Overflod og fremtidsfrykt: 1970-1998 [12] 8203220274, 8203220134, 8203220428, 8203220282 [PDF]

Zitiervorschau

Bind

Overflod ogfremtidsfrykt 1970

-

av Edgeir Benum Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede Lay-out: Nini Anker

© 1998 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1998

Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1998 Papir: 135g Gallerie Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1998 ISBN 82-03-22027-4 (bd.12, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl., ord.) ISBN 82-03-22042-8 (bd.9, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

Innhold Tvil og tro Det store oppgjøret

12

EF-stridens egenart • Motstanderne samler seg • Nye allianser og ny arbeidsform • Tilhengerne: Sen samling om industrisamfunnets verdier • Et program for et annet samfunn? • Striden hardner til • Hvorfor ble det nei? • Ville partimønstret rakne?

Det radikale oppbruddet Den nye samfunnskritikken utformes • Miljø blir politikk • Allianser og motsetninger i miljøpolitikken • Natur- og miljøvern inn i statsapparatet • Kvinneopprøret • Samene hevder sine rettigheter • Nye partier på venstresiden • Lokalmiljøet og de små enhetenes velsignelser

Vekstvilje, velferd og høyreopposisjon Kunne Norge kjøpe seg økonomisk stabilitet? • Velferdsstaten utbygges videren» Arbeiderpartiet gjenerobrer venstresiden • Nye beitemarker for Høyre • Striden om boligsamvirket • Arbeiderpartiets dominans trues • Partilojaliteten avtar og høyrebølgen begynner • Et nytt parti på ytre høyre • Arbeiderpartiet varsler mindre styring - og rives av indre strid

44

56

Produksjonslivet i den nye oljenasjonen Norsk økonomi da oljen kom • Oljepolitikk i fornorskningens tegn • Hvordan skulle oljen innpasses i det norske samfunnet? • Oljen og næringslivet på fastlandet • Industrisamfunn på hell • Skipsfarten går inn i krise •Jordbruket oppvurderes • Overfiske og nedbygging av trålerflåten • Havbruk - en ny næring

Økologi og utenrikspolitikk Forurensninger blir utenrikspolitikk • En internasjonal havrettsrevolusjon • Norge som megler i havrettsforhandlingene • Med nye rettigheter fulgte nye plikter • Bistandspolitikk i den «rød/grønne» radikalismens tegn • En ny økonomisk verdensorden? • Menneskerettigheter får større plass • Sikkerhetspolitikken tilbake i rampelyset

Marked mot stat - individ mot samfunn Markedstro, liberalisering og press mot velferdsstaten Kredittmarkedet blir avregulert • Hvorfor oppgav myndighetene å styre kreditten? • Liberalisering av boligmarkedet • Virkningene av den nye boligpolitikken • «Medievåren» • Kommersialiseringen slår igjennom • Resultatene - mangfold eller enfold? • Velferdsstat under press • Brukerne må bære mer av utgiftene • Sparing ved hjelp av omorganisering og effektivisering • Også utgiftsvekst og nye reformer

Det urolige markedet og den svikefulle veksten

96

Olje og gass: overflødighetshorn og ugagnskråke • Gasseksport blir viktig • Bankene vakler • Avindustrialiseringen fortsetter • Småbedriftenes renessanse? • Fra handel til investeringer? • Matproduksjonen i klemme mellom økologiske hensyn og markedet • Primærnæringene og presset for å tilpasse seg markedet • Familiebrukene på defensiven

Arven fra 1970-årenes radikalisme

110

De psykisk utviklingshemmede skulle inn i samfunnet • Egne rettigheter for samene? • Kvinnene erobrer politiske posisjoner • Hadde kjønn noen betydning? • Ideelle organisasjoner - et alternativ til stat og marked? • Kunne man kontrollere miljøødeleggelsene? • Miljøbomber vekker ny offentlig uro • Da naturen slo tilbake • Brundtland-kommisjonen og den internasjonale miljøkrisen • Norge - internasjonal pådriver eller miljøsinke?

Den nye staten og det nye sosialdemokratiet Staten oppfattet som problem • Omforming I: nedbygging av forhandlingsstaten? • Omforming II: mindre sentral og politisk styring • Kommunene - fra statstjenere til stifinnere? • Begrunnelser for og resultater av fristillingen • Omforming III: Statsetater skal ut i markedskonkurransen • Det nye sosialdemokratiet • Velgerne blir enda mer troløse enn i 1970-årene

124

Menneskenes vilkår 140

Menneske og natur i overflodens tid Den nye risikoen • Mennesket mot naturen: presset mot produksjonsgrunnlaget • Mennesket mot naturen: forurensninger • Økt forurensning fra primærnæringene • Det nye hverdagslivet og naturmiljøet • Godstransport over lange avstander truer naturen • Forskeren - både skurk og helt? • Fanget i en felle? • Kunne presset på naturen lettes?

154

Et informasjons- og et omsorgssamfunn vokser fram Overgangen til informasjons- og omsorgsarbeid • Hva kjennetegner informasjonssamfunnet? • Informasjonsnæringene som storbyvirksomhet • Informasjonsbehandlingen spres utover landet • Informasjonsteknologi som rasjonaliseringsinstrument • Fremveksten av omsorgssamfunnet • Omsorgssamfunnet brer seg i by og bygd • Omsorgsyrkene, forskningen og utdannelsen • De nye yrkene, «klientene» og de nye organsisasjonene

166

Hv erdagsrevolusjonen, fritiden og kulturen Masseutdannelsen og kvinnenes innmarsj i høyere utdannelse • Gifte kvinner tar lønnsarbeid • Skillet mellom arbeider og funksjonær blir mindre tydelig • Arbeidsmiljøproblemene i endring • «Ståpå»-ideologi og arbeidsløshet • Dagliglivet nyorganiseres • Fritiden og kulturen • Tilskuernes fritid • Deltagernes fritid • Kulturlivet vokser i bredde og kvalitet • Kirken, religionen og livets overganger • Sosialetisk engasjement og større kirkelig selvstyre

Et nytt sosialt landskap og nye sosiale problemer

182

Da flyttestrømmen så ut til å snu • De gamle blir mange • En mer aktiv alderdom - eller et eldreproblem? • De nye innvandrerne kommer • Innvandrernes vilkår • Møtet mellom innvandrerkulturen og det norske • Norske familier blir mindre og mer ustabile • Dyrkingen av det ungdommelige • Gamle sykdommer svinner, nye kommer • De nye sosiale problemene

På vei mot år 2000 Nasjonalstaten mellom provinsen og den store verden

198

Da Berlin-muren falt og EF ville skape større indre enhet • Humanitær utenrikspolitikk I: fredsmegling • Humanitær utenriks­ politikk II: fra utviklingshjelp til humanitær bistand • Hvorfor ble Norge humanitær aktivist? • Norske egeninteresser og menneske­ rettspolitikkens grenser • Ny EU-strid - reprise med nye kulisser • Nye trekk ved EU-striden i 1990-årene • Åpningen mot øst • Leve provinsen, skitt i nasjonalstaten? • Var nasjonalstaten blitt avleggs?

Grunn til fremtidsfrykt?

214

Da gamle lik falt ut av skapet • Et uansvarlig næringsliv? • Yrkesorganisasjoner uten ansvar? • Uansvarlige profesjoner? • Journalister på ville veier? • Vitenskap på vidvanke? • En overansvarlig stat - et uansvarlig folk? • Både ansvarsfraskrivelse og ansvarsfølelse • 1970-årenes oppbrudd og nyliberialismen i tilbakeblikk • Mot år 2000

Litteratur, Billedliste, Register 226

-årene var en oppbruddstid. Etterkrigs­ tidens tillit til at industrialisering og økonomisk vekst var veien til et bedre samfunn, slo ved over­ gangen til dette tiåret over i tvil og protest. Mange gjorde opprør mot det de oppfattet som materialis­ me, overforbruk og rovdrift på naturen, utbytting av den fattige verden og autoritære og undertrykkende samfunnsforhold. «Vekstpartier» og store næringsorganisasjoner kom under kritikk. 1970årene var kvinneopprørets, sameopprørets, miljø­ kampens og utkantprotestens store tid. Da folke­ flertallet i 1972 sa nei til medlemskap i EF, oppfat­ tet mange dette som en forkastelse av hovedlinjen i etterkrigstidens politiske og økonomiske utvikling. Utenrikspolitisk fortrengte ressursspørsmålene og verdens fattigdomsproblemer bekymringene om fo r­ holdet mellom øst og vest - f o r en tid. Oljefunnene i Nordsjøen innledet et økonomisk oppbrudd. Mens industrien lenge hadde vært oppfattet som hovednøkkelen til arbeid og velstand og ennå ved midten av 1970-årene sys­ selsatte flere nordmenn enn noen gangfør, begynte industriøkonomien nå å vike fo r oljeøkonomien. Nå var det oljen som gav løfter om gevinst, som preget mentalitet og politikk, og som muliggjorde en storstilt videreutbygging av velferdsstaten. Men mens 1970-årene ble innledet med et radikalt oppbrudd, ble de avsluttet med en voksende høyrebølge. Med internasjonal økonomisk stagnasjon som bakteppe overskygget bekymringen f or det materielle på nytt den radikale samfunnskritikken, og sikkerhetspolitikk kom på nytt i sentrum fo r utenrikspolitisk debatt.

Det store oppgjøret Forrige oppslag: Faglig 1. maijronts demonstrasjon fø r fri abort ble lovfestet i 1978. EF (De europeiske fellesskap) og EFTA (Det europeiske fr i­ handelsforbund) før 1972; Finland var blitt assosiert med­ lem av EFTA i 1961. Fra 1973 ble Dan­ mark, Storbritannia og Irland medlem­ mer av EF - «de indre seks » ble til ni, mens EFTA stod tilbake med fem fulle medlemmer. Portu­ gal gikk ut av EFTA og inn i EF i 1986. Samme år ble til gjengjeld Finland fullt medlem av EFTA.

3 EFTA før 1972 3 EF før 1972

«Da Nei-stemmene kl 0.20 hadde innhentet Ja-ledelsen og viste 50,2 pct., runget ‘Seiern er vår’ gjennom salen i Folkets Hus, og det ble ikke siste gang den natten.» Slik skrev Bergens Tidende etter folkeavstem­ ningen om norsk EF-medlemskap 24. og 25. septem­ ber 1972. Senere på natten var resultatet ugjenkalle­ lig - 53,5 prosent nei. EF-kampen hadde splittet nasjonen i to leirer. Nat­ ten mellom 25. og 26. september svingte pilen på TVskjermen flere ganger omkring de magiske 50 pro­ sent og viste hvem som hadde overtaket. Med den svingte også stemningen i norske hjem - mellom håp, fortvilelse og triumf. For aldri etter krigen hadde et politisk stridsspørsmål vakt et slikt engasjement. Nei-siden hadde hatt overtaket i opinionen gjen­ nom de vel to årene striden hadde pågått. Likevel møtte mange resultatet med vantro. Ronald Bye, sekretæren i Arbeiderpartiet, hadde et halvt år før avstemningen sagt det mange mente: «Selv om våre velgere muligens skulle helle i en annen retning, så vil de etter hvert få vite hva som er partiets syn og vil kunne innrette seg etter det.» At opposisjonen måtte innordne seg under ledelsen og flertallet, var en sterk tradisjon i Arbeiderpartiet. Også nei-folket

fryktet at ja-siden til slutt ville hale seieren i land. «Slik det norske politiske system normalt virker, skulle man ha ventet at flertallet av velgerne ville føl­ ge det etablerte lederskap,» skrev valgforskeren Hen­ ry Valen i ettertid. Mektige krefter stod på ja-siden: Regjeringen, Arbeiderpartiet og Høyre, Landsorgani­ sasjonen (LO), Arbeidsgiverforeningen (N.A.L) og de store organisasjonene innen industri, handel og skipsfart. Mye av embetsverket ble brukt i agitasjo­ nen for medlemskap. Dessuten støttet det aller meste av pressen ja-siden. Men systemet virket ikke som «normalt». Llertallet fulgte ikke det etablerte lederskap, men langt mindre seiersvante grupper. To av de mindre partiene på Stortinget - Senterpartiet og Sosialistisk Folkeparti (SF) - stod riktignok på nei-siden. Kristelig Folke­ parti og Venstre var delt. Motstanderne fikk også støtte fra landbruks- og fiskeriorganisasjonene, men landbruk og fiske hadde lenge vært på vikende front overfor en voksende industrinæring som nøt stor prestisje. I 1972 hadde de til sammen knapt mer enn ti prosent av yrkesbefolkningen. Nei-fronten rommet ellers radikale sosialister og fagforeningsfolk, som lenge hadde stått på siden av hovedstrømmen i arbei­ derbevegelsen, og deler av kristenfolket, med tyngde­ punkt på Vestlandet. Den fikk tilslutning fra nye grupper: naturvernere; venstrepopulister som be­ kjente seg til miljøvern, desentralisering, små enheter og antikapitalisme; nye, mer aktivistiske kvinnesaksforkjempere. Studenter og yngre akademikere var et markert innslag i disse gruppene. Etter vanlige oppfatninger om hvem som satt med makt, var dette ingen imponerende skare. Det var ikke urimelig når Goteborgposten etter avstemningen skrev om «inget mindre ån en folkets revolt mot det etablerade samhållet».

EF-stridens egenart Utfallet av EF-striden blir ikke forståelig om vi ser bare på det etablerte politiske systemet. Den viktigste kraften på nei-siden - den utenomparlamentariske og tverrpolitiske Folkebevegelsen mot norsk medlem­ skap i EEC - var ikke del av dette systemet. (Beteg­ nelsene EF og EEC ble brukt om hverandre under EF-striden, men slik at tilhengerne holdt seg mest til EF, motstanderne mest til EEC. EF - De europeiske fellesskap - var den offisielle betegnelsen etter sam12

DET STORE OPPGJØRET

EF-striden engasjerte folk på en annen måte enn vanlig partipolitikk; blant annet ble ung­ dom og barn trukket med, som i dette demons trasj ons toget. Teksten «Fram for sykkelen » illustrerer hvordan EF-motstand ble koblet sammen med «grønne» verdier og at folk følte at spørs­ målet berørte så å si alle livets forhold.

menslutningen av tre tidligere samarbeidsorganisa­ sjoner fra 1967. EEC - Det europeiske økonomiske fellesskap - var én av disse organisasjonene. Her vil vi bruke EF når det er tale om tiden etter 1967.) Striden har vært kalt et politisk jordskjelv. Etter hvert som den hardnet til, ble den også mer og mer «total». Det som ved første øyekast kunne fortone seg som et utenrikspolitisk spørsmål, kom i den avgjø­ rende fasen i stedet til å dreie seg om nær sagt alle sider av samfunnslivet. Folk ble revet med på en annen måte enn av vanlig partipolitikk, de følte at denne striden berørte mer grunnleggende verdier. Den brøt opp politiske og personlige vennskap. Den drev kiler inn i politiske partier og satte partifelle mot partifelle, ofte i bitter strid. Når engasjementet ble så sterkt, hang det også sammen med at saken skulle ,til folkeavstemning. Selv om debatten var mangfoldig, var avstemningstemaet enkelt - ja eller nei. Og striden hadde et klart sluttpunkt. Følelsen av at ens egen stemme var viktig, ble uvanlig sterk. Ble striden også et politisk vannskille? Om det har meningene vært delte. Mange har pekt på at alt for­ bausende fort vendte tilbake til det normale. Mye fortsatte også i gamle spor: Med mindre endringer ble partimønstret som før, økonomisk vekst ble fastholdt som politisk mål, og hovedkursen i sikkerhetspolitik­

ken lå fast. Likevel betydde EF-striden et gjennom­ brudd for noe nytt. Saken i seg selv brakte knapt fram mange nye politiske ideer, men den bidrog til at en ny samfunnskritikk som hadde dukket opp mot slutten av 1960-årene, ble forsterket, og den påskyndet spredningen av denne kritikken. Fra begrensede ung­ domsgrupper og akademiske miljøer fant den veien til brede grupper landet over. Tilsvarende kritikk kom i mange land, og vi kan ikke vite hvor sterk den ville ha blitt i et Norge uten EF-strid. Men når den i Norge en tid ble så utbredt at den ble en viktig del av grunnlaget for et folkeflertall, hang det sammen med EF-saken. Gjennom EF-striden vokste det fram allianser og tette arbeidsfellesskap på tvers av normale politiske skillelinjer. Det gjaldt særlig for motstanderne, men også for tilhengerne. Nye politiske arbeidsformer - preget av aksjoner, direkte opinionspåvirkning og «direkte demokrati» - hkk innpass. Kløften mellom de politiske og økonomiske elitene og folkemeningen skapte en intens opplevelse av at «systemet» ikke fanget opp de viktigste motsetningene. Den åpne striden strakte seg fra høsten 1970 til høsten 1972. Men da spørsmålet om medlemskap kom opp på nyåret 1970, hadde det vært oppe to ganger før. 1 1962 og 1967 hadde Norge fulgt Stor­ britannias eksempel og søkt om medlemskap. Norges 13

TVIL OG TRO

Partene var seg bevisst at striden om EF-medlemskap måtte vinnes på «grasrot»-planet gjennom påvirkning i nærmiljøet, på gaten, venner imel­ lom og innenfor familiene. Det var viktig at folk per­ sonlig tonet flagg. Jakkemerkene var et flittig brukt virke­ middel for å signal­ isere hvor du hørte hjemme.

tradisjonelle utenrikspolitiske og økonomiske tilknytning til Storbritannia hadde veid tungt. Begge ganger hadde Frankrikes president, Charles de Gaulle, sagt nei til britisk medlemskap, og spørsmålet hadde dermed falt bort også for Norge. Men i april 1969 hadde de Gaulle gått av, og Georges Pompidou hadde tatt over som ny president. På et møte av EFs stats- og regjeringssjefer i Haag i desem­ ber 1969 åpnet Frankrike for at nye stater kunne bli medlemmer. Alle de landene som hadde søkt om fullt medlemskap i 1967 - Storbritannia, Irland, Danmark og Norge - fornyet søknadene. Det norske vedtaket kom i Stortinget 25. juni 1970, med 132 mot 17 stemmer. Da var for­ beredelsene alt i gang til den store EF-kampen.

Motstanderne samler seg «Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC» ble stiftet i Folkets Hus i Oslo 28. august 1970. Bak stif­ telsen stod folk fra «Aksjon mot Fellesmarkedet - de 143» og fra «Opplysningsutvalget av 1962», grupper som hadde stått sentralt i motstanden alt i 1962. De 143 representerte radikale sosialister og fagforenings­ folk. Opplysningsutvalget sprang ut av landbrukets økonomiske organisasjoner. I ______ starten fremstod altså Fol­ kebevegelsen som en fort­ settelse av motstanden fra 1960-årene. Forman­ nen og nestformannen - Hans Borgen kom fra Opplysningsutvalget og Ragnar Kalheim fra De 143 - hadde også vært med den gangen. I 1962 var avstanden mellom radikale sosialister og konservative bønder så stor at tanken om organisert samarbeid var uak­ tuell. Når disse gruppene nå ville samar­ beide, tydet det på at motsetningene betydde mindre. I 1960-årene var det særlig fire argu­ menter mot medlemskap. Det første, som særlig Opplysningsutvalget brukte, var at primærnæringene og delvis hjemmeindustrien ikke ville tåle den konkurransen som ville følge av åpne grenser mot EEC-landene. Det andre ble særlig målbåret av radikale sosialister, og gikk ut på at åpne grenser ville gi utenlandske kapitalinteresser lett spill i Norge. Denne gruppen fryktet for det tredje at et EEC-medlemskap ville binde Norge enda sterkere til vestlig blokkpolitikk. Her møter vi en utenrikspoli­ tisk opposisjon med røtter tilbake til NATO-striden.

stem Nei

14

Den store politiske oppvåkningen Å delta i møter og demonstrasjoner mot EF-medlemskap var for mange unge den store politiske oppvåkningen. Lars Saabye Christensen lar i romanen Beatles Kim Karlsen, som hadde tatt artium våren før, skildre en demonstrasjon i Oslo: Det var overveldende. Det var tusenvis, hadde aldri sett så mange mennesker på ett sted før. Vi stod på Youngstorget, det var begynnelsen av juni og høy ettermiddag, og Gunnar og Ola hadde dim­ ma. Svære plakater og transparenter og norske flagg blei løfta over massene. DETTE TOGET GÅR IKKE TIL BRUSSEL. EEC BETYR ØKTE LEVE­ OMKOSTNINGER! NEI TIL EEC - JA TIL DESENTRALISERING. Og så begynte de for­ reste å bevege seg mot Karl Johan og Rådhus­ plassen, og fra de første gikk til de siste kom seg av gårde tok det minst fire timer, skulle trudd at noen vandra i ring, men det var det ikke, det var folket som hadde gått mann av huse og inntatt gatene, i juni, i Oslo, i 1971. Og byen var grønn og rød, lukta syrin og eksos, sol og knytta never.

Det fjerde argumentet - å verne den nasjonale suve­ reniteten - var det eneste som samlet alle motstande­ re. Man måtte holde på det man hadde vunnet i 1814 og 1905 og forsvart i 1940-45. Argumentet appeller­ te også til mange som følte seg knyttet til målsak, avholdssak og legmannskristendom, og til den radi­ kale nasjonale tradisjon i norsk politikk. Vern om primærnæringene, motstand mot uten­ landske kapitalinteresser og forsvar for suvereniteten fortsatte å være viktige argumenter også etter 1970. Derimot ble altså sik­ kerhetspolitikken nå holdt uten­ for debatten. Så langt var det nye innhol­ det i EF-motstanden beskje­ dent. Men det var et varsel om en mer radikal fornyelse når også partienes ungdoms­ organisasjoner, med unntak av Unge Høyre og SUF(m-l) - en marxistisk-leninistisk grup­ pering som hadde brutt ut av Sosi­ alistisk Folkeparti i 1969 - var repre­ sentert med observatører da Folkebevegelsen ble stif­ tet. Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF), Unge Ven­ stre og Kristelig Folkepartis Ungdom hadde i 1960årene vært positive til medlemskap. Men en ny gene­ rasjon ungdompolitikere var opptatt av nye saker og skulle tilføre EF-striden nytt innhold. Disse ungdomspolitikerne var preget av den nye

DET STORE OPPGJØRET

samfunnskritikken, som var både «rød» og «grønn». Den rettet seg mot industriveksten og den moderne kapitalismen. Den angrep vekstoptimismen, som hadde preget politikken i 1950- og 1960-årene. Den løftet fram negative følger av effektiviseringskrav, «strukturrasjonalisering» og vekst: sentralisering av befolkning, næringsliv og makt; store og byråkratiserte enheter i næringslivet og det offentlige; avfol­ king av utkantene og svekkede lokalsamfunn; et arbeidsliv som gav rom bare for de mest effektive; en natur som var utsatt for rovdrift og forurensning; et samfunn preget av meningstomt forbruk. Utvikling­ en mot et «hardere» samfunn måtte snus, utbytting­ en bekjempes. Kursen mot et mykere, «grønnere» og mer rettferdig samfunn skulle finnes. Samtidig hadde de et nytt syn på internasjonal politikk. Mens politiske ungdomsledere i begynnel­ sen av 1960-årene var mest opptatt av Europa og ettervirkningene av den annen verdenskrig, var de fra slutten av 1960-årene mer opptatt av avkolonisering og forholdet mellom rike og fattige land. De stilte krav om sosial utjevning og rettferdighet i hele ver­ den. Den vestlige kapitalismen og Vestens arroganse overfor den fattige verden kom i søkelyset. Vietnam­ krigen satte slike spørsmål på spissen og bidrog til å provosere fram en ny radikalisme blant ungdom i den vestlige verden. Den nye samfunnskritikken styrket av flere grun­ ner motstanden mot EF-medlemskap. Kritikerne så på EF som enda mer kapitalistisk enn Norge. En

uønsket utvikling ville derfor forsterkes ved medlem­ skap. EF-organene var dessuten dominert av et stort byråkrati i Brussel og av de store industrilandene. Et mindre og mer oversiktlig system som det norske ville tross alt gi større muligheter for å skape en poli­ tikk som pekte i en annen retning. Kritikerne mente også at EF rev ned gjerdene mellom medlemslandene for å skape mer økonomisk vekst i Vest-Europa, men bygde opp gjerder utad, og gjorde det vanskelig for de fattige land å selge sine varer. EF ble «rikmannsklubben». Mye av kritikken sprang ut av forskningsverdenen og bygde på ny samfunnsvitenskapelig og økologisk innsikt. Dette var med på å gi den et moderne preg. Mange EF-motstandere mente de hadde sett og for­ stått sammenhenger som tilhengerne ikke ville eller var i stand til å se. De følte at det var deres måte å se verden på som pekte fremover. Også kravet om «sjøl­ råderett» hkk et nytt innhold. Mens det i debatten i 1960-årene mest hadde vært et forsvar for tradisjo­ nelle verdier, ble det nå like mye et redskap for å sta­ ke ut en ny kurs. Da Folkebevegelsen ble stiftet, var ungdomspartiene ennå kritiske til at det nasjonale ble så sterkt understreket. Men etter hvert ble «sjølråde­ rett» like viktig for de nye som for de gamle motstan­ derne. Den nye samfunnskritikken slo ikke igjennom med en gang. I utgangspunktet stod den sterkest blant velutdannet ungdom og yngre akademikere, og altså i politiske ungdomsorganisasjoner som stod på

Torgmøte mot EF på Youngstorget i Oslo 1972. EFmotstanderne var overlegne når det gjaldt å samle demonstranter på offentlige steder. Å demonstrere massestøtte fo r EFmotstanden nettopp foran LOs og Arbeiderpartiets hovedkvarterer hadde en ekstra stor symbolsk virkning.

15

TVIL OG TRO

Hensynet til fiske­ riene, og spesielt til kystfiskerne med små fiskefartøyer, var viktig i nei­ argumentasj onen. For fiskerne selv gjaldt det å bevare næringens ressurs­ grunnlag og sin særegne livsform, og forhindre at uten­ landske trålere fikk fiske «helt opp i fjæresteinene». Da fiskeriminister Knut Hoem gikk av fordi han mente avtalen ikke beskyttet norske fiskeriinteresser godt nok, gav dette neiargumentene enda større slagkraft. Under folkeavstem­ ningen kom da også det mest massive nei-flertallet fra fiskerikommuner i Nord- Norge.

16

DET STORE OPPGJØRET

nei-siden. De gamle og de nye motstanderne hadde i 1970 ennå ikke funnet et felles grunnlag. Det var «spørsmål om vårt politiske demokrati fortsatt skal virke slik det har utviklet seg fra 1814, og om vår nasjonale uavhengighet skal bevares slik folket av­ gjorde det i 1905», het det i Folkebevegelsens første plattform. Den gjenspeilte knapt noen ny samfunns­ kritikk. I dokumentet «Felles Mål», som ble offentliggjort høsten 1971, ble det likevel klart at nye holdninger var i ferd med å spre seg i videre kretser. Foruten de politiske ungdomsorganisasjonene - fortsatt med unntak av Unge Høyre og SUF(m-l) - hadde Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Norges Bygdeungdoms­ lag og Norges Godtemplar Ungdomsforbund sluttet seg til. 37 stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet Kristelig Folkeparti og Venstre hadde skrevet under. Også andre nye grupper sluttet opp om motstandsarbeidet: miljøforkjempere, kvinneaktivister, venstrepopulister, studenter og unge intellek­ tuelle. Mange av bevegelsens mest aktive frivillige kom fra slike grupper, og de betydde mye når gamle og nye argumenter mot EF skulle kjedes sammen til et hele. Etter hvert ble hele Folkebevegelsens agita­ sjon preget av den nye samfunnskritikken. I alle fall det siste året av kampanjen var den viktig fellesgods for store deler av EF-motstanden.

Nye allianser og ny arbeidsform At EF-kampen skapte nye organisasjonsformer i poli­ tikken, kom klarest til syne på nei-siden. Folkebeve­ gelsen ville ha tverrpolitiske lokalutvalg. De skulle «i det store og hele avspeile folkeopinionen hva parti­ fordelingen angår» og «ta sikte på å dekke flest mulig

yrkesgrupper fra alle lag av folket som arbeidere, bønder, fiskere, funksjonærer og selvstendig nær­ ingsdrivende.» Den sentrale ledelsen var også tverr­ politisk. Ungdomsfronten fra januar 1972 skapte et formelt tverrpolitisk samarbeid mellom ungdomspar­ tiene, og Kvinneaksjonen mot EF fra april mellom kvinner som arbeidet mot EF-medlemskap. Hvor sterkt ulike grupper stod i lokalutvalgene, kunne nok variere. Gjennomgående var trolig aktive SF-ere flere enn styrken i befolkningen skulle tilsi. Et egenartet innslag i arbeidet var ellers det sterke engasjementet fra mange i den kristne legmannsbevegelsen, med redaktør Arthur Berg i avisen Dagen i Bergen som fargerik frontfigur. I lokalutvalgene lærte folk med ulik politisk, sosial og religiøs bakgrunn å arbeide sammen. Samme utvalg kunne ha foredrag av politikere fra Venstre, Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti, av bondeledere, venstrepopulister og radikale sosialister. Å drive politikk på tvers av parti­ er og sosial bakgrunn var en ny erfaring for mange. Det brøt med det som hadde vært det dominerende mønstret - arbeid i partier og interesseorganisasjoner - og skulle gjøre det lettere å krysse gjerder også etter at EF-striden var over. Fordi Folkebevegelsen var så desentralisert, og for­ di den la så stor vekt på direkte kontakt med vanlige folk - med demonstrasjoner, gateagitasjon, løpesed­ ler, opprop og direkte aksjon - gav den muligheter for store grupper til å delta politisk. EF-striden førte til en kraftig politisk aktivisering og engasjerte folk mye sterkere enn vanlige valg. Ved slutten av kam­ panjen hadde nei-bevegelsen lokallag og representan­ ter i 404 av 445 kommuner og godt over 110 000 medlemmer. Et sted mellom 75 000 og 85 000 deltok

landet I stem vårt! | ■Nei!

lengre fram til

likestilling

Med den nye kvinne­ bevegelsen ble også likestillingsargumenter viktige for EF-motstanderne.

Kvinneaksjonen mot EF ble startet i oktober 1971 og trådte fram med sitt program på en pressekonferanse i april 1972. Gruppen var frittstående og tverrpolitisk. Fra venstre Tullemor Farsson (SP), Berit Ås (DNA), Bergfrid Fjose (KrF), Bergljot Nygård (SF), Hjørdis Heide (V) og Annemor Kallebergfra Kvinnebevegelsen ved Universitetet i Oslo. Berit Ås var primus motor i startfasen. Hun var fra 1971 varaord­ fører fo r Arbeider­ partiet i Asker. Etter EF-kampen gikk hun over i Sosialistisk Venstreparti. Kvinneaksjonen gjorde sitt til at likestillingsspørsmål ble mer sentrale i EF-debatten.

17

TVIL OG TRO

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) brøt med moderpartiet i EFspørsmålet. AUF var drivkraften da Arbeidernes Infor­ masjonskomité mot norsk medlemskap i EEC (AIK) ble stiftet i januar 1972.

Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid (AKMED) ble dannet i 1970, og sprang ut av SUF(m-l). AKMEDs hovedparole, som i denne demonstra­ sjonen, var «Kamp mot EEC og Dyr­ tid». Fra nyåret 1972 kom denne pa­ rolen mer og mer i skyggen av «Nei til salg av Norge» i AKMEDs agitasjon. Folkebevegelsen mot EEC forsøkte hele tiden å holde dis­ tanse til det SUFdominerte AKMED.

18

trolig aktivt i kampanjen, langt flere enn de partipoli­ tisk aktive. Selv om mobiliseringen var mindre på jasiden, var EF-striden en kraftig stimulans for politisk engasjement. De nye, ukonvensjonelle trekkene ved Folkebeve­ gelsens måte å drive politikk på hadde et preg som gjerne har vært forbundet med «de nye sosiale beve­ gelsene» som dukket opp i den vestlige verden ved slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene. Dette var særlig bevegelser opptatt av kvinnespørsmål, fred og miljø. Dermed peker EF-striden også på denne måten mot andre og nye trekk ved det politiske bildet som skulle bli tydeligere senere i 1970-årene. EF-striden betydde også et ungdommelig gjen­ nombrudd i politikken. De unge var overrepresentert blant nei-velgerne og blant Folkebevegelsens med­ lemmer. Men spesielt var ungdom med god utdannel­ se tallrike blant de mest aktive, særlig i sentrale strøk. Unge intellektuelle spilte en stor rolle som «moteks­ pertise» mot myndighetenes ekspertapparat. Oppbyggingen og arbeidsmåten gjorde den norske Folkebevegelsen til en kontrast til motstandsarbeidet både i Danmark og Storbritannia. Den danske mot­ standen var langt mer venstreorientert. 1 Norge utgjorde folk som sognet til mellompartiene, vel halvparten, både i Folkebevegelsen og blant velgerne. I Danmark var det ikke tale om mer enn 15-20 pro­ sent. I Storbritannia var motstanden overveiende høyreorientert. Folkebevegelsen i Norge var basert på individuelt medlemskap. I Danmark var den en para­ plyorganisasjon, og det var partier og aksjoner som var medlemmer. Dessuten var jordbruksorganisasjo­ nene i Danmark for medlemskap. Den danske beve­ gelsen ble altså aldri tverrpolitisk på samme måte

som den norske, og den maktet heller aldri å engasje­ re enkeltpersoner i samme grad. Nå fantes det også i Norge unntak fra det tverr­ politiske mønstret. Folkebevegelsens faglige utvalg, stiftet alt i oktober 1970, rommet bare fagorganiserte. I starten var aktiviteten beskjeden, men den ble trap­ pet opp som motstøt mot en forventet storoffensiv fra FO sentralt. Før folkeavstemningen hevdet utvalget å representere 200 000 fagorganiserte. Det var nytt når tre store og ett lite fagforbund høsten 1971 erklærte motstand - Jern- og Metall, Grafisk, Arbeidsmannsforbundet og Sosionomforbundet. De tok likevel ikke organisasjonen i bruk i nei-kampanjen, aktiviteten ble kanalisert gjennom Faglig utvalg og Arbeidernes Informasjonskomité mot norsk medlemskap i EEC (AIK). AIK ble stiftet 24. januar 1972, og AUF var drivkraften. Bakgrunnen var misnøye med opposi­ sjonens vilkår innad i Arbeiderpartiet. Formålet var å mobilisere partifeller som hadde hemninger mot å engasjere seg i tverrpolitisk arbeid. Formannen, finansrådmann Bernt H. Fund i Oslo, hørte med til disse. Fikevel stod heller ikke Faglig utvalg og AIK helt utenfor tverrpolitisk arbeid. Faglig utvalg var en del av Folkebevegelsen, og AIK fikk økonomisk støtte fra den, akkurat som Ungdomsfronten og Kvinneaksjonen gjorde det. Mange av AIKs medlemmer deltok i tverrpolitisk virksomhet i andre fora, og som organi­ sasjon samarbeidet AIK tettere med Folkebevegelsen etter hvert som avstemningen nærmet seg. På siden av organisasjonsnettverket rundt Folke­ bevegelsen stod derimot Arbeiderkomiteen Mot EEC og Dyrtid (AKMED). Den var dannet i 1970, og sprang ut av SUF (ml). AKMED kom i klart motset­ ningsforhold til Folkebevegelsen og dens ledelse. Komiteen var mer enn andre innstilt på å utnytte EFstriden til å styrke sin egen organisasjon. I starten ville den opptre uavhengig av Folkebevegelsen, som den anså som en «borgerbevegelse» som representer­ te «den statsmonopolistiske landbrukskapitalen og en del annen norsk kapital med interesser som strir

DET STORE OPPGJØRET

mot EEC». Men fra våren 1971 ble medlemmene oppfordret til å melde seg inn i Folkebevegelsen og «avsløre» ledelsen der. Styret i Folkebevegelsen fast­ slo da at ingen kunne være medlem av AKMED og av Folkebevegelsen samtidig. Redselen for marxist-leninistene var stor, ikke minst i de politiske ungdomsor­ ganisasjonene - de hadde opplevd at tverrpolitiske aksjoner var blitt «kuppet» i slutten av 1960-årene. Noen lokalutvalg syntes nok det var uhensiktsmessig å holde en slik distanse, og noen steder foregikk det et praktisk samarbeid. Men i det store og hele holdt Folkebevegelsen AKMED på avstand.

Tilhengerne: Sen samling om industri­ samfunnets verdier Tilhengerne av medlemskap hkk aldri en organisa­ sjon med tilsvarende bredde, slagkraft og kontakt­ flate som Folkebevegelsen. «Ja til EF»-aksjonen ble skapt først i februar/mars 1972. Den kunne ikke sam­ menlignes med motstandernes organisasjon. Alt i 1960-årene var hovedargumentet for fullt medlemskap økonomisk - tollfri adgang for eksport­ industrien til et utvidet marked var en forutsetning for fortsatt økonomisk vekst. Organisasjonene innen­ for skipsfart, handel og industri var da også blant de første som gikk inn for medlemskap, og «industri vekstpartiene» Høyre og Arbeiderpartiet inntok sam­ me standpunkt. Et viktig argument var også at med­ lemskap var en naturlig fortsettelse av den allianse­ tilknytningen Norge hadde valgt etter krigen og et bidrag til freden i Europa, fordi EF bandt de to tradi­ sjonelle rivalene Tyskland og Frankrike sammen. De hovedargumentene tilhengerne hadde støttet seg til i 1960-årene, forble de viktigste også i striden fram mot folkeavstemningen. Det kom ingen forny­ else, slik det gjorde på nei-siden. Men tydeligere enn før brukte tilhengerne samfunnsautoriteter i agita­ sjonen. De viste til at 17 av 18 fylkesmenn, en enstemmig ledelse i Norges Industriforbund, 230 av 311 delegater på FO-kongressen, hele regjeringen og tre fjerdedeler av stortingsrepresentantene var for medlemskap. Selv om holdningen til medlemskap var klar, tok det tid før Høyre og Arbeiderpartiet med full tyngde kastet seg inn i striden. For begge partier var både taktikk og hensynet til konstitusjonell fremgangs­ måte viktig. Høyre var med i regjeringen Borten, der enigheten om å forhandle i Brussel var skjør. Regje­ ringens liv måtte veies mot behovet for å kjempe for saken. Det var liten tvil om hvor Høyres ledelse stod, men den insisterte på at man hadde gått inn for å fo r ­ handle om medlemskap, og da kunne man ikke gå ut med et endelig standpunkt før resultatet forelå. Det gjaldt også etter at Borten gikk av i mars 1971 og

Trygve Brattelis Arbeiderparti-regjering overtok. Høyrefolk mente dessuten det var taktisk uheldig om Høyre skulle stå fremst i ja-agitasjonen. Det som kom til å avgjøre utfallet, var hvordan Arbeiderpartiets vel­ gere til slutt stemte, og de moderate kreftene ville ha lettest for å vinne fram om Høyre holdt seg i bak­ grunnen, mente man. Arbeiderpartiets ledelse stod overfor en styrket opposisjon både i partiet og fagbevegelsen. Partiets enhet måtte veies mot behovet for å agitere for jastandpunktet. Mange av lederne ønsket å dempe uenigheten. Strategien ble også her offisielt å avvente forhandlingsresultatet, mens ledelsen satset på at tiden arbeidet for tilhengerne. Mens regjeringen, Arbeiderpartiet og Høyre la bånd på seg, var det i 1971 næringslivets organisasjo­ ner, pressen og Europabevegelsen som agiterte mest aktivt for medlemskap. Men innad i Arbeiderpartiet arbeidet ledelsen etter hvert mer aktivt for å overvin­ ne motstanden. Informasjonsvirksomheten hkk mer kampanjepreg; kurs- og seminarvirksomheten for faglige tillitsvalgte ble intensivert. Opposisjonens krav om alternative utredninger, alternativt materiale til partiavdelingene og innledere fra begge sider ved fylkespartienes årsmøter ble avvist. Følelsen av at åpen debatt ble hindret, var en del av bakgrunnen for at AIK ble dannet på nyåret 1972. Mens dette pågikk, vokste uroen over at motstan­ derne beholdt taket på opinionen og styrket tanken om en folkebevegelse også for tilhengerne. 25. januar 1972 kom et opprop i dagspressen, 21. februar trådte et interimsstyre for «Ja til EF» fram, og på et lands­ møte 11. mars ble organisasjonen formelt dannet. Siden det var klart at det kunne bli avgjørende hvor stor del av Arbeiderpartiets velgere som ville følge partiledelsen, stod det å vinne tvilerne i Arbeiderpar­ tiet og fagbevegelsen i forgrunnen. Det var da viktig at folk ikke forbandt organisasjonen med Høyre, næringslivet eller Europabevegelsen. Aksjonen holdt også avstand til Næringslivets koordineringsutvalg, som næringsorganisasjonene hadde opprettet for å samordne sin agitasjon. I Høyre var Kåre Willochs holdning at partiet skulle stille seg positivt til organi­ sasjonen, men samtidig burde ikke tilstrømningen av høyrefolk bli for stor. Initiativet til opprettelsen ser ut til å ha kommet fra kretser i Arbeiderpartiet med nær tilknytning til utenrikstjenesten. Utenriksminister Andreas Cappe­ len tok avgjørelsen etter at ideen var klarert med par­ tisekretæren og statsminister Trygve Bratteli. I tråd med ønsket om å nå tvilerne i egne rekker ble Einar Gerhardsen først spurt om å være formann. Da han sa nei, gikk formannsvervet til den tidligere fiskerimi­ nisteren og lederen for Distriktenes Utbyggingsfond, Reidar Carlsen, og sekretærstillingen til formannen i Oslo Venstre, Ola H. Metliaas.

Hallvard Eika (V) ble handelsminister i Lars Korvalds regjering, som ble dannet etter folke­ avstemningen. Der fik k han det politiske ansvaret fo r å skaffe Norge en handels­ avtale med EF. Eika hadde representert Telemark på Stor­ tinget fra 1969 og vært landbruks­ minister i regjer­ ingen Borten i 1970-71.

19

TVIL OG TRO

Statsminister Trygve Bratteli ankommer sammen med Randi Bratteli til stemme­ lokalet ved Bolteløkka skole i Oslo. De mottar stemme­ sedlene av Albert Nordengen, som i 1972 var formann for Høyre i hoved­ staden.

Også Ja til EF rakk ut til alle fylker og trolig til om lag like mange kommuner som Folkebevegelsen. Men der Folkebevegelsen hadde lokalutvalg, hadde «Ja til EF» ofte bare en kontaktmann. I Sør-Trøndelag hadde aksjonen for eksempel representanter i nesten alle kommuner, men lokalutvalg bare i én. Samarbeidet på tvers av vanlige skillelinjer måtte bli mindre omfattende enn i Folkebevegelsen. Tallet på dem som engasjerte seg i arbeidet, var også betydelig mindre. Selv oppgav organisasjonen et medlemstall på over 100 000, men lokale undersøkelser kan tyde på at det reelle tallet var mellom en tredjedel og en fjerdedel av dette. I motsetning til Folkebevegelsens arkiv er ikke Ja-aksjonens kilder til medlemstallet gjort tilgjengelig. Sikrere tall kan vi ikke få før det skjer. Målet var altså særlig å overbevise tvilere innenfor arbeiderbevegelsen, og Høyre skulle ligge lavt. Men i praksis ble man ofte henvist til å bruke folk som var villige, heller enn de best egnede. I Troms, der frafal­ let blant Arbeiderpartiets velgere var svært stort, var det for eksempel ofte vanskelig å finne partifolk som ville arbeide for organisasjonen. Høyre-medlemmer måtte oftest dra lasset. Nettopp slike situasjoner - å bruke Høyre-folk til å påvirke AP-velgere - var det Jaaksjonen hadde vært så opptatt av å unngå. 20

Et program fo r et annet samfunn? Som vi har sett, var EF-tilhengernes hovedargumen­ ter - hensynet til den økonomiske veksten og fredsargumentet - en fortsettelse av argumentasjonen fra 1960-årene. Argumentene var særlig knyttet til fore­ stillingen om at økonomisk vekst fortsatt var viktig og til erfaringene fra den annen verdenskrig og den kalde krigen. Når EF-tilhengerne ville lette adgangen til marke­ dene for eksportindustrien og åpne grensene for varer, kapital og arbeidskraft, var det nettopp for å fremme den økonomiske veksten, selv om de innså at både hjemmemarkedsindustrien og primærnæ­ ringene ville få omstillingsproblemer. Dette var i tråd med det som hadde vært dominerende politikk i etterkrigstiden: En industrielt drevet økonomisk vekst skulle skape materielle verdier som kunne for­ deles slik at de gav stigende velstand og økt trygghet for alle. Vekst og rimelig fordeling ble oppfattet som den store fellesinteressen i politikken og i samfun­ net. Selv om deler av EF-motstanden var preget av holdninger med røtter i gamle konflikter - dels den økonomiske og kulturelle konflikten mellom indus­ trisamfunn og bondesamfunn, dels konflikten mel­ lom arbeid og kapital - var den nye samfunnskritik-

DET STORE OPPGJØRET

ken viktigere. Den brakte nye spørsmål fram til debatt og gjorde dem til gjenstand for politisk hand­ ling. Slik skapte den en ny politisk dagsorden. Denne kritikken var altså både «grønn» og «rød». Den ville underordne økonomisk vekst under andre hensyn. Å utvikle et bedre samfunn ville kreve et brudd med vekst-tankegangen. Den virkelige fellesinteressen lå ikke lenger i økonomisk vekst, men i å utvikle et «mykere» og «grønnere» samfunn som kunne imøte­ komme menneskelige behov uten de sosiale proble­ mene og den rovdriften på naturen som industrikapi­ talismens utvikling skapte. Slike tanker favnet bredt - partipolitisk fra mel­ lompartiene til SE Nymarxisme var en del av grunn­ laget for dem. Samtidig pusset mange støvet av mer tradisjonell marxistisk teori, både i SF og på Arbei­ derpartiets venstrefløy. I ml-bevegelsen ledet inter­ essen for marxistisk teori over i dogmatikk, det antiautoritære opprøret endte i ytterliggående autoritetsdyrking. Heller ikke EF-tilhengerne var blinde for de pro­ blemene den nye samfunnskritikken reiste. Et nytt tema som «velferd og miljø» fikk for eksempel et stort avsnitt i stortingsmelding nr. 50 om markedssaken fra 1972, mens det hadde vært fraværende i til­ svarende meldinger tidligere. Men det var motstan­ derne som satte dagsordenen; tilhengerne måtte for­ holde seg til den. Samtidig kom regjeringens forank­

ring i vekst-tankegangen på punkt etter punkt klart fram i stortingsmeldingen fra 1972; for å kunne bøte på de problemene utviklingen i det moderne indust­ risamfunn skapte, måtte man ha økonomisk vekst. Til tross for at nei-leiren rommet syn som vanske­ lig kunne forlikes, står det fast at store grupper blant EF-motstanderne rettet oppmerksomheten mot and­ re samfunnsmessige fellesinteresser enn de gamle. Det var tradisjonalister blant motstanderne, men samtidig mange som hadde et mer moderne sam­ funnssyn enn tilhengerne, i den forstand at de inn­ førte perspektiver i debatten som pekte ut over vekstsamfunnet. Slik fikk EF-striden også preg av en kamp for en ny dagsorden i politikken.

Striden hardner til Da forhandlingsresultatet forelå 22. januar 1972 og regjeringen Bratteli anbefalte det, kunne Høyre og Arbeiderpartiet legge forsiktigheten til side. Nå mobiliserte begge sider. Ja-partiene tok i bruk partiapparatene: Høyre opprettet et EF-korps med 500 medlemmer. I alle fylker, og i de fleste kommu­ ner, satte partiet ned kampanjeutvalg. I Arbeiderpar­ tiet og LO ble distriktssekretærer og fylkessekretærer skolert for oppgaven. Dessuten ble et ekstraordinært apparat bygd opp - med godt over 100 distriktssek­ retærer og «korttidssekretærer». Mobiliseringen i arbeiderbevegelsen kunne likevel være et tveegget sverd, for den provoserte mange av dem som skulle overbevises. Ja til EF-aksjonens sekretariat hkk på det meste 50-60 ansatte. Folkebevegelsen hadde et tilsvarende antall sentralt, og mindre kampanjekontorer utover hele landet. Tilhengerne brukte mest

Hans Normann Dahls berømte karikatur «EFhceren» kom først på trykk i Dagbladet. Sentralfiguren, som fører lansen, er LOs formann Tor Aspengren. Iforreste rekke sees for øvrig Arbeiderpartiets sekretær Ronald Bye, Venstres Helge Seip og KrFs Kåre Kristiansen. Høyres Kåre Willoch opp­ ildner troppene fra en posisjon på Aspengrens skulder. Når Einar Gerhard­ sen er surret fast til lansen, henspiller det på at han bare motvillig følger med. fa - demonstrasjon 1. mai 1972. Ja- eller nei-demonstrasjoner på nasjonens fest­ dager som 17. mai eller 7. juni, eller - som her - på arbeiderklassens tradisjonelle kamp­ dag, virket særlig provoserende på meningsmotstan­ derne.

21

TVIL OG TRO

Begge parter tok i bruk usaklige virkemidler i EFstridens sluttfase i 1972. Et særlig grelt eksempel var oppslaget i Verdens Gang 8. september, som gikk ut på at SUF (m-l) ville overta Folkebevegel­ sen når avstem­ ningen var holdt. Oppslaget skulle skandalisere EFmotstandemes viktigste redskap og ble fulgt av en pressekampanje med samme formål landet over. Det VG brakte til torgs, var åpen­ bart ute av kontakt med den reelle situasjonen innenfor Folkebevegelsen.

betalt arbeidskraft, Folkebevegelsens styrke lå i fri­ villig innsats og dugnadsvirksomhet. Mobiliseringen kostet. Stortinget bevilget 1,25 millioner kroner til hver av de store kampanjeorganisasjonene og fem millioner til partienes opplysnings­ arbeid. Men dette rakk ikke langt. På vel to år brukte Folkebevegelsen rundt ti millioner. Ja til EF brukte på rundt et halvt år trolig 20-25 millioner. Godt halvI parten av Folkebevegelsens inntekter kom fra landbruksorganisasjonene, mindre bidrag kom fra fagfor­ eninger og fiskarlag. Kildene tilja til EFs økonomi er ikke tilgjengelige, og vi vet ikke hvordan utgiftene 22

der ble dekket. Men til tross for at organisasjonen ønsket å markere avstand overfor næringslivet, fikk den trolig betydelige bidrag fra bedrifter og nærings­ organisasjoner. Til ja-sidens ressurser må vi også regne brorparten av bevilgningene til partiene, store deler av embetsverket, som nå ble satt inn i agitasjo­ nen, og det meste av de fem millionene Stortinget bevilget til Utenriksdepartementets informasjonsar­ beid. Samtidig foregikk en mobilisering av argumenter. Alt som kunne gagne standpunktet, ble tatt i bruk. Ulykker som følge av motpartens seier ble manet

DET STORE OPPGJØRET

fram. Mens regjeringen tidligere hadde lagt mest vekt på at medlemskapet ville gi økonomiske fo rd eler, ble poenget nå mer at det ville gå ille om man ble ståen­ de utenfor. Direktører lot seg friste til å skremme bedriftens arbeidere med at arbeidsplassen var i fare hvis de stemte nei. Ledelsen i Industridepartementet laget et notat om at handelsavtale i stedet for med­ lemskap ville koste hver yrkesaktiv 6000 kroner i året, og Ja til EF brukte notatet i agitasjonen. Folke­ bevegelsens svarte: «Dette er svindel.» Selv om motstanderne la mindre vekt på spørsmå­ let om økonomisk vekst, la de stor vekt på å gjendri­ ve tilhengernes påstander. De fikk hjelp av noen av landets fremste økonomer. S osialøkon om en - Norske Sosialøkonomers Forenings fagtidsskrift - gikk imot medlemskap: Medlemskap eller handelsavtale ville bety lite fra eller til for økonomien som helhet, andre ting burde avgjøre. Motstanderne satte på sin side argumentet om sjøl­ råderetten på spissen. Slik de så det, kom trusselen fra prinsippene i EFs «grunnlov», Romatraktaten: fri bevegelse av varer, kapital og arbeidskraft. Anonyme, internasjonale markedskrefter ville undergrave nasjo­ nal politisk styring, særnorske ordninger og refor­ mer. Men også EFs overnasjonale karakter var en fare: Organene i Brussel kom til å treffe avgjørelser som gjaldt for norske borgere direkte. Motstanderne argumenterte også med at utviklingen ville gå mot m er overnasjonalitet. Nye dokumenter fra EF gav dem ammunisjon. Særlig Werner-planen, som trakk opp perspektiver for en økonomisk og monetær uni­ on med felles pengeenhet, og Davignon-planen, som siktet mot utenrikspolitisk samordning, egnet seg godt i agitasjonen. De ble utnyttet, trolig mer enn det var grunnlag for etter den statusen de hadde i EF-systemet. Spørsmålet om overnasjonalitet var vanskelig for tilhengerne. Det var få overbeviste tilhengere av en sterk overnasjonal myndighet. Mens motstanderne gjorde alt de kunne for å påvise at utviklingen gikk mot sterkere overnasjonalitet, fremstilte tilhengerne EF som en samling selvstendige nasjoner. Ja til EF bestemte seg tidlig for at Norges nasjonale uavheng­

Rolf Grovens plakat spilte både på miljøødeleggelsene, på den nasjonale selvoppgivelsen mange motstandere tilla tilhengerne, og på det sikre politiske propagandamiddelet som lå i alliansen mellom Arbeider­ partiets ledelse og Høyre i EF-saken.

ighet måtte danne utgangspunkt for agitasjonen. EF som politisk idé ble dermed lite diskutert. Forutsetningene i forhandlingene hadde vært «va­ rige særordninger» for jordbruket. Da forhandlerne måtte gi opp å holde norsk jordbruk utenfor EFs fel­ les landbrukspolitikk, høynet også det temperaturen i debatten. I avtalen het det at bøndenes levestandard skulle «opprettholdes». Motstanderne hevdet at det da var usikkert om støtteordningene kunne videre­ føres, og om støtten kunne gis til produksjonen, slik ordningen i Norge var. De mente den i stedet ville bli sosialt begrunnet. Jordbruket ville «komme på sosial­ hjelp». Fiskerne ønsket nok tollfri adgang til marke­ dene i EF. Men enda mer ønsket de - særlig i nord - å bevare et truet naturgrunnlag. Ressursene måtte for­ svares mot fri utnyttelse fra borgere fra andre EFland. I avtalen hadde EF akseptert en tolv mils fiske­ rigrense for kysten nord for Egersund. Men den gjaldt bare for ti år. Regjeringen mente den hadde fått «garantier» om at den skulle bli permanent, men dette var ikke avtalefestet. Fiskeriminister Knut Hoem mente avtalen ikke var god nok og gikk av. Det økte motstandernes følelse av at regjeringen dekket til det reelle innholdet i avtalen. Opphisselsen på begge sider ble enda større ved de metodene og symbolene som ble tatt i bruk. Når 700 fagfolk innen psykisk og sosialt helsevern rykket inn opprop i avisene med en lengre argumentasjon mot medlemskap, provoserte det tilhengere, som mente

«Nei til salg av Norge» var et av nei-sidens mest hardtslående - og omstridte - slagord. Folkebevegelsens ledelse fant at det var fo r kraftpatriotisk og sørget fo r at det ikke kom på trykk i bevegel­ sens publikasjoner. Det forhindret likevel ikke at det ble brukt i disku­ sjoner, på transparanger og i demonstrasjoner. Slagordet var i bruk alt i 1962, men i 1972 var det først og fremst SUF(m-l)avleggeren Arbeider­ komiteen mot EEC og Dyrtid som brukte det.

23

TVIL OG TRO

«TV-pilen» var en viktig del av NRKs dramaturgi f or sendingene om EFavstemningen i 1972. På bildet har antallet opptalte neistemmer såvidt passert ja-stemmene. 1 midten program­ lederen Lars Jacob Krogh. Mens avisene stort sett hadde tatt standpunkt i striden, forsøkte NRK å leve opp til sitt ideal om upartisk og balan­ sert nyhetsformid­ ling. EF-tilhengere og EF-motstandere voktet nøye om motparten ble gitt fordeler. Etter folkeavstemningen undersøkte en gruppe i Goteborg under ledelse av professor Jorgen Westerståhl NRKs dekning av saken og kom til at den var nesten fullstendig balansert.

De første resultatene kom fra utkantkommuner og gikk stort sett i neifavør. Bjartmar Gjerde, Guttorm Hansen og Reiulf Steen inntar en avventende holdning i Arbeiderpartiets hovedkvarter.

24

faglig autoritet ikke burde brukes på den måten. Oppropene fra ulike yrkesgrupper opptrådte ofte i par. Et opprop imot utløste et annet for. Ved utendørsmøter og demonstrasjonstog kunne valget av dato provosere. Slik var det med Faglig Utvalgs tog i Oslo 1. mai 1972, på arbeiderbeveg­ elsens felles kampdag, og med Folkebevegelsens tog 7. juni, datoen for oppløsningen av unionen med Sverige i 1905. Noen steder ble også 17. mai brukt til EF-agitasjon. For noen var slikt å skjende klassens eller nasjonens felles symboler. Ingen av partene hadde ønsket å trekke inn uten­ rikspolitikken i mer tradisjonell forstand. I uformelle møter våren 1972 ble motstandere og tilhengere til og med uttrykkelig enige om å holde den utenfor. Den kunne åpenbare splittelse på begge sider og bidra til misforståelser i utlandet om stemningen i Norge. Fikevel lyktes det i sluttfasen ikke helt å unngå kri­ gen og sikkerhetsspørsmålene. Noen i Folkebevegel­ sen lanserte ideen om å brenne varder som avslutning på kampanjen. Det vakte forestillinger om krig og mobilisering, og EF-tilhengere kunne føle seg stemp­ let som en indre fare. Fedelsen følte nok at dette overskred en grense, men en del varder ble satt i brann. På den andre siden arrangerte tilhengerne fredsmøte om EF i Telavåg, med Trygve Bratteli som hovedtaler. «Nå skal også Telavåg, symbolet for hele folkets tragedie under okkupasjonen, bli en politisk

plattform for Ja-bevegelsen,» skrev forfatteren Sigurd Evensmo. Forsøk ble gjort på å skandalisere motstanderne. Tidlig i september slo Verdens Gang opp at Folkebe­ vegelsen var infiltrert og dominert av SUF (m-1), som ville overta hele Folkebevegelsen etter avstemningen. «Nyheten» ble slått stort opp i ja-pressen landet over. Ja-sidens sterkeste utspill stod likevel statsminis­ teren for. Etter drøftelser i regjeringen, som var split­ tet i spørsmålet, erklærte Trygve Bratteli på et møte

DET STORE OPPGJØRET

på Gjøvik 23. august at hans regjering ville gå av hvis det ble nei. «Kabinettspørsmål mot folket» var hva en del av de ivrigste tilhengerne hadde ønsket, og det EF-motstanderne i Arbeiderpartiet hadde fryktet mest.

Nei-prosenten i landets fylker ved folkeavstemningen i 1972; den varierte fra 33,5 i Oslo til 72,5 i Nordland. Variasjonene innenfor fylkene var imidlertid også store: I Nordland var den høyeste neiprosenten 93,5 på Røst og den laveste 53,2 i Narvik. I Oslo var den høyeste japrosenten 83,8 på Slemdal i villastrøkene på vestkanten, og den laveste 52,9 i et av distriktene i den indre delen av østkanten.

Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland

Hvorfor ble det nei? Ja-kampanjen virket. Det siste året før avstemningen fikk ja-siden 340 000 nye tilhengere. På meningsmå­ lingene skrumpet nei-ledelsen inn fra 69 prosent høs­ ten 1971 til 56 prosent like før avstemningen. Men de mer ekstreme virkemidlene mot slutten av striden hadde neppe stor virkning, for ja-sidens fremgang kom hovedsakelig like etter at forhandlingene var ferdige i januar - og den var altså ikke stor nok til å hindre at nei-siden vant. Når historikere og andre samfunnsforskere har forklart utfallet, har de særlig lagt vekt på tre forhold. For det første motsetningen mellom «sentrum» og «periferi». I geografisk sammenheng betyr det at neistemmene var hyppigere på landsbygda enn i byen, i Nord-Norge enn i Sør-Norge, i utkantstrøk enn i sen­ trale strøk. I sosial sammenheng betyr det at folk med lavere inntekt og utdannelse oftere stemte nei enn de som rangerte høyere. I kulturell sammenheng betyr det at folk som var aktive innenfor «motkulturene» avhold, legmannskristendom og målsak, oftere stem­ te nei enn andre. For det andre var næringsinteresser viktige: Nei-prosenten var høyere jo flere som var til­ knyttet jordbruk og fiske i et område. For det tredje betydde radikalisme og klassekamp tradisjon i arbei­ derbevegelsen mye: Industriarbeidere i gamle radi­ kale høyborger som Bamble, Sauda og Odda stemte oftere nei enn arbeiderne på Høyanger, Årdal og Sunndal. «Tradisjonelle klasseinteresser kom på tvers av næringenes fellesinteresser,» skrev historikeren Edvard Bull. Alt dette er i hovedsak riktig som en beskrivelse av hovedmønstrene i avstemningsresultatet. Vi kan føye til at unge velgere oftere stemte nei enn eldre. Men som forklaring på utfallet rekker det ikke langt. Ver­ ken primærnæringer, utkantboere eller radikale industriarbeidere hadde stemmestyrke til å skape noe nei-flertall. Selv om det var i funksjonærgruppen japrosenten var størst, kom det flere nei-stemmer fra funksjonærer enn fra bønder og fiskere til sammen. Motstanden hentet ikke sin tallmessige styrke i pri­ mærnæringene. Som vi alt har sett, rommet de bare om lag ti prosent av yrkesbefolkningen i 1972. Fler­ tallet av industriarbeidere stemte dessuten etter alt å dømme ja. Bønder, fiskere og radikale industriarbei­ dere stod samlet neppe for særlig mer enn en fjerde­ del av nei-stemmene. Heller ikke kunne Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet levere den stemmetyngden som skulle til for å gi nei-siden seieren. Østlandet

Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Prosent

10

20

30

40

50

60

70

81

bidrog tvert imot kraftig, med 44 prosent av neistemmene, og landsdelen hadde ikke mer enn 49 pro­ sent av befolkningen. Om vi så ser på hovedstaden, det fylket der overvekten av ja-stemmer var størst, var nei-stemmene bare derfra helt avgjørende for utfallet. Om 37 prosent av dem som stemte nei i Oslo, hadde lagt stemmen i den andre vektskålen, hadde jasiden vunnet. At nei-siden klarte å holde skansen i Oslo og andre østlandsbyer så godt som den tross alt gjorde, forklarer altså minst like mye som stemmestyrken til folk i primærnæringene. Den som vil forklare utfallet av folkeavstemning­ en, må altså mer enn det som til nå er gjort se på hvorfor ligningsfunksjonæren, læreren, helsearbeide­ ren eller kjøpmannen i sentrale strøk stemte nei. Det er ikke nok å peke på de «typiske» nei-områdene, for det var fra områder som ikke var «typiske» at tyng­ den av nei-stemmene kom. Kanskje kan primærnæ­ ringene og utkantene dukke opp igjen, men da i en annen form. For bytradisjonen er ikke sterk i Norge. Selv byboere føler ofte tilknytningen til landsbygda sterkere enn til byen. Men viktig kan det også være at den nye samfunnskritikken i stor grad hadde appell på tvers av egeninteresser og klasseinteresser. Det var felles menneskelige verdier, som nasjonens selvsten­ dighet og menneskenes avhengighet av naturen, som kom i fokus. Det sterkeste og hyppigste argumentet på nei-siden, selvråderetten, var nettopp et argument som ikke hadde adresse til bestemte klasser eller egeninteresser. Kanskje kan vi omskrive Edvard Bull og si at nye fellesinteresser kom på tvers av tradisjo­ nelle klasseinteresser?

25

TVIL OG TRO

Figuren gir et inntrykk av hvilke partipolitiske rystelser som fulgte med oppgjøret om norsk EF-medlemskap. Mens styrke­ forholdet mellom partiene tidligere hadde vært bemer­ kelsesverdig stabilt fra valg til valg, kom det store forskyv­ ninger mellom stortingsvalgene i 1969 og 1973. Særlig gikk det ut over Arbeiderpartiet og Venstre. Det liberale folkepartiet brøt ut av Venstre. Sosialistisk Valg­ forbund (fra 1975 Sosialistisk Venstre­ parti) ble den store vinneren.

Arbeider­ partiet

Kristelig Folkeparti Senter­ partiet Sosialistisk Venstreparti Venstre

■

Anders Langes Parti ■ Det Liberale Folkepartiet

C H Z Z 1 1973 ■■11969

■ Prosent

10

20

30

40

50

Ville partimønstret rakne? Erfaringene fr a EFstriden styrket kravene om tettere samarbeid mellom radikale sosialister. Foran stortings­ valget i 1973 gikk Sosialistisk Folke­ parti, Kommunist­ partiet, utbrytere fra Arbeiderpartiet og uavhengige sosial­ ister sammen i

Sosialistisk Valg­ forbund. Bildet er fra pressekon­ feransen i april 1973. Som nummer fire fr a venstre ser vi Stein Ørnhøi (SF), deretter Ragnar Kalheim (Folke­ bevegelsen og Faglig utvalg), Finn Gustavsen (SF) og Berit Ås (AIK). Helt til høyre Reidar Larsen (NKP). To år senere ble valg­ forbundet under stor indre strid omdannet til Sosialistisk Venstreparti.

26

EF-kampen rystet partimønstret. Arbeiderpartiet og Venstre fikk størst problemer. AUFs åpne motstand, at AIK opptrådte som «fraksjon» og at partiets EFmotstandere gikk inn i tverrpolitisk samarbeid, kolli­ derte med en sterk tradisjon av partidisiplin og lojali­ tet mot ledelsen. Sterke krefter, med partisekretæren Ronald Bye i spissen, oppfattet alt dette som illojali­ tet. AUF på sin side mente at partiledelsen misbrukte sin makt. Både kontrollen over den indre partidiskusjonen, at A rbeiderbladet stengte avvikende meninger ute og at embetsverket ble tatt i bruk av ja-siden, pro­ voserte sterkt. Kravet om mer «partidemokrati» stod mot kravet om å følge innarbeidet organisasjonsmes­

sig praksis. Kollisjonen ble opplevd som dramatisk. Da slaget var over, mente ytterliggående tilhengere at de som hadde gått imot flertallslinjen, var uskikket til tillitsverv. Nominasjonene foran stortingsvalget i 1973 avfødte bitterhet hos mange motstandere, som følte at de fikk liten uttelling i forhold til EF-motstandens styrke blant partiets velgere. Etter avstemningen inntok likevel de fleste av til­ hengerne en mer forsonlig holdning. Resultatet måt­ te aksepteres, arbeidet for å dempe motsetningene i partiet tas opp. I det lange løp bidrog nok erfaringene fra striden til å forandre partikulturen i retning av større romslighet, noe som blant annet skulle vise seg da EF-saken kom opp på nytt i 1990-årene. Men for mange var motsetningene blitt fo r store. En del av AIK gikk sammen med SF og Kommunist­ partiet og dannet Sosialistisk Valgforbund i april 1973. Valget i 1973 viste at tilliten mellom partiet og velgerne var tynnslitt. Arbeiderpartiet tapte tolv stor­ tingsmandater og gjorde sitt dårligste valg siden 1930. Alt ved neste valg skulle partiet vinne tilbake noe av det tapte. Men velgernes partilojalitet, som hadde bidratt sterkt til stabiliteten i etterkrigstiden, skulle vise seg å være varig brutt. Ikke bare brutt til­ lit, men også erfaringene fra tverrpolitisk samarbeid, gjorde det i det hele lettere for velgerne å krysse gren­ ser, også grensene mellom «sosialistisk» og «borger­ lig». Som eksempel ba formannen i et lokalt arbeiderpartilag Høyres Fars Roar Fangslet om å gå igjennom hans utkast til sluttappell til DNA-velgerne. Fangslet noterte seg at mange av Arbeiderpartiets vanlige medlemmer hadde endret sitt syn på Høyre. Venstre ble delt nesten på midten. Partiet gjen­ nomførte en grundig debatt om EF, en debatt der «den nye dagsordenen» stod sentralt. Splittelsen gikk på tvers av tidligere skillelinjer i partiet, og viste at de nye ideene kunne ha stor sprengkraft. Formelt kom splittelsen på spørsmålet om det skulle gå inn i regje­ ring med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti høsten

DET STORE OPPGJØRET

Venstre ble sprengt som følge av de store motsetningene om EF-medlemskap, og partiformannen Helge Seip var blant dem som brøt ut og dannet nytt parti. Her tillegger VGs Pedro ham følgende replikk på årsmøtet i Det Nye Folkepartiet i 1974: «Vi må vel innrømme at det var koseligere den gang vi hadde noen å slåss med». Magne Ferheim og Ole Myrvoll utgjør publikum.

1972, etter at Brattelis regjering hadde søkt avskjed. Flertallet i stortingsgruppen sa nei, flertallet i partior­ ganisasjonen ja. Mindretallet i partiet, med partifor­ mannen Helge Seip i spissen, brøt ut og dannet «Fol­ kepartiet nye Venstre», som senere skiftet navn til «Det nye Folkepartiet» og «Det liberale Folkeparti­ et». Flertallet, med de to nestformennene Hallvard Eika og Gunnar Garbo, ble en del av grunnlaget for regjeringen Korvald, som bkk det å skaffe landet en handelsavtale med EF som et av sine hovedmål. Ved valget i 1973 kom Venstre igjen med to representan­ ter, Det nye Folkepartiet med én. Det gamle Venstre syntes knust - det skulle sende velgere på vandring til andre partier. SF derimot vokste på EF-striden. Fra starten tidlig i 1960-årene hadde partiet fremstått vesentlig som et utenriks- og sikkerhetspolitisk alternativ, med en «tredje vei» mellom øst og vest. Men på slutten av ti­ året hadde det utviklet en venstrepopulistisk og distriktsvennlig profil, og kunne trekke fordeler av at mye av den politiske debatten ble preget av en ny «dagsorden». Partiet ble tyngdepunktet i Sosialistisk Valgforbund, som kom inn med 16 mandater ved val­ get i 1973. EF-striden blottla en kløft mellom regjeringen og stortingsflertallet på den ene siden, folkeflertallet på den andre. For mange gav den også næring til den tanken at «de mektige» - statsbyråkratiet, «vekstpartiene» Høyre og Arbeiderpartiet, LO-ledelsen og

«kapitalkreftene» - stod sammen mot vanlige folk, og at denne alliansen ikke bare gjaldt EF-saken. Bevisstheten om en slik allianse kom med varierende styrke til å gjøre seg gjeldende i tiårene som fulgte. På den andre siden gav selve utfallet av striden mange en ny tro på at seier over «systemet» var mulig. Neisiden hadde vunnet gjennom tverrpolitisk organise­ ring og direkte appeller til folkemeningen, ved å gå utenom partiene og det vanlige politiske systemet. I årene som fulgte, bkk utenomparlamentariske aksjo­ ner, mobilisering av «grasrota» og direkte opinions­ påvirkning større plass som politiske arbeidsformer. Den nye samfunnskritikken satte varige spor. Den ble oppfattet som en viktig del av grunnlaget for neisidens seier. Fordi EF-striden hadde demonstrert dens politiske sprengkraft, ble det nødvendig for alle - også EF-tilhengerne - å forholde seg mer aktivt til den i årene som fulgte. EF-kampen etterlot seg altså en «arv» - en ny poli­ tisk dagsorden, vekt på mer «direkte demokrati», skepsis til autoriteter, og vilje til å krysse gamle poli­ tiske grenser. Den sosialdemokratiske tradisjonen, slik den var utviklet i 1950- og 1960-årene, bkk i åre­ ne som fulgte, konkurranse fra andre strømninger på kort sikt særlig fra dem som sprang ut av EF-motstanden, på noe lengre sikt også fra en ny tro på «markedet». Det tidsrommet dette bindet dekker, ble sterkt preget av brytninger mellom disse tre retning­ ene. 27

Det radikale oppbruddet «Før eller siden vil en omlegging måtte komme,» uttalte filosofen Sigmund Kvaløy under Mardølaaksjonen i 1970. Ifølge Kvaløy satt myndighetene fast i troen på 1930-årenes og etterkrigstidens industri­ vekst som «en reddende generalnøkkel». Vekstspillet måtte slås over ende om en omlegging skulle komme før det var for sent. Den 26. juli hadde demonstranter tatt seg inn til Sandgrovbotn, i fjellheimen mellom Eikesdal og Romsdal. De ville hindre utbyggingen av Mardølavassdraget og slo opp teltene sine i anleggsområdet. Bak aksjonen stod Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern, dannet i 1969, en organisasjon få hadde hørt om før. Aksjonen endte i nederlag, men ble et symbol for en ny sivilisasjonskritikk. Mardøla-aksjonen illustrerer at 1970-årenes nye samfunnskritikk og nye bevegelser hadde røtter i år­ ene før EF-striden. Men de nye bevegelsene fikk sin store tid i de første seks-åtte årene som fulgte EFkampen. Striden bidrog til å påskynde og forsterke utviklingen av dem. Opprøret mot «vanefremskrittet» var klarest i flere «alternative» bevegelser. Men det oppstod en «rød/grønn» opposisjon som satte sitt preg også på

Mardøla-aksjonen i fjellheimen mellom Romsdal og Eikesdal sensommeren 1970 symboliserte en ny type sivilisasjons­ kritikk. Noen av demonstrantene lenket seg fast - en taktikk som skulle videreutvikles i Altaaksjonen et tiår senere. I bildet to av lederne, Ulf Prytz og Sigmund Kvaløy.

28

deler av det politiske liv. I en mer avdempet form fav­ net oppbruddet også eldre organisasjoner, og ble fanget opp av politiske partier og statsforvaltningen. Det norske politiske systemet viste seg forholdsvis åpent og tilpasningsdyktig. Det som begynte som opprør ved inngangen til tiåret, var i noen grad sugd opp og blitt offentlig politikk mot slutten av det. I Norge oppstod det i motsetning til flere andre land ikke noe eget «grønt» parti før mot slutten av 1980årene. I dette kapitlet skal vi se på bakgrunnen for den sivilisasjonskritikken vi møtte i forrige kapittel, følge oppbruddet og motsetninger knyttet til det og se på hvordan det politiske systemet tok opp i seg deler av kritikken.

Den nye samfunnskritikken utformes Et viktig tankemessig grunnlag for den nye sam­ funnskritikken lå på den ene siden i en hjemlig preget venstrepopulisme, på den andre siden i en importert nymarxisme. Det er vanlig å knytte venstrepopulismens oppkomst til antropologen Ottar Brox’ bok Hva skjer i Nord-Norge ? (1966). Før det

DET RADIKALE OPPBRUDDET

Odd Børretzens sivilisasjonskritikk rettet seg i denne kantaten mot over­ forbruket i de vest­ lige samfunn. De nye kjøpesentrene kunne betraktes som masseforbrukets «templer». Bildet er fra Strømmen Storsenter utenfor Oslo.

Handelsstandskantate Den alvorlige humoristen Odd Børretzen utformet en ramsalt kritikk av moderne markedsføring og forbrukerhysteri. Hans «handelsstandskantate» ble fremført i Sandvika kino i Bærum under den mest hektiske jule­ handelen i desember 1973 og utgitt på LP like etter. Hvem kommer der? ut mellom skogens rimhvite trær? Hvem daler her ne? De Hellige Kongene Tre og Langbein og Skrue og Handelsstandsforeningens formann med frue daler ne og Mikke Mus med gratis ballonger til barna og brus og juletre-kaker og søte små saker og fugler kommer der de kommer til oss de stanser her og bukker — og bukker Nå spiller de hellige kongene orgel i det høye pass opp for den engelen, du får ham i øyet Sweet Georgia Brown stå til høyre i trappen og vent levér lappen og hent Sweet Georgia Brown Bingo bingo bingo bingo du har vunnet en gris og en tenkende ovn Sweet Georgia Brown få den vekk få vekk den grisen ta den hjem og spis den Hail Mary cash and carry HJELP hjelp father xmas

skaff vann skaff trøst skaff et øsekar rull ham på gulvet få ham ned han sto der i kroken og tente en sigar det tok fyr i en overelektrisk gitar hjelp ham venner han brenner han brenner ta fra ham den kniven hvor er husdetektiven hellige konger hjelp Sweet Georgia Brown HJELP Det er hjelp vi trenger vi har problemer har du gaveproblemer? Til ham som har alt: kjøp en bordkvern (av teak) til maling av livets salt vi bukker og bukker nå er det myrra og honning i vente nå bukker de hellige kongene og hele det gamle og det nye testamente har gaver til liten og gaver til stor en Ronson til mor en firefargers offsetmaskin til lillebror der er jomfru Maria og barnet legg en krone i barnets fang så synger barnet og mammaen en sang De kan veksle i kassen i kassen i kassen takk skal De ha halleluja Siden denne «kantaten» ble laget, er det private for­ bruket pr. innbygger bortimot fordoblet.

29

TVIL OG TRO

Fra Ragnarock i Holmenkollen 16. juni 1974. 30 000 ungdommer var med på denne rockekonserten - avisene mente det var norgeshistoriens største popkonsert. Rockejestiv alene, med støv, pils og «frigjort» påkled­ ning var en del av 1970-årenes kultur­ elle opprør.

Anti-atomvåpenmerket stammet fra 1960-årene, men var fellessymbol for store deler av venstresiden og miljøbevegelsen også i 1970-årene.

30

hadde imidlertid Sigmund Borgan ved Landbruks­ høgskolen på Ås utformet noe av idégrunnlaget gjen­ nom en kritikk av norsk landbrukspolitikk. «Popu­ lisme» ble holdt opp som alternativ til sosialdemo­ kratiets «teknokrati», til «modernisering» og dyr mekanisering av primærnæringene og overføring av arbeidskraft til «høyproduktive» næringen Populismen ble en allmenn utkantideologi. Den ville styrke småsamfunnene til fordel for hele landet, også for pressområdene, der veksten var altfor stor. Den tok opp i seg miljøkritikk og vekstkritikk og var antikapitalistisk, men ikke marxistisk i tradisjonell forstand. Både sosialister og ikke-sosialister kunne regne seg som populister. Alt dette gjorde venstrepopulismen helt forskjellig fra den høyrepopulismen som mange skulle forbinde med ordet «populisme» i 1980- og 1990-årene, og som Fremskrittpartiet da skulle spille på. For studentopprøret var også nymarxismen viktig. Dette opprøret kom til Universitetet i Oslo i 1968, og spredte seg raskt til andre universiteter og utdannel­ sesinstitusjoner. Engasjementet var sterkt, men bkk aldri voldelige utslag som i Paris, Berkeley eller Ber­ lin. 1 studentmiljøene bkk den tyske «Frankfurterskolen» betydelig innbytelse, med tenkere som Jiirgen Habermas, Herbert Marcuse og Erich Fromm. De hevdet at den tekniske tenkemåten og menneskets herredømme over naturen var blitt en ny form for undertrykkende ideologi og et avgjørende hinder for menneskets frigjøring. Undertrykkelsen rammet ikke bare arbeiderklassen. I den moderne kapitalismen undertrykte næringslivet og statsapparatet alle men­ neskelige behov som ikke kunne måles som materiell «fremgang». Skulle man forstå slike forhold, strakk tradisjonell marxistisk klassetenkning ikke til. Studentopprøret rettet seg i utgangspunktet mot tradisjonelle autoritetsforhold på universitetene og i

skolevesenet, men tok etter hvert form av et bredere ungdomsopprør mot hele spekteret av de samfunnsonder som ble forbundet med industrikapitalismen og den vekstorienterte, sentraliserte og sektordelte staten. Parallelt med populismen og studentopprøret voks­ te det i nye samfunnsforskningsmiljøer fram en radi­ kal kritikk av velferdsstaten. I 1967 kom et nummer av det nye tidsskriftet Kontrast med tittelen «Det usynlige Norge». Budskapet her var at velferdsstaten var uferdig. Flere «usynlige» grupper ble holdt uten­ for. Men etter hvert ble spørsmålet like mye om sam­ funnsutviklingen gikk i riktig retning. Presset heller vekstsamfunnet - med effektivisering og rasjonalise­ ring i arbeidslivet og med stadig større prestasjonskrav - folk over på uføretrygd og sosialhjelp i et omfang som ingen velferdsstat kunne demme opp for? I 1950- og 1960-årene hadde få tvilt på at økende forbruk var et gode. Men ved slutten av 1960-årene kom en reaksjon mot masseforbruket. Den ble satt på spissen ved aksjonene mot Teenage Fair i Oslo i 1969. Teenage Fair skulle være en salgsmesse rettet mot ungdom. Den ble møtt av en bred ungdomsaksjon mot profesjonell markedsføring, pågående reklame og «kjøpepress». Ungdommene stoppet Teenage Fair og arrangerte i stedet «Et sted å være» på Vaterland skole. Der tok de opp en bred samfunnskritisk debatt. Den sterkt antiautoritære og antikapitalistiske samfunnskritikken var i utgangspunktet knyttet til det nye utdannelsessamfunnet. Det var særlig i utdannelsesinstitusjonene nye ideer ble formidlet og debattert, og nye samfunnskritiske bevegelser hadde gjerne utgangspunkt der. Dermed var de også preget av ungdom. Når de nye ideene nådde så langt ut, hang det delvis sammen med at masseutdannelsen var kommet. En stor del av ungdomsgenerasjonen befant seg etter den store utbyggingen av utdannel­ seskapasiteten i 1960-årene i slike institusjoner.

Miljø blir politikk Sammen med Natur og ungdom fra 1967 representer­ te Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern, som stod bak Mardøla-aksjonen, en fornyelse av natur­ vernarbeidet. Begge de nye organisasjonene sprang ut av student- og akademikermiljøer. De brukte nye ord -«miljøvern» og «økologi». 1960-årene hadde vært en gjennombruddstid for «klassisk naturvern» (bind 11). Men «miljø» og «økologi» dreide seg om noe mer - om samspillet mellom alle levende organismer og mellom disse organismene og det fysiske og kjemiske miljøet de levde i. Som én av millioner levende organismer var også mennesket avhengig av dette samspillet. Det

DET RADIKALE OPPBRUDDET

Karlsøy i Troms ble i 1970-årene et bilde på utkantenes vilje til å overleve. Også en del byradikale «hippier» flyttet til Karlsøy. I utkantideologien var bygdas og grendas interesser viktigere enn skillet mellom næringene. Her skaffer bønder penger tilfiskemottak. Bildet er fra juli 1978, og viser Svein Egil Haugen, Ottar Aasegg og Arne Bakkejord.

kunne ikke i det lange løp ustraffet utnytte naturen til materielle formål. I naturvitenskapen, som mer enn noe annet hadde gjort det mulig for mennesket å beherske og under­ tvinge naturen, var nye oppfatninger underveis. Boken Den tause våren (1962) av den amerikanske biologen Rachel Carson ble en vekker. Hun tok opp bruken av biocider - kjemiske insekt-, sopp- og ugressdrepende midler - i jord- og skogbruk, og påviste hvordan giften samlet seg opp i stadig større doser oppover i næringskjedene og til slutt ville ram­ me mennesket selv. I Norge fulgte professor Ragnhild Sundby ved Landbrukshøgskolen opp temaet. Norsk Zoologisk Forening stod bak «Biocidkomiteen av 1964», som blant annet la grunnlaget for at insekt­ giften DDT ble forbudt i Norge i 1970. For stemningen i Norge var også bøkene til den svenske plantefysiologen og næringsmiddelforskeren Georg Borgstrøm viktige. Mat fo r milliarder og Revolu­ sjon i verdens fiskerier kom på norsk i 1968. Jorden hadde begrensede ressurser, som ikke kunne brødfø en ubegrenset befolkning, hevdet han. Det ville bli mang­ el på jord, ferskvann, skog, mineraler og andre livsvik­ tige ressurser. Skulle det bli nok til alle, måtte de rike landenes sløseri og utbyttingen av u-landene ta slutt. Oppsikt vakte også den såkalte Romaklubbens rap­ port Hvor går grensen (1972), med den norske fysike­ ren Jørgen Randers som en av forfatterne. Rapporten fastslo at dersom den materielle veksten ikke ble redu­ sert, ville verden stå overfor en alvorlig ressurskrise.

En mangeartet miljøbevegelse utviklet seg. Det gamle Naturvernforbundet tok opp mye ny sivilisasjonskritikk. Natur og ungdom og SNM fikk følge av Populistiske Arbeidsgrupper og Grønt Gras, og dess­ uten av en rekke mindre organisasjoner. Utover lan­ det kom lokale miljøaksjoner, slike som kampene mot sanering av gamle bystrøk - Vålerenga, Rodeløk­ ka og Kampen i Oslo, Marken i Bergen, Bakklandet og Ilsvikøra i Trondheim eller Stranden i Stavanger. Etter EF-striden, og delvis påskyndet av den, duk­ ket flere organisasjoner opp. Folkeaksjonen Fram­ tiden i våre hender (1974), med Erik Dammann som den sentrale skikkelsen, var kanskje den viktigste av dem. Den la sterk vekt på økologi og på ansvar over­ for den fattige verden. Meningsmålinger viste at opp­ slutningen om miljøvern i folket var økende. Ved stortingsvalget i 1977 mente velgerne at dette var det nest viktigste saksområdet i politikken, og 33 prosent ville prioritere miljøvern fremfor industriutbygging. Holdningene i miljøbevegelsen var ikke alltid entydige. Det populistiske og sivilisasjonskritiske utgangspunktet førte ofte til mistro mot staten og den tekniske ekspertisen, som stod bak forslag om store naturinngrep i «fremskrittets» navn - for eksempel vannkraftutbygging og atomkraftverk. Miljøbevegel­ sen trakk inn «motekspertise» for å utfordre de stat­ lige utredningene. Fra mistroen mot staten og dens eksperter finnes kanskje også en forbindelse til 1980årenes mer høyreorienterte skepsis mot staten. På j den andre siden ønsket miljøbevegelsen å utvide 31

TVIL OG TRO

Erik Dammann med familien i 1978. Han arbeidet i reklame­ bransjen fra 1954 til 1974, men ble en skarp kritiker av Vestens overforbruk; en ny livsstil måtte til i de rike landene om verdens fattigdomsproblemer skulle løses. Etter sterke inntrykk un­ der et opphold med familien på Samoaøyene i Stillehavet, tok han i 1974 initi­ ativet til Folkeaksjo­ nen Framtiden i våre hender, som snart hadde 25 000 med­ lemmer og søster­ organisasjoner i tolv land. Diagrammet viser energiforbruket pr. innbygger i en del land i 1994, omreg­ net til tonn «oljeekvivalenter» (det som tilsvarer energi­ mengden i et tonn olje). Bare USA og Canada hadde et markert større fo r­ bruk enn de skandi­ naviske landene. Norge lå høyere enn gjennomsnittet i OECD, og himmel­ høyt over land i den tredje verden.

32

offentlige ansvar og statlig styring. Den ville ha mer planlegging - for eksempel for å få bukt med indust­ riens forurensninger og med følgene av masseforbruket, og for å få kraftutbyggingen inn under en samlet plan. Miljødebatten trengte inn i de politiske partiene. Spor av «klassisk naturvern» fantes i partiprogrammer alt i starten av 1960-årene. Den økologiske tenk­ ningen påvirket først Venstre, deretter SF/SV. I 1973 kom økologisk tankegang inn i flere partiprogrammer, men Venstre hadde det mest omfattende miljø­ programmet fra 1965 til 1985. Ved midten av 1970årene bekjente partiet seg til «likevektssamfunnet» som mål. Alt i 1970 hevdet formannen i Venstres naturvernutvalg, Arild Holt-Jensen, at fortsatt økono­ misk vekst ikke kunne forenes med miljøvern. Leve­ standarden var så høy at det ikke var bruk for høyere reallønn, unntatt for lavlønnsgrupper. Men Arbeider­ partiets Olav Gjærevoll, som senere skulle bli landets første miljøvernminister, svarte at det trengtes fort­ satt høy produksjonsvekst. Man måtte bare bruke en større del av ressursene til naturvernformål. Skillet mellom «likevektssamfunnet» og «vekst og vern» var antydet.

men stundom stod disse i en mellomstilling. Arbei­ derpartiet, Høyre og FrP utgjorde ofte et rød/blått flertall, gjerne med følge av aktuelle næringsinteres­ ser. Arbeiderpartiet og Høyre fikk da også gjerne til­ navnet «vekstpartiene» i miljøvernkretser. Alliansene hadde sterke likhetstrekk med dem vi fant under EFstriden. Konflikten mellom vekstvilje og miljøopposisjon var tydelig i debatten om innstillingen fra Bratteliregjeringens ressursutvalg. Utvalget ble ledet av Finn Lied - en av Arbeiderpartiets fremste industripolitikere i etterkrigstiden. Innstillingen kom i 1974 og var i motsetning til en innstilling fra Borten-regjeringen noen år før preget av vekstfilosofi. Naturvernfor­ bundet engasjerte motekspertise og la fram en egen innstilling, der konklusjonen var at veksten i energi­ forbruket i de høyindustriabserte landene måtte opp­ høre. Kravet fikk tilslutning fra 13 ungdomsorgani­ sasjoner. På Stortinget ville Kristelig Folkeparti, Sen­ terpartiet, SV og Venstre stanse veksten i energipro­ duksjonen. Men Høyre og Arbeiderpartiet holdt fast på at veksten måtte fortsette. Også i spørsmål som atomkraft og prøveboring etter olje nord for 62. breddegrad finner vi lignende allianser. Norsk atomforskning hadde hatt gode vil­ kår i etterkrigstiden, og ved inngangen til 1970-årene var det ennå alminnelig antatt at Norge ville ta i bruk atomkraft til fredelige formål. Men da Norges vass­ drags- og elektrisitetsvesen (NVE) i 1973 lanserte planer om atomkraftverk, var den rød/grønne oppo­ sisjonen kommet, og planene møtte lokal motstand i Lindås og Vestby, der anleggene var tenkt plassert. OECD Norge Danmark Finland Sverige Frankrike Storbritannia Tyskland

Allianser og motsetninger i miljøpolitikken

Tyrkia Canada USA

I praksis ble miljøpolitikken preget både av stor enig­ het og av stor strid. Striden knyttet seg særlig til ener­ gi- og ressursspørsmål. Her kom man den mer grunn­ leggende samfunnskritikken nærmest. I slike spørsmål finner vi ofte en «rød/grønn» radikalisme mot en «rød/blå» konservatisme. Den mest konsekvente rød/grønne opposisjonen fantes i miljøorganisasjone­ ne. Blant partiene skilte Venstre og SV seg ut. De fikk ofte følge av Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,

Japan Etiopia Guatemala India Bangladesh

2

4

6

8

DET RADIKALE OPPBRUDDET

i

Likevel holdt regjeringen og dens planleggingsorga­ ner fast ved planene. Prøveboring utenfor Midt- og Nord-Norge ble foreslått ved midten av tiåret, og ble oppfattet som en trussel både mot bskernes nærings­ grunnlag og fuglelivet. I begge saker bkk miljøopposisjonen tilskudd av nye aksjonsgrupper - Aksjon mot atomkraft (1974) og Oljeaksjonen i Nord (1976). I atomkraftsaken bkk motstanderne folkemeningen på sin side. Dessuten bkk de uventet hjelp utenfra. Amerikanske forskere rev i stykker de norske planleggernes risikoberegninger, og den alvorlige atomkraftulykken i Harrisburg i Pennsylvania våren 1979 satte punktum for den norske debatten. Miljøopposisjonen hadde sei­ ret. I prøveboringssaken vant opposisjonen derimot

Rolf Grovens «Brudeferden, del II» fra 1975 er en ironisk kommentar til Tidemand og Gudes «Brudeferden i Hardanger» fra 1848, som for ettertiden er blitt stående som et av de fremste uttrykkene fo r 1800-tallets nasj onalroman tikk. Naturkulissene er de samme, men bryllupsbåten er erstattet med fiskeskøyta som synker ned i oljesøl, og oljetanker pryder nesene. Bildets hovedbudskap er at naturen er i fare. Den er ikke lenger et ideal, som hos Tidemand og Gude, men et problem.

ikke fram. Stortingsbertallet åpnet for boring i 1980 trass i stor lokal motstand. Vern mot vassdragsutbygging hadde et større islett av «klassisk naturvern» enn kampen mot atomkraft og oljeboring. Men striden om vassdragene hører også med i en ny miljøpolitisk sammenheng, fordi motstanderne kunne sette utbygging og fortsatt industrivekst opp mot energisparing og likevektsøkonomi. Samtidig var vassdragsutbyggingen det miljøspørsmålet som slo de største kilene inn i Arbei­ derpartiet. Kollisjonen mellom veksthensyn og vern ble følt sterkest her, og billig kraft hadde vært et vik­ tig instrument i den industrielle vekstpolitikken i 1950- og 1960-årene. Vernehensynet hadde størst sjanse når også viktige friluftsinteresser, som tradisjo33

TVIL OG TRO

Disse kartene fra fire forskjellige tids­ punkter viser hvor­ dan stadig mer av den norske vill­ marken har fo r ­ svunnet opp gjennom 1900-tallet. Med villmark menes her områder som ligger mer enn fem kilo­ meter fra vei eller andre naturinngrep. Denne utviklingen fikk i 1994 Verdens Naturfond i Norge til å lansere «Opera­ sjon Villmark», en treårig kampanje for å redde de siste restene av uberørt natur.

34

nelt hadde stått sterkt i partiet, stod på spill. Utfallet i vassdragssakene var gjerne avhengig av hvor flertallet i Arbeiderpartiet gikk. Store utbyggingssaker gav miljøinteressene både seirer og nederlag. Tidlig i 1970-årene lyktes det å redde den samiske jordbruksbygda Masi på Finn­ marksvidda fra neddemming. Veigvassdraget og Dagali-fallene på Hardangervidda ble fredet etter hard strid i DNA. Men ved Orkla-utbyggingen og med Alta-vassdraget (side 40) bkk utbyggingstilhengerne viljen sin. I 1977/78 begynte den grønne bølgen å legge seg. Folks miljøbevissthet gikk sterkt tilbake mellom val­ gene i 1977 og 1981. Bekymringer for arbeidsplasser og levestandard rykket igjen i forgrunnen, i kjølvan­ net av den økonomiske verdenskrisen (side 56). Miljøforkjempernes alternative politikk var ikke langt nok utviklet til å kunne berolige de bekymrede. Ikke minst gikk miljøbevisstheten tilbake blant Arbeider­ partiets velgere - mer enn i noe annet parti unntatt Fremskrittspartiet. De nye miljøperspektivene hadde rystet det gamle partisystemet i begynnelsen av 1970-årene. Ved slut­ ten av tiåret falt det igjen mer til ro. Den økonomiske

krisen styrket, ved at tradisjonelle spørsmål om mate­ rielt velvære igjen kom i forgrunnen, Høyres og Arbeiderpartiets stilling i forhold til partiene i «miljøopposisjonen».

Natur- og miljøvern inn i statsapparatet I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet, og i 1974 Statens forurensningstilsyn (SFT). Natur- og miljøvern ble plassert inn i statsapparatet som en vik­ tig samfunnsinteresse. Samtidig ble miljøpolitikk i en viss grad forskjøvet fra miljøbevegelsen til staten. Det nye departementet fikk ansvar for forurensnings­ spørsmål, fysisk planlegging, naturvern og friluftsliv; SFT skulle være statens fag- og kontrollorgan i for­ urensningsspørsmål. Miljøverndepartementet fikk altså ikke alle miljøsaker. Blant annet lå energi- og ressursspørsmålene, som det stod så mye politisk strid om, i realiteten under andre departementer. Utformingen av Miljøverndepartementet vakte strid. Forslaget om et nytt departement hadde kom­ met fra et utvalg oppnevnt av regjeringen Borten i 1968. Her stod økologisk tenkning langt sterkere enn i det ressursutvalget regjeringen Bratteli nedsatte

DET RADIKALE OPPBRUDDET

noen år senere. Flertallet foreslo et «Ressursdepartement», overordnet sektordepartementene. Slik Finans­ departementet hadde overansvaret for statens økono­ miske politikk, skulle Ressursdepartementet ha overansvar for bruken av landets naturressurser. Det skul­ le lage egne ressursbudsjetter og ressursregnskaper. Mens økonomer dominerte Finansdepartementet, skulle biologer og økologer bli viktige i det nye departementet. Forslaget møtte motstand, ikke minst i Industridepartementet og Landbruksdepartementet, som «brukte» naturressurser og fryktet mindre hand­ lefrihet. Finansdepartementet følte sin stilling som overdepartement truet, og gikk imot. Bratteli-regjeringen, som kom i 1971, bestemte seg da også for et mer begrenset sektordepartement. Opprettelsen av Miljø verdepartementet bygde likevel inn en mer langsiktig motsetning i statsappa­ ratet mellom to departementer som begge ville være overdepartement. Tenkningen i Miljøverndeparte­ mentet lå nok nærmere miljøbevegelsen, men var ikke rent økologisk orientert. Den tok heller utgangs­ punkt i rasjonell ressursforvaltning, noe som ofte - men ikke alltid - ble kombinert med økologisk tankegang. Det nye departementet støttet seg til en

annen planleggings tradisjon enn Finansdepartemen­ tet - den fysiske planleggingen. Selv om Bratteli-regjeringen debnerte det nye departementet som et sektordepartement, gav fag­ folkene der ikke opp tanken om en overordnet ressurspolitikk, om at ressursbudsj ett og ressursregnskap skulle legge de overordnede rammene som øko­ nomisk planlegging måtte forholde seg til. I Finans­ departementet, som også ønsket å sette sitt stempel på miljøpolitikken, var holdningen derimot at miljø­ vern måtte veies mot andre hensyn. Det måtte vurde­ res i lys av den økonomiske situasjon, og i siste instans underordnes den økonomiske politikken. Det betydde også at berettigelsen av miljøvern kunne avhenge av økonomiske svingninger. Det springende

Nerskogen i Rennebu kommune i SørTrøndelag. Det øverste bildet er tatt i 1978, det nederste i 1984. Gjennom kraftutbyggingen ble det skapt en stor inn­ sjø - Granasjøen som dekker dal­ bunnen. Dermed forsvant gammelt beiteland og en god del hyttebebyggelse sd vel som et rikt plante- og dyreliv. Oppdemmingen var en del av den omstridte OrklaGrana-utbyggingen, der miljøvern­ interessene tapte kampen mot utbyggingstilhengeme. Det meste av vannet i Granasjøen kom fra de to elvene Grana og Laura. Bildet gir et godt inntrykk av hvor store muligheter dagens teknologi gir for uopprettelig å forandre et land­ skap.

Gro Harlem Brundt­ land trådte inn i toppolitikken da hun i januar 1976 ble statsråd i Miljøvern­ departementet. Hun skulle bli den domi­ nerende politiske personligheten i Norge fra midten av 1980-årene til hun trådte tilbake som statsminister i 1996. På bildet mottar hun nøklene til departe­ mentet fra Tor Halvorsen. Halvor­ sen gikk til stillingen som formann i LO.

35

TVIL OG TRO

Demonstrasjonstog på dm internasjonale kvinnedagen. Bildet er tatt i Oslo 8. mars 1977. «Sirene» var i de første årene den nye kvinnebevegel­ sens viktigste tids­ skrift, og ble utgitt fra 1973 til 1983. Det ble startet av en gruppe nyfeminister, med Astrid Brekken og Bitten Modal som ansvarlige redak­ tører.

Bildet «Sammen om hjem og jobb» illust­ rerte m reportasje i tidsskriftet Aktuell i 1973. Bladet besøkte et ektepar i Bergm som begge jobbet deltid for å kunne ta seg bedre av barna. «For mange er det som dm bakvmdte familieboka. Når mor går på jobb, baker fa r brød. Når han kommer hjem, går hun på kontoret. Far vasker gulvet, og mor leser avism. Hun syr, og begge få r de mer tid til barna ...et skarpt brudd med det gamle oppskisserte familie­ mønster.» Ekteparet deltok i et eksperi­ ment i Norges Familieråds regi. Ideen om deltids­ arbeid for småbarns­ foreldre stod ganske sterkt tidlig i 1970årene - også som en reaksjon mot over­ forbruket. Senere kom idem i skyggen av begge ektefellers ønske om å gjøre karriere.

36

punkt var altså om naturressursene eller de økono­ miske ressursene skulle være utgangspunktet for res­ sursforvaltningen. Dragkampen varte ved i mange år. I alt vesentlig klarte Finansdepartementet å få sin vil­ je igjennom og beholdt stillingen som overdepartement. Striden hindret ikke at det i 1970-årene var ganske bred enighet om den mer konkrete politikken som Miljøverndepartementet og SFT førte, og som gikk særlig i to retninger - intensivering av klassisk natur­ vern og bekjempelse av forurensningene. Etter at landets første nasjonalpark var opprettet i Rondane i 1962, kom i 1968 en landsplan for 16 nye. De fleste av dem ble opprettet i 1970-årene. Fra 1970 kom også «landskapsvernområder», som skulle ver­ ne deler av kulturlandskapet. Dette skapte lite av politisk konflikt. Det samme gjaldt de fleste tiltakene mot forurens­ ning. I 1974 vedtok Stortinget et tiårsprogram for å rydde opp i forurensning fra eldre industri. I 1975 fremla Miljøverndepartementet en samlet oversikt over forurensninger, og en landsplan for å rydde opp i gammel vannforurensning ble vedtatt i 1977. Rundt 1970 ble det kjent at Mjøsa var sterkt forurenset. Trass i nye investeringer i kommunale kloakknett og renseanlegg forverret situasjonen seg fram til 1977, da Stortinget vedtok en omfattende aksjonsplan. Fram til 1980 lyktes det i første omgang å få situasjo­ nen under kontroll. Innsatsen mot forurensninger skulle i det lange løp gi mange resultater (side 118). Men samtidig var oppgaven uoversiktlig. I vårt høyindustrialiserte sam­ funn dukket nye kjemiske forbindelser med stor hur­ tighet og i store mengder opp i industri, i medisin og

på mange andre områder - ofte raskere enn man kunne skaffe seg oversikt over de gamle. Risikoen var alltid å ligge på etterskudd.

