Vår tids kulturhistorie. 2 Krig og fred 1914-1945 [2] 8202040388, 8202040396, 8202040434 [PDF]

Zitiervorschau

ERLING BJØL

Kri? Vår tids

kulturhistorie 1914-1945 Oversatt av Magne Skjæraasen

tu n Ot

(TV B IB LIO T E K

J. W. CAPPELENS FORLAG A S NB Rana

Originalens tittel: Vor tids kulturhistorie. Bd. 2 De onde år © Politikens Forlag A /S, København 1978 Billedredaktør Knud Sandvej Norsk utgave ©J. W. Cappelens Forlag a-s, 1979 Trykt i Centraltrykkeriet 1979 ISBN 82-02-04038-8 (hf.) ISBN 82-02-04039-6 (ib.) ISBN 82-02-04043-4 (komplett)

/-dX

TØNSBERG BIBLIOTEK, \

Innhold Det store blodbadet

9

Den fortapte generasjon 88 Aldri mer krig 90 Da dyden gikk amok 93 16 Veien til Roma 97 I Østen stiger solen ned 100 Legionærenes rike 103 Nytt fra Afrika 105 Tilbake til den tapte tid 107

Vendepunktet 10 Ilddåpen 13 Flammer over Flandern Den blokkerte fred 21 Garnisonsstaten 23 Krig på kreditt 25 Kvinnenes gjennombrudd 26 Mord i masse­ produksjon 29 Dansen mellom trekorsene 31 Sult og samfunn 38 Bristepunktet 40 Til Finland-stasjonen 44 Amerikanerne kommer 47 Totalkrigen 49 Veien til Passchendaele 50 Sluttoppgjøret 52 Etter slagene 54

Ettervirkninger

61

Over tummelen 61 Mens det tordnet i syd 63 Fra gjogl til kunst 64 Hn verdensmakt blir født 66 Gater uten gleder 71 Gru og gys 75 Bloomsbury 77 Ødemarken 79 Montparnasse 82 Da Paris var en fest 86

Lyset i øst

113

Ti dager som rystet verden 113 Terrorens dynamikk 116 Vi - Staten 120 Apokalypsens trojka t 121 Et samfunns sammenbrudd 125 Mennesker i malstrømmen 127 Kommissæren og generalen 130 Det smittsomme spøkelse 132 Fra såpe til sjeler 136 Væpnede fredsprofeter 138 En ny verdensbevegelse 142 Den forliste revolusjon 146 De arbeidsløses stående reservearmé 147 De frafalne klerker 149 Russland og verden 153 Vårherre på klosettet 156 Med knekket rygg 158

Hoppla, vi lever!

161

Fred og gammen ved Genfersjøen 162 The Roaring Twenties 163 Velstand på kreditt 167 Da damene fikk ben 168 Synd er sunt 172 Den nye saklighet 178 Potemkin foran og bak 185 Sort er vakkert 190 Festen fortsetter 196 Ståheinivået stiger 199 Flukt mot solen 203 Mørke undertoner 208

Det store krakket

212

Lenins arvtagere 212 Fra sameksistens til krigsberedskap 215 Bondemorderen med fingre som marker 218 Sort oktober 221 Tyskland rives med 226 Blinde i kaos 229 Lille mann - hva nå? 233 Brother, can you spare a dime? 235 Seende blant døve 238 Dagdrømmer på samlebånd 242 Benfri kristendom 247 Tilbake til urskogen 248 SS-staten 253

Gumanisten og dåden 259 Gulag-riket 263

Fremtidens fortid

267

Idéfylt øyrike 268 Fra Kanslergade til Saltsjdbaden 272 Nye kort i USA 277 Hvem er redd for den store, stygge ulven? 281 Kom bare i cowboybukser... 286

Bedre boliger 291 Fart og form 295 Vitenskapen går mot vest 300 Gå vekk, verden ... 305 Folkefronten - håpet som brast 308 Mørke horisonter 316

Dødens triumf 319

Viva la muerte 320 Mørke midt på dagen 324

Krigen kommer til Norden 329 Their finest hour 334 Overmenneskets undergang 340 Natt og tåke 345 Muselmennenes dødsrike 350 Die Endlosung 355 Fra Rotterdam til Hiroshima 360 Amerikas møte med skjebnen 366 De beste har nok med å dø ... 370

9

Det store blodbadet

Det store blodbadet be­ gynte.

