Egypt-Forasia [1]
 8202040817, 8202041090 [PDF]

  • 0 0 0
  • Gefällt Ihnen dieses papier und der download? Sie können Ihre eigene PDF-Datei in wenigen Minuten kostenlos online veröffentlichen! Anmelden
Datei wird geladen, bitte warten...
Zitiervorschau

CARL GRIMBERG

MENNESKENES LIV OG HISTORIE FEMTE UTGAVE

Bind 1 EGYPT—FORASIA

J. W. CAPPELENS FORLAG A-S

Nasjonalbiblioteke1! Depotbiblioteket

«MENNESKENES LIV OG HISTORIE» ER SATT MED 10 PKT. MONOTYPE ANTIKVA NR. 44. SATS,

TRYKK OG INNBINDING ER UTFØRT I NORBOK,

OSLO/

GJØVIK 1979. TEKSTEN ER TRYKT PÅ HUNSCOTE FRA HUNSFOS FABRIKKER A/S, VENNESLA. BIND VED REIDAR GJØRVEN

DEN NORSKE UTGAVE UNDER REDAKSJON AV REKTOR HAAKON HOLMBOE BILLEDREDAKTØR: ANDERS RØHR ISBN 82-02-04081-7 ISBN 82-02-04109-0 (komplett)

GJØVIK BIBLIOTEK

FORORD

Det verk som her presenteres for norske lesere, er en beretning om menneskenes liv og historie fra de eldste tider til vår egen tid. Tanken om å skape et slikt verk vaktes hos den unge Carl Grimberg mens han fulgte pro­ fessor Ludvig Stavenows inspirerende forelesninger. Han fikk der åpnet øynene for den historiske sammenheng, sier han selv, og han bestemte seg for «om tid og krefter tillot tilstrekkelig omfattende forberedelser» en gang «å gjøre en større almenhet delaktig i sitt utsyn over men­ neskehetens vandring fremover». Men først virket Carl Grimberg som lærer i historie, som dosent og lektor. Han fant da snart ut at den største av alle pedagogiske synder er den å være kjedelig. Han forsto at historisk kunnskap har liten eller ingen verdi dersom den ikke hviler på opplevelse og medlevelse. Den som skriver eller leser historie, må kunne identifisere seg med forgangne tiders mennesker. Det er derfor men­ neskene som alltid er kjernen i Carl Grimbergs historie­ skrivning, både i «Svenska folkets underbara oden», som er kommet i et opplag på 100 tusen i Sverige og i hans «Vårldshistorie» som her presenteres under titelen «Menneskenes liv og historie». Grimberg oppfattet historien som drama, dvs. handling, fylt av spenning både i ordets tekniske og populære be­ tydning. Ikke så å forstå at han fornektet den historiske

utviklings spill av krefter eller dens mønster, men han mente at alt dette kom til uttrykk i og hadde sin egentlige virkelighet i menneskenes handlinger. Ut fra dette syn ville Grimberg i størst mulig utstrekning la fortiden tale til oss direkte, uten pekepinn og kommentarer. Derfor gjør han også utstrakt bruk av kildemateriale, slik at leseren stilles ansikt til ansikt med fortidens virkelighet, fri for omskrivningens slør. Dette betyr ikke at han vokter seg for vurderinger. Tvert imot. Ofte reagerer han med begeistring eller avsky, riktignok ikke som en opphøyet dommer, men som en ivrig tilskuer til historiens store og små episoder. Carl Grimberg var omkring 50 år da han i 1926 kunne legge fram første bind av sin «Vårldshistoria» etter omfat­ tende reiser i årene etter Den første verdenskrig og enorm lesning. Til tross for at han satte inn hele sin veldige arbeidskraft, maktet han dog ikke å gjennomføre det store verket alene. Fra 1935 knyttet han derfor til seg fil. dr. Ragnar Svanstrdm som medarbeider. Verdenshistorien var da kommet fram til «Hundreårskrigene» (norsk bind 9). For gjennomføringen av Grimbergs plan ble dette samarbeidet en stor vinning, idet dr. Svanstrdm var helt fortrolig med Grimbergs intensjoner og kunne fortsette i hans spor da Grimberg døde i 1941, 66 år gammel. Det er da heller ikke lett å merke hvor Grimberg slutter og Svanstrdm begynner. Hele verket har beholdt den enhet­ lige karakter og det særpreg som Grimberg la opp til, til tross for at det tok 32 år å føre det fram til 1914. Bind 21, som handler om tiden fra 1914 til avslutningen av Den annen verdenskrig, er skrevet av sjefredaktør Chr. A. R. Christensen. Her er det altså den norske utgaven som utgjør originalteksten og som også danner grunnlaget for avslutningen av den svenske utgaven. Det samme er tilfellet for de utgaver som er utkommet i flere andre land.

Foreliggende utgave av «Menneskenes liv og historie» av­ sluttes med tre bind om tiden etter Den annen verdenskrig fram til våre dager. Bindene som er skrevet av professor i internasjonal politikk ved Århus Universitet Erling B j øl har undertitlene «Duellen uten ende», «De rike sam­ funn» og «Revolusjonens og sultens verden». I det første behandles den internasjonale politikks historie fra 1945 til i dag. Det neste bindet behandler de indre forhold i de rike industrilandene og det siste utviklingen i de kommu­ nistiske land og i u-landene. Foruten disse tre medarbeidere i verket har flere svenske historikere bidratt med mindre avsnitt. Spesielt bør nevnes kunsthistorikeren Carl G. La urin som har skrevet om renessansekunsten i Italia og om spansk, nederlandsk, flamsk og hollandsk malerkunst. Ved sitt opplegg og sin tone er «Grimberg» blitt et begrep for den store lesekretsen han har fått både i sitt hjemland og i Norge, et begrep for den dramatiske, billedrike og spennende historiefortelling. For nettopp å understreke den billedrike og dramatiske beretning er det i den norske utgaven lagt stor vekt på billedstoffet. Verket inneholder nå nærmere 5000 illustrasjoner i svart/hvitt, ca. 100 kart­ skisser og 127 farveplansjer — foruten en egen avdeling med 122 historiske kart trykt i seks farver. Redaksjonen av den norske utgaven ble til å begynne med besørget av lektor, cand, philol. A. St. Langeland, men på grunn av andre oppdrag overlot han redaksjonen fra og med 3. bind til rektor Haakon Holmboe. Under redigeringen av den norske utgaven har man — bortsett fra uvesentlige tillempninger i stilen — forsøkt å bevare Grimbergs særpreg så vidt det er mulig å overføre det til et annet språk. I innholdet er det stort sett bare foretatt slike forandringer som er nødvendige fordi nye forsknings­ resultater innenfor historie og arkeologi er kommet til etter at Grimberg skrev sin tekst.

Redaktør Anders Røhr, som har utarbeidet det om­ fattende person- og stedsregisteret i bind 22 har også hatt hovedansvaret for billedredaksjonen og det historiske atlas. For Erling Bjøls tre bind er det utarbeidet et eget register sist i bind 25. Lektor Oddvar Bjørklund har tilrettelagt og kontrol­ lert en rekke av kartene. Det har vært maktpåliggende for den norske utgiver av Grimbergs verk å gi dette en så gedigen utforming som mulig, både for å understreke den ærbødighet man føler overfor en så imponerende og inspirerende prestasjon som den Carl Grimberg har ytet, og for å vekke interessen også hos norske lesere for dette enestående arbeidet. Den over­ veldende tilslutning publikum har vist den norske utgaven, har i full monn bekreftet utgiverens antagelse om at dette var en riktig linje. Det var umaken verd.

FØRSTE BIND

av verket er oversatt til norsk og bearbeidet av professor Anatol Heintz, forfatteren Peter Bendow og lektor, cand, philol. A. St. Langeland. Under arbeidet med overføringen til norsk ble det nødvendig å foreta endel forandringer og tilføyelser i Grimbergs tekst, vesentlig på grunn av de fremskritt forskningen har gjort siden den gang Grimbergs bok ble skrevet. De største forandringer er gjort i første kapitel «Kul­ turens morgen» som professor Anatol Heintz har skrevet helt om. Avsnittet er forelagt fru Eva Grimberg og Grim­ bergs nære medarbeider fil. dr. Ragnar Svanstrbm som begge erklærer at omarbeidelsen er skjedd i full overens­ stemmelse med Carl Grimbergs intensjoner og ønske om at hans verk stadig skulle revideres i overensstemmelse med vitenskapens nyeste forskningsresultater. De deler av første bind som angår Egypt, er oversatt

til norsk og bearbeidet av Peter Bendow som uttaler: «Det har vært en interessant, men vanskelig oppgave. Man må i høy grad beundre Grimbergs spirituelle og tildels temperamentsfulle fremstilling, som jeg har prøvd å bevare. Den samme beundring fortjener han også for den grundighet og kunnskapsrikdom hvormed han har underbygd sitt arbeide. Man må også være ham sterkt takknemlig for at han først og fremst har villet gi en inn­ føring i det gammel-egyptiske kulturliv, mens krigshistorie og politisk historie er kommet mer i bakgrunnen. Det har vært nødvendig å korrigere og å jour-føre Grim­ bergs fremstilling på de punkter hvor egyptologien har gjort fremskritt siden Grimberg skrev sitt bind. Så godt jeg har kunnet og ved hjelp av den senest tilgjengelige litteratur, har jeg også etter råd fra professor, dr. Torgny Såve-Sdderbergh, som jeg skylder takk, prøvd å moder­ nisere teksten uten å bryte min lojalitet overfor Grim­ bergs oppfatninger.» Lektor A. St. Langeland har ansvaret for avsnittet om babylonere og assyrere, kler er det bare foretatt mindre forandringer i Grimbergs tekst, vesentlig slike som nye forskninger har gjort nødvendig. Det er dessuten gjort noen tilføyelser, først og fremst kapitlet «Surner og Akk ad» som er skrevet av Langeland på grunnlag av sir Leonard Woolleys og andre arkeologers verker og hans egne iakttagelser i Irak. Av hensyn til verkets enhet har de enkelte oversettere overlatt ansvaret for rettskrivningen og transskripsjonen av navn til forlaget. J. W. CAPPELENS FORLAG

INNHOLD

KULTURENS MORGEN .......................................... Fra urmenneske til kulturmenneske............................

13 13

EGYPTERNE ............................................................. 42 Nillandet ...................................................................... 42 De dødes land............................................................... 49 Nillandets historiske perioder...................................... 71 Demringstiden og det gamle rike. Ca. 3200-2190 f. Kr. 73 Mellomriket. Ca. 2100-1600 f. Kr................................. 97 Det nye rike. Ca. 1540-1050 f. Kr................................ 104 Totmose 1., 108. Hatsjepsut, 111. Totmose 3., 117. Amenhotep 2. og Amenhotep 3., 122. Kjetterkongen Aknaton. Det første individ i historien, 134. Tutankamon, 154. Nit­ tende og tyvende dynasti, 156.

Det gjenopprettede rike. Sais-tiden. Ca. 750-525 f. Kr. 178 Hvordan den egyptiske fortid fikk nytt liv............... 181 Ville hypoteser og virkelighet, 181. Nøkkelen funnet!, 185. Jean Frangois Champollion, 190.

Hvordan man bevarer minner fra den gamle verden og hvordan man leter fram de gamle skattene ... 199 Ødeleggelsens vederstyggelighet, 199. Arkeologens redningsarbeide, 202. Noen særlig vellykkede arkeologiske ekspedi­ sjoner, 209.

Ved faraos hoff ............................................................... 250 Lov og rett ................................................................... 257 De gamle egypteres dyredyrkelse ............................... 260 De gamle egypteres litteratur og livsanskuelse.......... 272 Skolebøkene, 272. Visdomsbøkene, 276. Noen av verdens eldste eventyr, 287. Den egyptiske poesi, 302. Drikkeviser, 306.

Egypternes vitenskapelige evne.................................. 310 Matematiske kunnskaper, 310. Egypternes astronomiske kunnskaper, 315. Legevitenskapen i Egypt, 316.

Næringsliv i det gamle Egypt .................................... 322 Jordbruk, jakt og fiske, 322. Gruvedrift, 324.

Verdenshistoriens første streik.................................... 332 Den forhistoriske tid i Egypt...................................... 336 BABYLONERE OG ASSYRERE............................. Tvillingflodenes gave ................................................... Det gammelbabylonske rike............. . ........................ Sumer og Akkad...........................................................

340 341 345 347

Abrahams by, 355. Religionen, 368.

Lovgiveren Hammurabi ............................................. 370 Det assyriske rike......................................................... 392 Det nybabylonske rike ............................................... 410

KART Egypt........................................................................ 74 Rabylonia ................................................................. 344 Det assyriske rike..................................................... 393

At vi i clag vet så vidt meget om menneskenes liv og historie gjen­ nom tidene, skyldes ikke minst arkeologenes iherdige forskning. Her sees en representant for dette krevende og spennende yrke, Howard Carter, idet han åpner dørene til det fjerde og innerste kamret i Tutankamons grav. Lyset tennes og Carter og hans medar­ beidere får se hundrevis av gjenstander som har vært skjult for alle i mer enn 3000 år, og som hver og en forteller noe om menneskene som har eid dem. (Se side 225—248.)

KULTURENS MORGEN

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

I 1856 gjorde noen arbeidere et overordentlig interessant funn i en grotte ved Neandertal i nærheten av Diisseldorf. Takket være dette funnet kom vitenskapen for første gang på spor etter et forhistorisk menneske. I grotten lå det nemlig, under et lag av sand og leire, noen skjelettrester, som tilhørte et merkelig menneskelig vesen. Hjerneskallehøyden var liten, pannen lav og vikende, og over øynene hadde det sterke benfortykkelser, som ga en utmerket beskyttelse for disse viktige organer. Alt dette gjorde dets utseende temmelig «dyrisk» og viste at det var enklere bygd enn selv de mest primitive nålevende menneskeraser som for eksempel australierne eller folk fra Ildlandet. Verdien av dette funnet var man imidlertid lenge uenige om, særlig fordi funnet tross alt var temmelig defekt. Det var endog kjente naturforskere som mente at den hode­ skalle man hadde funnet, tilhørte en idiot eller et menneske som i sin barndom hadde vært angrepet av engelsk syke, og som senere hadde pådradd seg alvorlige hodeskader og endelig på sine gamle dager var blitt deformert av gikt. Andre mente at skallen hadde tilhørt en gammel kelter eller nederlender. Ja, det ble til og med hevdet at skjelett­ restene stammet fra en kosakk, som under Napoleonskrigene hadde forvillet seg inn i grotten og døde der! Mange forskere mente imidlertid at de funne skjelett-

14

KULTURENS MORGEN

I Neandertal ved Diisseldorf ble det i 1856 gjort et oppsiktsvekkende funn av fossile menneskerester. Senere er det gjort nye funn av Neandertalere eller Neandertallignende mennesker. Denne skallen stammer fra funnene i Palestina i midten av 1920-årene (se s. 18 f).

rester virkelig hørte til det eldste kjente menneske, en representant for en utdødd menneskeart. Det ble fore­ slått å kalle det Neandertal-mennesket (Homo neanderthaliensis) etter finnestedet. Dette menneske må ha levd før og til dels under den siste istid, samtidig med slike utdødde dyr som det ullhårete neshorn, hulebj ørnen og hulehyenen. Senere ble det nemlig funnet rester av alle disse dyrene i nærheten av Neandertal-hulen. Fra samme tidsperiode kjenner man dessuten rester av huleløve, ur­ okse, villhest og ullhåret elefant, dvs. mammut. Denne oppfatningen ble snart bekreftet av nye funn. I 1886 oppdaget man nemlig ved inngangen til hulen i Spy, nær den belgiske byen Namur, to nye skjeletter av Neandertal-typen. Selv om disse funn også var temmelig defekte, var de likevel bedre bevart enn det opprinnelige skjelettet fra Neandertal. Hos en av hodeskallene var bl. a. kjevepartiet delvist bevart. Denne delen av ansiktet bidro

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

15

til å forsterke inntrykket av det «dyriske» i Neandertalernes utseende. Overkjeven var sterkt fremskytende og tennene kraftige, mens derimot underkjevens hake, som er et av det moderne menneskets «adelsmerker», manglet. Haken er nemlig et meget viktig organ, da en del av musklene som beveger vårt fornemste taleorgan — tungen — er festet på innsiden av haken. Da Neandertal-menneskene manglet hake, er det rimelig å anta at deres taleferdighet ikke var så god som hos det moderne menneske. En sammenligning mellom hjernens form hos de to arter tyder også på dette. Ettersom årene gikk, ble det, delvis takket være syste­ matiske utgravninger, gjort en rekke nye funn av Neandertalmennesker, i Frankrike, Belgia, Tyskland, Spania, Italia osv. Det mest interessante funn stammer fra Kroatia (gjort i 1899), hvor man i en grotte fant en mengde til dels utmerket bevarte skjeletter av Neandertalere av alle aldre. På samme sted ble det også funnet steinredskaper, forkullete trestykker og ben av forskjellige pattedyr slik som hulebjørn, neshorn og hest.

Rekonstruert hodeskalle av en Neandertaler, et­ ter et funn ved La Chapelle-aux-Saints i Sydvest-Frankrike. Neandertalerne, som var et jegerfolk, må ha levd før og under siste istid og er meget unge i for­ hold til de menneske­ arter vi nå kjenner til.

16

KULTURENS MORGEN

I grotter som dette var det våre tidligste forfedre holdt til. Dette er den store rotunden i grotten ved Niaux i Pyreneene.

Takket være alle disse funn — man kjenner nå over 40 mer eller mindre fullstendige Neandertal-skjeletter — er bygningen av Neandertalerne temmelig godt kjent. Skje­ lettet er i alle vesentlige trekk helt menneskelig, selv om så å si hver eneste knokkel avviker i større eller mindre grad fra de tilsvarende knokler hos det moderne menneske. Neandertalerne var små av vekst — kvinnene gjennom­ snittlig 156 cm og mennene 163 cm. Hodeskallen var for­ holdsvis stor og grov, med et hjernevolum som var noe større enn hos nålevende mennesker (ca. 1300—1600 cm3). Hjernens pannepartier var imidlertid svakere utviklet, mens bakhodet derimot var større enn hos oss. Det svære hodet satt lutende på hvirvelsøylen, som var krumbøyd.

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

17

Nakkemusklene var kraftige, brystkassen ikke så flat som hos oss, armene forholdsvis lange og lårbenene tydelig krumbøyde — noe som er et karakteristisk trekk for Neandertalerne. Neandertalerne var samlere og jegere. De gravde i jorden etter spiselige røtter og knoller, plukket frukt, skudd og blader, samtidig som de drev ivrig jakt etter datidens

Rekonstruksjon av et Neandertaler-skjelett. Neandertalerne var små av vekst. Etter de funn som ei' gjort, var kvin­ nene gj ennomsnittlig bare 156 cm høye og mennene 163 cm. Hode­ skallen var imidlertid stor. Den hadde et hjernevolum som var noe større enn hos nå­ levende mennesker.

18

KULTURENS MORGEN

pattedyr — urokse, villhest, hulebjørn m. m. I hulene deres kan man ofte finne benrester etter alle disse dyrene, knust på en ganske bestemt måte, nemlig for å få fatt på benmargen — en stor delikatesse. Neandertalerne laget for­ holdsvis grovt tilhugde flintredskaper, mens redskaper av ben og horn er ukjent blant deres etterlatenskaper. Den type redskaper de produserte, pleier å kalles mousterienredskaper, etter et fmnested i Frankrike. De hører til den eldre steinalder(paleoliticum) (seillustr. s.40). De kjente også kunsten å lage og bruke ilden; i hulene deres er det funnet askelag og forkullete trebiter. Og det er overveiende sann­ synlig at de begravde sine døde. Neandertalerne er først og fremst kjent fra Mellom- og Syd-Europa. Men også utenfor Europas grenser er det gjort en del, riktignok mer usikre funn. De viktigste av dem er utvilsomt Palestina-funnene. I grottene ved Nasaret-sjøen ble det fra 1924 og utover gravd fram en rekke utmerket bevarte skjeletter av menn, kvin-

En av skallene fra Palestina—en Neandertaler-lignende mennesketype.

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

19

En av våre forfedre ved inngangen til sin hule. Forsøk på en rekon­ struksjon.

ner og barn. Palestina-menneskene tilsvarer i det store og hele Neandertalerne, men viser en del mer fremadskridende trekk. Pannen er steilere enn hos de typiske Neandertalere, hos enkelte er haken velutviklet osv. Til å begynne med var den alminnelige oppfatning at man her hadde funnet overgangsformer mellom Neandertalerne og Cro-Magnonmenneskene. Mer inngående undersøkelser av funnene viste imidlertid at Palestina-menneskene står Neandertalerne nærmest. Et funn som i sin tid vakte stor oppsikt, er restene etter et menneske som ble oppdaget i 1921 i en gruve i Rhodesia (Rhodesia-mannen). Man fant her en eiendommelig, godt bevart hodeskalle uten underkjeve, og også noen kroppsknokler. Skallen virket meget primitiv, med svære fortykkelser over øynene og i bakhodet, flat panne, tykke knokler osv. Skjelettrestene ellers så ut helt som hos nå­ levende mennesker. En annen merkelig ting var at kraniets tenner var sterkt ødelagt av tannråte — et fenomen som er fullstendig ukjent hos fossile mennesker ellers og må

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

21

betraktes som særlig typisk for moderne europeere. Rhodesia-mannens alder var lenge vanskelig å bestemme, og noen forskere mente at funnet var av tvilsom verdi. Imidlertid har man i den senere tid funnet nye rester av en lignende type og foretatt aldersbestemmelse av Rhodesiamannen etter den nye fluor-metoden. Det viser seg at han er noe eldre enn de européiske Neandertalere. Også lenger mot øst er det funnet Neandertal-lignende menneskerester. Ikke mindre enn elleve defekte hodeskaller ble i 1931 gravd fram på Java. I likhet med Neandertalerne hadde disse menneskene stor, grov hodeskalle, med flat panne, store øyebrynsbuer og stort bakhode. Men i en del andre trekk skiller de seg fra de européiske Neandertalere, og slektskapsforholdet mellom disse gruppene er noe usikkert. Alle disse funn tyder imidlertid på at mennesker av Neandertal-lignende utseende sannsynligvis var spredt over store deler av jorden. Under undersøkelsene i Europa støtte man imidlertid snart på en annen mennesketype som også levde i den siste istiden, men likevel noe senere enn Neandertalerne. Det var i departementet Dordogne i Frankrike at man kom på sporet etter dette mer høytstående istidsmenneske. I 1909 fant man der et skjelett som viste alle tegn på at mannen ikke bare hadde dødd i hulen hvor han ble funnet, men også virkelig var blitt begravd der. Den døde var pyntet med et halskjede laget av gjennomborede havsnegler, og ved skjelettets hode og bryst lå det fint bearbeidede steinredskaper. Dette tyder på en forholdsvis høy kultur og en viss skjønnhetssans. Skjelettets ekstremiteter var fint bygde, pannen høy, øyebrynsbuer manglet og skallen var smal og lang. Haken var riktignok ikke fullt så frem­ tredende som hos de nålevende europeere, men likevel tydelig utviklet. Dette menneske ble kalt Aurignac-mennesket, da de redskaper som ble funnet sammen med skjelettet, hører til den perioden av den eldre steinalder som kalles AurignacVåre tidligste forfedre dekorerte hulene de bodde i. Først og fremst malte de alle de dyr de jaget, men av og til også jegeren. Han ble temmelig stilisert fremstilt, men alltid i bevegelse. Denne buskmannen med pil og bue er fra en grotte i Rhodesia.

22

KULTURENS MORGEN

perioden (oppkalt etter den franske byen av samme navn). Hvor disse menneskene kom fra, vet man ikke med sikker­ het. Mange mener at de har innvandret fra Asia og har fulgt etter den retirerende isen nordover. Man vet heller ikke hvilket forhold det var mellom dem og Neandertalerne. Man har aldri funnet skjeletter av begge typer i ett og samme jordlag, og det er vanskelig å si om Neandertalerne var utdødd før den nye mennesketypen kom, om de ble utryddet av dem eller muligens blandet seg med dem. Fra noe senere tid kjenner man en rekke mer grovbygde skje­ letter av store, kraftige mennesker, som kunne bli opptil 190—200 cm høye og hadde bred, kraftig hodeskalle med velutviklet hake. Man kjenner flere representanter for denne typen, som er funnet i Grimaldi-grottene ved Menton i Syd-Frankrike, i Tyskland nær Bonn, i Mahren osv. Disse menneskene kalles for Cro-Magnon-mennesker (også etter fmnestedet). De blir ofte betraktet som de eldste represen-

Hodeskalle av Aurignacmennesket — en av de eldste representanter for det moderne menneske.

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

23

Graven til en Cro-Magnon-mann i Grimaldi-grottene. Rundt skje­ lettet sees en rekke steinredskaper.

tanter for virkelig moderne mennesker (Homo sapiens fossilis). Som regel blir Aurignac-menneskene nå bare ansett som en variant av Cro-Magnon-menneskene. Cro-Magnon-menneskene var, i likhet med Neandertal­ erne, samlere og jegere. Men deres redskaper, som både var laget av flint, ben og horn, var meget mer kunstferdige. Det er blitt funnet en rekke forskjellige typer, dolker, spydog pilespisser, skrapere, bor, kniver m. m. Av ben og horn laget de harpuner og spydspisser, fiskekroker, nåler, «kom­ mandostaver» og meget annet. Det er ikke lett å lage stein­ redskaper av den harde, sprø og seige flinten. Å skjære ben og horn med flintkniver er heller ikke så liketil. Dette viser at Cro-Magnon-menneskene var meget dyktige hånd­ verkere — ja, mer enn det, de var ofte rene kunstnere. Det kan vi se av den vakre og symmetriske form de ga sine redskaper, og særlig av de skulpturer og malerier de etterlot seg. De fleste skulpturene forestiller forskjellige dyr, men man kjenner også en rekke små kvinnefigurer. Disse skik­ kelsene er alltid svært frodige, med enorme bryster, stor mave og ende, mens hendene og føttene er relativt små. Ansiktet er ikke alltid velutformet, men hos noen kan man tydelig se det småkrusete håret. Man antar at disse gro­ teske figurene skal forestille en slags fruktbarhetsgudinner. Merkelig nok ligner figurene ikke så lite på «kvinneidealet» hos enkelte nålevende negerstammer (f. eks. buskmennene).

24

KULTURENS MORGEN

Langt mer interessante er imidlertid de praktfulle teg­ ninger og malerier som Cro-Magnon-menneskene prydet tak og vegger i hulene sine med. I Nord-Spania og SydFrankrike har man funnet en rekke slike grotter. Den siste av dem ble oppdaget under siste krig. Maleriene i disse hulene er sannsynligvis henimot 20—30 tusen år gamle, og det er virkelig kunst av høy kvalitet, som kan side­ stilles med det beste menneskene overhodet har prestert. Som regel forestiller bildene forskjellige dyr som CroMagnon-menneskene har drevet jakt på. Vi finner her et praktfullt billedgalleri av alle de utallige dyr som fantes på Europas stepper og tundraer under istiden. Hester, bisonokser, ville okser og kuer, mammut, ullhåret neshorn, reinsdyr, geiter, rev, bjørn, fugl osv., er alle sammen malt

«Venus fra Willendorf» — en kvinnefigur laget av et Cro-Magnonmenneske. Figuren som er ca. 10,5 cm høy, forestiller sannsynligvis fruktbarhetens gudinne. Den er funnet i Willendorf i Østerrike.

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

25

En bisonokse såret av piler. Tegnet i en hule av et Cro-Magnonmenneske for henimot 20—30 tusen år siden.

like tydelig og elegant. Maleriene er utført i mange farver: svart, rødt, gult, hvitt m. m. De kan dekke store deler av vegger og tak i grottene, og det kan være hundrevis av bilder ved siden av hverandre og til dels oppå hverandre. Bare enkelte ganger finner vi jegerne selv avbildet. De fremstilles da som regel temmelig stilisert, men slik at bevegelsene og kroppens stilling trer forbausende tydelig fram. Dette minner ikke så lite om moderne kunst, som også først og fremst streber etter å gjengi bevegelse og ikke form. Vi er ikke klar over hvorfor Cro-Magnon-menneskene laget alle disse praktfulle veggmaleriene. Det er kanskje rimeligst å anta at det var i forbindelse med en primitiv religion eller trolldom. De dekorerte veggene finnes alltid i mørke kroker i grottene, hvor dagslyset ikke trengte inn. De ble malt i det blafrende lyset fra primitive tranlamper. Menneskene bodde ikke selv i disse delene av grottene, som nesten må betraktes som en slags «templer». De tegnet sannsynligvis dyrene enten før de gikk på jakt i håp om stort bytte — eller kanskje etter en heldig fangst,

26

KULTURENS MORGEN

og da som takk til gudene. Vi må huske at jakten ga Cro-Magnon-menneskene alt de trengte — kjøtt til føde, fett til brensel og lamper, skinn til klær, sener til tråd og knokler til redskaper. Hele deres tilværelse var avhengig av om de var heldige på jakt. Cro-Magnon-menneskene var altså de første mennesker som utviklet en høy kultur. Vi vet selvsagt lite om hvor­ ledes de levde, hvordan deres samfunn var organisert, hva de tenkte og hva de trodde på. Men vi vet at de hadde en eller annen primitiv religion. De eiendommelige vegg­ maleriene og skikken å begrave de døde og gi dem «med­ gaver» vitner om dette. For Cro-Magnon-menneskene var ikke livet slutt med døden. De trodde tilværelsen fortsatte et annet sted, og forsynte derfor sine døde med klær, våpen og mat for den lange reisen til de ukjente åndenes rike. Bak den primitive, hardføre jegeren som ikke kjente jordbruk, ikke hadde husdyr og kjempet en hard kamp mot den nådeløse naturen, får vi de første glimt av kulturmennesket med dets kunst og abstrakte tenkning. Det er ingen tvil om at det moderne menneske stammer fra Cro-Magnon-folket. Men hvor stammer så Cro-Magnonmenneskene selv fra? Enkelte forskere mener at de sann­ synligvis nedstammer fra Neandertalerne. De peker da bl. a. på at Palestina-menneskene ligner Cro-Magnon-men­ neskene, og at de eldste Cro-Magnon-skjeletter viser trekk som minner om Neandertalerne. Andre forskere derimot fremhever at forskjellen mellom disse to mennesketypene er så stor at det er vanskelig å tenke seg at det moderne menneske kan ha utviklet seg fra Neandertalerne. Man peker da særlig på at det aldri er blitt funnet rester av Neandertalere og Cro-Magnon-mennesker i samme jord­ lag, og at i enkelte henseender er Neandertalerne høyere og mer ensidig spesialisert enn moderne mennesker og således ikke kan være deres forfedre. I den senere tid har denne siste oppfatningen vunnet mer og mer terreng. Ved Steinheim og Ehrensdorf i Tyskland og i Swancomb i England er det nemlig funnet menneskerester som er eldre enn Neandertalerne (ca. 200 tusen år). Cro-Magnon-mennesker tegner på grottens vegger i lyset av tranlamper. Forsøk på en rekonstruksjon.

28

KULTURENS MORGEN

Så vidt man kan dømme etter de temmelig ufullstendige funnene, lignet merkelig nok disse menneskene i flere bygningstrekk det moderne menneske mer enn Neander­ talerne! Man er derfor tilbøyelig til å tro at de represen­ terer en spesiell mennesketype, som kalles for «Pro-Neandertalere». Denne form har sannsynligvis gitt opphavet både til Neandertalerne og til Cro-Magnon-lignende mennesker. Disse to mennesketypene har altså utviklet seg side om side, og har tilpasset seg forskjellige levevis.

Kan vi følge menneskenes historie enda lenger tilbake i tiden? Hvem stammer Pro-Neandertalerne fra? Og hvor skal vi så søke våre eldste forfedre? I Det malaiiske arkipel — svarte den tyske forskeren Ernst Haeckel i 1880årene — blant skjelettrester av de utdødde pattedyr som ligger begravd i jordlagene der. En ung lege, Eugene Dubois, ble så betatt av denne tanken at han forlot sin gode stilling i Nederland og reiste som militærlege til Nederlandsk Ostindia. Og det merkeligste av det hele er

Hodeskalle fra Steinheim i Tyskland. Den er betydelig eldre enn Neandertalerne, men ser i enkelte henseender mer «moderne» ut.

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

29

Tre stadier av menneskets utvikling: Fra venstre mot høyre: Javamannen, Neandertaleren og Cro-Magnon-mennesket. Bystene er ut­ ført for Natural History Museum i London på grunnlag av paleonto­ logiske funn.

at han virkelig fant det han lette etter — rester av det mest primitive menneske vi kjenner! I 1892 oppdaget han på Java den øverste delen av en meget primitiv hode­ skalle, noen kinntenner, et fullstendig lårben og noen lårbenfragmenter. Dubois kalte mannen Pithecanthropus, dvs. apemenneske, senere kjent under navnet «Javamannen» Homo erectus. Funnet vakte voldsom oppsikt. Tilhengerne av utvik­ lingslæren triumferte. Deres motstandere erklærte deri­ mot at funnet overhodet ikke hadde noen forbindelse med menneskene, men var en rest av en eller annen kjempeape. Mange nøkterne vitenskapsmenn stilte seg imidlertid også reservert overfor dette merkelige funnet. Selv så sent som i 1921 fremhevet den kjente svenske anatomen, Oskar M. Ramstrom, at Java-mannens hodeskalle i alle proporsjoner viser en så slående overensstemmelse med sjimpansen, at den må betraktes som rest av en stor menneskeape, og ikke kan ha noen som helst forbindelse med menneskene. Det var imidlertid Ramstrbms landsmann, geologen

30

KULTURENS MORGEN

Gunnar Andersson, som samme året (1921) i Kina gjorde en viktig oppdagelse som beviste at Ramstrom hadde tatt feil. Andersson fant nemlig ved Chou-Kou-Tien i nærheten av Peking noen store grotter med en mengde forstenede rester av forskjellige pattedyr som levde for over en kvart million år siden. Blant alle disse knoklene ble det et par år senere også oppdaget noen svært primitive mennesketenner. Funnet var så interessant at det ble satt i gang storslagne utgravinger, støttet av Rockefeller Foundation. I løpet av de følgende 20 år ble det gravd fram rester av ikke mindre enn 35—40 individer! Det meste var hodeskalledeler, underkjever og tenner, men man fant også noen få kroppsknokler. Ved siden av dette ble det funnet en mengde meget primitive stein- og benredskaper og lag av aske og kull, som tyder på at disse urtidsmenneskene kjente til ilden. Ved nærmere undersøkelser av denne «Peking-mannen» viste det seg imidlertid at når det gjaldt den anatomiske bygning, lignet han meget på apemennesket fra Java. Det kunne således ikke lenger herske noen tvil om at også Java-mannen var et primitivt menneske, og ikke en menneskeape. Det ble ytterligere bekreftet da det i slutten av 30-årene ble gjort nye funn av apemennesker på Java. Nederlenderen G. R. von Koeningswald fant da tre nye hodefragmenter, en underkjeve og en barnehodeskalle. Takket være alle disse funnene kjenner vi nå forholdsvis godt bygningen av hodet hos disse våre urgamle forfedre. Antagelig levde Java-mannen for ca. 500—600 tusen år siden. Peking-mannen var bare 250—300 tusen år gammel, men likevel var de temmelig like. Hodet var langt med lav panne og kraftige fortykkelser over øynene, som gjør at de minner meget om menneskeaper. Bak øyebrynsbuene var hodet sterkt sammenknepet — også et trekk som min­ ner om apene. Hodeknoklene var tykke og massive. Ansiktspartiet var stort, snuten grov og trukket ut i en Øverst: Utgravninger etter rester av Peking-mannen i hulene nær Peking. Legg merke til at bunn og vegger er oppdelt i 2 X 2 meter store ruter for at man skal kunne bestemme plasseringen av de enkelte funn nøyaktigere. Nedenfor: Dr. Robert Broom og hans assistent har nettopp funnet en ny hodeskalle av en «sydape» i en grotte i Syd-Afrika. Her peker han på et hodeskallestykke som ligger i en steinblokk.

