169 49 231MB
Norwegian Pages 208 Year 1979
OMSLAGET: Seierrike japanske soldater på Filippinene samler seg rundt en gigantisk kanon og poserer triumferende for et bilde som skal sendes hjem til Japan.
JAMN SLÅR TIL
ANNEN VERDENSKRIG
W ARTHUR ZKH OG TIMELIFEs REDAKTØRER OVERSATT AV PER KRISTIAN GUDMUNDSEN
GYLDENDAL NORSK FORLAG NB Rana ket
JAPAN SLAR TIL
Authorized Norwegian edition © 1979
Time-Life International (Nederland) B.V. Original English language edition published in the
United States by © 1977 Time-Life Books Inc.
All rights reserved.
No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including information storage and retrieval systems, without
prior written permission from the publisher, except that brief passages may be quoted for review. Printed in Spain by Artes Graficas Toledo
Sats: Alfabeta a-s, Halden 1979
ISBN 82-05-11843-4 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.) D.L. TO 628-79
Forfatteren: ARTHUR ZICH, tidligere medlem av redaksjonsstaben i LIFE, SPORT
ILLUSTRATED, TIME og NEWSWEEK er freelance-skribent og spesialist på asiatiske forhold etter studier ved Dartmouth og Yale. Da han var tilknyttet U.S. Air Force på Okinawa, arbeidet han som kinesisk tolk og tilbrakte siden 3 år i Sørøst-Asia som TIME's korrespondent i Hong Kong. Han arbeider nå på en bok om Filippinene.
Konsulentene: Tidligere oberst JOHN R. ELTING, USA er militærhistoriker, forfatter av The Battle of Bunker's Hill og A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms of North America, The Revolutionary Era og vært medarbeider av The West Point Atlas of American Wars. JOHN M. MAKI er professor i sosiologi ved universitetet i Massachusetts, spesialist på japansk politikk og japanske samfunnsforhold. Han har skrevet: Japanese Militarism: Its Cause and Cure; Government and Politics in fapan: The Road to Democracy; Court and Constitution in lapan, flere andre bøker og tallrike artikler om Japan. I 1946 tjenestegjorde han som sivil konsulent ved hovedkvarteret for de allierte styrker i Tokyo under reorganiseringen av japansk selvstyre etter krigen.
KAPITLENE 1 Nedtelling til krig 18 2 Overraskelsesangrepet 50 3 Utpostene valses ned 86 4 Fremstøt mot sør 118 5 Under seierherrens styre 148 6 Midway: Vendepunktet 176
BILLEDREPORTASJENE En dødsdømt livsstil Klar til kamp Behagelig tjeneste på øyene Angrepsmål: Pearl Harbor I angrepets kjølvann Tragedie på Filippinene Doolittle-raidet Armé med tilpasningsevne Det første hangarskipslaget Den nye orden i Asia
6 28 40 58 74 98 106 130 140 156
Krigens patriotiske kunst 166 Japans dristige gambler 184 Innsats på hjemmefronten 192 Litteratur
204
Andre bidrag Illustrasjoner
204 205
Register
205
INNHOLD
Briter i posete shorts spiller rugby foran Malaya-føderasjonens sekretariats bygning i Kuala Lumpur under finalen i Malaya-cup'en i 1923.
7
KOLONIPARADISETS SISTE DAGER De fleste europeere i kolonilandene i Sørøst-Asia daffet seg
gjennom mellomkrigsårene i sikker forvissning om at deres hvite tropedresser og ditto hjelmer, for ikke å snakke om koloni-veldet
som sådant, var av udødelig karakter. Britene i Burma, Malaya og
Borneo og franskmennene i Indochina sto helt på linje med den
Prinsen av Wales med venner følger spillet på polobanen i Singapore under prin sens rundreise i Storbritannias Fjerne Østen-imperium i 1921.
nederlandske guvernør i Ostindia som ved en anledning uttalte: «Nederlenderne har vært her i tre hundre år; vi akter å bli her i tre hundre til.» Med sin livsstil klarte de å isolere seg godt og grundig fra de
innfødte, som de hadde en tilbøyelighet til å betrakte som merke
lige og irriterende undermennesker. Britene forskanset seg i klub
ber der en ikke-hvit aldri slapp over dørstokken - det samme for budet gjaldt forresten også hvite som hadde fått ord på seg for å omgås innfødte. Britene stolte uten forbehold på det såkalte «Raj»
(en altomfattende betegnelse på det britiske overherredømme),
og det eneste de syntes å leve for var sin ettermiddags-te, sine amatørteatre, spjåkete offisielle seremonier og «finere» former for
sport; Singapore alene hadde i 1935 2 000 tennisbaner og seks golfbaner. Franskmennene på sin side konsentrerte koloni-tilværelsen om
fransk mat og innfødte elskerinner - de 'tjenestegjorde'gjerne på uke-basis - og videre sin apéritif, bidefet og et tungrodd byrå
krati som artet seg som en eksplosjon av skjemaer, stempelmerker og lakksegl. Saigon hadde det beste teater i Orienten, og operabygningen i Hanoi kunne huse byens samlede europeiske befolkning. Nederlenderne inntok en mer avslappet holdning, de skylte ned svære måltider med rene oversvømmelser av gin og øl, span
kulerte rundt i saronger og beveget seg gladelig på det innfødte
ekteskapsmarked. Men de hersket over sine 70 millioner indo nesiske undersåtter med jernhånd, betalte bøndene ynkelige fire
cent pr. dagsverk og vørte ikke de stadig sterkere nasjonalistbevegelsene mer enn britene og franskmennene gjorde.
Drømmen fikk en brå slutt da japanske tropper kom stormen de nedover den malayiske halvøy - mens en håndfull briter i
Singapore som var ute av stand til å fatte noe av det hele, utrette lig svinget seg i dansen hver eneste kveld på Raffles Hotel. De måtte slaktes ned før de vaklet i troen på det britiske Raj.
8
En liten innfødt bærer utfører bare vanlig kolonitjeneste der han stavrer oppover et elveleie i Indochinas jungel med en kraftig fransk tjenestemann på ryggen.
9
10
Den nederlandske guvernør T/arda van Starkenborch-Stachouwer i praktfull uniform og hans hvitkledde datter mottar sultanen av Solo, hans hustru og en tolk i guvernørens palass i Batavia (nå Djakarta) i 1940. Over dem henger et maleri av dronning Wilhelmina som flyktet til England da Nederland falt i nazistenes hender.
Gjester på et indonesisk hotell i 1920 blir feiret med det berømte rijstafel som består av 32 retter. Maten blir servert av rekker av kelnere, hver med sin spesielle delikatesse.
11
Britiske notabiliteter beærer en lojal vasall ved å overvære en krigsdans under innsettelsen av en malayhøvding i 1932. I bakgrunnen i midten sitter Lady Caldecott (med solbriller), gift med førstesekretæren i Federated Malay States' regjering, mellom høvding Abdul Rahman Ibni Muhammad og hans hustru. I hvit uniform til venstre for høvdingens hustru sitter generalmajor Louis Oldfield som da var øverstkommanderende for de britiske styrker i Malaya.
12
w:
13
14
%
i
Disse bildene fra et familiealbum viser glimt fra livet på grensen til Burma. Bildet til venstre er tatt på en utpost i fjellene som het Sinlumkaba. Vivian Clerk i grensetjenesten drikker te med sin kone Beatrix (med hunden) og Anne Jacob, gift med sjefen for det lokale militærpolitiet. I julen 1928 spilte Beatrix og Anne (oppe til høyre) tennis i den nærmeste tennisklubben, en leirehytte i Bhamo to dagsmarsjer unna på muldyrryggen. Til høyre et pololag bestående av major Kupert Jacob (til venstre), hans nest kommanderende, kaptein Harvey Stubbs, og to offiserer fra den indiske hær som var stasjonert i Burma.
15
Tidligere statsminister Georges Clemenceau (med ryggen til kameraet) i Singapore under en rundreise i Det fjerne østen i 1920. Han sitter her sammen med koloniens
16
fjærprydete guvernør, mens medlemmer av det lokale franske samfunnet og representanter for det diplomatiske korps venter på at han skal innvie en ny gate, oppkalt etter ham.
17
I rom nr. 1 i Østfløyen i Tokyos gamle keiserpalass pågikk den 6. september 1941 et møte der Japan formelt skulle komme til å
beslutte seg for en politikk som ville forandre halve verdens skjeb ne og struktur. På et opphøyet podium foran et eldgammelt, forgylt skjermbrett satt keiser Hirohito av Japan, Himmelens Sønn, den 124. i en ubrutt rekke av jordiske guddommer som strakte seg 2 600 år tilbake i tiden, taus og ubevegelig, ulastelig antrukket i en militær tunika. De smale øynene bak de tykke brilleglassene
stirret oppmerksomt på to brokadekledde bord der medlemmer
av regjeringen og overkommandoen, landets høyeste sivile og militære tjenestemenn, satt stive som dukker med hendene på knærne.
I to timer reiste disse mennene seg etter tur, bukket for keise
ren og beskrev den desperate situasjon landet befant seg i. Uten riksministeren erklærte først at De forente stater, Storbritannia
og Nederland sto samlet mot Det japanske keiserrike. Direktø ren for Det nasjonal planleggingsråd påpekte at den økonomiske blokade disse landene hadde lagt på olje og andre råvarer, lang somt kvelte Japan. Marinen alene brukte 400 tonn olje i timen.
Marinens stabssjef hevdet at landets oljereserver ikke ville vare
ut året som kom. Han fikk dystert medhold av sin kollega i hæren. Yoshimichi Hara var formann i geheimerådet og bindeleddet
mellom regjeringen og tronen. Etter å ha hørt dem alle, reiste han seg og talte med klare ord. «Fra nå av,» sa Hara, «vil vi forberede oss på krig.»
Da gjorde keiseren noe usedvanlig. Hirohito var oppdradd til å herske, men ikke til å styre, og opplært til å avfinne seg med
regjeringens avgjørelser. Nå trakk han en liten papirbit opp av Skjebnesvangert møte i Tokyo
Keiseren ber om fred
Krigerne tar makten
Fait accompli i Mandsjuria Mord på en statsminister Terror i Tokyo
Voldtekten på China
lommen og leste med høy, nasal stemme et dikt av bestefaren, keiser Meiji: Alle hav i hele verden
er hverandres brødre. Hvorfor raser da overalt rundt oss
stridens bølger og vinder?
Amerika våkner langsomt
Ikke siden han hadde grepet inn mot et opprør i hæren fem år
Forlikene som ikke kom i stand Hulls forsøk på å skru klokken tilbake
tidligere, hadde Hirohito brutt den tradisjonelle keiserlige taushet
I stilling før slaget
i statsråd. Forsamlingen var lamslått. Men den forandret ikke mening. Avgjørelsen om å gjennomfø
re det skjebnesvangre programmet var allerede truffet og god-
NEDTELLING TIL KRIG
kjent av hæren og marinen den 3. september: Hvis den japanske
dyrkbart. Japan hadde den største befolkningstetthet i verden
utenrikstjenesten ikke greide å overtale president Roosevelt til
med 1 800 mennesker pr. kvadratkilometer dyrkbar jord, og be
å oppheve det kvelende eksportforbudet på olje og andre råvarer innen første uke i november, ville Japan angripe de amerikanske,
folkningen øket med nesten én million i året. En mulig utvei for
britiske og nederlandske territorier i Stillehavsområdet. Det ville bli en desperat kamp, noe selv de mest krigslystne
japanske lederne var fullt klar over. Etter Tokyos egne beregninger var De forente staters produksjonskapasitet ti ganger større enn Japans. Det var derfor sikkert at amerikanerne ville komme til å vinne en krig som trakk i langdrag. Øverstkommanderende for
Den kombinerte keiserlige flåte, admiral Isoroku Yamamoto, sa det rett ut: «Blir det krig mot De forente stater og Storbritannia, kommer jeg til å storme vilt frem og vinne seier etter seier i seks, kanskje tolv måneder,» erklærte han. «Deretter... har jeg intet håp om å vinne.» Japans eneste sjanse lå i to massive og parallelle overraskelses
det håpløst overbefolkede jordbrukssamfunnet var å skape en alternativ levemåte ved å intensivere industrialiseringen av lan
det. Men tollmurene som mange nasjoner omga seg med i tiåret etter Den første verdenskrig, og den verdensomfattende depre sjonen i tredveårene, kvalte handelen som den japanske industri levde av. Det innlysende alternativet var da at japanerne
måtte skaffe seg mer land å leve på. Japans behov for råvarer var like akutt som behovet for handel og Lebensraum. Men Asias rikdommer lå i hendene på de vest
lige stormakter. Burma og Malaya med sine reserver av gummi,
tinn, wolfram og bauxitt tilhørte Storbritannia, gummiplantasje-
angrep, ett mot den amerikanske flåtebasen i Pearl Harbor, et
ne i Indochina var fransk eiendom, de enorme oljereservene på De ostindiske øyer ble kontrollert av nederlenderne. Mange japanere som visste at deres land var det høyest utviklede i hele
annet mot fastlandet i Sørøst-Asia og øyene utenfor. Angrepene
Østen, begynte å føle at Japan hadde en rett til disse rikdomme
måtte gjennomføres så lynraskt at japanerne fikk tid til å konso
ne. Noen mente også at det var Japans guddommelige oppgave å lede Asia inn i en ny æra med økonomisk ekspansjon og vel stand, en «Stor-østasiatisk felles velstandssfære» som japanske politikere kalte det i 1940.
lidere sitt nye imperium før den amerikanske krigsmaskinen ble satt i høygear. Bak en forsvarsmur av baser i det vestlige Stille havet, fra Kurilene i nord til Bismarck-arkipelet og New Guinea i sør, kunne Japan så føre en utmattelseskrig som til slutt ville tvin
De japanerne som sterkest følte den krise nasjonen befant seg
ge De forente stater til å be om fred og overlate Asia i japanernes hender.
i, og som var mest besluttet på å handle, var yngre offiserer i Den keiserlige hær. Mange av disse lavere offiserene var sønner av
Mange av de klokére lederne i begge land hadde strevet i åre vis for å unngå et slikt sammenstøt, men de hadde kjempet mot håpløse odds. Konfliktens røtter lå dypt i det fortvilelsens tiår
fattige bønder (i Den japanske hær ble man forfremmet etter fortjeneste, ikke etter sosial status), og de hadde førstehånds
kom til å kalle kurai tanima, «den mørke dalen». Det hadde vært
kjennskap til fattigdom i folket. Mange av dem mente at landets problemer skyldtes korrupte politikere, og det var et faktum at regjeringen var blitt rystet av en lang rekke skandaler det siste
en tid med økonomisk nød, sammensvergelser, mislykkede kuppforsøk og politiske mord, og viktigst av alt: det var i denne
tiåret. Befolkningen i Japan var stort sett av samme oppfatning som
perioden Den keiserlige hær fikk faktisk kontroll over regjeringen
de unge offiserene og satte sitt håp til at hæren ville redde na sjonen. Den keiserlige hær hadde en meget høy prestisje. Den
Japan nettopp hadde kommet ut av, en periode japanerne senere
og klekket ut sine erobringsplaner.
Da tiåret begynte, var Japan rolig på overflaten, men innven dig i full oppløsning. Fattigdommen og de spenninger den skaper,
ga seg uttrykk overalt. Over halvparten av befolkningen besto
solte seg fremdeles i glansen av Japans seier over Russland i krigen i 1904-1905. Hæren var dessuten mektig: en keiserlig forordning
av strevsomme bønder og fiskere som tjente mindre enn en fem tedel av nasjonalinntekten. Rundt 80 millioner mennesker var
fra 1900 satte den praktisk talt utenfor sivil kontroll; den var en stat i staten. Landets økonomiske tilstand til tross, kunne hæren be om - og få - enorme bevilgninger. Men enda så mektige de
presset sammen på de små japanske øyene, en fjellrik region
var, ønsket de væpnede styrker enda mer makt.
omtrent på størrelse med Finland. Bare en sjettedel av landet var
Voldsom idealisme, fattigdom og maktbegjær er en eksplo-
19
siv blanding, og det smalt da også flere ganger i løpet av «den
slutt på depresjonen? En av Inokais mordere sa at statsministeren
mørke dalens» tiår. De første alvorlige varslene kom i mars
var blitt «ofret på den nasjonale reformasjons alten. Så sterkt
1931. Det ble klekket ut en plan der en mobb, utstyrt av hæren med cirka tre hundre bomber, skulle sprenge Diet (nasjonalfor
manifesterte publikums sympati seg at en gruppe på ni unge
samlingen) og bygningene som huset de største politiske partiene i luften. Hæren skulle gripe inn i forvirringen som da ville oppstå
at de mente det alvorlig, la de ved sine ni avskårne lillefingre, opp
menn tilbød seg å ta mordernes plass i tiltaleboksen, og for å vise
og erklære militærdiktaturet innført. I siste øyeblikk fikk general
bevart i alkohol. Morderne fikk relativt milde dommer; ingen ble dømt til døden.
Kazushige Ugaki, som antakelig ville ha blitt innsatt som diktatu
Disse drapene var bare forspillet til det blodige hæropprøret
rets statsminister, kalde føtter og avblåste kuppet.
den 26. februar 1936, på grunn av datoen kalt «26-2-tildragel-
Men det var et varsel om hva som skulle komme. Bare seks måne
sen». Ved firetiden om morgenen denne kalde, snørike dagen førte en hemmelig gruppe av yngre offiserer ca. 1 500 soldater ut
der senere tok den såkalte Kwantung-hæren ganske enkelt kon
av brakkene og beleiret regjeringsbygningene i Tokyo.
trollen over den 700 000 km2 store provinsen Mandsjuria i NordChina, der den siden 1905 hadde beskyttet de spredte japanske forretningsinteressene i området. Verden var sjokkert -, men mer
ral Keisuke Okada, den nye statsministeren, og flere andre regje
ringsmedlemmer. Statsministeren unnslapp ved å skjule seg
betegnende var det at det var også det offisielle Tokyo. Offise
under noe skittentøy i et skap da morderne kom hjem til ham.
rene i Kwantung-hæren hadde tatt Mandsjuria uten overhodet å
Så heldig var ikke finansminister Korekiyo Takahashi som var
ha fått ordre om det fra regjeringen, og de fortsatte å styre provin
forhatt fordi han hadde stemt imot fjorårets store militærbudsjett.
sen som et militært satrapi. Da offiserene omsider fikk beskjed om å stanse, overså de ordren fullstendig. Etter mye om og men
der-offiserene Takahashi i soverommet. En løytnant sparket sen-
anerkjente regjeringen hærens fait accompli, ga det erobrede
geteppet av finansministeren og ropte «Tenchu!», («Himmelens
området navnet «Manchukuo» (som betyr «Mandsju-staten»)
straff»), Takahashi ropte tilbake «Idiot!» før han ble skutt og
og oppfordret folk til å emigrere dit.
Flere offiserer streifet rundt i byen og prøvde å myrde admi
Etter å ha herjet rundt i huset hans og slått inn dørene, fant mor-
drept. En annen offiser gikk løs på Takahashi med en kniv, hugget
Kwantung-hærens overraskende og vellykkede eventyr på
av ham en arm og stakk ham deretter i maven. På dette tids
det asiatiske fastland dempet ikke uroen hjemme. Det førte tvert
punkt dukket Takahashis hustru opp. Den unge offiseren buk ket og sa: «Jeg ber om unnskyldning for det bryderi jeg har forår saket.»
imot til en rekke snikmord, da yngre offiserer og andre superpatri-
oter begynte å drepe politikere som hadde vært imot aksjonen
i Mandsjuria. Den 9. februar 1932 ble tidligere finansminister Junnosuke Inouye skutt ned på et fortau i Tokyo. Etter først å ha
Et annet av ofrene var en tidligere statsminister, vicomte Makoto Saito, en moderat, intellektuell man. Saito og hustruen
den 15. mai seg inn i hjemmet til den 75 år gamle fungerende
hadde kvelden i forveien vært i middag hos den amerikanske ambassadøren i Japan, Joseph C. Grew. Etter middagen hadde
statsminister Tsuyoshi Inukai som også hadde motsatt seg makt
vertskapet vist den
overtagelsen i Mandsjuria. Inukai virket fullstendig rolig og førte dem høflig inn i et indre rom, der de etter japansk skikk tok av seg
Naughty Marietta med Jeanette MacDonald og Nelson Eddy. Det
skoene. En utålmodig konspiratør hisset seg imidlertid opp og
med hans egne ord, «var blottet for vulgaritet». Saitos forlot am
bedt til solens gudinne, brøt ni offiserer fra hæren og marinen
sentimentale
amerikanske
musicaFen
var en passende film å vise Saitos, hadde Grew ment, fordi den,
skrek: «Ingen vits i å prate. Skyt!» Alle ni tømte revolverne sine
bassaden ved halvtolv-tiden, et sent tidspunkt til dem å være.
mot den modige gamle mannen.
Morgenen etter ble Saito funnet død med 36 kuler i kroppen.
I de oppsiktsvekkende rettssakene som fulgte disse drapene,
Da myrderiene hadde pågått i fire dager, sluttet de like brått
var det morderne og ikke ofrene som hadde publikums sympati.
Drapsmennene hadde slått et heroisk slag for folket mot de
som de hadde begynt, og opprørstroppene vendte tilbake til kasernene på keiserens ordre. Men denne gangen slapp ikke
korrupte politikerne. Hvem andre enn de militære kunne få en
konspiratørene så lett fra det. Hirohito og mange høyere offiserer
20
DRISTIG FREMSTØT FOR ET IMPERIUM I STILLEHAVET
( september 1941 innga de japanske herskerne seg på et desperat spill - de ville skaffe seg kontroll over Asias rik dommer ved å utvide sitt imperium til de grenser som er inntegnet med prikket linje på kartet over. Japanerne hadde allerede vokst ut over sitt hjemlige øyrike. Mellom århun dreskiftet og 1931 hadde de underlagt seg de områder som er markert med rødt idet de hadde tatt Mandsjuria, Korea, Formosa, Ryukyu-øyene og Pescadorene fra China, og Kurilene og den sørlige halvdelen av Sakhalin fra Russland. Etter
Den første verdenskrig hadde de allierte også belønnet Japan med Marshalløyene, Carolinene og Marianene, øy grupper som tidligere tilhørte Tyskland.
I 1937 begynte Japan å utvide sitt herredømme til de stripete områdene på kartet. Først tok de det nordlige China og de viktigste kinesiske havnebyene fra Shanghai sørover til Hainan. I juli 1941 okkuperte japanerne Indochina mens de nærmest ignorerte de maktesløse representantene for Vichy-regjeringen som var stasjonert der. Japans plan gikk deretter ut på å slå til utover - først
lamme den amerikanske Stillehavsflåten i Pearl Harbor og så erobre Filippinene, Nederlandsk Ostindia, Borneo, Thailand, Burma, Malaya, Salomon-øyene, Gilbertøyene og de isolerte amerikanske utpos tene Guam og Wake. I løpet av seks måneder nådde Japan de fleste av disse mål. Så støtte et uoverveid fremstøt mot Midway og Aleutene på konsolidert alliert motstand, en motstand som stanset - og etter hvert snudde - den japanske tidevannsbølgen.
21
var blitt skremt av drapene på høye statstjenestemenn. Og innen
«Det er en brautende stemning i landet,» konkluderte Grew,
hæren så rivalene en sjanse til å bli kvitt konkurrentene. Mange
som kunne komme til å føre regjeringen «til hvilke ytterligheter
ble raskt fremstilt for militære domstoler og henrettet. Men den skremmende 26-2-tildragelsen hverken brakte de
som helst» og til slutt til «nasjonalt selvmord».
militære i vanry i folkets øyne eller førte til innskrenkninger i
hendte. Den 7. juli 1937 møtte en japansk militærpatrulje en
hærens makt. Tvert imot. Fra februar 1936 til krigsutbruddet i
kinesisk troppestyrke på en bro utenfor Peking. Det kom til
Men selv ikke den våkne Grew hadde forutsett det som nå
1941 levde japanske politikere som motsatte seg noen av hærens
sammenstøt, og noen få soldater ble drept. Dette var påskudd
planer, i stadig frykt for snikmordere. Videre hadde det lenge
godt nok for generalmajor Kenji Doihara til å sette i gang et
vært de militære toppledernes privilegium å utpeke krigs- og
større angrep med Kwantung-hæren, som allerede hadde infilt
marineministrene i hver ny regjering. Hvis de militære sjefer mis
rert deler av det nordlige China for å beskytte de japanske forret ningsinteresser der.
likte det regjeringen gjorde, kunne de derfor trekke tilbake krigsog marineministrene og tvinge regjeringen til å gå. De militære
Det gikk ikke lang tid før det japanerne kalte «China-tildragelsen» utviklet seg til full krig. Det ble i all hast sendt skip og troppe-
kunne med andre ord praktisk talt diktere regjeringens politikk. Den amerikanske ambassadøren, Joseph Grew, iakttok alt
forsterkninger til Doiharas hær. Med dem kom også fly fra hæren
dette med økende bekymring. Grew var en høy, distingvert
og marinen, moderne bombefly som bombet de forsvarsløse
mann med grått hår og iøynefallende svarte og buskete øyen
kinesiske byene sønder og sammen. Én etter én falt byene i japanernes hender - Peking, Tientsin, Shanghai. De dårlige utstyr
bryn. Som den ekte bostonianer han var, hadde han gått på Groton og deretter på Harvard. Ved begge læreinstitusjoner hadde han kjent Franklin D. Roosevelt som gikk to klasser under
te kineserne under ledelse av den 51 år gamle generalissimo
ham. Grew var blitt utnevnt til ambassadør i 1932. I 1934 varslet
mistet flere hundre tusen mann.
han Washington om at Japan hadde planer som berørte hele
seg noenlunde intakt. Men den la også store deler av landet åpent
Øst-Asia. «Når japanerne snakker om Japan som den 'stabili
for en stadig mer hensynsløs fiende. I Kiangsu-provinsen i det østlige China marsjerte japanerne inn i den nærmest forsvarsløse
serende faktor' og 'vokter av freden' i Øst-Asia, er det en Pax laponica de har i tankene,» advarte han. Neste skritt, sa han, ville
Chiangs tilbaketrekning gjorde at den medtatte hæren holdt
byen Nanking og gikk løs på befolkningen med stor grusomhet. Rundt 20 000 menn i våpenfør alder ble ført ut av byen og brukt
være «full politisk kontroll».
TOJO
Chiang Kai-shek, trakk seg tilbake etter hver større trefning og
IIDA
HOMMA
IMAMUR.A
YAMASHITA
Få soldater har noensinne gått til krig med mindre entusiasme enn general Hideki Tojo, lapans statsminister og krigsminister. Motviljen mot å angripe de vestlige allierte delte han med de fire general løytnantene som hadde fått ansvaret for erobringen av SørøstAsia: Shojiro lida i Burma, Masaharu Homma på Filippinene, Hitoshi Imamura i Nederlandsk Ostindia og Tomoyuki Yamashita i Malaya. Alle disse middelaldrende, kamptrenede veteranene hadde tjeneste gjort i utlandet, og alle hadde de stor respekt for motstandernes potensielle styrke. Men når kampordren engang var gitt, viste de fire feltkommandantene seg som noen av verdens dyktigste generaler og underla seg på seks måneder et større område enn noen erobrer hadde gjort siden Napoleon.
22
til bajonettøvelser, eller de ble meiet ned med mitraljøser eller
Allikevel syntes De forente stater å våkne til bevissthet om faren.
oversprøytet med bensin og satt fyr på. Nærmere 20 000 kvinner
I januar 1938, en måned etter at Panay ble senket, ba president
og unge piker ble voldtatt, drept eller lemlestet. Tusenvis av
Roosevelt om - og fikk - en 20 prosents økning i bevilgningene til marinen som et første skritt i oppbyggingen av en flåte i hvert av
andre sivile ble plyndret og myrdet. Sammenlagt ble rundt 40 000 kinesere slaktet før det som senere skulle bli kalt «voldtek ten på Nanking» var over. Alt tyder på at de japanske offiserene - som talte om å gjen nomføre en japansk-inspirert «renessanse» i Asia, - hadde satt i gang massakren for å skremme kineserne til en fredsslutning. Planen mislyktes. Chiang avviste hånlig å forhandle med Tokyo.
I oktober 1938 trakk han seg enda dypere inn i det enorme China og flyttet hovedstaden fra Hankow til Chungking. Med støtte
av en kommunistisk geriljaleder ved navn Mao Tse-tung - som han hadde inngått en foreløpig bekvemmelighetsavtale med -
forsterket Chiang sine forsvarsstyrker og nektet å forlate Chung
king. Japanerne prøvde å forfølge ham og beleire byen. Men det enorme kinesiske territorium med sitt glisne nett av dårlig vedlikeholdte grusveier syntes å oppsluke de fremrykkende japanske styrkene på en million mann eller mer. China ble en hengemyr
de to verdenshav. Samtidig begynte Roosevelt å stramme den økonomiske skruestikken på Japan. Han oppfordret de ameri-
kanskje fly- og våpenprodusentene til ikke å selge sine produkter til Japan så lenge disse ble brukt til massemord på kineserne. Våpenboikotten var helt frivillig - en «moralsk embargo» -, men den virket. Halvannet år senere, i oktober 1939, gjorde presidenten sitt
første diskrete militære trekk mot Japan: Han sendte den ameri kanske Stillehavsflåten fra den tradisjonelle hjemmebasen i San Diego til det midtre Stillehavet. Heretter skulle den operere fra Pearl Harbor på øya Oahu på Hawaii. Roosevelt visste at mari
nen ikke var rede til større offensive operasjoner og at forsvaret av Pearl Harbor var svakt. Han mente allikevel at han ved å sende en massiv styrke av store skip vestover ga Japan klar beskjed. Japanerne lot seg på ingen måte skremme. Tvert imot ga Hit
for Den keiserlige hær. Og jo dypere involvert Japan ble i China,
lers BHtzkrieg i Europa i 1940 dem nye impulser til fortsatt ekspan sjon. Da de tyske arméene rullet inn i Nederland og Frankrike
jo mer kom Tokyo-regjeringen på kollisjonskurs med Vesten,
og deretter samlet seg til invasjon av Storbritannia, syntes de ne
særlig med De forente stater som på denne tiden hadde en senti
derlandske, franske og britiske kolonier i Asia plutselig modne
mental forkjærlighet for China. I oktober 1937 holdt president Roosevelt en tale der han fordømte den japanske aggresjonen.
for plukking. Den 1. august 1940 advarte ambassadør Grew at de
En fremtredende japaner som snart skulle komme til å bli uten
riksminister, Yosuke Matsuoka, sparket tilbake: «Japan ekspan derer, og hvilket land har ikke vært en prøvelse for sine naboer i sin ekspansjonsperiode? Spør de amerikanske indianerne eller
japanske militaristene nå så «en 'gylden mulighet' til å forfølge sin ekspansjonistiske målsetning uhindret av de angivelig skade skutte demokratiske nasjoner». Og Grew la til: «Den tyske militærmaskins og det tyske systems fremgang har gått til japanernes
meksikanerne hvilken uutholdelig prøvelse det unge USA i
hoder som sterk vin.» En ny regjering hadde nettopp tatt over i Japan. Den ble ledet
sin tid var for dem.» Amerikanerne ble stadig mer bekymret, men presidenten
av fyrst Fumimaro Konoye, en stillferdig og forsiktig mann som sto helt i skyggen av to andre regjeringsmedlemmer: den vilje-
hadde bare begrensede muligheter til å ta igjen. De forente stater var uhyre isolasjonistisk. Selv da japanske fly med fullt
sterke krigsministeren, generalløytnant Hideki Tojo, og utenriks
overlegg bombet den amerikanske kanonbåten Panay på Yangtsekiang den 12. desember 1937, var det ingen tilbøyeligheter
ministeren, Yosuke Matsuoka. Matsuoka var oppdratt og utdan net i Portland, Oregon. Han var arrogant, ærgjerrig og glitrende
intelligent - noen mente han var gal -, og han regnet seg selv som
til å slå tilbake. Da nyheten om episoden nådde Washington, skyldte Minnesota-senatoren Henrik Shipstead på amerikanerne:
ekspert på Amerika. «Det er mitt Amerika og mitt amerikanske
«Hva har de vel der å gjøre?» spurte han. «Hvorfor kommer de seg ikke ut alle sammen?»
en anledning. «Det finnes intet annet.»
folk som virkelig eksisterer,» erklærte Matsuoka storslagent ved Hans kolleger innrømmet ham denne ekspertisen og ga ham
23
en friere hånd med Japans utenrikspolitikk enn noen tidligere
Roosevelt og Hull hadde i noen tid visst at dette ville skje.
utenriksminister hadde hatt. Matsuokas største problem var at
Oppsnappede Mag/c-meldinger, blant annet én som inneholdt
han ikke kunne holde munn. I det ene øyeblikk kunne han sende
hele ultimatumet til Vichy-regjeringen, hadde gitt dem klar be
den amerikanske utenriksminister Cordell Hull et budskap som
strømmet over av velvilje, i det neste fortalte han en amerikansk
skjed. Da japanske tropper i juli 1941 gikk i land ved Cam Ranh Bay og okkuperte Saigon og Da Nang i Indochina, erklærte
aviskorrespondent at det var ute med demokratiet, at fasciststa-
Roosevelt totalt eksportforbud på olje til Japan. Tidligere hadde
tene nødvendigvis måtte vinne krigen og at det ikke var plass i
han innskrenket leveransene av petroleum og bomull til japaner
verden for to regjeringssystemer. Hull trakk naturlig nok den slut
ne og innført eksportforbud på andre livsviktige materialer, f.eks.
ning at den japanske regjering generelt, og Matsuoka spesielt,
skrapjern, i et forsøk på å presse Japan til å oppgi krigen i China.
ikke var til å stole på. Hulls mistro til Japans motiver skulle komme til å bli en viktig krigsutløsende faktor.
all amerikansk handel med Japan brutt. Storbritannia og Neder
Denne stigende mistillit ble ironisk nok ytterligere forsterket
Nå ble alle japanske tilgodehavender i De forente stater frosset og land fulgte amerikanernes eksempel.
av en viktig amerikansk triumf: Amerikanske kryptografer greide
Japanerne ble kraftig rammet av disse tiltakene. En hektisk
å bryte Japans hemmeligste diplomatiske kode. Fra august 1940
møtevirksomhet fulgte, med deltagelse av japanske militære og
av kunne de følge med i den hemmelige telegramutvekslingen
politiske ledere på topplan. Utsendinger ble sendt til Washington
mellom Tokyo og Japans utenriksstasjoner. De oppfangede mel
for å bistå den hardt pressede Nomura. Men japanerne og ame
dingene fikk kodenavnet Magic. Så hver gang Hull lyttet til de siste
rikanerne sto håpløst langt fra hverandre. Hull og Roosevelt gjor
diplomatiske fredstilbud fremført av den japanske ambassadør i
de det klart at oljekranen ikke ville bli åpnet igjen før Japan trakk
Washington - en omgjengelig, oppriktig og troskyldig eksadmiral ved navn Kichisaburo Nomura -, hadde han allerede
seg ut av Indochina, og også ut av China - og dessuten trakk
lest de oppsnappede Mag/c-meldingene som tydet på at Japan
at det var utenkelig at de skulle trekke seg ut av China; de hadde
seg fra Tremakts-pakten med Tyskland og Italia. Japanerne svarte
ikke var så fredsinnstilt allikevel, men snarere forberedte seg på
investert altfor mange millioner yen og satt inn altfor mange sol
krig. Hull var en stridlyndt mann fra fjellene i Tennessee, med en
dater i China-foretagendet til at de kunne trekke seg ut nå. Deri
inngrodd forakt for lureri og dobbeltspill. Han mente at diploma
mot så de gjerne at De forente stater kom seg ut av China - det
tiske forhold skulle ligge på et korrekt, åpent og ærlig plan. Han
vil si at de sluttet å sende våpen til Chiang Kai-shek.
ble ikke lett sint, men kunne utvikle et dypt hat når han først tente. Og nå begynte han å hate japanerne.
