Roma 1 [5] 8202040868, 8202041090 [PDF]

Zitiervorschau

CARL GRIMBERG

MENNESKENES LIV OG HISTORIE FEMTE UTGAVE

Bind 5 ROMA

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

«MENNESKENES LIV OG HISTORIE» ER SATT MED 10 PKT. MONOTYPE ANTIKVA NR. 44. SATS OG INNBINDING ER UTFØRT I A/S NORBOK, OSLO/GJØVIK.

TEKSTEN

OSLO

ER

1979.

TRYKT

PÅ

I

OFFSET

HUNSCOTE

FRA

AV

GRØNDAHL

HUNSFOS

& SØN,

FABRIKKER,

VENNESLA. BIND VED REIDAR -GJØRVEN

DEN NORSKE UTGAVE UNDER REDAKSJON

AV REKTOR HAAKON HOLMBOE BILLEDREDAKTØR: ANDERS RØHR

ISBN 82-02-04086-8 (ib.) ISBN 82-02-04109-0 (komplett)

FORORD

I dette bindet fortsettes beretningen om «Romas helte-

og storhetstid», oversatt av cand. mag. Lotte Holmboe,

som også har oversatt avsnittet «Den eldste romerske litteratur». Siste del av bindet, «Revolusjonstiden», er oversatt av

lektor Bernhard Hagtvedt.

Hvor det har vært mulig å finne norske eller danske over­

settelser av romersk litteratur, er de svenske sitatene byt­ tet ut. For øvrig er disse dels oversatt i sin helhet, dels gjengitt i en noe forkortet form. I overføringen til norsk

er det ellers ikke foretatt andre endringer i Carl Grimbergs tekst enn de som er gjennomført for hele verket, og som

det er gjort rede for tidligere. J. W. CAPPELENS FORLAG

INNHOLD

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID ........................ Roma blir en stormakt..........................................................

9 9

Den første puniske krig, 9. Romerriket får naturlige grenser, 17. Den annen puniske krig, 20.

Romerne blir herrer også over den østlige Middelhavsverden ................................................................. 72 Det makedonske rike, 74. Det selevkidiske rike, 81. Roma og Hellas, 83.

Scipio og Cato........................................................................... Hannibals siste år .................................................................. Den tredje puniske krig.......................................................... Numantia — et nytt Karthago ......................................... DEN ELDSTE ROMERSKELITTERATUR ............... Roma får en litteratur ........................................................... REVOLUS JONSTIDEN......................................................... Rrødrene Gracchus.................................................................... Marius og Sulla...........................................................................

86 94 96 105 110 110 121 121 144

Krigen mot Jugurtha, 144. Kimbrer og teutoner, 150. Forbundsfellekrigen 90—82 f. Kr., 156. Marius og Sulla blir rivaler, 158. Den første krig mot Mithradates 88—84 f. Kr., 165. Sullas skrekkregime og diktatur, 167.

Crassus og Pompeius .............................................................. 175 Den store slaveoppstanden, 176. Pompeius med tilnavnet «den store», 184. Krigen mot sjørøverne, 188. Den siste krig mot Mithradates. Pompeius staker ut grensene for romerriket i Østen, 192.

Cicero og Catilina..................................................................... 200 Pompeius og Cæsar................................................................... 211 Det første triumvirat, 211.

Cæsar i Gallia.............................................................................. 225 Den annen borgerkrig.............................................................. 242 Crassus’ død, 242. Triumviratets oppløsning, 245. Cæsar i Italia, 253. Cæsar i Spania, 257. Krigen i Hellas, 259. Pompeius’ død, 265. Cæsar i Egypt, 269. Cato den yngre og borgerkrigens siste akt, 275.

Cæsars monarki.......................................................................... Idus Martiæ ............................................................................. Det annet triumvirat.............................................................. Revolusjonstidens tenkere og diktere................................

284 296 309 320

Ciceros siste dager, 320. Lucretius, 330. Catullus, 337.

Triumvirene beseirer Cæsarsgjenværende fiender........... 341 Triumviratets oppløsning....................................................... 345 KART

Vestlige Middelhav ................................................................. 19 Romerriket i keisertiden ........................................................ 152

Etruskisk smykke av gull.

Etruskisk kriger. Terrakottastatuett fra 400-tallet f. Kr., funnet i Merkurtemplet i Civita Castellana nord for Roma. Rester av maling viser at den har vært malt i flere farver.

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

ROMA BLIR EN STORMAKT

Den første puniske krig

Det fortelles at da Pyrrhos i året 276 forlot Sicilia, utbrøt han: «For en slagmark vi her overlater til romere og kartagere!» Sicilia var Italias Peloponnes. I det ene tilfellet forbandt riktignok et smalt nes de to delene av landet, mens det i det andre var et sund som dannet skillet — eller for­ bindelsen — hvordan man nå vil se på saken. Men det gjorde ikke forskjellen stor. Etter hvert som romerne underla seg Italia, gikk det opp for dem hvilken fare det innebar for deres rike at kartagerne liksom stengte Det tyrrhenske hav inne. Karthago rådet nemlig over Sardinia, og det var fare for at de når som helst også kunne få herredømmet over hele Sicilia. Det gjaldt for romerne å hindre sine konkurrenter i å «bygge en bro, som de kunne gå over til Italia på», som Polybios sier. Da derfor Messina ble voldsomt an­ grepet av kartagerne, og en del av byens befolkning bønnfalt romerne om hjelp, besluttet disse seg til å gripe inn, skjønt de egentlig kunne ha trengt ro og fred etter den anstrengende krigen mot Pyrrhos. Denne betydnings­ fulle avgjørelsen ble tatt år 264 f. Kr. Dermed begynte de mest skjebnesvangre kriger som romerne noensinne

10

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

førte. De kalles de puniske, fordi romerne pleide å kalle sine fønikiske naboer for punere. Det var et historisk øyeblikk, da Roma for første gang sendte en hær over havet. Instinktivt følte hele folket at det sto ved en skillevei som førte ut i verdenspolitikken. For bøndene i Roma og Latrum hadde storpolitikken med alle dens farer riktignok ingen tillokkelse, men desto mer for kjøpmennene. De hadde et sterkt behov for å frigjøre seg fra den hemsko som kartagerne la på Middelhavshandelen. Reslutningen om å yte Messina støtte er altså til en viss grad en seier for de kommersielle interesser over bondepolitikken. Enkelte nasjonaløkonomer benekter riktignok at kom­ mersielle interesser allerede på denne tiden har spilt en så stor rolle at de kunne innvirke på politikken. Men de veier som leder til politisk innflytelse er ofte av den art at forskeren aldri kan regne med å oppspore dem. Kampen mellom romere og kartagere gjaldt nå i første rekke Messinastredet. Motsetningene mellom de to folkene var av samme art som da Sverige og Danmark i sin tid kjempet om herredømmet over Øresund. I begge tilfelle ligger det sterke økonomiske interesser bak. Men kampen gjelder meget mer enn dette. For annen gang i verdenshistorien sto man foran en avgjørende be­ givenhet av samme rekkevidde som det som en gang mer enn to sekler tidligere skjedde ved Marathon, Salamis og Plataiai; en avgjørelse om hvorvidt herredømmet over verden skulle tilhøre Vesten eller Østen. Denne gangen var det dessuten to forskjellige raser som målte krefter, nemlig indoeuropeere og semitter. Romere og kartagere var de eneste livskraftige kulturfolk på den tid. En av de to partene måtte før _eller senere bli herre over hele Middelhavsverdenen. Men ingen kunne forutsi hvilken nasjon seieren ville bli forunt. Mens romerriket var et fastlandsvelde, var det kartagiske riket en typisk sjømakt. Selve kjerneområdet besto bare av det landet som nå heter Tunis, ja ikke engang av hele dette område. Dessuten hadde kartagerne be-

ROMA BLIR EN STORMAKT

11

Fra Karthago, punernes hovedstad, finnes det nesten ingen bygningsrester. Men vi vet hvor byen lå og at det vi ser i sentrum av bildet, var byens havneområde, med adskilte havner for handelsfartøyer og krigsskip.

sittelser rundt hele Middelhavet. Det later til at deres diplomater har advart romerne mot å la det komme til krig ved å fremholde at mot kartagernes vilje kunne ingen romer så meget som få vasket hendene i havet. Karthago hadde overtatt Tyros’ og Sidons ledende rolle innenfor den fønikiske verden. Etter hvert som det hadde gått tilbake med disse byene, hadde Karthago fått et betydelig tilskudd av intelligens, handelstradisjoner og rikdommer fra dem, ved at de fornemste fønikiske kjøpmannsfamiliene hadde flyttet til den oppblomstrende datterbyen. Etter hvert ble Karthago en av jordens rikeste byer. Dens skatter ble sammenlignet med den persiske storkongens. Hva kunne ikke ryktet fortelle om Karthagos rikdommer! Der fantes en Baalstøtte av rent gull, som veide 1000 talenter1, ble det sagt, og taksteinene på gudens tempel var også av gull. — At Baal-dyrkelsen var dominerende i Karthago kan vi se av tusenvis av offergaver som er blitt gravet fram fra kartagisk jord. 1 Talent representerte både en vektenhet (26,2 kg) og en myntenhet, svarende til 60 miner å 100 drakmer.

12

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

Menneskeofring, spesielt av barn, spilte også lenge en stor rolle i kartagernes gudsdyrkelse. Karthago var' blitt midtpunktet i et verdensrike av samme art som det britiske i nyere tid. På grunn av sin mektige flåte og sine veldige økonomiske ressurser var Karthago uendelig meget sterkere enn den fattige fastlandsmakten Roma. Men spørsmålet var: Hva ville i lengden bety mest, penger, eller en uryggelig fast statsbygning, hvor lede­ stjernen ikke var økonomiske privatinteresser, men hvor alle i ubrytelig enhet samarbeidet for et felles mål: fedre­ landets makt og ære. Riktignok var Roma og Karthago gode venner fra gam­ melt av. Karthago var Romas eldste forbundsfelle. Men det er jo ingen uvanlig foreteelse, hverken i historien eller i privatlivet, at to forbundsfeller kan bli dødsfiender. Og at kjærligheten mellom romere og kartagere ikke var av den sorten som aldri ruster, hadde vist seg allerede under krigen mot Pyrrhos, da kartagerne til og med tilbød ham forbund mot romerne. Første akt i den puniske krig ble utspilt på Sicilia, hvor kampen ble ført med vekslende hell. Men hva hjalp det om romerne seiret til lands, når nye rikdommer og nytt krigsmateriell til stadighet kom strømmende over havet til den store handelsbyen?' Og ved hjelp av flåten kunne kartagerne lamme hele Italias handel, foruten at de kunne avskjære de romerske troppene på Sicilia fra moderlandet. Det nyttet åpenbart ikke å føre denne krigen på samme måte som kampen om herredømmet over Apenninerhalvøya. Det ble helt klart for romerne at hvis det skulle kunne komme til noen avgjørelse, måtte de ikke bare kunne måle seg med kartagerne til lands, men også i deres eget element: til sjøs. Røndene på Campagna’en var og ble landkrabEer. Typisk er det, at blant de tre ting som Cato, prototypen på en romer, angret på, var det at han en gang hadde reist med båt mellom to steder hvor han hadde kunnet reise til fots. Men nå måtte romerne til. Det måtte bygges en flåte

ROMA BLIR EN STORMAKT

13

som var sterkere og mer moderne enn de tidligere hadde hatt. Og selv om bøndene i Latium og gjeterfolket i Apenninene ikke kunne passe en åre eller manøvrere et fartøy, hadde romerne innlemmet andre folk i sitt rike i det siste, og enkelte av dem var sjøvante. Til disse hørte etruskerne, men først og fremst hadde romerne fått dyktige sjøfolk innenfor sine egne grenser da de erobret Syd-Italia. Tarentinerne og andre folk fra Magna Graecia kunne bygge skip, og de kunne også brukes til å danne kjernen i det romerske flåtemannskapet. Takket være disse omstendig­ heter og en oppfinnelse på sjøkrigsvesenets område, vant den romerske flåten en seier ved Mylae i nærheten av Messina i året 260. Den oppfinnelsen det er tale om var entringsbroer som kunne felles ned fra de romerske far­ tøyene og hugges fast med jernhaker i dekket på fiendens skip. Deretter kunne de romerske soldatene løpe over til det fiendtlige fartøyet og kjempe mann mot mann. Derved unngikk de å måtte kjempe skip mot skip, for på det området var de egentlige romerne kartagerne fullstendig underlegne. Skipene deres var klumpete og tungrodde og var ikke i stand til å utføre hurtige taktiske manøvrer. Der hvor de engang var plasert, der ble de liggende. I tvekamp, derimot, kunne ikke den kartagiske leiesoldaten måle seg med den romerske legionæren i det hele tatt. Romerne hadde dessuten overtaket fordi de hadde flere soldater ombord på sine skip enn kartagerne hadde, denne tallmessige overlegenhet kom til sin rett i og med at entringsbroene nesten forvandlet sjøkrigen til en strid på land. Romerne hadde vunnet sin første seier til sjøs, og Roma var med ett blitt en sjømakt. Men som sjøfolk kunne naturligvis ikke de egentlige romere måle seg med sine motstandere. Gjentatte ganger led da også deres flåter skibbrudd på grunn av at de som hadde kommandoen var dumdristige på et område som de ikke var tilstrekkelig fortrolige med. Disse improviserte admiralene var natur­ ligvis altfor høyt på strå til å lytte til råd fra underordnede som kjente sjøen, og på grunn av deres selvsikkerhet måtte tusenvis av uskyldige sette livet til. En gang under

14

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

en voldsom storm ble mer enn tre fjerdeparter av en flåte på 360 skip knust mot Sicilias sydkyst. Men romerne bygget en ny flåte med beundringsverdig energi og fart, og med den lyktes det dem, på samme måte som Agatokles, å overføre tropper til Afrika slik at de truet selve Karthago. Iteri som her først og fremst utmerket seg, var den romerske konsulen Regulus. Han er blitt berømt, ikke bare på grunn av sine krigerske bedrifter, men enda mer på grunn av det sagnet forteller om hans oppofrende innsats for fedrelandet. Etter å ha vært krigsfange hos kartagerne i flere år, skal han være blitt sendt til Roma for å arbeide for en fredsslutning. Han måtte love å vende tilbake til fangenskapet hvis han ikke greidde oppdraget, for på den måten mente kartagerne at de kunne regne med en sikker talsmann for sine ønske­ mål. Men istedenfor å råde til en fredsslutning, skal Regulus ha oppfordret senatet inntrengende til å fortsette krigen, fordi Karthagos krefter snart ville være uttømt. Deretter vendte han tilbake til Karthago og der ble han belønnet for sin handlemåte med å bli pint til døde. Imidlertid forteller den vederheftige historieskriveren Polybios ingenting om dette. Det hele er sikkert opp­ diktet for å forherlige den romerske dyd og sjelsstorhet, på bakgrunn av punernes grusomhet og nedrighet. Felttoget mot Karthago endte med fullstendig nederlag for romerne. Denne motgangen ble så meget farligere, fordi kartagerne nettopp nå fikk en ypperlig hærfører i den unge begavede Hamilkar med tilnavnet Rarkas, som betyr «Lynet». Han brannskattet og herjet på Italias kyst. Motstanderne var usedvanlig jevnsterke. Det ville ikke bli noen avgjørelse, sier Polybios, «skjønt ingen av partene forsømte et eneste av historiens kjente krigsknep eller noe dumdristig og halsbrekkende vågestykke. Det gikk nesten ikke en dag uten sammenstøt, men ingen av dem førte til noe avgjørende resultat. De to folkene var som to kamphaner som slåss på liv og død til begge er helt ut­ mattet og ikke har krefter igjen.» Romerne gjorde sitt ytterste for å fremtvinge en av-

ROMA BLIR EN STORMAKT

15

Romersk trireme fra punerkrigene. 60 roere på hver side — statsslaver — satte det tunge skipet i bevegelse. Panserkledde legionærer, væpnet med spyd, var dekksmannskap. Disse oldtidens «linjeskip» ble i løpet av punerkrigenes tid avløst av «quinqueremer», altså av femdekkere, som kunne gjøre enda større fart. Fordi romernes flåte var så overlegen, foretrakk Karthagos store feltherre Hannibal den møysommelige marsjen gjennom Spania, Frankrike og over Alpene.

gjørelse til sjøs. Statskassen var tom, men takket være storsinn og fedrelandskjærlighet hos de ledende menn, ble det skaffet pengemidler til å bygge ut flåten. Hver av dem påtok seg å bygge et stort krigsskip enten alene eller sammen med en eller to andre ettersom hver hadde råd og anledning. Denne makeløse kraftanstrengelsen var en fullstendig overraskelse for fienden, som ble grundig slått ved De egatiske øyer utenfor Sicilias vestkyst i året 242. Da så det så håpløst ut for kartagerne at de tilbød romerne fred. I virkeligheten var Sicilia så godt som tapt for flere år siden, og de hadde ingen utsikt til å ta øya tilbake. Romerne hadde heller ikke noe å vinne på å fortsette krigen, og freden ble sluttet på den betingelse at kar­ tagerne avsto Sicilia og betalte et stort beløp på 3200 talenter i krigsomkostninger. Krigen hadde vart i 24 år uten avbrytelser. En stor del av de soldatene som deltok i det avgjørende slaget

16

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

var ennå ikke født da krigen brøt ut. Hvor mange men­ neskeliv kampen kostet, får man en anelse om når man vet at Romas befolkning sank med nesten 50 000 mann eller en sjettedel av hele innbyggerantallet på bare seks år. Og romernes forbundsfeller ble tilføyd forholdsvis minst like store tap. For å skaffe til veie midlene til krigen, hadde senatet måtte gripe til den farlige utveien å nedskrive pengeverdien, slik at den til slutt gikk ned til en sjettedel av det normale. Sicilia hadde altså kostet romerne meget. Men den fruktbare øya var også verd en meget høy pris. I løpet av kort tid ble den Romas kornkammer. I vår tid, da den dyrkede jord på Sicilia vesentlig frembringer vindruer, oliven og sydfrukter, er det vanskelig å forestille seg de fruktbare delene av øya som bølgende kornåkre. Men åkerbruket her var under hele romertiden et resultat av en bevisst romersk forsyningspolitikk. De skattene som romerne påla bøndene ble nemlig fastsatt til en femtedel av avkastningen for frukt og grønnsaker, men bare til en tiendedel for korn. Av frukt fantes det på denne tiden bare epler og pærer, oliven og druer, og av grønnsaker bare enkelte sorter. Nesten alle de sydfruktene som nå for tiden er så karakteristiske for det italienske landskapet, var dengang ukjente der. Fersken-, aprikos- og mandeltrær ble først innført til Sicilia da Roma hadde utstrakt sitt rike over hele Middelhavet; og først i nyere tid be­ gynte man å dyrke appelsiner og sitroner der. De ble brakt dit fra Asia, mens kaktus, agave og poteter ble innført fra Amerika. For Karthago var tapet av Sicilia et hårdt slag. Sicilia var nemlig det eneste sted hvorfra en fiende kunne true selve Karthago. På denne tiden var skipene ennå ikke bygget slik at de kunne trosse stormer på åpent hav i lengre tid, men måtte seile langs kysten for å kunne søke havn om de kom ut for et plutselig uvær. Under disse forhold var avstanden fra Apenninerhalvøya til Afrika for stor for en romersk invasjonsflåte, så lenge den ikke kunne løpe inn i sicilianske havner hvis det var nødvendig. Er-

ROMA BLIR EN STORMAKT

17

faringene fra Agatokles’ tid hadde vist kartagerne hvor farlig det var å ha fiender på øya. Og nå var den falt i romernes hender! Når kom de til å benytte seg av sin utfallsposisjon? Det var bare et spørsmål om tid. På en natt kunne en krigsflåte med god vind frakte romerske legioner fra Sicilia til Afrika. Det at Sicilia var i romernes besittelse innebar til stadighet en dødelig trusel mot kartagernes rike. Romerriket får naturlige grenser Sicilia var blitt en romersk provins — det var det romerne kalte sine besittelser utenfor det egentlige Italia. Provinsene ble styrt av romerske stattholdere som hadde temmelig ubegrenset makt og myndighet. Kort etter fredsslutningen med kartagerne la romerne beslag på enda en av deres besittelser, nemlig Sardin i a, hvor de benyttet seg av et farlig mytteri som brøt ut blant kartagernes leietropper etterat de var blitt overført til Afrika uten å få sin sold utbetalt. Opprøret bredte seg til Karthagos lydfolk i Afrika, som lenge hadde hatet sine overmodige herrer for det hårde styresettet og utbyttermetodene deres. Til og med blant de fønikiske forbundsfellene var stem­ ningen så hatefull at det kartagiske riket syntes å være dømt til å falle fra hverandre. Det var bare Hamilkars usedvanlige kraft og dyktighet som feltherre kartagerne kunne takke for at oppstanden til slutt ble slått ned etter tre års hårde kamper. De fangne opprørerne ble i tusenvis kastet blant elefantene for å trampes i hjel som hevn for de fryktelige grusomheter de selv hadde begått, og lederne, ble korsfestet. Over hele verden ble det snakket med gru om denne skrekkelige krigen. En opprørstropp på 40 000 mann ble drevet inn i en dal mellom fjellene av Hamilkars numidiske rytteri, og ble der stengt fullstendig inne. Snart raste hungersnøden så forferdelig blant dem at de måtte spise menneskekjøtt. Først slaktet de krigs­ fangene sine, og deretter slavene. Da de til slutt i for­ tvilelse forsøkte å bryte ut, lot Hamilkar elefantene sine

18

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

gå løs på de ulykkelige menneskene og trampe dem ned. Ikke en eneste mann unnslapp. I denne sammenheng kan det nevnes at i India er det helt opp til nyere tid blitt brukt elefanter til å utføre henrettelser av dødsdømte. Enda romerne nylig hadde gjort opp sitt mellomværende med kartagerne, regnet de det ikke for noe overgrep å benytte seg av deres vanskelige situasjon til å ta Sardinia i besittelse da reisningen mot kartagerne bredte seg helt dit. Da de tidligere eierne krevde øya tilbake, truet romerne med krig. Kartagerne måtte bite tennene sam­ men og falle til fote og ikke bare avstå Sardinia, men også betale 1200 talenter som skadeserstatning for den opprustningen som romerne hadde «måttet» sette i gang. Sjelden er påstanden om at i politikk er makten rett, blitt brukt på en mer skamløs måte. Romerne hadde bare behøvd å true med krig for å gjøre et enestående fint kupp. En annen historie er de følger dette kuppet fikk. Etter ervervelsen av Sardinia fant romerne at det kunne passe å fortsette med Corsica, etruskernes gamle be­ sittelse, hvor de også tidligere hadde forsøkt å sette seg fast. Imidlertid innskrenket de nye herrene seg til å besette kystområdene på begge øyene, i likhet med hva både kartagerne og etruskerne hadde gjort før. Den inn­ fødte befolkningen i landets indre deler holdt de i konstant redsel ved å drive menneskejakt. De stakkars innfødte ble forfulgt med blodhunder og solgt som slaver. Ved erobringen av Sicilia, Sardinia og Corsica hadde romerne gjort Det tyrrhenske hav til sitt. De handels­ stasjoner som kartagerne hadde opprettet på disse øyene hadde vært av uvurderlig betydning for kjøpmannsferdene til det vestre Middelhav. Men nå var dette omhyggelig knyttede nett av stoppesteder på veien revet i stykker, og kartagerne var avhengig av romernes nåde på sine handelsferder. Deres rike i det vestre Middelhavsbekke.net var truet, og en vesentlig kilde til deres velstand holdt på å gli ut av hendene på dem. Det varte ikke lenge etter de siste erobringene, før romerne begynte å gjøre seg til herrer over resten av

ROMA BLIR EN STORMAKT

19

20

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

Apenninerhalvøya helt opp til Alpene. Gallerne begynte å bli farlige igjen, og Roma var truet av en ny gallerstorm. Veldige rovlystne skarer av dette halv ville folket rykket fram fra nord, og sto bare tre dagsmarsjer fra Roma, før romerne fikk greie på hvor de var. Det kostet mye blod før det endelig lyktes for romerne å beseire dem. For å avverge den galliske faren for all fremtid, besluttet de å underlegge seg hele detCisalpinske Gallia. Etter en hård kamp som varte i fem år, var erobringen av hele Italia opp til Alpene stort sett fullført omkring år 220 f. Kr. Hvor mye farligere ville ikke den annen puniske krig ellers blitt for romerne! Fra et romersk synspunkt skjedde dette på høy tid. Mens romerne ennå var opptatt med forberedelsene til å omslutte også det Cisalpinske Gallia med militærkolonier, gikk Hannibal, deres farligste fiende, over Alpene.