32

KULTURENS MORGEN

snute. Underkjeven manglet fullstendig hake, og tennene var store og primitive. Hjernevolumet var fra 800 til 1200 cmI*3 — omtrent 2/3 av hjernevolumet hos moderne men­ nesker. Men når det gjaldt fasong, minnet den mer om en menneskehjerne enn om en apehjerne. Vi vet lite om ape­ menneskenes kroppsbygning, men funnene i Peking peker iallfall på at Peking-mannen var liten av vekst — ca. 155 cm høy. Det fremgår tydelig at han var jeger både av de steinredskaper man har funnet, og av en mengde pattedyrrester som bar spor av at dyrene er blitt drept. Det mest interessante er kanskje likevel funnene av kull- og askelagene. Det viser at allerede Peking-mannen kjente til ilden. «Temming» av ilden er sikkert den største og vik­ tigste oppfinnelse menneskeheten har gjort. Vi har nå sett at vi kan følge vår egen stamme mer enn en halv million år tilbake i tiden. Vi vet også at våre for­ fedre var mer primitivt bygd og lignet mer på aper enn vi gjør. Men kan vi følge sporene enda lenger tilbake? Eller må vi betrakte Peking- og Java-menneskene som det «manglende mellomledd» — en forfar som på én side har gitt opphav til menneskeaper og på den andre til oss selv? På det siste spørsmålet kan vi svare ubetinget nei. Tross sin primitive bygning var apemennesket et virkelig menneske og må betraktes som tilhørende menneske­ slekten — Homo. Det kan vi se av dets anatomiske byg­ ning og ikke minst av dets ferdigheter: det kjente både ildens bruk og laget primitive steinredskaper. Hva vet vi så om enda eldre mennesketyper? Ikke så meget med sikkerhet. Vi må imidlertid gå ut fra at apemen­ neskene ikke kunne oppstå plutselig, men at de hadde en lang rekke enda mer primitive forfedre. Enkelte vil kanskje spørre om ikke sjimpansen, gorillaen eller orangutangen kan betraktes som forløpere for apemennesket. Men det er sikkert ikke tilfelle. Alle disse tre nålevende menneske­ aper er utpreget klatrende skogsdyr, og selv om de viser en ganske stor likhet med menneskene når det gjelder den I 1940 ble det ved Lascaux i Syd-Frankrike oppdaget en grotte som viste seg å inneholde nærmere 70 ualminnelig vakre malerier fra paleolitisk steinalder. Dette bildet, som forestiller en villokse, er en detalj av et av de nå så berømte maleriene i Lascauxhulen.

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

33

Rekonstruert hodeskalle av Peking-mannen. I en grotte nær Peking ble det i løpet av en 20-års periode funnet 35-40 individer av denne arten, som regnes å ha levd for 250-300 tusen år siden.

anatomiske bygning, er de altfor ensidig spesialisert til klatrende levevis for å kunne være våre forfedre. De er bare våre mer eller mindre fjerne slektninger. Vi stammer ikke fra dem, men vi har felles forfedre med dem. Vi kjenner imidlertid en del fossile herredyrrester som forteller oss litt om menneskehetens eldste historie. De eldste aper vi kjenner — halvapene, som stammer fra insekteterne — levde for ca. 60 millioner år siden. Blant dem fantes det en gruppe som i våre dager er representert ved den såkalte spøkelsesape (Tarsius). Denne viser en rekke fremadskredne bygningstrekk som peker i retning av høyere dyreaper. Blant mange andre aperester må vi nevne den hodeskallen og de kroppsknokler man fant i 1931 av en liten afrikansk ape, Dryopithecus (= Prokonsul). Den levde for ca. 20 millioner år siden, og når det gjelder bygning, viser den en eiendommelig sammen2. Grimberg I.

34

KULTURENS MORGEN

Hodeskalle avAustralo p i t h e c u s-b arnet — en utdødd primitiv men­ neskeart funnet i SydAfrika av professor Ray­ mond Dart i 1924. Det gjøres stadig nye funn i Afrika. Så sent som i 1968-72 gjorde Louis Leakey’s sønn R. F. E. Leakey en rekke nye funn - som regnes å være 2-3 millioner år gamle ved Rudolfsjøen i NordKenya.

blanding av dyre- og menneskeapetrekk. Den sto muligens ikke langt fra de former, som har gitt opphavet til både menneskeape- og menneskefamilier. Fra yngre lag kjenner vi en del sparsomme rester som sikkert har tilhørt høyere primater. Til dels er disse forfedre til de nålevende menneskeaper, men enkelte av dem viser også likhet med mennesker. Det viktigste av disse funn erRamapithecus oppdaget i 1930-årene i India av en amerikansk ekspedi­ sjon. Senere ble det funnet flere rester både i India og i Afrika (Kenyapithecus). De stammer fra øvre miocen og er således ca. 10—15 millioner år gamle. Man kjenner bare ca. ti rester av kjevene, men de viser umiskjennelig likhet med mennesker, og skiller seg tydelig ut fra menneskeaper. Et annet overordentlig betydningsfullt funn ble gjort av professor Raymond Dart fra Johannesburg i 1924 i et kalkbrudd i Kimberley i Syd-Afrika. Han fant en temmelig fullstendig hodeskalle av en 4—5 år gammel primat. Denne merkelige skapning, som ble kalt Australopithecus (dvs. «sydape) viser en rekke menneskelige trekk. Det gikk lang tid før det ble gjort nye funn av lignende former, og denne gangen var det takket være energisk leting av den velkjente legen og paleontologen Robert Broom. Like før, under og etter Den annen verdenskrig lyktes det ham på

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

35

forskjellige steder i Sy cl-Afrika å finne mange rester, først og fremst hodefragmenter og tenner av Australopithecus-former. Pannen hos dem var steilere og øyebrynsbuene ikke så sterkt utviklet som hos nålevende aper. Ansiktet var mindre og kjevene ikke fullt så kraftige. Tennene var fullstendig menneskelige (bl. a. hadde de en liten hjørnetann) og var plassert i en regelmessig bue rundt en menneskelignende gane. Det innbyrdes forhold mellom de forskjellige kraniedeler avviker fra det man fmner hos aper og nærmer seg de menneskelige proporsjoner. Hjernevolumet var ikke særlig stort — det varierte sannsynligvis fra ca. 500 til ca. 750 cm3. Med andre ord var det ikke vesentlig større enn hos de nålevende menneskeaper (hos gorilla ca. 500 cm3, men kan bli over 600). Det viste seg imidlertid at når det gjaldt hjernens form, minnet den mer om menneske enn om ape (bl. a. var pannepartiet for­ holdsvis bredt). Av de sparsomme rester av kroppsknokler —- noen hvirvler, armknokler, lårben, bekkenben, håndog fotknokler — kunne man imidlertid med sikkerhet slutte seg til at disse vesener gikk oppreist og benyttet hendene på samme måte som vi! Vi står altså her overfor noen ytterst merkelige skapninger. På én side minner de ikke lite om de store menneskeaper — de har liten hjerne, for­ holdsvis stort ansikt osv. — men på den annen side har de oppnådd tilpasninger som vi ellers pleier å regne for typisk menneskelige: oppreist gang, frie hender, menneskelige tenner og utforming av en hjerne osv. Opprinnelig regnet man med en rekke forskjellige slekter for de forskjellige Australopithecus-former, eller nærm enn esker som man kaller dem nå. Mer grundige studier har imidlertid vist at i virkeligheten dreide det seg her i høyden om to slekter med hver sin art: en mer spinkel, som ble kalt Australopithecus africanus og en mer robust, bl. a. med en liten benkam på issen, som fikk navnet P a r a n L li r o p u s r o b u s t u s. Riktignok mener de fleste forskere nå at alle nær-mennesker horer til en og samme slekt og at også Paranthropus burde kalles Austral­ opithecus robustus.

36

KULTURENS MORGEN

Hodeskalle av en voksen Australopithecus-form funnet i SydAfrika.

At Australopithecus-slekten hører til familien Hominidae, dvs. til menneske-familien, er alle forskere enige om. Men om de kan betraktes som våre umiddelbare for­ fedre, var man — for bare ca. ti år siden— ennå ikke klar over. Da mente man nemlig at Australopithecusslekten i høyden var ca. en halv million år gammel og altså for ung til at menneskene kunne stamme fra den. Men de siste års funn har helt forandret saken. I 1959 fant dr. Louis S. B. Leakey en nesten fullstendig hodeskalle av en Australopithecus robustus i Olduvai-slukten i Tan­ zania (han kalte den riktignok for «Zin j anthropus boisei»). Ved hjelp av argon-kalium-metoden ble alderen til dette funnet bestemt til ca. 1,75 millioner år! Senere oppdaget Leakey på samme sted hode og ekstremitets-fragmenter av en spinklere form, sammen med en del meget primitive steinredskaper. Leakey selv mente at han nå hadde funnet en urgammel representant for slekten

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

37

Homo, og kalte den for «Homo ha bilis». Han antok at denne skapningen måtte betraktes som det eldste men­ neske, og at det moderne menneske — Homo sapiens—stammer direkte fra hans nye funn, som var ca. 2 millioner år gammelt. De aller fleste andre antropologer mener imidlertid at Leakey har tatt feil, og at hans «Homo habilis» i virkeligheten er en rest av Australopithecus africanus. Men i alle tilfeller har Leakeys enestående funn vist at Australopithecus er mye eldre enn vi trodde, og at han utmerket godt kan ha vært vår forfar. De siste års funn i Omo i Etiopia (1969—70), gjort av franske forskere, har vist at Australopithecus var enda eldre. I en mektig lagrekke fant de nemlig flere kjeverester av nær-mennesket, som var nær 4 millioner år gamle! Hvorledes ble så urmenneskene kulturmennesker? Som allerede nevnt, tok menneskene de første skritt på sivilisa­ sjonens endeløse vei da de tok ilden i sin tjeneste. Dette var den første begynnelse til menneskenes herredømme over naturkreftene. I første omgang skaffet de seg altså en beskyttelse mot kulden og mot rovdyrenes overfall. Derpå ble ilden benyttet som lyskilde og til matlaging. Endelig fikk de ved ildens hjelp en mulighet til å fremstille bedre og mer allsidige redskaper. På denne måten hevet altså menneskene seg på en avgjørende måte over alle andre skapninger. Dyrene kan riktignok bygge seg kunst­ ferdige hi og reder og samle forråd av næringsmidler. Sjimpansen kan f. eks. flette en slags hytte til beskyttelse mot regn, som den fornyer med noen ukers mellomrom. Dyrene kan også danne samfunn med strengt gjennomført arbeidsdeling. Det finnes til og med en del maurstammer som både driver «jordbruk» og har «husdyr»: de dyrker sopp og holder bladlus som en slags «melkekuer». Men det finnes ingen dyr som kjenner kunsten å fremstille ild, selv om mange av dem kjenner varmens behagelige virkning. Det fortelles således at bavianer søker til bål som kara­ vanene etterlater når de drar videre, for å varme seg ved ilden inntil glørne dør hen.

38

KULTURENS MORGEN

Uten ilden kunne menneskene aldri ha lært seg å ut­ vinne og utnytte metaller. Og inndelingen av kultur­ historien i de tre hovedavsnitt — stein-, bronse- og jern­ alderen — som vi kjenner fra alle folks utviklingshistorie, forutsetter nettopp bruken av ilden, denne naturkraft som både kan være så fryktelig og tilintetgjørende og så velsignelsesrik.

Det store problemet hvor man skal søke etter sivilisa­ sjonens vugge, kan vi ikke besvare i dag. Bare for noen decennier siden syntes svaret klart og greitt — man nevnte enten Egypt eller Babylonia. Men de siste årtiers forskning har forandret bildet totalt. Når det gjelder jordens urgamle kulturområder, hvor arkeologene stadig arbeider med hakke og spade, er det overalt blitt gjort nye landevin­ ninger. Disse har imidlertid bare konstatert hvor begrenset våre kunnskaper på alle forskningsfelter i virkeligheten er. Vi vet nå at utspringet både av egyptisk, babylonsk, indisk, kinesisk og alle de andre eldre kulturer forsvinner i de forhistoriske tiders mørke. I alle land vitner de eldste kjente kulturrester om en så høyt utviklet kunstferdighet at vi må gå ut fra at det har ligget en meget lang utviklingsperiode forut, en periode som vi overhodet ikke kjen­ ner noe til. Under slike omstendigheter har vi ingen forut­ setning for å kunne avgjøre hvor i verden den eldste kulturen finnes. Vi vet faktisk ikke engang hvor menneskeheten har oppstått. Tidligere var den alminnelige oppfatning at vår vugge sto et eller annet sted i Sentral-Asia. Paleontologene kunne nemlig konstatere at mange forskjellige grupper av pattedyr har oppstått på steppene og i skogene i SentralAsia, og at de derfra har vandret utover Europa og Afrika. De antok at også mennesket utviklet seg her. Funnene av apemenneskene i Asia (Kina og Java) ble tatt som en bekreftelse på denne teorien. De funn som er blitt gjort i Afrika i de senere år, har imidlertid forandret meget på denne oppfatningen. Fun­ nene av «nær-mennesker» tyder på at det var i Afrika

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

39

menneskeheten hadde sitt utspring. At de to nålevende menneskeaper som står oss nærmest (gorillaen og sjim­ pansen), også hører hjemme i Afrika, gjør sitt til å bekrefte denne antagelsen. Dessuten har de siste års utgravninger på forskjellige steder i Afrika vist at det i denne verdens­ del finnes en mengde til dels meget primitive steinredskaper. Også dette tyder på at menneskene har levd der i umåtelig lange tider. Endelig har en rekke funn gitt sikre beviser på at også apemenneskene har bebodd Afrika en gang i tiden. Vi har således all grunn til å anta at det er i Afrika menneskeheten har sett dagens lys, og sivilisasjonen har hatt sin begynnelse, men når, vet vi ennå ikke. Vi vet bare at de eldste apemennesker levde for minst 500 tusen år siden — og de var sikkert ikke de første men­ nesker. De hadde allerede en kultur, selv om den var meget primitiv. Vi vet også at både i Asia, Afrika og Europa eksisterte det forskjellige primitive kulturer umåtelig langt tilbake i tiden. De store mengder steinredskaper vi finner, forteller oss om dette. De eldste av dem (eolitter) er endog så primitive at vi ikke kan være helt sikre på om de er laget av menneskehender, eller er resultatet av tilfeldig forvitring. Men litt etter litt blir redskapene mer velutformet. Steinene får en bestemt fasong og blir mer og mer kunstferdig tilhugget. Stadig nye typer av steinredskaper dukker opp. De vitner om en langsomt stigende kultur. Men fremdeles er steinene bare tilhugget — ikke polerte. Vi vet med sikkerhet at våre eldste forfedre, Cro-Magnonmenneskene, tross all sin flid og kunstferdighet, ikke kunne slipe steinredskapene. Redskapene deres tilhører ennå den eldre steinalder (paleoliticum). Først Cro-Magnon-menneskenes etterfølgere oppdaget hvordan de kunne polere og slipe steinredskapene. Vi sier at disse redskaper tilhører den yngre steinalder (neoliticum). Den nyere steinalder avløses av bronsealderen, som senere viker for jernalderen. Og vi kan iallfall si at jernalderen varte til våre foreldres tid. Ja, til og med i våre dager er jern og stål grunnlaget for all vår teknikk, selv om det muligens ville være riktigere å si at vi selv lever i begynnelsen av atomalderen.

40

KULTURENS MORGEN

BO LI THI CUM

PHE CHELLBEH

Steinredskaper fra seks perioder av eldre steinalder. Bare ganske få typer er tatt med. Alle figurer er i samme målestokk.

Til å begynne med gikk kulturens og teknikkens ut­ vikling umåtelig langsomt. Apemenneskene brukte i hundre tusener av år så å si de samme redskaper. Sammenligner

FRA URMENNESKE TIL KULTURMENNESKE

41

vi Neandertalernes steinredskaper med dem som ble brukt kanskje 100 000 år tidligere, er forskjellen ikke særlig stor. Men når utviklingen først begynner for alvor, går det med akselererende fart. Hele den enorme forandring fra steinalderen til atomalderen er faktisk skjedd i løpet av ca. 10—15 000 år! Og bare i løpet av de siste par hundre år har forandringen i europeernes levesett, teknikk og kultur vært nesten ufattelig. Den tiden vi kaller «historisk tid», er i virkeligheten bare det aller siste lille øyeblikk av menneskehetens lange ut­ viklingshistorie. Den beste måten å illustrere dette på, er å gjøre et lite tankeeksperiment. La oss anta at utviklingen fra apemennesker til våre dagers mennesker har tatt et døgn, dvs. 24 timer, og ikke over en halv million år. Vi begynner ved midnatt — da levde apemenneskene i Asia og Afrika og muligens også i Europa. I løpet av de første 12 timer — altså til midt på dagen — vet vi lite om men­ neskehetens historie. Vi kjenner noen primitive steinred­ skaper, noen temmelig ubestembare menneskerester osv. Men kl. 14 er vi kommet så langt at de første mer høyt utviklede mennesketyper — de såkalte Pro-Neandertalere — trer inn på arenaen. Ekte Neandertalere treffer vi om­ trent kl. 18—20 om kvelden. Endelig har vi Cro-Magnonmenneskene, de første sikre representanter for moderne mennesker, som dukker fram ved 22,30—23 tiden. Og husk på at vi fremdeles befinner oss i den eldre steinalder! Først i den siste time av døgnet begynner utviklingen å gå raskere. I løpet av de siste tre kvarter avløses den eldre steinalderen av den yngre, og denne igjen av bronsealderen. De første historiske beretninger fra Egypt og Babylonia stammer fra ca. 18—20 minutter før midnatt, mens vår tidsregning (fra Kristi fødsel) begynner 6 minutter før kl. 24! Historiens nyere tid tar til omtrent i det siste halvannet minutt av døgnet. Og hele den opprivende perioden i Europas historie, fra Napoleons-krigene til de to siste verdenskriger, tok altså ikke mer enn de siste 3 0 s e k u n d e r!

EGYPTERNE

NILLANDET

«De store flodene er kulturens morsmelk.» Nilen, Eufrat og Tigris foruten Indias og Kinas hovedfloder er de beste eksempler på det. Det er omkring disse storelvene de første ordnede samfunn er blitt til, og her har vitenskapens, litteraturens og kunstens vugge stått. Det er ikke bare den ekstra fruktbare jorden i disse traktene som har æren for det. Gjennom felles arbeide har menneskene måttet vriste avlingene til seg. Der hvor naturen gir alt av seg selv, behøver ikke menneskene å anstrenge seg. Der blir man stående i tusener av år på samme nivå. Det kan man konstatere den dag i dag, dersom man tar for seg steinaldersamfunnene på Sydhavsøy ene. Det er arbeidet med å overvinne de hindringer naturen legger i veien, som skaper kultur. Som i Babylonia og i Kina er også den egyptiske jord overordentlig fruktbar. Men i alle disse land er det regnmangel en stor del av året. Derfor må man lede elvevannet ut på åkrene gjennom et nett av kanaler, og for å kunne grave og vedlikeholde dette kanalnettet, kreves det at mange mennesker slår seg sammen og danner ordnede samfunn. Ved felles anstrengelser og under målbevisst ledelse kan menneskene etter hvert innrette seg slik at de også får tid til å beskjeftige seg med litteratur, kunst og vitenskap. På det vis har det utviklet seg en åndens kultur i stadig vekselgang med den materielle. Begge trenger

NILLANDET

43

hverandre. Men opprinnelig er det den store floden, som har gitt anledning til dette. Den er «kulturens morsmelk». På to måter har Nilen i tusener av år vært kulturskapende: Den har bygd opp det jordsmonn, som den egyp­ tiske sivilisasjonen er vokst fram av, og med sitt vann har den hvert år forfrisket den tørre jorden og har gitt den nytt liv. Den del av Egypt som er dyrkbar, er ikke noe annet enn en langstrakt oase som er dannet av fruktbart slam. Dette slammet har Nilen ført med seg fra sine kildedistrikter i Sentral-Afrika og fra Etiopias fjelltrakter, og i utallige årtusener har det leiret seg over steingrunn og ørkensand. Ganske treffende har man sammenlignet den dyrkbare del av Egypt med en lotus med bøyd stengel. I forhistorisk tid hadde stengelen ennå ikke fått sin blomst. Hele Nildalen har opprinnelig vært en fjord som gikk sydover fra Middelhavet helt til Esna i Øvre-Egypt, flere mil syd for det nåværende Luxor-Karnak. I løpet av tusener av år er denne fjorden etter hvert blitt fylt opp med slam, som først forvandlet den til morass og myr og som senere tørket inn til fruktbart åkerland. Der hvor Kairo ligger i dag, slår deltaviften ut i en blomst som Nilen selv har dannet. Fremdeles fortsetter denne oppdemningen helt ut i Middelhavet, slik at deltaet nå begynner å ta form av en halvøy. Egypt har alltid vært kjent som et av jordens mest frukt­ bare land. Vi husker at Josefs brødre for dit, da det var hungersnød i Palestina. De hadde hørt at «det fantes korn i Egypt». I dette av naturen så velsignede land gir åkrene ofte moden skurd tre ganger om året. Men likevel — tross sin fruktbare muld — ville Egypt uten Nilen blitt en øde ørken. I enkelte trakter kan det nemlig gå år mellom hver regnskur. Men i visse tider av året regner det derimot så mye mer i de områder av den varme sone, hvor Nilen har sine kilder. Da stiger vannstanden, og den veldige floden oversvømmer breddene. Den vanner dem og legger etter seg et nytt lag av fet gjørme i tillegg til alle dem som den har etterlatt seg gjennom tusener av år. Men når vannet er sunket igjen til et visst nivå, begynner utallige vannverk

NILLANDET

45

å arbeide, og de løfter dette livsens vann opp til åkerfeltene. I våre dager er ikke Egypt avhengig av bestemte flomtider. De svære demningene som er bygd i ØvreEgypt like syd for første katarakt — som demmer opp den store Nasser-sjøen — og i Mellom-Egypt, slipper van­ net utover markene når det trengs. Ved siden av dem arbeider vannverkene, sjadufene, ganske som på faraos tid. Som det var den gang, er det også nå. Gammelt og nytt arbeider side om side. Slik har det alltid vært i Egypt. Vannet renner gjennom et nett av større og mindre kanaler og risler til slutt utover markene i små bekker, akkurat som blodet i kroppen sirkulerer gjennom pulsårer og vener. Hver åkerlapp er ringet inn av lave jordkanter, og bekkene stenges inne mellom dem og blir tvunget til å bre seg utover den ene jordlappen etter den andre, alt etter som de blir for tørre. Nilvannet har gitt Egypt erstatning for nedbør, og man skjønner hvordan de gamle så på det, når de i sine hymner til gudene kalte regnvannet i andre land for «en Nilflod, som kommer fra himmelen». Fortidens lærde sa med full rett at «Egypt var en gave fra Nilen», og like til våre dager har den egyptiske bonde, som kalles fellah på arabisk, feiret en takkefest når det gledesbudskap kom, at Nilen var begynt å stige. Egypts velstand berodde likevel ikke bare på at Nil­ vannet flømmet over. Det var også viktig, hvordan det skjedde. Vannstanden måtte nå en viss høyde, hverken for stor eller for liten. Et par fot for mye, og floden ville ha herjet deltalandet på det forferdeligste. 3—4 fot for lite, og det ble tørke og hungersnød i Øvre-Egypt. Dette var en landeplage som ofte omtales i oldtiden, undertiden flere år på rad. På grunn av vannstandens store betydning for Egypt skaffet man seg måleinnretninger så man kunne slå fast årets vannhøyde. Den mest kjente finnes fremdeles på Elefantineøya ved Aswan, like nord for første katarakt. Men forat flodens oversvømmelser virkelig skulle bli til velsignelse for Nillandets folk, trengte man —- og det helt fra begynnelsen av — et gjennomtenkt arbeide av menDette er hva vi først og fremst forbinder med det gamle Egypt: De store pyramidene ved Gizeh, og Nilen, verdens mest berømte flod. Kheops-pyramiden, som vi ser her, er den største av faraonenes imponerende dødsboliger.

46

EGYPTERNE

To egyptere heiser med en såkalt sjaduf — en innretning som kan minne om våre gamle stangbrønner — vann fra lavereliggende ter­ reng opp i høyereliggende kanaler. Utsnitt av et egyptisk gravmaleri.

nesker som hadde sluttet seg sammen. Den enkelte kunne ikke alene klare de store og krevende arbeider med kanalbygg og demninger, som skulle til for å holde på Nilvannet lengst mulig. Her kunne man ikke oppnå noe uten ved sammenslutning, orden og disiplin. Her ble det nød­ vendig å underordne seg en høvding. En sterk følelse av statens nødvendighet lå egypterne i blodet helt fra de tid­ ligste kulturstadier. Til alle tider har derfor Nilen vært en mektig samfunnsskapende faktor. Egypt har spilt en så viktig rolle i verdenshistorien at man gjerne tenker seg det som et meget stort land. Men slik er det ikke. Ganske visst er oasen — fra første katarakt til Middelhavet — hele 850 km lang, dvs. som fra Oslo til Namsos. Men den er så smal, at dens flateinnhold er mindre enn Nordland fylkes. Det er ikke antallet av kvadratkilo­ meter som avgjør et lands kulturelle betydning. Det er

NILLANDET

47

Dette bildet fra vår egen tid viser at sjadufene fremdeles er i bruk. Det er et typisk trekk for Egypt at gammelt og nytt arbeider side om side. Sammenlign med illustrasjon på foregående side.

48

EGYPTERNE

Solnedgangen er utrolig praktfull når den flammende horisonten lager en purpurbaldakin over oasens grønne palmer. Men det varer ikke lenge på disse breddegrader. En liten stund senere er alt mørkt.

ikke bare Egypts saga som vitner om det. Vi ser det ennå mer slående i Athens og Palestinas historie. Nillandet byr ikke på noen rik variasjon i landskap. Det har derimot sitt trylleri i vidunderlige farver og lyseffekter. En soloppgang kan skape en farvevirkning så sterk at den ville virke utrolig om en malers pensel gjenga den, dersom man da ikke med egne øyne hadde sett dette enestående skuespill, når mørket viker, og fjellene begyn­ ner å skifte i ultrafiolett, mens solrefleksen forvandler Nilen til en stripe av smeltet gull, eller når gryet går over til sval morgen, og en nesten overjordisk gjennomsiktig og lyseblå kuppel hvelver seg over ørkenens gylne uendelighet. Solnedgangen er også utrolig praktfull, når den flam­ mende horisonten danner en purpurbaldakin over oasens grønne palmer. Natten er ikke mindre herlig, når måne og stjerner skinner i mildt sølvlys fra sitt himmelfeste. Mektig, men stille flyter Nilens vannmasser mot havet. Den store tausheten over denne floden, som gir liv til milli­ oner av mennesker, blir bare brutt av hundeglam fra leirhyttene ved stranden eller av den monotone sangen fra menn ombord i båter som glir forbi.

49 DE DØDES LAND

Når den som leter etter kulturens kilder kommer til faraonenes eventyrland, vil han før eller senere bli slått av følgende tanke: «Høyere makter må ha bestemt at Egypt skal være et historiens skattkammer, en kjempedokumentasjon fremfor alle andre om kulturens spiren, blomstring og forfall.» Her besørger selve klimaet konserveringen. Endog de mest sprø og ømtålige minner om menneskers arbeide og strev — til og med klær og papyrusruller — er blitt bevart gjennom årtusener, så sant de bare har unngått Nilens oversvømmelser og de ødeleggelser som menneskene selv har ansvar for. Gjenstander som et fuktig klima ville ha gjort til muld for lenge siden, har man funnet igjen i dag nesten uskadd av tidens tann. Den egyptiske religion har også på sin måte fungert som et enestående konserveringsmiddel. På grunn av sine religiøse forestillinger har egypterne mer enn noe annet folk vært omhyggelige med å bygge varige boliger for sine døde og har utstyrt dem med offergaver av alle slag, med kunstverker, innskrifter, relieffer og malerier. Resultatet er at vi har fått en kulturhistorisk billedbok det ikke finnes make til. Takket være egypternes sterke tro på et liv etter dette, og fordi de har lagt slik vekt på å bevare legemet som en bolig for sjelen, har vi nå kjennskap til kulturen i Egypt helt fra fjerne tider, mens den derimot praktisk talt overalt ellers på vår jord er hyllet inn i nesten ugjennom­ trengelige tåker. De gamle egypteres strev for å redde de døde fra til­ intetgjørelsen førte til at man fant opp balsameringskunsten. Denne oppfinnelsen kan spores 4500 år tilbake, regnet fra vår tid. Da denne kunsten hadde nådd sin fulle utvikling, foregikk balsameringen på den måten at man først tok hjernen og innvollene ut av den døde kroppen. Så ble denne vasket innvendig med palmevin. Siden lå den sytti dager i en sterk oppløsning av natriumsalt, som fantes i store mengder i de såkalte natronsjøer i Den libyske ørken, vest for deltaet. Kroppen var da blitt til en mumie. Den var skrumpet sammen, og huden, som var

50

EGYPTERNE

stivnet, sluttet bare omkring et skjelett. Mumien ble så fylt med myrra — et gummiharpiks med en balsamisk duft, som kommer fra trær i Arabia, Etiopia og på Somalilialvøya — og andre velluktende saker og svøpt inn i linbind. Etterpå ble den strøket over med en bløt masse, som senere stivnet. Som beskyttelse mot alle slags farer ble den døde forsynt med amuletter, bl. a. med skarabéer, dvs. avbildninger i stein, fajanse, glass eller annet emne av den

Rikt dekorert mumiekiste for en Amonprestinne fra omkr. år 1300 f. Kr. Kisten er formet etter den av­ dødes kropp og bærer hennes ansiktstrekk. Særlige fornemme per­ soner ble lagt i flere kister satt i hverandre. Se også illustrasjons. 227.

DE DØDES LAND

51

Egypterne betraktet skarabéen — tordivelen — som et hellig dyr og som et symbol på sol­ guden og livets opp­ standelse. Derfor finnes den nesten alltid igjen i en eller annen form i de dødes boliger. Her er den satt inn som den sentrale figur i et av de mange smykker som ble funnet i Tutankamons grav (se s. 225 ff). Til all overflod har her skarabéen fått falkeføtter som bakben. Falken kunne nemlig også sym­ bolisere solguden. Hals­ smykket måler ca. 15 cm.

hellige egyptiske tordivelen. Det lille dyret ble betraktet som særlig gåtefullt og hellig. Denne eiendommelige gjødselbillen har for vane å kna i hop og rulle med seg en kule av gjødsel, som den legger egg i og så graver ned i jorden. Denne kulen ble betraktet som et symbol for solen, og man forestilte seg bl. a. solguden i skikkelse av en skarabé, som rullet solskiven foran seg. Og fordi dette himmel­ legemet hver morgen stiger opp over horisonten på nytt, ble skarabéen også et symbol på livets oppstandelse. Av den grunn fikk de døde gjerne slike skarabéer med seg i graven, ofte i store mengder. Man la dem i brysthulen i mumiene —■ der hvor hjertet hadde vært før — man bandt dem fast til den dødes lemmer, man la dem mellom mumiebindene og på forskjellige steder både i sarkofagen og i gravkamret. Den veldige skarabésamlingen som finnes i de fleste egyptiske samlinger, gir et inntrykk av den rolle den vesle tordivelen har spilt i egypternes forestillingsliv. Selv avbildninger av frosk og padder ble brukt som amuletter. Forklaringen var den, at man i oldtiden trodde at disse dyr ikke ble født som andre dyr, men var blitt til av den gjørmen som Nilen la fra seg ved oversvømmelsene.

