fol­ ketellingen i 1920, men mange samlet seg også i Kris­ tiania og Aker. I Vest-Agder hadde hver fjerde mann vært «over there». I disse bygdelagene ble folk trekk­ fugler. Amerikaturene var ikke utvandring, men arbeidsvandringer, der de drog fram og tilbake mange ganger. Noen ganger ble de noen år, andre ganger reiste de for sesongen. Blant de hjemvendte var for­ fattere som Knut Hamsun og Arthur Omre, Thomas Ball Barratt, som grunnla pinsevennbevegelsen i Nor­ ge, og Fedrelandslagets leder Joakim Lemkuhl. Lede­ re i arbeiderbevegelsen som Johan Nygaardsvold, Martin Tranmæl og Erling Falk var over, de to siste med sterke inntrykk fra den revolusjonære fagorgani-

Statuen av Fridtjov denfrøkne.

Statuepolitikk Da Normandie feiret tusenårsjubileet sitt i 1911, skjenket Nordmands-Forbundet en bautastein til en park i Rouen, 18 tonn tung og 7,5 meter lang. Steinen ble fraktet ned av Fred Olsen-skipet «Gange Rolv». Innskriften, utformet av runeforskeren Magnus Olsen og billedkunstneren Ger­ hard Munthe, hevdet at Rollo var Ragnvald Mørejarls sønn, ikke dansk, slik danske historikere hevdet. To år senere ble en tolv meter høy statue av sagnvikingen Fridtjov reist på en 14 meter høy granittsokkel i Vangsnes i Sognefjorden. Giver var keiser Vilhelm 2. av Tyskland, som ville takke for at han på sine 25 år med turer i norske fjorder med yachten «Hohenzollem» alltid var blitt mot­ tatt «med gammel germansk gjestfrihet». Statuen skulle være et fellesgermansk valfartssted. 1 keise­ rens mytologiske verdensbilde var menneskene i «das Nordland» urgermanernes ætlinger. Synder­ lig interessert i det virkelige, moderne Norge var han ikke. Norske politikere og presse takket stort sett høflig. Dikterpresten M. B. Landstad så over Fridtjov et «Himmel-Hvælv... saa høie var Keise­ rens Tanker selv». Men andre mislikte en slik «tysk seiersallé» i norske fjorder.

MORGENGRY

«Stav angerjjord» drar fra kai i Kristi­ ania 1919. Med star­ ten av Den norske Amerikalinje ble turen «over dam­ men» lettere. Utvan­ dringen hadde særlig gått til USA, men da nye lover i 1917 og i 20-årene begrenset innvandringen, reis­ te stadig flere nord­ menn til Canada. 1 USA slo nordmenn seg særlig ned i Midtvesten. Men fast forbindelse lettet rei­ sen også fo r dem som ville vende til­ bake. Mange hadde bare reist fo r å legge seg opp penger, i alt reiste en fjerdedel av utvandrerne hjem igjen etter noen år.

Under: Utvandringen fra Norge 1840-1940. Selv om størstepar­ ten av utvandringen fant sted på 1800tallet, var emigrasjonsbølgene i krise­ årene etter 1900 og i kjølvannet av første verdenskrig også meget høye.

30 0 00

Å rlig a n ta " u tv an ^ rere

24

18 0 0 0

1840

68

1860

188 0

1 90 0

1920

1 940

sasjonen Industrial Workers of the World. Falk kom for øvrig tilbake med et agentur for knallerter før han startet den kommunistiske akademikergruppen Mot Dag. Andre tok med seg tilbake ideer om mer hygie­ nisk husstell eller om likhet mellom folk. Mye tekno­ logi og kunnskap om arbeidsmåter kan bare overføres med personer. De hjemvendte fiskerne, snekkerne, bygnings- og elektroingeniørene tok med seg kjenn­ skap til snurpenot og doryer, lettere og billigere reis­ verk i villabygging, viten om betongkonstruksjon og elektriske apparater. Det offisielle Norge hadde hatt liten kontakt med norskamerikanerne, og før 1905 hadde disse på sin side stort sett satset på å tilpasse seg sitt nye land. Men fra 1905 fram til USA gikk inn i verdenskrigen i 1917, steg en krapp følelsesbølge opp på begge sider av Atlanteren. Nordmands-Forbundet, som ble star­ tet i 1907, holdt kontakten med gamlelandet, stolt over at nordmenn var det man kalte «den herskende

UT I V ER D EN

klasse» i Midtvesten. Den norske Amerikalinje startet i 1910. Med USAs inntreden i krigen ble kravet om entydig lojalitet til det amerikanske skjerpet. Å dyrke andre nasjoners språk, det være seg tysk eller norsk, ble betraktet som upatriotisk oppførsel. Kontakten «over dammen» fortsatte etter krigen, men mer nøk­ ternt.

JO H N P .N Y G fA R D C A N O I O A T E FOR S H E R IF F YOUR S U P P O R T A P P R E C IA T E D

let hjemmefra. Senere ble flere skip drevet av ett aksjeselskap. Denne utviklingen ble også stimulert av nye former for drift. Fortsatt var trampfart det vanlige; skipene gikk ikke i fast rute og tok de frak­ tene med ulik last de fikk etter hvert. Ennå i 1914 gikk over 90 prosent av utenriksflåten i trampfart. Norske skip gikk med kull fra Tyne til Port Said, med ris fra Calcutta eller korn fra La Plata til London, med malm fra Bilbao til Cardiff og nitrat fra Chile til USA. Telegraf og telefon gjorde det mulig for redere og skipsmeglere med kunnskaper om forholdene på de internasjonale markedene å inngå avtaler hjem ­ mefra om frakter i andre verdensdeler. Kapteinenes sterke stilling ble bygd ned. Tendensen gikk mot lin­ jerederier, faste ruter fra havn til havn. 1 1907 kom den første oversjøiske linjen, fra Norge til M exicogolfen. Noe senere begynte linjer på Latin-Amerika, Australia og Afrika. Norske linjerederier tok så smått til å seile fast mellom fremmede land, først langs vest- og østkysten av Amerika. Linjene krevde kai­ plass, kontor og kapital og var en mer permanent og profesjonell form for shipping. Innad i Norge ble det geografiske tyngdepunktet i næringen forskjøvet. Sørlandskysten kom i bakleksa. Tre av fem sørlandskommuner gikk tilbake i folketall mellom 1890 og 1920. Bergen tok først teten ved overgangen til damp, så Kristiania med linjefarten. Mange redere fra byene langs Kristianiafjorden og Sørlandet flyttet til Kristiania for å være nær et større maritimt miljø og forretningssentrum i hovedstaden. Det gamle bygderederiet forsvant nesten helt. Nå hadde redere som Sigvald Bergesen i Stavanger, Anton Fredrik Klaveness og Fred. Olsen i Kristianiaområdet og Otto Thoresen og Halfdan Wilhelmsen i Tønsberg vokst fram til å utgjøre det ledende og

Valgplakat fm USA. En husmannsgutt, som John P. Nygaard fra Trøndelag, kunne neppe gjøre seg store forhåpninger om å bli lensmann i hjembygda. Men i Amerika kunne han kanskje bli sheriff.

Hallinger og numedøler på skogsarbeid i «den nye verden». Slike bilder ble sendt hjem som bevis på at her var alt så mye større - også trærne.

Lave hyrer og høye inntekter Norske redere var sent ute med å gå over til damp for­ di de lenge drev lønnsomt med seil, og fordi de mang­ let kapital. På lang sikt var seilskipene dømt. Men brukte jern - og stålseilskip kjøpt fra utlandet fikk en «Indian summer» opp mot og under første verdens­ krig, før de siste skipene ble tatt ut av drift i 1920-årene. Lenge hadde dampflåten seilt inn større inntekter - i 1907 gikk den også forbi seilflåten målt i tonnasje. I 1914 var den norske flåten nummer fire i verden, som før etter Storbritannia og USA, men også passert av den nye marinestormakten Tyskland. Kapitalbehovet i dampskipsfarten presset fram en annen organisasjonsform i rederinæringen. Det eldre partsrederiet, der hver enkelt innskyter stod ansvar­ lig i forhold til partenes størrelse, var dannet for hvert enkelt skip. Nå ble først flere partsrederier samlet under én rederdisponent, som drev dem sam­

69

M OR GE N GR Y

-Vor ære og vor magt har hvide seil os hragt. Norges Handels- og Sjø­ fartstidende var fortsatt optimistisk ved juletid 1918. Men krigen, som økonomisk hadde vært lønnsom for rederne, var over.

Den norske flåten 1876-1940 etter skipstyper. Tonna­ sjen steg jevnt, unn­ tatt under første ver­ denskrig og krisen tidlig i 1930-årene. Mens seilskipene fo r­ svant, økte damp­ skipene og deretter motorskip. (Her inn­ gikk tankskipene, som i tillegg vises ved egen hvit linje.)

30 000

i Rederforbundet og statsministre. Én handelsmann ble statsminister, trondheimskjøpmannen Ivar Lykke (H) fra 1926 til 1928, men ingen industridrivende. Sjømannsstanden i Norge var før første verdens­ krig på vei opp mot samme antall som i seilskipenes glanstid midt i 1870-årene. I toppåret 1908 talte de 58 000 mann i alt; medregnet den mindre betyd­ ningsfulle innenriksfarten. Om lag en tredel av det underordnede mannskapet var utlendinger. Norsk Styrmandsforening klaget i 1912 over at ofte bare kapteinen, styrmennene og til dels stuerten var norsk på seilskip i langfart. En viktig grunn var dårlige vil­ kår. Norsk skipsfart konkurrerte nok ved sitt sjø­ mannskap - men enda mer ved å bruke billige, utrangerte skip (ett av 11 skip forliste 1 9 0 5 -1 0 ) og pressede hyrer, langt under britenes og amerikaner­ nes. Fant folk et alternativ til sjøen, tok mange det sjømenn utgjorde en betydelig del av emigrantene etter 1900. Å dra til sjøs ble en fase i livsløpet mer enn et varig yrke. Fra utlendinger om bord og besøk i land fikk unggutter sterke meninger om verden uten­ for. Innsikten var svakere - intet land består kun av sine havnekvarterer.

rikeste sjiktet i det næringsdrivende borgerskapet i Norge. I 1909 fikk rederne sin egen organisasjon, Norges Rederforbund. Foruten juristene var rederne den gruppen som leverte flest toppolitikere. Christian Michelsen, Gun­ nar Knudsen og Johan Ludvig Mowinckel, som overtok som Venstres leder, var suksessrike redere, presidenter

Tonn brutto i 1000

70

Hardangersøm i Zululand Norge opprettet umiddelbart egne ambassader i Sverige og Danmark, Tyskland, Frankrike, England, Russland og USA. Europa var sentrum i verden. Hva kjente en dannet borger til verden for øvrig? A sche­ hougs illustrerte leksikon fra 1912 viste også de «vigtigste ikke-europæiske nationers flag», nemlig USAs, M exicos, Sør-Amerikas og Kinas, Japans og Siams. Hadde man spurt en eldre kone i misjonens kjerneområde på Sørvestlandet, hadde hun sett andre land som viktigere. I hennes verdensbilde ville nok også Kina vært med, men områder som Madagaskar og Zululand ville ha ruvet mer. Men misjonens folk delte tidens alminnelige eurosentrisme, rasetenkning og tanker om historiens gang fra «Raahet» til sivilisa­ sjon. De mente tilbakeliggenhet skyldtes synd snare­ re enn arveanlegg. Religiøs frelse ville også føre med seg verdslig utvikling, som å lære å lese eller å bedre helsen. I Zululand lærte jentene ved misjonsskolen å sy hardangersøm. Rapportene hjem var negative til hedningkulturen i misjonslandene. De la ofte vekt på gruoppvekkende detaljer om kannibalisme og barne­ mishandling, som skulle vise hva fraværet av kristen­ dommen hadde betydd. Likevel, misjonsfolket hadde større faktisk kunnskap om andre land enn mang en byborger. Samlingen om misjonen gav samvær, mening og en løfting ut over hverdagen til noe større. Forfatteren Johan Bojer skrev at det var «fjernsyn» i folks øyne når de gav til misjonen. «De ofrer til sin egen utvé.»

UT I VERDEN

Mang en maske har disse kvinnene fra Øystese i Hordaland strikket for hedning­ misjonen. Vi vet ikke hvilken organisasjon de tilhørte, men Det Norske Misjons­ selskap, grunnlagt 1842, var den største og drev omfattende virksomhet særlig i Afrika og Det fjerne østen. Helt fra star­ ten har det hatt sin egen skole for å utdanne misjonærer, i 1920 hle også Misjonsskolen for kvinner opprettet. Bildet er tatt ca. 1925.

Changsha gutteskole i Kina omkring 1912, drevet av norske misjonærer.

Elitenes utland I 1938 ble det holdt opptelling av nordmenn bosatt i andre europeiske land, 40 000 i alt. Foruten Sverige (16 000) og Danmark (8500) var det bare i England og Skottland det fantes mange nordmenn (7000). I Tyskland og Frankrike fantes 16 0 0 -1 7 0 0 i hvert, i Finland vel 1000, i et land som Bulgaria tre. Mønste­ ret var slik før også. Utenlandsnordmennene i Euro­ pa tilhørte stort sett en sosial elite - studenter, inge­ niører, handelsagenter og forretningsfolk, deltagere i en internasjonal forretningskultur. Christian Thams, som ble skjøvet vekk av Wallenberg på Løkken, slo seg ned i Paris. Sammen med fyr­ sten av Monaco bestyrte han flere selskaper i ØstAfrika, også med norsk kapital. En lignende norsk imperialistisk ekspansjon skjedde i Russland omkring 1910. Norske trelastentreprenører, som hadde begynt i Sverige i 1850-årene og i Finland i 1870-årene, fortsatte å trenge østover, drevet av virketrang og råstoffmangel i Norge. Mest eventyrlig var virksomheten til Jonas Lied, som før den russiske revolusjonen hkk trafikkmonopol på elevene Ob og Jenisej for å utnytte skogene i Sibir.

71

M ORGE NGR Y

Folkekultur til salgs. «Brudefcerden i Har­ danger fo r turister» har Olaf Gulbransson kalt tegningen i Fluesoppen 1908.

Sammensetningen av norsk eksport 1915-35. Norsk utførsel bestod i hovedsak av skips­ fartstjenester og mer eller mindre bearbei­ dede råvarer.

72

Norges plass i internasjonal m arkedsøkonom isk arbeidsdeling, som et land som selv im porterte kapital, gjorde likevel at flere av de næringsdriven­ de utenlandsnordmennene drev med import. I volum ble innførselen av varer til Norge doblet fra 1 9 0 0 -0 5 til 1 9 3 1 -3 5 . Spesielt sterkt økte im porten umiddelbart før første verdenskrig. Viktigere enn selve veksten var den positive vridningen i sam ­ mensetningen av importen. Produksjonsmidler, råstoffer og maskiner til industri, forstoffer og gjød­ ning gikk før 1914 forbi forbruksvarer, et sikkert tegn på at norsk økonom i hadde trådt inn i en industrikapitalistisk fase. Storbritannia og Tyskland leverte før første ver­ denskrig til sammen 50-60 prosent av importvarene til Norge, fulgt av de nordiske landene, Nord- og Vest-Europa ellers og USA. Under verdenskrigen og de første etterkrigsårene steg importen fra USA vold­ somt. I mellomkrigstiden gikk andelen fra Storbritan­ nia og Tyskland ned til 40 prosent, USA lå fortsatt høyt, og flere handelspartnere i Øst-Europa og i over­ sjøiske land økte sine andeler. De norske grossistene importerte mer og mer sin kaffe og sitt sukker direk­ te, uten å gå veien om handelshus i Hamburg, Lon­ don og København. Denne direktehandelen utviklet seg i vekselvirkning med linjefarten til sjøs. Skipsfarten gav på 1800-tallet så store valutainn­ tekter at underskuddet i handelen med varer ble oppveid. Eldre naturgitte eksportvarer, som tømmer og fisk, ble dessuten supplert av produkter fra

elektrobaserte industrier og hvalfangst. Samfunnseliten drev også kulturimport. Ulike deler av borgerligheten hentet inn fra forskjellige land. England var vår viktigste handelspartner, det landet vi eksporterte mest til, orienteringspunktet for handel, shipping og sportsinteresserte. Særlig Prosent

100 90 80 70 60 50 40 ___ 30

20 10 0

d ] Fiske og fangst H Industriprodukter H Tømmer og treforedl. CH Skipsfartstjenester ■ Malm/mineraler/metaller og kjem. prod. H Annet

UT I VERDEN

næringlivskretser i byene tok opp mange av britenes tanker omkring kroppsøving. Sport skulle drives for sin egen del, av amatører, helst av gentlemen med fri­ tid. På Jubileumsutstillingen i 1914 var sportsplas­ sen lagt ved siden av fornøyelsesavdelingen. Overfla­ disk lignet de to hverandre, skrev utstillingens sekre­ tær, men de måtte skilles skarpt: «Vi er os nemlig fuldt bevisst, at den ene virksomhet er som patriciere der ikke gjør noget, den anden som p lebeiere, der gjør alt for vindings skyld.» Det britiske sportsidealet slo best an på Østlandet, i byer og bylignende strøk. På Vestlandet og i Trøndelag rådde Centralforeningen for Idræt, som understreket idrettens nytte­ side blant annet for forsvarssaken. Den insisterte på allsidig idrett med norske grener som ski, skyting og kapproing i robåter. For tekniske yrker var Tyskland mønsterlandet. Mange ingeniører og arkitekter var fra gammelt tyskutdannet. I 1903 ble Norske Elektrisitetsverkers For­ ening kollektivt medlem av Vereinigung Deutscher Elektrizitåtswerke. Norges tekniske høgskole, grunn­ lagt i 1910, la undervisningen opp etter tyske forbil­ der, med vekt på vitenskap og forskning like mye som praktisk kunnskap. Fram til første verdenskrig kjøpte nordmennene mest fra Tyskland, mye maski­ ner og kapitalvarer til bruk i produksjonen. Tysk arbeiderbevegelse var Europas sterkeste, og norsk arbeiderpresse rapporterte inngående fra ideologiske debatter mellom reformister og revolusjonære. Nord­ menn var tvisynte overfor Tyskland. Nordmenn beundret den nasjonale kraften og fryktet deres mili­ tærvesen, noterte Johan Castberg i dagboken sin i Prosent

100

____

90 80 70 60 50 40

I *

20

10 0 1919

■

1 92 5

H Råstoffer Skip

1935

H □

1939

Maskiner og redskaper forbruksvarer

september 1914, «men Tyskerne elsker vi ikke». Ubåtkrigen mot norske skip vendte opinionen mot landet. 1 1 9 1 3 -1 4 var tysk og engelsk likestilt og fri­ villig i folkeskolen, fra 1927 ble engelsk foretrukket. Andre miljøer hadde «sitt» spesielle utland. Frank­ rike var stedet for bildende kunstnere. Sveits’ folkeav­ stemninger og folkeforsvar var et ideal for radikale demokrater. I mørebyene snakket klipphskeksportørene hyppig spansk og portugisisk. I Nord-Norge foregikk en gammel, nyttig handel med russerne, pomorene, som handelsfolkene ble kalt. 11913 anløp de landsdelen 200 ganger, mest med trevirke og mel. Pomorene kjøpte særlig fisk, til en verdi åtte ganger mer enn de solgte. Pomorhandelen ble bremset av en handelslov i 1907, den gav fiskerne lov til bare å handle med russerne i «makketida» på sensommeren og ellers selge til norske hskeoppkjøpere. Men selve systemet var nå vikende, som en følge av økt økonomisk samrøre mellom sør og nord innenfor de to landene. Verdenskrigen og revolusjonen i 1918 fikk handelen til å svinne inn. Den hevden russiske fiskere hadde hatt på å bruke Kiberg i Finnmark som landstasjon, forsvant med et forbud i 1913. På uoffisi­ elt plan hadde norsk arbeiderbevegelse kontakt med russere og hjalp med å trykke og smugle revolusjonær litteratur inn i landet. Vardø var senteret, med den røde postmester Adam Egede-Nissen i spissen. I 1906 og 1907 beslagla politiet trykksakene - myndighetene ønsket et godt forhold til naboen i øst. Kontakten med utlandet foregikk i mange former. Organisasjonene hadde sine sirkler. Noen reiste for å utdanne seg, noen med statsstipend for å orientere seg innen sine områder eller finne løsninger på ulike problemer. Fra 1905 hadde Norge en fast delegert ved det internasjonale landbruksinstituttet i Roma for å hente inn siste nytt i næringen. Store bykommuner inngikk i et formelt europeisk nettverk der funksjo­ nærer reiste og høstet erfaringer innen sine arbeids­ områder. Både tekniske løsninger og politiske ideer ble hentet hjem. Informasjon ble også hentet inn gjennom bedrede kommunikasjonmidler. I 1906 ble en sjøkabel for telefon lagt til Tyskland, i 1911 til England. På Ullandhaug ved Stavanger bygde man i 1919 en stasjon for trådløs forbindelse med USA. Utlendinger kom til Norge. Vestlandsfjordene hadde lenge vært populært mål for turister. Odda var i så måte vel så internasjonalt som Kristiania. Anslagsvis 60 000 utlendinger var i Norge i 1912. Rekken av storheter og kronede hoder innbefattet kong Chulalongkorn av Siam.

Norges import 1919-39. Forbruks­ varenes andel gikk tilbake, mens større andeler av råvarer og maskiner ble inn­ ført - et sikkert tegn på en mer «moden», industriell økonomi.

Farlige finner og svenskearbeidere Viktigere enn turistene var de utlendingene som slo seg ned her for å arbeide og tok med seg sine kunn­ skaper. I 1910 var 1,7 prosent og i 1920 2,4 prosent

73

MOR GE NG RY

øke. Jøder var kommet før 1900, drevet vekk av pog­ romer. «Røde» eksilrussere kom etter den mislykte revolusjonen i 1905, og «hvite» russere etter 1918. Innvandringen skapte reaksjon i noen leirer. Bonde­ partiet skrev i 1921 i sitt første program: «Den norske folkestamme skal vernes mot alt som bryter ned fami­ lielivet og familiekarakteren. Indvandring maa saaledes hindres.»

Utenrikspolitikk «ingensomhelst Politik at have»?

Byene og tettstedene nordpå var flerkul­ turelle møteplasser. Kortet er poststem­ plet! 1911.

74

av befolkningen utlendinger, om lag samme andel som i Tyskland, færre enn i Frankrike. Etnisk og reli­ giøst var befolkningen i Norge av de mer enhetlige i Europa. Flest fremmede kom fra nabolandene. Den finske befolkningen i nord fikk ikke nevneverdig tilsig etter 1890 - fisket i Norge kastet mindre av seg, og kårene ble bedre i Finland. Men andelen kvener, hnsktalende nordmenn, var i 1910 ennå 14 prosent i Finnmark. I 1920 var halvparten av innbyggerne i Vadsø kvener. 1800-tallets fornorskingspolitikk i kirkestell og skole fortsatte. Motivene var at man ønsket nasjonal enhet, og at man trodde det gavnet kvenene å få del i norsk språk og det man mente var en overlegen norsk kul­ tur. Finlands selvstendighet i 1917 og innlemmingen av Petsamo-området ved Ishavet skjerpet en sikker­ hetspolitisk frykt for at en videre «storhnsk» ekspan­ sjon kunne støttes av kvenene. Svenskene utgjorde den klart største gruppen utlen­ dinger. Innvandringen fortsatte noe dempet rett etter 1905, da «svenskeradder» kunne bli truet med bank. En del var importerte fagspesialister. De aller fleste var vanlige arbeidsfolk fra grensebygdene som drog til industrianlegg i nærmeste storby - Kristiania - til industrien langs Glomma eller til generelt friere for­ hold i arbeidslivet i Norge. Etter nederlaget i den sven­ ske storstreiken i 1909 søkte mange radikale arbeidere seg hit. Andre mindre grupper kom også. Politiske forhold i øst fikk det russiske og østeuropeiske innslaget til å

Kampen for norsk selvstyre før 1905 gjaldt lenge et eget konsulatvesen. Felleskonsulatene ble betalt av avgifter på anløpende skip - de fleste av dem var jo norske. Men sett som strid om retten til eget norsk utenriksstell ble den ironisk. Ingen ønsket et spesielt aktivt utenriksvesen. God utenrikspolitikk var «ing­ ensomhelst Politik at have», hadde Bjørnstjerne Bjørnson uttalt i 1896, og var på linje med norsk opi­ nion og tradisjonelle skandinaviske ønsker om nøy­ tralitet. Erfaringen var begrenset, selv om den første utenriksministeren, Jørgen Løvland, fikk en viss internasjonal orientering som formann i Stortingets Nobel-komité fra starten i 1901 til 1923. Nøytralitet i krig og alliansefrihet i fred ble det offi­ sielle målet. Som en liten stat og en maktmessig utkant ønsket Norge å holde seg utenfor spillet mel­ lom «de europæiske krigermakter», som utenriks­ minister Jørgen Løvland betegnet stormaktene i 1905. Et neste mål for utenrikstjenesten var å tjene som «Formidler og Løftestang» for norsk skipsfart og utenrikshandel, mente Wollert Konow (Hedmark). Tjenesten ble bygd opp i 1906 med et tradisjonelt skille mellom diplomatiet og konsulatvesenet. Særlig næringslivsfolk ønsket å tone ned den politiske siden, å kunne rekruttere folk med forretningsbakgrunn, og å slå etatene sammen, en ordning som kom i 1922. Et tredje innslag i utenrikspolitikken var bare til stede som en knapt uttalt forutsetning. Dersom det skulle komme til konflikt mellom de stormaktene som mest direkte berørte oss - Russland, Tyskland og Storbritannia - måtte vi lande på engelsk side. Politikerne tenkte at britene i egen interesse og med sin overlegne flåte ville hindre andre makter i å true norsk territorium. Ønsket om og troen på en britisk stilltiende garanti styrte utenrikspolitikken fra før­ ste stund. Allerede sommeren 1905, da nordm enne­ ne søkte ryggdekning fra stormaktene for selvsten­ digheten, la de størst vekt på kontakten med Stor­ britannia. At de heste politikerne, blant dem prinsipielle republikanere, foretrakk et «nasjonalt kongedømme» som statsform i 1905, hadde også utenrikspolitiske motiver. De ville ikke provosere de mange monark -

UT I VER DEN

Var det en fremtid fo r den kvenske familien Penjami i Norge? De innflyt­ tede finnene tok med seg både sitt språk, sin kultur og sine jordbruksmetoder. Men i løpet av et par generasjoner var de stort sett gått opp i den norske befolk­ ningen. Bildet er tatt på Nordkapp i Finn­ mark i 1931.

iske statene i verdensdelen. Men i tillegg trodde de at det ville være en fordel å ha slektstilknytning til det britiske kongehuset. Et norsk medlem i «Kongernes Korporation» ville hindre overgrep mot landet. Det republikanske motargumentet var at binding til ett dynasti kunne trekke landet inn i andres konflikter. Valget av den danske prins Carl som kongekandidat var egentlig et valg av den engelske prinsesse Maud som dronning. Keiser Vilhelm 2. av Tyskland tok po­ enget. Han ønsket ikke «den englischen Schwiegersohn» på en norsk trone. Den engelske garantien norske politikere forestilte seg, var noe de mente å ha i bakhånd - egentlig skul­ le vår avsides beliggenhet gjøre at det ikke ble bruk for den. Men om «garantien» skulle bli reell, hvem var den da rettet mot? Hvilke land ble oppfattet som mulige trusler? Disponeringen av troppestyrker viser at fram til 1911 ble Sverige oppfattet som en mulig bende. Den demilitariserte sonen og rivingen av grensefestningene etter 1905 mislikte de militære, som ønsket offensive brohoder mot øst som erstatning. Med en ny, liberal svensk regjering i 1911 ble frykten begravd. Allerede i 1905 mente mange politikere at vi hadde så mye til felles med Sverige, at landene måtte gå sammen dersom «den russiske trussel» skulle bli akutt. Frykten for russerne, mest irrasjonell, var sterk og gammel. Russland skulle ønske isfrie havner på norsk område. Omreisende skjærslipere med gebrok­ ken uttale var fluksens blitt tsaristiske spioner. Ja,

russiske revolusjonære forfulgt av tsaren, var egentlig hans redskaper. Opinionen overfor Tyskland smeltet ikke ved keiser Vilhelms beiling til de norske «urgermanere». Pressen reagerte på flåtebesøk og manøvrer i norske farvann. Under den internasjonale krisen omkring Marokko i 1911 gikk Hochseeflotte med 34 000 tyske matroser i ly i vestlandsfjordene. Men politikerne regnet ikke med noe ensidig tysk angrep. Det ville eventuelt kom­ me ved en allianse med Sverige eller i en strid med Storbritannia om flåtebaser på Norges sørspiss. Sverige-Norges forhold til omverdenen hadde vært regulert av den såkalte Novembertraktaten av 1855. Storbritannia og Frankrike garanterte statenes selv­ stendighet mot at de ikke byttet bort eller solgte land til Russland. Etter 1905 ønsket ledelsen i norsk uten­ rikspolitikk helst å videreføre samme ordning, men nå for Norge alene. Eventuelt kunne nordmennene tenke seg separate avtaler om norsk nøytralitet med alle bre stormakter. Løsningen ble Integritetstraktaten av 1907, med en viss brodd mot Sverige. Alle stor­ maktene, også Russland, garanterte Norges territori­ elle ukrenkelighet. Kom landene i strid, var kanskje ikke avtalen mye verdt. Men man trøstet seg igjen med den britiske garantien man mente å ha. Andre internasjonale avtaler ble ikke inngått. Ingen inviter­ te Norge med i en østersjøavtale i 1908, og mer for­ smedelig, en nordsjøavtale. Begge sikret status quo. Før første verdenskrig fantes en vilje til å holde utenrikspolitikken «utenfor» partipolitikken. Mili-

75

MOR GE NG RY

Hæren bidrog til å sveise folk sammen, folk med ulik sosial og geografisk bak­ grunn måtte leve sammen under uvan­ te forhold. Soldater fra Tvildemoen på utmarsj til Ulvik i Hordaland omkring 1920.

Norges socialdemokratiske Ungdoms­ forbunds brevmerke i usensurert og sen­ surert utgave.

Hæren splittet folk. Demonstrasjonsfanen har tilhørt Drammens Arbeider­ forening og kan ha vært brukt under de store dyrtidsdemonstrasjonene i Drammen i 1917. V I O r ø IKK! m AT FOR! DIT fflJttffi UDYR!

76

tærpolitikk var derimot et stridstema av rang. Stor­ britannia og Tyskland bygde opp flåtestyrkene sine før første verdenskrig. Spenningen ble tydelig regis­ trert av en mann som Nils Claus Ihlen, utenriksmi­ nister i Venstre-regjeringene fra 1913 til 1920. Nord­ sjøen kunne bli krigsteater. I 1912 ble en ny plan for marinen vedtatt, den forutsatte at det skulle bygges to større panserskip og flåtestasjoner langs hele kysten, ikke bare i Kristianiafjorden. Panserskipene ble ikke ferdige før krigen, men antallet ubåter økte fra én til fire. Hæren var oppsatt som landforsvar av Østlandet og Trøndelag og som landstøtte til kystfestningene. Forsvarsgrunner kunne også registreres ved linje­ valg for jernbaner, som bane over Dovre fremfor Røros, og utplassering av fyrlykter. Det mentale kli­ maet ble merket av krigsstemningen. Presten i Hom­ melvik skrev i 1912 i en polemikk mot arbeiderbeve­ gelsen at krig hadde «en samfundsrensende, løftende magt ved sig». Fridtjof Nansen så fram til forlenget militærtjeneste, som en innsprøyting av «mandighet», «orden, disciplin, mannstukt og selvtukt» i en nasjon som var blitt slapp og «feminin». Andre forsvarsvenner hadde et mer nøkternt syn. I ønsket om et sterkt forsvar kunne både borgere, bønder, frilynte målfolk og en radikaler som Johan Castberg møtes. Men «forsvarsnihilismen» hadde bredt seg siden 1905, noterte han i dagboken sin i desember 1913, og mente at bare et demokratisert forsvar betalt av dem som kunne bære byrdene, kunne mobilisere.

NEDMEDMILITARISMEN

UT 1 V ER D EN

Antimilitarismen hadde nå grepet arbeidsfolk kraf­ tig. Arbeiderbevegelsen gikk på landsmøtet i 1906 fra sine gamle tanker om demokratisk folkevæpning over til å kreve «militarismens afskaffelse og oprettelse av internationale voldgiftsdomstole». Dette kra­ vet delte den med Norges Fredsforening, en utløper av europeisk borgerlig fredsbevegelse sent på 1800tallet. Den håpet at industrilandenes gjensidige øko­ nomiske avhengighet ville berge freden. Antimilitarismen ble i hele arbeiderbevegelsen begrunnet sosialpolitisk. Penger til brød skulle ikke gå til bajonetter. Kapprustning, der man likevel var dømt til å tape, ville ruinere en fattig nasjon. Reell militær motstand mot en stormakt ville heller ikke nytte. Noen var dessuten prinsipielle pasifister og humanister. Vi vil hate militæret «helt til kulturens solskin skal lyse over barbariets mørke», sa Adam Egede-Nissen på et arbeiderstevne 17. mai 1914 og høstet tordnende og minuttlangt bifall. Andre så saken klassemessig. Hæren ble brukt mot arbeider­ klassen i arbeidskonflikter, slik marinen var brukt til å slå ned opprør og som streikebrytere under en maskiniststreik i 1912. Krigsutbruddet endret ikke disse oppfatningene. Ulovlig militærnekting, demon­ strasjoner og bevisst, provoserende bruk av merket «det brukne gevær», som ble forbudt våren 1914, foregikk landet over. Verdenskrigen drev tallet på religiøst betingede militærnektere opp fra 50 pr. år til 400 i 1921. I 1922 ble det tillatt å nekte av samvittig­ hetsgrunner, religiøse og andre. Norge var likevel meget lite militarisert, og m ili­ tærmakten ble bygd ned etter hvert som avstanden til 1905 økte. Landet rustet opp under verdenskrigen, men militæret grep forholdsvis beskjedent inn i det sivile samfunnet. Mens 1,7 prosent av alle menn mel­ lom 20 og 24 år var militære mannskaper i Norge i 1919, var andelen 37,4 prosent i Frankrike, som hadde vært med i krigen. I 1930-årene ble styrkene bygd ytterligere ned - til 0,7 prosent av disse årsklas­ sene i 1935 mot 4,4 prosent i et land som Finland og 7,6 prosent i Frankrike.

Nasjonalisme og internasjonalisme I den nye selvstendige staten gjaldt det å bygge opp den indre enheten. Men nasjonen måtte også plasse­ res i forhold til omverdenen. Norge hadde en åpen økonomi. Ingen forestilte seg derfor noen total avskjerming. Men både fra jordbruks- og industri­ hold så de økt «selvhjulpenhet» som et gode. De ville samarbeide med, men ikke være utlevert til krefter utenfor landet. I tankene om økt selvberging var man på linje med strømninger i andre land. Et nasjonalt ledemotiv løp gjennom mange saker. I 1903 m obili­ serte handelsstanden i Kristiania mot et tysk damp­ skipsselskap, Freitas, som søkte å konkurrere med en

norsk linje på Hamburg. I 1910 rykket næringsorga­ nisasjonene ut på nytt, denne gang mot et utenlandsk stormagasin som ville legge en filial til byen. Samme året skapte som nevnt næringslivet en egen norsk amerikalinje fremfor å gå inn i en dansk linje. Mange var bekymret for matforsyningene i tilfelle krig. Arealet dyrket jord pr. innbygger gikk tilbake fra 3,1 mål til 2,7 mellom 1907 og 1918. Mange bønder gjorde dette til et argument for korntoll. Matforsyning måtte baseres på «plogkjølen i steden for skips­ kjølen», sa Landmandsforbundets tollideolog Olav Sendstad. Også avhengigheten av utenlandsk energi i form av kull ble hardt følt under verdenskrigen og sti­ mulerte til å bygge ut de «hvite kull» i fossene. Den mer aktivistiske kulturelle og politiske nasjo­ nalismen som fremhevet at Norge var mer verdt enn andre land, fikk støtte i middelklassegrupper i land og by. Å kunne se seg som ett med nasjonen gav bøn­ der og i noe mindre grad byborgere en egen identitet overfor sosialistisk eller storkapitalistisk internasjo­ nalisme. Den «frilynte» nasjonalismen hos målfolk og den «frisinnede» nasjonalismen hos riksmålstalende forente seg på dette punktet. Men også de som var sterkt internasjonalt orientert, gav importgodset en særnorsk svip, måtte gjøre det. Modernistiske bedriftsledere importerte Frederick W. Taylors prinsipper for arbeidsorganisering fra USA sterk arbeidsdeling og prestasjonslønn. Men de mest vidtgående innslagene i taylorismen måtte de la ligge. Verkseier Axel Amundsen på Vulkan i Kristiania, mangeårig formann for arbeidsgiverne, sa i Polytek­ nisk Forum i 1912 at norske fagorganiserte arbeidere ikke fant seg i å bli «mere eller mindre maskiner». Arbeiderbevegelsen forfektet og praktiserte internasjonal solidaritet. Under den svenske storstreiken i 1909 samlet norsk fagbeveg­ else inn et støttebeløp som tilsvarte tre dag­ lønner pr. medlem! Men Arbeiderpartiet forandret samtidig importerte utenland­ ske teorier når de skulle plantes ut i det norske terrenget. Det nye jordprogrammet fra 1902 hadde åpnet for små privatei­ de gårder, ikke bare for sosialisert stordrift. Den revolusjonære venstrefløyen i bevegel­ sen så hånlig på bondefrilynne og borgerfrisinn. Men også de forsvarte norsk statsrettslig selvstendighet. Unionen hadde stimulert norsk nasjonalisme og militarisme. Selvråderett gav arbei­ derklassen bedre kampbetingelser. Norge styrt av nordmenn gav bedre muligheter for «en hurtigere gjennemføring av socialismen end i et russisk styret Norge», sa opposisjonslederen Kyrre Grepp i 1914. Arbeiderbevegelsen i Norge som i andre land skulle snart få sitt syn på fedreland og interna­ sjonalisme satt på prøve. Krigen stod for døren.

2.17.4-O scar Mathisens (18881954) rekord på 1500 meter ble stående i 23 år. Arbeidergutten Oscar ble litt uglesett av de noble ama­ tører fordi han gikk fo r penger. Her er han etter seieren over Bobby McLean på Frogner stadion i 1920.

77

Verdenskrig - og revolusjon? Musikken hadde vært et problem for arrangørene av Jubileumsutstillingen sommeren 1914. Et tysk orkes­ ter var leid inn, litt forsmedelig for dem som ville vise hva fedrelandet kunne yte. I august drog musikerne hjem. De skulle til fronten. Verdenskrigen var begynt. Iakttagere av forholdene i Europa hadde registrert opprustning og spenning. Men selve utbruddet over­ rasket ledende politiske kretser og redere og forret­ ningsfolk med gode kontakter ute. Etter en første panikkartet reaksjon, da folk kjøpte mat og trakk ut innskudd fra bankene, roet situasjonen seg. At Norge valgte nøytralitet, var selvsagt. Den militære m obili­ seringen til nøytralitetsvernet var effektiv. Regje­ ringen under Gunnar Knudsen viste handlekraft ved å få igjennom nødvendig kriselovgivning: Den for­ bød eksport av viktige varer, hkk vedtatt at Norges Bank ikke pliktet å innløse sedler i gull, og den eta­ blerte en tvungen, felles forsikringsordning for skip Bulgarske tropper stormer en serbisk fjellstilling. Verdenskrigen ble fulgt oppmerksomt i Norge. Ville landet bli trukket med i stormakts oppgjøret, eller ville det klare å holde på nøytrali­ teten?

78

og varer i utenrikshandel så lenge krigen varte. Men ingen regnet med at krigen ville ta lang tid. Politikken for å legge opp lagre av mat og kull og petroleum var bygd på den forutsetningen. Etter hvert som krigen skred fram, stod de norske myndig­ hetene overfor to hovedoppgaver: å sikre forsyninger til landet, og å opptre slik at ingen av de krigførende maktene så seg tjent med å trekke Norge inn i krigen. De måtte baute seg fram i et minefelt av handels- og skipsfartspolitikk der en manøver for å unngå én fare kunne drive landet inn i en annen. Hvilke interesser og maktmidler hadde de krig­ førende statene overfor Norge? På ententemaktenes side var Storbritannia viktigst, til USA kom med i kri­ gen våren 1917. På den ene siden ønsket faktisk bri­ tene å sikre den norske handelsflåten i sin tjeneste. På den andre siden ville de oppnå at tyskerne hkk så små leveranser fra Norge som mulig. Britene visste at

V E R D E N S K R IG -

norsk orientering i hovedsak var probritisk. Og de hadde overtalende argumenter i marinen, i kulleveranser til Norge og i bunkers til handelsflåten. Tyskerne ønsket spesielt norsk fisk, norske mine­ raler og norsk nitrat, som ble brukt som gjødning og i ammunisjonsindustrien. Selvsagt satset Tyskland på å minske tilførslene til Storbritannia. Men selv om tyskerne hadde vært en stor eksportør til Norge før krigen, rådde de ikke over varer med samme strate­ giske betydning for Norge som det britiske kullet. Ubåtene var derimot våpen som kunne brukes mot norske skip i fart på Storbritannia, potensielt også mot trafikk på Norge. Begge landene kunne ha interesse av en flåtebase på sørlandskysten. Det ville selvsagt ha betydd et brudd med norsk nøytralitet. Men ingen av de stridførende maktene forsøkte et militært fremstøt mot norskeskysten. Hvorfor? Svaret på spørsmålet er samtidig å angi hva Norge hadde å spille på. En viss begrenset betydning hadde eldre normer for folkerett - fortsatt mistet de som angrep en nøytral stat anseelse i den internasjonale opinionen. Angripere måtte regne med et meget spent forhold til det nøytrale USA. En angriper måtte dessuten binde en flåtestyrke ved den norske kysten. Begge sidene kviet seg for et slikt skritt, særlig Tysk­ land, som trass i flåteopprustningen sin var under­ legent til sjøs. For britene kom dertil den faren at et engasjement i Norge kunne trekke Sverige inn på motsatt side, i tillegg til Danmark som var erkjent tysk interesseområde trass i formell nøytralitet. Det var ingen hemmelighet at ledende svenske politikere og hoffet med tysk dronning og kronprinsesse helte i retning Tyskland. Også britene ville møte motstand og fiendtlighet om de gikk inn i Norge. De hadde nok kapasitet til å gjennomføre en begrenset invasjon. Men hvorfor gjøre det når de i hovedsak fikk interes­ sene sine igjennom likevel?

OG R E V O L U SJO N ?

Tonnasjetap under jørste verdenskrig i prosent av de enkelte lands handelsflåte før krigen. Den norske flåten ble ekstremt hardt rammet, forholdsvis hardere enn de krig­ førende maktenes.

Prosent

50

Under: Ubåtkrigen. Kartet viser den tyske avsperringen og det norske kystforsvaret under fø r­ ste verdenskrig.

Krigens to faser Fra norsk synsvinkel falt krigen i to faser, etter gra­ den av press fra de krigførende maktene. I den første fasen, fram til høsten 1916, klarte lan­ det balansen mellom Tyskland og Storbritannia. Han­ delsavtaler ble inngått, i formen mellom norske pri­ vate bransjeorganisasjoner og de krigførende statene. Tyngdepunktet i handelen trakk de fleste bedriftene mot Storbritannia. Norsk skipsfart merket presset hardest. Britene visiterte og brakte opp nøytrale skip som gikk med varer de anså som krigskontrabande. I november 1914 krevde de at norske skip skulle gå inn til Kirkwall på Orknøyene for inspeksjon. Nord­ mennene holdt på retten til å frakte varer som ikke var kontrabande, og å skipe til nøytrale land også varer som kunne bli sendt i transitt videre til Tysk-

1

I Kystfestninger

1M B Kystfestningenes (kystartilleriets) mineavsperringer I

I Den norske marines minefelt ved Karmøy

I

I Andre minefelt i Nordsjøen Den uinnskrenkede tyske ubåtkrig fra I. februar 1917

79

MOR GENGR Y

Propaganda og proviant for de krigende maktene gav profitt for det nøytrale Norge. Norge solgte herme­ tikk håde til Tysk­ land og England.

land (i praksis først og fremst via det nøytrale Neder­ land). I mars 1915 trappet britene opp beslaglegging­ en etter at tyske ubåter i februar var satt inn mot skip på England. I prinsippet gikk tysk politikk ut på ikke å angripe nøytrale skip, i praksis ble de rammet. Nor­ ske sjøfolk ble drept og tonnasje forsvant, men tape­ ne var ennå begrenset. 1 Norge var ikke hverdagslivet radikalt forandret. Høsten 1916 skiftet krigen karakter sett fra norsk synsvinkel. Stridighetene ble trappet opp med stadige utspill fra den ene siden og svar fra den andre slik at krigen grep dypere inn i hverdagen. Tilstramningene førte Norge skritt for skritt vekk fra nøytralitet over til faktisk å favorisere Storbritannia. Endelig kom sta­ ten kraftigere inn i bildet i utenrikshandelen. Utviklingen i retning av å favorisere maktene i vest gikk skrittvis. Tyskerne hadde kjøpt opp store meng­ der fisk. Britene slo tilbake og tvang norske fiskere og produsenter til å skrive under på at fangster som var tatt med utstyr som stammet fra Storbritannia, som kull, bensin, bomullsgarn eller hamp, ikke skulle kunne selges til Tyskland. I august 1916 ble en statlig, hemmelig avtale inngått om fisken. Maksimalt 15 prosent skulle gå til Tyskland. Tyskerne kjøpte også norsk kobberkis, til våpen. Kobberet ble solgt til «the price of blood», skrev den britiske ambassadøren bittert. Norge kjøpte i retur raffinert kobber, blant annet som ledemetall for elek­ trisitet når nye kraftverk ble bygd. Britene tvang fram en kobberavtale, der de forpliktet seg til å levere kob-

80

Industrialismens krig Før 1914 trodde mange europeere at krig tilhørte en halvføydal, militaristisk fortid. Den moderne kapitalismen trengte fred fordi landene var avhengig av å handle med hverandre. Og skulle krigen komme, ville den bli kort. General von Schlieffen, hjernen bak den tyske militærstrategi­ en, sa ved en anledning at industrien «med dens tusen hjul, som millioner avhenger av for å leve, kan ikke stå stille lenge». Da man så at krigen var­ te ved, kom spørsmålet om produksjon og for­ syninger utenfra i fokus. I en total krig ble begrepet krigskontrabande utvidet til å omfatte det meste som direkte eller indirekte kunne fremme krigføringen. Den britis­ ke blokaden av Tyskland og Østerrike-Ungarn og den tyske ubåtkrigen brakte altså den norske han­ delsflåten midt inn i krigens fokus. Nå overvur­ derte nok både Tyskland og Storbritannia betyd­ ningen av importhandelen. Trass i avskjæring av tilførsler klarte Tyskland å mobilisere store res­ surser fra eget og erobrede områder. Russland og de andre ententemaktene lå spredt, det tyskdominerte området geografisk samlet og utbygd med et effektivt jernbanenett. Tyskerne kunne lenge hamle opp med motstandere som samlet var over­ legne i folketall og økonomisk styrke. Men fra 1917-18 førte ententemaktenes overlegne pro­ duksjonskapasitet endelig til seier.

V E R D E N SK R IG -

SMOKED N O RW EG IAN

OG R E V O L U S JO N ?

1 '

iSARDINES IN PURE OLIVEOI

NET WEIGHT 3V2OZ

packedby AA WESTERN PACKING & EXPORT HAUGESUND, NORWAY: -N IE lS C N a W W M ^ P

beret. Et britisk selskap, i fredstid en konkurrent til de norske gruvene, kjøpte kobberkisen under fri markedspris. Begge avtalene ble Norge presset til. De var det før­ ste klare skrittet mot en kollisjon med tyske interes­ ser. I september 1916 skjerpet tyskerne ubåtkrigen. Nordmennene forstod dette som et direkte svar på avtalene, og fryktet en tid åpen krig. Tyske zeppelin­ ere med bomber kunne nå Kristiania og sørnorske industrianlegg på kort tid. Konflikten gled over, og nordmennene benyttet en uklarhet i fiskeriavtalen og solgte til Tyskland fra det de hevdet var gamle lagre. Fra vinteren 1 9 1 6 -1 7 strammet grepene seg om Norge. Først drog britene til. Som svar på hskesalget nektet de kulleksport fra desember 1916 til februar 1917. Så erklærte tyskerne i januar 1917 uinnskren­ ket ubåtkrig. Alle skip i farvannene rundt De britiske øyer var nå å anse som mål for ubåtenes torpedoer. Nå sprang krigstapene voldsomt opp. Som et mot­ trekk inngikk norske myndigheter og Rederforbun­ det en avtale med britene. Det ble et nytt skritt inn i faktisk samarbeid med ententemaktene: Norske skip som ikke trengtes for landets egne forsyninger, skul­ le overføres til britisk flagg. Andre norske skip, som var uvæpnet, skulle gå på mindre farlige ruter. Britis­ ke væpnede handelsfartøyer skulle overta for de nor­ ske og sikre kulltilførselen til Norge. Denne såkalte tonnasjeavtalen var hemmelig, og ble ikke avslørt selv om tyskerne luktet lunta. Sammen med konvoiering førte avtalen til færre skipstap. Men totalt for­

N » u e iS « l«

svant i gjennomsnitt 1 5 -1 6 skip pr. måned, til sam­ men 829, langt over hvert tredje skip fra før krigen, halvparten av den norske tonnasjen i utgangspunk­ tet. Målt i brutto registertonn ble flåten i løpet av kri­ gen redusert med snart 30 prosent, fordi man fikk bygd nye og kjøpte gamle skip fra utlandet. Da USA trådte inn i krigen, slo amerikanerne om fra å verne om de nøytrales rettigheter til å presse alle til å minske kontakten med Tyskland. Norge var nå avhengig av USA for en rekke varer. Knappheten var akutt. - På garnisonen på Oscarsborg vanket nå to middagsretter, «panservelling» og «panserskip», en grå, seig havrevelling og klippfisk med midd. - Lang­ trukne forhandlinger fra ju li 1917 til februar 1918 gav endelig en handelsavtale. Norge var sikret de vik­ tigste varene mot å skjære ned på eksporten til Tysk­ land enda mer. Nok et skritt var tatt mot vest. Sommeren 1918 tok Norge det siste steget. Britene la en minesperring i Nordsjøen mot tyske ubåter. Men de kunne smette igjennom inne ved kysten i norsk territorialfarvann. Nordmennene hevdet prin­ sipielt at krigsfartøyer ikke hadde rett til å gå inn her, annet enn i nødstilfelle. Men hvordan håndheve prin­ sippet? Britene fant det norske oppsynet ineffektivt. Norske miner ble lagt ut i september. Smutthullet var tettet. Denne handlingen var åpenbart rettet ensidig mot Tyskland. Norge var nå ingen virkelig nøytral stat, men var blitt en «nøytral alliert» av britene og ameri­ kanerne. Det egentlige forholdet ble tydelig demon­

MOR GENGR Y

strert etter krigen, da nordmennene følte de kunne kreve territorielle ytelser i nord, og vente å få kravene igjennom. Kanskje var den politiske vandringen vest­ over gitt. Både nordmenn og briter hadde interesser av å sikre at handelsflåten seilte, mens tyskerne ver­ ken var tjent med nøytral skipsfart eller effektivt maktet å stanse den. Men viljen til full nøytralitet var også svak - ubåtkrigens redsler var lettere enn å for­ stå at mellom en halv og en million sivile tyskere sul­ tet i hjel i løpet av krigen på grunn av den britiske blokaden.

Krig, industri og jordbruk Krigen rammet et industrisamfunn som var dypt involvert i vestlig markedsøkonomi. Riktignok kom mange nye, kortlivede bedrifter som ble satt hektisk i gang da de vanlige handelskontaktene falt bort. Men fra 1916 trappet flere bransjer ned produksjonen for­ di de manglet råstoffer og maskiner. Da Norge i 1918 fikk en handelsavtale med USA, stod 250 000 tonn jern og stål på listen over de mest påtrengende be­ hovene. Landet var avhengig av å importere energi i form av kull og bunkers til flåten, det fikk vi merke da Storbritannia stanset kulleksporten i vintermånedene 1917. Knapt og dyrt kull stimulerte til å bruke det «hvite kull». Mange større bedrifter elektrifiserte nettopp i disse årene. Men krigen betydde mindre for industri­ en i Norge enn i de krigførende landene, der rustBrenselsituasjonen ble nesten desperat i byene vinteren 1917. Dagens hilsen i kristianiaskolene var «God koks og godt kull» i stedet fo r «god jul og godt nytt år».

82

Selvberging Krigen skjerpet en gammel interesse for å kart­ legge og utnytte landets ressurser bedre slik at selvberging og uavhengighet kunne styrkes. Siden 1890-årene hadde det vært nedlagt et stort arbeid for å få folk til å utnytte torv til brensel. Myrer og torv var «saker». Under første verdenskrig ble fem tonn bark til garving samlet inn gjennom Barkkontoret ved Statens Lærsentral. Tanken blusset opp igjen i mellomkrigstiden. Jernbanefolk og buss- og bilfolk sloss omkring 1930 om hvilken transport som var best. Begge sidene søkte å vinne opinionen ved å vise at de bygde på innenlandske ressurser. Jernbanen kunne drives på norske «hvi­ te kull», elektrisitet. Bussfolkene mente torvdrevne generatorer var fremtiden.

ningsproduksjonen kunne gå opp fra 1/25 til 1/4, ja 1/3 av all produksjon. Masseproduksjon av våpen og krigsutstyr drev fram vidtgående arbeidsdeling. Man ansatte spesialarbeidere til å betjene én enkelt maskin. Norsk industri bevarte en mer håndverks­ messig arbeidsmåte, selv om knapp, uvillig og ustabil arbeidskraft fikk bedrifter til å mekanisere for å min­ ske avhengigheten av fagarbeidere. Særlig i Tyskland drev krigen fram store industrikarteller, mange firma­ er ble samlet under én ledelse, støttet av staten.

V ER D EN SK R IG -

Propaganda og reklame Informasjonsstyring kunne være propaganda som de krigførende statene tok i bruk for å verve til hæren. I Norge ble reklame med direkte og inn­ trengende appell til hver enkelt for første gang tatt i bruk for statens formål våren 1918. Et statslån var lagt ut for å betale de store matkjøpene fra USA, men man hadde dekning for bare 13 milli­ oner kroner. Reklamebransjen tilbød sine tjen­ ester, først med 100 000 ildrøde plakater rundt om i hovedstaden, så med bildet av en gammel dame på vei til banken og teksten «Statslaanet er den sikreste anbringelse for sparepenger». På 18 dager var 75 nye millioner tegnet. Reklamens æra var innledet, i handel så vel som i politikk.

Hjemkjøpet av Borregaard til Norge i 1 9 1 7 -1 8 , opp­ kjøp av mange utenlandskeide aksjer i Norsk Hydro og sammenslutning av en rekke østlandsfirmaer i jernindustri og byggebransje til Norsk Maskinindus­ tri, skapte tilløp til en norsk og nokså beskjeden monopolkapitalisme. De største fortjenestene lå likevel i skipsfarten. Aksjeomsetningen nådde de store høyder. I jo bbe­ tiden var «alle» med. En drammensavis skrev høsten 1917 at aksjonærene i et nytt rederi var «skogeiere fra

OG R E V O L U SJO N ?

Krigen understreket at også jordbruket var avhengig av verden rundt seg. I østlandsbygdene kom årene fra 1914 til 1921 til å hete «gælntida», etter den store etterspørselen, de uvanlig gode prisene og bråveksten i produksjonen. Regjeringen presset på for å få lagt større potet- og kornarealer under plogen. Målet var å øke med én million mål. 700 000 mål ble nådd, en økning på hele 40 prosent. Foruten å utkommandere vernepliktige søkte myndighetene å mobilisere også andre til jordbruksarbeid. Men av registrerte 44 000 mulige arbeidsføre var bare én av tre villig; avstanden til skogbruk og jordbruk var blitt for stor for de fleste bygutter. Mange bønder lånte til driftsbygninger og maskiner - dette ble et problem etter krigen. Men inntil videre tjente mange godt, ett tegn var at jordeiendomsprisene steg kraftig. Byfolk og forbruke­ re i Norge som i andre land var overbevist om at bøn­ dene skodde seg på deres bekostning. I Odda, Rjukan og Stavanger kom «kjøpestreiker» mot «melkejobbingen». De 430 000 husstandene som ikke dyrket korn, stod mot de 170 000 som dyrket korn. Mye agg ble skapt, og husket etterpå. Hvor store fortjenestene var, er dårlig undersøkt. Prisene på andre produkter steg til dels enda mer. Fiskerne var kanskje de som tjente best i forhold til før, iallfall så lenge de store oppkjøpene fra tyskere og briter pågikk. Biskopen i Tromsø, Gustav Dietrichson, mente at til slutten av 1917 hersket det nærmest overflod i levekårene i Nord-Norge. Krig betydde knapp­ het og køer. Rasjoneringskontoret i Kris­ tiania, trolig i 1917. Norge klarte å holde seg utenfor kamp­ handlingene under første verdenskrig, men virkninger av den fik k man føle.

Hallingdal, gaardbrukere fra Tier, lensmænd fra Lågendalen, underofficerer fra Eiker, brygge-arbeidere og politimænd fra Drammen, kontorfolk og tandlæger, ingeniører og overlærere, aktiemæglere og regningsbud, fruer og frøkener». Mye ironi ble utgytt over nyrike jobbere, over gutter som viftet med tusenlapper og oppkomlinger som hadde dårlig smak og manglet vestkantuttale. Men de etablerte kretsene i næringslivet stod for mesteparten av spekulasjonen.

Et statsregulert krigssamfunn Vel en måned etter at krigen startet, noterte Johan Castberg i dagboken sin: «Krigen vil gi lærdom om sel­ ve samfundsordningen. Ogsaa i vort land. Meget maa tas op til revision i menneskenes sind. Statens opgave som almenviljens og almeninteressens representant vil gjøre sig gjældende ganske anderledes end før.» Deler av næringslivet hkk påbud om hva de skulle

83

MOR GE NG RY

Karikaturen kommenterte i 1917 forsøkene på å møte knappheten: Til ven­ stre sees kommune­ politikere i ferd med å dyrke opp parsel­ ler. I midten trekker Nansen hjem resul­ tatet av forhandling­ er med USA. Til høyre sitter landets minst populære mann, provianteringsminister Odd­ mund Vik, klar til å møte vinteren.

Leveomkostninger 1914-1920. Leve­ omkostningene steg kraftig; prisene var ved utgangen av 1920 mer enn tredo­ blet i forhold til juli 1914. Mot slutten av krigen fulgte ikke lønnsstigningen med inflasjonen; det ble dyrtid. Hardest gikk det ut over folk med fast lønn eller pen­ sjon.

84

og hva de ikke skulle produsere. Bakere måtte lage brød av sammalt mel for å drøye beholdningene. Enkelte industribedrifter måtte legge om til kriseproduksjon. Pliktdyrking av nye arealer ble innført i jordbruket. Dernest bkk ikke selgere lov til å ta hvil­ ke priser som helst. Maksimalpriser på visse matvarer ble innført etter krigsutbruddet for en tid, og kom til­ bake med full tyngde fra høsten 19 f 7. En utilsiktet usosial effekt var svartebørs. Smør forsvant fra butik­ kene, men rikfolk bkk kjøpt det under bordet til fete priser. Også husleiene ble regulert i 1915 og 1916. Korn, sukker og kaffe ble rasjonert i januar 1918. Noen brmaer bkk heller ikke selge til dem de ønsket. Det første eksportforbudet for nødvendige varer kom i 1914, og forbud stod ved lag til 1920. De-No-Fa i Fredrikstad bkk sin store fettbeholdning beslaglagt. Mange mente at statens økonomiske aktivitet for­ trengte deres handel og vandel. Det gjaldt importhandelen og provianteringsmyndighetenes bskeoppkjøp. Staten drev dessuten noe næringsvirksomhet for egen regning. Den store Vaksdal mølle og noen dampskip ble overtatt. Staten kjøpte også Grong gruver og et stort kraftverk i Glomfjord. Også den enkelte borgers atferd ble regulert: Alko­ holomsetningen ble strammet til bere ganger. Det kulminerte med forbud i 1917 mot å bruke bygg og malt til øl med mer enn 2,5 prosent alkohol. Forbud mot menyer med mer enn tre retter og påbud om kjøttløse dager på restaurantene ble innført vinteren og våren 1918. Mel, brød, sukker og kaffe ble rasjo­ nert fra januar 1918. Under brenselsmangelen vinte­ ren 1 916-17 bkk teatrene spille bare to dager i uken.

Staten søkte videre å styre informasjon. I august 1914 prøvde statsminister Knudsen å komme til en forståelse med redaktørene i de store borgerlige avis­ ene om hva som burde skrives om landets forhold til andre makter. For redaktørene fremstod dette som et forsøk på å sensurere. I mars 1917 ble den såkalte Fex Urbye fremlagt, oppkalt etter justism inister Andreas Urbye. Han foreslo fengselsstraff på inntil to år for aviskommentarer som kunne sette Norges fredelige forhold til andre makter på spill. Bakgrunnen var sterk tysk misnøye med presseangrep. Pressen hadde deltatt i orienteringsmøter med regjeringen og holdt unna følsom informasjon tidligere. Men dette direkte Indeks: juli 1914=100

1914

1915

1916

1917

1918

1919

1920

V E R D E N SK R IG -

anslaget mot ytringsfriheten forårsaket storm, og Urbye måtte gå. Mange følte at flere samvirkende momenter svek­ ket demokratiet under krigen: «Han Gunnar» styrte med usedvanlig stor selvtillit. At ledende represen­ tanter for de andre partiene var trukket inn for å administrere krisetiltakene, hemmet fri debatt om ordningene. Lover og forskrifter delegerte vide full­ makter til organene som var opprettet for å håndtere forsyningsproblemer og andre vansker. Krav om å reorganisere regjeringen i form av en koalisjon eller ved å bytte ut ministre eller kaste statsministeren kom både i og utenfor Stortinget. Men Knudsen ble sittende trygt. Statens omfang økte med oppgavene. Nittito nye kriseorganer ble skapt. 1 1914 ble en sentral provianteringskommisjon opprettet med lokale provianteringsråd i hver kommune. I 1916 ble kommisjonen erstattet av et provisorisk provianteringsdepartement og et direktorat. I 1917 kom også et eget industriforsyningsdepartement i tillegg til det permanente Han­ delsdepartementet fra 1916 for alle næringene uten­ om jordbruket. Alle disse kontorene måtte beman­ nes. Bare Rasjoneringsdirektoratet hadde ved utgang­ en av 1918 140 ansatte, sentraladministrasjonen rett før krigen talte i alt 370 ansatte. Statsveksten var like­ vel etter måten beskjeden - bare Rustningsministeriet talte 65 000 mennesker i Storbritannia. En slik voldsom aktivitet kostet. Som i alle andre land valgte regjeringen ikke å dekke utgiftene umid­ delbart ved direkte skatter. Ved å operere med ekstra­ ordinære budsjetter og lån kunne utgiftene skyves over på fremtiden. Derved unngikk regjeringen å ska­ pe misnøye med staten i krigstidens trengte situasjon. I Norge bidrog de store inntektene fra krigskonjunk­ turen til en følelse av statsfinansiell rikdom. Måten de offentlige regnskapene ble ført på, gjorde at knapt noen politikere hadde reell oversikt over hvor store utgiftene var. Staten tapte meget store beløp, spesielt på å kjøpe fisk. Og det militære nøytralitetsvernet krevde store uttellinger. I faste priser ble statens gjeld fordoblet i løpet av krigen. Fra 1914 til 1925 ble gjel­ den femdoblet - foruten tapene på kjøp av proviant kom også den økonomiske krisen i 1920. Hvorfor engasjerte staten seg i alle disse nye sam­ funnsområdene? En dyp langtidsbevegelse gikk mot økt byråkratisering - fra en liberal, tilretteleggende til en aktiv, inngripende stat. Prinsippet om at staten hadde rett til å gripe inn, var knesatt med konsesjons­ lovene, ja, tidligere. De særlige forholdene under ver­ denskrigen aktiviserte staten ytterligere. Selv om det nøytrale Norge aldri mobiliserte alle ressurser i en total krig, måtte staten rykke inn også her i landet. En spore til økt statlig innblanding kom utenfra. Utenriksminister Nils Claus Ihlen, i det sivile fabrikk­ eier på Strømmen, insisterte bevisst på at bransjeavta­

OG R E V O L U S JO N ?

I kriseårene etter verdenskrigen ble «Bruk norsk» et slagord. - Hadde de bare begynt med det fø r 1905, sukker dronning Maud i Ragnvald Blix’ tegning av henne og kong Haakon i setesdalsbunader. Exlex 1920.

lene i formen skulle opprettes mellom den britiske regjeringen og norske private bransjeorganisasjoner. Men utenrikshandel ble mer og mer utenrikspolitikk. For å kontrollere at varer ikke gikk til tyskerne, krev­ de britene at bedrifter som ville handle med Storbri­ tannia, måtte slutte seg til de bransjeorganisasjoner som administrerte avtalene. Og britene tiltok seg rett til bokettersyn i en grad som ingen norsk regjering hadde søkt å gjøre. Salget av sju fisk til en tysker fikk britene til å sjekke om de var tatt med «klausulfritt dypagnsnøre» eller med britisk redskap! Et annet press kom innenfra: Krisen krevde inngrep av hensyn til sosial rettferd og fordi nøden kunne bli farlig for samfunnet. Dyrtidsbevilgninger og sosialpoli­ tikk var også revolusjonsforsikring. Staten og det sivile samfunnet ble presset sammen i løpet av krigsårene. De fleste krisetiltakene, blant dem de provisoriske departementene, ble avviklet etter krigen. Andre ord­ ninger og institusjoner fortsatte inn i mellomkrigs­ tiden, delvis i nye skikkelser. Krigstidens midlertid­ ige alkoholforbud endte til sist som Vinmonopolet i 1922. Statlig importmonopol på korn ble videreført ad omveier til Statens Kornforretning i 1929. Pris­ direktoratet fra 1918 ble omskapt til Trustkontrollen i 1926. På kommuneplan kunne matutsalg, brenselssentraler og husleieregulering fortsette. Norges Handelsstands Forbund og andre kritiserte den statlige aktiviteten, og mente den fortrengte det «naturlige» området for privat næringsvirksomhet. De snakket om «statssocialisme» og «reguleringsøkonomi». Men tiltakene under Gunnar Knudsens lange regjeringstid fra 1913 til 1920 kom uten en

85

MOR GENGR Y

Klassemotsetninger og radikalisme

Per Krohg hadde deltatt i en norsk skiløperambulanse på fransk side vinte­ ren 1916. I Grana­ ten fra samme år fortolker han krigen tvetydig: En vakker, farlig blomst eksplo­ derer over små pilende menneskemaur.

86

samlet plan, etter hvert som situasjonsbestemte behov trengte seg på. Krigen satte ikke bare fart i statlig virksomhet, men bidrog like mye til økt samspill m ellom stat og private. Gjennomslaget for et korporativt politisk system - samvirke mellom stat og nærings- og inter­ esseorganisasjoner - kom i Norge under første ver­ denskrig. Det tydeligste eksemplet var de såkalte industrisentralene som ble opprettet våren 1918 for å administrere bransjeavtalene med Storbritannia og Tyskland. I formen var de offentlige, i realiteten ble de drevet av bransjens egne organisasjoner. Trass i reaksjoner mot reguleringsøkonomien synes krigserfaringene å ha økt troen på bevisste inn­ grep, på plan i økonomien. En storindustrialist som Conrad W. Eger i A/S Elektrokemisk lanserte i 1919 en landsplan for norsk elektrisitetsforsyning. Bedrif­ ter, stat, fylker og kommuner skulle påbys å sam­ ordne utbygging og samkjøre strømmen i et nasjonalt nett, en «Elektrisk Hovedvei». Men først med 1920årenes sammenbrudd for liberalistisk økonomi bkk plantanken virkelig sitt gjennombrudd.

«Det er næsten en selvfølge at studentene hver gang de diskuterer sin åndelige orientering, tar sitt utgangspunkt i forhold til verdenskrigen,» sa mot­ dagisten og historiestudenten Arne Ording da han forklarte «hvorfor jeg er kommunist» på et akade­ misk massemøte i 1921. Krigen ble et avgjørende brudd i livsopplevelse og samfunnssyn, særlig for den yngre generasjonen. Ut fra sosial tilhørighet og tem­ perament trakk de tre ulike slutninger om hva som måtte gjøres etter krigen: restaurasjon, reform eller revolusjon. Noen drømte om å vende tilbake til det de mente var normaltilstanden fø r krigen, til «gullalderen» før ragnarok. Ja, bokstavelig talt ønsket man å vende til­ bake til gullet ved på nytt å feste kronens verdi til gull­ ets verdi . Her lå en nesten mytisk forestilling om å gjenvinne det tapte stabile, trygge, normale paradiset. «Tilbake til guld eller syndfloden,» skrev redaktøren i forretningsbladet Farmand, Einar Hoffstad. Som en reaksjon mot regjeringen bredte det seg beslektede tanker i byborgerskapet - nå skulle man endelig vende tilbake til tiden før sidemålsstil, alko­ holforbud og statsrestriksjoner på næringslivet. Val­ get i 1918 ble en kraftig tilbakegang for Venstre. - Men drømmen om restaurasjon kunne også gi antiliberale utslag. Mange så med savn tilbake til de nasjonale konstitusjons- og unionskampenes beru­ sende tid, til ånden fra 1905 og ønsket en sterk mann. For svært mange betydde krigen et skifte av men­ talitet og meninger. En bred internasjonal strømning konkluderte med at samfunnssystemet måtte for­ bedres. I Sverige ble Riksdagens førstekammer som konservativ bastion avskaffet. Sogneprest Johan B. Hygen, sentral i kirkens sosiale hjelpearbeid i hoved­ staden, sa at krigen gav den lærdommen at fattigdom ikke dreide seg om individuell skyld, slik mange av hans likesinnede tidligere hevdet, men hadde kollek­ tive, samfunnsmessige årsaker. Et tredje alternativ fantes også. Dagen etter våpen­ stillstanden, 12. november 1918 skrev Social-Demokraten at nå stod «neste sak på dagsordenen. Arbei­ derklassens frigjørelse gjennem den sociale revolution». I arbeiderbevegelsen hadde en venstrefløy, ofte kalt «den nye retning», vokst fram i årene før første verdenskrig. Den gamle retning som satt i ledelsen for parti og fagbevegelse, var klassiske sosialdemo­ krater. De var folk som typografen Christian Holtermann Knudsen, som hadde startet forløperen til A rbeiderbladet i 1884 og var bystyremedlem i Oslo i 27 år. Det var Carl Jeppesen, dansk sigarmaker og børstebinder som foruten å være partiformann og redaktør ble hovedstadens første arbeiderordfører i 1917. Og det var faglige tillitsvalgte som LOs for­ mann Ole O. Lian. Etter deres syn skulle fagbevegel-

V ER D EN SK R IG -

sen ta seg av kampen for bedre kår innenfor rammen av det kapitalistiske samfunnet. Partiet skulle gjen­ nomføre sosialismen skritt for skritt ved å vinne fler­ tall i valgene til parlamentet. Opposisjonen oppfattet seg selv som revolusjonær og var forent i sin kritikk av ledelsens forsiktige lov­ lydighet. Men enigheten skjulte to nokså forskjellige tendenser. Innen Arbeiderpartiets ungdomsforbund og i deler av partiets venstrefløy utviklet det seg en marxistisk retning, som senere sluttet seg nært til de russiske bolsjevikene. Kapitalismen måtte etter deres syn styrtes ved at arbeiderklassen ledet av et revolu­ sjonært parti knuste den borgerlige staten. Fra å gå inn for militærstreik svingte de mot slutten av krigen over til å hevde arbeiderklassens bevæpning. Den andre tendensen hadde grunnlag i en strøm­ ning i fagbevegelsen, Fagopposisjonen av 1911, ledet av en trettiårig trønder, Martin Tranmæl, malersvenn og opprinnelig bondegutt fra Melhus. Fagopposisjo­ nen krevde at fagbevegelsen klarere skulle innstille seg på åpen og mer pågående økonomisk kamp. Den ville legge ned arbeidernes selvhjelpskasser som trakk tankene til forsiktig sparing fremfor klassekamp. De ville si opp de bindende tariffavtalene som hindret fagforeningene i å slå til når tidspunktet var gunstig. De ville bruke kampmidler i tillegg til den tradisjon­ elle streiken. Opposisjonen ville dessuten legge om organisasjonsformen i fagbevegelsen. De snevre, litt laugspregede/agforbundene skulle vekk. I stedet ville de radikale ha lokale samorganisasjoner som samlet hele arbeiderklassen på et sted, og industriforbund,

OG R E V O L U SJO N ?

traliserte organisasjoner, ville viljen og evnen til initiativ og kamp vokse. De lokale fagforeningene skulle ha initiativet, ikke en sentral partiledelse. Ved å erobre makt på bedriftene skulle arbeiderklassen øke makten sin i samfunnet. Kapitalismen var jo først

KLASSEKAMPEN

Krigens gru gav ny næring til gammel antimilitarisme - og styrket de revolu­ sjonære tendensene. Klassekampen var bladet til det sosial­ demokratiske ung­ domsforbundet.

UTGIT AV NORGES SOCIAL-DEMOKRATISKE UNGDOMSFORBUND

som skulle samle alle innen en bransje, uansett yrke. Dette fagforeningsprogrammet bar også i seg en strategi for sosialisme. Fagopposisjonen tenkte at når arbeiderne ikke lenger ble snørt inn i avtaler og sen­

og fremst et økonomisk system, mente de - staten så de mer som en avspeiling av maktforholdet i økono­ mien. Kanskje kunne man gå gradvis over i sosial­ ismen, kanskje ville man bli møtt av militarisme. Skulle hæren bli forsøkt satt inn, måte rekruttene svare med å nekte å være redskaper for borgerskapet. Disse radikale tendensene utviklet seg før første verdenskrig særlig i to ulike miljøer, ved anleggene og de ensidige gruve- og industristedene fra Odda til Sør-Varanger og i de tilløpene vi hadde til storbyer: Kristiania, Bergen og Trondheim. Byradikalismen var dels uttrykk for en generasjon av arbeiderungdom som søkte sammen i en reaksjon mot storbyens massesamfunn og kapitalismens klasse- og markedssamfunn. Dessuten opplevde /agarbeidere i tradisjonell industri, som de mekaniske verkstedene, at den «andre industrielle revolusjonen» var en trussel mot deres tidligere stilling. Men fram til de siste krigsårene forble venstrestrømningene en minoritet. Krigen slo fra 1916 inn på en ny, tung måte. Fra 1917 fram mot 1920 ble brede grupper i arbeiderbefolkningen radikalisert. Ett uttrykk var de

Kirke og arbeider­ bevegelse har tradi­ sjonelt vært ganske fremmede fo r hver­ andre, men det fem te bud kunne de enes om. Kamp mot mili­ tæret ble en hoved­ sak fo r sosialistene også fordi de fryktet at våpnene kunne vendes mot dem selv.

87

MOR GE NG RY

Den galopperende dyrtiden rammet fastlønte ekstra hardt - også embets­ menns barn fik k det trangt i kjølvannet av krigen. Ragnvald Blix i Exlex 1919.

arbeiderrådene som ble dannet i 19 1 7 - 18. Rådene vir­ ket mest som kamporganer under dyrtiden, men ble assosiert med sovjetene i den russiske revolusjonen. I 1918 erobret den «nye retning» flertallet i partiet. De vant også betingede seirer i de største fagforbundene og på Landsorganisasjonens kongress i 1920. Den mest umiddelbare grunnen var dyrtid og mangel, på mat, brensel og i byene også husvære. Pri­ sene steg mer enn lønnene, slik at reallønnen sank. LO søkte i 1917 å aksjonere mot dyrtiden ved under­ skriftsaksjoner og demonstrasjonstog. Mange fant dette valent. Spesielt kritiserte de LO-sekretariatet for ikke å innkalle til ekstraordinær kongress med sikte på generalstreik. Når nøden slo over i aktivisme, skyldtes dette også at et stramt arbeidsmarked gav gode muligheter til aksjon. Etterspørselen etter arbeidskraft var meget høy. Arbeidsgiverne klaget over en stadig «rund­ dans», der arbeiderne flyttet fra bransje til bransje og bedrift til bedrift og presset lønnene opp. LO vokste kraftig fra 79 000 medlemmer i 1916 til 148 000 i april 1920, da tilslutningen toppet seg. Stillingen var offensiv for en arbeiderklasse som et drøyt tiår hadde vært på fremmarsj i det sosiale landskapet. Omskiftelige arbeidsstokker var ett utslag av en allmenn uro og omkasting av tilvante forhold. Også

EM BED SM A N D S BARN

den personlige livsførselen var «løsere» i mangt: Fle­ re skoftet på arbeidsplassene, flere lærlinger «fantegikk» fra kontraktene sine, færre brydde seg om å fullføre teknisk aftenskole, oppslutningen om søn­ dagsskolene sank, flere barn ble født utenfor ekte­ skap, tall for selvmord og drukkenskap blant unge menn økte. Gamle målestokker ble forkastet: Penge­ ne mistet sin tilvante verdi. Lønnsforskjellen mellom fagarbeidere og ufaglærte minsket. Fagarbeidere i jernindustrien så at guttunger på brygga kunne tjene mer enn de selv, for ikke å snakke om de ynglingene som slo seg på å spekulere på børsen. Jobberne drøm­ te feberhett om å bli raskt rike. Misnøyen begrenset seg ikke til arbeiderklassen. Folk med fast lønn raste nedover på fortjenestestigen. Grupper av offentlige funksjonærer, brannmenn og jernbanefolk gikk nå inn i LO. Første verdenskrig ble også embetsmennenes endelige deklassering. I en by som Kristiania bodde det store flertallet til leie, så langt opp i inntektsklassene ble leietagere rammet av galopperende husleier. Husmødre merket vanskene særlig hardt, og mange arbeiderkvinner gikk under krigen i demonstrasjonstog for første gang i sitt liv, mot dyrtiden. Første verdenskrig demonstrerte for mange at de var utlevert til markedsøkonomien i alle sider av livet, og at den borgerlige statens evne til å beskytte dem mot nød var høyst begrenset. Og tapte staten i Norge tillit og autoritet i store kretser, hvilket inntrykk gjor­ de ikke selve krigen? Millioner på millioner av unge menn døde eller ble lemlestet. Russerne tapte én mil­ lion mann bare på én offensiv i f916. Tapene på nor­ ske skip var skremmende nære, selv om de var for­ holdsvis få - 2018 sjømenn gikk ned, av dem nesten 700 utlendinger. Antimilitarismen fikk ny næring. Tallet på individuelle nektere gikk bratt opp, og militærstreik ble organisert på moene. På den andre siden så folk uhørte profitter (om skipsaksjenes verdi settes til 100 poeng i 1913, hadde de nådd 382 i mai 1918), spekulasjon (bare i Kragerø fantes 32 aksjemeglere i 1917) og luksus (én skipsreder, Chr. Hannevig, lovte å finansiere en opera alene). Flere og flere visste at dette samfunnet ikke var deres. Den «verdslige reli­ gionen», troen på fremskritt og en human og over­ legen vestlig sivilisasjon, fikk et grunnskudd.

Revolusjon?

Je g fa a r ikke lov til at bli med - f a r sier jeg blir fo r sulten.

88

Samtidig syntes alternativet å by seg fram: «Revolutionens milde befriende vaarnat siver ind og fyller med sin livgivende kraft hvert tomrum i mænneskesindene... Vi vil revolution!» skrev militærnekteren fra Sulitjelma, Johan Medby, i februar 1918. I novem­ ber syntes verdensrevolusjonen å ha nådd Tyskland. I april 1919 ble situasjonen oppsummert av Olav Scheflo fra Steinkjer, opprinnelig postmann, men nå «den

V E R D E N S K R IG -

OG R EV O L U SJO N ?

Militæraksjonen i Sulitjelma april 1918 ble en kamp mellom to oppfat­ ninger av rett og galt. Makten seiret.

nye retning»s ledende redaktør. Han skrev i SocialD em okraten at det bare er «...spørsmaal om maaneder naar det mishandlede Europa er befriet for kapital­ ismens rustne lænker og kan nyde helt og fulldt sin dyrekjøpte frihet».

«Der blæser en østemind» Særlig antimilitær var stemningen i det radikale Nord-Norge, der verneplikt var innført sent og øvelser i onnetiden passet en fattig befolkning dår­ lig. På Drevjemoen i Nordland var 300 rekrutter i ferd med å desertere på sesjonen sommeren 1917 før offiserene kom til. Lederne ble dømt til feng­ selsstraffer. En av dem, Johan Medby, oppholdt seg i Sulitjelma da han ble innkalt for å sone. Et masse­ møte nektet å utlevere ham. Da politiet kom, ble de puffet, knuffet, truet, fikk skulderklaffene avrevet og ble fratatt revolverne. Garden i Kristiania og underoffisersskolen i Harstad ble sendt nordover i alt 340 mann. Aksjonistene fikk fengelsstraffer; vel fortjent for slike «hjemløse, fædrelandsløse individer» og «farlige voldsmenn», kommenterte Aftenposten i april 1918 og la til: «Men vi er ennu ikke trygge. Der blæser en østenvind.»

Ledelsen i Arbeiderpartiet ventet at verdensrevolu­ sjonen ville komme hit. Den nye, radikale partifor­ mannen var Kyrre Grepp, bergenser av oppvekst, nærmest skribent av profesjon og i mange år en meget respektert leder for venstreopposisjonen. Han over­ veide i november 1918 situasjonen i et ni siders punktnotat: «Ræd provosere - men ikke saa ræd - la alt drive. Ikke vænte for længe.» Konklusjonen lød: «Noe maa gjøres - og gjøres straks.» En revolusjonskomité med Tranmæl og Grepp i spissen og med representanter for ungdomsforbund, soldatråd og fag­ bevegelse ble satt opp. Partiet prøvde flere handlings­ muligheter i 1918-20. Sosialistiske soldatforeninger og soldatråd for menige ble dannet etter russisk møn­ ster, med en viss suksess. Sjefen for de nordnorske hæravdelingene mente at de «overhodet ikke» kunne settes inn i en konflikt. En del pistoler ble smuglet inn. Ledelsen vurderte en kampanje for reform av valgordningen med valgboikott om dette ikke førte fram. I ju li 1919 skal 300 000 arbeidere ha lagt ned arbeidet i en politisk streik til støtte for den nye sov­ jetstaten og for ny valgordning, avvæpning og sosiali­ sering. Fagbevegelsen søkte å danne bedriftsråd på arbeidsplassene som skulle øke arbeiderkontrollen på bedriftene og overta makten. Men selv om svært mange var villige til å bryte «borgerlige» lover, var

89

MOR GE NG RY

v

4

90

yv wM

Vk

^

- V'

V E R D E N SK R IG -

bare et mindretall forberedt på full konfrontasjon. For flertallet gjaldt Arvid G. Hansens ord. Han var student og meget sentral i det revolusjonære Ungdomsfor­ bundet. 1 august 1919 skrev han: «Klasseinstinktet er nok i orden, sympatiene er nok paa revolutionsbevægelsens side, men den revolutionære forstaaelse og den revolutionære vilje er endnu uutviklet.» Følelsen av en revolusjonær mulighet - eller trussel - fortsatte noen år til. Arbeiderpartiet gikk inn i den nystiftede Kommunistiske Internasjonalen i 1919. Forsikringsselskaper tilbød i 1921 forsikring mot ska­ de ved «Borgerlige Uroligheter», som det het. I det politiske livet var motsetningene meget skarpe. Høyres Carl Joachim Hambro hevdet i 1923 at alle borgerlige stortingsrepresentanter «føler personlig ubehag ved å sitte sammen» med Olav Scheflo, som var medlem av Internasjonalens eksekutivkomité. Men i 1923-24 var i virkeligheten den revolusjonære energien uttømt.

