Roma 2 [6] 8202040876, 8202041090 [PDF]

Zitiervorschau

CARL GRIMBERG

MENNESKENES LIV OG HISTORIE FEMTE UTGAVE

Bind 6 ROMA

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

«MENNESKENES LIV OG HISTORIE» ER SATT MED 10 PKT. MONOTYPE ANTIKVA NR. 44. SATS

OG INNBINDING ER UTFØRT I A/S NORBOK, OSLO/GJØVIK. TEKSTEN ER TRYKT I OFFSET OSLO

1979.

PÅ

HUNSCOTE

AV GRØNDAHL & SØN,

FRA HUNSFOS

FABRIKKER,

VENNESLA. BIND VED REIDAR GJØRVEN

DEN NORSKE UTGAVE UNDER REDAKSJON AV REKTOR HAAKON HOLMBOE

BILLEDREDAKTØR: ANDERS RØHR

ISBN 82-02-04087-6 (ib.) ISBN 82-02-04109-0 (komplett)

GJØVIK BIBLIOTEK —Kopper ud avd&liiVJ

Va x w\aa

FORORD

I dette bindet har lektor Bernhard Hagtvedt over­ satt kapitlet «Keisertiden» til og med «Roman og satire i sølvalderen», bortsett fra avsnittet «Den latinske poesis gullalder» som cand. mag. Lotte Holmboe har ansvaret for. Hvor intet annet er sagt, er litteratursitatene i dette avsnittet omsatt til norsk av André Bjerke. I resten av bindet har mag. art. Axel Seeberg under sin overføring av stoffet til norsk, innarbeidet en del av de resultater som arkeologer og andre forskere er kommet fram til i tiden etter at Grimberg skrev sin verdenshistorie. Det gjelder særlig avsnittet «De første kristne», som er noe utvidet for å gi leseren en mer fyldestgjørende karakteri­ stikk av den religiøse situasjon i keisertiden. Det nye stof­ fet støtter seg vesentlig på S. Eitrems bok «Mysteriereligioner i antikken». Under omtalen av keiser Trajan har magister Seeberg føyet til en grundigere redegjørelse for byggearbeidene i Roma og Ostia slik de er klarlagt ved utgravninger etter Den annen verdenskrig. Mosaikkfunnene som er gjort ved Piazza Armerina på Sicilia og i keiserpalassene fra senantikken i 60-årene, har også fått en kort omtale i forbindelse med avsnittet om Diokletian. Dessuten er resultatene av utgravningene av Hagios Georgios i Saloniki omtalt i avsnittet «Kristendommens endelige seier». J. W. CAPPELENS FORLAG

INNHOLD

KEISERTIDEN....................................................................... Augustus ....................................................................................

9 9

Prinsipatet, 9. Janustemplet stenges, 18. Augustus’ virksom­ het som sosialreformator, 28. Germanerne, 33. Familiesorger og bekymringer, 47. «Så klapp da i hendene!», 54.

Den latinske poesis gullalder ...............................................

58

Vergil, 60. Horats, 77. Properts, 86. Tibull, 90. Ovid, 92.

Tiberius ...................................................................................... Caligula......................................................................................... Claudius ...................................................................................... Seneca........................................................................................... Nero ............................................................................................. Roman og satire i sølvalderen............................................

102 122 133 143 148 176

Romanen, 176. Sølvalderens satirikere, 179.

De første kristne ..................................................................... 190 Keiserne av det flaviske dynasti........................................ 214 Flavius Vespasian, 214. Titus, 226. Domitian, 229.

I Pompeii og Herculaneum ................................................. 241 Keisertidens store århundre ................................................. 260 Nerva og Trajan, 260. Hadrian, 279. Antoninus Pins og Marcus xXurelius, 295.

Lukianos. Antikkens siste store forfatter........................ 308 VERDENSRIKET BEGYNNER Å RAKNE I SØM­ MENE .................................................................................... 324 Soldatkeisernes tid (180—284) . . ........................................ 324 En ny Nero, 324. Militærdespotiet under det severiske dyna­ sti, 328. Militæranarkiet, 346.

Domiiiatet .................................................................................. 362 Diokletian — en ny Augustus, 362. Konstantin den store, 383. Konstantins familie og Julian den frafalne, 398. Kristen­ dommens endelige seier, 415.

KART Roma............................................................................. 112 Det romerske Germania............................................ 240 Romerriket i keisertiden .......................................... 424

Glassvase fra romersk keisertid.

KEISERTIDEN

AUGUSTUS

Prinsipatet Slaget ved Actium er et av verdenshistoriens store vendepunkter. Der ble romerrikets skjebne avgjort for lange tider. Etter dette slaget og Antonias’ død sto Octavianus alene i spissen for romerrikets militærmakt uten at noen kunne gjøre ham rangen stridig. Dermed var han også herre over selve riket, for hos hæren lå den virkelige makt. Republikken var død, den livskraftigste republikk som verden noen gang hadde sett. Nesten fem hundre år gammel var den blitt. Å vekke den opp fra de døde var ganske ugjørlig. Optimatenes ledere var blitt full­ stendig utryddet ved borgerkriger og proskripsjoner. Og romerfolket, slik man så det i folkeforsamlingen, var et hav, hvis bølger ble drevet hit og dit av tilfeldige vind­ kast, et folk på forsorg, hvis «vilje» lå i den manns hånd som ga dem mat og underholdning. Den eneste yrkes­ gruppe som betydde noe i politisk henseende, var den mili­ tære. For lengst var det kommet dit hen at hærens hjerte ikke tilhørte republikken, men feltherren. Gjen­ tatte ganger hadde det derfor også vist seg at hvis ikke en kraftig hånd holdt de væpnede styrker i tømme, ble disse øyeblikkelig en fare for sivilbefolkningen, som det jo Colosseum i Roma, påbegynt av keiser Vespasian i år 72 og fullført av hans sønn Titus i år 80. Bygningen, som er det mektigste minnes­ merke fra oldtidens Roma, ble tillagt følgende betydning av Lord Byron: «While stands the Coliseum, Rome shall stand; When falls the Coliseum, Rome shall fall; And when Rome falls — the World».

10

KEISERTIDEN

Xugustusbuen i Rimini, oldtidens Ariminum. Buen er reist i år 27 f. Kr. til ære for keiseren og hans veibygging. Den står der hvor Via Flaminia fra Roma går over i Via Aemilia, som var hovedveien nordover gjennom Gallia cisalpina.

egentlig var deres oppgave å beskytte. Når som helst kunne da hæren oppløse seg i røverbander. Også av hensyn til provinsene og utenrikspoli­ tikken var det nødvendig å holde hæren i tømme. De gamle republikanske institusjoner dudde ikke for et verdensrike. De umuliggjorde både en fast og enhetlig ledelse av utenrikspolitikken og en sunn forvaltning av provinsene. Det ærverdige senatet var, som Johan Berg­ man bemerker, i virkeligheten bare Romas bystyre, og folkeforsamlingen det kommunale almannamøte. «Romerstaten hadde vokst fra småby til verdensrike, men styre­ formen var fremdeles småbyens.» Verdensriket trengte en mann som hadde øye for hele rikets ve og vel, og som kunne gjøre slutt på den aristokratiske partipolitikk som forvandlet statsmakten til et monopol for en privi­ ligert overklasse. Etterat Romas optimater hadde mistet den selvdisiplin som den gammelromerske republikanske ånd

AUGUSTUS

11

ga dem i republikkens storhetstid, måtte embedsmennene ha en mann over seg som kunne holde dem i ørene. Hvis man blåste nytt liv i den gamle forfatningen, ville det uten tvil føre til nye borgerkriger. Hvis romerriket skulle fortsette å bestå, var det derfor uomgjengelig nød­ vendig at en kraftig vilje styrte det hele. Og denne ene vilje kunne på dette tidspunkt vanskelig bli noen annen enn Octavianus’. Etter at han var kommet tilbake fra Egypt, arbeidet han på å gi romerriket en ny forfatning. År 27 f. Kr. var arbeidet ferdig. Han nedla den ekstraordinære myn­ dighet han hadde hatt som triumvir, og «ga staten tilbake til senatet og folket», dvs. at han gjenopprettet den repu­ blikanske forfatning —- i navnet. Et takknemlig senat ga ham hedersnavnet Augustus, «den opphøyede», den som man skylder ære og respekt. Augustus var en forsiktig og måteholden natur som gjerne ga avkall på monarkiets glans hvis han derved kunne vinne en tryggere makt­ stilling. «Skuespillet skulle virke oppbyggelig, men det var bare en komedie,» sier den franske historiefilosofen Leon Homo. «Den store skuespilleren gjennomførte imid­ lertid sin rolle med overlegen dyktighet.» Om denne betydningsfulle begivenhet i Romas historie forteller et merkelig dokument som gjennom seklene er blitt bevart i et tempel, bygd til Augustus’ ære av takk­ nemlige undersåtter i Ancyra (Ankara). Tempelinnskriften inneholder en oversikt over Augustus’ historie, forfattet av ham selv kort før han døde. Selve originalen var innrisset på to kobbertavler som skulle anbringes foran hans mauso­ leum på Marsmarken. Berømte forbilder hadde han i egyptiske faraoner, assyrerkonger og persiske storkonger. Man kan f. eks. tenke på den berømte innskriften til Dareios 1. på Behistunklippen! (Bd. 2, s. 29). Augustus’ originalinnskrift er gått tapt, men teksten kjenner man likevel nesten fullstendig, fordi man har betydelige fragmenter av den avskrift som fantes på veggene i det forholdsvis vel bevarte templet i Ancyra. I den senere tid har man i andre templer i Lilleasia funnet

12

KEISERTIDEN

mindre, kompletterende fragmenter av avskrifter, som har bidratt til tydningen av den eldre. Mommsen, som uten sammenligning har innlagt seg den største fortjeneste av tydningen av dette dokumentet, sier om det: «Tyngre enn alle andre romerske innskrifter veier denne ene, dron­ ningen blant dem alle.» Denne redegjørelse for hoved­ trekkene i fredskeiserens innsats i sin lange regjerings­ tid er avfattet i et verdig språk, og innholdet er saklig, uten utsmykninger og superlativer. Den er derfor monu­ mental i ordets egentlige betydning. Den inneholder ikke et overflødig ord, og ofte er stilen lakonisk knapp. Men den sakkyndige kan mellom linjene lese adskillig som ikke står der. Hva sies f. eks. om proskripsjonene i Augustus’ ungdom? Ikke ett ord. Motgang og nederlag omtales heller ikke, og derfor står opplysningen om at Augustus utvidet riket til Elben, ukorrigert. Men på den annen side blir ikke de mislykkede forsøk unnskyldt eller forskjønnet, slik som ofte er tilfelle i den slags innskrifter. Augustus var ingen tilhenger av klingende fraser. Han hadde et navn på den slags som får en til å tenke på det gamle ordtaket om selvros: han kalte slike stilblomster for «stank». Mommsen har satt betegnelsen prinsipatet på den nye forfatning som Augustus ga romerriket. Herskeren er princeps civium, den første borger, slik Perikles var det i det attiske rike. Han er også princeps senatus, den første i senatet. Augustus sier i den omtalte selv­ biografien: «Etter denne tid var jeg den første mann i Roma, men jeg hadde ikke større makt enn noen annen av de borgere som til enhver tid bekledde et embede sammen med meg.» Princeps er altså mer æret enn de andre borgerne, men enevoldshersker er han ikke. Liksom alle andre romere er han underkastet statens lover. I likhet med de andre innbyggerne i Roma avga også Au«Innskriftenes dronning» er disse marmorplatene fra Ancyra (Ankara) blitt kalt. Innskriften er en kopi av den selvbiografi Augustus lot inngravere på to kobbertavler som skulle settes på hans mausoleum i Roma. Kobbertavlene er borte, men denne innskriften, supplert med funn fra andre byer, har gitt oss et fyldig bilde av Augustus’ syn på sin innsats som romerrikets herre i 57 år.