Til tross for den dype kløften mellom de to lands grunnleggende
Den 27. september 1940 gjorde utenriksminister Matsuoka
synspunkter, fortsatte diplomatene sine anstrengelser, særlig den
et viktig fremstøt som på ingen måte bidro til å berolige Hull.
tilsynelatende utrettelige Grew. Han skrev lange brev til sin tid
Han undertegnet en pakt som gikk ut på at Japan allierte seg med
ligere skolekamerat der han ba om større forståelse for den ja
Tyskland og Italia. Umiddelbart etterpå la Japan press på neder
panske psyke. Man måtte ikke gi japanerne følelsen av at de var
lenderne for å få dem til å selge mer av sin ostindiske olje. Om
trengt opp i et hjørne, skrev Grew til presidenten, for da ville de
trent samtidig la japanerne også press på skyggeregjeringen i
føle seg tvunget til å slå til. På dette tidspunkt var den frem
Vichy for å få lov til å stasjonere japanske tropper i Fransk Indo-
fusende Matsuoka blitt erstattet med den mer sindige admiral Teijiro Toyoda. En lummer aften i august 1941 snakket Grew i
china - det som senere kom til å hete Vietnam. Som grunn oppga
Japan at det trengte tropper i Indochina for å dekke sørflanken
under felttoget i China. Men i Hulls - og også Roosevelts og
timevis med Toyoda - «den lengste samtale jeg noen gang har hatt med en utenriksminister,» sa Grew. Da Grew noterte ned
Churchills - øyne så det ut som om Japan prøvde å komme i stil
Toyodas bemerkninger, «var det så lummert at det dryppet av
ling for å invadere Burma eller Malaya, muligens også for å
oss, så etter den første timen sendte admiral Toyoda bud etter
angripe den store britiske basen i Singapore. Franskmennene ga
noe kaldt å drikke og kalde, våte håndklær til å tørke svetten med.
etter, og japanske soldater og fly strømmet inn i Indochina.
Han gjorde tegn til å ville ta av seg jakken og så smilende og
Tolv år før Pearl Harbor. Admiral Kichisaburo Nomura (foran til venstre), hans stab og den japanske generalkonsul (i sivil) poserer i Fort Shafter, Honolulu, sammen med den amerikanske generalmajor Edwin Winans (i midten foran) og hans stab. Nomuras besøk i 1929 inngikk i rekken av årlige visitter som de høyeste japanske marineoffiserer avla ved de amerikanske basene i Stillehavet i årene før krigen. Under disse tilsynelatende harmløse besøkene vurderte utsendingene amerikanernes styrke og befestet båndene til de oversjøiske japanske samfunn. Nomura var lapans ambassadør i De forente stater den 7. desember 1941.
24
spørrende på meg. Naturligvis nikket jeg, så vi kastet jakkene beg ge to, brettet opp skjorteermene og kastet oss over arbeidet igjen».
Både Hull og Roosevelt sto under hardt press om ikke å være ettergivende overfor Japan. Washington var full av høyrøstete
I september sendte Grew et langt, omhyggelig gjennomtenkt
China-tilhengere som pisket opp stemningen blant folk til briste punktet. Lederen for «China-lobbyen» het T. V. Soong, en svo
og utformet telegram til sin sjef, utenriksminister Hull, der han
ger av Chiang-Kai-shek. Chiang selv bombarderte Hull og Roose
ba om det han kalte «en konstruktiv forsoning» fremfor «økono misk kvelning». Japanerne ville aldri gå med på å oppgi invasjo
velt med hva Hull kalte «hysteriske» telegrammer, der han inn
nen i China, skrev han; hvis De forente stater ønsket å forhandle seg frem til en fredsavtale, måtte man derfor gå varlig frem. Han
gikk helhjertet inn for et forslag fra Toyoda om at president Roosevelt og den japanske statsminister, fyrst Fumimaro Konoye,
stendig oppfordret amerikanerne til å sende mer penger og større forsyninger og sterkt motsatte seg ethvert kompromiss med
japanerne. Det var også et visst press fra Roosevelts egen regjering. Mari-
skulle møtes, for eksempel på Hawaii. Han gjorde utenriksminis ter Hull oppmerksom på at japanerne var fullt i stand til å nære
neministeren og hærministeren, Frank Knox og Henry L. Stimson, gikk inn for en hard linje. De var overbevist om at Japan en ten bløffet og ville vise seg lite lystent på å slåss, eller at landet
to motstridende forestillinger på samme tid - at de kunne forbe rede seg på krig og samtidig oppriktig gå inn for å trygge freden.
var for svakt militært til å kunne gjøre noen særlig skade hvis det gikk til krig. Dette synet vant gjenklang hos sjefen for Asia-konto-
Hull ville ikke la seg overtale. Enda Roosevelt var mer enn vil lig til å møte statsminister Konoye, torpederte utenriksministeren
ret i Hulls utenriksdepartement, Stanley Hornbeck. Også han mente at Japan bløffet og at De forente stater lett kunne ned
hele planen. I sitt skrivebord hadde Hull en skjebnesvanger Magic-
kjempe ethvert militært utfall fra japanernes side i løpet av seks
melding som avslørte Japans planer om å besette både Indochina og Thailand. Derfor trodde han ganske enkelt ikke at
måneder.
japanerne i det hele tatt overveide å oppgi sine planer om å erobre Asia.
til og med kraftige noter som han ba Roosevelt undertegne og
Også Churchill gikk inn for en steil holdning. Han forfattet sende til Tokyo. Roosevelt sendte ikke notene, og han var heller
25
ikke villig til å la sin venn Churchill diktere De forente staters
utenrikspolitikk. Franklin Delano Roosevelt ønsket til det siste å
komme til en ordning med Japan. Han var hele tiden klar over muligheten for at De forente stater kunne bli direkte involvert i
kampen mot Hitler, og han visste at én krig om gangen er mer
i stedet for sitt eget moderate fremstøt, er uklart. Det later til at utenriksministerens moralske forargelse på dette tidspunkt overvant presidentens betenkeligheter. De fleste eksperter er i dag enige om at Hull i sin håndtering av utenrikspolitikken manglet
enn nok. Faktum var at hærens stabssjef, general George Mar-
både fantasi og fleksibilitet, de selvsamme egenskaper som Grew - som ikke hadde noen illusjoner om Japans vilje eller evne til å
shall, og sjefen for sjøstridskreftene, admiral Harold R. Stark, had
starte en krig - så innstendig hadde bedt sine overordnede om å
de fortalt ham at De forente staters væpnede styrker på langt nær
vise. Som Grew kunne ha forutsagt, reagerte japanerne omtrent
var rede til å utkjempe noen krig.
på samme måte på De ti punkter som Hull hadde reagert på ny
Presset fra forskjellig hold på Roosevelt og utenriksministeren
øket utover høsten 1941. Fra Grew i Tokyo kom det stadige
heten om de japanske troppebevegelsene. Dette nye beviset på amerikanernes uforsonlige holdning ga dem klar beskjed om at
advarsler om at krigen kunne komme når som helst, plutselig og brutalt. Det ble gjort to siste forsøk på å unngå konflikten.
det ikke lenger hadde noen hensikt å forhandle; de måtte slå til nå, eller sitte stille og la seg kvele.
De japanske sendemennene til Washington fremla en kortsiktig plan, en slags modus vivendi, som ikke ga noen løsning på de
Japan hadde i løpet av denne skjebnesvangre høsten finpusset sine krigsplaner. Den 25. armé under generalløytnant Tomoyuki
grunnleggende problemer, men som i hvert fall pekte på enkelte ting det kunne forhandles om. Hvis De forente stater ville gjen
Yamashita skulle trenge sørover på den smale, ett tusen kilome
oppta oljeleveransene, skulle Japan innstille sin militære aktivitet i
ter lange malayiske halvøy og innta festningen Singapore og den
Sørøst-Asia og, så snart man hadde kommet frem til en fredsslut
livsviktige flåtebasen der. Den 14. armé under generalløytnant
ning med China og freden i hele Stillehavsområdet var gjenopp
Masaharu Homma skulle invadere de amerikansk-eide Filippine
rettet, trekke sine tropper tilbake fra alle fremmede områder. Hull
ne - et potensielt faremoment for østflanken under fremstøtet
betegnet planen som «absurd».
sørover. Den japanske flåten og 16. armé under generalløytnant
Roosevelt fryktet nå at forhandlingsfasen gikk mot slutten og hadde derfor skissert sin egen modus vivendi - gjenopp
de oljerike nederlandske ostindiske øyer. Den 15. armé under
tagelse av økonomiske forbindelser med Japan mot at japanerne
generalløytnant Shojiro lida skulle gå inn i Burma fra Thailand og
Hitoshi Imamura skulle sikre seg det største byttet av dem alle:
innstilte sine troppebevegelser både i nord og i sør og innledet
stenge Burma-veien, den siste allierte forsyningslinje over land
nye fredsforhandlinger med China. Også dette forslaget kunne ha gitt grunnlag for videre diplomatiske forhandlinger, men japaner
fra India til China. Mannen bak den japanske marines krigsplan var en solid og høyt respektert person, men angrepsplanen hans var voldsomt
ne fikk aldri kjennskap til det. Mens Hull overveide Roosevelts for slag natten til den 25. november, kom det melding fra marinens
omstridt. Ingen i Japan var mer imot en krig med De forente sta
etterretningsvesen om at en enorm japansk konvoi bestående av krigsskip og troppetransportskip var underveis i Sør-Chinahavet
ter enn sjefen for Den kombinerte flåte, admiral Isoroku Yama-
med kurs for Sørøst-Asia og kanskje de nederlandske ostindiske
nes styrke. Han hadde studert en kort tid ved Harvard og senere
øyer. Hva var vitsen med å fremlegge et forsoningsforslag til en
vært marineattasjé i Washington i to år. «Japan kan ikke slå De
moto. Yamamoto hadde førstehånds kjennskap til amerikaner
nasjon som så åpenbart var innstilt på krig? Roosevelts plan ble
forente stater,» sa han til en gruppe skolebarn i 1940, «og derfor
lagt til side.
burde ikke Japan kjempe mot De forente stater.» Yamamoto had
I stedet sendte Hull et dokument til Tokyo som senere skulle
de overhodet ikke deltatt i krigsbeslutningen. Man hadde til og
bli kjent som hans Ti punkter - 10 strenge betingelser som på
med sendt ham til sjøs for å få ham utenfor rekkevidde av even
nytt understreket kravet om at Japan skulle stille klokken tilbake
tuelle snikmordere som fant denne motviljen mot krig upatrio-
til 1931 ved å komme seg ut av Indochina, China og Mandsjuria
tisk. Men nå som krigsbeslutningen var fattet, var Yamamoto
og ved å trekke seg fra Tremaktspakten med Tyskland og Italia.
ubøyelig på ett punkt: Det var absolutt nødvendig for Japan å få ødelagt den amerikanske flåten i Pearl Harbor.
Hvorfor Roosevelt lot Hull sende denne regelrette utfordringen
26
Hvert eneste medlem i marinens generalstab gikk imot pla
I slutten av november beordret Yamamoto radiotaushet for
nen, og argumentene mot den var knusende. Skulle et slikt an
Kido Butai (angrepsflåten mot Pearl Harbor) og ga andre japans
grep lykkes, måtte det komme overraskende - men hvordan
ke krigsskip i Japan-havet beskjed om å sende ut et virvar av fals
skulle en armada på seks hangarskip og kanskje et snes for syningsskip kunne gjøres operasjonsklare, forlate japansk
ke meldinger. Han trakk opp en rute som ville føre styrken ned gjennom en ubeferdet lomme mellom Dutch Harbor i Aleutene
farvann og krysse halve Stillehavet uten å bli oppdaget? Skulle de
og Midway, såvidt utenfor rekkevidde av amerikanske patruljefly.
unngå trafikken av handelsskip, måtte de følge den nordlige
Som utgangspunkt for flåten valgte han Hitokappu Bay, en fjern havn i de forblåste japanske Kurilene.
Stillehavsrute. Men hvordan skulle de greie å ta inn bunkers underveis i dette kalde og stormfulle farvannet vinterstid? Viste
det seg at planen måtte oppgis, ville flåten ha blitt trukket vekk fra det viktigste operasjonsområdet til ingen nytte - og kanskje bli tvunget til å kjempe mot den amerikanske flåten
i helt ukjent farvann. Og viktigere enda - risikoen var mye større enn den eventuelle gevinsten. Det var slett ikke nødvendig å an gripe den amerikanske flåten i det hele tatt, mente motstanderne av planen.
Yamamoto ga seg ikke. Det kunne og skulle treffes skikkelige sikkerhetsforanstaltninger. De tekniske problemene kunne løses.
Klokken seks om morgenen den 26. november lettet an
grepsflåten anker og gled ut i det vinterlige Stillehavet under
streng radiotaushet. En patruljebåt ved innløpet til havnen signali serte: «Lykke til med oppdraget.» Det mørkegrå flaggskipet, han garskipet Akagi, takket tilbake. I kontrollstasjonen på flydekket
under kommandobroen så lederen for luftangrepsstyrkene mot Pearl Harbor, kaptein Mitsuo Fuchida, hvordan de forrevne fjel lene på Kurilene gradvis ble borte i tåken, som på et av Hiroshiges landskapsmalerier. Også mannskapet nede på Akagis dekk sendte et siste blikk mot hjemlandet og istemte et lystig «Banzai!»
Og hva nødvendigheten av angrepet angikk, sa han: «Den ameri
Fuchida var dypt beveget. «Jeg innså min plikt som kriger,» skrev
kanske flåten ... er en dolk rettet mot vår strupe. Blir det erklært krig... så vil våre operasjonsstyrker i sør i hele sin lengde og bred
han senere, «og jeg tenkte den gangen: 'Hvem kan vel være heldi gere enn meg?'»
de være utsatt for en alvorlig trusel mot flanken.» Men først da Ya
Tolv dager senere, like før daggry den 7. desember (Hawaiitid), var den japanske angrepsflåten fremme ved utgangspunk
mamoto truet med å trekke seg fra sin stilling hvis planen ikke ble godkjent, ga generalstaben seg. «Hvis Yamamoto er så sikker i sin sak,» erklærte marinens stabssjef, «så er det best å la ham sette
i gang.» Han hadde satt i gang for lenge siden. Ved Kagoshima, en liten by i Sør-Japan som topografisk sett likner på Honolulu, hadde håndplukkede skvadroner av japanske marinepiloter innøvet stupbombing og torpedoangrep siden sent på sommeren. Så jevnt og vedvarende var bråket fra flymotorene at hønene i en
av landsbyene ved kysten sluttet å verpe. Om kvelden hang flyverne over en to kvadratmeter stor modell av øya Oahu og stu derte profilen av de amerikanske skipene i Pearl Harbor til de bare
etter et kort blikk kunne nevne hvert enkelt skip ved navn. I mel lomtiden hadde den japanske generalkonsul i Honolulu sendt ukentlige rapporter i kode om amerikanske flåtebevegelser, ankerplasser og øvelsesrutiner. Yamamoto merket seg at flåten
lå i havn hver lørdag og søndag. Hærens forslag om å slå til søn dag den 8. desember Tokyo-tid (7. desember i Washington) passet fint.
tet for flyangrepet, ca. 370 km rett nord for Oahu. Samtidig nær met andre japanske styrker seg sine mål på Asias østkyst. Midt ute i Stillehavet var det fremdeles mørkt. De store skipene hev seg tungt i det opprørte havet. Skummet drev over de svarte bølgene, og sjøsprøyten sto som stikkende piler inn over flydekkene.
Dekksmannskapene klamret seg desperat til jager- og bombeflye ne som nå sto oppstilt, vingespiss mot vingespiss. I god tid før daggry begynte propellene å snurre og hvirvlet opp vannet på dekk. Vingelysene skalv der flyene sto og slet i fortøy ningene. Yamamotos endelige budskap hadde tikket inn i radiorommene. Han hadde gjentatt den japanske øverstkommanderendes fengende formaning til den seierrike flåten i slaget ved
Tsushima mot Russland 36 år tidligere: «Vårt keiserrikes oppgang eller fall avhenger av denne kampen.» På flydekket blinket den grønne lampen klar til take off. Fra cockpiten i lederjageren skrek kaptein Fuchida til dekksmannskapene: «Vekk med klossene!» Flyet krenget forover, vant fart og tok av mot den fremdeles mør
ke himmelen. Om kort tid ville solen gå opp.
27
Gigantiske lyddektorer fra før radarens tid peker mot himmelen som overdimensjonerte hørerør. Keiser Hirohito (foran til venstre) inspiserer Tokyos forsvarsverker.
29
TOTAL MOBILISERING FOR KEISER OG KORPIKE Utover i 1930-årene kanaliserte Japans krigshauker nasjonens
ressurser mot de forestående erobringer med stadig økende in tensitet. Soldater ga fabrikkarbeiderne daglige og obligatoriske kurs i våpenbruk og holdt oppbyggelige foredrag om borgerdyd. Til det allerede svulmende militærbudsjettet kom offentlige bi
drag: skolebarna ofret lommepengene sine for å bygge et krigs
skip, og geishaene ofret alle tips de fikk for å kjøpe et rekogno-
seringsfly. Under De olympiske leker i Berlin 1936 bar de japanske turnerne militære luer, og nattklubbene oppførte militære show En medaljebehengt Hirohito på sin hvite ganger sammen med offiserer fra Den keiserlige hær under en militærparade i forbindelse med nyttårsfestlighetene i 1937.
etter at korpikene først hadde fått våpeninstruksjon (til høyre). Det største privilegium for den vanlige mann i Japan var den
alminnelige toårs verneplikten, og den største ære var å dø i
kamp. Soldatene ble innrullert og avmønstret under omfattende og kompliserte seremonier. Så lenge de var i uniform, fant de seg
gladelig i et av verdens strengeste militærsystemer. En japansk
infanterist trente fjorten timer daglig seks dager i uken og kunne marsjere 40 km daglig i ukevis med en oppakning som
veide to tredjedeler av hans egen kroppsvekt. Særdeles kaldt eller
varmt vær medførte ekstra øvelser for å herde kroppen. Fridagene
ble feiret med simulerte kamper eller andre former for krevende fysisk aktivitet i tillegg til den vanlige timeplanen. Under manøv
rer ble soldatene holdt i sving dag og natt. «Sove, det kan de alle
rede,» som en offiser sa. «De trenger trening i å holde seg våkne.»
Men om soldatene var seige, var utstyret dårlig. Selv om den japanske industri la om til moderne produksjonsmetoder i slutten av tredveårene, gikk det ti hester på hver motorisert en
het i en infanteridivisjon. Lette maskingeværer var det få av, det elektroniske utstyret var primitivt, og infanteristens vanligste
våpen var et klumpet ladegrepsgevær. Men alle våpen ble om
sorgsfullt stelt med, enten de var nye eller gamle. Soldatene be
handlet sine geværer nesten med samme andakt og ærefrykt som offiserene stelte med sine samuraisverd, og selv om få av
dem var skarpskyttere, var de fleste de rene kunstnere med bajonetten. Men viktigste av alt - både soldater og sivile var hel
lig overbeviste om at hvis Japan skulle overleve, måtte det kjempe - og vinne.
30
t
9’. ,
.
>
—».
SHw
Dansere ved en nattklubb i Osaka innøver et militaristisk nummer. En offiser fra hæren overvåker treningen for å sikre en skikkelig militær holdning.
32
Tokyo 1938. En delegasjon toger gjennom byen med gjallende fanfarer og viftende flagg for å eskortere en vernepliktig til hans nye hjem soldatkasernen. Innrulleringene var alltid høytidelige anledninger. I et rundskriv som ble sendt til hver soldats far og eldste bror ble det lovet at hæren «skal være som en streng far og en kjærlig mor for ham». Stivpyntet og ledsaget av familien meldte rekrutten seg så til tjeneste, fullt klar over at den minste lille forsømmelse kunne medføre en skriftlig melding fra kommanderende offiser til foreldrene om at han sviktet i sin plikt overfor Keiseren - en uutholdelig skam.
33
4-X
lapanske soldater går i stilling for bajonettdrill med polstrede stokker på en trebevokst eksersisplass. Dette inngikk i den daglige treningsrutinen for vernepliktige. Offiserene drev like strevsomme øvelser med tohåndssverd.
Tokyos borgermester Tomejiro Okubo (nummer to fra venstre) og flere andre kommunale tjenestemenn deltar i skyteøvelser ved Toyama Militærakademi i 1940.
34
■
Soldater fra Den keiserlige livgarde demonstrerer forsering av en mur under en manøver i Tokyo i 1935. Manøvren var en mannjevning mellom Livgarden og hærens 1. divisjon.
35
Keiserlige marinesoldater på vakt ved en av de relativt få panservogner de væpnede styrker disponerte over før krigsutbruddet.
Traktortrukket artilleri var en annen raritet i tiden før 1940. Her under en parade foran oppmarsjerte sol dater.
En mobil smie med innebygget esse og transportabelt lys. Den ble brukt til å sko hærens hester med.
36
w*
■Ci
Kimonokledde geishaer fra Shimbashi i Tokyo rundt et rekognoseringsfly de kjøpte til de væpnede styrker i 1933. Mellom 1937 og desember 1941 øket hærens og marinens flystyrke fra 1378 fly til nesten tre ganger så mange.
Stramme soldater fra Den keiserlige marine marsjerer stolt bak «Den oppgående sol» ved Yokosuka marinebase den 19. januar 1937 for å feire opphevelsen av Washington-pakten som hadde begrenset størrelsen på den japanske flåtestyrken. Japan var dermed befridd for alle restriksjoner og ^ygSet ras^ °PP en ^te som var mekti8 nok til å utfordre amerikanernes og britenes styrker i Stillehavet.
38
BEHAGELIG TJENESTE PA ØYENE
Sjøfolk med landlov på Honolulus Waikiki Beach tar bilder av kamerater og en hawaiisk pike i en utriggerkano.
41
FØR BOMBENE BEGYNTE Å FALLE Frem til rundt 1940 hadde krigen som spredte seg gjennom Euro
pa og Asia, liten innvirkning på livet til de amerikanske soldater, selv for dem som tjenestegjorde ved nasjonens mest fjerntliggen de utposter, basene rundt om i Stillehavet. Det soldatene på sol-
svidde koralløyer som Wake og Midway var mest opptatt av,
var å skulke unna arbeidstjeneste og våpenøvelser og å unngå å dø - av kjedsomhet. Noen få pliktoppfyllende offiserer maste om styrking av forsvarsverkene og snakket dystert om den Amerikanske krigsskip for anker i Manila-bukta danner bakgrunn for en soldat på perm som stuper i hærens og marinens klubb-basseng bare en uke før lapans angrep på Filippinene.
japanske trusel. Men de mer typiske soldatene brukte det meste
av sin våkne tid til å prøve å bli overflyttet fra sine egne ensomme
klippeøyer til ett av de to tvillingparadisene i Stillehavet - Hawaii og Filippinene. På Hawaii var det gnistrende strender og svale vinder, og dess uten kvinner - masser av kvinner, og de var vennligsinnete. Og selv om soldatene bare slapp inn på de førsteklasses hotel
lene i Honolulu når de var i sivil, var det mange andre steder man kunne more seg. Det var for eksempel gode muligheter for
barslagsmål i buler som «The Black Cat» i nærheten av Honolulus KFUM - selv om mange klaget over at hawaiiske menn var
litt for hendige med knuste flasker. Filippinene hadde sin egen spesielle tiltrekning. For et par cents
om dagen kunne en soldat leie en innfødt «køyegutt» til å re opp
sengen sin, pusse sko, vaske klær og til og med gjøre kjøkken
tjeneste i hans sted. Som regel hadde soldatene fri etter klokken to, og det var lett å få ti dagers perm. Og mange var de som svor
på at de filippinske jentene var de peneste i hele Stillehavsom rådet. En sjømann på landlov i Manila greide til og med å bedåre Josephine Oswald, en kjent filippinsk filmstjerne.
I 1941 ble det et oppsving i byggearbeidene rundt om på Stillehavsøyene. Det kom stadig flere fly, skip og mannskaper, og det var oftere alarmer og manøvrer, et tegn på at det lå uro i
luften. Allikevel skrev generalmajor Lewis H. Brereton senere
at da han kom til Manila den 3. november 1941 for å overta
kommandoen over flystyrkene i Det fjerne østen, oppdaget han
at arbeidet og treningsplanene fremdeles «bar preg av de gode, gamle dager med fred og ro i tropene». Både der og på Hawaii var det bare minimale styrker på vakt i helgene. «Tanken på en
nært forestående krig,» sa Brereton, «syntes å ligge fjernt fra de fleste.»
42
Badegjestene plasker i det varme vannet på Waikiki Beach utenfor Honolulu på Hawaii, uforstyrret av B 17- og B 20-bombeflyene fra US. Army Air Forces.
43
Kokkene ombord på slagskipet «Idaho» oppstilt lor kaffekanne-inspeksjonen under en manøver utenfor Hawaii - et av de mange marineritualer hvis viktigste formål nok var å holde folk i aktivitet.
Gaster i kø ved mineralvannbaren for å kjøpe billige forfriskninger (prisliste bak messegutten). Slike bekvemmeligheter var vanlig ombord på alle større skip og ved de fleste baser i land - der soldatene kunne k/øpe alt fra Coca Cola til kameraer.
44
To unge offiserer over et parti sjakk i vaktrommet på krysseren Indianapolis. Over dem en satirisk plakat om landlov.
45
En offiser gir signal til avfyring av en bombekaster under en øvelse på festningen Corregidor på Filippinene. Legg merke til hvordan mannskapet bøyer seg for å motstå trykket.
46
Et geværlag på Corregidor prater og pusser våpen under en stand-by-vakt i en av øyas bombe- og gass-sikre tunneler.
Mannskaper i et underjordisk ammunisjonslager på Corregidor bruker kjettinger for å heise granater opp til kanonene på overflaten.
47
Marineball i en utsmykket danserestaurant i Manila - én uke før japanernes angrep på Filippinene.
48
Manilas smarte Polo Club. Fotballfans over en tidlig frokost mens de hører på overføringen av fotballkampen mellom Stanford og California på kortbølgen.
49
Mitsuo Fuchida skjøv tilbake cockpit-dekslet og tok en oversikt over den fryktinngytende luftflåten han hadde kommandoen
over. Han kunne ikke se alle flyene, men det var nok av dem innen synsvidde til at han forsto at alt gikk etter planen. Rett bak ham, som en perlerekke gjennom bølgende dyner av hvite skyer, lå de 48 buttnesete, énmotors Nakajima-97-bomberne av samme type som hans eget, hver med én 850-kilos panserbry-
tende bombe. Til høyre og litt under seg kunne Fuchida se rundt
40 torpedobombere med spesiallagede prosjektiler for grunne havnebassenger. Til venstre og litt over fløy 51 tettbygde stup-
bombere av Aichi-typen. Og høyt over dem alle drønnet 43 Mit subishi Type-O-jagere med sine dobbelte maskingeværer og 20
mm tvillingkanoner - de hurtige, dødelige «Zero'ene» som snart
skulle komme til å dominere luftrommet over Asia fullstendig. På tankene og vingespissene på hvert fly skinte Den oppgående sol - like mye et religiøst symbol som et nasjonalt emblem.
Under det tette skyteppet rett forut lå Fuchidas mål, Pearl Har
bor. Dette skulle bli det dristigste anfall i det massive overraskel sesangrepet Japan allerede hadde satt i gang tvers over det vest
lige Stillehavet. Samtidig som Fuchidas fly nærmet seg Hawaii,
beskjøt en japansk flåtestyrke Malayas mørke, skogkledde kys ter; andre styrker angrep britiske bunkers på Kota Bharu-kysten og svermet i land på strendene ved Singora og Pattani i Thailand
for å rydde vei for et koordinert fremstøt ned gjennom den hundre mil lange malayiske halvøy mot den britiske bastionen Singapore. Om kort tid ville andre japanske flystyrker begynne
bombardementet av Filippinene, Guam, Wake og den britiske
kronkolonien Hong Kong. Nøkkeltrekket i dette dristige og
dødbringende sjakkspillet var ødeleggelsen av den amerikanske Stillehavsflåte som lå for anker i Pearl Harbor.
Med utsikt fra førerflyet
Klokken var 0700. Fuchida slo på radioen. Gjennom høretele
Gunstig værmelding fra Honolulu
fonene kunne han såvidt oppfatte svak Hawaii-musikk. Han
Brutal oppvåkning etter behagelig helg
dreiet antennen til musikken ble sterkest mulig og gjorde så en 5-
Skjebnesvanger feiltolkning av fiendens hensikter
graders kurskorreksjon på grunnlag av den. Fuchida skrudde på knappen igjen, og over vinden og motorbrølet hørte han det
Upåaktede advarsler på Hawaii Senking av japansk ubåt - før angrepet Alarmen går - og ignoreres
han hadde håpet på. «Delvis overskyet,» sa hallomannen i Hono
Kaos i havnen
10 knop.» Fuchida strålte. «Som himmelsendt for oss;» utbrøt
Pris Herren og send ammunisjon
han. Flyene kom inn over Kahuku Point, Oahus nordligste punkt,
Vrakene som var en flåte
lulu. «Skyet for det meste i fjellstrøkene. God sikt. Nordlig vind,
krenget mot høyre og fløy nedover langs øyas vestkyst: torpe-
OVERRASKELSESANGREPET
dobomberne ville komme inn fra sør, like over vannflaten. Da fly
rikansk lov var telefonavlytting forbudt, også av utlendinger,
ene nærmet seg målområdet, kunne Fuchida tydelig se Pearl Harbor. Han gransket den blå vannflaten omhyggelig gjennom
men marinens etterretningskontor og FBI ignorerte ofte denne loven og avlyttet samtalene. En telefonavlytting kort tid før den 7. desember hadde avslørt at japanerne brente sine arkiver i konsu latet i Honolulu.
kikkerten, og det var et imponerende syn han så. Han tellet nøye skipene som lå fredelig for anker der nede. «De er der alle sam men,» tenkte han begeistret. Syv grå skip tårnet seg opp ved «Battleship Row», på østsiden
av Ford Island, midt i havnebassenget. Det måtte være California lengst sør og vest i rekken, deretter, parvis, Maryland og Oklaho
ma, Tennessee og West Virginia, Arizona og reparasjonsskipet Vestal, og alene, lengst nord og øst, Nevada. Et åttende slagskip, flaggskipet Pennsylvania, lå i tørrdokk sammen med destroyerne Cassin og Downes på marineverftet tvers overfor Battleship Row.
Spredt rundt i havneområdet lå dessuten 9 kryssere, 29 destroye re og en sverm av mindre skip fortøyd. Sammenlagt lå det 94 skip i tett klynge på et område på mindre enn fem kvadratkilo
meter, med bare ett utløp til havet og et enkelt torpedonett struk
ket over dette utløpet. «Aldri, selv ikke i den blideste fredstid,» mintes Fuchida senere, hadde han sett et så fullstendig ubeskyttet mål. Han kikket på klokken. Den var 0749. Han ga en beskjed til sin radio-operatør: «Gi alle fly ordre om å angripe.» Signalet gikk
direkte ut: «To-, to-, to-,» første stavelse i ordet totsugeti - «Til angrep!» Og så, med et blikk på den amerikanske flåten som lå der nede, helt prisgitt ham, sendte han en skjebnetung melding til sin egen flåte og til Tokyo: «Tora, tora, tora» - «Tiger, tiger, tigen> -,
som betydde at angrepet hadde kommet som en fullstendig overraskelse.
Marinen rapporterte at japanerne hadde forandret kallesig
naler to ganger den siste måneden. Vanligvis skjedde slike forandringer hver sjette måned; dette var noe helt nytt. Marinens rapport om at den ikke hadde plukket opp et eneste radiosignal fra hangarskipene i Japans 1. og 2. flåte siden 16. november og føl gelig ikke visste hvor de befant seg, burde ha virket enda mer
skremmende. Da admiral Kimmel, øverstkommanderende for Stillehavsflåten, den 2. desember fikk høre av sin etterretnings
offiser at hangarskipene fremdeles ikke var lokalisert, ble han forferdet. «Mener De å si,» bjeffet han, «at de plutselig kunne dukke opp rundt Diamond Head uten at dere visste det?»
Admiral Kimmels bitende spørsmål var begrunnet. Alle visste at Japan var på krigsfot. Alle ventet på meldingen om et japansk angrep på nesten hvilket som helst av landene i Det
fjerne østen (unntatt Hawaii, naturligvis, midtveis ute i Stille havet). Den 27. november hadde marinens stabssjef, admiral H.R. Stark, sendt en ilmelding fra Washington til admiralene i Stille
havet. Den lød: «Denne meldingen er å betrakte som et krigsvarsel... Det ventes et angrep fra Japan innen få dager.» Men, la han til, bevismaterialet «tyder på en amfibie-ekspedisjon, enten mot Filippinene, Thailand, Indochina eller muligens Borneo». Hawaii var ikke nevnt.