Kvinneopprøret På sensommeren 1970 arrangerte Oslo Kvinnesaks­ forening et møte i Oslo der Jo Freeman, en leder i amerikansk kvinnebevegelse, var foredragsholder. Etter foredraget oppfordret en liten flokk «nyfeminister» tilhørerne til å danne nyfeministgrupper. En rek­ ke grupper kom i gang utover høsten 1970 og våren 1971 - først i Oslo og Bergen, så i Trondheim, og der­ etter flere steder utover i landet. En ny kvinnebevegelse var under utvikling. Også den brukte nye arbeidsformer. Den la liten vekt på vanlig organisasjonsarbeid, mer på «bevisstgjøring». Kvinner skulle vekkes til innsikt i sin egen situasjon, i kvinnenes stilling i samfunnet og i samfunnsforhold som bidrog til å undertrykke kvinner. Bevisstgjøringsgrupper skulle ikke ha noen fast ledelse - opp-

DET RADIKALE OPPBRUDDET

gaver skulle gå på omgang. Organisasjonsformen skulle være et alternativ til de over- og underordningsforholdene nyfeministene mente preget organi­ sasjoner i mannssamfunnet. «Flat» organisasjon skulle gjøre medlemmene likeverdige og sørge for at alle ble aktive. Nye arbeidsformer - direkte aksjon, demonstrasjo­ ner, veggaviser og paroler - skulle dramatisere bud­ skapet og bringe det ut til andre kvinner. I Bergen før­ te for eksempel kåringen av «Vestlandspiken» våren 1971 til protester. «Stopp kvinnesjå» og «Nei til kvin­ nen som salgsvare» het det på transparentene. En aksjon i Oslo gikk ut på å henge klesvasken til tørk på Karl Johan i protest mot vaskepulverreklamens ned­ vurdering av kvinner. Slik kunne bevisstgjøringen nå lenger ut og kvinnespørsmål komme på samfunnets dagsorden. Nyfeministene hadde ikke noe formelt program, men to formål var særlig viktige: å selvstendiggjøre kvinnen i forhold til mannen, og å bryte ned en kjønnsbestemt grense mellom det private og offent­ lige - å skaffe kvinnene en selvfølgelig plass i det offentlige liv, både i arbeidet og i politikken. Forestil­ lingene om at det «mannlige» var mer verdt enn det «kvinnelige» skulle brytes ned. Ut av dette sprang en rekke enkeltsaker - som rett til arbeid og likelønn, rett til prevensjon og abort, barnehager til alle barn, seks timers arbeidsdag, forlenget svangerskapspermi­ sjon og en ny arbeidsdeling mellom mann og kvinne i privatlivet. Den nye kvinnebevegelsen brukte nye ord i samfunnsdebatten - «mannssamfunn», «patri­ arkat», «sexisme», «kjønnsfascisme», «mannssjåvinisme» og «kjønnsobjekt». «Bevisstgjøring» og «søsterskap» skulle betegne positive motstykker. Etter hvert utviklet det seg flere retninger. Kvinne­ fronten (1972), Lesbisk Bevegelse (1975) og Brød og Roser (1976) ble dannet. Skillet mellom Nyfeminist­ ene og Kvinnefronten var skarpest. Det stod om hva som var mest grunnleggende - kjønnskamp eller klassekamp. Nyfeministene la mest vekt på kjønnsmotsetninger, Kvinnefronten på klassemotsetninger. Fra 1974/75, da marxist-leninistene i Kvinnefronten startet en kampanje mot feminismen, ble samarbeidet stadig vanskeligere. Den nye kvinnebevegelsen gjorde kvinners situa­ sjon - og i det hele dagliglivets problemer - til et viktig offentlig debattema. Kvinnespørsmål ble godt stoff, og det politiske beslutningsklimaet endret seg. Det ble vanskeligere å se bort fra kvinnekrav. Likevel må det understrekes at ikke bare den nye kvinnebe­ vegelsen, men også eldre kvinneorganisasjoner - som Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinners Nasjo­ nalråd og Norges Husmorforbund - drev kvinne­ kamp. Ofte arbeidet de gamle og de nye organisasjo­ nene sammen. For eksempel var det Norske Kvinners Nasjonalråd som lanserte aksjonen som førte til

Hyggelig at fru Andersen ville ta deg med ut, vennen min.

Men husk at du ikke blir så sen da, for jeg skal tidlig opp i morgen.

«kvinnekuppet» ved kommunevalget i 1971, med en kraftig økning av antallet kvinner i kommunestyrene som resultat. I Asker, Oslo og Trondheim ble det kvinneflertall. Selv om det kom et tilbakeslag ved val­ get i 1975, hadde aksjonen vist hvilken makt som kunne ligge i samordnet kvinneopptreden. Det utviklet seg også allianser mellom kvinner i de politiske partiene og kvinnegrupper utenfor. Det kom krav om kjønnskvotering til partiorganene. Først ute var SF og Venstre. Venstre fikk også landets første kvinnelige partiformann, Eva Kolstad (1974). Ved inngangen til 1980-årene hadde de fleste partiene

En ironisk kommentar til manns- og kvinnerollen i hjemmet. «Sirene» 1974.

37

TVIL OG TRO

Ung kvinne repa­ rerer traktor ved Hvam landbruks­ skole i Nes i Akershus i mai 1987. Kvinnerevo­ lusjonen satte sine spor også i primær­ næringene. 1 1974 ble odelsloven endret slik at begge kjønn fikk lik rett til å overta gården. Flere jenter begynte å se seg selv som frem ­ tidige bønder. De dukket opp i arbeidssituasjoner man før hadde forbundet med menn, og de tok landbruksutdannelse.

Samer reiste lavvo (samisk telt) foran Stortinget og startet sultestreik mot Altautbyggingen i 1979. De mente at den norske staten ikke hadde noen eien­ domsrett til de store områdene i NordNorge som gjennom flere hundre år hadde vært brukt av samene. Sultestrei­ ken ble en stor mediebegivenhet, og et stort antall sym­ patisører samlet seg også ved sameteltene på Eidsvolls plass. Mange nordmenn ble for første gang virkelig konfrontert med «samespørsmålet». Bildet viser en av de sultestrei­ kende samene, Mikkel Eira.

38

mer av initiativet. Kvinnepolitikken ble, som miljø­ politikken, i noen grad «institusjonalisert».

Samene hevder sine rettigheter

én eller flere kvinner i toppledelsen. Fra 1969 til 1977 skjedde et markert sprang i representasjonen på Stor­ tinget - fra én av ti til én av fire. I kvinnepolitikken spilte aksjoner, åpen kamp om folkemeningen og partipolitiske initiativ stor rolle. De store, etablerte organisasjonene i arbeids- og næringslivet, som var så viktige på mange felter, hadde lite å bidra med. Kvinnebevegelsens innflytelse var ikke et resultat av organisasjonsstyrke, men av evnen til å prege offentlig debatt. Også politikkens innhold ble påvirket. Det kom regler om kvinners representasjon i offentlige utvalg og råd (1973), og odelsloven ble endret, slik at begge kjønn fikk lik rett til gården (1974). Viktigere var likevel likestillingsloven som kom i 1978. Den var først og fremst rettet mot arbeidslivet. Det ble forbudt å diskriminere ved ansettelse, avansement, permitte­ ring eller oppsigelser, og det ble åpnet mulighet for positiv særbehandling av kvinner når kvalifikasjone­ ne var likeverdige. Prinsippet om lik lønn for likever­ dig arbeid i samme virksomhet ble fastslått. Det ble opprettet et eget likestillingsombud og en klage­ nemnd for å håndheve loven. Arbeiderparti-regjeringens endelige utforming av loven skjedde i en balansegang mellom kvinnebevegelsen, som ønsket klarere formuleringer om å fremme kvinners interes­ ser, og LO, som heller ikke i likestillingens navn ville akseptere inngrep i forhandlingsretten. I 1978 kom også loven om rett til selvbestemt abort. Saken hadde kommet på Arbeiderpartiets pro­ gram alt i 1969 etter benkeforslag på landsmøtet, og mot ledelsens ønske. Loven i 1978 ble etter betydelig strid vedtatt med Arbeiderpartiets og SVs stemmer. Den reiste helt andre moralske problemer enn like­ stillingsloven og splittet i høy grad kvinnene selv. En Folkeaksjon mot selvbestemt abort samlet inn 610 000 underskrifter. Med slike reformer skjedde en forskyvning også i kvinnepolitikken - fra gatene og avisspaltene til kon­ torene og korridorene. Den nye kvinnebevegelsens nyskapende tid lå særlig i første halvpart av 1970-årene. Gradvis overtok etablerte partier og statsapparatet

Norske Samers Riksforbund (NSR) ble dannet i Kau­ tokeino høsten 1968. NSR tok til forskjell fra tidlige­ re sameforeninger opp samespørsmål i hele sin bred­ de, og på etnisk grunnlag. Samtidig markerte dannel­ sen av Riksforbundet at samene selv tok ledelsen i samesaken. I den nye samebevegelsen som ble bygd opp, var selve organisasjonsformen forholdsvis tradisjonell. Her skilte den seg fra den nye kvinnebevegelsen og mye av miljøbevegelsen. Til forskjell fra kvinnebeve­ gelsen rettet den også oppmerksomheten bakover mot det den oppfattet som samenes urgamle rettig­ heter. Men i likhet med kvinnebevegelsen la den vekt på bevisstgjøring om gruppens identitet og særpreg. Den satte samenes stilling i storsamfunnet på dags­ orden, slik kvinnebevegelsen reiste spørsmålet om kvinners stilling i mannssamfunnet. Også samebeve­ gelsen kan sees som en frigjøringsbevegelse like mye som en likestillingsbevegelse. Målet var ikke at samer skulle bli som nordmenn. De var et eget folk og skul­ le bli seg selv. Den nye kvinnebevegelsen følte da også et slektskap med tidens etniske bevegelser. Samtidig

DET RADIKALE OPPBRUDDET

fantes det en bro også til miljøbevegelsen. Både mange sameaktivister og mange miljøaktivister men­ te at samene alltid hadde levd mer i pakt med naturen enn nordmenn. Fornorskningspolitikken, som hadde vært særlig pågående siden slutten av 1800-tallet (bind 9), var blitt oppmyket i etterkrigstiden. Men den selvhevdelsen som nå kom, utfordret myndighetene og store deler av norsk opinion. Når det «samiske» skulle være jevngodt med det «norske», måtte egne institu­ sjoner bygges opp for å ta vare på og utvikle samisk kultur. Det samiske samfunnet måtte anerkjennes som en egen politisk enhet innenfor nasjonalstaten. Samisk rett til «land og vann» i de gamle samiske områdene, begrunnet i gammel bruksrett, skulle være like god som norsk eiendomsrett. Det utfordret ikke bare den norske lokalbefolkningen, men også staten, som fra gammelt anså seg som eier av jorden i Finnmark. Den nye samebevegelsen hadde ledere med en utdannelsesbakgrunn som gjorde det enklere enn før å gå inn i nordisk og internasjonalt samarbeid. Fra slutten av 1960-årene tok samene selv over styringen i Nordisk Sameråd. Her utformet de erklæringer og krav på vegne av gruppen overfor myndighetene i Norge, Sverige og Finland. Samene var et folk med sitt eget territorium, sin egen kultur og sin egen so­ siale struktur, het det i 1971. Norske samer deltok i dannelsen av Verdensrådet for urbefolkninger (WCIP) i 1975. Det internasjonale samarbeidet førte blant annet til at folkeretten kom sterkere inn i norsk samedebatt. Folkeretten gav urbefolkninger særlige

rettigheter innenfor nasjonalstatene, og kunne bru­ kes i argumentasjonen overfor norske myndigheter. Den nye aktivismen møtte også motstand. Skepsi­ sen var størst blant ikkesamer i Finnmark, og mot­ standen aller sterkest i Finnmark Arbeiderparti. Dette skulle også sette Arbeiderpartiet sentralt i kni­ pe. Større motstand mot mindretallsrettigheter i den lokale flertallsbefolkningen enn hos sentrale myndig­ heter er et trekk som går igjen, også i andre land. Men også samer var skeptiske, særlig i kyststrøkene. Det var i slike områder fornorskingen var kommet lengst. Mange samer som hadde gjort sitt beste for å bli nor­ ske, for å slippe unna diskriminering og økonomiske problemer, følte seg truet av kravet om å være sam­ iske. I 1979 ble en konkurrerende sameorganisasjon - Samenes Landsforbund (SLF) - dannet. For så vidt tonet 1970-årene ut i splittelse. Mye ble likevel med statlig hjelp realisert i 1970årene. Først og fremst ble en rekke egne ordninger og institusjoner for samisk kultur opprettet. Opplæring i samisk i grunnskolen hadde kommet i gang fra 1967, men Mønsterplanen av 1974 gav større spille­ rom for det samiske. Samiske lærebøker begynte å komme. Det kom samisk gymnas i Karasjok (1969), samisk avdeling ved Lærerskolen i Alta (1974), Nor­ disk Samisk Institutt i Kautokeino (1974), Samiske Samlinger i Karasjok (1972), Samisk Utviklingsfond (1975) og Samisk Utdanningsråd (1976). NRKs samiske sendinger ble utvidet (1976). Norsk Kultur­ råd opprettet særlige støtteordninger for samisk kul­ tur. Eget bok- og musikkforlag, forfatterforening og kunstnerforening ble startet. Samlet bidrog dette til

Stilla i Alta 1981. Striden om Altautbyggingen var langtrukken. Stor­ tinget vedtok ut­ byggingen i november 1978. Folkeaksjonen mot Alta-utbyggingen så ingen annen utvei enn sivil ulydighet, og i juni 1979 kom den første protestleiren i Detsika. Hovedleiren ble imidlertid anlagt ved Stilla. Protestene ble trappet opp mot vinteren 1981 med sivil ulydighet også i Oslo. Politiet tok i bruk cruiseskipet «Janina», som kom til Alta i januar 1981 med 600 politifolk. 14. januar om morgenen slo politiet til. I løpet av ett døgn var om lag 600 demonstranter fjernet og anleggs­ området ryddet. Striden fortsatte likevel ett år til, både i Alta og i rettsapparatet. Men i januar 1982 var det slutt, og folkeak­ sjonen oppløste seg selv. Kampen mot Alta-utbyggingen ble en viktig symbolsak både for naturver­ nere og fo r same­ bevegelsen. Virknin­ gene fo r laksen og for dyrelivet ellers meldte seg fo r fullt først i 1990-årene.

39

TVIL OG TRO

Mange av dem som deltok i sivil ulydighetsaksjoner mot utbyggingen av Altavassdraget, enten det var i Alta eller i Oslo, fik k et oppgjør i retts­ apparatet. Bildet er fra rettssaken mot sultestreikende samer i juni 1980. I vitneboksen davær­ ende justisminister Andreas Cappelen. Også rettssakene illustrerte kultur­ kollisjonen mellom storsamfunnets representanter og det samiske. Cappelen viste fo r eksempel tydelig irritasjon da hans vitneprov måtte oversettes til samisk.

en ny livskraft i samisk kulturliv. Igjen kan vi si at en ny, alternativ politikk i noen grad ble fanget opp og «institusjonalisert» i det politiske systemet. Men en del av de grunnleggende kravene var ikke imøtekommet. Det kom klart til syne i Alta-saken. I 1979 gjorde Stortinget vedtak om at Alta-Kautokeino-vassdraget skulle reguleres med en 120 meter høy demning i Sautso, Nord-Europas lengste elvegjel. I begynnelsen av tiåret hadde samer og naturvernere slått tilbake en mer omfattende regulering som ville ha demmet ned den samiske jordbruksbygda Masi. Nå mobiliserte Norske Samers Riksforbund og Nor­ ske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) til ny motstand, sammen med kommunene Alta og Kauto­ keino og miljø- og naturvernorganisasjoner. Alta-saken ble en bitter konfrontasjon mellom «elvereddere» og myndigheter. Kampen strakte seg over to år og endte med utbygging. Den ble et viktig samisk symbol nettopp fordi den berørte det grunn­ leggende kravet om retten til land og vann. Fra et mil­ jøvernsynspunkt endte den med tap. For samebevegelsen var resultatet mer tvetydig. Elva var tapt, men mange fikk øynene opp for at det fantes en etnisk minoritet i Norge som kanskje hadde rettmessige krav som ikke ble oppfylt. Ut av konflikten sprang opprettelsen av Samerettsutvalget (1980). Det satte viktige spor i samepolitikken i 1980-årene. 40

Nye partier på venstresiden De radikale strømningene i 1970-årene bar også fram nye politiske partier. Sosialistisk Valgforbund (1973) - som ble til Sosi­ alistisk Venstreparti i 1975 - sprang ut av SF, Norges kommunistiske parti (NKP), utbrytere fra Arbeider­ partiet og en gruppe partiløse sosialister. Erfaringene fra EF-striden drev samlingen fram. Disse erfaringene skapte et krav i ulike leirer om at seieren måtte utnyt­ tes og at det samarbeidet som var utviklet, måtte føres videre. Man skulle bygge på «det fellesskap mellom arbeidsfolk i bygd og by som vokste fram i kampen mot EF». Den gamle partigarden i SF, med Finn Gustavsen i spissen, var skeptisk. Men partiet var også preget av den nye, radikale populismen. Omkring 1970 kom dessuten en ny generasjon av politikere inn i partiet, mange av dem unge akademikere og studenter, og mer orientert mot den teoretiske marxisme-debatten som fikk en oppsving fra slutten av 1960-årene. Denne gruppen skjøv på for samling. Også i NKP var det motstand mot å gå for langt. Men det lå en tvang i situasjonen, og den gjorde det vanskelig å gå åpent imot et tettere samarbeid. Da valgforbundet først var etablert og gjorde stor suksess ved valget i 1973, med elleve prosent og 16 mandater, ble det i seg selv en grunn til å gå videre.

DET RADIKALE OPPBRUDDET

Likevel førte overgangen fra valgforbund til parti til en ødeleggende indre strid. Da SV ble parti i 1975, ble NKP ikke med. Mens SF vedtok å legge ned sin partiorganisasjon, nektet NKP å gjøre det samme. Et mindretall fulgte partiformannen Reidar T. Larsen inn i SV, mens flertallet vedtok å opprettholde partiet. SV oppstod altså på et krav om å føre EF-seieren videre. Men hva som skulle føres videre, var uklart. Partiet ville ha «et sosialistisk samfunn med rettferd og menneskeverd» og anklaget Arbeiderpartiet for å svikte sosialismen. Det var både «rødt» og «grønt», preget både av en ny interesse for marxismen og av venstrepopulismen. Mange mente disse to elemente­

ne kunne forlikes. Men det var også spenninger mel­ lom dem. 1 tidsskriftet «Kontrast», som representerte den nye marxistiske tendensen i SV, ble det fremhevet at bare om økologitenkningen ble knyttet til klasse­ kampen, kunne det finnes løsninger på ressursspørs­ målene som var sosialt rettferdige. Populistene ble anklaget for å tillegge lønnskampen for liten vekt. I praktisk politikk kunne denne uklarheten også skape avstand til andre krefter i «miljøopposisjonen». I samsvar med sitt prinsipielle forsvar for strei­ keretten støttet SV gjerne streiker også blant høytløn­ te, noe som møtte liten forståelse i mellompartiene. Opptattheten av sosial rettferdighet var også en grunn til at SV ikke ble noen politisk bremse på den store forbruksveksten i 1970-årene (side 60). 1 1973 ble også Arbeidernes kommunistparti, AKP(ml) dannet. SFs ungdomsorganisasjon brøt i 1969 med moderpartiet, påvirket av kulturrevolusjo­ nen i Kina og av ungdomsopprøret. Flertallet i orga­ nisasjonen dannet sammen med andre mindre grup­ per AKP (ml). Mens de radikale i SV/SF brukte mar­ xistisk teori til å gjenopplive en debatt om de­ mokratiet, gjenopplivet AKP (ml) Marx - ikke som inspirator, men som autoritet. De rehabiliterte også kommunistledere som «revisjonister» lenge hadde avskrevet - Stalin, Lenin og Mao Zedong. Midt i det anti-autoritære ungdomsopprøret ble de et strengt

Hanna Kvanmo (født 1926), oppvokst i Nordland under trange kår, ble i 1970- og 1980-årene en av landets mest markerte politiske ledere. Hun kom på Stortinget fo r SV som et resultat av suksessvalget i 1973 og var parlamen­ tarisk leder for Sosialistisk Venstre­ parti fra 1977 til 1989, da hun overlot plassen som partiets frontfigur til Erik Solheim.

AKP (m-l) hadde i mange år sine sommerleirer med ideologisk skolering og oppbygging på Håve på Tromøy a. Deltagelsen og aktiviteten var om­ gitt av omhyggelig hemmelighold. Kina og Albania var forbilder. Her drives fellesgymnastikk under ledelse.

41

TVIL OG TRO

rettroende og autoritært innslag. Partiet fikk minimal støtte ved valg, men det klarte å prege debatten på en del utdannelsesinstitusjoner, i litterære miljøer og ved å erobre noen organisasjoner som i utgangspunk­ tet var tverrpolitiske - som Palestinafronten og Kvin­ nefronten. Noen steder organiserte de også «ville» streiker, som ved Vinmonopolet i 1978.

Lokalmiljøet og de små enhetenes velsignelser

Etter mange år med satsing på store skoler og sentrali­ sering skjedde et omslag ved slutten av 1960-årene. Diagrammet viser hvor stor prosent av de nybygde ung­ domsskolene på landsbygda som bare hadde én klasse, to eller tre klasser, og fire eller flere klas­ ser på samme års­ trinn. Omslaget fra sentraliseringen ved midten av 1960- til desentraliseringen ved midten av 1970årene er svært tydelig.

42

Også utenfor de nye bevegelsene og partiene var et klimaskifte i gang. En viktig fellesnevner var reaksjo­ nen mot store institusjoner, spesialisering og sentrali­ sering. Også denne reaksjonen ble styrket gjennom EF-striden. Delvis gjenopplivet den nok en gammel distriktsopposisjon som ikke hadde maktet å stå imot sentraliseringspolitikken. Delvis var det kanskje «systemet» som sprengte seg selv - en oppfatning om at det sentraliserte stordriftsystemet var i ferd med å gå i stå, vokste fram «innenfra». Med den kraftige økningen i offentlig virksomhet vokste følelsen av overbelastning - oppgavene ble større enn det som var mulig å håndtere med et såpass sentralisert sys­ tem. Dette var en viktig bakgrunn når kommunal­ departementet i 1971 oppnevnte Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen. Den foreslo en omfat­ tende overføring av oppgaver fra sentrale til lokale organer og en vidtgående omorganisering av politikk og administrasjon i kommuner og fylker. Reformene som fulgte i 1970- og 1980-årene, har vært betegnet som en kommunal revolusjon. Om kapasitetsproble­ mer var utgangspunktet, var reformene likevel i tråd med et økende krav om «nærdemokrati». Skiftet i skolepolitikken er ett eksempel på en ny vilje til desentralisering. 1 Rødøy på Helgelandskys­ ten var i 1968 alle ungdomsskoleelever samlet i én eneste sentralskole. Elevene kom fra kommunens elleve barneskoler, og de fleste måtte innlosjeres. Bare sju år senere, i 1975, fikk kommunen anledning til å ha ungdomsskole ved alle de elleve barneskolene. Forsøksrådet for skoleverket hadde lenge holdt på tre parallelle klasser på hvert klassetrinn som mini­ mum i ungdomsskolen. Men i 1969 vedtok Storting­ et at det ikke var nødvendig med mer enn to. Skole­ loven av 1975 godtok at ungdomsskoler hadde mind­ re enn 20 elever i årskullet. Fra begynnelsen av 1970årene ble det vanlig å bygge fådelte skoler og skoler med én klasse på hvert årstrinn. Mens antallet ung­ domsskoler i Nord-Norge var 71 i 1971, skulle det 20 år senere bli 279. Grunnlaget for sentraliseringspolitikken hadde vært troen på at store skoler ville føre til bedre under­ visning, fordi elevene kunne få egne klasser for hvert

alderstrinn, mulighet til å velge fag, spesialrom og lærere med spesialutdanning. Foreldreprotester mot sentraliseringen ble tillagt liten vekt. Nå ble i stedet små og spredte skoler sett som bolverk mot flytting til større sentra. Bygda kunne beholde de unge mens de gikk på skole, og skolene ville være kultur- og miljø­ faktorer i lokalsamfunnet. Ny, radikal skoleforskning kom til hjelp. Den viste at små skoler ikke hadde negativ virkning på læring. Skolen ble spunnet inn i en lokalsamfunnsideologi. I helsetjenesten var det også tegn til at et stort sys­ tem sprengte seg selv. Tendensen hadde gått i retning av færre og større sykehus, spesialisering og sentrali­ sering. Man ville legge til rette for å bruke moderne behandlingsutstyr og for å utnytte legenes fagkunn­ skap rasjonelt. Men utviklingen av en sentralisert helsetjeneste omkring sykehusene viste seg å bli svært dyr, og sykehusene trakk til seg legene. All­ mennlegepraksisen slet med dårlig rekruttering og høy gjennomsnittsalder. Etter som eldrebefolkningen vokste, ville presset på det ressurskrevende sykehus­ systemet bare øke om tilbud på lavere nivå ikke kun­ ne ta unna for presset. Den nye sykehusloven fra 1969 var fortsatt preget av sentraliserings- og spesialiseringstenkningen. Men midt i 1970-årene kom motbevegelsen. Interessen forskjøv seg fra sykehus til allmennpraksis. Det loka­ le helsetilbudet kom i fokus og gamle ideer om fore­ byggende medisin ble tatt fram igjen. Ut av dette sprang kommunehelseloven av 1982. Reformarbeidet hadde begynt alt i slutten av 1960-årene, men først fra midt i 1970-årene ble interessen konsentrert om Prosent

l

14 eller flere klasser 2 -3 klasser I klasse eller fådelt

1964/65 eller tidl. 68/69-70/71 74/75-76/77 65/66-67/68 71/72-73/74

DET RADIKALE OPPBRUDDET

Et eksempel på de nye og mindre skolene som ble bygd etter at den strenge sentraliseringspolitikken ble oppgitt. Olderbakken skole i Tromsø kommune, bygd i 1970-årene.

primærkommunene. Én viktig hensikt var å spare penger. Å ruste opp distriktshelsetjenesten ville være en god og billig måte å bruke begrensede ressurser på. Men arbeidet ble etter hvert også båret oppe av ønsket om å styrke «nærmiljøet» og imøtekomme det man oppfattet som folks egentlige ønsker. Alle pasi­ enter skulle behandles på «det lavest effektive om­ sorgs nivå», het det i en stortingsmelding fra 1974. Utover i 1970-årene ble utbyggingen av «hjemmeba­ serte tjenester» prioritert. Reformene i primærhelsetjenesten betydde mer makt til folkevalgte i forhold til fagfolkene og større myndighet for lokale organer i forhold til sentrale. Helserådet, der legen var formann, skulle bortfalle. En fullt ut folkevalgt nemnd - helse- og sosialstyret skulle komme i stedet. Og staten skulle bevilge peng­ er uten å bestemme detaljert hvordan de skulle brukes («rammehnansiering»). Det skulle gi lokale organer større frihet til å utforme tjenestene etter lokale for­ hold - og bidra til større ansvarlighet i pengebruken. Reaksjonen mot de store institusjonene og spesia­ liseringen finner vi også i sosialpolitikken. Sosiale «utgrupper» skulle løftes inn i det vanlige samfunnet («integreres»). Tendensen hadde helt fra 1930-årene gått i retning av at hver gruppe, ut fra en nøyaktig diagnose, skulle ha sitt eget tilbud. Resultatet var store, sentraliserte institusjoner og spesialisering. De som ville innpasse de funksjonshemmede i lokalmiljøet, ville derimot utviske skillet mellom dem og de «normale» og rive ned gjerdene mellom ulike grupper funksjonshemmede. De ville vekk fra

store institusjoner. Særlover og egne skoler skulle bort, funksjonshemmede ta del i det vanlige liv - i skolen, på arbeidsplassene og i bomiljøene. Det var i 1970-årene det store bruddet med tidlig­ ere politikk kom. Lossius-utvalget, nedsatt i 1970, varslet kursendring. De psykisk utviklingshemmede skulle behandles i små grupper i lokalmiljøet av sam­ mensatte fagteam —med lege, sosialkonsulent, peda­ gog, kontorsjef og foreldrerepresentant. Det skulle være slutt på spesialisering og legedominans. I slutten av 1960-årene hadde Stortingets kirke- og undervisningskomité lagt flikkingen på spesialskoleloven til side og forlangt en ny politikk. Spesialskoleloven skulle bort. Den nye grunnskoleloven i 1975 bestemte at alle elever som hovedprinsipp skulle undervises i det vanlige skoleverket. For første gang måtte mange funksjonsfriske og funksjonshemmede forholde seg til hverandre i skolen. Det var mye oppbrudd og nyskaping i 1970-årene. Som vi har sett i dette kapittelet, ble også politikken fornyet. Det var likevel klare grenser for hvor langt det politiske systemet som helhet tilpasset seg nye krav, og en viktig grense gikk der etterkrigsårenes grunnforutsetning om fortsatt økonomisk vekst ble truet. Vi har møtt en konfliktlinje mellom «grønne» verdier og vekstverdier i politikken. I Stortinget fan­ tes ofte en «miljøopposisjon» av SV og mellomparti­ ene. På andre felter fulgte imidlertid motsetningene den mer velkjente aksen mellom høyre og venstre. Opposisjonen ble da en høyreopposisjon. Den møter vi i neste kapittel. 43

Vekstvilje, velferd og høyreopposisjon

Prisstigningen (inflasjonen) økte fra tidlig i 1970årene og skapte problemer fo r norsk økonomi og fo r den økonomiske poli­ tikken. I årene som fulgte, var pris­ stigningen her hjemme stort sett større enn i de fleste land Norge handlet med. Først i 1990årene flatet den igjen ut.

44

I 1975 understreket Høyres formann, Erling Norvik, at man ikke måtte angripe sosialdemokratiet, men «det nye, radikaliserte Arbeiderparti». I Høyres agita­ sjon i 1970-årene spilte radikaliseringen i Arbeider­ partiet en stor rolle. Å fremstille utviklingen i Arbei­ derpartiet som en radikalisering, passet godt med Høyres strategi. Men for mange, særlig av dem som hadde vært EF-motstandere, var det karakteristiske i 1970-årene heller at både Arbeiderpartiet og Høyre fortsatte en tradisjonell vekstpolitikk som om ingen ting var hendt. Begge måter å se det på hadde noe for seg. På vik­ tige områder fortsatte vekstpolitikken om lag som før. Samtidig gikk Arbeiderpartiet på flere felter et skritt til venstre, spesielt i årene mellom 1973 og 1977. Partiet ble presset av den «røde» EF-opposisjonen og SVs politiske fremgang. Dette medvirket også til at en retning i partiet som så med mistro på har­ monien mellom «sosialistisk» og «borgerlig» i poli­ tikken, ble styrket. De som tilhørte denne retningen, ønsket mer direkte inngripen i næringslivet enn hva som hadde vært god partilatin i de to foregående ti­ årene. Slike synsmåter hadde hatt betydelig vind i sei­ lene i de første etterkrigsårene, men hadde så veket plassen for troen på en mer indirekte form for sty­ ring. Etter hvert var etterkrigstiden blitt preget av har­ moni i det politiske liv, med en nokså bred enighet mellom «venstre» og «høyre» om hovedlinjene i den økonomiske politikken og velferdspolitikken. Borten-regjeringen (1965-71), som brøt Arbeiderparti­ ets lange styringsperiode, førte til små endringer i den politikk som ble ført. På mange områder domi­ nerte enigheten også i 1970-årene, særlig i de første årene. Men på andre felter sprakk idyllen.

liv og brakte kostnadsnivået i utakt med andre land. Kritikere har forklart mange av de vanskene norsk økonomi møtte i 1980-årene med denne politikken. Særlig klart målbar Kåre Willoch, som ble statsminis­ ter i Høyres regjering fra 1981, en slik kritikk utover i 1980-årene. Hensikten med politikken var imidlertid å bevare den økonomiske stabiliteten. Per Kleppe, den nye finansministeren i Trygve Brattelis regjering fra 1973, stod sentralt da den ble utformet. I samtiden var poli­ tikken også lite omstridt. Da den ble lansert, møtte den en viss skepsis i småpartiene SV og Venstre, men ikke i Høyre. En del av hensikten med de kombinerte inntektsoppgjørene mellom 1973 og 1977 var å holde infla­ sjonen nede. I Norge ble den økonomiske situasjonen fortsatt bedømt som nokså stabil. Men internasjonalt var den jevne økonomiske veksten erstattet av øko­ nomiske problemer. Økt inflasjon fulgte med, og denne ble oppfattet som bekymringsfull også i Norge. Kombinerte inntektsoppgjør innebar at regjeringen gikk direkte inn i inntektsforhandlingene mellom LO og N.A.E Staten bidrog med skattelettelser, økt bar­ netrygd, subsidier eller økninger i ytelsene fra folke­ trygden som del av oppgjørene, og dekket 40-60 pro­ sent av kostnadene. På den måten kunne de rene lønnstilleggene fra arbeidsgiverne bli mindre, og inflasjonen skulle, mente man, holdes nede. Hensikten med motkonjunkturpolitikken var å holde den økonomiske aktiviteten innenlands oppe Konsumprisindeks. 1985=100 150

Kunne Norge kjøpe seg økonomisk stabilitet? 1 ettertid har to sider av Arbeiderparti-regjeringens politikk ved midten av 1970-årene vakt særlig sterk debatt og kritikk - de «kombinerte» inntektsoppgjø­ rene og motkonjunkturpolitikken. Kritikken har i korthet gått ut på at politikken drev kostnadene i været, svekket konkurranseevnen for norsk nærings­

1970

1975

1980

1985

1990

VEKSTVILJE, VELFERD OG HØYREOPPOSISJON

Under oljekrisen vinteren 1973-74 var bilkjøring forbudt i helgene. Selv om kong Olav sikkert kunne fått dispensasjon, valgte han å rette seg etter bensinrestriksjonene på linje med vanlige borgere og tok trikken når han skulle på sin skitur i Nordmarka. Her har fotograf en fanget inn at kongen har trukket opp lommeboken fo r å betale fo r seg. Episoden ble stående som et bilde på det norske kongehusets folkelighet og demokratiske sinnelag.

inntil det man trodde var en midlertidig internasjonal konjunkturnedgang, var over. Oljeboikotten fra OPEC - organisasjonen av oljeeksporterende land - i 1973 gjorde den internasjonale krisen åpenbar for alle. Selv om det hadde vært krisetegn i Europa på forhånd - med stigende råvarepriser og generell inflasjon - ble det økonomiske tilbakeslaget på denne tiden gjerne forklart med den stigningen i energiprisene som fulg­ te oljeboikotten. De fleste mente at det dreide seg om et midlertidig tilbakeslag. Veksten ville fortsette noenlunde som før når industrilandene hadde tilpas­ set seg de nye betingelsene for energiforsyning. Det var i samsvar med det som hadde vært råden­ de «keynesiansk» økonomisk teori at staten i krise­ tider skulle sørge for etterspørsel og investeringer, også om det førte til underskudd i statsbudsjettet. Motkonjunkturpolitikken stimulerte, sammen med de kombinerte inntektsoppgjørene, både privat og offentlig etterspørsel. Overfor industrien satte regje­ ringen i verk omfattende støttetiltak. Det dreide seg særlig om kortsiktig støtte til vanskeligstilte enkelt­ bedrifter, eller til bransjer som var særlig utsatt - slike som tekoindustrien og verftsindustrien.

Når Norge kunne føre en politikk som innebar sto­ re statlige uttellinger - på tvers av politikken i de fles­ te andre vesteuropeiske land - var det på grunn av forventningene om store fremtidige oljeinntekter. Man ville bruke inntekter på forhånd for å hindre nedleggelser og arbeidsløshet, til beste for landets økonomi på lengre sikt. Hva ble resultatene? De kombinerte inntektsopp­ gjørene begrenset de rene lønnstilleggene. Tilsynela­ tende ble altså lønnsveksten mindre. Den var 20 pro­ sent i 1975, og sank nesten ned til åtte i 1977. Statens bidrag betydde likevel at de pengene folk hadde å leve for, økte betydelig, med 6,5 prosent over to år. Både Arbeiderpartiet og Høyre var enige om at det var rom for høyere reallønninger. I jordbruket - der «opptrappingsvedtaket» i 1975 fastslo at bøndene skulle opp på gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i løpet av fem år (side 66) - var økningen betydelig større. Prisstigningen fikk man ikke bukt med - den ble bare litt lavere enn ti prosent årlig, som den grovt sett hadde vært fra 1970. I andre land hadde prisstig­ ningen flatet ut. At den fortsatte i Norge førte til økt bekymring for norske bedrifters evne til å konkur-

Bensinrasjoneringen under oljekrisen vek­ ket opp igjen minner fra gjenreisnings­ årene. Vel 900 000 rasjoneringskort ble laget. På bildet viser statssekretæren i Handelsdepartemen­ tet, Einar Magnussen, fram rasjoneringskortene som skulle sendes ut til personbileierne.

45

TVIL OG TRO

Per Kleppe, finans­ minister i hele perioden 1973-79, var arkitekten bak motkonjunkturpoli­ tikken som skulle lose Norge gjennom det internasjonale økonomiske tilbakeslaget fra midten av 1970årene. Men han bidrog også til en omlegging i den økonomiske poli­ tikken da motkon­ junkturpolitikken kjørte seg fast.

Beregnet gjennom­ snittlig månedsfortjenestefor heltids­ ansatte lønnstagere. I løpende kroneverdi var stigningen sterk gjennom hele den 30-årsperioden som her er vist, men reallønnsveksten var sterkest fram til 1977. Myndighetene ville holde både lønns- og prisstig­ ningen nede gjennom de «kombinerte inntektsoppgjørene» midt i 1970-årene. Det lyktes likevel ikke å hindre fort­ satt prisoppgang. Det at reallønns­ veksten stagnerte, samtidig som de nominelle lønnstil­ leggene var store, fikk fagbevegelsen til å søke sammen med myndighetene og arbeidsgiverne i et nytt inntektspolitisk samarbeid ved slutten av 1980årenefor blant onnet å få prisstigningen under kontroll.

46

rere. Dessuten ble statens utgifter til inn­ tektsoppgjørene store, og i 1977 kom regjeringen til at folks inntektsvekst måtte dempes. Motkonjunkturpolitikken holdt hjulene i gang, i samsvar med hensikten. Den hindret arbeidsløshet i Norge, mens ledighe­ ten eksploderte i de fleste OECDlandene. Politikken høstet an­ erkjennelse internasjonalt Organisasjonen for økono­ misk samarbeid i Europa (OECD) fremholdt ved midten av 1970-årene Norge som eksempel på en vellykket krise­ politikk. Men importoverskuddet steg, og utenlandsgjelden nåd­ de opp i 150 milliarder kroner, eller om lag to tredjedeler av landets brutto nasjonalprodukt. I løpet av 1977 kom dessuten norske myndigheter fram til den konklusjonen at det ikke var bare en midlertidig konjunktursvikt man stod overfor. Det ble vanligere å oppfatte den internasjonale krisen som en «strukturkrise» som krevde en gjennomgripende omstilling av næringslivet. Vesteuropeiske regjeringer hadde for lengst slått bremsene på. Den norske politikken, som på kort sikt 1000 kr

18

hadde vært en suksess, holdt ikke når krisen ble langvarig. Økt kjøpekraft og etterspørsel satte ikke nødvendigvis hjulene i gang hjem­ me; den slo ut mer i økt import enn i økt pro­ duksjon. For med pris- og lønnsutviklingen hadde norsk produksjon vanskeligere for å kon­ kurrere. På det velstandsnivået nordmenn nå var, ville de i større grad ha varer som bare kunne skaffes i utlandet. De brukte også rikdommen på nye fritidsgoder. Feriereisene til Syden ble for eksempel en økende belastning på utenriksregnskapet. Støttetiltakene overfor industrien ble omvurdert. Kanskje frøs de fast en foreldet produksjons­ struktur og hindret nød­ vendig omstilling? Mis­ tanken bredte seg om at de bidrog til å forverre hel­ ler enn å dempe krisen. Motkonjunkturpolitikken var blitt en motstrukturpolitikk som hindret nødvendig omstilling i næringslivet, sa et fremtredende medlem av Arbeiderpartiets økonomisk-politiske utvalg, senere sentralbanksjef Hermod Skånland, høsten 1977. Forsøket på å styre økonomi­ en ut av krisen måtte oppgis. Det hadde vært liten uenighet både om kombinerte oppgjør og motkonjunkturpolitikk da de ble lan­ sert. Snuoperasjonene, som begynte i 1977 - og som også hkk bred oppslutning - var da også mer et resul­ tat av omvurdering innenfor regjeringen og Arbeider­ partiet selv enn av kritikk utenfra.

Velferdsstaten utbygges videre

1959

1964

1969

1974

1979

1984

1989

Også når det gjaldt en videre utbygging av velferds­ ordningene ble enigheten fra 1960-årene forlenget inn i 1970-årene. I 1969 kom en ny sykehuslov, som helsedirektør Karl Evang lenge hadde arbeidet for å få i stand. Da den kom, spådde han at den ville bety «en revolu­ sjon» i sykehusvesenet. Før hadde finansieringen vært en flaskehals. Etter den nye loven skulle folke­ trygden langt på vei dekke driftsutgiftene og nedbeta­ lingen av byggelån. Loven utløste en hektisk sykehusbygging. Mange fylker hadde ventet med å bygge inntil loven kom, og i 1974 satt de med utbyggings­ planer for 3,5 milliarder kroner. Til sammenligning hadde det i 1970 kostet 2,3 milliarder å drive hele sykehusvesenet. Antallet ansatte i helsevesenet ble mer enn fordoblet i 1970-årene, og åtte av ti arbeidet i institusjoner. Sykehusutbyggingen bidrog kraftig til

VEKSTVILJE, VELFERD OG HØYREOPPOSISJON

Mye av den norske velstandsveksten i 1970-årene ble brukt til å bygge ut velferdsgodene i samfunnet, men også det private forbruket gjenspeilte økende overflod. Masse­ turismen til Syden var ett uttrykk for dette. Her blir norske turister underholdt i Gambia ved juletider 1975.

å skape et større arbeidsmarked for kvinner (side 162). Men den forlenget også stordriften, spesialise­ ringen og sentraliseringen inn i 1970-årene. Flere ste­ der ble det hard strid om nedlegging av mindre syke­ hus. Loven gjorde all behandling gratis, også ved pri­ vate sykehus - forutsatt at de falt inn under lovens bestemmelser. I 1973 ble pensjonsalderen nedsatt fra 70 til 67 år. Den alminnelige arbeidstiden gikk ned fra 42,5 til 40 timer i uken, og arbeidstagere over 60 år fikk en eks­ tra ferieuke i 1976. En ny sykelønnsordning fra 1978 gav arbeidstagere sykepenger som tilsvarte arbeids­ inntekten. Den nye arbeidsmiljøloven av 1977 (side 172) satte strengere krav til vern av arbeidstagernes helse. Lov om videregående utdanning fra 1974 bestemte at alle videregående skoler, både de som førte fram til artium og de yrkesfaglige, skulle samles i samme sko­ leslag. Dette videreførte en linje i Arbeiderpartiets skolepolitikk - enhetsskoletanken og en oppvurde­ ring av praktisk utdanning i forhold til den teoretis­ ke. Reiulf Steen hadde ledet arbeidet som førte fram til reformen. Fra slutten av 1960-årene kom utbyg­

gingen av distriktshøyskoler og satsingen på nye uni­ versiteter i Tromsø og Trondheim. Kulturpolitikken ble i 1970-årene langt på vei en ny del av norsk velferdspolitikk. Staten hadde fra tid­ lig i etterkrigstiden tatt ansvar for å gjøre nasjonal kultur tilgjengelig gjennom institusjoner som Riks­ teatret og Riksgalleriet. Nå kom en tanke om at kul­ turen skulle fremme utviklingen av «det frie, fullver­ dige mennesket» sterkere inn i bildet. Et større offentlig engasjement var kanskje ikke forbausende etter hvert som fritid ble en stadig større del av livet for folk flest. Meningsfylt fritid ble viktigere for folks velferd. Opptakten hadde kommet med Norsk Kulturråd og Norsk Kulturfond i 1964. Men det store gjennom­ slaget kom med kulturmeldingene i 1973, 1974 og 1976, for en stor del utformet av ekspedisjonssjef Johs. Aanderaa - «den minst byråkratiske av alle byråkrater», som han er blitt kalt. Den nye kulturpo­ litikken bygde på et nytt og utvidet kulturbegrep. I tillegg til den tradisjonelle «høykulturen» omfattet det idretts- og ungdomsarbeid. Skillene mellom «bor­ gerlig fmkultur» og folkelig kultur skulle fjernes. 47

TVIL OG TRO

Kunstnerne skulle få bedre kår, og folk skulle opp­ muntres til selv å være aktive utøvere. I likhet med de kombinerte inntektsoppgjørene og motkonjunkturpolitikken kostet de nye velferdsre­ formene penger. Særlig sykehusutbyggingen ble dyr. Men også på dette området var det bred politisk enig­ het om hovedlinjene i politikken. At staten vokste, var ennå ved midten av 1970-årene ikke et kontro­ versielt spørsmål i politikken.

Arbeiderpartiet gjenerobrer venstresiden Etter EF-striden og stortingsvalget i 1973 slet Arbei­ derpartiet med indre misnøye og motsetninger etter det store tapet; ikke minst rettet kritikken seg mot Trygve Bratteli. Men trass i tapet måtte partiet danne regjering, med Bratteli som statsminister. Det var vanlig å anta at partiets tidligere velgere hadde gått mot venstre. Partiledelsens strategi ble derfor å gjenerobre velgere fra SV. En radikalisering av programmet foran valget i 1973 har vært sett i lys av ønsket om å vinne tapte velgere tilbake. Selv om dette hjalp lite ved selve valget, var de sosiale refor­ mene, de kombinerte oppgjørene og motkonjunktur­ politikken - som gav noe til alle - på litt lengre sikt velegnet som ledd i en slik strategi. Spørsmålet om demokrati på arbeidsplassen er et eksempel på hvordan en mer pågående linje styrket partiet i forhold til velgere til venstre. Bedriftsdemokrati-spørsmålet var gammelt (bind 11), og også på dette området hadde det skjedd en tilnærming mel­ lom høyre- og venstresiden i det politiske liv fram mot 1970. Saken ble fra 1968 forberedt av en egen offent­ lig komité etter press fra Arbeiderpartiet. I 1971 god­ tok Høyre en lovfestet representasjon for de ansatte i styrene i private industribedrifter. Begrunnelsen for at de ansatte skulle være representert var nok også noe annerledes enn i Arbeiderpartiet - Høyre la mer vekt på at reformen ville fremme forståelsen mellom ansat­ te og ledelse, mens Arbeiderpartiet la mer vekt på at den skulle fremme de ansattes innflytelse. En endring av aksjeloven i 1972, som gav de ansatte representa­ sjon både i styre og representantskap, gikk lenger enn Høyre ønsket, men selve prinsippet om representa­ sjon var nå godtatt av alle. Prinsippene fra loven av 1972 spredte seg etter hvert til flere områder av bedriftslivet, uten at det førte til motsetninger. I 1973 gikk imidlertid Arbeiderpartiet videre. Par­ tiet programfestet å gi også staten eller kommunene representasjon i industriens bedriftsforsamlinger. Her ble motstanden hard. Forslaget ble støttet bare av Arbeiderpartiet og SV, og fikk heller ingen overvel­ dende tilslutning blant folk hest. Det ble lagt til side i 1977.

Men samme år drev Arbeiderpartiet og SV igjen­ nom loven om bankdemokratisering. Stortinget hkk rett til å oppnevne flertallet i forretningsbankenes representantskap. Begrunnelsen var at de store bank­ ene traff så viktige beslutninger om kreditt og investeringer at det kunne sidestilles med politiske beslutninger i folkevalgte organer. Motstanderne av reformen argumenterte mot utvidet offentlig styring og sammenblanding av privat og offentlig virksom­ het, og mente loven ville føre til større maktkonsent­ rasjon. For Arbeiderpartiet og SV var det tvert imot den private maktkonsentrasjonen som var proble­ met. Noen få banker forvaltet størsteparten av kapita­ len, og en liten gruppe personer gikk igjen i banksty­ rene og styrene i de andre store selskapene. Derfor måtte folkevalgte inn. Dette poenget ble understreket av Einar Førde, Arbeiderpartiets fremste talsmann i saken. I praksis hkk likevel loven liten virkning på bankenes politikk. Etter at Kåre Willoch dannet regjering i 1981, ble representasjonen svekket, og i 1990 avskaffet Jan P. Syses regjering den helt uten å møte sterke protester. Sammen med de generøse inntektsoppgjørene og de sosiale reformene var demokratiseringen av arbeidslivet en suksess som partipolitisk strategi. Arbeiderpartiet hkk også god hjelp av SV selv, som førte en ødeleggende indre strid om omdanningen av Sosialistisk Valgforbund til et parti. Ved stortingsval­ get i 1977 mistet SV 14 av de 16 mandatene det hadde fått i 1973. Arbeiderpartiledelsen kunne glede seg over at velgerne var på vei tilbake.

Nye beitem arker f or Høyre Fremstøtene for de ansattes og det offentliges medbe­ stemmelse i bedriftene styrket altså Arbeiderpartiet i forhold til SV Men de skapte samtidig større avstand til Høyre. I det hele var det reguleringsiveren - ikke statens pengebruk og vekst - Høyre i disse årene vis­ te til når partiet hevdet at DNA hadde utviklet seg i «radikal» eller «sosialistisk» retning. Det var også først og fremst mot «reguleringspartiet» en høyreopposisjon bygde seg opp. Spørsmålet om å regulere bruken av jordeiendom var det klareste eksemplet. Høyre, Kristelig Folke­ parti og Senterpartiet gikk imot den nye ekspropriasjonsloven fra 1973. Denne loven var et nytt forsøk på å sette igjennom viktige prinsipper som hadde lig­ get i en tilsvarende lov fra 1946, og som skulle sikre rimelig byggegrunn til sosial boligbygging. De som avstod byggegrunn til kommuner eller stat, skulle ha erstatning etter bruksverdien, ikke omsetningsverdi­ en. De skulle ikke nyte godt av verdistigning som var et resultat av at stat eller kommune hadde bygd veier, kloakk e.l. i området eller av at de planla slik utbyg­ ging. 1 realiteten hadde rettsapparatet satt dette prin­

VEKSTVILJE, VELFERD OG HØYREOPPOSISJON

sippet til side og bestemt at det skulle gis erstatning også for slik «ufortjent verdistigning». I 1976 ble også den nye loven satt til side av Høyesterett i den såkalte «Kløfta-dommen». Mens motsetningene omkring ekspropriasjonsloven var gammel og først og fremst sprang ut av for­ hold i byene, kom det i 1970-årene en rekke lover som reiste nye spørsmål, og som flyttet oppmerksom­ heten til forholdene på landsbygda. Strandloven fra 1971 innførte et permanent byggeforbud i et belte på 100 meter fra sjøen og innover i landet og regulerte på annen måte bruken av strandsonen. Fra 1973 skulle loven gjelde også i innlandet. Konsesjonsloven av 1974 innførte generell konsesjonsplikt ved kjøp av eiendom. Konsesjonsfrihet hadde før vært hovedre­ gelen; nå ble det unntaket. Loven innførte også boog driveplikt for jordeiendom. Hensikten var å hind­ re at gårdsbruk ble kjøpt opp av folk som ikke selv ville bli aktive brukere. En ny planleggingslov, som ble behandlet først i 1981, gjorde det til en forutset­ ning for all arealutnytting at plan var utarbeidet og godkjent. Den snudde om på den gamle planleggingsloven fra 1965, der utgangspunktet var fri areal­ utnytting og restriksjoner måtte begrunnes spesielt. Et stykke på vei støttet Høyre reguleringene. Parti­ et sluttet opp om strandloven. Ennå i 1973 så Høyre ut til å stille seg velvillig også til det nye forslaget til

konsesjonslov som da forelå. Men etter valget i 1973 samlet Kåre Willoch partiet om en opposisjonslinje. Partiet ble tilskyndet av - og nøt samtidig godt av en aggressiv kampanje mot loven fra Grunneierforbundet, som hevdet at loven var både «autoritær» og «udemokratisk». I debatten i Odelstinget tok Høyres hovedtalsmann, Harald U. Lied, hardt i, og snakket om «ilmarsj inn i det gjennomregulerte samfunn». I striden om konsesjonsloven fikk Høyre ingen støtte av mellompartiene. Da den nye planleggingsloven kom opp, sluttet imidlertid Kristelig Folkeparti og Senterpartiet seg til opposisjonen. Ekspropriasjonsloven hadde hatt sitt opphav i knapphetsproblemer - oppgaven hadde vært å avskaffe boligmangelen, å skaffe folk bolig til over­ kommelig pris. Konfliktene om bruken av grunn­ eiendom på landsbygda hang derimot sammen med overflods- snarere enn knapphetssamfunnet. Med større velstand og økende fritid ville flere ha arealer til ferie- og fritidsformål. Småbønder, som før hadde sett på seg selv som produsenter, ble oppmerksom på at de satt på eiendom som kunne skaffe dem andre inntekter enn det strevet på bruket kunne gi. De kun­ ne kanskje selge hyttetomter, eller hele småbruket kunne selges som feriested. Nedlagte bruk kunne få verdi som feriebolig for de tidligere brukernes fami­ lie.

Hytteidyll på Tjøme, sør fo r Tønsberg. Økende rikdom førte med seg sterkere press på områder som var særlig attraktive for hyttebygging. Den nye strandloven fra 1971 hadde som formål å hindre at allmenn­ heten på denne måten ble stengt ute fra strandområdene.

49

TVIL OG TRO

Førde i Sogn og Fjordane var fram til 1960-årene et lite tettsted. 1 1965 ble Førde utpekt som «prøvesenter» og vokste i løpet av få år til mellom fem og seks tusen innbyg­ gere. Veksten i tett­ steder som dette skapte press på jordressurser, og de var knappe i mange deler av landet. Den førte også til en verdistigning på grunn, og hvordan det problemet skulle håndteres, ble et av de politiske strids­ spørsmålene tidlig i 1970-årene.

Med slike nye «grunneierinteresser» kunne folk komme i konflikt med «samfunnsinteressene». Land­ bruksmyndighetene mente ofte at et nedlagt småbruk burde brukes som tilleggsjord for naboen. Der grunn­ eieren ville legge ut et hyttefelt, kunne kommunen eller fylket ønske å bevare området for allmennheten. Særlig langs Oslofjorden og sørlandskysten stengte hyttebygging i store områder adgangen til sjøen. Myndighetene ville bruke planlegging for å kontrol­ lere utviklingen og avveie interesser. Der folk hadde 50

vært vant til å tenke at de disponerte over sin egen eiendom, ble mange nå møtt med krav om plan der­ som de ville endre bruken av den. For Arbeiderpartiet skulle disse reguleringsspørs­ målene vise seg å bli en påkjenning. Partiet hadde hatt et solid feste blant «småfolk» på landsbygda. Men resultatene av den utviklingen partiet som regje­ ringsparti hadde stått for - høyere levestandard, kor­ tere arbeidstid og fritid for alle - gjorde at en del små­ folk utviklet seg fra å være småprodusenter til også å

VEKSTVILJE, VELFERD OG HØYREOPPOSISJON

få grunneierinteresser, og følte seg truet av reforme­ ne. I en viss forstand bidrog Arbeiderpartiets suksess i etterkrigstiden til å undergrave dets oppslutning blant velgere på landsbygda. Høyre kunne tjene på dette. Partiet målbar en mer konsekvent opposisjon enn mellompartiene. Det kunne fremstå ikke bare som de passive jordeiernes, men også i noen grad som de små jordeiernes parti. Det skulle bidra til å gi partiet bedre innpass i UtkantNorge.

Striden om boligsamvirket Boligpolitikken etter krigen hadde vært en suksess, i den forstand at den store bolignøden gradvis var avskaffet og boligstandarden kraftig økt. Folk med beskjedne midler hadde i ti tusen tall blitt eiere av sin egen bolig, i byene riktignok som medeiere i et borettslag. Men det var forskjell på å være eier gjen­ nom NBBL (Norske Boligbyggelags Landsforbund) eller OBOS (Oslo Bolig- og Sparelag) og på det uregu­ lerte marked. I boligsamvirket var omsetningen regu­ lert. Det var takstplikt og prisregulering, og medlem­ mene hadde forkjøpsrett. Dermed ble prisene holdt nede. Med høyere levestandard ble det en del av livskarrieren for mange - også med beskjeden økonomisk bakgrunn - å avansere på boligmarkedet, fra blokk til rekkehus eller enebolig. Men da måtte de ofte bevege seg fra det regulerte til det uregulerte markedet, og de måtte betale dyrt for den nye boligen, mens de fikk lite igjen for sin egen leilighet. De følte seg diskrimi­ nert i forhold til folk på det frie boligmarkedet. Noen omgikk tidlig reglene, men systemet ble utfordret for alvor først i 1970-årene. En del frittstå­ ende borettslag begynte å oppløse seg selv; medlem­ mene ble direkte eiere og kunne selge uten prisregu­ lering. I 1977 fikk Arbeiderpartiets regjering vedtatt en lov som forbød oppløsning uten samtykke fra departementet. Forkjøpsrett for medlemmer ble inn­ ført i alle borettslag. Å gjøre om leiegårder til selveierboliger (seksjonering) ble forbudt, og en utvei for å omgå forbudet ble stengt av Stortinget i 1979. Også her fikk Arbeiderpartiet vansker med en del av sitt tradisjonelle velgergrunnlag. Velgere som hadde blitt boligeiere ved hjelp av boligsamvirket og Husbanken, ønsket seg nå større økonomisk armslag. Partiets restriktive linje føltes som et stengsel. Det holdt i første omgang fast på en politikk som tok sik­ te på å hindre boligspekulasjon; som bygde på at det var urimelig at de som hadde fått boliger med store statssubsidier, nå kunne tjene penger på å selge dem fritt; og som skulle holde prisene nede av hensyn til dem som skulle etablere seg for første gang. Høyre stod på sin side fritt til å høste fruktene av misnøyen, og gikk inn for å avregulere boligomset-

ningen. Slik fikk partiet nye beitemarker også i by­ ene.

Arbeiderpartiets dominans trues Arbeiderpartiets velgergrunnlag ble altså truet av at gamle velgere fikk nye økonomiske interesser. Men like mye betydde det at flere sosiale grupper der par­ tiet hadde stått sterkt, simpelthen ble mindre. At skog- og landarbeiderne, småbrukerne og hskerne var blitt færre var for så vidt i tråd med partiets poli­ tikk, som hadde gått ut på at primærnæringene skul­ le moderniseres og mekaniseres, og arbeidskraft overføres til «høyproduktive» næringer. Lenge medførte den økonomiske moderniseringen likevel at industriarbeiderne - kjernegruppen i parti­ ets sosiale grunnlag - ble flere. Men fra midten av 1970-årene ble også de færre, dels fordi mye av den tradisjonelle industrien møtte store vansker, dels for­ di mekanisert og automatisert produksjon erstattet menneskelig arbeidskraft. Når statlige og kommuna­ le tjenester ble utbygd og andre «borgerlige» næring­ er spredte seg utover landet (side 158), ble det til gjengjeld flere funksjonærer og næringslivsledere, også i distriktene. Kanskje bidrog også Distriktenes Utbyggingsfond, som gav statlig støtte til næringsut­ vikling i distriktene, til å skape nye Høyre-velgere på landsbygda? En trussel mot partiet dukket også opp med «trygdehetsen». Ny lov om sosialhjelp var kommet i 1964, loven om folketrygd i 1966. Da lovene ble vedtatt, var det vanlig å mene at sosial nød var historie. Bare gan­ ske få ville i fremtiden trenge sosial hjelp. Men like etterpå begynte tallet på «klienter» igjen å stige, sær­ lig i sosialhjelpen og i uføretrygden. Politikerne var overrasket. «Det er nesten utrolig hvor stort hjelpe­ behov vi tross alt finner i vår by,» utbrøt høyrerepresentanten Eddie Weyergang Ellefsen i Oslo bystyre alt i 1967. Mange «vanlige folk» så med misbilligelse på dem som mottok trygd, selv om forskere påviste at folk snarere gikk glipp av trygd de hadde rett til enn at de misbrukte ordningene. «Trygdehetsen» avspeil­ te ofte en «arbeiderkonservatisme» som kunne slå ut i frafall fra Arbeiderpartiet. Det var Fremskrittspartiet mer enn Høyre som høstet den politiske gevinsten av dette. Men for Arbeiderpartiet betydde vanskene med å beholde gamle velgere at partiet ble mer avhengig av støtte i den voksende middelklassen for å opprettholde sin styrke. Og der var konkurransen stor. Endelig tæret den internasjonale økonomiske kri­ sen på tilliten til Arbeiderpartiet. Da motkonjunktur­ politikken måtte oppgis, slo det tilbake på tilliten til partiets evne til å styre. Helt fram til 1970-årene hadde den «keynesianske» politikken og læren om at staten burde gripe aktivt inn for å sikre full sysselset-

TVIL OG TRO

Høyre og abortsaken Høyre nøt i slutten av 1970-årene i motsetning til Arbeiderpartiet godt av stor indre enighet. Men heller ikke her var enigheten absolutt. Spenninger kom særlig til syne i abortsaken. Også i Høyre hadde det fra omkring 1970 skjedd en glidning i retning av å akseptere fri abort. Partiet var likevel fortsatt imot selvbestemt abort da saken kom opp i Stortinget i 1975 og da loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, men fra 1979 vant grup­ pen som ønsket selvbestemt abort terreng. Debatten endret karakter i 1970-årene. Før den tid hadde diskusjonen dreid seg om hvor mye sosiale hensyn skulle telle ved siden av de medi­ sinske når avgjørelsen om abort skulle treffes, mens alle forutsatte at en offentlig oppnevnt nemnd skulle ha det siste ordet. I 1970-årene gikk fronten i større grad mellom dem som krevde «kvinnens selvbestemmelse» og dem som la vekt på «fosterets krav på rettsvern». Motsetningene mellom kulturkonservative og mer liberalistisk orienterte truet med å lamme Høy­ re. Løsningen ble å stille representantene fritt. Det reddet kanskje Høyre, men undergravde på kort sikt forholdet til Kristelig Folkeparti og planene om borgerlig regjeringssamarbeid. Når abortmotstan­ derne tapte kontrollen i partiet, hindret det også at abortloven av 1978 ble tatt opp til revisjon. «Folkeaksjonen mot selvbestemt abort» samlet inn 610 000 underskrifter, mer enn noen tidligere underskriftaksj on. Her overleveres underskriftene til stortingspresidenten 30. oktober 1974. Abortspørsmålet var ikke bare en særlig påkjenning for partiet Høyre, men var også en mobiliseringssak i store deler avfolket.

52

ting og lav prisstigning, syntes å virke. Men overfor 1970-årenes krise hadde den sviktet. Under m ellom ­ krigstidens krise fikk de som motsatte seg en mer aktiv stat og større offentlige uttellinger for å bekjem­ pe krisen, den politiske skylden for elendigheten. Når keynesianismen nå sviktet, måtte Arbeiderpartiet i manges øyne ta ansvaret.

Partilojaliteten avtar og høyrebølgen begynner I EF-stridens kjølvann fulgte mindre partipolitisk sta­ bilitet. Stortingsvalget i 1973 - da Arbeiderpartiet mistet hver fjerde velger fra forrige stortingsvalg og gjorde sitt dårligste valg siden 1930, da Høyre falt til­ bake til nivået fra midten av 1950-årene, og da SV hadde stor suksess - virket som et politisk jordskjelv og en rød/grønn seier. Ja-partiene eller «vekst-partiene» hkk et skudd for baugen. Som vi har sett, klarte Arbeiderpartiet likevel raskt å overvinne trusselen fra venstre. Partiets oppslut­ ning hadde i 1973 ligget elleve prosentpoeng under det som hadde vært det normale leiet i etterkrigs­ tiden. Ved valget i 1977 hadde det vunnet tilbake nes­ ten to tredjedeler av det tapte. Til gjengjeld vokste altså trusselen fra høyre. 1 motsetning til den rød/grønne opposisjonen satte

høyreopposisjonen ikke spørsmålstegn ved vekstsamfunnet. «Høyrebølgen» begynte så smått ved kommunevalget i 1975. Ved stortingsvalget i 1981 hkk Høyre bortimot 32 prosent oppslutning. Det betydde at partiet nesten hadde fordoblet stemmestyrken på åtte år, og lå om lag 15 prosentpoeng over det som hadde vært det normale i etterkrigstiden. Arbeiderpartiet på sin side var med vel 37 prosent på vei ned mot nivået fra katastrofevalget i 1973. Mens Arbeiderpartiet i 1950- og 1960-årene ofte hadde vært bortimot tre ganger så stort som Høyre, var avstanden mellom de to partiene nå blitt bare fem prosentpoeng. I tillegg var mellompartienes andel av stemmene gått ned fra godt over 30 til omkring 20 prosent. De brå svingningene fra valg til valg var et markert brudd med etterkrigstidens stabilitet. I 1950- og 1960-årene hadde velgerne vært svært partilojale. Nå var den sterke lojaliteten brutt. EF-striden hadde bidratt til dette - folk følte det lettere å krysse partigrenser, også mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Nye partier bidrog også til å bryte stabiliteten. Mellom 1945 og 1973 var det bare dannet ett nytt parti, SF i 1961. I tillegg til AKP(ml) og SV kom i 1970-årene Anders Langes Parti (ALP) som erobret bre plasser på Stortinget i 1973. Høyre, som i stor grad hadde vært et Oslofjords- og byparti, hkk nå feste i alle landsdeler, også utenom

VEKSTVILJE, VELFERD OG HØYREOPPOSISJON

byene. Det ble dessuten mer av et «folkeparti». Fort­ satt hadde Høyres velgere klart høyest gjennomsnitts­ inntekt, og én grunn til at partiet vokste var at grup­ per der partiet også før hadde stått sterkt, ble større det ble flere selvstendig næringsdrivende og funksjo­ nærer. Men i tillegg fikk partiet nå større oppslutning i grupper der det før hadde stått svakt - blant arbei­ dere, bønder og fiskere. I 1981 hadde bare Arbeider­ partiet flere arbeidervelgere enn Høyre; 15 prosent av arbeiderne stemte på Høyre. Dessuten ble Høyre størst blant offentlige funksjonærer, der Arbeiderpar­ tiet tradisjonelt hadde dominert. Alle partier avgav velgere til Høyre - Arbeiderpartiet flest, dernest Sen­ terpartiet. Særlig på Sørvest- og Vestlandet var split­ telsen av Venstre etter EF-striden en hjelp for Høyre. Tidligere hadde Venstre hindret at partiet fikk noe sterkt fotfeste der. Nå kunne det lettere få innpass blant velgere som følte at de var blitt hjemløse. Erling Norvik, som kom inn som partiformann i 1974, gav en klar profil til et mer «folkelig» Høyre. Partiet fikk nå en sjelden gunstig kombinasjon av toppledere: Den urbane Kåre Willoch som parlamen­ tarisk leder, med sitt kjølige, analytiske intellekt og sin store debattevne, og Erling Norvik, med appell utover i distriktene, ikke minst i hjemfylket Finn­ mark. Særlig i starten var det ungdom som forårsaket

høyrebølgen. Ikke langt unna halvparten av Høyres fremgang mellom 1977 og 1981 skyldtes unge, nye velgere. Arbeiderpartiet hadde tiltrukket seg flest unge til langt ut i etterkrigstiden. De som var født etter 1940 og fikk stemmerett etter 1960 - den nye generasjonen som var vokst opp i etterkrigstidens trygghet - gikk i større grad til Høyre. Men partiloja­ liteten ble ikke den samme i etterkrigsgenerasjonen som i mellomkrigsgenerasjonen. Det skulle også Høyre få merke. I takt med økt velgeroppslutning styrket Høyre også organisasjonen utover i landet. Tidlig i 1980årene hadde partiet flere medlemmer enn Arbeider­ partiet. På grunn av organisasjonsstyrken hadde Arbeiderpartiet vært betraktet som «ørnen» blant

partiene. Nå hadde Høyre, før gjerne oppfattet som et løst organisert «valgkampparti», fått en partiaktivitet som kunne konkurrere. I hvilken grad var Høyres utvikling i 1970-årene et brudd med partiets fortid? Svaret avhenger i noen grad av tidsperspektivet. Tar vi hele etterkrigstiden i betraktning, er det ikke tvil om at partiet siden krigen hadde beveget seg mot sentrum, også i den utgaven partiet fremstod under «høyrebølgen». Holder vi oss derimot bare til 1970-årene, blir svaret lett et annet. Partiprogrammene fra 1973 og utover antydet en kla­ rere politisk og ideologisk høyremarkering, med ster­ kere betoning av markedsøkonomi og individets valgfrihet, og med sterkere kritikk av statens vekst. Men Høyres politikk i 1970-årene kan neppe sees som noen reaksjon mot velferdsstaten - i det minste ikke slik den hadde utviklet seg fram til midten av tiåret. Når Høyre kom i skarpere opposisjon enn før, var det delvis på grunn av høyredreiningen i partiet selv, men også fordi Arbeiderpartiet lanserte nye, mer vidtgående reformer enn før. Som vi så, inngikk det å utnytte venstredreiningen i Arbeiderpartiet i høyre ledelsens strategi. Ifølge partiets historiker, Francis Sejersted, gav radikaliseringen i Arbeiderpartiet Høy­ re «en gudesendt mulighet til å overta som den eta­ blerte ordens forvalter». I et internasjonalt perspektiv er det også grunn til

Regjeringen Willoch, den første rene Høyre-regjeringen siden 1928, på Slottsbakken etter utnevnelsen i 1981.

«Høyrebølgen» begynte ved midten av 1970-årene. Den øverste kurven viser den samlede opp­ slutningen om Høyre og Fremskritts­ partiet ved stortingsog kommunevalgene. Oppslutningen om Høyre nådde toppen i 1981, senere høstet Fremskrittspartiet større gevinster av høyredreiningen.

53

TVIL OG TRO

å understreke at høyrebølgen i Norge var beskjeden. Sammenlignet med høyredreiningen i Storbritannia under Margaret Thatcher og i USA under Ronald Reagan var den en krusning. Nå som før var det nors­ ke Høyre - med sin forholdsvis positive holdning til velferdsstaten, blandingsøkonomien og den sosiale utjevningen - på mange måter en fremmed fugl blant konservative partier i Europa.

Et nytt parti på ytre høyre

Anders Lange fra Heggedal i Asker stod bak dannelsen av Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter (ALP) i 1973, det fø r­ ste partimessige ut­ trykket for protest mot velferdsstatens og det offentliges vekst. Ved valget i 1973 kom han inn på Stortinget, men døde i 1974 Formennene fo r de to største partiene, Reiulf Steen fo r Arbeiderpartiet og Erling Norvikfor Høyre, på fjernsynet i forbindelse med kommunevalget i 1979. De var like på den måten at begge lett fik k vanlige folk i tale. Steen hadde vært en betydelig idéskaper og refor­ mator innen sitt par­ ti - ikke minst når det gjaldt utbyggin­ gen av utdannelsessamfunnet. 11979 hadde han likevel en dalende stjerne og ble kort etter presset ut. Norvik var der­ imot på vei oppover. Nettopp på grunn av sin folkelige appell fikk han en stor del av æren fo r Høyres fremgang i UtkantNorge.

54

Høyrebølgen ble imidlertid forsterket av Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter (ALP), som ble dannet i 1973. Det var inspirert av Mogens Glistrups Lremskridtsparti i Danmark. Ved valget i 1973 fikk ALP fem prosent av stemmene og fire stortingsrepresentanter. Partiet skiftet navn til Lremskrittspartiet (LrP) i 1976. I 1977 falt det ut av Stortinget, men samme år ble den unge forretnings­ mannen Carl I. Hagen fra Oslo formann, og han maktet å bygge partiet opp igjen. I 1981 fikk det på nytt fire stortingsrepresentanter. ALP/LrP var på en helt annen måte enn Høyre et protestparti. Protesten rettet seg først og fremst mot skattenivået, men også mot «byråkrati» og «offentlige inngrep». Etter hvert ble også skepsis mot innvandrere et viktig grunnlag for partiet. Pro­ grammet plasserte LrP klart til høyre for Høyre. De fleste av partiets velgere lå derimot klart nærmere

det politiske sentrum enn Høyre-velgerne. Samtidig fantes det en god del «høyrepopulisme» i partiet. Det appellerte til folkelig konservatisme og fremmedfrykt - i skarp kontrast til den venstrepopulismen som var en del av det rad ikale politiske opp­ bruddet fra slutten av 1960-årene. Når det gjaldt sosial bakgrunn lå Lrp-velgerne nokså nær gjennomsnittet av befolkningen. Selvsten­ dig næringsdrivende var nok overrepresentert, men i 1979 var det forholdsvis like mange arbeidere blant LrPs velgere som i befolkningen samlet. Partiet fikk flest velgere fra Høyre og Arbeiderpartiet. I tillegg var det et utpreget ungdomsparti, med stort tilsig av førstegangsvelgere og tidligere hjemmesittere. I ekstrem grad var det også et mannsparti. Dessuten hadde ingen andre partier en så stor andel yrkesaktive og så lav andel husmødre og pensjonister. Kanskje appel­ lerte budskapet særlig til en del gjennomsnittlige mannlige yrkesaktive som mente de bar byrdene i vel­ ferdsstaten og som reagerte på utgiftene til pensjonis­ ter og andre trygdede? Trass i preget av «folkelig» protest, er det - til for­ skjell fra hva mange ville ha det til i samtiden - lite som taler for å se partiet som en småborgerlig beve­ gelse. Det sosiale grunnlaget hadde liten likhet med utenlandske bevegelser som mange trakk paralleller til, som poujadismen - skattenekterbevegelsen i Lrankrike i 1950-årene - eller Vennamos Landsbygdsparti i Linland tidlig i 1970-årene.

VEKSTVILJE, VELFERD OG HØYREOPPOSISJON

Arbeiderpartiet varsler mindre styring - og rives av indre strid Ved slutten av 1970-årene la Arbeiderparti-regjeringen om viktige deler av den økonomiske politikken. For det første ble den dristige motkonjunkturpolitik­ ken oppgitt, og staten trakk seg tilbake fra sin aktive rolle i inntektsoppgjørene. I stedet for at staten bruk­ te penger for å bygge bro over en midlertidig kon­ junkturnedgang, strammet den nå til - for å redusere underskuddet og styrke konkurranseevnen overfor utlandet og begrense veksten i privat og offentlig for­ bruk. Bedriftsstøtten ble trappet ned, høyere rente innført, statsbanker og private kredittinstitusjoner måtte redusere utlånene. Verdien av kronen ble nedskrevet for å hjelpe eksporten og gjøre importvarer dyrere. I september 1978 ble pris- og inntektsstopp innført og varte ut 1979. Kommunene skulle ta inn mindre skatt og ble pålagt å betale tilskudd til folke­ trygden. Dermed skulle også de bruke mindre penger. Sammenbruddet for motkonjunkturpolitikken rammet hele den industripolitikken som Arbeider­ partiet hadde utformet fram mot midten av 1970-årene. Den hadde gått ut på at staten mer aktivt skulle styre næringsutviklingen - gjennomføre omlegging og strukturendring som industrien ikke hadde maktet på egen hånd, sørge for at sammenslåing og modernisering kom i stand, og sikre at industriutvik­ lingen skjedde i samsvar med politiske mål. Men i 1979 reiste et utvalg under ledelse av Finn Lied, som selv hadde vært med og utformet industripolitikken ved begynnelsen av tiåret, kraftig kritikk mot denne politikken. Utvalget betvilte at staten kunne klare å planlegge industriutviklingen. Den burde heller trek­ ke seg tilbake til en assistentrolle, mer på linje med den rollen den hadde hatt i 1960-årene. Så langt kan dette oppfattes som en retrett fra de nye, fremskutte posisjonene fra første del av 1970årene. Men Arbeiderpartiledelsen begynte også å oppgi styringsmidler som hadde vært viktige i hele etterkrigstiden. Dette kom til syne da rentekontrollen ble oppmyket i flere trinn mellom 1977 og 1980. I 1978 oppnevnte regjeringen også et «renteutvalg» som skulle komme med en argumentasjon for omleg­ ging av lavrentepolitikken. Lav og kontrollert rente hadde vært en hovedsak i kredittpolitikken helt siden krigen. En mer dyptgående endring skulle komme først i 1980-årene, men arbeidet for en avregulering av kredittmarkedene var påbegynt. I trontalen i 1979 varslet regjeringen at skattepro­ gresjonen skulle dempes, og i 1981 ble marginalskat­ ten satt ned. Størst skattelettelser skulle dermed gis til folk med høye inntekter, et brudd med hevdvun­ nen fordelingspolitikk. Mer vekt ble lagt på indirekte beskatning. Dette var en prinsipiell vending i skatte­ politikken. De første - riktignok forsiktige - skritt

mot «den dynamiske skattepolitikken», som ble en fanesak for Høyre i 1980-årene, ble tatt av Arbeider­ partiet. I 1979 varslet regjeringen også omlegging av bolig­ politikken; blant annet skulle Husbankens rolle når det gjaldt å finansiere nye boliger reduseres. Slutten av 1970-årene var resignasjonens tid for mange i regjeringspartiet. Det ble mer snakk om planleggingens grenser, mindre om dens muligheter. «Regjeringen bygget sin politikk på at det ville kom­ me en ny oppgang, og jeg innrømmer at vi vurderte feil,» uttalte statsminister Odvar Nordli i 1978. Som vi har sett, hadde regjeringen ikke vært alene om den feilvurderingen. Men hvis keynesianisme og planlegging ikke førte fram, hva hadde man da? Den forsiktige omleggingen av rente-, skatte- og boligpolitikken pekte nok mot å overlate mer til «markedet». En omvurdering som blant annet bygde på læren til den amerikanske øko­ nomen Milton Friedman, var dessuten i gang i en del av det sosialøkonomiske fagmiljøet, også i Norge. Men ennå var det knapt tale om at noen ny økono­ misk lære hadde erstattet keynesianismen. Skiftet i Arbeiderpartiets politikk skapte likevel uro i egne rekker. Høyere rente ville øke boutgiftene. Fagbevegelsen protesterte mot at Husbankens rolle ble redusert, og pris- og lønnsstopp var upopulært hos mange fagorganiserte. Når bedriftsstøtte bortfalt, rammet det både arbeidstagere og kommuner. Det gikk dessuten på troverdigheten løs at ledelsen nå oppgav motkonjunkturpolitikken, som den så kort før hadde gått inn for med stor overbevisning. Regjeringen møtte stadig større motvilje blant sine egne, klemt mellom krav om å holde fast på gamle virkemidler og den nye misnøyen som trakk mot høyre. Redaktøren i partiavisen Nordlands Fram tid , Per Eggesvik, gikk i januar 1979 ut med skarp kritikk av flere navngitte statsråder. Slikt hadde vært uhørt i en tidligere partilojal presse. Både LOs leder, Tor Halvorsen, og den tidligere lederen, Tor Aspengren, gikk inn for en omfattende utskifting av statsråder. Bedre ble det ikke av at meningsmålingene kort tid etter det løfterike valget i 1977 begynte å vise svikten­ de oppslutning. Ved kommunevalget i 1979 var parti­ et tilbake omtrent på nivå med katastrofevalget i 1973. Sterke rivninger og personlige motsetninger bygde seg opp helt inn i toppledelsen. De to lederskikkel­ sene i partiet siden 1975/76, partiformann Reiulf Steen og statsminister Odvar Nordli, måtte tåle den hardeste kritikken. Begge ble presset ut, og i 1981 tok den dynamiske og målbevisste Gro Harlem Brundt­ land over både som statsminister og partileder. Men i mellomtiden hadde høyrebølgen brakt Høy­ re opp på et nivå som i 1981 skulle gjøre det mulig for Kåre Willoch å danne landets første rene Høyre-regjering siden 1928.

Tegneren Hans Normann Dahls kommentar til formannsvalget i Arbeiderpartiet i 1975.1 et intervju i Arbeiderbladet i juni 1974 hadde Trygve Bratteli kunngjort at han ville gå av som partiformann. Det åpnet fo r en hard og bitter maktkamp om hvem som skulle etterfølge ham, der Reiulf Steen og Odvar Nordli var de fremste kandidatene. Det er uklart hvor ulike de var i politisk holdning, men Steen ble av mange oppfattet som venstresidens kandidat, mens Nordli ble forbundet med sentrum i partiet. Før lands­ møtet i 1975 ble partiet helt dominert av denne striden. Løsningen ble at man valgte Steen til formann, mens Nordli skulle overta som statsminister. Dermed ble Bratteli statsminister «på oppsigelse». Statsministerskiftet skjedde i januar 1976.

Produksjonslivet i den nye oljenasjonen Nyttårsaften 1969 skrev Ward W. Dunn, sjefen for Paris-kontoret i oljeselskapet Phillips, en intern rap­ port: På Ekofisk-feltet i Nordsjøen, på norsk konti­ nentalsokkel, var det gjort «et gigantfunn». Ekofisk viste seg å inneholde flere millioner tonn råolje av svært god kvalitet. Ekohsk-funnet innledet olje-eventyret i norsk økonomi. Oljeleting i Nordsjøen hadde pågått siden 1966, men drivverdige funn var ikke gjort før på Eko­ fisk. Inntil høsten 1969 var det boret 32 tørre hull, og flere oljeselskaper var i ferd med å miste interessen. Med Ekofisk snudde stemningen, og prøveproduk­ sjonen startet i 1971. Forventningene til den nye rikdommen begynte å stige blant folk. Men realøkonomisk betydde oljepro­ duksjonen lite fram til midten av 1970-årene. Først i 1975 kom produksjonen på Ekofisk i gang for fullt. Oljen og våtgassen ble ført fra plattformene i rørled­ ning til Teeside i England, tørrgassen til Emden i Nord-Tyskland. Det var i strid med det som hadde vært politikernes forutsetning - ilandføring i Norge. I 1977 fulgte gassproduksjon på Frigg-feltet, og fra 1979 begynte driften på Statfjord, med enorme oljeog gassreserver. Era 1975 til 1981 steg produksjonen på sokkelen fra to millioner til 50 millioner tonn. Det var ikke så mange som hadde arbeid i Nordsjøen bare 14 000. Men ellers var oljenæringen blitt en gigant i norsk økonomi - med en sjettedel av BNP, en femtedel av investeringene, en fjerdedel av statsinn­ tektene og en tredjedel av eksporten. Produksjons­ verdien tilsvarte i 1981 nesten en tredjedel av det som kom fra resten av industrien. Dette måtte få store virkninger i resten av samfunnet. Da det ble klart at oljevirksomheten kom til å få stort omfang, reiste også spørsmålet seg om hvordan oljen skulle innpasses i det norske samfunn og i norsk økonomi.

hverandre. Omkring 1970 oppfattet de derimot den stabile veksten som det normale. All planlegging reg­ net med at «fremskrittet» ville fortsette. Men internasjonalt var stabiliteten i ferd med å undergraves. Et viktig tegn på det var at det såkalte Bretton Woods-systemet, som hadde sørget for faste valutakurser, brøt sammen. Mot slutten av 1960-årene var den amerikanske utenriksøkonomien sterkt svekket. Vietnam-krigen krevde enorme økonomiske uttellinger, og USAs gullbeholdning ble kraftig redu­ sert, mens utenlandsgjelden ble mangedoblet. Landet måtte oppgi den faste vekslingskursen mellom dollar og gull; i stedet ble kursene bestemt av tilbud og etterspørsel. Valutakursene ble ustabile, og betalinger over landegrensene mer risikable. På toppen av dette kom så oljekrisen etter den såkalte Yom Kippur-krigen mellom Israel, Egypt og Syria i 1973. Den med­ førte en voldsom stigning i energiprisene og forster­ ket uroen på valutamarkedene. I mange industriland økte prisstigningen og underskuddet på betalingsbalansen. Landene førte en strammere økonomisk politikk, med økende arbeids­ løshet som resultat. Før var økt etterspørsel blitt fulgt av økt produksjon. Dermed ble prisstigningen holdt i sjakk. Nå, når produksjonsveksten stoppet opp, resulterte økt etterspørsel i økt prisstigning. På tvers av herskende økonomisk teori fikk man stagnasjon og inflasjon samtidig - såkalt stagflasjon. I Norge lå, som vi har sett, bekymring over infla­ sjonen bak ønskene om «kombinerte» inntektsopp­ gjør (side 44). Mens prisstigningen i 1960-årene hadde ligget under fire prosent årlig, ble den de første årene etter 1970 på nær ti prosent. Også i Norge stod store deler av industrien overfor omstillingsproble­ mer, og oljekrisen forsterket problemene. Likevel kom det ikke noe tilsvarende tilbakeslag som i de fleste andre OECD-landene. Industrisysselsettingen fortsatte å vokse fram til midten av tiåret.

Norsk økonomi da oljen kom Om 1970-årene var en politisk oppbruddstid, var de i like høy grad en økonomisk omstillingstid. I begynnelsen av 1970-årene hadde både Norge og den industrialiserte verden for øvrig bak seg en 25årsperiode med en enestående stabil vekst. Tidligere hadde folk regnet med at gode og dårlige tider avløste

Oljepolitikk i fornorskningens tegn Knapt noen regnet ved midten av 1960-årene med at oljeindustri skulle bli en ny norsk hovednæring. Så lenge utsiktene til funn var usikre, ble oljepolitikk heller ikke oppfattet som så viktig. Men da oljesel­ skapene ønsket å komme i gang med oljeleting, tok

PRODUKSJONSLIVET I DEN NYE OLJENASJONEN

myndighetene likevel noen beslutninger som skulle vise seg å være viktige. Etter at FNs havrettskonferanse i 1960 stort sett hadde avklart kontinentalsokkelspørsmålet, hevdet staten fra 1963 sin rett til undersjøiske naturressurser utenfor norskekysten. Forhandlinger med Storbritan­ nia og Danmark i 1964/65 førte til at Nordsjøen ble delt etter midtlinjeprinsippet, og Norge hadde fått sin kontinentalsokkel. Regler for leting og utvinning ble fastlagt i 1965. Fra 1968 krevde staten rett til selv å delta i virksomheten uten å måtte bidra økonomisk før funn var gjort. Mange sentrale forutsetninger var dermed lagt før leteboringen kom i gang. Den norske staten fikk en stilling overfor oljeselskapene som var ganske lik den myndighetene hadde i Storbritannia og andre oljeland. Arbeidet med dette foregikk for det meste i en liten gruppe av administratorer, med ekspedisjonssjef Jens Evensen i Utenriksdepartementet som leder. Men selv de mente ved slutten av 1960-årene at utsiktene til å finne olje var små. De anbefalte verken staten eller norske selskaper å begi seg inn i en så usikker geskjeft som oljeleting. Etter Ekobsk ble det gradvis erkjent at man stod overfor en ny økonomisk vekstfaktor av store dimen­ sjoner, og at store utenlandske konserner var driv­ kraften. Behovet for en norsk oljepolitikk trengte seg på. Regjeringen Borten begynte å utforme en slik politikk, men den første stortingsmeldingen ble fremlagt av den nye regjeringen Bratteli i april 1971. Der ble tre viktige prinsipper fastlagt: For det første var virksomheten så kapitalkrevende og risikofylt at

Store oljeselskaper i et lite land Oljeleting og produksjon i Nordsjøen bød på sto­ re utfordringer. Aldri før var det blitt produsert olje så langt til havs og i et så værhardt område. Oljeindustrien hadde dimensjoner og baserte seg på teknologi som gjorde den til ukjent land både for norsk næringsliv og for norske myndigheter. Norsk næringsliv var i internasjonal sammenheng oversiktlig og preget av små enheter. Oljenæring­ en var derimot helt dominert av store konserner som virket i mange land, og en rekke av dem ble med i leteboring og produksjon i Nordsjøen. Phil­ lips, som fant oljen på Ekofisk, var i denne sam­ menheng middels stort. Siden de utenlandske sel­ skapene hadde drevet oljevirksomhet lenge, var det også de som satt med ekspertisen, både når det gjaldt oljegeologi og «offshore»-teknologi. Lete­ boringen og den første produksjonsvirksomheten ble preget av dette: Selskapene overførte hele «teknologiske pakker» fra sin virksomhet andre steder til Nordsjøen. De brukte fagfolk med erfa­ ring fra oljeleting og produksjon ved selskapets anlegg i andre land, og når de trengte tjenester fra spesialfirmaer, valgte de gjerne noen som hadde fagkunnskap på feltet fra før. Bare 20 prosent av de 700 personene som arbeidet på borefartøyer i Nordsjøen høsten 1971, var norske. Helt til betyd­ ningen av Ekofisk-funnet begynte å bli erkjent, foregikk den praktiske oljevirksomheten nokså uavhengig av det norske samfunnet. Utover i 1970-årene og første del av 1980-årene skjedde imidlertid en betydelig «fornorskning» av virk­ somheten.

Den første olje­ produksjonen i den norske delen av Nordsjøen kom på Ekofisk, ikke langt fra grensen til den britiske sektoren. Produksjon av olje fra permanente anlegg kom i gang i april 1974. Legg merke til gassbrenningen. Gassen kom til overflaten sammen med oljen, og Phillips fikk tillatelse til å brenne den. Gassbrenning ble en vesentlig kilde til de store C02-utslippene fra olje­ produksjonen i Nordsjøen.

57

TVIL OG TRO

Alexander Kiellandplattformen i virksomhet før katastrofen rammet den i mars 1980.

Arve Johnsen var, som formann i Arbeiderpartiets industriutvalg, tidlig engasjert i oljepoli­ tikken. Han var en sterk talsmann for ilandføring i Norge. Som statssekretær i Industridepartemen­ tet (1971-72) var han med og lanserte ideen om et statlig norsk oljeselskap, og han ble Statoils direktør fra starten i 1972 til han trakk seg i 1988 etter Mongstad-skandalen. Som den sentrale figur i oppbyggingen av Statoil gikk han inn fo r at selskapet skulle ha stor selvstendighet i forhold til regjering og storting, noe som stundom brakte ham i konflikt med de politiske myndig­ hetene.

58

bare et par norske selskaper kunne delta. For det andre burde det opprettes et statlig oljeselskap. For det tredje skulle olje og gass «som hovedregel» iland­ føres i Norge. Dette var en «nasjonal» linje, utformet for å hindre at utenlandske selskaper ble for domine­ rende og for å sikre at foredling og ringvirkninger skulle komme det norske samfunnet til gode. Forutsetningen om ilandføring i Norge måtte opp­ gis ganske tidlig, da det viste seg teknologisk for van­ skelig å forsere Norskerenna. For regjeringen Kor­ vald var det bittert å måtte innse at rørledningene måtte gå til Teeside og Emden. Det hjalp noe at man etter intense forhandlinger med oljeselskapene fikk presset igjennom at det nye norske statsselskapet Stat­ oil fikk 50 prosent eierandel i rørledningsselskapet mot å skyte inn bare fem prosent av kapitalen. Rørledninger til norskekysten kom først mot midten av 1980-årene. Et skritt mot å skape et nasjonalt oljeselskap var tatt alt høsten 1970, da regjeringen Borten skaffet sta­ ten aksjemajoriteten i Norsk Hydro. En rekke av de viktigste selskapene i norsk industri og shipping gikk dessuten i februar 1972 sammen og dannet det enes­ te private norske selskapet - Saga Petroleum. En rek­

ke småselskaper ble dannet i begeistringsrusen etter Ekohsk-funnet, men gikk med tiden inn i Saga. Der­ med fantes det to norske selskaper. I 1973 kom det tredje, som også skulle bli det største - Statoil. Ideen om et statsselskap som selv skulle drive olje­ leting og oljeproduksjon, ser i Norge ut til å være kommet fra industriministeren i Bratteli-regjeringen, Finn Lied og statssekretæren hans, Arve Johnsen. Høyre hadde i utgangspunktet tenkt seg at statens deltagelse skulle være ivaretatt med det halvstatlige Hydro, men ble når det kom til stykket avfeid av de andre partiene. Det var også i disse årene vanlig at myndighetene i oljeproduserende land så med skep­ sis på flernasjonale selskaper og startet helt ut statlige selskaper for å få kontroll over bruken av nasjonale ressurser. Slik var det som skjedde i Norge del av et internasjonalt mønster. Hardere politisk tautrekking ble det om hvor selv­ stendig Statoil skulle være i forhold til politiske myn­ digheter. Da Stortinget vedtok å opprette selskapet i 1972, ønsket Arbeiderparti-regjeringen stor forret­ ningsmessig handlefrihet for selskapet. Det var i sam­ svar med partiets tradisjonelle linje når det gjaldt statsselskaper. Høyre og mellompartiene ønsket kla­

PRODUKSJONSLIVET I DEN NYE OLJENASJONEN

rere parlamentarisk kontroll. Resultatet ble et uklart kompromiss. Uklarhetene måtte ryddes av veien i det regelverket som industrikomiteen ba om skulle ut­ arbeides for selskapet. Etter at Statoil var etablert, utvidet selskapets ledelse på egen hånd formålsparagrafen, uten at Stor­ tinget eller regjeringen ble informert. Direktøren, Arve Johnsen, og styreformannen, Jens Chr. Hauge, fulgte en svært selvrådig linje i forhold til de politiske myndighetene. Industriminister Ola Skjåk Bræk i regjeringen Lars Korvald - som var kommet til mak­ ten som følge av EF-striden - mente at Statoils ledelse trenerte arbeidet med regelverket, kanskje i påvente av at Arbeiderpartiet igjen skulle komme til makten. Før regjeringen gikk av i oktober 1973, hadde han grepet initiativet og satt en departementsgruppe i gang med å utarbeide regelverket. Gruppen pekte blant annet på at de enorme verdiene Statoil ville for­ valte på vegne av staten, ikke kunne overlates til Sta­ toils styre alene. Den foreslo vedtekter som la opp til tettere kommunikasjon mellom selskapet og politis­ ke organer. Nå fulgte en dragkamp mellom en indig­ nert Jens Chr. Hauge og departementet, som etter regjeringsskiftet i oktober ble ledet av Arbeiderparti­ ets Ingvald Ulveseth. Igjen ble resultatet et kompro­ miss. Men ledelsen i Statoil måtte godta et regelverk som bandt selskapet langt sterkere enn den vanlige aksjeloven. Hauges opptreden hadde vakt irritasjon både i Korvald-regjeringen og Bratteli-regjeringen. Da Hau­ ge satte seg ut over sine fullmakter, meddelte Ulve­ seth våren 1974 at om det var så vanskelig for ham å følge statsrådens instrukser, måtte man heller skifte ham ut. «Jeg tror det blir lettere å finne en ny statsråd enn en ny styreformann i Statoil,» skal Hauge ha svart. Men i juni ble styret skiftet. I mellomtiden hadde Statoils vekst begynt. Selska­ pet deltok på flere av feltene i Nordsjøen. Det eide 50 prosent i rørledningsselskapet som førte olje og gass fra Ekofisk, og hadde avtaler med andre selskaper om levering av våtgass til Norge. Statoil bygde raskt opp egen ekspertise, og sommeren 1975 var selskapet i gang med boring i egen regi, med ESSO som partner. Statoil var også i praksis blitt operatørselskap. Omtrent samtidig med Statoil ble også Oljedirek­ toratet opprettet. Det skulle ha kontrollen med at oljevirksomheten fulgte lover og forskrifter og med at sikkerheten på sokkelen ble ivaretatt. I 1978 kom et eget Olje- og energidepartement.

Hvordan skulle oljen innpasses i det norske samfunnet? Oljeutvinningen startet samtidig med at det vi har kalt den nye, radikale samfunnskritikken vokste

fram. I den lå en større miljøbevissthet og en økende skepsis til verdien av fortsatt økonomisk vekst. Dess­ uten styrket EF-striden kravene om at oljevirksom­ heten måtte underlegges nasjonal styring og bredere samfunnsmessige mål. Hvordan kunne man innpasse oljen i økonomien og samtidig imøtekomme denne samfunnskritikken? For Korvald-regjeringen, som var kommet til mak­ ten på grunn av EF-motstandernes seier i 1972, var dette et presserende spørsmål, og den varslet alt i april 1973 en bred utredning. Utredningen ble imid­ lertid ikke ferdig før valget om høsten, og det ble Bratteli-regjeringen som fremmet Stortingsmelding nr. 25 1973/74 - «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn», som skulle legge rammene for politikken videre. Nøkkelordene der var at oljevirk­ somheten skulle bidra til «et kvalitativt bedre sam­ funn». Meldingen har vært sett som et «rød/grønt» dokument, en tilpasning til radikaliseringen i forbin­ delse med EF-avstemningen. Meldingen satte søkelyset på de brede og indirekte virkningene av oljevirksomheten. Tre spørsmål stod i forgrunnen: Hvor mye olje skulle årlig produseres i Nordsjøen? Hvor mye av statens oljeinntekter skulle brukes i Norge? Og hva skulle disse inntektene bru­ kes til? Jo større virksomhet i Nordsjøen, og jo mer oljepenger som ble brukt i Norge, desto større ville omstillingene bli ellers i samfunnet. Når det gjaldt utvinningstempoet kom en «EFopposisjon» til syne. Mellompartiene og SV ville begrense den årlige produksjonen til det som tilsvar­ te 50 millioner tonn olje. Arbeiderpartiet og Høyre ønsket 90 millioner tonn. Men også regjeringen var bekymret for at omstil­ lingene i næringsliv, sysselsetting og bosetting skulle bli uakseptabelt store ved «en rask utbygging av petroleumsvirksomheten». Den ville begrense bruken av oljepenger i Norge. Likevel kunne regjeringens opplegg føre til at 70 000 arbeidsplasser ville forsvin­ ne i industri og skipsfart, mens det ville bli 135 000 flere i tjenesteytende næringer, ifølge Finansdeparte­ mentet. Den nye næringen kunne komme til å sette industrien, som siden 1930-årene var betraktet som vekstens motor, på sidelinjen. På den ene siden gjaldt det altså å skjerme resten av samfunnet mot for kraftige omstillinger. På den andre siden ville oljen skape en ny økonomisk hand­ lefrihet, som gav mulighet for «en planmessig omfor­ ming av det norske samfunn». I stortingsmeldingen stod formål som kunne appellere til «grønn» tanke­ gang i forgrunnen. Man skulle utjevne leveforhol­ dene, forebygge sosiale problemer, utvikle en mer miljø- og ressursvennlig produksjon, påvirke forbru­ ket i fornuftig retning, styrke lokalsamfunnene, bringe svake grupper inn i arbeidslivet og øke innsat­ sen overfor verdens fattige.

27. mars 1980 blåste det full storm rundt riggen Alexander Kielland i Nord­ sjøen. Om kvelden fikk riggen slagside, og kort etter kantret den og ble liggende med store deler av boligblokken under vann. Det ekspertene hadde sagt at ikke kunne skje, hadde likevel skjedd: Skaf­ tet under boligblok­ ken hadde brukket. Redningsarbeidet var vanskelig. Av de over 200 som var om bord, omkom 139 mennesker. Det var den største ulykken i Norge etter krigen. Å snu plattformen for å få ut de om­ komne lyktes først i 1983, og da ble bare seks av de savnede funnet. Bildet er tatt dagen etter ulykken.

59

TVIL OG TRO

Men i den politiske debatten som fulgte, viste det seg at utsiktene til store oljeinntekter også fristet til å virkeliggjøre mange formål som hadde mer med en allmenn levestandardsøkning å gjøre, og som krevde større pengebruk innenlands. Nøkternheten måtte vike. Både SV og Høyre, som stod på hvert sitt stand­ punkt når det gjaldt utvinningstakt, ville for eksem­ pel bruke en større del av inntektene innenlands enn regjeringen la opp til. Både venstresosialister og høyrefolk ville at folks inntekter skulle heves, trygdeytel­ sene økes, jordbrukets stilling bedres, skattene sen­ kes og arbeidstiden forkortes. SVs holdning illustrerer en del radikale mennes­ kers dilemma når de ble stilt overfor oljen. SV ville holde utvinningstakten nede for å hindre for stor omstilling og økt press på primærnæringene, men så positivt på at oljen ville trekke opp lønnsnivået i oljetilknyttet virksomhet og for arbeiderne i det hele. Partiet fryktet økte lønnsforskjeller og dermed press mot samholdet i fagbevegelsen, men så samtidig muligheten for å bruke noe av oljeinntektene til å styrke primærnæringene, til å motvirke økte lønns­ forskjeller og til å skape en bedre velferdsstat og stør­ re rettferdighet. Behovet for å kontrollere kapitalen talte også for å bruke oljepenger innenlands heller enn i utlandet. Bekjempelsen av et meningstomt for­ bruk, som hadde vært en del av den nye samfunns­ kritikken fra slutten av 1960-årene, gled da lett i bak­ grunnen. Selv om utgangspunktet i stortingsmeldingen var «moderat» tempo og vilje til å holde igjen forbruket, ble oljen i praksis en slags Sareptas krukke der alle kunne forsyne seg. Mer av oljepengene ble brukt innenlands enn det som var hensikten fra starten. Mye ble også brukt til oppgaver som ikke hadde vært framme under debatten om meldingen i Stortinget som de kombinerte lønnsoppgjørene og motkon­ junkturpolitikken (side 45). Utvinningstempoet ble derimot de første årene av ulike grunner lavere enn noen hadde gått inn for. Til gjengjeld ble oljeprisen høyere og virkningene for fastlandsøkonomien store.