14

KEISERTIDEN

gustus stemme i den tribus der han bodde. Princeps hadde fått sin makt av folket på samme måte som de andre statsembedsmenn, konsuler, pretorer, stattholdere osv., bare med den forskjell at han i sin person forente mange myndigheter som aldri tidligere hadde vært tillagt en og samme embedsmann. Av ordet «princeps» kommer vårt «prins». Det ble ikke egentlig brukt som titel for herskeren. I stedet brukte man «Cæsar», vårt «keiser». Augustus og hans nærmeste etterfølgere hørte nemlig gjennom adopsjon til Cæsars ætt og bar derfor alle sammen navnet Cæsar. Litt etter litt gikk dette navnet over til å bli en titel. Kjernepunktet i Augustus’ makt var at han hadde overkommandoen over hæren med den derav følgende makt over krig og fred. Hans innflytelse på det indre styre berodde først og fremst på at han lot seg velge til folketribun på livstid. I og med det kunne han stanse enhver beslutning i senat og folkeforsamling, og hans person var hellig og ukrenkelig. «Tyrannmord» kunne ikke lenger komme på tale. «Tribunmakten var,» sier Kromayer, «den lille dråpe demokrati som ble blandet i selvherskerdømmet.» Augustus roste seg av å ha vekket romerrepublikken til live igjen. I virkeligheten var prinsipatet et tilslørt monarki. Hele statsmaskineriet var fullstendig avhengig av princeps’ personlige dyktighet. Augustus hadde bare vært tilstrekkelig diplomatisk til å godta en vakker illu­ sjon fordi den fremdeles betydde så meget for mange, illusjonen om at republikken fortsatt besto. Av Idus Martiæ lærte Augustus ikke kjærlighet til repu­ blikken, men forsiktighet. Han lærte seg å hylle sine gjerninger inn i vakre talemåter som tidens toneangivende mennesker kunne godta. Hadde han derimot tont rent flagg, hadde han hensynsløst kastet vrak på de republi­ kanske symboler, ville følgene ha blitt nye revolusjoner og nye blodsutgytelser. Den ekstraordinære myndighet som Augustus nedla i år 27 f. Kr., var makten som triumvir med den uinn-

AUGUSTUS

15

Den keiserlige familie, omgitt av hoffolk og presteskap på vei til et statsoffer som Augustus selv skal foreta i egenskap av pontifex maximus (yppersteprest). Utsnitt av et relieff på Ara pacis. Mannen med øksen (victimarius) er han som skal drepe tyren ved hovedofferet. Legg ellers merke til at medlemmene av keiserhoffet har trukket en flik av togaen over hodet (cfr. illustr. s. 29). Selve offerhandlingen foregår til venstre for dette utsnittet. Ara pacis (fredsalteret) hvor dette relieffet er hentet fra, ble reist etter senatets beslutning som en takk til Augustus da riket var kommet til ro etter borgerkrigene. Murveggene rundt alteret, som sto på Marsmarken, var dekket av relieffer med historisk og religiøst innhold.

skrenkede militære myndighet. Et slikt maktmiddel hadde han ikke lenger behov for, etterat det avgjørende slaget hadde stått. Men det betydde på ingen måte at den gamle republikanske forfatning igjen trådte i funksjon — uten i navnet. I hele sin lange regjeringstid gjorde Augustus ikke et eneste forsøk på å gi senatet tilbake den selvsten­ dige maktstilling som den ærverdige institusjonen tidligere hadde hatt. Og aldri ga han fra seg overkommandoen over de militære styrker. Til enhver tid kunne han derfor slå ned alle forsøk på opposisjon. Dette er sakens kjerne, som allerede Ranke fremholdt. At Augustus siden kunne omgås senatorene på tilsynelatende like fot, betyr like lite for maktspørsmålet som de ytre æresbevisninger som han lot statsembedsmennene bli delaktige i. Deres rettigheter og maktområde gikk ikkeo lenger enn o o o

16

KEISERTIDEN

princeps bestemte. Man kan bare sammenligne en konsuls stilling i det republikanske og det keiserlige Roma: hvilken faktisk makt i det første tilfelle, hvilken fm titel i det siste! At Augustus så lite behøvde å bekymre seg om sin egen titel, er det beste bevis på hvor sikker hans makt­ stilling var. Han er i dette et motstykke til Perikles. Den norske oldtidshistoriker Johan Peter Weisse har sammenlignet de republikanske former med «keiserens nye klær». Prinsipatet er også treffende blitt sammen­ lignet med et Janus-hode. Det ene ansikt, det offisielle, vender mot tilskueren, det andre mot virkeligheten. Viktor Rydberg har på en mesterlig måte karakterisert Augustus’ følelser for republikken: han «beundret den, fordi ingen ville gjenopprette den, elsket dens minner, fordi de lå så langt borte, hinsides borgerkrigene og diktaturene. Det var en platonisk kjærlighet, en beundring på avstand. En trenger ikke hykle den slags følelser, for de kommer ikke i strid med egeninteressen.» I teorien varte det fremdeles mange hundre år før republikken forsvant. Ord er mer seiglivede enn realiteter. Offisielt var keiseren bare republikkens valgte president. Han var dens høyeste embedsmann. Takket være sin makt som tribun var han ukrenkelig, og i kraft av sin kommandostilling over hæren kunne han gi sin vilje det tilstrekkelige ettertrykk. Når man hyllet Augustus som «fedrelandets far», gråt han av glede; men da folket engang i begeistringsrus ville tvinge på ham titelen «diktator» og de 24 fasces, diktatorens symboler, kastet han seg på kne, rev av seg togaen og bønnfalt med blottet bryst om å bli skånet for en ver­ dighet som det klebet så mange blodige minner ved. «Det var,» bemerker Theodor Birt med fin ironi, «den eneste lidenskapelige scene i hele hans liv.» Augustus hadde enkle, borgerlige vaner. Hans bolig var uten ethvert spor av luksus, og måltidene var spar­ tanske både m. h. t. mat og drikke. Helst ville han bare spise noen skiver grovt brød, litt fisk og noen druer eller grønne fikener som han gjerne selv plukket fra trærne.

AUGUSTUS

17

Han var stolt over å gå med klær som hans hustru og datter egenhendig hadde vevd og sydd. Alle mennesker kunne få foretrede for ham. Da en svært forskrekket mann en gang overrakte ham et bønnskrift, satte den folkelige keiser mot i ham med et smil og en vennlig bemerkning: «Du rekker meg det jo som om du skulle gi noe til en elefant.» Julius Cæsar hadde utfordret senatorene ved å kreve at de skulle reise seg når han trådte inn i Curia. Augustus nødet dem til å bli sittende rolig, både når han kom og når han gikk. Man hadde bebreidet Cæsar at han satt oppslukt av regjeringsdokumenter under de skuespill han arrangerte for folket. Augustus på sin side lot seg tilsynelatende svært fornøyet kjede i hjel under folkeforlystelsene og viste demonstrativt sin glede når italiske atleter beseiret hellenske, mens Antonius hadde vakt forargelse ved å foretrekke de hellenske. Derfor stilte Augustus seg også avgjort mot den overdrevne be­ geistring for alt egyptisk. Han nektet tilmed å gjøre Apis sin oppvartning og tillot heller ikke egyptiske hellig­ dommer i Roma. Når Augustus’ politikk bar så rike frukter, skyldes det imidlertid ikke bare hans kloke måtehold; forholdene var også på mange måter annerledes og gunstigere enn i Cæsars dager. Den romerske historieskriveren Tacitus ut­ trykker det shk: «Det fantes på denne tid neppe en romer som hadde opplevd republikken.» Den generasjon som Cæsar hadde villet beherske, var derimot født og oppvokst i troen på republikkens evige eksistens; på den troen var det Cæsars geni hadde lidt skibbrudd. «Etter slaget ved Actium levde ikke lenger de menneskene som hadde opp­ trådt på frihetens scene og sett republikken. En tyveårig, blodig borgerkrig hadde oppslukt så godt som alle sammen. Den nye generasjon gikk ikke lenger tilbake i tiden enn til Cæsar. Den første lyd som nådde dens orer, var jubelen over seirene ved Farsalos, Tapsus og Munda; det første syn som møtte dens øyne, var proskripsjonene. Dette slektledd hadde vokst opp under plyndringer og blodbad 2. Grimberg VI.

18

KEISERTIDEN

og i tyve år levd i en stadig redsel for liv og eiendom. Slekten tørstet etter trygghet og ro og var villig til å ofre alt for å få leve i fred. Det var ingen ting i fortiden som appellerte til den, slik tilfellet hadde vært med Cæsars eldre samtidige.»

Janustemplet stenges Augustus’ regjeringstid ble for romerriket en riktig gull­ alder med fred på jorden. Da Augustus kom tilbake etter seieren over Antonius og Kleopatra, kunne Janustemplet stenges igjen for første gang på to hundre år til tegn på at hele jorden levde i fred under beskyttelse av de romerske våpen. Verden pustet lettere, befridd fra krigens mare, og fra hele riket strømmet takkeskrivelser til den mann som hadde gitt menneskeslekten nytt håp. Det er et tidenes tegn at nettopp nå fødtes stifteren av den religion som forkynner menneskenes brorskap, uavhengig av stand, nasjonalitet og rase. Men hvorledes skulle det bli mulig å holde de uensartede og særpregede provinsene samlet i ett rike? Det var keiserdømmets største og vanskeligste oppgave. Fra Cantabria i vest, der et vilt og frihetselskende folk levde blant sine utilgjengelige fjell, til Antiokia og Efesos i øst, med deres bløtaktige og tyranniserte hel­ lenere, fantes folk i alle utviklingsstadier, fra primitivt barbari til den mest raffinerte kultur. Til og med på den italienske halvøy fantes det folk som neppe hadde hevet seg over dyrestadiet. Poseidonios, en geograf fra republikkens siste tid, gir f. eks. følgende beskrivelse av ligurene, et folk i den nordvestlige del av halvøya: «De bor i et vilt og fattig land. Jorden er så stenet at man stadig støter på sten under arbeidet. Tungt arbeid og stadig nød gjør ligurenes liv ulykkelig og.slitsomt og deres legemer senete og magre. Kvinnene må slite like hårdt som mennene. Det har hendt at en kvinne har født et barn