Hvorfor ingen revolusjon? Hvorfor kom ikke noen revolusjonær situasjon? Hvor­ for forløp klassekampene forholdsvis fredelig? Ett svar ligger hos motstanderne. Det norske borgerskapet og militærapparatet var mer sivilisert og mindre arrogant og provoserende enn deres feller i større europeiske land. En oberst som mente at «kursen paa opvigleres... liv (maa) sættes betraktelig ned», var ikke representa­ tiv. Norsk nasjonalisme var i nær fortid heller ikke for­ bundet med kolonialisme og ekspansjon (unntatt i Finnmark), men med kampen for demokrati. Mange i Arbeiderpartiet følte seg som Venstres arvtagere. Gunnar Knudsen (V), som ledet regjeringene i avgjørende år til 1920, kombinerte smidighet og fasthet i et forsøk på å innlemme arbeiderbevegelsen i det øvrige samfunnet. Otto B. Halvorsen (H) fulgte opp. På den ene siden gav regjeringene viktige inn­ rømmelser - åtte timers arbeidsdag, offentlige utred­ ninger om rett til å uttale seg gjennom såkalte arbei­ derutvalg, innflytelse i ledelsen via bedriftsråd, utbyttedeling og sosialisering; det vil si offentlig overtag­ else av bedrifter. En ny valgordning til Stortinget i 1919 med flermannskretser og forholdstallsvalg gav Arbeiderpartiet det rettmessige antall representanter. Knudsen søkte å trekke radikale arbeiderledere inn i statlige organer. En lov om alderstrygd ble ved­ tatt i prinsippet i 1923. Også Arbeidsgiverforeningen valgte i tariffoppgjøret 1919 å kjøpe samfunnsfred med lønnsøkninger, og en voldgiftsdom i 1920 gav enda mer. Ifølge Mekaniske Verksteders Landsfor­ bund doblet arbeiderne reallønnen fra 1919 til 1922, en økning så stor at det tæret på bedriftenes kapital. I disse årene rykket arbeiderklassen de sosialpolitiske skansene så langt fram at de først sent på 30-tallet, ja, etter andre verdenskrig oppnådde noe lignende. På den andre siden var innrømmelsene ikke gitt i

OG R EV O L U SJO N ?

panisk angst. 1 motsetning til i mange krigførende land var statsapparatet fullt intakt. Beredskapen var på topp, og viljen til om nødvendig å slå til fantes. «Oppdagelsespolitiet» og etterretningstjenesten til Generalstaben var gjennom overvåking, spioner og informanter godt orientert om planer og tiltak i arbei­ derbevegelsen. Våpendepoter ble sikret mot de revo­ lusjonære, blant annet ved å fjerne sluttstykkene i geværene. Siden vernepliktshæren ikke lenger var pålitelig, hadde man silt mannskapene og stilt opp egne sikkerhetstropper. Planene var meget konkrete. Bondegutter fra Hallingdal skulle brukes i hovedsta­ den fordi Kristiania bataljon ble regnet som usikker. Garden var tatt ut til å forsvare Slottet og vestkanten dersom østkanten satte seg i bevegelse. De gangene militær makt ble brukt, som i Sulitjelma i 1918, skjedde det resolutt og effektivt. Men svaret på at revolusjonen ble borte, må også søkes i en norsk pasifistisk politisk tradisjon. Forfatningskampen fram til 1884 hadde nok både bydd på plan om statskupp fra konge og regjering og organi­ sering av en parlamentshær i form av de Venstre-orienterte skytterlagene. Men kuppet kom ikke, og «rifleringen» trådte ikke i aksjon. Norsk politisk kul­ tur, vaner og stil når det gjaldt å løse konflikter, var fredelig. Ett menneske ble drept i klassekamp på 1900-tallet, en streikebryter skjøt sekretæren i fagfor­ eningen under en konflikt i 1913 ved Pienes mølle i Buvika i Sør-Trøndelag. Dypest sett lå svaret i grunntrekkene i Norge i denne perioden: Det var et overgangssamfunn. Tre­ kanten av bønder, borgere og arbeidere var likesidet. Heller ikke arbeiderklassen var sterk nok til «å skape en himmel her efter sin egen skikk», som den fremste arbeiderlyrikeren, kommunisten Rudolf Nilsen, skrev i diktet Revolusjonens røst (1926).

Revolusjonsbegeistringen på sitt mest romantiske lyser fra denne fanen av Oscar Løvaas, laget for arbeiderbevegel­ sen på Rjukan i 1917.

Bruttonasjonalpro­ dukt og privatfor­ bruk pr. innbygger i faste priser 1900-38. Den materielle leve­ standarden ble nesten doblet i denne perioden. Like fullt eller kanskje nettopp på grunn av frem­ gangen - ble tilbake­ slagene under og etter første verdens­ krig følt meget skarpt.

1,50

1900

1910

1920

1930

1940

91

T■ : P = •;

F

J R

g

■

^

Ni

|

M

V

I

I

frigjøringsåret 1905 ble Elling Solheim født i Norderhov i Buskerud. 1 1934 gav den 29 år gamle skogsarbeideren ut sin andre diktsamling: Jeg lever idag! Jeg er med i det spennende jag. Jeg elsker maskinenes stønn og farten - motorenes sønn. La stønne - la juble - la fly over land - over hav - imot sky. I min sjel er det evige gry, i mitt hjerte: på ny og på ny.

Mens Solheim var gutt og ung mann, spredte moderne trekk i samfunn og livsførsel seg til brede lag av befolkningen, ikke bare til en elite som i generasjonen før. En intens følelse av å gå inn i en ny tid gjennomsyret ham og hans samtidige. Både arbeidernes, bøndenes og byborgernes livsformer ble omformet. De sosiale gruppene møtte utfordringene med hver sine svar - solidaritet, slektsfølelse og individualisme. Emnet for denne delen er samfunn og kultur fra 1905 til 1935.

Et moderne samfunn? Forrige side: Utsnitt av Per Krohgs deko­ rasjon i Oslo Lysver­ ker, bildet er vist i sin helhet på side 108-109. Veggmale­ riet fra 1931 inngikk i en større norsk tra­ disjon av offentlig murmaleri med en «positiv», byggende tendens. Her viser han elektrisitetens velsignelser - for kvinnearbeid i hjem­ met og mannsarbeid på brygge og bedrift. Andre kjente freskomalere i samme tra­ disjon var Edvard Munch, Alf Rolfsen og Axel Revold.

Sanatorier var lenge en vekstnæring, i en tid da tæring (tuber­ kulose) og bleksott (anemi) herjet. Voksenkollen Sana­ torium er her foto­ grafert av fransk­ mannen Auguste Léon i 1910.

94

Vi levde i «overgangen mellem de gode gamle dager og rasjonaliseringens tidsalder», skrev ingeniør S. Kaaran i 1934. Han så tilbake på studietiden før før­ ste verdenskrig. «Rasjonalisering» var et nøkkelord i hele perioden, og bar som alle sentrale ord flere meninger. Hyppigst ble «rasjonalisering» brukt om en prak­ sis der man søkte å utnytte ulike bestanddeler mer effektivt for å få mer ut av innsatsen. Industriforbun­ det satte i gang en organisert rasjonaliseringsbevegelse i 1928. - Fiskarlaget ville ha «rationalisering av omsetningsforholdene» samme år, og offentlige sparekomiteer snakket om å rasjonalisere forvalt­ ningen. Husstellærerinner agiterte for å rasjonalisere hjemmearbeidet - bedre innredning og elektrisk komfyr skulle spare skritt, tid og arbeid. Selvbetje­ ning i samvirkelaget var kjekt, skrev bladet til Ullevål hagebyselskap utenfor Oslo: «Vi bor i en moderne by og bør kunne betjene oss av moderne metoder.» Dessuten tenkte man at fornuften, ratio, i større grad styrte og burde styre verden. I arkitekturen ble

«funksjonalisme» og «ny saklighet» slagord sent i 1920-årene. Fag og sakkunnskap burde legges til grunn, hevdet mange. Da lå det nær å mene at de som visste, ikke bare skulle finne fram til de rette midlene. Teknokratene, eller de kyndige, skulle også stille opp målene for utviklingen av samfunnet. Ja, man kunne mene at målene var udiskutable, at det kun dreide seg om å forvalte og administrere utviklingen. Offentlig byråkrati vokste, først knyttet til første verdenskrig, så til håndteringen av krisene i mellomkrigstiden. «Plan», «organisasjon», «orden» ble ord med god klang, i administrasjonen, i arbei­ derbevegelsen, i storindustrien. Å rasjonalisere innebar oftest økt arbeidsdeling. Det nye samfunnet var i det hele preget av sterkere oppsplitting og spesialisering: Aktiviteter som i for­ rige århundre foregikk på samme sted og innenfor samme sosiale enhet, ble spaltet opp i egne felter og ivaretatt av nye institusjoner og egne yrker. Tidligere foregikk for eksempel yrkesopplæringen i selve arbei­ det, nå overtok egne forberedende fagskoler, den før-

ET M O D ER N E S A M F U N N ?

Moderne medisin tok teknikken i bruk. Bildet viser røntgenfotografering på kysthospitalet Haga­ vik i Os i Hordaland rundt første verdens­ krig.

ste i 1910. - Men aller viktigst var den avspaltingen som hadde utviklet seg i forrige århundre: Før var samfunnets grunnenhet husholdet, det stod for både overlevelse og produksjon. Nå var tendensen at fami­ liene stod for opplevelse og reproduksjon, men pro­ duksjonen var flyttet til et utenforliggende arbeids­ sted.

Teknologi, velstand og helse På godt og vondt var det moderne industrisamfunnet i stand til å gripe inn i og omforme naturen og men­ neskenes liv på en langt mer radikal måte enn et tra­ disjonelt naturstyrt og «skjebnestyrt» samfunn. Ved hjelp av teknologi var det blitt mulig å omforme land­ skap, å hente ut råvarer, å bearbeide de materielle omgivelsene og produsere i hittil ukjente mengder. Vi kan «seiers-trygge/ vor og landets velfærd bygge», skrev Per Sivle i diktet «Norges industri» omkring 1900. Fram til 1920, da krisene bremset modernise­ ringen, var det stadig færre personer som arbeidet i jordbruk og fiske. Industrisektoren vokste til 1920. Transport, kommunikasjon, forvaltning, administra­ sjon og tjenesteytende næring vokste jevnt. Økt vekt på varetilvirking og tjenesteytende næringer var tegn på stigende produktivitet; avkast­ ningen økte pr. arbeidstime. Færre trengtes i tradisjo­ nelle næringer. Forholdsvis færre over 15 år var yrkes­ aktive: om lag 64 prosent i 1900 og 58 prosent etter

Ingeniørmentalitet - modernitet 1909-kullet av artianere var det første som kunne begynne ved landets egen tekniske høyskole i 1910.1Studentboken av 1934 så ingeniør S. Kaaran tilbake på sin studietid og sitt arbeidsliv: Norge stod på egne ben, her skulde bygges og skapes, og her blev bygget og skapt. Ingeniørvirket, inkarnasjonen av tidens idealer, fikk en plass i solen som aldri før. Ingeniø­ rene var tidens helter, teknisk virke blev ungdommens mål. På denne eiendommelige tid, på overgangen mellem de gode gamle dager og rasjonaliseringens tidsalder, var det at vi valgte vårt studium. Og valgte det, som mest av alt var fritt for tradisjon, som mest av alt hadde spiren i sig til det eventyrlige, som mest av alt syntes å by muligheter til å utføre det umulige... Det var som all tidens optimisme konsentrerte sig i teknikken, som om ordet «fremtid» i sig selv forutsatte teknikk eller «teknikk» i sig selv inneholdt «fremtid».

andre verdenskrig. I forhold til 1800-tallet var flere husmødre og hjemmedøtre, gikk på skole, og var pensjonert eller ble tatt hånd om på annet vis fordi de var gamle. Flere levde jo lenger, og lønnsarbeid var vanskelig å finne i krisetider. Hjemmearbeidende kvinner var dessuten forutsetningen for at menn skulle kunne gå ut i lønnsarbeid. Men en relativt m in­ dre yrkesbefolkning vitnet også om et samfunn som var rikt nok til at forholdsvis færre kunne forsørge for­ holdsvis flere. Realkapitalen i landet vokste raskere enn yrkesbefolkningen. Pr. yrkesaktiv økte BNP med nesten en firedel fra 1920 til 1930 og med snaue to femdeler til 1939. Stigende produktivitet la grunnlaget for økende levestandard. Ved unionsoppløsningen var «Norges magerhed» (Per Sivle) tydelig, sammenlignet med sentrale deler av Europa. Særlig var formuene små i Norge. Sosialøkonomer i samtiden beregnet, med be­ tydelig usikkerhet, at Norge var fattigere enn Preus­ sen, Danmark og Sverige, som opplevde betydelig vekst på slutten av 1800-tallet. Med årene ble landet «fetere». Norges bruttonasjo­ nalprodukt ble doblet fra 1900 til en gang ute i 1920årene. Regnet pr. innbygger, med store og små, ble nasjonalproduktet doblet fra 1905 til andre halvpart

95

DEN NYE DAGEN

Plakat i ramme: - Nei, nei gutt, dette må bli slutt! Dyden og lasten fremstilt av Den norske nationalforening mot tuber­ kulosen.

Nederst neste side: Lett rasistisk humor i reklamen. Negre blir hvite etter et bad med Dr. Greves barne-sæbe. Diagram neste side: Dødelighet 19011934. Døde pr. 1000 innbygger er ett grovt mål på døde­ lighet. Langtidsutviklingen nedover fortsatte, med unn­ tak av en oppgang i 1918 da den ond­ artede influensaen, kalt spanskesyken, rammet.

Militær hårsveis og displin i linjegymnastikken på Toftes gave, Oslo kommunes forbedringsanstalt for vanartede gutter på Helgøya i Mjøsa.

96

av 30-årene. Veksten kom trass i betydelige midler­ tidige tilbakeslag. Særlig fra 1916 til 1918, men også mer eller mindre sammenhengende fra 1920 til 1926, og fra 1930 til 1931 gikk bruttonasjonalproduktet ned. Med den økte velstanden kunne folk bruke en mindre del av inntekten til mat. Regner vi inn det som ble fortært på kafeer, sank matandelen i hus­ holdningenes utgifter fra 44 prosent i 1900 til 35 pro­ sent i 1930 og enda videre nedover. Det nye over­ skuddet gikk til klær og skotøy, helsepleie og person­ lig hygiene, transport og fornøyelser, for å nevne noe. Utgifter til bolig tok hele tiden omtrent en like stor del av inntekten. Trussel om sult og massefattigdom ble avløst av en grunnleggende materiell sikkerhet: Det kunne være knapt, men det stod ikke om livet. Barnedødeligheten sank. Spedbarn ble født inn i bedre hus, fikk riktigere næring, ble stelt kyndigere og fikk mer medisinsk hjelp. Helsestasjoner for mor og barn kom fra 1905. Sykdommer i fordøyelsen, som diaré, og i åndedret­ tet, som lungebetennelse, gikk tilbake. Dødeligheten blant spedbarn, som var lav i Norge og hadde begynt å falle i forrige århundre, fortsatte nedover, fra 103 pr. 1000 i 1 901-05 til 69 pr. 1000 fra 1 9 3 1 -3 5 . Forven­ tet levealder ved fødselen steg med om lag ti år fra 58 år for kvinner og 55 år for menn i 1 9 0 1 -1 0 til 68 og 64 år i 1931-40. Folkehelsen bedret seg. Tidspunktet for første men­ struasjon, et godt tegn på at tilgangen på ernæring og levestandard, hadde sunket fra 15,6 år i 1840, og så stått stille på 14,6 år fra omkring 1880 til 1905. Fra da sank det til 13,3 år ved starten av andre verdenskrig. Jenter og gutter begynte også å strekke seg og legge på seg i yngre alder. Kroppshøyde og vekt gikk oppover, det viste både langtidsundersøkelser av militære

VEKK MED SIGARETTENE!

n

Den hvite pest De hostet, var spinkle, bleke og med smal, flat brystkasse barna som ble rammet av lungetuberkulose. 1 sykdommens sene stadium spyttet de blod. Tuberkulosen tok mange liv - den var årsak til hvert femte dødsfall rundt 1900. Den rammet flest fattigfolk, men drepte i alle samfunnsklasser. Kunnskapen om smitte var nå blitt allmenn; en syk som spyttet var farligere «end en gal Mand med et Gevær», het det i en legebok fra 1925. Pri­ sen for kunnskapen var at syke ble isolert av en ring av angst, også når forholdsregler gjorde at de ikke smittet. Omstreiferne var under spesiell mis­ tanke; disse smittekildene måtte under kontroll, mente legene. Behandlingen var mye «luftbad» eller «solbad», som man sa. Statens sanatorier på Rekve ved Molde fra 1897 og Luster i Sogn fra 1902 hkk føl­ ge av en rekke private kuranstalter, delvis finan­ siert av frivillige organisasjoner som Nasjonalfor­ eningen mot Tuberkulosen og Norske Kvinners Sanitetsforening. Medisinering og kirurgi ble også brukt. Men når tuberkulosen i 1930 var bekjem­ pet så effektivt at kreft nå var vanligste dødsårsak, hang det sammen med bedret «sosialhygiene» heving av vanlige folks levestandard. Riktigere og mer mat, sunnere boliger og friluftsliv hadde gjort folk mer motstandsdyktige. Det var en seier for det moderne samfunnet, som «figurlig talt» trakk «menneskeheten fra de mikrobeinhcerte sumper og til lyset og solen», skrev hygieneprofessoren Th. Thjøtta i 1932.

ET M O D E R N E S A M F U N N ?

rekrutter og fra 1920 av skolebarn i hovedstaden. Mens en 20-årig mann tilbake i 1761 i gjennomsnitt hadde vært 163,4 centimeter, om lag som skjeletter fra middelalderen, var en 20-åring i 1921 gjennomsnitt­ lig 171,6 centimeter og i 1935 173,4 centimeter høy, en stor økning på så vidt kort tid. Ungdom var imid­ lertid fortsatt truet av tuberkulose, en sykdom som ble slått tilbake i befolkningen som helhet.

Fra stua full til tobarnskull Med bedre levestandard og helse ble det flere nord­ menn, trass i alle som utvandret. Befolkningen steg

fra nøyaktig 2 240 032 personer da folketellerne gikk rundt 3. desember 1900, til 2 814 194 ved tellingen 1. desember 1930. Men denne veksten skjulte en be­ vegelse i motsatt lei. Fra 1901 til 1935 sank antall nyfødte i forhold til folketallet. I byene startet en for­ siktig tendens henimot bevisst barnebegrensning allerede 1865. Hver fødedyktig kvinne satte færre barn til verden. Fra 1890 ble dette fallet i fruktbarhet brattere fram til 1930. Spesielt gikk kurven krapt nedover i 1920-årene. Trass i en forbigående oppgang etter andre verdenskrig forble fruktbarheten lav. Fallet i antall fødsler pr. kvinne var sterkt, allment for hele Europa og felles for alle distrikter, yrker og

Døde pr. 1000 innbyggere

10

9 1901-05

1911-15 1906-10

1921-25 1916-20

1931-34 1926-30

klasser i Norge. Men når nedgangen kom, og hvor bratt den var, varierte. Byene var først ute, og Sta­ vanger aller først. Så fulgte de bynære strøkene, sær­ lig rundt Bergen og Kristiania. I Kristiania by synes overklasse og middelklasse å ha vært først, i 1880- og 1890-årene. Men arbeiderbefolkningen lå hakk i hæl; i Stavanger var de barnebegrensningens pionerer. Fal­ let i fødselstallet kom gjerne først og kraftigst i kom-

Skolefrokosten ble utviklet i Oslo, og eksportert til utlan­ det og til andre nor­ ske byer, som her Trondheim 1937. Alt i 1880-årene var det blitt innført skole­ måltid fo r å sikre barn i oppvekst rik­ tig ernæring. På dr. med. Carl Schiøtz' initiativ ble måltidet i 1931 lagt om til frokost, som bestod av grovt og hardt brød, margarin, leverpostei, ost, kjøtt- ellerfiskepålegg og frukt eller grønnsaker. Bading var en «sak» i folkehelsens navn og overskudd og livsglede som hos disse jentene. Ny Krohnborg skole i Bergen en maiformiddag 1930. Svøm­ ming og annen skoleidrett hadde alt lenge skullet fremme positive holdninger til friluftsliv og idrett og motivere ungdom til å søke organisert idrett.

97

DEN NYE DAGEN

Kamuflert blant annonser fo r hårklippemaskiner og midler mot skallet­ het fikk leserne av Karikaturen i 1920 også forbudt opplys­ ning om hvor de kunne kjøpe preventiver. Fram til 1927 ble forhandlere dømt fo r å selge slikt.

Formingen av det moderne livet inne­ bar også å form e våre gjenstander. Telefonen i bakelitt fra 1932 er et tidlig eksempel på vellyk­ ket industridesign, utviklet av maleren Jean Heiberg fo r Elektrisk Bureau

Plakat fo r utstilling­ en «Norske møbler 1933». Etter at håndverk og industri hadde skilt lag, så kunstindustribevegelsen det som sin oppgave å lære folk opp til å sette pris på kvalitet. Folk skulle ikke kritikkløst ta til takke med det den masseproduserte industrien bød på. Kunstindustrimuseet i Oslo har i den sam­ menheng holdt en lang rekke temautstillinger.

98

Gummiartikler Hygieniske Artikler b illigst hos A /S Norsk Gummi - Kompani Kristiania, Prisliste mot porto. muner der handel og dernest industri stod sterkt. I fiskeri- og jordbrukskommuner, særlig nordpå, tok nedgangen tid. Skillet gikk mellom det nye industri­ samfunnet med bynære bygdelag og det mer stabile bondesamfunnet. At folk satte færre barn til verden, skyldtes ikke i seg selv at preventive midler ble lettere tilgjengelig. Flertallet brukte «naturlige» metoder, avholdenhet, å hoppe av i farten, «sikre» perioder og amming som midlertidig utsatte ny graviditet. Tekniske midler var kjent fra 1880-årene, selv om prestene og mange leger var negative. Prevensjonsloven av 1891 forbød annon­ ser for slike midler, fra 1902 hvis annonsen kunne oppfattes som anstøtelig. Da en forhandler i 1927 ble frikjent i en rettssak, var forbudet i realiteten dødt. Kanskje virket nedgangen i døde­ lighet inn også på fødselstallene? Når folk i tre generasjoner hadde sett at dødeligheten sank, visste de at mange barn ville leve opp. Men hva utløste barnebegrensningen? Viktigste årsak var trolig over­ gangen fra husholdsproduksjon til en økonomi bygd på et skille mellom arbeidssted og familie. Når arbeidet fore­ gikk i husholdet, trengte folk barn. De betydde nok munner å mette, men også hender å sette i arbeid. I foretakene fantes dermed færre naturlige arbeidsoppgaver for barn, ja, barne­ arbeid var forbudt etter fabrikktilsynsloven av 1892. Etter at ordninger for sosialforsikring ble bygd ut, var heller ikke mange barn noen betingelse for å sikre alderdommen. Husholdsproduksjonen i land og by ble også undergravd ved minskende tilgang på tjenes­ tefolk. Ungdommen drog til Amerika eller fabrikk­ ene. Husfruen måtte selv lære å bli husmor og selv oppfostre sine barn, da var det greit å ha færre av dem. Hver enkelt kvinne eller hvert ektepar foretok nep­ pe en slik nyttekalkyle. Mange gjorde det rett og slett fordi det ble vanlig. Men det avspeilte et mentalitetsskifte mot en «moderne» livsfølelse: De store sam­ funnsendringene gav tro på at det var mulig å gjøre

noe med fremtiden. Flere fikk tro på at de var individer som kunne styre sine liv. Et tegn på en slik livs­ holdning kan være at nedgangen i antall barn kom først i de kommunene der kvinnene også hadde høy valgdeltagelse, og der mange stemte med sosialistene. Å sette liv til verden ble noe man «ikkje overlod te skjebnen», som en fra Søgne i Vest-Agder sa. Du kun­ ne selv skåne kroppen for å bli ødelagt av for mange fødsler. Du kunne selv skape bedre kår for barna dine. Du kunne selv gjøre det mulig for barna å gå på skole om du ikke hadde så mange: «Æ tenkte at bar­ na skulle udvikle sæ. Bruge evnane sine,» sa en kvin­ ne fra Søgne i mellomkrigstiden. Pionerene for en slik fornuftsstyrt livsførsel fantes typisk nok blant akademikere, og spesielt ingeniører, disse «tidsåndens funksjonærer» som én sa. Det brede gjennombruddet for fødselsregulering kom i 1920-årene, i en tid med økonomisk tilbakeslag etter flere års fremgang. Skiftende tider hadde lært folk at verden og livet var foranderlig - nå ble krisen en spo­ re til å bedre situasjonen ved å disiplinere livsførse­ len. Etternølerne bodde i kommuner der jordbruk og fiske dominerte, særlig der de drev kombinasjons­ bruk. 1 disse husholdene, og i reindriften, kunne de mange barna gjøre nytte for seg. I Finnmark, og spe­ sielt i de samiskdominerte kommunene Karasjok, Kautokeino og Nesseby, var dette meget tydelig - her kunne ennå ingen nedgang i fruktbarhet registreres i 1930. Heller ikke etternølerne resonnerte alene ut fra hva som «lønte seg», men ble veiledet av kulturelle hold­ ninger. Innbyggere i de kommunene som ved folke­ avstemningen i 1926 klarest gikk imot å oppheve for­ bud mot brennevinshandel, var også de som lengst holdt fast ved skikken med mange barn. Nå var jo

SiZ PTlF A fÆ gEW —O Æ TØ iZ E Æ

ET M O D E R N E SAM FUNN?

avholdssaken ikke bare kristelig motivert, men kun­ ne også være et ønske om å bedre livssituasjonen. Men generelt kan man se de mange barna som uttrykk for en motkultur blant bygdefolk, en mot­ stand mot de moderne strømningene som industri­ samfunnet førte inn over dem. Barnebegrensningen førte til færre barn i hver familie. Embetsmannshustruen Anna Beata Evang bkk ti barn fra 1900 til 1914. Det var nå blitt sjeldent. Statistisk ville et ektepar som giftet seg rundt 1900, få vel fem barn. Deres barn, som giftet seg omkring 1930, kunne regne med 2,5 barn i snitt. Anna Beatas nest eldste sønn Karl, som var født i 1902 og ble en pioner i arbeidet for å spre kunnskap om prevensjon, giftet seg i 1929 og bkk selv tre barn. Hvert enkelt barn bkk mer oppmerksomhet i fåbarnsfamilien, men man kan spekulere på om de også ble møtt av større forventninger og følelsesmes­

sige krav. Nedgangen i barnetall og lengre levealder skapte de første forsiktige krusningene som varslet en eldrebølge.

Individualisering Barnebegrensningen uttrykte viljen til kontroll over eget liv, til oppdrift, og kanskje ble også hvert enkelt barn gitt større verdi. Overgangen fra større husstan­ der til mindre familier gav enkeltpersonene større mulighet til å styre seg selv, foreta egne valg. Giftemål kunne styres mer av romantisk kjærlighet, mindre av behovet for å ha både mann og kone på gården. Nordmenns selvbilde går gjerne ut på at vi langt tilbake har vært et folk av individualister. Pietismen la også vekt på et individuelt gudsforhold. Da Friedrich Engels i sin tid så «Et dukkehjem », ble han så forundret over at Nora brøt ut og drog på egen hånd,

Hjemmekos i kjerne­ familien. Mor syr og fa r leser - i 30-årene var det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret vel innarbeidet i middelklassen. Veslejenta som sitter på kubbestol og tele­ fonerer, vitner om at dette var en bryt­ ningstid mellom gammelt og nytt.

99

DEN NYE DAGEN

Byene bestod slett ikke bare av anony­ me massemennesker. Her følges en levangerboer til graven av sine kjære mens nabolaget deltar som tilskuere. Levanger 1910.

100

at han lærte seg norsk for å studere fenomenet. Han konkluderte med at den historiske bondefriheten var forutsetningen for slikt egensinn. Likevel ble livet mer individualisert med 1900-tallet; enkeltper­ soner fikk større plass i forhold til familien som hel­ het. At andelen av enslige yngre voksne økte fra 1900 til 1930, var et særtrekk ved disse årene med sine brå skift i konjunkturene. En mer varig tendens var at flere fikk lønnsarbeid og egen inntekt. Med stigende levestandard kunne den halvvoksne sønnen og datte­ ren også bruke litt penger på seg selv, ikke gi alt til mor. Redusert normalarbeidsdag og betalt ferie allerede i 1914 hadde 20 prosent av de fagorganiserte avtale om ferie, i 1928 99 prosent - gav folk fr i tid, et tidsrom de selv kunne «møblere». Individualisering­ en ble i bondesamfunnet fremmet ved utskifting av jord og oppheving av teigblanding. Prosessen hadde begynt i forrige århundre, men den gamle orden var­ te ved også inn i vårt århundre. Utvidelsene av stemmeretten i 1898, 1907 og 1913 innebar en myndiggjøring av alle voksne mennesker. Én grunn var at utviklingen hadde underminert et av 1800-tallets tradisjonelle argumenter mot allmenn stemmerett - den som var i annen manns tjeneste, var ingen selvstendig person som uhildet kunne ta stil­ ling i politikken, mente man. Færre arbeidet nå i annen manns hus, færre var direkte personlig av­ hengige av andre mennesker. Husmannsklassen var på vei ut - gårdene gikk mer over til å bli familiebruk. I byene ble det vanskeligere å skaffe tjenestepiker, selv om tallet på hushjelper steg igjen under arbeids­ løsheten. Større enheter i industri, forsikring og bank

svekket ledelsens paternalisme og de ansattes under­ kastelse. Den økte individualiseringen innebar ikke at folk ble selvtilstrekkelige eller isolerte. Tvert om, i en større by måtte du i løpet av dagen forholde deg til flere personer enn i en bygd. Og du var avhengig av andre, men nå på en upersonlig måte. Men individu­ aliseringen betydde at fremtiden var mer åpen og der­ med mer usikker enn tidligere.

De enkelte og det offentlige I disse første tiårene av 1900-tallet vokste offentlig virksomhet kraftig. Denne «offentlig-gjøringen» av samfunnet innebar at stadig flere sider av livet ble løst via et kontor og av fagfolk. For å håndtere de mange slags risikoene som arbeidsliv og annet bød på, ble det skapt «vern», «tilsyn», «kontroll» for ulike områ­ der: arbeidsplasser, dampkjeler, heiser, brann- og eksplosjonsfarer, næringsmidler, helse - og spillefil­ men Offentlig-gjøringen grep inn i intime livsområder, som fødsler. Selv i Kristiania og Bergen fødte ni av ti hjemme i 1900 med bistand av en hjelpekone eller en jordmor. Men i disse større byene ble fødsler på insti­ tusjon stadig mer vanlig. Omkring 1935 fødte om lag halvparten utenfor hjemmet. Den nye Kvinneklinik­ ken fra 1914 var etter Slottet hovedstadens største bygning. Å føde på klinikk gav høyere medisinsk sik­ kerhet. Forholdene i hjemmene kunne være så elen­ dige at jordmoren måtte vifte vekk rotter mens fødse­ len pågikk, ble det fortalt fra Bergen før første ver­ denskrig. Men samtidig gav hjemmefødsler en tilvant

E T M O D E R N E SA M F U N N ?

Karl Johan som stor­ bygate. Reklame i neonlys var siste skrik, så moderne at man kunne bruke den som blikkfang i ukebladannonser. Reklame for ABC-te i Hjemmet i 1931.

psykisk trygghet. Mange reagerte på «al denne hvite kulde» som klinikkene utstrålte, skrev A rbeiderkvinden i 1917. En sykepleierske i Molde foreskrev hygie­ nisk avhold: «Skal moren absolutt kysse barnet, så kan hun kysse det i nakken.» Overgangen til å føde på institusjon betydde en profesjonalisering av fødselsarbeidet, kanskje også forholdsvis mer vekt på teknikk enn på omsorg og psykisk støtte. Ledelsen av fødslene var gått fra de fødende selv over til jordm ø­ drene, som nå i sin tur så sin rolle omdannet i retning av å bli underordnede hjelpere for mannlige leger. At fødselsarbeidet ble gjort til yrke, er ett eksempel på at utviklingen kunne oppleves som tvetydig: sosi­ al og materiell forbedring på den ene siden, tap av menneskelig nærhet på den andre.

Byliv og kapitalisme De moderne trekkene, arbeidsdeling, økonomisk vekst, ny teknologi, markedsøkonomi, kjernefami­ lier, barnebegrensning, rasjonalistisk tankegang og individualisme og stor offentlig aktivitet var ikke jevnt fordelt utover landet. De gjaldt mest i byene, og særlig i storbyene. Hva man skal regne som storby, kan være en skjønnssak. Omkring 1900 var bare Kristiania med omegn virkelig stor, med 250 000 mennesker. Aker, som er våre dagers ytre by, lå som en ring rundt byen fram til 1948. I 1930 hadde befolkningen i Oslo og Aker vokst til vel 340 000, i 1939 til 390 000. Rundt fantes et mer omfattende Stor-Oslo, kommuner der en stor del av innbyggerne enten arbeidet i byen eller ble forsørget av en som arbeidet der. Folketellingen av 1930 telte slik pendling. Oppegård med 57 prosent «oslobefolkning» var tettest vevd sammen med hovedstaden, deretter fulgte Lørenskog, Bærum og Skedsmo. Byen Bergen hadde i 1900 opp mot 80 000 innbyg­ gere, i 1939 vel 125 000, og passerte dermed den ter­ skelen man på 1800-tallet satte for en europeisk stor­ by - 100 000. Blant disse storbyboerne regnes også folk fra de urbaniserte nabokommunene Fana og Laksevåg, etter hvert også andre områder. Og «bygningsstrilene», som hadde reist inn til byen på bygge­ arbeid, fortsatte som moderne pendlere. Trondheim med omegn talte i 1900 noe under 40 000. Men tett­ bebyggelsen i nabokommunen Strinda vokste særlig fra 1920, slik at byen med omegn i 1930 omfattet godt over 65 000 mennesker. Også Stavanger, Dram­ men og Fredrikstad med umiddelbar omegn talte i 1900 over 25 000. Kristiansand krøp opp mot denne klassen henimot andre verdenskrig. Livet på de mindre tettstedene var ikke svært for­ skjellig fra bygdelivet. Kontrasten ble tydeligere om man vendte seg til Kristiania og Bergen. Disse storby­ ene var først og fremst store, iallfall etter norsk måle­

stokk. Størrelse åpnet for et mangfold av institusjo­ ner, miljøer og livsstiler. I en slik mengde mennesker kunne hver enkelt stikke seg vekk, være anonym. Byene var også tette i den forstand at mange mennes­ ker var samlet på samme sted til samme tid. Mye foregikk trengt sammen på et forholdsvis lite område. Byer er «menneskesind, pakket tæt sammen» skrev Johannes Thrap-Meyer i en av de mest typiske Kristiania-romanene, Anakreons død fra 1928. Tettheten i byene kom fysisk til uttrykk ved at are­ alet ble kraftigere utnyttet og bygningene var høyere.

Trafikkproblemer er ikke noe nytt. Alt i 1926 stod automo­ biler og sporvogner i kø på Nygårdsbroen i Bergen.

101

DEN NYE DAGEN

Ved bybrannen i Bergen 1916 ble 350 sentrumshus lagt i aske. Rent umiddel­ bart var dette en katastrofe, men den ryddet grunnfor et nytt bybilde i sen­ trum.

Ålesund brant i 1904. Den ble bygd opp igjen i teglstein, og dermed fikk denne byen preg av å være en av landets fremste murbyer, på linje med hoved­ staden. Den ble gjen­ oppbygd ijugend, en litt «bølgende» stil. Siden det ellers ble bygd forholdsvis lite i andre byer i disse årene, komjugendstilen til å gi Åle­ sund et særpreg.

Småbyene bestod fortsatt av trehus. Om Fredrikstad, landets femte største by, uttalte den lokale bygningsinspektøren i 1907 at den bestod av «disse typiske 1 1/2 etasjes trekasser, der gir byen dette elendige forkrøblede lilleputpreg». Motstykket var den nesten gjennomførte murbyen Kristiania med sine fire- og femetasjes gårder. Ja, i 1930 kom Horn-gården, som var planlagt som miniskyskraper med 13 etasjer, men ble barbert ned til åtte. De sentrale forretningsstrøkene i Bergen, som brant i 1916, var også fra 1880-årene preget av det arkitekten og kulturverneren Chris­ tian Koren Wiberg polemisk kalte tyskinspirerte «murkolosser». Ålesund, praktisk talt lagt i aske i 1904, ble etterpå en av Norges mest gjennomførte murbyer. Enda mer enn leiegårdene var forretningsgårdene demonstrativt menneskeskapte, kunstige i ordets egentlige forstand, produkter av teknologi: støpejernssøyler, speilglassruter, elektrisitet til å drive hei­ ser. Ikke noe sted i landet kunne en ungdom som var vant til et landskap der naturen dominerte, føle seg mindre hjemme. Men kristianiajenta Sigrid Undset skrev i et brev til en venninne: Naar jeg gaar om aftenen og ser buelampens hvide perler op i den gyldne aftenhimmel, aa, saa er det, saa ens hjerte kunde briste, naar man vilde prøve at tænke paa hva m enneskernes verk er. En ny bygningslov fra 1924 som erstattet en lov fra 1896, hevet ambisjonsnivået i byplanleggingen. Et kommunalt bygningsråd skulle nå utarbeide regule­ ringsplaner. Det skulle både fastsette i hvilke soner av

102

ET M O D E R N E SA M FUNN?

byen aktiviteter og institusjoner burde legges, og hvordan veinett og andre kommunikasjoner skulle binde sonene sammen. Profesjonelle planleggere, med Sverre Pedersen ved Norges tekniske høgskole og reguleringssjefen i Oslo, Harald Hals, som sentra­ le navn, bidrog også til at byveksten ble mindre spon­ tan, mer styrt av bevisste overveielser. Det menneskeskapte bylandskapet rommet et mangfold av innretninger og hustyper - rådhus, fabrikker, kaier, jernbanestasjoner, forretningspalasser, skoler, kinoer, torg, boliger, kirker, desinfeksjonsanstalter og pissoarer. Byene var sammensatte, spesielt i nærings- og yrkeslivet. I 1923 registrerte arbeidskontoret i hovedstaden 321 mannsfag, 150 for kvinner. Totaltallet var større, for medlemmer av de høyere sosiale lagene gikk ikke til kontoret når de søkte arbeid. Så mange forskjellige yrker kunne bare ha mening når folk utvekslet tjenester eller varer. De fem mest utpregede byyrkene i 1920 var sporvognsfører, politikonstabel, transportarbeider, handelsarbeider og funksjonær i post- og tollvesen. Byene var markedsplasser, knutepunktene i en samfunnsform bygd på markedsøkonomi og lønnsar­ beid. De var kapitalisme i fortettet form, både boksta­ velig og billedlig. Varemagasiner som Steen & Strøm i Oslo med sine speilglassruter og rulletrapper eller manufakturkonsernet Kløverhuset i Bergen ble sinn­ bilder på en verden der «alt» kunne fås for penger. For landet som helhet vitnet byenes stigende andel av folketallet og storbydannelsene Oslo og Bergen om at en ny fase var nådd i veksten av den kapitalistiske markedsøkonomien. Siste del av 1800-tallet hadde vært bydannelsens store periode i Norge. Folketallet i bykommunene og i tettsteder og hussamlinger som administrativt lå i landkommuner, fortsatte å stige, fra snaut 36 prosent i 1900 til vel 45 prosent i 1920 og videre til 47 pro­ sent i 1930. Men takten i bydannelsen slakket av, særlig fra 1920, da de økonomiske krisene holdt befolkningsoverskuddet fast på bygdene. Flere bodde i spredtbygde enn i tettbygde strøk før andre ver­ denskrig. En større andel av bybefolkningen ble byfødte. Byene hadde i tiåret før 1900 fått over 102 000 inn­ flyttere netto - mange drog også ut av byene. De fikk bare henholdsvis 17 000 og 21 000 nykommere i overskudd i de to første tiårene av det nye hundre­ året. I tillegg kom byutvidelser, som i Arendal i 1902 og i Bergen i 1915. Og en del tettsteder fikk formell bystatus - Narvik i 1902, Harstad i 1903, Notodden i 1912, Svolvær i 1918, Mo i 1922 og Brønnøysund i 1923. Graden av urbaniseringen varierte mellom fylke­ ne. I 1920 var Oslo og Akershus mest bypreget, med 80 prosent av befolkningen i tettbygde strøk, Sogn og Fjordane kom nederst med åtte prosent. Også Opp-

1900 1 93 0 U nder utbygging i 1930

Kristiansand

Kartet viser det nor­ ske jernbanenettet i 1900 og i 1930. De tre første tiårene av 1900-tallet var en aktiv utbyggingsperi­ ode. Stadig større deler av landet ble knyttet til banenettet. Også mange privatbaner gikk over til offentlig drift, og en rekke smalsporede strekninger fikk nor­ malsporet bane. Dessuten ble en rek­ ke sentrale bane­ strekninger elektrifi­ sert. Ofot banen, Norges nordligste jernbane.

103

DEN NYE DAGEN

Selv med teknikkens nyeste frembringelse må en nordmann ut i naturen! Plakat for den første automobilutstilling i Kristiania i 1909.

D en F ø r s t e N orske

AUTOMOBILUTSTILLING FÆSTNINGSPLADSEN « >

CHRISTIANIA ' 4 #

20-26 M A I 1909 Antall biler i Norge 1913-34. Selv om massebilismen først kom etter annen verdenskrig, var bilen på to tiår gått over fra å være leketøy for rikfolk til å bli et viktig transportmiddel.

land, Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms var lite urbanisert. Finnmark var derimot fra gam­ melt av blant de fylkene som lå nokså høyt, i 1920 med 41 prosent av befolkningen i tettstedene. I sør og midt på Østlandet vokste folketallet forholdsvis mye, mens det i Opplandene gikk tilsvarende tilbake. Sør­ landets andel sank betydelig, mens Vestlandet, Trøn­ delag og Nord-Norge om lag beholdt sine prosent­ deler av befolkningen. Tre nye former for tettstedsvekst - industristedet, forstaden og stasjonsbyen - var typiske for de første tiårene etter 1900, selv om alle hadde eldre forløpere. De ensidige industri- og gruvestedene vakte mest oppmerksomhet i samtiden. Folketellingen i 1920 regnet med i alt 175 slike. Kommuner som Tinn (med Rjukan), Kyrkjebø (med Høyanger), Sauda og Odda var i sine ytre former fullt urbane. Men de oppnådde ikke å bli formelt godkjent som byer. Forstedene rundt storbyene var et forsøk på å låne trekk av bygdelivet inn i byene. Villalivet med hager til rekreasjon og matauk var en drøm om det perfek­ te kompromiss mellom by og land, natur og kultur. Særlig den øvre middelklassen, men også noen arbeidsfolk, søkte ut av stadig mer tettbygde byer for å bli nybyggere i omegnen. Muligheten økte med bedre kommunikasjoner - først jernbane, senere for­ stadsbaner. De nye villastrøkene skilte seg både fra 1800-tallets forsteder, som rommet småkårs- og fat­ tigfolk, fra klyngene med sommerhus og fra selvsten­ dige småsamfunn rundt fabrikker i omegnen av by­ ene, som Ytre Arna og Vaksdal ved Bergen eller Gro­ rud og Lilleaker ved Oslo. Om forstedene var landet i byen, representerte sta­ sjonsbyene byen på landet, sammen med bebyggelse rundt anløpssteder for dampskipsruter og rutebiler. Tallet på jernbanestasjoner nådde et høydepunkt i 1920, med omkring 550. Tettsteder grodde fram rundt 60 stasjoner. Fordi jernbanestasjonen betydde en tilkobling til omverdenen, avgjorde linjevalget for en bane hvilke områder som skulle vokse og hvilke som skulle forbli avkroker. Som knutepunkter for mange slags transport ble stasjonsbyene også impor­ tører av byggeskikk, av barnebegrensning og av en ny sosial type; jernbanefunksjonæren var jo statstjene­ stemann, med ordnede arbeidsforhold. Stasjonsbyen var bykultur i bygda, en agent for en makt utenfra.

Kommunikasjoner Vansker med å frakte råvarer og energi bestemte langt på vei hvor gruve- og industristedene skulle legges. For stasjonsbyene og forstedene var jernbanen, for­ stadsbanen og bussen en forutsetning. Det moderne industrisamfunnet var et transportsamfunn, preget av en helt ny evne til å lagre og overføre energi, infor­ masjon, mennesker, produkter, avfall. Transporten

104

ET M O D E R N E SA M F U N N ?

foregikk i ulike nettverk - kloakker, elektriske ledninger, telegraf, telefon (landsdekkende rikstelefon fra Lindesnes til Kirkenes i 1 9 2 2 -2 3 ), jernbanenett og forstadsbanelinjer og ikke minst veier, for sykler, rutebiler, trolleybusser og personbiler. De første faste innenlandsflyruter kom i 193 4 -3 5 . Flere private kringkastingsselskaper ble samlet i Norsk Rikskring­ kasting i 1933. På den ene siden førte nettverkene til større arbeidsdeling, og virksomheter kunne skilles geogra­ fisk fra hverandre. Energi og råvarer fra ett sted kun­ ne hentes til en fabrikk et annet sted. Produkter ble laget ett sted, kundene holdt til en annen plass. Beskjeder og ordrer gikk fra ett sted til et annet. På den andre siden bandt nettverkene også sammen, regionalt, nasjonalt og over landegrensene. Bonde­ samfunnet var nok mer mobilt enn vi ofte tror. Men med bedret transportteknologi kunne store mengder reise. For eksempel kunne Berlin nås på ett døgn i 1914. Og innad i landet ble lokale miljøer trukket sterkere inn i storsamfunnet. Da banen mellom Sta­ vanger og industristedet Ålgård ble åpnet i 1924, sang møtelyden til melodien «Hvor herlig er mitt fødeland»: Hver gang av stål og jern en vei en ny provins til landet binder, der stiger sol bak ås og tinder og spreder gull langs øde hei. Trafikken vokste markant i industrisamfunnet. Her nevner vi bare ett tall: Total mengde gods i Norge, innenlands og i utenrikshandel, er beregnet doblet fra 1910 til 1935. Alle former for transport ble minst doblet, noen flerdoblet. Én årsak til veksten lå i den økte levestandarden. Dessuten ble selve transporten forholdsvis billig. En sykkel kunne i 1935 kjøpes ved et par ukers arbeid for en fagarbeider. Og det var klart rimeligere å frakte noe med lastebil i 1938 enn med hest i 1910 - omkring 1935 var Blakken og Brona definitivt utkonkurrert. Endelig skapte transporttil­ budet sin egen etterspørsel. Når veier, broer og ferjer var bygd ut, inviterte de til bruk og skapte nye mulig­ heter. «Her er 100 gonger meir aa gjera enn folk trur,» skrev statsråd Aasulv Bryggesaa i forbindelse med planen om en sørlandsbane, «men det er kommun.ikationsgre.idor me vantar». Bedrede transport­ muligheter frembrakte sterke interessegrupper som arbeidet for videre vekst. Bare i aktivitet knyttet til biler og veier arbeidet 73 000 mennesker i 1934. Når det var knyttet så sterke interesser til ulike for­ mer for kommunikasjon, måtte det bli kamp mellom systemer og kamp om hvilke linjer som skulle bygges ut. Påstander om at tilhengerne av andre banestrek­ ninger kom med «slimete insinuasjoner» florerte i den offentlige debatten om en stor jernbaneplan i 1907. Drømmen om å binde hele landet sammen i ett

stort jernbanenett var sterkest omkring 1920. Bare kystflåten kunne måle seg i betydning. Kun noen ganske få tettsteder kunne ikke nås med båt eller bane i 1920. Bergensbanen stod ferdig i 1909. For­ bindelsen fra Gudbrandsdalen over Dovre til Trønde­ lag ble fullført i 1921. Men i debatten om en ny utbyggingsplan i 1923 vedtok Stortinget at de norske banene, som gikk i en vifteform ut fra hovedstaden, ikke skulle bygges ut så tett at de dannet et virkelig nett. Raumabanen til Åndalsnes var ferdig i 1924, og linjen nordover kom sakte til Grong i 1929. Der var det foreløpig stopp. Sørlandsbanen med bilinjer kom i 1930-årene, men ble bundet sammen med Jærbanen til Stavanger først i 1944. Etter første verdenskrig var bilen, og ikke minst rutebilen og lastebilen, blitt noe mer enn en rikmannsleke og et statussymbol. I 1905 var 60 motor­ kjøretøyer registrert, i 1920 vel 14 000, 119 000 i 1939. Omkring 1930 raste en stor debatt om konkur­ ranseforholdet mellom bil og bane. Skulle man tillate organisert biltransport parallelt med jernbanestrek­ ningene? Jernbanens folk hevdet at de jo var der, og at de var overlegne for massetransport i tettbygde strøk. Bilinteressene kunne argumentere med pris, smidighet og transport fra dør til dør. Ennå var bil-

Bilkjøring har aldri vært enkelt i vinter­ landet Norge. For E-101 fra Oppland var hundreogett ikke ute. Bildet er tatt av Wilse i Gausdal 1927.

105

DEN NYE DAGEN

Radioen bandt verden sammen. Plakat til «Første norske radiolandsutstilling», Oslo 1925. To år tidligere var den første provi­ soriske radiosender satt i gang her i lan­ det, og i april 1925 ble det startet regu­ lær kringkasting.

bruken så liten at overgangen fra hestetransport ble opplevd som en miljøforbedring, en befrielse fra møkk og skodd støy i brosteinsgater.

Moderne - men bare delvis De som hadde sine unge, formende år i tiåret før og etter første verdenskrig, opplevde at de tok del i et tidsskifte. Nå var en slik følelse verken ny eller ene­ stående. 1880-årene ble stående som tiden for «det moderne gjennombruddet» i vitenskap, kunst og livssyn. Og andre har datert «tidlig moderne tid» til renessansen. Likevel kan det gi mening å hevde at tiden fra 1905 til 1935 innebar gjennombruddet for det moderne samfunnet. Forandringer som i og for seg kan påvises før, men som da mye vedrørte en sosi­ al og kulturell elite, fikk i disse årene massekarakter. Forandringene bestod for det første i en reelt endret samfunnstilstand, ofte kalt «modernitet». Den var først og fremst kjennetegnet av vidtgående arbeidsdeling, ved at ulike felt i samfunnet ble skilt fra hverandre. For det andre utviklet mange mennesker en ny livsfølelse, som også de selv kalte «moderne». De opplevde det ingeniør S. Kaaran beskrev i 1934: Endringer foregikk rundt dem i raskt tempo. Da ble fortiden og eldre erfaringer mindre relevant, under­ ordnet det som skjedde i dag, ikke minst internasjo­

106

nalt. Nåtiden var flyktig og i forandring. Fremtiden var åpen, og den var formbar: «Verden er det som vi gjør den til,» het det i en sang om den internasjonale sosialistungdommen. Det var mulig å handle, å gripe inn i historien og i eget liv. Endelig mente flere grupper at et rasjonalistisk, verdslig orientert program kunne stilles opp for sam­ funnet. Det gjaldt spesielt frie yrker som leger og ingeniører, men også blant folk som sognet til sosia­ listiske, sosialliberale og høyreradikale strømningen Det var mulig å skape modernitet. Fornuft og viten­ skap skulle brukes, ikke bare til teknisk utvikling, men som «sosial ingeniørkunst» for å få til sam­ funnsmessige fremskritt. Ifølge denne «modern­ ismen» burde man være moderne i betydningen nyskapende - mot tradisjon, gamle vaner og overtro av religiøs og annen art. Samtidig var gjennomslaget for det nye, moderne samfunnet, den nye mentaliteten og det nye program­ met begrenset på to måter. - Det nye ble for det første utfordret og bekjempet av tradisjonelle krefter. Bondesamfunnet levde videre. Forskjellige samfunns­ sektorer hørte så å si til i ulike tider. Og «moderne» mennesker kunne også ha med seg en mental bagasje fra det samfunnet Norge nettopp hadde vært. Ikke alle byfolk så bare lyst på forandringene, det låt også en undertone av at noe gikk tapt. Da direktøren i Statis­ tisk sentralbyrå Anders N. Kiær i 1908 holdt foredrag om inntektsforholdene i Norge i Den statsøkonomiske forening, valgte han å fortelle om hvordan han som nordmann opplevde industribyen Manchester: «Aa, hvor trist det maatte være at bo i denne røgopfyldte by! Hvor herligt det er at bo i et land med ren, frisk luft, med vakker natur, selv om det er fattigt!» Kritis­ ke røster, som forfatteren av boken Det m oderne men­ neske (1917), mente at Vestens mennesker var blitt sine egne ofre gjennom «Sjælens Mekanisering». For det andre var det spenninger i det nye, moder­ ne samfunnet selv, ikke minst mellom samfunnsgrup­ pene. Både ulikhetene mellom by og land og mellom arbeidsfolk og velstående middelstand viste seg i har­ de tall, for inntekt og helse. I Norge var nok de øko­ nomiske forskjellene mindre enn i nabolandene, og inntektsgapet hadde minsket fram mot unionsopp­ løsningen. Et generelt stigende lønnsnivå i arbeider­ klassen hadde bidratt til dette. Men etterpå snudde bildet. Inntektsforskjellene økte på nytt. De største skillene var mellom by og land. Mens en gårdbruker i gjennomsnitt tjente ti prosent mer enn en industriarbeider i 1910, var forholdet i 1929 endret til 37 prosent i arbeiderens favør. Nå må man imidlertid også regne med at folk holdt seg med noe mat selv og med lavere levekostnader på landet. Selv om en landhandelsbetjent lå under sin ekspeditørkollega i byene i kroner og øre, kunne levestandarden være forholdsvis lik. Men det var klart at industri­

ET M O D E R N E SA M F U N N ?

Radioen bandt fam i­ lien sammen. Håndkolorert fotografi av Anders B. Wilse.

samfunnets mennesker - arbeidere, formenn og dis­ ponenter - hadde fått en mer fremskutt stilling i det sosiale landskapet i dette tidsrommet. Ja, dette gjaldt også i bokstavelig forstand: Mens rekrutter fra Oslo var lavere av vekst enn bygdegutter i 1877, var de i 1935 gjennomgående høyere, et klart tegn på bedret levestandard. Omkring 1935 sank spedbarnsdødeligheten i byene for første gang under dødeligheten på bygdene. Bondesamfunnet sakket akterut. Skillene mellom landsdelene ble også større. De «moderne» fylkene Akershus og Vestfold lå på topp i inntekt, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Troms nederst. Imidlertid bestemte ikke inntekt nødvendigvis alle sider ved livet. Lavinntektsfylket Sogn og Fjordane lå best an med hensyn til spedbarnsdødelighet, mens et annet lavinntektsfylke, Finnm ark, lå dårligst an med tre ganger så høy dødelighet blant de små. For de samiske kystområdene forverret trolig situasjonen seg i m ellomkrigstiden med svakt fiske, hungersnød og tuberkulose. Også innenfor industrisamfunnet økte klasseskillet. Åtte byer i Østfold og Vest-Agder er undersøkt angå­ ende forskjell i inntekt. Om vi setter 1900 lik 100, var skillene i 1939 blitt 182, det vil si henimot dobbelt så store. Dessuten var småkårsfolk og småkårsfolks barn fortsatt mindre av vekst og ofte undervektige. Først blant jentebarn født i Oslo i 1935 fantes ikke lenger

sosiale ulikheter når det gjelder kjønnsmodning. Statistikk fra 1929, et slags normalår før den store økonomiske krisen i 30-årene, gir følgende bilde av inntektsfordelingen: Her var et bredt borgerskap av selvstendige næringsdrivende, folk i «frie yrker» og ansatte høyere funksjonærer. Skipsrederne utgjorde den absolutte eliten, skyhøyt over de andre. Under denne overklassen fantes et småborgerskap eller en middelstand, også den med en blanding av selvsten­ dig næringsdrivende og ansatte i privat og offentlig tjeneste. Nederst kom lønnsarbeiderklassen, særlig kroppsarbeiderne, men også med hvitsnipproletarer på om lag samme inntektsnivå. Klassemønsteret trer også tydelig fram om vi ser på inntekten gjennom livsløpet. Alle som først og fremst brukte kroppen i arbeidet, toppet inntekten sin i førtiårsalderen. For funksjonærer, selvstendige og kapi­ talister økte inntekten gjennom hele det yrkesaktive livet. Arbeidsfolk fikk heller ikke lagt seg opp noen formue - de hkk ingen arv å overføre til sine barn. For å ta de absolutte ytterpunktene - en skipsreder i en by hadde i 1929 i snitt 435 853 kroner i formue, en kvinne ansatt som tjener på en anstalt på landsbygda hadde en «formue» på 65 kroner. Kjønnsforskjellene var påtagelige. Få kvinner over­ hodet befant seg i de høyere inntektsklasser om de ikke var rikt gift. Men også innenfor samme yrke lå menn høyere, mannlige lærere i byskolen hkk for

«Maskinmennesket, radiotidsalderens skapning». Fra «Boken om tekno­ kratiet» av ing. Eduard Pfeiffer, Nasjonalforlaget 1933.

107

DEN NYE DAGEN

Befolkningen fordelt på næring 1900-30. Barn, husmødre og forsørgede er regnet med til den gruppen der forsørgeren har sitt yrke. Tabellen viser altså hvor folk fikk sitt livsunderholdfra. Legg merke til at jordbruks­ befolkningen tall­ messig holdt seg oppe, selv om andel­ en sank.

1200

$amlet anta^ personer

1000

600 400

200 1900 5Q

1910

1920

1930

1920

1930

Prosentfordeling

40 30

20 10

1900

1910

Jordbruk, skogbruk og fiske Industri og håndverk Handel, sjøfart o.a. samferdsel

Diagram neste side: Gjennomsnittlig års­ inntekt i kroner i noen yrker i 1929. Skipsrederne skiller seg ut som borger­ skapets absolutte spiss, fulgt av en gruppe av selv­ stendige og mindre næringsdrivende. De selvstendige i primærnæringene, gårdbrukere og fis­ kere, kommer under arbeiderklassen målt i kroner, men har nok hatt et skjult til­ skudd i form av naturalia. Kjønns­ forskjellene er tyde­ lige, det kan lærere og lærerinner være eksempel på; vi ser det også om vi sam­ menligner inntekter i arbeiderklasseyrker.

108

Immaterielt arbeid Pensjon, off. og veldedig forsørget, formuesinnt. m.m

eksempel rundt 50 prosent mer enn kvinnelige. Et for­ sørgertillegg var bakt inn i mannslønnen, men det fikk også ugifte menn. Ifølge samtidens oppfatning skulle menn kunne forsørge, kvinner kunne bli forsørget.

Reaksjoner Moderniseringen, og spesielt løsrivelsen av individet, skapte motreaksjoner, ulike forsøk på å forlike den nye friheten med den gamle tryggheten. I flere miljø­ er - bygdefolk, konservative samfunnstenkere og i kristne kretser - følte de at mye, kanskje for mye, gikk tapt på veien mot friheten. Utviklingen over­ kjørte både sosiale grupper og åndelige og moralske verdier. Knut Hamsun spydde galle over kvinnesaks­ kvinner og og raste mot «hylet» som «høres i gate og dal:/ arbeiderbevegelse, damp, kapital» (1904). I 1921 rykket prestene i Kristiania ut med en større prekenrekke mot det de kalte «storbymoralen» en verdsliggjort, egoistisk, havesyk, lettlivet livsstil. Fle­ re bybarn enn bygdebarn ble født utenfor ekteskap, men ikke flere fø r ekteskap. Ønsket om en reaksjon mot moderniseringen var tydelig. På samme vis som i pengepolitikken ville mange vende tilbake til tilstan­ der de mente fantes tidligere. Andre reagerte med å godta «fristillingen» av indi­ videt som et faktum. Hos noen skjedde det som livs­ bejaende selvnyting. De sterke tok til seg hva de men­

te var deres rett. Restaurant- og selskapslivet i jo b b e­ tiden, som var noe av bakgrunnen for talene om storbymoral, var ett utslag. Hos andre ble det enkelte menneskets ensomhet akseptert som et menneskelig grunnvilkår, som kunne gi utrygghet og eksistensiell angst, men som også representerte en befrielse fra tra­ disjonenes bånd. Holdningen kan spores hos en maler som Edvard Munch og hos forfattere som Sig­ bjørn Obstfelder, Kristofer Uppdal og senere Rolf Jacobsen. Disse ble modernismens pionerer i norsk lyrikk, også på det viset at de løste opp den bundne formen, de faste skjemaene for rim og rytme. Som det het i Uppdals 1 storbyen fra 1920: 1 alle storbyar i eit drag. Du blikar over verda. Gjennom blada. Like tom. Du lever med i alt. Og røtene naar all verda. Like tom. En tredje reaksjon var å satse på kollektive løsninger, store organiserte felles tiltak med grunnlag i brede sosiale miljøer. De forsøkte å forene trygghet og frihet. Individene trådte ut av husstandens tette fellesskap og gikk frivillig inn i nye sammenslutninger. Skulle folk uten særlig makt unngå å bli behandlet som varer på

Skipsredere 35 028 Selvstendige leger 16 807 Disponenter i industri 13 312 Grosserere 12 691 Ingeniører og teknikere 7087 Skipsførere 6243 Folkeskolelærere 6227 Detaljhandlere 5493 Jernbanefunksjonærer 5281 Håndverksmestre 4492

■ ■ ■ ■ ■

Folkeskolelærerinner 4059

■

Industrifunksjonærer 2994

1 I 3

Industriarbeidere 2813 Sjåfører 2721 Matroser 1677 Sydamer 1053 Hushjelper 1049 Gårdbrukere 1569 Fiskere 1351 Småbrukere 884 Gjennomsnittsinntekt i kroner

1 1 1 1 1 1 O

v-n

et marked, måtte de slutte seg sammen, yte motstand, søke å påvirke og kontrollere rammene rundt livet sitt så langt de formådde. Arbeiderbevegelsen ble den fremste kollektive bevegelsen. Grunntanken var soli­ dariteten - om arbeidsfolk stod sammen i arbeid og strid, var det mulig å forandre verden. Også kristne organisasjoner og avholdsbevegelsen dannet slike miljøer. De kollektive bevegelsene arbeidet for å opp­ nå resultater, de var steder der man kunne høre til og være i fritiden, og de gav tilværelsen mening. Nasjonen som verdi, legemliggjort i Venstre-koalisjonen, bød også på et slikt stort samlende tilbud for én, ja , to generasjoner fra 1870-årene til omkring før­ ste verdenskrig. «Det nationale er det irrationelles Realitet i et Folk,» het det hos dansken Jørgen Bukdahl, som var opptatt av det urnorske. Men så begyn­ te Venstre-skuta å lekke, skipper Gunnar Knudsen gikk fra borde, og ikke bare rottene forlot det syn­ kende skip. Om vi godtar at gjennombruddet for det moderne samfunnet var kommet med første verdenskrig, ble spenninger i dette samfunnet rullet opp i årene etter, fra 1920 til 1935. Det råkte ut i en krise som gjaldt både enkeltindividene og hele fellesskapet. Moderni­ seringen fortsatte nok, men gikk ikke glatt videre. Økonomiske, sosiale og politiske motsetninger ble «stengt inne» - og det var ikke gitt hva utgangen ville bli - renovasjon, revolusjon eller reaksjon.

Per Krohgs veggma­ leri i Oslo Lysverker fra 1931. Et utsnitt er vist på side 92-93.

109

Individualisme i liv og lære Selskapsliv, teater, reiser, sport og klubbliv - mennes­ ker med store inntekter kunne skape seg individuell livsstil. «Men», skrev direktøren i Statistisk sentral­ byrå, Anders N. Kiær, i 1908, «den nydelse, som alle disse ting kan skaffe (kan) ikke komme opimod den tilfredsstillelse, som et virksomt arbeidsliv, byder den, som selv arbeider sig frem og gjør nytte for sig». Den felles livsformen i det høyere borgerskapet var bygd rundt mennenes arbeid med eiendom eller embete. Næringsborgerskapet, embetsmenn og folk i frie yrker var i så måte like. Livsformen innebar et skarpt skille mellom offentlig og privat, mellom en mannfolkverden ute og en kvinneverden hjemme. Den borgerlige patriarken rådde over sin bedrift, sine underordnede og sin familie. Den borgerlige kvinnen rådde i eget hus, mens tjenestepikene gjorde mye av det prakt­ iske arbeidet. Denne livsformen nådde et klimaks blant skipsrederne og ledere i større industribedrif­ ter, de som la seg opp store formuer. Men halvt som en blekere avskygning av storborgerne, halvt med en egen livsform, vokste en ny middelklasse fram. Fotografen Auguste Léon kom i 1910 til Fagernes, der han fanget inn pent kledte middelklassefamilier.

110

Funksjonærene, den nye middelstanden, var en gruppe som ikke var så lett å bestemme. De lot seg lettest karakterisere av hva de ikke var. De var ikke selvstendig næringsdrivende som den gamle småbor­ gerlige middelstanden av håndverkere og handlende. De utførte ikke kroppsarbeid som arbeiderne - de hadde gjerne kortere arbeidstid (seks timer i departe­ mentene), sikrere ansettelsesforhold og lønnsformer som månedslønn, gasjer og tantieme. Og de gikk i penklær på arbeidet: «Der hndes enda funktionærer, der selger sin sjæl for den ting at faa gaa med celluloidsnip og blækklatter paa fingrene gjennem livet,» skrev en som i 1924 forgjeves prøvde å fagorganisere kontoransatte. Funksjonærene var likevel lønnstage­ re. De lavere sjiktene stod under andres kommando, i motsetning til borgerne. Og de hadde beskjedne løn­ ner - mang en ekspeditør prøvde å spe på inntektene med å være agent for et forsikringsselskap eller vinhandler på si. Middelklassen vokste ut av 1800-tallet da folk tol­ ket samfunnet som sammensatt av stender. Men

IND IV ID UA LISM E I LIV OG LÆ R E

mens ordet «stand» tidligere betegnet større sam­ funnsgrupper, som «den bedre stand» og «den ringe­ re stand», var ordet ved slutten av århundret på vei til å brukes synonymt med yrkesgruppe, som «kelnerstanden», «restauratørstanden» og «lærerinnestanden». Slik fant man ord for finfordelingen av arbeidet i næringslivet. Middelklassen vokste både i antall og som andel av befolkningen. De mange mennesker med hvit snipp skyldtes at tre samfunnsområder ble viktigere. For det første ble flere sysselsatt med å behandle informa­ sjon - om alt fra medlemstall, regnskapstall for firma­ et og brokonstruksjoner til hvor mange skolebarn som skulle begynne på skolen neste år. Offentlig og privat byråkratiarbeid bestod langt på vei i å lagre og behandle informasjon, for å administrere, planlegge og kontrollere. Det andre og største feltet var vareomsetningen, fremmet av personer som drev med salg og reklame, med transport og handel, og som tok seg av pengesiden av omsetningen, i bank og forsikring. Fra 1890 til 1930 fordoblet antall handelsansatte seg i forhold til befolkningen ellers. For det tredje var sam­ funnet blitt rikt nok til å betale for service. Flere men­ nesker kunne lønnes for å arbeide med andre men­ nesker, hva enten det gjaldt å lære barn ABC, skjenke restaurantgjester kaffe eller gi pasienter fysioterapi. Funksjonærene var den gruppen som vokste for­ holdsvis sterkest fra 1910 til 1920. Jobbetiden var også en kontorjobbtid. «Funksjonærismen» tiltok, mens arbeiderklassen stagnerte etter 1920. Fram til 1930 vokste en annen gruppe relativt kraftigere, det var de selvstendig næringsdrivende - det skyldtes en midlertidig tilstrømning til fiskeriene i mellomkrigs­ tidens kriseår. De nye sosiale midtgruppene var en broket skare, innbyrdes delt etter yrke, etter hvorvidt arbeidsgiveren var privat eller offentlig, etter stillingsplassering og kjønn. Blant «betjenter» i hånd­ verksbedrifter tjente menn jevnt over det dobbelte av kvinnene. En viss utjevning skjedde dog. Den voksende middelklassen måtte fylles opp av mennesker ovenfra og nedenfra. Klassesamfunnet var åpnere enn det gamle standssamfunnet. Flere stiger - arbeidsliv, politikk, organisasjoner og ikke minst utdanning - førte oppover. Middelklassen ble derfor en arena for sammenstøt mellom sosialt bevegelige menn fra bygdene og kvinner som kom med bakgrunn fra den eldre øvre middelstanden eller fra embetsmannsmiljø. Bylivet satte nok standarden for middelklassekulturen, men byfunksjonæren hadde fettere på landet, som jernbanemannen, kommunekassereren, distriktsveterinæren og handelslagsbestyreren. Et eksempel på dette sammensatte preget i middel­ klassen var læreryrket. Der konkurrerte «to åndskulturer», som meteorologiprofessor Vilhelm Bjerknes skrev i 1929. En nasjonaldemokratisk og folkelig, men mindre kunnskapsorientert kultur fant man hos

seminaristene. Den stod mot en bypreget, europeisk, akademisk kultur. Tenkemåtene støtte sammen i spørsmålet om enhetsskole. Skulle alle barn gå i sam­ me grunnskole i sju år, eller skulle de som før skilles etter fem? Og skulle denne grunnskolen kunne påbygges organisk til middelskole og videre til gym­ nasium? Stortinget vedtok i 1920 prinsippet om felles

Han ser noe beklemt ut, denne funksjonæ­ ren, sammen med arbeidere ved Norsk Cementindustri.

sjuårig folkeskole, men debatten fortsatte om hvor­ dan påbygningen skulle utformes. Uenigheten gjaldt også vektlegging av fremmedspråk i forhold til ønsket om å likestille bokmål og nynorsk, og hvorvidt utdanning av lærere burde foregå ved universitetet. Disse atskilte og skiftende middelklassegruppene vokste ikke uten videre sammen til en enhet. I 1935

Funksjonærer i Bergens Kreditbank i 1931. Kvinnene rykket ofte inn i kontoryrkene sam­ men med maskinene.

111

DEN NYE DAGEN

«Har De også nådd Deres m ålfor 1933?» Brevskoler som Norsk Korre­ spondanseskole ble en vei opp og fram fo r ambisiøse og hardt arbeidende individer. I utlandet hadde brevundervis­ ning oppstått i annen halvdel av 1800-tallet, her i Norge var Ernst G. Mortensen en pioner da han i 1914 opprettet NKS.

NU ER TIDEN INNE! skrev en dansk kontorsjef i det norske bladet Socialt arbeid at «gjennem de mange indre Gnisninger har den (= middelklassen) været i Vanry og uden politisk Indflydelse saaledes at den et Stykke Tid ikke har kundet hevde sig overfor de andre fast sammentømrede sociale Grupper». Men i mellomkrigstiden ble ordet «middelklasse» brukt hyppigere som betegnelse på hele mangfoldet, om småborgere og om funksjonærene. Et tegn på en ny felles selvoppfatning var at eldre spesialiserte titler som «buntmakermester» ble erstattet av mer nøytra­ le, generelle ord som «disponent». Middelklassen ble skarpere profilert ved sin forskjell fra de andre grup­ pene. Det var nå tid for «Mellemklassens Fremstød», mente kontorsjefen.

På vei til utdanningssamfunnet Yrket var middelklassemennenes fremste mål. Karrie­ ren ble livet. Satt på spissen hadde den nye funksjo­ Veggdekorasjon i festsalen til Norske Studenters Roklub, malt av Ole Lind Schistad. Dyrking av den sterke, livsfriske kroppen var typisk for mellomkrigs­ tiden. Motivet gikk igjen også i politisk propaganda.

112

næren mentalt alltid noen over seg og under seg, men ingen sammen med og ved siden av seg. Samfunnet bestod for dem ikke av klasser, men av individer i kappestrid. Romaner som skildret bymiddelklassen, av Johan Borgen, Sigurd Hoel eller Gunnar Larsen, kretset rundt temaet den ene ensomme i samfunnet. Mennene, først og fremst de, fremmet sine interesser ved å prøve å klatre opp til en bedre stilling snarere enn ved fellesløsninger. Strategien ble å bedre sine individuelle kvalifikasjoner for å stå sterkere i slaget om arbeidsplasser og avansement. Psykologisk måtte de større byene med «den bitre konkurranse i alle erhverv virke til at utdannelsesintensiteten økte», het det i Statistisk sentralbyrås kommentar til folketel­ lingen i 1920. Intet kjennetegnet middelklassemenneskene mer enn formell skolegang. Skolen formidlet deres nor­ mer. Utdanning gav elevene en identitet som middel­ klasse og markerte grensen nedover. Utdanning åpnet porten til lukkede innhegninger på arbeids­ markedet. «De kunde sikkert få en annen post, frø­ ken Nore, så fine papirer som De har. Gid det var mig! Artium, da gett!» het det i ungpikeromanen Gyngende grunn i 1930. «Å koste på barna» fram til en eksamen var gått middelklassefamiliene «i blo­ det», skrev folketellerne i 1920. Tallet på dem som tok utdanning ut over folkeskolen, var 15 ganger større i 1920 enn i 1875. Bare det siste tiåret var tallet fordoblet. Veksten fordelte seg på flere skoleslag, middelskoler, lærerskoler, tekniske skoler og skoler for handel, håndverk, husflid, landbruk og skogbruk og gymnaser, noe mindre på universitetet og høysko­ lene. Å ta artium førte tidligere normalt til et embets­ studium. Slik var det ikke lenger. I kriseårene etter 1920 gikk søkningen til utdanning ned. Kvinneandelen blant utdanningssøkerne steg enda raskere. Jentene utgjorde rett før første verdenskrig rundt 45 prosent av middelskoleelevene og en tredel av gymnasiastene. Mange gikk ikke videre til et yrke. Den tvetydige borgerlige ideologien anbefalte ut­ danning, men fremholdt morsrollen som kvinnens «egentlige» kall. Jentene hkk likevel en mer solid all­ mennutdanning enn generasjonen før, da måtte piker selv fra høyborgerlige kretser være glad for husmor-

I N DIV ID UALISM E 1 LIV OG LÆ R E

Kroppsdyrking i mer avdempet stil. På stranden ved Stavanger, antagelig i 1920-årene.

skole og et kortere utenlandsopphold for å lære språk. I hovedtrekkene bidrog utdanningsvesenet til å gjenskape de eksisterende skillene mellom klasser, lag og kjønn. Bare to prosent av trønderske småbru­ ker- og fiskersønner født i 1912 tok utdanning utover folkeskolen, mens over halvparten av barn av selv­ stendig næringsdrivende og høyere funksjonærer gikk videre. Utdanningsstedet bidrog likevel til en forsiktig sosial klatring. Sønnene av akademikere, ingeniører og offiserer utgjorde 33 prosent av alle som begynte i de samme yrkene mellom 1890 og 1907. Fra 1930 til 1939 hadde andelen sunket til 28 prosent. Arbeidersønnenes andel av akademikerne steg da fra snaue to til snaue fem prosent. De fleste tok ett steg på stigen. Nesteldste bondesønn ble politi­ betjent eller bladmann, arbeiderjenta ble kontorist. Så klatret barna deres videre. Skolegang betydde flytting, også etter skoletiden. Øvre middelklasse var lett på foten. Mens bare åtte

Bademotene krympet utover i mellom­ krigstiden. Rolf Øde­ gård tok dette bildet i ca. 1938

113

DEN NYE DAGEN

interesse for menneskekroppen. Skoleoverlege Carl Schiøtz i hovedstaden begynte i 1920 systematiske målinger av høyde og vekt hos jenter og gutter for å behandle og forebygge sykdom. Arbeidet munnet ut i Oslo-frokosten - kålrabi og knekkebrød skulle garan­ tere riktig næring. Gustav Vigeland storproduserte sine skulpturer, og innen malerkunst var mange «vitalister» - opptatt av å male atletiske, nakne, sun­ ne mennesker som en hyllest til livskraften. I alle samfunnsklasser dyrket menn idrett, som egenaktivi­ tet og underholdning. «Kultur» og «teknikk» var fortsatt honnørord. Men i mellomkrigstiden skjedde en vending henimot det som var «naturlig». «Kultur» kunne forbindes med noe kunstig, med overforhnelse, som i enkelte overklassemiljøer. Og «teknikk» kunne produsere sjelløse maskinmennesker, slik mange borgerlige mente å se i arbeiderbevegelsen med dens vekt på kollektive løsninger. Kanskje var den nye interessen for naturen en reaksjon mot industri- og bysamfun­ net hos byinnflyttere. Innflytterungdommens hallingkast ble stilt opp som det sunne alternativet til byungdommens dekadente dans til jazzmusikk. Men om vi ser nærmere etter, var begge miljøene forent i dyrkingen av kroppen - vendingen mot «det natur­ lige og opprinnelige» var allmenn i Europa. Synet på kvinnekroppen endret seg fra generasjoprosent av bskersønnene i Trøndelag født i 1912 bod­ de utenfor fødekommunene 20 år senere, gjaldt det 38 prosent av sønner av overordnede funksjonærer.

Backfischer og vamper

Den sensuelle kvinnen. Sigarettreklame ca. 1930.

Over: De friske, sporty Oslo-pikene. Nord­ marka, antagelig i 1920-årene.

Den farlige vampen. Plakat fo r Mayolrevyen 1925 på Frogner i Oslo.

114

«Backbsch» (tysk) var en bsk som var for liten til å kokes, men ble bakt inn i deig og stekt. Backbsch var slanguttrykket for ungpike, et symptom på at ung­ domstiden som massefenomen var oppfunnet. Før før­ ste verdenskrig fantes den helst i de øvre samfunnslag, etter krigen også i bredere grupper. Flere bkk en leng­ re fase mellom barndommen og det voksne livet. Kjønnsmodningen tok til tidligere. Inntredenen i arbeidslivet ble utsatt, frivillig på grunn av utdanning, ufrivillig da ungdomsarbeidsløsheten rammet fra 1920. Fornemmelsen av at ungdommen var noe for seg selv, ble ytterligere styrket siden de unges andel av befolkningen, særlig i bystrøk, steg fra 1900. 1 1930 var 45 av 100 byboere mellom 15 og 39 år. «Tidsånden» var begeistret for ungdom. Alderen for stemmerett ble senket fra 25 til 23 år i 1921. «Nutidens ungdom er hans egen tids ungdom over­ legen i næsten alle forhold,» skrev den aldrende over­ lege Kristian Brandt i 1927, og viste til at «bleksott», en blodmangelsykdom som var alminnelig blant piker i alle lag, knapt fantes mer. Begeistringen gikk sammen med en mangfoldig

I N D IV ID U A L ISM E I LIV OG LÆ R E

nen før første verdenskrig til generasjonen etter. Fra badehus og badeklær ned på leggen jumpet de nå ut i fellesbad med korte, ettersittende badedrakter. Nye kvinnetyper trådte fram, halvt som klisjeer eller ideal­ bilder, halvt i virkeligheten. De unge norske kvinnene var spesielt «sunde, livsfriske og velskapte», mente doktor Brandt. Særlig oslopiken var nå «lys, livsglad, usentimental og sporty», som det het om den 19-årige heltinnen «Ben» i ungpikeromanen Oslo-Paris fra 1928. Når hun ble litt eldre, forventet man henne også velkledd og sensuell. Sensuell fordi kvinnen var i ferd med å bli offentlig erkjent som et kjønnsvesen. Kvin­ nen med erotisk utstråling hadde dukket opp i det søte livet i jobbetiden under første verdenskrig, og danset moderne danser som ifølge bladet Bymisjonæren i 1922 lignet «scener fra apeburet i zoologisk have.» En del kvinner som var seg sin egen seksualitet bevisst, deltok i kulturradikale akademikerkretser. Sigurd Hoel har skildret dette miljøet selvironisk, men sett med mannsøyne i Syndere i sommersol (1 9 2 7 ). Forfattere som Sigrid Undset og Nini Roll Anker og mindre kjente som Edith Øberg fremstilte kvinnene som kjønnsvesener før, i og utenfor ekte­ skapet. Den nye, frie kvinnen kastet korsettet og vekslet mellom skibukser og silkestrømper, mellom skirenn og charleston. Men de færreste hadde virke­

I

siaivnMi&tetMicjtto... som i tusener av andre hjem landet over, er REX

m ed

å lette det

daglige stell. REX komfyrene, REX varmtvannsbeholderne, REX strykejernet, den storste som den minste R E X-artikkel, har vunnet frem i kraft av de c a m m o o n A n c I f a n f » n e *. a t ennemført konstruksion, solid og vakkert arbeide.

lig råd til silkestrømpene, derfor innebar oppfinnel­ sen av kunstsilke en demokratisering. Kastet den nye kvinnen også skibuksene og stod igjen i silkestrømpene, ble hun «vampen», den ero­ tiske og selvstendige - og derfor farlige - kvinnen. «Cutting» ble bannlyst blant sykepleiersker som fransk og gutteaktig - «dannede, kultiverte» pleier­ sker skulle ha langt hår oppsatt i knute i nakken. Homofili var såvidt i ferd med å bli et offentlig omtalt tema. Men det var sykelig, på linje med «hypererotisme» og «ekshibisjonisme», skrev trondheimslegen Ingeborg Aas i 1931. Hun anbefalte kastrasjon eller innplanting av «friskt kjønnskjertelmateriale», og det ble foretatt på Ullevål sykehus. I 1935 kom den første norske romanen om lesbiske kvinner som lever ut sine følelser, Borghild Kranes Følelsers forvirring. Men trass i tidens nye dyrkelse av ungdom og sek­ sualitet opplevde de fleste et gap mellom en teoretisk frigjøring og de reelle bindingene i dagliglivet. Krise­ ne etter 1920 minsket også middelklasseungdommens sjanser til å få arbeid. Få disponerte særlig mange egne penger eller hadde full råderett over egne «rom», bokstavelig eller billedlig talt. Uønsket gravi­ ditet var enda mer pinlig enn blant arbeidsfolk, så seksuallivet fikk trange kår. Ungpikeromanene i 1920- og 30-årene opererte da advarende med to kategorier mannlige helter: Den sjarmerende og far­ lige ønsker kun en flørt, men blir avslørt. Den kjekke,

Fru statsminister Albine Nygaardsvold stiller opp i reklame for Rex elektriske komfyr 1936.

Utdanning - også for mange piker ble kjennetegnet for middelklassen. Fra immatrikuleringen ved Det kgl. F rederiks Universitet i Oslo en gang i mellomkrigstiden.

115

DEN NYE DAGEN

Ny emæringsvitenskap, profesjonelle husmødre, bøndenes ønske om å selge og hensynet til f or syningsberedskap løp på 1930-tallet sammen i et vitaminog kostholdsevangelium: Spis sunt og nasjonalt! Ett middel til å spre budskapet var melkemessene, her på Folkets hus i Moelv våren 1934.

Betzy Kjelsberg (1866-1950) satte spor etter seg - som landets første og meget effektive kvin­ nelige fabrikkinspektør, som aktiv i Venstre og mange­ årig leder av Norske Kvinners Nasjonal­ råd.

116

men fremfor alt stødige, ender etter gjenvordigheter som ektemannen.

Husmoren og pater familias Selv om de unge middelklassekvinnene hadde sine egne arenaer i klubber og foreninger eller på fest med gjengen, var livet ennå styrt av familien. Moren og

faren forventet at de tedde seg korrekt. «Når det var noen vi skulle være sammen med, måtte vi alltid spørre hva faren og moren het, hva de gjorde, hvor de bodde,» forteller en kvinne født i 1911. «Man kunne nok ikke gifte seg med hvem som helst, men så kom man da heller ikke borti hvem som helst. Mine forel­ dre ville nok helst at man skulle snakke det samme språket.» Knapt noen opplevde arrangerte brylluper. De valgte ektemake selv, et skjebnevalg i en tid da flertallet av kvinnene ble forsørget. Bryllupet stod i kirken - bare ti prosent nøyde seg med borgerlig viel­ se i tiden før andre verdenskrig. «Kameratekteskap» slo ikke bredt an. Færre inngikk imidlertid ekteskap, kanskje et tegn på en rotløs tid, men vel heller fordi mange nølte av økonomiske grunner. Andelen ugifte mellom 20 og 39 år nådde en topp i 1930, for så å synke fra 1935. For kvinner som ønsket å gifte seg, ble sjansene noe bedret ved at kvinneoverskuddet stadig sank fra 1910, og særlig raskt etter 1930. Sine meninger om privatlivets fred, «mitt hjem er min borg», arvet den nye middelklassen fra den storborgerlige familien. Det gjaldt også om borgen var en leilighet, dersom man var så heldig å finne en i en moderne leiegård. Boligmangelen rundt første ver­ denskrig rammet også middelklassen hardt. De øvre sjiktene i storbyene søkte ut i forstedene. Men for kontorister ble hus i hage helst noe de leste om i bla­ dene, ikke noe de bodde i. Den borgerlige familien ble mer privatisert - fra 1900 fant folketellerne færre «leieboere som tilhører familien», færre ugifte slekt­ ninger. Den borgerlige kvinnen hadde selv arbeidet for­ holdsvis lite i huset, men hadde tjenestepiker. Ten­ densen var nå at hun ble erstattet av en ny kvinnetype. Tiden for den hjemmeværende husmoren var innledet, et sjeldent vesen både i norsk historie og i verdenshistorien. I bondesamfunnet deltok kvinnene i arbeidet utenfor huset, som i dagens Norge. Fra 1900 til 1930 sank andelen yrkesaktive over 15 år fra 35 til 30 prosent, og fortsatte videre nedover. Én grunn til at middelklassekvinnene arbeidet mer selv hjemme, var at det ble knapt om tjenestepiker da arbeidsmulighetene deres økte rundt første verdens­ krig. I kriseårene etterpå ble tilgangen midlertidig let­ tere på hushjelper, som de nå ble kalt. De var flere i 1930 enn i 1920. Men da var en prosess i gang: Arbeidssparende husholdningsapparater ble lansert som alternativet. 1 1927 skrev A rbeiderbladet, noe overdrevet, at «elektriske komfyrer, ovner, stryke­ jern, krølltangsvarmere, kokeplater, støvsugere, varmtvannsholdere hndes rundt i alle hjem». De nye husholdningsapparatene sparte tid - strykingen ble redusert fra én dag til én time, hevdet en frue i en avis i 1928. Men husmødrene ble samtidig pålagt nye krav. Elektrifiseringen av kjøkkenet inn­

I N DIV ID UALISM E I LIV OG LÆ RE

gikk i en strategi for å utvikle husmorrollen til et selvstendig yrke, i kritisk opposisjon til de delene av kvinnebevegelsen som insisterte på at kvinner burde ha eget lønnsarbeid. Husmororganisasjonene stod bak, særlig den borgerlige Hjemmenes Vel, organisert som landsforbund i 1915. Gjennom utdanning på husmorskoler, demonstrasjoner av nye arbeidsmåter og opplæring til å bli bevisste forbrukere skulle hus­ mødrene få standarden hevet, og husmorrollens anse­ else skulle styrkes. Husmorideologene ivret etter å inkorporere viten­ skapelige resultater i husarbeidet. Ut fra bakteriolo­ gisk innsikt betonte de kravene til hygiene, renhet og vasking. Ut fra den nye ernæringsforskningen for­ kynte de vitaminbudskapet og fiber- og tyggeevangeliet. Men «at overdrive saaledes, at ogsaa hundekjeks anbefales som god barnekost, er fjollet», kommenter­ te en legebok i 1927. Også barneoppdragelsen skulle skjøttes som en vitenskap. Husmoryrket nærmet seg et akademisk yrke. Tegn fantes på gode fagfolk: Melk skulle kokes så fløten ble skilt ut til snerk; «folk som ikke hadde snerk i kaffen, var dårlige husmødre,» het det i Bergen. Bildene av mannens og farens stilling i familien er tvetydige både i generasjonen som giftet seg

omkring 1905 og omkring 1935. Mange skildret menn og fedre i denne tiden som like fraværende og autoritære som deres fedre og bestefedre i forrige århundre. En kvinne født i 1912 var av de få som hadde sertifikat, men sluttet å kjøre bil da hun giftet seg. «Han ble så forferdelig nervøs når jeg kjørte bil, for je g kunne jo kollidere, så det ville han ikke ha noe av.» 1 hennes svigerinnes familie sa de ofte: «Kan du huske den gangen far gikk og hentet seg en skje?» Rollen som pater familias syntes fortsatt trygg. Særeie av formue forekom bare i ett av ti ekte­ skap. Men mannen som var mer til stede i hjemmet, mindre på arbeid eller ute med andre menn dukker også opp. En lov av 1918 påbød gjensidig plikt til underhold, en lov av 1927 om formuesforholdet mel­ lom ektefeller understreket at hustru og mann var likestilte. Loven opererte ikke lenger med det ladde begrepet «familiens overhode». Navneloven av 1923 lovfestet en praksis som tidligere var sedvane i byene, at kvinnen tok mannens navn når ekteskap ble inn­ gått. Men en slik formelt styrket mannsmakt kan kanskje sees som motstykket til at mannens selvsagte forrang var svekket? Middelklassen satte få barn til verden - 3,2 barn i

117

Maskinskrivning og stenografi ble et nytt yrkesvalgfor kvinner. På kurs i Bergen 1927.

