Jeg, vi og de andre : om nasjoner og nasjonalisme i Europa 8202161878 [PDF]

Zitiervorschau

Peter Normann Waage

JEG, VI OG DE ANDRE Om nasjoner og nasjonalisme i Europa

Lp. r

s.-i.'-

» | IvG-jCt

jonalbibfoteket biblioteket

J.W. CAPPELENS FORLAG A-S

© 1993, J.W. Cappelens Forlag a.s Denne utgave 1996 Kartene er designet av Geir Austbø Steigan Omslagillustrasjon: Eugene Delacroix (1798-1863): ”Friheten på barrikadene Omslagdesign: Séan Brewer Trykk: AiT Scandbook AB, 1996

ISBN: 82-02-16187-8

Av samme forfatter:

Det usynlige kontinent, Vladimir Solovjov som Europas filosof 1988 Det springende punkt. Essays 1989 Når kulturer kolliderer. Et essay om islam og Europa 1989 (Ny utgave 1993) Radio Jerevan og andre russiske vitser (red.) 1989 Russland er et annet sted. En kulturhistorisk bruksanvisning 1990 (Ny utgave 1992) / prinsippet ja. Eortellinger og samtaler om Russland 1991 Et imperium går under. Notater om Sovjet gjennom 1991 1992

Til Inna

INNHOLD

FORORD

11

EUROPA ETTER DEN KALDE KRIGEN Øst: Demokrati og demoni Vest: Eget folk først Tyskland: Jakten på det tapte Den norske selvforståelsen

15 18 29 38 43

HVA DREIER DET SEG OM? En god og en ond nasjonalisme? Nasjonalismens selvfølgelighet Vi er ikke de andre Nasjon - nasjonalitet og ... staten biologien språket kulturen det utvalgte folk historien hjemlandet En bro og en følelse

53 53 60 61 65 66 69 72 76 78 82 85 88

ARVEN FRA ANTIKKEN Blant grekere... ...ogjøder Verdensriket Bysants Muhammeds rike "

91 97 106 112 119 125

DEN ENKELTE BLIR BORGER Borgerlig begynnelse Natur og rettigheter Fra individets fornuft til almenviljen

133 137 144 150

NASJONEN BLIR TIL Det utvalgte folket Det forjettede landet Nasjon som stat Revolusjonen som filosofi Nasjon som språk

159 160 169 175 186 202

DET MODERNE SPRENGSTOFF Fra frigjøring til reaksjon Tysklands samling Kakania Sentral-Europas oppløsning Andens imperium

217 224 228 237 250 258

o

NASJONER OG VERDENSFRED Selvbestemmelse og retorikk Et svar til Wilson Massemennesket Nasjonalisme og sosialisme Europas undergang i etnisk renhet Middelalderen vender tilbake Vest-Europas forente stater

277 278 289 301 313 316 320 323

NASJONALITET OG INDIVID Kakania - Europas bilde Livré eller tvangstrøye Nasjonalisme og eros

337 339 342 346

NOTER HISTORISKE KART NAVNEREGISTER

354 371 378

FORORD

Da Sigmund Strømme i Cappelens forlag for nokså nøyaktig to år siden spurte om jeg ville skrive en bok på omkring 100 sider om nasjonalisme, nølte jeg lenge før jeg sa ja. Men jeg burde ha sagt nei. Den boken ble aldri skrevet. Isteden foreligger en bok som er nesten fire ganger større enn opprinnelig planlagt. Emnet viste seg å være så altomfattende og så utydelig at arbeidet vekket flere spørsmål enn svar. Noen av spørsmålene danner utgangspunkt for forsøksvise svar i denne boken. De to første kapitlene henger sammen med det siste, hvor jeg vender tilbake til noen av våre dagers problemer. I kapitlene i midten, som utgjør bokens hoveddel, har jeg våget meg på å forsøke å betrakte fremkomsten av nasjonalfølelse, den bevisstgjorte nasjon og nasjonalstaten i et historisk perspektiv. På grunn av emnets nære sammenheng med menneskerettigheter, enkeltmenneskets status og forholdet mellom kollektividentitet og selverkjennelse, har jeg fastholdt et sideblikk på oppfattelsen av enkeltindividet gjennom historien. En beretning som spenner fra Babels tårn til EF på 300 sider, vil i første rekke preges av det den ikke behandler. Leseren må være klar over at jeg skriver om Europas historie. Nasjonalitet, nasjonalisme og nasjonalstat er emner som etter min mening er nært forbundet med den jødisk-kristne og greske kulturarv. I samme grad som den europeiske kultur har spredd seg til verden forøvrig, har nasjonalismens problemer fulgt med, slik at vi i våre dager finner dem over hele kloden. Men i sitt grunnlag er de Europas problemer. Jeg har lagt hovedvekten på tiden mellom den engelske revolusjon og våre dager - fordi det er den periode da nasjonen ble en politisk størrelse, gjennom idéen om nasjonalstaten. Mange vil nok savne redegjørelser for blant annet hendelsene i

Nederland, Spania, Italia, den ung-tyrkiske bevegelsen og Det ottomanske rikets forvandling fra imperium til nasjonalstat, den irske frihetskampen - for ikke å snakke om fremveksten av den norske nasjon og nasjonalstat. Jeg har valgt å konsentrere meg om England, Frankrike og Tyskland, med sideblikk til USA og Russland. Norges historie og den norske samtidssituasjonen, der landet i likhet med de øvrige europeiske land er i ferd med å utvikle seg til et flernasjonalt rike, er med som sammenligning og målestokk i flere avsnitt. Årsaken til den så radikale begrensningen av tema, ligger i at utviklingen i de landene som behandles, etter min mening avspeiler prinsipielle sider ved nasjons- og nasjonalismeproblematikken. Selv om alle nasjoners historie er like forskjellige og like overensstemmende som nasjonene selv, håper jeg at leseren ser en mening i begrensningene. Fordi jeg fant det nødvendig å behandle særtrekk innen folk og kulturer, vil helheten til tider kanskje synes å drukne i detaljer. Jeg håper likevel at jeg har klart å holde balansen, og uansett tror jeg at mange vil få nytte av de enkeltheter jeg bringer. Da jeg orienterte meg i emnet, oppdaget jeg at nær sagt all tilgjengelig litteratur var faglitteratur - i den forstand at den var skrevet for fagfolk. Denne boken er i sin intensjon for alle som er nysgjerrige på hvordan forestillingen om nasjon, nasjonalstat og den følelse som heter nasjonalisme har vokst frem i historien. Derfor den til tider så store detaljrikdom. Det fremkommer av notene hvilke kilder jeg i hovedsak har benyttet. Der det har eksistert tilgjengelige norske oversettelser, har jeg brukt dem i sitatene. For den historiske delen vil jeg særlig fremheve følgende oversiktsverk: George H. Sabine, Thomas L. Thorson: A History of Political Theory, Fourth Edition 1973; Arne Bergsgård: Nasjonaliteten i europeisk historie (1946), Hans Kohn: The Idea of Nationalism (1946); Rudolf Rocker: Nationalism och kultur (1949, tysk originalutgave 1936); Pierre Béhar: Østerrig-Ungarn (1992, fransk originalutgave 1991). Men de beste idéer og den største inspirasjon til videre fordypning i emnet kommer ikke fra bøker. Den skylder jeg

samtaler og diskusjoner med en rekke mennesker. Tre fortjener å fremheves særskilt: Karl Brodersen, som med sin evne til å se stadig nye problemer og aldri slippe et svar før det er forvandlet til et nytt spørsmål, har hjulpet meg over mange kneiker og plantet et vell av idéer. Dernest er jeg professor Trond Berg Eriksen stor takk skyldig, både for hans mange litteraturtips og for hans gjennomgripende og grundige kommentarer til bokens førsteutkast - og Sigmund Strømme fortjener en takk for med sitt spørsmål å ha satt bokprosjektet i gang. De er imidlertid alle sammen fritatt for ethvert ansvar hva angår det endelige resultat. Det står for min regning. OSLO, 17. MAI 1993

Peter Normann Waage

FORORD TIL NYTT OPPLAG

Når nå Cappelen Forlag har besluttet å utgi denne boken på nytt, vil jeg få komme med en tilståelse: De følgende fire hundre side­ ne er vel så mye sporene etter mitt eget forsøk på å forstå nasjo­ nalismen og dens problemer, som en gjennomgang av emnet. Da jeg begynte arbeidet med boken, hadde jeg hverken klart for meg hva nasjonalismen og nasjonalfølelsen var, eller hvorfor de har skapt både så mange fremskritt og så store problemer. Boken henvender seg følgelig ikke i første rekke til ekspertene, men til dem som i likhet med meg forsøker å fatte noe av det problem­ komplekset som nasjonalismen utgjør. Det er alltid forbundet med en viss risiko å nyutgi en bok som kommenterer et dagsaktuelt tema. Det gjelder også selv om bo­ ken bare er noen få år gammel, når emnet figurerer på avisenes forsider så å si daglig, slik tilfellet er med nasjonalismen. Tilsyne­ latende står da valget mellom to muligheter: Man kan enten la alt forbli uendret, og dermed la boken selv bli et historisk fenomen, en kommentar til debatten, skrevet på ett spesielt tidspunkt. Eller forfatteren kan grave seg inn i tekst og emne påny, og skrive det hele om, slik at ståstedet rykker nærmere de nye leserne. Men den som jager etter de siste begivenheter, risikerer alltid å fortape seg i detaljer og å bli stående i et øyeblikk som for alltid er forbi, Derfoi’ har jeg valgt en tredje mulighet: A la boken være stort sett som den var, og forklare hvorfor den likevel ikke har mistet sin aktualitet. Problematikken gjelder uansett bare den første delen: «Europa etter den kalde krigen». Der har jeg brukt eksempler hentet fra aviser og massemedia for å anskueliggjøre noen av de mekanismene som er i virksom­ het når det dannes fellesskap på nasjonalitetens grunn - og når o

andre stenges ute fra disse. Selv om man vil finne andre eksemp­ ler i dagens aviser, har de som nevnes sin prinsipielle gyldighet fremdeles. Var det ikke slik, måtte boken skrives om hvert minutt. Utviklingen har naturlig nok gått videre både øst og vest for det tidligere jernteppet; krigen i Bosnia er inne i en ny fase, kanskje den til og med er slutt for denne gang. Diskusjonen om statsbor­ gerskap i de baltiske land er mer eller mindre avsluttet og lovene er begynt å falle på plass. Tyskland, Belgia, Frankrike og italia har opplevd nye valg siden denne boken ble skrevet. I Norge har vi igjen sagt nei til EU, og feirer oss selv som aldri før - osv. Men de detaljer som gjengis om den politiske situasjonen, må nettopp leses som eksempler på de sider ved nasjonalismen som jeg be­ handler i boken. Selv om Lega Lombardiax Italia har skiftet navn til Lega Nord, selv om EF er blitt til ELT Og den politiske og monetære union tilsynelatende er fjernere enn noen gang, mens regionaliseringen av Vest-Europa og «den nye middelalder» er rykket nær­ mere, selv om lov om statsborgerskap er vedtatt i Latvia, selv om imperiets spøkelse avtegner seg i Russland, er ingenting egentlig nytt skjedd med hensyn til nasjonalismens posisjon som politisk faktor. Det måtte i såfall være at den er blitt enda mer nærvæ­ rende, fordi den nå i stadig sterkere grad ytrer seg i form av frem­ medfrykt. For den klassiske nasjonalisme, som streber etter en selvstendig stat og sammensveisingen av forskjellige menneskegrupper til ett folk, har stort sett kommet til veis ende i Europa. Isteden ser vi en videreføring av nasjonalitetstenkningen inn i forskjelige gruppeidentiteter. Militante snauskaller med nazisymboler er ikke nasjonalister, men de vil holde «fremmede» ute av landet — som om ikke de selv er mer fremmede enn noen. Gjen­ nom lover og forordninger som har til hensikt å begrense og van­ skeliggjøre flyktningers adgang til de rike landene, er skepsisen mot de såkalt fremmedkulturelle gjort stueren, og antagelig vil vi i den kommende tid se en voksende felles-europeisk front mot «de andre», slik vi tidligere har sett nasjonale fronter mot med­ lemmer i andre nasjonalstater. Men denne utviklingen begynte lenge før min bok ble skrevet, og trenger ingen tilleggsbehandling i et nytt opplag. Den form for identitetsfellesskap man stre­ ber etter er også bygget over lesten «Jeg, vi - og de andre.»

Jeg har likevel benyttet anledningen til å rette enkelte faktiske unøyaktigheter. Oslo, 15.mai 1996 Peter Normann Waage

EUROPA ETTER DEN KALDE KRIGEN

Forskjellen på himmel og helvete jJo: I himmelen er politiet engelsk, mekanikerne tyske, kokkene franske, elskerne italienske og alt organiseres av sveitsere. I helvete, derimot, er kokkene engelske, mekanikerne franske, politiet tyske, elskerne er sveitsiske — og italienere organiserer alt.

Mer enn avslutningen av den kalde krigen markerte Berlin­ murens fall begynnelsen på nye konflikter og kriser i Europa. «Historien har innhentet oss i galopp. Den kommunistiske ver­ dens sammenbrudd har atter sluppet nasjonalismens gamle spøkelser løs,» utbrøt EF-kommisjonens formann, Jacques Delors i oktober 1991.1 Det store nasjonale «vi» blir tilfluktssted og identifikasjonsmiddel for stadig flere av den gamle verdens borgere. Med henvisning til dette «vi» går de til angrep på «de andre». Noen hevder å kjempe for demokrati og rettferdighet - i før­ ste omgang for seg selv og dem som tilhører det samme felles­ skap. Andre setter kampen mot «de andre» høyere enn sin even­ tuelle positive visjon, og krever «etnisk rensing» av hele landom­ råder, eller simpelthen at «utlendingene skal ut». Og når front­ linjen overalt går mellom «oss» og «de fremmede», tar krigen aldri slutt. Uansett hvordan man ser det, finnes det alltid flest utlendinger i verden. Like sant som det er at nasjonalismen ofte fører til krig og konflikter, er det imidlertid at nasjonalstaten danner et av de viktigste grunnlag for moderne demokratier. Om separatistene i det tidligere Sovjetunionen og på Balkan påstår at de kjemper for den nasjonale selvbestemmelsesrett, kan man spørre om ikke områdene faller fra hverandre av mangel på en overordnet

15

nasjonalisme, som forener og ikke splitter. Hvor er idéen om en jugoslavisk nasjon blitt av? I Vest-Europa vokser EF-unionen frem som et gigantisk nasjonsprosjekt, med flagg, fedrelandssang og grunnlov. Men mange av unionsmotstanderne kaller seg også nasjonalister, noen i demokratisk betydning, andre ser kampen mot EF som et ledd i kampen mot all verdens utlendinger. Mens ansvarlige politikere og såkalt demokratisk innstilte og «moderne» men­ nesker fordømmer den voldelige nasjonalisme som vil forsvare land og kultur ved å angripe andre, berømmer de det de kaller patriotismen, nasjonalfølelsen eller kjærligheten til ens eget land. Heller ikke den anerkjente patriotismen er imidlertid fri for å ville vise egen storhet på andres bekostning. Den legitime arena der nasjonene nå kappes om ære og berømmelse, er ikke slag­ marken, men sportsplassen. Fotballag og atleter er blitt vår tids nasjonale krigere. Men foreløpig synes de færreste å legge mer­ ke til at også den patriotismen har skyggesider, selv om man har vennet seg til at ingen landskamp i fotball kan arrangeres uten et gedigent oppbud av politi som skal holde tribunevolden i sjakk. Nasjonalismen har mer enn ett ansikt. Den har også mer enn ett Janus-ansikt. Ikke bare søker den forening og integrering innad, den virker diskriminerende utad. Den står også med ett ansikt vendt mot fortiden og tolker historien som en langsom fremadskridende bevegelse mot nasjonens heroiske fødsel; et annet ansikt er vendt mot fremtiden og lover tilhengerne av den egne nasjon storhet, velstand og demokrati. Og selv om den enkelte helst hevder at nettopp hans eller hennes form for nasjonalisme er demokratisk og fremtidsrettet, mens de andres er fortidsbundet og diskriminerende, henger alle fasetter av nasjonalismen sammen. «Vi demokratisk valgte medlemmer av Det slovakiske nasjonalråd erklærer høytidelig at det slovakiske folkets tusen år lange streben etter suverenitet har gått i oppfyl­ lelse,» heter det i den slovakiske suverenitetserklæringen fra 17. juli 1992.' Om noe folk, det slovakiske innbefattet, kan sies å ha «strebet i tusen år» for å oppnå suverenitet, er mildest talt tvil-

16

somt. At den samme suvereniteten skal føre til demokrati, er heller ikke uten videre gitt. Til grunn for både fortidsdrøm og fremtidshåp, demokrati og diskriminering, ligger den enkeltes identifikasjon med det stør­ re «vi», og vissheten om at det er forskjellig fra alle andre nasjo­ nale fellesskap. Det som binder nasjonen sammen, er uavhengig av tid og personlig bekjentskap. Samholdet omfatter slekt og venner, bekjente og fiender. Også mennesker som lever på et annet sted og som man aldri har sett, ja, kanskje aldri kommer til å se, tilhører dette utydelige, men høyst nærværende «vi». Det er lett nok å snakke om «typiske italienere, tyskere og engelskmenn» og om at det er «typisk norsk» å være best, men ikke like enkelt å forlate anekdoten eller de fastlåste fordomme­ ne og forklare hva det er som gjør den ene eller den andre så «typisk». Dessverre synes det som om det er like vanskelig å definere klare skillelinjer også i de områdene av verden der folkene, når dette skrives, ikke lenger forteller vitser om hverandre, men er i blodig krig. Riktignok henviser man til språklige, religiøse, tradi­ sjonelle, kulturelle og tildels rasemessige forskjeller. Det er like­ vel ikke klart hvorfor forskjellene må få så dramatiske politiske konsekvenser. Ifølge Ernst Gellner finnes det grovt regnet 8000 språk i verden og 200 eksisterende stater.3 Folk med forskjellig språk, religion eller som er av forskjellig «rase», lever stort sett fredelig side om side i andre deler av verden, slik de har gjort også der hvor det nå er åpen krig eller andre uforsonlige kon­ flikter. I Bosnia-Hercegovina har katolske, ortodokse og musli­ mer, eller om man vil: kroater, serbere og bosniere levd sitt hver­ dagsliv i århundrer. De har handlet i hverandres butikker, giftet seg med hverandre, irritert seg og gledet seg over hverandre, akkurat som folk gjør et hvilket som helst sted på kloden. I det området som for øyeblikket kalles Moldova, har jevne ukrainere, rumenere, russere og gagauzere for størstedelen hatt normal menneskelig omgang - inntil den moskovittiske sentral­ makten falt og nasjonal selvbestemmelse ble dagens tema. Det samme er tilfelle i Kaukasus, der det bor over hundre forskjelli­ ge nasjonaliteter, og et ordningsprinsipp basert på nasjonen der­

17

for ikke vil kunne gjennomføres uten et omfattende folkemord - som allerede synes å være i gang. Ja, selv om konflikten mel­ lom aserbajdsjanere og armenere er hundrevis av år gammel, bodde det inntil for få år siden over to hundre tusen armenere i Aserbajdsjans hovedstad Baku. Nå er bare en håndfull igjen. De lever i stadig frykt for pogromer eller trakassering fra sine tidli­ gere medborgere. Historikeren og nasjonalisme-eksperten Eric J. Hobsbawm oppsummerer i en artikkel fra mai 1992 situasjonen i Europa og ser fremmedfrykt og ny-nasjonalisme som forsøk på å fastholde ett stabilt punkt i en omskiftelig og kaotisk verden: «Tross alt kan ingen forandre den fortiden man stammer fra og ingen kan oppløse den man er. Men hvordan vet menn og kvinner at de tilhører et fellesskap? Ved å definere de andre som ikke tilhører det, som ikke burde høre til det, som aldri kan høre til det. Med andre ord gjennom fremmedfrykt. Og ettersom vi lever i en tids­ epoke der alle andre menneskelige forhold og verden som sådan befinner seg i konstant krise, eller i det minste er på vei mot ukjente og usikre bestemmelsessteder, synes det som om fremmedfrykten kan bli massenes ideologi ved århundrets slutt. Det som i dag holder menneskeheten sammen, er fornektelsen av hva menneskeheten har felles.»4 Fremmedangsten er likevel ikke tilstrekkelig for å forstå eller forklare nasjonalismens utydelige, men allestedsnærværende skikkelse. Selv det fellesskap som bygges på det de færreste har felles, er et samhold som lover mer.

ØST: DEMOKRATI OG DEMONI «Kommunismen er død! Nasjonalismens æra er inne!» sto å lese på en valgplakat for det italienske fascistpartiet MSI i Firenze sommeren 1991. Man behøver ikke være fascist for å forstå at nasjonalismen er vår tids utfordring; mange vil også hevde at fascistene på ingen måte har monopol på å se denne utvikling­ en som positiv. Nasjonalismen, i betydningen kampen for nasjo­ nalstaten, er en nødvendig forutsetning for demokratiet, hevdes

18

det. Derfor ble selvstendighetsbestrebelsene i de tidligere østblokklandene slett ikke identifisert med fascisme, men betraktet som de første, nødvendige skritt i retning vestover, mot en demokratisk styreform og et åpent samfunn. Historisk sett er optimismen like godt begrunnet som ankla­ gen om at nasjonalisme fører til fascisme. Den moderne nasjo­ nalisme ble født samtidig med det moderne demokrati, i den franske revolusjon. Da den eneveldige kongen ble avsatt, trådte nasjonen inn i hans sted, representert ved medlemmene i Nasjonalforsamlingen. «Nasjonen» ble synonymt med «folket». Medlemmene i den franske nasjon fikk borgerrettigheter - i Erklæringen om menneskets rettigheter fastslo Nasjonalforsamlingen at alle mennesker, uansett stand, hadde visse umistelige rettighe­ ter. Både de konkrete borgerrettigheter og de almene mennes­ kerettigheter ble forankret i nasjonen: «Enhver politisk institu­ sjon har til oppgave å bevare menneskets naturlige og ukrenkeli­ ge rettigheter: retten til frihet, eiendom, sikkerhet og til å gjøre motstand mot undertrykkelse», heter det i artikkel 2. Den øver­ ste myndighet som i siste instans skal se til at så skjer - er nasjo­ nen: «Ethvert suverenitetsprinsipp bygger i sitt vesen på nasjo­ nen: Ingen sammenslutning eller noe individ kan utøve autori­ tet som ikke uttrykkelig stammer fra nasjonen.» (artikkel 3). I nasjonalstaten blir medlemmene forvandlet fra undersåtter til medborgere, det gjaldt for overgangen fra den dynastiske fyrstestat til den demokratiske stat, og det er i stor grad drømmen om å bli medborger som styrer kampen for nasjonalstaten blant undersåttene i de tidligere øst- og sentraleuropeiske byråkratis­ ke og ideologiske statene. Når det representative demokratiet blir statsmaktens grunnlag, trekkes alle borgerne med i samfun­ nets ve og vel. Dermed skal en solidaritet og et engasjement oppstå som favner mer enn familien eller provinsen, som samler borgerne i én felles idé. Henrik Ibsen har formulert denne siden av den nasjonale kamp som «kongstanken» i skuespillet Kongsemnerne fra 1864: «Norge var et rike, det skal bli et folk. Trønder sto mot vikværing, agdeværing mot hordalending, hålo­ galending mot sogndøl; alle skal være ett herefter, og alle skal vite med seg selv og skjønne at de er ett!»

19

Slik lyder det forrige århundres visjon for den nasjonale kamp. Og meget tyder på at det håp som lå til grunn for visjo­ nen, var godt begrunnet. Historisk har nasjonalstaten dannet det nødvendige grunnlag for utviklingen av folkestyre og like­ verd. Men til tross for drømmene om medbestemmelse og ret­ tigheter, finner vi i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen lite av den sammenbindende nasjon al tanke. Isteden står «agdeværinger» mot «hordalendinger», serbere, kroater og bosniere myrder hverandre på den mest bestialske måte. Om de var ett folk, skal de nå ha hvert sitt rike. Fra dette synspunkt sett er det ikke for meget, men for lite «nasjonalisme» som er Balkans eller for den saks skyld det tidligere Sovjetunionens problem. Den jugoslaviske og sovjetiske solidaritetstanken er forsvunnet, til for­ del for kollektive, historiske besettelser. Hver av de krigførende parter på Balkan representerer tre mektige, historisk sammen­ bindende, ja, universelle idéer som hadde sin glanstid i middel­ alderen, lenge før «nasjonalstaten» var tilstede som idé. Serbere, kroater og bosniere snakker alle samme språk og er alle av sam­ me «rase» - de er slavere. Det er en historisk betinget religionsog konfesjonstilhørighet som skiller dem. Men dermed er heller ikke deres historiske identitet fullgodt beskrevet, for i de siste førti årene har alle levd i en stat hvor religiøs tro ikke skulle være av betydning. Ernst Gellner sammenligner de kriterier som ligger til grunn for motsetningene på Balkan med definisjonen av en engelsk gentleman: «Det er ikke nødvendig å kunne latin eller gresk for å være en gentleman. Men man må ha glemt dis­ se språkene.»° Folkene på Balkan skulle glemme sin historiske arv i den jugoslaviske staten. Det gjorde de ikke. De har bevart mytene om sin egen storhet - og drømmen om nasjonalstaten. Og med kombinasjonen av romantiske fortidslengsler og fremtidsvisjoner om egen stat, har maktglade politikere fått et tilsynelatende uovervinnelig redskap til manipulasjon. Ved å insistere på at alle problemer skyldes «etniske konflikter», og fremsette opprettelsen av egen suveren stat som botemiddelet, lykkes det å samle undersåttene i et nær­ mest hypnotisert fellesskap, der sosiale konflikter er glemt, der alle problemer er redusert til forholdet mellom «oss» og «de

20

andre» - og der befolkningen hisses til å la sitt raseri gå ut over «de andre». Blant annet på denne bakgrunn synes det som idéen om nasjonalstaten og nasjonen ikke kan spille samme rolle på Balkan i dag som den gjorde i Frankrike under revolusjonen. Men la oss foreløpig betrakte krigen på Balkan som en forferde­ lig påminnelse om at både fascister og demokrater kan ha gode grunner for å støtte nasjonalstatstanken. Også utviklingen i det tidligere Sovjetunionen er tvetydig, selv om befolkningen så langt er blitt spart for en virkelig «balkanisering». I desember 1991 brakte det engelske tidsskriftet The Economist en satirisk fremtidsutsikt over utviklingen i Sovjetunionen. Den lød som følger: «Republikken Sørslugonia, tidligere autonom region i Sovjetunionen, har erklært seg uavhengig. Man trykker egne pengesedler, slug, søker om medlemskap i FN og EF, kre­ ver gjenforening med Nordslugonia, som fremdeles hører inn under Russland, og opprettelse av de «historisk rettferdige gren­ sene». Men så gjør den blatiske minoriteten i Sør-vestslugonia opprør mot at slugisk innføres som eneste offisielle språk. Militærgrupper fra nabolandet Blatistan trenger inn i landet. Den slugonske nasjonalgarden deler seg i en fraksjon som ledes av tidligere KGB-offiserer og en fraksjon som er lojal mot presi­ denten fra Borgerforum. Den borgerkrigen som følger, kan få uante konsekvenser på grunn av et lager med atomvåpen som befinner seg i nærheten av hovedstaden Slugo. Uavhengige militærtropper hindrer at våpnene blir evakuert, selv om den slugiske interimregjeringen har erklært landet for atomvåpenfri sone...»6 Allerede ett år etter at ordene ble nedskrevet har de mistet sin satiriske snert, ja, man vil ikke engang finne dem videre interessante. Altfor mange tilsvarende meldinger er kommet fra telegrambyråene de siste månedene. Enkelte eksperter antar at omkring 125 forskjellige «slugonere» vil kunne kreve uavhengig­ het i det tidligere Sovjetunionen. Til sammenligning finnes det rundt 190 stater i verden i dag, det er nesten fire ganger så mange som ved århundrets begynnelse. Balterne ledet an i demokratiserings- og nasjonaliseringspro-

21

sessen blant sovjetrepublikkene. Deres kamp mot den sovjetiske overmakten ble - og blir fremdeles - her til lands betraktet som en gjentagelse av den norske motstanden mot den tyske okkupa­ sjonen. Riktignok hadde alle landene betydelige religiøse og språklige minoriteter, hele 49% av befolkningen i Latvia har et annet morsmål enn latvisk, men da et overveldende flertall av alle innbyggere, uansett bakgrunn og språk, stemte for selvsten­ dighet i 1991, syntes det som om dette virkelig var et demokra­ tisk krav. Ikke før hadde balterne oppnådd hva de ønsket, så vis­ te imidlertid nasjonalismen sin problematiske skikkelse. I folke­ avstemningen om selvstendighet kunne man nok tåle at de fremmedspråklige hadde stemmerett. Senere ble det ikke så opplagt. Litauen har ikke så store minoriteter som de to andre baltiske statene, selv om dem historiske tilknytningen til Polen har etter­ latt en stor polsk koloni i landet, ved siden av den russiske. Behandlingen av dem syntes å gå i diskriminerende retning den første tiden etter selvstendigheten/ men etterhvert har myndig­ hetene maktet å få like stor støtte blant minoritetene som blant litauerne, og styresmaktene sørger for å føre en politikk som aktivt beskytter minoritetenes rettigheter til språkopplæring, egne skoler, aviser osv. I Estland, der lov om statsborgerskap er vedtatt, må man for å få statsborgerskap, stemmerett og andre borgerrettigheter, ha bodd i landet før okkupasjonen i 1941, nedstamme fra en som bodde der, eller, om man bor i landet nå, avlegge en prøve i estisk språk og ha bodd i landet i to år før man blir statsborger. Den russisk-talende del av befolkningen, som utgjør omkring 30 prosent av innbyggerne, blir i henhold til den nye loven defi­ nert som utlendinger. Dette har naturlig nok vakt skarpe protes­ ter både blant de estiske russerne og i Moskva. Situasjonen er i skrivende stund både uavklart og eksplosiv. Det oppsiktsvekkende her er ikke bare bestemmelsene som angår dem som bor i landet, men det at mennesker som er opp­ vokst i Australia, Canada, USA eller et annet land, automatisk får både stemmerett og statsborgerskap, i motsetning til hva som er tilfelle for russisk- eller polsktalende i Estland selv. Dersom

22

man nedstammer fra estere som har reist i eksil, behøver man ikke engang kunne estisk for å få alle rettigheter. Det bestemte landets parlament 18. februar 1993.8 I Latvia har man, når dette skrives, ennå ikke vedtatt lov om statsborgerskap, men blant de utkast som diskuteres, finner vi forslag om at man må ha bodd i landet minst 16 år, kunne lat­ visk, ikke være alkoholiker eller narkoman - om man da ikke nedstammer fra en med latvisk statsborgerskap fra mellomkrigs­ tiden eller har et slikt selv. Da får man automatisk alle rettighe­ ter. Men selv om det ikke er vedtatt noen lovtekst, bør vi legge merke til de bestemmelser som regulerer stemmeretten ved par­ lamentsvalget juni 1993. Kun de med eget statsborgerskap fra før den sovjetiske okkupasjonen, eller som nedstammer fra den tidens latviere, kan stemme. Også her har «latviere» som bor i utlandet og kanskje ikke kan et ord latvisk, stemmerett, i motset­ ning til de språklige minoritetene i landet selv.9 Vi skal ikke underkjenne de problemer som er forbundet med å organisere et land ut av det sovjetiske kaos, der blant annet russiske soldater står innenfor grensene. Og sett på bak­ grunn av de vanskene landene har å kjempe med, er det mer enn prisverdig at man har klart å organisere skoleundervisning på tilsammen 16 nasjonalitetsspråk i Latvia og at det finnes avi­ ser, radio- og tv-sendinger på de fleste av landets språk. Men en stadig pukking på etniske kriterier for statsborgerlige rettigheter og fremmedlover som styres av ønske om å utligne forbrytelser og overgrep begått i Soyjet-epoken, kan få katastrofale følger. Utviklingen i Baltikum har alt fått store konsekvenser overalt i det tidligere Sovjetunionen. Det var her den nasjonale selvsten­ dighet ble fremsatt som alternativ til videre samliv innen Sovjetimperiets grenser. At kampen ble kronet med seier, virket som olje på ilden for nasjonalistbevegelsene i de forskjelligste «slugiske republikkene». Lovene om minoritetenes rettigheter kan også komme til å danne forbilde, noe som i verste fall vil kunne føre til oppblomstring av en ekspansiv og krigersk russisk nasjonalisme. Makthaverne i Kreml vil kunne bruke hensynet til «sine egne» i utlendighet som argument for militaristisk propa­ ganda og våpenbruk. Foreløpig har de «bare» utsatt tilbaketrek-

23

ningen av russiske tropper fra Estland og Latvia - i påvente av at menneskerettighetene skal gjelde også russerne i området, som de sier. I løpet av den tid det storrussiske og senere sovjetiske imperi­ um eksisterte gikk en Jevn strøm av russere til koloniene. Alt i alt bor omkring 25 millioner utenfor Russland. Dersom de utsettes for en systematisk diskriminering, eller jages «hjem» til et land kanskje bare beste- eller oldeforeldrene har bodd i, kan det i neste instans gi næring til aggressiv og imperialistisk nasjonalis­ me innen selve Russland. Strømmen av flyktninger tilbake til «moderlandet» er allerede betydelig, særlig fra de sentralasiatiske områdene, og man regner med at vel 1,5 millioner flyktning­ er lever i Russland. Foreløpig er det bare noen få taleføre politi­ kere som åpent spiller på de storrussiske strengene. Blant dem er Vladimir Sjirinovskij den mest kjente. Han fikk vel 7% av stemmene ved presidentvalget i 1991. Da han senere samme år besøkte Latvias hovedstad Riga - hvor flertallet av befolkningen er russere - høstet han jublende applaus for sitt krav om å gjen­ opprette Russlands grenser fra 1913, noe som innebærer at ikke bare de baltiske statene, men også Finland og deler av Polen eventuelt vil komme under russisk overherredømme. Sjiri­ novskij kaller seg selv med stolthet «fascist». Hans parti, som iro­ nisk nok heter «Det liberal-demokratiske parti» har allerede opprettet kontakt med tyske ny-fascister. Den nasjonalismen som vokser frem fra kommunismens rui­ ner, har på det nåværende tidspunkt alt vesentlig vist seg mer som en tendens i retning av å danne små, selvstyrte enheter innenfor etniske eller nasjonale grenser, enn en tendens til å legge andre landområder inn under sitt territorium. En del av de nye separatistbevegelsene kjennetegnes også ved at det er de rike områdene som først ønsker å løsrive seg: De baltiske statene vil bort fra det relativt sett mindre utviklede Russland. Russland, Ukraina og Hvite-Russland inngikk i desember 1991 den såkalte «Minsk-avtalen» og avsondret seg dermed som «slavisk region», iallfall for en kortere tid, fra de fattigere områdene i SentralAsia; Slovenia og Kroatia, som er ulike mer økonomisk og indus­ trielt utviklet enn Serbia og Makedonia, trådte først ut av

24

Jugoslavia, og i Tsjekkoslovakia var det. til slutt det rike Tsjekkia som ønsket at landet skulle deles, ikke Slovakia. At de rike områ­ dene ønsker å kvitte seg med sitt fattigere oppland, er forøvrig også ett av kjennetegnene ved utviklingen i Vest-Europa, noe vi kommer tilbake til. I Øst-Europa har allerede ønsket om selvstendighet hos den ene part flere steder avfødt militære reaksjoner fra den andre. Selv om årsakene delvis er av økonomisk art - med Slovenia for­ svant for eksempel en meget stor del av industrien på Balkan blir de legitimert med henvisning til «nasjonens interesse». Serbernes ønske om å skape et Stor-Serbia på Balkan kan betraktes som et svar på kroatenes, slovenernes og bosniernes krav om selvstendighet - for kroatene synes etterhvert «selvsten­ dighet» å bety et «Stor-Kroatia». Krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh har sitt utspring i at arme­ nerne i området, som administrativt hører inn under Aser­ bajdsjan, vil slutte seg til Armenia, og krigen mellom georgiere og abkhasere i Kaukasus har den abkhasiske frigjøringsbestrebelsen som forutsetning. Ingen kan være sikker på at ikke behandlingen av det store ungarske mindretallet i Slovakia vil føre til en skjerpelse av konflikten mellom Ungarn og Slovakia. Den ungarske statsministeren Joszef Antall erklærte i september 1992 at han «hva ånd og følelse angår» vil være statsminister også for de fem millioner ungarere som bor utenfor Ungarn.10 Det hører med til bildet at både Slovakia og Ungarn ruster opp - begge parter kjøper ifølge Der Spiegel våpen fra Russland.11 Vi skal også være varsomme med å spå hvordan det vil gå med det «selvstendige Tataristan», som erklærte seg uavhengig av Russland i 1992. Området ligger midt inne i Russland og har omtrent like mange russiske og tatariske innbyggere. Foreløpig er uavhengighetserklæringen kun et stykke papir, men den kan når som helst få en ganske annen og mer konkret virkelighet. Forholdet mellom de største arvtagerne etter det sovjetiske imperium, Ukraina, Kasakhstan, Hvite-Russland og Russland, er heller ikke avklart. Foreløpig synes det som om de nære forbin­ delsene som tross alt eksisterer både mellom de politiske elitene