AUGUSTUS

19

på åkeren, dekket over det med løv og straks vendt til­ bake til sitt arbeid for ikke å gå glipp av daglønnen. Mangelen på brødkorn må oppveies gjennom jakt. De klatrer i fjellene som geiter. De som bor oppe i fjellene, lever utelukkende av kjøtt og ville urter, for der vokser hverken korn eller vin. Ved kysten vokser derimot litt vindruer, men de er beske og smaker som tjære. Ligurene bor i elendige tre- og sivhytter, men som oftest i naturlige grotter. Kvinnene er sterke og forslagne som menn, og men­ nene er som ville Augustus-kamé. Diademet keiseren bæ­ dyr.» viser at det er et gresk arbeid. Vanskelighetene rer Diademet var et herskersymbol som de ved å holde sammen hellenistiske fyrster bar. I Roma ville en mengde folk på Augustus aldri latt seg fremstille med det. helt forskjellige ut­ viklingstrinn ble ytterligere økt ved at det fantes så mange forskjellige språk. Riktignok hersket gresk i rikets østlige halvdel, men latinen vant bare litt etter litt innpass i den vestlige. At det lyktes for keiserdømmet å vinne så ulikeartede elementer for riket, kom av at det fortsatte Cæsars politikk som hadde tatt sikte på å gagne hele riket. Pro­ vinsenes plageånder og blodsugere ble stilt under oppsikt. Ved hyppige reiser til de forskjellige deler av riket dannet Augustus seg sin personlige oppfatning om deres behov, fordelte skatter og pålegg mer rettferdig og passet på at de nødvendige reformer ble gjennomført, og at embedsmennene oppførte seg slik de burde. For keiser Augustus

20

KEISERTIDEN

Dette relieffet fra Ara pacis Augustae (se s. 15) viser den fruktbare «Moder Jord» (Tellus) med to barn på fanget og frukt i skjødet. Oksen og lammet foran henne symboliserer fedrift og landbruk. De to andre kvinneskikkelsene symboliserer luften og havet.

var alle verdensrikets innbyggere likeberettigede under­ såtter. Et av de merkeligste tilfellene av inngrep fra Augustus’ side mot vilkårlige embedsmenn gjaldt en stattholder i Egypt som hadde karret til seg urimelig mange penger. Fordi denne stattholderen var en rå og ubehøvlet opp­ komling, ville han bruke pengene sine på den mest mulig oppsiktsvekkende måte. Det lyktes ham å gjøre seg berømt ved å bruke en fabelaktig sum til innkjøp av en vaktel1 som var aleksandrinernes yndling fordi den kampglade lille fuglen inntil da hadde seiret i alle vaktelkamper. Men da dyret var hans, stekte han det. På keiserens befaling fikk han lide døden for sin uintelligente råskap. Det ble snart påtagelige virkninger av denne omsorg fra aller høyeste hold. Provinsene utviklet seg til blomst­ rende kulturland, fylt av arbeidslyst og foretagsomhet. «For de stakkars utplyndrede provinsboerne var det som å komme ut av helvete,» sier en engelsk historiker. Den 1 17—19 cm lang hønsefugl av fasanfamilien.

AUGUSTUS

21

eneste unntagelsen var Hellas. Hellenerne var så medtatt av alt de hadde måttet gjennomgå, at de ikke på lange tider hadde krefter til å reise seg fra forfallet. Men den hellenske kultur erobret daglig nye områder innenfor romerrikets grenser og påvirket stadig sterkere romernes livssyn og skikker, deres litteratur og kunst. «Det beseirede Hellas overvant den rå seierherren og førte kunstens mesterverk til det ukultiverte Latium,» for å sitere Horats, eller, for å tale med Mommsen: «Afrodites fortryllelse begynte først å virke etterat hennes lanse var splintret og skjoldet og hjelmen lagt til side.» Romas seier over Hellas fikk en ganske annen virkning enn seirene over Karthago og Gallia.

Det er keisertidens varige fortjeneste at den gjennom århundrers arbeid bygget opp en universell hellenskromersk kultur og derved la grunnen til hele vår européiske sivilisasjon. Den som ønsker å fordype seg i detal­ jene i dette historiske hendelsesforløp, har et rikt mate­ riale i bind 5 av Mommsen: «Rbmische Geschichte». Fra provins til provins gjennomgår den store forskeren hele romerriket og den tids Middelhavsverden. I og med at keiserdømmet skjenket verden varig fred og de romerske provinser blomstret opp, falt en mengde hindringer for samferdselen bort. Landene produserte en rikdom av varer for eksport, og derfor ble varebyttet liv­ ligere enn man noen gang hadde kunnet drømme om. Middelhavet ble til et romersk innhav, og Roma, verdens hovedstad, ble også et sentrum for det mellomfolkelige varebytte. Fra Romas kornkammer, Sicilia, Afrika og Egypt, kom de fleste skipslastene til byen ved Tiber. Sicilia leyerte ikke bare korn, men også store mengder av andre livsfornødenheter, særlig slaktedyr og frukt. Fra den blomstrende handelsbyen Gades kom den etterspurte myke, purpurfarvede spanske ullen, fra Massilia flesk og salt kjøtt. Østens land forsynte hovedstaden med de populære vinene fra Chios og Lesbos, med honning, høns,

22

KEISERTIDEN

påfugler, traner og andre lekkerbiskener for Romas mange gourmeter. Paros og Frygia leverte marmorblokker til hovedstadens praktbygninger. «I Roma surret hundrevis av tungemål, her vrimlet mennesker av alle raser og farver i alle slags klær. Neger­ slaver førte elefanter fra de keiserlige dyrehavene. Her red en tropp blonde germanere fra den keiserlige livvakt forbi i skinnende rustninger. Der kom egyptere skridende i prosesjon, kledd i talarer av linnet og glattrakte på hodet, bærende sin store gudinne Isis. Rak en hellensk lærd gikk en ung nubier, belesset med bokruller. Oriental-

Alter i Ara pacis Augustae. Relieffet viser en høytidelighet umiddel­ bart før ofringen av en okse.

AUGUSTUS

23

ske fyrstesønner med høye hatter og vide, brokete klær skred med sitt følge tause og alvorlige fram gjennom mengden, og tatoverte barbarer fra Britannia stirret mål­ løse på de vidunderlige ting som omga dem i denne nye verden.» Med disse ord fører den berømte tyske kulturhistoriker Ludwig Friedlånder oss midt inn i verdensbyens vrimmel. Bare Aleksandria kunne måle seg med Roma som handelsby. Egypts eldgamle spesialitet, linnetsvarer, var fremdeles de beste i sitt slag. I Aleksandria laget man glassvarer som skinte i alle farver, og de rike romere satte enda større pris på å ha dem på sitt taffel enn beger av sølv og gull. Også de egyptiske papirfabrikker syssel­ satte en mengde arbeidere, og tallet vokste ettersom lese­ lysten økte. Under Augustus’ regjering fikk Egypts handel med India et veldig oppsving. Fra Aleksandria gikk ferden på Nilen til traktene omkring Tebe. Der ble varene lastet om på kameler og ført i karavaner til kysten av Rødehavet. Derfra seilte årlig ca. hundre fartøyer til Malabarkysten, hvor varene ble byttet mot krydder og røkelse, silke- og bomullstøyer, elfenben og ibenholt, rubiner, safirer og diamanter fra Deccans høyland. Fra Ceylon og Den persiske bukt fikk de romerske damer perler som de satte enda større pris på enn edelstener.

Augustus’ ry nådde langt ut over romerrikets grenser. Ancyradokumentet forteller: «Sendebud fra indiske konger var ofte å se ved mitt hoff, noe som var helt uhørt for tidligere imperatorer.» En gang da Augustus besøkte sine østlige provinser, kom tre vismenn som sendebud fra en indisk konge ved navn Porus til «den nye Aleksander», som vel snart ville legge under seg landene omkring Eufrat og Tigris og gå mot Indias grenser i spissen for en veldig hær. — Enhver tanke på erobringskrig i Østen var imidlertid ganske fremmed for Augustus. Sendebudene hadde den lange veien ført med seg kost­ bare gaver og et brev fra Porus, der kongen tilbød Cæsar

24

KEISERTIDEN

sitt vennskap og støtte av sine 600 lydfyrster. Til Aleks­ ander den stores ære hadde et sendebud fra den eldre Porus besteget bålet for herskerens øyne, og det samme gjorde en av disse inderne for øynene på Augustus. Dette skjedde utenfor Athen. Sendebudene hadde fulgt keiseren dit fra Lilleasia. Det ble reist et gravmæle over østerlendingen som hadde funnet døden så langt borte fra hjemlandet. Det fikk følgende innskrift: «Her hviler inderen Zarmanschagas fra Bargose som etter indisk skikk lot seg brenne levende.» Ikke engang India dannet den ytterste grense for ro­ mernes fredelige forbindelser i denne tiden. De strakte seg helt til Kina. Det som skapte behov for så fjerne for­ bindelser, var romernes ny vakte sans for Det fjerne østens kostelige varer, fremfor alt silken. Kinesisk silke var blitt en av tidens viktigste handelsartikler. En damemote fra tiden omkring 100 f. Kr. hadde brakt to hittil nesten fullstendig adskilte kulturkretser, den kinesiske og den hellensk-romerske, i berøring med hverandre. At for­ bindelsen ikke hadde kommet i stand tidligere, skyldtes ikke så meget de veldige avstandene, som at et steppefolk, forfedrene til de senere så fryktede hunnerne fra Mongolia hadde brutt inn over Kinas grenser og hindret at det oppsto en regelmessig samferdsel med Vesterlandene. Først etterat den kinesiske mur, verdens største byggverk, var ferdig, sluttet disse røverhorder litt etter litt å for­ styrre Kina, så riket kunne komme til krefter igjen. Snart tok handelen et kraftig oppsving, og omkring år 100 f. Kr. våget den første kinesiske handelskaravanen seg vestover. Den ble snart fulgt av flere, som alle besto av omtrent 100 mann og en mengde kameler. Det oppsto en livlig handel med folkene omkring Oxus og Jaxartes. Den gamle, berømte byen Baktra, hovedsetet for handelen i det østlige Iran, ble et sentrum for varebyttet mellom det østlige og vestlige Asia. Fra Baktra førte parterne en stor del av de kinesiske varene videre helt til Syria og andre Middelhavsland, og de betenkte seg heller ikke på selv å gjøre den lange reisen til Kina.