Klokken 2300 lørdag den 1. august 1914 ble den tyske general stabssjef Helmuth Johannes Ludwig von Moltke innkalt til keiserpalasset i Berlin. Vilhelm II tok imot ham i sine sovegemakker, iført nattskjorte og militærkappe. Uten mange ord overrakte keiseren generalstabssjefen et telegram han nettopp hadde fått fra kong Georg V av Storbritannia. Det het i tele­ grammet at den tyske ambassadør måtte ha misforstått den britiske utenriksminister hvis han hadde fått den oppfatning at Storbritannia ville garantere fransk nøytralitet dersom Tysk­ land ikke angrep Frankrike. «Nå kan De gjøre hva De vil,» sa keiseren. Fra det øyeblikket av var det i mer enn fire år de militære ledere som bestemte historiens gang. Moltke visste ikke bedre råd enn å sette i verk den felttogplanen som hans avdøde forgjenger, Alfred von Schlieffen, hadde utarbeidet 10 år tidligere. Skulle den lykkes, måtte han ha nerver av stål. Men akkurat det hadde Moltke ikke, selv om han hadde forsøkt å stive seg opp med heltedyrkere som Nietzsche og Carlyle. Betingelsen for at planen skulle kunne gjennomføres, var at man ikke var redd for å ta en risiko. Den tyske østgrensen måtte så å si blottlegges mens den tyske hær i sin fulle tyngde ble kastet mot Frankrike. Men så snart de første kosakkene viste seg i Øst-Preussen, mistet den tyske øverstkommande­ rende, general Prittwitz, hodet. Han ringte til Moltke og snak­ ket hysterisk om at han måtte rømme hele Øst-Preussen, og at han bare kunne holde Weichsel hvis han fikk forsterkninger. Moltke skiftet ham ut med den pensjonerte generalen Paul von Hindenburg, som under atskillige militærmanøvrer hadde øvet seg på å drive russerne ut av Øst-Preussen og inn i områdene ved De masuriske sjøer. For sikkerhets skyld beord­ ret Moltke samtidig to armékorps østover fra Vestfronten. Men før de nådde frem, var russerne allerede stanset. Da Hindenburg og hans generalstabssjef Erich Ludendorff kom til Østfronten, ble de forelagt en plan for motangrep utarbei­ det av østhærens operasjonssjef, oberst Max Hoffmann. På grunnlag av denne planen vant tyskerne krigens første store seier i slaget ved Tannenberg i dagene 26. til 29. august, et slag som Aleksander Solsjenitsyn har beskrevet i den store roma­ nen August 1914. Det var til betydelig hjelp for tyskerne at de russiske offise­ rene snakket i klarspråk over radio om sine hensikter. Likevel ble Hoffmanns plan nær spolert av Ludendorff. Også han ble

\*

10

Det store blodbadet

grepet av panikk midt under slaget. Men til alt hell for ham ble hans ordre ignorert av sjefen for 1. armékorps, general Frangois, en etterkommer av en av de mange hugenottene som søkte asyl i Preussen under den store kurfyrsten. Hverken Hoffmann eller F ran ^ is fikk æren av seieren som satte en russisk hær på en kvart million mann ut av spillet. All virak tilfalt Hindenburg og Ludendorff. Hele deres senere lø­ pebane bygde på slaget ved Tannenberg, som med ett gjorde ende på tyskernes maniske skrekk for de russiske horder. Men Hoffmann fikk senere en ny anledning til å gripe inn i histo­ riens gang.

V en d ep u n ktet

Den tyske feltm arskalk og senere president Paul von Hindenburg — her på en m eget optim istisk plakat fra 1917. (Im perial W ar Museum).