25

og de militære lederne i de tre atom-maktene, er tilstrekkelige til å hindre at uoverensstemmelsene slår ut i åpne konflikter. Ingen kan si hvordan situasjonen blir når de nåværende lederne byttes ut med andre. Hva med de østlige områdene i Ukraina som er befolket av russisktalende? Eller hva med Kiev der over 80 % snakker russisk? Ingen vet heller hvilket flagg halvøya Krim kommer til å smykke seg med. Den hørte inn under Russland frem til 1959, da den av ukraineren Khrustsjov ble gitt i gave til Ukraina som markering av 300-års jubileet for unionen mellom Ukraina og Russland. Tradisjonelt hadde den vært hjemstedet til de såkalte krim-tatarene. I likhet med tatarene i «Tataria» er de etterkommere etter det folkeslag som okkuperte store deler av Ukraina og Russland fra 1227 til 1480. Under Stalin ble krim-tatarene beskyldt for kollektivt forræderi og sam­ arbeid med tyskerne, og deportert til Uzbekhistan. Nå ønsker de å flytte tilbake, men de nåværende beboerne av halvøya hev­ der at det ikke er plass til dem. Tilfellet Krim er ikke enestående. Stalin, som var folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål, forsto åpenbart hvilken trussel nasjonalismen kunne utgjøre mot det kommunistiske tusenårsri­ ket. Derfor flyttet han om på folkegrupper som skulle de være sjakkbrikker, i tillegg til å spre industri og råvareforedling slik at alle regioner og områder ble avhengige av hverandre. Satt på spissen kan vi si at inntil unionens oppløsning i 1991 kunne en høyresko bli produsert i Ukraina, en venstresko i Litauen, lisse­ ne i Uzbekhistan og sålene i Estland, hvorpå hele skopartiet ble øremerket for salg i Hvite-Russland og Russland. Det sier seg selv at dette produksjonssystemet ikke utgjør det gunstigste grunnlag for 15 eller flere nasjonaløkonomier. Det tungrodde og sentraldirigerte sovjetiske næringslivet var også ute av stand til å holde tritt med de krav en moderne ver­ den stilte, ikke minst på grunn av det vanvittige våpenkappløpet som kalles «den kalde krigen», og som Vesten vant så suverent. Sammenbruddet i økonomien var en av de viktigste årsakene til oppløsningen av Sovjetunionen - noe som i neste omgang førte til en ytterligere utarming av befolkningen, og deretter la grun­ nen til selvstendighetserklæringene i republikkene. For det er

26

lettere å dele rikdom enn fattigdom, er rikdommen enn så beskjeden. Noe av det innbyggerne i det fordums Sovjetunionen ennå synes å ha felles, er drømmen om egen rikdom og nasjonalise­ ring av eiendom og rettigheter. Det tør være den viktigste grun­ nen til at nasjonalismen i området har uttrykt seg som avsondringstendens og ikke som ekspansjonskraft. Men her kan nasjo­ nal separatisme være like farlig som imperialisme. Selv om ukrainere, hviterussere, litauere, uzbekhere, moldovere og alle de andre kan erklære sine egne nasjonalstater, har samlivet mellom de forskjellige folkeslagene vart så lenge at det knapt finnes en stein i hele det tidligere Sovjetunionen som ikke minst to folke­ slag kan gjøre krav på. Ingen av de nyopprettede statsdannel­ sene kan sies å være tilnærmelsesvis «etnisk homogene». I tillegg til den håndfull folkeslag som de siste årene har fått sine «nasjo­ nalstater», finnes bare i Russland omkring 150 andre folkegrup­ per. Og ikke bare russere bor utenfor sitt kjerneområde; enhver sjåvinistisk innstilt statsmann i en hvilken som helst republikk vil kunne finne «sine landsmenn» i en eller flere av de andre repu­ blikkene. Her, som på Balkan, har politikerne fått et farlig og effektivt middel for å sikre egen makt. Mer enn noe annet er det den maktpolitiske retorikk som avgjør om de fortapte får treng­ er til frelse. Politiske folkeforførere skaper ikke nasjonalfølelse og nasjonalisme, men de benytter dem for å sette navn på «den skyldige» - som alltid er «de andre» - og for å kanalisere mis­ nøye og vilje til opprør inn i et håndterlig spor. Utviklingen i de nye selvstendige republikker trues ikke bare av demagoger. Drømmen om rikdom og velferd spilte en viktig rolle for oppdelingen av unionen; skuffelsen over at målene ikke ble nådd med én gang, ja, kanskje aldri kan nås, vil kunne avføde den reneste desperasjon. Hvis det blir resultatet, må Vesten ta sin del av skylden. Avslutningen av den kalde krigen har ikke ført til at «vi» i Vesten på alvor har nærmet oss «de andre» i øst. De ble nok lovet gull og grønne skoger hvis de bare kvittet seg med sine kommunistiske regjeringer og innførte markedsøkonomi. De fikk vite at det var en menneskerett å kunne reise ut av sitt eget land og slå seg ned der man selv ønsker. Så faller de gamle regi­

27

mene, utreiserestriksjonene blir opphevet - med den følge at de vestlige land innfører visumplikt. Da forsøker man seg med mar­ kedsøkonomi, og prøver å komme inn på de rike markedene med de varer man har. Men også varene blir stoppet - Vesten dri­ ver proteksjonisme etter beste nasjonalistiske oppskrift. De enkel­ te gatehandlerne blir stanset med politiforskrifter, de større kon­ kurrentene med intriger. Skotske bringebærdyrkere sørget gjen­ nom sin lobby i Brussel for å holde polske konkurrenter utenfor EFs marked. Det samme skjedde med tsjekkiske sementprodusenter, ungarske fugleoppdrettere og bulgarske plommedyrkere.12 Når «de nye europeere» nektes adgang til handel for hard valuta, samtidig som de ber private overta statlige bedrifter og foretak, blir en stadig utarming i forhold til de rike landene resultatet, og de lønnsomme, nasjonale foretakene kommer på utenlandske hender. Hvem andre skulle ha råd til å kjøpe dem? Prosessen fører til sosial skuffelse, desperasjon - og til identifise­ ring med det ingen kan ta fra dem: Den historiske identiteten. Dermed splittes samfunnene i nasjonale grupperinger som bekjemper hverandre. Knapt noe nører så godt opp under det nasjonalistiske hatet som økonomisk håpløshet. De nye nasjonalstatene i Øst- og Sentral-Europa er imidlertid ikke grunnlagt av økonomiske hensyn. Bak nasjonsdannelsene her som andre steder, ligger et knippe av håp, visjoner og drøm­ mer. I tillegg spiller det med at de tidligere statene gikk til grun­ ne i en orgie av løgner og uetterrettelighet. Den tillitskrise som ble skapt da kommunistregimene forsvant, førte til at befolk­ ningen og politikere lette etter andre organisasjonsprinsipper, etter en annen basis for staten, som kunne garantere de politis­ ke og sivile rettigheter som etterhvert er blitt en selvfølge i andre deler av Europa. Ikke overraskende søkte de å organisere den politiske makt etter den modell som finnes i Vest-Europa: nasjonalstaten. Både i Kroatia, Slovakia, Latvia, LIkraina og de andre nye europeiske statene utgjøres drivkraften bak kravet om politisk, kulturell og økonomisk selvstendighet av ønsket om en demokratisk, rettferdig maktfordeling. Når fascistene i Europa jubler over utviklingen, er det derfor de færreste av de «nye nasjonalister» som vil stemme med i koret - foreløpig.

28

I Sentral-Europa er nasjonalstatens historie likevel dyster: Det var den amerikanske presidenten Woodrow Wilson som innførte prinsippet om «nasjonenes selvbestemmelsesrett» etter første verdenskrig. Hans påstand var at bare frie nasjoner kunne skape frie borgere. Og for at nasjonen skulle bli fri, måtte den ha sin egen stat, eller for å si det på en annen måte: Alle medlemmene i nasjonen måtte samles i én stat. Det var det prinsippet Hitler henviste til da han gikk inn i Tsjekkoslovakia og Østerrike. Begge steder levde tyskere som da kom «hjem».

VEST: EGET FOLK FØRST

Det såkalte Vest-Europa, som siden annen Verdenskrig har vært betegnelsen på landområdet fra grensen mot DDR til Irland, har i samme tidsrom fremstått som en øy av relativ rettssikkerhet og velferd i en stadig fattigere og mer kaotisk verden. Her skulle vi ikke vente noen «nasjonalisme» av sentral- og østeuropeisk type. Da Berlinmuren falt, og de første nasjonale spenninger dukket opp til overflaten i øst, talte man i vest om integrering og samling. Maastricht-avtalen ble utformet for å samle vest mot et Øst-Europa i oppbrudd og for å binde og balansere det StorTyskland som ville bli resultatet av gjenforeningen. I likhet med Romatraktaten, «grunnloven» for «Det europeis­ ke økonomiske samarbeidsområdet» (EEC), bygger Maastrichtavtalen på fire økonomisk begrunnede friheter: Fri bevegelse av varer, tjenester, valuta og mennesker. Det uttalte mål er imidler­ tid ikke lenger begrenset til et økonomisk samarbeidsområde, men til en «europeisk union». Under benevnelsen skjuler det seg foreløpig kun en union av vesteuropeiske nasjoner, forøvrig en språkbruk parallell til betegnelsen «Amerikas forente stater» for en del av velferdsområdet på det nordamerikanske kontinent. EF som politisk union kan fra vårt synspunkt betraktes som et av verdenshistoriens største forsøk på nasjonsbygging, bare over­ gått av det tidligere Sovjetunionen. Planene er å ha felles valuta, felles sentrale styringssystemer og felles forsvar. Men der Sovjetunionen baserte nasjonen på ideologi, baserer EF sin

29

fremtidige nasjon på økonomi. Slik Lenin mente at de nasjonale og sosiale problemer bare kunne løses dersom den rette ideolo­ gi, altså den leninistiske variant av marxismen, føyde nasjonene sammen i én stat, slik synes EF-ideologene å mene at krigstrusler og overnasjonale problemer, såsom økologiske katastrofer, bare kan løses dersom nasjonene inngår et tett samarbeid basert på et økonomisk grunnlag. I likhet jmed både de eksisterende nasjoner og de som i løpet av de siste årene er gått til grunne og følgelig nå blir avfeid som «multikulturelle stater», såsom Jugoslavia, søker EF å skape fellesskapsfølelse ved hjelp av lover og symboler. Den fremtidige unionen har allerede sin grunnlov, den har et eget flagg - et stjernebanner som USA - og en egen nasjonalsang: Ode til gleden, med tekst av Friedrich Schiller og melodi av Ludwig van Beethoven. «Dersom folks politiske lojali­ tet kunne knyttes til Fellesskapet i stedet for til de enkelte nasjo­ nalstatene, ville et avgjørende slag i kampen for et fremtidig Europas forente stater være vunnet,» skriver den norske forske­ ren Tor Egil Førland.13 Forutsetningen er imidlertid at det opp­ står et «EF-vi», enten istedenfor eller ved siden av de nasjonale identiteter. I enkelte henseender oppfører det økonomiske samarbeids­ området seg allerede som en nasjonalstat, med felles proteksjo­ nistisk politikk overfor Europas østlige områder og verdens øvri­ ge fattige land. EF yter imidlertid også betydelig økonomisk hjelp til de fattigere landene, analogt til den hjelp en rik nasjon ville gi til en fattig nabo, i håp om på den måten dels å unngå sammen­ brudd, dels å legge grunnlaget for egne investeringer senere. En felles politikk overfor «utlendinger», altså mennesker som ikke tilhører noen av de nasjoner som inngår i fellesskapet, er under utarbeidelse. Den er så streng hva angår regler om visum og mulighet for rett til asyl, at Europaparlamentet, Europarådet og FNs høykommissær for flvktninger har protestert.14 Vi skal ikke presse parallellen mellom den kommende EF-union og en nasjonalstat for langt - i oversiktlig fremtid er forskjel­ lene langt større enn likhetene. Enkelte hevder at en ytterligere integrering av EF vil føre til at et regionenes Europa overtar etter nasjonalstatenes Europa. Det vil kunne føre til en løs uni­

30

on basert på lokaldemokrati under en sentral «paraply», eller til en oppblomstring av det vi kan kalle fellesskapsfundamentalisme blant stadig mindre deler av befolkningen, til en «slugifisering» av Vest-Europa. I 1991 sammenlignet den katalanske presi­ denten Katalonias situasjon i Spania med Litauen under sovje­ tisk styre.13 Ikke overraskende hevder motstandere av EF-unionen at den vil føre til en «slugifisering» og økt ny-nasjonalisme, mens tilhengerne hevder at den er det beste, ja, eneste bolverk mot den truende nasjonalismen. Politikere og kommentatorer syntes å gjøre regning uten verd når de snakket om integrering og overnasjonalitet i vest - eller «nasjonsbygging» som bolverk mot oppløsning i øst. En ting er den vesteuropeiske befolkningens reaksjon på Maastrichtavtalen: I Danmark og Frankrike, hvor den er sendt ut til folke­ avstemning, har den splittet nasjonen nokså nøyaktig på midten, med noen promilles overvekt av «nei» i Danmark i 1992, og en tilsvarende overvekt av «ja» i Frankrike. Også i flere av de lande­ ne der det ikke skal holdes folkeavstemning, som Tyskland og England, er den folkelige motstanden massiv ifølge meningsmå­ lingene. Dernest kommer fremveksten av fremmedangst og nynasjonalisme i det området som skal omfattes av avtalen. Den må - iallfall til en viss grad - sees adskilt fra motstanden mot fedrene i Maastricht, selv om protesten mot Maastricht og mot utlendinger sammenfaller enkelte steder, som blant Le Pens til­ hengere i Frankrike. I Danmark viste en meningsmåling fra sam­ me tid som folkeavstemningen (juni 1992) at danskene er de mest tolerante i hele Europa hva angår folk av andre raser og andre religioner.1*1 Forholdene i land der spørsmålet om en europeisk union ikke møter videre motstand i befolkningen, såsom Belgia og Italia, peker i samme retning. Belgia kom dårlig ut i den nevnte undersøkelsen. Landet står dessuten i fare for å bli delt i to, i en flamsk og en fransk del. Paradoksalt nok er for mange belgiere imidlertid oppsplittingen av landet et argument for en tettere europeisk union. Den vil kunne føre til at regione­ ne får mer innflytelse, og følgelig til at flamlendere og vallonere får større selvbestemmelse i et samlet Vest-Europa enn de har i Belgia.

31

I likhet med Belgia er Italia på randen av splittelse, mellom nord og sør, men også de norditalienske separatistene ser sine interesser best ivaretatt innen et samlet EF. Den samme tenden­ sen til splittelse og europeisk enhet finner vi i Storbritannia. Ifølge en meningsmåling fra februar 1992, ønsket over 50% av innbyggerne i Skottland selvstendighet i forhold til England. De er imidlertid positive til EF.1' Det overnasjonale samarbeidet i Europa trues av annet enn den åpne nasjonalisme. En av de viktigste forutsetninger for en stabil «vesteuropeisk union» vil være at innbyggerne føler seg trygge på den nye statsdannelsen, om så den kalles «union», «føderasjon» eller «Europas forente stater». Så langt har EF iføl­ ge organisasjonens egne statistikker tilsynelatende bidratt til å øke den sosiale utryggheten. I 1975 fantes 38,5 millioner fattige i de tolv nåværende medlemslandene. I dag er tallet minst 50 mil­ lioner. Mellom 50 og 55 millioner europeere, det vil si én av seks eller syv innbyggere i den fremtidige unionen, fører en høyst usikker tilværelse og råder over mindre enn halvparten av den gjennomsnittlige disponible inntekten for innbyggerne i sitt eget land.18 Man kan kanskje innvende at disse tallene ville vært mer skremmende uten EF, og at de har mer sammenheng med internasjonaliseringen av næringslivet og den økte konkurran­ sen mellom multinasjonale selskaper enn med EF-strukturen, men det faktum gjenstår at antallet fattige har økt dramatisk i den vestlige verden. Og vi må være klar over at fattigdom og arbeidsløshet, reell eller truende, er en av de viktigste drivkrefte­ ne bak fremmedhatet. Men den er ikke den eneste - fremmed­ hatet stikker dypere: Danmark, som har den høyeste arbeidsløs­ heten i hele Skandinavia, har den laveste oppslutningen til ny­ nazistiske grupper.-.foreløpig. I Sverige er tendensen motsatt.19 Økende fattigdom, som delvis synes å avreagere i fremmed­ hat; motstand mot integrasjon, men åpenhet for utlendinger; ønske om separasjon, men også om integrasjon i et «regionenes Europa». - Vi kan i det minste slå fast at forholdet mellom «vi» og «de andre», og spørsmålet om hvilket «vi» den enkelte tilhø­ rer, er tema også i vest. Det tvetydige og forvirrende bildet som møter oss i EF som

32

sådan, finner vi konsentrert i «EFs hovedstad»: Brussel. Byen er preget av den nasjonalitetskonflikt som har herjet landet siden Belgia ble et selvstendig kongedømme. Her bor både flamsktalende, tysktalende og fransktalende, i tillegg til en stor del av Belgias 300 000 - 400 000 innvandrere fra den tredje verden. Det er intet harmonisk samboerskap. Splittelsen mellom fransk­ talende vallonere og flamlendere er dyp og bitter. Vlaams Blok, det flamske nasjonalistpartiet som aktivt går inn for opprettel­ sen av en selvstendig flamsk stat, var den eneste seierherren i parlamentsvalget i november 1991. Det fikk litt mer enn ti pro­ sent av stemmene på landsbasis og 27% av stemmene i Antwerpen. Partiets slagord er Eget folk først, parolen er rettet både mot innvandrerne og mot EF-utviklingen. «Folk trenger hverken snakke flamsk eller fransk, de kan være muslimer og fortsatt få statsborgerskap. Vi synes det er urettferdig. Hvis folk skal bo her, må de bli som oss,» sier en av partiets ledere i et intervju. Han fortsetter: «Brussel er en flamsk by, selv om det av historiske årsaker bare er en minoritet som snakker flamsk der i dag. Vi ønsker Brussel som vår flamske hovedstad. Som Europas hovedstad vil det komme tusener på tusener av folk som arbei­ der i EF-systemet. Disse vil snakke engelsk, tysk og fransk, men ikke flamsk. Dermed blir Brussel sementert som en fransktalen­ de by.»20 Om separatisttendensene først fikk uttrykk over ølglass i Antwerpens kneiper, står Belgias enhet eller splittelse nå øverst på den politiske dagsorden. Sommeren 1992 fremsatte lederen for det flamske liberale parti, Guy Verhofstadt, et forslag om å dele landet inn i fire klart avgrensede delstater, Flandern, Vallonia, Brussel og et tyskspråklig område. Høsten 1992 ble det i Belgia inngått en avtale om at Flandern og Vallonia skal få direkte valgte parlamenter, landet tok et langt skritt i retning av en ny, føderal ordning - som riktignok hele tiden holdt seg innenfor EFs rammevilkår. Bak den begynnende delingen av landet ligger ikke bare språkstrid eller misnøye med «fremme­ de». Flandern er langt rikere enn det gamle tungindustrisenteret Vallonia, der næringslivet ikke er tilpasset de moderne krave­ ne, og som derfor mottar store subsidier fra Flandern hvert år.

33

En avis i Antwerpen regnet ut at «de fransktalende» kostet hver flamsk familie omkring 100.000 kroner i året, eller en bil, som avisen skrev.21 Ønsket om en monetær union innen EF synes også å ha påskyndet utviklingen. En slik union setter bestemte kriterier for medlemslandenes økonomi, og det tåles bare et visst budsjettunderskudd. Dermed tvinges statene til å redusere sine utgifter, noe som i første rekke går ut over den fattige delen av befolkningen.22 I Belgia, som andre steder, krever markeds­ økonomien at de fattige får klare seg selv. Eget folk og egen rik­ dom først. Den truende splittelsen av Italia, der Lombardia ønsker løsri­ velse fra resten av landet, må også betraktes som uttrykk for at de rike ikke vil ha noe med de fattige å gjøre. Dersom NordItalia var et eget land, ville det ha vært det rikeste i Europa, og ved suppleringsvalgene i 1992 hadde det separatistiske partiet Lega Lombardia størst vekst, med opptil 40% tilslutning i enkelte byer. Så kan man jo spørre hvor det er blitt av den italienske eller belgiske nasjonalfølelsen. Hvilket folk er «det egne» som skal komme først, hvis det ikke er identisk med befolkningen i nasjonen? Her, som på Balkan, kan man argumentere for at det er en regionalisme og ingen nasjonalisme som herjer landene i Vest-Europa. Distinksjonen kommer vi tilbake til. Frankrike står ikke overfor faren for å bli delt i regioner, til tross for at landet i århundrer har omfattet flere folkeslag som taler forskjellige språk. Vi er imidlertid vitne til et annet uttrykk for den almen-europeiske regionalismen, som ikke krever løsri­ velse for et område, men en oppdeling av befolkningen mellom «oss» og «de andre». Flyktninger og asylsøkere fra den tredje verden og Øst-Europa søker i stadig større antall til Frankrike, som til andre medlemmer av den globale velferdsklubben. Frankrike er dessuten en gammel kolonimakt, og har et stort antall statsborgere som stammer fra de tidligere koloniene i Nord-Afrika. Nå er Frankrike tilsynelatende særlig skikket til å hanskes med problemet. Befolkningen består for en stor del av innvandrere. En av tre nålevende franskmenn har en bestefar eller bestemor som var innvandrer, en femtedel har minst én far eller mor som er født i et annet land.23 Dessuten er den

34

franske nasjon eksplisitt basert på idealene fra den franske revo­ lusjon, og menneskerettighetserklæringen danner grunnlag for integreringspolitikken.24 Likevel fikk nasjonalisten Jean Marie Le Pen 14,4% av stemmene ved presidentvalget i 1988, og parti­ et hans, Nasjonal Front, fikk 13,9% ved regionalvalget i 1992. Ved parlamentsvalget i 1993 gikk partiet riktignok kraftig tilbake men det kan mer være uttrykk for at andre partier har overtatt trekk fra hans politikk, enn for at Le Pens idéer har mistet støt­ te. Uansett har han på eksemplarisk måte begrunnet slagordet om «eget folk først»: «Jeg foretrekker mine døtre fremfor mine nieser, mine nieser fremfor mine kusiner, mine kusiner fremfor mine naboer, mine naboer fremfor mine landsmenn, mine landsmenn fremfor utlendinger. Hva er galt i det?»25 Le Pens politikk grunner seg både på motstand mot europeisk integra­ sjon og frykten for ikke-europeiske innvandrere, en frykt som finnes langt utenfor de nasjonalistiske politikernes rekker. «Man kjenner igjen de fremmede fordi de lukter annerledes», hevder borgermesteren i Paris ifølge Newsweek. Og hva er galt i å fore­ trekke det nære og kjente fremfor det ukjente og illeluktende? Jorg Haider, leder for Østerrikes Frihetsparti, begrunner frem­ gangen for denne type nasjonalisme på en måte som nok svært mange vil nikke anerkjennende til: «Vi snakker om ting som bor­ gerne ikke har mot til å si åpent og ærlig. Intet folk vil tåle å bli fremmed i sitt eget hjemland. Jeg vil være først og fremst en østerriker, alt annet kommer i annen rekke.»26 Østerrikes Frihetsparti var i november 1992 det tredje største partiet i lan­ det, med 10% av plassene i nasjonalforsamlingen. Haider ønsker å innføre legitimasjonsplikt for utlendinger på arbeidsplassene og få en passus i grunnloven om at Østerrike ikke er noe innvandringsland.2' Ved vurderingen av forslagene og av den støtten Haider har i befolkningen, må vi ikke glemme at Østerrike ligger svært så utsatt til i dagens Europa. Det grenser både mot et ØstEuropa som i verste fall kan bli preget av sosialt kaos og fattig­ dom - hvis blant annet de nasjonalistiske tendensene får utfolde seg, og mot Balkan. Begge områdene kan utvikle seg til de renes­ te flyktningeprodusenter. Frykten for at Østerrike vil bli sittende med flyktninger som ikke slipper inn i noe annet europeisk land,

35

er neppe ubegrunnet. Men vi må heller ikke la oss friste av det sensasjonelle og slagordpregede ved Le Pen, Haider og deres likemenn til å glemme at de tross alt representerer et mindretall i dagens Europa. Den største demonstrasjon i Østerrike noensin­ ne gikk av stabelen i Wien 23. januar 1993. Da stilte 200.000 mennesker opp i fakkeltog mot Haiders lovforslag om stengte grenser og diskriminering av utlendinger. Det samme bildet møter oss andre steder, og det hører med til nasjonalismens paradoks at også det demokratiske sinnelag, den toleranse og vil­ je til å solidarisere seg med mennesker man ikke kjenner, er en frukt av nasjonalstatstanken. Også de «nye landsmenn» skal få nyte godt av nasjonens beskyttelse. Angsten for de fremmede, for at den øvrige verden skal kom­ me veltende innover de vesteuropeiske nasjoner og true både velferd og ens egen kulturelle identitet, er en av de viktigste drivkreftene bak trangen til å sette eget folk først, selv om bare et mindretall står for en pervertering av nasjonalstatstanken til nasjonal egoisme - foreløpig. Kanskje sporene skremmer: Vårt århundre har allerede sett nasjonalisme slå over i fremmedhat og rasisme som avfødte en av verdenshistoriens største folkeutrenskninger. Det skjedde i Østerrikes «brodernasjon», Tyskland. Jødehatet er ikke noe tysk fenomen, selv om historiens største og mest systematiske utryddelse av den jødiske nasjon ble orga­ nisert fra Tyskland. Jødene ble først kollektivt fordrevet fra England i 1290, deretter fra Frankrike, i 1306, og fra Spania i 1492. Riktignok var dette utslag av religiøs intoleranse og ingen rasisme. Rasisme er et langt mer moderne fenomen. Tilflukt fant jødene i Polen og senere blant muslimene i Det ottomanske riket. Overalt i Vest-Europa tok det lang tid før de fikk vende til­ bake; England var stengt for jøder i 400 år. Også det frie Norge skulle være et jødefritt land. Til tross for nordmennenes overbe­ visning om at grunnloven av 1814 var noe nær den frieste og beste i hele verden, tillot den ikke jødene adgang. Da den ble skrevet, var det nesten 150 år siden England lot jødene slippe over kanalen. Til Norge fikk de først adgang i 1851. I de dystre 1930-årene oppnådde aldri jøder som flvktet fra Tyskland, status som politiske flyktninger i Norge. Den skepsis de brave norske

36

myndigheter da viste overfor jødene, kan nok ikke lenger sies å være begrunnet i religiøs intoleranse. Den ligner mer på moder­ ne rasisme. Så snart antisemittismen ble legitimert av Hitler-Tyskland, som forøvrig var anerkjent av det øvrige Europa, var andre av Europas stater meget snare med å fordrive jødene uten hjelp fra Gestapo. «Jødene er djevelens agenter. Da djevelen ville ligne mennesket, skapte han jøden. Jøden er ikke Guds skapning, men en djevelsk skapning. Derfor er ikke jøden et menneske, men ser bare ut som et menneske,» skrev den slovakiske avisen Slovak i 1938.28 La dette sitatet representere en lang rekke tilsva­ rende utsagn fra Europa før 1945. Både i Slovakia, i Baltikum og i Vichy-regimets Frankrike ble jødeforfølgelser og massedrap igangsatt på eget, lokalt initiativ. Det sier noe om det moderne Europas selverkjennelse at man først i de siste årene har begynt å tale åpent om dette. At det «nasjonalistiske vi» kastet seg over et «de» som knapt nok lot seg skille fra nasjonen som helhet - jødene var langt på vei integrert i Europa ved begynnelsen av dette århundret - skal vi komme tilbake til. Tyskland var ikke alene om antisemittismen, men det var her nasjonalismens og rasismens demoner for alvor slapp løs - noe som gir nasjonalismen og det nasjonale problem en særlig valør i Tyskland. Også den faktiske situasjonen etter den kalde krigen er annerledes enn i Europa forøvrig. For første gang siden Hitler er landet nå én nasjon, og idet tyskerne står overfor pro­ blemer som ellers er særmerket for enten øst eller vest, repre­ senterer de hele Europa. Tyskland har den høyeste andelen utlendinger i befolkningen, nærmere 10%. Landet har uten sammenligning mottatt flest flyktninger fra Balkan og det tidli­ gere Øst-Europa og er dessuten det sted der angrepene på flykt­ ninger og «de fremmede» er mest voldelig og på sterkest frem­ marsj, noe som ytterligere forsterker bildet av at det er et Europa i miniatyr. For vår verdensdel er inne i en gigantisk omveltning også hva angår sammensetningen av befolkningen. Aldri siden de store folkevandringers tid har så mange mennes­ ker vært på flyttefot som i våre dager.

37

TYSKLAND: JAKTEN PÅ DET TAPTE «La det som hører sammen, vokse sammen,» erklærte Willy Brandt da Berlinmuren falt og de to tyske statene sto foran gjen­ foreningen. Men etterhvert viste det seg at det var mer enn en mur som skilte øst- og vest-tyskerne. «Dere kjemper for penger, vi kjemper for æren,» belærer vest-tyskeren sin øst-tyske bror i en av de mange vitsene som fortelles etter «gjenforeningen». «Stemmer,» sier øst-tyskeren, - «enhver kjemper for det han mangler!»?y I mer enn én henseende fremstår bestrebelsene etter å skape ett Tyskland ut av de to delene som jakten på det tapte. La oss kort minne oss selv om noen av de utfordringer landet står overfor - og om hva de bunner i. Blant annet fordi nasjonalismen i Tyskland hadde utviklet seg til en orgie i vold og militarisme, ble landet etter nederlaget i annen verdenskrig delt i en vestlig orientert sone som kom inn under USAs interessesfære, og en østlig del, som ble innlemmet i den sovjetiske buffersone. Vest-Tvskland innførte de mest libe­ rale innvandringslover i hele Europa, men beholdt bestemmel­ sen om at alle av tysk avstamning ville få statsborgerskap i Forbundsrepublikken, en regel som i praksis ble utvidet til også å gjelde alle av jødisk avstamning. På den måten ønsket man å oppveie noen av de redsler som var blitt begått i Tysklands navn. Oppgjøret med den nazistiske fortiden preget også andre for­ hold i Forbundsrepublikken. Den vest-tyske etterkrigslitteratu­ ren handler så å si bare om krigens redsler og spørsmålet om skyld. At den øvrige verden blinket ut Tyskland som ondskapens arnested på jord, førte paradoksalt nok til at tyskerne fikk en fordel fremfor andre: De så seg selv i historiens forbrytelser og ble gitt en sjelden anledning til selverkjennelse, noe som nok er en vesentlig årsak til de store fredsdemonstrasjonene i Tvskland blant annet under Gulfkrigen i 1991, og til de imponerende markeringene blant (vest-)tyskere mot det tiltagende fremmed­ hatet. Men samtidig blandet forestillingen om et samlet Tyskland og en tvsk nasjonalstat seg med nazismen, dens forbry-

38

telser og symboler. Nazisme og et sterkt, samlet Tyskland ble ett og det samme. I Øst-Tyskland foregikk intet oppgjør med den nazistiske for­ tiden. Hitler-Tyskland ble dialektisk forklart som det kapitalistis­ ke Tysklands skyld, slik at Den demokratiske folkerepublikken sto igjen uten ansvar. Det var den minste forskjellen mellom Østog Vest-Tyskland. I løpet av de 45 årene de to tyske statene var adskilt, utviklet de seg til to adskilte samfunn. Vest-Tyskland knyttet seg tett til USA og det øvrige Vest-Europa, det ble driv­ kraften innen EF. Øst-Tyskland ble likeledes den nasjon innen østblokken med sterkest økonomi, og om øst-tyskerne savnet det moderne forbrukersamfunnets frihet og selvstendighet, utviklet de et gjennomgripende sosialsystem av bolsjevikisk type - hvilket betyr at det både sikret den enkelte økonomisk trygghet, og ga anledning til en nærmest total overvåkning av befolkningen. Det er ikke vanskelig å forstå at den tyske samlingen umulig kan være noen automatisk prosess. Heller ikke er det overras­ kende at det tidligere Øst-Tyskland har sett en oppblomstring av voldelig fremmedhat, etterhvert som skuffelsen over gjenfore­ ningen har økt. Stikk i strid med Helmut Kohls løfte om at «ing­ en skal få det verre», eksploderte arbeidsløsheten i øst så snart den «økonomiske gjenforening» var gjennomført i 1990. Da det øst-tyske næringslivet 1. juli samme år ble tvunget til å utbetale lønningene i vest-mark, en pengeenhet som var verdt 8-10 gang­ er mer, gikk mange av bedriftene overende, og på forsommeren 1991 var omkring en tredjedel av arbeidsstyrken uten fast jobb. 30 Angrepene på fremmedarbeidere, asylmottak og på individu­ elle eksemplarer av arten «utlending» har økt dramatisk siden 1990, og krevd flere dødsoffer. I begynnelsen foregikk de alt vesentlig i det tidligere Øst-Tyskland, men etterhvert har de spredt seg til hele landet. Den viktigste forskjellen mellom øst og vest synes imidlertid å være at fremmedhatet møter mest støt­ te blant folk i øst. Da ekstremistisk ungdom gikk til angrep på fremmedarbeidere i Rostock september 1992, sto flere av inn­ byggerne forøvrig som passive, men bifallende tilskuere. I det tidligere Vest-Tyskland har befolkningen vist en helt annen, aktiv holdning mot den nye rasismen. Som i Østerrike har det

39

militante fremmedhatet ført til en tilsvarende aktivitet i den demokratiske leir, med flere kjempedemonstrasjoner og fakkel­ tog mot rasisme. Men det betyr ikke at Vest-Tyskland er spart for den mer almen-europeiske fremmedfrykten. I delstatsvalget våren 1992 fikk fremmedfiendtlige partier 12% av stemmene i den rike delstaten Baden-Wilrttemberg. I Schleswig-Holstein fikk partiet Den tyske folkeunion vel 6% av stemmene og sikret seg plass i delstatsparlamentet.31 Det nye, samlede Tyskland er det eneste forsøk på å bygge en nasjon som foregår i dagens Europa - hvis vi ser bort fra de ten­ denser til nasjonsbygging som foregår i EF. De ledende tyske politikere har et uttalt ønske om å skape en nasjon som er større enn den som fantes inntil murens fall. Prosjektet møtes imidler­ tid med stigende uvilje, både i øst og vest. I øst lengter man til­ bake til det tapte, til en fortid som tross alt var preget av sosial trygghet; i vest lengter man tilbake til en tid da man slapp å dele sin rikdom med andre. Da kostnadene ved sammenslåingen begynte å gå opp for folk i det tidligere Vest-Tyskland, førte det i mai 1992 til de største streikene i etterkrigstiden. I tillegg til pro­ blemene med sammenslåingen kommer oppgaven med å inte­ grere en rekke mennesker av ulik kultur - og de får unngjelde for den stigende sosiale usikkerheten i øst og vest. Det mest påfallende ved Tysklands problemer er imidlertid ikke hatet mot «de fremmede», det hadde nok vært like stort ethvert annet sted i Europa, gitt det samme antall «utlending­ er». Det er den tilsynelatende mangel på nasjonsbyggende vilje, altså på «nasjonalisme i god forstand», som det gjerne kalles, som preger landet - til tross for politikernes slagord. Mens sam­ lingen av de tyske småstater i 1871 ble drevet frem av troen på og følelsen av et dypereliggende språklig og derfor kulturelt fel­ lesskap bak småstatene, en følelse som ble forvandlet til den reneste massepsykose under Hitler, er opplevelsen av en felles «tysk» identitet og solidaritet nesten helt forsvunnet i våre dager. Innbyggerne i øst vil nok gjerne være med på å dele velstanden med dem i vest, men de føler seg samtidig snytt, okkupert og tråkket på av vest-tyskerne. I vest synes det som om «den tyske identiteten» nå knyttes sterkere til den tyske mark enn til det tys­

40

ke språk. Derfor møter også planene om en felles europeisk pengeunion så sterk motstand i Tyskland. Ved å oppgi marken til fordel for det fransklydende «ECU», forsvinner selve symbo­ let på tysk uavhengighet og identitet. For la oss spørre: Hva annet har tyskerne som identitetsskapende symboler enn velstanden? Riktignok hever det seg stem­ mer i Tyskland som går inn for en «konstitusjonsnasjonalisme», der grunnloven skal overta rollen etter de nasjonale symboler, men samlingen av en nasjon til et «vi» er mer en følelsesmessig enn en rasjonell prosess. Det er ytterst sjelden at en nasjon har et så symbolladet forhold til grunnloven som nordmenn har til sin. Enten må symbolene skapes ved nasjonens fødsel, eller befolkningen blir tvunget til å lete i fortiden etter bilder og for­ tellinger som kan forene dem til noe større. Tyskernes fortel­ linger, flagg og historiske monumenter stammer enten fra Hitler-riket, eller de er i løpet av de siste femti årene blitt tolket og forklart som uttrykk for det som skapte forutsetningen for Hitlers maktovertagelse. I den populære og slagordpregede gjengivelsen av tysk historie i dette århundret, blir Bismarck og samlingen av Tyskland i 1871 betraktet som avgjørende skritt i retning av to verdenskriger. Kort sagt, dét samlede Tyskland har ingenting som i positiv forstand kan bygge fremtiden. Når befolkning og politikere igjen skal søke å skape en felles nasjo­ nal identitet, står de med to tomme hender. De står i enhver henseende overfor det tapte: Nasjonen er tapt, og symbolene for den nasjon som engang fantes er borte. Raseriet og fortvilel­ sen som nå brer seg, er i øst antent dels av tapet av trygghet, dels av at drømmene og illusjonene om en snarlig overtagelse av Vestens velstand også er tapt. I vest er det frykten for å tape det eneste de ser som nasjonens positive arv, velstanden, som fører til opprør og uro. Så finnes det en tredje gruppe som synes å basere sin ideologi - om den kan sies å ha noen - nettopp på symbolene fra Det tre­ dje riket: aktivistene som angriper og brenner asylmottak og tra­ kasserer og myider «utlendinger» - det vil si folk av tyrkisk avstamming som kanskje er født i Tyskland eller har bodd 30 år i landet. Selv om Skinheads og nynazister har gjort seg mest mar­

41

kert i Tyskland, er de imidlertid ikke noe tysk fenomen. Vi står her overfor en «nasjonalisme» i form av en hatets internasjonale og et nytt ungdomsopprør. Musikksmak, klesstil og oppførsel blant medlemmene er identisk fra Polen og Skandinavia til England og Italia. Overalt kjemper ungdommene mot «utlen­ dingene», mens de selv ligner mer på sine brødre og søstre i fremmede land, enn på andre medlemmer i den egne nasjonen. Og overalt benytter de symboler hentet fra tysk historie. Denne hatets internasjonale må også kunne betraktes som en jakt på det tapte; det er solidariteten på tvers av alderens, motens og følelsenes flokkmerke ungdommene har tapt. Mer enn på noen annen gruppe passer Hobsbawms ord på dem: «Det som holder dem sammen, er fornektelsen av alt hva menneskeheten har fel­ les.» De søker sammen i et fellesskap basert på uartikulerte følel­ ser, på rytme og suggesjon. De fyller fotballtribuner og rockekonserter. Deres subkultur er mer preget av vold enn nasjonalis­ me eller en annen reflektert ideologi; deres idoler spiller musikk med volds- og nazismeforherligende tekster. De er i dypeste forstand opprørere mot opplysningstidens tro på at rasjonaliteten binder menneskene sammen. De er den moderne verdens aktive irrasjonalister. Før de begynte å jakte på utlen­ dinger i eget land, fant vi dem som patriotiske fotballpøbler. At også de kan gjøre bruk av symboler og slagord som kretser om nasjonalisme, må vi ha i bevisstheten når vi skal forstå innholdet i det nasjonale vi. Ved inngangen til det 21. århundre stiger nasjonalismens mangetydige ansikt opp over den europeiske horisont. I øst som i vest har dens negative utslag noen av sine grunnleggende for­ utsetninger i sosial usikkerhet, jakt på egen identitet og tiltagen­ de fattigdom. Politikere i vest ser EF som et overnasjonalt svar på internasjonale problemer, men befolkningen synes å vegre seg mot planene med regionalisme. Man reagerer mot tilsynela­ tende uoversiktlige og tildels usynlige overnasjonale krefter som holder ens liv i hendene. Eget folk først svares det når spørsmålet lyder om hvordan velstand og sosial trygghet skal bevares. I øst suger separatismen og nasjonalismen næring fra drømmen om demokratiske institusjoner og selvbestemmelse, som en reaksjon

42

mot korrupsjon, vanstyre og undertrykkelse. «Det nasjonale vi» lokker med rettslig, økonomisk og følelsesmessig trygghet i en verden som synes å rase sammen. Den moderne nasjonalismen er i sine mange varianter en reaksjon, en beskyttelsesgest. Dens uklare mål gjør den godt egnet som svar på de forskjelligste utfordringer. Og utfordringenes forankring i den enkeltes følel­ sesliv gjør nasjonalisme og fremmedhat til svært så almenmenneskelige fenomener. Det er ikke bare utlendinger som søker trygghet i et nasjonalt vi.