AUGUSTUS

25

I første halvdel av 1800-tallet gjorde en italiensk arkeolog et funn i Egypt som åpnet et oppsiktsvekkende perspektiv over verdens­ handelens historie. I en tidligere urørt grav fra det 18. dynasti fant han en liten porselensflaske med sminke, beskrevet med ekte kinesiske tegn. Allerede 1500 år f. Kr. hadde altså de egyptiske damene farvet sine øyenlokk med sminke fra landene ved Den gule flod! Men da sinologene skulle uttale seg om det fantastiske funnet, nektet de å godkjenne det som ekte. Uten engang å ha sett gjenstanden, kunne de opplyse at den ikke under noen omstendighet kunne være mer enn tusen år gammel. Porselenet, som i parentes bemerket har hatt en lignende betydning for den kinesiske kunsten som mar­ moret for den hellenske, ble nemlig etter all sannsynlighet oppfunnet først på 800-tallet e. Kr. En nærmere undersøkelse gjorde flasken ytterligere tre århundrer yngre. Det viste seg nemlig at de kinesiske skrifttegnene gjenga tankespråk av diktere fra 1000- og 1100-tallet e. Kr. Men kjennerne gikk enda mer ubarmhjertig fram. De gjorde oppmerksom på at den lille gjenstanden var en vanlig snusilaske, og først på 1600tallet, ved nederlendernes formidling, ble kineserne kjent med tobakken. Ja, en fremstående kjenner av kinesisk porselen kunne bent fram bevise at flasken var laget i 1820-årene, og altså hadde vært ganske ung da en smart fellah hadde, smuglet den inn i den egyptiske graven.— Samme slags bedrageri ble for øvrig oppdaget i adskillige andre egyptiske graver, og Layard kom under sine ut­ gravninger i Assyria ti år senere ut for akkurat samme usle knep. Men han var ikke så lett å lure.

Det var hovedsaklig råsilke som ble eksportert fra Kina. Varen ble foredlet i de gamle fønikiske kystbyene, fremfor alt i Tyros. Den ble farvet og brodert med gulltråd. Derfra gikk det meste til det romerske marked, der etterspørselen etter silke var stadig stigende. Fra tid til annen ble imidlertid forbindelsene mellom Kina og det vestlige Asia avbrutt av hunnerhordene. Da ble varene i stedet ført sjøveien fra Kina til India og der­ fra videre over havet til Egypt. Man merker ikke noen nedgang i silkeforbruket i Roma som følge av slike hunneranfall, snarere en stigning. År 166 e. Kr. lyktes det noen syriske kjøpmenn å komme sjøveien helt fram til Kinas hovedstad. De drevne han­ delsfolkene utga seg for sendebud fra keiser An-tun, dvs. Marcus Aurelius Antonius. Fra omtrent samme eller en noe eldre tid stammer en karakteristikk av kineserne som fortjener å meddeles, fordi den til en viss grad passer den dag i dag. «Kineserne

26

KEISERTIDEN

Interiør fra et badeanlegg (terme) i Stabiae. Slike termer ble etter­ hvert meget populære i romerriket, og ruiner av store anlegg finnes mange steder. Diokletian bygget en terme som hadde plass for 3 000 personer. Ofte slo folk seg til i termene for hele dagen, badet, gymnastiserte, studerte, hørte musikk o. 1. I Napoli og byene i nærheten ble termene oppvarmet fra den vulkanske jordvarmen. Andre steder ble termene bygget med dobbelte gulv og vegger som ledet varm luft rundt i bygningen.

unngår krig og stridigheter,» heter det. «Rolige og høflige som de er, liker de best å leve i fred med sine naboer. Deres behov er makeløst små. Selskapelige er de ikke. Når fremmede kjøpmenn har kommet over grensen for å kjøpe silke, blir handelen avsluttet uten et ord. Den ene part legger fram pengene, den andre varene, og man blir enige om forretningen uten å ytre et ord. Kineserne eksporterer sine produkter, men de importerer ingen ting, så sparsommelige er de.» Kineserne kalte sitt land for «Midtens rike» eller «Blomstenes land». Romerne kalte kineserne for «serer». De viktigste opplysningene om den gamle kinesiske «silkeveien» får man fra de rikshistoriske kinesiske opp­ tegnelsene fra tiden omkring 200 f. Kr. til omkring 200

AUGUSTUS

27

e. Kr. De inneholder oppgaver over hovedveier og sta­ sjoner. (Se kart nr. 1, bd. 22.) Spor etter den gamle silkehandelen er i våre dager oppdaget av geografiske og arkeologiske oppdagelses­ reisende i Øst-Turkestan. Svensken Sven Anders Hedin har i Tarimbekkenet funnet flere ruinbyer som lå langs den gamle silkeveien. Etterat Tarim forandret sitt løp, ble de litt etter litt begravd av ørkensanden. Den engelske arkeologen Aurel Stein har i de samme traktene funnet betydelige rester av en gammel kultur som kan ha hatt sin høyeste blomstring på 200—700-tallet. Ubestridelige vitnesbyrd om de gamle handelsforbindelser mellom kine­ sere og romere er også de mynter fra romersk keisertid som man har funnet i det nordlige Kina. De eldste bærer bildet av Tiberius, Augustus’ nærmeste etterfølger. I Sør-Vietnam har man funnet lignende mynter fra midten av 300-tållet e. Kr., og på forskjellige steder i For-India har man kommet over store mengder gullmynter, helt fra Augustus’ dager til den senere keisertid. Alle disse funnene er, liksom de rike funn av romerske mynter i Norden, vitnesbyrd om romerrikets vidstrakte handels­ forbindelser. I denne fredelige tid kunne Augustus nedlegge et gagnlig arbeid på å forskjønne hovedstaden med monumentale og nyttige byggverk. Bl. a. ble det bygget offentlige bad. I eldre tider hadde Romas ungdom nøyd seg med kalde bad i Tiber, men da hellenske skikker vant innpass i byen, fulgte også et stigende behov for varme bad etter orientalsk mønster. Keiser Augustus’ venn og medhjelper Agrippa var den første som bygget monumentale varmebad, de såkalte termer, i Roma. Derved ga han støtet til de senere så berømte romerbad med svettebadstue, med frottering og massasje i tempererte rom og den avsluttende avkjøling i et kaldt basseng. Navnet «romerbad» er ikke helt korrekt, for badeformen er lånt fra hellenerne, som i sin tur hadde fått idéen fra Orienten. Agrippas termer var praktfulle byggverk, smykket med veggmalerier og de ypperste hellenske kunstverk.

28

KEISERTIDEN

Hovedstaden fikk også templer, teatre, biblioteker, vannledninger og kloakker, alt i den vakreste utførelse. Så gjennomgripende var Augustus’ forskjønnelsesarbeid at han med god grunn kunne rose seg av å ha «mottatt en by av teglstein og etterlatt en by av marmor». Både i denne og andre regjeringsoppgaver hadde han stor hjelp av den praktisk dyktige Agrippa, den samme mann som hadde hjulpet ham til å vinne tronen. Hans minne er det den dag i dag lett å friske opp ved de hundretalls springvann og bassenger som helt fra hans tid har vakt fremmedes beundring, og som i så høy grad skaper liv på Romas åpne plasser. Romas stormenn fulgte keiserens eksempel og oppførte statelige palasser som var en keiserlig residensby verdige.

Augustus’ virksomhet som sosialreformator

Augustus prøvde også sine krefter på en langt vanske­ ligere oppgave enn å gi verdensriket en ny organisasjon eller å forskjønne verdensbyen. Han ville omdanne sitt folk fra grunnen av, både fysisk og moralsk. Den bærende idé i hans 45-årige regjering var, kan man si, gjenfødelsen av den gamle romerånd. Ved en indre omskapningsprosess skulle romerfolket bli verdig til å be­ holde sin stilling som verdens herskere og gjøre denne herskerstillingen til en velsignelse i stedet for en for­ bannelse for andre nasjoner. I begeistrede ordelag ga tidens største diktere og prosaforfattere, Vergil, Horats og Livius, uttrykk for denne tanken. Augustus søkte å løse denne storslagne oppgave ved å gjenreise selve grunnlaget for alt sunt samfunnsliv, familie­ livet og hjemmet. Den romerske husmor var ikke lenger hjemmets faste vern og midtpunkt. I den nye tid, full av nye inntrykk, fant hun hjemmets lille verden for trang. Hun ville ut og more seg og begynte å interessere seg for kunst og litteratur. Dette var det kanskje ikke noe galt i,

AUGUSTUS

29

Keiser Augustus iført toga. Bildet viser en detalj av en sterre statue. Når en romer skulle utføre en offerhandling, trakk han togaen over hodet. Augustus bekledde også embedet som pontifex maximus (se side 15). Titelen ble siden overtatt av paven som bærer den den dag i dag.

men hennes behov for fornøyelser og selvhevdelse fant så sjelden den gylne middelvei. Den stigende luksus og nytelseslyst hadde demoralisert både kvinner og menn. Riktig­ nok ble den romerske husmor gladere og hyggeligere å omgåes når hun beveget seg i selskapslivet; den gammel­ dagse snerpetheten gikk av henne. Men da hun firte på sin nedarvede stolthet, fulgte altfor ofte ærbarheten med.

30

KEISERTIDEN

De romerske forfattere fra republikkens siste tid er fulle av utgytelser over romernes lettsindige liv. Enda sterkere virker det at eksempler på ekteskapelig trofasthet, som Porcia, Brutus’ hustru, Octavia, Augustus’ søster, og Livia, hans hustru, alle nevnes som sjeldne unntagelser. Familielivet rystet i sine grunnvoller. Romerinnen over­ lot husholdningen til sine slavinner og barneoppdragelsen til slavene. Hjemmet ble en parodi på et virkelig hjem. Det er ikke å undres over at det stadig ble færre som hadde mot til å tre inn i et så meningsløst ekteskap. Hvor meget herligere var det ikke å være fri alle huslige bekymringer, være sin egen herre og bli æret og hjulpet av slektninger og venner som håpet at de skulle bli arvinger! De ekte­ skapelige bånd som ble knyttet, ble ikke betraktet som stort annet enn tilfeldige forbindelser som ble oppløst like lettvint som de ble inngått. Skilsmisser ble den reneste sport for romerne. Sulla og Pompeius var f. eks. gift fem ganger hver, Julius Cæsar og Antonius fire. På Augustus’ tid var det en del snakk om en dame som på fem år giftet seg åtte ganger, og om en annen som rakk å bli gift 23 ganger og ble sin siste manns 21. hustru. Knapt en manns­ alder senere forteller Seneca at visse fruer ikke som tid­ ligere regnet årene etter Romas konsuler, men etter sine ektemenn. Vi nevnte nylig slektninger og venner som håpet å få arve formuende ungkarer. Jakten etter arv var meget karakteristisk for datidens Roma. Den ble utviklet til en formelig kunst som ble drevet systematisk etter be­ stemte regler. Horats har rettet en av sine mest drepende satirer spesielt mot denne last. Diktet er en parodi på Odyssevs’ besøk i underverdenen for å rådspørre spå­ mannen Teiresias angående sin hjemferd til det kjære Ithaka. Dikteren lar Odyssevs få den urkomiske idéen å spørre spåmannen: «Men når jeg nå kommer hjem fattig og forarmet, hvorledes skal jeg så bære meg at for å komme på den grønne gren igjen? Du vet jo selv best hvorledes det står til hjemme.» Han skildrer hvorledes frierne har ribbet huset, men Teiresias trøster ham. «Bli