Til tross for alle disse tegn på at noe var i gjære, var ingen uroli ge. Alt hadde sin forklaring. Etterretningsoffiserene antok at de
Det var som om det ikke hadde forekommet noen advarsler. Da de amerikansk-japanske forhandlingene nærmest hadde gått i stå, hadde Washington sendt tallrike rådgivere til sine utpos ter i Stillehavet - Filippinene, Guam, Wake, Hawaii, til og med til Kanalsonen i Panama. Hærens signalkorps hadde brutt Purplekoden, Japans kode for topphemmelige diplomatiske meldinger, og hadde dechiffrert hemmelige japanske telegrammer i over et
år. Det fremgikk helt tydelig av disse meldingene at Japan forbe redte seg på krig.
ikke kunne oppfange radiosignaler fra de japanske hangarskipene fordi disse befant seg i hjemlige farvann. De japanske kallesig
nalene var sikkert forandret fordi det pågikk forberedelser til en massiv flåtebevegelse sør for Japan. Heller ikke telefonsamtalene
fra Oahu til Japan ga grunn til engstelse: Japanerne på Hawaii hadde i årevis ringt hjem til slektninger og venner. Brenningen
av arkivene? Også amerikanerne brente hemmelige dokumen ter fra tid til annen.
Dessuten hadde alle slags varsler - rapporter om at japanerne
Det fantes også andre informasjonskilder om japanernes pla
ødela sine koder, falske ubåtmeldinger, påstander om spioner på
ner. Japanske agenter på øya Oahu hadde holdt Tokyo orientert
alle øyene - strømmet inn til Pearl Harbors etterretningskontorer i månedsvis. Det var ikke noe nytt.
om amerikanske militære disposisjoner over telefon. Ifølge ame
51
Hva etterretningsfolkene ikke visste, var at disse varslene var annerledes. Under en telefonavlytting hadde FBI hørt en kokk
time. Intet periskop å se. Intet utslag på lytteinstrumentene.
ved det japanske konsulat opphisset fortelle en venn i Honolulu
nære vakten fortsatte å holde utkikk. Ingen beskjed ble sendt til
at funksjonærene ved konsulatet brente alle viktige papirer. Det
hovedkvarteret. Det hadde vært så mange falske ubåtmeldinger i
te var en overordentlig viktig opplysning: Japanerne brente ikke
det siste, og Outerbridge ville ikke dumme seg ut ved å rapporte
bare overflødige dokumenter, de utslettet alt. FBI visste dessuten
re én til. Tre timer senere, kl. 6.40, fikk utkikken på Ward øye på et nytt
at brenningen foregikk i all hemmelighet inne i konsulatet, ikke
utendørs der den kunne iakttas. FBI-agentene meldte ikke fra om noen av disse viktige detalje
Outerbridge sendte mannskapet til køys igjen, mens den ordi
periskop. Løytnant Outerbridge kom på dekk igjen. Denne gan gen var det ingen tvil: et lite kommandotårn var klart synlig bare
ne. Hadde de gjort det, ville de ha avslørt at de foretok ulovlige
100 meter fra Ward. Det hadde kurs mot havnen. Outerbridge
telefonavlyttinger. De rapporterte bare det de mente var viktig og marinens etterretningskontor presset dem ikke for flere opp
ga ordre om angrep. Ward åpnet ild. Kanon nr. 1 bommet, men nr. 3 fikk inn en fulltreffer på kommandotårnet. Ubåten begynte
lysninger. Det antok uten videre at disse siste rapportene bare
å synke, og mannskapet på Ward jublet. Outerbridge beordret
var flere av den samme typen - betydningen av meldingene gikk
fire synkeminer og sendte en radiomelding til hovedkvarteret:
hus forbi. I tillegg til den generelle følelsen av falsk sikkerhet på Hawaii
«Vi har angrepet, beskutt og sluppet synkeminer på ubåt som
kom illusjonen om amerikanernes uovervinnelighet. Japanerne,
Radiorommet i hovedkvarteret var denne søndagsmorgenen
fortalte amerikanerne hverandre, ville aldri våge å angripe Pearl
bemannet av kaptein løytnant Harold Kaminski og en telefonope
Harbor eller risikere å pådra seg den mektige amerikanske flåtens
ratør. Kaminski, en reserveoffiser som hadde gått ut og inn i Mari
vrede. Om noen hadde vært i tvil, ville han holdt tvilen for seg
nen siden første verdenskrig, var den eneste militære denne mor genen som faktisk trakk den slutning at krigen hadde begynt.
selv - eller i hvert fall innen sin egen gren. Det var så godt som
intet samarbeide mellom de forskjellige våpengrenene på Hawaii. De var på vennskapelig fot, men gjorde lite for å samarbeide
opererte i defensivt farvann.» Klokken var 6.53.
Hans stående ordre i tilfelle angrep var å varsle admiral Kimmels stabssjef og adjutanten til kontreadmiral C. C. Bloch, øverstkom-
eller dele opplysninger med hverandre. Klimaet og det behagelige livet på Hawaii gjorde også sitt til å sløve de amerikanske styrke
ne. Ingen skyndte seg for å få ting unnagjort eller så noen grunn til å jobbe full dag i de søvnige, tropiske omgivelsene. Søndag morgen den 7. desember kom det to advarsler i siste minutt som kunne ha avverget katastrofen, men begge ble over sett av dem som kunne ha handlet. Klokken 3.42 natten til den 7. desember fikk vakthavende offi
ser på minesveiperen Condor øye på noe mistenkelig da skipet
passerte utenfor innløpet til Pearl Harbor. Det lignet på periskopet til en ubåt i neddykket tilstand. Condor varslet med signallampe
destroyeren Ward som patruljerte i nærheten. Skipperen på Ward, løytnant William Outerbridge, ble vekket av sin artilleri-
offiser. Outerbridge kom på dekk i sin japanske kimono og stirret
ut over det mørke havet. Det var den første patruljen han gjorde
med sin første kommando, og han tok ingen sjanser. Han kommanderte alle mann på dekk. Hele mannskapet gransket om rådet rundt skipet mens Ward krysset frem og tilbake i en halv
Den første amerikanske avis som meldte om angrepet på Pearl Harbor, var Honolulu Star-Bulletin som ble utgitt bare én mil fra stedet der dramaet utspilte seg. Avisen kom vanligvis ikke ut på søndager, men redaktøren, Riley Allen, var på kontoret da angrepet kom. Han innkalte journalister og trykkere og fikk ut fire ekstranummere før dagen var omme.
52
iljiinnlulu E iin
1- EXTRA
I PAGES— HONOLULU. TERRITOKY OF HAWAII, U. $. A., SUNDAY, DECEMBER 7, 1941—« PAGES
WARI
* PRICE I'IVE CENTS
(Associated Press by Transpaciflc Telephone)
SAN FRANCISCO, Dec. 7. Pres ident Roosevelt announced this morning that Japanese planes had attacked Manila and Pearl Harbor.
UHI BOMBED Bf J1P1NESE FLINES
manderende for 14. marineområde. Da han mottok Outerbrid-
ges melding, prøvde Kaminski å ringe til Blochs adjutant, men fikk
rekognoserte foran Fuchidas angrepsstyrker. Klokken syv skulle radaren egentlig slåes av. Men Elliott ville ha den på og øve seg
ikke tak i ham. Så ringte han flåtens vakthavende offiser og Kim-
litt lenger.
mels stabssjef, kaptein John B. Earle. Earle ba Kaminski om å få be kreftet meldingen fra Ward og varsle de forskjellige militæravdelingene i Honolulu. Kaminski ba om bekreftelse fra Ward og be gynte deretter å ringe til kystvakten, krigsplanoffiseren og de forskjellige avdelingslederne. Bekreftelsen kom aldri; han var
Kl. 7.02 oppdaget han til sin overraskelse en stor flekk på oscil loskopet. Lockard, som lente seg over Elliotts skuldre og forklarte hvordan radaren virket, overtok kontrollen. Der på skjermen var den største flekken han noensinne hadde sett. Han sjekket ut styret for å forsikre seg om at radaren var i orden; det var den.
fremdeles opptatt med å ringe da angrepet begynte kl. 7.55.
Flekken så ut som to bølger av fly. Elliott arbeidet ved plottebor
I mellomtiden ringte kaptein Earle til admiral Bloch for å for telle ham om meldingen fra Ward. De to offiserene konkluderte
det og fant ut at flyene befant seg 220 kilometer nord, 3° øst. Enda så ukjent han var med radaren, innså Elliott betydningen
med at ubåtmeldingen sannsynligvis var falsk, og var den ikke det, kunne sikkert Ward og en destroyer i nærheten mestre situa
av flekken. Han foreslo at de skulle ringe til informasjonssentra len. Lockard sa at det var ikke nødvendig. Elliott ga seg ikke, og
sjonen. De besluttet å avvente begivenhetens gang.
Dvergubåten som var sunket, hørte til en japansk fremskutt
Lockard sa: «Vel, sett i gang, da.» Elliott prøvde å nå informa sjonssentralen. Linjen var død.
ekspedisjonsstyrke på 27 ubåter, hvorav fem førte dvergubåter. Alle hadde ordre om å avlede amerikanernes oppmerksomhet
Han slo over på administrasjonslinjen, en hærlinje, og kom igjennom.
fra luftangrepet og for øvrig gjøre så mye skade de kunne. Styr
«Et stort antall fly kommer inn nordfrå, 3° øst,» meldte han.
ken oppnådde ingen ting, men holdt nesten på å avsløre det japanske angrepet ved kontakten med Ward.
Menig Joseph McDonald på sentralbordet i informasjons sentralen svarte at han ville føre det inn i rapporten. Men det var ingen andre der, og McDonald sa at han ikke visste hva han ellers
Det andre varslet var enda tydeligere. På øya Oahu hadde hæren et luftvarslingssystem bestående av fem mobile radarenheter og et informasjonssenter i Fort Shafter, rett øst for Pearl
Harbor. Radarenhetene var blitt installert bare noen uker i forveien, og det var bare få operatører som hadde satt seg inn i dem. De var
heller ikke konstant bemannet. I desember skulle de være opera tive fra fire til syv om morgenen. Tidligere hadde tidspunktet vært
kunne gjøre.
«Vel, få tak i noen som vet og la ham overta,» sa Elliott og la på. McDonald noterte meldingen, snudde seg for å se på klokken og oppdaget en offiser ved plottebordet i rommet ved siden av. Løytnant Kermit Tyler var pilot i flyvåpenet, men var over
par timer om ettermiddagen, men general Walter Short hadde forandret tiden i november etter et krigsvarsel fra Washington.
ført til luftvarslingstjenesten for å lære hvordan radar virket. McDonald fortalte ham om oppringningen fra Opana. Tyler var skeptisk. Han visste om minst to mulige overflyvninger i området. Hangarskipene var til sjøs; når de vendte tilbake til havn, sendte
Han antok at et eventuelt angrep mest sannsynlig ville komme i de tidlige morgentimene.
de vanligvis flyene i forveien til marinens flyplasser. Dessuten ventet de en gruppe B-17-fly fra fastlandet.
En av disse mobile radarenhetene var oppsatt ved Opana på nordspissen av Oahu. Om morgenen den 7. desember var den betjent av to menige, George Elliott, som var ny i radartjenesten,
Men McDonald var urolig. Han kalte opp Opana igjen. Lock ard svarte. Han var opphisset nå. Skjermen var full av fly, og alle
og Joseph Lockard, som lærte Elliott hvordan han skulle betjene radaren og bruke plottebordet.
ikke var viktig. Lockard insisterte på å få snakke med offiseren. Tyler tok telefonen. Lockard påsto at han aldri hadde sett så
Det var lite å plotte. De oppfanget et mistenkelig blipp kl. 6.45 og rapporterte det til Fort Shafter, der operatøren takket dem og noterte det ned. Det var i virkeligheten et japansk glidefly som
mange fly på skjermen. De var nå bare 150 kilometer unna og nærmet seg med en fart av nesten 290 kilometer i timen.
fra seks om morgenen til halv tolv på formiddagen, og i tillegg et
hadde kurs for Oahu. McDonald meldte at løytnanten sa at det
Tyler lyttet. Så sa han, og det er en av de mest minneverdige
53
setninger fra Den annen verdenskrig: «Vel, det er ikke noe å bry seg om.» Så la han på røret.
te at det bare var dumdristige flyvere fra hangarskipene som var ute for å vise seg igjen.
Lockard var forbitret og ville slå av radaren. Men Elliott ville følge med. De to mennene studerte radaren og noterte flyenes
Plutselig ble den fredelige havnen et galehus. Det oppsto eks
plosjoner på et halvt dusin skip samtidig. Sirener hylte overalt.
«innflyvning»: avstand 75 km klokken 7.30, 35 km klokken 7.39.
Over hele Oklahoma skvatt folk til da høyttalerne spraket og
Plutselig delte bølgen seg i to, som om den ville følge begge kys
skrek:
tene på øya nedover. Så var de borte. Flyene hadde forsvunnet bak fjellene der radaren ikke kunne nå dem.
«LUFTANGREP! DETTE ER IKKE EN ØVELSE!»
En lastebil kom til Opana for å hente Elliott og Lockard til fro
De første torpedoene traff Oklahoma med et smell og et
kost. De slo av stasjonen, klatret ombord i bilen og satte kursen
drønn, og slagskipet skalv som et såret dyr. Senere mintes en
mot baseleiren i Kawaiola. Klokken var 7.30. På veien nedover
gast at han hørte en grammofon som spilte «Let Me Off Up-
passerte de en annen lastebil med kurs mot Opana. Den var full
town». Eksplosjonen fra den første torpedoen slo grammofonen
av soldater med stridshjelmer. Elliott og Lockard var forbauset,
opp i full styrke, og en kort stund hylte den som en høyttaler
men bare til de nådde baseleiren som lå fjorten kilometer unna
før den brått stanset. Den andre torpedoen traff bare noen sekun
radarinstallasjonen. Kampen om Stillehavet hadde begynt. I for virringen som fulgte nyheten om angrepet på Pearl Harbor, fikk
der etter den første. Lyset ombord gikk; nødlysene flakket på, ble
Elliott og Lockard aldri spist sin frokost.
borte og kom igjen. Så begynte det store skipet å få slagside. Tyve minutter etter det første angrepet veltet det langsomt over.
Ombord på slagskipet Oklahoma, som lå fortøyet til sine pullere
Bunnen reiste seg i det oljete vannet. Skipet fortsatte å rulle til
ved siden av slagskipet Maryland ved Battleship Row, hadde for-
overbygningen støttet mot mudderbunnen cirka ni meter under.
middagsvakten nettopp blåst til frokost. Mennene som skulle gå av vakt, tørket dugg av antiluftskytset, enda bare få av kanonene
Da stanset det og ble liggende der som en enorm, strandet hval -
var bemannet og ammunisjonen ble oppbevart under dekk.
vannflaten. Da Oklahoma rullet mot babord, strømmet mannskapet mot
Det så ut «som om det var trett og ville hvile», sa en gast senere.
Mennene som skulle på vakt, vandret om på dekk og nøt de siste friminuttene. Noen tok seg en røyk etter frokosten. Da den
første bølgen av fly sveipet inn over bukten, trodde de aller fles
hadde det ikke vært for styrbords propell som stakk opp over
styrbord og fortsatte utover skipssiden til de til slutt sto på den
glinsende bunnen. En mann spaserte bortover bunnen til baugen,
De to øverstkommanderende for marinen og hæren på Hawaii, admiral Husband E. Kimmel (i midten, til venstre) og generalløytnant Walter C. Short (over) ble fritatt for aktiv tjeneste kort tid etter japanernes angrep på Pearl Harbor. En granskningskomité holdt begge ansvarlig for ikke å ha konsultert med hverandre og for ikke å ha satt Hawaii i krigsberedskap før angrepet.
54
vinket til en forbipasserende båt og hoppet ombord; han ble ikke engang våt på bena. Noen sjøfolk hoppet i vannet og svømte mot land. Andre gikk håndgang i bardunene og falt i vannet
hjelpe, og skipet gikk på grunn ved Waipio Point, like før kana len. Enda et halvt dusin bomber eksploderte på fordekket og
da disse røk. Andre igjen ble stående som lamslått på skipsbun-
overbygningen, men mannskapet greide å slukke ilden og redde skipet.
nen og betrakte infernoet rundt seg. Lederflyene i den første japanske angrepsbølgen hadde kom
gitt av et flammende inferno. Torpedobombere og stupbombere
met inn fra sørøst, lavt over Merry's Point. Da de fløy inn over havnen i en høyde av mellom 15 og 35 meter, slapp de torpedo
hylte ned mot dem, klatret opp igjen, snudde og angrep på nytt. Zero-jagerne bestrøk dem med mitraljøseild. Bombe
ene, som var utstyrt med spesielle trefinner for at de ikke skulle gå for dypt. Finnene virket etter planen. De dødbringende, sur-
flyene svevet høyt oppe og droppet sine avlange sprengstoff-
stoffdrevne torpedoene skjøt gjennom vannet like under over
full av dotter og striper etter antiluftskyts og sporgranater fra an gripere og angrepne. Larmen var øredøvende, gråsvarte røykskyer drev over havnebassenget, og over det hele lå en kvelende stank
flaten med strak kurs for målene. California, som lå foran Oklahoma, fikk to fulltreffere. Oljen sprutet som blod fra skipssidene. Men artilleriet åpnet ild og fort satte å skyte så lenge angrepet varte, mens skipet langsomt
satte seg i gjørmen. Bak Oklahoma begynte Virginia å synke med dekket i brann, men også den holdt sperreilden oppe. En av søppel lekterne la inn
Mennene som var blitt stående på Oklahomas bunn, var om
ladninger på dem med dødelig presisjon. Morgenhimmelen var
av brennende olje. Da kom en eksplosjon som overdøvet alt annet. Det var slagskipet Arizona som gikk i luften. Det var allerede truffet av
flere torpedoer da en bombe gikk inn bak det andre panser-
tårnet. Bomben gikk gjennom dekket og eksploderte i det fremste
til for å hjelpe med slokningsarbeidet. Brannen ble til slutt
magasinet. I ett enormt krampekast detonerte bomben og Arizo-
slukket med vann fra havnebassenget, men også Virginia sank
nas ammunisjonslager. Det digre slagskipet syntes nesten å løfte seg i vannet. Lufttrykket kunne merkes på flere hundre meters
ned i mudderet mens mannskapet svømte som maur i oljesølet
rundt. Nevada, det nordøstligste av skipene i Battleship Row, ble truf fet av en torpedo i baugen, men skipperen stengte av den fremste seksjonen og ga ordre om å gå ut. Da slagskipet stevnet ut i hav
avstand. En skur av jern og stål haglet ned over skipene rundt. På et øyeblikk var Arizona omgjort til en brølende fakkel som sto
nebassenget, svermet stupbomberne rundt det som sinte veps.
at det ikke fikk tid til å gå rundt. Over 1 000 menn, nesten fire femtedeler av mannskapet, gikk ned i det sydende infernoet.
Antiluftskytset på Nevada spilte opp med en så drepende sperreild at skipet nesten ble borte i røyken fra sine egne kanoner. To japanske fly ble skutt ned. Fordekket sto i brann flere steder, én
bombe blåste vekk en kanonstilling på styrbord side, en annen
150 meter til værs. Ytterligere tre bomber fant veien til det brennende slagskipet. Drønnende og sprakende sank det så fort
I Schofield-leiren nord for Pearl Harbor hadde de fleste solda tene akkurat satt seg til messebordet for å innta søndagspannekakene og den ekstra halvliteren med melk da de hørte eksplo
eksploderte med et voldsomt drønn under dekk så flammene sto
sjoner i det fjerne. «Driver de og sprenger et eller annet?» var det
som kaskader høyt til værs. Men skipet ség stadig fremover, med baugen dypt i vannet. Det spydde olje og røyk, men kjempet
en som spurte med munnen full av mat. Et fly kom brølende inn
innbitt nå som det var klar av Battleship Row og stevnet ut i hav
krusene med den kostelige melken og styrtet ut for å se hva som var på ferde. Menig James Jones (som senere skrev en bestseller om Pearl Harbor, Herfra til evigheten) sto inntil en vegg da han så
nen med Stars and Stripes klaprende i vinden. Det var et kapp løp med døden - et gripende skue selv for angriperne. Men gikk Nevada ned i kanalen - og det virket som hun kom til å gjøre det -, ville hun bli liggende som en kork i en flaskehals og sperre hele flåten inne. Signalflaggene gikk derfor til værs på Mari ned istriktets vanntårn: hold klar av kanalen. Nevadas kvarter-
mester vendte lydig baugen mot land. To taubåter kom til for å
lavt over messehallen med knitrende mitraljøser. Soldatene grep
et nytt fly «med røde soler på vingene» som kom feiende over tretoppene med røde tvillingflammer ut av nesen og pløyet to pa rallelle striper i asfalten foran seg. Flyet var så nært at Jones tyde lig kunne se piloten. Rundt halsen hadde han et bølgende, hvitt silkeskjerf og rundt hjelmen en hachimaki, et hvitt hodebånd
55
med et rødt merke i pannen. Da flyet sveipet forbi, smilte flyveren og vinket.
skapet stormet ut og søkte dekning. Andre dreide av med bensin-
I Schofield-leiren - som ved flere andre militære installasjo ner - løp soldater og flyvere etter maskingeværer, stilte dem
måleren på null og nødlandet på små flystriper. Én landet på en golfbane. De fleste B-17-flyene ble skadet, men alle unntatt ett
opp på benker, på gelendere, på et hvilket som helst underlag
kom gjennom kuleregnet fra japanerne - og delvis også fra ameri kanerne på bakken.
og fyrte løs på angriperne.
En B.-17 ble ødelagt da den veltet under landing, men mann
Soldatene som spiste frokost på Hickam Field, fikk ikke engang
tid til å løpe ut for å se. En av de første stupbomberne traff messe
Mens torpedobomberne og stupbomberne gjennomførte sine
hallen. I en skur av kniver, gafler, dekketøy og mat ble 35 menn
angrep, lå Fuchida i 3 000 meters høyde øst for Oahu og obser verte vannsøylene som reiste seg som sopper rundt skipene.
drept og mange andre såret, én av dem av en femliters majones-
krukke som kom som et prosjektil gjennom luften. En feltprest
Så la han flyet kraftig over, signalet til hans ti eliteskvadroner om
i nærheten fikk noen sekunders forvarsel fordi han forberedte en
å danne enkeltrekker for angrep. På dette tidspunktet overlot
gudstjeneste i friluft. Mens han rigget opp alteret på plassen, opp
daget han flyene som nærmet seg leiren. Han styrtet bort til et
Fuchida kommandoen til skvadronens spesialtrenede pilot og bombeoffiser - «den beste i den japanske marine,» mintes Fuc
maskingevær i nærheten, halte det med seg, stilte det opp på al
hida senere. Flyet til den nye lederen la seg i spissen. Da det pas
teret og plaffet løf på flyene da de drønnet inn over plassen. (Hans vågemot ble senere udødeliggjort i en populær sang, «Praise the
serte, la Fuchida merke til bombeoffiserens runde, smilende an
Lord and Pass the Ammunition».)
Men ved Hickam og Wheeler Field, 20 km unna, var det hele
sikt og så ham hilse kjekt til luen. Sett fra Fuchidas utkikkspost var scenen under et inferno av eksploderende skip og fly, flammende oljeflekker og rullende,
over før man fikk organisert et skikkelig forsvar. Etter krigsadvar-
svart røyk. Battleship Row var allerede ødelagt. Bare Maryland og
selen fra Washington i november var det blitt truffet sikkerhets
Nevada som lå innesperret bak de to synkende skipene, var rela
foranstaltninger mot sabotasje, ikke mot luftangrep. På begge
tivt uskadde - og Fuchidas bombefly peilet seg inn på dem.
flyplassene sto bombefly og jagere på rekke og rad, vingespiss mot vingespiss, så de lettere kunne omgis av vaktmannskaper.
De amerikanske forsvarerne besvarte ilden nå. Fuchida var
overrasket over hvor hurtig de hadde reagert. «Hadde det vært
De rette linjene med fly var ikke bare skyteskiver, men skyteskiver på rekke og rad, og de ble systematisk ødelagt av japanerne som
den japanske flåten, ville ikke svaret ha kommet så raskt,» mintes
hadde utsett dem som mål for de første angrepsbølgene.
tåkelagt av nesten-treffere som fikk flyene våre til å riste.» En Zero ble truffet av sperreilden og eksploderte i luften; et torpedofly
Mens det første angrepet raste som verst, kom de ventede B-17-flyene inn etter en lang tur fra det amerikanske fastlandet.
De kom bare fem minutter etter at de første bombene falt og fulgte en innflyvningsrute som gikk bare litt lenger øst enn den japanerne hadde fulgt.
han. «Mørkegrå dotter eksploderte her og der til himmelen var
hvirvlet i rundkast mot vannflaten; et annet fløy brennende inn i et skip og eksploderte. Fuchidas vingfly ble truffet; bombelasten
ble utløst for tidlig, og festelinene til bomben flagret som innvol ler ut av et gapende sår. Piloten holdt opp en tavle med meldin
Det var tolv av dem. De hadde fløyet i fjorten timer, og tanke
gen «Bensintank ødelagt», og ba deretter om, og fikk, tillatelse til å
ne var nesten tomme. Man hadde på forhånd fjernet panserkled-
gjennomføre bombeangrepet. «Jeg visste at det var hensikts
ning og ammunisjon for at de skulle kunne klare distansen, og
løst,» sa Fuchida senere, «men jeg forsto hvordan flyveren og
våpnene lå innpakket i oljelerret. Pilotene hadde ikke fått noen advarsler, og da de første japanske flyene kom mot dem, trodde
mannskapet følte det.»
de at de skulle eskorteres til flyplassen. De ble fort brakt på andre
Da gjorde Fuchidas eget fly et kast, «som om det var blitt truf fet av en diger klubbe».
tanker av en skur av kuler og av en lakonisk stemme fra kontroll
«Hull i babord bensintank,» ropte radio-operatøren. «En sty-
tårnet på Hickam Field som ga dem landingsanvisninger og rolig
ringswire er ødelagt.» Men flyet holdt seg fortsatt i luften. Uan-
erklærte at flyplassen var under angrep.
fektet av granatene som eksploderte rundt ham, løsnet Fuchida
56
sikringsbolten på bombeutløseren og holdt øye med flyet foran; når det slapp sin bombe, var det signal til Fuchida om å slippe sin.
Han husket senere at «det var som om tiden sto stille». Forrevne skyer drev forbi og skjulte målene. Bombelederen ga
Head. 54 av dem var bombefly og hadde Hickam og marinens fly
stasjon ved Kaneohe som mål; 81 stupbombere fortsatte angre
pet mot flåten, 36 Zero-jagere støttet dem opp med miltraljøse-
Fuchida senere. «Jeg følte at dette lett kunne bli et stevnemøte med evigheten.»
og kanonild. Stupbomberne oppga sine utpekte mål - røyken var så tykk at de ikke kunne finne dem - og konsentrerte seg i stedet om andre skip som lå brennende i havneområdet. Like plutselig som angriperne hadde kommet, like plutselig var de borte. Fuchida fløy over en siste gang for å fotografere den
Akkurat da oppsto det en kolossal eksplosjon i Battleship Row. Det var Arizona. Sjokkbølgen fra eksplosjonen vippet opp Fuchi
røyken, før han satte kursen mot hangarskipene som allerede
signal til nytt angrep, og flyene krenget over. «Jeg studerte antiluftskytset fordi jeg visste at vi måtte gjennom det igjen,» skrev
das fly, nesten en kilometer unna, som en kork på vannet. Fuchi das flyver var overveldet: «Fantastisk!» Nå var det Fuchidas skvadron som skulle gjennom antiluft-
raserte havnen og prøve å vurdere skaden gjennom den tykke
var underveis mot hjemlige farvann. Fuchida visste at angrepet hadde vært vellykket, men han innså ikke fullt ut omfanget av ødeleggelsen han og hans flyvere lot bak seg.
skytset. Dens viktigste mål var Maryland som lå rett fremfor den
På litt mer enn én time og 45 minutter hadde japanerne øde
brennende og røykspyende Tennessee. Lederflyet sendte «Klar!»-signalet, og Fuchida grep igjen om bombeutløseren - og
lagt 188 fly og skadet ytterligere 159; videre hadde de senket eller nærmest ødelagt 18 krigsskip, deriblant Arizona og Oklahoma.
denne gangen trakk han i den. Fuchida fulgte bombene med øy
California, West Virginia og Tennessee måtte gjennom måneders
nene gjennom et kikkhull i gulvet. «Fire bomber i perfekt mønster
reparasjonsarbeider, Pennsylvania og Maryland var satt ut av
dalte nedover som dødsengler,» fortalte han. «De ble mindre og mindre... jeg glemte alt, så oppslukt var jeg av å følge dem ...
aksjon for uker fremover. Alt i alt hadde De forente stater 2 403 drepte (nesten halvparten av dem innestengt i den sunkne Ari
de ble små som erter og ble til slutt borte, samtidig som små, hvite
zona) og 1 178 sårede. Japanerne på sin side hadde mistet 29 fly
røykdotter viste seg på og nær skipet.» Han ropte høyt: «To treff!»
med flyvere, alle de fem dvergubåtene og én stor ubåt med mannskaper. Da øverstkommanderende for den angripende hangarskipflåten, Chuichi Naguma, hadde fått tid til å fordøye
Fuchida overtok nå kommandoen igjen og beordret sine fly
tilbake til hangarskipene så fort de hadde gjort unna sine angrep. Men angrepslederen selv var ennå ikke ferdig med oppgaven. Presis klokken 0854 - 54 minutter etter at de første bombene hadde eksplodert - rundet en ny bølge angrepsfly Diamond
rapportene ombord på sitt skip, sendte han fornøyd sin egen rapport til staben. «Vi kan slutte av dette,» sa han, «at de forven tede resultater er oppnådd.»
57
ANGREPSMAL PEARL HARBOR
Del japanske hangarskipet Kaga ruller / del grå desemberhavel underveis mot Dahu. Skjult i laken bak Kaga ligger 30 andre skip.
ET DRISTIG FORSØK PÅ KNOCKOUT Hangarskipet Akagi rullet i den tunge sjøen før soloppgang nord
for Oahu. Sammen med søsterskipene Kaga (til venstre), Shokaku, Zuikaku, Hiryu og Soryu og 25 forsyningsskip hadde skipet pløyet gjennom det kalde Nord-Stillehavet for etter ordre fra
admiral Isoroku Yamamoto å befinne seg nøyaktig på dette sted klokken 0600 den 7. desember 1941. Kontreadmiral Ryunosuke
Kusaka sto på broen og kikket opp mot det lave skydekket. Han hadde vært enig med Yamamoto i at foretagendet var et sjanse spill; nå var han fullstendig klar over at selv om skydekket lå far
lig lavt, vinden var sterk og sjøen gikk for høy til at man kunne få flyene sikkert av gårde, var det for sent å vende om.
Som stabssjef for armadaen hadde Kusaka vært en av de få toppoffiserene i sentrum for det omhyggelige planleggingsarbei
det som var blitt påbegynt et år tidligere på en krigsspilltavle ved
Den keiserlige marines høyskole i Tokyo. I denne simulerte krigen hadde angriperne mistet to hangarskip, men prisen ble regnet
som akseptabel, og planleggingsarbeidet fortsatte. Flyvere øvet seg i spesiell bombeteknikk og torpedoangrep i grunt farvann; hver flyver fikk utlevert et luftbiIde av Pearl Harbor, fotokopiert fra et postkort kjøpt i Honolulu av en japansk agent.
Prosjektet var omgitt med de strengeste sikkerhetsforanstalt
ninger. Da flåten endelig la ut den 26. nov. 1941, visste de fleste av mannskapene ennå ikke hvor de skulle. Den 2. des. ble det til slutt kjent: Pearl Harbor. «Et luftangrep på Pearl Harbor!» tenkte sjøman nen Iki Kuramoti ombord på Akagi. «En drøm går i oppfyllelse!»
Nå da tiden for take off nærmet seg, ruslet mannskapet rundt på det disige flydekket. Noen samlet seg i små grupper for å be
ved medbrakte Shinto-altere. Flyverne bandt hvite hachimaki-
bånd rundt hjelmen, symbolet på at de var rede til å dø for keise
ren. Én etter én ruste motorene opp, og så ble jagere, torpedofly og bombere borte i tåken. Dekksmannskapene ropte et kraftig
«Banzai!» - et rop som snart skulle gi gjenlyd over hele Japan. Da flyene forsvant i grålysningen, merket Kusaka at han skalv.
Han skammet seg over denne mangelen på selvkontroll og satte
seg til å meditere, mens styrken han hadde sendt av gårde drøn net sørover med kurs for Pearl Harbors Battleshin Row.
»
Et fotografi av Pearl Harbor, tatt av en japansk flyver, viser posisjonen til de amerikanske krigsskipene og situasjonen noen minutter etter al angrepet begynte. Slagskipet Nevada i forgrunnen til venstre er fremdeles uskadet; bakenfor ligger Arizona. Lenger borte ser man kjølvannet elter en torpedo mr. West Virginia, som er truffet og lekker olje, og Tennessee. Bortenfor disse igjen ligger Oklahoma, som også har fatl en treffer og spiller olje, og
ved siden av den Maryland. Ytterst til høyre ligger ei syvende slagskip, California. Det ryker fra krysseren Helene, i dokk midt på bildet, og i bakgrunnei ser vi Hickam Field i brann.
..
/ DeZ keiserlige generalhovedkvarter i lokyo lytter høye marineotliserer, regjeringsfunksjonærer og journalister oppmerksomt mens en talsmann lor marinen erklærer al Japan «er i krigstilstand med Amerika.