Den annen puniske krig KARTHAGO VINNER SIN MAKTSTILLING TILBAKE

Etter begivenhetene på Sardinia var det klart for kar­ tagerne — hvis det ikke hådde vært det før — at de ikke kunne betrakte freden i 241 som annet enn en våpen­ stillstand. Ingen så klarere hva som foresto, enn Hamilkar og hans svigersønn, Hasdrubal. De to gjorde det nå til sitt livs mål å skaffe sin fedrene by erstatning på annet hold for de tap den hadde lidt, nemlig i Spania. Sam­ tidig skulle Spania bli en utfallsport for et hevntog mot romerne, som de hatet med hele sin sjels lidenskap. Hvis de spanske sølvgruvene ble rasjonelt utnyttet, var de rike nok både til å betale Karthagos krigsgjeld og til å bekoste store krigstiltak. Dessuten var de iberiske folkene et utmerket soldatmateriale. Fire år etter fredsslutningen overførte Hamilkar sine tropper til dette landet, hvor kartagerne fra før hadde Gades (Cadiz) og noen andre spredte handelssteder. Med

ROMA BLIR EN STORMAKT

21

utgangspunkt i dem skapte han, takket være sin begavelse som feltherre og sin politiske klokskap, et sammenhengende kartagisk rike av Spanias fruktbare Middelhavsområde helt til elven Ebro i nord. Ved den beste havnen på sydkysten grunnla han Cartagena (Karthago Nova) som ble hovedstaden i det nye riket. Med genialt statsmannsblikk hadde Hamilkar ervervet et koloniområde for sitt fedre­ land, som ikke bare erstattet tapet av Sicilia og Sardinia, men også åpnet et nytt marked for de kartagiske handels­ fartøyene. Det varte lenge før romerne fikk øynene opp for hva som egentlig foregikk der borte på den fjerne iberiske halvøya. Imidlertid ble bekymringen over kartagernes fremgang mindre, da Hamilkar falt etter åtte års seierrike kamper. Romerne håpet at hans planer var døde med ham, men det viste seg at han hadde fått en åndelig afvtager i Hasdrubal. Likevel fant ikke romerne det fornuftig å kaste seg ut i en ny krig før de hadde gjort opp med de fiender de hadde nærmere inn på livet, gallerne i Po-området. Samtidjg med at romerne underkuet 'dette folket falt Hasdrubal for morderhånd. Men hevntanken fikk en ny og farligere talsmann i Hamilkars eldste sønn, Hannibal. Han var da bare 26 år, men allerede som gutt hadde han fått følge sin far i felten. Selv har han på sine gamle dager fortalt at da Hamilkar skulle dra til Spania, spurte han den da niårige gutten om han ikke hadde lyst til å følge med. «Henrykt svarte jeg ja,» fortsatte Hannibal, «og på barns inntrengende måte ba jeg ham ta meg med. Da tok han meg ved hånden, førte meg til alteret, hvor han nettopp hadde ofret til Zevs og sa at jeg skulle sverge med hånden på offeret alltid å hate romerne.» Hannibal var trofast mot den eden til sin død. Hannibal lignet sin far i nesten alle ting. «I ham syntes de gamle soldatene de hadde fått Hamilkar tilbake som ung mann,» sier Livius. «Det var det samme liv i blikket, den samme ild i øynene og de samme ansiktstrekk.» Snart var han hele hærens avgud. «Det var ingen Hasdrubal heller satte i spissen når et dristig oppdrag skulle utføres,

22

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

ingen som hadde en slik evne til å få soldatene med seg, ingen de fulgte med en slik tillit. Han var Uke utholdende både i hete og kulde. I mat og drikke var han måteholdet selv. Han våket like lett natt som dag. Søvnen fikk komme når han hadde tid til overs fra sitt arbeid, og han søkte den ikke på en myk seng eller i ro. Ofte kunne man se ham ligge på bare marken mellom vakter og poster med en soldatkappe som dekke. Til hest og til fots var han den ypperste av alle; først gikk han i slaget, og sist vek han tilbake.» Så sterk var den beundring som denne usedvanlige mannen fremkalte selv hos en fiende! Likevel ville det vært mer enn menneskelig om ikke nasjonal- og rasehatet også hadde spilt inn i det bilde som den romerske historie­ skriveren har gitt av sitt lands farligste fiende. Han legger nemlig til, med en overdrivelse som gjendrives av fakta: «Men disse store egenskaper ble oppveiet av uhørte feil: en umenneskelig grusomhet, en mer enn punisk tro­ løshet. For ham fantes intet sant, intet hellig, ingen gudsfrykt, intet hensyn til løfter som var gitt, ingen sam­ vittighet.» Disse Livius’ beskyldninger er i høyeste grad urettferdige. «Sitt ord har Hannibal alltid holdt,» sier Eduard Meyer, «og all unødig blodsutgytelse lå ham fjernt. Sine krigsfanger har han behandlet humant, og mot sine fiender har han alltid opptrådt ridderlig.» Den første puniske krig hadde begynt i Messina; den andre brøt ut i Saguntum. Forholdene i de to byene ved krigsutbruddet minner sterkt om hverandre. Begge steder var det et romervennlig parti og ett som ville stille seg under kartagisk overhøyhet. For å unngå en slik utvikling, begynte Romas tilhengere å fordrive eller drepe motpartiets fremste menn. De overlevende vendte seg til Karthagos regjering med bønn om hjelp, og Det store råd ga Hannibal fullmakt til å rykke fram mot Saguntum. Det herskende partiet i byen søkte da tilflukt hos romerne, som tok Saguntum under sin beskyttelse. År 219 begynte Hannibal å beleire byen. I virkeligheten var det en krigserklæring mot romerne

ROMA BLIR EN STORMAKT

23

og et svar på deres svikefulle opptreden på Sardinia 20 år tidligere. Saguntinerne forsvarte sin by med fortvilelsens mot. Da murer og tårn var falt for støtene av kartagernes rambukker, «dekket de,» som Livius sier, «med sine egne legemer fedrenebyen som var blottet for faste forsvars­ verk, og ingen vek et steg tilbake.» Men kartagerne ble oppildnet av det rike bytte som ventet dem; og da Hanni­ bal lot blåse til storm, var byen dømt til undergang. Det later til at romerne i det lengste har veket tilbake for en ny krig. I åtte måneder måtte nemlig byen holde ut de prøvelser en beleiring brakte med seg, uten at romerne kom til unnsetning. Men da Saguntum var falt, sendte de en delegasjon til Karthago, og krevde Hannibal utlevert. Det store råd avviste dette kravet med harme, men de romerske utsendingene svarte ikke et ord. Den eldste av dem pekte bare på brystfolden i sin toga og sa: «Her bærer vi krig og fred. Velg det som passer dere!» Kar­ tagerne ropte like trassig, at han kunne gi dem hva han ville. Og da romeren svarte at han ga dem krig, svarte kartagerne at de mottok den og skulle føre den med samme mot som de hadde tatt imot den. «Faktisk hadde Hannibal påtvunget så vel romere som kartagere en ny krig,» sier Eduard Meyer. Men naturligvis var ødeleggelsen av Saguntum slett ikke årsaken til den nye krigen, men bare den til­ feldige foranledning til at den brøt ut. Selve krigsårsaken lå dypere enn som så. Den finnes i Karthagos tap av Sicilia, men først og fremst i Romas skamløse kupp mot Sardinia og den pengeutpressingen som fulgte. For Karthago ville det ha vært det samme som selvoppgivelse å slå seg til ro med denne tingenes tilstand i lengden. Hevnkrigen måtte komme. HANNIBALS TOG

«Jeg skal nå» — sier Livius i innledningen til den 21. bok av sitt store verk — «beskrive den mest minneverdige av alle kriger som noen gang er blitt utkjempet, den som

24

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

kartagerne førte mot romerfolket under Hannibals ledelse. For aldri har mektigere samfunn og folkeslag målt krefter med våpen i hånd, og aldri før hadde de kjempende selv i den grad stått på høyden av sin makt og styrke. Og så skiftende var krigslykken, og så uviss var krigens gang at de som seiret til sist, var nærmest undergangen. Dertil kom at begge folk kjempet med en forbitrelse som nesten var enda større enn selve stridskreftene.» Nå var det ikke en krig om en provins lenger, det var en kamp om herre­ dømmet over verden. Og her sto et helt folks ubrutte kraft og et av verdens største genier mot hverandre. Hannibalskrigen er en tvekamp mellom geni og karakter. Hvis romerne hadde tenkt seg Afrika som den neste krigsskueplassen, noe som er mer enn sannsynlig, slo Hannibal en strek over deres planer. Han ville rette et støt mot hjertet av romerriket, men en troppetransport til Italia var et meget vanskelig foretagende. Dersom den foregikk sjøveien, eller langs Rivieraen, risikerte han å komme ut for den romerske flåten, som for tiden behersket havet. Kavaleriet, som var det ypperste våpen i armeen hans, kunne han ikke i noe tilfelle transportere over havet. Og enda mer umulig var det å frakte elefantene sjøveien. Imidlertid fantes det en annen vei, men å følge den var et uhørt vågestykke av andre grunner. Den gikk over Alpene, disse skyhøye fjellkjedene som for fortidens men­ nesker var omgitt av en skrekkinnjagende hemmelighetsfullhet. Bare de ville kelterne kjente til veiene, som naturligvis ikke var i en slik stand at noen hadde våget seg på å føre fram en hel armé med tross og elefanter på dem. Men Hannibal våget det. Likevel var ikke fore­ tagendet på noen måte bare et vågestykke, slik som man lenge har trodd. Før han tok den dristige beslutningen, hadde han forvisset seg om, gjennom samtaler med folk som kjente fjellene, at det lå innenfor mulighetenes grenser å gjennomføre det for en kraftkar som han. Han hadde fått nøye rede på veiforbindelsene over de forskjellige passene, og hadde skaffet seg innfødte bærere. Hannibal regnet med at hvis han kom vel over Alpene, Hannibal, kartagernes store leder under den annen puniske krig og den farligste fiende Roma noen gang har hatt.

26

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

skulle Po-sletten bli hans operasjonsbasis. Der kunne han vente å bli mottatt som befrier av gallerne, som nylig var blitt undertvunget av romerne. Hva kunne ikke en Hanni­ bal håpe å få utført med disse tapre krigerne, hvis han ut­ nyttet deres voldsomme angrepsstyrke og innlemmet dem blant sine skolerte libyske og spanske veteraner! Gallerne var jo stadig Syd-Europas skrekk. Dessuten kunne Hannibal håpe på hjelp fra en makedonsk armé. Kong Filip 5. av Makedonia, som igjen hadde underlagt seg Peloponnes, sto i et spent forhold til romerne. Disse hadde nylig begynt å utvide sitt velde helt til Balkanhalvøya, ved å tukte de halvville illyrerne som hadde dannet et sjørøversamfunn på østkysten av Adriaterhavet. Med den forrevne kysten og de mange øyene utenfor var den dalmatiske skjærgården som skapt for sjørøvere. Herfra kom også de dyktige sjøfolkene som i middelalderen skulle gjøre Venezia til den fremste sjømakt på sin tid. Det romerske senats klagemål over piratenes overgrep ble overmodig avvist av deres dron­ ning, en trassig og mannhaftig kvinne som på den tiden regjerte for sin umyndige sønn. «Det er gammel skikk blant illyrerne» — forklarte hun — «at hver og en drar all den nytte av sjøen han bare kan.» Til dette ga et av de romerske sendebudene det beske svaret: «Blant ro­ merne er det skikk at staten hjelper medborgere som har lidt skade.» Og han la til, at med gudenes hjelp skulle de nok tvinge dronningen til å venne illyrerne av med sine dårlige vaner. Dronningen ble så forbitret over tilrettevisningen at hun lot sendebudet rydde av veien. Nå grep senatet ettertrykkelig inn, og sendte i vei en stor flåte som ødela illyrernes røverrede og tvang dem til å la de sjøfarende være i fred for fremtiden. I forbindelse med disse operasjonene ble de nærmeste hellenske havnene stilt under romersk kontroll. Blant dem var Korkyra, selve nøkkelen til Adriaterhavet. Den illyriske krigen hadde gitt et nytt bevis på at Roma var blitt Middelhavets fremste sjømakt. Bomerne hadde nå gjort seg til herrer både over Det tyrrhenske hav og Adriaterhavet.

ROMA BLIR EN STORMAKT

27

Romas tendenser til å sette seg fast på Adriaterhavets østkyst innebar en trusel mot Makedonia. Det var derfor ikke usannsynlig at Filip ville komme til å følge Pyrrhos’ eksempel og dra over til Italia og der forene sine strids­ krefter med dem som kom fra Guadalquivir. Siden håpet Hannibal at noen seire ville være nok til å lokke Romas forbundsfeller og undersåtter i det egentlige Italia til frafall. Og hva ville deretter hindre ham i å gi Romas maktstilling dødsstøtet? Han regnet altså med at det bånd som bandt Roma og de undergivne folk til hver­ andre var like skrøpelig som det som holdt det kartagiske riket sammen. Var den forutsetningen riktig? Hele hans foretagende berodde på det. I alle tilfelle gjaldt det å handle før romerne rakk å stabilisere sitt herredømme over Po-sletten. Når dette en gang var skjedd, ville det være for sent å finne noen passende operasjonsbasis i Italia. Våren 218 brøt Hannibal opp fra Cartagena (Karthago Nova) med 90 000 fotfolk, 12 000 ryttere og 37 elefanter. Riktignok anser Delbriick disse Polybios’ tall for over­ drevne, og beregner hele Hannibals styrke til 60 000 mann. Elefantene var vel mer beregnet på å imponere kelterne enn romerne. I Pyrrhos’ slag i felten hadde de jo vist seg å være et tveegget sverd, nesten like farlig for egne tropper som for fienden. Det var nok av elefanter i Nord-Afrika på denne tiden. Men den afrikanske elefanten er ikke så lærenem som den indiske, som ble brukt i krig av perserkongen og etter hans eksempel av Aleksanders diadoker, og dessuten av Pyrrhos. Sannsynligvis har også kartagerne hentet elefantførere fra India, for at de skulle lære dem kunsten å temme tykkhudene. Hannibal etterlot sin bror Hasdrubal i Spania med en betydelig styrke for å forsvare landet. Så snart han var kommet over Ebro (Iberus), var han i fiendtlig land. Det skal ha kostet ham 20 000 mann å kue de frihetselskende folkene mellom denne elven og Pyreneene, og

28

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

like mange etterlot han kort før han gikk over denne fjell­ kjeden, for å trygge kartagernes besittelser i Spania. Hans armé var altså blitt forminsket til 60 000 mann da han rykket inn i det Transalpinske Gallia, men disse var alle sammen velprøvede veteraner. Ved overgangen av Rhone (Rhodanus) ble Hannibal for første gang utsatt for fiendtligheter fra gallernes side. De kunne jo ikke vite at kartagernes krigstog gjaldt et helt annet land enn deres. Imidlertid lyktes det Hannibal ved en krigslist å få armeen uskadd over elven. Det verste var å få elefantene over, for de var svært redde for vannet. Da fant de på å tømre sammen noen veldig store flåter og legge et tykt lag jord på dem, slik at de så ut som en fortsettelse av selve stranden. Da de vel hadde fått ele­ fantene ut på flåtene, ble de løsgjort fra stranden og buksert over. Likevel ble en del elefanter så redde at de kastet seg i elven. Førerne deres druknet alle sammen, men dyrene kom over i god behold, takket være sine lange snabler som de kunne strekke opp over vannflaten og puste gjennom, enda de måtte vade største delen av veien med hodet under vann. Det var heldig for Hannibal at han kom så pass fort over Rhone, for ved Marseille (Massilia), knapt fire dags­ marsjer lenger syd, lå den romerske konsulen Publius Cornelius Scipio med sin flåte. Han var på vei til Spania, og hadde beregnet å føre krig med kartagerne der. Nå fikk han til sin forbauselse høre at Hannibal hadde nådd helt fram til Rhone. Ingenting viser så tydelig det dristige og storslagne i Hannibals krigsplan. Romerne hadde aldri kunnet tenke seg muligheten av at han ville gi seg ut på et slikt vågestykke som å dra helt til Italia. I den første befippelsen var den romerske konsulen for langsom i vendingen. Han trodde først at ryktet om Hannibals marsj var falsk alarm. Da han endelig hadde forvisset seg om hvordan det var fatt, dro han ilsomt opp til stedet hvor Hannibal hadde gått over elven. Men da han endelig kom dit, hadde Hannibal forlatt stedet for tre dager siden.

ROMA BLIR EN STORMAKT

29

Scipio er blitt meget klandret for det han nå gjorde. Noen historieskrivere har resonnert som så at han natur­ ligvis burde ha vendt tilbake til Italia med hele sin hær og forsøkt å stenge alpepassene for Hannibal. Men i forvirringen over at han hadde latt seg lure «begikk han i stedet den alvorlige feil» å la sin bror Gnaeus ta med seg hovedstyrken av armeen til Spania, mens han selv vendte tilbake til Italia med en betydelig mindre del. Vi skal senere få anledning til å komme tilbake til spørsmålet om hvorvidt han handlet riktig eller galt. Foreløpig skal vi i stedet ta for oss et annet spørsmål: Hvorfor ble ikke Hannibal et par dager ved Rhone og ventet på Scipio? Hans stridskrefter var overlegne både i antall og erfaring. Svaret på spørsmålet er at det var langt på høsten. Bare noen ukers forsinkelse kunne bety at Hannibal ikke kunne komme over Alpene det året, for når som helst kunne de store snefallene stenge passene. Hvor sikker han enn kunne være på seieren, var det et faktum at romerne solgte sine liv dyrt. Selv om tapene i døde på kartagernes side ikke behøvde å bli så følbare, så måtte en alltid regne med mange sårede etter en slik kamp. Disse kunne de ikke ta med på den anstrengende marsjen over Alpene før de var blitt friske igjen; og å la dem bli tilbake i fiendtlig land var like utenkelig. Men å bli nødt til å avbryte marsjen og bli i Gallia vinteren over, var det samme som å sette hele foretagendet over styr. For da ville romerne ha rukket å ta lærdom av det første nederlaget og ha fått tid på seg til å møte kartagerne med en knusende overmakt allerede når de kom ned fra alpepassene; utmattet som de da ville være etter de strabasene de hadde gjennomgått, og ute av stand til å gjøre bruk av sitt kraftigste våpen, kavaleriet, ville de ha vært solgt. Imidlertid gikk Hannibals tog stadig høyere opp gjen­ nom Alpene under ledelse av innfødte veivisere. Det nærmeste målet var et av de passene som fører over Vest-Alpene vest for Torino; man er nå mest tilbøyelig til å anta at han ikke valgte Lille St. Bernhardspasset,

30

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

slik som man før trodde, men en sydligere overgangsplass ved Mont Genis. Da Hannibal skulle over den første alpekjeden, begynte vanskelighetene. Akkurat der hvor veien var brattest, ble rytteriet og trosset overfalt av fiendtligsinnede inn­ fødte som hadde plasert seg på klippene ovenfor veien. Gallerne kunne nemlig ikke få ut av hodet at Hannibals krigsforetagende gjaldt dem. «Kartagerne,» skriver Poly­ bios, «led nå store tap, ikke så meget direkte på grunn av barbarenes angrep som på grunn av at veien var så smal og bratt. Ved den minste uro som i forskrekkelsen oppsto blant lastedyrene, styrtet mange av dem ned i avgrunnen med oppakningen. Og aller størst forvirring forårsaket de hestene som ble såret, for de ble helt ville av smerte og kastet både lastedyr og mennesker utfor skrenten.» — «Som store laviner» — skriver Livius — «rullet trekkdyrene ned i dypet med sin last.» Hannibal så at han holdt på å miste trosset. Hvis det fortsatte på denne måten, var hele hæren dømt til under­ gang. Her gjaldt det å handle raskt. Med en utvalgt tropp skyndte han seg å kaste seg over fienden ovenfra, hugget ned en del og drev de andre bort. For en stund ble vel forvirringen i marsjkolonnen økt på grunn av stridsropene og larmen, men da faren var avverget, kunne toget fortsette i fred. Da armeen var kommet gjennom passet, kastet Hannibal seg over den byen hvor «barbarene» bodde, for å sette seg i respekt. Her tok han hester og lastedyr til erstatning for tapene han hadde hatt, og fikk dessuten et rikelig forråd av proviant. Nå hadde han satt seg i en slik respekt hos gallerne at toget kunne fortsette uforstyrret helt til den høyeste alpekjeden. Bergfolkene grøsset da de så de kjempesvære elefantene toge fram mellom fjellene. Det så lovende ut for marsjen videre opp gjennom fjellene. De folkene som bodde der, kom Hannibal i møte med olivengrener og kranser, ga ham gisler til pant på at de hadde fredelige hensikter og forsynte hæren med slaktedyr. Men Hannibal pleide alltid å være på vakt mot slike vennskapsbevis, og hans mistanker ble også

ROMA BLIR EN STORMAKT

31

Bronsehode av en afri­ kaner fra ca. 350 f. Kr. Det var slike menn som dannet kjernetroppene i den hær Hannibal førte over Alpene for å knuse Roma.

snart bekreftet. Ikke før var kartagerne kommet opp i en trang hulvei, før bar­ barene kastet seg over dem, rullet ned store klippeblokker og overøste dem med et regn av steiner. Imidlertid hadde Hannibal denne gan­ gen vært forsiktig nok til å la rytteriet og trosset gå først og avslutte toget med fotsoldatene. Disse fikk nå gjøre holdt og overnatte i passet, mens lastedyr, hester og ele­ fanter fortsatte videre. Derfor ble ikke tapene så store som forrige gang, selv om naturligvis mange mennesker ble hårdt skadet. På den niende dag av marsjen over Alpene nådde Hannibal det høyeste punktet. Der slo han leir og hvilte to dager, dels for at mennesker og dyr skulle få hvile ut, dels for å vente på dem som var blitt etter. «Og det viste seg virkelig,» beretter Polybios, «at mange av de hestene som i forskrekkelsen hadde forvillet seg i fjellene, og mange lastedyr som hadde kastet av seg sine byrder, helt uventet dukket opp i leiren etter å ha fulgt sporet dit.» Imidlertid var det nå et godt stykke ut i september, og det begynte allerede å falle sne på fjelltoppene. Tretthet og motløshet over de strabasene som ennå ventet disse Sydens barn her oppe i fjellverdenens kulde, avspeilet seg i mange ansikter. Men da de var kommet fram til en høyde med utsikt over Po-sletten, holdt Hannibal en oppmuntrende tale til sine menn om all den herlighet som

32

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

ventet dem i det rike landet ved foten av fjellet og de bragder som vinket der. Med nytt mot begynte nå kartagerne nedstigningen. Den kostet dem minst like store tap som oppstigningen. «For veien var smal og bratt,» sier Polybios, «og sneen som lå der gjorde det umulig å se hvor man kunne få fotfeste. Hvis noen gled og falt, styrtet han uvegerlig ned i avgrunnen. Enda så uhyggelig og sørgelig det var å være vitne til dette, så var de overlevende nå blitt så vant til slike ulykker at de resignerte overfor dem. Men så kom de til et sted der veien gikk langs et brådyp og var så trang at hverken elefanter eller lastedyr kunne komme fram.» Et veldig skred hadde nemlig kort tid i forveien sopt bort veien i mer enn halve bredden. Et forsøk på å gå rundt den farlige passasjen høyere oppe var mislykket, for i kalde somre lå sneen her og ble sam­ menpakket til en islignende masse. Nå var det falt ny, våt sne oppå den gamle. «Men,» sier Polybios, «når sol­ datene tråkket gjennom den og satte foten på den gamle, faste sneen som lå under, gled begge føttene unna dem på én gang. Og når de så forsøkte å støtte seg på knær eller hender for å reise seg igjen, ble de fullstendig hjelpe­ løse og gled ut over kanten. Men når lastedyrene falt og forsøkte å reise seg igjen, tråkket de gjennom den gamle sneen, og ble sittende som naglet fast, på grunn av sin tyngde og fordi sneen var så hård.» Det var altså ikke annet å gjøre enn å forsøke å reparere den skadede veien og gjøre den bredere. Ifølge Livius’ beskrivelse foregikk det på følgende måte: «Da de måtte bryte seg gjennom fjellet, felte de veldige trær i trakten omkring og laget en stor vedstabel av dem. De satte fyr på den, og derved ble klippen opphetet. Deretter gjorde de den skjør ved å helle eddik på den glødende steinen.» Soldatene pleide å ha med seg vineddik for å blande i vannet, fordi det ble friskere da. «Da det var gjort, kunne de bryte klippen i stykker med brekkjern.» Etter en dags arbeid hadde de fått veien så bred at hester og lastedyr kunne passere og slippes på beite, mens veiarbeidet fort­

ROMA BLIR EN STORMAKT

33

satte for elefantenes skyld. Det tok ytterligere tre dager før de stakkars uthungrede kolossene kunne føres fram. Men etter tre døgn til var hele armeen nede på sletten. Femten dager hadde marsjen over Alpene tatt. Det var gått fem måneder siden Hannibal brøt opp fra Cartagena. Hannibals store tanke om å ta opp kampen med romerne i selve Italia sto foran sin virkeliggjørelse. Med jernhård viljekraft hadde han gjennomført det enestående våge­ stykke, som et slikt tog over Alpene var. Men det hadde kostet enorme offer. Det sies at han hadde mistet omkring halvparten av hæren etter overgangen av Rhone. Det var ganske sikkert kulden oppe i Europas høyeste fjell som hadde tatt de fleste livene. Bare det å tilbringe femten netter under åpen himmel, stadig utsatt for de iskalde vindene som ble presset ned gjennom fjellkløftene fra isbreene, måtte i og for seg kunne gjøre det av med nesten en hel armé. Bare 20 000 fotfolk og 6000 ryttere skal Hannibal ha hatt igjen da han satte foten på romer­ rikets jord. Dette er Hannibals egen opplysning, inngravert på en kobbertavle i det berømte Heratemplet ved Kroton. År 205 f. Kr., to år for Hannibal forlot Italia, lot han sine bedrifter opptegne der. Polybios forteller at han selv har lest innskriften. Imidlertid reduserer Delbriick tapssifrene meget betydelig, på grunnlag av sammenlignende granskninger, og antar som sannsynlig at Hannibal har brutt opp fra Spania med omkring 60 000 mann og er kommet fram til Italia med omkring 35 000. Enda mer kritisk mot Polybios er Francesco de Sanctis, som mener at trefningene med barbarene, sykdom og strabaser under hele Hannibals marsj ikke kan ha kostet mer enn 5000—10 000 mann livet. «Det er,» sier han på sitt sydlandsk temperamentsfulle språk, «utilbørlig å an­ klage Hannibal for en slik galskap som å ha sløst bort hele to tredjedeler av den beste armé som Karthago noensinne hadde hatt.» Det rimelige er — mener han —at han dro av sted fra Spania med høyst 30 000—35 000 mann. Hannibal visste nemlig altfor vel hvordan vanske2. Grimberg V.