1930 pr. ekteskap i den alder da de var ferdige med å få barn mot 3,9 blant industriarbeidere og 3,0 blant fiskere. Det gav tid til å dyrke hvert enkelt barn mer. At en mor hygget seg med barna fremfor å arbeide støtt, ble ikke lenger fordømt. Innen barneoppdrag­ else foregikk en ideologisk strømkantring. Opp mot en tradisjonell, striks tankegang, som så barnet som en ufullkommen voksen, betonte et nytt og friere syn at barnet var en kime med fullt potensiale til vekst. Psykologi og senere psykoanalyse la vekt på at barne­ årene var avgjørende. Fysisk straff ble mindre brukt, og for øvrig forbudt i folkeskolen med nye lover i 1936. Gammel, selvsagt autoritet som trodde på tukt, ble erstattet av lærebøker i foreldreskap. Teologen Ole Hallesby beskrev tidsånden slik i 1919: «Heltfra de er små er barna nå i de fleste hjem blitt vant til en tugtløshet og en selvrådighet som formørker hele hjemmets liv.» Men bruddet var ikke så skarpt. Også sent på 1800-tallet fantes en liberal tradisjon i mange borgerlige familier, en «rett» for ungdommen til å hevde egne meninger og angripe foreldreautoriteten. Den tilsynelatende borgerlige familietryggheten og de sikre livsbanene ble for mange brått revet opp. Hvert fjerde barn født før 1920 opplevde før de fylte 15 år at én eller begge foreldre døde. For middelklassekvinnene betydde tapet av forsørger ofte en despe­

118

rat kamp for å holde oppe en standsmessig livsførsel og sikre barna utdanning. Noen klarte å finne en jobb ved å bruke sin dannelse og smak som yrkeskvalifi­ kasjon i «finere» butikker. Andre ble nedverdigende avhengig av en velvillig svoger eller bror. En kvinne født i 1902 forteller om tantene: De levde på familielegater. Jeg beundret dem kolossalt. De levde så nøysomt at det er helt utro­ lig. Jeg husker jeg var på besøk, og de satt og spis­ te havregrøt under familieportrettene. Det var por­ tretter av noen av Norges rikeste menn. Men de beklaget seg ikke, der de satt og spiste havregrøten sin. De sosiale klatrerne hadde altså sitt motstykke i «nedkomlingene», som gled utfor den sosiale sklia. Flere kvinner gikk også frivillig ut av familiene. Lover av 1909 og 1918 gjorde Norge til et liberalt land når det gjaldt muligheten for skilsmisse. Mens bare åtte ekteskap ble oppløst ved skilsmisse fra 1876 til 1880, ble 318 ekteskap oppløst mellom 1906 og 1910, og 991 fra 1931 til 1935. Selv om dette ennå bare varslet dagens tall, vitnet det om en ny situasjon, der ekteskapet ikke var mer selvsagt enn at det måtte forsvares. Suksessen til Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter - 138 000 eksemplarer ble solgt i 1925 -

IN DIV ID UALISM E I LIV OG LÆ RE

Kristine Bonnevie (1872-1948) blei 1912 landets første kvinnelige professor, i biologi. Hun deltok også aktivt i politikk (Frisinnede Venstre) og studentsosialt arbeid.

kan forstås slik at boken behandlet noe mange var opptatt av: spenningen mellom kjærlighet, seksualitet og selvrealisering og ekteskapet som plikt. For stadig færre spilte den religiøse begrunnelsen for ekteskapet en avgjørende rolle. Folk ble mer verdsliggjort. Yrkeskvinner fikk gjennom inntekten og dobbeltar­ beidet ute og hjemme både et motiv og en mulighet til å bryte ut. Blant yrkesaktive enslige kvinner ble det skapt alternative m iljøer til ekteskapet på pensjo­ nater og søsterhjem. Ekteskapet var likevel den vanlige normen som livet ble målt mot. En lærerinne som var borettshaver i Ullevål hageby i Oslo, klaget i 1930 over alt hun måtte betale i vedlikehold: «Flådde jeg bare hatt en mann, om han hadde vært aldri så liten, så ville ikke styret behandlet meg på denne måten.»

Yrkeskvinner og kvinnebevegelse Som datter eller søster til den profesjonelle husmoren skrittet den nye yrkeskvinnen ut i bygatene. Hun hadde lenge kunnet være sykepleierske, guvernante, lærerinne, eller telegrafistinne. I noen grad ble hun supplert av kvinnelige akademikere, men denne utdanningsbølgen toppet seg i 1921 for så å synke. Dertil kom en voksende gruppe i lavere funksjonærstillinger - assistenter i departementer og offentlige etater, sykegymnaster, butikkekspeditører, stenogra­ fer, kontordamer, «telefonider» og «trikiner», opp­ navn på dem som arbeidet på telefonsentraler eller som trikkekonduktører. Kontordamene og stenogra­ fene ble fremstilt som kontorslaver i Sigrid Undsets samtidsbøker, i avisene som tidssymbolet «frøken fiks». Etter strålende seirer i kampen om stemmerett i 1907 og 1913 gikk kvinnebevegelsen inn i en matte­ re fase. Oppmerksomheten ble vendt fra statsborgerlige spørsmål til yrkeslivet, og initiativet kom mer til å ligge hos yrkesorganisasjonene for middelklassekvinner. En innsats ble gjort for å sikre kvinner formell adgang til stillinger, spesielt i offentlig tjeneste. Alle­ rede i 1904 fikk kvinner rett til å praktisere som sak­ førere og advokater. Elise Sem åpnet umiddelbart eget kontor. Veien til offentlige embeter ble åpnet i 1912. Kristine Bonnevie ble Norges første kvinnelige pro­ fessor, i zoologi. Stillingene i det borgerlige samfun­ nets maktapparater, regjering, militærvesen, diplo­ mati og kirke, var foreløpig unntatt. Men fra 1916 kunne kvinner bli statsråder. Kirken stod igjen. Med noen liberale unntak var både leg og lærd fiendtlig til tanken om kvinnelige prester og kvinners rett til å forkynne Ordet. Kirkens folk hevdet en snever fortolking av Bibelen og argu­ menterte ut fra tidens vanlige mannssjåvinisme. Tenk

Størsteparten av kvinnearbeidet var knyttet til hjemmet. Vannbæring i Svol­ vær på 1930-tallet.

119

Fortsatt gikk det på gamlemåten mange steder i landet med koking av klær i utestamper, dette var tungt kvinnfolk­ arbeid. Innlagt vann kom sent, og vaske­ maskiner fantes bare i byene. Bildet er fra november 1938. på «de delikate forhold i den private sjælesorg for en giftefærdig og giftelysten dame», advarte Kristelig U keblad i 1912. De diskuterte ikke problemet for en giftelysten herre. Legfolket gikk massivt mot kvinne­ lige prester, 957 av 1000 menigheter advarte mot tan­

120

ken i 1925-26. Da saken var oppe i Stortinget i 1934, samlet den heller ikke tilstrekkelig flertall. Innen andre yrker hadde kvinner større fremgang. Sykepleierskene dannet egen organisasjon i 1912, likeså lærerinnene, som brøt ut av Norges Lærerfor­

IN DIV ID UALISM E I LIV OG LÆRE

ening. Kvinnebevegelsen argumenterte langs to linjer. Først likestilling, fordi menn og kvinner jo i mangt var like trass i forskjellene. Lik lønn og lik pensjonsalder, for eksempel for lærere, var rett fordi kvinner var like kvalifiserte og hadde samme behov som menn. Argu­ mentet om at menn trengte høyere lønn fordi de for­ sørget en familie, ble avvist siden menn jo kunne være ugifte og kvinner kunne være hovedforsørgere. For det andre argumenterte kvinnebevegelsen med for­ rang på grunn av forskjellighet. Kvinner burde oppnå visse særrettigheter fordi de var kvinner. Den kvinne­ lige egenarten, moderlighet, omsorgsfullhet, følsom­ het, gjorde dem særlig skikket til visse oppgaver. I skolen burde de ha enerett til å undervise i småklasse­ ne, i storskolens pikeklasser og i huslige fag. Men dessuten burde kvinner ha samme rett som menn til å bli overlærere. «Samfunnsmoderlighet» ble en ideo­ logi i en pågående kamp om arbeidsmarkedet. Sykepleierskene tevlet ikke som lærerinnene med menn, men også de la morsrollen inn i sykepleiekallet. Trass i at kvinner i enkelte yrkesgrupper søkte å få i pose og sekk, ble dette likevel hyppigere mennene til del. Arbeidsmarkedet var delt etter kjønn. Flere menn var i arbeid, de hadde et bredere register av yrker å velge mellom, og de besatte de overordnede stillingene. Hvorfor? Kvinnene hadde oftest svakere utdanning og kva­ lifikasjoner. Men det grunnet seg på en oppfatning om hva som var «naturlig» for de to kjønn. Tenke­ måten i tiden sikret guttene utdanning, men holdt jentene til hjemmet eller til gjøremål som innebar at man gjorde tradisjonelt kvinnearbeid som matla­ ging, oppfostring og omsorg til yrke. Menn klatret regelmessig høyere enn kvinner, også om de i utgangspunktet hadde samme utdanning. Igjen hvorfor? For arbeidsgivere kunne det lønne seg å dele arbeidet opp slik at noe kunne utføres av billi­ gere arbeidskraft. Kvinnekjønn ble da et bekvemt argument for at lønnen burde være lavere. Fra de mannlige arbeidstagernes side kunne kvinner opple­ ves som fremmedlegemer som brøt med det mann­ lige fellesskapet. Den før nevnte doktor Brandt skrev: «Mænd liker sig bedst i mænds selskap - en normal mands bedste ven er en mand. Kameratskap mellem kvinde og mand er noget upsykologisk slud­ der - det kan gaa mellem intetkjøn.» For yrkesorga­ nisasjonene truet kvinnene privilegier, de bidrog til at lønnene ble presset, og de tok jobber. Da en ny sosial usikkerhet bredte seg fra 1920 og fremover, var det ikke mye arbeidstagerne umiddel­ bart kunne gjøre for å få kontroll over sin egen situa­ sjon. Men de var sterke nok til å presse kvinner ut av arbeid. Mange menn opparbeidet stor harme overfor gifte kvinner som var i lønnsarbeid mens mannlige forsørgere gikk ledige. I tall dreide det seg ikke om mange, 2 0 0 0 -3 0 0 0 i 1930, om man trakk fra alle

kvinner som brødfødde familien i utpregede kvinne­ yrker eller i faste stillinger. 1 forhold til hæren av ledi­ ge var de ytterst få. Men overfor dem kunne de ledige få utløp for sin aggresjon. De ble et symbol på den urettferdige skjebnen som hadde rammet de arbeids­ løse, og en sak det gikk an å gjøre noe med. Også ugif­ te kvinner forlangte at de gifte skulle gå først ved innskrenkninger - det skjedde for eksempel ved Forene­ de Papirfabrikker i Drammen i 1 9 2 8 .1 1925 fattet LOs kongress en resolusjon som i formen var rettet mot at ektepar hadde to jobber. I praksis rammet den kvin­ nene. I 1928 vedtok kommunestyret i Oslo, med fler­ tallet av Arbeiderpartiets og en høyremanns stemme, at gifte kvinner med forsørger ikke skulle ansettes som funksjonærer i kommunens tjeneste og skulle gå først ved innskrenkningen Bergen, Trondheim, Sta­ vanger, Drammen og Tinn fulgte etter. En stemning mot kvinner i lønnsarbeid overhodet var i ferd med å bre seg, med støtte også i arge leserbrev i Aftenposten. Et motstøt kom med Margarete Bonnevies bok Ekte­ skap og arbeid i 1932, der hun argumenterte for kvin­ nens rett til lønnsarbeid og egeninntekt. Samme året kom også den første motstanden i arbeiderbevegelsen, særlig innen fagforbund som Skotøyarbeiderne og Tekstilarbeiderne, som organiserte mange kvinner. Uviljen mot gifte kvinners rett til arbeid var del av en bredere reaksjonær bevegelse allment og i kjønnspolitiske spørsmål spesielt. Den feministiske bevegel­ sen kom på defensiven. I 1930-årene kom en ny dyr­ king av morsrollen og den hjemmeværende kvinnen. En «Kinder, Kiiche, Kirche» (barn, kjøkken, kirke)bølge feide fra høyre og tvers gjennom det kulturelle og politiske landskapet.

Lille mann - hva nå? Tyskeren Hans Falladas roman «Lille mann - hva nå?» (på norsk i 1933) handler om en butikkekspeditør som blir arbeidsløs, avmektig i økonomiske krefters vold. Den samme stemningen fantes i Nils Johan Ru ds Je g er ingen proletar fra 1935 om en deklassert artianer som snuser på fascismen før han tar plass i arbeidernes rekker. Fallada, Rud og andre uttrykte funksjonærenes paradoks - en ekstremt individualistisk ideologi, men samtidig en ytterst kol­ lektiv eksistens som «det nye massemennesket» i storbyene. Middelklassefolk erfarte at individualisme ikke gav alle svar. Spesielt ble kvinner stilt overfor motstridende krav. De skulle ifølge ideologien utvik­ le og utdanne seg selv, gi livet et åndelig innhold, men som før også oppofre seg for mann og barn. I de bre­ dere funksjonærlagene erkjente flere at ikke alle kun­ ne gjøre karriere samtidig. Skulle noen opp, ble andre værende nede. Én løsning ble interesseorganisasjoner for mid­ dels tandsyrkene. 1892 hadde vært et første gjen-

121

DEN NYE DAGEN

Undervisning i anatomi fo r sykepleieelever i Tromsø.

Nederst neste side: Hårstell og neglestell - tallet på frisør­ salonger vokste. Mot slutten av første verdenskrig ble det vanlig med kortklipt hår fo r kvinner som ledd i likestillings­ kampen, en mote som med variasjoner holdt seg i flere tiår fremover. Bildet er fra Bergen 1930.

122

nombruddsår, med sammenslutninger av lærere, lek­ torer, jernbanefolk og departementsansatte. Deretter vokste funksjonærorganiseringen til utgangen av før­ ste verdenskrig, med maskinister i 1902, formenn og verksmestere i industrien i 1910 og embetsmenn i 1918. Dannelsen av organisasjoner røpet at folk i disse yrkene ikke lenger så seg som ett med sin arbeidsgi­ ver, verken som prinsipalens høyre hånd eller som en tjener som smeltet sammen med staten. Funksjonærtallet vokste, slik at stadig færre kunne regne med avansement. I yrker som sykepleierske fikk de kon­ kurranse nedenfra av folk med mindre utdanning og lavere lønn. Mange opplevde et markert fall i status og prestisje, både i forhold til grupper de tidligere lå jevnt med og grupper som stod under. Så skjedde med embetsstanden. Før var den en del av samfun­ nets eksklusive overklasse og mente, som det het i 1862, å ha «Krav paa at sikkres mot at blive nivelleret ned i de udannede Classer». Nå ble embetsmennene skjøvet økonomisk ned i den brede middelklassen. Prisgaloppen under første verdenskrig deklasserte dem og andre som levde på faste gasjer, selv om de ikke ble ruinert av hyperinflasjon slik som den tyske middelstanden. Samtidig så de at arbeiderklassen hadde bygd opp slagkraftige fagforeninger. Men dette skrittet var de færreste middelklassegrupper interessert i å ta. Få

utviklet en lønnstagerbevissthet. Arbeidsformennene skapte en oppfatning om seg selv som den «tredje part» i bedriftene ved siden av arbeidere og kapital­ eiere, de nøytrale og sakkyndige. Vitenskapelighet og et ståsted «utenfor» eller «over» samfunnsmotset­ ningene preget den teknokratiske ideologien som rådde innen yrker som ingeniører og leger. Sykepleierskene søkte også å vise at allmennvellet og deres egeninteresse falt sammen. Kvaliteten på pleiearbeidet skulle sikres ved at man krevde treårig ut­ danning. For å fremme interessene sine valgte organisasjo­ nene fra 1800-tallet å kjøre fram sine kandidater på partienes valglister og sende høflige og argumenterende deputasjoner og brev til arbeidsgiverne. Krav­ ene angikk ofte sosial sikkerhet. Flertallet hadde ikke pensjon i alderdommen. Dessuten brukte mange grupper stor energi på å sikre seg kontroll over arbeidsmarkedet sitt ved å få igjennom formelle utdanningskrav, et sertifikat eller offentlig autorisa­ sjon. For å understreke sin egenart utstyrte sykepleierskene seg med emblem og drakt, krevde enerett til å hete «søster» og vedtok at uniformerte søstre skulle hilse på hverandre på gaten. Noen ble radikalisert av første verdenskrig. Slåss, skrev Telegrafbladet i 1919, ellers blir vi «et nytt pro­ letariat, en farveløs, maktstjaalen pariakaste». Maski­ nister, revisjonsassistenter i Den norske Creditbank

IN DIV ID UALISM E I LIV OG LÆ R E

og i varehandelen streiket. I 1919 gikk jernbanefolk og lokomotivførere, postfolk, brannmenn og musike­ re inn i LO. En del kommunefunksjonærer kom nølende etter i 1923. Formenn og verksmestre gikk inn i samarbeid med arbeidernes fagbevegelse. Påvir­ ket av dyrtiden gikk de til venstre så lenge arbeidersi­ den var offensiv. Men de angret og gikk tilbake til sin tradisjonelle «nøytralitet» da det politiske klimaet skiftet midt i 1920-årene, og stigningen i kronens verdi kom de fastlønte til gode. Mens kriseårene fra 1920 og igjen fra 1926 ram­ met mange organisasjoner hardt, bkk ikke krisen samme virkning i begynnelsen av 30-tallet. Tvert imot lyktes LO og Handel og Kontor-forbundet med en kampanje blant butikk- og kontoransatte, den skremte arbeidsgiverne alvorlig. Før så sjefene de «betrodde medarbeidere» som forlengelsen av sin egen vilje. Nå truet fagorganiserte kasserersker og kontorister ordenen i brmaet og i samfunnet. Arbeidsgivere fryktet at styringsretten ville undergraves av organisering, tariffavtaler og ansiennitets­ regler. Arbeiderbevegelsen ville rykke inn på direktørkontoret, var de redd. - «Hvorledes vil enhver forretning kunne bevare sine forretningshemmelig­ heter når de som har været innehaverens fortrolige, som fører bøkene, som gjør op regnskapene, står i et tvangsforhold til Folkets Hus,» skrev direksjonen for konfeksjonsfabrikken Herkules i Oslo i 1932. «Et sådant forhold mangler jo kun det siste skritt før man er i Sovjet-tilstand.» Sosialismen truet. Først ville funksjonærene lokkes inn i LO, og deretter svikte de borgerlige partiene. Akkurat den frykten viste seg å være ubegrunnet. Sykepleierskene var i 1919 meget omhyggelige med å skille sine krav om redusert arbeidstid fra den allmenne kampen for åtte timers dag. Arbeiderpartiet vant ikke langt fram blant funksjonærene. «Funksjonærspørsmålet» prøvde arbeidsgiverne å løse langs flere linjer. Ett forsøk var å kreve lovgiv­ ning fra staten for å begrense fagbevegelsens bruk av kampmidler. Andre søkte å innlemme funksjonærene i firmaet, enten individuelt eller ved å samarbeide med og favorisere moderate, borgerliginnstilte, «gule», foreninger. Den tredje muligheten, å godta en kollektiv tariffavtale sammen med LO-organiserte, lå lenger fremme. I 1937 inngikk Arbeidsgiverforening­ en og Handel og Kontor en hovedavtale for underord­ nede private funksjonærer. Offentlige funksjonærer hadde fått fri bane til å organisere seg og forhandle i en lov av 1933 som utvidet rettighetene i forhold til tjenestemannsloven av 1918. Funksjonærer stod fjernt fra arbeidere tidlig i århundret. «Mellemklassens Fremstød» på 1930-tallet understreket tydeligere at også den bestod av lønnstagere. La oss se hva som skjedde med arbeider­ klassen i det samme tidsrommet.

Sigrid Undset (1882-1949) fik k et stort publikum til å kjenne seg hjemme i middelalderen. I åre­ ne 1920-22 skrev hun trilogien Kristin Lavransdatter med hand­ ling fra 1300-tallet, et av storverkene innen historisk diktning og menneskeskildring i moderne norsk litte­ ratur. 11925 kom Olav Audunsson i Hestviken etterfulgt av Olav Audunsson og hans barn i 1927, der handlingen foregår på 1200-tallet. For disse historiske romanene fikk Sigrid Undset nobelprisen i littera­ tur i 1928.

123

Klassesolidaritet og massemarked «Arbeidere - foren eder!» «Naar samlet vi staar, da seier vi faar.» «Enighet gjør sterk.» Slik lød devisene på fagforeningsfanene. Samhold ble særmerket for arbeidernes livsform. Men fellesskapet var ikke naturgrodd. Det ble først skapt under visse vilkår og gjaldt ikke alle. Den generasjonen som ble formet i mellomkrigstiden, kom til å erfare at nye trekk ved industrikapitalismen igjen kunne dra folk vekk fra fellesskapsløsningene. Lønnsarbeidet bestemte arbeiderlivet. For at noen skulle bli - og forbli - arbeidere måtte andre kjøpe arbeidskraften deres og hente arbeid ut av den. Ut av dette grunnvilkåret sprang flere og motstridende interesser. For det første var arbeiderne interessert i at arbeidskraften ble solgt så dyrt som råd. Som Pladearbeidernes Forening skrev i 1911, er arbeidskraften «den handelsvare organisationen frembyder paa mar­

Bolignød var hver­ dag fo r mange. Boliginspektrise Nanna Broch doku­ menterte moren med barnet på en kvistleilighet i hovedsta­ den i 1920-årene.

124

kedet». For mange var arbeidet bare en nødvendig plage, ikke et mål i seg selv som hos middelklassen, men middelet til å skaffe penger. Det egentlige livet lå utenfor jobben. Men det var en motsetning mellom å være en vare og interessen i å vare arbeidslivet ut. «Arbeiderens kapital er hans fysiske styrke og utholdenhet - der­ med er det han skaffer sig sit livsophold,» sa en sunn-

hetslære fra 1911. Men denne typen kapital, arbeids­ evnen, vokste ikke ved bruk. Kroppsarbeid var tunge løft og fant sted i arbeidsmiljøer som en naturverner ikke ville ha budt dyr. Svovelrøyken etter dynamittsalver i gruvene i Sulitjelma gav folk kvelningsanfall. Tekstilstøv gav «møkkasyke», kvalme og oppkast som arbeiderskene døyvet med en slurk brennevin. Og selv om løftekraner ble mer vanlig på verkstede­ ne, kom slitasjen tilbake i form av oppdrevet tempo og en arbeidsdag med færre småpauser. Både høyde­ punktet i yrkeslivet og tidspunktet da man ikke klar­ te å yte mer, kom tidligere for arbeidsfolk enn andre, selv om de søkte å bevare sin evne til å produsere. De lange arbeidsdagene gav opphav til en tredje interesse - samværet på arbeidsplassen. Produksjo­ nen i mange bedrifter var organisert rundt arbeidslag. Selv i høymekaniserte stålverk, valseverk og papirfa­ brikker var resultatet avhengig av nært og godt sam­ arbeid. Laget var en gjeng med fast arbeidsdeling og indre forskjeller i status. De yngste gikk gradene opp­ over. Mye av livet ble knyttet til disse uformelle fel­ lesskapene, til kameratskap, vitsing og kanskje en brennevinsspleis. Felleserfaringen for lønnsarbeidere var at kapitalis­ men, ikke svingninger i naturforholdene som i gamle dager, skapte en stadig usikkerhet: sesongarbeid, gode og dårlige tider, nye teknikker, produkter som ble for­ eldet, bedrifter og avdelinger som ble lagt ned - du var aldri garantert arbeid livet ut, du var utlevert til mar­ kedet. Fordi den typiske lønnsarbeideren ikke var en frifant, men en mann med forsørgeransvar, ble det å oppnå trygghet en hovedinteresse. Han lærte å se etter de løsningene som hjalp ham til bedre å kontrollere eller i det minste forutsi - vilkårene sine. Mannens lønnsarbeid styrte også livet i arbeiderfa­ miliene. Var han arbeidsløs, måtte alle skjære tynt av brødet. Var han skiftarbeider, måtte ungene være stil­ le når han sov. Mannens arbeid preget konas arbeid. Hun måtte vaske groskittent arbeidstøy. Hun kunne, som på Skotfoss ved Skien, sy ulltepper som kom fra filten på den papirmaskinen mannen styrte. Kvinner som hadde eget lønnsarbeid, var unge. Tobakksarbeiderskene i Kristiania rundt 1900 var gjennomsnittlig 20 år gamle. For de fleste ble lønns­ arbeidet bare et innslag i livsløpet. Var de eldre, var de helst ugifte eller enker. Tradisjonelle kvinnelige allmueyrker var tjenestepike, vask og søm for andre

KL A SSE SO L ID A R IT E T OG MASS EM ARKE D

«Her rcek mig o bro­ der din barkede haandfør i løgn og i sult viforgaa.» Motivet med en eldre og en yngre arbeider var nokså vanlig på fagforeningsfaner. Denne er fra 1911 og tilhørte Sag-, Tomt- og Høvleriarbeiderforeningen i Larvik.

eller «småindustri» hjemme som å binde papirblomster. En snau tredel fant arbeid i fabrikker. De begyn­ te i bransjer som var en forlengelse av husholdning­ en, tekstil og bekledning, produksjon av nærings- og nytelsesmidler fra tobakk til hermetikk, og i grabsk industri. Byjentene foretrakk fabrikkenes bedre lønn, større frihet og kortere arbeidstid fremfor husarbeid hos andre når de kunne velge. Men andelen av kvin­ ner i yrkeslivet sank også i arbeiderklassen. Høyde­ punktet var i 1900, da i alt 35 prosent av alle kvinner var i yrkesarbeid. Snaut 30 prosent var ute i 1930, og andelen sank videre nedover. Industrien ble sterkest «avfeminisert», mens kvinneandelen vokste i tjeneste­ ytende næringer.

Overlevelsesfellesskapet Kontakten mellom kjønnene foregikk ikke så privat i arbeiderklassen som blant middelklasseungdommen. Foreninger og offentlige dansesteder spilte større rol­ le - hjemmefester var det ikke plass til. Særlig blant ufaglærte ble ekteskap inngått tidlig. De fikk også for­ holdsvis mange barn, mens fagarbeiderne i mellom­ krigstiden satte færre barn til verden enn middel­ klassen gjorde. Vel gift var arbeiderfamilien underlagt en familielønnsøkonomi. Med «familielønn» var hjemmet en base der medlemmene til ulike tider drog «på fangst» ut i verden. Denne formen for økonomi lå mellom det gamle bondehusholdet og den moderne familien som vokste fram med økende reallønn i mellom­ krigstiden. Den moderne familien var mer et forbruksfellesskap, og enkeltmedlemmene fikk selv beholde mer av inntekten. «Byttet» i familielønnsøkonomien ble delt og brukt felles. «Pengene gikk til husholdet, mor måtte få dem da,» forteller en trondheimsgutt som begynte som visergutt i 1912. Bud­ sjettet var snaut. Fem prosent av inntekten kunne gå til drikk, tobakk, gaver, intellektuelle sysler, fornøy­ elser og lotterier, viste en undersøkelse i 1912. Det gikk om faren ikke drakk og om moren var flink til å stelle med pengene. At kvinnene forvaltet mannslønnen, duket for konflikter. Et dikt fra 1924 i avisen til det kommunis­ tiske husmorlaget i Odda skildret hvordan knapp­ heten knuste lykken: Men familien øket. Mange skulde mettes, det blev slutt paa festene. Mangt og meget av budgettet blev strøket. «Naar krybben er tom saa bites hestene». Diktet formidlet en vanlig erfaring. Også blant kom­ munistene var det nødvendig, het det på partiets kvinnekonferanse i 1924, å gå «til kamp mot småborgerligheten i arbeiderhjemmene», mot at kvinnene holdt seg unna politikk og mot at mennene helst så

■ m

l js f i

konene på kjøkkenet. Arbeiderpartiets kvinnefor­ bund, som ble stiftet i 1901 og hadde rundt 3000 medlemmer i 1921, ble nedlagt og gjort om til et kvinnesekretariat i 1923. Kjønnspolitisk vaklet for­ bundet mellom å se lønnsarbeid som veien til kvin­ nefrigjøring og å si at menn burde ha en forsørgerlønn for å brødfø en familie. Usikkerheten for eksistensen kunne gjøre seksual­ livet til en byrde. Som på landsbygda før godtok arbeidsfolk at det moralsk var greit med barn unn­ fanget før ekteskapet. Verre var det med en «laus­ unge» født utenom ekteskap. «Enslige mødre ble sett på som rene dyra,» minnes en. Men også for gifte kvinner var mange fødsler en trussel mot helse og et anstendig liv. En slags løsning var avholdenhet. På et disku­ sjonsmøte i kvinnelaget i Odda omkring 1930 om de mange barnefødslene oppfordret en deltager alle til å gå hjem og nekte å ligge med mennene. Dagen etter hkk hun et demonstrasjonstog med sinte gubber og fy-ord forbi vinduet sitt. Prevensjonsmidler fantes.

125

«Sildråpen» var en mor- og barnstasjon drevet av Frelses­ armeen i Trondheim. Bildet er fra 1937. Men særlig eldre, mannlige leger var lenge meget restriktive. For legene spilte moral like stor rolle som medisin. Prevensjon var ubluferdig og oppfordret til forbindelser utenom ekteskapet og til ukristelig egoisme. Prevensjon ville «bedrage egtemanden for hans avkom», het det i 1915. Brukte de «dannede» prevensjon, var samfunnets øvre sjikt i fare for å drukne blant hordene av nye proletarer. Andre skil­ dret hvordan asiatenes barnerikelighet forsterket «den gule fare» for Vesten. I 1924 ble Mødrehygienekontoret i Oslo etablert, drevet fram av Katti Anker Møller og støttet av kvin­ neforeningene fra alle retninger i arbeiderbevegelsen. Opplysningsarbeid om kjønnsliv og prevensjon for «de utslidte mødre» ble drevet mange steder. Filmen Kvindens Hygjene ble vist på Høyanger kino i 1924, med atskilte forestillinger for kvinner og menn. I 1932 fikk også Odda eget mødrehygienekontor, like­ ledes flere andre byer. Foruten hensynet til kvinner og barn hvilte denne bevegelsen på en frykt for over­ befolkning. Fødslene måtte reguleres i samsvar med tilgangen på ressurser. Nød og mangel på prevensjon førte mange til abort. Men loven tillot bare abort dersom det var alvorlig fare for kvinnens liv og helse. Verken vold­ tekt, at moren var mindreårig, arvelige sykdommer eller økonomisk og sosial nød var gyldige indikasjo­ ner etter lovens bokstav. Straffelovens paragraf 245

126

straffet kvinnen med opptil tre år og fosterfordriveren med opptil seks år, ja , livstid hvis kvinnen omkom som følge av inngrepet. Alternativet ble «kloke koner», usikre kjerringråd og livstruende midler som strikkepinner. Fra 1920 til og med 1929 ble 3791 kvinner behandlet på Ullevål sykehus fordi de var blitt syke etter forsøk på fosterfordrivelse. 82 døde. Tre av fire kom fra arbeiderklassen. Abortloven fun­ gerte som en klasselov. Gradvis tok legene realitetene inn over seg. Arbeiderkvinnene og radikale leger som Tove Mohr, datter av Katti Anker Møller, argumenterte for å utvide indi­ kasjonene for abort og for at kvinnen selv burde høres. Et legemøte i 1930 var stemt for en utvidelse, men kunne ikke samles om kriteriene.

Inn i og ut av lønnsarbeidet Livet var stritt. Én av fem som ble født mellom 1902 og 1921, bodde i deler av oppveksten enten sammen med bare én av foreldrene, på barnehjem eller hos fosterforeldre. Om du selv vokste opp, hvilken hylle havnet du på i livet? På 1800-tallet syntes arbeider­ guttene å vokse inn på en industriarbeidsplass ved selv å begynne å arbeide der eller ved å gå med mat til faren på jobb. Fabrikktilsynsloven av 1892 reduserte barnearbeidet. Like før første verdenskrig var de helst visergutter, de 20 prosent av guttene i Kristiania og

K L A S S E S O L ID A R I T E T OG MASS EMARKED

Den skal tidlig krø­ kes som god arbeider skal bli. Brolegging i Stavanger i 1924. Før asfalten ble det vanligste faste vei­ dekket, var særlig brolegning vanlig. Den ble lagt ved at man rammet steiner ned tett ved siden av hverandre i sanden, ofte i vakre buemønstre. Trondheim som hadde lønnsarbeid. For de åtte-ti prosent av jentene gjaldt det barnepass. Storesøstrene hadde dessuten ansvar for småsøsknene og andre plikter i hjemmet. Barna lærte dermed både å bli «jente» og «gutt» og å bli lønnsarbeidere. Barnear­ beidet, og den læringen av å være lønnsarbeider som det representerte, falt altså vekk. Likevel ble barn av arbeidsfolk fortsatt stort sett arbeidsfolk. Noe egent­ lig yrkesvalg hadde de fleste ikke - utdanning lå utenfor horisonten og portemoneen - de var glad for å kunne ta hva de hkk. Overgangen til heltids lønnsarbeid i 15-årsalderen ble for guttene ofte markert av uformelle overgangsriter på arbeidsplassen - oppnavn, fysisk «døping» og mer eller mindre grovkornede påfunn og skøyer­ streker. Ritene markerte at gutten gikk over fra hjem ­ met og moren til mannens verden. Dette lekne preget hadde også sin grunn i en arbeiderklasse som boksta­ velig talt var ung. Så lenge den vokste i tall, kom sta­ dig nye rekrutter til. Halvparten av papirindustriarbeiderne var under 30 år i 1920, bare rundt 15 prosent var over 50 år. Med krisene gikk alderen opp­ over - de unge ble arbeidsledige. Om arbeidsfolk begynte tidlig i arbeid, sluttet de så sent de maktet, for de hadde ingen sikret alder­ dom. Noen klarte seg selv, ved litt småarbeid og kommunal hjelp. Få arbeiderfamilier hadde plass til de gamle hjemme, de måtte bli «kommunemat», bli

forsørget av fattigkassa. Begrepet pensjon ble i A rbei­ dernes L eksikon i 1935 definert som en ytelse til mid­ delklassen. I teorien slo nok tanken om alderdom­ men som en tid med fortjent arbeidsfrihet gjennom. Og etter at Storelvdal hadde gått foran med en beskjeden kommunal alderspensjon, fulgte 111 komm uner med over 40 prosent av landets befolk­ ning etter innen 1922. 1 prinsippet var alle utredningskomiteer fra 1898 til 1920 enige om aldersforsikring for alle. Men gjennomføringen ble forsinket av strid om dekningsmåten - gjennom skatt, gjen­ nom premier eller ved en blandet ordning. En lov ble vedtatt i 1923, men ikke iverksatt. Krisebølgene skyllet saken midlertidig vekk. Først i 1936 kom en ny skattebasert alderstrygd i form av en garantert minstepensjon. Arbeiderne levde knapt tidlig i århundret. Folk kjøpte mat fra dag til dag - de hadde ikke råd til for­ råd. Strategien ble å satse på familien som et overlevelsesfelleskap. Over tid bød to andre løsninger seg fram: Den materielle velstanden økte, og arbeidsfolk lærte å opptre kollektivt. Som han sammenfattet det, gubben, som vokste opp på et småbruk i Telemark og arbeidet på Notodden en mannsalder fra 1900: «Det e so rart med industrien. Den har lyft upp arbeidsfolkje frå den armoa dei levde i, o på mange måtar skapa eit kameratskap.» Men før så skjedde, var det et stykke vei å gå.

127

DEN NYE DAGEN

Arbeidsmann - til livets slutt. Fra Stavanger i mellomkrigstiden.

128

Den sammensatte klassen Rundt 1900 utgjorde arbeiderklassen ingen enhet. Tvert imot fantes delkulturer - etter kjønn, arbeid og region i landet. Fabrikkarbeidere på de nye industri­ stedene og de større byenes industri- og håndverksarbeidere dannet en politisk og sosial kjerne. I tillegg fantes arbeidere som sosialt og kulturelt var influert av borgere eller bønder. Bøndene rådde direkte over sine land- og skogs­ arbeidere. Bondesamfunnet hadde også et overtak på halvproletarer og mindre industrimiljøer i bygdene.

Papirindustriarbeiderforbundet hadde 60 prosent av sine medlemmer i landkommuner i 1921. Det kunne være trelastsamfunn som Salsbruket i Ytre Namdal der ungdommen vekslet mellom sliperiet, skogen og gårdene etter som jobbene bød seg. Det gjaldt i møbelindustrien på Sunnmøre og i Trælandsfos i Kvi­ nesdal i indre Vest-Agder der de fleste arbeiderne på tremassefabrikken gjerne hadde slekt i bygda og én eller to kyr på båsen. Det gjaldt også det vesle møllestedet Bjørsvik på Lindås-halvøya utenfor Bergen, der matauk, potetjord, sølvrevhold og vedhugst i egen teig gikk naturlig inn i familieøkonomien. I forsam­ lingslokalet til mållaget leste arbeiderungdommen opp den nynorske lagsavisen Symra, som i 1925 skrev: «Den jordlause flakkar frå stad til stad/ han kjenner seg heimlaus og mindre hell glad.» Også borgerne hadde innflytelse over arbeidere. Det gjaldt i eldre, paternalistiske brukssamfunn. Det gjaldt blant «uniformsarbeidere» som stod funksjonærene nær, og blant arbeidstagere som stod i et personlig, direkte forhold til arbeidsgiverne, som butikkansatte. I noen miljøer pekte alt vekk fra fagorganisering. Ett eksempel var de halvstore skredderverkstedene, «mellommestrene», i Molde i mellomkrigstiden. Arbeider­ ne var unge, ugifte jen ter som hadde flyttet inn fra landsbygda, var innlosjert isolert fra bymiljøet for øvrig og innstilt på at jobben var midlertidig. Småbe­ driftene drev med beskjeden lønnsomhet. Eierne, som hadde arbeidet seg opp fra vanlige skreddere, tok selv noe del i arbeidet. Og de sydde bånd av felles bedehusmedlemskap og kristelighet til de ansatte. «Verkstedet er fullt av satan,» fikk arbeiderne høre da de gjorde et fremstøt for tariffavtale i 1933. Det var også klare indre motsetninger i arbeiderbe­ folkningen. Fagskilletvister og beskyldninger om at en gruppe «monopoliserte» arbeidet for seg var ikke helt sjeldne. Fagarbeidere så seg truet av konkurran­ se fra ufaglærte. Menn mislikte at kvinner ville inn på «deres» arbeidsmarked. Rene lønnsarbeidere tenkte annerledes enn de som hadde et bruk eller en tomt på si. Huseiendom skapte motsetninger. Den typiske boformen i Stavanger var et toetasjes hus med to hus­ stander, med arbeidsfolk både som eiere og leiere. I 1919 stilte et eget huseierparti opp ved valget - det trakk også velgere fra Arbeiderpartiet. Motsetningene gjaldt også livsstil. De som var i arbeid, så skjevt til dem som virkelig var fattige. Fag­ arbeiderne nektet å være på samme venteværelse som skitne og luktende dagarbeidere på arbeidskontoret i Kristiania. I 1907 ble Rodeløkka kolonihager åpnet i Kristiania med et prydelig folkeferd av betjenter og fagarbeiderne. Men hagen ble lagt på en løkke som en gruppe lediggjengere hadde ansett som sitt domene, så de møtte kolonistene med steinkasting og brente ned gjerdene.

KL AS SE SO L1D AR IT ET OG MAS SEM AR KE D

I de trange bakgårdsplassene i Kristiania trengte bare «fattigmannssola» ned - refleksen fra solstrålene i vinduene i nabogår­ dene. Leiegårdene ble et argument fo r en sterk boligreformbevegelse - og et symbol på klasse­ samfunnet.

Hvordan ble det skapt enhet i arbeiderklassen ? Kjernen i arbeiderbevegelsen var fagorganiserte mannlige arbeidere i industri og håndverk i bystrøk. Fra litt under 5000 medlemmer i år 1900 hadde LO i 1920 vel 110 000 medlemmer i industri, gruver og håndverk, og vel 30 000 medlemmer i primærnæringer og serviceyrker. Bare tre fagforbund hadde fler­ tallet av sine medlemmer i landkommuner. Arbeider­ partiet hadde vokst fra drøyt 10 000 medlemmer ved hundreårsskiftet til det nådde en topp i 1919 med 105 000 medlemmer. I fylkene Hedmark, Oppland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, i finnmarksbyene og i landdistriktene i Troms hadde Arbeiderpartiet flere medlemmer enn fagbevegelsen. Her nådde parti­ et med andre ord ut til skog- og landarbeidere og fis­ kere. Noen kvinner ble også med - de utgjorde 16 prosent av partiets medlemmer i 1920. Utviklingen fram mot organisering, enhet og klassesolidaritet skjøt altså fart etter 1900 og gjorde arbei­ derbevegelsen til en samfunnsmakt. Hvordan lærte folk å søke løsninger som bygde på felles opptreden, og å nå mål gjennom felles kamp? Hvordan oppstod klassebevissthet, tanken om at «vi» arbeidere stod mot «dem» i andre klasser? Enheten kan delvis forklares ved at likhetstrekke­ ne ble fremtredende. Mange opplevde at de stod over­ for en felles motstander, overfor kapitaleierne som klasse, ikke bare overfor enkelte, lokale, personlige

arbeidsherrer med hver sine særtrekk. I de fleste til­ feller var det kapitalsiden som handlet slik at arbei­ derne brøt med sin gamle kultur. «Det var egentlig han som begynte,» sa en arbeider om direktøren på Christiania Spigerverk som forklaring på at den første store konflikten og fagorganiseringen i 1902 fant sted. Den gjaldt store akkordnedslag. Også andre saker kunne provosere og fremmedgjøre. Mekanise­ ring truet håndverksutdannede. Kontorstyre i stedet for personlig ledelse ble innført. Akkord førte til opp­ trapping av tempoet. Ytelseskrav og displinkrav om å overholde arbeidstiden med kontrollur eller stem­ plingsklokker ble skjerpet. Arbeiderne følte at de mistet tradisjonelle rettigheter, at de var utsatt for urettmessige overgrep. Disse sakene angikk ikke bare interesser, men også deres ære. Erkjennelsen av at kapitalistene var en klasse, sprang også ut av arbeidskamper og problemet med streikebryteri. Streiket de på én bedrift, kunne arbeidet utføres ved en annen - arbeiderne måtte skape en felles fagforening. Streiket de i hele byen, kunne arbeidet gjøres et annet sted - de måtte ha et landsomfattende forbund. Streiket fagarbeiderne, kunne ufaglærte kanskje overta - ergo trengtes en

I den sosialistiske leiren kunne du leve fra dine yngste år. Distriktslegefruen Ellisif Wessel i Kirkenes var en ledende skikkelse i den tidlige, revolu­ sjonære arbeider­ bevegelsen i Finn­ mark.

129

DEN NYE DAGEN

Slik var arbeider­ bevegelsens bilde av borgerne: Når den revolusjonære stormklokken klemtet, ville krypet rømme.

lokal faglig samorganisasjon for alle arbeidere. Et annet gammelt fellestrekk var knappheten. Rik­ tignok gikk det et skille mellom de heltidsfattige, filleproletariatet som stormet Rodeløkka, og fagarbeider­ ne som ble hagekolonister. Men marginene var små. Sparsommelighet, flid og disiplin var nødvendig om endene skulle møtes. Knappheten var en skole som trente folk til orden, også i organisasjonene. Kan boligforhold ha ført til enhet i arbeiderklassen? Folketellingen av 1920 viste at Norge var et typisk småhusland, med fåetasjershus og stor andel selveie, Medlemsutviklingen i Landsorganisasjo­ nen 1900-35. Selv om medlemstallet økte på lang sikt, var tilbakeslaget etter 1920 voldsomt. Nesten halvparten av medlemmene fo r ­ svant da arbeidsløs­ heten meldte seg. Under den nye krisen tidlig på 1930-tallet hadde derimot organisasjo­ nen konsolidert seg og holdt på sine folk.

130

LOs totale medlemstall i 1000 pr. 31/12

klarest på landsbygda, men også i de fleste byene. Motstykket var Kristiania der 95 prosent av befolk­ ningen bodde i annen manns hus - byen som rekrut­ terte en tredel av Arbeiderpartiets medlemmer. Man må tro at leiegårdene og de tette kvartalene i Kristia­ nia fremmet klassebevissthet, selv om mange indivi­ dualistiske funksjonærer jo ikke bodde stort anner­ ledes. Arbeiderfamiliene var «halvåpne» - å ta inn leieboere for å dele på husleien var vanlig. Folk bodde så tett innpå andre at de rett og slett ikke kunne holde ting helt privat. Ruseløkkveien nr. 80 i hovedstaden hadde 600 beboere i 1905; det var så mange at gården hadde eget gravkapell. Mange livsstiler fantes side om side i samme oppgang. Skulle man få det til å gå, måt­ te man finne ut av hvordan man skulle leve i et felles­ skap. Kanskje vokste en følelse av at vi som bor her, er mange, vi har samme problemer, vi er én klasse, vi har derfor en kollektiv makt. Arbeidere på østkanten i hovedstaden stemte mer med Arbeiderpartiet før andre verdenskrig enn arbeidere som bodde på vest­ kanten, for dem var det også en del av. Også på de ensidige industristedene ble klassestrukturen bygd inn i boligmassen, med klare skiller mellom boligfel­ tene for arbeidere, funksjonærer og ledelse. Et stikk motsatt bilde viste en by som Stavanger. Her bodde folk fra ulike lag mer om hverandre, og byplanen hadde ingen skarp klassemarkering. For arbeidere var det selvsagt at de ville forbli arbeidsfolk resten av livet. Muligheten for å bevege seg sosialt oppover og ut av gruppen var begrenset. Før første verdenskrig var det gjerne 5 0 -6 0 arbeidere for hver formann, og hans jobb var den mest nærlig­ gende karrieremuligheten. Fønnsarbeidet var skjeb­ ne. Folk hadde liten mulighet til å endre stort på egen hånd, dermed så man det som fornuftig å prøve å gjø­ re noe sammen med andre. Når det ikke var mulig å klatre, var det greit å mene at det var galt eller uinter­ essant også. En skepsis til formell utdanning rådde i store deler av arbeiderklassen. Skoler fantes det mange av i Oslo, men få arbeidere sendte barna dit. Motsetningen var stor til vestlandske småbønder som vel egentlig ikke hadde mer penger, men gjerne så sønnene på en lærerskole. Den evige knappheten skilte mellom arbeidsfolk og de andre. Riktignok skrøt embetsmannssønner av hvor mange spartanske brødskiver med geitost de måtte spise til frokost, men geitosten ble oppveid av kalvesteken på søndag. Denne påtagelige materielle forskjellen, denne avstanden, gjorde også at arbeider­ klassen opplevde overklasse og middelklasse som folk av et annet slag. Folk hadde «klassebilder» av de andre. Arbeidsfolk kunne nok ønske å kopiere bor­ gerskapet. Arbeiderbevegelsen fryktet at tjenestepi­ ker skulle bli en kanal som sluset tillærte borgerlige holdninger inn i proletariatet. Men like gjerne var

K L A SSE SO L ID A R IT E T OG MASSEMARKE D

Møllearbeideme i Buvika i Trøndelag bak sin fane i anled­ ning begravelse av en kamerat i 1930. I Buvika skjedde et av de få drapene i klas­ sekampen mellom arbeidere og kapital­ eiere i Norge. En streikebryter skjøt sekretæren i fag­ foreningen under en arbeidskonflikt på Pienes mølle i 1913.

«klassebildet» av borgerskapet negativt. Fra Skogn i Sør-Trøndelag fortelles at jentene utviklet forakt for byfruene. Med bakgrunn i en solid arbeidskultur kunne de ikke forstå disse damene som bare gikk på stas. Borgerne var falske, ja dårligere mennesker enn arbeidsfolk. Klassebevissthet er «å vise sin grenseløse forakt for alle det borgerlige samfunds kulturverdi­ er», mente Arbeider-Ungdommen i 1927. Moral, verdier, vaner og smak skilte klassene fra hverandre.

Arbeiderbevegelsen skapte selv enhet I mellomkrigstiden økte likheten innad i byenes arbeiderklasse. Lønnsforskjellene mellom fagarbei­ dere og ufaglærte og kvinner og menn minsket. Ulik­ hetene i kvalifikasjoner ble jevnet ut. Byarbeiderklassen ble mer selvrekrutterende. Det var likevel ikke selvsagt at en enhet ville vokse

fram. I samtiden dukket forestillinger opp om at arbeidsfolk var solidariske av natur. «Sammenslutningsideen er hos mennesket den videre utvikling av dyreinstinktet,» sa formannen i Jern- og Metallarbeiderforbundet i 1911. Men solidariteten måtte kjem­ pes fram. Det er en gullaldermyte at alle var bevisste og aktive da arbeiderbevegelsen stod på høyden. Arbeiderbevegelsen oppstod som en allianse av svært ulike grupper, en allianse som var betinget, fremforhandlet, ja, høyst usikker for mange grupper. Innenfor jern- og metallbransjene hadde formerne sitt eget forbund, blikkenslagerne truet med å danne sitt. Jern og metall ville ikke være med da LO ble stif­ tet i 1899. Murere og elektrikere gikk inn og ut av LO. Det som bandt sammen, var selve det å tilhøre arbeiderbevegelsen, som fremmet saker på tvers av ulikhetene. Kampen mot alkohol eller mot militarisme

131

DEN NYE DAGEN

«Folkets Flus byg­ ges» av Reidar Aulie fra 1935 er et eksempel på mellom­ krigstidens politiske tendenskunst. virket delvis slik. Bevegelsen trakk folk med i felles atferd, som symbolske markeringer av enhet - 1. maitoget, med faner, korps og sang. Når du først én gang hadde gått i tog og lyttet til taler om klasseenheten, om sosialismen, måtte du etterpå overtale deg selv om at dette var riktig. Bevegelsen hadde dessuten et eget lim for å skape enhet - det bestod av én del egeninteresse, én del tvang og én del moral. Bevegelsen favnet videre fordi folk så at dette var i deres egen interesse, ikke nødvendigvis ut fra en tan­ ke om noen egentlig, langsiktig klasseinteresse, men i den aktuelle situasjon, der og da. En gruppe formere i Kragerø gikk i 1902 inn i Formerforbundet som reaksjon på et lønnsnedslag; etterpå skrev de: «Det er selvopholdelsesdriften som har drevet os ind i for­ bundet og uden dette havde vi været aldeles hjælpe-

132

løse.» Men selvoppholdelsesdrift kunne gi veivalg utenfor bevegelsen. Flere komponenter trengtes i limet - først tvang. Da fagforeningen ble stiftet i Suli­ tjelma i 1907, ropte en svenske at den som brøt sam­ holdet, skulle druknes i en kjele med smeltende bly. En annen istemte at drukningen skulle skje i smel­ tende kobber, en enda kvassere trussel, for smeltehyt­ ta lå like ved. Foreningene håndhevet stram disiplin overfor «skulkemedlemmer» som gikk ut og inn, og de sloss for å få de uorganiserte organisert. Å samle inn til begravelsen til en uorganisert arbeider ble avslått av støperiarbeiderne i Kristiania: «Død eller levende, det skulde aldrig hjelpe di uorganiserte.» Enda verre var selvsagt streikebryteren: «Hans fader hed falskhed, hans moder svig/ de avled’ tilsammen et levende lig.»

K L A S S E S O L ID A R I T E T OG MASS EMARKE D

Tvangen kunne ta en annen, mildere form, nemlig moralisme. De ledende kadrene i organisasjonen så det som sin oppgave å trekke de andre oppover, å forbedre dem. Ved å delta i organisasjonen, på kurs og ved egen lesning skulle personene kultiveres. Organisasjonen skulle «hæve arbeiderne...over det dyriske», som Jern og metalls formann Marius Ormestad sa. Bevegelsen stod for en ordenskultur. Å vise seg full under streik var en «solidaritetsforbrytelse». Den radikale Høyang­ er kjemiske industriarbeiderforening oppfordret i 1926 bedriften til å si opp folk som var beruset og «for­ årsaker uro og spetakkel» på Folkets Hus. Aktivistene så hva fylla, skitten og elendigheten førte med seg. Én av fem som var sønner av ufaglær­ te byarbeidere og født i Trøndelag i 1912, havnet i strafferegisteret innen 1932. Byarbeidersønnene var samlet registrert tre ganger så hyppig som sønner fra de øvrige klassene. Fagarbeidereliten reagerte på de menneskelige lidelsene, men visste også at sivilise­ ringen var i deres interesse. Ikke bare skulle underproletariatet unnlate å storme kolonihagene, men det kunne bli et svakt ledd under arbeidskamper og virke som en reaksjonær trussel. Arbeiderbevegelsen kunne ikke bygge seg opp på moralprekener overfor andre. En tredje komponent trengtes i limet - en selvpålagt moral. Bevegelsen var skapt av en opplyst egeninteresse, i erkjennelsen av at solidaritet betydde felles kamp for felles mål mot fel­ les fiende - opplyst fordi man slett ikke alltid kunne vente å få noe umiddelbart igjen. Å gå foran kunne bety en faktisk, om ikke formell, dom til livsvarig arbeidsløshet. Organisasjonene til arbeidskjøperne hadde registre over svartelistede arbeidere. Ut av den opplyste interessen vokste en moral med egentyngde, et innebygd påbud hos mange om solidaritet. Vi har plikt til «at staa sammen med svakere klassefæller», sa en former da kristianiaforeningen omkring 1910 diskuterte planer om å melde seg ut av LO. Uten denne etiske siden ville ikke bevegelsen utviklet seg til en enhet.

Arbeidernes leir Økonomisk krise, nederlag i en landsomfattende streik i 1921 og partisplittelser gjorde at LO brått tap­ te nesten 60 000 medlemmer. Tilbakegangen var like­ vel størst i hskeridistriktene, der alkoholspørsmålet slo tungt ut. Arbeiderpartiet hadde i 1922 bare en tre­ del av medlemmene fra 1919. Fra slutten av 20-årene hentet bevegelsen seg inn på nytt, i stemmetall og medlemsoppslutning. I 1934 klatret partiet opp til samme nivå som i 1919. LO hadde nådd 172 000 medlemmer. Med den voksende styrken fulgte et omslag i arbeidernes stilling i samfunnet, fra underordnede «arbeidsfolk» til et pågående «proletariat». I tiåret

etter 1900 var de en gruppe utenfor samfunnet, som ønsket seg inn på linje med de andre klassene - til velferdsgoder og et allm ennm enneskelig fellesskap. Partiavisen Ny Tid i Trondheim skrev i 1904: Livsverdierne er der, kunsten, videnskaben og alt hva ædelt er, som kan smykke og fylde livet med lys og varme, staar færdig for at løfte alle mod skjønhed og glæde. Men arbeiderne er udenfor. De maa selv rydde sig plads. Midlet er organisation. I løpet av 1920- og 30-årene ble perspektivet et annet: Arbeiderne ville ikke inn i det rådende sam­ funnet, men skape sitt eget, der og da, som skulle foregripe det nye, sosialistiske samfunnet. A rbeider­ ungdom m en skrev i 1929: «Ved å skape vår egen kul­ tur, så skaper vi den verden for oss selv, som arbei­ derbevegelsen skal være.» Middelet var også nå organisasjonene. Bevegelsen ble utbygd med en lang rekke institusjoner og særorganisasjoner, i tillegg til de tre tradisjonelle - parti, fagbevegelse og koopera­ sjon. Spesialtilbud fantes fra tidlig i århundret for kvinner og ungdom. På 1920- og 30-tallet kom sam­ menslutninger for barn og esperantister, for avholdsfolk og for teatergjengere, for jaktinteresserte og for lesende arbeidere, for amatørskuespillere og radiolyttere, for å nevne noen. Den viktigste massebevegelsen var trolig Arbeidernes Idrettsforbund (A IF). Det ble stiftet i 1924, da det brøt ut fra Landsforbundet for Idrett. Noe av bakgrunnen var en strid om adgang til fotballbaner. Men ledelsen i arbeiderbevegelsen ønsket også å holde ungdom m en unna borgerlig ideologisk inn­ flytelse. Idrettslag ble faktisk brukt til å m obilisere streikebrytere, derfor var ikke idretten upolitisk slik Landsforbundet hevdet, men en del av klasse­ kampen. Å delta i konkurranser med Landsforbun­ dets m edlem m er ble stem plet som klassesamarbeid og klassesvik. I en viss grad forsøkte AIF å utvikle en alternativ idrett med vekt på allsidighet og massedeltagelse i stedet for spesialisert sport og stjer­ neidrett. En spesialitet ble stafetter der etappene vekslet m ellom gateløp, sykling og svømming. AIF ble et meget sterkt forbund og talte før andre ver­ denskrig 100 0 0 0 utøvere. Faktisk hadde bare det sovjetiske arbeideridrettsforbundet flere medlem­ mer. I hvert fall på industristedene og i de større byene kunne man leve i bevegelsen hele livet, ja, nesten dø i bevegelsen. Forslag om å danne arbeidernes eget kooperative begravelsesbyrå ble satt fram i Aker utenfor Oslo. «G jør Socialismen til Eders Religion, gjør dette Hus til Eders Tempel, Eders Helligdom, Eders Skatt­ kammer,» sa en veteran da det nye Folkets Hus åpnet på Rjukan i 1930. Organisasjonene bød på samhold og samvær og dannet et eget samfunn innenfor

|

j

1

I

DEN NYE DAGEN

fiendtlig område, klart avgrenset mot omverdenen og med sterkt indre samhold. De aktive følte at de dyrket fram et nytt menneske, som moralsk stod høyere enn de utenfor. Bevegelsen lærte seg velregisserte møter og moderne og følelsesladde teknikker for agitasjon, bruk av faner, sanger og teatergrupper. Paradokset var at høydepunktet for dette «leirlivet» kom utover på 1930-tallet, samtidig med at Arbeiderpartiet poli­ tisk satset på å stabilisere den kriseridde markeds­ økonomien og skjøt sosialismen ut til en gang i frem­ tiden. En «proletarisk glød» kunne overleve i leir­ bålene, men leiren ble ingen base for en offensiv mot borgersamfunnet. Samme følelse av fellesskap som i arbeiderbevegel­ sen rådde i beslektede organisasjoner, som i avholds­ bevegelsen. En stor innsats ble lagt ned, for eksempel i dugnader på foreningenes feriehjem. Slik lød sangen ved tiårsjubileet for hjemmet til godtemplarungdommen i Oslo i 1934:

EINAR

Det var Kirkevik’s hjemlige hygge idel glede hos liten og stor. Kamerater, som ønsker å bygge felles eie av lykke på jord.

Den lille norske filmindustrien produserte vesentlig underholdningsfilmer, som denne militærkomedien med Einar Rose i hovedrollen.

Fernanda Nissen (1863-1920) er her vist med bister mine i sin rolle som landets første fdmsensor. Egentlig var hun et elskelig menneske som i kraft av å være litteraturanmelder i Social-Demokraten og leder av parkutvalget i hovedsta­ den nedla et stort arbeid for å spre skjønnhet og kultur blant arbeiderbefolk­ ningen.

134

Reklamen er revolusjonær En mer profesjonell og pågående reklame søkte å øke omsetningen allment og å binde kundene til spesielle merker. Argumentene kunne være alt fra folkehelse, hygiene og norskhet til lavpris og kjønnsappell. I et land som Norge, der overklas­ sen var liten, hadde reklamen mer å hente på masseappell enn på å spille på et luksuskonsum. I 1934 skrev Olav Kirkvaag, disponent i Arbeider­ pressens Samvirke, i Arbeiderpartiets teoretiske tidsskrift Det tyvende aarhundrede at reklamen i sitt vesen var «...positivt skapende. Den skaper begjær hos folk efter ting som nu er utenfor deres rekkevidde. Den legger frem mulighetene for komfort og lykke, og et fullstendig liv, hvilket det nuværende økonomiske system fornekter så mange. Den fremmer trangen til en høiere leve­ standard, den henger livets herligheter op slik at alle kan se dem, og den skaper også mot og krefter til å gjøre noget for å nå dem. - Det kan således sies at reklamen ikke bare er skapende - den er også positivt revolusjonær.»

Forbruket - en trussel mot kollektivet? Tiåret etter 1930 var et høydepunkt for kollektive løs­ ninger. Samtidig ble fellesskapene utfordret av endringer i arbeidernes livssituasjon. Arbeiderklassen ble i hovedsak mett - ble den dermed også politisk trett? Ingen samfunnsklasse forbedret levekårene sine mer enn arbeiderklassen i byene. En mannlig jernar­ beider som begynte omkring 1900, tjente de to første tiårene av yrkeslivet om lag halvparten av det sønnen hans skulle tjene fra omkring 1920 og utover. Det vir­ kelige store spranget kom fra 1919 til 1922, da real­ lønnen i jernindustrien faktisk ble doblet på tre år. Selv om reallønnen falt i de tidlige krigsårene, og på nytt i 1922, i 1926 og etter 1932, steg den igjen etter hvert fall. Etter som barnetallet også gikk ned, gav det en kraftig hevet levestandard. Andre grupper rykket ikke fram med samme takt og fart som jernfolket. Men samlet økte byarbeidernes andel av nasjonalproduktet. For arbeiderklassen under ett innebar det at flere hushold klarte å over­ leve livskriser som tidligere hadde oppløst familien og sendt barna på fattigkassa. For den enkelte fami­ lien kunne nok bildet oppleves mer broket. Nedsla­ gene i kroner og øre gnog, selv om det faktiske nivå­ et fortsatt lå over det man hadde hatt bare noen år tidligere. Svært mange opplevde at de selv eller

K L A SSE SO L ID A R IT E T OG MASS EMARKED

Pensjonærene på Bergen Arbeiderfor­ enings eldrehjem i 1929. Arbeider­ foreningen var en del av 1800-tallets velgjørenhetsbevegelse som gikk inn fo r «hjelp til selvhjelp». I mellomkrigstiden spilte den ingen politisk rolle.

familien i perioder stod uten arbeid eller måtte gå på redusert tid. Økte skatter og bidrag til arbeidsløse fagforeningskamerater tok sitt. Velstanden varierte også fra by til by, og bildet var atskillig svartere for landarbeiderne. Men den gnagende knappheten fortok seg, og for­ bruket økte. Undersøkelser av arbeiderhusholdninger i Oslo og Bergen i 1 91 2-13 og 1927—28 viser at fle­ re etter hvert kunne koste på seg bedre mat. Nysilt melk, ikke bare skummet, og egg og grønnsaker kom i tillegg til brødet, som hadde vært grunnkosten for mange. Maten tok en mindre del av budsjettet. Større inntekter la grunnen for et massemarked, for et for­ bruk der flere mennesker kjøpte mer, og kjøpte sam­ me varer. Klær og skotøy begynte å bli fabrikkprodusert før første verdenskrig. I løpet av mellomkrigs­ tiden kom billigere varige forbruksvarer - radioen, den elektriske komfyren, møbler. Nye produksjons­ teknikker og satsing på massesalg presset prisene ned. Folk tok ut mulighetene for masseforbruk ulikt det var klasseforskjeller i smak og prioriteringer. Medlemmer av arbeiderklassen la vekt på å spise godt om de kunne, til mange borgeres forargelse. Og arbeiderhusmødrene var av nødvendighet og innstilling pionerer som moderne forbrukere. De kjøpte ferdig­ varer. Kvinner gift med lavere funksjonærer kjøpte

Også i arbeider­ bevegelsen ble de sterke, sunne krop­ per dyrket. Spartakiaden var et forsøk på å danne et arbeideralternativ til de borgerlige olympi­ adene.

VI

N T E R L E K E N E

I

OSLO

17-27

F E B R U A R

135

DEN NYE DAGEN

Nede til høyre ser vi en plakat om et Boksestevne i regi av Arbeidernes Idretts­ forbund.

Øverste bilde viser turnoppvisning på plassen ved Hom­ melvik skole i 1924. Nederst: 1 1934 er også kvinnene kom­ met med, oppvis­ ningen er denne gang på idrettsplas­ sen. Turnoppvisning var en demokratisk form fo r masseidrett - ikke bare de beste fik k være med.

mer råvarer, mens kvinnene i arbeiderklassen kjøpte «mat, som er lettvint og fører mindre stell med sig», viste undersøkelsen i 1 927-28. Forbruket ble over tid mer demokratisert - og mer likt. Rundt 1905 kunne man lese klassetilhørighet ut av klær og utseende. Skyggeluer, sixpencer, bowlere, flosshatter, sjal og damehatter med fjær og store nåler plasserte folk presist i en sosial klasse. I mellomkrigs­ tiden ble slike signaler mer usikre, iallfall når folk ikke kom i arbeidstøyet. Bekymrede kommentatorer snakket om det «grå», «nivellerte» massemennesket, en annen måte å si at det burde være større forskjell på folk. Forbruk gjaldt ikke bare det å bli mett og å ha varme klær - det var ladd med politisk betydning og kulturell mening. Middelklasseradikalere ytret stundom en viss be­ kymring over at arbeiderne skulle prioritere grammo­ fonen fremfor revolusjonen. Det sosialistiske arkitekttidsskriftet Plan sukket lettet da det var klart at Ullevål hageby, som stod ferdig med sine idylliske småhus og hager i hovedstadens omegn i første halv­

part av 20-årene, ble for dyr for arbeidsfolk: «Man kan være takknemlig for at det ikke blev folk fra arbeiderbevegelsens verdifulleste tropper som kom til å bli utsatt for denne romantiske forsumpning.» Men for arbeidsfolk føltes det som selvhevdelse, ikke borgerliggjøring å kunne kle seg som folk. Skikken med å ha stasstue i en toromsleilighet var også en slags mulighet for å vise at ikke alt var grå hverdag. De best betalte arbeiderne, som mekanikere eller formere, var slett ikke de minst militante. Den økte pengerikeligheten var i seg selv ingen trussel mot kollektive løs­ ninger. Derimot var større velstand en mulig under­ graving av arbeiderbevegelsen som en tett, sluttet leir, fordi folk kunne få flere valgmuligheter og «arenaer» for utfoldelse, i arbeid og i fritid.

Fritiden - en mangetydig frihet I det gamle bondehusholdet gled arbeid, pauser og fritid over i hverandre. Fritiden som eget tidsrom og noe annet enn påtvunget arbeidsløshet eller fornem

avholdes i

SPORTSHALLEN Fredag 19. jan. og lørdag 20. jan. Begge dager kl. 20 (8)

A . L F .s b e s te d e lta r !

Central utvalget for atletikk

lediggang ble i Norge oppfunnet etter 1918. Arbeidstagere fikk åtte timers dag. Og mens én av fem fagorganiserte hadde betalt ferie i 1914, bød velstandsøking og faglig kamp på ferie for nesten alle utpå 1930-tallet. Slik mintes man ved Hunsfoss papirfabrikker åttetimersdagen: Det var «slutt på å få båret mat til fabrikken der vi levde som i en

136

K L A SSE SO L ID A R ITE T OG MASSEMARKED

Sykkel, telt og primus gav en etter­ lengtet frihet - en fri tid.

fangeleir og ikke slapp ut annet enn for å sove». I den nye fritidsverdenen kunne de mange ta til med elitesysler, som å reise ut av byen i sommerferie­ ne. Fritiden ble mer formelt organisert, hva enten barna gikk inn i speiderbevegelsen, som kom i 1911, eller i Arbeiderpartiets barnelag, som i 1933 ble orga­ nisert som Framfylkingen. Mange brukte også fritiden utenfor hjemmet, på møter av ulike slag eller på kino, den moderne for­ men for markedsløyer. Fast kinomatograf var kom­ met i hovedstaden i 1904, og ble fulgt av en lang rek­ ke andre som viste en blanding av nyhetskutt og melodramaer. Norsk spillefilm kom også, Fiskerlivets ja r e r fra 1907 var den første. I 1932 ble innspillingsselskapet Norsk Film startet. Tendensen var at fritiden stadig mer ble brukt til mer kollektive sysler, enten det gjaldt feriehjem eller de store marsjkonkurransene som gikk som en far­ sott omkring 1930. Endelig spilte penger større rolle - svært mye, fra kafébesøk til fotballandskamper, måtte kjøpes. Viktigst, alt i alt, var naturen og fritidslivet - fiske, bading, tur og matauk i bymarkene sommer og vin­ ter. I norsk arbeiderlyrikk vrimlet naturbildene; her var flere «vårbrudd» og «demringer» enn «hjul» og «maskiner». Naturen ble motstykket til industrisam­ funnets bolig- og arbeidsmiljø, et sted å hente glede og nye krefter til en ellers grå hverdag. Fritid var ikke minst fr i tid, der folk var mindre underlagt fremmedstyring enn i arbeidshverdagen. Samfunnsreformatorer var bekymret over hva folk kunne finne på. De gode oppdragere av andres barn, som bladet Idrætsliv, fryktet at fritid ville bety «dri-

Unatur, menneskenatur og natur Arbeiderbladet kommenterte i 1923 at arbeidere hadde bygd seg hytter på flere av øyene i indre Oslofjord: «Det er ikke noget bedre bevis for stor­ byens unatur, end den sterke naturdrift, som har skapt slike samfundsdannelser som paa øerne i Kristianiafjorden. Menneskenes natur reagerer mot det kapitalistiske samfunds livsformer. Optugtelsen i byer og vedtægter og bundethet faar aldrig magt over menneskesindet. Mennesket søker altid midler til at vende tilbake til naturen. Om saa bare fra lørdag nat til mandag morgen.»

ving i gåterne». For arbeiderbevegelsen, som for avholdsbevegelsen og kristelige organisasjoner, kom derfor fritiden til å virke tvetydig. Den gav mulighettil å knytte tilhengerne mer totalt til bevegelsen. Men folk kunne også rett og slett drive dank. Ikke alle ville eller kunne leve opp til forbildene. Arbeiderbevegel­ sens høye idealer om det nye, proletariske mennesket passet ikke alle arbeidere. I fritiden lå derfor en mulig sprengkraft som truet med å underminere kollektivet. Arbeiderne var jo ikke alene, men kunne søke seg inn på arenaer der også andre klasser deltok - middelklasse, borgere og bønder.

Fremtiden står opp som en lysende sol og skal skinne over livet fo r den oppvok­ sende slekt. Arbei­ dernes Idretts­ forbund var en av arbeiderbevegelsens viktigste særorgani­ sasjoner.

137

Slektsgårder og motkulturer Bøndene var blitt en klasse på linje med andre i stor­ samfunnet, men dannet fortsatt et samfunn for seg med en egen livsform. Eldre forhold varte ved - sam­ tidig kom trekk til syne som slo ut i full blomst etter andre verdenskrig. Livet tedde seg ulikt på små og store gårder, i gode jordbruksområder og distrikter der tilleggsnæringene var avgjørende. Levemåten var knapp, i bondesamfunnet som blant lønnsarbeidere. Lite slingringsmonn gjorde sykdom eller prisfall truende. Lørste bud var å arbei­ de. Arbeid var en skjebne, en nødvendighet. Lolk skilte mellom helg og hverdag, ikke mellom arbeid og fritid. Arbeid fra klokken 5.30 til f 8.30 var for eksempel vanlig i Gausdal i 1920-årene. Man arbeidet til oppgaven var gjort. Arbeid var også en dyd, en innebygd norm og et moralsk påbud. «Ein kunne ikkje sløse bort tida. Det var ein forbrytelse,» sa en småbrukerkone fra Lrøya i Trøndelag, født i 1895. Kvinnene arbeidet i ett. Det peneste man kunne si om en kvinne, var at hun var «et arbeidsmenneske». Kvinneidealet satte styrke, utholdenhet og dyktighet foran skjønnhet. Om første bud gjaldt å overleve, handlet andre bud om å overlevere. En overordnet målsetning for et brukerpar var å føre eiendommen videre. Gården gikk i arv, den skulle helst forbedres og utvides, men iallfall holdes samlet og føres over til neste generasjon. Odelsgutten, eller om nødvendig, odelsjenta, skulle Den nye tid kom også til jordbruket. Her drives en treskemaskin av en lokomobil på en større gård i Sør-Fron i Gudbrandsdalen i 1901. Trass i maski­ nene var ennå be­ hovet for folkehjelp stort i onnene.

138

overta. «Du skal bli på Bufast all din dag,» visste Per i romanen Det store spelet (1934) skrevet av Tarjei Vesaas fra Vinje i Telemark. Gikk gården ut av slek­ ten, mistet slitet mening. Jord ble faktisk solgt, men professor Paul Borgedal på Landbrukshøgskolen mente i 1931 at «kjærlighet til fedrenejord» holdt prisene irrasjonelt høye. Gjennom en langvarig prosess endret bøndene måten de tenkte og handlet på når det gjaldt økono­ mi. Totalt tok den 100 år. Noen steder var ikke omdanningen fullført før med generasjonen født etter andre verdenskrig. Det ble stadig vanligere å kjøpe gjenstander, se gården som en selgende bedrift der man tilvirket det som lønte seg best og satset på en mer teknifisert og mer spesialisert drift. Men dette var skiftende midler for å nå to stabile mål: sikkerhet for levemåten og sikring av bruket for slekten. Lortjenes­ te var bra, selvsysselsetting viktigere. Orienteringen mot bruket og slekten gjorde men­ neskene mer tradisjonsbundne, mindre individorien­ terte enn mange i det moderne bysamfunnet. Spesielt underordnet kvinnene seg kravene fra fellesskapet rundt bruket: Ugifte døtre stilte opp når de trengtes, i et knipetak eller for livstid, for sin egen familie eller for slekten. Lor sønner som ikke var odelsgutter, var ikke forpliktelsene like tydelige. Det presset som kol­ lektivet i gård og grend la på individet, ble et tema for Olav Duuns diktning.

SL E K T SG Å R D E R OG M O T K U L T U R E R

Bøndenes livsform var ennå mye den gamle i mel­ lomkrigstiden. Kalorier var viktigere enn kontanter. For en trøndersk gårdsarbeider oversteg verdien av kosten klart verdien av lønnen. Flere moderne sam­ menslutninger fra landarbeiderforeninger til regnskapslag for svineavl ble dannet. Men institusjonene fra det gamle samfunnet stod ved lag. Ved brylluper og begravelser gjaldt fortsatt belaget i mange bygder en fast krets hadde krav på å bli invitert og kom med «sending» til samværet. Folk kunne ennå kalle på hjelp til dugnad. Slekt og granner samlet seg og ytte hjelp uten tanke på umiddelbar gjenytelse. Men ord­ ningen var mindre fast. Reglene om dugnad var ufor­ melle i fjellbygdene i Øvre Gauldal opp mot Røros. Men i de brede bygdene i Nedre Gauldal ved fjorden ble reglene penslet ut fra omkring 1900. Der nytiden hadde slått gjennom, måtte en gammel institusjon formaliseres: Den var ikke lenger selvsagt. Mange bønder følte livsformen presset av krefter utenfra. Bondelagets Johan E. Mellbye hilste derfor bondekvinnelag, som kom fra 1917, som en «søsterkjede til vern om vårt land, til vern mot alle onde og opløsende makter, til vern om hver edel tanke, til vern om de tusen hjem der på så mange måter er truet».

Tufskarer og lauparlystne kjerringer Kvinner og menn hadde ulik stilling i husholdet og i bygda. Mennene representerte bruket overfor omver­ denen, særlig i økonomi og politikk. Gården stod på mannens navn. Han tok opp lån, inngikk kontrakter, fattet oftest beslutninger om større investeringer på gården og tok mot betaling for produktene. Kona hadde kanskje «eggpenger», men i Trøndelag verser­ te i mellomkrigstiden historier om menn som tok betaling for foret til hønene! Mannen hadde ikke

stemmeretten alene lenger. Men han satt i kommune­ styret og offentlige utvalg og representerte i innkjøpslaget for redskaper eller meieriet. Gubben hadde arbeidsplassen utendørs. Han stelte med hesten, går­ dens kommunikasjonsmiddel. Han gjorde de nød­ vendige reisene til møter av ulik art. Mannen kom seg ut og rundt. Kvinnelivet var stedbundet. Det ble med kortere utflukter til handelsmannen, naboer og foreningsmøter. En kvinne burde ikke ha «lauparlyst», ta «unytti­ ge» turer ut. Kvinnene skulle holde seg på bruket og arbeide, ikke drive rundt og skravle. Setra om somre­ ne ble derfor et viktig fristed for kvinner. Langt opp i mellomkrigstiden hadde mange kvinner aldri vært ute av bygda. Dette gjenspeiles i ekteskapene i skole­ kretsen Lyftingsmo i Lesja i Nord-Gudbrandsdalen fra 1880 til 1930. 1 halvparten av tilfellene kom beg­ ge ektemakene fra kretsen, i hele tre av fire ektepar kom begge fra Lesja kommune. I den siste firedelen hentet de ektemake fra de nærmeste bygdene. Nå holdt de i mangt på tradisjonen i Lesja. I bygdene i Trøndelag fant bare vel én firedel ektemake fra sam­ me kommune. Men også andre steder var bondekvinnelivet vendt innover, mot bruket, husholdet, famili­ en og slekten. Mennene merket kraftige økonomiske forandringer i bondesamfunnet og reagerte politisk. Kvinnehverdagen forble nokså uforandret. En skarp arbeidsdeling mellom kjønnene var et grunnprinsipp i organiseringen av hele bondesamfun­ net. Å krysse grensene var særlig vanskelig for menn. I Trøndelag ble du da kalt en «tufskar». Da det ble vondt om tjenestejenter sent i mellomkrigstiden, måtte men­ nene i fjøset, forteller en kvinne fra Søgne i VestAgder: «Og æ veid av de som hadde krogen på døra for at ikkje folk skulle se, for det var kvinnfolksarbeid.» Maskiner i fjøset gjorde det imidlertid mer «mandig».

DEN NYE DAGEN

Bruket Sørlundsengen, utsnitt av Johan Nordhagens maleri fra 1922. Slike bruk var ofte tidligere husmanns­ plasser, og de nye eierne slet tungt med gjeldsproblemer.

Eline Stueløkken i husmannsstua på Ringsaker. Veggen er tapetsert med aviser, fo r tidtrøyte og fo r å tette igjen. Komfyren er fra en av kommunens industribedrifter, Moelvens Jernstøberi.

140

i

i:

.

NyvN

:

Delingen syntes i stort og smått. Kvinnene satt ikke til bords når naboen kom for en kaffesup. Fra én vinkel sett gav kjønnsarbeidsdelingen sik­ kerhet: Kvinneinnsatsen var helt nødvendig. Så lenge folk kjøpte lite, var hjemmeproduksjonen deres av største betydning. Og de hadde sitt klart avgrensede felt der de rådde. På den andre siden styrte, som nevnt, mennene pengene. Ungkoner fra Skaun i SørTrøndelag forteller at de måtte gå til svigerfaren for å få kontanter dersom de skulle kjøpe et klesplagg til barna. Pengeøkonomien betydde derfor sannsynligvis økt mannsmakt i det daglige. I jordbruksarbeidet måt­ te kvinnene gå til hånde, også om deres eget arbeid ble avbrutt. Mennene tok pauser, kvinnene stod på i ett. Fra Skaun fortelles til og med «at kjerringan gjekk ut tu fjøset og pass på å skjenk opp kaffe åt kallan sin. Dem kunn ga ifra kuen dom satt og mjølka. At dem mått sjå etter om den var tom, koppen.» Denne arbeidsdelingen gjaldt en «normalgård». Men bondesamfunnet var klassedelt, og vi kan snak­ ke om tre husholdstyper. Noen hentet alltid arbeids­ kraft utenfra. På slike storgårder var brukerne og de ansatte skilt sosialt. I den andre enden finner vi hus­ manns- og arbeiderbrukene, her måtte medlemmene hele tiden ta arbeid utenfor gården. Far var på veiar­ beid, mor kanskje bakstekone, de halvstore barna ble drenger og tauser. Disse husholdene var så lite leve­ dyktige at ressursene bare så vidt rakk til å holde dem sammen i gode tider. Under kriser, sykdom eller død ble medlemmene spredt for vindene. En tredje type, småbruk og mindre gårder, fikk hjelp fra naboer og slekt i faser av livet, når barna var små eller moren var

SLEKTSGÅRDER OG MOTKULTURER

Hvem skal få følge henne hjem? Ung­ domshuset, som Søren Steen-Johnsen har fanget inn i sitt bilde fra 1933, var samlingspunktet og treffstedet i mange bygder. syk. I andre perioder var det folkene på disse gårdene som selv arbeidet utenfor bruket. Her gikk skillet mer på alder enn på klassedeling. I klassedelte bygder utbyttet noen andres arbeidskraft, i jevnere bygder byttet husholdene arbeidskraft seg imellom. I fiskerhusholdene hadde kvinnene mer hånd om bruket, mannen om båten, som gav prestisje. Jo mer spesialisert fiskeriene ble, desto mer ble jordbruket kvinnenes eneområde med mer slit og større selv­ stendighet. Samiske hushold som levde av fiske og jordbruk, fulgte det allmenne nordnorske mønsteret. Reindriftsnomadene lignet paradoksalt nok den stedfaste bondefamilien, i det at begge ektefellene hadde arbeidsplassen sin nær boligen. I begge miljøene beholdt kvinnen farens slektsnavn; Anna Hansdatter.

Gangen gjennom livet Barn arbeidet fordi de var en ressurs og for at de skul­ le lære hva livet gikk ut på. Men tradisjonen med å sende barn til andre for å være gjetere brøt sammen omkring 1900. Skolen krevde barna sterkere, og leve­

standarden steg så pass at man ikke ble tvunget til å sende dem ut. Kraftfor og meieribruk konsentrerte driften mer om gårdene - gjeting i utmarka falt vekk. I rollelek, arbeid og oppdragelse lærte ungene holdninger. En kar gjorde slik, en kjerring så. Du skulle stå i jevnt og trutt økta ut. Du måtte ta ansvar og vise omhu. Du skulle innpasse deg i fellesskapet. Foreldreautoriteten var klar. Barn skulle være arbeid­ somme, tause og lydige. Besteforeldrene kunne være med på oppdragelsen om generasjonene bodde sam­ men. Slik fikk barna de gamles normer. Når ungdom dessuten forsvant fra grenda, ble bondekulturen kon­ servativ. Barna fikk i lek og arbeid kunnskaper og praktiske ferdigheter for å leve et bondeliv. Læringen gikk mest gjennom øyet og kroppen, de iakttok og gjorde etter i arbeidet mer enn de fikk forklart prinsipper som skulle følges. Skolen var mindre viktig for fostringen, selv om slik formalisert læring økte så smått. Fortsatt rådde landsfolkeskoleloven av 1889. En endring i 1915 hadde forsiktig utvidet minimumskravene til antall timer pr. uke. Ny folkeskolelov i 1936 utvidet

141

DEN NYE DAGEN

Den gamle husfliden og de gamle drakt­ ene levde videre mange steder i mel­ lomkrigstiden. Her kardes og spinnes det på en gård i Setesdal.