TO TIMERS HELVETE EN SØNDAG MORGEN Da den første bomben eksploderte, undret artillerikaptein Jesse Pond og kompisene hans ombord på den gamle, fireskorsteins destroye ren Shaw seg over hvordan et fly fra Hæren kunne være så uforsiktig. «Han slapp bomben sin!» utbrøt en sjømann, sikker på at en kjek kas av en amerikansk flyver hadde gjort en fryktelig tabbe. Men flere eksplosjoner fulgte, og en opphisset kokk skrek ned fallrepet: «lapsene bomber oss, det er faen ta meg al vor!» Uten skjorte styrtet Pond av sted for å bemanne kanonen sin. Rundt ham på alle kanter eksploderte Pearl Harbor. Før det var gått en halv time, var alle de syv slagskipene som lå på sørvestsiden av den lille Ford Island blitt truffet minst én gang av de japanske flyene. På de militære flyplassene på Oahu skjøt mekanikere og marinesoldater vilt på de an gripende flyene med rifler. På marineflyplassen på Ford Island, der nesten halvparten av de av marinens fly som befant seg på land ble satt ut av spill på et par minutter, stormet flyverne ut for å prøve å komme seg i luften med hva som helst som fremdeles hadde vinger. Bare ett fly greide å ta av. Store, fete røyksøyler veltet mot himmelen overalt i havnen. Den gamle mineleggeren Oglala som lå i tørrdokk på sørsiden, «døde av skrekk» rett og slett, som et øyenvitne uttryk te det; den revnet i skjøtene da en torpedo traff krysseren Helena som lå fortøyd ved siden av. Destroyeren Shaw like ved eksplo derte i en kaskade av detonerende ammuni sjon (til høyre) da den ble truffet av en bombe i magasinet. Gasten Ed Waszkiewicz som så det hele fra Ford Island, nesten en kilometer unna, styrtet i dekning da en gra nat fra Shaws ammunisjonslager landet like ved der han sto. Samtidig la eksploderende granater fra marinens antiluftskytskanoner et spettet røykteppe over hele himmelen (fallende granatsplinter gjorde større skader i byen Honolulu enn japanske bomber). Veltrente sivile frivillige gjorde en strålende jobb. Provisorisk politi dirigerte trafikken. Legeteam meldte seg straks til tjeneste; mange hadde ikke fått andre varsler enn radioannonsørens rop: «Dette er et virkelig angrep!» Det var bare så altfor virkelig. På to timer var det meste av den amerikanske Stillehavsflåten blitt satt ut av spill, flystyrken i Stille havet var blitt knust, tusener av mennesker var blitt drept. Og for USA hadde krigen nett opp begynt.
i
Fly og hangarc v på marinens flystas jon på Ford Island går opp i flammer og røyk. En vindstrømpe til venstre henger slapt ned, men trykket fra eksplosjonen i bakgrunnen folder ul del amerikanske ilagget til høyre. Skadene til tross gikk bakkeiorsvaret raskt til aksjon; kaptein //. L . Young som landet på Ford Island under el rulinetokt
fra hangarskipet Enterprise, laxol inn med amerikanske kulehull i vingene.
Søppellekteren YC-17 hadde brannslanger ombord og sprøyter her sjøvann pa den brennende West Virginia. Slagskipet ble senket i del grunne havnebassenget, men våkne mannskaper holdl det på reit kjøl ved å åpne bunnvenlilene da det begynte å krenge elter lorpedolreff under vann
linjen. Kapteinen pa YG-17, L. M. lansen, prøvde ogsa forgjeves å slukke brannen på Arizona.
En gast løper i dekning mellom flyvrakene på marinens flystasjon Kaneohe Bay på Oahus østkyst. Stupbomberne som ødela basen, hadde allerede bombet Pearl Harbor og Hickam Field, men var allikevel tidlig nok ute til å ta de Heste basemannskapene pa senga. En sliten flyver ble vekket av at kokken begynte å
hamre med en skje på en kakeform.
■2
Mannskapet på slagskipet California svermer over rekken elter ordren «Gå fra borde!» Oljen fra den brennende Arizona til høyre har lagt seg rundt Californias akterende som fremdeles er dekket av
solseilet som ble rigget opp for gudstjenester. Lignende presenninger var strukket ovar kanonene på akterdekket, og mannskapet gikk løs på dem med kjøkkenkniver i et forsøk på å få klargjort kanonene. Helt til høyre ser vi kjølen på Oklahoma som har gått rundt. 415 menn som var innesperret i skipet, druknet eller ble kvalt før rednings mannskapene kunne nå dem med acetylenLirvnn&rn
Sivile leger rigger til lørslehielostasioner nå plenen foran Lunalilo-skolen eller at granater tra marinens eget antilultskvls har salt Ivr na skolens tak.
EN FRYKTELIG TAPSLISTE Sjelden har fordelen ved overraskel sesangrep i en større krig ført til så dra matiske og knusende tap. Da japaner ne endelig avsluttet sitt angrep på Pearl Harbor, sa den amerikanske tapslisten slik ut: Personell: Marinen 2008 drepte Marinesoldater 109 drepte Hæren 218 drepte Sivile 68 drepte
710 69 364 35
sårede sårede sårede sårede
Skip: Tapt: slagskipene Arizona og Oklahoma, målskipet Utah, destroyerne Cassin og
Downes. Senket eller satt på land, men reparable:
slagskipene West Virginia, Calilornia, Nevada, mineleggeren Oglala. Skadet: slagskipene Tennessee, Maryland, Pennsylvania, krysserne Helena, Honolulu, Raleigh, destroyeren Shaw, hjelpeskipet Curtiss, reparasjonsskipet Vestal.
Fly: flæren 96 fly ødelagt Marinen 92 fly ødelagt
128 skadet 31 skadet
Til sammenligning mistet japaner ne bare 29 fly av en samlet angreps styrke på 31 skip og 353 fly. I tillegg gikk det tapt en stor ubåt og fem tomanns dvergubåter som hadde an kommet til området rundt Hawaii tidli gere. Samlet tap av menneskeliv for japanerne var 64, pluss et mannskap av ukjent størrelse ombord i den store ubåten.
Destroyerne Cassin (til høyre) og Downes ligger
halvt nedsunket i del grunne vannet i dokk 1010, mens røykskyene star opp fra Battleship Row på Ford Island i bakgrunnen. En bombe tralt Cassins magasin og splintret skipet. Downes ble også kraftig ramponert av den samme eksplosjonen, men holdt seg flytende helt til en ny bombe traff begge skipene. Fortøyd bak dem ligger Pennsylvania som slapp unna med forholdsvis små skader.
Vrakene av amerikanske fly i en utbombet hangar på Wheeler-flyplassen gir en forestilling om hvilket massivt opprydningsarbeide som ventet de overlevende etter angrepet på Pearl Harbor.
75
FRA UTBOMBET ØY TIL STERK BASTION Da de japanske flyene avsluttet sitt knusende angrep på Pearl
Harbor, satte de kursen mot nordvest for å innhente hangarski
pene som allerede var på full fart mot Japan. I ødeleggelsen de
etterlot seg, var de overlevende etter angrepet i full gang med å
pleie sårede, slukke branner og telle sine døde. Omgitt som de var av kaos og lidelse, følte de seg hjelpeløse og forlatte - «som om du skulle ha punktert på alle fire hjulene midt ute i ørkenen,» som en soldat sa det.
På lur i sinnet lå også frykten for en invasjon - en gjennom gripende angst for at japanerne skulle følge opp flyangrepet med en landgang på øyene. «Vi ville ikke ha kunnet stanset dem om de så hadde kommet i kanoer,» sa en annen soldat.
Det krydde av invasjonsrykter og falske rapporter. Det ble En japansk dvergubåt som gikk på grunn under angrepet på Pearl Harbor blir utstilt som krigsbytte. Føreren av ubåten var den eneste fange som ble tatt under hele angrepet.
meldt at japanske fallskjermsoldater hadde landet på den store øya Hawaii. Andre kunne fortelle at Honolulus vannreservoarer var blitt forgiftet. Oppbringelsen av dvergubåten til venstre
bare øket invasjonsfrykten: kanskje den var på et rekogno seringsoppdrag for å legge forholdene til rette for landgangs-
styrkene. Blant innbyggerne på Hawaii var det en utbredt (og feilaktig)
oppfatning at det fantes en velorganisert femtekolonne av spio
ner og sabotører blant den store japanske kolonien på øygrup pen. Få timer etter angrepet ble det innført standrett. FBI innbrak te på kort tid et stort antall mulige fiendtlige agenter, deriblant
370 japanere, 98 tyskere og 14 italienere. For å forhindre nye an
grep ble det innført total mørklegging av alle de hawaiiske øyene, og familiene til mange av de militære tjenestemennene ble eva
kuert til fastlandet. Strendene ble minelagt og spekket med
piggtråd og kanonstillinger. Viktigere for krigens videre utvikling var det at det straks ble
igangsatt hektiske og stort sett vellykte forsøk på å redde så mye som mulig av den lemlestede flåten. Av de 19 skipene som ble
skadet under bombingen, kom alle unntatt tre (Oklahoma, Utah og Arizona) til å gjøre aktiv tjeneste mot japanerne senere i kri
gen. Gradvis, etter hvert som gjenoppbyggingen øket i intensitet, avtok den nagende frykten og heksejakten fra de første ukene etter angrepet, og Pearl Harbor og andre militærstasjoner på Hawaii ble omgjort til viktige utgangsbaser for det senere motan grepet i Stillehavsområdet.
76
Kona og sønnen til en soldat stasjonert i Honolulu ankommer San Francisco ombord på et skip som brakte militæres familier og andre sivile til fastlandet.
77
Kvinner på Oahu med gitar og ukulele synger tradisjonelle Hawaii-sanger - og «The Star Spangled Banner» - ved fellesgraven til 328 marinefolk som ble drept i Pearl Harbor. Hundrevis av sørgende var til stede ved den gripende minnegudst/enesten i Nuuanu utenfor Honolulu, og graven ble dynget ned av blomster. Også flere japanske ilyvere som ble skutt ned under angrepet ble begravet her. Gravene deres ble oversett av alle, unntatt én kvinne som la en blomsterbukett på en av de oppkastede jordhaugene med ordene: «Også de var sønner av noen mødre.»
78
79
Sivile forsvarsarbeidere i Honolulu graver grøfter i forventning om nye japanske flyangrep. Det ble gravet 15 kilometer grøfter i siksak-mønster for å gjøre tapene ved hver enkelt bombe minst mulig.
For å forebygge epidemier av tyfoidfeber, difteri og kopper, vaksinerte myndighetene rundt 350 000 øyboere i det mest omfattende vaksinasjonsprogram som noensinne var blitt forsøkt gjennomført på ett enkelt sted.
80
Med håret tildekket av sanitære grunner ruller soldathustruer og innfødte kvinner bandasjer i tilfelle flere angrep. Det meldte seg så mange blodgivere - blant annet mannskap og passasjerer på et nederlandsk skip - at man knapt hadde kapasitet til å motta alle. Utdeling av gassmasker på en skole på Hawaii. Innbyggerne ble oppfordret til å bære maske hele dagen i tiden etter angrepet. Det ble laget spesielle, polstrede barnemasker, og mødrene fikk utlevert gassvesker som de kunne legge spebarna i.
81
Sjøfolk på landlov slapper av i det luksuriøse Royal Hawaiian Hotel som ble overtatt av marinen etter Pearl Harbor og brukt som rekreasjonssted for over 200000 menn.
82
Med krigsrett rådende på Hawaii blir en kvinne som er arrestert lor å ha kjørt lor lort, dømt av en offiser i hæren til å gi en halv liter blod. I de fire år øygruppen var under militær jurisdiksjon, besørget slike domstoler raske og ofte intuitive former for justis, men det hendte at folk protesterte mot militærmyndighetenes egenmektige oppførsel.
En vaktpost bevokter et telegrafkontor i Honolulu mot sabotasje. Etter en militær forordning ble telegrammer og post sensurert. Telefonsamtaler til De forente stater eller øyene imellom ble overvåket og forlangt ført på engelsk. Også avisene ble sensurert, og improviserte radiosendinger var forbudt.
83
En marinegast med hjelm kritter ned oppmuntrende budskap fra toppledelsen for å styrke mora len blant de menige.
84
11
Mindre enn en uke etter angrepet på Pearl Harbor bygger ingeniører fra hæren fundamentet til et underjordisk sykehus. Samtidig styrket andre ingeniører kystforsvaret og reparerte rullebanene så jagerflyene kunne komme på vingene i tilfelle nye angrep.
85
Samtidig som bombene haglet ned over Hawaii, tilbrakte marineflyverne fra Japans 11. Keiserlige luftflåte på Formosa en urolig natt ved flyene sine mens de ventet på at den tette tåken skulle lette. Deres oppgave var å bombe de særdeles viktige amerikans
ke flyplassene på Filippinene, 800 km borte, et ledd i det koordi nerte angrep på amerikanske besittelser i Stillehavet, fra Pearl Harbor til Wake, Guam og Manila.
Klokken 06.00, mens tåken og spenningen på Formosa bare
ble tettere og tettere, spraket en høyttaler: «Hør etter! Hør etter!
Viktig melding!» Nyheten om det «knusende overraskelsesangre pet» på Pearl Harbor fikk de japanske flyverne til å danse av begeistring. Men nå var det samtidig oppstått et nytt risikomoment for dem. Amerikanerne kunne ikke lenger tas på sengen. De ventet sikkert i full beredskap for å kaste tilbake ethvert angrep på Filip pinene. Og hva verre var: Forsinkelsen på grunn av tåken kunne
ha gitt amerikanerne tid til å sende sine egne bombefly nordover mot Formosa for å knuse den japanske flystyrken på bakken. Tåken lettet, men det kom intet amerikansk angrep. Klokken
10.45 den 8. desember (filippinsk tid) lettet 108 japanske bombe
fly og 84 Zero-jagere med kurs for Luzon, den største og nord
ligste av de filippinske øyer, fullt overbevist om at de ville bli møtt av et våkent og slagkraftig forsvar. Det ventet dem en behagelig overraskelse. «Et utrolig syn møtte oss,» fortalte Saburo Sakai, en
Zero-flyver i styrken som angrep den største amerikanske bombeflybasen Clark Field nordvest for Manila. «I stedet for å bli møtt
av en sverm av amerikanske jagerfly, kikket vi ned og så rundt 60 fiendtlige bombere og jagere pent parkert langs rullebanene. De sto der som blinker på en skytebane.» Da de japanske bombeflyene fløy inn over flyplassen i 22 000 Urolig natt for japanske flyvere
Forvarsler fra Washington
fots høyde, begynte røykdottene fra de amerikanske antiluftskytsgranatene å blomstre på himmelen - men flere tusen fot for
Ut til lunsj på Clark Field
lavt. Et par amerikanske jagerfly kom seg på vingene, men for
Brå slutt for Guam
sent. «Angrepet var perfekt,» mintes Sakai. «Lange rekker av bom
Tappert, men nytteløst forsvar av Wake
ber strømmet fra flybukene og dalte mot sine mål... Hele basen
Forsterkningene som aldri kom
syntes å gå i luften da eksplosjonene kom. Deler av fly, hangarer
Invasjonen på Filippinene
og andre bakkeinstallasjoner sprutet i alle retninger. Det oppsto store branner, og røyken veltet mot himmelen.»
Flukten til Bataan
«Jeg kommer tilbake»
Japanske jagerfly sveipet ned bak bombeflyene og bestrøk
En sønderknust overgivelse
bakken med voldsom maskingeværild. Sakais egne kanoner laget hakkemat av to B-17-bombefly på rullebanen. Da det meste var
UTPOSTENE VALSES NED
over, fikk den japanske piloten en amerikansk P-40-jager som
hadde kommet på vingene i siktet og trakk i avtrekkeren. Kulene smalt inn i cockpitdekslet og blåste det av. «Jageren syntes å steile,» fortalte Sakai, «men så krenget den over og stupte mot bakken.» Dette var den første luftseiren i Den annen verdenskrig
MacArthurs stabssjef under hele Stillehavskrigen. Det kom ikke noe svar på flere timer. Som en sikkerhetsforanstaltning beord
ret Brereton B-17-flyene på vingene med jagerdekning. Så, like etter klokken ti på formiddagen, ga MacArthur Brereton klarsig
nal til å sende rekognoseringsfly over Formosa for å ta bilder. Da
for den mannen som senere skulle komme til å bli Japans fremste lufthelt - av dem som overlevde konflikten.
gen etter kunne det så foretas et bombeangrep mot øya. Brereton
Angriperne fløy hjemover, lykkelige, men forvirrede. Da de
12.20, mens flyene sto pent oppstilt på rekke og rad og mann skapene var inne og spiste lunsj og studerte de kartene de måtte ha, at de japanske bombeflyene kom inn over Clark-basen og
første japanske bombeflyene landet på Formosa og mann skapene krabbet ut, spurte en flyver en annen: «Hva er det i veien
med fienden? Det virker som om de ikke er klar over at krigen har begynt.» Fienden var klar over det. General Douglas MacArthur,
øverstkommanderende for de amerikanske styrker i Det fjerne østen, hadde fått beskjed om Pearl Harbor i sin hotelIsuite i Manila klokken halv fire om morgenen (en underoffiser hadde oppsnappet nyheten mens han hørte på dansemusikk fra State
ga ordre om at flyene skulle fylle bensin. Det var da, rundt kl.
jagerbasen Iba like ved. Ødeleggelsene var uhyggelige. Alle de 18 B-17-flyene var skutt i småbiter, og det samme var 53 P-40-jagere og rundt 30 andre
fly. 80 menn var blitt drept og 150 såret. (Blant bakkeinstallasjonene som ble ødelagt, var det ironisk nok et radarsystem som kunne ha varslet om angrepet - det var bare ikke fullt utstyrt ennå.) I krigens første timer hadde MacArthur mistet halvparten
ne på kortbølgen og hadde gitt beskjed videre). Klokken 05.00 bekreftet Washington meldingen, og MacArthur samlet sin stab
av sin flystyrke.
til konferanse i hovedkvarteret i No. 1, Calle Victoria.
Asia hadde begynt med lammende virkning. De amerikanske luft- og sjøstyrker på Hawaii og Filippinene var blitt tildelt en
MacArthur var så tidlig som den 27. november blitt varslet
av Washington om muligheten for et angrep, og senere var det blitt observert japanske fly over Luzon. Selv om hans etterret ningsoffiserer tvilte på at Luzon lå innenfor rekkevidde av de japanske bombeflyene på Formosa, hadde MacArthur beordret
Japans erobringsprogram for det vestlige Stillehavet og Sørøst-
rekke knusende slag. Samme dag var de livsviktige amerikanske utpostene Cuam og Wake blitt bombet, og det var bare et tids
spørsmål før invasjonen begynte på disse øyene. Formålet med alle disse omhyggelig koordinerte angrepene
flytting av sin bomberstyrke på 35 firemotors B-17-fly fra Clark-
var å lamme De forente staters militære makt og opprette en
basen til en ny og mindre sårbar base på Mindanao. Men hastverk
forsvarslinje av fly- og marinebaser tvers over det vestlige Stillehav. Med De forente stater satt ut av spill, kunne japanerne
var et like ukjent begrep på Filippinene som på Hawaii. Da krigen brøt ut, befant halvparten av B-17-flyene seg fremdeles på
marsjere ned gjennom Filippinene, underlegge seg Malaya og innta den mektige britiske marinebasen i Singapore. Når dette var
Clark-basen. Straks han hadde hørt om det japanske angrepet på Pearl Har bor, hadde generalmajor Lewis Brereton, sjefen for de amerikans
vel unnagjort, kunne de lett erobre Nederlandsk Ostindia, hvis rike oljelagre var nødvendige for å holde den japanske krigs
ke flystyrkene på Filippinene under MacArthur, bedt om tillatel
maskinen i gang.
se til å sende sine bombefly mot de japanske flyplassene på For
mosa. Brereton hadde ikke tilfredsstillende kart over Formosa og
Den første livsviktige stasjonen langs utpostlinjen i Stillehavet
heller ingen flyrekognoseringsbilder. B-17-bomberne, også kalt de
som falt i japanernes hender, var Guam. Angrepet kom mens det fremdeles røk fra Pearl Harbor, og Guam, en liten mellomsta
«Flyvende festninger», var svakt bestykket og langsomme, og på grunn av den store avstanden måtte de greie seg uten jagereskorte. Men han mente at mannskapene hans kunne påføre japaner
sjon for Pan Americans flyruter i Marianene, 2 400 km øst for Manila, var dårlig forberedt på krig. 11938 hadde en spesiell mari-
ne endel skade til tross for disse ulempene. Brereton snakket med generalmajor Richard Sutherland,
de amerikanske utpostene i Stillehavet, skulle bygges ut til en
nekomité anbefalt at øya, som et ledd i et program for å styrke
87
SNERTEN NEMESIS FOR ALLIERTE JAGERE KJENNEMERKE FOR AVDELING OG FLY ■--------- -
V-| [03
NASjONALEMBLEMET
SEKSJONSLEDERENS MERKE
Zero-jagerens rene linjer kommer tydelig frem når man ser den fra siden. (Dens fulle, offisielle navn var Mitsubishi A6M2 «Zero-Sen» Marine-type 0, hangarskipjager modell 21.) Den ble drevet av en 14-sylindret, luftavkjølt «Sakae 12»-radialmotor og hadde en topphastighet på 288 knop (425 km/t). Med reservetank kunne den fly i så mye som seks til åtte timer med normal fart.
Ovenfra kan man se Zero'ens dobbelt 7,7 mm maskingeværer liggende i renner foran cockpiten. Maskingeværene var synkronisert med propellen og skjøt mellom de tre propellbladene. I forkant av hver vinge hadde den en 20 mm kanon, og under vingene og tanken kunne den bære én 275-kiios eller to 65-kilos bomber. De ytterste 18 tommer av vingespissen kunne foldes innover så flyet fikk plass i heisene på hangarskipet.
I Stillehavskrigens første måneder utviklet det seg en uovervinnelighetens aura rundt den japanske marinens énseters Zero-jager. Det snertne lille flyet nedkjempet den allierte jagermotstanden med nesten foraktfull lett het i Pearl Harbor. Det feide til side all flymotstand under kampene om Filippinene, Malaya og Nederlandsk Ostindia, skapte kaos på bakken og vant overlegne luftseire. Den bemerkelsesverdige raske jageren var bygget av en ny, lett aluminiumslegering.
88
Panserplater til beskyttelse av flyveren og selvtettende bensintanker ble ofret for å gi Zero'en maksimal hurtighet og manøvreringsdyktighet. Motoren utviklet bare 950 heste krefter, men lett som den var, var Zero'en både raskere og hadde større rekkevidde enn de fleste andre jagere i begynnelsen av krigen, og den kunne også gå høyere enn noe fly de allierte disponerte over i Stillehavsområdet. Men i 1943 møtte Zero'ene en ny genera sjon amerikanske jagerfly: P-38 Lightning,
F4U Corsair, F6F Hellcat. De var nok mindre manøvreringsdyktige i nærkamp enn Zero'en, men de var raskere, solidere og kraftigere bestykket. Dessuten var de nye amerikans ke jagerne utstyrt med selvtettende tanker og panserplater til beskyttelse av pilotene. Som et resultat av dette kunne de nye flyene inn hente Zero'ene og skyte dem ned på kort hold, der deres overlegne ildkraft var skjebne svangert effektiv.
avansert fly- og ubåtbase. Men Kongressen hadde nektet å god kjenne forslaget, dels for å unngå å provosere japanerne som
mot luftangrep på øya (amerikanerne varslet hverandre om inn kommende fly ved å avfyre tre rifleskudd fra luften). Men selv
ironisk nok var travelt opptatt med å styrke sine egne øybesittelser i det midtre Stillehavet.
med dette begrensede arsenal skulle Devereux's og Putnams menn komme til å tilføye japanerne et sviende, om enn bare foreløpig nederlag.
Den 8. desember 1941 besto Guams forsvar av en symbolsk garnison sammensatt av 427 marinesoldater og 247 innfødte soldater. De var væpnet med 170 geværer, noen få maskingevæ
rer fra Den første verdenskrig og enkelte Browning automatrifler.
Det første angrepet på Wake fant sted like før middag på Pearl Harbor-dagen. Da Devereux hørte om angrepet på Hawaii
Kampen om Guam var raskt overstått. I timene etter midnatt
i radioen, ga han hornblåseren ordre om å blåse «Til våpen». Mari nesoldatene grep sine rifler; ekstra ammunisjon ble fraktet med
den 10. desember vasset rundt 5 400 japanske marinesoldater og infanterister i land på strendene. Ved daggry hadde de nådd
lastebil til batteriene på strendene, og fire av Grumman-flyene tok av for å rekognosere. Så blåste det opp; Grumman-flyet som
guvernørpalasset hvor det fant sted en kort skuddveksling. Da
patruljerte i 4 000 meters høyde, mistet kontakten med en flight på 36 fiendtlige fly. De japanske flyene bombet og bestrøk Wakes
solen steg opp av havet klokken 5.45 den morgenen, tutet ameri
kanerne tre ganger i et bilhorn som tegn på at ilden opphørte. Marinekaptein George MacMillin som var øverstkommanderende
på øya, overga seg til en japansk offiser som straks ga ham ordre om å kle av seg til underbuksene. På en slik nedverdigende måte var det at det eneste stykke amerikansk territorium på den nes ten 5 000 km lange strekningen i det vestlige Stillehav fra Wake til Filippinene gikk tapt.
Så sto Wake for tur. Wake var en avsidesliggende atoll bestå ende av tre småøyer ca. 3 700 km vest for Hawaii. Da himmelen tok til å mørkne i 1941, begynte marinen, med støtte av Kongres
sen, i seneste laget å bygge ut Wake til flybase - et slags stasjo
flystripe, ødela syv av de åtte amerikanske flyene som fremdeles sto på bakken og skadet det åttende. Amerikanerne satt igjen
med bare fire kampdyktige fly. Men med disse skjøt Putnams piloter ned et halvt dusin av de japanske bombeflyene som nå kom på besøk hver dag for å myke opp Wakes forsvarsstil linger. Like etter midnatt den 11. desember oppdaget utkikkspostene
blinkende lys i horisonten, og ved daggry så de en japansk invasjonsstyrke - bestående av tre lette kryssere, seks destroyere, to patruljebåter og to transportskip - med kurs for Wakes korall rev.
nært hangarskip ved innfallsporten til det sørvestlige Stillehav.
Etter ordre fra kommandør Cunningham ventet marinesol
Da kommandør Winfield Scott Cunningham overtok komman doen over atollen i november, var 1 200 sivile bygningsarbeidere i
datene som bemannet femtommerne med å skyte da japanerne kom på skuddhold. Da de japanske skipene befant seg seks kilo meter utenfor kysten, åpnet de ild; fremdeles var marinesoldate
hektisk aktivitet med å bygge veier og landingsstriper og grave en kanal i korall-lagunen. Den dagen japanerne pulveriserte Pearl Harbor, var det 447 marinesoldater på Wake under ledelse av major James Devereux, og i tillegg rundt 75 mannskaper fra hærens signalkorps og marinen. Atollens luftbeskyttelse besto av en skvadron på et
nes kanoner tause. Ikke før fire av de japanske krigsskipene var kommet på en avstand av 4 500 meter åpnet amerikanerne ild. Nesten øyeblikkelig fikk femtommerne, som hadde fått ødelagt
det meste av ildstyringsmekanismen under bombeangrepene,
inn fulltreffere på to av de japanske skipene. Krysseren Yubari,
dusin jagerfly fra marinen under major Paul Putnam. Marineflyverne fløy Grumman Wildcats som var langsommere og mindre manøvreringsdyktige enn de japanske Zero'ene. Dess
invasjonsstyrkens flaggskip, haltet til havs etter å ha blitt truffet av tre granater. En destroyer ble truffet i et av ammunisjons-
uten hadde marinesoldatene tre batterier med to femtommers artillerikanoner og et dusin tretommers antiluftskytskanoner.
opphissede artillerister å hyle og hoppe opp og ned til de ble
Strendene var beskyttet av maskingeværstillinger i utkanten av jungelen. Det fantes ingen radar eller annet pålitelig alarmsystem
magasinene, eksploderte og sank. Ved ett av batteriene begynte
brakt til fornuft av en barket pelotongsersjant, Henry Bedell. «Slapp av, for faen, og kom dere tilbake til kanonene,» skrek han. «Hva tror dere dette er, en fotballkamp?»
89
Det var ikke den siste av dagens triumfer for forsvarerne av
som hadde vært med på angrepet mot Hawaii, Soryu og Hiryu.
Wake. En annen destroyer ble truffet, deretter et troppetransportskip, en krysser og så en destroyer igjen. De overleven
Invasjonsstyrken omfattet dessuten rundt 2 000 spesielle lan-
dingstropper - tøffe japanske marinesoldater.
de Grumman-flyene gjorde også sitt og slapp 50-kilos bomber
Det nye angrepet begynte, skrev kommandør Cunningham
på de japanske skipene. Enda flyet hans fikk hard medfart av
senere, «i en atmosfære av desperat forvirring der bare én faktor
fiendens antiluftskyts, fikk kaptein Henry Elrod inn en direkte
var klar og tydelig - invasjonsstyrkenes overveldende tallmessige
treffer på synkeminene som lå lagret på akterdekket på destroye
overlegenhet.» Rundt 1 000 japanske marinesoldater strømmet i
ren Kisaragi, og den eksploderte og sank uten noen overlevende.
En utrolig ting hadde skjedd. I løpet av tre kvarters kamp
land i den første bølgen. De amerikanske forsvarerne var spredt i mindre enheter over de tre småøyene. De var for få til å dekke
hadde noen hundre marinesoldater slått tilbake en hel japansk
alle strendene. Noen av de sivile arbeiderne fant våpen og kjem
invasjonsflåte. Uten engang å forsøke å landsette sine tropper,
pet side om side med marinesoldatene. Andre, uten våpen, søkte
snudde den japanske øverstkommanderende, kontreadmiral
tilflukt der de kunne, i jordhull og buskas.
Sadamichi Kajioka, flåten til havs og satte kursen mot den japanske atollbasen Kwajalein 1 000 km lenger sør. To av destroy
erne hans var senket, og fem hundre av hans menn drept.
Det ble en voldsom kamp. På en av øyene motsto 70 marine soldater en landgangsstyrke på 100 japanere og drepte nesten hver eneste en av dem. I kampens hete ble det allikevel rapportert
dag i desember 1941,» skrev historikeren Samuel Eliot Morison
til den amerikanske kommandoposten at japanerne hadde inn tatt denne sektoren. Ved daggry bombarderte stupbombere fra
senere, «vil for alltid være en stolt dag i Marinekorpsets historie.»
hangarskipene de amerikanske stillingene på atollen. Det var
Amerikanerne hadde mistet bare en mann. «Den ellevte
For første gang siden krigen begynte var japanerne blitt slått
ingen Wildcats å sette inn mot dem nå; den siste hadde forsvun
tilbake. «Angrepet på Wake,» sa en høytstående japansk marine-
net i havet dagen før. Men major Putnam, kaptein Elrod og de
talsmann etter krigen, «var et av de mest ydmykende nederlag
andre overlevende i skvadronen grep riflene og kjempet inntil de
vår marine noensinne har lidd.»
alle, så nær som én, var drept eller såret.
Cunningham, Devereux og deres soldater var opprømte, men
På den største øya hadde japanerne forsterket den første bøl
de visste at japanerne ville komme tilbake. Wake var altfor
gen av landgangssoldater og la et stadig sterkere press på marine
verdifull som strategisk utpost til at den kunne forbli på ameri
soldatene som var låst fast av tett bakkeild, bombing og bestryk-
kanske hender. Luftangrepene fortsatte ubønnhørlig, og to timer
ning fra fly. Like etter daggry trengte en japansk enhet nesten
etter midnatt den 23. desember dukket en ny og større invasjons
helt frem til et tomt kruttmagasin som var blitt omgjort til et pro
flåte under admiral Kajioka opp utenfor Wake. Denne gangen
visorisk lasarett og var overfylt av sårede amerikanere.
hadde den støtte av seks tunge kryssere og to av hangarskipene
90
Klokken 7.30 holdt marinesoldatene ennå såvidt stillingen,
men Cunningham visste at utfallet var gitt. Øyas forsvarere kunne antagelig greie seg gjennom dagen, men så snart det ble mørkt, ville de med stor sikkerhet bli valset ned. Med over 1 000 ubeskyttede sivile på øya kunne kampen lett utvikle seg til en massakre. Etter å ha rådført seg med Devereux, ga Cunningham majoren fullmakt til å overgi seg. Devereux ga motvillig soldatene rundt seg ordre om å ødelegge sine våpen og heiste et laken over kom-
mandobunkeren. Sammen med en menig soldat som bar på et kosteskaft med en hvit fille surret rundt, bega han seg så nedover veien for å finne japanerne og ga sine menn ordre om å inn stille skytingen etter hvert som han passerte dem på veien.
Wake falt lille julaften, og 122 menn ble drept i forsvaret av
landgangene som avledningsmanøvrer og ville ikke sette inn
hovedstyrken av sine bakketropper mot dem. I stedet sendte han fly fra sin sterkt reduserte flåte av P-40-jagere og B-17-bom-
bere for å angripe skipene og transportene. Japanernes hovedangrep på Filippinene begynte ved daggry den 22. desember da 43 000 soldater fra generalløytnant Masaharu Hommas 14. armé gikk i land på de palmekransede strendene i Lingayen-bukta, ca. 200 kilometer nord for Manila. Hommas
divisjoner var kamptrenet fra China og velutstyrt med panserstyrker og artilleri. Homma selv var veteran fra felttogene i China. Det keiserlige generalhovedkvarter hadde gitt ham 50 dager på å ta Luzon.
den. De isolerte forsvarernes tapperhet overskygget en dystrere side av historien om Wake: en rekke begivenheter og beslutnin ger som ble truffet mange mil fra den lille utposten.
ganger så mange soldater på bena som general Homma
Det sørgelige faktum for forsvarerne var at en flåtestyrke var blitt beordret til Wake for å styrke forsvaret av utposten
disponerte over. Men de innbefattet 100 000 ferske filippinske re servesoldater som hadde dårlig trening, var dårlig utstyrt og ble
to uker før det avgjørende angrepet, men den ble tilbakekalt før den nådde atollen. Flåtestyrken innbefattet det 33 000-tonn
dårlig ledet. MacArthur hadde brukt de siste årene før krigen til å prøve å hjelpe Filippinene med å organisere en effektiv hær på
store hangarskipet Saratoga med 72 jagere og stupbombere og som hadde en toppfart på 34 knop. Under kommando av kontre
bakgrunn av at landet skulle få sin fulle selvstendighet i 1946. Men ingenting lot til å haste, og det gikk sent fremover.