34

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

lighetene med å proviantere i et barbarisk og fiendtlig land vokste om kapp med antallet. En stor armé har heller ikke den bevegelighet som var en nødvendig betingelse for Hannibals seier. Imidlertid kunne han her i Italia regne med å få hullene i hæren fylt fra vennligsinnede folk. Med forbauselse betraktet nå disse det selsomme skuespillet da den store armeen steg ned fra alpetoppene etter å ha kommet helLfra Herkulesstøttene (Gibraltarstredet) for å gi dem friheten. KAMPENE PÅ POSLETTEN

Før Publius Scipio hadde rukket fram med sin armé til det stedet som skulle bli krigsskueplassen, hadde Hanni­ bal fått tid på seg til å la sine soldater hente nye krefter etter alle strabasene. Han hadde også lokket eller tvunget en stor del av befolkningen i den nordlige del av det Cisalpinske Gallia over på sin side. Ved elven Ticinus, nær Vercellae støtte Scipios rytteri og bueskyttere som var på rekognosering, sammen med Hannibals kavaleri. På begge sider førte feltherrene selv kommandoen. Tross kartagernes overlegenhet, mottok Scipio fiendens ut­ fordring. Før dødsfiendene møttes for første gang på italiensk jord, holdt begge feltherrene oppildnende taler til sine folk. De er referert både hos Polybios og Livius. Begge lar Scipio minne sitt folk om at romerne nå igjen hadde et folkeslag imot seg, som de alltid tidligere hadde beseiret. Både Polybios og Livius lar den romerske feltherren frem­ stille Hannibals tog fra Bhone opp gjennom Alpene som en flukt i forskrekkelsen over at han fikk høre at romerne var i nærheten. Men Livius smører vel tykt på med sitt billedrike språk, når han lar Scipio beskrive hvor for­ ferdelig medtatte kartagerne var blitt av marsjen over fjellene. «De er spøkelser,» sier han, «eller rettere sagt skygger av mennesker, utmagret av hunger og kulde, av skitt og vanstell, de er blitt lemlestet og vanføre mellom steiner og klipper. Leddene deres er forfrosne, musklene

ROMA BLIR EN STORMAKT

35

stive av sne, lemmene sammenskrumpet av kulde, våpnene er brukne og knuste, hestene halte og kraftløse. Mot et slikt rytteri, mot et slikt fotfolk skal dere kjempe. Dere har ikke å gjøre med fiender, bare med de siste restene av en fiende. Og jeg frykter bare for at når dere har kjempet mot Hannibal, skal det hete at det var Alpene som beseiret ham.» Hannibals tunge rytteri kastet snart romerne tilbake, og etterpå var det lette numidiske rytteriet over dem og hugg dem i flanken og ryggen. Disse numiderne og ber­ berne på sine raske og utholdende afrikanske hester var idealet av et lett kavaleri. Disse ørkenens sønner var mestere i å forstyrre og utmatte fienden, omringe ham, lokke ham med seg, villede ham og lure ham i bakhold. Som en hvirvelvind kom de brusende mot romerne i vill galopp, og ut av en støvsky, hvor hvite kapper flagret og morke øyne gnistret, kom et styrtregn av piler. Men i neste øyeblikk kastet de sine steilende hester om med et gjennomtrengende skrik og forsvant like plutselig som de var kommet. Numiderne var for kartagerne hva kosakkene var for russerne på 1700- og 1800-tallet. Med store tap måtte Scipio, som selv var hårdt såret, trekke seg tilbake over Po. Det var bare fordi romerne i siste øyeblikk greidde å ødelegge broen over elven, at de unngikk en fullstendig katastrofe. Men den avdelingen som med heltemodig dødsforakt dekket kameratenes til­ baketog over broen, ble selv avskåret og måtte la seg ta til fange. Før Hannibal var kommet over Po, hadde Scipio rukket å komme seg bak elven Trebia, og hadde sikret seg en sterk stilling, med den venstre fløyen støttet på Apenninene og den høyre på Po og på den romerske festningen Placentia (nåværende Piacenza). Her ventet Scipio på forsterkninger, og da de kom, var han fienden fullstendig jevnbyrdig med hensyn til fotfolk. Men hans kavaleri var stadig underlegent. På grunn av sine sår måtte Scipio overlate kommandoen til en annen. Hannibal brukte nå hele sin feltherrebe-

36

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

gavelse for å lokke romerne ut av deres sterke stilling. Og det lyktes til slutt. Han lot fiendens kavaleri vinne en liten seier i en rytterfektning. Dette ga mersmak. Den romerske konsulen, som hadde kommandoen, ville gjerne rekke å utmerke seg før hans embedstid utløp — det var bare noen uker igjen. Og slik bega det seg at romernes lette tropper ble innviklet i strid med fiendens rytteri bare noen dager etter. Kartagerne vek stadig unna, og i kampens iver satte romerne etter dem over elven. Men plutselig stanset kartagerne. Romerne befant seg akkurat på det stedet Hannibal hadde utvalgt til slagmark, ansikt til ansikt med hans armé i full slagorden. Romerne var fortapt, hvis ikke hovedstyrken av deres hær skyndte seg til unnsetning. Den kom. Men krigerne kom utslitte fram, gjennomvåte og hutrende etter ilmarsjen gjennom den desemberkalde, oppsvulmede elven, og dessuten var de sultne — for de hadde ikke rukket å spise frokost. Han­ nibal hadde derimot latt hovedstyrken av sin armé få varme seg i leiren og sørget for at de fikk best mulig for­ pleining. Mette og tilfredse og innsmurt med olje for å være mer motstandsdyktige mot kulden, hadde soldatene deretter i fred og ro rykket ut i slagorden; og da feltherren vel hadde lokket romerne dit han ville, kunne det blodige dramaet begynne. Trass i hjelpen orket ikke romernes lette tropper å holde stand lenge. Derimot viste fotsoldatene deres seg verdige sitt ry som uovervinnelige, og var hele tiden avgjort de overlegne i kampen mot Hannibals infanteri. Riktignok maktet de ikke å rykke fram mot fiendens fotfolk og rytteri i forening, men de vek heller ikke en tomme. Først da en avdeling utvalgte tropper under kommando av Hannibals yngste brot, Mago, falt dem i ryggen, ble fløyene og de bakerste rekkene i sentrum brakt i uorden. Hovedstyrken i sentrum, derimot, — en tredjedel av hele armeen — sluttet seg tett sammen, brøt gjennom den kartagiske kamplinjen og bante seg vei til Placentia under voldsomme kamper. Men størsteparten av den øvrige hæren ble hugget ned av fiendens lette tropper eller

ROMA BLIR EN STORMAKT

37

trampet ned av elefantene, cia de forsøkte å komme over elven. Men slaget kostet også Hannibal store tap. Etterpå ble hæren hans ytterligere redusert ved sykdom som skyldtes det råkalde vinterværet. Under selve kampen var kar­ tagerne blitt så stivfrosne av regn og sludd at de nesten ikke orket å føle noen glede over seieren, sier Livius. Og av de elefantene som Hannibal med så mye slit hadde greidd å føre over Alpene, døde alle unntagen en. Men i stedet ble hæren i større utstrekning enn før forsterket med galliske soldater. Etter Hannibals seier reiste nemlig gallerne seg samlet mot romerne, og det sies at de tilførte ham hjelpetropper på over 60 000 mann. Tross alt hadde slaget ved Trebia vist hvor langt den kartagiske fotsoldaten sto under den romerske legionæren. «Det er få slag,» sier Mommsen, «som er til slik heder for den romerske soldat som slaget ved Trebia. Men det er også få som utløser en så alvorlig anklage mot den felt­ herre som ledet dem.» Men den egentlige feil lå i selve institusjonen med en overkommando som gikk over i nye uprøvede hender etter bare et års forløp. Innen den nye øverstkommanderende virkelig hadde lært å kjenne både sine egne tropper og fiendens stridskrefter og var blitt fortrolig med forholdene på krigsskueplassen, var største­ delen av hans embedstid gått, ja hans etterfølger var kanskje alt blitt utnevnt. Hvis han da var ærgjerrig og ville utmerke seg, var følgen altfor ofte den at han kastet seg inn i overilte foretagender og høstet vanære og tap istedenfor triumf. En institusjon med «to kommanderende borgermestere», som Delbriick titulerer konsulene i felt, kunne passe til å holde røverbander på avstand, men var fullstendig uhensiktsmessig for en stat som sto i kamp med feltherrer som så krigen som sin livsoppgave. «Av tornebusken kan man nå en gang ikke høste fiken,» legger Theodor Mommsen til. Romernes styrke lå imidlertid i fotsoldatenes fantastiske dyktighet, og i det at de hadde en sterkt voksende folke­

38

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

masse å rekruttere fra. Sammen med sine forbundsfeller disponerte de over 700 000 kampdyktige menn. Hannibals regulære tropper, derimot, som naturligvis ble færre for hvert år som gikk, var det ulike meget vanskeligere å forsterke. Det måtte enten skje fra Karthago eller fra Spania. Å skape ordnede tropper av de galliske hær­ skarene var en uløselig oppgave, i det minste innen en rimelig tid. Gallerne var dyktige nok under selve angre­ pet, men hadde ikke utholdenhet, og de dugde ikke til vanskeligere taktiske manøvrer og mer krevende marsjer. Det eneste Hannibal hadde å legge i vektskålen mot sine hender, var til å begynne med sitt utmerkede rytteri, men i lengden bare sin egen feltherrebegavelse. Det gjaldt altså å utnytte den til det ytterste, først og fremst ved stadig å gi fienden nye overraskelser, slik at krigen fort­ satte å være bevegelig. For hvis kampen stivnet i en stillingskrig, ville kartagerne være fortapt med sin tallmessige underlegenhet. Imidlertid innså Hannibal at han aldri ville kunne oppnå en avgjørelse, hvis det ikke lyktes ham å få Romas forbundsfeller til å falle fra. Derfor la han på alle måter an på å vinne dem for seg. De romerne som han hadde tatt til fange, lot han legge i lenker, men deres italienske forbundsfeller friga han uten løsepenger. Han regnet nemlig med at de frigitte ville fortelle på hjemstedet sitt at Hannibal ikke førte krig mot Italia, men mot Roma, at han kjempet for de italienske folkenes frihet og aktet å gi hvert eneste av disse undertrykte folk deres selvstendighet og tidligere landområde tilbake. HANNIBAL

RYKKER

FRAM

OVER

APENNINENE

SLAGET VED TRASIMENUS

Man må gå helt tilbake til gallernes angrep på Roma 170 år tidligere, for å finne et motstykke til katastrofen ved Trebia. Navnene Hannibal og puner var fra den dag like skrekkinnjagende for de romerske soldater,

ROMA BLIR EN STORMAKT

39

som gallerne var før. Og nå hadde disse to fryktede fiender forenet seg med hverandre! Hele folket ble grepet av angst og overalt så man ulykkesbringende tegn og varsler. Livius har opptegnet en lang rekke slike jærtegn. Ryktet kunne fortelle at på grønnsaktorvet i Roma hadde et halvtårsgammelt barn ropt «triumf», og at ved oksetorvet hadde en okse av seg selv gått opp i tredje etasje i et hus og kastet seg ned derfra. På himmelen viste det seg brennende skip, og lynet hadde slått ned i Håpets tempel. I byen Lanuvium hadde et hellig spyd beveget seg, og en ravn hadde fløyet inn i Junos tempel og satt seg på gudinnens benk. I trakten omkring Amiternum hadde man flere steder sett menneskelignende skikkelser i hvite klær langt borte. I Picenum hadde det regnet steiner, og i Caere hadde de hellige stavene med orakelspråk skrumpet sammen. I Gallia hadde en ulv rykket sverdet ut av skjeden på en vaktpost og sprunget vekk med det. — Imens marsjerte Hannibal fra Trebia mot Midt-Italia, over Apenninene og inn i Etruria. Men Arnos bredder var så oppbløtt på grunn av snesmelting og oversvømmelser i elven at hæren måtte marsjere i vann i fire dager. Sol­ datene hadde ikke andre hvilesteder om natten enn hauger av pakninger, som de stablet opp, eller kroppene av de hestene og lastedyrene som hadde stupt. Troppenes lidelser var ubeskrivelige, spesielt gjaldt det de galliske fotfolkene, som måtte marsjere etter de kartagiske, på veier som altså var blitt enda mer bunnløse enn før. Gallerne klaget høylydt, og ville utvilsomt ha rømt i massevis, hvis ikke Hannibal hadde tatt den forsiktighets­ regel å plasere sitt rytteri under Magos kommando sist i toget. Han hadde snart forstått hvor håpløst det var å forsøke å disiplinere de keltiske hordene. Mellom trefningene var de vanskelige å ha med å gjøre. De hadde en betenkelig forkjærlighet for vin, men tålte den dårlig. De hadde meget høye tanker om seg selv, og derfor var de bråkete og oppsetsige på alle måter. Aleksander den

40

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

store hadde jo også hundre år tidligere gjort den reflek­ sjon, at kelterne var noen skrytepaver. Marsjen gjennom sumpmarkene i Etruria kostet Hanni­ bal store .tap. Mange soldater ble angrepet av feber og sank sammen for aldri å reise seg mer, og også hestene ble forferdelig herjet av sykdom. Hannibal selv, som red på den eneste overlevende elefanten, pådro seg en infeksjon på grunn av de usunne sumpdunstene, og den kostet ham det ene øyet. Francesco de Sanctis er riktignok like skeptisk overfor tradisjonen om kartagernes gjenvordigheter under marsjen over Apenninene, som overfor de gjengse oppgavene over tapene under Hannibals tog til Posletten og betegner de vanlige beretningene som «umåtelig overdrevne». Hanni­ bals tap under marsjen gjennom Etruria innskrenket seg hovedsakelig til hester og tross, mdner han. Bare noen få menn omkom. Imidlertid har han hverken i det ene eller det andre tilfellet noen positive bevis å anføre. Men Hannibal kom da fram, trass i alle tapene. En fryktelig fare truet nå romerriket, og det var en stor ulykke for landet, at den mannen som skulle måle krefter med en av verdens største feltherrebegavelser, ble ansett for å være en begavet hærfører uten å være det. Konsulen Gaius Flaminius var en fremsynt sosialpolitiker. Som folketribun hadde han blant annet drevet igjennom en landsgavnlig åkerlov, i strid med senatet og de kapitalis­ tiske kretsene. I kraft av denne loven ble et stort og frukt­ bart område syd for elven Rubicon, som tidligere hadde ligget nesten helt ubebodd, oppstykket og delt ut til romerske småbrukere. Det var et skritt videre på den bane som hadde gjort Roma stort og mektig. Men de store godseierne og kapitalistene hadde satt seg imot Flaminius’ folkevennlige lovforslag, fordi de selv ville leie området av staten for en slikk og ingenting. Senere hadde Flaminius som censor gjort sitt navn udødelig ved å fullføre et storartet veianlegg som bar hans navn. Ved Via Flaminia ble Gallia militært og økono­ misk knyttet sammen med romerriket.

ROMA BLIR EN STORMAKT

41

Via Flaminia, hvor den bryter gjennom Apenninene. Via Flaminia, som gikk fra Roma til Rimini ved Adriaterhavet, ble anlagt av censoren Flaminius omkring år 220- f. Kr.

Men ulykken var den, at Flaminius trodde seg i stand til også å føye en feltherres laurbær til sine andre ut­ merkelser. Det som ga ham anseelse som hærfører var en seier han vant over et gallisk folk. Men i virkeligheten var det — sier Mommsen — ikke han, men hans soldater som den gangen slo fienden, trass i en elendig ledelse. Uten sin dødsforaktende disiplin ville legionene da ha vært dømt til undergang. Nå skulle folkelederen atter ta feltherrekappen på sine skuldre, og han var vel vitende om hva folket ventet av ham. Hannibal forsto snart hvordan det var bevendt med konsulens krigergeni. Det lyktes da også den slu puneren å lokke ham inn på den beste krigsskueplass kartagerne kunne ønske seg — et trangt fjellpass ved sjøen Trasimenus i Mellom-Italia. Da Hannibal så hvor­ dan Flaminius fulgte ham hakk i hæl der hvor han mar­ sjerte foran, lot han sine tropper legge seg i bakhold på

42

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

dette meget velvalgte stedet en juninatt år 217. Flaminius’ store feil var at han hadde forsømt å rekognosere ordentlig. Hvis han hadde gjort det, ville han ikke ha stolt på at Hannibal marsjerte videre om natten. Nå ante han fred og ingen fare og lot sine tropper rykke inn i den farlige passasjen neste morgen. Hvor farlig det var, fikk han først klart for seg da morgentåken lettet. Da begynte ikke et slag, men en nedslaktning. Romerne ble hugget ned slik som de gikk i marsjkolonnen, uten å kunne gjøre noen som helst samlet motstand. Mange forsøkte å redde seg ved å kaste seg i sjøen, men druknet eller ble slått ned av de kartagiske rytterne som forfulgte dem. Flaminius selv måtte dele sine soldaters skjebne. De som ikke falt, ble tatt til fange. Nesten hele armeen — 30 000 mann — ble bokstavelig talt tilintetgjort, uten at det kostet Hannibal mer enn 1500 mann, hovedsakelig gallere.

FABIUS CUNCTATOR

Nå kunne Hannibal uhindret marsjere mot Roma hvis han ville. Der forberedte man seg på det verste. Rroene over Tiber ble brutt, og romerne besluttet seg til å ta en forholdsregel som de ikke hadde grepet til på over tredve år: de valgte en diktator. Fabius Maximus het man­ nen som ble utsett til stillingen. Han var gammel og erfaren og kjent for aldri å ta overilte beslutninger, men populær var han ikke. Han var en selvbevisst aristokrat som aldri nedverdiget seg til å ta noe som helst hensyn til den offentlige mening.. Ja, han la direkte an på å vise hvor komplett likegyldig 'folkets røst var for ham. Han aktet å føre krig etter sitt eget hode og aldri la folkestemningen forlede seg til noe forhastet skritt. Imidlertid viste Hannibal på sin side seg meget for­ siktigere i sin strategi enn man skulle ha trodd om en så utpreget offensiv taktiker. Trass i den store seieren ved Trasimenus aktet han ikke å angripe Roma — ennå.

ROMA BLIR EN , STORMAKT

43

Først gjaldt det å få fiendens forbundsfeller til å falle fra. Han rykket gjennom Umbria ned i Syd-Italia, mens han herjet og brente for riktig å vise folkene her at Roma ikke maktet å beskytte dem. Samtidig som han slo med den ene hånden, rakte han imidlertid den andre fram til forbund, og ved lemfeldig behandling av de krigsfangene han tok blant romernes forbundsfeller, søkte han også å vinne disse folkene for seg. Denne blandingen av uimotståelig offensiv kraft og ekte punisk beregning var det som gjorde Hannibal til en av verdenshistoriens største hærførere. «Han lignet,» sier en forfatter, «dyrenes konge i sitt afrikanske hjemland: alltid klar over sin styrke, men aldri på sprang før han var helt sikker på byttet.» Men mot fastheten i den romerske statsbygningen kom til og med all punisk sluhet til kort. Ikke et eneste italiensk folk ville slutte seg til inntrengeren, som hadde inngått våpenbrorskap med deres tidligere dødsfiender, med disse halvville gallerne som hadde gjort dem så meget vondt. Overalt hvor Hannibal rykket fram ble byportene stengt for ham. Overalt så de romerne som sine naturligere be­ skyttere mot punere og gallere. Rasehatet var en god forbundsfelle for romerne. Liksom Pyrrhos hadde Hannibal forregnet seg når det gjaldt romerstatens soliditet og motstandskraft. På Pyrr­ hos’ tid blødde ennå sårene i mange deler av landet etter forbundsfellekrigene med alle deres lidelser og forsmedelser. Siden den gang var det gått seksti år, og i hele Italia hadde det vokst opp en ny generasjon, som kjente seg som ett med romerfolket og så hele sin eksistens truet, hvis Roma gikk under. En italisk nasjonalfølelse hadde etterfulgt den gamle rivaliseringen mellom folkene på halvøya. Her hadde Hannibal fått å gjøre med en statsbygning av en helt annen fasthet enn den kartagiske, med dens motvillige undersåtter og upålitelige forbunds­ feller. Den nye diktatorens kloke og forsiktige krigføring bidro også til Romas redning. Han var like fast besluttet på å

44

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

unngå avgjørende slag, som hans forgjenger og politiske motstander Flaminius hadde vært ivrig for å få i stand en hovedtrefning. Fabius Maximus’ plan var å nøye seg med stadige småfektninger, og forstyrre og utmatte fienden når hans folk var ute på proviantering eller når det bød seg andre gunstige anledning'er. På den måten ville han etter hvert skaffe sine nyutskrevne tropper krigserfaring og få motet opp hos dem, mens han samtidig gjorde livet surt for fienden, som oppholdt seg i fremmed land. Han mente han hadde gjort det riktig bra, da det lyktes ham å besette et fjellpass i Campania, som Hannibal dro fram gjennom. Her holdt det altså på å skje det samme med kartagerne, som med romerne i den samme trakten hundre år tidligere i krigen mot samnitterne. Her så det ut til å bli revansj for nederlaget ved Trasimenussjøen. Men Hannibal var listigere enn romeren. Da han merket at han var kommet inn i et bakhold, lot han sine folk lage fakler av tørrved og i nattemørket binde dem til hornene på 2000 trekkokser som han hadde tatt som krigsbytte. Faklene ble tent, og ved å slå på skjoldene fikk en avdeling soldater drevet dyrene opp mot en av de høydene som begrenset passet. De romerske styrkene som holdt utgangen av passet besatt, fikk plutselig se en masse fakler bevege seg opp mot fjellryggen; de trodde at kartagerne ville stikke unna den veien, og skyndte seg dit. Men da romerne endelig skjønte hvordan det hang sammen, hadde Hannibal alle­ rede rukket å føre sine folk ut av passet. Hvis Fabius’ plan hadde lykkes, ville han naturligvis blitt hilst som sitt lands frelser. I stedet brøt nå all den harmen løs, som hans måte å føre krig på hadde fremkalt. Hadde han kanskje ikke latt sine krigere med våpen i hånd stå som uvirksomme tilskuere, mens de numidikke rytterne på alle kanter utplyndret de trofaste forbunds­ fellene og lot deres hjem gå opp i flammer! Den alminne­ lige mening var at den gamle diktatoren var lite klok, de snakket om at han var behersket av en fiks idé og ga ham økenavnet Cunctator (Somlekoppen).