142

timetallet på landsbygda ytterligere, men skolegang annen hver dag ble beholdt. En uforpliktende ungdomstid som forberedte til voksenlivet, var ikke normalt i bondesamfunnet. Med konfirmasjonen i 15-årsalderen skulle du være vok­ sen og kunne livberge deg selv. Men giftemålsalderen lå nokså jevnt på 26 år for kvinner og vel 29 år for menn. Folk fikk dermed ganske mange forholdsvis ubundne år. Skolegang utover folkeskolen var ennå sjelden. Jen ter kunne ta husmorskole eller kortere kurs i hjemmestell. Gutter kunne gå på snekkerkurs eller vinterlandbruksskole. Begge kjønn kunne søke de frilynte folkehøyskolene, amtsskolene eller de kriste­ lige ungdomsskolene som stod Indremisjonen nær. Flere utdanningsveier ut av bondelivet kom i til­ legg til de to tradisjonelle, lærerseminaret og underoffisersskolen. Fandsgymnasene, vedtatt opprettet i 1914, var foreslått av Noregs Ungdomslag som en fireårig utdanning med mer nynorsk, gammelnorsk og latin enn byskolene. Pensum i de landsgymnasene som faktisk ble startet - først på Voss, så på Hornnes ved utløpet av Setesdal og på Eidsvoll - endte med å bli nesten det samme som i byskolene. Fra 1900 til 1919 tok 1,1 prosent bondesønner examen artium. Fra 1920 til 1929 var andelen mer enn doblet. Bon­ deprestene på 1800-tallet ble nå fulgt av noen flere akademikere med bygdebakgrunn. Fangt hyppigere

gikk klassestigen oppover, via utdanning, gjennom to generasjoner. Spesielt var kulturen i vestlandsbygde­ ne positiv til skoler og bokkunnskap, om man kan dømme etter deres store overrepresentasjon ved lærerskolene. Færerne sendte så sønnene til gymna­ sene, grovt sagt hver femte mellom 1900 og 1919, vel hver tredje mellom 1920 og 1929. Ikke få teoretisk begavede bygdeungdommer ønsket å utdanne seg til en annen fremtid. Forpliktel­ ser, skolepenger, dårlige utsikter i krisetiden og bygdeflir stanset de fleste. Mang en plassunge i mellom­ krigstiden sa som en fra Skaun: «Han merka no han var fattigfolk på skolen. Det hjølpt itj kor en fattig­ manns onge lest.» Gårdungene visste at de skulle overta bruket. Ungdomstiden lærte dem opp til et liv de kjente. Jentene på større bruk lærte å bli matmor, perfeksjo­ nerte seg i kvinnearbeid og sydde gjerne utstyr, laken og duker. Kom de fra beskjedne kår, bar det nå ut av hjemmet. Meierske var en mulighet. Kanskje drog de ut av bondesamfunnet som hushjelp. Guttene søkte ikke ut i samme omfang. I lønnsarbeid la de seg opp en del midler. Jordhungrige sparte så mye at de kun­ ne bli småbrukere eller bureisere. Det gikk å få sys­ selsetting utenfor bygda inntil 1920, da stengte kriser i Norge og kvoter for innvandrere til USA de unge mennene inne. Hvor traff de unge hverandre slik at slekten kun­ ne føres videre? De uformelle møtestedene var vik­ tigst - konfirm asjonsforberedelse, dans og følge hjem , besøk på setra. I Fesja levde skikken med nat­ tefrieri. «Døm kom no i store hope, veit du... I mena kje anna enn at jen tu n likte det. Det va messom godkjent at gutan for så,» sier en kvinne som fortel­ ler at faren boltet gangdøra med et spett for å holde nattefrierne unna døtrene. Annethvert par i Fyftingsmo i Fesja mellom 1880 og 1930 ventet barn da bryllupet stod - samleie var godtatt om de tenkte å gifte seg. At bygdeguttene fløy, var ikke rart, for je n ­ ter var vonde å få tak i. Blant 20-åringer i 1920 og 1930 var det sju -å tte kvinner på ti mann. På ti bykarer i samme alder fantes elleve-tolv kvinner. Blant 13-åringer var det 1 6 -1 7 kvinner pr. ti karer. De fleste nygifte måtte gjennom en ventefase før de overtok rollene som «sjøla» og «sjølin». Stundom overtok yngste sønn, trass i åsetesretten som gav sto­ rebror forrangen. Flere unge par etablerte sin egen husholdning på gården. Men mange ungkoner delte kjøkken med svigermor - det krevde tilpasning og smidighet. Kvinnene hadde fortsatt omsorgen både for barn og eldre, laget mat og stelte innomhus. Noen endringer kom, men forskjellene var store fra bynære østlandsstrøk til konservative fjellbygder. Tekniske nyheter lettet arbeidet. Vel 45 prosent av brukene i landet hadde elektrisitet til lys allerede i 1929, vel 15

SL EK T SG Å R D E R OG M O T K U L T U R E R

prosent til koking. Men så sent som i 1930 hadde bare ett av tre gårdskjøkken innlagt vann - vann i fjø­ set ble prioritert. Malte gulv gav lettere renhold, symaskinen gav holdbare sting. Byenes forbmksmarked hadde i noen grad nådd en bygd som Lesja. Men også her valgte med tiden færre å lage alt de kunne lage. Kvinnene fortsatte å fremstil­ le klærne til gårdens behov, men de stod ikke lenger for alle leddene i tilvirkningen. De fikk ullen spunnet ute på et leiespinneri, selv om de strikket selv. De kjøpte bomullstøyer, selv om de vevde ulltøyet. De sluttet å lage såpe av dyrefett fra slaktingen. Nær by­ ene hadde landhandlene rikt utvalg. Bondekonenes arbeidsinnsats gikk mer over til renhold og matlaging. De vasket hus og tøy hyppig­ ere i tråd med tidens budskap om bedre hygiene. De la arbeid i mer variert kosthold, med mindre korn og karbohydrater, mer kjøtt og fett. Gjærbakst ble hyp­ pigere i tillegg til flatbrødet. Kjøtt ble hermetisert, ikke bare saltet og tørket. Bær og grønnsaker ble brukt, de var viktige vitaminkilder, hadde kvinnene lært på husstellkurset eller på møtene i husmorlaget. Flere småbrukere på Østlandet kunne unne seg egg midt på 30-tallet enn 20 år tidligere. Utviklingen gikk altså forsiktig i retning av at gårdkjerringene ble husmødre større deler av døgnet. Men tendensen til at skikkene fra industrisamfunnet ble tatt opp i bondehjemmene ble bremset av krisene i mellomkrigstiden. Da vendte folk tilbake til eldre

arbeidsmåter. Med mindre leid arbeidshjelp på bru­ kene måtte «sjøla» ta oppgaver som «tausa» hadde gjort før. Oppunder andre verdenskrig hadde bonde­ kvinnene alt i alt mer til felles med sine mormødre enn de skulle få med sine datterdøtre. Om kvinnene stod for hjemmet og stort sett for fjøset, hva ble igjen til mannen? Arbeid utenfor bru­ ket, vedlikehold, jorden og Blakken. Særlig Blakken. Hesteholdets storhetstid i norsk jordbruk var nesten som «avgudsdørkels», mente en kvinne fra Skaun. Når arbeidslivet gikk mot slutten, kom mange i tradisjonsbundne bygder på kår. I mer moderne strøk solgte de eldre gården til de yngre. Førtien prosent av bøndene hadde føderåd (kår) i Sogn og Fjordane i 1930 - bare fem prosent i Østfold og Vestfold. Kåret var oftest en formell kontrakt med de unge. De eldre bodde på gården, i egne rom, tilbygg eller kårhus. Kontakten mellom familiene, de gamles arbeidsinn­ sats og medbestemmelsen over driften varierte natur­ ligvis. Andre slektninger og tjenere kunne også bli boende i alderdommen. Eldre kunne «gi seg inn» på en gård ved å betale for seg, eller få utgiftene dekket av kommunen. Fattige gamle slapp å bli sendt mel­ lom gårdene lenger. Den nye fattigloven av 1900 hadde opphevet legdordningen. Husmannsplassene fungerte ofte som eldreboliger før de ble nedlagt. På slutten av 1800-tallet ble gamlehjem reist i mange bygder, de var lite populære. Alderstrygden trådte i kraft i 1936. Den gamle tid og så den nye. Et møte mellom setesdalsjenter og bilister.

143

DEN NYE DAGEN

Et fast symbol i den nynorske motkultu­ ren: Flagghilsen, bautastein og odels­ bonde. Veggdekorasjon i Valhall, ung­ domshuset i Høyang­ er, malt av teater­ måler Rudolf Krog i 1927. Ungdomshuset Valhall konkurrerte om ungdommen med Folkets Hus på industristedet Høyanger

144

Delkulturer og kulturregioner Bevegelsen inn i den nye tiden hadde fått klasseskil­ lene i bygdene mer til overflaten. I en enhetlig og jevn fjellbygd som Skjåk er det påvist minst fem delkultu­ rer. Storbonder som så seg som «ættestore» og hadde betydelig sympati for fascismen, folkelig-nasjonalistiske bønder forankret i en nynorsk høykultur, folk med en kristelig og ordentlig livsstil, sosialistiske arbeidere og et proletært miljø med fyll og slagsmål levde side om side. Om det var forskjeller innenfor en bygd, var ulikhetene mellom bygdene større med hen­ syn til slikt som næringskombinasjoner, lønnsnivå for arbeidsfolk, byggeskikk og fødselstall.

Aller mest slående var de seiglivede kulturelle skil­ lene. Landet var ikke samlet til ett rike. «Forskjelligartethed» var det sentrale trekket i norsk litteratur, mente dansken Jørgen Bukdahl, som bodde i Oslo midt i 1920-årene, i motsetning til den «større Ensartethed» i Danmark. Skarpe motsetninger fra 1800tallet angående religion, språk og avholdssak hadde fortsatt kløvende egger. De skapte ulike, særmerkede kulturområder i Bygde-Norge. Skillene skar vekselvis parallelt og over i hverandre, og noen ble trukket inn i byene også. Langs kysten fra Stad og inn i de sørlige delene i Vestfold og i Østfold rådde pietistisk kristendom med et strengt syn på de verdslige ting, skille mellom «Guds barn» og verden og stor vekt på personlig omvendelse og individuelt forhold til Gud. «Leser­ ne», «bønefolket» holdt ofte front mot målsak og all­ tid mot byliberalisme og sosialisme. De var aktive i bedehus og misjon. Få barn ble født utenfor ekte­ skap. På Vestlandet og Sørlandet stemte minst to av tre nei til brennevin i folkeavstemningen i 1919 og i 1926 da forbudet falt. De indre fjordbygdene på Vestlandet lignet fjell­ bygdene på Østlandet; her var god kontakt fra langt tilbake. Dette «Fjell- og Fjord-Norge» var preget av det man kan kalle en nasjonal og demokratisk folke­ lig høykultur. Nord-Trøndelag hadde mye samme preg. De blandet en lysere, grundtvigiansk kristen­ dom og en allmenn humanisme, en tro på mennes­ kets evne til selv å foredle seg. Programmet ble for­ kynt i folkehøyskolene og den frilynte ungdomsrørs­ la (Noregs Ungdomslag), der Norge var like viktig som Gud. I avholdssaken var de frilynte ofte delt. De vakte utgjorde en minoritet i disse bygdene, skilt fra bygda ellers. Under folkeavstemningen i november 1905 om prins Carl skulle bli norsk konge, var ønsket om republikk sterkest i disse områdene. Poli­ tisk var dette det rene Venstres høyborg. Gjennom vestlandslærerne som drog til andre kanter av landet, ble grundtvigiansk kristendom og norskdom i prak­ sis norsk skoleideologi. Etter som arbeiderorganisa­ sjonene vokste, trakk de i «Fjell- og Fjord-Norge» til seg småkårsfolk utenfor lønnsarbeiderklassen. Langs kyststripen forble Arbeiderpartiet en nokså ren lønns tagerbevegelse. De brede, klassedelte bygdene på Østlandet og i Inn-Trøndelag viste et tredje kulturmønster, mindre kristelig og mer sosialistisk. I 1926 var det flertall mot alkoholforbud i Sør-Trøndelag og på Østlandet unn­ tatt Telemark. Folkets Hus ble samlingsstedet for småkårsfolk i disse bygdene. Nord-Norge hadde flere særdrag, som også kunne variere fra bygd til bygd og innen samme bygd. Lavkirkelige, fundamentalistiske bevegelser, som de strenge læstadianerne i Finnmark, hadde stor utbre­ delse. Samtidig var mange preget av en innstilling

S L E K T S G Å R D E R OG M O T K U L T U R E R

Hulda Garborg (1862-1934) i en sceneoppsetning av Ivar Aasens synge­ spill Ervingen. Hulda var en talent­ full dame, en driv­ kraft i å innføre folkevisedans, teater på nynorsk og et nasjonalt og rasjonelt kosthold.

som «la morgendagen ta vare på seg selv». - Antall barn født utenfor ekteskap, ikke bare før ekteskapet som i mange områder på Østlandet og i Trøndelag, var i Nord-Norge både høyt og økende fra århundre­ skiftet inn i mellomkrigstiden. Synet på alkohol ble for mange bestemt av at de hadde næringsinteresser i å selge fisk til vinlandene. Folkekulturene i forskjellige landsdeler og miljøer hadde flere likhetstrekk. De stod for selvorganisering nedenfra. De var moderne ved det å danne formelle organisasjoner. Folkekulturene dekket overalt beho­ vet for samvær, den store «bedehuskjelen» ble ikke satt på kok bare under basarene i bedehuset. Men nor­ mer og holdninger var ulike. Hvorfor? Noen kulturskiller samsvarte greit med mønstre i økonomi og sosial struktur. Både langs kyststripen og i «Fjell- og Fjord-Norge» var samfunnene nokså jevnstilte, uten store klasseforskjeller. «Fienden» kom utenfra, var fremmed. De sosiale motsetningene gikk fra gammelt mellom bygdefolk og innflyttede byfolk, hva enten disse var konservative embetsmenn eller radikale rallare. Det var ikke bedehuset og folkehøyskolen som skapte holdninger i disse regioner. Men de var uttrykk for småprodusentenes og landsbygdas forsvar og mot­ stand mot det moderne storsamfunnet, mot veksten i markedet, mot både arbeid og kapital. De var reaksjo­ ner på at det gamle samfunnet ble brutt opp. I Østlan­ dets bredbygder stod derimot hendene hele tiden i

bygda - kakser stod mot tjenere og halvproletarer. Men det er ikke enkelt å forklare hvorfor kystfol­ ket bygde bedehus, mens innlandsbygdene vandret til folkehøyskolene. Kan svaret ligge i hvilken grad den lokale økonomien var innvevd i markedet? G jen­ nom fisket hadde kystbygdene lenge vært involvert i kjøp og salg. I de indre fjellbygdene ble derimot bon­ desamfunnet svakere og senere trukket inn i storsam­ funnet. Her var de «beste» bygdene, mente nynorskavisen Den 17de Mai i 1900, i motsetning til «skrapbygder med ladestader og slikt» og «leirbønder» fra Toten. Den frilynte bevegelsen rundt folkehøyskoler og ungdomslag var i slekt med den eldre bondekultu­ ren, som ikke foraktet felespill og dans. Men bevegel­ sen ville også kultivere bygdeungdommen for eksem­ pel ved å innføre den sirlige leikarringen ved siden av den røffere springaren og hallingen. Pietismen var nyere, et kulturelt importgods. Den konsentrerte seg om å frelse enkeltindividet, og gikk godt i hop med en økonomisk holdning der hver og en søkte å fekte for seg og sitt. Sunnmøre rimer imidlertid dårlig med denne tolkingen, det var samtidig kristent og nynorsk kjerneland. Religion, språk og sprit - spørsmål som angikk livssyn og livsstil - var ikke bare lokale eller private saker. Vi skal se at de skapte store rikspolitiske kam­ per og styrtet i alt fire norske regjeringer mellom 1912 og 1924.

145

Livssyn, sprit og språk Én konfliktakse i norsk politikk etter 1905 gjaldt industrialismens fremmarsj. Ferske velgermasser skul­ le innlemmes i politikken. Storkapitalen og klasse­ striden skulle reguleres. Men gamle stridsspørsmål med røtter i bondesamfunnet - livssyn, sprit og språk døde ikke. For det første fortsatte eldre religiøse holdninger i hovedtrekk inn i den nye tiden. Organisasjonsfloraen blomstret, med virksomheter for ulike aldrer og kjønn i menighetene, med ytre og indre misjon og spesialmisjoner blant jøder og sjøfolk ute, blant fiske­ re, samer og omstreifere hjemme. Legmannskristendommen ble mer satt. Betalte funksjonærer kom ved siden av emissærer med et tilleggsyrke. Ny gartner i Herrens hage var egentlig bare Blå Kors fra 1906, som arbeidet for alkoholikere. Kirken forble en folkekir­ ke. De aller fleste var medlemmer. Den rommet både

Noen avholdsbeveg­ elser var organisert som losjer. «Brødre­ ne» og «søstrene» ble holdt sammen ved hjelp av avholdsløfter, ritualer, uni­ former og en streng lagdeling. Losje Broderkjeden ved 50-års jubileet i Molde 1933.

146

de nokså likegyldige og de troende og favnet om ulike lutherske retninger. Men den var ingen folkekirke i den forstand at alle klasser og lag sluttet like jevnt opp. Folk var ivrigere i sør og vest enn i øst og nord, mer på kysten enn i innlandet, mer i bygd enn i by, og i byene var middelklassen mest ivrig. Både i overklas­ sen og i arbeiderklassen var folk ofte kirkefremmede. Et skille gikk mellom høykirkelige og lavkirkelige. De høykirkelige la vekt på at presteembetet var inn­ stiftet av Kristus og hadde grunnleggende betydning for kirken. De utdannede teologene skulle ha forrang, om ikke monopol på å forkynne. De geistlige hadde

ansvar for å holde folket unna svermeriske avvik. De lavkirkelige så på presteembetet som nødven­ dig bare utfra menighetens praktiske behov. Legfolk skulle ha rett til å preke og ha innflytelse i styre og stell. Spesielt radikale var legmannshøvdingene som dannet Det vestlandske Indremisjonsforbund fra 1898. De hadde valgt ikke å gå med da Det norske lutherske Indremisjonsselskap ble stiftet i 1891. Ledere som Ludvig Hope forfektet retten til nattverd i flokken av «venner» i private hjem uten prest til ste­ de. Noen av disse sluttet opp om Kirkepartiet fra 1907, en pressgruppe overfor partiene for å få stats­ kirken omgjort til en «fri folkekirke» med indre selv­ styre. Men ideen fikk bare 15 prosent støtte ved en avstemning i menighetsmøter, kommune- og skole­ styrer i 1914 - legmannsbevegelsen satset på stats­ kirkeordningen. En lov i 1920 om menighetsråd og en lov i 1933 om bispedømmeråd med legmenn som medlemmer kom dem i møte. Lovene gav de kjerne­ ne av mennesker som arbeidet aktivt i menigheten, makten lokalt. Spenningen mellom lavkirkelige og høykirkelige ble dempet på 1900-tallet. I 1913 begyn­ te statskirken med sine «Geilo-møter» der organisa­ sjonene tok opp felles saker. Legmann og prest kunne gå i spann fordi teologene endret seg. I lærespørsmål var de lavkirkelige konser­ vative, ja «gammeltroende». De fylket seg bak de orto­ dokse prestene i den striden de reiste mot de intellek­ tuelle og urbane professorene ved Universitetets teo­ logiske fakultet. Et forvarsel var stridsskriftet Mod Strømmen fra 1902 av den aldrende agderbispen Joh. Christian Heuch, et basunstøt mot «Overgangstheologien» som han mente leflet med vranglæren. I 1906 utnevnte regjeringen den meget liberale og bypregede Johannes Ording til professor. Han insisterte på en kritisk-historisk lesning av Bibelen - kristendommens kjerne kunne skilles fra de innslagene i bibeltekstene som var betinget av den tiden de ble skrevet i. Han ble anklaget for rasjonalistisk vranglære, for å sette menneskefornuft over troen, for å benekte at Bibelen åpenbarte Guds ord. Den ortodokse professor og for­ mann i Indremisjonsselskapet Sigurd Odland reagerte med å søke avskjed. 1 1907 ble Menighetsfakultetet opprettet, støttet av det organiserte legfolket. Etter å ha fått eksamensrett i 1913 overtok denne private presteskolen Universitetets lederstilling. Legfolket fikk prester som stod på linje med dem selv. Fra 1910 hadde dessuten nesten to av fem prester bonde eller

LIVSS YN , S P R IT OG SPRÅK

lærer som far, en forsikring mot at de tok for lett på bylivets synd og slapphet. Striden avtok ikke. I f9 2 0 samlet et møte i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo nesten 1000 bilbeltro utsendinger. Møtet skar av sambandet med dem «som har brutt med Bibelens autoritet». Selv om de var uenige om kirkeordningen, fordømte de alle uni­ sont den «moderne» teologien. Bare de som «uforbe­ holdent» stilte seg på Skriftens grunn, burde velges til verv i kristne organisasjoner. For eksempel ble den kristelige studentbevegelsen splittet i 1924. De libe­ rale bykristne fortsatte i Norges Kristelige Student­ forbund og stemte for den omstridte, nesten allmennreligiøse og humanistiske teologen Kristian Schjelderup som formann. De ortodokse dannet det som ble Norges Kristelige student- og skoleungdomslag med professor Ole Hallesby ved Menighetsfakul­ tetet som leder. Han fremholdt en streng, straffende Gud og betonte vekkelse, omvendelse og pietistisk fromhet. At for eksempel skilte giftet seg på nytt, ble fordømt som hor. Som formann i Indremisjonen fra 1923 ledet han en systematisk kristen fremrykking, blant annet ved et eget skoleverk av ungdomsskoler, gymnaser og lærerskoler. På 1930-tallet ble motset­ ningene mellom liberale og ortodokse krysset av nye teologiske retninger. Disse hevdet at både pietister og liberale, med deres felles vekt på vekkelse og omven­ delse, i for høy grad betonte de subjektive trosopplevelsene og neglisjerte kirken som institusjon. Kirken ble også utfordret utenfra. Vekkelser gikk i bølger og falt i tid gjerne sammen med økonomiske og politiske kriser, med arbeidsløshet og politisk dra­ matikk. Den hjemvendte norskamerikaneren Albert Lunde omvendte mange i Kristiania i 1905; i 1934 holdt den folkelige pastor Frank Mangs store møter. I 1906 kom en ny dissenterbevegelse til landet, pinse­ vennene, også de ledet av en hjemvendt fra USA, Thomas Ball Barratt. De ville gi gudsdyrkelsen større liv og inderlighet og arbeidet seg opp til å bli en av de store frimenighetene, særlig i bygdene. Fremfor alt vant de sine tilhengere blant folk med lav inntekt og utdanning. Etter som medlemmer og menigheter kla­ tret sosialt, ble også denne bevegelsen mer satt. Eldre dissentersamfunn, som den evangelisk-lutherske frikirken og metodistene, stod sterkest i byene, ofte blant folk som nylig var kommet dit og søkte fot­ feste. Et «frikirkebånd» med mange organiserte dis­ sentere i kystbyene fra Egersund til Halden var særlig bredt i grenseområdet mellom Aust-Agder og Tele­ mark.

Folkereligiøsitet og moderne mentalitet Det moderne samfunnet ble ofte oppfattet som mate­ rialistisk og rasjonalistisk. Ett tegn på en økt verdsliggjøring var at mens prestetallet stod nesten stille

fra 1905 til 1940, ble tallet på jurister nesten doblet og antall leger mer enn doblet. Likevel tapte ikke kir­ ken fotfestet. En form for folkereligiøsitet levde. Folk trodde på en gud og et liv etter dette, og brukte kir­ ken ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Mange gikk ikke selv regelmessig i kirken, men send­ te barna dit. Søkningen til de statskirkelige søndags­ skolene steg for hvert år, fra 55 000 barn i 1905 til 129 000 barn i 1934. Egentlig avkristning fant bare sted i storbyenes over- og underklasse. Den artet seg dels som «almindelig usedelighet», skrev sogneprest Ivar Welle i 1938. Dessuten var den «et nytt hedenskap med spott over sedelighet og troskap fra den innbilte kulturs høider». Han siktet til bevisst antikristne holdninger hos byintellektuelle og enkelte radikale arbeidermil­ jøer. I Skien hadde dissentermenighetene og indremi­ sjonen hus på hvert hjørne. Der provoserte Arbeider­ partiets Ungdomsforbund ved å arrangere «rød høymesse» første påskedag 1918 med parodiske salmer som Den store røde flo k k vi se. Da partiet søkte å vin­ ne støtte utenfor arbeiderklassen, fant motstanderne et kjærkomment angrepspunkt i slik ateisme (som ikke var noen partilinje), sammen med programkravet om konfesjonsløs folkeskole. I byenes øvre sjikt var det lutherske livssynsmonopolet sprengt allerede på 1800-tallet. Verdensbildene var blitt mer mangfoldige og mer verdslige. Naturvi­ tenskapen dannet grunnlag for et litt barskt materia-

Henrik Sørensen (1882-1962) er blant de fremstående malere fra mellom­ krigstiden som hyp­ pigst malte religiøse motiver. Inntrykkene fra første verdens­ krig førte til en rek­ ke angstpregede visjoner. Den samme apokalyptiske stem­ ningen finner man også igjen i blant annet «Inferno» fra 1924-25. POPULÆRT TIDSSKRIFT FOR

SEKSUELL OPLYSNING OG HELSELÆRE

Seksualopplysningen ble et av kulturradikalismens varige bidrag til norsk hverdagsliv.

147

DEN NYE DAGEN

I russetiden skulle middelklassen leve ut sin livslyst og begå handlinger som viste dens ungdom­ melige f reidighet. Gjorde handverks­ svenner eller arbeiderungdom om lag det samme, var det derimot pøbelstreker.

148

listisk fritenkeri. Enkelte intellektuelle, som forfatter­ innen Sigrid Undset og den kjente folkehøyskolestyreren Lars Eskeland på Voss konverterte til katolisis­ men. Andre orienterte seg henimot Rudolf Steiners antroposofi. Spiritisme fenget særlig hos en rekke av tidens fremstående skrivende kvinner i hovedstaden, som lederen for landets fremste liberale pikeskole, Ragna Nielsen, og landets første hlmsensor, den sosi­ aldemokratiske journalisten Fernanda Nissen. Høsten 1934 fikk Oslo besøk av to internasjonalt berømte - eller beryktede - personer, den østerrikske marxistiske psykoanalytikeren Wilhelm Reich og Oxford-gruppebevegelsens stifter, den amerikanske presten Frank Buchman. Samtiden oppfattet dem som absolutte motpoler - ingen tankeretninger stod hverandre fjernere enn kulturradikalismen og Oxfordbevegelsen. Kulturradikalere som forfatterne Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland eller legen Nic. Hoel (Waal) angrep kristendommen ut fra hva de mente var en vitenskapelig begrunnelse. De hevdet en form for rasjonalisme, en nesten religiøs tro på at den menneskelige fornuften kunne løse livets gåte, en arv fra 1700-tallets opplysningstid og

fra 1880-årenes «moderne gjennombrudd» i kultur­ livet. Synet gjenspeiles i navnet Populært Tidsskrift fo r seksuell Oplysning , som sosialistiske leger gav ut fra 1932. Sigmund Freuds psykoanalyse ble allemanns­ eie blant radikale intellektuelle midt på 1920-tallet, og fikk mye oppmerksomhet under Reichs opphold i Norge. Psykoanalysen viste, mente kulturradikalerne, at kristendommen forkrøplet menneskesinnet med sin mørke seksualfiendtlighet. I stedet nærte de «drømmen om det frie mennesket», fritt etter et opp­ rør mot konvensjoner og overtro, fritt etter en ny inn­ siktsfull barneoppdragelse. Kulturradikalerne var en slags sosialister, men insisterte på at sosial frigjøring forutsatte individuell psykisk og seksuell frihet. Buchmans besøk utløste en vekkelsesbølge i sam­ funnets øverste sosiale lag, som ellers var nokså kirkekjølige. Bevegelsen mobiliserte en rekke kjente navn, fra forfatteren Ronald Fangen til stortingspresi­ dent Carl Joachim Hambro. På flerdagers «houseparties» i private hjem eller hoteller stod tidligere kynikere fram og vitnet for andre. Ved å bekjenne syndene sine og gi seg over til Gud skulle de forvand­ les og strebe etter et liv styrt av bre «absolutte sann­ heter» - kjærlighet, sannhet, renhet og uselviskhet. Om menneskene ble endret, ja da ville også samfun­ net bli nytt og bedre. Morgenbladets Fredrik Ramm sa at Oxford-folkene ville få «opplagte skip på havnen i Bergen i fart igjen, løse arbeidsløshetsproblemet i Norge, hindre familietvistigheter, forebygge sinnssykdommer og få skatteprosenten ned». Kulturradikalerne og Oxfordbevegelsen var mildt sagt dårlig på talefot. Men under forskjellene var beg­ ge strømningene forankret i et liberalt verdensbilde: Det enkelte menneskes forandring stod i fokus og røpet at begge strømningene hadde grunnlag i middel­ klassen. Kulturradikalerne var kanskje mest klassearrogante overfor bedehuset. Øverland snakket om «forskruede raringer og ... sinker». Men heller ikke Oxford-folkene følte seg hjemme der. Individsentrering og «dannelse», språk, stil og smak forente borgerlighetens høyre og venstre fløy. To saker vakte ekstra furore i samtiden. I Det nor­ ske Studentersamfund holdt Arnulf Øverland i jan u ­ ar 1933 foredraget «Kristendommen - den tiende landeplage». Han ble anmeldt for blasfemi av Hallesby, men frikjent med seks mot fire stemmer i lagret­ ten, til tross for at Hallesby på denne tiden stod på toppen av sin makt. Samtidig skulle amerikaneren Mare Conellys skuespill Guds grønne enger oppføres på Nationaltheatret, der ble Vår Herre fremstilt på scenen. Etter en voldsom proteststorm bøyde teaterledelsen av og viste stykket bare i en lukket forestil­ ling i mai 1933. Her var åtte av ni medlemmer i Venstre-regjeringen til stede. Men så prøvde Venstre å tone ned sine liberale synspunkter. I januar 1934 foreslo partiet å skjerpe blasfemiparagrafen i straffe-

LIV SSYN , S P R IT OG SPRÅK

loven. Å gi uttrykk for ringeakt for religiøse trosfore­ stillinger ble straffbart. Venstres Chr. Stray fra Tromøya ved Arendal mente ytringsfriheten måtte begren­ ses for å hindre kaos: Det er gamle og utslitte idealer alle de forfekter, som kommer farende her idag og sier at vi må endelig ikke innføre denne bestemmelse, fordi den truer ytringsfriheten. De idealer som idag først og fremst bør påkalle oppmerksomheten, er orden og sømmelighet. Men da var det for sent i Hordaland. Et nytt, kristelig parti ble dannet i reaksjon mot det den kristne avisen Dagen kalte Venstres «lunkne liberalisme» som ville gjøre alle til lags. Tanker om et slikt parti hadde duk­ ket opp ved valgene både i 1924 og 1927, særlig i Hordaland. En forløper var Moderate Venstre fra slut­ ten av 1880-årene, som hadde stått sterkest i sør og vest Bedehus-Norge. Ved nominasjonen i Hordaland Venstre i 1933 kom ikke formannen i Det vestlandske Indremisjonsforbund, bibelskolebestyrer Nils Lavik på listen - visstnok mente nominasjonsmøtet han ikke var valgbar siden han bodde i Bergen. Men folk i indre- og ytremisjon tolket dette som en bevisst aksjon og dannet Kristelig Folkeparti. Det tok stem­ mer fra alle de borgerlige partiene og seiret i kystom­ rådene i Nord- og Sunnhordland. Lavik ble valgt. Etter andre verdenskrig vokste dette regionpartiet til et landsparti.

Ho, hu og hun Det er «religionskrig i landet», skrev M orgenbladet i 1907 og tenkte på språket. Nynorskfolket var på offensiven. Noregs Mållag og målpressen, som Gula Tidend, Den 17de Mai og Syn og Segn, ble støttet av Noregs Ungdomslag med 28 000 medlemmer i 1905, iberegnet bondeungdomslagene i byene. Nettopp for de sosialt bevegelige, for dem som klatret opp i sam­ funnet via utdanning, var skriftspråket viktig. Mål­ formene ble til riksmålfolks irritasjon likestilt til lærereksamen og til examen artium i 1902. Fra 1907 måtte også de 80 prosent av gymnasiastene som brukte riksmål, skrive sidemålsstil. Et voksende antall skolekretser innførte nynorsk i undervisning­ en, særlig i øvre Telemark, indre deler av Agder, fra Sunnfjord til og med Nord-Møre, og i Nord-Trøndelag. En tid så landsmålet ut til å skulle seire. Byborgerskapet reagerte med å danne sitt Riksmålsforbund i 1907. Da Det Norske Teatret åpnet i 1913 og brukte nynorsk som scenespråk, ble det møtt av sure riksmålsaviser, pipekonserter og målstrid i bokstavelig forstand, et kjempeslagsmål i gatene omkring teateret. Også i språkstriden vokste «den norske trekanten» fram. Den gamle kløften mellom by og land, mellom riksmål og nynorsk, ble krysset og komplisert av

motsetningen mellom overklasse og underklasse. En rettskrivningsreform i 1907 hadde bare brutt riksmå­ lets nære forbindelse med dansk og lagt det nær opp til «dannet dagligtale» i byenes overklasse («hun banket på døren»). Men en ny reform i 1917 tillot også valgfrie folkelige former som «hu banka på døra» - et språk for «grammatikalske bolsjeviker», skrev en motstander. Samtidig diskuterte flere hvor­

vidt nynorsken virkelig stod nærmest alt norsk «fol­ kemål». «Høgnorsk», «fullnorsk» eller «i-mål» («ho banka på døri») lå vestlandsdialektene nær, og nynorsk hadde fått godt innpass i noen dalfører på Østlandet. Men allmuen i grend og gate i størstedelen av Østlandet og i Nord-Norge stod fjernt fra nynor­ sken. Mange fant det urimelig å endre skrivemåten på stedsnavnet «Kullebund» til «Kolbotn» når uttalen lokalt var «Kølabånn». De konkurrerende elitene i by og bygd ville begge ha «kulturmål» og avfeide østkantmålet i Oslo som «vulgært Vika-språk». Radikale språkfolk hevdet at det var likeverd mel­ lom formene. De ville ha et skriftspråk bygd på tale­ målet, som på lang sikt kunne føre til samnorsk, en tilnærming, ja, sammensmeltning mellom språkene. Østlandsk reisning (1 9 1 9 -2 6 ) arbeidet for saken. I 1920 hadde om lag 2000 av 6000 skolekretser innført nynorsk, 2550 kretser hadde innført den radikale varianten av riksmålet, de øvrige de mer konservative riksmålsformene. Fram til 1926 gikk om lag 1000 kretser tilbake til konservative former. I 1936 krevde 259 kommuner med 20 prosent av befolkningen å få brevskrive med statsadministrasjonen på nynorsk. 233 kommuner med 39 prosent ønsket bokmål. De øvrige erklærte seg nøytrale eller ytret seg ikke.

Avhold, måtehold og fyll Alkoholforbruket var lavt i Norge sammenlignet med andre europeiske land. Hver nordmann drakk to liter ren alkohol årlig i perioden 1 9 2 3 -2 7 , noe mindre enn

Forslaget om å døpe Trondhjem til Nidaros satte sinne­ ne i kok i 1930. Trondheim ble et språkpolitisk kompromiss; halve navnet fik k en radi­ kal form.

Nederst forrige side: —Naa, hvor langt er dere kommet med revolutionen her i Norge? - Foreløbig slaas vi om hvordan den skal staves. (Ragnvald Blix i Exlex 1919).

149

DEN NYE DAGEN

plarungdom men skrev i 1910 at all tenkende ungdom måtte være med på: «Kamp mot den internationale ‘kong alkohol’, kamp mot den internationale milita­ rismen og kamp for proletariatets frigjøring.» Partipolitisk ble kampen for alkoholforbud offisi­ elt støttet av Venstre, unntatt av partiets byliberale kulturradikalere. Arbeiderpartiets syn var fyndig for­ mulert av Kyrre Grepp i 1912: «Et samfundsonde indskrenker man ikke, det avskaffer man.» Men mange menige fagforeningsfolk satte like mye pris på sin dram som byborgere nøt sin sherry og sin whisky. Da brennevin ble forbudt i 1915, gikk gauker, for­ kledd som småhandlere, rundt på arbeidsplassene og bød fram en «høne», et «stort eple» eller «torsk» (helflaske) eller en «kylling», et «lite eple» eller «torsk med rogn» (halvflaske). Avholdsbevegelsen fikk masseoppslutning i 1880og 90-årene, ikke minst fra kvinner. Den organiserte eget landsting, presset partiene og stilte tidvis egne kandidater, som ved valget i 1906. Høyden i makt og oppslutning ble nådd i 1919 med 257 000 medlemmer (en del var nok registrert i flere foreninger). Hovedlin­ jen var utformet av avholdspolitikeren Sven Aarrestad. Den gikk ut på å tørrlegge landet skritt for skritt. Brennevinsloven av 1894 åpnet nemlig for kommunevise avstemninger. 485 av 600 herreder hadde gjennomført

«Drankerens familie» av Axel Waldemar Johannes­ sen, malt i 1922. Maleren slet tungt i mange år, og opp­ levde aldri sin første separatutstilling, som åpnet først etter hans død.

Folkeavstemningen i 1926 opphevet det brennevinsforbudet som ble innført ved en avstemning i 1919. De fleste listebærerne ved dette stemmelokalet i Oslo var imot forbud, slik flertallet av velgerne var imot både i hovedstaden og ellers i Østlands­ området.

150

dansker, svensker og tyskere. Hver italiener drakk 13,8 liter, hver franskmann 17,6 liter. Drikking var regulert, brukt ved fester eller spesielle anledninger, som når en ny mann i arbeidslaget «krømpet» plas­ sen ved å spandere en flaske på sine nye kolleger. Alkohol var en luksusvare, ingen hverdagslig sak. Konsumet sank markert i dårlige tider. I noen miljøer ble det drukket tettere. I Hedmark og Oppland var spritbrenning en viktig næring, 19 av landets 22 brennerier lå her i 1927. Blant unge og ugifte hånd­ verkere og byarbeidere var lørdagsfylla et fast innslag. Én av fem mannlige arbeidere i Kristiania ble arrestert for drukkenskap i løpet av året 1911. Alkoholen var arbeiderklassens svøpe. Avholdsbevegelsen hadde siden midt på 1800-tallet vokst fram som en allianse mellom bygd og by, mellom dem som så saken religiøst og dem som vesentlig argumenterte sosialpolitisk. Det norske totalavholdsselskap stod sterkest på landet. Godtem­ plarene var mer byorientert. Den lukkede losjeformen deres bød medlemmene et alkoholfritt miljø i en omverden der skjenkestedene lå tett. Avholdsbeve­ gelsen kan sees som en historisk mellomform mellom bedehus og arbeiderbevegelse. Innad i godtemplarbevegelsen skiftet synsmåtene: Fra å betone individuelt ansvar og omvendelse og avholdsløftet som innled­ ningen til en ny livsstil understrekte de etter århun­ dreskiftet at avhold var en samfunnskamp. Godtem-

forbud i 1915. Antallet brennevinssamlag, som var halvoffentlige lokale salgsmonopoler, var redusert fra 50 i 1895 til 13 i 1913. Denne linjen kulminerte i en enda strammere lov i 1918: Brennevin kunne nå ikke sendes med post, jernbane eller dampskip, en tørrlagt kommune kunne altså holdes tett. Samtidig hadde verdenskrigen åpnet for en ny fremgangsmåte. Flere landsomfattende forbud, som vekselvis omfattet alt fra brennevin til pilsnerøl, var

LIV SSYN , SPR IT OG SPRÅK

vedtatt, men de var midlertidige, situasjonsbestemte tiltak. Avholdsbevegelsen grep muligheten til å gjøre forbudet permanent, som i USA, Finland og Island. Folkeavstemningen i 1919 gav et flertall på nesten 62 prosent for å forby hetvin og brennevin. 70 prosent var for i bygdene, bare 44,5 prosent i byene. Akershus og Oslo (med bare 21 prosent ja-stem m er) var sterkt imot forbud. Snaut flertall imot forbud kom også i Vestfold, Buskerud og Hedmark. Vestlandet var klart for, Møre og Romsdal på topp (88 prosent). Kvinne­ stemmene sikret forbudet. Forbudet åpnet for krig på to fronter, en «brenne­ vinskrig» i Norge og en handelskrig med de vinproduserende landene. På hjemmefronten gjaldt slaget hvorvidt forbudet skulle overholdes. Kretser som ellers holdt sterkt på at man måtte overholde «lov og orden», oppfattet forbudet som et utilbørlig inngrep i deres personlige frihet. Leger og dyrleger skrev ut resepter på alkohol «til medisinsk bruk». En særlig beryktet hovedstadslege ekspederte 48 000 resepter på ett år. Folk skiftet til bokkøl og billige, lettere viner, som spansk «tinto» og «blanco». Surrogater som nafta og hårpomade gikk ned, hjemmebrenning­ en gikk opp. Smugling foregikk profesjonelt og velor­ ganisert, selv om vi aldri hkk noe nær et amerikansk gangstervesen, som i USA virkelig bet seg fast i for­ budstiden. Men også i Norge kostet brennevinskrigen menneskeliv; flere enn dem som døde i klassekam­ pen. Smuglere ble forfulgt til havs for å forsvinne for godt. To tollere omkom da båten deres eksploderte, én ble skutt og drept. Smuglingen ble etter hvert bremset effektivt. Prisen var økt væpning, overvåking og halvt illegale politimetoder. Alkoholliberalistene argumenterte mot forbudet med at tallet på drukkenskapsforseelser ikke gikk synderlig ned. Men når opinionen svingte - en ny avstemning i 1926 gav et flertall på 55,5 prosent mot forbud, og medlemstallet i avholdsbevegelsen sank til 175 000 i 1929 - skyldtes det først og fremst forhol­ det til vinlandene i Sør-Europa. Flertallet for forbud mot brennevin og hetvin ved folkeavstemningen i 1919 hadde skapt følgende pro­ blem: Hva skulle man gjøre med konjakken, sherryen og portvinen som Norge importerte fra Frankrike, Spania og Portugal? Disse landene ønsket naturlig nok at varene deres skulle omsettes så fritt som mulig og truet med sanksjoner mot norsk skipsfart og eksport. Særlig var utførselen av klippfisk utsatt i en tollkrig. Tre regjeringer på rad ble drevet vekk av denne motsetningen mellom avholdssak og handels­ politikk. Høyre hadde dannet regjering i 1920 under ledelse av Otto B. Halvorsen. I juni 1921 ble han kastet, reelt fordi han signaliserte at det var umulig å drive handelsforhandlinger med forbud som utgangspunkt, og at forbudet derfor måtte oppheves. Venstre overtok

regjeringen. I mangel av andre selvsagte ledere etter at Gunnar Knudsen hadde trukket seg, ble en annen syttiåring statsminister, veteranen Otto Blehr, stiftamtmann i Kristiania. Han hadde ledet sin første regjering i 1 902-03. Valget i 1921 stod i forbudets tegn. Venstre og Radikale Folkeparti gikk kraftig tilba­ ke fra 32 til 23 prosent, Arbeiderpartiet stagnerte. Sær­

lig tapte disse partiene blant alkokoholglade byfolk og blant fiskerne, som hkk livsgrunnlaget truet av han­ delskrigen. Trass i forsøk på en tøff linje måtte for­ handlerne gå med på å ta inn store kvoter hetvin fra Spania og Portugal for å berge fiskeeksporten, langt ut over de mengdene som kunne avsettes til medisinske formål. De ivrigste avholdsfolkene og arbeiderbeve­ gelsen så dette som et knefall for alkoholinteressene, mens høyresiden så det som et argument mot å holde på forbudet. Til sammen hkk regjeringen flertallet mot seg da den stilte kabinettsspørsmål for å få de høye kvotene godtatt. Forbudet mot å selge hetvin ble opp­ hevet i april 1923 etter at Halvorsen hadde overtatt på nytt i februar. Men han døde i mai 1924, og finans­ ministeren, veteranen Abraham Berge fra Frisinnede Venstre overtok som statsminister. Allerede i juli 1924 ble han felt. Han ønsket å endre forbudsloven - uten en ny folkeavstemning om spørsmålet. Motsetningen mellom by og land hadde felt regje­ ringen til W ollert Konow i 1912. Da gjaldt det lands­ målet. Kultur blandet med økonomiske interesser ble enda mer eksplosivt: Spriten knekte tre regjeringer og bidrog vesentlig til den mangelen på stabilitet som ble et grunntrekk i norsk politikk i mellomkrigs­ tiden. Sprit og språk, bondesamfunnets gamle kultur­ konflikter, gjorde det vanskelig å danne en sterk, samlet borgerlig front i klassekampene i industrisam­ funnet.

Avholdsfolket marsjerer. Bildet kan stamme fra en demonstrasjon i Stavanger i fo r ­ bindelse med fo lk e­ avstemningen om brennevinsforbud i 1926.

151

I J ■

■

østen 1932 skrev Rolleiv Svenseid dikt:

Det er haust yver landet, men verre er at det haustnar i nordmannshug. Det her imot myrker og vinterver. ein vinter so kald og drjug. Krisen i jordbruket på sitt verste. Men følelsen av å gå i et kaldt mørke gjaldt også fiskerbefolkningen, arbeidsløse i byene og middelklasseungdom som fant utveiene stengt for seg. Krisen i det norske samfunnet var allmenn, både økonomisk, sosial, moralsk og politisk. Troen på den rådende liberale samfunnsorden brøt sammen for mange. Tre svar ble utviklet og forsøkt satt ut i livet - ett alternativ var forbedring eller “renovasjon” av det bestående, et annet var sosialistisk revolusjon, det tredje var høyrereaksjon. For samtiden var det ikke gitt hvilket som skulle seire. Denne delen handler om kriser og forsøk på løsninger, om økonomi og politikk fra 1920 til 1935.

Borte bra, men hjemme best? Forrige side: «Vi arbeidsløse» fra 1934. Maleren Arne Ekeland (1908-94) fikk sitt gjennom­ brudd på Høstut­ stillingen i 1934. Han var påvirket av Picasso og Braque, tysk ekspresjonisme, bysantinsk mosaikk og ungrenessansens maleri, men utviklet sin meget personlige malestil, og i inn­ holdet var han kom­ munist.

Norge i Gunnar Knudsens skikkelse møter trollene fra Japan, Frankrike og Storbritannia. Da Norge i 1920 meldte seg inn i Folke­ forbundet, mente mange det var en sammenslutning av de seirende stor­ maktene, ikke et sant forbund av verdens folk.

154

Da regjeringen Ivar Lykke gikk av i 1928, kunne argentinske aviser melde at regjeringsoppdraget var gitt til Arbeiderpartiet av «el rey Gustavo», kong Gustav. Norge stod ikke sentralt i de fleste utlendingers bevissthet, og kunnskapene om landet var heller små. Kritikere i Norge mente også at folket her var innadvendte heimfødinger. Men fram til et bruddpunkt i mellomkrigstiden var interessen på flere områder utadvendt og voksende. I 1920 gikk Norge inn i Folkeforbundet, og landets største parti sluttet seg til Den kommunistiske Internasjonalen. Under krisene i mellomkrigstiden skjedde en tilbaketrek­ ning til den nasjonale rammen. Arbeiderpartiet gikk ut av Internasjonalen allerede i 1923. Hjemmemarke­ det overtok som ledende økonomisk sektor tidlig på 30-tallet. I Folkeforbundet ble målet for den norske politikken å frigjøre seg fra forpliktelser som kunne trekke landet inn i en internasjonal konflikt. Utenrikssakene stod ikke høyt på norsk politisk dagsorden. Utenriksdepartementet brukte mest ener­ gi på forhandlingene med vinlandene, og de dreide seg egentlig om norske forhold: avholdssak og fisk. Men forhandlingene viste også at utlandet ikke kun­ ne neglisjeres. De franske kravene til norsk alkohol­ politikk grep langt inn i norsk selvråderett. Verdens­ krigen var også en vekker. Stortinget fikk i 1922 en varig «utvidet utenriks- og konstitusjonskomité». De folkevalgte representantene ville nå bestemme uten­ rikspolitikken, ikke overlate den til det hemmelige diplomatiet, som mange mente hadde bidratt til å utløse verdenskrigen. Fra 1920 justerte Norge kursen fra full nøytralitet til nølende å satse på kollektiv trygghet. Norge ble i 1920 medlem av Folkeforbundet, stiftet i 1919. I Stortinget stemte 100 for og 20 mot. Innmeldingen møtte motstand fordi Forbundet forpliktet medlems­ statene til politiske, økonomiske og militære sanksjo­ ner mot angriperstater. En slik plikt stred mot tradi­ sjonell norsk nøytralitet. Skulle stormaktene på nytt barke sammen, var den beste strategien å finne et «musehull» å krype inn i, sa Olav Scheflo fra Norges Kommunistiske Parti i en debatt i 1924. Folkeforbun­ det ble også oppfattet som en sammenslutning for seiersmakter, fordi verken Tyskland eller Sovjet­ unionen var med i begynnelsen. Arbeiderbevegelsen fordømte forbundet som en forening av imperialist­ iske stater, en karikatur av et sant folkenes forbund. Flertallet mente at bestemmelsen om sanksjoner

neppe ble aktuell, slik maktsituasjonen var etter kri­ gen. Forbundet ble ledet av vestlige stormakter som Norge stod nær, og som kontrollerte verdenshande­ len. Da var det uklokt å provosere med en avvikende kurs og nærmest stille seg på linje med internasjonale utskudd som beseirede tyskere og russiske kommu­ nister. Alliansefrihet hadde heller ikke helt samme høyverdige klang som før. De krigførende statene under verdenskrigen så det iallfall slik at de bar byrde­ ne, mens skinnhellige nøytrale høstet krigsprofitten. Da landet ble medlem, utfoldet norske represen­ tanter et betydelig engasjement gjennom folk som Fridtjof Nansen, Johan Ludwig Mowinckel (V) og senere også Halvdan Koht (DNA) og Carl Joachim Hambro (H), som opprinnelig var mot innmelding. De forfektet at prinsipper måtte styre internasjonal atferd, og at småstatene hadde spesielle interesser. Det nøytrale Norden skufle opprettholde «selve verdens-moralen», mente Nansen. Skillet mellom høy etikk og nasjonal selvgladhet var ikke helt klart. Et prinsipp i sikkerhetspolitikken var å avtale med andre land at det skulle brukes voldgift i tvistemål. Norge hadde i 1926 avtaler med de nordiske landene, med Frankrike, Belgia, Sveits - og Brasil. Dessuten deltok Norge i organer som var tilknyttet Folkefor­ bundet. Det gjaldt for eksempel den internasjonale

B O RT E BRA, MEN HJE M M E B E S T ?

domstolen i Haag og den internasjonale arbeidsorga­ nisasjonen ILO. ILO var en slags revolusjonsforebyggende korporativ internasjonale innen arbeidsliv og sosialpolitikk, der både arbeidsgivere, arbeidere og statene var representert. LO vekslet mellom å boikotte og delta, før organisasjonen i 1934 gikk inn for fullt.

Militærstellet - «et folkebedrag»? Under verdenskrigen rustet Norge opp. Fra 1920 ble militærstellet bygd ned - særlig marinens materiell ble lite fornyet. En ny forsvarsordning i 1927 forma­ liserte tilstanden: færre faste offiserer og nedsatt tje­ nestetid for rekrutter fra 144 til 108 dager. Også denne forsvarsordningen viste seg å være dyr når den skulle følges opp med bevilgninger. En ny ordning i 1933 reduserte oppsettet ytterligere. Nå skulle øvel­ sene vare 84 dager. Ved å effektivisere mente man å kunne skape en liten, men veltrent hær, en grunn­ stamme som forholdsvis raskt kunne utvikles videre. Selv om Venstres leder Johan Ludwig Mowinckel var nedrustningspolitikkens fremste talsmann, ble nedskjæringene gjennomført under flere skiftende borgerlige regjeringer. Høyre og Bondepartiet lå flere millioner over i sine bevilgningsforslag, men også de lå langt under ønskene fra den militære ledelsen. Denne militærpolitikken hadde sine grunner. Først og fremst var nesten hele 1920-tallet rolige år. Internasjonalt talte man om Locarno-ånden, etter avtaler inngått i Locarno i 1925, der blant annet Tysk­ land, Belgia og Frankrike gjensidig anerkjente hver­ andres grenser. De fleste land rustet ned - et land som Danmark ble i den britiske avisen The Times i 1933

beskrevet som «disarmed to an extent almost incredible». Dertil kom de økonomiske vanskene. Å bruke midler til kanoner for å møte en mulig fremtidig trus­ sel ble veid mot det aktuelle presset for balanserte statsbudsjetter og de akutte behovene for å hjelpe kri­ serammede og arbeidsløse. Norsk utenrikspolitikk under første verdenskrig hadde dessuten maktet å holde landet utenfor krigen og vokte den freden som hadde vart fra sommeren 1814. Nå ble nøytraliteten søkt sikret ved hjelp av tosidige avtaler med andre stater og et system med internasjonal voldgift. Og hvem skulle true oss? Fien­ debildet var nokså uskarpt. Russland og Tyskland var slagne stormakter - Storbritannia var en stormakt, men ble regnet som fredeligsinnet overfor Norge. Forholdet til de nordiske landene var godt, trass i mindre irritasjonspunkter. - Ifølge offiserer og bor­ gerlige kom den akutte trusselen helst fra en «indre hende», fra arbeiderbevegelsen. Den nye forsvarsordningen av 1933 forutsatte en

Kong Haakon og kronprins Olav på militærøvelse i 1930-årene. En viss opprustning skjedde på 1930-tallet, selv om de militære ønsket langt større bevilgninger. Synet på forsvaret var delt på 1920-tallet. Her ankommer stortingsmann Tranmæl til Stortinget i 1925. Partisekretæ­ ren i Arbeiderparti­ et, Einar Gerhard­ sen, har hentet ham fra fengselet der han satt for å ha agitert fo r militærstreik.

155

SOLE FALLST1 D E R ?

Japan okkuperte Mandsjuria i 1931. I 1933 trakk Hit­ ler Tyskland ut av Folkeforbundet og startet opprust­ ning. Italia forlot forbundet samme året og invaderte Etiopia i 1935. Sovjetunionen gikk derimot inn som medlem i 1934. I norsk politikk medførte denne ut­ viklingen to reaksjoner. I det ansvarlige utenrikspoli­ tiske miljøet, personifisert ved Mowinckel, ble målet å vikle landet ut av de kollektive forpliktelsene til sanksjoner mot angripere som medlemskapet i Fol­ keforbundet påla oss. Slik skulle landet unngå å bli viklet inn i en krig. Politikken ble å vende tilbake til den eldre forståelsen av nøytralitet. På et nordisk utenriksministermøte i september 1934 søkte Mo­ winckel å få de andre landene med på denne planen. - I arbeiderbevegelsen begynte flere i den yngre gene­ rasjonen å revurdere synet på nedrustning: Foruten kapitalismen stod folket nå også overfor fascismen, en fiende som ikke lot seg slå uten våpen. De nordis­ ke landene, der arbeiderpartiene nå hadde 40 prosent av stemmene, fikk en ny verdi i DNAs tankegang som demokratisk motvekt mot fascismen. Norges Handelsog Sjøfartstidende skrev i 1933 spydig om en ny mar­ xistisk skandinavisme, «utklækket i Angst og Bæven for tysk Nazisme og opflasket med Daasemælk fra russisk Kommunisme».

Nordiske brødre - og finske mongoler?

Det var en «finsk fa re fo r Finnmark», mente flere nord­ menn i mellomkrigs­ tiden. Hvor farlig var han, Otto Kristi­ ansen fra Indre Kvenby, Vadsø?

156

«forutseende utenriksledelse», som i tide skulle ta initiativet til å styrke forsvaret dersom mørke skyer samlet seg. Man regnet med å rekke å ruste opp før og i begynnelsen av en europeisk krig. Problemet var at en eventuell opprustning ville ta tid, så utenriksledelsen måtte være meget forutseende om denne forutset­ ningen skulle være reell. Øverstkommanderende general Kristian Laake avvek i sin vurdering fra for­ gjengeren Ivar Bauck, som hadde ment at ordningen var «et folkebedrag som kan bli en katastrofe for lan­ det». Onde tunger antydet at Venstre-mannen Laake, som avanserte fra oberst til generalmajor, var «kjøpt» for å støtte ordningen. Arbeiderbevegelsen var som før prinsipielt for ned­ rustning. Et gammelt motiv syntes enda sterkere i 1920-årene - at militærvesenet var et klasseredskap ledet av reaksjonære offiserer. Som alternativ til forsvarsordningen av 1933 foreslo Arbeiderpartiet et nærmest sivilt «vaktvern» organisert i en landvakt og en kystvakt, imidlertid skulle også det innbefatte torpedobåter. Tallet på fastlønt befal skulle ned, og rekrutteringen demokratiseres. På 1930-tallet skiftet det politiske klimaet i verden.

De nordiske landene samarbeidet godt innenfor F o l­ keforbundet. Foreningen Norden var stiftet i 1919. Mest fremgang hadde den med opplysning og kul­ turarbeid. Blant de klare suksessene var reiser for skoleungdom og gransking av skolebøker for å fjerne nedsettende og feilaktige fremstillinger av grannelandene. Flere tiårs bestrebelser for å oppheve passtvangen lyktes ikke før i 1954. «Nordismen» var fundert på en erkjennelse av kulturelle fellestrekk: Folkebevegelser og demokratisk opplysningstro stod sterkt, landene var alle for små og for fattige til å ha utviklet intellektuelle «kaster» som levde nokså atskilt fra befolkningen ellers. Hos enkelte kunne nordismen også uttrykkes som en tro på «rasens» eller «blodets» slektskap. Flere følte som Rolf Thommesen i Tidens Tegn i 1929: «Når man taler om Broderskab med Kinesere og Hotentotter, bliver jeg kold, men et Broderskab i Norden er værd at sætte et Arbejde ind for.» Nordismen måtte imidlertid konkurrere med norsk nasjonalisme, skepsis til svensk overlegenhet og med landenes ulike interesser i utenriks- og sik­ kerhetspolitikk. Svensk høyreside ønsket fra gammelt av at landet skulle være en sterk østersjømakt, Dan­ mark måtte akte på naboskapet med Tyskland, Fin­ land hadde sitt spente forhold til Russland, og Norge kombinerte en viss isolasjonisme med tro på at Stor­ britannia stod bi. «Skandinavia» var ikke mer virke-

BO RTE BRA, MEN HJ E M M E B E S T ?

lig enn «Atlantis», sa Johan Castberg i 1919 i en nasjonalradikal kritikk av det han kalte «nyskandinavistiske» tendenser. De nordiske utenriksmøtene fra verdenskrigen opphørte i 1920 og ble ikke tatt opp igjen før i 1932. Og selv om forholdet de nordiske landene im el­ lom var godt i internasjonal målestokk, buttet det på enkelte punkter. I Finland nådde den politiske agita­ sjonen for et Stor-Finland et høydepunkt tidlig på 1930-tallet. Den gamle norske mistanken om at Fin­ land ville utvide sitt landområde mot de kvenske (hnsktalende) områdene i Finnmark og Troms flam­ met opp igjen. I 1929 skrev Finnm ark Folkeblad (V) at norsk politikk i nord «skal stå lysende mot onde magter». Arbeiderbladets Karl Johanssen mente at finner var «af mongolsk afstamning», at deres «nasjonaleiendommelighet» bestod i at «den hnskugriske rase er avgjort sadistisk av natur». Den antihnske stemningen toppet seg i 1935 med boken Finsk fa re fo r Finnm ark av Arthur Ratche. Med eksempler fra Lyngen i Nord-Troms hevdet han at kvenene var potensielle landsforrædere. Myndighe­ tene, ledet av embetsmenn som general Otto Ruge, biskop Eivind Berggrav og fylkesmann Hans Gabrielsen, satset på å avskjerme grenseområdene mot øst. Finskættede ble overvåket, post ble åpnet og hande­ len kontrollert. Veibyggingen ble styrt ut fra militære hensyn, slik at det norske riksnettet ikke ble koblet til noen mellomriksvei fra Finland. Dessuten startet et indre kulturelt landnåm i de kvenske områdene. Ved bureising i Pasvikdalen ble norskfødte borgere favorisert. Folkehøyskole ble anlagt i Svanvik og kringkastingsstasjon i Vadsø i 1934. Boksamlinger og i 1 9 3 5 -3 6 også gratis abonnementer på Hjemmet , Allers og Illustrert Familieblad skulle bidra til det Morgenbladet kalte «åndelig kolonisasjon». Kvener og læstadianere i Nord-Troms protesterte mot dette Morgenbladets «blekgule rasehat», og lokallaget av Arbeidernes ungdomsfylking i Skibotn trakk i 1937 linjer til jødeforfølgelsene. Vinterkrigen mot Sovjetu­ nionen i 1939 endret klimaet - nå var folk blitt hnskvennlige.

En liten ekspansjonist Den norske selvforståelsen ble uttrykt av Gunnar Knudsen allerede i 1905. Vi tilhørte de «uskyldige Smaamagter», et lite land langt mot nord, uten aggressive hensikter mot noen. Men i flere kretser kunne man tenke seg «et stort, et større Norge», som den norske minister i Paris, baron Fredrik (Fritz) Wedel Jarlsberg, formulerte det. I forbindelse med oppgjøret etter første verdenskrig foreslo han at lan­ det burde melde territorielle krav, som en slags kom­ pensasjon for handelsflåtens innsats. I memoarene sine skrev han:

Maaske skulde det ikke være umulig, at faa en koloni etsteds i oversjøiske lande, hvorhen vi skul­ de kunne dirigere de norske utvandrere og hvor vi kunde produsere raastoffe som vort nordlige klima ikke tillater at frembringe, men som er saa vigtige for vor industri og vort akerbruk. Et sted i tidligere tysk Øst-Afrika kunne høve. Denne tanken hkk han ingen tilslutning til. Få så noen for­ del i en norsk miniimperialisme. I avisdebatten var noen redd hva som ville skje om koloniens innfødte innbyggere med tiden fikk stemmerett ved norske valg. Kunne vi få menneskeetere blant stortings­ mennene? Derimot hkk Wedel Jarlsberg støtte fra andre når det gjaldt ideer om å erverve Svalbard og områder øst for Finnmark. Ved å ekspandere mot nordøst ønsket de å sikre norsk område militært både mot et revolu­ sjonært Russland og et selvstendig Finland og rå over vannkraftressursene i Pasvikelva. En hemmelig grensekomité som regjeringen Knudsen nedsatte i 1919, tenkte seg at «den uskyldige småmakten» Norge skulle kreve et område om lag som Vestfold fylke. Handling fulgte ikke på ord, mens finnene rykket inn

Mottagelse fo r Amundsen etter ekspedisjonen med «Norge» i 1926. Til venstre Hjalmar Riiser-Larsen, som var navigatør på turen.

157

SOLEFALLSTIDER?

og tok en korridor nord til Petsamo/Petsjenga og fikk slik adgang til Nordishavet. Etter forhandlinger i 1 9 2 2 -2 4 ble endelig de norske grensene i nord lig­ gende i ro. Men Norge ekspanderte i Nordishavet. Nordmenn var engasjert i fangst, gruvedrift og vitenskapelige undersøkelser på Spitsbergen. Flere internasjonale kon­ feranser før verdenskrigen hadde betraktet området som ingenmannsland og søkt å få et russisk-svensk-

158

norsk sams tyre eller en felles internasjonal kommisjon til å stå for tilsynet med øyene. I løpet av krigen styrket Norge stillingen sin betraktelig. Store Norske Spitsber­ gen Kulkompani, næringsinteresser i Nord-Norge og forskere presset på for en mer offensiv politikk. Ved Versailleskonferansen ble Norge i 1920 tilkjent suvere­ niteten, men på det vilkåret at andre nasjoner var like­ stilt når det gjaldt retten til å utnytte området økono­ misk, og øyene skulle være demilitarisert.

BO RTE BRA, MEN HJE MME B E S T ?

Spitsbergen ble i 1925, da Norge overtok, omdøpt til Svalbard, et navn brukt i sagaene. Ideologisk var den norske ekspansjonismen en slags «norrøn impe­ rialisme». Det gamle Norgesveldet skulle gjenreises i ny skikkelse, skrev blant andre forretningsbladet F a r­ mand i oktober 1919. Ishavsimperialismen ble opp­ muntret av Roald Amundsens nye polarferder, i 1925 nådde han sammen med norske flygere 87 grader og 44 minutter nord, i 1926 for han med luftskipet «Norge» over Nordpolen. Sent i juni 1931 brakte Tidens Tegn et telegram fra fem norske fangstfolk. I kong Haakons navn hadde de okkupert et område på Øst-Grønland, som de kal­ te Eirik Raudes land. Snaue to uker senere erklærte Bondeparti- regjeringen at den stilte seg bak okkupa­ sjonen. Sommeren 1932 fulgte en ny okkupasjon lenger sør. Men i april 1933 dømte den internasjona­ le domstolen i Haag disse handlingene som folkerettsstridige og bekreftet at Danmark skulle ha råde­ retten over hele Grønland. Saken begynte i 1921 da Danmark erklærte sin suverenitet ikke som før bare i vest, men også over det nokså folketomme Øst-Grønland. Kravet kunne komme til å berøre rettigheter til norske fangstfolk. Norge svarte at vi betraktet området som et «terra nullius», et ingenmannsland. Gradvis trappet de to statene opp tvisten. Diplomatiske erklæringer ble utstedt, næringsvirksomhet ble intensivert og forskningsekspedisjoner sendt ut for å vise omverdenen hvem som «egentlig» hadde hevd på området. Den danske aksjonen i 1921 utløste minner om Noregsveldet og vekket en slumrende bitterhet over at de gamle norske skattland Grønland, Island og Fær­ øyene ikke hadde fulgt Norge i 1814. Et protestmøte i Ålesund var ifølge lokalpressen tegn på «en folkereis­ ning, født av dansk uret, dansk vold, dansk tyranni». En grønlandsbevegelse ble skapt for å sikre norsk overhøyhet øst på Grønland. I første omgang hadde bevegelsen et forholdsvis bredt grunnlag blant mål­ folk og frilynte ungdomslag. I neste runde skrumpet den inn til små elitekretser i byene med gode kontak­ ter til nasjonalistaviser som Dagbladet, Tidens Tegn og Norges Handels- og Sjøfartstidende. Lederen for Norges Grønlandslag (stiftet 1926), advokat Gustav Smedal, drev sammen med dosent Adolf Hoel en intens lobby­ virksomhet overfor myndighetene og klarte å få inn­ pass i offentlige rådgivende organer for virksomheten i Arktis. Det var denne kretsen rundt Smedal som i hemmelighet hadde planlagt fangstfolkenes tilsynela­ tende spontane okkupasjon i 1931, og slik stilte Bondeparti-regjeringen overfor et fullbyrdet faktum. Men i alle borgerlige partier og spesielt i Bondepartiet fan­ tes sympati for grønlandsaktivismen. Grunnlaget var en nasjonal æresfølelse, hva de selv kalte kjærlighet til landet. Et område hadde egenverdi alene fordi det var eller hadde vært norsk. Men saken

var også tenkt som et middel til å stramme de slappe, til å gjenoppvekke en svunnen stemning av nasjonal enhet som mange lengtet etter. Som professor A. C. Brøgger i Grønlandslaget sa, kunne ikke folket lenger hvile «paa ganske utslidte laurbær fra 1905». Slik skulle kampen for Grønland også nyttes i kampen for nasjonal samling, for en forent borgerlig front, mot partipolitikk og parlamentarisme, mot internasjonal marxisme og fedrelandsløs arbeiderbevegelse. Fremstøtet på Grønland mislyktes, og da Canada i 1925 og Sovjetunionen i 1926 erklærte sin overhøy­ het over alt land nord for sine territorier, gled også henholdsvis Sverdrupøyene og Frans Josef land vekk for norske fangstinteresser. Den norske ishavsimperialismen vant likevel én ny symbolsk seier i nord med overtagelsen av Jan Mayen i 1930. Økonomisk spilte øya liten rolle. Norge satset heller ikke sterkt på å utvikle herredømmet og tilstedeværelsen på Svalbard etter at øygruppen var overtatt i 1925. I mellomkrigs­ tiden ble øyene i praksis delt mellom Norge og Sov­ jetunionen, og den sovjetiske statstrusten Arktikugol drev betydelig kullutvinning der. I sør kom andre symbolseire med Bouvetøya i 1928, Peter Is øy i 1931 - og i 1939 Dronning Mauds land på det antarktiske fastlandet. Heller ikke disse områdene fikk økono­ misk betydning.

Polferdene var inn­ ledningen til en ishav simperialisme, der Norge la under seg Svalbard og Jan Mayen i nord og Bouvetøya og Peter Is øy i sør. Roald Amundsen drog i 1926 sammen med blant annet amerikaneren Lin­ coln Ellsworth og italieneren Umberto Nobile over polar­ isen fra Svalbard til Alaska med luftski­ pet «Norge». Hen­ sikten med turen var å fastslå om det fan ­ tes noe større land­ området i disse deler av verden som man ennå ikke kjente. Da det ble fastslått at dette ikke var tilfel­ let, var den siste ukjente del av ver­ denskartet fjernet.

Det universelle og det særegne Å bestemme det nasjonale i forhold til det internasjo­ nale var et gjennomgående tema i det politiske og kulturelle livet. Når et jazzorkester spilte «Ja, vi elsker» på hotell Bristol, ble det pipekonsert. Men hva med å hente inn inspirasjon utenfra? Meningene var delte. «Hvor ser vi fotfarene efter mor Norge... hele vår herlige gotikk og bondekunst,» skrev male­ ren Henrik Sørensen i 1924 i et angrep på de nyklassiske arkitektene. Arkitekten Gudolf Blakstad repli­ serte at de ville lære av den klassiske arkitekturens enkelhet og logiske oppbygning: «Vi oppdaget snart at der er lover for monumental arkitektur som vi hadde vanskelig for å erkjenne ved å glane på en grantopp.» To hovedstrømninger så seg som nasjonale. For målfolket var bygda sentrum og bonden mest norsk. Bynasjonale, blant dem Sørensen, Nansen, Erik Werenskiold og Dagblad-redaktøren Gunnar Larsen som redigerte en artikkelsamling om Det norske syn (1926), var irritert over at bare «rau rosemaling» skulle være norsk. Landet trengte sin elite, det vil si dem selv. Egentlige verdensborgere var det få av. Arbeider­ bevegelsen oppfattet seg som internasjonalister. Sam­ tidig benektet den ikke at nasjonalitet var en realitet. Men borgernes nasjonsbegrep var ifølge arbeiderbe­ vegelsen falsk, fordi det nasjonale ble brukt til å kamuflere deres klasseinteresser. Den internasjonale

1 1930feiret man nihundreårsminnet fo r Olav Haraldssonsfall ved slaget på Stiklestad. Selv bladene på trærne har fått vikingpreg på denne jubileumsplakaten.

159

SO L EF A LLS T1D ER ?

orienteringen kunne være sterk også hos folk som var opptatt av det nasjonale. Verdens første internasjona­ le historikerkongress ble holdt i Oslo i 1928. Presi­ dent var Halvdan Koht, som gjorde foreningen av nasjonen og arbeiderklassen til sitt historiske og poli­ tiske program.

Amerikanisme og bolsjevisme Etter den store jubi­ leumsutstillingen på Frogner i Kristiania i 1914 ble det ikke arrangert noen nasjonal, samlende mønstring av norske produkter. Det ble avholdt flere distriktsutstillinger, som denne i Trond­ heim i 1930. Ved å vise fram sine pro­ dukter ville nærings­ livet spre lokal stolt­ het og offensiv stem­ ning.

Amerika var popu­ lært og Tom Mix en av de store cowboyheltene, her også fo r­ latt av sin trofaste hest. Amerikanismen nådde også lystspillscenene, selv om den her har fått en lett ironisk utforming. De svenske artistene Gosta Ekman og Inga Tidblad var uhyre populære også i Norge.

160

Etter første verdenskrig emigrerte igjen mange nord­ menn til USA. Det økonomiske tilbakeslaget stengte arbeidsmarkedet her hjemme for mange unge fagfolk, mens gode muligheter fristet på den andre siden av Atlanteren. «Den norske Amerikalinje» ble bygningsingeniørlinjen ved Norges tekniske høgskole kalt. 1923 var toppåret, med over 18 000 utvandrere. Fra 1924 og fremover ble utvandringen bremset av strenge amerikanske immigrasjonslover, og den store depresjonen på 1930-tallet stanset så godt som all innvandring til USA. I kommuner som Tinn og Notodden, hardt rammet av arbeidsløshet, hjalp her­ redsstyret i stedet til med billetter til Canada. En gruppe syndikalister (en revolusjonær retning i arbei­ derbevegelsen som ville bygge på fagforeninger, ikke på parti) drog fra Tinn til Brasil for å grunnlegge et idealsamfunn der. Noen fant veien til Galapagosøyene i Stillehavet.

Mens amerikautvandringen døde hen, blusset amerikanismen opp - begeistringen for det man men­ te var det foretaksomme, livsbejaende, teknisk avan­ serte landet som gav alle en sjanse. For hvem hadde ikke en slektning i USA? Amerika ble det nye landet man viste til for alt fra strafferettspleie til organisering av biblioteker og industri. Ingeniørene vendte seg fra Tyskland til USA. Det norske Videnskabs-Akademi i hovedstaden inviterte på 20- og 30-tallet i stigende grad amerikanere som personlige medlemmer. Mot slutten av mellomkrigstiden var utlånet av engelsk og amerikansk skjønnlitteratur fra Deichmanske Biblio­ tek i Oslo fire ganger større enn utlånet av tysk littera­ tur. Det var en allmenn vending vekk fra tysk. I 1933 åpnet Gunnar Nilsen fra Fredrikstad, senere «Stabburs-Nilsen», sigarforretningen YO-YO etter den ame­ rikanske leken som gikk som en farang over landet. Også en annen «ung» nasjon, Sovjetunionen, ten­ te sinnene i vide kretser etter første verdenskrig. Sosi­ alister i det nøytrale Norge ble dypt skuffet over de reformistiske arbeiderpartienes borgfred med sine nasjonale borgerskaper under krigen. Den gamle sosialdemokratiske Andre Internasjonalen ble diskre­ ditert. Flertallet i Det norske Arbeiderparti (DNA) fant det naturlig å være med da en ny, kommunistisk Tredje Internasjonale ble stiftet i Moskva i 1919. Nor­ ge var det eneste europeiske landet der flertallsret-

B O RT E BRA, MEN H JE MME B E S T ?

ningen i arbeiderbevegelsen gikk inn for Den Kom­ munistiske Internasjonalen. Nokså snart ble det klart at innmeldingen berodde på en gjensidig politisk misforståelse. I 1920 vedtok Internasjonalen de såkalte «Moskvatesene», som var vilkår for å bli tatt opp i organisasjonen. Å støtte proletariatets diktatur gikk an for DNA - det kapitalistiske samfunnet ble oppfattet som et borgerskapets diktatur. Og revolu­ sjon var partiet for, selv om flertallet bak Martin Tranmæl snarere forestilte seg at samfunnet ville gå over til sosialismen gjennom en langtrukken, ikke-voldelig kamp om økonomisk makt, enn at man skulle knuse den borgerlige staten med ett avgjørende, væp­ net slag. Men tesene krevde mer: Medlemsorganisa­ sjonene skulle være høyt skolerte elitepartier med individuelt medlemskap etter modell av de russiske bolsjevikene. De skulle bygge på prinsippet om demo­ kratisk sentralisme, der man skulle opptre enhetlig utad etter diskusjon innad, og de nasjonale partiene skulle være seksjoner i et verdensparti med Interna­ sjonalens eksekutivkomité som sentralledelse. I praksis kunne de russiske kommunistene med sin revolusjonære prestisje og et statsapparat i ryggen gjøre Internasjonalen mer til et redskap for sovjetsta­ ten enn for verdensrevolusjonen. Det norske Arbei­ derparti var et motstykke: et masseparti bygd på kol­ lektivt medlemskap for fagforeninger og med flere syn på hva sosialismen innebar i sin midte. DNA godtok likevel i formen Moskvatesene, og høyrefløyen brøt ut og dannet Norges socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921, som i 1927 igjen ble forent med hovedstrømningen. Men forholdet mellom DNA og Komintern var fullt av konflikter og forviklinger. I november 1923 nektet partilandsmøtet med 169 mot 108 stemmer å godta kravene fra Internasjonalen. Mindretallet dannet umiddelbart Norges Kommunis­ tiske Parti. NKP stod på høyden av sin innflytelse omkring stiftelsen og gikk så tilbake. Ut 1920-tallet hadde kommunistpartiet fortsatt oppslutning i enkel­ te byer og fagforbund. Støtten var for liten til å true Arbeiderpartiet, men stor nok til at ledelsen i DNA måtte ta taktiske hensyn overfor kommunistene. Arbeiderpartiet stod helt til 1938 utenfor Andre Internasjonalens arvtager, den Sosialistiske Arbeiderinternasjonalen. Etter krigen hadde norsk fagbevegelse vært med på å gjenopprette den gamle faglige sammenslutningen, Amsterdam-Internasjonalen som den gjerne ble kalt. I 1921 ble den kommunistiske Røde Faglige Interna­ sjonale stiftet. Norsk LO valgte da å stå utenfor begge organisasjonene. Underhånden hadde LO likevel nokså gode kontakter med de svenske og danske fag­ bevegelsene, som var sosialdemokratisk dominert. Spørsmålet om de internasjonale faglige kontaktene var stadig en kilde til konflikt. Å bli medlem igjen i den reformistiske Amsterdam-Internasjonalen falt

Hele Norges Sonja Henie (1912-69) under olympiaden i St. Moritz i 1928. Olympisk mester 1928, 1932 og 1936, verdensmester 1927-36, europa­ mester 1931-36, norgesmester åtte ganger.

\

.

'

V

ikke bare kommunister tungt for brystet. Først etter en uravstemning gikk LO inn igjen ved nyttår 1936. Også en mindre partipolitisk internasjonalisme og antifascisme levde i mange arbeidermiljøer. Da den tyske båten «Delia» i 1933 skulle laste tremasse ved Follafoss tresliperi inne i Trondheimsfjorden, stanset sliperiarbeiderne arbeidet. Skipet førte hakekorsflagg. Det offisielle Norge førte en forsiktig politikk over­ for den nye sovjetstaten. Hvorfor tirre «den russiske bjørnen» unødig? Dette var én grunn til at Norge nøl­ te med å anerkjenne de baltiske statene - Litauen i 1920, Estland og Latvia i 1921. Etter å ha vært med på den blokaden de vestlige landene anla mot det nye Sovjet, godtok Norge i 1921 sovjetregjeringen rent faktisk og i 1924 også rettslig. På vegne av Folkefor­ bundet gjorde Fridtjof Nansen en stor innsats først for å organisere hjelpearbeid i 1 9 2 1 -2 2 som skulle avhjelpe hungersnøden i landet, deretter i 1 9 2 5 -2 9 for å la armenske flyktninger få vende tilbake til sitt land. Utover i 1920-årene ble forholdet mellom Nor­ ge og Sovjetunionen normalisert.

«Ungdom med opdrift reiser, mens vi få r skrap tilbake» Rett etter første verdenskrig nådde antallet utlen­ dinger i Norge en topp. Mens andelen av utenlandske

161

SO L E F A L L S T I D E R ?

Norske skogs­ arbeidere drog på arbeidsvandring til Sovjetunionen i mellomkrigstiden. Her lærer de russisk: «Fagforeningene er kommunismens sko­ le, » heter det på tav­ len.

162

BO RT E BRA, MEN H JE M M E B E S T ?

statsborgere var 2,4 prosent i 1920, var den i 1930 nesten halvert. Noen av dem reiste da forholdene ble normalisert etter krigen. Men nedgangen gjaldt først og fremst svenske arbeidsfolk som ikke lenger fikk arbeid i Norge da vi ble rammet av de økonomiske krisene. Krigen ble også et vendepunkt i norske holdninger til innvandrere og fremmedarbeidere. En lov av 1860 opphevet passtvang, men ble noe tilstrammet i 1901. Krigen skjerpet fremmedlovgivningen, og i 1927 kom en fremmedlov som gjorde det lett både å avvise og å utvise folk. Sigøynere ble på 30-tallet uten nærmere begrunnelse nektet adgang til riket etter at de hadde fått komme hit siden 1860. I 1932 ble lovgivningen ytterligere strammet til, slik at mindre forseelser etter rusdrikk- og løsgjengerlovene kunne medføre utvis­ ning. De avvisende holdningene hadde flere grunner. Etter verdenskrigen var boligmangelen påtrengende i de større byene. Krisene skapte konkurranse på arbeidsmarkedene. Yrkesorganisasjoner, for grupper fra musikere og tannleger til arbeidsledere, samar­ beidet intimt og uten blygsel med fremmedpolitiet og var nesten alltid negative til å slippe konkurrenter inn. I tillegg fryktet myndighetene store utlegg til fat­ tige - en liten, men stigende andel av svenskene lev­ de i 1930 av offentlig støtte. Norge hadde i 1914 inn­ gått avtale med Sverige og Danmark om gjensidig å betale fattigutgifter for de andre landenes borgere mot refusjon. Men avtalen slo ut slik at Norge måtte betale fem ganger så mye som de andre, og ble endret. Bekymringen svingte i takt med utgiftene. Man var redd landet stod overfor masseinnvandring fra østeuropeiske land, og særlig av jød er som flyktet fra pogromer og antisemittisme. Siden USA så godt som stengte grensene i 1924, fryktet norske myn­ digheter at mange ville søke til europeiske land, en frykt som fikk ny næring etter at Hitler kom til m ak­ ten i 1933. Det var nok synd på politiske flyktning­ er og jøder, mente myndighetene i Norge, men vil­ je n til å slippe dem inn var liten. Denne skepsisen angikk først og fremst et stort antall flyktninger. Men i offentlig debatt ble den koblet sammen med påstander om at innvandrere var latsabber, snyltere og kriminelle. Spranget var kort over til fremmedforakt og rasehat både i politi og i politikk. Folk i Høyre og Venstre kunne tenke slik, men Bondepar­ tiet utmerket seg. «Ungdom med opdrift reiser, mens vi får skrap tilbake,» sa Jen s Hunseid i 1930. Utlendingene var «rask» og «søppel», med «dårlig arvestoff» som kunne oppblandes med den nordiske rase. Den gruppen som ble mest angrepet i skrift og tale, var det vesle jødiske samfunnet i Norge. Det bodde omkring 1400 jøder her i 1930, særlig i Oslo og

Trondheim. Rundt de mosaiske menighetene utfoldet det seg et stille og forholdsvis innadvendt liv med blant annet hjelpearbeid, teater spilt på jiddisk og en aktiv Jødisk Ungdomsforening. Den norske antisemittismen hadde vekslende fore­ stillinger om jødene. Politiets bilde av «den krim inel­ le jøden» opp mot og under første verdenskrig ble avløst av etterretningstjenestens farlige «bolsjevikjøde» i de årene revolusjonen behersket sinnene. Norges Kjøpmannsforening og Norges Handelsstands Forbund drev i 1920-årene en kampanje mot «handelsjødene» som drev omførselshandel. De ble kalt en «græshoppesværm» som med dårlige varer og triks skulle ødelegge for den ærlige norske kjøpm an­ nen. Med jødeforfølgelsene i Tyskland flyktet mange jøder fra landet, men bare få fant veien til Norge, og de fleste kom sent på 1930-tallet. Aftenpostens leder­ artikkel i april 1933, som bar tittelen «Jødehat», var bare ett av mange antisemittiske innlegg. Vi bør forstå tyskernes aksjoner mot jødene, skrev redaktør Jo h an ­ nes Nesse, og i Norge måtte de møtes «med germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet». Samtidig med de første jødiske flyktningene kom i 1933 også de første intellektuelle og kunstnerne fra Tyskland, som grafikeren Rolf Nesch og forlagsman­ nen Max Tau. Tidlig ute blant de politiske flyktning­ ene var unge W illy Brandt, som representerte det venstresosialistiske Sozialistische Arbeiterpartei (SAP). Han og andre SAP-medlemmer samarbeidet delvis med Mot Dag, og delvis søkte de via Arbeider­ nes Ungdomsfylkning å arbeide for en venstredrei­ ning i DNA. Ennå i 1935 dreide det seg bare om 65 politiske flyktninger. Etter hvert som flere kom, ble hjelpearbeidet fra norsk arbeiderbevegelse organisert i fastere former. Det omfattet veiledning i å skaffe oppholdstillatelse, illegal dekning av folk, økono­ misk hjelp, i noen grad også hjelp med å skaffe folk arbeid og bistand til det politiske motstandsarbeidet i og overfor Tyskland. Flyktningene ytte på sin side en viktig innsats gjennom artikler og brosjyrer for å opplyse om tilstanden i Tyskland og ved å gjøre stør­ re grupper mentalt beredt på en kamp mot fascis­ men. På et vis kan reaksjonen på innvandrerne forundre - de var få, svake og innbyrdes splittet. Kanskje skyldtes holdningene at en ung og usikker nasjonal­ følelse måtte støttes opp så kort tid etter unionsopp­ løsningen. Kanskje uttrykte dette også noe mer gene­ relt - at på 1930-tallet vendte oppmerksomheten i Norge seg innover på mange felt. Denne nye nasjona­ lismen var likevel mest et internasjonalt fenomen, slik vendingen av oppmerksomheten utover var det i tiårene før. Sammenlignet med fremmedhat og sjå­ vinisme ellers i Europa var den norske nasjonalfølel­ sen forholdsvis lite aggressiv.