General MacArthur kunne som øverstkommanderende for de kombinerte amerikanske og filippinske styrker stable nesten tre
admiral Frank Jack Fletcher kom styrken seg av gårde tidsnok til å hjelpe til med forsvaret av Wake. Men i over tre døgn luffet Flet cher av sted i selskap med en tankbåt som ikke gjorde mer enn
Kremen av hans styrker var Den filippinske divisjon (som bl.a. omfattet 31. infanteriregiment, en ren amerikansk enhet)
13 knop, engstelig som han alltid var for bunkersforsyningen. Etter at admiral Kimmel var blitt fritatt som øverstkommande rende for Stillehavsflåten etter Pearl Harbor, var det viseadmiral
og rundt 12 000 speidere, filippinske soldater i den amerikanske hær som skulle komme til å vise seg som fryktløse og pågående
William Pye som midlertidig fungerte i stillingen. Etter de store tapene den 7. desember var Pye lite lysten på å ta noen sjanser med Saratoga, det ene av de tre store hangarskipene som Stillehavsflåten nå disponerte over. På ett tidspunkt ga Pye Fletcher
forsvarere av sitt fedreland. En divisjon i den regulære filippinske hæren var i kampklar stand, og 4. regiment av U.S. Marines hadde kommet fra Shanghai i november. Alt i alt kunne MacArthur bare regne med 25 til 30 000 pålitelige soldater.
ordre om å ile til og iverksette et luftangrep for å hjelpe forsva rerne av Wake. Så trakk han denne ordren tilbake og ga Fletcher
Hommas invasjon ble møtt av Nord-Luzon-styrken under den amerikanske generalmajor Jonathan Wainwright. Noen få filip
beskjed om å sende et forsyningsskip i forveien for å evakuere øya. Senere omgjorde han også denne beslutningen og beordret
men ble hurtig overmannet. Resten av dem brøt sammen og flyk
flåtestyrken hjem. Ingen unnsetning av noe slag kom noensinne frem til Wake.
tet. Ved solnedgang rullet tankkolonnene mot Manila, og NordLuzon-styrken var på full retrett.
I mellomtiden forberedte japanerne seg på å tilføye amerika nerne ytterligere ydmykelser på Filippinene. I uken som fulgte det store angrepet på Clark-basen gikk små japanske styrker i land
General Hommas tropper hadde knapt gått i land i Lingayenbukta før en annen japansk amfibiestyrke slo til mot Lamon-bukta, omtrent 110 kilometer sørøst for Manila. De to japanske ko lonnene dannet dermed en knipetang rundt hovedstaden. I nord
i sørøstlige og nordlige deler av Luzon. MacArthur betraktet disse
pinske hærenheter under hans kommando kjempet tappert,
Øverstkommanderende på Wake, james P. Devereux, major i Marinekorpset, og andre medfanger i en leir for krigsfanger i Shanghai holder radioer de har fått av den japanske leirkommandanten. Japanerne forbød vanligvis radioer i disse leirene - ofte under trusel om dødsstraff. Radioene Devereux og kameratene fikk, var innstilt så de bare kunne ta inn japanske sendinger. Bildet av overrekkelsen ble brukt i et japansk propagandablad.
91
forsøkte general Wainwright å etablere en forsvarslinje bak den
i Cavite sør for Manila ble en million fat olje stukket i brann, og
naturlige barrieren Agno-elven utgjorde. Dette skjedde 1. jule
enorme flammetunger slikket mot den mørke himmelen.
dag 1941. Men japanernes glimrende 48. divisjon brøt med sitt
MacArthur beordret general Parker til Bataan for å forbere
artilleri og sine tanks hurtig gjennom, og om kvelden den 26.
de forsvaret av halvøya. I uken som fulgte kjempet general Wain
desember var Wainwrights hær igjen på flukt.
wright og Parkers etterfølger, generalmajor Albert Jones, en oppholdelseskrig mens de langsomt trakk seg tilbake mot Bataan. Tid
Mac Arthur hadde forutsett det som skjedde og hadde så tidlig som 23. desember besluttet seg for å ta frem igjen en gam
lig på nyttårsdagen fikk Sør-Luzon-styrken endelig sine siste
mel kriseplan som var blitt lagt på hyllen. Den gikk ut på å trekke
kanoner og biler over Pampanga-elven og sprengte broene i luf
alle styrkene på Luzon inn på Bataan, en femti kilometer lang
ten bare timer før japanerne nådde frem. Innen 6. januar hadde
halvøy med skogkledde fjell, tett jungel og stupbratte raviner som
de fleste - men ikke alle - av MacArthurs tropper på Luzon krys set elven over til Bataan. Flere små avdelinger ble avskåret under
skilte Manila-bukta fra Sør-Chinahavet. Et slikt trekk betydde
oppgivelse av Manila til Hommas tropper, men de amerikanske
retretten og spredte seg i fjellene og jungelen for å danne gerilja
og filippinske styrkene kunne nekte dem adgang til havnen fra
grupper. Tusenvis av filippinske reservesoldater opphørte rett og
øyfestningen Corregidor ved innseilingen til Manila-bukta. «Han får kanskje flasken, men jeg har korken,» sa MacArthur. Skulle
slett å være soldater og dro hjem til seg selv. Japanerne besatte Manila den 2. januar. Samme kveld samlet
planen lykkes, måtte Wainwrights tropper holde japanerne i
en japansk fanetropp seg under akasietrærne på plenen foran
nord lenge nok i sjakk til at general George Parkers Sør-Luzonstyrke, som hadde kjempet innbitt mot landgangsstyrkene sørøst
residensen til den amerikanske høykommissæren. En japansk
for Manila, fikk tid til å trekke seg tilbake forbi hovedstaden og inn
orkesteret spilte «Kimigayo», den japanske nasjonalsangen, drøn
i Bataan. Hærens transportavdelinger hadde ikke på langt nær lastebiler nok til å gjennomføre en slik tilbaketrekning, så Manilas farge
net kanonsalutten i solnedgangen mens marinesoldaten heiste
sprakende busser ble tvunget til å gjøre tjeneste og brakte busslast på busslast med soldater, mat og ammunisjon til halv
last. I mellomtiden grov 15 000 amerikanske og 65 000 filippinske
øya. Sjelden har en militær tilbaketrekning antatt så bisarre for
soldater seg ned på Bataan. Utsiktene var dystre. Bataans matbe-
marinesoldat firte Stars and Stripes og trampet på det. Mens
Den oppgående sol. På Hommas ordre ble de britiske og ameri kanske sivile innbrakt for internering, men led ellers ingen over
mer: glorete busser og kjedelige, olivenfargede militærbiler stan
holdning var nok til 100 000 mennesker i én måned, men på halv
get seg frem i uendelige trafikkorker mellom oksekjerrene og
øya var det stuet sammen 80 000 soldater og 26 000 sivile flykt
håndtrallene til sivilbefolkningen som flyktet for japanerne.
Samtidig som hæren trakk seg tilbake til Bataan, gjorde
ninger. Heller ikke ammunisjonslagrene ville strekke til for en lengre beleiring. Men verst var kanskje mangelen på medisiner,
MacArthur seg klar til å flytte hovedkvarteret til Corregidor der
særlig på kinin, det eneste middel mot malaria på den tiden.
president Manuel Quezons filippinske regjering ville slutte seg til
Bataan var med sine dampende jungler og moskitosvermer den
ham. Ved solnedgang en trøstesløs julaften sto generalen, hans stab,
rene utklekningssump for malaria. Etter kort tid lå tusenvis til
hustruen Jean, deres fireårige sønn Arthur og guttens kantonesis-
ke barnepike Ah Cheu på bryggen nedenfor Manila Hotel. Mens
sengs med feber og frysninger. De gjenværende B-17-flyene var blitt evakuert til Australia,
og den lille Asia-flåten hadde trukket'seg tilbake til Java. For forsvaret av Bataan deployerte MacArthur sine styrker
taffelmusikken strømmet fra hotellets restaurant gikk gruppen ombord i øydamperen Don Esteban for å fraktes de 35 kilomet-
langs en 30 km lang front tvers over halvøyas øvre innsnev
rene til øya som kaltes Klippen. Fra området bak havnen hørtes vedvarende eksplosjoner.
ring. Ett korps, under Wainwright, holdt den bratte og kronglete vestkysten. Det andre, ledet av Parker, skulle beskytte sumpom
Det var oljelagrene og andre magasiner som ble sprengt i luften
rådene på østkysten. Mellom dem lå det 1 400 meter høye Natib-
for at de ikke skulle falle i japanernes hender. I marinehavnen
fjellet hvis bratte, skogkledde sider og forrevne, nærmest uover-
92
stigelige raviner gjorde det umulig for de to korpsene å holde
effektiv kontakt med hverandre. Japanerne trodde nå at Bataan snart ville være i deres hender og trakk ut general Hommas beste divisjon, den 48., til bruk i den
planlagte invasjonen på Java. Til erstatning fikk Homma 65. bri gade fra Formosa, for det meste sammensatt av rekrutter med
knapt en måneds trening bak seg. Den japanske offensiven begynte 9. januar med en konsen trert artilleribeskytning som rystet hele den nordlige delen av halvøya. Parkers område på vestsiden av Bataan kom først under
angrep. Den 11. januar om kvelden - en yndet angrepstid for
japanerne - stormet «Banzai!»-skrikende infanterisoldater mot piggtrådsperringen rundt de amerikanske og filippinske stillinge ne. Noen av japanerne kastet seg mot piggtråden og dannet broer
av lik som soldatene i annen angrepsbølge kunne krabbe over. Men det første angrepet ble kastet tilbake og kostet japanerne 300 falne. Nå fulgte to ukers harde kamper langs hele frontlinjen med vekslende fremgang for begge parter. Begge hærer brukte tanks og artilleri, men japanerne hadde fullt herredømme i luften. Til
slutt greide to av Hommas beste regimenter ved å rykke nedover sentrum av halvøya langs sidene på Natib-fjellet å presse seg mel lom Wainwrights og Parkers indre flanker og truet med å avskjære deres retrettmuligheter. MacArthur beordret tilbaketrekning til en ny forsvarslinje midtveis ned på halvøya. Retretten var fullstendig kaotisk; solda
tene måtte klatre over steile klippebredder og hugge seg gjen nom tett jungel. De få veiene i regionen var et eneste virvar av Forsvaret av Bataan ble ledet fra hærens stabshovedkvarter dypt inne i Malinta-tunnelen på Corregidor (over).Corregidors fall markerte slutten på et felttog som begynte med angrepet på Clark-flybasen (under). Japanerne gikk i land på nordsiden av Luzon og kjempet seg nedover Bataan. Erobringen av Corregidor satte punktum for det fem måneder lange felttoget.
medtatte busser og lastebiler og utslitte soldater. Da en ameri kansk baktropp kom vaklende frem til de nye stillingene den 25. januar, skjeggete og skitne, la en av offiserene merke til ansiktene deres. De «var fullstendig uttrykksløse», skrev han senere; solda
tene så ut «som vandrende lik». Selv under tilbaketrekningen ble amerikanerne utsatt for en ny trusel mot sine baktropper. Japanerne foretok fire amfibielandganger på smale odder i det sørvestlige hjørnet av Bataan. Disse områdene ble etter dårlig evne forsvart av en broket styrke
sammensatt av sjøfolk, marinesoldater, flyvere som hadde mistet sine fly og filippinske politistyrker. Ved raske forsterkninger av effektive filippinske speidertropper til de truede distriktene, fikk man demmet opp for landgangsstyrkene og gradvis drevet dem
93
tilbake til strendene. På ett sted forskanset japanerne seg i klippehuler i vannkanten. De ble til slutt utslettet av ild fra patrulje-
avbrøt offensiven, sank nå gradvis og nærmet seg fortvilelse.
båter utenfor og dynamittgubber som speiderne slapp ned på
ligere forsterket av eh stadig sterkere følelse av håpløshet. En radiotale som president Roosevelt holdt den 23. februar og som
dem ovenfra. Amerikanerne fikk lære en lekse som kom til å gjenta seg mange ganger under Stillehavskrigen: Uansett hvor desperat situasjonen var, foretrakk den japanske soldat døden
Virkningene av sult, sykdom og ustanselige luftangrep ble ytter
var ment å skulle inspirere troppene, tjente hovedsakelig til å klargjøre hvor håpløs situasjonen var ved å understreke at de ikke
fremfor overgivelse. Innen midten av februar var amfibietruselen avverget. Men ved den nye forsvarslinjen hadde japanerne knapt tatt en pause
kunne gjøre seg håp om å få forsterkninger fra De forente
før de gikk til voldsomme angrep på Parkers styrker i øst og Wain-
fikk etter hvert tilnavnet Muldvarp-Doug («Dugout Doug») av
wrights i vest. De håpet å bryte igjennom før forsvarerne fikk
sine utsultede soldater, og det faktum at han på dette tidspunkt
stater.
MacArthur, som satt relativt trygt på festningen Corregidor,
gravet seg ned. I tusmørket i den nesten ugjennomtrengelige jun
reiste til Australia, bidro heller ikke til å gjøre ham mer populær
gelen utviklet kampen seg til en infanteriduell på kloss hold.
blant troppene.
Et japansk regiment greide å snike seg gjennom Wainwrights
MacArthur hadde vært forberedt på å bli til den bitre slutt, på å bli tatt til fange eller dø på Corregidor. I ukevis hadde han mot
altfor utstrakte frontlinje, men ble så låst fast av amerikanskfilippinske motangrep. Japanerne organiserte en sirkelrund
forsvarsstilling og forsvarte seg desperat. Men Wainwrights sol dater fikk splittet dem i to lommer og gradvis nedkjempet en av de omringede gruppene. Den japanske obersten som ledet den
stått presset fra Washington om å forlate Filippinene. Men så i slutten av februar ga Roosevelt ham personlig ordre om å dra til Australia for å ta kommandoen over de amerikanske styrkene som skulle samles der til en motoffensiv når tiden var inne. Den
andre gruppen, greide å slå seg frem gjennom jungelen til sine
10. mars tilkalte MacArthur general Wainwright, fortalte ham
egne linjer. Men av de 1 000 soldatene som hadde brutt gjen nom Wainwrights front to uker tidligere, overlevet bare 377.
om reiseordren og overlot ham kommandoen over styrkene på
Den innbitte motstanden Homma møtte, gjorde ham i annen
Luzon. «Kommer jeg frem til Australia,» sa MacArthur, «så kom
mer jeg tilbake så snart jeg kan med så mye jeg kan.»
uke av februar overbevist om at han burde avbryte offensiven.
Kvelden etter gikk MacArthur med familien og en del av sta
Han hadde brukt mer enn de 50 dagene han var blitt innvilget
ben ombord i flere motortorpedobåter som lå og duvet ved
til erobringen av Luzon og hadde mistet over 7 000 døde og
Corregidors brede betongmolo. Ombord på PT-41 vendte Mac
sårede i kampene om Bataan. Ytterligere 10 til 12 000 var satt
Arthur seg mot skipperen, løytnant John Bulkeley, en skjegget,
ut av spill av malaria, denguefeber, dysenteri eller beriberi. Allike vel hadde den gjenstridige fienden greid å beholde kontrollen
tønnebrystet ung offiser med to revolvere ved hoften, som
over halvparten av halvøya. Homma trakk sin utmattede armé
ke amfibieangrepet på Bataan. «Du kan kaste loss når du er klar,
hadde senket to landgangsfartøyer under den mislykkede japans
noen kilometer tilbake og ba Tokyo om forsterkninger. I de nesten
Buck,» sa MacArthur. Han hilste med luen til dem som sto igjen på
to månedene med relativ ro som nå fulgte, styrket de amerikans
bredden da båtene gled ut gjennom minefeltene rundt Corregi
ke og filippinske styrkene sine stillinger, la minefelter og om
dor mot åpent hav.
organiserte det som var igjen av artilleriet.
MacArthur og hans følge dro i båt til Mindanao, 800 kilometer lenger sør. Der gikk han over i et B-17-fly som førte ham de
Men på dette tidspunkt var det ikke lenger japanerne som var
2 500 kilometrene til Darwin.
hovedfienden. Sykdom og underernæring lammet gradvis Mac-
Kort etter ankomsten til Australia, mens han krysset konti
Arthurs armé. Det var nesten slutt på kininbeholdningen, og
nentet med tog på vei til Melbourne, fikk generalen et budskap
matforsyningene var så små at soldatene i skyttergravene så ut som vandrende skjeletter.
fra hærens stabssjef, general George C. Marshall, hvor det frem
Humøret, som hadde fått en kraftig oppsving da japanerne
ner, tanks eller tunge våpen til Australia. MacArthur oppdaget
gikk at det hittil hverken var sendt amerikanske infanteridivisjo
Øverstkommanderende for de amerikanske styrker i Det fjerne østen, general Douglas MacArthur, rådfører seg med den filippinske president Manuel Quezon på Corregidor da felttoget på Filippinene nærmer seg klimaks. Uke før hans land ble okkupert, flyktet Quezon med ubåt til Australia og dro senere til USA for å danne en eksilregjering der. MacArthur dro med motortorpedobåt til Mindanao og fløy deretter til Australia hvor han etablerte sitt nye hovedkvarter.
94
også at de 250 allierte flyene i Australia raskt var blitt skutt i filler av japanerne. Australia sto selv i så stor fare for å bli invadert at
ham i Australia gjennom et fremskutt hovedkvarter på Corregi dor. Men Washington, som ikke var klar over dette, utnevnte
landet hjemkalte to divisjoner fra Midtøsten. Disse nedslående
Wainwright til øverstkommanderende for alle amerikanske styr
meldingene punkterte selv MacArthurs uforbederlige optimisme.
ker på Filippinene. Etter en del pinlig forvirring overtok Wain
«Gud hjelpe oss alle,» mumlet han. Ikke desto mindre møtte han pressen en time etter at han
wright kommandoen den 20. mars og ble forfremmet til general løytnant. MacArthur skulle holde et slags «overoppsyn» fra
var blitt orientert om situasjonen og leste opp en tøff, ordknapp
Australia.
erklæring. Han hadde kommet til Australia, sa han, for å organi
sere «den amerikanske offensiv mot Japan». Han avsluttet med et løfte som kom til å bli et slags krigsrop for de allierte styrkene. «Jeg kom igjennom,» sa MacArthur, «og jeg skal vende tilbake igjen.» Før MacArthur forlot Filippinene, hadde han organisert sin kommando i fire deler som alle skulle være ansvarlige overfor
I mellomtiden fortsatte Bataans dødskamp. I slutten av mars var bare en fjerdedel av de opprinnelige 80 000 forsvarerne kamp dyktige, og de fleste av disse var syke og utsultede. Hver dag ble tusen menn rammet av malaria. Matrasjonene var blitt hal
vert og så halvert igjen og besto nå av rundt en kvart kilo ris pr. dag pluss femti-seksti gram fisk eller hermetisk kjøtt. Ved en-
95
kelte tilfeller måtte offiserene holde mennene sine tilbake så de ikke skulle spise råtnende kjøtt av døde dyr. Washington prøvde å få frem forsyninger til garnisonen på
bytte for japanerne. Da kvelden kom, var stiene og grusveiene sørover fulle av tusenvis av amerikanere og filippinere som stavret vekk fra fronten. Japanske tanks og infanteristyrker lå i
Filippinene, men resultatet av anstrengelsene var håpløst util
hælene på dem, og de dødbringende Zero-jagerne bestrøk
strekkelige. Den japanske hær hadde sikret seg nøkkelbasene på
ustraffet veiene med maskingeværild.
Sør-Filippinene. Den japanske marine avpatruljerte de snevre
Da fronten brøt sammen, begynte amerikanske demolisjons-
sjørutene fra Australia og Nederlandsk Ostindia. Til tross for godt
grupper i Mariveles på sørspissen av Bataan å sprenge restene av
planlagte og ofte heroiske forsøk på å bryte blokaden, kom ba
ammunisjonslagrene i luften og satte fyr på oljereservene. Rundt
re tre forsyningsskip frem til Filippinene. Nå og da dukket en ubåt
2 000 personer, deriblant 104 sykepleiersker, greide å komme seg
med mat eller ammunisjon opp utenfor Mindanao eller Corregi
over til Corregidor med småbåter og lektere. På uttrykkelig ordre
dor, men for det meste måtte The Battling Bastards of Bataan,
fra MacArthur ga Wainwright på Corregidor ordre om et siste
som de kalte seg, greie seg alene.
Samtidig styrket japanerne sin hær i Bataan. General Hom
motangrep. Men King ute i felten motsatte seg dette. Klokken 11 om formiddagen den 9. april - seks dager etter at
mas sterkt reduserte 14. armé ble forsterket med 14 000 friske sol
den siste japanske offensiven hadde begynt - satte King seg ned
dater, rundt 150 nye kanoner og 60 bombefly. Homma fikk be holde kommandoen til tross for den motgang hæren hans hadde
ved et feltbord, ansikt til ansikt med general Hommas operasjonsoffiser, oberst Motoo Nakayama. Den amerikanske genera
møtt, men Tokyo viste sin utålmodighet over den langsomme
len ba om å få bli i 12 timer for å samle sine sårede. Nakayama
fremrykningen ved å skifte ut tre av hans høyeste stabsoffiserer.
avslo kaldt. «Vil våre soldater få skikkelig behandling?» spurte
Om morgenen den 3. april ble det brått slutt på dødperioden. Denne dagen hadde en spesiell betydning for begge de stridende
King. «Vi er ikke barbarer,» svarte Nakayama. King spente trett av
hærene. På den ene siden av frontlinjen var det langfredag, på
værende 76 000 soldatene på Bataan.
den andre siden var det minnedagen for den legendariske keiser
Jimmu, Hirohitos stamfar.
seg revolverbeltet, la det på bordet og overga seg og de gjen På Corregidor satt MacArthurs etterfølger fremdeles med kor ken. Malinta-tunnelen på øya, et sinnrikt nettverk av bombe-
og artilleribombardement, det voldsomste hittil under felttoget.
sikre, underjordiske ganger forsterket med betong, var utstyrt som en kombinasjon av stabshovedkvarter, kommunikasjons-
Beskytningen ble fulgt av et massivt fremstøt av tanks og infante
senter, ammunisjonsmagasin, sykehus og tilfluktsrom. Kystartil
ri mot sentrum av amerikanernes linjer. Fortumlet over villskapen
Japanerne begynte angrepet med et fem timers knusende luft-
i angrepet trakk de desorganiserte amerikanske og filippinske
leriet og bombekasterne, 56 i alt, var supplert med enda større 14tommers kanoner på tre småøyer rundt festningen. Den ene av
styrkene seg tilbake, satte seg fast, og trakk seg tilbake igjen.
disse øyene, Fort Drum, liknet på en overdimensjonert bunker,
Bombardementet fortsatte på lørdag, sved av skogen og forvand
struttende av 14-tommers og 6-tommers kanoner; den fikk til
let omhyggelig planlagte forsvarsverker til forvridd jernskrap.
navnet «betongslagskipet». Japanerne satte nå all sin styrke inn
I løpet av påskemorgen hadde japanerne erobret sitt første mål -
mot de befestede øyene. Utfallet var det aldri tvil om. I nesten
de øvre skråningene på det 650 meter høye Samat-fjellet som
én måned ble de 13 000 amerikanerne og filippinerne på Corre
dominerte slagmarken under. To filippinske hærdivisjoner var
gidor utsatt for nesten konstant artilleribeskytning. Dag og natt
blitt utslettet, og general Parkers styrker sto i fare for å bli drevet
haglet det granater fra mer enn 100 japanske kanoner. Så intenst
ut i Manila-bukta.
var bombardementet at de overlevende sa at det virket som om
Dagen etter satte generalmajor Edward King jr., som hadde fått
de ble beskutt med kjempemessige maskingeværer i stedet for
kommandoen over Bataan da Wainwright erstattet MacArthur på Corregidor, inn det meste av sin spinkle reserve, deriblant det
kanoner. Brannene raste over øyas overflate til den til slutt så ut
skattede 31. infanteriregiment, i et desperat motangrep. Men de
utmagrede og våpenmessig underlegne amerikanerne ble et lett
96
som en utbrent askehaug. Skjøtene i betongveggene i Malintatunnelen utvidet seg under det voldsomme granatregnet. Over alt var det skitt, støv og stank av død. Én etter én ble Klippens
egne kanoner - som for det meste sto i åpne stillinger og var sår
bare for luftangrep og høyvinklet artilleribeskytning - brakt til
taushet. Utmattelsen, sulten og den ustanselige terrorbombingen
gelsene for overgivelsen av de befestede øyene i Manila-bukta.» Så kontaktet han MacArthur i Australia over radio: «Jeg har etter beste evne kjempet for Dem fra Lingayen-bukta til Bataan og til
Corregidor. Farvel, general.» Men det var en ung radiotelegrafist fra Hæren, korporal Irving
gjorde sin virkning. «Det faktum at vi konstant var omgitt av eksplosjoner, ødeleggelse og død gjorde at våre verdinormer
Strobing fra Brooklyn, som tikket ut Corregidors siste budskap:
forandret seg drastisk,» skrev en av de overlevende. «Vi ønsket
«Alle tuter som unger. De stabler døde og sårede i vår tunnel...
bare å få leve fra dag til dag. Et skikkelig måltid, et bad, mulighe
festen er over.» Under et hvitt flagg dro Wainwright i land for å møte Homma
ten for å sove under et bombesikkert tak - det var det som telte.» Den 2. mai fikk Corregidors siste store kanonstilling en full
som insisterte på at han måtte overgi hele Filippinene, ikke bare Corregidor. Wainwright vred seg foran avgjørelsen - de ameri
treffer i ammunisjonslageret. Titonns kanonløp fløy i luften som
kanske og filippinske kommandoene på Mindanao og andre øyer
fyrstikker; detonerende ammunisjon rystet hele klippefestningen.
var ikke beseiret, og de var rede til å fortsette kampen, om nød vendig som gerilja. Men Homma gjorde det klart at det ikke
Nå var det bare kanonene på Fort Drum - betongslagskipet som kunne svare effektivt på den japanske sperreilden. Tre netter senere gikk Hommas soldater i land på Corregidor. Før det var gått fire timer, var de bare halvannen kilometer unna inngangen til Malinta-tunnelen. Tanks rullet i land, og det japanske artilleriet siktet seg inn på den siste amerikanske forsvarslinjen, forsvart delvis av 500 gaster som kjempet som infanterister.
ville bli noen våpenstillstand med mindre alle styrkene overga seg. Overbevist som han var om at Malinta-tunnelen med sine sykepleiere, sine sårede og sine skrekkslagne sivile ville bli et slaktehus, kapitulerte Wainwright. Dagen etter ga han over
japansk radio fra Manila lederne for alle hærenheter på Filippi nene instruks om å legge ned våpnene. I løpet av de neste fem
Like før middag den 6. mai telegraferte Wainwright til president
ukene gjorde de motvillig som de hadde fått ordre om, én etter
Roosevelt: «Med knust hjerte og hodet bøyet i sorg, men ikke i skam, meddeler jeg Deres Eksellense at jeg i dag må avtale betin
én, men ikke før mange tusen av soldatene hadde flyktet opp i
fjellene for å overleve, og kjempe, som best de kunne.
97
TRAGEDIE PÅ FILIPPINENE
W*
WHO*
For å spare sine utmattede og overvunne soldater overgir generalmajor Edward King (i midten) den filippinske bastion på Bataan til en japansk oberst.
99
ET MARERITT VERRE ENN OVERGIVELSEN Den 9. april 1942 overga de 76 000 filippinske og amerikanske
troppene på Bataan den fjelldekkede halvøya de hadde holdt
i 14 uker, til japanerne. Overgivelsen markerte den mest omfat tende kapitulasjon av en amerikansk militærkommando i
landets historie. En måned senere oppga de 13 000 forsvarerne av Corregidor denne klippeøya ved innløpet til Manila-bukta. Bortsett fra spredt geriljamotstand, hadde dermed hele Filippine ne falt. For de overvunne troppene markerte overgivelsen begynnel
sen til et mareritt i krigsfangenskap. Fangene på Corregidor fikk ikke mat på en uke og ble så ført i land på lektere og drevet som kveg gjennom Manilas gater under japanernes seiersfest. Til slutt General Wainwright, den amerikanske øverstkommanderende på Filippinene, gir sine tropper ordre om å overgi seg over japansk radio. Ved siden av Wain wright en japansk sensor.
ble de sendt med tog til en improvisert fangeleir ved Cabanatuan.
For troppene på Bataan gikk det enda verre. Japanerne, som
hadde ventet å møte rundt 25 000 relativt friske fanger, ble kon frontert med over dobbelt så mange menn, de fleste syke og
utsultede. De slapp snart opp for mat, vann og medisiner. Alt
for få lastebiler og tog var satt av til transporten av fangene de 100 kilometrene nordover til 0'Donnell-leiren. For de fleste
ble den en grusom utholdenhetsprøve til fots. Noen av japaner
ne behandlet fangene bra, delte mat og sigaretter med dem og slapp til og med fri fanger de hadde fått ordre om å drepe. Men de fleste av fangevokterne betraktet overgivelse som en util givelig forbrytelse som gjorde fangene uverdige til enhver
medfølelse. De klubbet i hjel, stakk ned eller skjøt dem som ble hengende etter, og ved en anledning ble rundt 350 filippinske
soldater halshugget eller stukket ned med bajonett i løpet av en blodig orgie som varte i to timer. Enkelte vakter tvang fanger
til å begrave sine kamerater levende, mens disse strevet avmektig
for å komme opp av de nyoppkastede gravene. Av de 70 000 som var i stand til å begynne på Dødsmarsjen, døde minst 7 000. Resten, sa en amerikansk lege som overlevet,
nærmest krøp inn i ODonnell-leiren. En soldatdikter som senere døde i fangenskap, skrev om marsjen gjennom Bataan: Den liden de kolonnen fortsetter. Bak meg/Enda et lik ved siden av veien.
100
Filippinske og amerikanske soldater overgir seg utenfor Corregidors 470-meter lange Malinta-tunnel, der deres garnison motsto 27 dagers artilleribombardement.
101
Filippinske og amerikanske soldater avvæpnes av seierherrene ved Mariveles før starten på Dødsmarsjen fra Bataan. Mange fanger ble også fratatt mat, ur og andre verdigjenstander. En av fangene, en tidligere fotballspiller på NotreDame-laget, ble fratatt sin skolering fra 1935 av en vakt, men den ble levert tilbake av en offiser som høflig forklarte: «Jeg tok eksamen i Sør-California i 1935.»
Utmattede tropper fra Corregidor-garnisonen ligger med tøttene hvilende på skoene for å bedre blodsirkulasjonen. Disse soldatene ble ført fra festningen med lastebåter og deretter stuet inn i stekende varme godsvogner på den fire timer lange turen til Cabanatuan, en uferdig filippinsk leir. Etter to måneders fangenskap hadde 2 000 av amerikanerne omkommet av sykdom og sult.
102
Fangene Samuel Stenzler, Frank Spear og James Gallagher med bakbundne hender under en kort hvil på den drepende marsjen til fangeleiren.
103
Med sine utmattede kamerater i improviserte bårer nærmer Bataan-fangene seg målet for den slitsomme marsjen - O'Donnell-leiren, på en støvete slette på Luzon. Her
104
skulle malaria, dysenteri, underernæring og brutalitet komme til å kreve opp til 400 filippinske og amerikanske liv pr. dag.
105
Mannskapet på B-25-bomberen til lederen for angrepet, oberstløytnant Doolittle, (nr. 2 fra venstre), oppstilt foran flyet før det historiske overraskelsesangrepet på japan.
107
BOMBERNE SOM BLÅSTE VEKKJAPANS SELVTILLIT Helt siden det 13. århundre, da en tyfon ødela en mongolsk inva-
sjonsflåte, hadde japanerne trodd at en Kamikaze, eller Gud
dommelig Vind, gjorde øyriket deres usårbart. I 1942 ble denne troen støttet opp med en mer moderne tillit til luft- og sjøpatruljer. Men den 18. april dette år ble begge illusjonene splint ret da 16 amerikanske bombefly under ledelsen av oberstløyt
nant James H. Doolittle feiet inn fra havet og bombet Tokyo og fire andre store japanske byer før de forsvant mot vest igjen. Planene for dette dristige fremstøtet ble påbegynt kort tid
etter katastrofen i Pearl Harbor, og det hadde en dobbelt målset ning: å svekke japanernes selvtillit og bygge opp amerikanernes.
Men Japan lå utenfor rekkevidde av de amerikanske bombeflybasene, og det ville være det rene selvmord å angripe med
regulære hangarskipbombere med deres begrensede rekkevidde Mens Doolittles lederfly forsvinner som en prikk i det fjerne, tar fly nr. 2 av fra
på 460 km; japanske luft- og sjøstyrker ville blåse hangarskipene
dekket på USS Hornet med kurs for japan.
til himmels før de kom nær nok til å sende opp flyene. Løsningen man valgte var enestående: å sende opp landbaser te bombefly fra et hangarskip utenfor japanernes normale kon-
trollradius. Under strenge sikkerhetsforanstaltninger fikk hånd
plukkede bombepiloter opplæring i kort take off av en marinepilot. Hvor de skulle, fikk de først vite etter at de var kommet
ombord på hangarskipet Hornet, hvis dekk var tettpakket av
fasttjorte B-25-bombere. Etter 18 dager i sjøen, neddynget av bomber og reservetanker, sjanglet bombeflyene på vingene fra Hornets rullende flydekk, ca. 1 000 km fra Tokyo. Hangarskipet
var blitt observert av patruljebåter, men mens japanerne ventet
på at det skulle komme innenfor vanlig oppsendingsradius, var bomberne allerede underveis for å droppe lasten på japansk jord. Deretter fløy de mot fristeder i China og Russland. Det korte raidet gjorde ikke store skader, men fikk betyd
ning for krigens videre utvikling. Japanerne ble skremt av mulig heten for liknende angrep og fremskjøt noe overilet sine planer om en utvidelse av forsvarsområdet, en beslutning som bare uker senere førte til et sviende nederlag i slaget om Midway. Rai
det påvirket også vanlige borgere. «Vi begynte å tro at vi var
uovervinnelige,» som en av dem sa.