ROMA BLIR EN STORMAKT

45

Men minst like misfornøyd med «Somlekoppen» var — Hannibal. En slik tidsspillende, passiv måte å føre krig på, uten anledning til å gjøre bragder og uten krigsbytte, likte hverken han eller soldatene hans. Han gjorde alt han kunne for å lokke motstanderen til en avgjørelse. Han foretok streiftog på kryss og tvers, herjet landet vidt og bredt og fikk i stand manøvrer som så veldig hemme­ lighetsfulle ut og ga inntrykk av at noe stort var i emning fra hans side. Men på Fabius var alle disse taktiske kunst­ stykkene spilt møye. Han lot seg aldri lokke til noen uforsiktig manøver og aldri satte han sin armé i bevegelse uten først å ha rekognosert omhyggelig. Blant dem som klandret diktatoren verst, var hans egen ryttergeneral, Marcus Minucius. Folkeforsamlingen var enig med ham, og da Minucius hadde seiret i en liten ube­ tydelig fektning mot fienden, ble det besluttet at ryttergeneralen skulle ha like stor makt og myndighet som diktatoren. Minucius skrøt av at han hadde seiret både over Hannibal og Romas diktator. De to øverstbefalende tok nå kommandoen over halve hæren hver, og dermed skiltes de. Så var romerhæren atter delt mellom to feltherrer, og disse to fulgte helt forskjellige prinsipper i krigføringen. Minucius måtte naturligvis benytte seg av første an­ ledning til å vise hvor dyktig han var. Resultatet var at hæren hans ville blitt fullstendig tilintetgjort, hvis ikke Fabius i siste øyeblikk var kommet ham til unnsetning. Da ble økenavnet Cunctator ombyttet med hedersnavnet «Romas skjold»; og dikteren Ennius, som kort tid etter forfattet en romersk historie på vers, skrev der om Fabius: «Unus homo nobis cunctando restituit rem.»

(Ved å somle frelste en mann vår stat fra undergangen.)

46

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

CANNAE

Året 216 f. Kr. ble imidlertid et enda verre ulykkesår for romerne enn de to foregående, og dette trass i de kolossale anstrengelser som nå ble gjort for å stille opp en større hær enn de noen gang før hadde hatt i felten. Om våren kunne romerne rykke ut med nesten 90 000 mann. Mot dem kunne ikke Hannibal selv med sine galliske forbundsfellers hjelp stille opp mer enn 50 000. På grunnlag av sin landsmann Cantalupis beregninger, vurderer de Sanctis romernes styrke til høyst 45 000— 50 000 mann. Hannibals armé beregner han til 35 000— 40 000 mann. Sterkere kan den umulig ha vært, tror han, fordi den året i forveien ikke var større enn at hovedstyrken på en eneste natt kunne dra gjennom det kampanske fjellpasset, hvor romerne hadde lagt seg i bakhold. På tolv timer kan neppe mer enn 25 000 mann passere i vanlig marsj takt. Til dette må man legge antallet av dem som ble sendt i vei for å drive de 2000 oksene oppover fjellet. Derimot godtar Delbriick i hovedsaken Polybios’ opp­ gaver om styrkeforholdene. Om styrkeforholdet var til romernes fordel, var det til gjengjeld Hannibal som kunne kunsten å lede krigens gang etter sin vilje, og legge krigsskueplassen der hvor han fant det fordelaktigst for seg selv. Romerne manglet, som de Sanctis sier, hverken mannskap, disiplin eller styrke; men de manglet fremdeles den rette feltherren. De hadde på ny lagt den øverste ledelsen av hæren i hendene på to konsuler, Aemilius Paulus og Terentius Varro. Som hærførere var de nye utgaver av henholdsvis dikta­ toren Fabius Cunctator ag av hans ryttergeneral, eller snarere av Flaminius. Terentius forsto seg så lite på metodisk krigføring med alle dens sikkerhetsforanstalt­ ninger, at han kalte det hele for militært pedanteri. De hadde ikke dradd i felten for å rekognosere forsiktig og sette ut poster og vaktavdelinger, mente han, men for å bruke sverdet. Senat og folkeforsamling hadde nemlig

ROMA BLIR EN STORMAKT

47

uttalt seg for at konsulene skulle våge et slag. Men av dette fulgte ikke at man skulle gå løs på fienden hvor som helst man støtte på ham, hvilket var den enkle regel Terentius ville anvende. Senatet hadde tvert imot inn­ prentet konsulene det store ansvar som deres stilling som øverstbefalende førte med seg, og betydningen av å velge det rette øyeblikk for en avgjørelse. En dag da Terentius hadde kommandoen — den vekslet nemlig mellom de to konsulene fra den ene dagen til den andre — gikk han til angrep ved Cannae i Apulia. Men i virkeligheten var det Hannibal som bestemte det. Apulias sletter ga ham en ypperlig anledning til riktig å la sitt overlegne kavaleri gjøre seg gjeldende. Av samme grunn hadde Aemilius gått inn for at romerne skulle vente med å la det komme til slag til de hadde fått fienden inn i et terreng hvor avgjørelsen hovedsakelig ville være av­ hengig av infanteriet. Men Terentius slo overlegent bort alle slike funderinger. Til slutt ble han aldeles rasende, han rev seg i hårét, hånte sin embedsbror og beskyldte ham for misunnelse. Tilstanden i hovedkvarteret ble så utålelig at Aemilius til slutt ga etter for sin ufornuftige kollega, og så kom det da til den store avgjørelsen ved Cannae. Hannibals armé var ikke stort mer enn halvparten så stor som den romerske, men enda lyktes det ham å om­ ringe fienden fullstendig og deretter å holde ham i sitt jerngrep uten at romerne greidde å bryte igjennom den tynne ringen som hadde lukket seg rundt dem. Med en kvelerslanges seige kraft .presset han sine motstandere mer og mer sammen, forvandlet dem til en uordnet hop og tilintetgjorde dem til slutt så godt som full­ stendig. 50 000 romere dekket slagmarken, derav 80 senatorer, og 20 000 mann ble krigsfanger. Altså var nesten fire femtedeler gått tapt av de legionene Roma hadde greidd å stille på bena med så store anstrengelser. Aldri er vel en så stor og samtidig i og for seg dyktig armé blitt tilintetgjort på selve slagmarken med så små tap for mot­

48

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

standeren. Seieren kostet ikke Hannibal mer enn 6000 mann, hvorav to tredjedeler var gallere. Blant dem som møtte døden på slagmarken ved Cannae, var Aemilius Paulus. Hårdt såret, hadde han gjort sin plikt til det ytterste, mens hans embedsbror reddet skinnet, takket være sin gode hest, og sin raske besluttsomhet, som heller ikke nå sviktet ham. Hvem kan undres over at han i en stund som denne glemte det løftet han hadde gitt foran fronten i et stoltere øyeblikk, at han ville dele alle farer med sine krigere! Nå viste han sitt mot på en annen måte: han var dristig nok til å fortsette å leve etter det han hadde fått i stand. Slaget ved Cannae er mønsteret på et tilintetgjørelsesslag, et høydepunkt av taktisk mesterskap. Denne triumf for Hannibals feltherre-geni skyldtes i første rekke at han selv hadde utdannet sin armé i en kampteknikk som lå på et høyere plan enn den romerne behersket. Hannibals yrkessoldater og offiserer var trenet både til å samarbeide og til å operere selvstendig i mindre avdelinger. Romerne derimot, var vant til å handle bare etter kommando fra høyeste hold. I sluttet tropp trengte de forskjellige av­ delingene fram under kampene og ville ikke oppgi for­ bindelsen med hverandre. Som regel hadde ikke de romerske hærførerne kjennskap til noen annen form for strategi enn å føre sine tropper mot fienden og så modig gå løs på ham. Derfor maktet de heller ikke å gjøre bruk av sin overlegenhet i antall. Deri ligger forklaringen på at Hannibal, med en svakere hær, kunne omringe en som var nesten dobbelt så sterk og slå den, ja tilintetgjøre den, slik som ved Trasimenus og Cannae. Imidlertid hang seieren i en tråd da slaget begynte. Han visste altfor godt at hans egen svake kjerne av soldater i lengden ikke kunne orke å holde stand mot det veldige angrepsstøtet fra det 70 mann dype romerske sentrum. Ved omgående bevegelser av rytteriet gjaldt det derfor å få anledning til å oppholde den romerske kjernen, forstyrre den ved angrep i flanken og ryggen, forvirre den og derved lamme den veldige støtkraften

ROMA BLIR EN STORMAKT

49

den hadde. Hvis dette lyktes, ville snart hele romerhæren være kringsatt og fortapt. Men hvis kartagernes rytteriangrep kom bare et øyeblikk for sent, ville romerne rekke å bryte igjennom og kaste Hannibals sentrum over ende. Og var først det kunstferdige nettet rundt den romerske armeen blitt revet i stykker, kunne det ikke lappes sam­ men igjen. Hannibals seierstog fra Cartagena til Cannae kan bare sammenlignes med Aleksanders tog. Hannibals mål var imidlertid aldri, slik som Aleksanders, å omstyrte det rike han førte krig mot, men bare å tvinge motstanderen til å gi hans eget land en betryggende fred. Dette fremgår med all ønskelig tydelighet av den avtalen han sluttet med kong Filip av Makedonia år 215. På et tidspunkt, da Hånnibal sto på høyden av sine seire, hadde han ingen plan om å tilintetgjøre romerveldet; han tenkte tvert imot på å inngå et vennskapsforbund med Roma etter at krigen var slutt. Han ville bare skape balanse mellom tidens to førende makter og ha Makedonia som garantist for dette. Filip måtte nøye seg med å få de områdene som romerne hadde underlagt seg i og ved Adriaterhavet. Hannibals mål har sannsynligvis vært å ta tilbake det som romerne hadde berøvet hans fedreland, altså Sicilia, Sardinia og Spania nord for Ebro, å gi Nord-Italia tilbake til gallerne og Syd-Italia til hellenerne og slik innskrenke det romerske rike til Midt-Italia. Deretter burde kar­ tagerne kunne føle seg trygge. Roma ville ikke lenger kunne gjøre dem rangen stridig i det vestre Middel­ hav. Men alt som het romerånd reiste seg mot en slik utgang på krigen. Her hadde Hannibal en nasjon mot seg som var urokkelig bestemt på å forsvare Romas herredømme over Italia til siste blodsdråpe. Heller gå under enn å bli et lite, ubetydelig folk på ny! Med det sinnelag kjempet Tiberstadens folk og deres trofaste forbundsfeller; og det er dette sinnelag som gjorde dem historisk berettiget til å bli verdens herrer.

50

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

ROMAS VIDUNDERLIGE LIVSKRAFT

Aldri glemte romerne de forferdelige dagene etter kata­ strofen ved Cannae. Minnet om den var innprentet i dem med ildskrift, ikke bare som et sorgens minne, men også som en advarsel og et manende bud. Andre folk har en forkjærlighet for å styrke sin nasjonalfølelse ved å feire minnet om sine store seire. Romernes storhet fremtrer så meget sterkere ved at de stadig holdt seg nasjonens ulykkesdager for øye og høytideligholdt årsdagene for sine nederlag med nasjonale minne- og botsdager. Dagen for deres nederlag mot gallerne, for forsmedelsen i Det caudinske pass og for katastrofen ved Cannae sto like levende som seiersdagene for enhver romers fantasi. Minnene om slaget ved Cannae hørte likevel ikke bare til de sørgeligste, men også til de stolteste i Romas historie. Menneskelig sett burde det vært ute med Roma etter et slikt blodtap. De legioner som byen hadde satt sitt håp om frelse til, var tilintetgjort. «Ethvert annet folk,» sier Livius, «ville blitt fullstendig nedbrutt av en slik ulykke.» Vel sviktet også romerne da de fikk sørgebudskapet, men bare for et øyeblikk. Den første fortvilelsen ble snart etterfulgt av en jernhård besluttsomhet. Aldri har romer­ ånden vist seg så beundringsverdig som i ulykkens dager. Men hvis Romas forbundsfeller hadde sveket dem i denne stunden, ville det likevel vært slutt på byens historie. Da endelig ville Hannibal funnet tiden inne til å rette det drepende slag mot hovedstaden. Riktignok ble også den italiske forbundsstaten så pass kraftig rystet ved katastrofen ved Cannae, at de fleste syditaliske sam­ funnene og dessuten det rike og mektige Capua, Italias nest største by, umiddelbart overga seg til kartagerne. Og eksemplet ble snart fulgt av Syrakus. Men så godt som hele Mellom-Italia forble trofast mot Roma. Med sine befestede byer og sin nesten uuttømmelige tilgang på nye folk, dannet disse forbundsfellene et sterkt bolverk for romerveldet. Den som ville forsøke å tilintetgjøre

51

Romas maktstilling, måtte først med uendelig strev bryte løs stein for stein av de mellomitaliske byenes festningsbelter. Men for å bryte gjennom romerveldets forsvarsbelte trengtes både beleiringsmaskiner og langt større troppe­ styrker enn Hannibal disponerte over. Det visste han også best selv. Naturligvis var hæren hans — om enn langsomt — skrumpet mer og mer inn på grunn av sykdom og de tap som alltid rammer også seierherren på slagmarken. Hans svakhet var den, at han bare hadde denne ene uerstattelige hæren og derfor måtte han skåne den så mye som mulig. Følgelig kunne han aldri tenke på å beleire befestede byer, og langt mindre storme dem. Riktignok lyktes det ham til slutt å utvirke at en hjelpestyrke ble sendt fra Karthago, men den største delen av den måtte sendes til Spania. Etter slaget ved Ticinus hadde nemlig Publius Scipio dratt dit med for­ sterkninger, og sammen med sin bror Gnaeus hadde han vunnet så store seire at de truet med å rive hele dette rike landet fra Karthago. Romas hærer trengte seirende fram helt til Herkulesstøttene. Nå da det trengtes mest, kunne derfor Hannibal ikke regne med å få de forsterkning­ ene som hans bror Hasdrubal ellers ville ha kunnet sende ham fra Spania. Også Hannibals håp om et våpenbrorskap med kongen av Makedonia gikk opp i røk. Riktignok gjorde kartagernes seire Filip så modig at han våget å inngå et angreps- og forsvarsforbund med Hannibal, men han maktet aldri å sette sine løfter ut i livet. For romerne angrep ham på Ralkanhalvøya og fikk både hellenerne og kong Attalos i Pergamon, som tidlig så fordelen ved å stå seg godt med romerne, til å sette seg opp mot ham. I en krig, som varte i ti år og ble ført med umenneskelig grusomhet, rev Ralkanhalvøyas stater hverandre i stykker. Og da det endelig ble slutt på elendigheten ved at freden kom, var Hellas’ velstand blitt fullstendig ødelagt. I tillegg til de hindringer Hannibal nå møtte, kom også det, at de hellenske samfunn i Syd-Italia stort sett fort­ satte å være trofaste mot Roma. De var nemlig ikke

Deichmanske bibliotek

ROMA BLIR EN STORMAKT

52

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

bare besjelet av et nedarvet hat til punerne, men følte også en virkelig hengivenhet for det erobrerfolk som be­ handlet dem så påfallende mildt og benyttet enhver an­ ledning til å vise sin sympati for hellensk kultur. Og hva de hellenere angikk, som hadde erklært seg for Hannibal, var det synd å si at de la for dagen noen entusiasme for å gi ham støtte. De var redde for Hannibal, som de hadde vært redde for kommandotonen til Pyrrhos. De sluttet seg til Romas beseirere, ettersom Romas sak nå en gang for alle syntes å være tapt, men de gjorde det ikke med følelse og overbevisning, men av frykt. Slik som landet lå, fant Hannibal det klokest å benytte sitt sterke overtak til å forsøke å få i stand fred inntil videre, for å gjøre det mulig å styrke sin stilling imens. Men det sendebud han sendte til Roma for å tilby fred og utveksling av fanger, ble hånlig avvist utenfor byporten. Romerne holdt seg urokkelig til Appius Claudius’ grunnsetning om ikke å lytte til fredstilbud fra en fiende som sto på Italias jord. Å. nekte forhandlinger om ut­ veksling av fanger var jo det samme som å prisgi til død eller slaveri tusenvis av romere, som hadde gjort sin plikt mot fedrelandet til det ytterste. Men meningen var at soldatene i kommende kamper skulle forstå at de ikke hadde annet valg enn å seire eller dø. For statens eksistens måtte alle offer bringes, nådeløst og ubarmhjertig. De satte opp en ny hær ved å kalle allé våpenføre mann­ skaper under fanene, helt ned til ganske unge gutter, ved å bevæpne fanger og forbrytere, ja ved å putte inn i legionene 8000 kraftige slaver som staten hadde kjøpt. For å sette mot i dem, lovet øverstbefalende å belønne enhver som kjempet tappert med friheten. Men den som vek fra sin plass, kunne vente den straff som tilkom treller. For å få dekket behovet for våpen, vek ikke romerne engang tilbake for å gripe til de rustningene som var stilt opp i templene som krigsbytte. Romerne viste seg like ubøyelig trassige som før. Under slike forhold ble slaget ved Cannae et vendepunkt i krigen, men ikke på den måten en skulle ha trodd når

ROMA BLIR EN. STORMAKT

53

Guttehode fra forste halvdel av 200-tallet f. Kr. Hodet er utført i bronse og har hort til en hel statue. Øynene har vært lagt inn med et farvet materiale.

en så denne forferdelige katastrofen. Da det ikke engang lyktes for Hannibal å oppnå en midlertidig fred som resultat av seieren, og han fant et mektig forbund som gikk i veien for ham alle steder, måtte han først og fremst tenke på å spare sine egne tropper. Det var slutt med

54

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

de veldige seirenes tid. Han ble tvunget til å gå over til en mer defensiv krigføring for å forsøke å bevare det. han hadde vunnet. Romerne ble nå også mye vanskeligere å få bukt med enn tidligere. Kloke av sine tre fryktelige nederlag, hadde de lært bare å sette erfarne hærførere i spissen for armeene, og gjenvelge dem år etter år. Det viste seg umulig å lure slike menn til overilte skritt. De holdt seg stadig på defensiven og lot det bare komme til kamp hvis stedet var særlig gunstig for dem selv. De var vendt tilbake til Fabius Maximus’ strategi. Mot de forskansede leirene som romerhærene alltid holdt seg i mellom marsjer og operasjoner, formådde Hannibals rytteri like lite som mot de befestede byene. I og med slaget ved Cannae er de store slagenes tid avsluttet, og krigen forvandles til en utmattelseskrig. Det var utmattelsesstrategien som til slutt skulle bringe romerne seier over en av de største feltherrer som noen­ sinne har levd. Med urokkelig konsekvens gjennomførte de nå denne krigføringen, som var uendelig trettende og anstrengende for dem selv. Ikke et øyeblikk lot de seg lokke til — som den fremstående krigshistorikeren Johan­ nes Kromayer sier — «heller å la det hele ta en ende med forskrekkelse enn å utholde en forskrekkelse uten ende. Dette er», sier han, «et bevis på en enda høyere grad av karakterstyrke og står i sin nøkterne forstandsmessighet høyere enn det dristigste angrep, utført i et øyeblikks henførelse. Det er vel, som helhet betraktet, den største bedrift romerfolket har utført i løpet av sin lange historie.» Men Hannibal er ikke mindre beundringsverdig. Den samme feltherre som tidligere hadde ledet offensiven med en djervhet og intensitet som neppe noen annen, greier nå defensiven på en like overlegen måte. Det er også imponerende at han under helt andre forhold, gjennom ikke mindre enn tretten år, stadig greier å holde sin broket sammensatte leiehær sammen og får den til å følge seg gjennom tykt og tynt uten å kny, skjønt han ikke lenger

ROMA BLIR EN STORMAKT

55

har store bedrifter å stimulere den med. Hverken Cæsar eller Napoleon har måttet bestå denne vanskelige prøven. Men denne plutselige avslappelsen i krigføringen må nok ha virket aldeles uforklarlig på samtiden. Det samme feltherregeni som tidligere hadde beseiret, ja tilintetgjort de romerske armeene i slag etter slag, blir plutselig som lammet i sin handlekraft da han står på høyden av sine triumfer. I det øyeblikk da han etter menneskelig be­ regning tilsynelatende bare behøver å ta et skritt til for å knuse Roma fullstendig, blir han i stedet drevet tilbake, stadig lenger sydover. Folk flest søkte en lettfattelig grunn til at det ikke ble utkjempet noen store slag lenger. Det kom naturligvis av at Hannibals tropper var blitt svekket ved å ligge i vinterkvarter i det rike og nytelsessyke Capua. «Der,» sier Livius, «ble disse krigerne, som intet savn eller offer hadde greidd å beseire, ødelagt av overflod og utsvevelser; og fordervelsen blant dem ble så meget større, fordi de var fullstendig uvante med nytelser og derfor ble desto glupskere på dem nå. Søvn og vin og'gjestebud, skjør­ levnet og bad og en lediggang som for hver dag stadig ble en deiligere vane, svekket både kropp og sjel i den grad at de fra den tiden mer ble beskyttet av sitt gamle seiersry enn av sine virkelige krefter.» Den armé som Hannibal dro ut fra Capua med var en helt annen enn den han hadde rykket inn dit med, fort­ setter Livius. Den tidligere krigstukten var ødelagt for alltid. «Mange soldater gikk derfra arm i arm med skjøger. Og så snart de begynte å ligge i telt og krigerlivets anstrengelser tok til, sviktet både legemlige og sjelelige krefter dem, akku­ rat som om de var nybegynnere. En stor del av dem røm­ te, og Capua ble det vanlige gjemmestedet for desertører.» Det ble snart sagt at Capua var blitt for Hannibal hva Cannae hadde vært for romerne. Den romerske øverstbefalende Marcellus unnlot heller ikke å styrke motet hos soldatene sine ved å fremholde «hvor forranglet kartagerne var blitt av livet i Capua, og hvordan de var blitt ødelagt av en hel vinters drukkenskap, utukt og alle slags andre

56

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

utsvevelser. «Borte er den kraft og iver som førte dem over Pyrenéene og Alpene. Bare rester av disse menn er det som nå kjemper mot dere. De er knapt i stand til å bære sine våpen, ja, orker nesten ikke å holde seg selv oppreist.» Alt dette er bare naivt snakk. Hannibals tropper var ganske enkelt aldri forlagt til-Capua, for byens innbyggere hadde motsatt seg en slik innkvartering da de inngikk sin avtale med Hannibal. Hvordan skulle man for øvrig forklare at romerne lot Hannibal være enda hele tolv år i Italia, hvis troppene hans hadde vært så svekket, forranglete og tøylesløse som tradisjonen påstår? Men slike spørsmål finner ikke den historiske legenden det nødvendig å bekymre seg med. Den romerske patriotismen lyser gjennom hele denne historien. Romerne kunne trøste seg med at Nemesis likevel hadde våket, at akkurat Capuas frafall, som var et så hårdt slag for Roma, i virkeligheten var blitt til fordervelse for punerne. Sjelen i romernes nye -— eller rettere sagt gamle — krigføring var den krigserfarne Marcellus, «Romas sverd»; og i ryggen hadde han det romerske senat som aldri hadde vist seg mer beundringsverdig klokt og fast og aldri hadde lagt for dagen en slik kaldblodig organisatorisk kraft som i disse vanskelige, tidene. Snart kunne Marcellus og hans underbefal innrapportere flere seire. La så være at de var små og ble mer enn oppveid av andre seire for kartagerne, de tydet likevel på at det verste nå var over for romerne, og håpet begynte atter å spire i sinnene. Hannibal måtte begynne å holde straffeprekener i stedet for oppmuntringstaler til sine veteraner, fordi de tok imot juling av rekrutter og nyutskrevne folk. «Er sverdene deres blitt sløve eller hendene dovne, eller er dere blitt forhekset?» utbrøt han. Men fortellingene om romernes tallrike seire, som Livius i sin overstrømmende patriotisme pynter opp Romas historie fra 215 til 203 med, er grenseløst overdrevne. En forsker som har moret seg med å legge sammen alle de tap som Hannibal skulle ha lidt ifølge disse legendene,

ROMA BLIR EN STORMAKT

57

kommer til den nette sluttsom av 120 000 mann! En stor seier for Marcellus ved Nola, som lenge har spøkt i historie­ bøkene blir ved nærmere gransking redusert til en ubetyde­ lig fektning. Stort sett er det på samme måten hele veien. I lengden måtte imidlertid Hannibal komme til kort, hvis han ikke fikk betydelige forsterkninger. Men de uteble. Hjemme i Karthago hadde ikke de gjerrige handelsherrene lyst til å ofre penger på så usikre forretninger som Hannibals krigsforetagende. Hvis han hadde kunnet føre krigen med egne midler tidligere, så burde han ennå lettere kunne gjøre det nå, da han hadde vunnet en av­ gjørende seier, mente de. BELEIRINGEN AV SYRAKUS

Imidlertid innrettet Marcellus seg på å ta fatt på én positiv oppgave om gangen. År 214 f. Kr. dro han på senatets befaling over til Sicilia for å ta Syrakus tilbake og gjøre romerne til eneherskere over denne verdifulle øya, broen mellom Europa og Afrika. Dermed ble Sicilia for en tid den viktigste krigsskueplassen. Byen gjorde en ytterst seig motstand ved hjelp av de krigsmaskinene som dens største sønn, den geniale Archimedes, oppfant. Det var både kastemaskiner som slynget veldige steinblokker mot romernes beleiringsmaskiner og andre som overøste dem med hele skurer av piler og kastespyd. Og hvis romernes skip våget seg for nær bymuren, skjøt det plutselig fram veldige løftekraner med kjettinger som endte i haker. Disse grep fatt i stavnen på fartøyene, løftet dem opp og slapp dem deretter plutselig ned igjen, slik at de ble knust mot klippene eller ble fylt med vann og sank. Til slutt var romerne så redde for Archimedes’ «hemmelige våpen», at de ante uråd bare de så et trestykke eller en kjetting oppe på muren og våget ikke å nærme seg den. Den byen som en gang hadde trosset atenernes stolte armada og så mange ganger hadde stått imot kartagernes krigsmakt, kunne heller ikke nå tas med vold. Etter åtte

58

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

måneders beleiring måtte Marcellus innskrenke seg til å blokere byen. Men det fortelles at heller ikke dette fikk gå uforstyrret for seg, men at den store mekanikeren satte fyr på romernes fartøy fra land ved hjelp av enorme brennglass. Først i det tredje året ble Marcellus herre over byen takket være forrædere. Til straff ble den prisgitt til alminnelig plyndring, og da ble Archimedes og mange andre borgere drept. Det berettes at en romersk soldat trengte seg inn i haven hans mens den lærde mannen satt fordypet i studiet av noen geometriske figurer som han hadde tegnet i sanden. Han hadde hverken øye eller øre for det som gikk for seg omkring ham. «Rør ikke mine sirkler!» ropte han til romeren. Men soldaten, som ikke visste hvem den besynderlige mannen var, gjennomboret ham med sverdet sitt. Slik sloknet et av menneskehetens mest lysende genier samtidig som en av de stolteste blant alle hellenske byer falt, for aldri mer å reise seg i sin gamle glans. De kunst­ skattene som Syrakus’ rike borgerskap hadde samlet gjen­ nom århundrer, ble ført bort for å smykke byen ved Tiber. Sicilia var atter en romersk besittelse og romerne hadde på ny i sin hånd muligheten for å true kartagerne med en landstigning på deres egen kyst.