DEN NORSKE SELVFORSTÅELSEN For hvorfor gripe helt til det tidligere Sovjetunionen, ØstEuropa eller det europeiske kontinent for å finne eksempler på fremmedfrykt eller nasjonalisme? Den norske motstanden mot EF kan - iallfall delvis - betraktes som en kamp for den gamle nasjonalstaten mot en europeisk politisk og økonomisk stor­ makt, analogt med uviljen mot EF-unionen i Danmark. Andre deler av motstanden har nok mer til felles med den internasjo­ nale fremmedfrykten. Men det er ingen umiddelbar forbindelse mellom EF-motstand og tradisjonell nasjonalisme eller frem­ medfrykt. Anthony D. Smith, som regnes som en av verdens fremste eksperter på nasjonalisme, ser merkelig nok ikke denne nyansen. Han setter den vallonske frigjøringsbevegelse i Belgia og den norske EF-motstanden, riktignok fra 1972, i samme bås og kaller dem eksempler på «klassisk nasjonalisme av typen som har inspirert europeisk politikk i de siste 150 år». Han bemerker at de lever i beste velgående, selv blant «høyt industrialiserte, frie og utdannede folk».1' Som tidligere antydet, er det imidler­ tid neppe så enkelt at motstanden mot politisk og økonomisk enhet skyldes intoleranse og fremmedfrykt, eller at forkjemper­ ne for et økonomisk fellesskap er tolerante overfor folk med annen lukt. Uavhengig av den norske EF-motstanden må vi imidlertid slå fast at frykten for utlendinger ikke bare finnes i utlandet. Norge kom betenkelig dårlig ut i den tidligere nevnte all-europeiske

43

gallupen. Hele 12 % av de spurte sa at de ikke ønsket folk av andre raser som nabo - mot 7 % i Danmark. En tilsvarende undersøkelse offentliggjort i mai 1993 av Aftenposten, viste at 50% av de spurte ikke ønsket en pakistaner giftet inn i familien; 25% betakket seg for russere og spaniere og 15% for tyskere.33 Det tjener heller ikke Norge til ære at landet, sammen med Island og Finland, har Europas strengeste innvandringspolitikk. Likevel er kravet om stans i innvandringen et hett tema i alle valgkamper, noe de populistiske partiene vet å spille på. Hvis det er sant at det er «typisk norsk» å være god - om ikke best - er det like typisk å sitte ved Nordkalotten og moralisere over all verdens utlendinger. Eksempler på intoleranse og volde­ lig fremferd overfor folk som er annerledes, finnes også i det moderne Norge. Vi skal ikke ramse dem opp. Vi skal nøye oss med å fastslå at det er lite som tyder på at befolkningen i en norsk småby ville ha reagert forskjellig fra innbyggerne i Rostock hvis arbeidsløsheten var på 40% og en strøm av asylsø­ kere kom til byen. Men rett skal være rett, det er også sterk mot­ stand mot rasisme og fremmedhat i Norge, og det er sannsynlig at motstanden vil vokse i samme grad som fremmedhatet blir mer militant - parallelt til det som er skjedd på kontinentet. Også i Norge har imidlertid fremmedangsten sin særlige, «nasjonale» begrunnelse. Antropologen Hans Christian Sørhaug setter den norske skepsisen overfor fremmede inn i en interessant sammenheng. Først skildrer han bygda som modell for det norske samfunn. Byene er alltid blitt sett på med skepsis i Norge - byspråk er stygt, stedet er umoralsk. Og bygdetilhørighet og byfiendtlighet skaper en front mot pluralisme: «Denne bastante norskheten har også gjort det vanskelig for andre etniske grupper å få aksept for at det finnes eller bør finnes ikke-norske sosiale per­ soner i Norge. Jeg tror norsk kultur er bærer av en særegen dis­ kriminering som ikke så mye er preget av aktiv og åpen rasisme. Den norske rasismen går i stor grad ut på å gjøre det vanskelig for andre etniske grupper å gjøre seg synlige. Et åpenbart eksempel er håndteringen av samene. For den norske offentlig­ het og forvaltning ser det ut til å være umulig å forstå at noen

44

samer ikke betrakter seg som norske, ikke ønsker å være norske og fremdeles vil bli boende i Norge. Både i storsamfunnets poli­ tikk og i rettsvesenet er det et underliggende og styrende pre­ miss at det enten er dumt eller umoralsk/ulovlig ikke å ville være norsk sosialdemokrat.»34 Tendenser til likhet og likeartethet preger «det norske ver­ densbildet» - om det går an å bruke et slikt uttrykk. For den sosiale og politiske virkelighet har den egalitære grunnhold­ ningen hatt klart positive virkningen Det norske sosialdemokra­ tiet utviklet en samfunnsmodell basert på lik fordeling av goder og rettigheter, og selv om velferdssamfunnet nå er på vei mot oppløsning, fremstår det norske samfunn ennå i dag langt mer i overensstemmelse med det positive i bolsjevismens idealer enn Sovjetsamfunnet noensinne gjorde. I Sovjet forsøkte man å pode en bevissthet om likeverd og like rettigheter inn i en kul­ tur og et samfunn der innbyggerne betraktet verden og seg selv på teokratisk måte. Ingen russer ville komme på den tanke at lederne uten videre skulle dele det jevne folks liv. Kommunistpampene tok aldri metroen til arbeidet - eller for den saks skvld til noe annet sted. Det er først i løpet av de aller siste årene at idéen om egne V.I.P.-filer for regjeringsmedlem­ mer er blitt luftet i Norge. Likhetstanken er sammenvevd med det motsatte: en intens understrekning av regionale forskjeller. Det er bare i forhold til byene den ene bygda ligner den andre. Målt mot hverandre betrakter de seg alle som enestående og spesielle - naturlig nok, med nasjonens geografiske og historiske forutsetninger. Da Norge ble løst fra Danmark i 1814, var oppgaven ikke bare å sikre de enkelte borgeres rettigheter; innbyggerne måtte også sveises sammen til «nordmenn». Landet hadde intet klart defi­ nert geografisk sentrum, det var oppdelt i mange og tildels svært avsondrede landskaper, og manglet en markant dynastisk tradi­ sjon. Gjennom historien har derfor Kongeriket hele tiden truet med å falle fra hverandre og synke tilbake i den «lodne bygdetilværelsen» - for å låne et uttrykk fra Ernst Sørensens bok Demringen. Fra første øyeblikk var det den norske stat og dens kulturelle ritualer og symboler, såsom flagg og nasjonaldag, som

45

ble brukt ikke bare for å gi regionene en felles lov, men en felles kultur. I velferdsstaten vokste det statlige fellesskap til noe i lik­ het med et familieforetagende. Den som ikke var «norsk sosial­ demokrat», meldte seg automatisk ut av familien. «Likhets­ ideologien» ble den ramme ulikhetene fikk lov å utfolde seg innenfor. Ulikhetene blir tolerert fordi de skjuler en grunnleg­ gende likhet. Hvis vi betrakter Kongeriket gjennom øynene til den sørafri­ kanske antropologen Julian Kramer, settes den norske regiona­ lismen inn i et større kulturperspektiv. Han supplerer Sørhaug og skildrer hvordan bygdene overlever i storsamfunnet og gir det identitet. I 1984, etter å ha oppholdt seg ti år i landet, kom han frem til at den norske identiteten må betraktes som et pro­ dukt av stammetilhørighet. Han fortsetter: «Det som fikk meg til å tenke i disse banene var opplevelsen av 17. mai-feiringen. På denne dagen er gatene fulle av kvinner i bunad. Det er svært far­ gerikt og meget eksotisk - og for meg virket det også merkelig kjent første gang jeg opplevde denne dagen. Senere gikk det opp for meg at følelsen av å ha sett dette før ikke bare var innbildmng. Det minnet, til forveksling, om de forskjellige uttrykk for stammeidentitet som jeg hadde opplevd i Sør-Afrika. Det fak­ tum at det stort sett er kvinner som viser fram sine lokale røtter i begge tilfelle, gjorde likheten enda mer slående. Norske nasjo­ naldrakter med alle sine lokale varianter kan m.a.o. sees som uttrykk for en slags stammeidentitet - et sosialt fenomen man vanligvis anser som typisk for innfødte i den tredje verden. Etter­ hvert som jeg lærte språket bedre å kjenne, ble jeg styrket i den­ ne oppfatningen at nordmenns identitet som «nordmenn» er definert ut fra noe som ligner på stammeideologi - at deres opphav er forankret i et bestemt område med egen dialekt og lokal kultur.»55 Det «norske vi» er en ung størrelse; derfor oppleves den også som så meget mer sårbar. Den minste kontakt med «de andre» kan komme til å svekke den sarte fellesskapsfølelsen - synes man å tro. Derfor den skepsis overfor det fremmede, som litteratu­ ren har så mange eksempler på. Det finnes nok av variasjoner innen nasjonen allerede.

46

Om alle nordmenn er forskjellige, er det noen som alltid har vært mer forskjellige enn andre. Norge har aldri vært noe helt «etnisk homogent land». Den norske nasjonalstaten er av en type der én blant landets etniske grupper har makten - og setter premissene for de andre. Nå, når vi så smått begynner å bli «europeiske» også i den betydning at vi får den ikke-europeiske verden tett inn på livet, kan det være nyttig å kaste et blikk bak­ over på behandlingen av våre tradisjonelle minoriteter, samer og tatere, om ikke annet så for å lære hvordan minoritetene ikke skal behandles. I 1958 var det første gang på tale med undervisning i samisk for samiske barn. Et flertall av Karasjok skolestyre sluttet seg imidlertid til sogneprestens forslag om å avvise idéen «fordi det­ te er helt unødvendig og kanskje skadelig». Da samisk likevel ble innført i 1967, formulerte skolestyret formålet slik: «Hoved­ formålet med samisk begynneropplæring: - veien til lese- og skrivekunsten, - veien inn i begrepenes verden, - veien inn i norsk språk og tenkemåte.» Samisk var en omvei for å lære norsk, ja, for å bli norsk. For, som den parlamentariske skole­ kommisjonen enstemmig konkluderte i sin innstilling fra 192226: «Det er ikke mulig å opparbeide åndskultur blant samene, fordi hele folkets egenart og begavelse ikke peker i den ret­ ning.»36 Nå holdt jo samene seg stort sett langt fra det norske kjerne­ området, hvilket antagelig betød at de nok ble utsatt for kultu­ rell diskriminering, men ikke for direkte forfølgelse. Like heldi­ ge var ikke taterne, som streifet omkring i hele landet. Så sent som i 1921 ble det i Sør-Odal herredsstyre fremsatt et forslag om at tatere burde kunne skytes. Det ble nedstemt med 15 mot 8 stemmer.3' I 1934 vedtok til gjengjeld Stortinget «Lov om sterili­ sering», som blant annet ble brukt for å tvangssterilisere tatere, ofte uten at de selv ble gjort oppmerksom på hvilket inngrep legen utførte. På den måten håpet man antagelig å utrydde hele folket på en mer «human måte» enn ved å skyte de voksne indi­ videne. De skulle omskoleres: I 1908 var Svanviken arbeidskoloni for «behandling» av omstreifere blitt opprettet på Nordmøre. I 1963 beskrev davæ-

47

rende bestyrer Knut Myhre behandlingen slik: «Det vi gjør, er bevisst å utrydde et folks egenart. Vi prøver å løsrive dem fra for­ bindelsen med slekten som de har følt seg knyttet til med sterke bånd. Vi prøver å gi dem eiendom og forpliktelser, vaner og behov som ikke lar seg forene med omstreifertilværelsen de har vært vant med og som deres forfedre har levet i gjennom århun­ drer (...) Fortiden skal være glemt. All oppmerksomhet skal ret­ tes mot morgendagens oppgaver og mot fremtiden, mot utsik­ ten til å bli fastboende.» Svanviken eksisterer fremdeles. Nå må det også sies at det er like lite «typisk norsk» å skyte tatere, som det er å «være god». Men både i behandlingen av samer og tatere ser vi eksempler på at det ikke bare er de andres nasjonalisme som kan utarte til patologi. Enhver nasjonsbygging er en hårfin balansegang mellom edruelig, menneskevennlig solidaritet, og krass, bedrevitende forakt for «de andre». Forholdet til samene og taterne er et ekstremt utslag av den nor­ ske likhetsideologien, som takket være dialektene og den lokale kulturtilhørighetens sterke betydning, paradoksalt nok har for­ skjelligheten som utgangspunkt og minste felles multiplum. Den skulle gi oss de beste muligheter til å utvikle en sindig, aksepte­ rende nasjonal grunnholdning. Det er et lite skritt fra å aner­ kjenne nordmenns ønske om å uttrykke seg på nynorsk eller bokmål, til å vise respekt for andre språkgrupper i riket. Norges historie og samtid bør øve befolkningens blikk for at folk fra andre «regioner» - for eksempel utlendinger - har særtrekk og krav på kulturell integritet. Den sterke betoning av Wergeland og Bjørnson i den nasjonale mvtologien peker mot toleranse og vidsyn. Begge var liberalere med hjerter som banket varmt for forfulgte minoriteter. Men den norske livsfølelse trekkes også i en annen retning. På rent ut eksemplarisk måte har det i Norge utviklet seg en overbevisning om at den politiske enhet er det i dypest forstand norske, det som binder alle regioner og lokal­ samfunn sammen. Den moderne velferdsstaten, som her til lands synes å ha vokst frem av det norske grunnfjellet, representerer i politisk og økonomisk sammenheng et langt skritt i retning av en human og menneskevennlig statsstruktur. Ved å gi borgerne en viss

48

grad av økonomisk, og ikke bare politisk beskyttelse, markerer velferdsstaten en milepæl i demokratiets utvikling. Den utgjør imidlertid også en fristelse - til en finurlig umyndiggjørelse av innbyggerne. Og det kan synes som om både folk og politikere faller for den fristelsen, i samme grad som velferdsstatens opp­ rinnelige intensjoner forsvinner. Mens flere og flere sosiale goder blir borte i Norge, lar innbyggerne seg stadig sterkere sty­ res av statlige råd i sine privatliv. Da statsminister Gro Harlem Brundtland gratulerte de moderne nasjonale krigere, «skigutta», med seieren i vinter-OL 1992, erklærte hun at bragden skyldtes det norske sosialdemo­ kratiet. En slik påstand blir bare forståelig hvis den sees i lys av at grensen mellom statsmakt og kultur på det nærmeste er opp­ hevet. Da får vi også forklaringen på hvorfor et så forunderlig utsagn ikke vakte større protester. Det hun faktisk ga uttrykk for, var ikke bare en sammenblanding av statens politikk og den enkeltes privatliv, men en fullstendig sammensmelting av de to områdene. Dermed gjorde hun seg til talerør for en gjennom­ gripende livsfølelse blant det norske folk. Staten fremstår som omsorgsstat, som «Den store mor». Velferdsprinsippet er trukket så langt at innbyggerne blir klienter, ikke statsborgere, men statsbarn. Det norske kollektivet ytrer seg gjennom fritidsaktivi­ teter organisert og iscenesatt av staten. De moderne nordmen­ nene blir et «folk» ved taktfast å følge de råd om sunnhet, mosjon, matvaner og helse som statens ekspertise anbefaler. Og alt som smaker av noe annet enn sanksjonert og velprøvd «norskhet», er truende. Kanskje det er grunnen til at et så stort antall nordmenn betakker seg for å få mennesker som har levd under andre flagg inn i familien. Uopplysthet kan neppe være årsaken til skepsisen i Norge, snarere skyldes den selvgodhet på den norske statens vegne. Nå er sammenblanding av privatsfære og statsmakt ikke noe særnorsk fenomen; også i Danmark kan tilreisende fra konti­ nentet møte et for dem så forbløffende fenomen: Nasjonalflagg brukt for å feire private fester, såsom fødselsdager. I Norge synes likevel privatpersonenes identifisering med staten å stikke dype­ re enn i Danmark. Tenk bare på den lammende virkningen det

49

har på nordmenn å bli innrullert i den statlige statistikk over arbeidsløse. I Danmark opprettet man tidlig «Foreningen av bevisst arbeidsskye individer», som uten blygsel i offentlige debatter argumenterte mot den sosialdemokratiske grunnmaksime at alle skulle arbeide - og ga råd om hvordan man kunne leve et godt liv også som arbeidsløs. Nordmennenes sterke binding til statsmakten har antagelig dype røtter. Er det for eksempel noen som har tenkt på hvilken virkning nasjonens stolthet - 17. mai - har og har hatt? Med full rett er man stolt av at nasjonaldagen er barnas dag. La oss likevel ta sjansen på å betrakte 17. mai-feiringen fra et litt annet syns­ punkt: Som seg hør og bør for et av de viktigste symboler i nasjonens liv, omtales grunnloven av 1814 som en av de mest liberale og frisinnete i hele Europa. At den også inneholdt bestemmelser om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket, er forlengst glemt, også at jødene først fikk adgang i 1851 og jesuittene så sent som i 1956. Men la gå, den norske grunnloven var inspirert av den franske revolusjonens menneskerettighetserklæring og av den amerikanske uavhengighetserklæring. Den norske nasjo­ nen ble følgelig født i den liberale og frigjørende nasjonalismens ånd. Likevel skader det ikke å huske at eidsvollsmennene var barn av sin tid. De norske fedre var ikke nødvendigvis moderne humanister, selv om nordmenn er stolte av grunnlov og uavhengighet. Ifølge en av guidene i Eidsvollsbygningen for­ løp kveldene under forhandlingene på følgende måte: Man samlet seg i et røkeværelse der det i tillegg til bord og stoler også fantes et lite hjørneskap med en lav dør. Hver gang en av de forsamlede embedsmenn ringte i en liten bjelle, kom en negergutt ut fra skapet med et brett røkesaker i hendene. Han serverte sigarer, piper og hva det var vedkommende måtte ønske seg, tente sigaren, og fortrakk deretter stille tilbake til sin plass i skapet. I time etter time sto han der i mørket, hver dag inntil forhandlingene var over. Hva som da skjedde med ham, er uklart, men noen år senere begikk han selvmord ved å kaste seg i elven. Da hadde han lenge lidd av angst og dype depresjoner. Negerplageri eller ikke - både rettsprinsippene og den fran-

50

ske revolusjons oppfatning av den suverene og liberale nasjon har satt varige spor i norsk historie og mentalitet - ikke minst takket være Henrik Wergelands skikkelse, som kaster sin glans over hele den norske nasjonalismen. Og det er i beste fall de liberale prinsippene vi minnes 17. mai. Derfor er det en dypere sannhet at Wergeland «innstifta da’n», selv om det er historisk ukorrekt. Men tilbake til den faktiske historie og vår tolkning av 17. mais mer skjulte virkningen Da Mathias Conrad Peterson (1761-1833) i 1826 argumenter­ te for å gjøre 17. mai til offentlig festdag, var det «som et peda­ gogisk middel til å vekke småborgerskapet i Trondheim til poli­ tisk bevissthet og oppslutning om Grunnloven».39 Det syntes påkrevd å minne om Norges selvstendighet siden landet var i union med Sverige. Det oppdragende siktepunkt ble ytterligere forsterket da Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 lanserte idéen om barnetog 17. mai. Gjennom dette grep ble grunnlaget lagt for en særlig tett forbindelse mellom den politiske nasjonale identi­ tet og den egne identitet i Norge. 1 flere generasjoner har alle barn gått i barnetog og fått is og godter til ære for «Konstitutionen», kanskje den dypere årsak til det fenomen som Sørhaug mener å påvise: at det oppfattes som enten «dumt eller umoralsk ikke å være norsk sosialdemokrat», og til det intime forhold som eksisterer mellom statsmakt og borger i Kongeriket. Eller med Piet Heins «gruk»:

Til antropologiske forskere I det inden- og udenlandske kaster jeg hermed en handske: Jeg påstår at nordmænd er norskere End nogen danske er danske

HVA DREIER DET SEG OM?

Ethvert folk fortjener bare å kalles et folk så Enge del har sin egen gud og fornekter alle andre guder; så Enge det tror at det med sin gud vil beseire alE andre guder og drive dem ut av verden. Slik har alE folk trodd, helt fra tidenes morgen, i del minste alE store folk, alle som har gjort seg bemerket, alE som har gått i spissen for menneskeheten. Ivan Sjatov i Dostojevskijs roman De besatte (1871) Det ligger en avgrunn mellom de norske barnetogene og kon­ fliktene på Balkan. Likevel møtes de i følelsen av at den nasjona­ le identiteten bare kan komme til full utfoldelse dersom den forbindes med statsmakten. Drømmen om at den enkelte skal bli et fritt menneske ved at hans eller hennes nasjon frigjøres og kaster fremmedåket av, finnes både blant det forrige århundres nordmenn og våre dagers kroatere, bosniere og serbere. Den er et av nasjonalismens mest gjennomgripende kjennetegn, slik ønsket om demokrati også tilhører nasjonalismens vesen. Spørsmålet er om det foreligger noen nødvendig overgang mel­ lom drømmen om frihet og hatet mot de andre.

EN GOD OG EN OND NASJONALISME?

Hittil har vi brukt uttrykkene «nasjon» og «nasjonalisme» på samme upresise måte som de benyttes i dagligtalen. «Nasjona­ lisme» har stått for både demokratisk nasjonsbygging og diskri­ minering av fremmede, nasjon er blitt brukt om kulturelle fel­ lesskap som ikke har noen stat, såsom Latvia før 1989 og

53

Katalonia i Spania, om eksisterende stater, som Norge, og om statsbyggende prosjekter, såsom EF eller Sovjetunionen. Med det utgangspunktet er det kanskje ikke så underlig at også resul­ tatet blir uklart og tvetydig. La oss derfor forsøke å utrede noen av de elementene som ligger til grunn for uttrykkene «nasjon» og «nasjonalisme». Selv om vi har benyttet dagligtalens omtrentlighet i vår omgang med begrepene, støter det an mot den alminnelige for­ ståelse at den nasjonalisme som vanligvis betegnes som «sunn» eller «positiv», skal være intimt forbundet med den som ytrer seg i form av fremmedhat. «Nasjonalfølelse», «fedrelandskjær­ lighet» og «patriotisme» er hedersbetegnelser. «Nasjonalist» er det ikke. Fagfolk på området har gjort seg stor møye med å utre­ de en terminologi som skal avspeile forskjellene. De opererer med et skille mellom den nasjonalisme som virker nasjonsbvggende og finnes hos såkalte «statsbærende folk», som for eksem­ pel det norske, og den «nasjonalisme» vi finner blant for eksem­ pel katalanere, baskere eller abkhasere. Den benevnes nedset­ tende som «tribalisme», av det engelske ordet for stamme, tribe. Også den vallonske frigjøringsbevegelsen i Belgia kalles til tider «tribalisme», likeledes andre tendenser til å sette «eget folk først», som vi kjenner fra dagens Europa. Dernest skiller man gjerne mellom den nasjonalisme som vil basere en politisk sen­ tralmakt på et mer kulturelt fellesskap innen gitte grenser, og den som også vil favne dem som kan sies å tilhøre samme kultur­ krets, men som bor utenfor området. Den førstnevnte utgjør nasjonalstatsidéen, den sistnevnte er imperialistisk, og kalles gjerne «pan-»bevegelser. Den er representert hos moderne poli­ tikere som Sjirinovskij i Russland, som vil samle alle «slavere» og gjenopprette det «storrussiske riket». Tilsvarende idéer finner vi i den nazistiske «pan-germanske» imperialismen. Hitler drømte om et «Stor-Germania» der arierne enten var enerådende eller hersket over folk av andre «raser». Nå mener riktignok histori­ keren Elie Kedourie og soiologen Anthony D. Smith at nazis­ men ikke ev nasjonalistisk, den er nihilistisk. Kedourie hevder at det er et utvilsomt faktum at nazismen tok sin begynnelse i og bygget på en tysk nasjonalisme, mens Smith ser den som fornek-

54

telsen av nasjonalismen overhodet. At den overlapper nasjonalis­ men, betrakter han mer som en sosiologisk tilfeldighet. Hvor nær «nasjonalstatsprinsippet» er forbundet med en sjåvinistisk imperialisme, kommer forøvrig til uttrykk blant annet i vårt eget lands historie. Det er neppe tvil om at de som i sin tid forbød samisk i skolene i Finnmark, bedrev det de oppfattet som «sunn nasjonsbygging» overfor samene. De skulle integreres i det nor­ ske samfunn. Like sikkert er det at integreringen ble opplevd som imperialistisk og rasistisk av samene selv. For nordmennene var det uttrykk for patriotisme, mens samer og tatere uten tvil opplevde forbud mot eget språk og trusler om å bli skutt som den grelleste, norske sjåvinisme. Den britiske sosiologen Anthony D. Smith regnes som den fremste nasjonalisme-teoretiker i våre dager. Det kan synes som om han har tatt mål av seg til å bli en nasjonalismens Linné, og i sitt grunnleggende verk Theories of Nationalism fra 1983, skiller han mellom 230 forskjellige typer.1 Han inkluderer både de imperialistiske «pan«-bevegelsene og de mer avgrensede «demokratibyggende» retningene. Alle bærer imidlertid familienavnet «nasjonalisme». Men grensen går også for Smith ved nazismen.2 I Europa er det et faktum at nasjonalismen relativt sett har tedd seg langt mer humant i kontinentets vestlige, enn i de sen­ trale og østlige delene. Selv om hverken den engelske, franske eller de skandinaviske lands nasjonalisme kan sies å være fri for diskriminerende trekk, blekner de mot eksessene den tyske nasjonalismen førte med seg. For om det kan rettes teoretiske innvendinger mot å identifisere nazismen med nasjonalismen, gjenstår den historiske kjensgjerning at Hitler kom til makten på en bølge av nasjonalisme, og at han benyttet en nasjonalistisk retorikk mens han satt ved makten. Flere historikere skiller da også mellom en «vestlig» og en «østlig» nasjonalisme. Den «vestlige» kjennetegnes ved at den mer tar utgangspunkt i de politiske realiteter og nåtidens for­ hold, mer i lovgivning og de eksisterende politiske strukturer, i motsetning til den «østlige», som er vendt mot fortiden, mot det etniske, språklige eller kulturelle fellesskap. Ikke lover, men kul­ turell samhørighet, ikke den gitte politiske situasjon: myten om

55

en storslagen fortid skal da være kjennetegnet på den tyske og østeuropeiske nasjonalismen. Men å sette et geografisk skille mellom de to hovedgruppene er i våre dagers verden så omtrentlig at det grenser til å bli direkte feilaktig. I det øyeblikk de to blikkretninger var lansert, mot henholdsvis den politiske og «etniske» enhet, infiltrerte og farget de alle nasjonale bestrebelser. Demokratilengsel og kamp for politiske rettigheter spiller i høy grad med i Øst-Europa; legender om fortiden og påstanden om at en kulturell enhet lig­ ger til grunn for den politiske hører med også i Vest-Europa. Man kan bare tenke på hva myten om «den frie norske bonde» og kampen for et eget norsk skriftspråk basert på dialektene har betydd og fremdeles betyr for den norske selvforståelsen. De to geografiske kategoriene synes også å tilsvare historiske forhold. Den politiske nasjonalisme har sin rot i den engelske og franske revolusjon og kampen for menneskerettighetene, mens den etnisk orienterte nasjonalismen har sin opprinnelse i den tyske tenkeren Herders skrifter om språkets grunnleggende betydning for individenes og kollektivets selvforståelse. Derfor skiller man også mellom en statsnasjon, som legger hovedvekten på de statsborgerlige rettigheter, og en kulturnasjon, som ofte kan eksistere uten egen stat, der «limstoffet» i fellesskapet utgjø­ res av den felles kulturelle arv og språket. Dette kommer vi tilba­ ke til. Her skal bare nevnes at vi med arven fra den franske revo­ lusjon og arven fra Herder i en viss forstand står overfor nasjo­ nalismens grunnleggende Janus-ansikt: Den har røtter både i opplysningstidens verdensforståelse, som la vekten på det fellesmenneskelige i rasjonalitet og fornuft, og i romantikkens reak­ sjon på fornuftsdyrkelsen. Romantikken fremhevet det spesifik­ ke fremfor det almene, det irrasjonelle og organiske fremfor opplysningstidens ideal om fornuft og mekanikk, drømmene og fortidens heroiske dåder fremfor fremskrittstro. Blant fagfolk er det også en stadig diskusjon om nasjonalsta­ ten er et produkt av nasjonen og nasjonalismen, eller om nasjo­ nalismen og nasjonen oppstår etter statsdannelsen, som stats­ maktens forsøk på å smi alle de forskjellige grupper og individer i én form. I den tradisjonelle nasjonalistiske litteraturen betrak-

56

tes nasjonalstaten som det lenge etterlengtede mål for en bun­ den og ufri nasjon - den er en Tornerose som kun venter på sin prins for å vekkes til et nytt liv i heder og herlighet, som for eksempel den slovakiske, mens historikeren K.N. Minogue skri­ ver: «Nasjonalismen begynte med å beskrive seg selv som en nasjons politiske og historiske selvforståelse, og endte med å oppfinne nasjoner for å få et sted å handle».3 Smith gir distink­ sjonen en ny dreining ved å innføre et skille mellom «etnisk» og «territorial» nasjonalisme. Det er her snakk om forskjellige forankringspunkter for den nasjonale identiteten, der man i den første gruppen opplever den primært som en kulturell identitet, analogt med den «østlige nasjonalismen», og i den sistnevnte gruppen først og fremst som en tilhørighet til en stat med en viss utstrekning, slik andre hevder at tilfellet er i den «vestlige nasjonalismen». Den territoriale nasjonalismen fremtrer tyde­ ligst i Afrika og i de nasjonene som tidligere var kolonier. Statsmaktens oppgave er her å skape en nasjon ut av flere for­ skjellige og til tider motstridende stammer og folkeslag. «Tribalismen» blir fra dette synspunkt en underutviklet nasjona­ lisme; nasjonalismens oppgave er å samle alle stammer - «agdeværinger og hordalendinger» - i én nasjon. Vi kan se den ameri­ kanske borgerkrigen i dette perspektivet, det samme gjelder bestrebelsene i Norge etter å løfte nasjonen ut av den «lodne bygdetilhørigheten». Nasjonalismen og det nasjonale tenderer mot å være et produkt av nasjonalstaten. Den er Ibsens kong­ stanke i virkelighetens verden. Den «etniske nasjonalismen» har sitt utgangspunkt i et allerede eksisterende fellesskap, gjerne en «stamme», og munner derfor ofte ut i en enhetlig nasjonalstat som er mindre enn den opprinnelige statsdannelsen. Den opp­ trer gjerne som frigjøringsbevegelse innen en flernasjonal stat og kan stå som fellesnevner for de moderne nasjonalisme-bevegelser i det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa. Men det er forskjell på nasjonalismen slik den fortoner seg for historikeren og for den nasjonale forkjemper. Som i alle for­ søk på katalogiseringer av nasjonalismen, blir grensene flytende og diskutable, noe Smith forøvrig også understreker. Det finnes neppe rene former i noen av de to hovedgruppene. Dersom

57

man i Estland og Latvia velger å la språkferdighet, «avstamning» eller endog psykisk sunnhet danne grunnlag for statsborgerlige rettigheter (vi husker at man diskuterer å gi borgerskap til per­ soner som kan dokumentere at de behersker språket og at de ikke er narkomane eller alkoholikere), vil man velge en etnisk nasjonalisme. Hvis myndighetene gir statsborgerskap til alle de forskjellige befolkningsgruppene som bor i landet, må deres nasjonalisme betegnes som territorial. Bruken av nasjonalismens synonymer og verdinyanserende valører er i stor grad avhengig av om man taler om seg selv og sin nasjon - eller om de andre. Det som er patriotisme og nasjonal­ følelse når det opptrer hos meg, blir lett betegnet som sjåvinisme hos «de andre». Og min «patriotisme» blir fort diskriminerende sjåvinisme, dersom jeg føler min «nasjon» truet. Slik også med skillet mellom «tribalisme» og «nasjonalisme». Ingen gruppe vil betegne sin egen nasjonalisme som «tribalisme», for en selv er det alltid «nasjonsbygging» man bedriver, ikke tilbakefall til en stammebevissthet. Hvem kan forøvrig si hvor «stammen» slutter og «nasjonen» begynner? Stammen er «agdeværinger» og nasjo­ nen er «folket», kan man svare, men er serberne en jugoslavisk stamme, eller en nasjon? Er nordmenn en «europeisk stamme», som ikke vil slutte seg til det store europeiske «vi»? Sett «innenfra», som opplevelse, er nasjonalismen alltid en aktivitet for å forsvare, utbygge og utdype et gitt, følelsesmessig fellesskap, et forsvar for den kulturelle og politiske gruppe man føler seg hjemme i. Sett «utenfra», er den avsondrende og til tider diskriminerende. Vi kommer den antagelig nærmest om vi lar alle betydningsnyansene inngå i dens begrep. Den er å ligne med regnbuen. Den favner hele fargespekteret, alle nyanser fra den private hjemstavnsfølelse, til det kollektive hat mot «de andre». Og som i regnbuen er overgangene uklare og jevne, selv om kontrasten mellom ytterpunktene er like klar og distinkt som mellom blått og rødt. Nasjonalisme er intet begrep i vanlig forstand, den er et sjelelig fenomen med kameleonens egen­ skap, og glir i ett med omgivelsen der den opptrer. Som histo­ risk drivkraft kan den nok virke demokratiserende, men behø­ ver det ikke. Den kan snarere gå i spann med en hvilken som

58

helst ideologi - nettopp fordi den mer er uttrykk for et følelses­ messig samhold enn for en klart formulert tanke. Ved fødselsøy­ eblikket, i den franske revolusjon, var den moderne nasjonalis­ me knyttet til demokratiet, og selv om nasjonalismen ikke kan defineres som en demokratisk bevegelse, ligger det i sakens natur at den med sin henvisning til kollektivet og til kravet om kollektivets deltagelse i det politiske liv, i beste fall vil avføde demokratiske styreformer. Men historien har vist at den trives utmerket sammen med autoritære og despotiske styreformer. «Slik den vanligvis fortelles, begynner historien om nasjonalis­ men med Tornerose som sov i hundre år, og den ender med Frankensteins monster,» skriver K. N. Minogue,4 og legger til at den gir plass til begge skikkelsene. Hvor meget man enn både på faglig og følelsesmessig grunn­ lag måtte ønske å reise tette skott mellom den «sympatiske» og «usympatiske» nasjonalismen, synes det forgjeves. Hverken de teoretiske undersøkelser eller nasjonalismens egen historie kan støtte noe prinsipielt skille - med unntak av enkelte forskeres forbehold overfor den nazistiske ideologi. Vi må derfor anta at årsakene til at nasjonalismen i én sammenheng virker demokratiserende og forenende og i en annen diskriminerende og des­ potisk, ligger i de historisk gitte forutsetninger og i elementer som påvirker utviklingen av den konkrete nasjonalismen. Det er de som gir kameleonen farge. Dyret forblir seg selv. Ethvert forsøk på å analysere nasjonalismens problem støter derfor på et paradoks. Analysen vil alltid fremheve det som gjør folkene ulike, til tross for at vi søker det samme i alle folkeslag. Fra ett synspunkt sett er både Amerika og Norge territoriale nasjoner. Dannelsen av den norske nasjon hentet også avgjøren­ de impulser fra den amerikanske frigjøringen - slik den franske revolusjon formidlet dem. Likevel inntar statsmakten i USA en grunnleggende forskjellig rolle i forhold til den vi kjenner fra Norge. Der finnes ingen velferdsstat. Her truer staten med å omfavne individet slik at de to nærmest blir ett. Fra et annet synspunkt sett kan den norske nasjonalismen og nasjonsbyggingen rubriseres som «etnisk», Anthony D. Smith stiller den i samme kategori som den serbiske. Men forskjellene mellom den

59

serbiske og norske nasjonalisme er enda større enn forskjellene mellom statens rolle i USA og Norge. Historikeren vil kunne fin­ ne nok av forklaringer på forskjellene; vårt poeng er her bare at man snarere støter på ulikheter og karakteristiske særtrekk, enn fellesnevnere i katalogiseringen av nasjoner og nasjonalismer.