108
Ombord på Hornet før take off. Et bombemannskap forbereder seg på å avvise eventuelle flyangrep over Japan og lader maskingeværammunisjon, kaliber 50.
109
Marinebasen ved Yokosuka i Tokyo-bukta dukker frem under høyre propell på en B-25 der annenflyveren var Richard A. Knobloch, en 23 år gammel løytnant fra Milwaukee. Sekunder etter at han tok dette bildet med et amatørkamera, iakttok Knobloch fascinert hvordan de fire 250-kilos bombene blåste opp maskinhaller, en flytedokk der et handelsskip ble ombygget til hangarskip, og andre installasjoner. Praktisk talt alle andre bilder som ble tatt under raidet gikk tapt da alle unntatt ett av de 76 flyene enten crashlandet i China eller ble oppgitt i luften da de gikk tomme for bensin. Piloten på det siste flyet, som på grunn av en bensinlekkasje hadde valget mellom å gå ned på havet utenfor China eller nødlande i nærmeste vennligsinnete land Sibir - valgte å lande i Vladivostok, der russerne internerte mannskapet og beslagla flyet og alle kameraer.
110
111
Doolittle betrakter vraket av sin B-25. Den styrtet på en kinesisk rismark etter at mannskapet hadde hoppet ut i fallskjerm.
Mannskapet på en B-25-bomber fraktes i bærestoler av vennligsinnete kinesere underveis til den kinesiske hovedstaden, Chungking, der de sluttet seg til mannskapene fra andre fly.
112
Amerikanske flyvere i sikkerhet i et hjem i Chuchow etter landingen i China mottar en delegasjon kinesere. En av flyverne på stedet hvil i senga.
113
Etter å ha landet i fallskjerm i China, bare tre kilometer fra de japanske okkupasjonsstyrkene, tar disse fire amerikanske flyverne en pause i flukten fra fiendtlige tropper og fly - som de greide å unnslippe med hjelp av kinesiske bønder og soldater. På flukten brukte flyverne nesten alle mulige kinesiske transportmidler - elvebåt, hest, rickshaw, bærestol og knottdrevne busser og tog.
Et bombemannskap som midtpunkt under en avskjedsseremoni i en kinesisk kystlandsby før avreisen til Chungking. Som hevn for at kineserne reddet og dekket amerikanerne, iverksatte japanerne en tremåneders terroraksjon, myrdet tusenvis av sivile kinesere og la hele byer og landsbyer øde.
114
115
116
Løytnant Robert Hite, en av de åtte flyverne som ble tatt til fange av japanerne i det okkuperte China, føres med bind for øynene fra et transportfly i Tokyo. Tre av de åtte ble henrettet og en fjerde døde i fengsel. Hite og de andre som overlevde, satt i fengsel i 40 måneder, det meste av tiden i enecelle, helt til japans nederlag endte deres lidelser.
117
Generalløytnant Tomoyuki Yamashita, den barkede øverst kommanderende for Japans 25. armé, var ikke videre poetisk an
lagt. Men i morgentimene den 4. desember 1941, da 19 transport-
skip fullastet med soldater under hans kommando stevnet ut av havnen på tidevannet, kikket Yamashita opp mot himmelen og så at månen fremdeles var oppe enda solen hadde stått opp.
Dette slo ham som et godt tegn. Der han sto utenfor sin lugar
ombord på Ryujo Maru laget han på sparket et kort dikt for å mar
kere begivenheten. Av en eller annen grunn glemte Yamashitas hengivne adjutan ter å nedtegne hans poetiske utgytelser for ettertiden, men følel
sen han hadde av at lykken sto dem bi, skulle vise seg å være opp siktsvekkende velbegrunnet. I de neste seks måneder skulle de omfattende militæroperasjoner som nå ble satt i verk, komme til
å høste den ene suksess etter den andre. Målet for dette ambisi øse foretagendet var intet mindre enn full maktovertagelse i Sør-
øst-Asia. Indochina var allerede i japanernes hender, okkupert i 1941 med feigt samtykke av det falne Frankrike. Slagplanen Yamashita
og hans tropper nå satte ut i livet, innebar okkupasjon av Thai land med et parallelt utfall ned gjennom den jungelkledde Malakka-halvøya for å erobre den britiske bastionen i Singapore. Sam tidig skulle massive japanske fly- og marinestyrker iverksette et
omfattende angrep på det oljerike Nederlandske Ostindia. Til
slutt kunne så japanerne avslutte offensiven i Sørøst-Asia med å drive britene ut av det strategisk viktige Burma.
Fra utgangspunktet - øya Hainan utenfor sørkysten av China Invasjonshær over havet
måtte Yamashitas styrker tilbakelegge 1 760 km over åpent
Patruljebombernes advarsel til britene
hav før invasjonsarmadaen nådde sitt bestemmelsessted. Kon voien stevnet mot tre små fiskehavner på østkysten av Kra-eidet,
Et forkludret forsvar Singapores forsmak på dommedag Forferdelse over tapet av HMS Repulse og Prince of Wales Japanernes jungeltaktikk
den smale landtungen der det sørlige Thailand grenser opp til
det nordlige Malaya. Sjøreisen ville ta i alt fire dager, hadde krigs-
planleggerne i Tokyo regnet ut.
Slitsom retrett til en beleiret øy
Yamashitas konvoi skulle møte en eskorte av japanske krigs
Overgivelsen av Storbritannias «uinntagelige bastion»
skip utenfor sørspissen av Indochina. Den kombinerte flåten
Sumatras olje går opp i flammer
skulle så seile inn i Siam-bukta og dreie kraftig av mot vest og sør
Ulike kamp i Javasjøen
til den nådde de planlagte invasjonsstrendene på den andre siden av bukta.
Kampen om Burma
Rangoon faller
Et hint om det bemerkelsesverdige hell som skulle komme til
Retretten som endte i vill flukt
å følge Yamashita-ekspedisjonen fikk man like over middag den 6. desember. De to flåtene hadde nettopp møttes da en Hudson-
FREMSTØTET MOT SØR
bomber på patrulje fra den britiske flybasen i Kota Bharu i det nordlige Malaya dukket ut av skyene. Flyveren drøyde ikke;
portskipene. De fikk inn fulltreffere på tre av skipene, hvorav to ble satt i brann og ett sank. Men angrepet fikk ingen virkning
han var på yttergrensen for sin aksjonsradius. Da han kom til bake, rapporterte han det han hadde sett: et visst antall skip -
på invasjonen. Da flyene dukket opp, var de fleste av de 5 300 japanske soldatene allerede landsatt.
tilsynelatende handelsskip - eskortert av japanske kryssere og destroyere. Noen hadde kurs nordvestover, sa han, andre vest
til det var for sent. Og selv da gikk han bare halvhjertet til verks og
over og andre igjen sørover. Rapporten ble telegrafert til hovedkvarteret for Den britiske overkommando for Det fjerne østen i Singapore, 500 km lenger sør, og ble der nøye gransket. At japanerne var på farten, var åpenbart, - men hvortil? Kanskje til Bangkok, eller Singora, en
Brooke-Popham utsatte avgjørelsen om å iverksette Matador
sendte en infanteribataljon for å innta en strategisk åsrygg 50 km inne i Thailand, på veien til Pattani. Bataljonen kom sent av går de, ble oppholdt på grensen av thailandske politistyrker og ble drevet ut av Thailand av japanerne før de nådde frem til åsryg gen. Pattani falt uten kamp; ved Singora gjorde thailandske
havneby i det sørlige Thailand, ikke langt fra grensen til Malaya. Eller til selve Nord-Malaya, nær Kota Bharu. Eller muligens til alle
styrker bare symbolsk motstand.
tre steder.
knekke. Da invasjonsstyrkene svermet i land, ble de stanset av
Hvis målet lå i Thailand, befant britene seg i en delikat situa
sjon. Av alle landene i Sørøst-Asia var det bare Thailand som hadde greid å unngå å bli et vedheng til en eller annen fjerntlig gende imperialiststat. Britene i Malaya hadde utarbeidet en plan
med kodenavnet Matador om å sende tropper til forsvar av Singo ra hvis en japansk invasjon i Sør-Thailand syntes nær foreståen
Kota Bharu og flybasen der viste seg å bli en hardere nøtt å morderisk maskingeværild fra stillinger bak strendene. Men så styrtet soldater frem og kastet seg over skyteskårene i maskingeværstillingene. Kameratene stormet de blindede stillingene med håndgranater og bajonetter, og gradvis ble det laget bresjer i kystforsvaret. Markene inn til basen var spekket med miner, men
de. Men London hadde gjentatte ganger manet til tilbakeholden
de japanske soldatene var oppdratt til å betrakte selvmord både som en ære og en plikt og nølte ikke med å detonere minene med
het, og overkommandoen i Malaya nølte med å gå til aksjon.
sine egne kropper så de andre kunne rykke trygt frem. Om etter
Sent på ettermiddagen den 6. desember utstedte øverst
middagen kom langtrekkende japanske bombefly fra Indochina og bombet og bestrøk basen gjentatte ganger. Ved firetiden
kommanderende for de britiske styrker i Det fjerne østen, luftmarskalk Sir Robert Brooke-Popham, en ordre som overhodet ikke refererte til Matador-planen, men bare satte alle styrker i Ma laya «i høyeste beredskap». Samtidig øket han antallet rekognoseringsflyvninger over Siam-bukta. Været neste dag arbeidet i Yamashitas favør; skyer og øsende regn nedsatte sikten betraktelig. Først mot kvelden fikk BrookePophams fly øye på noe. Kl. 17.30 ble noen av de japanske skipe ne observert med kurs for Singora, kl. 18.30 ble andre sett under
oppsto det panikk blant forsvarerne da det spredte seg et falskt rykte om at fiendtlige styrker befant seg inne på leirområdet.
En evakuering over hals og hode begynte. Stasjonsstaben satte fyr på bygningene, operasjonsrommene og det meste av lagrene.
I hastverket glemte de å ødelegge det som var igjen av bom ber og brensel og etterlot seg også rullebanen i brukbar stand. 24 timer etter landgangen var Kota Bharu og flybasen på japanske hender.
veis til Pattani, en annen thailandsk havneby nærmere grensen, og Kota Bharu. Yamashitas egentlige invasjonsplan var nå avslørt, men lykken
sto ham fortsatt bi. Først kl. 21.00 fikk overkommandoen i Singa pore beskjed om observasjonene - bare tre timer før de japanske transportskipene begynte å ankre opp utenfor Singora, Pattani
og Kota Bharu. Ingenting syntes å lykkes for britene fra starten av. Royal Air Force-fly ble sendt til Singora-området for å angripe trans
Yamashita hadde fått en oppsiktsvekkende god start, og han var
fullstendig sikker på et heldig utfall av felttoget som nå var i gang. Til erobringen av Malaya hadde han bare 60 000 menn til dispo sisjon, mot britenes 88 000. Men den tallmessige overlegenheten
gjenspeilte ikke det faktiske militære styrkeforholdet. Den bri tiske hæren i Malaya var en hastig sammenrasket blanding av australske, britiske, indiske og innfødte malayiske rekrutter. Som
det allerede hadde vist seg ved flybasen i Kota Bharu, var ikke alle
119
troppene til å stole på. De to indiske divisjonene som var avsatt
En engelsk forretningskvinne som bodde i en leilighet over
til forsvaret av det nordlige Malaya, manglet ledere; mange yngre
butikken sin, sto målløs i vinduet og så hvordan en bombe jevnet
offiserer og underoffiserer var blitt trukket ut og sendt tilbake
en forretning lenger nede i gaten med jorden. Hun ringte til poli
til India for å trene opp nye grupper av ferske rekrutter.
tiet «Det er flyangrep!» ropte hun. «Hvorfor slår ingen av lysene?»
Den britiske hæren i Malaya led under en desperat mangel på tanks, artilleri, kommunikasjonsutstyr, til og med på verktøy og
reservedeler til det utstyret de hadde. London hadde hendene
«Vær ikke redd,» fikk hun til svar. «Det er bare en øvelse.»
«Vel, hils og si at de overdriver,» glefset hun. Singapore var fullstendig uforberedt på angrepet. Luftvern-
fulle på andre krigsskueplasser og hadde gitt lav prioritet til
mannskapene var så utrenet at britene besluttet å ikke sende opp
Malayas anmodninger om materiell. Dessuten var hærens tak tiske teorier basert på en europeisk modell. Våpnene og utstyret
sine nattjagere av frykt for at de skulle bli skutt ned av byens egne forsvarere. Sivile forsvarskontorer var ikke engang bemannet.
den disponerte over, egnet seg dårlig i det fuktige tropeklimaet,
Først etter at bombeflyene var borte, ble flyalarmen slått på og en
og de aller fleste soldatene var hverken fysisk eller psykisk forbe redt på jungelkrig - og var heller ikke utstyrt for det. De var, som
eventuell mørklegging overveiet. Men det var umulig å finne mannen som hadde nøkkelen til hovedbryterne, og gatelampene
en kritisk stemme påpekte, pyntet «som juletræn>, nedlesset av
ble stående og skinne.
oppakning, ryggsekk, ulltepper, gassmasker og matrasjoner som vesentlig besto av tunge hermetikkbokser.
I slående kontrast til sin britiske motpart kunne den japanske
Britene i Singapore konkluderte med at bombingen var et rent slumpetreff. Som så ofte tidligere ble det gjentatt at Singa pore var - og alltid ville være - en «uinntagelig festning», like sterk
soldat i felten greie seg med en håndfull ris eller to og litt pickles
som Gibraltar. Livet som privilegert elite i frodige, tropiske omgi
og tørket tang til å krydre den med. Klærne og våpnene var av letteste type. Og han var ingen novise i jungelen: invasjonstrop-
velser hadde lullet britene i koloniene inn i en bedagelig selvtilfredshet. Det syntes uhørt at Japan kunne representere noen
pene hadde fått opplæring i tilsvarende terreng på Hainan og
alvorlig trusel mot mer enn hundre års hvitt herredømme. I
i Indochina. Og viktigere enda - mange av de japanske soldatene
Singapores klubber bare for hvite hadde visse myter festnet seg
hadde krigserfaring fra felttoget i China.
Strategien for Malaya-felttoget var ganske enkel. Fra Singora
og ble regnet som innlysende sannheter. Japanske skip og fly var dårligere enn Vestens. Japans småkalibrede våpen kunne ikke en
og Pattani skulle japanerne slå seg mot vest over Kra-eidet - som
gang drepe et menneske. Det faktum at japanske styrker nå had
er mindre enn 160 km bredt på dette stedet - og deretter
de kjørt seg fast i China, skyldtes ikke kineserne motstandsevne, men japanernes udugelighet. Den japanske soldat kunne hver
arbeide seg sørover inn i Malaya og ned langs vestkysten der over fra Kota Bharu. Nær sørspissen på halvøya skulle de to hær-
ken skyte eller fly skikkelig fordi han så dårlig - et resultat, ble det sagt, av den samme hudfold som gjorde at japanernes øyne vir
gruppene møtes før angrepet på Singapore, den stolteste britiske
ket skrå.
de beste veiene var. En mindre styrke skulle følge østkysten ned
bastion i Det fjerne østen og hovedmålet for hele Malaya-felt toget.
Tre dager etter Singapores ilddåp ble mytene om Japans under
Innbyggerne i Singapore fikk en forsmak på hva de hadde
legenhet stedt til hvile for godt av en av krigens mest oppsikts
i vente allerede før Kota Bharu falt. Halv fem om morgenen den 8.
vekkende episoder. Ved solnedgang ‘den 8. desember stevnet en
desember, mens invasjonsstyrkene fremdeles strømmet i land
flotilje av britiske krigsskip ut av Singapores gigantiske marine
lenger nord, kom 17 japanske bombefly drønnende inn over
base og satte kursen nordover på et hastig improvisert oppdrag:
byen for å angripe flyplassene utenfor. En del av bombelasten
å oppspore og senke den japanske invasjonsflåten utenfor Kraeidet og dermed - håpet man - kvele angrepet på Malaya i fød
falt over det tettbefolkede sentrum i selve byen. Folk var som
vanlig sent oppe i Singapore, og henimot daggry var byen frem deles et glitter av lys. Rundt 200 mennesker, de fleste kinesiske
selen.
kjøpmenn og sikh-nattvakter, ble drept eller såret, og et stort an
pygmeer i selskap med to kjemper: slagkrysseren Repulse på
tall bygninger ødelagt.
120
Fire av de seks skipene i flåten var destroyere og virket som
32 000 tonn og slagskipet Prince of Wales på 35 000 tonn. Begge hovedskipene var nykommere i Singapore - utsendt av London, da spenningen begynte å stige i øst-vest-forholdet, for
Angrepsstyrken hadde allerede dratt da katastrofemeldingene begynte å strømme inn til Singapore. Fienden hadde ikke bare tatt Kota Bharu, men også alle de andre flybasene i Nord-Malaya.
å markere overfor Japan at uansett hvor dypt Storbritannia var
Etter fem timer i sjøen mottok Phillips følgende melding fra sin
innviklet i krigen i Europa og Nord-Afrika, så hersket den britiske marine fortsatt over de syv hav.
stabssjef: «Jagerbeskyttelse onsdag tiende vil ikke, gjentar ikke, være mulig.» Admiralen trakk på skuldrene. «Vel,» sa han, «vi får greie oss uten.»
Repulse var en veteran, bygget i 1915, og senere ombygget så mye at den av spøkefugler ble kalt HMS Reparasjon. Prince of Wales var flunkende ny, marinens stolthet og glede. Churchill
hadde valgt den til å frakte seg til Atlanterhavspakt-møtet med Roosevelt i august. Ombord på Prince of Wales var den nye øverstkommande rende for Storbritannias Fjerne østen-flåte, admiral Tom Phillips. Med sine 1,65 m på strømpelesten var det ikke til å unngå at Philllips var kjent som «Tommeliten» - men også som «bare hjerne og ingen kropp». Han hadde tilbrakt 38 av sine 53 år i marinen og fnøs foraktelig av den stadig vanligere tro i visse kretser at sjøstyr-
Håpet om å komme overraskende var også spolert. Det tykke skydekket dagen etter skjulte dem for fiendtlige fly. Men sent på ettermiddagen spredte skyene seg og avslørte tre fly i det fjerne,
utenfor skuddhold. Phillips konkluderte med at oppgaven var blitt for risikabel, og da mørket kom, satte flåten kurs for Sin gapore igjen. Men dens nærvær var allerede kjent av japanerne - ikke på grunn av flyene, men fordi en japansk ubåt hadde fulgt etter skipene tidligere på dagen. Underveis sørover fikk Phillips en ny melding fra stabssjefen, der det het at en fiendtlig styrke hadde gjort landgang i havne
ker ikke har noe å sette opp mot flystyrker. Men om Phillips var storkjeftet, var han også forsiktig. Da han la frem sin angrepsplan
kunne fremdeles komme til nytte, og Phillips la om kursen mot
for kollegene i Singapore, hadde han sagt at det var to betingelser
Kuantan. Kl. 08.00 neste morgen ble en av destroyerne sendt inn
som måtte oppfylles om den skulle lykkes. Det var av avgjørende betydning at han kom overraskende på japanerne. Og når han
i havnen. «Alt er stille som en regnværssøndag,» signaliserte den tilbake.
nærmet seg Singora, der konsentrasjonen av japanske skip var størst, ville han trenge støtte av jagerfly.
De antatte invasjonsstyrkene, viste den senere granskningen, hadde vært et par vannbøfler som hadde forvillet seg inn på
byen Kuantan, halvveis mellom Kra-eidet og Singapore. Flåten
noen minelagte rismarker. Den indiske garnisonen hadde hørt eksplosjonene, antok det verste og varslet Singapore.
Flåten var blitt skjebnesvangert forsinket på hjemturen. Kl. 10.20, sørøst for Kuantan, ble et speiderfly observert, og skipene ble gjort kampklare. Mannskapene behøvde ikke vente lenge. Kl. 11.00 dukket det opp ni japanske bombefly. Repulse og Prince of Wales begynte å gjøre unnvikelsesmanøvrer mens kanonene spilte opp med en sperreild så tett at sprøy
ten etter fallende granatsplinter fikk sjøen til å se ut som om «noen kastet sand utover vannflaten», for å sitere en av de japans
ke flyverne. Men flyene kom stadig nærmere, i formasjon, og
konsentrerte seg om Repulse. En bombe traff skipet midtskips, to andre streifet sidene og forårsaket flere branner. Cecil Brown, en amerikansk radiokorrespondent ombord på Repulse, hørte en kanoner motvillig bemerke: «Faen så fin bombing til dem å være.» De neste som kom var ni lavtflyvende torpedofly. Ved å
Japan begynte erobringen av Malaya den 8 desember 1941 da generalløytnant Tomoyuki Yamashitas 25. armé gikk i land ved Singora, Pattani og Kota Bharu, nær grensen mellom Malaya og Thailand. (Thailand het Siam til 1939 da navnet ble forandret. I 1945 ble det igjen omdøpt til Siam og så til Thailand igjen i 1949.) Yamashitas tropper gikk vestover for å avskjære Malaya ved Kra-eidet og rykket så sørover langs begge kystene til johore. Her gjorde britene desperat motstand før de måtte trekke seg tilbake til Singapore. Øyfestningen falt 70 dager etter at felttoget begynte, én måned tidligere enn Yamashita hadde forutsett.
121
manøvrere i siksak unngikk Repulse å bli truffet, men en kvartmil
luftherredømme i Malaya. Veien lå nå åpen for en parademarsj
unna ble Prince of Wales truffet av to torpedoer samtidig. Begge
nedover halvøya.
propellakslene på babord side stanset, og rormekanismen sviktet. Det ble signalisert til Repulse: «Ikke under kontroll.»
100 dager. Det tok ham 70 dager.
Da Prince of Wales begynte å krenge, manøvrerte Repulse
Yamashita hadde regnet ut at han kunne innta Singapore på
Malayas forrevne, jungelkledde terreng virket som skredder
nærmere for å se om den kunne være til hjelp. Da skipene lå
sydd for japanerne. De brukte sine tanks og sitt artilleri med stor
nær hverandre, dukket det opp ni torpedofly til. Prince of Wales
effektivitet på det begrensede veinettet. Når de nærmet seg en
ble truffet av tre torpedoer, Repulse av fem. En av dem blokerte
britisk stilling, raste panservognene frem mens infanteriet fulgte etter i lastebiler. Ble panservognene stanset, gikk infanteriet til
krysserens ror, og dermed var også den ute av kontroll.
Kaptein William Tenant beordret alle mann på dekk og
angrep på stillingen. I små grupper smøg de seg rundt fiendens
livbåtene ut. «Lykke til, og Gud være med dere,» sa han. Menne
flanker, listet seg langs de smale stiene de innfødte jegerne bruk
ne begynte å kravle over rekka; flere av Tenants offiserer grep
kapteinen og tvang ham med seg. Kl. 12.33 hadde Repulse en
te eller staket seg frem i det stillestående sumpvannet på enkle flåter. Når de så hadde kommet bak fiendens stilling, satte de i
slagside på 70°. Da veltet den over og gled ned i havet.
gang en
kakofoni
av
fyrverkeri
for
å
overbevise
fien
Nye bølger av fiendtlige bombefly svermet så rundt Prince of
den om at de var omringet av overlegne styrker. I forvirringen som
Wales som spydde røyk og drev rundt i en stadig større oljeflekk.
oppsto, ble så tanks satt inn mot de rådville troppene. Ofte kun
Kl. 13.15 traff den siste bomben. Det digre skipet skalv som om
ne de også angripe britiske forsterkninger som kom marsjerende i
det var blitt rammet av en gigantisk slegge. På broen sto admiral
kolonner på veien og spre kaos blant disse.
Phillips og Prince of Wales' kaptein, John Leach, side om side,
I slike og liknende situasjoner viste sykkelen seg å være til
stramme som ladestokker. De sto der fremdeles fem minutter
uvurderlig hjelp for Yamashitas tropper. Når panservognene ryk
senere da Prince of Wales krenget over og sank.
ket frem, ble det ofte sendt syklister i forveien for å rekognosere
Den hadde akkurat gått under da 11 jagere fra RAF dukket
langs veiene. Når så fienden var kastet på flukt, tråkket de av sted,
opp. De var blitt utsendt som svar på den eneste anmodning om
raskere enn sine egne tanks, for å opprettholde presset på de
hjelp som var kommet igjennom fra flåtestyrken. Flyverne kretset
vantro over skueplassen. Hundrevis av grimete, utmattede menn
vikende troppene. Ofte fungerte de som mobilstyrker til å utfors ke ukjent terreng og krysset elver uten broer med sykkelen over
klamret seg til vrakgods eller rodde rundt i oljehavet og vendte
hodet. Beleilig nok hadde Malaya vært en flittig avtager av japans
tommelen opp til flyene over - «som om de var på ferie i Brigh
ke sykler, så hvis en sykkel trengte reparasjon, fantes det som
ton», rapporterte en av flyverne senere - mens de ventet på å
regel reservedeler i nærmeste by eller landsby.
bli plukket opp av destroyerne. I alt ble 2 081 menn reddet, 820 omkom. Av totalt 88 fiendtlige fly ble bare fire skutt ned. Det var morgen i London da Admiralitetet mottok nyheten.
De britiske soldatene ble ofte tvunget til å flykte inn i junge
len foran fremrykkende japanske tropper. Av alle plager de måt te igjennom, var det jungelen de fryktet mest. De holdt ikke ut
Statsministeren hadde ennå ikke stått opp da First Sea Lord Sir
den drepende varmen, blodiglene, tornekrattet. Den tropiske
Dudley Pound ringte. Med brutt stemme fortalte han hva som
vegetasjonen nedsatte ofte sikten til et par meter, og de kunne
var skjedd ved Kuantan. «Jeg var glad jeg var alene,» sa Churchill
ikke opprette skikkelige ildlinjer når fiendtlige soldater nærmet
senere. «Ikke under hele krigen fikk jeg et mer direkte sjokk. Mens jeg lå der og vred meg i sengen gikk sannheten i all sin gru
seg. Jungelens nerveslitende, gjennomtrengende stillhet ga seg og
opp for meg. I hele dette enorme havområdet var Japan enehers
så psykologiske utslag. En britisk oberst som besøkte en indisk en
ker, og vi var svake og nakne overalt.»
het rapporterte: «De var fullstendig nedbrutt... gravsti II heten på bakken som bare ble understreket av det lyddempende jun-
Innen krigens fjerde dag hadde japanske bombefly ikke bare greid å senke Repulse og Prince of Wales, men også knust britenes
122
gelteppet rundt dem, gikk mennene på nervene.»
Innen midten av januar kontrollerte Yamashita to tredjedeler
av halvøya. Britenes stadig vanskeligere situasjon førte til at gene ral Sir Archibald Wavell, øverstkommanderende for de allierte amerikansk-britisk-nederlandsk-australske styrkene i Det fjerne-
østen, avla en flyvisitt. Øverste sjef for bakkestyrkene i Malaya, generalløytnant A. E. Percival, ville fortsette de oppholdende
rundt Muar-elven mot Japans beste soldater, Den keiserlige garde. Britene sendte i all hast 51 Hurricane-jagere fra England i
et forsøk på å stanse angriperne ved Muar, men de trege og tunge Hurricane-flyene ble et lett bytte for de raskere og mer manøv-
kampene ned gjennom halvøya for å vinne tid til det ble sendt
reringsdyktige Zero'ene. Til slutt ble de 4 500 forsvarerne i Muarområdet tvunget til å opprette en statisk front hvor de var altfor
forsterkninger til Singapore. Men Wavell ga ordre om full tilbake trekning til Johore, Malayas sørligste delstat, som var adskilt fra
spredt. De holdt ut i to uker, men ble langsomt malt i stykker av fiendens overlegne antall. Allikevel greide 900 å redde seg i sikker
Singapore av et sund, gjennomsnittlig mindre enn halvannen ki
het. Den keiserlige garde hadde regnet med å utslette fienden fullstendig og følte at de hadde mistet ansikt. Som represalie
lometer bredt.
Kampene i Johore varte i to uker og syntes først å gå i forsva rernes favør. Yamashitas forsyningslinje hadde alltid vært svak,
halshugget de systematisk 200 sårede australiere og indere som
men nå var den strukket nesten til bristepunktet. Japanerne
var blitt etterlatt fordi kameratene ikke hadde greid å bære dem gjennom jungelen.
begynte å slippe opp for mat og ammunisjon, og mange av soldatene var syke og sårbente. Mot dem sto nå den uthvilte 8.
km lange fronten tvers over Johore, og de britiske styrkene sto
Til slutt brøt japanerne gjennom den ene flanken av den 150
australske divisjon som var blitt holdt i reserve i Johore. Australier
dermed i fare for å bli omringet. Ordren om tilbaketrekning ble
ne forkastet den statiske forsvarstaktikken og ga japanerne en
gitt, og troppene begynte sin strevsomme vandring mot Singa
dose av deres egen medisin, med bakhold og infiltrasjon bak
pore. Men før de trakk seg tilbake, fikk australierne tilfredsstillel sen av å låse inne to japanske kompanier i tett formasjon og
fiendens linjer. Sammen med indiske tropper som var trukket tilbake fra nord områdene, utkjempet australierne en voldsom kamp i jungelen
drepe de fleste av dem fra skjulte stillinger. Da den siste soldaten satte foten på Singapores jord om morgenen den 31. januar,
HÅNDBOK FOR INVASJONSTROPPENE Da den japanske invasjonsflåten var underveis til Sørøst-Asia, fikk hver soldat utlevert en brosjyre merket «konfidensielt» å studere. For fatteren var oberst Masanobu Tsuji, sjef for invasjonshærens planleggingsstab, og hensik ten med den var å piske opp krigernes kamp lyst og sette dem inn i et vidt spekter av emner, fra lokalbefolkningens kulturelle særegenheter til helsevern og våpenstell i tropiske strøk. Tsuji, en av Japans mest farverike offiserer, hadde så høye tanker om sin kombinerte ideologi-traktat og «gjør-det-selv-»håndbok at han ga den tite len: «Les denne alene - og krigen kan vinnes.» Noen utdrag: Vi har i Japan i de senere år tankeløst kom met til å betrakte europeerne som høyerestående og å forakte kineserne og folkene i sør. Dette er som å spytte i våre egne øyne. Så snart du setter foten på fiendens jord, vil du med egne øyne få se hva den hvite manns undertrykkelse innebærer. Praktfulle bygninger på toppen av fjell og åser skuer ned på de innfødtes små, halmdekte hytter. Det er blodpenger fra de asiatiske folk som gjør det mulig for disse små minoritetene å leve i luksus. Etter århundrers undertrykkelse av Europa er disse innfødte nå nesten fullstendig uttæret. Vi kan nok ønske å gjøre dem til mennesker
Oberst Masanobu Tsuji, håndbokens forfatter.
Pass deg for giftige slanger. Disse lurer i det høye gresset eller på grener i trærne, og hvis du ikke ser deg for, kan du lett bli bitt. Oppdager du en farlig slange, skal du natur ligvis drepe den. Du bør også svelge leveren rå og koke kjøttet. Det finnes ingen bedre medisin for å styrke kroppen. Ananas og kokosnøtter er bra mot tørsten, og i fjellstrøk vil du oppdage at du vil ha sam me nytte av å hugge av en gren av wistaria og suge på grenen. Når du møter en fiende etter landgangen, så se på deg selv som en hevner som ende lig står ansikt til ansikt med sin fars morder. Her er mannen hvis død vil lette ditt hjerte for dets byrde av gnagende raseri. Får du ikke utryddet ham fullstendig, vil du aldri få fred i livet. Før du kommer til kampområdet - senest ombord på båten -, bør du skrive ditt testa mente og sammen med det legge en hårlokk og en bit av en fingernegl, slik at du er rede til å dø når som helst og hvor som helst. Det er bare klokt av en soldat å ordne sine private ting på forhånd.
igjen så fort som mulig, men vi må ikke vente oss for mye. Våpen er levende gjenstander, og geværer liker ikke varme mer enn mennesker gjør det. Når soldaten hviler, bør han også la geværet få en hvil og i stedet for vann gi det en god slurk med olje.
123
ble dynamittladningene som var plassert av britiske ingeniører
Ved middagstid nærmet 23 000 japanere seg Bukit Timah, en
detonert, og vannet i Johore-stredet strømmet gjennom et 60 meter bredt gap i veiovergangen.
200 meter høy ås med utsyn til hele øya. Et britisk motangrep
Singapore var nå isolert og beleiret, et visnende symbol på et døende imperium. I det nordvestlige hjørnet av øya lå den enor
mislyktes da forbindelseslinjene igjen brøt sammen. De neste fire
dager reparerte japanerne veiovergangen over Johore-stredet og brakte over sine tanks. Byen Singapore ble bombardert døgnet rundt og var som
me marinebasen stille og forlatt under røyken fra to store bran
en eneste ruin. Gatene var et virvar av nedskutte lysstolper, elek
ner som britene selv hadde påsatt endog før de siste soldatene hadde krysset veiovergangen. Basen hadde kostet millioner på
triske ledninger og veltede biler og trikker. Oppsvulmede lik lå og
millioner, og det hadde tatt 15 år å bygge den. Over det normalt
seg overalt.
råtnet i en varme som ikke ble mindre av brannene som bredte
så travle havneområdet på sørkysten drev stanken av brennende
Over én million mennesker var stuet inn på et område på fem
gummi. Det var forsyninger som ble ødelagt for at ikke fienden
kvadratkilometer, dobbelt så mange som normalt holdt til der i
skulle få tak i dem. I én uke forberedte japanerne angrepet. Takket
fredstid. Øyas vannbeholdning svant hurtig inn: for hver sjette
være deres landsmenn som eide en del av gummiplantasjene i Johore, var det blitt bygget gode veier helt ned til strendene
liter som ble pumpet inn i byens reservoarer, rant fem ut igjen
langs Johore-stredet. På disse veiene ble det nå kjørt frem store mengder materiell, blant annet tungt artilleri og 200 sammenlegg bare båter til overfarten.