«HANNIBAL ANTE PORTAS!»

På et tidspunkt da Syrakus’ fall var nær forestående, gikk romerne over til den neste hovedoppgaven: å ta Capua tilbake. Hannibal skyndte seg av sted for å unn­ sette byen, men han formådde ingenting mot beleiringshærens sterke forskansninger. Dette at han aldri kom noen vei med romerne mer, ble en for stor tålmodighetsprøve for ham. Hva med å for­ søke et kupp som satte fart i dem? En dag bryter han plutselig opp mot Roma. Nå skal han vel endelig få den romerske beleiringshæren til å følge etter og få lokket den ut i bevegelseskrig igjen på den

ROMA BLIR EN STORMAKT

59

Archimedes’ død (212 f. Kr.). Mosaikken fremstiller scenen hvor en romersk soldat trenger inn i Archimedes’ hus mens denne sitter med sine beregninger over geometriske figurer han har tegnet i sanden. Det fortelles at Archimedes ropte til soldaten: Noli tangere circulos meos! (Rør ikke mine sirkler), før han ble stukket ned.

måten! Den måtte da vel først og fremst tenke på å redde sin egen hovedstad! I Roma ble befolkningen fylt av skrekk og forferdelse ved budskapet om at Hannibal nærmet seg. Nå kunne han altså være der når som helst, denne fryktede puneren, for hvis morderiske sverd blomsten av Romas ungdom var falt som aks for ljåen, Han som ingen romersk feltherre våget å utfordre lenger! «Kvinnenes jammerskrik hørtes ikke bare fra enkelte hus, men fra alle kanter strømmet matroner ut på gatene og løp fram og tilbake mellom templene,» sier Livius. «Med utslått hår falt de på kne foran altrene og med opprakte hender bønnfalt de gudene om å redde romernes by fra fiendehånd og beskytte de romerske mødrene og de små barna mot voldshandlinger.» Aldri glemte romerne disse skrekkens øyeblikk. Ennå

60

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

barnebarns barnebarn grøsset når det ble fortalt om den tiden da en over hele Roma hørte det forferdelige ropet: «Hannibal ante portas!» (Hannibal står foran byportene!) I virkeligheten var faren likevel ikke så stor som romerne trodde. Hannibals plan var ikke å forsøke å ta Roma — byen var altfor sterkt befestet til det — men bare å lokke den romerske beleiringshæren bort fra Capua. Men dette lyktes ikke. De romerske legionene lot seg ikke lure, men ble liggende i beleiringslinjene, og bare en liten avdeling ble sendt til Roma. Capuas skjebne var beseglet. Da alt håp om hjelp var ute, ble alle i byen grepet av fortvilelse. 28 rådsherrer samlet seg til et siste gjestebud og etterpå tok de sammen avskjed med livet ved å tømme giftbegere. De var allerede døde da romerne holdt sitt inntog gjennom Jupiterporten, og dro inn i den byen som var bestemt til undergang. De andre overga seg på nåde og unåde til en uforsonlig fiende. Ødeleggelsen av byen ble forferdelig. Først lot den romerske øverstkommanderende 50 av Capuas fornemste menn offentlig piske og deretter hals­ hugge. De som fikk beholde livet, ble innesperret i fengsel. En stor del av byens innbyggere ble solgt som slaver og eiendommen til alle formuende borgere ble konfiskert. Dette skjedde i året 211 f. Kr. Det som hendte med Capua var ikke bare en straff for at innbyggerne hadde forbrutt seg da de svek Romas sak. Dengang det skjedde ble nemlig alle romere i byen myrdet på en gang. Livius forteller at de ble grepet og stengt inne i byens badehus, hvoretter de ble skåldet av het damp som ble skrudd på. Men romernes behandling av den byen de hadde tatt tilbake var også et utslag av den rivaliseringen som i lang tid hadde eksistert mellom de to største byene i Italia. Denne anledningen til å rette et drepende slag mot den forhatte og misunte konkurrenten var kjærkommen for Romas innbyggere og de benyttet seg av seieren til å berøve byen dens selvstyre. Den fikk hverken ha råd eller folkeforsamling lenger, men borgerskapet skulle komman­ deres av en romersk prefekt med domsrett.

ROMA BLIR EN STORMAKT

61

Rekonstruksjon av en «pil-kanon» fra punerkrigenes tid. -«Kanonen» kunne skyte ut 88 cm lange piler 300 meter av sted, og pilen hadde slik kraft at den kunne trenge gjennom et 30 mm tykt skjold.

Med gjenerobringen av Syrakus og Capua hadde romerne fravristet Hannibal de skjønrieste fruktene av seieren ved Cannae. I virkeligheten ble Capuas fall det store vende­ punktet i krigen, selv om det også senere var øyeblikk da alt syntes tapt for romerne. Den sørgelige ødeleggelsen av byen førte til at Hannibal ikke bare mistet resten av Campania, men — hva verre var — også den tilliten som hans italienske forbundsfeller inntil da hadde hatt til den store manns evne til å beskytte dem. Den ene etter den andre av dem ga seg inn under Roma igjen, og til slutt var Hannibals område innskrenket til den sydvestligste spissen av halvøya. DEN SPANSKE KRIGSSKUEPLASS

HASDRUBAL KOMMER SIN BROR TIL HJELP

Noen år tidligere var det derimot begynt å gå romerne ille på den spanske krigsskueplassen. Både Publius og Gnaeus Scipio falt i samme ulykksalige trefning, og

62

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

Romas erobringer nord for Ebro gikk tapt. Men krigs­ lykken kom tilbake da den sympatiske, ridderlige Publius Cornelius Scipio d. y., en ung sønn av den falne generalen av samme navn, fikk overkommandoen. Han ble snart både Romas skjold og sverd, (Marcellus var falt år 208) og hans navn var snart på alles leber. Liksom det på Sicilia var Marcellus, var det i Spania Scipio som oppnådde å vende krigslykken til romernes fordel. Han begynte sin lysende feltherrebane med å over­ rumple kartagernes spanske hovedstad, Cartagena, som han erobret med forbausende letthet. Et veldig bytte av krigsmateriell, proviant og penger falt i seierherrens hender. Etter erobringen av Cartagena rykket han nedover i Andalusia og beseiret Hasdrubal, men greidde ikke å hindre ham i å gjennomføre sin plan, å dra over til Italia med resten av troppene og unnsette sin bror Hannibal. Når Hasdrubal nå tok dette skrittet, må det ha vært klart for ham at Spania på lang sikt var prisgitt romerne. Den unge Scipio var ikke bare en gudbenådet hærfører, men kanskje like farlig for sine fiender på grunn av sin helt spesielle personlige charme. Takket være denne egen­ skap i forening med den mildhet han utviste som seier­ herre, vant han snart de iberiske folkenes hjerter. Og spillet var så mye lettere vunnet for ham, som kartagerne hadde gjort seg forhatt i hele landet på grunn av sin brutale fremferd og offiserenes tøylesløse, utsvevende liv. Hasdrubals oppgave å unnsette Hannibal ble lettere fordi han kunne nyttiggjøre seg sin brors erfaringer om alpeveiene, og fordi alpefolkene lot ham marsjere ufor­ styrret fram ettersom de nå visste at kartagernes tog ikke gjaldt dem. Høsten 208 sto Hasdrubal i det Cisalpinske Gallia med store forråd og en hær, som etterhånden øket til over 60 000 mann ettersom gallerne sluttet seg til ham. Rudskapet om den nye faren som truet Roma nådde byen på et tidspunkt da tilstanden der var blitt helt utålelig. Det verste var at åkrene som skulle mette så mange munner, overalt var vanskjøttet, selv der hvor krigen ikke hadde herjet. For det var mangel på armer

ROMA BLIR EN STORMAKT

63

Romersk veianlegg. Mange av de veiene romerne anla i oldtiden, er i bruk den dag i dag. Legg merke til steinblokkene som fot­ gjengerne kunne gå tørrskodd på fra fortau til fortau. Åpningene mellom steinene ga vognene anledning til å passere.

som kunne pløye og skjære. Hvis de ikke hadde fått tilførsler fra Egypt og Sicilia, ville en masse mennesker ha sultet i hjel. Men det mest betenkelige var at romernes forbundsfeller begynte å gå trett av denne evindelige krigen som tappet blod og marg av dem. Til og med de latinske samfunnene begynte å vakle i sin troskap mot romerne. For en tid siden hadde over en tredjedel av dem erklært i sin for­ tvilelse at de hverken greidde å bidra med tropper eller penger lenger, men måtte overlate til romerne selv å bestride utgiftene til en krig, som jo ble ført i deres egen interesse. Hvis dette hadde skjedd noen år tidligere, mens Hanni­ bals stjerne var oppgående, ville det ha betydd Romas

64

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

undergang. Nå hadde det i stedet den virkning at de andre latinske byene anstrengte sin offervilje desto mer for å hjelpe Roma og vinne romernes gunst. Men likevel var romernes situasjon høyst betenkelig. De hadde fått en ny farlig fiende å bekjempe i samme øyeblikk som deres beste feltherre i Italia var falt. Hvor­ dan skulle det gå, hvis det lyktes Hasdrubal å føre sine forsterkninger til Hannibal? Ville romernes hårdt med­ tatte styrker da greie å stå seg mot ham? Nå, som alltid i farlige tider, så et angstfylt folk overalt tegn på gudenes vrede. Liksom etter nederlaget ved Trebia regnet det atter steiner, templer, murer og byporter ble rammet av lynet og under en byport fløt en hel strøm av blod. En ulv huserte i Capua. Men det nifseste av alt var et mis­ foster som akkurat da kom til verden i Roma. For å avverge det grusomme som barnet bebudet, erklærte varseltyderne at man ikke måtte la det berøre romersk jord, men senke det levende i havet. Det ble også gjort. For den nærmeste fremtid var Romas ødeleggelse av­ hengig av om det ville lykkes å hindre Hasdrubal som rykket fram nordfrå, i å forene seg med sin bror i SydItalia. En sterk hær stilte seg besluttsomt i Hasdrubals vei og tvang ham til det slaget han ville unngå. Sammen­ støtet fant sted i Sena-trakten i det østlige Umbria år 207. Der hadde Hasdrubal en dobbelt så stor hær mot seg som han selv hadde. Det eneste håp om frelse for ham lå i å sette alle krefter inn i et angrep, som kunne greie å bryte gjennom fiendens linjer. Forsøket strandet på romernes kompakte motstand, og derfor ble kampen både lang og blodig. Den endte med en avgjørende seier for romerne, den første store seier de hadde vunnet under hele krigen. Den puniske hær ble så godt som tilintetgjort. Da Hasdrubal så at alt var tapt, «ga han hesten av sporene, styrtet seg inn i en romersk kohort (en underavdeling i legionen) og falt kjempende, som det ansto seg en Hamilkars sønn og en Hannibals bror,» sier Livius. Umiddelbart etter seieren skyndte den ene av de to Samnittiske krigere. Detalj av et veggmaleri fra en grav i Paestum.

■ Z’* ■>-. *;

ROMA BLIR EN STORMAKT

65

øverstbefalende, konsulen Claudius Nero, seg i ilmarsjer til Syd-Italia for å møte Hannibal der. Det forbauser en bare at ikke begge konsulene dro dit for med forente krefter å prøve å oppnå en avgjørelse med sin seierstolte hær. Men det later til at de ikke har hatt en tanke på denne muligheten. Så veldig, så bent fram lammende var trollmakten i den store punerens navn. Ingen av Romas statsmenn eller feltherrer på den tiden hadde noen gang våget å gi rom for den dristige tanken, at de skulle kunne overvinne Hannibal. Det meste de kunne tenke seg å oppnå, var ikke å bli slått av ham. Det trengtes en mann av større format enn det vanlige for å unnfange den tanken at det skulle kunne gå an å få en slutt på den ut­ mattende krigen ved en avgjørende romersk seier. Den mannen skulle også komme en gang. Hannibal svevet ennå i uvisshet om brorens marsj. Da Nero kom, fikk han visshet; og det på en uhyggelig måte. Konsulen hadde nemlig ført med seg Hasdrubals avhuggede hode og lot det nå kaste inn blant Hannibals forposter. Ved dette synet skal Hannibal ha ropt i for­ tvilelse: «Nå forutser jeg Karthagos ødeleggelse!» Derimot vakte seiersbudskapet en ubeskrivelig glede i Roma. Alle pustet ut etter en uhyggelig spenning og takket gudene for at den store faren var overstått. Sin­ nene ble fylt av fortrøstning og håp om en lykkelig slutt på den grusomme krigen. Handel og forretninger blomstret OPP igjen. På begge hold følte man at utgangen på krigen i virkelig­ heten var avgjort gjennom slaget ved Sena. Riktignok var romerne så utmattet at de ikke orket å drive Hannibal ut av Italia, men han på sin side maktet nå heller ikke mer enn å holde stand i Bruttium, hvor han hadde trukket seg tilbake for å kunne ha veien fri til en passende utskipningshavn hvis det ble nødvendig. Det er imidlertid et lysende vitnesbyrd om hans militære geni at han ennå i fire år kunne fortsette kampen på egen hånd, men selv ikke dette geni kunne forandre krigens gang lenger. Eduard Meyer er av den oppfatning at Hannibals fore3. Grimberg V.

66

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

tagende hadde vært dømt til å mislykkes, selv om det hadde lykkes for Hasdrubal å føre sine tropper uskadd fram til sin bror år 207. Det var da for sent i alle tilfelle, mener han. Krigens avgjørende vendepunkt var passert for lenge siden. Fra Romas nyskapte spanske velde kunne Scipio rolig se på hvordan Hasdrubal gikk sin undergang i møte, «for hans tog,» sier Meyer, «var ikke lenger det dødsstøt mot Roma som det kunne ha blitt åtte år tid­ ligere. Nå var det bare et fortvilet forsøk av en dødelig såret motstander.» Selv om man ikke føler seg overbevist av den store vitenskapsmannens resonnement lenger enn til at Hasdrubals utsikt til å gi Roma dødsstøtet ble mindre for hvert år som gikk etter Hannibals seier ved Cannae, så har man her svaret på det spørsmålet som ble stilt tidligere, om hvorvidt Scipio handlet klokt eller ubetenksomt da han lot broren fortsette til Spania med sine tropper. I virkelig­ heten ble den beslutning han da tok avgjørende for krigens utfall. Italia hadde alltid nok folk å sende i felten, det var bare feltherrene som var uunnværlige der. Hvis Scipio hadde gitt opp krigstoget mot Spania, ville han latt Hannibals bakre forbindelseslinjer være uforstyrret og Hasdrubal ville snart ha kunnet følge etter sin bror med en ny hær. Men i og med at en romersk hær satte seg fast ved Ebro, var Hannibal avskåret fra sin operasjonsbase. Og alle Hasdrubals forsøk på å drive romerne bort var fruktesløse. Slik ble Hasdrubals unnsetningsekspedisjon forsinket år etter år, og derfor kan det med god grunn sies at Scipios handlemåte i 218 ble den endelige årsak til at «den libyske løven» langsomt måtte forblø.

AVGJØRELSEN

Etter at Hasdrubal dro bort fra Spania, hadde Scipio fratatt Karthago alle byens besittelser der. Det han ikke underla seg med våpenmakt, vant han ved mildhet og edelmot. Kartagerne fant det ikke lønnsomt å holde

ROMA BLIR EN STORMAKT

67

tropper i Spania lenger, men trakk det som var igjen av mannskaper, fartøyer og forråd ut av landet. Spania var blitt forvandlet til en romersk provins. Så var krigen slutt, først på Sicilia, siden i Spania og i Makedonia; og også i selve Italia sang den på siste vers. For å få fullstendig slutt på den, utarbeidet Scipio en dristig plan om å foreta en landstigning i Afrika og rette et avgjørende støt mot selve Karthago. Men hans planer var ikke populære i senatet. Statens fedre mente at man allerede hadde fått mer enn nok av djerve vågestykker. En mann med så usedvanlig mange seire bak seg enda han knapt var 30 år gammel, var det naturligvis også mange som misunte, og det ble hvisket om at Scipio kunne bli farlig hvis han fikk for stor makt. Likevel greidde han, takket være sin popularitet, etter meget stormfulle debatter i senatet, å tiltvinge seg den høyeste forsamlings samtykke til å føre krigen over på Karthagos egen jord. Men senatet stilte bare to legioner til hans disposisjon og penger ville det ikke gi ham. Rust­ ningene måtte stort sett komme i stand ad frivillig vei. Men også det lyktes, takket være Scipios sterke tro på sin sak og hans aldri sviktende energi. Han raget like høyt over alle Romas senatorer i politisk klarsyn som han var alle andre romerske feltherrer overlegen i hærførerbegavelse. Fra alle kanter samlet frivillige seg under hans ørner — de romerske legioners felttegn —, i Sicilias havner ble det bygget krigsfartøyer og en dag landet en romersk hær på Afrikas kyst. Karthagos krig mot Roma var slutt. Romas krig mot Karthago begynner. Scipio hadde nesten ikke satt foten på Afrikas jord før han fikk besøk av en numidisk høvding ved navn Masinissa. Allerede tidligere, mens Scipio var i Spania, hadde denne ørkenens sønn lovet at romerne kunne regne med ham, hvis de ville flytte krigen over til Afrika. Masinissa hadde hersket over et rike som lå vest for Karthagos område og hadde residert i Cirta, den nåværende Constantine, men var blitt fordrevet av en rivaliserende numidisk konge ved navn Sy f a x, som kartagerne hadde

68

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

tatt under sin beskyttelse fordi han var den mektigste av de to. Som lokkedue hadde rådet i Karthago brukt den vidunderlig skjønne og fornemme kartagiske kvinnen Sofonisbe, som de hadde gitt ham til hustru. Masinissa hadde også fridd til henne, men var blitt forsmedelig avvist, fordi det hadde gått politikk i kjærlighetshistorien. Med Karthagos hjelp fordrev Syfax Masinissa fra tronen, og etter dette flakket flyktningen omkring i ørkenen med en liten rytterskare. Han var altså ikke meget verd da han tilbød Scipio sin hjelp, men han kunne bli det, for han var en usedvanlig dyktig mann og en glimrende rytteranfører. Scipio hadde lykken med seg i Afrika som i Spania, enda fienden var betydelig sterkere enn hans egne tropper. For å kunne sette en jevnbyrdig hærfører mot denne «gudenes benådede», måtte kartagerne kalle Hannibal hjem fra Italia. Befalingen kom ikke uventet for ham. På havnen i Kroton hadde han lenge hatt liggende en transportflåte i beredskap, og nå gikk han ombord med sine tropper etter å ha latt hestene stikke ned. Han hadde nemlig ikke plass til dem ombord. Livius forteller at Hannibal også lot drepe alle de italiske soldatene som nektet å følge ham over havet. Lik­ som mange andre av de historiene som skriver seg fra ham, bærer også denne tydelig preg av å være oppdiktet for å tjene som bevis for den grusomhet og den «mer enn puniske troløshet», som han en gang for alle hadde beskyldt Romas farligste fiende for. Livius kvier seg ikke engang for å utbrodere fortellingen om at Hannibal skulle ha skjendet Junos helligdom. Da de ulykkelige flyktet til templet i nærheten — hvordan skulle forresten disse tusener av mennesker ha kunnet få plass der —- vek han ikke tilbake for å «myrde dem på den grusomste måte» i selve hellig­ dommen. Med sammenbitte tenner så Hannibal fra sitt skip skue­ plassen for sine seire synke bak synsranden. Han forlot Italia, beseiret av en makt som var enda sterkere enn hans geni — romerånden.

ROMA BLIR EN STORMAKT

69

Bronsebyste, som menes å forestille Scipio Africanus den eldre.

Man har stilt spørs­ målet om hvorfor Scipio ikke angrep Hannibal på Italias jord i stedet for å gi seg ut på det temme­ lig risikable foreta­ gendet å dra over til Afrika. Men han hadde gode grunner. En endelig avgjørelse kunne bare vinnes ved å true Karthago selv. Riktignok ville Scipio antagelig ha kunnet tvinge Han­ nibal til å gjøre retrett og vende tilbake til Afrika; men hvis Hannibal var kommet dit før ham, ville det siden blitt vanskelig for romerne å få fast fot der og vinne numiderne for seg. Men hvorfor forlot ikke Hannibal Italia så snart det var tydelig at han ikke kunne klare å utrette noe av betydning der lenger? Ganske sikkert fordi han regnet med at det var lettere å bevege de utmattede romerne til å slutte fred hvis han stadig holdt en del av deres land okku­ pert. Det var sannsynlig at romerne ville betale adskillig for å få Italia fritt for fiendtlige tropper. Antagelig reson­ nerte også både Hannibal og Karthagos regjering slik, at så lenge fiendtlige tropper sto innenfor Italias grenser ville ikke romerne våge å føre krigen over til Afrika. Men kartagerne tok feil i begge tilfelle. Romerne trakk et lettelsens sukk da «den libyske løven» frivillig forlot Italias jord. I gleden over dette skjenket de en hederskrans til den eneste overlevende av de felt­ herrer som hadde bestått den verste prøvelsens tid med

70

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

ære, den nesten 90-årige Fabius Maximus. Det ble ansett for å være den høyeste utmerkelse som noensinne var blitt en romersk medborger til del. Det ble også den gamle feltherres siste store øyeblikk, for ikke lenge etter døde han. Ved samme tid kom Hannibal tilbake til sin fedreneby som han hadde forlatt som ung gutt for 34 år siden. Den seiersbane han hadde fulgt rundt det vestre Middelhav siden den tid, var resultatløs, men hans hjemkomst satte nytt mot i kartagerne. Skulle ikke han, den alltid ubesei­ rede, kunne slå ned også en Scipio! Men det som ventet Hannibal på hjemlandets jord, var den bitreste av alle hans opplevelser. Nå var det ikke lenger nyoppsatte legioner, men en armé av veteraner hans folk skulle måle seg med. For romerne hadde felt­ togene i Spania i forbindelse med flittig eksersis vært en ypperlig krigsskole. Der hadde Scipios underbefal og sol­ dater lært seg kunsten å operere i selvstendige avdelinger og å ta beslutninger på eget ansvar i avgjørende øyeblikk. Den tid var forbi, da romerske armeer lot seg kringsette på åpne sletter fordi de ikke var i stand til å møte fiendens taktiske bevegelser med tilstrekkelige mottiltak. Scipio kunne sette Hannibals egen seierrike taktikk opp mot ham. Når det var nødvendig kunne han nå minske dybden av slaglinjen, og i stedet strekke den ut i lengden, slik at den ikke kunne omringes. Og Hannibals gamle over­ legenhet i kavaleri hadde Scipio jevnet ut gjennom sitt forbund med numiderne. I trakten omkring Zama, 20 mil sydvest for Karthago, ved grensen mellom det nåværende Tunis og Algerie, ble Hannibal grundig slått av sin heldigere motstander i året 202. Den puniske hær ble fullstendig opprevet og tilintetgjort under flukten. Hannibal reddet livet bare fulgt av en liten ryttertropp. Zama ble for kartagerne hva Cannae hadde vært for romerne. Etter dette var de romerske troppene de anerkjent ypperste i hele verden. Den nye krigskunsten som romerne anvendte her, sto så langt over alle andre folks at den skulle gi dem herredømmet over verden i løpet av to generasjo­ ner. Derfor danner slaget ved Zama et skille i krigshistorien.