Oljen og næringslivet på fastlandet Industriforbundet ville i utgangspunktet bremse bru­ ken av oljepenger innenlands mer enn regjeringen. Forbundet var opptatt av hva oljevirksomheten ville gjøre med kostnadsutviklingen for resten av nærings­ livet, et tema som hadde vært lite fremme i den poli­ tiske debatten. For første gang etter krigen følte industriens ledere at myndighetene satte spørsmåls­ tegn ved om industrien fortsatt skulle være landets hovednæring. Forbundet ønsket altså å begrense bruken av peng­ er i Norge for ikke å drive opp produksjonskostnade­ ne, og fryktet med god grunn at oljeindustrien med

sin betalingsevne ville drive prisen på arbeidskraft oppover. Men likevel ville ikke forbundet begrense aktiviteten i Nordsjøen for sterkt, for en del av næringslivet så den som et marked. Etter hvert som flere industribedrifter kom i vansker da den interna­ sjonale krisen satte inn, og motkonjunkturpolitikken ble en mulighet for å overleve, ble også Industrifor­ bundet mer og mer innstilt på å bruke oljepenger hjemme. Etter hvert vokste et oljetilknyttet næringsliv fram. Tankrederne var tidlig ute. Det første forsyningsski­ pet ble bestilt i Houston i Texas av K/S Bugge i Tøns­ berg. Fra 1970 kom flere med, som Smedvig Tank­ rederi i Stavanger og Halfdan Grieg i Bergen. Ved utgangen av 1973 var 24 forsyningsskip under norsk flagg, og 46 til var bestilt. På høyden i 1976 var den norske flåten av forsyningsskip på bortimot 130 far­ tøyer. Borerigger var langt mer kapitalkrevende enn for­ syningsskip; en rigg kostet like mye som en super-

PRODUKSJONSLIVET I DEN NYE OLJENASJONEN

tanker på 250 000 tonn dødvekt. Men høsten 1971 bestilte norske redere ni rigger. Tankrederne hadde gjort det glimrende etter at Suez-kanalen ble stengt i 1967 og hadde midler å investere. Rederier som Smedvig, Odfjell i Bergen, Ugland i Grimstad, og Fred. Olsen, Hagb. Waage og Gotaas-Larsen i Oslo gikk inn i boreriggmarkedet. Ekspansjonen ble fo r sterk. Markedet for borerig­ ger og forsyningsskip var mettet fra 1975/76, og ennå var mange bestillinger ikke levert. Noen redere løste problemet ved å skaffe kontrakter for forsyningsskip i fjerne farvann. Mange skip ble også solgt til utlandet eller bygd om til andre formål. En rekke borerigger gikk i opplag. Noe av krisen for riggeierne ble likevel dempet fordi rigger kunne bygges om til bolig- og service-plattformer, og oljeselskapene hadde i første omgang undervurdert behovet for å innlosjere mann­ skaper på feltet. Men svikten i riggmarkedet falt sam­ men med et elendig marked for tankskip, og flere riggeiere gikk konkurs. Myndighetene kom i 1975 til

hjelp med Garantiinstituttet for skip og borerigger, som skulle gi midlertidig kreditt. Til tross for vanske­ ne fantes det nå en solid stamme av norske forsyningsfartøyer og boreentreprenører. Fornorsking skjedde også i produksjonen av utstyr for Nordsjøen. Alt i 1973 stod norske verft for byg­ gingen av nesten halvparten av forsyningsskipstonnasjen. Under værforholdene i Nordsjøen var tra­ disjonelle forsyningsskip lite egnet. Norske verft utviklet skip med høyere fribord, sterkere konstruk­ sjon og motorkraft og bedre manøvreringsevne. Byg­ gingen krevde ikke mer kapital enn at småskipsredere og mindre verft kunne delta. Noen verft, som Ulstein, Aukra og Bolsønes i Møre og Romsdal, spesi­ aliserte seg på slik produksjon. Rigger og boligplattformer var derimot et område for de store. Den norske innsatsen her vakte inter­ nasjonal oppmerksomhet. Akers Mek. Verksted var først i Skandinavia til å bygge mobile boligplattfor­ mer. I løpet av et par år ble selskapet verdens største

Ingeniører i entreprenør-firmaet A.5. Høyer-Ellefsen og i Akergruppen utviklet ideen om betongplattformer for leteboring, mens man tidligere hadde brukt stål. Konstruk­ sjonen som fulgte, fikk navnet Condeep (Concrete Deepwater Structure). Den første produk­ sjonsplattformen basert på denne teknologien ble tatt i bruk på det såkalte Beryl-feltet i 1975. Høyden fra hav­ bunnen til toppen av helikopterdekket var 250 meter, og 110 meter stakk over havflaten. Dette bil­ det viser Statfjord Aplattformen som slepes ut til Statfjordfeltet 3. mai 1977. Betongunderstellet var bygd av Norwegian Contractors i Hinnavågen ved Stavanger, dekket - som var blitt sterkt forsinket - var bygd på Stord Verft. Byggingen hadde beskjeftiget flere tusen verkstedarbeidere i nesten to år.

61

| TVIL OG TRO

Industrisamfunn på hell

Ulstein Mekaniske Verksted i Ulsteinvik på Sunnmøre, grunn­ lagt i 1917, var et av de mindre verftene som spesialiserte seg på bygging av f or sy ningsfartøyer for virksomheten i Nord­ sjøen. I løpet av få år utviklet familiebed­ riften seg til et inter­ nasjonalt konsern. I begynnelsen av 1960årene hadde bedrif­ ten i Ulsteinvik 60 ansatte. I midten av 1990-årene hadde konsernet 3000 med­ arbeidere og bestod av 30 selskaper i 1 7 land, men fortsatt lå hovedkontoret i Ul­ steinvik.

Nedleggelsen av industriarbeids­ plasser i de store byene møtte ofte heftige protester. Etter flere år med hard dragkamp ble støperiet til A/S Jøtul nedlagt i 1982 etter 129 års drift. Bildet er fra en demon­ strasjon mot nedleggelsen.

62

leverandør av halvt nedsenkbare borefartøyer. Spesi­ ell oppmerksomhet vakte Condeep-plattformen. Stålplattformer hadde vært enerådende fram til 1970. Men Condeep var bygd i betong. Den var utviklet av norske ingeniører og forskere, og ble produsert av Norwegian Contractors i samarbeid med Akergruppen. Konstruksjonen veide 350 000 tonn da den ble slept ut i Nordsjøen. Den oljetilknyttede fastlandsindustrien ble spredt utover i landet, delvis ut fra distriktspolitiske hensyn. Det var likevel tale om plassering i et begrenset antall regionale sentra. Den bidrog med arbeidsplasser mange steder i landet. Men særlig de større bedrifte­ ne var samtidig del av større konserner som ble kon­ trollert utenfra, ikke av krefter i lokalsamfunnet selv. Redere, verft, entreprenørbedrifter, konsulentbedrifter og forskere i Sør- og Midt-Norge ble altså truk­ ket inn i forsyningstjenesten til Nordsjøen og i utvik­ ling og produksjon av lete- og produksjonsutstyr. I kontrollen med sikkerheten erobret Det Norske Veri­ tas seg en dominerende plass. Selskapet, som tradi­ sjonelt kontrollerte og klassibserte skip, tilpasset sin ekspertise til virksomheten i Nordsjøen. For å mins­ ke avhengigheten av utenlandske fagfolk i oljeleting og produksjon ble utdannelsen i geologi og geofysikk styrket ved universitetene i Oslo og Bergen, utdan­ nelsen av oljeingeniører ved NTH i Trondheim og Distriktshøgskolen i Rogaland. Det kom stipendprogrammer for å styrke norsk ekspertise. Den nye eks­ pertisen gikk til norske oljeselskaper, til industrien, til konsulentbedriftene og til offentlig oljeadministrasjon - men også inn i stabene i de utenlandske olje­ selskapene, som dermed ble litt mer norske. Et oljeindustrielt kompleks var i ferd med å vokse fram.

Mens et oljetilknyttet næringsliv ble bygd opp, begynte den samlede industrisysselsettingen å gå sterkt tilbake, og tilbakegangen ble varig. Det er dette som kalles avindustriabsering. Sysselsettingen i industrien nådde et historisk høydepunkt med 394 000 personer i 1974. Nedgangen var forholdsvis liten fram til 1978, under motkonjunkturpolitikken. Der­ etter gikk det raskere. Fra 1974 begynte også produksjonen å synke, og den skulle ikke nå opp i samme nivå igjen før ved midten av 1980-årene. Produksjonsutviklingen i norsk industri hadde før stått seg godt i internasjonal sammenheng. Nå ble den svakere enn i andre vest­ europeiske land. Også eksporten av industrivarer sank nesten sammenhengende fra 1974 til 1986, når vi unntar olje og gass. Antallet bedrifter gikk med ubetydelige avbrudd ned fra 1974 til 1983. Den teknologiske utviklingen hadde gjort det mulig å produsere stadig flere varer med mindre bruk av arbeidskraft, og bedriftene utnyttet muligheten. Blant annet derfor ble nedgangen i sysselsetting varig, mens nedgangen i produksjon ikke ble det. Mange bedrifter omstilte seg til nye konkurranseforhold og økte produksjonen, men kuttet samtidig ned på arbeidsstokken. Dette mønstret var klart i flere indus­ triland alt fra midten av 1960-årene. I Norge ble det tydelig om lag ti år senere. Industrisamfunnet, om vi med det mener et samfunn der industrien er den næringen som gir levebrød til flest mennesker, var på hell. I store byer og enkelte gamle industriområder hadde avindustriabseringen begynt før. I Oslo var nedgangen i industriarbeidsplasser tydelig fra midten av 1950-årene, i Østfold fra midten av 1960-årene. På den andre siden fortsatte veksten i industrisysselset­ ting i deler av Distrikts-Norge til etter 1980. I Nord­ land steg sysselsettingen i alle fall til 1980 og produk­ sjonsverdien sammenhengende til 1985. Når landsdelene på denne måten gikk i utakt, betydde det at industrien ble desentralisert. Det skjedde delvis gjennom utflytting fra de store byene. Mellom 1960 og 1971 hadde 180 bedrifter flyttet fra Oslo. Fra Bergen var tallet 27, og fra Trondheim under 25. Utflyttingen fortsatte i 1970-årene. Selv om mange bedrifter flyttet bare til omegnskommunene, drog de fleste lenger. Likevel er utflytting ikke hoved­ forklaringen på desentraliseringen. Viktigere er det at flere bedrifter ble startet og færre nedlagt ute i landet enn i de store byene. I et fylke som Nordland var vek­ sten i 1970-årene særlig knyttet til den kraftkrevende metallindustrien, verkstedsindustrien og fiskeindustrien. For fremgangen for verkstedene i Nordland betydde byggingen av fiskebåter mer enn oppdrag for oljeindustrien. Det hjalp at fylket hadde hatt lite av

63

TVIL OG TRO

Finn Grajfs tegning i Arbeiderbladet i mai 1982 kan leses som en kommentar til undergravingen av de tradisjonelle industribyenes økonomiske grunn­ lag. Bank-, fo r­ sikrings- og administrasjonspalassene fortrenger den gamle bybebyggelsen.

64

slik industri som nå fikk problemer andre steder som storskipsbygging, treforedling og tekoindustri. Det var flere grunner til at industrien ble desentra­ lisert. Noen av dem som flyttet, ønsket å komme bort fra plassproblemer i de store byene. Men arbeidskraftkostnader betydde mer. Skulle de endres, måtte man i alle fall ut over pendlingsavstand, ut av «arbeidskraftregionen». Lønningene hadde alltid vært høyere og arbeidskraften mindre stabil i de store byene. Men tidligere hadde dette gjerne blitt mer enn oppveid av at transportkostnadene var lavere og arbeidskraften bedre utdannet. Fordi produktene var blitt lettere og transporten billigere, og fordi utdan­ nelsesnivået utover i landet steg, ble slike fordeler mindre viktige. Byene stod igjen med mangel på arbeidskraft og stor gjennomtrekk i arbeidsstokken, som førte til større opplæringskostnader og produktivitetssvikt. Til dette kom at virkemidlene i distriktspolitikken hadde blitt sterkere fra ut i 1960-årene. Staten lokket med betydelige summer til industriutvikling i distrik­ tene - tilskudd, lån, garantier og gunstige avskriv­ ningsregler. I 1970-årenes politiske klima ble det enda viktigere å styrke distriktene. Under motkon­ junkturpolitikken kunne støtten til distriktsindustri bli ekstrem, verkstedsindustrien mottok en tid 100 000 kroner pr. år pr. arbeidsplass. Dette var likevel svært tidsbegrenset. To etableringer i Nordland illustrerer noen av de allmenne mekanismene. I 1972 opprettet Standard Telefon- og Kabelfabrikk en avdeling i Rognan, med kabler for Televerket som viktigste produksjon. I 1977 startet Kongsberg Våpenfabrikk produksjon av

elektronisk og mekanisk utstyr i Narvik. Tilgangen på stabil arbeidskraft og gunstige betingelser skapt av stat og kommune ser ut til å ha lokket bedriftene. I Narvik fantes også teknisk skole og et visst teknolo­ gisk miljø. Det gjorde forskjellen til aktuelle steder i Sør-Norge mindre når det gjaldt arbeidsstokkens kunnskaper. Måten desentraliseringen skjedde på, stemmer i store trekk med en «produktsyklusteori». Mens pro­ duktet og produksjonen var ny, stod storbyområder sterkt. Her var tilgangen på teknisk kunnskap, på impulser utenfra og på underleverandører best, og et stort nok marked for nye produkter nært. Når denne industrien kom i «modningsfasen», med standardi­ serte produkter og mer rutinemessig produksjon, ble fordelene ved å produsere i storbyen mindre, ulempe­ ne større. Dette samsvarer med at Oslo på områder som dataindustri og legemiddelindustri fortsatte å vokse. Disse var preget av nye og svært avanserte pro­ dukter og var sterkt avhengige av forskning. Også grafisk industri, som var nært knyttet til det nye informasjonssamfunnet (side 155), fortsatte å vokse i storbyene. Forskyvningen mot distriktene hadde sine grenser. Store bedrifter som flyttet til eller etablerte seg i dist­ riktene, la oftest ikke hele virksomheten dit. De opp­ rettet gjerne en filial eller et datterselskap, som i Rog­ nan og Narvik, og overlot en del av konsernets pro­ duksjon til disse. Den daglige ledelsen fulgte produk­ sjonsanlegget, mens overordnet styring og planleg­ ging ble igjen i konsernets hovedkvarter, som oftest lå i hovedstaden. Som i den oljetilknyttede industrien var det også her en økende tendens til at kontrollen med bedriftene lå utenfor lokalsamfunnene. Selv STK på Rognan, som hadde divisjonsledelsen på stedet, og som ble fremholdt som et eksempel på at det var fullt mulig å plassere kunnskapsindustri i distriktene, hadde forsknings- og utviklingsavdelingen i Oslo. Blant annet av slike grunner kunne tallet på industrifunksjonærer øke i Oslo i 1970-årene, mens tallet på industriarbeidere gikk drastisk ned. Opphopningen av industriell administrasjon i hovedstaden hadde ofte sammenheng med sammen­ slutninger - fusjoner. Både myndigheter og industriorganisasjoner hadde lenge vært opptatt av at norske bedrifter var for små. Fra slutten av 1960-årene satte en bølge av fusjoner inn. Fra midten av dette tiåret til 1980 overtok eller etablerte Aker-konsernet 14 ulike bedrifter rundt om i Norge. Christiania Spigerverk overtok eller startet 17 mellom 1963 og 1980, inntil konsernet selv ble innlemmet i Elkem. Slik ble bedrif­ ter som før hadde vært store lokalt, til nasjonale kon­ serner. Sammenslutning kunne være et middel til stordrift og effektivitet, den kunne være en måte å kvitte seg med konkurrenter på, og den kunne være et middel til å stå sterkere på det utenlandske marke-

PRODUKSJONSLIVET I DEN NYE OLJENASJONEN

yÆ

ly g k y

•

jr .

—V A --

' 9-'m

” 7~u a 7 3 f f ;

det. Fusjon skjedde særlig hyppig i eksportorientert industri.

Skipsfarten går inn i krise Skipsfarten var ved inngangen til 1970-årene preget av enda lysere fremtidstro enn det øvrige nærings­ livet. I den lange økonomiske oppgangsperioden hadde også verdens sjøgående handel vokst sterkt. De siste ti årene fram til toppåret 1974 økte trans­ portarbeidet til sjøs med elleve prosent i året. Spesielt gunstig var markedssituasjonen i tankfarten. Verdens redere bestilte nye skip som aldri før. Den norske handelsflåten vokste også - fra 14,5 millioner bruttotonn i 1965 til 25 millioner i 1975. Bare i 1973 bestilte norske redere nye skip på ti milli­ oner bruttotonn. Av dette var 83 prosent tankskip. I 1000 bruttotonn 30000 25000

20000 15000 10000 5000

1970

1975

1980

1985

1990

1995

stor grad skjedde bestillingene uten at skipene var sikret fraktavtaler når de kom fra verftet. Optimismen rådde. Nybyggingen var så stor at den måtte vokse ut av markedet og føre til fall i fraktratene. Krigen i Midt­ østen i oktober 1973 utløste fallet. Markedet, spesielt for tankskip, brøt sammen. De arabiske oljestatene skar ned produksjonen og innførte full boikott av USA og Nederland. OPEC økte dessuten råoljeprisen sterkt, og selv om forsyningene ble gjenopptatt gan­ ske fort, ble prisøkningen varig og omsetningen ble bremset. Store deler av norsk skipsfart gikk inn i en alvorlig krise. I 1976 lå 30 prosent av den norske tonnasjen i opplag, og en enda større del av tanktonnasjen. Supertankere for anker i norske fjorder og sund ble et vanlig syn gjennom siste del av 1970-årene. Men sti­ gende oljepriser økte driftsutgiftene også for andre skip. Når land som importerte olje, måtte bruke mer penger på å få det de trengte, fikk de dessuten mindre valuta til å kjøpe andre varer. Dermed sank fraktbehovet enda mer. Den økonomiske innstrammingspolitikken de ledende industriland valgte å føre, for­ sterket virkningen. Norsk skipsfart ble særlig hardt rammet fordi en så stor del av norske skip var tankskip, og fordi norske redere i mindre grad enn andre hadde sikret seg lang­ siktige fraktkontrakter. Mens 30 prosent av den nors­ ke tonnasjen lå i opplag i 1976, gjaldt det bare ti pro­ sent av verdenstonnasjen. Samlet gikk den norske utenriksflåten ned fra vel 1300 skip i 1973 til 565 i 1985. Siden skipene ble større, var nedgangen i ton­ nasje noe mindre. Rederier som hadde basert seg på

Supertankere i opplag ved Holme­ strand i 1978. Krise rammet norsk skipsfart etter krigen i Midtøsten i 1973. Norske redere hadde satset sterkt på bygging av nye skip for tankfart i årene før. Nå fikk en stor del av dem ingen fraktoppdrag. 1 1976 lå 30 prosent av den norske skipstonnasjen i opplag.

Skipstonnasjen under norsk flagg økte sterkt fram til midten av 1970årene, da en alvorlig krise satte inn. På det høyeste i 1976 var flåten på over 27 millioner bruttotonn, på det laveste i 1986 på mellom sju og åtte millioner. Veksten i norsk tonnasje fra slutten av 1980-årene må sees i sammenheng med at Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) ble opprettet i 1987. Skip registrert i NIS, som i prinsippet måtte gå mellom utenlandske havner, ble unntatt fra en rekke offentlige reguleringer og regler som ellers gjaldt for lønns- og arbeidsforhold på norske skip.

65

TVIL OG TRO

Sjøfolk i den norske handelsflåten. Sjø­ folkene haddefra midten av 1800tallet vært en stor yrkesgruppe, og «den norske sjø­ mann» var om­ spannet av myter og romantikk. Men antallet ansatte i flåten sank drama­ tisk fra slutten av 1960-årene. Da det steg noe igjen i 1980-årene, var det i stor grad billigere utenlandsk arbeids­ kraft som erstattet den norske.

løsfrakt og som hadde stor gjeld da krisen kom, fikk det verst. Rederne omstilte seg hovedsakelig på to måter. For det første søkte de fra krympende til voksende fraktmarkeder og gikk inn i annen virksomhet enn ren skipsfart - de nedprioriterte olje- og bulkskip og gikk sterkere inn i kjemikalieskip, gasstankere, tørrlastfartøyer, forsyningsskip for Nordsjøen og oljeinstallaj sjoner. For det andre registrerte de skip under uten­ landsk flagg for å senke driftskostnader, skatter og avgifter. I 1971 hadde 104 fartøyer «flagget ut» - i 1985 236. Dette året seilte nesten 30 prosent av den norskeide flåten under utenlandsk flagg. Det meste var registrert i Liberia, Panama, Hongkong og Singa­ pore. Medregnet denne flåten var nedgangen i norsk skipsfart mindre dramatisk. Men verken omlegging eller utflagging kunne dekke over et markert statusfall for norsk skipsfart. Næringens nasjonaløkonomiske betydning avtok. Rederne selv illustrerte gjerne betydningen ved bruttofraktenes andel av landets eksportinntekter. Den hadde i hundre år for det meste ligget mellom 40 og 50 prosent. I 1970-årene sank den til mindre enn 15 prosent. Bidraget til bruttonasjonalproduktet ble hal­ vert, fra vel ti til under fem prosent. Bemanningen på norskregistrerte skip i utenriksfart sank fra om lag 40 000 i 1970 til 26 000 i 1980. Etter hvert skulle tal­ Bøndene ble langt let på nordmenn i næringen bli betydelig større på fæ rre i etterkrigs­ land - i sjøforsikring, skipsmegling og skipsklassihtiden - særlig de sering - enn på havet. Skipsfarten hadde hatt en sterk som hadde jordbruk plass i norsk bevissthet. Den var knyttet til forestil­ som eneste eller linger som «vår ære og vår makt» og «Norges flagg på viktigste levevei. alle hav». Nå måtte den i økende grad begrunnes med Tallet på dem som verdien av «det maritime miljø» på landjorden. hadde jordbruk som bierverv, holdt seg At skipsfarten sviktet som valutainntjener, sam­ bedre oppe. Også tidig med at eksportindustrien var i vansker, ville tidtallet på gårdsbruk | ligere ha skapt en omfattende krise i hele økonomien. gikk sterkt ned, men Når det ikke ble tilfelle nå, var det et resultat av at jordbruksarealet | oljen hadde overtatt som den store nye eksportnæ­ langt mindre (se side ringen. Til tross for krisen i industri og skipsfart kom 109). 66

det ingen tilsvarende krise for økonomien som hel­ het.

Jordbruket oppvurderes 1 1975 vedtok Stortinget at «inntektsmålsettinga» i jordbruket skulle gjennomføres innen 1981. Netto­ inntekten på «et tidsmessig og rasjonelt drevet bruk» skulle bringes opp på nivå med inntekten for indus­ triarbeid. I en stortingsmelding året etter satte Land­ bruksdepartementet spørsmålstegn ved det som til da hadde vært en sentral forutsetning i politikken - at høyere inntekt forutsatte større effektivitet og der­ med lavere sysselsetting. Nå skulle avgangen fra næringen stanses. Både produksjonen og arealet skul­ le økes betydelig, og inntektsforskjellen mellom store og små bruk skulle utjevnes. Norge skulle langt på vei få en ny landbrukspolitikk. Oppvurderingen av landbruket ble båret fram a\ de nye politiske holdningene som hadde vokst fram fra slutten av 1960-årene. «Vi hadde EF-sympatien i ryggen, vi hadde den grønne bølge i ryggen, vi hadde Hitra-aksjonen,» mintes formannen i Norges Bonde­ lag, Hans Haga, i ettertid. Venstrepopulismen og utkantideologien, miljøtenkningen og den inter r i sjonale diskusjonen om verdens ernæringsbehov gav jordbruket en høyere status. Misnøyen med økendi sentralisering og nedlegging av bruk steg. De nye oljeinntektene gjorde det lettere for de politiske par­ tiene å gå inn for en ny politikk. Rettferdshensyn kunne tilsi både oppvurdering av næringen og utjevning mellom store og små bønder. Bøndene tjente før reformen i 1975 i gjennomsnitt mellom halvparten og to tredjedeler av industriarbei­ derne. Bønder i Nord-Norge tjente på sin side omtrent det halve av sine yrkesbrødre i bynære flat­ bygder. Den nye politikken førte til betydelig større inn­ tekter i næringen mot slutten av 1970-årene, også i utkantene. Fra 1976 bkk også bønder muligheter for

1949

1959

1969

1979

1989

PRODUKSJONSLIVET I DEN NYE OLJENASJONEN

å ta ferie. Lånene fra Landbruksbanken ble mer enn før dreid mot mindre bruk. Alt dette skapte større optimisme - ungdom kom tilbake til jordbruket, antallet bruk økte både i sentrale og mer perifere strøk, og produksjonen steg. Men en god del av det nye ble kortvarig. Da den økonomiske politikken ble strammet inn (side 55), ble også rammene for jordbruksoppgjørene trangere. Forbedringen av jordbruksinntektene i forhold til inntektene i industrien stoppet opp. Kravene til lån­ tagere i Landbruksbanken ble skjerpet. Den økte aktiviteten som den nye politikken hadde utløst, før­ te også raskt til overproduksjon, både for melk og kjøtt. Bevilgningene til nydyrking ble redusert og investeringsstøtten begrenset. Høyere lånerenter

Overfisket f ørte til at fiskebestandene i havområdene rundt Norge ble sterkt truet. Diagrammet viser utviklingen i fangstene av de tre viktige fiskeslagene norsk arktisk torsk, lodde og norsk vårgytende sild.

1000 tonn

1962 1965

1970

1975

1980

1985

1990

1995

nen drevet fiske og kona drevet bruket. Nå ble man­ nen gjerne jordbruker, mens kona hentet kontantinntekter fra arbeid på sykehjemmet eller annen kommunal virksomhet. Slik ble også jordbruksfamilier spunnet inn i den nye «næringen» som nå vok­ ste fram i Bygde-Norge - offentlig administrasjon og omsorg.

gjorde det dyrere å etablere seg, og nyrekrutteringen ble rammet. På nytt sank antallet bruk, selv om area­ let fortsatte å øke. Det har vært hevdet at en viktig langsiktig virkning av politikken ble et begrenset antall «utbyggingsbruk», større og mer kapitalkre­ vende enn de tidligere småbrukene. Jordbruk hadde mange steder vært kombinert med fiske, industriarbeid eller anleggsarbeid. Kom­ binasjonen av jordbruk og fiske holdt seg lengst i Nord-Norge. Men i 1970-årene ble «fiskerbonden» nærmest borte. Det betydde ikke alltid at det ble slutt med at familiene kombinerte jordbruk og annet yrke. Men det var nå snakk om nye kombina­ sjoner som ofte snudde om på den gamle arbeidsde­ lingen mellom kjønnene. Tradisjonelt hadde man-

Våren 1975 startet en skattenekteraksjon blant små­ bønder på Hitra i Sør-Trøndelag. Den ble én av impulsene som førte til større økonomisk like­ stilling fo r jord­ bruket. Sverre Overfiske og nedbygging av trålerflåten Hansen var initiativI enkelte kommuner på nordlandskysten var det fram tager. Det mest til slutten av 1960-årene blitt bygd opp en flåte av sentrale kravet var j høyere priser på ringnotsnurpere. Den drev fiske etter sild langt borte melk og kjøtt, og fra hjemstedet. Da silda ble borte på grunn av overfis­ aksjonistene satte ket i 1950- og 1960-årene, først på vestlandskysten, skatten inn på sper­ så ute i Nordsjøen, gikk mange av båtene over til å ret konto så lenge fiske lodde utenfor Finnmark. Men mot slutten av aksjonen pågikk. 1970-årene var også loddebestanden oppfisket. Ved Hitra-aksjonen inngangen til 1980-årene gikk de fleste nordnorske spredte seg til andre deler av landet. Den ringnotsnurperne til opphugging, ble solgt eller lagt i 9. august kom opplag. landbruksminister Selv om den havgående flåten hadde tyngdepunkt Torstein Treholt til på Vestlandet, ikke i Nord-Norge, illustrerer historien Hitra for å snakke med aksjonistene. en hovedlinje i utviklingen i fiskeriene i 1970-årene. Også fisket utviklet seg innenfor et nytt politisk kli­ Her mottas han av ma. Men dessuten oppstod en menneskeskapt res­ Sverre Hansen.

surskrise. Klarere enn noe annet sted kom grunn­ leggende økologiske begrensninger for menneskets virksomhet til syne. Det hadde lenge vært konflikt mellom trålfiskere og kystfiskere. Selv om regjeringen måtte balansere mellom interessene og kystfiskerne alltid hadde ster­ ke talsmenn i Stortinget, hadde 1950- og 1960-årene vært preget av industrialisering i fiskerinæringen. Utviklingen av industrialisert fiske var i samsvar med Arbeiderparti-regjeringenes overordnede linje. En betydelig flåte av trålere og ringnotsnurpere ble bygd opp, men resultatet av den store fangstkapasiteten ble overfiske - først av sild, senere av torsk, lodde og andre fiskeslag. 67

TVIL OG TRO

Dessuten ble det strengere restriksjoner for norske trålere i området mellom fire og tolv mil. Det store spranget når det gjaldt grenser, kom imidlertid fra 1. januar 1977, da loven om 200 mils økonomisk sone trådte i kraft. Den gav myndighetene et grunnlag for ressursforvaltning innenfor den nye grensen. Ressursproblemet ble ledestjernen for denne for­ valtningen. Et «forhandlings- og kvotefiske» vokste fram. Det ble satt grenser ikke bare for hvor det kun­ ne fiskes, men også for når fisket kunne foregå, og hvor store mengder som kunne tas opp. Dette fikk konsekvenser også for sammensetning­ en av flåten. I regjeringens langtidsplan for fiskerinæ­ ringen fra 1977 var budskapet ikke lenger effektivise­ ring, men at flåten måtte tilpasses ressursgrunnlaget. Det ble varslet fastfrysing av antallet ferskfisktrålere og reduksjon av fabrikktrålerflåten. Det ble slutt på nye konsesjoner, og fiskekvotene for trålere ble stadig knappere. Fisket ble ulønnsomt og fartøyer solgt. De nordnorske ringnotsnurperne var slik bare et lite ledd i en mye større helhet. Den økologiske krisen økte kystfiskets politiske status. Nå støttet fiskeripolitikken opp om småskalafisket. Men verken 200 mils sone eller kvoteregule­ ring kunne hindre at ressurskrisen forverret seg ut­ over i 1980-årene (side 105).

Den norske tråleren «Riston» på tokt i Barentshavet. Opp­ byggingen av en trålerflåte både i Norge og i utlandet var en hovedårsak til overfisket og trus­ selen mot fiskebes­ tandene. 11970-årene presset begrensninger i trålerfisket seg fram.

Utviklingen i mengde slaktet oppdrettsfisk fra 1971 til 1993. For 1991 ble det ikke offentliggjort tall. 1 verdi utgjorde ekportert oppdretts­ laks 40 prosent av fiskeeksporten i 1990. I en periode da mange fiskebe­ stander ble truet av overfiske, dukket oppdrettsnæringen opp som et alternativ langs deler av kysten.

68

Ødeleggelsen av ressursgrunnlaget innvarslet en ny fase i både fiskerinæring og fiskeripolitikk. Natur­ ressursene ble den sentrale rammen og reguleringer det sentrale virkemiddelet. Flåten som fisket i norske farvann, bestod av tre hovedgrupper - utenlandske trålere, norske trålere og den norske kystfiskeflåten. Det var trålerne som særlig bidrog til overfiske. De kunne fiske langt til havs og ved fremmede kyster. Kystfiskerne hadde mindre båter, drev lokalt eller deltok i de norske sesongfiskeriene. Kystfiskerne mente derfor at det først og fremst var trålerflåten som måtte reguleres. Siden den hadde tyngdepunktet på Vestlandet, inne­ bar dette også en motsetning mellom Vestlandet og Nord-Norge. Nordland og Møre og Romsdal befant seg på hvert sitt ytterpunkt når det gjaldt sammenset­ ningen av fiskeflåten. Nye reguleringer presset seg fram. På det interna­ sjonale plan ble det ført havrettsforhandlinger, og norske myndigheter ville gjerne avvente resultatene av disse. Vi skal se nærmere på havrettsforhandlingene i neste kapittel. Men etter at Island høsten 1972 ensidig utvidet sin fiskerigrense til 50 nautiske mil, økte presset for at Norge skulle gjøre det samme. For å imøtekomme kystfiskerne opprettet regjeringen i januar 1975 fire trålfrie soner utenfor den norske tolv-milsgrensen i Nordland, Troms og Finnmark. Sonene gjaldt både norske og utenlandske trålere.

Havbruk - en ny næring Nettopp som fiskeressursene i havet begynte å svikte, dukket oppdrettsnæringen opp, og mange mente den kunne bli redningen for kystbefolkningen. Merder i

1000 tonn

150

120

90

60

1971

1975

1980

1985

1990

1993

PRODUKSJONSLIVET I DEN NYE OLJENASJONEN

sjøen kom langs kysten av Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Vestlandet og Trøndelag var først ute, så kom Nord-Norge med. Fra omkring 1970 kan vi snakke om en ny næring. Den vokste raskt - ved slut­ ten av 1980-årene hadde verdien av oppdrettslaks passert verdien i torskefiskeriene. Det var flere grunner til at norskekysten var spesi­ elt gunstig for havbruk. Naturvilkårene var gode, kysten var mange steder skjermet mot vær og vind, men hadde likevel god gjennomstrømning av rent vann. Vannet hadde dessuten en gunstig temperatur. Det har også vært pekt på at norskekysten hadde gode sosiale forutsetninger. I motsetning til mulige konkurrenter som Canada og Chile hadde Norge fortsatt en kystbefolkning, og denne befolkningen hadde viktig kompetanse - evnen til å håndtere båter, nøter og fisk. Norskekysten hadde også infrastruktur - veier, strøm, skoler og hskemottak. Oppdrettsnæringen var godt tilpasset utkantene. Politisk ble det også fastslått at den ikke skulle utvik­ les til stordrift, men eies og styres av folk i distrikt­ ene. I 1973 kom en lov med krav om konsesjon og en grense på 3000 kubikkmeter for hvert anlegg. Næringen skulle utformes slik at den styrket næringsgrunnlaget i kyst- og fjordbygdene. Små, familiebaserte bedrifter med stor tilpasningsevne når det gjaldt arbeidsinnsats og arbeidsorganisering hadde også trolig størst forutsetninger for å lykkes, i alle fall i startfasen. Havbruksnæringen var ved siden av oljen den eneste produksjonsnæringen med sysselsettings­ vekst gjennom hele tiåret. Men både havbruk og olje

gav få arbeidsplasser i forhold til produksjonsverdi­ en. De nye havnæringene kunne ikke skaffe arbeids­ plasser nok til å erstatte industri, jordbruk eller van­ lig fiske.

Mens flere fiske­ bestander ble nesten utryddet i 1960- og 1970-årene, dukket oppdrettsnæringen - eller havbruk opp som et alter­ nativ. Fra myndig­ hetenes side var meningen fra starten at næringen skulle bestå av små enheter og styres av folk i distriktene. Økono­ misk ble oppdretts­ næringen på mange måter en suksess, men den ble snart preget av stordrift og fik k betydelige miljøproblemer å stri med. Bildet viser foring av oppdretts­ laks. Pellets kastes ut med spade. Dalvik på Sør-Frøya 1988.

Åttekantede merder i et fiskeoppdretts­ anlegg i Sogn.

69

Økologi og utenrikspolitikk «Utviklingen framover mot år 2000 vil trolig i stadig større grad bære preg av en kamp om og råderett over mat og råvarer... For en verden som blir stadig fatti­ gere på landbaserte råvarer og protein, ligger havene der som en forlokkende mulighet.» Denne uttalelsen i havrettsminister Jens Evensens foredrag i representantskapet i Oslo Arbeiderparti i desember 1977 peker på det viktigste nye ved uten­ rikspolitikken i 1970-årene - at den ble så tett for­ bundet med økologiske perspektiver. Økologisk og miljøpolitisk debatt dreide seg mest om forholdene i Norge. Men den største økologiske enkeltsaken i norsk politikk - havrettsspørsmålet - var utenriks­ politisk. Den «havrettspolitiske revolusjonen» sprang ut av den erkjennelsen at bruken av ny og mer effek­ tiv teknologi belastet ressursgrunnlaget for mange kystsamfunn og kyststater mer enn det kunne tåle. Frykten for at ødeleggelsen av ressursene i havet ville skape nye internasjonale konflikter, bidrog til å pres­ se fram en ny havrett. Norge stod midt i denne pro­ sessen. Sammen med andre miljøspørsmål, en ny nordsør-dialog og en større vekt på menneskerettigheter førte havrettsdebatten til at vi også i utenrikspolitik­ ken kan snakke om en ny politisk dagsorden i første halvdel av 1970-årene. For en tid bidrog disse spørs­ målene, på samme måte som EF-striden, til å trenge sikkerhetspolitikken i bakgrunnen i offentlig debatt, selv om sikkerhetsspørsmål beholdt en viktig plass i departementenes arbeid. Fra 1976-77 kom sikker­ hetspolitikken igjen i forgrunnen. Med en mer sammensatt utenrikspolitikk ble det flere som deltok i utformingen av politikken. Den ble i mindre grad noe bare Utenriksdepartementet stelte med. Regelen ble at hvert departement fikk sin inter­ nasjonale avdeling, og private organisasjoner med interesser knyttet til departementets del av utenriks­ politikken ble gjerne konsultert. Det var likevel to utenrikspolitiske frontfigurer i disse årene - havretts­ minister Jens Evensen og Knut Frydenlund, utenriks­ minister fra 1973 til 1981. Frydenlund samordnet en politikk som gjorde Norge til en mer aktiv og allsidig deltager på den internasjonale arenaen. Han la vekt på å drøfte utenrikspolitikk i et bredt perspektiv og brukte eksperter utenfor departementet og i forsk­ ningsmiljøene.

Forurensninger blir utenrikspolitikk FN spilte en stor rolle når det gjaldt å bringe miljø­ spørsmål fram i lyset. Etter FNs første miljøkonferan­ se i Stockholm i 1972 ble det dannet en rekke inter­ nasjonale miljøorganisasjoner. Omtrent samtidig ble konsekvensene av forurensning over landegrensene synlige. Industrisamfunnets avfallsproblemer spreng­ te nasjonale rammer, og behovet for internasjonale avtaler ble gradvis erkjent. Ennå ble virkningene av forurensninger riktignok oppfattet mest som nasjo­ nale eller regionale - de globale perspektivene skulle komme sterkere inn i 1980-årene. I første omgang ble Norge berørt av to typer regio­ nale forurensninger - avfallsdumping i havet og lang­ transport av luftforurensninger som gav opphav til «sur nedbør», skogskader og fiskedød i sørnorske vann. Norge var sårbart for havutslipp fra Storbritan­ nia og kontinentet fordi havstrømmene gikk slik at utslippene ble transportert opp mot Skagerrak og norskekysten. Norge stod da også i første rekke for å få til forbud mot havforurensning. Det som først utløste norsk handling, var at det nederlandske ski­ pet «Stella Maris» 16. juli 1971 kastet loss med kurs mot den nordre delen av Nordsjøen med 650 tonn svært giftig avfall om bord. Planen var å dumpe avfal­ let 180 nautiske mil utenfor norskekysten. Norske protester hadde liten virkning så lenge man ikke hadde noen internasjonale regler å støtte seg til. Sam­ men med andre nordiske land tok Norge initiativet til forhandlinger om forbud mot dumping av skadelige avfallsstoffer i det nordøstlige Atlanterhavet. Resulta­ tet var at de 13 europeiske kyststatene sluttet seg til Oslokonvensjonen av 1972, den første nordøstatlantiske havkonvensjonen. Norge og Sverige gikk også i spissen for å få regu­ lert regional luftforurensning. I begge land ble det oppdaget fiskedød på grunn av for sure vann, og i begge land mente forskere og myndigheter at hoved­ årsaken var langtransport til Skandinavia av utslipp fra industri på kontinentet og i Storbritannia. 1 1977 la OECD fram data som underbygde dette. I 1979 kom Rammekonvensjonen om langtransporten luft­ forurensning, som 35 europeiske land sluttet seg til. I forhold til hva som skulle komme i midten av neste tiår, var forurensninger en begrenset del av utenrikspolitikken i 1970-årene. Men man erkjente den gjensidige avhengigheten landene imellom, og de

ØKOLOGI OG UTENRIKSPOLITIKK

Forurensninger fra industrien på kontinentet og i Storbritannia førte til forsuring og fiskedød i norske elver og innsjøer. Det var en av grunnene til at forurensningsspørs­ målene kom inn i norsk utenriks­ politikk i 1970årene. Bildet er fra Hurth bei Koln i Tyskland.

første skrittene mot internasjonal forurensningskon­ troll ble tatt. Mer kraft og oppmerksomhet tok likevel havrettspolitikken.

En internasjonal havrettsrevolusjon Fra 1. januar 1977 opprettet Norge en økonomisk sone som strakte seg 200 nautiske mil (om lag 370 kilometer) ut fra kysten. Med ett slag fikk norske myndigheter råderett over et område som var over fire ganger større enn Fastlands-Norge. Den norske grenseutvidelsen var en del av en internasjonal bevegelse. Omfattende forhandlinger i FNs regi førte i 1982 fram til Havrettskonvensjonen. Den fastslo at verdens kyststater hadde eiendomsrett til ressursene i hav og under havbunn ut til en 200 mils grense. Det er blitt sagt at «nasjonaliseringen» av havområdene var den mest vidtgående omforde­ ling av geografiske områder og økonomiske goder siden Europa skapte koloniveldet på 1700- og 1800tallet. Det området som kom under kyststatenes over­ høyhet, var i utstrekning ikke så mye mindre enn hele verdens landmasse. Oppdelingen gikk fredelig for seg - konfliktene stoppet ved forhandlingsbordet. Hvordan skjedde det? Internasjonal havrett hadde i flere hundre år vært

preget av to enkle prinsipper. Læren om havenes fri­ het knyttes gjerne til den hollandske folkerettslærde Hugo Grotius, som tidlig på 1600-tallet hevdet at havet var felleseie; det var så grenseløst at det ikke kunne tilhøre noen. Læren var godt tilpasset interes­ sene til de store handels- og sjøfartsnasjonene. Det andre prinsippet, som vokste fram fra 1700-tallet, var at kyststatene hadde nasjonal suverenitet over et smalt belte langs kysten. Utstrekningen av dette terri­ torialfarvannet varierte noe, stort sett mellom tre og seks nautiske mil, mens Sovjetunionen opererte med tolv langs kysten av Polhavet. Norge hevdet fra gam­ melt en hremilsgrense (vel sju kilometer). I territo­ rialfarvannet hersket kyststatene uinnskrenket, bort­ sett fra at andre lands skip hadde rett til «uskyldig gjennomfart». I store trekk lå disse to prinsippene til grunn for folkeretten på havet fram til den annen ver­ denskrig. Første krav om en sterkt utvidet råderett for kyst­ statene over havets ressurser kom da USA i 1945 hev­ det nasjonal overhøyhet over «kontinentalsokkelen» - det området utenfor kysten der dybden som hoved­ regel er mindre enn 200 meter. Det var oppdaget drivverdige oljeforekomster utenfor California og i Mexicogolfen. Men det var først da Peru og Chile i 1947 hevdet å ha rett til ressursene ut til 200 nautis71

TVIL OG TRO

Jens Evensen var norsk havretts­ minister fra 1974 til 1978. Han ledet den norske delegasjonen under de inter­ nasjonale havrettsforhandlingene i 1970-årene og gjorde en stor innsats fo r å skape den nødvendige enighet om nye havrettsr egler.

ke mil, at en øk olog isk dimensjon kom i forgrunnen. Hovedbegrunnelsen var å beskytte fiskestammene mot overfisket fra de moderne, havgående fiskeflåte­ ne fra de industrialiserte landene. Forholdet mellom ny teknologi, havets ressurser og kystbefolkningens eksistensgrunnlag var satt på dagsordenen. Ved midten av 1950-årene hadde et 30-tall kyststa­ ter gjort krav på utvidede rettigheter. Verdens statsle­ dere skjønte at noe måtte gjøres om alvorlige konflik­ ter skulle unngås. FNs første havrettskonferanse kom sammen i 1958, den andre i 1960. Men først med den tredje, som varte i ni år - fra 1973 til 1982 - ble pro­ blemene gjennomarbeidet. Kyststatsproblemene var sentrale for norske inter­ esser. Med avansert elektronikk kunne man nå loka­ lisere fiskebanker og fiskestammer som før ikke hadde vært utnyttet. Mange industriland bygde opp en høyeffektiv havgående tråler- og fabrikkskipsflåte som kunne håve opp helt andre mengder fisk enn før. Også Norge bygde opp en trålerflåte. Verdens fiske­ fangster hadde økt fra noe over 20 millioner tonn i 1950-årene til over 70 millioner i 1970-årene. Vi har alt sett at de første virkningene på norskekysten ble åpenbare da silda forsvant i 1950- og 1960-årene. Fremveksten av nye stater under avkoloniseringen i årene etter den annen verdenskrig forsterket kravet om en ny havrett. En stor gruppe såkalte «u-land» ble skapt, og etter hvert ble de også medlemmer av FN. Mange av dem så med misnøye på at trålere fra de rike land tok store fangster like utenfor deres territo­ rialgrense, og de presset på for å få mer kontroll uten­ for sin egen kyst. De store industrilandene møtte kravene med skep­ sis. Begge supermaktene, og stormakter som Japan og Vest-Tyskland, var motstandere av sterke rettigheter for kyststatene. Med sin blanding av strategiske inter­ esser, stor skipsfart og havgående fiskeflåter ønsket de så få begrensninger som mulig i prinsippet om «det frie hav».

N orge som m egler i hav rettsforhandlingene Norge hadde store økonomiske interesser både i skipsfart og i fiske og kunne bli sterkt berørt av en ny havrett. Selv om landet tidvis hadde ligget i hskerigrensekonflikt med Storbritannia siden mellomkrigs­ tiden, var det i norsk utenrikspolitikk tradisjonelt skipsfarten mer enn fisket som hadde stått i forgrun­ nen. Med en handelsflåte der 90 prosent av tonnasjen gikk mellom fremmede havner, hadde «havets frihet» vært en grunnsetning for Norge. På FNs to første havrettskonferanser, i 1958 og 1960, stilte da også norske myndigheter seg avventende til kravet om utvidede rettigheter for kyststatene. 72

Både oljefunnene på norsk sokkel og overfisket av sild utenfor norskekysten, fulgt av kystfiskernes og deres representanters økende krav om beskyttelse, drev imidlertid norsk politikk mot en sterkere beto­ ning av kyststatsinteressene. Norge fikk klarere enn før to sett av interesser. Skipsfarten trakk mot «fritt hav» - her hadde Norge samme interesser som stor­ maktene og andre store skipsfarts- og handelsnasjoner. Oljen og trusselen mot fiskeressursene gav der­ imot landet felles interesser med andre kyststater - både u-land og i-land - der kystressursene var vik­ tige for økonomi og livsform. Det fantes riktignok motsetninger mellom norske fiskere, siden en del av dem drev trålfiske i fjerne farvann. Men i denne sam­ menhengen var det kystfiskerne som ble hørt. Det var fisk snarere enn olje som ble tema i uten­ rikspolitikken i 1970-årene. Det hang sammen med at utenrikspolitiske problemer som gjaldt oljen, stort sett alt var ryddet av veien. Ved FNs havrettskonfe­ ranse i 1960 var mange spørsmål som gjaldt konti­ nentalsokkelen avklart, og som vi har sett på side 57, hadde Norge kommet fram til enighet med Dan­ mark og Storbritannia i midten av 1960-årene. Der­ med ble de økolog isk e sidene ved politikken nå enda klarere. Slik man nå betraktet Norges egeninteresser, tilsa de altså en balansert løsning som omfattet råderett for kyststatene kombinert med fortsatt fri gjennomfart for handelsskip og flåtestyrker. Landet ble megler og brobygger mellom stridende internasjonale inter­ esser, og norske forhandlere fikk en viktig rolle. Fra 1974 til 1979 fantes det et eget havrettssekretariat under ledelse av havrettsminister Jens Evensen. Evensen ledet også den norske forhandlingsdelega­ sjonen, og han var krumtappen i «Evensen-gruppen» - en uformell gruppering som representerte ulike interesser i verdenssamfunnet, og som utarbeidet de fleste kompromissene som ble nødvendige. Det var mange konflikter. Ikke alle land med lang kystlinje ville gi kyststatene sterk råderett. USA, Japan, Sovjetunionen og de åtte daværende EF-landene ville begrense den så mye som mulig. Her var det ingen motsetning mellom øst og vest. Også innlandsstater, stater med kort kystlinje og stater med kyst mot innelukkede hav gikk imot å gi kyststatene omfattende rettigheter. Det gjaldt for eksempel VestTyskland, Sverige og Finland. Land som bare hadde kyststatsinteresser, ønsket gjerne så store rettigheter som mulig. De som gikk lengst, var en rekke u-land, ikke minst i Latin-Amerika. De hadde verken store handelsflåter, havgående fiskeflåter eller militære flå­ testyrker som opererte langt borte fra egne kyster. Enkelte u-land ønsket ikke bare økon om isk sone , men territorialgrense på 200 nautiske mil. Spørsmålet om utvidet kyststatskontroll skapte ofte konflikt mellom nord og sør.

ØKOLOGI OG UTENRIKSPOLITIKK

De norske kyst­ fiskerne var sterkt interessert i en utvidet fiskerigrense til vern mot konkur­ ransen om ressur­ sene fr a utenlandske trålere. Bildet viser kystfisker under Lofotfiske på innsiden av Røst i aprill992.

73

TVIL OG TRO

«Gråsoneavtalen » ble undertegnet i 1977. Bildet er tatt under høytidelig­ heten etter undertegnelsen. Fra venstre ser vi hav­ rettsminister Jens Evensen, hans stats­ sekretær Ame Tre­ holt, en tolk og den sovjetiske forhand­ lingslederen Aleksandr Isjkov.

Til tross for motsetningene valgte havets stormak­ ter alt i 1974 å godta prinsippet om 200 mils økono­ misk sone forutsatt at det ble en del av en løsning som også ivaretok deres maritime interesser. Trolig regnet de med at ensidige utvidelser i alle fall ville komme, slik det faktisk alt hadde begynt å skje. Da var det bedre å ha en forutsigbar orden enn anarki. Kanskje regnet disse landene også med at deres næringsliv i praksis ville slippe til også i en utvidet sone. Fra 1974 av var det i alle fall omfanget av kyst­ statenes rettigheter innenfor 200-milsgrensen for­ handlingene stod om. Det trakk ut å oppnå enighet, mest på grunn av motsetninger som berørte Norge lite - om en havrett for store havdyp. Teknologi som var under utvikling, syntes å åpne for å utnytte mineralrikdommer der. Dette gav opphav til motsetninger mellom u-landene og de store industrimaktene. Mens forhandlingene trakk ut, vedtok en rekke kyststater i 1976-77 egne lover om 200 mils økono­ misk sone. Blant disse statene var også Norge (side 68). Lovene fastslo innholdet og omfanget av kyststa­ tens rettigheter. Dermed tok altså mange land saken ut av FNs hender. Likevel var den enigheten som alt var oppnådd i forhandlingene, retningsgivende for de enkelte landenes regler. 200 mils økonomiske soner var blitt en realitet - dels gjennom havrettskonferansen, dels på grunn av nasjonenes egen lovgivning. Havrettskonvensjonen av 1982 godkjente resultatet av denne prosessen. Det hele gikk fort. Ennå ved inngangen til 1970årene ble kravet om 200 mils sone oppfattet som eks­ tremt, særlig av supermaktene og landene i Europa. I 1972 kjempet Storbritannia innbitt mot en islandsk utvidelse til 50 nautiske mil. Da kystfiskerne og Aksjon Kyst-Norge umiddelbart etterpå reiste 50milskravet i Norge, ble det også her oppfattet som

Torskekrig, 50-m ilsgrense og trålfrie soner Fiskerigrensespørsmålet vakte stor politisk inter­ esse i Norge i begynnelsen av 1970-årene. Engasje­ mentet økte med den andre «torskekrigen» mel­ lom Island og Storbritannia, som kom etter at Island i 1972 hadde utvidet fiskerigrensen til 50 nautiske mil. Britene sendte krigsskip for å beskyt­ te sine fiskere innenfor den nye grensen og for å hindre islendingene i å håndheve den. Det førte til dramatiske episoder på fiskefeltene. I Norge lå sympatien hos David i kampen mot Goliat. Snart kom det også krav fra norske kystfiskere om norsk 50-milsgrense. Aksjon Kyst- Norge, som ble startet i Tromsø våren 1973, hadde dette som en hovedsak. Kravet var vanskelig å håndtere for regjeringen. Den norske trålerflåten kunne bli møtt med mottiltak i andre land om Norge utvidet grensen, og på Vestlandet var da også skepsisen mot grenseutvidelse betydelig. Regjeringen ville også gjeme vente på en internasjonal avklaring. 1 1974 bestemte den seg likevel for et tre-trinns program: - Å opprette trålfrie soner utenfor Nord-Norge. - 50 mils fiskerigrense i 1975. - Å nå fram til 200 mils økonomisk sone gjen­ nom forhandlingene i FNs havrettskonferanse. Det ble opprettet trålfrie soner utenfor Troms og Finnmark. 50-milsgrensen ble imidlertid uak­ tuell gjennom den raske utviklingen i internasjo­ nal havrett, som gikk mye lenger enn de kravene kystfiskerne hadde stilt.

svært radikalt. Men i 1976 var Storbritannia, VestTyskland og USA blant de landene som utvidet gren­ sen til 200 mil. Utfallet var gunstig for Norge. I 1974, da forhand­ lingene i FN-konferansen begynte, la Norge fram fem grunnprinsipper: territorialfarvann begrenset til 12 nautiske mil, rett til uskyldig gjennomfart i territori­ alfarvannet, spesiell ordning for uhindret gjennom­ fart i internasjonale streder, økonomisk sone på 200 nautiske mil og fri ferdsel på det frie hav. Forslaget var i godt samsvar med sammensatte norske inter­ esser. Det innebar et kompromiss mellom de rike, industrialiserte landene og u-landsinteresser. Den nye havretten var i samsvar med disse prinsippene.

Med nye rettigheter fulgte nye plikter At Norge, som andre kyststater, fikk rett til å oppret­ te økonomisk sone medførte også plikter. Norge fikk retten til å utforske, utnytte og forv alte ressursene. I retten til å forvalte lå også en plikt. For en stor del var det bekymringen for at fiskebestandene skulle bli ødelagt som hadde drevet fram kravet om utvidet 74

ØKOLOGI OG UTENRIKSPOLITIKK

kyststatsmyndighet. Nå måtte kyststatene sørge for at ressursene ikke ble overbeskattet. En totalkvote for fisket på de ulike fiskeslag i sonen måtte fastsettes. For å kunne utøve forvalteransvaret var det i prak­ sis nødvendig å samarbeide med andre land. En total­ kvote kunne fastsettes bare med grunnlag i pålitelig kunnskap om fiskebestandene. Det trengtes vitenska­ pelig samarbeid om forvaltningen skulle bli trover­ dig. Dessuten vandret viktige fiskeslag mellom flere lands soner og til og fra områder utenfor sonene. Vern av bestandene forutsatte at man så fangstene på ulike steder i sammenheng. Videre hadde flere land drevet fiske i det som nå ble norsk sone, og Norge hadde i tillegg til kystfiskeflåten en havgående flåte som hadde fisket utenfor andre lands kyster. Med Sovjetunionen, EF og Færøyene inngikk Norge der­ for «gjensidighetsavtaler» som innebar at det gjensi­ dige fisket fortsatte. Med Øst-Tyskland, Polen, Spania og Portugal ble det inngått overgangsavtaler som betydde at disse landenes fiske i norsk sone skulle opphøre ved utgangen av 1980. Med Sverige og Fin­ land kom nabostatsavtaler - disse gav rett til fiske i ti år fra 1976. Norge fulgte opp sonen utenfor fastlandet med å opprette en 200 mils «fiskevernsone» rundt Svalbard i 1977 og en 200 mils økonomisk sone rundt Jan Mayen i 1980. Svalbard var et spesielt problem. Svalbardtraktaten fra 1920 gav Norge suverenitet over øygruppen, men alle land som hadde tiltrådt trakta­ ten, hadde samme rett til å drive økonomisk virk­ somhet der. Norge hevdet som prinsipp at traktaten ikke gjaldt for 200-milssonen, men verken Sovjetuni­ onen eller de vestlige traktatmaktene ville godta et slikt prinsipp. Saken ble ikke satt på spissen, siden «fiskerivernsone» innebar rett til å regulere fisket, men ikke at man stengte andre lands fiskere ute. Ved Jan Mayen oppstod det problemer i forhold til Island. Island anså Jan Mayen som en «klippe», ikke som en øy, og anerkjente ikke Norges rett til å opprette øko­ nomisk sone. Dessuten ville en 200 mils sone over­ lappe den islandske sonen. Saken ble løst gjennom forhandlinger, og Island fikk noe større rettigheter enn en full norsk 200 mils sone rundt Jan Mayen ville ha ført til. De største vanskene oppstod likevel i forholdet til Sovjetunionen. Det hadde lenge vært omtvistet hvor delelinjen mellom Norge og Sovjet i Barentshavet skulle gå. Etter forhandlinger kom man i 1977 fram til en midlertidig fiskeriavtale, som senere stadig er blitt fornyet. Det ble opprettet en «gråsone» der beg­ ge land hadde forvaltningsrettigheter. Men delingsspørsmålet forble uavklart. Svalbards-pørsmålet og delelinjen i Barentshavet hadde sikkerhetspolitiske sider, særlig fordi området, som vi skal se, var viktig i den kalde krigens strategiske tenkning. Norge be­ traktet likevel «nasjonaliseringen» av kystfarvannet

vesentlig som et middel for å få til en fornuftig for­ valtning av fiskeressursene. Men norsk herredømme gjorde altså behovet for internasjonalt samarbeid større, ikke mindre. Internasjonale fiskerikommisjoner, både regionale og tosidige, ble en del av den nye nasjonale forvaltningsordningen. For Norge gjorde 200-milssonen det mulig å hind­ re at nye land startet fiske i norske kystfarvann. Den norske politikken kom til å begunstige kystfiskeflå­ ten i forhold til trålerflåten. Men den nye havretten gav i seg selv ingen garanti for at ressursene ble ver­ net. For at det skulle skje, måtte både internasjonalt samarbeid og nasjonal politikk virke etter hensikten. Krisene i råstoffgrunnlaget i 1980-årene skulle vise at rovfiske og overfiske ikke hadde tatt slutt.

Bistandspolitikk i den «røddgrønne» radikalismens tegn Også bistandspolitikken overfor u-land ble fornyet. Bare den plassen bistandsspørsmål nå fikk i poli­ tisk debatt var et uttrykk for at nord/sør-spørsmål ble

Etter gjennomslaget for ny havrett fikk Norge full råderett i de «økonomiske » sonene rundt fast­ landet og Jan Mayen. I «fiskevernsonen » rundt Svalbard hev­ det Norge rett til å regulere fisket, men ikke reservere det fo r nordmenn. Gren­ sen mot Sovjetunio­ nen/ Russland i Ba­ rentshavet forble uavklart. Stiplet lin­ je viser norsk krav om «midtlinje», men Sovjet hevdet «sektorlinje» langs leng­ degradene. Den mid­ lertidige «gråsonen» fra 1977forvaltes av begge landene.

75

TVIL OG TRO

Kravene om en an­ nen fordeling av de økonomiske godene i verdenssamfunnet preget deler av norsk utenrikspolitikk i 1970-årene. Hyppige katastrofer bidrog også til at den bitre virkeligheten i den fattige verden rykket nærmere. Hungerkatastrofer, som i Etiopia i 1973, ram­ met gjerne barn og gamle først. Da per­ sonell fr a Redd Barna reiste inn i provinsen Wallo i juli, så de nesten ingen barn under to år, og alle under 14 var sterkt merket av sulten. Knut Frydenlund, som var utenriks­ minister fra 1973 til 1981, innførte en ny arbeidsstil i uten­ rikspolitikken, med stor vekt på å få i stand en åpen dialog med miljøer utenfor Utenriksdeparte­ mentet og stats­ administrasjonen.

mer sentrale i forhold til det øst/vest-perspektivet som hadde dominert i utenrikspolitikken. Norge gav mer u-hjelp - regjeringen Borten satte seg i 1969 og 1970 som mål at utviklingshjelpen skulle opp i én prosent av bruttonasjonalproduktet, og senere i 1970årene ble målet hevet til 1,3 prosent. Tidlig i det føl­ gende tiåret var det noenlunde oppfylt. Mer slående er det likevel at andre perspektiver preget uhjelpsdebatten enn i 1960-årene. Det var til dels perspektiver som hadde vært viktige i u-hjelpens spede begynnelse i 1950-årene, men som deretter var kommet i bakgrunnen. I 1972 ble en jevnere inn­ tektsfordeling i mottagerlandene et uttalt mål. Hjel­ pen skulle først og fremst ta sikte på å dekke «grunn­ behov»; den skulle rettes mot de fattigste befolk­ ningsgruppene - og mot jordbruk, vannforsyning, helse og utdanning. Man skulle bygge på de små, lokale enhetene, og hjelpen skulle fremelske folkelig deltagelse i utviklingsarbeidet. Helt nytt for 1970årene var vekten på kvinners levekår og arbeidsmu­ ligheter og på vern av natur- og ressursgrunnlaget. Siden Norge i liten grad kunne påvirke den politik­ ken mottagerlandene førte, ble valget av mottager76

land viktig. Norge burde velge land som førte en «utviklingsorientert» og sosialt rettferdig politikk. Impulsene til nyorienteringen kom delvis gjennom erfaring med tidligere hjelpeprogrammer og gjennom internasjonale organisasjoner. Men sammenhengen med hjemlig politikk er like klar. Orienteringen mot brede befolkningslag og mot «grunnbehov» er en parallell til den vekstkritikken som blant annet kom til syne i EF-striden. Vekten på utjevning har vært sett som en videreføring av norsk velferdspolitikk på det internasjonale plan. Vekten på jordbruk, på lokal utvik­ ling og medvirkning, på kvinnenes plass og på miljø­ hensyn var i samsvar med holdninger i 1970-årenes «rød/grønne» radikalisme i Norge. Dermed var politik­ ken også egnet til å tilfredsstille norsk selvfølelse. Det var en innebygd motsetning i denne politik­ ken. På den ene siden skulle hjelpen komme de sva­ keste til gode; på den andre siden skulle den være «mottagerorientert»: Mottagerlandene skulle selv bestemme hvordan den skulle brukes. Men det fantes ingen garanti for at de fulgte opp de norske ønskene. Skulle nordmenn gå inn og bestemme mer direkte, var det likevel av mange grunner usikkert om man

ØKOLOGI OG UTENRIKSPOLITIKK

fikk til det man ønsket. Det var vanskelig å kontrolle­ re at den gode hensikt ble omsatt i praksis.

En ny økonomisk verdensorden? Under FNs 6. ekstraordinære generalforsamling våren 1974 la regjeringene i den tredje verden fram krav om en ny økonomisk verdensorden (NØV). Ulandenes krav hadde vært underveis helt siden dan­ ningen av UNCTAD (FNs organisasjon for handel og utvikling) i 1964. Men den effektive oljeboikotten fra OPEC i 1973 hadde styrket deres tro på at de kunne bedre sin stilling gjennom samordnet opptreden. Hovedsaken i kravene fra u-landene var å endre «spillereglene» for internasjonalt økonomisk sam­ kvem mellom verdens rike og fattige land. De ville bort fra u-landenes råvareavhengighet og et handels­ system der bytteforholdet mellom råvarer og ferdig­ varer utviklet seg til ugunst for den tredje verden. Ulandene skulle få større del i verdens ressurser og større kontroll over sin egen økonomiske utvikling. En ny arbeidsdeling mellom «nord» og «sør» skulle skapes. Internasjonale organer der den tredje verden skulle ha sterk innflytelse, skulle bidra til å styre ver­ densøkonomien. I Norge la regjeringen Bratteli i 1975 fram en stor­ tingsmelding der den trakk opp retningslinjene for norsk politikk overfor u-landene. Den tok kravene om en ny økonomisk verdensorden som utgangs­ punkt, og fram mot slutten av 1970-årene ble arbei­ det med NØV en sentral del av norsk politikk overfor den tredje verden.

Norge var et av de få industrialiserte land som stil­ te seg velvillig til u-landenes krav, og som også et godt stykke på vei godtok det handlingsprogrammet de lanserte. I 1960-årene hadde regjeringen støttet opp om det vestlige synet at et fritt verdensmarked virket til beste også for u-landene. Den hadde vært imot «preferanser» (særvilkår) for varer fra disse landene. Nå godtok regjeringen det synet at mye av u-landenes problem bunnet i at de måtte selge billige råstoffer, og at de til tross for den politiske avkoloniseringen fort­ satt stod i et økonomisk avhengighetsforhold til den rike verden. Mer radikale krefter tok sterkere i og snakket om «nykolonialisme» og «økonomisk impe­ rialisme». Men felles var den oppfatningen at struktu­ ren i internasjonal økonomi hindret økonomisk og sosial frigjøring. Det «frie verdensmarked» fungerte ikke til u-landenes beste, og heller ikke slik det var forutsatt å virke. Større rettferdighet krevde planleg­ ging og regulering, slik utviklingen mot større rettfer­ dighet i velferdsstaten Norge hadde gjort. I forhandlingene som ble ført i FNs regi arbeidet Norge sammen med Nederland og Sverige særlig aktivt for å skape et kompromiss mellom u-landene og de industrielle stormaktene. Blant annet forpliktet norske myndigheter seg til å arbeide for avtaler som skulle sikre u-landene bedre og mer stabile priser på råvarer som de eksporterte til i-landene. Norske representanter støttet u-landenes krav om råderett over egne ressurser og retten til å nasjonalisere utenlandskeid næringsliv. De sluttet seg også til tanken om at det var viktig å bringe flernasjonale selskapers virksomhet inn i kontrollerte former.

Hoved samarbeids­ land og andre sam­ arbeidsland fo r norsk u-hjelp i 1980. U-hjelpen ble først og fremst konsen­ trert om noen ut­ valgte stater i Afrika og Asia. Etter om­ veltningene i Por­ tugal 1974 mottok også dette fattige europeiske landet bistand fra Norge i noen år, og Jamaica i Mellom -Amerika fik k hjelp. Senere kom andre områder til, blant annet i Sørvest-Afrika og Mellom-Amerika. Det var et m ålfor norsk u-hjelp helt fr a 1960-årene at hjelpen skulle gå til de fattigste befolk­ ningsgruppene og de fattigste landene. Hjelpen skulle kon­ sentreres om ganske f å land.

77

TVIL OG TRO

Den økonomiske krisen i industrilandene svekket også viljen til å gi de fattige landene fordeler. De sto­ re industrilandene blokkerte større endringer i det internasjonale systemet, og forhandlingene kjørte seg fast. Også i Norge forsvant entusiasmen. Tanken om et omstillingsfond for næringslivet ble skrinlagt, trolig etter press fra LO og bransjeinteresser. Innsatsen for å fremme u-landsimport ble svært beskjeden, mens langt større midler ble brukt på eksportfremstøt. Gikk regjeringen såpass langt i internasjonale fora fordi den skjønte at prosessen likevel ikke ville føre fram? Spørsmålet er vanskelig å besvare. Det synes i alle fall å ha vært ulike syn i norsk utenriksledelse. Én gruppe, med statssekretær Thorvald Stoltenberg og spesialrådgiver Martin Huslid i spissen, trodde oppriktig på NØV I mye av UDs apparat var nok skepsisen langt større. Ett resultat av NØV-diskusjonen ble at nærings­ livet ble trukket sterkere inn i norsk bistandsarbeid. Det var i seg selv ikke imot u-landenes ønsker. Men det gjorde det vanskeligere å trekke grensen mellom utviklingsarbeid og rene kommersielle interesser.

M enneskerettigheter få r større plass Kambodsjans ke flykt­ ninger i en leir i Sa Keo i Thailand i 1979. Pol Pots regime 197679 krenket menneske­ rettene på det gro­ veste. Minst 200 000 mennesker ble mas­ sakrert, og rundt 1,5 millioner omkom i fangenskap i et land med sju- åtte milli­ oner innbyggere. Menneskerettene kom mer i fokus i 1970- og utover i 1980-årene, ikke minst i Norge. Øverst på neste side ser vi sørafrikanske skole­ barn i protestdemonstrasjon i 1986. I midten skal af­ ghanske opprørere gjennomføre et an­ grep på sovjetiske stillinger nær Herat i januar 1980, og nederst driver barnesoldater øvelse i Eritrea i 1978.

78

I praktisk politikk var likevel norsk støtte til u-lan­ denes krav mindre absolutt. Det var ingen entusi­ asme for at disse landene skulle danne produsent­ sammenslutninger for å oppnå bedre råvarepriser, og heller ikke for et regelverk for kontroll av flernasjo­ nale selskaper. I den internasjonale handelsorganisa­ sjonen GATT fikk Norge av hensyn til hjemlig teko­ industri vedtatt den «nordiske klausul», som gav små industriland rett til å beskytte en «minimums leve­ dyktig produksjon» av viktige varer. Egeninteresser kunne stå mot NØV-prinsipper, også i Norge. Skulle NØV-programmet virkeliggjøres, ville det kreve innenrikspolitiske endringer i i-landene. Nor­ ge hadde forpliktet seg til å fremme industrialisering i u-land. For å fremme importen av ferdigvarer fore­ slo regjeringen tollettelser, veiledning for eksportører i u-land og støtte til omstilling for norsk næringsliv som ble utsatt for økt konkurranse fra u-landsimport. Men samtidig ville den også øke norsk eksport gjen­ nom økte eksportkreditter. Internasjonalt stoppet NØV-prosessen opp mot slutten av tiåret. Særlig fra 1977-78 skjerpet de store industrilandene motstanden. Etter oljekrisen i 1973 hadde de følt seg på defensiven. De gikk med på å for­ handle, blant annet for å sikre seg mot lignende sjokk senere. Selv USAs FN-delegasjon gikk ganske langt for å imøtekomme u-landene. Men etter hvert hadde det vist seg at råvareprisene igjen gikk ned, og der­ med var imøtekommenhet blitt mindre nødvendig.

Politikken ble også mer preget av menneskeretts­ spørsmål. En allmenn bakgrunn lå i de groteske bruddene på menneskelig anstendighet under den annen verdenskrig. Begrunnelsene for «ikke-innblanding» i andre lands indre anliggender var svek­ ket. Det var likevel først mot slutten av 1960-årene at menneskerettigheter hkk større plass i offentlig debatt og politikk. Nord-sør-engasjement, Vietnam­ krig og større interesse for internasjonale spørsmål i de store nye gruppene med god utdannelse var en del av bakgrunnen. Da de skandinaviske landene i 1967 klaget militærjuntaen i Hellas inn for Europarådet, markerte det et sterkere engasjement. I 1976 ble menneskerettig­ heter for første gang brukt som grunnlag for å velge nye samarbeidsland i norsk u-hjelp. Menneskerettig­ heter hkk en sentral plass i amerikansk utenrikspoli­ tikk under president Jimmy Carter (1976-80). Da Stortinget i 1978 behandlet en egen menneskerettsmelding, var det likevel første gang et slikt dokument var lagt fram for en nasjonalforsamling noe sted. I 1979 opprettet Utenriksdepartementet en spesialrådgiverstilling for menneskerettigheter og et eget menneskerettsutvalg. Menneskerettsspørsmål ble særlig viktige i politik­ ken overfor det sørlige Afrika. Norge hadde skaffet seg et visst omdømme som motstander av apartheidsystemet, og FN valgte Oslo som sted for en kon­ feranse om Sør-Afrika og Namibia i 1973. I 1976 stemte Norge som eneste vestlige land for en FN-

ØKOLOGI OG UTENRIKSPOLITIKK

resolusjon som inneholdt et omfattende handlings­ program mot apartheid. Resolusjonen oppfordret til våpenembargo og brudd på alle økonomiske forbin­ delser med Sør-Afrika, og til finansiell og materiell hjelp til frigjøringsbevegelsene. Sammen med de andre nordiske landene vedtok Norge på slutten av tiåret å øke støtten til frigjøringsbevegelsene, å kreve visum av sørafrikanere og å nekte nordiske bedrifter å investere i Sør-Afrika. Da «frontlinjestatene» - sju selvstendige stater i det sørlige Afrika - fra slutten av 1970-årene utviklet et politisk samarbeid seg imel­ lom, støttet Norge dette samarbeidet blant annet ut fra ønsket om å svekke regimet i Sør-Afrika. Når norsk u-hjelp fikk et tyngdepunkt i det sørlige Afrika, var også det en understrekning av at man la vekt på menneskerettigheter. Samtidig brukte man på denne måten bistandspolitikken til å markere uenig­ het med sine sikkerhetspolitisk allierte uten at konse­ kvensene ble for store. Det skjedde også da Norge fra 1969 gav humanitær hjelp til frigjøringsbevegelsene i de portugisiske koloniene i Afrika, og fra 1972 nød­ hjelp til Vietnam. Også menneskerettspolitikken hadde sine grenser, satt av hensynet til norske egeninteresser og til allier­ te. I Hellas-saken var NATO-landet Norge mindre pågående enn Sverige når det gjaldt å bryte diploma­ tiske forbindelser. Det var aldri på tale med noen handelsboikott. Trass i at olje var viktig for Sør-Afrika, nektet Norge - av hensyn til egen skipsfart - å gjen­ nomføre ensidig boikott av oljetransport til landet. Da Vietnam invaderte Kambodsja i 1979 og jaget Pol Pots redselsregime på flukt, ble menneskerettshensyn underordnet prinsippet om ikke-intervensjon. Som FN og de vestlige stormaktene deltok Norge ikke bare i en fordømming av Vietnams invasjon, men støttet Røde Khmer-regimet som legitimt.

Sikkerhetspolitikken tilbake i rampelyset I første halvdel av 1970-årene var sikkerhetspolitik­ ken altså trengt i bakgrunnen i norsk debatt, om ikke i løpende utenrikspolitiske avveininger. For det første var disse årene preget av avspenning og forhandlinger i forholdet mellom øst og vest. I 1970 kom det avtale om ikke-spredning av atom­ våpen. I 1972 fulgte SALT I-avtalen (Strategic Arms Limitation), den første avtalen om kjernefysisk rustningsbegrensning. USA inngikk våpenhvile i Vietnam i 1973, og lettet med det forholdet til Sovjetunionen og Kina. Med Willy Brandt som kansler (1969-74) slo Vest-Tyskland inn på en ny østpolitikk. Landet anerkjente etterkrigsgrensene med Oder-Neisse som Tysklands permanente østgrense og normaliserte ellers forholdet til Øst-Europa. I 1975 vedtok Konfe79

TVIL OG TRO

Fagbevegelsen Soli­ daritet, med Lech Walesa som leder, gav et håp om en mer human og demokratisk sosial­ isme i Øst-Europa. Flåpet ble knust da general Wojciech Jaruzelski i samråd med sovjetiske ledere innførte unntaks­ tilstand i 1982. Her er tegneren Finn Graffs kommentar - «Blind reaksjon i Polen» - i Arbeider­ bladet 8. september 1982. Førerhunden er den sovjetiske partisjefen Leonid Brezjnev.

Folkelig hverdagsengasjement i uten­ rikspolitikken økte i styrke i 1970-årene. EF-striden var ett eksempel. Bestemød­ rene på Stortings plass, som demonst­ rerte mot atomvåpen og fo r fred, var et annet. Den mest iherdige av alle var imidlertid Ole Kopreitan. Han organiserte og deltok i utallige demonst­ rasjoner og aksjoner helt fr a begynnelsen av 1960-årene. På Karl Johan stod han fredager og lørdager i all slags vær med jakkem erker, brosjyer og aviser fo r den gode sak.

80

ransen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) den såkalte Helsingfors-erklæringen. Den trakk opp et program for tilnærming mellom øst og vest. Sovjetlederne aksepterte at arbeidet for menneskerettighe­ ter skulle være en del av det nye øst/vest-samarbeidet. Sikkerhetspolitisk syntes man å være på vei inn i en ny, mer bekymringsfri æra. For det andre overskygget de nye utenrikspolitiske sakene, som havrettsspørsmålene og nord/sør-dialogen, i stor grad sikkerhetspolitikken i utenrikspoli­ tisk debatt. Som vi har sett på side 24, ble sikkerhets­ politikk også i stor grad holdt unna striden om norsk EF-medlemskap. Men fra midten av tiåret kom sikkerhetsspørsmål igjen mer i fokus. Avspenningen mellom supermak­ tene ble erstattet av ny spenning. Konferansene som skulle følge opp Helsingfors-konferansen - i Beograd i 1977 og i Madrid i 1980 - ble preget av økende uenighet og konfrontasjon. Carters høye profil i menneskerettighetsspørsmål utfordret sovjetlederne, mens disses motvilje mot å la jøder utvandre provo­ serte USA. I borgerkrigen i Angola etter frigjøringen fra Portugal ble kubanske styrker engasjert i forstå­ else med Sovjetunionen. I konfliktene på Afrikas Horn i Øst-Afrika gav Sovjetunionen hjelp til Etiopia, USA til Somalia. I USA steg uroen over avspenningen og for at de sovjetiske styrkene skulle ta igjen de ame­ rikanske i militær slagkraft. Da Sovjetunionen utplas­ serte mellomdistanseraketter (SS 20) i Sentral-Europa fra 1977, og da innmarsjen i Afghanistan kom i 1979, fikk uroen mer næring. Samtidig skjedde militærstrategiske endringer.

Siden Norge var naboland til Sovjetunionen, så nor­ ske myndigheter med bekymring på sovjetisk styrkeoppbygging på Kola. Ved inngangen til 1950-årene hadde Nordflåten, med hovedbase i Murmansk, vært mindre enn de sovjetiske flåtene i Østersjøen, Svarte­ havet og Stillehavet. Men ved slutten av 1960-årene var Nordflåten utbygd til den største. Den hadde mange overflateskip med stor slagkraft, noen av dem utstyrt med krysserraketter. Den hadde også et stort antall atomubåter, mange med langtrekkende raket­ ter. Den våpenteknologiske utviklingen understreket områdets strategiske betydning. For fly med stor aksjonsradius og for langdistanseraketter gikk den korteste veien mellom de to supermaktene over Nor­ ge og Barentshavet. En undervannsbåt med lang­ distanseraketter kunne fra Barentshavet nå hele den nordlige halvkule med sine atomvåpen. Området fikk en spesiell betydning i den kjernefysiske terrorbalan­ sen. Men for Norge, som nærmeste NATO-land, betydde flåteoppbyggingen også at Sovjetunionen lettere kunne gjennomføre et hurtig og begrenset angrep på norsk område eller i en krisesituasjon true forsyningslinjene fra USA over Atlanterhavet. Amerikanerne viste imidlertid langt ut gjennom 1970-årene liten interesse for nordområdene. Fra slutten av 1960-årene hadde norske forsvars- og utenriksministre forsøkt å gjøre dem interessert, men i avspenningstider var det ikke lett for Norge å skape interesse for «sine» problemer. Avspenningen førte da også til at den norske «invitasjonspolitikken» ble lagt til side en tid, inntil den ble gjenopptatt fra mid-

ØKOLOGI OG UTENRIKSPOLITIKK

ten av tiåret. Norge var ikke ofte på den amerikanske utenriksledelsens sakskart. «Hvor i helvete er Spits­ bergen?» skal utenriksminister Henry Kissinger ha spurt så sent som i 1974. Etter hvert kom likevel amerikanerne til å fatte større interesse for nordom­ rådene. Sammen med en ny atomstrategi i NATO førte denne økte interessen til planer som skulle føre til ny sikkerhetspolitisk strid i Norge. I 1979 konkluderte en norsk-amerikansk studiegruppe med at forhånds­ lagring av mer materiell for amerikanske styrker i Norge måtte til, og foreslo at utstyr for en infanteri­ brigade ble lagret i Troms. Tanken bak var å korte ned den tiden som trengtes for at Norge skulle få hjelp i en krisesituasjon. Forslaget vakte sterk motstand i regjeringspartiet og førte til en omfattende presse­ debatt. 100 000 protestunderskrifter ble samlet inn. Mange mente planene var et brudd på norsk basepo­ litikk, og dessuten at Sovjetunionen måtte oppfatte det som en provokasjon at lagring fant sted så langt øst. Den norske regjeringen hadde drevet saken fram - amerikanske myndigheter hadde først etter hvert latt seg overbevise. Som lagringssted valgte regjering­ en likevel Trøndelag i stedet for Troms. Bakgrunnen var nok dels motstanden i Arbeiderpartiet, dels beho­ vet for å forsikre sovjetlederne om at lagringen var et defensivt tiltak. I denne formen ble lagringen vedtatt med stort flertall av Stortinget i 1981. NATOs nye atomstrategi bygde på doktrinen om «fleksibelt svar». Fra midten av 1960-årene hadde flere kommet i tvil om den gamle doktrinen, som for­ utsatte massiv kjernefysisk gjengjeldelse. De mente at den hadde mistet sin mening i en verden hvor begge parter hadde atomvåpen nok til å utslette hverandre mange ganger. Etter den nye doktrinen skulle for­ svaret bygges opp slik at angrep kunne møtes med konvensjonelle våpen og med et begrenset kjerne­ fysisk svar. Til det trengtes, mente strategene, mindre - «taktiske» - atomvåpen. I 1979 vedtok NATO å plassere nye mellomdistan­ seraketter i Sentral-Europa. Det ble begrunnet med at Sovjetunionens utplassering av SS 20 hadde forstyr­ ret den kjernefysiske likevekten. Motstanden i Norge var stor. Motstanderne så det som en unødvendig omdreining på opprustningsspiralen. 1 Arbeiderparti­ ets landsstyre var det trolig på et tidspunkt flertall mot planene, og i stortingsgruppen stod saken og vippet. Kampanjen Nei til atomvåpen ble dannet, og den skulle få sin største tid utover i 1980-årene. Regjeringen ville støtte utplassering, men samtidig la den vekt på at vedtaket skulle følges av et tilbud om forhandlinger om likevekt. Resultatet ble da også «dobbeltvedtaket» - på den ene siden tilbud om for­ handlinger, på den andre siden vedtak om utplasse­ ring om ikke forhandlingene hadde gitt resultater før utgangen av 1983.

Den nye sikkerhetspolitiske opposisjonen var for­ skjellig fra den gamle anti-NATO-opposisjonen fra 1950- og 1960-årene. Den var en del av en antiatomvåpen- og fredsbevegelse i mange NATO-land og gikk langt inn i NATO-tilhengernes rekker. Den var rettet mot NATOs politikk, ikke nødvendigvis mot NATO. Ja, mens den nye sikkerhetspolitiske opposisjonen vokste, økte oppslutningen om norsk medlemskap i NATO. Da 1970-årene tonet ut, var altså sikkerhetspolitik­ ken på nytt i sentrum av offentlig debatt, og de nye temaene fra første halvdel av tiåret var trengt i bak­ grunnen. Det var en slags parallell til hva som skjed­ de i innenrikspolitikken, der den gamle dagsorden med vekt på økonomisk vekst og full sysselsetting igjen trengte nye perspektiver fra de tidlige 1970-årene til side. Men likevel hadde økologi og menneske­ rettigheter blitt varige innslag i utenrikspolitikken. Ved sin brobygging mellom u-land og i-land i FN bygde Norge dessuten opp en utenrikspolitisk «kapi­ tal» som skulle bidra til landets utenrikspolitiske sta­ tus i 1980- og 1990-årene.

Barentshavets stra­ tegiske betydning økte under annen verdenskrig, da havområdet ble viktig fo r allierte forsyninger til Sov­ jetunionen. Fordi Sovjetunionen ut­ bygde Nordflåten sterkt fram mot 1970 og den korteste luftveien mellom de to supermaktene gikk over Nordis­ havet, ble betydnin­ gen enda klarere i 1970-årene. En moderne u-båt (inn­ tegnet) med de ny­ este våpensystemene kunne ved midten av 1970-årene nå hele den av tegnede del av kloden som med sine atomvåpen.

81

1980

-årene brakte et ideolo­

gisk skifte. De radikale

1970-årene med sterk tro på politisk styring slo over i en større tro på «markedet». M er av sam­ funnslivet skulle bort fra politikken og underleg­ ges «markedets dom», og staten skulle omformes. «Nyliberalisme » ble tidens mote. Likevel fortsat­ te statens aktivitet å vokse. Også aviser og andre medier skulle frigjøres fra politikken. Etter 1980 dukket de mange fjern ­ syns- og radiokanalene opp, ofte reklamefinansi­ erte. Det skulle føre til større meningsmangfold, ble det sagt. Men noen spurte om resultatet snarere ble større enfold. Til tross fo r det ideologiske skiftet var en del av de nye hovedsakene fra 1970-årene - desent­ ralisering, kvinnesak, samesak og funksjons­ hemmedes krav på likeverd - blitt varige innslag i politikken. Tiden etter 1980 ble en bekreftelse på at etter­ krigstidens stabilitet var forsvunnet, økonomisk så vel som politisk. Høyrebølgen kom og gikk og skiftet valør. Norsk næringsliv gjorde store investeringer utenlands. Avhengigheten av ver­ densmarkedets oljepriser bidrog, sammen med avindustrialisering og «jappe»-mentalitet, til økonomisk opp- og nedgang, og mot slutten av 1980-årene gikk landet inn i den alvorligste økonomiske krisen siden mellomkrigstiden.

Markedstro, liberalisering og press mot velferdsstaten Forrige oppslag: «Det siste store slepet?» - Trollplatformen slepes ut av Ryfylke.

Sosialøkonomen Hermod Skånland hadde sittet sentralt i Finansdeparte­ mentet og vært en av flere direktører i Norges Bank fø r han ble sjefdirektør (sentralbanksjef) i 1985. Skånland var en viktig rådgiver for Arbeiderpartiet i økonomiske spørs­ mål, og i 1972-73 ledet han et utvalg som foreslo sam­ ordning avfinansog skattepolitikken med inntektsopp­ gjørene. Som sentralbanksjef ble han en utrettelig talsmann fo r nøkterne inntektsoppgjør og nøkternt offentlig forbruk.

84

1980-årene er blitt kalt markedets tiår. Omslaget fra politisk styring til en større tro på at «markedet» bur­ de bestemme har ofte vært forklart med at en Høyre­ regjering under Kåre Willoch kom til makten i 1981. Virkeligheten var mer sammensatt. Omslaget berørte mange områder i samfunnslivet. Men at myndighetene oppgav å regulere kreditten - bankenes og de andre kredittinstitusjonenes långivning - var kanskje den viktigste delen av en ny «mar­ kedsorientering». I hele etterkrigstiden hadde kre­ dittmarkedet vært underlagt sterk statlig styring. Statsbanker hadde økt sin andel av utlånene. De pri­ vate bankene måtte plassere en del av midlene slik myndighetene bestemte - for eksempel i Norges Bank (plasseringsplikt), det var kvoter for hvor mye de kunne låne ut, og rentenivået ble bestemt av myndig­ hetene. Det var også begrenset hvor mye bankene kunne låne i utlandet eller handle med valuta. Slik kunne staten styre kreditten i samsvar med sosiale og politiske prioriteringer - for eksempel til sosial bolig­ bygging eller til næringsformål som myndighetene prioriterte. Lav rente hadde vært en grunnstein i poli­ tikken - man mente den virket sosialt utjevnende og oppmuntret til investering. I løpet av 1980-årene forlot man dette systemet. Kredittstyringen ble avviklet, rentene sluppet fri. I stedet for politisk styring satte man «styring gjennom markedet». Private banker fikk for første gang siden mellomkrigstiden lederrollen i fordelingen av kreditt og kjøpekraft i samfunnet.

Kredittmarkedet blir avregulert Avreguleringen av kredittmarkedet skjedde under regjeringer med ulike partifarger. Den ble forberedt og satt i gang under regjeringen Odvar Nordli. Tiden fram til 1980 var en forberedelsesfase. Alt i 1973 hadde økonomer i Norges Bank begynt å argu­ mentere for et mer markedsbestemt rentenivå, og i 1977 skrev sentralbanken et notat til Finansdeparte­ mentet der den kritiserte lavrentepolitikken. Finans­ minister Per Kleppe reagerte positivt, og regjeringen Nordli oppnevnte det såkalte renteutvalget i 1978. Hensikten var delvis å forberede en omlegging av ren­ tepolitikken. I januar 1980 leverte formannen, Petter Jakob Bjerve, en innstilling med viktig argumenta­ sjon for vidtgående liberalisering av hele kredittpoli­ tikken. 1 mellomtiden hadde regjeringen alt i 1978 varslet at den ville tillate rentene å stige. I 1980 vars­ let den en bred omlegging i tråd med renteutvalgets anbefalinger. Den praktiske omleggingen begynte i 1980. Da kom en mer fleksibel rente, selv om myndighetene fortsatt ville holde rentenivået under en øvre grense. Da kom også andre viktige endringer - blant annet ble plasseringsplikten redusert. Da regjeringen Nord­ li startet denne prosessen, viste Høyre ennå liten interesse. Før stortingsvalget i 1981 la partiet knapt vekt på kredittpolitikk. Men et nytt viktig skritt ble tatt av Willochs samlingsregjering i 1984, da den opphevet bankenes og forsikringsselskapenes plasse­ ringsplikt helt. I ettertid ble dette gjerne kalt «frislep­ pet». Når plikten til å plassere en del av midlene slik myndighetene bestemte falt bort, fikk bankene mye mer penger å låne ut. I tillegg ble annen kontroll med utlånsvirksomheten fjernet. Man fikk en utlånseksplosjon. Retten til å trekke rentene fra inntekten før skatten skulle beregnes, gjorde det fortsatt billig å låne, og banker og kreditt­ institusjoner drev en til dels aggressiv markedsføring av lån (side 100-101). Privatpersoner og kommuner hadde lånt 41 milliarder kroner i 1983. Både i 1986 og 1987 kom lånene opp i 115 milliarder, mens nasjonalbudsjettets kredittbudsjett forutsatte 50. Det private forbruket steg med 20 prosent på tre år, og det meste av forbruksveksten var finansiert med lån. Kre­ dittveksten var ute av kontroll. Som vi skal se i neste

MARKEDSTRO, LIBERALISERING OG PRESS MOT VELFERDSSTATEN

Fra trykkeriet i Norges Bank. Norges Bank og økonomene der spilte en viktig rolle når det gjaldt å fo r­ berede en avregule­ ring av det norske kredittmarkedet.

kapittel, førte det over i gjeldskrise og bankkrise. Rentenivået begynte å stige alt før «frisleppet» i 1984. Det året kostet det for første gang siden tidlig i 1960-årene reelt sett penger å ha lån, også om vi tar hensyn til prisstigning og skattefordeler. Isolert sett skulle dette dempe trangen til å låne. Men slik gikk det altså ikke. Det kom heller ingen ny rentestigning fra 1984, til tross for låneeksplosjonen. Selv om poli­ tikerne ikke kunne styre utlånsveksten, ville de fort­ satt styre renten. Ingen var villig til å slippe den helt fri. Først etter en alvorlig valutakrise i november 1986 ville alle partier la rentenivået gå opp for å sikre en stabil pengeverdi i Norge. Det var den nye Brundtland-regjeringen som åpnet for en kraftig rentestig­ ning. I årene mellom 1980 og 1986/87 gav altså myndig­ hetene avkall på å bestemme hvor mye lån bankene kunne gi, å kontrollere hvilke formål penger ble lånt ut til og bestemme hva rentene skulle være. Forhol­ dene på det norske kredittmarkedet var drastisk endret. Samtidig la myndighetene mindre vekt på å bruke statsbanker som redskaper i økonomisk politikk. Statsbankene skulle dekke en mindre del av lånebe­

hovet og tilpasse rentene til nivået på kredittmarke­ det for øvrig. Deres andel av lånemarkedet gikk ned fra 35 prosent i 1980 til under 18 prosent i 1987. Det var private banker og kredittforetak som stod for utlånseksplosjonen i 1980-årene. Lånene i statsbankene ble også mindre enn før gitt ut fra sosialpolitiske hensyn. Statens lånekasse for utdanning er ett eksempel. Mens rentene steg, sank den andelen av studiefinansieringen som ble gitt som stipend. Prinsippet om lik rett til utdannelse fikk | mindre vekt. Studentenes egen økonomiske bak­ grunn ble viktigere for hvilke vilkår de skulle få i utdannelsessamfunnet.

Hvorfor oppgav m yndighetene å styre kreditten? Én forklaring på at kredittpolitikken ble lagt om er at | gamle virkemidler ikke lenger virket etter hensikten. ! Overskridelsene på de såkalte kredittbudsjettene - den kredittmengden regjeringen regnet med når den satte opp nasjonalbudsjettet - var et tegn på det. Alt fra midten av 1960-årene var den reelle kredittil- j 85

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Konflikten mellom jordvern og boligbygging var i 1950og 1960-årene stort sett blitt avgjort i boligbyggingens favør. Selv om store jordbruksarealer fortsatt ble tatt i bruk til andre formål, drev et sterkere jordvern fra 1970-årene av mer boligbygging over til skogsterreng og berggrunn. Bildet viser Auli-feltet i Nes kommune, Akershus, som ble utbygd i 1980-årene.

førselen større enn forutsatt, noen år opptil 20 pro­ sent større. Selv om dette var lite i forhold til hva som kom et tiår senere, fant myndighetene at det var altfor mye, og problemet så ut til å bli permanent ved mid­ ten av 1970-årene. Et annet problem var at det å ha lån ble billigere enn politikerne hadde ønsket. Inflasjon, lav rente og gunstige skatteregler gjorde at låntagere i flere år ikke fikk reelle renteutgifter i det hele. Den store kredittilførselen var, sammen med den dyre reform- og mot­ konjunkturpolitikken i 1970-årene, en viktig bak­ grunn for inflasjonen og det høye forbruket. Endelig ble den sosiale begrunnelsen for lavrentepolitikk underminert. Lave renter skulle bidra til økonomisk utjevning. Men undersøkelser gjort av Norges Bank i 1977 tydet på at de høyeste inntektsgruppene hadde størst gjeld og størst fordel av lavrentepolitikk. Ønsket om avregulering kom først blant en del økonomer. I første halvdel av 1970-årene hadde «nyliberal» økonomisk analyse begynt å trenge inn i enkelte norske fagmiljøer. I Norges Bank var unge økonomer som Jarle Bergo, Einar Forsbak og Leif Eide - to av dem med opphold ved Det internasjona­ le pengefond i Washington D.C. bak seg - tidlig ute. De fikk etter hvert oppslutning fra folk som Einar Magnussen - en av direktørene i Norges Bank og nor­ disk direktør i Verdensbanken - og visesentralbanksjef Hermod Skånland. Ifølge nyliberal analyse var det uheldig å bruke 86

finans- og kredittpolitikk for å påvirke konjunktu­ rene. Kvoteordninger og andre reguleringer for å kanalisere kreditten til bestemte formål var skadelige, og i det lange løp umulige. Markedet ville finne andre veier. Hovedmålet for den økonomiske politikken måtte være å bekjempe inflasjonen, selv om dette skulle gi høyere arbeidsløshet. I 1977 var inflasjonen blitt første punkt på dagsor­ denen for økonomene i Norges Bank. Et selvregule­ rende marked ville etter teorien finne det rentenivået som gav likevekt mellom tilbud på og etterspørsel etter kreditt. Dermed skulle markedet selv begrense kreditten til det forsvarlige. Sammen med en høyere rente kunne denne såkalte «markedsmekanismen» også brukes til å velge ut de mest lønnsomme inves­ teringene - markedsstyrt investering ville være politisk/byråkratisk styring overlegen når det gjaldt å utnytte ressursene effektivt, hevdet de nyliberale. En gruppe norske økonomer trodde nå på et rentestyrt kredittmarked. Det var deres tankegang som vant fram overfor finansminister Per Kleppe i 1977, og senere i renteutvalget. Internasjonalt var den nyli­ berale ideologien i ferd med å få stor innflytelse på økonomisk politikk. Når så mange svakheter ved det gamle styringssystemet kom til syne, fremstod den nyliberale tankegangen som det eneste tilgjengelige faglige alternativet til keynesianismen og den aktive stat. Nå gikk det ikke slik som de nye teoriene forutsat-

MARKEDSTRO, LIBERALISERING OG PRESS MOT VELFERDSSTATEN

te. Markedet kom ikke i balanse i 1980-årene. Tvert imot kom den største låneboomen siden tiden etter første verdenskrig. At det gikk «galt», ble ofte for­ klart med at liberaliseringen ikke var fullstendig - for lav rente etter «frisleppet» og fradragsrettigheter for renteutgifter underminerte markedets muligheter til å fungere. Men det lå nok også problemer i teorien selv. Den forutsatte at «markedet», i motsetning til offentlige byråkratier, ville sørge for sunne investeringer. Så vis­ te det seg at det i stor grad satset på låntagere med dårlige prosjekter og liten soliditet. Teorien så blant annet bort fra at også de viktigste «markedsaktørene» - banker og andre kredittinstitusjoner - var store byråkratiske organisasjoner. Som andre byråkratier hadde de sine tradisjoner og sin kultur. Kulturen kunne skifte. Bankene kunne bli utsatt for stem­ nings- og spekulasjonsbølger, som erfaringene senere i 1980-årene skulle vise (side 99). Byråkratisk sty­ ring, med alle dens muligheter og problemer, fantes i «markedet» så vel som i staten.

Liberaliseringen av boligmarkedet Boligpolitikken skulle i etterkrigstiden tjene sosial og økonomisk utjevning. Gjennom Husbanken hadde hundretusener av «vanlige lønnstagere» fått nye boli­ ger, reist etter bankens krav til kostnader, størrelse og standard. Rentenivået hadde siden 1950-årene ligget fra to til fire prosentpoeng under nivået i private ban­ ker. Politikken hadde ført til en utjevning i boligstan­ dard, og blant annet snudd opp ned på forholdet mel­ lom landsbygda og de større byene. Like etter krigen hadde byboligene klart vært de mest moderne. Innen 1970-årene hadde boligstandarden på landsbygda blitt høyere enn i de store byene, særlig Oslo. På landsbasis var de aller fleste av de nye boligene ene­ boliger og rekkehus. Avreguleringen av boligmarkedet og av kreditt­ markedet hang sammen. Odvar Nordlis regjering varslet alt i 1979 at Husbanken ville få en mer beskje­ den rolle. I 1981 fremmet Gro Harlem Brundtlands første regjering, med Harriet Andreassen som kom­ munalminister, en boligmelding som la opp til full­ stendig omlegging av boligfinansieringen. Private banker skulle spille en større rolle, staten konsentre­ re seg om «selektive» tiltak overfor dem som trengte hjelpen mest. Den nye politikken skulle spare staten for utgifter, og var et ledd i tilstramningen etter at motkonjunk­ turpolitikken ble oppgitt. Det kunne hevdes at bolig­ subsidiene - som store grupper i samfunnet hadde mottatt - ikke lenger var nødvendige ettersom vel­ standen hadde gitt alminnelige folk råd til å dekke utgiftene til bolig selv. Ja, det kunne argumenteres for at subsidieringen sammen med en gunstig boligbes­

katning i praksis gav størst fordeler til økonomisk bedrestilte. Noen subsidier ble da også fjernet. Utover i 1980-årene fikk Husbanken trangere lånerammer, og renten ble «markedstilpasset». I sum betydde tiltakene at det ble vanskeligere å få lån i Husbanken, at lånene ble dyrere, at kravene til egenandel steg, og at lånene dekket en mindre del av byggeutgiftene enn før. Dette tvang flere over til det private lånemarkedet. Midt i 1970-årene hadde Hus­ banken finansiert 80 prosent av de nye boligene som ble bygd. I 1987 var andelen sunket til om lag 40 pro­ sent. Også her ble mer overlatt til markedet og den enkeltes kjøpekraft. Som i kredittpolitikken var det Arbeiderpartiet som tok initiativet til omleggingen. På mange måter ble Willoch-regjeringens rolle å videreføre den. Parti­ ene stod ikke mot hverandre når det gjaldt denne delen av boligpolitikken. Selv om det var større uro Arbeiderpartiet enn i Høyre, var uenigheten innad i partiene like stor som mellom dem. Som vi tidligere har sett på side 51, ble det derimot strid om omsetningen av boliger i borettslag. Arbei­ derpartiets regjeringer innførte i slutten av 1970-årene nye reguleringer for å demme opp for det de så som undergraving av boligsamvirket, mens Høyre i 1981 gikk til valg på løfter om å avskaffe de nye reguleringene. I 1983 kom lover som tillot å oppløse frittstående borettslag og omgjøre leiegårder til selveierboliger. Mellompartiene hindret likevel at oppløs-

«Jappetiden» ved midten av 1980årene gav seg mange slags utslag. I dette nummeret av Bonytt fra 1985 beskrives det hvordan to kvinner som var kommet hjem etter fem års opphold i Firenze, hadde bygd om sin F rognerleilighet til en «Barokk residens ‘anno 1985’». Eierne ville «gjenskape den særpregede atmo­ sfæren, slik som den oppleves i italienske barokkpalasser. Bildene illustrerer overfloden, samtidig som hele prosjektet kan sees som en reaksjon på funk­ sjonalismen, som lenge hadde dominert arkitek­ turen. «Vi føler oss mer hjemme i en innredning fra 1600tallet enn blant møbler fra vår egen tid,» sa en av eierne.

87

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Elgtråkka på Bjørn­ dal i Oslo. Storbyens boligområder fikk i 1980-årene en helt annen utforming enn de store blokkene i 1960- og 1970-årenes «senmodemisme». Bebyggelsen var også ment å være attraktiv nok til at folk som ellers ønsket seg ut i om­

ningsretten skulle gjelde også i boligsamvirket. Også prisreguleringen på boliger, som stort sett hadde vært uendret siden krigens slutt, ble angrepet. I 1982 ble den opphevet for frittstående borettslag. For leiligheter i boligsamvirket skulle det fortsatt være takstplikt, men takstene skulle bli mye høyere. I årene som fulgte, gav regjeringen mange kommuner lov til å avskaffe også denne takstplikten. I 1988, under en ny Arbeiderparti-regjering, opphevet Stor­ tinget prisreguleringen for boliger i boligsamvirket når de var mer enn sju år gamle.

egnskommunene, heller ville bli innen­ for bygrensene.

Diagrammet viser den store variasjo­ nen i boligpriser i løpet av 1980-årene. Mange av dem som kjøpte bolig mens prisen var på det høyeste og finan­ sierte det meste med lån, kom i vansker da prisene falt igjen, lånerentene gikk i været og skattefor­ delene ved å eie bolig ble mindre.