Norsk filmindustri forsøkte også å lan­ sere film er på det internasjonale mar­ kedet. «Fante-Anne» fra 1920 var den første av flere stumfilmer regissert av Rasmus Breistein.

163

Verdensmarked, nasjonalisme og økologi

Mannskapet på en ukjent seilskute. I seiltiden hadde nord­ mennene ofte kon­ kurrert ved åhruke dårlige håter og gi lav lønn. I motortiden ble derimot den norske flåten meget moderne.

På verdensmarkedet ble oppsving og inflasjon fra 1919 til 1920 avløst av en kort, men skarp etterkrigs­ krise i 1921 og 1922. Fra omkring midten til slutten av 20-tallet fulgte en kraftig veksttid før den store depresjonen rammet fra 1929 til 1932. Omkring 1933 øynet folk tilløp til oppgang, selv om de økonomiske vanskene ikke helt slapp taket 30-tallet igjennom. Norge fulgte med i denne dansen, men i utakt. Fall­ høyden i etterkrigskrisen var stor, og den trakk leng­ er ut, til henimot 1924. Under det allmenne opp­ svinget fra 1925 hadde vi en særkrise fram til 1928. Og om 30-tallskrisen var enda verre i land som Tysk­ land og USA, kom den i Norge på toppen av det strie tiåret som nettopp var tilbakelagt. Noen næringer var spesielt tett forbundet med ver­ densmarkedet. Krigsårenes skipsfart hadde gitt så store inntekter at underskuddet på driftsbalansen i forhold til utlandet ble snudd til overskudd. Men allerede i 1919 var de inntjente midlene og norske tilgodehavender i utlandet i form av skipsassuranser brukt opp. Nye skip var kjøpt, aksjer var ervervet i utenlandske bedrifter i Norge. Og penger gikk til å tilfredsstille nødvendige behov og oppdemmet varelyst etter de knappe krigsårene. Mange mente at denne importen var å kaste vekk en gylden sjanse. Men man kan også se det som en slags normalisering. Krigstilstanden var et avvik. Landet vendte tilbake til en tilstand som tilsvarte dets reelle økonomiske styr­ ke. Fram til og med 1931 var det underskudd i uten-

riksøkonomien. Tradisjonelle norske eksportvarer som fisk og treprodukter gikk tilbake i betydning. Men det var vekst i eksporten av produkter fra bergverk og elektrometallurgisk industri. Sterkest fremgang hadde skipsfarten. «Norges flytende imperi­ um» kalte avisen The Times den norske handelsflåten i 1938. Rett etter første verdenskrig var ikke dette selvsagt, de norske skipene ble rammet spesielt hardt av krigføringen. Men fra 1920 til midt på 30-tallet ble handelsflåtens lasteevne fordoblet. Landet gjenerobret da den gamle stillingen som verdens fjerde største skipsfartsnasjon, selv om veksten gikk i rykk og napp, med tilbakeslag i 1920-21 og i de vanskelige, tidlige 1930-årene. Brutto fraktinntekter, målt i faste kroner, ble fordoblet fra 1924 til 1 9 34-35. Fremgangen var desto mer imponerende fordi den skjedde motstrøms - verdenshandelen stagnerte i mellomkrigstidens kriseår, og prisen på skipsfartstjenester, fraktratene, sank både absolutt og i forhold til vareprisene. Mens norsk skipsfart på 1800-tallet var kommet seg fram ved hjelp av lave lønner og mange gamle, ja, ofte synkeferdige skip, var skipene nå gjerne store, av de teknisk mest moderne og med relativt gode sosia­ le forhold. Forlisprosenten hadde mellom 1890 og 1910 ligget to til tre ganger over gjennomsnittet i ver­ densflåten. 1 1936 var den redusert til en seksdel av hva den var omkring 1900. 1 1910 hadde Stortinget vedtatt strenge regler for vannlinjer og lastemerker, disse skulle hindre at skipene ble farlig overlastet. 1 1930 ble internasjonale normer vedtatt. Et nytt kostholdsreglement fra 1912 hadde bedret ernæringen om bord slik at blant annet mangelsykdommen beri­ beri ble utryddet. Tomannslugarer ble normen i nye, større båter. Et annet fornødent tiltak som «siviliser­ te» den voksende skipsfarten, var konvensjonen fra den internasjonale statlige konferansen i Washington i 1926 mot oljeutslipp i kystfarvann. Dette skal være verdens første internasjonale avtale om naturvern.

Hvordan foregikk fremgangen i skipsfarten? En teknisk forutsetning for fremgangen lå i diesel­ motoren. Det første motorskipet, M/S «Selandia», var bygd i 1912 av det danske storverftet Burmeister & Wain. Motorene hadde flere fortrinn fremfor damp­ maskinene: større fart, lavere drivstoffutgifter og

164

V E R D E N SM A R K E D , NASJON ALISM E OG Ø K O LO G I

mindre plassbehov for bunkers. Norske redere satte tidlig kursen mot teknisk fornyelse, og i 1936 passer­ te motorskipene damperne i tonnasje (lasteevne). En annen forutsetning lå i evnen til å finne lønn­ som fart. Trampfarten på Europa og oversjøiske områder fortsatte. De store linjerederiene, som W il­ helm Wilhelmsen i Oslo, Westfal-Larsen i Bergen og Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund, tok et nytt sprang ved å klare å drive linjer uten å ha hjemlandet som utgangspunkt. De gjorde det skarpt særlig mellom amerikanske havner og i stillehavsfart. Nye spesialfarter ble utviklet, for eksempel kjøleskip for frukttransport på Middelhavet og egne fartøyer til å frakte ekstremt tung last som lokomotiver. Men det store nye var tankfart. Denne eksisterte nok før første verdenskrig, men nå vokste den nesten

eksplosivt. Fra 1925 til 1930 var den femdoblet, like før andre verdenskrig nidoblet. Bak veksten lå en bratt voksende etterspørsel etter olje til biler, båter og fyring. Forholdsvis mange land hadde selv kull, det var den andre store energigiveren. Men olje måtte fraktes til alle større land utenom USA og Sovjetunio­ nen. I denne situasjonen var det paradoksalt nok en fordel for rederne ikke å være knyttet til en nasjonal økonomi som rådde over egne energikilder - britiske redere tenkte kull, de norske var frie til å tenke på olje. Et annet paradoks var at den økonomiske krisen gav rederne mulighet til å vokse. Verftsindustrien var hardt rammet. For ikke å la beddingene stå tomme jaktet for eksempel svenske verft, spesielt Gotaverken i Goteborg, på et mulig marked, og fant det i skipsfartsmiljøet i Oslo. Her ble gamle og nye redere

Slik skildret Axel Revold (1887-1962) frivakt i tropisk havn. Skipet i bak­ grunnen har skor­ steinsmerket til Wilhelmsens rederi. Rev old var i 1908-10 elev av Matisse, og studerte i 1919-20 freskoteknikk i Paris.

165

SOLEFALLSTIDER?

MT «Dagtid» fra 1930 var det første tankskipet som ble bygget i Norge. De fleste skipene som gikk inn i den vold­ somme norske tankfartsekspansjonen på 1930-tallet, ble kjøpt i andre land.

«Skipsbygging» av Axel Revold på den såkalte Bergens-veggen i Bergen Børs, freskomaleri. 1 1917 ble det utlyst kon­ kurranse om å utsmykke Bergen Børs. Motivene skul­ le «stå i naturlig og klar sammenhceng med hallens bestem­ melse som børs, alt­ så som midtpunkt fo r Bergens nærings­ liv i handel, skibsfart og industri». Axel Revold vant, og han utførte utsmyk­ ningen 1921-23.

166

tilbudt kreditter. Det sterke svenske bankvesenet trådte til, og opptil 90 prosent av båtfinansieringen ble ordnet via verftet. Likevel var egenkapitalen et problem, og når det akkurat ble redere i hovedstaden som klarte å reise beløpene, skyldtes det ikke minst et miljø av skipsmeg­ lere og assurandører som arbeidet aktivt for å sy sam­ men en finansiering. Dessuten var rederstanden i Oslo usedvanlig bred. Her fantes gamle storrederier, her fantes folk som I. M. Skaugen, som startet opp under

første verdenskrig, og her trådte på 20- og 30- tallet en ny generasjon inn i norsk rederinæring, folk som selv arbeidet seg opp, med Leif Høegh som den mest suk­ sessrike. Svært mange redere var innflyttere, spesielt fra de mindre byene langs Oslofjorden. Til sammen gjorde dette tilsiget utenfra hovedstaden åpen og mangfoldig, i motsetning til Bergen, der få, eldre og store rederier kontrollerte og konserverte næringen. Oslo-rederiene rommet også mange organisasjons­ former, fra det solide flerskipsrederiet i linjefarten til skipsaksjeselskapet dannet for en enkelt båt. Disponentrederiet var en mellomform, der styrte en reder flere juridisk selvstendige selskaper. Mer enn en tre­ del av landets 3 5 0 -4 0 0 rederier holdt til i Oslo, og byen hadde på 1930-tallet alene en flåte større enn hele Sveriges handelsflåte. Også den gamle, kriserammede seilskipshøyborgen Sørlandet kom nå tilbake som skipsfartsregion. AngloSaxon Petroleum Company, oljeselskapet Shells frakteselskap, valgte i 1927 å avhende sine eldre tankdampskip, og kunne dessuten love en sikker avtale om befraktning for flere år fremover. Sørlendinger, som den tidligere snekkeren og landhandleren Martin Mosvold fra Vennesla, grep nå en historisk sjanse til å bli redere. Den store økonomiske depresjonen tidlig på 30tallet klarla at det var overkapasitet på skipsrom i ver­ den. Hvert fjerde norske skip lå i opplag i 1932, og vanskene varte ved til 1 9 3 5 -3 6 . Fraktratene falt. Fle­ re land, som USA og det tidligere frihandelsvennlige Storbritannia, søkte å favorisere egen skipsfart. Den norske flåten betjente andre land, og for den var dette

V E R D E N S M A R K E D , N A SJ ONALISM E OG ØK OL OG I

* QøOOQ°

A Øst-Norge -

London

B Kristiansand - Fredrikshavn C Øst-Norge -

Hamburg

D Øst-Norge -

Bremen

E Øst-Norge -

Lubeck

H Den Norske Amerikalinje: Kristiania -

Bergen -

Rio de Janeiro - Santos -

Øst-Norge -

Madagaskar - Sansibar -

Østindia

Syd-Afrika - Australia -

Boston -

Gøteborg - Øst-Afrika -

K Bergen —

Newcastle

L Bergen —

Rotterdam

New York -

Washington —

Havana - Vera Cruz - Tampico -

Buenos Aires

Galveston -

J Den Skandinaviske Øst-Afrikalinje:

F Kristiania - Nantes - Bordeaux

Q Pacifidinjen: Øst-Norge -

Hamburg

N Norge-Mexico-Gulflinjen: Norge -

I Den Norske Syd-Amerikalinje: Syd-Norge -

G Den Norske Afrika- og Australialinje: Norge -

M Bergen —

New York

0 Kristiania — Newcastle —

Rødehavshavner

P Hollandlinjen:

uholdbart. De norske rederne måtte søke å få til en form for internasjonal regulering, med kvoter for de enkelte landene og rederiene. Å kalle det «planøko­ nomi» var ideologisk for uspiselig, men å snakke om «rasjonalisering» lot seg høre. Overkapasiteten kun­ ne løses ved å hugge opp båter, ved felles, sentralisert forvaltning av skipene eller ved å legge en del båter midlertidig i opplag. Etter først å ha dannet en nasjo­ nal sentral for tankskip var de store norske rederiene meget aktive i å lage en internasjonal tanksammenslutning. Hensikten var at de som la båter i opplag, skulle få en godtgjøring av dem som seilte. I likhet med avtaler i hvalfangsten bidrog denne poolen til å holde prisene oppe. Men samtidig gav ordningen samme fordel til dårlige, foreldede båter som til nye. Den avhang også av at ikke for mange brøt ut eller for mange satte i gang med nybygging. I oppgangstiden mot neste verdenskrig ble poolen sprengt. Skipsfarten gav meget store valutainntekter og til­ lot dermed importoverskuddet i varehandelen. Skips­ farten gav også hyrer og skatter i over 70 prosent av landets 760 skattedistrikter i 1934. Shipping hadde prestisje langt utover næringen. Selv lederskribenten i bondebladet Nationen skrev i 1934 at han kjente «en

Antwerpen -

(gjennom

forskjellige

R Svitunlinjen: Stavanger -

Kristiansand —

Libau -

Liverpool -

S "Spanskelinjen": Norske øst- og vest-

Kristiania -

T Kristiania — Rouen

Portugal -

London —

U Bristollinjen: Kristiania —

Italia

Kanariske Øer

Riga -

W Kristiania — X Norge —

kystlinjer - Spania -

London

V Østersjølinjen: Øst-Norge - Danzig -

havner på Amerikas vestkyst

Swansea

New Orleans

Rotterdam -

Panama-kanalen) -

Kønigsberg

Petrograd

Stettin

Island

Y The North- and South-Atlantic line Z Nord-Norge —

Tyne

(fra Narvik til Newscastle)

Bristol

intens iling» gjennom sinnet ved tanken på landets flytende imperium. Men i likhet med hvalfarten og delvis med storindustrien var shipping en næring som seilte sin egen sjø. I forhold til omfanget gav virksomheten få ringvirkninger i den norske fast­ landsøkonomien. Inntektene ble tjent ute, men tjen­ ester og innsatsvarer ble for en stor del også kjøpt ute. Spesielt bygde få rederier motorskipene sine på nor­ ske verft. 1928 var i så måte bunnåret, da bare to pro­ sent av tonnasjen under bygging var kontrahert i Norge. Et unntak var Oslo- rederiet Fred. Olsen, som hadde eierinteresser i Akers mekaniske verksted. For mange verft var det vel så lønnsomt å reparere båter som å nybygge. Selv om noen lokalsamfunn bygde sin eksistens på skipsfarten, betydde den ikke så mye for sysselsettingen i landet som helhet.

Dampskipslinjer mellom Norge og utlandet 1921

Økonomisk nasjonalisme Utførselen og innførselen hadde vokst kraftig fra 1900, men var skrumpet inn igjen under verdenskrigen. Fra 1922 vokste utenrikshandelen på ny. En langtidsutvikling var at Norge gikk over fra først og fremst å innfø­ re forbruksvarer til å importere varer som ble investert

167

SOLEFALLSTIDER?

Når vardene brant i gamle dager, stod fienden i landet. Kampanjen for å kjøpe norsk tok i bruk tungt symbolsk skyts som signali­ serte at nå var det økonomisk krig i verdenshandelen.

BRUK N O R S KE V A R E R De første norske fly ­ rutene ble trafikkert av sjøfly. Å bygge faste flyplasser på landjorden tok tid, Fornebu ved Oslo ble bygd som nødsarbeid fra 1934 og kunne brukes fra 1939.

i produksjon. Dette var uttrykk for en mer moden norsk industri. Med den internasjonale krisen tidlig i 1930-årene skrumpet varemengdene igjen inn. Hvor viktig var utenrikshandelen i forhold til den norske økonomien som helhet i mellomkrigstiden? Vi kan måle i faste priser hvor mye utførsel og innførsel utgjorde i forhold til bruttonasjonalproduktet (BNP). Da har vi ett uttrykk for omfanget av handelen: Impor­ ten gikk klart tilbake i forhold til BNP fra 1 9 1 5 -1 9 til 1 9 30-34, mens eksporten steg nokså markert. Men måler vi i løpende priser, som er et verdimål og sier oss hva noe kostet, gikk både eksport og import voldsomt tilbake i forhold til BNP. Mens utenrikshandelen utgjorde 42 prosent i 1 9 15-19, sank eksporten til 29 prosent og importen til 25 prosent i 1930-34. Forkla­ ringen var både at hjemmemarkedet ble viktigere, og at prisene hjemme lå høyere enn ute. Utenriksøkonomien ble forholdsvis mindre sentral, særlig sammen­ lignet med den utadvendte veksten som hadde skjedd fra 1900 og fremover til verdenskrigen. Idealet i verdenshandelen hadde vært frihet. Norge var i utgangspunktet frihandelsorientert. Skipsfarten, tilknytningen til det frihandelsvennlige Storbritannia og det at norsk industri var mest eksportorientert i Norden, betydde mye i denne sammenhengen. Liberalistene argumenterte med at størst mulig arbeids­ deling mellom landene ville komme alle til gode, at en bedrift som hadde livets rett, selv burde klare seg i konkurransen, og at tollmurer i ett land ville utløse en ødeleggende handelskrig. Arbeiderbevegelsen var tradisjonelt prinsipielt for frihandel: Toll var urettfer­ dig fordi den forholdsvis rammet de fattigste hardest, og toll fordyret maten. Forholdet på verdensmarkedet utviklet seg i mel­ lomkrigstiden raskt i retning av åpne og skjulte for­ mer for toll. Tuskhandel (som kull mot papir), valu­ tareguleringer, handelskvoter og toll vokste som bambus i regntiden. Til og med Storbritannia gikk på en konferanse i Ottawa i 1932 inn for handelsprefe­ ranser til medlemsland i Samveldet. Norge hadde fulgt den allmenne internasjonale tendensen mot proteksjonisme, men forholdsvis for­ siktig, med nye tariffer i 1897 og 1905, og med en serie mindre justeringer oppover etter hvert. Proteksjonistenes motiv var både å hjelpe fram og verne egne næringer og skaffe penger i statskassen. Opptil 70 prosent av statens inntekter kom fra toll før første verdenskrig. Under krigen tjente landet så mye at statsfinansene en kort stund kunne bygge mer på direkte skatter. Men i 1920-årene var det igjen nød­ vendig å gripe til tollinntektene. Særlig jordbruket fikk tollbeskyttelse. En spesiell «luksustoll» ble lagt på fremmed ost. Ironisk ble det sagt at nattverdsoblater var eneste matvare som ikke var tollbelagt. En stor revisjon i 1927 søkte å gjennomføre det politi­ kerne kalte en tollpolitisk likestilling mellom næring­

V E R D E N S M A R K E D , NASJO NA LISME OG ØK OLOG I

ene. Stortinget krysset seg fram til et tollpolitisk kompromiss. Både jordbruks- og industriproteksjonister fikk noe, bøndene kanskje mest. Arbeiderpartiet fravek sine prinsipper. Partiets medlemmer i formannskapet i Aker kommune og de fagorganiserte ved Christiania Spigerverk ønsket jerntoll, «thi det gjelder vort bo og vell», skrev fag­ foreningen. Skotøyarbeiderforbundet gikk inn for toll for å berge arbeidsplassene i handelskrigen mot det store tsjekkiske konsernet Batas rimelige sko. Men i starten mente regjeringen at Norge hadde mer å tape enn å vinne på proteksjonisme. I 1930 tok regjeringen Mowinckel et forsiktig skritt for å dempe forhøyelsen av tollbarrierene. De nordiske landene og Be-Ne-Lux-landene inngikk den såkalte Oslo-konvensjonen om ikke å forhøye den innbyrdes tollen ytterligere. Men da Storbritannia snudde i 1932, var frihandelsveien ikke lenger farbar. Norsk næringsliv ble prioritert og beskyttet på andre måter. Allerede i 1911 kom den første kamp­ anjen for «å kjøpe norsk» - en parallell til lignende paroler om «buy British». I 1920 ble foreningen Norsk Arbeide stiftet med støtte av politikere, næringslivsfolk og økonomer så ulike som Carl Jeppesen (DNA), Gunnar Knudsen (V), Rolf Stranger (H) og sentralbanksjef Nicolai Rygg. Foreningen krevde at norske varer måtte få fortrinnsrett ved offentlige innkjøp. I 1927 vedtok Stortinget at norske produkter skulle brukes av staten om de ikke kostet over ti prosent mer enn de utenlandske. Forbrukerne ble oppfordret til å kjøpe norsk, men samtidig om å minske det private forbruket for å minske landets avhengighet av import. Et nasjonalt hovedslag stod på tobakksmarkedet. Det britisk-amerikanske tobakkskompaniet BATCO hadde etablert seg også i Norge i 1905. Spesielt i 1920-årene var kampen om det norske markedet bit­ ter. De norske fabrikantene hadde sin egen antitrustkomité som nyttet et symboltungt merke med en viking med skjold, og boikottet alle forhandlere som hadde kontakter med BATCO. Som i alle slike saker fantes det grupper i Norge som mente å kunne tjene på å samarbeide med utenlandske kapitalinteresser. De «frie» tobakkshandlerne, som de kalte seg, anla rettssak sammen med Norsk Hotel- og Restaurantforbund. I 1928 falt dommen ut til fordel for Antitrustkomiteen. Striden fikk en avrunding da det største norske selskapet, J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik, i 1930 overraskende ble partner med BATCO. Trass i denne økonomiske nasjonalismen ble mel­ lomkrigstiden preget av at andelen utenlandsk kapital i norsk næringsliv igjen vokste. Norske bedrifter ble helt eller delvis kjøpt opp, som Elektrisk Bureau av det svenske L. M. Ericsson i 1927 og Skandinaviske Kabel- og Gummifabriker av det amerikanske I.T.T. i 1931. Men mange så ublidt på oppkjøpene. Ett kjøp

- Raastoffer? Man behøver da ikke raastofferjor atfabrikere digtere og polarfarere, sier Uncle Sam. Exlex ironise­ rer i 1919 over at USA heller vil eksportere sine egne «kramvarer» enn å selge råvarer som Norge trengte i industrien.

En god norsk eksportvare. Sopra­ nen Kirsten Flagstad (1895-1962) ble feiret i Europa og USA som en av sam­ tidens fremste Wagner-sangere.

169

SO L E F A L L S T I D E R ?

Unilevers fordel. To radikale Venstre-menn stemte sammen med Bondepartiet og Arbeiderpartiet for å beklage konsesjonen. Venstre fikk flertallet mot seg og Bondepartiet dannet sin regjering våren 1931.

Økonomi og økologi i ishavene

Norske hvalfangststasjoner i 1914. Under den perioden av moderne norsk hvalfangst som gjer­ ne kalles verdens­ fangsten (1904-25), hadde den norske hvalfangstflåten landstasjoner over store deler av jorden. På de fleste steder, men ikke ved Antarktis, ble norsk hvalfangst oppgitt under første verdens­ krig. Etter første verdenskrig ble de faste stasjonene min­ dre viktige. I Sør­ ishavet overtok den pelagiske fangsten, med havgående kokerier.

Norsk hvalfangst tok til i Nordishavet. Her er en flytende hvalstasjon i Grønnfjord på Vestspitsbergen.

170

ble en stor politisk sak: Fettkonsernet Unilever kon­ trollerte halvparten av aksjene i foredlingsbedriften De-No-Fa i Fredrikstad, som tidlig i 1930 inngikk en avtale om å overta halvparten av aksjene i Lilleborg Fabrikker A/S. Avtalen ville gi trusten kontroll over både leveranser av råvarer basert på hval- og sildeolje og en stor del av norsk produksjon av margarin, såpe og andre fettvarer. Regjeringen Mowinckel var likevel innstilt på å gi konsesjon fordi den mente dette sikret en fettindustri i Norge. Men det offentlige Trustkontrollrådet krevde med loven i hånd at nye oppkjøp av andre margarinfabrikker (og deres salgskvoter) skulle godkjennes av rådet. Da Unilever nektet å godta dette punktet, ønsket Mowinckel å endre Trustloven til

I hvalfangsten i Sørishavet hadde Norge vært den dominerende nasjonen før verdenskrigen. Men lan­ det var avhengig av britiske tillatelser for å kunne fange ut fra stasjoner på territorier som britene krev­ de overhøyhet over. Bearbeidingen av hvalen skjedde nemlig i land. Viktigst var Sør-Georgia med Grytviken som sentrum, der var det bygd opp et komplett norsk samfunn med alt fra kirke til idrettsbane. Brite­ ne skjerpet etter hvert vilkårene for konsesjoner. En del norske hvalfangstredere, med veteranen C. A. Larsen i spissen, la da om til fangst utenfor britisk ter­ ritorialfarvann, først i Rosshavet fra 1 9 2 3 -2 4 . Hval­ båtene ble kombinert med flytende kokerier (det før­ ste spesialbygde i 1920) og med opphalingsslipp (1925). Dermed kunne hvalen bearbeides til sjøs. Målt i fangstmengder var den pelagiske fangsten, uten landbaser, suksess i en ti års tid fram til 19 3 0 -3 1 . Fangstrekordene ble flyttet hvert år. Meste­ parten av oljen ble solgt til store britiske og neder­ landske konsern, som i 1930 gikk sammen under navnet Unilever. På det meste utgjorde hvalolje godt over fem prosent av all utførsel av varer og tjenester fra Norge. En liten del av den herdede hvaloljen ble raffinert i Norge, blant annet som basis for margarin. Viktigst i Norge var Fredrikstad-bedriftene Vera Fedt-

V E R D E N S M A R K E D , NASJO NA LISME OG ØK O LO G I

raffineri og De-No-Fa, som var halvveis eid av Unilever, og var involvert i regjeringskrisen i 1931. Indus­ trien brukte også hvalolje som basis for maling- og lakkprodukter, en forutsetning for å etablere Jotun fabrikker i Sandefjord i 1928. Fra 1 930-31 satte et voldsomt internasjonalt pris­ fall inn på hvalproduktene. Deler av flåten ble lagt i opplag, og flere avtaler om kvoter og kortere fangst­ sesong ble inngått fra 1932, først og fremst mellom de fleste norske selskaper. Staten støttet opp om regule­ ringen med hvallover i 1929, 1934 og 1935. Men norsk hvalfart var på vikende front overfor Unilever og britene. Utpå 1930-tallet kom Tyskland og Japan etter, de satset på fangsten for å sikre seg strategisk viktige fettprodukter. Mannskapet og ekspertisen i hvalfangsten var lenge nesten et norsk monopol, ja, nesten et monopol for vestfoldinger. Norsk Sjø­ mannsforbund, der hvalfangerne ble organisert i 1 9 3 5 -3 6 , prøvde å bruke denne styrken for å presse særlig britene til å gå med på å regulere fangsten. Men de mislyktes. På 1930-tallet ble nordmenn i store mengder vervet som skyttere og vanlig mannskap i utenlandske flåter, og norske kokerier ble leid ut. For hvaler hadde den økonomiske krisen sine for­ deler - nedslaktingen av de store artene ble utsatt. Men deres dager var snart talte. Mens anslagsvis 31 500 blåhval ble drept i 193 0 -3 1 , ble bare 20 fang­ et 25 år senere. Marinbiologer hadde lenge angrepet den norske fangsten for å være en vanvittig nedslaktning som vekket avsky og vemmelse, som en brite sa i 1922. Selv om noen kritikere nok skjøv økologiske argumenter foran egne økonomiske interesser, var realiteten klar. Også næringens egne folk ble sakte på det rene med at overbeskatning truet hvalen - og der­ med næringen. Store deler av hvalskrottene ble heller ikke utnyttet. Kvoteordningene kunne teoretisk ha dempet plyndringen, men ingen ville alene la være å fange. Norske utbryterrederier, fett-trustens interes­ ser og tysk og japansk militærplanlegging førte i ste­ det til at fangsten opp mot andre verdenskrig ble dre­ vet nesten like intenst som tidligere. En annen sak med økonomiske og økologiske sider var Grønlandssaken i de tidlige 30-årene. For Norge som helhet var disse strekningene ubetydelige. Fangst var for det meste en støttenæring til bsket, og fangsten på Øst-Grønland var stort sett bare et sup­ plement til fangst på isen. Fant ikke skutene nok sel, gikk de inn til land for å ta bjørn, moskus og hvalross slik at turen lønte seg. Grønlandsfangst i noe omfang ble dessuten bare drevet fra ett område, Ålesund og omegn. Skutene fra Troms gikk i hovedsak nordover. For dette ene området på Møre var imidlertid saken viktig, først og fremst utfra rene næringsinteresser. Får vi adgang til kystene på Grønland, har vi ingen interesse av «klisset norrøn nasjonalisme», sa for­ mannen i Aalesund Skipperforening.

Hval klar tiljlensing på hvalkokeri i Sør­ ishavet.

Konkurransen begynte i mellomkrigstiden å skape et synlig press på ressursene i og rundt havet. Dan­ skene beskyldte de norske fangstmennene for å gå løs på sårbare arter som ærfugl og moskus og for å nytte stryknin i stedet for fellefangst som danskene mente var mer målrettet og skånsom for faunaen. Hvor langt man skulle gå i å verne sjeldne arter ble ett av strids­ spørsmålene. For vern trengtes - det kom flere tegn på at naturen hadde tålegrenser. Fra 1926 til 1935 ble et rikt kveitefelt ved Vest-Grønland tømt effektivt av et bergensk-britisk rederi ved hjelp av motordoryer og et moderskip med fryserom. I begynnelsen av 1920- åre­ ne trappet islendingene opp vernet om sine nærmeste ressurser. Norske bskere måtte holde seg utenfor en tremils territorialgrense, og bkk ikke som før tilvirke silda i land. I 1921 erklærte den sovjetiske regjeringen at Kvitsjøen skulle betraktes som innhav, og at sjø­ grensen i nord skulle være tolv mil. Flere norske fiske­ båter ble oppbrakt trass i at de hevdet å ha fisket leng­ er ute. Og norske fangstfolk ble anklaget for å slakte ned ungsel og desimere bestanden. Norge nektet å godkjenne den sovjetiske utvidelsen. I 1922-23 patruljerte marinefartøyet «Heimdal» farvannet inn til den gamle firemilsgrensen. Fra øst og vest «trykkes og jages vi fra våre gamle hevdvunne fangstinteresser», uttalte Tromsø Skipperforening i 1931. I tidens tenkning var naturen et skattkammer, fritt for dem som fant det. Det rommet hval, sel eller som Gustav Smedal sa om Grønland - fremtiden ville vise store, skjulte mineralrikdommer. Naturen kunne man forsyne seg av. Øst-Grønland var «herrelaust land», som Halvdan Koht sa da han utgreide rettstil­ standen der for Stortinget i 1923. Få tenkte at urbe­ folkningen, inuitene, var de nærmeste til å være her­ rer. Ishavsimperialismen innebar manglende respekt for naturens tålegrenser og en paternalistisk raseholdning overfor eskimoene.

171

De økonomiske krisene Trass i verdenskrigen hadde tiden fra 1905 til 1920 stått i optimismens tegn. Så kom etterkrigstiden. «Sort er vår fremtid, sort er vårt brød, sort er symbo­ let på bondens nød,» het det nå i et opprop fra Bygde­ folkets Krisehjelp. Men dette mørke bildet må holdes opp mot andre, lysere trekk. Regnskapet viser alt i alt vekst. Krisene bremset forandringstakten, men «moderniseringen» av Norge fortsatte. Statsminister Gun­ nar Knudsen pusser den norske kronen. Tegner er Jens R. Nilsen, et kjent navn i vittighetspressen. Etter inflasjonen under første verdens­ krig søkte myndig­ hetene å bringe valutaen tilbake til gammel, pari verdi. Først i 1928 var målet nådd. Men de sosiale kostnadene var altfor høye, mente mange.

172

Etterkrigskrisen i Norge fra høsten 1920 hang i hop med et voldsomt prisfall og krise i verdensøkononomien, og kaos i pengesystemet. Disse akutte vanskene i verdenshandelen måtte ramme en økono­ mi som var så rettet mot eksport som den norske. Ikke minst ble skipsfarten truffet - en tredel av flåten lå i opplag i 1921. Dermed stanset også nybygging ved verftene. Mange luftige konstruksjoner fra ver-

DE Ø K O N O M IS K E KRISENE

denskrigens dager falt nå sammen, blant disse kon­ sernet Norsk Maskinindustri eller Det Oversøiske Compagnie, som med sine 30 kontorer verden over drev stort blant annet i internasjonal sukkerhandel. Et knippe innenrikspolitiske årsaker bidrog til van­ skene: Gunnar Knudsens Venstre-regjering forbød fram til 1920 importørene å føre ut igjen varer som var kjøpt under krigen, av frykt for varemangel. Der­ med ble de sittende med varelagre de kunne ha kvittet seg med til brukbare priser. I 1920 kom voldgiftsdom­ mer i industrien som gav de fagorganiserte store lønnstillegg rett før konjunkturene snudde. Selv om bedriftslederne nok hengte seg ensidig opp i lønns­ nivået som kriseårsak, var det et virkelig og stort pro­ blem. Samtidig førte Norges Bank en uhyre stram penge- og kredittpolitikk. Det inntrådte penge­ knapphet, nye lån ble dyre, investeringer ble hemmet, bankene fikk vansker og strammet i sin tur inn over­ for sine skyldnere. Krisespiralen boret seg dypt ned.

økonomer mente at det samme kunne gjennomføres i Norge. Arbeiderbevegelsen foreslo nedskrivning til en slik lavere kurs alt fra 1921. Etter hvert hkk dette alternativet stor oppslutning. En offentlig valutakom- { misjon i 1926 som utredet problemet, støttet tanken, men da var det for sent. Det motsatte og seirende alternativet ble kjørt fram av Norges Banks direktør fra 1920, Nicolai Rygg, og i utgangspunktet også av de fleste andre økonomer. Rygg hkk støtte av Venstre og Høyre. Verdien av kro- I nen skulle drives opp til den gamle pari kursen fra før krigen. Norges Bank holdt en høy rente på sine utlån (diskonto) - slik ble det dyrt for alle å låne. Penge­ mengden som var i omløp, ble redusert. Denne såkal­ te paripolitikken ble påbegynt i 1920 og endelig gjen- I nomført fra våren 1925 til mai 1928. Myndighetene Antall konkurser i registrerte firmaer 1930-39. De verste årene var, som vi ser, ikke under den internasjonale storkrisen tidlig på 30tallet, men under den såkalte parikrisen i 1926, skapt av den innenlandske pengepolitikken.

«Den mann kan komme til å ruinere landet» Før første verdenskrig var både norsk og internasjo­ nal pengepolitikk innrettet på å sikre stabile penge­ verdier. Pengene er en målestokk på verdien av andre varer - store svingninger skaper problemer for næringsdrivende når de skal beregne priser for frem­ tiden eller avtale kjøp og salg på lang sikt. For å hol­ de valutaene faste seg imellom søkte landene fra omkring 1870 å knytte verdien av sin pengeenhet til en felles verdimåler. Gull var godt egnet, blant annet fordi verdien av dette edelmetallet svingte lite. Verdenskrigen ødela dette internasjonale penge­ systemet. I likhet med andre land opphevet Norge til­ knytningen til gullet i 1914. Hva skulle man etter kri­ gen gjøre med det kaotiske forholdet mellom penge­ verdiene? I noen land endret ikke prisene seg dras­ tisk, i andre galopperte inflasjonen. De aller fleste var enige om å søke stabilitet ved å binde valutaene til gullet på nytt. Men hvordan? Fand som Tyskland og Sovjetunionen sanerte hele pengesystemet sitt og innførte en helt ny verdi på sin valuta. Den motsatte løsningen var å gå tilbake til gammel verdi. Det gikk raskt i land som Sverige, der forskjellen mellom gammel pari kurs og etterkrigsverdien ikke var svært stor. Men hva med et land som Norge, der avstanden var så stor at kronen nesten måtte doble sin verdi for å nå pari? Én mulighet var å si at stabilitet var et overordnet mål, derfor skulle kronen festes til en ny, lavere, men forhåpentligvis fast verdi for lang tid fremover. Dette var i tråd med forslag blant annet fra en stor internasjonal konfe­ ranse av økonomer i Genova i Italia i 1922. Finland og andre land som mente de ikke kunne greie å gå til­ bake til gammel verdi, valgte en slik løsning. En del

0 1920

1925

1930

1935

1940

hadde tatt sikte på en sakte, langvarig stigning, uten brå utslag. Men særlig fra 1926 spekulerte norske og utenlandske finansfolk i kronen: Når den skulle bli mer verdt, var det lønnsomt å kjøpe norsk valuta. Dermed ble kroner etterspurt, og verdien av dem steg raskere enn Norges Bank hadde tenkt seg. Fra september 1924 til desember 1926 steg kroneverdien fra 50 til 90 prosent av førkrigs pari kurs. At kronen steg i verdi, betydde samtidig at prisene falt, helt fram til 1932. Folk hkk mer for hver krone om de kjøpte noe, men hkk færre kroner igjen om de solgte. De kunne kjøpe billigere inn fra utlandet fordi kronen nå var mer verdt i forhold til andre lands valu­ taer, men produkter laget i Norge ble på den andre siden dyrere utenlands. Folk hkk mer igjen om de hadde midler til gode, men måtte betale med dyrere kroner om de skyldte penger. Alle som hadde gjeld, tapte i denne situasjonen. Først og fremst rammet kronestigningen jordbruk og

J

173

SO LEFALLSTID ER?

I Bergens Kredit­ bank hersket det ennå rimelig ro i 1931. Interiøret signaliserer økono­ misk soliditet.

174

fiske, kommuner og stat, men også bedrifter som hadde lånt innenlands. Eksportindustrien tapte (selv om elektrometallurgisk industri fikk noe hjelp ved at prisene på importert råstoff sank ). Industri som kon­ kurrerte på hjemmemarkedet med importvarer uten tollbeskyttelse, tapte. Store deler av næringslivet ble med andre ord truffet meget hardt. Arbeidere og funksjonærer mistet arbeidet fordi næringer gikk dår­ lig. - Usikkerheten omkring kronens verdi var i seg selv et problem. Haaken L. Mathiesen på Eidsvold Verk tjente enkelte år mer på valutaflytting enn på å lage papir og cellulose - slikt fristet ikke til langsik­ tige investeringer i produksjon. Hvem tjente? Arbeidere som var i arbeid, fikk en fordel ved at lønnen sank saktere enn prisene ellers. Men industrien måtte slå ned kronebeløpene, og det førte til en serie intense arbeidskamper og mange tap­ te arbeidsdager. Sparere, rentenister og forsikringstagere tjente derimot på paripolitikken. Industri som importerte råvarer og solgte hjemme, eksempelvis tobakk eller sjokolade, tjente stort. Grovt sagt var industriens interesser delt, mens lønnstagere, fiskere og bønder tapte. En bonde måtte levere nesten dob­ belt så mye varer i 1928 som i 1920 for å betale renter og avdrag på det samme lånebeløpet. Mens andre land hadde oppgang i industriproduksjon og syssel­ setting fra 1925 til 1929, opplevde Norge tilbakegang fram til 1927. Norge gikk gjennom en særegen og selvpåført krise. Hvorfor ble det ført en politikk som hadde så dras­ tiske virkninger? Mange ble motivert, bevisst eller halvbevisst, av det de var direkte tjent med økono­ misk. Fabrikkeier Johan H. Andresen, som eide J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik og senere var stortingsre­ presentant og formann for Høyre, var sterkt for pari­ politikken. På den andre siden var eksportindustriens talsmenn sterkt mot. Men det er vanskelig å se at paritilhengerne skulle

ha større økonomisk makt og større evne til å sette sine interesser igjennom enn motstanderne. Når Nor­ ges Bank fikk følge sin kurs trass i motstand og nega­ tive virkninger, skyldtes det en utbredt forestilling om at styringen med penge- og valutapolitikk skulle ligge til sentralbanken, ikke til Stortinget. Politikerne hadde valgt å binde seg selv, for de fryktet at et stor­ tingsflertall ville bruke banken til kortsiktige, popu­ lære formål. Derfor kunne finansminister Fredrik Ludvig Konow i Høyres regjering si i 1926 om Nicolai Rygg at «den mann kan komme til å ruinere lan­ det», og la ham fortsette med det. Nicolai Rygg og politikere som støttet ham, la for det første vekt på at loven sa at kronen skulle være bundet til gullet. «Vor rettsorden,» ja, tilliten til selve det borgerlige samfunnet tilsa at loven ble oppfylt. Dessuten fant de at staten var «moralsk forpliktet» til å føre kronen tilbake av hensyn til dem som hadde lånt ut eller hadde lagt seg opp midler før 1914. Spa­ ring var nasjonaløkonomisk gunstig, mente de, men også i seg selv en dyd, og dyden burde belønnes; små­ sparerne var «det beste folkemateriellet». Motstan­ derne innvendte at bare i begrenset grad satt de sam­ me menneskene med de samme beløpene vel ti år etter. Og var det mer rettferdig at de som hadde lånt da kronen var «billig», nå skulle betale dyrt tilbake? Å komme tilbake igjen til en «ærlig krone» hadde også å gjøre med nasjonal stolthet, landets prestisje og tillit i internasjonale finanskretser. Dette hevdet for eksempel Venstres Johan Ludwig Mowinckel. Men andre land valgte altså å parifeste til lavere kurs. Når rasjonelle argumenter kunne anføres både for og imot, ble en mer uklar mentalitet avgjørende. Tiden var gått av lage, følte mange, men dersom man vendte tilbake til «gullalderen» før katastrofene, ville proble­ mene løse seg. Det kostet i øyeblikket, men var også en puritansk moralsk lutring, gunstig på lang sikt.

Den store depresjonen Norsk økonomi hadde bare så vidt rukket å få med seg et par gode år før en ny krise banket på døren. Krakket på aksjebørsen i Wall Street i New York i 1929 utløste både industri- og jordbrukskrise i USA. Den måtte få følger i andre land, for USA var nå den økonomiske stormakten; samtidig utøvde landet ikke noe ansvarlig internasjonalt lederskap, men var opp­ tatt av sine egne problemer. De amerikanske bankene trakk inn det de hadde til gode i Europa, og i 1931 rullet en hnanskrise gjennom verdensdelen. Den ble utløst i Østerrike og forplantet seg raskt til tyske ban­ ker, slik at regjeringen ble tvunget til å innføre en all­ menn utsettelse av betalinger, et såkalt moratorium. Så fulgte Storbritannia, som gikk fra gullet i 1931 og forlot frihandelen i 1932. Verdien av verdenshande­ len skrumpet inn til en tredel før lavmålet var nådd.

DE Ø K O N O M I S K E K R ISE N E

Da Bergens Privat­ bank i desember 1931 utsatte utbeta­ linger i tre måneder, stilte nervøse små­ sparere seg i kø fo r å få pengene sine ut, som herfra byens lokale sparebank. Rushet på bankene var i seg selv et problem under bank­ krisene.

175

SO LEFALLSTID ER?

drøyde det lenger. Da Storbritannia forlot gullstan­ darden, fulgte Norge raskt etter. Parikursen og gullfestingen ble oppgitt mye av hensyn til skipsfarten og eksporten av varer til det viktige britiske markedet. Norges Bank kunne nå senke rentene, siden den ikke skulle holde kroneverdien oppe. Kronen fløt til 1933, da ble den nedskrevet. Norge gikk så sammen med flere andre land om å holde valutaene stabile i forhold til verdien av det britiske pundet. Å oppgi tilknyt­ ningen til gullet hadde gunstige virkningen Prisene begynte langsomt å stige i Norge fra 1 9 3 4 -3 5 . Skyld­ nere hkk hjelp. Prisstigning og lavere rente oppmun­ tret til å investere. Senket import bidrog til eksport­ overskudd i 1932.

Nicolai Rygg (1872-1957) var kanskje den enkelt­ personen som preget norsk økonomi ster­ kest i 1920-årene. Som direktør i Norges Bank gjennomførte han en konsekvent og hard­ hendt pengepolitikk.

Bankerotte banker

Krisen viste også at strukturen i Vestens økonomi var under omdanning. Nye bransjer og materialer, fra radioer til kunstfibrer, skulle komme til å vokse i betydning. Eldre næringer og produkter var på viken­ de front. Etterspørselen etter råvarer og halvfabrikata sank i forhold til mer avanserte produkter - det gjaldt særlig jordbruksvarer, men også mange mineraler og skogprodukter. Norsk skogbruk og treforedlingsin­ dustri råkte ut i en langtrukken krise. I Norge meldte vanskene seg sommeren og høsten 1930 og fortsatte i 1931 og inn i 1932. Produksjonen sank i industrien, eksporten sank, og inntektene fra sjøfart og hvalfangst sank. Store deler av flåten ble lagt i opplag. Investeringene falt med en tredel, og var en hovedgrunn til at BNP gikk ned med om lag ti pro­ sent fra 1930 til 1932. I motsetning til forholdene under parikrisen var skadene ved den store depre­ sjonen stort sett påført Norge utenfra. Men to problemer hadde norsk opphav. Et grunnleg­ gende langtidsproblem var overproduksjonen i jord­ bruket: Nå var Dagros og Litago og de andre blitt så mange og så produktive at melken ikke kunne nyttig­ gjøres i landet, en del måtte eksporteres. Dermed ble melkeprisen berørt av fallet i jordbruksprisene ute i ver­ den. Avsetningsvanskene i jordbruket og arbeidsløshe­ ten i industrisamfunnet forsterket hverandre på en ond­ artet måte. Når den arbeidsløse måtte slutte å kjøpe helmelk i samvirkelaget, kunne bonden heller ikke kjøpe ny skjorte på handelsforeningen. - Dessuten kom en dyp arbeidskonflikt, storlockouten i 1931. For noen økonomiske sektorer begynte en forsik| tig vending til det bedre allerede i 1932, for andre

176

I 1920 hadde Norge 192 forretningsbanker, i 1935 var litt over halvparten tilbake. Nedgangen i antall skyld­ tes konkurser - noen få var omdannet til spareban­ ker. Fem av de åtte største bankene gikk over ende. Hvorfor? Etterkrigskrisen ute og paripolitikken hjemme måtte uansett føre til at bankenes kunder drog på seg tap og misligholdt lån. Og rykter om vansker i en bank virket «omtrent som når et helt fugleberg hol­ der på å lette», sa Nicolai Rygg i 1923, det verste året. I tillegg måtte næringslivet betale for sine utskeielser under første verdenskrig, for en tid da en by som Drammen rommet 30 aksjemeglere. Også store, eta­ blerte finansinstitusjoner hadde presset på med lån til prosjekter som var ren spekulasjon eller bare kunne lønne seg under svært gunstige vilkår. Langsiktige investeringer var finansiert med kortsiktig kreditt. Om lag en tredel av bankene var selv jobbetidsfenomener som måtte søke usikre kunder i utkanten av markedet. Fordi mange hadde klatret så høyt i luft­ slottet, ble også fallet ned langt og hardt. Endelig vitnet krisen om et gammelt grunntrekk ved det norske næringslivet, dets sterke lokale og desentraliserte preg. «Hver» bygd ville ha egen forret­ ningsbank. Norge hadde ingen sterk finanskapital med ambisjoner om å styre investeringer og organise­ re næringslivet i stor skala. Da bankskredet var over, forvaltet sparebankene større kapital enn forretnings­ bankene. Krisene kunne ha blitt enda dypere om ikke staten hadde trådt til. En lov om offentlig administrasjon av banker i 1923 siktet først mot å bevare krisebankene, senere var hensikten å danne nye. Norges Bank støt­ tet bankene med innskudd og garantier. Da landets to største forretningsbanker, Den norske Creditbank og Bergens Privatbank, i 1931 hadde så stor svikt i likvi­ diteten at konkursen truet, trådte myndighetene til. Disse to alene stod for en tredel av alle utlån i landet, så et sammenbrudd for dem kunne ha betydd lands-

DE Ø K O N O M ISK E KRISE NE

omfattende katastrofe. I desember 1931 ble en utset­ telse av betalinger fra disse to bankene innført for tre måneder. I mellomtiden ble bankene reorganisert gjennom nye lån fra Norges Bank, og det offentlige støttet ved tegning av ny aksjekapital. Også en grup­ pe av store kapitalister, A/S Securitas, fikk lån i Nor­ ges Bank til å drive støtteoppkjøp av bankaksjer for å demme opp mot fritt fall i kursene. Næringsborgerskapet hadde med andre ord en viss evne til å samle seg og møte kapitalismens kriser. Svekkelsen av bankene førte sammen med defla­ sjonen og det høye rentenivået til fall i de innenland­ ske investeringene. Hele det sosiale og politiske kli­ maet ble spent. Arbeiderne tolket bankerottene som kapitalismens fallitt. Selv om innskyterne fikk tilbake det meste av pengene sine, kunne kontiene være sperret i flere år. En generasjon av småsparere trakk den lærdommen at penger kunne være like trygge i madrassen. Det samfunnsøkonomiske tapet var like­ vel mindre enn bankenes tap. Penger som var lagt ut, hadde trass alt gått til for eksempel lønner, som hadde skapt etterspørsel. Politisk trakk bankkrisene med seg én riksrettssak og én styrtet regjering. Under den hektiske konkursvåren 1923 gikk Abraham Berge, finansminister og fra mai 1923 også statsminister, inn for å yte en av storbankene, den vaklende Handelsbanken, støtte i form av et innskudd. Hjelpen ble holdt hemmelig både for offentligheten og for Stortinget for ikke å skape panikk. En ny tilførsel ble gjort i et stortings­ møte våren 1924 uten at transaksjonen fra året før ble kjent. Da saken ble blottlagt ved Handelsbankens endelige sammenbrudd, mente kritikerne at Berge hadde brutt Grunnloven. Berge og seks regjerings­ medlemmer ble stilt for riksrett i september 1926, men frikjent i mai 1927. I januar 1928 dannet Christopher Hornsrud lan­ dets første regjering utgått av Det norske Arbeiderpar­ ti. De borgerlige partiene utnyttet en skarp erklæring ved tiltredelsen som argument for å kaste denne min­ dretallsregjeringen etter bare 18 dager. Og provosert ble de nok av ordene om at regjeringen «er utgått av Det norske Arbeiderparti», og ikke «av Stortinget», som var den vanlige formuleringen ifølge konstitusjo­ nell sedvane. Men Hornsrud ville neppe ha blitt kastet så raskt uten et utenomparlamentarisk trykk, som stammet fra to hold. Nervøse finansfolk flyttet valuta ut av landet. Bergens Privatbank, som var i vansker, mente at pengemennene fryktet arbeiderregjeringen. Samtidig nektet Arbeiderpartiet å gå med på en plan om en innskuddssentral som skulle sikre vaklevorne banker. A/S Securitas innstilte da sine sikringsoppkjøp av aksjer. Sjefdirektør Rygg i Norges Bank opp­ fattet kapitalflukten og de vaklende bankene som tru­ ende og henvendte seg til Mowinckel. Han fant at der­ som kapitalmarkedet skulle gjenvinne tilliten, måtte

Arbeiderpartiet møtes med mistillit. Edvard Bull, som hadde vært utenriksminister de 18 dagene, summerte opp DNAs syn: «Det er bankkapitalens diktat, det er ikke Stortingets vilje... som feller regjeringen.»

Skjøre statsfinanser Krigen hadde etterlatt seg en drabelig statsgjeld. Og «revolusjonsforsikringen», de sosiale reformene de første årene etterpå, krevde store summer. Av 1,8 mil­ liarder kroner i gjeld i 1 9 2 3 -2 4 var én milliard løpt på etter krigen. Men skjørheten i statsfinansene hadde vært tildekket på grunn av en uklar regnskapspraksis. Med krisen i 1921 gikk også de ordinære budsjettene med underskudd, skatteinngangen sviktet, samtidig som gjelden måtte betjenes. Paripolitikken og det å bringe orden i finansene ble sett som en hovedoppgave for borgerlig politikk. Advokat Per Rygh, en sentral mann på Høyres høyre­ fløy, skrev i 1926 at kjernen i konservatismen var sunne finanser, ikke som mål i seg selv, men «fordi sunde finanser og en derpaa basert god samfundsøconomi er den nødvendige jordbund for den følelse af tryghed og velvære, som alene kan give et folk - seet som helhet - lyst og trang til at føre sin udvikling fremover p a a det bestaaendes grund». For Abraham Berge ble statsfinanser og gjeldssanering hovedsaken. Han hevdet at landet måtte «...spare, forsage, lide» så innett at motstanderne beskyldte ham for å være «en hylekone», «en desperat mand», ja, en «Nordens Mussolini». Bondepartiet, som ble det aller mest ihu­ ga sparepartiet, gjenoppvekket den gamle bondemot-

Ett middel til å stabilisere statens finanser etter første verdenskrig var et landslån i 1920. Når Nansen og Michel­ sen putter pengene sine på den statlige sparebøssen i Gunnar Knudsens skikkelse, vil befolk­ ningen følge etter, mener tegneren.

177

SO L E F A L L S T I D E R ?

Fra kemnerkontoret i Trondheim 1927. Restansene var store. Mange følte at skatte­ trykket var hardt.

viljen mot embetsmannslønner og statsutgifter. Foruten å reformere opplegget av statens budsjetter og regnskap slik at de ble fullstendige og oversiktlige, ble politikken å få inn mer og bruke mindre. På inn­ tektssiden satset Berge og Høyre først og fremst på indi­ rekte skatter i form av toll. De mente at kapitaldannel­ sen i produktive bedrifter måtte skjermes. Politikken gjaldt også klare klasseinteresser, direkte skatt rammet deres klientell, middelklassen og borgerskapet. For å stekke og styre utgiftene arbeidet politikerne fra 1921 i flere komiteer med å svinge spareøksene. Unødige tiltak, overflødige ansatte og ekstravagante goder skulle hugges vekk. I 1927 kunne Høyres nes­ te statsminister, Ivar Lykke, melde at 2718 statlige stillinger var kappet bort, mange i forsvaret, men flest innen kommunikasjonsvesenet. Anlegg ble utsatt, slik at for eksempel Telegrafvesenet hadde en lang rekke ubesatte stillinger. Sentraladministrasjonen ble trimmet ned fra 630 stillinger i 1 9 2 2 -2 3 til 508 i 1 9 2 9 -3 0 , et nivå som ble beholdt fram til en ny vekst i andre halvdel av 30-tallet. Lønnen ble satt ned for dem som ble igjen, i 1928 fikk statsfunksjonærene et nedslag på ti prosent. Gevinstene gikk til å betale ned statsgjeld. En ny spare- og forenklingskomité, som ble nedsatt av Bondeparti-regjeringen i 1932 og avla

Hungermarsjenes tid Fra 29. mai til 21. juni 1921 gikk 60 arbeidsløse i tog fra Trondheim til Oslo og krevde arbeid. En mindre gruppe gikk fra Sarpsborg. 1 mange land var dette hungermarsjenes tid. Togene var et av de mest synlige utslagene. Henimot 60 foreninger vet vi deltok i slike marsjer fra 1921 av. Med demon­ strasjoner og bønnskrifter overfor fattigforstandere, kommunestyrer og stat søkte de å bedre kårene for arbeidsløse eller nødsarbeidere - og utvirke at arbeidsplasser ble skapt. Foreningene var et sosi­ alt tilholdssted, i hovedstaden med en egen Arbeidsløses Kafé. For fagbevegelsen ble de en utfordring: Skulle de nå ta opp folk som ikke tid­ ligere hadde organisert seg? Etter hvert slo LO fast at alle kunne bli medlemmer. Foreningene ble også en slagmark i den interne striden i arbeider­ bevegelsen. Kommunistene agiterte for åpnere og mer kampinnstilte foreninger, mens Arbeiderpar­ tiets folk ville knytte foreningene nær til LO og etter hvert også til partiet. DNA seiret i dragkam­ pen. Troen på at arbeidsløse ville bli arbeiderbeve­ gelsens radikale fortropp i klassekampen holdt ikke.

en serie innstillinger fram til 1936, fikk bare delvis effekt, fordi konjunkturene snudde. For de borgerlige partiene fikk de svake statsfinanse­ ne den politiske følgen at de manglet økonomiske mid­ ler å sette inn da krisene kom. Den nokså passive poli­ tikken de fulgte på 1920-tallet, skyldtes mye at de satt i denne klemmen, ikke at de ikke ønsket å gjøre noe med problemene. Alle svungne «økser» til tross - noen stor nedkutting kom ikke, verken under Høyre i 1927 eller under Bondepartiet fra 1931 til 1933. Sparingen ble motvirket av en langtidsvekst i offentlige sysler. Krisene krevde selv også økt bemanning. Noen måtte jo administrere tiltak for arbeidsløse - og for kommu­ nene, en annen gren av det offentlige som kom i uføre.

Kommuner konkurs Aktiviteten i norske kommuner, fra sykehusdrift til legging av kloakknett, hadde vokst kraftig fra 1890årene, aller sterkest i byene. Med de store inntektene under første verdenskrig økte også landkommunene utgiftene, ikke minst tok mange opp lån til å bygge elektrisitetsverk. I 1920 toppet denne glade kommu­ nale vekstbølgen seg. Antall kommuneansatte var nå 48 000, en tredobling fra 1890 og en dobling fra 1910. Etterkrigskrisen og deflasjonen drev inntektene ned og skatterestansene og utbetalingene til arbeids­ løse og fattige opp. Paripolitikken gjorde lån dyre å betale. De kraftverkene som ble prosjektert i lys opti­

178

DE Ø K O N O M I S K E KR ISE NE

misme, gikk stort sett med mørke underskudd, og skulle først på lengre sikt bli til velsignelse. Kristian­ sund måtte i 192 0 -2 1 som første kommune erkjenne at gjelden ikke lot seg betjene. Allerede i 1 9 24-25 brukte kommunene en tredel av budsjettene til renter og avdrag. Og kommunegjelden i faste kroner ble doblet fra 1924 til 1930. Kreditorene krevde naturlig nok stram tilbakebetaling for å sikre sine interesser. Da det ble klart at flere kommuner faktisk var insolvente, vedtok Stortinget i 1923 en lov om kom­ muner «som misligholder sine gjeldsforpliktelser». Loven gjorde det mulig å oppheve det lokale selvsty­ ret og stille kommuner under statens administrasjon, med den umyndiggjøringen og moralske nedvurde­ ringen det innebar. Høyres Carl Joachim Hambro tal­ te ved en senere anledning om «falne kommuner» om lag slik man snakket om «falne kvinner». Kommuner kunne gi seg frivillig inn under forvaltning eller bli tvunget om de nektet å følge statlige påbud. Budsjet­ ter, skattlegging og opptak av lån ble da styrt av en nevnd opprettet av Justisdepartementet. Nevndene skulle styre strengt. Men i praksis kom en del nevnder til å opptre delvis som talsmenn for lokalsamfunnene mot nedskjæringen I 1927 stadfestet Høyesterett at en kommune, et offentlig organ, kunne slås konkurs først ute var Stangaland kommune på Karmøy. En ny lov fra 1928, fornyet i 1933, styrket kreditorenes mulighet for å kunne kreve kommunen satt under forvaltning, men gav også anledning til megling og forhandling om et forlik før saken gikk så langt. I 1927 åpnet Kommunalbanken, en ny statsbank som opprinnelig var tenkt å gi lån på forretningsmes­ sig grunnlag. Men banken ble et viktig instrument for å sanere gjeld i kommunene fram til 1 9 3 4 -3 5 , da sta­ ten opprettet et særskilt riksgjeldsmeglingsinstitutt og gikk inn direkte med midler til kommunale gjelds­ ordninger. En kreditor kunne få et visst mindre kontantoppgjør. Dessuten gikk Kommunalbanken inn som ny kreditor, og kunne dermed presse de øvrige fordringshaverne til å være med på en avtale. Ban­ kens kapital ble skaffet ved lån i utlandet samt ved å legge ut premieobligasjoner. Dette fant komiteen som skulle utrede kreditt til kommunene, nedverdigende, fordi det «kun er kredittsvekkede stater som har fun­ net det nødvendig... å bygge sine låneoperasjoner på publikums spillelyst». I alt ble rundt 50 kommuner lagt under direkte administrasjon på et eller annet tidspunkt. Før tiåret var omme, hadde om lag en firedel av herredskommunene fått hjelp til å sanere gjeld, og dessuten 16 byer, blant dem Trondheim. Vardø ble fra 1926 satt under administrasjon i ti år. Kommunestyret hadde nektet å senke skoletiden i folkeskolen med seks timer, innføre skolepenger og stryke fritt materiell i middelskolen. Gjeld var ett problem. Om lag halvparten av de

307 vanskeligstilte kommunene i 1932 satt ikke i en gjeldsknipe, men i en «saks» av sviktende inntekter og stigende utgifter. Verst ute var kommuner med ensidig grunnlag i fiske, jordbruk eller skogbruk. I 1934 måtte hele 525 av vel 750 kommuner forelegge budsjettene sine for Justisdepartementet fordi de mottok støtte til å balansere dem, trengte statlig god­ kjenning til å ta opp lån eller ville forhøye skattepro­ senten ut over lovens maksimum. Arbeiderpartiet, med flertall i svært mange ramme­ de kommuner, la vekt på den dype, langvarige svik­ ten i næringsgrunnlaget når det skulle forklare den kommunale finanskrisen. Høyre søkte derimot i før­ ste omgang å vise at vanskene var mer avgrenset i tid og skyldtes sosialistisk vanstyre og økonomisk løsak­ tighet rundt første verdenskrig. I tråd med dette hev­ det Høyres stortingsmann og ordfører i Bergen, Hen­ rik Ameln, at det kommunale selvstyret ikke måtte være et «hellig dyr». Arbeiderpartiet svarte at for­ mannskapslovene beskyttet mot «klassediktatur» og måtte bevares like omsorgsfullt som Grunnloven. Og andre Høyre-folk, som Oslos ordfører Eyvind Getz, erkjente også at kommunal forgjelding var en «kreftskade paa samfundet». For å ri krisene av økte kommunene skatteprosen­ Mange kommuner gikk virkelig konkurs. Men det skjedde ikke i Oslo, selv om vi ser ord­ fører Adolf Indrebø i ferd med å selge byens eiendommer. (Tegneren viser for øvrig tidens anti­ semittiske fordom­ mer: To av kjøperne samsvarer med den faste klisjeen for «pengejødene».)

ten, og de skar ned på alle utgifter. I Molde sparte fat­ tigvesenet på kostnadene i 1926 ved å kjøpe de gam­ le gangklærne og undertøyet til en avdød hotelleier og dele ut til trengende. Departementet tvang Jevn­ aker i 1933 til å pålegge de pårørende selv å grave gra­ ver for sine døde. Ingen slapp unna krisene, verken menneskene i industrisamfunnet eller i bondesamfunnet. Løsning­ ene på krisen skulle komme i økonomiske nydannel­ ser og i mer omfattende organisering av næringslivet. Men før avklaringene kom, stod slaget om hvem som skulle bære byrdene ved omstillingene.

179

Omstilling og klassekamp i industrien Mens industriveksten kunne synes som et eventyr fra j 1905 til 1920, gikk næringen etter det inn i tunge hverdager. Produksjonen vokste nesten ikke i de nes­ te 15 årene, og det var tilbakeslag i 1921, 1926 og 1 9 3 1 -3 2 før produksjonen igjen gikk oppover. Eksportnæringene ble truffet av et langt og hardt internasjonalt prisfall, skjerpet av den norske penge­ politikken som skulle bringe prisene ned med 50 pro­ sent. Samtidig hadde den statlige voldgiftsretten i 1920 gitt 24 prosent lønnstillegg til arbeiderne. Et slikt kalas kunne ikke vare. Spørsmålet ble hvordan det skulle avsluttes, og hvem som betalte regningen. I 1920-årene forsøkte industrilederne å komme ut av knipen ved å skjære ned utgiftene i eksisterende virksomhet. For bedrifter som var avhengig av inter­ nasjonale markeder, var det mest nærliggende å bremse kostnadene. De fleste prøvde å intensivere arbeidet. Bemanning ble minsket, jobber slått sam­ men. Den enkelte arbeideren måtte arbeide hardere, Skip på beddingen på Bergens mekanis­ ke verksted omkring 1925. Her bygges etter den eldre måten, der man først reiste alle spantene og så kledte dem med klinkede plater. Sveising og seksjonsbygging av skipene kom i Norge langt senere.

180

med færre pauser, som i ovnshuset i Norsk Alumi­ niums Compagni i Høyanger. Arbeiderforeningen slo kontra i 1927 : «Det vil simpelthen bli en fysisk umuelighet for arbeiderne at praktisere ordningen slik som av selskapet foreslått.» Bedriften måtte resignere. I småindustri på bygdene, som skredderi i Roms­ dal og plogverksteder på Jæren, kunne de velge en annen vei for å få ned kostnadene. Her overlevde de på en «primitivisert» produksjon, i enkle arbeidslokaler, stundom i hjemmene, på lave lønner, med flek­ sibel tilgang på en arbeidskraft som viste stor lojalitet og innsatsvilje. Skillene mellom eier og ansatte var ikke skarpe. Mange steder var begge parter engasjert i det lokale kristelige livet, slik at sosiale spenninger ble dempet. Og bedriftene utviklet lokale nettverk der de bistod hverandre. Men fantes da ikke alternativer til å tyne folk har­ dere i jobben? Jo , mente de fagorganiserte i skipsbyggingsindustrien. Hovedproblemet var ifølge dem ikke

O M ST I L L IN G OG KL AS SE KA MP I INDU ST RIE N

høyt lønnsnivå eller dyre skiftordninger, slik bedrift­ ene hevdet. Foruten i unasjonale redere som plasser­ te bestillinger utenlands, bestod vansken i at norske verft var små og puslete og derfor burde slås sammen for å bli mer effektive. Produksjonen kunne rasjona­ liseres. Mer kunne produseres pr. arbeidstime. I skipsbygging skjedde lite. Men i andre bransjer ble teknisk utvikling løsenet - bedre materialer, flere og større maskiner, kraner, nye sveise- og skjære teknik­ ker, elektromotorer. Elektrifiseringen skred fram like mye i de vanskelige årene 1921-30 som i vekstårene 1 9 1 4 -2 1 .1 noen bedrifter kom store, nye anlegg, blant dem på Christiania Spigerverk, der de utviklet den såkalte Tysland-Hole-ovnen for å koke stål med elek­ trisitet i stedet for de eldre kullfyrte ovnene. Like ofte bestod rasjonaliseringen i mange små endringer. Produksjonsgangen gjennom ulike avde­ linger ble forhåndsplanlagt for å unngå flaskehalser og ventetid. Plasseringen av maskinene ble forbedret slik at én veverske kunne se til 16 maskiner. Konfeksjonsbedriftene klippet tøyene slik at avfallet ble mindre. IRAS, Industriforbundets Rationaliseringskontor, startet i 1928. Her misjonerte man for en norsk til­ pasning av det amerikanske rasjonaliseringsevangeliet, slik det var utformet av profeter som Frederick W. Taylor og Frank Gilbreth, som var pionerene for å tidsstudere arbeidsoperasjoner. Fra Tyskland lot rasjonaliseringsekspertene seg inspirere blant annet av Hugo Miinsterberg, som utformet den såkalte psykoteknikken. Målet med den var å registrere hvilke krav ulike jobber stilte, og så teste folk for å finne kandidater med de rette kvalifikasjonene. Psykoteknikeren Henry Havin uttrykte seg slik: «Om et detaljarbeid som må utføres, skal behøves å føle ensformig, avhenger ikke av arbeidet, men av mennesket selv, av dets innstilling og dets naturlige tendenser.» Rasjonaliseringsbevegelsen rettet oppmerksomhe­ ten mot de fleste sidene ved driften - fra hvor mange skruer man burde holde på lager, til lønnsberegninger og pålitelige kalkyler for hvor mye et produkt vir­ kelig ville koste. Formålet var å spare og sikre over­ sikt og kontroll over alle faktorer som hørte inn under en større, komplisert industribedrift. Og per­ spektivet kunne utvides til et bredere teknokratisk program for hele samfunnslivet. Men de norske apostlene syntes ofte de talte for døve. Spranget var langt fra disse «vitenskapelige» idealene til hverdagspraksisen i mellomstore bedrifter som sloss for å overleve.

Organisering og regulering Fra slutten av 20-årene, men skarpere litt ute i 30årene, kunne man øyne et nytt mønster i industrien vekst i hjemmenæringene, prisoppgang i et skjermet marked, sterkere offentlig regulering og roligere for­

hold på arbeidsmarkedet. Man kan grovt si at 30årene ble preget av bestrebelser på å øke inntektene. Noen bransjer valgte som hovedstrategi å selge mer. Muligheten for å øke salget lå i å finne fram til pro­ dukter som noen ville etterspørre, det vil si legge om tilbudet. Veksten kom derfor i form av nye bedrifter, nye delbransjer, nye produkter og til dels også i form av eldre produkter tilvirket på nye måter (bind 11).

Alternativet til å selge mer var å selge dyrere. Skul­ le bedriftene klare det, måtte de gå sammen og kon­ trollere tilbudet på markedet - danne karteller. Dette var kapitalens «marsj frem til organisasjon», som LO og DNA kalte det. Også i Norge fikk vi karteller. I USA og Tyskland var dette i stor stil utviklet til mono­ polkapitalisme. Én variant var prisavtaler, der firma­ ene forpliktet seg til å holde en viss minstepris. Pris­ avtaler fikk gjennomslag i papirbransjen, der fabri­ kantene organiserte seg på nordisk basis med de såkalte Scan-avtalene fra 1 9 3 1 -3 2 . For å holde prisen oppe på kraftpapir ble produksjonen innskrenket til en tredel av produksjonskapasiteten. En annen form var salgskarteller, der deltagerne delte markedet mel­ lom seg. Det kunne skje i form av produksjonskvoter for hver deltager, slik foregikk det i bransjer som spi­ ker og margarin. Bryggeriene hadde alt rundt 1900 grepet til et områdekartell der hver bedrift hadde ene­ retten i sitt salgsdistrikt. Spigerverket fikk kvote innenfor stålkartellet Die Internationale Rohstahlgemeinschaft. Regulering av produksjonen kunne kobles til sen­ traler som samordnet salget og fordelte fortjenesten mellom deltagerne. Bøttesentralen var først ute, i 1925. Siden fulgte lignende endringer blant annet for tremasse, margarin og hermetikk. Hermetikkfabrik-

Dårlig arbeidslys for jentene som lager fyrstikkesker i 1907. Her drives maskin­ ene med remmer fra en aksel. I mellom­ krigstiden innførte man små elektro­ motorer for hver maskin, praktisk og sikrere.

181

SOLEFALLSTID ER?

lell utvikling foregikk blant annet i sildolje- og sildemelsbransjen. Politiske myndigheter kunne ikke se rolig på muligheten for private monopoler. Kapitalistisk orga­ nisering måtte møtes med offentlig regulering. Et trustkontrollkontor som ble etablert i 1926 under ledelse av Wilhelm Thagaard, skulle påse at bedrift­ ene ikke rottet seg sammen og tok ublu priser. Næringslivet reagerte med en dobbelt holdning. Handelsstandsforbundet ville ha hjelp til å tøyle «illojal» konkurranse, men samtidig ville kjøpmennene frabe seg «formynderskap» og innsyn i deres private bedrifter. Loven gjorde det samtidig mulig å påby samarbeid og sammenslåinger der trustkontrollen fant dette rasjonelt. Fra krisen i 1931 godtok kontrol­ len konkurranseregulering for å hindre prisfall. Tha­ gaard var representant for en sosialliberal «renova­ sjon» som politisk alternativ. Han så i 1921 for seg en ny form for tøylet kapitalisme, underlagt en «rasjo­ nell og efter sociale hensyn avpasset organisasjon». Alt i alt ble kontrollen mindre enn motstanderne fryktet og de ivrigste talsmennene ønsket. Sykkelen var et typisk nytt industri­ produkt i mellom­ krigstiden. Den var en varig forbruks­ vare til bruk i en fritid preget av en ny og friere livsstil, produsert av norske bedrifter for hjem­ memarkedet.

182

kene var blitt kraftig stimulert av første verdenskrig. Millionhærenes behov for proviant skapte «hermetik-feber», en jobbetid nesten like intens som i skips­ farten. Antall fabrikker var nesten doblet fra 1915 til 226 i 1929, men uten at produksjonsmengden økte vesentlig. Flere små fabrikker konkurrerte om råstof­ fet og gikk bare for halv maskin. For å skaffe kontan­ ter solgte mange unna lagrene til eksportører eller utenlandske oppkjøpere slik at prisene ble presset ned. En frivillig prisavtale ble forsøkt i 1928, men uthult fordi mange var illojale. Etter initiativ fra næringen selv påbød derfor en lov i 1933 konse­ sjons tvang for nye anlegg og plikt til å levere gjen­ nom Hermetikkfabrikkenes Brislingsentral. En paral-

Økonomisk klassekamp Få bedrifter kom ut av vanskene bare ved rasjonalise­ ring av produksjonen eller regulering av markedet. De måtte spare. Det monnet mest å skjære i uttellingene til ansatte, men eierne måtte også forsake deler av sine inntekter. Oppsigelser, permitteringer og inn­ skrenket arbeidstid hørte til dagens orden, noen ganger ved at arbeiderne delte på det arbeidet som var. Bedrifter ble lagt ned for all tid eller stanset i noen år. Samfunn stod stille i flere år - som Odda og Sulitjelma. Dessuten ble det et hovedmål å kutte lønnene. De nominelle lønnene måtte ned i kroner og øre for å holde tritt med det prisfallet som fulgte av paripolitikken. Helst ønsket industrien å slå ned reallønnene, iallfall senke dem fra det høye nivået i 1920. Mens arbeidsgiverne søkte å oppnå reduksjoner, forsvarte arbeiderne det de hadde - og langt på vei lyktes de i det. For mange bedrifter ble det viktigere å bringe lønnene ned enn å sikre arbeidsfred. Flere av de stør­ ste arbeidskampene var derfor iverksatt på kapital­ eiernes initiativ, som utvidelsen av konflikten under jernstreiken i 1 9 2 3 -2 4 og lockoutene i 1926, 1927 og 1931. Lønnsnedslag var ikke noe prinsipp - det var skapt av de økonomiske omstendighetene. Men arbeids­ konfliktene tvang fram et mer allment spørsmål: Skufle bedriftene bekjempe og slå ned motparten? Skufle de på visse forutsetninger inngå i et faktisk, nøkternt samarbeid? Eller skulle de søke å forene partene ved å gjøre arbeiderne til «medarbeidere», innlemme dem i firmaet?

O M ST ILL IN G OG KLASSEKAMP I INDU ST RIE N

Hovedstrømningen blant bedriftseierne, og blant dem ledelsen i Arbeidsgiverforeningen, aksepterte organisasjonsretten. Ja, de kunne se seg tjent med at fagbevegelsen hadde en viss styrke. LO-ledelsen måt­ te kunne vise til så gode resultater at den kunne hol­ de orden i rekkene og stanse ulovlige streiker. Men også disse kapitalistene kjempet for lønnsnedslag. Fagbevegelsens motstandere rommet også alder­ dommelige paternalister og ledere for småbedrifter som balanserte på eggen økonomisk. Også ideologi og alder kunne ha betydning for hvordan bedrifts­ ledere så på fagbevegelsen. I løpet av mellomkrigs­ tiden kom en ny generasjon bedriftsledere til, gjerne ansatte direktører og ingeniører som ønsket å drive tøft, usentimentalt og rasjonelt. En del arbeidet for utenlandsk kapital, som igjen styrket stillingen sin i mellomkrigstiden. Noen var aggressive fascistpregede typer, andre «moderne» ledere som ville innlem­ me «medarbeiderne» i bedriften uten å ta hensyn til organisasjonen. Politisk sognet flere til ytre høyre fløy, særlig Fedrelandslaget. Hvorvidt en bedrifts­ ledelse opptrådte militant eller moderat, var likevel oftere praktisk begrunnet. Tekniske særtrekk spilte inn - bransjer med mye arbeidskraft måtte se mer på lønnsnivået enn automatisert industri. Økonomi var viktig - i dårlige tider hadde ikke bedriftsherrene så mye å tape på en stans. Direksjonen ved Christiania Glasmagasin, som også rådde over tre glassverk, sa i 1921: «En Driftsstans passede os forøvrigt godt, da vi havde mange Varer paa Lager, og Omsetningen var betydelig reduceret.» Bedrifter som solgte og tjente godt, hadde råd til å betale de lønner arbeidere krev­ de og interesse av ikke å bli rammet av streik. De fagorganiserte arbeiderne hadde vunnet mange seire i sin politiske og økonomiske offensiv fram til 1920. Konjunkturomslaget sendte dem i forsvar. De ledende menn i fagbyråkratiet ønsket å bevare orga­ nisasjonen, ikke sette den på spill i dramatiske neder­ lag i arbeidskamper. Fra sin utsikt på toppen hadde de oversikt over hele organisasjonen og vurderte rea­ listisk medlemsfrafall og svake punkter i rekkene. Men samtidig kom de på avstand fra den kampviljen og grunnplansaktivismen som fantes mange steder. For LO-lederne var ikke fagorganisasjonen et revolu­ sjonært kampinstrument, men et middel til å sikre dagsinteressene. Formann Ole O. Lian mente at opp­ gaven primært måtte være å forhandle for å hindre en nedgang i levestandard. Trass i at den radikale Fag­ opposisjonen formelt erobret flertallet på LOs kon­ gress i 1920, fortsatte LOs ledelse sin tidligere praksis med uformelle underhåndskonferanser med motpar­ ten i NAL Mot slutten av den dramatiske og illegale jernstreiken i 19 2 3 -2 4 synes LO-ledelsen til og med å ha akseptert at medlemmene i arbeidernes aksjons­ utvalg, som hadde ledet streiken utenom de etablerte faglige organene, ikke skulle få tilbake jobbene sine

Rengjøringskvinnene går i 1. mai-tog på Karl Johan i Oslo, året er trolig 1927. Plakaten demonstre­ rer imot Høyres nedskjæring av offentlige budsjetter.

ved konfliktens avslutning. På Lians initiativ fikk LO i 1925 i stand en såkalt økonomisk rikskonferanse med myndigheter og borgerlige næringsorganisasjo­ ner for å diskutere økt produksjon som middel mot arbeidsløsheten. Lite kom ut av tiltaket, men det demonstrerte LO-ledelsens vilje til et betinget samar­ beid med motparten. Etter Lians død i 1925 rykket Halvard Olsen opp. Han var tidligere fagopposisjonsleder, nå talsmann for samme linje som Lian. I Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Norsk Arbeids­ mandsforbund og Norsk Kjemisk Industriarbeider­ forbund fantes en pågående opposisjon som ville føre en mer konsekvent klassekamplinje. Kommunistene var særlig aktive. Spesielt i Kjemisk hadde NKP en sterk stilling lokalt. Opposisjonen hentet styrke i de gamle radikale områdene, i storbyene og de ensidige industristedene der arbeiderklassen dominerte sam-

Diagrammet på forrige side: Omfanget av arbeidskonflikter 1921-35 målt etter antall streikende og tapte arbeidsdager. Flest antall arbeide­ re som på en gang var i konflikt, var under storstreiken i 1921. Men storlock­ outen i 1931 fø rte til flest tapte arbeidsdager fordi den ble så lang­ varig.

183

SO LEFA LLST1D ER ?

Demonstrantene stormer fram under Menstadslaget 8. juni 1931.

funnet. Nedenfra og utenfra, i Skien eller Odda, for­ tonte verden seg annerledes enn i det sentrale faglige byråkratiet. Kamplysten var stor nok til å føre kamper på tvers av LO-ledelsens ønsker, blant annet i je rn ­ industrien i 1 9 2 3 -2 4 og under bygningsarbeiderstreiken i 1928. Ved andre oppgjør vant de militante ikke fram, men taktiske sideblikk gjorde at både LO og enkeltforbund tedde seg mer radikalt enn de dypest sett ønsket. Verden var likevel ikke delt enkelt og greit i et kon­ servativt byråkrati og et militant grunnplan. På papir­ fabrikken i Herre i Telemark ønsket de ansatte i 1927 å godta lønnsnedslag for å berge arbeidsplassene. Men ledelsen, selv i det nokså moderate Papirindustriarbeiderforbundet, sa nei. Løsningen ble at kom ­ munen skulle betale mellomlegget mellom tariffen og bedriftens lønn. I en hemmelig avtale forpliktet imid­ lertid arbeiderne seg å betale tillegget tilbake! I nye organisasjonsområder som skogbruk og kontor bestod dagsordenen mer i å skape ordinære ordnede tarifforhold enn i offensiv klassekamp.

Uavgjort etter storlockouten i 1931 De åpne klassekampene i arbeidslivet ble avsluttet med den mest omfattende konflikten i norsk historie. I storlockouten fra februar til august 1931 gikk 7,3 millioner arbeidsdager tapt - 60 000 arbeidere var utelukket. Under inntrykket av den internasjonale krisen krevde Arbeidsgiverforeningen store lønns­ nedslag, for iallfall å få noen innrømmelser. Dessuten skulle fagbevegelsen lære at en storkamp ikke lønte seg, slik at den i fremtiden holdt seg på matta. Fag­ bevegelsen krevde arbeidstiden nedsatt fra 48 til 42

184

timer i uken slik at arbeidsløse kunne fylle de plass­ ene som da ble ledige. Dette kravet ble opprinnelig vedtatt under oppgangen helt på slutten av 20-tallet fordi bedriftene rasjonaliserte for å spare folk. LOs sekretariat kom til å se kravene som urealistiske etter som krisen satte lønnstagerne i en defensiv stilling. Men store deler av grunnplanet var lite innstilt på å fire. Meglingsforslag ble nedstemt i mai og først i august, ledelsen anbefalte ja, mens grunnplanet sa nei. Da streikekassen var tømt, ble et nytt forslag om seks prosent nominelt nedslag vedtatt sent i august. Storlockouten og Menstadslaget i 1931 var slutten på en kamptid og varsel om en tid med sterkere fak­ tisk samarbeid mellom arbeiderne og kapitalens rep­ resentanter. Resultatet i storlockouten var uavgjort. De radikale arbeiderkravene ble ikke innfridd, men den militante holdningen i rekkene bidrog til at lønnsnedslaget ble mindre enn fryktet. Fagbevegel­ sen avsluttet konflikten i ordnet tropp - organisasjo­ nen var fullstendig intakt. Klassekampene i arbeids­ livet endte i den stillingen som i sjakk kalles patt, en form for terrorbalanse der ingen kunne sette mot­ standeren definitivt ut av spill. Denne maktbalansen var ikke selvsagt. I en inter­ nasjonal sammenheng stod norsk arbeiderklasse sterkt. En «uresonabel og stedegen holdning beher­ sker den norske arbeider mer end noget annet land», mente en komité i NAF som oppsummerte lockouten i 1931. Nordmennene hadde bevart åttetimersdagen, en vinning fra den offensive fasen som gikk tapt i mange europeiske land. Nordmennene stod flere arbeidsdager i konflikt enn i nabolandene. Om vi sammenligner reallønnen i mellomkrigstiden med til­ svarende før første verdenskrig, klarte også nordmen-

OMST ILL IN G OG KLASSE KAMP I IN D U STR IE N

M enstadslaget I juni 1931 utspilte en av de mest dramatiske hen­ delsene i norsk arbeidsliv seg. Under lockouten hadde en gruppe laste- og lossearbeidere på spesialkontrakt med Norsk Hydro fortsatt arbeidet ved utskipningsstedet Menstad i fjorden mellom Skien og Porsgrunn. Kontrakten var kommet i stand for å skjerme bedriften i en arbeidskonflikt, og fagbevegelsen så arbeidet som streikebryteri, selv om det foregikk innenfor norsk lov. Lokal konkurranse mellom arbeiderpartifolk og kommunister, press fra Hydro og mobilisering av politi utenbys fra trappet opp konflikten. Den 8. juni tørnet demonstranter og politi sammen i et masseslagsmål med vannslanger, køller og steinkasting - blodig, men ikke dødelig, og det var over på fem minutter. Statspolitiet, et kompani fra Gar­ den som var «silt» for «revolusjonære», og fire marinefartøyer ble sendt til Menstad. 1 samtiden het det at forsvarsminister Vidkun Quisling stod bak; i virkeligheten var det justisminister Asbjørn Lindboe. Statens autoritet stod på spill, og trusse­ len måtte møtes med våpenmakt. Menstad ble symbolet på konfrontasjonen mellom arbeiderbe­ vegelsen og statens voldsapparat. Men avslutningen bar bud om hva som var i ferd med å skje. Hydro avskaffet kontraktsystemet for ikke å provosere mer, og arbeidermassene ble ikke ytterligere radikalisert. Tvert imot tapte kom­ munistene sin tidligere styrke i Skiensfjorden, og de mistet en høyborg som Bergen. Den moderate fagbevegelsen styrket sin stilling.

nene å øke den sterkere enn dansker og svensker. Grunnen var et sammenfall mellom paripolitikken, som økte verdien av kronene i lønningsposen, og fag­ bevegelsens evne til å stå mot store nedslag. Målt i absolutt lønnsnivå lå norske arbeidere over andre i Norden, og ifølge interne vurderinger i NAF 20 pro­ sent over Storbritannia og 40 prosent høyere enn Tyskland. Én grunn til norske arbeideres styrke var den store utvandringen, som hadde plassert arbeidstagerne gunstig på arbeidsmarkedet. En annen grunn var det begrensede hjemmemarkedet for norske varer som ikke inviterte til masseproduksjon og vidtgående spe­ sialisering av arbeidet. Slik beholdt fagarbeiderne sin sterke posisjon i bedriftene. 1 tillegg kom en høy organisasjonsgrad og en demokratisk politisk tradi­ sjon. Fordi det norske storborgerskapet ikke hadde noe klart ideologisk overtak i samfunnet, var opinio­ nen slett ikke alltid på kapitaleiernes side. NAF måt­ te kjempe på to fronter, sukket Norsk Hydros gene­ raldirektør Axel Aubert etter et tariffoppgjør - mot arbeiderorganisasjonen og «det borgerlige samfund, som mener sig at staa utenfor arbeidsgivere og arbeidstagere. De dukker op bestandig og falder Arbeidsgiverforeningen i ryggen». På begge sider trakk begge partene i arbeidslivet den lærdommen at kamp kostet uten virkelig å gi resultater. De måtte leve med hverandre, iallfall på mellomlang sikt. Avspenningen hadde dels indre for­ utsetninger i organisasjonene. Bladet Arbeidsgiveren skrev i oktober 1931 etter konflikten at «begge parter er så sterke at forhandlingene får nettopp det preg av ansvar som bringer løsninger». Både LO og NAF var interessert i å bevare seg selv som organisasjoner. Det

SOLEFALLSTIDER?