ROMA BLIR EN STORMAKT

71

Nå måtte kartagerne underkaste seg romernes hårde og ydmykende fredsvilkår, for hovedstaden manglet for­ syninger og kunne derfor ikke holde ut en beleiring. De måtte forplikte seg til å betale en krigsskatt på 200 talenter årlig i 50 år og ikke innlate seg på noen krig, ikke engang forsvarskrig, uten romernes samtykke. Karthago var altså faktisk blitt skattskyldig under Roma og stilt under dets politiske formynderskap. Dessuten måtte kartagerne avgi alle sine spanske besittelser til Roma, utlevere alle krigs­ skip unntatt ti og alle sine krigselefanter, samt forplikte seg til ikke å dressere nye. Karthagos verdenshistoriske rolle var utspilt. Med høylydt jammer og klage betalte de kartagiske rådsherrene skadeserstatningen for den første terminen. Men det sies at Hannibal skal ha hånledd av deres jammer. Kunne da ikke disse kremmersjelene forstå at pengetapet var den minste av de ulykker som nå hopet seg opp over deres stakkars fedreland! Allerede før kartagerne var definitivt beseiret, hadde Masinissa slått Syfax, tatt ham til fange og triumferende rykket inn i sin tidligere hovedstad. Sofonisbe kastet seg for seierherrens fotter og anropte ham om beskyttelse mot romerne. Hvem kunne vel motstå hennes fortryllende charme? I hvert fall ikke ørkenens sønn som ble så forelsket at han feiret bryllup med henne samme dag. Men da Scipio fikk høre at Masinissa hadde inngått ekteskap med en uforsonlig fiende av det romerske folk, ga han ham rene ord for pengene. Ørkenens sønn trakk seg bedrøvet tilbake til sitt telt, til ensomheten og for­ tvilelsen. Da han hadde kommet seg litt, besluttet han seg til ikke å la den deilige Sofonisbe falle levende i ro­ mernes hender. Han rakte henne et giftbeger, og hun tømte det uten å nøle. Romerne belønnet Masinissa for hans samarbeid med å gi ham nesten hele Syfax’ rike til kongedømme og satte ham til å påse at kartagerne ikke foretok seg noe som stred mot Romas interesser. Syfax døde i romersk fangenskap.

72

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

Da Scipio kom hjem, feiret han den mest strålende triumf som Roma hadde sett inntil da og ble hedret med æresnavnet Africanus. Så var den da endt, denne veldige kampen, som i 18 år hadde holdt hele den vestlige Middelhavsverden og en stor del av den østlige i åndeløs spenning. Krigen hadde vært usedvanlig rik på dramatiske scener, og helt til det siste hadde ingen kunnet forutsi utgangen. Da slutten endelig kom, ble den et avgjørende vendepunkt i hele Middelhavsverdenens historie. Ett for ett ble landene der trukket med i Romas seierstog. For Italia har krigen hatt den betydning at den sveiset halvøyas folk sammen til en nasjon. «I like høy grad som den felles seier, bidro de grenseløse offer den hadde kostet til å forbrødre romerne med deres forbundsfeller og skape en italisk nasjon,» sier Francesco de Sanctis. I Romas historie er den annen puniske krig en milepel også på en annen måte. Først når forskeren kommer fram til denne tiden, blir tåken som omgir Romas eldste historie fullstendig splittet og takket være fremfor alt Polybios, faller historiens lys klart inn over den. Riktignok må historieforskeren stadig manøvrere seg fram mellom motsatte og partisk farvede opplysninger, det må jo også den som skal danne seg en oppfatning av hva som virkelig skjer i den tid vi selv lever i, og i mangel av fullstendige opplysninger må han mangen gang nøye seg med sannsynlighetsslutninger, men hans vandring gjennom tidene er likevel ikke lenger «nattevandrerens, som forsiktig famler seg fram». ROMERNE BLIR HERRER OGSÅ OVER DEN ØSTLIGE MIDDELHAVSVERDEN

Det var en usedvanlig spennende og anstrengende krig som sluttet år 201 f. Kr. Og likevel tok romerne fatt på en ny året etter. Riktignok var denne i og for seg ube­ tydelig i forhold til Hannibalskrigen, men den hadde likevel verdenshistoriske følger. Fra nå av begynte nemlig

HERRER OVER DEN ØSTLIGE MIDDELHAVSVERDEN

73

romerne med egne våpen å blande seg inn i den østlige Middelhavsverdens anliggender. Allerede Polybios hadde i sin tid Hannibalskrigens betydning som verdenshistorisk grenseskille helt klart for seg. «Tidligere,» sier han, «var hendingene i verden liksom spredte og uten sammenheng med hverandre. Men fra denne tiden blir historien et organisk hele: hendingene i Italia og Libya blir flettet sammen med dem i Asia og Hellas og alt sammen sikter mot samme mål.» Etter Hannibalskrigen skifter romerne politisk front. Men metodiske som de er — eller i det minste synes å være nå etterpå — i alt hva de foretar seg, gjør de denne helomvendingen først etterat de ved å beseire Karthago og erobre Spania, hadde sikret seg at ryggen var fri. De endelige seirene i kampen mot kartagernes seiersvante hærer som ble ledet av samtidens store feltherre, hadde fylt romerne med selvfølelse, med stolt forvissning om at ingen makt i verden kunne motstå dem lenger. Romerne hadde fått full klarhet over sin styrke. Og Østen lokket dem, Østen med sine rikdommer -og sin gamle for­ nemme hellenske kultur, som romerne stadig kom til å beundre mer og mer. Hvorvidt det bak Romas orientpolitikk ligger en be­ visst imperialisme, eller om det bare er omstendighetenes makt som driver romerne nesten motvillig fram, skritt for skritt, på denne nye veien — om dette står historikernes meninger skarpt mot hverandre og har gjort det helt siden Mommsen opptrådte som talsmann for den siste opp­ fatningen. I vår tid blir den første oppfatningen hevdet av bl. a. Colin, Kromayer og de Sanctis. Kromayer legger særlig vekt på det folke-psykologiske moment: romernes lengsel etter Østens herlighet, den tillokkelse en høyere kultur alltid utøver på mer primitive folk. Colin og de Sanctis fremholder sterkere de økonomiske syns­ punkter. Colin ser Romas orientalske politikk sonij et klart utslag av den romerske storfmansens voksende inn­ flytelse. Det gjaldt å skaffe kapitalistene og den store delen av folket som var interessert i deres foretagender,

74

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

nye områder å utnytte. De Sanctis mener at romerne hadde hatt sterke kommersielle interesser i Egéerhavet allerede i lang tid, spesielt i kystbyene i Lilleasia. En så fremstående nasjonaløkonomisk historiker som Tenney Frank benekter derimot at det allerede på denne tiden skulle ha vært kapitalist- og kjøpmannsinteresser i Roma som var sterke nok til å innvirke på romernes politikk. Han vil heller ikke betrakte ødeleggelsene av Karthago og Korinth som et resultat av en økonomisk strid. Først på Gracchernes tid — altså på 130-tallet f. Kr. — hadde forretningslivet i Roma fått så stor be­ tydning at det kunne påvirke politikken, sier Frank. At den romerske imperialisme — hvis man allerede nå skal bruke den betegnelsen — vesentlig var av militær natur, er like sikkert som at den kartagiske var merkantil. Men dette behøver jo ikke å utelukke at økonomiske interesser også tidligere enn Frank vil medgi, har kunnet bidra til denne imperialismen. Krigsskattene og det rike utbyttet som begynte å strømme inn til Roma fra og med Hannibalskrigens slutt, må ha gjort byen til et kapitalistsentrum. Men de store kapitalene ble ikke bare liggende i Roma, de ble også brukt til å sette i gang store foretagender i forskjellige deler av verden. Også Romas økonomiske politikk blir stadig mer verdensomspennende, og undertvingelsen av verden blir ikke bare et foretagende med våpen i hånd, men også et stort forretningsforetagende. Det ene etter det andre av Østens kulturland ble dradd inn i Romas nett. Først kom turen til Det makedonske rike

Fysisk sett var Makedonia det kraftigste av de hel­ lenske statsdannelsene. I fedrelandskjærlighet og seig ut­ holdenhet var makedonerne det eneste av tidens folk som kunne måle seg med romerne. Hadde de bare hatt mer respektable og vidsynte menn til ledere enn den vold­ somme, ufornuftige Filip 5. og hans ubetydelige sønn og etterfølger, Persevs!

HERRER OVER DEN ØSTLIGE MIDDELHAVSVERDEN

/3

Grunnen til at Filip kom i krig med romerne var hans ærgjerrige og grådige politikk, som gjorde ham til en skrekk for hele Hellas. Derfor søkte flere hellenske sam­ funn både i Europa og i Asia beskyttelse hos Roma. Og romerne husket dessuten meget godt hans for­ bund med Hannibal. At det romerske folk likevel ikke lengtet etter krig igjen etter alle lidel­ sene i de siste forfer­ delige atten årene, er det vel nesten ikke nødvendig å påpeke. Det var det romerske senat, og bare det, som lot det komme til krig. Tidspunktet Antiochos 3., som var konge av Syria i var gunstig, fordi tiden 222 til 187 f. Kr. Identifikasjonen er usikker. Filips forbundsfelle, den mektige Antiochos 3. av selevkidenes dynasti ennå var opptatt med en krig mot Egypt, og akkurat nå, etter den hårde skolen som den nylig avsluttede krigen hadde vært, hadde de romerske legionene en slagkraft som de kanskje aldri ville få igjen. En krigsårsak som hadde god klang hadde man som sagt også: Roma opptrådte som be­ skytter for hellenernes frihet mot det makedonske tyranni. Samtidig som de besluttet å gå til krig mot Filip, ble det sendt en delegasjon til Antiochos for å forsøke å få greie på hans planer og avholde ham fra å bistå Filip. For å oppnå dette, skulle utsendingene smigre den temme­ lig innbilske kongen, prøve å overbevise ham om det romerske senats vennskapelige sinnelag og rette hans stridslyst mot Egypts besittelser i Syria. Romerne greidde uten vanskelighet å isolere Filip og

76

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

kunne altså føre krigen mot ham uten innblanding fra andre. Det er forresten usannsynlig at Antiochos noen gang hadde tenkt å støtte ham mot romerne. Etter tre års krig hadde Romas legioner, anført av konsulen Flaminius, beseiret den makedonske falanksen og i fredsavtalen ble det makedonske statsområde beskåret til hva det var før den store Filip grep inn i Hellas’ skjebne. Dessuten måtte Filip 5. utlevere hele sin flåte, unntatt fem skip, til romerne, gi fra seg alle sine elefanter, betale 1000 talenter og forplikte seg til ikke å inngå noen avtaler uten Romas vitende og ikke føre noen krig uten romernes samtykke — alt sammen fredsvilkår av nøyaktig samme art som dem Karthago måtte underkaste seg fire år tidligere. Som enda et eksempel på det som tidligere er anført om hvordan oppfatningene kan divergere når det gjelder å bedømme motivene til Romas orientpolitikk, må også den fremstående, temperamentsfulle historikeren Maurice Holleaux’ resonnement tas med. Han kaller Romas krig­ føring i Makedonia en forsvarsforanstaltning, som var satt i gang for å forhindre et kup som de fryktet for at Filip og Antiochos hadde planer om å sette i verk. Med en besnærende og til tider temmelig advokatorisk vel­ talenhet utmåler Holleaux romernes frykt for at de to kongene hadde lagt opp en plan om å forvandle Hellas til en militær og maritim operasjonsbase mot Italia, slik som Hannibal hadde gjort med Spania. «Det er,» sier Maurice Holleaux, «nå som alltid bare omsorg for repu­ blikkens sikkerhet, som har gjort senatet så krigersk.» Det høye råd har bare villet avverge den fare som det mente at Roma var truet av — la så være at denne faren i virkeligheten var innbilt. «Romas politikk er på denne tid,» fortsetter han, «aldri annet enn et svar —- denne gangen riktignok et svar på forhånd — på trusler utenfra, virkelige eller innbilte.» Man kan bare undres på om det under slike forhold egentlig overhodet eksisterer angrepskriger — fra den an­ gripende parts og dens mesterlige forsvarstalers synspunkt.

HERRER OVER DEN ØSTLIGE MIDDELHAVSVERDEN

77

Holleaux utleder romernes, etter hans oppfatning nesten paniske skrekk for Antiochos’ og Filips planer, av de for­ tellinger om forbund dem imellom, som de var blitt opp­ skremt av omtrent på den tiden da den annen puniske krig sluttet. Da Det høye råd fikk høre at Filip hadde gått i forbund med Antiochos, så Romas fedre i ånden en hel verdensdels umåtelige ressurser bli stilt til Makedonias disposisjon og de som hadde historiske kunnskaper, mante fram minnene fra Xerxes’ dager. Eller de så i det minste i Filip en ny Pyrrhos som ventet på en anledning til å gå over til Italia. Bedre føre var enn etter snar, tenkte senatet. Hvis forbundet mellom Filip og Antiochos ikke hadde eksistert, eller rettere sagt hvis romerne ikke hadde fått greie på at det eksisterte, er det ingen grunn til å tro, mener Holleaux, at de, for hellenernes skyld, skulle ha brutt den fredsavtalen de inngikk med Filip år 205. Da ville de aldri ha brydd seg med å føre noen hellenistisk politikk og ikke ha bekymret seg om «Asias affærer». Adriaterhavet ville stadig ha dannet grensen mellom to verdener. «I den ene ville diadokernes ætlinger ha fortsatt sine endeløse kriger seg imellom, mens Roma, uberørt av deres tvister, ville ha regjert uforstyrret over Vesterlandet.» Tankegangen er interessant, men er ikke dette likevel å sette spørsmålet vel meget på spissen? Er det ikke å la avgjørelsen av en hel verdens skjebne være avhengig av altfor tilfeldige omstendigheter? Kunne romerne, som minst av alt var et nervøst folk, virkelig drives til krig på så avsides krigsskueplasser som Balkanhalvøya og Lilleasia bare av en tilfeldig opphisselse, ja på grunn av «en feilbedømmelse av situasjonen», som Holleaux selv kaller det? I tilfelle var nok krigstanken såpass rotfestet at så å si enhver «tilfeldighet» ville ha kunnet fremkalle et væpnet inngrep i Østens anliggender. Tre år hadde vært tilstrekkelig til å skyve det makedonske monarki ut av stormaktenes rekker. Selve Make­ donia fikk Filip bare beholde fordi romerne ikke ville drive ham til i fortvilelsen å kaste seg i armene på Antiochos. Det er verd å legge merke til at romerne ikke selv tok

78

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

noen av de erobrede landene. Det kom av at de hadde en sterk følelse av hvor vanskelig det var å vokte be­ sittelser på den andre siden av havet. De var redde for at stattholdere i altfor avsidesliggende provinser ville legge seg til uvaner som kunne bli farlige for en fredelig utvikling av den romerske republikk. De som hadde studert historien, kunne jo vise til tilfellet Pausanias som et avskrekkende eksempel. At romerne ikke tok Hellas for sin egen del, kom nok også av at slike brushoder som hellenerne ville være spesielt vanskelige å regjere fra Roma. I stedet for å gjøre dem til undersåtter, som stadig ville forsøke å frigjøre seg igjen, var romerne kloke nok til rundhåndet å skjenke dem den etterlengtede friheten. Dermed regnet de nemlig med å ha skaffet seg en sikkerhetsvakt på Balkanhalvøya for fremtiden, og det en som aldri i livet ville slippe noen erobringslysten nabofyrste inn. Et folk som hellenerne lønnet det seg bedre å binde med takknemlighetens bånd enn med lenker. Ja, slik regnet romerne. Fremtiden skulle snart vise om de hadde regnet riktig. Ved de store lekene som ble holdt ved Korinth år 196 f. Kr. kunne Flaminius kunngjøre det glade budskap. Da alle tilskuerne var samlet, ble lekene åpnet på vanlig måte ved at en herold, fulgt av en trompeter, trådte fram midt på Stadion. Etterat han hadde påbudt stillhet med sine trompetstøt, fulgte imidlertid ikke det vanlige åpningsformularet for lekene, men i stedet ropte han ut dette gledesbudskap: «Det romerske senat og dets seirende feltherre erklærer, etter å ha underkuet Makedonia, samt­ lige hellenske samfunn som har vært kong Filips under­ såtter, for selvstendige og fri for enhver skatteplikt og all underdanighet under andre.» Hellenernes glede var altfor stor til at de kunne'tro sine egne ører med en gang. «Forbauset, som om det hele hadde vært en drøm, stirret de bare på hverandre,» for­ teller Livius. «Enda en gang måtte herolden inn, for alle brente av lengsel etter på ny å få høre og se forkynneren av friheten. Da nå herolden for annen gang hadde kunn-

HERRER OVER DEN ØSTLIGE MIDDELHAVSVERDEN

79

gjort senatets budskap, brøt det løs en slik jubel og en slik torden av håndklapp, at man tydelig så at av alle livets goder er friheten det kjæreste.» Det sies at fugler som fløy over Stadion, falt ned, bedøvet av den veldige bifallstordenen. Men selve lekene ble den dagen av­ sluttet fortere enn noen gang før, for ingen hadde øye eller tanke for det som gikk for seg på konkurransebanen. Da kappestridene var slutt for dagen, strømmet hele svermen av tilskuere bort til den romerske felt­ Filip 5. av Makedonia. herren og holdt nesten på å KongGjengitt etter en mynt. slite ham i stykker av glede. Flaminius’ seier over Filip 5. og proklamasjonen av hellernernes selvstendighet er motstykket til den store Filips seier over hellenerne ved Chaironeia. Den maktglade, ubendige Filip følte seg som et skogens villdyr i bur etter sitt livs store nederlag. Alle de småfolk som han tidligere hadde foraktet og hensynsløst trampet ned, sto nå omkring buret og frydet seg over fangen. Det var ikke ende på klagebrevene deres til det romerske senat, så snart det fangne villdyret våget å vise klørne. Da dukket straks romerske kommisjoner opp for å under­ søke om alt gikk riktig for seg. Filip måtte værsågod ta imot dem med utsøkt høflighet; og han måtte finne seg i det høye senats avgjørelser uten å kny. Men i hemmelighet forberedte han seg på en dag å bryte seg ut og slå ned alle disse stakkarene som frydet seg over at han var innesperret; og da døden overrasket ham, ga han sine planer i arv til sin sønn. Persevs rustet opp av alle krefter, men de tapre makedonere burde ha hatt en annen fører. I et ytterst blodig slag ble de år 168 slått av Aemilius Paul us, en verdig navnebror og

80

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

sønn av den konsulen som falt ved Cannae. Persevs døde i romersk fangenskap. Innen det skjedde, måtte han lide den tort å delta i sin beseirers triumftog. Han hadde bønnfalt seierherren om å få slippe, men enda Aemilius var en usedvanlig mild og edelmodig mann, hadde han ikke noe annet svar å gi den ulykkelige enn ett med en skjult brodd i. «Det er din egen sak å befri deg,» sa han. Men å ta sitt eget liv hadde fangen ikke mot til. Med en ydmykelse som var mye verre enn døden, kjøpte han seg et par års tilværelse i fangenskap og elendighet. I sin beseirers triumftog vaklet han fram nesten avmektig av sorg like etter sine tre barn, som vekket medlidenhet hos alle tilskuerne. Heldigvis var de ennå for små til å opp­ fatte hvor stor ulykken var. Derfor var det noe spesielt gripende i denne triumfen. Men også på en annen måte blandet det seg en sterk følelse av lykkens ustadighet i seiersjubelen. Aemilius hadde fire sønner. De to eldste var gått over til andre slekter ved adopsjon. Nå hendte det sørgelige at den yngste av dem døde fem dager før triumfen og den nest yngste kjempet sin kamp med døden under selve festen og døde tre dager etter. Men faren bar sin dype sorg med mandig styrke. Da han kort etter redegjorde for krigen i folkeforsamlingen, ytret han at han på høyden av sin seier skalv av redsel for at lykken skulle vende seg til ulykke. Men da hadde han ønsket — sa han — at før måtte hans eget hus enn det romerske folk få prøve lykkens ustadighet. «Og nå,» fortsatte han, «håper jeg at det store tap som har rammet meg må avverge all ulykke fra staten. Måtte det være nok ulykker nå, etter at min triumf, som en skjebnens ironi, foregikk mellom mine to barns likferder! Jeg og Persevs kan jo ansees som særskilt drastiske eksempler på hvordan menneskenes skjebne veksler. Men legg likevel merke til at han som selv er fange, har fått beholde sine barn uskadte, mens jeg, triumfatoren, går fra min ene sønns lik for å bestige triumfvognen og kommer fra Capitol for å se den andre

HERRER OVER DEN ØSTLIGE MIDDELHAVSVERDEN

81

trekke sitt siste åndedrag! Av alle mine etterkommere er det nå ingen igjen som bærer navnet Aemilius Paulus; i Paulus’ hus er det nå bare en gammel mann igjen. Men i dette tap for mitt hus er eders lykke og statens styrke min trøst.» For at slike ting som krigen mot Persevs ikke skulle komme til å gjenta seg, ble det makedonske kongerike oppdelt i fire små republikker, som ble lagt under Roma. Hele folket ble avvæpnet. Kobberskjoldene ble sendt til Roma, men alle øvrige våpen ble brent eller smeltet om. Tyve år etter, da det brøt ut en reisning blant make­ donerne, forandret Roma politisk system, tok landet direkte i besittelse og forvandlet det til en romersk provins. Det selevkidiske rike

Det at de skulle beskytte hellenerne, ga romerne anled­ ning til å opptre på deres vegne ikke bare overfor kongen av Makedonia, men også overfor Antiochos 3. Kort etter at senatet’hadde erklært de hellenske samfunn for frie og uavhengige, ble en del av dem angrepet av Antiochos. I dette så romerne et bevis på storkongens «umettelige makt begjær». Naturligvis ville ikke en natur som hans nøye seg med mindre enn herredømmet over hele verden hvis han fikk drive på. Det ville være en lett sak for ham å få både Filip av Makedonia og kartagerne til å gå til hevnkrig mot romerne. I det minste forsøkte de krigslystne i Roma å overbevise folket om slike farer. Her, som mot Filip, gjaldt det nok å handle som hellenernes beskytter, men fremfor alt å handle i egen interesse. I virkeligheten hadde ikke Antiochos slike verdensom­ spennende planer som romerne mistenkte ham for. Erobringsplanene hans begrenset seg så godt som fullstendig til Asia. Der ville han gå i tidligere store kongers spor. Imidlertid førte romerne en armé fra Makedonia over Hellesponten inn i Lilleasia. Den beseiret Antiochos grun­ dig i året 190 f. Kr. Dette slaget var nok til å gjøre slutt på

82

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

det selevkidiske rikes stormaktstid. «Aldri har vel,» sier Mommsen, «en stormakt gått under så fullstendig og så æreløst.» Ved fredsslutningen måtte Antiochos avstå nesten hele Lilleasia og for øvrig underkaste seg betingelser av samme slag som Karthago og Makedonia tidligere: ut­ levere hele sin flåte unntatt 10 fartøyer og alle sine krigselefanter, betale 15 000 talenter — en veldig sum — og forplikte seg til aldri å angripe sine naboer i vest. Det var en dårlig trøst at kongen fikk titelen «romerfolkets venn». Etter den ydmykelse han hadde lidt, var det slutt på respekten for ham blant hans undersåtter. Riket ble rystet av opprør og økonomiske vanskeligheter. Under et forsøk på å kue en reisning i trakten omkring Den persiske bukt, ble han slått i hjel mens han plyndret et Baal-tempel for å fylle sine tomme pengekasser med tempelgods. Siden ble riket hans mer og mer svekket på grunn av strid mel­ lom tronpretendentene, opprør og krig med nabofolkene i øst, og i det første århundre f. Kr. gikk det sin full­ stendige oppløsning i møte. Innen dette skjedde — år 133 f. Kr. — var en del av det selevkidiske rike blitt innlemmet i det romerske. Dette gikk slik for seg: Da romerne tok Lilleasia fra Antiochos, ga de størsteparten av det til sin trofaste for­ bundsfelle, kongen av Pergamon. Ved dette ble attalidenes rike i den østre Middelhavsverden hva Numidia var i Afrika, nemlig Romas drabant. Som Masinissa skulle holde kartagerne kniven på strupen, var det Pergamons oppgave å holde Makedonia og selevkidenes rike i sjakk for romernes regning. Romerne ville ennå ikke ha bryet med besittelser på den andre siden av havet. Men med tiden gikk de fra denne gammeldagse oppfatningen. År 133 døde attalidenes slekt ut med kong Attalos 3. Ved hans bortgang viste det seg at han hadde testamentert sitt rike til romerne. Arveretten kunne vel betviles, men hva gjorde det når Roma ville ha landet? Lilleasia ble Romas første direkte besittelse på den andre siden av det østre Middelhav og ble romersk provins med navnet Asia.