Kl. 23.00 den 8. februar åpnet 440 japanske kanoner ild
samtidig og overdøvet fullstendig det voldsomme uværet som ak kurat da raste over Singapore. Den pågående Yamashita som un der hele felttoget hadde presset britene nådeløst og uopphørlig
foran seg, brukte nå opp de siste rester av sin ammunisjon som om han hadde uuttømmelige lagre å ta av. Under dekke av artilleribombardementet satte den første angrepsbølgen over stredet
mot mangrovesumpene på nordvestkysten av Singapore. Nå
fulgte en lang redselsnatt for soldatene som møtte hovedtyngden av angrepet - to hastig sammenraskede australske bataljoner som nettopp hadde kommet hjemmefra og helt manglet kamp-
erfaring. Japanerne brukte den samme opprivningstaktikken som hadde gitt dem seier på fastlandet - de brøt gjennom forsvars
linjen og angrep forsvarerne på flankene. Australierne så døden nærme seg fra alle kanter. Uvante som de var med mangrovela-
byrinten, kom enhetene bort fra hverandre og gikk tapt. Ved daggry kunne en signalartillerist i Tengah-basen nord
for byen Singapore observere noen av de overlevende på flukt. «De kom halvveis løpende, halvveis snublende, fullstendig redsel-
slagne,» sa han. «De fleste hadde bare shorts på seg. Få hadde støvler, og føttene deres var bare sår og flenger. Våpen og ammu nisjon hadde de slengt fra seg. De gispet og stønnet usammen hengende, det rene babbel.»
Generalløytnant A. E. Percival, øverstkommanderende for bakkestyrkene i Malaya (ytterst til høyre) underveis for å overgi Singapore. Han ledsages av sine adjutanter; en av disse bærer «Union Jack», en annen (til venstre) et hvitt flagg. Den japanske offiseren i midten eskorterte dem til Ford-fabrikken i utkanten av byen Singapore. Over et nakent trebord overga der Percival Storbritannias stolte bastion i Østen til generalløytnant Tomoyuki Yamashita.
124
gjennom ødelagte rør og ledninger. Fulle, bevæpnede og stadig mer pågående desertører plyndret butikker og stappet skjortene fulle av sigaretter og mat for å forberede seg på byens fore stående sammenbrudd.
Enda mer skremmende virket meldingen om en episode ved militærsykehuset i Alexandra. Japanske soldater hadde slått seg
adjutanter og den australske kommandanten, generalmajor Henry Cordon Bennett. Festningen Singapores stilling ble vur
inn, gått amok og stukket ned både pasienter og pleiere med bajonettene. Mer enn 300 mennesker ble drept. Noen få vitner
dert og funnet håpløs. «Stille og sørgmodig besluttet vi å overgi oss,» fortalte Bennett senere.
unnslapp, og det de kunne fortelle, bidro til å øke panikkstem-
ningen som spredte seg i byen.
Samme ettermiddag møttes Percival og Yamashita over et na kent bord i Ford Motor Companys bombeskadde bilfabrikk ved
Tidlig om morgenen fredag den 13. februar slapp en japansk fly
foten av Bukit Timah. Det ble en kort samtale. Percival ba om ut settelse over natten - angivelig for å få overgivelsen godkjent av
ver et budskap fra general Yamashita over general Percivals hovedkvarter i Fort Canning. Det var skrevet i utsøkt høflige for mer og strømmet over av komplimenter til britene for deres tap perhet og «krigeregenskaper» - og endte med å oppfordre dem til å overgi seg. Percival telegraferte budskapet til general Wavell på Java og tilføyde at han ikke hadde til hensikt å verdige Yamashita
med et svar. Men etter at japanerne hadde rykket ytterligere frem, ble det søndag den 15. holdt en konferanse i det bombesikre stabsrommet under Fort Canning. Til stede var Percival, hans
sine overordnede. Yamashita svarte at kampene ville fortsette hvis ikke Percival straks aksepterte betingelsene. Percival nølte. «Ja eller nei?» spurte Yamashita. Percival bøyde hodet og hvisket
at han aksepterte. Kl. 08.30 tidde kanonene. De japanske soldatene begynte å
synge «Kimigayo», Japans rolige og verdige nasjonalsang. Yama
shita samlet sin stab i hovedkvarteret og feiret den tradisjonelle seiersseremonien med tørket blekksprut, kastanjer og sake. Offi serene vendte seg mot det fjerne Tokyo og hevet vinglasssene til en høytidelig skål. Yamashita - som heretter alltid ble kalt «Tigeren fra Malaya» -
hadde vunnet en overveldende seier. Britene hadde i løpet av felt toget mistet 138 708 mann i døde, sårede og savnede, mot japa nernes 9 824. Erobringen av Singapore var et drepende slag mot
britenes prestisje. På et tidlig stadium av Malaya-felttoget var det britiske imperium i Det fjerne østen dessuten blitt tilføyet en
annen dyp ydmykelse. Overlegne japanske troppestyrker hadde krysset over til Hong Kong fra det kinesiske fastland og tvunget kronkolonien til overgivelse 1. juledag 1941. Med tapet av Singa
pore hadde britene dermed mistet begge sine strålende juveler i Østen. Singapores fall innebar at japanerne fikk full kontroll over hele
Malakka-halvøya med dens rike forekomster av tinn, jern, gull, bauxitt og gummi. Dessuten var krigen nå ført helt ned til Malakka-stredet, bare 100 km fra Sumatra, den neste største av De ostindiske øyer og et av de oljerikeste områder i hele Asia.
Erobringen av Nederlandsk Ostindia var allerede i full gang da
Singapore falt. Japanerne hadde utarbeidet en trepunktsstrategi for erobringen av det store øyriket. I øst skulle de trenge sørover til øyene Amboina og Timor og dermed avskjære forbindelseslin jene til og eventuelle forsterkninger fra Australia. I midten skulle
Borneo og Celebes erobres, og helt vest i øyriket var planen å angripe Sumatra så snart Singapore hadde falt. Når alle disse
125
mål var nådd, skulle så de samlede invasjonsstyrker forenes i et angrep på øya Java, også rik på olje og mineraler og dessuten
Det ble stille i rommet da Doorman tok ordet. Deres oppgave var, sa han, å stanse invasjonen av Java - å oppspore og utslette
sentrum for de allierte marineoperasjoner i Sørøst-Asia og hoved
den fiendtlige konvoien som nå var underveis. Over sjøkarte
kvarter for den felles allierte militærkommando. Da Singapore falt, var planen allerede iverksatt, og japanerne
ne forklarte han hva hans plan gikk ut på og leste opp de alliertes kampordre. Møtet varte ikke lenge, og enkelte mintes etterpå
arbeidet seg metodisk ned gjennom Nederlandsk Ostindia. Am-
at admiralen var mer enn vanlig sjarmerende den aftenen. Da
boina var tatt, og Timor sto for tur. Japanske tropper var landsatt
han takket dem for oppmerksomheten og forlot selskapet, gjorde
på Borneo og Celebes, og det var bare et tidsspørsmål før disse
offiserene honnør. Det var siste gang de skulle møtes.
øyene falt.
Senere samme kveld gled de allierte skipene gjennom Sura bayas minefelt og dannet formasjon i åpen sjø. Først tre britiske
Den 14. februar, dagen før Singapore overga seg, ankom de
første invasjonsstyrker til Sumatra i form av 700 fallskjermsoldater som dalte ned fra himmelen over Palembang. Befolkningen
destroyere side om side. Bak disse fem kryssere etter hverandre to nederlandske, en britisk, en australsk og en amerikansk -
i byen var allerede travelt opptatt med å ødelegge fruktene av
USS Houston som var blitt meldt senket så mange ganger at
års slit og enorme investeringer - oljefeltene, lagertankene og de
mannskapet hadde gitt den tilnavnet Gjengangeren på Java-
store raffineriene til Dutch Shell, og det eneste lager av høyver
kysten. To nederlandske destroyere beskyttet flankene, og fire
dig flybensin i hele Nederlandsk Ostindia. Mange av fallskjermsol
amerikanske destroyere dannet baktropp.
datene ble drept, men kampene forsinket ødeleggelsesarbeidet,
Doormans skip var medtatte etter tidligere trefninger, og
og før det kunne gjenopptas, kom et massivt angrep fra havet.
mannskapene var nedslitte. Den kombinerte angrepsstyrken had
Seks japanske kryssere, ett hangarskip, elleve destroyere og åtte transportskip ankret opp ved munningen av Musi-elven, 80
de ingen felles signalkode, ingen luftstøtte, ingen pålitelige opp
km fra Palembang. En hel infanteridivisjon ble sendt med små
og det i et område som flommet over av olje. Slaget i Javasjøen begynte neste ettermiddag cirka 150 km
lysninger om fienden og et stadig svinnende forråd av bunkers -
fartøyer oppover elven mot byen. De langt færre og dårligere utstyrte forsvarsstyrkene tømte i desperasjon store mengder
nord for Surabaya da de allierte skipene møtte ikke én, men to
olje på elven og tente på. Hundrevis av japanere omkom i flam
japanske konvoier eskortert av tre kryssere og 14 destroyere
mehavet, men hovedtyngden av troppene kom igjennom.
under admiral Takeo Takagi. To av Takagis kryssere vokste opp av
Japanerne erobret Palembang neste dag - og dermed halvpar
horisonten i øst, dreide alle de 20 8-tommers kanonene rundt
ten av oljelagrene på De ostindiske øyer.
og åpnet ild på lengste avstand - 27 000 meter. «Flak av kopper-
Det ville ta måneder å bygge opp igjen oljeinstallasjonene,
men i mellomtiden kunne japanerne konsentrere seg om det siste angrepsmålet i Nederlandsk Ostindia: naboøya Java. Den
avsluttende kampen om Java begynte på havet den 27. februar da de allierte prøvde å stanse en invasjonsflåte som nærmet seg.
Om ettermiddagen dagen før slaget hadde øverstkommande
rende for den kombinerte allierte flåten, kontreadmiral Karel
Doorman fra den nederlandske marine, innkalt sine offiserer til en briefing. Det ble en festlig aften i hovedkvarteret i Surabayas fornemste boligkvarter. Offiserene var stilig antrukket i nypresset
hvitt med gulltresser. De dvelte ikke ved de daglige japanske bombetoktene over Surabaya; de skålte for vennskap og en ly sere fremtid og betraktet en praktfull tropisk solnedgang over
palmene i havnen.
Med blinkende bajonetter presenterer tropper Ira generalløytnant Sho/iro lidas 15. armé gevær under en masseoppstilling like før de krysser grensen mellom Thailand og Burma. Fire måneder senere falt Burma, og det markerte slutten på et seks måneders felttog gjennom Sørøst-Asia som plasserte halvannen million kvadratkilometer og 150 millioner mennesker under Tokyos herredømme.
126
farvede flammer slikker langs ildlinjen deres,» skrev kaptein Wal ter Winslow ombord på Houston i dagboken. «Hjertet hamrer i
minutter senere dukket en japansk eskortestyrke på tre kryssere
brystet på meg ved tanken på at den første salven er underveis.»
De allierte skipene drønnet tilbake, og én japansk krysser trakk
ildveksling. Fire torpedoer slamret inn i Perth og senket den. Houston ble truffet av flere granater og fikk revet opp skroget
seg ut av slaglinjen med fordekket i brann.
av tre torpedoer. Da skipet la seg over mot styrbord, ble kaptein
og ni destroyere opp på scenen, og det oppsto en kort og ulike
Men Takagis kanonérer ga mer enn de fikk. En granat hylte
Winslow slynget ut i det oljete vannet der han ble liggende
inn i den engelske krysseren Exeter og eksploderte i maskinrom met der den drepte 14 menn og satte seks av de åtte kjelene ut
og se skipet gå ned. «Det var som om et plutselig vindkast grep the Stars and Stripes og viftet det i en siste, trossig gest,» mintes
av funksjon. En torpedo slamret inn i siden på den nederlandske
han. Så gikk det en siste skjelving gjennom skipet, og Gjengange
destroyeren Kortenser; skipet brakk i to og forsvant i havet. Tre nye japanske destroyere dukket opp. Den britiske destroyeren Electra ble rammet av en skur av granater og sank.
ren fra Java-kysten var borte for godt.
Ved solnedgang brøt Takagi kontakten for å eskortere trans-
portskipene inn i tryggere farvann. Doorman ombord i krysse ren DeRuyter satte etter de flyktende konvoiene. Den allierte
Japanerne landet på Java dagen etter. Allierte fly angrep trans portskipene og landgangsfartøyene, men de møtte liten effek tiv bakkemotstand. Nederlenderne overga De ostindiske øyer for melt i Batavia den 9. mars, og dermed var det slutt på deres tre hundre år lange herredømme over øyriket.
styrken var nå redusert til fire kryssere, og uten luftrekognosering
ble det en famling i mørket. Mens Doormans skip presset på i japanernes kjølvann, marker te japanske fly kursen deres med lysbluss som brant på vannet
som store sankthansormer. Under dekke av mørket gled fiendt lige kryssere inn mot de allierte skipene. Rundt midnatt var det mindre enn 9 000 meter som skilte de to flåtene. Japanske torpedomannskaper skjøv 12 nye, hypereksplosive torpedoer inn i
rørene og fyrte løs. En voldsom eksplosjon kløvet den nederlandske krysseren
Java og sendte den brennende til bunns. Bare sekunder etter
rystet en ny eksplosjon DeRuyter så flammesøylene sto høyt til
værs. Fra broen ga Doorman de to gjenværende krysserne, Houston og den australske Perth, ordre om å komme seg i sikker
I Tokyo var keiser Hirohito glad over nyheten om den neder landske overgivelsen, men han var også urolig. «Krigens frukter faller nesten for lett i munnen på oss,» sa han til marki Koichi Kido, den keiserlige geheimeseglbevarer. Japans militære ledere
så ikke slik på det. Opprømte over seieren hadde de allerede iverksatt et angrep mot en annen fiendtlig festning i Sørøst-Asia - Burma, et isolert fjelland som hadde vært på britenes hender siden slutten av forrige århundre. Den umiddelbare fordel japanerne ville ha av en seier i Burma
var at de dermed fikk fjernet truselen om et motangrep fra nord mot sine nye besittelser i Malaya og Ostindia. Men det var også et annet viktig moment. Gjennom fjellene i det øvre Burma gikk den smale, buktende veien som var den eneste brukbare forbin
het. Med et siste skjelvende drønn gikk så det nederlandske flaggskipet ned og tok med seg Doorman og 366 av hans menn.
delseslinje over land fra alliert territorium til China. Burma-veien var møysommelig hakket ut i fjellsidene for at Chinas vestlige allierte kunne få sendt inn de forsyninger landet så sårt trengte i
Den 28. februar prøvde Houston og Perth å komme seg gjennom Sunda-stredet mellom Java og Sumatra i håp om å flykte inn i
kampen mot de japanske okkupasjonsstyrkene. Fikk japanerne først tatt Burma, ville China kunne kveles og undertrykkes én
Det indiske hav. Et enkelt rekognoseringsfly kunne ha fortalt
gang for alle.
dem at japanerne hadde sperret den passasjen og nå landsatte tropper i nærheten av Batavia, Javas hovedstad (senere omdøpt
Burma-felttoget startet om morgenen den 23. desember 1941. Da kom rundt 60 japanske bombefly inn over Rangoon, Burmas
til Djakarta). Da Houston og Perth rundet et nes vest for Batavia, kom de
hovedstad og militære hovedkvarter og dessuten en av de trav leste havner i Det indiske hav.
plutselig over transportskipene som lå ubeskyttet utenfor kysten. Krysserne fosset inn og senket to av skipene på kloss hold. Bare
over 2 000 mennesker som hadde strømmet ut i gatene. Noen
Angriperne bombet havneområdet og flyplassen og drepte
127
hadde gått ut for å vinke dem velkommen; lenge undertrykte anti-britiske følelser, understøttet av en forbudt burmesisk
over. Før soloppgang den 22. februar begynte lastebilene å rulle, uten frontlys, mot vestbredden av Sittang. Smyth, staben hans
uavhengighetsbevegelse, brøt nå plutselig ut. Andre hadde bare gått ut for å se på skuespillet.
og en del av den allerede uttynnede divisjonen greide å komme
Bomberaidene fortsatte i seks dager og forårsaket en masse
tende fast mellom svillene. Den var ikke til å rikke. All trafikk stan
over. Men ved firetiden gled en lastebil av plankene og ble sit
flukt som korket veiene mot nord og hemmet forsvarstiltakene i
set opp i to og en halv time. På østsiden av elven dannet det seg
ukevis. Rangoons innbyggerantall sank fra 400 000 til 150 000.
en kø som strakte seg ti kilometer innover i jungelen på den
Både sivilforsvaret og den offentlige administrasjon opphørte å
smale veien - lastebiler, muldyr og tusenvis av britiske og indiske soldater.
fungere, det samme gjorde brannvesenet og helsetjenesten. Lov og orden hadde alltid vært skjøre begreper i Rangoon, men nå
Japanske tropper omgikk nå kolonnen på nordsiden og gikk
brøt det hele fullstendig sammen. Havnearbeiderne flyktet og
til angrep. De fikk drevet en kile mellom de fastlåste britiske
blokerte dermed all virksomhet. Varehus med livsviktig krigs materiell lå åpne for plyndring.
troppene og brohodet. Hele kompanier ble slaktet ned. Det opp
Samtidig rykket infanteristyrker fra generalløytnant Shojiro
gade ble borte i jungelen. Da mørket falt på, var troppene øst for
lidas 15. armé inn over grensen fra Thailand. Innen tredje uke i
sto fullt kaos. Flere enheter brøt sammen og flyktet; en halv bri broen avskåret.
januar hadde to divisjoner slått seg gjennom jungeldistriktene i
Offiseren som hadde kommandoen over brohodet, brigade
øst og nådd frem til rismarkene og gummiplantasjene rundt
general Noel Hugh-Jones, befant seg i et fryktelig dilemma. Hvis
havnebyen Moulmein, kjent fra Kiplings dikt «Mandalay». Men
broen ble stående, kunne japanerne pløye seg gjennom hans
Moulmein hadde nok en mer praktisk og mindre poetisk betyd
oppbrutte styrker, krysse elven og gå mot Rangoon. Men sprengte
ning for japanerne: den lå bare 150 km sørøst for Rangoon.
han broen, var det ikke lenger noe håp om å få troppene på bro
Blant de allierte oppsto det nå uenighet om hvor de skulle prøve å stanse japanerne som nærmet seg fra øst. En av planene
hodet over på vestbredden. Hugh-Jones ga ordre om å sprenge broen. Kl. 05.30 neste mor
ble støttet av generalmajor John Smyth som med sin 17. indiske
gen, fortalte en soldat, «kom det en serie øredøvende eksplo
divisjon hadde ansvaret for forsvaret av det sørlige Burma. Smyth
sjoner fulgt av et blendende lysglimt og en glohet varmebølge».
foreslo at han skulle konsentrere sine tropper på vestbredden
Broen løftet seg og raste sammen; vrakgodset ble suget vekk av
av den hurtigflytende Sittang-elven, en sterk forsvarsstilling med et godt utbygget veinett til å bringe frem forsyninger og forsterk
Sittangs sydende vannmasser. De overlevende på vestbredden - deriblant noen få som had
ninger. Smyths forslag ble imidlertid nedstemt av general Wavell.
de greid å svømme over elven - kastet seg inn i tog og dro mot
Fra sitt hovedkvarter på Java ga Wavell ordre om at kampen
Rangoon. Av de 8 500 soldatene som hadde vært med da
skulle føres «så langt fremme som mulig», i håp om at de skulle
kampene begynte, kom bare 3 500 fra det med livet.
kunne sinke den japanske fremrykningen og dermed få tid til å
få frem forsterkninger.
Rangoon kjempet nå sin dødskamp under nådeløse angrep
fra fiendtlige fly. Bombene falt blant annet i den zoologiske
Den 14. februar gikk Smyth derfor i stilling på vestsiden av den
haven og ødela burene. Krokodiller og kvelerslanger streifet om
lettere forsérbare Bilin-elven, 45 km øst for Sittang. Etter en ukes
i gatene. En lavere britisk tjenestemann som ble brakt ut av fat ning av alt som skjedde rundt ham, slapp fri alle fangene i fengs
kamper med store allierte tap ble Smyth tvunget til å trekke
seg tilbake til Sittang-elven med det som var igjen av divisjonen.
lene, alle pasientene ved sinnssykeasylene og alle de spedalske i
Forsøket på å krysse elven til forsvarsstillingen på vestbredden ble
de spedalskes koloni. Deretter begikk han selvmord.
en av de største katastrofer under hele Burma-felttoget. Det eneste brospennet over elven var en énsporet jernbane-
Den 27’. februar telegraferte Burmas guvernør, Sir Reginald
overgang av tre. Britiske ingeniører underminerte broen og la
Dorman-Smith til London: «Jeg kan ikke se hva som nå skulle
deretter planker over skinnene så Smyths lastebiler kunne kjøre
kunne redde Rangoon.» Kvelden etter spiste han middag i guver-
128
nørpalasset med sin adjutant og to korrespondenter som nett
opp hadde kommet fra London. Ingen indiske tjenere i lange, hvite kjortler og skarlagensrøde belter oppvartet ved bordet: av de 110 tjenerne var bare kokken, hovmesteren og en hundepasser tilbake. Mens byen brant rundt dem, inntok Dorman-Smith og hans gjester en treretters middag - fårekjøttet var utsøkt - og tømte de siste vinflaskene i vinkjelleren. Deretter bega de seg til biljardrommet for å ta et siste parti.
På veggene hang portretter av Burmas tidligere guvernører, og
noe i deres faste blikk må åpenbart ha forstyrret guvernørens
voldsomme at røyksøylene (ifølge flyvere som passerte) steg over 7 000 meter til værs. Mens buldret fra de eksploderende oljetankene fremdeles rul let over Rangoon, ga Alexander sine tropper ordre om å bryte opp
og begi seg nordover. Forsvaret av den nordlige del av landet, og dermed Burmaveien, var under den første del av felttoget pålagt 1. Burma-divi-
sjon. Den besto i det vesentlige av fryktløse og pågående krigere fra fjellstammene i grenseområdene mot China og var betryggen de pro-britisk. Men i midten av februar ble divisjonen avløst av
japanernes hender?» spurte han. Dermed sendte han av sted en
en kinesisk ekspedisjonsstyrke og kunne dra sørover og delta i kampene rundt Rangoon.
biljardkule, og ett av portrettene gikk i gulvet med et brak. De andre gjestene fulgte eksemplet, og snart var gulvet overstrødd
Ekspedisjonsstyrken var sendt av Chinas generalissimo Chiang Kai-shek og ble ledet av hans stabssjef, den amerikanske general
av smadrede malerier av Storbritannias forgangne storhet i Bur ma. «Det var den rene massakre,» fortalte Dorman-Smith senere.
armé, men de imponerende betegnelsene til tross besto ikke den
Garnisonen i Rangoon holdt ut et par dager til, akkurat lenge
samlede styrken av mer enn 50 000 mann. Med disse forsterknin
nok til å få en ny sjef. General Harold Alexander, tidligere
gene prøvde Alexander og Stilwell å etablere en forsvarslinje i Prome-Toungoo-området, 240 km nord for Rangoon. Kineserne
adjutant. «Syns De ikke, sir, at det er for galt at de skal falle i
øverstkommanderende for de siste britiske troppene som forlot Dunkerque, ankom fra Calcutta for å erstatte Smyth. Alexander
fant ut at han med litt flaks kanskje kunne redde nok en britisk hær, men Burma var håpløst fortapt. Den 7. mars ga han ordre om at lagertankene til Burmah Oil Company i Syriam utenfor Ran goon skulle ødelegges. I løpet av 70 minutter gikk 600 millioner liter olje opp i et inferno av flammer. Brannene som raste var så
major Joseph Stilwell. Den var sammensatt av 5. og 6. kinesiske
bet kraftig fra seg ved Toungoo, men ble drevet ut av byen av en tallmessig overlegen styrke, og forsvarslinjen brøt sammen. En tredje kinesisk armé - den 66. - ankom, men Burma-felttoget
var nå i full oppløsning. Den dramatiske slutten på Burma-felt toget lå fremdeles i fremtiden, men Burmas og Sørøst-Asias skjeb ne var allerede beseglet.
129
.
Men det var også ganger da invasjonsstyrkene lurte seg selv, som da de planla å infiltrere det nøytrale Thailand å la den troj
anske hest, med busser fulle av japanske soldater forkledd i falske thailandske uniformer og med følge av lokale barpiker.
Planen gikk i vasken da en nervøs japansk agent som hadde ansvaret for operasjonen på den thailandske siden av grensen, brente sin kodebok for tidlig og derfor ikke var i stand til å
dechiffrere instruksene om tid og sted for møtet. De måtte skifte tilbake til japanske uniformer og kjempe seg inn allikevel.
Japanske soldater i Burma krysser en elv på elefantryggen. Elefantene var opptrent til å transportere troppene i vanskelig terreng.
133
Soldater og hester strever med å få trukket en forsyningsvogn gjennom gjørma i det nordlige China. Veiene her var sd dårlige at japanerne ikke bare brukte hester og soldater som trekkdyr, men også muldyr, mongolske kameler og hunder for å holde hæren i bevegelse.
Ingeniører fra Den keiserlige hær forsterker en improvisert gangbro for angrepstroppene som forfølger de flyktende britiske styrkene i Malaya. Slike hjelpemidler gjorde det mulig for de tallmessig underlegne japanerne å rykke hurtig frem ned gjennom Malakka-halvøya og frata fiendens styrker muligheten til å hvile ut og omorganisere seg.
japanske soldater strever med å få en massiv kanondel i stilling på en kvelende varm stillehavsøy. Instruksen som gjaldt for flytning av slikt tungt utstyr, var klar nok. «Frem skal du, om du så må bære tingen på skuldrene.»
Japanske skitropper i hvite kamuflasjedrakter patruljerer på Chishima, en av øyene i Kurilene ved den nordlige innfallsporten til det japanske arkipel. Skitroppene ble utvalgt etter dyktighet og utholdenhet blant befolkningen på Honshu og Hokkaido, de to nordligste japanske øyene.
V
v
-------- — Smilende innbyggere i Bandung tilbyr hjemmelagede japanske flagg til salgs den 9. mars 7942, da denne strategisk viktige byen i de sentral-javanesiske fjellene falt. På Java ble japanerne ønsket velkommen av de innfødte som bare var glade over å bli kvitt sine nederlandske herrer.
Fastboende japanere i Bangkok hilser de seierrike japanske troppene under inntoget i byen den 9 desember 1941. Blant de fastboende fantes det medlemmer av Japans omfattende spionasjenett som hadde bidratt til å rydde veien for den japanske krigsmaskin. Byen overga seg uten kamp, og to dager senere kom den japanske og thailandske regjering til enighet om en militærallianse.
136
W:
Anført av en sabelsvingende offiser stormer japanske soldater en brennende stråhytte i jungelen på New Britain i Stillehavet.
139
*c.
Det lette hangarskipet Shoho bombes og senkes i KoralIhavet av 93 amerikanske fly. Det markerte det første vellykkede allierte angrep mot et japansk hangarskip.
141
BLIND KAMP IKORALLHAVET Verdens første hangarskip-slag - og den første større sjøtrefning
mellom flåter som var utenfor synsvidde av hverandre - fant sted våren 1942 i Korallhavet. Det begynte den 4. mai da en japansk styrke eskortert av tre hangarskip truet med å okkupere
den allierte flybasen i Port Moresby på sørøstkysten av Ny-
Guinea. En slik invasjon ville innebære luftherredømme over
Korallhavet og gi japanerne full kontroll over det sørlige Stille havet helt ned til Australias nordkyst. Den amerikanske Task
Force 17, ledet av hangarskipene Lexington og Yorktown, ilte
til motangrep. Etter dem fulgte en reservestyrke, Task Force 16, De bølgende, hvite stripene på Korallhavets overflate er kjølvannet etter en japansk hangarskipsflåte som prøver å vri seg unna amerikanske bomber og torpedoer.
bygget opp rundt hangarskipene Enterprise og Hornet.
I de første 24 timene famlet Task Force 17 og den japanske styrken etter hverandre som blindebukker på havet. På et tids
punkt var de bare 100 km fra hverandre. Så fant letefly på begge sider sine mål. Flyvere fra de japanske hangarskipene senket den
amerikanske destroyeren Sims og tankeren Neosho og innberet
tet feilaktig at de også hadde sendt en krysser og et hangarskip til bunns. De amerikanske flyverne gjorde det bedre. «Stryk en
flattopp!» meldte en skvadronleder over radioen tilbake til Lexington da Shoho på 12 000 tonn gikk til bunns (forrige side). Neste morgen sendte begge flåtene nesten samtidig opp sine jagere, stupbombere og torpedofly. De to luftarmadaene - ca.
70 japanske fly mot 83 amerikanske - passerte hverandre uten å oppdage hverandre, og ved ellevetiden svermet de ned
mot fiendenes tomme reder i 45 hektiske minutter. Amerikaner nes fikk mest juling; begge Task Force 17's hangarskip ble truffet,
og Lexington gikk ned. Men totalt sett satte slaget i Korallhavet for første gang under krigen en effektiv stopper for Japans ekspansjon sørover. Invasjonen av Port Moresby ble lagt på hylla
- for godt, skulle det vise seg -, og da Task Force 16 dukket opp mot slutten av slaget, måtte japanerne også foreløpig avblåse sine planer om en videre ekspansjon mot øst ved erobring av øyene
Nauru og Ocean. Videre hadde de to store hangarskipene, Shokaku og Zaikaku, fått så hard medfart at de måtte halte seg
hjem til reparasjon. Der lå de fremdeles, hardt tiltrengt, under det avgjørende slaget om Midway en måned senere.
142
Task Force 16, anført av hangarskipet Enterprise (i forgrunnen), sikret det amerikanerne hadde vunnet i slaget i Korallhavet ved å forhindre invasjonen av Nauru og Ocean.
143
USS Lexington ble truffet av flere japanske torpedoer, men fortsatte å kjempe. En bensindampeksplosjon detonerte skipets egne torpedoer i en eksplosjon så kraftig at den slynget flyene av akterdekket (over). Over til høyre stiger en enorm røyksopp opp fra hangarskipet. Sent på ettermiddagen måtte mannskapet gå fra borde. Nede til høyre firer mannskapet seg ned i knutetau mens en destroyer manøvrerer gjennom røyken for å plukke opp sårede. Det hele foregikk så disiplinert som en rutineøvelse. Noen av mannskapene rasket til seg det som var igjen av iskrem i proviantlageret og satte deretter skoene sine pent fra seg på dekk som om de regnet med å vende tilbake.
144
145
Overlevende Ira Lexington strekker seg etter tauene lor å trekke livbåten inn til siden av redningsfartøyet. Mange av mannskapene hadde stått ombord siden hangarskipet ble satt i tjeneste i 1927. Selv om 216 menn ble drept under kamphandlingene, greide 2 735 menn og en hund (kapteinens cocker spaniel, Wags) å evakuere hangarskipet over skipssiden uten at en eneste én druknet.
146
147
På mindre enn seks måneder hadde Japan erobret det som det hadde tatt de gamle kolonimaktene flere århundrer å underlegge
seg. Over halvannen million kvadratkilometer land i Sørøst-Asia og praktisk talt hele den vestlige halvdel av Stillehavet - var nå
under Japans herredømme. Keiser Hirohito hadde fått over 150 millioner nye undersåtter. I tillegg var mer enn en halv million europeiske og amerikanske sivile, og nærmere 150 000 krigs fanger, i japanernes hender.
Seierherrene var opprømte - og rådløse. De oppdaget snart at
det krever enda større anstrengelser å beholde og utnytte et imperium enn å erobre det. Erobringen hadde gått så raskt og blitt så omfattende at Japan hadde overskredet sin evne til å hanskes med den.
Problemene var delvis av forsyningsmessig art. Avstanden mellom de japanske øyer og de nye territorier var enorm. Et skip som skulle fra Yokohama til Singapore, for eksempel, måtte til bakelegge nesten like mange kilometer som ett som skulle fra
New York til Liverpool. Den japanske marinen innså ikke hvor vik tig det var å danne konvoier av handelsskip og gi dem tilstrekke lig beskyttelse på veien hjem med de nyvunne rikdommene
som var så viktige for nasjonens økonomi.
Bekymringsfull var også Japans mangel på trenede kolonifunksjonærer. Hittil hadde det ikke vært særlig bruk for dem.
I Mandsjuria og de okkuperte deler av China hadde de mili tære stått for styre og stell, og japanerne hadde antatt at et til svarende system ville gjøre nytten også i de nyokkuperte om
råder. På et topphemmelig møte i Tokyo tre uker før angrepet mot sør hadde de japanske lederne besluttet at inntil det kunne innsettes pålitelige lokale regimer, skulle de japanske feltkommandantene ha uinnskrenket myndighet i de land de erob Asia for asiater
Vanstyre i velstandssfæren Mangel på byråkrater og teknikere
ret. Men Tokyo hadde ikke ventet å vinne så mye så fort. Det meldte seg et nesten øyeblikkelig behov for teknikere og funk
Ett åk erstattet av et annet
sjonærer til å bemanne de banker, forretninger, fabrikker, gruver
Forakt for fanger
og plantasjer som skulle gi Japan utbytte av sine nye territorier.
Paradoks med stek og løk i fangeleir på Java
Det trengtes oppsynsmenn til å overvåke den innfødte arbeids
Broen over Kwai
kraften, og lærere og propagandaspesialister til å tilpasse myria
Brutalitet i Santiago-fengslet Kolonikulturer viskes vekk
dene av nye undersåtter til tingenes nye tilstand. En kolonial siviladministrasjon måtte skapes fra bunnen av.
Kimen til en ny nasjonalisme
Etter bare noen få ukers kontakt med Japans nyinstallerte admi
nistratorer, begynte mange av sørøst-asiatene - som bare
UNDER SEIERHERRENS STYRE
hadde vært glade for å bli kvitt de hvite herrefolkene - å lure på
om de bare hadde fått byttet ut ett åk med et annet. Det eneste
med båt ut fra havnen i Singapore og puffet på sjøen, eller også kjørt til strendene og gitt ordre om å vasse uti til de var på passe
land hvor japanerne prøvde å gå høflig til verks var Thailand, som hadde overgitt seg uten kamp, men det gikk ikke lang tid før
lig skuddhold for maskingeværene som sto oppstilt i vannkan ten.
også thailenderne mistet sine illusjoner. «Når vi ler, ler vi med
En av de få som kom fra det med livet, en mann ved navn
alle våre vinduer og dører åpne,» bemerket en av dem. «Japaner ne smiler med gnissende tenner.»