AUGUSTUS

31

arvejeger!» lyder hans råd, og så forteller han i detaljer hvorledes Odyssevs bør legge jakten an for å få tak i en solid formue. Augustus’ botemiddel mot den overhåndtagende nytelsessyke og den samfunnsoppløsningen som fulgte i dens spor, var først og fremst forordninger mot luksus og overflod og spesielle ekteskapslover. Han ville igjen gjøre overklassen til en elitegruppe i arvebiologisk henseende, en gruppe som var egnet til å bekle statens høyeste embeder. Han ville forhindre at dette samfunnslaget døde ut ved en uforholdsmessig økning av ungkarsgruppen, og derfor fastsatte han belønninger for ekteskap, særlig hvis de var barnerike. Men gamle ungkarer og peppermøer holdt han i strenge tøyler. De var utelukket fra de fester og skuespill som staten arrangerte, og det var sikkert en tung straff for en romer på den tiden. Men den som var en slik egoist at han ikke ville pålegge seg byrder for å gagne staten, ham hadde staten heller ingen plikt til å underholde, mente lovgiveren. — Dessuten begrenset Augustus de ugiftes arverett og ga de gifte en viss forrett til statsembedene. Augustus ønsket også å redde overklassen fra den dege­ nerasjonen som truet på grunn av uheldig raseblanding, og derfor forbød han de stadig vanligere ekteskapene med slavinner, som man friga for så å gifte seg med dem. Forbudet gjaldt bare for senatorer og deres barn. «Ingen av de menn,» sier Ferrero, «som skulle representere Romas makt i senatet, eller som skulle styre provinser eller føre kommandoen over legioner, skulle være etterkommere etter lettbente syriske danserinner eller vakre jødiske slavinner. Deres mødre skulle være ekte romerske hustruer av fri latinsk ætt, forat ikke det latinske arveanlegg i disse slekter skulle bli forurenset.» Men forsøket på å fremelske en bedre moral ved lov­ givning fikk ikke noe tak blant folk. Tvert imot ble det svært upopulært. Både'folkeforsamlingen og folkemassene på teatrene og på sirkus bestormet Augustus med bønner, og han måtte mildne sine strenge påbud gang på gang.

32

KEISERTIDEN

Det lyktes ham ikke å forhindre at de gamle, fornemme slektene døde ut. De ble erstattet av en stadig tilførsel av nytt blod fra pro­ vinsene. Livet i Roma fort­ satte i det gamle, skjeve spor til tross for alle Augustus’ sosialreformatoriske lover. I keiserens iver for rene seder mang­ let noe som var ulike meget viktigere enn alle lover: det gode forbilde fra tronen. «Vi trenger ikke så meget en herskers påbud som hans for­ bilde,» sier Plinius d. y. Men Augustus var meget langt fra noen mønstergyldig ektemann. Hoved­ stadens skandalekrønike hadde litt av hvert å fortelle om hans erotiske sidesprang.

Augustus’ kamp mot den overhåndtagende luksus førte i hvert fall på ett punkt ikke til det ønskede resultat: de romerske damers forbruk av silke viste ingen tendens til

Gravstein fra Augustus’ tid over en romer og hans to hustruer. Nederst sees to liktorer med fasces.

AUGUSTUS

33

nedgang, snarere tvert imot. Alle tilhengere av de gamle dagers enkle seder tordnet mot det nye, halvt gjennom­ siktige tøyet som altfor tydelig fremhevet legemets linjer, ja, som det het, «gjorde det mulig for damene å opptre nakne offentlig». Moralpredikantene kalte silkemoten for uan­ stendig og skamløs. Men det delikate tøyet tok mer og mer luven fra den tekkeligere og moralfremmende ullen.

Germanerne Augustus’ regjering var utpreget fredelig. Bare i grense­ områdene førtes kriger. De resulterte i erobring av bety­ delige områder, nemlig Mellomalpene og Østalpene, det nåværende Ungarn samt den nordligste delen av Balkanhalvøya, slik at rikets grenser ble flyttet nordover helt til Donau. (Se kartet side 424/425.) Av størst betydning var likevel kampen mot germanerne. Om germanernes liv har den romerske historieskriveren Tacitus gitt oss interessante skildringer. Han har antage­ lig dels bygget på eldre etnografiske skildringer av Cæsar og Plinius d. e., på deler av Livius’ og andre forfatteres verker som nå er gått tapt, og dels på muntlige og skrift­ lige beretninger av øyenvitner, så vel romerske kjøpmenn, soldater og embedsmenn som innfødte germanere. Tacitus var født ca. 55 e. Kr og døde omkring år 120. Han var en dyktig embedsmann som avanserte til konsul og statt­ holder i Asia, og han var berømt både for sin veltalenhet og for sitt historiske forfatterskap. Hemmeligheten i hans kunst ligger i den makeløse evne til med noen få, avslørende streker å tegne bildet av personer og tildragelser så an­ skuelig at leseren aldri glemmer det. Men ofte er stilen så lakonisk knapp at beretningen blir uklar som et orakel­ svar. «Hans stil er,» har man sagt, «så konsentrert at den inneholder nesten like mange tanker som ord.» Den er den rake motsetning til Ciceros selvglad omstendelige og deklamatoriske ordrikdom.

34

KEISERTIDEN

Som historiker forsøker Tacitus alltid å finne årsaks­ sammenhengen mellom begivenhetene. Hans historie­ skrivning er pragmatisk. Hans største historiske verk, som vi senere skal stifte bekjentskap med, skildret Romas historie fra Augustus’ død år 14 e. Kr. til år 96. Frem­ stillingen var oppdelt i omtrent tredve bøker, men av disse er dessverre bare omtrent halvdelen bevart. Tacitus’ verk om germanerne er «et klenodie som andre folk ikke har maken til, et klenodie som en god fe har gitt vårt folk i dåpsgave», for å bruke den skarpsindige tyske filologen Eduard Nordens ord. Før vi gir oss i kast med Tacitus’ skildring, skal vi imidlertid først se litt på det meget diskuterte problem hvor man kan finne germanernes urhjem. Ikke bare den språkhistoriske forskningen, men også arkeologien kan hjelpe oss med dette. Disse viten­ skaper sier ganske tydelig at germanernes vugge har stått mellom Elben og Oder i Tyskland og i det sydlige Skandi­ navia. Der er de gjennom årtusener blitt påvirket av de geografiske og klimatiske forhold og har litt etter litt ut­ viklet de eiendommeligheter som skiller dem fra andre indo-européiske folk: keltere, italikere, hellenere, slavere, persere og indere. Blant de språkhistoriske bevisene er særlig sammen­ ligningen mellom det germanske urspråket, som språkforskerne har lett seg fram til, og det indoeuropéiske ur­ språket av særlig interesse. Det sistnevnte manglet jo fullstendig ord for hav, sjø, fiske og alt som henger sam­ men med det. (Se bind 2, side 176.) Germanernes urspråk peker derimot utvilsomt på at de opprinnelig har levd ved et hav, nærmere bestemt ved et nordlig hav. I alle germanske språk forekommer nemlig tallrike uttrykk for klimatiske forhold og dyrearter som hører hjemme i nord­ lige kyststrøk, f. eks. hval og sel, og der finnes betegnelser for skip og de forskjellige delene av det, for fiske osv. Det viser seg. også at germanerne la vekslingen mellom flo og ebbe til grunn for sin inndeling av tiden, og det er jo en faktor som har stor betydning for kystfolk. Ger­ manerne er tidlig blitt utviklet til sjøfarende folk, mens

AUGUSTUS

35

Dette relieffet fra Marcus Aurelius’ søyle i Roma viser et festnings­ anlegg ved Donau. Langs den lange grenselinjen mot germanerne, limes, bygget romerne flere festningsanlegg som ofte utviklet seg til store byer.

andre indoeuropéiske folk, som italikere og slavere, frem­ deles i begynnelsen av sin historiske tid hadde «vannskrekk». Til det germanske språk hørte også ordet for Nordsjøens og Østersjøens største rikdomskilde på den tiden: ravet, mens dette fullstendig mangler i det indo­ européiske. Middelhavsfolkene hadde lenge hatt meget uklare fore­ stillinger om germanerne. Det eneste de visste, var at det ettertraktede ravet kom fra deres land. Ellers eksisterte de mest fantastiske sagn om «hyperboreernes folk», dvs. de som bor hinsides Nordenvinden, Boreas. Disse sagn stam­ mer sannsynligvis fra fønikiske sjøfolk som hadde kjøpt rav fra Østersjøkysten av kelterne i Vest-Europa. Klarere forestillinger om disse Nordens folk, — og det kom de aldri til å glemme, — fikk romerne omkring år 100 f. Kr. da germanerne begynte å gå til storm mot den antikke kulturverdenen. Et halvt århundre etter at kimbrerfaren var av­ verget, opptrer «den første germaner i historien». Ariovist stiller seg i veien for romerne, men må vike for Cæsar. Etter Cæsars kriger i Gallia varte det igjen halv hundre år før germanerne ble «aktuelle» for verdens herskende folk. Germanerne er på denne tid fremdeles naturmennesker. I urolige tider søker de vern i landsbyer, men disse har ikke en slik størrelse at de blir knutepunkter for sam-

36

KEISERTIDEN

Nordisk beltesmykke fra omkr. 1500 f. Kr. I eldre bronsealder bar kvinnene ofte slike' belteplater foran på beltet. De var laget av bronse med spiraldekorasjoner og ble regnet som kvinnens fornemste smykke. Dette eksemplar er 28 cm i diameter.

funnsliv og handel. En og annen historiker har av dette trukket den slutningen at germanerne fremdeles var kulturfiendtlige barbarer, men det er fullstendig uriktig. De hadde gjennomgått stein- og bronsealderstadiet og hadde under disse epoker utviklet en egenartet kultur. Deres redskap, våpen, husgeråd og smykker fra denne tid vitner om en etter måten høyt utviklet håndverksmessig dyk­ tighet, og ikke sjelden om en utsøkt smak. Disse kulturfrembringelser overgår langt hva f. eks. kelterne kan opp­ vise, og de er fullt jevnbyrdige med det de italiske folkene presterte under tilsvarende epoker. På denne tid hadde germanerne i 7—8 hundre år kjent jernet. Allerede i den yngre steinalder var de blitt jordbrukere. Arkeologenes utgravninger og språkvitenskapsmennenes undersøkelser har lært oss at jordbruket i

AUGUSTUS

37

Mellom- og Nord-Europa har den respektinngytende alder av 4—5000 år. Ved vår tidsregnings begynnelse var denne næringsgren blitt en hovednæring ved siden av hus­ dyrhold, jakt og fiske. De samme vitenskapsmenn har også kunnet påvise, med assistanse av historiske geografer, at Germania slett ikke var et land av bare urskoger og myrer, som man tidligere hadde forestilt seg på grunn av en altfor ensidig oppfatning og overdreven generalisering av Cæsars, Plinius’ og Tacitus’ skildringer. Der fantes også store, dyrkbare områder som aldri hadde vært skog­ vokst eller myret, og som derfor kunne fø en ganske tallrik befolkning. De arkeologiske funnene forteller også at det mange steder har vært en tett bebyggelse allerede i eld­ gammel tid. Det er vanskeligere å ha noen begrunnet mening om hvilken rolle handelen spilte. Man vet bare at de forskjellige germanerstammer drev byttehandel både innbyrdes og med keltere og romere, og fra sam­ kvemmet med de fremmede folkeslag mottok germanerne naturligvis en betydelig kulturell påvirkning. Tacitus’ ideal var den gammeldags enkle romeren, slik han var før han var blitt demoralisert av Østens ridommer, og han holdt med forkjærlighet fram det kraftige, «ufordervede» naturfolket som en maning og advarsel til sine i flere henseender degenererte landsmenn. Denne tendens og i det hele hans konservative støpning setter sitt preg på fremstillingen og gjør det nødvendig å ta hans utsagn med en viss kritikk, hvor verdifulle de enn er. Franskmannen Victor Duruy har et skarpt blikk for dette forhold. «Tacitus’ bok er,» sier han, «blitt et historisk evangelium for vårt nabofolk. Fra den har de hentet en mengde beundringsverdige trekk som tjener til å forherlige deres rase. Sannheten er at de rovgriske germanerne gjennom fire århundrer var en plage for men­ neskeheten.» Eduard Norden har på sin side ved grundige undersøkelser slått fast at endel av Tacitus" opplysninger er skåret til etter visse stereo­ type mønster som antikke forfattere brukte når de skildret «bar­ bariske» folk. Tidligere var samme mønster brukt på persere, skytere og keltere.