NASJONALISMENS SELVFØLGELIGHET

.Alle former for nasjonalisme har likevel det til felles at tilheng­ erne arbeider for at nettopp dét fellesskap de definerer seg som medlemmer av, skal oppnå kulturell og som oftest også politisk selvstendighet. Det kan bety at de vil fjerne mennesker de defi­ nerer som «fremmede» fra den nåværende statsdannelsen, eller de vil opprette sitt eget selvstendige politiske system. De kjem­ per for å danne sin egen stat. Smith definerer nasjonalismens kjerneelementer som: «1. Påstanden om at menneskeheten er naturlig oppdelt i nasjoner. 2. Hver nasjon har sine spesielle karaktertrekk. 3. Grunnlaget for all politisk makt er nasjonen, kollektivet som helhet. 4. For å oppnå frihet og selvrealisering må mennesket identifisere seg med en nasjon. 5. Nasjoner kan bare komme til full utfoldelse i deres egne stater. 6. Lojaliteten til nasjonalstaten har forrang framfor andre lojalitetsbånd. 7. Den første forutsetning for global frihet og harmoni er styrking­ en av nasjonalstaten.»’’ Dette er ikke bare en definisjon av nasjonalismen; det er det nærmeste vi kommer en formulering av noe vi kan kalle en grunnleggende oppfatning av det moderne livets forutsetninger. Ingen kan i våre dager unngå å tilhøre en nasjon. Det er nok mulig å gå i landflyktighet, å bli fradømt statsborgerskapet, men ikke å miste sin nasjonalitet. Til den moderne verden hører ikke bare paradeord om individets rettigheter og verdighet; ethvert individ er klassifisert som medlem i en eller annen «nasjon». Den franske tenker og diplomat Joseph de Maistre (1753-1821) formulerte det slik: «Jeg har i mitt liv sett franskmenn, italienere og russere, jeg vet takket være Montesquieu at man kan være perser; men hva mennesket angår, erklærer jeg at jeg aldri i mitt

60

liv har møtt det. Hvis det finnes, kjenner jeg det ikke.»6 Det er også en underforstått selvfølge i all politikk at nasjonal­ staten danner den minste byggekloss i internasjonalt samkvem. Likeledes tar de aller fleste det som gitt at enhver nasjon har krav på sin stat, og at veien til individets selvrealisering og frihet går gjennom den nasjonale selvrealisering. En fri nasjon skaper frie mennesker, og fordi det er slik, er «landsforræderi», sviket mot ens egen nasjon, noe nær den frykteligste forbrytelse i demokratier som i diktaturer. «Det nasjonale vi» er som en ekstra hud, en kappe rundt indi­ videt. Det er møtested mellom staten og den enkelte, det sted der statslojaliteten fødes og utvikles. Samtidig er det en del av selverkjennelsen og min identitet utad. Både jeg selv og andre forstår meg som del av det større kollektiv som kalles nasjonen. Nasjonalismen er i en viss forstand nasjonens oppdagelse, eller mer korrekt: Til grunn for enhver nasjonalisme ligger oppdagel­ sen av nasjonen. Derfor inntar nasjonalismen også den tvetydige rolle, dels som nasjonens skaper og oppfinner, dels som et pro­ dukt av nasjonen. «Fra et sosialpsykologisk synspunkt er nasjona­ lisme en prosess i oppdagelsen av en selv, i utformingen av ens kollektive identitet,» skriver Smith/ Den kollektive identiteten kalles nasjonen eller nasjonaliteten.

VI ER IKKE DE ANDRE

I likhet med enhver annen form for selverkjennelse og selv-identifisering, er også oppdagelsen og kanskje utformingen av nasjonalkarakteren, eller nasjonaliteten, avhengig av at man møter det andre, det som ikke tilhører ens egen nasjon. Først i møte med mennesker som ikke er italienere oppstår den «tvpiske itali­ ener» som begrep. Og når man av seg selv og andre er definert som hørende til én bestemt nasjon, er skrittet kort til å argu­ mentere og kjempe for sin egen nasjons rettigheter og verdig­ het. «Eksilet er nasjonalismens fødested,» fastslår den britiske historikeren lord Dalberg Acton i sitt berømte essav om nasjona­ liteten fra 1862/

61

En av de store pionérene for idéen om at verden naturlig er delt i nasjoner og for kravet om at enhver nasjon skal ha sin egen stat, er italieneren Giuseppe Mazzini (1805-1872), som utviklet sine teorier i eksil i London. Han grunnla det revolusjo­ nære forbundet «Det unge Europa» i 1834. Det fikk nasjonale underavdelinger i mange land - også utenfor Europa; målset­ tingen for dem alle var å tegne om verdenskartet etter nasjonalstatsprinsippet, for på den måten å"gi folkene mulighet til å leve i harmonisk broderskap med hverandre. Forutsetningen for enhver frigjøring var for Mazzini som for andre forkjempere for nasjonalstaten - nasjonen, eller nasjonaliteten (som i forrige århundre ble brukt både om «nasjonalkarakter» og «nasjon»): «Hvert folk har sin spesielle oppgave som vil kunne sammenføy­ es for å oppfylle menneskehetens store oppgave. Det er denne oppgaven som utgjør dens nasjonalitet. Nasjonaliteten er hel­ lig,» skriver han.9 Eksilet er også i konkret og bokstavelig forstand pådriver for våre dagers nasjonalisme, slik den arter seg i Sentral- og ØstEuropa. I løpet av årene med bolsjevikstyre er mange blitt jaget i fysisk eksil fra disse områdene. De har særlig slått seg ned i Canada og USA, hvor enkelte har grunnlagt betydelige formuer og fått maktposisjoner. Herfra har de kunnet yte betydelig hjelp i hjemlandets løsrivelsesprosess. Gjennom stemmerett ved valg i Latvia og Estland påvirker de og deres etterkommere den poli­ tiske prosessen i «hjemlandet». De ukrainske pengesedlene skal trykkes i Canada, som også var det første landet til å anerkjenne det selvstendige Ukraina. Den amerikanske forskeren Benedict Anderson har preget uttrykket «fjernstyrt nasjonalisme» for å karakterisere den moderne variant av eksilets betydning for nasjonal frigjøring. Nasjonalisme og eksil, eller hjemløshet, er to sider av samme mynt. Det ser vi også dersom vi betrakter nasjonalismens forhold til moderniseringen og fremveksten av våre dagers standardiser­ te livsbetingelser: Når nasjonen oppfattes som politisk størrelse, oppstår behovet for et samlet skriftspråk, et likeartet skolesystem og en standardisering i vid forstand, slik at «riket» kan bli til «folk». Prosessen har igjen nær sammenheng med den moder­

62

ne statens behov for sentralisering og byråkrati, og med den in­ dustrielle og tekniske utviklings krav til effektivisering. Det var den samme samfunnsgruppe som ledet an i det forrige århundrets nasjonalisering og i moderniseringen av Europa: en intellektuell elite som bodde i byene, og som «oppfant» bon­ den i sin romantiske skikkelse. I byens hjemløshet begynte de å interessere seg for bøndenes kultur, for folkloristikk, folke­ språk, folkedrakter, skikker, eventyr - som ble forklart som «det egentlig nasjonale». Bevisstheten om nasjonen oppsto som en identifikasjon til erstatning for den umiddelbare og ureflek­ terte tilhørighet «livet på landet» gir. «Det nasjonale» er bybor­ gerens kunstige og bevisste etterligning av en umiddelbar bon­ dekultur, som slett ikke ser seg selv som «nasjonal», i høyden som «regional». Bunaden ble først «folkedrakt», eller «nasjonal­ drakt» for nordmenn i 1913. Den ble erklært nasjonal av Hulda Garborg, en av landets intellektuelle. Men den samme eliten var en del av den moderniseringsbevegelse som standardiserte språk og institusjoner, og som følgelig på lang sikt ville oppheve «det nasjonale» som de ivret så for. Mer enn en folkedrakt er bunaden en standardisert folkedrakt med en fellesskapende symbolfunksjon: Den som benytter den er norsk. Bildet blir ikke enklere av at nasjonalismen ikke bare har fungert som et redskap for moderniseringen, men er en reak­ sjon på den. Modernisering, sentralisering og statsbyråkrati ska­ per fremmedgjøring og en hjemløshet som langt overgår eksi­ lets ulykkelige følelse av å være tvunget vekk fra sitt fedreland. Den fremmede i utlendighet har drømmen om å kunne vende tilbake til et sted han eller hun iallfall innbiller seg er uforan­ dret. Hjemløsheten i den moderne verden er en følelse av å mis­ te tilhørigheten uten at man selv flytter på seg. Selve grunnen blir revet bort under ens føtter; ukjente og uoverskuelige økono­ miske lover styrer muligheten for å få arbeid; det moderne bysamfunn er en praktisk oppheving av alle gitte normer og regler for menneskelig samliv; massemedienes endring av kul­ turbegrepet fra noe man selv produserer til noe man konsume­ rer - alt dette gjør den moderne verden til et sted der rotløsheten blir den gitte livstilstand. Det tør være en av de viktigste årsa-

63

kene til at nasjonalismen blomstrer også i en så langt fremskre­ den og «moderne» verden som vår. «Tross alt kan ingen foran­ dre den fortiden man stammer fra og ingen kan oppløse den man er,» som Hobsbawm skriver. Når individet føler sin identitet truet, søker det tilflukt i ett eller flere gruppefellesskap. Nasjonaliteten er én av flere muli­ ge, tilsynelatende trygge havner også i våre dager. Men dette til­ fluktssted kjennetegnes også ved athoen ikke hører med: «Hvor­ dan vet menn og kvinner at de tilhører et fellesskap? Ved å defi­ nere de andre som ikke tilhører det, som ikke burde høre til det, som aldri kan høre til det. Med andre ord gjennom frem­ medfrykt,» fortsetter Hobsbawm. I våre dager er det innvandrere som kommer fra den tredje verden og har «fremmed lukt» som avføder den fremmedfiendtlige nasjonalismen i Europa, men kontinentet har gjennom hele sin historie hatt den andre å forholde seg til i skikkelse av jøden. Den tragiske fortelling om privat og institusjonalisert religiøs for­ følgelse og antisemittisme over hele Europa, er ikke bare fortel­ lingen om den evige jødens lidelser. Den hører med til historien om nasjonalitetenes selvbevissthet. England, Frankrike og Spania fordrev jødene ved morgendemringen for sine respektive nasjo­ nalstater; ja, selv Norge gjentok på narraktig vis bestemmelsen om at «Norge var for nordmenn» i sin grunnlov, selv om det hel­ ler ikke fantes en eneste jøde i landet før lenge etter 1814. Den hemningsløse og grusomme antisemittismen som åpenbarte seg i Tyskland i dette århundret kan likeledes betraktes som den per­ verterte fornektelsen av den andre - i forlengelsen av nasjonalis­ mens pervertering. At jødene knapt var å skjelne fra landets øvri­ ge innbyggere, gjorde jakten på dem desto mer hatefull. En nasjonalisme fiksert i fremmedhat oppfatter integreringen av de andre som den alvorligste trussel mot ens egen nasjon. Nasjonen - utgangspunkt og forutsetning for både nasjonalis­ me og nasjonalstat - er ikke bare definert negativt som det ikkeandre. Bak diskriminering av de fremmede, bak forsøkene på å utslette tatere, jøder, sigøvnere og øvrige «utlendinger», ligger følelsen av at «nasjonen» har en positiv bestemmelse. Den er fel­ lesskapet man kjemper for, om kampen foregår ved nasjonsbvg-

64

ging, lovgivning og krav om statsborgerlige rettigheter, eller om den ytrer seg som awerge-reaksjon mot de fremmede.

NASJON - NASJONALITET OG ...

Historikeren Walter Bagehot skrev i 1887 om nasjonen: «Så lenge ingen spør oss om det, vet vi hva den er, men straks å for­ klare eller definere den, klarer vi ikke.»10 Det er like umulig å innfange nasjonen eller nasjonaliteten i én, klart avgrenset definisjon som det var å fiksere nasjonalis­ men til én type bevegelse - selv om det ikke er like vanskelig å fortelle om «den typiske italiener». Betegnelsens etymologi avspeiler den samme usikkerhet og flytende betydning som vi kjenner fra ordet nasjonalisme. Som filosofen Jurgen Habermas har påpekt,11 er termens historie som fortellingen om nasjonalstatens tilsynekomst: «Nasjon» henger sammen med det latinske ordet for å bli født, nascor, og Natio var for romerne guden for fødsel og opprinnelse. Som gens og populus, men i motsetning til civitas, refererte ordet til folk og stammer som ikke var organisert i noen politisk struktur. Ja, det ble ofte brukt om «ville» eller «barbariske» folk. I den klassiske verden betyr følgelig nasjon et fellesskap av mennesker med samme opphav, som er geografisk knyttet til hverandre gjennom boplassene, og kulturelt gjennom felles språk, vaner og tradisjoner, men som ikke har noen felles statsstruktur. Betydningen holdt seg gjennom hele middelalderen, men da fikk nasjon i tillegg en akademisk spesialbetydning. Universite­ tene tiltrakk studenter fra mange forskjellige områder. De ble plassert i nationes, oppkalt etter det området de fleste kom fra. Det var ingenting i veien for at studenter fra forskjellige land til­ hørte samme nasjon. Ved universitetet i Paris fantes nasjonene Frankrike, Picardi, Normandi og Germania, den sistnevnte inne­ holdt i perioder studenter fra England.12 Ordet ble betegnelsen på en elite i samfunnet, menn under akademisk utdannelse. Med en viss velvilje kan middelalderens bruk av ordet betraktes ana­ logt med det stadium i nasjonalismens og nasjonalstatens utvik-

65

ling der en elite i hvert land agerer for «nasjonens frigjøring». I den franske revolusjon ble nasjonen den høyeste politiske myndighet, samtidig som ordet beholdt betydningen av «folk». Gjennom nasjonalforsamlingen var det folket som styrte. Etter den tid er det i dagligtalen mer og mer blitt identisk med «stat». Slik har ordet selv vandret gjennom betydningsspekteret fra «politisk uorganiserte folkeslag», til «den politiske kjerneinstitusjon», staten. «De forente nasjoner» er en forening av stater, ikke nasjoner. Den moderne ordbruken tilslører nasjonalismens problem og siktemål og legger ytterligere vansker i veien for å forstå hva nasjon og nasjonalisme er. Nasjonalismen vil jo la nasjonen dan­ ne grunnlag for statsdannelsen - et krav som har som første pre­ miss at det i utgangspunktet er forskjell på nasjon og stat. Den forskjellen får vi da også daglig demonstrert av nasjoner som vil danne sin egen stat.

staten Det er kravet om en egen stat som gjør nasjonalismen problema­ tisk. Staten er med Max Webers ord den samfunnsinstitusjon som har monopol på vold og maktutøvelse, og det er når stats­ makten går i én nasjonalitets tjeneste at den negative, diskrimi­ nerende nasjonalismen oppstår. Det statlige påbud i Estland om at kun mennesker av estisk avstamning, eller de som bodde i landet for 50 år siden, og de som behersker estisk språk, skal få statsborgerlige rettigheter, er diskriminerende nettopp fordi det gir én bestemt nasjonalitet forrang fremfor andre. Kravet om egen stat er fra dets positive side imidlertid intimt forbundet med ønsket om selvbestemmelse, om at nasjonens lover og regjering skal ha utspring i nasjonen selv. Det er med andre ord tett sammenvevd med demokratiet. John Stuart Mill (1806 - 1873) ga den klassiske formulering av kravet om nasjo­ nal selvbestemmelsesrett i Considerations on Representative Govern­ ment fra 1872: «Det er i alminnelighet en nødvendig betingelse for frie institusjoner at regjeringsmaktens grenser i all hovedsak skal sammenfalle med nasjonalitetens grenser (...) Der nasjonali-

66

tetsfølelsen forefinnes med noen kraft, foreligger også den før­ ste forutsetning for å forene alle medlemmene av nasjonen under den samme regjeringsmakt, en makt som tilhører dem alene. Dette betyr simpelthen at spørsmålet om regjeringsmakt bør avgjøres av dem som regjeres.»13 Forskjellene i lovgivning og styresett oppsto ikke i og med det moderne demokrati. Til alle tider har folkeslagene hatt ulike lover, seder og skikker. I nyere tid var det opplysningsfilosofen Montesquieu som i særlig grad gjorde oppmerksom på dette. Nittende bok i hans verk ITesprit d'lois (1748) bærer tittelen: «Om lovene i deres forhold til prinsipper som utformer den almene ånden, sedene og vanene hos et folk.» Emnet var så omfattende at han i et lite forord advarer leseren om at han må gjøre flere avstikkere og ta opp en mengde enkeltfenomener i denne delen av undersøkelsen.11 Nasjonalstatsforkjempere og nasjonalister ser en egen stat som mål for nasjonen, der medlemmene i nasjonen frigjøres fordi det er «deres egne» skikker, moralkodekser, egeninteresse og nasjonale identitet som uttrykkes gjennom samfunnets høy­ este maktorgan. Som vi har nevnt, er det imidlertid også gode grunner for å betrakte nasjonene og nasjonalismen som resulta­ tet av en sentralisert statsdannelse. For slik statsmaktens felles lover står i forbindelse med nasjonens kulturelle arv, slik er den­ ne arv under stadig påvirkning fra statsmakten. Som våpen og påvirkningsfaktorer benytter statsmakten - som forøvrig ofte representerer den sterkeste etniske gruppen i nasjonalstaten først og fremst skolen, dernest symboler og ritualer som flagg, nasjonalsang og nasjonaldag. Da Fichte holdt sin Tale til den tyske nasjon i Jena i 1807, under den franske okkupasjon og lenge før Tyskland ble ett rike, argumenterte han for at den tyske nasjo­ nalstat skulle samles gjennom å innføre obligatoriske statsskoler for alle barn. De skulle tas fra foreldrene i 4-5 års alderen og plasseres i internatskoler som kunne skape dem om til «tyske­ re». Kongstanken dukker her opp som pedagogisk ledestjerne. 1 alle land betegner forøvrig almen skoleplikt og innføring av statsskoler et viktig skritt i retning av nasjonal samling. I skolen oppdras befolkningen i den felles mytologi og historie som er så

67

viktig for dannelsen av det nasjonale fellesskap, her lærer de sta­ tens administrasjonsspråk og formes til borgere av den felles stat. Nasjonalsymbolene er punktuelle gjentagelser av denne pedagogiske prosessen, noe vi så klart av den norske nasjonalda­ gens historie. Vi kan med rette spørre om det fantes «nord­ menn» før de fellesskapende svmbolene såsom 17. mai og nasjonalflagg ble innstiftet, før norsk språk og norsk historie ble fel­ lespensum i skolene, nordmennene valgte sitt eget parlament og én bestemt lovgivning la grunnlaget for den felles nasjonale identitet utad. Når nasjonalstaten først er innstiftet, blir det umulig å skille stat fra nasjon. Riktignok skjelner man mellom en statsnasjon og kulturnasjon, der statsnasjonen gir statsborgerlige rettigheter og kulturnasjonen en kulturell identitet. Men selv om statsborgerskapet er et offentlig kjennetegn på tilhørighet til en stat, er også den institusjonen underlagt nasjonale variasjo­ ner; regler og kriterier for statsborgerskap varierer fra land til land. England og Frankrike utviklet det Smith kaller territorial nasjonalisme. Individets politiske rettigheter sto i forgrunnen. I Tyskland og senere i Øst-Europa, tok nasjonalismen som nevnt utgangspunkt i fortiden, i kultur og språk, og la grunnlag for den nasjonalisme Smith betegner som etnisk. Hovedvekten lig­ ger ikke på borgerbegrepet eller på individets rett, men på fol­ ket som en organisme, og denne nasjonsoppfatning tenderer mot å underordne individet den etniske helhet. Det samme skil­ let gjenfinner vi i dagens lovgivning om statsborgerskap for nyfødte. I Frankrike, Amerika og til en viss grad i Storbritannia, legger man territoriale kriterier til grunn; i Tvskland og i Norge er det kun barn født av henholdsvis tyske og norske foreldre som blir henholdsvis tyske og norske. I Tvskland er man endog tysk dersom man kan bevise at man nedstammer fra en «tysker». Om en nyfødt betegnes som «vår» eller «fremmed» har sin betvdning for opplevelsen av egen tilhørighet og forholdet mel­ lom «OSS» Og «de aildre». * (Se neste side) Stat og nasjon er etterhvert blitt umulig å skjelne fra hveran­ dre; statsmakten legitimeres med henvisning til nasjonen og det nasjonale fellesskap, og er selv med på å skape fellesskapet. Likevel må vi spørre hvordan staten kan være et vesentlig kjen-

68

netegn for nasjonen når nasjonalstaten bare er én av svært mange typer statsdannelser. Ja, selv om «nasjon» og «stat» i dagens språkbruk er blitt nærmest synonyme, er det bare en håndfull stater som kan regnes som nasjonalstater. Det over­ veiende flertall er multinasjonale. Selv om en demokratisk stats­ form historisk er blitt knyttet til nasjonalstaten, er dessuten ikke det demokratiske prinsippet i seg selv avhengig av nasjoner. Det er enkeltmennesker som har stemmerett, slik også statens lover først og fremst angår individer, ikke nasjonale eller andre grup­ peringer. Også i Estland er det de enkelte estere som har stem­ merett, ikke de estisktalende som gruppe. Fordi den moderne staten og dens lover primært regulerer individenes liv som enkeltmennesker og ikke som medlemmer i en nasjonsgruppe statsborgerskap gis i siviliserte land til mennesker med annen kulturell og historisk bakgrunn enn flertallet - befinner i en viss forstand staten seg over nasjonen. Staten som institusjon er også langt eldre enn nasjonalstaten. Vi skal likevel for argumentets skyld gå den vei som den nasjo­ nale opplevelse peker ut: Vi skal behandle staten som nasjonens mål, ikke utgangspunkt, og fastslå at statens lover bekrefter at vi hører med i nasjonen, uten at de kan sies å være nasjonen. La oss derfor vende oss mot noen hovedgrupper av forklaringer på hva «den hellige nasjonaliteten» er, for å tale med Mazzini, hva som skaper et så sterkt samhold mellom mennesker at de endog vil kreve en egen stat. biologien

De forskjellige forkjempere for nasjonalstaten tar utgangspunkt i et mangfold av kriterier for å begrunne hvorfor nasjonalstaten * Reglene om statsborgerskap er langt mer kompliserte enn det denne kortfatte­ de skisse gir inntrykk av. Inntil 198.3 ble for eksempel alle bam født i Stor­ britannia regnet som britiske. Nå må minst en av foreldrene ha fast oppholdstil­ latelse om barnet skal bli «britisk». I Norge følger statsborgerskapet moren der­ som foreldrene ikke er gift, er barnet født i ekteskap, blir det norsk dersom én av foreldrene er norsk. I Frankrike diskuteres det om man skal endre lovgivning­ en slik at bare bam av allerede franske statsborgere skal regnes som franske. Når det gjelder statsborgerskap for voksne, har alle nasjoner i Europa forpliktet seg til å gi det til innbyggere som har bodd i landet en viss tid og ønsker det.

69

danner hjemstedet for én bestemt gruppe mennesker fremfor andre, og hvorfor den eventuelt skal beskyttes av staten, mens andre diskrimineres. Noen taler om en «etnisk homogen» stat, og man kan få mistanke om at det under moteordet «etnisk» skjuler seg egenskaper og forhold av rent biologisk art. Talsmennene for en i biologisk forstand «etnisk homogen stat» betrakter nasjonalismen, både i betydningen patriotisme og i be­ tydningen fremmedhat, også som 'biologisk betinget. Den er en videreføring av instinkter. Antagelig er det nazistenes kompro­ mitterende bruk av ordet «rase» som gjør at «etnisitet» velges istedenfor et begrep som har klarere biologiske betydningsnyanser. Riktignok er det sjelden at noen hevder dette standpunktet i full offentlighet og under fullt navn, men leserinnlegg i avisenes brevspalter gir en pekepinn om at forestillingen om nasjonens biologiske røtter er såpass utbredt at den i det minste bør tas alvorlig. Le Pens argument om at han foretrekker sin familie fremfor fremmede, baseres også på biologiske forutsetninger. Både den sosiobiologiske argumentasjonen og den mer tradi­ sjonelt rasistiske tar utgangspunkt i at fremmedhat er mennes­ kets variant av dyrenes mistillit overfor ukjente eksemplarer av samme art, eller av forskjellig rase. Sosiobiologien fremhever flokkens overlevelsesinstinkt og dens trang til å forsvare sitt revir.1 ’ Man henviser for eksempel til observasjoner av sjimpan­ ser, der en sjimpansegruppe som kommer over en enslig sjim­ panse fra et annet territorium, kan gå til angrep og drepe ved­ kommende for å befeste sitt territorium. For menneskenes ved­ kommende vil det tilsvare at nordmenn oppfører seg avvisende og fiendtlige overfor en «inntrenger», fordi han eller hun truer deres hevdvundne territorium. Den mer raseorienterte argu­ mentasjonen hevder at menneskerasene naturlig er fiendtlig inn­ stilt overfor hverandre, og at det vil føre til biologisk og følgelig kulturelt forfall om de kommer i så tett kontakt at de blandes. Som vanlig når man i dyreverdenen søker å finne argumenter for at en menneskelig handling eller følelse er riktigere enn en annen, plukker «instinktteoretikerne» ut det som passer dem, uten å ta hensyn til alle de handlinger og instinkter som ikke tje­ ner deres sak. I dyreflokker er det for eksempel like vanlig at

70

gamle eksemplarer drepes eller overlates til seg selv, som at «fremmede» tilintetgjøres. Man må derfor spørre hvorfor i all verden det nettopp er folk med annen hudfarge, eller med et annet språk som territorialkravet går ut over. Burde det ikke like gjerne rette seg mot andre avvikere, såsom gamle? A forlate eller ta livet av skrøpelige individer er ikke det eneste adferdsmønsteret hos dyr som står i strid med det vi finner hos mennesker. Likevel er det knapt noen som vil hevde at det er «riktigere» og mer «naturlig» å ta livet av gamle eller å parre seg med sin egen mor og søster, enn å opprettholde menneskesamfunnets tabuer og tradisjoner. Sosialantropologien har vist at det ikke finnes én kjent kultur der blodskam er akseptert, noe som i seg selv skulle være tilstrekkelig til å avvise absolutte paralleller mellom men­ nesker og dyr, hva angår vår sosiale oppførsel. At én type adferd finnes hos dyr, er aldri garanti for at den kan gjenfinnes, for ikke å snakke om stimuleres, i menneskenes verden. Vår livsver­ den er kulturen, og å skulle forklare eller unnskylde menneske­ lige handlinger med henvisninger til aper eller andre firfotinger, vil si å gjøre et dyr av mennesket. Det kan man jo, men da går man glipp av det spesifikt menneskelige, og skyter følgelig langt utenfor målet. De parallellene man mener å påpeke kan hver­ ken forklare eller rettferdiggjøre handlinger i en menneskelig sammenheng. Påstanden om at nasjonen skulle tilsvare dyreflokken, og nasjonalstaten dyrenes revir er også tvilsom av en annen grunn. Mens flokk og revir er noe som konkret foreligger for sansing­ en, er «den nasjonale solidaritet» en abstrakt forestilling. Den hevder en følelse av samhørighet med mennesker jeg aldri har sett, som jeg aldri kommer til å lære å kjenne, og den krever at jeg forsvarer et land som jeg i det store og hele heller ikke kjen­ ner. Det eksisterer nok revirer for mennesker også, men disse er like konkrete som dyrenes: Det egne hjemmet, kvadratmeterne foran skrivebordet, osv. En så flyktig og abstrakt størrelse som «nasjon», kan aldri bli noe revir i biologisk forstand. Raseteoretikerne tar feil på et langt mer banalt plan. De blan­ der sammen «art» og «raser». Det er artene som i visse tilfeller ikke liker hverandre, de er bokstavelig talt som «hund og katt».