HERRER OVER DEN ØSTLIGE MIDDELHAVSVERDEN

83

Roma og Hellas Hellenerne var atter blitt «fri» år 196 f. Kr. Innen Flaminius forlot Hellas, kalte han utsendinger fra alle hellenske stater sammen i Korinth og holdt en avskjédstale til dem, hvor han innskjerpet dem å nyte friheten med måte. «Hvis dere er enige,» sa han, «vil ingen konge og ingen tyrann greie å betvinge dere; men splid og uenighet baner veien for dem som venter på deres undergang. Friheten har dere fått ved hjelp av andre våpen enn deres egne, den er gitt dere som et troskapsbevis fra en annen nasjon. Det tilkommer dere selv å beskytte og bevare den. Vis nå det romerske folk at dere er frihetens gave verdig, at det har lagt sin gave i gode hender.» «Med gledestårer i øynene hørte hellenerne på hvordan romeren talte til dem som en far,» sier Livius; «og taleren ble rørt selv. De avbrøt ham med bifallsrop, og den ene oppfordret den andre til å legge seg hans ord på hjerte som om det var orakelspråk.» En meget vakker scene! Og ganske sikkert spilt med følelse og .overbevisning — så lenge den varte. Men under all denne henrykkelsen spurte de som så dypere, seg selv: «Er frihet noe som kan gis bort? Og hva er frihet verd uten enighet?» Svaret på spørsmålene skulle snart komme. Det hel­ lenerne fikk, var ikke frihet, men anarki; og takknemlig­ heten overfor giveren ble snart til utakk. De ble for utålelige å høre på, disse uforbederlige bråkmakerne når de nå henvendte seg til Roma med all sin jammer og sine veklager over hverandre. Hva skulle senatet gjøre når det bare fra Sparta på en gang kom representanter for fire uenige partier og pratet i munnen på hverandre til den ærverdige forsamling? Og hvordan var de «statsmenn» som nå representerte Aristides’, Leonidas’ og Perikles’ land i Roma? Til og med Flaminius som var så hellenervennlig, ristet betenkt på hodet når en av disse ærede herrer talte om statssaker den ene dagen og satte spiss på et drikkelag ved å opptre som danserinne og sangerinne i kvinneklær den neste. Til slutt mistet romerne tålmodig­

84

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

heten fullstendig og befalte hellenerne å passe sine egne saker så godt de kunne. Men dermed var også siste,rest av hellenernes hengivenhet fra den store stunden i 196 forsvunnet og det som ennå bandt dem til romerne var ikke kjærlighet, men frykt. Tidligere hadde romerne sett hellenerne mer på avstand og var blitt fengslet av deres gode sider, de storartede vitenskapelige fremskritt, kunsten, litteraturen og deres forfinede kultur i det hele tatt. Nå hadde de fått øynene opp for vrangsidene også, fremfor alt for deres manglende evne til å holde fred med hverandre. Nye innbyrdes feider på gammel, kjent manér bevirket at romerne grep inn igjen. Men da de sendte en voldgiftsdomstol til Korinth, ble den forulempet av pøbelen og så begynte hellenerne å slåss igjen. Men da fikk de juling til gangs. Stattholderen i Make­ donia, Lucius Mummius, rykket inn i Hellas og knuste bråkmakernes stridskrefter år 146 f. Kr. Hellenernes siste fortvilede frihetskamp endte med at de ble undelordnet den romerske stattholderen over Makedonia i stedet for at de tidligere hadde vært overvåket av det romerske senat direkte. Men de fikk beholde sitt kommunale selv­ styre — skjønt det ble modifisert i aristokratisk retning — og ble betraktet som Romas forbundsfeller. Romerne tok bare fra dem den dyrebare retten til å føre krig og til å slutte fred og forbund, og de måtte betale tributt til Roma for den væpnede beskyttelse de fikk. Hellas fikk fred og ro. Alle dets utallige suverene små­ samfunn hadde i århundrenes løp vært like mange tumle­ plasser for lidenskapene hos dette mest lettbevegelige av jordens folk. Nå ble de forvandlet til ubetydelige provins­ byer, hvor livet gikk sin ensformige rolige gang. Romerne gikk altså mildt fram mot det folk de hadde fått sin kultur fra. Den behandling Korinth fikk, er likevel en stygg flekk i Romas annaler. På det romerske senats befaling tok den seirende øverstbefalende en grusom hevn for den hån som var blitt tilføyd Romas majestet i denne byen. Korinth ble først plyndret og deretter

HERRER OVER DEN ØSTLIGE MIDDELHAVSVERDEN

85

jevnet med jorden. Innbyggerne ble gjort til slaver, og feltherren sendte massevis av dyrebare kunstverker til Roma. Straffen sto ikke i rimelig forhold til forbrytelsen. Derfor ser flere historikere i denne hevnakten et verk av det romerske kjøpmanns-aristokrati, som benyttet anled­ ningen til å kvitte seg med en farlig konkurrent, slik som ødeleggelsen av Karthago kort tid i forveien og behand­ lingen av Capua i sin tid. For ikke nok med at de ødela det Korinth som fantes — de forbød også for fremtiden all bosetting på det sted hvor byen hadde ligget, et sted som lå så usedvanlig godt til fra et kommunikasjonssynspunkt. Men bortsett fra det som skjedde med Korinth, hadde hellenerne det som sagt fredelig og bra under romersk herredømme og dette fortsatte også etter at keiser Augustus hadde forvandlet Hellas til en romersk provins med navnet Akaj a. Roma hadde nå også herredømmet over den hellenistiske verden. At det-største av de hellenistiske rikene, det selevkidiske, var så lett å knekke, har sin forklaring i at befolkningen der ikke var homogen slik som i romerriket. De herskende hellenere og makedonere dannet bare et ytterst tynt øvre befolkningssjikt i Antiochos’ rike. Den store orien­ talske hovedmasse adlød dem bare fordi de var nødt og tvunget, og de hadde ikke lyst til å ofre hverken liv eller gods i farens stund for å bevare det fremmede herre­ dømmet. «Dette sjiktet av herskende hellenere lå som løs puss utenpå en bygning hvor det faste murverket var asiater,» sier Kromayer. «En kraftig rystelse — og hele det vakre ytterdekket falt til jorden.» Det var på samme måten med det persiske rike da det ble styrtet av Alek­ sander. I begge tilfelle var det veldige riket en koloss på leirføtter. Bare en usedvanlig herskerbegavelse greidde å holde kolossen oppreist. Annerledes forholdt det seg med Makedonia og Hellas. De var virkelig nasjonalstater med enhetlig befolkning

86

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

nedenfra og opp. Men disse statene led av andre svak­ heter. Aleksander den stores krigstog og erobringer i Asia hadde ført med seg en sterk utvandring fra Balkanhalvøya, for en stor del av den dyktigste og mest foretagsomme del av befolkningen. Gallernes angrep hadde redusert befolkningen ytterligere. Og dertil hellenernes uutryddelige nasjonalsynd: denne alles krig mot alle! Denne kroniske splid fulgte med overalt hvor de slo seg ned. Den forgiftet, som vi har sett, forholdet mellom de helle­ nistiske statene innbyrdes og var årsaken til at de aldri hadde noen solidaritetsfølelse, aldri kunne opptre med samlet kraft mot noen ytre fare. Derfor kunne romerne spille den ene staten ut mot den andre, slå dem i tur og orden og gjøre seg til herrer over den østlige Middelhavs­ verden. SCIPIO OG CATO

Etter å ha kuet kartagerne hadde Scipio Africanus feiret den stolteste triumf som inntil da hadde vært sett i Roma. Triumfen var en henrykkelsens dag for hele folket. Som vanlig gikk triumftoget ut fra Marsmarken. I spissen skred embedsmenn og senatorer verdig fram, i hvite togaer og med kranser på hodet. Deretter fulgte trompetere som blåste fanfarer og marsjer. Så kom slaver med bårer, hvor krigsbyttet var stilt ut til beskuelse. Der så man våpen av forskjellig slag, kunstverk og dyrebare gull- og sølvkar. Gull- og sølvbarrer, gullstøv og penger i sekker og kurver rullet fram på tunge lastevogner. Slaver bar store malerier med motiver fra slag og beleiringer, av erobrede byer og festningen, på andre sto navnene på de folk og byer trium­ fatoren hadde underkuet. Modeller av skip og beleiringsmaskiner ga et enda mer anskuelig bilde av krigen. Blant seiersbyttet ble det også ført fram elefanter og merk­ verdige dyr fra de erobrede landene, enten i gylne bur eller leiet av broket kledde førere. Her og der i toget var offerdyr med forgylte horn, hvite offerbind om pannen og med hvite eller brokete dekkener på ryggen. Til fots og

SCIPIO OG CATO

87

Romersk triumfvogn med to hester. Billedhuggerarbeid i marmor.

i lenker gikk beseirede konger eller feltherrer med hustruer og barn den bitre ydmykelsens vei under folkemassens hån og spott. Noen av dem bevarte til og med i denne hårde stund en imponerende verdighet, andre, mer lidenskapelige naturer, greidde ikke å beherske sin fortvilelse eller sitt raseri, mén henga seg til følelsesutbrudd som den hjerte­ løse pøbelen frydet seg over. Endelig, stående høyt over alle andre på en forgylt vogn, trukket av hvite hester, kom triumfatoren selv i en purpurtoga oversådd med stjerner og med laurbær­ krans rundt pannen. Over hodet hans holdt en slave Jupiters gylne krone. Men mens mengden jublet, hvisket han til den feirede: «Husk at du er dødelig!» Til slutt kom soldatene marsjerende med laurbærgrener i hendene. Denne dagen hadde de rett til å gi uttrykk for sin hjertens mening om feltherren og offiserene sine uten å bli straffet for det. Og de benyttet denne friheten til å synge lystige sanger og smedeviser. Snart var temaet en krigsbegivenhet hvor en av offiserene hadde dummet seg, snart var det en feltherre som fikk sitt pass påskrevet for sin strenghet, eller en annen som fikk unngjelde for gjerrig­ heten sin. Men innimellom hyllet de seierherren med ropet: «lo triumphe!» (Hurra for triumfen!)

88

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

Triumftoget gikk mellom tettpakkede tilskuermasser, og mens folket jublet og kastet blomster, bar det gjennom triumfporten og fram langs Via Sacra (Den hellige gaten) med Vestatemplet og andre ærverdige helligdommer, som i dagens anledning var pyntet med blomstergirlander. Prestene sto foran helligdommene, kledd i høytidsdrakter, og røken fra offerilden steg opp fra de blomstersmykkede altre. Toget gikk over Forum og derfra opp til Capitol, til Jupitertemplet. Der holdt seierherren andakt og la laur­ bærkransen og den gylne kronen i gudens skjød til takk for hjelpen. Omgitt av sine krigere bar han til slutt fram et høytidelig offer til gudene på hele hærens vegne, og så av­ sluttet man dagen med et stort festmåltid på Capitol. For Scipio var hele hjemmarsjen gjennom Italia et eneste triumftog. Tusenvis av romere som han hadde befridd fra kartagisk fangenskap gikk foran ham og lovpriste sin befrier. Da han kom fram til Roma, ble han hilst av senatet med navnet «den lykkelige». Lykken var med ham — ikke med Hannibal. Han opptrådte også som en konge. Til stadighet var han omgitt av en æresvakt av fornemme unge menn, og det ble sagt at «et vink fra Scipio betydde like meget som en senatsbeslutning». Men triumfens bakside er misunnelsen. Den fikk også Scipio prøve i rikelig monn. Hans mest uforsonlige fiende var en jevnaldrende senator ved navn Marcus Porcius Cato. Han var typen på en sur, gammeldags romer, den siste av det slaget. Han ville hverken vite av hellensk dannelse eller andre «nymotens ting». Han var en tapper kriger og en dyktig jordbruker og satte sin ære i det. Mellom statsmannsvervene deltok han personlig i jord­ bruksarbeidet på gården sin, som en annen Cincinnatus. Ved økonomisk dyktighet og sparsommelighet — for ikke å si gjerrighet — ervervet han seg en stor formue. (Det er betegnende at han alltid solgte slavene sine når de begynte å bli gamle. For han ville da ikke underholde udugelige folk! Plutark påstår også at han «alltid laget det slik at det var uenighet og splid slavene imellom, for han anså enighet blant dem for mistenkelig farlig».)

SCIPIO OG CATO

89

Men på tross av sin formue levde han like spartansk enkelt. Måtehold og tilbakeholdenhet regnet han som en plikt mot samfunnet, vellevnet gjorde jo en mann udugelig til å greie feltlivets slit og strabaser. Han var også livet igjennom typen på en kjernesunn romer. Ennå etter å ha fylt 80 år var han like frisk på kropp og sjel. Men han var likevel en trangsynt natur, som ikke kunne forstå at Roma som verdensmakt ikke kunne fortsette å være det samme Roma som på den tid da det bare besto av noen landsbyer. Derfor ble hans kamp mot «den nye tidens ondskap» en nytteløs strid mot selve utviklingen. Han skaffet seg en komisk berømmelse ved at han som 39-årig konsul begynte et felttog mot det han kalte kvin­ nenes forfengelighet og luksusbegjær. Saken var den, at etter katastrofen ved Cannae, da det gjaldt å ofre alt for statens redning, var det blitt vedtatt en lov om «at en kvinne ikke måtte bære smykker som var verd mer enn en halv unse (ca. 22 g) gull og ikke kle seg i mangefarvet tøy. Heller ikke måtte hun ferdes i tospent vogn i Roma eller andre byer eller i deres nærmeste om­ givelser». Så lenge nødstiden varte, ser det ut som om Romas døtre uten å kny har funnet seg i disse innskrenkningene i deres frihet til å kle seg og ferdes standsmessig. Men da krigspresset endelig lettet og den alminnelige vel­ stand begynte å stige, krevde den kvinnelige natur litt etter litt sin rett. Det svake kjønn begynte mer og mer å la kriselovene gå i glemmeboken, og embedsmennene var ridderlige nok til å se gjennom fingrene med de sjar­ merende lovbryterskene. I året 195 ble det forhandlet i folkeforsamlingen om formell opphevelse av de utidsmessige påbudene. Men meningene var delte blant dem som hadde makten i samfunnet. Da damene fikk høre hva det gjaldt, strømmet de fra alle kanter til de gatene som førte til Forum og agiterte voldsomt blant mennene som gikk til folkeforsamlingen. Den som var selve inkarnasjonen av motstanden mot damenes luksusbegjær, var den ene konsulen, Marcus Porcius Cato. Han trådte fram og talte mandige og stolte

90

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

ord om «kvinnenes frekke foretagsomhet». Hva var dette for en uskikk at de skulle «legge seg opp i hvilke lover som her blir vedtatt»! Han spekket talen med bl. a. følgende godbit: «Jeg trodde at det bare var fabler og dikt, at kvinnene på øya Lemnos en gang i fortiden sammensvor seg for å ut­ rydde alt mannkjønn fullstendig og at de satte denne planen ut i livet. Men nå har jeg forstått at slikt ikke er umulig! Gi bare,» ropte han, «frie tøyler til et vesen som av naturen hverken har tøyler eller tukt — tror virkelig noen at dette vesen selv vil sette en grense for sin tøylesløshet? Ved lovbestemmelser har våre forfedre tvunget kvinnene til å være mennene underdanige. La dem bare plukke disse lovbudene fra hverandre ett for ett, og bli likestilt med mennene til slutt, så skal dere få se hvordan det går! Sannelig, i samme øyeblikk som de blir deres likemenn, blir de deres herrer. Men hva er det så for en livsinteresse som står på spill for kvinnene, siden de er blitt fullstendig tullete og styrter til offentlige steder? Er det fedrelandets ve og vel det gjelder? Læ oss høre dem selv: ’Vi vil stråle i gull og purpur. Til hverdag og fest vil vi ferdes i byen i ekvipasje. Vi vil ha rett til å øke våre utgifter like til sløseri.’ Vet dere, medborgere, hva følgene blir hvis dere gir deres hustruer anledning til å konkurrere med hverandre i luksus? Ja, at de som er fattige, ikke skyr noe middel hvis de bare kan slippe å bli sett ned på av de rike. Hvis mannen ikke gir hustruen alt det hun vil ha, lar hun en annen mann gi seg det i stedet.» Skulle man nå frigi luksusen, ville begjæret etter den bli verre enn hvis det aldri hadde vært noe forbud, mente Cato. Imidlertid fikk kvinnene sin ridder og forsvarer. En av de mennene som hadde foreslått å oppheve loven, en folketribun, minnet den barske Cato om at kvinnene gjentatte ganger hadde reddet Roma. Var det ikke de som kastet seg mellom de stridende parter etter at sabinerinnene var blitt bortført? Var det ikke en delegasjon av kvinner som overtalte Coriolanus til å avstå fra sine hevnplaner? Og da byen var kommet i gallernes vold, Romerske kvinnetyper. Detalj av Det aldobrandinske bryllup, et stort freskomaleri fra første århundre f. Kr. Maleriet, som ble funnet i 1606, har fått sitt navn etter dets første eier, kardinal Aldobrandini.

92

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

var det ikke da kvinnene som kjøpte den fri ved å ofre sine smykker og kostbarheter? Den samme offervilje hadde de vist under den siste farlige krigen mot punerne. «Når vi,» fortsatte taleren, «lar kvinnene dele rikets ulykker likt med oss, er det ikke mer enn rimelig at de får gjøre som de selv vil i en sak som ikke berører staten, men bare dem selv.» Den ridderlige folketribunens tale forfeilet sikkert ikke sin virkning. Men for sikkerhets skyld tok damene selv hånd om saken. Den følgende dag, da forbudenes skjebne skulle avgjøres, mobiliserte de overlegne krefter mot de folketribunene som tenkte å forhindre at loven ble av­ skaffet. En veldig kvinnehær samlet seg utenfor de kvinnefiendtlige tribunenes hus og opphevet ikke beleiringen før tribunene hadde lovet å føye seg etter damenes vilje. Slik gikk det til da kvinneemansipasjonsbevegelsen vant sin første kjente seier. Like uklokt som Cato bestred kvinnenes rett til å kle seg som de ville, like uforsonlig bekjempet han Scipio Africanus. For i ham og hans slekt så han den nye onde tiden med dens beundring for hellenernes finere dannelse personifisert. Cato mente at utenlandske påfunn kunne man være foruten. Den strenge moraldommeren fore­ trakk barbariet med dets rå styrke fremfor en dannelse som etter hans urokkelige mening måtte virke svekkende. Og i det hadde han for så vidt rett, som hellenske uvaner ble innført sammen med hellensk dannelse og forfinet liv; men Cato hørte til dem som vil slå barnet ut med bade­ vannet. Det irriterte ham å se hvor svake romerne var for alt som var hellensk, hvordan også slike mennesker som ikke greidde å trenge inn i den hellenske kulturs ånd, likevel forsøkte å skaffe seg en viss hellensk ferniss, for ikke å bli regnet som «barbarer». Han ergret seg også over Scipios strålende opptreden, over hans «kongelige oppførsel» som stakk altfor meget av mot ekte republikansk enkelhet og tarvelighet. «Enhver tanke på å omstyrte republikken lå imidlertid Scipio fjernt,» sier Eduard Meyer.

93

«Men han var blitt for stor til at det aristokratiske sam­ funn kunne tåle ham lenger.» Etter flere fåfengte forsøk på å komme ham til livs, greidde Cato til slutt å overtale en folketribun til å fremsette den grove anklagen mot Hannibals beseirer at han skulle ha tatt imot bestikkelser av Antiochos for å gi ham en billig fred. Scipio var nemlig den som hadde ledet krigen mot kongen. Nå traff det seg slik at Scipios sak skulle avgjøres på årsdagen for slaget ved Zama. Den anklagede følte seg for høyt hevet over det hele til å nedlate seg til noe forsvar mot de tarvelige beskyldningene. I stedet minnet han folket om dagens betydning. «På en slik dag,» sa han, «sømmer det seg ikke for romerne å lytte til ærekrenkelser mot den mann som hans anklagere kan takke for at de overhodet kan tale. I stedet bør det være alles plikt å feire minnet om den store seier ved å gå opp på Capitol og takke gudene for fedrelandets frelse. Det vil jeg nå gjøre,» sa han, «og den som føler det på samme måte, kan følge meg!» Hele folket fulgte ham, og anklageren sto ensom tilbake på Forum. Atter hadde Scipio triumfert. Men han hadde fått nok av det offentlige liv. I krenket stolthet trakk han seg tilbake til sitt landsted i Campania og lot dem som så skjevt til ham, baktale ham så mye de ville. Men hans otium ble ikke av lang varighet. Den strålende seierherren var bare 51 år da han døde. Hans motstander Cato fikk derimot leve og regjere lenge. År 184 ble han valgt til censor og passet sitt embede med urokkelig strenghet. Han utstøtte uverdige senatorer fra det høye råd uten hensyn til byrd eller slektsforbindelser. En av dem var Flaminius’ egen bror, en mann som selv hadde vært konsul, men som hadde gjort seg beryktet på grunn av sin liderlighet og grusomhet. Cato sammenlignet seg selv med en lege som skjærer og brenner det onde ut av samfunnslegemet. Han tok opp igjen den kampen mot luksus som han hadde ført elleve år tidligere og nå med større hell. Han benyttet seg nemlig av sin makt og myndighet til å legge skatt på nettopp de artikler han ikke hadde greidd å forby damene å bruke i 195.