Agitasjonsmøte fo r å fagorganisere næringsmiddel­ arbeidere i Bergen i 1930.

186

O M S T I L L IN G OG KL ASSEKAMP I IN DU ST RIE N

stille diplomatiet, underhåndskontaktene mellom topplederne, gikk etter hvert over til å bli tydelig og offentlig. Utviklingen i økonomien bidrog med den ytre for­ utsetningen for avspenningen. Storparten av 1920-tallet gav ikke særlig rom for valg: Lav fortjeneste gav liten åpning for forbedringer, så vel for offentlig sosial­ politikk som for bedriftsvelferd. Og deflasjon førte til krav om lønnsnedslag. Kampen måtte langt på vei gjel­ de fordeling, hvilken klasse som skulle bære byrdene. Omslaget kom da gullfestingen av kronen ble opphe­ vet i 1931. Det skapte på noe sikt prisstigning og min­ dre press for å senke lønnene. Bedre tider, som kunne øynes fra 1933, åpnet for å kombinere større vekt på produksjonsøkning med masseforbruk for de brede befolkningslagene. Grunnlaget for reformer ble større.

Samfunnets åpne hånd, statens knyttede neve Den offentlige politikken overfor arbeidslivet vekslet mellom å vise fram den åpne venstrehånden og den knyttede høyre neven. Fram til og med 1920 valgte Venstre-administrasjonen å betale en «premie for revolusjonsforsikring». Arbeiderkrav ble innfridd. Grunninnstillingen var å forsøke å innlemme arbei­ derne i samfunnet og bedriftene. Fagbevegelsen var på defensiven og møtte utover på 1920-tallet mer av den knyttede neven. Stand­ punktet var nå «arbeidets frihet» og beskyttelse av det borgerlige samfunnet. Som en reaksjon på den illegale jernstreiken i 1 9 2 3 -2 4 ble arbeidstvistloven skjerpet i 1927. Fagforeninger og forbund måtte nå selv bevise at de var uskyldige, ellers kunne de holdes økonomisk ansvarlige ved ulovlige konflikter. Dess­ uten ble straffelovens paragraf 222 endret slik at tra­ kassering av en streikebryter, ja, til og med «å følge ham fra sted til sted», kunne straffes med tukthus. Først og fremst Venstre, som ifølge seg selv var «arbeidsfredens parti», fremmet mellom 1916 og 1927 flere ganger lovfestet tvungen voldgift for å avgjøre tariffkonflikter. Både LO og NAF var prinsipi­ elt imot. Slike offentlige vedtak truet jo med å under­ grave poenget med organisasjonene. Og resultatet var ikke forutsigbart. Arbeiderne var vel tjent med kjen­ nelsen i 1920, mens bygningsarbeiderne var så mis­ nøyde med kjennelsen i 1928 at de nektet å bøye seg. LO og NAF godtok likevel iblant voldgift fordi de i øyeblikket kunne stå svakt, og fordi de fryktet et enda verre alternativ - nemlig en lovfestet, permanent tvungen voldgift som særlig Venstre ivret for. Ved at bygningsarbeiderne ulovlig fortsatte konflikten i 1928, mer eller mindre helhjertet støttet av hele arbeiderbevegelsen, undergrov de voldgiftsordningen grundig. Den ble ikke brukt igjen på ti år - og da av en DNA-regjering. Arbeidsgiverne trakk den slut­

ningen at den eksisterende staten var for svak til å gjennomføre sine egne vedtak. Dermed stod de i grunnen foran et veivalg, som en gang måtte gjøres, mellom å engasjere seg for å skape en mer autoritær stat eller «at gaa til Folkets Hus», å komme til en for­ ståelse med arbeiderne. Men fortsatt i november 1930 støttet samtlige arbeidsgiver- og industriorganisasjoner Folldals Verk i en konflikt mot arbeidernes organisasjonsrett. Fordi tvungen voldgift spilte fallitt, valgte Venstre i 1930 igjen å strekke ut hånden og satte ned en arbeidsfredkomité. Paal Berg, formann i Arbeidsret­ ten, ledet den. Grunnholdningen var nå at arbeids­ fred skulle oppnås med støtte fra begge parter i arbeidslivet. Organisasjonenes rett til interessekamp ble anerkjent. Men de skulle overtales til å regulere kampenes form og intensitet ved å inngå en hovedav­ tale seg imellom. Med Bondepartiet i regjering fra 1931 til 1933 kom igjen en kampklar neve fram. Grunninnstillingen ble å hevde statens autoritet. Én utredningskomité fore­ slo tvungen voldgift, offentlig kontroll med arbeider­ nes avstemninger over tarifforslag og skjerpet erstat­ ningsansvar ved tariffbrudd og ulovlig arbeidskamp. Strenge regler ble foreslått for blokade (at fagbevegel­ sen forbyr folk å ta arbeid på en arbeidsplass) og boi­ kott (at man nekter å håndtere varer til eller fra en bedrift), dette var svært viktig i handel og skogbruk. En boikottlov ble vedtatt i 1933, av en Venstre-regjering. Bondepartiet varslet i 1933 også en komité for å fastsette organisasjonenes «innbyrdes samvirke og deres innordning i staten», altså en tvungen korporativisme. LO hadde i protest mot boikottlovgivningen truk­ ket seg fra Arbeidsfredskommisjonen av 1930. Men da Venstre kom til makten i 1933, ble tonen lagt om i en ny Foreningslovskommisjon ledet av Paal Berg, vekk fra lov og tvang. Alternativet var nå frivillig avta­ le og samarbeid. LO gikk på nytt inn i komiteen. Men underveis fikk LO et problem: Høyesterett avgjorde i februar 1934 at den gamle praksisen med å si opp arbeidsplassene kollektivt ved konflikt ikke var gyldig fremgangsmåte. 30 0 0 0 -4 0 000 arbeidere kunne der­ med komme til å måtte levere inn oppsigelser én for én, og dermed også røpe for motparten hvem som var organisert. LO-sekretariatet innstilte seg på en handel. For å beholde kollektiv plassoppsigelse godtok LO at fagbevegelsens avstemninger over tarifforslag skulle følge regler som var fastsatt ved lov. Den kom i juni 1934. Staten skulle med andre ord gripe inn i arbei­ derbevegelsens indre liv. På LOs kongress høsten 1934 vakte organisasjonens deltagelse i forarbeidet med loven ramaskrik, og sekretariatet med formann Halvard Olsen i spissen måtte gå av. Året etter kom reglene igjen, da ikke som lov, men i en frivillig avtale - Hovedavtalen mellom LO og NAF i 1935.

Sammenbrudd og sammenstøt på landsbygda «Vi er en fortvilet bondehær/ nu er vi ved slutten, vi kan ikke mer.» Denne løpeseddelen fra Bygdefolkets Krisehjelp tidlig på 1930-tallet uttrykte stemningen i mange bygder. Hardest kriserammet var distrikter der moderniseringen av økonomi og samfunn var påbe­ gynt, men ikke fullført, områder i skjæringen mellom det gamle og det nye samfunnet. Aller verst var det for fiskere og skogsarbeidere. Jordbrukets attåtnæringer fikk store vansker alle­ rede i den første krisen etter verdenskrigen. Tømmer­ prisen sank og ble liggende lavt. Mens skogsprodukter stod for 46 prosent av verdien av norsk eksport i 1920, sank andelen til 30 prosent i 1930 og fortsatte videre nedover. Med unntak av noen få storbonder og selskaper hadde skogeierne nokså små og teigdelte Pløying på et nybrott. Å bryte ny jord - nydyrking og «bureising» - anså nesten alle partier som et viktig bidrag til å lindre krise og arbeidsledighet. Et visst tilskudd av arbeidsplasser gav dette, men antallet lå langt fra planenes fantasier om flere hundre tusen.

188

eiendommer, og manglet økonomisk rygg til å bære nedslagene. De tok tapene igjen på skogsarbeiderne, selv om lønnene ikke kunne drives like langt ned som prisene. Småbrukere og arbeiderbrukere mistet nødvendige ekstra arbeidsinntekter. Samtidig fant ikke bygdeungdom lenger arbeid i byen. Mange vendte hjem. Med paripolitikken begynte problemene i det egentlige jordbruket. De brukerne som hadde kjøpt jord eller overtatt bruket da eiendomsprisene var høye, eller hadde investert i bygninger og utstyr, skulle nå betale lånene med dyre, sure kroner og uen­ drede rentesatser. Realrenten, det lånene kostet om man korrigerer for endringene i pengeverdien, hadde vært negativ like etter krigen. I paripolitikkens dager

SAM M E NBR UD D OG SA M M E N ST Ø T PÅ LANDSBYGDA

steg den til 20 prosent. En femdel av brukene hadde skiftet eier i den verste inflasjons tiden fra 1915 til 1920. Hadde man ikke selv lån å betjene, hadde man kanskje kausjonert for naboen eller nevøen, som nå kom i knipe på grunn av paripolitikken. Dessuten varte det før investeringene i avl og avlinger kastet av seg - i mellomtiden falt prisene på purker og poteter som følge av kronestigningen. Ute i verden var også jordbruket herjet. Én årsak var produksjonsveksten under krigen. Nasjoner som Canada, Australia og Argentina hadde sett sin sjanse til å utvide mens europeerne kriget. Etter verdens­ krigen økte produksjonen også i et effektivisert euro­ peisk jordbruk. Folketallet vokste ikke så raskt at markedet kunne avta all den nye maten. Når man hadde fått en viss mengde brød, gikk etterspørselen i retning av husdyrprodukter og andre slags forbruks­ varer. Å senke prisene hjalp ikke, folk spiste ikke dobbelt så mye brød selv om kornprisen ble halvert. På 1920-tallet hadde norsk jordbruk holdt seg utenom vanskene. Bare et mindretall av bøndene lev­ de av å selge korn, og de ble skjermet fra verdens­ markedet gjennom vekslende støtteordninger. Kravet om høy korntod ble satt fram av Landmandsforbundet fra starten. Et alternativ var statlig korn m on opol, som først ble midlertidig innført i 1917, opphevet av Høyre i 1926, men gjeninnført i form av Statens Kornforretning i 1929. Monopolet stod for all import (mens handelsmøllene fikk fortsette å male kornet og selge mel til forbrukere). Samtidig var det forpliktet til å kjøpe opp norsk korn til en pris som lå høyere enn verdensmarkedets. Fordi det norske kornet bare utgjorde tre prosent av monopolets oppkjøp, gav ord­ ningen billigere korn enn tollen ville ha gjort. Verne­ toll ville ha fordyret alt korn for forbrukere og for bønder som kjøpte korn til mat og dyrefor. Problemet var hva man skulle gjøre med det kornet som dyrker­ ne anvendte selv. I 1926 hadde Ivar Lykkes Høyre­ regjering gitt bøndene tilskudd for det kornet de for­ brukte. Arbeiderpartiet kalte denne såkalte korntrygden «betaling for å spise graut», og i 1928 ble ord­ ningen avskaffet av DNA og Venstre. Men da lønte det seg jo bedre for en jordbruker å selge kornet han hadde tenkt å bruke selv, til monopolet. For å hindre det ble korntrygden igjen innført i 1929. I forhold til alternativene var ordningen rasjonell nok, trygden betydde forholdsvis mest for de mange mindre bru­ kerne. Men fra 1929 kom et nytt problem: I Norge og i verden for øvrig hadde husdyrproduksjonen vokst som resultat av kunstgjødsel i jorden, kraftfor til dyrene og toll for brukerne. Nå begynte selvbergingsgraden å nærme seg 100 prosent. For det ene husdyr­ produktet etter det andre ble hjemmemarkedet met­ tet, ikke minst gjaldt det smør, som på mange måter var nøkkelproduktet. Kjøtt var i grunnen et sidepro-

Nasjonal Samling - Bygdefolket Politisk foredrag

Møteplakat fo r felleslisten av Nasjonal Samling og Bygdefolkets Krise­ hjelp ved stortings­ valget i 1933.

i _ ___ ___________________......________ a v ____ _______________________________

M ol frem! M øt frem o g hør p rogram m et utredet.

Slutt med tvangsauksjoner og utkastelser.

Ned med renten. Avskaffelse av arbeidslosheten. V i k r e v e r tilb a k e s e lv s ty re t i b y g d e n e , v i k r e v e r slutt p å d e p a rte m e n tsd ik ta tu re t o g N o r g e s B a n k s o k o n o m is k e d iktatur.

Kapitalen skal være folkets tjener— ikke dets herre. D e s o m e r e n ig e i d is s e k r a v fO Ig e r o s s .

IVasjonal Samling - Bygdefolket. L e s b la d e t „ B y g d e f o l k e t “ .

R e d a k t o r O la v L ie n .

Ekspedisjon: Porsgrunn. Valgabonnement kr. 0,50.

dukt. Produserte norsk landbruk for mye, var eksport nærmeste utvei. Men da fikk også den internasjonale overproduksjonen konsekvenser for hovedprodukt­ ene fra norske bønder, 80 prosent av inntekten deres kom fra melk. Nå ble det avsetningskrise, et fullsten­ dig sammenbrudd i prisene truet. I tillegg til de gamle problemene med arbeidsløshet og gjeld kom altså fra 1930 et spesielt prisfall for jord ­ bruksprodukter. Prisene sank, ikke bare som følge av deflasjonen, men også i forhold til arbeidslønner og de varene jordbrukerne måtte kjøpe til husholdning­ en og gården. Jordbruket havnet på et annet, lavere prisnivå enn industrien. Prisene falt i forhold til de gode tidene under første verdenskrig, men også i for­ hold til 1914, som ble sett som et slags normalår. Industribedrifter evnet å rasjonalisere og senket kost­ nader ved å si opp folk, og i mange bransjer var de så godt organisert at de klarte å holde prisene oppe. Men teknisk var det grenser for hvor langt jordbruket kun­ ne industrialiseres. Og jordbruket var en livsform for bonden, ikke hvilken som helst kilde til inntekt. Bar­ na lot seg ikke si opp. Hver enkelt bonde svarte der­ for på prisfallet ved å produsere mer, slik at prisene falt ytterligere. Gjeld, deflasjon og arbeidsløshet skapte vansker i deler av landbruket allerede i andre halvpart av 1920tallet. Bondelagets leder Johan E. Mellbye sa i 1929: «Det er intet mindre enn en proletarisering av jord ­ bruket som pågår i denne tid.» Prisfallet rundt 1930 traff enda flere. En undersøkelse i 1932 viste at hvert

189

SO L E F A L L S T I D E R ?

□ □ □

Gjeldsprosentfor norske gårdsbruk i 1932. Gjeldsprosenten regnes som fo r ­ holdet mellom gjel­ den og brukets verdi. Her er småbrukere og gårdbrukere reg­ net sammen. Øst­ landsfylkene var har­ dest rammet. I Tele­ mark, Oppland og Hedmark var små­ brukernes gjeldsprosent 63-67. Spar­ somme egder var de som lå best an.

190

fjerde bruk over fem mål hadde en gjeld på 75 pro­ sent eller mer av brukets verdi. Reallønnen i jordbru­ ket sank til den i begynnelsen av 30-årene lå 1 5 -2 0 prosent lavere enn før krigen. Industrilønnene steg samtidig med 45 prosent.

Gjeldsslavene Tvangssalg ble resultatet for et ulykkelig mindretall. Fra nær 500 bruk på tvangssalg i 1920 steg antallet til over 6500 i 1932, da i alt 23 000 av 209 000 bruk i landet ble begjært solgt. Opp mot 50 000 gårder gikk under hammeren fra 1927 til 1936 - men dette tallet skjulte en del gjengangere. De fleste fikk kjøpe går­ den igjen, eller brukeren eller en slektning fikk tilsla­ get ved auksjonen. Statsbankene førte en mildere og mer sosial politikk på 30-tallet. Men faren for at bru­ ket gikk ut av familien var hele tiden til stede. Sam­ menlignet for eksempel med de andre nordiske lan­ dene traff krisen hardt i Norge. Tallet på tvangsauk­ sjoner var 3,5 ganger så høyt i Norge som i Finland, antall gårder tatt i betraktning. Likevel klarte de aller fleste brukerne å betjene gjelden. På Jæ ren var det

fremgang, nå etablerte dette området seg som Norges spiskammer. Hvem ble rammet? Risikoen for gjeldsvansker og auksjon økte om bruket var lite, om det var overtatt dyrt under høykonjunkturen, om brukeren bodde i et område som var rammet av et sviktende marked for tømmer eller fisk slik at tilleggsinntektene falt vekk. En og annen kakse fikk nå angre aksjespekulasjoner under første verdenskrig. Men ni av ti tvangsauksjo­ ner rundt 1930 gjaldt småbrukere eller rene tomtebrukere, arbeidsfolk med et hus og en jordflekk. G jel­ den rammet først og fremst småkårsfolk på Østlandet (unntatt Vestfold) og i Trøndelag, særlig i nordfylket. I Torpa i Oppland var den gjennomsnittlige gjeldsprosenten 126 prosent av gårdens verdi! Verst ute var Hedmark - nesten hver tredje auksjon i 1 9 3 1 -3 2 foregikk her. I fjellbygdene nord i fylket var det rik­ tignok ikke så ille, men det var helsvart i skogsbygde­ ne. Lignende skiller fantes i andre fylker. Sagt anner­ ledes: Barna etter den gamle husmannsklassen som trodde at de hadde klart å svinge seg opp til småbru­ ker, ble brutalt innhentet av en ny fattigdom. For­ skjellen mellom dem og småbøndene på Vestlandet og i Agder-fylkene var slående. Her fortsatte trekk fra det gamle bondesamfunnet. Folk hadde ikke mange penger, men de hadde heller ikke lånt store beløp. Gårdene gikk i familien til lav pris eller var overdratt mot at de gamle fikk føderåd. Naturalhushold og for­ siktighet i pengesaker stod ennå sterkt. Som i industrien kunne løsningen ligge både i reduserte utgifter og økte inntekter. «Ned med gjel­ da» var et krav som tidlig ble fremført med særlig kraft av Arbeiderpartiet, deretter av organisasjonen Bygdefolkets Krisehjelp og Bondelaget. Statlige bi­ drag til å betale renter og avdrag for de verst stilte eller utsettelse med å betale hjalp ikke effektivt. G jel­ den måtte regelrett nedskrives, mente de. Nøden krevde det. Staten var dessuten medskyldig gjennom pengepolitikken, og gjelden var utbytting - «den sto­ re blodiglen som suger alltid og overalt» (DNA-brosjyre 1932). Mot å gå inn for gjeldsnedskrivning hevdet lenge bankene, Venstre og Høyre at mange skyldnere var slendrianer og spekulanter som da kunne løpe fra for­ pliktelsene sine. Det var urettferdig overfor de mange forsiktige at andre ble hjulpet med gjelden. Og man måtte ta hensyn til dem som hadde penger til gode, bare noen få prosent av lånene kom fra «storkapita­ len». Om lag en firedel av utlånene kom fra privatper­ soner. Sikkert var noen ågerkarer, men flere var slekt­ ninger som hadde gitt en håndsrekning. Lokale spare­ banker, der innskyterne var både storbonder og flitti­ ge småsparere bar om lag en firedel av gjelden. Spare­ bankene måtte ikke svekkes slik at de gikk over ende. Om lag en firedel av lånemidlene kom fra Hypotek­ banken og Småbrukerbanken, som ikke var private.

SA M M E N BR U D D OG S A M M E N S T Ø T PÅ LANDSBYGDA

En ny kamporganisasjon av forgjeldede mindre brukere, Bygdefolkets Krisehjelp (BK), startet i okto­ ber 1931. «Kjære, kjære, redd våre heimar!» bad bon­ dekvinnelaget i Bø i Telemark på stiftelsesmøtet. Krisehjelpen stod sterkest i dette fylket, men hadde også en viss tilslutning i andre østlandsfylker. Mellom 8000 og 12 000 betalte kontingent, men sympatisørskaren var atskillig større. Medlemstall på 100 000, ja 250 000 ble ukritisk gjengitt i samtiden. De viktigste lederne var sakføreren Olav Lien fra Kviteseid og en storbonde fra Toten, David Seierstad. BK krevde gjeldssanering og kamp mot paripolitikk - organisa­ sjonen var i strid med bank- og finansverdenen. Den kolliderte derfor med Bondelagets «kapitalistiske» lin­ je for høyere priser. BK fant innsatsen fra Bondepartiregjeringen valen og svikefull. Krisehjelpen tumlet

Sølvreven - det nye husdyret Pelsdyrnæringen i Norge vokste fra den første sølvreven ble tatt hjem fra Canada i 1914 til verdi­ en av revene i 1929 var like stor som alle landets sauer og geiter til sammen. Vel 500 pelsdyrgårder fantes i 1926, mer enn 10 000 i 1934 og over 20 000 i 1939. Lenge lå det mest penger i å selge liv­ dyr til andre oppdrettere. Sunnmøringene, som hadde flest rever, ble også kjent for å ha en rev bak øret - for å utgi all slags «røv» for å være av «premieslekt». Etter hvert ble skinnene viktigst. Ut i 1930-årene kom annenhver sølvrev på interna­ sjonale auksjoner fra Norge.

med planer om rentestreik og demonstrative massekonkurser. Mest kjent ble BK i dramatiske direkte aksjoner mot tvangsauksjoner våren 1933 - med blok­ kering av utkastelser og boikott og bannlysninger i norrøn stil mot dem som kjøpte gårdene: «Fredlaus, ualande og utalande, uferjande og ubergande skal den vera som ikkje vyrder andre folks rett til heimen sin.» Eieren av en av gårdene sa at tidligere sindige bønder «kommer til å bli det beståande samfunns bitreste hender...vi blir nødt til å ta oss tilrette - vi garanterer ikke lenger for hva som vil komme til å skje». En offentlig gjeldskommisjon i 1929 var ikke kom­ met noen vei med problemet. Men i 1932 ble en stat­ lig lånekasse for jordbruket etablert. Dermed åpnet muligheten seg for at kreditorene iallfall skulle få noen kontante avdrag. I 1934 ble kassen reorganisert etter en hestehandel. Bondepartiet godtok nå at kas­ sen også skulle gi de mindre brukerne lån, Arbeider­ partiet gikk inn for større maksimalbeløp for lånene. Banken hkk som et ris bak speilet mulighet for å tvinge en kreditor til å gå inn i et oppgjør. Lånekassen gav nå virkelig hjelp. En «krisenovelle» høsten 1934 skildrer hvordan den forpinte og skamfulle gjelds­

slaven igjen får nytt mot og hører fuglesangen og kubjellene: «No kjente han atter den samme arbeidshug som den gang han flyttet inn... og sangen ‘Lånekasse, Lånekasse’ nynnet han atter og atter.» For fiskere og større bønder fortsatte gjeldspro­ blemene inn i andre verdenskrig.

Finnes det hjelp å få? En mulighet til økt inntekt var nye, salgbare produk­ ter. Grønnsaker og honning var en mulighet siden forbruksvaner og inntektsnivå endret seg i de brede lag i byene, pelsdyrnæringen skjøt også fart. Men bare et mindretall kunne velge disse produktene. For de fleste var det mer aktuelt å øke den vante produk­ sjonen. Hadde brukeren mer å selge, ville han også tjene mer, tenkte mange. Mer velbergede bønder kun­ ne øke produksjonen ved å investere og drive mer effektivt, ved å bruke mer kraftfor eller surfor, kan­ skje ta i bruk selvbinder eller melkemaskin. Industri­ aliserte «egg- og fleskefabrikker» bygd på innført kraftfor vokste fram. Andre bønder reagerte med å gripe tilbake til eldre, billigere og mer arbeidskreven­ de teknikker, slik at krisen bremset, ja snudde den tekniske utviklingen. Atter andre nydyrket arealer, og jordløse ble bureisere. Jordloven fra 1928 åpnet for å ekspropriere større og dårlig drevne arealer. Men det alternativet som gikk ut på å produsere mer, kom i konflikt med andre målsettinger: Om de store produserte mer, konkurrerte de jo med de små. Om man satset på bærekraftige familiebruk, store Mange var opptatt av jordbrukets pro­ blemer. Jordbruksgeografen Axel Sømme skrev også sammen med Ole Colbjørnsen «En norsk 3-årsplan» (1933), som ble viktig for Arbeider­ partiets nye krise­ politikk.

191

SOLEFALLSTIDER?

Klasseskillene på landsbygda var aller størst på de store gårdene i Hedmark. Der ble også landarbeidere fagorgani­ sert, mens de ellers ofte stod husbonden nær.

Tømmerbu i Renda­ len i 1905. Koiene var ofte elendige, og forbedring av bolig­ forholdene ble da også en hovedsak for skogsarbeidernes fagorganisasjon, først dannet i 1912 og reorganisert i 1927.

192

nok til å holde hest, stilte ikke dette jordhungeren til de eiendomsløse. Særlig nybrottene ble for små til å livberge en hel familie. Effektivitet og vekst stod mot sosiale hensyn og ønsket om å omfordele og utjevne inntekter. Endelig, når det egentlig var overproduksjonskrise i jordbruket, gjorde det jo bare vondt verre om flere brukere forsynte markedet med mer kjøtt, melk og poteter. I USA ble det en kriseløsning å bren­ ne korn, pløye ned bomullsplanter og slakte smågri­ ser - mot betaling. Løsningen måtte være å holde prisene oppe ved å holde en del av produksjonen unna markedet. Selvødeleggende konkurranse kunne unngås ved å skape et monopol i omsetningen. Men det krevde organise­ ring. Noen frivillige og lokale forsøk på 20-tallet før­ te ikke fram. Men høsten 1929 kom Norske Eggcentraler i stand. Siden fulgte nasjonale og distriktsvise sentraler for å omsette flesk og kjøtt, bær og grønn­ saker og tømmer. Viktigst ble ordningen for smør og melk. Problemet var her at melk til konsum ble bedre betalt enn melk til produksjon av ost og smør ved det lokale ysteriet. Jernbaner, busser og lastebiler fraktet spann med frisk konsummelk til meieriet i byen, som gav bedre priser. Resultatet var «melkekrig» med de produsentene som lå nær byene - og prisnedslag. Bondeorganisasjonene så løsningen i å legge en avgift på forbruksmelken til mellomlegg for dem som lever­ te melk til fremstilling av ost og smør. Utjevningen skulle skje ved at alle bønder sluttet seg til en omsetningssentral som formidlet salget til meieriet. Slik ble priskonkurransen unngått. Østlandets Melkecentral ble etablert våren 1930, og andre fulgte, med i alt 50 000 medlemmer. Stor­ tinget vedtok senere i 1930 omsetningsloven som gav

sentralene lovvern. Partiene stod sammen om den, med unntak av Høyres byfløy, som sverget til private løsninger. Systemet forutsatte at de fleste gikk med. Mange bønder foretrakk imidlertid å la andre skaffe høyere pris, mens de selv var usolidariske og leverte direkte til forbrukerne. I 1931 ble derfor også leve­ randørene som ikke var medlemmer, pålagt en avgift. Men hva skulle man gjøre med all melken som ikke ble drukket? Noe kunne eksporteres som smør og ost og selges med tap ute - dette ville hindre pris­ fall hjemme. Et Norske Meieriers Eksportlag var stif­ tet i 1929. Staten forpliktet seg til å betale regningen for utførselen ved å gi tilskudd. Men det kunne bli vanskelig om det gjaldt store mengder og virkelige dumpingpriser. I 1931 vedtok derfor Stortinget margarinloven. Fabrikkene ble pålagt å blande inn i en viss mengde smør i margarinen som de fleste nord­ menn spiste hver dag. Det monnet, halvparten av melken gikk til smør og to tredeler av smøret til mar­ garin på slutten av 1930-tallet. Margarinloven støttet også norsk industri, for utenlandske konsern måtte nå opprette fabrikker her i landet og blande smør i sine produkter. Sentraler, smørinnblanding og eksport (som i toppåret 1932 kom opp i en sjudel av det produserte smøret) holdt prisene oppe, og toll virket på samme måte, også for kjøtt. De norske prisene lå 2 0 -6 0 pro­ sent over verdensmarkedets på 1920- og 30-tallet. Forbrukerne betalte, noen ekstra prosent av husholdningsbudsjettet gikk til mat.

M ed

«Snobb» og «Varg» på skauen

I skogsbygdene var det smått stell på forhånd. Men­ nesker som hadde lite, ble nå rammet av krise, svik­ tende lønnsomhet, nedslag i lønn, arbeidsløshet og gjeld for dem som hadde lånt til et lite bruk. Elendig­ heten toppet seg høsten 1931. I Hedmark var tre av bre skogsarbeidere uten arbeid. De «sysselsatte» hadde denne høsten hatt bre ukers arbeid i gjennom ­ snitt. I bygder som Trysil i Østerdalen og Torpa i Oppland var praktisk talt alle lønnsmottagere uten arbeid. Fra Torpa berettes om kvinner som skulle føde i stuer der senger med halm var det eneste inn­ boet som ikke var solgt unna. To løsningsforsøk som bygde på helt ulike sam­ funnsoppfatninger, ble utviklet som svar på denne situasjonen. En moderne, «rød» linje søkte å innføre ordninger som allerede var etablert i byen og indus­ trisamfunnet. En tradisjonabstisk, «gul» politikk ble inspirert av et idealbilde av bondesamfunnet. Flertallet var tilhengere av den moderne linjen. De var først og fremst bygdenes rene lønnsarbeidere. For dem betydde det vesle arbeiderbruket de eventuelt måtte ha, mest et sted å bo. De sloss for å holde løn­ nen oppe. Et viktig middel var da å avskaffe anbuds-

SAM M E N BR UD D OG SA M M E N ST Ø T PÅ LANDSBYGDA

Tømmerfløting i Setesdal i 1929, et hardt og krevede arbeid. Fløtingen var et nøkkelpunkt i skogsdriften, og ble derfor også et brenn­ punkt da fagorgani­ seringen og arbeids­ konfliktene tok til.

Koieliv Skogskoiene ble symbolet på elendigheten i skog­ bruket. Vi vil ikke leve «som grisen», sa forening­ en i Siljan i Telemark i 1916. Rikard Smalberg fra Solør har fortalt om en kompis: «Han skulle rette seg opp han da, veit du, men han klarte itte å få hodet sitt ifrå frakken sin på hodegjerdet. Da skul­ le jeg dit og se, og da hadde jaggu håret hans frøsi fast åt veggen. Vi måtte dit med en tollekniv og skjære av den hårdotten som hadde spekt fast, vi da.»

systemet, som de fordømte som en «hedensk måte» å forhandle på: Flere arbeidslag konkurrerte om jo b b ­ ene ved å gå under hverandre i pris. I stedet for strid mellom arbeidsselgere ville de moderne rette kampen mot arbeidskjøperne. Disse skogsarbeiderne ville danne fagforeninger og få skogeierne til å godta orga­ nisasjonsrett og akseptere en tariffavtale. Skogsarbeiderne var ikke lette å organisere. De arbeidet spredt, de dyrket gjerne en viss karslig indi­ vidualisme, de kom til dels fra forskjellige sjikt i byg­ dene, noen kjente skogeierne personlig eller var i slekt med funksjonærene deres. 1 små bygdesamfunn fantes mange personlige bånd, og man holdt på gam­ le tenkemåter, som ble kalt «bygdesamhold» eller «husmannsånd» alt etter som man så det. Likevel maktet skogsarbeiderne på nytt å reise sitt eget forbund i 1927. En gammel forening fra 1912 var slått sammen med papirarbeiderne i 1924. Skog og Land hadde et klart tyngdepunkt i Hedmark, og ble et av LOs største forbund. De førte en serie bitre arbeidskonflikter, de største i Siljan i Telemark i

1926, i Julussavassdraget i Østerdalen 1927, i Austmarka øst for Kongsvinger og i Nord-Odal 1928, alle i Hedmark fylke. Støtet ble gjerne satt inn mot flø­ tingen - den foregikk mer konsentrert og var lettere å kontrollere enn hugsten, som foregikk geografisk spredt over lang tid. Streikebrytere fikk bank og ble dukket under vann, telefonledninger ble kuttet og høystakker brent. «Svartflis», store spiker, ble slått inn i trærne, uklart av hvem, kanskje for å gjøre hugging farlig, kanskje for å diskreditere de streikende. Arbeidere møtte streikebrytere med Krag-Jørgensenrifler, men gikk ikke så langt at de skjøt. Væpnet poli­ ti, statspoliti og en gang også Garden ble mobilisert. Tømmerkjøring, håndkolorert foto­ grafi av Anders B. Wilse. Fortsatt var fremkjøring av tøm­ mer med hest det vanlige. Selv om man en del steder gikk over til å bruke bil eller traktor, kom mekaniseringen av skogbruket særlig etter annen verdens­ krig.

193

SO L E F A L L S T I D E R ?

Fra lofotfisket i 1939. Havet var en utvei når det ikke var annet arbeid å få. Og mange fristet lykken. Fisketeknik­ ken ble «primitivisert» - forholdsvis flere brukte billige håndsnører i 1930 enn i 1900.

194

«Snobb» og «Varg», to politihunder med meningsladede navn, ble satt inn mot arbeiderne. Men men­ neskeliv gikk ikke tapt. I samtiden ble de fagorganiserte skogsarbeiderne fremstilt som samfunnsstormere. En betydelig andel av skogsarbeiderne sluttet opp om Norges Kommu­ nistiske Parti. Men trass i ødemarkskommunistenes revolusjonære språk og militante kampformer var kravene deres moderate. De bad i grunnen om en normalisering, om å bli brakt på like fot med arbeids­ livet i industrien. Domstolene så det også slik og re­ agerte med noen unntak forsiktig. De større skog­ eierne var ofte industribedrifter med betydelige skog­ eiendommer, og de godtok etter noen tid en ny orden i skogen, riktignok tvungent og uten entusiasme. De tenkte forretningsmessig, fortsatt strid gav økono­ miske tap. Kanskje mente de også at organisering og lønnsstigning kunne bidra til å fremme teknisk utvik­ ling og stordrift i skogbruket. Geografisk hadde de moderne skogeierne tyngdepunktet langs Glommavassdraget. I 1928 ble Skogbrukets Arbeidsgiverfore­ ning stiftet og den første tariffavtalen inngått. For de menneskene som valgte den «gule» lin ­ je n , bygd på samarbeid mellom klassene, var de røde lederne «arbeidsskye oppviglere», «evneløse kjæftesmælder» ute etter personlig makt, men først og fremst «fremmede» i forhold til bygdene. Hvem var da de som ikke ville organisere seg, og som andre kalte streikebrytere? «Blandkønn» kalte Kongsvinger A rbeiderblad dem, og hevdet at de var gårdbrukere med sønner, tjenestefolk som fryktet å miste arbeidet om de m ukket og svært fattige folk med stor familie som var så ille ute at de ikke turde eller ikke kunne ta en kamp. Lederne var skogens småborgere og halvproletarer, bønder med mindre skogeiendommer eller småbrukere som dels kunne

eie en liten teig, dels drev i andres skog på si. I samfunnsbildet deres stod ikke arbeidet mot kapitalen, verden bestod av bygdefolk som hadde fel­ les interesser mot «industriens menn og arbeidere», som Østlændingen skrev i 1926. De ønsket å fortsette med den tilvante orden, der ingen organisasjon blan­ det seg inn mellom husbonden og «hans» ansatte og der bygda var en felles, sosial enhet. Løsningen på de dårlige forholdene for skogsarbeidere var ikke å kjem ­ pe mot eierne, men å avvirke og selge mer skog. En del av dem som støttet samarbeidslinjen, var opprin­ nelig sosialradikale arbeiderdemokrater, men hadde senere dreid til høyre i reaksjon mot fagorganisa­ sjonen. Slike tanker levde også i «det røde Hedmark», sær­ lig i Trysil der konfliktene varte fra 1929 til langt ut i 30-årene. Men særlig stod den «gule» linjen sterkt i bygdene langs Randsfjord-vassdraget i Vest-Oppland, i Torpa, Søndre og Nordre Land, Brandbu og Jevnaker. Der var forholdene jevnere, eiendommene mindre og de økonomiske marginene meget små. Kampen ble ekstra lang og bitter her, også fordi den ble en kon­ frontasjon mellom arbeiderbevegelsen som helhet og reaksjonære strømningen Som svar på fagorganise­ ringen hadde skogeiere en del steder organisert fore­ ninger med navnet Arbeidets Frihet. Fellesorganisa­ sjonen fra 1931 ble ledet av prost Hans J. Aandstad fra Solør. Rundt Randsfjorden kalte tilsvarende lag seg gjerne nasjonale foreninger eller skogsdriftsforeninger. De argumenterte dels liberalistisk: Ingen organisa­ sjon skulle blande seg inn ved inngåelse av arbeids­ kontrakt. Dertil var de for samarbeid mellom klassene og for det som er kalt korpora tivisme: Foreningene skulle romme både eiere og arbeidere, og i fellesskap skulle de fastsette lønnene. Slike fascistiske ideer hadde betydelig appell hos disse pressede skogeierne.

SAMMENB RUD D OG S A M M E N ST Ø T PÅ LANDSBYGDA

Fiskepriser 1911-33. Verdens­ krigen skapte en avsindig etterspørsel etter sild fra de krig­ førende maktene. Silda kunne lett konserveres og brukes som proviant.

Arbeidersiden seiret til slutt fordi normer og makt fra industrisamfunnet ble satt inn i kampen. Papirindustriarbeiderforbundet nektet å bearbeide «streikebrytertømmer». Treforedlingsbedriftene ble interessert i å presse skogeierne til å inngå tariffavtaler.

Krise og nød blant fiskerne «Vor bedrift trues av ruin, vore familier av sult og nød,» het det i et telegram til Stortinget fra et møte med 700 fiskere i Svolvær under Lofotfisket i 1927. Fiskeriene og fiskerne var trolig den næringen og yrkesgruppen som ble rammet hardest av mellom­ krigstidens kriser. Lokalavisene skrev støtt om et «mistrøstig» økonomisk resultat av fisket. Flere tusen fiskere fikk hvert år statsbetalt billett eller niste til hjemturen. De var fattigere da de for enn da de kom til Lofoten. Selv om enkelte fiskestammer begynte å bli utfis­ ket, lå ikke økologiske eller ressursmessige vansker bak krisen. Tvert imot var fangsten av torsk nokså jevn, mens sildefangsten steg betydelig i mellom­ krigstiden. Norge var rundt 1930 blitt den største fis­ kerinasjonen i Europa. Problemet var sterkt fallende og ytterst svingende fiskepriser på de internasjonale markedene. Det slo kraftig ut i en næring som eksporterte 90 prosent av produksjonen. Den internasjonale depresjonen innebar at folk kjøpte mindre fisk, matvarepriser sank særlig mye, valutaene svingte, og mange land satset på økt selv­ berging og tollbeskyttelse. Nordmennene fikk kon­ kurranse av andre fiskerinasjoner. Særlig bygde islen­ dingene opp en havflåte og stor utførsel av klippfisk. Gamle eksportmarkeder i Sørvest-Europa falt dess­ uten vekk under første verdenskrig. Italia ble et nytt viktig marked for tørrfisk fram til Folkeforbundet innledet sin sanksjonspolitikk mot fascistenes inn­ marsj i Etiopia i 1936. Afrika kom inn som marked med den fordelen «at selv underordnede kvaliteter er gangbare, naar priserne er rimelige», som Bergen Børs skrev i sin beretning fra 1923. Man snakket om «Prima, Secunda og Africa kvalitet». Men selv om sommerhengt og bedervet fisk ble gjemt inn i send­ ingene, kunne ikke det afrikanske markedet veie opp de øvrige vanskene. En annen form for eksport, fros­ sen fisk og fersk fisk i kjølevogner på jernbanen, var under utvikling, men hadde helst fremtiden for seg. Norsk fiskeeksport ble rammet av handelskonflikten med Frankrike, Spania og Portugal og bortfallet av pomorhandelen med russerne. Men viktigere var at fiskerinæringen, likesom jordbruket, hadde pro­ blemer med gjeld. Næringene reagerte likt på økono­ miske kriser, ved å prøve å øke avkastningen, noe som presset prisene nedover. Fiskerne var mange og uorganiserte i forhold til oppkjøperne og måtte godta prisene de fikk. Oppkjøperne og eksportørene var i

1 9 1 1 -1 4 '1 6 '15

'1 8 '1 7

'22

'2 0 '19

'21

'2 4 '2 3

'2 6 '2 5

’28 '2 7

'3 0 '2 9

'32 '31

'33

sin tur mange og like uorganiserte på markedene utenlands, og måtte også ta hva de fikk. Resultatet var en «omvendt auksjon». Bare de som solgte lavest, fikk solgt i det handelsministeren i 1920 kalte den «fuldstændige sindsvake inbyrdes konkurranse». Hva kunne en fisker gjøre når han opplevde at hans «bedrift trues av ruin», hans familie av «sult og nød»? Å spille på tradisjonelle yrkeskombinasjoner med jordbruk eller industri og anlegg var vanskelig fordi det rådde krise her og, og fordi å være fisker for mange var blitt et mer spesialisert helårsyrke. Det måtte fiskes, uansett. Antall deltagere ved det store Lofotfisket gikk ikke ned i de dårlige tidene - tallet på fiskere steg dramatisk fra vel 12 000 i 1920 til over 31 000 i 1933. Lofothavet var blitt en nødsarbeidsplass. Ja, det het at kommuner sendte arbeidsløse Tørking av klippfisk. Klippfisk av torsk, lange, brosme, sei og hyse ble sløyet og vasket og mestepar­ ten av ryggsøylen fjernet. Deretter ble den saltet og lagt i stabler i tre-fire uker og så vasket igjen før den ble lagt utover fo r å tørkes på berg eller klipper. I mel­ lomkrigstiden var klippfisk en av Norges viktigste eksportartikler.

195

SOLEFALLSTIDER?

Fin fangst i Svolvær en gang ut på 1930tadet.

196

som ikke engang kunne ro, på fiske. Skulle det overhodet lønne seg, måtte fiskerne skjære ned kostnadene til utstyr og drift. Fisket ble i likhet med deler av småindustrien primitivisert, som kritiske eksperter sa - den tekniske utviklingen ble skrudd tilbake. Åpne båter uten motor kom på nytt i hevd, og dyre garn og liner ble delvis fordrevet av håndsnøre, jukse. Mens knapt noen brukte snøre i Lofoten rundt 1900, gjaldt det mer enn 40 prosent av deltagerne rundt 1930. I Mel­ øy kommune i Nordland mangedoblet tallet på juksebskere seg, fra åtte i 1920 til omkring 200 i 1928 og til nesten 400 før andre verdenskrig. Fortjenesten for juksefiskerne var ikke lavere enn den lotten en lønns­ arbeider bkk på en linebsker eller en snurper. En stikk motsatt strategi for å kutte kostnader var rasjonalisert stordrift, som krevde forholdsvis lite mannskap. I 1930 fantes bare én norsk tråler, men på få år kom sju-åtte til, og dette viste seg lønnsomt. Trålerne ble imidlertid stoppet av lover i 1936 og 1939. Motivene var en tradisjonell, men på lengre sikt også berettiget frykt for at trålerne skadet bunnflora, fauna og yngel. Dessuten ville rasjonalisering bety arbeidsløshet, og stordrift proletariserte tidligere frie fiskere; de ble trålergaster for rederkapitalister. Foruten å primitivisere eller rasjonalisere kunne en fisker også prøve å «innovere». Nye fiskeslag ble søkt utnyttet med nye redskaper og metoder. Fra Meløy tok de nå kveite med garn og flyndre med snurrevad, en særskilt form for trål. Ruser ble brukt, og i sildefisket ble store snurpere med nøter og opp mot 20 mann, «nothunder», satt inn. Men store fangster og reduserte kostnader stanset ikke prisfallet og den ødeleggende konkurransen, folk tumlet med spørsmålet om hva som måtte gjøres. Åle­

sund Avis mente i 1927 at «et styggeveir... nu vilde være overmaade verdifuldt». Løsningen ble en annen. Den 13. januar 1928 lå havnen i Ålesund full av båter med sildefangst. Ingen handlet med oppkjøperne. De ville ikke betale hva fiskerne forlangte for sild til forbruk, og fiskerne nektet da alle å selge. Da dagen var omme, hadde fiskerne vunnet. Oppkjøperne strakte våpen. Bak aksjonen lå et par år med intenst organisa­ sjonsarbeid. Fremstøtene fra første verdenskrig var tatt opp igjen. Krisene lærte fiskerne at fellesproblemene var større enn forskjellene. Flere distriktfiskerlag var blitt samlet i Fiskernes Faglige Landslag i 1926 med hordalendingen Mons A. Kårbø som leder (fra 1930 Noregs Fiskarlag). I 1927 hadde mørehskerne dannet Storsildlaget, som skulle formidle alt salg, og denne prøven bestod altså laget i 1928. Fisk­ erne sør for Stad kom etter i 1929 med Stor- og Vårsildlaget. I andre halvdel av 30-tallet begynte fiskerne i de viktige torskefiskeriene nordpå å organisere seg, og blant annet også de som fisket etter håbrand, bris­ ling og makrell. Både i sildefiskeriene og senere i torskefiskeriene ville noen snike med uten å yte sin innsats. Salgslag­ ene henvendte seg da til staten for å få hjelp til å tvinge de usolidariske. Staten kom i det hele til å spil­ le en viktig rolle ved organiseringen i fiskerinæring­ en, enda mer enn i jordbruket. Sildelover av 1929 og 1930, som også kom til å danne mønster for råfisk­ loven fra 1938, forbød utførsel av fisk kjøpt utenom sildelagene. Organisasjonene måtte til gjengjeld god­ ta avstemningsregler og regulering av virkefeltet sitt. - Et annet viktig hskerkrav var at staten skulle garan­ tere minstepriser. Det ble gjennomført for torsk i 1936, da tørrfiskmarkedet i Italia brått falt vekk av politiske grunner. Fiskerne var altså tidligst ute med tvungent organi­ sert salgssamvirke. Internasjonalt var norske fiskere langt fremme med sammenslutninger. Men i sin fag­ lige organisering slepte de etter arbeidere og bønder både i tid og når det gjaldt styrke. Lenge var bønnskriftene den viktigste aksjonsform. Telegrammer ble sendt Stortinget fra møter arrangert av fortvilte hskere ved landligge under de store fiskeriene. Fiskarlaget var i starten svakt og talte bare mellom 6000 og 9000 medlemmer i 1 9 28-29. Gjennombruddet kom i 1 9 35-36. Før andre verdenskrig var likevel bare om lag hver sjette fisker organisert i et område som Helge­ landskysten. I forhold til arbeiderne var hskerne selvrådige individualister, vant til å sitte i egen båt, styrt av «sig selv nok-moralen» ifølge en LO-brosjyre fra 1915. Drømmen var å bli «storfisker» og gjøre «det store varpet». Men samtidig måtte hskerne godta naturens svingninger. Som han sa unggutten i telegrammet til kjæresten i en roman av Andreas Markusson fra 1941: «Fæska berre skit. Inga gjifting i år.» I forhold til bøn­ dene var hskerne i eldre tid mer en småmannsgruppe

SAMMENBR UD D OG SA M M E N ST Ø T PÅ LANDSBYGDA

De fattigste av de fattige - f r a et sjøsamehjem ved Varangerfjorden i 1935. På samme måte som i hus­ mannsplasser sørpå ser vi at aviser er brukt til å tette veg­ gene. Pomorhandelen med Russland hadde spilt en stor rolle fo r sjøsamene helt siden 1700-årene. Bortfallet av denne etter den rus­ siske revolusjon i 1917 skadet dem sterkt, og de hadde det svært vanskelig økonomisk i 1920og 30-årene.

både i egne og andres øyne, mindre verdsatt av øvrig­ heten. Fiskerne manglet både det skolestellet og det embetsverket landbruket hadde fått bygge opp, inklu­ dert eget departement. De hadde heller ikke historisk sine «egne intellektuelle», slik lærerne i mangt talte bøndenes sak. Dessuten hadde fiskerne sterke mot­ parter i fiskeoppkjøpere og eksportører, disse «hye­ ner», som de het i den politiske zoologien til DNAs fiskerrepresentant Kristian Berg. At sildefiskerne i vest gikk i spissen, og torske­ fiskerne i nord fikk sitt gjennombrudd senere, hadde gode grunner. Sildefiskeriene foregikk konsentrert i tid og rom. Sild var mer egnet for stordrift i fangsten og i videreforedlingen. Sildeolje- og sildemelfabrikkene kunne avta store mengder, og virket dermed som prisregulator, slik margarinfabrikkene gjorde for landbruket. Sildefiskerne opptrådte også mer selv­ stendig som selgere. Torskefisket foregikk mer spredt og med eldre redskap. Det var historisk viklet inn i et nett av oppkjøpere og tilvirkere, av bergenskapitalister og lokalt handelsborgerskap. Nord-Norge var alt i alt en mer forarmet landsdel rundt 1930. Sildefiskerne i vest var Venstre-velgere og ble hjulpet av sin regjering i 1929-30. Fiskerne nord­ på fikk sine krav gjennom etter 1935. Også i Nord­ land fylke ble de Arbeiderparti-folk etter at konflikten med de vineksporterende landene var over . DNAs avholdsstandpunkt kom da ikke lenger på tvers av fiskernes interesse i å selge til disse landene.

Bondesamfunn på vikende front Bygdefolk ble presset. En gammel følelse av å være i tilbakegang ble gjennom krisene forsterket til en stemning av undergang. Antall personer sysselsatt i

landbruket vokste, men jordbrukets andel av yrkesbefolkingen falt fra 36 prosent i 1920 til 32 prosent i 1930. Sammen med de økonomiske vanskene gav fallet grobunn for pessimisme. Bøndene følte seg avhengig av samfunnet omkring og kunne ikke lenger trekke seg tilbake og leve ene og alene av det gården gav dem. De så seg alene, presset av sterkere og bedre organiserte krefter, av industriens karteller og arbeidernes fagforeninger. Mange bønder følte seg også lurt av en penge- og prispolitikk som ødela den fremtiden de hadde regnet med. En slags kol­ lektiv krisenevrose spredte seg. Alt i alt var det fak­ tisk forholdsvis få som mistet gården ut av slekten. Men eksemplene var mange nok til å sette støkk i atskillig flere, slik at Bondepartiets Jens Hundseid i 1932 kunne si at det stod om «bondestandens eksis­ tens». Å måle og sammenligne elendighet er ikke enkelt, men likevel: Å miste arbeidet for en mann i industri­ en var ille nok, men han kunne håpe å få igjen arbeid på en annen fabrikk. En bonde som mistet skjøtet på gården, ble deklassert og vippet ut av sin identitet som bonde. Han svek på et vis «slit og slekters arbeid», som Bondepartiets Gabriel Moseid uttrykte det i 1932. At Norges Bondelag på 30-tallet slo seg på studiesirkler i ættegransking og rasehygiene, vitner om slektens ideologiske betydning. Krisene stilte industrisamfunnets mennesker mot bondesamfunnets mennesker. Bøndene er «professionelle ‘byætere’», klaget Norges Byforbund i 1927. Samtidig ble konfliktene skjerpet innad i bygdesam­ funnet. Krisene lærte bygdefolk at ingen vei gikk til­ bake eller ut. Løsningen fantes i samfunnet, ved å erobre makten for seg selv eller ved å nå fram til et kompromiss med de andre klassene.

197

Et stengt samfunn «Er jeg ikke verd å eie noe, så er det fordi/ savnet av alt gjorde meg uverdig til alt.» - Slik var uteliggerlivet i Sigurd Bodvars diktsamling A rbeidsløs fra 1933. Og svært mange mennesker opplevde som han 1920- og 30-tallet som en krisetid. Men ser vi på tørre tall, som bruttonasjonalprodukt pr. hode, gikk økonomien i Norge faktisk alt i alt fremover i disse årene. Hvorfor da denne krisefornemmelsen? Ett svar er at folk nå ble utsatt for tilbakeslag, etter år med fremgang. Kri­ sen var dessuten allmenn, vanskene meldte seg på fle­ re plan i samfunnet samtidig. Et tredje svar er at folk forlenget iakttagelsene sine inn i fremtiden. Når gjeld og arbeidsløshet økte, regnet de med at problemene ville øke ytterligere fremover. Endelig økte forskjelle­ ne mellom folk fordi byrdene ble fordelt ujevnt. Noen ble rammet særlig hardt. Særlig ungdomstiden føltes som et venterom uten utganger. De unge kunne lite

innsender i Østerdalens A rbeiderblad i mars 193 E Bortfallet av inntekt var dramatisk - arbeidsløs­ hetstrygd ble først vedtatt i 1938. Familiens inntekt kunne bli halvert. Da måtte man skjære ned utgiftene - bytte bolig, spise dårligere, røyke sneiper, vente til klokken elleve for å komme gratis inn på festlokalet. Besøket på kinoene gikk ned i kriseårene. Gratisut­ lånet på Deichmanske bibliotek i Oslo steg. Matbudsjettene ble kuttet. Med bistand fra fysiolo­ ger satte Justisdepartementet i 1932 opp en spisesed­ del for fattigunderstøttede bygd på naturalytelser sild, poteter, sammalt mel og skummet melk. Depar­ tementet innskjerpet at det ikke måtte skje «at ved­ kommende får understøttelse i sådan utstrekning at han lever omtrent på like fot med den som klarer å forsørge sig selv». En undersøkelse fra Oslo hevdet at bare familier med lav inntekt og særlig store barne-

gjøre for å komme seg ut av situasjonen sin. De var låst inne i det stengte samfunnets tid. Verst var arbeidsledigheten. «Kun den som har prøvet det vet hvordan det er å gå arbeidsløs måned efter måned - år efter år. Hvor lenge skal vi tåle denne skjendsel og elendighet? Finnes det ingen utvei til å komme over i levelige kår?» Slik skrev en

flokker kom så langt ned i inntekt at det direkte gikk på helsen løs. Men en studie av kosthold i familiene til arbeidsløse som legene Karl Evang og Otto Galtung Hansen utførte, konkluderte med at de ble underernært. ETansett - departementets meny var tung å fordøye, ikke bare for magen, men også for stoltheten. I Snertingdal i Oppland ble «krøttersild»,

I en arbeiderleilighet i Oslo i 1930-årene har Nanna Broch tatt dette bildet.

198

ET S T E N G T SAMFUN N

som ellers gikk til for, satt utenfor en butikk til de fat­ tige. I forbitrelse over krøttersilda stormet en gjeng arbeidsløse ungdommer en transport med sildetøn­ ner og tømte ladningen i en bekk så den gikk tjukk av saltsild en tid. Bortfallet av inntekt skapte en generell usikkerhet. Både de med og de uten arbeid reagerte ved å disipli­ nere livsførselen. Under første verdenskrig var det sterke tegn til en løs, uryddig livsstil. Men fra krisen i 1920 passet folk seg mer: Flere barn gikk på søn­ dagsskole igjen. Andelen som fullførte kveldsskole ved siden av å gå i lære, steg. Skoft på arbeidsplasse­ ne sank. Folk satte mer penger i banken enn de lånte. Arrestasjoner for fyll gikk ned. Alkoholbruken sank. Å drikke kostet ikke bare penger, men å drikke kun­ ne være farlig, farligere enn før. Samtidig ble for­ holdsvis flere arbeidsløse enn andre arrestert for fyll, men for mange av de arresterte var nok fylla årsaken til ledigheten, ikke omvendt. Enda et tegn på strengere disiplin: Antallet barn født utenfor ekteskap sank - ugifte ble avholdende. Arbeidsløsheten skapte seksualnød. Noen utsatte ekteskap og seksuelt samvær i årevis. «Vi har nu vært forlovet i seks år, hun er 27 og jeg 28, men vi har ikke håp om å kunne gifte oss enda på noen år,» skrev en innsender til Populært Tidsskrift fo r seksuell Oplysning. Seksuallivet var oppløst fordi «min forlovede var da helt panisk redd for at det skulde bli noen følger». En kvinne fra Sarpsborg husker det slik: «Det var en skrekk og en advarsel for mannfolka å være forsiktig når døm var ute med kvinnfolka - det var jo katastro­ fe , vet du, å bli på veien med e’ jente den tida.» Bortfallet av inntekt naget, men også selvvurde­ ringen hkk en knekk. Når så mange var ledige, skul­ le man tro at alle måtte se at årsakene var samfunns­ messige. Likevel tok mange inn over seg omgivelse­ nes vurdering - at de var arbeidssky, og at ledigheten var deres egen skyld. I samtidige romaner om arbeidsløshet ble tilstanden skildret som avmakt impotens - i flere meninger av ordet. Hovedpersonen i Nils Johan Ruds roman Så stjeler vi et fattighus (1934) opplever at seksualiteten kun kan ta seg ut­ trykk som onani: Og han stod avkreftet og skjelvende på det solhete berg og trakk klærne på kroppen og så at han ikke eide muskler i armene, og bringen var smal og lite lodden. Han hadde ikke noe å få virkelig kraft og loddenhet av. Det vesle han hadde var ren innbil­ ning. En får ingenting av å være arbeidsløs. Slike negative selvbilder ble skapt også av den sosiale isolasjonen. Omgangen med andre, som folk hadde hatt i arbeidet, falt bort. Blant annet i Østerrike, Stor­ britannia og USA ble arbeidsløshetens psykiske og sosiale virkninger undersøkt. Et vanlig mønster viste seg - fra sjokk, til optimisme en tid, så en dyp pessi­

Arbeidsløshet var ett av temaene i de propagandafilmene Arbeidernes Opplys­ ningsforbund fikk laget. Leder fo r for­ bundet var fra 1932 Haakon Lie.

misme og en stille resignasjon. Men reaksjonene vari­ erte med det enkelte individ og med lengden på ledig­ heten. Det ble vanskeligere å komme inn igjen på arbeidsmarkedet jo lenger man hadde vært borte. Problemene var de samme i Norge. «Du gadd abso­ lutt ingenting,» sa en arbeidsløs fra Sarpsborg. Bakken foran Folkets Hus i Oslo ble døpt til Spyttebakken her stod de ledige, tygde snus og spyttet. Pengene rakk kanskje til å kaste på stikka eller til en poker og en spleis på øl. Og det kunne gå verre. Hvor mange som legges inn på mentalsykehus, er styrt av tilbud på plass, tilbøyelighet til å sette folk i institusjon og alderssammensetning i befolkningen. Men i Oslo skjedde det interessante mot slutten av mellomkrigs­ tiden at innleggelsene gikk ned, sammen med arbeids­ løsheten, samtidig med at institusjonskapasiteten ble holdt oppe og befolkningen ble eldre. Arbeidsløs­ heten, med tap av selvbilde og sosial tilhørighet, synes med andre ord å ha skapt sinnslidelser. - Ett lyspunkt fantes: Organisasjonene. Av de 55 000 medlemmene i Arbeidernes Idrettsforbund i 1937 var 28 000 ledige. Å delta sammen med andre hindret folk i gå opp i limingen.

Hvem var arbeidsløs? Ledigheten var først og fremst arbeiderklassens svøpe - og de laveste sjiktene stod svakest. Sønner av ufag­ lærte hadde tre ganger så stor risiko for å være ledig

199

SOLEFALLSTIDER?

Hjulene må komme i gang igjen. Valgpla­ kat for Det norske Arbeiderparti i 1933.

Arbeidsledige med­ lemmer i ti fagfor­ bund. Tallene gir et rimelig godt bilde av ledigheten blant fa g ­ organiserte arbeide­ re, selv om ikke alle LOs forbund er med. Trekker man der­ imot inn også funk­ sjonærer og selvsten­ dige, som bønder, blir andelen ledige klart lavere.

200

som sønner av en fagarbeider, viste tall fra Trondheim høsten 1931. Jeg blir vel «en løsarbeider», skrev den 18 år gamle Trygve Bratteli, «dømt fra fornøielser, dømt rotløs, dømt til økonomisk ufrihet hele mitt liv». Men heller ikke funksjonærer var vernet. Særlig mange var blitt trukket inn i handel, kontor og bank under boomen under første verdenskrig, de ble nå kastet ut igjen. Akademikere ble rammet, hundrer av ingeniører utvandret i 1920-årene til Nord- og SørAmerika. Annonser som «Jurist med sykkel søker viserguttjobb» stod i avisene. Fordi ulike næringer og bransjer var ujevnt fordelt utover landet, slo arbeidsløsheten forskjellig ut fra sted til sted. En by som Stavanger, som var så avheng­ ig av hermetikkindustrien, måtte bli hardt rammet når ledigheten i bransjen var 44 prosent i 1933. Av stavangermenn som hadde arbeid, var hver fjerde ledig i 1933. Oslo, med en annen næringssammenset­ ning, var verst ute i 1926, ikke i 1933. Den virkelige arbeidsløsheten for kvinner er van­ skelig å få tak i. De fleste kvinner sluttet jo i fast lønnsarbeid da de giftet seg. Mange søkte deltidsar­ beid - mange gav opp som reelle arbeidssøkere fordi det var lite å hente uansett. Ni av ti kvinner som opp­ gav at de var arbeidsløse ved en telling i 1933, var ugifte. Men for ungjenter og unge kvinner var ledig­ heten like stor som for gutter, viser tall fra Oslo på 1930-tallet. Det mest markerte skillet gikk på alder. På landsbasis meldte 106 000 unge menn seg på arbeidsmarkedet i løpet av 1920-tallet - av dem var litt over 9000 i arbeid i 1930. «Presset på den yngre generasjon er usedvanlig sterkt,» skrev Statistisk sen­ tralbyrå i 1933. Var det noe ved individene selv, ut over bosted, klasse, kjønn og alder, som forklarte at de ble ledige? En arbeidsløshetstelling fra 1931, altså før den største krisen, hevdet at om lag hver fjerde ledige i Oslo var «personer som selv ikke under normale forhold kun­ de gjøre regning på tilstrekkelig sysselsettelse». I befolkningen fløt alltid noen i elven av arbeidsløshet. Når vannstanden steg, rev den med dem som har lite å stå imot med, men som klarte seg i de gode tidene. Kom storflommen, kunne selv ikke de velutrustede stå imot. Mange bekker fikk arbeidsløshetselven til å gå så stor. Hele tiden fantes ledige blant svaktstilte og se­ songarbeidere. Direkte tilbakeslag i produksjon i de verste årene gav sitt bidrag. Og selv om produksjonen steg i noen industrigrener, økte ikke arbeidsstyrken i industrien mellom 1916 og 1928. En rasjonalisert industri betydde økt produktivitet, men minsket «absorpsjonsevne», sa direktør Gunnar Jahn i Statis­ tisk sentralbyrå i 1934. Endelig meldte store kull seg på markedet. Langt de fleste unge norske menn i denne generasjonen var i live - i motsetning til milli­ oner av tyskere, russere, briter og franskmenn, som

hadde falt under verdenskrigen. Dersom ikke så mange nye arbeidstagere hadde meldt seg, ville det ha vært nok jobber. Men samtidig må vi legge til at ledig­ heten gikk ned mot slutten av 30-tallet, trass i at ung­ domskullene vokste ytterligere.

Hvor mange arbeidsløse? Å fastslå tallet på arbeidsløse nøyaktig er ikke enkelt. Arbeidskontorenes tall er ikke pålitelige, siden mid­ delklassen lenge syntes kontorene var for simple, og mange fagarbeidere ordnet arbeidsformidling gjen­ nom andre kanaler. Så sent som i 1937 hadde konto­ ret i Oslo bare fanget opp rundt to av tre ledige. Et bedre utgangspunkt er folketellingen i desember 1930. Den viste at i alt vel 111 000 ble regnet som ledige, av dem var vel 97 000 menn. Ungdom ble reg­ net med dersom de selv oppgav at de var ledige. Det er uvisst i hvilken grad man da fanget opp døtre og sønner som gikk hjemme på gårdene. Noen kan ha oppgitt at de ønsket annet arbeid og derfor omtalt seg som ledige, mens andre som reelt var undersysselsatte, ikke nevnte denne skammen. Om ledig ungdom ikke lot seg registrere, slo det tungt ut i for lave tall, fordi deres arbeidsløshet var størst. Men hvor stor var andelen arbeidsløse? Det kom­ mer an på hva vi benytter som grunnlag for bereg­ ningen, hvem vi mener kunne være i arbeid. I 1930 var fire prosent av hele befolkningen registrert som ledig. Fem og en halv prosent av alle over 15 år var ledige. I alt 9,5 prosent av alle lønnstagere og selv­ stendige næringsdrivende hadde meldt seg ledige. Nå er det spørsmål om vi skal regne med bønder og hskere - det ligger i kortene at de fleste av dem ikke var regelrette arbeidsløse, selv om utbyttet av driften

ET S T E N G T SAMFUNN

Bespisning av utelig­ gere på Blå Kors i hovedstaden. Den første norske Blå Kors-forening ble stiftet i 1906 som avlegger av den internasjonale kristne avholds­ bevegelsen. Fotograf var J. Eyolfson.

kunne være uhyggelig lavt. Ser vi bare på oppgaver for byene, økte ledighetsprosenten til tolv. Og ser vi på kjønn, var sju prosent av menn i by og bygd ledi­ ge, mot bare én prosent av kvinnene. Årsaken var klar - de fleste voksne kvinner var husmødre. Med andre ord er det problematisk å sammenligne slike tall over tid. Arbeidsløshet er ikke en fast størrelse, men et his­ torisk begrep. Før et egentlig arbeidsmarked oppstod fra rundt 1860, ble man regnet som fattig, ikke som arbeidsløs. Og kvinnene i mellomkrigstidens husmorsamfunn kan ikke vurderes på linje med de lønnsarbeidende kvinnene i andre generasjon etter andre verdenskrig. For menn i byene var den regis­ trerte ledigheten over 17 prosent ved juletider 1930, og det var jo et godt år, økonomisk sett. Hva med andre år og særlig de som trolig var verst, 1932 og 1933? Det foreligger en fortløpende statis­ tikk fra ti fagforbund innen LO. Men den dekker ikke alle fagorganiserte, og selvsagt en enda mindre del av alle arbeidere, alle lønnstagere, enn si alle som arbei­ det overhodet. Problemet er da hvor representative disse fagforbundene var. Når det gjelder ledighets­ prosent og hvor utsatt de var for svingninger i kon­ junkturene, plasserte forbundene seg over hele skala­ en. Tall fra Oslo tydet på at de ti fagforbundene lå om lag som andre (med vel 21 prosent ledige i 1930 mot

vel 19 prosent for alle formenn og arbeidere i indus­ trien i byen). Fagorganiserte arbeidere lå trolig bedre an enn de uorganiserte når det gjelder sysselsetting, på grunn av sin større makt og sterkere stilling på arbeidsmarkeFane fra en forening av arbeidsløse i Trøndelag i 1930årene. Arbeidsløshet ble kalt «den grå pest» - for å vise at den var nesten like ille som tuberku­ losen - «den hvite pest».

201

SOLEFALLSTID ER?

Ved hjelp av tolle­ kniv kunne ledige hender trylle dette treffsikre portrettet av en arbeidsfor­ mann fra Elverumskanten.

det. En arbeidsgiver kunne nok mene at en uorgani­ sert var billigere, men han stod på grunn av organisa­ sjonens makt ikke fritt til å ansette hvem han ville. Et tegn på dette var at organisasjonsprosenten ikke sank, men steg under de verste kriseårene tidlig på 1930-tallet. Å være uorganisert byarbeider betydde oftest å være en ufaglært leilighetsarbeider, lite etter­ spurt arbeidskraft. De fagorganiserte klarte da også å øke reallønnen sin i denne tiden, et uttrykk for styr­ ke. Og den betydelige småindustrien i bygdemiljøer, der arbeiderne sjelden organiserte seg, var for en stor del ny industri, ikke industri som ble flyttet ut fra byer fordi de fagorganiserte presset lønnene. På den andre siden ble funksjonærer klart rammet mildere enn arbeiderklassen. Men arbeiderne var nå like­ vel flertallet av lønnstagerne. I sum betyr dette at tallene for de ti fag­ forbundene ikke er så gale som mål på ledigheten blant lønnstagere - men at de ikke sier noe direkte om ledighet blant selv­ stendige eller i hele befolkningen, husmø­ drene medregnet. Og holder vi oss til tal­ lene fra forbundene, viser de at 1933 var det verste året - med hele 33 prosent av medlemmene ledige, en dobling fra 1930. Om vi da gjør den - riktignok usikre antagelse at ledigheten blant lønnstagere og selvstendige av begge kjønn fulgte samme mønster, skulle opp mot 18 prosent av yrkesbefolkningen være ledig vinteren 1933. En telling i november 1933 regnet med 1 3 -1 4 prosent. Uan­ sett hvordan vi regner, var ledigheten trolig større i Norge enn i Norden for øvrig.

Hva kunne en ledig gjøre ? I første omgang lette de arbeidsledige etter arbeid, hos en annen arbeidsgi­ ver, i en annen bransje eller på et annet sted. Ungdom hang utenfor bedriftsportene i håp om å bli hentet inn til en leilighetsjobb. 1 noen familier gikk kona ut i vaskejobb. Utvandringen tok seg opp i

202

1920-årene, nesten 90 000 flyttet til Amerika. En del fikk kurs i nye teknikker, som sveising. Noen klarte å starte egen bedrift. Men de fleste drev rene overlevelsestiltak - leilighetsjobber, tyttebærpelling eller salg av strikk på dørene. En tidligere rallar forteller at han og kona la glanspapir med sentimentale ordspråk inn i papp og glass og solgte dem oppetter dalene. «Her­ rens løfter sviker ikke» og «Lytt ikke til sladder» gikk godt. Men alt dette monnet så lite. De fleste ble henvist til hjelp fra andre, fra familie og slekt, fra fagforeningene dersom de tilhørte det lille mindretallet som hadde arbeidsløshetskasse, fra privat veldedighet eller fra komm unen. Kommu­ ner som hadde råd, tilbød nødsarbeid - planering, steinplukking og veiarbeid - men bare for kortere perioder og mest for familieforsørgere. «E måtte gif­ te me for å få arbeid,» forteller en mann fra Gjerstad i Aust-Agder. Kommuner kunne også gi gratis bil­ letter til folkebadet eller melk til barn av arbeids­ løse. Sluttstasjonen ble for mange fattigvesenet. Tallet på understøttede hovedpersoner steg fra 56 000 i 1920 til en topp i 1935 på 158 000. Mens flertallet var kvinner inntil 1920, var to tredeler av dem menn i 1935, et klart tegn på at arbeidsløsheten var viktigste grunn til fattigdommen. Hver femte husholdning i Norge fikk fattighjelp dette året. Om lag en firedel av hele befolkningen opplevde å bli klienter i løpet av 30-tallet. Selv om så mange delte denne skjebnen, syntes de fleste det var en skam å «legge seg på kas­ sa». Folk gikk gjennom skogen for ikke å bli sett når de skulle til fattigforstanderen, fortelles det fra Bam­ ble i Telemark. En kvinne fra Odda forteller at faren slo henne da han oppdaget at hun hadde spurt om hjelp til mat. Når det ikke var arbeid til alle, dukket naturlig nok den tanken opp at arbeidet burde deles. Fagforening­ er kunne vedta å gå mot bruk av overtid eller over­ dreven bruk av akkord. Men et forslag på LOs kon­ gress i 1931 fra blant andre Einar Gerhardsen om å gå inn for seks timers dag uten lønnskompensasjon ble ikke vedtatt. Ikke rasjonering, men det man kalte «m onopoli­ sering» av arbeid, var praksis i flere fagforeninger rundt om i landet. Arbeidet ble forbeholdt dem som allerede var medlemmer, gjerne menn, eldre og folk fra stedet. Om Follafoss tresliperi i Nord-Trøndelag forteller en kar fra en nabobygd at arbeidsforman­ nen en kveld sa «at han ikkje hadde lov til å ha meg, for eg var ikkje organisert. Da heldt det hardt for guten å gå heim, særleg når eg ikkje fekk gå inn i foreininga deira». I 1934 slo LOs kongress fast at alle kunne bli medlemmer i fagforeninger, at med­ lemmer i arbeidsløses foreninger skulle kunne ta arbeid på like fot, og at foreningene også kunne bli tatt opp i LO.

ET S T E N G T SA MFU NN

Også en moralsk og kulturell krise De økonomiske krisene kom til å skjerpe både mot­ setningen mellom by og land og mellom arbeid og kapital: Arbeiderne hadde doblet reallønnene sine fra 1914 til 1922. I mellomkrigstiden stod kampen om nedslag. Men samtidig sank lønnen for landarbeidere fra 1920 til 1930 til om lag halvparten av industriar­ beidernes lønner. Motsetningen mellom byungdom og landsungdom var mange steder sterk. Sommeren 1934 var folket i en bygd i Rogaland meget skeptisk til et sommerkurs i regi av Arbeidernes Opplysnings­ forbund fordi de «hadde fores tillet sig arbeiderung­ dommen som viltre, udisiplinerte ‘røvere’». Og jord ­ bruksprisene falt i 19 3 0 -3 1 kraftigere enn industri­ ens priser. Forholdet mellom produsenter og forbru­ kere av jordbruksvarer ble forrykket. Samtidig trakk krisene nye grenselinjer i samfun­ net, skiller som kunne forsterke de eksisterende mot­ setningene, men også gå på tvers av dem: Forgjeldede bønder og andre som hadde vært tjent med inflasjon, stod mot fastlønte i middelklassen og andre som kun­ ne tjene på deflasjon. Lånere stod mot skyldnere, fattigunderstøttede mot skattebetalere. Sparsommelige småbønder i sør og vest syntes det var urimelig at småbrukere på Østlandet, som hadde trukket på seg gjeld, skulle få særskilt offentlig hjelp. Menn mislikte

at kvinnelønnene hadde nærmet seg mannslønnene, og kampen om gifte kvinners rett til arbeid var bitter. Ungdom kunne utvikle nag til den generasjonen som hadde arbeid, som hadde gjort det vanskelig å få lån, som stengte dem ute. Arbeidsløsheten svekket ikke minst arbeidersi­ den. Arbeiderklassen stagnerte i antall. M otsetning­ ene påvirket stridsevne, pågangsmot og oppslutning om bevegelsen. I 1922, da krisen i Odda var på det verste, skrev lokalavisen at arbeiderne «synes aa ha glemt alt, som heter organisasjon og solidaritet». Den store gruppen arbeidsløse truet med å bli et varig «underproletariat». På LOs kongress i 1931 sa Arthur Berby fra Porsgrunn: «Våre hustruer møter op i butikkene med kontanter og de arbeidsløses hustruer med matlapper. Det blir på denne måten et bunnløst svelg mellem oss. Og fascistene finner rørte vanne å fiske i.» Noen tolket krisens kjerne mer som brist i ånd og moral enn som et snevert økonomisk eller politisk problem. Politikere og samfunnskommentatorer kun­ ne bryte ut i kritikk av folkets slendrian og nytelsessyke. Målt mot fortidens kjemper syntes de at nord­ mennene manglet flid og mannsmot. Ole Hallesby fortalte årsmøtet i Indremisjonsselskapet i 1932 at krisen bestod i gudløshet, sekularisering, material­ isme og svakhet hos de troende. Derfor kunne «de røde» pumpe kroppsarbeiderne fulle av hat til kris­ tendommen: «Og kommer de røde til makten i Nor­ ge, vil martyriet ikke være langt borte fra nogen av oss. Se dette er tidens alvorlige tale til oss. Og det menneske som ikke hører denne tale, må være helt forhekset av matstrev eller fornøielsessyke.» Skal man tro tallenes tale, virket de økonomiske krisene iallfall ikke til større «fornøielsessyke», men kanskje til en samling om «matstrev». Hallesby pekte likevel på et viktig forhold: Vanskene ble opplevd som en moralkrise, eller som en kulturkrise der mange mennesker satte spørsmålstegn ved den rå­ dende orden. Ingen tenkemåte hadde overherredøm­ me - tvertimot konkurrerte mange forskjellige ideo­ logier om å gi den rette fortolkningen av situasjonen. Tvilen på tradisjonelle ordninger økte, og opplevel­ sen av at nye løsninger måtte finnes, presset seg på. Svært mange mennesker var mentalt åpne for en for­ andring - av en eller annen art. Når det gjelder enkeltmenneskenes liv, har vi tidli­ gere omtalt tre «svar» på utviklingen i det moderne samfunnet - et tilbakeskuende bondesyn vendt mot ætt, jord og stabilitet, en middelklasseindividualisme som kunne være fremtidsrettet, «amerikanistisk» og livsnytende foruten arbeiderklasseholdninger som var solidariske og kollektivt orienterte. På det polit­ iske planet utfordret tre konkurrerende løsninger det eksisterende liberale borgerlige alternativet - politisk reaksjon, sosialistisk revolusjon og sosial renovasjon.

Agronomen Jens Hundseid (1883-1965) ble statsminister for Bondepartiet i de tyngste kriseårene. Regjeringen forord­ net sild som mat for fattigfolk. Da han skulle tale i Drange­ dal i Telemark i 1933, snek noen arbeidsløse seg inn på snoreloftet i for­ samlingslokalet og heiste ned et par svære sild som dinglet over taleren.

203

Skjørt herredømme og høyrereaksjon

En politiker med til­ lit til egne evner som statsmann. Bergensrederen Johan Ludwig Mowinckel (1870-1943) fra Venstre var flere ganger statsminister i mellomkrigstiden, ordfører i Bergen før første verdenskrig, møtte på Stortinget første gang i 1906. Han bekledte også stillingen som uten­ riksminister selv. Kjempet gjennom handelsavtale med Spania som fastsatte import av hetvin og eksport av fisk, og tilsvarende med Por­ tugal i 1923. Fikk kornmonopolet gjen­ nomført, likeledes en ny radikal jordlov og gullinnløsning av kronen i 1928. Fra 1925flere ganger utsending til Folke­ forbundet, president i forsamlingen i Genéve i 1933.

204

Skulle «den norske samfunnstrekanten» med bøn­ der, borgerskap og arbeidere være stabil, måtte den hvile på to av sine tre hjørner. En stat bygd bare på én klasse ville falle over ende. Norsk politikk ble et spørsmål om allianser. I en stabil allianse måtte én gruppe lede. Embetsmannsstaten utøvde et slikt lederskap fram til 1880-årene. Venstre, særlig under Gunnar Knudsen fra 1906 til 1920, utgjorde en slik allianse, med bøndene som kjerne, likeledes Arbei­ derpartiet under «Gubben», Johan Nygaardsvold, etter 1935. Men mellom Gunnar og Gubben var det et tomrom. I mellomkrigstiden oppstod politisk kri­ se i Norge, en krise i samfunnets lederskap og statens legitimitet. Herredømmet var skjørt. Krisetegnene var mange. De to samfunnsbevarende hovedklassene klarte ikke å utvikle ledende partier. Verken Høyre eller Bondepartiet ble noe «naturlig» regjeringsparti. Ven­ stre var delt mellom by og land, Høyre mellom moderne byborgerskap og tradisjonelle verdikonser­ vative. Forholdet mellom de borgerlige partiene utviklet seg i faser. Vanlig partistrid preget tiden

1 9 1 8 -2 7 . Så kom et forsøk på samling mot arbeider­ bevegelsen i årene 1 9 2 7 -3 3 , og i 1 9 3 3 -3 5 vokste splittelsene seg så dype at fronten raknet. Konfliktstoffet i den første fasen stammet mye fra motsetninger i det norske samfunnet som hadde rot­ ter tilbake til 1800-tallet: Høyre mot Venstre, alkoholvenner mot avholdsfolk, riksmål mot nynorsk. Dertil kom stridigheter, som iallfall et stykke på vei uttrykte motsetninger mellom borger og bonde, mel­ lom industrisamfunn og bondesamfunn - som tollpolitikk og kornsak og paripolitikk . Høyre burde som landets største parti kunne ha spilt den ledende rollen. Hver tredje velger stemte konservativt i 1921 og 1924. Men Venstre torpederte Høyres drøm om borgerlig samling mot DNA. Fra 1921 var Venstre redusert til et mellomstort parti med støtte av om lag hver femte velger. Men det var van­ skelig å avfinne seg med tapet av fordums storhet. Venstre var i egne øyne det «egentlige» regjeringspar­ tiet. Bergensrederen Johan Ludwig Mowinckel over­ tok etter Gunnar Knudsen som partiets reelle leder. Han så seg selv som en sentral statsmann - og ledet faktisk tre regjeringen Løsningen for Venstre ble å plassere seg som et mellomparti med en vinglelinje, sa motstanderne, med en brobyggingspolitikk, sa de selv. Vi vil ikke inngå i «en overklasseblokk mot arbeiderklassen», skrev partihistorikeren Bernt A. Nissen i 1933. Venstres motvilje mot koalisjoner kom til å underminere stabiliteten i Stortinget. Bondepar­ tiet, det minste av de tre ikke-sosialistiske partiene, med mellom hver sjette og sjuende velger bak seg, ville ikke kampere med Høyre alene. Det hjalp ikke at Høyre-folk som partisekretæren Harald Gram hadde stor tro på at «landets redning» fra sosialismen «lig­ ger i vor bondestand» (1921). Disse eldre motsetningene kunne spille seg fritt ut fordi trusselen fra Arbeiderpartiet i Stortinget var under kontroll. Valgskredet for DNA i 1927 endret de parlamentariske konfliktlinjene. Fortsatt fantes viktig borgerlig uenighet, for eksempel om paripolitikken; der søkte Bondepartiet og DNA sammen. Men hoved­ motsetningen ble fra nå konflikten mellom klassene i industrisamfunnet. Bønder og borgere samlet seg mot arbeiderne - mot samfunnsstormerne. I denne situa­ sjonen var også Venstre enig i at partiene «på det beståendes grunn» måtte holde sammen. Partiet drei­ de mot høyre i sosialpolitikk og samfunnspolitikk.

SKJØRT H E RR E D Ø M M E OG H Ø Y R ER E A K SJO N

Et splittet samfunn. 1 1929 ble 1. mai i hovedstaden ødelagt av voldsomt snøvær, slik at toget ble utsatt til 17. mai. Fedrelandslaget holdt motdemonstra­ sjon ved Grand Hotel med «Ja, vi elsker» i høyttaler. Politiet opptrådte korrekt, slik at arbeidertoget kunne gå. Maleren Johan B. Jakobsen har tillagt arbeiderne parolen: «Ned med nationaldagen og med Ja, Vi elsker Elsker dette Landet.»

Mowinckel hadde hovedæren da Christopher Hornsruds første Arbeiderparti-regjering ble kastet i 1928. Under valgkampen i 1930 gikk de alle sammen mot DNA. Partiene kunne også samles om en streng spare vilje i budsjettpolitikken, selv om de var uenige om hva som burde skjæres ned. En statsråd i Ivar Lykkes Høyre-regjering, Ingolf E. Christensen, i det sivile fyl­ kesmann i Sogn og Fjordane, klarte å få bevilgning til sin kjære Flåmsbane. Bondepartiet fikk i sin regje­ ringsperiode rom for å øke korntrygden, men skar ned på på bidragene til Universitetet og til skolehjem for forsømte barn.

Den politiske krisen Landet var etter 1918 gått inn i en lang periode med mindretallsregjeringer. Regjeringene støttet seg ikke direkte på et flertall, men på et tyngdepunkt i Stor­ tinget, oftest det største borgerlige partiet. Selve begrepet parlamentarisme ble omdefinert fra å bety at regjeringen hadde aktiv støtte av et flertall i Storting­ et til å innebære at den ikke hadde flertallet imot seg. DNA stemte konsekvent for mistillit, helt fram til

1933, og bidrog slik til omskifteligheten. Systemet ble splittet og ulikevektig, med hyppige regjerings­ skifter og liten evne til å styre og møte krisene. Fram til 1935 hadde landet tre Høyre-regjeringer, fire Venstre-regjeringer og én fra Bondepartiet. Fra 1927, da DNA rykket fram fra 24 til 59 mandater og ble lan­ dets største parti, kunne regjeringen falle i hendene på samfunnsstormere. Fra 1933 ble mandatene dess­ uten fordelt slik at Høyre, Venstre og Bondepartiet alle tre måtte holde samlet front om de skulle holde Arbeiderpartiet unna. Det ikke-sosialistiske lappeteppet ble mer broket. Bondepartiet var blitt et nytt halvstort parti. I Fri­ sinnede Venstre, som hadde levd i samliv med Høyre, brøt en fløy ut i 19 2 6 -2 7 . Under navnet Frisinnede Folkeparti, nokså misvisende både når det gjelder politisk retning og oppslutning, gikk partiet meget langt i retning av fascistiske sympatier. I 1933 ble Kristelig Folkeparti, Nasjonal Samling og endelig Samfundspartiet stiftet. Det siste fikk et visst gehør i bygder i Nordland og Troms og i en gjeldsrammet middelklasse i noen byer. Bergen sendte stifteren, Bertram Dybwad Brochmann, på Tinget. Der hevdet

205

SOLEFALLSTIDER?