52

EGYPTERNE

Frosken ble derfor tatt som bevis på at et levende vesen kunne oppstå av livløs materie. Derved ble den et symbol på at den døde også kunne stå opp til et nytt liv. For å sikre denne oppstandelsen la man avbildninger av frosk hos den døde. Langt inn i kristen tid beholdt man i Nillandet troen på disse dyrenes symbolske betydning. Man laget lamper i form av frosk til kirkebruk og satte på dem innskriften: «Jeg er oppstandelsen.» Når mumien var svøpt inn i sine bind og var forsynt med amuletter, la man den inn i et futteral, som var formet som en menneskekropp med hode. På dette hodet malte man så den dødes ansiktstrekk. Dette futteralet ble siden lagt ned i flere lignende kister, og hvis den døde var en fornem person, ble mumiekistene lukket inn i en sarkofag av stein. Den dødes hjerte og andre indre organer pleide man å gjemme i særskilte alabastkrukker, hvis lokk var prydet med menneske- eller dyrehoder, som forestilte den avdødes skytsånder. Til slutt ble den døde brakt til sitt siste hvilested under høylytte klagerop og sørgesang fra slektninger og leiede gråtekoner. Nå kunne sjelen igjen besøke den døde. Det er en scene man ofte finner gjengitt på papyrusblad og mumiebind. For å få avgjort sin skjebne i den annen verden måtte den døde stå fram for guden Osiris’ domstol. I en stor sal satt guden til doms sammen med 42 skrekkinnjagende demoner, en for hver av de egyptiske norner eller provinser. For hver og en av demonene måtte den døde kunne si seg fri for en bestemt synd, og imens ble hans hjerte veid på en vekt med en fjær — sannhetens symbol — som mot­ vekt. De 42 syndene han måtte kunne si seg fri for, hvis han skulle klare seg for Osiris, kan sammenfattes under følgende punkter: gudsbespottelse, mened, drap, utukt, tyveri, løgn, baktalelse og falskt vitnemål. Særlig måtte han kunne svare seg fri overfor slike inntrengende spørsmål som disse: om han hadde forurettet enker og faderløse, om han hadde tynget sine undergivne med hardt arbeide, om han hadde hindret overrislingsvannet i dets løp eller om han på annen måte hadde brakt sult og lidelser over

DE DØDES LAND

53

En gruppe kvinner og unge piker står med løftede hender og sørger over den avdøde. Den minste av pikene er naken. De øvrige bærer lette fotside gevanter, de fleste med blottet bryst. Maleri fra slutten av 1300-tallet f. Kr. i en grav ved Tebe.

folk. Men ikke nok med det: For å bli salig, måtte den døde kunne godtgjøre at han hadde gitt mat til de sultne, drikke til de tørste, hadde kledd de nakne og hadde ferget over floden dem som ikke selv hadde båt. Her ved denne dom­ stolen over de døde møter man for første gang i menneskehetens historie den tanken fullt utviklet, at de avdødes skjebne i det hinsidige er avhengig av deres gjerninger her på jorden. Ennå to tusen år senere hadde ikke denne opp­ fatningen av personlig ansvar trengt inn i bevisstheten hos noe annet folk. Såvel i Babylonia som i Assyria måtte både gode og onde — når det ble slutt på jordelivet — stige ned i det dystre dødsriket, hvor det knapt var noen for­ skjell på deres skjebne.

54

EGYPTERNE

Her veies den dødes hjerte av guden Anubis i dødsguden Osiris’ dommersal. Lærdomsguden Tøt med Ibis-hodet (ytterst til høyre på denne siden) skriver opp resultatet, og den falkhodede Horus med-

Den som ikke hadde klart seg for Osiris’ domstol, fikk en fryktelig skjebne: Veide hans hjerte ikke det riktige — ble det kastet til helveteshunden, et uhyre som satt ved siden av vekten, og som øyeblikkelig glefset hjertet i seg. En annen versjon var at den dømte ble overgitt til guden Sjemsu, som var Osiris’ bøddel. Han og hans hjelpere hugget synderen i stykker, og disse stykkene ble puttet ned i gryter med flammende ild og kokende vann. Det fantes flere forskjellige forestillinger blant egypterne om de saliges tilværelse. Den man likte best — og som fikk tennene til å løpe i vann hos fellahen — var fortellingen om at de døde kom til et underland i vest, hvor kornet vokste med meterlange aks, og hvor markene var gjennomskåret av liflige kanaler, rike på fisk og kantet med siv og

DK DODESLAND

55

deler resultatet til sin far Osiris (lengst til hoyre). Hvis ikke hjertet veide det riktige, ble den kastet til helveteshunden som sitter ved siden av vekten. Maleri på papyrus fra omkr. 1450 f. Kr.

rør, hvor mengder av fugl holdt til. Her var tilværelsen bare fylt av glede og harmoni. Det er påtagelig at forestillingen om at man skulle stilles til ansvar etter døden har virket oppdragende på folket. Et ålment ønske om i det minste å bli ansett som en vel­ gjører og som en uangripelig mann kan vi lese i tallrike gravskrifter, som f. eks. denne: «Jeg ga de sultne brød og de tørste å drikke. Jeg kledde de nakne, og jeg ferget de veifarende over floden.» I en nesten fire tusen år gammel grav har en mektig lensfyrste latt hugge inn følgende ettermæle over seg selv: «Det var ingen mann hvis datter jeg skjendet, ingen enke som jeg brakte i nød, ingen åkerarbeider som jeg støtte fra meg eller noen gjeter, som jeg drev bort. Det fantes

56

EGYPTERNE

Papyrus, hvis navn er opphavet til ordet papir, er en sumpplante som er i slekt med vårt siv. Den kan bli fem meter høy og tykk som en arm. Av dens myke, hvite «marg» laget de gamle egyptere et slags papir. De skar den i stykker til fingerbrede remser, som man klistret sammen til den bredde man ville «papiret» skulle ha. Vinkel-

ingen hvis arbeidsfolk jeg tok på grunn av ubetalt skatt. På min tid var ingen fattig, og ingen behøvde å sulte. Da nøden kom, lot jeg pløye og så alle marker til den sydlige og nordlige grense for mitt stattholderskap, og jeg sørget for at folk fikk hva de trengte. Jeg ga til enken likså vel som til henne som hadde en mann, og når jeg ga, begunsti­ get jeg ikke den store for den ringe. Senere kom Nilen i stor flom. Det brakte korn og alt man trengte, men likevel drev jeg ennå ikke inn de ubetalte skattene. Derfor ble jeg også mye likt av folket, ja mer for hver dag.» En annen lensfyrste har gitt seg selv følgende vitnemål: «Jeg var rik på korn. Var landet i nød, holdt jeg staten med såkorn. Jeg lot folk hente korn for seg og sin hustru, for enken og hennes sønn. Jeg etterga alle ubetalte skatter helt fra mine fedres tid. Jeg fylte beitene med fe. Alt ga avling, kornet dobbelt opp, og bingene var fulle av kalver.»

DE DØDES LAND

57

rett mot det underste laget klistret man så et nytt. Etterpå ble det presset sammen, tørket og glattet. Papyrusbladene ble så senere klistret sammen i ruller, som kunne være flere meter lange. Den lengste papyrusrullen i British Museum er 40 meter lang (Harrispapyrusen). Disse tegningene viser planten og fremstillingsprosessen.

De gamle egyptere hadde åpenbart ikke noen følelse av at det lukter ille av selvros. Men selv om slikt skryt av gode gjerninger kan virke komisk på oss, ligger det likevel noe verdifullt bak en slik selvbiografi. Den viser oss nemlig hvordan de gamle egyptere for fire tusen år siden tenkte seg idealet av en god regent. Og vi må slå fast at de orientalske herskerne som fyller mål, er fort regnet opp, selv fire tusen år senere. De dode som klarte seg for Osiris’ domstol, og som fikk leve et lykkelig liv etter døden, ble likevel truet av flere farer, og for å beskytte seg mot dem trengte de besvergelser. Til hjelp for den døde ble slike trylleformularer skrevet ned på mumiekisten og risset inn på veggene i gravene. Disse formlene utviklet seg til den berømte dødsboken. Den ble skrevet ned på en papyrusrull, som den døde fikk med seg i graven, og når han så møtte demonene i form av

58

EGYPTERNE

Dette bildet fra en såkalt dødsbok viser en scene fra en egyptisk begravelse. En prest med Anubis-maske holder den avdødes mumie opp for hustruen og datteren som klager sin sorg. Sønnene bak dem rekker fram forskjellige levnetsmidler som de berører farens munn med for at han ikke skal sulte i dødsriket. Bakerst står en prest i panterskinn og gjør i stand et offermåltid.

giftige slanger, kjempestore krokodiller og andre uhygge­ lige spøkelser, visste han hvordan han skulle fordrive dem. Ble han på sin vei til Osiris’ domshall stanset av porter som skulle åpnes, eller av floder han måtte over, kunne han bare uttale de rette magiske ord. Andre magiske formularer ga den dødes sjel krefter til å gå ut av graven og anta den skikkelse han ville, og de ga ham anledning til å forene seg med kroppen. Noe høyt kulturnivå kan man naturligvis ikke vente seg i de eldste urgamle besvergelsesformularer. Det får være nok med et par eksempler. Vi velger først formularen mot krokodiller. Den lyder slik: «Bort med deg. Gå vekk du fordømte krokodille! Du skal ikke komme i min nærhet, for jeg har liv fra magiske ord, som kommer fra den kraft som bor i meg.» Og den døde skremmer krokodillen enda mer ved å forsikre: «Mine tenner biter som flintkniver, og

DE DØDES LAND

59

de sliter sønder som sjakalgudens tenner, og du som ligger der, forhekset, med dine øyne naglet fast ved min trolldomskraft, du skal ikke klare å ta fra meg min magiske kraft, du krokodille, som selv lever av trolldom.» En besvergelse mot slanger har følgende høystemte for­ mulering: «Holdt, du slange Rerek, og kom ikke nærmere, ellers skal du bli tvunget til å ete den rotten som er en vederstyggelighet for Ra, og du skal gomle på bena etter en råtten katt.» Men ved siden av slikt kan man i dødsboken også finne opphøyde tanker om hvordan menneskene til slutt får sin dom alt etter som de har levd her på jorden. Disse himmel­ vide motsetninger innen ett og samme skrift har sin forklaring i at dødsboken ikke er noe en gang avsluttet verk. De forskjellige kapitlene er blitt til på ulike utviklings­ studier helt fra primitive tider for 5—6 tusen år siden like til 600-tallet før vår tidsregning. Med den sterke konserva­ tisme som preget egypterne, slepte de med seg mye urgammelt gods, som egentlig stred mot deres forandrede religiøse oppfatning. Men vanen med det gamle var så inngrodd at de ikke reflekterte over at det var foreldet. Det som dudde for deres forfedre, var godt nok også for dem. Egypterne tvilte aldri et øyeblikk på at de magiske ord som hadde hjulpet fedrenes ånder til salighetens land, også skulle føre dem selv dit. Vi møter de gamle egypteres seige konservatisme i alle deres livsytringer. I deres religion, i deres bildende kunst, i skrift og litteratur og i forvaltningen. Med en troskap som også kan kalles envis, holdt egypterne fast ved arven fra fedrene, uten å tenke over om den var tidsmessig eller ikke. De var med ett ord fortidens kinesere, slik disse artet seg til i vårt århundre. Arbeidsomme og nøysomme som kineserne var de også. Akkurat som Kinas folk hang også Egypts innbyggere lidenskapelig fast ved sin hjembygd og sin familie, og de kunne ikke tenke seg noen større ulykke enn å ende sine dager i et fremmed land, fjernt fra slekt og venner, for tilslutt å bli begravd i fremmed jord. Takket være egypternes respekt for alt som var gammelt

60

EGYPTERNE

En begravelsesbåt fra 6. dynasti, dvs. ca. 2200 f. Kr. Båten, som horte til den avdødes gravgods, er skåret i tre og er vel en meter lang.

og forhenværende, er dødsboken etter hvert blitt en gjenspeiling av den egyptiske religion i alle stadier, fra den tiden da egypterne var et halvvilt folk og like til deres makt tok slutt. Fra begynnelse til slutt er dødsboken full av magiske formularer, som skulle sørge for å bevare mumien og sikre den døde et evig liv. En besvergelse lyder med en del for­ kortelser slik: «Hill deg, o min guddommelige far Osiris! Som du lever og er uforgjengelig, skal også mine lemmer ha evig liv. Jeg skal ikke undergå noen forgjengelse. Jeg skal ikke smuldre hen. Jeg skal ikke råtne bort. Jeg skal ikke fortæres av orm. Jeg skal leve, leve. Jeg skal blomstre,. Mine innvoller skal ikke smuldre bort. Mine øyne skal ikke være forgjengelige, mitt ansikt skal ikke forandres. Mitt øre skal ikke bli døvt. Mitt hode skal ikke skilles fra min hals. Min tunge skal ikke rykkes ut. Mitt hår skal ikke bli skåret av. Mine øyenbryn skal ikke bli raket vekk. Mitt

DE DØDES LAND

61

Dette utsnittet av et veggmaleri i en stormannsgrav viser tjenere som bærer brød, vilt og vin fram for sin avdøde herre.

legeme skal være uskadd, og det skal hverken falle fra hverandre eller bli ødelagt i denne verden.» Forat den døde skulle ha det riktig bra i den andre verden, satte man også inn i gravkamret krukker fylt med brød, vin og andre levnetsmidler. Men da disse forråd av mat og drikke jo ikke kunne vare til evige tider, måtte man også på annen måte sørge for den dødes materielle vel. Av den grunn lot man hugge inn eller male billedserier på veggene i gravkamret med slike scener som man ønsket skulle bli til virkelighet i hans tilværelse etter døden. Det er nesten samme motiv som går igjen overalt. Vi ser eieren av graven godgjøre seg med gavene ved et rikt dekket bord, eller han er sysselsatt med sitt jordiske arbeide. I begge tilfelle blir han vårtet opp og betjent av slaver og tjenere. Undertiden får man også se ham ute på fiske eller på jakt etter flodhester, løver, sjakaler, gaseller, eller etter fugl ved Nilbredden, der hvor papyrusen er

62

EGYPTERNE

tettest. Iblant forlyster han seg i familiens skjød med mat og drikke, mens musikanter og skjønne danserinner forsøter tilværelsen. Forat den rike og fornemme egypter selv skulle slippe å pløye og høste de fruktbare markene hvor han fikk være etter døden, og forat han skulle slippe å male korn, bake brød, brygge sitt øl, passe sitt fe og ro båt, satte man også ned i graven små trefigurer som forestilte forskjellige slags tjenere og husdyr og dessuten modeller av hus og båter. (Se også illustr. s. 335 og 214.) Fyrster og andre fornemme personer fikk endog med seg hele kompanier av små tresoldater. På det vis utstyrte man den avdøde med en slags kunstig verden som erstat­ ning for den virkelighet han måtte forlate. Gravgodset og bildene på gravveggene gir oss derfor et utmerket bilde av det liv som ble levd i Egypt engang for tusener av år siden. En fremstående amerikansk arkeolog forteller om sine inntrykk, da han i 1921 fant et gravkammer i nærheten av Tebe, hvor han gjennom en sprekk i veggen fikk kaste det første blikk inn i en firetusenårig lilleputtverden. Der inne vrimlet det av bittesmå, bare tyve centimeter høye mennesker, som holdt på med sine daglige gjøremål. Noen svingte kjeppene sine over flokker av små kuer og okser. Andre holdt på med slakt og bakst, eller de tappet nybrygget øl på leirkrus. Noen satte garn fra båter, andre fisket med harpuner. I noen båter arbeidet mennene ved årene, i andre farkoster holdt matrosene på å heise seil mens skipperen sto og brukte seg på de sjømennene som klatret i riggen. «En ung pike, større enn de andre og svøpt i en drakt som lyste av farver, festet sine alvorlige øyne på meg», forteller han som så dette. «Det var liksom for å bebreide meg at jeg forstyrret en firetusenårig fred.» I tre dager og tre netter arbeidet ekspedisjonen uavbrutt med å komme inn i dette nyoppdagede skattkamret og for å føre fram i dagslyset disse hundrevis av omhyggelig formede og malte trefigurene. Alt sammen var forbausende vel bevart, til og med de spindelvevsfine lintrådene i kvinnenes håndteiner og vevstoler. Man fant tolv båter

DE DØDES LAND

63

Egyptiske soldater væpnet med spyd og skjold, ordnet i fire kolonner. Soldatene, som er ca. 50 cm høye, skriver seg fra Sint i MellomEgypt og er fra mellomrikets tid. Egypterne trodde at når de la slike figurer ned i graven, kunne den døde ved en trylleformular gjøre dem levende slik at de kunne tjene ham i det hinsidige.

som skulle huse den avdøde stormannen og hans følge under hans reiser på Nilen. I hans kahytt ombord på det største av fartøyene sto to reisekofferter av kobber under sengen. Og foran døren til kahytten satt en sanger og en harpespiller og underholdt sin herre. Et av fartøyene var omsorgsfullt innredet til kjøkken med gryter og andre kokekar. Mest imponerende er den gruppen som forestiller den mektige mannen, der han sitter på gårdsplassen foran huset sitt. Hans sønn og arving er krøpet sammen på

64

EGYPTERNE

marken ved siden av ham. Fire sekretærer huker seg sam­ men på den andre siden. Alle er de ivrig opptatt med å regne over buskapen hans. Fegjeterne driver og leder dyrene forbi ham. Det er både røde, svarte og brokete kreaturer. Det hele er med ett ord en kopi av den rike manns eien­ deler, som han på dette vis har villet ha med seg i et kommende liv. Disse hundrevis av små mennesker skulle også arbeide for ham i det annet liv. De skulle pløye og høste åkeren hans, gjete og slakte feet. De skulle bake brødet og brygge ølet, spinne og sy klærne hans og nå og da ro ham over Nilen. Denne skikken med å sette tjenerstatuetter ned i gravene var særlig alminnelig på mellomrikets tid; senere gikk den mer og mer av bruk. Men allerede under 13. dynasti ca. 1900—1800 f. Kr. begynte man å legge ned små trefigurer, sjawabti. Disse figurene var forsynt med magiske tekster, og lå i små mumiekister. De skulle være den dødes stedfortreder, dersom det i det annet liv ble krevet noe arbeide av ham. Den døde sier til sjawabtien: «Hvis jeg blir pålagt å gjøre noe arbeide i den annen verden, skal du i alle tilfelle gjøre det i mitt sted. Du skal dyrke åkrene, du skal pumpe opp vann, du skal rense kanalene og dikene. Når man roper på meg, skal du svare: 'Her er jeg’.» Det kunne være mange slike stedfortredere i en grav, for det kunne jo bli spørsmål om mye arbeide. Bare i Tutankamons grav har man funnet en hel samling, som nå er stilt opp i Kairomuseet. Barna fikk også ofte lekene sine med seg i graven. I egyptiske barnegraver har man funnet snurrebasser av tre, som ungene har lekt med. Man har funnet tredukker med armer og ben, som kunne røre seg, en krokodille av tre, som kunne sperre opp gapet osv. Mindre kjære påminnelser om det jordiske liv var kanskje de skriverullene og skrivetavlene, som man også lot følge med i graven. Men disse skriveøvelsene har vært Statuett av en tjenestepike som har vært ute og handlet. 11. dyna­ sti. Slike dukkefigurer — som kunne være ca. en fot høye — ble lagt ned i gravene for å tjene den døde i et annet liv. Ved hjelp av trylleformularer kunne den døde gjøre dem til levende mennesker.

DE DØDES LAND

65

uvurderlige for vårt kjennskap til den egyptiske litteratur. En stor — ja kanskje størstedelen av denne litteraturen er utelukkende blitt bevart i denne — riktignok mindre tilfredsstillende — form. «For døden er vi alle like». Det er en setning som ikke gjaldt blant de gamle egyptere. Det rådet ikke bare et sosialt skille mellom den rike, som lå beskyttet i sin grav mot sjakaler og andre ørkenens ville dyr, i motsetning til den fattige, som ikke hadde råd til å la sin døde kropp balsamere, og som heller ikke kunne bevare den i en kostbar grav. Den fattige måtte la seg legge ned i meterdyp ørken­ sand — uten sarkofag og bind. Han trodde at hans jordiske levninger snart ville bli fortært av tidens tann, og at han derfor aldri ville få del i den hinsidige lykksalighet. Så vidt det var mulig, søkte derfor også de mindre bemidlede å unngå en slik skjebne. Målet for alt deres strev i livet ble å trelle i hop med svette og møye så pass at de kunne skaffe seg en anstendig begravelse. I det minste forsøkte man i senere tid å skaffe seg så mye at man kunne sikre seg en plass i en eller annen av de store massegravene, som foretagsomme entreprenører hugget inn i klippene. Denne tro på forgjengelighet når man ikke hadde noen grav, var imidlertid altfor pessimistisk. De store utgrav­ ningene ved Helwan på østsiden av Nilen, rett overfor Sakkara, har vist at ørkensanden sammen med det tørre egyptiske klima, klarer å bevare ubalsamerte lik like godt — ja, i grunnen bedre enn balsameringen har gjort det. Ved Helwan er det funnet mengder av lik som antagelig er fra 1. eller 2. dynasti eller kanskje enda eldre. De er lagt nakne ned i sandgraven og er så godt bevart, at man til og med kan se farven på håret. Tutankamons lik er derimot blitt ødelagt ved bruk av for mye olje under bal­ sameringen, og derfor har man latt hans jordiske rester bli i graven, i stedet for å oppbevare ham i Kairomuseet, som man gjør med de andre faraomumiene man har funnet. Bekymringene for å sikre seg en grav gikk så langt at man stjal stein til den. En papyrus med premisser fra en 3. Grimberg I

66

EGYPTERNE

over 3000 år gammel dom forteller om en arbeidsformann: «Han lot sine folk bryte stein fra Seti 2.s bygg, og hver dag stjal de stein der til mannens gravbygg. Med disse steinene reiste lian fire søyler i sin egen grav.» Fra en annen grav forsynte han seg med to eksemplarer av dødsboken —likeledes til sitt eget fremtidige behov — i en tredje grav gikk han inn og tok selve sengen som den døde lå i, og ellers alt hva han kom over. Han stjal også et fat med røkelse og vin, som var bestemt for kongens dødsoffer. I hans hus fant man en særlig verdifull ting, som var forsvunnet fra en dronninggrav, og dette til tross for at han hadde svoret dyre eder på sin uskyld. Det hører ellers også med til historien at denne mannen, som hadde slik omhu — altfor mye omhu — for sin salighet, opptrådte som en råtamp i denne verden. Han levde i utukt med konene til de arbeiderne som hørte under ham, og også med andre kvinner, som «bodde sammen med dem». Han stjal hvor han kom til. En natt brøt han seg inn i en venns hus og «gjennomprylte ni mennesker den natten». Av og til moret han seg med å klatre opp på en mur og bombar­ dere folkene sine med murstein. Han tvang sine menn til å arbeide for sin private regning uten erstatning, og konene deres måtte veve tøy til ham. Men han satte kronen på verket, da hans stakkars utpinte undergivne sendte noen menn for å klage til selve kongen. Han lot dem drepe alle sammen «foråt de ikke skulle føre noe budskap fram for farao». Ganske visst — han skaffet seg ikke noen udøde­ lighet for sin syndige kropp på den måten — men han kom inn i verdenshistorien.

Denne redselen for legemets forgjengelighet, som var så sterk hos de gamle egyptere, møter vi også i en av deres merkeligste diktverk. Det gjengir en samtale mellom en mann som er trett av livet, og hans sjel. Den livstrette sier at det beste han kan gjøre, er å ta livet av seg, for hans navn er «mer avskydd enn lukten av et åtsel på en sommerdag med en varm himmel, mer motbydelig enn stanken fra fisk man får på en varm dag, mer enn lukt

DE DØDES LAND

67

av fugl, mer enn bakken . . . med gjess, verre enn stanken fra krokodiller og det sted hvor krokodillene pleier å samle seg». Ja, da kan jo livet ikke ha vært så mye verd. Mannen legger også til: «Døden står nå for meg som en helsegave for den syke, som duft av myrra og som duft fra lotusblomster ved en sval strand. Ja, det er som å få komme hjem etter mange år i fangenskap.» Men hans sjel er redd for døden, for siden alle hans slektninger og venner har forlatt ham, har han ingen som kan sørge for at han får en hederlig begravelse, og sjelen vil få det vondt i det hinsidige, fordi ingen vil sørge for offer. Det ser ut som om denne samtalen er ført som prose­ dyre for en domstol. Sjelen vil nemlig ikke svare mannen, men vender seg til retten. Vi har en lignende historie med en mann som klager sin nød for sitt hjerte som sin eneste fortrolige. Men det var vel også her sjelen han snakket til. Egypterne hadde flere sjeler, sjelen Ba er den man ser av­ bildet som en fugl med menneskehode. Så sterk var egypternes interesse for graven, at innred­ ningen av denne siste bolig opptok dem en god del av deres liv. Såvel konger som dronninger og andre fornemme menn og kvinner ofret seg med liv og lyst, får man nesten si, til forberedelsene av sin fremtidige begravelse. Bare tanken på at man skulle kunne dø i et fremmed land og legges i en grav som ikke svarte til standsmessige fordringer, var noe aldeles forferdelig for en høytstående person. Når en egypter oppholdt seg utenfor sitt lands grenser, lengtet han derfor alltid etter å komme i det minste såpass tidlig hjem at han kunne dø der. Denne lengselen er hoved­ motivet i en fortelling på papyrus fra 1900-tallet før vår tidsregning. Det handler om en fornem mann ved navn Sinuhe. Muligens har han vært en yngre prins. Da Amenemhet 1. av 12. dynasti døde, var hans tronfølger, som het Sesostris, sammen med Sinuhe i felten mot libyerne. Det kom en kurer til leiren med budskapet om kongens død, og om «hvordan det nå rådde taushet i kongepalasset. Alles hjerter var fulle av sorg. Begge de store portene var lukket, hoffolkene satt med hodene senket mot knærne,

68

EGYPTERNE

og menneskene klaget.» Sinulie ble grepet av frykt for at det skulle bryte ut tronstridigheter. Kanskje var han også redd for å bli myrdet, fordi en ny konge ofte prøvde å sikre sin stilling ved å avlive sine brødre. I alle tilfelle hadde han fått nyss om en statshemmelighet, og det var farlig. Det var å trenge inn i gudenes viten. Farao var gud, dvs. han var også staten. Sinuhe ble så redd at han flyktet ut i ørkenen. Da han hadde virret lenge omkring, kom han til en vennligsinnet høvding i Syria, som tilbød ham å bli hos seg. Høvdingen ga ham en ansett stilling og lot ham gifte seg med en av sine døtre. Sinuhe fikk også lov til å velge seg ut et jordegods i sitt nye hjemland. «Det var et herlig land», sier han. «Her fantes fikener og druer. Det var mer vin enn vann. Her var fullt av honning, og alle slags frukter vokste på trærne. Hvete og bygg var det også, og feflokkene var uten tall. Jeg fikk brød til daglig føde og vin for hver dag, kokt kjøtt og fuglestek foruten vilt fra ørkenen, som man fanget til meg i feller og la foran meg sammen med hva mine hunder fanget til meg.» Slik levde Sinuhe lykkelig i sitt nye hjemland og så en hel barneflokk vokse opp omkring seg. Men likevel lengtet han etter enda en gang å se igjen det land hvor han var født. Og da han begynte å bli gammel og kjente at det nærmet seg slutten, skrev han et ydmykt brev til farao og ba om at det måtte forunnes ham å komme tilbake til sitt kjære Egypt for å få sin siste hvile der. Og se: En vakker dag kommer en budbærer fra kongen med rike gaver som gledet Sinuhes hjerte, og han hadde også med seg et brev, som gjorde ham enda mer glad. Det inneholdt nemlig en innbydelse til å vende tilbake til Egypt. «For», heter det, «du begynner å bli gammel og kan ikke lenger få sønner, og du bør ha din dødsdag i tankene. Se, velluktende sederolje og mumiebind er rede for din balsamering. Det vil bli ordnet med en begravelsesprosesjon, som skal sette seg i bevegelse den dag du skal gis tilbake til jorden, og du skal få en forgylt mumiekiste med et hode prydet med asur. Okser skal trekke deg til graven. Sangere skal gå foran deg, og man skal danse

DE DØDES LAND

69

Med båter som dette rodde og seilte egypterne på Nilen. De våget seg imidlertid sjeldnere ut i åpent farvann. Gravmaleri fra Tebe.

begravelsesdansene. De som sørger over deg, skal vente ved inngangen til din grav. Offer skal vies deg, og din grav skal bygges av hvit stein, side om side med prinsenes og prinsessenes graver. Du trenger ikke å dø i et fremmed land, hvor ditt døde legeme vil bli lagt i en sauefell.» Sinuhe takket naturligvis med en overveldende orientalsk ærbødighet. I et brev til farao forsikret han at hans flukt skyldtes et anfall av sinnsforvirring. Den skjedde ikke etter noen plan, «og når jeg siden har tenkt ordentlig over det, kan jeg ikke forstå hvordan det hele er gått til. Jeg kan ikke fatte hvordan jeg kunne forlate mitt eget land. Nå forekommer det hele meg som om det er skjedd i en drøm, akkurat som når en mann fra deltaet befinner seg ved Elefantineøya. Ingen sprang etter meg. Jeg hadde ikke hørt noen anklage.» Den gamle ga nå alt han eide til sine barn og ga seg ut på den lange ferden til faraos by. Da han sto foran kongen, «kastet han seg på sin buk», og så forteller han videre: «Da farao talte til meg, kjente jeg meg som en mann som plutselig er kommet inn i et mørkt rom. Min forstand for­ lot meg, mine lemmer dirret. Jeg kjente ikke lenger hjertet i mitt bryst, og jeg visste ikke om jeg var død eller levende.»

70

EGYPTERNE

Sinuhe prøvde å stamme fram et forsvar, men scenen ble nærmest komisk, da Sesostris vendte seg mot dronningen og sa: «Se her! Dette er Sinuhe, som kommer i asiatisk skikkelse og er blitt beduin». — «Da», forteller Sinuhe, «ble dronningen forferdet, og de kongelige barna ropte alle på en gang: 0, herre konge, denne mann kan ikke være Sinuhe! Men Hans Majestet sa: Jo, jeg forsikrer, det er han! Da grep de kongelige barna sine musikkinstrumenter og sine sistra og gikk fram for Hans Majestet, idet de sa: Vis for vår skyld nåde mot denne ørkenkriger, som er født i Egypt! Av frykt for deg flyktet han til et fjernt land. Men det øye som får skue deg, er ikke redd mer.» Da viste kongen seg nådig og sa at nå måtte det være slutt med all frykt, og han utnevnte Sinuhe til sin for­ trolige rådgiver. De kongelige barna viste den gamle sin velvilje ved å trykke hans hender.

En egyptisk sistrum. Musikkinstrumentet lig­ ner en rangle og gir en lyd som kan minne om de messeklokker som brukes i katolske kirker.

NILLANDETS HISTORISKE PERIODER

71

Han forteller at da han kom til den bolig som ble anvist ham, «ble mitt hår klippet og kjemmet, og jeg kastet fra meg skitten fra fremmed land, samtidig med at jeg skiftet av meg beduinenes drakt, klærne for dem som lever i ørkenen, og iførte meg en kledning av fint lin.» Han fikk en prektig bolig, og tre-fire ganger om dagen brakte man mat til ham fra kjøkkenet i det kongelige palass, og dertil alt det som kongens barn uavlatelig ga ham. Men til slutt kommer det beste av det hele: «Grunn­ planen for en steingrav», sier han, «ble staket ut for meg blant de andre fornemme gravene.» Og siden beskriver han hvordan dette gravbygget ble oppført og forsynt med inn­ skrifter og med alt som trengtes for en fornem mann i hans siste hvilested. «Den statue, som farao lot gjøre av meg, var belagt med gull, og dens tunika var av sølvgull (elektron). Man gjør ikke slik ære på en vanlig mann. Og så lever jeg nå, belønnet av min konge, til den dag kommer da jeg skal vandre heden.»

NILLANDETS HISTORISKE PERIODER

Det egyptiske rike er sannsynligvis som andre oldtidsstater oppstått av en mengde små bysamfunn og de nær­ mest liggende landområder. Litt etter litt ble disse små­ statene samlet til to riker, Øvre- og Nedre-Egypt. NedreEgypt var deltalandet, og Øvre-Egypt var landet sydover til første katarakt ved det nåværende Aswan, midt mot øya Elefantine. Fra gammel tid gikk grensen mellom Egypt og Nubia eller Etiopia, som hellenerne kalte det, ved første katarakt. Hellenske reisende har mange gode historier å fortelle om sagnlandet Etiopia, hvor det fantes mennesker som hadde haler og gikk på fire lik dyr, mens andre utelukkende levde av melk fra tisper og hunnaper. Man har lenge levd i den tro at Nubia alt i den eldste tiden var befolket av negre. De senere etnografiske forsk­ ninger har imidlertid lansert teorien om at Nubia allerede i Egypts eldre tid har vært bebodd av samme folkeslag

72

EGYPTERNE

som egypterne selv, nemlig av den gren av den hvite folkerasen som kalles hamitter. Det har vært hevdet at Nubias befolkning omkring år 2000 f. Kr. ble blandet opp med negerblod, men ennå i midten av det andre årtusen f. Kr. måtte man reise så langt som syd for fjerde katarakt for å treffe fullblods negre. Først etter den tiden begynte en folkevandring blant de innfødte i Sentral-Afrika, som drev dem stadig lenger mot nord og inn i Egypt. Noen forskere har hevdet at det var de hamittiske egypteres oppblanding med det, etter deres oppfatning, kulturfiendtlige negerblodet som hadde den største skyld for at den egyptiske kultur stanset i sin vekst og døde ut. Men det negroide innslag har aldri hatt noen dominerende innflytelse i det gamle Egypt. Den første konge, som regjerte over både Øvre- og NedreEgypt, og som altså samlet hele Nillandet, sies i senere kilder å være Menes. Hans levetid er stadig skutt nær­ mere vår tid. Forsiktige egyptologer har satt den til 3400 f. Kr. Men nå er det en utbredt oppfatning at den bør settes til 3200 f. Kr., dvs. ca. 5150 til 5350 år før våre dager. Tidligere har mer rundhåndede historikere kommet til det resultat, at Menes skulle ha levd for mer enn seks tusen år siden. Men det er neppe noen moderne forsker som vil hevde det nå. I oldtiden delte man opp Egypts kongerekker fra Menes til Aleksander den store i tredve dynastier. Aleksander erobret Egypt 332 f. Kr. Man er kommet til denne inn­ delingen ved hjelp av de kongerekker som prestene laget med angivelse av regjeringsår. Seks og tyve av disse dynastier omfatter den egentlige faraonertid og slutter med persernes erobring av Egypt i slaget ved Pelusium år 525 f. Kr. Egypts historie kan deles i forskjellige epoker, som er skilt fra hverandre, dels ved indre oppløsning, dels ved fremmede erobreres herrevelde. For de eldre tidsrom kan man ikke slå fast noen sikre data. Men det er vanlig å operere med følgende tidsperioder:

73

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

Forhistorie eller Demringstid (1. og 2. dynasti) Det gamle rike (3.—6. dynasti) Forfallstid (7.—10. dynasti) Mellomriket (11.—14. dynasti) Forfallstid (Hyksos) (15. og 16. dynasti) Det nye rike (17.—20. dynasti) Forfallstid (21.—24. dynasti) Sen-tiden eller Sais-tiden (25. og 26. dynasti)

ca. ca. ca. ca.