88

Virkningene av den nye boligpolitikken I første omgang påvirket retten til å oppløse frittstå­ ende borettslag og lettelsene i takstplikten prisnivået mindre enn mange hadde ventet. Mange beboere hadde presset på for å få rå fritt over boligen nettopp for å sikre seg en stor gevinst ved salg. Prisene gikk noe opp etter 1982, men ble liggende klart under det nye takstnivået. Etterspørselen sviktet. En del av hensikten med omleggingen av boligpo­ litikken var at staten skulle konsentrere seg om dem som trengte det mest. Etableringslån og etablerings­ tilskudd (1982) skulle dekke en del av egenkapitalen for økonomisk og sosialt vanskeligstilte. Noe av dette gikk til innvandrer- og flyktningboliger og til «Ungbo»-prosjekter. Byfornyelse, utbedring av gamle boli­ ger og miljøtiltak i dårlige boligstrøk ble også en del av Husbankens arbeidsområde i 1980-årene. Men de nye lånevilkårene i Husbanken skapte sto­

re vansker for mange. Alt i 1980 tilsvarte kravet til egenkapital ved kjøp av en husbankleilighet i Oslo om lag 140 prosent av en industriarbeiders gjennom­ snittlige årslønn; midt i 1970-årene hadde det tilsvart 56 prosent. Større krav til egenkapital, mer usikre økonomiske utsikter og frykten for arbeidsløshet - som igjen dukket opp tidlig i 1980-årene - begren­ set både evnen og viljen til å låne til bolig. Både bolig­ kooperasjonen og private boligprodusenter fikk avsetningsvansker, og boligproduksjonen gikk ned. Men fra 1983/84 kom en dramatisk endring. Et nytt økonomisk oppsving fjernet arbeidsløshetsfrykt og tilbakeholdenhet, samtidig som kreditten ble fri­ gitt i 1984. Det ble ikke lenger noe problem å få lån tvert imot ble bankenes markedsføring aggressiv, også overfor kunder som på forhånd var lite innstilt på å ta opp lån. Fordi nybyggingen hadde blitt liten under etterspørselssvikten, ble det nå mange penger som «jaget» etter færre boliger. I 1985 begynte prisene å stige for alvor. Mulige sel­ gere satt på gjerdet og ventet på enda høyere priser. Da oppgav OBOS sin tidligere motstand og anbefalte i 1987 å fjerne takstplikten helt også i boligsamvirket. Hensikten var å øke tilbudet av boliger. Selv om Arbeiderpartiet i første omgang var imot, ble det i 1988 bred politisk enighet om dette. 1 mellomtiden var prisene steget til rekordhøyder, spesielt i Oslo og de store byene. Å bo ble forholdsvis dyrere i 1980-årene. Ved slut­ ten av 1960-årene gikk knapt tolv prosent av en gjen­ nomsnittlig husholdnings forbruk til bolig, lys og brensel - i 1988 over 23 prosent. Kostnadsstigningen kom særlig i de siste få årene før 1988. Noe skrev seg fra at etterspørselen nå oversteg tilbudet, og noe skyldtes at byggekostnadene skjøt i været og at boli­ gene ble større og mer velutstyrte. Men de nye finansieringsforholdene var avgjørende for kostnadsstig­ ningen. Særlig unge nyetablerte husstander og innvandrer­ familier ble rammet. De hadde ofte ikke penger nok Indeks boligpriser, 1980=100

110

1980

1982

1984

1986

1988

1990

MARKEDSTRO, LIBERALISERING OG PRESS MOT VELFERDSSTATEN

til å komme inn i nye boliger. Om de nylig hadde skaf­ fet seg bolig, og derfor satt med betydelige lån, fikk de det også vanskelig. Aller tyngst ble utgiftene for eneforsørgere og dem som bodde alene - veien til sosialhjelp kunne bli kort. Den etablerte generasjo­ nen, med store hus og nedbetalte lån, klarte seg. Slik hadde rente- og kredittpolitikken uforutsette konse­ kvenser for boutgiftene og fordelingen av samfunns­ goder. Avreguleringen av boligmarkedet gjorde enda flere til selveiere i et land som fra før hadde en uvanlig stor selveierandel. Men samtidig ble det langt mindre lønnsomt å bli selveier enn det hadde vært gjennom det meste av etterkrigstiden. Tidligere hadde en bety­ delig inflasjon lettet nedbetalingen, og en stor del av renteutgiftene var forsvunnet som følge av skatte­ reglene. For store grupper som hadde blitt voksne i 1950- og 1960-årene, hadde boligen vært en svært lønnsom investering. I løpet av 1980-årene tok de gylne tidene slutt. Mye av den låneflommen som fulg­ te avreguleringen av kreditten, brukte folk til bolig, og bidrog dermed til å drive boligprisene i været. Når så rentenivået steg - opp i omkring 16 prosent i 1987-88 - og når skattesystemet gradvis ble lagt om fra 1988, ble lånene ofte tunge å bære. I tillegg brøt boligmarkedet sammen i 1988. En skarp prisnedgang varte til 1993 og reduserte verdien av boliger folk hadde belånt «til pipa». I 1991 hadde ti prosent av selveierne en boliggjeld som oversteg boligens mar­ kedsverdi. Om de løpende utgiftene hadde blitt for tunge å bære, kunne eierne heller ikke redde seg ved å selge. Boligen var blitt en gjeldsfelle.

«M edievåren»

dinger over kabelnett. To sider ved liberaliseringen var særlig viktige. Den første var at selve monopolet ble avskaffet. Her skjedde det meste i første del av 1980-årene. Den andre var reklamefinansieringen. Her kom gjennombruddet i slutten av tiåret. I desember 1981 innvilget Kulturdepartementet under Lars Roar Langslet de første konsesjonene for nærradio, lokalfjernsyn og mottak av satellittsen­ dinger. Formelt dreide det seg om prøvesendinger, men i realiteten var dette det avgjørende bruddet med kringkastingsmonopolet. Den formelle opphevelsen kom med en lovendring om utvidede forsøk i 1984. Mange ønsket å slippe til i eteren eller på kabelnet­ tet. I 1984 var det gitt om lag 300 konsesjoner for nærradio, nesten 130 for lokalfjernsyn og 14 for kabeldistribusjon av satellittfjernsyn. Langt fra alle som fikk konsesjon, kom i gang med sendinger, og mange stasjoner hadde få lyttere og seere. Men mange nok kom i gang til at de ble en viktig interessegruppe i mediepolitikken. Det som skjedde i Norge, hadde paralleller i mange land, men de fleste land i Europa hadde vært litt tid­ ligere ute. Internasjonale mediegiganter presset på for å bryte landegrensene. De første satellittbaserte fjernsynskanalene kom ved begynnelsen av 1980-årene. Men parallelt med utviklingen av mediegiganter var det utviklet teknikk som kunne brukes også til produksjon og sending i liten skala - lett og rimelig opptaksutstyr, sendere med begrenset rekkevidde, kabelnett med stor kapasitet, og FM-radio. Teknik­ ken tillot internasjonalisering og desentralisering samtidig. Begrunnelsen for å bryte monopolet avspeilte denne dobbelheten. Regjeringen ville åpne for «fri kommunikasjon», også for internasjonale mediekon-

Radio Oslo var en av mange nye nærradiostasjoner som fort fikk vansker med å klare seg økonomisk. Økonomien var slik at man ville la seg kjøpe av andre mot å beholde sin journalistiske frihet, uttalte lederen, Jens Brun-Pedersen i mars 1983. I bakgrunnen en del av staben - Petter Nome, Christina Støp, Jon Grønningsæter og Jon E. Iversen.

Høyre gikk i 1981 til valg med et nytt mediepolitisk program. Partiet ville avskaffe NRKs kringkastingsmonopol og åpne en mulighet for reklamefinansiert kringkasting. Partiet hadde gjennomgått en omorientering i siste halvdel av 1970-årene. Ved inngangen til tiåret hadde et partiutvalg gått inn for å beholde monopolet. Stor­ tingsmann Lars Roar Langslet hadde i 1971 begrun­ net dette prinsipielt. I 1980 gikk et nytt partiutvalg inn for å oppheve NRKs enerett. Nå hevdet Langslet at monopolet var «prinsipielt forkastelig ... i strid med åndsfriheten». Inntil dette hadde det vært nær enstemmig opp­ slutning om kringkastingsmonopolet og prinsippet om reklamefrie sendinger. NRK skulle være «all­ mennkringkasting» - med tilbud til alle, og med stor vekt på folkeopplysning. Da Høyre endret kurs, ble partiet i første omgang stående alene. En ny kring­ kastingslov i 1980 bygde på de gamle prinsippene. Men i løpet av få år ble det dannet et nytt flertall som godtok nærkringkasting utenfor NRK og satellittsen­ 89

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Mediebildet i 1980årene var ikke bare preget av en eksplo­ sjon i antallet fjern­ syns- og radio­ kanaler og av kringkastingsreklamens inntog. Også NRKs folkeopplysningspreg ble svakere og underholdningspreget sterkere. Det ble «tillatt» å opp­ fatte såpeoperaer som «Dynastiet» som god under­ holdning. Serien ble sendt på NRK fra juli 1983 til juli 1984, og på nytt fra 1986. Blake (John Forsythe) og Krystal (Linda Evans) hadde hovedrollene. Fas­ cinasjonen ved de rikes liv passet godt inn i 1980-årenes mer åpne materia­ lisme. Legg merke til Krystals hårfasong, som ble etterapet av et stort antall norske kvinner.

90

serner. Ytringsfrihet, «mangfold» i meningsproduk­ sjonen, en mer allsidig offentlig debatt og valgfrihet for forbrukeren var hovedargumenter. Dette åpnet for pinsemenigheten, men også for «markedet» og markedsgigantene. Det kunne appellere til svært ulike grupper. Samtidig viste man til «desentralisering», «nær­ miljø» og «demokratisk deltagelse». Den tekniske utviklingen gav mulighet for å fremme viktige kultur­ politiske mål, «som egenaktivitet og bredere deltag­ else, og for å styrke samhold og identitet i lokalsam­ funnet», sa Langslet. Det var ikke bare en elite som skulle skape programmer, flere skulle engasjeres i skapende aktivitet. Denne argumentasjonen gikk i samme retning som 1970-årenes grønne radikalisme. Den var også i tråd med den nye kulturpolitikken, som ikke minst Arbeiderpartiet stod bak. Dermed kunne den svekke oppslutningen om monopolet, også utenfor Høyre. I liberaliseringstilhengernes argumentasjon ble det internasjonale satellittfjernsynet både velsignelse og trussel. Det stod for «fri kommunikasjon». Men sam­ tidig representerte det en «invasjon» fra kommersiell kulturindustri og truet nasjonale kulturuttrykk. Trus­ selen måtte møtes med et sterkere kulturelt selvfor­ svar. Mangfold ville styrke forsvaret, hevdet man. Slik ble åpningen for eterkommunikasjonen fra utlandet brukt til å begrunne avskaffelsen av monopolet hjem­ me.

Kom m ersialiseringen slår igjennom Reklame i eteren kom alt inn fra utlandet via kanaler som Sky Channel (1982) og Super Channel (1986). Men for norske radio- og fjernsynssendinger var det forbud under begge regjeringene Willoch. Men det viste seg vanskelig for de mange nærradio­ stasjonene å skaffe seg inntekter. De var avhengige av gratisarbeid og mange former for støtte, og de presset på for reklamefinansiering. Da en egen lov gjorde nærradioene permanente i 1987, ble reklame på visse vilkår tillatt. Det skjedde med Arbeiderpartiets Hall­ vard Bakke som kulturminister. I 1987 og 1988 tilspisset spørsmålet om fjernsynsreklame seg. I 1987 startet det svenske TV3 i London med satellittsendinger og reklame rettet mot Skandinavia. I 1988 kom to nye norske selska­ per - TVNorge og TV I. Også de sendte reklame, og de brukte satellitt for å nå norske kanalanlegg og parabolantenner. Kulturdepartementet forsøkte å hindre at reklameforbudet ble undergravd. Det ville nekte formidling av sendingene i Norge. Men blant folk flest stod forbud svakt. LO ønsket det ikke, og det kom protester også fra mange i Arbeiderpartiet. Norsk næringsliv hevdet at norske reklamepenger ville gå ut av landet og at norske produkter ville

miste markedsandeler om reklamen ikke slapp til i norske sendinger. Kulturdepartementet gav etter. Reklameforbudet var i virkeligheten avskaffet, unn­ tatt for NRK. Trass i liberaliseringen var det fortsatt bare NRK som drev riksdekkende sendinger. Et TV2 ble disku­ tert fra tidlig i 1980-årene. Det var ulikt syn på om NRK eller private skulle drive, om inntektene skulle komme fra lisenspenger eller reklame, om hvor sen­ deren skulle plasseres. I 1990, under regjeringen Jan P. Syse, kom en løsning, og den bekreftet kommersia­ liseringen. Det skulle lyses ut konsesjon for en rekla­ mefinansiert, privateid og riksdekkende fjernsynska­ nal med hovedkvarter i Bergen. Samtidig ble det lagt grunnlag for nye riksdekkende radiokanaler - en pri­ vateid og reklamefinansiert, og en tredje kanal innen­ for NRK. I mediepolitikken var det Høyre som bestemte dagsordenen. Da Høyre endret kurs, var Arbeider­ partiet uforberedt, uten egne ideer og forslag. Parti ei kjempet etter tur for å opprettholde monopok' reklameforbudet og NRKs enerett til riksdekken !. sendinger. Det ble drevet fra skanse til skanse. Forst mot slutten av 1980-årene aksepterte det at andre enn NRK slapp til med riksdekkende sendinger.

Resultatene - mangfold eller enfold? På under 13 år var bildet av kringkasting i Norge kas­ tet om. I 1980 fantes NRK - med fjernsynet og to radiokanaler. En viss utbygging av NRKs lokalradio var kommet i gang. Mulighetene for å ta inn uten­ landsk fjernsyn var svært begrenset. I 1993 fantes det om lag 390 aktive nærradiostasjoner og i underkant av 50 sendere av lokalfjernsyn. 26 satellittbaserte TVkanaler var tilgjengelige i norske kabelnett - langt fle­ re via parabolantenner. «Menyen» folk kunne velge fra, var drastisk utvidet. For lyttere og seere betydde dette at hver gruppe kunne finne mer av «sitt». 1 nærradio og nærfjernsyn var det stasjoner med «allmenn» profil, men også stasjoner drevet av religiøse foreninger, politiske organisasjoner, idrettsforeninger, skoler og etniske og språklige minoriteter. Det skjedde altså en spesialise­ ring. De utenlandske, satellittbaserte stasjonene bidrog med nyhetskanaler, sportskanaler, musikkkanaler, religionskanaler, kunstkanaler, sexkanaler og mye mer. Monopolkringkastingen hadde i en viss forstand henvendt seg til én felles allmennhet. Nå ble det mange allmennheter, avgrenset av lokal tilhørighet eller av spesialinteresser. Før omleggingen gav NRKs programmer i stor grad det norske folk noe felles å snakke om. Nå gikk utviklingen mot flere samtale­ emner og flere samtalekretser. Énkanalsamfunnets bidrag til en felles bevissthet ble svekket, selv om

MARKEDSTRO, LIBERALISERING OG PRESS MOT VELFERDSSTATEN

«Lykkehjul snurrer på TV3.» Våren 1990 kunne man fo r første gang se «Lykkehjulet», en direkte imitasjon av det amerikanske «Wheel of Fortune», på norske skjermer. Næringslivet stod i kø fo r å bidra med store gevinster. Sendingene, som kom fra et studio utenfor Gøteborg, kolliderte i tid med både norske og svenske fjernsynsnyheter. Hvis seem e foretrakk TV3s lykkehjul, betydde det bare at nyhets­ sendingene var fo r dårlige. «Slik er bare den kommer­ sielle TV-verdenen ,» kommenterte den amerikanske «Lykkehjul»produsenten Steve Carlin.

NRK fortsatt dominerte. Tendensen gikk på ett vis mot større variasjon. Men samtidig bidrog konkurransen kanskje like mye til å gjøre budskapene like som til å gjøre dem varierte. De utenlandske fjernsynskanalene opererte i et konkurransemarked der store investeringer krevde høye seertall. Det trakk mot et likeartet underholdningspreg. Noe av det samme gjaldt norsk reklamefjernsyn. TVNorge skulle først og fremst tilby «den sporten ‘alle’ ville ha», sa stasjo­ nens talsmann, Hallvard Flatland, i 1988. TV2, som kom i gang i 1992, ble i konsesjonen pålagt en «all-

mennkringkastingsprofil» - med program både for brede og smale seergrupper, og med det mål å styrke norsk språk, identitet og kultur. Men etter et halvt år ble profilen lagt om mot mer underholdning. TV er ikke voksenopplæring, men først og fremst avslapning og underholdning, sa TV2-sjefen i 1994. Kommersialiseringen la et press på TV-kanalene til å «profilere» seg slik at de nådde de «målgruppene» som annonsører var mest interessert i. Utviklingen favoriserte også kommersielle nærradioer på be­ kostning av dem som hadde en ideologisk eller en ideell profil. I Oslo fikk de ideelle en svak stilling i nettet, til tross for at mye av hensikten hadde vært å styrke lokaldemokratiet. Heller ikke NRK, som i hovedsak forble reklame­ fritt, var uberørt av denne utviklingen. Også NRKs suksess ble målt i seertall. Også NRK dreide programpolitikken etter hva konkurransen syntes å kre­ ve. Publikum hadde fått mer fjernsyn, men samtidig mer av det samme, sa tidligere fjernsynsdirektør Tor Strand i 1993. Da NRK fikk sin tredje radiokanal, ble en holdningsundersøkelse blant publikum brukt i planleggingen. P l skulle bli «Norgeskanalen for de tradisjonelle over 30 år», P2 «Kulturkanalen for de moderne idealistene» og Petre «for de moderne mate­ rialistene under 30 år». Også endring av den journalistiske stilen trakk i retning av underholdning. Programmer om sam-

Janco Kabel-TV presenterer sine tilbud fo r seerne. Dette var en av bedriftene som vokste med den nye mediepolitikken, og snart eide og drev den kabelfjemsynsanlegg over store deler av Oslo­ området.

91

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Dagbladet blir tabloid Den 5. april 1983 kom Dagbladet for første gang ut i lite, såkalt «tabloid»-format. Det var ikke den første tabloid-avisen i Norge - VG hadde tatt skrit­ tet allerede i 1963. Noen mente også at endringen av formatet bare var en konsekvens av at Dagbla­ dets innhold alt var endret i «tabloid»-retning. Likevel førte omleggingen til strid, og striden ble i stor grad oppfattet som en kamp om den gamle kulturavisens «sjel». Blant de ansatte gjaldt uenigheten hvilken plass nyheter skulle ha i for­ hold til debatt, og om omleggingen betydde at man ville legge mer vekt på sensasjoner og under­ holdning enn på kultur og seriøse kommentarer. 89 kjente personer fra norsk åndsliv skrev under et opprop - «en kjærlighetserklæring til Dagbla­ det» - med advarsel mot å gå i tabloid-retning. Selve striden om formatet var kanskje mye en strid om symboler. Men Dagbladet ble et eksempel på kommersialiseringen også i avisverdenen. Avi­ sen hadde noen år før frigjort seg fra bindingen til partiet Venstre. Den beveget seg fra meningsavis til å bli markedsvare. I utredningen som lå til grunn for omleggingen, foregikk et intimt sam­ arbeid mellom redaksjon, markedsavdeling og meningsmålingsinstitutter. «Markedets dom» skulle mer enn før avgjøre hvordan avisen burde innrette seg. Tendensen var at den beveget seg bort fra å være et sentrum for politisk menings­ dannelse i retning av å bli en bedrift som innrettet seg etter «markedet». Her var Dagbladet bare ett eksempel på en mer generell utvikling i medie­ verdenen.

funnsspørsmål og politikk fikk ofte et underholdningspreg. Behovet for å sette folk til veggs kunne overskygge behovet for å få fram informasjon.

Fra trygdekontoret i Oslo i 1984. Den sterke økningen i trygdeutgiftene dannet utgangspunkt fo r en del av den nye kritikken mot vel­ ferdsstaten. Kritik­ erne på ytterste høyrefløy beskyldte myndighetene fo r «å sy puter under armene på folk».

92

«Revolverintervjuet»s avbrytelser hindret sammen­ hengende resonnementer. Grensen mellom en pågå­ ende og oppsøkende journalistikk og en avsporing av offentlig debatt ble ofte uklar og ikke sjelden over­ skredet. Én begrunnelse for å avskaffe monopolet hadde vært å bidra til en rikere offentlig debatt. Med underholdningspreget og endringene i journalistisk form er det på ingen måte opplagt at det ble oppnådd. Det er ikke godt å si om resultatet var større mangfold eller større enfold. Vi kan i alle fall fastslå at meningsmangfold i me­ diene ikke kom med flerkanalsamfunnet. Før NRKmonopolet ble avskaffet, fantes det i Norge en uvan­ lig allsidig presse som bidrog til et mer variert ytringsmønster enn i de fleste andre land. Pressebildet ble ikke avgjørende endret under eterrevolusjonen, men også pressen ble påvirket av den nye jou r­ nalistikken. Større tilbud førte til at folk brukte mer tid på mas­ semedier. Det var rom for vekst for både aviser, radio og fjernsyn. Avisene ble altså ikke feid til side av revo­ lusjonen i etermediene. Norge var i 1991 fortsatt det landet i verden som hadde flest aviser pr. husstand. Daglig leste 93 prosent aviser, mot 88 prosent i begynnelsen av 1970-årene, og avislesingen økte mest blant unge. Utenlanske tv-sendinger ble heller ikke den altoppslukende interessen noen hadde fryk­ tet. Lokalaviser ble lest mer enn noen gang før, og nærradioer og distriktssendinger erobret seg en plass. Radioen holdt stand overfor fjernsynet. I en travel hverdag, der flere ting gjerne måtte gjøres samtidig, hadde den ofte klare fortrinn i forhold til fjernsynet. Uansett om medierevolusjonen bidrog til større mangfold eller større enfold, benyttet nordmenn seg av et variert medietilbud.

MARKEDSTRO, LIBERALISERING OG PRESS MOT VELFERDSSTATEN

Velferdsstat under press Etter 1980 kom velferdsstaten under press. Bakgrun­ nen var en bekymring for at veksten i velferdsutgifte­ ne skulle vokse staten over hodet i en situasjon hvor vekstkraften i økonomien avtok. Etter de kostnads­ krevende reformene i 1970-årene (side 46) gikk utgiftene til helse- og sosialtjenester omkring 1980 opp i om lag 20 prosent av bruttonasjonalproduktet. Over 200 000 mennesker var ansatt i stat og kommu­ ner for å utføre velferdstjenester. Bekymringen for utgiftene omfattet de fleste politiske partiene. Men det dukket også opp en mer aggressiv kritikk av velferdsstaten. De som målbar den, hevdet at vel­ ferdsstaten økonomisk sett ikke bare oversteg statens evne, men også stjal ressurser fra kapitaldannelse og investeringer og dermed hindret økonomisk vekst. De hevdet også at den undergravde folks moral - gav hjelp til folk som av moralske grunner ikke burde få den, gjorde dem avhengige av det offentlige og fratok dem ansvaret for eget liv. Særlig enslige mødre og andre svake grupper kom i søkelyset. Videre fremstil­ te kritikerne velferdsstaten som et sosialistisk tiltak, et utslag av ønsket om å regulere og kontrollere bor­ gernes liv. Og endelig anklaget de den for byråkrati og for å tjene faggruppenes interesser mer enn «kliente­ nes». Denne kritikken kom i hovedsak fra høyresiden fra næringslivstalsmenn og fra liberalistiske økono­ mer og politikere, med Fremkrittspartiets Carl I. Hagen som den mest taleføre. Kritikken slo best an blant Fremskrittspartiets og Høyres velgere, men vant gjenklang også hos en del av Arbeiderparti-velgerne. Den bygde på en blanding av myter og realiteter, og passet inn i det mer liberalistiske klimaet som utvik­ let seg fra slutten av 1970-årene. Også politisk radikale kunne ta del i noe av kritik­ ken mot fagstyre, byråkrati og fremmedgjøring. De kunne kritisere velferdsstaten fordi den ikke strakk til eller begunstiget mer velstående grupper i forhold til de svakeste. Det fantes forbindelseslinjer mellom radikalismen fra 1970-årene og kritikken i 1980-årene. Likevel var tendensen at radikalere som før hadde vært kritikere, nå tok velferdsstaten i forsvar. Dette politiske presset mot velferdsstaten betydde ikke at den mistet oppslutning i befolkningen. 1980årenes store parole var «mer marked, mindre stat». Men velgerne ville ha mer snarere enn mindre vel­ ferdsstat. Vi må skille mellom politisk kritikk av og folkelig oppslutning om velferdsstaten. *

B ru kern e må bæ re m er av utgiftene Statens utgifter kunne dempes ved å velte større utgifter over på brukerne og dermed til en viss grad «privatisere» finansieringen. En slik politikk ble inn­

ledet mens Arbeiderpartiet satt med regjeringsmak­ ten. Mellom 1977 og 1982, med Ruth Ryste og Arne Nilsen (A) og Leif Arne Heløe (H) som sosialministre, kom for eksempel høyere egenandeler ved reise til sykehus, ved besøk hos lege og ved kjøp av medi­ siner. Om trygdede havnet på sykehus eller syke­ hjem, fikk de full trygd i kortere tid enn før. Regjeringen Willoch satte i 1982 ned det såkalte trygdehnansieringsutvalget, som i 1984 lanserte en rekke forslag som ville føre til reduksjon av trygdeut­ betalingene. Langt fra alt ble gjennomført. Men i åre­ ne som fulgte, kom det blant annet regler som begrenset retten til sykepenger, til dagpenger ved arbeidsløshet og tilleggspensjon i alderstrygden. Ved inngangen til 1990-årene kom det reformer som snevret inn sykdomsbegrepet slik at det ble vanske­ ligere å få uføretrygd, sykepenger og penger til reha­ bilitering og attføring. Innstrammingene hadde en tvetydig sosial profil. Flere av dem rammet svaktstilte grupper hardest. Andre rammet befolkningen mer generelt.

Fra Ringsenteret i Oslo i 1990.1 forgrunnen prisliste fo r legebehandling ved senteret. Sam­ tidig som de offentlige helse­ institusjonene ble omorganisert og effektivisert, dukket det opp private institusjoner som gav sykehusbe­ handling. Dette brøt med prinsippet om gratis sykehus, og vakte atskillig politisk strid.

Sparing ved hjelp av om organisering og effektivisering Velferdstjenester ble for det meste «produsert» av fyl­ keskommunene og primærkommunene. Staten bidrog sterkt til finansieringen, men hadde liten styring med pengebruken. Fylkeskommunene drev sykehusene, og staten refunderte etter sykehusloven 75 prosent av utgiftene. Hvor mye dette ble, avhang 93

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Kø utenfor Arbeids­ formidlingen i Oslo sentrum i 1984. I 1980-årene dukket massearbeidsløshet opp fo r første gang siden mellomkrigs­ tiden.

Demonstrasjon under parolen «Ja til arbeid» i Oslo i desember 1983.

av fylkenes politikk. For primærkommunene fantes et stort antall statlige tilskudds- og refusjonsordning­ er. De gav staten mulighet til å påvirke politikken i kommunene. Men kommunepolitikere visste også å utnytte tilskuddssystemet og skapte et varig press på statens utgifter. 1970-årenes store sykehusutbygging hadde ført til at utgiftene i faste kroner ble fordoblet fra 1970 til 1979. Helsesektorens andel av det offentlige forbruk hadde økt fra 14,2 til 20,7 prosent. Alle mente at en slik vekst ikke kunne fortsette. Først satte staten ned refusjonen av sykehusutgifter fra 75 til 50 prosent, og i 1980 ble hele finansieringssystemet lagt om. Ram m e­ bevilgninger kom i stedet for refusjoner. Fylket fikk hvert år overført en bestemt sum til sykehusene. Så ble det fylkeskommunens ansvar å holde utgiftene innenfor rammen. Omleggingen så ut til å virke. Mens utgiftsveksten i 1970-årene årlig hadde vært sju-åtte prosent, gikk den i det følgende tiåret ned i to-tre. Også primærkommunene fikk fra 1986 nytt inn­ tektssystem med rammetilskudd. De fleste tilskuddsog refusjonsordningene falt bort. Reformen styrket lokal fordelings- og beslutningsmyndighet i tråd med politiske ønsker om desentralisering og lokalt selv­ styre. Men den svekket kommunenes muligheter til å påvirke størrelsen på de statlige overføringene. Etter 1985 økte inntektene for kommunene forholdsvis lite, samtidig som behovet for sosiale tjenester steg. Mange kommunepolitikere følte at det de hadde fått, var retten til å fordele nedskjæringen Samtidig ble helseinstitusjoner omorganisert og effektivisert. I de somatiske sykehusene gikk antallet senger i forhold til befolkningen drastisk ned. Norge fikk den laveste dekningen i Skandinavia. Folk lå på sykehus i kortere tid enn før. Inngrep som før hadde ført til innleggelse, ble nå gjort i poliklinikker - syke­ husavdelinger der pasienter ble behandlet uten å bli innlagt. Flere pasienter ble behandlet, «gjennomstrømmingen» økte. En ny administrasjonskultur med privat næringsliv som modell fikk innpass ved sykehusene. Den hadde produktivitet og økonomi­

styring som overordnede mål. Det ble mindre tid til omsorg. Trass i økt gjennomstromming økte køene av pasienter fra midten av 1980-årene. Flere trengte behandling, blant annet fordi det ble flere gamle og fordi medisinske nyvinninger økte behandlingsmu­ lighetene. Køene skapte sammen med stramme bud­ sjetter nye krav om effektivisering. I det psykiske helsevernet kom det en mer drasiisk nedbygging av institusjoner. Tallet på døgnplasser ble halvert mellom 1970 og 1990. I utgangspunktet var dette tenkt som en human reform - sinnslidv .de skulle behandles i mer «normale» omgivelser Det kunne sees som en videreføring av en reform huje som gikk tilbake til 1950-årene. Men det var st v avstand mellom hensikt og resultat. Selv om polikli­ nikker til en viss grad ble bygd ut, ble behandlings­ kapasiteten reelt sett bygd ned, og dette ble ikke opp­ veid av noe tilsvarende tilbud i kommunene. I 1993 fantes det omkring 40 000 langvarig sinnslidende i Norge. Det psykiske helsevernet hadde ikke kapasitet til å ta seg av mer enn 20 prosent av dem. Velferden var på vikende front.

MARKEDSTRO, LIBERALISERING OG PRESS MOT VELFERDSSTATEN

Også utgiftsvekst og nye reform er Til tross for innstramminger fortsatte velferdsstatens ytelser å vokse. De omkring 20 prosent av bruttona­ sjonalproduktet som i 1980 gikk til helse- og sosialutgifter, ble til nærmere 30 prosent i 1992. Veksten i utgifter til sykehusene ble dempet, men stoppet ikke. Sykehjems- og hjemmesykepleieutbyggingen var stor. Men særlig gikk direkte ytelser til private i været: Uføretrygd og attføring, arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp økte mer enn noe annet. Arbeidsløshet hadde vært nesten ukjent i etterkrigstiden og arbeidsløshetstrygden en beskjeden utgift i 1980. I begynnelsen av 1990-årene nådde ledigheten opp mot 130 000 personer. Arbeidsløshetstrygden var oppe i 1,5 prosent av bruttonasjonalproduktet - eller over 10 milliarder kroner. Folk begynte å snakke om 1930-årene. Mye av utgiftsveksten kom altså av større nød, sna­ rere enn større velferd. Det er mange forklaringer på at nøden økte. Arbeidsløshet var viktig, men stig­ ningen i utgiftene til uføretrygd og sosialhjelp var

stor alt før arbeidsløsheten grep om seg. Trolig virket mange ting sammen: Avindustrialisering og andre strukturendringer i næringslivet førte til permittering og oppsigelser. Det ble mindre behov for ufaglært arbeid, og kravet til utdannelse økte. Bedrifter som reduserte bemanningen, foretrakk yngre arbeidsta­ gere og skjøv eldre over i uføretrygden. Langvarig arbeidsløshet økte også risikoen for å komme på ufø­ repensjon. Familieoppløsning og flere eneforsørgere førte til større bruk av uførepensjon og sosialhjelp. Det samme gjaldt stigende alkohol- og narkotika­ bruk. Det ble flere «eldre middelaldrende», alders­ gruppen med størst risiko for å havne i ufø resta tus. Noen kom seg ut av den vanskelige situasjonen, mens andre kom inn i en ond sirkel og syntes «frasortert» til en ny sosial nød (side 193-193). Men slik ny nød rammet tross alt bare et mindre­ tall. Mye av utgiftsøkningen bunnet i andre ting - en ny befolkningssammensetning og høyere standard på en del ytelser. Tallet på alderspensjonister steg, og spesielt økte gruppen over 80 år, som særlig skapte press på sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie. At en større del av de eldre fikk rett til tilleggspensjon skapte ekstra press på pensjonsutgiftene. Sykehjem­ mene fikk flere enerom. Også sykepengeordningen fra 1978 medførte store uttellinger. Parallelt med at noen ytelser ble knappet inn, ble andre forbedret. Trygdehnansieringsutvalget hadde i samsvar med oppdraget konsekvent foreslått innspa­ ringer. Men Stortinget fastslo at ulønnet omsorgsar­ beid skulle gi rett til tilleggspensjon. Enda viktigere var en skrittvis utvidelse av fødselspermisjonene, fra 18 uker med full lønn i 1986 til 48 uker med full lønn i 1993. Det var nye rettigheter som særlig skulle kom­ me barn og kvinner til gode. Mens velferdsstaten ble satt under et nytt politisk press, viste virkeligheten seg å være gjenstridig. Økningen i behovene for velferdsytelser lå utenfor det politikerne kunne kontrollere. Velferdsstaten var også en robust konstruksjon, med hovedbastioner som hadde sterke forsvarere.

LO-plakat med appell om kamp mot arbeidsløshet høsten 1983.

95

Det urolige markedet og den svikefulle veksten

Statoil har opprettet en egen kjede med bensinstasjoner. Den norske stats oljesel­ skap a.s. - Statoil ble opprettet i 1972 som et 100 prosent statseid aksjeselskap med det formål selv eller i samarbeid med andre å drive undersøkelser etter, utvinning, transport, foredling og mar­ kedsføring av petro­ leum og avledede produkter. Ekportov er skudd og eksportunderskudd i perioden 1970-95. Handelsbalansen overfor utlandet svingte voldsomt, særlig i 1980-årene. Svingningene hadde nok sammenheng med opp- og nedgang i fastlandsøkonomien, men gjenspeilte først og fremst endringer i oljeprisen og olje­ produksjonen. En så ustabil handelsba­ lanse skapte store problemer fo r den økonomiske plan­ leggingen i Norge.

96

Den 14. oktober 1991 erklærte Kreditkassen at ban­ kens egenkapital var tapt. To måneder senere kjøpte staten bankaksjer som gjorde den til eneeier av Kre­ ditkassen og Fokus Bank, og som skaffet den aksje­ majoriteten i Den norske Bank. Landets tre største forretningsbanker kom i statens eie. Paradoksalt nok munnet «markedets tiår» ut i at staten overtok de store bankene. Riktignok hadde en gammel sosialistisk drøm vært å kontrollere «kom­ mandohøydene» i økonomien. Men den drømmen var for lengst oppgitt av sosialdemokrater, i Norge som i andre land. Statsovertagelsen var da heller ikke planlagt; staten snublet inn i eierskapet. Det har vært sagt at bankene sosialiserte seg selv. Når de tre storbankene havnet på statens hender, var det en følge av en krise som rammet bankvesenet i det hele fra 1987 og utover. Denne bankkrisen sprang ut av uroen i kredittvesenet etter at kreditt­ markedet ble avregulert, men var samtidig bare én del av den alvorligste økonomiske krisen som hadde rammet landet siden 1930-årene. Årene etter 1980 kom til å fortone seg som en øko­ nomisk berg- og dalbane, i skarp kontrast til den stabi­ le veksten som hadde preget 1950- og 1960-årene. I Norge hadde inntrykket av stabil vekst blitt bevart også gjennom 1970-årene, fordi landet lenge - særlig gjennom motkonjunkturpolitikken - klarte å skjerme seg mot den internasjonale krisen som alt da rammet så mange andre land. Mange av de problemene Norge stod overfor i 1980-årene, hadde andre land - også Danmark og Sverige - måttet ta fatt på i tiåret før. Det første tilbakeslaget kom i årene 1981-83. Økningen i bruttonasjonalproduktet for FastlandsNorge ble svært svak. Høyere prisstigning gjorde at reallønnen sank for de fleste, trass i at også lønning­ ene steg. Massearbeidsløsheten meldte seg for første gang etter krigen. I løpet av 1983 begynte en ny oppgang. Offentlig og privat forbruk økte uvanlig sterkt. Denne opp­ gangen varte til 1986/87, og ble hjulpet fram av bed­ re konjunkturer ute. At den ble så sterk, var likevel særnorsk. Men i 1986 begynte alarmklokkene å ringe, og i 1987 ble veksten i bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Norge brutt. BNP sank både i 1988 og 1989, for så å stagnere i årene som fulgte. Tiden fram til 1993

var den alvorligste krisetiden - med mange konkur­ ser, bankkrise, gjeldskrise, nedgang i investeringene og nye arbeidsløshetsrekorder. Med en ny, markert oppgang fra 1993 kom pris­ stigningen igjen under kontroll, og investeringene begynte å øke. I 1995-96 har også arbeidsledigheten minket så smått, selv om den synes å ha stabilisert seg på et nivå som før 1980-årene ville ha vært ansett som uakseptabelt høyt. Bak disse hyppige opp- og nedturene lå en ny øko­ nomisk sårbarhet. For det første slet mange norske bedrifter med høye produksjonskostnader og eksportvansker, delvis som følge av den sterke og delvis særnorske kostnadsveksten i 1970-årene. For det andre var Norge med sin åpne økonomi svært sårbart for svingninger i pengeverdien, som var blitt så mye mer ustabil etter at det såkalte Bretton Woods-systemet måtte oppgis (side 56). Men viktigst var den nye avhengigheten av oljen. Svingningene i oljepris og oljeproduksjon fikk store konsekvenser for landets økonomi. Oljens betydning ble større enn skipsfar­ tens hadde vært, fordi oljen veide enda tyngre i lan­ dets eksport, og fordi prissvingningene på verdens­ markedet nå var større enn før. Til dette kom den manglende styringen av kreditten fra «frigjorte» ban­ kers og finansinstitusjoners side under den store for­ bruksøkningen fra midten av tiåret. Myndighetene forsøkte nok å motvirke konjunk­ tursvingningene. Men den økonomiske politikken lå ofte på etterskudd, kanskje fordi myndighetene ikke

DET UROLIGE MARKEDET OG DEN SVIKEFULLE VEKSTEN

raskt nok oppfattet hvordan situasjonen egentlig var. Dermed bidrog politikken til å forsterke svingning­ ene, snarere enn å dempe dem. Regjeringen Willoch slapp for eksempel kreditten fri og bidrog slik til å øke forbruket da det trengtes minst, under konjunk­ turoppgangen fra 1983. Og regjeringen Brundtland, som iverksatte en kraftig innstramming etter at den kom til makten i 1986, fortsatte denne politikken også etter at nedgangen begynte og kom dermed til å forsterke nedgangen. Dessuten la myndighetene jevnt over mer vekt på å avskaffe reguleringer og slippe «markedet» mer til enn på å styre konjunkturene. Landegrensene ble åpnet mer - for varer og for kapital. Næringene ble mer utsatt for konkurranse fra utlandet - eller i alle fall for trusselen om slik konkurranse. Næringer og bedrifter skulle stå på egne ben og akseptere «marke­ dets dom». USD

1975

1980

1985

1990

Olje og gass: overflødighetshorn og ugagnskråke Avhengigheten av olje og gass ble stadig klarere i 1980-årene. Produksjonen tilsvarte i 1980 vel 50 mil­ lioner tonn olje. I 1986/87 passerte den 90 millioner - som var det Stortinget i 1974 hadde fastsatt som en øvre grense for utvinningstempoet. I 1992 nærmet den seg 140 millioner tonn, i 1996 250 millioner. Olje- og gassvirksomheten ble både redningsmann og problembarn i norsk økonomi. Den sikret landet økonomisk vekst, og bare den kunne redde landet fra å havne i tyngende gjeld til utlandet. I alle år etter 1980 var verdien av eksporten fra Fastlands-Norge betydelig mindre enn importen, og underskuddet overfor utlandet ble stadig større. Bare virksomheten i Nordsjøen sikret en økonomisk handlefrihet som mange land måtte unnvære. Men oljen skapte også stadig uro og usikkerhet om hva landet hadde å rutte med og hvordan myndigheter og bedrifter skulle te seg. De ustabile prisene på det internasjonale oljemar­ kedet forrykket flere ganger med ett slag forutset­ ningene for norsk økonomisk politikk. Prisene sving­ te ut fra om det var krise eller avspenning i det uroli­ ge produksjonsområdet i Midtøsten, om Organisasjo­ nen av oljeeksporterende land (OPEC) klarte å gjen­ nomføre et effektivt produksjons- og prissamarbeid eller hvordan Vesten reagerte på de ustabile forholde­ ne. Med oljeprisen svingte også den norske driftsba­ lansen overfor utlandet og statens skatteinntekter. Fra 1979 til 1981 ble oljeprisen nesten fordoblet. Det reddet landet ut av den gjeldsknipa som hadde oppstått med motkonjunkturpolitikken. Men da OPEC

En supertanker ved oljeraffineriet på Mongstad i Horda­ land, som først ble tatt i bruk i 1975. Fra midten av 1980årene ble anleggene sterkt utvidet. Ut­ videlsen medførte kjempeoverskridelser av budsjettene, og førte blant annet til at Arve Johnsen måtte trekke seg som Statoils administ­ rerende direktør.

Utviklingen av prisen på råolje (amerikanske dollar pr. fat) fra Ekofiskfeltet i Nord­ sjøen. Prisen kunne på kort tid variere fra nesten 40 til under 15 dollar. Fordi oljevirk­ somheten samtidig ble en vesentlig del av landets økono­ miske grunnlag, antyder også denne figuren hvor vans­ kelig økonomisk planlegging fo r lengre tidsrom nå måtte bli.

97

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Den norske olje- og gassproduksjonen, målt i millioner tonn «oljeekvivalenter» (tilsvarende energi­ mengden i et tonn olje). Da de store debattene om hvilken plass oljen skulle ha i norsk økonomi, pågikk i første halvdel av 1970-årene, ønsket ingen politiske partier en produk­ sjon som oversteg 90 millioner tonn i året, men denne grensen ble sprengt fra slutten av 1980årene.

Gassterminalen på Kårstø i Rogaland, der gassrørled­ ningene fra Statfjord- og Heimdalfeltene ble ført i land, ble en krum­ tapp i det norske systemet fo r gass­ eksport. Terminalen stod ferdig til bruk i 1985. 98

endret strategi og ville skaffe medlemslandene en større del av verdensmarkedet heller enn å holde olje­ prisen oppe, falt prisen fra 30 dollar fatet helt ned til åtte-ni dollar, før den stabiliserte seg på rundt 15. Statens skatte- og avgiftsinntekter fra Nordsjøen falt dermed dramatisk, og et overskudd på driftsbalansen med utlandet på 26 milliarder i 1985 slo om til et underskudd på 33 milliarder året etter. Slikt snudde opp ned på oppfatningene om hva slags politikk det var mulig å føre, og var en viktig bakgrunn for regje­ ringen Brundtlands innstrammingspolitikk. Fra 1989 økte oljeprisen på nytt, og dermed myn­ dighetenes handlefrihet i den økonomiske politik­ ken. Oljen var blitt en «jojo» i nasjonens økonomi og politikk - mer gavmild, men også langt mer ustabil, enn den gamle valutainntjeneren, skipsfarten. Dessuten ble virksomheten i Nordsjøen en gjøkunge for mye av industrien på fastlandet. Oljeinntek­ ter som ble brukt innenlands, bidrog til å drive hele kostnadsnivået i været. Dessuten var betalingsevnen i oljevirksomheten så god at den tilbød lønninger som drev lønnsnivået oppover også i fastlandsindustrien. Denne industriens muligheter til å konkurrere inter­ nasjonalt ble svekket. Redningsmannen gjorde seg altså enda mer uunnværlig for nasjonen ved å svekke annen konkurranseutsatt virksomhet. Vanskene for annen eksport ble forsterket fordi oljevirksomheten bidrog til at kursen på norske kro­ ner ble høy på det internasjonale valutamarkedet. Utenlandske finansinteresser så med ny interesse på det lille, nyrike landet i Europas utkant på grunn av

Mill. tonn oljeekvivalenter

200

1971

I97 S

1980

1985

1990

1995

det «svarte gullet» i Nordsjøen. Norge ble mer inter­ essant å investere i. Som et ledd i avreguleringen ble begrensningene på utlendingers aksjekjøp i Norge opphevet i 1982. Utenlandsk aksjekapital i norske bedrifter økte fra fire til ti milliarder kroner mellom 1980 og 1986. Bare i 1989 investerte utlendinger 14 milliarder. Endelig bidrog oljen til økonomisk uro fordi den skapte forventninger som kunne føre til ren Klondyke-stemning. I Kristiansund og andre byer som sat­ set på å bli oljebaser, gjorde dette at investeringslys­ ten og låneboomen ble ekstra sterk ved midten av 1980-årene. Selv ellers nøkterne banker, som Nord­ landsbanken i Bodø, høstet bitre erfaringer fordi for­ holdene skiftet så fort på oljemarkedet. I 1987 måtte

DET UROLIGE MARKEDET OG DEN SVIKEFULLE VEKSTEN

banken avskrive over 70 millioner som tap på dykkerskipet «Archimedes».

Gasseksport blir viktig Råoljeproduksjonen var fortsatt mye større enn pro­ duksjonen av naturgass. Men både teknisk og politisk kom gassen i fokus i 1980-årene. Ved midten av tiåret var dessuten 65 prosent av kartlagte petroleumsressurser på sokkelen gass. Gasseksport krevde mer langsiktige avtaler enn oljeeksporten. Oljen var lett å frakte og kunne selges mange steder. Store gassalg forutsatte derimot store investeringer i rørledninger som kunne transportere gassen fra selger til kjøper, og når disse først var lagt, var kjøper og selger bundet til hverandre i en lengre periode. Derfor ble langsiktige salgs- og kjøpskontrakter viktige. Myndighetene hadde tidlig i 1970-årene måttet oppgi ilandføring av olje i Norge. Det viste seg at las­ ting til skip fungerte godt og ble en varig løsning. Da rørledninger over Norskerenna endelig kom, fraktet de gass. Fra midten av 1970-årene var de tekniske problemene ved å krysse Norskerenna med rørled­ ninger overvunnet, men to ganger ble et slikt pro­ sjekt oppgitt av økonomiske grunner. I 1981 ble beslutningen endelig tatt om å ilandføre gassen fra Statfjord og Heimdal på Kårstø i Rogaland. Våtgassen skulle skilles ut på Kårstø, tørrgassen sendes videre derfra i en ny rørledning til Ekofisk. Der skulle det nye ledningssystemet kobles sammen med den eldre rørledningen fra Ekofisk til Emden. En gruppe rundt økonomi- og finansdirektør Lars Erik Langangen i Statoil hadde forberedt et nytt rørledningsselskap, Statpipe, for å ta hånd om oppgave­ ne. Statoil ble den dominerende eieren i selskapet, som fikk 70 prosent norske aksjer. Utbyggingen ble teknisk og økonomisk vellykket, og det nye systemet kunne tas i bruk i 1986. En «stamvei» for gass til kontinentet var skapt, og ledninger fra nye felter kunne kobles til etter hvert. Investeringene - 20 milliarder i 1986-kroner - var så store at salget måtte være sikret, og parallelt med planleggingen av Statpipe ble det ført harde forhand­ linger med kjøperinteresser i Storbritannia og på kontinentet. Det ble truffet avtale med en sammen­ slutning av store konserner på kontinentet med det tyske Ruhrgas i spissen. Ved salg av gass var det i det hele regelen at det foregikk en hard tautrekking mel­ lom produsentgruppene i Nordsjøen på den ene siden og kjøperne, organisert som store karteller, på den andre. Både i Norge og i kjøperlandene var regje­ ringene aktive i kulissene. Gassmarkedet var ikke noe «fritt» marked, men sterkt organisert, både av selskapene og av regjeringene. Statoil hadde fått en dominerende - mange mente

for dominerende - stilling i den norske oljevirksom­ heten. Willoch-regjeringen mente selskapet var blitt en stat i staten og ville gjerne begrense dets makt. Et politisk kompromiss i 1984 gjorde Statoil litt mindre uavhengig enn før. Når nye konsesjoner ble gitt, skulle statens eierandel deles i to - en del til staten og en del til Statoil. En del av eierinntektene skulle gå direkte til statskassen.

B ankene vakler Nordlandsbankens problem med «Archimedes» var en liten del av et stort hele. Nordlandsbanken klarte seg, men det gikk verre for andre, både i Nord-Norge og ellers i landet.

Utviklingen som førte fram til bankkrisen, startet egentlig før kreditten ble sluppet fri av regjeringen Willoch i 1984. Bankene hadde alt gått i gang med å bygge opp kontorer og filialer på nye steder. Konkur­ ransen bankene imellom om å kapre kunder var en viktig drivkraft. Det førte til at bankene gav lån til mange prosjekter som var dårlig fundert. Men «fri­ sleppet» i 1984 økte lånestrømmen, og boblen begynte å sprekke i 1987-89, den første fasen i bank­ krisen. En del banker på Møre, i Trøndelag og i NordNorge kom i vansker. De ble hjulpet av Kredittilsynet og gjennom forretnings- og sparebankenes egne sik­ ringsfond. Mens bankene gikk med underskudd, i 1988, fikk de i 1989 igjen positive tall i regnskapene. Krisen syntes avverget. Men høsten 1990 ble det klart at man stod overfor en større krise. Privatbankene gikk igjen med under­ skudd og to forretningsbanker og seks sparebanker kom i akutt krise. Sommeren 1991 var gigantene i norsk bankvesen - Den norske Bank, Kreditkassen og Fokus Bank - kommet i alvorlige vansker. Også nå forsøkte man å avverge sammenbrudd ved å bruke bankenes egne fonds, men de strakk ikke til. Staten kunne ikke tillate at norske storbanker brøt sammen,

Pressekonferanse i Den Norske Credit­ bank i august 1988. Årene 1987 og 1988 var første fase i bankkrisen, og DNC var den banken som pådrog seg de største tapene på sine utlån. De store tapene førte til at konsernsjefen Leif Terje Løddesøl gikk av i 1988 og ble erstattet av Kristian Rambjør. Rambjør foretok store utskiftinger i toppledelsen. På bildet ser vi til venstre fo r Rambjør den nye viseadmi­ nistrerende direktør Harald Arnkvcem, til høyre infor­ masjonsdirektør L eif Nybø, som kort etter ble erstattet av Jarl Veggan.

99

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

«Internasjonaliser­ ingen» i 1980-årene hadde mange sider. Én av dem var ideen om at norske byer burde ligne mer på byer ute i verden. Aker Brygge i Oslo, som ble bygd der det tradisjonsrike Akers mekaniske Verksted hadde ligget, var inspirert av hvordan byer som San Francisco, Baltimore og Boston hadde bygd om gamle havneområder, og kom til å symbo­ lisere 1980-årenes mer iøynefallende luksus. Leiligheter på Aker Brygge var bare fo r de svært velbeslåtte. Store og raske lystbåter ble også forbundet med de «nyrikes » pran­ gende livsførsel.

Bankenes utlån 1980-93. Utlåns­ veksten var voldsom i «jappetidens » Norge, og spesielt var forretnings­ bankene slepphendte med sine lån. Det hele brøt sammen i 1990. Det var et ledd i «privatiseringen» og avviklingen av offentlig økonomisk styring at stats­ bankenes utlån ble en mindre del av totalen - i 1980 kom 40 prosent av lånemengden fr a stats­ bankene, i 1993 bare 24 prosent. En annen sak var at staten som følge av bankkrisen overtok aksjemajoriteten i de største forretnings­ bankene.

100

med de følger dette ville få, innenlands og for utlen­ dingenes tillit til det norske finanssystemet. Derfor ble Statens Banksikringsfond opprettet i mars 1991, og Statens Bankinvesteringsfond i oktober. Staten overførte midler for å oppveie bankenes tap, og dette førte til «sosialiseringen» av de tre største forret­ ningsbankene. I perioden 1987-91 måtte private banker, kreditt­ foretak og finansieringsselskaper avskrive 65 milliar­ der kroner som tapt, om lag en fjerdedel av et stats­ budsjett. Kredittinstitusjonene var blitt avhengige av statlige overføringer. Forklaringen på tapene ligger for en stor del i hvordan bankene og de andre kredittinstitusjonene opptrådte under den store låneboomen. Forbruket og investeringene under det økonomiske oppsvinget ved midten av tiåret var i høy grad finansiert ved lån, og en svært stor del av bankenes tap under lavkon­ junkturen skrev seg fra disse lånene. Frigivelsen av kreditten i 1984, bankenes iver for å låne ut penger og kundenes vilje til å stifte gjeld skapte den store låneboomen og gjorde bankkrisen så dyp. Bankene stod i en ny situasjon. Før 1980-årene hadde etterspørselen etter lån normalt vært større enn det bankene kunne låne ut. Bankfolks oppgave hadde vært å rasjonere kreditten. Låntagernes kunde­ forhold og soliditet var viktig når lån skulle innvilges. Nå begynte oppfatningen av bankdrift å endre seg. «Bankvirksomheten i fremtiden vil ikke bestå i å for­ dele rasjonerte goder. Allerede i dag må vi slåss om de gode kundene i en grad som var utenkelig bare for få år siden,» het det i Kreditkassens strategiske plan for 1984-87. Kampen om kundene fortrengte gammel forsiktighet. Store deler av bankverdenen gjennomgikk også en «kulturrevolusjon». Ledere som hadde erfaring fra industri og annet næringsliv, og som var mer innstilt

på konkurranse, ble ansatt. Etter som bankene voks­ te, ble mange nyutdannede - særlig siviløkonomer rekruttert. Konsulentbyråer med «konsepter» fra konkurranseorientert virksomhet ble invitert for å gjennomgå organisasjonen og foreslå endringer. Salg og markedsføring, rask saksbehandling og fornøyde kunder kom i forgrunnen. Alle ansatte skulle få «salg i hodet». Den «sidrumpete» gamle bankkulturen skulle bort. Bankene gav nå lån på områder de før ikke hadde erfaring med. De etablerte nye kontorer der de før ikke hadde vært representert, og på steder der det ofte alt var flere vel etablerte banker. Der overtok de kanskje kunder som ikke hadde fått det de var ute Mill. kr 300000

DET UROLIGE MARKEDET OG DEN SVIKEFULLE VEKSTEN

etter i de andre bankene. De satset ofte på nyoppret­ tede bedrifter som ikke var godt nok planlagt. De kas­ tet seg med stor energi inn i finansieringen av det som mange mente var de nye vekstbransj ene - som bygge­ virksomhet, kjøpesentra, informasjonsteknologi og fiskeoppdrett. Lokale filialer fikk større fullmakter til å gi lån - det skulle kunne gå raskt, uten byråkratisk sommel. Noen banker lot til og med bil- eller båtforhandlere innvilge lån til kundene på bankens vegne. De store begynte å operere i utlandet. Noen, som Den norske Creditbank, satset stort på valuta- og verdipapirhandel og ble sterkt avhengig av inntektene fra dette. 1 1986 utgjorde kursgevinsten av valuta- og verdipapirhandel over 50 prosent av norske forret­ ningsbankers resultat før tap. Slik skjedde det en dreining, og utlånsvekst ble det viktige målet på suksess. Konsekvenstenkning, lønn­ somhets- og risikovurderinger ble svekket. Selv om impulsene ofte kom fra nye menn, viste også gamle bankfolk stor tilpasningsevne. Ekspansjonslysten i kredittinstitusjonene ble møtt av låneentusiasme hos kundene. Kunder fra nærings­ livet ville utnytte veksten og forbrukseksplosjonen og skapte investeringsboom. De ville være med på å utvikle de «dynamiske» bransjene eller bare utnytte høykonjunkturen med smarte investeringer på Bør­ sen. Personkunder investerte i store boliger, kjøpte biler som aldri før, fornyet møbler, skaffet seg ny forbrukerelektronikk, reiste på ferie til eksotiske mål og benyttet seg av et nytt restaurant- og caféliv. De ut­ nyttet villig kredittinstitusjonenes «kreative» hnansieringsløsninger. Når huset steg i verdi, kunne de få lån også til forbruksformål med pant i boligen. Rente­ ne hadde begynt å stige, men lån var fortsatt gunstig. Låneiveren smittet. Den som ikke utnyttet mulighete­ ne, kunne føle seg dum. En allmenn økonomisk opti­ misme var en forutsetning for dette «kredittkalaset».

Da lavkonjunkturen kom, var det lite å stå imot med. Åtti prosent av banktapene stammet fra næringslivskunder, 20 prosent fra personkunder. Databedrifter, fiskeoppdrett, fornøyelsesparker, nye medier, eiendomshandel, entreprenørvirksomhet, hoteller og restauranter, skianlegg og varehandel var typiske tapsprosj ekter. Mye av det som hadde vært ansett som dynamiske vekstbransjer, fikk et tilbake­ slag. Hos mange kunder var det ikke stort av verdi å hente for bankene. Pant i et varelager med moteklær var ikke stort verdt når klærne var gått av mote, hel­ ler ikke i anleggsmaskiner når aktiviteten på anleggs­ sektoren hadde stilnet. Gjelden ble så tung å bære at investeringene i store deler av næringslivet ble svært små i årene som fulgte. Bedrifter kvittet seg med gjeld i stedet for å investere. Snart ble den lave aktiviteten et problem. Næringslivet slet med følgene av låneboomen til bort­ imot midten av 1990-årene. Også husholdningene la om kursen - det var ikke lenger smart å låne, men å kvitte seg med gjeld.

Det 118 år gamle Nylands Verksted (Nyland Øst) i Bjørvika i Oslo ble nedlagt i 1972 og en del av virksomheten overført til Nyland Vest (Akers Meka­ niske Verksted) ved Pipervika. Nedleg­ gelsen var et ledd i rasjonalisering fo r å styrke verkstedsindustrien i Oslo. Men avindustria­ liseringen i de større byene gikk sin gang. Ti år senere var også Nyland Vest nedlagt, og verkstedets dokker var tauet til andre av Akergruppens bedrifter rundt om i landet.

Avindustrialiseringen fortsetter Tempoet i avindustrialiseringen økte i 1980-årene. Tallet på industriansatte sank fra knapt 370 000 i 1980 til vel 270 000 i 1992, 100 000 arbeidsplasser forsvant altså på tolv år. Til forskjell fra i 1970-årene (side 62) rammet tilbakegangen nå nesten hele lan­ det. For mange førte det til usikkerhet og omstilling, og det avfødte politisk uro og aksjoner for å redde arbeidsplasser og lokalsamfunn. Over 70 prosent av de arbeidsplassene som for­ svant, ble borte fra større bedrifter med over 100 års­ verk. Med rasjonalisering, ny teknologi og ny organi­ sasjon greide de seg med færre folk og kunne kutte 101

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Markedsdirektør Åsmund Sløgedal (t.v.) og administ­ rerende direktør Rolf Skår i 1984 med et av kretskortene som drev Norsk Datas datamaskiner. Midt i den generelle avindustrialiseringen var dataindustrien lenge et lyspunkt. Norsk Data med nær 2000 ansatte ble kåret til «årets bedrift 1983». De fleste ansatte var unge mennesker med høy utdannelse; bed­ riften var et godt eksempel på kunn­ skapsbasert industri, og fortsatt var den en stor suksess. Men et par år senere be­ gynte den imidlertid å gå med tap.

Industriens evne til å skape arbeidsplasser nådde toppen midt i 1970-årene. Fra da skjedde en «avindustrialisering» i Norge som i andre vestlige land. Også i jordbruk og fiske ble det stadig fæ rre folk, mens de nye arbeidsplassene ble skapt særlig i offentlig og privat tjenesteyting.

102

kostnader. Bedriftene skulle «omstilles», arbeids­ stokken «slankes», organisasjonen «trimmes». Arbeidet for å bedre lønnsomheten kunne føre til at konserner la ned eller solgte bedrifter og konsentrer­ te seg om færre produksjonsområder. Akerkonsernet kvittet seg for eksempel med seks bedrifter i 1980årene. Men konsernene kunne også gjennomføre oppkjøp og fusjoner som gjorde arbeidsområdet stør­ re. Borregaard, som i mange tiår hadde drevet tre­ foredling, kjøpte opp flere matvarebedrifter. Gruve­ selskapet Orkla gikk inn i ferrolegering, medier og flere andre bransjer. I 1986 ble Orkla og Borregaard fusjonert til ett selskap med et konglomerat av arbeidsområder. Begrunnelsen for slike tiltak var at man måtte ska­ pe slagkraftige enheter. Når den økonomiske veksten var blitt svakere, ble kampen om markedene hardere. Norsk økonomi var også blitt åpnere fordi kreditt-, valuta- og tjenestemarkedene var avregulert. Indust­ rien merket presset fra utenlandsk konkurranse ster­ kere enn før. I tillegg ble - særlig fra slutten av tiåret omlegging begrunnet med at man måtte forberede seg på internasjonal konkurranse som kunne kom m e gjennom et nytt Europeisk økonomisk samarbeid (EØS) eller eventuelt ved norsk medlemskap i EE Selv bedrifter som gikk godt og økte sin lønnsomhet, fortsatte gjerne slankingen for å «forberede seg på konkurransen». At de ikke i stedet ansatte flere folk, var ikke alltid lett å forsvare når arbeidsløsheten sam­ tidig økte. Ikke engang statsbedrifter var sikre lenger. Store statsbedrifter kom i vansker. I løpet av tre-hre år sist i 1980-årene ble flere av dem avviklet, solgt eller slanket. Norsk Koksverk i Mo i Rana og Kongsberg Våpenfabrikk ble nedlagt. På Norsk Jernverk forsvant over tre fjerdedeler av arbeidsstokken. Staten trakk seg ut av Horten Verft. Lønnsomhet ble prioritert høyere enn bedriftens sosiale ansvar. Også statens

brød kunne forsvinne når mer skulle overlates til «markedet». Ofte ble avindustrialiseringen forklart med at Nor­ ge hadde så høyt kostnadsnivå, enten dette nå skyld­ tes at man slet med konsekvensene av politikken i 1970-årene eller den løsslupne pengegaloppen i tiåret etter. Men det fantes også en annen forklaring. Den gikk ut på at etterspørselen nå rettet seg mot nye varer som norsk industri ikke produserte. Mye av den industrien der Norge hadde stått relativt sterkt mekanisk industri, metallindustri, trevare- og papir­ industri - betydde mindre enn før på verdensbasis. En illustrasjon på at dette kunne være viktig, var at enkelte andre land som hadde en ugunstig kostnads­ utvikling, likevel klarte å skaffe seg en større del av verdensmarkedet for industrivarer. Var de tradisjonelle industribransjenes tid forbi? Det kunne se slik ut. Arbeidsplasser forsvant først og fremst i «gammel» industri med forholdsvis enkel teknologi - tekoindustri, treforedling, maskiner, skipsbygging, elektriske artikler, stål og fiskefored­ ling. Derimot vokste sysselsettingen i høyteknolog­ iske bedrifter fram til midten av 1980-årene. Data­ industrien hadde på det meste 25 000 ansatte. Den konkurrerte ofte med hell med IBM og andre interna­ sjonale storkonserner på det norske markedet. Med Norsk Data som flaggskip gjorde den suksess også utenlands. Et politisk gjennomgangstema var da også at Norge skulle satse på kunnskapsbasert industri. Men under lavkonjunkturen etter at oljeprisen falt i 1986, stoppet veksten i kunnskapsindustrien opp. Mange nystartede databedrifter var et resultat av overoptimistisk investeringsiver og gikk over ende. 1000 personer

DET UROLIGE MARKEDET OG DEN SVIKEFULLE VEKSTEN

Norsk Data gikk plutselig med tap, og databedriften ved Kongsberg Våpenfabrikk innstilte. I utvannet form levde bransjen videre inn i 1990-årene. Produk­ sjonen av utstyr var stort sett borte, men noe av pro­ duksjonen av programvare fortsatte. Da eksporten av industrivarer begynte å øke igjen fra 1993, var det på nytt «gamle» bransjer som spilte hovedrollen. Industrien gikk mindre tilbake i distriktene enn i de store byene. Dermed vokste det fram et nytt geo­ grafisk mønster i et krympende «industri-Norge». Oslo-området og den søndre delen av Østlandet dominerte ikke lenger. Riktignok var Østfold, Buske­ rud og Telemark fortsatt de mest industrialiserte fyl­ kene i landet. Men på landsdelsnivå var det i 1990 ikke mye som skilte Østlandet, Sørlandet og Vestlan­ det. Vestlandet var blitt den mest industrialiserte landsdelen. Oslo-området - industriens vugge i Nor­ ge - var nå minst industrialisert, mindre enn Trønde­ lag og Nord-Norge.

Sm åbedriftenes renessanse? Sysselsettingsnedgangen i storbedriftene betydde at bedriftene ble mindre. Denne utviklingen begynte i 1970-årene, men fortsatte etter 1980. Dette brøt med den utviklingen mot stordrift som hadde vart fra omkring 1950. Tendensen var lik i de fleste vestlige industriland, og den var særlig klar i industrien, der bedriftene var størst. I gjennomsnitt hadde industri­ bedriftene i Norge 22 sysselsatte i 1970, 17 i 1980 og 12 i 1990. Politikerne hilste denne utviklingen med glede. Små og mellomstore bedrifter fikk større vekt i dis­ triktspolitikken. Tidligere hadde store foretak vært sett som drivkraften i økonomien, og hovedstrategien hadde vært å spre disse til «distriktene». Fra begyn­ nelsen av 1980-årene stod «lokal ressursmobilisering» mer sentralt, og lokal kompetanse og lokale nettverk ble honnørord. Endringene var ikke lette å tolke. Noen mente man var på vei inn i et nytt industrielt stadium der små enheter hadde størst vekstkraft når det gjaldt syssel­ setting, produktutvikling og teknologisk nydannelse. Industrien var inne i en overgang fra store bedrifter med masseproduksjon til små og mellomstore bedrif­ ter som samarbeidet i lokale nettverk. Men heller ikke småbedriftene fikk absolutt sett flere sysselsatte enn før. De økte sin andel av syssel­ settingen bare fordi storbedriftene fjernet så mange arbeidsplasser. Mens småbedrifter (færre enn 20 ansatte) mistet under 5500 arbeidsplasser mellom 1980 og 1990, mistet storbedriftene (flere enn 100 ansatte) nesten 60 000. Det er uklart hvor mye av forskyvningen som skyldtes at konserner konsen­ trerte seg mer om sin «kjerneaktivitet» og la deler av produksjonen ut til underleverandører, eller at de

overlot tjenester som før var utført i konsernet - som transport, markedsføring og produktutvikling - til bedrifter utenfor. Stod storbedriftene likevel like sentralt som før i kontrollen med industriproduksjo­ nen?

Fra handel til investeringer? Når mange arbeidsplasser ble borte i storindustrien, var en del av forklaringen at storkonsernene flyttet deler av virksomheten til utlandet. Norske utenlandsinvesteringer økte fra fire milliarder kroner i Ved å investere ute kunne norske 1979 til over 75 milliarder i 1991. Utenlandsetableringene hadde begynt så smått fra rundt 1970, men bedrifter produsere først nå kan vi snakke om en bred internasjonalise­ med tradisjonelle metoder og likevel ring av norsk næringsliv. holde prisene på Internasjonalisering var for de store. Åtte foretak produktet nede. svarte for 80 prosent av de norske industri-investe- Kvinner på Sri ringene ute. Alt fra begynnelsen av 1970-årene gikk Lanka strikker en del av investeringene til Sørøst-Asia - til nye gensere og luer fo r industriland (NICs) som i årene som fulgte skulle Dale fabrikker til en lønn som utgjør en vokse fram til å bli et nytt tyngdepunkt i verdens I brøkdel av den industriproduksjon. En del gikk også til Nord-Ameri­ I norske. ka, men tyngden havnet i Europa, mest i EF-området. Investeringene i USA var størst tidlig i 1980-årene, men fra midten av tiåret dreide oppmerksomheten igjen mot EE Det var et viktig motiv å komme «innenfor» viktige markeder. Norsk Hydro og Nor­ ske Skog var blant dem som kjøpte bedrifter og inves­ terte i Nederland og Frankrike, Elkem var den viktig­ ste norske investoren i Nord-Amerika. Motivet kun­ ne altså være å komme nær store markeder. Men det kunne også være å sikre tilgangen på råvarer eller å skjære ned kostnadene ved å bruke arbeidskraft der lønningene var lave, som i Singapore. Norge var sent ute. I mange industriland hadde investeringene i utlandet lenge vært store. Likevel hadde det skjedd et internasjonalt skifte fra omkring 1970. Investeringene økte sterkt, og amerikanske sel­ skaper dominerte mindre enn før. Europeiske selska­ per investerte i andre europeiske land, i USA eller Asia, japanske selskaper i Europa, USA og SørøstAsia. På verdensbasis økte landenes investeringer uten­ for egne grenser i 1980-årene flere ganger så mye som verdenshandelen. Den produksjonen amerikanske og britiske selskaper drev i utlandet, var nå flere ganger mer verdt enn det USA og Storbritannia eksporterte. Selv for flere små og mellomstore land i Europa - som Nederland, Sveits og Sverige - var produksjonen i utlandet mer verdt enn eksporten. Norske bedrifter var i denne sammenhengen spur­ ver i tranedans. Men også norsk produksjon i utlan­ det økte i forhold til landets eksport. Norge, som tra­ disjonelt var et kapitalimporterende land, investerte i 1980-årene mer i utlandet enn utlendinger investerte 103

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Arbeidere ved Viking Askims gummivarefabrikk i Malaysia. Selv om arbeidsfor­ holdene i norskeide fabrikker i den tredje verden ofte har vært bedre enn det vanlige i indust­ rien i området, har det vært reist etiske betenkeligheter med hensyn til hvilken større sammenheng den norskeide virksomheten har inngått i - f o r eksempel forholdene fo r arbeidere som tapper gummi i de malayiske skogene eller de faglige rettighetene fo r arbeidstagere i områder der norsk næringsliv har investert.

i Norge. Fordi landet så lenge hadde vært kapitalimportør, var likevel de sam lede utenlandske investe­ ringene i Norge fortsatt større enn de norske ute. For bedriftene var det å etablere seg utenfor lan­ dets grenser stort sett forsøk på å redusere usikker­ het. Den gamle stabiliteten i det internasjonale øko­ nomiske systemet - med jevn økonomisk vekst i kjø­ perlandene og stabile valutakurser som gav forholds­ vis sikker avsetning og sikre valutainntekter for land som var avhengige av eksport - brøt sammen omkring 1970 (side 000). Når handelsvilkårene slik ble mer usikre, ble det oppfattet som mer nødvendig å sikre seg ved å investere der markedet var. Mange land bygde også opp nye barrierer for handelen. Det var ikke så mye snakk om toll som om «kontrakt» - tosidige avtaler som regulerte importen, «motkjøpsavtaler» - der kjøperen av en vare satte som vil­ kår å få selge en annen, og om lignende tiltak. Både USA, EF og Japan drev en omfattende beskyttelse av sin industri. Ønsket om å komme «innenfor» ringen av beskyttelsestiltak ble forsterket. Internasjonalisering kunne også være en måte å 104

styre handel på. Bedrifter etablert i utlandet kjøpte det de trengte fra moderbedriften i «hjemlandet». Tidlig i 1990-årene foregikk om lag 40 prosent av USAs utenrikshandel og om lag 30 prosent av hele verdens varehandel mellom bedrifter i samme flerna­ sjonale selskap. Trolig var alt i 1980 om lag halvpar­ ten av verdenshandelen «styrt» - av regjeringer eller av selskaper. Selv om det samme kanskje gjaldt bare en tredjedel av den n orske utenrikshandelen, var utviklingen viktig også for Norges forhold til utlan­ det. Til tross for GATT-forhandlinger om friere ver­ denshandel og ideologien om frie markeder tapte fri­ handelen terreng i internasjonalt økonomisk sam­ kvem. Internasjonaliseringen av produksjonen ble på mange vis en erstatning for frihandel. «Verdensmar­ kedet» var i stor grad et organisert marked. De store norske investeringene i utlandet bidrog til den generelle uroen i 1980-årene. Mange fant det uforståelig og illojalt at bedrifter brukte av overskud­ det til å etablere seg ute når de samtidig innskrenket driften i Norge. Til tross for skepsisen blant arbeids­ folk og i norske industrisamfunn støttet myndighet­

DET UROLIGE MARKEDET OG DEN SVIKEFULLE VEKSTEN

ene under skiftende regjeringer likevel aktivt opp om bedrifter som ville ut - gjennom utredninger, Eksport­ rådets innsats og ulike offentlige virkemidler.

M atproduksjonen i klemme mellom økologiske hensyn og m arkedet I 1970-årene hadde primærnæringene seilt på en medgangsbølge i folkemeningen og i politikken (side 66). Internasjonale matvareproblemer, økologisk tenkning og velviljen overfor Utkant-Norge økte interessen for jordbruk og fiske. En ny jordbrukspoli­ tikk skapte håp om ny og varig fremgang, og kvoter og annen regulering av fiskeriene gav håp om større økonomisk og økologisk stabilitet. Men 1980-årene ble ikke stabile - snarere ble de mer urolige og usikre enn noen periode etter krigen. Primærnæringene ble klemt mellom hva naturen kunne tåle på den ene siden og markedets krav på den andre. Både i forhold til ressursene og markedet ble produksjonskapasiteten for stor. I fiskeriene rammet overfisket den ene fiskebestan­ den etter den andre. Havet kom i økologisk ubalanse. Forsvarlig forvaltning viste seg å være vanskelig. Det ble riktignok fastsatt totalkvoter for ulike fiskeslag, og båtene måtte ha konsesjon og kvoter. Det ble gitt kondemneringsstøtte for større fiskefartøyer og inn­ ført fiskestopp, minstemål og krav til maskevidde. Men overfisket tok ikke slutt. Det var flere grunner til dette. Når forskerne fore­ slo totalkvoter, måtte de til dels bygge på ufullstendig kunnskap, usikre modeller og mangelfull fangststa­ tistikk. Usikkerheten åpnet for protester fra fiskerne og bruk av skjønn fra myndighetenes side. Flere ganger ble kvotene større enn forskerne anbefalte. Men ogs å fo rsk e rn e kunne bli for optimistiske - altfor

høye anslag over torskebestanden oppmuntret til effektivisering av flåten og førte til at myndighetene delte ut nye tråltillatelser fra 1986-87. Ofte ble totalkvotene heller ikke respektert. 1 til­ legg dumpet trålerne en stor del av fangstene, med mye død ungfisk, i havet. Noen fiskerier, som lodde­ fisket, forble lenge uregulert, og det fantes fiskere som ikke falt inn under reguleringene. Konsesjons­ krav ble dessuten omgått; det dukket opp «paragraftrålere» - båter tett oppunder den størrelsen som gjorde at fartøyene måtte ha konsesjon for å fiske. Mest dramatisk ble situasjonen for torsken og lodda. I 1990 var bestanden av norsk-arktisk torsk mindre enn det som noen gang var målt, og lodda ble nærmest borte ved midten av 1980-årene. Også bestandene av sei, hyse, nordsjøtorsk, makrell, reker og brisling kom i krise. Strengere reguleringer tvang seg fram. Torskekvoten nord for 62. breddegrad gikk ned fra 890 000 tonn i 1978 til 200 000 i 1990. Loddefisket var totalforbudt fra 1986 og ut tiåret. Også oppdrettsnæringen ble et økologisk problem. Næringen skapte et kunstig livsmiljø - fisken gikk for tett i merdene, forkvaliteten og hygienen var for dår­ lig. Fra 1983/84 skapte sykdommer problemer langs store deler av kysten. Det ble fiskedød og nedslak­ ting. I Nordland snakket man om «svartedauden». Antibiotika ble tatt i bruk i mengder som tilsvarte 60 prosent av alt som ble brukt til mennesker og dyr i Norge. Det aller meste gikk ut i sjøen utenfor merde­ ne, og sammen med forurensning fra annet avfall påvirket det livet der. Rømt oppdrettsfisk truet villaksbestandene. På Vestlandet kom dessuten algeinvasjonene, den første i 1988. For landbruket - særlig reindrift og sauehold - var katastrofen ved atomkraftverket i Tsjernobyl i 1986, som førte til radioaktivt regn over Skandinavia, en stor trussel. Nedslakting og nedforing varte i mange

Demonstrasjon fo r et mer miljøvennlig jordbruk i Oslo i 1988. Også det høyt industrialiserte jordbrukets press på naturmiljløet kom sterkere i fokus i 1980-årene. 105

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Stordrift i husdyr­ produksjonen i fjøs som dette har ikke vært vanlig i Norge, men er et ledd i en markert utvikling mot større spesiali­ sering og mer ensidig drift i land­ bruksnæringen i etterkrigstiden. Frittgående dyr, som vi ser her, har redusert arbeids­ kraftbehovet samtidig som det gir dyrene større bevegelsesfrihet og trivsel. Men spesiali­ sering av denne typen kan, uav­ hengig av dyreslag, blant annet også føre til større konsent­ rasjon av husdyr­ gjødsel på et mindre areal. Dermed øker også faren fo r overgjødsling og forurensning av vassdragene.

Til tross fo r mindre sysselsetting i jord­ bruket steg produk­ sjonen i næringen på grunn av produk­ tivitetsøkningen. Utviklingen i melkemengde pr. ku er ett eksempel. Systema­ tisk avlsarbeid, bedre foring og sykdomsbekjempelse gav resultater. Mens hver ku i gjennom­ snitt gav 980 liter melk i 1865, var resultatet i 1990 nærmere 5700 liter. Selv om antallet melkekyr gikk ned i etterkrigstiden, økte derfor likevel den totale melkeproduk­ sjonen, fr a 1949-50 til 1991 med 18 prosent. 106

år etterpå, sammen med frykten for helseskader. Avrenning av silosaft og av natur- og kunstgjødsel førte til oksygensvikt, oppblomstring av giftige blågrønnalger og bskedød i bekker, elver og innsjøer. Myndighetene stilte nye miljøkrav til landbruket. Selv om fosfor- og nitrogenutslipp ble redusert mel­ lom 1985 og 1992/93, forsvant noe av 1970-årenes bilde av jordbruket som en miljøvennlig næring.

P rim æ rnæ ringene og presset fo r å tilpasse seg m arkedet Produksjonsveksten i jordbruket ble for stor som føl­ ge av 1970-årenes nye jordbrukspolitikk. Da forbrukersubsidiene på kjøtt ble kraftig redusert i 1980-81, gikk kjøttforbruket ned, men produksjonen fortsatte å stige. Overproduksjonen av melk ble møtt med toprisordningen i 1983. Bonden bkk normal melkepris for en fastsatt kvote, og lavere pris for hver liter ut over kvoten. Støtte til nydyrking og driftsbygninger ble redusert. Reguleringene førte til bedre balanse mellom pro­ duksjon og etterspørsel senere i tiåret. Men produk­ sjonsbegrensninger skapte usikkerhet, særlig for ny­ etablerte som hadde lånt til investeringer og som sam­ tidig ble rammet av høyere renter i det liberaliserte kredittmarkedet, etter hvert også av dempet inflasjon.

I første halvpart av 1980-årene var myndighetene mest opptatt av å dempe overproduksjonen. Noen vesentlig avregulering av næringen kom ikke under Willoch. Den begynte først da Gunhild Øyangen ble landbruksminister i Gro Harlem Brundtlands andre regjering fra 1986. Nå skulle jordbruket bli billigere for staten og matvarene billigere for forbrukerne. Sta­ tens tilskudd til inntektene i landbruket ble redusert, med særlig kraftige kutt i 1987 og fra 1991. Etter 1991 ble myndighetenes bestrebelser på å få ned til­ skuddene, senke produksjonskostnadene og utsette næringen for mer konkurranse satt mer i system.

1865

1900 1875

1949-50 1925

1969 1959

1990 1979

DET UROLIGE MARKEDET OG DEN SVIKEFULLE VEKSTEN

Bøndenes inntekter gikk ned i forhold til hva folk ellers tjente. De fleste fikk inntekten fra jordbruksar­ beid redusert med 2 0 -2 5 prosent i faste kroner i løpet av de siste sju-åtte årene fram til midten av 1990-årene. «Jamstilling», som hadde vært målet etter 1975, og som en tid hadde syntes innen rekkevidde, ble oppgitt som politisk mål. I jordbruksoppgjørene i 1990-årene presset staten på for å få til avregulering. Den ville åpne for kjøp og salg av melkekvoter, noe som ville samle produksjonen i større enheter, og den ville åpne for friere import. Når presset for friere import ble så sterkt omkring 1990, skyldtes det at det fra begynnelsen av 1970-årene hadde bygd seg opp en overproduksjon også i mange andre land, og problemene der var vesentlig større enn de norske. Ved siden av den store matvareeksportøren USA dukket nå flere andre opp. Ikke minst gjaldt det EF, som gav mye støtte til bøndene. Flere regjeringer subsidierte også matvareeksporten. Det kom i konflikt med liberalistisk ideologi og med amerikanernes ønske om å redusere de store budsjettunderskuddene, og det førte til konflikt mel­ lom USA og EF USA gikk nå inn for frihandel med mat. Det ble temaet i langvarige forhandlinger i den internasjonale frihandelsorganisasjonen GATT. Norge ble stilt overfor disse kravene i internasjo­ nale forhandlinger, og kravene fant nå gjenklang også i Norge. Mange forbrukere ønsket lavere priser, og regjeringen og Stortinget la mindre vekt enn før på behovet for selvforsyning. Gjennom GATT-avtaler i 1991 og 1993 forpliktet Norge seg til å lette impor­ ten, blant annet ved å gå over fra importforbud til tollsatser. Det kunne etter hvert åpne for større uten­ landsk konkurranse for norsk landbruk. Oppdrettsnæringen møtte markedsproblemene i andre halvdel av 1980-årene. Mange hadde satset i den nye næringen. I 1985 vedtok Stortinget også en mer liberal oppdrettslov som gjorde det lettere å etab­ lere seg. Men fra 1988/89 sviktet markedet, og prisene falt. Også her gikk det særlig ut over dem som nylig var kommet inn i næringen. Investeringskostnadene, de høye rentene, sykdommene og svikten i markedet tok knekken på mange oppdrettere. Fiskeoppdretter­ nes Salgslag - oppdretternes salgsorganisasjon - for­ søkte å regulere markedet ved å lage en innfrysningsordning. Store lagre ble bygd opp i påvente av et bed­ re marked. Men i 1991 måtte organisasjonen la seg slå konkurs. Fiskeoppdretternes Salgslag var opprettet i 1978 og hadde enerett på førstehåndsomsetning av opp­ drettsfisk. Da laget gikk overende, og denne lovbe­ stemte omsetningen falt bort, svekket det særlig de små i næringen. I samme retning virket den nye opp­ drettsloven fra 1991. Den svekket kravet om at eierne skulle ha lokal forankring, og gjorde det lettere for de store og kapitalsterke å komme inn. De åtte største

I fiskeindustrien kunne det veksle mellom mangel på råstoff og mangel på arbeidskraft. På FiNo-Tro i Honnings­ våg var det på nyåret 1985 råstoffsvikt på grunn av uvær og landligge. Men om høsten gikk bedriften med halv produksjon fordi den manglet folk. Le­ delsen tilbød da en kombinasjon av subsidiert barnepass, garantert timelønn og oppjusterte lønninger for kvin­ ner. Det hjalp - man fik k lokket fram skjulte arbeidskraftreserver. Kvinner har holdt denne type produksjon i gang.

eiergrupperingene nærmet seg i 1993 kontroll over 40 prosent av produksjonen. Utviklingen gikk nå på tvers av det som i 1970-årene hadde vært den politis­ ke hensikten - å skape en lokaleid utkantnæring med små bedrifter. I selve fiskeriene ble markedsproblemene over­ skygget av ressursproblemet fram til slutten av 1980årene. Men mellom 1988 og 1994 ble næringen sterkt omorganisert. Usikkerhet har alltid vært et særkjenne ved fisket. I 1930-årene hadde det likevel skjedd en organisering av markedet som skjermet fiskerne mot de verste prissvingningene. Lenge var så havet fritt, men markedet regulert. I 1970-årene, med ressurskri­ sen, ble også havet gradvis regulert, og i en kort peri­ ode var det regulering både på sjø og land. Omorganiseringen som nå kom, snudde om på den situasjonen som var skapt i 1930-årene - havet var regulert, mens m arkedet ble avregulert. En ny eksportlov omorganiserte og liberaliserte eksporten. Den gamle tilvirkerloven og en lov om konjunkturregulering ble fjernet. Råfiskloven av 1938, som skulle sikre fiskerne større del av utbyttet i næringen, ble også myket opp. Viktig var dessuten «speilvendingen» av hskerigrenseloven. Hovedregelen før var at det var forbudt for utenlandske fiskere å føre fangstene i land i Norge, unntak måtte begrunnes. Nå fikk utenland­ ske fiskere som hovedregel levere fangstene til det norske markedet. Når norske fiskere ikke hadde hånd 107

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

108

DET UROLIGE MARKEDET OG DEN SVIKEFULLE VEKSTEN

om tilførselen, mistet de også viktige forhandlingskort om pris, og råfiskloven ble undergravd enda mer. Slike omveltninger lå nok bak da norske kystfiskere i mai 1996 blokkerte havnen i Båtsfjord for å hindre leveransen fra russiske trålere. Fiskeindustri­ en bkk ikke solgt varene sine, og prisen til fisker ble satt sterkt ned. Kystfiskerne ble også avvist når de kom for å levere fangst. Industriledere beskyldte den norske kystflåten for ikke å kunne sikre rimelige og stabile leveranser og sikre sysselsettingen på land, mens fiskerne beskyldte myndigheter og fiskeindus­ tri for å ville presse de små ut av næringen. Var pro­ blemet en industri som ikke produserte de varene forbrukerne ute i Europa ville ha, eller en fiskeflåte som bestod av små enheter? En klassisk konflikt mellom «industrifiske» og kystfiske hadde vendt til­ bake i en ny form.

Fam iliebrukene på defensiven Lenge hadde familiebruket vært et politisk ideal. Jordbrukspolitikken hadde siktet mot å bygge opp bruk som kunne gi underhold for en familie, i fisket hadde kystfiskerne i allianse med fiskeripolitikere på Stortinget kjempet for at fiskerne skulle være selv­ eiere. Også oppdrettsnæringen skulle etter planene i 1970-årene baseres på familiedrift. Men familiebruket var nå i ferd med å forsvinne som politisk ideal og som realitet. Antallet bruk og antallet bønder gikk ned etter at mange trodde ned­ gangen hadde stanset ved slutten av 1970-årene. Inn­ tektene fra jordbruksarbeid ble mindre, og flere bøn­ der søkte arbeid utenfor jordbruket. Bare en fjerdedel av dem hadde så mye som 90 prosent av inntekten fra jordbruk ved midten av 1990-årene. Presset for å til­ passe seg markedet økte, og jordbruket hadde færre forsvarere enn før. På Stortinget var Høyre, Frem­ skrittspartiet og Arbeiderpartiet enige om at det var for beskyttet og for dyrt. De andre partiene holdt igjen, men maktet ikke å hindre utviklingen. Hva ville følgene i det lange løp bli for matforsyningen og for bygdenes levedyktighet? I fisket rammet ressurssvikten i 1980-årene fangs­ tene. Det ble færre fiskebåter, mens antallet fiskere holdt seg nesten stabilt. Hver av dem fikk mindre utbytte. I 1989 dukket det opp annonser om tvangs­ auksjoner over båter og hus i avisene i Finnmark. Myndighetene måtte inn med «kystpakker» for å hind­ re omfattende konkursbølger i utsatte kystsamfunn. På ressursfronten brakte 1990-tallet likevel noen lyspunkter. Norske myndigheter førte en mer konse­ kvent beskyttelsespolitikk. Den norsk-arktiske tors­ ken begynte igjen å ta seg opp; gytebestanden i 1992 var den beste på 20 år. Et forsiktig loddefiske kunne starte i 1991. Også silda var etter flere tiårs fravær på vei tilbake. På den andre siden tydet mye på at situa­

Antall driftsenheter 250000

sjonen for de fleste fiskebestandene i Nordsjøen var mer prekær enn noen gang. Alt fra 1983 tok trålerflåten en økende andel av fangstene. Det betydde også en forskyvning fra Nordtil Sør-Norge. Råstoff-forsyningen til nordnorsk fiske­ industri ble redusert med 80 prosent mellom 1977 og 1990, til sørnorsk med 20 prosent. Større fartøyer var resultat av et politisk ønske om igjen først og fremst å sikre jevn forsyning til fiskeindustrien. Det var slutt på den oppvurderingen av kystfisket som hadde skjedd i 1970-årene (side 68). Politikken gikk ikke lenger ut på å bygge ned tråler- og ringnotflåten. En Kjell Inge Røkke, som med base på vestkysten av USA hadde tjent seg styrtrik på havfiske, kunne få statsstøtte til bygging av fabrikktrålere for fangst utenfor Sør-Amerika. Ringnotsnurperne fikk en så stor del av makrellkvotene at små kystfiskere på Sørog Vestlandet fikk en svært kort makrellsesong. Flere, i politikken og blant fagfolk, ville gå enda lenger enn regjeringen i effektivisering og liberalisering. Det tra­ disjonelle kystfisket var presset. Oppdrettsnæringen var produksjonsmessig en suksess - produksjonen steg fra knapt 7000 til over 161 000 tonn i løpet av 1980-årene. Verdien av opp­ drettslaks utgjorde i 1990 40 prosent av all fiske­ eksport. Uten oppdrett hadde norsk fiskeeksport gått drastisk ned i verdi i 1980-årene. Næringen betydde også mye for mange kystkommuner. Men sysselset­ tingen ble nokså ubetydelig - om lag 7000 i 1990, bare 4000 av dem heltidsansatte. Her kunne oppdrett ikke erstatte de vanlige fiskeriene og industrien som var tilknyttet dem. Da markedssvikten var overvunnet, steg imidlertid optimismen blant de fiskeoppdretterne som hadde overlevd. Fra 1992 steg etterspørselen og prisene. I mange land der kjøttproduksjonen var i ferd med å komme i vanry på grunn av de miljøproblemene den slet med, hadde norsk fisk gode sjanser. Om sykdom­ mene kunne mestres og overetablering unngås, for­ tonte fremtiden seg nokså lys.

Tallet på gårdsbruk gikk sterkt ned i etterkrigstiden - f r a over 213 000 i 1949 til under 84 000 i 1995. Fordi gårdene samtidig ble større, skrumpet det jord­ bruksarealet som var i drift, langt mindre - f r a vel 10,5 millioner til litt under ti millioner dekar.

Motstående side: Jordbrukslandskap i Vang i Valdres, fo to­ grafert i 1994. Fra midten av 1980-årene tiltok de politiske kravene om at jord­ bruket måtte tilpasse seg «markedet». Sammen med de syn­ kende inntektene fra jordbruksarbeid kunne dette true mange av de tradi­ sjonelle familiebru­ kene - og dermed landskaper som dette. 109

Arven fra 1970-årenes radikalisme Selv om den politiske hovedtendensen i 1980-årene var å slippe markedet til, levde også 1970-årenes radi­ kale samfunnskritikk videre. Vi skal her følge utvik­ lingen av en politikk i forhold til tre oppfatninger som alle hadde stått sentralt i denne samfunnskritik­ ken - at underprivilegerte grupper skulle ha en like­ verdig plass i samfunnet, at store institusjoner i sta­ ten og i det private næringsliv var skadelige, og at industrivekstsamfunnet truet menneskenes felles livs­ miljø. Mye av den politikken som ble utviklet på slike fel­ ter, stod i motsetning til vekst- og markedstenkning­ en. Dels tok politikken utgangspunkt i andre behov enn de økonomiske, dels la den nye områder inn under offentlig ansvar.

D e psykisk utviklingshemmede skulle inn i samfunnet

Utviklingen i om­ sorgen fo r psykisk utviklingshemmede gikk lenge i retning av mer spesialisering og store institu­ sjoner. Et ideologisk oppgjør med bruken av spesialskoler ble innledet i 1960årene, men antallet elever i dem fortsatte å øke. Først i 1980årene sank det merkbart, og HVPUreformen som Stortinget vedtok i 1988, beseglet de store institusjonenes skjebne.

En viktig del av den radikale samfunnskritikken hadde handlet om å synliggjøre «utgrupper» og underprivilegerte og deres rettigheter. Dette var fra slutten av 1960-årene blitt et tema i sosialpolitikken, klarest når det gjaldt psykisk utviklingshemmede. På dette området var fordommer særlig sterke. Kravene kunne også i liten grad fremføres fra gruppen selv - andre måtte formulere dem på dens vegne. Et ideologisk brudd med fortiden var i gang alt ved midten av 1960-årene. Arne Skouens aksjon «Rett­ Antall elever i spesialskoler 4000 3500 3000 2500

2000 1500

1000 500 1945/46

55/56 50/51

65/66 60/61

75/76 70/71

85/86 80/81

91/92

ferd for handicappede» fra 1966 og Norsk forbund for psykisk utviklingshemmede (NFPU) fra 1967 var pionerer. En stortingsmelding ved midten av 1970årene betydde et prinsipielt gjennombrudd. Omsor­ gen skulle bort fra de store institusjonene; det skulle legges større vekt på lokale tilbud. Når det gjaldt sko­ len, brakte 1970-årene også praktiske resultater, som vi har sett (side 43). For øvrig kom den store omleggingen i praktisk politikk først fra slutten av 1980-årene. Helsevern for psykisk utviklingshemmede (HVPU) var opprettet under sykehusloven av 1969 og var fylkeskommune­ nes ansvar. Det bygde fortsatt mye på omsorg i store institusjoner. Institusjonene ble riktignok noe mind­ re etter at nye retningslinjer kom fra midten av 1970årene, men det viste seg vanskelig å få kommunene til å påta seg ansvaret, slik staten forutsatte. Kritikken av de store institusjonene fortsatte, ikke minst fra NFPU. Et nytt utvalg under ledelse av Ole Petter Lossius påpekte i 1985 at fylkene ikke hadde fulgt opp signa­ lene fra 1970-årene. Langtidsplanene la opp til en fortsatt utbygging av institusjonsomsorgen, og situa­ sjonen i institusjonene var «medmenneskelig, sosialt og kulturelt uakseptable». Skulle målene om å nor­ malisere tilværelsen virkeliggjøres, måtte lokale myn­ digheter få ansvaret. Utvalget foreslo at HVPU skulle avvikles og kommunene overta alle allmenne tjenes­ ter for psykisk utviklingshemmede. I 1988 vedtok Stortinget HVPU-reformen, som skulle iverksettes fra nyttår 1991. Overføringen av ansvaret til kommunene hadde verken med innsparing eller effektivisering å gjøre, i motsetning til mye annen desentralisering i 1980årene. Hovedtanken var normalisering; funksjons­ hemmede skulle innlemmes i det vanlige samfunns­ liv. Livet i institusjonene var isolert og kunstig. HVPU-reformen betydde større, ikke mindre offent­ lig ansvar. Kontrakter om privat pleie skulle avvikles, på samme måte som store offentlige institusjoner. Kommunene skulle ha ansvaret for å gi alle psykisk utviklingshemmede tilbud om barnehage, skole, bolig, helse- og sosialtjenester og fritids- og aktivi­ tetstiltak. På dette feltet ble - i langt høyere grad enn i det psykiske helsevern (side 94) - nedbyggingen av store

ARVEN FRA 1 9 7 0 - Å R E N E S RADIKALISME

Arbeidet fo r at psykisk utviklings­ hemmede skulle bli en mer naturlig del av samfunnslivet kunne være svært krevende. Denne 26 år gamle autistiske kvinnen hadde fått lite av spesiell opplæring fø r hun var 14 år. Da bildene ble tatt i 1995, hadde hun lært å mestre 30-40 tegn og en del enkle ferdigheter. Fra billedreportasjen «Alene» av foto­ grafen Helge Mikalsen.

111

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

De 39 represen­ tantene til det første Sametinget, som ble åpnet i Karasjok 9. oktober 1989. Sametingspresidenten, Ole Henrik Magga, nummer fire f ra høyre i første rekke.

institusjoner fulgt av et alternativt tilbud i kommune­ ne, selv om det også her var avstand mellom inten­ sjoner og realiteter, og selv om forsøk på integrering stundom kunne føre til større isolasjon. Trass i kri­ tikk av at institusjoner ble lagt ned for fort, bidrog reformen etter alt å dømme til at psykisk utviklings­ hemmede i noe større grad enn før ble akseptert som medlemmer av det vanlige samfunn.

Egne rettigheter fo r sam ene?

Carsten Smith, Samerettsutvalgets første leder. Den innstillingen han stod bak, betydde et prinsipielt gjennom­ brudd fo r tanken om egne samiske rettig­ heter innenfor den norske staten. Smith var professor i retts­ vitenskap ved Universitetet i Oslo da han ble utvalgets leder. 11991 til­ trådte han stillingen som høyesteretts­ justitiarius - f o r ­ mann fo r Høyeste­ rett.

112

Samenes kulturelle fremmarsj i 1970-årene hadde endt i den bitre striden om Alta-utbyggingen. Spørs­ målet om samenes rettigheter som folk var ennå uav­ klart. Men i kjølvannet av Alta-striden fulgte oppret­ telsen av Samerettsutvalget, ledet av professor Car­ sten Smith. Den første innstillingen - «Om samenes rettsstilling» - kom i 1984 og var et prinsipielt gjen­ nombrudd for rettighetstenkningen. Den la stor vekt på folkerett og urbefolkningsrett som grunnlag for samepolitikken. I 1987 kom så en samelov som gav samene rett til en egen folkevalgt forsamling og forpliktet staten til å sørge for at de hadde nødvendige midler til å opprett­ holde og utvikle sin egen kultur. Et grunnlovsvedtak anerkjente i 1988 samene som et eget folk ved siden av det norske. I 1989 ble det første Sametinget valgt, og i 1992 kom en samisk språklov. Representantene til Stortinget og kommunestyrene velges av folk i et bestemt geografisk område. Velger­ ne som sender sine representanter til Sametinget til­ hører derimot en bestemt etnisk gruppe. Slik innfør­ te Sametinget en ny type folkerepresentasjon i Norge. Landet ble delt inn i 13 valgkretser, fra Varanger til Sør-Norge. I den sørnorske kretsen lå også landets største samekommune, Oslo. Tinget, som fikk sete i Karasjok, fikk 39 representanter, og valgte sin egen president. Sametinget skulle bare være en rådgivende forsam­ ling, men likevel åpnet opprettelsen nye perspektiver for samepolitikken i Norge og i Norden. Tinget kun­ ne arbeide med alle saker som medlemmene mente berørte samene, og mange ventet at et visst samisk selvstyre ville utvikle seg med tiden. Både Sverige og Finland fikk laget samerettsutredninger etter norsk mønster i 1980-årene. I Sverige ble et samisk folke­ valgt organ opprettet i 1993. Utviklingen kunne peke fram mot et nordisk samepolitisk samarbeid gjennom folkevalgte organer, ikke bare organisasjoner som tid­ ligere. Internasjonalt vant både norske samer og norsk samepolitikk en viss anerkjennelse. Samene spilte en ledende rolle i urbefolkningspolitikken i FN, og ver­ denskongressen for urbefolkninger ble i 1993 lagt til Tromsø. Norge var internasjonalt blitt en ledende talsmann for urbefolkningers rettigheter, og ratifiser­

te i 1990 som første land ILO-konvensjonen om slike rettigheter. Parallelt med dette fortsatte oppbyggingen av samiske organisasjoner og kultur. Samiske foreninger ble dannet også i fjordstrøk nordpå som svært mange hadde ment var fornorsket. Samer i ulike yrker - som helsearbeidere, mediefolk og lærere - organiserte seg. Kunstnere - som sangeren Mari Boine og forfatteren Nils-Aslak Valkeapåå - oppnådde nasjonal og inter­ nasjonal status. Med anerkjennelsen av samiske politiske organer fulgte en «normalisering» i samisk politikk i den for­ stand at flere motsetninger kom til syne. Motsetning­ en som var blitt tydelig mellom de mest etnisk bevis­ ste organisasjonene og Samenes Landsforbund i 1970-årene (side 39), ble supplert med andre. Norske Reindriftssamers Landsforbund følte at reindriftshen­ syn ikke ville bli godt nok ivaretatt innenfor det nye systemet og var uvillig til å la Sametinget stelle med reindriftssaker. Slik kunne dette forbundet dele skep­ sisen i Samenes Landsforbund mot å gi Sametinget en altfor sentral stilling. På den andre siden oppstod i 1987 en konkurrerende organisasjon av reindriftssa­ mer, Boazoealahus Servi, som i spørsmål om Tingets myndighet stod Norske Samers Riksforbund nær, og NSR var fortsatt den dominerende kraften i samebevegelsen. Samepolitikken fikk også sitt «kvinneopprør». Tidligere var ønsker om likestilling blitt underordnet behovet for samisk samhold overfor storsamfunnet. Nå kom en debatt om samekvinnenes situasjon og krav om at sameorganisasjonene måtte ta kvinneproblemer på alvor. Kvinneorganisasjonen Sarahkka ble dannet i 1988, og samiske kvinner sluttet seg i 1989 til Verdensrådet for urbefolkningskvinner (IIWC). Utviklingen gikk altså politisk og kulturelt i ret­ ning av å anerkjenne samene som et eget «sam­ funn». Men med hensyn til territorielle rettigheter var det tegn på tilbakeslag. Samerettsutvalget arbei-

ARVEN FRA 1 9 7 0 - Å R E N E S RADIKALISME

Kvensk identitet I 1978 møttes tre nordiske statsoverhoder i Vadsø - Norges kong Olav, Sveriges kong Carl Gustav og Finlands president Urho Kekkonen - for å avduke kvenmonumentet. Det ble av mange oppfattet som en offentlig anerkjennelse av at det fantes en egen kvensk finskættet kultur i Norge. Inntil 1960-årene var kvenenes situasjon ikke fremme i offentlig debatt. Den norske assimileringspolitikken hadde ført fram i sterkere grad enn overfor samene - kvensk språk var på vei til å forsvinne, og den kulturelle selvfølelsen var sterkt svekket. Selv i 1970-årene kom spørsmålet om kvensk identitet i skyggen av samebevegelsen og samepolitikken. Først i 1980-årene ble det mer liv og bredde i diskusjonen om det kvenske. Den før­ ste foreningen med ordet «kven» i navnet ble opp­ rettet i Porsanger i 1984, og i 1987 ble Norske Kveners Forbund stiftet. Med dette forbundet ble oppmerksomheten rettet mot kvenene som etnisk minoritet. Etter hvert som bevisstheten om det kvenske ble sterkere, følte mange kvener seg diskriminert også i forhold til samene. Samer og kvener var ofte naboer, men de samiske barna kunne få undervis­ ning i samisk språk i skolen, mens de kvenske nabobarna ikke bkk opplæring i bnsk. Kampen for språklige rettigheter blant finskættede i Tornedalen i Sverige ble en inspirasjon også i Norge. I 1990 ble bnsk godkjent som sidemål i norsk vide­ regående skole. Den kvenske bevisstgjøringen var først og fremst kulturell. Spørsmålet om særlige bruks­ rettigheter til «land og vann» var ikke aktuelt slik som for samene. Men grensene mellom den kven­ ske og den samiske bevegelsen var ikke alltid så klare. Mange hadde både kvenske, samiske og norske aner. Sameforeningene hadde medlemmer med tilknytning til det kvenske, og kvenforbundet hadde også samer som medlemmer. Det lå ofte an til allianser over de etniske grensene.

det videre med dette spørsmålet, nå med en annen leder enn Carsten Smith. De første resultatene ble kjent først i 1993. Selv om de var foreløpige, frem­ stod de som et tilbakeskritt i forhold til innstillingen fra 1984. Den gamle norske oppfatningen at staten eide grunnen i Finnmark ble fastholdt. Til forskjell fra i innstillingen fra 1984 ble folkeretten ikke brukt som grunnlag for vurderingene. Betydningen av samisk sedvanerett og rettstradisjoner ble ikke vur­ dert på linje med norske lovbestemmelser, og sam­ enes bruksrett ble ansett bare som en allmennings­ rett på linje med den andre beboere i Finnmark hadde. Dette provoserte samiske ledere, også de som hadde tilknytning til Arbeiderpartiet. Endelig inn­ stilling skulle komme først i 1996, men mange men­ te at utfallet var gitt. Mens utredningen pågikk, syntes det som om sta­ ten også i praksis var i ferd med å undergrave samisk rett til «land og vann». I Nordland og Troms arbeidet fra 1985 en kommisjon med å trekke opp grensene mellom statseiendom, allmenning og privat grunn uten å ta samiske rettigheter i betraktning. I 1993 ble et nytt statsselskap - Statens Skoger i Finnmark opprettet. Det kunne tas som et tegn på at statens eiedomsrett ble oppfattet som uproblematisk. Uten at offentligheten ble kjent med det, og uten at Same­ tinget ble informert eller rådspurt, bkk også to store internasjonale selskaper tillatelse til å lete etter gull, kobber og diamanter i Finnmark. Da det ble oppda­ get at boring etter diamanter var i gang ved Karasjok, kom en storm av protester fra samer, naturvernere og andre. Ole Henrik Magga, Sametingets president, oppsøkte borestedet og leste opp en erklæring som forlangte at aktiviteten opphørte. Han ble offentlig irettesatt av kommunalminister Gunnar Berge, som erklærte at verken samepresidenten eller Sametinget hadde noen myndighet på dette området. Om protestene gjorde lite inntrykk på norske myndigheter, tok gruveselskapene saken alvorlig. I 113

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Kvinnene erobrer politiske posisjoner Reindriften glir ut av samisk kontroll Mens utviklingen i 1970- og 1980-årene stort sett gikk mot større anerkjennelse av det samiske, var samisk kontroll over reindriften - den næringen som mange mente var sterkest forbundet med samisk kultur - i ferd med å forsvinne. Kontrollen hadde tradisjonelt ligget innenfor reindriftssam­ funnet selv. Gjennom siida-organisasjonen skulle balansen mellom dyr, beiter og mennesker regule­ res. En ny reindriftslov fra 1978 innarbeidet imid­ lertid næringen sterkere i det norske politiske og økonomiske systemet. Norske myndigheter gikk inn for å forvalte reindrift på lik linje med jord­ bruk og fiske. Konsesjon for å drive med rein og bestemmelser om «tak» på antallet dyr i hvert reinbeitedistrikt ble midler til å regulere forholdet mellom dyr og naturgrunnlag. Reindrift ble en «lukket» næring, slik jordbruk og fiske var blitt det. Forvaltningen ble dermed overtatt av norsk lovgivning og norske politiske institusjoner. Noe av begrunnelsen var at man ville hindre for hardt press på naturgrunnlaget. Norsk forvaltning byg­ de på biologisk og økonomisk kunnskap. Det betydde ofte en kulturkollisjon, fordi erfarings­ kunnskapen om hvordan reindriftssamene selv gjennom lang tid hadde klart å regulere næringen, fikk liten plass. Den nye forvaltningsordningen hindret heller ikke overbeiting. Antallet rein økte sterkt, noe som delvis skyldtes utformingen av avtaleverket, delvis mange år med gode vintrer. Endringene synes også å ha medført større konflikter innad i reindriftssamfunnet og bidratt til å skyve til side kvinnene i næringen. Sametinget forsøkte å få overta forvaltningen av reindriften. Men forsøkene ble møtt med skep­ sis også i Norske Samers Riksforbund, som ikke trodde tinget disponerte nødvendig fagkunnskap. Forsøkene førte heller ikke fram.