71

De forskjellige katte- og hunderasene derimot, omgås og parrer seg i valden sky. Det er også gåtefullt hvorfor «den instinktive» motviljen mot de fremmede skulle rette seg etter nasjonalkriteriene. Hvorfor ikke etter hårfarge, alder, høyde, stemme, osv.? I motsetning til nasjonstilhørighet er jo de bestemmelsene like konkrete som dyrerikets. Nasjonen er en del av kultur verdenen, menneskenes verden. Det eneste sted i dyreverdenen vi finner noe som kan minne om en nasjon og et nasjonalt samhold, måt­ te være blant maur, bier og andre insekter der den sosiale grup­ pen har tatt individets plass. Den enkelte mauren er til og med fratatt forplantningsmuligheten, og lever bare et øyeblikk, sett i forhold til maurtuens levetid. Likheten mellom den «etnisk homogene» nasjonalstat og insektenes samfunn, fikk den indis­ ke forfatteren Rabinrath Tagore (1861-1941) til å kommentere den europeiske nasjonalismen slik: «Da naturen ba bien søke ly i kubens trange liv, fulgte millioner av bier oppfordringen for effektivitetens skyld - prisen de betalte var tap av kjønn. Men dette selvinnskrenkningens offer førte til det motsatte av frihet. Ethvert land der folket kan la seg friste eller kommandere til a bli intetkjønn, bærer i seg sitt eget fengsel.»16 Hvis man med full konsekvens skal hevde nasjonalismens og nasjonens biologiske grunnlag, ville det være til stor hjelp samti­ dig å utvikle en teori om at mennesket stammer fra insektene. Slik det å sette nasjonen lik staten skvter over målet, nasjonen streber nok etter sin egen stat, men staten er større og videre enn nasjonen, skvter man tilsvarende under målet ved å søke nasjonens og nasjonalitetens røtter i biologien. Adferden til enkelte nasjonalfanatikere kan nok til tider være mer dyrisk enn menneskelig, men nasjonen er et rent menneskelig fenomen, et kulturprodukt i videste forstand. Kriteriene for nasjon og nasjo­ nal tilhørighet må følgelig hentes fra kulturens område.

språket

Selv om noe av det sikreste i en ellers omskiftelig verden er at språk ikke er arvelig, har følelsen av at det språklige fellesskap ligger til grunn for nasjonen, historisk dannet overgangen mel­

72

lom nasjonalismen og rasismen. Det skjedde i det forrige århun­ dre, og forteller blant annet hvor lite «blodsbundet» rasetanken da var. Den lignet påfallende på våre dagers «etnisitet». Betegnelsene «semitt» og «arier» er opprinnelig navn på språk­ grupper, ikke menneskeraser. Spranget fra å klassifisere det nasjonale fellesskap som språklig basert, til å betrakte det som uttrykk for blodets makt, ble foretatt lenge før Hitler, og tilhører like meget den franske og engelske som den tyske nasjonali­ smen. Om sammenhengen mellom språk og rase som nasjonalitetsbestemmelser, skriver Kedourie: «Den franske nasjonalistiske forfatteren Charles Maurras (1868-1952) ga et eksempel på den nære forbindelsen mellom rase og språk da han bemerket at ingen jøde, ingen semitt, kunne forstå eller behandle det fran­ ske språket like godt som en ekte franskmann; ingen jøde, sa han, kunne verdsette skjønnheten i Racines strofe i Bérénice: Dans 1'orient désert quel devint mon ennui’».lz Da nazistene benyttet språklige kriterier for å finne frem til medlemmene i «den germanske rase» som var spredt i Sentral- og Øst-Europa, forsimplet og forvrengte de idéer om forholdet mellom språk og nasjon. Den franske forfatteren grev de Gobineau (18161882) utarbeidet en omfattende teori om at menneskeheten opprinnelig var inndelt i tre adskilte raser med forskjellige med­ fødte evner. Han hevdet at hver rase hadde et språk tilpasset det selv. Boken ble oversatt til tysk, hvor den kom til å inspirere Adolf Hitler i begynnelsen av vårt århundre. Men språk som nasjonalitetens kjennetegn lever videre. Det er ikke blitt kompromittert gjennom forvrengningen til rasisme. Antagelig vil ennå i dag de fleste sette språket på første plass når det gjelder å bestemme hvem som hører med i det nasjonale fel­ lesskap. For individet er morsmålet noe av det nærmeste vi kom­ mer en konkretisering av nasjonaliteten. Det forbinder enkelt­ mennesket med omgivelsene, det er både ens eget, og tilhører andre. Det gjør meg delaktig i et «vi», og er dessuten som et «vindu mot verden»; de forskjellige tungemålenes ord og uttrykk for det samme er med på å legge grunnlaget for en kol­ lektiv verdensoppfatning hos dem som benytter språkene. Ord, uttrykk og vendinger både sorterer og skaper den verden vi

73

opplever. Selv de enkleste forhold og foreteelser vektlegges og nyanseres forskjellig fra språk til språk. «Hva heter du?» spør vi i Norge, og svarer: «Jeg heter...» «Hva kaller de deg?», spør rus­ serne, og svarer: «De kaller meg...», mens italienerne gir seg selv sitt eget navn: «Hva kaller du deg? - Jeg kaller meg...» I Storbritannia har man et navn, objektivt og greit: «What is your name? - My name is», mens amerikanere er navnet sitt: «I am John!» Ingen kan tvile på at disse språklige nyansene er med på å gi brukerne en verdensopplevelse som stilt overfor andre språklige kollektiv, fremstår som felles. Nasjonalspråket er ingen privatsak. Et felles og standardisert språk blant borgerne tilstrebes av den moderne staten, både maktutøvelse og forsvar av rettigheter er avhengig av at kommu­ nikasjonen er best mulig. Den obligatoriske folkeskolen og dan­ nelsen av et normert skriftspråk er elementer som blir brukt av staten for å sveise nasjonen sammen til et «offentlig vi». For språket er tilsynelatende selve «det nasjonale vi». Derfor er det språklige kriterium høyst aktuelt i dannelsen av Europas nye nasjoner. Men det finnes minst 40 ganger flere språk i verden enn sannsynlige nasjonalstater. «Amerika og England er to nasjoner adskilt av felles språk», sa George Bernard Shaw. At Sveits eksisterer som én nasjon med fire offisielle skriftspråk og minst ett eget muntlig språk, sveitsertysk, og at Canada og USA eller Frankrike og Luxembourg er forskjellige nasjoner med samme språk, viser at heller ikke tunge­ målet kan være noe ålment, avgjørende kriterium for nasjonal tilhørighet. Hvis så hadde vært tilfelle, burde Norge, Danmark og Sverige være ett land, eller Norge mange land - forskjellen mellom de skandinaviske språkene er mindre enn forskjellen mellom bokmål og enkelte av de norske dialektene. Nasjonalisme-eksperten Hans Kohn påpeker at fransk var den dannede klassens språk i Danmark ved inngangen til det 18 århundre; tysk var hærens språk. Bare bøndene og de lavere klasser snakket dansk. Ludvig Holberg (1684-1754) var den mannen som skapte det moderne danske skriftspråket - og dess­ uten brakte opplysningstidens idealer og dannelse inn i Danmark.18 Holberg var som kjent født i Bergen, og det faktum

74

at han regnes som både dansk og norsk forfatter, viser også hvor forsvinnende liten avstanden mellom de to skriftspråkene var. For mange nordmenn er imidlertid ulikheten mellom dansk og norsk ikke av språklig, men av politisk art: Det danske språket minner ham eller henne om «dansketiden», noe som gjør at avstanden blir en avgrunn. Men den avgrunnen befinner seg hinsides det språklige kriterium. Den er snarere en konsekvens av at nordmennene føler seg som én nasjon, til tross for den språklige nærheten til Sverige og Danmark. Heller ikke i et så spent og krigsherjet område som Balkan kan språkfellesskapet sies å være av betydning. Kroatisk og ser­ bisk er så godt som ett språk, men med to forskjellige alfabeter. Tradisjon og kirketilhørighet teller mer. Den historiske mytolo­ gien og andre kulturelle fellesskap vinner over den språklige identiteten. Og i Makedonia finner vi den reneste heksegryte av språk, kulturer, religiøs tilhørighet og historisk forankring, med gresktalende slavere, bulgarsktalende grekere og albaniserte ser­ bere. Elie Kedourie forteller at da Albania og Grekenland kort før den første verdenskrig kivet om herredømmet over deler av det nåværende Makedonia, sendte begge parter delegasjoner dit for å finne ut hvilke språk man snakket i landsbyene. De alban­ ske utsendingene fikk svar på albansk, de greske på gresk - det hendte også at bøndene på albansk erklærte at de var grekere.19 De kulturelle variasjonene i Makedonia har forøvrig gitt opphav til det italienske og franske navnet på «fruktsalat». Desserten kalles «macedonia», den er like fargerik og splittet som landom­ rådet. Kampen for å kunne benytte eget språk i skole, administra­ sjon og statsforvaltning har vært en av de sterkeste drivkreftene for nasjonal frigjøring i flernasjonale stater, men det er også et faktum at den engelske dronningen i sin tid fikk oversatt bibe­ len til walisisk, for «å frigjøre waliserne fra pavetroens uviten­ het».29 Samholdet i det flernasjonale britiske riket mot pavens makt, vant over de kulturelle motsetningene innen Stor­ britannia. På bakgrunn av disse eksemplene må vi bare konkludere med at språket i seg selv ikke kan utgjøre noe avgjørende kjennetegn

75

ved nasjonen. Som morsmål er det en del av den egne identitet, som kommunikasjonsmiddel i dypeste forstand danner det en bro fra individet til de andre, og som administrasjonsspråk bidrar det til å knytte staten og borgerne tettere sammen, i et nasjonalt fellesskap. Men det spesifikt nasjonale kommer ikke til uttrykk i språket. Språket både forener nasjonen og opphever de nasjonale grenser. Så kan man innvende at det ikke er språk i lingvistisk eller grammatikalsk forstand det er tale om, men en forståelsesmåte bortenfor de konkrete ord og uttrykk. Sveitserne skulle da ha et «nasjonalt» språk som hverken er fransk, tysk, italiensk eller retoromansk, slik «norsk» i denne betydningen ikke er identisk med noen enkeltdialekt. Et slikt «nasjonalt språk» kan ikke skri­ ves ned, og har ingen konkrete ord, det er en måte å oppleve språket på. Det man da taler om, er nettopp hva vi søker: Det «typisk nasjonale», som — siden det hverken har ord eller gram­ matikk - beviselig ikke ligger i språket. kulturen Kanskje det er lettere å finne nasjonaliteten i kulturen generelt. Men også her møter vi det samme paradoks: Kulturytringene sprenger de nasjonale rammer - og definerer dem. Kulturenes og ikke minst religionenes historie viser hvordan folkeslag er i stand til å slakte hverandre til minste spebarn for å utbre sin religion. Som vi allerede har vært inne på, er det nærmeste vi kommer å forklare forskjellene mellom serbere, kroater og bosniere, å peke på de religiøse og kulturelle forskjellene mellom folkene. Likevel står det faktum urokket at alle de «typiske» og «enestående» kulturfenomenene man tradisjonelt tilskriver de forskjellige nasjonene - turistattraksjonene og de folkelige ele­ mentene såvel som de mer grunnleggende trekkene - er like almene som de er spesielle. Selv om de protestantiske og orto­ dokse kirker er delt i nasjonalkirker og har spilt en vesentlig rol­ le for fremveksten av de europeiske nasjonalstater, har historien vist at den religiøse tro flytter like lett over landegrensene som ord i språket. Det samme gjelder de mer jordnære og kulinaris-

76

ke sider av «det typiske». Italienernes pasta er av kinesisk opp­ rinnelse, brakt til landet av Marco Polo; en iraner som reiser til Island vil, slik en iransk venn av forfatteren bak disse linjer opp­ levde, kunne få servert den «iranske nasjonalretten» som vi kal­ ler smalahaue- stolt tilberedt som «typisk islandsk mat». Når det gjelder kunst og kultur i mer tradisjonell forstand, skriver arkitekten Thomas Thiis-Evensen: «Da man i midten av forrige århundre søkte etter 'det genuint norske’, var rosema­ lingen sammen med folkedrakten og årestua det som ble truk­ ket frem som de beste eksemplene. Men da hadde rosemaling­ en både i Hallingdal og Telemark bare levd cirka hundre år på bygdene, mens den før prydet fasadene på byhusene fra 1600tallet. Fra byene går sporene videre, ut av landet, til hollandsk og sentraleuropeisk rankestil, inspirert av renessansens og barokkens antikkbegeistring. Derfra går røttene rett tilbake til den korintiske søyleorden, slik den første gang oppsto hos gre­ kerne og siden spredte seg over hele Romerriket. Forbildet for den korintiske stilen og dermed også for rosemalingen var akan­ tusranken, som bare gror i Syden. Slik har det seg at de norske ølbollenes rankedryss fremdeles vaier mellom tuff-blokkene på Forum Romanum!»21 All folkelig eller nasjonal kunst står i intim forbindelse med utviklingen innen de overnasjonale og mer almene stilretninger. Ja, ved nærmere ettersyn viser det seg at nettopp dét som i et folks eller en nasjons liv er med på å forme den kollektive iden­ titeten og bringe nasjonen til selverkjennelse, nemlig kunst og litteratur, sprenger nasjonens grenser og appellerer til folk over hele verden. England, Frankrike, Russland og Norge kan knapt tenkes uten Shakespeare, Moliére, Tolstoj og Ibsen; forfattere som har gitt sine landsmenn en dypere forståelse av seg selv og som profilerer sine egne nasjoner i forhold til de øvrige. Men samtidig har de på et vis intet fedreland. Deres kunst er så almenmenneskelig at den griper og begeistrer selv i kulturområ­ der så forskjellige fra deres egne at man skulle kunne tvile på at deres verker overhodet kan oversettes. Ibsens popularitet i Japan og Kina er bevis godt nok for dét. Så finner vi da heller ikke den nasjonale identiteten som svar

77

på spørsmålet «hva?» men på spørsmålet «hvordan?». Ele­ mentene er almenmenneskelige og de samme, slik elementene i den individuelle identitet er de samme for alle mennesker. Det er måten, utformingen og blikkretningen som varierer. Uten å ville trekke noen absolutt parallell mellom nasjon og individ, vil vi likevel hevde at de to størrelsene sammenfaller ved at begge representerer enkeltstående og særegne ståsteder og vinduer mot verden forøvrig. For å markere seg i forhold til resten av verden, legges vekten snart på det ene element, snart på det andre. Den ene nasjon henviser til språklig enhet, den andre til tradisjoner, religiøst fellesskap eller andre kulturelementer. Fordi nasjonaliteten er et «hvordan», ikke et «hva», hender det at det samme språket skiller mer enn det forener. Den nasjonale identiteten virker i og igjennom språk og kultur, men den kan aldri fikseres til ett bestemt fenomen. Man kan like eller mislike den nasjonale identitet, anklage den for å utarte til fremmedhat og nasjonal egoisme, men at det faktisk finnes forskjell på «den typiske italiener» og «den typiske nordmann» tør være hevet over tvil. Problemet blir derfor ikke så meget nasjonaliteten i seg selv, men dens status og verdi. Den er i en viss forstand dét ethvert menneske fødes inn i, en arv blant mange andre, og den blir først destruktiv og fiendtlig over­ for «utlendinger» dersom den forveksles med den individuelle identiteten selv. Dessverre er denne forvekslingen like typisk og almen for de forskjellige nasjonaliteter som de øvrige felleskjennetegn. Mazzini erklærte nasjonaliteten for hellig; til enhver nasjons historie hører myten om at den også er utvalgt.

det utvalgte folk Messianismen på egne vegne, troen på at nettopp ens egen nasjon er den utvalgte, er ikke noe som hører Bibelhistorien til. Den polske nasjonalmyte forteller at Polen er selveste Kristus blant nasjonene. I Russland finner vi forestillingen om at det er Russland som skal frelse verden. Amerikanerne taler ennå i dag uten blygsel om «God’s own country», og i Norge heter det i nasjonalsangen noe mer beskjedent at «Vår Herre stille lernpet

78

så vi vant vår rett». Den britiske nasjonalkarakteren er en av de mest utvalgte, om man kan si noe slikt, og har derfor en spesiell misjon. I 1890-årene uttalte den liberale partilederen Rosebery: «Vi må huske at det er en del av vårt ansvar og vår arv å sørge for at verden - så langt den kan bli formet av oss - får en angel­ saksisk karakter og ingen annen.»22 Den tyske form for «utvalgthet» kjenner vi, men de færreste vet kanskje at også Norge ble utropt til en nasjon med særlige nådegaver som ligner påfallen­ de på dem nazistene tilskrev tyskerne. Historikeren P. A. Munch fremla i verket Det Norske Folks Historie (1851-63) en teori som skulle bevise at nordmennene ikke behøvde å føle seg underleg­ ne svensker og dansker, til tross for de sistnevntes tilsynelatende politiske og kulturelle overlegenhet. Nordmennene var nemlig selve det germanske urfolk som hadde innvandret Europa nordfrå. Danskene og svenskene nedstammet fra nordmennene. Fjodor M. Dostojevskij (1821-1881), selv en av den russiske messianismens betydeligste representanter, har i romanen De besatte gitt en eksemplarisk skildring av den nasjonsoppfatning som ser ens egen nasjon som den utvalgte. Vi gir ordet til romanfiguren Ivan Sjatov: «Ikke et eneste folk har hittil bygget sitt liv på fornuftens og vitenskapens grunn. Det har ennå ikke vært noe eksempel på dette, bortsett fra enkelte kortvarige og dumme eksperimenter. (...) Målet for ethvert folks bevegelse i en hvilken som helst periode av dets utvikling er bare dette ene: å søke Gud, sin Gud, ene og alene sin Gud, og troen på Ham som den eneste sanne. Gud er folkets syntetiske personlighet, fra det begynner sin vandring på jorden og like til det dør. Det har ennå aldri hendt at flere folk har hatt én og samme gud, ethvert folk har alltid hatt sin egen gud. Det er et tegn på at fol­ ket forfaller når det vil ha sin gud til felles med andre folk. Når gudene blir felleseie, dør gudene og troen på dem, og samtidig dør folkene. Jo sterkere folket er, desto mer særegen er folkets gud. (...) Folket - det er Guds legeme. Ethvert folk fortjener bare å kalles et folk så lenge det har sin egen gud og fornekter alle andre guder; så lenge det tror at det med sin gud vil beseire alle andre guder og drive dem ut av verden. Slik har alle folk trodd, helt fra tidenes morgen, i det minste alle store folk, alle

79

som har gjort seg bemerket, alle som har gått i spissen for men­ neskeheten. (...) Hvis et stort folk ikke tror at det alene sitter inne med sannheten, hvis det ikke tror at det med denne sann­ het er kallet til å vekke og frelse alle med sin sannhet, så slutter det straks å være et stort folk og går over til å bli et etnografisk materiale, - det er ikke lenger et stort folk. Et virkelig stort folk kan ikke nøye seg med å spille en annenrangs rolle i menneske­ hetens historie. Heller ikke en førsterangs rolle er tilstrekkelig for et stort folk, - det må kreve å være det aller første, absolutt førende blant folkene. Et folk som mister denne tro, er ikke lenger et folk. Men det finnes bare én sannhet, og følgelig kan bare ett folk ha funnet den eneste sanne Gud, selv om også de andre folkene hver for seg har sine store guder. Og dette ene «gudebærende» folk er det russiske folk, og ... og ...»23 Mot denne stormannsgalskap på det egne folkets vegne bør vi parafrasere en annen russer, filosofen Vladimir Soloyjov (18531900), som var en nær venn av Dostojevskij. I skriftet Om kjærlig­ hetens mening skriver han at falsk og ond egoisme ikke er at man ser seg selv som verdens sentrum, men at man ikke forstår at også andre mennesker utgjør sentrum i en verden som er rund. For selvfølgelig er ethvert folk og enhver nasjon «utvalgt» nemlig for dem som er født i den. Opplevelsen av den egne nasjonalitetens enestående karakter baserer seg på den enkle psykologiske kjensgjerning at dette er den nasjon som danner basis og utgangspunkt for ens eget liv. Det tilhører den grunn­ leggende dannelse av den egne, siviliserte personlighet at man vokser forbi barnets tro på å være verdens midtpunkt og absolut­ te hovedperson. Den samme dannelse kan ikke sies å være tilste­ de når det gjelder oppfatningen av det nasjonale kollektiv man selv tilhører. Som den reneste selvfølge inngår messianistiske og sjåvinistiske fraser i vokabularet omkring nasjonale ritualer og festdager, også i tilsynelatende «dannede» samfunn. Det tør ha sammenheng med den moderne nasjonens nære forbindelse til demokratiet, folkestyret. Bare når folket føler seg så sammensveiset at lojaliteten til det nasjonale kollektiv oversti­ ger alt annet, slik kravet er i nasjonalstaten, kan borgernes og statens identitet smelte sammen. Og om ikke det er en forutset-

80

ning for demokratiet, så utgjør det forutsetningen for at man tror demokratiet fungerer, uansett hvordan statsmakten oppfø­ rer seg. Derfor vil den demokratiske styreform bli maktpolitikernes kongevei til manipulasjon av det såkalte folket - dersom den forfaller til fasadedemokrati. Ingen lar seg lettere lede ved hån­ den enn et menneske som tror han velger sin vei selv. Den fran­ ske statsmannen Clemenceau, som ved fredsslutningen etter før­ ste verdenskrig pukket på demokratiets og nasjonalstatens vel­ signelser, uttalte senere hemmeligheten åpent: «Den almene stemmeretten er et leketøy som man snart blir lei av. Men det må ikke sies høyt, for folket må ha en religion. Slik er det like­ vel, sørgelig, men sant.»24 Historikeren Rudolf Rocker kaller nasjonalismen «demokrati­ ets religion», og viser hvordan bevisstheten om å tilhøre en poli­ tisk nasjon fra første øyeblikk avfødte en moderne trosretning. Han siterer Marie Joseph Cheniers ord til det franske konventet i 1793, som ble uttalt ved både demokratiets og nasjonalismens vugge: «Når dere har befridd dere fra alle fordommer for å bli verdige den franske nasjonen, hvis representanter dere er, så skal dere se hvordan man på ruinene av den tilintetgjorte over­ tro vil grunnlegge den eneste naturreligion som hverken kjen­ ner sekter eller mysterier. Dens eneste dogme er likheten, dens predikanter er våre lovgivere, dens prester statens utøvende organer. I denne religionens tempel vil menneskehetens store familie nå la sin røkelse stige opp fra fedrelandets alter, vår alles mor og guddom.» Rocker fortsetter: «I den lumre atmosfæren omkring denne nye tro fødtes den moderne nasjonalismen, dengang som den demokratiske statens religion. Og jo høyere dyrkelsen av den egne nasjonen svingte seg, desto bredere ble avgrunnen som skilte den fra andre nasjoner, desto mer så man ned på alle dem som ikke hadde lykkes i å tilhøre de utvalgte. Fra nasjonen til den store nasjon er skrittet kort.»20 Skrittet blir så meget mer skjebnesvangert når det tas med statsmaktens hjelp. Da blir den kulturelle stormannsgalskap lett til maktpolitikk og «rettferdig erobring», om det nå er det moderne «Guds utvalgte land», Amerika, som fører an i den rettferdige krigen, eller Napoleon som bringer ære til «Le

81

Grand Nation». Men også den imperialistiske avart har røtter i den liberale nasjonalismen, der fellesskap og likhet lyser som et frigjørende mål for dens fanebærere. historien Den messianistiske selvforståelse retter seg mot fremtiden, men henter sine argumenter fra fortiden. Historien spiller en uvurdelig rolle i både utformingen av individets nasjonale identitet og nasjonalfølelse, i de nasjonale bevegelser og nasjonalismen som sådan, og i dannelsen av de enkelte nasjonalstater. Ja, i en viss forstand er nasjonalisme og opplevelsen av en nasjonal identitet enten hos en selv eller andre, en variant av den historiske bevissthet. «Av hukommelsen oppstår bevisstheten om en selv, av historien nasjonalfølelsen», skriver den franske historikeren Pierre Béhar.26 Og Hobsbawm innleder det tidlige­ re siterte essayet slik: «Historikeren er for nasjonalismen det valmuedyrkerne i Pakistan er for heroinmisbrukere: Vi forsyn er markedet med den nødvendige råvaren. Nasjoner uten en fortid er en motsigelse. Det som skaper en nasjon er dens for­ tid, det som rettferdiggjør en nasjon overfor en annen er histo­ rien.» For individet er nasjonaliteten, eller nasjonalkarakteren, histo­ rie. Som språk, kultur, skikker, myter, fortellinger og hjemsted foreligger den før enkeltmenneskets fødsel, nasjonaliteten er noe man trer inn i, en foreliggende identitet som man både må kjempe mot, lære å bruke og komme overens med på vei til seg selv. Den er både den kollektive kulturramme individet trer inn i ved fødselen, og intimt forbundet med den enkeltes mest inti­ me historie. For nasjonaliteten er også barndommen. Nasjonen er barndommens tid og sted; det nasjonale fellesskap baserer seg i stor grad på kollektive erfaringer tidlig i livet. «Her er det ingen som vet jeg har vært barn», lyder den triste tittelen på et essay om eksilets fortvilelse. For et nasjonalt kollektiv som enten kjemper for en egen stat eller lever i en nasjonalstat de anser som «sin», fremstår histori­ en som en uuttømmelig kilde til mytedannelse og selvforståelse

82

som skal forklare og rettferdiggjøre kravet om selvstendighet og det svundne fremstår i samme lokkende vemodslys som enkelte barndomsopplevelser. Det er ikke bare for Slovakia at fortiden kan konsentreres til «tusen års kamp for frihet». I den norske nasjonalhistorien forklares den 400 år lange unionen med Danmark som «natten»; at dette også var tiden for reforma­ sjonen, fremveksten av et borgerskap og antagelig de årene da Norge hadde tettest kontakt med den kontinentale kulturutvik­ ling, oversees suverent. Det nye Norge som sto frem i det 19. århundre, betraktes av de nasjonale historikere som en kontinu­ erlig fortsettelse av «det frie Norge» i vikingetiden. «Sønner av Norge, det ældgamle Rige...» heter det i nasjonens fedrelands­ sang fra 1820-årene. Det «egentlige Norge» ble ved unionsopp­ løsningen vekket av en historisk søvn, og sto frem både ungt og gammelt på én og samme tid. I den enkelte nasjonens mytologi spiller imidlertid enkeltper­ soner en nesten like stor rolle som nasjonen gjør for dens med­ lemmer. I nær sagt alle moderne nasjoner kan vi finne en «landsfader» som har satt uutslettelig preg på de nasjonale sær­ trekk, som har formet det «vindu» nasjonen ser verden igjen­ nom. Vi kan bare tenke på Grundtvigs betydning for Danmark, eller Hans Nilsen Hauges (1771-1824), Henrik Wergelands og Bjørnstjerne Bjørnsons for Norge. Eller mer korrekt: Det finnes i nasjonenes historie enkeltmennesker som er lik katalysatorer. Berettiget eller uberettiget har de fått æren av å representere idealer som senere blir overtatt av nasjonen. Hauges arbeidsflid, nøysomhet og pietisme preget seg inn i den norske bondebe­ folkning da Norge var på vei fra «rike» til «folk», og la grunnla­ get for det senere sosialdemokrati. Wergelands og Bjørnsons verdensåpne liberalisme og humanisme var sannsynligvis med på å gi det forrige århundrets nasjonalisme en liberal og ikke sjåvinistisk dreining. Bjørnsons fedrelandssang er, tross den svulstighet som preger alle slike sanger, bare unntaksvis blitt forbun­ det med selvgodhet i Norge. Vi behøver ikke gå lenger enn til Sverige for å finne eksempel på det motsatte. De assosiasjoner som «Du gamla du fria...» der kan vekke, peker mot Sverige som stormakt under Karl 12., og det finnes flere svenske skolelærere

83

som nekter barna å synge den ved skolenes avslutning - det kan vekke sjåvinistiske følelser. I våre dager er det på Balkan vi ser de krasseste utslag av en historisk begrunnelse for nasjonens samhold og rett til selvbe­ stemmelse og utfoldelse. Den serbiske kampen for et «StorSerbia» og etnisk renhet kan ikke forstås uten på bakgrunn av historien - og knapt nok da. Serberne, som er ortodokse krist­ ne, ser seg selv som arvtagere av det bysantinske riket. I det 14. århundre behersket de hele det sørlige Balkan. Fyrst Stefan Dusjan den mektige lot seg i 1331 krone til «tsar over serbere og grekere» i Skopje, som nå er hovedstad i Makedonia. Han samlet serbernes lover i en felles lovbok i 1349 og markerte der­ med den første, spede begynnelsen til en serbisk nasjon. Han gjorde krav på den bysantinske keisertrone, men både drømme­ ne om keisertronen og et mektig rike behersket av Serbia tok snart slutt. Tyrkerne gjorde sitt inntog på Balkan, og på den hel­ lige Veits dag i 1389, 28. juni etter vår kalender, sto et stort slag mellom tyrkerne på den ene siden og serbere, bulgarere, alba­ nere, bosniere og valaker ved Kosovo Polje i det nåværende Kosovo. Tyrkerne seiret, men sultanen ble drept. Slaget gir gjen­ lyd i hele Balkans historie, og har betydning også for dagens hendelser. Selv om serberne tapte militært, oppfattet de seg som slagets moralske seierherrer. Den tyrkiske sultan falt, og i ettertid frem­ sto serbernes heltemot og tapperhet i overjordisk lys. Den tyrkis­ ke seieren styrtet serberne inn i en «natt» som varte i 500 år, men i de samme årene ble den serbiske nasjon knyttet sammen - i første rekke gjennom folkeepos, dikt og fortellinger som hentet sin handling fra slaget ved Kosovo Polje. Det viktigste ser­ biske folkeeposet skildrer blant annet fyrst Lasar, som faller i sla­ get, men etter sin død blir utnevnt til tsar og senere utropt til helgen. Kosovo forvandlet seg fra å være navnet på et geografisk område, til å bli stedet der den serbiske kulturens vugge sto. Det var denne historiske erindring det 19. århundrets nasjonalister appellerte til for å mane serberne til kamp mot Det ottomanske, og senere mot Det østerriksk-ungarske riket. I våre dager bruker de serbiske lederne bevisst fortellingen om slaget og legendene

84

omkring det i den pågående krigen. For å markere Serbias krav på Kosovo, hvor 90% av befolkningen nå er albanere, og knytte nåtidens kamp an til fortiden, lot den serbiske kommunistlede­ ren Slobodan Milosevitsj fyrst Lasars ben føre tilbake til Kosovo på 600-årsdagen for slaget, 28. juni 1989. Men hverken da eller i de utallige sangene om slaget, kom det frem at det faktisk ikke bare var serbere som sloss. Også alba­ nere kjempet i hæren mot tyrkerne. Historien omfatter alt; den kan gi argumenter for enhver nasjons påståtte rettferdige kamp mot andre - og argumenter mot nasjonalismen og det nasjonale fellesskap overhodet. Nasjonen kan heller ikke reduseres til et historisk fellesskap. Veien til selverkjennelse for de personer som konstituerer enhver gruppe, nasjonene inkludert, går gjennom den historis­ ke bevissthet. Som rettferdiggjørelse for handlinger som peker fremover, er historien imidlertid den reneste gift. Om den nasjo­ nale identiteten lever og ernærer seg på historien, forblinder den i verste fall medlemmene av den egne nasjon og legitimerer drap og utdrivelse av andre, dersom den brukes i nasjonens politiske kamp. hjemlandet

Kampen står alltid om territoriet, det siste, men kanskje viktigste element vi skal behandle i vår gjennomgang av den nasjonale identitetens bestanddeler. Hjemstedet, fedrelandet - man kan knapt tenke seg en klare­ re konkretisering av nasjonen. Om morsmålet synes å være uttrykk for «det nasjonale vi», og historien dets opphav, er fedre­ landet nasjonens sted. Derfor synes kravet om å «gi sitt blod for fedrelandet» så berettiget. Men hva skjer når det samme territo­ rium er hjem for flere forskjellige nasjoner? På Balkan kjemper serbere, kroater og bosniere - snart muligens også grekere, makedonere, bulgarere, tyrkere, ungarere og albanere, om områder som de alle hevder er deres egne, historiske hjemste­ der. Allerede det faktum burde få oss til å betvile at det virkelig finnes en så nær forbindelse mellom territorium og nasjon. Det

85

har endog eksistert, og eksisterer fremdeles, klart definerte nasjoner uten eget territorium. Den jødiske nasjon gikk ikke til grunne, trass i at det tok 1900 år fra romerne drev dem ut av Israel, til den moderne staten Israels opprettelse. Sigøvnerne har intet spesifikt hjemland, men de har et eget språk, en egen kultur og andre av nasjonalitetens karaktertrekk. Gjennom historien har de enkelte landområder vært til­ holdssted for en rekke nasjoner; heldigvis fører ikke det alltid til uforsonlige kriger mellom dem: Skåne var Danmarks kjerne­ område i hundrevis av år, derfor er København plassert ytterst ute mot det som nå er Sverige. Skåne ble først «svensk» i 1658. Og Nord-Norge hadde neppe tilhørt Norge, om det ikke var for at den danske og norske kongen Christian 4. foretok sjørei­ ser langs norskekysten for å markere sitt «revir» overfor russer­ ne. Dagens europeiske nasjonalstater har grenser som i det alt vesentlige stammer fra den dynastiske statens tid. Ikke «det nasjonale fellesskap», men konger og keisere har avgjort hvor grensene går, hvor ditt fedreland slutter og mitt begynner. Uavhengig av politisk tilhørighet har likevel hvert sted, hver trakt, sin åpenbart spesielle virkning - analogt med den nvansering vi fant i språkenes forskjellige uttrykk for samme foreteelse. Det er en gammel sannhet at klima og terreng innvirker på vaner, holdninger og blikkretninger. Montesquieu gjorde den observasjonen til et utgangspunkt for verket Om lovenes ånd, og påpekte hvordan samfunnenes lover adskiller seg alt etter det klimatiske og geografiske grunnlag. Oppvekst og bosted på fjel­ let gir en annen livsfølelse enn den man får ved kvsten, som igjen er forskjellig fra hva elve- eller slettekulturen kan bidra med. Alt er med på å forme den enkeltes karakter. Også byene, men de bringer inn et vesentlig nytt element. Fra ett synspunkt sett er de like overalt på kloden. Det som ellers er natur, er her kultur; livsrytmen styres ikke så meget av sol og tid på året, som av menneskenes innretninger for å hindre og kontrollere natu­ rens diktat. «Byluft gjør fri» het det i middelalderen. Individet ble løst fra naturens og føvdalsamfunnets bånd. Med byene fulg­ te også noe annet, nemlig lengselen tilbake til de bånd som var

86

brutt, den enhet som fantes «på landet». I byene søkte man sam­ men etter språk og hjemstavnstilhørighet; der dyrket man de løsrevne røtter - og denne nostalgi var et ikke uvesentlig bidrag til nasjonalismens fremkomst. Nasjonalismen er et byfenomen, og kan betraktes som en viktig del av den livsfølelse bykulturen legger grunnlaget for. Urbanisering og industrialisering skapte ikke bare rotløse mennesker og et eiendomsløst proletariat. Da de bånd som naturlig bandt en til hjemstedet ble revet løs, gjenoppsto de i bevisstheten som nasjonalisme og vilje til å danne en nasjon. Men om fedrelandskjærligheten tar sitt utgangspunkt i den enkeltes tapte eller eksisterende hjemsted, er ikke hjemstedet den politiske nasjonens territorium. Enhver som føler forbindel­ se til et geografisk område, tenker på noe konkret, på jordstyk­ ket fra treet, til veien der borte. Fedrelandet er et politisk begrep, «hjemstedet» er som barndommen, strengt individuelt og hører privatsfæren til. Med territoriet forholder det seg som med språket og de øvrige elementene som gjerne benyttes for å forklare nasjonen: I det øyeblikk de utropes til nasjonens vesen og grunnlag for den nasjonale følelse, forandrer de karakter, og blir identisk med nasjonen selv. Hverken det konkrete språk, de enkelte kulturuttrykk eller hjemstedet i og for seg, kan sies å utgjøre nasjonens kjerne. Når de blir svar på spørsmålet om hva denne kjerne er, fjerner de seg øyeblikkelig fra sin opprinnelige betydning og forvandles til det de skal forklare, nemlig nasjo­ nen. Vi foretar en sirkelslutning. Derfor må vi foreløpig nøye oss med å fastslå at enhver nasjon for det første er som byen: Den er menneskeskapt, intet natur­ produkt. Dernest definerer den seg selv gjennom de karakteris­ tika og de midler den selv velger, som langt fra er vilkårlige, sna­ rere har de en tendens til å være nettopp dét som setter grensen mot «de andre». Nasjonen kan best forstås i forhold til sine omgivende nasjoner. Nasjonalismen blomstrer i eksil, i byer eller i det fremmede. Nasjonen selv lever også i «eksil»: På alle kanter er den omgitt av «de andre».

EN BRO OG EN FØLELSE Nasjonalismen er like distinkt og upresis som regnbuen. Den betegner et sett holdninger som alle har bestemte valører, men som umerkelig glir over i hverandre i den helhet nasjonalismen utgjør. I gjennomgangen av elementene som gjerne fremheves som nasjonens skikkelse og nasjonalkarakterens kriteria, har vi sett hvordan også de forandrer valørj avhengig av om de betrak­ tes som en del av den enkeltes nasjonale identitetsfølelse, eller symboler for nasjonalstaten. Det som for den enkelte utgjør byg­ gekloss eller det naturlige ståsted for hans eller hennes identi­ tet, blir lett diskriminerende og ekskluderende når det trekkes inn i den politiske sfære, for der å inngå som redskap til å bygge den nasjonalfølelse som støtter opp om og styrker nasjonalsta­ ten. Det ville vært overraskende om bildet var så enkelt. For det ligger i sakens natur at den nasjonale identiteten ikke kun kan være til for individet. Den er et uttrykk for individets følelse av samhørighet med andre, nasjonen fremstår i skikkelse av en kol­ lektiv personlighet. Dels må individet forholde seg til den, dels er han eller hun med på å bygge den opp, og i forlengelse av denne bestrebelse finner vi nasjonalstaten, som det foreløpig kraftigste og mest levedyktige uttrykk for nasjonen. Nasjonal­ følelsen er en bro som leder fra den enkeltes identitet til noe som kan bli en statsdannelse. Den første forutsetning for at så skal skje, er imidlertid at identiteten er tilstede på det individu­ elle plan. Smith siterer den sionistiske teoretikeren Achad Ha’am, som ikke bare avfeier alle forsøk på å forklare nasjonal­ følelsen ved hjelp av utenforliggende elementer, men også ser den uavhengig av andre mennesker. Han skriver: «Hvis jeg føler ånden til den jødiske nasjonalitet i mitt hjerte slik at den setter sitt segl på alt mitt indre liv, da eksisterer den jødiske nasjonalitetens ånd i meg; og den opphører ikke å eksistere, selv om ing­ en av mine jødiske samtidige lenger føler den i sine hjerter.»2' I sin definisjon av nasjonen tar Ernest Renan (1823-1892) i foredraget Hva er en nasjon? (1882) utgangspunkt i dette subjek­ tive element, og skriver: «En nasjon er en sjel, et åndelig prin-

88

sipp. Det er bare to forhold som konstituerer denne sjelen, det­ te åndelige prinsippet. Det ene er fortiden, det andre nåtiden. Det ene er en felles arv av minner, det andre er den faktiske enighet, ønsket om å leve sammen, viljen til fortsatt å verdsette den arv som alle har i fellesskap. (...) I fortiden ligger en ærefull arv og en motstand mot å bryte båndene, et ønske om å virkelig­ gjøre det samme program i fremtiden; en felles erfaring av å ha delt lidelse, håp og strev, det er mer verd enn felles skatter og grenser satt opp av strategiske hensyn; det utgjør hva man virke­ lig forstår og enes om, tross forskjell i rase og språk. Jeg sa: ‘å ha delt lidelsen’, og virkelig: Felles lidelse er av større betydning enn felles lykke. Faktisk er nasjonale sorger av større betydning enn seire, fordi de fastsetter plikter og krever felles anstrengel­ ser. En nasjon (...) forutsetter en fortid, den fornyer seg selv, spesielt i nåtiden ved hjelp av en håndgripelig dåd: bekreftelsen, det utvetydige ønsket om å fortsette samlivet. Eksistensen av en nasjon (unnskyld denne metafor!) er en daglig folkeavstemnmg.» I denne metafor klinger den berømte ed som ifølge legenden og Schillers skuespill Wilhelm Tell ligger til grunn for det sveitsis­ ke fellesskap: «Vi vil være et folk av brødre.» — Det var en enhet stikk i strid med hva blodsbånd, språk og regional tilhørighet umiddelbart skulle tilsi. Også Renan har i sitt foredrag brodd mot den blods- og tradisjonsbundne oppfatning av nasjonal til­ hørighet: Vel ti år tidligere var Alsace blitt erobret av Tyskland. Til tross for at befolkningen talte tvsk og var forbundet med SørTyskland gjennom sin katolisisme (som sto i opposisjon til den politiske anti-klerikalisme i Frankrike), ga alsasserne klart ut­ trykk for å ville tilhøre Frankrike og ikke Tyskland. I likhet med mennene i det sveitsiske edsforbund, ønsket heller ikke Renan å binde nasjonen til én bestemt stat, eller til noe gitt fellesskap. Det nasjonale kollektiv var for ham grunnlagt på individenes valg, en frivillig sammenslutning. Hvilken stat det hørte inn under, hverken kan eller må bestemmes av de elementer som kjennetegner det nasjonale fellesskap. Både dannelsen av Sveits og Renans foredrag retter seg mot nasjonalstaten. Eden fant sted før nasjonalstaten så dagens lys; foredraget ble holdt på et

89

tidspunkt da man allerede ante hvilke katastrofer den kunne føre til. Begge peker inn i en fremtid der staten står over nasjo­ nen, ikke i betydning av å utgjøre nasjonens mål, men i egen­ skap av å være likegyldig til nasjonalitet og nasjonal tilhørighet. Like lite som nasjonen kan sies å gå opp i språk, territorium, religion eller andre tilsvarende forhold, går den opp i staten. Smith skriver: «Selv ikke i Europa er nasjonalistbevegelsene noen lingvistiske bevegelser, like lite som de er historiske eller etniske eller religiøse eller territoriale bevegelser. Alle disse for­ søkene på å redusere nasjonalismen til en eller annen form for en størrelse som er enklere og lettere å forstå, ender med å bli tilbakevist av erfaringen - eller som sirkelslutninger. Nasjona­ listene har ikke spilt sitt og andres blod, de har ikke ofret sin kraft og sitt liv for å fremme en språksak, eller endog en kultur. Kampen for uavhengighet kan ha hatt språklig separatisme som en av sine faner; men drivkraften ligger dypere enn ønsket om å kommunisere best mulig. Idealet om nasjonaltilhørighet, som har inspirert disse menn og kvinner, er mer sammensatt, mindre jordisk, men likevel mer tvingende og maktfullt. Det er et ideal av en fullstendig annen art.»29 Nasjonalismen peker fremover, det er drømmen, lengselen etter et fellesskap som er nasjonen. En drøm er mer enn hva ord kan utsi. Derfor kan vi ikke søke nasjonalismens røtter bare blant de uttalte idéer. «I sin latente eller manifeste form,» skri­ ver den tyske forfatteren Norbert Elias, «er nasjonalismen et av de mektigste sosiale trossystemer, hvis ikke det mektigste, i det 19. og 20. århundre. Bokidéer er, for å bruke en passende, om enn noe forslitt metafor, bare toppen av isfjellet. I dem møter man de artikulerte ytringene i en prosess som i sitt forløp vil spre de nasjonale følelser og den nasjonale etos til alle sam­ funnsstrukturer. »30 De nasjonale følelser og håp har blikket rettet fremover, men griper bakover for å hente kraft og argumenter. I vårt forsøk på å forklare - eller i det minste bli kjent med - det nasjonale vi, dets forhold til det enkelte jeg og til de andre, skal vi i det føl­ gende bevege oss inn på nasjonalismens hjemmebane. Vi skal kaste noen streiflvs inn i historien.