Partier etter stemmeandel ved stortingsvalgene 1918-36. Selv om det svingte fra valg til valg, er hovedten­ densen fremgang fo r Arbeiderpartiet og tilbakegang fo r Høyre og Venstre. Bondepartiet klarte å stabilisere seg som et mellomstort parti, de øvrige var små­ partier.

han at en ekspertstyrt «totalitetsøkonomi» ville være løsningen på verdens vansker. Arbeidersiden ble der­ imot mer enhetlig. DNA og Sosialdemokratene gikk sammen i 1927, og NKP ble redusert fra parti i 1924 til sekt i 1930. Velgerne vandret. Noen søkte de nye alternativene, andre skiftet mellom de gamle partiene. Ved stor­ tingsvalget i 1933 skiftet hver åttende velger parti, et høyt tall den gang. Utenfor det eksisterende systemet vokste opposisjonelle bevegelser som stadig ble mer opptatt av politikk. Troen på systemet og den gamle «politiske klassens» handleevne var i ferd med å bli svekket i brede kretser. På 1920-tallet gjaldt det bekymring for statsfinansene og revolusjonsfrykt, trusselen fra en samfunnsstormende arbeiderbeveg­ else. De store underskuddene i kjølvannet av første verdenskrig skulle ned av hensyn til statens stabilitet og den fremtidige inntjeningsevnen i næringslivet. Men da måtte sosiale utgifter kuttes hardt, så hardt at arbeiderklassen ville sette seg til motverge. Mange borgerlige syntes at regjeringene var veike og valne, uten autoritet til å tukte de røde og slå de nødvendige forsakelsene gjennom. Under 1930-tallets krise brast denne eldre domine­ rende økonomiske ideologien - liberalismen og spareholdningen. Den ble gnagd ned av de daglige erfa­ ringene. Færre og færre aksepterte at depresjonen var «en naturkatastrofe som måtte få rase ut til kreftene var gått ut av den», som Norges Handels- og Sjøfarts­ tidende hevdet i 1931. De katastrofale kreftene måtte

m Høyre

□ □

■ 1

Frisinnede Folkeparti

□ Nasjonal Samling

■

Bondepartiet

—

Venstre

—

Radikale Folkeparti

^

Kristelig Folkeparti Samfundspartiet Det norske Arbeiderparti

■■■

Norges Socialdem. Arb.parti Norges Kommunistiske Parti

0

10

Prosent av avgitte stemmer

206

20

30

40

1921 1924 1927 1930 1933 1936

Kongen velger Arbeiderpartiet Kong Haakon 7. var direkte, personlig ansvarlig for at Arbeiderpartiets Christopher Hornsrud fikk i oppdrag å danne regjering i 1928. Borgerlige par­ tier var rystet: «Den slags svagheter... ødela Lud­ vig 16.» Men kongen mente dynastiet ville være bedre sikret om han ble oppfattet som «folkekonge» fremfor å betraktes som «borgerkonge». Arbeidernes Leksikon måtte i 1934 motvillig kon­ statere: «H. 7 har ved en meget forsiktig holdning efterhvert befestet kongedømmets stilling i et folk som inntil 1905 for en stor dels vedkommende var avgjort republikansk.»

temmes. Vi er «ubehjelpelig kommet over fra den fri konkurranses til organisasjonenes tidsalder», og det ville være strutsepolitikk å ønske seg tilbake til «den liberalistiske samfundsordning», uttalte Bondeparti­ ets Jo n Sundby i 1934. Denne erkjennelsen krevde en sterk stat. Også Høyre-folk sluttet å omtale tilhengere av en aktiv stat som «oldenburgere», på linje med enevoldstidens konger. Den sviktende troen på det liberalistiske alternati­ vet slo ut i politisk lede. Den en gang radikale Venstre-mannen, redaktør Olav Thommesen, var ikke alene om utbrudd som dette fra 1926: «Valg kommer efter valg. Forhåpninger vekkes og skuffes. Det blir som før: Den samme mølje. Grått i grått. En mann, en mann! Et kongerike for en mann.» Regjeringen må samle og lede, over partiene, het det. Byborgere og bønder drev fra hverandre politisk - i pengespørsmålet, i kampen mot gjelden og i prisen på matvarer. Ingen fikk interessene sine fullt gjennom, ingen var tilfreds. Samtidig vokste presset for umid­ delbare løsninger, et trykk drevet fram av de dramatis­ ke økonomiske vanskene folk hadde. Ett uttrykk for desperasjonen var de truende resolusjonene, som fra landsmøtet i Norges Bondelag i juni 1934. Ble ikke gjeldskrisen løst, het det, var faren akutt: «... vonløy­ se og vanmakt kan føre endog det norske bondefolk inn paa veier det aldri har tenkt aa vandre. Saa stort er trykket. Saa hard er paakjenningen.» Norge var i disse årene ridd av en allmenn samfunnskrise, økonomisk, sosialt, moralsk - og politisk. Mindretallsparlamentarisme trakk i nabolandene i retning av jenking og kompromisser. Men situasjo­ nen i Norge var ikke avslappet «svensk» eller «dansk» - på radikalt hold i samtiden ble den sett som truende «tysk». Norge rommet i mellomkrigs­ tiden bestanddeler som i Tyskland førte til nazismen: samfunnskrise, krise i det politiske lederskapet, auto­ ritære trekk i staten, et voldsapparat med brodd mot fagbevegelsen, en mulig massebasis, en betydelig elitestøtte, høyreradikale bevegelser og personer som i

SKJØRT H E RR E D Ø M M E OG H Ø Y R ER E AKSJ ON

Antall representanter

1921 I I

Ed

1924

Høyre Frisinnede Venstre Bondepartiet

1927

1930

E E Venstre H Arbeiderdem. H Arbeiderpartiet

1933

1936

0 Sosialdem. parti H Kommunistene EdKristelig Folkeparti Ed Samfundspartiet

egne eller andres øyne burde være førere. I ettertid kjenner vi fasiten. Den var ikke gitt for menneskene i samtiden.

1920-årene: «borgersamfundets nødværge» 1920-årene dominerte industrisamfunnets krise med bitre arbeidskamper og mobilisering til forsvar for det borgerlige samfunnet, mot en fryktet revolusjon. «Vi lever paa en Vulkan,» noterte Høyres justism inister Christian Rolfsen i dagboken sin i februar 1924, før eller senere må vi «faa et generalopgjør med vore arbeidere». De borgerlige styrkene i dette oppgjøret med «den indre hende» ble bygd opp på flere front­ avsnitt, militær beredskap, autoritær lovgivning og borgerlig samling. I 1920 ble Norges Samfundshjelp dannet, støttet av næringsorganisasjonene for redere, industri, bønder, banker, håndverkere og handelsstand. Etter danske og tyske forbilder skulle Hjelpen være «borgersamfundets nødværge» og yte teknisk nødhjelp; andre kalte dette streikebryteri. Hjulene skulle holdes i gang under store arbeidskonflikter, særlig de som

lammet samferdselen. Vernet var hemmelig medlem av en internasjonal sammenslutning rettet mot Den kommunistiske internasjonalen, hvor også den fran­ ske fascistorganisasjonen Action Frangaise deltok. Otto B. Halvorsens regjering (H) betalte kontingen­ ten - og legitimerte ellers Samfundshjelpen ved å opprette et Statens kontor for den frivillige hjelpetje­ nesten. Hjelpen bygde opp 60 grunnorganisasjoner med i alt 30 000 medlemmer. Mest effektive var de i Oslo og Bergen, der de også var i aksjon. Fra Samfundshjelpen sprang i 1923 Samfundsvernet som tok opp i seg mindre private væpnede fore­ ninger. Bygd opp på et hemmelig celleprinsipp og ledet av offiserer ble det ikke uten grunn stemplet som «hvite garder» i arbeiderbevegelsen. På høyden omkring 1930 er medlemstallet oppgitt til 10 0 0 0 15 000 personer. Selv ønsket det å bli innlemmet som et frivillig korps i hæren. Det hkk bare status som reservepoliti under Justisdepartementet i 1928. Men kunne Samfundsvernet i en gitt situasjon gått ut over sine fullmakter? De trente iallfall med mitraljøser og bombekastere. I februar 1935, da muligheten for en Arbeiderparti-regjering forelå, bad Vernet nærings­ livet om midler utover det vanlige fordi «vi sådan som forholdene nu ligger an har funnet det påkrevet at styrke Vernets effektivitet». Store bedrifter, blant dem Kværner Brug, bevilget penger. Også det ordinære militærapparatet ble rettet inn mot «de røde» i samarbeid med politiet. Tiltakene omfattet overvåking, sikring av våpen ved å ta slag-

Partienes styrke på Stortinget etter valgene 1921-36. Så lenge Arbeiderparti­ et var godt unna halvparten av repre­ sentantene, kunne de borgerlige partiene konsentrere den parlamentariske kampen om sine inn­ byrdes motsetninger. Men fra 1927 ble det klart at arbeider­ bevegelsen kunne komme til å erobre flertallet.

Fridtjof Nansen (1861-1930) gjorde innsats på mange felter - som skiløper og oppdagelsesrei­ sende, vitenskaps­ mann med havforsk­ ning som spesialfelt, politiker og organi­ sator av internasjo­ nalt hjelpearbeid, særlig i Volga- dis­ triktet og Ukraina i 1921. I norsk poli­ tikk spilte han først og fremst en rolle ved at mange så på ham som en mulig leder «over politik­ ken».

207

SOLEFALLSTIDER?

Regjeringene etter partifarge 1905-35. Diagrammet viser hvordan Venstre på mange måter var det «naturlige» regje­ ringspartiet. I et samfunn der ingen hovedklasse virkelig dominerte, kunne et parti som var sosialt sammensatt, spille en viktig meglerrolle.

208

fjæren ut av skytevåpen, politisk siling av mannskap­ ene, oppretting av spesielle, pålitelige sikkerhetsstyr­ ker på mer enn 20 000 mann og omfattende planer for hemmelig indre mobilisering. I 1931 utarbeidet en planlegger i Generalstaben, kaptein Adolf Fredrik Munthe, nær medarbeider av Vidkun Quisling, et omfattende notat om «felttoget mot de revolusjonære stridskrefter». «Hvite» tropper, innbefattet Samfundsvernet, skulle samles i Vestfold-Buskerud for å rykke mot det «røde» kjerneområdet fra Oslo nord­ over til Hedmark. Planen skulle kunne brukes mot et «kup» fra en sittende arbeiderregjering, eller den kunne være forebyggende for å komme en revolusjon i forkjøpet. Den moderate kommanderende general Kristian Laake bremset og dempet planen. Men den fikk ny aktualitet da landet fikk ny regjering i 1931 med Quisling som forsvarsminister. Foruten denne rent militære beredskapen ble flere arrangementer i det politiske systemet endret for å stagge opposisjonen. Forandret valgordning i 1919 med flermannskretser og forholdstallsvalg hadde den umiddelbare virkningen at Arbeiderpartiet fikk representanttall i samsvar med stemmetallet. Men samtidig kan det ha vært et motiv at DNA nå vokste så raskt at dette partiet snart ville ha tjent på den gamle ord­ ningen med enmannskretser. Flere tok til orde for å innføre oppløsningsrett med påfølgende nyvalg. Brukt i det rette øyeblikk ville den gi regjeringen et våpen til å styrke velgergrunnlaget for det sittende regimet. Færre stortingsmenn og enda kortere sesjo­ ner ble nevnt (Stortinget møtte ikke om høsten den gang). Adgang til listeforbund mellom partier ble innført i 1930, også det faktisk rettet mot DNA. Uten å inngå i formell fellesliste kunne partier «gi» sine overskytende stemmer til samarbeidspartneren slik at stemmer ikke gikk til spille. Mer autoritære tiltak kom også. Politiloven av 1927 minsket kommunenes innflytelse over politiet - i 1934 ble politiforvaltningen helt statlig. Politifolk fikk for­ bud mot å melde seg inn i fagorganisasjonen. Et eget sentralstyrt statspoliti, særlig rettet mot uro, arbeids­ konflikter og smugling, kom i 1931. Folk på fattigkas­ sa mistet valgbarhet til kommunestyrer og kommuna­ le utvalg i 1932. Bondepartiregjeringen foreslo også å frata dem stemmeretten. Endringer i juryloven i

1 9 32-33 skulle svekke folkevalgt innflytelse, en reak­ sjon på at arbeidere hadde frikjent klassefeller. Arbeidslivet ble sterkere lovstyrt, fagbevegelsen for­ søkt stekket. Staten ble mer autoritær og byråkratisk.

1925: Fedrelandslaget I 1925 oppstod en høyreaktivistisk, autoritær beve­ gelse med en helt ny vilje til å gjøre front mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Drivkraft i Fedre­ landslaget fra starten var Joakim Lemkuhl, hjem ­ vendt ingeniør fra USA, sønn av en minister i 1905regjeringen og nevø av Christian Michelsen selv. Rundt ham samlet det seg menn fra 1905-generasjonen og fordums sentrale borgerlige politikere, blant dem Michelsen, Nansen, Abraham Berge og Jens Bratlie, og store deler av næringslivets spisser, ledere for bedrifter som Fred. Olsens rederi, Freia, Norsk Hydro og Borregaard. Aktivistene var unge med en indre kjerne av konservative studenter som entusiastisk bygde opp en effektiv organisasjon ved hjelp av moderne propagandametoder. I 1927 hevdet de å ha 70 000 medlemmer, 100 000 i 1930 - LO hadde da til sammenligning snaut 140 000 medlem­ mer. Fedrelandslaget var, trass i bygdeinnslag og på­ stander om at medlemmene var fellesnasjonale, tyde­ lig dominert av byborgerskapet. Orden i statsfinans­ ene og nedsatte skatter var kjært tema. Fe-laget, som motstanderne kalte det, sprang ut av borgerlig revolusjonfrykt og følelsen av at de eksiste­ rende partiene, spesielt Høyre, var for tafatte. Høsten 1925 foreslo Fedrelandslaget å forby DNA og NKP. De røde måtte møtes ved fast fellesopptreden. Landet måtte samles rundt «en mann» som lik Christian Michelsen i 1905 skulle stå over det de oppfattet som partikjekl. I 1926 ble Nansen lansert som statsminis­ terkandidat. Han ble avvist av de borgerlige parla­ mentariske lederne, de så med dyp skepsis på de poli­ tiske evnene hos en partiløs skiløpende outsider. I stedet slapp de fram Ivar Lykke (H ), ingen fører, kun «en forholdsvis populær mand inden Handelsstan­ den», som han selv sa. Ettersom partiene ikke ville lytte, slo Fedrelandslagets tverrpolitikk over i antipolitikk. Stortinget skulle beholdes, men slik det var før «det parlamentariske vås» ble innført. Vi må «ers ta t-

SKJØRT H E R R E D Ø M M E OG HØY R ER EAKSJ ON

te folkets vilje med folkets interesser», skrev en av de unge aktivistene, Ranik Halle, i 1926. Etter Arbeiderpartiets kraftige fremgang ved valget i 1927 drev Fedrelandslaget fram til 1930-valget de kal­ te «en tusen dages valgkamp». Kampen ble i 1930 så bitter og intens at den kunne måle seg med Venstres store mobiliseringsvalg i 1882, da det satset på å stille regjeringen for riksrett. Arbeiderpartiets landsmøte hadde vedtatt å opprette et arbeidervern, utlagt som røde garder. Dette skulle ha store våpenlagre, het det. At partiet i prinsipprogrammet fra 1930 strøk formule­ ringen om at det ville erobre «folkeflertallet», ble tolket slik at bak den forholdsvis humane «masken» skjulte det seg bloddryppende voldsmenn som ville innføre mindre tallsdik ta tur. En Høyre-avis oppsummerte: Den som låner sitt navn og sin stemme til dette par­ ti iår, er fullt vitende om at det er for å fremme revolusjon og borgerkrig, for å få proletardiktaturet og ta stemmerett og det kommunale selvstyre fra folket, for å ta religionsundervisningen ut av sko­ len og bytte Norges flagg med den røde klut. Fedrelandslagets fremstøt lyktes. Store borgerlige stemmereserver ble hentet fram, stemmeprosenten gikk opp. NKP mistet sine mandater, DNA gikk tilba­ ke fra 41 til 33 prosent av stemmene. Nå var tiden moden for å trappe opp kampen og gi de røde det endelige nederlaget, mente Fedrelandslaget. Fedrelandslaget formådde ikke å skape en varig reaksjonær borgerlig front. Høyres ledelse var over­ hodet ikke interessert i å legge ned sitt eget parti, og så på Fedrelandslaget som en konkurrent, ikke minst når det gjaldt å samle inn penger fra næringslivet. Etter valget i 1930 fortsatte de ikke-sosialistiske par­ tiene med sin strid uten noen samlet fremtidsplan. Faget ble mindre av en bred bevegelse. Og i skuffel­ sen ble det radikalisert i retning av autoritære løs­ ninger. Det ønsket yrkesforbud for venstreradikale, forbud mot arbeidskamper og det de kalte «folkesty­ rets diktatur», der politikken mellom valgene skulle overlates til en sterk regjering. En sterk og aktiv, men ikke nødvendigvis stor stat skulle gjennom «nasjonal planøkonomi» fremme «produksjonsmobilisering» mot arbeidsløsheten. Faget hentet inspirasjon i de tyske og italienske eksemplene, men likevel uten å kopiere dem helt. Fedrelandslaget var kritisk til Nasjonal Samling, men mindre til målsetning enn til fremgangsmåte og personen Quisling. De.var «to tju­ ver på samme marked» - Quisling var en rival og splittet den nasjonale front.

1930-tallet: Fascisme? Vidkun Quisling ble forsvarsminister i Bondepartiets regjering i 1931. Han hadde basis i Nordisk Folke­ reisning, en konspirerende høyreradikal forening av

offiserer, advokater og næringslivsfolk dannet samme år. Folkereisningen syslet med planer om statskupp. Bildet av en umiddelbar revolusjonær trussel fra arbeiderbevegelsen skulle først formidles til befolk­ ningen. I april 1932 rettet Quisling i Stortinget et voldsomt angrep på arbeiderbevegelsen for å bygge opp våpenlagre og motta støtte fra sovjetiske agenter. I oktober 1932 ønsket han å stille den pasifistiske kapteinen og Arbeiderparti-medlemmet Olaf Kull­ mann for retten, han skulle angivelig sogne til et internasjonalt konspirativt nettverk. Tanken var å få DNAs ledere dømt sammen med ham som de egent­ lige ansvarlige. Ifølge planene skulle Quisling lansere et aktivt

Med norsk flagg, rikshirdens merke og korsbanner marsje­ rer Nasjonal Sam­ ling til olsokstevne på Stiklestad 1934.

209

SO LEFALLSTID ER?

Vidkun Quisling (1887-1945) taler fra taket av Nasjonal Samlings propagandabil, trolig i 1935. Hirden har ensartede skyggeluer, en omgåelse av forbudet mot å bruke uniformer.

kampprogram i regjeringen mot de røde. Den svake statsminister Jens Hundseid skulle tvinges til å gå av, et forslag som Quisling faktisk fremsatte i november 1932. Tanken var at regjeringen skulle sette i verk programmet mens Stortinget ikke var samlet. Så skul­ le den oversitte mistilliten når Stortinget ble samlet på nyåret 1933 og «gå over til diktatur». Konspiratørene synes i 1932 å ha lagt planer for å mobilisere hæren i tråd med kaptein Adolf Frederik Munthes notat i generalstaben året før. Kommando­ linjen skulle flyttes fra kommanderende general til forsvarsministeren. Mobile ordensvernavdelinger, som kunne ha fungert effektivt i en borgerkrig, ble organisert i Oslo-området. Hemmeligstemplede ord­ rer til avdelingene, som bare manglet navn og dato, forelå. Det eksisterte en liste over offiserer, muligens tenkt som en junta. Planer fantes for en frivillig mili­ tæropplæring, kalt Leidangen. Den ble iallfall av DNA oppfattet som en kontrarevolusjonær milits. Storting­ et vedtok en lov om Leidangen ettervinteren 1933. Tanken var at den positive reaksjonen i folket på en aksjon ville være så stor at motstanden fra liberale og moderate konservative ville feies til side. I Bonde­ laget, mer enn i Bondepartiet, fantes halvfascistiske sympatier. Den sterke utenomparlamentariske responsen etter det kraftige utspillet mot DNA våren 1932 gav Quislings krets grunn til å tro på oppslut­ ning. Selv om Fedrelandslagets indre kjerne var skep­ tisk til forvarsministerens person, gjorde det nå felles sak med ham. Laget organiserte et støtteopprop med krav om å stanse NKP og DNA «en gang for alle», og to tidligere statsministre, en tidligere høyesteretts­

210

justitiarius og flere ledende generaler var blant underskriverne. Sommeren 1932 talte Quisling på møter som også på småsteder samlet 3 0 0 0 -4 0 0 0 mennesker. Om høsten ble han invitert inn i en krets av finansfolk. Klimaks var en «herremiddag» sent i oktober 1932, mens Kullmann-saken raste som har­ dest. Ledere for alle de høyreaktivistiske organisasjo­ nene spiste, skålte og talte om kupp. Bare tidligere statsminister Jens Bratlie var åpent uenig. Ved juletid 1932 ble Quisling kåret til «årets nasjonale mann». Kunne Quisling ha lykkes om han faktisk hadde prøvd et statskupp en gang i 1 9 3 2 -3 3 ? Han må ha regnet med at en rekke m iljøer kunne ha gått med, iallfall om de ble presset til å velge side i en konfron­ tasjon med arbeiderbevegelsen: store deler av offiserkorpset, Samfundsvernet og Samfundshjelpen, Nor­ ges Frivillige Skyttervesen, en betydelig del av sam­ funnets borgerlige elite, ledelsen i Bondelaget (for­ mannen og nestformannen var sympatisk innstilt), høyrefraksjoner i Bondepartiets ledelse, Frisinnede Folkeparti og fraksjoner av Høyre, Unge Høyre, kon­ servative studenter og kanskje Bergen Høyre, som mot partiledelsens ønske gikk i listeforbund med NS i 1933. Dessuten kunne han regne med støtte fra Nationen, Norges Handels- og Sjøfartstidende og de store «frisinnede» avisene Tidens Tegn, Morgenavisen i Bergen og Dagsposten i Trondheim. Også et massegrunnlag for en høyreautoritær aksjon kunne tenkes. I byene kunne Fedrelandslaget ha levert folk. Og man håpet å mobilisere arbeidsløs ungdom. Mange Bondelag-folk, Landslaget Arbeidets Frihet og deler av Bygdefolkets Krisehjelp (BK) kun­

SKJØRT H E R R E D Ø M M E OG HØY R ER E AKSJ ON

ne de også kalkulere med. «Utviklingsmessig er de underveis fra kapitalisme til sosialisme - eller fascis­ me,» skrev redaktør Olav Vegheim i Telemark Arbei­ derblad om Krisehjelpen. I utgangspunktet var den politisk sammensatt, også med nasjonaldemokratiske Venstre-menn og Arbeiderparti-folk. Men i løpet av 1 9 3 2 -3 3 viklet den seg inn i et samarbeid med Quis­ lings krets. Den delte mange av de samme tankene forherligelse av bondestanden som den urnorske grunnvollen, motviljen mot «bnanskapitalen» og politikerforakt. Fullt fascistisk ble aldri BK - organi­ sasjonen var mer opptatt av bonden enn av nasjonen. Statskuppet kom ikke. Og muligheten forsvant utpå våren da Bondeparti-regjeringen ble felt og Venstre dannet ny regjering. I stedet dannet Quisling Nasjonal Samling (NS) i mai 1933. En avtale om at Krisehjelpen skulle gå opp i NS ble signert. Ved Stortingsvalget i 1933 stilte de flere felleslister. I Telemark bkk de ni prosent av stemmene, et resultat som helt klart skyld­ tes BK og ikke NS. Valget ble ellers ingen suksess for NS - 2,2 prosent av alle stemmer, i gjennomsnitt 3,5 prosent i de fylkene der partiet stilte liste. De høyreaktivistiske grupperingene samlet seg til nok et fremstøt. Våren og sommeren 1934 førte Bon­ delaget, Bondepartiet, Frisinnede Folkeparti, Fedre­ landslaget og Nasjonal Samling samtaler om å danne en «nasjonal blokk», en klar parallell til samtidige bestrebelser i Danmark og Sverige. De ville kreve at styret i landet skulle gå over til en «riksregjering» med Bondepartiet som kjerne. Bondelaget trakk sam­ tidig Bygdefolkets Krisehjelp inn i et samarbeid. Fremstøtet ble lansert på Bondelagets årsmøte i 1934. Man nådde enighet om et fast felles råd mellom par­ tene. Noen drømte om ett parti. Men NS gikk ut av forhandlingene før kommunevalget i 1934. Det skjedde ikke av prinsipielt ideologiske grunner. Bon­ departiet bkk beskjed om at det ville bli avskåret fra pengestøtte fra næringslivet dersom NS fortsatt skul­ le være med. Da ble bøndene betenkt. Få måneder etter kastet de om på sine allianser, fra borgerlig reak­ sjon til et kriseforlik med Arbeiderpartiet.

Kunne høyrereaksjonen ha vunnet fram? Svaret er alt i alt nei. Et ja måtte bygge på vel mange «dersom, hvis, såfremt, i fall». At reaksjonen ikke sei­ ret, var likevel ikke mer opplagt enn at det trenger en forklaring. I Finland hadde en svakere krise utløst en sterkere høyrereaksjon blant annet i den aggressive, urkonservative bondebevegelsen Fappo. Én grunn lå i reaksjonens egne svakheter. Tilheng­ erne var nok enige om nasjonalisme, om å bekjempe arbeiderbevegelsen, om en ledende regjering over partiene og om å svekke Stortingets makt. Men Fedre­ landslagets drøm om autoritær borgerlig samling var

en annen tendens enn det som ble Nasjonal Samlings fascisme og førerdyrking eller Krisehjelpens bondepolitikk. Høyreradikalerne i byene var moderne, i byg­ dene skuet de tilbake til en idealisert fortid. Virkelig egnede lederkandidater som tiltrakk varig oppslut­ ning ut over egne organisasjoner, manglet også. Men hva med muligheten for en høyrereaksjon etter Fedrelandslagets oppskrift? En styrket autoritær politikk, formelt innenfor rammen av det eksisteren­ de systemet, var tenkelig. Biter til et høyreradikalt puslespill forelå, men ikke til samme tid. Reaksjonen ble dårlig «timet», som det heter i skuespillersjargong, blant annet på grunn av rytmen i de norske kri­ sene. På 1920-tallet gikk fronten mellom borgere og arbeidere. Arbeidskampene hadde én viktig utgang: Ledelsen i Arbeidsgiverforeningen trakk den konklu­ sjonen at løsningen ikke lå i et høyreautoritært alter­ nativ. Gjennom konfrontasjoner hadde arbeidsgiver­ ne erfart styrken i den norske arbeiderbevegelsen, blant annet i bygningsarbeiderstreiken i 1928 og definitivt i storlockouten i 1931. Deres mulige støtte til et fascistisk forsøk falt etter dette vekk. Den nye store krisen tidlig på 30-tallet rammet også bynæringene, men var i enda større grad bondesamfunnets krise. Aggresjonen rettet seg nok også denne gangen mot arbeiderbevegelsen, men vel så mye mot myndighet­ ene, byene og bankkapitalen. Når det reaksjonære byborgerskapet var rede, var ikke bøndene aktivisert - og omvendt. Heller ikke det høyreradikale alterna­ tivet kunne bygge bare på én klasse. Men hva med 193 2 -3 3 ? Planen om statskupp strandet allerede da Quisling ikke klarte å fordrive Hunseid som statsminister. Hadde han eventuelt fått offiserene med? Rent konservativt var korpset ikke. Venstre-menn hadde gjort karriere, som Theodor Holtfodt, kommanderende general fra 1927 til 1930, og Kristian Laake. Enda flere Venstre-folk fantes blant underoffiserene, som med forsvarsordningen i 1933 ble regnet til befalet. Deres organ, B efalsbladet, mente i 1933 at offiserene spilte «en høist reaksjonær og utiltalende rolle». Offiserer var overrepresentert blant høyreaktivistene. Kanskje Bondelagets flertall ville gått med i en autoritær bevegelse, men ikke Venstre og ikke flertal­ let i Høyre. Selv om man fant brun- og svartskimmer også hos noen blå, var et klart flertall imot autoritære eller fascistinspirerte eksperimenter, og partileder Carl Joachim Hambro var en kjempende demokrat. Det borgerlige demokratiet, norsk politisk tradisjon, hadde sannsynligvis stått imot et kupp. Da tidene ble bedre, minsket muligheten for en reaksjonær massebasis. Lånekassen for jordbruket fra 1934 hjalp de gjeldsrammede, minsket arbeidsløshet gav ungdommen håp. Begge forandringene hang sam­ men med en annen politisk utviklingsvei: gangen fra revolusjon til renovasjon.

NASJONAL SAMLING Valgplakat fra 1933. NS ville på sin måte forene det splittede samfunnet. Partiet agiterte fo r samar­ beid over klassegrensene - nasjonal samling.

211

Fra sosialistisk revolusjon til sosial renovasjon

I Unge Høyre fantes det betydelig sympa­ ti fo r nasjonalistiske og antiliberale strømninger.

212

Den eldre, rene liberalismen som hevdet et klart skil­ le mellom økonomi og politikk, brøt sammen under krigene. Men den sosialistiske revolusjonen kom ikke, og de reaksjonære kreftene vant ikke fram til makt. Den politiske krisen i mellomkrigstiden løste seg gjennom to «klassekompromisser» i 1935, ved Hovedavtalen mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening, og på Stortinget ved «kriseforliket» mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Innholdet i det alternativet som vokste ut av kom­ promissene etter liberalismens sammenbrudd, kan vi kalle «sosial renovasjon». Det innebar et mentalt skif­ te i mange leirer, på tvers av den politiske skalaen, selv om mennesker med sosialrenoverende tankeganger langt fra var enige om alt. Hva gikk dette synet ut på? Det sosialrenoverende alternativet var for det før­ ste sosialliberalt i tradisjonell forstand, slik Johan Castberg og Gunnar Knudsen i sin tid hadde formu­ lert det: Samfunnet ble oppfattet som en helhet der menneskene dypest sett utgjorde et fellesskap, men der ulike gruppeinteresser fantes og hadde rett til å hevde og organisere seg. Myndighetene skulle tilse at helheten ble overordnet enkeltdelene og sørge for at «tredje part» ikke led under konflikter. Tankegangen ble derfor statsintervensjonistisk: Sta­ ten skulle kunne gripe inn på felt som rene liberalister mente var den private sfæren i samfunnet. Med sosial­ politikk skulle staten beskytte de svakeste og omfordele ressurser. Gjennom arbeidsmarkeds- og næringslivpolitikk ønsket man å kontrollere konfliktene mel­ lom partene i samfunnet. Synsmåtene var videre det en kan kalle sosialreformistiske: Samfunnsordningen som helhet skulle bestå, men deler kunne endres. Skrittvise reformer skulle gjøre livet bedre for alle. Troen på at det gikk an å gripe bevisst inn, at man optimistisk mente at problemer lot seg løse, at foran­ dring og fremskritt trass alle tilbakeslag var mulig, viser at tenkningen var modernistisk, i motsetning til en mentalitet som betonte tradisjonens evige makt. Så langt var den sosiale renovasjonens tenkemåte utviklet før første verdenskrig. Med erfaringene fra krigen og krisen ble nye momenter understreket. For det første rådde en generell begeistring for teknikk: Folk forestilte seg at teknikk kjente få grenser, kunn­ skap, kraft og fart kunne løse de fleste problemer, tek­ nikk i seg selv var et fascinerende kulturgode. Dertil kom en plantro - i reaksjon på sammenbrud­

det for den økonomiske liberalismen. Plantankegangen fantes på mange områder, fra samfunnsøkono­ mi til fabrikkorganisering og ernæringsfysiologi. Pro­ fessor Einar Langfeldt utarbeidet i 1933 en «Plan for kostholdet i Norge bygget på landets egen produk­ sjon». Om alle spiste 700 gram poteter daglig, ville vi bli både sunne og selvforsynte, mente han. Denne nye mellomkrigsblandingen av teknikk og plan dukket opp i de mest ulike sammenhenger: I 1933 foreslo Oslo Byes Vel en fargeplanlegging av hyttene innerst i Oslofjorden. Med gult, oransje og rødt i et visst møn­ ster skulle de ligne en blomsterbukett for dem som kom til byen med teknikkens siste velsignelse, flyet. Enda et viktig innslag i tenkemåten var en organisasjonsdyrking på alle nivåer i samfunnet. Arbeiderbe­ vegelsen støpte i hop alle disse elementene. I en bro­ sjyre fra 1934 het det: «Utviklingen går med storm­ skritt. Den som vil seire i den sterke konkurranse, må få farten op. Planmessighet, tempo, initiativ og hand­ lekraft må prege arbeiderorganisasjonenes virksom­ het på veien mot makten.» Disse forestillinger kunne utvides fra det å tro på praktisk teknikk til å tro på en mer allmenn «vitenskapeliggjøring av politikk». Samfunnet ble da opp­ fattet på linje med naturen, som underlagt visse «lover». Ut fra vitenskapelig innsikt i disse lovene skulle de som visste, fortelle hvordan samfunnet kun­ ne og burde håndteres. Programmet ble en «sosial ingeniørkunst». Vansker var mer saklige enn polit­ iske. Fagmannen var i egne øyne bærer av den logiske løsningen. Han var nøytral og objektiv og stod over de stridende partene i samfunnet. Målet var for det første rasjonalisering, som vi har sett. Dernest ønsket disse «sosialingeniørene» kraftigere styring slik at ressursene kunne brukes mer effektivt til alles beste. Midlene skulle være analyse og orden i sysakene både i offentlig virksomhet og i private bedrifter. Inspirasjonen kom både fra amerikanske industriideologer som bilfabrikanten Henry Ford og rasjonaliseringsingeniøren Frederick W. Taylor med sine ideer om «vitenskapelig bedriftsledelse» og fra sovjetiske femårsplaner for økonomisk utvikling.

En profesjonsideologi Tanken om større faglighet i politikken var ikke all­ ment akseptert. Filologen Carl Joachim Hambro hyllet

FRA S O S IA LIST IS K REV O L U SJO N T IL SOSIA L RENOVASJON

et helt annet antiprofesjonelt og engelsk politikerideal med vekt på borgerlig allmenndannelse og intuitiv begavelse. På den andre siden stod ideene om fagstyre sterkt hos en lyseblå Høyre-mann som skoleoverlege Carl Schiøtz. Han bkk følge av en høyreradikal akti­ vist som Joakim Lemkuhl, av radikale økonomer som Ragnar Frisch og politikere som Arbeiderpartiets Ole Colbjørnsen og sosialliberale Venstre-menn som trustkontrolldirektør Wilhelm Thagaard og formann i Arbeidsretten Paal Berg. Skillene gikk tvers gjennom partiene. Venstres leder Johan Ludwig Mowinckel for­ ble prinsipiell liberalist og mente krisene best løste seg selv, han fryktet at planøkonomi ville føre til diktatur. Den «sosialrenoverende» strømmen var bred. Troen på en vitenskapelig politikk var mer spesiell og ble en ideologi for utdannede middelklassegrupper, for aka­ demiske yrker som ingeniører, arkitekter, økonomer, leger, ja for agronomer med. Sosialt stod de langt over arbeidsfolk, men likevel utenfor næringsborgerskapet. Tanken om et nøytralt ekspertvelde måtte være tilta­ lende for dem. Yrkestreningen hadde lært dem å hånd­ tere fysiske og målbare størrelser, maskiner, hus og kropper - hvorfor skulle ikke samfunnet kunne behandles på samme effektive måte? De ville få økt sta­ tus dersom omverdenen ble enig med dem om at kom­ petansen deres var viktig. Mange syntes yrket og den dyre utdanningen ikke ble verdsatt slik de hadde krav på - også yngre akademikere gikk arbeidsledige. Mellom tilhengere av sosial renovasjon gikk like­ vel dype og prinsipielle skiller. På den ene siden var ingeniører overrepresentert i Nasjonal Samling. På den andre siden ville neppe flertallet i disse yrkes­ gruppene underskrive ideene til redaktøren av Tek­ nisk U keblad, Øyvind Lange, om at folkestyret skulle erstattes av et teknokrati og et «kvalikrati», et styre av de kyndige og «de beste». Tankene om offentlig regulering og større organi­ sering av samfunnet var ikke bare tankespinn. De hadde et underlag i den faktiske samfunnsutvikling­ en. Stat, kommuner og private organisasjoner var i vekst.

En større og mer selvstendig stat Mellomkrigstiden var preget av at ulike oppgaver ble «offentlig-gjort». Staten ble viktigere og grep inn på nye områder. Sysselsatte i det offentlige vokste fra 5,3 prosent av yrkesbefolkningen i 1900 til 7,6 prosent i 1930 (etter å ha vært enda høyere i 1920). Statsveksten bidrog dermed også til middelklassens vekst. Parallelt vokste det offentliges andel av bruttonasjo­ nalproduktet, både som løpende forbruk, grunnlagsinnsats i veier og anlegg og investeringer i nærings­ virksomhet. Trass i forsøk på slanking grep stat og kommune inn i nye samfunnsfelt og akslet flere opp­ gaver som før var løst privat, eller som var nye - som

Fedrelandslaget formulerte fra høyre et angrep på borger­ lig økonomisk politikk, som på flere punkter minnet om Arbeiderpartiets forslag til å løse krisene. «Norges Vei» av ingeniør Joakim Lemkuhl kom i 1933.

å håndtere bilismen eller det nye massemediet radio­ en. Mange tiltak var tenkt som midlertidige svar på kriser, først under verdenskrigen, så i de vonde årene i mellomkrigstiden. Når ordningene vel var etablert, bygde man dem ugjerne ned igjen. Som Alf Mjøen fra Radikale Folkeparti sa i 1921: «Kontorene holder med liv og sjæl» på sine stillinger. Også andre delta­ gere i spillet, som forskjellige yrkesgrupper, søkte å utvide sin bit av arbeidsmarkedet. Når staten vokste i omfang og regjeringene var sva­ ke, ble staten mer selvstendig. Myndighet ble delegert - fra regjering til departementer, innad i departemen­ tene fra statsråder til embetsmenn, og utad fra depar­ tementenes jurister, som var underlagt den politiske ledelsen, til mer frittstående fagdirektorater som økte i tall. Forretningsdrivende etater bkk rett til å slutte avtaler på egen hånd - ja, Vinmonopolet ble i 1931 et eget statsaksjeselskap. Ideologien om staten som samfunnets overdommer fikk noe større innhold, særlig ettersom ingen av de tre hovedklassene alene maktet å feste sitt grep om staten. Også i partiet Høyre, som ved siden av en verdi­ konservativ embetsmannsideologi rommet sterke innslag av liberalisme, ble statsinngrep akseptert for mange formål. Nasjonens sikkerhet tilsa statlig korntrygd for å garantere forsyninger. Og det gikk an å svelge lovbestemt markedsregulering om alternativet var store uttellinger over statsbudsjettet. Direkte so­ sial nød måtte avhjelpes. Inngrep kunne også være taktikk i samfunnspolitikken: Sosial uro og misnøye

213

SO L E F A L L S T I D E R ?

Folkeskolen var et offentlig ansvar, etter første verdens­ krig var det ikke mange privatskoler igjen. Bildene viser et nytt pedagogisk prinsipp på en bergensskole om­ kring 1930: Jentene blir undervist etter ideene om en arbeidsskole med vekt på egenaktivitet og gruppearbeid.

Offentlige utgifter i 1933-34. Fattigforsorg og sosial­ vesen var de postene som trakk mest på de offentlige budsjet­ tene.

med den borgerlige staten måtte hindres, oppslut­ ningen om Arbeiderpartiet bremses. Og man fikk hel­ ler være med på en kostbar landbrukspolitikk om man kunne holde Bondepartiet innenfor den ikkesosialistiske blokken.

Kommunevekst trass i kriser Også kommunal virksomhet svulmet. Mens halvpar­ ten av kommunene i 1 9 1 3 -1 4 anvendte en skattepro-

Fattigforsorg Sosiale forsikringer etc. Andre forsorgsforanstaltninger Boligsak etc. Trustkontrollen Foranstaltn. av bl. forsorgsog beskyttelseskarakter Arbeidsretten Megling og voldgift Medisinalutgifter ■ Kommunale utgifter □ Statlige utgifter

Sosial hygiene etc. 1000 Kr

214

10 000

20

30 000

40 000

50

sent på under åtte, lå nesten halvparten i 1 9 2 7 -2 8 over 15 prosent. Kommunene brukte i 1920 nesten like mye penger som staten, og de sysselsatte like mange. Da krisetidene kom, ble det en kampsak å bevare handlingsrom og lokalt selvstyre. Kampen politiserte kommunene og trakk dem inn i den allmenne sam­ funnsstriden. At den nasjonale politikken slik spilte en større rolle, viste seg ved kommunevalgene. En lovendring i 1896 hadde åpnet for forholdstallsvalg, det vil si for partilister. Men ikke alle ønsket partiene velkommen. 75 prosent av velgerne i Ramnes i Vest­ fold stemte i 1901 på en liste med navnet «Grupper der ikke vil have politik ved kommunevalget». To av fem velgere stemte fortsatt i kommuner med den gamle ordningen med flertallsvalg i 1913 - i 1934 gjaldt det bare én av 20. Og bygdelistene vek for rene partilister, selv om lokale lister som Bryne Kreds eller Bygdens Gruppe i Time på Jæren fortsatt stilte ved valgene. Partipolitiseringen kom først i klassedelte landsdeler som Østlandet og Trøndelag, sist til Vest­ landet. Når Arbeiderpartiet økte sin oppslutning fra 27 prosent ved kommunevalg på bygdene i 1919 til 41 prosent i 1934, i byene fra snaut 38 prosent til nes­ ten 48 prosent, var politiseringen én årsak. Også Høyre, som mange steder opererte nærmest med dekkorganisasjoner som «upolitisk» velgerliste eller «borgerlig fellesliste», trådte særlig fra valget i 1934 klart fram. At klasse- og partipolitikk ble overordnet

FRA S O S IA LIST IS K REVOLUSJO N T IL SOSIAL RENOVASJON

Musikkstund i 1934 i Bergen. Bergen kringkastingsselskap startet i 1926 som et privat tiltak, på linje med selskapene i Troms, Ålesund og Oslo. Men fra 1934 ble alle fire innlem­ met i Norsk Riks­ kringkasting.

Verdens vitenskapeliggjøring Skoleoverlegen i Oslo, sosialhygienikeren Carl Schiøtz, var typisk i sin tro på at politikk måtte bygge på faglig innsikt. Når «man hygienisk skal være barnefader for ca. 35 000 barn», skrev han i 1921, måtte han bruke vitenskapelige metoder, måle og veie barna for slik å «kjenne lovene for hvordan et friskt norsk barn... skal utvikle sig». Med utgangspunkt i en slik standard kunne legemyndighetene finne fram til de syke og feilernærte og ta seg av dem. Dessuten skulle skolelegene tilse at alle barn fikk korrekt kosthold gjennom vitaminrik skolefrokost, og at de fikk opplæring i hygiene, dusj og tannpuss. Ideelt sett burde barna ha vært under tilsyn 24 timer i døgnet. «Utviklingens lov» tilsa at man gikk over fra privat for­ sorg til at «representanten for oss alle, byen, kom­ munen, tar saken op med full interesse, hel sak­ kyndighet og tilstrekkelige bevilgninger». - Troen på vitenskap og forskning fantes ellers i mange kretser. Noen industribransjer, som papir i 1930 og hermetikk i 1928-31, åpnet forskningsinstitu­ sjoner. Staten startet sitt eget «Vitamininstitutt».

den lokale tilknytningen, viste seg da de arbeiderpartistyrte kommunene trådte ut av samarbeidet i Nor­ ges Byforbund (stiftet i 1903) og Norges Herredsforbund (opprettet 1923). I stedet dannet de sin egen organisasjon i 1929. Skatteloven av 1911 påbød selvangivelse og et øvre tak på kommuneskatten. Og tidlig på 30-tallet ble det innført nye regler for ligning. Fra 1930 begynte man dessuten å overføre midler fra rike til fattigere kom­ muner, og det kom også forslag om å slå sammen kommuner. Alt dette førte til mindre forskjeller mel­ lom ulike deler av landet, til en nasjonal standardise­ ring. Utviklingsgangen fra en «lokal verden» til en verden der småsamfunnene ble vevd inn i storsam­ funnet, fikk slik en ny omdreining. Selv om tendensen gikk mot økt statlig kontroll, var det fortsatt betydelig spillerom for initiativrike lokalpolitikere i rikere kommuner. Riktignok gikk de kjente konstellasjonene igjen - Arbeiderpartiet ville bevilge til ymse gode formål, Bondepartiet og Høyre ville spare, Venstre inntok som vanlig en midtposisjon. Men også en mann som Oslo-Høyres Rolf Stranger foretrakk bystyret fremfor Stortinget, for i byen følte han at han kunne få utrettet noe. I en by som Bergen, der sosialutgiftene i mellomkrigstiden ble seksdoblet, var det likevel rom for å bygge ut kommunale sykehus, skoler og boliger. Kommunene kunne være forsøkslaboratorier for løsninger som senere ble gjennomført på nasjonalt

plan. Flere kommuner innførte like etter første ver­ denskrig kommunal alders- og invalidepensjon hovedstaden i tillegg en morspensjon, også for ugifte mødre. «Ødegaardismen» på Gjøvik er et annet eksempel. Under ledelse av Arbeiderparti-ordføreren Niels Ødegaard gav kommunen fra 1927 støtte til private kriserammede bedrifter for å sikre arbeidsplasser og i neste omgang skatteinntekter. Først fra 1933 ble en slik krisepolitikk en hovedlinje for hele partiet.

Organisasjonssamfunnet bygges ut Ledelsen for LO og DNA var opptatt av «den store marsj frem til organisasjon», som det het i en brosjyre i 1933. De mante fram bildet av et organi­ sasjonssamfunn der alle klasser sluttet seg sammen, både det de kalte «grunnklassene» - arbeidere og bønder, og kapitaleierne. Fagforeninger og omsetningssentraler stod mot kapitalens karteller. Kapita­ lens organisering var etter arbeiderbevegelsens syn tvetydig: Storkapitalistene fikk nok større makt. Men samtidig var sammenslutning i seg selv progressivt, et bud om en fremtidig mer ordnet, sivilisert, sosialis­ tisk verden. Antall organisasjoner steg til flerfoldige hundre.

Også kunstindustri­ en fik k impulser fra funksjonalisme og maskinalder. Fuglen kan med sine geome­ triske form er minne noe om en teknisk innretning, om lag som «radiomannen». Formgiver: Oskar Sørensen, 1938.

215

SOLEFALLSTIDER?

Selbustrømpene gir en ekstra nasjonal svip til denne plakaten fra Norges Statsbaner i 1935.

Nederst neste side: Offentlig forbruk i prosent av bruttona­ sjonalproduktet 1900-39. Ennå ut­ gjør ikke det offent­ lige forbruket noen stor andel av det man hadde til rådig­ het. Utgiftene til militæret var særlig høye under første verdenskrig, men da steg samtidig også utgiftene til proviantering og lignende.

Yrkesbefolkningen i fire land i 1930fo r­ delt på næringer. Norges lave industrialiseringsgrad er tydelig. Skipsfarten (tjenesteytende næring) gjør at de svenske primær­ næringene er fo r­ holdsvis større enn de norske.

216

Flere gikk over fra å være lokale til å bli nasjonale. I 1930 fantes mer enn tre ganger så mange landsomfat­ tende foreninger som i år 1900. Men utviklingen var ikke rettlinjet. Én topp i antall nye sammenslutning­ er kom rundt 1915. Så flatet veksttakten ut, i kriseår­ ene tidlig på 1920-tallet, samtidig som medlemstallet sank i etablerte organisasjoner. Bondelaget ble svek­ ket, LO nesten halvert og Arbeidsgiverforeningen mer enn halvert. Først fra slutten av 1920-tallet steg tallet på nye organisasjoner og på medlemmer i de gamle, og nådde nye høyder ute på 1930-tallet. En større andel av lønnstagerne ble da medlemmer av organisasjoner. Krisetiden tidlig på 30-tallet slo ikke ut som krisen på 20-tallet - organiseringen var nå mye mer solid. På etablerte industribedrifter kun­ ne prosenten fagorganiserte gå opp mot 100 i første halvpart av 30-tallet. Før 1925 hadde hver tredje gymnaslærer vært medlem av Filologenes og Realistenes Landsforening, i begynnelsen av 30-tallet var annenhver medlem. Også tidligere upløyd organisasjonsmark ble lagt under plogen. Fagbevegelsen vant fram blant funk­ sjonærer og skogsarbeidere. Fiskerinæringen og jord ­ bruket fikk omsetningssentraler. Pris- og markedskarteller i industrien og internasjonal frivillig regule­ ring av skipsfart og handel endret markedsøkonomi­ en innenfra. Tendensen var en organisering innenfor kapitalismen, en slags privat planøkonomi. Bergen Høyres Henrik Ameln fant til og med at kartellene løftet næringslivet opp til «et høiere og renere nivå». Hva forklarer denne «store marsj frem til organisa­ sjon»? Å gå med kunne for den enkelte uttrykke et livssyn eller være et sosialt holdepunkt i en omskifte­ lig verden. Men brorparten av samskipnadene sognet til arbeids- og næringslivet. Tallet på organisasjoner vokste som følge av en mer sammensatt økonomi. Ofte var de direkte svar på krisene, for å verne seg i en

usikker økonomisk omverden. Noen foreninger ble til som svar på andre, som motpol, samarbeidspartner eller etterligning. De fleste fødte seg selv, men staten kunne også være jordmor, ja, noen ganger kjødelig opphav, som i hskenæringen. Foreningsvesenet førte til at lokal virksomhet ble trukket inn i storsamfunnet. Den byggingen av nasjo­ nen som begynte på 1800-tallet, fortsatte både ved å omfatte bredere deler av samfunnet og ved at engasje­ mentet vokste i dybde. Landsforeningene bidrog til landsomfattende standarder, måter å ordne seg på hva enten det gjaldt tariffbestemmelser, reglementer­ te tak i bryting eller korrekt oppfatning av stegene i folkeviseleik. En forening kunne hegne om enkeltmennesket, men også stenge for det. Når krybben begynte å tøm­ mes, var én løsning å hindre andre hester i å komme til. Arbeidernes fagforbund måtte forsvare seg mot anklagene om å «monopolisere» arbeidet. Tannlege­ foreningen søkte å blokkere adgangen til yrket for nye norske rekrutter og for folk som flyktet fra nazis­ tisk forfølgelse.

Korporative tendenser Sin fulle politiske betydning fikk organisasjonsvesenet i et tettere samspill med staten. Organisasjonene søkte å påvirke staten gjennom partiene. Bondelaget og Bondepartiet arbeidet tett sammen, likeledes LO og DNA med unntak av noen år under 20-tallets par­ tisplittelser. Venstres forhold til småbrukerne eller lærerne og Høyres forhold til Arbeidsgiverforeningen eller handelsstanden var ikke like intimt. Organisa­ sjonene henvendte seg dessuten direkte til myndig­ hetene for å påvirke, reise en sak, etterspørre lovgiv­ ning eller be om penger. Den ekstraordinære situasjonen under første ver­ denskrig la videre grunnen for ordninger der organi­ sasjonene mer eller mindre fungerte som en del av statsforvaltningen. I mellomkrigstiden ble forbindel­ sene mer tvetydige: Lærerorganisasjonene sloss mot statens lønnsnedslag og innskrenkning av stillingstal­ let. På den andre siden samarbeidet de med staten om skolens faglige innhold. Lektorene ble sluppet inn i det offentlige Undervisningsrådet i 1934. Folkesko­ lens lærere og lærerinner deltok med kraft i arbeidet for å utvikle «arbeidsskolens» pedagogikk, der ele­ vens egen innsats skulle stå i sentrum. Tendensen gikk imidlertid mot et fastere system for samhandling. Antallet av permanente råd og utvalg i statsapparatet der organisasjonene deltok, økte. I Omsetningsrådet for jordbruket var en privat organisasjon til og med gitt myndighet til å avkreve avgifter. Når organisasjonene, eller korporasjonene som de også kalles, hadde så intim kontakt med sta­ ten, ja, utførte lovfestede oppgaver, hadde norsk

FRA SOSIA LIST IS K REV OL US JO N T IL SOSIAL RENOV AS JON

statsskikk fått korporative drag. Samhandling mel­ lom stat og organisasjoner kunne altså bety strid, men oftere samvirke. Partene utviklet forståelse for hverandre, dermed ble konflikter dempet og motset­ ninger spilt ut innenfor en felles ramme. Staten fikk hentet inn ekspertise fra ulike samfunnsområder, og oppnådde samtidig at partene ble medansvarlige for lovforslag og beslutninger. Organisasjonene fikk til gjengjeld informasjon og mulighet til å stille beting­ elser for offentlig politikk. Slik mente noen demokra­ tiet ble styrket med en ny kanal i tillegg til valg gjen­ nom partiene. Var ingen tapere i dette spillet? Medlemmene måtte betale en pris fordi organisasjonsdemokratiet ble svek­ ket. Når ledelsen levde i møtesamliv med andre topp­ folk, ble troskapen nedover satt på prøve. Og skulle Rederforbundet, med få menn og betydelige ressurser, veie like tungt som representantene for store befolk­ ningsgrupper? En annen taper var de folkevalgte orga­ nene og deres råderett, mente folk som tenkte i klas­ siske konstitusjonelle baner. Hambro hevdet ved en anledning i 1925 at korporasjonene ikke kunne tilleg­ ges mer vekt enn «en hvilken som helst gruppe inter­ esserte borgere i representative stillinger». Samvirket innebar korporative tilløp, men ikke noe fasttømret korporativt system. Fra ulike hold kom forslag om å gå videre og erstatte eller iallfall supplere parlamentarismen med korporativisme. Motivene varierte fra prinsipiell antiparlamentarisme til taktiske overveielser for å demme opp mot Arbei­ derpartiets velgerstyrke eller å få utnyttet fullt ut all tilgjengelig sakkunnskap. Noen ville dermed gi orga­ nisasjonene mer makt - det gjaldt for eksempel Ole Colbjørnsen, arkitekten bak Arbeiderpartiets nye kri­ sepolitikk fra 1933. Men tanken kunne motsatt være å innordne organisasjonene under staten: Bondeparti-folk foreslo at Lagtinget skulle omdannes til et

næringsting ved siden av Stortinget; der skulle det sitte representanter valgt fra de ulike yrker. Jon Sund­ by beskrev formålet slik i 1934: Når alt og alle kommer i likevektige organisasjoner og herigjennem får del i statsstyrelsen innen sin interessesfære, så bør organisasjonene kunne bli statsmaktenes tjenere i stedet for å være en fare for den orden og balanse i samfundslivet som er i alles interesse. Når liberalismen var brutt sammen, var alternativene ifølge Sundby enten et slikt korporativistisk tillegg til parlamentarismen eller det fascistiske diktaturet. Fedrelandslaget krevde i 1933 en «Arbeidets Lov som ordner hele organisasjonsspørsmålet på korporativ og nasjonalsolidarisk grunn». Nasjonal Samling tum­ let med lignende tanker.

Hvilken frihet garanterte en slik skikkelse? Også et parti som Venstre, som hevdet liberale, demokratiske idea­ ler, tok i bruk symboler som minnet om andre politiske strømninger i tiden. Bildet ble tatt i 1933.

217

SOLEFALLSTIDER?

Arbeiderpartiets omslag

Professor Ragnar Frisch (1895-1973) var en viktig teo­ retiker bak den nye økonomiske politik­ ken i 1930-årene.

218

Mens den politiske krisen på 1920- og 30-tallet ut­ spilte seg i Storting og samfunn, var «sosial renova­ sjon» en understrøm, ikke noen iøynefallende poli­ tisk tendens. To forutsetninger skulle til for å bringe denne strømmen til overflaten: Det var nødvendig at den borgerlige fronten brøt sammen så Arbeiderparti­ et kunne slippes fram til regjeringsmakt. Det skjedde i mars 1935. Og det var betinget av et omslag i arbei­ derbevegelsen. Fra en form for revolusjonær sosia­ lisme endret de syn til å ville organisere og reparere den eksisterende, kriseridde kapitalismen ved hjelp av en aktiv stat. At DNA i 1935 skulle komme til å hente støtte hos bønder, og attpåtil på Stortinget, tenkte knapt noe revolusjonært partimedlem 15 år tidligere. Hvordan kan et slikt omslag forklares? Først kom de dype og lange økonomiske krisene etter 1920. De ble ikke et problem bare for borgere og bønder. De spente også ben under «tranmælismen», den særegne blandingen av revolusjonær ideologi og reformisme som preget den radikale hovedstrømmen i Arbeiderpartiet. Denne retningen var ledet av Arbeiderbladets redak­ tør Martin Tranmæl, partiformann Oscar Torp, opp­ rinnelig elektriker fra Sarpsborg, og partisekretær Einar Gerhardsen, kommunal veiarbeider fra Oslo. Tranmælittene avviste ikke stortingsarbeid, men de betonte fagbevegelsens kamp som viktigst. Makt­ kampen på de enkelte bedriftene og i økonomien som helhet ville også føre til samfunnsmakt. Men for at denne strategien skulle føre fram, var det en forutset­ ning at landet hadde høykonjunktur. Den mistet mening under massearbeidsløsheten. En tid kunne det revolusjonære trykket opprettholdes, som i stor­ streiken i 1921 og i jernstreiken i 1 9 2 3 -3 4 . Damptoget fortsatte en strekning av egen tyngde, også etter at fyren var tom for brensel. Men så kom motbakkene. Arbeiderklassen stagnerte i tall. Fagbevegelsen som hadde fått medlemstallet halvert i 1 9 2 0 -2 1 , kom på defensiven. Kampen gikk ut på å forsvare sine rettig­ heter, ikke å komme med offensive fremstøt. For arbeidsfolk ble bekymringen for det daglige brødet påtrengende. Arbeiderne «lot seg kjøpe for hva som helst og var glad for at få begynne arbeidet igjen», klaget avisen 1. mai i Stavanger i 1925. Selv i de mest radikale arbeidermiljøene ble dagens krav avgjøren­ de. På 30-tallet mistet Kommunistpartiet de fleste av sine tilhengere. Fagbyråkratiet i FO og forbund ble mest opptatt av å holde selve organisasjonene intakt. Krisene frembrakte samtidig en trussel - og en handlingsmulighet. Faren var at arbeidsløs ungdom og gjeldsrammede bygdefolk skulle la seg mobilisere for en fascistisk løsning. Muligheten for å handle lå i å kunne vinne parlamentarisk flertall. Nye velgerska­ rer utenom arbeiderklassen - en del lavere funksjo­

nærer, men først og fremst bygdefolk som var skuffet over Venstre - vendte seg til Arbeiderpartiet i store mengder i 1927 og på nytt i 1933. DNA ble i 1927 det største bygdepartiet. Det ble et «folkeparti» mer enn et «klasseparti». Men skulle det klare å holde på disse gruppene, måtte det utvikle en politikk som kunne gi hjelp her og nå. Føsningen synes å ligge i å vende seg mot stats­ makten, en stat som arbeiderbevegelsen dessuten sta­ dig mindre kunne ignorere. Alt fra pengepolitikk til aggressiv lovgivning i arbeidslivet slo umiddelbart ut i arbeidsfolks velferd. Arbeiderbevegelsen hadde også fått et sjikt av parlamentarikere som så kommune­ styrer og storting som sin viktigste arbeidsplass, folk som Johan Nygaardsvold, opprinnelig tomtearbeider fra sagbrukstedet Hommelvik på sørsiden av Trond­ heimsfjorden. For Martin Tranmæl og DNA-ledelsen ble 1920tallet preget av sprik mellom de sosialistiske ønskene og den faktiske avmakten. Prinsippene tok man vare på, men de ble sakte underminert av nye erfaringer. Noen mistet den revolusjonære gløden raskt, for andre tok det tid. Partiprogrammet talte for revolu­ sjon, også etter at den gamle høyrefløyen, som hadde dannet Norges Socialdemokratiske Parti, trådte inn igjen i 1927. Ja, i 1930 ble programmet dreid mot venstre for å markere at det gamle klassekampsynet ikke var gitt opp, selv om partiet hadde fått nye til­ hengere og medlemmer. En formulering om at partiet ville «erobre folkeflertallet», ble tatt ut og gav mot­ standerne drepende ammunisjon. Valgnederlaget i 1930 var delvis selvpåført. Erfaringene fra nederlaget 1930 og fra storlock­ outen i 1931 gav støtet til tranmælismens fall. Det endelige omslaget kom i 1933, med en ny økono­ misk politikk og et prinsipprogram som forpliktet DNA til å arbeide innenfor det rådende parlamenta­ riske systemet. Her spilte den politiske lederskapskrisen i Norge inn: Motsetningene mellom de bor­ gerlige partiene gav Arbeiderpartiet en mulighet. Og dessuten, dersom DNA ikke fylte dette tomrommet, kunne kanskje ytterste høyre gjøre det. «Fa oss begripe at fascismen er ikke latterlig. Den er farlig,» sa forfatteren Arnulf Øverland. Etter at nazistene hadde seiret i Tyskland, var det klart at det borgerlige demokratiet var livsviktig for arbeiderbevegelsen, ikke bare en tom form.

Det nye sosialdemokratiet På noen viktige punkter representerte 1933-programmet en tilbakevending til det gamle sosialdemokratiet før radikaliseringen omkring før­ ste verdenskrig. Men mens partiet før konsentrerte det meste av oppmerksomheten mot fordeling, av å sikre arbeidernes andel i produksjonsresultatet,

FRA SO S IA LIST ISK REV O L U SJO N T IL SO SIA L RENOVASJON

hadde kriseårene skapt ny interesse for å øke pro­ duksjonen, også innenfor det kapitalistiske samfun­ net. Arbeidsløsheten skulle bekjempes. Krisen ble nå ikke ansett for å være en kapitalistisk systemkrise, som man ikke kunne gripe inn i; den ble sett som uttrykk for manglende organisasjon og manglende effektiv etterpørsel, for lite forbruk. Begge probleme­ ne kunne løses om staten ikke ble drevet som et pri­ vat hrma der hensynet til balanse på budsjettene tal­ te mest. Et slikt syn hadde de borgerlige partiene i praksis godtatt, da de ble stilt overfor den statsfinansielle krisen etter første verdenskrig. I stedet måtte man ifølge Arbeiderpartiet høyne ambisjonsnivået og tenke samfunnsøkonomi. Det nye økonomiske programmet ble utformet skrittvis fra 1932. En vik­ tig rolle spilte Ole Colbjørnsen, som hadde vendt hjem etter å ha arbeidet som forretningsmann for Sovjet-regjeringen. Sammen med geografen og jord ­ brukseksperten Axel Sømme gav han i 1933 ut boken En norsk 3-års plan. Mest konsekvent ble tan­ kene utformet i et kriseprogram som Arbeiderpartiet presenterte for Stortinget i 1934. Politikken omfattet nødsarbeid og støtte til bureising for «snarlig hjelp» mot den akutte nøden, utvidet offentlig virksomhet, særlig utbygging av kom m unikasjoner og reising av statlige industribedrifter, tollvern som skulle stimu­ lere hjemmemarkedsindustri, og planøkonomi med statskontroll over penge- og kredittvesen og valutabevegelser ut og inn av landet. Det viktigste ved krisepolitikken var kanskje den uttalte viljen til å gjøre noe, den mobiliserende troen på at det nyttet å kjempe mot elendigheten. Men enkelte i Arbeiderpartiet, som Ole Colbjørnsen, tok

også opp nye sosialøkonomiske tanker om finans­ politikken, om hvordan offentlige utgifter skulle dek­ kes. En viktig inspirator var her professor i sosialøko­ nomi Ragnar Frisch. Staten skulle regulere konjunk­ turene ved å bruke penger under krisen, ikke spare. Staten skulle bevisst budsjettere med underskudd. Da ville kjøpekraft bli pumpet ut i økonomien, ikke trukket inn. Denne stimulansen ville skape ringvirk­ ninger - arbeideren ville kjøpe brød, bakeren korn og bonden industrivarer, slik at man kunne komme ut av dødvannet. Ressurser som lå brakk, ville komme i sirkulasjon - å arbeide hadde et samfunn alltid råd til. Tanken om å budsjettere med underskudd ble ikke fullt ut forstått eller delt av Arbeiderpartiets stortingsgruppe, og ble ikke praktisert da program­ met skulle realiseres (se bind 11). Arbeiderpartiets krisepolitikk var tenkt som en ny strategi for overgang til sosialisme i to faser. I den før­ ste «statskapitalistiske» runden skulle økonomien på fote. I den neste fasen - en gang i fremtiden - skulle en knipetangsmanøver føre over i sosialisme: Utvidet offentlig virksomhet, nasjonalisering og statlig indus­ trireising skulle kombineres med offentlig regulering og organisering av økonomien. Derfor er det feilaktig å si at alle som tenkte i «sosialrenoverende» baner på 1930-tallet, var blitt sosialdemokrater. Det begrepet dekket ennå reformistiske sosialister, ikke som sene­ re at man begrenset seg til reformer av det eksisteren­ de samfunnet ved hjelp av staten. Som organisasjoner vokste både Arbeiderpartiet og fagbevegelsen kraftig i disse årene. Partiet drev en meget aktiv kampanje for sin nye økonomiske poli­ tikk. Man konsentrerte innsatsen om stat og Storting,

Plakater for Fedre­ landslaget, Norges Bondelag og Det norske Arbeider­ parti. Målene var forskjellig. Men symbolbruken - med sterke hender som fatter om flaggstang­ en - viser hvordan de alle var preget av en mentalitet felles fo r de fleste i 1930årene. Også rent kommersielt ble symbolet brukt - en sterk hånd rundt en stang reklamerte for «Aluminium - frem ­ tidens metall».

219

SOLEFALLSTIDER?

I mellomkrigstiden ble nye form er fo r reklame og propa­ ganda tatt i bruk radio, film, fly med transparenter på slep - og som her høyttalerbiler. Bildet er fra Bergen, trolig fra kommunevalget i 1931.

Høyres parlamenta­ riske leder, stor­ tingspresident Carl Joachim Hambro (1885-1964), bidrog sterkt til at partiet trakk en skarp gren­ se mot fascismen. Med dårlig privat­ økonomi og stor arbeidskapasitet brukte han timene på presidentplassen også til å oversette bøker fo r betaling.

220

og dette innebar at grunnplanets innsats mest ble valgkamp. Tiden for egne direkte aksjoner var forbi. Fagbevegelsen skulle underordne seg partiet og støt­ te opp om økt produksjon fremfor å drive åpen øko­ nomisk kamp. Til gjengjeld kunne LO nyte godt av partiets voksende politiske styrke. Når DNA nådde maktposisjon, var tanken at LO skulle få innflytelse på statens politikk. Etter valgseieren i 1933 med 40 prosent av stem­ mene krevde Arbeiderpartiet å få danne regjering, men nådde ikke fram. Jakten på mulige parlamenta­ riske byttehandlere begynte. Høyre var utelukket. Venstre stod i mange saker nærmest, men satt med regjeringen og ønsket å holde DNA ute. Muligheten lå i å nærme seg Bondepartiet. Så sent som i 1933 ble partiet riktignok ansett som «fascistisk anløpet». Men både arbeidsfolk og bønder led under krisen, og beg­ ge partier reagerte mot den økonomiske liberalismen. Johan Nygaardsvold, leder for Arbeiderpartiets stor­ tingsgruppe, undersøkte med Bondepartiets Jens Hundseid i hemmelighet om det var mulig å slå av en handel. Et forvarsel var «gjeldsforliket» i ju n i 1934 mellom de to partiene om å utvide rammene for Låne­ kassen for jordbruket. Kunne det bety at det ikkesosialistiske samarbeidet var i ferd med å sprenges?

FRA SO S IA LIST IS K R E V O L U SJO N T IL SOSIA L RENOVASJON

Sammenbrudd i den borgerlige fronten Høyre, Venstre og Bondepartiet hadde holdt seg nær hverandre fra 1927. Fra 1933 fliste samarbeidet seg opp. Høyre var mektig irritert på Venstres forsvars­ politikk, på partiets relative velvilje overfor fagbeve­ gelsen og dets allmenne egensinn. Bondepartiet skuffet ved sin nye vilje til å drive igjennom en kost­ bar gjeldssanering i jordbruket. Ja, sommeren 1934 var Høyre så oppbrakt at man i smug kunne omtale Bondepartiet som «det værste pakk vårt land har alet». Likevel satset Høyre maksimalt på å holde troppene sammen, og man ble enig om å gi innrøm ­ melse til Bondepartiets krav om økte jordbrukspri­ ser for å sikre lønnsomheten. Resultatet ble et «bor­ gerlig kriseforlik» sommeren 1934, som ikke ble satt i verk umiddelbart, men skulle opp på nyåret 1935. Venstre var i og for seg verken imot lønnsomhet i jordbruket eller mot Bondepartiets sentrale redskap i dette arbeidet - omsetningssentralene, som var gitt myndighet til å kreve opp en utjevningsavgift fra alle leverandører av et produkt (s. 000). Flere av Venstres bonderepresentanter omkring 1930, som Neri Valen fra Telemark, var aktive i jordbrukets ulike organisa­ sjoner. Men Venstres hovedstrøm var prinsipielt libe­ ralistisk. Spesielt gjaldt dette partilederen Mowinckel, og helt konsekvent landbrukspolitikeren og agrono­ men Haakon Five, som ble landbruksminister i 1933. De ønsket ikke at en sentral skulle utstyres med myn­ dighet overfor borgere og få statens autoritet i ryggen, uten at staten kontrollerte hva organisasjonene fore­ tok seg. Five mente dessuten at løsningen for jord ­ bruket mindre lå i økte priser enn i å bringe kostna­ dene ned - ved effektivisering, større kyndighet og nye driftsmåter. Venstres velgermasse rommet sterke innslag av småbrukere, fiskere og byfolk, slik at par­ tiet dessuten representerte forbrukerinteresser. Stilt overfor kravet om økt smørinnblanding i margarin sa Five i 1933 at man heller burde tenke på «... de mange bleke barn som kanskje ikke har sett melk på mange år». I Bondepartiet overtok en ny generasjon ledere omkring 1930. Stiftergenerasjonen med Johan E. Mellbye i spissen holdt kornsaken opp som et flagg, omhyllet av høystemt idealisme. Såmannen var også nasjonens redningsmann. Den nye generasjonen, som klarest ble representert av de faglærte agronom­ ene Jens Hundseid og Jon Sundby, var mer praktiske organisasjonsfolk, mest opptatt av inntektstabeller. De var i og for seg også ideologisk orienterte - Hunds­ eid omtalte Bondepartiet som «den klippe som marx­ ismen skal strande på». Men melkeprisen var viktig­ ere - de var villige til å slå av en politisk handel med dem som kom med et godt bud. Når Venstre ifølge Jon Sundby i en halsstarrig «åreforkalket liberalisme»

Høires program ved stortingsvalget i 1930 Hovedopgaven for statens styre nu er a skape grunnlag for en utvidet og mer intens virksomhet i alle næringer, således at alle ledige hender kommer i beskjeftigelse med produktivt, lennsomt arbeide. Den økede kjøpekraft og etterspørsel efter varer og arbeidskraft som derved opstår kommer alle klas­ ser og alle naeringer pa land og i by tilgode. Alene gjennem oket privat virksomhet heves den almene vel­ stand og skapes det økonomiske grunnlag for nasjonens fremgang også på de sociale og kulturelle områder. Det som idag stenger for utvidelser og nye tiltak er: mangel pa kapital, mangel på trygghet for eiendomsretten og mangel på tiliid til at statsmaktene stiller sig forståelsesfullt overfor dem som risi­ kerer opsparte midler for å skape og vedlikeholde virksomhet av enhver art. Efter mange perioders radikalt styre med socialistiske tendenser har hverken kapitalen, eiendomsretten eller initiativet idag den sikkerhet som er en nødvendig forutsetning for sterkest mulig virksomhet i alle erhvervsgrener. Følgen herav er stagnasjon, arbeidsløshet og okonomiske vanskeligheter, Høire, som er et nasjonalt folkeparti til fremme av det hele samfund» og alle næringers interesser, opstiller derfor til valget i 1930 følgende PR O G R A M : 1. Høire vil stanse den unødige kapitalfortæring i stat og kommuner ved skjønnsom begrensning av de offentlige utgifter. Skattebyrden lettes og den trykkende statsgjeld nedbetales. 2. Høire vil styrke landbruk og fiskeri. Herunder tas særlig sikte pa a lette transport og omsetning og ophjelpe eksporten. Kornsaken vies fortsatt opmerksomhet. Til videre opdyrkning av jord ydes tilskudd avpasset efter landets okonomiske evne. Skogsaken støttes og fjellbygdenes interesser tilgodesees. Jordloven revideres til vern om eiendomsrett og initiativ. Husflid og småindustri fremmes. 3. Høire anser gode og billige kommunikasjoner og lave offentlige takster som et viktig ledd i landets produksjon (omsetning) og vil derfor, sa langt som økonomisk forsvarlig, imøtekomme berettigede krav på disse områder. 4. Høire vil lette gjeldst rykket ved lempelige awiklingsvilkår. men partiet motsetter sig almindelig gjeldsnedskrivning, som bare kan skape utrygghet og skuffelser. 5. Høire vil stanse den socialisering av samfundet, som i en årrekke har funnet sted, ved strengt å begrense den offentlige forretningsdrift, som ikke alene innebærer mange økonomiske og moralske farer, men som dessuten skaper utrygghet for næringslivet. E r et behov på tilfredsstilende måte dekket ved privat tiltak, vil høire motsette sig offentlig drift. 6. Høire vil utvise den største varsomhet overfor slike nye sociale reformer som binder stat eller kommuner til faste utgifter, pålegger næringslivet oket administrasjon eller svekker den enkeltes ansvar for sig og sine ved å velte det over pa samfundet. Fattigloven søkes revidert således, at den som har nektet a motta tilbudt arbeide Ikke får anledning til a nyte godt av almindelig fattigunder­ støttelse. 7. Høire vil véme om de religiøse verdier, hjemmet o g slektsfølelsen. Kristendomsundervisningen oprettholdes uavkortet. 8. Høire vil oprettholde vår skoles nivå pa ethvert trin. men vil søke utgiftene begrenset ved rasjona­ lisering og konsentrasjon. Det må legges øket vekt på å gi mannlig og kvinnelig ungdom faglig oplæring for det praktiske liv. 9. Høire vil støtte den virksomhet som tar sikte pa å motarbeide misbruk av alkohol. Edruelighet må fremmes ad overbevisningens vei, idet forbud og tvang har vist sig ikke a fore frem. 19. Høire vil motsette sig alle tvangsforanstaltninger på det sproglige område og krever respekt for folke­ viljen når det gjelder byers og bygders rett til a verne sitt navn. 11. Høire vil fortsette arbeidet for bedring av kvinnenes rettslige og økonomiske stilling. 12. Høire vil i sin utenrikspolitikk verne om norske interesser og arbeide for mellemfolkelig forståelse. Partiet føler et sa sterkt ansvar for nasjonens og slektens fremtid, at det ikke kan gjøre sig med­ skyldig i er» ytterligere svekkelse av vårt forsvar, da historien viserat forsvarets forfall ledsages av nasjonens forfall. Dets effektivitet må oprettholdes inntil de mellomfolkelige fredsbestrebelser eventuelt har resultert i en tilsvarende nedrustning i de andre land. 13. Høire vil søke hindret at det fra kommuners side gripes skadelig inn i en landsomfattende næring eller påføres samfundet unødig gjeldsstiftel.se. 14. Høire vil motarlxdde organisasjønstvang og sikre arbeidets frihet ved effektiv beskyttelse av arbeidsvillige og forholdsregler mot urettmessig boy kott og blokade. Hemmelig avstemning i arbeids­ tvister under kontroll av offentlige myndigheter. 15. Høire vil slå ned ethvert forsøk pa ved terror eller revolusjonære midler å angripe konstitusjonen eller samfundet» og borgernes rettssikkerhet. Dessuten innstilles til observasjon følgende tilføielse til post 15: Personer som apent bekjenner sig lil et revolusjonært eller terroristisk parti må ikke beklæde stillinger som embedsmenn.

Høyres program fra valget 1930, da mange følte at slaget om samfunnsmakten ville stå. Legg merke til post 15 med tilHg-

Høyre-brosjyre, med Hambros innlegg i trontaledebatten i 1933, der han hevdet at fagforeningene hindret «arbeidets frihet».

221

SO LEFALLSTID ER?

Slagordene «by og land, hand i hand» og «helefolket i arbeid» fra 1933 ble i samtid og ettertid stående som uttryk­ ket f or Arbeider­ partiets nye politiske linje.

syntes å ville true fundamentet for omsetningssentralene, var det klart at der hadde Bondepartiet lite å hente. Venstre med den urbane skipsreder Mowinckel hadde i Bondepartiets øyne lenge opptrådt med en selvglad maktarroganse. Når Venstre attpåtil i trontaledebatten på nyåret 1935 ikke innfridde de løf­ tene om tiltak for å heve jordbruksprisene som Bon­ departiet hevdet alle var enige om i det «borgerlige kriseforliket» sommeren 1934, var det liten grunn til å holde partiet ved makten. Mowinckel hkk mistillitsforslag mot seg både fra DNA og Bondepartiet i trontaledebatten, men valgte likevel å bli sittende. Regjeringen «hang i gesimsen» bemerket Arbeiderpartiets Olav Oksvik, ingen bliven­ de plass i lengre tid, «iallfall ikke for eldre folk». Etter trontaledebatten la Venstre fram en stortingsmelding (nr. 18, 1935) om tilstanden i jordbruket. I stedet for å gi innrømmelser til Bondepartiet virket den som en provokasjon ved å varsle at staten skulle få større kon­ troll med omsetningssentralene. Både Bondepartiet og Arbeiderpartiet foreslo nye bevilgninger, men Mo­ winckel gjorde det klart at enhver budsjettøkning ville bety regjeringens avgang. Så lirket de to partiene Mowinckels bngrer løs fra gesimsen. Hvorfor la Mowinckel fram en så provoserende stortingsmelding? Han var nok prinsipielt mot å øke statens budsjetter. Men dertil synes et taktisk moment å ha spilt inn: Venstre beitet på samme vel-

222

germarker som Bondepartiet. Hvis Bondepartiet felte Venstre og slapp Arbeiderpartiet til, kunne Venstre jafse i seg oppbrakte velgere og komme fetere tilbake. Han regnet også med at DNA ikke ville lykkes med sin krisepolitikk så Venstre kunne komme tilbake etter valget i 1936. Man kan undre seg over at fronten brast, og at Bon­ departiet tok belastningene ved å slippe DNA til mens problemene i landbruket faktisk syntes å være på retur. Lånekassen for jordbruket løste jo de akutte vanskene for de gjeldsrammede. Men de var ikke Bondepartiets kjernevelgere - disse mer velbergede bøndene var først og fremst opptatt av å løse en overproduksjons krise for melk som truet med å bli permanent. Trykket på Bon­ departiet for å bnne en løsning var ikke over. Kom ikke løsningen i samarbeid med de andre ikke-sosialistiske partiene, kunne den kanskje komme ved å forhandle fram en «nasjonal blokk» og en «riksregjering». Lyk­ tes ikke det, ja, da måtte man kanskje byttehandle med DNA, bytte sikring av jordbrukspriser med bevilgninger til arbeidsløshet. Alle disse linjene ble forfulgt om hverandre. At partiet til slutt skulle kom­ me til å slippe fram DNA i februar-mars 1935, kom som en overraskelse på mange både i Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Men de parlamentariske lederne Nygaardsvold og Hundseid hadde altså hatt uformelle kontakter nes­ ten ett år før Arbeiderpartiet dannet regjering under ledelse av Nygaardsvold i mars 1935. Nå ble det ført formelle forhandlinger. Resultatet er blitt hetende «kriseforliket»: Regjeringen kunne i ju n i 1935 legge fram forslag om å øke statsbudsjettet med 26,3 milli­ oner. Det var vesentlig krisebevilgninger til jordbruk, bske, kommuner, vei- og boligbygging. Tretten milli­ oner av disse utgiftene ble dekket ved direkte skatt og 17,5 millioner ved omsetningsavgift, samtidig ble enkelte andre avgifter sløyfet. I tillegg skulle en avgift på kraftfor bringe inn 3,5 millioner i prisstøtte for melk og smør. Endelig ble fem millioner gitt i garan­ tier for å reise nye bedrifter og støtte eldre i vanske­ ligheter. Resultatet var en taktisk allianse, en politisk heste­ handel eller «kohandel», som den tilsvarende avtalen mellom de svenske sosialdemokratene og Bondeforbundet i 1933 ble kalt. Bondepartiet bkk gjennomført sine landbrukspolitiske hovedsaker mot å godta en utvidelse av statsbudsjettet. Partiet måtte oppgi kra­ vet om å spare og nedbetale statsgjelden. Arbeider­ partiet på sin side måtte godta at budsjettet delvis ble dekket ved en omsetningsavgift, noe det før hadde kalt «fattigmannsskatt», og ikke ved underskuddsbudsjettering og låneopptak, slik det la opp til med sin krisepolitikk. Det måtte godta begrensningene som lå i at sosialistene hadde mindretall i Stortinget. Men Arbeiderpartiet bkk økte krisebevilgninger - og regjeringsmakt.

FRA S O S IA L IST IS K R E V O L U SJO N T IL SOSIA L RENOVASJON

Innholdet i kriseforliket Arbeiderpartiets parlamentariske leder Johan Nygaardsvold hadde hatt uformelle kontakter med Bondepartiets parlamentariske leder Jens Hundseid i nesten et år før Arbeiderpartiet dannet regjering i mars 1935. Nå ble det ført formelle for­ handlinger. Resultatet er blitt hetende «kriseforli­ ket»: Regjeringen kunne i juni 1935 legge fram forslag om å øke statsbudsjettet med 26,3 milli­ oner kroner, vesentlig krisebevilgninger til jord­ bruk, fiske, kommuner, vei- og boligbygging. 13 millioner av disse utgiftene ble dekket ved direk­ te skatt og 17,5 millioner ved omsetningsavgift; samtidig ble enkelte andre avgifter sløyfet. I til­ legg skulle en avgift på kraftfor bringe inn 3,5 millioner kroner i prissstøtte for melk og smør. Endelig ble fem millioner gitt i garantier til reis­ ning av nye bedrifter og som støtte til eldre i van­ skeligheter.

Norsk trekant og to kompromisser Hva skjedde egentlig i Norge i tidsrommet 1905 til 1935? Hovedtrekkene i bildet kan risses opp slik: Nasjo­ nen rommet to samfunnsformer som stadig sterkere berørte hverandre. Tre hovedklasser, bønder, borgere og arbeidere, skiftet mellom samvirke og strid i et tre­ kantforhold der ingen hadde noe absolutt overtak. Under og etter første verdenskrig kom landet inn i en allmenn krise som la seg tungt over menneskene i deres dagligliv. Krisen utøvde et hardt trykk på sam­ funnsklassenes politiske representanter. Utveier måt­ te finnes! Hver for seg søkte de å skape en verden etter sitt eget hode, de forfulgte hver sin helhetlige løsning. Ingen lyktes. Norge ble verken helt avholdende, helt nynorsktalende eller kristent - og slett ikke sosialis­ tisk. Ingen kunne vinne totalt. De stanget hodene i veggen, og lærte gradvis å måtte slå av på kravene. De militante arbeiderne og de militante kapitalist­ ene måtte endre syn eller iallfall finne seg i at de mer forsiktige på begge sider vant fram. Også på grunn­ planet i fagbevegelsen synes folk å ha godtatt kapita­ lismens tvetydigheter: Det var bedre å være utbyttet som lønnsarbeider enn å være arbeidsløs. Kapitalis­ ten var en motstander man i øyeblikket var avhengig av, slik den ene bryteren trengte den andre om mat­ chen skulle gå. Kampene endte via storlockouten i 1931 og Hovedavtalen i 1935 i et klassekompromiss. Det kom i stand et faktisk samarbeid fordi verken

arbeidere eller borgere hadde styrke til å påføre mot­ parten sin maksimale løsning. Bøndene lærte i sin kamp at krisen for den økono­ miske og politiske liberalismen ikke lot seg løse ved å vende om. Veien gikk ikke tilbake til noen idealisert fortidig verden før fabrikkene, kapitalisten og prole­ taren. Veien gikk fremover, inn i det moderne sam­ funnet. Også de måtte inngå kompromiss - det var duket for kriseforliket i 1935. Kapitalismen levde videre. Borgersamfunnet og industrisamfunnet viste seg å være sterkest. Klasse­ forskjeller, motsetninger og borgerlig makt og privi­ legier ble ikke opphevet. Slik sett led både visjonen om en sosialistisk fremtid og drømmen om det fortidige bondesamfunnet nederlag. Likevel var ingen av de to forlikene rene knefall, verken for borgerligheten eller for industrien. Resultatet var ikke at man vendte tilbake til en «naturlig» borgerlig samfunns­ tilstand før verden gikk midlertidig av lage. Forlike­ ne var kompromisser. Selvstendige deltagere gav og fikk. Ingen samfunnsklasse vant vilkårsløst over de andre.