Det var ikke bare ved å forflytte tropper mot øst at Moltke krysset sine egne planer i vest. Engstelsen for å løpe en risiko fikk ham til å etterlate okkupasjonstropper i Belgia og NordFrankrike i stedet for å la dem delta i det store knock-outslaget mot Frankrike - slik de skulle ifølge Schlieffen-planen. På forhånd var det ingen god plan. Den forutsatte at de tyske hærene skulle marsjere langt inn i Frankrike på sine ben, mens franskmennene kunne sende forsterkninger med jern­ bane til fronten. I tillegg trakk sjefen for den franske nordhæren, general Lanrezac, tyskerne lenger og lenger inn i landet ved kaldblodig å beordre tilbaketrekning i strid med ordre fra den franske øverstkommanderende, general Joffre. Det er vanskelig å forestille seg en større motsetning til Moltke enn Joffre. Overfor den fortenkte og nervøse mecklenburgske adelsmann sto en trivelig sydfransk bøkkersønn som det var komplett umulig å bringe ut av fatning. Noe militært geni var han ikke. At han ble øverstkommanderende for den franske hær, skyldes visstnok at han ble ansett som en pålitelig republikaner. Når man hadde den oppfatningen, var det nær­ mest fordi han sjelden åpnet munnen for annet enn å spise. Fra sitt etterretningsvesen hadde han allerede i 1913 fått utfør­ lige informasjoner om Schlieffen-planen. Men han nektet å tro dem. Tyskerne kunne ikke være så forrykte at de satte reservedivisjoner inn i første linje. Det gjorde heller ikke inntrykk på ham når noen enkelte klarsynte offiserer som Lanrezac sa at den moderne teknikk, maskingeværene og piggtrådsperringene, hadde gjort forsva­ ret sterkere enn angrepet. I overensstemmelse med den her­ skende doktrine på det franske militærakademiske berg - ivrig forkynt av Ferdinand Foch - trodde Joffre på angrepets over­ legenhet og bajonettenes uimotståelighet. Han startet derfor krigen med et storangrep mot de tapte provinser i øst. Det mis-

11

% m

Det store blodbadet

Keiser W ilhelm II i samtale med to av sine øverste o ffi­ serer, storadm iral Alfred von Tirpitz ( i midten) og generalstabssjefen, grev Helmuth von Moltke.

lyktes totalt. Men Joffre bevarte sin uforstyrrelige ro - selv da det gikk opp for ham at det var 300 000 flere tyskere på vei mot Paris enn han hadde regnet med, fordi tyskerne likevel hadde satt inn sine reserver i angrepsbølgen. Han drakk, som han pleide, sin flaske bordeaux til aftensmaten og gikk til sengs klokken 2100 med beskjed om at han som vanlig ikke måtte vekkes før klokken 0500. Til alt hell for Joffre hadde kommandanten i Paris, general Joseph Gallieni, mer fantasi enn ham. Da franske flyvere den

12

Det store blodbadet

M obiliseringsordren blir slått opp i Berlin i august 1914. Stråhatten ble se­ nere byttet ut med stålhjelmen.

En av de 700 drosjebilene general Gallieni rekvirerte fo r å bringe forsterkninger til Marne.

spalasf iftdienst geblatt

3. september rapporterte at den 1. tyske armé under general von Kluck i stedet for å fortsette sin fremmarsj mot Paris hadde svingt østover i et nytt forsøk på å falle franskmennene i ryggen, så han straks at tyskerne hadde blottlagt seg. De føl­ gende dagene ble alt som kunne skrapes sammen, kastet inn mot von Kluck. Et regiment ble kjørt direkte fra Paris til fron­ ten med 700 drosjebiler. Moltke, som var blitt igjen i Luxembourg, hadde forlengst mistet overblikket. Von Kluck fulgte sitt eget hode. Resultatet var at Schlieffen-planen nå gikk helt over styr. Den 6. septem­ ber sto de forreste tyske avdelinger 22 km fra den franske ho­ vedstad. Den 13. september var de drevet tilbake til Soisson, 100 km fra Paris. Marneslaget var forbi. Tyskerne hadde tapt krigen. Men det varte fire år før det gikk opp for dem.

Det store blodbadet

13

Ilddåpen

EEdsavlsggelse på et rekrrutterhg sko nto r i utkanten eav London i desember 11915. (Hulton)

Soldatene var dratt avsted med en sang på leppene og blomst i geværet, til rungende marsjmusikk. Die Wacht am Rhein og Muss Vdenn i Berlin. Sambre et Meuse og Le Chant du départ, revolusjonens smellende toner i Paris. Hvem skulle nå bringe grøden i hus? spurte konene med gråt i stemmen. (Ducasse). Men bare få forsøkte å komme seg unna. Den franske general­ stab hadde regnet med at 13 prosent ville unnlate å etter­ komme innkallingsordren. I virkeligheten forsøkte bare 1,5 prosent å gjøre det. Alt ville være over før bladene falt av trærne, forsikret de militære ledere i Berlin. Høyst to måneder, sa de i Paris. En festlig skogtur. Desto mer brutalt ble møtet med krigens rå og blodige vir­ kelighet. Først trettheten, den rene og skjære fysiske utmat­ telse. I kvelende augustvarme marsjerte de franske soldatene til fronten med 30 kilos pakning, inklusive opptenningsved og kokekar, iført tykke våpenfrakker og kapper av ull, flanellsskjorter og lange underbukser. Buksene var knallrøde, den synligste fargen i landskapet, noe enhver fjellvandrer visste, men øyensynlig ikke det franske krigsministerium.