Kvinnerepresenta­ sjonen på Stortinget 1921-93. Den første kvinnen (Anna Rog­ stad fr a Høyre) satt på Stortinget fra 1911 til 1912. Fra 1970-årene ble kvinnerepresenta­ sjonen i Norge og Skandinavia ellers markert større enn i andre land. Ved valget i 1993 ble 65 av de 165 nye stor­ tingsrepresentantene kvinner. 114

mai 1994 erklærte Ashton Mining at de ville innstille aktiviteten. Samme måned kom en delegasjon fra Rio Tinto Zinc Mining and Exploration Ltd til Karasjok. Etter et møte med Sametingets ledere kunngjorde de at også de ville trekke seg ut og ikke starte opp igjen før Sametinget gav tillatelse. Det var disse internasjo­ nale selskapene - ett av dem med dårlig rykte fra konflikt med urbefolkninger i andre deler av verden og ikke norske myndigheter som først anerkjente Sametinget som motpart. De syntes også mer villige til å akseptere samiske rettigheter. Utviklingen i de territorielle spørsmålene skapte uro i samiske miljøer. Noen endelig konklusjon var likevel ikke trukket. Den politiske prosessen som skufle avklare dem, var ikke ført til ende.

Det er tradisjon at en ny norsk regjering fotograferes på Slottsbakken i Oslo etter at Kongen har utnevnt den. Det vekker sjelden større oppmerksomhet uten­ for landets grenser. Men bildet av den nye regjering­ en Brundtland i mai 1986 vakte sensasjon i store deler av den vestlige verden. Sensasjonen lå i kjønns­ sammensetningen - 8 av 18 statsråder var kvinner. Med denne regjeringen nådde kvinnenes inntog i det politiske liv i Skandinavia et nytt høydepunkt. Alt ved midten av 1970-årene ble Skandinavia i internasjonal sammenheng holdt fram som unntaket fra regelen om at kvinner var holdt utenfor politiske lederposisjoner. Likevel var det først fra da av at kvin­ nerepresentasjonen for alvor begynte å stige. På Stor­ tinget utgjorde den etter valget i 1973 bare 16 pro­ sent. 1 løpet av 1970-årene steg den til 24, og i 1989 var den nådd opp i 36. Utviklingen i kommunestyre­ ne var bare litt mindre dramatisk. Normen for hva som var akseptabel kvinnerepresentasjon i regjering­ en, endret seg. Siden slutten av 1960-årene hadde to-tre kvinner vært med. Ennå ved begynnelsen av 1980-årene var de bare fire, men med den nye regje­ ringen i 1986 var en ny norm fastlagt. Gro Harlei:; Brundtland var dessuten i 1981 blitt landets førsb kvinnelige statsminister, og kvinner fylte nå for a* or stillingene som partiledere og parlamentariske ledere. Hanna Kvanmo (SV), Kaci Kullmann Five (H) t g Anne Enger Lahnstein (SP) var eller ble markerte politiske frontfigurer i 1980-årene. I det følgende ti­ året kom også Valgerd Svarstad Haugland til som Kristelig Folkepartis leder. I striden om EU-medlemskap i 1994 var kvinner ledersymboler i begge leirer Gro Harlem Brundtland for tilhengerne, Anne Enger Lahnstein for motstanderne. Andre nordiske land hadde en tilsvarende utvik­ ling. I 1990 var det fire land i Vest-Europa som hadde mer enn 30 prosent kvinner i nasjonalforsamlingen, alle var nordiske.

ARVEN FRA 1 9 7 0 - Å R E N E S RADIKALISME

Regjeringen Gro Harlem Brundtland, som ble utnevnt 9. mai 1986, betydde et gjennombrudd fo r kvinner i statsrådsstillinger. Her er de åtte kvinnelige statsrådene samlet på Slottsbakken. Fra venstre: Anne Lise Bakken, Kirsti Kolle Grøndahl, Vesla Vetlesen, Sissel Rønbeck, Gro Harlem Brundtland, Tove Strand Ger­ hardsen, Helen Bøsterud og Gunhild Øyangen. De mann­ lige statsrådene står kledelig i bakgrun­ nen.

Blant partiene pekte SV seg fra midten av 1970årene ut med særlig stor kvinnerepresentasjon, mens det var liten forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre. I 1980-årene gikk det et skille mellom SV og Arbeider­ partiet på den ene siden, de ikke-sosialistiske parti­ ene på den andre. Likevel gjaldt den markerte utvik­ lingen mot større kvinnedeltagelse alle partier med unntak av Fremskrittspartiet. Kanskje var Kristelig Folkepartis utvikling mest oppsiktsvekkende - fra 5 prosent i 1973 til 36 i 1989. Å forklare dette gjennombruddet og Nordens sær­ stilling er et spørsmål som berører kvinnenes gene­

relle stilling i ulike samfunn, og kan ikke besvares i hele sin bredde her. Noe kan likevel antydes. For det første har de nordiske landene hatt en politisk kultur med ganske stor vekt på likhet. Det har vært betyde­ lig vilje til å redusere forskjeller mellom ulike grup­ pers politiske innflytelse. For det andre har kvinne­ bevegelsen i de nordiske land i stor grad interessert seg for politikk. For det tredje har et valgsystem med flermannskretser, forholdstallsvalg og mange kon­ kurrerende partier gjort det lettere for kvinner å vinne fram. Konkurransen mellom partiene kunne føre til at når først ett parti hadde begynt å øke kvinnerepre­ sentasjonen, fulgte andre etter av frykt for å tape ter­ reng blant velgerne. Det samme gjaldt også kjønns­ kvoteringen til tillitsverv i partiene, som SV og Ven­ stre hadde innført i 1970-årene, og der Arbeiderparti­ et og Senterpartiet fulgte etter i 1980-årene. Kvinnenes fremmarsj bygde på en antagelse om at kjønnsforskjeller hadde politisk betydning. 1 tiårene før 1970 hadde det vært vanlig å begrunne kvinners kandidatur til politiske verv med at de var like godt kvalifiserte som mennene. Fra 1970-årene av ble det gradvis et hovedpoeng at kvinner representerte andre erfaringer og andre verdier enn menn. De skulle gi politikken et annet innhold.

Hadde kjønn noen betydning? Innebar gjennombruddet noen reell politisk endring? Én retning innenfor kvinneforskningen har frem­ hevet kvinnenes avmakt trass i innmarsjen i politiske posisjoner. Et argument har vært at der kvinnene marsjerte inn, marsjerte makten ut. Ifølge dette synet overtok kvinnene stillinger som gav mindre makt og innflytelse enn før. Kvinner gikk inn på «myke»

Prosent kvinner i nasj onalforsam ling­ ene i ulike europe­ iske land i 1990. Bare Nederland er i nærheten av de fire nordiske landene med størst kvinne­ representasjon. 115

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Neste side, nederst: Krisesentre fo r mis­ handlede og vold­ tatte kvinner var et av mange sosiale tiltak som sprang ut av frivillige initiativ. Krisesentrene skulle først og fremst yte akutt krisehjelp som det offentlige hjelpe­ apparatet ikke kunne tilby. Tanken om krisesentre var nær knyttet til den nye kvinnebeveg­ elsen. I Norge kom den første krisetele­ fonen i Oslo i 1977, og året etter kom det første krisesenteret. Senere spredte til­ taket seg til andre steder i landet. Fra krisesenteret i Follo i Akershus i 1989. 116

områder, som sosialpolitikk, utdanningspolitikk og kulturpolitikk, mens mennene beholdt kontrollen over «tunge» felter som økonomi og energi. Dessuten forsvant makten fra de politiske organene og flyttet over i næringslivet. Mennene trakk seg ut av «tom­ me» politiske posisjoner for å gå dit den virkelige makten var. Et mer optimistisk syn har vunnet terreng i de senere årene: Det er knapt mindre makt enn før i de politiske organene. Offentlig virksomhet har fortsatt å vokse trass i avreguleringen og snakket om mer marked. Den offentlige sektoren er blitt en økono­ misk gigant, samtidig som staten og kommunene er blitt viktigere som arbeidsgivere. Det ligger dessuten neppe mindre makt i de «myke» områdene i politik­ ken enn i de «harde» - sosialpolitikken er for eksem­ pel blant de aller tyngste områdene i statens økono­ mi, bestemmer store folkegruppers hverdag og avgjør svært mange kvinners sysselsettings- og karrieremu­ ligheter. Hvis kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet oppfattes som viktige, må det også være viktig å kon­ trollere politiske posisjoner som utformer arbeids­ markeds-, lønns- og omsorgspolitikken. Åttiårene ble på mange måter kvinnepolitikkens store tid. Kravene var reist og flere lovvedtak gjort i det foregående tiåret - likestillingslov, lov om selv­ bestemt abort, barnehagelov og arbeidsmiljølov. Nå kom den praktiske gjennomføringen - likestillingstilskudd til bedrifter som ansatte kvinner i utradisjo­ nelt arbeid, kvinnekonsulenter ved fylkesarbeidskon­ torene, støtteordninger til kvinner som ville starte bedrifter, kvotering ved opptak til utdannelse og ved ansettelser i offentlige stillinger. To statlige hand­ lingsplaner avløste hverandre, og spørsmålet om å åpne arbeidsmarkedet for kvinner ble angrepet på bred front. Etter hvert som de fleste småbarnsmødrene var gått ut i yrkeslivet, kom dessuten mer energiske frem­ støt for å forplikte det offentlige til raskere barneha­ geutbygging og til å utvide fødselspermisjonen. Nor­ ge hadde fortsatt dårligere barnehagedekning og kor­ tere fødselspermisjon enn de andre skandinaviske landene. Tidlig i 1980-årene var det partiene på ven­ stresiden som førte an i slike spørsmål, men fra mid­ ten av tiåret skjedde en markert endring i mellompar­ tiene. En handlingsplan for barnehageutbygging ble vedtatt med støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre i 1988. Alle så nå på barnehageutbygging som et offentlig ansvar. I 1985 og 1989 stod utvidet fødselspermisjon brått på alle partiers programmer. Det førte fram til reformen i 1993 (side 95). Initiativer for offentlig støtte til ulønnet omsorgs­ arbeid kom derimot særlig fra ikke-sosialistisk side krav om opptjening av pensjonspoeng gjennom omsorgsarbeid, vedtatt i 1990, om økning i barne­ trygden og om omsorgslønn.

Samtidig med at kvinnene overtok politiske posi­ sjoner, skjedde altså en dreining i «kvinnepolitik­ ken». Mens hovedvekten før hadde ligget på kvinner som arbeids- og utdannelsessøkere, kom morsrollen nå mer i fokus. Søkelyset ble satt på forpliktelsene også utenfor arbeidsmarkedet. Mange oppfattet dette som et viktig resultat av større kvinnedeltagelse i politikken. Partipolitisk ble kvinne- og familiespørsmål i siste halvdel av 1980-årene mer fellesgods. Alle partier med unntak av Fremskrittspartiet var om lag like aktive. Det tidligere skillet mellom venstresiden, som satte kvinnenes lønnsarbeid først, og de partiene som la større vekt på omsorgsrollen, ble mindre skarpt enn før, selv om det ikke ble borte. Denne utviklingen betydde at politikken var blitt et viktig instrument for å sikre likestilling og kvin­ ners interesser. Det gav grunnlag for et optimistisk syn - demokratiet kunne brukes til å skape det kvinnevennlige samfunn ved en kombinasjon av politikk ovenfra og mobilisering nedenfra. I 1980-årene var riktignok politikken ovenfra mer synlig enn bevegelsen nedenfra. Den nye kvinnebeve­ gelsen spilte en mer tilbaketrukket rolle enn i 1970årene. Også mange av bevegelsens aktivister hadde gått inn i administrative stillinger eller politiske verv, for så vidt på linje med folk fra andre «alternative» bevegelser fra 1970-årene.

Ideelle organisasjoner - et alternativ til stat og m arked? I 1980-årene skjedde en oppvurdering av ideelle organisasjoner og deres rolle i samfunnet. Disse hadde lenge levd i skyggen av de store organisasjon­ ene i nærings- og arbeidslivet - LO, Norsk Arbeids­ giverforening og mange andre - som hadde fått en viktig plass i det politiske styringsapparatet ut gjen­ nom etterkrigstiden. I det apparatet spilte de all­ mennyttige, ideelle organisasjonene mindre rolle. Nærings- og arbeidslivsorganisasjonenes hovedan­ liggende har vært å ivareta medlemmenes økonom­ iske interesser, selv om de i varierende grad også har påtatt seg ansvar for hele samfunnets økonomi. De har sett samfunnet og politikken ut fra en økonomisk synsvinkel. I de allmennyttige organisasjonene er moralske og mellommenneskelige verdier utgangs­ punktet for engasjementet. Om de ellers kan være svært forskjellige, har dette vært felles for for eksem­ pel naturvernforeningene, kristne legmannsorganisasjoner og musikkorpsene. Oppvurderingen av ideelle organisasjoner kan for en del sees som en forlengelse av 1970-årenes radi­ kale samfunnskritikk. Den hadde hatt brodd mot den byråkratiske staten, mot maktkonsentrasjonen i det

ARVEN FRA 1 9 7 0 - Å R E N E S RADIKALISME

private næringslivet og mot de store nærings- og arbeidslivsorganisasjonene. Alle disse inngikk i sam­ me «maktapparat», som ensidig fremmet økonomisk vekst. Men en internasjonal tankeretning var også viktig. Her ble ideelle foreninger sett som del av et «sivilt samfunn», og et livskraftig sivilt samfunn ble holdt opp som vern både mot staten og markedet, som beg­ ge var i ferd med å bli for mektige. Regjeringen Wil­ loch nedsatte i 1985 «Korvald-utvalget», som skulle utrede de ideelle organisasjonenes stilling og vilkår i Norge. Innstillingen fra 1988 gjenspeilte på mange vis denne internasjonale tankeretningen. I et slikt perspektiv ble de ideelle organisasjonene uunnværlige. De styrket det sosiale samholdet i sam­ funnet og fremmet gjensidighet og fellesskap mellom mennesker. Slik motvirket de individualiseringen, egoismen og mangelen på solidaritet som mange

mente ble resultatet når markedet ble styrket. De stod for fellesskapsløsninger, men uten den byråkratiseringen og fjernstyringen som mange mente fulgte med den sterke staten. Ikke minst kunne aktive ide­ elle organisasjoner bidra til den åpne og informerte offentlige diskusjon som var et vilkår for politisk for­ nyelse og et levende demokrati. Det er ikke vanskelig å peke på eksempler på at ideelle organisasjoner bidrog til politisk fornyelse. Humanitære organisasjoner hadde opp gjennom åre­ ne debattert og igangsatt en rekke velferdstiltak som senere ble tatt opp av stat og kommuner. 1970-årenes «alternative» bevegelser brakte miljø-, kvinne- og samespørsmålene inn i politikken. Store humanitære organisasjoner som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp skulle bidra til å fornye utenriks­ politikken, særlig fra slutten av 1980-årene (side 198). Partienes program m er gjenspeilte til en viss grad troen på at de ideelle organisasjonene var et sam­ funnsmessig alternativ til stat og marked og en forny­ ende kraft i politikken. Men når politikken overfor organisasjonene skulle konkretiseres, var partiene mer interessert i dem som «velferdsprodusenter». Både Brundtlands og Willochs regjeringer understre­ ket i langtidsprogrammene at frivillige organisasjo­ ner måtte brukes mer for å løse velferdsoppgaver. Sta­ ten var presset, og andre måtte sterkere inn om vel­ ferden skulle opprettholdes. På denne måten ble organisasjonene sett mer som instrumenter for offentlig politikk enn som en fornyende kraft ved siden av staten. Og tanken om de ideelle organisasjo­ nene som vern mot for mye marked forsvant nesten helt fra diskusjonen. Hva som i praksis kom ut av den nye interessen for ideelle organisasjoner, er lite klarlagt. Mye tyder på at 1980-årene førte med seg en viss oppblomstring av

Skolekorps sørger fo r musikken ved 17. maifeiringen på Siggerud i Akershus i 1995. Korpsbeve­ gelsen har vært spesielt sterk i Norge, og opplær­ ingen og den musikalske kvali­ teten ble styrket utover i 1970- og 1980-årene. Før 1960 var skole­ korpsene forbeholdt gutter; i 1980-årene var jentene kommet i flertall. Korpsene er en viktig gruppe frivillige organi­ sasjoner, og samtidig en av mange veier unge kvinner har gått fo r å skaffe seg en mer fremtredende plass i aktivt kulturliv.

117

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Landskapsvern ble i 1980-årene klarere enn fø r oppfattet som en del av arbeidet fo r å bevare verdens biologiske mangfold. Flakkan naturreservat i Høylandet i NordTrøndelag, med dette fuglerike myrtjernet, er et lite ledd i et slikt stort arbeid.

mmBMÆ

egenorganisering - selvhjelpsgrupper, støttegrupper, krise- og kontakttelefoner, nærmiljøprosjekter og pensjonistgrupper. I 1991 satte Sosialdepartementet også i gang et treårig forsøk med støtte til «frivillighetssentraler». Hensikten var å avlaste det offentlige, men også å styrke lokale fellesskap. Innenfor «klassisk naturvern» har kampen om vass­ dragene vært et sentralt tema. Elven Rauma, som har sitt utløp fra Lesjaskogsvatnet og munner ut i Romsdalsfjorden ved Åndalsnes, fik k et nytt kraftanlegg i elvens nedre løp (Grytten) da Mardøla sammen med blant andre Glutra og Mongebekken ble ført over til Roms­ dal en. Det ligger også et mindre kraft­ verk i Verma. Men ellers fortsetter vannet å strømme fritt gjennom det meste av elveløpet. 118

K unne man kontrollere miljøødeleggelsene? 1980-årenes forbruksvekst, jappetid og markedsdyrking gikk på tvers av miljøbevegelsens fremtidsper­ spektiv fra tiåret før. Likevel var miljøvern fortsatt viktig i politikken. Arbeidet med klassisk naturvern gikk sin gang og gav mange viktige resultater. I en del store og kon­ fliktfylte områder kom vedtakene om nasjonalparker først nå - Jotunheimen i 1980, Hardangervidda i 1981 og Saltfjellet/Svartisen i 1989. Innen 1994 var i alt 18 nasjonalparker opprettet, og landsplanen fra 1967 var i hovedsak gjennomført. Naturvernrådet under Olav Gjærevoll lanserte en ny plan i 1986. Den berørte mer av kyst- og skogsområder og av privat eiendom enn den forrige. I 1993 ble den nye planen i sine hovedtrekk vedtatt av Stortinget. Fredningen av såkalte landskapsvernområder (side 36) ble også ført videre. Dessuten opprettet man

ARVEN FRA 1 9 7 0 - Å R E N E S RADIKALISME

naturreservater til vern av edelløvskoger, myrer, våt­ marker og sjøfugllokaliteter. Innen 1992 var for eksempel 220 myrreservater, 270 sjøfuglreservater og 160 reservater for edelløvskog opprettet. For barskogsvernet, som berørte skogeierinteresser, ble resultatet derimot magert. En verneplan for urskogpreget barskog var bebudet tidlig i 1980-årene. Men da forslaget kom i 1988, møtte det motstand fra skogeierne. Det arealet som utvalget hadde betegnet som minimum av det som var faglig forsvarlig, ble skåret ned til om lag en tiendedel, mens biologer og miljøvernere protesterte. I utlandet så mange med forundring på en slik tafatthet i «miljølandet» Norge. Vassfaret og Oslomarka var eksempler på hvordan grunneiere og kommuner klarte å presse myndighe­ tene til et langt svakere vern om skog og dyreliv enn først planlagt. Landskapsvernet var en videreføring av klassisk naturvern, men ble i 1980-årene satt klarere inn i den store økologiske sammenhengen. Det ble tydeligere enn før et ledd i å bevare verdens «biologiske mang­ fold». Ikke minst gjaldt dette naturreservatene og barskogsvernet. Resultatet i Norge var altså blandet. Fredning betydde heller ikke alltid effektivt vern. Den kunne svekkes av svake forvaltningsregler og svak håndheving. Slik truet for eksempel motorisert ferdsel i 1990-årene med å undergrave fredningen av Hardangervidda. Også vassdragsvern ble mer av en statssak enn i 1970-årene. Miljøvernminister Rolf Hansen fremmet i 1981 forslag om en «samlet plan» for vassdrag som ennå ikke var utbygd. Kampen om hva som skulle vernes, foregikk mer enn før innad i forvaltningen, selv om den offentlige debatt og miljø vernbevegelsens engasjement på ingen måte opphørte. Resultatet var at vassdragsvernet ble styrket. Verneplan III ble vedtatt av Stortinget i 1986, verneplan IV i 1993. Med verneplan III ble vassdrag med betydelig kraftpoten­ siale for første gang uttrykkelig unntatt fra utbyg­ ging. Verneplan IV omfattet 20 prosent av den utbyggbare vannkraften - i alt om lag 130 vassdrag, blant dem de sterkt omstridte Rauma, Tovdalsvassdraget og Stryn. Da Verneplan IV ble utformet, ble prognosene om sterkt økende kraftbehov, som tid­ ligere hadde fulgt diskusjonen, oppfattet som over­ drevne. Fortsatt var det dragkamp om mange verneforslag, men trusselen om kraftkrise hadde liten virk­ ning. Miljøverngrupper ble lettere hørt. Statens Forurensningstilsyn (SFT), som var opp­ rettet i 1974, arbeidet med å få utslipp fra industri, landbruk og kommuner under kontroll. Utslipp ble tillatt eller nektet, renseanlegg påbudt og kvoter fast­ satt. Virkemidlene var direkte regulering. Et samar­ beid mellom stat og industri ble bygd opp, samtidig som mange bedrifter bygde ut sitt eget miljøvern­ arbeid.

Miljøverndepartementet og Finansdepartementet hadde imidlertid ulike syn på hvilke virkemidler som var de mest effektive. Miljøverndepartementet vide­ reførte en tradisjon med direkte reguleringer, mens Finansdepartementet ønsket å ta i bruk indirekte reguleringer i form av miljøavgifter. I praksis var det Miljøverndepartementets snarere enn Finansdeparte­ mentets linje som ble fulgt. Konsesjons- og kvote­ systemet ble opprettholdt og videreført. Arbeidet gav en god del resultater. Som vi senere skal se, gikk ikke minst industriutslippene for en rek­ ke stoffer ned. Mjøsa, som igjen var kommet i fare, ble reddet gjennom en ny Mjøs-aksjon fra 1986. Mil­ jøverndepartementets og SFTs arbeid på feltet hadde funnet en form og avfødte stort sett lite av åpne kon­ flikter, selv om det var store forskjeller på hvor miljøinnstilt bedriftene var, og selv om SFTs pågåenhet fra midten av 1980-årene til dels ble oppfattet som industrihendtlighet av Norges Industriforbund.

M iljøbomber vekker ny offentlig uro En større pågåenhet fra SFTs side hadde delvis bak­ grunn i at miljøbevegelsen igjen hadde fått en skarpe­ re offentlig profil. Natur og Ungdom gikk for eksem­ pel i 1983 til aksjon mot slamdeponeringen fra Titania AS i Dyngadjupet utenfor Jøssingfjorden i SørRogaland. Fra midten av 1980-årene kom Frierfjordens tilstand og forurensningene fra Norsk Hydro i Porsgrunn sterkt i fokus. Følelsen økte av at staten bare hadde skaffet seg kontroll over toppen av isfjel­ let. Trusselen fra gamle synder ble tydeligere, som da miljøaktivister oppdaget at et stort antall fat hltersyre var nedgravd ved Unger fabrikker i Fredrikstad (1985), og at atomavfall var lagret i usikre tønner på Kjeller (1993), eller da det ble konstatert at sjøbun-

Aktivister fra miljø­ vernorganisasjonen Bellona var svært aktive når det gjaldt å avdekke lagrings­ steder fo r giftig avfall fr a norsk industri. Her viser lederen Frederic Hauge fram prøver tatt på IFA-ALNAs lagerplass fo r avfall i Bergen i april 1988.

119

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

leringsordninger. Rådet viste til at det fantes over bre millioner kjemiske forbindelser, og at antallet stadig økte. Kontrollen kom lett på etterskudd. Kanskje kunne den også, med sine «grenseverdier» for ett og ett stoff, være noe av et selvbedrag? Hva med den samlede virkningen på natur og mennesker når myl­ deret av stoffer - hvert for seg innenfor «grenseverdi­ ene» - virket sammen? Noen snakket om et n\ u «risikosamfunn». Naturen kunne slå tilbake.

Da naturen slo tilbake

Radioaktiviteten i Norge etter atomkatastrofen i Tsjer­ nobyl i Ukraina i april 1986, målt i kilobecquerel. Kata­ strofen viste men­ neskenes og naturens sårbarhet når «sik­ ker » moderne tek­ nologi likevel brøt sammen. Områder i Oppland, Hedmark, Trøndelag og Nord­ land ble hardest ram­ met. Særlig har det gått ut over saue­ hold, melkeproduk­ sjon og reindrift. Strålingen har heller ikke avtatt år fo r år; høsten 1997 var sauene i Nord-Gudbrandsdal mer radio­ aktive enn de hadde vært siden 1988.

120

nen i havnebassenget i Oslo var tungt forurenset (1992), til tross for at fjorden ellers var i bedring. Hvor mange skjulte miljøbomber fantes det? Noen av de største forurensningskildene, transportsektoren og aktiviteten i Nordsjøen, slapp dessuten lett unna myndighetenes kontroll. Ny uro og større folkelig engasjement fulgte hver­ andre. Foran stortingsvalget i 1989 var miljøinteres­ sen igjen større enn noen gang, før den igjen begynte å synke. Nye farer dukket stadig opp. En økonomi basert på stadige vitenskapelige nyvinninger var vanskelig å holde oversikt over. Det bredte seg en erkjennelse av at selv om man hadde kontroll med utslippene fra sel­ ve produksjonen, dukket problemene opp igjen når varene skulle forbrukes. De snikende farene mot mennesker og dyr som lå i bruken av antibiotika og «hormonhermende» stoffer, var to eksempler på det. Stoffer som hadde vært ansett som harmløse, viste seg likevel å være farlige, og nye stoffer kom i bruk i høyt tempo. Det amerikanske Rådet for miljøkvalitet advarte tidlig mot kjemiske stoffer der giftigheten var ukjent eller uklar, og som ikke kom inn under regu­

Krefter som mennesket gjennom vitenskap og tekno­ logi hadde frigjort, men som alle ansvarlige forsikret var under kontroll, løp løpsk 16. april 1986. Det opp­ stod brann i atomkraftverket ved Tsjernobyl i Ukrai­ na. Vinden stod fra sørøst og spredte radioaktive stof­ fer, som cesium 137 og strontium 90, inn over Sve­ rige og Norge. Etter en uke snudde vinden og sendte ødeleggelsene inn over Mellom-Europa, til Italia og til Storbritannia. Fjellområder som nordmenn hadde sett på som landets mest uberørte, ble med ett slag farlige. Reinkjøtt og hsk fra dem kunne ikke spises. Sauehold måtte underlegges nøye kontroll. Virkning­ ene skulle vare i årtier. Året før var det oppdaget et «ozonhull» over Ant­ arktis. Det hadde enorm utstrekning, omtrent som hele USA. Snart ble det kjent at utslippet av klorfluorkarboner (KFK-gasser) hadde svekket ozonlaget mange steder, også over Norge. Svekkelsen kunne true menneskenes immunforsvar, medføre mer kreft og redusert matproduksjon. Parallelt med dette avdekket klimaforskningen at temperaturen i jordatmosfæren var i ferd med å stige, særlig på grunn av utslippene av karbondioksid (C 0 2). Følgene var uoversiktlige og kunne bli katastrofale. I første om­ gang reiste mange tvil om disse forskningsresultate­ ne, og om endringene var menneskeskapt. Men vide­ re undersøkelser ryddet bort tvilen hos de fleste. Ozonhull og klimaendringer var eksempler på at mil­ jøproblemene var blitt verdensomspennende. Selv om tyngden av karbondioksid og KFK-gasser ble sluppet ut i industriland på den nordlige halvkulen,

ARVEN FRA 1 9 7 0 - Å R E N E S RADIKALISME

kunne oppvarmingen komme hvor som helst på klo­ den, og det store ozonhullet viste seg over Antarktis. Det var også andre tegn på at miljøproblemene nå var blitt globale: Mennesket overutnyttet den livsviktige fotosyntesen - plantenes evne til å omdanne gassen karbondioksid og andre enkle uorganiske stoffer til oksygen og næringsstoffer. Jordsmonnet ble brutt ned, og plante- og dyrearter var i ferd med å utryddes i stort tempo. Dessuten hadde den sure nedbøren, algeinvasjonen i Sør-Norge i 1988 og selinvasjonene i Finnmark mye av sitt opphav utenfor landets grenser, og understreket

Brundtland. Den fastslo at klodens miljøtilstand var prekær og en radikal snuoperasjon nødvendig. Det nye var kanskje mindre det som ble sagt enn hvem som sa det; diagnosen av jordens tilstand hkk nå til­ slutning fra viktige politiske ledere i verdenssamfun­ net. Å samle dem bak dette synet var en politisk og diplomatisk bragd som brakte kommisjonens leder stor anerkjennelse. Diagnosen slo raskt igjennom, men behandlingen kommisjonen anbefalte, ble mer omstridt. Verdens land burde satse på «bærekraftig utvikling». Men hva betydde det? På den ene siden mente kommisjonen at

Motstående side: Om brannkatastrofen i atomkraftverket ved Tsjernobyl i Ukra­ ina i 1986 fik k alvorlige skadevirk­ ninger fo r natur og husdyrhold i Skandi­ navia, hadde den langt større konse­ kvenser i områdene nærmere katastrofestedet, der fremtids­ utsiktene både fo r dyreliv og men­ nesker ble drastisk forandret. Her ser vi et av ofrene - en ny­ født kalv med sju bein, et sted i Ukraina i oktober 1989, vel tre år etter katastrofen.

Ozonhull. 1 1987 ble det slått alarm, da et hull i ozonlaget med en utstrekning omtrent som hele USA ble oppdaget over Antarktis. Bildet er tatt fra NASAs satellitt Nimbus 7, og viser ozonfordelingen 15. september 1987.

dermed at miljøspørsmålene var blitt internasjonale. Georg Borgstrøm og Romaklubben hadde alt tidlig i 1970-årene lagt vekt på at miljøproblemene var ver­ densomspennende (side 31). Men deretter hadde de nasjonale miljøproblemene stått i forgrunnen i mange år. Fra midten av 1980-årene ble det globale alvoret mer allment erkjent enn noen gang før. Men mens matforsyningen og begrensningene for matpro­ duksjonen hadde vært hovedsaken tidlig i 1970-årene, var det nå særlig belastningen fra menneskeskapt avfall som stod i forgrunnen.

Brundtland-kommisjonen og den internasjonale miljøkrisen Brundtland-kommisjonens rapport, som kom i 1987, bidrog til å understreke alvoret. Kommisjonen var oppnevnt av FN i 1983 og ledet av Gro Harlem

Freongassen i kjøleskap viste seg å angripe ozonlaget. Her tappes et kjøleskap på Grønmo fyllplass i Oslo i 1990fo r å hindre gassen i å slippe ut i atmosfæren.

121

I MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

de fattige landene måtte ha økonomisk vekst, og at det trengtes en omfordeling fra rike til fattige i verdens­ samfunnet. De rike måtte endre sin livsstil slik at den kom i samsvar med hva jorden tålte. På den andre siden hevdet kommisjonen at fortsatt vekst i i-landene var nødvendig for å støtte opp under u-landenes vekst. Den forutsatte tre prosents vekst i året, noe som tilsvarte en fem- til tidobling av verdens industripro­ duksjon i løpet av 50 år. Kommisjonen tilbød altså vekst til såvel rike som fattige. Motsa den seg selv? Kommisjonens løsning var at organisasjon og tek­ nologi kunne forbedres, slik at ressursene ble utnyt­ tet bedre og utslippene redusert. Slik kunne grunn­ laget legges for ny, «bærekraftig» vekst. Ingen bestred at man i mange tilfeller kunne øke produksjonsverdi­ en uten å øke ressursforbruket, og en vekst med uendret eller mindre ressursforbruk ville ikke føre til større økologisk belastning. Men kritikerne påpekte at dette var en urealistisk oppskrift på verdensbasis. En del av kritikerne var internasjonalt kjente økonomer, blant dem den norske nobelprisvinneren Trygve Haavelmo. De hevdet at verden ikke kunne bære en dobling av produksjonen, og slett ikke en fem- til tidobling. Nødvendig vekst i fattige land måt­ te oppveies av utflating og nedgang i de rike, for de økologiske begrensningene var ikke til å komme utenom. Økosystemet, grunnlaget for all økonomisk virksomhet - som sørget for energi og ressurser og De norske utslippene tok imot alt avfall fra økonomien - var et «lukket sysav den farlige klima­ : tem». I motsetning til det økonomiske systemet kun­ gassen kulldioksid ne det ikke vokse. Økonomien hadde derimot alt har vært jevnt vokst så mye at økosystemet var sterkt presset. stigende. Som følge Disse økonomene hevdet også at økonomisk teori av den økende miljøbevisstheten i ikke bare overså at undergraving av økosystemet andre halvdel av hadde sin pris, men også at et epokeskifte var skjedd 1980-årene vedtok - fra knapphet på menneskeskapt kapital til knapp­ norske myndigheter het på «naturkapital». Det var ingen nytte i et sag­ at utslippene skulle bruk uten skog, eller - som Norge hadde erfart - et stabiliseres på 1989fiskefartøy uten fisk. Hvis naturkapitalen ble uttømt, nivå innen år 2010. mistet også den menneskeskapte kapitalen sin verdi. Men i 1996 lå de 17 prosent over 1989nivået, og med planlagte gasskraft­ verk og økt utvin­ ning i Nordsjøen ville de fortsette å stige. Regjeringen regnet nå med at utslippene i stedet fo r å ligge på 1989nivå ville øke med 30 prosent fr a 1989 til 2010. Tidligere klimapolitiske mål var oppgitt og tiltakene fo r å motvirke utviklingen svake.

122

h ill. tonn 50

1973

75 74

77 76

79 78

81 80

83 82

85 84

87 86

89 88

91 90

93 92

95 94

96

Man trengte en ny økonomisk teori, ulik både den nyklassiske og keynesianismen.

N orge - internasjonal pådriver eller miljøsinke? Den norske politikken i kjølvannet av Brundtlandrapporten ble tvetydig. I oppfølgingen internasjonalt var Norge de første årene svært aktiv. Det gjaldt Bergens-konferansen i 1990, der man vedtok «føre varprinsippet» - at tvilen skulle komme miljøet til gode. Det gjaldt også FN-konferansen for miljø og utvik­ ling i Rio de Janeiro i 1992. Norge var i begynnelsen av 1990-årene en pådriver i klimaspørsmål. Indrepolitisk var miljøprofilen mindre klar. Landet forpliktet seg til å følge opp klimaspørsmålet nasjo­ nalt, blant annet skulle utslippet av kulldioksid stabi­ liseres på 1989-nivå innen år 2000. Men i stortings­ melding nr. 46 (1988-89) om «Miljø og utvikling», som var Norges oppfølging av Brundtland-rapporten, ble fortsatt økonomisk vekst i Norge sett som en del av «bærekraftig utvikling». Det har vært påpekt at begrepet brukt slik innebar en videreføring av Arbei­ derpartiets «vekst og vern»-syn fra 1970-årene. Regjeringens langtidsprogram la opp til en fordob­ ling av det private forbruket mellom 1990 og 2030. Det forbruket som igjen økte raskere mot midten av 1990-årene, skilte seg heller ikke vesentlig fra det tra­ disjonelle; tvert imot ser det ut til at det miljøbelastende forbruket økte mest. Det fantes knapt noen politikk for å gi veksten et nytt innhold, slik Brundt­ land-rapporten ville. Målestokken på fremgang var også den gamle - et bruttonasjonalprodukt som ikk skilte mellom tradisjonell vekst og en utvikling som samsvarte med økologiske prinsipper. Etter hvert ble miljøpolitiske vurderinger tilpasset ønsket om økonomisk vekst. Argumentet om at tiltak i et lite land som Norge monnet lite, ble brukt oftere, til tross for at landet var blant de store forurenserne, målt pr. innbygger. Regjeringen gav ved midten av 1990-årene opp målsetningen om å stabilisere utslip­ pene av kulldioksid innen år 2000. Den trappet ned bevilgninger til energiøkonomisering og forskning om alternativ energi. I stedet gikk den inn for å byg­ ge gasskraftverk, som ville ø k e utslippene vesentlig. Argumentet var at det ville bidra til bruk av renere energi i andre land, fordi gassen ville erstatte olje og kull. Men det forelå ingen avtaler som kunne sikre en slik overgang. Det syntes i det hele tvilsomt om den ville komme. Hensynet til økonomisk vekst - og til norsk olje- og gassvirksomhet - syntes overordnet. Heller ikke når det gjaldt å begrense energibruken eller å ta vare på det biologiske mangfoldet gav utvik­ lingen i Norge resultater som var i samsvar med Brundtland-rapportens krav.

ARVEN FRA 1 9 7 0 - Å R E N E S RADIKALISME

Brundtland-kommisjonen hadde bedt alle stater legge like strenge mål på miljøvirkningen av sine borgeres aktivitet i andre land som på aktiviteten innenfor egne grenser. Til tross for dette støttet den norske regjeringen fra omkring 1987 eksport av norsk vannkraftteknologi og ekspertise til u-land. Det var et ledd i omstillingen av kraftutbyggingsindustrien, siden utbyggingen i Norge avtok. Flere av prosjektene i u-landene innebar flytting og tap av levebrød for store folkegrupper og ødeleggelse av regnskog og jordbruksland. Norske utbyggere fra­ skrev seg ansvar for miljøødeleggelser, og regjeringen Brundtland avslo å stille vilkår som kunne hindre skade på mennesker og miljø. Like lang syntes avstanden til «bærekraftig» politikk når Kjell Inge Røkke bkk statsstøtte for å bygge fabrikktrålere som skulle bske utenfor kysten av Chile, der chilenske kystbskere protesterte heftig mot virksomheten. Situ­ asjonen fra 1970-årene var snudd. Da hadde Chile vært blant de land som sterkest krevde et nytt havrettsregime (side 71). Resultatet hadde blitt at Norge bkk myndighet over bskeressurser som i alle fall i første omgang kom norske kystbskere til gode. Nå drev nordmenn et industribske som var med og øde­ la levebrødet for chilenske kystbskere. Også Norges rolle i internasjonale fora endret seg. Forhandlerne ble mindre aktive. Under Berlin-konferansen i 1995 stemte Norge mot et forslag om 20 prosent reduksjon i utslippene av kulldioksid fra ilandene og i 1996 mot et tysk forslag om at rike land

skulle forplikte seg til å redusere med ti prosent. Nor­ ge var ingen internasjonal pådriver lenger. Det fantes nyanser, og det fantes motkrefter. I janu­ ar 1994 tok for eksempel miljøvernminister Thor­ bjørn Berntsen et oppgjør med regjeringens langtids­ program. Vekstmålet var, sa han, «helt vilt». Vel to år senere fastslo han at både Arbeiderpartiet og andre var «knallhardt forankret» i tankegangen om økono­ misk vekst. Tidligere statsminister Kåre Willoch utviklet seg til en klar kritiker av både olje- og miljø­ politikken. I 1994 ble en «grønn skattekommisjon» nedsatt. Ideen var å beskatte miljøskadelig virksom­ het heller enn bruken av arbeidskraft. Tanken om miljøavgifter hadde Venstre lansert alt i 1972. De var tatt i bruk for noen få produkter, men aldri systema­ tisk. Nå var det SV som tok initiativet. Men det var uklart hvor langt regjeringen var villig til å gå, særlig dersom avgifter rammet gassaktivitet og kraftkreven­ de industri. Kanskje kan vi si at to oppfatninger av «realisme» står mot hverandre i 1990-årene. En «politisk real­ isme» tilsier at omfordeling av inntekt mellom fattige og rike i verden og stabilisering av folketallet er vans­ kelig og kanskje umulig å få til - politisk. En «økolo­ gisk realisme» tilsier at verdensøkonomien alt har overskredet grensene for hva det globale økosystemet tåler. Vil mennesket klare å skape en politisk og øko­ nomisk snuoperasjon, og vil den komme tidsnok? Eller vil de fysiske grensene måtte diktere når og hvordan en overgang skal skje?

Kjell Inge Røkkes gigantiske fabrikk­ tråler «American Monarch» ble bygd fo r å fiske i det sørlige Stillehavet, utenfor den chilen­ ske kysten. Med sin voldsomme kapasitet var den en trussel mot fiskebestandene og mot livsgrunn­ laget fo r kystfiskerne i Chile. Både chilen­ ske fiskere og miljø­ vernorganisasjoner i Norge og i utlandet protesterte mot | planene. Chilenske myndigheter nektet da også å gi «Ame­ rican Monarch» lisens, og avslaget ble opptrettholdt av lagmannsretten i Valparaiso. Supertråleren ble lenge liggende uten opp­ drag ved kai i Seattle i USA. Det vitner om det tve­ tydige i norsk miljø­ politikk at tråleren ble bygd med norsk statsstøtte.

123

Den nyestaten og det nye sosialdemokratiet På Arbeiderpartiets landsmøte i 1987 innledet nest­ formannen, Einar Førde, om et nytt valgmanifest. Innledningen vakte stor oppmerksomhet i masseme­ diene og hos politiske kommentatorer. Den bidrog til inntrykket at Arbeiderpartiet nå tok et oppgjør med gamle dogmer. Førde fremstilte staten som et problem . Staten var gjennom etterkrigstiden - særlig i Arbeiderpartiet, J men også i stigende utstrekning i andre partier - blitt oppfattet som problemløseren, som det fremste hjeli pemiddelet når man skulle skape økonomisk utvik­ ling og bygge velferdsstaten. I 1980-årene ble staten i stedet oppfattet som en del av problemet. Et mer kritisk syn på staten hadde bredt seg over store deler av den vestlige verden. I Norge gjorde dette synet seg sterkest gjeldende i Høyre og Frem­ skrittspartiet. Men det trengte altså inn også i Arbei­ derpartiet, og etter at Willoch-epoken tok slutt i 1986, ble det stort sett Arbeiderpartiets regjeringer som administrerte utviklingen av en «ny stat». Førde hadde tatt opp staten som et tosidig pro­ blem. For det første ble den oppfattet som fjern og ugjennomtrengelig: «Vi kan ikkje komme unna at den sosialistiske tradisjonen som også vi er ein del av, ofte har ført til løysingar som mange har oppfatta som byråkratiserande og sentraliserande.» For det andre var den kanskje blitt for stor - Førde åpnet for at privatisering ikke alltid burde avvises: «Også vi treng å diskutere kva staten skal gjere.»

Utviklingen i offentlig forbruk, målt i amerikanske dollar, i en del land. Norge skiller seg Staten oppfattet som problem lenge ikke ut ved spesielt høyt Kritikken mot sentralisering og sentralt byråkrati var offentlig forbruk, på ett vis en videreføring av synsmåter i radikalismen men i 1990-årene fra 1970-årene. Der stod den oppfatningen sterkt at kommer landet opp de store statlige byråkratiene var stivnet og lite åpne på tredje plass, etter både for nye politiske problemer og for svake grupDanmark og Sverige. Måler vi det ! pers interesser. Denne radikale kritikken rettet seg offentlige forbruket også mot den maktkonsentrasjonen som det nære som andel av samarbeidet mellom lederne i statsadministrasjonen bruttonasjonalpro­ og de sterke organisasjonene i nærings- og arbeidsliv duktet, lå imidlertid skapte. «Forhandlingsstaten» eller «toppfolkenes Norge fortsatt i partnerskap», som historikeren Edvard Bull d.y skrev 1990-årene under j om i sin Norgeshistorie fra 1979, ble oppfattet som et gjennomsnittet i de demokratisk problem. Det fantes både «røde» og europeiske OECDlandene. I «grønne» utgaver av kritikken. Den røde gikk ut fra 124

motsetningen mellom arbeid og kapital og hadde en tendens til å fremstille det tette samarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet som klasseforræderi og staten som kapitalens redskap. Den grønne kritik­ ken gikk ut på at de interessene som slapp til i for­ handlingsstaten, ikke dreide seg om de viktigste spørsmålene - som økologisk balanse, miljø og likevektsøkonomi. Kritikerne fra 1970-årene krevde likevel ikke mindre stat eller mindre politikk, men at makten i staten skulle flyttes - fra toppadministratorene i stat og organisasjoner over til folkevalgte, til lokale enhe­ ter og til «grasrota». Folkelig aktivitet i små grupper og i lokalsamfunn ble stilt opp mot teknokrati- og profesjonsstyre. Kritikken mot statens vekst og størrelse var på den annen side sterkest knyttet til den nye liberalismen og den internasjonale og nasjonale høyrebølgen. Tid­ ligere (side 93) har vi sett at det med høyrebølgen fulgte en moralsk og ideologisk kritikk av velferds­ staten. Men fremfor alt la kritikken vekt på at staten var blitt for stor og for mektig - overregulering og USA Japan Østerrike Danmark Finland Frankrike Tyskland Hellas Italia Nederland Norge Spania Sverige Sveits Storbritannia OECD-total Off. forbruk pr. hode USD 1000

2000

3000

4000

5000

DEN NYE STATEN OG DET NYE SOSIALDEMOKRATIET

byråkrati hindret impulser til innsats og omstilling. Mer individualisme, konkurranse og bruk av marke­ der måtte til. Når denne kritikken ble reist, handlet det ikke om staten i avgrenset forstand, men om hele den offent­ lige sektoren, både stat og kommuner. Det var også riktig at det offentlige hadde vokst svært fort i tiårene før. Utgiftene i stat og kommune tok en stadig større del av bruttonasjonalproduktet. Andelen hadde tidlig i 1960-årene vært under en tredjedel. Midt i 1980årene var den - noe avhengig av regnemåten - et sted mellom 41 og 48 prosent. Når den offentlige sektoren i Norge ofte ble frem­ stilt som spesielt stor, var det mer tvilsomt. I alle OECD-land hadde den offentlige aktiviteten vokst sterkt, og utviklingen i OECD-området som helhet var omtrent som i Norge. Riktignok varierte bildet fra land til land. Størst vekst hadde Sverige og Danmark, mens USA og Finland holdt sterkest igjen. Norge lå under gjennomsnittet for europeiske OECD-land omtrent på linje med Tyskland, Frankrike og Italia. Det som var nokså spesielt for Norge, var at de offent­ lige utgiftenes andel av bruttonasjonalproduktet fort­

satte å stige også i 1980-årene, til de flatet ut etter 1990. Men selv etter dette lå utgiftene i Norge under gjennomsnittet for europeiske OECD-land. Det meste av økningen i offentlige utgifter stam­ met i alle land fra større overføringer til private trygder og pensjoner, helsestønad, barnetrygd, arbeidsløshetstrygd og andre overføringer. Det staten tok inn gjennom skatter, avgifter og andre offentlige inntekter, delte den i stor grad ut igjen. Det offentlige fo rb ru k et - det stat og kommuner selv brukte for å «produsere» offentlige tjenester som administrasjon, politi, domstoler, forsvar, helse, sosial omsorg eller undervisning - steg langt mindre. Den offentlige veksten slo også ut i sysselsettingen. Det offentlige stod for 90 prosent av sysselsettings­ økningen mellom 1970 og midten av 1990-årene. Resultatet var at stat og kommuner hadde 27,5 pro­ sent av all sysselsetting i 1990, mot 23 prosent i 1980 og om lag 13 prosent i 1962. Det meste av økningen stammet fra helse- og sosialtjenester og undervisning og fant derfor sted i kommunene, ikke i staten. Så lenge veksten i økonom ien var sterk, vakte veksten i det offentlige ikke så stor bekymring, og den økono-

Oslo er blitt statens by. 1 1978 hadde den 48 000 statsansatte og 32 prosent av landets statsstillin­ ger. Midt i dette bildet fra 1990 (f. v.) det gamle regjerings­ bygget fra 1904, høybygget fra 1959 og Y-blokkenfra 1970. Nærmere - med helikopterplassen på taket ser vi S-blokkenfra 1978. Den gamle politistasjonen i Møllergata 19 ble tatt i bruk som statlige kontorer i 1981. Det åpne området øverst i bildet ble ferdig utbygd fo r regjeringsformål i 1990årene.

125

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

«J a , veer så god, da! Du få r slite med det gamle knippet!» Det LO-formede nøkkelknippet tegneren Inge Grødum lar Gro Harlem Brundtland overrekke Kåre Willoch ved regjeringsskiftet i 1981, antyder kanskje at det er lettere å skifte regjering enn politikk.

126

miske veksten varte lenger i Norge enn ellers i Euro­ pa. Først ved slutten av 1970-årene bredte den opp­ fatningen seg at de økonomiske grensene for offentlig ekspansjon var nådd. Selv om kritikken av den store og mektige staten hadde utspring blant liberalister og på høyresiden i politikken, fikk også den etter hvert et bredere ned­ slagsfelt. Fra slutten av 1970-årene bredte den seg i deler av Arbeiderpartiet, og i 1980-årene - Ronald Reagans og Margaret Thatchers tiår - fikk statsskepsis en slags motepreget popularitet. Den var «inne», og ble for mange nærmest selvsagt. Nyliberalistisk og nykonservativt tankegods fikk da også et ideologisk overtak i reformprogrammene for offentlig sektor. Det var likevel så mange berøringspunkter med den kritiske tradisjonen fra de radikale 1970-årene at reformer i staten kunne appellere til flere enn dem som oppfattet seg som nyliberale eller nykonservative.

Omforming I: nedbygging av forhandlingsstaten ? I vid forstand var avreguleringen og åpningen for mer «marked», som vi har møtt i tidligere kapitler, ledd i en omforming av staten. Det samme gjaldt avvikling­ en og slankingen av statlige industribedrifter (side 102), som innebar at staten i stor grad trakk seg til­

bake fra industridrift. Men ikke noe av dette var ledd i et program for å omforme statsapparatet selv. Et slikt program finner vi derimot i forsøkene på å begrense omfanget av offentlige råd og utvalg. Mye av forhandlingene og konsultasjonene mellom staten og de store organisasjonene foregikk i disse. Syste­ met med råd og utvalg hadde utviklet seg sterkt gjen­ nom etterkrigstiden. Synet på organisasjonene hadde gradvis forandret seg. De ble ikke lenger betraktet som inhabile - slik at de måtte holdes uten­ for fordi de hadde interesser i saken. Tvert imot hadde de nå krav på å delta når offentlige avgjørelser som angikk dem skulle fattes. Fenge oppfattet de fleste en slik økt deltagelse som en utvidelse av demokratiet, men den nye kritikken satte spørsmåls­ tegn ved dette. Resultatene fra «Maktutredningen», et stort forskningsprosjekt satt i gang av regjeringen Bratteli i 1972, støttet opp under kritikken. Prosjek­ tets utgangspunkt var at makt var en «ressurs» som burde fordeles jevnere i samfunnet. Men da prosjek­ tet ble avsluttet ved slutten av 1970-årene, var hovedsynspunktet blitt at politikken led under et styringsproblem. En påstand om «segmentering» ble lansert: Staten var ikke et samlet hele, men bestod av ulike deler - «segmenter» - der bestemte interesse­ organisasjoner, vedkommende departement og stor­ tingskomité fant sammen for å fremme felles interes­ ser. De stod i motsetning til andre «segmenter» av samme type, men med andre sektorinteresser. Sty­ ring ut fra et mer helhetlig syn på samfunnet ble ska­ delidende. Påstanden ble raskt grepet av politikerne og fikk gjennomslag i regjeringenes langtidsprogrammer i 1980-årene. Fangtidsprogrammet som Arbeiderpartiregjering­ en la fram like før den gikk av i 1981, la vekt på at sektorinteressene var blitt styrket «på bekostning av helheten». Det var blitt vanskelig å styre, fordi for mange skulle ha et ord med i laget - det var «for mange hender på rattet». Willochs andre regjering gav uttrykk for det samme i 1985. Fike etter at den første Willoch-regjeringen tiltrådte i 1981, begynte dessuten statsråd Astrid Gjertsens forbruker- og administrasjonsdepartement å gjennomgå de statlige utvalgene med sikte på sanering, effektivisering og forenkling. Mens kritikerne fra 1970-årene hadde hevdet at systemet favoriserte de mektige og etabler­ te, og maktutredningen at det gjorde en helhetlig sty­ ring vanskelig, fikk det nå også skylden for statens vekst. Utvalgene var «‘et forslagsmaskinerf på stadig utkikk etter nye behov å dekke», het det i en stor­ tingsmelding fra 1981. Etter denne oppfatningen var det sterke særinteresser som drev veksten i det offent­ lige. Bruken av råd og utvalg g ik k ned. En topp på 1155 råd, styrer og utvalg ble nådd i 1977. I 1986 var tallet sunket til 856, i 1992 til 656. Særlig ble det færre

DEN NYE STATEN OG DET NYE SOSIALDEMOKRATIET

Som et apropos til det store antallet offentlige råd og utvalg laget Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr. sketsjen «Supperådet». Regjeringen Willoch satte i gang et arbeid fo r å fjerne en del av de mange rådene og utvalgene.

midlertidige utvalg, som for det meste drev med utredninger og lovforberedelser. I 1990 var tallet på slike blitt lavere enn i mellomkrigstiden. Med den betydningen utvalgssystemet hadde fått i politikken, kan nedskjæringene oppfattes som en begrensning av statens handlingsmuligheter. Var Norge i ferd med å oppgi den nære koblingen mellom stat og organisa­ sjoner? Betydningen av nedskjæringene var likevel ikke så lett å bedømme. Det har vært antydet at det meste dreide seg om å fjerne daukjøtt. Mange av de utvalg­ ene som forsvant, hadde vært uvirksomme den siste tiden før de ble nedlagt. Det har også vært hevdet at nedgangen kan skyldes reformpause snarere enn ide­ ologiske ønsker om å svekke organisasjonenes repre­ sentasjon - det ble i 1980-årene simpelthen mindre behov for å forberede nye reformer. Noen har også ment at om råd og utvalg, og dermed «forhandlings­ bord», ble fjernet, førte ikke det til at det var de vir­ kelig sterke som mistet innflytelse. Store konserner trengte ikke noe forhandlingsbord - de hadde ressur­ ser nok til å oppnå det de ønsket ved direkte kontakt med myndighetene, ved lobbyvirksomhet. Historisk sett hadde organisering skjedd for å skape større balanse mellom dem som i utgangspunktet var svake, og de mektige. Organisering, samvirke og forhand­

linger var først og fremst for de små, blant produsen­ ter så vel som blant forbrukere og arbeidstagere, ble det hevdet. Gikk man fra de sterke organisasjoners til de sterke næringsaktørers stat?

Omforming II: mindre sentral og politisk styring I 1980-årene startet også en utvikling mot større «fri­ stilling» for ulike statsorganer. De skulle få større uavhengighet og mer selvstendig ansvar og bli mer tilpasningsdyktige og effektive. En budsjettreform i 1986 hadde stor rekkevidde. Inntil da bevilget Stortinget penger i samsvar med et reglement med en angivelse av hvordan pengene skulle brukes. Nå skulle bindingene på pengebruken løses opp. Administrasjonen kunne operere friere innenfor store sekkeposter. Den fikk muligheter for å overføre penger fra et års budsjett til et annet, fra én post til en annen eller fra drift til investeringen Meningen var at det nye systemet skulle føre til stør­ re effektivitet, større ansvarsfølelse og større «resul­ tatorientering». Med et nytt lønns- og forhandlingssystem fra 1991 ble lønnsfastsettelsen mindre sentralisert, mindre 127

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Yngve Hågensen på farten fra møte til møte en dag i desember 1990. Til tross fo r oppmyk­ ning av lønns­ systemet i offentlig sektor spilte de store lønnsoppgjørene mellom LO og NHO fortsatt en domine­ rende rolle. LO har hatt en markant leder - og samtidig en moderasjonens talsmann - i Hågen­ sen siden 1989.

128

ensartet og mindre preget av de lønnsregulativene som gjaldt for alle ansatte. Lønnen skulle i større grad fastsettes individuelt og mer i forhold til arbeidskraf­ tens «markedsverdi». Dette ville styrke rekruttering­ en, høyne motivasjonen blant tjenestemennene og øke effektiviteten, mente man. I tillegg kom et nytt system for lederløn ninger. 450 toppsjefer ble i 1990 tatt ut av de vanlige lønnsforhandlingene og det van­ lige lønnsregulativet og gitt særskilt behandling. Arbeidet deres skulle vurderes hvert år av statsråden. Samtidig ble det lettere å skifte ut og flytte embets­ menn. Det gamle prinsippet om at embetsmenn var uavsettelige, nøytrale og uavhengige var mindre klart enn før. Til gjengjeld for frihet fra detalj kontroll skulle det stilles krav om målbare resultater. 1 1987 vedtok regjeringen at alle statsinstitusjoner skulle innføre «målstyring» som overordnet retningslinje for virk­ somheten. Det skulle gjelde så vel forretningsdriven­ de etater som rene administrasjonsorganer og så vel universiteter som sykehus. Tanken var at presise mål for arbeidet og krav om bedre rapporter om resultate­ ne skulle føre til mer økonomisk bruk av ressurser. Kontrollerte man om målene ble oppfylt, ville man

også øke effektiviteten. Ut av dette sprang et system med «virksomhetsplaner» med «hovedmål» og «del­ mål». Ved utgangen av 1990 hadde 80 prosent av statsinstitusjonene utarbeidet sin første virksomhets­ plan. Som et ledd i fristillingen fikk mange statsorganer en løsere tilknytning til det departementet de hørte inn under. Etater som Statens bygge- og eiendomsdi­ rektorat og Luftfartsverket var blant dem som tidlig i 1990-årene hkk en friere stilling som «forvaltnings­ bedrifter». Flere forvaltningsbedrifter - som Luft­ fartsverket, NSB, Postverket og Televerket - hkk «utvidede fullmakter» som gav dem en spesielt fri stilling. Etter hvert ble også en del forvaltningsbedrif­ ter omgjort til statsaksjeselskaper, slik det skjedde med Televerket i 1994. Med en ny lov fra 1991 kom dessuten en helt ny organisasjonsform - «statsfore­ tak» - som skulle være en mellomting mellom for­ valtningsbedriften og statsaksjeselskapet. Da Stat­ kraft i 1992 ble delt i to (side 132), ble denne formen tatt i bruk. Omstillingskravet i staten og i kommunene skapte et stort marked for rådgivningsfirmaer i bedriftsled­ else. Gjennom sin rådgivning hkk slike små private

DEN NYE STATEN OG DET NYE SOSIALDEMOKRATIET

miljøer med sin spesielle fagbakgrunn en vesentlig innflytelse på planleggingen av offentlig virksomhet.

K om m unene - fr a statstjenere til stifinnere? Utviklingen i kommunesektoren kan sees som del av fristillingen. Der man i 1970-årene hadde snakket om å desentralisere, snakket man nå også om å fristille og effektivisere. Fra omkring 1960 var det skjedd en voldsom vekst i Kommune-Norge, og forbindelsene til staten var blitt langt nærmere. Kommunenes utgifter var blitt større enn statsutgiftene, samtidig som statsoverføringer veide stadig mer i kommunenes inntekter - i 1985 utgjorde de 40 prosent. Det var ofte uklart om initiativet til ny aktivitet og nye utgifter kom fra sta­ ten eller fra kommunene selv. Sam spillet ble stadig sterkere - staten og kommunene ble «sammenfilt­ ret». En viktig drivkraft var oppbyggingen av «vel­ ferdsstaten». Ulikheter i leveforhold skulle utjevnes hvilke goder du nøt godt av, skulle ikke være avheng­ ig av hvor du bodde. For å oppnå dette bestemte sta­ ten i høyere grad hva kommunene skulle gjøre, og den hjalp til med å skaffe de pengene som trengtes. Et komplisert system av tilskudds- og refusjonsordning­ er vokste fram. 1 1980-årene ble det derimot et politisk mål å mot­ virke sammenfiltringen av kommuner og stat. Kom­ munene fikk fra 1986 et nytt inntektssystem (side

94). Rammetilskudd som gav kommunene større handlefrihet, kom i stedet for mange av de øremerke­ de statstilskuddene, hvor pengebruken var fastlagt av staten. Det var en slags parallell til budsjettreformen for statsinstitusjonene. «Frikommuneforsøket» ble igangsatt fra 1986/87. Kommunene kunne søke fritak fra statlige lover og forskrifter som de mente stod i veien for å søke nye veier. 1 første omgang kom 20 kommuner og seks fyl­ keskommuner med. Dessuten satte Kommunenes Sentralforbund i gang med «pilotkommuner», Kom­ munaldepartementet med «fornyingskommuner». Til sammen var over 270 kommuner med i omstillings- og fornyingsprogrammer i 1990. Det har vært sagt at kommunene utviklet seg fra statstjenere til sti­ finnere. Ordførere, rådmenn og andre kommunale ledere lot seg inspirere særlig av to ulike forbilder. Det ene var storbedriften. Kommunen skulle drives mer som et «konsern», og oppgavene til de ulike kommunale organene skulle legges opp etter dette. Det andre for­ bildet var parlamentarismen i rikspolitikken. Kom­ munen skulle omorganiseres slik at også den fikk en «regjering», og kommunestyrets arbeid skulle legges opp etter modell av Stortingets. Fullt utbygd forutsat­ te denne ordningen at «regjeringen» ble valgt etter flertallsprinsippet og at den kunne felles ved mistillitsvotum i kommunestyret. Det var nok vanligere at kommunene etterapte konsernet enn parlamentarismen. Noen steder, som i Selje i Sogn og Fjordane og i Tynset i Hedmark, var

En hovedtanke med reformene i kommunestyringen fr a midten av 1980årene var å gjøre kommunene mer selvstendige i forhold til statlige myndig­ heter. Bildet er fra kommunestyresalen i Bærum i 1991. 129

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

dette særlig klart. Oslo var den kommunen som kla­ rest slo inn på en parlamentarisk vei, med byregjeringsreformen i 1986, samtidig som den i andre sam­ menhenger brukte den private bedriften som modell. Mange kommuner hentet i det hele forbilder både fra konsernet og parlamentarismen. Generelt siktet reformene også mot å styrke råd­ mannen, ordføreren og formannskapet, som hadde ansvaret for å samordne hele kommunens virksom­ het, i forhold til sektorstyrer som helserådet, skole­ styret eller teknisk utvalg. Slike sektorstyrer hadde under oppbyggingen av velferdsstaten fått en sterk tilknytning til «sitt» statlige departement. Reformene kunne sees som forsøk på å stagge «særinteressene», også lokalt, samtidig som de kunne styrke kommu­ nene overfor staten. Ikke sjelden hadde de imidlertid også den virkningen at rådmannen ble styrket overfor ordføreren. Ved midten av 1990-årene var mye fortsatt i be­ vegelse. Mye var bevart av den gamle måten å styre kommunene på, men også mønstre fra rikspolitikken og fra bedriftslivet var lånt inn. Noen karakteriserte den nye kommunen som «den politiske bedrift». Den samlede virkningen av reformene i kommunene lar seg ennå vanskelig fastslå.

B egrun nelser fo r og resultater av fristillingen Norge var ikke alene. Mange land omorganiserte i 1980-årene statens og kommunenes arbeid noen­ lunde etter samme retningslinjer. I mange land ble troen på at offentlig virksomhet burde ha ledelsen av private bedrifter som forbilde, styrket. Denne bedriftsledertenkningen var en del av nyliberalistisk tankegods. Den satte «ny offentlig bedriftsledelse» («new public management») opp mot styring ved hjelp av regler og forhandlinger mel­ lom organiserte interesser. Stat og kommuner skulle slankes, bli mer villige til omstilling og mer kostnadsbevisste. Privatisering skulle tas i bruk, offent­ lige tjenester utsettes for konkurranse. Profesjonell ledelse var viktig. Det ble oppfattet som et eget «fag», like nødvendig uansett hvilken virksomhet som skul­ le ledes. Reformer langs disse linjene ble gjerne frem­ stilt som politisk «nøytrale» og som like anvendelige i alle land og all slags virksomhet. Størst gjennomslag i praksis hadde slike tanker i USA under Reagan og i Storbritannia under Thatcher. Men Norge, som mange andre OECD-land, fulgte alt­ så med et stykke på vei. Nå kan ikke styrken i slike forestillinger alene for­ klare omorganiseringen i den norske staten og de norske kommunene. Som vi har sett fantes det øns­ ker om å reformere dem også i radikalismen i 1970-

årene. Veksten i statens og kommunenes aktivitet frembrakte dessuten reformønsker hos ansatte i stats­ administrasjonen selv. Offentlig virksomhet var blitt så omfattende og uoversiktlig at mange kom til den konklusjonen at det var blitt uråd å håndtere de opp­ gavene de var pålagt. En utvei ble å legge ansvaret andre steder, til dem som stod de konkrete probleme­ ne og brukerne nærmere. Det var dermed flere grunner til å ønske omorgani­ sering. Men den retningen omorganiseringen gjerne tok, var sterkt påvirket av troen på at private bedrif­ ter var en egnet modell. Det var der man tilsynela­ tende kunne finne instrumenter for å gjøre noe med problemene. Denne troen spilte en tilsvarende rolle i forvaltningspolitikken som nyliberalistisk økono­ misk teori i den økonomiske politikken (side 86). Hva ble resultatene? Noen forskere har hevdet at det var mye skrik og lite ull - endringene ble i prak­ sis små. Lønnsreformene ble for eksempel holdt : sjakk av gammel hevd og sterke organisasjoner, - g målstyringen viste seg å ha begrenset interesse i offentlig sektor. Andre har ment at reformene har lått store konsekvenser, og at konsekvensene vil bli enda større når reformene får tid til å virke. Mye må forbli ubesvart. Førte større frihet til å bestemme over pengene for dem som stod nærmest brukerne og de konkrete oppgavene, også til at pengene ble brukt mer fornuftig? Favoriserte større «brukeroriente­ ring» og flere betalingsordninger de mer betalings­ dyktige fremfor de svakeste? Medførte overføringen av ansvar fra stat til kommuner ofte dårligere tjene­ stetilbud til innbyggerne fordi staten ikke samtidig overførte penger? Slike spørsmål kunne neppe besva­ res entydig ved midten av 1990-årene. Kanskje var det likevel slik at forvaltningen etter hvert ble slitt mellom de nye resultatkravene og klas­ siske forvaltningsdyder som hensynet til grundig saksforberedelse, likebehandling og rettssikkerhet. Omverdenen, enten det nå var publikum, politikere eller medier, var når det kom til stykket like inter­ essert i at det offentlige opprettholdt slike dyder som i effektivitet. Stortingets kontrollkomité og Riksrevi­ sjonen trappet for eksempel opp sin virksomhet for å se til at slike verdier ble holdt i hevd.

Omforming III: Statsetater skal ut i m arkedskonkurransen Noen offentlige virksomheter måtte ikke bare om­ organisere, men måtte ut og konkurrere. I forvaltningspolitikken hadde man lenge måttet foreta en avveining mellom det å gi forretningsdri­ vende offentlige etater handlefrihet og det å kunne styre dem politisk. NSB, Postverket, Televerket og elektrisitetsverkene hadde for eksempel vært betrak-

DEN NYE STATEN OG DET NYE SOSIALDEMOKRATIET

Norge har stått i en særstilling blant de industrialiserte landene med rikelig tilgang på elektrisitet basert på vannkraft og lave strømpriser. Produksjonen har vært ivaretatt av lokale offentlige monopoler med plikt til å dekke behovet i sine distrikter. Ved inngangen til 1990årene ble det imid­ lertid innført konkurranse på kraftmarkedet. Etter hvert fik k produ­ sentene selge der prisen var høyest også om det var i utlandet. Bildet viser en høyspenttrasé gjennom et bolig­ miljø på Othilienborg i Trondheim kommune.

131

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Det statlige tele­ monopolet i Norge ble gradvis brutt opp fra begynnelsen av 1980-årene. Sam­ tidig med at fo lk ble tilbudt en mengde nye teletjenester og teletekniske nyvinninger, skulle Tele­ verket (fra 1995 Telenor) konkurrere med private på om­ råde etter område. Prosessen forvandlet den gamle statseta­ ten til et markeds­ rettet telekonsem med et bredt spekt­ rum av aktiviteter og tilbud. De to bildene er fr a en Telenor butikk ved midten av 1990-årene. Sosialøkonomen og sosialdemokraten Tormod Hermansen har vært en frem ­ stående representant fo r dem som ville modemisere og markedstilpasse offentlige etater. Som departements­ råd i Finansdeparte­ mentet 1986-90 bidrog han sterkt til å bryte oppforsyningsmonopolene fo r elektrisitet. Som administrerende direktør i Televerket og Telenor AS skjøv han på fo r å om­ skape Televerket til et telekonsem med ambisjoner om store økonomiske over­ skudd og om å spille en rolle også inter­ nasjonalt.

132

tet som viktige instrumenter for å oppnå økonom­ iske, velferdspolitiske og distriktspolitiske mål, ikke bare som forretningsforetak, og dette tilsa politisk styring. 1 liberaliseringens tidsalder tippet balansen også her mer og mer over mot «fristilling». Elektrisitetsforsyningen er et eksempel. Mens NSB, Postverket og Televerket var n asjon ale mono­ poler, var monopolene i energiforsyningen mange og lokale. El-verkene var stort sett eid av kommuner og fylkeskommuner, mens et «samkjøringsnett» for hele landet var etablert tidlig i 1970-årene. Ennå ved slut­ ten av 1980-årene gikk reformforslagene - slik de kom til uttrykk i et lovforslag fra regjeringen Brundt­ land i 1989 - ut på sammenslåing til færre og større energiverk, ikke avskaffelse av monopolene. Men alt i 1990, under Syse-regjeringen og med Senterpartiets Eivind Reiten som ansvarlig statsråd, ble en ny energilov vedtatt. I kjølvannet av den ble monopolenes enerett til å forsyne et distrikt med elektrisk kraft brutt ned. Når det gjaldt produksjon og salg skulle el-verkene konkurrere med hverandre, mens transporten fortsatt skulle organiseres som «naturlige monopoler». 1 tråd med dette vedtok Stor­ tinget i 1991 etter forslag fra en ny regjering Brundt­ land å dele Statkraft i ett produksjonsforetak - Stat­ kraft SF (statsforetak) og ett sentralnettforetak - Statnett SE Norge fikk med ett slag Europas mest konkurranseorienterte elektrisitetspolitikk. Landet der offentlig kontroll over kraftressursene helt siden tidlig i hund­

reåret hadde vært ansett som så viktig for samfunnet, var blitt et «foregangsland» i kraftliberalisme. En «revolusjon» hadde funnet sted, uttalte direktør Erling Diesen i Norges Vassdrags- og Energiverk (NVE) i 1992. El-verkene skulle ikke lenger skaffe befolkningen billigst mulig elektrisitet eller ha ansvar for kraftdekningen i hele landet. «Jeg har bare én oppgave,» sa direktøren i Salten Kraftsamband med beklagelse i 1996 - «å tjene penger.» El-verkene skul­ le bli mest mulig lønnsomme og skaffe overskudd til de offentlige kassene. Parallelt med at konkurransen ble sluppet løs kom en liberalisering av krafthandelen med utlandet. Fram til 1990 hadde Statkraft enerett på slik handel. I slutten av 1980-årene økte eksporten av overskuddskraft sterkt, og fra 1992 fikk produsenter anledning til å eksportere kraft etter å ha innhentet konsesjon. Fra 1996 kom «verdens første internasjo­ nale kraftbørs» som et svensk-norsk foretak. Nå kun­ ne produsenter selge kraften der prisen var høyest. Dette radikale omskiftet hadde ikke utspring i bransjen selv og heller ikke i ledelsen i noe parti. De som særlig stod bak, var olje- og energiminister Eivind Reiten - som kom til statsrådsposten fra stil­ lingen som energidirektør i Norsk Hydro, departe­ mentsråd Tormod Hermansen i Finansdepartementet og siviløkonomer ved Handelshøyskolen i Bergen. Alt gikk fort - selve lovforslaget ble til i løpet av fem måneder. Konsekvensene ble ikke utredet. En sentral interessent som Kommunenes Sentralforbund rakk

DEN NYE STATEN OG DET NYE SOSIALDEMOKRATIET

ikke en gang å uttale seg før loven var vedtatt. De fær­ reste, i og utenfor bransjen, skjønte hva omleggingen gikk ut på. Til debatten i Stortinget ble det avsatt bare tre og en halv time. Kontrasten til forrige gang så konsekvensrike beslutninger for kraftforsyningen ble diskutert - under behandlingen av konsesjonslovene i begynnelsen av hundreåret - var enorm. Markedskonkurransen skulle likevel ikke omfatte kraftleveransene til kraftkrevende industri. Til tross for at det subsidierte salget til denne industrien i 1980-årene hadde blitt sterkt kritisert som samfunns­ messig ulønnsomt, ble nettopp dette salget holdt utenfor markedsreformen. Kraftkrevende industri skulle fortsatt garanteres billig kraft. Det var et para­ doks. Til tross for at en del av begrunnelsen for reformen var at den skulle stimulere til effektivisering og øko­ nomisk drift, var det også et åpent spørsmål om den kunne bidra til lavere pris til forbrukerne. I Televerket startet prosessen som skulle sprenge monopolet og forvandle institusjonen til en konkur­ ranseutsatt bedrift omkring 1980. Televerkets ledelse påskyndet stort sett utviklingen. I løpet av 1980-årene ble forvaltningsbedriften delt opp i flere bedrifter og organisert nesten som et konsern. En del av bedrif­ tene skulle konkurrere med private. I 1990-årene strebet Telegruppen under direktør Tormod Hermansens ledelse etter oppløsning av monopolet for alle teletjenestene. Fra 1. januar 1995 ble Televerket et statlig aksjeselskap - Telenor AS. Restene av mono­

polet skulle avvikles fra 1998. Forvaltningsbedriften var blitt et fristilt, markedsrettet telekonsern. Målet ble ikke bare overskudd, men overskudd som kunne måle seg med de store private konsernenes. Etter hvert som ressursene ble knappere mot slutten av 1980-årene, grep også kommunene oftere til «markeds»-styring. Kommunale etater som før hadde hatt monopol på å produsere tjenester som renovasjon og kollektivtransport for kommunens innbyggere, skulle i økende grad konkurrere. Tjenester skulle ut på anbud, og kommunale etater risikerte å tape i anbudsrundene. Til gjengjeld kunne de forsøke å få kontrakter i andre kommuner. Oslo Renholdsverk overtok for eksempel renovasjonen i flere nabokom­ muner. Det fantes også mange mindre iøynefallende måter å slippe markedet til på. Egenandeler, blant annet i helsevesenet, var én. Nye eller økte gebyrer eller avgifter på tjenester både i staten og kommunene var en annen. Tendensen i kommunene var at hver enkelt kommunal tjeneste skulle bære seg økonomisk. En tanke om direkte «brukerstyring» begynte også å feste seg, særlig utover i 1990-årene. Brukerne skul­ le velge fritt mellom ulike offentlige institusjoner, og pengene skulle «følge brukerne». Det var snakk om stykkprishnansiering. Systemet var tatt i bruk i Stor­ britannia og innført for videregående utdannelse flere steder i Sør-Sverige. Det var også under utprøving i helsevesenet i flere land. Et gjennombrudd i Norge kom da helseminister Gudmund Hernes i 1996 ville innføre delvis stykkprishnansiering i sykehusene.

I

I

I J

Det nye sosialdemokratiet Arbeiderpartiet var en aktiv kraft i omorganiseringen av staten. Riktignok var det regjeringen Willoch som først lanserte et «Program for modernisering av statlig forvaltning» i 1986, etter at en mer begrenset «Aksjon Publikum» var drevet fra 1983. Forbruksog administrasjonsminister Astrid Gjertsen hadde stått sentralt i dette arbeidet. Men etter regjerings­ skiftet i 1986 fulgte regjeringen Brundtland opp med «Den nye staten. Program for fornyelse av statsforvaltningen». Forskjellen mellom de to programmene var ikke stor. Underveis holdt nok Arbeiderpartiet igjen enkelte ganger. Men partiet var innforstått med hovedret­ ningen og fulgte selv aktivt opp, også med de vidtgå­ ende tiltakene for Televerket og el-forsyningen. Det var ingen konfrontasjon mellom Høyre og Arbeider­ partiet i synet på reformene. Innad i partiet fantes det likevel motstand. På landsmøtet i 1987 advarte for eksempel lederen i det mektige Kommuneforbundet, Liv Nilsson, mot privatisering av barnehageutbyg­ gingen. Det forhindret ikke at både barnehager i regi av frivillige organisasjoner og i regi av privatpersoner

j I |

j

j I

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Siviløkonomen Harald Norvik er et godt eksempel på at veien mellom poli­ tikk og næringslivsledelse ble kort, også fo r sosialdemok­ rater. Etter å ha vært gruppesekretær fo r Arbeiderpartiets stortingsgruppe og personlig sekretær på statsministerens kontor, ble han stats­ sekretær i Olje- og energidepartementet (1979-81). Deretter ble han fmansdirektør i Akergruppen (1981-85) og administrerende direktør i Astrup Høyer (1986-88). Siden 1988 har han hatt kanskje den mektigste stillingen i norsk næringsliv - som konsernsjef i Statoil - i tillegg til en rekke styreverv både i privat og offentlig virksomhet.

134

ble et ledd i barnehagepolitikken i årene som fulgte. I det hele var det større skepsis mot endringene i fag­ bevegelsen og i stortingsgruppen enn i regjeringen og partiledelsen. Ledelsen måtte til en viss grad ta hen­ syn til dette, men skeptikerne manglet alternativer og valgte gjerne å bøye seg. Endringene i Arbeiderpartiet gikk imidlertid vid­ ere enn til viljen til å reformere statsapparatet. Det gjenspeiles i partiets språkbruk. Ordet «planøkono­ mi», som hadde positiv klang i partiet ennå i 1970årene, gled ut av bruk. «Sosialisme» og «demokra­ tisk sosialisme» gikk gradvis samme vei, mens «so­ sialdemokrati» kom i stedet. Gamle honnørord som «likhet» og «likeverd» skulle nå dele plassen med «valgfrihet» og «mangfold». Mens man før negativt hadde snakket om «de frie krefters spill», snakket man nå heller positivt om «konkurranse». «Vi er ikkje mot konkurranse. Vi er heller ikkje mot ikkjeoffentlege organisasjons- og eigarformer,» sa Einar Førde. Når mange i samtiden ville ha det til at landsmøtet i 1987 var vendepunktet, var det en forenkling. Som vi har sett, startet dreiningen - først i kredittpolitik­ ken, senere på andre områder - fra omkring 1977. Bevegelsen bort fra 1970-årenes sterke planleggingstro gikk gradvis. Nytt fra midten av 1980-årene var likevel at statsapparatets oppbygging og statens funk­ sjon på så å si alle områder ble satt under debatt. Etter stortingsvalget i 1985 lanserte partiet «Aksjon frihet». Der ble ideologisk fornyelse varslet. Debatthefter ble sendt ut i partiorganisasjonen - hele parti­ et skulle trekkes med i en endring som hadde vært i gang i partiets ledende kretser i bortimot ti år. 1 en slik sammenheng var landsmøtet i 1987 en foreløpig oppsummering som også gjorde dreiningen i partiet mer offentlig kjent. I første omgang orienterte partiet seg mer mot det politiske sentrum. De første årene etter at det kom til regjeringsmakt igjen i 1986, søkte det helst støtte i og kompromisser med Kristelig Folkeparti og Senterpar­ tiet. Det samsvarte med at disse partiene var naboer langs en høyre-venstre-akse. Men alt i 1970-årene hadde partipolitiske motsetninger vært mer kompli­ serte enn dette, og utover i 1990-årene syntes samar­ beidet med sentrum å vike for et samarbeid med Høy­ re, til dels også med Fremskrittspartiet. Den nye EUkampen (EF ble til EU i 1993), som forsterket mot­ setningene mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, bidrog til dette. Men også på felter som miljøpolitikk, energipoli­ tikk, utenrikspolitikk, internasjonalisering, samferd­ selspolitikk og velferdspolitikk skjedde det en for­ skyvning. Avstemningene på Stortinget i 1994-95 viste at Høyre nå - i motsetning til tidligere - stod nærmere både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet enn Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Over halv­

parten av Høyre-velgerne hadde i 1993 Arbeiderpar­ tiet som sitt andrevalg. Da Arbeiderpartiet og Høyre i 1996 fant sammen i behandlingen av revidert nasjo­ nalbudsjett, var det noen som spurte seg om den gamle «vekstkoalisjonen» med tiden ville finne en fastere form. Stort sett har «moderniseringen» av Arbeiderparti­ et vært tolket på tre ulike måter. For det første har endringen av profilen vært sett på som en manøver for å beholde oppslutningen blant velgerne. Siden industriarbeiderne ble færre, og siden FO ble for­ holdsvis svakere blant arbeidstagerorganisasjonene, måtte partiet gjøre mer for å tiltrekke seg nye middelklassevelgere og legge mer vekt på individuell utfol­ delse. En annen tolkning har vært at partiet - etter at motkonjunkturpolitikken var oppgitt i slutten av 1970-årene og tilliten til keynesianismen var svekket - trengte nye styringsinstrumenter, og ikke hadde noe annet å gripe til enn ny liberalistisk inspirert øko­ nomisk teori. Innenfor den tredje tolkningen * \r man ikke sett moderniseringen som et brudd med radikal tradisjon, men mest som en videreføring av den kritikken av staten som lå i 1970-årenes radika­ lisme. Alle disse tolkningene har sikkert noe for seg. Men når markedstenkningen vant større innpass i partiet, og når avstanden mellom Arbeiderpartiet og Høyre ble så liten, er det naturlig også å se dette i sammen­ heng med fremveksten av det vi vil kalle et sosialde­ mokratisk storborgerskap. Det var partimedlemmer som beveget seg fra stillinger i departementenes poli­ tiske ledelse til toppstillinger og styreverv i det priva­ te eller statlige næringsliv, uten at det ble opplevd som store sprang. Arve Johnsen, som gikk fra statssekretærstillingen i Industridepartementet til å bli Statoils første toppsjef i 1972, var et eksempel. Men senere kom mange flere - blant dem Trygve Tamburstuen, Lars Uno Thulin, Tormod Hermansen og Tor­ stein Moland. Harald Norvik var kanskje likevel den mektigste. Han hadde arbeidet i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, på statsministerens kontor, som statssekretær i Olje- og energidepartementet og i høye stillinger på Akers Mekaniske Verksted, i Aker­ gruppen og hos Astrup-Høyer inntil han ble toppsjef i Statoil i 1988. Dertil hadde han viktige styreverv i Orkla, SAS og Næringslivets Hovedorganisasjon. Folk som dette fortsatte også som næringslivsledere å nyte stor tillit i partiet. Da var det kanskje ikke så rart at grensen mellom offentlig og privat etter hvert ble følt som mindre viktig? Arbeiderpartiet hadde ikke flertall i Stortinget, men likevel hadde partiet regjeringsmakten alene hele tiden etter 1986, når vi unntar Syse-regjeringen (1989-90). De partiene som hadde stått bak Bortenregjeringen, og senere Willochs andre regjering, hkk stadig større vansker med å samarbeide. Syse-regje-

DEN NYE STATEN OG DET NYE SOSIALDEMOKRATIET

Gro i sentrum. Statsminister Gro Harlem Brundtland på et valgmøte på Gjøvik under valgkampen foran kommunevalget i 1995. 135

MARKED MOT STAT - INDIVID MOT SAMFUNN

Veisjef Harald Gjerstad i AustAgderåpner en ny trasé på E-18 ved Tvedestrand i sep­ tember 1992. Vei­ bevilgninger og veiutbygging fanget stor interesse i 1980og 90-årenes poli­ tikk. Ikke minst ble Kjell Opseth, sam­ ferdselsministeren i Gro Harlem Brundt­ lands regjering fra 1990, kjent fo r sin evne til å få gjen­ nomslag fo r veikravene i regjerin­ gen og i Stortinget.

Moderne medier har spilt en stadig større rolle når det gjelder å ta samfunnsspørs­ mål opp til debatt, og politikerne er blitt stadig mer avhengige av å beherske den debatt­ situasjonen mediene har skapt. To av landets m estfjem synstilpassede poli­ tikere har vært Fremskrittspartiets Carl I. Hagen og Sosialistisk Venstre­ partis Erik Solheim. Her under partileder debattenfør kommunevalget i 1995.

136

ene i 1993 ned til 23 - omtrent det samme som i 1973, før høyrebølgen startet. Arbeiderpartiet reiste seg raskt etter nederlaget i 1981, og var i 1985 igjen oppe i 40 prosent. Valget i 1989 ble imidlertid preget av sterk polarisering, og fløypartiene SV og Fremskrittspartiet tjente på det. 1 1993 var det så mellompartienes tur, i strid med det mange trodde var langtidsutviklingen. Senterpartiet økte sin andel av stemmene med ti prosentpoeng og fikk en oppslutning på linje med Høyre. Mens valge­ ne i 1950- og 1960-årene til forveksling hadde lignet hverandre, hadde nå hvert valg sin spesielle pro hl. Gamle og faste mønstre som lenge hadde gitt partibildet stor stabilitet, ble brutt. I norsk valggeograh hadde det sentrale Østlands-området og Nord-Norge vært mest preget av en polarisering mellom Arbeider­ partiet og Høyre, noe som bunnet i at de økonomiske forskjellene mellom folk var særlig store i disse områdene. På Sør- og Vestlandet, der de økonomiske forskjellene var mindre og kulturell tilhørighet betydde mer for velgerne, stod Venstre og Kristelig Folkeparti sterkt. Da Høyre vokste og trengte inn i Venstres gamle ringen gikk i oppløsning på EU-saken, som også syn­ tes å ha ødelagt den gamle «borgerlige» opposisjo­ nens muligheter til å finne sammen igjen. Var opp­ bruddet fra gamle politiske posisjoner som var kom­ met i gang i 1970-årene, nå gått så langt at det var tid for nye allianser?

Velgerne blir enda m er troløse enn i 1970-å ren e Uroen blant velgerne, som hadde startet i 1970-årene, ble forsterket i 1980-årene. 1 første halvdel av tiåret kunne det riktignok se ut til at stemningen var i ferd med å falle til ro. Mellom stortingsvalgene i 1981 og 1985 forlot 29 prosent av velgerne sitt gamle parti det var bare litt mer enn i valgene som gikk forut. Men mellom 1985 og 1989 kom prosenten opp i 40, og mellom 1989 og 1993 i 44. Aldri før hadde så mange velgere skiftet parti mellom to valg. Velgeruroen gjorde at partienes styrke svingte sterkt fra valg til valg. Høyre nådde for eksempel i 1981 en størrelse som fikk mange til å tro at det ville true Arbeiderpartiet som landets største parti. Men deretter var det Fremskrittspartiet som særlig høstet fruktene av høyrebølgen. Høyre falt tilbake igjen, og i 1989 nærmet partiet seg det nivået det hadde ligget på midt i 1960-årene. I 1993 var oppslutningen 17 prosent - under halvparten av Arbeiderpartiets. Fremgangen for Høyre og Fremskrittspartiet sam let tok også slutt etter valget i 1989. Fra en samlet opp­ slutning på mellom 33 og 36 prosent falt de to parti­

bastioner på Sør- og Vestlandet i 1970-årene, ble dette mønstret for alvor brutt. Ved valget i 1985 ble det ytterligere svekket, men nå fordi Arbeiderpartiet gikk særlig sterkt fram i kyststrøkene, også der «motkul­ turene» hadde stått sterkt og det før hadde vært van­ skelig for partiet å få innpass. Endelig var det - da mellompartiene i 1993 gjenvant styrken sin i denne regionen - Senterpartiet som sørget for det, ikke Ven­ stre og Kristelig Folkeparti. Også velgernes sosiale bakgrunn hkk mindre å si for hvordan de stemte. Tradisjonelt kunne folks so-

DEN NYE STATEN OG DET NYE SOSIALDEMOKRATIET

siale opphav langt på vei forklare hvordan de stemte, ikke minst i Skandinavia. Nå, når arbeiderne ble fær­ re og funksjonær- og velferdsyrkene vokste, ble det vanligere med sosial bevegelighet. Barna fikk andre yrker og følte at de tilhørte andre sosiale grupper enn foreldrene. Folk lot seg også styre mindre av hvor de «hørte til» - enkeltsaker og tidsbestemte holdninger betydde mer. Ungdom stemte dessuten annerledes enn de tradi­ sjonelt hadde gjort. Valget i 1981 har vært kalt «de unges opprør». Ungdommen gikk til høyre, i strid med erfaringene fra 1950- og 1960-årene, da Arbei­ derpartiet hadde vært «ungdomspartiet». Men ung­ dommen ble ingen varig støtte for Høyre. Den sluttet heller opp om partier som den mente stod for noe nytt. Både i 1989 og 1993 var SV, Fremskrittspartiet og Venstre de mest typiske «ungdomspartiene», og i 1993 fikk Senterpartiet en bemerkelsesverdig stor andel av førstegangsvelgerne. Kvinner hadde tradisjonelt stemt mer konservativt enn menn. Men de som var født etter 1940, brøt dette mønstret. Unge kvinner foretrakk SV, Arbeiderpartiet og Venstre eller - i 1993 - Senterpartiet. Den mer

radikale kvinneprohlen syntes å være det mest stabile av alt det nye. At de politiske meningene skiftet så hyppig måtte gi partiene en følelse av avmakt. Veien mellom suk­ sess og fiasko ble kort, og det som skapte svingninge­ ne, lå tilsynelatende utenfor det partiene kunne gjøre noe med. Vilkårene for å drive politikk var endret. Et eksempel på det var medienes nye rolle. Før fjern­ synets tid - og mens avisene i stor grad var knyttet til partiene - ble de sakene partiene tok opp, også i høy grad det politisk debatt dreide seg om. I 1980-årene

i ........ i ■ ■ ■ I J l l

Arbeiderpartiet i i Høyre Kristelig Folkeparti r t m Senterpartiet ES S11

Venstre Sosialistisk Venstreparti Fremskrittspartiet Andre

Prosent 50

Diagrammet over partienes opp­ slutning ved stortingsvalgene mellom 1969 og 1993 illustrerer godt at det gamle mønsteret - der de aller fleste velgerne holdt fast på samme parti fra valg til valg - nå ble forlatt. Fra partienes synspunkt ble velgerne troløse. Mindre oppslutning om Arbeiderpartiet og større motsetnin­ ger mellom Høyre og mellompartiene gjorde at det ble vanskelig å få til flertallsregjeringer.

var det ikke lenger selvsagt at partiene trakk opp hovedlinjene i debatten. Mediene konkurrerte med partiene; de tok opp saker på eget grunnlag og gjorde seg til talsmenn for politiske løsninger. De bestemte hvem som skulle inviteres til å delta i debatten. De kunne også definere hvilke problemer eller situasjo­ ner debatten skulle dreie seg om, og det kunne være helt andre enn de som var viktige i partiprogramme­ ne. Politikere måtte stadig på kort varsel ta stand­ punkt til saker de kanskje ikke hadde tenkt igjennom og måtte tilpasse sitt budskap til medieverdenen. Etter fjernsynsdebatter utropte aviser vinnere og tapere. Det partiet som hadde svar rede på det medie­ ne så som dagens spørsmål, var vinneren. Lå det noen mer varige utviklingstrekk i alle disse endringene? Dette lar seg ennå ikke besvare sikkert. Likevel kan vi nok si at konkurransen mellom partie­ ne fram til EU-saken ble aktuell i 1989, var dominert av motsetninger langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. EU-kampen brakte territorielle motset­ ninger mellom sentrum og utkant mer i forgrunnen, og samtidig foregikk en endring av partienes plasse­ ring i det politiske landskapet. Ved valget i 1993 fremstod Senterpartiet for mange velgere som mer radikalt enn Arbeiderpartiet på felter som offentlig styring, distriktspolitikk og miljøpolitikk, og partiet vant på det. Slik mange oppfattet det, hadde Senter­ partiet i det hele gått til venstre og Arbeiderpartiet til høyre. Denne oppfatningen svarte til tendensene til at Arbeiderpartiet oftere fant sammen med Høyre og Fremskrittspartiet på Stortinget. Om det peker mot mer varige nye grupperinger, er et åpent spørsmål. 137

V

i har vært vant til å tenke at det finnes nokså uforanderlige rammer om mennes­

kets liv. Om politiske og økonomiske forhold kunne endre seg raskt, var naturen og kultur­ mønsteret, familien og andre sosiale rammer om livet langt m er stabile. Men etter 1970 ble endringene på slike felter ble nå så raske at det kan se ut til at politikken ble hengende etter. Det ble stadig klarere at man ikke kunne ta som gitt at naturen - luften, jorden, skogen, markene, elvene og havet - lenger var «natur». Menneskets evne og vilje til å forandre naturen var blitt så stor at man snakket om et nytt « risikosamfunn ». En forholdsvis liten flokk innvandrere fra den tredje verden gjorde den nor­ ske befolkningen litt m er sammensatt og stilte nordmenn overfor nye spørsmål om hvordan de skulle forholde seg til det ukjente. Kvinner brøt ut av det gamle kulturelle og sosiale mønstret og skaffet seg en plass i utdannelse, yrkesliv, kultur­ liv og politikk som på mange felter gjorde dem jevnbyrdige med mannen, og som utpeker dem til internasjonale pionerer. Familien krympet og ble mer ustabil. For første gang ble det gjennom en lang rekke år født fæ rre barn enn det som skal til fo r å holde befolkningstallet oppe. I årene etter 1970 ble også en langvarig utvikling mot utjevning i levekår snudd, og avstanden mellom de rikeste og de fattigste begynte å øke. Gamle sosi­ ale problemer vokste på nytt, sammen med nye. Samtidig levde flertallet i en overflod som aldri før. I dette overflodssamfunnet er produksjonska­ pasiteten blitt så stor at det har gitt rom fo r frem ­ veksten av et nytt «informasjonssamfunn ».

Menneske og natur i overflodens tid Forrige oppslag: Marianne Heske: Fra Storfjord -8 4

En følge av det økende forbruket i Velstands-Norge har vært voksende søppelfyllinger. Fyllingene ble symboler på sløseriet, men også viktige kilder til forurensning både av vann, jord og luft. 140

Norsk hverdag omkring 1970: Konsentrasjoner av det kjemiske stoffet PCB, som fremkaller kreft og svekker immunforsvaret, oppdages i morsmelk. Kon­ demnerte kjøleskap valses ned av bulldoserne på kommunale søppelplasser, og KFK-gass frigjøres og stiger opp i atmosfæren. Dyrelivet i Mjøsa er truet: Tilførsel av nitrogen og fosfor forårsaker unormalt stor plantevekst, mangel på surstoff og forgiftning. Oljeutvinningen i Nordsjøen kommer i gang. Med tiden vil den medføre store forurensninger, særlig utslipp av gasser som påvirker klimaet. Menneskets bruk av naturen medførte større risiko enn før. Riktignok ble ikke alt som her er nevnt, umiddelbart oppfattet som risikabelt. Få mente tidlig i 1970-årene at klimagasser var et stort problem ved oljevirksomheten, og enda færre ante at det var noe galt i å kjøre kjøleskapet på søppelfyllingen. Først etter hvert skulle risikoen bli klarlagt og alminnelig kjent. Likevel kan vi si at det var omkring 1970 at det ødeleggende ved den moderne industrielle produk­ sjons- og livsformen ble så tydelig at det begynte å påvirke folks oppfatning av det samfunnet de levde i.

Vi skal se nærmere på de problemene moderne produksjon, forbruk og livsform skapte i forhold til naturen i tiden etter 1970.

D en nye risikoen Når forholdet mellom menneske og natur fra omkring 1970 ble mer problematisk enn før, henger det i den vestlige verden i første rekke sammen med to forhold: Menneskenes evne til å forandre naturen gjennom produksjon, forbruk og dagligliv var blitt så stor, og det økonomiske systemet og den økonomiske tenkningen bygde på forutsetningen om at mennes­ kenes materielle behov er uendelige. Ser vi på verden som helhet, har også befolknings­ veksten vært et hovedproblem. I Norge har den imid­ lertid vært forholdsvis liten. Endring i befolkningsforholdene har nok også her økt presset på naturen, men da har årsaken snarere vært by- og tettstedsveksten enn at nordmennene ble flere. Det er ikke nytt at mennesket påvirker naturen. Mye tyder på at hele samfunn lenge før industrialis-

MENNESKE OG NATUR I OVERFLODENS TID

men kunne gå i oppløsning for eksempel på grunn av for sterk utnyttelse av beiteland eller overforbruk av vann. Likevel var virkningene avgrenset til nokså små geografiske områder. I den tidlige industrialderen på 1800-tallet rammet miljøfarene stort sett dem som arbeidet innenfor fabrikkportene eller bodde i nær­ heten av fabrikken. Først i det modne industrisamfunnet som vokste fram etter annen verdenskrig, ble balansen mellom menneske og natur avgjørende forrykket. Av flere grunner kan vi snakke om at den moderne industri­ elle produksjons- og livsformen skapte en ny type risiko. For det første kan det ha store konsekvenser for dem som ennå ikke er født når noe går galt. Atom­ ulykken i Tsjernobyl i 1986 var ingen vanlig ulykke. Den gikk ikke bare ut over dem som levde da den skjedde - konsekvensene ble overført også på frem­ tidige generasjoner. For det andre rammes også områder som ligger langt borte fra kilden til farene. Forsuringen av nors­ ke vassdrag - stort sett forårsaket av forbrenning av kull, olje og gass i Storbritannia, Sentral-Europa og Russland - er ett eksempel på dette, Tsjernobylulykken et annet. Algekatastrofen som rammet fisken og truet oppdrettsnæringen langs den sørlige norske­ kysten i slutten av 1980-årene, og som for en stor del var forårsaket av utslippene i de store elvene på kon­ tinentet, understreker poenget ytterligere. På den andre siden har Norge med sine utslipp bidratt til problemene andre steder i verden. KFK-gassen fra norske søppelfyllinger har vært med på å bryte ned ozonlaget rundt jorda. Den alvorligste uttynningen viste seg først over Antarktis, selv om tyngden av utslippene kom fra industrilandene i nord. Utslippe­ ne av kulldioksid fra oljeproduksjonen i Nordsjøen har bidratt sterkt til en kunstig oppvarming av atmo­ sfæren og virkningene vil kunne bli alvorligere i Bangladesh enn i Norge. Utslipp transporteres med luft- og havstrømmene. Norge «eksporterer» for eksempel klimagasser til andre deler av verden og mottar selv slike gasser langt bortefra. Slik har risiko­ en ved høyteknologisk industriproduksjon blitt verdensomspennende. Det har også medført at forurenseren har blitt mer anonym - det er vanskeligere å holde noen bestemt ansvarlig. For det tredje kan alle grupper i befolkningen ram­ mes på en annen måte enn før. Tidligere i industri­ samfunnets utvikling var altså farene mest konsent­ rert til fabrikken eller området omkring. Selv om mange miljøproblemer også etter 1970 har rammet lavstatusfolk hardest, har situasjonen likevel endret seg vesentlig. Miljøgifter setter før eller senere alle i fare, også dem som produserer dem eller tjener peng­ er på dem. Selv de rike og mektige kan neppe i leng­ den kjøpe seg fri fra følgene av økologiske katastrofer eller atomnedfall.