90

ARVEN FRA ANTIKKEN

Natanael sa til ham: Kan det komme noe godt fra Nasaret? Filip sa til ham: Kom og se. Johannes 1, 47

Jeg. Vi. De andre. - Individet opplever seg selv som del av det politiske og kulturelle fellesskap som kalles nasjonen - og mar­ kerer seg mot et større «vi» gjennom den diskriminerende nasjonalismen. Samtidig oppheves grensene mellom enkeltmen­ neskene innen nasjonen gjennom nasjonalfølelsen og vissheten om samhørighet. Bevisstheten om å tilhøre en nasjon skaper en solidaritet som går på tvers av tiden. Jeg ser meg selv som del av det norske fellesskap med røtter tilbake til vikingene, og med visjoner om at de fremtidige nordmenns ve og vel avhenger av hvordan jeg forvalter fortidsarven her og nå. Det nasjonale vi sprenger også enhver sanseerfaring. I og med opprettelsen av den demokratiske nasjonalstaten, tillater og bøyer jeg meg for at mennesker som jeg aldri har sett, og som jeg aldri vil møte, får innflytelse over mitt liv gjennom sin stemmegivning til nasjo­ nens parlament og ved deltagelse i det almene, politiske livet. I den moderne nasjonalstaten kan individ og nasjonaltilhørighet knapt skilles fra hverandre. Nasjonen finnes ikke der ute, et sted adskilt fra meg. Nasjonen er individets vi-bilde, skriver Norbert Elias.1 I den grad man derfor taler om nasjonalfølelse og kjærlighet til sin nasjon, taler man ikke om følelser for et fremmed vesen, slik tilfellet er i den personlige kjærlighet. Kjærligheten er rettet mot et fellesskap der en selv er medlem. Nasjonalkjærligheten er en variant av egenkjærligheten, av egoismen, ikke av den individuelle eros som retter seg mot den andre. Dette tør være én av årsakene til at nasjonalfølelsen kan

91

slå over i en nasjonalisme med brodd mot «de andre», mot dem som ikke defineres som deltagere i det nasjonale fellesskap. Når et menneske i våre dager karakteriserer seg selv gjennom orde­ ne «jeg er nordmann», «jeg er russer», «jeg er amerikaner», betyr dette meget mer enn «jeg er født der og der og jeg har dette passet». Det betyr også: «Jeg og vi mener det og det, jeg og vi tror på det og det, i motsetning til de andre, som ikke mener det samme som oss.» Det nasjonale vi er bare ett av mange fellesskap individet ser seg som medlem av og som gir enkeltmennesket dets sosiale identitet. Klasser, kjønn, subkulturer, familie hører også med til individets sosiale ansikt. Men det nasjonale vi er mer omfatten­ de enn dem, og det er snevrere enn den almene «verdensborger»-identitet og solidaritet som antydes for eksempel gjennom menneskerettighetserklæringen. Nasjonalismen og nasjonalfølelsen henter kraft fra fortidens og nåtidens arsenal av irrasjonelle gruppefølelser; det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at den streber etter å gjenopprette stammesamfunnet eller det blodsbundne fellesskap. Vi må aldri forveksle drivkraft og ytring eller resultat. Man kan bli mett av pølser og potetgull, selv om den sulten man følte ikke var et symptom på at man trengte akkurat de næringsmidlene. Også den moderne nasjonalismen, både i form av fremmedhat og streben etter demokrati, peker ut over seg selv og er bærer av krav og tendenser som ikke nødvendigvis tilsvarer de resultater den fører til. Nasjonalismen er i alle sine ytringer mer en følelse enn en tanke, slik nasjonen mer er forestillingen om et felles­ skap enn dette fellesskapet selv. I sitt grunnleggende verk The Idea of Nationalism (1944) kaller historikeren Hans Kohn nasjo­ nalismen for den mektigste og mest kraftfulle idé verden noen­ gang har sett. Men den er en idé som i alle henseender må sor­ teres blant menneskehetens mest uklare tanker. Derfor spriker dens virkninger i så mange retninger. Nasjonalismen lever på og i historien. Nasjonalistiske histori­ kere ser gjerne den politiske nasjon og nasjonal selvstendighet som et høyere mål for menneskehetens utvikling, og slik vi tidli­ gere har vært inne på, betraktes historien som fortellingen om

92

den egne nasjonens lidelsesvei frem mot frihet. Men den politis­ ke nasjonalisme og nasjonalstaten er av ung dato. De oppsto ved inngangen til det 18. århundre, og er barn av både opplysnings­ tid og romantikk. Likevel skal vi ikke underkjenne det faktum at både nasjonen, oppmerksomheten omkring nasjonaliteten og nasjonalismen som politisk, økonomisk og kulturell drivkraft, har røtter langt tilbake i menneskehetens historie. Fenomenene ernærer seg av fortiden mens de søker å skape sosiale former for fremtiden. Det er viktig å ha klart for seg at nasjonenes og nasjonalis­ mens historie er en mentalitetshistorie. Fenomenene hører hjemme i menneskenes bevissthets- og følelsesverden. Det drei­ er seg om forestillinger, drømmer og lengsler, ikke så meget om konkrete fakta - om da noe slikt overhodet kan sies å eksistere i historien. De faktisk foreliggende forskjeller mellom folk og kul­ turer er mindre vesentlige enn den vekt forskjellene tillegges. Slik menneskeheten alltid har bestått av fvsiske enkeltmennesker, mens individet først får betydning som selvstendig størrelse på det tidspunkt det blir tilkjent en egenverdi og menneskene forstår seg som enkeltmennesker, slik får også det fellesskap som kan kalles nasjonen først verdi og betydning når det reflekteres, eller oppdages, og blir en forestilling for bevisstheten. Det er derfor mentalitetshistOTien som interesserer oss. Til den hører de enkelte tenkere. Det som i våre dager dan­ ner et selvfølgelig grunnlag for folks holdninger, blikk og følel­ ser, har en gang vært tenkt av en person, eller er blitt utviklet i en filosofisk skole. Samfunnsmessige og økonomiske forhold kan nok legge forholdene til rette for at det eller det blir tenkt, for at én bestemt tanke slår igjennom, men det er alltid en per­ son, et menneske som utformer og skaper idéen. Det er men­ nesket som er den skapende part, ikke «forhold» eller «omsten­ digheter». Om tanken blir stående som et kuriosum eller utvik­ ler og utvider seg til en kulturell grunnholdning, avhenger igjen like meget av dens forhold til det øvrige tankegods i tiden, som av de materielle omstendigheter menneskene lever under. Det ligger en tanke bak hver handling. Men det er ikke alltid den handlende har tenkt den.

93

Nasjonalismens mentalitetshistorie omfatter også oppfatning­ en og vurderingen av individet, dets forhold til stat og samfunn, dets verdighet og selvrespekt, individets og gruppenes rettighe­ ter - og forholdet nasjonene i mellom. Vi blir derfor nødt til å berøre alt dette i vår episodiske gjennomgang av nasjonalismens fremvekst og historiske røtter. Den som søker å sortere menneskene etter nasjonale særtrekk, griper tilbake til selve vår kulturs mytologiske opphav. I 1. Mosebok, kapittel 11 fortelles det hvordan hele jorden en gang hadde «ett språk og samme ord». Ved hjelp av den forenende kraft dette ga, bestemte menneskene seg for å bygge et tårn som rakk like inn i himmelen. Men det syntes ikke Herren noe om: «Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre,» sa han, og fortsatte: «Kom, la oss stige ned og forvirre deres språk så de ikke forstår hverandres tale.» Ifølge mytologi­ en er det språklige mangfold en forsikring mot at menneskene skal få for stor makt og trenge seg inn på gudenes domene. Isteden må menneskene bruke kreftene til å forstå, eller rettere: å misforstå hverandre. Mangfoldet har aldri bare vært av språklig art; om det er en relativt ny foreteelse å ville skape stater basert på språklig og kul­ turelt fellesskap, er fellesskapene selv like gamle som tårnet i Babel. Den greske historieskriveren Herodot (ca. 490-425) bru­ ker store deler av sitt verk til å skildre de forunderlige skikker han finner blant andre folk og folkeslag. Han serverer en rekke skipperskrøner og soler seg åpenbart i glansen fra fantastiske fortellinger ingen kan kontrollere, men samtidig er han bemer­ kelsesverdig vidsynt, og forsøker å forstå de fremmede på deres premisser. Om perserne skriver han at de nok er glade i vin, men - formodentlig i motsetning til hva som var vanlig blant hellenerne - «det er ikke tillatt å spy og heller ikke å late vannet når andre er tilstede. Dette er altså deres ubrytelige skikk.» Persernes forhold til andre folk skildres av Herodot som skul­ le det dreie seg om moderne nasjonalister av typen Le Pen: «Av alle folkeslag ærer de, nest etter seg selv, sine nabofolk mest, så de som bor nærmest disse og så videre. Minst respekt har de for

94

dem som bor lengst borte, idet de jo mener at de selv i alle hen­ seender er det aller beste menneskeslag, og at andre i den nevn­ te rekkefølge får del i deres fortreffelighet, og at følgelig de som bor lengst fra dem selv, er de dårligste menneskene.»2 Også de norrøne kildene lar oss få vite at man så forskjell på folk i Skandinavia lenge før 1814. Olav Trygvassons saga fortel­ ler om Olav som sto i skipet «Ormen Lange» og var vitne til hvordan dansker, svensker og nordmenn forberedte slaget ved Svolder. I den fortellingen er det ikke nettopp aktelse for nær­ meste nabo som fremheves. Vi må håpe at det skyldes de kriger­ ske omstendigheter: «Da kong Olav så flokkene ordnet seg, og merkene kom opp foran høvdingene, spurte han: ‘Hvem er høv­ ding for den hæren som er beint mot oss?’ De sa ham at der var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. Kongen svarte: ‘De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene. Men hva er det for en høvding som følger merket der ute på høyre hånd?’ De svarte at det var kong Olav med sveahæren. Kong Olav sa: ‘Det var bedre for svearne om de satt hjemme og slikket blotbollene sine, enn at de går her mot Ormen under våpnene til dere. - Men hvem eier de store skipene som ligger det ute til babord for danene?’ ‘Der,’ sa de, ‘der er Eirik Håkonsson jarl.’ Da svarte kong Olav: ‘Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente oss en kvass strid. De er nordmenn som vi selv.»3 Det fellesskap som kommer til uttrykk i det gamle ættesamfunnet - og som Le Pen i våre dager er en markant talsmann for - er av en kvalitativt annen art enn nasjonalismens fellesskap. Den diskriminering «de andre» ble utsatt for, har en annen valør enn den diskriminering vi reagerer mot når individer med avvikende kultur eller språk nektes stemmerett eller andre bor­ gerrettigheter. Individet var intet juridisk subjekt i ættesamfunnet. «Jeg» gikk nesten restløst opp i «vi». De norrøne ættesagae­ ne forteller hvordan de gamle nordboere ikke bare hugde ned og drepte folk av andre ætter dersom slektene hadde noe uoppgjort med hverandre, de risikerte sitt eget liv med samme selvføl­ gelighet for den større enhet. Når sagaen skal karakterisere en mann eller en kvinne og gi et bilde av individet, gjenfortelles

95

først hans eller hennes ættetavle. Hverken der eller i de gamle jødiske bøker får personen identitet uten gjennom blodet. Derfor kan Hans Kohn skrive: «A basere nasjonaliteten på ‘objektive’ faktorer som rase betyr et tilbakefall til primitiv stammetenkning. I moderne tid har det vært idéens kraft, ikke blo­ dets rop som har skapt og utformet nasjonaliteter.»4 Det er ifølge Kohn idéen om apethvert medlem av nasjonen har like rettigheter og krav på politisk innflytelse, det er idéen om likeverd som i nyere tid har skapt nasjonene. Og forestilling­ en om likeverdet baseres ikke på ættesamfunnets blodsforbundethet, men på det enkelte individs rett og valgmuligheter. Den historiske veien går fra Le Pen til Renan, fra den mekaniske og anti-individuelle familiesolidaritet som «foretrekker sine døtre fremfor sine nieser», til nasjonen som en «daglig folkeavstem­ ning». Men også den moderne forestilling om «folkevalg» og individets rett og verdighet har historiske forutsetninger - som igjen er nøye knyttet til forståelsen av nasjonen og derfor også til nasjonalismens tvetydighet. Slik tilfellet ofte er når vi skal søke røttene for det som rom­ sterer omkring i nåtiden, må vi også i dette tilfellet gå tilbake til jøder og grekere. Hos dem ble den stammetilhørighet som fin­ nes blant alle etniske grupper til noe mer enn et fellesskap på kongenes eller gudenes premisser. Hvert medlem av gruppen fikk en fornemmelse av at han - blant jødene også hun - hadde en spesiell oppgave som skilte dem fra andre folk, og at de var aktive deltagere i den felles kulturen. Kohn skriver: «Det er fordi deres kulturelle kontinuitet viste seg å være sterkere enn poli­ tisk, rasemessig eller geografisk kontinuitet at de fremdeles lever videre i dag. Dagens fellahin i Nil-dalen er rasemessig og geogra­ fisk identisk med dem som bvgde pyramidene og med kunstner­ ne som skapte de unike minnesmerkene som er bevart i de egyptiske templer og graver. Likevel var den gamle egyptiske sivilisasjonen, en sivilisasjon av konger og prester, like død for de senere egyptere som for europeerne - inntil den nviig ble opp­ daget av europeiske eksperter(...) På den annen side har jøder og grekere hverken bevart sin rasemessige eller politiske konti­ nuitet - jødene har endog mistet sin geografiske kontinuitet.

96

Men deres kultur forblir. Den nasjonale idé som forenet de to stammeføderasjonene av jøder og grekere, ble selve livsblodet i deres eksistens. Moderne nasjonalisme, med dens ideal om en nasjonalstat, var ukjent for dem, men idéen om nasjonalisme, det ideologiske innhold, har sine røtter i disse to folk fra antik­ ken, og i deres bevissthet om en egen kulturell misjon.»3

BLANT GREKERE ...

Athen kalles gjerne demokratiets vugge, men det athenske demokratiet lar seg ikke uten videre sammenligne med det vi forstår med ordet. Det var bare et mindretall av innbyggerne som nøt fulle borgerrettigheter. Slaver, kvinner, utlendinger det vil si innflyttere - hadde hverken stemmerett eller anledning til å delta i det politiske liv. Demokratiets blomstringstid forbindes gjerne med statsman­ nen Perikles, som dominerte folkestyret fra ca. 467 til 418 f.Kr. Da omfattet bystaten Athen omkring 150.000 borgere, 100.000 slaver og 30.000 utlendinger.6 Utlendingene hadde sikkerhet for sin personlige frihet, men han eller hun kunne ikke gifte seg med en athener, og dersom vedkommende ikke overholdt sine forpliktelser, såsom å betale en årlig avgift for å bo i byen, kunne han eller hun bli solgt som slave/ Den særegne greske bystaten var en institusjon som ikke lar seg sammenligne med noen annen samfunnstype. Det gjelder dens struktur og størrelse; men like viktig er hvordan bystaten ble oppfattet av samtidens filosofer. Platon (427-347) forsto den som videreføringen av familie-enheten; Aristoteles (384-322) betraktet den simpelthen som de nødvendige rammer om men­ neskelivet overhodet. Hans definisjon av mennesket som zoon politicon, «et samfunnsmessig dyr» kan, som den norske profes­ sor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen gjør, også oversettes med «et levende vesen av den typen som bor i en bystat.»8 .Aristoteles bemerker forøvrig at den mann som kan leve utenfor statens område er enten et villdyr eller en gud - men intet menneske.9 A bli utvist fra bystaten betød den sikre sosiale død - og ofte den

97

fysiske i tillegg. Innenfor murene, i dens fellesskap, var man et menneske med rettigheter og posisjon. Uansett hvor ynkelige rettighetene var eller hvor lav posisjon man hadde - utenfor murene var man et intet. Platon og Aristoteles har som selvfølgelig utgangspunkt at for­ utsetningen for et godt liv er aktiv deltagelse i statens liv.10 Det var ingen teoretisk påstand. De athenske borgere følte seg for­ bundet med bystaten på en ganske annen og aktiv måte enn til­ fellet er i de moderne samfunn. I sin omfattende fremstilling av den politiske filosofiens historie, skriver professor Georg Sabine: «På bakgrunn av tall Aristoteles gir i sin Athens konstitusjon har man beregnet at så mange som én av seks borgere tok del i styre og stell i et hvilket som helst år, selv om det kanskje ikke dreide seg om mer enn å sitte i en jury. Og hvis han ikke innehadde noe embede, kunne han likevel delta i diskusjonen om politiske spørsmål som ble holdt på allmøter for borgerne med jevne mellomrom ti ganger i året. Formelle eller uformelle debatter om offentlige anliggende var en av de største gleder og interes­ ser i athenerens liv.»11 I en viss forstand inntok statens og samfunnets liv mye av den plassen som privatlivet har i dag. Borgeren var nettopp borger, ikke i første rekke enkeltmenneske med privatliv. Derfor ble politisk virksomhet kjennetegnet på det gode liv. Det var bysta­ ten som ga mennesket dets verdi, det athenske idealet kan kort­ fattet uttrykkes som «en fri statsborger i en fri stat», som Sabine skriver.12 Og fordi den enkeltes status var avhengig av plassering­ en i forhold til staten, ble hverken slaver eller andre umyndige regnet blant de ekte menneskene. For at bystaten virkelig skulle være «fri», var det imidlertid ikke bare nødvendig å verne den mot ytre hender, det krevdes at statens makt var basert på lover som borgerne anerkjente og bøyde seg for. Bystaten var en rettsstat - vel å merke for de inn­ byggere som hadde borgerrettigheter. Det er også bemerkelses­ verdig at athenernes rettsstatsbegrep innbefattet vern om den frie tanke og ytring selv når de kunne sette statens sikkerhet i fare. Under Peloponneserkrigen mellom Sparta og Athen skrev komedieforfatteren Aristofanes (ca. 445-385 f. Kr.) tre skuespill

98

mot krigen, der han blant annet angrep Kleon, lederen for krigspartiet. Kleon forsøkte å ta den frie borgerretten fra Aristofanes, men dommerne nektet og ville heller ikke sensure­ re stykkene. Det var jo nettopp for å bevare ytringsfriheten at krigen ble ført.13 Den samme sterke tro på rettssikkerhetens betydning finner vi paradoksalt nok i prosessen mot Sokrates (ca. 470-399 f.Kr.), en av de største borgere Athen fostret. Om det for alltid er blitt stående som en skamplett på det athenske demokrati at det dømte ham til døden, forsvarte Sokrates sta­ tens institusjoner ved å nekte å flykte fra fengselet. Dersom han gjorde det, sa han, ville han svekke rettsstaten og handle mot de lover han selv hadde vært med på å lage.14 Athenernes selvbilde er uløselig forbundet med det athenske demokrati, men det fantes en felles-hellensk solidaritet som sprengte bystatens rammer, selv om den ikke ga seg uttrykk i noen politisk institusjon. Hans Kohn henviser til denne felleshellenske følelse når han påstår at den moderne nasjonalisme har noen av sine hovedrøtter blant grekere og jøder. Imidlertid synes han å sette likhetstegn mellom grekernes og jødenes selv­ forståelse. Det er i så fall ikke helt riktig. Den opplevelse av utvalgthet som preger jødefolket, er rent religiøst betinget og av en annen art enn den kulturelle overlegenhet grekerne, i likhet med de fleste folkeslag, følte (og føler?) overfor «de andre». Det som derimot forbinder jøder og grekere, er at de begge følte seg som medlemmer i et kulturelt fellesskap som sto over de stam­ mene jødene var delt i, og de regionale byrepublikkene i Hellas. Selv om lovgivning og regler for statsborgerskap varierte fra byrepublikk til byrepublikk, og selv om Sparta og Athen flere ganger lå i krig med hverandre, var grekerne seg bevisst at de representerte én kultur basert på samme idealer. Da grekerne i fellesskap forberedte slaget mot perserkongen Xerxes i år 479, ga spartanerne (eller lakedaimonerne) uttrykk for at de mis­ tenkte athenerne for å ta persernes parti. Ifølge Herodot svarte athenerne slik: «Det var ikke mer enn menneskelig at lakedai­ monerne fryktet for at vi skulle gjøre innrømmelser overfor barbarkongen. Men når dere kjente athenernes sinnelag, var det allikevel skjendig av dere å nære denne frykt, da det ikke noen

99

steds på jorden finnes så meget gull eller noen egn som utmer­ ker seg slik ved skjønnhet og fruktbarhet at vi av den grunn skul­ le bli persisksinnede og bringe Hellas i trelldom. Det er mange og vektige grunner som hindrer oss i dette, selv om vi skulle ha lyst til det. Først og fremst gudenes billedstøtter som er brent og jevnet med jorden; det er vår bydende plikt å ta hevn fullt ut for dette, men ikke å slå oss sammen med illgjerningsmannen. Og dernest det felles-hellenske - samme blod, samme sprog, felles templer og ofringer, samme seder og skikker - dette ville det ikke sømme seg at athenerne forrådte.»13 Herodot selv betraktet kampen mellom persere og hellenere som en kamp mellom demokrati og despoti, mellom den men­ neskelige og tyranniske verden. De demokratiske prinsipper er identiske med den felles-hellenske kultur, som blir forstått i spennet mellom religion og blod. Den står over alle regionale stridigheter. Hvis vi med ett ord skal karakterisere kjernen i grekernes kul­ tur, må det bli mennesket, eller menneskelighet. Det gjelder til tross for at mennesket blir forstått som statsborger - for det er ikke en hvilken som helst stat som skaper mennesket. Det kan bare bystaten gjøre, og dét nettopp fordi den er et uttrykk for de men­ neskelige mål og egenskaper på politikkens område: Den er ikke for stor, den er basert på folkestyre og rettssikkerhet og bæres oppe av borgerne selv. Også den greske religion, filosofi, kunst og arkitektur (hvis målestokk er «menneskelig», i motset­ ning til for eksempel de overveldende kjempebyggverkene vi kjenner fra Egypt) har menneskeligheten som modul og minste fel­ les multiplum. Templene er båret oppe av søyler som opprinne­ lig var kxinnestatuer. Gudene er ofte altfor menneskelige. Europas humanisme har sin kilde i Hellas. Den russiske filo­ sofen Vladimir Soloyjov skriver: «Den greske bevissthet omgikkes allerede i sitt utgangspunkt med guder ikledd idealiserte og skjønne, menneskelige former, og i tilbedelsen av disse lå samti­ dig en anerkjennelse av menneskeskikkelsens betydning og overlegenhet. Imidlertid var det bare menneskets ytterside som ble guddommeliggjort i den greske religion. Det var den greske filosofi som avdekket hva som bodde i menneskets indre, og filo-

100

sofiens selvstendige utvikling tar til med sofistene.»^ «Mennesket er alle tings målestokk,» lyder en uttalelse fra en av de største sofister, Protagoras, «for det værende at det er, og for det ikke-værende at det ikke er.» Sofistenes tenkning rettet seg ikke mot den guddommelige verden eller mot naturen, deres område var menneskets sted, kulturen. Den manglende interesse for gudegitte sannheter, førte til at en del av sofistene hevdet en relativistisk filosofi, og argumenterte for at makt er rett. Sannheten avhenger av den makt et menneske er i stand til å sette bak den. Det finnes intet som kan kalles absolutt sant. Den greske filosofi festet oppmerksomheten på mennesket og kulturen, delvis som resultat av at man fikk kjennskap til andre kulturer, seder og skikker. Athen hadde kolonier over hele Middelhavet og var en viktig handelsby med mange besøkende. Sofistene selv var omreisende «visdomslærere» som med egne øyne så hvordan «de andre» levde - og de trakk den konklusjon at sannheten er mangfoldig, ikke at det greske levevis er det eneste rette. Den høye verdsettelse av mennesket som sådan og opplevel­ sen av at ytre forskjeller ikke dømmer den ene til å være under­ legen og den andre til herre, som vi finner blant de beste av sofistene, førte til kritikk av slaveriet. Alkidamas (ca. 420 f. Kr.) sier: «Gud skapte alle mennesker frie. Fra naturens side er ingen slave.»1' Men sofistenes vidsyn var ikke allemannseie. «Bar­ barene», de som ikke kunne snakke rent, var i grekernes øyne ufullkomne mennesker som kun egnet seg til å være slaver: «Det er skjendig når barbarer hersker over grekere,» skriver Euripides i Ifigenia i Aulis. «Mor, barbarer skal beherskes! De er sla­ ver, vi er fri.»18 Også de største blant Hellas’ filosofer, Platon og Aristoteles, understreket menneskenes naturgitte plassering som slaver eller fri. De utarbeidet sine tanker i direkte og uttalt opposisjon til sofistene. Platon betraktet sofistene som farlige relativister uten sans for hva som var objektivt rett, godt og sant. Bare den filoso­ fiske refleksjon og fornuftens innsikt kunne sortere de tilfeldige menneskelige ytringsformer fra den egentlige rettferdighet. Derfor vil Platon også la filosofene styre staten, og dermed leg­

101

ger han grunnlaget for den autoritære stat der «de innsiktsful­ le» må forsvare sin posisjon mot dem som hevder å ha en annen innsikt, eller en annen mening. I Lovene, 10. bok, gir han forord­ ninger om hvordan de som vi med et moderne navn kan kalle dissidenter eller opposisjonelle, skal behandles. De må plasseres i et fengsel som ligger i det indre av landet, langt fra folk og ing­ en fri mann skal noensinne få besøke dem. Dette er den første fremstilling vi har av en konsentrasjonsleir. Platons intoleranse rettet seg ikke bare mot dem som tedde seg annerledes, men mot slike som tenkte annerledes. I hans politiske utopier har den greske bystaten forlatt sitt menneskeli­ ge utgangspunkt og blitt nærmest teokratisk, selv om filosofen hele tiden har bystaten for øve. Platon ofrer både enkeltmennes­ ket og den menneskelige målestokk, til fordel for et gode som kun den innsiktsfulle filosof kan fatte og omsette i praksis. Bestrebelsene etter å forsvare bvstatens og samfunnets objektive normer mot sofistenes relativisering, førte til at han selv forlot det humane grunnlag bystaten var basert på. .Aristoteles argumenterer i sine skrifter direkte mot sofistenes påstand om at alle skulle være like ved fødselen, og hevder at det finnes mennesker som fra naturens side er like forskjellige fra andre mennesker som sjelen er fra legemet og et menneske er fra et vilt dvr. De er fra naturens hånd slaver og må betegnes som en annens eiendom, «et redskap som kan virke adskilt fra eieren». Fordi staten også er noe naturgitt som står over hvert enkelt individ, vil ikke de fribårne grekere noensinne bli slaver i egentlig forstand, selv om de skulle bli tatt som krigsbytte og solgt som slaver. Barbarene er for Aristoteles som for Euripides «naturlige slaver» i forhold til grekerne.19 Men denne partikularisme kunne i lengden ikke holde stand mot den menneskelige universalisme som lå latent i den greske kultur, og i Platons og .Aristoteles' egne filosofiske systemer. Hvis sofistene hadde «oppdaget» kulturen og erklært mennesket som alle tings målestokk, er det fornuften som er hele den greske filo­ sofiens, ja, all filosofis doméne. Om fornuften representerer noe over-menneskelig - den vtrer seg også i naturen og verdens hendelser, og gjør det mulig for mennesket å forstå verden gjen-

102

nom sin fornuft - er den samtidig all-menneskelig. Både for Platon og Aristoteles er det et grunnleggende prinsipp at for­ nuften er noe som alle mennesker har tilgang til. I dialogen Meno viser Platon, med Sokrates som talerør, hvordan selv en sla­ ve kan få innsikt i den almene menneskekunnskap, representert ved geometrien. Alle mennesker er utstyrt med en skjelneevne som, hvis den blir oppdratt og utviklet, vil kunne gi innsikt i hva som er rett og galt. Platon la i sin filosofi stor vekt på filosofiens pedagogiske sik­ temål, og grunnla gjennom sitt akademi og sin filosofiske meto­ de dét som fremdeles lever i form av almen skolegang. Den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson skriver: «Blant alle verdslige bøker er det bare Platons som har rett til den fantastis­ ke lovtale Omar Khayyam ga Koranen, idet han sa: ‘Dere kan brenne alle biblioteker, for alt hva de inneholder av verdi, står i denne bok.’ Platons setninger inneholder nasjonenes dannelse; de er alle skolers hjørnesten, og alle litteraturers kildespring. De er en lærebok og et kompendium i logikk, aritmetikk, estetikk, poesi og språkvitenskap, i retorikk, ontologi, etikk og praktisk innsikt. Aldri har et menneskes tenkning og forskning omfattet et så uhyre område. Fra Platon kommer alt som ennå i dag blir skrevet og omtalt blant tenkende mennesker.»20 Fornuften, som Platon vil oppdra elevene til å bruke, er imid­ lertid almen, slik sofistene også hadde hatt det almen-menneskelige i tankene da de påpekte menneskets rettigheter og høye ver­ di. Det sted der den almene fornuft kommer til full utfoldelse, er i samfunnet, eller rettere sagt: i bystaten. Dens oppbygning og struktur er avhengig av menneskenes fornuft; ved diskusjon og samtale kommer borgerne frem til lover og forordninger, som både styrer den enkeltes liv og uttrykker fellesskapets fornuft. Det er fordi staten representerer den overordnede fornuft at den gir mennesket dets posisjon og verdighet. Derfor fant bare Aristoteles et «samfunnsvesen» i mennesket, intet individ i vår betydning av ordet. Både i sin politiske praksis og sin filosofi dyr­ ket den athenske humanisme den menneskelige fornuft, men­ neskets almene skikkelse, ikke det enkelte, menneskelige individ. Men fornuften kommer til uttrykk i og gjennom individet.

103

Den enkelte statsborger er også et individ, selv om ikke alle kan bli statsborgere. Etter Platon og Aristoteles utviklet den greske filosofi seg henimot en forståelse av at enkeltmennesket har en verdighet uavhengig av de samfunnsmessige rammer. Filosofisk og idéhistorisk sett står stoikerne sentralt for formule­ ringen av det individorienterte menneskesynet. Dets røtter strekker seg imidlertid tilbake til den athenske storhetstid, om ikke til mytisk tid: I Antigone lar Sofokles (496-406 f. Kr.) heltin­ nen rettferdiggjøre sine handlinger med henvisning til «guders evige, uskrevne lov»; Sokrates hadde i den klassiske oldtid hen­ vist til samvittigheten som en uavhengig rettskilde. Den stoiske skolen utarbeidet tanken om at det fantes en rett og fornuft som var nedlagt i mennesket, i mer systematiske former. Skolen ble grunnlagt litt før år 300 f.Kr. av Zeno fra Citium, og var den filosofiskole med den løseste forbindelse til miljøet i Athen. Stoikerne videreutviklet tanken om at det er den samme for­ nuft - eller logos - som virker både i naturen og i mennesket. Mennesket, i betydning individ, er et mikrokosmos i forhold til det makrokosmos som utgjør verden. Fordi den samme kvalitet gjennomstrømmer verden som helhet og enkeltmenneskene, hører mennesket og verden sammen, og alle menneskelige vesener tilkjennes samme verd, uavhengig av hvilket tilfeldig sam­ funn de lever i. Stoikerne betraktet verdens forskjellige deler, mennesker, dyr, planter og guder inkludert, som borgere i én stor verdensstat. Dens konstitusjon utgjøres av fornuften, som i naturen ytrer seg gjennom naturlover, og i mennesket gjennom skjelneevnen og erkjennelsen av hva som er rett og riktig. Samfunnslovene må avspeile den guddommelige og naturlige fornuft. Dermed for­ ankret de menneskeverdet i det som senere er blitt kalt naturret­ ten, et viktig prinsipp i den senere politiske tenkningen. Stoisismen hører ikke den klassiske tiden til. Den er barn av hellenismen og fikk sin største betydning i romertiden. I det mer generelle kulturliv i antikken var det Aristoteles’ elev Aleksander den Store (356-323 f. Kr.) som med sine erobringer beredte grunnen for universalisme og opplevelse av alle men­ neskers likeberettigelse.