Man måtte hjelpe krapprotdyrkerne i Syd-Frankrike. De var sterkt truet av nye, kunstige fargestoffer som tyskerne hadde oppfunnet. Så ilddåpen. «Det regner med kuler. De smeller mot kokekarene. Vinen pisser ut av en feltflaske. En rakett hviner lenge i luften som en ondskapsfull mygg. Stønnende, skjelvende av angst, med munnen forvrengt og med klaprende tenner ligger vi tett ved siden av hverandre med tornisteret over hodet og krummer ryggen. De forvridde ansiktene likner de vannspyende djevelhodene på Notre-Dame.» (Caltier-Boissiere). Bajonettangrepet: Plutselig lyder en kommando: «Frem!» «Foran oss en naken bakke. Ikke et tre, ikke en mur, ikke en ujevnhet i terrenget. Kulene hviner. Kardeskene knaller. Det buldrer i ørene, jeg er for døv til å høre kommandoordene. Granatene eksploderer og sender geysirer av jord til værs. Døv, stum, omtåket av krutt og støy går jeg frem i hypnose. En eneste tanke, en eneste vilje. Frem! En avant! Noen faller til høyre for meg, noen til venstre. Jeg oppfatter det knapt nok. En trompeter blåser til angrep og styrter om. Nå rykker vi frem i springmarsj. Tornisteret er tungt. Patronbeltene sjenerer. Feltflasken og matvesken hopper opp og ned. Så ned på bakken. Noen stuper mens de løper. Andre blir truffet i hodet når de skal reise seg. Kulene kommer i byger, stryker lavt over jorden. Enda et sprang. Vi kan ikke se ma­ skingeværene ennå. Vi har ikke løsnet et skudd. Det er bare et halvt snes stykker igjen av oss. Jeg våger meg ikke av flekken. Jeg sitter på huk bak et par leirhauger og hører kaffekvernen like i nærheten: ta-ta-ta-ta. En helvetes larm. For hver kule tenker jeg. «Den er til meg». Jeg tenker på mine foreldre. Å skulle dø i denne plogfuren. For idiotisk. Nei, jeg vil ikke. Jeg prøver å stramme meg opp. Plutselig hører jeg: «Tilbake!» Umulig! Nei, det er riktig. Jeg kravler meg frem på albuene og lårene. Rundt om pisker kulene opp jorden og kapper toppen av blomstene. Tyve me­ ter borte er en vei med grøft. Redningen. Men det er en åpen strekning imellom. Satans øyeblikk! En springer opp, løper noen meter, faller sammen uten en lyd med ansiktet mot mar­ ken. En til. Han når halvveis, ruller seg sammen som en kanin og hyler med hendene mot maven: «Oh! lå lå. Oh! lå lå.» En tredje. Stopper med ett, snurrer rundt med ansiktet dekket av blod og faller overende mens han stønner med barnestemme: «Mor, åh mor!» Jeg er den siste. Jeg løper alt jeg kan. Ned i grøften. Jeg tar av meg uniformsluen: reddet!

Sårede, blødende, resig­ nerte. En død kamerat bæ­ res bort. Soldaten i fo r­ grunnen har neppe lenge igjen å leve. Fra en fransk skyttergrav i 1915. (Musée des Deux Guerres M ondiales, Vincennes)

Tapene har vært store. Vi er blitt lavmælte.» (Caltier-Boissiére). Etter slaget. «Noe ryker. Det brenner fra jorden. En kvalmende stank får det til å vende seg i en. Hvor stammer røken fra? Jeg må nærmere. Det er et jorde med valmuer til høyre. Nei, det er ikke valmuer. Det er røde bukser, en lang rekke. En hel tropp er blitt meiet ned. Stanken. Det er ikke mennesker mer, men enorme dukker. De har vel ligget der i åtte dager i stekende sol. Ansiktene er sorte, hendene er sorte. Kepiens hakerem skjærer inn i de opp­ svulmede ansiktene. De har ennå tornisteret på ryggen. Remmene strammer over skuldrene. Men de fleste tornistrene er

16

Det store blodbadet

Auf dem Scblacliifcliic hei Yporn erlilt «ra 23. Deitmber, im Alter vouiaum ti iahteo, anser lieber Sohn und Bruder

Sigwart Wertheimer Kriejstreiwflliser imRes.-feW-Art-dsjt Ne. 54 Inhaber des Eisernen Kreures ondder SdbemenT»fiferkeit3-Medai!ié

den Tod fare Vaterland. Ludwijjsburjr, 3J. Desember 1315.