For det fjerde er risikoen ofte usynlig. Under den tidlige industrialismen kunne man gjerne lukte eller se det farlige, om man hadde et minimum av kunn­ skap. Etter Tsjernobyl ble faren uttrykt i «bequerel». Bare vitenskapelige målinger kunne avdekke om den i det hele var der. Ved forgiftningen av Mjøsa kunne | nok folk skjønne at noe var galt når de så død fisk eller at en vik grodde igjen av alger. Men PCB i mors­ melken, oppvarmingen av atmosfæren og ozonhull kunne avsløres bare gjennom vitenskapelige måling­ er. Vitenskapen fikk på denne måten en dobbeltrolle: I Den er nødvendig for å avdekke risiko, men ligger også til grunn for de fleste av de produksjonsmetode- j ne og produktene som har skapt risikoen. PCB er et stoff som ikke finnes i naturen. Det er frembrakt ved Gassbrenning under oljeproduksjon på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. «Overflødig» gass kommer til overflaten sammen med oljen. Brenningen av gass har stått f or en vesentlig del av utslippene av klimagassen kulldioksid (C 02) fra virksomheten på sokkelen.

hjelp av vitenskap. Teknologien som har gjort det mulig å ta opp olje i Nordsjøen, kunne ikke vært skapt uten vitenskapens hjelp. Når Mjøsa grodde igjen, var en del av grunnen bruk av vitenskapsbasert industrigjødsel i jordbruket. Den systematiske bru­ ken av vitenskap og avansert teknologi har økt pro­ duksjonskapasiteten voldsomt og dermed mengden av de produktene som i siste instans må tilbake til naturen. Vitenskapen har også frembrakt en lang rek­ ke kunstige stoffer som vanskelig kan omdannes til natur igjen.

M ennesket mot naturen: presset mot produksjonsgrunnlaget Oljen, den nye rikdommen i norsk økonomi, er en «ikke-fornybar» ressurs. Naturen danner ikke ny mineralolje til erstatning for den menneskene bruker. Når oljeproduksjonen etter hvert økte langt ut over hva som ble satt som et rimelig uttak da norsk olje­ politikk ble diskutert i 1970-årene, betydde det der­ for også i prinsippet at oljealderen måtte vare kortere. «Vi er klar over at forbruket av fossilt brensel og and141

MENNESKENES VILKÅR

Småhvalen var en av de bestandene som ble truet av mer effektive fangstmeto­ der til havs. Regule­ ring ble etter hvert tatt i bruk. Her ser vi nedgangen i den norske hvalfangsten fra 1970 til midt i 1980-årene. Årene uten fangster gjen­ speiler at Norge da fulgte opp den inter­ nasjonale hval­ fangstkommisjonens fangstforbud. Da Norge gjenopptok kommersiell fangst, var dette i strid med hvalfangstkommi­ sjonens politikk.

Ny Europavei 6 skjærer seg gjennom jordbrukslandskapet i Ingedal ved Halden i 1988. Ved midten av 1980-årene ble 8000-10 000 mål dyrket mark tatt i bruk til utbyggings­ formål årlig.

re ikke-fornybare ressurser må begrenses, men like­ vel pumper vi opp våre oljeressurser så fort som vi overhodet klarer,» uttalte fylkesmann, tidligere stats­ minister Kåre Willoch i 1994. En del av kritikken gikk ut på at dette fratok etterkommerne deres rett­ messige andel av ressursene. Fra starten av oljealderen var alle klar over at olje­ ressursene var begrenset, og etter hvert som norsk økonomi ble mer avhengig av oljen, dukket spørsmå­ let om hva landet skulle leve av etter at den tok slutt, stadig opp. Riktignok varierte anslagene over reserve­ ne. Både ny teknologi og endrede prisforhold kunne påvirke svaret på hva som skulle ansees for å være «drivverdige» ressurser - det vil si regningssvarende å pumpe opp. Anslaget ble for eksempel justert opp ved midten av 1990-årene. 1 1995 mente man at oljen med uendret produksjonsnivå kunne vare i 14 år, naturgassen i bortimot hundre. Industrialisering av primærnæringene førte også til at produksjonsgrunnlaget ble presset. Fiskeriene fikk, som vi har sett på side 67, akutte problemer i 1970årene. Årsaken var en ny, industriell fangstteknologi - med tråleren og fabrikkskipet som de mest ytterlig­ gående eksemplene, og en vitenskapelig og industrielt frembrakt «leteteknologi» - ekkoloddet og sonaren. Med dette utstyret ble det mulig å fiske over mye stør­ re havområder enn før og å ta opp mer av fiskebestan­ den i hvert område. I samsvar med vitenskapens dob­ beltrolle var samtidig havforskningen nødvendig for å avdekke hvordan det stod til med bestandene.

Antall hval 3500 3000 2500

2000 1500

1000 500

1970

1975

1980

1985

1990

1995

Fisk er en betinget fornybar ressurs, som det heter i fagspråket. Fiskestammer kan bygges opp igjen, men det forutsetter sikker, vitenskapelig underbygd kunnskap og en god og effektiv forvaltning. Følgene av overfisket var ved midten av 1990-årene på ingen måte overvunnet i havområdene rundt Norge. For mange fiskestammer utenfor kyststater i den tredje verden ble dessuten det høyteknologiske industrifis­ ket, som også Norge deltok i, en stadig større trussel. Jordbruket hadde blitt gjennomindustrialisert i løpet av 1960-årene, og jorderosjon - at jord føres bort med rennende vann - ble et problem. I 1987 ble det anslått at om lag ti prosent av åkerarealet på Øst­ landet og 17 prosent i Trøndelag var utsatt for sterk erosjon. Slik forsvant en del av grunnlaget for mat­ produksjonen. Utbygging av boliger, industri og vei­ er slukte også jordbruksarealer. Ved midten av 1980årene forsvant 800 0 -1 0 000 dekar dyrket jord årlig på denne måten. Det var riktignok mindre enn ved midten av 1960-årene, da opp mot 25 000 dekar hadde forsvunnet år om annet. Produksjonsgrunnla­ get for mat måtte vike for industri, motorisert trans­ port og by- og tettstedsvekst. Jordvern var på moten i 1970-årene, da den svens­ ke næringsmiddelforskeren Georg Borgstrøm og bekymringen for verdens matforsyning stod sentralt i norsk og internasjonal miljødebatt. Men i 1980-årene, da det ble lagt vekt på billig import snarere enn på hjemlig produksjon, gled jordvernet mer i bak­ grunnen. Mer dyrket mark ble igjen tatt i bruk til andre formål, selv om tapet ikke var så stort som 20 år tidligere. Jorden er også «betinget fornybar». Ny jord kan i prinsippet dyrkes opp til erstatning for den som går tapt. Men nydyrking må oftest skje i områder med dårligere jordsmonn.

M ennesket mot naturen: fo ru ren sn in ger Avfallsproblemer - alle slags utslipp til luft, vann og jord - kom i løpet av de 25 årene etter 1970 til mer og 142

MENNESKE OG NATUR I OVERFLODENS TID

Norsk Hydro på Herøya i Porsgrunn var i 1970- og 1980årene ofte gjenstand fo r hard kritikk fo r forgiftning av naturen. Blant annet var utslippene herfra en hovedårsak til at fisk og skalldyr i Frierfjorden ble er­ klært som uspiselige.

mer å overskygge ressursproblemene. Kunne naturen tåle alt avfall fra produksjon og forbruk av varer og fra utvinning og forbruk av energi, og kunne den kla­ re å omdanne alle kunstige stoffer til natur igjen? Forurensningskilder fantes overalt i samfunnet. Men hovedtyngden av forurensningene kan likevel føres tilbake til et felles opphav - forbruk av energi som var fremstilt industrielt eller produksjon og for­ bruk av industrivarer. Det var utslippene fra selve industriproduksjonen som stod i sentrum da forurensningsdebatten for alvor startet ved inngangen til 1970-årene. Industri og bergverk slapp da også ut 114 000 tonn svoveldioksid i 1976, 74 prosent av hele landets utslipp. Svoveldioksid bidrog til forsuring av jord og vann og til luftveisinfeksjoner, særlig i de større byene. Miljøgif­ ter fra Norsk Hydro og andre bedrifter var den viktig­ ste grunnen til at myndighetene i 1970-årene måtte advare folk mot å spise hsk og skalldyr fra Frierfjor­ den i Telemark. I midten av 1980-årene var det Frier­ fjorden, Sørfjorden i Hordaland og Kristiansandsfjorden i Vest-Agder som var hardest rammet av miljøgif­ ter, men ingen del av landet var uberørt. I fjord etter fjord ble store konsentrasjoner av industriens miljø­ gifter avdekket både i vannet og på bunnen. I tillegg

gravde, som vi har sett, miljøvernorganisasjonene fra midten av tiåret opp tønner med usikret gift ved Un­ ger fabrikker i Fredrikstad og ved andre bedrifter (side 119). Statens forurensningstilsyn (SFT) satte fra starten tidlig i 1970-årene mye inn på å få oversikt over og redusere industriforurensningene, blant annet gjen­ nom et tiårsprogram for opprydding i eldre industri fra 1974. Avsløringene i 1980-årene avdekket imid­ lertid at slett ikke alt var under kontroll, og mot slut­ ten av tiåret ble SFT styrket og førte en strammere politikk. På mange områder gikk utviklingen i riktig ret­ ning. Utslippene av svoveldioksid sank til 71 000 tonn i 1985, og videre ned mot 23 000 i 1992. Etter at en internasjonal konvensjon om langtransporterte luftforurensninger var inngått i 1979, ble det satt som mål å redusere de norske utslippene med 50 prosent innen 1993. Det målet ble nådd alt i 1986. Utslippe­ ne av viktige miljøgifter som kadmium, sink, bly og dioksiner kom også under bedre kontroll. Årsakene var utvilsomt flere. Overgang fra bruk av tungolje til lettere og mer svovelfattig olje og myndighetenes pålegg om og tilskudd til bygging av renseanlegg hadde sin virkning. Men en god del skyldtes også at 143

MENNESKENES VILKÅR

med store mengder metan og nitrogenoksider. I de første årene med oljeutvinning var folks fore­ stillinger om risikoen ved virksomheten gjerne knyt­ tet til oljesøl og store katastrofer. 1 1977 kom også en ukontrollert utblåsning på Ekofisk - «Bravo-ulykken». Først etter åtte dager, og ved hjelp av den pro­ fesjonelle amerikanske «brønndreperen» Red Adair, lyktes det å stoppe den. Men nye ulykker av tilsva­ rende omfang lot vente på seg, og langsiktige virkninger av «Bravo» viste seg å være begrenset. Likevel var utslippene til sjøen store, ikke på grunn av store katastrofer, men fra det jevne, daglige arbeidet på olje- og gassfeltene. Under boring ble det sluppet ut store mengder borevæske, som var tilsatt kjemikalier og olje. Under produksjon fulgte vann som inneholdt rester av olje og kjemikalier, med opp. Når rørledninger som skulle frakte olje og gass til land ble klargjort, ble det sluppet ut store mengder kjemikalier sammen med vannet. Slik førte virksomheten til endringer av dyrelivet på havbunnen mange kilometer fra utslippstedene og til økte konsentrasjoner av olje i hsk i store del r av Nordsjøen. Den økte utvinningstakten ville føre til at forurensningene ville fortsette å øke, mente SFT i 1992.

Økt fo ru rensnin g fr a prim æ rnæ ringene

Kommuner i Norge med størst utslipp av en del luftforurensende stoffer i 1994. De viktigste skade­ virkningene: Kar­ bondioksid: Øker drivhuseffekten. Svoveldioksid: Øker luftveislidelser, forsurer skog og vann og skader materialer. Nitrogenoksider: Gir luft­ veislidelser og bidrar til forsuring og skaper ozon, som, når den finnes ved bakken, igjen gir luftveislidelser og skader vegetasjonen. Flyktige organiske forbindelser: Inne­ holder kreftfrem­ kallende stoffer og skaper ozon. 144

gamle og svært forurensende bedrifter ble nedlagt. Vedtaket om å legge ned gruvedriften i Sulitjelma i Nordland i 1987 var for eksempel i seg selv et stort bidrag til å redusere utslippene av svoveldioksid. Det var en sammenheng mellom avindustrialisering og reduserte utslipp. Likevel ble ikke all industri renere. Den kraftkre­ vende industrien maktet for eksempel ikke å få ned utslippene av svoveldioksid, heller ikke av klima­ gassen karbondioksid. Fremgangen i mye av fastlandsindustrien ble dessuten mer enn oppveid av økt forurensning fra oljeindustrien. Når utslippe­ ne fra oljeindustrien ble så store, betydde det også at Norge ble en større «eksportør» av forurensninger. Særlig når det gjelder gasser som påvirket klimaet stod olje- og gassindustrien for de største utslippene - om lag 30 prosent av alle karbondioksid-utslipp og hele 43 prosent av utslippene av flyktige organis­ ke forbindelser i 1992. Det høye utvinningstempoet i Nordsjøen er hovedforklaringen på at Norge ved midten av 1990-årene oppgav målet om å stabilisere karbondioksid-utslippene på 1989-nivå innen år 2000. I tillegg har virksomheten i Nordsjøen bidratt

Så man ut over jordbrukslandskapet på Romerike i slutten av 1960-årene, var terrengformene helt andre enn 30 år tidligere. Mekaniseringen og industrialise­ ringen av jordbruket, som hadde sitt gjennombrudd i etterkrigstiden, hadde gjennom 1950- og 1960-årene ført til en betydelig omforming av kulturlandskapet, særlig i kornbygdene. Med tyngre og større maskiner, som for eksempel skurtreskeren, ble det mer påkrevd med god drenering, en hensiktsmessig form på jord­ stykkene og flatere jorder. Å planere jorda og lukke bekkene ble vanlig. Fra 1971 gav Landbruksdeparte­ mentet også støtte til planering. I toppåret 1973 ble mellom 35 000 og 40 000 dekar jevnet ut. Mosaikkstrukturen i landskapet, med lange trerekker langs bekkene og frodig kantvegetasjon langs jordene, ble borte. Sammenhengende jorder kom i stedet, og de gikk helt ned til de elve- og bekkekantene som ikke hadde blitt lukket. Samtidig ble gårdene større og driften mer spesiali­ sert. Brukerne konsentrerte seg for eksempel bare om melkeproduksjon, svinehold eller korndyrking. Flat­ bygdene på Østlandet og i Trøndelag drev kornpro­ duksjon, fjell- og dalbygdene og Nord-Norge husdyr­ produksjon, som de på grunn av klima og terreng hadde best forutsetninger for. Hensikten med spesia­ liseringen, som landbrukspolitikken oppmuntret, var både økonomisk effektivitet og sosial utjevning. Parallelt med dette ble bruken av kjemiske plante-

MENNESKE OG NATUR I OVERFLODENS TID

Bruken av tunge landbruksmaskiner har gjort det økono­ misk fordelaktig med jorder som er flate og har en hensikts­ messig form, men endringene i jord­ brukslandskapet har også bidratt til stør­ re forurensninger. Her sår man korn med moderne utstyr på Kløfta i Akershus i april 1991.

De to bildene under fra Romerike viser klart hvordan moderne landbruk med tunge maskiner har endret landskapet. Til venstre: Raviner langs bekkefar i Ullensaker. Til høyre: Et landskap i Nannestad etter planering. De gamle ravinene vises som tegninger i den planerte jorden.

145

MENNESKENES VILKÅR

Algeproblemer oppstår ikke bare i havet. I områder med moderne jord­ bruk er elver og innsjøer blitt utsatt fo r altfor sterk algevekst og fo r­ giftning av vannet. Denne elven på Klepp på Jæren fører giftige blågrønnalger. Helserådet advarer fo lk mot å komme i kontakt med vannet. Den norske naturen kan ikke lenger uten videre brukes av allmennheten.

ADVA RSEL Giftige blagronnalger kan forekomme i vatnet

W ARNING This water may be poisonous due to algne Vatnet ma ikke drikkesheller ikke etter koking Hudkontakt kan fore til utslett og klceinntak til forgiftning Faren er sto rst nar algene farger vatnet gront KLEPP H ELSER ÅD

Algeinvasjonen i 1 9 8 8 Våren 1988 bredte nyheten seg om en katastrofe på sørlandskysten. 19. mai stod følgende reportasje i Aftenpos­ ten: Fiskedøden på Sørlandskysten fortsetter. Også i løpet av onsdagen døde fisk for millionbeløp i oppdrettsanlegg på kysten fra Kragerø til Lyngdal. Det er foreløbig ikke noe som tyder på at fiskedøden er på retur. - Dessverre ser det ikke ut til at dødeligheten har stoppet opp. Vi har tvert imot fått inn meldinger om at områ­ det der fisken dør, er i ekspansjon, sier forsker Didrik S. Danielssen ved Statens biologiske stasjon ved Arendal. Danielssen sier til Aftenposten at de anlegg som er rammet av dødeligheten, har opplevd at 100 prosent av fisken er død. Foreløbig kan forskerne ikke med sikkerhet si hva som er årsaken til den katastrofale fiskedøden. Danielssen mener likevel det ikke kan være tvil om at det er alger som er årsaken til dødeligheten. I løpet av idag eller fre­ dag regner man med å ha bestemt giften som har tatt knekken på fisk for millionbeløp. Det ble snart klarlagt at det var en kraftig oppblomstring av algen Chrysochromulina polylepis som forårsaket øde­ leggelsene; den var blitt giftig på grunn av uvanlig mye nitrogen i vannet. Selv om algekonsentrasjonen var på retur alt i begynnelsen av juni, ble det i løpet av forsommeren klart at langt mer enn oppdrettsanleggene var ram­ met. Nesten hele 1988-årsklassen av torsk og hvitting var utryddet - i store områder også alle sjøstjerner og sjøpinnsvin. Den økologiske balansen var forrykket på store deler av kysten langs Skagerrak. Livet i fjæresteinene og på dyp under 12-15 meter hadde klart seg best. Vinteren 1989 meldte Havforskningsinstituttet i Bergen at algeoppblomstringen året før i en viss grad skyld­ tes avrenning av næringssalter fra Norge, Sverige eller Danmark. Men hovedårsaken lå i avrenningen fra et over­ gjødslet jordbruk i Vest-Tyskland, Nederland og Belgia - i tillegg til utslipp fra industri og kloakk fra disse lan­ dene. Mye nedbør på kontinentet vinteren 1987-88 førte til at utvaskingen av næringssalter ble særlig stor, vindog strømforhold gjorde at de næringsrike vannmassene ség inn i Kattegat og videre inn i Skagerrak, og endelig bidrog høy temperatur til algeveksten. Hvis Nordsjøen fortsatt måtte ta imot så store utslipp, kunne nye tilsva­ rende katastrofer komme igjen.

vernmidler trappet opp, særlig i 1950- og 1960-årene. Økt bruk av kunstgjødsel gjorde at mengden av nitro­ gen som ble tilført jorden, steg fra under 45 000 tonn i 1960 til opp mot 120 000 i 1980. Det var langt mer enn plantene kunne nyttiggjøre seg. Alle disse endringene fikk følger for miljøet. Med den økte bruken av kunstgjødsel ble jorderosjonen, som kom særlig på grunn av ensidig korndrift og mindre kantvegetasjon, en større forurensningsfare. Næringsstoffene fant veien ut i vassdragene sammen med jorden, eller de ble bare vasket ut av jordsmon­ net. I områder som spesialiserte seg på husdyrpro­ 146

duksjon, ble kapasiteten i gjødselskjellerne for liten mange steder. Det ble større behov for å kjøre ut gjød­ sel om vinteren, som igjen førte til at mer rant ut i vassdragene. I tillegg førte nye metoder, som bruk av silofor, til miljøskader. Resultatet var redusert vann­ kvalitet, unormal algevekst, mangel på oksygen i van­ net og i verste fall «døde» innsjøer. Vassdragene i jorbruksområdene ble hardest rammet, men virkningen meldte seg også i sjøen. Alt i 1970-årene satte man inn mottiltak, for eksempel aksjonen for å redde Mjøsa (side 36). I 1980-årene kom mer landsomfattende tiltak med sik-

MENNESKE OG NATUR I OVERFLODENS TID

te på å hindre overforbruk av gjødsel og at husdyr­ gjødsel ble spredt om vinteren. Bøndene ble også oppmuntret til å pløye om våren i stedet for om høs­ ten. Tiltakene førte til at utslippene fra landbruket ble mindre fra midten av 1980-årene, men næringen var fortsatt den største kilden til nitrogenutslipp og den tredje største til fosforutslipp. I skogbruket hadde industrialiseringen i mellom­ tiden ført til at motorsag, traktor og lastebiltransport - fra 1970-årene også hugstmaskiner - fortrengte den gamle driftsformen. Snauhugst av store arealer hadde store konsekvenser for plante- og dyresamfunn og økte avrenningen av næringssalter. Utbyggingen av skogsbilveier førte til at de urørte naturområdene i landet stadig ble mindre. I bskeriene førte industrifisket til overbeskatning av fiskestammene (side 67). Drivstofforbruket i fis­ keflåten var dessuten kilde til store utslipp av nitrogenoksider - i forhold til sysselsettingen mye større enn i noen annen næring. I oppdrettsnæringen skap­ te bruken av antibiotika miljøproblemer, samtidig som behandlingen av nøtene med antigrostoffer førte til utslipp av tungmetaller og foringen førte til at næringen bidrog med 30 prosent av landets utslipp av fosfor, nesten like mye som alle kloakkutslipp i lan­ det. Fordi avanserte maskiner og kjemiske produkter fra industrien ble så viktige for produksjonen i pri­ mærnæringene, bidrog altså også de til det økte pres­ set på naturen.

Det nye hverdagslivet og naturmiljøet I løpet av 1960-årene hadde industrialiseringen i hjemmene nådd et nytt stadium. Folk investerte mer av det de tjente i varige forbruksvarer. Vaskemaski­ nen ble vanlig, og den fikk følge av oppvaskmaskinen i 1970-årene. Midt i 1980-årene stod disse to hjelpe­ midlene sammen med personlig hygiene for om lag 88 prosent av vannforbruket i husholdningene. De medførte større bruk av vaskemidler og mer fosfatutslipp i kloakken, og bidrog dermed til ødeleggelsen av vassdragene. Kjøleskapet, som også var nokså bredt innarbeidet i løpet av 1960-årene, fikk selskap av hjemmefryseren i tiåret som fulgte. Fordi kjøle- og fryseteknologien bygde på bruk av stoffer som brøt ned ozonlaget når de ble frigjort, bidrog også den til klimatrusselen. Industrialiseringen slo i det hele inn i hushold­ ningene på bred front. Med større velstand ble for­ bruket dreid mot nye områder - varer og tjenester knyttet til bolig, fritid og reiser. Nye industriproduk­ ter fylte hjemmene - fra all slags avansert forbrukerelektronikk som fulgte i fjernsynets kjølvann, til stresslesstolene, de store veggseksjonene og hjørne­ sofaene. Varene ble dessuten «foreldet» raskere enn

før og måtte skiftes ut. I noen produkter hadde fabri­ kanten til og med laget «innebygd slitasje» for at de skulle erstattes etter få år. Boligene ble stadig større, og det trengtes mer for å fylle dem. De skulle også vedlikeholdes og kanskje ombygges. Kortere daglig arbeidstid, femdagersuken fra slut­ ten av 1960-årene og lengre ferier (side 47) bidrog til at folk brukte mer penger på fritidssysler. Mer sports­ utstyr måtte kanskje til, eller campingutstyr og cam­ pingvogn. Følgene av det økende forbruket var blant annet at søppelfyllingene rundt i alle kommuner vokste. Sigevann fra disse førte gift ut i vassdragene. Klimagassen metan ble dannet når avfallet ble brutt ned; ved siden av husdyrbruket ble søppelfyllingene den største kil­ den til metan-utslipp. Når avfall i stedet ble brent, slapp tungmetaller og andre forurensende stoffer ut i naturen. Særlig farlig «spesialavfall», som maling og andre kjemikalier, havnet ofte sammen med annet avfall. Kommunene arbeidet for «gjenvinning» og ombruk, men avfallsmengden økte år for år, og situa­ sjonen var langt fra under kontroll ved midten av 1990-årene. Menneskenes mobilitet i arbeid og fritid gjorde også livsformen til en større miljøtrussel. Ved inn­ gangen til 1970-årene skjøt flyturismen til Syden fart, etter at turoperatører som Informa Solreiser, Saga og Tjæreborg hadde spesialisert seg på slik turisme. Rei­ sene var, som den økende flytrafikken ellers, svært forurensende. 1 1960- og 1970-årene ble store deler av folket hyt­ teeiere. I et nabolag på Lambertseter i Oslo, et ikke særlig velstående strøk, hadde bare én av 43 familier hatt hytte da de flyttet inn i 1930-årene, men ved slut­ ten av 1970-årene hadde 23 av dem blitt hytteeiere. Ved inngangen til 1980-årene regnet man med at antall hytter i landet var oppe i 270 000. En yngre familie som bodde på Lambertseter i 1980-årene, drog til hytta i Hallingdal nesten hver helg mens bar­ na var små. Kroner 80000

Andre varer/tjenester Fritidssysler, utdanning Reiser, transport

60000

Helsepleie Møbler 40000 Bolig, lys, brensel Klær, skotøy Drikkevarer, tobakk

20000

Matvarer 1958

73 67

7 7 -7 9 8 3 -8 5 89-91 7 4 -7 6 8 0 -8 2 8 6 -8 8 9 2 -9 4

Økningen i det private forbruk var voldsom fr a slutten av 1950-årene til midten av 1990årene. Søylene viser forbruket pr. person i faste priser (1994kroner). Forbruket ble tredoblet i løpet av 35 år. Også sammensetningen avdekker overflodens tid: Utgiftene til matvarer har vært nesten uendret, mens utgiftene til bolig, reiser, transport, fritidssysler og utdannelse har gått sterkest opp. 147

MENNESKENES VILKÅR

Også nordmenn ble etter hvert by- og tettstedsboere. Ved folketellingen i 1946 bodde det fo r første gang flere i byer og tettsteder enn i spredtbygde strøk. I 1990 var by- og tettstedsbefolkningen over to og en halv ganger så stor som landsby gdsbefolkningen.

Folkemengde

1769 1815 1835 1855 1875 1900 1920 1946 1960 1980 1801 1825 1845 1865 1890 1910 1930 1950 1970 1990

Samfunnet er blitt mer og mer avhengig av bil i etterkrigs­ tiden. Diagrammene viser hvordan privatbilen har over­ tatt frakten av men­ nesker og dratt fra offentlige transport­ midler. Bare fra midten av 1960årene til midten av 1990-årene ble den distansen fo lk reiste med personbil, mer enn firedoblet. Mens personbilen like etter annen verdenskrig stod fo r under 23 prosent av person­ transporten, var den i 1995 økt til 77 prosent (stolpediagrammet øverst). I kollektivtransporten mistet jernbanen terreng i forhold til rutebilen, men særlig i forhold til flyet (kurvediagram­ met nederst). Foto­ grafiet viser bilkøen på Store ringvei i Oslo en dag i 1994. Både på grunn av avgassene og på grunn av svevestøvet fra piggdekkene er bilen blitt en av de store miljøsynderne. 148

Forutsetningen for denne typen helgeturisme var at bilen var blitt allemannseie. Familien på Lambert­ seter var ikke noe særsyn; helgekøene på inn- og utfartsveiene ved de større byene vitnet om det. Men også i det daglige ble bilen viktigere. Fritiden ble mer fylt med organisert aktivitet. Vi kan ta barne- og ungdomsidretten som eksempel. Avstanden til trening eller stevner ble ofte så stor at bilen måtte brukes til transporten. Kvinnenes innmarsj på arbeidsmarkedet trakk også i retning av økt bilbruk. Når begge foreld­ rene var i arbeid, ble familiens tid knappere. Med bilen kunne man bringe barn til barnehagen eller til dagmamma og likevel rekke jobben. Man kunne hen­ te barna etter arbeidstid og likevel rekke hjem tids­ nok til å lage middag og kanskje bringe ungene til fri­ tidsaktivitetene.

Stadig flere brukte bilen også når de skulle gjøre innkjøp. Store kjøpesentra med gode parkeringsmuligheter ble anlagt. Det begynte i Oslo-området. En tidlig utgave var Stovner-senteret fra midt i 1970-årene. Det skulle trekke til seg både kunder fra drabant­ byen og tilreisende med bil. Sentrene på Skårersletta i Lørenskog og på Liertoppen, som kom noe senere, ble bygd opp nesten utelukkende for kunder med bil, og hadde et langt svakere lokalt befolkningsgrunnlag. Åpningen av «Kvadrat» ved E18 mellom Sandnes og Stavanger i 1984 har vært betegnet som startskuddet for en uhemmet utbygging utover landet. I 1990årene var denne typen kjøpesentre blitt aller mest utbredt på Sørlandet. Når handelsnæringen kunne satse på en slik utvik­ ling, hang det delvis sammen med at familienes tid var blitt så knapp. De hadde ikke tid til å handle hver dag, og dermed forsvant den daglige turen til nærkjøpmannen med handlenett eller trillevogn. Den nye kjøle- og fryseteknologien, som gjorde at folk kunne kjøpe i stort uten at varene ble bedervet, gjor­ de at de kunne gå over til ukeinnkjøp. Når de kunne bruke bilen til transporten, spilte det også mindre rol­ le om varemengden og avstanden ble stor. Endelig førte endret bosetningsmønster i byområ­ dene og større avstand mellom bosted og arbeidssted til mer bilbruk. Det bebygde arealet i byer og tettste­ der økte mye mer enn befolkningen - i 13 norske byer økte folketallet i gjennomsnitt med 27 prosent mellom 1960 og 1990, mens arealene som byene la beslag på, økte med 136 prosent. Det betydde at hver innbygger krevde mer plass. Folk måtte reise lenger Mill. passasjerkm. 60000

Mill. passasjerkm.

1946

52

60

65

70

75

80

85

90

95

MENNESKE OG NATUR I OVERFLODENS TID

for å ivareta sine daglige plikter, og dermed brukte de mer bensin til transporten. Byer med befolkning­ en spredt over store områder var også de som brukte forholdsvis mest energi til transport. Folk i Skien/Porsgrunn brukte for eksempel tidlig i 1990årene gjennomsnittlig 70 prosent mer enn folk i Trondheim. Bilen ble ikke bare allemannseie - tobilsfamilien ble også ganske utbredt. Antallet biler, som så vidt hadde passert en million i 1970, nådde 1,6 m illio­ ner i 1993, og hver bil ble kjørt betydelig mer enn før. Den intensiverte bilbruken førte til at utslippe­ ne av farlige stoffer økte. Omtrent en fjerdedel av landets karbondioksidutslipp, 30 prosent av utslip­ pene av flyktige organiske forbindelser og 36 pro­ sent av nitrogenoksidene - gasser som var farlige både for klima og helse - kom fra bilene tidlig i 1990-årene. Dessuten førte svevestøvet og støyen til store helseplager, særlig i byene. Biltrafikken var hovedforklaringen på at Oslo hadde den dårligste luftkvaliteten i Norden. Forskning fra 1996 antydet at svevestøv påførte byen 1,5 milliarder kroner årlig i ekstra helsekostnader og var en hovedårsak til at

ti prosent av skolebarna led av astmasykdommer. Alt i 1960-årene hadde bilen begynt å komme i søkelyset i storbyene på grunn av de miljøplagene den skapte. I 1970 aksjonerte for eksempel beboere på Ruseløkka/Skillebekk i Oslo mot veiplaner som ville føre til økt gjennomgangstrafikk. Aksjonen pågikk i mange år og ble landskjent, blant annet gjen­ nom en fjernsynsfilm fra 1975 om konfliktene i strø­ ket. Lignende aksjoner kom i en rekke byer. I Holme­ strand og ved Sandefjord stanset beboerne i 1970-årene flere ganger gjennomgangstrafikken på E 18 i pro­ test mot at den ødela nærmiljøet. Slike aksjoner hadde sine lokale virkninger, og viljen til å føre bil­ trafikken utenom bykjerner og boligstrøk ble større. Men de hindret ikke bilbruken i å vokse. Den viste det seg vanskelig å vinne gehør for å begrense. Den var blitt en del av folks dagligliv, og den hadde kom­ promissløse forsvarere i de store bilbrukerorganisasjonene. Den omdanningen av dagliglivet vi her har beskre­ vet, forsterket altså miljøproblemene. Men verken avfallsproblemene eller veksten i utslippene fra vei­ trafikken skyldtes bare husholdningenes forbruk.

Julehandel på kjøpe­ senteret City Syd ved Tillerbyen på Heinndalsmyra utenfor Trondheim i desember 1991. Store nye kjøpe­ sentra utenfor bykjernene, basert på at kundene bruker bil, er én faktor som har bidratt til å øke forurensningen fra biltrafikken. På landsbasis skjøt utbyggingen fart fra midten av 1980årene. City Syd ble åpnet i 1987. Kunden med spark­ støtting står i en virkningsfull kon­ trast til den fulle parkeringsplassen.

149

MENNESKENES VILKÅR

Luftforurensning over Bergen en tidlig oktobermorgen i 1990.

Også industriavfall havnet på fyllinger, og godstrans­ porten bidrog sterkt til utslippene av karbondioksid og nitrogenoksid.

Godstransport over lange avstander truer naturen Den lange økonomiske oppgangsperioden etter kri­ gen hadde gitt et enormt oppsving i verdenshandelen og i norsk eksport og import. Utenrikshandelen fort­ satte å øke etter 1970 og skapte større transportbe­ hov. Mange av de varene som veide tyngst i det økende forbruket, ble produsert bare i utlandet. Bilen og stereoanlegget var to eksempler på det. Nedleggelsen av norske industribedrifter førte dessuten til at varer man før hadde laget hjemme, nå måtte importeres. I 1978 gikk for eksempel Tandbergs Radiofabrikk på Brekke i Oslo konkurs. Det markerte slutten på norsk produksjon av radioer, fjernsynsapparater og lydbåndopptagere, og alt slikt utstyr måtte importeres fra land som Japan, Tyskland og USA. Det samme gjaldt mange andre varer, som klær eller ski. Det nye forbruket betydde i det hele at folks dagligliv ble ster­ kere knyttet til masseproduserte standardvarer fra utlandet. På den andre siden fikk Norge også nye eksport­ næringer med store transportbehov, først og fremst oppdrettsnæringen og oljevirksomheten i Nordsjøen. 150

Fordi transport, som vi har sett, betydde store for­ urensninger, medførte denne utviklingen økt press på naturen. At vestlig industri flyttet ut til lavkostland i andre verdensdeler forsterket transportbehovene ytterlig­ ere. Utflyttingen var økonomisk regningssvarende, ikke minst fordi transporten var blitt så billig. Men de skjulte kostnadene i form av økte forurensninger inn­ gikk ikke i regnskapene. Godstransport er en del av et økonomisk kretsløp: Råvarer skal til produsenten, halvfabrikata fra under­ leverandør til ferdigvareprodusent, den ferdige varen fra produsent til distributør og fra distributør til for­ bruker. Når alt dette foregår innenfor et nokså lite område, blir også transportbehovet lite. Med utvik­ lingen av industrisamfunnet har tendensen imidler­ tid vært at det økonomiske kretsløpet har blitt større. Det har ligget i industrikapitalismens logikk - varene skulle produseres der det lønte seg best, alle land skulle produsere det de hadde best forutsetninger for. Utviklingen etter 1970 forsterket denne tendensen. 1 1980-årene ble det også gjort nye bestrebelser i den internasjonale handelsorganisasjonen GATT - fra 1994 World Trade Organization (WTO) - for å fjerne handelshindre. Et større økonomisk kretsløp var kanskje velegnet for å skaffe billige varer, men det skapte altså samtidig større miljøproblemer. Problemene ble forsterket av at traileren vant ter­ reng i godstransporten til utlandet på bekostning av jernbanen. Et godt eksempel er den norske ferskhsk-

MENNESKE OG NATUR I OVERFLODENS TID

Et foreløpig - og omstridt - høyde­ punkt fo r gentekno­ logien kom med sauen «Dolly », som var et resultat av kloning (formering som gir arvemessig identiske individer). Den stolte direktøren fo r PPL Therapeutics ved Roslininstituttet i Edin­ burgh, Dr. Ron James, viser fram «Dolly» i februar 1997.

eksporten til kontinentet, der traileren ble nesten enerådende. En transportform som forurenset lite, ble slik erstattet av en som var både mer energikrevende og mer forurensende. Over virkelig lange dis­ tanser gikk riktignok de store varemengdene med skip. Men også skipstransport var svært energikrevende og forurensende.

Forskeren - både skurk og helt ? Det var særlig den «usynlige» forurensningen og for­ giftningen av naturen som økte i løpet av de 25 årene etter 1970. Dermed ble kampen mot forurensningen enda mer avhengig av vitenskapen. Naturvitenskapen hadde vært viktig da søkelyset i 1960-årene for alvor ble satt på risikoen ved de moderne produksjons- og livsformene - advarslene hadde kommet særlig fra Rachel Carson og andre fremstående naturvitere (side 31). Miljøbevegelsen knyttet også gjerne til seg «motekspertise», det vil si fagfolk som på vitenskapelig grunnlag kunne gå i ret­ te med det myndighetene eller næringslivet gjorde. Man måtte bruke vitenskapen for å forstå prosessene i naturen og danne seg en mening om hva den kunne tåle. Striden som vi tidligere har møtt mellom Miljø­ verndepartementet og Finansdepartementet om hvordan miljøpolitikken skulle legges opp (side 35), var også preget av en motsetning mellom naturviten­ skapelig og økonomisk ekspertise. Spørsmålet om hvordan klimagassene påvirket temperaturen i atmosfæren, er et eksempel på avhengigheten av vitenskapen. Lenge var det til og med betydelig strid mellom vitenskapsfolk om virkningene av klimagassene. Men etter som tiden gikk, fikk beregningene fra FNs klimapanel økende oppslutning. Fram til år 2100 vil kloden få en tempe­ raturøkning som er uten paralleller i de siste 10 000 år, uttalte det norske medlemmet av klimapanelet, professor Ivar Isaksen, i 1995. Men som vi har sett, har naturvitenskapen spilt en dobbeltrolle. Den har også vært en nøkkel til å øke industriens produksjonsevne og å skape nye stoffer som forurenser og forgifter naturen. Det har vært fris­ tende å utnytte nye forskningsresultater - enten det var til kommersielle formål eller til å lindre nød - selv om kunnskapen om hva som kunne skje med natu­ ren var mangelfull. Vitenskapelig kunnskap har dess­ uten vært utilstrekkelig og gitt falsk trygghet. I 1990årene viste det seg for eksempel at «grenseverdier» som SFT etter vitenskapelige råd hadde fastsatt for svevestøv i lufta, i lys av nyere internasjonal forsk­ ning var for høye. Ofte har grenser av denne typen dessuten vært fastsatt for ett og ett stoff, uten hensyn til den sam lede virkningen når et stort antall stoffer opptrådte samtidig. Genteknologien, 1990-årenes store motevitenskap, er med alt sitt raffinement en

primitiv grovmekanikk i forhold til biologiens natur­ lige prosesser. For eksempel har det forekommet allergiske reaksjoner på genmanipulerte soyabønner og dødelige gifter i et genmanipulert produkt - selv for vitenskapen er mye usynlig. Som vitenskapens rolle ble da også samfunnets holdning til vitenskapen tvetydig - både beundrende og mistenksom.

Fanget i en felle? Men det var ikke vitenskapen isolert sett som drev naturen mot grensen av hva den kunne tåle. Viten­ skapen virket innenfor et bredere økonomisk og poli­ tisk system der forutsetningen var at menneskenes materielle behov var grenseløse. Fram til begynnelsen av 1970-årene hadde få reist tvil om at produksjonsveksten og den teknisk/vitenskapelige fremgangen var et gode. Arbeiderbevegel­ sen hadde for eksempel fra 1930-årene av slått inn på en linje der den satte produksjonsvekst i høysetet. I 1950- og 1960-årene var økonomisk vekst et selvsagt hovedmål for alle partier. I det modne industrisam­ funnet dreide interessekampen seg særlig om hvor­ dan resultatene av veksten skulle fordeles. Det var også denne kampen som var eksistensgrunnlaget for de mektigste organisasjonene, med Norsk Arbeids­ giverforening og LO i spissen. Men fra om lag 1970 var det mange som begynte å føle at ondene ved den industrielle veksten over­ skygget godene. Spørsmålet var ikke lenger bare 151

MENNESKENES VILKÅR

Bilismen har om­ dannet landskapet, ikke minst i om­ rådene rundt stor­ byene. Oslo-området har i etterkrigstiden vokst i utstrekning, og den sammen­ hengende tettbebyg­ gelsen strekker seg ut til Lier og Slem­ mestad i vest og sørvest og inn i Rælingen i nordøst. Bilen dekker det meste av det økte transportbehovet. Det er bygd motorveier, trafikk­ maskiner og store parkeringsarealer fo r å lette bilbruken, mens tradisjonsrike jordbrukslandskaper er blitt nedbygd. På det øverste bildet ser vi Solheimkrysset i Lørenskog i 1956, fotografert mot Strømmen. Det nederste bildet viser samme område i 1984, men nå foto­ grafert mot Oslo. Nettopp dette om­ rådet er også sterkt preget av store kjøpesentra, som forutsetter at kundene bruker bil.

Den økonomiske veksten måles van­ ligvis ved økningen i bruttonasjonalpro­ duktet (BNP). Dia­ grammet viser hvor­ dan BNP pr. innbyg­ ger vokste fr a 1970 til 1995. Målt i løpende priser ble BNP mer enn tidoblet. Tar vi hensyn til prisstigningen, skjedde det likevel omtrent en fo r­ dobling. 152

hvordan man kunne nyttiggjøre seg naturen, men også hvilke farer mennesker og natur ble utsatt for som følge av den tekniske og økonomiske utvikling­ en. Den nye miljøbevegelsen som vokste fram tidlig i 1970-årene (side 31), var preget av dette nye synet på forholdet mellom menneske og natur. Bevegelsen representerte ikke bestemte sosiale klasser eller øko­ nomiske interesser, slik organisasjonene som domi­ nerte i det klassiske industrisamfunnet gjorde. På oppropet som førte fram til dannelsen av Folkeak­ sjonen Framtiden i våre hender i 1974, kom det svar fra «industriarbeidere og bønder, sjøfolk og fiskere, barn og pensjonister, professorer og skoleelever, skipsredere og fengselsinnsatte», rapporterte initiativtageren Erik Dammann. Det gjenspeilte at miljøø­ deleggelsene kunne ramme alle. De nye bevegelsene var ikke umoderne, ikke tradisjonelle og tilbakeskuende. Når de angrep industrivekstsamfunnet og dets bruk av vitenskap, benyttet også de seg i høy grad av både moderne naturvitenskap og samfunns­ vitenskap. På mange måter lanserte de et moderniseringsperspektiv som pekte ut over det klassiske industrisamfunnet. Men tilhengerne av denne nye synsmåten måtte, som vi har sett i tidligere kapitler, kjempe mot de tra­ disjonelle veksttilhengerne om oppmerksomheten i den offentlige debatten og i politikken. Det var van­ skelig å slå igjennom - ikke minst fordi miljøbeveg­ elsen ofte kolliderte både med næringslivet og hva fag­ bevegelsen oppfattet som sine medlemmers interesser. Den økonomiske og politiske tenkningen som

dominerte, bygde fortsatt på den forutsetningen at menneskets materielle behov var uendelig og mulig­ heten for vekst ubegrenset. Langtidsprogrammet som regjeringen la fram i 1993, forutsatte at det private forbruket skulle øke til det dobbelte fra 1990 til 2030. Så vel regjeringen som de fleste toneangivende politi­ kere både i Norge og ellers har holdt fast på at fortsatt økonomisk vekst og bærekraftig utvikling lar seg for­ ene. Men slik økonomien har virket, har det vært en klar sammenheng mellom den økonomiske veksten og det ekstreme presset på naturen. Det viste seg for eksempel at mange typer forurensninger avtok under den økonomiske krisen fra slutten av 1980-årene. Så snart økonomien tok seg opp igjen, økte forurens­ ningene på nytt - økonomien var ikke dreid avgjø­ rende i miljøvennlig retning. Avhengigheten av oljen er blitt et spesielt problem for Norge. Produksjonen i Nordsjøen ble utover i 1980- og 1990-årene mye større enn hva noen ønsket da oljealderen tok til. Landets økonomiske interesser ble sterkt knyttet til oljen. Utvikling av alternativ energi ble da også viet mindre interesse enn i mange andre land. Slik energi kunne oppfattes som en trus­ sel mer enn som et håp fordi den kunne redusere ver­ dien av olje og gass. På dette feltet ble Norge akterut­ seilt utover i 1990-årene. Norge har satset en del av sin økonomiske fremtid på olje- og gassutvinning i Kaspihavet, Nigeria og andre fjerne områder og dermed bundet kapital og andre ressurser. Llere andre land har satset mye mer på å bringe fram nye fornybare energiformer for der­ med å fri seg fra avhengigheten av olje, på lengre sikt også kanskje av gass. Ville Norge bli fanget i en felle?

K unne presset på naturen lettes? Hvis den økonomiske veksten slik vi kjenner den, var det grunnleggende problemet - kunne den da stanses eller omformes? Hva har vært drivkreftene bak den

Kr pr innbygger

MENNESKE OG NATUR I OVERFLODENS TID

Mekaniseringen og flatehugsten har minsket slitet i skogbruket etter krigen, men har skapt tiltagende miljøproblemer, med større avrenning av næringssalter, dårlige vilkår fo r mange dyre- og plantesamfunn og innsnevring av de uberørte villmarks­ områdene. Skogs­ arbeid, som fø r mest hadde hørt vinteren til, strekker seg nå over hele året. Bildet viser moderne skogs­ drift ved Gullverket i Eidsvoll i 1987.

økonomiske veksten i de rike samfunnene? Noen har hevdet at mennesket er grådig av natur det vil alltid ha mer. Neppe noen vil benekte at det i moderne mentalitet ligger sterke tendenser til å sette materielle verdier høyest og til å møte nye produkter og forbruksmuligheter med begeistring. Men dette er knapt et så sterkt trekk ved menneskets natur at det må prege hele samfunnet. Gjennom historien har det eksis­ tert mange samfunn der folk har opptrådt på en annen måte enn i det moderne industrivekstsamfunnet. Også i dagens samfunn er det lett å finne eksempler på at folk prioriterer andre ting enn materielt velvære. Andre vil hevde at det ligger en tvang til vekst i den kapitalistiske, konkurranseorienterte økonomien hvert enkelt individ og hver enkelt bedrift har ikke noe valg. Skal bedrifter overleve i konkurransen, må de beholde eller øke «markedsandelene». De må pro­ dusere i store serier for at hver ting skal bli billigere, eller de må vokse for å bli i stand til å kontrollere markedet på andre måter. Produsentene må påvirke kundene til stadig å bruke mer. Opptrer de ikke selv slik, vil det alltid dukke opp en eller flere andre som gjør det, og da vil de tape i konkurransen. Slik drives forbruk av ressurser og av varer stadig videre. Som vi har sett (side 122), hevdet både Brundtland-kommisjonen og mange politikere at veksten kunne fortsette, bare innholdet i den ble forandret. Men ville det være nok? Ville det forslå å bruke min­ dre ressurser i produksjonen - for eksempel 4 0 -5 0 prosent mindre materiale for å lage et bestemt pro­ dukt - når bruttonasjonalproduktet samtidig skulle

fordobles? Flere studier av mulighetene for «bærekraftig utvikling» - studier som tar hensyn til at resten av jordens befolkning har rett til en levestan­ dard på linje med Vestens - tyder på at levestandar­ den i vestlige land ikke kan øke, selv om mulighetene for å endre vekstens innhold utnyttes. Hvis det var industrikapitalismens konkurransetvang som drev verket, var det likevel ikke slik at samfunn som avskaffet privatkapitalismen unngikk miljøproblemer. Tvert imot var de miljø-ødeleggelsene som ble avdekket da kommunismen brøt sam­ men i Øst- og Sentral-Europa, verre enn noe i Vesten. Riktignok hadde Sovjetunionen konkurrert med Ves­ ten for å «begrave kapitalismen». Men det er også viktig å merke seg at naturen heller ikke i marxistisk lære var noe problem - og særlig ikke slik læren ble tolket av sovjetlederne. Den bedrøvelige tilstanden i Øst-Europa må ikke minst tilskrives at verken anti­ autoritær kritikk av den typen som dukket opp i Ves­ ten fra slutten av 1960-årene, eller kritisk vitenskap kunne nå fram under de autoritære kommunistiske regimene. Om det er slik at kapitalistisk konkurransetvang er viktig for å forstå utviklingen i Vesten, er Øst-Europa et eksempel på at det ikke automatisk gikk bedre uten slik konkurranse. Lot industrikapitalismen seg omforme, slik at den kunne forlikes med en utjevning av levekårene i verden og innrette seg etter naturens grenser? Eller måtte det finnes en helt ny vei, forskjellig både fra industrikapitalismen og det kommunistiske alternativet som ble prøvd i det 20. århundre?

j j

J

I

j

153

Et informasjons- og et omsorgssamfunn vokser fram

Informasjonssam­ funnet bygger på moderne telekom­ munikasjon. Her utprøves billedtelefon iforskningsavdelingen i STK Alcatel i Oslo (1988).

154

Ved Regionsykehuset i Tromsø ble i 1986 moderne teleteknologi tatt i bruk for å arrangere videokonferan­ ser mellom Regionsykehuset og Fylkessykehuset i Kir­ kenes 800 kilometer borte. Konferansene skulle bru­ kes til medisinsk undervisning, til møter mellom fag­ feller ved de to sykehusene og til fjernkonsultasjon om pasienter. Prosjektet ble til i samarbeid med Telever­ ket, Forskningsstiftelsen ved Universitetet i Tromsø og fylkeslegen i Finnmark. To år senere ble det utvidet telekommunikasjon skulle brukes til å gi folk utover i distriktene et helsetjenestetilbud på linje med det som fantes i universitetsbyen. Man overførte ultralydbilder over lange avstander. Via lokale sykehus og lokale leger skulle den spesialiserte ekspertisen i Tromsø stil­ les til disposisjon, slik at pasientene kunne få sin diag­ nose, og så behandles der de bodde. Med «telemedi­ sin» kunne behovet for å reise til Tromsø reduseres. Telemedisin forente avansert teleteknologi med informasjonsbehandling og omsorg. Den var et pro­ dukt både av forskning og av ønsket om å gi befolk­ ningen et godt medisinsk tilbud, også i områder med spredt bosetning. Den er dermed også et eksempel på at informasjonsarbeid og omsorgsarbeid - de to type­ ne arbeid som virkelig vokste mellom 1970 og 1995 ble koblet sammen for å løse en bestemt oppgave. At Regionsykehuset i Tromsø med sine vel 2300 ansatte i 1993 hadde vokst til å bli Nord-Norges største arbeidsplass, er et vitnesbyrd om vekstkraften i informasjons- og omsorgssektorene og et eksempel på sammenvevingen av dem.

O vergangen til informasjons- og omsorgsarbeid Retter vi blikket mot hva folk gjorde i sitt daglige arbeid, kan vi si at Norge i løpet av perioden mellom 1970 og 1995 forlot industrisamfunnet og gikk inn i et informasjons- og omsorgssamfunn. I industrisam­ funnet var flertallet opptatt med å produsere eller fordele varer. De håndterte konkrete, materielle gjenstander. Den sentrale institusjonen i industri­ samfunnet var fabrikken - produksjonsbedriften. Det var ingen annen næring som nøt slik prestisje som industrien. I det nye informasjons- og omsorgs­ samfunnet er folk derimot opptatt med å behandle ord, tall og andre tegn, eller de arbeider med folks velferd. Som vi har sett (side 62), begynte tallet på indust­ riarbeidere å gå ned i midten av 1970-årene. Også sysselsettingsveksten i transport og handel stoppet opp, og disse bransjenes andel av den totale sysselset­ tingen gikk ned i 1970-årene. De områdene der nye arbeidsmuligheter åpnet seg, var først og fremst innen informasjon og omsorg. Det har vært gjort ulike forsøk på å beregne syssel­ settingsveksten på de nye områdene. Resultatene varierer, men tendensen er entydig. Sysselsettingen i informasjonsnæringene økte fra omkring 300 000 i 1970 til godt over 550 000 i 1990, i helse- og sosial­ sektoren fra om lag 75 000 til opp mot 250 000. Den samlede sysselsettingen i oljeutvinning, bergverks­ drift og industri falt derimot fra nesten 395 000 da den var på det høyeste i 1974, til ned mot 300 000 i 1990. Informasjonsnæringene passerte industrien alt i 1970-årene, og omsorgsyrkene nærmet seg også raskt tidlig i 1990-årene. Omsorgsyrkene var nå blitt klart større enn transportsektoren, og dobbelt så sto­ re som primærnæringene. I noen deler av landet, der like mange helt opp til 1970-årene hadde arbeidet i primærnæringene som i industrien, gikk veien direkte fra fiske eller landbruk til informasjons- og omsorgsarbeid. Overgangen skjedde så raskt at vi kan tale om en revolusjon. 1 Nord-Norge arbeidet fire ganger så mange i primær­ næringene som i utdannelsessektoren i 1970; i 1990 var det flere i undervisnings- og forskningsarbeid enn det fantes bønder og fiskere. I 1970 var det nesten

ET INFORMASJONS- OG ET OMSORGSSAMFUNN VOKSER FRAM

Én følge av det profesjonelle omsorgssamfunnet har vært at en større del av ham a tilbringer dagen sammen med førskolepedagoger og barnehage­ assistenter.

fem ganger så mange fiskere og bønder som helse­ arbeidere; i 1990 arbeidet dobbelt så mange i helse­ sektoren som i primærnæringene. Når vi her bruker uttrykkene «informasjonssam­ funn» og «omsorgssamfunn», må det understrekes at det er folks daglige, lønnede arbeid det dreier seg om. Norge forlot industrisamfunnet i den forstand at industrien som daglig arbeidserfaring - og dermed også som sentrum i folks sosiale liv - raskt avtok i betydning. Derimot var det - som vi så i forrige kapit­ tel - ikke slik at industriproduksjonen ble mindre eller at industriprodukter ble mindre viktige enn før i folks liv. En del av bakgrunnen for at færre arbeidet i industrien, var jo at rasjonalisering og effektivisering gjorde det mulig å produsere mer med mindre arbeidskraft. Uttrykk som «etter-industrielt», «etter-materielt» og «etter-moderne» har blitt brukt om samfunnet i den epoken vi er inne i. Når vi - som her - tenker på hva folks daglige arbeid består i, kan det være rimelig å snakke om et «etter-industrielt» samfunn. Men det passer dårligere om vi tenker på hvordan industrielle produkter også i denne perioden har trengt stadig sterkere inn i hverdagslivet. Å kalle samfunnet «ettermaterielt» er lite rimelig. Privat forbruk, også det materielle, har steget minst like raskt som før. Beteg­ nelser som forbrukersamfunn og overflodssamfunn har da også vært brukt om denne tiden. Holdningsstudier i 1990-årene pekte til og med mot at folk hadde blitt m er opptatt av det materielle i løpet av det siste tiåret. «Etter-moderne» er også en urimelig karakteristikk - den fremste «moderne» institusjo­

nen av alle - vitenskapen - har preget alle samfunns­ livets områder mer enn noen gang før. Likevel er skiftet fra varehåndtering til informa­ sjons- og menneskebehandling i arbeidslivet en betydningsfull samfunnsendring med virkninger langt ut over yrkeslivet. Dette kan gjøre det berettiget å snakke om at industrisamfunnet har veket for infor­ masjons- og omsorgssamfunnet.

Hva kjennetegner informasjons­ samfunnet? Informasjonssamfunnet består kort sagt av næringer der arbeidet med å skape, samle, bruke eller fordele informasjon er helt dominerende. Arbeidet med å I

'

^

‘

Barnehagebarn pr. tusen barn

1000 800 600 400

200

1965

1970

1975

1980

1985

1990

1995

‘

Utbyggingen av barnehagene har fulgt de gifte kvinnenes inntog i arbeidslivet. Ved midten av 1990årene var bortimot 45 prosent av alle barn under sju år i barnehage. Dessuten ble mange tatt hånd om gjennom andre tilsynsordninger: Slektninger og kjente tok seg av 10—15 prosent og dag­ mammaer eller praktikanter noen­ lunde like mange. Det politiske målet har vært «full barnehagedekning». Lengre fødsels­ permisjoner og det nye skoletilbudet til seksåringer gjør imidlertid at dette betyr mindre enn 100 prosent dekning fo r barn i alderen 0 -6 år. 155

MENNESKENES VILKÅR

m

'

1

y

\

1

En avisredaksjon ved midten av 1990årene. Mediebedrif­ tene er eksempler på arbeidsplasser der behandlingen av informasjon og moderne kommuni­ kasjonsteknologi dominerer arbeidet.

156

1

1"'

1

^

"M

JB k

behandle tegn - bokstaver og tall, bilder og koder - er typisk for forskning, utredning og undervisning, for administrativt arbeid i stat, kommuner, private bedrifter og organisasjoner, for konsulentvirksomhet, arbeid i massemedier og innen kunst- og kultur, for mye av databransjen og for telekommunikasjoner og post. Samlet utgjør dette «informasjonsnæringene». Men informasjonsarbeid trengte seg i løpet av denne perioden inn også andre steder enn i næringer der informasjonsbehandling var hovedoppgaven. I industrien har for eksempel tallet på funksjonærer steget, mens antallet arbeidere er gått ned. Spesiali­ sert kunnskap og avanserte informasjonssystemer har fått større innpass i nær sagt alle deler av samfun­ net. Om vi tar dette i betraktning, vil informasjons­ samfunnet favne betydelig videre enn de nevnte sysselsettingstallene tyder på. Det finnes ulike typer oppgaver i informasjons­ samfunnet. Noen av informasjonsarbeiderne er betrodd å treffe beslutninger som legger rammer for hva andre borgere kan eller skal gjøre. Det gjelder valgte og administrative ledere - det være seg i stat, fylke og kommune, eller i private bedrifter eller orga­ nisasjoner.

Andre informasjonsarbeidere - som forskere ved forskningsinstitutter og forskningsstiftelser, i næringslivet og ved universiteter og høyskoler eller ulike typer konsulenter - har som hovedoppgave å skap e informasjon og kunnskap. Siden de som treffer beslutninger i kompliserte samfunn, er blitt stadig mer avhengige av informasjon som andre fremskaffer og legger til rette, fungerer de som skaper kunnska­ pen delvis som «underleverandører» for beslutningstagerne - utredningene eller forskningsresultatene deres blir lagt til grunn for beslutningene. Men den nye kunnskapen brukes også i samfunnsdebatten og påvirker slik mer indirekte både kultur og beslutningsklima. Forskning er en av de virksomhetene i det moderne informasjonssamfunnet som har vokst aller raskest. For den tredje gruppen informasjonsarbeidere er hovedoppgaven å samle og formidle kunnskap og informasjon som alt foreligger. Som vi har sett, har undervisning vært en sterk vekstsektor. Massemedier - med fjernsyn, radio, aviser og forlag i spissen - dri­ ver samme type virksomhet. I privat og offentlig administrasjon sørger en stor gruppe for at informa­ sjon kommer inn og tilrettelegges for videre behand-

ET INFORMASJONS- OG ET OMSORGSSAMFUNN VOKSER FRAM

Vitenskap i hverdagen og forskersam funnets vekst Vitenskapen og den praktiske anvendelsen av den var en viktig drivkraft bak utviklingen av «infor­ masjonssamfunnet». Forskning og bruk av forsk­ ningsresultater trengte imidlertid inn ikke bare i arbeidsliv og produksjon, men i de fleste av livets forhold. 1 hjemmene ble mye basert på avansert vitenskap og teknologi - det satelittbaserte fjern­ synet, stereoanlegget, hjemmedatamaskinen og mikrobølgeovnen. I kassen på supermarkedet kom den automatiske «scanneren» i bruk; den oversatte strekkoden på varen til en pris, summer­ te prisene og fortalte kasseoperatøren hvor mye penger kunden skulle ha igjen. Mer og mer ble arbeid og fritid gjennomsyret av bruken av viten­ skapelig kunnskap. Bruken av de nye apparatene var enkel, men om noe gikk galt, måtte det ekspertkunnskap til for å få dem i orden. Forskningens stadig mer sentrale stilling i sam­ funnet gjenspeilte seg i antallet utførte forskningsårsverk, som ble mer enn fordoblet mellom 1970 og 1991 - fra knapt 10 000 til 20 500. Men det aller meste av den forskningen som forandret hverdagen i Norge, foregikk utenfor landets gren­ ser. Særlig gjaldt dette innenfor naturvitenskap og teknikk. I løpet av de 20 årene mellom 1970 og 1990 ble også antallet naturvitenskapelige forske­ re i verden fordoblet - fra rundt 2,5 til 5 millioner personer. Nesten 20 prosent av dem arbeidet i USA.

ling og for at beslutninger som blir truffet, også for­ midles til omverdenen, og når informasjon skal for­ midles over lange avstander, fungerer post og tele­ kommunikasjon som en slags teknisk «infrastruk­ tur» for informasjonssamfunnet. Forskning og utredning har altså blitt viktigere som grunnlag for beslutninger. Men beslutningstagerne og forskerne har også ofte hatt motstridende behov. Departementsembetsmenn og forskningsbyråkrater har stundom ment at forskningen burde dreie seg spesielt om spørsmål de eller «samfunnet» treng­ er svar på. Forskere har på sin side ofte hevdet at forskningen må være fri og uavhengig. For forskere har grensen mellom å tjene «makten» og være uav­ hengig kritiker vært et tilbakevendende tema. For­ holdet mellom beslutningstagere og forskere har der­ for vært preget av både samarbeid og konflikt. I næringslivet har forholdet vært mer konfliktfritt, fordi forskningen i utgangspunktet mer entydig har vært underlagt bedriftens formål. Mer forskning og utviklingsarbeid i næringslivet må sees i sammen­ heng med at kunnskap regnes som en stadig viktigere produksjonsfaktor. Ett uttrykk for dette er at «imma­ terielle» investeringer i industrien - som forskning

og utredning, opplæring, markedsføring og planleg­ ging - i løpet av 1980-årene ble større enn investe­ ringer i maskiner, bygninger og lignende.

Inform asjonsnæ ringene som storbyvirksomhet Informasjonsnæringene utviklet seg først i de store byene. I Oslo-regionen (Oslo og Akershus) var én av fire sysselsatt i slike næringer alt i 1970, flere enn i industrien. Kontrasten var stor til andre gamle industrifylker ikke så langt unna, som Østfold, Telemark og Buskerud. Der dominerte fortsatt industrien. Særlig var såkalt «overordnet» informasjonsarbeid som bygde på avansert forskningskompetanse og høyt spesialisert kunnskap, konsentrert i de store byene. Der ble gjerne beslutninger tatt som gjaldt mange mennesker, og der fant nyskapning helst sted. «Underordnet» informasjonsbehandling med innar­ beidede mønstre - rutiner - for det som skulle gjøres, eller beslutninger som gjaldt enkeltindivider eller mindre grupper, var mer spredt utover hele landet. I samsvar med dette stod Oslo ved inngangen til 1970-årene i en markert særstilling når det gjaldt «overordnet» informasjonsbehandling. De oppgave­ ne som fulgte med det å være hovedstad, var sterkt utvidet i etterkrigstiden. Den statlige sentraladminist­ rasjonen vokste. Men like viktig er det at de store organisasjonene etter hvert bygde opp sin sentralad­ ministrasjon, og at bedriftshovedkvarterene - blant annet som resultat av mange sammenslutninger i næringslivet - vokste sterkt i omfang. Med få unntak er all statlig sentraladministrasjon lagt til Oslo. Industriselskaper med hovedkontor i Oslo hadde 61 prosent av landets omsetning i 1979, og andelen økte senere. Tar vi med hovedkontorene for handel, for­ retningsbanker, forsikringsselskaper og konsulentog reklamebedrifter, blir bildet av byen som næringe­ nes rikshovedstad enda tydeligere. I begynnelsen av 1970-årene lå 90 prosent av organisasjonssekretariatene i Oslo. Til tross for en viss desentralisering og delegering av beslutningsmyndighet ble byen neppe mindre sentral som stynngssentrum i årene etter 1970. Også som kunnskaps sentrum hadde Oslo rundt 1970 en særstilling. Helt til etter krigen var Universi­ tetet i Oslo landets eneste, og det ble sterkt utbygd i 1960-årene. I tillegg hadde denne byen fått en rekke nye, frittstående forskningsinstitutter. 15 000 men­ nesker hadde dessuten arbeid i bedrifter som drev forretningsmessig tjenesteyting i 1970, 32 500 i 1986. Særlig ble konsulentfirmaer en ny vekstbransje. Stør­ re bedrifter benyttet seg stadig mer av råd utenfra som grunnlag for å treffe beslutninger om kompliser­ te prosjekter - store konsulentfirmaer som Kværner

MENNESKENES VILKÅR

De nye mediene er blitt en tilvekst til den «fjerde statsmakt» - pressen - og har bidratt til å forme fol­ kemeningen og gi uttrykk for lokal, nasjonal og inter­ nasjonal kultur. Det har vært en næring i vekst - etter en nokså vid definisjon har man anslått at «mediein­ dustrien» omfattet nærmere 70 000 mennesker ved midten av 1990-årene. Trass i lokalaviser, lokalradio og lokalfjernsyn var konsentrasjonen i denne næring­ en stor - nesten 45 prosent av sysselsettingen fant man i Oslo-regionen.

Inform asjonsbehandlingen spres utover landet Fra forsknings- og konsulentfirmaet SINTEF i Trond­ heim i 1984. Modellforsøk som ledd i en under­ søkelse av strømningsbildet og saltholdigheten i Norskehavet.

Informasjons­ samfunnet krever institusjoner som kan gi stadig flere høyere utdannelse. Bare i årene mellom 1975 og 1994 ble antallet lærere på universiteter og høyskoler nesten fordoblet. Samtidig steg andelen kvinner blant dette lærerpersonalet fra 14 til 31 prosent. 158

Engineering, Aker Engineering, Norconsult og Nor­ ske Veritas vokste fram, i tillegg til mange mindre. Til tross for at SINTEF i Trondheim midt i 1970-årene var landets største konsulentfirma, og til tross for at et nytt konsulentmiljø vokste fram rundt oljevirk­ somheten i Stavanger, var Oslo sentrum også for konsulentbransjen. At nettopp overordnet informasjonsbearbeidelse var spesielt knyttet til Oslo, kom klart til syne ved midten av 1970-årene, da staten som et ledd i dist­ riktspolitikken ville flytte arbeidsplasser i informasjonsnæringene ut av byen. I 1975 ble det innført stillingstak for Statistisk sentralbyrå (SSB) i Oslo. Skulle byrået vokse, måtte det skje et annet sted. I årene som fulgte, bygde SSB opp avdelingen i Kongsvinger. Men det arbeidet som ble lagt dit, var - foruten sortering, revisjon, koding og saksbehandling - utarbeidelse av statistikk der metodene var godt innarbeidet. Det mest nyskapende arbeidet - forskning, planlegging av ny og omlegging av eksisterende statistikk - kun­ ne absolutt ikke flyttes fra Oslo. Fremstøtene for å flytte informasjonsarbeid ut gav i det hele beskjedne resultater. Forskningsinstitutter som Norsk Regnesentral, Transportøkonomisk insti­ tutt (TØI) og Sentralinstituttet for industriell forsk­ ning (SI), som ble foreslått flyttet, viste alle til be­ hovet for kontakt med fagfeller i andre institusjoner, med oppdragsgivere og med statsadministrasjonen. Folk i slik virksomhet følte større behov enn andre for lett å kunne nå hverandre. Massemediene er en særegen del av den voksende informasjonindustrien. I 1960-årene begynte fjernsy­ net regulære sendinger i Norge og ble snart en viktig kunnskaps- og underholdningsformidler i tillegg til de mer tradisjonelle mediene som aviser og ukebla­ der, film, bøker og radio. I 1980-årene kom mange nye TV-kanaler og radiostasjoner som bygde på nyut­ viklet informasjonsteknologi (side 89); litt senere også CD-ROM. Den nye kommunikasjonsteknologi­ en har også trengt inn i de eldre massemediene.

Likevel skjedde en desentralisering, også av «over­ ordnet» informasjonsvirksomhet. Den ble hovedsa­ kelig spredt til andre byer, men bidrog likevel til å gjøre hele Norge til mer av et informasjonssamfunn. En viktig impuls var at forskning og høyere utdan­ ning fra omkring 1970 begynte å vokse sterkere uten­ for Oslo enn i hovedstaden. Universitetet i Bergen ble bygd ut. I Trondheim var sammenslåingen av NTH og Norges Lærerhøgskole i 1969 startskuddet for en kraftig universitetsutbygging i 1970-årene, og i Trom­ sø startet oppbyggingen av verdens nordligste univer­ sitet i 1972. Fra slutten av 1960-årene kom også dist­ riktshøyskolene - 15 i alt fram til midten av 1980årene. I sine lokalsamfunn ble slike institusjoner gjerne blant de største arbeidsplassene. Universitetet i Tromsø hadde for eksempel i 1993 nærmere 1000 stillinger, og var nest etter sykehuset byens største arbeidsplass. Like viktig var det at de trakk med seg eller ble deler av større «nettverk» av informasjonsog kunnskapsbedrifter. Eksempler på knoppskyting fra universiteter og høyskoler er forskningsstiftelsen FORUT i Tromsø (1984) og fylkeskommunale forsk­ ningsstiftelser ved mange distriktshøyskoler. Det ble også mer fristende for private konsulentbedrifter Antall personer

1975

1985

1994

ET INFORMASJONS- OG ET OMSORGSSAMFUNN VOKSER FRAM

Datateknologien har gitt muligheter fo r avansert informa­ sjonsbehandling i alle slags sammen­ henger. Fotografiet er fr a Tønsberg maritime høgskole, og viser datasimulert manøvrering inn til en av verdens store havner.

eller avdelinger av nasjonale forskningsinstitutter å etablere seg nær miljøet rundt universitetene og høy­ skolene. Blant mange slike nydannelser var Norsk institutt for by- og regionforsknings (NIBR) nye avdeling i Alta fra 1981, Norsk institutt for vannforsknings (NIVA) avdeling i Grimstad fra 1982 og konsulentfirmaet Ringtek A/S i Narvik fra 1987 startet gjennom et samarbeid mellom forskningssje­ fen ved FORUT og en ingeniør med doktorgrad fra NTH i Trondheim. Helt andre dimensjoner var det over SINTEF i Trondheim, som utviklet seg til en av de virkelig sto­ re informasjonsbedriftene, og som for en stor del lev­ de av å selge den informasjonen som den skapte. SIN­ TEF ble startet like etter krigen som en avlegger av NTH, og var en reaksjon på at høyskolen holdt på å bli akterutseilt som teknisk-industrielt forsknings­ senter av et voksende miljø i Oslo. Men først etter 1970 kom den store veksten. I 1992 hadde SINTEF over 2000 ansatte og en omsetning på 1,3 milliarder kroner. Bedriften ble mer betydningsfull for Trond­ heim enn noen produksjonsbedrift noen gang hadde vært. Oceanor, en knoppskyting fra SINTEF fra 1984, er et mer beskjedept eksempel fra samme by. Denne bedriften utviklet blant annet Seawatch, et omfatten­ de system for havovervåking. Fra bøyer i havet gikk signaler via en fransk satellitt til en bakkestasjon ved Toulouse i Frankrike, derfra til datamaskinene i Trondheim, og de ferdige analysene ble overført vide­ re til et forskningssenter i Bangkok i Thailand. Syste­ met gav opplysninger om strøm, vind, temperatur, lufttrykk, bølger, algevekst, annen forurensning og radioaktivitet over hele verden, og kunnskapen

kunne selges til rederier, oljeselskaper og miljøvern­ myndigheter. Det har i det hele vært en hovedtendens at institu­ sjoner som etablerte seg utenfor, men i tilknytning til universitetene og høyskolene, særlig har vendt seg mot næringslivet og andre som ønsket å bruke kunn­ skapen i praktisk sammenheng. Etter hvert utviklet det seg lokale og regionale «kompetansesystemer» rundt om i landet. I disse systemene inngikk også andre høyskoler enn de nye distriktshøyskolene, for eksempel teknisk-maritime høyskoler. Også avdelinger av den offentlige veiled­ ningstjenesten - som bestod av Teknologisk institutts (TI) avdeling i Kongsberg, stiftelsen Veiledningsinstituttet i Nord-Norge (VINN) i Narvik og 18 fylkeskommunale rådgivningsselskaper - var med, sammen med regionale utbyggings- og utviklingssel­ skaper. Fra begynnelsen av 1980-årene oppmuntret myn­ dighetene til utvikling av «regionale kompetansesentre» ved å gå inn for økt samhandling og samord­ ning innenfor eksisterende miljøer og opprettelse av nye. Bakgrunnen var at kunnskap ble ansett som en stadig viktigere produksjonsfaktor. I utgangspunktet var det de store bedriftene og de sentrale regionene som hadde best tilgang på kunnskap, men kompetan­ sesentrene skulle gi også små og mellomstore bedrifter i distriktene tilgang til ny kunnskap og teknologi. En kartlegging viste at det fantes 110 kompetanse­ sentre i 1990. Alle unntatt seks var kommet i 1980årene, de fleste i mellomstore byer med regionale høyskoler. Utbyggingen av skoleverket og av kommunal administrasjon har ført til at det har blitt flere infor-

j j

j j

j l

I |

j 159

MENNESKENES VILKÅR

Datamesse i Saras Telt i Studenterlunden i Oslo i september 1995. Windows ‘95 introduseres og demonstreres. Det er betegnende fo r datateknologiens gjennomslag at presentasjonen av et slikt datasystem, utviklet i USA, var en verdensbe­ givenhet. Bill Gates, som står bak Windows, er blitt verdens rikeste mann.

80 prosent av all forskning og utredning i NordNorge i Tromsø.

Informasjonsteknologi som rasjonaliseringsinstrum ent

masjonsarbeidere også utenfor byene. I perioden 1970-90 økte for eksempel antallet kommunale lærerstillinger fra nærmere 65 000 til nærmere 110 000. De nye ungdomsskolene og de ruvende rådhusene er - ved siden av sykehjemmene - «monumentalbygg» fra denne perioden. Informasjonssamfunnet har i løpet av de siste 25 årene satt sitt preg på nesten hele landet. Den mest «bytypiske» delen av virksomheten har likevel ikke latt seg flytte fra byene, selv om den har blitt spredt til fle r e byer. Ennå i 1992 foregikk for eksempel nesten Antall solgte PCer 400000 350000 300000 250000

200000 150000

Salget av personlige datamaskiner skjøt i været fra midten av 1980-årene, og ble femdoblet på mindre enn et tiår. 160

100000 50000

1987

88

89

90

91

92

93

94

95

96

Så lenge informasjonssektoren utgjorde en liten del av samfunnet, og så lenge informasjonsmengden var forholdsvis liten, var også teknologien nokså enkel. Den bestod av hjelpemidler som skrivemaskin, kortkartotek og kopibøker. Så sent som i 1960-årene var det vanlig antatt at det ikke i særlig grad lot seg gjøre å rasjonalisere for å spare tid og arbeidskraft, slik man gjorde det i industri eller transport. Men her endret bildet seg raskt. Rasjonalisering gikk i industrisamfunnet ut på å sørge for at så liten tid og arbeidskraft som mulig gikk med fra råvaren ble utvunnet til det ferdige pro­ duktet forelå hos kunden. 1 informasjonssamfunnet ble poenget å kunne behandle og transportere så store mengder og så mange typer informasjon som mulig på kortest mulig tid. Flere gjennombrudd kom omkring 1 9 7 0 .1 elektro­ nikken ble mikroprosessoren avgjørende - alle regne­ operasjoner i en datamaskin kunne nå gjøres på en eneste liten elektronisk brikke, og datamaskinene ble enklere og billigere å lage. Dette åpnet for mer avan­ sert utvikling av programmeringsspråk, og kapasite­ ten for databehandling føk i været. Personlige data­ maskiner (PC-er) kom i bruk omkring 1980. Fra midten av 1980-årene fantes «integrerte tekst- og billedbehandlingsprogrammer» - tekst, grafikk og bil­ der kunne nå behandles samlet og samtidig. I teletek­ nikken kom et tilsvarende gjennombrudd da digital kommunikasjon slo igjennom i slutten av 1960-årene. Sammen med fiberoptikk og satellittkommuni­ kasjon revolusjonerte dette informasjonsformidling­ en. Det ble mulig å overføre store mengder tale, tekst og bilder samtidig via satellitt og kabler mellom data­ maskiner rundt om i landet og i hele verden. Snart ble datamaskinene ikke bare isolerte redska­ per på det enkelte kontor eller i den enkelte bedrift. De kunne kobles sammen i små eller store «nett­ verk», med det verdensomspennende Internett som det største. Slik ble den enkelte fra sitt eget skrive­ bord i stand til i løpet av sekunder å opprette kontakt med og få informasjon fra den andre siden av jorden. Det var denne utviklingen som gjorde telemedisinen i Tromsø mulig. Det vokste fram en egen IT-industri (IT=informasjonsteknologi), som bare delvis drev vareproduk­ sjon, og som ble drivkraften i rasjonaliseringen av informasjonsbehandlingen. Denne industrien frem­ stiller for det første elektronisk utstyr, som for eksempel telefon, telefaks, datamaskiner, radio- og

ET INFORMASJONS- OG ET OMSORGSSAMFUNN VOKSER FRAM

En fotograf sender de bildene han har tatt, digitalt ved hjelp av mobiltelefon og bærbar datamaskin.

TV-apparater. For det andre tilbyr den produkter og tjenester laget for at alle typer data skal kunne over­ føres fra ett sted til et annet. For det tredje lager den «programvare», som ikke er en «vare» i tradisjonell forstand, men den systematiserte kunnskapen som må til for at datamaskiner skal kunne behandle og tolke store datamengder. Mens produksjonen av varer som skulle brukes i databehandling og telekom­ munikasjon, for en stor del ble overført til utlandet i løpet av disse årene, ble programvareindustrien en av landets vekstbransj er. Resultatet av denne rasjonaliseringen ble en dra­ matisk økning i informasjonsbehandlingens mulig­ heter og kapasitet. Rasjonaliseringen har medført sto­ re forandringer rundt om på arbeidsplassene: Skrive­ maskinene forsvant til fordel for tekstbehandling; personalopplysninger, regnskapstall og forskningsdata ble lagt inn i «databaser». Sekretærenes oppgave som «skrivedamer» ble stort sett borte. I det hele overtok datamaskinene mye av det rutinepregede kontorarbeidet. Men til forskjell fra i industrien førte rasjonaliseringen ikke til færre ansatte. Nye, ofte mer avanserte oppgaver avløste de gamle. IT-teknologien åpnet nye muligheter på en rekke av livets områder. Den enorme økningen i evnen til å utveksle store mengder av forskjelligartet informa­ sjon samtidig muliggjorde for eksempel telemedisi­

nen, sikrere værvarsler og dermed bedre sikkerhet på havet, langt renere produksjonsprosesser og bedre fysisk arbeidsmiljø i industrien. Men den nye tekno­ logien åpnet også nye muligheter for internasjonale valutaspekulanter, og vanlige folks bruk av elektro­ niske betalingsmidler kunne legge igjen «elektroniske spor» som for eksempel pågående markedsførere kunne benytte seg av. Hva slags samfunnsmessige konsekvenser ville komme? Ville teknologien bidra til å frigjøre mennesker og øke deres velferd, eller ville den fremme et samfunn der individene i økende grad kunne kontrolleres, mens de som satt med mest makt - private eller offentlige - kunne unndra seg kontroll?

Frem veksten av omsorgssamfunnet Når også omsorg ble et stort arbeidsmarked etter 1970, henger det for det første sammen med at befolkningssammensetningen endret seg. Det ble så mange flere eldre, og spesielt mange riktig gamle. For det andre ble det fra en gang i 1960-årene igjen flere sosiale problemer, blant barn, ungdom og voksne (side 193). For det tredje gjorde velferdsstatens refor­ mer offentlig omsorg rommeligere og utvidet den til nye grupper. I tillegg førte forskningsmessige og tek­ nologiske fremskritt, særlig i helsevesenet, til at tidli161

MENNESKENES VILKÅR

Utbyggingen av ITtjenester har gjort at noen snakker om at vi går mot det pengeløse samfunn. Bildene viser fra venstre en serie kredittkort, elekt­ ronisk betalings­ tjeneste ved dagligvarekjeden Rema 1000 og bruk av smartkort på bensinstasjonen.

162

gere uhelbredelige lidelser kunne helbredes eller i hvert fall lindres. Alt dette skapte nye arbeidsopp­ gaver og et større arbeidsmarked. Vi må igjen understreke at det her er tale om p rofe­ sjonell omsorg. Omsorg gis også i mange andre sam­ menhenger, innenfor eller utenfor familien, og slik omsorg fortsatte selv om innsatsen i profesjonell omsorg økte. Det har vært beregnet at verdien av ulønnet arbeid i private hushold tilsvarte rundt 40 prosent av bruttonasjonalproduktet i 1990. Opp mot en tredjedel av dette arbeidet bestod i omsorg. Mens verdien av annet husarbeid har gått ned etter 1970, har verdien av omsorgsarbeidet steget. Både kvinner og menn brukte mer tid til omsorg i 1990 enn i 1972. La oss vende tilbake til noen konkrete eksempler på hva som drev fram veksten i lønnet omsorgsar­ beid. Sykehusloven av 1969 gav støtet til en storstilt sykehusutbygging (side 46), og denne økte behovet for leger, sykepleiere og en lang rekke andre yrkes­ grupper. Spesialiseringen og vitenskapeliggjøringen av sykehusmedisinen gav utbyggingen ekstra impul­ ser. Avanserte metoder krevde ikke bare dyrt utstyr og spesialavdelinger, men også spesialisert personell av mange slag. Når antallet yrkesgrupper i helsesek­ toren steg fra vel 70 i 1970 til bortimot 100 ti år sene­ re, var det særlig dette som lå bak. Sykehusutbyggingen gav videre impulser til utbyg­ ging av andre omsorgsinstitusjoner. Sykehjemmene, som dels skulle avlaste sykehusene, dels møte den situasjonen at det ble flere hjelpeløse gamle, ble hjelpe­ pleiernes særlige arbeidsmarked. Det ble også vikti­ gere med barnehager, fordi det oppstod behov for å få flere gifte sykepleiere ut i arbeid, og barnehageutbyg­ gingen økte så behovet for førskolelærere. Alt tidlig i etterkrigstiden tok gerontologer og geriatere - spesialister i læren om aldring og alder­ dommens sykdommer - til orde for forebyggende eldreomsorg utenfor institusjon. Disse pionerene for­ utså økningen i eldrebefolkningen. De ville gi folk et verdigere liv og samtidig avlaste de dyre sykehusene.

Men først da eldrebølgen ble åpenbar for alle i 1970årene, skjøt utbyggingen av «åpen omsorg» og hjemmetjenester for eldre og syke for alvor fart på landsbasis. Dermed trengtes et stort antall hjemme­ sykepleiere og hjemmehjelpere. Etter den nye loven om sosial omsorg fra 1964 skulle kommunene opprette egne sosialetater. I starten forsøkte mange kommuner å fylle sosialkontorene med folk som bare hadde praksis fra lokaladmi­ nistrasjonen, men i 1977/78 opprettet Sosialdeparte­ mentet en ny tilskuddsordning som både skulle styr­ ke bemanningen og de faglige kvalifikasjonene. Sam­ men med en økning i behovet for sosialhjelp åpnet det et betydelig arbeidsmarked for sosionomene fagfolkene i sosialt arbeid. Belastninger i løpet av livet og et hardt arbeidsliv førte til økt behov for uføretrygd. Fordi folk i ulike omsorgsyrker ble satt til å være «dørvoktere» til deler av folketrygden - å se til at folk fylte vilkårene for å få trygd - presset også dette fram økt bemanning i omsorgsyrkene. Flere mekanismer av lignende type virket i samme retning. Mer enn informasjonssamfunnet har omsorgssam­ funnet vært knyttet til det offentlige. Selv om flere krefter har drevet veksten fram, har den foregått i regi av stat og kommuner. Staten og personalet i omsorgs­ yrkene har vært avhengige av hverandre - Staten har skaffet jobbene, men bare gjennom omsorgsutdannet personale har den kunnet få jobben gjort. Dette henger sammen med at det er omsorgsarbeiderne som har forvaltet den nødvendige kunnskapen. Fraværet av kommersielle hensyn skiller arbeidet i omsorgssektoren fra store deler av arbeidet i informasjonssektoren. Selv om lønnsomhetsbetraktninger på­ virket styringen av sykehusene i 1980- og 1990-årene, var det kommersielle fortsatt underordnet. Om det dukket opp mistanker om at noen lot seg lede av egne individuelle økonomiske interesser - slik det av og til skjedde med hensyn til sykehuslegene - opp­ fattet folk flest slikt som upassende.

ET INFORMASJONS- OG ET OMSORGSSAMFUNN VOKSER FRAM

Omsorgssamfunnet brer seg i by og bygd Sykehusene ble omsorgssamfunnets giganter. Ullevål sykehus i Oslo, Haukeland i Bergen og Regionsyke­ husene i Trondheim og Tromsø var store både i de samfunnene der de lå, og i landsmålestokk. Region­ sykehuset i Tromsø med over 2300 ansatte var lands­ delens største arbeidsplass i 1993, godt over dobbelt så stor som universitetet. Ullevål sykehus sysselsatte ved midten av 1980-årene over 6800 mennesker og var da trolig landets største arbeidsplass. De større sykehusene er plassert i byene. Men sykehjem, sosialkontorer, helsestasjoner, legesentre, hjemmehjelpsordninger, barnevernskontorer og det nye desentraliserte helsevernet for psykisk utvik­ lingshemmede har vokst fram både i by og bygd. I mindre samfunn er sykehjemmet gjerne blitt blant de største «bedriftene». På noen felter kunne utbygging­ en føre til at omsorgstilbudene ble større på landet enn i byen. I 1970 var det for eksempel bare 25 bar­ nehager med 105 ansatte i hele Nord-Norge, og bar­ nehagene var da et byfenomen. Tjue år senere var det 626 barnehager og 4340 ansatte, og barnehagedek­ ningen var nå for det meste høyere i landdistriktene enn i byene. Utbyggingen av omsorgssamfunnet på landsbygda kunne også føre til et rollebytte mellom mann og kvinne, slik det skjedde mange steder i Nord-Norge. Den tradisjonelle arbeidsdelingen hadde gitt kvinne­ ne hovedansvaret for gården, mens mennene sørget for kontantinntektene ved fiske eller lønnsarbeid. Nå ble det stadig vanligere at det var kona som hadde

1000 ansatte i helse- og sosialsektoren 300

Ansatte i helse- og sosialsektoren. Økningen i antallet ansatte er et uttrykk fo r det profesjonelle omsorgssamfunnets vekst. Mellom 1970 og 1991 steg antallet | helse- og sosial­ arbeidere fra 74 000 til 261 000. Nesten all helse- og om­ sorgstjeneste var det kommuner og fylkeskommuner som stod for, noe dette diagrammet viser.

betalt omsorgsarbeid og skaffet de største kontan­ tinntektene.

Om sorgsyrkene, forskningen og utdannelsen På mange områder har fremveksten av omsorgs­ samfunnet vært knyttet sammen med fremveksten av informasjonssamfunnet. Tydeligst er dette på syke­ husene. Naturvitenskapen ble etter krigen viktigere enn før som drivkraft i medisinens utvikling - både undersøkelse og behandling ble mer avhengig av avansert naturvitenskap og teknologi. Telemedisinen i Tromsø er bare ett blant tusener eksempler. Nyresteinsknuseren, «dopplerteknikk» for undersøkelse av blodstrømmene til hjernen, ultralyd, mammografi,

Haukeland sykehus i Bergen i 1993. Utbyggingen av store velferdsinstitusjoner har satt sitt klare preg på landskapet. Hauke­ land sykehus ble grunnlagt i 1912 og ble universitets­ sykehus i 1961. En stor og lenge planlagt utbygging kom i gang i 1970årene og var ferdig i 1982. Sykehuset var da landets nest største. 163

MENNESKENES VILKÅR

computertomografi og fiberoptikk er noen av de vitenskapelig-teknologiske nyvinningene som vant innpass. I 1980-årene kunne for eksempel for tidlig fødte legges i respirator. Elektroder på huden kunne fortelle om innholdet av oksygen og karbondioksid i blodet var normalt, og intravenøs antibiotika hindret infeksjoner. Fiberoptikken kunne brukes til for eks­ empel å diagnostisere hjertefeil. Nesten alle nye behandlingsmuligheter bygger på anvendt vitenska­ pelig kunnskap. Situasjonen var dramatisk endret siden før krigen - ingen kunne den gang forestille seg at det skulle bli mulig å helbrede blodkreft eller å gi et menneske nytt hjerte. Vitenskapen, som hadde åpnet så mange nye muligheter for å behandle og helbrede, gav status i omsorgssamfunnet. Det kunne derfor fortone seg som viktig å gjøre ens eget fag mer vitenskapelig. Ved midten av 1960-årene skaffet sykepleieforbundet seg for eksempel en egen forskningskomité som fikk i oppgave å skape et «forskningsprogram» for sykepleiefaget. Sykepleierne presset på for å få «syke­ pleievitenskap» inn som universitetsdisiplin, og lyk­ tes både i Bergen (1979) og Oslo (1985). Bak ønsket om å bli «vitenskapelig» lå utvilsomt både utvikling­ en i faget og behovet for hevet status. Sykepleierne ville markere seg overfor legene, og krevde blant annet lederansvar innenfor sykehusene. Men de ville også markere avstanden «nedad» til den nye hjelpepleiergruppen. Sykepleierne hadde nok spesielt sterke vitenskape­ lige ambisjoner, påvirket av gruppens nære tilknyt­ ning til medisinen og legene. Men spesialisert kunn­ skap i form av høyskoleutdannelse etter artium ble et vilkår for å gå inn i de fleste omsorgsyrkene. Slik hadde det lenge vært med leger, psykologer og syke­ pleiere, og slik ble det med sosionomer, hjelpepleiere, førskolelærere, vernepleiere og andre. Utdannelse ble altså det som gav adgang til yrket. Men fagutdannel­ sen ble også en kvalitetsgaranti for det offentlige. Stat og kommuner måtte overlate kontakten med «klien­ tene» til fagfolkene, og dermed gi dem myndighet til

«Kuvøsebarn» er et uttrykk fo r hvordan avansert vitenskap og teknologi har gjort helsevesenet i stand til å redde barn som er født fo r tidlig eller har medfødte sykdom­ mer. Kuvøsen er også blitt brukt til behandling av gulsott. Ullevål sykehus i Oslo 1980. 164

å handle på det offentliges vegne. Forutsetningen for at de kunne gjøre det, var tilliten til at utdannelsen satte en standard for fagfolkenes arbeid. Utdannelsen skulle da heller ikke gi bare ferdigheter, men også de verdiene og holdningene som yrkesutøvelsen skulle hvile på. Kravene til kunnskap og utdannelse ble drevet oppover i omsorgsyrkene. En stor videreutdanningsog etterutdanningssektor utviklet seg, til dels med muligheter for å utdanne seg på hovedfagsnivå. 1 de fleste omsorgsyrkene så man seg selv som en forleng­ et og praksisorientert arm av en eller flere vitenska­ per. Men mye omsorgsarbeid falt også utenfor vitenskapeliggjøringen. Det gjelder særlig ufaglært arbeid på sykehus, sykehjem og i hjemmetjenestene. De velutdannedes forsøk på å heve sin status gav heller ikke alltid store resultater. 1 disse gruppene var det også mange som arbeidet deltid og hadde ubekvem arbeidstid og lav lønn sammenlignet med menn med tilsvarende kvalifikasjonskrav (side 170).

D e nye yrkene, «klientene» og de nye organisasjonene Mens antallet ansatte i informasjons- og omsorgs­ yrkene økte, vokste også antallet «brukere» av deres tjenester. Det kommunale barnevernet tok seg for eksempel av vel 9000 barn i 1970 og over 20 000 i 1991. 100 000 personer mottok kommunale hjem­ metjenester i 1970 og 282 000 i 1991. Et tilsvarende bilde kan vi finne på felt etter felt i helse- og omsorgs­ tjenestene. En økende del av befolkningen kom i regelmessig kontakt med det offentlige, særlig kom­ munen. Folk brukte også stadig oftere tjenester som yrkes­ utøverne i informasjonssamfunnet tilbød. I 1970årene var for eksempel mellom 30 og 34 prosent av 19-åringene under utdannelse, i 1991 52 prosent. Folk tilbrakte stadig mer av livet i utdannelsesinstitu­ sjoner. Men også private institusjoner i informasjons­ samfunnet fikk stadig flere «klienter». For eksempel trengte de mange som skaffet seg flere materielle goder - som bolig, mer innbo, ny bil eller båt, hytte eller campingvogn - gjerne lån og forsikring. Skulle de være sikre på å få sine interesser ivaretatt av ban­ ken eller forsikringsselskapet, måtte de kjenne regle­ ne og følge med. Møtet med informasjonsbedrifter stilte i det hele større krav til kundenes innsikt i byrå­ kratiets virkemåte. Veksten i de nye yrkene drev fram et nytt organisa­ sjonsmønster i arbeidslivet. FO tapte terreng i for­ hold til Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) og lønnstagerorganisasjoner utenfor de tre store hovedsammen-

ET INFORMASJONS- OG ET OMSORGSSAMFUNN VOKSER FRAM

Hjerteoperasjon (bypassoperasj on) og laserbeskytning ved Feiringklinikken i Eidsvoll midt i 1990-årene. Hjertekirurgien er et av de områdene der moderne medisin har åpnet stadig nye behandlingsmu ligheter.

slutningene. Ennå i 1970 var rundt 75 prosent av alle fagorganiserte lønnstagere tilsluttet LO, i 1990 var prosenten falt til om lag 60. Det ble vanligere å være fagorganisert i de nye yrkene enn i industrien. Veks­ ten utenfor LO førte blant annet til at LOs monopol på å representere lønnstagerne i kontaktutvalget mel­ lom regjeringen og de økonomiske organisasjonene ble brutt - fra 1982 kom AL og YS med. Men også innenfor LO vokste organisasjoner med større eller mindre tilknytning til informasjons- og omsorgs­ samfunnet. Det gjelder Kommuneforbundet, som omkring 1970 ble landets største fagforbund, men også Tjenestemannslaget, Statstjenestemannskartel­ let og forbundene for sosionomer, vernepleiere og barnevernpedagoger, som i 1992 slo seg sammen i én felles organisasjon. De toneangivende nye yrkene bygde som nevnt på et utdannelsesfellesskap. Utdannelses- og kvalifikasjonsspørsmål ble da også viktigere for deres organi­ sasjoner enn i den tradisjonelle fagbevegelsen. Med­ lemmene fikk en sterk samhørighet gjennom faget og yrket og en sterkere tilhørighet til sine forbund enn vanlig i fagbevegelsen. Utdannelsesforholdene preget også i større grad enn før konfliktene på arbeidsmarkedet. Da Arbeiderparti-regjeringen i 1977 ville innføre «trinnvis» utdannelse i sykepleien, innføre assistentutdannelse i den videregående skolen og redusere sykepleierutdannelsen på høyskolenivå til to år, følte sykepleierne det som en trussel mot faget. De hkk støtte av organi­ sasjonene i andre omsorgsyrker. Da Stortinget stop­ pet planene, «gikk jublende sykepleiere ut for å feire, vi syntes det var en stor 17. mai», sa en som var med. Da lærerne i 1986 organiserte den største demonstra­

sjonen som var holdt i Oslo etter krigen og innledet en periode med skarpe konfrontasjoner overfor arbeidsgiverne, var noe av bakgrunnen frustrasjonen over at deres viktige rolle i utdannelse og omsorg ikke ble anerkjent. Utdannelses- og kvalihkasjonsspørsmål var likevel ikke det eneste grunnlag for konflikt. Det dreide seg også i høy grad om arbeids­ forhold og om lønn for grupper som med grunn har kunnet oppfatte seg som lavtlønte i forhold til andre. Det var altså et gjennomgående trekk at utdannelsesspørsmål og kostnadene ved utdannelse ble truk­ ket sterkere inn i fagforeningspolitikken. Det har vært sagt at de nye organisasjonene var mindre opp­ tatt av likhet enn de gamle. Kanskje er det riktigere å si at de har insistert på at likhetsspørsmålet måtte bedømmes ut fra det økonomiske resultatet gjennom et helt yrkesliv, snarere enn ut fra inntekten i et gitt øyeblikk. Et markert trekk ved mange nye yrkesorganisasjo­ ner, særlig i omsorgsyrkene, var at de i offentlig debatt ikke bare forsvarte egne interesser, men også gjorde seg til talsmenn for klientene. Lor eksempel har de ropt varsku om situasjonen innenfor eldreom­ sorgen og psykiatrien. Denne dobbeltrollen har stun­ dom skapt usikkerhet hos arbeidsgiveren om hvilke interesser de representerte. Det at de også har argu­ mentert for klientenes interesser, har paradoksalt nok i manges øyne gjort dem mer mistenkelige enn grup­ per som mer entydig fremmet egne interesser. De nye organisasjonene ble stort sett kvinnedominerte. Utviklingen av informasjons- og omsorgssam­ funnet åpnet i det hele tatt for en massiv innmarsj av kvinner på arbeidsmarkedet. Denne innmarsjen møter vi i neste kapittel. 165

Hverdagsrevolusjonen, fritiden og kulturen To kvinners vei inn i arbeidslivet i 1970-årene: «Berit», født like etter krigen, vokste opp i en mid­ dels stor by sentralt på Østlandet. Der var det alt nok­ så vanlig at jenter gikk på gymnaset. Berit tok artium midt i 1960-årene, og begynte å studere ved universi­ tetet. Da hun var ferdig litt ut i det neste tiåret, fikk hun stilling i et departement. Da barnet kom, hadde hun etter svangerskapspermisjonen redusert arbeids­ tid i noen måneder, men så gikk hun tilbake i full stil­ ling. Berit var en pionér; i 1985 var bare hver sjuende byråsjef kvinne. «Oddrun» var født like før krigen i en utkantkom­ mune i Nord-Norge. Etter folkeskolen reiste hun bort og hadde forskjellige husposter. I 1961 giftet hun seg. Hun var gravid, og hun og mannen slo seg ned i hjembygda hans. Etter noen år bygde de eget hus på svigerforeldrenes tomt og drev småbruket. Da sviger­ faren døde i 1971, fikk Oddrun ansvaret for sviger­ moren, som var skrøpelig. Etter hvert fikk hun beta­ ling av kommunen for dette, som hjemmehjelp tre timer i uken. I 1976 fikk svigermoren plass på det nye sykehjemmet. Fra 1978 gikk begge ungene på videre­ gående skole utenfor kommunen, og Oddrun fikk ledige hender. Hun tok seg arbeid som ferievikar på sykehjemmet, og litt senere fikk hun halv stilling som assistent. Hun trivdes godt med arbeidet, men hadde ingen planer om videreutdannelse eller avansement. I 1970-årene gikk gifte kvinner stadig oftere ut i lønnet arbeid. De to veiene vi har tegnet, er ytter­ punkter, men de understreker et hovedskille, særlig i 1970-årene: på den ene siden yngre, velutdannede kvinner - gjerne med små barn - som gikk inn i administrasjon, i undervisning eller i helse- og sosial­ sektoren, på den andre siden noe eldre kvinner som etter mange år som husmødre begynte som hjemme­ hjelpere, ufaglærte pleiere, rengjøringsassistenter eller i andre ufaglærte yrker. Det er karakteristisk at Berit kom fra en by på Øst­ landet og Oddrun fra utkanten i Nord-Norge. I de sentrale østlandsfylkene kom over 60 prosent av net­ to tilveksten av yrkesaktive kvinner mellom 1970 og 1980 i såkalte informasjonsyrker - nær 40 prosent i omsorgsyrker og annen personlig tjenesteyting. I Nord-Norge var forholdet ganske nøyaktig omvendt. Hadde byene vært skilt ut, ville skillet mellom sentra­ le områder og utkant blitt enda klarere. Omsorgs-

yrkene, og spesielt ufaglærte omsorgsyrker, betydde mest for kvinner i Utkant-Norge. Men veksten i både informasjons- og omsorgsyrkene betydde mye for kvinnenes arbeidsmarked overalt i landet. Oddrun er kanskje vel så typisk for 1970-årene som Berit. Men det var Berits måte å ordne seg på som sterkest bar bud om det som skulle komme. I 1980og 1990-årene ble det stadig mer vanlig at kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet bygde på høy utdannelse. Bak dette lå utdannelsesrevolusjonen.

M asseutdannelsen og kvinnenes innmarsj i høyere utdannelse 1 løpet av etterkrigstiden ble Norge, som mange andre vestlige land, et «utdannelsessamfunn». Alt i 1950årene hadde flertallet blant ungdommen begynt å ta utdannelse ut over den obligatoriske folkeskolen. Etter at niårig skole var gjennomført overalt i landet litt ut i 1970-årene, var det den videregående skolen som avspeilte hvor mange som tok mer utdannelse enn det som var påbudt. Alt i 1975 gikk 75 prosent av dem som var ferdige med den niårige skolen, direkte over i videregående, i 1991 gjaldt det 95 prosent. Men etter 1970 var det særlig på universitets- og høyskolenivået utdannelsesrevolusjonen slo ut. Uni­ versiteter og høyskoler ble sterkt utbygd fra slutten av 1960-årene (side 47), og tallet på studenter økte fra noe over 53 000 i 1971 til over 162 000 i 1992. Mellom hver fjerde og hver tredje 24-åring var da under utdannelse. Søkningen til høyere utdannelse økte særlig sterkt fra siste halvdel av 1980-årene. Samtidig preget kvinnene særlig teoretisk utdan­ nelse langt sterkere enn før. Tidlig i 1970-årene kom jentene for første gang i flertall på gymnasene. I 1975 var det for første gang flere kvinner enn menn som tok examen artium, den vanlige inngangsbilletten til uni­ versiteter og høyskoler. Omkring 1980 var de i flertall i høyskolesystemet, og i 1988 på universitetene. Omkring 1990 var det i aldersgruppen 19-24 år langt flere kvinner enn menn som var under utdannelse. 1 1993 var kvinnene kommet i flertall også blant dem som avla full embetseksamen. Enda mer oppsiktsvek­ kende var kvinnenes faglige suksess. Av de 50 beste søkerne som kom rett fra videregående skole til det

HVERDAGSREVOLUSJONEN, FRITIDEN OG KULTUREN

Grete Waitz betydde mye ikke barejor kvinneidretten, hun ble også et symbol fo r hva kvinner i det hele kunne drive det til i samfunnet. Ikke minst var det viktig at hennes paradegren ikke var en tradisjonell «este­ tisk» kvinneidrett, men utholdenhetsøvelsen frem for noen - maraton. Grete Waitz vant det første verdensmesterskapet i maraton fo r kvinner i 1983 og New York Maraton ni ganger mellom 1978 og 1988. Hun vant 33 norgesmes­ terskap og satte en lang rekke norgesrekorder og flere verdensrekorder. Som en av få idrettsutøvere er hun hedret med en statue - laget av Nils A a s plassert utenfor Bislett stadion i Oslo. Et av verdens største mosjonsløp - Grete Waitz-løpet er oppkalt etter henne. Her er hun omgitt av menn i et gateløp i 1985.

lukkede medisinstudiet i Trondheim i 1993, var 48 kvinner. Dette er bare ett ledd i et allment bilde -jen ten e var blitt vinnerne i den videregående skolen. Innenfor alle typer universitetsutdannelse har kvinnene styrket stillingen. I perioden fra 1971 til tidlig i 1990-årene steg kvinneandelen ikke bare på de fagområdene som tradisjonelt hadde vært mest

«kvinnevennlige» - humaniora og samfunnsviten­ skap. Mest oppsiktsvekkende er kanskje utviklingen for medisin, der kvinneandelen steg fra 20 til 55 pro­ sent. Ved Universitetet i Oslo var jentene dessuten kommet i flertall blant medisinere som arbeidet med doktorgrad. Også i naturvitenskapelige fag på univer­ sitetene, ved NTH i Trondheim, Landbrukshøgskolen 167

MENNESKENES VILKÅR

Fra et klasserom ved Vormsund ungdoms­ skole i Nes i Akers­ hus i 1992. Kvin­ nenes innmarsj og faglige suksess i teoretisk utdannelse har vært et markert trekk ved samfunns­ utviklingen de siste 25 årene.