3200—ca. 2700—ca. 2190—ca. 2100—ca.

2700 2190 2100 1600

f. f. f. f.

Kr. Kr. Kr. Kr.

ca. 1600—ca. 1540 f. Kr. ca. 1540—ca. 1050 f. Kr. ca. 1050—ca. 750 f. Kr.

ca. 750—ca. 525 f. Kr.

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE Ca. 3200—2190 f. Kr.

Kongene av de to første dynastier er, når man unntar Narmer-Menes, ikke stort mer enn navn for oss. Om Menes har de lærde hatt mange diskusjoner, men den rådende oppfatning i dag er visstnok at Narmer og Menes antagelig har vært samme mann. Med 3. dynasti omkring 2700 f. Kr. begynner de store pyramidebyggeres tid. Residensen lå først ved Sakkara og siden ved Gizeh, syd for Kairo. Men 5. og 6. dynasti flyttet den tilbake til Sakkara. Hovedstaden kunne veksle med faraonene. Fra arkeologiske funn vet vi at hver konge som regel bygde seg et nytt palass i nærheten av sin vordende grav. En verdig utsmykning av graven tok mange av faraonene i virkeligheten som sin viktigste oppgave i livet. Under 3. dynasti ble Memfis hovedstad i Egypt. Memfis var en gammel by og hadde et berømt tempel for guden Pta, egentlig et tempel for Ptas ka (sjel). Selv etterat det gamle rikes tid var forbi, og etterat hovedstaden var lagt lenger syd, fortsatte Memfis under hele Egypts historie å være en av de viktigste byer, ikke bare i NedreEgypt, men i hele Nillandet. De eldste egyptiske kongegravene fra Abydos og 1. dynasti var gravd som svære grøfter i jorden. De ble stivet

74

EGYPTERNE

Karkemisj By* Grense a ▲▲ ▲ Nyere navn er satt med avvikende skrift: KAIRO

SYRIA

MIDDELHAVET

SVT

Tyrus/

f

«Damaskus

*

^ALESTINA »

Megiddo

Askalon/

«Jerusalem

Rosett

j

**

' TanisTelusium

Gizgi ^Heliopolis

Abusir JCA/RO £

.. . Sakkara rMemfis \ Mo/r/s-s^m •MedumW Fayumoas^J^Jy Krokodilop0 Herakleopolis 7

Sinai

ARABIA

El Amarna

Assiut n^endera yKarnak Hermontis £**l_uxor

Abydos

Esna^h leracon Edfui Silsile Ombos 1. katara£f Syene ASWAN Elefantine'

Nassersjøen/j Abu Simbel' 2. kataraktZ

Semne 5

3. katarakt

Kerma 4. katarakt

Punt

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

75

opp med vegger av solbrent teglstein, så de lignet mursteinshuler. Men også allerede så tidlig som under 1. dynasti bygde man graver som kalles mast ab a. De er formet som svære rektangulære kasser med vegger som skråner svakt utover mot basis. Navnet mastaba er arabisk og betyr benk. Araberne syntes at disse gravene lignet vel­ dige benker. De kan være inntil 50 meter lange og inne­ holder opptil 30 rom, deriblant også et lite tempelkapell, hvor prestene ofret til den døde, og hvor slekt og venner satte mat inn til ham. I to stormannsgraver fra slutten av det gamle rikes tid, har man funnet risset inn oppfordringer til de besøkende om å bringe offer til den døde. Hvis man gjør det, vil den døde tale vel om giveren til den gud, som han tjente i sin levetid. De døde var nemlig i begge tilfelle prester. Den ene av disse merkelige gravinskripsjonene finnes i nærheten av Kairo og lyder slik: «For enhver som bringer meg offergaver lover jeg å gjøre dette: Jeg vil tale vel om ham til guden og sterkt anbefale giveren til hans nåde. Jeg vil gjøre dette som lønn for gaver av brød, av øl, av klær, av salver og av korn.» Den andre graven tilhører Herkuf. Ved siden av å være prest var han også stattholder. Hans gravinnskrift lyder slik: «0, dere som lever og er på jorden! For hver og en av dere som går forbi denne grav og sier: Et tusen brød, et tusen krus øl til eieren av denne grav, for ham vil jeg tale vel i den annen verden.» Mange av mastabaene har innskrifter, som forteller at en eller annen pårørende har bygd graven eller i det minste vist omsorg for den avdøde på annen måte. Slik skriver en mann i sin avdøde fars grav: «Da min far ble begravd i det skjønne vesten, gjorde jeg denne grav for ham, slik han selv ville ha den, da han ennå gikk på begge sine føtter.» En annen mann, som hadde vist sin far den samme heder, kaller seg selv for «en, hvis sønn skal gjøre det samme for ham, når han er gått til landet i vest» — egypternes be­ tegnelse for det hinsidige. — En gang forteller en mann at han «har begravd sin hustru i denne vakre graven.» En

EGYPTERNE

Det nordøstre hjørne av en mastaba, dvs. en adelsgrav, med flatt tak (til venstre). En gang skiller den fra gravtemplet til høyre. Fra Sakkara litt syd for Kairo.

annen gang sier en far at han har bygd graven «for sin eldste sønn, gudens skattmester, mens den avdøde ennå var et barn.» Det er noe rørende i den innskrift som en av faraos stattholdere lot anbringe i den fellesgraven han bygde for sin far og seg selv: «Jeg befalte at jeg skulle begraves i samme grav som denne Zau, forat jeg kunne få være sammen med ham. Jeg gjorde det ikke fordi jeg ikke klarte å bygge en annen grav til meg selv, men jeg gjorde det forat jeg kunne få se denne Zau hver dag, og forat jeg kunne få være sammen med ham på samme sted.» Ofte var graven — eller i det minste en del av gravutstyret — en gave fra farao. En inskripsjon i en grav fra det gamle rikes tid forteller f. eks. at farao selv bestemte, at 50 mann av dem som bygde pyramiden for ham, daglig skulle arbeide på en mastaba. Og «Hans Majestet befalte at ingen av disse menn skulle bli satt til noe annet arbeide før graven var ferdig.» Av og til forsikrer den lykkelige innehaver av graven: «Aldri mer er noe lignende blitt gjort for noen kongelig tjener, ti jeg sto Hans Majestets hjerte nær. Jeg behaget hans hjerte, for kongen elsket meg og priste meg for alt jeg gjorde.» Av stor kulturhistorisk verdi er de relieffer med inn-

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

77

skrifter som pryder veggene i mastabaene. Ikke nok med at de gir et ypperlig materiale til studiet av livet i Egypt på det gamle rikes tid. De har også stor psykologisk inter­ esse, for de røper de gamle egypteres svakhet for titler, noe som forresten er karakteristisk for orientalere i det hele tatt — som også for Vestens folk. Med synlig velbehag regner den døde opp alle de høye verdigheter han har hatt, alle de nådebevisninger farao har latt ham vederfares, og alle de gaver han har gitt ham. Og hvilke tillitsverv kunne ikke farao skjenke en av sine fortrolige! En av dem —Uni — er til og med blitt betrodd å forhøre dronningen i anledning av en sammensvergelse, og han forsikrer at «aldri før har noen i min stilling fått høre det kongelige harems hemmeligheter.»

Fra mastabaene vokste det senere fram enda større kongegraver. Det er pyramidene, de veldigste byggverk som finnes på jorden — bortsett selvfølgelig fra slike fore­ tagender som den kinesiske mur. Utviklingen fra mastaba til pyramide er gått for seg på den måten at man oppå mastabaen har bygd stadig mindre mastabaer. Slik oppsto den såkalte trinnpyramide. Den første og mest karakteris­ tiske av disse er Zosers pyramide ved Sakkara, på vest­ siden av Nilen, ca. en time med bil fra Kairo. Pyramiden har 6 trinn, og er bygd av Zosers arkitekt og minister Imhotep. Denne Imhotep var ellers også lege med et så stort ry at han en tid etter sin død ble opphøyet til gud, og grekerne identifiserte ham med sin legegud Asklepios. Pyramideutviklingen fortsatte. Man kan konstatere neste stadium i den såkalte falske pyramide ved Medum — nær Fayum-oasen — og i «knekkpyramiden» ved Dasjur. Den glatte pyramide er blitt lil på den måten at man fylte ut trinnene og kledde hele pyramiden med glattpolerte kalksteinsplater. Litt av en slik kledning kan man frem­ deles se på toppen av Kefrens pyramide, den midtre pyramiden ved Gizeh. Som tidligere mastabaene var det, skulle også pyra­ midene være kongenes gravmæle. Faraonene bygde ikke

78

EGYPTERNE

Den eldste pyramide, trinn-pyramiden, bygd ved Sakkara for kong Zoser av 3. dynasti, omkr. år 2700 f. Kr. Trinn-pyramiden er blitt til ved å sette stadig mindre mastabaer ovenpå hverandre. Fra trinn-pyramiden utviklet senere den glatte pyramide seg.

bare pyramider til seg selv, men også til dem av sin nær­ meste familie som de ville hedre. På østsiden av Kheopspyramiden ligger tre små pyramider som er bygd for faraos familiemedlemmer. Det samme er tilfelle ved Mykerinospyramiden, den tredje og minste av pyramidene ved Gizeh. Omkring kongepyramidene ligger mastabaene, som nå er blitt gravformen for prinser og prinsesser, for embets­ menn og hoffmenn. Fra Gizeh til Memfis, en strekning på ca. 50 kilometer er det vokst fram en «de dødes by», som ikke har noe sidestykke her på jorden. Den kongelige pyramide var midtpunktet i de dødes by — forresten ikke bare i de dødes, men også mellom de levendes boliger. De imponerende byggverkene står som minnesmerker over kongenes residens. Denne residens skiftet formodentlig med hver konge, og man har gjettet på at kongen bodde nær sin pyramide, men noe sikkert vet vi ikke om det, fordi man ikke har funnet noen levninger av kongeboliger fra det gamle rikes tid. Palasset ble nemlig

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

79

Øverst sees pyramidene ved Gizeh. Kheops-pyramiden, som er den største, ligger i bakgrunnen. Så følger Kefrens pyramide og Mykerinos-pyramiden. Småpyramidene omkring er for kongens familiemed­ lemmer. Øst for pyramidene og i umiddelbar tilknytning til dem bygde man et gravtempel. En overbygd prosesjonsvei førte fra en paviljong nede ved Nilen opp til dette gravtemplet, og når man skulle ofre til den døde, samlet man seg der nede og toget opp til templet for å foreta ofringen. Bildet nedenfor er tatt fra toppen av Kheopspyramiden og viser ruinene av de dødes by vest for pyramidene.

80

EGYPTERNE

helt overskygget av det mektige gravbygget. Pyramidene var jo bestemt til å være «evige boliger», og derfor ble de i likhet med templene bygd av varigere materiale enn de kongelige palassene, som bare var beregnet for en konges regjeringstid. Man nøyde seg med soltørket teglstein når man skulle bygge dem. Men derfor hadde de heller ikke stor nok motstandskraft mot tidens tann. Etter hvert ble Egypt av den grunn fremfor alt et templenes og gravenes land. Når det gjelder pyramider av naturstein, som ble bygd i den første tiden, var materialet gjerne kalkstein. Senere, da den økonomiske evne ble mindre, måtte man nøye seg med pyramider av solbrent teglstein. Det er fantastisk at man med den tids enkle hjelpemidler har kunnet bakse med blokker på over 100 tonn. Ja — man har funnet en pyramideblokk av granitt, som veier henimot 500 tonn. Og i de pyramidene som er best bygd, er enkelte blokker føyd sammen så nøyaktig at det er vanskelig å få så meget som et papir inn i fugene. I dag har man kjennskap til henimot 80 kongepyramider, men det er mulig at flere ligger skjult i ørkensanden. Den siste man har funnet, er en uferdig pyramide ved Sakkara, som man mener er bygd av Zosers bror og etterfølger Sanakt, den siste kongen av 3. dynasti, ca. 2700 f. Kr. Utenfor Kairo ligger de mektigste og mest imponerende av disse verdens underverker. Størst og mest berømt er den pyramiden som er oppført av kong Kheops for om­ kring fem tusen år siden. Den var opprinnelig dekket av polert og blendende hvit kalkstein. Begge de andre store pyramidene ved Kairo var likeledes dekket med polert stein, nederst av rød granitt og høyere oppe av kalkstein. Hvilken glans, når disse «glassberg», som var umulige å bestige, glitret i solen! Kheops-pyramiden var opprinnelig 146 % meter høy, men er nå bare 137 meter. År 908 e. Kr. ble Egypt herjet av et jordskjelv, og hele kledningen på pyramiden drysset ned. Det gjorde at man kunne komme opp til toppen, og araberne som var blitt Egypts herrer i

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

81

Snitt gjennom Kheops-pyramiden. De to nederste kamrene er ikke gjort ferdige. Man har Dyttet det egentlige gravkammer oppover i pyramiden, ettersom man bygde på den. I øverste kammer står bare en svart granittsarkofag i et hjørne. Gangene er litt over en meter høye og tilsvarende brede. I oldtiden kjente man bare veien til ned­ erste kammer. Nå er den stengt, i stedet føres man opp i pyramiden til det store galleri. Legg merke til de prikkete kanalene inn til kongens kammer. De er ikke laget for å slippe luft inn, men for at sjelen skulle få adgang til mumien.

middelalderen og er det fremdeles, brukte pyramiden som steinbrudd for bygg i Kairo. Den vidt bereiste hellenske historikeren Herodot, som besøkte Egypt omkring midten av dUCLtallet f. Kr. for­ teller at 100 000 mann arbeidet i 20 år på Kheops-pyra­ miden (illustr. s. 44). Langt inne i de veldige steinmonumentene eller dypt nede i jorden under dem hvilte den avdøde farao i sin sarkofag. Det har i den senere tid kostet uendelig møye, utallige penger og mye skarpsinn å oppdage og åpne de gangene som førte inn til de kongelige gravkamrene.

82

EGYPTERNE

I pyramidene fra slutten av 5. og begynnelsen av 6. dynasti finner man risset inn gravtekster på veggene i gravkamrene og i de gangene som ledet dit. De gjengir begravelsesritualene med deres urgamle hymner. De skildrer de avdøde faraoners liv i gudenes selskap og inne­ holder besvergelser som skulle beskytte dem mot alt ondt på den andre siden av graven. I disse pyramidetekstene inngår det flere elementer fra tider langt eldre enn den da de ble skrevet ned. I Egypt døde aldri det gamle full­ stendig ut, men levde sammen med det nye. Pyramide­ tekstene har for en stor del røtter helt ned i «den dunkleste fortid» og — som en egyptolog treffende har sagt — «de er det eldste kapittel i menneskehetens intellektuelle historie». De tilhører samme litteraturkrets som de eldste deler av dødsboken.

Uten å overdrive kan man si at intet verk av menneske­ hender gjør et så mektig og varig inntrykk på tilskueren som de tre store pyramidene. De skjønneste kunstverker, de herligste bygg og den moderne teknikks dristigste resul­ tater — ingenting av alt dette trenger så dypt og uut­ slettelig inn i minnet. Aldri virker pyramidene så overveldende majestetisk som når man ser dem en klar måneskinnsnatt. Deres veldige silhuetter avtegner seg på en gang både skarpe og mektige mot den gråblå natthimmelen, og over den gule ørkensanden løfter sfinksen seg, dette gåtefulle vesen med menneskehode og løvekropp. Sannsynligvis forestiller den en av de store pyramidebyggerne, symbolisert på faraonenes vanlige vis i loveskikkelse. Man mener nå å være på det rene med at den gjengir ansiktstrekkene til farao Kefren, som bygde den neststørste pyramiden. Ved pyramidens fot føler man seg overveldet. Man svimler, slik man svimler for den evighetstanke som har skapt dette verk av overmenneskelige mål. Det finnes heller ikke noe bygg som det er fantasert og spekulert så mye over som Kheops-pyramiden. Mer mysSfmksen som antagelig skal forestille Kefren, byggeren av den andre pyramiden ved Gizeh, er verdens storste skulptur. Dens totale lengde er 73,5 m, dvs. at hvis den ble lagt ved siden av Oslo Rådhus ville den dekke nesten hele langveggen på vestsiden.

84

EGYPTERNE

tisk anlagte naturer har ikke villet la seg nøye med den forklaringen at dette byggekunstens underverk ganske enkelt skulle være en fem tusen år gammel kongegrav. De har gjort målinger og beregninger av pyramidens ytre dimensjoner og av gangene og galleriet inne i den, og er kommet til merkelige resultater. En skotsk astronom ved navn Charles Piazzl Smyth var overbevist om at Kheopspyramiden var bygd etter guddommelig innskytelse «i midtpunktet av jordklodens fastland, og at dens vekt og rominnhold var ordnet slik, at man av det kunne trekke ut enheter for mål og vekt, som på forhånd var regnet således ut, at de kunne bli akseptert av hele menneske­ heten.» Ved å holde seg til pyramidegangenes retning i forhold til stjernehimmelen, slik denne tedde seg på for­ skjellige tidspunkter, regnet han ut at pyramiden måtte være 25 827 år eller kanskje to-tre ganger så gammel. Andre mystikere har regnet videre og funnet ut at pyra­ midens høyde er lik radius i en sirkelperiferi med samme lengde som pyramidens omkrets ved jordoverflaten. Deler man en av pyramidens sider ved basis med det tall som angir hvor mange dager jorden trenger for å sirkulere omkring solen, en runde altså på 365.242 dager, får man som kvotient 63.56 cm. Multipliserer man dette med ti millioner, får man avstanden fra jordens midtpunkt til den ene polen. Pyramidebyggerne har altså — hevdes det — «nøye kjent jordens dimensjoner, ja, til og med visst om forflatningen ved polene!» Så ødelagt som pyramiden er av tidens tann, er det for øvrig umulig å komme til noen helt eksakte tall når det gjelder dens opprinnelige dimensjoner, fremfor alt når det blir spørsmål om høyden. For å kunne beregne den, må man kjenne sidenes helningsvinkel, og det er håpløst å foreta nøyaktige beregninger av den på de ubetydelige rester av ytre bekledningsstein, som eventuelt skulle finnes ved pyramidens basis. Alle spekulasjoner til tross — bildet av pyramidene vil alltid følge den som har sett disse underverker. Det blir med en over havet, og slipper aldri sitt grep.

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

85

Dette bildet gir et inntrykk av Kheops-pyramidens kolossale dimen­ sjoner. I alt skal det være benyttet ca. 2 300 000 steinblokker og hver blokk veier gjennomsnittlig 2 500 kg, enkelte av dem 15 000 kg.

86

EGYPTERNE

Hvilken uhørt rolle har ikke troen på de dødes liv spilt for kulturen i Egypt! Hvilken veldig makt har ikke udødelighetstanken vært for den menneskelige utvikling. Den romersk-katolske kirke fikk ganske visst gjennom sin lære om skjærsilden og sjelemessene et fast grep om menneskenes sinn, men før den tid har ikke noe folk så ivrig som egypterne satt inn arbeidskraft og jordisk eien­ dom for å trygge tilværelsen etter døden. Og de har ikke bare gjort dette ved balsamering og ved å skape monu­ mentale gravbygg: Såvel konger som privatpersoner

Det eneste bevarte bilde av farao Kheops, skap­ eren av den største py­ ramiden ved Gizeh, er en miniatyrstatue i elfen­ ben. Av en hieroglyfinskripsjon kan vi lese hans navn: «Khufu».

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

87

ansatte allerede i sin levetid en hel stab av prester, som skulle sørge for at de i sitt siste hvilested fikk tilbørlige dødsoffer og hedersbevisninger. Ved regelrette kontrakter ble disse prestene sikret underhold av avkastningen fra en del av den dødes faste eiendom. En kongesønn av 4. dynasti avsatte f. eks. inntektene fra tolv byer til dødskultus. En hoff embetsmann tok ut åtte prester for å gjøre tjeneste ved hans grav osv. Således ble nasjonalformuen i Egypt akkurat som i de romersk-katolske landene bundet til uproduktive formål, noe som hadde til følge at staten ble utarmet og ute av stand til å fylle sine forpliktelser. Men før disse og andre misforhold tok overhånd i Nillandet, var Memfis-perioden en epoke med rik kulturell blomstring. Riket var bundet fast sammen ved en sterkt sentralisert forvaltning, hvor alle tråder samlet seg i faraos hånd. I velmaktstiden styrte guvernører hvert sitt distrikt som kongelige embetsmenn. De hadde ansvaret for at den bestående samfunnsordning ble opprettholdt, og de sørget for at skattene ble drevet inn i form av naturalier. Hele statshusholdningen var nemlig natural. Mynt var ennå ikke kjent i Egypt. Staten måtte ta ut sin del av jordens grøde, av frukten på trærne og avkastningen av buskapen på selve åstedet, for så å transportere det hele til statens, dvs. kongens magasiner. Derfra gikk varene enten til hoffets underhold eller ble delt ut som lønninger til embetsmennene. Noe ble også eksportert som betalings­ middel for produkter fra fremmede land. «Vi kan», sier den danske egyptologen H. 0. Lange, «vanskelig gjore oss noen forestilling om det byråkratiske apparat som måtte settes i gang for å tjene disse formål. Fra de egyptiske regjeringsarkiver har man bevart rester av manntallslister, skattefortegnelser og rapporter. De gir oss et inntrykk av at det gammelegyptiske byråkrati like lite som det moderne har spart på papiret.» Kunsten sto også høyt på det gamle rikes tid. Om det vitner bl. a. billedhuggerarbeider som den såkalte «Lens­ mannen» — Sheik-el-Beled — fra 5. dynasti og «Skriveren»

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

89

i Louvre, som begge er interessante ved det forbløffende liv og den realisme som kunstneren har maktet å få fram. Er han ikke praktfull, denne dyktige herre med akasiestokken i hånden som tegn på sin verdighet. Med sin undersetsige skikkelse, sin korte, tykke hals, med sitt vulgære, men energiske hode, og med den viktige og selvbevisste minen er han fra isse til fotsåle en urtype på den dyktige middelmådighet. Kunstneren har modellert ham med treff­ sikker hånd og til det ytterste naturtro. «Skriveren» gjør sannelig heller ikke skam på seg. Det er et utmerket øyeblikksbilde, tatt akkurat idet modellen har satt seg ned. Med kvikke øyne, som er festet forvent­ ningsfullt og nesten andektig på den dikterendes munn, sitter han der ferdig til å fange opp det første ord for å skrive det ned på det papyrusblad som han holder foran seg på skriveplaten. (Illustrasjon neste side.) Når man ser disse arbeider fra en ungdomsfrisk og impulsiv skaperkraft, som senere egyptiske kunstnere ikke har nådd opp til, slutter man å snakke om at det «gamle» rike skulle være preget av alderdom. Såvel de mester­ verkene som billedhuggerkunsten har frembrakt, som reli­ effene på gravveggene, vitner i stedet om en ungdommelig og livsfrisk skaperglede, og gir absolutt ikke noe inntrykk av tretthet. Det hviler over det gamle rikes tid noe av den samme skaperglede som over hellenernes kulturinnsats et par tusen år senere. Slik åpenbarer de gamle egyptere seg for oss, ikke bare som et begavet, men også som et åndelig virk­ somt folk, som var nådd fram til bevisst kulturarbeide, og som så på tilværelsen med våkne øyne i en tid da nesten alle andre folk på jorden kulturelt sett sov. Allerede på det gamle rikes tid begynte faraonene å interessere seg for landet syd for første katarakt. Under 6. dynasti ble katarakten kanalisert, så den ble farbar Den berømte Sheik-el-Beled — eller landsbyfogden (lensmannen). Den er utført i tre omkr. år 2 500 f. Kr., skåret i flere stykker og satt sammen med treplugger. Egentlig forestiller den en høyere embets­ mann ved navn Ka-aper, men da den ble gravd ut av en mastaba ved Sakkara, utbrøt en av arbeiderne: «Se fogden!». Siden har den fått beholde det navnet. Statuen er 1,10 m høy.

90

EGYPTERNE

Den såkalte «Skriveren» i Louvre, som ble funnet av den franske arkeologen Auguste Mariette ved Sakkara i 1850, er fra omkr. år 2400 f. Kr. Den vel 50 cm høye skulpturen regnes for et av det gamle rikes ypperste kunstverker. Legg merke til det levende og intelli­ gente uttrykket.

for mindre fartøyer. Fra den tiden finnes det i graven til en stormann hugget inn en beretning om hvordan han en gang fulgte kong Pepi 1. på et tokt som kongen foretok mot «sandfolket», et navn som egypterne brukte om beduinene ved Egypts grenser både i nord og i syd, ovenfor katarakten. Denne herre var ellers den samme mann som tok dronningen i forhør, og det var også han som laget

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

91

«Gjessene fra Medum». Detalj av et sjeldent levende og vakkert veggmaleri fra det gamle rikes tid. Maleriet finnes i en fornem kvinnes grav i Medum et stykke syd for Kairo.

kanalene forbi katarakten. Han forteller i sin innskrift: «Hans Majestet rustet ut en hær på flere titusener mann, og clen vendte lykkelig tilbake etterat den hadde herjet sandfolkets land, hadde hugget ned deres fikentrær og vingårder, hadde satt fyr på deres bosteder, hadde drept titusenvis av menn og hadde tatt en stor mengde fanger.» Men man sendte også mer fredelige ekspedisjoner sydover, som førte hjem ladninger av kostbare nubiske produkter som elfenben, ibenholt og gullstøv. Disse ekspedisjonene ble gjerne ledet av egyptiske stormenn som styrte Elefantine-øya og andre områder omkring første katarakt. I den siste del av det gamle rikes tid hadde feudalstyret av­ løst det opprinnelige byråkratiske styre. Også stormennene her syd var blitt faraos vasaller og grensevoktere. I den siste egenskap bar de den imponerende titelen: «Voktere ved rikets sondre port.» Det var ingen lett sak å lede en karavane gjennom Nubia og føre den uskadd tilbake med dens kostbare last tvers gjennom alle de ville folkestammene som bodde der. Mer enn en av kongens vasaller på Elefantine ble borte på en slik ferd, og både deres og følgets ben lå og hvitnet i ørken­ sanden. I klippegravene på vestre Nilbredd, midt imot Elefantine, finnes det innskrifter som stolt forteller om de uredde menn som på sin konges befaling, først av alle i historisk tid, trengte inn i det indre av Afrika.

92

EGYPTERNE

På veggene i sitt gravkammer ved det nåværende Aswan har en av faraos vasaller på Elefantine ved navn Herkuf, fortalt om fire ekspedisjoner som han foretok til Nubia. Den første varte i syv måneder, den andre i åtte. På sin tredje ferd samlet han sammen store mengder av røkelse, elfenben, ibenholt, panter- og leopardskinn, og dertil så mange andre kostbare produkter at han trengte 300 esler til å bære dem. Da han foretok sin fjerde reise til Nubia — det var omkring 2250 før vår tidsregning — satt en syvårig gutt ved navn Pepi 2. på faraos trone. Regjeringstiden for denne unge kongen skulle bli den lengste man kjenner til i hele verdenshistorien, for hvis man skal tro den egyp­ tiske tradisjon, varte den i minst nitti år. Da karavanen kom tilbake, hadde den med seg noe som gledet den lille farao mer enn alle kostbarhetene — en dansende dverg. Det hadde lykkes Herkuf å fange en slik liten mann, og han hadde tatt ham med seg forat han kunne more kongen med sine danser og spillopper. Da Pepi hørte om dvergen, ble han vill av glede. I et brev til Herkuf forteller han selv om hvor glad han var og ber om at han for alt i verden må passe på at det ikke hendte noe galt med den lille mannen. «Når han reiser ned­ over med deg på skipet», skriver farao, «så velg de mest pålitelige folk til å være hos ham på begge sider av skipet, og se til at han ikke faller i vannet. Når han sover om natten, så la pålitelige folk sove ved siden av ham i hans telt, og inspiser ti ganger om natten at alt står vel til. Hvis du kommer med den lille mannen frisk og velbeholden til hoffet», skrev Pepi, «da vil farao gjøre mer for deg enn kong Asosi (en konge av 5. dynasti) på sin tid gjorde for den mann som førte med seg en dverg til ham fra Punt.» En gang hadde en skipsekspedisjon ført med seg gull, røkelse og andre kostbare varer fra dette vidunderlandet som var røkelsens hjemland. Det lå i det nåværende Eritrea ved Rødehavet. Herkuf var så stolt av den lille faraos brev at han lot det hugge ordrett inn på veggen i sitt gravkammer, og der kan man lese det den dag i dag.

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

93

Prins Rahotep, antagelig sønn av Snefru — den første konge av 4. dynasti — og hans gemalinne Nefrit. Statuene, som sannsynligvis har tilhørt en gruppe, er utført i kalkstein og regnes blant det gamle rikes ypperste kunstverker. Begge statuene er malt og til tross for at de er nærmere 4500 år gamle har farven holdt seg usedvanlig godt. De er ca. 1,20 m høye og oppbevares nå i museet i Kairo.

Stattholderne og andre embetsmenn på det gamle rikes tid ble lønnet med jordegods, som etter hvert ble arvelige forleninger. Men denne lønningsmåten innebar den faren at altfor store jordeiendommer litt etter litt ble samlet

94

EGYPTERNE

Lekende nakne kvinner med hårpisk. Utsnitt av et veggmaleri i Sakkara fra det gamle rikes tid.

innen de slekter som bekledde høye embeter. Disse slektene ble så mektige at de kunne pukke på retten til de høyeste statsembetene, og til slutt ble dette rike byråkratiet og den sterkt organiserte geistligheten for mektig for farao. Det førte til en oppløsningstid, da riket falt fra hverandre i en mengde små fyrstedømmer som kjempet mot hverandre. Det er karakteristisk for denne riksoppløsningen at man ikke lenger la gravene til de fornemme embetsmennene så nær faraos grav som man kunne, slik man tidligere hadde gjort. Nå valgte stattholdere og andre stormenn å la seg begrave i sin egen hjemtrakt. Det gamle rikes undergang ble fulgt av et voldsomt økonomisk og sosialt sammenbrudd, og en av Egypts vismenn fra denne tiden har skildret det i malende ordelag. Nilens fruktbringende vann flømmet over, sier han, og markene ble ikke dyrket. På veiene drev røvere og land­ strykere som la seg i bakhold for å overfalle intetanende reisende. Sykdommer raste, og kvinnene fikk ingen barn. All samfunnsordning gikk i oppløsning, skattene ble ikke betalt, mens templene og kongens palass ble skjendet. «De som en gang bar prektige klær, går nå i filler. De fornemme kvinnene må vandre klagende ute på veiene: «Om vi bare

DEMRINGSTIDEN OG DET GAMLE RIKE

95

Unge kvinner i en rituell dans til ære for gudinnen Hator. Utsnitt av et veggmaleri fra det gamle rikes tid.

hadde noe å spise.» Den rike må legge seg tørst, men den som før tigget etter berme, har nå sterkt øl. Den som før ikke eide brødbiten, har nå fylte kornkammer. Overalt høres dette skrik: «La oss slå ned de mektige blant oss.» Krokodillene blir overmette av rov. Frivillig kaster man seg til dem — så vettløse av skrekk er menneskene blitt. Overalt er latteren stilnet og høres ikke mer. Sorgen drar gjennom landet blandet med klager. Både gammel og ung sier: «Jeg skulle ønske jeg var død», og de små barna klager: «Om man bare ikke hadde satt oss til verden.» Folk seilte ikke mer nordover til Byblos (en havn ved foten av det sederkledde Libanon-fjellet), «og hvorfra skal vi nå få sedertre til våre mumiekister og olje til balsamering?» Og med en frimodighet som minner om de jødiske pro­ feter vender den vise seg mot kongen med disse bebreidelser: «Visdom, kunnskap og rettferdighet har du fått til din hjelp, men opprør og larmende fiender lar du herje ditt land. Se hvordan den ene slår den andre, og hvordan man overser dine befalinger! I årevis har det rast borgerkrig.» Og så søker denne advarende røst å mane kongen til å huske på sine plikter, men forgjeves. Kongen var avsatt og kunne ikke gjøre noe.