Både Tacitus og andre oldtidsforfattere beskriver ger­ manerne som ualminnelig høyvokste, blonde og blåøyde.

38

KEISERTIDEN

Deres største glede var å slåss, men, sier Tacitus, «i an­ strengelser og arbeid viser de ikke den samme utholdenhet. Aller minst tåler de tørst og sterk varme. På grunn av landets beliggenhet og natur er de derimot vel vant til kulde og sult». Blant de egenskaper hos germanerne som Tacitus be­ rømmer, er «at de til og med i en tid som vår er uten list og sluhet», og dessuten deres moralske ufordervethet. «Blant dem er det ingen som ler av usedeligheten,» sier han, «og hvis det hender at noen forfører og forføres, skylder man ikke på «tidsånden». Ekteskapsbrudd forekommer ytterst sjelden hos dette folk, og straffen rammer uten nåde. Med avklippet hår og berøvet sine klær utstøtes den kvin­ nen som har forbrutt seg, i slektningenes påsyn, fra hjem­ met, og så drives hun med piskeslag gjennom hele lands­ byen. Det finnes nemlig ingen tilgivelse for den kvinne som har mistet sin ærbarhet. Hverken med skjønnhet, ungdom eller rikdom kan hun igjen vinne seg en ektemann.» Så meget mer aktet var den ærbare kvinne. «Germanerne tror til og med,» sier Tacitus, «at det i kvinnen bor en slags hellighet eller seerevne. De forsmår derfor ikke å innhente hennes råd og ringeakter ikke hennes uttalelse.» Kvinnene følger med i kampen for å oppmuntre krigerne, pleie dem og forbinde de 'sårede. Men på den annen side var det kvinnene som ved siden av trælene måtte utføre alt det tunge arbeidet med jorden, mens mennene hovedsakelig drev jakt. Et sympatisk trekk var germanernes trofasthet og gjest­ frihet. «Å nekte et medmenneske, hvem det enn kunne være, tak over hodet, anses som en stor synd,» sier Tacitus. «Etter leilighet trakterer hver og en sin gjest med det beste som huset formår.» Sølv og gull brydde dette ufordervede folk seg ikke om. En unntagelse dannet i så måte de stammene som bodde nærmest romerriket. Derimot var germanerne i alminne­ lighet meget svake for vin og mjød, og deres drikkelag sluttet ofte med slagsmål og drap. De var lidenskapelige terningspillere; de kunne spille bort alt de eide, ja, de

AUGUSTUS

39

Germanske modergudinner. Relieff laget i terrakotta av en romersk kunstner. Matronekultusen finnes både hos kelterne og german­ erne og går langt tilbake i tiden. Fruktkurvene som gudinnene har i fanget, er symbol på fruktbarhet. (Se også illustr. side 142.)

kunne til og med satse sin egen frihet. Tacitus’ opplysnin­ ger om denne tilbøyelighet hos germanerne er bekreftet ved de påfallende-'tallrike funn av tidlig-germanske brettspill. Liksom kelterne dyrket germanerne sine guder i hellige lunder. De la stor vekt på spådommer og jærtegn. Eien­ dommelig for germanerne var at de tok varsler av hvite hester som de lot streife fritt omkring i de hellige lundene. Deres knegging og prusting ble tillagt større betydning enn alle andre varsler. (Også de gamle persere hadde hellige hvite hester. De trakk den hellige hvite vogn som ingen dødelig fikk bestige.) På den tid da germanerne trer fram i historiens lys, er de ikke ett folk. De er splittet i en mengde stammer som danner hver sin stat under ledelse av en høvding eller

40

KEISERTIDEN

fyrste. Han synes å ha vært høyeste dommer og fører i krig. Liksom hos alle andre indoeuropéiske folk er sam­ funnet lenge et ættesamfunn. Ennå i historisk tid var jordeiendom ættens felleseie. I krig dannet hver ætt en avdeling for seg. Ættebåndet førte til blodhevn. Hvis en person ble drept, såret eller på annen måte forulempet, hadde alle hans slektninger plikt til å hevne ham, og hvis hevnen ikke kunne nå den egentlige gjerningsmann, fikk en av hans slektninger unngjelde. På denne måten oppsto endeløse ættefeider. Etter hvert lyktes det statsmakten å begrense denne praksis. Den dreptes arvinger fikk nemlig valget mellom å ta hevnen i sin egen hånd eller å inngå forlik i folkeforsamlingen, det såkalte tinget, og motta bøter. Først kristendommen maktet helt å sette en stopper for blodhevnen. Hos de stammer som ikke hadde konger, ble stats­ myndigheten utøvd av folkeforsamlingen eller tinget, som kom sammen på et sentralt sted der man også pleide å holde markeder. På tinget ble det bestemt om krig og fred, og der ble. også andre viktige fellesanliggender av­ gjort. Der valgtes kongen, hvis stammen ble styrt monarkisk, og der ble det avsagt dommer under ledelse av lovkyndige menn. Beslutningen ble fattet av hele folket som ved våpengny tilkjennega sin mening om de frem­ satte forslagene. Over både høvdinger og folk sto loven. Under den var konge og folk sideordnede, mens kongedømmet hos an­ tikkens folk alltid hadde betydd enevelde. Man kan derfor si at germanerne har vært opphavsmennene til det konstitusjonelle kongedømme, til prinsippet om at makten skal deles mellom konge og folk. Dette kommer til syvende og sist av germanernes sterkt utviklede individualisme og selvfølelse. Hos folket som helhet ytret dette seg i en ubendig frihetskjærlighet, en uvilje mot all tvang, som minner om kelternes og hellenernes. Denne uvilje kunne gi seg komiske utslag, som når germanerne f. eks. gjerne møtte to-tre dager for sent til tinget bare for å vise at de ikke lot seg kommandere.

AUGUSTUS

41

Av slike anlegg kunne det selvsagt ikke vokse fram noen romersk statsfølelse, og heller ingen disiplin av romernes eller spartanernes jernhårde slag. Innenfor de mindre enheter, som svarte til ættene og landsbyene, fantes det derimot et seigt samhold som hadde vokst naturlig fram. Her var alle vant til å samarbeide og i farens stund stole på hverandre som de enkelte ledd i en organisme. Derfor hører man aldri tale om at germanske krigere ble grepet av panikk, selv om situasjonen var håpløs. Det var denne aldri sviktende følelse av sam­ hørighet innenfor de mindre grupper som gjorde ger­ manerne til så fryktede fiender. En vesensforskjell mellom romere og germanere på krigskunstens område ligger i at en romersk kohort eller manipel var et kunstprodukt, mens en germansk ætt i våpen var en naturlig enhet. Når det gjaldt å binde de forskjellige avdelinger sammen til en større enhet, kunne germanerne derimot ikke måle seg med romerne. Denne mangel ble for en stor del opp­ veid av at det ulendte germanske terrenget med dype skoger, fjell og myrer gjorde det umulig å holde større troppestyrker samlet. Det beredte angriperne mange vanskeligheter, og det var også ypperlig egnet til gerilja­ krig, til bakhold og plutselige overfall fra de innfødte som kjente alle smutthull. En krigføring etter romersk mønster ble ytterligere vanskeliggjort ved at det ikke i Germania, som i Gallia, fantes faste byer som romerne kunne erobre og derved tilføye innbyggerne avgjørende nederlag, og hvorfra de senere kunne holde dem i sjakk. At landsbyer ble svidd av, betydde ikke noe uopprettelig tap for ger­ manerne. — Provianteringen bød naturligvis også på store vanskeligheter for romerne i det tynt befolkede, lite oppdyrkede og uveisomme landet. Det er interessant å se hvilket sterkt inntrykk dette naturfolkets krigssanger gjorde på romerne. Deres første store nederlag mot kimbrerne var forbundet med minnet om krigssanger som drøpnet bak skjoldene. Tacitus for­ teller at når germanerne stemte opp disse sangene, holdt de skjoldene for munnen for å forsterke tonene. «Det

42

KEISERTIDEN

begynner,» sier han, «med en dempet mumling, som stiger ettersom kamplysten vokser, til et brus av bølger som slår mot klippene.»

Den kamp som blusset opp fnellom romere og germanere under Augustus’ regjering, begynte overraskende godt for romerne. De trengte stadig dypere inn i Germania, og det lyktes dem å flytte rikets østgrense helt fram til Elben. Denne grensen var utvilsomt langt fordelaktigere enn den lange Rhinen—Donau-linjen som gikk i en stor vinkel. Men på hvert fremmedherredomme følger nesten med naturnødvendighet en reaksjon. Liksom gallerne hadde hatt sin Vercingetorix, fikk germanerne i den unge fyrste­ sønnen Arminius en frihetshelt som viste seg romerne voksen. Navnet Arminius er blitt oppfattet som en latinisert form av det tyske navnet Hermann, men det er neppe riktig. Han var en ildsjel, det kunne man, sier en romersk forfatter, uten videre se på hans blikk. Han hadde med stor utmerkelse tjent i romerske hærer, var blitt romersk borger og hadde vunnet den romerske statt­ holderen Varus’ tillit. Varus var typen på en middelmådighet av den sta typen, og både åndelig og legemlig var han tungt bevegelig. Han hadde tidligere vært statt­ holder i Syria og gjort sin jobb der etter tradisjonelt mønster, så det ble sagt om ham: «Fattig kom han til et rikt land, rik vendte han tilbake fra et fattig land.» Denne mann sendte Augustus til Germania for å gjøre det til romersk provins. Han opptrådte som om landet alle­ rede var det. Han dømte mellom germanerne, ikke etter deres egne lover, men etter romerretten, som hvilte på en rettsoppfatning som var germanerne fullstendig fremmed. Særlig krenket han dem gjennom sine mange dødsdommer. Etter germansk rett var det nemlig bare nidingsdåd og andre vanærende forbrytelser som ble straffet med døden. Han våget også å kreve skatter og drev med utpresninger omtrent på samme måte som han hadde vent seg til i Syria. Men det som kunne tolereres av tålmodige og under­ trykte asiater, det lot seg ikke gjennomføre blant ustyrMarmorstatue av keiser Augustus fra omkr. 2U i. Kr., funnet i Livias villa utenfor Roma i 1863. Midt på brystplaten sees en frem­ stilling av krigsguden Mars som triumferende mottar gjenerobrede romerske felttegn fra en parter. Statuen er den mest kjente av de + TÅ A ,, ---------- __ 1------ 4- 4-41 4-1 J