;

L Å Å y-'-■

;j

© '0 i

my

■

* v ~x

Tallet på univer­ sitets- og høyskolestudenter ble mer enn tredoblet på 23 å r - f r a vel 53 000 i 1971 til vel 169 000 i 1994. Samtidig styrket kvinnene sin stilling sterkt i studentmassen, fra 31 til 55 prosent. I 1986 var det fo r første gang flere kvinnelige enn mannlige studenter.

168

på Ås, Handelshøyskolen i Bergen og Fiskerihøyskolen i Tromsø - som alle i 1975 hadde under 20 pro­ sent kvinner - var endringen på disse få årene opp­ siktsvekkende. 1 så tradisjonelle mannsbastioner som Menighetsfakultetet og Landbrukshøgskolen var det blitt nesten like mange kvinner som menn i 1992. Legger vi lil ,.t overvekten av kvinner økte i tradi­ sjonelle «kvinnefag» ved de tre-årige høyskolene - som lærerutdannelse og sosionomutdannelse - blir inntrykket av kvinnenes fremmarsj i høyere utdan­ nelse forsterket. Det eneste unntaket er helsefaghøyskolene, der kvinneandelen kanskje sank med et par prosentpoeng pa de 20 arene. Dette bet) r ikke at all utdannelsessmessig ulikhet mellom kjønnene ble borte. I yrkesfaglig utdannelse på videregående skole ble kjønnsskillene langt på vei opprettholdt. Som vi skal se, har det fått konsekven­ ser også for mange menns og kvinners stilling på arbeidsmarkedet. Fortsatt var menn dessuten i flertall om vi tar alle doktorgradsstudenter under ett. Men dette siste kan være tidsbegrenset, etter som hver ny årsklasse av kvinner stiller sterkere enn den forrige i konkurransen med mennene. For begge kjønn startet utdannelsesrevolusjonen i Oslo. Byen hadde en nokså klar lederstilling ennå ved inngangen til 1970-årene. Men ledelsen gikk gradvis tapt - først når det gjaldt hvor stor del av ungdommen som gikk i videregående skole, senere når det gjaldt høyere utdannelse. Ungdom oppvokst utover i landet bar i stadig sterkere grad fått utdan­

o M P Mm

nelse på linje med hovedstadsungdommen. Tidlig i 1990-årene var det for eksempel blitt omtrent like vanlig å ta universitets- eller høyskoleutdannelse i Nord-Norge som i resten av landet. Men ikke alle geografiske forskjeller ble borte. Innenfor landsdel­ ene kunne de fortsatt være betydelige. Områdene rundt de fire universitetene var overrepresentert ved universiteter og høyskoler. Likevel har endringene vært store, og Nord-Norge lå ikke lenger dårligst an; det var det nå innlandsfylkene Hedmark og Oppland som gjorde. En sammenligning mellom Oslo og Sogn og Fjor­ dane illustrerer hvordan ting ble snudd opp ned, både når det gjelder geografi og kjønn. Det var helt i tråd Antall studenter

100000

1971

1975

1980

1985

1990

1994

HVERDAGSREVOLUSJONEN, FRITIDEN OG KULTUREN

med hva man mente å vite om det normale forholdet mellom «sentrum» og «periferi» når bare 29 prosent av 20-årige gutter født i Oslo, og hele 53 prosent av jentene i Sogn og Fjordane i 1970 ikke hadde mer enn grunnskole. Men i 1990 nøyde 18 prosent av Oslo-guttene seg med et slikt utdannelsesnivå, mens bare seks prosent av jentene i Sogn og Fjordane gjor­ de det. Kvinnenes erobring av utdannelsessamfunnet har, i motsetning til det politiske kvinneopprøret, vært en stille revolusjon. Men til sosial endring å være gikk den utrolig hurtig - alt vi her har beskrevet skjedde i løpet av en knapp generasjon. Erobringen var også en grunnleggende drivkraft i endringen av samfunnet mer allment. Utdannelse fører med seg forventninger om en yrkeskarriere og har sterk innflytelse på livslø­ pet, både for kvinner og menn. Kvinnenes fremmarsj over et så bredt felt bar bud om at kvinnene kunne styrke sin stilling videre, ikke bare i omsorgssamfun­ net, men også i ledende posisjoner i informasjons­ samfunnet.

Gifte kvinner tar lønnsarbeid I 1972 var omkring 78 prosent av alle menn mellom 16 og 74 år og knapt 45 prosent av kvinnene i lønnet arbeid. I 1991 var yrkesaktiviteten blant mennene sunket til vel 74 prosent, mens kvinnenes hadde ste­ get til vel 62. Forskjellen var redusert fra 33 til 12 prosent på knapt 20 år. Selv om menn arbeidet mer fulltid enn kvinner, hadde kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet endret seg drastisk. I 1990-årene var det - i motsetning til tidligere i etterkrigstiden - blitt det normale at gifte kvinner søkte arbeid utenfor hjemmet. I 1970-årene fulgte kvinnene to nokså ulike veier inn på arbeidsmarkedet, slik eksemplene «Berit» og «Oddrun» viser. Tidlig i 1980-årene begynte en ny fase, preget av tre tendenser: For det første ble det langt flere yrkesaktive småbarnsmødre. Småbarns-

mødrene ble den gruppen kvinner som hyppigst arbeidet utenfor hjemmet - i løpet av tiåret steg ande­ len yrkesaktive blant dem som hadde barn under tre år, fra 47 til 69 prosent, og for dem med barn fra tre til seks år fra 57 til 74. For det andre var det nå kvin­ ner med høy og middels høy utdannelse som utgjor­ de hoveddelen av de nye som tok lønnet arbeid, og utdannelsesnivået for menn og kvinner i arbeidslivet var i begynnelsen av 1990-årene blitt praktisk talt likt. For det tredje gikk utviklingen gjennom det meste av 1980-årene i retning av heltidsarbeid. Fra 1972 til 1983 tok så mange deltidsarbeid at gjennom­ snittlig arbeidstid for kvinner sank. I 1980-årene snudde også den utviklingen. At kvinnene fikk en ny stilling på arbeidsmarke­ det, viste seg også da massearbeidsløsheten meldte seg på nytt fra 1987. Arbeidsløsheten rammet nå menn mer enn kvinner - kvinnene var ikke lenger «reservearbeidskraft». Dette gikk på tvers av det de fleste hadde ventet. Bakgrunnen for kvinnenes styrkede stilling er sammensatt: Endrede holdninger i resten av samfun­ net, bedre svangerskapspermisjoner, flere barnehager og andre offentlige tiltak som lettet kombinasjonen av yrke og hjemmearbeid, betydde noe. At kvinneyrkene gjennomgående var minst «konjunkturømhntlige», virket også til kvinnenes fordel. Offentlig ansettelse og omsorgsyrker, der stillingene var van­ skelige å rasjonalisere bort, forekom hyppigst blant kvinner. Kvinnenes fremmarsj på utdannelsesfronten

Kvinnelig ansatt i sikkerhetstjenesten på Statfjord Cplattformen i Nord­ sjøen i 1990. Kvin­ nenes innmarsj i arbeidslivet har også medført at de mer enn fø r er kommet inn i det som har vært oppfattet som typiske mannsroller.

Utdannelsesnivået i den norske befolk­ ningen har endret seg drastisk i løpet av 25 år. Diagram­ met viser hvor stor andel av befolknin­ gen over 16 år som hadde henholdsvis grunnskole, videre­ gående skole og universitet eller høyskole som høyeste fullførte utdannelse. 169

MENNESKENES VILKÅR

Hjelpepleier og pasient på Radium­ hospitalet i Oslo i 1990. Hjelpepleierne er blitt en viktig yrkesgruppe i det nye omsorgs­ samfunnet, og samtidig er det oppstått strid om arbeidsfordelingen mellom hjelpepleiere og sykepleiere.

hadde også skaffet dem kunnskaper og ferdigheter som gjorde det lettere å oppnå kvalifiserte stillinger og holde på dem om det ble tale om innskrenkninger og oppsigelser. Kvinnenes nye stilling i arbeidslivet er intimt forbundet med overgangen fra et «industrielt» til et «etter-industrielt» arbeidsmarked. Dette er fel­ les for alle moderne industriland, men kvinnenes fremmarsj gikk særlig raskt i Skandinavia. Alt dette betyr likevel ikke at ulikheten mellom kvinne og mann i arbeidslivet forsvant. For det første var forskjellen i arbeidstid mellom kjønnene fortsatt stor, selv om kvinnene arbeidet mer heltid enn før. 47 prosent av kvinnene arbeidet fortsatt deltid i 1991, mens bare ti prosent av mennene gjorde det. 1 helseog omsorgssektoren har man utlyst stillinger med ned til 20 prosent av normal arbeidstid. På den andre siden har de mer dyptliggende endringene av arbeids­ markedet altså vært til kvinners fordel. Kvinner drog mer nytte av veksten i omsorgsarbeid og informa­ sjonsbehandling enn menn. Det var først og fremst mannsjobber i industri og håndverk som var i ferd med å forsvinne. For det andre var det fortsatt betydelig forskjell når det gjaldt lønn. I 1991 hadde halvparten av kvinnene, men bare en femtedel av mennene, en timelønn som lå lavere enn 85 prosent av gjennomsnittlig industri­ arbeiderlønn. Det aller meste av forskjellen skyldtes at kvinneyrker ble dårligere betalt enn mannsyrker, ikke direkte lønnsdiskriminering i samme jobb. For eksempel hang omsorgsyrker som sosialt arbeid, sykepleie og hjelpepleie etter tekniske yrker med til­ 170

svarende utdannelsesnivå. Forskjellen kunne ikke forklares med ulik belastning i arbeidet, for presset var ofte hardere i kvinneyrkene, noe mange studier av «utbrenthet» bekrefter. I mange kvinneyrker var det også minst like mye ubekvem arbeidstid, tunge løft og «smuss» som i sammenlignbare mannsyrker. Ulik lønn for likeverdig arbeid var kanskje det største gjenværende hinderet for økonomisk likestilling mel­ lom kjønnene. For det tredje var mye av arbeidsmarkedet fortsatt sterkt kjønnsdelt, særlig når det gjaldt ufaglært arbeid. Få kvinner ble transportarbeidere eller aktive bskere - få menn rengjøringsassistenter eller assis­ tenter ved sykehjem. Menn søkte også sjelden til yrker som kunne oppfattes som en forlengelse av tra­ disjonelle kjønnsroller - som for eksempel syke­ pleie. Det er først og fremst på felter der det stilles høye krav til utdannelse at konkurransen om stillinger og utviskingen av kjønnsskiller har kommet. Særlig har de velutdannede kvinnene som har søkt til ledende stillinger for eksempel i administrasjon, forskning og helsevesen, konkurrert med menn. Heller ikke her var det oppnådd likhet, for ti prosent av kvinnelige ansatte og 29 prosent av mannlige var i ledende stil­ linger i 1992. Men mye tyder på at kvinner og menn med lik utdannelses- og erfaringsbakgrunn nå hadde nokså like muligheter for å avansere, i alle fall i det offentlige. «Berit» var en pionér, som bidrog til at innslaget av kvinner blant departementenes byrå­ sjefer gikk opp fra 12 prosent i 1980 til 30 prosent i

HVERDAGSREVOLUSJONEN, FRITIDEN OG KULTUREN

1991. Men det var ingen grunn til å tro at utviklingen ville stanse der. Kvinnenes suksess i utdannelses­ systemet syntes å gjøre en jevnere fordeling av leder­ stillinger til et tidsspørsmål. I det private næringsliv var tilpasningen til kvinne­ lig arbeidskraft kommet kortere, og det var mye leng­ re mellom kvinnelige ledere. Næringslivets budskap til kvinnene kunne synes tvetydig. På den ene siden ble kvinnelige ledere og kvinnelig lederstil fremholdt som en mulig norsk konkurransefordel; på den andre siden forekom det - etter det avisene kunne melde «hodejakt» etter mannlige ledere med hjemmevæ­ rende ektefeller. Vil kvinnenes utdanningsrevolusjon sammen med endrede organisasjonskulturer gjøre kvinnelige lede­ re like vanlige som mannlige, eller til og med trenge menn til side? Eller vil kvinnenes fremgang begrenses til den offentlige sektor? Eller kan det tenkes at utviklingens hovedretning igjen kan endres?

Skillet mellom arbeider og funksjonæ r blir mindre tydelig Vi har alt sett hvordan bruken av ny informasjonstek­ nologi forandret kontorarbeidsplassene (side 161). Denne teknologien endret også arbeidet så sterkt at det gamle skillet mellom arbeidere og funksjonærer ofte ble mindre klart. I industrien, der det ble færre arbeidsplasser fra midten av 1970-årene, grep automatiseringen om seg, og til grunn for den lå for en stor del nettopp informasjonsteknologien. Automatisering avløste mekanisering som den viktigste formen for teknisk effektivisering. I Tiedemanns Tobaksfabriks nybygg på Hovin i Oslo ble for eksempel automatiske veiemaskiner, trykkluftmating og elektronisk styring av sigarettmaskinene tatt i bruk i 1968. På Bjølsen Valse­ mølle avløste omtrent samtidig trykklufttransport av korn og mel den mekaniske transporten, og elektro­ nikk avløste arbeidernes direkte kontroll av enkeltmaskiner. Noe tilsvarende skjedde innenfor mange bedrifter og i alle industrigrener. Mange steder ble kroppsarbeideren erstattet av maskinpasseren, truckføreren og tavleoperatøren. Hvorfor var en tavleoperatør arbeider, mens en sekretær som betjente en dataterminal var funksjonær? Teknisk effektivisering medførte stort sett mindre fysisk slit, men raskere maskiner førte også ofte til at kravene til hurtighet og årvåkenhet ble skjerpet. Når store deler av produksjonsprosessen skulle overvåkes av én enkelt ansatt, kunne også ansvaret føles tyngre. Sammen med arbeidsgivernes ønsker om å kutte kostnader førte slikt blant annet til at uføretrygding og førtidspensjonering økte samtidig med at de tunge løftene forsvant.

Fram til slutten av 1960-årene gikk utviklingen i industrien fra timelønn til akkord. Men etter hvert økte kritikken mot akkordlønn, fordi den for mange førte til press og jag i arbeidet, og i 1970-årene gikk man i stor utstrekning over til fastlønnsavtaler. Det ble vanligere å «arbeidsvurdere» jobber - gi dem poeng etter hva slags kunnskapskrav, ansvar eller belastning de medførte. Også arbeiderne fikk nå mange steder «karrierestiger» innenfor bedriften. Det kom lønnsgrupper, lønnstrinn innenfor hver gruppe og dyktighetstillegg. Avansement kunne skje dels gjennom ansiennitet, dels gjennom dyktighet. Forskjellene mellom arbeidere og funksjonærer ble også mindre ved at arbeidstiden ble gjort lik for de to gruppene fra 1987. Arbeidervilkår og funksjonærvilkår ble altså mer like. Dermed henger et større funksjonærpreg i lan­ dets arbeidsliv ikke bare sammen med at typiske funksjonærbedrifter vokste i forhold til tradisjonelle kroppsarbeiderbedrifter, eller med at funksjonærene i industrien ble fle r e i forhold til kroppsarbeiderne. Forskjellene forsvant selvsagt ikke helt. Karriere­ stiger ble ikke innført overalt, og stigen en arbeider kunne gå i industrien, både startet og endte lavere enn for eksempel stigen i et departement. Fikevel beveget yrkeslivet som helhet seg i en retning av at folk skjelte mer til karriere - det ble mindre utbredt å finne sin «rette hylle», mer vanlig å være underveis. Det gamle mønstret som var så typisk for industri­ en, at et «arbeiderkollektiv» stod overfor en liten gruppe funksjonærer, er blitt mindre vanlig. Med

Det var lenger mellom kvinnelige toppledere i nær­ ingslivet enn i offentlig administ­ rasjon. Juristen Inger Prebensen (f 1945) kom imidler­ tid raskt til topp­ stillinger. Hun ble administrerende direktør i Kjøbmandsbanken i 1986 og i Postspareban­ ken i 1988. Bildet er tatt i mai 1988.

171

MENNESKENES VILKÅR

større organisasjoner, teknifisering og spesialisering har særlig «mellomledere» og ledere på lavere nivå blitt forholdsvis flere. Så tidlig som i 1980 oppgav 35 prosent av alle lønnstagere at de hadde som oppgave å lede andre.

Arbeidsm iljøproblem ene i endring

Et nytt ord «stress» vant etter hvert innpass i hverdags­ språket. Snart kom også «Stresslessstolen» på markedet. Som del av den rike møbleringen i stadig større hus var den et uttrykk fo r velstan­ den. Samtidig spilte ordet på behovet for å «stresse ned», kob­ le av fr a jag og mas i det moderne sam­ funnet. Reklame for «Stressless Prince» i 1985.

Mot slutten av 1960-årene ble arbeidsmiljøet et viktig tema i den politiske debatt. Nye produkter og pro­ duksjonsmetoder skapte nye arbeidsmiljøproblemer. Ett eksempel var den sterke økningen i bruken av kjemiske stoffer. Også «psykososiale» plager fikk nå større oppmerksomhet. Et viktig resultat av debatten var arbeidsmiljøloven av 1977. Den gav blant annet arbeidstagernes representanter myndighet til å gripe inn overfor helsefarlige forhold. De klassiske plagene i industrien - ekstrem varme og kulde, forurensninger, støv, skitt og larm, ulykkes­ risiko og tunge løft - ble etter hvert mindre utbredt. Men mange belastningssykdommer rammet lavere og midlere funksjonærer like mye som arbeidere. Kundestrømmen foran kassaapparatet kunne føles like nådeløs som transportbåndet i fabrikken, og funksjo­ nærer i administrativ virksomhet kunne sjelden styre strømmen av saker som måtte gjøres ferdige og eks­ pederes. Belastninger som stammet fra feil arbeids­ stillinger og bevegelser, overtok der det fysiske slitet slapp. Ikke engang de som gjorde karriere, slapp unna alle arbeidsmiljøplager. Avansement medførte gjerne mer frihet og innflytelse i arbeidet. Men å «bety noe» innebar gjerne også overtid, å ta med seg arbeid hjem, mange møter og forhandlinger, usikkerhet om resul­ tat eller kontrakter, press for å få saker unna innen fristene. Man slapp ikke unna «stress». Samlet sett er det likevel ikke tvil om at arbeidsmiljøplager fortsatt var mest utbredt blant arbeidere, gårdbrukere og fis­ kere.

«Ståpå»-ideologi og arbeidsløshet I løpet av 1980-årene rammet masse­ arbeidsløsheten det norske samfunnet fo r første gang siden mellomkrigstiden. Diagrammet viser tallet på helt arbeidsløse og personer på arbeids­ markedstiltak (opp­ læring eller midler­ tidige sysselsettings­ tiltak) fr a 1970 til 1996. 172

Gjennom hele 1900-tallet ble arbeidstiden gradvis kortere, men tidlig i 1980-årene ble denne utvikling­ en brutt. Den faktiske arbeidstiden - til forskjell fra den avtalefestede - har vært nokså uendret etter 1983. For noen - særlig barnefamilier - begynte arbeidstiden til og med å øke. Nesten halvparten av de fedrene som hadde barn mellom tre og seks år, arbeidet mer enn 45 timer i uka i 1987, mens «nor­ malarbeidstiden» var 37,5 timer. I barnefamilien i 1950-årene var det dessuten normalt bare far som var lønnsarbeider, i 1980-årene var det oftest både mor og far. Mer av familiens tid gikk til lønnsarbeid. Ved midten av 1980-årene ble det dessuten - i hvert fall en tid - vanligere med tre og hre jobber - far kunne

være lærer og drosjesjåfør, mor sykepleier og kassadame. Når mange i 1980-årene igjen begynte å bruke mer tid på lønnsarbeid, var ønsket om større inntekter en del av bakgrunnen. Noen ville henge med i forbruksgaloppen som var så typisk for midten av 1980-årene (side 100). Andre trengte pengene til å dekke mer vanlige leveomkostninger - høyere boligpriser etter dereguleringen av bolig- og kredittmarkedet og høye­ re renter på bolig- og studielån spilte inn. At folk ble mer opptatt av å gjøre karriere kan også ha betydd en del - skulle man kunne avansere, måtte man «stå på». Vilje til å arbeide overtid kunne oppfattes som bevis på lojalitet og motivasjon. Da arbeidsløsheten meldte seg, kan dessuten ønsket om å beholde arbei­ det ha gjort folk mer villige til å ta overtid og for bedriftene var det billigere og mindre risikofylt å la folk jobbe overtid enn å ansette nye. Mens forholdsvis mange slik arbeidet langt ut over normal arbeidstid, ble til gjengjeld stadig flere satt helt utenfor lønnsarbeid. Gjennom etterkrigstiden hadde folk blitt vant til å betrakte «full sysselsetting» som det normale. Ennå i 1980 rammet arbeidsløs­ heten bare 1,7 prosent av arbeidsstyrken. I 1980-årene gikk den imidlertid sterkt opp fram til 1984, før den igjen sank nesten til normalt etterkrigsnivå, for så på nytt å stige dramatisk med den økonomiske kri­ sen fra 1987. I 1989 var det for første gang siden mel­ lomkrigstiden mer enn 100 000 arbeidsløse. I 1993, da arbeidsløsheten var på det høyeste, var om lag 180 000 ledige - 8,5 prosent av arbeidsstyrken. Mas­ searbeidsløsheten forsterket utviklingen av en rekke nye sosiale problemer (side 193). I 1983-84 var ledigheten mest et utkantfenomen. Men i slutten av 1980-årene opplevde også storbye­ ne stor ledighet. Oslo, som tradisjonelt hadde det strammeste arbeidsmarkedet, kom opp på nivå med landsgjennomsnittet. Som i mellomkrigstiden gikk det verst ut over de unge. Nærmere 13 prosent av 16-24-åringene var ledige tidlig i 1990-årene. De

HVERDAGSREVOLUSJONEN, FRITIDEN OG KULTUREN

Samtidig med kvinnenes innmarsj i arbeidslivet og styrkede stilling i politikken har utbyggingen av offentlig tilsyn fo r barn skutt fart. Øverst bringer en fa r på vei til jobben barna i barnehage. Nederst, fr a skolefritidsordningen på Bjølsen skole i Oslo. En lekselesegruppe få r hjelp av prosjektleder Mette Sørbø Stang og bibliotekar Ingvil Falch

kunne riktignok i noen grad velge utdannelse som alternativ, men hvor mange som gjorde det ford i arbeidsmarkedet var stengt, er usikkert. En under­ søkelse fra 1990 viste at ni prosent av denne alders­ gruppen mente mangel på arbeid var den viktigste grunnen til at de hadde valgt den utdannelsen de var i gang med. Eldre arbeidstagere slapp noe lettere, men hadde til gjengjeld vanskeligere for å bnne nytt arbeid om de ble ledige. Mange ble dessuten skjøvet over i uførepensjon. Det ble 30 000 flere uførepen­ sjonister i løpet av 1970-årene, men fra 1980 til 1991 steg taflet fra 160 000 til nesten 240 000. I 1980-årene ble det også vanligere at bedrifter benyttet førtids­ pensjonering for å kutte kostnader. Slik ble mange eldre arbeidstagere fjernet fra arbeidsstyrken og overlatt til offentlig støtte. Innvandrere fra den tredje verden ble rammet aller hardest. Våren 1991 varierte ledigheten mellom 13 og 18 prosent, med afrikanske innvandrere på toppen. For første gang ble arbeidsløsheten nå større blant menn enn blant kvinner, og forskjellen i menns dis­ favør syntes å øke som tiden gikk. Kvinnene hadde det mest solide festet i det nye arbeidsmarkedet. Etter 1993 ble ledigheten igjen mindre. Fram til februar 1996 sank den til 140 000. Det hadde åpen­ bart sammenheng med en ny økonomisk oppgang. Likevel var dette et ledighetsnivå som lå langt over ledighetstoppen i første halvdel av 1980-årene, og tre ganger så høyt som i 1987. Det var svært langt igjen til den fulle sysselsettingen, og på bakgrunn av de grunnleggende omstillingene i økonomien i tiden etter 1970 var det mer enn tvilsomt om økonomisk oppgang alene kunne gjenskape den.

Dagliglivet ny organiseres Når toinntektsfamilien ble det normale, måtte daglig­ livet ofte organiseres mer bevisst enn hva som tidlig­ ere var nødvendig. Småbarna måtte skaffes tilsyn i form av barnehage eller dagmamma, ofte et godt stykke hjemmefra. Det ble nødvendig å bringe dem om morgenen og hente dem etter arbeidsdagens slutt. Dette måtte tilpasses foreldrenes arbeidstid. For de minste skolebarna, uten full skoledag, måtte man også skape tilsynsordninger. Så lenge mor var hus­ mor, var det unødvendig å gjøre avtaler om å kjøpe mat, smøre matpakker, lage middag eller vaske huset. Nå ble det nødvendig. 173

MENNESKENES VILKÅR

Økt fritid har betydd lengre helg og lengre ferie. 1 1970 og 1980-årene vokste masseturismen til Syden fram, samtidig som langt flere skaffet seg hytte. Men mange foretrakk også campingvogn og telt som feriebolig. Campingturister kunne bofast på samme sted hele sommeren, gjerne år etter år. Bildet er fra Rødtangen i Hurum i 1980-årene.

Barnas egne gjøremål ble også mer organisert, ikke minst i fritiden. Barn deltok mer i organisert musikk, dans og idrett. I 1965 var for eksempel 15 prosent av norske barn med i et idrettslag, i 1985 over halvpar­ ten. Den organiserte barneaktiviteten trakk foreldre med. Fra bydelen Ljan i Oslo er det beskrevet hvor­ dan foreninger for barn i løpet av 1960-årene overtok etter kvinneforeningene som den vanligste organisa­ sjonsformen. Foreldrene ble barnas støttespillere: De drev dugnader, loppemarkeder og kakelotterier for å skaffe penger. De ble trenere, ledere og tilskuere, og de ble sjåfører hvis barna måtte hentes eller bringes. Noen har kritisert organiseringen av barnelivet og hevdet at den frie leken og spontaniteten ble hem­ met, at barna ble delt opp i små aldersklasser uten naturlig kontakt med hverandre, at de ble styrt av alt­ for stramme tidsskjemaer, at det hele mer var uttrykk for foreldrenes ambisjoner enn for barnas valg. Men bildet er mangesidig. I idretten har nok små alders­ klasser vært det vanlige. Men for eksempel korps, kor og orkestre har samlet minst like vide aldersgrupper som barnas tradisjonelle lekefellesskap. For mange har de organiserte tilbudene også betydd muligheter til å bruke evner og anlegg de før ikke hadde anled­ ning til å utvikle. Organiseringen skapte også nye kontaktnett, for barn og for voksne. Barn fikk nye interesser å dele med hverandre, voksne oppgaver å løse sammen. Barn møtte andre voksne enn foreldrene, mens foreld­ re måtte ta ansvar for andre barn enn sine egne. 1 en tid som ellers har vært mye preget av individualise­ ring, har mye av denne aktiviteten kanskje båret mot­ krefter i seg. Den har også fått menn til mer aktivt å ta del i barnas liv. Kanskje har de her kunnet vise inter­ 174

esse for hjem og familie uten nødvendigvis å gå inn i tradisjonelle kvinneoppgaver?

Fritiden og kulturen Ordet «fritid» begynte for de fleste mennesker å gi mening først i løpet av første halvdel av 1900-tallet. I dag betegner det gjerne den tiden vi har til fri bruk etter at arbeidsplassen, arbeidet i hjemmet, studier eller skolegang, søvn, måltider og personlig stell har tatt sitt. Ved inngangen til 1970-årene hadde voksne under 75 år i gjennomsnitt om lag fem timer om dagen til slik fri disposisjon, om vi regner med helge­ ne. Fram til 1990 økte fritiden til vel seks timer om dagen. Det aller meste av denne økningen kom i 1970-årene; i 1980-årene var økningen bare på knapt ti minutter. Den viktigste grunnen til at fritiden økte i disse to tiårene, var ikke at arbeidstiden i lønnsar­ beidet ble kortere, men at kvinner brukte mindre tid enn før på husarbeid. Med fritiden oppstod også spørsmålet om hvordan den skulle brukes. Folk tok den i bruk på sin måte, men myndighetene utviklet også en politikk for fri­ tiden, hvor et sentralt poeng var at den burde fylles med kultur. Nettopp ved overgangen til 1970-årene var en ny kulturpolitikk under utforming. Fra tidlig i etter­ krigstiden hadde statens praktiske kulturpolitikk for en stor del gått ut på å bringe det som ble ansett som høyverdig kultur ut til så mange som mulig. Det før­ te til opprettelsen av Riksteatret, Riksgalleriet, Sta­ tens Filmsentral og andre statsinstitusjoner som hadde til oppgave å spre kulturytringer fra sentrum utover i landet. Med den nye kulturpolitikken la

HVERDAGSREVOLUSJONEN, FRITIDEN OG KULTUREN

Omreisende teater har vært en del av det offentlige kulturtilbudet. Bildene viser fo lk som strømmer til teaterbåten «Innvik» under et besøk i Kaupanger i Sogn i 1982 og et fornøyd publikum under forestillingen om bord.

Hålogaland Teater i Tromsø var landets første regionteater (1971). Særlig de første årene mar­ kerte teatret seg ved et radikalt politisk tilsnitt og gjennom ønsket om å bidra til regional identitet. Nordnorsk ble brukt som scenespråk, og mange av stykkene hentet materiale fra nordnorsk hverdag. Feer Gynt-oppsetningen (1975) betydde gjennom­ bruddet fo r en spille­ stil som satte det fysiske uttrykket likt med dialogen.

myndighetene mindre vekt på at kulturytringer skapt i sentrum skulle bringes ut, mer vekt på kultur som hadde opphav i distriktene. De la også mer vekt på egenaktivitet - at folk skulle være deltagere, ikke bare tilskuere. Dessuten innførte den nye politikken det «utvidede kulturbegrepet», som utvidet kulturen til også å omfatte idrett og ungdomsarbeid. Politikken skulle fremme en «meningsfylt fritid». Fritiden gav altså rom for å opptre både som til­ skuer og deltager. La oss først se på hvordan livet som tilskuer utviklet seg.

Tilskuernes fritid I løpet av 1960-årene ble fjernsynet en mektig kraft i konkurransen om publikums tid. Det viste seg imid­ lertid snart at det særlig var kinoen det gikk ut over. Kinoene mistet publikum alt i 1960-årene, men i 1970 lå kinobesøket ennå på over 18 millioner i året. Innen 1992 var det falt til mellom ni og ti. Teater- og operabesøket ser derimot ut til å ha blitt lite påvirket av utbyggingen av fjernsynet. Den voldsomme inter­ essen som det nye mediet vakte, fortok seg også i løpet av 1970-årene. I tiåret som fulgte, stagnerte bruken av fjernsyn, kanskje gikk den også noe ned. De mange nye kanalene som kom i 1980-årene (side 89), ser ikke ut til å ha ført til at folk ble sittende mer foran skjermen. Ellers er hovedinntrykket at folk ble mer opptatt av den «seriøse» kulturen. Flere enn før besøkte museer, biblioteker, kunstutstillinger, teater, opera og klassiske konserter. I 1970-årene var idrettsstevner riktignok de mest besøkte tilbudene - ved siden av kinoene og folkebibliotekene. En stadig større del av

befolkningen oppsøkte idrettsarrangementer fram til begynnelsen av 1980-årene, men så kom en svak ned­ gang. Alt i alt var det tidlig i 1990-årene blitt vanlige­ re å oppsøke seriøs kunst enn idrettsstevner. Sportssendingene på fjernsynet kan kanskje modifisere dette inntrykket, men neppe endre det avgjørende. Hvorfor nådde «seriøs» kultur ut til flere? For det første ble den lettere tilgjengelig. Da Hålogaland Tea­ ter ble opprettet i Tromsø i 1972, startet for eksempel dette utbyggingen av regionteatre. Mot slutten av 1970-årene fikk Møre og Romsdal, Telemark, Sogn og Fjordane og Nordland sine fylkes tea tre, og senere kom andre til. Regionteatrene drev gjerne også turné­ virksomhet, og nådde dermed ut også til folk i små samfunn. Det første kunstnerstyrte kunstgalleriet utenfor Oslo ble opprettet i Stavanger i 1966, og Haugesund billedgalleri ble til i 1973. 1 1970-årene ble det stiftet kunstlag i flere kommuner i Rogaland. Alle arrangerte kunstutstillinger i lokalsamfunnet. 175

MENNESKENES VILKÅR

Amatørteater med Tore Hund som tema i Bjarkøy i Troms. Siden 1970-årene har satsingen på kultur blant annet ført til regelmessige amatør forestillinger en lang rekke steder i landet. De største forandringendl på dette området skjedde i NordNorge. Den største amatørbaserte forestillingen har imidlertid vært det årlige «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad i NordTrøndelag, som startet i 1950-årene.

176

Slikt skjedde over hele landet. I Nord-Norge kom for eksempel dusinvis av nye gallerier og museer. Mye av dette nye ble mulig på grunn av den nye kulturpoli­ tikken og de nye kulturmidlene fra stat, fylker og kommuner. Men det høyere utdannelsesnivået blant folk er også viktig for å forklare at flere søkte til seriøs kul­ tur. Denne typen kultur har alltid øvd sterkest tiltrek­ ning på de velutdannede. Etter hvert som folk fikk mer utdannelse, hkk seriøs kultur større nedslagsfelt. Endelig kan det ha spilt en rolle at grensene mellom «hnkultur» og «populærkultur» ble mindre skarpe, særlig blant de unge. Unge mennesker kunne godt være interessert i rock og i klassisk musikk sam tidig , noe som var sjeldnere i den eldre generasjonen.

D eltagernes fritid I perioden etter 1970 ble folk også mer kulturelt akti­ ve. De mange nye kulturinstitusjonene betydde i seg selv at vi hkk flere hel- eller halvprofesjonelle kunst­ nere. Noen kunne leve fullt ut av kunstnerisk virk­ somhet - forfattere eller billedkunstnere med stort nok salg, ansatte ved faste teatre, orkestre eller andre institusjoner - og flere hentet en del av inntekten fra kunstnerisk arbeid. Den nye kulturpolitikken gjorde det lettere å vie mer tid til kunsten. I 1970 var det 286

kunstnere som hadde statsstipend eller kunstnerlønn; i 1992 var 1363 omfattet av garantiinntekt- og stipendordningen. Tallmessig veier likevel amatør­ kunstnerne rundt i tallrike orkestre, kor, amatørteatre, revygrupper, dansegrupper og kunstforeninger mest. Mye amatørkunst hkk en kvalitet som gjorde det vanskelig å skille den fra den profesjonelle. Den nye kulturpolitikken og utbyggingen av kunstutdannelsen på alle nivåer skapte en sterkere kulturell «infrastruktur», som bidrog til større bredde og høyere kvalitet både blant profesjonelle og amatø­ rer. Kommunale musikkskoler og flere musikkonservatorier ble bygd opp over hele landet, og opplæring­ en av musikere og dirigenter i skole- og amatørkorps ble stadig bedre. Videregående skoler hkk studieret­ ninger med spesiell vekt på kunstfag. Ved Distrikts­ høgskolen i Telemark startet et eget forfatterstudium i 1982, ved Universitetet i Tromsø i 1994, og i 1992 vedtok Stortinget at det skulle utbygges hlmutdannelse ved Høgskolen i Lillehammer. I hovedstaden ble den kunstneriske topputdannelsen styrket - med Musikkhøgskolen i 1973, Statens ballettskole og instruktørlinje ved Teaterskolen i 1979. Egenaktiviteten blant folk økte særlig i 1970-årene, men holdt seg godt oppe også gjennom 1980årene. I 1991 spilte 13 prosent av befolkningen regel­ messig et instrument, 9 prosent var med i kor eller orkester, 2 prosent spilte teater eller revy, og hele 15 prosent drev med billedkunst. Selv om noen nok drev med mer enn én slik aktivitet, var en betydelig del av befolkningen utøvende kunstnere i en eller annen form. Barna var særlig aktive. Blant barn mellom 9 og 13 år spilte for eksempel 37 prosent regelmessig et instrument i 1991, og nesten 25 prosent var med i kor eller orkester. De unge spilte også mest amatør­ teater, danset mest ballett, lånte mest på bibliotekene og leste flest bøker. I motsetning til hva mange har trodd, så barn og unge derimot mindre på fjernsyn enn andre. Dessuten skilte jentene seg ut som de aller ivrigste. Utviklingen i skolekorpsene er talende. Før 1956 hadde jenter ikke adgang, i 1970-årene ble jentene like mange som guttene, og i 1980-årene kom jente­ ne i klart flertall. Kvinnene, og særlig de unge kvin­ nene, rykket i 1980-årene ifra mennene når det gjaldt å lese bøker. Var kvinnene også her - i likhet med i utdannelsessystemet - i ferd med å skaffe seg et over­ tak i den «kulturelle kompetansen» som det nye sam­ funnet krevde? Aktiv fritid betydde imidlertid også friluftsliv og idrett, som hadde fått en solid plass i livet til en stor del av befolkningen i løpet av 1900-tallet. Folk bruk­ te jevnt over litt mer tid enn før på fysisk aktivitet utover i 1970- og 1980-årene. Men den fysiske aktivi­ teten endret delvis karakter. Planmessig trening halte

HVERDAGSREVOLUSJONEN, FRITIDEN OG KULTUREN

«Norway Cup» på Ekeberg i Oslo ble arrangert første gang i 1972, og utviklet seg til verdens største fotballturnering f or barn, med deltagere fra alle verdensdeler. Bildet viser et oppgjør mellom et afrikansk og et norsk lag under turneringen i 1990.

inn på den tradisjonelle ski- eller fotturen, som fram til 1950-årene gradvis var blitt etablert som en viktig del av den norske væremåten. I denne sammenhen­ gen var den nye breddeidretten viktig. Mosjon ble mote fra slutten av 1960-årene. Utover i 1970-årene deltok stadig flere i turrenn og mosjonsløp, og gatelø­ pene ble en slags folkelig «prosesjon», hvor moderne mennesker kunne vise fram verdier som var blitt viktige for dem og som de mente gav status overfor andre. Dreiningen fra tur til mosjon satte også spor i landskapet - maskinpreparerte «skistradaer» erstat­ tet det ensomme sporet. Barn og kvinner ble viktige innslag også i masse­ idretten. Tidligere hadde idrettslagene vært forsiktige med å tillate barnekonkurranser, men nå endret de praksis. I Oslo var for eksempel tidlig i 1980-årene om lag 35 prosent av idrettslagenes medlemmer barn. Særlig ballidrettene vokste - «Norway Cup» på Eke­ berg i Oslo ble landets største idrettsmønstring. Kvin­ nene utgjorde en femtedel av Norges Idrettsforbunds medlemsmasse i 1965, i 1985 en tredjedel. Det betyd­ de mye også for mosjonsidretten blant kvinner da langdistanseløperen Grete Andersen (senere Waitz) brøt igjennom tidlig i 1970-årene, ikke minst fordi hun viste at kvinner mestret også utholdenhetsidrett, ikke bare «estetiske» grener. Mosjonsidretten vokste også i 1980-årene, men i samsvar med samfunnsutviklingen ellers ble den mer

individualistisk. Mange trimmere unnlot nå å oppsø­ ke idrettslagene. De valgte oftere uorganiserte former - å mosjonere alene, med familie eller med venner, eller de oppsøkte trenings- eller dansestudioer. Det kan synes som om det ble viktigere å kunne komme og gå når det passet. Kanskje hadde det sammenheng med at tiden var blitt knappere med toinntektsfamilien og det organiserte fritidslivet? Parallelt med at masseidretten vokste fram, skjed­ de også en profesjonalisering av toppidretten. En Grete Waitz eller en Ingrid Kristiansen var ikke bare forbilder for mosjonistene - de var også verdensstjerner som løp i New York, London og Tokyo, og som fikk store honorarer for å opptre. 1 1970-årene ble barrierene mot å betale idrettsutøvere for alvor brutt ned. Hvilken klubb de beste fotballspillerne skulle tilhøre, ble etter hvert langt på vei avgjort ved kjøp og salg. Klubbene lokket med penger og andre goder for å få til overganger. Kravene til kvalitet og til inntekter for klubbene steg. Da Vålerengen IF i Oslo i 1982 hentet ny fotballtrener fra IFK Goteborg, fikk han høyere lønn enn den norske statsministeren. For å skaffe større inntekter gikk klubben til næringslivet og tilbød sin reklameverdi. I begynnelsen av 1980årene hadde den for eksempel Norsk Folkeferie, Mit­ subishi, Adidas og Kreditkassen som «sponsorer». Også i Norges Idrettsforbund og særforbundene ble kravene til prestasjoner og til inntekter større. Et topp177

MENNESKENES VILKÅR

Den samiske sangeren Mari Boine, som selv skriver tekster og melodier, har fått et verdensnavn. Teks­ tene er samiske, musikken gjeme samiskinspirert. Men samtidig har hun utviklet et sterkt personlig uttrykk som har slått igjen­ nom i mange ulike kulturelle miljøer. Bildet er fra 1992.

kommuner vokste med 290 prosent fra 1975 til 1990, i alle norske kommuner samlet med 130 prosent, om vi korrigerer for prisstigningen. Lokal kultur ble ved siden av naturen det store trekkplasteret for en vok­ sende reiselivsnæring. Styrkingen av lokal og regional kultur førte til et annet forhold mellom «sentrum» og «periferi». Selv­ følelsen i «provinsen» vokste. For eksempel steg en ny generasjon humorister og visesangere fra «perife­ rien» fram i 1970-årene. Vømmøl Spelmannslag, Åge Aleksandersen og Vazelina Bilopphøggers vant seg et nasjonalt publikum. «Oluf i Raillkattlia» (Arthur Arntzen) hevet ramsalt nordnorsk humor til nasjonal status, og «Fru Flettfrid Andresen» (Jakob Margido Esp) drev ap med den gamle byoverklassen i Trond­ heim på en måte som ville vært utenkelig i 1950-årene. Å snakke dialekt ble i begynnelsen av 1970-årene plutselig oppfattet som «fint» også i toneangivende kretser i hovedstaden. Det var slutt med at byen, og særlig Oslo, alene satte standarden. Likevel ble ikke forskjellen mellom sentrum og periferi borte. For det første var tross alt kunst- og kulturtilbudene fortsatt mer tilgjengelige i byen enn idrettssenter ble bygd opp ved Idrettshøyskolen i Oslo. Profesjonelle støtteapparater måtte til for landslagene i de ulike grenene. Også her kom «sponsorer» inn, og salg av fjernsynsrettigheter ble en ny inntektskilde. Mye av toppidretten ble underholdningsindustri.

Kulturlivet vokser i bredde og kvalitet Med den brede politiske satsingen på kultur fikk Norge en helt annen kulturell «infrastruktur», på noen områder trolig bedre enn i svært mange andre vestlige land. Selv om dette gjelder hele landet, står Nord-Norge i en særstilling, fordi utgangspunktet der var så beskjedent og fordi satsingen ble så stor. I løpet av om lag 20 år fikk landsdelen ikke bare flere dusin gallerier og museer, men universitet, distriktshøy­ skoler, Musikkonservatoriet i Tromsø, fylkesmusikere og kommunale musikkskoler, Festspillene i NordNorge i Fiarstad, Hålogaland Teater i Tromsø, Nord­ land Teater i Mo i Rana, og BeaivvåS Såmi Teahter i Kautokeino, regionalt filmsenter i Honningsvåg og videoverksted i Kabelvåg, flere lokale sendinger i NRK, lulesamisk kultursenter i Tysfjord, en egen nordnorsk forfatterforening, et eget kulturforum i N ordnorsk M agasin, og mye mer. Landsdelen hadde tidlig i 1990-årene 80 historielag og 50 lokalhistor­ iske årbøker. I begynnelsen av 1990-årene var det kulturfestival i nesten hver eneste kommune i Nord­ land. Kommunene har satset på kultur på en helt annen måte enn før. Utgiftene til kulturformål i nordnorske 178

En egen nordnorsk kulturidentitet ? Særlig etter 1970 ble den regionale kulturidenti­ teten styrket mange steder i landet. Men NordNorge stod nok i en særstilling. Ett uttrykk for det var utgivelsen av Nordnorsk Kulturhistorie i 1994, der spørsmålet om nordnorsk kulturell identitet var et hovedtema. Ikke noe annet sted finner vi til­ svarende forsøk på kulturell selverkjennelse. Det ble også påvist at Nord-Norge, til forskjell fra andre landsdeler, hadde et eget «litterært sys­ tem». Bare i Nord-Norge var det et viktig disku­ sjonstema hva landsdelens litteratur var og burde være. Landsdelen hadde ikke bare en egen regio­ nal forfatterforening og egne fora for litterær debatt, som Nordnorsk Magasin. Nordnorsk skjønnlitteratur hadde også et visst felles preg av realisme og dokumentarisme, og leserne i NordNorge foretrakk i stor grad forfattere som var født eller bodde nord for Dovre. Blant de åtte mest foretrukne var seks fra dette området. Nord-Norge skilte seg klart fra Vestlandet på disse områdene, viste en undersøkelse fra første del av 1990-årene: Blant vestlendingenes åtte mest foretrukne forfattere var for eksempel bare én eller to selv vestlendinger. Da Herbjørg Wassmo vant Nordisk Råds litteraturpris med roma­ nen Hudløs himmel i 1987, ble det hilst som en stor seier for nordnorsk litteratur. At Kjartan Fløgstad vant samme pris i 1978 med Dalen Port­ land, vakte ingen tilsvarende reaksjoner vest for Langfjellene.

HVERDAGSREVOLUSJONEN, FRITIDEN OG KULTUREN

Psykisk utviklingshem mede som kunstnere Før 1970-årene var det ikke mange som tenkte seg at psykisk utviklingshemmede kunne ha kunstne­ riske evner. Utviklingen av musikkmiljøet rundt Torshov Skoles Musikkorps i Oslo og av Dissimilis-bevegelsen endret på dette. Torshov Skoles Musikkorps var da det ble star­ tet i 1973, Europas første korps der medlemmene var psykisk utviklingshemmede. Et internasjonalt gjennombrudd kom i 1983, da korpset opptrådte i den tradisjonsrike Wiener Stadthalle for nesten 10 000 tilhørere. Denne konserten og den høye kvaliteten den holdt, ble en sensasjon. Dissimilis-bevegelsen (dissimilis = annerledes) startet som små musikkgrupper, men i 1987 fant premieren sted for den første store musikalen med psykisk utviklingshemmede i hovedrollen - «Dissimilis - en annerledes musikal» - i Oslo Kon­ serthus. Den bekreftet at psykisk utviklingshem­ mede var i besittelse av kunstneriske evner langt ut over det man til da hadde trodd. Senere ble det forestillinger over hele landet, nye musikaler og opptredener i utlandet. Inspirert av det første mil­ jøet i Bærum ble nye grupper dannet rundt om i landet; i 1993 fantes over 80 grupper med mer enn 800 musikanter. 1 1992 ble paraplyorganisasjonen Landsforbundet Dissimilis opprettet, og i 1994 ble Dissimilis Kultur- og Kompetansesenter åpnet i Bærum. Den kunstneriske virksomheten omfattet etter hvert også korsang, drama og billedkunst. Norge ble et foregangsland på dette området. Torshov Skoles Musikkorps og Dissimilis inspi­ rerte til lignende virksomhet i andre land - først i Europa og USA, senere meldte også land i LatinAmerika, Afrika og Asia sin interesse. Dissimilis ble dessuten en internasjonal bevegelse. Ved mid­ ten av 1990-årene hadde den medlemsgrupper i Tyskland, Spania og Portugal og arrangerte inter­ nasjonale festivaler. Pionerene i dette miljøet - særlig dirigenten Erik Kvebækk i Torshov og Dissimilis-bevegelsens «far» Kai Zahl - utviklet nye undervisningsog arbeidsmetoder som lettet denne kulturelle oppblomstringen. Kai Zahl skapte blant annet notasjonssystemet «Alternativt notesystem basert på farger og tall», som ble tatt i bruk både i Norge og utlandet.

på landsbygda. For det andre spilte amatørkunst stør­ re rolle ute i distriktene enn i store byer. I Oslo-regionen oppgav 33 prosent i 1991 at de hadde vært på amatørkonsert sist de gikk ut for å høre klassisk musikk - i Nord-Norge 65 prosent. Amatørforestillingene betydde mer for barn og unge enn for voksne, og mer for folk med lav utdanning enn for velutdan­ nede. For det tredje lokket mangfoldet og de store miljøene fortsatt kunstnere til hovedstaden. Et leve­ dyktig «Ny Musikk»-miljø kunne knapt utvikle seg

andre steder. De store forlagene lå i Oslo - forfatterne måtte dit for å finne utgivere og for å delta i lanse­ ringen, selv om de bodde andre steder. Billedkunst­ nere søkte til Høstutstillingen. Bare i Oslo kunne man få den høyeste utdannelsen i musikk, teater, ballett eller billedkunst. Det nye mangfoldet og den forbedrede infrastruk­ turen bidrog til en kvalitetshevning. I 1980- og 1990årene har flere norske kunstnere enn før hevdet seg med hell utenfor landets grenser. Kjersti Alvebergs «Aske, skodde og støv for vinden» ble for eksempel kåret til verdens beste fjernsynsballett i 1986. Oslo Filharmoniske Orkester tok i 1980-årene under ledelse av Mariss Jansons skrittet opp i verdenstop­ pen. Andre kor og orkestre gjorde også internasjonal suksess. Enkeltutøvere som Truls Mørk, Leif Ove Andsnes, Ole Edvard Antonsen, Mari Boine og Jan Garbarek, Elisabeth Norberg Schultz og Solveig Kringlebotten ble etterspurt over hele verden. Jostein Gaarder og Erik Fosnes Hansen bidrog mest til at norsk skjønnlitteratur på nytt vakte oppsikt ute. I internasjonal populærkultur hadde nordmenn hatt vanskeligere for å nå opp i vrimmelen av kommersi­ elle tilbud. Gruppen A-ha slo likevel igjennom inter­ nasjonalt. Kvalitetshevningen gjorde det lettere å få uten­ landske toppfolk til Norge. Norske orkestre fikk kjente gjestedirigenter, jazzfestivalene i Molde og Kongsberg og bluesfestivalen på Notodden tiltrakk seg internasjonale størrelser, samtidsmusikken hkk fra 1990 et viktig internasjonalt samlingspunkt i Ultima-fes tivalen i Oslo.

En del av Dissimilisbevegelsens artister samlet rundt Kai Zahl, bevegelsens «far» og prinsesse Astrid, i 1990. At psykisk utviklings­ hemmede opptrådte som kunstnere, har vært noe nytt etter 1970.

179

MENNESKENES VILKÅR

Medlemmer av trosog livssynssamfunn utenfor Den norske kirke 1971-95. Med større innvandring er det også blitt noe større religiøst mangfold. Bortsett fra Human-Etisk Forbund var det de samfunnene som mange innvandrere fant seg til rette i - den katolske kirke og islam - som vokste raskest. Men også pinsemenighetene vokste betydelig, særlig i 1970-årene. Meto­ distkirken, som tradisjonelt appel­ lerte mest til middelklassens religiøsitet, fikk derimot fæ rre tilhengere.

Tegneren Finn Graffs kommentar til striden om kristen form ålsparagraf i barnehagene, som blusset opp igjen da regjeringen Willoch fremmet forslag om å endre barnehage­ loven. 1 1983 fik k loven en tilføyelse som fastslo at offentlige barne­ hager «skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier».

180

Kirken, religionen og livets overganger Gjennom lang tid hadde en større del av befolkning­ en gradvis blitt mindre bundet til religiøse institusjo­ ner og religiøst pregede sosiale fellesskap. De fleste syntes likevel de hadde et forhold til religion, og et stort flertall benyttet omkring 1970 kirken som støt­ te i viktige faser i livet, selv om de ikke opptrådte som «aktive kristne». Løsgjøringen fra kirken skjøt på flere vis fart fra rundt 1970. Færre benyttet seg av de kirkelige hand­ lingene for å markere store overganger i livet. Det ble mindre vanlig å la barna døpe i kirken, å la seg kon­ firmere og velge kirkelig vigsel. Særlig når det gjelder dåp og vigsler var nedgangen stor. Men selv da til­ knytningen til de religiøse ritualene var på det laves­ te - i siste halvdel av 1980-årene - ble nesten 80 pro­ sent av nyfødte barn døpt, og rundt 55 prosent av alle ekteskap ble inngått i kirken. Fra da av ble det dess­ uten igjen litt vanligere å søke til kirken for å marke­ re livets overganger. Flere ble også kirkeløse fra omkring 1970. I 1970årene meldte om lag 60 000 seg ut av statskirken, i 1980-årene om lag 73 000. Noen gikk over i andre religiøse trossamfunn, og noen gikk inn i HumanEtisk Forbund, som hadde vokst til 60 000 medlem­ mer midt i 1990-årene. Andre ble stående utenfor alle tros- og livssynssamfunn. Medregnet dem som aldri var døpt eller på annen måte innmeldt i noe trossam­ funn, utgjorde de kirkeløse trolig noe over 250 000 ved midten av 1990-årene. I forhold til dem som brukte ritualene, er de som gjerne betraktes som aktive kristne, nokså få. Rundt ti prosent av befolkningen gikk omkring 1970 til gudstjenester eller religiøse møter minst én gang i måneden. Tar vi med dem som gikk sjeldnere, men likevel flere ganger i året, blir det 20 prosent. Hvor vanlig det var å være aktiv, forandret seg trolig lite i løpet av de 25 årene som fulgte. Kvinner var også i religiøse sammenhenger mer aktive enn menn, og det gamle geografiske mønsteret - med størst religiøst engasjement på Sør- og Vestlandet, særlig langs kys­ ten, og minst i Oslo-området og Nord-Norge - holdt seg også gjennom denne perioden. Til tross for at folk flest ble mindre bundet til reli­ giøse institusjoner, var det også flere som sluttet seg til trossamfunn som gjennomgående krevde en mer intens religiøsitet av medlemmene enn statskirken gjorde. Medlemstallet i trossamfunn utenfor stats­ kirken vokste fra rundt 110 000 i 1970 til om lag 245 000 i 1995. Den romersk-katolske kirken og pinsemenighetene var blant dem som vokste mest. Med innvandringen fra Asia og Afrika vokste også islam. Med sine nær 29 000 medlemmer i 1992 utgjorde de islamske menighetene på landsbasis likevel bare pro­ miller av befolkningen, i motsetning til hva man av

Antall medlemmer ■ ■ I Pinsemenigheter I,:... ,7;l Den Evangelisk Lutherske Frikirke E S S S Katolske Kirke

og til kunne få inntrykk av gjennom offentlig debatt. Bildet av utviklingen når det gjelder religiøs praksis er altså ikke entydig. På den ene siden vendte flere seg til langt opp mot 1990 bort fra kirkens ritualer. Mange meldte seg også ut av statskirken. På den andre siden holdt deltagelsen i møter og gudstjenester seg nokså stabil, og religiøse samfunn som stilte betydelige krav til engasjement, vokste. Dessuten ble det gjennom det meste av perioden stadig noen flere som gikk til natt­ verd, en mer forpliktende handling enn overgangs­ ritualene. Er det slik at de mer likegyldige i større grad tok konsekvensen av sin holdning, mens de «trofaste» til gjengjeld praktiserte sin religion mer aktivt? De som ikke tilhørte de aktive, kan likevel neppe betraktes som religionsløse. En undersøkelse fra 1991 blant folk som verken var aktive kristne eller bevisste ateister, viste at nesten tre av fire av dem trodde på Gud eller en høyere makt, halvparten på et liv etter døden, én av tre på Himmelen og på Jesus som frelser, én av fire på religiøse mirakler. Det fantes en «privatreligiøsitet» av betydelig omfang, selv om dybden i den religiøse overbevisningen er vanskelig å bedømme. Det kan nok hevdes at religiøsiteten i disse årene ble mindre dominert av kirken enn før, noe som er i samsvar med at folk ble mer skeptiske mot autoriteter i det hele. Det ble vanligere å mene at man kunne være en god kristen uten å gå i kirken. Et nytt innslag i en mer folkelig religiøsitet kan vi kanskje også se i skikken å tenne lys på gravene, sær­ lig på julaften, nyttårsaften og allehelgensdag, en skikk som spredte seg til Norge fra Sverige. I 1980årene dukket også ulike «nyreligiøse» retninger opp,

HVERDAGSREVOLUSJONEN, FRITIDEN OG KULTUREN

ofte med bakgrunn i asiatisk religion. En ny «herlighets-teologi» med vekt både på åndelig og materiell fremgang kan kanskje sees som et religiøst motstykke til markedstilbedelsen ellers i samfunnet. Når såpass mange vendte seg bort fra kirken like etter 1970, må noe av forklaringen søkes i at kirken kom på kollisjonskurs med deler av den nye radika­ lismen som oppstod i slutten av 1960-årene. Mange radikale oppfattet kirken som en konservativ støtte for det etablerte. Kirkens holdning til kvinnelige prester og til abort opprørte mange; «demonutdrivelser» som ble avdekket i nokså spesielle kirkelige mil­ jøer, provoserte enda mer. Betydningen av slike saker kommer til syne ved at særlig mange meldte seg ut av statskirken i 1978 - da abortstriden raste som hardest og i 1983, da medieoppmerksomheten om demonutdrivelser var særlig stor. Også nye samlivsformer, sammen med flere skilsmisser og fødsler utenfor ekteskap (side 190), skapte nok større avstand mel­ lom mange unge og kirken.

Sosialetisk engasjem ent og større

Afrika, Guatemala og andre steder. Hjemme ble den til tider en skarp kritiker av den strenge norske flykt­ ning- og asylpolitikken. Mange, også ikke religiøst engasjerte, følte at kirken bidrog til å holde en etisk debatt i live. Vanskeligere var det når brytninger syntes å berøre selve trosgrunnlaget. Striden innenfor kirken om homohles stilling var hard i 1990-årene. Også mot­ standen mot kvinnelige prester hang lenge i, men ble tross alt langsomt brutt ned. Da Ingrid Bjerkås i 1961 som første kvinne ble ordinert til prest, var motstan­ den nokså massiv. Bare én av biskopene - Kristian Schjelderup i Hamar - var villig til å utføre ordinasjo­ nen. I 1993 fikk landet sin første kvinnelige biskop i Rosemarie Kohn, og ved midten av 1990-årene var det bare én biskop igjen som holdt fast på motstan­ den mot kvinnelige prester. Til tross for den økte uroen om religionen og stats­ kirken etter 1970 bestod Den norske kirke som stats­ kirke, og den hadde ved midten av 1990-årene fort­ satt det store flertallet - trolig rundt 88 prosent - som medlemmer. Selv om flere debatter og utredninger om forholdet mellom stat og kirke ikke førte til at

Rosemarie Kohn (født 1939), som ble landets første kvinnelige biskop i 1993, var den tredje kvinnelige lutherske biskopen i verden. Den første ble utnevnt i Tyskland i 1992. Rosemarie Kohn innvandret som barn fra Rathenow i ØstTyskland med sin norske mor og tyske far. Før hun ble biskop, arbeidet hun som rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

kirkelig selvstyre Men radikalismen i 1970-årene satte også spor innen­ f o r kirken. Det har vært sagt at den medførte en ny type «vekkelse». Vekkelser i 1950-årene - som de som var knyttet til pinsevennen Aage Samuelsen eller den amerikanske pastoren Billy Graham - var preget av helbredelse ved bønn, løfter om personlig frelse, massemønstringer og karismatiske forkynnere. Den vekkelsen som kom med den nye politiske radikalis­ men, var derimot sosialetisk. En del av kirkens med­ lemmer tok del i det politiske oppbruddet, og mange unge kristne følte intenst at sosiale problemer sprang ut av samfunnsforholdene. Det oppstod grupper av «kristenradikale» og «kristensosialister». Nye arbeidsmåter, som Ten-sing, jazz og visesang, ble tatt i bruk for å komme i kontakt med ungdommen. Også mer etablerte kirkelige miljøer ble påvirket. For eks­ empel engasjerte Oslo Indremisjons blad Vår K irke seg intenst i radikal samfunnsdebatt. Kristensosialisten Otto Hauglin ble rektor ved Diakonhjemmets sosialskole, Ungdommens Sosialteam skulle kombi­ nere sosialt arbeid og arbeid for samfunnsendringer, og Kirkens SOS skulle møte både religiøse og sosiale behov. Det radikale engasjementet førte til generasjonskonflikter og til sterke reaksjoner i mer konservative kirkekretser. Men i det lange løp har kirken dreid i retning av et mer markert sosialetisk engasjement. Den utviklet et kritisk syn på atomopprustning, gjen­ nom egne og internasjonale organisasjoner engasjer­ te den seg sterkere i nøds- og hjelpearbeid i den tred­ je verden og arbeidet for menneskerettigheter - i Sør-

statskirken ble avskaffet, fikk den likevel større selv­ styre, blant annet som et resultat av at Arbeiderparti­ et i 1970-årene kom fram til en mer aktiv og positiv holdning til kirken. Kjente geistlige som biskop Alex Johnson og rektor Tor Aukrust påvirket partiets hold­ ning. Etter en ny lov fra 1984 fikk bispedømmeråd­ ene hånd om å ansette prester og kateketer. Et lovfes­ tet kirkemøte ble øverste organ i kirken, og skulle velge et kirkeråd til å ta seg av løpende saker. Det første kirkemøtet kom sammen høsten 1985, og lek­ folk var i flertall. 181

Et nytt sosialt landskap og nye sosiale problemer Folketallet økte lite mellom 1970 og 1995, om vi ser det i forhold til hva som hadde vært vanlig siden begynnelsen av 1800-tallet. Denne langsomme folke­ veksten var ikke i samsvar med hva det hadde vært grunn til å vente seg for folk som vokste opp i 1960årene. I 1970-årene ville kvinnene som hørte til de store fødselskullene fra like etter krigen, være i sin mest fruktbare alder. Om hver av dem i gjennomsnitt ville føde omtrent like mange barn som det som var vanlig i 1960-årene, ville fødselstallet stige sterkt i tiåret etter. Det var for eksempel grunn til å vente at nærmere 80 000 barn ville bli født i 1977. Men i ste­ det kom et kraftig omslag, og det virkelige fødsels­ tallet det året ble 51 000. At kvinnene i 1970-årene sluttet å føde like mange barn som før, er en hovedforklaring på den svake folkeveksten. Etter fødselsmønstret slik det var fram til midten av 1960-årene, ville hver kvinne i gjennom­ snitt få nesten tre barn. Fram til 1983 sank dette tal­ let til 1,66 - det laveste som noen gang har vært regis­ trert, og langt under det som på lengre sikt skal til for å holde folketallet oppe. Det som skjedde, var både at flere kvinner helt unnlot å få barn, og at mange fikk sitt første barn senere i livet, og dermed hadde færre fruktbare år igjen. De unge kvinnene fra de store etterkrigskullene bar med seg nye holdninger til familie og samliv, til arbeid og utdannelse. Det å få barn måtte nå sterkere enn før konkurrere med andre mål. Holdningsendringene falt sammen med at nye prevensjonsmidler ble tatt i bruk, særlig p-pillen. Antall

Da flyttestrømmen så ut til å snu

5 000000

Befolkningsøkningen i Norge mellom 1940 og 1990. Det har skjedd en utflating av befolk­ ningsveksten etter 1970; og i de senere årene har fødsels­ tallet vært lavere enn det som skal til for å holde inn­ byggertallet oppe på lengre sikt. 182

Forbindelsen mellom seksuell aktivitet og graviditet ble brutt klarere enn tidligere. Omslaget har vært kalt «befolkningsopprøret» og var en del av det alminnelige kvinneopprøret som ved inngangen til 1970-årene satte søkelyset på hele den tradisjonelle kvinnerollen. Et mønster som tilsa at fødselstallet gikk i bølger - med en bølgetopp hver gang tallet på kvinner i fødedyktig alder ble stort ble brutt. Utviklingen i Norge var ikke enestående; i hvert eneste land i den vestlige industrialiserte ver­ den kom et tilsvarende fall i fruktbarhet omtrent på samme tid. I det meste av Øst-Europa steg derimot fruktbarheten fra andre halvdel av 1960-årene. Likevel er også langsiktige bølgebevegelser en del av forklaringen på den lave befolkningsveksten. Tal­ let på dødsfall hadde steget jevnt fra omkring 1950, og fortsatte å stige fram til 1991. Grunnen var at det ble langt flere eldre, og dermed flere som kom i den mest «dødelige» alderen. Bølgebevegelsen gjorde seg gjeldende på den måten at det var store barnekull fra før og omkring århundreskiftet som nå ble gamle. Satt på spissen kan vi si at når så mange døde akkurat i denne perioden, var det fordi folk i denne genera­ sjonen hadde holdt seg i live lenger enn tidligere generasjoner. Folkeveksten ville ha blitt enda mindre om ikke arbeidssøkere fra den tredje verden nettopp omkring 1970 var begynt å komme til Norge. For første gang etter krigen fikk Norge nå betydelig flere innvandrere enn utvandrere.

4 000000

3 000000 2000000 1000000

1940 1945 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990

I Norge har «bosetningsmønsteret» vært et viktig politisk spørsmål, viktigere enn i de fleste andre land. I siste halvdel av 1960-årene økte reaksjonene mot sentraliseringen av befolkningen til byene, som hadde tiltatt fra omkring 1960. Å opprettholde en «spredt bosetning» fikk enda større vekt, selv om det kunne være uenighet om hva dette skulle innebære. I 1970-årene så det ut til at sentraliseringen var brutt. Fra slutten av 1960-årene gikk folketallet ned i Oslo, landets største by. Ja, hele Oslo-regionen (Oslo og Akershus samlet) hadde netto utflytting i seks av de åtte årene mellom 1973 og 1981. Sentrale områder tiltrakk i det hele ikke folk på samme måte som før. I

ET NYTT SOSIALT LANDSKAP OG NYE SOSIALE PROBLEMER

tiårsperioden fra begynnelsen av 1970-årene vokste folketallet i de mer perifere kommunene mer enn i de mest sentrale. Selv de aller mest utpregede utkant­ kommunene hadde samlet sett en klar befolknings­ vekst i 1970-årene, i motsetning til i perioden før og etter. 1970-årene var en særegen tid, også på dette fel­ tet. Men omkring 1982/83 snudde utviklingen på nytt. De mest utpregede utkantkommunene fikk ny befolkningsnedgang, mens befolkningsøkningen i de mer sentrale områdene skjøt ny fart. Sentraliseringen i 1980-årene ble likevel mindre sterk enn den hadde vært i 1960-årene. Den spesielle utviklingen i 1970-årene hadde både økonomiske og politiske årsaker. Arbeidskraftkrevende industri vokste utover i landet, men stagnerte eller gikk tilbake i de større byene. Den nye land­ brukspolitikken og bedre forhold i primærnæringene i det hele virket til å holde folk i distriktene. Størst virkning hadde nok likevel den sterke utbyggingen av offentlige arbeidsplasser i alle kommuner, noe som fulgte med utviklingen av «velferdskommunen». Den nye sentraliseringen i 1980-årene gjenspeilte på sin side at industrisysselsettingen da begynte å gå ned også i distriktene, samtidig som tilstramningene i den økonomiske politikken dempet optimismen i primær­ næringene og bremset den videre utbyggingen av «velferdskommunen». 1 tillegg kom at det meste av den kunnskapsorienterte virksomheten som infor­ masjonssamfunnets vekst var knyttet til, utviklet seg lettest i byene (side 157). Flyttestrømmen gikk igjen mot byområdene. Siden det som alltid var unge mennesker som flyttet mest, førte det til at disse områdene fikk tilskudd

særlig av folk i den alderen da de helst får barn. Virk­ ningen ble forsterket av at tradisjonelle geografiske fruktbarhetsmønstre nå ble brutt. Tradisjonelt har kvinner i distriktene født flere barn enn i byene, men nå ble forskjellen mellom by og land utjevnet. Finn­ mark hadde for eksempel til langt ut i 1970-årene landets høyeste fruktbarhet, men i 1980-årene kom den ned på landsgjennomsnittet. Da fruktbarheten på landsbasis begynte å stige litt igjen fra 1983, kom nesten hele stigningen i storbyområdene. Likevel fan­ tes det fortsatt rester av det gamle mønstret. I land­ distriktene på Sørvestlandet fortsatte fruktbarheten å være spesielt høy. Men i det store bildet hadde det skjedd en bemerkelsesverdig endring i forholdet mel­ lom by og land. Mange utkantstrøk klarte før 1970 å holde så noenlunde stand mot folketap nettopp fordi det ble født så mange barn der. Denne sikkerhetsmekanis­ men ble altså nå borte, og slike områder ble ofte mer sårbare enn før. I perioden 1983-89 var det de store byene og omegnskommunene deres som fikk nesten hele økningen i gruppen av barn opp til fire år. Dette førte også til at de fikk nye oppgaver - i 1990-årene møtte de for eksempel spesielt store krav om skoleutbygging, etter at mange skoler og klasser i forrige tiår var blitt nedlagt på grunn av små kull i skolepliktig alder.

Mens debatten om spredt eller tett bosetning og om distriktsutbygging gikk høyt, ble mye av den stedegne byggeskikken fo r­ trengt av standar­ disert og indust­ rialisert arkitektur. Småsteder landet over ble mer like hverandre og de større byene. Foto­ grafen Oddleiv Apneseth ville i serien «Oh Westland, Westland» fange identitets­ krisen i vestlandske bygdebyer. Bildet er tatt i Førde i 1988.

D e gam le blir m ange Aldri før hadde de gamle vært så tallrike i forhold til de unge som i tiden etter 1970. Antallet gamle har riktignok steget gjennom h ele etterkrigstiden, men 183

MENNESKENES VILKÅR

«Eldrebølgen». Aldersgruppen over 70 år svulmer opp, og pyramiden blir bredere i toppen og, med de små barnekullene, smalere i bunnen. Legg også merke til hvordan kvinnene dominerer i de øverste alders­ klassene.

1996

før fødselsnedgangen satte inn, bidrog de mange fødslene til at forholdet mellom gamle og unge like­ vel ikke ble altfor sterkt forrykket. Mellom 1970 og 1990 økte antallet gamle imidlertid enda raskere enn før - med over 181 000 - mens det derimot ble nes­ ten 149 000 fæ rre barn. Et annet særpreg ved tiden etter 1970 er at de riktig gamle ble så tallrike. Mellom 1970 og 1990 ble antal­ let nordmenn over 80 år nesten fordoblet - fra nær 87 000 til nesten 160 000. Det var folk i denne alders­ gruppen som særlig trengte hjelp. De var mest syke og opptok derfor en stor del av plassene på sykehusene; det var de som særlig fylte sykehjemmene, og en stor del av debatten om eldreomsorg dreide seg om dem. «Eldrebølgen» var altså delvis et resultat av store barnekull så langt tilbake som rundt århundreskiftet, men hang også sammen med økende velferd i tiden etterpå - bedre boforhold, ernæring og helsestell for­ lenget livet. Nyfødte jentebarn hadde i 1930-årene i gjennomsnitt 67 år igjen å leve, i 1991 hadde de 80 år. Fram til 1980-årene fikk kvinner forlenget livet mer 184

enn menn, og forskjellen på gutters og jenters for­ ventede levealder var blitt så stor som sju år tidlig i 1980-årene. På grunn av kvinnenes høye levealder økte også kvinneinnslaget blant de gamle. Det skjed­ de en «forkoning» snarere enn en «forgubbing». De indre bygdene på Østlandet, Oslo og indre strøk på Vestlandet hadde omkring 1990 flest gamle i forhold til det totale folketallet. Lavest var innslaget i Akershus, Rogaland, Finnmark og deler av Troms. Som en følge av den skjeve fordelingen fikk kommu­ nene nokså ulike utfordringer i eldreomsorgen. Utsiktene til å få leve lenge varierte, geografisk og sosialt. Både ved inngangen til 1970-årene og tidlig­ ere representerte to utkantfylker ytterpunktene når det gjaldt dødelighet for voksne - Finnmark hadde høyest og Sogn og Fjordane lavest dødelighet. Men også storbyene har tradisjonelt hatt høy dødelighet, og for voksne menn var det i 1970 bare i Finnmark den lå høyere enn i Oslo. Siden dødeligheten sank sterkere utover i landet enn i de store byene, fikk Oslo i begynnelsen av 1980-årene nest etter Finn­ mark den høyeste dødeligheten også for voksne kvin­ ner. Dette gjenspeiler at forbedringene i boligforhold, ernæring og hygiene betydde mer for endringene i leveforholdene i mange utkantstrøk enn i byene. Men ulikhetene innenfor fylkene og innenfor by­ ene kunne være større enn mellom dem. Dødelighet er avhengig av levekår, yrke og sosial stilling. Oslo er det mest ekstreme eksemplet på dette. Byen rommet i denne perioden geografiske områder med henholds­ vis den høyeste og den laveste dødeligheten i landet: I de indre bydelene på østkanten - med en befolkning på størrelse med Finnmarks - var dødsrisikoen for voksne menn i årene 1980-85 66 prosent høyere enn landsgjennomsnittet, og betydelig høyere enn i Finn­ mark. I villa- og småhusområdene på vestkanten var den derimot litt lavere enn i landets sunneste fylke, Sogn og Fjordane. En så høy dødelighet på Oslos gamle østkant har flere årsaker. Forhold knyttet til inntekt og yrke vir­ ket inn på helsen. De med lavest inntekt havnet lett i de mest usunne boligene. Folk med lav utdanning og lav inntekt hadde jevnt over dårligere arbeidsmiljø enn andre. Dessuten hadde de mer usunne kost­ vaner, røykte mer og mosjonerte mindre. De ytre miljøforholdene var også dårligere og forurensninge­ ne større. Ulikhetene innad i Norge kan likevel ikke overskygge at mulighetene for å få et langt liv økte overalt i landet. I internasjonal sammenheng tapte Norge likevel terreng. Ved midten av 1950-årene hadde nordmenn den høyeste forventede levealderen i ver­ den. Ved slutten av 1980-årene var de forbigått av flere europeiske land, i tillegg til ikke-europeiske land som Japan og Hongkong. Leveforholdene i disse landene bedret seg enda raskere enn i Norge.

ET NYTT SOSIALT LANDSKAP OG NYE SOSIALE PROBLEMER

En m er aktiv alderdom - eller et eldreproblem ? I 1970 var det å bli gammel blitt ensbetydende med å leve på trygd. I 1959 ble behovsprøvingen av alders­ trygden opphevet, og alle fikk trygd. Fra 1973 ble så pensjonsalderen senket fra 70 til 67 år. Disse endrin­ gene skapte mange nye pensjonister. Økonomisk sett ble alderdommen nå rommelige­ re. Med den nye folketrygden fra 1966 ble utbetaling­ ene gradert etter hva folk hadde tjent mens de var i arbeid. De inntektsforskjellene som hadde eksistert i yrkeslivet, avspeilte seg slik i hvor stor pensjonen ble, selv om det var i en noe avdempet form. Flere fikk også utbetalt mer enn minstepensjonen, etter hvert som større grupper av eldre opparbeidet rett til til­ leggspensjon gjennom sin deltagelse i arbeidslivet. Dessuten økte minstepensjonen jevnt og trutt i for­ hold til levekostnadene. Mange som gjorde det rime­ lig godt i yrkeslivet i etterkrigsårene, la seg opp peng­ er eller skaffet seg annen formue. Mange fikk, med sitt nøkterne forbruk, for første gang noe til overs til å bruke på seg selv, eller til å overlate til etterkom­ merne. Pensjonistenes inntekter steg forholdsvis mer enn de yngres, i alle fall fra midten av 1960-årene. Mange som var født tidlig i århundret og hadde levd livet i arbeid og slit for å klare seg, opplevde i disse årene det å bli pensjonist som å få det bra.

Siden 1970 har de fleste fått en mer aktiv alder­ dom. De har fått bedre helse enn før - særlig de mel­ lom 67 og 80 år. De har begynt å reise mer. Selv om yngre mennesker ble ivrigere deltagere i den nye masseturismen (side 147) enn pensjonistene, var det ingen som økte reisevirksomheten så mye som pen­ sjonister under 80 år. Syden-ferie ble ganske vanlig, også for gamle mennesker. Pensjonistforeninger - sosiale kontaktpunkter med tilbud også om foredragskvelder, språkkurs og rimelige reiser i inn- og

I folks bevissthet er eldrebølgen gjeme blitt forbundet med et eldreproblem. De fleste gamle er likevel nokså spreke og klarer seg selv rundt ti prosent har opp gjennom etterkrigstiden vært på institusjon. Øverst: Debatten går livlig rundt kaffebordet på et pensjonisttreff i Oslo i 1985. Nederst: Den andre siden av medaljen - en 88 år gammel kvinne som i 1988 ble kastet ut av et privat eldrehjem i Bergen fordi hun ikke kunne betale leien, som ble fordoblet over natten. Hun ble overlatt til sosialkontoret, der hun satt mens kommunen jobbet på spreng fo r å skaffe henne en institusjonsplass. «Dette har vært en hektisk dag, og jeg føler meg ganske sliten,» uttalte hun etter ankomsten til sitt nye hjem, Johannes Menighets Aldershjem.

185

MENNESKENES VILKÅR

Da fremmedarbei­ derne begynte å komme til Norge ved inngangen til 1970årene, var nesten alle menn. Det var ikke alltid lett å finne ut av hvilke regler som gjaldt i det norske sam­ funnet. Her arran­ gerer Fremmedarbeiderforeningen i Oslo møte med gratis hjelp til å fylle ut selvangivelsen. Bildet er fra 1976.

utland - ble langt flere. Det vokste fram eldreuniver­ siteter og eldreakademier, noe som gjenspeiler at utdannelse eller andre erfaringer hadde fremmet stør­ re intellektuelle interesser hos flere gamle. Ved eldresentrene rundt om i landet meldte tusen­ vis av eldre seg som frivillige hjelpere. De brakte for eksempel blomster til medlemmer som ikke lenger kunne komme, eller sørget for ved til dem som treng­ te det. Ved midten av 1970-årene arbeidet om lag halvparten av de 300 medlemmene i pensjonistforeningen på Bjølsen i Oslo som gratis hjemmehjelpere. De fleste var i 70-årene, men noen langt over 80. Eldreomsorgen ville i det hele ha vært mye dårligere uten de gamles egen innsats. Den offentlige debatten om alderdommen dreide seg imidlertid ikke om disse aktive gamle, men om «eldreproblemet»: Den aldrende befolkningen satte den offentlige eldreomsorgen under press, sykehjem­ mene hadde for liten kapasitet, bemanningen var utilstrekkelig, eldres verdighet ble krenket, og pleie­ trengende eldres behov ble ikke fanget opp av hjelpe­ apparatet. Til tross for en betydelig utbygging av eldreomsor­ gen maktet man ikke å løse slike problemer. I 1980årene la man flere steder enn før opp til å gå over til «åpen omsorg» - hjelp som gjorde at de gamle kunne klare seg lenger hjemme. Dette var ingen ny linje åpen omsorg var lansert like etter krigen som et mid­ del til å gjøre eldreomsorgen både mer human og 186

rimeligere. I 1980-årene ble også det å spare penger tillagt mer vekt enn før, og noen steder ble institu­ sjonsplasser nedlagt. De gamle på institusjon fikk det nok etter 1970 noe friere enn de hadde hatt det i 1950- og 1960-årene. Den tekniske standarden ble også jevnt over bedre. Men på andre måter ble livet på institusjon kanskje verre enn tidligere. Økende leve­ alder og åpen omsorg førte til at flere av dem som ble institusjonsbeboere, led av aldersdemens. For ånds­ friske beboere førte dette til større mental påkjenning enn før. Etter hvert som behandlingsplasser i psykia­ triske institusjoner ble fjernet (side 94), valgte kom­ munene også stundom å plassere sinnslidende på aldersinstitusjoner. Psykiatriens problemer ble i noen grad veltet over på de gamle.

De nye innvandrerne kommer De nye innvandrerne forårsaket en foryngelse av det norske samfunnet. I begynnelsen av 1970-årene fikk Norge for første gang innvandring fra den tredje ver­ den. Det kan være grunn til å understreke at det har kommet innvandrere også fra andre deler av verden. Selv tidlig i 1990-årene utgjorde folk med bakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika bare 35 prosent av alle med innvandrerbakgrunn. Det bodde flere fra Danmark enn fra Pakistan i Norge, og flere fra USA enn fra Vietnam. Her skal vi likevel konsentrere oss om dem som kom fra den tredje verden. Det var de

ET NYTT SOSIALT LANDSKAP OG NYE SOSIALE PROBLEMER

som stod for det nye og som skilte seg mest ut fra den norske livsstilen. I den første innvandringsfasen - fra 1968 til 1975 var det «fremmedarbeidere» som kom, arbeidssøkere særlig fra land som Pakistan, India, Marokko, Tyrkia og Jugoslavia. Vest-Europa manglet arbeidskraft i vekstperioden etter krigen, og i 1960-årene kom en betydelig innvandring til Storbritannia og mange land på kontinentet. Men det meste av behovet der var dekket ved slutten av 1960-årene, og flere land begrenset innvandringen. Dermed satte en del frem­ medarbeidere kursen til Norge, der det i første halv­ del av 1970-årene fortsatt var mangel på arbeidskraft. De fleste var unge, enslige menn. Mot midten av 1970-årene ble behovet for arbeids­ kraft mindre, også i Norge. Myndighetene innførte innvandringsstopp, og fremmedarbeiderfasen tok slutt. Neste fase, fra 1975 til midten av 1980-årene, ble i stedet preget av familiegjenforening. Mange av fremmedarbeiderne hadde ektefeller og barn i hjem­ landet, og disse kunne også etter innvandringsstop­ pen bosette seg i Norge, forutsatt at forsørgeren fant «høvelig husvære». Til tross for at norske myndig­ heter praktiserte regelverket for familiegjenforening svært strengt, kom en god del kvinner og barn til lan­ det i disse årene. I 1985 var 43 prosent av asiatene og nesten 30 prosent av afrikanerne i Norge kvinner. Fra midten av 1980-årene kom en tredje fase, pre­ get av flyktninger og asylsøkere. Nå varierte innvand­ ringen mye mer fra år til år, etter når konflikter og undertrykkelse drev folk bort fra hjemlandet. I noen år kom ganske mange asylsøkere og flyktninger, men norske myndigheter utviklet etter hvert en svært restriktiv holdning til å slippe dem inn (side 204) . Ved midten av 1990-årene bodde det noe under 130 000 innbyggere med bakgrunn fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika i Norge. Da er både de som var født i utlandet og de som var født i Norge av uten­ landske foreldre, tatt med. Tallet tilsvarte om lag tre prosent av befolkningen i landet. Svært mange av

innvandrerne slo seg ned i Oslo og området rundt Oslofjorden, og dernest forholdsvis mange i Bergen og Trondheim. Oslo hadde i 1994 elleve prosent av befolkningen i Norge, men vel 40 prosent av inn­ vandrerne fra den tredje verden. Flyktninger og asyl­ søkere ble riktignok på grunn av mottaks- og boset­ tingspolitikken spredt mer utover landet enn andre innvandrere. Men også disse har hatt en tendens til å flytte til storbyområdene når de har vært i landet en tid. Innvandrerne forynget befolkningen der de slo seg ned fordi de kom i ung alder. Familiegjenforeningen førte også til at de begynte å bidra med barnefødsler. Kvinnene kom som regel i sin fruktbare periode, og nesten alle var gift, i motsetning til norske kvinner i samme alder. I tillegg kom de fra land der det var van­ lig å ha flere barn enn i Norge. Resultatet var at inn­ vandrerkvinnene fødte flere barn enn andre kvinner i 1987 fødte kvinnene fra den tredje verden i alderen 15-49 år i gjennomsnitt tre ganger så mange barn som norske kvinner i samme alder. Dette hkk enkel­ te til å spå en eksplosjon i innvandrerbefolkningen. Men etter hvert som innvandrerkvinner har bodd i Norge en stund, ser det ut til at de tilpasser barnefødslene til det norske mønstret.

Antall utenlandsk fødte

Innvandrernes vilkår

25 000

Danmark Storbritannia

Tyskland Bosnia-Hercegovina

Innvandrerne som kom i 1970-årene, fikk stort sett ufaglærte lavlønnsjobber i industrien, på restauranter og kafeer og i rengjøring - arbeid som norsk ungdom ofte ikke ville ha. Fra omkring 1980 begynte en del innvandrere å starte småbutikker, restauranter eller gatekjøkkener. I Oslo var det ennå i slutten av 1970-årene svært få innvandrerbutikker; i 1986/87 var 124 kolonialbutikker drevet av innvandrere fra den tredje verden - 44 prosent av byens kolonialforretninger. De nye inn­ vandrerbutikkene er hovedforklaringen på at antallet kolonialbutikker i byen nå begynte å stige igjen, etter

Tamilske flyktninger fr a Sri Lanka ble viktig arbeidskraft fo r fiskeindustrien i Gamvik i Finnmark. De fleste innvand­ rerne fr a den tredje verden slo seg ned i de større byene. Men noen, som disse, ble markerte innslag i mindre samfunn og har gitt uttrykk fo r å trives der. Bildet er tatt i 1992.

Antall utenlandskfødte i den norske befolkningen. Bare de ti landene som var sterkest repre­ sentert i 1995, er tatt med. Til tross fo r den nye inn­ vandringen fr a den tredje verden fra omkring 1970fant den største innvand­ ringen sted fra land i Nord-Europa og Nord-Amerika. De som var født i Viet­ nam, Bosnia-Herce­ govina og Iran, er de mest typiske fiyktninggruppene i diagrammet. 187

MENNESKENES VILKÅR

Når folks kultur­ bakgrunn ble mer sammensatt, ble også ritualene mer mangfoldige. Det kurdiske paret Ali og Golaleh Daruifhi feirer bryllup i Bergen i 1995.

188

at 200 norske forretninger var blitt nedlagt i perioden fra 1966/67-1976/77. De fleste innvandrerbutikkene ble startet i indre by, der også de fleste nedleggelsene hadde skjedd. Nedleggelsen av småbutikker hadde vært et velferdstap, særlig for eldre mennesker, og dem var det svært mange av i indre by. Innvandrerne fylte dermed et behov norske butikkeiere ikke var i stand til å møte. Etter hvert ble innvandrernes næringsdrift, ikke minst restaurantene, et markert innslag i bybildet mange steder i landet. Når forretningsdriften kom i gang først omkring 1980, har det flere årsaker. Innvandrerne trengte tid for å bli kjent med byen, språket og hvordan detalj­ handel ble drevet i Norge. De måtte også være bosatt i landet i tre år før de fikk lov å drive forretning. Dess­ uten tok det tid før ektefeller og barn kom og kunne bidra med sin arbeidskraft. Én viktig grunn til at nordmenn hadde gitt opp, var at de ikke lenger klar­ te å få med seg familien som arbeidskraft, men inn­ vandrerne hadde ofte en sosial organisasjon og et familiesamhold som gjorde det mulig. Mange innvandrere har hatt høy utdannelse fra hjemlandet - andelen med universitets- og høyskoleutdannelse har vært større blant innvandrere fra den tredje verden enn blant folk født i Norge. Men velutdannede innvandrere har sjelden fått arbeid i

samsvar med utdannelsen. Språkvansker og ulike typer diskriminering har utvilsomt stått i veien. Til tross for at noen har drevet forretning, har da også de fleste fortsatt å være ansatte i lavlønnsbransjer som hotell- og restaurant eller rengjøring og renovasjon, eller i lavlønnsjobber i industrien. Bare noen få var i 1990-årene kommet inn i mediene og i ansvarsfulle administrative stillinger, eller i politikken. Høsten 1996 oppnådde den første med bakgrunn fra den tredje verden en høy politisk stilling, statssekretær Nita Kapoor i Kulturdepartementet. Arbeidsløsheten rammet innvandrerne hardere enn nordmenn flest. Mens arbeidsløsheten i befolk­ ningen som helhet var 5,5 prosent i 1991, var den for innvandrerne 14 prosent, og blant afrikanerne hele 18 prosent. De nyankomne hadde naturlig nok vans­ keligst for å skaffe seg arbeid, men selv etter 15 års botid var arbeidsløsheten betydelig høyere enn blant nordmenn. Som ellers ble ungdommen rammet har­ dest. Innvandrerungdom var de klareste taperne pa arbeidsmarkedet. Lav lønn og høy arbeidsløshet førte til større fattig­ dom blant innvandrere enn blant andre. Hvis vi reg­ ner som fattige dem som har en disponibel inntekt på under halvparten av gjennomsnittet i Norge, var ifølge undersøkelser tidlig i 1990-årene 40 prosent av afrikanske og 34 prosent av asiatiske husholdninger fattige, mens dette gjaldt bare fem prosent av de nors­ ke. Disse undersøkelsene kan ha overdrevet forskjel­ len på nordmenn og innvandrere noe, men store grupper innvandrere hadde uten tvil svært lave inn­ tekter. Derfor måtte de også oftere enn andre ty til sosialhjelp. Likevel klarte grupper med ulik nasjonalitetsbakgrunn seg nokså forskjellig på arbeidsmarkedet. Blant flyktninger viste det seg for eksempel at tamiler og chilenere kom mye lettere i arbeid enn somaliere og vietnamesere. Grunnene er neppe klarlagt, men undersøkelser peker i alle fall i retning av at chilene­ re og tamiler har hatt de beste sosiale nettverkene for å skaffe arbeid. Lorskjellene mellom innvandrergrup­ per er i det hele så store at det på mange vis er mis­ visende å snakke om innvandrerne som én gruppe. Det ble ofte hevdet at kriminaliteten var høyere blant innvandrere enn blant nordmenn. Analyser av kriminalstatistikk underbygger ikke en slik oppfat­ ning. Én gruppe synes riktignok å være spesielt i fare­ sonen - annengenerasjons innvandrerbarn. Men ellers har det vært en lavere andel straffede blant inn­ vandrere fra den tredje verden enn blant nordmenn, når man tar hensyn til alder, kjønn og hvor de bor. Når et inntrykk av høy kriminalitet likevel festet seg, kan en del av grunnen være de mange utlendingene i norske fengsler. En stor del av disse var likevel ikke bosatt i Norge, men var tilknyttet internasjonale forbryternettverk.

ET NYTT SOSIALT LANDSKAP OG NYE SOSIALE PROBLEMER

Lakkegata skoles musikkorps i Oslo 1995. På slike steder er det innvandrer­ barn vokst opp i Norge som har holdt liv i skolemusikken, en av de mest norske institusjoner av alle.

Møtet mellom innvandrerkulturen og det norske Den nye innvandringen betydde et nytt kulturelt til­ skudd til det norske samfunnet. 1 forhold til folk flest i norske storbyer praktiserte innvandrerne sin reli­ gion med større intensitet. Men det var også større religiøst mangfold blant dem enn nordmenn flest var klar over. For eksempel innredet mange u like ret­ ninger av islam egne moskeer og drev egne menig­ heter og koranskoler. Religion var noe av det som bidrog til å opprett­ holde en kulturell identitet. Men også andre organi­ sasjoner enn de religiøse vokste fram - innvandrerne brukte i det hele sine foreninger mye på samme måte som norske innflyttere til de store byene tidligere brukte innflytterlagene. Dessuten fungerte innvand­ rerbutikker som kulturelle knutepunkter, førte varer som gjorde det mulig å overholde mat-tabuer og ellers opprettholde deler av hjemlandets kosthold, og dessuten aviser, musikk-kassetter og videofilmer hjemmefra. Viktigst for å opprettholde en særegen kultur og et særegent livsmønster var nok likevel de nære båndene til familie, slekt og venner. Samværet i familien betydde mer blant innvandrerne enn blant nordmenn, i alle fall i Oslo.

Til tross for forskjellene var én grunnleggende spenning felles for de aller fleste innvandrere - å bli slitt mellom sin bakgrunn og norske skikker. Denne spenningen forplantet seg også inn i familiene og skapte konflikter der, særlig i de kulturene som atskilte seg sterkest fra den norske. Barna ble gjerne sterkest revet mellom «gamlelandet» og Norge. Det betydde mer for dem enn for de voksne å gli inn i det

En av de få innvand­ rerne fr a den tredje verden som innen midten av 1990årene var nådd opp til ansvarsfulle administrative stillinger, var Fatma Banji Jynge. Som prosjektdirektør i Forsvarets bygnings­ tjeneste ledet hun omplasseringen av forsvarets anlegg på Gardermoen i fo r­ bindelse med utbyg­ gingen av storfly­ plassen. 1 1996 fik k hun Yrkesorganisasjonenes Sentral­ forbunds likestillingspris. Fatma Banji Jynge er født i Tanzania og var den første kvinne som tok arkitektutdannelse i Øst-Afrika. Flun kom til Norge i 1971.

189

MENNESKENES VILKÅR

Sollia-kollektivet på Ringsaker i Hed­ mark, juni 1978. Kollektivet var fra starten en del av den eksperimenteringen med bo- og familie­ form som grep om seg i 1970-årene. Senere ble det etablert et behand­ lingskollektiv på Sollia.

norske samfunnet. Men samfunnet ute og familien hjemme hadde ofte motsatt syn på oppdragelse og på hva som var viktig i livet, og det var lett for barna å bli kulturelt hjemløse. Noen foreldre ville også begrense barnas omgang til egen kulturkrets. Noen sendte tenåringsdøtrene til hjemlandet for å oppdras der. Slikt kunne avle protest og ungdomsopprør også blant innvandrerne. Men mange miljøer vendte seg også utover. Inn­ vandrerjenter fant veien til aerobic og sangkor, inn­ vandrerungdom svermet på byen på samme måte som norske, og fedre gikk inn i skolenes foreldreut­ valg. De mange danse-, musikk- og teatergruppene - i Oslo 21 i tallet ved inngangen til 1990-årene - til­ trakk også nordmenn, som kastet seg ut i afrikansk dans eller lyttet til latinamerikansk og indisk musikk. Teatergruppene spilte ikke bare stykker fra hjemlan­ dene, men kunne også sette opp Ibsens «Et dukke­ hjem».

Det økende antallet skilsmisser har bidratt til mindre stabilitet rundt barns oppvekst og til at barn har fått færre voksne omkring seg hjemme. Antallet skilsmisser ble femdoblet fra tidlig i 1950-årene til tidlig i 1990-årene. 1 1990 var sannsynligheten fo r at et inngått ekteskap ville ende i skilsmisse, 43 prosent. 190

Antall skilsmisser

1946-50 1956-60 1966-70 1976-80 1986-90 1951-55 1961-65 1971-75 1981-85 1991-94

Norske fam ilier blir mindre og m er ustabile Til langt ut i 1970-årene hadde de fleste norske barnefamiliene tre eller fire barn. Tobarnfamiliens gjennombrudd kom først i løpet av de neste 20 årene. Tidligere var den et byfenomen, nå ble den landsgyldig. Dessuten ble det flere enebarn, i 1991 gjaldt det bortimot 20 prosent av alle barn under 18 år. Det ble vanligere å vokse opp uten søsken omkring seg. Dessuten fikk barna færre omkring seg hjemme. Flere skilsmisser og flere fødsler utenfor ekteskap bidrog til det. I årene like før 1970 lå antallet skils­ misser og separasjoner på 6000-7000 i året, 20 år senere på over 20 000. Sannsynligheten for at ekte­ skap ville ende med skilsmisse ble raskt større - i 1980 regnet man med at den var 29 prosent, bare ti år senere var den steget til 43. Beregninger viste da at hvert tredje barn ville oppleve at foreldrene skilte lag før det fylte 16 år. 1 årene etter krigen skjedde om lag 95 prosent av fødslene innenfor ekteskapet, et par prosent mer enn i mellomkrigstiden. Tidlig i 1990-årene var dette sun­ ket til om lag 55 prosent. Når de fleste nyfødte likevel hadde begge foreldrene rundt seg den aller første tiden, hang det sammen med at samboforhold i stor grad erstattet ekteskap. Ennå i 1970-årene betraktet de fleste av de nokså få samboerne denne samlivsfor­ men som midlertidig, som en start på ekteskapet. I 1980-årene ble den stadig mer et alternativ til ekte­ skapet. Andelen kvinner i alderen 20-44 år som hadde samboer, økte fra 5 prosent i 1977 til 21 pro­ sent i 1992, og blant helt unge par var det nå langt vanligere å leve i samboforhold enn i ekteskap. Tar vi hensyn til denne utviklingen, finner vi gjennom hele perioden etter midten av 1970-årene at om lag ti pro­

ET NYTT SOSIALT LANDSKAP OG NYE SOSIALE PROBLEMER

sent av barna kom til verden mens far og mor ikke levde sammen. En god del samboere giftet seg etter en tid, men samboforhold har vist seg mindre varige enn ekte­ skap. Oppløste samboforhold bidrog enda mer enn skilsmissene til at bortimot 20 prosent av alle barn under 18 år bodde sammen med bare én av foreldre­ ne omkring 1990. I løpet av 1980-årene steg tallet på enslige forsørgere trolig fra omkring 61 000 til nesten 110 000, de aller fleste av dem kvinner. Virkningene av samlivsbrudd for barna har vært omstridt. Noen samliv kunne være så konfliktfylte at oppløsning var en fordel. Men det synes likevel klart at oppløsningen av familien svært ofte påførte barn stor smerte og varige sår. Spesielt for gutter kunne fraværet av far bli et stort savn. Når de også stort sett møtte kvinner i barnehagen og på skolen, kunne mannlige forbilder bli mangelvare i dagliglivet. Noen søkte i stedet idealiserte og ofte aggressive mannsforbilder andre steder. Når foreldre skilte lag og fant nye partnere, fikk barna ofte halvsøsken. Det ble «mine, dine og våre barn» - og stefar, oftere enn stemor. Dette åpnet for nye og ganske kompliserte familieordninger, med konsekvenser vi i dag vet lite om. Også når det gjelder endringene i familiemønstret var det geografiske variasjoner. I kystfylkene på Sørog Vestlandet og opp til Sør-Trøndelag holdt det gam­ le mønstret seg best, mens det gikk mest i oppløsning i Oslo, Bergen, Trondheim og Finnmark. Det ble også flere hushold helt uten barn. Andelen hushold med minst fem personer gikk sterkt ned, andelen med bare én kraftig opp. Aldringen av befolkningen bidrog kraftig til veksten i enpersonhushold, men skilsmisser og separasjoner gjorde også sitt. 60 prosent av alle hushold bestod i 1990 av én eller to personer - i Oslo om lag 80 prosent. Familien var altså i forandring. Den ble mindre, fikk flere ulike former og ble mer ustabil. Endringene bidrog til et mer fragmentert samfunn - mer oppløst i små celler som i dagliglivet levde nokså uavhengig av hverandre. Hvilke følger endringene får på lengre sikt, viser seg kanskje for alvor først når de som har vokst opp under de nye forholdene, blir eldre.

som vi tidligere har møtt, rettet seg da også mot kommersiell utnytting av ungdom. Hippie-bevegelsen mellom 1967 og 1970 gjorde det samme. Men den la liten vekt på politikk, desto mer vekt på et naturlig liv, samvær og nærhet. En annen iøyne­ fallende ungdomsprotest var «pønkerne» i 1980årene, en norsk utløper av en kultur som oppstod blant arbeiderklasseungdom i England. De stod for et slags upolitisk anarki og reagerte på det etablerte samfunn med aggresjon og forakt, helt ulikt hippienes «make love, not war». Pønkernes motsetning i 1980-årene var jappene, med iøynefallende for­ bruk, moteriktige merkeklær og nystelte frisyrer. D eres politiske opprør - om det fantes - var kon­ servativt. Slike bevegelser vakte stor oppsikt og forargelse og ble ofte oppfattet som «ungdomskulturen». Noe av den ytre stilen til disse nokså små minoritetene slo også inn i ungdomskulturen generelt og ble mote.

Pønkkulturen, opp­ stått blant arbeiderungdom i England, var 1980-årenes mest synlige ungdomspro­ test. Pønkerne rea­ gerte på det etablerte samfunn med aggresiv forakt. «Unifor­ men» kunne være lærjakker, farget hår, o.l. Tidlig i 1980-årene gikk de til husokkupasjoner i flere norske byer. Men heller ikke pønken slapp unna moteskapeme; snart kom også «motepønk». Bildet er fra Karl Johan i Oslo i 1987.

D yrkingen av det ungdom m elige Fritiden og velstandsveksten i etterkrigstiden frem­ brakte «tenåringen» med tid og penger til å skape sin egen livsstil. Det fantes nok et slags opprør i deler av ungdomskulturen i 1950- og 1960-årene, men i hovedsak var den upolitisk. Den passet godt inn i for­ brukersamfunnet - klær og populærmusikk ble typiske ungdomsmarkeder, der motene raskt avløste hverandre. Det politiske opprøret fra slutten av 1960-årene, 191

MENNESKENES VILKÅR

Gamle sykdommer svinner, nye kommer

Fra starten av Grete Waitz-løpet i Frognerparken i Oslo i 1995. Siden 1970årene er det blitt stadig viktigere for mange å holde seg ung og ungdomme­ lig. Én måte å vise dette på var å delta i gateløp. Gateløpene kunne fortone seg som folkelige prose­ sjoner, der moderne bymennesker viste fram det som var viktig fo r dem og kunne gi status over­ fo r andre. Toppen ble nådd ved over­ gangen mellom 1980- og 90-årene; da hadde for eksem­ pel Sentrumsløpet i Oslo 17 800 delta­ gere. Det største av dem alle, Grete Waitz-løpet, var en litt annen type pro­ sesjon. Hovedsaken var for svært mange det sosiale, mer enn å være sprek eller komme fort fram.