In tiefem Schmerz: Die Eitern: Siiuou Wertheimer Seim» Wertheimer. gckWeis Der Bruder l.rnst Wertheimer. RISS

Og dødsannonsene fylte avisenes spalter.

revet opp. Likplyndrerne har vært der. Likene har ennå gevæ­ rene ved siden av seg. Maskingeværene har gjort jobben sin. Lenger fremme ligger franskmenn og tyskere om hverandre. De har vært i nærkamp. En granat har gjort det av med dem alle sammen. Ved en halmstakk en algirsk soldat, ved siden av en tysker som han har gjennomboret med bajonetten sin. Bak stakken enda en tysker. Han ble drept med buksene nede, falt på ærens mark med rompen i sin egen møkk. Nå vet jeg hvor røken kommer fra, det er fra runde, sorte ildsteder etter avbrente halmstakker. På et av ildstedene ligger hvite knokler. Tyskerne har brent sine døde. Litt lenger borte en skyttergrav full av døde tyskere. Man behøver bare å kaste jord over. Mellom likene ligger snesevis av store tomme champagneflasker.» (Henriot). Ved utgangen av året 1914 hadde Frankrike over 300 000 falne. 600 000 var såret, tatt til fange eller savnet. Tyskland hadde mistet 750 000 mann. For ikke å få ødelagt nattesøvnen, unngikk Joffre omhygge­ lig synet av døde og sårede soldater. Når man spurte ham om hans planer mot tyskerne, svarte han: «Je les grignote» - jeg gnager på dem. Bordets gloser falt ham lett på tungen. Det be­ tydde det samme som at han ikke ante hva han skulle stille opp.

Flam m er over Flandern

Belgia var et av de landene som ble voldsom st herjet av krigen. Flyktningene forsøker å komme seg i sikkerhet med sine få eien­ deler. (Hulton)

I ledige stunder før krigen hadde general Moltke syslet med å oversette den belgiske dikter Maurice Maeterlincks Pelléas og Mélisande til tysk. Han var blitt betatt av en Max Reinhardtoppførelse av stykket i Berlin. Hans soldater viste ikke samme interesse for den belgiske kultur. Den 25. august begynte de å brenne ned den gamle uni­ versitetsbyen Fouvain. 230 000 bind og en enestående samling middelaldermanuskripter gikk opp i flammer. I seks dager

Det store blodbadet

JU.-TkuFormamt«coapwy**?

17

rwjwt*; thijtifegmau

POST OFFICE TELEQRAPHS * 3 ^2

^ r?.ty}

w~ Q

o 7?

,

■y / o f

c t fO V ' ■■"■’«•’•' ** ■

3f I

r^"s:3 / : P n .4

' "v-JÆri

•-f»,u i /%*■

% U

Æ t i /;.< .•>?

Hjemme levde de pårø­ rende i konstant angst. Og en dag banket telegrafbudet på: «Beklager dypt å måtte meddele . . . » Den utydelige blyantteksten på blanketten lyder: «Deeply regret to inform you that Capt. E.R. Cooke was killed in action 26th April Lord Kitchener expresses his sympathy Secretary W ar Office.» (Im p e ­ rial W ar Museum)

>'t 'i .

t i / -• •

*7 Ai' V^“

Y-K-;1 :f* !U ^ t , r />#.!,■.’ / i-' :

/

f/ *■> f*,; -* ' 'f\ ■»„■ *

tf&Ur -

k t f; ' ' / å ir (

•t / f; '-Ai"Mii /

: / i / -ÅOtf

fikk Moltkes soldater lov til å herje. Sivile ble myrdet, husene plyndret og svidd av. Hvorfor? Tyskerne påsto at de var blitt beskutt av sivile. Det ble aldri bevist, men det var øyensynlig også underordnet. Ødeleggelsen av Louvain skulle tjene til skrekk og advarsel for dem som tenkte på å gå til motstand. Det var en kaldblodig, overlagt terrorhandling. De tyske soldatene så «friskyttere»,/ra«cs-ft>