104

Aleksander var på samme tid ødeleggeren og fullenderen av den greske kultur. Idet han skapte et verdensrike, ødela han dét som under den greske storhetstid hadde dannet den naturlige ramme om og forutsetning for grekernes selvbilde, nemlig den begrensede bystaten. Aleksander slo liksom hull i den trygge muren som omga grekerne og fullførte på det ytre plan den utvikling sofistene innvarslet. Han åpnet for at de forskjellige religioner, verdisystemer, idéer, mennesker, tungemål og raser møttes, smeltet sammen eller stilte seg i forhold til hverandre i en til da uhørt grad. Samtidig brakte han den greske kultur til de erobrede folkeslag, slik at kulturen selv sprengte de trange grenser byrepublikken hadde slått omkring den, og forvandlet seg til en verdenskultur. Også grekerne fikk et nytt syn på seg selv og på forutsetningen for skillet mellom greker og barbar. Etterhvert ble «greker» betegnelsen på enhver mann med dan­ nelse - uansett opphav, mens «barbar» også kunne bli brukt om ubehøvlede grekere. Aleksanders erobringer la grunnlaget for en kulturverden, der den enkeltes ry og verdighet ikke var abso­ lutt avhengig av tilhørighet, men av den kunnskap han (og etterhvert også hun) selv tilegnet seg. Sabine karakteriserer Aristoteles’ død og Aleksanders erob­ ringer som selve grenseskillet i Europas kulturhistorie. Da gikk bystaten til grunne og banet vei for en verdenskultur; alt som si­ den er skjedd, representerer en kontinuitet, kristendommens oppkomst inkludert. Det går en rak linje fra stoikernes teori om naturretten til den revolusjonære læren om menneskerettighe­ tene - mens oppfattelsen av mennesket som et produkt av bysta­ ten, tilhører en annen verden. Sabine siterer historikeren W.W. Tarn, som skriver: «Mennesket som et samfunnsvesen, et ele­ ment i polis, eller den selvstendige bystaten, var kommet til sin avslutning med Aristoteles; med Aleksander fremstår mennesket som individ. Dette individ måtte tenke over hvordan dets eget liv skulle reguleres, og over sitt forhold til de andre individene, som sammen med det utgjorde den ‘bebodde verden’. For å til­ fredsstille det førstnevnte behov oppsto moralfilosofier, for å møte det andre, nye idéer om brorskap. De ga seg til kjenne på en dag som utgjør et av historiens skjebnesvangre øyeblikk, da

105

Aleksander ved en bankett i Opis ba for en hjertenes forening (homonoia) og en felles statsdannelse for makedonere og perse­ re.»21 Hellenismen, som er betegnelsen på den kultur Aleksanders verdensrike ga støtet til, snudde opp-ned på alle dyder fra det klassiske Athen. Hadde mennesket før forstått seg som statsbor­ ger, var det nå blitt et kosmopolitisk yesen. Hadde alle moralske dyder og det gode liv tidligere vært knyttet til den offentlige sfæ­ re, oppsto nå privatlivet som individets eget rom. Menneske­ verdet ble internalisert, individets indre liv fikk større betydning enn dets deltagelse i det politiske liv. «Menneskene laget seg langsomt sine egne sjeler», skriver Sabine.22 Hadde man før hatt klare rammer for sin eksistens og vært enten «greker» eller «bar­ bar», noe som var bestemt ved fødselen, kunne man nå bli stats­ borger flere steder på én gang - og kjennskapet til attisk gresk var tilstrekkelig for å klare seg i alle byer fra Marseille til langt inn i Persia. Samtidig som individet opparbeidet seg en verdig­ het simpelthen ved å være menneske, utviklet det seg en universalisme som sto himmelhøyt over enhver stamme- eller språktilknytning. Så er da også individuelle og universelle rettigheter ett og det samme. Den greske kultur hadde tatt sitt utgangspunkt i opplevelsen av et avgrenset kulturelt fellesskap basert på fornuften og menneskelighetens prinsipp. Den tonet ut i et verdensrike hvor hvert enkelt menneske i prinsippet ble tilkjent rett og verdighet som bærer av og delaktig i den samme fornuft. Grekerne hadde med sin filosofi og med Aleksanders erobringer skapt en form som passet som hånd i hanske til det menneskesyn den jødiske kulturutvikling munnet ut i omtrent på samme tidspunkt. ... OG JØDER

Det som forbandt de jødiske stammene med hverandre, var hverken fornuften eller menneskelighetens prinsipp, men vilje og guddommelighet. Der grekerne utfolder seg i rommet, med kunst, filosofi og demokratiske samfunnsformer, markerer jøde­ ne seg i tiden, i historien. De oppfattet seg ikke som statsborge-

106

re i samme forstand som grekerne, men som bærere av en histo­ risk misjon, et kall som var gitt dem i fortiden og en idé for fremtiden. Er opplevelsen av at mennesket har statsborgerlige og timelige rettigheter noe vi skylder arven fra grekerne, skylder vi jødene opplevelsen av historien, vår tenkning om tiden. Den historiske tenkningen frem til Karl Marx har røtter i den Jødiske opplevelsen av historien som forløsningshistorie. Jødefolket er, ifølge dets egen historie, ikke en ætt i vanlig for­ stand. Det konstitueres som folk gjennom en pakt mellom patri­ arken Abram og Gud som ble sluttet i patriarkens niognittiende * år: «Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa: Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en meng­ de folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. (...) Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg.»23 Pakten ble senere gjentatt og bekreftet, men da med hele det jødiske folk. Det skjedde etter at Moses hadde ført dem ut av fangenskapet i Egypt: «Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk, for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av pres­ ter for meg og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn. Da Moses kom tilbake, kalte han til seg folkets eld­ ste og bar frem for dem alle disse ord som Herren hadde pålagt ham. Da svarte hele folket, alle sammen: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre. Og Moses bar folkets ord tilbake til Herren.»24 Ved den anledning formidlet Moses Guds bud og lovregler til jødene, en handling som sveiset jødene sammen i et folk, hvis misjon og oppgave var å skape et samfunn som i smått og stort avspeilte Guds vilje. Det forunderlige element av «demokratisk» viljesbeslutning som kommer tilsyne da Moses «bærer Herrens ord frem for fol­ ket», var som antydning allerede tilstede da den første pakt ble * Patriarken het opprinnelig «Abram», men fikk etter paktens inngåelse nav­ net «Abraham». Abram betyr «min Far er stor». Abraham betyr «far til mange folk».

107

sluttet med Abraham. For å tilhøre Guds utvalgte folk var det nemlig ikke tilstrekkelig å være av hans ætt; paktens tegn var at guttene ble omskåret - og budet om omskjæring gjaldt ikke bare Abrahams kjødelige sønner. Ikke blod, men vilje dannet jødefolkets utgangspunkt: «Dette er min pakt som dere skal hol­ de, pakten mellom meg og dere og dine etterkommere: Alt mannekjønn hos dere skal omskjæres. Forbuden skal omskjæres, og det skal være pakten mellom meg og dere. Åtte dager gammel skal alle som er av mannekjønn hos dere, omskjæres, slekt etter slekt, både den som er født i ditt hus, og den som er kjøpt for penger av fremmede som ikke er av din ætt [min uth.] .»25 Imidlertid er denne første pakt todelt, et faktum som har hatt voldsomme konsekvenser like til i dag. Abraham var 99 og hans hustru 90 år, og han reagerte slik da Herren lovet at Sara skulle få en sønn og bli stammor til konger over mange folk: «Da falt Abraham på sitt ansikt og lo, og han sa i sitt hjerte: Skulle en som er hundre år gammel få barn? Og Sara, som er nitti år gammel, skulle hun føde? Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael få leve for ditt åsyn!» For Abraham hadde allerede en sønn - med trellkvinnen Hagar - da Herren talte til ham. Men Gud svarte at Sara skulle få en sønn som skulle hete Isak, og fortsatte: «Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham. Og Ismael - også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. Men min pakt vil jeg opprette med Isak.»26 Den mest kjente av Ismaels etterkommere, som altså nedstam­ mer fra Abraham uten å omfattes av pakten, heter Muhammed og kalles Allahs budbringer. Han sto i sin tid frem for jødene og erklærte at han var den Messias deres skrifter fortalte om, men jødene hånte ham og vendte seg bort - han tilhørte ikke riktig gren av familien. Muhammed besvarte avvisningen med sinne og bitterhet. Grunnen var lagt for et fiendskap som krever blodsutgydelser også i vårt århundre. Selv om Ismael både var Abrahams sønn og ble omskåret, var den evige pakt ikke inngått med ham.

108

Til tross for det element av frivillighet og derfor også universa­ litet som ligger til grunn for jødenes pakt med Gud, utviklet fol­ ket en sterk følelse av utvalgthet og en eksklusivitet som i perio­ der har slått ut i noe som kunne ligne rasisme. Hans Kohn skri­ ver: «Det forhold som ble skapt med pakten, bærer i seg frøet til den mest overspente nasjonale egoisme, men på den andre siden også frøet til denne nasjonalismens grunnleggende moralske for­ vandling. Pakten gjorde at jødene følte seg forskjellig fra alle andre folk. Menneskeheten ble delt i to leire, det utvalgte folk og hedningene. I sin daglige morgenbønn takket jødene Gud fordi ‘Han ikke har skapt oss som folkene i andre land eller gjort oss like jordens øvrige folk eller gitt oss den samme tro’. I vissheten om at et særlig bånd forener Gud med Hans folk ligger en latent fare for også å rettferdiggjøre enhver arroganse og for å ville kre­ ve føringen over andre folk. Gud vil plassere Sitt folk over alle andre. Når Hans folk kjemper, kjemper Han med dem; de kjem­ per for Ham. Nasjonal storhet og ekspansjon blir en plikt overfor Gud, det etterstrebes for å forherlige Ham. Alle senere idéer om en gudgitt nasjonal imperialisme har sin rot i én av de mulige tolkninger av jødisk nasjonalisme.»27 Som enhver annen nasjonalisme bar den jødiske janusansikt. Den begrensende nasjonalisme ble i historien representert ved kongene, som kom til makten etter folkets vilje, men ofte i strid med Guds vilje.28 De jødiske kongene forfektet etterhvert en mer «jordisk» forståelse av jødenes misjon. Jødefolkets oppgave var å skape et rettferdig samfunn; for noen av kongene betød den også at Israel hadde rett til å underlegge seg andre folk. Den inkluderende nasjonalbevisstheten, videreføringen av det frø til universalisme som lå i pakten, ble ivaretatt av profetene som sto opp mot de israelske konger. Profetene tolket pakten som en åndelig oppgave og betraktet ikke den jordiske lykke som tegn på Guds bevåkenhet. De advarte tvert imot om at det å være utvalgt ikke betyr privilegier og beskyttelse, men større for­ pliktelser og strengere straffer. Jahve er historiens Gud, og i historien har alle folk sin plass. Israel står ikke over andre folk; det er deres tjenere. Og det vil komme en tid da Israel ser at Gud holder sin hånd endog over

109

dets erkefiender: «På den tid skal Israel være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel!»29 Israels misjon er å bringe frelse til alle folk - ikke bare til seg selv. Men dette er en oppgave som bare kan oppfylles der­ som en ny pakt blir inngått mellom folket og Gud - en pakt der hverken slekten eller «Abrahams hus» er grunnlaget. Den forut­ setter at individet står ansvarlig for sine handlinger og selv kan bære ansvar for sine handlinger og sin skjebne: «I de dager skal de ikke mer si: Fedrene spiste sure druer, og barna fikk vonde tenner. Men enhver skal dø for sin egen misgjernings skyld. Hvert menneske som eter sure druer, han skal selv få vonde ten­ ner. Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og medjuda hus. (...): Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror å si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren.»30 Den individforankrede universalisme springer her som hos grekerne frem fra noe som tok sin begynnelse i følelsen av å tilhøre en utvalgt eller privilegert gruppe. Ja, i sterkere grad enn grekerne var de jødiske profeter fylt av nasjonalbevissthet. Den bød dem å realisere Herrens vilje i historien, å represente­ re Gud biant menneskene. Og hva dét innebærer kan kanskje Guds navn gi en antydning om. Gud røpet sitt navn for Moses og sa:«Jeg er den jeg er», «Jeg er.»31 I samme grad jødene som slekt og folk fulgte sin Guds bud, ble de «jeg». Jødefolket blir «jeg» blant folkene. En almengjøring og universalisering av deres oppgave blir derfor å gi den samme individuelle jeg-verdighet til alle andre folk. Dette var hva profetene talte om. Filosofen VIadimir Soloyjov skriver i Forelesninger om gudemenneskeheten: «Jonas preket Jahves vilje til hedningene i Ninive, Jesaja og Jeremias forkynte den kommende åpenbaring i folke­ nes felles banner, som de alle ville samle seg om. Og dermed blir de jødiske profetene de største patriotene, helt og fullt gjennomtrengt av jødedommens nasjonale idé. Men nettopp fordi

110

de var så gjennomtrengt av den, måtte de forstå idéen som uni­ versell, som tilstrekkelig stor og vidtrekkende til å forene hele menneskeheten og den ganske verden.»32 Den nye pakt og tiden for alle folkeslags forening i en felles opplevelse av den indre lov, blir hos profetene satt i sammen­ heng med et fremtidig «rotskudd fra Davids stamme», med en Messias som skulle utgå fra Davids ætt. Omkring begynnelsen av vår tidsregning fantes det mange som hevdet å være denne Messias, og budskapet til den mann som kom til å danne utgangspunkt for kristendommen, må sees i sammenheng med den jødiske profet-tradisjon. I ord og handling brøt Jesus med de gamle stammereglene om hvem som kunne pleie omgang med hvem. Det reagerte samtiden voldsomt mot, også de urene - slik fortellingen om den samaritanske kvinnen viser: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke? Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanere.»33 Jesus uttalte ord som, slik fortellingens videre gang viser, var støtende og fornærmende for jødene. Den rystende virkningen av Jesu’ ord blir bare forståelig om vi tar i betraktning at Jesus selv hevdet å være pantet på den nye og frie pakt, der loven er lagt i den enkelte. «Jeg og Faderen er ett» er hans formulering av dette forhold. For å forsvare seg mot de anklager om blasfemi utsagnet avfødte, sa han: «Står det ikke skrevet i deres lov: Jeg har sagt: Dere er guder?»34 Og «guder» er ikke bundet av stammehensyn eller nasjonale identiteter. Den internasjonale, almenmenneskelige side ved kristendom­ men ble ytterligere understreket da apostlene ble overlatt til seg selv, etter Kristi himmelfart. De begynte da «å tale i andre tung­ er», enhver hørte dem tale på sitt eget språk.35 Pinsetildragelsen fremstår som opphevelsen av den forban­ nelse Herren kastet over menneskene da han ødela Babels tårn og menneskene fikk det språklige mangfold som straff for sitt overmot. Den babelske språkforvirringen skulle svekke deres kraft. I Det nye testamentets skildring åpenbarer kraften seg gjennom de forskjellige språkene, og peker mot en høyere enhet, på tvers av de mange tungemål. I en viss forstand blir nasjonali­ teten, iallfall den språklige siden av den, dermed både opphevet

111

og bekreftet. Den tilkjennes en plass i historien, men blir samti­ dig utgangspunkt for at individet kan nå høyere. Kristendommens universalitet ble videreført og understreket av ham som kalles «den første teolog», Paulus. Han var gresktalende jøde og utdannet i både den greske og den jødiske tra­ disjon. I sine brev samler og oppsummerer han den universalisme og individualisme som ad filosofisk og praktisk vei var utvik­ let i den hellenistiske kultur, og den religiøse universalisme og høye verdsetting av individet som Kristus representerte. Hos Paulus blir for første gang ikke bare folk av forskjellige nasjonaliteter og stender, men også av forskjellig kjønn uttrykke­ lig likestilt: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.»36 Det fantes blant jødene en tradisjon om at alle som stammet fra Nasaret, var upålitelige og svikefulle. Den mest kjente nasare­ er tilbakeviste imidlertid ikke bare fordommene, han tilbakevis­ te selve tanken om at steds- eller folketilhørighet skulle ha betvdning for individets verdi. Jesus talte til alle, og den religion han dannet utgangspunkt for, ser fra første begynnelse individet og ikke stammen som den menneskelige eksistensform Gud oppretter sin nye pakt med. I kristendommen var en religion grunnlagt som var for alle og ga menneskene verdighet og verdi i kraft av å være enkeltpersoner, ikke fordi de tilhørte en bestemt ætt, kultur eller et kjønn. Men den har sine historiske og kulturelle røtter i jødedommen.

VERDENSRIKET Den ur-kristne individualismen var, slik det fremgår av Paulusordet, en overjordisk eller mvstisk individualisme. Det var i sitt indre enkeltmenneskene fant det sted der de var likeverdige, en indre verden som var i ferd med å bli verdsatt og reflektert i den tiden det her er tale om. «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er,» sier Jesus ifølge Matteusevangeliet, og trekker der­ med et skille mellom den religiøse tro og statsmakten.

112

Religionen hører til den indre verden, privatlivet; i den offentli­ ge sfære råder keiseren. Den romerske keisermakt vokste frem av en republikansk statsforfatning der stoikernes tanke om menneskenes grunnleg­ gende likeverd som statsborgere i en verdensstat, var et vesentlig element. Vi finner intet av hva vi kunne kalle moderne huma­ nisme blant romerne, men de hadde et høyt utviklet lovsystem, med nøyaktige bestemmelser angående familieforhold, eien­ dom og forhold borgerne i mellom. Og lovgivningen var gjennomsyret av stoikernes menneskesyn. Professor Richard Jenkyns ved Oxford University skriver: «Romer var en juridisk term, og enhver uansett rase, kunne bli romersk borger (pussig nok var så vidt vi vet ingen av de romerske diktere fra selve Roma). Dette var en forbløffende frisinnet ordning, noe også grekerne la merke til: Så tidlig som i det tredje århundre f.Kr. bemerket kong Philip V. av Makedonia at romerne var så generøse med statsborgerskapet at de til og med ga det til tidligere slaver.» At alle, uansett rase ble statsborger, betød også at vedkommende kunne inneha høyere embeder. En av de tidligste romerske guvernørene i Britannia var berber, «i Storbritannia startet de svarte sin karriere på toppen,» bemerker professor Jenkyns tørt.37 Utviklingen av det romerske lovsystem og den romerske statsborgerskapstanken skjedde gradvis. Paradoksalt nok foregikk den indre «demokratisering» parallelt med at de politiske insti­ tusjoner mistet sine opprinnelige demokratiske og republikan­ ske trekk. Det var da republikken definitivt hadde veket for keiserveldet, under Augustus (31 f.Kr.-14 e.Kr.) at idéen om et ålment statsborgerskap første gang ble fremsatt i den politiske debatt. Maecenas foreslo for keiseren å gi alle undersåttene sam­ me rettigheter, for at de skulle forenes i lojaliteten til ett fedre­ land. Statsborgerskapet ble først virkelighet under Caracalla, i 212. Da fikk alle frie innbyggere i riket romersk borgerskap. Også slaveriet ble etterhvert betraktet som en unaturlig institu­ sjon, og da Diokletian omkring år 300 avskaffet privilegiene for innbyggerne av Italia, syntes den universelle statsborgertanken å være fullt ut realisert. Men Diokletian var også den keiser som

113

fjernet de siste rester av republikansk lovgivning. Verdensriket ble offisielt proklamert som et absolutt enevelde, der keiserens vilje var høyeste lov. Keiseren var ikke lenger princeps civium, den første blant borgere, men dominus et deus, herre og gud. Romerriket nådde sin største utstrekning under spanjolen Trajan (98-117), den første provinsboer på keisertronen. Da strakte det seg fra Skottland i nord, til Theben i Egypt i sør, fra Den persiske bukt til den iberiske halvøys vestkyst. Områdene rundt Svartehavet hørte også til riket, i nord-øst gikk grensen ved Kaukasus. Grensen mot germanerne gikk midt i det nåvæ­ rende Tyskland, et sted mellom Koln og Munchen. Romerrikets blomstringstid falt sammen med og var en forut­ setning for spredningen av kristendommen. I løpet av det første århundre markerte kristendommen seg som et religiøst speilbil­ de av den romerske rettstanken, den var en tro for mennesker av alle raser og tungemål. Idet den preket den enkeltes rett og verdighet, virket religionen særlig tiltrekkende på de nederste skikt av samfunnet. Kristendommens «revolusjonære potensia­ le» var imidlertid ikke hovedårsak til kristenforfølgelsene i de første århundrene etter Kristus. I likhet med jødene nektet de kristne å tilbe den romerske keiser som en guddom, og stilte seg dermed i romernes øyne både i opposisjon til makten, og til det universelle statsprinsipp som keiseren representerte. Keiseren var for romerne både verdslig og åndelig hersker. De kristne vil­ le bare «gi ham hva keiserens er»; for dem lå åndens område utenfor statens herredømme. Med kristendommen kom en religion inn i den antikke ver­ den som hevdet at menneskets lojalitet var delt. Det radikale bud om at man skal gi keiseren det som hans er, og Gud det som hans er, innvarslet en konflikt som kom til å prege store deler av den europeiske kulturen, helt frem til våre dager. Den utgjør et av de viktigste elementer i den moderne kampen for selvstendige nasjoner. Det er imidlertid viktig å ha klart for seg at budet ikke impliserer en opprørsk holdning overfor en stats­ makt som holder seg innenfor sitt doméne. Det er når de verds­ lige myndigheter krever religiøs underkastelse, at de kristne opponerte. Paulus har i Romerbrevet understreket de troendes

114

plikt til å adlyde statsmakten, for: «det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom.»38 I den romerske virkelighet sto konflikten mellom de kristne og statsmakten om menneskets religiøse underkastelse, ikke den verdslige lydighet. Til tross for forbud og forfølgelse vokste de kristne menigheter til en formidabel kraft. Den romerske keisermakt besvarte utfordringen på den eneste måte som kunne opp­ rettholde keiserens posisjon og Romas storhet: Da keiser Konstantin i 312 gikk over til kristendommen, var det ikke så meget et uttrykk for kristendommens seier, som for keiserrikets vilje til å overleve. Riket var svekket av indre stridigheter, av sin egen størrelse og av stadige angrep fra fremmede folkeslag mot de langstrakte yttergrensene. Konstantin sørget for å fjerne den trussel de illojale kristne representerte. I 313 utstedte han et edikt om trosfrihet, der statsmakten strekker våpen overfor undersåttenes religiøse liv. Det er verdt å merke seg at ikke bare kristendommen ble tillatt, ediktet gjaldt alle religioner som fan­ tes i det vidtstrakte riket: «Vi gir de kristne og alle andre frihet til å anta den religion enhver vil ha, slik at guddommen i him­ melen kan være mild og nådig mot oss og våre undersåtter. Vi gir de kristne fri og hel adgang til å dyrke sin religion. Også andre religioner innrømmer vi på liknende måte fri utøvelse, så enhver kan dyrke hva han selv velger.»39 Konstantin innkalte og tok selv aktivt del i de kirkemøter som ble avholdt på hans tid, og som hadde til formål å kodifisere og institusjonalisere den kristne tro. I løpet av de århundrene som var gått siden kristendommen oppsto, hadde det vokst frem en mengde tildels vidt forskjellige tolkninger og forståelser av kris­ tendommen som lære. Den kristne kirke utkrystalliserte seg gjennom en lang prosess der man forsøkte å finne den rette dog­ matiske tolkning. Så lenge kirken var i opposisjon til statsmak­ ten, fremviste den en viss toleranse overfor både andre religio­ ner og avvikende tolkninger av den kristne lære - i tråd med Konstantins edikt om religionsfrihet. Situasjonen ble imidlertid radikalt endret da kristendommen ble Romerrikets statsreligion.

115

Det skjedde under Theodosius den store, i år 390. Keiseren og kirkefedrene sørget for at troen ble sementert og endelig dogmatisert. Både dyrkelsen av de antikke guder og kjetterske kristne sekter ble bannlyst i riket. Den offisielle kirke fikk mono­ pol på å forvalte og ta vare på dét ved mennesket som ikke falt under staten. Det den kristne skulle «gi til Gud», hørte på jor­ den kirken til. Med forordningen til Theodosius ble den indre side av menneskelivet underlagt like strenge reguleringer som dets ytre liv. Fordi menneskets åndelige liv står over dets timelige, ånden over legemet, står kirken over statsmakten, i den forstand at den regulerer den viktigste siden også ved myndighetspersonenes liv. Biskop Ambrosius (ca. 340-397) skriver at i åndelige spørsmål er det kirken som dømmer alle kristne, keiseren inkludert. I likhet med andre kristne er keiseren en kirkens sønn. «Han er innen­ for kirken, ikke over den.» Og selv om Ambrosius ikke stilte spørsmål ved den kristnes plikt til å adlyde den verdslige myn­ dighet, understreket han at det var alle presters oppgave å ta myndighetspersonene i skole når det gjaldt moralske spørsmål.40 Det var først langt senere at keisermakt og pavemakt kom i konflikt med hverandre; hverken .Ambrosius eller hans elev Augustin - som vi vender tilbake til om et øyeblikk - eller kei­ serne stilte spørsmål ved maktfordelingen. Både keiser og kirke refererte senere til kirkefedrene for å legitimere sin makt over­ for den andre part i den kampen som preget høy- og senmiddelalderen, men det vil være en anakronisme å projisere konflikten inn i kirkefedrenes egne verker. Skriftene definerte imidlertid problemet, og stadfestet de kristnes doble lojalitet - fordi men­ nesket var borger av to verdener. Statsmakten hadde makt og myndighet i det timelige, det kirkelige hierarki tok hånd om den åndelige side av menneskelivet og sikret evig frelse. Det var kravet om at staten skulle underordnes kirken i åndeli­ ge spørsmål som lå til grunn for Augustins De civitate Dei, (428) «Om Gudsstaten», et av de mest innflytelsesrike verk i hele kris­ tendommens historie. Den er viet mennesket som en borger av to verdener og i en viss forstand også av to «stater»: Den jordiske, eller timelige, og den himmelske, eller evige. Den jordiske stat

116

var et resultat av menneskets syndige natur, en timelig institusjon hvis oppgave var å organisere livet slik at menneskene levde mest mulig i overensstemmelse med de lover Gud hadde gitt. Som sådan hadde den jordiske hersker sin plass og sitt område. I siste instans var han likevel avhengig av kirken, som forvaltet Guds budskap og hegnet om menneskenes evige del. Kirken hadde absolutt autoritet i åndelige spørsmål; når det gjaldt verdslige spørsmål, skulle den bøye seg for statens lover. Keiseren måtte likevel forstå at hans makt, når alt kom til alt, var kraftløs og intet mot den autoritet Gud innehar. De jordiske riker, Roma inklu­ dert, oppstår og forgår. Kirken består evig, den er en påminnelse om «Gudsstaten», men ikke identisk med den. Den er ikke et synlig rike her på jorden, men følger etter historien. Augustins bok må forstås som en redegjørelse for kristendom­ mens forhold til den «hedenske» eller greske verdensforståelse. På den ene siden griper Augustin tilbake til Platon og stoikerne når han betrakter mennesket som borger av to verdener, en ide­ ell og en sanselig. På den andre siden forkaster han den antikke historieforståelse med forestillingen om tiden som en syklisk foreteelse, der alt vendte tilbake i evige kretsløp, lik årstidene. For Augustin representerte et slikt historiesyn selve håpløshe­ tens prinsipp, og var følgelig direkte u-kristelig. Håp og tro hører fremtiden til. En fremtid finnes bare dersom tiden er utvikling og forvandling. Ved enden av utviklingen ligger Gudsstaten; i tiden representerer kirken en del av den guddom­ melige frelsesplan. Augustin knyttet kirke og kristendom til den jødiske historieforståelse, der tiden ble oppfattet som en vei fra skapelse til forløsning. Og den kraft som kan lede mennesket frem til forløsningen er av åndelig art; den forvaltes av en kirke som står over staten og statsmakten og samtidig representerer menneskenes indre liv, deres sjel, eller om man vil: privatsfære. Sabine skriver: «Det kristne samfunnets dobbelthet skapte et enestående problem som kanskje kom til å bidra mer enn noe annet i utformingen av det karakteristiske i den europeiske poli­ tiske tenkning. Lenge etter den tiden da forholdet mellom de to samfunnsautoriteter representerte et hovedproblem, hadde tro­ en på åndelig autonomi og retten til åndsfrihet etterlatt et

117

bunnfall. Hvis det ikke hadde eksistert, ville de moderne idéene om individuelt privatliv og individuell frihet neppe hatt noen mening.»41 Også den særegent europeiske tro på at fremtiden kan skapes av de enkelte menneskers idéer og personlige overbevisninger står i gjeld til Augustin. Den er utenkelig uten hans sammenkob­ ling av åndsmakt og forløsningslære, uten foreningen av den antikke tro på mennesket som et to-delt vesen og den jødiske forestilling om historien som veien mot et mål. Foreløpig var det kirken, og bare den, som forvaltet og stvrte menneskeåndens vei mot fremtid og forløsning. Historiens mål ble ennå lenge oppfattet som en rent overjordisk, åndelig til­ stand. Men i århundrenes løp sank fremtidstroen ned i det jor­ diske. og dannet noe av drivkraften bak kampen for frie og selv­ stendige samfunnsinstitusjoner, heriblant de frie nasjoner. Ja, i den senere kampen for selvstendige nasjonalstater ser vi også andre spor av kirkefedrenes skrifter. Kirkefedrene hadde utvety­ dig slått fast at ånden og de åndelige forhold sto over de timeli­ ge, noe som i senere århundrer ga pavemakten argumenter overfor keiseren, og enda senere førte frem til kravet om at statsmakten skal føve seg etter de kulturbestemte forhold: Nasjonen står over staten. Statsmakten skal føve seg etter de nasjonale særegenheter. Veien fra Augustin og Romerriket frem til en slik opplevelse av grunnprinsippene for det politiske liv, er imidlertid lang. Den går over en rekke andre og like viktige stasjoner, og danner kun i ettertid en sammenhengende, men neppe nødvendig linje. Vi befinner oss fremdeles i en tid da nasjonaliteter og lokale gruppetilhørigheter, både for de religiøse og verdslige mvndigheter, utviskes til fordel for en høyere enhet. Alle var ett i Kristus og likeverdige for kirken; for staten var Romerrikets innbvggere romerske borgere. Som nevnt fantes ingen konflikt mellom kirkemakt og keisermakt i Romerriket. Den dukket først opp etter at VestRomerriket gikk til grunne, i 476, og en ny keisermakt ble opp­ rettet med sete i det nåværende Frankrike og Tvskland. Før vi vender blikket mot det som kalles «den europeiske middelal­

118

der», skal vi imidlertid kaste noen streiflys over den del av Europa der konflikten ikke brøt frem, og spørsmålet om nasjon og stat heller ikke ble reist før i vårt eget århundre.

BYSANTS

Konstantin den store var ikke bare den første keiser som aner­ kjente kristendommen. Han la grunnlaget for verdensrikets splittelse i en østlig og en vestlig del. Han lot oppføre en ny by ved Bosporus, Konstantinopel eller Bysants (nåværende Istanbul), og flyttet rikets hovedstad dit. Theodosius den store fullførte Konstantins verk med hensyn til delingen, slik han også tok skrittet fra å anerkjenne kristendommen til å gjøre den til statsreligion. Det romerske riket ble delt mellom hans to sønner, og grenselinjen gikk tvers over det nåværende Balkan, midt i det som nå heter Bosnia-Hercegovina. Begge sønnene var født i Thessalonika på Balkan, og billedlig talt kan den ene kalles «kroat» og den andre «serber», selv om de to slaviske tvillingfolkene først innvandret til Balkan på 600-tallet. Enda senere kom de under innflytelse fra henholdsvis Vest- og Østkirken. Den to-hodete ørnen, et fabeldyr som har gått igjen i euro­ peiske flagg og våpenskjold helt siden middelalderen, og som nå våkner til nytt liv i Russland, stammer også fra Theodosius’ tid. Opprinnelig hadde fuglen bare ett hode, og symboliserte Roma som himmelens hersker. Da riket ble delt, fikk ørnen to hoder, ett vendte østover, et annet vestover - med krigsskueplas­ sen Balkan langs den tvedelte nakken. Senere betraktet Habsburgerriket seg som Romerrikets arvtager i vest - det rus­ siske tsarriket og Serbia hevdet begge å være arvinger til keisertronen i Bysants, en arv også Det ottomanske riket gjorde krav på. Derfor finner vi i våre dager ikke bare dobbeltørnen på våpenskjold fra Det habsburgerske keiserriket og på de nye rus­ siske myntene. Den har sin plass også i det albanske flagget fordi de muslimske albanere betrakter seg som etterkommere etter Det ottomanske verdensriket. Den romerske keiserarven og dens universalistiske idéer er

119

hva som i flere henseender preger det østromerske riket. Det representerer en ubrutt linje av keisermakt helt frem til 1453, da muslimene erobret Konstantinopel, og det romerske imperi­ um gikk endelig til grunne, nesten 1000 år etter at den siste vestromerske keiser var blitt avsatt. Selv om også den siste keiser i Bysants kalte seg «romersk», utviklet det bysantinske samfunnet^eg allerede tidlig i en annen retning enn det vestromerske. Latin ble nokså snart etter Theodosius erstattet med gresk som statsspråk, og bysantinerne betraktet seg mer som arvinger til den greske kultur enn til den romerske, noe som ga seg uttrykk i forholdet mellom stat og kir­ ke - og fikk betydning for hele den østlige kristendom. Den hadde sitt sentrale tilholdssted i Bvsants, og utviklet seg i de føl­ gende århundrene stadig lenger vekk fra den romerske kirken. De to kirkene skilte ikke endelig lag før i det 11. århundre, men motsetningene mellom dem ble tidlig tvdelige. Formelt bibeholdt den bvsantinske kirken Augustins skille mellom de to maktsfærer; kirken representerte den åndelige og keiseren den verdslige makt. I praksis vokste imidlertid de to institusjonene sammen til en enhet. Historikeren WilliamKenneth Medlin skriver i sin bok Moscow and the East Rome: «Den ortodokse fyrste i Bvsants er forenet med sin kirke på den måten at han anser at han selv eksisterer i et sønneforhold til den, full­ stendig oppslukt av den og bundet til dens hellige dogmer. Fordi han samtidig er dens overhode i tiden, blir foreningen mellom stat og kirke, mellom regjering og religion av en slik art at det er fullstendig umulig å fatte disse to organene som annet enn en helhetlig organisme, der de begge utgjør dynamiske deler.»42 Dermed ble den maktfordeling som vi tidligere har betegnet som spesifikt kristen, at Gud fikk det som tilkom ham og keise­ ren det som tilkom ham, forlatt til fordel for en samfunnsstruk­ tur som ligger nærmere den greske bystaten, slik Platon forestil­ te seg den. Det ble intet rom tilbake som statsmakten ikke had­ de adgang til; menneskets ånd og menneskets legeme var underlagt den samme autoritet. Augustin hadde betraktet forholdet mellom keiser og kirke i

120

lys av den jødisk-kristne forestilling om historien som en utvik­ lingsvei. Riktignok vendte ikke den bysantinske kirke tilbake til den greske forestilling om historien som en syklisk foreteelse, men den kultur som oppsto på bysantinsk jordbunn, preges hel­ ler ikke av den samme utviklings- og forvandlingskraft som den vestlige. Det synes som om en sammensmelting av stats- og kirkemakt, av jus og teologi, fører til mistenksomhet overfor enhver utvikling - den som betraktes dels som frafall fra den rette tro, dels som en trussel mot statens guddommelighet. Den bysantin­ ske kultur forvaltet en enorm kulturskatt som ikke fikk noen betydning før den ble overlatt Vesten. Gjennom hele middelal­ deren var alle Platons og Aristoteles’ skrifter kjent i Bysants; Vesten fikk først kjennskap til Aristoteles gjennom arabernes oversettelser, og til Platon da store bokskatter ble brakt fra Bysants til Firenze i 1436. Bysantinerne fryktet at muslimene vil­ le erobre byen, og førte skriftene i sikkerhet. Kjennskapet til Aristoteles la grunnlag for den filosofiske nyorientering som går under navn av skolastikken; Platons skrifter ble senere avgjøren­ de for utviklingen av renessansen. «Bysantinerne nøyde seg med å være menneskehetens bibliotekarer,» skriver historikeren Gelzer. «Men det er ingen ringe fortjeneste å ha vernet om en slik arv, både med våpenmakt og diplomatisk dyktighet».43 Også den bysantinske kirke så sin oppgave mer som bevarer og opprettholder enn som fremtidsrettet kraft. Det endelige brudd mellom øst- og vestkirken skjedde i 1054, men siden Konstantins dager hadde Roma og Bysants vært sentrum for to forskjellige utlegninger av de kristne dogmer. Det vil føre for langt å gå i detalj om denne dogmestrid. Her skal vi bare slå fast at det først dreide seg om forskjellige forståelser av Kristi gud­ dommelige og menneskelige natur, og senere om Den hellige ånds plass i treenigheten. Selv om begge kirker fastholdt den grunnleggende kristne forståelsen av Menneskesønnen som ett vesen med to naturer, en menneskelig og en guddommelig, la østkirken aksenten mer på den guddommelige side, vestkirken mer på den menneskelige - hvilket også spiller med i de to kul­ turers forhold til historien som henholdsvis statisk og fortidsrettet, og dynamisk og fremtidsrettet. Den guddommelige verden

121

er evig, absolutt og uforanderlig. Den menneskelige verden kjennetegnes derimot av bevegelse, utvikling og fremskritt. I kontroversen om Den hellige ånd beholdt man i østkirken den opprinnelige trosbekjennelsen. Faderen er urgrunn, skaper og opprettholder av universet og frembringer Sønnen. Den hellige ånd utgår fra Faderen og er likestilt med Sønnen. I Vesten het det at Den hellige ånd utgår både fra Faderen og Sønnen. Derfor føyde man det latinske ordet filoque, «og fra Sønnen» til den gamle trosbekjennelsen. I våre dager oppleves nok slike teologiske konflikter som uve­ sentlige spissfindigheter, men motsetningene var virkelige nok for kirkefedrene - og de har hatt høyst reelle virkninger for Europas kulturhistorie og menneskenes selvbilde. Østkirkens aksentuering av Kristi guddommelige natur og Den hellige ånds suverene stilling i forhold til Sønnen avfødte et menneskesyn der det enkelte menneske mer ble bemaktet som del av et større hele, et kollektiv, enn som en egen, selvstendig størrelse. «Mennesket er bare en sann person i fellesskap med andre,» skriver den nålevende biskopen Kallistos Ware.44 Og den ånd som i den ortodokse trosbekjennelse tilkjennes en selvstendig stilling overfor Sønnen, blir samtidig en ånd som forstås «en eta­ sje opp» i forhold til denne verden. «Sønnen» er tross alt Faderens tilsynekomst. «Anden» blir mer eller mindre uavheng­ ig av det synlige. Opplevelsen spiller med i østkirkens forståelse av åndens virke i verden, av hvordan den ytrer seg i menigheten og i det enkelte menneske. Anden får der en mer prinsipiell enn reell karakter. Den er hverken av verden eller i verden, men over verden. Som vi senere skal komme tilbake til, var reformasjonens brudd med pavekirken og utviklingen av nasjonalkirker der fol­ kespråk og ikke latin ble benyttet i liturgien, av avgjørende betydning for fremveksten av de vesteuropeiske nasjoner. Innen den ortodokse kirke fantes imidlertid aldri noe liturgisk språk eller noen felles kirkelig autoritet som kan sammenlignes med paven. Når fremmede folkeslag ble omvendt av de bysantinske misjonærer, ble gjerne Den hellige skrift oversatt til de lokale tungemål. Det hendte at misjonærene grunnla skriftspråket der