192

Betydningen av slike spesielle grupper kan likevel ikke måle seg med en annen, videre og mer dypt­ gående utvikling - dyrkingen av det ungdommelige i alle aldersgrupper. Ungdomsstilen ble etterlignet både av voksne og barn. Rock- og popidoler kom inn i småskolebarnas verden. Voksne og eldre folk begyn­ te å kle seg ungdommelig, ikke etter sin alder. Spred­ ningen av ungdomsidealene viste seg blant annet i omsorgen for egen kropp og fysikk - middelaldrende husmødre begynte å gå på aerobic , folk langt opp i alderdommen å gå turlangrenn, og noen begynte å hoppe i fallskjerm i godt moden alder. Dyrkingen av det ungdommelige var uttrykk for dyptgående sosiale og kulturelle endringer. Men mye ble nok også drevet fram av kommersielle krefter. Det ungdommelige ble, som ungdommen selv, kommer­ sielt interessant. Reklamen begynte å understreke ungdomspreget, også når den henvendte seg til eldre grupper. Masseidretten ble også massemarked. Én enkelt produkttype, som joggeskoen, fikk utallige varianter. Med tendensen til å myke opp kulturgren­ sene mellom aldersgrupper falt også gamle tabuer. Mye som før ikke passet seg, ble nå tillatt. For eksem­ pel ble også eldre mennesker innrømmet et seksual­ liv. Det ble i det hele langt større åpenhet om alle gruppers seksualitet. Den tiltagende dyrkingen av det ungdommelige stod i kontrast til utviklingen av ungdommens situa­ sjon for øvrig i 1980-årene. 1980-årenes ungdom fikk på mange vis en dårligere start enn ungdom ti år tid­ ligere hadde fått. Utdannelseskøene var lengre og utdannelsen dyrere. Ungdom stod - i motsetning til i 1970-årene - bakerst i køen for å skaffe seg arbeid og bolig. Tretti år tidligere representerte ungdommen for de aller fleste håpet for fremtiden. Nå ble den oftere oppfattet som et problem. Men likevel var den livsstilsforbildet.

Bedre leveforhold i etterkrigstiden økte folks velferd. Mange av de plagene og sykdommene som følger med tungt slit, dårlige boligforhold og dårlig ernæ­ ring ble trengt i bakgrunnen. På mange måter fortsat­ te velferden å vokse også etter 1970: Levealderen fort­ satte å øke, og spedbarnsdødeligheten, et annet klas­ sisk mål på leveforholdene, ble halvert på de 20 årene før 1970, og halvert på nytt mellom 1970 og 1991. Gjennom hele etterkrigstiden hadde den forven­ tede levealderen økt mer for kvinner enn for menn. Men i 1980-årene steg menns levealder mest. Kvinne­ ne hadde da tatt over mange av mennenes livsstilsvaner, for eksempel med hensyn til røyking og alkohol, og med lønnsarbeidet fikk de en annen type arbeids­ belastning enn før. Var det dette som slo ut? Mens gamle «fattigmannssykdommer» var på vei ut, steg andre typer sykdommer fram. Hjertelidelser og kreft var de viktigste dødsårsakene alt tidlig i etter­ krigstiden. Noe av grunnen var nok at folk levde lenge nok til å dø av dette, nå som andre sykdommer ble borte. Men i 1970-årene begynte man også oftere å snakke om «livsstilssykdommer» som ble knyttet til røyking, alkohol, manglende fysisk aktivitet, over­ dreven soling og et mer slurvete kosthold. Livsstils­ sykdommer syntes å være knyttet til overflod, snare­ re enn til knapphet. I 1970- og 1980-årene ble det også mer vanlig å snakke om «miljøsykdommer». Allergier, som økte særlig blant barn, ble satt i sammenheng med et for­ urenset miljø. Sammenhenger mellom forurensning, Mill. liter 240

210 180 ISO

120 90 60 30

1970

1975

ET NYTT SOSIALT LANDSKAP OG NYE SOSIALE PROBLEMER

Etter hvert som de gamle «fattigmannssykdommene» ble bekjempet, rykket alvorlige «livsstilssykdommer», «miljøsy kdommer» og «ensomhets­ sykdommer» i forgrunnen. Men overflodssamfunnet har også gitt romfor å bruke medisinsk ekspertise til å pynte på utseendet. Her legges silikonputer inn i friske bryster.

unormalt høy dødelighet og helseplager i byene ble påvist. Sædceller viste skader som skyldtes miljø­ ødeleggelser. Endelig kom «ensomhetssykdommer» i fokus - psykiske lidelser, vold, rusmisbruk og selv­ mord. Her lå botemidlet neppe i sunnere kosthold eller mer mosjon, men heller i menneskelig felles­ skap, tilhørighet, håp og mening i livet. I dette nye sykdomsbildet viste en del av «livsstilssykdommene» seg lettest å bekjempe. 1 takt med en storstilt helse- og kostholdspropaganda kom hjerteog karsykdommer gradvis under bedre kontroll fra tidlig i 1970-årene. Derimot har antallet nye kreft­ tilfeller fortsatt å stige, og bare bedre behandlings­ resultater har hindret en mer dramatisk økning av kreftdødeligheten enn den som har funnet sted. Hud­ sykdommer og allergier har økt, særlig blant barn. Muskel- og skjelettlidelser har tiltatt, særlig blant

kvinner. De psykiske lidelsene har kanskje ikke økt i omfang, men er blitt tyngre å bære på grunn av ned­ byggingen av behandlingstilbudene (side 94). Mest urovekkende av alt var kanskje økningen i antallet selvmord og selvmordsforsøk - hyppigheten ble mer enn fordoblet på 20 år både blant menn og kvinner. Menn var likevel klart mest utsatt, og unge menn aller mest. At depresjoner og bekymringer for foreldrenes liv, som så ut til å være hovedårsaker, var så utbredt blant unge mennesker, kunne vekke tvil om samfunnets sunnhetstilstand.

De nye sosiale problem ene Sosiale problemer avtok lenge opp gjennom etter­ krigstiden. Fra en gang tidlig i 1960-årene snudde imidlertid utviklingen, og på svært mange områder

Forrige side, nederst: Større alkoholfor­ bruk var utvilsomt en del av årsaken til at kriminaliteten og andre sosiale prob­ lemer igjen økte etter 1950- eller 1960-årene. Diagrammet viser utviklingen i salget av øl, vin og bren­ nevin fra 1970 til 1995. Ølsalget økte sterkest, mens vinen vant fram på brenne­ vinets bekostning. Diagrammet tar imidlertid verken hensyn til hjemmebrentproduksjon eller smugling. 193

MENNESKENES VILKÅR

At flere fra midten av 1960-årene av ble avhengige av sosial­ hjelp, til tross fo r at det ennå lenge var «full sysselsetting», er et sikkert tegn på at det har utviklet seg ny sosial nød i overflodssamfunnet. Ved midten av 1960årene mottok under 30 000 personer sosialhjelp; etter nye 30 år med sterk øko­ nomisk vekst var an­ tallet over 1 77 000 (diagrammet til venstre). Diagram­ met til høyre viser antallet som mottok uføretrygd. Mange ble avhengige av denne trygden på grunn av helsesvikt og vanskene med å finne et arbeid de kunne mestre i et samfunn med stadig større krav til kunn­ skap og effektivitet. Nettopp bruken av uføretrygd var noe av det som ble hardest angrepet i den mer høyrebetonte kritikken av velferdsstaten fra slutten av 1970årene.

Narkotikamisbruket var én del av de nye sosiale problemene, og samtidig en del av bakgrunnen f or økningen i kriminalitet og prostitusjon. Narkotikaproblemet spredte seg i gatene, på skolene, i fengslene - og i hjemmene. Bildet viser medisinsk personell under utrykning for å redde en misbruker som har satt overdose på Youngstorget i Oslo (1994).

Antall uføretrygdede 250000

1967 1970

begynte problemene igjen å øke. Ved midten av 1960årene mottok for eksempel under 30 000 personer sosialhjelp. Folketrygden ble vedtatt nettopp i 1966, og en ny lov om sosial omsorg kom i 1964. Det var vanlig å mene at bare en svært liten gruppe ville trenge sosialhjelp i fremtiden. Men loven om sosial omsorg var knapt vedtatt før sosialutgifter og antallet mottagere igjen begynte å stige. 1 1977/78 passerte tallet 50 000, i 1983/84 100 000, og i 1990 nådde det 165 000, nesten fire prosent av befolkningen. Årsakene var flere: Masse­ arbeidsløsheten som meldte seg igjen i 1980-årene, forklarer mye av økningen i det tiåret. Men utvikling­ en begynte altså å skyte fart lenge før det var tale om noen arbeidsløshet. Flere skilsmisser og flere barn

1975

1980

1985

1990

1995

født utenfor faste parforhold førte til flere enslige mødre med lav forsørgelsesevne. Dette betydde mye gjennom hele den perioden det her er tale om. Etter hvert ble det også mange enslige menn og enslige kvinner uten barn som måtte få sosialhjelp. Her var utvilsomt økt rusmiddelbruk av betydning; den stengte ofte folk ute fra sosiale sammenhenger som gav støtte i livet. Materielt sett var det lettere å gå på sosialhjelp i det rike Norge i 1980-årene enn i de langt fattigere 1930-årene. Men følelsen av å være satt utenfor var ikke nødvendigvis mindre. Flere ble også avhengige av trygder fordi de ikke klarte seg i hverdagen - uføretrygd, overgangsstønad eller attføring. Om lag 130 000 personer hadde uføre­ pensjon i 1970, 236 000 i 1992. Uføretrygd ble

ET NYTT SOSIALT LANDSKAP OG NYE SOSIALE PROBLEMER

utveien for mange når helse, arbeidsevne eller arbeidsmulighet sviktet før de kunne få alderstrygd. På landsbasis var alt i 1980 halvparten av befolkning­ en gått over på uføretrygd før de nådde vanlig pen­ sjonsalder. Uføretrygdede utgjorde vel seks prosent av alle i yrkesaktiv alder i 1980 og mellom ni og ti pro­ sent i 1990. Utkantområder med lite variert arbeidstil­ bud hadde størst behov, men storbyene kom etter. Kriminaliteten nådde det laveste nivået vi vet om i 1950-årene. I forhold til folketallet steg den svakt utover i 1960-årene. Men så steg antallet etterforskede forbrytelser fra rundt 65 000 i 1970 til 235 000 i 1992, nesten en firedobling. Økningen var nokså jevn, men grove voldsforbrytelser økte spesielt sterkt etter 1980. Karakteristisk for 1980-årene var i det hele at kriminaliteten ble grovere. For eksempel ble vinningsforbrytelser oftere enn før utført som ran. Mye grov kriminalitet sprang trolig ut av et mer orga­ nisert og hardkokt forbrytermiljø. Flere ting tydet på at det sosiale limet i deler av samfunnet var i ferd med å oppløses. Det ble flere barnevernsklienter, flere aborter, flere alkohol- og narkotikamisbrukere. De nye rusmidlene førte til enda større elendighet og kriminalitet i miljøer som også fra før var hardt belastet. Når narkotikaen bredte seg blant prostituerte, førte det for eksempel til behov for å drive prostitusjonen enda mer intenst for å skaffe penger til disse rusmidlene, som var dyr­ ere enn alkohol. For de avhengige ble eneste utvei for å skaffe stoff ofte ran, innbrudd og tyveri. De ble det siste leddet i de profesjonelle narkotikahaienes forbryterkjede. Den sosiale nøden i denne perioden viser flere nye trekk. For det første: Historisk sett hadde fattigdom­ men mer enn noe annet vært et alderdomsproblem. Nå ble sosial nød mye mer av et ungdomsproblem. Rundt 1970 hadde for eksempel 25 prosent av sosialhjelpsklientene i Oslo vært under 30 år; i 1980-årene gjaldt det 40 prosent. For det andre: Nye krav til kunnskap og kompetanse truet med å sette noen grupper av befolkningen utenfor normalt samfunns­ liv mer permanent. De som mottok fattighjelp i 1930årene, var for en stor del vanlige arbeidstagere som uten særlig store problemer kunne komme seg i arbeid igjen når bare konjunkturene ble bedre. I 1980- og 1990-årene var mange av den typen jobber borte som de arbeidsløse fra 1930-årene omsider kunne gå inn i. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, og mer tilfeldige jobber som gatefeiing, snømåking og bryggesjauing var rasjonalisert bort. En hovedtendens i det nye samfunnet er at arbeid krever større regelmessighet og disiplin, og mer utdannelse. Den som ikke mestrer skolen og ikke er motivert for å komme seg fram i utdannelsessyste­ met, møter lettere nederlag. En del av dem som i den gamle økonomien ville blitt industriarbeidere, er blitt

Økningen i antall etterforskede fo r­ brytelser var også et tegn på større sosiale problemer i et samfunn der fler­ tallet levde i stadig større overflod.

Antall fc 250000 200000 150000

100000 50000

«frasortert» på denne måten. Det gjelder særlig unge menn, som har reagert med alt fra likegyldighet til aggressivitet. De nye utdannelses- og arbeidskravene var én av kildene til større sosiale problemer og et hardere samfunn. Som vi har sett, mestret jenter gjen­ nomgående disse kravene bedre enn gutter. De som har fått det vanskeligst, er blitt «frasortert» i mange sammenhenger. De har hatt vanskelige opp­ vekstvilkår - en del av bakgrunnen for at de mislyk­ tes i skolen. De har kanskje vært innom barnevernet. De har lettere drevet inn i rusmisbruk og kriminali­ tet, og kanskje endt med påtaleunnlatelse eller dom. Har de fått seg arbeid, har de mistet det igjen lettere enn andre. Har de giftet seg, er de lettere blitt skilt. De har blitt koblet fra det som stabiliserer livet for de fleste - arbeid, utdanning og familie. Med den økonomiske krisen i slutten av 1980-årene ble det igjen for en tid vanligere at også folk med en mer solid utdannelse eller stabil arbeidslivserfa­ ring fikk behov for hjelp. Noen snakket om «nyfattige». Mange av disse lignet på én måte på de arbeids­ løse fra 1930-årene - de skaffet seg forholdsvis lett arbeid da etterspørselen etter arbeidskraft på nytt steg fra 1993. Men den økonomiske oppgangen som da kom, har ikke uten videre hjulpet grupper som i utgangspunktet stod svakere. Den har brakt arbeidsløsheten ned fra toppnivået i 1993/94, men vil neppe bringe den ned igjen til nivået fra 1970-årene. Det store flertallet nordmenn har likevel blitt mer velstående. Ved midten av 1990-årene ble det med styrke hevdet at avstanden mellom fattige og rike var blitt større fra midten av 1980-årene. Påstanden var omstridt, og resultatet avhang åpenbart av hvordan man målte. Men avstanden mellom de rikeste og de fattigste var i alle fall blitt større. Flere enn før hadde vanskelig for å klare seg i livet med egen hjelp. Mot­ setningen mellom et stort flertall som ble rikere og et mindretall som ble trengt ut av det gode selskap, fikk mange til å snakke om at man var i ferd med å utvik­ le et «totredjedelssamfunn».

| j j [

i

j

195

På vei mot år 2000

i

hvilken retning gikk det norske samfunnet idet et nytt hundreårsskifte og et nytt tusen­

årsskifte nærmet seg? Ideologisk, politisk og øko­ nomisk syntes det å bevege seg mot større materi­ alisme og mer økonomisk liberalisme. På den annen side syntes det klart at de økologiske gren­ sene fo r en utvikling i pakt med slike prinsipper var i ferd med å bli nådd. Etter at «jernteppet» og kommunistregimene i øst forsvant, når EF skulle styrkes og utvides, og når forbindelsene over landegrensene ble stadig livligere og viktigere - hvordan skulle Norge inn­ rette seg? Hvilken rolle kunne og burde nasjonal­ staten - og særlig en liten stat som Norge - spil­ le? Om dette var meningene delte. Landet fikk en humanitær utenrikspolitikk som forutsatte at «småstaten» kunne ha internasjonal innflytelse, og samtidig gjennomlevde det en ny EU-strid der nasjonalstatens fremtid ble trukket i tvil. Var det gamle moralske fellesskapet som var bygd opp i det norske samfunnet gjennom årtier, og som hadde gitt politikken retning og hverdagsstrevet mening fo r mange, i ferd med å smuldre opp? Ingen av de tre ideologiske hovedstrømning­ ene som har løpt ved siden av hverandre og kjem­

pet om innflytelse siden 1970-årene - sosialdemo­ kratiet, «nyliberalismen» og mer økologisk orien­ terte tankeretninger - fikk et overtak på linje med det det gamle sosialdemokratiet hadde i 1950- og 1960-årene. Ingen syntes heller å ha svaret på de store spørsmålene om menneskets plass innenfor naturen og om hva som kunne skape sosialt sam­ hold og gi mening til politikk og hverdagsstrev. Ennå manglet de realistiske visjonene fo r en meningsfull fremtid under nye betingelser.

Nasjonalstaten mellom provinsen og den store verden Forrige oppslag: Jo r­ den slik den fortonet seg fo r astronautene i «Apollo 8» den 29. desember 1968.

At Mikhail Gorbat­ sjov ble partisjef i Sovjetunionen i 1985, betydde et vendepunkt i fo r­ holdet mellom øst og vest. Møtet mellom Gorbatsjov og USAs president Ronald ReaganiGeneve samme år innledet den avspenningsprosessen som førte til at kommunist­ regimene i Sentralog Øst-Europa fo r­ svant og Warszawapakten og Sovjet­ unionen ble oppløst.

Gjenforening. Den langvarige delingen av Tyskland, som var et resultat av etterkrigstidens kalde krig, er slutt. Tyskere møtes ved Brandenburger Tor i Berlin i 1990, et symbolmettet uttrykk fo r avspenningen mellom øst og vest. 198

I 1988 utgav daværende informasjonssjef i Norges Røde Kors, Jan Egeland, boken Impotent Superpow er - Potent Sm all State (Avmektig supermakt - mektig småstat). Her hevdet han at Norge burde føre en mer pågående politikk for å fremme menneskerettigheter i verden, og at nettopp småstater som Norge hadde større muligheter enn stormaktene til å føre en slik politikk. Slike tanker preget deler av utenrikspolitik­ ken i årene som fulgte. To ulike former for internasjonalisme kom mer i fokus i 1990-årene. Den første var den humanitære, som Jan Egelands bok var et uttrykk for. Norsk utenriksledelse la større vekt på at Norge skulle bli en «humanitær stormakt». I tillegg til menneskerettig­ heter dreide det seg om humanitær og økonomisk bistand, fredsmegling og fredsbevaring. Engasjemen­ tet rettet seg særlig mot fattige land i den tredje ver­ den. Den andre formen for internasjonalisme hadde et økonomisk og politisk innhold. Den dreide seg særlig om Norges forhold til Vesten og Europa. Debatten om en slik internasjonalisme fortettet seg i den nye EUstriden, som ble avgjort ved folkeavstemningen i

1994. Det var et hovedargument for mange medlemskapstilhengere at den internasjonale utviklingen gjorde nasjonalstater mer og mer avleggs, politisk og økonomisk. De som hevdet dette, ønsket å komme inn i EU av økonomiske grunner og for å kunne påvirke den politiske styringen i EUs overnasjonale organer. Disse to formene for internasjonalisme har funnet aktiv støtte i noe ulike sosiale grupper i Norge. Den humanitære internasjonalismen har favnet bredest humanitært internasjonalt arbeid har engasjert folk og organisasjoner utover hele landet. Fra gammelt av engasjerte det misjonskretser som drev humanitært hjelpearbeid som en del av misjonsvirksomheten, snarere enn industriledere eller andre økonomiske eliter. I etterkrigstiden ble engasjementet utdypet gjennom en rekke kristne og rent humanitære orga­ nisasjoner. Frivillige hjelpeorganisasjoner spilte også en nøkkelrolle da Norges humanitære engasjement i utlandet økte i 1980- og 1990-årene. Selv om staten nå ble den viktigste økonomiske bidragsyteren til det arbeidet de drev, hadde de fortsatt titusenvis av med­ lemmer og bidragsytere rundt om i landet. Sammen-

NASJONALSTATEN MELLOM PROVINSEN OG DEN STORE VERDEN

Hvilket Norges-bilde skulle Lillehammer-OL gi? Vinter-OL på Lillehammer i 1994 var norgeshisto­ riens største mediebegivenhet. Både i Norge og utlandet var bildet av vinterlekene overveiende positivt. I Norge spilte selvsagt den sportslige suk­ sessen for norske utøvere en stor rolle, mens både gjennomføringen av arrangementet og det norske publikummets opptreden høstet mange lovord i utenlandske medier. Men blant de norske arrangørene var det uenighet om hva slags bilde av Norge som skulle formidles. Denne uenigheten kan minne om mot­ setningen mellom en humanitær og en mer forretningsorientert internasjonalisme. Lekene var selv­ sagt i utgangspunktet på mange måter underlagt den kommersialismen som preger mye av moder­ ne idrett, og som har trengt sterkere inn også i Den internasjonale olympiske komité (10C) under den spanske IOC-presidenten Juan Antonio Samaranchs ledelse. De som planla arrangementet i Norge, forsikret imidlertid at det skulle gjøres «på vår måte». Man la opp til et «miljøvennlig OL». Dagbladjoumalisten Line Urke og skøytekongen Johan Olav Koss arbei­ det for å gjøre IOC til en ny arena for humanitært arbeid - de lanserte solidaritetsaksjoner til hjelp for det krigsherjede Sarajevo og startet Lillehammer Olympic Aid. Tanken var å forplikte IOC til en per­ manent humanitær virksomhet. Før arrangementet startet, ble IOC også utsatt for kritikk for manglen­ de demokrati, og uttalelser fra edsavleggeren Vegard Ulvang ble tatt til inntekt for denne kritik­ ken, noe som førte til at medlemmene fra IOC tru­ et med å forlate landet før lekene hadde begynt. Det som mange oppfattet som «norske» verdier - lik­ het, medbestemmelse, miljøbevissthet og humani­ tær bistand - ble fremhevet i ulike sammenhenger. Selv om en slik linje vant fram i organisasjons­ komiteen for lekene, hadde den aldri full oppslut­ ning blant arrangørene. Noen oppfattet tvert imot det å insistere på å fremme slike verdier som negativt og bakstreversk, som lite «moderne». Det noen oppfattet som positiv «likhet», oppfat­ tet disse som «jantelov»; når noen snakket om «lokaltilhørighet», snakket disse om «nisseluementalitet»; der noen oppfattet det som en fordel at mange deltok i debatten om hva som skulle skje, så disse heller problemene med «fire millio­ ner konsulenter». De fant det utidig at man kriti­ serte IOC, den internasjonale forretningskulturen og den autoritære tradisjonen IOC var en del av. Hovedsaken var å gjennomføre et stort idretts­ arrangement effektivt og med godt økonomisk resultat, uten for mange sidehensyn.

Denne forskjellen forhindrer ikke at samme per­ son har kunnet være internasjonalist i begge betydninger av ordet. Svært mange EU-tilhengere har med full rett kunnet si at de også bekjente seg til en humanitær internasjonalisme. Ikke minst gjelder dette toppledere i Utenriksdepartementet som utenriksministrene Thorvald Stoltenberg (1987-89 og 1990- 93), Johan Jørgen Holst (1993-94) og Bjørn Tore Godal (1994-). Det samme gjelder Jan Egeland, som ble personlig rådgiver for utenriksmi­ nisteren i 1990 og statssekretær i Utenriksdeparte­ mentet fra 1992. At det sosiale grunnlaget likevel var forskjellig, kommer til syne ved at en mer pågående humanitær utenrikspolitikk har møtt svært liten motstand, mens spørsmålet om medlemskap i EU splittet folket i to leirer. Mange ivrige støttespillere for den humanitære internasjonalismen var motstandere av EU-medlemskap, og enda flere var skeptiske til den økonomiske og politiske innflytelsen både EU-landene og andre vestlige land ofte har utøvd i den fattige delen av ver­ den. Den humanitære utenrikspolitikken og EU-striden - og dermed de to typene internasjonalisme vi har skissert - er hovedtemaer i dette kapittelet. Men de store internasjonale omveltningene som skjedde ved slutten av 1980-årene, åpnet også for en ny politikk overfor Øst-Europa. Den hører med i det nye bildet av 1990-årene.

Johan Olav Koss på vei mot seier og ny verdensrekord på 5000 meter (6.34,96) i «Viking­ skipet» på Hamar under de olympiske vinterlekene i 1994.

Da Berlin-muren falt og EF ville skape lignet med dette har den økonomiske og politiske internasjonalismen vært langt sterkere forankret i økonomiske og politiske eliter.

større indre enhet Store internasjonale omveltninger ved slutten av 1980- og i begynnelsen av 1990-årene skapte nye 199

PÅ VEI MOT ÅR 2 0 0 0

Avideologisering i Øst-Europa. Pro­ filene til «de tre store» - Marx, Engels og Lenin blir utvisket i Minsk i Hviterussland i mai 1989. Et annet syn­ lig utslag var mange endringer av by- og gatenavn, ofte slik at navn fra før kommunisttiden ble tatt tilbake. Det mest kjente er forand­ ringen av Leningrad til St. Petersburg.

rammer for internasjonalt samkvem for mange land, også for Norge. Mest dramatisk var Berlin-murens fall i november 1989. Ett for ett falt også kommunistregimene i Sent­ ral- og Øst-Europa, Warszawapakten ble oppløst, i Sovjetunionen oppgav kommunistpartiet sitt makt­ monopol, og i desember 1991 gikk selve Sovjetunio­ nen i oppløsning. Som en del av denne prosessen tok den kalde krigen slutt. Det hele skjedde nesten ute­ lukkende på fredelig vis. Det var en utvikling ingen hadde forutsett og som folk i Vesten iakttok med forbløffelse. En viktig forutsetning lå imidlertid i at Mikail Gorbatsjov i 1985 hadde overtatt som partisjef i Sovjetunionen og lansert indre reformer og sin avspenningspolitikk overfor Vesten. Også utviklingen innenfor EF skapte nye rammer. I 1985 ble Den europeiske enhetsakten til. EF skulle utvikles fra en tollunion til et virkelig felles marked innen 1992 - alle hindringer for fri bevegelse av varer, arbeidskraft, kapital og tjenester skulle fjernes. Når den kalde krigen var slutt, stilte dessuten de nye regjeringene i Øst- og Sentral-Europa seg i kø for å komme inn i EE De nøytrale landene Sverige, Fin­ land og Østerrike trengte heller ikke lenger å ta hen­ syn til et vaktsomt Sovjetunionen, men følte seg fri til å søke medlemskap. At den kalde krigen var over styrket dessuten de kreftene som ønsket tettere øko­

nomiske og politiske bånd innad i EE Når tysk gjen­ forening nå ble aktuelt, og med EF-tilknytning for tidligere kommunistland som en mulighet, presset særlig Frankrike på for å få utviklet en økonomisk og pengepolitisk union i EF, blant annet for å binde Tyskland tettere inn i samarbeidet. I Maastricht i Nederland vedtok EF-landene i desember 1991 den europeiske unionstraktaten, som innebar en ny fase i utviklingen mot «en stadig tettere union». Etter at Maastricht-traktaten var inngått, skiftet De europe­ iske fellesskaper (EF) navn til Den europeiske union (EU). Den allmenne internasjonaliseringen er et tredje viktig trekk i utviklingen. Internasjonalt politisk samarbeid bidrog gjennom hele etterkrigstiden til å gjøre økonomien i de fleste vestlige land mer åpen og utadrettet. Utenlandsinvesteringene har økt, og flere og større flernasjonale selskaper gjorde produksjon og markeder mer uavhengige av landegrenser. For Norge førte det at spenningen mellom øst og vest langt på vei forsvant, til at det på flere områder ble større spillerom for å føre en selvstendig småstatspolitikk. Samtidig førte den nye utviklingen innenfor EF og utsiktene til at EFTA kunne gå i opp­ løsning om Sverige og Finland gikk inn, til at mange i Norge mente at spørsmålet om norsk EF-medlemskap måtte reises på nytt. Mens landet på én kant fremstod med større handlefrihet, så det samtidig ut som det kunne bli trukket mot et samarbeid der en del av den tradisjonelle nasjonale suvereniteten måt­ te oppgis.

Humanitær utenrikspolitikk I: fredsm egling I 1990-årene var det blitt et klart mål for norsk uten­ rikspolitikk at landet skulle stå i fremste rekke i inter­ nasjonalt humanitært arbeid. Humanitære innslag i utenrikspolitikken var ikke noe nytt. Norge hadde lenge drevet utviklingshjelp, landet spilte delvis på lag med u-landene når det gjaldt ny økonomisk ver­ densorden (NØV), det hadde stilt fredsbevarende styrker til rådighet når FN ba om det, og menneske­ rettigheter var gradvis blitt en viktigere del av politik­ ken helt siden slutten av 1960-årene. Men ambisjo­ nene ble større i løpet av 1980-årene. Politikken ble mer gjennomtenkt, det ble satset mer penger, virk­ somheten fikk større bredde og omfang, og dessuten ble hele verden virkefelt for denne typen utenrikspo­ litikk. Fredsmegling fikk en fremskutt plass i den nye politikken. Norge hadde en finger med i fredsproses­ ser flere steder - på Sri Lanka, i El Salvador, Sudan og på Afrikas Horn. Men bildet av Norge som fredsskaper er særlig knyttet til Midtøsten og Mellom-Amerika.

200

NASJONALSTATEN MELLOM PROVINSEN OG DEN STORE VERDEN

Hjertelig møte mellom palestinernes president, Yasir Arafat, planleggings­ minister Terje RødLarsen, statsminister Thorbjørn Jagland og utenriksminister Bjørn Tore Godal høsten 1996. RødLarsen var, sammen med statssekretær Jan Egeland, hoved­ arkitekten bak den såkalte Oslokanalen, der de forhandlingene f ant sted som førte til Oslo-avtalen mellom PLO og Israel i 1993. Han nøt stor tillit hos partene og i det internasjonale samfunn.

Arbeidet i Midtøsten resulterte i Oslo-avtalen mel­ lom Israel og PLO i 1993 - en stor diplomatisk triumf som overrumplet det internasjonale samfunn. Nor­ ske meglere bidrog gjennom godt skjult diplomati til å få i gang en fredsprosess og løse opp en konflikt som hadde syntes helt fastlåst gjennom tiår. Noe av grunnlaget var lagt gjennom at den tidligere klare pro-israelske holdningen gradvis var oppmyket: Utenriksminister Knut Frydenlund gikk i 1974 inn for at PLOs leder Yasir Arafat skulle få tale i FNs hovedforsamling; Norge deltok i FN-styrkene i Liba­ non fra 1978, noe som gav norske diplomater og offi­ serer et nærmere kjennskap til palestinske organisa­ sjoner og ledere; LO besluttet i 1982 å ha samme slags forhold til israelsk og palestinsk fagbevegelse. Norske toppolitikere som Thorvald Stoltenberg, Reiulf Steen, Gro Harlem Brundtland og Johan Jørgen Holst støttet opp om en forsiktig tilnærming til PLO uten å svekke det gode forholdet til Israel. Norge hadde fått tillit hos begge parter. Likevel ville ingen Oslo-avtale kommet i stand uten svært dyktig megling og tillitsskapende innsats i den avgjørende fasen. Her viste lederen for forsk­ ningsstiftelsen FAFO, Terje Rød-Larsen, at han hadde uvanlige egenskaper. Sammen med statssekretær Jan Egeland i UD var han arkitekten bak «Oslo-kanalen». Det hemmelige diplomatiet ble høyt prioritert av utenriksledelsen, og da Johan Jørgen Holst overtok

som utenriksminister i april 1993, engasjerte han seg direkte i det daglige arbeidet. Norge førte sitt sterke engasjement videre også etter at Oslo-avtalen var inngått. Landet påtok seg å lede den såkalte giverlandsgruppen, og det ytet for­ holdsvis mest humanitær og økonomisk bistand av alle land. Norge tok også på seg et hovedansvar for å få i stand en palestinsk selvstyreadministrasjon. Igjen fikk Terje Rød-Larsen en viktig rolle, etter hvert som FNs visegeneralsekretær for Midtøsten. Norges rolle i Midtøsten vakte særlig stor opp­ merksomhet. Men det er også flere eksempler på at frivillige organisasjoner spilte en nøkkelrolle i konfliktløsning. I Guatemala, der en uforsonlig bor-

Indianerkvinnen Rigoberta Menchu fra Guatemala vinker til fakkeltoget etter å ha mottatt Nobels fredspris i 1992. Guatemala har stått sentralt i den humanitære utenrikspolitikken i 1990-årene.

201

PÅ VEI MOT ÅR 2 0 0 0

gerkrig hadde herjet gjennom om lag 35 år, med dødsskvadroner og systematiske brudd på menneske­ rettighetene, kom det for eksempel ved norsk meg­ ling i gang samtaler mellom regjering og gerilja. Også her lyktes det å få til en «Oslo-avtale». Den ble inn­ gått i 1990, og la grunnlaget for en mer omfattende dialog. I desember 1996 ble så en endelig våpenhvileavtale undertegnet i Oslo. Det hele var satt i gang av frivillige bistandsorganisasjoner, først i 1990 ble Utenriksdepartementet koblet aktivt inn. Det luther­ ske verdensforbunds Gunnar Stålsett hadde tidlig en bnger med i spillet, og Petter Skauen i Kirkens Nød­ hjelp spilte på mange vis en lignende rolle i MellomAmerika som Terje Rød-Larsen i Midtøsten.

H um anitæ r utenrikspolitikk II: fr a utviklingshjelp til hum anitær bistand Minerydding i Angola i regi av Norsk Folkehjelp. Å fjerne minene, og dermed en dødelig trussel mot sivilbefolkningen, i områder som hadde vært herjet av krig i lang tid, er en oppgave som krever stor ekspertise, pinlig nøyaktighet og disiplin. Norsk Folkehjelp har engasjert norske offiserer til å lede arbeidet.

202

Utviklingshjelp har tradisjoner tilbake til 1950-årene. Målet, slik det hadde blitt utformet tidlig i 1960årene, var å bidra til økonomisk, sosial og kulturell utvikling i den tredje verden. Litt forenklet kan vi si at utviklingshjelpen bygde på følgende prinsipper: Det skulle være noenlunde balanse mellom tosidig hjelp (direkte fra Norge til mottagerlandet) og flersidig (stort sett gjennom FN). Hjelpen skulle kon­ sentreres om noen få land - hovedsamarbeids- eller programland. Den skulle være langsiktig, for det måtte ta tid å få til endringer. Den skulle være «mottagerorientert» - mottagerlandene skulle selv bestemme hvordan den skulle brukes. Den skulle gis som gave, ikke som lån, og den skulle være ubundet av spesielle interesser i Norge. Selv om det hele tiden ble gjort en del unntak fra disse prinsippene, var dette langt på vei et program for norsk ikke-innblan-

ding i mottagerlandenes politiske prioriteringer. Humanitære ambisjoner vokste gradvis fram. I 1970-årene ble det lagt større vekt enn før på «grunn­ behov» og på at hjelpen skulle komme de fattigste til gode (side 76). Også menneskerettigheter kom mer i forgrunnen enn tidligere. Men om vi ser bort fra den nokså isolerte Hellas-saken i slutten av 1960-årene, som vi tidligere har behandlet, var det bare overfor det sørlige Afrika menneskerettighetsspørsmål var fremtredende i norsk politikk. Foreløpig var det snakk om enkelttilfeller, mer enn en systematisk gjennomtenkt politikk. Gjennom 1980-årene ble nye mål formelt lagt inn i bistandspolitikken. Under Willochs andre regjering, da Reidun Brusletten fra Kristelig Folkeparti var ansvarlig statsråd, kom et kapittel om «utvikling og menneskerettigheter» inn i stortingsmeldingen om bistand (1984). Brundtland-regjeringen innførte for­ svarlig forvaltning av naturressursene som mål i 1986. Men det var i 1990-årene sivile og politiske menneskerettigheter virkelig hkk vekt. Ifølge retningslinjer for valg av mottagerland, utformet i 1991-92, skulle politiske forhold i mottagerlandet være et sentralt hensyn. «I dialogen med programlan­ dene legges det vekt på ... godt styresett, demokrati og menneskerettigheter og kravet om en sosial for­ delingspolitikk», het det i en stortingsproposisjon i 1994. Målene for den tradisjonelle u-hjelpen var ut­ videt. Men norsk bistand ble dessuten mye mer enn uhjelp. En stor mengde mer tidsbegrensede prosjekter som ofte sprang ut av konflikt- eller katastrofesitua­ sjoner, kom i tillegg til de langsiktige u-hjelpsprosjektene. Flere områder ble sett i sammenheng utviklingshjelp, humanitær nødhjelp ved krig, hung­ er og flyktningkatastrofer, fredsmegling og bruk av norske militære i fredsbevarende styrker og fremme av demokrati og menneskerettigheter. I en slik mer omfattende og samordnet humanitær bistandspoli­ tikk gikk Utenriksdepartementet inn sterkere enn før. Denne satsingen gav norsk utenrikspolitikk en ny side. Norsk humanitær bistand fikk i prinsippet ikke bare hele den tredje verden, men også Balkan som virkefelt. Midtøsten, Afghanistan, Kambodsja, Kau­ kasus, Rwanda, Somalia, det tidligere Jugoslavia og Guatemala er bare noen av de områdene som hkk slik bistand. På de områdene det dreier seg om, ble Norge en mye større bidragsyter enn folketallet skulle tilsi. En så stor satsing som dette hadde neppe vært mulig for staten alene. Politikken ble bygd på utstrakt samarbeid med de frivillige hjelpeorganisasjonene, som Røde Kors, Flyktningerådet, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Norsk Luthersk Misjonssamband, Redd Barna, Santalmisjonen og mange flere. Disse kunne tilby organisasjonsevne og fagkunnskap som

NASJONALSTATEN MELLOM PROVINSEN OG DEN STORE VERDEN

Kurdere på flukt i Nord-Irak i 1991. Ett av mange eksempler på at konflikt- og katast­ rofesituasjoner har økt behovet for humanitær bistand.

staten alene ikke kunne mønstre, og dessuten hadde de gjennom mange års arbeid kontakter og tillit i de aktuelle områdene. Ved begynnelsen av 1990-årene ble 70 prosent av de norske bevilgningene til huma­ nitært hjelpearbeid kanalisert gjennom de frivillige organisasjonene. Over 80 organisasjoner arbeidet i om lag hundre land med støtte fra det norske Uten­ riksdepartementet. De frivillige organisasjonene var blitt en forutsetning for norsk humanitær utenriks­ politikk, i mange tilfeller også i praksis en del av det norske diplomati. Selvsagt kan det være lett å overdrive Norges rolle. Norge har alltid vært mer synlig fra Oslo enn fra Washington, Paris eller Guatemala by. Likevel er det liten tvil om at Norges humanitære innsats ble lagt merke til ute i verden, og at den bidrog til at landet ble regnet med på en måte som ikke stod i samsvar med dets størrelse eller maktpolitiske betydning.

Hvorfor ble Norge humanitær aktivist? Flere forhold kan bidra til å forklare en mer pågående humanitær utenrikspolitikk. Det norske engasjemen­ tet i forhold til Ny økonomisk verdensorden (NØV) (side 77) - et arbeid som løp ut i sanden - kan ha skapt et ønske om å videreføre nord-sør-samarbeidet i en annen form. Institutt for menneskerettigheter, som var opprettet i 1979, ble en viktig rådgiver for utenriksledelsen. Enkeltpersoner som Jan Egeland har utvilsomt spilt en selvstendig rolle, og kanskje har det vært av betydning at bistandsministrene Reidun Brusletten (KrF) og Vesla Vetlesen (DNA) identibserte seg med frivillige organisasjoner som ofte kom i kontakt med nødssituasjoner og grove

menneskerettsbrudd. Utviklingen innenfor disse organisasjonene fra 1970-årene av førte nok til at de følte større forpliktelser til og så større muligheter for å spille en aktiv rolle, og til at de påvirket utenriksle­ delsen. Viktig er det også at tiden etter den kalde kri­ gen ble preget av uvanlig mange regionale og lokale konflikter rundt i verden, noe som økte behovet for nødhjelps- og fredsoperasjoner. Noen har hevdet at ønsket om å føre en humanitært preget utenrikspolitikk henger sammen med en spe­ siell type «politisk kultur», og at det er en slik kultur som kan forklare at land som Norge, Nederland og Canada har lagt større vekt på menneskerettspolitikk og humanitær hjelp enn andre småstater som Belgia, Østerrike, Hellas og Finland. Det kan nok sies at en slik politikk er i god samklang med «norske» verdier som likhet, medbestemmelse og en forholdsvis sterk beskyttelse av sivile og politiske retter også hjemme. At de frivillige humanitære organisasjonene har hatt en så sterk stilling kan også ha gitt en særlig klang­ bunn for en slik politikk i Norge. Men selv om vi aksepterer at «kulturen» i Norge har vært gunstig for en slik politikk, forklarer ikke det at landet har vært i stand til å føre den. Her kom­ mer en «småstatshypotese» inn. Mange har, som Jan Egeland, lagt vekt på at småstater har større mulig­ heter enn de tradisjonelle stormaktene på dette områ­ det. De møter ikke i samme grad konflikten mellom det å fremme menneskerettigheter og landets egne økonomiske eller militære mål. Partene i en konflikt har også vanligvis større tillit til at småstaten ikke er ute etter å fremme egne interesser. Norge har, er det blitt hevdet, en ikke-imperialistisk historie og har fått et rykte som brobygger mellom u-land og i-land. 203

PÅ VEI MOT ÅR 2 0 0 0

Dessuten har landet altså hatt den muligheten som lå i humanitære organisasjoner med et godt rykte i mange konfliktområder. Ifølge «småstatshypotesen» kunne det at Norge har vært en geografisk og politisk utkant i verden, vendes til styrke, selv om landet hadde små muligheter til å sette igjennom sine løs­ ninger mot andres vilje. Som vi har sett, økte småstatens muligheter da den kalde krigen sluttet. Selv i et så følsomt område som Midtøsten har Norge kunnet føre forhandlinger mel­ lom Israel og PLO uten å koble inn USA eller euro­ peiske storstater. Endelig kan det selvsagt hevdes at Norge som olje­ nasjon har hatt råd til å føre en aktiv humanitær poli­ tikk. Norge ble rikt, med økonomisk handlefrihet til å følge opp med økonomisk hjelp for å få til løsning­ er ved forhandlingsbordene.

Norske egeninteresser og m enneske­ rettspolitikkens grenser Den humanitære utenrikspolitikken har ikke vært frikoblet fra all egeninteresse. Den kan sees som ledd i arbeidet for å skape et mer velorganisert verdens­ samfunn med regelverk og avtaler som skulle gjøre konflikt mindre sannsynlig. Dette var også i Norges interesse, for i en verden hvor den sterkeste har rett, ville småstaten Norges innflytelse være liten. I tillegg inngikk politikken i en «profilering» av Norge i utlandet som kan ha vært gunstig for norske inter­ esser mer allment. Dessuten unngikk heller ikke småstaten Norge at en aktiv humanitær politikk stundom kom i konflikt med norske økonomiske interesser, etter hvert som også norske bedrifter startet virksomhet i andre ver­ densdeler. Noe av næringslivets engasjement hadde En fremstående opposisjonell i striden mot Daniel arap Mois undertrykkende regime i Kenya, Koigi wa Wamwere, søkte tilflukt i Norge med sin familie. Den norske støtten til Wamwere kunne sees som en del av den humanitære utenrikspolitikken. Wamwere fortsatte sitt politiske arbeid, og bildet er tatt på en pressekonferanse i februar 1993, etter at han hadde vært på besøk i Kenya. 204

sammenheng med at den nye og bredere oppfatning­ en av bistandspolitikk gav større rom for deltagelse fra norsk næringsliv. Kina mottok for eksempel norsk bistand særlig gjennom de såkalte næringslivsord­ ningene. Den alminnelige internasjonaliseringen av næringslivet bidrog imidlertid i enda større grad til at norske bedrifter hkk økonomiske interesser i fjerne land. Selv om vi kan finne eksempler på at norsk næringsliv bidrog til økonomisk utvikling i den tre­ dje verden, og selv om norske bedrifter ofte tilbød de ansatte bedre vilkår enn vanlig i vedkommende land, var det også tilfeller der aktiviteten ble oppfattet som moralsk problematisk. I 1990-årene ble for eksempel Forsvarsdeparte­ mentet kritisert for å ha tillatt norsk våpeneksport til Tyrkia til tross for massive menneskerettsbrudd der. Til tross for henrettelsen av den nigerianske forfatte­ ren og menneskerettsaktivisten Ken Saro-Wiwa i 1995 og brutal undertrykkelse av politisk opposisjon ellers var norske myndigheter uvillige til å stramme inn overfor norsk næringsdrift i Nigeria, der Statoil satt med betydelige interesser. Når det gjelder land som Kina og Indonesia med store og voksende mar­ keder, mente mange at norske næringsinteresser var blitt mer grunnleggende for utenrikspolitikken enn menneskerettighetene. Den norske statsministeren besøkte også disse landene i spissen for store næringslivsdelegasjoner, først og fremst med sikte på å åpne markedene for norsk næringsliv. Selv om myn­ dighetene understreket at de samtidig førte samtaler om brudd på menneskerettighetene, oppfattet mange dette som et moralsk problem. Bedriftslederne på sin side fraskrev seg gjerne ansvaret for å vurdere menneskerettssituasjonen og viste til myndighetenes politikk. Den høye norske menneskerettighetsprofilen ble dessuten satt på prøve i norsk flyktning- og asylpoli­ tikk. Mens adgangen til arbeidsinnvandring fra den tredje verden ble innstrammet alt i 1970-årene, førte Norge en forholdsvis liberal flyktningpolitikk fram til midten av 1980-årene. Men mot slutten av det tiåret økte strømmen av asylsøkere sterkt - den samme typen konflikter som økte behovet for norsk hjelpe­ arbeid ute, førte også til at behovet for tilflukt for for­ fulgte og plagede økte. Dette førte til innstramming i norsk fremmedpolitikk. I 1990-årene la norske myndigheter heller vekt på å begrense innvandringen enn å verne om flyktning­ er. Formelt er FNs flyktningkonvensjon en del av norsk rett, men på flere punkter har norske myndig­ heter tolket konvensjonen strengere enn det har vært grunnlag for i teksten, og trolig i strid med oppfat­ ningen hos FNs høykommissær for flyktninger. Det ble nesten umulig å oppnå flyktningstatus i Norge. I 1985 hkk 20 prosent av asylsøkerne slik status, i 1995 bare én prosent. Bare 20 personer hkk flykt-

NASJONALSTATEN MELLOM PROVINSEN OG DEN STORE VERDEN

Norsk flyktning- og asylpolitikk ble strengere mellom midten av 1980- og midten av 1990årene, og strengere enn i de nordiske nabolandene. Noen titall asylsøkere som fikk avslag, søkte i sin fortvilelse tilflukt i kirker og bedehus. Til tross fo r menigheters og enkelt­ medlemmen beskyttelse og iherdige innsats ble situasjonen en sterk påkjenning fo r mange som alt hadde hatt store psykiske og fysiske påkjen­ ninger. Bildet viser en familie i kirke­ asyl i Holla kirke i Ulefoss i 1996.

ningstatus i 1994, mot om lag 500 i Danmark og 800 i Sverige. Norge har muligens tolket flyktningkon­ vensjonen strengest av alle land i Europa. Riktignok fikk langt flere bli i landet på humani­ tært grunnlag. Men også her ble det strammet til. Norske myndigheter søkte å hindre at asylsøkere kom så langt som til landets grenser, og kom de ikke dit, ville myndighetene heller ikke godta at de var asylsøkere. Flyselskaper og fergeselskaper ble pålagt å påse at passasjerene hadde gyldig pass og visum og avvise dem om de ikke hadde det - til tross for at sli­ ke papirer kunne være umulig å skaffe på grunn av krig eller forfølgelse. 1 samme hensikt innførte myn­ dighetene visumplikt for mennesker som kom fra land med flyktningproblemer. Det skjedde for det krigsherjede Sierra Leone og for Cuba i 1994, for bosniere og kosovoalbanere tidlig i oktober 1993. Også dette var i strid med internasjonale forpliktelser. Men

tiltakene var effektive - i september 1993 kom det nesten 3000 asylsøkere til Norge, i oktober sank tallet til 153, og i november til 42. Den norske politikken ligner på den som andre europeiske land førte. Alle land skjerpet grensekon­ trollen, og alle så ut til å være redde for å sitte igjen som tapere hvis de ikke strammet til like mye som de andre. En del av EU-landene gikk sammen om den såkalte Schengen-avtalen, som trådte i kraft i mars 1995. Norske myndigheter la opp til at også Norge skulle gå med. Ifølge avtalen skulle det gjennomføres en svært streng kontroll med innvandring og asyl­ søkere ved EUs yttergrenser. Om Norge gikk med, kunne dette gjøre det enda vanskeligere for asylsøk­ ere i det hele å komme fram til norskegrensen for å få sin sak prøvd i Norge. Mens Norge la mer vekt på å fremme menneske­ rettighetene ute i verden, er det altså tvilsomt om lan205

PÅ VEI MOT ÅR 2 0 0 0

«EU-kua» melkes av Gro. Kua ble malt på en låvevegg i Oppland som et innlegg i EUdebatten. Veisjefen krevde at kua måtte fjernes og brukte trafikksikkerhet som begrunnelse. Foto­ grafiet med tittelen «Kua må bort» henspiller på dette. Bygdefolket sørget imidlertid fo r at kua ble stående.

Arbeiderpartiets formann, Thorbjørn Jagland, på besøk i «nei-land» på Aker Stord som ledd i EUvalgkampen i 1994. Også motstanderne kunne utnytte den medieoppmerksom­ heten slike besøk vakte. Øystein Grindheim påfabrikasjonsav delingen blottlegger t-skjortebrystet med agita­ sjon mot medlem­ skap. 206

det hjemme overholdt FNs menneskerettserklæring som gir ethvert menneske som blir forfulgt, rett til å søke asyl.

Ny EU-strid - reprise m ed nye kulisser Ved folkeavstemningen den 28. november 1994 stem­ te 52,2 prosent av de norske velgerne nei til norsk medlemskap i Den europeiske union (EU). Vel 22 år var gått siden forrige folkeavstemning, men styrke­ forholdet mellom de to sidene i striden var knapt endret.

Det urokkede resultatet kom til tross for at svært mye var forandret siden sist, både ute i Europa og i vårt eget samfunn. EF hadde i 1972 bestått av seks land, EU i 1994 bestod av tolv. I Østerrike, Finland og Sverige hadde folkeavstemninger nettopp klarlagt at disse EFTA-landene ville gå inn i EU fra 1995. Sam­ arbeidet innenfor EU var blitt tettere - et «indre mar­ ked» var etablert fra 1. januar 1992, og etter Maastricht-traktaten fra 1991 skulle EU utvikles mot «en stadig tettere union». En avtale om Europeisk økono­ misk samarbeid (EØS) var inngått i 1992 og trådt i kraft 1. januar 1994. Med sitt medlemskap i EØS ville Norge svært langt på vei bli del av EUs indre marked. Dessuten hadde flere av de tidligere kommunistlan­ dene signalisert at de gjerne ville bli medlemmer av EU. Alt dette skulle etter manges mening styrke jasiden. Endringene i det n orske samfunnet skulle ved første øyekast trekke i samme retning. Etter avstem­ ningen i 1972 hadde mange analyser pekt på at neisiden hentet styrken fra utkantene, fra primærnæ­ ringenes folk, fra radikale industriarbeidere, fra folk med lav utdanning og fra motkulturene. Siden 1972 hadde by- og tettstedsveksten gått sin gang, primær­ næringenes andel av befolkningen var halvert, industriarbeiderne var blitt langt færre, og færre hadde tilknytning til de såkalte motkulturene avhold, målsak og legmannskristendom. Derimot var langt flere ansatt i tjenestesektoren, og funksjonær­ ene var de som i størst grad hadde stemt ja i 1972. Oljen hadde gjort norsk økonomi enda mer utad-

NASJONALSTATEN MELLOM PROVINSEN OG DEN STORE VERDEN

vendt. Utdannelsesnivået var radikalt hevet og dess­ uten blitt mye mer likt over hele landet. Alt dette skulle peke mot ja-seier. Når nei-sidens «kjernetropper» ble mindre, hvorfor vant den likevel? Vi har tidligere (side 25) advart mot å legge for stor vekt på «tradisjonalistiske» trekk når resultatet i 1972 skal forklares, og de forklarer enda mindre i 1994. Fortsatt fantes riktignok det gamle mønstret: De som støttet motkulturene og de som tilhørte primær­ næringene, stemte også nå oftere nei enn andre. Bøn­ der og fiskere stemte nei oftere enn arbeidere, arbei­ dere oftere enn funksjonærer. Men siden arbeiderne, motkulturens og primærnæringenes folk altså var blitt så få, veide de nå enda mindre i den store sam­ menhengen. Det er også liten grunn til å oppfatte motstanderne som mindre «moderne» enn tilhengerne. Kvinner stemte nei noe oftere enn menn, offentlig ansatte noe oftere enn privat ansatte. Kvinners politiske radikali­ sering og veksten i offentlig sysselsetting må regnes som moderne trekk ved samfunnet. Selv om det var lite igjen av venstreradikalismen fra 1970-årene, fan­ tes det en venstre/høyre-motsetning også ved avstem­ ningen i 1994: Motstanderne var mindre innstilt på at den offentlige sektoren skulle skjæres ned og mindre villige til å godta økte lønnsforskjeller enn tilhenger­ ne. Heller ikke dette gjorde motstanderne mindre moderne. Blant ungdom var det nei-overvekt, nå som i 1972. Halvparten av velgerkorpset i 1994 hadde ikke hatt stemmerett i 1972. Den nye generasjonen, vokst opp under de samfunnsomveltningene vi har beskrevet i denne boken, var knapt mindre moderne sinnet enn den som hadde falt fra. Til tross for alle omveltninger holdt det geografiske mønstret seg forbløffende stabilt. I Trøndelag og NordNorge var fordelingen på ja og nei praktisk talt uen­ dret. Ja-prosenten i tettbygde strøk på Østlandet var gått noe opp, i tettbygde strøk på Sør- og Vestlandet noe ned. Dette siste illustrerer ytterligere problemet med «tradisjonalisme» som forklaring på motstanden, for oljeregionen Sørvestlandet var et av de områdene som var sterkest «modernisert» siden 1972. Hvorfor var det geografiske mønstret så stabilt? Noen har ment at geografien i seg selv kan forklare mye. Lang vei til det europeiske kontinentet og en lang kystlinje har tradisjonelt åpnet landet mot vest mer enn mot sør. Den politiske dragningen går mer mot Storbritannia og USA enn mot kontinentet, og jo mer avsides nordmenn bor, desto svakere identifise­ rer de seg ifølge denne forklaringen med Kontinental-Europa. Men det har også vært pekt på at selvstyretanken betyr mer i utkantene og i de små kommunene enn i de store. Desentralisering har vært et viktig trekk ved den norske styreformen. Frykten for å miste demo­ kratisk kontroll og medbestemmelse kan ha vært eks­

tra stor i små og fjerntliggende kommuner, og argu­ mentet om tap av folkestyre ved EU-medlemskap kan ha stått ekstra sterkt der. Ennå er nok svarene på hvorfor det gikk som det gikk mangelfulle. Det er kanskje lettere å svare på hva resultatet ik k e skyldtes. Vi har alt avskrevet tradisjonalisme som hovedforklaring. En annen populær forestilling, særlig hos en del debattanter på ja-siden, har vært at motstanderne var nasjonalister. Høyremannen Terje Osmundsen uttalte for eksempel etter avstemningen: «Bak skepsisen (til EU) fornemmer vi en voksende norsk selvgodhet og nedvurdering av det som ikke er ‘ekte norsk’.» Med krigen i det tidli­ gere Jugoslavia som bakteppe gav tilhengerne gjerne ordet «nasjonalisme» en negativ klang. Men under­ søkelser har vist at holdningen til nasjonal stolthet var temmelig lik blant tilhengere og motstandere, og at innvandrerhendtlighet ikke var mer utbredt blant motstanderne enn blant tilhengerne.

«Nei-dronningen», Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein, oppnådde stor popularitet gjennom sin dyktige ledelse av nei-kampen i 1990-årene. Her foran NRKs EU-pil 29. november 1994. I likhet med i 1972 pekte pilen til slutt i nei-retning, og stoppet på 52,2 prosent nei.

Nye trekk ved EU-striden i 1990-årene Det vil føre for langt å følge denne EU-striden på sam­ me måte som vi fulgte den forrige (kap. 1). Mye var 207

PÅ VEI MOT ÅR 2 0 0 0

%* [ I EU før 1994 l l Nye EU-medlemmer 1994 I- - - - - - 1 EFTA etter 1994

Etter folkeavstem­ ninger i Sverige, Finland og Østerrike i 1994 vedtok disse tre landene å gå inn i EU, mens folkeav­ stemningen i Norge gav fortsatt nei som resultat. EU (tidli­ gere EF) hadde etter 1973 dessuten fått tilsig av andre nye medlemmer: Hellas (1981), Portugal og Spania (1986). Etter utvidelsen i 1994 bestod EU derfor av 15 land. EFTA-området ble i sammen­ ligning svært lite, men en egen avtale (EØS-avtalen) som trådte i kraft i 1994, gjorde EFTA-landene langt på vei til en del av EUs indre marked. Sveits ble imidlertid etter en folkeavstemning stående utenfor også EØS.

208

dessuten en reprise, både når det gjelder forløpet av striden, hvilket standpunkt partiene og organisa­ sjonene inntok og argumentene. Her skal vi derfor konsentrere oss om det som var nytt i 1994. Også striden i 1994 ble opphetet, særlig i slutt­ fasen. Likevel var den mindre bitter enn i 1972. Det kan ha flere grunner: Nei-siden stod sterkere på Stor­ tinget, med 79 representanter etter valget i 1993, mens den i 1972 hadde hatt bare 45. Det bidrog til at kløften mellom «grasrota» og det etablerte virket mindre. Nei-siden hadde mindre preg av ungdoms­ opprør enn forrige gang. Dessuten var Arbeiderparti­ et og Høyre mer villige til å godta indre opposisjon. Brundtland-regjeringen gjorde det for eksempel tidlig klart at den ville bli sittende, selv om det skulle bli nei-seier. Når det gjelder de store organisasjonene var den største forskjellen at LO, som i 1972 hadde vært svært aktiv på ja-siden, nå ikke tok stilling til spørs­ målet. På LO-kongressen i 1994 var motstanderne til og med i flertall. På nei-siden førte ulikt syn på EØS til en viss splittelse - Senterpartiet og SV gikk mot også EØS-medlemskap, mens Kristelig Folkeparti og EU-motstanderne i Arbeiderpartiet aksepterte det. Jasiden forsøkte å utnytte denne splittelsen, men uten særlig hell. En bred folkeorganisasjon - «Nei til EU» med Kristen Nygård i spissen - var også denne gang­ en en viktig mobiliseringskraft, men partiene spilte en større rolle i sluttfasen enn i 1972, med Gro Har­ lem Brundtland som frontfigur på ja-siden og Anne Enger Lahnstein som «nei-dronningen». Pressen var enda mer ja-orientert enn sist, særlig fordi Dagbladet

hadde skiftet side. På den annen side gav avisene trolig mer rom for stoff som gikk imot deres eget standpunkt. Det var mindre nytt i argumentasjonen i 1990-årene enn i forrige runde med EF-strid. De nye temaene fra 1970-årene - som miljø, desentralisering og angrep på maktkonsentrasjon - inngikk nå med større selvfølgelighet i argumentasjonen. Mye av argumentasjonen føltes i det hele som reprise. Selv­ råderett var fortsatt det hyppigste nei-argumentet, økonomi stod også nå øverst på tilhengernes argumentasjonsliste. Men internasjonaliseringen preget debatten i 1994 mer enn i 1972. Statsminister Brundtland la i første rekke vekt på tre ting da hun begrunnet søknaden om medlemskap overfor Stortinget: Den kalde krigen var slutt, EUs indre marked ville tre i funksjon fra 1. januar 1993, og Finland og Sverige hadde alt beslut­ tet å søke. Men etter hvert ble internasjonaliseringen i hele sin bredde trukket inn i argumentasjonen: Økonomien var blitt enda mer åpen enn før - fler­ nasjonale selskaper, økende investeringer på tvers av landegrensene og større import og eksport i forhold til nasjonal selvforsyning var med og svekket mulig­ hetene for nasjonal styring av samfunnsutviklingen. I samme retning trakk et internasjonalt kommunika­ sjonsnettverk med satellittoverføringer og elektron­ iske medier. Heller ikke forurensninger og miljø­ ødeleggelser kjente landegrenser. Alt dette gjorde nasjonalstaten utilstrekkelig, hevdet tilhengerne. Nar problemene var internasjonale, måtte de også løses internasjonalt, og EU var den mest effektive interna­ sjonale organisasjonen man hadde. Nordmenn måtte være med der beslutningene ble truffet. Motstanderne benektet ikke at internasjonalise­ ringen skapte problemer for nasjonal styring. Men dels hevdet de at også EU var for lite - det måtte avta­ ler for videre geografiske områder til. Dels mente de at EU var uegnet, fordi kommisjonen og ministerrå­ det ikke var folkevalgte, og fordi utredninger ble gjort og beslutninger truffet bak lukkede dører, uten offentlig innsyn. Det var et «demokratiunderskudd» i EU. Også en annen forestilling kom fram hos en del av tilhengerne: Nasjonalstaten var ikke bare blitt for liten, den var også for stor. Denne forestillingen gjen­ speilte en debatt innenfor EU selv, hvor ønsket om å tilføre de sentrale, overnasjonale organene i EU - kom­ misjonen og ministerrådet - mer makt, ofte ble kom­ binert med en ideologi om «regionenes Europa». Regionene innenfor landene - som Bretagne i Frank­ rike eller Bayern i Tyskland - burde få mer å si over saker som angikk dem spesielt. Deres særegne kul­ turtrekk burde bevares og fremelskes. Dette kunne ligne på motstandernes argumenta­ sjon for desentralisering fra den forrige EF-striden.

NASJONALSTATEN MELLOM PROVINSEN OG DEN STORE VERDEN

Norsk politikk hadde også utover i 1970- og 1980årene vært mer preget av desentraliseringsønsker enn før, og lokal og regional selvhevdelse var i løpet av denne tiden blitt styrket rundt om i landet. Kanskje var nasjonalstatens betydning i ferd med å undergraves nedenfra, også i Norge? Vi skal vende tilbake til dette spørsmålet. Men la oss først se på den nye poli­ tikken overfor Øst-Europa, som også ble aktualisert gjennom de store internasjonale omveltningene ved slutten av 1980-årene.

Åpningen mot øst Slutten på den kalde krigen og den nye åpenheten i Sovjetunionen - og senere i det nye Russland - skapte forventninger også i Norge om et utvidet samarbeid østover. Sovjetunionen hadde aldri vært noen viktig han­ delspartner for Norge, men mange mente samhande­ len nå kunne økes. Særlig i Nord-Norge skulle mulig­ hetene være gode - der levde også minnene om pomorhandelen fra tiden før den russiske revolu­ sjonen. For landet som helhet ble det likevel ingen økning, i alle fall ikke på kort sikt. Ved midten av 1990-årene var samhandelen heller mindre enn i sovjettiden. Planer om samarbeid om oljevirksomhet i Barentshavet åpnet store perspektiver, men foreløpig var det bare tale om planer. Også større norske investeringer i Russland lot vente på seg. For Nord-Norge, og spesielt for Finnmark, fikk åpningen østover likevel større økonomisk betyd­ ning. Verkstedindustrien hkk i oppdrag å vedlikehol­

de og bygge russiske fiskefartøyer, og russiske trålere leverte betydelige mengder fisk til industrien i Finn­ mark. Det skjedde riktignok på bekostning av norske kystfiskere og vakte derfor strid (side 109). Felles innsats for vern av fiskeressursene gav også viktige resultater. For mange fortonte miljøsamarbeidet seg som vik­ tigere enn det økonomiske. Den nye åpenheten synliggjorde de store miljøproblemene i Russland mer enn tidligere. På mange måter avløste trusselen fra det miljømessige kaoset den tidligere militære trusse­ len i mange nordmenns bevissthet. At smelteverkene i Nikel forurenset Finnmark hadde lenge vært kjent. Nå kom også atomavfall på Kola og Novaja Zemlja, utrangerte atomubåter og nedslitte atomkraftverk i fokus. Det ble viktig for Norge å verge seg mot den risikoen dette utgjorde. Norske myndigheter tilbød ekspertise og økonomisk hjelp for eksempel til ombygging av smelteverket i Nikel, og miljøorganisa­ sjonen Bellona nøt en tid stor tillit som rådgiver både for norske og russiske myndigheter. Det såkalte Barentssamarbeidet, som ble organisert i januar 1993 og fikk sekretariat i Kirkenes, var et for­ søk på å samordne mye av det nye samarbeidet. Det dreide seg om økonomi, transport, kultur og miljø, men Norge skjøv særlig miljøspørsmålene i forgrun­ nen. Barentssamarbeidet var ett av flere forsøk rundt om i Europa på å gjenoppta gammelt regionalt sam­ arbeid som delingen mellom øst og vest hadde avbrutt. Østersjøsamarbeidet var et annet. Også her var Norge med, men stod likevel langt mer på side­ linjen. For mange ble nok de praktiske resultatene av samarbeidet østover en skuffelse. Noe av forklaringen ligger på norsk side. Norske språkferdigheter, kunn­ skapen om det russiske markedet og om kultur- og samfunnsforhold var begrenset. Men i tillegg kom

I

Sovjetiske kampvognstyrker ved det russiske parlament 21. august 1991. I noen augustdager, da en gruppe mer ortodokse kommu­ nistledere iscenesatte et kupp mot Mikhail Gorbatsjovs styre, opplevdes det som hele reformpolitik­ ken i Sovjetunionen og avspenningen mellom øst og vest stod i fare. Etter dramatiske konfron­ tasjoner i Moskvas gater gav imidlertid kuppmakerne opp og ble arrestert.

Fra norsk side ble miljøsamarbeidet med de nye myndighetene i Russland prioritert høyt, blant annet fordi virksomheten i de russiske grenseområdene på Kola førte til store forurensninger i Norge. Smelte­ verkene i Nikel, ti kilometer fra grensen til Finn­ mark, var og er en miljøsynder av rang, noe dette bildet gir et godt inntrykk av. 209

PÅ VEI MOT ÅR 2 0 0 0

for å ha bidratt til å røpe statshemmeligheter. Mange samarbeidsprosjekter kjørte seg fast, avklaringen av andre lot vente på seg. Mye av entusiasmen fra tiden rundt 1990 kjølnet.

Leve provinsen, skitt i nasjonalstaten?

Gutt på rullebrett i Molde. Med de nye elektroniske kommu­ nikasjonsmidlene, og med den store reise­ virksomheten blant folk, når nyheter og nye «trender» fra utlandet forskjellige deler av Norge om­ trent samtidig.

1 1980- og 1990årene var skillet i ungdomskulturen mellom landsdelene og mellom by og land langt mindre enn noen tiår tid­ ligere. Skillet gikk mer enn fø r mellom grupper av ungdom som selv hadde valgt sin egen stil, uav­ hengig av tradisjo­ nelle sammenhenger. Dette bildet fra et «rave-party » i 1994 er riktignok tatt på Sentrum Scene i Oslo, men de to «DJene» (Disc-jockeyene) kom fra Tromsø.

210

betydelige hindringer på russisk side: De store øko­ nomiske problemene i det nye Russland gjorde det vanskelig å skaffe penger til fellesprosjekter. Uklare regler om økonomisk virksomhet, uklare skiller mel­ lom hva som var lovlig og ulovlig, og etter hvert en betydelig «mafia» i økonomien hemmet nordmenns lyst til å satse. Lav prioritering av miljøspørsmål og uvilje mot å gi slipp på gamle tradisjoner med hem­ melighold bremset miljøsamarbeidet. Mens Bellonas aktivitet først ble oppfattet som en verdifull hjelp i arbeidet med å kartlegge Russlands miljøproblemer, kom sterke russiske krefter ved midten av 1990-årene til at organisasjonen var en trussel mot statshemme­ ligheter. Den russiske Bellona-medarbeideren Aleksandr Nikitin ble arrestert, anklaget for spionasje og

«‘Han stat’ har betydd svært mye for landsdelen, men er ofte møtt med eder og forbannelser,» heter det et sted i Nordnorsk Kulturhistorie, som kom i 1994. Det henspeiler på en dobbelthet i «provinsens» holdning til nasjonalstaten. Utgivelsen av Nordnorsk Kulturhistorie kan opp­ fattes som en del av den regionale kulturelle selvhevdelsen vi tidligere har beskrevet (side 178). Sammen med desentralisering og nye kommunika­ sjonsformer endret denne selvhevdelsen forholdet mellom provinsen og nasjonalstatens sentrum i tiden etter 1970. På mange måter ble provinsen mindre avhengig av det nasjonale sentrum. De nye universitetene og andre forskningsinstitusjoner er eksempler på kontaktformidlere direkte til den sto re verden. Forskere i Tromsø opprettet like gjerne samarbeid med kolleger i Paris og Oxford som i Oslo. Universitetet i Bergen inngikk samarbeidsav­ tale med University of California. Oljemiljøet i Sta­ vanger er et eksempel på intensivert profesjonell kontakt med landene rundt Nordsjøen, men også med en oljemetropol som Houston i Texas. Fagfolk fra institusjoner spredt utover hele landet kunne i det hele reise til utlandet og bringe impulser direkte til

NASJONALSTATEN MELLOM PROVINSEN OG DEN STORE VERDEN

sitt lokalsamfunn uten å måtte gå om hovedstaden. Ungdomsmoter i klær, musikk og livsstil ble tidlig i etterkrigstiden formidlet via Oslo. De dukket først opp der, ble deretter spredt til andre byer, og så ut til bygdene, i den grad de slo igjennom der. Innen et plagg var blitt mote i Meråker, kunne det være avleggs i Oslo. Med direkte forbindelse til den store verden, for eksempel gjennom det satellittbaserte fjernsynet, slo derimot den internasjonale, ameri­ kansk pregede ungdomskulturen igjennom nesten samtidig overalt. Ungdommen i Nuvsvåg i Finnmark var for eksempel nesten like raskt ute med sin skateboardklubb som Oslo-ungdommen. På ett vis er dette et eksempel på større nasjonal «standardisering» kulturen ble mer lik overalt fordi impulsene fra utlandet nådde så mange steder i landet omtrent sam­ tidig. På den annen side fremelsket den nye kulturel­ le selvhevdelsen og det større kulturelle mangfoldet, som vi har beskrevet tidligere, ofte en regional egen­ art - i musikk, i teater, i litteratur, i humor eller i his­ torie. Provinsen ble mer kulturelt selvforsynt enn før. Legger vi til desentraliseringen i politikken, mindre detaljstyring fra staten og mye annet, kan dette kan­ skje peke i retning av at nasjonalstaten er i ferd med å få mindre betydning og dermed mindre støtte - at lojaliteten fra folk i provinsen avtar? Men også det større regionale særpreget og mang­ foldet har blitt til gjennom sterk statlig medvirkning. Statens nye kulturpolitikk fra 1970-årene oppmuntret i høy grad særegne lokale og regionale kulturuttrykk. Statens innkjøpsordning og annen offentlig støtte til litteraturen fostret for eksempel litterær regionalisme. Mye taler for at en nordnorsk identitet for alvor vok­ ste fram først fra slutten av 1960-årene, og at den var et produkt av modernisering og politiske endringer, der nasjonalstaten bidrog både til regionalt mangfold og nasjonal standardisering. Dette kunne gi grunnlag for et lokalt tvisyn på nasjonalstaten. Men det gav også grobunn for et sterkt ønske om å opprettholde og videreføre nasjonalstatens viktige rolle. For mange står nasjonalstaten for økonomiske, sosiale og politiske verdier som er «norske». Det har vært vanlig å anta at likhet, medbestemmelse og lokaltilhørighet er verdier som står sterkere i Norden enn de fleste andre steder, og særlig sterkt i Norge. Den norske staten har bygd opp tallrike ordninger som bidrar til geografisk utjevning - økonomisk, sosialt, politisk og kulturelt. Slike mekanismer ble forsterket etter 1970, i alle fall til langt ut i 1980-årene. Selv om det kunne oppstå misnøye i distriktene med at «de i Oslo» ikke forstod de lokale problem­ ene, har den geografiske og sosiale fordelingspoli­ tikken vært noe som bandt provins og nasjonalstat sammen med positive bånd. Når Arbeiderpartiet fra slutten av 1980-årene og gjennom EU-striden opplevde et voldsomt velgerfra-

Arthur Arntzen, tromsøværingen som skapte figuren «Oluf», kan stå som et uttrykk for Utkant-Norges nye evne og vilje til i selvhevdelse. Han ble kåret til 1980årenes nordlending. Forestillingen «Den fordømte nordlen­ dingen» i regi av Hålogaland Teater var en av hans store suksesser og brakte fo r første gang teatret et millionfall i Nord-Norge, var det knapt på grunn av noen følt over skudd.

motsetning mellom «lokale» og «nasjonale» verdier. Det var snarere fordi mange oppfattet det slik at par­ tiet oppgav viktige nasjonale verdier - at det åpnet for internasjonal markedsliberalisme og viste manglende vilje til å videreføre velferdstiltak og andre politiske ordninger som kunne vedlikeholde norske særtrekk og lokal livskraft og egenart. I EU-striden ble ikke «sentrum» først og fremst forbundet med Oslo, men med EU-hovedstaden Brussel. Slik ble lokale krefter nasjonalstatens sterkeste forsvarere.

Var nasjonalstaten blitt avleggs? La oss se litt nærmere på spørsmålet om hvordan nasjonalstatens stilling ble i 1990-årene. Som vi har sett, lå spørsmålet under en del av EU-debatten. Noen av EU-tilhengerne hevdet at nasjonalstaten var blitt for liten til å kunne utøve en effektiv styring og møte de utfordringene internasjonaliseringen reiste. Samtidig mente de at den var for stor til å kunne iva­ reta lokal og regional egenart. Vi har nettopp sett at den norske nasjonalstaten neppe mistet oppslutning blant folk utover i landet i tiårene forut for folkeavstemningen i 1994. Tvert imot tyder mye på at den i større grad enn før bidrog til å ivareta behovet for lokal egenart, i tillegg til å sørge for at velferdsgoder ble forholdsvis jevnt for­ delt. Men var den til tross for den hjemlige oppslut­ ningen blitt avleggs som beslutningsenhet, i forhold til de problemene internasjonaliseringen hadde skapt? Verken EU-tilhengere eller motstandere forestilte seg at en stat kunne være fullt ut suveren i den for­ stand at den kunne treffe alle sine beslutninger uten å ta hensyn til andre stater. Internasjonale avtaler setter grenser for hva den enkelte stat kan gjøre. I denne betydningen avgir alle stater suverenitet, selv om de mektige i større grad enn de små kan bestem­ me hvordan avtalene skal se ut. Når det under EU211

PÅ VEI MOT ÅR 2 0 0 0

Det norske konge­ huset har hatt en grunnfestet stilling i nasjonens liv. Den har utviklet seg over tid, og har en bak­ grunn både i kong Haakon 7.s positive holdning til dannel­ sen av en sosialistisk regjering i mellom­ krigstiden og de kongeliges stillingtagen ved utbruddet av og under den annen verdenskrig. Det norske konge­ huset har klart å tilpasse seg et folk uten aristokratiske tradisjoner, og kong Olav 5. ble oppfattet som kanskje enda mer folkelig og demokratisk enn sin far. Da han døde i januar 1991, begynte et par jenter å tenne stearinlys og plassere i snøen ved rytterstatuen på Slottsplassen. Det smittet, og snart var Slottplassen en stor vinterhage med blafrende lys, bloms­ ter og bametegninger. Det nye ritualet uttrykte kanskje både kjær­ lighet til kongen og ønsket om å hylle det folk oppfattet at han stod fo r -frihet, demokrati og likhet.

212

striden var snakk om å avgi suverenitet til EUs orga­ ner, var det imidlertid tale om noe annet - om retten til å vedta de lovene og reglene som skulle gjelde for egne borgere. Internasjonaliseringen hadde skutt fart i perioden mellom de to folkeavstemningene. Men selv om rom­ met for nasjonalstatenes politikk på en del områder var innsnevret, betydde det kanskje ikke uten videre at de har blitt mindre effektive som styringsenheter enn tidligere. Internasjonaliseringen har pågått sam ­ tidig med at de vestlige nasjonalstatene gjennom etterkrigstiden har bygd opp politiske ordninger som har gjort dem mindre sårbare overfor endringer uten­ for sine egne grenser. Støtteordninger, økonomisk utjevning, velferdstiltak, budsjett- og finanspolitikk og andre tiltak har gitt dem buffere mot akutte kriser som kommer utenfra. Slik har, hevder noen, inter­ nasjonalisering av næringslivet og utbyggingen av statlig styring trukket i hver sin retning. Det er ikke gitt at nasjonalstaten ble svekket. Likevel er det nokså vanlig å anta at landenes øko­ nomi var blitt åpnere enn noen gang før, og at utvik­ lingen ikke lot seg snu. I historisk perspektiv er kan­ skje heller ikke dette så opplagt. Landenes økonomi var i industrialismens ungdom, mellom 1870 og 1914, trolig ikke særlig mindre åpen enn i 1980- og 1990-årene, og selv de store statene var da enda mer utsatt ved konjunktursvingninger enn nå, først og fremst fordi de hadde så få styringsmidler og så små offentlige utgifter. Buffere av samme type som i etter­ krigstiden fantes ikke under den store depresjonen fra 1870-årene. Men denne åpne fasen ble avløst av en mer lukket, som varte fram til etterkrigstiden - det har ikke gått noen rett linje mot en mer åpen ver­ densøkonomi. Noen har også hevdet at det i 1980- og 1990-årene i realiteten ikke fantes noe «globalt» mar­ ked, men et internasjonalt, der de viktige enhetene var noen få store nasjonalstater. De hevdet at det var forestillingen om og troen på et globalt marked som hindret politisk styring i 1980- og 1990-årene. Det var ikke styringsmuligheter, men styringsevne og styringsvilje som manglet. Uansett hvordan dette er, tok norske EU-tilhengere som hevdet at nasjonalstatens styringsmuligheter var sterkt svekket og at Norge måtte gjenvinne sty­ ringen ved å gå inn i EU, likevel ikke skrittet fullt ut. For å kunne styre gjennom EU ville det gi mening også å ville gjøre de overnasjonale organene så sterke som mulig. Men det var få «føderalister» blant EUtilhengerne - stort sett ønsket de et «fedrelandenes Europa», med samarbeid om felles problemer, men uten slik overføring av myndighet som kunne uthule kjernen i nasjonalstatens suverenitet. De benektet også at EU ville bevege seg mot en «union». Dermed ble de problemene som en sterkere over­ nasjonal styring kunne reise fra demokratisk syns­

punkt, knapt diskutert. I en diskusjon om «demokratiunderskuddet» i EU kunne fjernes, syntes i det minste to temaer å være sentrale. For det første muligheten for å skape et europeisk parlament som kunne stå over ministerrådet og kommisjonen og dermed skape et sterkere folkevalgt grunnlag for fel­ lesskapets politikk. For det andre muligheten for å skape en felles «politisk offentlighet», der informert debatt og meningsdannelse ville omfatte hele områ­ det. Var språkforskjeller, geografiske avstander og ulike kulturtradisjoner til hinder for å skape en felles folkelig politisk debatt, og hvordan kunne det unngås at politikken på EU-nivå ville bli drevet bare av en lukket elite som behersket EU-systemets språk og

NASJONALSTATEN MELLOM PROVINSEN OG DEN STORE VERDEN

kultur, i strid med demokratiske idealer om bred folkelig deltagelse i politikken? Den norske EU-debatten forble en strid om proble­ mene med å gå inn i en større politisk og økonomisk enhet. EU-internasjonalismen, slik den fremstod i Norge, møtte så stor motstand fordi mange følte at de EU-ordningene man ville bli underlagt, truet «nors­ ke» verdier og interesser og den norske samfunnsfor­ men. I hvor høy grad den formelle suvereniteten som folkeavstemningen bevarte, også vil vise seg å være reell, kan bare fremtiden vise. For den andre typen internasjonalisme vi har møtt i dette kapittelet - den humanitære - var spørsmålet om folkelig støtte enklere. Riktignok kostet politik­

ken penger, og noen - særlig på ytterste høyre fløy murret over det. På den andre siden følte folk stort sett at den var godt i samsvar med «norske» verdier som sosial og økonomisk likhet og politisk medbe­ stemmelse. Det fantes humanitære internasjonalister i begge leirer under EU-striden, men disse «norske» verdiene stod særlig sterkt blant mange EU-motstandere. Mange av dem oppfattet forsvaret av nasjonal­ staten nettopp som et forsvar for slike verdier. Som tidligere påpekt var mange humanitære internasjona­ lister ivrige motstandere av EU-medlemskap. Dette er en del av bakgrunnen for at den humanitære uten­ rikspolitikken har hatt nær full oppslutning i Norge, mens EU-saken delte folket i to.

Grunn

til fremtid

«Vi er altså kommet dit at sannheten fra organer med et betydelig samfunnsansvar er sensasjonell framfor å være alminnelig og opplagt.» Slik skrev stortingsre­ presentant Georg Apenes i 1987. Foranledningen var at pressen, Statens forurensningstilsyn og miljøvern­ organisasjonen Bellona alle hadde uttrykt stor begeistring fordi Orkla-Borregaard hadde valgt å for­ telle sannheten om bedriftens kvikksølvutslipp. Apenes pekte med dette på hvor grunnfestet for­ ventningen var blitt om at folk ville unndra seg ansvaret for sine handlinger, om de bare kunne. Til­ synelatende følte flere enn før ansvar bare for seg selv. Svikten i samfunnsansvar ble mot slutten av 1980årene opplevd som stadig mer av et problem. Proble­ met hkk ulike navn. Folk med bakgrunn i arbeider­ bevegelsen snakket om at solidariteten ble borte. Andre fant at nestekjærligheten eller samholdet var på vikende front. Atter andre mente at samfunnet var i ferd med å forvitre. En følelse av krise bredte seg fra midten av 1980-årene. Den økonomiske krisen, som inntraff på den tiden, bidrog selvsagt til denne følel­ sen. Tilbakeslaget i økonomien har vi behandlet tid­ ligere; her vil vi komme inn på det bare i den grad det aktualiserer spørsmålet om samfunnsansvar. Mange utviklingstrekk ble tolket som tilbakeslag for samfunnsansvaret. Økningen i kriminalitet, vold i hjemmene, flere gatebarn og andre sosiale problemer ble tolket som familiesvikt. Noen så på økende tryg­ de- og sosialutgifter som tegn på at mottagernes moral sviktet. Slik ble søkelyset rettet mot vanlige folk eller de små i samfunnet. Men like mye ble folks tillit til de store institusjonene svekket. Reaksjonene var for eksempel sterke da Statoils gigantiske over­ skridelser ved utvidelsen av oljeraffineriet på Mong­ stad ble kjent i 1987. Bankkrisen gav tilliten til ban­ kene en knekk. Uttrykket «sikker som banken» fikk en ironisk klang, og krisen avslørte en forretningskultur som sjokkerte mange. Etter hvert som mange av «jappetidens» prosjekter begynte å vakle, kom det mange offentlige avsløringer av bedrifter og investo­ rer som hadde beveget seg på kanten av eller på feil side av loven. I 1989 ble også tjenestemenn i Oslo kommune beskyldt for å ha brukt stillingen sin til å sikre bekjente særfordeler, til egen berikelse og til å dekke over bestikkelser eller annen ulovlighet. Det skapte en ny usikkerhet om offentlige tjenestemenns hederlighet. Dette var en mer omfattende tillitssvikt enn den vi

møtte tidlig i 1970-årene. Den gang rettet skepsisen seg mot «toppen» i samfunnet - det var «systemet» det var noe galt med. Fra midten av 1980-årene fløt kritikk av systemet og av personlig svikt mye mer sammen. Følelsen av at det sviktet overalt i samfun­ net ble sterkere, og også radikale kritikere av syste­ met ble bekymret for solidariteten blant vanlige folk. Mange fenomener gav altså næring til slike følel­ ser. Men det er ikke alltid lett å si om disse fenome­ nene fa k tisk var nye. Hadde det blitt mer vold i fami­ liene, eller frembrakte forskning nå ting som før fore­ gikk i det skjulte? Avslørte «Oslo-skandalen» at offentlige tjenestemenn var blitt mindre pålitelige, eller gjorde den bare det som hadde foregått lenge, kjent for offentligheten? Uansett var selve følelsen av tillitssvikt et krisetegn, for tillit mellom medlemmene oppfattes gjerne som den viktigste forutsetningen for et velfungerende samfunn.

Da gamle lik falt ut av skapet Krisefølelsen i 1980- og 1990-årene stammet ikke bare fra ting som skjedde i disse årene, men også fra at allmennheten ble kjent med kritikkverdige forhold fra tidligere tider. Ved inngangen til 1990-årene ble for eksempel søkelyset satt på psykiatriens fortid. Særlig lobotomien (hjernekirurgi i den hensikt å kurere enkelte psykiske lidelser), slik den foregikk under og den første tiden etter den annen verdens­ krig, kom i fokus. Senere rettet man et tilsvarende søkelys på sterilisering av «taterne» (som selv kalte seg reisende). Selv om dette var foregått i fortiden, reiste det likevel spørsmålet om storsamfunnets ens­ retting og formynderholdning, og om samfunnsmo­ ralen overfor svake grupper. Mest oppstyr vakte likevel avsløringene av virk­ somheten i Politiets overvåkingstjeneste. Opp gjen­ nom årene var det kommet klare tegn på at ikke alt var som det burde. Folk på venstresiden i politikken hevdet at de var urettmessig overvåket, og ulike bøker og publikasjoner tydet på misligheter. Presset for å få saken undersøkt økte gradvis, og på nyåret 1994 ble Stortingets granskingskommisjon for de hemmelige tjenester (Lund-kommisjonen) opp­ nevnt for å granske «ulovlig eller irregulær overvå­ king av norske borgere». Det var da den leverte sin innstilling i mai 1996 at saken ble rullet opp i stor bredde.

GRUNN TIL FREMTIDSFRYKT?

Lederen for Lundkommisjonen, høyesterettsdommer Ketil Lund, over­ leverer rapporten om de hemmelige tjenesters arbeid i etterkrigstiden til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl 28. mars 1996.

Kommisjonen avdekket en virkelighet som sjok­ kerte allmennheten og bekreftet mye av den tidligere kritikken. Politiets overvåkingstjeneste hadde gjen­ nom mange år opptrådt i strid med lov og instrukser - foretatt ulovlig romavlytting av møter i organisasjo­ ner og politiske partier, ulovlig telefonkontroll, ulov­ lig beslag av materiale, en så omfattende registrering av medlemmer og tillitsvalgte i partier på venstresi­ den at det måtte ansees som instruksstridig, og over­ våking av politiske meninger - ikke bare av virk­ somhet som kunne true landets sikkerhet. Tjenesten hadde også samarbeidet med ledende personer i Arbeiderpartiet og LO, noe som førte til en sammen­ blanding av politisk virksomhet og politiarbeid. Det meste av denne virksomheten foregikk før 1970 (bind 11). Men ulovlig telefonavlytting, ulovlige beslag og en omfattende instruksstridig registrering fortsatte også senere. På slutten av 1996 ble det til og med avdekket at et av Lund-kommisjonens medlem­ mer, Berge Furre, ble etterforsket mens han arbeidet for kommisjonen, og dermed for Stortinget. Lund-kommisjonens rapport reiste ikke bare spørsmålet om overvåkingspolitiets ansvar, men også om ansvaret til dem som skulle kontrollere politiet. Det viste seg at regjeringen, justisministre av ulik partifarge og Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten, som eksisterte fra 1973, hadde gitt både Stortinget og allmennheten mangelfulle og misvisende opplysninger om det som foregikk. Det fremgikk også at forhørsretten, som skulle godkjenne telefonavlytting, hadde vært svært lemfeldig. Den virkeligheten Lund-kommisjonen bidrog til å rulle opp, snudde på et vis forholdet mellom staten og den vanlige borger. Mens utgangspunktet for Overvåkingstjenesten var om staten kunne stole på

alle sine borgere, var spørsmålet i 1996 blitt langt mer om borgerne kunne stole på autoritetene.

Et uansvarlig næringsliv? I jappetiden i 1980-årene dukket det stadig opp eks­ empler på at bedrifter og investorer beveget seg på kanten av eller på feil side av loven. Uroen over øko­ nomisk kriminalitet økte. En egen enhet i politiet som skulle etterforske økonomiske forbrytelser (Økokrim), kom i gang fra 1989. Bedriftskriminalitet kan forekomme ved uhell som det er vanskelig å bli så moralsk forarget over - for eksempel når en småbedriftsleder på grunn av uven­ tet vekst mister oversikten over regnskap og adminis­ trasjon. Selv om bedriftskriminalitet er lite under­ søkt, skjedde det utvilsomt også planlagte lovbrudd som gav større grunn til uro. I deler av aktiviteten i Nordsjøen ble det for eksempel avdekket at det fantes en korrupsjonskultur. Oppfinnsomme måter å bryte lover og regler på var utviklet. Mest kjent ble den såkalte Mannesmann-saken, der det tyske Mannesmann-konsernet betalte en ansatt i Statoil blant annet for å forskyve tiden for innkjøp av stålrør, slik at sel­ skapet kunne komme i en monopolstilling. Studier fra USA tyder på at bedriftskriminalitet øker med størrelsen på selskapene. Om dette kan overføres til norske forhold, gav sammenslutningene til stadig større enheter i næringslivet grunn til uro. Likevel var det ikke bare kriminalitet som vakte bekymring, men også tendensen til at næringslivsle­ dere frasa seg et sosialt ansvar de tidligere hadde gitt inntrykk av å ville bære. Det var kanskje et uttrykk for dette når Norges Industriforbund alt i 1975 fore­ tok en grenseoppgang mellom bedrifters og myndig215

PÅ VEI MOT ÅR 2 0 0 0

1 1980-årene ble det vanligere fo r nær­ ingslivsledere å gi uttrykk fo r at sosiale hensyn lå utenfor den enkelte bedrifts ansvarsområde. Dette skjedde også fra konsernledelsens side da klubbfor­ mann Jarle K. Gus­ tavsen, stortings­ representant Marit Nybakk (Arbeider­ partiet) og konsern­ sjefen i Nora, Leif Frode Onarheim, besøkte den nedleggelsestruede sjokoladefabrikken Nidar-Bergene i Oslo i november 1988.

heters ansvar: «Myndigheter og industribedrifter har ulike siktepunkter for sin virksomhet. Bedriftens målsetting er å overleve ved å drive konkurransemes­ sig rasjonelt og lønnsomt. Myndighetenes virksom­ het er av sosialpolitisk og samfunnsmessig karakter.» Forbundet syntes ikke bare å prioritere overlevelse, men å frita bedriftene for andre forpliktelser. Mer tilspisset kom fornektelsen av sosialt ansvar til uttrykk hos den amerikanske økonomen Milton Friedman - de nyliberale økonomenes fremste lære­ mester. Hans budskap var at profitt er og bør være bedriftens eneste interesse, og at dette i siste omgang ville tjene hele samfunnet. Sosiale hensyn var den enkelte bedrift uvedkommende. Etter hvert begynte også norske bedriftsledere å uttale seg på en måte som syntes å gjenspeile et slikt syn. «Distriktspoli­ tikk er ikke mitt bord,» uttalte en av topplederne i Stabburet/Orkla-Borregaard da konsernet ville legge ned en lønnsom bedrift i 1988. «Min oppgave er ikke å være sosialarbeider,» lød det fra en leder i Nidar Bergene/Nora. Kanskje var det i noen grad slik at det man før hadde ment i det stille, nå kunne uttales offentlig. Men om noen bedriftsledere tenkte det samme i 1950-årene, kunne de vanskelig si det. Den gang følte toneangivende industri- og bedriftsledere i større grad at de deltok i et felles samfunnsbyggende prosjekt og hadde ansvar for arbeidsplasser og vel­ ferd. Uttalelser som dette gav inntrykk av at bedriftene ville sitte med retten til større overskudd, men overlate de sosiale forpliktelsene til staten. Dette inn­ trykket av større uansvarlighet ble forsterket av inter­ nasjonaliseringen. Konsernledelsen plasserte pro­ 216

duksjon og arbeidsplasser i det landet der det lønte seg mest, ofte med den norske statens velsignelse. Lojaliteten mot lokalsamfunn og nasjonal økonomi syntes å ha løst seg opp - det var bare konsernet som telte. Internasjonaliseringen tydeliggjorde dessuten andre moralske problemer. På slutten av 1980-årene ble det kjent at norske bedrifter med forretninger i Afrika brukte «gaver» for å sikre seg ordrer eller opp­ drag, og at utgiftene til slike gaver kunne trekkes fra på selvangivelsen i Norge. Svært mange oppfattet gavene som bestikkelser. En ytterligere belastning på tilliten til næringslivet var det at ledere hkk store tillegg i lønn og betydelige «frynsegoder» i jobben, mens LO fra slutten av 1980årene bandt seg til moderasjon for at næringslivets konkurranseevne skulle styrkes. Mest provoserende var kanskje de avtalene som sikret ledere vederlag til­ svarende flere års svært høy lønn etter at de var gått ut av stillingen - noen ganger som resultat av at de mis­ lyktes. Innenfor næringslivet selv følte mange at det begynte å gå på tilliten løs. Ved årsskiftet 1991/92 startet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), på bakgrunn av den kritikken som var kommet til uttrykk, arbeidet med temaet «Næringsliv og etikk».

Yrkesorganisasjoner uten ansvar? Det høyt spesialiserte yrkeslivet i det moderne sam­ funnet har medført at mange yrkesorganisasjoner som skal ivareta medlemmenes økonomiske rettighe­ ter og velferd, har vokst fram. Landsorganisasjonen med sine forbund, foreninger og klubber er den eld­

GRUNN TIL FREMTIDSFRYKT?

ste - og fortsatt den største. Så lenge mye av sam­ funnsstriden bestod i at arbeiderne i LO stod mot arbeidsgiverne i Norsk Arbeidsgiverforening, var det nokså klart at lønnskamp og appeller til solidaritet skulle tjene til utjevning av godene i samfunnet. I 1980-årene var situasjonen blitt en annen. For det første hadde staten tatt over det meste av det som en gang var organisasjonenes velferdsoppgaver. For det andre var det, som nevnt tidligere, kommet til flere andre sterke organisasjoner, som alle hadde fått forhandlingsrett med NHO, staten eller Kommune­ nes Sentralforbund. For det tredje ble mangelen på solidaritet nå opplevd som et problem også innenfor LO. Selv om yrkesorganisasjonene gjerne fremmet sine interesser under henvisning til at de tok hensyn til helheten, ble de i stigende grad beskyldt for å fremme gruppeegoismen. Solidariteten ble ifølge slike anklager begrenset til dem som hadde nøyaktig samme interesser som en selv. Det virkelige slagordet var blitt «mer til meg og gruppa mi», ble det hevdet. Slik kunne man se organisasjonskampen som en alles kamp mot alle, uten hensyn til konsekvensene for andre grupper eller for samfunnet som helhet. Mye gav næring til en slik oppfatning. Klare eks­ empler er de stadig tilbakevendende flygelederkonfliktene og aksjonene fra den grafiske klubben i Aftenposten og fra forbund utenfor LO i oljeindustri­ en. De etterlot seg alle det inntrykket at høylønnsgrupper utnyttet den stillingen de satt i til å presse på for egne fordeler, uten å vise ansvar for andre lønns­ tagere. Selvsagt var det også forhold som pekte i en annen retning. LOs lønnsmoderasjon etter lønnsopp­ gjøret og lønnsloven i 1988 hører hit. Men også LO gikk for eksempel inn på lokale lønnsforhandlinger i det offentlige, noe som ofte favoriserte dem med tid, krefter og evne til å formulere krav på egne vegne.

Uansvarlige profesjoner? «Profesjoner» er grupper i yrkeslivet som i kraft av langvarig utdannelse har fått enerett på å drive en bestemt type virksomhet. Med veksten i utdannelse og spesialiseringen i samfunnet har slike grupper fått stadig mer ansvar. Det vakte oppstuss da legeforeningen i en opphetet diskusjon om legemangelen i distriktene i 1988 uten forbehold hevdet at legene skulle ha rett til å drive praksis hvor som helst i landet. Legedekningen måt­ te være statens ansvar, ikke legenes, hevdet forening­ en. Men mange mente det ikke gikk an å fraskrive seg ansvaret på denne måten når staten hadde tildelt legene et privilegium - eneretten til å drive legeprak­ sis. Kunne man sitte med et privilegium uten å påta seg plikter? Mange rettet på denne tiden i det hele større opp­ merksomhet mot den måten profesjonene utøvde sitt

ansvar på. 1 mange profesjoner var det fra gammelt utformet egne etiske regler for standen, noe legeetik­ ken er et eksempel på. Reglene skulle sikre en høy moralsk standard i omgangen med kolleger og med pasienter. De fleste oppfattet en slik selvjustis som et gode, siden den understreket gruppens forpliktelser overfor andre. Men på den andre siden har profesjo­ nenes organisasjoner vært opptatt av å fremme grup­ pens interesser - som lønn og honorarer eller beskyt­ telse av arbeidsfeltet mot inntrengere med annen bakgrunn. Når profesjonene i 1980- og 1990-årene ble utsatt for økt kritikk, var grunnen ofte en mistan­ ke om at de kunne la rettighetene ta overhånd over forpliktelsene. Ser vi bort fra legene, var mediene og offentlig debatt pussig nok slett ikke mest opptatt av de høyest lønnede eller mektigste, men heller av de «nye» kvinnedominerte profesjonene i helse- og sosi­ alvesenet, der mulighetene til å skaffe seg fordeler var små og lønnen lav. På en måte var spørsmålet om bedrifters sosiale ansvar også knyttet til profesjonsspørsmål. Økono­ mene er den profesjonsgruppen som opparbeidet seg størst politisk innflytelse i etterkrigstiden, særlig gjennom kontrollen med Finansdepartementet og Norges Bank. Samtidig kan de stå som eksempel på hvordan utdannelsesbakgrunnen og vitenskapen for­ syner profesjonsgrupper med oppskrifter på hvordan samfunnsproblemer skal forstås og løses. Derfor hadde også overgangen fra «sosialøkonomi» til «markedsøkonomi», fra keynesianisme til nylibera­ lisme (side 86) betydning for oppfatningen av sam­ funnsansvar. Da Milton Friedmans lære fikk status som gjeldende vitenskap, ble det også lettere for næringslivslederen å si at «min oppgave er ikke å være sosialarbeider». Etter hvert som siviløkonome­ ne og «markedsøkonomien» trengte inn i offentlig administrasjon, ble en slik tankegang dessuten mer politisk gangbar.

Journalister på ville veier? Journalistene - forvalterne av «den fjerde statsmakt» - kan sies å være en yrkesgruppe med et særlig sam­ funnsansvar. Dette yrket ble mer og mer en «profe­ sjon» etter at man fikk en fast journalistutdannelse med Norsk Journalisthøgskole i 1965, og senere ved flere distriktshøyskoler. Pressens stilling endret seg også, særlig fra 1970-årene av. De store avisene gikk over fra å være partiaviser til å bli uavhengige, fra å formidle bestemte verdier til å opptre mer «kritisk». Dessuten utviklet det seg en «undersøkende» og mer pågående journalistikk både i presse og kringkasting. Alt dette skulle sette mediene bedre i stand til å spil­ le rollen som uavhengig «fjerde statsmakt». Mediene har stor makt fordi de bidrar til å forme folks bilde av verden, og de fikk i disse årene en

PÅ VEI MOT ÅR 2 0 0 0

«Rød-Larsen-saken» dominerte norske medier i november 1996. Terje RødLarsen hadde spilt en viktig rolle med å få i gang fredspro­ sessen i Midtøsten. Han ble hjemkalt fra stillingen som FNs visegeneralsekretær for Midtøsten fo r å bli planleggings­ minister i Thorbjørn Jaglands nye regjer­ ing. Etter få dager startet pressen med Dagbladet i spissen en velregissert jakt på ham. Utgangs­ punktet var en tvilsom økonomisk transaksjon mange år tilbake. Pressen satt med mye infor­ masjon på forhånd, men taktikken var å legge ut bit for bit. Slik ble det vanske­ lig for statsråden å mestre situasjonen, og sensasjonene og salget kunne holdes ved like lenge. Sam­ tidig trakk mediene fram alle slags private affærer som ikke hadde noe med saken å gjøre. Der­ imot kom det ingen debatt om hvorvidt han var egnet til å være statsråd til tross for de økono­ miske transaksjo­ nene det var tale om. Uansett hva «sann­ heten.» om disse transaksjonene var, stod man overfor et eksempel på medi­ enes nærgående fo r­ følgelse av men­ nesker. Om RødLarsen, slik Dagbla­ det siterte ham, var trist da han måtte gå, hadde kanskje alle grunn til å være triste over den pressekulturen denne og lignende saker av­ dekket? 218

Torsdag 28. november 1996

Nr. 323 Uke 48.128. årgang. - Lossalg kr 8,00

sterke meninger KULDA D R EP« !

Jente (20) mishandlet i 14 dager av vennegjeng

■ ■ - J e g v a r lykkelig , og kastet m eg på fø rs te fly fra M id tø sten til N o rg e e tte r fo re ­ s p ø rs elen om s tatsråd s stillin g e n . J eg g le ­ d e t m eg e n o rm t til å b eg yn n e s om p lan ­ leg g in g sm in ister, s ie r Terje R ød-L arsen. D agen d a den nye re g jerin g e n ble p re s e n ­ te rt på S lo ttsp la ss en v a r en av de lyk ke lig ­ ste i h an s liv. ■ ■ - N å e r jeg bare tris t, s ie r han til D ag ­ bladet. Rød-Larsens avgang - side: 2, 3, 1 0 ,1 1, 12, 13, 14 og 15

Ingen ferskinger eller gam le prim adonnaer Dere er opptalt av é tage veldig bra reklame. Dere kan gjeme ha jobbet sammen allerede Elter akkurat fått lyst tit å prove dere som team Det viktigste er fotetsen av mye ugjort i bransjen, til tro ss for at dere allerede har markert dere med vinnerjobber. Dere er

sultne pa a komme videre Villige til a ga nye veier og har ly st tit a jobbe friere enn kanskje de «tunge, byråene gir dere mulighet til. men likevet være i et miljø hvor det e r re ssu rse r Og hvor dere virkelig har muligheter til å sette deres preg pa en nysatsing i bransjen. Ring Morten Harg i reklamebyrået Med Andre Ord pa telefon 22 12 52 30 eller mail noen ord, [email protected]

M ed A n d r e O rd El reklamebyrå