Fotomontasjen var en ny teknikk, her benyttet på forsiden av Arbeiderungdom­ men fra 1. mai 1935. Johan Nygaardsvold (1879-1952) taler mot en bakgrunn av flagg med Arbeider­ partiets hammermerke. 11902-07 oppholdt Nygaards­ vold seg i USA. Fra 1914 satt han i kom­ munestyret i Malvik og fra 1916 på Stor­ tinget, der han opp­ arbeidet seg en sterk stilling. Landbruks­ minister i Homsruds regjering i 1928, den naturlige stats­ ministerkandidat da Arbeiderpartiet krevde regjerings­ makt i 1933. Han var statsminister 1935-45.

223

Litteratur Billedliste Register Litteratur Oversiktsverker Berge Furre: N orsk historie 1905-1940 kom opprinnelig i 1971 og er fortsatt en lesverdig, informasjonsspekket oversikt selv om forskningsbildet er endret på noen punkter, som fremstillingen av utgangen på den økonomiske krisen. Furre har også komprimert sitt syn på perioden i Vårt hundreår. N orsk historie 1905-1990, (1991). Andre oversikter gis av Per Fuglum (tiden 1884-1919) og Edvard Bull (1920-1945) i Cappelens N orges-historie , bind 12 og 13 (1978 og 1979). Tore Linné Eriksen: N orge og verden fr a 1850 til 1940 (1993) er en skolebok der Norges- og verdenshistorien er sett i sammenheng og kan med fordel leses også av voksne. - For den økonomiske historien: Gerhard Stoltz: Økonom isk utsyn 1900-1950 (1955), Juul Bjerke: Langtidslinjer i norsk økonom i 1865-1960 (1966), Trond Bergh, ToreJ. Hanisch, Even Lange og Helge Pharo: N orge fr a u-land til i-land (1983) og Fritz Hodne og Ola Honningdal Grytten: Norsk økonom i 1900-1990 (1992). Norges kulturhistorie, bind 5 og 6, (1981 og 1983) har bidrag både om hverdagsliv og kunst i tiden. - Personlige helhetstolkinger gis i Francis Sejersteds artikkelsamling D em okratisk kapitalism e (1993) og i Trond Nordby: Det m oderne gjennombruddet i bondesamfunnet 1879-1920 (1991), der teorien er mer interessant enn om alle enkeltheter er riktige.- Norsk Offentlig Statistikk (NOS) gir et vell av opplysninger; de viktigste er samlet i Historisk statistikk (1978). Peter Flora: State, Economy and Society in Western Europe 1 8 1 5 -1 9 7 5 ,1-1I (1983-1987) gir sammenlignbare data for flere land.

Én nasjon, to samfunn, tre klasser Om ulike former for nasjonal holdning kan man lese i Jon Tvinnereim : Ei folkerørsle blir til (1981) og Bodil Stenseth: En norsk elite. N asjonsbyggem e på L ysaker 1890-1940 (1993). Om minoriteter som ikke ble regnet helt med i nasjonen: Trond Thuen (red.): Sam ene - urbefolkning og minoritet (1980), Knut Einar Eiksen og Einar Niemi: Den fin ske fa re. sikkerhetsproblem er og m inoritetspolitikk i nord 1860-1940 (1981) og Ragnhild Schliiter: De reisende. En norsk minoritets historie (1993). - Litteratur om økologi og miljøvern i perioden er ennå sparsom. Mest gir Bredo Berntsen: Naturvernets historie i N orge (1977).. - Offentlig politikk behandles i Alf-Inge Jansen: Struktur og handling. En studie av utformingen av den statlige n atur- og m iljøvernpolitikken (1987). - Vitenskapstroen behandles i John Petter Collett: Industriforskning 1917-1930 , hovedfagsoppgave (1983) og i Nils Roll-Hansen (red.) Skandinavisk naturvitenskap og teknologi om kring å r 1900 (1980) og rasehygiene av Roll-Hansen i Den norske debatten om rasehygiene, i Historisk tidsskrift 3/1980

Nasjonal festrus og partipolitiske hverdager En nyttig klassiker er Arne Bjornberg: Parlam entarism ens utveckling i Norge efter 1905 (1939). - Om Venstre finnes en grunnleggende undersøkelse: Leiv Mjeldheim: Parti og rørsle. Ein studie av Venstre i landskrinsane 1906-1918 (1978). Ottar Grepstad og Jostein Nerbøvik har redigert Venstres hundre år

(1984). Konsolideringen av Venstre behandles i Trond Nordby: Venstre og samlingspolitikken 1906-1908 (1983). Per Fuglum har skrevet biografien En skute - en skipper.G unnar Knudsen som statsm inister (1989). - Om de øvrige partiene: Alf Kaartvedt: Høyres historie. Drømmen om borgerlige samling 1884-1920 (1984) og Øyvind Bjørnson: A rbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 2. På klassekam pens grunn 1900-1920. (1980). Dannelsen av Bondepartiet er behandlet i Tertit Aasland: F ra landmannsorganisasjon til bondeparti (1974). Hun er også Arbeiderdemokratenes historiker: F ra arbeiderorganisasjon til mellomparti (1961). - Kulturelle stridsspørsmål omtales i Kjell Haugland: Striden kring sidemålsstilen (1971) , sosialpolitikk i Anne-Lise Seip: Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920 (1984), det oppfølgende bindet Veiene til velferdsstaten. N orsk sosialpolitikk 1920-1975 kom i 1994. - Om LO og NAF: Gunnar Ousland: Fagorganisasjonen i Norge (1949), som inneholder mye stoff satt inn i en tidstypisk tolking (Bind 1 går fram til 1920, bind 2 og 3 til 1939), samt den noe tørre Erling Pettersen: Norsk arbeidsgiverforening 1900-1950 (1950).

Storindustrien — et eventyr? Perspektivet om det begrensede ved industrireisingen finner man hos Sissel Myklebust: Den nye arbeidsdagen. Det 20. århundres n orske industrihistorie, TMVs notatserie nr. 41.Olle Gasslander: Bank och industrielt genombrott. Stockholm Enskilda Bank kring sekelskiftet 1900 (1959) beskriver norsk industrireising sett fra svensk side. Lars Thue har skrevet om kraftutbyggingen i Statens kraft 1890-1947 (1994), Bjørn Ivar Berg gir en oversikt om norske gruver i Bergverk i Norge (1990) - Om Odda, blant annet Lasse Trædal: Odda- arbeidsfolk fortel (1988), om andre ensidige industristeder: Jens Christian Hansen: Industristedenes plass i Norges bosettingsmønster (1980).

Mat, marked og makt Stein Tveites oversikt i Jo rd og gjerning (1959) har også kapitler om vårt tidsrom, like så: Harald Espeli: Era hest til hestekrefter (1990), om mekanisering i jordbruket. Jo rd og gjerning, årbok for Stiftelsen Norsk Landbruksmuseum, har mange innsiktsgivende artikler. Om jordbruket og Bygde-Norge finnes ofte godt stoff i bygdebøker, som Gudmund Moren: Gausdal bygdebok, bind 5 fra 1914 og fremover (1991). - Om skogsdrift, for eksempel Det norske Skogselskap gjennom 50 år. 1898-1948 (1949). Landbrukets faglige organisasjoner omhandles i Georg Wemer-Hansen (red.) Norges Bondelag 1896-1956 (1956) og i en stor bondelagshistorie som er under arbeid, og i Trond Feiring, Olav Rovde og Sigvart Tøsse: Lat oss rydja og byggja oss grender. Den norske sm åbrukaren 1 913- 1988 (1988). - Narve Fulsås: Husholdsøkonomi og kapitalistisk økonomi i Nordland, 1850-1950, Historisk tidsskrift 1/1987 gir forståelse av fiskersamfunnet.

225

LI T T ER AT UR

Ut i verden Ingrid Semmingsens Veien mot vest, Annen del. Utvandringen fr a Norge 1865-1915 (1950) er fortsatt standardverket. Odd S. Lovoll: Det løfterike lanndet (1983) skildrer det norske Amerika. - Misjon behandles i Jarle Simensen og Finn Fuglestad (red.): Forskningsprosjektet “Norsk misjon i afrikan sk historie” (1981). -Jo h n O. Egeland: Kongeveien. Norsk skipsfart fr a århundreskiftet til den annen verdenskrig. 1. bind (1973) er en fremstilling ved en kompetent bransjemann. - Reidar Omang: Norsk utenrikstjeneste. Grunnleggende år, bind 1-11(1955, 1959) vil bli avløst av et nytt stort verk om norsk utenrikspolitikks historie som er på trappene. Spesielle emner behandles i Trygve Mathiesen: Svalbard i internasjonal politikk (1951), fortsatt lesverdig, og i Roald Berg: “Det land vi venter hjælp af”. England som Norges beskytter 1905-1908, Forsvarsstudier IV/ 1987, som kaster nytt lys over kongevalget i 1905. - Forsvarsstudier har også mange andre artikler av interesse.

Verdenskrig og revolusjon Første verdenskrigs vanskelige valg for Norge er best analysert i Olav Riste: The Neutral Ally. N orw ay’s Relations with belligerent Powers in the first World W ar (1965). En gammel bok gir mest om økonomi: Wilhelm Keilhau: Norge og verdenskrigen (1927). Thomas Chr. Wyller har skrevet Utvidelsen av statens myndighetsområde i Norge under første verdenskrig, i Historisk tidsskrift 1/1960. - Om den mulige revolusjonære situasjonen, Odd-Bjørn Fure: M ellom reform ism e og bolsjevisme, Norsk arbeiderbevegelse 1 9 1 8-1920.Teori. Praksis, doktorgradsavhandling (1983). Ellers finnes en rekke artikler i Tidsskrift fo r arbeiderbevegelsens historie, videreført i årboken Arbeiderhistorie.

Et moderne samfunn? Familie- og befolkningshistorie er behandlet i Ida Blom: Barnebegrensning synd eller sunn fornuft (1980) og i “Den haarde Dyst”. Fødsler ogfødselhjelp gjennom 150 år (1988), i Sølvi Sogner, Hege Brit Randsborg og Eli Fure: Fra stu afiu ll til tobam skull (1984) og Sølvi Sogner: F ar sjøl i stua og fam ilien hans. Trekk fr a norsk fam iliehistorie f ø r og nå (1990). Nyttig har også vært Ståle Dyrvik og Marit Karin Alsvik: Gjennombrotet fo r fødselsregulering i Stavanger 1900-1935 (1987) og Ingrid Kvåle: Alt hva m ødrene har kjempet. Barnebegrensning i et lokalsam funn 1910-1940, hovedfagsoppgave (1981). Om bylivet: Knut Kjeldstadli: Den delte byen. Oslo Bys historie, bind 4, 1900-1948 (1990). - Kommunikasjonshistorie finnes i Einar Østvedt: De n orske jern ban ers historie, bind III (1954), Dag Bjørndal: Vegen og samfunnet (1989) og i Hans Fredrik Dahl: H allo-hallo! Kringkastingen i Norge 1920-1940 (1975).

Individualisme i liv o g lære Litteraturhistorie kan også gi sosialhistorisk innsikt, som Willy Dahl: Norges litteratur. Bind II: Tid og tekst 1884-1935 (1984) og Kvinnenes litteraturhistorie. Bind 2 1900-1945 (1989) Middeklasseorganisering omtales i Kari Melby: N orsk Sykepleierforbunds historie (1990) og i Gro Hagemann: Skolefolk. Lærernes historie i Norge (1992). Frode Sæland har skrevet om . “Funksjonsærspørsm ålet” 1930-1938 (manus). - Nyttig har også vært Anna Caspari Agerholt; Den norske kvinnebevegelses historie (1973), Ida Blom og Gro Hagemann (red.): Kvinner selv... (1977) og Kirsten Danielsen: De gam m eldagse piker. Eldre kvinner forteller om sitt liv (1990).

Jem tid (1989). Om borgerlig idrett og arbeideridrett: Finn Olstad: Norsk idretts historie, 1861-1939, Bind 1 (1987).

Slektsgårder og motkulturer Særlig nyttig er her Anna Avdem: gjort ka gjerast skulle, om arbbeid og levekår f o r kvinner på Lesja 1910-1930 (1984), Dagfinn Slettan (red.): Bondesamfunn i oppløsning? Trønderske bondesamfunn 1930-1980 (1989) og Liv Emma Thorsen: Det flek sib le kjønn (1993), om bondekvinner i Oppdal gjennom tre generasjoner. Gabriel Øidnes Litt om motsetninga mellom Austlandet og Vestlandet, i Syn og segn 3/1957 er fortsatt uunværlig for å forstå kulturell og sosial forskjell mellom landsdelene i Norge.

Livssyn, sprit og språk Livssyn behandles hos Carl Wisløff : Norsk kirkehistorie, Bind III (1971), Dag Kullerud: Ole Hallesby. Mannen som ville kristne Norge (1987), Olaf Aagedal (red.): Bedehuset. Rørsla, bygda, fo lk e t (1986). Arne Lomeland har skrevet Kristelig Folkeparti blir til (1971). Om den motsatte, kulturradikale fløyen: Arne Stai: Norsk kultur og m oraldebatt i 30-årene (1954) og Leif Longum: Drømmen om det fr ie m enneske (1986). - Spriten fremstilles i Jakob Sverdrup Et statsmonopol blir til. Vinmonopolet frem til 1932 (1972) og i Per Ole Johansen: Brennevinskrigen (1985). - Ernst Håkon Jahr: Utsyn over norsk språkhistorie etter 1814 (1989) gir en en presis fremstilling også av språkpolitikk, Olaf Almenningen m.fl. har skrevet Noregs M ållag 1906-1981 (1981).

Borte bra - men hjemme best ? Nils Ørvik: Sikkerhetspolitikken 1920-1939. Bind 1-11 (1960) gir er en grei oversikt, noe preget av forfatterens forsvarspolitiske syn. - Grønlandssaken er grundig behandlet i Ida Blom: Kampen om Eirik Raudes land (1 9 7 3 ).- Oscar Mendelsohn: jøden es historie i Norge gjennom 300 år (1969) og Per Ole Johansen: Oss selv nærmest. Norge og jød en e 1914-1943 (1984) gir noen av de ubehagelige kapitler av norsk historie. Einhart Lorenz har skrevet om tysk eksil i Norge, blant annet i Arbeiderhistorie 1987, Ole Kolsrud behandler Framveksten av den norske fremmedlovgivningen i Historisk tidsskrift 1/1990 og synet på svenske arbeidere finner man i Per Arnt Pettersen: Linjer i norsk sosialpolitikk (1982) - Om ulike former for utvandring: Øyvind Vestheim: Russlandsfarten. Ei arbeidsvandring f r a norske skogsbygder til Sovjetunionen i 1930-åra., hovedfagsoppgave, (1981) og Tom Nilsen: Kanada-feber. Utvandring f r a Rjukan 1923 til 1927, hovedfagsoppgave (1994).

Verdensmarked, nasjonalisme og økologi Utenrikshandel behandles i Carl Lund: Det norske tollvesens historie fr a 1814 til 1940 (1977). Joh. N. Tønnessen har skrevet den monumentale: Den m oderne hvalfangsts historie, bind 2-4 (1967,1969,1970).

De økonomiske krisene Historisk tidsskrift 3/1979 har en rekke sentrale artikler om mellomkrigskrisene. Om paripolitikken Francis Sejersted: Ideal, teori og virkelighet (1973). - Bankkriser analyseres av Helge W. Nordvik i Bankkrise, bankstruktur og bankpolitikk i mellomkrigstiden, Historisk tidsskrift 2/1992. Krisen i kommunene omhandles i Kjell Myhren: Gjelsdstrykk og skattetrykk (1977) og i Dag Karmly: Norges Kommunalbank 1927-1977 (1977). Svein Dahl: H øyre og staten (1985) fremstiller et borgerlig syn i mellomkrigstiden på statens oppgaver i økonomien.

Klassesolidaritet og massemarked Anna Jorunn Avdem og Kari Melby behandler også arbeiderhusmorens arbeid i Oppe først og sist i seng. Husarbeid i Norge fr a 1850 til i dag (1985). Arne Kokkvoll: Av og f o r det arbeidende fo lk (1981) og Jostein Gripsrud: La denne vår scene bli flam m en (1981) analyserer arbeiderkultur ut fra forskjellige synsvinkler. Mangfoldet i arbeiderklassen fremgår av en lokalhistorie som Olav Arild Abrahamsen: Molde bys historie. Bind I I I : Fra brann til bombing (1992). Kunnskap om arbeidslivet fås i Øyvind Bjørnson: Den nye arbeidsdagen - Bedriftsledelse og arbeidere ved Stordø kisgruber 1911-1940 (1987), Ingar Kaldal: Arbeid og miljø ved Follafoss Tresliperi og Ranheim P apirfabrikk 1920-1970, doktorgradsavhandling, (1993), og Knut Kjeldstadli:

226

Omstilling og klassekamp i industrien Francis Sejersted: Vekst gjennom krise (1982) og Even Lange (red.): Teknologi i virksomhet, verkstedsindustrien i N orge etter 1840 (1989) gir viktige sider av industrihistorien. - Finn Olstad: f e m og metall 100 år. 1891-1940 (1990) viser utviklingen sett fra arbeidersiden, Martin Byrkjeland i Bluss (1990) hvordan dette ble opplevd i et lokalsamfunn, Høyanger. Standardverket om forholdet mellom partene er Jardar Seim: Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til (1972), og kan suppleres med nye opplysninger i Paul Knutsen: Korporatism e og klassekam p, Studier i forholdet m ellom Norsk Arbeidsgiverforening, fagbevegelsen og statsmakten 1915-1928, doktorgradsavhandling (1992).

LIT TER ATUR -

Sammenbrudd og sammenstøt på landsbygda En meget stoffrik bok er Øystein Hveding: Landbrukets gjeldskrise i mellomkrigstiden (1982). Mye finnes også i Berge Furre: Mjøk, bønder og tingmenn (1971). Jostein Nerbøvik har gått dypt i krisementaliteten i Bønder i kamp. Bygdefolkets Krisehjelp 192 5 - 1935 (1991) - Om forholdene i skogen: Tidsskrift fo r arbeiderbevegelsens historie 1/1980 og Paul Tage Hallberg: Den stolte sliter. Skog- og landarbeidem e 1900-1990 - en k a m p fo r likeverd (1994). Fiskerne behandles blant annet i Pål Christensen og Abraham Hallenstvedt: På første hånd. Norges Råfisklag gjennom 50 år (1990), en lokal vinkel legges i Svein Fygle: Fiskerihistorie fo r Meløy 1850-1991 (1991).

Et stengt samfunn Om arbeidsløshet, Tidsskrift fo r arbeiderbevegelsens historie 1/1983. Mye innsikt er også å hente i samtidens skjønnlitteratur.

Skjørt herredømme og høyrereaksjon Rolf Danielsen: Høyres historie, bind 2: Borgerlig oppdem mingspolitikk 1918-1940 (1984) gir forståelse av mange sider ved det norske samfunnet. Kontrast 3/1966 var viet norsk høyreradikalisme. Ellers: Andreas Nordland: Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk (1973) og Øystein Sørensen: Solkors og solidaritet (1991). Forståelsen av Quislings kupplaner er hentet fra

B IL L E D R E G IS T E R

Nils Ivar Agøy: Forsvarsminister Quisling og den indre militære sikkerheten, Historisk tidsskrift 2/1992 , et perspektiv som mangler i Hans Fredrik Dahl: Vidkun Quisling: En fø r e r blir til (1991).

Fra sosialistisk revolusjon til sosial renovasjon Om kommunene: Torstein Hjellum. Partiene i lokalpolitikken (1969) og Hans Eyvind Næss, Edgar Hovland, Tore Grønlie, Harald Baldersheim og Rolf Danielsen: Folkestyre i by og bygd. N orske kom m uner gjennom 150 å r (1987). Om staten: Kåre Tønneson: Sentraladministrasjonens historie, bind 4, 1914-1940 (1979). Om henholdsvis teknokrati og korporativisme kan man lese i Kjetil Jakobsen: Fra ingeniørkunst til sosial ingeniørkunst, Agora 3/1992og i Gudmund Hernes (red.): Forhandlingsøkonom i og blandingsadministrasjon (1978). - Arbeiderpartiets omslag behandles i Knut Kjeldstadli: “Arbeider, bonde, våre hæ re..” Arbeiderpartiet og bøndene 1930-1939 (1978) og i Per Maurseth. Arbeiderbevegelsens historie. Gjennom kriser til makt. 1920-1935 (1987). - Om Bondepartiet finnes en lett fremstilling av Bjørn Vidar Gabrielsen: menn og politikk, senterpartiet 1920-1970 (1970). MayBrith Ohman Nielsen: Kampen mot arbeid og kapital. Bondepartiets rolle i norsk politikk 1920—40 (manus) er det første egentlige forskningsarbeidet om emnet. -Jorunn Bjørgum: Venstre og kriseforliket (1970) og Edvard Bull: Kriseforliket mellom Bondepartiet og Det norske Arbeiderparti i 1935, i Historisk tidsskrift 2/1959 omhandler spillet i og mellom partiene.

Billedregister Tall i parentes betyr at samme kilde er kreditert 2 eller flere bilder på samme side. Ellers er brukt «øverst/nederst» for at det skal være mulig å finne kilde. Aschehoug forlag: s.12 (marg), s.15, s.22 (2), s.24 (2), s.27 (nederst), s.29, s.32 (2), s.34, s.36 (nederst), s.37, s.42, s.44 (3), s.72, 5.77, s.84, s.85, s.88, s.98 (øverst), s.101, s.107, s.112 (øverst), s.114 (marg), s.115 (øverst), s.116 (nederst), s.119 (øverst), s.123 (øverst), s.134 (nederst), s.169 (øverst), s.172, s.176, s.177, s.179, s.191, s.213, s.221 (nederst) Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: s.76 (marg), s.76 (til høyre), s.87 (2), s.90, s.125, s.129 (nederst), s.130, s.132, s.135 (nederst), s.136 (til høyre), s.137 (marg), s.184-185, s.192 (marg), s.197, s.201 (nederst), s.219 (lengst til høyre), s.222, s.223 De Heibergske Samlinger - Sogn Folkemuseum: Lars Asle Vold: s.144 De norske skolehistoriske samlinger, Drammen: s.96 (øverst) Det Norske Misjonsselskap: s.71 (nederst) Eidnes a/s, Odda: s.26 Kåre Enge, Fauske: s.89 Fotograf Schrøder, Trondheim: s.97 (til venstre), s.117, s.126, s.178 Guttorm Guttormsgaard, Blaker: s.202 Gyldendal Norsk Forlag: s.31, s.203 Hedmarksmuseet, Hamar: s.12 (nederst), s.25, s.54, s.56, s.96 (nederst), s.116 (øverst), s.137 (øverst), s.140 (2), s.169 (nederst), s.210 Historisk Museum Bergen: s.93, T.Lofthus: s.71 (øverst), s.76 (øverst) Jernbanemuseet, NSB: s.18 Kamera Bergum, Sogndal: s.67 Kommandør Chr.Christensens hvalfangstmuseum, Sandefjord: s.170, s.171 Knudsens Fotosenter: A.B.Wilse (håndkolorert): s.14 (nederst), s.19, s.35, s.36 (øverst), s.58 (øverst), s.62, s.66, s.68, s.103, s.107 (øverst), s.142, s.143, s.188 Kunnskapsforlaget: s.204 Kunstindustrimuseet i Oslo: s.41 (til høyre), s.98 (2), s.104, s.106, s.114 (til høyre), s.168 (øverst), s.215 (nederst) Levanger Museum: s.100 Maihaugen - De Sandvigske Samlinger: s.52 (nederst), H.H.Lie: s. 138-139 Haakon Mehren: s.150 (øverst) Musée Albert Kahn, Paris: Auguste Léon (autokrom): s.18 (nederst), s.21, s.27 (øverst), s.38, s.39, s.59, s.94, s.110,

Museiverket, Helsinki: Samuel Paulaharju: s.16 (til høyre), s.75 Myntkabinettet, Universitet i Oslo: s.14 (øverst) Nasjonalgalleriet: J.Lathion: s.10, s.17 (nederst), s.141 Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum: s.16 (marg), s.17 (marg) Norsk Folkemuseum: s.23, s.74, s.97 (nederst), s.120, s.129 (øverst), s.181, s.183, A.B.Wilse: s.20, s.61, s.115 (nederst), s.207, Nanna Broch: s.124 Norsk Hermetikkmuseum: s.80-81 (3), s.117 (3 i marg) Norsk Sjøfartsmuseum: s.164, s.165, s.166 (øverst) Norsk Teknisk Museum: s.44 (øverst) Norsk Telegrambyrå: s.34 (øverst), s.220 (nederst) Norsk Utvandrermuseum: s.69 (nederst) Odda Industristadmuseum: s.43 (2), s.48, s.53 (nederst) Oslo Bymuseum: s.13, s.114 (øverst), s.201 (øverst), Rune Aakvik: s.112 (nederst), Skarpmoen: s.82, s.83, Nanna Broch: s.198 Oslo kommunes kunstsamlinger: s.205 Rana Museum: s.47 Riksarkivet: s.189, s.209, s.211, s.221 (øverst) Robert Meyers Samlinger: A.B.Wilse(håndkolorert): s.50, s.57 (2), s.65, s.105, s.182, s.192 (nederst), s.193 (2), s. 195, Rolf Ødegaard: s.113 (nederst) Samfoto: Kim Hart: s.102 (nederst), O.F. Backer: s.119 (nederst), s.194, s.196 Scan-Foto: s.218, Brynjulv Aartun: s.55 (4) Statens Konstmuseer: Svenska Portråttarkivet: Anders Zorn: s.40 Statsarkivet i Stavanger: s.53, Samson Helgevold: s.51, s.99, s.113 (øverst), s.127, s.128 Sør-Varanger Museum: s.46 Toten Økomuseum: s.17 (nederst), s.52 (marg) Tromsø Museum: s.122, Anne Giæver: s.63, s.64 Trøndelag Folkemuseum: s.58 (nederst), s.69 (til venstre), s.131, s.136 (2) Universitetsbiblioteket i Bergen, Billedsamlingen: s.78, s.102 (øverst) Atelier KK: 41 (øverst), s.97 (øverst til høyre), s.101 (nederst), s . l l l (2), s.118, s.123 (nederst), s.135 (øverst), s.145, s.174, s.175, s.180, s.186, s.214, s.215 (øverst), s.220 (øverst) Universitetsbiblioteket i Oslo, Billedsamlingen: s.134 (marg), s.168 (nederst), s.199, s.200, s.212, s.216, s.217, s.219 (2 til venstre) O.Voering: s.86, s.92, s.109, s.166 (nederst)

227

REGISTER

Avskoging 55 Ayrshirefe 54

Register I dette navne- og sakregisteret er det brukt bokstaver etter sidetallene dersom det ikke henvises til vanlig brødtekst, men til en billedtekst (B), en karttekst (K) eller en ram­ metekst (R). Når et emne er behandlet forholdsvis utfør­ lig over to eller flere sider, er det henvist til den siden der omtalen begynner, med bokstavene f (én følgende side) eller ff (flere følgende sider) etter. A Abort 19, 126 Action Frangaise 207 Afrika 66, 69, 71B, 195 Aftenposten 89R Agder 66, 190 Agitasjon 134 Agrarbevegelser 64 A1F, se Arbeidernes Idrettsforbund Aker 67 Akers mekaniske verksted 167 Akershus 103, 107, 151 Akkord 129 Aksjespekulasjon 83, 88 Alaska 159B Alderspensjon 127 Alderstrygd 91, 127, 143 Alkoholforbruk 149f, 199 Alkoholmisbruk 133 Alkoholomsetning 84 Alkoholpolitikk 85, 146ff, 144, 154 Alta 38 Aluminium 49 Ameln, Henrik 179, 216 Amerikanisme 160f Ammunisjonsindustri 79 Amsterdam-internasjonalen 161 Amundsen, Axel 77 Amundsen, Roald 19R, 157B, 159 Anakreons død (litt.) 101 Andresen, Johan H. 174 Angell, Henrik 12 Anglo-Saxon Petroleum Company 166 Anker, Nini Roll 115 Antarktis 159, 170K Antifascisme 161 Antiindustrialister 26 Antimilitarisme 13, 77, 87B, 88f Antisemittisme 163, 179B Antroposofi 148 Arbeider-Ungdommen (blad) 131, 133 Arbeiderbevegelsen 21, 33B, 43ff, 49, 67, 73, 77, 91, 109, 114, 123, 129ff, 129B, 135B, 156, 178R Arbeiderbladet 33B, 157 Arbeiderbruk 60 Arbeiderbruk- og Boligbanken 60 Arbeiderdemokratene 30B, 37B, 64 Arbeiderklassen 128f Arbeiderkommisjonen av 1885 29B Arbeiderlyrikk 137 Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, se LO

228

Arbeidernes Idrettsforbund 133, 136B,137B, 199 Arbeidernes Leksikon 206R Arbeidernes Opplysningsforbund 199B, 203 Arbeidernes Ungdomsfylking 163 Arbeiderpartiet 21, 22, 24, 30B, 33B, 34, 35, 36B, 37B, 77, 89,91, 121, 129, 130, 134, 144, 151, 154,160, 161, 169, 177, 189, 190, 191B, 197, 200B, 204f, 206B, 207B, 208, 220ff, 222B, 218ff Arbeiderpartiets kvinneforbund 125 Arbeiderpartiets Ungdomsforbund 147 Arbeiderpressens Samvirke 134R Arbeiderråd 88 Arbeiderutvalg 91 Arbeidets Frihet 194 Arbeidsdeling 106, 139f Arbeidsformidling 33 Arbeidsfredskommisjonen 187 Arbeidsgiveren (blad) 185 Arbeidsgiverforeningen, se NAF Arbeidskonflikter 184f Arbeidsløs (litt.) 198 Arbeidsløshet 33, 198ff, 200B Arbeidsløshetskasser 37 Arbeidsløshetstrygd 198 Arbeidsmandsforbundet 44 Arbeidsmiljø 33, 124 Arbeidsretten 33 Arbeidstvister 33 Arbeidstvistloven 187 Arendal 38, 39, 103 Argentina 189 Arktikugol 159 Arktis 159 Armenere 161 Arvelære 19, 55 Asbjørnsen, Per Christian 50 Asker 54, 56, 60 Astrup, Nikolai 17R Astrup, Thorvald 26B Atomenergi 41 Aubert, Axel 185 Aulie, Reidar 132B Aust-Agder 147 Australia 66, 69, 189 Avholdsbevegelsen 34, 109, 134, 150 Avholdspartiet 34 Avholdssak 99, 144, 146ff, 146B Avkristning 147 Avlsarbeid 54

B Bakelitt 98B Ballangen 45 Bamble 202 Bankvesen 13, 40, 56, 174ff Banque de Paris et des Pays Bas 40R Barnearbeid 98, 126 Barnebegrensning 97ff, 126; se også Prevensjon Barnedødelighet 96 Barneforsorg 33 Barnelovene av 1915 37B Barneoppdragelse 117f, 148 Barratt, Thomas Ball 67, 147 Barth, Agnar 55 BATCO 169 Bauck, Ivar 156 Bedehus 13, 144f, 148 Bedriftsråd 89, 91 Befalsbladet 211 Befolkningsvekst 47B Begravelser 139 Belag 139 Belgia 79B, 155 Bensin 24R Berby, Arthur 203 Berge, Abraham 31, 151, 177, 178, 208 Bergen 13, 42, 53, 69, 100, 101, 101B, 102, 102B, 103, 103K, 166, 186B ,215, 220B Bergen Arbeiderforenings eldrehjem 135B Bergen Børs 166B, 195 Bergen kringkastingsselskap 215B Bergen Tekniske Skole 41 Bergens Kreditbank 111B, 174B Bergens mekaniske verksted 180B Bergens Privatbank 175B, 176, 177 Bergensbanen 12, 105 Bergesen, Sigval 69 Berggrav, Eivind 157 Berg, Kristian 197 Berg, Paal 187, 213 Bergslien, Nils 26B Bergverk 45 Bergverkernes Landssammenslu tning 65 Beriberi 164 Berlin 105 Bever 49 Biavl 60 Biblioteker 198 Biler 104B, 105B Binæringer 64 Birkeland, Kristian 40, 41 Bispedømmeråd 146 Bjerknes, Vilhelm 20, 111 Bjørkåsen (i Ballangen) 45 Bjørnevatn 47B Bjørnson, Bjørnstjerne 34R, 35B, 74 Bjørsvik 128 Blakstad, Gustav 159 Blasfemi 148 Blehr, Otto 151 Blix, Ragnvald 66, 85B, 88B, 149B Bloch, Andreas 12B

Blåhval 171 Blå Kors 146, 201B BNP, se Bruttonasjonalproduktet Bodvar, Sigurd 198 Bodø 103K Bojer, Johan 70 Boksing 135B Boligreform 129B Bolsjeviker 87 Bolsjevisme 160f Bondekvinnelag 139 Bondelaget, se Norges Bondelag Bondeparagrafen 65 Bondepartiet 21, 30B, 31, 33f, 34B, 35B, 159, 1 6 3,170,177,187, 191, 203B, 204ff, 206B, 207B, 2 1 6 ,220f Bonnevie, Kristine 119, 119B Bonnevie, Margarete 121 Borgedal, Paul 138 Borgen, Johan 112 Borgestad 24 Borregaard 49, 50, 51, 83, 208 Bouvetøya 159, 159B Brandbu 194 Brandt, Kristian 114, 121 Brandt, Willy 163 Braque, Georges 154B Brasil 79B, 160 Bratlie, Jens 23, 24B, 31, 208, 210 Bratteli, Trygve 200 Breifonn 59B Breistein, Rasmus 163B Brennevinsloven av 1894 150 Brevskoler 112B Broch, Hjalmar 50 Brochmann, Bertram Dybwad 205 Broch, Nanna 124B, 198B Brolegning 127B Brooklyn 66 Bruksstørrelse 56B, 57B Bruttonasjonalproduktet 46, 57, 91B. 95f, 168, 176, 198, 213, 216B, 217B Bryggerier 181 Bryggesaa, Aasulv 105 Brylluper 139 Brøgger, A.C. 159 Brøgger, W.C. 26B Brønnøysund 103 Buchman, Frank 148 Budalsstoler 60 Buen, Anders 36B Bukdahl, Jørgen 109, 144 Bulgaria 71 Bull, Edvard 177 Bund der Landwirte 64 Bureising 60, 188B, 219 Burmeister & Wain 164 Buvika 91, 13 IB Bydannelse 103 Byer101f Bygdefolkets Krisehjelp 172, 188, 189B, 190f, 210 Bygland 26 Bygningsarbeidere 187 Bygningsråd 102f Byplanlegging 102f Byradikalisme 87 Byråkratisering 85, 94, 111

REGISTER

Bærum 54, 101 Bø (i Telemark) 191 Bømlo 61 Bønder 128, 138ff, 174, 197, 200 Bøttesentralen 181 Båter 62, 63B C Canada 6 6 ,6 8 B ,159, 160, 189, 191R Carl, prins av Danmark 25B, 75, 144 Castberg, Johan 22, 24, 27, 28, 30, 37, 37B, 60, 73, 76, 83, 157, 212 Castbergske barnelover 33 Centralforeningen for Idræt 73 Changsha 71B Christensen, Hjalmar 49 Christensen, Ingolf E. 205 Christiania Glasmagasin 183 Christiania Spigerverk 129, 169, 181 Chulalongkorn av Siam 73 Cock-Jensen, Halvdan 64 Colbjørnsen, Ole 191B, 213, 217, 219 Conelly, Mark 148 Cyanamid 39 D Dagbladet 159 Dageid (skip)166B Dagen (avis) 149 Dagsposten 210 Dahlstrom, Kata 43 Dampskipslinjer 167K Danmark 15, 36, 37, 49, 59, 71, 79, 79B, 9 5 ,1 4 4 ,1 5 5 ,1 5 9 Dans 145 Darwin, Charles 15 De-No-Fa 84, 170, 171 De 14 (malere) 17R De hvite kull (litt.) 49 Deichmanske Bibliotek 160 Delia (skip) 161 Den 17de Mai (avis) 145, 149 Den norske Lægeforening 19 Den norske Amerikalinje 68B, 69 Den norske Creditbank 122, 176 Den norske Husflidsforening 60 Den norske stats småbruks- og boligbank 60 Den norske Turistforening 50, 50B Den nye bygd (litt.)49 Den Røde Faglige Internasjonale 161 Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonalen 161 Den statsøkonomiske forening 106 Det blå kjøkken (kunst) 17R Det norske Arbeiderparti, se Arbeiderpartiet Det norske lutherske Indremisjonsselskap 146 Det Norske Misjonsselskap 71B Det norske Myrselskap 60 Det Norske Skogselskap 55 Det norske Studentersamfund 148 Det Norske Teatret 149 Det norske totalavholdsselskap 150 Det norske Videnskaps-Akademi 160 Det Oversøiske Compagnie 173 Det store spelet (litt.) 138 Det tyvende aarhundrede (blad)

134R Det vestlandske Indremisjonsforbund 146, 149 Diaré 96 Dieselmotorer 164f Dietrichson, Gustav 83 Dissenterbevegelser 147 Distriktsutstillinger 160B Doryer 61, 68 Dovre 105 Dovrebanen 49 Drammen 42, 47, 101, 176 Drammens Arbeiderforening 76 Drammensfj orden 50 Drammensvassdraget 49, 50 Drangedal 203B Drankerens familie (kunst) 150B Dresden 19 Drevjemoen 89R Dronning Mauds land 159 Drukkenskap 88, 150 Dugnad 139 Dunderlandsdalen 45 Duun, Olav 49, 138 Dyrleger 151 Dyrskuer 54 Dyrtid 88 Dødelighet 96B, 98, 107 Dølafe 54K, 55B E Egeberg, Halvdan 64 Egede-Nissen, Adam 73, 77 Eger, Conrad W. 86 Eidsvold Verk 174 Eidsvoll 14R, 142 Eirik Raudes land 159 Ekeland, Arne 154B Ekman, Gosta 160B Eksport 72B Eksportforbud 84 Ekspresjonisme 154B Ekteskap 116ff, 125, 139, 199 Ekteskap og arbeid (litt.) 121 Elektrifisering 42, 82, 116f, 181 Elektrisitet 24R, 28, 39ff, 94B, 142 Elektrisitetsforsyning 86 Elektrisitetsverker 178 Elektrisk Bureau 47, 98B, 169 Elektrokemisk, A/S 46, 86 Elektrometallurgi 42ff Elektromotorer 42 Elektroteknikk 42, 47 Ellsworth, Lincoln 159B Energi 24R Engels, Friedrich 99 England 71, 72 Enhetsskole 111 Enmannskretser 30B Ericsson, L.M. 169 Eriksen, Alfred 34, 65 Ervingen (litt.) 145B Eskeland, Lars 148 Esperantister 133 Estland 161 Et dukkehjem (litt.) 99 Etiopia 156, 195 Evang, Anna Beata 99 Evang, Karl 99, 198 Examen artium 142

Exlex (blad) 85B, 88B, 169B Eydehavn 38, 39, 47, 49 Eyde, Sam 23B, 39f, 42B Eyolfson, J. 20IB F Fabrikktilsynet 29B, 50 Fabrikk tilsynsloven 33, 98, 126 Fagbevegelsen 184, 223 Fagernes 110B Fagforbund 31 ff Fagforeninger 44, 87, 122, 160 Fagforeningsfaner 125B Fagopposisjonen av 1911 33B, 87, 183 Fagskoler 94 Falk, Erling 67f Fallada, Hans 121 Fana 101 Fangen, Ronald 148 Fangst 72B Fante-Anne (film) 163B Farmand (blad) 86, 159, 159B Fascisme 144, 156, 163, 194 Fattighjelp 202 Fattigloven av 1900 143 Feavl, februk 54 Fedrelandslaget 22B, 67, 183, 205B, 208,209, 213B, 217, 210, 219B Felespill 145 Femårsplaner 212 Feraser 54K, 55B Ferie 100 Filmindustri 134B, 163B Filmsensur 134B Filologenes og Realistenes Landsforening 216 Finland 15, 19, 66, 71, 74, 77, 151, 157,190 Finner 73f, 75B Finnfe 55B Finnmark 16, 16B, 17, 30, 55B, 61, 62, 64, 73, 74, 98, 104, 107, 129B ,144 Finnmark Folkeblad 157 Finsenut med Bænke (foto) 20B Finsk fare for Finnmark (litt.) 157 Fiskarlaget, se Noregs Fiskarlag Fiske 59, 61f, 72B, 108B, 111, 141, 145 Fiskeeksport 195 Fiskeflåten 61ff, 61B, 62B Fiskeoppkjøp 84 Fiskepriser 195B Fiskerbønder 64f Fiskere 60B, 63ff, 83, 109B, 129, 151, 174, 195ff, 200 Fiskeredskaper 62 Fiskerlivets farer (film) 137 Fiskernes Faglige Landslag 196 Fiskerslusk 63 Five, Haakon 221 Flagg 144B Flagstad, Kirsten 169B Flermannskretser 34, 91 Fluesoppen (blad) 72B Flyruter 105, 168B Flåmsbanen 205 Fokstumyra 49 Folkeavstemninger 28K, 98, 144,

150B ,151 Folkeforbundet 154, 154B, 161 Folkehøyskoler 144f Folkekultur 144f Folkemuseer 65 Folkereligiøsitet 147 Folkeskole 111, 118, 214B Folketellinger 97, 104, 112, 130, 200 Folkevisedans 145B Follafoss Tresliperi 161, 202 Folldal 45 Folldals Verk 187 Forbedringsanstalter 96B Forbruk, privat 91B Ford, Henry 212 Forenede Papirfabrikker 121 Foreningen Norden 156 Foreningen til Motarbeidelse af Omstreifervæsenet 18 Foreningslovskommisjon 187 Forholdstallsvalg 91 Formerforbundet 132 Fornebu 168B Forpaktning 58 Forretningsbanker 40 Forstadsbaner 104 Forsteder 104 Forsvar 76f, 155B Forsvarspolitikk 155f Forurensning 50 Fosfor 53 Fossekraft 39ff, 46 Fosseoppkjøp 24, 27, 42 Fosterfordrivelse 126 Fotomontasje 223B Fourier, Charles 33B Frankrike 28, 71, 73, 75, 77, 155 Frans Josef land 159 Fredrikstad 84, 101, 102 Freia sjokoladefabrikk 31 Freitas 77 Frelsesarmeen 126B Fremmedarbeidere 163 Fremmedlovgivning 163 Freud, Sigmund 148 Fridtjov den frøkne 67B Frihandel 168, 174 Friluftsliv 96R Frilynte 144 Frimerker 14R Frisch, Ragnar 213, 218B, 219 Frisinnede Venstre 22B, 30, 31, 30B, 151 Frisinnede Folkeparti 205, 206B,

210 , 211 Frisyre 115, 122B Fritid 136f Frogner 1 2 ,13B Frøya (i Trøndelag) 54, 138 Funksjonalisme 94 Funksjonærer 110ff Furuseth, Andrew 67 Fyrlykter 76 Fyrstikkproduksjon 18 IB Fyrvesen 43B Færøyene 159 Føderåd 143 Fødselsregulering 98 Fødsler 100f Følelsers forvirring (litt.) 115

229

REGISTER

G Gabrielsen, Hans 157 Galapagosøyene 160 Gamlehjem 143 Gange-Rolv 67R Garborg, Arne 15, 34R Garborg, Hulda 15, 145B Garden 91, 185R Gauldal 139 Gausdal 138 Geilo-møter 146 Generatorer 82R Genetikk 55 Genova 173 Gerhardsen,Einar 33B, 155B, 202, 218 Getz, Eyvind 179 Giftemålsalder 142 Gilbreth, Frank 181 Gjeldsnedskriving 190 Gjeldsprosent i jordbruket 190K Gjende 50 Gjerstad 202 Gjøa (skip) 19R Gjødsel 53, 64B Gjøvik 215 Glomfjord 38, 40R, 49, 84 Glomma 29, 40R, 42, 49, 194 Glommens Brugseierforening 29 Godtemplarbevegelsen 150 Gram, Harald 204 Grand Hotel (i Oslo) 205B Gregersen, N. 49 Gregersen, N.J. 41 Grenland 49 Grensefestninger 24, 75 Grepp, Kyrre 77, 89, 150 Grieg, Edvard 34R Grimstad 66B Grong 105 Grong gruver 84 Grorud 104 Grot, Mikkel 14B Grundtvigianisme 144 Grunnloven 65 Gruvedrift 40R, 45, 46K, 47B Grytviken 170 Grønland 17, 159 Grønlandssaken 171 Grønnfjord 170B Grønsdal, Ragnar 43B Gudbrandsdalen 55B, 65B, 138B Guds grønne enger (litt.) 148 Gula Tidend 149 Gulbransson, Olaf 66, 72B Gull 86 Gullforekomster 46K Gullstandard 173, 174, 176, 187 Gulowsen, A. 61 Gyngende grunn (litt.) 112 Gotaverken 165 Gaa Paa (avis) 67 Gårdbrukere 109B Gårder 138ff H Haag-domstolen 155, 159 Hagavik 95B Hagerup, Francis 26 Halle, Ranik 209

230

Hallesby, Ole 118, 147, 148, 203 Hallingdal 53 Hals, Harald 103 Halvorsen, Otto B. 31, 37, 91, 151, 207 Hamar 25B Hambro, Carl Joachim 91, 148, 154, 179, 211, 212f, 217, 220B, 221B Hamburg 72 Hammerfest 49 Hamsun, Knut 49, 53, 65, 66B, 66, 67, 108 Handel 72, 108B, 164ff Handel og Kontor 123 Handelsavtaler 80, 82 Handelsbanken 177 Handelsflåten 78f, 79B, 80R, 81, 82, 164ff, 164B; se også Skipsfart Hannevig, Chr 88 Hansen, Anton 32B Hansen, Arvid G. 91 Hansen, Otto Gal tung 198 Hardanger 54 Hardangerbåt 62 Hardanger Social-Demokrat 44 Harstad 89R, 103 Haukeli 21B Havfiske 62 Havforskning 20 Havin, Henry 181 Hedmark 64, 104, 150, 190, 190K, 192B ,194 Heiberg, Jean 17R, 98B Heimdal (skip) 171 Helgeland 196 Helgøya 96B Helland-Hansen, Bjørn 20 Hellas 79B Helseforhold 96f Helsestasjoner 96 Henie, Sonja 161B Herkules (fabrikk) 123 Hermetikkfabrikkenes Brislingsentral 182 Hermetikkfabrikker 80B, 181 Hermetikkindustri 63, 200 Herre (i Telemark) 184 Hester 53, 58B, 105, 143, 193B Heuch,Joh. Christian 146 Hilditch, Jacob 45 Hird 210B Hirsch, Johan L. 53, 55 Historielag X 65 Hitler, Adolf 156, 163 Hjemmenes Vel 35, 117 Hjort, Johan 20 Hoel, Adolf 159 Hoel, Nic. 148 Hoel, Sigurd 112, 115, 148 Hoffstad, Einar 86 Hohenzollern (skip) 67R Holmestrand 49 Holm, Gro 49 Holst, Johan Throne 31 Holtfodt, Theodor 211 Hommelvik 76, 218 Hommelvik skole 135B Homofili 115 Hope, Ludvig 146 Hordaland 149

Hornnes 142 Hornsrud, Christopher 177, 205, 206R Hovedavtalen LO-NAF 1935 187 Hundseidjens 163, 197, 203B, 220, 221, 223R, 210 Hungermarsjer 178R Hunsfoss papirfabrikker 136 Hurtigruten 13 Husdyravl 54 Husdyrproduksjon 189 Husflid 60, 142B Hushjelper 109B Husmannsplasser 143 Husmenn 59, 100 Husmorlag 143 Husmødre 116f Hvalfangst 64, 72, 167, 170f Hvalfangststasjoner 170K Hvalkokerier 170, 171B Hvallover 171 Hvalolje 170 Hvalross 171 Hvepsen (blad) 35B, 36B Hygen, Johan B. 86 Hygiene 19, 96R, 117 Hålsingborg 40R Høegh, Leif 166 Høstnatt (litt.) 62 Høvik (i Bærum) 12B Høyanger 46, 47B, 49, 104, 126, 180 Høyanger kjemiske industriarbeiderforening 133 Høyangfallene 42 Høykirkelige 146 Høyre 23, 31, 31B, 32, 204, 206B, 207B ,213, 221, 221B Høytrykksturbiner 46 Haakon 7. 14R, 85B, 155B, 206R Håndverk 108B I Ibsen, Henrik 34R Idrett 73, 97B, 137B Idrettslag 133 Idrætsliv (blad) 137 Ihlen, Nils Claus 76, 85 ILO 155 Import 72, 73B Individualisme 11 Off Indrebø, Adolf 179B Indre Salten 40R, 49 Industri 14R, 38ff, 108B Industrial Workers of the World 68 Industriforbund 87 Industriforbundets Rationaliseringskontor 181 Industrikarteller 82 Industrilandet Norge (litt.) 65 Industristeder 42ff Industrivekst 26f Inferno (kunst) 147B Ingebrigtsen, Aldor 64 Ingeniører 213 Ingeniørutdannelse 39 Inn-Trøndelag 144 Innvandrere 163, Innvandring 73f Integritetstraktaten av 1907 75 Internasjonalen 91, 154

Internasjonalen, Den andre 160, 161 Internasjonalen, Den tredje 160 Internasjonalisme 77 Inuiter 17, 171 IRAS 181 Irland 66 Island 62, 151, 159, 195 Italia 19, 28, 66, 79B, 156, 195 ITT 169

J

Jacobsen, Rolf 108 Jahn, Gunnar 200 Jakobsen,Johan B. 205B Jan Mayen 159, 159B Japan 79B, 154B, 156, 171 Jazz 114, 159 Jeg er ingen proletar (litt.) 121 Jenisej 71 Jeppesen, Carl 86, 169 Jern- og Metall, se Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund Jern-Næven (blad) 44, 45 Jernbaner 42, 76, 8 2 R ,105 Jernbanestasjoner 104 Jernbaneutbygging 103K Jernmalm 45 Jernstreiken 183 Jerntoll 169 Jernverk 46K Jevnaker 179, 194 Jiddisk 163 Jobbetid 83 Johannessen, Axel Waldemar 150B Johansen, Otto Emil 13B Johanssen, Karl 157 Jordbruk 13f, 52ff, 83, 108B, 188ff Jordbrukstellinger 52, 56, 60 Jordbruksvarer 176 Jordloven av 1928 61 Jordmødre 100f Jotun Fabrikker 171 Jubileumsutstillingen 1914 12, 12B, 13B, 15, 16, 19,42, 54, 60, 73, 78 Jugendstil 102B Jukse 62 Julussavassdraget 193 Junkere 59 Jurister 147 Jærbanen 105 Jæren 53B, 57, 180, 190 Jøder 74,163 Jødisk Ungdomsforening 163 Jørpeland 42, 47, 49 K Kaffe 72 Kahn, Albert 18B Kalium 53 Karasjok 98 Karbid 39, 43B, 47 Karikaturen (blad) 84B Karl 12. 18 Karlstad 24 Karmøy 79K, 179 Karsten, Ludvig 17R Karteller 181 Kautokeino 98 Kiberg 73 Kielland, Alexander 34R

REGISTER

Kina 70, 71B Kings Bay Kull Comp. 45 Kino 137, 198 Kirken 119, 146, 147 Kirkenes 47B Kirkepartiet 34, 146 Kirkvaag, Olav 134R Kittilsen, Theodor 17R Kiær, Anders N. 106, 110 Kjelsberg, Betzy 116B Kjønnsroller 139 Klassebevissthet 129 Klassekamp 24, 33, 65, 91, 180ff Klassekampen (blad) 87B Klassemotsetninger 86 Klasser 15, 58f Klasseskiller 144, 192B Klassesvik 133 Klaveness, Anton Fredrik 69 Klingenberg, Odd 37 Klippfisk 73, 151, 195B Kloumann, Sigurd 42 Klær 114f, 135, 136 Kløverhuset (i Bergen) 103 Knudsen-konvertoren 46 Knudsen, Christian Holtermann 86 Knudsen, Gunnar 19, 22ff, 29B, 33, 3 7 ,4 1 ,7 0 , 78,84, 85,91, 154B, 1 5 7 ,1 6 9 ,172B ,173 Kobber 45, 80f Kobberkis 80f Kobberverk 46K Koht, Halvdan 15, 154, 171 Koier 193R Koks 24R, 82B Komintern 161 Kommunalbanken 179 Kommuner 178f, 214f Kommunikasjoner 103, 104ff Kommunister 183, 185R Kongsberg 45 Kongsvinger Arbeiderblad 194 Konkurser 173B Konow, Fredrik Ludvig 174 Konow, Wollert (Hedmark) 15, 35, 60, 74 Konow, Wollert (Hordaland) 31 Konsesjonslovene 24ff, 35 Konsulatstriden 74 Kontrabande 79 Korndyrking 54 Kornimport 85 Kornmonopol, statlig 189, 204B Korntoll 64, 77, 189 Korntrygd 189, 213 Korporativisme 86, 187, 194, 216f Korsaren (blad) 148B Kosthold 116B, 143, 145B, 164, 198 Kraftfor 54, 191, 223R Kraftstasjoner 38B Kraftverker 178 Kragerø 132 Krane, Borghild 115 Krig 80R, 83B Krigskontrabande 80R Kringkasting 105, 106B, 215B Kriseforliket 21, 221 ff, 223R Kristelig Folkeparti 149, 205, 206B, 207B Kristelig Ukeblad 120

Kristendom 146, 148 Kristiania 65, 66, 67, 68B, 69, 88, 101f, 130 Kristiansand 49, 101, 103K Kristiansund 179 Kristin Lavransdatter (litt.) 118, 123B Krogh, Christian 17R Krog, Helge 148 Krohg, Per 86B, 94B, 109B Kroningsferden 1906 25B Kroppshøyde 96 Kull 24R, 77, 79, 81, 82, 82B Kullmann, Olaf 209 Kulturmønstre 144f Kunstgjødsel 39, 53, 53B, 189 Kunstindustri 98B, 215B Kunstindustrimuseet i Oslo 98B Kuraser 54K, 55B Kvener 7 4 ,7 5B ,156B ,157 Kvindens Hygjene (film) 126 Kvinesdal 45, 128 Kvinnearbeid 119B, 120B Kvinnebevegelsen 119ff Kvinneklinikken i Oslo 100 Kvinneklær 114f Kvinnelige prester 119f Kvinnestemmerett 35, 36B, 119 Kviteseid 191 Kvitsjøen 171 Kvænangen 17 Kværner Brug 46, 207 Kyrkjebø 104 Kystfestninger 79K Kystj ordbruk 64B København 72 Kår 143 Kaaran, S. 94, 95R, 106 Kårbø, Mons A. 196 L Lagtinget 217 Laksefiske 50 Laksevåg 101 Landbruksdepartementet 56 Landsfolkeskoleloven 141 Landsforbundet for Idrett 133 Landsforeningen for Naturfredning i Norge 49 Landsgymnas 142 Landskogtaksering 55 Landsmål 149 Landstad, M.B. 67R Lange, Øyvind 213 Langfeldt, Einar 212 Lappobevegelsen 211 Larsen, Anders 17 Larsen, C.A. 170 Larsen, Gunnar 112, 159 Larvik 125B Lastebiler 105 Lastemerker 164 Latin-Amerika 69 Latvia 161 Lavik, Nils 149 Lavkirkelige 146 Legd 143 Leger 147,151 Leidangen (milits). 210 Lektorer 216

Lemkuhl, Joakim 67, 208, 213, 213B Léon, Auguste 18B, 21B, 59B, 94B, 110B Les archives de la Planéte 18B Lesebøker 12 Lesja 139, 142, 143 Levanger 100B Levealder, forventet 96 Leveomkostninger 84B Levestandard 96R, 97, 107 Lex Urbye 84 Lian, Ole O. 33, 86, 183 Lied, Jonas 71 Lie, Haakon 199 Lie, Jonas 34R Lien, Olav 191 Lier 54 Likestilling 66, 121 Liljedahl, Edvard 22, 29 Lille mann — hva nå? (litt.) 121 Lilleaker 104 Lilleborg Fabrikker 170 Lindboe, Asbjørn 185R Lindeqvist, Johan 55B Lindås 128 Linjefart 167K Listeforbund 208 Litauen 161 Livsstil 11 Off, 128 Livssyn 146ff LO 31 ff, 88, 121, 123, 129, 130B, 131, 133, 155, 161, 178R, 183, 184, 187, 202, 216 Locarno-ånden 155 Lockout 32, 33 Lofoten 61B, 62, 63 Lofotfisket 194B, 195f London 72 Longyearbyen 45 Lunde, Albert 147 Luster 12, 96R Lyftingsmo 139, 142 Lykke,Ivar 70, 154, 178, 189, 208 Lyngen 157 Lærerorganisasjoner 216 Lærum, Borghild Røed 12B Læstadianere 144, 157 Løkken Verk 38, 40R, 45 Lørenskog 101 Løvland, Jørgen 12, 28ff, 74 Løvaas, Oscar 91B Laake, Kristian 156, 208, 211 M Madagaskar 70 Maksimalpriser 84 Malerkunst 17R Malmeksport 72 Malmforekomster 45 Malvik 223B Manchester 106 Mandsjuria 156 Mangs, Frank 147 Mannsåker, Jakob 11, 45 Margarin 170 Margarinloven av 1931 192 Markedsøkonomi 56f, 63f, 88 Markens Grøde (litt.) 53, 66B Markusson, Andreas 62, 196 Marokko 75

Marsjkonkurranser 137 Massebilisme 104B Mathiesen, Haaken L. 174 Mathisen, Oscar 77B Matisse, Henri 165B Matroser 109B Maud, dronning 85B Maud, prinsesse 75 Mayol-revyen 114B McLean, Bobby 77B Medby, Johan 88, 89R Meierier 52, 53B, 64, 192 Mekaniske Verksteders Landsforbund 91 Melbu 63 Melhus 33B, 87 Melkeavdrått 55 Melkemesser 116B Melkepris 221 Melkeproduksjon 192 Mellbye, Johan Egeberg 33, 34B, 139, 189,221 Meløy 196 Mengshoel, Emil 67 Menighetsfakultetet 146, 147 Menighetsråd 146 Menstad-slaget 184B, 185R Meråker 47, 58B Metaller 45, 72B Metodister 147 Mexico-golfen 69 Michelsen, Christian 22ff, 22B, 28ff, 70,208 Middelklassen 110ff Midtvesten 16, 66, 69 Militærnekting 77, 88 Militærpolitikk 76f, 155 Militærstreik 88 Minesperringer 79K, 81 Minnesota 66, 67 Misjon 70f, 146 Misjonsskolen for kvinner 71B Misteltein 50 Mjøen, Alf 213 Mjøen, Jon Alfred 19 Mjøs-reguleringen 1906/07 29 Mjøsbygdene 57 Mo i Rana 38, 103 Mod Strømmen (litt.) 146 Moderate Venstre 30B, 149 Modernisme 108 Modernitet 106 Modum 53 Moelv 116B Moelvens Jernstøberi 140B Mohr, Otto Lous 19 Mohr, Tove 19, 126 Molde 128, 179 Molybden 45 Monaco 71 Monopoler 182 Monopolkapitalisme 181 Moren, Sven 55 Morgenbladet 148, 149, 157 Morgenstierne, Bredo 39 Morspensjon 215 Mortensen, Ernst G. 112B Mortenson, Daniel 17 Moseid, Gabriel 197 Mosjøen 103K

231

REGISTER

Moskus 171 Moskvatesene 161 Mosvold, Martin 166 Mot Dag 68, 163 Motorbåter 62 Mowinckel, Johan Ludvig 70, 154ff, 169, 174, 177, 204, 204B ,213,

222 Munch,Edvard 17R, 66, 108 Munthe, Adolf Fredrik 208, 210 Munthe, Gerhard 16B, 17R, 67R Miinsterberg, Hugo 181 Mynter 14R Myrens mekaniske verksted 46 Myrer 82R Møbelindustri 128 Mødrehygienekontoret i Oslo 126 Mølen 50 Møller, Katti Anker 126 Møre og Romsdal 107, 151 Målselv 55B Målselvfe 54K, 55B N NAF 31, 123, 183ff, 187 Namsos 103K Nansen, Fridtjof 15, 19R, 20, 23, 24, 31, 76, 84B, 154, 161, 177B, 207B, 208 Narvik 103, 103K Nasjonalforeningen mot Tuberkulosen 96R Nasjonalfølelse 14R, 45 Nasjonalisme 16f, 30, 77, 164ff Nasjonalparker 49f Nasjonal Samling 189B, 205, 206B, 2 0 9 ,209B, 210B, 211, 217 National Industrier 47 Nationen (avis) 65, 167 Naturalhushold 190 Naturparker 50 Naturvern 49f, 164 Navneloven av 1923 117 Nazisme 206 NEBB 47 Nederland 79B Nedre Gauldal 139 Nelson, Knute 67 Neonlys 101B Nes (i Hedmark) 33 Nesch, Rolf 163 Nesseby 17, 98 Nesse, Johannes 163 Nesset (i Meråker) 58B New York 67 New Zealand 66 Nidaros 149B Nielsen, Ragna 148 Nielsen, Yngvar 16, 17, 49 Nikkel 45 Nikkel verk 46K Nilsen, Gunnar 160 Nilsen, Rudolf 91 Nilssenjens R. 37B, 172B Nissen, Bernt A. 204 Nissen, Fernanda 134B, 148 Nitrogen 40, 46, 53 NKP 154, 161, 183, 194, 206, 206B, 207B ,208, 209 NKS, se Norsk Korrespondanseskole

232

Nobile, Umberto 159B Nord-Norge 13, 45, 55, 63, 83, 144f, 197 Nord-Norges Fiskerforbund 64 Nord-Odal 193 Nord-Trøndelag 30 Norderhov 93 Nordhagen, Johan 140B Nordishavet 158 Nordisk Folkereisning 209 Nordisme 156 Nordkapp 75B Nordland 30, 55 Nordlandsbåt 63B Nordlandsfe 54K, 55B Nordlandsåttring 62 Nordmands-Forbundet 67R, 68 Nordpolen 19R Nordreisa 45 Nordvestpassasjen 19R Noregs Fiskarlag 196 Noregs Mållag 149 Noregs Ungdomslag 142, 144, 149 Norge (luftskip) 157B, 159, 159B Norges Bank 78, 173, 174, 176f Norges Bondelag 34, 197, 206, 216, 219B Norges Byforbund 197, 215 Norges Colonialgrossisters Forbund 13 Norges Fredsforening 77 Norges Frivillige Skyttervesen 210 Norges Grønlandslag 159 Norges Handels- og Sjøfartstidende 70B, 156,159,206 Norges Handelsstands Forbund 85, 163 Norges Herredsforbund 215 Norges Kjøpmannsforening 163 Norges Kommunistiske Parti, se NKP Norges Kristelige Studentforbund 147 Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag 147 Norges Landbrukshøgskole 53 Norges Lærerforening 120f Norges Rederforbund 70, 217 Norges Samfundshjelp 207 Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund 76B Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti 161, 206B, 207B Norges Socialdemokratiske Parti 218 Norges Statsbaner 216B Norges tekniske høgskole 39, 73, 160 Norges Vei (litt.) 213B Norgessalpeter 52 Norgesveldet 159 Normandie 67R Norrland 28 Norsk Aluminiums Compagni 180 Norsk Arbeide 169 Norsk Arbeidsgiverforening, se NAF Norsk Arbeidsmandsforbund 183 Norsk Bonde- og Småbrukarlag 64 Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund 183 Norsk Cementindustri 111B

Norsk Film 137 Norsk Hydro 23B, 39B, 40, 40R, 42, 46, 52, 83, 185R Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 131, 133, 183 Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund 183 Norsk Korrespondanseskole 112B Norsk Landmandsforbund 23B, 33f, 60,6 4 Norsk Maskinindustri A/S 51, 83, 173 Norsk Misjon blant Hjemløse 18 Norsk rikskringkasting 105, 215B Norsk Sjømannsforbund 171 Norsk Skogeierforbund 56 Norsk Smaabrukerforbund 64, 65B Norsk Styrmandsforening 70 Norske Eggcentraler 192 Norske Elektrisitetsverkers Forening 73 Norske Kvinners Sanitetsforening 96R Norske Kvinners Nasjonalråd 116B Norske Meieriers Eksportlag 192 Norske Studenters Roklub 112B Notodden 38B, 38, 39B, 47B, 103, 160 Novembertraktaten av 1855 75 NS, se Nasjonal Samling Ny Jord 60, 67 Ny Krohnborg skole 97B Ny Tid (avis) 133 Nydyrking 60, 188B Nygaard, John P. 69B Nygårdsbroen (Bergen) 10IB Nygaardsvold, Albine 115B Nygaardsvold, Johan 67, 204, 220, 222, 223B, 223R ,218 Nygaard, William 15 Nynorsk 142, 144, 144B, 145B, 149 Nyttevæxtforeningen 60 Nærbø meieri 53B Nødsarbeid 202 Nørholm 66B Nøytralitet 78f, 80ff, 154 Nøytralitetspolitikk 74f

O Ob 71 Obstfelder,Sigbjørn 108 Odda 11, 38, 39, 41, 43B, 44, 47B, 48B, 49, 50, 5 9 B ,7 3 ,104,125, 126, 182, 202, 203 Odda Ungdomslag 45 Odin 16B Odland, Sigurd 146 Offiserer 210 Ofotenbanen 103B Oksvik, Olav 222 Olav Audunsson i Hestviken (litt.) 123B Olav den hellige 14R Olav Haraldsson 159B; se også Olav den hellige Olav, kronprins 25B, 155B Olje 24R, 165 Oljeutslipp 164 Olsen, Fred. 69, 167

Olsen, Halvard 183, 187 Olsen, Magnus 67R Omre, Arthur 67 Omsetningsavgift 222, 223R Omsetningssentraler 221, 222 Omstreifere 17f, 96R Oppegård 101 Oppland 29f, 64, 66, 103f, 150, 190K Ording, Arne 86 Ording, Johannes 146 Organisasjoner 133, 144f, 215ff Orkdalsøra 31, 38, 39, 40R Orkla Grube-Aktiebolag 45 Ormestad, Marius 133 Os (i Hordaland) 95B Oscarsborg 81 Oslo 42, 101f, 103K, 199; se også Kristiania Oslo-frokosten 114 Oslo-konvensjonen om toll 169 Oslo Byes Vel 212 Oslo Lysverker 94B, 109B Otra 26 Otta 65B Ottadalen 52 Ottawa 168 Overvåking 91 Oxford-bevegelsen 148 P Papirfabrikker 181 Papirindustriarbeiderforbundet 184, 195 Parikrisen 173B Paripolitikken 176, 188, 204 Paris 71 Parlamentarisme 205 Partier 204ff, 206B Partisplittelser 133 Partsrederier 69 Pasifisme 77 Pasvikdalen 157 Pasvikelva 157 Patrejol 18 Paulaharju, Samuli 16B Peary, Robert 19R Pedersen, Sverre 103 Pelsdyrnæringen 191R Pengepolitikk 173 Pensjon 127 Persson, Albert 44 Persson, Nils 26B, 27, 30, 38, 40R Peter Is øy 159, 159B Petsamo 74, 158 Petsjenga 158 Pfeiffer, Eduard 107B Philips 47 Picasso, Pablo 154B Pienes mølle 91, 13IB Pietisme 99, 144, 145 Pinsevennbevegelsen 67, 147 Pladearbeidernes Forening 124 Plan (blad) 136 Planøkonomi 213, 216 Platou, Karen 35 Pliktarbeid 60 Pliktdyrking 84 Pløying 58B, 188B Polen 16 Polferder 19R, 159B

REGISTER

Politiloven 208 Pomorhandel 64, 73, 195, 197B Populært Tidsskrift for seksuell Oplysning 148 Portugal 151, 195 Premieobligasjoner 179 Pressgrupper 34 Pressluftbor 47B Prestasjonslønn 77 Prester 108, 147 Preussen 59, 95 Prevensjon 98, 99, 125f; se også Barnebegrensning Primærnæringer 65, 108B Prisdirektoratet 85 Produktivitet 95 Propaganda 83R Proteksjonisme 168 Provianteringsråd 85 Prytz, Torolf 12, 15, 18, 19 Psykoanalysen 148 Psykologi 118 P Quisling, Vidkun 185 R, 208, 209ff, 210B R Radikale Folkeparti 24, 151, 206B, 213 Radio 106B,107B Radsåmaskiner 53 Ragnvald Mørejarl 67R Rallarer 44 Ramm, Fredrik 148 Ramnes 214 Rana 45 Rana gruver 47B Randsfjord-vassdraget 194 Rasehat 163 Rasehygiene 19, 197 Rasetenkning 54f, 70 Rasjonalisering 94 Rasjonering 83B, 84 Rasjoneringsdirektoratet 85 Ratche,Arthur 157 Raukolle 54K, 55B Raumabanen 105 Redere 70 Rederforbundet, se Norges Rederforbund Regjeringer 1905— 35 208B Reguleringsplaner 102 Reich, Wilhelm 148 Reindrift 141 Reklame 83R, 101B, 114B, 115B, 134, 134R, 220B Rekve 96R Renberg, Elsa Laula 17 Rendalen 192B Republikanere 144 Rettskrivningsreformer 149 Revold, Axel 17R, 165B, 166B Revolusjon 88ff, 161 Revolusjonens røst (litt.) 91 Riiser-Larsen, Hjalmar 157B Riksgjeldsmeglingsinstitutt 179 Riksmeglingsmann 33 Riksmål 149 Riksmålsforbundet 34, 149

Riksrett 177 Riksvåpenet 14R Ringsaker 140B Rjukan 26B, 38B, 44, 45B, 47B, 49, 83, 9 1 B ,104,133 Rjukanfoss 39 Rodeløkka kolonihager 128 Rogaland 63, 66 Rogstad, Anna 31B, 35 Rogstad, N.W. 65 Rolfsen, Christian 207 Rolfsen, Nordahl 12 Rollo 67R Roma 73 Romani 18 Romsdal 64, 180 Rose, Einar 134B Rosshavet 170 Rotsund 63 Rouen 67R Rubbestadneset 61 Rud, Nils Johan 121, 198 Ruge, Otto 157 Ruhr 49 Russland 39, 43, 71, 73, 75 Rutebiler 105 Rygg, Nicolai 169, 173, 174, 176, 176B ,177 Rygh, Per 177 Røkkes kolonial 117B Røldal 18B, 60 Røros 45, 139 Røstvangen gruver 30 Råfiskloven 196 S Saba,Isak 17 Sagai Muittalægje (avis) 17 Salpeter 52, 53B Salsbruket 128 Samer 16f, 61, 63, 98, 107, 141, 197B Samfundshjelpen, se Norges Samfundshjelp Samfundspartiet 205, 206B, 207B Samfundsvernet 207, 208, 210 Samnorsk 149 Samvirke 64 Sanatorier 94B, 96R Sandberg, Ole Rømer 33 Sandefjord 171 SAP 163 Sarpsborg 47, 51, 78R, 199 Sars, Ernst 31 Sauda 104 Saudefallene 42 Scan-avtalene 181 Scharffenberg, Johan 19 Scheflo, Olav 88, 91, 154 Schistad, Ole Lind 112B Schiøtz, Carl 97B, 114, 213, 215R Schjelderup, Kristian 147 Schlieffen, Alfred von 80R Schaaning, H.T. 49 Seattle 66 Securitas, A/S 177 Seierstad, David 191 Seilskip 69 Seksualitet 115, 125, 199 Seksualopplysning 147B Selandia (skip) 164

Selbustrømper 216B Selbuvotter 60 Selmer, Johan 34R Selvberging 77, 82R Selvmord 88 Sem (i Asker) 60 Sem, Elise 119 Sem, Ole Halvorsen 23B Sendstad, Olav 77 Sensur 84 Seterdrift 53, 57B, 139 Setesdal 14B, 26, 142B, 193B Shell 166 Sibir 71 Sidemålsstil 149 Siemens 47 Sigarettreklame 114B Sigøynere 163 Sild 62, 195B Sildefiske 196, 197 Sildelover 196 Sildemelfabrikker 19 Sildoljefabrikker 63, 197 Siljan 193R Sinding, Christian 17R Sink 49 Sinkgruver 46K Sinnslidelser 199 Sivle, Per 95 Sjoavassdraget 50 Sjømenn 70 Sjøsamer 64, 197B Sjåfører 109B Skagerrak 62 Skandinaviske Kabel- og Gummifabriker 47, 169 Skandinavisme 156 Skaugen, I.M. 166 Skaun 140, 142 Skedsmo 101 Skibotn 157 Skien 147 Skilsmisse 66, 118 Skipsbygging 180B, 181 Skipsbygging (kunst) 166B Skipsfart 49, 51, 69f, 70B, 72, 72B, 79ff, 164ff, 167K, 172, 176, 216B; se også Handelsflåten Skipsredere 107, 108B, 165, 166 Skjeggedalsfossen 50, 50B Skjervøy 63 Skjåk 53, 54, 144 Skogbruk 55, 56B, 108B, 188ff, 194 Skogbrukets Arbeidsgiverforening 194 Skogforsøksvesen 55 Skogn 131 Skogprodukter 176 Skogsarbeidere 192B, 193f Skogvernloven av 1932 55 Skolefrokost 97B Skoleideologi 144 Skoleidrett 97B Skoler 12, 111, 141f Skotfoss 124 Skottland 71 Skotøy 135 Skreifiske 62B Slåmaskiner 52B, 53, 58B Smalberg, Rikard 193R

Smedal, Gustav 159, 171 Smelteovner 46 Smugling 151 Smør 189, 192 Småbrukere 59f, 109B Smånæringer 60 Snertingdal 198 Snurpenot 61B, 68 Snurrevad 196 Social-Demokraten (avis) 33B, 86, 134B Sogn 54 Sogn og Fjordane 103, 107, 143 Sohlberg, Harald 17R Soldatråd 89 Solheim, Elling 93 Solør 193R, 194 Sosialdemokrater 218f Sosiale forhold 19, 21, 45, 65, 118 Sosialhygiene 96R Sosialisering 91 Sosialisme 77, 87, 123, 132ff, 144, 161 Sosialister 27, 87B, 98, 148 Sosialpolitikk 24, 33 Sovjetunionen 156, 157, 159, 160, 1 6 1 ,162B, 173 Sozialistische Arbeiterpartei 163 Spania 39, 56, 79B, 151 Spanskesyken 96B Sparebanker 13, 40, 176, 190 Spartakiaden 135B Spedbarndødelighet 107 Speiderbevegelsen 137 Spiritisme 148 Spitsbergen 158f Sport 73 Sporveier 42 Spritbrenning 150 Språkstrid 14, 31, 34, 45, 144, 146ff, 149ff, 204 St. Moritz 161B Stangaland 179 Stang, Fredrik (1867— 1941) 23, 24B ,37 Stasjonsbyer 104 Statens Fiskarbank 62 Statens Kornforretning 85, 189 Statens Lærsentral 82R Statens lånekassefor jordbruket 191,

220,222 Statsform 74 Statssosialisme 85 Stavanger 51B, 69, 97, 101, 103K, 1 0 5 ,113B ,127B ,128B ,130, 151B ,200 Stavangerfjord (skip) 68B Steen & Strøm 103 Steen-Johnsen, Søren 141B Steiner, Rudolf 148 Stein, Magnhild 57B Stemmerett 16, 22, 100, 119 Stemmerett (kvinner) 34, 35B Stemmerettsalder 114 Stiklestad 159B, 209B Stockholms Enskilda Bank 40R, 41 Stor- og Vårsildlaget 196 Storbritannia 19, 33, 36, 74, 78f, 174. 216B Stord 45

233

REGISTER

Storelvdal 127 Store Norske Spitsbergen Kulkompani 45, 158 Storfe 55B Storindustri 38ff Storlockouten i 1931 184f, 218 Storsildlaget 196 Stortinget 29B, 30B, 35, 217 Stortingets Nobel-komité 74 Stortingsvalg, deltagelse 23B Stranger, Rolf 169, 215 Stray, Chr. 149 Streik 15, 32, 33, 129 Streikebryter! 132, 133, 185R, 187, 193 Strinda 101 Stueløkken, Eline 140B Styreform 28K Suffragetter 66 Sukker 72 Sulitjelma 38, 39, 43, 45, 46, 47B, 49, 89B, 91, 124, 132, 182 Sulitjelma Gruber 40R Sundby, Jon 206, 217, 221 Sunnmøre 64, 128, 145, 191R Sunnmørsåttring 62 Superfosfat 40R, 47 Svalbard 20, 157ff Svanvikl8, 157 Svartebørs 84 Sveits 73 Svelgfoss 38B, 39, 42 Svenseid, Rolleiv 153 Svensker 74 Sverdrupøyene 159 Sverige 15, 25B, 28, 71, 75, 79, 86, 173, 216B Svolvær 63, 103, 195, 196B Svovel 45 Svovelkis 45, 47 Svovelkisgruver 46K Svømming 97B Sydamer 109B Sydvaranger, A/S 45 Sykeforsikring 33 Sykepleiersker 122f Sykler 105, 182B Symra (blad) 128 Syn og Segn 149 Syndere i sommersol (litt.) 115 Syndikalister 160 Sælandjon 52 Sælskapet til Emigrationens Indskrænkning 60 Soderberg, C.W. 46 Søgne 98, 139 Sølvrev 191R Sølvrevhold 128 Sølvverk 46K Sømme,Axel 191B, 219 Søndagsskoler 88, 147, 199 Søndre Bergenhus 31 Sør-Fron 138B Sør-Georgia 170 Sør-Odal 18 Sør-Varanger 38, 42 Sørensen, Henrik 17R, 147B, 159 Sørensen, Oskar 215B Sørishavet 170 Sørlandet 69, 104, 144, 166

234

Sørlandsbanen 105 Sorlandsfe 54K Sørlundsengen 140B Sørpolen 19R Så stjeler vi et fattighus (litt.) 199 Såheim 45B T Tang 64B Tankfart 165, 166B Tannleger 216 Tariffavtaler 32, 33, 123, 128 Tatere 17, 17B Tau, Max 163 Taylor, Frederick W. 77, 181, 212 Taylorisme 77 Teater 145B, 148, 163 Teigblanding 100 Teknisk Ukeblad 213 Teknologi 95f Tekstilfabrikker 51, 51B Telefon 105 Telegrafbladet 122 Telemark 42, 138, 144, 147, 190K, 211 Telemark Arbeiderblad 211 Telemarksfe 54K, 55B Teologi 146f Thagaard, Wilhelm 213, 182 Thams, Christian 31, 39, 40, 71 Thamshavn 39 Thamshavnsbanen 42 Thaulow, Fritz 34R Thiis,Jens 17R Thjøtta, Th. 96R Thomasfosfat 53 Thomassen, Bernt 16 Thommesen, Olav 31, 206 Thommesen, Rolf 31, 156 Thoresen, Otto 69 Thrap-Meyer, Johannes 101 Tidblad, Inga 160B Tidens Tegn (avis) 31, 156, 159 Tiedemanns Tobaksfabrik 169, 174 Tillberg, Knut 27, 38, 40R Time (kommune) 214 Tinn (kommune) 104, 160 Titan 45 Tobakk169 Tobakksarbeidersker 124 Tofte 47B Toftes gave 96B Tokke 45 Tollpolitikk 168f, 178 Tolltariffer 64 Tonnasjeavtalen 81 Tonnasjetap 79B, 81 Tor(gud)16B Torpa 190,192, 194 Torp, Oscar 218 Torsk 62 Torskefiske 61B, 197 Torv (brensel) 82R Toten 52B, 145 Traktorer 53 Trampfart 69, 165 Tranmæl, Martin 33B, 67, 87, 89, 155B ,161, 218 Transport 82R, 104ff Trefoldighetskirken (Oslo) 35B

Treforedling 49, 50, 55, 72B, 176 Treskemaskiner 138B Treskurd 202B Trolleybusser 42 Troms 45, 64, 107 Tromsø Skipperforening 171 Tromøya 149 Trondheim 42, 97B, 101, 103K, 149B,178B, 179 Trones Bruk 45 Trustkontrollen 85, 170, 182 Trysil 192, 194 Trælandsfos 128 Trøndelag 59, 64, 104 Trønderfe 54K, 55B Trål 61B, 62, 196 Tuberkulose 94B, 96R Turbiner 46 Turnoppvisning 135B Tvangsauksjoner 190f Tvangssterilisering 19 Tvedt, Jens 41, 43, 45 Tvildemoen 76B Tyskland 28, 36, 43, 49, 71, 73, 75, 79, 80R, 155, 156, 163, 171, 173 Tysland-Holes elektroovn 46, 181 Tyssedal 26B, 38, 47B, 49 Tyssefaldene, A/S 50, 50B Tyssefallene 40R, 42, 43 Tømmereksport 72, 72B Tømmerfløting 50, 193B Tømmerkjøring 193B Tønsberg 69 U Ubåter 76 Ubåtkrig 79K, 80R, 81, 82 Ukraina 207B Ulefoss 47 Ullandhaug 73 Ullevål hageby 94, 119, 136, 137B Ullevål sykehus 115, 126 Ulvik 76B Ulykkesforsikring 29B, 33 Ulykkesvern 50 Undervisningsrådet 216 Undset, Sigrid 102, 115, 118, 119, 123B ,148 Ungarn 16, 39 Unge Høyre 212 Unilever 170f Uppdal, Kristofer 108 Urbye, Andreas 84f USA 19, 66ff, 72, 79, 81, 160f, 174ff, 116B Utdanning 112f, 142 Utenrikspolitikk 74 Utgifter, offentlige 214B Utmark 53, 59, 141 Utvandring 15, 66ff, 68B, 160, 200, 202 Utviklingshjelp 67 Utviklingslæren 15 V Vadsø 74, 157 Vaksdal 104 Vaksdal mølle 84 Vaktvern 156 Valen, Neri 221

Valgordning 24, 30B, 34, 36B, 89, 91. 208 Vamma 42 Vamma-fallet 40R Vangsnes 67R Vannkraft, se Elektrisitet; Fossekraft Vardø 73, 179 Varemagasiner 103 Vassdrag, regulering av 26 Vegheim, Olav 211 Veiarbeid 60 Veivesenets Arbeiderforening 33B Vekkelser 147 Vemork kraftstasjon 26B, 38B Vennesla 49, 166 Venstre 19, 21, 23, 24, 29, 30B, 31, 33, 37, 86, 91, 144, 148, 150, 151, 170, 187, 189, 197, 204ff, 206B, 207B,208B, 217B, 221 Vera Fedtraffineri 170 Verdal 45 Verdenskrig, første 78ff Verft 167, 181 Verneplikt 13, 89R Verneskoger 55 Versailleskonferansen 1920 158 Vest-Agder 67 Vesterålen 61 Vestfold 107, 143 Vestlandet 64, 144, 190 Vestlandsfe 54K Vesaas, Tarjei 138 Vigeland, Gustav 114 Vik (i Sogn) 22 Vikingen (blad) 26B Vik, Oddmund 46, 84B Vilhelm 2. (tysk keiser) 67R, 75 Vinderens Biologiske Laboratorium 19 Vinje 138 Vinmonopolet 85, 213 Vitenskap 19f, 41f, 106 Vogt,J.II.L. 26B Vogt, Nils Collet 17R Vogt, Ragnar 16 Voksenkollen Sanatorium 94B Voldgift 32, 33, 187 Voss 142 Væreiere 65 Våpenproduksjon 82 W Wall Street-krakket i 1929 174ff Wallenberg, Marcus 27, 37, 38, 40, 40R, 41,4 5 Waren Sardne (avis) 17 Washington 66 Wedel Jarlsberg, Fredrik (Fritz) 157 Welle, Ivar 147 Werenskiold, Erik 17R, 159 Wessel, Ellisif 129B Wiberg, Christian Koren 102 Wilhelmsen, Halfdan 69 Wille, Nordahl 49 Wilse, Anders B. 14B, 19R, 20B, 21B, 35B,107B, 193B Wisconsin 66 With, Richard 13 Waal, Nic. 148

REG IST E R Y

Æ

Yrkesbefolkningen 94ff, 116, 125, 197, 202, 213, 216B Yrkesspesialisering 94f Ysterier 64, 192 Ysting 57B Ytre Arna 47B, 104 Ytre Namdal 128 Ytringsfrihet 85, 149

Ærfugl 171 Ættegransking 197

Z

Zeppelinere 81 Zululand 70

0 Øberg, Edith 115 Ødegaard, Nils 215 Økologi 170f 01 84 Øst-Afrika 71, 157 Øst-Grønland 159, 171 Østerdalen 55B, 192 Østerrike 28, 174, 199

Østfold 143 Østlandet 30, 64, 144 Østlandets Melkecentral 192 Østlændingen (avis) 194 Øverland, Arnulf 148, 218 Øvre Gauldal 139 Øystese 71B Å Aadahl, Thorvald 43B Åfjordfembøring 62 Ålesund 61, 102B, 159, 171, 196, 215B

Ålesund Avis 196 Aalesund Skipperforening 171 Ålgård 105 Ålvik 47 Åmdals kobberverk 45 Åndalsnes 103K, 105 Aandstad, HansJ. 194 Aarflot, L.D. 65 Aarrestad, Sven 38, 41, 150 Ås (i Akershus) 53 Aas, Ingeborg 115 Aasen, Ivar 145B Åsetesrett 142

1921

1922

Etterkrigskrise Storstreik

z

o 7* o

rn

Norges sociaidemokratiske Arbeiderparti stiftes

Fascistene til makten i Italia Sultanatet avskaffes i Tyrkia

Insulin oppdages

TI

Første helaftens spillefilm

oTi

1923-24: Ulovlig jernstreik

Ruhr-området okkuperes av franske og belgiske tropper Hyperinflasjon og forsøk på nazistisk kupp i Tyskland

S