122

et slikt ikke fantes. Det var blant annet tilfelle for de ortodokse slavere, bulgarere og russere. Lokale legender og helgentradisjoner ble etterhvert innforlivet i de forskjellige menighetene, og alle ortodokse kirker er nasjonalkirker. Likevel ser vi ikke den samme utviklingen henimot nasjonalstater i de ortodokse områder. Når kravet om nasjonalstaten oppstår, er det som resultat av påvirkningen fra vestlige idéer, ikke som en følge av de nasjonalkirker som rent faktisk eksisterte på det ortodokse område lenge før den vestlige protestantisme. Årsakene er nødvendigvis mange og komplekse. På ett plan bunner de i fraværet av en egentlig føydaltid med en reell makt­ balanse mellom fyrster, borgerskap, keiser og kirke. Isteden fin­ ner vi despotiske og teokratiske styreformer der folket, som nes­ ten utelukkende består av bønder, er prisgitt fyrster og land­ eiere. Den bysantinske statsstruktur rommet hverken plass for naturrettens idé om alle menneskers grunnleggende likeverd, eller for fremveksten av et selvstendig borgerskap. I vest ble bor­ gerskap og reformasjon to sider av samme sak; i øst var kirkens organisering i nasjonale undergrupper ikke noe som angikk menighetene selv. I motsetning til hva som er tilfelle i protestan­ tiske kretser, har det i østkirken aldri vært tale om den enkeltes frelse eller ansvar for egen skjebne. Både Guds bevåkenhet og frelsen retter seg mot et kollektiv, ikke mot individet i protestan­ tisk forstand. Den samhørighet som ble skapt i de nasjonale østkirker, var av en høyere og «mer prinsipiell» art enn den som i Vesten gir seg uttrykk gjennom egne kirkesamfunn basert på det lokale språk og den stedlige kultur. Fraværet av et selvstendig borgerskap kan også betraktes som symptom på at den bysantinske kulturen ikke hadde utviklet for­ mer og forståelse for individets selvstendige verdi - noe som danner en absolutt forutsetning for fremveksten av en nasjonalbevissthet og senere nasjonalisme. Til tross for at nasjonalismen og nasjonalstatstanken fra ett synspunkt sett er uttrykk for leng­ selen etter et større «vi», er dens historiske tilsynekomst av­ hengig av verdsettelse av det individuelle «jeg». Nasjonsbevisstheten er møteplassen mellom et «jeg» og et «vi». Der den ene størrelsen mangler eller er vesentlig svekket, som i den bysantin-

123

ske kulturkrets, reises heller ikke kravet om en selvstendig nasjon og nasjonalstat. Det den bysantinske arven imidlertid dannet grunnlag for, var en imperial selvforståelse. Åndsmakt og kirkemakt ble det samme. Både i Serbia og Russland, som begge er preget av den østlige kristendom, fremsto kirken som det statsbærende prin­ sipp. Og fordi kirken samtidig er det jordiske uttrykk for den kristne religionens universalisme, ble staten nærmest tilkjent en religiøs oppgave i å «samle alle slavere til ett rike», eller «gjen­ opprette det bysantinske keiserriket» i form av et Stor-Serbia eller «Det hellige russiske riket». For de russiske tsarer gikk ikke det romerske riket til grunne i 1453. Dets hovedstad ble bare flyttet til Moskva. Russland var blitt kristnet fra Bysants i 989. Muslimenes erobring av keiserbyen skjedde nesten på året samtidig med at russerne kastet sine muslimske erobrere ut. Mongolene (som i Russland kalles «tata­ rer»: De som kommer fra tartaros, dødsriket) hadde lagt Russland under seg omkring 1227. De ble fordrevet i 1480, under storfyrst Ivan 3. Han var gift med niesen til den siste kei­ ser i Bysants, noe som forsterket storfyrstens opplevelse av å være keisermaktens rette arvtager. Det moskovittiske fyrstedømmet overtok den bysantinske dobbeltørn, og Ivan 3.s barnebarn, Ivan 4., eller den grusomme, lot seg krone til «Cæsar», eller «Tsar» som ble den russiske tittelen. I 1511 skrev en munk ved navn Philoteus de ord som i århundrer fremover preget det rus­ siske imperiets selvforståelse: «Du er den eneste keiser under himlene for de kristne. O Tsar, bryt ikke de bud som Dine for­ gjengere har nedtegnet - Den Store Konstantin, Den Velsignede Vladimir og Den Store, Guds utvalgte Jaroslav. Følg dem og hold fast ved dem, O fromme Tsar, slik at alle kristne keiserriker fore­ nes i Ditt ene; for de to Rom har falt, men det tredje står, og et fjerde vil aldri bli. For Ditt Kristne Tsarrike skal ikke vike plassen for noe annet, i henhold til Guds mektige Ord.»45 I Russland som i Bysants inngikk kristendom og kirke i intim forbindelse med staten. Tsarmakt og kirkemakt smeltet så tett sammen at den siste tsar fremdeles dvrkes som helgen i den rus­ siske eksilkirke. Men slik keiseren i «det første Roma» i sin tid

124

hadde antatt kristendommen og på den måten forlenget rikets levetid med mangfoldige århundrer, slik skiftet også statens ide­ ologi i Russland på et tidspunkt da imperiets dager syntes talte. Skifte av ideologi førte nok til tsarmaktens undergang. Imperiet besto likevel. Den første verdenskrig brakte oppløsning av Habsburgerriket og Det ottomanske imperium, de to store fler­ nasjonale statene i Sørøst- og Mellom-Europa. Det russiske imperium overlevde i skikkelse av Sovjetunionen. Det går først i oppløsning i våre dager. Men ennå rykker det i arven etter Bysants. «Vestens fremhevelse av individet som en selvstendig størrelse passer ikke i Russland. Vi har vår kollektivisme å ta vare på. I Russland er ikke individet, men staten det rettslige sub­ jekt,» sa Anatolij Lukjanov så sent som februar 1993.46 Han betegnes som «hjernen bak» kuppforsøket i august 1991, og var på tidspunktet for uttalelsene nylig sluppet ut av varetektsfeng­ sel. Han og hans likesinnede nyter stadig sterkere sympati i Russland.

MUHAMMEDS RIKE Før vi helt slipper den imperiale og universalistiske arv fra romerne og konsentrerer oss om de områdene av Europa der nasjonalstaten oppsto, skal vi kaste et blikk på en tredje utløper fra antikken som spiller med i dagens politiske bilde: islam. Islam er like universell som kristendommen, og religionen er en videreføring av jødedommen. Men det er ikke den eksklusive kallsbevissthet som forbinder islam med jødedommen, det er den religiøse opplevelse av lovene, deres sterke forestilling om at det jordiske liv i stort og smått er og skal være styrt av hensy­ net til den guddommelige orden. Samfunnsorden såvel som den enkeltes liv, skal være uttrykk for den ene gudens ord og vil­ je - slik den ytrer seg gjennom hans profet Muhammed. Den ene gudens navn er imidlertid ikke lenger «Jeg er». Islam betyr ! Se f.eks. Sigrid Hunke: Allahs Sonne iiber dem Abendland, Stuttgart 1987

32 Béhar, s. 32 ff. 33 Samme, s. 52, 53

DEN ENKELTE BLIR BORGER

1 Sabine, s. 197

2 Samme, s. 204/205 3 Seton-Watson s. 420 4 Sven-Eric Liedman: Från Platon till Gorbatjov, Stockholm 1989, s. 82/83

3 Béhar, s. 58 6 H. A. L. Fischer: A History ofEurope, London 1975, vol. 1 s. 347 7 Der Prozess Jeanne dArc 1431. 1456, Munchen 1961, s. 85, 72 H George Bernard Shaw: Jeanne dArc. Et krønikespil. Oslo 1926, oversatt av Helge Krog, s. 137

Sitert etter Ernst Cassirer et. al. (ed.): The Renaissance Philosophy of Man, Chicago/London 1975, s. 227 10 Niccolo Machiavelli: Eyrsten. Oversatt av Jon Bingen, Oslo 1988, s. 88

11 Sitert etter Rocker, b. 1 s. 272 12 Se Elias, s. 187 f. 13 Sitert etter Kohn 1944, s. 170 14 Sitert etter Konupek, s. 18

1 Qjengitt etter For Human Rights: History, Images, Voices, Paris 1989, s. 158 ff. Sitert etter Kare Tønnesson: Revolusjonen som rystet Europa, Oslo 1989, s. 32

lz Se Jean-Jacques Rousseau: Bekendelser, København 1948 b. 3, s. 11/12.

IH Sitert etter Grimberg, b. 16, s. 377

360

19 Rocker, b. 1 s. 232

Jean-Jacques Rousseau: Om samfunnspakten. Oversatt av Haakon Hofgaard Halvorsen, Oslo 1958, s. 58/59 21 Rocker, b. 1 s. 244 22 Rousseau: Om samfunnspakten, s. 52,

23 Samme, s. 36 24 Sabine, s. 533/534

NASJONEN BLIR TIL 1 Sitert etter Konupek, s. 17 - Kohn 1944, s. 178

’ Egon Friedell: Kulturhistoria Från svarta døden lill vdrldskriget, Stockholm 1933, b. 2 s. 45. Oversatt av All Ahlberg. (Originalens tittel: Kulturgeschichte der Neuzeit, 1927) 1 Kohn 1944, s. 174

’ Caroll Quigley: Tragedy and Hope. A History of the World in Our lime, New York 1966, s. 130

” Sitert etter James Anderson (ed.): The Rise of the Modem State, London 1986, s. 135 7 Quigley, s. 130/131

H Samme, s. 132

•’ Se Snyder (ed.), s. 89 1,1 Sitert etter Bergsgård s. 188 11 Se Basil Davidson: The Black Man's Burden. Africa and the Curse of the Nation-State, London 1992, s. 36/37

12 Sitert etter Grimberg, b. 16 s. 136

H Kohn 1944, s. 270

361

14 Fra Information to Those Who Would Remove to America (1784), sitert etter Kohn 1944, s. 275

Svensk oversettelse i Max Weber: Kapitalismens uppkomst, Stockholm 1986,

lb Sitert etter James Truslow Adams: Amerikas saga. Oversatt av Birger Gotaas Oslo 1946, s. 9 17 Rocker, b. 1 s. 249

18 Sitert etter Grimberg, b. 17 s. 376 19 Samme, s. 378

20 Qjengitt etter For Human Rights\ History, Images, Voices, Paris 1989 s. 158 ff. 21 Rocker, b. 1 s. 254

22 Om samfunnspakten, s. 47 23 Sitert etter Rocker, b. 1 s. 254 24 Rocker, b. 1 s. 256 29 .Heinz ZieSler: Die moderne Nation. Ein Beitrag zur politischen Soziologie, Tubingen 1931, s. 7. Her sitert etter Karl Heyer: Die franzosische Revolution und Napoleon, Stuttgart 1989, s. 202

2h Max Lenz: Napoleon, London 1909, s. 47/48

27 Bergsgård, s. 75 28 Béhar, s. 58 29 G. W. F. Hegel: Werke in zwanzig Banden. «Vorlesungen iiber die Philosophie der Geschichte», Frankfurt am Main 1970, s. 529 30 Sitert etter Rocker, b. 1 s. 220

31 Sitert etter Kohn 1944, s. 400

32 Samme, s. 402 33 Sitert etter Rudolf Steiner: Die Rdtsel der Philosophie, Dornach 1974, b. 1 s. 150

Hans Kohn: Prelude to Nation-States. The French and German Experience, 1789-1815, New Jersey 1967, s. 109

362

n Oversatt etter Johann Gottlieb Fichte: ral till tyska Mationen, Stockholm 1914, s. 86

3” Samme, s. 120 37 Sitert etter Karl Hever: Sozialimpulse des deutschen Geistes im Goethe-ZAtalter, Stuttgart 1987, s. 256 Sitert etter Rudolf Steiner: Die Ratsel... , b. 1 s. 194/195. Sitatet er hentet fra Hegels Grundlinien der Philosophie des Rechts (1821), Zusatz zu § 258.

3M G. W. F. Hegel: «Tiltrædelsesforelæsning i Berlin», dansk oversettelse ved Oskar Borgman Hansen, i Oskar Borgman Hansen: Hegel, Oslo 1991, s. 73 4 ,1 Sitert etter Kohn 1967, s. 209 41 Sitert etter Rocker, b. 1 s. 222 42 Samme sted

Sitert etter Kohn 1944, s. 463 44 Sitert etter Smith 1983, s. 9

’’ Max Stimer (psevd. for Johann Caspar Schmidt): Der Einzige und sein Eigentum, Stuttgart 1972, s. 146. Her oversatt av Kaj Skagen i Rudolf Steiner: «Individualismen i filosofien», tidsskriftet Arken 3/1987, Oslo 1987 46 Stimer, s. 3-5, samme oversettelse som ovenfor.

17 Sitert etter Stimer, s. 421. 4H For en grundig presentasjon av Herder og hans betydning, se: F. M. Barnard: f G. Herder on Social and Political Culture, Cambridge 1969

411 Se Nathan Gardels: «Two Concepts of Nationalism: An Interview with Isaiah Berlin» i 'The New York Review of Books, November 1991 ” Sitert etter Alain Finkielkraut: Die Niederlage des Denkens, Hamburg 1990, s. 44

'' Kohn 1967, s.154 52 Finkielkraut, s. 45

53 Sitert etter Finkielkraut, s. 46 54 Johann Wolfgang von Goethe: Wilhelm Meisters Wandertjahre. 'Aweiter Peile, Munchen 1974, s. 132 (3. bok, 9. kapittel)

363

35 Finkielkraut, s. 47 " Sitert etter Heyer: Sozialimpulse..., s. 104

Sitert etter Karl Brodersen: «Tvsk sehforståelse» i tidsskriftet Libra nr 2 1992, Oslo 1992

Sitert etter Heyer: Sozialimpulse..., s. 69

Sitert etter Rocker, b. 1 s. 220/221 60 Sitert eiter Rocker, b. 2 s. 274

Sitert etter Hever: Sozialimpulse..., s. 69 B- Sitert etter Finkielkraut, s. 48

*’ Samme sted \ladimir Solov ev: «Nacionalnyj vopros v Rossii» (1883-1888) i Sobranie sotinenij V. ,S. Soloveva, b. 5, s. 12/13 Heinrich Heine: «Die romantische Schule» (erstes Buch). Sitert etter: Heinrich Heine: Werke. Koln/Berlin 1956, b. 2 s. 154/155

Heinrich Heine: «Religion und Philosophie in Deutschland» (drittes Buch). Werke, b. 2 s. 424 ff.

DET MODERNE SPRENGSTOFF ' Kohn 1944, s. 573

- Béhar, s. 90 Fra G. W. F. Hegel. Philosophie des Rechts, innledningen. Her sitert etter O. B. Hansen: Hegel, s. 104

Helge Salemonsen: Tenkningen som erfaring, Oslo 1985, s. 229 Sitert etter: Renate Riemeck: Mitteleuropa. Btlanz eines Jahrhunderts, Potsdam 1990, s. 46

Karl Marx: l ber briedrich Lists Buch Okonomie-, sitert etter Finkielkraut, s. 78

l)as nationale System der politischen

Sitert etter Øyvind Østerud: Nasjonenes selvbestemmelsesrett, Oslo 1984, s. 63

* Opplysningene er hentet fra Riemeck. s. 88

364

Kohn 1944, s. 358

" Sitert etter samme

1 Sitert etter Grimberg, b. 19 s. 141 ' Samme, s. 131

Sitert etter Riemeck, s. 47 1 Samme, s. 49

’ Samme, s. 37 “ Sitert etter Brodersen.

7 Østergård, s. 296/297 IH Libra 2/1992

19 Béhar, s. 76 ■” J. Ørstrøm Møller: «Europa som et nyt habsburgsk imperium» i: Udenrigs 1/1991, København 1991

21 Béhar, s. 156/157 Halvdan Koht: Nationaliteternas reitt, Stockholm 1919, s. 82/83

23 Acton, s. 149 - 154 2‘ Samme, s. 157-158

Samme, s. 156 Samme, s. 137

•7 Se Karl Renner [psevd. Rudolf Springer]: Der Kampf der Oesterreichischen Nationen um den Staal, Leipzig und Wien 1902, s. 145-209

-* Renner, s. 206 Robert Musil: Mannen uten egenskaper, oversatt av Ole Michael Selberg, Oslo 1990, b. 1 s. 29/30

30 Béhar, s. 89

365

Opplysningene er hentet fra Riemeck 32 Sitert etter Béhar, s. 95

33 Renner, s. 171/172 34 Samme, s. 173

35 Sitert etter samme, s. 78 3,1 Se for eksempel artikler i aprilnummeret, gjengitt i Polnoe sobranie socinenij v tndcati tomakh, b. 25, Moskva-Leningrad 1985.

37 Feldmarschall Graf Moltke: Briefe aus Russland, Berlin 1877, s. 166/167 34 Sitert etter Valentin Gitermann: Geschichte Russlands, Zurich 1944 b. 2 s. 424 w Sitert etter Erik Krag: Kampen mot Vesten i russisk åndsliv, Oslo 1932, s. 30 f.

40 Samme, s. 36 41 Sitert etter: Emanuel Lew: Uber den Einfluss der schonen Literatur auf die russische soziale Bewegung, Breslau 1932, s. 6

42 Fra «Pusjkin-talen», holdt 8. juni 1880. Sitert etter: F. M. Dostoevskvj: Polnoe..., b. 26 s. 147-148, 43 PovesC vremmeykh let. Cast'pervaja, Moskva-Leningrad 1950, s. 214

Vladimir Solov’ev: «Nacionalnyj vopros v Rossii» (1883-1888) i Sobranie socinenij, b. 5 s. 5

45 Sitert etter Snyder (ed.), s. 13 49 Sitert etter Hilde Svartdal: Russisk nasjonalisme og sovjetpatriotisme. En studie i politiske myter og politisk legitimitet (Hovedoppgave i statsvitenskap 1991), Universitetet i Oslo 1991, s. 100 47 Samme, s. 1

4S Sitert etter Iver B. Neumanns artikkel «Gorbatsjovs egentlige motstandere» i Dagens Næringsliv, 6/6 1991

NASJONER OG VERDENSFRED 1 Sitert etter Grimberg, b. 20 s. 141/142

366

2 Samme, s. 141

3 Sitert etter Riemeck, s. 82. Hun opplyser at artikkelen sto på trykk 11. september 1897 4 Østergård, s. 176/177

5 Béhar, s. 121 6 Rocker, b. 2 s. 720 7 Opplysningene er hentet fra Riemeck, s. 122

8 Woodrow Wilson: Why We are at War. Messages to the Congress. January to April 1917, New York 1917, s. 44, 50/51, 54/55, 58 («We must accept War») 9 Sitert etter Riemeck, s. 136 10 Sitert etter Østerud, s. 94 11 Samme, s. 98

12 Hobsbawn 1991, s. 158 18 Østerud, s. 108 14 John Maynard Keynes: Fredens ekonomiska jbljder, Stockholm 1920, s. 46/47

15 Rudolf Steiner: Aufsåtze iiber die Dreigliederung des sozialen Organismus und zur Zæitlage 1915-1921, Dornach 1982, s. 363 16 Samme, s. 371

17 Samme, s. 472/473 18 Samme s. 352

19 Rudolf Steiner: Die Kempunkte der sozialen Frage, Dornach 1991, s. 128 20 Steiner 1982, s. 352

21 Steiner 1991, s. 83, 86 22 Samme, s. 138/139

28 Det finnes en omfattende litteratur på området, fortrinnsvis tyskspråklig. Av norske arbeider vil jeg særlig fremheve Hjalmar Hegge: Frihet, individualitet og

367

samfunn, Oslo 1988 og Kaj Skagens essay: «Den permanente evolusjon» i sam­ lingen Notater om virkeligheten, Oslo 1980 24 Steiner 1991, s. 9

■” Rudolf Steiner: Vom Einheitsstaat zum dreigliedrigen sozialen Organismus, Dornach 1983, s. 105. " Rudolf Steiner: Zeitgeschichtliche Betrachtungen. Das Karma der Unwahrhafligkeit. Erster teil. Dornach 1978, s. 161

27 Steiner 1982, s. 353 28 Samme, s. 474/475 29 Sitert etter Gerald Aregger: «Av tregreningens historie» i: tidsskriftet Arken nr. 1-2/1980, Bergen 1980 Se Jorunn Sem Fure: «Tyskland - Polen. Kollektive myter — ammunisjon i ideologisk krigføring» i: Historie nr. 3 1992, Bergen 1992

il Se f. eks. Steiner 1983, s. 166 Rudolf Steiner: Die Befreiung des Menschenwesens als Grundlage fur eine soziale Neugestaltung, Dornach 1985, s. 316/317

33 Marianne Obuchow: Die Internationale Pest, Berlin 1933, s. 22. (Sitert etter Rocker, b. 1 s. 362)

H Trond Berg Eriksen: Briste eller bære, Oslo 1991, s. 224-225 (fra essayet «Diskriminering, rasisme og fremmedhat») M Se Sven-Eric Liedman: Från Platon till Gorbatjov, Stockholm 1989, s. 223

36 Sitert etter Rocker, b. 2 s. 277 37 Sitert etter Rocker, b. 1 s. 350

38 Sitert etter Rocker, b. 1 s. 360

39 Sitert etter Rocker, b. 1 s. 363

4,1 Sitert etter Andrej Sinjawskij: Der Traum von neuen Menschen, oder die Sowjetziwilisation, Frankfurt a. M. 1989, s. 164 41 Samme sted

4‘ Sitert etter Mary Seton-Watson: Scenes from Soviet Life, London 1986, s. 144

368

43 Sitatet er hentet fra Stanislav Govorukhins dokumentarfilm Rossija, kotoroju my poterjaly («Vårt tapte Russland»), Moskva 1991 44 Aleksandr Solzhenitsyn: Detente: Prospects for Democracy and Dictatorship, Newjersey 1976, s. 16 45 Sinjawskij, s. 163

4 ,1 Rocker, b. 1 s. 358/359 47 Sitert etter Rocker, b. 1 s. 364/365

48 Hobsbawm 1991, s. 167

49 Eriksen, s. 182 («Hva gjør teknologien med oss?») 50 Hobsbawm 1991, s. 167-169

51 Finkielkraut, s. 135 52 Anderson, s. 136 53 Hobsbawm 1991, s. 157/158 54 Rolf Edberg: Fridtjof Nansen. Europeeren, Oslo 1961, s. 228

55 Samme, s. 230/231 56 Se bl.a. Heinz Nawratil: Vertreibungs-Verbrechen an Deutschen, Munchen 1987, Kaj Skagen: «Kampen om Europa», 1. del, tidsskriftet Libra nr. 3 1992, Oslo 1993

57 Riemeck, s. 39 58 Se intervju med Disney-tegneren Dan Rosa i Dagbladet 27/l 1991 59 Georg Henrik von Wright: «Teknosystemet, nasjonalstaten og naturen», i Samtiden 2/1988, Oslo 1988, s. 17 60 Førland, s. 25 61 Samme, s. 35

62 Samme, s. 25

63 Se Winston Churchill: His complete Speeches, New York 1974, b. 7 s. 7379-81 (Tale i Zurich 19. september 1946) 64 Førland, s. 98

369

65 Samme, s. 22/23 66 Samme, s. 31 67 Samme, s. 15 Se Peter L. Vestdorf: «EF før og efter Maastricht» i Sørensen (red), s. 286-313

69 Samme, s. 309, 310

•*

0 Se Bjarke Møller: «Europas dannelse og regionernes kappestrid» i Sørensen (red.), s. 253 71 Samme, s. 252 72 Samme, s. 253

73 Samtiden 2/1988 74 Sitert etter Hjalmar Hegge: «Vidunderlige nye Europa», i Hjalmar Hegge: Essays og debatt, Oslo 1993, s. 246

75 Se Dubois NASJONALITET OG INDIVID

1 Sitert etter Arbeiderbladet 26/9 1991 2 Klavs Birkholm: «Det skjulte Europa», i Sørensen (red.), s. 217/218

' Nikolaj Berdjajev: O rabstve i svobode celoveka, Paris 1972, s. 138 4 Sitert etter «Universal declaration of Human Rights» fra The International Bill of Hu man Rights

5 Sitert etter Finkielkraut, s. 150 6 Samme, s. 87/88 7 Samme, s. 111 * Berdjajev, s. 138 9 1. Kor. 3,9

10 «Krigen gjør venner til dødsfiender», NTB, Oslo 20/4 1993 11 Sobranie socinenij V. S. Solov'eva, b. 9 s. 226. (Fra essayet «Platons livsdrama»)

370

© J.W Cappelen

EUROPA år 1100 Ber9en

i «af Q J.W. Cappelen

EUROPA 1993

NAVNEREGISTER Abraham 107, 108, 110 Acton, lord Dalberg 61, 243, 244, 245, 246, 253, 293 Adenauer, Konrad 324 Aleksander den store 104, 105, 106, 126 Aleksander 1. 250, 258 Alkidamas 101 Ambrosius 116 Anderson, Benedict 62 Anderson, James 314 Antall, Joszef 25 Aristofanes 98-99 Aristoteles 97-98, 101-105, 121, 146, 156 Armand, Louis 330 Asbjørnsen, Per Chr. 203 Attlee, Clement 326 Augustin 116-118, 120 Augustus 113 Bagehot, Walter 65 Beethoven, Ludwig van 30 Béhar, Pierre 12, 82, 129, 220, 239, 241, 246, 251, 283 Berdjajev, Nikolaj A. 342, 347 Berger, Victor L. 283 Bergsgård, Arne 12, 184 Berlin, Isaiah 204 Bevin, Ernest 326 Birkholm, Klavs 340 Bismarck, Otto von 41, 188, 235, 279, 314 Bjørnson, Bjørnstjerne 48, 51, 83 Brandt, Willy 38 Briand, Aristide 325 Brodersen, Karl 13, 237 Brodin, Elin 337 Brundtland, Gro Harlem 49 Bukharin, Nikolaj 306

Caracalla 113 Carey, Mathew 231 Chenier, Marie Joseph 81, 315 Christian 4. 86 Churchill, Winston 325-326 Clausewitz, Karl von 283 Clemenceau, Georges 81, 283

378

Clinton, Bill 167 Cromwell, Oliver 163-165, 168 David 111 Davidson, Basil 168 d’Azeglio, Massimo 174 Delors, Jacques 15 Dickens, Charles 166 Dilke, Charles Wentworth 168 Diokletian 113 Dostojevskij, Fjodor M. 79, 80, 257, 264—266, 269, 273 Dsjugasjvili, Josef IV., se Stalin Dusjan, Stefan 84 Eckermann, Johann Peter 206 Edberg, Rolf 318 Edwards, Jonathan 171 Ehrenburg, Ilja 273 Ekstrand, Erik 318 Elias, Norbert 90, 147, 347 Emerson, Ralph Waldo 103 Engels, Friedrich 234, 283, 313, 320 Eriksen, Trond Berg 13, 97, 302, 310 Euripides 101, 102

Fichte, Johann Gottlieb 67, 188, 192-194, 199, 207, 209-210, 213-214 Finkielkraut, Alain, 206, 344, 345 Fischer, H.A.L. 143 Forster-Nietzsche, Elisabeth 292 Franklin, Benjamin 171 Frantz, Konstantin 320 Franz Ferdinand 280 Fredrik den store 229 Fredrik Vilhelm 234 Friedell, Egon 164 Førland, Tor Egil 30, 324, 332

Garborg, Hulda 63 Gardiner, Samuel Rawson 164 Gaulle, Charles de 327 Gellner, Ernst 17,20 Gelzer, Heinrich 121 Gentile, Giovanni 305 Gobineau, grev Joseph Arthur de 73, 210, 228 Goebbels, Joseph 309 Goethe, Johan Wolfgang von 196, 205-207, 208, 209, 210, 211,213, 218, 233-234, 237, 297, 344, 350

379

Gorbatsjov, Mikhail S. 275, 325 Grillparzer, Franz 159 Grotius, Hugo 260 Grundtvig, Nikolaj 83, 226 Gutenberg, Johann 139 Ha’am, Achad 88 Habermas, Jurgen 65 Habichtsburg, Rudolf av 237 Haider.Jorg 35, 36 _ Handling, Oscar 281 Hauge, Hans Nilsen 83 Hegel, Georg Wilhelm Friedrich 188, 195-196, 199, 200, 204, 213 221 291 305, 307 Hein, Piet 51 Heine, Heinrich 213, 234 Henrik 8. 161 Herder, Johan Gottfried 56, 194, 202-205, 206, 209, 210, 211, 213, 218 219 220, 221, 250, 264, 267, 275, 277, 297, 302, 344 Herodot 94, 99, 100 Hintze, Otto 229 Hitler, Adolf 29, 40,41, 54-55, 73, 183, 211, 275, 288, 289, 290, 301-303, 307-308. 314, 315, 317, 319, 343 Hobbes, Thomas 147, 148, 157, 292 Hobsbawm, EricJ. 18, 42, 64, 82, 309, 317, 347 Holberg, Ludvig 74 Holborn 286 Humboldt, WTilhelm von 196, 197, 198, 199, 201, 204 230 235 243 279 293 Hume, David 163 Huus, Johann 139, 142 Håkonsson, Eirik jarl 95

Ibsen. Henrik 19, 57, 77 Isak, sønn av Abraham 108 Ismael, sønn av Abraham 108 Ivan 3. 124 Ivan 4. (den grusomme) 124, 259 Jahn, Friedrich 210 James 1. 161 Jaroslav den vise 124 Jeanne d’Arc 142, 159, 176 Jefiferson, Thomas 174 Jenkyns, Richard 113 Jesus av Nasaret 111, 112, 118

380

Kant, Immanuel 188, 190-192, 194, 195, 196, 199, 207, 209, 213, 214 Karl 1. 283, 291 Karl 5. 176 Karl 12. 83 Karl den store 135-137, 275, 322, 325 Karl Johan 18(5 Kedourie, Elie 54, 73, 75, 277 Kemal, Mustafa 318 Kevnes, John M. 290 Khawam, Omar 103 Khrustsjov, Nikita26 Kirjejevskij, Ivan 263 Kissinger, Henry 167, 332 Kleon 99 Kohl, Helmut 39 Kohn, Hans 12, 74, 92, 96, 99, 109, 147, 163, 164, 170, 218, 219, 236, 348 Koht, Halvdan 227, 242-243, 245 Konstantin den store 115, 119, 121, 124 Kramer, Julian 46 Kristus, se Jesus av Nasaret

I .asar, fvrst 84—85 Le Pen, Jean Marie 35, 36, 70, 94, 95, 96 Lenin, Vladimir I. 30, 157, 269-271, 274, 287, 306 Lenz, Max 183 Lessing, Gotthold Efrahim 189-190, 209, 213 List, Georg Friedrich 231, 232, 297, 326 Locke, John 142. 147-150, 151, 154, 157, 162-163, 166, 172, 173, 189, 293, 296, 320 Ludvig 14. 176 Luther, Martin 139

Mac hiavelli, Niccolo 146, 147, 157, 292 Mackay, John Henrv 291 Maecenas, Gaius C. 113 Maistre, Joseph de 60 Majakovskij, Vladimir V. 307, 321 Marcuse, Herbert 189 Marsilius av Padua 140, 151 Marx, Karl 107, 225, 232, 233, 234, 235, 269, 274, 306, 313 Maurras, Charles 73, 210 Mazzini, Guiseppe 62, 78, 223, 245, 255, 346 Medlin. Kenneth 120 Metternich, Klemens 230, 233, 250, 251 Mill, John Stuart 66, 199, 243 Milosevitsj, Slobodan 85 Milton, John 147-148, 162

381

Minogue, K.N. 57, 59 Mirandola, Pico della 145, 146, 147, 157, 293 Moe, Jørgen 203 Moliére.Jean B. 77 Moltke, Graf von 259 Montesquieu, Charles Louis de 67, 86, 151, 152, 154, 296 Moses 107 Mozart, Wolfgang Amadeus 188 Muhammed 108, 125, 126, 127, 128 Muller, Kanzler F. von 207 ~Munch, P.A. 79 Musil, Robert 238, 248 Mussolini, Benito 157, 301,303-305, 307, 308 Myhre, Knut 48 Møller, Bjarke 327 Møller, J, Ørstrøm 241

Nansen, Fridtjof 318-319 Napoleon Bonaparte 81, 152, 176, 177, 182, 184-186, 187, 193, 213, 228, 250, 258, 308, 325 Newton, Isaac 150 Nietzsche, Friedrich 209, 292 Nujkin, Andrej 338

Onvell, George 311 Ottokar II 237, 238 Palackv, Frantisek 242, 252, 253, 257 Paul, Jean 213 Paulus 112, 114, 178, 181, 348 Penn, William 171 Perikles 97 Peter den store 260-261,264, 265, 266 Peterson, Mathias Conrad 51 Philip V. av Makedonia, kong 113 Philoteus 124 Platon 97-98, 101-104, 120, 121, 146, 156-157, 303 Plessner, Helmuth 187, 235 Polo, Marco 77 Princip, Gavril 280 Quigley. Caroll 166-167

Renan, Ernest 88, 96. 210-211 Renner, Karl 246-247, 254-255, 271-272, 281, 282, 293, 342 Rhodes, Cecil 167, 228, 264 Riemeck, Renate 234, 280, 284

382

Rocker, Rudolf 12, 81, 176, 179, 182, 283, 307 Rosebery, Archibalde P.P. 79, 264 Rousseau, Jean-Jacques 152-157, 173, 179, 182, 183, 184, 191, 192, 196, 200, 202-203, 251, 292, 297, 309, 3J5, 349 Ruskin, John 166-167, 224, 264, 314 Russell, Bertrand 162

Sabine, George H. 12, 98, 117, 156 Salemonsen, Helge 222 Sara, Abrahams hustru 108 Schelling, Friedrich Wilhelm Joseph von 188, 213, 234, 264 Schiller, Friedrich von 30, 89, 192, 196, 207-209, 213, 218 Schleiermacher, Friedrich 264 Schopenhauer, Arthur 208-209, 291 Seton-Watson, Hugh 137 Shakespeare, William 77 Shaw, George Bernard 74, 143 Sieyés, Emanuel Joseph 176 Sinjavskij, Andrej 306 Sjirinovskij, Vladimir V. 24, 54 Smith, Anthony D. 43, 54—55, 57, 59, 60, 61, 68, 88, 156, 218, 338 Sobielski, Johann 240 Sofokles 104 Sokrates 99, 104, 274 Solon 318 Soloyjov, Vladimir V. 80, 100, 110, 212, 264, 266, 313, 351, 352 Solsjenitsvn, Aleksandre 306 Stalin, Josef 26, 271-274, 301, 305, 306, 307, 308, 309, 314-315 Steiner, Rudolf 201, 291-301, 342, 346 Stirner, Max 200-201, 291, 297 Strømme, Sigmund 11, 13 Sørensen, Ernst 45, 321 Sørhaug, Hans Christian 44, 46 Tagore, Rabinrath 72, 347 Tarn, W.W. 105 Taylor, A.P. 278 Theodosius den store 116, 119, 120 Thiis-Evensen, Thomas 77 Thorson, Thomas L. 12 Thrane, Marcus 225 Tjuge skjegg, Svein 95 Tolstoj, Lev N. 77 Trajan 114 Trygvasson, Olav 95 Tsjernenko, Konstantin 306 Tsjaadajev, Petr 262

383

Turner, Fredrickjackson 169 Vance, Cyrus 167 Verhofstadt, Guy 33 Vespucci, Amerigo 170 Vestdorf, Peter L. 326, 332 Voltaire, Fran^ois Marie de 150, 153

Washington, George 174 Weber, Max 66, 138 Wergeland, Henrik 48, 51, 83, 217, 225-226 Wicliff,John 139 Wilken, Folkert 223 William av Oranien 162 Williams, Roger 142, 171 Wilson, Woodrow 29, 281, 282, 284-289, 290, 292, 298, 300, 338, 341 Wright, Georg von 322, 332

Xerxes 99

Young, .Arthur 177

Zeno fra Citium 104 Ziegler, Heinz 182

Østergård. Uffe 236, 281-282 Østerud, Øyvind 288, 289 Aasen, Ivar 203

384