Chua Choon Guan, overlevet ved et mirakel. Han ankom til stran den i en lastebilkonvoi sammen med rundt 400 andre kinesere.
Byråkratene som ble utpekt til å administrere de nyerobrede territoriene, var fulle av nedlatenhet overfor lokalbefolkningen
De ble bundet, oppstilt i rekker, 11 i hver rekke, og ført ned til vannkanten. «Jeg sto i den femte rekken som skulle skytes,»
og visste lite om deres vaner og tradisjoner. Å hanskes med Sørøst-Asias mange og uensartede kulturer, språk og religioner
drept, falt oppå meg... Da jeg kom til bevissthet, var det mørkt.
viste seg å bli for mye for dem. De fant det mye lettere å hundse og skremme enn å forstå slike uvante livsmønstre. De sto bare til ansvar overfor de japanske militære som på sin side ikke sto til ansvar overfor noen. Den praktisk talt ubegrense
de handlingsfrihet Tokyo hadde gitt sine feltkommandanter, ga
dem full kontroll over kommunikasjoner, økonomi, handel, in dustri, mat og råvarer. De kunne selv ta seg av all gjenstridighet de møtte - enten den kom fra krigsfanger, utlendinger eller lokal befolkningen.
Bare få dager etter Singapores fall i midten av februar 1942 viste det seg tydelig hvilke eksesser japanske militære kunne gå til når de hadde frie hender. Alle kinesere på øya ble drevet sam men, og de som ble antatt å være anti-japansk innstilt, ble sum marisk henrettet. Tokyo har senere innrømmet at minst 5 000
mennesker ble drept på denne måten.
Noe av det mest uhyrlige ved Massakren på kineserne, som den senere ble kalt, var hvor tilfeldig det hele skjedde. De eneste
mintes Guan. «Jeg ble truffet... jeg falt... De andre, som ble
Jeg våknet fordi tidevannet hadde begynte å stige og plasket meg
i ansiktet. Jeg... fant en skarp sten og fikk skåret over repene mot den. Så krabbet jeg vekk og flyktet.» Mordene i Singapore var Japans måte å lufte sin vrede og frust rasjon over den vedvarende dødgangen i Chinakrigen på. De oversjøiske kineserne hadde lojalt støttet hjemlandets forsvarsanstrengelser. Da Nederlandsk Ostindia overga seg, gjorde japanerne opp et annet regnskap. De ble rasende da de oppdaget hvor mange av de ettertrak tede oljefeltene som var gått opp i flammer, og lot raseriet gå
ut over regjeringsfunksjonærer og ansatte i oljeselskapene som ble holdt ansvarlige. I Balikpapan på Borneo ble hele den hvite be
folkningen utryddet; noen fikk armer og ben hugget av med sverd, andre ble drevet på sjøen og skutt. En lignende skjebne ble alle hvite menn i Tjepu på Java til del. Hustruene og døtrene
ble spart - og deretter voldtatt gjentatte ganger mens den japans ke kommandanten så på.
nistrasjonen og tilhengere av de kinesiske kommunistene. For
Man hadde antatt at Japans behandling av militære fanger ville være i overensstemmelse med de humanitære retningslinjer som var blitt trukket opp i Genéve-konvensjonen av 1929. Tidlig
noens vedkommende ble deres skjebne beseglet under «identifiseringsparadene» av lokale angivere med hetter over hodet som
i 1942 lot de allierte gjennom nøytrale mellommenn Tokyo få vite at de ville behandle sine krigsfanger i overensstemmelse med
pekte dem ut som aktive deltagere i forsvaret av Singapore.
Genéve-konvensjonens bestemmelser og anmodet Japan, som var et av signatarlandene, om å gjøre det samme. Utenriksminis
sikre ofrene var tidligere funksjonærer i den britiske koloniadmi-
Hundrevis av andre ble utpekt for tilintetgjørelse bare fordi de hadde tatoveringer. I Japan var tatovering et tegn på at vedkom mende hadde en kriminell bakgrunn. Blant kineserne var de bare en populær form for pynt, men japanerne trodde at de som bar
dem, hørte til hemmelige organisasjoner. Henrettelsene ble foretatt under overoppsyn av det fryktede
Kempeitai, det japanske militærpolitiet. De dømte ble skutt på stedet, halshugget eller stukket ned med bajonett. Noen ble ført
ter Shigenori Togo påpekte i sitt svar at den japanske Diet aldri
hadde ratifisert konvensjonen, men la til at hans land ville rette seg etter bestemmelsene mutatis mutandis - «med de nødvendige endringer». Denne enkle latinske formuleringen, et vanlig juridisk uttrykk, ga japanerne et romslig smutthull og gjorde det mulig for dem å omgå konvensjonen etter behag.
149
I praksis valgte japanerne å behandle sine krigsfanger etter sin
rom eller latrine - var mild sammenlignet med de barbariske
egen århundregamle kodeks, kjent som Bushido - direkte over
grusomheter andre fanger ble utsatt for for mye mindre forsøm
satt «krigernes måte». Det var japanernes rotfestede tro på denne
melser, eller helt uten grunn. I Makassar, der en del av de over
kodeksen som hadde fått dem til å stemme imot en ratifikasjon
levende etter slaget i Javasjøen ble holdt fanget, ble mennene
av Cenéve-konvensjonen: de to var uforenlige. Bushido setter
regelmessig slått med jernrør, inntil 200 slag pr. omgang, nok til
likhetstegn mellom medlidenhet og svakhet.
På grunnlag av denne eldgamle moralkodeks hadde dagens
å forandre menneskelig kjøtt til en skjelvende masse. På dekket på et skip underveis til Shanghai ble fem amerikanere halshug
japanere fastlagt visse adferdsregler i felten. Ble det nødvendig
get uten noen forklaring. De kan ha gjort seg skyldige i å snakke
å trekke seg tilbake fra et område, visste enhver syk eller såret japansk soldat at han kunne bli skutt av ansvarshavende sanitets
uten først å ha bedt om lov, eller i å rusle rundt, eller å gå opp en
offiser eller få seg tildelt en håndgranat med ordre om å begå selv
følge de bestemmelser fangene fikk seg overlevert ved innskip-
mord. De syke og sårede var «skadet gods» - menn som ikke len
ningen.
ger var «hele» og som følgelige kunne unnværes.
Også fanger som ikke var hjemfalne til straff, led ofte forferde lig. Hundrevis av mennesker ble presset inn i rom som var
Fremfor alt var det forbudt å overgi seg til fienden. Den
leider - alt forseelser som ble straffet med «øyeblikkelig død» i-
levende, ellers ville han for alltid være vanæret i nasjonens og
beregnet på ti eller tyve. De måtte som regel sove rett på betong gulvet eller på bare benker. Latrinene var primitive. Medisiner
familiens øyne. En slik skam ventet til og med sårede soldater
fikk de lite eller ingenting av.
japanske soldat skulle begå selvmord fremfor å la seg fange
som ble fanget i bevisstløs tilstand. Japans krigsfanger møtte altså en livsanskuelse som var
Matrasjonene lå normalt på sultegrensen. I Tarlac på Filippine ne, dit general Wainwright og hans offiserskolleger ble ført etter
totalt forskjellig fra deres egen. De var blitt tatt levende, men så
Corregidors fall, besto dietten hovedsakelig av ris, «og vi fikk
langt fra å føle seg vanæret, var de lykkelige over å ha overlevet
slengt til oss 34-40 gram okse- eller svinekjøtt en gang i uka,
og ba om at deres navn og adresse skulle sendes hjem så deres
eller annenhver uke,» fortalte Wainwright. Japanerne hevdet
pårørende kunne få del i gleden - noe de hadde krav på etter
Cenévekonvensjonen. I seierherrenes øyne fortjente de den yt terste forakt og derfor all mulig mishandling.
Japan hadde omkring 300 krigsfangeleirer spredt rundt på de japanske øyer og de erobrede territorier - og det var ingen konse
kvens i måten de ble drevet på. I enkelte leirer ble fangene godt behandlet, i hvert fall det meste av tiden, og disiplinen var uhyre
iddde ^djdiairman
/de &xeea/i»e ^^fmmisiion
slapp. I Zentsuji i Japan, der Guams forsvarere havnet, fikk fan
gene utlevert brukte japanske hæruniformer og 30 sigaretter i uka. I Bandung på Java fikk nederlandske fanger lov til å åpne en
yrtfuei/i /de dener
a/ a. ^ere^t/inn
kantine der de serverte stek med hakket løk. I Changi på øya Sin gapore var vaktholdet undertiden så tilfeldig - særlig på høytids
dager - at foretagsomme australiere en gang spaserte ut gjennom leirporten, satte opp et bord i veikanten og solgte bensin fra et
your cotn/tany
in cededra/ion
/de tnc/cri/
n^eriad ^aflanele
/de
and
hemmelig lager for én dollar literen til forbipasserende. De tjente in /de &didiføinei
flere tusen dollar før de ble tatt.
Andre ganger - i de samme leirene eller andre steder - var /o de deddon
japanerne grusomme herrer. Straffen de foretagsomme australi erne fikk - to uker i den stekende solen uten adgang til vaske
.^dfondaa, d/ay /de etyd/een/d nine/een dandred and
■>m flue
if'x f> cdocd in /de afternocn ddadaeanan Øadace
150
senere at Wainwright fikk samme kost som deres egne soldater. Men for Wainwright strakk den ikke til, hverken hva kvantiet eller kvalitet angikk. Han gikk ned tyve kilo på fire måneder. Under slike forhold var humor den eneste trøst. Da japanerne
forlangte at en gruppe britiske fanger skulle undertegne en erklæ
ingeniører, fanger fra leirer på Java og en gruppe utskrevne inn fødte arbeidere skulle de hugge seg gjennom urskogen og legge skinnegangen til en ny jernbane som skulle forbinde Rangoon
med Bangkok (prosjektet ble senere brukt som bakgrunn for romanen Broen over Kwai). I 1907 hadde Japan sammen med 40 andre land underteg net Haag-avtalen om ikke å bruke militære fanger til arbeide som
ring om at de ikke ville forsøke å rømme, gjorde hver og en som han ble bedt om mens han mumlet: «Jeg undertegner under tvang.» En av dem forklarte den mistenksomme offiseren at det var en gammel engelsk skikk å be en bønn når man undertegnet
enten var overordentlig slitsomt eller som på noen måte hadde tilknytning til krig. Thailand-Burma-jernbanen var av umåtelig
et viktig dokument. En ung britisk militærlege, kaptein Stanley
strategisk betydning for japanerne. De ble stadig mer plaget av
Pavillard, innførte en slags «beskjeftigelsesterapi» for sine med
hus i store mengder.»
allierte angrep i sjøleden mellom Bangkok og Rangoon og trengte en landverts forbindelse for å sikre forsyningslinjene. Klimaet og det stadige presset for å få jernbanen ferdig gjorde livet nærmest uutholdelig for fangene. En kaptein i Argyll and
Det var hardere tider i vente for Pavillard og hans forbunds feller. Tidlig på sommeren 1942 fikk de høre at de skulle forflyttes
Sutherland Highlanders, Ernest Cordon, har senere beskrevet for holdene de levet under:
nordover til hvileleirer i de malayiske fjell. Den japanske leir kommandanten forsikret at de ville få bedre mat og sanitære for
«Ved første lysning på himmelen om morgenen ... måtte vi marsjere fra Chungkai for å hakke ut traséen for jernbanen ...
hold der. Mennene ble riktig nok sendt nordover - til den dam pende jungelen på grensen mellom Burma og Thailand, ved en
Var det tirsdag den fjerde, eller fredag den syttende? Vi hadde
fanger. Som han senere forklarte: «Vi brukte mye tid på å lete etter lopper og lus som vi så slapp inn i de japanske soldatenes
elv som ble kalt Kwai Noi. Nå fikk de høre hva den egentlige hen
sikten med forflytningen var: sammen med japanske jernbane-
Dette gjorde vi syv dager i uken. Vi mistet ethvert tidsbegrep.
ingen anelse. Men hvilken rolle spilte vel det? Vi arbeidet barføtt og bare iført et lite lendeklede i opptil femti graders varme. Vi var helt oppstukne av moskitoer og andre
insekter og fikk sår og kutt i føttene av de skarpe stenene... På en eller annen måte hadde vokterne snappet opp ordet «Speedo». De hang over oss med sine nifse bambusstaver og hylte «Speedo! Speedo!» helt til «Speedo» gjenlød i ørene våre både dag og natt og forfulgte oss i drømme... Beveget vi oss ikke raskt nok - og det gjorde vi sjelden i deres øyne -, slo de oss.» /v
fr
•
< A
*
;
*
-
>
« #
*
+
®
*
g|
•
,v A.
\ a H
& X
/
T
7
X r.
t
/u
få.
7.
nesten halvparten av de 15 000 innfødte arbeiderne. Da de ende lige tallene ble kjent, ble det regnet ut at hver kilometer av den 400 km lange jernbanestrekningen hadde kostet 102 allierte og 385 innfødte liv. Etter japanernes anslag døde også 1 000 av deres
egne soldater. Stort sett ble den fiendtlige sivilbefolkningen som var blitt revet
med i erobringens tidevann, spart for den utilslørte brutalitet
)'r
A.
7-
4
tL
3
£
A'
-Y-
fr
A
X
igjen av kolera, dysenteri, malaria og tropiske sår. I alt omkom rundt en tredjedel av de 46 000 fangene som arbeidet der - og
V
* n
Noen av dem som ble slått, bare «sank sammen og døde», mintes Cordon. Andre døde av tørst, sult eller utmattelse, andre
it
~
a
M
•
#
v
Ar
*
*
9
M
Invitasjoner til feiringen av Japans seier på Filippinene, skrevet på engelsk og japansk, ble sendt til medlemmene av landets styringsorgan, den filippinske Eksekutivkommisjon, og til lederne for erobringshæren. Rundt 300 personer var Ul stede ved denne tvangsforestillingen som etterfulgte en seiersparade gjennom Manilas gater og ble avholdt i Malacahan-palasset, den filippinske regjeringssjef jorge B. Vargas' offisielle residens.
151
som ble krigsfangene til del. Deres pinsler var av en mer raffinert
sjon, uten lys, ble brukt som en hevnakt mot oss europeere fordi
art: japanerne rett og slett sperret dem inne i interneringsleirer og lot dem greie seg selv.
vi i det hele tatt hadde brukt et slikt sted som bolig for men
Tokyo følte seg ikke forpliktet til å se til at de fikk mat og stell:
nesker.» Påkjenningene var like mye av følelsesmessig som av fysisk art.
det lille de måtte få, avhang helt og holdent av leirkomman-
Mydans husket hvordan han lå våken «og kjente etter hvordan
dantens humør. Carl Mydans, en LIFE-fotograf som ble internert i
jeg følte meg utslått, fastlåst, avskåret. Alt dette kunne jeg ha
det gamle Santo Tomås-universitetet i Manifa, fortalte senere:
ventet meg. Men mer enn dette følte jeg den byrden som er så tung å bære for alle fanger: mangelen på selvrespekt».
«Jeg sier ikke at vokterne ga oss dårlig eller for lite mat. De seks
første månedene ga de oss ingen ting i det hele tatt.» Mydans,
Ironisk nok bidro japanernes manglende tilbud til å holde
hans hustru og deres medfanger ville ha sultet i hjel hvis ikke filip
mange av de internerte på rett kjøl. Fangene ble nødt til å legge
pinske venner og trofaste tidligere tjenere daglig hadde kommet
opp sine egne dagsprogrammer og kunne da trekke veksler på
til det høye sprinkelgjerdet rundt universitetsområdet og stukket
pakker med mat gjennom sprekkene. Internerte fanger andre
et bredt utvalg av talenter, for blant dem fantes både lærere, misjonærer, forretningsmenn, leger og ingeniører. I Palembang-
steder var ikke så heldige: de måtte leve av det de fant i vokter nes søppelkasser.
engelsk, malayisk, spansk, fransk, tysk, russisk og japansk, og det
Om man skulle overleve eller ikke, kom til å avhenge av ens
ble stiftet en «Palembang-fengslets Ingeniørforening» som holdt
egen individuelle oppfinnsomhet og utholdenhet - og av ens evne til å greie seg uten medisiner, skikkelige soveplasser, klær, tak over hodet. Santo Thomas, som strakte seg over et område
fengslet på Sumatra ble det gitt språkundervisning i nederlandsk,
regelmessige symposier om forskjellige tekniske emner.
Men selv i de mest avslappede leirene fikk man aldri anled
på 200 mål, var den rene feriekoloni sammenlignet med andre
ning til å glemme leirkommandantens absolutte autoritet. De internerte måtte bukke for alle vaktene og ble slått hvis de ikke
steder japanerne valgte ut til leirer. Et fengsel i Singapore bygget
gjorde det - eller ikke gjorde det skikkelig. Og Kempeitai-spøkei-
for 600 fanger, huset 2 800 sivile briter. På Borneo ble 33 kvinner
set hang alltid truende over dem. Når som helst kunne disse agen
og barn, blant disse forfatterinnen Agnes Newton Keith og hen
tene dukke opp, foreta razziaer og trekke fangene med seg til for
nes lille sønn, innkvartert halvannen kilometer fra en spedalsk-
hør og tortur. I Fort Santiago i Manila, en labyrint av fangehull og tortur-
koloni, i en karantenestasjon som den britiske koloniadministrasjonen hadde brukt til å huse asiatiske innflyttere. «Denne lekke,
kamre bygget på 1500-tallet for de spanske inkvisitorer, ble over
råtnende bygningen med trelemmer for vinduene, uten ventila
et dusin fanger presset inn i en celle på 3 x 3 meter. Det var ikke
152
plass til å legge seg ned. «Det var en pinsel å stå time etter time,
For vanlige kvinner og menn i Sørøst-Asia ble japanernes nær
dag etter dag,» skrev Frederic Stevens, en amerikaner som tilbrak
vær en plage, en stadig hån og en allestedsnærværende trusel.
te syv måneder i Santiago. Bare når man besvimte under torturen, slapp man pinslene for
en stund. Noen fanger ble pumpet fulle med vann og deretter ut spent på ryggen så plageåndene kunne hoppe på maven deres.
Andre ble bakbundet og heist opp etter håndleddene så de bare så vidt berørte gulvet med tærne. Så ble de sparket og slått og etterlatt hengende i timevis. En dag da Stevens' forhører ble
rasende, skar han et hudstykke av fangens hånd og tvang ham til å spise det. «Som de andre japanerne lo!» fortalte han. Om nat ten gjenlød fengslet av andre lyder: «Stønnene fra fanger som ble slått og torturert... klirringen av fotjern ... tårene hos dem som
De måtte forevise sine identifikasjonskort på kontrollsteder rundt
om i byene og ha spesielle pass for å reise utenfor byen. Mange steder måtte de også bære armbind som viste graden av tillit japanerne hadde til vedkommende. Brøt de erobrernes regler, kom Kempeitai inn i bildet. En av Kempeitais yndede avstraffingsmetoder - uttrekning av negler - ble til og med gjenstand for en
slags svart humor fra venners side hvis en innfødt opptrådte ufor siktig: «Trenger du manikyr?» Japans lenge bebudede «felles vefstandssfære» ble en annen kilde til skuffelse og brustne forhåpninger, og rundt om i private hjem og forretninger ble det snart hvisket om den «felles fattigdomssfære». De mest lukrative foretagender ble overtatt av
lot følelsene få utløp i nattens mørke... tvang frem et skrik i meg, «'Å min Gud, hvorfor har du forlatt meg!'»
Japans største selskaper, zaibatsu'ene, og det som ikke ble
De innfødte sørøst-asiatene betraktet de tidligere koloniherrenes ydmykelser med blandede følelser. Noen frydet seg, andre var
underlagt de mektige handelskompaniene, gikk til sammenslut ninger av mindre japanske forretningsmenn.
forferdet. Men nesten alle mente den første tiden at japanernes
seier innvarslet bedre tider for dem selv.
Det gikk ikke bedre med innfødte lønnstagere enn med inn
fødte arbeidsgivere. Nærmest over natten hadde krigen stengt
Tokyo hadde allerede før krigen lagt grunnlaget for denne
de vestlige import- og eksportselskapene, de store jordbruks-
optimismen ved sine iherdige og snedige propandasendinger
eiendommene og andre viktige arbeidsplasser. Med overflod på arbeidskraft kunne japanerne skjære ned på lønningene. I Ost-
over radio. Japanerne var kjent med nasjonalistbevegelsene som hadde begynt å ta form under europeernes styre og hadde tegnet et bilde av et frigjort «Asia for asiater», der alle folkeslag
skulle være frie og selvstendige - og fremgangsrike partnere med Japan i en økonomisk uavhengig «felles velstandssfære». Man våknet snart til virkeligheten. I de okkuperte områder forbød japanerne alle politiske partier, offentlige møter og spredning av «grunnløse, ville rykter». De kneblet pressen og for bød folk å lytte til utenlandske radioprogrammer; alle radioer
india sank daglønnen til det halve av hva den hadde vært under nederlenderne. Samtidig vokste inflasjonen. Japan oppløste alle vestlige banker og erstattet dem med sin egen Utviklingsbank for de sørlige regioner som pøste inn en strøm av valuta det ikke
var dekning for. Filippinerne kalte dem «Mickey Mouse»-penger; de måtte snart ta med seg en hel sekk full av sedler for å få kjøpt en banan.
måtte justeres så de bare kunne ta inn japansk-kontrollerte stasjoner.
På toppen av det hele ble det etter hvert mangel både på for bruksartikler og mat. Japan var ikke i stand til å fremskaffe de varer som tidligere ble importert fra Vesten, og heller ikke hadde
Japanerne gikk besluttsomt inn for å utviske all vestlig innflytel
de skipstonnasje å avse til frakt av matvarer. Filippinerne gikk
se. Amerikansk film og musikk ble forbudt. Fra høyeste hold kom
sultne mens risen lå og råtnet på havnen i Rangoon. I Batavia var rislagrene fulle, men maten var øremerket for japanerne og
det ordre om at vestlige språk hadde «opphørt å eksistere», og brev som ikke var adressert på japansk eller på angjeldende lands språk, ble ikke levert. Skolene ble lukket mens det ble utarbeidet et nytt pensum med japansk som obligatorisk fag og
ble voktet av soldater. Da desperate innbyggere stormet lagrene, sammenkalte japanerne hele byens befolkning, halshugget noen av de skyldige for øynene på forsamlingen og satte
en Asia-historie omskrevet for asiater. I sin grundighet erstattet japanerne den julianske kalender med sin egen: 1942 ble 2602,
hodene på staker som en advarsel til andre som måtte gå med lig nende planer.
det antall år som var gått siden den første japanske keiser be-
Bare på ett område hadde Japan suksess i sitt forhold til sørøstasiatene, og det var av ren vanvare. I sin jakt på innfødte leder-
steg tronen.
Den populære unge nasjonalistlederen i Neder landsk Ostindia, Achmed Sukarno, blir dekorert av en japansk offiser. Sukarno virket som rådgiver og propagandist for japanerne etter at de hadde erobret kolonien og presset dem til å gi landet dets selvstendighet. Da krigen var over, ble han den første president i den nye nasjonen Indonesia.
153
emner som kunne gå inn i de medgjørlige regjeringer som nå ble
imperium rundt Japans Keiser-Kalif. Etter at Nederlandsk Ost india var erobret, åpnet de et Kontor for Religiøse saker for å vin
stablet på bena, fant de at de gryende nasjonalistbevegelsene var en lovende forsyningskilde. Men ved å fremfostre mange av
ne innflytelse og autoritet over det muhammedanske samfun
de fantastiske ungdommene i disse bevegelsene, frigjorde japa nerne krefter som det ikke sto i deres makt å kontrollere. Det skul
net. Men det lureste japanerne gjorde - trodde de - var å hente
le vise seg at de erobrede landene måtte vente til de allierte slo tilbake før de vant sin uavhengighet, men sporen til den var
hjem en umåtelig populær og karismatisk ung nasjonalist ved navn Sukarno fra eksilet nederlenderne hadde drevet ham i, for å
det japanerne som ga, om enn utilsiktet.
få ham til å hjelpe dem med å piske opp stemningen i folket
Japanernes egentlige hensikt var egennyttig: hver ny med løper styrket landets imperialistiske grep på sine erobrede
mot de allierte og for japanerne. Som ledd i propaganda-arbeidet
territorier. Hvis og når medløperen ikke lenger var til noen nytte,
utbygget japanerne øyrikets radionett, satte opp mottagere på alle torv, bygget «syngetårn» på strategiske steder i byene og kob
var japanerne rede til å forstøte ham. En radikal, ung burmesisk
let høyttalere inn på radionettet i avsidesliggende landsbyer.
ildsjel ved navn Aung San var den første som fikk merke dette.
Lenge før Pearl Harbor rekrutterte japanske etterretningsagenter i
Gjennom dem alle hørtes Sukarnos stemme som lovpriste japa nerne, fordømte de allierte - og ga fra seg en jevn strøm av
all hemmelighet Aung San og en gruppe av hans landsmenn,
tvetydig tale som gikk hus forbi hos de japanske sensorene,
kjent som De tredve kamerater, lærte dem opp i jungelkrig på øya Hainan og brakte dem så med seg sammen med den japans
men som hans landsmenn forsto bare så altfor godt.
ke invasjonshæren som kjernen i Burmas Uavhengighetshær. De skulle rekruttere sine egne tropper og ville, lovet japanerne, få
Japanerne hatet uttrykkene «Indonesia» og «indonesere» som
overta makten i et fritt Burma så snart britene var kastet ut. De tredve kameratene holdt sin del av avtalen. Innen Ran
på Java» og «innbyggere på Sumatra» som man assosierte med noe oppsplittet og delt. Sukarno brukte uanfektet samlebeteg
goon falt var Burmas Uavhengighetshær kommet opp i nesten 30 000 mann og deltok i forfølgelsen av britene da disse trakk
nelsen - og ble ikke stoppet.
seg tilbake. Men et par måneder senere oppløste japanerne
140 år hadde De forente stater oppmuntret til og utvidet filippinsk
Burmas Uavhengighetshær, feiet Aung San til side og lot en grup
deltagelse i koloniregjeringen. I løpet av denne perioden hadde
pe tradisjonelle burmesiske politikere danne en okkupasjons-
det vokst frem et sjikt av dyktige filippinske politiske og juridiske
regjering.
Sukarnos viktigste våpen var språket, og han brukte det godt.
manet frem bildet av en forenet nasjon; de foretrakk «innbyggere
På Filippinene sto japanerne overfor en enestående situasjon.
ledere til å bemanne en fullt utviklet og funksjonell administra
Det gikk bedre med kollaboratørene i Ostindia - til å begynne
sjon som japanerne med stor glød prøvde å vinne for sin sak.
med. Den første tiden var japanerne velkomne her, ikke bare som befriere, men som oppfyllelsen av en gammel profeti. Ifølge
Men USA hadde lovet filippinerne full selvstendighet i 1946, og disse så ingen grunn til frivillig å slutte opp om japanerne i håp
en kjent og vidt akseptert overlevering hadde Djojobojo, en
om en mulig uavhengighet i en ubestemt fremtid. Slik de så det,
javanesisk konge i det 14. århundre, forutsagt at hans landsmenn
var dette like mye deres egen krig som amerikanernes. Da
ville måtte leve under en hvit rases overherredømme i tre hundre
japanerne invaderte Bataan i 1942, sto filippinske og amerikanske tropper mot dem som én amerikansk hær, og president Quezon
år før de ble befridd av gule mennesker fra nord. Man mente nå at japanerne var disse menneskene.
ba sitt folk om å slutte helhjertet opp om de alliertes sak.
Japanerne utnyttet situasjonen til siste trevl. For å overvinne
Mindre enn 72 timer etter at japanerne hadde okkupert Mani
skepsisen blant islamske ledere i den overveiende muhamme
la, begynte general Hommas stabssjef å kontakte filippinske
danske befolkning, hadde propagandafolk lenge før krigen be
ledere og oppfordret dem til å slutte opp om Den nye orden.
gynt å understreke likhetene mellom Shinto og Islam. De talte med glød om Keiserens mulige overgang til profeten Muham-
statssekretær Jorge Vargas, justisminister Jose P. Laurel, en erklært
meds tro og malte et strålende bilde av et fremtidig islamittisk
Japan-tilhenger - og kongressmedlemmet Benigno Aquino, hvis
154
Etter dette holdt rundt 30 filippinske ledere, blant dem Quezons
sønn kjempet på Bataan, en rekke møter for å bli enige om hvil
ken kurs de skulle følge. De hadde ingen egentlig rettesnor å gå etter. Under det siste regjeringsmøtet Quezon holdt før han dro til Corregidor hadde
Laurel tryglet om retningslinjer: hvordan skulle de som ble til bake, forholde seg overfor japanerne uten å begå landsfor ræderi? Quezon hadde sagt noe om å ha tillit til USA, og han
nevnte også hva MacArthur skulle ha uttalt om saken. «Hva kan man vel gjøre under slike forhold?» skulle MacArthur ha sagt. «Dere får gjøre det dere blir bedt om, unntatt én ting - å sverge troskap til Japan.» MacArthur benektet senere å ha sagt dette. Men det var stort
I mai ble han tatt til fange av japanerne og oppfordret til å samarbeide. Abad Santos nektet blankt - og ble skutt av en japansk eksekusjonspelotong. Hans død understreket det skisma som nå delte den gryende nasjonen i to. For ved å velge å samar
beide med japanerne - uansett hva de senere anførte som grunn for denne beslutningen -, hadde de filippinske lederne brutt med
det folk de hevdet å lede. I likhet med Abad Santos hadde et overveldende flertall av det filippinske folk valgt å gjøre motstand. Den 18. mai, mindre enn to uker etter henrettelsen av Abad Santos, marsjerte medlemmer av Eksekutivkommisjonen i japa
nernes seiersparade gjennom Manila med små, japanske flagg
i hendene. En del av tilskuerne langs ruten snudde demonstrativt
sett på grunnlag av disse påståtte retningslinjer at de filippinske
ryggen til da flaggborgen passerte, men de fleste sto tause og
lederne leverte et «svarbrev» til Homma den 23. januar der de for pliktet seg til lydighet og samarbeid «etter vår beste evne». De
passive mens tusenvis av japanske soldater dro forbi på laste biler og tanks eller marsjerte i takt med militærmusikken fra de
valgte denne kursen, forsikret de seg selv om, for å mildne sitt folks lidelser under erobrerens jernhæl. Tre dager senere ble den
japanske og filippinske korpsene.
nye filippinske Eksekutivkommisjon, sammensatt av disse menn, kjernen i den japanske marionettregjeringen.
Men da det siste filippinske korpset passerte tribunen, jublet tilskuerne. General Homma og hans adjutanter på tribunen virket gledelig overrasket og smilte vennlig over ovasjonene.
Høyesterettsjustitiarius Jose Abad Santos viste den andre
Tilskuerne spredte seg og tok hemmeligheten med seg: melo
mulige veien å gå. Han hadde fulgt med Quezon til Corregidor,
dien det siste filippinske korpset hadde spilt, var «The Stars and Stripes Forever».
men ble igjen på Filippinene da Quezon ble evakuert til Australia.
155
En japansk soldat lærer skolebarna erobrerens språk på Filippinene, der engelsk var det andre hovedspråk for mange mennesker.
157
EN BRÅ SLUTT PÅ KOLONISTYRET Da japanerne erobret Sørøst-Asia, planla de å bygge et imperium som de ville dominere ikke bare militært, men også politisk, øko
nomisk og kulturelt. Dette mente de skulle gå lett. Først okku perte de et land og innførte militærstyre eller innsatte en mario-
nettregjering.. Deretter ville de utslette alle spor av europeisk Japanerne var fast besluttet på å utslette alle spor etter kolonialistene. Her rives en statue av Singapores grunnlegger, Sir Stamford Raffles.
dominans, frigi alle politiske fanger og omforme befolkningen i det japanske bilde. De overvunne skulle overbevises om at de
delte en felles asiatisk arv med seierherrene, og et nytt asiatisk økonomisk samfunn, kjent som den «Stor-østasiatiske felles velstandssfære», skulle etableres med Japan som sentrum. Men i praksis ble programmet satt ut i livet så raskt og med en slik mangel på finesse at det ble en fiasko. Da ivrige japanske
kulturmisjonærer prøvde å lære lokalbefolkningen japansk, og det ble dannet foreninger til studium av det japanske kvinne ideal, vokste mistanken om at en slags imperialisme ble erstattet med en annen. Slitne sjauere og forretningsmenn fikk det nye
regimet i vrangstrupen da de ble tvunget til å bruke fritiden til å
høre på lange forelesninger om «Nippons historie» og lignende emner. Det ble dessuten snart tydelig at erobrerne var mer inte
ressert i å hjelpe sin egen økonomi og den japanske krigsmaskin
enn i å etablere et økonomisk kooperativ. Japanerne rekvirer te store mengder matvarer og skapte matmangel i de land de hadde erobret. De rekvirerte varene betalte de med falske
indiske rupier i Burma og med verdiløse aksjer i Thailand, Malaya og Indonesia. De eksproprierte råmaterialer og skapte forstyrrel
ser i det tradisjonelle jordbruket ved å tvinge bøndene til å dyrke
bomull og andre avlinger som Japan trengte. Videre behandlet de sine fanger så strengt og oppførte seg så nedlatende over
lokalbefolkningen at da de allierte begynte sin motoffensiv, fant de flere innfødte motstandsgrupper som var villige til å slåss på deres side.
158
En politisk fange i Djakarta, arrestert under det nederlandske kolonistyret, slippes fri av japanerne. Byen var hovedstaden i Nederlandsk Ostindia
159
■ Sivile amerikanere internert på Santo Tomås-universitetet i utkanten av Manila samler vesker med mat og andre forsyninger de har fått av vennligsinnete filippinere. De seks første månedene de satt i fangenskap fikk de 3500 internerte i denne leiren overhodet ingen mat av japanerne, men i et hjørne av leiren, kjent som «gjerdet», fikk de lov å ta imot livsnødvendigheter av sine venner.
160
NOTICC; Setatf to the J-; :
mret them soM.iers w*>" ,. » co--r 1 '-/•■• r p '. »hoan Icfl arm. sun-nse arm band on t
.
-
(10 jrteJoUtss pto^k c»n Jtftd on*J. jabsurt JXp0