97 MELLOMRIKET Ca. 2100—1600 f. Kr.

Oppløsningstiden varte til henimot 2100 f. Kr. Da klarte fyrstene av Tebe — elet nåværende Luxor-Karnak, samt vestsiden av Nilen, som i dag fremdeles kalles Tebe — i Øvre-Egypt å legge under seg hele landet, og på den måten gjenopprettet de riksenheten. Med det 12. dynasti begynner en ny blomstringstid som varer et par hundre år. Under en regjering av kraftige konger blir lensfyrstenes makt innskrenket. Feudalordningen ble ikke opphevet, men i kraft av sin rett til å innsette en av arvingene i lenet, kunne kongen sikre seg lojale vasaller, og gjennom skatteordningen fikk han anledning til å kontrollere dem. Det var også kongen som i egenskap av lensherre kunne av­ gjøre tretter mellom lensfyrstene, og derved kunne han stekke vingene på altfor mektige lensmenn. Men med Sesostris 3. forsvinner lensordningen. Kongene av 12. dynasti het samtlige Amenemhet eller Sesostris (Sesostris er det hellenske navn for Senusert). De var store byggherrer, og de minnesmerker man har fra deres tid, innskrenker seg ikke bare til graver, men omfatter også tempelbygg. Kunst og litteratur blomstret, og mellomriksperioden sto for de senere slektledd som Egypts klassiske periode. Dens mestre ble fremhevet som glorverdige eksempler. Ennå et halvt årtusen senere studerte man denne tids litteratur i skolene, og alle som ville «tale riktig vakkert» tok den til mønster. Faraonene forla sin residens til inngangen av Fayumoasen, like syd for Memfis. Dette landskapet var både myrlendt og usunt, og ved en slags naturlig kanal sto det i forbindelse med Nilen. Ved forbedringer av denne kanalforbindelsen mellom Fayum og Nilen, og særlig ved hjelp av sluser, ble vanntil­ førselen fra floden regulert etter årstidenes behov. Ved hjelp av et nyskapt kanalsystem inne i selve oasen ble så de tidligere sumpene forvandlet til fruktbart åkerland. Ennå i dag står appelsiner, ferskener, fiken og druer fra Portrett av en egyptisk kvinne. Detalj av en granittstatue fra mellomrikets tid. 12. dynasti. 4. Grimberg I

98

EGYPTERNE

Denne billedserien finnes i en grav i Beni Hasan og viser som en moderne instruksjonsbok alle de grep en bryter må være fortrolig

Fayum høyt i kurs, og oasen er ikke mindre berømt for sin bomullsavl og for sine herlige roser. Det vannet som ble tilbake, dannet innsjøen Moiris. Den gang som nå var den berømt for sin fiskerikdom, sær­ lig for sine mengder av velsmakende karper. Her finnes også en veldig fisk av abborslekten, som kan bli henimot halvannen meter lang, og som kan veie opp til femti kilo. Vannet i sjøen ble holdt i tømme ved demninger, som kan sies å være en slags tidlige forgjengere for de svære Nildemningene som nå danner den veldige Nasser-sjøen. Av dette har man i sin tid trukket den uriktige slutningen at Moiris-sjøen var laget kunstig for å tjene som reserve for Nil-vannet og som en regulator av flodens oversvøm­ melser. Det har også vært fantasert mye om de veldige mengder av slaver som på faraos befaling har arbeidet her. I virkeligheten har forholdet vært det motsatte. Faraonenes innsats har ikke gått ut på å fylle Fayum med vann av hensyn til behovet i andre deler av landet. Tvert om har man villet minske og regulere vannmengden der av hensyn til landskapets eget behov. En sjø som Moiris forslår lite som regulator for en så veldig flod som Nilen. Amenemhet 3. bygde sin pyramide i Fayum og ved siden

MELLOMRIKET

99

med. Tegningene, som er utført i begynnelsen av mellomrikets tid, dvs. for ca. 4000 år siden, skulle tjene som beskyttelse for den døde.

av den et kjempestort gravtempel. Sammen med presteboligene rundt omkring har disse byggene dannet et slikt virvar av søyleganger, gårdsrom og mørkerom, at man ikke kunne finne fram uten fører. Herodot kalte dette □ bygget Labyrinten, et navn som opprinnelig ble brukt co Fi om palasset i Knossos på Kreta. I dag er Amenemhets gravtempel praktisk talt jevnet med jorden. I den hellenske tradisjon levde herskerne av 12. dynasti under fellesnavnet Sesostris som veldige byggherrer og erobrere, og deres bedrifter ble i tidens løp utsmykket til det utrolige. De greidde å utvide rikets grenser sydover «til verdens ende» dvs. til traktene omkring annen katarakt, og de la ikke bare under seg den nubiske floddalen, men også de gullgruvene som lå østenfor. Ruiner av egyptiske festninger i egnen omkring annen katarakt viser ennå i dag hvordan den nubiske provins ble trygget mot angrep syd­ fra. Ved Semne, seks mil syd for katarakten, lot Sesostris 3. etter et nubisk tokt sette opp en grensestein med denne innskriften: «Ingen nubier, likegyldig hvem det er, skal få lov til å passere denne stein på vei nedover floden, enten han ferdes til lands eller seiler i båt og fører med seg buskap, esler, geiter osv. som tilhører nubierne. Unntatt

100

EGYPTERNE

Sesostris 3., som fullførte kanaliseringen av første katarakt, men som likevel er mest kjent som en rå kriger. Blant annet skryter han i en innskrift på en minnestein av at han har tatt fiendens kvinner med vold, slått buskapen deres i hjel og satt fyr på avlingen.

er derimot de som kommer for å drive handel med slikt på markedsplassen Iken eller som er sendt ut i et eller annet oppdrag. De som kommer av slike grunner skal man møte vel på alle måter.» Her bygde han også en festning, og etter en ny straffeekspedisjon mot nubierne reiste han en minnestein, og på den skryter han av at han har satt skrekk i folket i «dette elendige Kusj», et navn som egypterne brukte på Nubia. Og han har ikke ord nok for å håne nubiernes feighet. «De er ikke modige menn. Nei, de er feige og ynkelige, og deres hjerter er forsagte. Min majestet har sett dem, og det jeg sier er ingen løgn. Jeg tok deres kvinner med vold,

MELLOMRIKET

101

jeg gjorde deres markarbeidere til fanger, jeg slo i hjel buskapen deres, jeg meide ned kornet og satte fyr på det. Dette sverger jeg ved min fars liv. Jeg taler sant, og det jeg sier kan jeg bevise.» Til slutt lyser farao en forbannelse over den av hans etterfølgere som uten sverdslag trekker grensen tilbake, selv om det så var hans egen sønn: «Han er ikke min sønn. Han er ikke blitt avlet av meg.» •Kusj-riket vokste siden fram til å bli en farlig mot­ stander for Egypt. Utgravninger i senere tid har brakt for dagen rike og omfattende rester av pyramider og templer med inskripsjoner dels på egyptisk, dels på et språk som ennå ikke er tydet. Kusj-riket har spilt en viktig rolle som mellomledd mellom Egypt og negrenes Afrika syd for Sahara. Sesostris 3. gjorde også ferdig kanaliseringen av første katarakt, som var begynt ca. fire hundre år tidligere under 6. dynasti, som før nevnt. På en øy i fossene fortalte to klippeinnskrifter om dette hans kulturverk. Der får man

En blind harpespiller underholder sin avdøde herre. Detalj av et kalksteinsrelieff fra mellomrikets tid i en grav ved Sakkara, syd for Kairo.

102

EGYPTERNE

også vite at kanalens navn var: «Skjønne er Sesostris’ veier». Etter hvert ble leden grunnet opp med sand og stein, men Sesostris lot den drenere igjen. Noe lignende gjorde Totmose 3. ca. 400 år senere, for han påla fiskerne i denne egnen å rense kanalen hvert år. Med de syriske landene og med øyene i den østre del av Middelhavet i nord drev egypterne allerede nå en livligere samferdsel enn man skulle tro. Både på Kreta og Kypros, på Kythera, Rhodos og i Mykene, foruten på mange andre steder i denne del av Middelhavet, har man funnet minner om egyptisk kultur helt fra det gamle rikes tid såvel i gravene som i byruinene. Omvendt har man i flere egyptiske ruiner og graver funnet kretiske potteskår og smykker. Før har man trodd at den eiendommelige egyptiske sivilisasjonen hadde holdt seg innen Nillandets egne grenser, uten å påvirke den øvrige menneskehet. Men jo mer vår tids forskere har trengt inn i fortidens historie, desto flere beviser har man funnet for en nær forbindelse mellom de forskjelligste deler av verden allerede på denne tiden. Dette stemmer også godt med det faktum at reise­ skildringer allerede tidlig var meget populære i Egypt. Da 12. dynasti døde ut, tok det også slutt med de kraftige faraonene. At man nå savnet en viljesterk ledelse, kan man bl. a. spore i en slik detalj som at de årlige noteringene av vannhøyden under Nilens oversvømmelser, som Amenemhet 3. hadde begynt på klippeveggene ovenfor annen katarakt, sluttet et par årtier etter hans død. Snart ble det også forbi med de folkeregistreringene som man med bestemte mellomrom foretok under 12. dynasti. Disse av­ brudd i protokollering av ting som er viktige for statslivet, er ingen tilfeldighet, men et bevis på begynnende forfall. Etter hvert som det øverste riksstyre ble svakere, be­ gynte maktsyke stormenn å slåss om kronen. En tempelinnskrift fra 13. dynasti gir oss et glimt av begynnelsen til de opprørstendenser som til slutt endte med oppløs­ ningen av mellomriket. Inskripsjonen er et kongelig dekret angående en lensfyrste, som erklæres avsatt på grunn av Denne unge vakre kvinnen var faraos dronning på en tid da det egyptiske rike begynte å vakle. Hennes uttrykk og holdning synes å vitne om at det ikke alltid er så lett å sitte på toppen i slike tider. Statuen er laget i kalkstein omkr. år 1700 f. Kr.

104

EGYPTERNE

høyforræderi, og som blir dømt til å miste alle sine inn­ tekter både for seg selv og sine etterkommere. «Ta bort hans brød», heter det, «hans føde og hans kjøttstykker! Hans navn skal ikke mer bli nevnt i dette tempel,» sier farao. Fordi rikets motstandskraft ble svekket ved stormennenes opprør, kommer det inn fremmede herskere fra Asia, som satte seg fast i deltalandet. Disse herskere, som ble kalt hyksos, «fremmedfolkets høvdinger», erobret hele Egypt. De hadde herredømmet omkr. 1600—1540 f. Kr.

DET NYE RIKE Ca. 1540—1050 f. Kr.

Det var i Tebe den kraften fantes som skulle reise det egyptiske rike på ny. En fyrste i denne byen begynte frihetskampen, men han falt straks i begynnelsen av krigen. Hans mumie er bevart i Kairomuseet, og den bærer tydelige merker etter kampen. Et hugg fra en stridsøks har kløvd hans venstre kinn, så tennene er blottet. Et annet øksehugg har trengt dypt inn i skallen, og hjernen er rent nedover pannen. Dessuten har han et sår over høyre øye, formodentlig etter en dolk eller et spyd, og i dødskampen har han bitt tungen i stykker. Litt etter litt smilte likevel krigslykken til Tebefolket. Brennende av stridslyst seilte en av den falnes etterfølgere nedover Nilen mens han svor en dyr ed på at han ville slåss med hyksoskongen. «Jeg vil», forsikret han, «rive opp hans buk, slå asiatene ned og fri Egypt». «Som falken selv var han over fienden» og slo hyksoshæren. Hans nærmeste etterfølger fortsatte befrielseskrigen med stor fremgang. Han drev hyksos ut av deltalandet og forfulgte dem opp i Syd-Palestina. Hans navn var Am ose. Minnet om egypternes frihetskamp mot undertrykkerne levde i sagnet og ble fortalt fra slekt til slekt. Og jo eldre disse minnene ble, desto mer ble de pyntet på med sagnaktige detaljer, på samme måten som de historiske hen-

DET NYE RIKE

105

Farao fisker i Nilen. Veggmaleri i en grav fra mellomrikets tid. 12. dynasti. Legg merke til de lekende barna som er fremstilt i frisene nederst, en av dem holdes mellom to båter.

106

EGYPTERNE

deiser under den store germanske folkevandringen ca. 2000 år senere ble diktet om i Nibelungenlied. Således mente man at den egyptiske frihetskrigen brøt ut fordi hyksoskongen, for å utfordre Tebe-fyrsten, hadde sendt bud til ham med klage over at han i sin residens i deltalandet ble forstyrret i sin søvn av spetakkelet fra flod­ hestene ved Tebe! «Dag og natt lyder deres brøl i mine ører» — slik klager potentaten med den usedvanlig skarpe hørsel, med en argumentasjon som slående minner om ulvejammeren i fabelen om ulven og lammet. Den fyrsten som klarte å fordrive hyksos fra Egypt, ble stamfar til 18. dynasti og gjorde Tebe til Egypts hoved­ stad. Dermed begynte det nye rikes tid, en periode med rik kulturell blomstring og med veldige krigstog mot nabolandene like til Eufrat i nordøst og sydover langt ned i Sudan. Den langvarige frihetskampen mot hyksos hadde forvandlet det av naturen fredelige egyptiske bondefolket til krigere og erobrere. Og blant faraonene selv gjaldt kri­ gersk ærgjerrighet nå for en av de viktigste herskerdyder. Når farao får høre at «beduinerstammenes høvdinger rotter seg sammen og forakter kongepalassets lover, så gleder Hans Majestet seg over det. Han er glad, når man gjør opprør mot ham. Og hans hjerte fryder seg, når han ser blod. Han hugger hodet av opprørerne, og elsker en times kamp mer enn en hel dags festjubel.» Slik heter det i en tempelinnskrift i Karnak. Og Egypts fiender sier: «Se farao! Han er som en flammende ild, når den brer seg, og det finnes ikke vann til å slukke den. Han er som sønn av guden Nut. Ikke noe land kan stå seg mot ham.» Egypt ble nå en militærstat, hvor hæren var en domi­ nerende samfunnsfaktor. Krigsmakten ble vel væpnet, og de egyptiske bueskytterne skaffet seg et ry som de beholdt langt ned i den hellenistiske tid. Og ikke nok med det: I hyksostiden ble hesten innført fra Asia. Dette edle dyr ble ikke brukt til ridning, men ble spent for kampvognene. På hver vogn sto to mann, en kusk og en kriger, som sloss med pil og bue eller med spyd og sverd. Kampvognene var meget lette, og det krevdes stor dyktighet og trening

DET NYE RIKE

107

Her sees krigerkongen Ramses 2. i kamp mot hetittene i en av de kampvognene som ble vanlige på det nye rikes tid. Veggreliefl i Tebe fra omkr. år 1200 f. Kr.

for å holde dem i balanse, når de skumpet og hoppet fram over et steinet og ujevnt terreng. Når hestene ikke ble brukt til ridning, skyldtes det kanskje at de hestene som først kom til Egypt, var for små til å ri på. Sannsynligvis.var det først på Egypts og Nubias frodige beitemarker at en større hesterase utviklet seg. I denne sammenheng kan nevnes at man fra Egypts historie ikke har funnet noen avbildning av kamelen før i den hellenistiske tid, skjønt kamelens silhuett nå er så intimt knyttet til det egyptiske landskap. Til å begynne med brukte man bare esler også til ørkentransporten. Først med araberne, ved midten av 600-tallet e. Kr., kom «ørkenens skip» i større mengder inn i Nillandet.

108

EGYPTERNE

Totmose 1. Egypt hadde ikke klart å opprettholde sitt herredømme i Nubia i slutten av hyksostiden, og faraonene av 18. dynasti måtte konsentrere alle krefter om å gjenerobre landet. Snart var sydgrensen ved annen katarakt igjen sikret. Men den unge ærgjerrige Totmose 1. nøyde seg ikke med det. Kampglad «som en rasende panter» rykket han i spissen for sine tropper videre sydover. Den første pil han skjøt, gjennomboret nakken til fiendens høvding, og da føreren var falt, var det ingen sak å underkue landet syd til fjerde katarakt. På en øy ved tredje katarakt finnes det ennå ruiner av en festning som Totmose lot bygge. På den samme øya er det hugget inn en innskrift i fjellet, hvor kongens bedrifter blir prist i et blomstrende språk. Det fortelles hvordan han «trengte fram gjennom fjelldaler som hans kronede forfedre aldri hadde sett, og slo ned all motstand, så hele verden nå var blitt hans fotskammel.» Enda mer betydningsfullt var Totmoses felttog i NordSyria. Hittil hadde ingen egyptisk hær klart å trenge fram der, men nå ble det farao forunt «å tvette sitt hjerte i barbarenes land». Uten å møte motstand trengte han siden fram like til Eufrats øvre løp. Der vant han en stor seier, og på den østre bredd av floden lot han hugge inn i stein en beretning om dette, som vitnet både for samtid og kommende slekter om faraos storhet. Av alt det nye som egypterne fikk se i denne del av verden, var Eufrat det merkeligste. Til da hadde de aldri sett noen annen stor flod enn Nilen. Nå var de kommet til et annet mektig vassdrag, og det fløt i rakt motsatt retning, så strømmen kunne føre en fra nord til syd i stedet for fra syd til nord som på Nilen. Når soldatene kom hjem, kunne de ikke fortelle nok om denne merkelige floden, og «det omvendte vann» ble rett og slett et egyptisk navn på Eufrat. Den unge Totmose kunne ved hjemkomsten rose seg av at hans rike strakte seg i syd til fjerde katarakt og i nord like til Eufrat. I virkeligheten var likevel hans herre­

DET NYE RIKE

109

dømme over Syria temmelig usikkert. Vel var det så at fyrster og byer hadde hyllet farao, når han kom i spissen for den velorganiserte egyptiske hæren, men knapt hadde troppene hans forlatt landet, før vasallene holdt opp med å sende tributt til Tebe og begynte å ruste seg til forsvar. Omkring år 1500 (1495) før vår tidsregning endte Totmose 1. sine dager. Han forlot den vanlige faraoskikk å bygge pyramider. Tross alle sikkerhetsforanstaltninger var de døde i disse imponerende mausoleene blitt offer for frekke gravrøvere. Det hjalp ikke engang med slike forbud mot å betre gravplassen, som en av mellomrikets konger lot hugge inn på to søyler ved den del av feltet i Abydos hvor hans far hadde sin grav. Det ble truet med at hver og en som ble påtruffet innenfor grensepelene, ville bli merket med glødende jern. Og like lite hjalp det med de truslene som lyste fra gravveggene mot den som uten rett våget å trenge inn i dødens bolig. «Jeg skal fange ham som en vill fugl. Den store guden skal dømme ham for hans ugjerning.» For å trygge seg mot gravskjenderne valgte Totmose seg en klippegrav på vestre bredd av Nilen, midt mot Tebe, i den ville, utilgjengelige egnen i de libyske fjell, som er kjent under navnet «Kongenes dal», et navn fylt av dødens majestet og det store ødes romantikk. Bare noen trange bergpass ledet dit, og de ble alle sammen sperret av vakt­ poster. Det finnes ennå ruiner av hyttene deres. Her burde jo den døde få hvile i fred. I fire hundre år ble dette Totmoses eksempel fulgt av faraonene. Med dette brøt man også med den gamle skikken å forene grav og tempel. I gravtemplet ofret den dødes slektninger mat og drikke til ham. Totmose 1. la sitt gravtempel langt borte fra graven, akkurat som man i senere tider mange steder har skilt kirke og kirkegård, som opprinnelig hørte sammen. I fjellveggene nærmere floden fikk stormennene fra 18. dynasti sine siste hvilerom. På sine steder er gravene hugget ut i fjellet i lange rader, så tett at de mørke inngangene på avstand fortoner seg mot den gule kalksteinsveggen som celler i en bikake. Av male-

110

EGYPTERNE

Kongenes dal på vestsiden av Nilen ved Luxor, hvor stormaktstidens konger ble begravd i veldige klippegraver. Her finner vi for­ uten Totmose l.s grav også Tutankamons. Men den er mye mindre og ganske annerledes enn de øvrige kongegravene i Kongenes dal.

riene på veggene får vi vite hva disse mektige menn som er bisatt her, har utrettet på jorden, og disse bildene er laget med et liv og en farveprakt som er egnet til å vekke be­ undring den dag i dag. Farvene har ennå ingen kunnet gjore etter. Vi ser kongens embetsmenn føre fram utsendinger fra de underkuede folkeslagene. De trer fram for tronen med rike tributter av sitt lands produkter. Vi ser hvordan åkrene blir pløyd, og hvordan skurden blir berget. Vi ser templer som blir bygd, og flittige håndverkere som lager kostbare smykker til gudene. Vi ser musikanter og danser­ inner, som forsøter tilværelsen for de gamle egyptere, men vi ser også livets forgjengelighet og slutt: begravelsene og de dødsfester som er knyttet til dem. Så hvilte de her, disse engang så mektige i Egypts land. De lå bak klippevegger i et landskap preget av dystert alvor. Det er en dødens by som i sin storslagenhet og opphøyede karakter ikke har sin like i hele verden. Men —

DET NYE RIKE

111

akk, man må si «hvilte», for akkurat som i pyramidene og mastabaene har gravrøvere herjet her også. Lokket av den avdødes gullsmykker og edelstener har de gudløse røverne brutt opp sarkofagene og ført bort mumiene. Ingen sikker­ hetsforanstaltning har klart å beskytte de henfarne farao­ nene. De fallgruvene o o som man laget for å stanse inntrengerne, klarte ikke å beskytte de døde.

Hatsjepsut Totmose l.s nærmeste arving var Hatsjepsut, hans datter med dronningen. Med en haremsdame hadde han sønnen Totmose. Men Totmoses mor var meget lavere i rang enn moren til Hatsjepsut, og da all arvegang i Egypt gikk gjennom kvinnen, kunne bare en prinsesse født av en dronning, dvs. gudehustru, føre den legitime rett til tronen videre. Begivenhetene før og etter Totmose l.s død er hyllet i atskillig historisk tåke, men det ser u t som Totmose har prøvd å skaffe sin sønn legitim rett til tronen ved å gifte ham med halvsøsteren. Slike ekteskap var alminnelige innen kongehuset helt fra gammel tid, og var heller ikke ukjent blant folket. Den hellenske historieskriveren Diodoros, som levde på keiser Augustus’ tid, sier: Tvert imot skikken hos andre folk, var det tillatt ved lov i Egypt at brødre og søstre giftet seg med hverandre. Forklaringen ligger som alltid Jhar kjenneO OO i denO nærighet, 7 tegnet fellahen: Familieeiendommen skulle så vidt mulig bevares udelt. I kongeætten var søskenekteskap begrunnet med at det kongelige blod ikke måtte blandes. Kongen var nemlig gudesønn og derfor i bunn og grunn altfor fornem til å blande seg med denne verdens barn. Takket være sitt giftermål med Hatsjepsut kunne Tot­ mose d. y. bli sin fars etterfølger under navn av Totmose 2. Forholdene på denne tiden er nokså uklare, men det later til at Totmose 2. ikke kan ha hatt noen lang regjering, og da han døde, ble situasjonen like vanskelig som etter Totmose 1., for Totmose 2. hadde heller ikke noen sønn med

112

EGYPTERNE

dronningen, men derimot var kanskje den prinsen som senere besteg tronen som Totmose 3., en sønn av Totmose 2. og en slavinne, skjønt det også er de som mener at han var sønn av Totmose 1. og altså en halvbror både av Totmose 2. og Hatsjepsut. Hvorom allting er: Som prins ble den senere Totmose 3. prest i Amons tempel, og ved hjelp av en presteintrige prøvde han å bli konge. Men Hatsjepsuts legitimitet var for sterk. Ved å nytte et hoffparti, eller ved at hoffpartiet nyttet henne, ble Totmose skjøvet til side, og hun ble Egypts antagelig første regjerende dronning, — iallfall i historisk tid. Dette var usedvanlig. Som arvbærerske kunne hun overføre kronen til en mann, men selv kunne hun ikke regjere som konge. Hun måtte derfor også lage en historie for å styrke sin stilling, og hun fortalte at guden Amon hadde skjenket henne tronen. Hun opptrer som konge. På avbildninger er hun iført mannsdrakt, og ansik­ tet er som regel utstyrt med det paradeskj egget som var et tegn på kongeverdigheten (illustr. s. 114). Hatsjepsut var en vakker og begavet kvinne. Hun be-

Dronning Hatsjepsut, Egypts første regjerende dronning, som beskriver seg selv som «en skjønn j omfru». Dette portrettet av henne er den øvre del av en nærmere to meter høy kalksteinsstatue fra dronningens gravtempel ved Deir el Bari (se s. 116 f). Krop­ pen ble funnet ved midten av 1800-tallet og ført til Berlin. I slut­ ten av 1920-årene fant amerikanske arkeologer fra Metropolitan Muse­ um hodet. De fikk senere byttet til seg kroppen.

DET NYE RIKE

113

Dronning Hatsjepsuts skip lastes med gull, sølv og edelstener, med elfenben og leopardskinn etter ekspedisjonen til Punt. På dette veggrelieffet fra Deir el Bari ser man også at mannskapene bærer ombord de myrratrær hun brakte med seg hjem for å plante ved sitt klippetempel (se s. 115).

skriver seg selv som «en skjønn jomfru, vakker og blomst­ rende som markens urter. Hennes skikkelse og hennes herlighet var som en gudinnes.» Hun er den første merkelige kvinne vi møter i historien, men sant å si vet vi ikke mye om hennes personlighet. Noen oppfatter henne som en usedvanlig viljekraftig kvinne, som en Egypts Elisabeth. Andre ser i henne bare et svakt verktøy i hendene på makt­ syke stormenn. Iallfall dro hun — naturlig nok — ikke i felten, og mot slutten av hennes kanskje et par og tyve års regjering holdt de syriske provinser på å gå tapt. I stedet for krigerske bedrifter ble hennes regjering berømt på grunn av en merkelig ekspedisjon til det sagnomspunne Punt syd for Rødehavet — røkelsens hjemland. Også før hadde egypterne besøkt dette land. (De var der allerede under 5. dynasti, se side Olff.) Men det var gått noen hundre år siden den gang, og man hadde bare kjennskap til Punt gjennom muntlige sagn og fortellinger. Dronningen sendte nå ut en liten flåte for å gjenoppdage dette gullrike landet og for å drive byttehandel. Først seilte man på en kanal fra Nilen ut i Rødehavet. Siden dro man sydover på dette havet, og kom lykkelig

114

EGYPTERNE

Sfinksstatue av dronning Hatsjepsut. Den ca. en meter lange skulp­ turen flankerte sammen med en lignende en av inngangene til gravtemplet ved Deir el Bari. Den er utfort i kalkstein.

fram til en landsby hvor de innfødte i «gallandet» bodde. Landsbyen besto av hytter som lignet bikuber, og de var bygd på høye peler, så man måtte klatre opp til dem på stiger. Antagelig var hyttene bygd på denne måten for å være beskyttet mot termittene, de hvite maurene, som også i dag er en landeplage i Eritrea. Først måtte egypterne vise at de var kommet i fredelig hensikt. De gjorde dette på samme måte som oppdagelses­ reisende på 1800-tallet, nemlig ved å bære fram gaver av armringer, perlebånd, dolker, økser og annet, som kunne lokke de mistroiske innfødte. Og da bekjentskapet var gjort, begynte en livlig byttehandel. De egyptiske skipene

DET NYE RIKE

115

Dronningen og kongen av Punt (det nåværende Eritrea) slik de er fremstilt på et kalksteinsrelieff i dronning Hatsjepsuts gravtempel ved Deir el Bari. Dronningen led av elefantiasis.

ble lastet med gull, sølv og edelstener, ibenholt og andre fine tresorter, med elfenben og panter- og leopardskinn. Og på toppen av det hele satt aper og så med sine alvor­ lige og grublende øyne mot det land som de nå forlot for alltid. Det merkeligste i hele landet var likevel harpiks til røkelse. Og forat de også hjemme skulle kunne frem­ stille røkelse, førte egypterne med seg tredve myrratrær med en stor jordklump rundt roten på hvert tre. Disse trærne lot Hatsjepsut plante på terrassene foran det vidun­ derlig vakre klippetemplet, som hun hadde bygd for guden Amon på vestre Nil-bredd mot Tebe. På tempelveggene er risset inn beretningen om denne merkelige reisen til Punt.

116

EGYPTERNE

Rekonstruksjonstegning av dronning Hatsjepsuts praktfulle gravtempel ved Deir el Bari på vestsiden av Nilen nær Luxor. Lengst til venstre sees to av de myrratrærne dronningen brakte med seg fra sin ekspedisjon til Punt.

Men det gikk ikke an å fremstille ferden som en simpel handelsekspedisjon — umulig! Hvordan skulle farao kunne kjøpe noe av et barbarfolk, han som fikk gaver fra alle land. Derfor kalles også den røkelsen som egypterne hadde fusket til seg: «tributt fra fyrsten av Punt». Og Puntfolkets høvdinger ble fremstilt som om «de viste sin underdanighet med bøyd hode og ved å kysse jorden foran dron­ ningen idet de ba om fred». Hatsjepsuts klippetempel er et av de vakreste bygg egyptisk arkitektur har skapt. De fornemt beherskede søyleradene tett under det veldige fjellstupet virker helt vidunderlige. I sin hovedstad lot Hatsjepsut også reise obelisker, den ene av dem står der fremdeles og er gjenstand for beundring av alle turister. Den er 30 meter høy og veier hele 350 tonn. Både den og søsterobelisken ble hugget ut ved Aswan, fraktet nedover Nilen og forsynt med inskripsjoner. Over toppene ble det lagt et overtrekk av elektron (en legering

DET NYE RIKE

117

Ruinene av Hatsjepsuts gravtempel, som var oppført av dronningens yndling, arkitekten Senmut, omkr. 1480 f. Kr. I sentrum sees restene av Mentuhoteps gravtempel fra omkr. 2000 f. Kr. — pyramiden på foregående side.

av sølv og gull). Da de sto reist på plass var det ennå ikke gått 7 måneder siden huggingen begynte! Det var Hatsjep­ suts arkitekt og yndling, Senmut, som var mester for dette. Han bygde også templet ved Deir el Bari.

Totmose 3. Hvordan Hatsjepsut endte sin regjering, er hyllet i historiens tåker. De urolighetene som da begynte i Syria, gjorde det nødvendig å sende en hær dit, og anføreren måtte bli den senere Totmose 3., sannsynligvis dronningens ste­ sønn og nevø. Han hadde som tidligere nevnt prøvd å tiltvinge seg makten, men måtte vike for Hatsjepsut og ble sannsynligvis skjøvet i bakgrunnen under hele hennes regjering. Nå fikk han en sjanse. Det er tegn som tyder på at Hatsjepsut har fått en voldsom død. Det ser ut som om Totmose har prøvd å ødelegge alle minner om henne så

118

EGYPTERNE

langt han har kunnet, og han regnet hennes regjeringsår sammen med sine egne. Dvs.: han har aldri anerkjent henne. Totmose 3. er en av de mest lysende skikkelser i hele Egypts lange kongerekke. I sytten felttog til Syria og i flere tokter til Nubia sikret og utvidet denne «Egypts Napoleon» sitt stormaktsvelde fra Eufrat i nord til fjerde katarakt i syd. Siste gang han dro i felten, var han sann­ synligvis over 70 år. Som tegn på sikringen av Egypts grense ved Eufrat har Totmose 3. satt sin grensestein ved siden av Totmose l.s. I disse traktene moret kongen seg også med å gå på elefantjakt, når tid og forhold tillot det. På den tiden fantes det nemlig svære hjorder av elefanter i Nord-Syria. Totmose nedla ikke mindre enn 120 stykker av disse veldige beistene. Men en gang holdt farao på å sette livet til. En elefant styrtet rasende mot ham, og han ville uten tvil vært dødsens, dersom ikke hans beste venn blant krigshøvdingene hadde ilt sin herre til hjelp og fått hugget snabelen av elefanten med sitt sverd. Fra fjerne land strømmet nå varer av alle slag inn til Egypt. Det var gullstøv i sekker, gullringer og edel­ stener, elfenben og ibenholt, røkelse og kostbare fønikiske tøyer foruten edle hester til kongens stall. Negerslaver og syriske krigsfanger i lange rekker ble også ført til Egypt for å begynne et slaveliv for farao. Disse stakkars fyrene med sitt merkelige språk og sin besynderlige oppførsel ble skyteskiver for folkets spott, og kunstnerne avbildet med stor fryd de karakteristiske typene i de veggmaleriene som de kongelige embetsmenn smykket sine gravkamre med. Slik ble Egypts verdensherredømme endelig grunn­ festet. Negrene i syd og asiatene i nord lå som fotskamler for farao, og hans seirer ble forherliget i lange innskrifter, i hymner og i triumferende relieffer. Da Totmose 3. feiret sitt tredveårs jubileum reiste han til minne om det to obelisker. Siden ble denne festen gjen­ tatt, og hver gang ble det reist nye obelisker, slik at det ble seks i alt — to i Karnaktemplet, to ved Deir el Bari og to utenfor Ra-templet i Heliopolis. De var alle sammen høyere En mørkhudet tjenestepike hjelper sin frue med smykkene. De­ talj av et gravmaleri fra 18. dynasti.

120

EGYPTERNE

Ingen av de seks obelisker Totmose 3. reiste, står lenger på sin opp­ rinnelige plass. Hans «stefarfar» Totmose 1. reiste imidlertid også to obelisker i Karnaktemplet ved Luxor og den ene av dem står frem­ deles. Den er nesten 22 meter høy.

DET NYE RIKE

121

enn Hatsjepsuts obelisker, og Totmose har sikkert hatt sin mening med det, men ingen av dem står nå på sin opp­ rinnelige plass. To er forsvunnet. Spissen av en står i Istanbul på en sokkel som forherliger Theodosius den store. En ble transportert til Roma, hvor den pryder plassen utenfor Lateranet. De to andre førte keiser Tiberius til Aleksandria, og her kalte senere araberne dem for «Kleopatras synåler», skjønt de ikke har noe å gjøre med denne vakre og forføreriske egyptiske dronningen. Den egyptiske herskeren Muhammed Ali ga den ene til den engelske regjeringen, og nå står den, svart av londonsk kullrøyk, ved Themsen. Den andre er havnet i New York. På denne måten vitner disse fire veldige steinstøttene om «verdenserobreren» Totmose 3.s ry i fire av den gamle og nye verdens hovedsteder, og oppfyller således ennå i dag etter tusener av år faraos ønske om at «hans navn skulle bli bevart i evighetenes evighet». Sannsynligvis 1448 f. Kr. (etter Sharffs kronologi), luk­ ket Totmose 3. for alltid sine øyne. Det er ingen tvil om at han er den største av alle faraoner og i langt høyere grad fortjener navnet den store enn Ramses 2., som i den senere tradisjon endog har fått seg tildelt Totmose 3.s bedrifter. Totmose 3.s personlighet står klarere og mer levende for oss enn noen annen konges i det gamle Egypt, unntatt Aknaton. Vi møter i ham den utrettelige og energiske herskeren, en klok politiker og en av de første store felt­ herrer i historien. Aldri før har en eneste manns hjerne avgjort så mange menneskers skjebne. Aldri før har en hersker så mesterlig klart å organisere sine fredelige og militære ressurser. Det vitner om et geni som hos Aleksan­ der og hos Napoleon. Totmose skapte det første virkelige verdensrike. Gjennom generasjoner ble hans navn nevnt med ærbødighet og frykt av Asias og Afrikas folk. Man pleide å sverge ved hans navn, og selv århundrer etter at hans verdensrike var falt fra hverandre, skrev man dette mektige navn som et magisk sikringsmiddel på amulettene. Kongens krigerske bedrifter ble prist i hymner til farao, og i skildringen av disse bedriftene kunne kongehymnene

122

EGYPTERNE

heve seg til virkelig storslagne lyriske bilder, som f. eks. når farao kalles «en løve, seierrik når den kommer og går, når den brøler og løfter sitt rop i antilopenes dal mellom fjellene.»

Amenhotep 2. og Amenhotep 3.