44

KEISERTIDEN

lige germanere. Riktignok så alt fredelig ut, men det var bare tilsynelatende. I taushet reiste den germanske selv­ følelsen seg, og høvdinger for forskjellige stammer laget en sammensvergelse under ledelse av Arminius. Med størstedelen av sin hær, 30 000 mann, trengte Varus inn i Teutoburgerskogens ulendte fjelltrakter og myrdrag vest for Weser for å tukte en opprørsk stamme. Han ble advart mot dette foretagende av en germanerfyrste som til og med var svigerfar til Arminius, noe han riktignok var blitt mot sin vilje. Arminius hadde nemlig røvet sin brud, som faren hadde villet tvinge til ekteskap med en annen fyrste. De advarsler som Varus fikk, burde ha gjort ham mindre sorgløs, men han slo dem hen som uttrykk for sviger­ farens misunnelse overfor den fremadstormende Arminius. Allerede den neste dag var imidlertid katastrofen der. Arminius forlot plutselig leiren, satte seg i spissen for sine frihetselskende stammefrender og kastet seg over romerne som var ganske uforberedt på kamp. Varus var ingen stor feltherre, og han oppga snart alt håp om seier. Under inntrykket av dette forsvant all disiplin. Hæren falt fra hverandre. Under to eller tre dagers håpløs kamp, til sist i øsregn og en storm som veltet mengder av trær ned over de kjempende, ble de romerske legioner hugget ned nesten til siste mann, år 9 e. Kr. Varus selv, som var blitt såret, gjennomboret seg med sitt sverd. German­ erne ofret de fangne offiserene til Wotan, våre forfedres Odin. Roma mottok et redselsbudskap: «Varus er falt! Hele Rhinarméen ligger tilintetgjort i Teutoburgerskogens myrer og fjellkløfter!» Ulykkesbudskapet brakte den ellers så rolige og be­ herskede keiser Augustus til fortvilelse. Han sønderrev sine klær og slo hodet mot veggen gjentatte ganger mens han klagende ropte: «Vare, Vare, legiones redde!» Varus, Varus, gi meg mine legioner tilbake! I Roma ble man redd for en ny kimbrer-storm. Så langt kom det riktignok ikke, for det lyktes ikke Arminius å få samlet germanerne til anfall mot romerne, men etter den tid sto germaner-

AUGUSTUS

45

Gravstein over centurionen Marcus Caelius Lembo. Den står nå i museet i Bonn og er det eneste monument som minner om kata­ strofen i Teutoburgerskogen. Innskriften lyder: «Til M. Caelius Lembo, Titus' sønn, centurion i 18. legion, 53 år. Han falt i Varusslaget. Hans ben må nedlegges her (de var altså ikke funnet). Hans bror Publius Caelius reiste minnesteinen.» Halsen og brystet er dekket med utmerkelsestegn. På hodet har han en krans av eikeløv, i hånden tegnet på sin verdighet, en vinstokk, som befalet brukte til å straffe soldatene med.

faren som et truende spøkelse ved romerrikets grenser. De romerske erobringer mellom Rhinen og Elben gikk tapt, og Augustus gjorde ikke noe nytt forsøk på å ta dem

46

KEISERTIDEN

Praktstykker fra den berømte Hildesheim-skatten, som ble funnet i 1868, og som består av et stort antall vakkert utformede sølvgjenstander. Tidligere mente man at dette bordsølvet hadde tilfalt Arminius etter seieren over Varus i år 9 e. Kr. Men nøyere gransking av stilformene har ført til at man mener mange av gjenstandene må være av senere dato.

tilbake. Han fant at det kostet mer enn det var verd. Romerne hadde undertvunget og romanisert kelterne, men i Germanias frie skoger skulle Romas herskerbud aldri mer bli hørt. Stort sett ble Rhinen og Donau heretter verdensrikets grenser. Cæsar hadde gjort Rhinen til grenseelv, og Donau-linjen er Augustus’ verk. I dette som i alt annet var han en forsiktig general som ikke tok noen unødig risiko. Krigs- og erobringslyst er vel det man minst av alt kan beskylde Augustus for. Uunngåelige kriger vek han ikke tilbake for, men unødige kriger har han aldri ført. Nå var han også over 70 år gammel og hadde derfor enda mindre lyst til å utsette seg for farene ved et stort krigsforetagende. I sine etterlatte papirer advarer han også sine etterfølgere mot erobringskriger. Utgangen på felttogene mot germanerne bekreftet enda en gang den vise Solons ord at ingen bør prises lykkelig før sin død. Det ble også bekreftet av de mange familiesorger Augustus fikk gjennomgå i sitt lange liv.

AUGUSTUS

47

Familiesorger og bekymringer Hele sitt liv måtte Augustus trekkes med et svakt og sykelig legeme. I ungdomsårene hadde han ikke orket å herde det ved kroppsøving og styrkende friluftsliv. I stedet ble han svakere og svakere ettersom årene gikk. Aldri ville han som sin store forgjenger ha våget seg ut uten noe på hodet. Om vinteren trakk han på seg det ene tykke klesplagget utenpå det andre, og om sommeren tålte han ikke å utsette seg for solvarmen, men holdt seg

Vinbolle av sølv fra omkr. Kristi fødsel, funnet i Hildesheim. Karet er en halv meter høyt, og ble brukt til å blande vin og vann.

48

KEISERTIDEN

i stedet inne i sitt palass, der luften ble avkjølt av plaskende springvann og hvor slavenes vifter satte luften i sirkulasjon. Hans lidelser tydet på at svak blodsirkulasjon og dårlig stoffskifte var den egentlige årsak til hans mange skrøpeligheter. Et av hans farligste sykdomsanfall var en leversyke som truet med å ta livet av ham år 23 f. Kr. Tidligere hadde hans livmedikus behandlet ham med varme omslag, men nå hjalp ikke denne fremgangsmåten mer. Han fikk da det rådet av legen Antonius Musa å forsøke den mot­ satte metoden, og i sin fortvilelse underkastet han seg en kaldtvannskur. Den var vellykket, og Augustus betraktet Antonius Musa som sin redningsmann. Følgen av keiserens helbredelse ble at kaldtvannskurer kom på moten i Roma, som man kan se av Horats’ sanger. Dikteren hørte selv til dem som i stedet for å reise til det mondene badestedet Bajae ved Napolibukten «lot helle iskaldt vann over seg midt på vinteren». Men Augustus var seig. Ellers hadde han heller ikke kunnet overleve de mange familiesorger som rammet ham. Han var gift tre ganger. I sitt andre ekteskap hadde han en datter, Julia, som var beundret for sin usedvanlige skjønnhet. Med sin tredje hustru, den vakre og rikt be­ gavede Livia, fikk han ingen barn, men hun hadde i sitt forrige ekteskap sønnene Tiberius og Dr us us. Livia var et eksempel på ekteskapelig trofasthet og huslighet midt i en moralsk fordervet tid, og det tross alt hun fikk høre om ektemannens utroskap. Men hvis hun lukket øynene når det gjaldt ektemannens privatliv, så tok hun sin monn igjen i politikken, særlig i familiepolitikken. Der våget Augustus på sine eldre dager nesten aldri å si henne imot — i hvert fall ikke direkte. Uhyggelige rykter var i omløp om at han «i sitt hjem og i sitt hjerte huset en ånd fra underverdenen i den skapning han trodde var forbildet på en dydig kvinne», sier Viktor Rydberg. «Augustus var omgitt av en blomstrende slekt, men en hemmelighetsfull, demonisk makt hadde listet seg over Antikk kamé med portrett av keiser Augustus med seierskrans og ørn. Kaméen er satt inn i det såkalte Lotharkors, som menes å være fra slutten av 900-tallet. Med sine mange innlagte perler og edelstener er det et typisk eksempel på gullsmedkunsten i tidlig middelalder.

49

AUGUSTUS

G

bi ~ d 72

X5 2 Q

rykket de uten videre over Donau og plyndret til de ble tilstrekkelig godt betalt for å holde seg unna. Ja, det hendte at Donau-legionene rett og slett

SOLDATKEISERNES TID

357

Fra katakombene i Roma. Under mange av de store byene i old­ tiden ble det gravet ut underjordiske ganger lenge før kristen tid. I Roma strekker katakombene seg i ca. 900 km lengde. De eldste kristne overtok fra jødene og romerne skikken å gravlegge sine døde der, og i Roma skal det være funnet ca. 6 millioner lik i disse kata­ kombene. Det finnes katakomber i Aleksandria, Napoli, Syrakus, Jerusalem og flere steder. Gravnisjene som sees på bildet her var opprinnelig dekket med plater av marmor eller terrakotta med nav­ net på den døde og andre inskripsjoner.

kalte goterne til hjelp når styret i Roma ikke passet dem. Det var i kamp med goterne at Decius og hans medkeiser fant døden. I året 262 trengte gotere og andre germanerflokker herjende og plyndrende langt inn i Hellas. Fem år etter gjentok det samme seg. De fremrykkende hordene spredte død og ødeleggelse overalt; da de nærmet seg Athen, var befolkningen der som lammet av skrekk. Men den biografiske forfatteren Dexippos, som var arkont det året, klarte å sette mot i sine landsmenn, oppildne dem til forsvarskamp og omsider fordrive fienden. Bare i to år etter dette fikk romerriket fred for goterne, som nå foretok en regulær folkevandring fra Donautraktene inn over romersk område. Over 300 tusen strids­ dyktige menn skal ha satt over elven med kvinner og barn, buskap og alt annet gods. Deretter delte de seg i to — den ene avdelingen flommet inn over Makedonia og Hellas

358

VERDENSRIKET BEGYNNER Å RAKNE I SØMMENE

med øyene utenfor; hovedstyrken dro fram gjennom Moesia, det nåværende Serbia og Bulgaria. Dette var ikke lenger et blott og bart plyndringstokt -— det var et helt folk som vandret inn og søkte nye boplasser. Det er ikke lett å si hva som kunne ha skjedd, om ikke Roma akkurat i disse årene hadde hatt en virkelig krafthersker, en av rikets beste hærførere. Hans navn var Claudius, og det var et annet to i ham enn i navnebroren to hundre år tidligere. Han tilføyde goterne et knusende nederlag ved Naissus — den byen som nå heter Nisj, et par hundre kilometer syd for Beograd, i oldtiden som i dag et viktig strategisk punkt og en sterk garnisonsby. Slaget var et av de blodigste i den romerske krigshistorien; det ble ikke gitt nåde på noen av sidene, og det skal ha vært 50 tusen falne gotere som dekket slagmarken. 1 den følgende tid ble nye store gotiske hæravdelinger nedkjempet eller tvunget til å overgi seg, og enda flere ble utryddet av hungersnød og sykdommer. Også til sjøs ble fienden nesten tilintetgjort. Det fortelles at to tusen fartøyer ble senket eller erobret av romerne. Det varte lenge før goterne kom seg etter denne katastrofen. Men Claudius Gothicus, «goternes overmann», fikk ikke Roma beholde lenge. Året etter ble han revet bort av farsottene som nå som alltid fulgte i krigens fotspor. Etter eget ønske fikk Claudius som etterfølger sin dyktige ryttergeneral, Aurelianus, sønn av en fattig småbruker. Han hadde sin store andel i seieren over goterne. Soldatene kalte ham «Aurelianus med hånden på sverdet»; med kraft og strenghet arbeidet han for å gjenopprette riksenheten og rikssikkerheten. «Soldatene skal ta sitt bytte fra fienden, ikke flekke det til med sine landsmenns tårer,» Ruiner av Baal-templet i Palmyra. Denne «palmebyen» ligger ved en oase i den syriske ørken, halvveis mellom Damaskus og Eufrat. Etter sagnet skal byen være anlagt av kong Salomo, men blomstret særlig opp i romertiden og ble da smykket med mange praktfulle byggverk, deriblant dette Baal-templet. Det var herfra den tapre dronning Zenobia startet sine erobringer og tok fra romerne det meste av deres orientalske landområde ved midten av 200-tallet. Aurelianus beseiret henne imidlertid i 272 og førte henne i triumf til Roma. Byen ble lagt øde, og har siden ligget som en liten landsby, men de praktfulle ruinene vitner om byens tidligere storhet.