Totmose 3. var knapt død før stormen brøt løs. De nnderkuede bykongene i Syria løftet opprørsfanen mot hans sønn og etterfølger Amenhotep 2. Men den nye kongen gikk mot dem med en energi som var faren verdig. Akkurat som denne ledet han personlig sine krigere, grep selv inn i håndgemenget og slo fienden på flukt. Han for­ teller om dette på en minnestein i Karnak. «Hans Majestet var som en rasende løve», og i en av kampene tok han egenhendig o o 18 mann oog 16 hester til fange, o Amenhotep var virkelig også en veldig kjempe. I sine tempelinnskrifter berømmer han seg av «at han har en så kraftig arm at det ikke finnes noen som klarer å spenne hans bue, for han er sterkere enn enhver annen konge som noensinne har vært til.» Den kongelige bue viser også syn for sagn — man har nemlig funnet den i hans grav. Syv av de opprørske asiatiske fyrstene ble tatt til fange, og Amenhotep vendte tilbake til sitt land som triumfator. Da han nærmet seg Tebe, hengte han de fangne fyrstene med hodene ned i forstavnen på skipet og med egen hånd ofret han de «elendige» opprørerne til Amon. En av de døde kroppene sendte han til hovedstaden i Nubia og lot den henge opp på bymuren for å sette skrekk i faraos svarte undersåtter. Etter det ser det ikke ut til at Amen­ hotep senere trengte å gå i krig for å slå ned indre oppstand. Hans sønnesønn og andre etterfølger, Amenhotep 3., var ingen kriger. Han foretrakk å nyte fredens velsignelse og en forfinet kultur, side om side med sin dronning Teie. Han kunne gjøre det uten risiko — så lenge det ennå sto respekt av faraos navn blant folkene. Freden var gunstig for varebyttet og kulturforbindelsen med andre land. 1400-

DET NYE RIKE

123

Totmose 3., Egypts største krigerkonge. Detalj av en statue i museet i Kairo. Totmose 3. regjerte fra 1468—48 f. Kr., og hans rike strakte seg fra 4. katarakt i Sudan til Eufrat i nord.

tallet f. Kr. danner den første epoke i verdenshandelens historie. For første gang møtes nå Nillandets og Eufrat- og Tigris-landenes kulturverdener. På annet hold strakte den egyptiske kulturinnflytelsen seg ikke bare til øyverdenen i det østre Middelhav, men også til det greske fastland. Den

124

EGYPTERNE

Et hode som sies å forestille dronning Teie, Amenhotep 3.s dronning. Dronning Teie var mor av kjetterkongen Aknaton (s. 134). Hodet som er utført i tre, gjengis her i omtrent full størrelse. Det finnes nå i museet i Berlin.

egyptiske arkitektur og det egyptiske kunsthåndverk har øvet en sterk påvirkning både på Kreta og i Mykene. Fra alle den gamle verdens land strømmet rikdommene til Egypt, og det ble utfoldet en uhørt luksus. Tebe ble forvandlet til oldtidens mest monumentale by.

DET NYE RIKE

125

Egypts store fredskonge Amenhotep 3. (1403—1364 f. Kr.), under hvis regjering den egyptiske kultur nådde sin klimaks. Hodet er over en meter høyt og har tilhørt en forsvunnet kolossalstatue av kongen. Det oppbevares nå i British Museum.

Med disse stadig livligere handelsforbindelsene fulgte det av seg selv at faraonene måtte lempe på sin fornemt reserverte holdning overfor andre potentater. Vi har noen høyst interessante aktstykker som forteller om livlig diplomatisk forbindelse mellom Amenhotep 3. og hans sønn

126

EGYPTERNE

og etterfølger Amenhotep 4. på den ene siden, og på den andre siden kongene av Babylon, Ninive og andre asiatiske fyrster som farao ønsket å leve i fred og vennskap med. De aktstykker det er tale om, er brevvekslingen mellom dem, de berømte El Amarna-brevene. De består av leirtavler med kileskrift på det babylonske språk, og de har fått sitt navn fordi de ble funnet i El Amarna i MellomEgypt ca. 300 kilometer syd for Kairo. Amenhotep 4. hadde forlagt sin residens dit, og det later til at han har tatt med seg en del av farens statsarkiv da han flyttet fra Tebe. Funnet ble gjort tilfeldig i 1888. En bondekone holdt på å grave etter gjødsel til åkeren sin i noen eldgamle søppelhauger. Da kom hun over noen morkne trekister som var fylt med leirtavler. Det var bedre enn gjødsel, for egypterne visste at turistene betalte bra for antikviteter, og for å få mest mulig ut av funnet ble de største tavlene slått i mindre biter. At hun på den måten i høy grad vanskeliggjorde de skriftsakkyndiges tydningsarbeide, hadde hun jo ikke noe greie på. Men snart fikk den egyptiske regjer­ ingen nyss om saken, og den grep inn. Størstedelen av funnet — ialt ca. 350 tavler — ble reddet til museene i London, Kairo og Berlin. Den diplomatiske formen i disse brevene er som regel elskverdigheten selv, og deres majesteter kaller hverandre alltid for «min bror». Nabo vennskapet ble befestet ved at farao knyttet ekteskapsforbindelser med andre fyrstehus. Således fikk Amenhotep 3. — skjønt først etter meget inntrengende frierier — som gemalinne en prinsesse fra et rike ved øvre Eufrat, i Nord-Mesopotamia, Mitanni. Seks ganger måtte han anholde om hennes hånd, — hvis man da skal tro prinsessens bror, som bar det klingende navn Dusratta. Han påstår ihvertfall det i et brev til Amenhotep 4. Det var iallfall en gang mindre enn hva samme Dusratta hevder, at Amenhotep 3.s far hadde måttet fri for å vinne hennes f asters hjerte. Senere i sin alderdom fikk Amenhotep 3. også en av Dusrattas døtre til hustru. Det var vanlig ved det egyptiske hoff å ha flere hustruer, særlig av politiske

DET NYE RIKE

127

grunner, for giftermål ble ansett som et av cle sikreste politiske bånd landene imellom. I andre samfunnsklasser var én hustru det vanlige. Da Amenhotep døde kort etter, ble hans unge enke tatt i arv som haremshustru av hennes stesønn Amenhotep 4. Å overta sin kongelige forgjengers hustru var ikke enestående. På en minnestele forteller kong Kheops’ førstedronning at hun før også har vært hans fars førstegemalinne, og at til slutt også Kheops’ sønn og etterfølger har tatt henne opp i sitt harem og holder henne i stor ære. Når hennes elskovssaga på denne måten varer gjennom tre generasjoner, skyldes dette absolutt ikke hennes skjønnhet, for hennes billedstøtte viser en kvinne med et bredt ogO flatt ansikt,7 med hengende o munnviker, utstående øyne og sjeldent stygge hender. Det var åpenbart dynastiske grunner, som i den grad gjorde henne attråverdig og etterstrebt. Vennskapet mellom svigerfar og svigersønn hvilte likevel først og fremst på en solid grunnvoll av gaver og gjengaver, — altså i virkeligheten på byttehandel. Når det kom gaver i form av edle hester og vakre vogner, kostbare klær og tøyer, sølv, edelstener og smykker fra Eufrat-landene, ventet man ikke mindre prektige gaver tilbake. Hvis disse uteble, manglet det ikke på påminnelser og forsikringer om at det ikke skulle vanke flere gaver før den andre parten var kommet fram med sine. Fremfor alt la de asiatiske herskerne for dagen en umettelig lengsel etter gull som den egyptiske kongen skulle sende dem. Kong Dusratta hadde hørt av sine sendebud at det fantes «like mye gull i Egypt som støvet på marken», en noe overdrevet omskrivning av det faktum at de nubiske gullgruvene på den tiden ga rikt utbytte. Da Amenhotep 3. fridde til hans datter, tigget derfor den vordende svigerfar i hvert brev om gull, gull som uttrykk for det vennskapelige forhold mellom fyrstene, og også om gull i brudekjøp. Han ber om å få «ti ganger så mye gull som min far», og han minner om at farao har sendt «mye gull til min far: store offerskåler av gull, store gullbeger og en gullplate så stor som om den hadde vært av kobber». Men — heter det lenger ned i

128

EGYPTERNE

brevet — «det får bli lite eller mye! Selv om det blir så lite at det kan regnes (!), vil jeg likevel glede meg stort over det.» Noe som ikke forhindrer at det umiddelbart etter med ekte orientalsk logikk lyder som følger: «Må min bror vise meg mye mer vennskap enn min far fikk oppleve, og send meg gull i så store mengder at det ikke er til å regne!» Når så faraos gaver kom, «gledet Dusratta seg stort», skriver han. «Den dagen og den natten gjorde jeg til en gledesfest.» Men da han i nærvær av hele sitt hoff brøt seglene på gavene, så «var det ikke gull!» Da gråt alle bitterlig og sa, som sant var: «Dette er jo ikke gull», og de føyde til: «I Egypt er det jo gull i større mengder enn støv på marken, og dessuten elsker jo kongen av Egypt deg stort.» Kunne det da være riktig av farao å oppføre seg slik? Den stakkars vordende svigerfar har også selv «kjent smerte i hjertet og knurret over sin bror». Naturlig­ vis kunne han ikke sende sin datter til Amenhotep, før farao hadde gjort godt igjen det som var skjedd og «hadde forherliget hans bror overfor hans undersåtter» med rike gaver. Resultatet av dette brevet ble meget gledelig for Hans Majestet Dusratta: Neste gang han skriver er han helt . fra seg av henrykkelse over faraos generøsitet ved brudekjøpet. Nå ble også datteren øyeblikkelig ekspedert til Tebe. Og farao «frydet seg i sitt hjerte da han så henne.» Da Amenhotep, som nå var gammel, ble syk, sendte hans svigerfar — etter en skikk som vi også kjenner fra andre tilfelle — en billedstøtte av den assyrisk-babylonske gud­ innen Astarte (eller Isjtar), kjærlighetens og livets gudinne, den store hjelperske i all nød og sykdom. Dusratta ytret samtidig det ønske, at hun måtte la svigersønnen leve i hundretusen år. Men Amenhotep måtte ikke glemme å sende gudinnen tilbake, for — understreker svigerfaren for ytterligere sikkerhets skyld: «Astarte er min gud, men min brors gud er hun ikke.» Amenhotep 3. hadde også lovet å sende sin svigerfar Jegerens datter. Detalj av et gravmaleri fra det nye rikes tid, 18. dynasti ca. 1420 f. Kr.

DET NYE RIKE

129

enda to statuer av rent gull, samt en del andre kostbar­ heter som betaling for hans datter, og for sin vordende svigerfars sendebud hadde han vist fram det gull som de skulle formes av. Da statuene var støpt, forvisset sende­ mennene seg med egne øyne om at de var feilfrie og fullvektige. Amenhotep 3. døde imidlertid før statuene kunne sendes, og dette benyttet man seg av ved hoffet i Tebe. Man beholdt kostbarhetene og sendte i stedet to statuer av tre, overtrukket med gull. Og Dusratta fikk heller ikke så mye som et glimt av «en hel del andre gullsaker, hvis mengde ikke hadde noen grense». Også de påsto han at Amenhotep 3. hadde vist hans sendebud med løfte om å sende dem til svigerfaren. Naturligvis kom det til en skarp utveksling av brever mellom Dusratta og Amenhotep 3.s etterfølger, Amenhotep 4., om dette forretningsknepet hvormed farao forsøkte å «krenke sin bror» — hvis det nå var han som hadde skylden. De stakkars forgylte statuene ble det klager over inntil det kjedsommelige om igjen og om igjen. Dusrattas klager og energiske krav ledet imidlertid ikke til noe resultat, — i det minste ikke så langt vi har anled­ ning til å følge brevvekslingen, og stemningen mellom de to herskerne ble stadig kjøligere. Med kjennskap til denne forretningstransaksjonen forstår man bedre svigerfarens overveldende sorg ved Amenhotep 3.s død. Han skrev til Amenhotep 4.: «Da man fortalte meg at min bror Amenhotep var død, gråt jeg hele dagen. Dag og natt satt jeg uten å spise og drikke og var bedrøvet. Og jeg sa: «0, at jeg dog heller var død, og at min bror, som jeg elsket, levde!» Amenhotep 3. hadde også fridd ved det babylonske hoff, og der hadde han fått ja på det vilkår at den babylonske kongen i sin tur skulle få en egyptisk prinsesse til gemalinne, foruten at farao straks skulle sende ham gull, «alt som fantes,» f. eks. som morgengave til prinsessen, så kongen kunne smykke det palass han holdt på å bygge, på en verdig måte. Men farao var stolt og svarte «min bror», at «ennå var aldri en egyptisk kongedatter gitt bort til en utenlandsk 5. Grimberg I

130

EGYPTERNE

vasall.» Det er ikke noe å undres over at Hans babylonske Majestet ble misfornøyd og ga uttrykk for det! Men samtidig erklærte han ganske naivt, at han kunne nøye seg med en annen vakker egyptisk kvinne, bare farao ville forsikre at det var en kongedatter — for da ville ingen tvile på det. «Men», heter det videre, «hvis du ikke sender en egyptisk kvinne og ikke straks sender gull, da må du regne med å miste både brorskap og vennskap, og da skal jeg også holde på den kvinne som skulle vært sendt deg.» Og hvis farao sendte gullet for sent, ville det ikke hjelpe, om det så var 3000 talenter (dvs. ca. 75 tonn). «Jeg vil», sier Hans babylonske Majestet, «ikke ta imot dem, men sende dem tilbake, og min datter vil jeg ikke gi deg til ekte.» Det var klare ord for pengene. Farao skyndte seg å sende «sin bror» rike gaver med gull og sølv til bruk i det nye palasset, og han lovet å sende mye mer — «alt som er verdifullt i dine øyne», skrev han, -— så snart prinsessen fra Babylon var kommet til ham. Vennskapet med de babylonske kongene ble imidlertid flere ganger satt på en hard prøve, når babylonerkongene ikke fikk så mye gull av farao som de ville ha, eller når det gull som farao sendte dem, ikke holdt prøven i smelte­ digelen, men kanskje bare ga en fjerdedel av det som det ga seg ut for å være. Slikt var jo ikke pent gjort, og farao måtte selv kunne skjønne at det lå i hans egen interesse å eie anseelse for gullrikdom, for ellers ville ikke de fyrstene som bodde i nærheten, bry seg med å se opp til ham. Blant brevene i El Amarna-samlingen er det også skri­ velser fra Amenhoteps lydfyrster og vasaller i Syria. De benytter alltid anledningen til å forsikre sin troskap, og deres brev flommer over av krypende smiger for farao, som blir kalt «min gud», «mitt livs åndedrag» og mer i den stil. De «kaster seg syv ganger på sin buk for hans føtter, og syv ganger på sin rygg», og de kaller seg selv: «den jord, som du tramper på», «støvet under dine sandaler», «tronen som du sitter på», «din fotskammel», «din stallgutt», ja til og med «din hund».

DET NYE RIKE

131

En av faraos lydfyrster i Palestina skriver: «til og med om farao hadde krevet min hustru, — hvordan skulle jeg våge å nekte ham henne? Ja — selv om farao hadde skrevet til meg: Støt en dolk av bronse i ditt hjerte og dø!, da skulle jeg sikkert ha fullbyrdet kongens befaling.» Et helt annet bilde av slike trofaste hengivne sjeler får man imidlertid sørgelig ofte, når man leser brever til farao fra andre lydfyrster og vasaller. Det hører nesten til dagens orden at den kjære «bror» og kollega skildres som faraos lumske fiende. I El Amarna-brevene kan man derfor se samme sak bli fremstilt på to fullstendig motsatte måter. Ofte ligger nok sannheten på anklagerens side, og den andre partens krypende troskapsforsikringer er ut­ trykk for et hykleri, som er drevet opp til mesterskap.

Amenhotep 3. var en veldig byggherre. En av de staseligste av alle Egypts helligdommer er templet i Luxor, som Amenhotep har bygd den eldste del av. Senere er det påbygd av hans etterfølgere, bl. a. av Ramses 2. På vestre Nil-bredd midt mot den østre del av hovedstaden lot han bygge et vidt berømt dødstempel, som ble smykket med en så overdådig prakt at det trosset all beskrivelse. Dette herlige kunstverk er i dag jevnet med jorden, og det samme er stort sett tilfelle med alle de vakre tempelbyggene og stolte kongepalassene som en gang opptok hele sletten mellom Nilen og de libyske fjellstup. Da det var gått halvannet hundre år, ble Amenhoteps store gravtempel revet ned av en annen farao, som brukte materialet til sitt eget dødstempel. Mellom ruinene av dette templet fant den store engelske arkeologen Flinders Petrie en minnestein, som opprinnelig hadde hørt til Amenhotep 3.s tempel. Den forteller om hvor herlig det en gang har vært, dette veldige bygget, «som ikke har hatt sin like helt siden all begynnelse. Det er», heter det, «bygd av sandstein med gullbelegg overalt. Gulvet er belagt med sølv og alle portaler med elektron.» Minnesteinen forteller også at det fantes en mengde kongestatuer i templet, og senere har arkeologiske ekspedisjoner også funnet tyve slike støtter.

132

EGYPTERNE

Hvor vakkert og kostbart et slikt monumentalbygg må ha vært, kan man få en anelse om ved å se alle de tallrike produktene av egyptisk kunsthåndverk som finnes i museene. Vidunderlig vakkert utarbeidede gull- og sølv­ fat, krystallskåler og fajanse-gjenstander med blå inn­ legg vitner om det. Det eneste som nå er igjen av Amenhotep 3.s minnerike gravtempel, er de to sterkt forvitrede kolossalstatuene av kongen, de såkalte Memnon-støttene. De voktet engang inngangen til templet. Så veldige er disse kolossene at et alminnelig menneske godt kan få plass på en av hendene. Hvilket arbeide det må ha vært å hugge ut slike kjemper av en eneste blokk, og frakte den en vei på 140 kilometer fra steinbruddet! Det navn som støttene har nå, har de fått av hellenerne. Til den ene av dem knyttet de det vakre sagnet om Memnon, som fant heltedøden utenfor Troja og som siden hver morgen hilste sin mor Eos, morgenrøden, med en sprø, nesten hviskende klagetone. Sagnet er oppstått på den måten at når morgensolens første stråler lyste på støtten, skal man ha hørt en svak, liksom klagende tone fra den. Forklaringen på dette eiendommelige akustiske fenomen er antagelig at lyden er blitt til i en sprekk i steinen, da denne sprekken ennå var så hårfin at veggene kom i be­ røring med hverandre når steinen ble raskt utvidet på grunn av ørkensolens varme. I flere hundre år var Memnonkolossen et reisemål for forbausede turister. Ennå kan man på foten av statuen lese inskripsjoner av romerske reisende, som henrykt forteller at de har hørt kolossen synge soloppgangens pris. Men da den romerske keiseren Septimius Severus i beste mening lot «den syngende Memnonstatuen» restaurere, ble det slutt med klagesangen. De berømte Memnon-støttene på vestsiden av Nilen ved Luxor. Sitt navn har støttene fått etter sagnkongen Memnon som deltok i Trojanerkrigen på trojanernes side. Hellenerne mente nemlig at den ene av statuene forestilte Memnon, mens de begge to i virkeligheten forestiller Amenhotep 3. De flankerte inngangen til hans gravtempel, som det ellers ikke finnes noe igjen av. Kolossene var opprinnelig 21 meter høye, føttene var over 3 meter lange og en langfinger var nesten halvannen meter.

134

EGYPTERNE

Amenhotep 3.s regjering varte i 39 år fra 1403 til 1364 f. Kr. Den var mer fredelig enn krigersk og regnes som en av de lykkeligste epoker i Egypts historie, selv om det mot slutten viste seg tydelige tegn til at Egypt hadde passert høyden av sin stormaktsstilling. Men disse tegn skulle først bli påtagelige under hans etterfølger.

Kjetterkongen Aknaton Det første individ i historien

Amenhotep 4. er en eiendommelig revolusjonær skikkelse i en rekke av konservative herskere over Egypts urkonservative folk. Elan er en av de merkeligste og mest gåtefulle personligheter som noensinne har sittet på en trone, en følsom, svermerisk natur, inderlig og lykkelig i sitt familieliv. Elan interesserte seg mer for filosofi og teologi enn for erobringer og statssaker. Elele hans streben i dette liv gikk ut på å gjøre slutt på egypternes mangeguderi. Polyteismen er egentlig et minne fra forhistorisk tid, da Egypt besto av en mengde småriker med hver sin skytsgud, som vanligvis ble dyrket og avbildet i dyreskikkelse. Egypterne begynte imidlertid tidlig også å dyrke solen som gud, og etter hvert ble samtlige mer betydelige lokalguder også dyrket som solguder i likhet med solguden Ra. Den logiske fortsettelse av denne utviklingsprosessen burde vært at de mange lokalgudene ble smeltet sammen til én gud. Men det fantes en sterk hindring mot en slik utvikling — prestene. Elver gud hadde jo sine rike templer og sitt presteskap, som hadde sterke hierarkiske og økono­ miske interesser å vareta. Og jo sterkere et presteskap var, desto mer uvilje viste det mot alt som kunne berøve det en gunstig særstilling. Det mektigste hierarki fantes i Tebe. I og med at denne byen var blitt faraonenes residens, var også dens skytsgud Anion blitt den mektigste av alle Egypts guder. Han ble ikke bare jevnstilt med solguden, men etter hvert ble han smeltet sammen med ham til én guddom: Amon-Ra.

DET NYE RIKE

135

Byste av Amenhotep 4. eller Aknaton — som han senere kalte seg — funnet i ruinene av hans hovedstad ved El Amarna, noenlunde midtveis mellom Kairo og Luxor.

Hans prester var svorne motstandere av all monoteistisk streben som ikke gikk ut på å gjøre dem selv mektigere. Men det var ikke for å gjøre Amon til den eneste gud at Amenhotep 4. ville oppheve mangeguderiet. Tvert om var forsettet om å kue det tebanske hierarki i det minste én av drivfjærene i hans monoteistiske streben, og enkelte mener at det kanskje var hans sterkeste beveggrunn. Dette presteskapet truet med å bli farlig for riksenheten, og han håpet å styrke kongens makt ved å inndra tempelgods til fordel for kronen. Den gud som Amenhotep ville at hele det egyptiske folk skulle dyrke, var symbolisert ved solen, «den store Aton», kilden til alt liv. Til ære for Aton forandret han sitt navn

136

EGYPTERNE

Amenhotep som betyr «Amon er tilfreds» til Aknaton «den som Aton elsker». Når den unge reformatoren i Tebe så ut over alle de imponerende templer og minnesmerker som hans far og forfedre hadde oppført for Amon, kjente han seg «forstemt i sitt sinn». Og han besluttet å bygge en ny by for Aton, som også skulle bli kongens residens. Han valgte et sted 200 kilometer nord for Tebe, det som nå er kjent under navnet El Amarna. Her bygde han templer for solguden og et palass for seg selv. Han innredet dem med en glans og en prakt som man nå bare kan ha en svak anelse om. Den nye byen kalte han «Atons himmelrand». Aknaton dyrket ikke sin gud på samme måten som Amons prester, for de forrettet sine offer i templets allerhelligste, hvor ingen stråle av dagslys fikk trenge inn. Han derimot ofret på et alter han hadde stilt opp under fri himmel, foran solen selv, som symboliserte hans gud. Aknaton lot aldri gjøre noe bilde av den gud han dyrket. Aton ble bare symbolisert ved solskiven, hvis livgivende stråler hver og en endte i en åpen hånd. Aldri før hadde menneskene tenkt seg en gud uten i skikkelse av et men­ neske eller et dyr. Da jødene noen hundre år senere kom til erkjennelse av en eneste gud, tenkte de seg ham som vandrende omkring i sval kveldsluft i sin have utstyrt med ansikt og lemmer som et menneske. Han hadde jo skapt mennesket «i sitt bilde». Aknatons gud var selve godheten, «den kjærlighetsfulle far til det han hadde skapt». Hans kjærlighet omfattet selv det minste lille vesen. Han hadde til og med øre for «kyl­ lingen, når den piper i egget». Aldri hører man at Aton lik Jahve kunne bli vred og tale gjennom bulder av torden. Aton var fredens milde gud. Aknaton er den første i verdenshistorien som prekte humanitet overfor andre folk, og han prekte den fra tronen. I en grav i El Amarna har man funnet en tempelhymne til Atons ære, som hører til noe av det mest høystemte i Aknaton og hans gemalinne Nefretite strekker sine armer mot sol­ guden Aton. Legg merke til solstrålene, som ender i velsignende hender. I solstrålene like over farao og dronningen henger livstegnet. Foran kongen står to oppsatser med lotusblomster, bak dronningen sees en av prinsessene. Vel en meter høyt kalksteinsrelieff i et tempel i El Amarna.

138

EGYPTERNE

den antikke litteratur. Alt tyder på at den er diktet av Aknaton selv. Her gjengis en del av hymnen: Skjønn stråler du på himmelhvelvet O levende Aton, all skapnings opphav. Når du løfter deg over østens himmelrand, fylles hvert land med din skjønnhet. Du er fager, stor og skinnende* høyt hevet over jorden. Dine stråler favner landene, alt har du skapt. Når du synker ned i den vestre himmelrand, blir verden svøpt i mørke, som var den død. Alle lover kommer fram fra sine huler, alle slanger hugger, mørket hersker, jorden ligger taus. Han som skapte den er gått til hvile i sin himmelrand. Men lys blir jorden, når du reiser deg i ditt morgengry. Når du stråler som Aton om dagen, flykter mørket. Alt kveget fryder seg på beitet. Alle trær og planter folder seg ut. Fuglene flagrer fra sine reder med vinger som løfter seg til din ære. Alle små lam danser på sine fotter, alt som kan fly, løfter seg til flukt. De lever, fordi ditt lys favner dem. Skipene seiler opp og ned over floden, alle veier er åpne, når ditt gry er inne. Fisken i floden hopper for deg, ti dine stråler trenger ned i vannets dyp.

Hvor mangfoldig er ikke ditt verk! Det som er skjult for oss. O, du eneste gud, som har makt som ingen annen. Du skapte jorden etter din lyst, da du var til alene. Mennesker, alle dyr, store og små, alt som er på jorden og som går omkring på sine fotter. Alt som flyr i det høye og som flyr med sine vinger, Syrias og Nubias land og Egypts land. Du setter allting på plass og du gir enhver hva han trenger. Enhver har sitt og hans dager er talte. Folkenes tunger taler mange språk, og deres skikkelser og farver er ei de samme, for du setter skille mellom mennesker.

DET NYE RIKE

139

Du skapte Nilen under jorden. Du leder floden etter din vilje, at den kan bringe liv til menneskene. Du har og gjort en Nil i himmelen, at den kan falle ned på menneskene og skape floder på fjellene, lik det store hav, og vanne deres marker mellom byene. Hvor viselig har ikke du ordnet det hele, o, evighetens herre!

Vi må prøve å tenke oss hvordan denne sang, varm av tro, ble sunget til harpespill i Atons tempel ved solens oppgang og nedgang. Men Aknaton hadde gode forbilder i den tidligere hymnelitteratur. Høyt står sangene til solguden Ra, som delvis har sin opprinnelse helt fra det gamle rikes tid. Aton-hymnen har utvilsomt hatt en del av sine rotter i dem, i de urgamle skildringene av hvordan alt levende jubler ved solens opp­ gang og fremfor alt — hvordan, etter egypternes fore­ stilling, solgudens hellige dyr, bavianene, priser den, når de med løftede hender hilser det stigende himmellegeme. (I mange graver fra det nye rikes tid ser man avbildninger av aper, som tilber solguden.) Slik som disse fromme og vise dyr bor menneskene også te seg, og si til den oppgående sol: «Vi tilber deg, o Ra, ved din oppgang og ved din nedgang. Du står opp og stråler, kronet som gudenes konge. Du er himmelens og jordens herre. Du er den som har skapt Nilen, som har frembrakt vannet, og du har gitt liv til alt som er i det. Du har bygd fjellene og har latt mennesker og kvegets hjorder bli til.» I en annen hymne blir Ra lignet med en vakker yngling: «Når han står opp, får menneskene nytt liv, og gudene hilser ham med jubel. Ravianene tilber ham, og alle ville dyr priser ham.» Og guden anropes med disse ord: «De, som er i din båt, jubler over deg, og dine matroser fryder seg. Og ditt hjerte, o du gudenes herre, gleder seg over dem du har skapt, for de bevitner deg sin ærefrykt. Himmelgudinnen stråler som asur ved din side, og himmelflodens gud danser for deg med sine stråler. Lys også på meg, at jeg kan skue din skjønnhet.»

DET NYE RIKE

141

Aknaton skaffet seg også disipler i sin nye tro. I El Amarnagravene finnes flere innskrifter, som forteller hvor­ dan kongen talte med sine venner om religiøse ting. «Alle­ rede tidlig om morgenen underviste han meg», sier flere av hans stormenn. I valget av sine omgivelser var denne opprørske naturen høyst fordomsfri. Han brydde seg ikke mye om aristokratiske tradisjoner, men valgte flere av sine venner utenfor aristokratiet. Det ble sagt om Aknaton at han «gjorde de ringe til fyrster». For ham var det hoved­ saken at de interesserte seg for «læren», som det nye soldogme ble kalt på gravinnskriftene i El Amarna. Aknaton utmerket særlig de embetsmenn som hadde «lyttet til læren». Man blir imidlertid noe betenkt med hensyn til hva som kan ha vært det overbevisende argument for disse folks omvendelse, når man nærmere studerer veggbildene i gravene og ser hvor ofte eieren av graven fremstilles stående foran Aknaton for å ta imot rike gaver av gylne halskjeder, ringer og andre smykker av gull. I en grav, hvor det hviler en tilhenger av den nye lære, kan man lese: «Min herre har gitt meg høye æresposter, fordi jeg fulgte hans lære i livet, og jeg hørte hans ord uavlatelig». Prose­ lyttene blir aldri trette av å forsikre hvor oppriktig troende de er, hvor «de er oppfylt av sannheten, og hvordan de avskyr løgnen.»

Denne samme kongen, som ville virke som religiøs refor­ mator, ville også løse kunsten ut av de lenker som urgammel tradisjon og skikk holdt den bundet i. Den offisielle egyptiske kunst var i sin steile urørlighet alltid preget av sitt utspring. Den var nemlig helt fra sin begynnelse en grav- og tempelkunst. Dette er grunnen til dens høytidelige og stereotype legning. Kunstnerens opp­ gave var først og fremst å smykke den dødes hvilerom med bilder hvis hensikt var å skape en ny verden omkring ham. Men hva hjalp alle disse bildene, når den avdøde ikke fikk hvile i fred for frekke gravskjendere! Mot dem så det Den berømte bysten av Aknatons underskjønne dronning Nefretite. Den sto i Altes Museum i Berlin og ble under Den annen verdens­ krig reddet av amerikanerne, som senere ga den tilbake til tyskerne. Bysten er laget av kalkstein og er 48 cm høy.

142

EGYPTERNE

ikke ut til å være noen beskyttelse. Den vold de øvet, har vel skapt tanken om å gi det døde legeme en sted­ fortreder. I gravene og i dødstemplene stilte man derfor opp en eller flere statuer av den døde, som ved høytidelige magiske seremonier utført av prestene, ble forvandlet til tilfluktssteder for sjelen. Derfor var den egyptiske skulptur opprinnelig ikke sprunget ut av noen estetisk skaperglede, men skulle til­ godese et religiøst motiv. Side om side med den strengt regelbundne offisielle kunsten fantes det også friere kunstretninger, beslektet med den kunst som i det gamle rikes tid skapte slike ypperlige og virkelighetstro statuer som «Lensmannen» og «Skriveren» (s. 88 og s. 90). Men disse friere kunstret­ ninger ble ikke på noen måte holdt jevngode i fornemhet med den offisielle, før Aknaton tok dem under sin kongelige beskyttelse.1 I El Amarna har man gravd fram rester av Aknatons palass, og utenfor den tidligere «morgengryets by» har man funnet ruiner av et kongelig lystslott med haver og kun­ stige sjøer, der røtter av lotus og liljer røper hvor vidunder­ lig vakkert det en gang har vært der. I selve palasset har man funnet deler av et gulvbelegg med sjeldent interessante malerier. Med en sikkerhet som får en til å tenke på de japanske mestre, gjengir kunstneren den vesle kalvens lekende kast med kroppen, når den danser yr fremover et felt av røde blomster. Han skildrer fuglenes vingeslag når 1 Det er neppe riktig å hevde at det finnes en motsetning mellom offisiell og friere egyptisk kunst. Både «Lensmannen» og «Skriveren» tilhører det gamle rikes kunst, som la an på en utpreget naturalisme. Som Grimberg også nevner, skulle statuene tjene den døde som til­ flukt for sjelen, og vel nærmest for Ka. Ka måtte ikke ta feil. Derfor gjaldt det å gjore statuen så lik modellen som mulig. Senere erstattet navnets magiske kraft denne naturtro. Det var ikke lenger så nød­ vendig med likheten. Navnet på statuen ble det avgjørende, og der­ med fikk stiliseringen og det regelbundne et fastere tak på kunsten, noe som særlig viser seg i det nye rikes kunst. Statuene behøvde ikke mer å ligne. Det var nok med eierens navn, og derfor kunne man stjele en statue ved å fjerne det opprinnelige navn og hugge inn sitt eget i stedet. Slikt hendte stadig, særlig blant faraonene. Redaksjonen.

DET NYE RIKE

143

Detalj av et av de vakre gulvmaleriene i Aknatons palass i El Amarna.

de letter, og blomstene som bøyer sine stengler med den vidunderlige gratie som er så egenartet for alt liv. Slik har den nye faraos ånd også influert revolusjonerende på kunstens område, frigjort den fra de hemninger tradi­ sjonen har bundet den i, og gitt den luft under vingene. Den samme levende og virkelighetstro kunstretning finnes også i hoff- og embetsmennenes graver ved El Amarna. Hensikten med alle bilder er å forherlige den nye solgud og den kongelige familie. Men det skjer på en fullstendig ny måte. Før pleide man å fremstille kongen som en gud, som ofret til sin far, Amon-Ra. Han knuste sine fiender, eller han satt urokkelig verdig på sin trone. Det ser ut som om et smil aldri har kruset de kongelige lepper, hvis eneste oppgave var å utstede befalinger. Dermed er ikke sagt, at det ikke også var stil over de egyptiske kolossalstatuenes ubrytelige ro og strenge enkelhet i holdningen. Derved er de nemlig stemt i samklang med de rolige og majestetiske linjene i de bygg de hørte sammen med. De tradisjonelle egyptiske kunstverker har sin særlige stemningsverdi. Men El Amarna-kunsten står oss moderne o mennesker umåtelig meget nærmere, for her blir faraos

144

EGYPTERNE

El Amarna-kunsten er i sin stil vesentlig annerledes enn både tid­ ligere og senere egyptisk kunst. Dette vakre og følsomt rissede kalksteinsrelieffet viser en av Aknatons døtre ved frokosten.

rent menneskelige sider betont. Når han avbildes stående i sin vogn, hvor han styrer sine edle gangere, er hans gemal­ inne og hans lille datter med i vognen. Den lille har fått lov til å holde farens pilekogger, og det offentlige i scenen avskrekker ikke dronningen fra å gi sin henrykkelse ut­ løsning i et kyss. Stadig har Aknaton sin gemalinne og barna omkring seg, og med forkjærlighet lar han oss få se inn i sitt lykke­ lige privatliv. I et rom, hvor taket blir båret av slanke søyler i papyrusform, sitter kongen og hans gemalinne og leker med småpikene sine. Aknaton holder selv den eldste prinsessen på armen og kysser henne. Den andre prin­

DET NYE RIKE

145

sessen sitter og pludrer på morens kne, mens den yngste leker med liengesmykkene i dronningens krone. Aldri —- hverken før eller senere — har man våget å løfte på det slør som i ærbødighet er trukket omkring faraos og hans families privatliv. Et annet gravbilde fra El Amarna viser kongen og dronningen mens de sitter til bords. Kongen spiser en stekt due som han holder i hånden, og dronningen drikker av en kopp med vakker form. Uheldigvis er dette maleri så skadet at vi ikke kan skjelne noen andre detaljer. På et tredje bilde ser vi kongen og dronningen drikke av vakre gullkar, mens de små prinsessene forsyner seg ivrig fra fruktfatene på et blomsterprydet bord. En av dem står på morens skammel og holder henne i hånden, mens hun putter en plomme i munnen. Eller vi ser dron­ ningen rekke sin gemal en bukett med duftende blomster, som han skal lukte på, ja, vi får se henne sitte på sin manns kongelige kne, mens hun smyger seg kjærlig inn til ham. På et annet bilde har de små barna slått seg ned på en pute ved morens føtter og leker med hverandre i sin barn­ lige uskyld (s. 146). En liten fortryllende statuett forestiller kongen, mens han sitter og gynger en av småpikene sine på kneet og kysser henne. Til og med ved en så høytidelig anledning som når kongen med riksinsigniene i sin hånd befinner seg under den gullbetrukne galla-baldakinen for å ta imot tributtene fra

Aknaton og Nefretite med prinsessene. Kong­ en kysser den ene av dem mens dronningen har en på fanget og holder en annen på armen. Over dem sees solen med de utstrakte hender. Kalksteinsrelieff fra El Amarna.

146

EGYPTERNE

Syria, Etiopia og andre lydstater, tillater verdigheten et slikt drag av intimitet, som at dronningen med fortryllende velbehag i hele verdens påsyn legger armen om livet på ham. Og når de så siden har tatt plass på en dobbelttrone, ligger igjen dronningens arm omkring gemalens liv, mens hun holder hans venstre hånd. De små prinsessene er samlet omkring tronen. En av dem holder en ung gasell i armene sine, og en annen liten prinsesse klapper den på hodet. Heller ikke i slike offisielle scener, som når kongen deler ut gunstbevisninger i sitt palass i form av kostbare hals­ kjeder til trofaste embetsmenn, kan kunstneren nekte seg et forfriskende moment av naturlig glede, representert ved de små prinsessene som så ledig gir uttrykk for sin barn­ lige fryd, og ved tjenerne, som gjør høye sprang i luften i sin gledesrus. Kjærligheten til familielivet og soldyrkelsen lyser fram av alt som den nye kunst har skapt, og gir den et preg både av inderlighet og forfinelse. Det realistiske drag i denne nye kunstretningen gir seg også uttrykk i avbildningene av kongen selv. Kunstnerne gjengir hans bilde akkurat slik som de ser ham, uten den idealisering som før hørte til god tone. Aldri er en egyptisk konge blitt avbildet med en så hensynsløs portrettlikhet. Ja, undertiden ser det ut som om man med hensikt har overdrevet da man tegnet hans smale, langtrukne hals, den langé haken og den spinkle degenererte skikkelsen med de tynne leggene under desto tykkere lår. Og farao

To av Aknatons dotre — bare iført armbånd, halskjeder og øreringer — leker med hverandre. Detalj av et delvis øde­ lagt veggmaleri fra El Amarna. Kjetterkongen fikk i alt seks døtre, men ingen sønner.

DET NYE RIKE

147

Dette kalksteinsrelieffet har muligens vært en modell eller skisse for en av El Amarna-kunstnerne. Aknatons hode er større enn Nefretites og hullet øverst kan tyde på at kunstneren har hatt det hengende på veggen under utførelsen av et annet arbeid som senere er gått tapt.

selv opptok nådig denne hensynsløse, likefremme måte man behandlet hans kongelighet på. Før Aknatons tid hadde dette bare vært tillatt med «alminnelige mennesker». I kunsten var det foregått en lignende demokratisering som på det sosiale område. «Solgudens sønn» trer oss ikke mer i møte som en idealisert, upersonlig gud, men som et menneske. Vi ser ham for oss individualisert og portrettlik. En ny kunstretning har utviklet seg under påvirkning av den nye religionsstifteren. Aknatons sterke ideelle interesser var likevel ikke bare til lykke, hverken for ham selv eller for hans folk. Den som skal styre land og rike i urolige tider — og alle tider er mer eller mindre urolige i denne vulkanske verden — han trenger også en seig, utadrettet kraft, langt sterkere enn den som bodde i dette forfinede skudd fra en utdøende kongestamme. Aknatons interesser var, om ikke helt, så

148

EGYPTERNE

dog i overveiende grad rettet innover, mot religiøse og estetiske verdier. Hvor mye politikk det lå i hans reformatiske iver, er det, som før antydet, umulig å si noe bestemt om. Sikkert er det bare at han med virkelig fanatisme forfulgte de gamle gudene som Osiris og Hator, men fremfor alt Amon. Aknaton søkte overalt å hugge bort hans navn og bilde på tempelmurene, på statuer og andre ting som navnet var risset inn i. Ja, Aknatons folk trengte endog inn i de dødes gravkamre for å utføre kongens befaling om hevn over den forhatte Amon. Helt ned i Nubia gikk forfølgelsen mot gudens tempelinnskrifter. Men på den måten hadde Aknaton fått Amons mektige presteskap til fiender på liv og død. Og når dertil kom at kraftige ytre fiender stormet løs på de egyptiske lydland, var «kjetterkongen»s reformatoriske streben dømt til å renne ut i sand. Av hensyn til sine religiøse og estetiske interesser for­ sømte Aknaton sine utenrikspolitiske plikter. Dette var så mye farligere, fordi det i Lilleasia var stått fram et kraftig rike, grunnlagt av he titt ene, et merkelig folk og en av verdenshistoriens store etnografiske gåter. Det første kjennskap man fikk til dette oldtidsfolket, var to leirtavler som ble funnet i El Amarna i 1887. De var beskrevet med babylonske skrifttegn, men språket var ukjent. I 1902 gjorde den norske assyriologen Jørgen A. Knudtzon det første forsøk på å tyde tavlene. Men en virkelig tydning lyktes først for tsjekkeren Bedrich Hrozny i 1915. Da hadde man et mye større materiale å arbeide med, fordi man i årene 1906-07 hadde gravd fram en mengde leirtavler — et helt statsarkiv — i hetittenes hovedstad Hattusas ved landsbyen Bogaskøi, 150 km øst for Ankara i Lilleasia. Senere har man gravd ut flere hetittiske byer og hetittenes historie og kultur er nå kjent i store trekk (se mer om dem i bd. 2, s. 104). Hetittene var meget fryktet i krig, særlig på grunn av den forferdelige ødeleggelsen som deres hurtige kampvogner avstedkom. Allerede på 1500-tallet f. Kr. hadde de spredt skrekk og forferdelse i Babylonia. Nå truet de også det

DET NYE RIKE

149

Aknaton forfulgte de gamle guder og ville at alle skulle dyrke Aton som symbolisertes ved solen. Her tilber Totmose 3. Amon, men gudens bilde er hugget vekk. Bare staven og litt av hodepynten røper at det er Amon. Stelen finnes i Nationalmuseet i Stockholm.

egyptiske stormaktsvelde. Det var den frykteligste fiende som Egypt noensinne hadde hatt, for hetitterfolket rådet den gang over den sterkeste krigsmakt i hele Asia, og de hadde våpen av jern, mens egypterne fremdeles sto på bronsealderstadiet. At egypterne ikke hadde jernvåpen, skyldtes antagelig at deres jern ikke kunne herdes med de

150

EGYPTERNE

En hetittisk kriger med spyd i høyre hånd, skjold i venstre og et kraftig sverd i beltet. 1,35 meter høyt relieff fra 1800-tallet f. Kr. på en fjellvegg i Lilleasia. Muligens forestiller det krigsguden.

foredlingsmetoder man den gang kjente, fordi det hadde for liten kullgehalt. Hetittenes jern var derimot egnet for en slik prosess. Grunnen var vel også den at det i det hele nesten ikke fantes jern i Egypt, mens man fikk nok av kobber, først særlig fra Sinai-halvøya og senere i stormaktstiden også fra Kypros. Det er interessant å se fra El Amarna-brevene at dolker og ringer av jern ofte figu­ rerer blant Dusrattas gaver til Amenhotep 3. Dette viser hvor høyt man på den tiden skattet jernet i Egypt. Da

DET NYE RIKE

151

Ramses 2. og hetittenes konge senere ble venner, var jern en av de kostbare varer som farao ba «sin bror» om. Hetittene kastet seg over den ene etter den andre av den egyptiske konges vasaller i Nord-Syria. Og mens hetittene holdt på å ta faraos besittelser i Nord-Syria, strømmet ørkenfolk inn i Syd-Syria og Palestina. Flere av de lydfyrstene som var hardt truet, ble farao tro i det lengste, men mange, som hadde kjennskap til Aknatons fredskjærlighet, benyttet seg av anledningen til å falle fra. En gud som var mild og god mot alle mennesker, kunne ikke imponere folk som dem. De ville ikke vite av noen annen guddom enn den som kunne lede dem i kampen og som kunne beseire andre stammers guder. Den rasende Baal og den fryktelige Isjtar (eller Astarte) — se det var guder etter deres sinn. Hvor foraktet de ikke denne fredens gud, som Aknaton kalte «den eneste». De syriske byfyrstene som ble tro mot farao, ble over­ latt til seg selv og fikk ikke den hjelp av farao som de ba om i så bevegede ordelag. El Amarna-arkivet har etterlatt gripende vitnesbyrd om deres fortvilelse. Således skriver en av faraos vasaller, som fienden har frarøvet alle hans byer unntatt to, og som nå er beleiret i den ene av disse byene: «Se, lik en fugl som henger i snaren er jeg i Gubla. Og bøndenes åkrer er lik kvinner som ikke har menn — de ligger ufruktbare og øde. Så hør, min herre, din tjeners ord, og send meg snarlig hjelp! Ellers må jeg overgi byen og dra bort herfra.» Til slutt — da han utallige ganger har anropt farao om hjelp — klager han: «Jeg har skrevet til kongen, min herre, men han har ikke villet lytte til mine ord.» Også denne klagen var uten virkning, og heller ikke det budskap, som han kort etter var nødt til å sende farao, at han nå bare hadde en by igjen. Snart måtte også den kapitulere. Fra fyrsten av Jerusalem får man høre denne klagen: «Må kongen vite at alle land går under, og at det er fiend­ skap mot meg. Derfor må kongen sørge for sitt land. Landene Gaza, Askalon og Lakis har underkastet seg hebreerne, og har gitt dem mat, olje og alt hva de trenger.

152

EGYPTERNE

Derfor må kongen sende tropper i felten mot de folk som begår skjendigheter mot kongen, min herre!» Imens gjenlød templene i Egypts hovedstad av lovsanger til verdensrikets nye gud, men dette verdensrike eksisterte ikke lenger. Da tributtene uteble fra Asia, ble faraos økonomiske stilling svekket både utad og innen hans eget land. Da han ikke lenger klarte å sløse med nådesbevisninger til sine tilhengere, kjølnet deres iver. I stedet følte hans fiender innen riket seg så mye sikrere i salen. Han hadde ikke bare presteskapet i Tebe mot seg, men da han ga befaling til at også alle andre gudenavn skulle hugges vekk på samme vis som Amons, betraktet nesten hele folket i Egypt farao som en «kjetter». Hver landsdel hadde jo sin gud, som folket var vant til å ofre og be til. Men denne Aton, som farao befalte folket å dyrke, var uendelig langt borte. «Han satt ikke sammen med dem ved gruen for å passe maten som kokte i gryten. Han spilte ikke i sivet ved stranden på fløyten med de liflige tonene, han hadde ikke med seg vakre gaver til de nyfødte barna», for å tale med en som har skildret Aknatons tid. Folkets brede lag våget heller ikke å skille seg av med sine gamle guder, særlig ikke med Osiris, som var hjelperen og beskytteren i dødsrikets mørke verden. De hang engste­ lig fast ved ham, og i deres øyne kunne ingen annen gud erstatte ham. Aknaton skulle få erfare hvor umulig det er med ett slag å forandre et helt folks vaner og fast forankrede tro. Aton-læren ble aldri mer enn en yndlingsidé hos idealisten Aknaton og en liten krets av hans tilhengere ved hoffet. En religion for det egyptiske folk ble den aldri. Snart tok de mektige prestene for de gamle guder ledelsen i folket. Hæren sluttet seg også til dem, fordi den ble arg over å se hvordan det gikk tilbake med våpenæren. Alle disse forskjellige samfunnsklassene forenet seg i ønsket om å styrte den forhatte drømmeren i kongepalasset fra tronen. Aknaton klarte ganske visst å holde dem stangen, men hans siste tid var bekymringsfull. Han døde år 1346 f. Kr. etter en regjeringstid på mellom 16 og 19 år.

DET NYE RIKE

153

To nakne piker danser mens kvinnene til venstre besørger musikken. Den ene kvinnen spiller på dobbeltfløyte, to klapper med hendene for å markere rytmen og den fjerde er antagelig sangerinne til tross for at munnen er lukket i øyeblikket. Gravmaleri fra 18. dynasti.

Som en ildnende omstyrter og djerv nyskaper trer Akna­ tons interessante skikkelse oss i møte fra den lange rad av tradisjonstro og personlig f arveløse faraoner. Han sår tankefrø som faller langt utenfor den horisont hans samtid hadde. Først når vi kommer til hebreerne, syv-åtte hundre år senere, er slike menn ikke lenger så enestående. Aknaton er verdenshistoriens første idealist og første personlighet. Men minnet om denne personligheten prøvde hans fiender å stryke ut av Egypts historie. Knapt hadde den djerve nyskaperen endt sine dager, før den gamle gudetros til­ hengere med prestene i spissen gikk til storm på hans verk og tvang hans svigersønn og etterfølger, Tutankamon, til å forlate «kjetterkongens» by. I 1907 fant man gjemt i en klippehule i Kongenes dal en mumie, som var så skadet av væte at bare skjelettet var igjen. Da en del av dronning Teies gravutstyr også ble funnet der, trodde man først det var hennes levninger man var kommet over. Senere har mange vært av den mening at det måtte være Aknatons mumie, som var brakt i sikkerhet der av Tutankamon, da han selv måtte forlate «Morgengryets by». Nå mener den siste forskning å kunne slå fast at det må være levningene av Aknatons nærmeste

154

EGYPTERNE

etterfølger og mulige halvbror, Semenkara, man har funnet. Aknatons mumie vil man sikkert aldri finne. Det har nok hans fiender klart å forhindre. Tutankamon

Aknaton var et av de siste mannlige skudd på en høyst forfinet slekt, som var dømt til å dø ut. Hans far var sykelig, og de fleste av hans søsken synes å være døde i ung alder. Selv fikk han minst seks døtre, men ingen arveberettiget sønn. I tur og orden ble han etterfulgt av to svigersønner, som kanskje har vært hans halvbrødre, men begge regjerte bare kort tid. Den andre av dem bar opp­ rinnelig navnet Tutankaton, dvs. «Den som er Atons levende speil». Men Amon-prestene tvang ham snart til å gå tilbake til Amon-dyrkelsen, og han måtte forandre sitt navn til Tutankamon, dvs. «Den som er Amons levende speil». Han måtte også forlate solgudens by og flytte resi­ densen tilbake til Tebe. Det ser ut til at oppbruddet er skjedd i største hast. I kongepalassets ruiner har man funnet tred ve skjeletter etter kongens mynder, og dette tyder på at de stakkars dyrene er blitt forlatt, så de sultet i hjel. Døde naut har man likeledes funnet i det kongelige fjøs, hvor de lå der man hadde forlatt dem. Med kongefamilien fulgte alle embetsmenn og andre som oppholdt seg ved hoffet. Snart var Atons herlige by helt øde. Dens templer, palasser og andre bygg falt i ruiner, og ørkensanden bredte seg snart over dem. Først etter mer enn tre tusen års glemsel ble dette Egypts Pompeii vekket på ny, og det bærer nå vitnemål om en av de eiendommeligste epoker i faraonerlandets historie. I Tebe var Tutankamon fullstendig i hendene på preste­ skapet. Den forhatte kjetterkongens navn ble senere under etterfølgeren Horemheb hugget ut overalt, og både hans og hans tilhengeres graver ble ødelagt. Man prøvde å ut­ slette ethvert spor av at han en gang hadde vært til under navnet Aknaton, og Seti 1. lot de gamle guders navn

DET NYE RIKE

155

Tutankamon og hans dronning, slik de er fremstilt på et skrin som ble funnet i kongens grav.

hugge inn igjen på de minnesmerker hvor Aknaton hadde fjernet dem. Amon hadde seiret. Hans prester jublet over hans fiendes fall. Da Tutankamon døde etter noen få års regjering, etter­ lot han sin unge enke uten noen sønn. I den politiske historie har hun fått mer omtale enn sin mann. De leirtavlene man har funnet ved Bogaskøi, avslører en liten interessant intrige som den unge enkedronningen spiller hovedrollen i. For ikke å bli trengt fra tronen måtte hun

156

EGYPTERNE

snarest prøve å skaffe seg en innflytelsesrik gemal, og av den grunn skrev hun et brev til hetittenes konge med følgende innhold: «Min gemal er død, og jeg har ikke noen sønn. Men man forteller meg at du har flere voksne søn­ ner. Send en av dem til meg, så vil jeg gjøre ham til min mann, og han skal bli konge over Egypt.» (Se bd. 2, s. 11 Of.) Her gjaldt det å handle fort, før enkedronningens rivaler hadde klart å få vind i seilene. Men den forsiktige hetitterkongen resonnerte ikke slik. Han ville først undersøke nærmere og forvisse seg om at brevet ikke var en listig utlagt felle. Man kan lett sette seg inn i enkedronningens følelser, da hun etter å ha ventet utålmodig i en måned får et forsiktig og resultatløst brev i stedet for en ektemann. Full av fortvilelse gjentar hun enda en gang sin bønn, og endelig beslutter hetitterkongen seg til å oppfylle den, men nå er det for sent. Hennes motstandere er parat til å krysse hennes planer. Den hetittiske prinsen ble aldri konge i Egypt. En annen mann ble Tutankamons etter­ følger, og hans enke —■ den lekne lille piken fra El Amarnabildene — forsvinner for alltid fra den historiske arena. Før vi forlater den nykronede siste kongen av 18. dynasti for å gå over til et annet strålende tidsrom i det nye rikes historie, må vi føye til at Tutankamons navn ikke behøvde å tynge vår hukommelse, dersom ikke det oppsiktsvek­ kende funnet i 1920-årene av hans nesten urørte grav med dens umåtelige skatter plutselig hadde gjort dette i og for seg ubetydelige navnet kjent over hele verden. Dette at han døde og er blitt begravd, er den merkeligste hendelse i hans historie. Men det er et annet kapitel (se s. 202). Nittende og tyvende dynasti Følgene av Aknatons unnlatelsessynder i utenrikspoli­ tikken ble for en del reparert av senere kraftige faraoner, særlig av Seti 1. og hans sønn Ramses 2. Når de ikke klarte å skape så glimrende militære resultater som de store herskerne av 18. dynasti, kommer det fremfor alt

DET NYE RIKE

157

Seti 1., fremstilt som gudinnen Isis’ sønn, dier ved morens bryst. Relieff fra Setis tempel i Abydos. Gudinnen bærer den egyptiske dobbeltkronen, og Seti gjengis på tradisjonelt vis som den fullvoksne hersker, ikke som spebarn. Kongen bærer den «blå krone».

158

EGYPTERNE

av at de var stilt overfor en langt vanskeligere oppgave. Syria besto ikke lenger av en samling småstater, som kunne kues den ene etter den andre, for her hadde Hattifolket (hetittene) benyttet anledningen til å rane faraonenes arv. I El Amarna-tiden hadde det skjedd en av historiens store vaktavløsninger. Den politiske og kulturelle ledelsen i den gamle verden var etter den tid litt etter litt gått over fra egypterne til For-Asias folk. I Syria ble de egyptiske hærer nå møtt av en sterk og fullt jevnbyrdig krigsmakt. Hvordan krigen artet seg, ser vi av beretningen om den kamp Ramses 2. i sitt annet felttog hadde med hetittene. Slik gikk det til ved et av verdenshistoriens eldste kjente, virkelige slag: Under sin fremrykning var egypterne uten å støte på fiender kommet helt inn i Nord-Syria, til traktene ved floden Orontes. Da «kom det en dag to beduiner til farao og sa: ’Våre brødre, som er høvdinger i den usle hetitterkongens hær, har sendt oss til Deres Majestet for å si at de vil tjene farao og forlate den usle hetitterhøvdingen som nå befinner seg lenger nord. Han er nemlig altfor redd for farao til å våge å rykke mot ham.’ Men det var løgn det beduinene hadde sagt til Hans Majestet. Den elendige hetitterhøvdingen hadde sendt dem for å få greie på stillingen til den egyptiske hæren, så man siden kunne overraske farao.» Til å begynne med lot farao seg narre. Han rykket nordover med to divisjoner, og det så fort at han bare hadde en divisjon da han sto utenfor byen Kadesj. Bak den lå hetittene med en svær hær. Men her kom faraos speidere med to av «den usle» hetitterkongens spioner, og med tjenlige midler fikk man vite sannheten om hvor den store hetitterhæren — «tallrikere enn sand ved Nilens bredd» — befant seg. Etterpå lot farao kalle til seg sine høvedsmenn til råd­ slagning. «Men mens farao ennå satt på sin gylne trone Fra Seti l.s praktfulle tempel i Abydos. Dette byggverket, som regnes for å være noe av elet ypperste den gammelegyptiske kunst har frembrakt, ble utgravd av franskmannen Auguste Manette i 1860-årene. Her fant han bl. a. tavlen med de 76 kongenavn som ble av så stor betydning for fastsettelsen av den egyptiske kongerekke.

160

EGYPTERNE

og talte med høvdingene, rykket hetittenes konge fram med sitt fotfolk og sine vognkrigere og med mange folk som fulgte ham. De falt over faraos hær, som fremdeles var på marsj uten anelse om den fare som truet (nemlig den divisjonen, som var blitt liggende etter). Da ble faraos fotfolk og vognkjempere motløse». De vek unna så hetitterhæren kunne omringe kongen og hans høvedsmenn. «Men da Hans Majestet fikk se sine fiender, ble han arg som sin far Montu, Tebes herre. Han grep sine våpen og iførte seg sitt harnisk — han lignet Baal når han ble vred. Han steg opp i sin kampvogn og jaget fram med voldsom fart til tross for at han var nesten alene, og han trengte inn i den usle hetitterhøvdingens hær og inn blant alle hans forbundsfeller. Hans øyne skjøt lyn, da han så dem.» «Hundre tusen mann ble maktløse bare ved å se ham», heter det i en hymne til faraos ære. «Han lignet Set (guden Osiris’ bror) den veldige, når han slo dem ned og slaktet dem. Hans Majestet meiet dem ned i haugevis og lot dem styrte i Orontes’ vann ■—- den ene over den andre.» Mens Ramses slo ned sine fiender, sto hetittenes konge på sin kampvogn med knyttet neve midt i en firkant av sine utvalgte krigere. «Han våget seg ikke ut i kamp, for han var redd for farao, da han hadde sett ham i hans kampglede.» Han så at slaget var tapt, og forbauset sa han: «Han er som Set, den veldige, og Baal er i hans skikkelse.» Ramses’ personlige inngripen kunne likevel ikke i lengden ha avverget den katastrofe som truet egypterne fra en minst dobbelt så sterk hær. Det som reddet farao og hans tropper fra fullstendig tilintetgjørelse, var antagelig at mørket satte inn samtidig med at det kom en egyptisk hjelpehær til unnsetning vestfra. Den neste dag måtte Ramses faktisk retirere for å dra hjem til Egypt. Ennå i 15 år måtte Ramses kjempe med hetittene om herredømmet over Syria. Feidene ble ført med meget vekslende hell, og det later til at de i det vesentlige gikk over til en kamp om de befestede byene i Syria og Palestina. Ramses 2.s gemalinne Nefertari ærer gudene. Detalj av et gravmaleri fra 19. dynasti, omkr. 1250 f. Kr.

DET NYE RIKE

161

År 1280 f. Kr. sluttet krigen med at Ramses måtte anerkjenne hetitterkongen som en jevnbyrdig fyrste. I de egyptiske tempelinnskrifter om disse hendelsene prøver man ganske visst å pynte på det ved å si at de lietittiske sendebud kom til kong Ramses «for å be ham om fred, han den veldige oksen blant fyrster, som satte sine grensepeler i hvert land hvor det passet ham.» Men i virkeligheten lyder fredstraktaten slett ikke som om den ene parten har tigget om fred. I den blir begge fyrster betegnet som «store og tapre konger», og summen av det hele ble at de mektige potentatene «sluttet en vakker fred og inngikk evig brorskap og forbund». Dessuten lovet de å stå hver­ andre bi mot både ytre og indre fiender. Det kan jo være interessant å høre hvordan slike para­ grafer er blitt formulert i den eldste bevarte, internasjo­ nale fredstraktat. Selve den nyinntrådte fredstilstand blir bl. a. slått fast med følgende ord: «Den store konge av Egypt skal i evig tid ikke overfalle hetitterlandet for å røve noe derfra, og den store hetitterkongen skal ikke trenge inn i Egypt for å røve noe derfra.» Når det gjelder pliktene til å yte hverandre gjensidig hjelp, lyder det for hetitterkongens vedkommende slik: «Hvis en fiende faller inn i de land som tilhører Ramses 2., den store herskeren over Egypt, og kongen da skriver til hetittenes store fyrste: Kom med meg som hjelper mot ham! da skal hetittenes store fyrste komme, og han skal slå faraos fiender i hjel. Men hvis den store hetittenes fyrste ikke selv ønsker å dra i krig, da skal han sende sin hær og sine vognkjempere, og de skal drepe faraos fiender.» Tilsvarende lyder det om hjelpesendinger fra den andre parten. Til slutt føyde man til for sikkerhets skyld: «Den som ikke vil akte på de ord som står på denne sølvtavlen, han skal tusen guder fra hetitterlandet sammen med tusen guder fra Egypts land ødelegge og også hans hus, hans land og hans tjenere. Men den som akter på disse ord, det være seg i hetitterlandet eller i Egypts land, han skal tusen guder fra hetitterlandet og tusen guder fra Egypts land bevare og la leve sammen med husfolk og tjenere.» 6. Grimberg I

Relieffene på denne og neste side viser egyptiske fotfolk på marsj mot de fryktede hetittene som både Ramses 2. og Ramses 3. stadig

Denne merkelige fredstraktat, som ble avsluttet 1280 f. Kr., er avfattet på det babylonske språk, som på den tiden var diplomatspråket i Den nære orient. Den ble risset inn med kileskrift på en sølvtavle. Selve originalen er forsvunnet, men i flere av Ramses 2.s templer finnes det egyptiske oversettelser i hieroglyfskrift. Særlig interessant er det at man i det tidligere hetittiske riksarkiv i Hattusas ved Bogaskøi har funnet avskrifter i to likelydende utgaver av hetitterkongens eksemplar av fredstraktaten. Ved dette funnet har man fått en interessant bekreftelse på riktig­ heten av de egyptiske oversettelsene. Da avtalen var sluttet, sendte hetittenes dronning et vennskapelig brev til sin «søster», Ramses 2.s gemalinne. Hun uttalte håp om at den egyptiske dronning hadde det bra, og ga uttrykk for sin glede over «den skjønne fred og over det kjære brorskap, som den store hetitterkongen hadde inngått med den store kongen av Egypt.» Den egyptiske dronningen skrev tilbake og takket for hilsenen. «Måtte solguden (egypternes høyeste gud) og stormguden (hetittenes høyeste gud)», fortsetter hun, «heve

kjempet med om herredømmet over Syria. Til minne om disse kamp­ ene lot Ramses 3. scener fra krigen hugge inn i sitt tempel.

ditt hode (dvs. gjøre deg glad), og må solguden la freden bli skjønn og la det vakre brorskapet mellom de store kongene vare i evighet! Jeg har også inngått vennskap og søsterskap med den store dronning, min søster, nå og for evig tid.» — Fortsettelsen av brevet er dessverre øde­ lagt. Det vennskapelige forhold mellom egypternes og hetit­ tenes konger ble varig. Tretten år etter fredsslutningen ektet Ramses en av hetitterkongens døtre. Svigerfaren kom selv med bruden til Egypt i spissen for et strålende følge, og han ga sin svigersønn rike bryllupsgaver. Ved hetitterkongens avreise hjemmefra ga Ramses uttrykk for det håp at hans reise over de høye fjell (Taurus) måtte bli bra, og at han ikke måtte bli plaget av regn og sne. Da han kom fram til Egypt, ble det voldsom jubel i Tebe, og egypterne og hetittene festet sammen med like mye liv og lyst som de før hadde slåss med hverandre. Kongebesøket gjorde et sterkt inntrykk på alle, og minnet om det levde videre såvel i egyptiske tempelinnskrifter som i fortellinger og sanger. I det store templet som Ramses lot

164

EGYPTERNE

hugge inn i fjellet ved Abu Simbel, seks mil nord for annen katarakt, ble hans svigerfar avbildet ved siden av farao selv. En «barbarkonge», en «ussel høvding», som var den tradisjonelle benevnelsen før i tiden, var altså blitt for­ vandlet til faraos likemann. Det var som et varsel om det fremmedherredømme som skulle komme bare tyve år etter Ramses’ død, da en syrer ble hersker over Egypt. Både Seti 1. og Ramses 2. foreviget minnet om sine be­ drifter med en rekke tempelbygg. Begge var store bygg­ herrer, men ingen farao har likevel bygd så mye som Ramses. Helt fra det nordligste i deltalandet til langt ned i Nubia i syd har han latt bygge templer. Det sydligste, Abu Simbels klippetempel, er en av Egypts merkeligste severdigheter. Mektig imponerende er denne helligdommen med sine fire 20 meter høye fasadestatuer av Ramses selv. De er meislet ut av selve fjellet. Det hviler en stemning av enestående mektig ro over dette eiendommelige templet med den livgivende floden foran, og bak det en uendelig ørken, som har kastet ned to kjempedriver av gullrød sand på hver side av den kuppelformede klippen. Ramses 2. har også fremfor andre faraoner æren av å ha skapt det Tebe Homer besynger som den by, hvis mengder av rikdom bare blir overgått av sanden i ørkenen. Byen med de hundre porter, av hvilke hver og en var rommelig nok til at to hundre krigere med hester og kampvogner kunne passere samtidig. På det sted hvor denne store byen bredte seg i oldtiden, ligger nå på østre Nil-bredd byen Luxor og landsbyen Karnak. «Når man første gang kommer til Luxor», skriver en fremstående egyptolog, «og sier til seg selv: Her lå Tebe, da blir man grepet av et inntrykk som man ikke "kan beskrive. Man blir liksom til intet overfor en visjon, en åpenbarelse av urgammel historie, så overveldende at vår ånd er for svak til å mestre den.» Hvilke vekslende historiske skuespill er ikke oppført her: Triumfscener med Afrikas og Asias seierherrer i hovedrollen, men også plyndringsscener hvor onde volds- og ødeleggelsesdemoner er sluppet løs! Men

DET NYE RIKE

165

De ca. 20 meter høye statuene av Ramses 2. utenfor inngangen til klippetemplet ved Abu Simbel. Både dette og et litt mindre klippetempel kom i faresonen da den egyptiske regjering besluttet å bygge en ny og høyere demning ved Aswan for å skape den enorme Nassersjøen. Vannflaten ville da ligge ca. 60 meter høyere enn tidligere. Under ledelse av UNESCO samarbeidet en rekke nasjoner — også de nordiske — for å redde de verdifulle arkeologiske minnesmerkene i området. Begge klippetemplene ble saget opp i blokker, og satt sammen igjen høyere oppe i fjellsiden. Også de omgivelser templene opprinnelig hadde, ble rekonstruert.

tross alle omveltninger og all ødeleggelse er Tebe på grunn av sine umåtelige og majestetiske tempelruiner ennå den dag i dag den uforlignelige byen, som også fyller alle dem med forbauselse som har sett Romas og Athens minnes­ merker. Det fortelles fra Napoleons egyptiske felttog at da den avdeling av hans hær som var sendt ut for å bekjempe mamelukkene endelig etter møysommelige marsjer fikk Karnaks storslagne tempelkompleks i sikte, ble soldatene et øyeblikk stående som lammet, og man hørte et sam­

166

EGYPTERNE

stemmig rop av forbauselse og beundring fra tusener av struper. (Se bind 18, s. 31 ff.) Av minnesmerkene fra Tebes storhetstid virker det store Amon-templet i Karnak mest overveldende. Ikke noe bygg i vår tid dekker et så stort areal som denne helligdommen, hvis ruiner måler over en kilometer i lengde. Templet inneholder den største søylehall som noensinne er bygd av menneskehender. Kapitelene, som danner kronene på søylene, er så store at hundre mann samtidig kan få plass der oppe på hver av dem. En rekke forskjellige dynastier har arbeidet på templets utvidelse og forskjønnelse i mange århundrer. Her er søyleganger hvor man kan gå seg vill som i en tett skog, og man blir til slutt ganske ør i hodet av disse utallige relieffene som er hugget inn på søylene. Champollion, det største geni blant egyptologene, ga i følgende ord uttrykk for den stemning som grep ham: «Jeg vil vokte meg for å beskrive noe av alt dette, for mine ord kan ikke en gang klare å gi uttrykk for mer enn en tusendel av alt det som kreves for å gi et bilde av slike ting. Det får være nok å si at ingen, det være seg fortidens eller nåtidens folk, har oppfattet arkitekturkunsten etter en så veldig målestokk som de gamle egyptere — de så den ut fra samme synsvinkel som hundre fot høye jetter.» Et papyrusbrev fra Ramses 2.s tid gir oss et innblikk i organisasjonen av et slikt byggearbeide. Det er skrevet av en embetsmann i Tebe til en annen embetsmann av lavere grad, og hentyder til et tempelbygg, sannsynligvis nettopp det store Amon-templet. Brevet inneholder bl. a. følgende befaling: «Hold øye med tempelarbeiderne, så de ikke slutter med å arbeide og lar hendene synke! Se til at arbeiderne blir delt opp i tre avdelinger hver på 200 mann og hver avdeling under sitt befal, og sørg for at de store steinblokkene blir transportert på plass! Hvis det hender at noen later seg mens andre arbeider, sett da de Interiør fra clen store søylehallen i Amon-templet i Karnak. Templet ble båret av i alt 134 søyler; de vi ser her var ca. 21 m høye og ca. 10 m i omkrets. Man har regnet at 100 personer kunne få plass på søylens toppsnitt. Amon-templet er bygd av Seti 1. og Ramses 2. og ble i sin tid regnet som et av verdens syv underverker.