*>

KYPROS

Selevkeia

• Palmyra

Babylon

KRETA

Sidon Ty ros

• Damaskus Caesare/

BABYLON.tA

Jeriko Jerusalem

Kyrene

Aleksandria

Pelusium

ARABIA

andre løp storm bare med hender og føtter, rev takene ned, veltet murene overende, slo gudebildene i stykker og ødela altrene. Som en flodbølge overskyllet de hele landet og ødela alt på sin vei. Tempelprestene hadde valget mellom å stå som tause tilskuere eller å late livet.» Over 18. GrimbergVI.

426

VERDENSRIKET BEGYNNER Å RAKNE I SØMMENE

alt hvor fanatismen fikk makt over de kristne, så de det som en hellig plikt å utslette «demonenes hus» og «demonenes avgudsbilder». Theodosius forbød også sine undersåtter «å slakte et uskyldig dyr som offer for døve og stumme gudebilder, på noe som helst sted». Man fikk ikke engang lov til i sitt eget hjem å gjøre opp ild, helle ut drikkoffer eller brenne røkelse for husgudene, penatene, eller andre skytsguddommer. «Ethvert hus hvor det tennes røkelse, tilhører staten» heter det i hans påbud. Forbudt ble også alle forsøk på å tyde fremtiden i offerdyrenes innvoller og på den måten «bryte naturens egne lover». Som en gravskrift over antikken virker hans forbud mot de olympiske lekene i året 394. Dermed var den antikke skjønnhetsgledes ungdomskilde stanset. Symbolsk for tiden er beretningen om de siste ord som kom fra Apollos munn i Delfi. Da Julians livlege og venn på keiserens bud søkte å få oraklet til å ta til orde enda en gang, fikk han til svar: «Gå og si til din hersker: min herlige bolig er styrtet. Foibos har mistet sitt hjem, og spådommens laurbær er borte. Stum er nu kilden, dens rislende stemme taler ei mer.»

Nå fikk også hedendommen sine martyrer. Den mest berømte er den kvinnelige filosofen Hypatia i Aleksandria, «Pallas Athenes like i kløkt, Afrodites i skjønnhet». Hun foreleste ved den nyplatoniske høyskolen i byen, og var også en fremragende matematiker og astronom. En stor skare beundrende disipler samlet seg om hennes kateter, men de fanatiske kristne la henne for hat. Og under et av de gateopptøyer som hørte til dagens orden i Alek­ sandria, ble hun overfalt av en flokk munker som slepte henne inn i en kirke og pinte livet av henne med den mest utsøkte grusomhet, i året 415. En slik død fikk en av historiens edleste kvinneskikkelser. Men lys og skygge følges ad. Samtidig som de olympiske lekene ble forbudt, begynte myndighetene å gripe inn mot en av hedendommens verste utvekster, gladiatorspillene,

DOMINATET

427

Gladiatorer i kamp. Mosaikk fra 300-tallet. Det er gladiatorenes korte sverd, gladius, som har gitt dem deres navn.

som de kristne avskydde så intenst. År 399 ble gladiatorskolene stengt; men ennå varte det en tid før innflytelses­ rike kristne fikk beveget keiseren til å forby dette veder­ styggelige menneskeslakteriet i hele dets utstrekning. Det siste tilintetgjørende slag rettet keiser Justinian mot antikk tro og tenkning da han i 529 konfiskerte de eien­ dommer som bidro til å underholde Platons akademi i Athen, og forbød all undervisning i filosofi ved byens universitet. De siste syv lærerne forlot Hellas og fant et tilfluktssted i Persia. Storkongen på den tiden hadde nemlig ord på seg for å være en stor venn av vitenskapen. Det ble sagt at hans største glede var å lese Platon, og at han var mer hjemme i Aristoteles’ filosofi enn noen greker. De arme flyktningene ble nok mottatt med utsøkt elskverdighet av kongen — men snart brast deres illusjo­ ner, og de bestemte seg til å dra hjem igjen, slik at de i det minste skulle få dø i sitt fedreland. Tross alt holdt hedendommen seg likevel levende i mange hundre år i avsidesliggende deler av det romerske verdens­ riket. Fra det østromerske riket hører vi at biskopen av Efesos i året 532 «omvendte flere tusen hedninger i Lille­ asia fra demonkultus og dyrkelse av avgudsbilder». Men trass i all strenghet og alle forsøk på overtalelse lot ikke

428

VERDENSRIKET BEGYNNER Å RAKNE I SØMMENE

hedensk tro seg helt fordrive fra disse traktene. Så sent som i 692 måtte et kirkemøte skride inn mot hedenske fester og skikker. I Egypt hersket Isis lenge i sitt tempel på den lille øya Filaé like syd for den første katarakt, og hvert år ble gudinnens kultstatue ført på sin hellige båt oppover Nilen til den nubiske befolkningens bosteder. Men i 540-årene sendte Justinian tropper dit for å gjøre slutt på denne «hedenske vederstyggelighet». Prestene ble fengslet, Isistemplets gudebilder sendt til Konstantinopel og templet forvandlet til en kristen kirke. — Også i Syria, Fønikia og Nord-Afrika hadde hedendommen dype og kraftige røtter. Det viste seg gjennomgående at kristen­ dommen møtte den kraftigste motstand fra Orientens ekstatiske religioner, mens kampen mot den greskromerske, klassiske gudetro falt lett. At religionskampene ble så meget heftigere i Orienten, henger også sammen med at ingen avgudsdyrkelse var egnet til å vekke en slik avsky blant de kristne som den krasse uterlighet som ofte var forbundet særlig med Afroditekulten ved valfartssteder og andre helligdommer. Dette at religion ble knyttet sammen med sanselig vellyst, selvkastrering og annen uhumskhet, mante de kristne til kamp ikke bare med åndens sverd, men også med ytre maktmidler. I Lakonia ble de siste hedninger tvunget til å la seg døpe så sent som på 800-tallet. Ja, minnene om hedensk mytologi lever jo ennå mange steder i form av trolldom og besvergelser, spådomskunst, «varseltydning» og lig­ nende. I greske folkeviser og eventyr er det den dag i dag snakk om moirene og om den fryktelige Karon — og særlig på de greske øyene er det mange gammelhellenske religiøse sedvaner som har holdt seg med forbløffende seighet. Vi står ved oldtidens slutt. Dødskampen står ennå på i hundre år, og man kunne gjerne sette skillet mellom old­ tid og middelalder et århundre senere enn vi gjør her. Men året 476, da den siste vestromerske keiseren ble avsatt av en germanerhøvding, er ikke noe virkelig grenseskille mellom to historiske epoker slik som tiden omkring 375.

DOMINATET

429

Det var bare en skyggekeiser som da forsvant fra historien. I henved tre generasjoner hadde verdenshistorien alt vært mer germansk enn romersk; og fra barbarfolkenes syns­ punkt var begivenhetene i 476 bare et synlig bevis på at herredømmet over den vestlige verden var gått i arv til dem. Året 375 faller naturlig som et grenseår mellom oldtid og middelalder også fordi det var omtrent på den tiden den andre av de to store makter som bidro til antikkens undergang, kristendommen, for alltid seiret over den gamle gudelære. Historikere som legger stor vekt på kristen­ dommen som nyskapende faktor, kan undertiden sette grensen ved toleranseediktet år 313. På den annen side legger noen så stor betydning i germanernes samlede opp­ treden alt i Markomannerkrigene at de lar skillet mellom oldtid og middelalder markeres av dette preludiet til folke­ vandringene — av året for Marcus Aurelius’ død, 180 e. Kr., som samtidig markerer begynnelsen til den store oppløsnings- og nedgangsprosessen i romerveldet. Hvor man vil sette skillet mellom oldtid og middel­ alder er altså en smaksak; for middelalderen er, som vi har sett, ikke en epoke som plutselig «bryter fram», den begynner ikke en bestemt dag eller et bestemt år. Store omveltninger viser at den nærmer seg; men de varer i århundrer. Smått om senn går antikken over i middel­ alderen, som middelalderen i den nyere tid. Det er nye folk med en ny religion og et nytt livssyn som bærer middelalderen, og den kjennetegnes av nye øko­ nomiske og sosiale forhold. Den økonomiske for­ vandlingen varsles mot midten av 200-tallet med tilbake­ gangen fra pengehusholdning til naturalhusholdning. Den sosiale omdannelsen foregår vesentlig fra keiserne Diokletians og Konstantins tid av. Slik har middelalderen, med alt det nye den førte med seg, sine røtter dypt i antikken. Den historiske utvikling kjenner ingen sprang. At mange av de store begivenheter kan fortone seg som slike sprang, kommer bare av at vi ikke har lært de histo­ riske forutsetninger godt nok å kjenne.

430

I året 776 tegnet den spanske munken Beatus dette mappa mundi. Han bygget det på forbilder som går tilbake til et kart som Augustus’ svigersønn Agrippa lot tegne. Hvis man ser nøye etter, finner man igjen de fleste land, elver og byer rundt Middelhavet, men det hele er sterkt fortegnet. De takkete linjene er fjellkjeder: Pyreneene, Alpene, Karpatene etc. Uvant for oss er det å finne nord til venstre og syd til høyre. Men Osten (Oriens)

431

hvor Paradiset lå, måtte få øverste plass. De geografiske forhold i nord og syd (f. eks. Rodehavet og India) er fremdeles temmelig forvirret. Ytterst til venstre på kartet fmner man Thule^landet som «grenset til Ishavet.» Verden tenkte man seg den gangen som en stor flate omgitt av en veldig flod, Oceanus, som strømmet rundt det hele. I virkeligheten var alt hellenske kartografer klar over jordens kuleform, men dette var senere gått i glemmeboken.