DET NYE RIKE

167

168

EGYPTERNE

Templet i Luxor sett fra Nilen. Det er bygd av Amenhotep 2. som haremstempel for Amon, og er utvidet av hans etterfølgere. De to

forsømmelige oppsynsmennene i arbeide sammen med sine underordnede!» Hvilken rikdom på minner byr ikke dette verk av menneskehender! Nesten hvert relieff, hver innskrift på veggene avspeiler et stykke historie fra Egypts storhetstid. Dets største herskere, en Totmose 3., en Seti 1. og en Ramses 2., trer oss i møte i statuer, i veggrelieffer og i innskrifter som skildrer deres felttog med kampscener og triumfer, med underkastelse av beseirede folkeslag og ofring av fanger til Amon. På tempelveggene er disse seiersinnskrifter anbrakt som takk til de guder som har hjulpet de egyptiske arméer. Hvor praktfulle må ikke disse templene ha vært i sin glanstid, da vegger, søyler og tak strålte i de kraftigste farver og lyste av gull og sølv, av indiske og etiopiske edelstener, og da tunge, gullstukne forheng ga helligdommen en mystisk skumring. I Tebe, som overalt hvor Ramses bygde templer, er veggene prydet med relieffer fra hans krigstog, særlig mot hetittene. Det er scener fra leirlivet, når hestene blir

DET NYE RIKE

169

brede porttårnene — pylonene — lengst til venstre er bygd av Ramses 2. Mellom pylonene er det reist en hoy obelisk.

foret, og soldatene ligger og hviler seg. Trossknektene har sin fulle hyre med å laste av eller på de gjenstridige eslene og med å gi soldatene mat og drikke. Og har de ikke annet fore, så ryker de i tottene på hverandre. Slike morsomme scener har åpenbart skaffet kunstneren selv en ganske særlig glede, ikke minst bildene av eslene i de forskjellige situasjoner: Når de vil legge seg ned, fordi de er blitt for tungt lastet, eller når de allerede hadde lagt seg ned og skriker ut sine kraftige protester, eller også når de med velbehag ruller seg i støvet ved siden av opp-pakningen sin. Men plutselig blir det uro i leiren. Hetittene rykker fram. Selve farao bestiger sin kampvogn, sprenger inn i de fiendtlige flokkene og gjennomborer dem med sine piler. Hetittenes konge viser seg også på sin kampvogn, men han er slått på flukt ogO ser segO engstelig 1 O O om etter farao, som forfølger ham. Et bilde viser hvordan fiendens spioner blir prylt, et annet hvordan kongen lar telle opp de lemmene som er hugget av de falne fiendene, og man ser hvordan krigsfangene blir ført fram. De fangne fiendene er bundet sammen med rep, og om de ikke akkurat er

170

EGYPTERNE

Ramses 2., kanskje Egypts mest berømte krigerkonge. Detalj av en granittstatue i museet i Torino. Ramses bærer den såkalte «blå krone» eller «krigerkronen».

karikerte, er de avbildet stygge fra naturens side, med stumpneser, pussig skjegg, hårpisk eller annet som falt egypterne særlig i øynene. Det er uenighet om når Ramses 2. døde. Det er gjerne forskjellige meninger om den egyptiske kronologi. Men egyptologer som professorene ScharfT og Wilson mener at han ble kalt til sine fedre i 1234 f. Kr. Han skulle da

DET NYE RIKE

171

ha regjert siden 1301, altså i 67 år. Han overlevde tolv tronfølgere, men den barneskaren han etterlot seg, var stor nok. Han hadde 79 sønner og 59 døtre, altså tilsammen 138 barn. Hans mumie oppbevares nå i Kairo-museet sam­ men med andre faraonermumier, og til tross for Ramses’ høye alder — mellom 80 og 90 år — er hans mumie kanskje den best bevarte av dem alle. Man kan se farve i ansiktet, og han har en kraftig rød lokk i nakken (se s. 218). Ramses ble etterfulgt av sin trettende sønn Merenpta. På hans tid ble Israel for første gang nevnt i egyptiske kilder som et folk i Palestina. Enkelte har ment at det var under ham Israels barn dro ut av Egypt, og at israelittene på den tiden var et nomadefolk. Når det ble uår, følte de seg uimotståelig tiltrukket av det rike og fruktbare Nil-landet. Men her ble de pålagt hardt byggearbeide, og man har trodd at den farao som de måtte trelle under, var den store Ramses. Men om dette og om hvordan farao «forherdet sitt hjerte» skal vi høre mer i en annen sam­ menheng (s. 320). Inntil videre vil vi nøyes med å konsta­ tere at kong Merenpta ikke hviler på bunnen av Det røde hav, men i Kairomuseet.

Omkring 1200 f. Kr. ble faraonenes trone besteget av Ramses 3., som tilhørte 20. dynasti. Plan førte i 33 år en regjering som i ytre glans minner sterkt om Ramses 2.s. Den nye Ramses tok også helt fra begynnelsen av sin store navnebror til forbilde i all sin gjøren og laten. Han oppkalte alle sine sønner etter Ramses 2.s og ga dem nøyaktig samme embeter som disse hadde hatt. I antall sønner kunne han likevel ikke følge sitt forbilde som han beundret så sterkt. Ramses 3. måtte møte en veldig storm på sitt rike både til lands og til sjøs. Under den svakhetsperiode som fulgte etter Ramses 2.s kraftige regjering, hadde libyerne, som så ofte tidligere, vist seg å være upålitelige naboer. Med rov og plyndring trengte de i store mengder inn i deltaet og besatte landet like ned til traktene omkring Memfis. Libyerne ble så mye farligere fordi de gjorde felles sak

172

EGYPTERNE

med «havfolket», som egypterne kalte innbyggerne på det østre Middelhavs øyer og kyster. I slutten av det 19. dynasti var det begynt en slags folkevandring til sjøs blant disse rovlystne stammene. Det kom formodentlig av at andre folk i sin tur trengte på nordfrå og østfra. Hav­ folkenes skip gjorde hyppige visitter på det syriske kyst­ land, og de ubudne gjestene oversvømte hele Nord-Syria. De trengte også inn i Nil-munningene og levde som røvere på vikingvis i det fruktbare deltalandet. Brennende av kamplyst sendte Ramses både sin hær og sin flåte mot de fremstormende fiendene. «Han var som en yngling, som en gribb, som en okse parat til kamp, og hans stridshingster var som falker.» Libyerne ble slått, og sjørøverflåten ødelagt eller kapret. Inntrengerne ble fordrevet fra deltalandet, og egypterne kunne igjen kjenne seg trygge i sitt eget land. Etter dette rustet Ramses ut en stor flåte og bemannet den med «tapre krigere, lik løver som brøler på fjellenes topper.» Samtidig førte han selv sin hær til Syria og slo inntrengerne i en otrefning. Deretter ilte han til deltaet for å o være med i den sjøkampen som pågikk mellom hans flåte

Fanger, bundet sammen med et rep om halsen, føres fram for Ramses 3. Fra venstre: en libyer, en syrer, en hetitt, en filister og nok en syrer.

DET NYE RIKE

173

Ramses 3. ble etter den svakhetsperiode som fulgte etter Ramses 2.s kraftige regjering stadig utsatt for overfall fra libyerne. De ble imidlertid hver gang slått tilbake. På dette relieffet ser vi kongen selv ta seg av en av dem.

og sjørøvernes fartøyer. Hvor dette slaget ble utkjempet, vet man ikke sikkert, men det var formodentlig ved den østre Nil-munningen, altså i Egypt. De berømte egyptiske bueskytterne laget et veldig mannefall fra sine skip, og da fiendenes flåte trengte inn i havnen, ble den hilst med et formelig pilregn fra andre egyptiske bueskyttere, som sto stilt opp i tette linjer under faraos egen kommando. Etter det ble det foretatt entring med kamp mann mot mann.

174

EGYPTERNE

I den forvirring som nå oppsto blant sjørøverne, la en del av de egyptiske fartøyene seg i selve havneinnløpet, og dermed var sjørøverflåten stengt inne mellom en mur av skip og en «mur av kobber» — av de egyptiske fotsoldatene på stranden. På den måten ble den dømt til undergang. De fiendene som klarte å svømme i land, ble fanget av egypterne. Disse sammenstøtene har sin særlige interesse fordi de er de eldste sjøslag vi har utførlige historiske beretninger om. Slaget ble også avgjørende for krigens utgang. Egypt fikk fred igjen, og Ramses 3. kunne konsentrere seg om det som også var hans høyeste glede: å bygge monumentale templer. Med Ramses 3.s felttog var egypternes slagkraft uttømt for alle tider. Siden tjente de egyptiske hærene bare til forsvar mot fremmede anfall. Den krigerske ånd som hadde hevet Egypt til et verdensrike, rakk således bare til for noen få generasjoner. Senere falt de av naturen fredselskende egyptere tilbake til sine gamle vaner. Forresten var de egentlige egyptere for lenge siden blitt trett av krig og ufred. Etterat de var ferdige med frihetskampen mot hyksos, ble krigene mer og mer ført ved hjelp av innflyttede libyske og nubiske soldater. Disse libyerne ble senere en så betydelig politisk faktor i Egypt at deres generaler bestemte tronfølgen og til slutt selv besteg tronen. Av natur var ikke egypterne noe krigerfolk. Rare den harde nødvendighet kunne forvandle dem til lydige og utholdende soldater, og dette bare under den forutsetning at de hadde et dyktig befal over seg. Egypteren elsket ikke kampen for kampens egen skyld, slik som de ville sønner av Den libyske ørken. Han foretrakk et rolig liv på det sted hvor han var født, fremfor daglig å risikere liv og lemmer. Han syntes heller ikke at krigernes lodd i kamp-pausene var noe å misunne. Da måtte han jo mar­ sjere med våpen, utrustning og proviant på ryggen, tungt lastet som et esel. Ofte måtte han lide nød og drikke vann så urent at han ble syk av det. Og stadig kunne han risikere

DET NYE RIKE

175

å bli slått blå og blodig av befalets stokker. Nei, han hadde det mye bedre når han fikk gå hjemme og pløye sin egen åker og se grøden vokse. Men det ideelle for en egypter var å bli skriver hos farao eller hos en annen mektig herre. En egypter med flere sønner følte seg aldri så lykkelig som når han kunne få noen av dem ansatt i skrivertj eneste. Man har sammenlignet egypterne med kineserne, som også var et åkerdyrkende, fredelig og ytterst konservativt folk. Men savnet egypterne krigerske egenskaper, var de på den annen side heller ingen kulturødeleggende horder som hunner, vandaler, mongoler og enkelte andre krigerfolk. De var en helt igjennom kulturskapende slekt. Akku­ rat som Kinas urgamle kulturfolk, var egypterne også et humant folk. Ganske visst kunne de være harde mot underkuede folk, og i deres templer finnes bilder av krigs­ fanger som ofres til Amon. Men de belastet aldri sitt synde­ register med slike grusomheter som f. eks. assyrerne. Disse skar med forkjærlighet ører og neser av sine beseirede hender, de stakk øynene ut på dem eller Hådde dem levende, og siden skildret de slike «bedrifter» med stort velbehag i relieffer. Den fint dannede egypter vendte med redsel ansiktet bort fra slike grusomheter.

Med Ramses 2.s bortgang begynte en oppløsningstid i Egypt. Den kom både utenfra og innenfra. En indre fare var presteskapet, som suget til seg det meste av landets kraft. Ved gaver, for en vesentlig del fra kongene, hadde presteskapet samlet kolossale rikdommer. Allerede på det gamle rikes tid hadde dere templer en slik rikdom og makt at de til og med rådet over militærmakt med høyere og lavere offiserer, som skulle opprettholde orden i selve templet og på de godsene som hørte til. Senere fikk de også fengsler, noe som røpet at det blant templets undergivne kunne hende høyst verdslige ting. Da kongene av 12. dynasti ved Nubias erobring banet seg vei til gullgruvene i syd, fikk også templene sin andel av byttet. Men hierarkiets virkelig gylne tid begynte med det 18. dynastis asiatiske felttog. Innskriftene i Karnak forteller om hvilke rike

176

EGYPTERNE

Fra Amon-templet i Karnak med en av de store pylonene i bak­ grunnen og litt av «sfinksalléen», som forer fram til templet, i for­ grunnen.

gaver Totmose 3. da ga til Amons tempel. Det var åkrer og haver av den aller beste jorden med mengder av fe, det var gull og sølv, lasur og andre edle stener, det var også fangne asiater og negre i tusentall. De skulle arbeide på gudens åkrer, fylle hans forrådskammer med korn og spinne og veve for ham. Til slutt ga han til Amon tre av de erob­ rede byene i Syria. De skulle betale en årlig skatt til guden. Seti 1. og hans etterfølgere fortsatte på lignende måte. Som følge av de uhørte rikdommene som hopet seg opp i templene, ble Amons yppersteprest den mektigste mann i riket nest kongen, og de æresbevisninger som farao

DET NYE RIKE

177

viste denne mektige prelaten, var undertiden slike at man måtte spørre om hvem av de to som egentlig var herre i Egypt. Om de stadige rivningene, som må ha forekom­ met mellom kongen og ypperstepresten, har kildene natur­ ligvis ingenting å fortelle, men følgende lille notis kaster et ganske klart lys over situasjonen. En kvinne skulle være vitne i en sak om et tyveri, som var skjedd i huset til hennes far. På spørsmål om når tyveriet var begått, svarte hun at det var på den tid da Amons yppersteprest «var arg» på farao. Så mye farligere ble denne prestestat i staten, fordi verdigheten som Amons yppersteprest ble arvelig innen samme familie. En annen fare truet riket ved at den egyptiske hær på denne tiden for største delen besto av ut­ lendinger, og de var parat til å tjene den som betalte best. Tendensen til oppløsning viste seg først ved at de be­ sittelsene som Egypt hadde igjen i Asia, gikk tapt, den ene etter den andre. Kort etter 1100 f. Kr. ble den siste farao av 20. dynasti støtt fra tronen og etterfølgeren grun­ net et nytt dynasti, det 21. Dette klarte i ca. halvannet hundre år å beholde kongemakten i Tebe og Øvre-Egypt, mens andre konger regjerte i Nedre-Egypt med Tanis som hovedstad. Denne delingen av landet later imidlertid til å være skjedd ved fredelig overenskomst. Det 18. og 19. dynastis militærstat var, som den svenske egyptologen Pehr Lugn sier, «blitt forvandlet til et slags pavedømme under ledelse av den tebanske yppersteprest». Da prestedynastiet tok slutt ca. 950 f. Kr., ble faraonenes land i to hundre år behersket av et libysk dynasti og deretter i et halvt århundre av nubiske fyrster. Men disse ble et par ganger trengt ut av de assyriske storkongene. En mannsalder etter Ramses 2.s tid var det mektige hetitterrikets dager også talte. Det er mulig at det falt for «havfolkets» stormløp, som samtidig hjemsøkte Egypt. Hetitterriket ble løst opp i en mengde småstater. Like plutselig som hetittene viste seg på den historiske skue­ plass, like plutselig forsvinner dette folk i sine utilgjengelige

178

EGYPTERNE

fjelltrakter langt inne i Lilleasia. Siden har Lilleasias folk aldri greidd å få i stand en politisk samling til et helt rike. Ned gjennom tidene har de hatt ry for å være sunne og herdede folk, som skaffet tyrkerne deres beste soldatmateriell, men av den kultur som en gang blomstret i deres land, finnes bare noen fattige rester igjen. I egypternes fantasi levde hetitterriket ennå i århundrer etter at det var gått under. I et hyldningsdikt til Ramses 7. ca. 1150 f. Kr. heter det fremdeles på gammel vis: «Du trenger inn i hetittenes land. Du styrter deres fjell og høyder.» Og ennå på 500-tallet f. Kr., som man med en viss rett også kan kalle Egypts hellenske tid, ble det på en tempeldør i Tebe hugget inn et bilde av en egyptisk konge, som holder på å binde en fange, mens han sier til guden Min — som bl. a. var skytsgud for egyptere i frem­ med land: «Jeg lenker min fiende. Jeg kaster hetitten ned for deg. Han ligger der fengslet med sitt eget hår, foran deg. Sterk er skrekken for deg i hans knokler.»

DET GJENOPPRETTEDE RIKE Sais-tiden ca. 750—525 f. Kr.

År 663 f. Kr. klarte en innfødt fyrste fra Sais i deltalandet å fordrive de fremmede, dvs. assyrerne, fra Egypt. Han ble stamfar for det berømte 26. dynasti, som skulle gi Egypt en ny blomstring, en blomstring som for øvrig allerede var begynt under de nubiske fyrstene. Men egypternes nyskapende kulturelle kraft var uttømt. På alle områder — både innenfor vitenskap og kunst — tok man i stedet den ærefryktinngy elende fortiden i det gamle rike som mønster. Templer og gravbygg, statuer og vegg­ malerier fra Sais-tiden er blitt antatt å tilhøre det gamle rikes tid. Etterapingen er så fremragende utført at bare et øvet øye kan oppdage den. Med samme henførelse som renessansetidens lærde og kunstnere to tusen år senere, gjennomforsket man nå de urgamle bibliotekene, studerte de gamle kunstverkene og tok dem til mønster, eller

DET GJENOPPRETTEDE RIKE

179

simpelthen kopierte ,dem. Vi står overfor et gammelt kulturfolks bevisste forsøk på å gjenoppvekke en beundret fortid. Det er et svermeri for det antikke av samme slag som romantikkens begeistring for middelalderen med dens ballade- og romandiktning og dens psevdo-gotiske arki­ tektur. Utad blir Sais-tiden kjennetegnet ved en livlig samferd­ sel med andre land. Den greske historieskriveren Herodot forteller at kong Neko sendte fønikiske sjømenn på en oppdagelsesreise rundt Afrika. De seilte ut fra Det røde hav og klarte å ta seg fram rundt Afrikas sydspiss. Siden fulgte de vestkysten og fortsatte inn i Middelhavet. Det tok over to år før de kom tilbake til Egypt. Drømmen om et gjenoppvakt faraorike varte godt og vel et århundre. År 525 f. Kr. ble egypterne undertvunget av perserne. Da perserriket i sin tid falt for den unge greske erobreren Aleksander den store, fulgte Egypt med i seiersbyttet. Etter Aleksanders død ble det riket som han hadde tømret sammen i så stor hast, delt mellom hans feltherrer. (Se bd. 4, s. 146 ff.) Egypt gikk til Ptolemaios. Under hans og hans etterkommeres regjering opplevde Nil-landets folk tre strålende århundrer, til innbyrdes stridigheter svekket riket, og det ble et bytte for romerne år 31 f. Kr. Både ptolemeerne og de romerske keisere opptrådte med klok og sympatisk hensynsfullhet mot Egypts ærver­ dige kultur. De understøttet den oppfatning at de var de gamle faraoners etterfølgere, og at Egypt fremdeles var en nasjonalstat. De viste aktelse for egypternes religiøse fore­ stillinger og bygde store tempelbygg til ære for de gamle gudene. Av disse helligdommene fra ptolemeer-tiden er templet i Edfu, halvveis mellom Luxor og Aswan, det mest berømte. Av alle egyptiske gudshus er dette best bevart, og det gir derfor bedre enn noe annet tempel et anskuelig bilde av en stor egyptisk helligdom. For ennå i de siste århundrene før kristendommen så et egyptisk tempel med hensyn til planlegging nesten til punkt og prikke likedan ut som to tusen år tidligere. Så sterk var

180

EGYPTERNE

Det store Horus-templet i Edfu mellom Luxor og Aswan. Det er det best bevarte tempel i Egypt, men religiøse fanatikere har — der de har kunnet komme til — krasset ut ansiktene på guderelieffene.

egypternes konservatisme. Gjennom tusener av år var det en fremtredende egenskap hos dette folket, like uforstyrrelig som steinene i deres templer og pyramider. Ser man på Egypts skiftende historie, er og forblir hovedinntrykket at Nil-landets velstand og blomstring, dets materielle og åndelige kultur, har gått fram når en kraftig hånd har tatt ledelsen av det hele, men tilbake dersom riket falt fra hverandre i småstater. At det måtte være så, er i virkeligheten selvsagt i et land som Egypt, hvis velstand er helt avhengig av floden som flyter fram gjennom den smale stripen av dyrkbart land. Uten enighet og samarbeide må alt forfalle.

181 HVORDAN DEN EGYPTISKE FORTID FIKK NYTT LIV

Det var det unge franske språkgeniet Fr an 90 is Champollion som fant nøkkelen til hieroglyf enes gåte og åpnet adgangen til Egypts rike forhistorie. I 1500 år hadde denne nøkkelen vært forsvunnet også for Egypts eget folk. I og med sin overgang til kristendommen gikk nemlig egypterne også fullstendig over til en annen kulturverden. Deres urgamle kultur døde ut, og deres eiendommelige skrift likeså. De gikk opp i den orientalskfarvede greskromerske kulturkrets, som man pleier å kalle den bysantinske, og senere kom de under arabisk innflytelse.

Ville hypoteser og virkelighet

Så lenge man ikke kunne tyde hieroglyfene, fantes det et slags hemmelighetsfullt forheng mellom nåtiden og Nil-landets kulturelle storhetstid. De forsøk som først ble gjort på å tyde hieroglyfene, overgikk hverandre i tåpelig­ het. Man hadde satt seg i hodet at hieroglyfene var sym­ bolske tegn, hvis tydning bare var kjent av noen få inn­ vidde. Altså noe i samme retning som våre helleristninger. Når man prøvde å tyde hieroglyf-tekstene, tenkte man derfor ikke på muligheten av å kunne lese skrift, men man forsøkte å løse rebuser, prøvde å finne hemmelige religi­ øse sannheter som var skjult for den profane hop. På 1600-tallet fremla således en lærd og på flere områder fremstående jesuittpater følgende tydning av en liten gruppe på tilsammen 7 — sier og skriver — syv hieroglyftegn: «Skaperen av all fruktbarhet og vegetasjon er guden Osiris, hvis avlekraft drar den hellige Mophta fra himmelen inn i sitt rike.» Vi, en senere tids barn, vet nå at de syv hemmelighetsfulle tegnene betyr ordet «autokrator»: selv­ hersker, en av titlene til de romerske keisere. På en grunnvoll av lignende språkvitenskapelige resultater bygde man videre og kom bl. a. til ville slutninger om et nært slektskap mellom egyptere og kinesere. Man mente at

182

EGYPTERNE

kineserne var flyttet ut fra Egypt, og at deres skrift var oppstått av hieroglyfene, disse burde derfor oversettes ved hjelp av kinesiske ordbøker! Det var lignende hypoteser som fikk den bitende sati­ rikeren Voltaire til å komme med sitt bekjente utfall mot slike etymologer som finner slektskap mellom ord ved «fullstendig å se bort fra vokalene og ikke ta noe videre hensyn til konsonantene». Nå vet vi bedre beskjed både om de kinesiske og de gamle egyptiske skrifttegn. Vi vet også at egypternes skrift oppsto nøyaktig på samme måte som hos alle andre folk, nemlig som billedskrift. Akkurat som barn pleier å gjøre, har også folkene i sin barndom skrevet ved å tegne bilder, som skulle gi uttrykk for deres tanker. Mange folkeslag, f. eks. indianerne, er aldri kommet over dette billedskriftstadiet. Men egypterne var allerede nådd lenger i de eldste skriftprøver vi kjenner fra deres hånd. De var riktignok ikke kommet helt over billedskriftstadiet. Men billedskriften var allerede da i det vesentlige blitt forvand­ let dels til stavelsesskrift, dels til bokstavskrift, dvs. at hvert billedtegn, hver hieroglyf, betegnet en stavelse eller bare en lyd. På rent billedskriftstadium står slike hieroglyfer som teg­ net for ordet «okse» • «plog» > «hus» i—i, «ansikt»

Q , «øye»

, «sol» ©, og «måne»

.

Også abstrakte begreper og verber ble gjengitt ved hjelp av slike bilder: Således betydde en lilje tyt «ØvreEgypt», mens Nedre-Egypt ble symbolisert ved papyrusstengler . En palmegren betydde «år». Verbet «spise» betegnet man ved en sittende mann som førte høyre hånd til munnen , «høre» ved bildet av et kuøre , «gråte» ved et gråtende øye

, «gå» ved to gående

ben , verbet «eldes» ved en gammel mann som støtter seg på en stav rø . Ville egypterne betegne

HVORDAN DEN EGYPTISKE FORTID FIKK NYTT LIV

183

verbet fly, risset han en flyvende fugl . «Finne» gjenga han med en ibisfugl, som plukket mat. Ordet «herske» ble betegnet med et scepter

, ordet «kamp»

med en arm som holdt en kampklubbe, og en annen arm som holdt et skjold osv. Av billedskriften ble som sagt stavelsesskriften ut­ viklet. Ved det er imidlertid å merke at akkurat som i de semittiske språk var det også i det egyptiske språk opp­ rinnelig bare konsonantene som ble skrevet. Først i den senere tid, og kanskje under gresk innflytelse, innførte man tegn for vokalene, og til en begynnelse gjorde man bare dette i fremmede navn. Siden man altså opprinnelig ikke betegnet vokalene, kunne f. eks. tegnet for ansikt Q , som på egyptisk het hor også bety hor = «slå opp» (et telt), hir = proposisjonen «på», hri = «den øvre» ja, det kunne brukes i ennå flere betydninger, ganske likegyldig hvilke vokaler det var spørsmål om i ordet, bare dets form besto av bokstavene h 4- r. Det er ganske som om vi ville betegne ordet «bred» med bildet av et brød, eller om vi ville uttrykke begrepet «hard» med bildet av en hyrde. Tegnet var altså blitt forvandlet fra et billedtegn til et stavelsestegn. På samme måten ble tegnet for «hus» r .□ , som på egyptisk heter per, for­ vandlet til stavelsestegn for p -f- r. Fluesfnekkeren

som det later til har hett mas, ble tegnet for m + s osv. Nå fantes det imidlertid en hel del egyptiske ord som besto av bare en konsonant ved siden av en vokal, som kå: høyde, ro: munn, sché: sjø, ta: brød. Siden vokallyden ikke ble betegnet, så ble hieroglyfftegnet for hvert av disse ordene et lydtegn. Bildet av en høyde N ble tegnet for k, bildet av munnen ble tegnet for r, sch-lyden ble fremstilt ved tegnet for sjø c> , og t-lyden ved tegnet for brød o . På denne og lignende måter fikk man etter hvert fram et helt hieroglyfalfabet, som besto av 24 konsonanttegn. Dermed var begynnelsen gjort til en oppfinnelse som har hatt den mest gjennom-

184

EGYPTERNE

Dette utsnittet av en hieroglyftekst i templet i Karnak viser noen av de hieroglyfene som er vist på de to foregående sidene. Vi finner igjen både ansiktet, huset, liljen, brødet og fluesmekkeren. Nederst i venstre hjørne står tre hieroglyfer innenfor en oval ramme — en såkalt cartouche. I den står faraos navn, i dette tilfelle Sesostris. Da forskerne oppdaget at hieroglyfene innenfor disse cartouchene alltid var navn på konger eller dronninger, var man kommet et stykke på vei i tydningen av hieroglyfene (se s. 190).

gripende kulturelle betydning, en oppfinnelse som senere ble utviklet videre av semittiske folkeslag, hvis bokstav­ skrift er moderalfabetet til alle nåtidsalfabeter. Nå kan man synes at når egypterne hadde nådd så langt i forenklingen av sin skrif t som til å skaffe seg de 24 skrift­

HVORDAN DEN EGYPTISKE FORTID FIKK NYTT LIV

185

tegn som her er nevnt, så kunne de ha kastet bort all billedskrift og alle stavelsestegn, og ha skrevet alle ord med bokstaver. Men det gjorde de ikke. Dels holdt dette folk med en uvanlig seighet fast ved alt gammelt og ær­ verdig, dels var det jo også en stor arbeidsbesparelse å kunne risse inn et helt ord eller en hel stavelse ved hjelp av bare et tegn. Derfor er hieroglyfskriften en blanding av billedskrift, stavelsestegn og bokstaver. Men dette var også en av grunnene til at den ble så vanske­ lig å tyde. Det greidde seg ikke med 24 bokstaver, som man bare hadde å lære seg for å kunne lese, for alt i alt inneholder hieroglyfskriften et halvt tusen forskjellige tegn, ja mer, hvis man regner med en del tegn som sjelden brukes. Men vanskelighetene med å lese hieroglyftekstene er, som vi siden skal se, ikke slutt med det. Etter hvert som egypterne gikk over fra å risse hiero­ glyfene i stein, og mer og mer skrev med penn på papyrus, og begynte å bruke skrift i brev, kontrakter og lignende, ble hieroglyfene litt etter litt sterkt forenklet og bundet sammen med hverandre, aldeles som i vår egen skrive­ måte, når man sammenligner den med trykte bokstaver. Denne kursivskriften ble senere enda mer forenklet og ble en såkalt alminnelig folkeskrift. Nøkkelen funnet!

Det var Napoleon Bonapartes inngripen i Egypts skjebne som skulle gi impulsen til et vitenskapelig studium av Nil-landets forhistorie og fremfor alt til løsningen av hieroglyfenes gåter. Fra denne verdenshistoriske begivenhet regner den egyptologiske vitenskap sine eldste aner. Bonaparte hadde lenge hatt et godt øye til Egypt, landet mellom to verdenshav, av hvilke det ene er inngangs­ porten til Vesten og det andre til Østen. Kunne Frank­ rike gjøre seg til herre over denne del av verden, ville det ha vunnet et uvurderlig overtak over Storbritannia, som var dets farlige medbeiler til sjøs. En sommerdag 1798 kom den lille korsikaneren i spissen for en stor flåte,

186

EGYPTERNE

som landsatte tropper i Aleksandrias havn. Det store fore­ tagende som den unge verdenserobreren satte i gang, lyktes også, men bare for en tid. Den britiske flåten ble for sterk for ham. Men selv om Bonapartes egyptiske ekspedisjon ikke førte til noe varig resultat i politisk henseende, fikk den så mye større og varigere betydning for vitenskapen. — Egypts fortid ble vekket til nytt liv. Den franske flåten førte nemlig ikke bare med seg soldater, men også en hel stab av vitenskapsmenn og kunstnere, som hadde fått til oppgave å gjennomforske både det da­ værende og det gamle Egypt. For en så vidtskuende ånd som Napoleons var det nemlig klart at kjennskapet til Egypts tidligere utvikling ville bli en uvurderlig hjelp ved bedømmelsen av hvordan man best skulle kunne forme fremtiden i den nye franske provins. I Kairo ble det grunn­ lagt et egyptisk institutt, og ennå i dag står vi grepet av beundring over den rikdom av egyptologiske samlinger som de franske lærde klarte å etablere i den korte tiden ekspedi­ sjonen varte. Hovedresultatet av deres arbeide er samlet i et verk på 38 bind, «Description de 1’Egypte». Det hører til den grunnleggende litteratur innen egyptologien, skjønt det naturligvis ikke fyller nåtidens krav til vitenskapelig nøy­ aktighet. Ved den franske armés endelige kapitulasjon hav­ net imidlertid de fleste fortidsfunn i britenes hender, og de danner nå grunnvollen for den storartede egyptolo­ giske samlingen i British Museum i London. Det merkeligste av alle de funn som nå ble gjort — og som noensinne er gjort i Egypt — var en finpolert svart basaltstein, som skulle gi nøkkelen til den store gåten. Den ble funnet av franske soldater under befestningsarbeidet i den lille havnebyen Bosette, øst for Aleksandria. Den er gått inn i historien under navnet Bosette-steinen, og det merkelige ved den er at den har tre forskjellige innskrifter. Øverst er det hieroglyfer, nedenfor andre egyp­ tiske skrifttegn — en kursivskrift som man før hadde sett på papyrusblad — og nederst en innskrift på gresk. Den siste hadde de lærde ingen vanskelighet med å tyde. Den inneholder en beslutning som ble fattet av en egyptisk

HVORDAN DEN EGYPTISKE FORTID FIKK NYTT LIV

187

forsamling av prester i Memfis år 196 f. Kr. under kong Ptolemaios 5.s regjering. Kongen hadde, heter det, vært så nådig mot sine undersåtter å frita dem for flere skatter, og ved det hadde han øket deres velstand. Derimot hadde han stadfestet de årlige skattene til templene og alle de

"XJ&&TIl tXlh Id'» « r;iK- ♦*

Sa

»*’:i •=', ... i.i•xx*

«««