Deichmanske blbli

SCIPIO OG CATO

94

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

Mange fiender fikk «den rødhårete grinebiteren med de grågrønne øynene», men romerfolket hedret ham med navnet Censorius og med en billedstøtte hvor det ble inngravert at han hadde gjenreist det romerske samfunn av dets forfall. Hans navn er blitt et symbol på streng rettferdighet. HANNIBALS SISTE ÅR

Ved fredsslutningen i året 201 var Karthago blitt for­ vandlet fra en mektig handelsstat til en vergeløs kjøpmannsby. Hannibals stolte drøm om å gjøre sitt fedreland stort og mektig var tilintetgjort. Men denne fantastiske mannens sjelsstyrke var stadig ubrutt. Og den kom hans land til gode, skjønt på en annen måte enn før. Med støtte i folkets tillit, grep han tøylene i sin hjemby og arbeidet med å reformere og forbedre forholdene der med gode resultater. Snart hadde han på sin kraftige måte fått så god orden i finansene at de store årlige krigsskattene til Roma kunne betales uten at det var nødvendig å legge tunge ekstraskatter på folket. Hannibal viste seg like stor i fredens som i krigens dager. Men for kjøpmannsaristokratiet var makten viktigere enn hele landets ve og vel, og det. var nettopp den Hannibal hadde tatt fra dem. Motstanderne sjenerte seg ikke for å innberette til det romerske senat at Hannibal stadig gikk med lumske tanker om angrep mot Roma og at han forsøkte å fremtvinge en storm østfra mot arve­ fienden. År 195 bar disse ondsinnede skriveriene frukt i form av et sendelag fra Roma som hadde påbud om å undersøke saken, ja, kanskje kreve Hannibal avsatt fra sin maktstilling eller utlevert. Hannibal sparte sine landsmenn for en pinlig avgjørelse ved å handle raskt og flykte til Asia. Den første kvelden la han til ved en liten øy utenfor kysten av Afrika. Nå gjaldt det bare å forhindre at det ble satt ut båter derfra som kunne gi hans fiender i Karthago underretning om hvor han befant seg, for da ville de helt sikkert ta ham

HANNIBALS SISTE ÅR

95

til fange og utlevere ham til romerne. Derfor fortalte han alle skipperne i havnen at han var på vei til Tyros etter oppdrag fra rådet i Karthago og så innbød han dem til et festmåltid. Det sa de ikke nei til og lånte ham gjerne seilene sine til å lage et telt på stranden, hvor gjestebudet skulle finne sted. Etterpå lot han hele selskapet drikke seg fra sans og samling og forsvant selv i all stillhet. Sjøheltene våknet ikke før langt ut på formiddagen og da oppdaget de at verten selv var forsvunnet. Men det varte ennå en god stund før de kunne få rigget opp skutene igjen, og slik fikk Hannibal det forsprang han trengte. Han flyktet til Antiochos 3., som tok imot den berømte feltherren med store æresbevisninger. Men i Karthago ble han erklært fredløs, formuen hans ble konfiskert og huset hans jevnet med jorden. Hans fiender hjemme hadde seiret over ham med arvefiendens hjelp. Da det brygget opp til krig mellom romerne og Antiochos, utarbeidet Hannibal en storslagen plan om et stort forbund av alle stater som hadde grunn til å frykte Roma. Men den planen lå over Antiochos’ horisont. Dessuten var kammertjeneren hans misunnelig på den store kartageren og greidde å overtale kongen til ikke på noen måte å la sitt store navn bli fordunklet av en utlending. Under krigen ble Hannibal bare benyttet til underordnede opp­ gaver og til å gi råd — som ingen fulgte. Da det var ute med Antiochos’ stormaktsposisjon og han måtte slutte den ydmykende freden med romerne, måtte han også forplikte seg til å utlevere den fryktede kartageren til dem. Men den fredløse unnslapp også denne gang faren. Han reddet seg over til kong Prusias i Bithynia på nordkysten av Lilleasia. Hannibal var ham til stor hjelp i krigen mot kongen av Pergamon. Men da Flaminius, makedonernes beseirer, dukket opp som romersk sendebud, var Prusias, «den ynkeligste av alle ynkelige asiatiske herskere», straks ferdig til å forråde sin hjelper. Prusias skildres av Polybios som et ordentlig krek: «For­ ferdelig stygg var han å se på og han var ikke bedre-ut­ rustet på forstandens område. Han var bare en halv mann,

96

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

udugelig og feig i felt, forfallen til den groveste liderlighet. Han hadde overhodet ikke det fjerneste begrep om måte­ hold og verdighet, men levde et liv i barbariske utsvevelser som en annen Sardanapalos.» Under et besøk i Roma år 167 f. Kr. krøp den smiskende orientaleren formelig i støvet for senatet, kysset terskelen i det høye råds møte­ rom og kalte seg for «romerfolkets frigitte slave», et språk som minner om visse syriske lydfyrsters måte å uttrykke sin underdanighet under farao på i sin tid. (Bd. 1, s. 112 f.) Prusias var hatet og foraktet av sine undersåtter. Derimot hadde han en sønn ved navn Nikomedes, som folket likte og som derfor ble truet på livet av kongen. Men Nikomedes kom den unaturlige faren i forkjøpet og lot ham slå i hjel. Hannibal hadde snart oppdaget hva slags kar hans «beskytter» var og hadde derfor vært forsiktig nok til å utstyre huset sitt med lønnganger. Men da han nå ville benytte en av dem for å flykte, fant han den besatt av kongens soldater. Da Hannibal så at det ikke fantes noen redning, tok han gift, som han alltid bar på seg i signetringen sin. «Jeg vil befri romerne fra deres frykt,» sa han, «ettersom de ikke unner en gammel mann å få dø i fred.» Dette skjedde antagelig år 183 f. Kr., samme år som hans største motstand-er gikk bort. DEN TREDJE PUNISKE KRIG

Noen måneder før Korinth ble ødelagt, var en enda forferdeligere ødeleggelsesscene blitt utspilt, den som be­ tegnet slutten på den forbitrede kampen mellom romere og kartagere. Det kartagiske rike hadde et merkelig godt grokjøtt. Takket være innbyggernes flid og foretagsomhet, kom det seg forbausende fort under Hannibals kloke og kraftige ledelse. Det var en ubehagelig overraskelse for punernes motstandere at de tilbød seg å betale hele resten av skades­ erstatningen på en gang, ti år etter fredsslutningen. Jaså, bedre hadde de altså ikke greidd å gjennomføre sitt forsett

DEN TREDJE PUNISKE KRIG

97

Romerrikets utstrekning ved avslutningen av den tredje puniske krig, 146 f. Kr. Etter et plastisk kart fra vår tid i Colosseum i Roma.

om å ruinere sine farlige konkurrenter! Jojo! De hadde latt seg ta grundig ved nesen av de listige punerne! Naturligvis sa romerne nei takk til tilbudet. Pengene i og for seg var på langt nær av så stor verdi som Karthagos tributtplikt. Snart surret ryktene over hele Roma om hva de troløse punerne pønset på. Det ble snakket om hemmelige angrepsplaner mot Italia, om veldige flåterustninger; og romerne begynte å la seg suggerere av tanken på at de ikke kunne slippe med mindre enn en tredje punisk krig. Og likevel er det et faktum at kartagerne hadde resignert fullstendig overfor overmakten og på alle tenkelige måter la for dagen sin lojalitet mot sin tidligere dødsfiende. 4. Grirnberg V.

98

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

Under krigene mot Filip, Antiochos og Persevs forsynte de romerne med anselige kvanta korn både til armeene og til Romas eget behov og ville ikke vite av noen betaling — skjønt de naturligvis tok imot det til slutt. Den som imidlertid legemliggjorde romersk hat og mis­ tenksomhet mot den slagne fienden var Cato Censorius. År 157 var han med i en undersøkelseskommisjon til Afrika og med bistert rynket panne fant han sine verste anelser overtruffet. Var dette det knuste Karthago, denne rike byen med sin folkevrimmel, med veldige våpenforråd i arsenalene og en stor flåte! Han så i ånden alle disse hjelpemidlene stilt til en ny Hannibals disposisjon. Nei, Roma kunne aldri føle seg sikker med mindre Karthago ble utslettet fra jordens overflate. Den tanken ble til en fiks idé og så snart han kom hjem, begynte han å agitere for Karthagos ødeleggelse. Som anskuelsesmateriale hadde han med seg bl. a. noen usedvanlig nydelige fiken, som han viste til senatorene. «Det land,» sa han, «som dyrker disse herlige fruktene, ligger bare tre dagers sjøreise fra Roma.» Han fikk fot vane å avslutte alle sine innlegg i senatet, uansett hvilket emne de dreiet seg om, med ordene: Praeterea censeo Carthaginem esse delendam (For øvrig er det min mening at Karthago bør ødelegges). Og til slutt drev den påståelige mannen sin vilje igjennom. Ingen ild er så lett å puste til som nasjonalhatets, spesielt når den inngår forbund med rovlyst. Og nesten ingen lidenskap har så lett for å pynte seg med dydens vakreste skrud. Catos uavlatelige gjentagelse, «hård og tørr som et dogme», ble til slutt en fiks idé hos det romerske folk også. Spesielt vant det gjenklang hos Romas bankierer og grosserere. I ånden så de seg allerede som den rike penge- og handelsbyens arvtagere. Karthagos skjebne var beseglet. Men for anstendighetens skyld måtte romerne vente med å gi det drepende slag til de hadde fått en passende anledning til krig. Man kunne jo ikke jevne byen med jorden uten videre. Nå var Masinissa god å ha. Han hadde allerede vært kartagernes plageånd så lenge at tålmodigheten deres vel

DEN TREDJE PUNISKE KRIG

99

burde ta slutt snart. Med en uforskammethet uten like hadde han utnyttet en bestemmelse i fredsavtalen om at han skulle få tilbake «alle områder som tidligere hadde tilhørt ham eller hans forfedre». I kraft av dette hadde han kommet med krav på det ene kartagiske om­ rådet etter det andre og uten videre besatt dem med sine tropper. Han visste jo at kartagerne ikke kunne begynne en krig uten Romas samtykke. Og når de overga saken til romerne, fikk Masinissa nesten alltid rett. Bare når det i blant kunne være ubeleilig for romerne å presse Karthago til det ytterste, som da de forberedte krigen mot Persevs, strammet de tøylene for Masinissa. Romerne var for kloke til å drive kartagerne til et forbund med Romas fiender. Hvordan de følte det når det stakkars kuete folket viste sin erkjentlighet overfor sin mektige «beskytter» ved å forære korn til den romerske hæren i Makedonia, forteller ikke historien om. På grunn av Masinissas «foretagsomhet» vokste imid­ lertid hans besittelser etterhånden til et stort rike som strakte seg helt fra Marokkos grense i vest til Store Syrtebukt i øst og hadde ørkenen til sydgrense. Til lands omsluttet det det kartagiske rike på alle kanter som en tvangstrøye. Masinissas undersåtter besto ikke på noen måte av løst sammenføyde nomadestammer. Han lærte beduinene å dyrke jorden og bli bofaste. Og som han forvandlet gjeterfolket sitt til borgere og bønder, omdannet han sine røverhorder til soldater som var verdige til å kjempe sammen med de romerske legionærene. Til slutt greidde den gamle intriganten å drive kartagerne til væpnet motstand og fullstendig tilintetgjøre hæren deres. Det var ikke tvil om at han håpet han snart kunne gjøre Karthago til sin hovedstad og utvide sitt rike til hele Nord-Afrika. Men da lød det et kraftig «Holdt!» fra Roma, som nok hadde besluttet seg til å tilintetgjøre Karthago, men ikke til å la det gå opp i Numidia. Så langt var imidlertid alt vel og bra, for situasjonen lå vel til rette for Romas inngrep med våpen i hånd: Kartagerne hadde nemlig brutt freden. Og dessuten var de allerede

100

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

slått. Bøddelvervet beholdt romerne for seg selv. Det ble betrodd til de to konsulene for året 149. Med en sterk hær og flåte steg de i land på Afrikas kyst. I senere tid er den hypotesen fremsatt, at ødeleggelsen av Karthago skjedde nettopp på grunn av romernes frykt for at Masinissa skulle gjøre det til sin hovedstad og det numidiske rike derved bli altfor mektig. Masinissa hadde vært god å ha for romerne som en hemsko på kartagerne, men også hans makt burde holdes innenfor rimelighetens grenser. Det er mange beviser på at romerne aldri ville gi sine medhjelpere lengre tøyler enn det som var forenlig med deres egne interesser. Både Attalos og Masinissa fikk erfare det. Men at de skulle ødelegge Karthago for å holde Masinissa i ørene, synes likevel noe eiendommelig. Selv om det fantes et parti i Karthago som så redningen i en tilslutning til Numidia, talte rasemotsetninger og gammelt fiendskap mot en slik selvoppgivelse. Den enkleste måten for romerne å holde Masinissa i tømme på, var nettopp å la Karthago bestå som en motvekt mot Numidia. Det er bare å komplisere problemet unødig å påstå at «Karthago måtte falle, ikke for sin egen skyld, men for sin nabos» og at «Roma gikk til det skritt å ofre et helt folk for å berøve, en tredjemann den virkelige verdi av byttet». Dette resonnement forutsetter også at romerne var overbeviste om at Karthago ikke ville greie å holde Masinissa stangen. Men hvorfor skulle de tro det, når de selv fryktet den voksende velstanden i Karthago? Grunnen til at denne hypotesen er kommet opp, er nok helst at enkelte historikere for enhver pris har villet finne en annen forklaring på Karthagos ødeleggelse enn de romerske forretningsfolkenes misunnelse. Men hvorfor ikke da stanse ved den enklere og naturligere forklaringen: romerfolkets frykt for en dødsfiende som hadde reist seg igjen så utrolig fort? Det er helt sikkert at romerne uten sammenligning var mer redde for Karthagos enn for Masinissas voksende makt. Så snart ryktene om det som ventet dem nådde karta-

DEN TREDJE PUNISKE KRIG

101

gerne, gjorde de alt for å bevege sine dødsfiender til å vise humanitet og sendte utsendinger til Roma for å tilby fullstendig underkastelse. Men de kom for sent til å kunne forhandle i det hele tatt. Den romerske invasjonsarmeen var allerede på vei mot sitt mål. Imidlertid fikk sende­ budene det svaret av senatet, at kartagerne skulle få beholde sitt landområde fritt og uantastet, på betingelse av at de utleverte 300 fornemme unge menn som gisler og dessuten oppfylte ytterligere forskrifter som de romerske konsulene ville komme til å gi etter at de var kommet til Afrika. De fortvilte menneskene gikk med på alt. Først krevde konsulene fullstendig avvæpning. «Et folk som var fast bestemt på å leve i fred, og som ble beskyttet mot alle fiender av Roma, hva trengte vel det våpen til?» Kar­ tagerne adlød og utleverte seg på nåde og unåde til en fiende som ikke kjente noen nåde. Arsenalene, skips­ verftene og hjemmene ble tømt for alt som våpen het. En lang rekke vogner førte 20000 kastemaskiner og 200000 fullstendige rustninger til den romerske leiren. Nå måtte vel fiendens vrede være mildnet! Men kartagerne kjente ennå ikke den romerske lumskhet helt til bunns. De romerske politikerne gned seg fornøyd i hendene: det lot til å bli en erobring uten blod. Siden konsulene nå hadde gjort motparten fullstendig vergeløs, forkynte den ene av dem at han, i samsvar med ordren fra det romerske senat, måtte forlange at kartagerne skulle rive ned byen sin. Etterpå kunne de bosette seg hvor de ville, men minst 15 km fra havet. Altså skulle de arme kartagerne stenges ute fra det element som var selve livsbetingelsen for dem. Og den kjære byen, hvor de og deres forfedre hadde levd sitt liv i århundrer, den byen som de hadde gjort stor og ansett gjennom sitt arbeid, den skulle nå bli til grus og ruiner og gudshusene med den. «Denne grusomme befalingen,» sier Mommsen, «vekket til live all den — skal vi si be­ undringsverdige eller vanvittige — begeistring hos kar­ tagerne, som tyrierne en gang hadde lagt for dagen overfor

102

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

Aleksander og som senere jødene viste overfor Vespasian. Like enestående som kartagernes tålmodighet hadde vært i trelldom og undertrykkelse, var deres lidenskapelige trass nå da det gjaldt deres elskede fedreneby. Det kunne ikke bli tale om noe håp om redning. Det ville utvilsomt være politisk klokt å befale folket å føye seg nå også. Men røstene fra dem som mante folket til å underkaste seg det uunngåelige, druknet i det vanvittige brølet av raseri fra den avsindige folkemassen, som styrmannens kommandorop drukner i brølet fra en orkan.» Det var et helt folk som besluttet seg til å dø offerdøden. Det gjaldt bare å skaffe våpen, så skulle de selge livet dyrt. For å vinne tid ba de konsulene om en måneds utsettelse, med det påskudd at de gjerne ville ha tid til å sende en utsending til Roma. Det ble riktignok avslått — det som alt annet — men konsulene ventet i alle fall med det drepende slaget, for de ville la den opprørte folke­ massen falle til ro og komme til klarhet over hvor ulønn­ somt det var å forsøke på å gjøre motstand. Slik fikk de dødsdømte i alle fall en liten utsettelse. Den ble utnyttet til det ytterste. Og fortvilelsens mot gjorde underverker. Gammel og ung, menn, kvinner og barn arbeidet dag og natt for å lage våpen, våpen og atter våpen. Hele byen ble en eneste stor våpenfabrikk. For å få bjelker til kaste- og slyngemaskiner rev de ned offentlige bygninger og for å skaffe metall grep de til og med til skattene i templene. Kvinnene skar av seg håret og tvinnet strenger av det til buer og kastemaskiner. Da romerne endelig ble lei av å vente og rykket fram mot Karthago, fant de til sin forbauselse murene spekket med nye kastemaskiner og innenfor disse murene en be­ folkning som var fast bestemt på å kjempe til det ytterste. Både det året og det neste gikk uten at romerne nådde sitt mål. Beleiringshæren greidde ikke å hindre at byen fikk tilførsler både fra landet omkring og fra sjøsiden. Store vanskeligheter hadde romerne også med den hæren som kartagerne hadde satt opp og som ble forsterket med hjelpe-

DEN TREDJE PUNISKE KRIG

103

Mausoleet i Tipasa på Nord-Afrika-kysten. Mausoleet, som uriktig kalles «Den kristne kvinnes grav» er egentlig det siste hvilested for en mauretansk kongefamilie og er bygget i tiden omkring Kristi fødsel. Det prydes av 60 joniske søyler og er 64 meter i diameter. Bygningen er massiv og den døren vi ser i fronten og tre andre er bare satt inn av dekorative hensyn. I 1920-årene ble store deler av mausoleet restaurert.

tropper fra vennligsinnede numidiske høvdinger, og i den hete sommertiden ble beleiringstroppene voldsomt hjem­ søkt av epidemier. Hverken Cato eller Masinissa fikk oppleve Karthagos fall. De døde begge år 149, numiderkongen i sitt nittiende år. Like til det siste var han i besittelse av usvekkede sjels- og legemskrefter. Det be­ vises bL a. av at han etterlot seg en sønn på bare fire år, den 44. i rekken, sies det, av hans mannlige avkom. Men bare ti av dem overlevde sin gamle far. År 147 kom det ny fart i den romerske krigføringen, i og med at den unge Publius Cornelius Scipio Aemilianus ble valgt til konsul. Han var sønn av Aemilius Paulus d. y. og adoptivsønn av Scipio Africanus’ sønn (s. 79 f). Han lignet sin far i uselviskhet og redelighet, men han minnet kanskje enda mer om sin ridderlige og høysinnede navnebror.

104

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

Kartagerne forsvarte seg med fortvilelsens raseri mot Scipio også, men da han til slutt greidde å avskjære byen fra alle tilførsler, gjorde hungersnøden sin virkning. Scipio ga signal til storm. Den utsultede befolkningen kunne ikke gjøre synderlig motstand, derfor kom romerne lett over bymuren. Men etterpå begynte en forbitret kamp om de trange gatene og husene. I flere dager raste nedslaktingen og ødeleggelsen. Til slutt ble de overlevende kartagere — 50 000 menn, kvinner og barn — trengt tilbake til borgen og på den syvende dagen måtte resten av det tapre folket be om nåde. De gjenlevende fikk beholde livet, men størsteparten av dem ble solgt som slaver. Selve byen ble fullstendig utplyndret av romerne. Men ennå sto de aller fleste bygningene igjen. Da fikk Scipio ordre fra senatet om å jevne Karthago med jorden. I sytten dager raste flammene blant ruinene. Men Scipio så med forferdelse på sluttakten av det bøddelverv han var blitt pålagt å utføre. En nifs tanke for gjennom ham, tanken på at gjengjeldelsens dag en gang ville komme til det stolte Roma. Hans venn Polybios hørte ham sitere Iliadens ord, med tårer i øynene: «En gang kommer den dag da det hellige Ilion faller.» Kanskje hadde Polybios en forutfølelse av at den rikeste byen i hans hjemland, det herlige Korinth, skulle synke i grus bare et par måneder senere? Gjennom asken fra det som en gang hadde vært en verdensby, ble plogen kjørt til tegn på at mennesker aldri mer skulle få bygge og bo der, og romerske prester lyste forbannelse over markene omkring. Roma behøvde ikke lenger å frykte sin en gang så mektige rival. Det Aleksander den store begynte på i øst år 332, da han ødela Tyros og sjømakten der, hadde Scipio nå fullført i vest. Det fønikiske folkeelement, som hadde hatt en så uhyre stimulerende innflytelse på landene i vest gjennom sin handel og kolonisasjon, var nå satt utenfor verdens videre utvikling. Karthagos tidligere område ble om­ dannet til en romersk provins med navnet Africa. Scipio fikk det samme hedersnavn som sin store navnebror.

NUMANTIA ---- ET NYTT KARTHAGO

105

NUMANTIA —ET NYTT KARTHAGO

Det ligger noe av selve historiens tragikk i det faktum at en av Romas største menn to ganger på statens vegne måtte utføre bøddelvervet. Tretten år etter Karthagos ødeleggelse måtte han la ødeleggelsens vederstyggelighet hjemsøke den spanske byen Numantia. Pyreneerhalvøya viste seg å være vanskeligere å beholde

Iberiske krigere. Relieff i Louvre. Ibererne regnes for å være det eldste folkeslag i Spania. Deres opprinnelse er uklar, men baskerne i Nordvest-Spania anses for å være deres direkte etterkommere.

106

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

enn å erobre. De stolte iberiske folkene var lette å komme ut av det med for den ridderlige Scipio Africanus ,d. e. Men de stattholderne som fulgte etter ham, hadde ikke hans dimensjoner. Etter seieren over Hannibal og Østens monarker var ikke romerne lenger de samme som før. Seirene gikk dem til hodet, og det rike byttet vekket deres slumrende griskhet til live. Mange av de romerske statt­ holderne i Spania gjorde seg snart like dårlig likt som kartagerne hadde vært før. Og krigstukten hos de romerske soldater var ikke lenger den samme som i eldre tider. De la seg til vaner som stakk skarpt av mot de innfødtes enkle, nøysomme levesett. Romerne var blitt mottatt av de iberiske folk som befriere fra kartagernes undertrykkelse. Etter at disse var fordrevet, fikk imidlertid de opprinnelige innbyggerne snart erfare at de bare hadde skiftet herrer. Utpressing og andre overgrep fra de romerske embedsmennene frem­ kalte reisninger som kostet mye blod, for innbyggerne var mestere i gerilja og det berglendte terrenget var også som skapt for det. Spesielt farlig ble en reisning blant de frihetselskende lusitanerne i det nåværende Portugal. År 150 begikk en av de romerske stattholderne ved navn Galba den skjendighet å lokke til seg 7 000 lusitanske krigere under påskudd av å skulle forhandle med dem, hvorpå han plutselig omringet dem, bortførte en del som slaver og massakrerte nesten alle de øvrige. Riktig­ nok ble skurken anklaget i Roma for forbrytelsen, men folkeforsamlingen sjenerte seg ikke for å frikjenne ham og gjorde på den måten hele nasjonen til hans med­ skyldige. «Galbas gråtende barn og det gullet han hadde ført med seg, beviste hans uskyld for romerfolket,» sier Mommsen. En av de få som var unnsloppet fra Galbas bakhold, var en fattig gjeter ved navn Viriatus. Tidligere hadde han forsvart kvegflokkene sine mot rovdyr og røvere. Nå satte han seg i spissen for sine landsmenn og mante dem til uforsonlig kamp mot de troløse romerne. Han samlet en friskare omkring seg og kjempet så seierrikt mot

NUMANTIA --- ET NYTT KARTHAGO

107

Romersk teater i Merida i Spania. Bildet viser scenen med søyler fra Hadrians tid, mens selve teatret, som rommet 5 500 tilskuere, ble bygget på keiser Augustus’ tid. Merida, som opprinnelig het Augusta Emerita, ble i oldtiden kalt «det iberiske Roma» og ble anlagt år 25 f. Kr.

romerne at lusitanerne valgte ham til konge. Men stadig levde han den enkle fjellmannens liv og delte kameratslig alt bytte med sine menn, skjønt han gjorde ut for ti van-

108

ROMAS HELTE- OG STORHETSTID

lige krigere på slagmarken. Når cle romerske hærførerne kjente seg aller tryggest, pleide han å være over dem; og han var en mester i å lokke dem inn i slikt terreng hvor fiendens undergang var viss. Legion etter legion gikk under i de spanske fjellkløftene. Men når romerne fikk anledning til det, hevnet de seg grusomt og hugget hodet eller hendene av alle krigsfanger. Så umenneskelig opptrådte ikke «barbaren» Viriatus. En gang friga han en hel romersk armé som han hadde fått i sin makt, i håp om å vinne fred ved mildhet og edelmot. Det gjorde han også, men romerne brøt snart avtalen og den romerske øverstbefalende unnså seg ikke for å ty til snikmord for å kvitte seg med den tapre frihetshelten som han ikke hadde greidd å beseire i ærlig kamp. Etter denne ugjerningen greidde ikke lusitanerne å forsvare sin frihet lenger. Imidlertid hadde Viriatus’ seire gitt en del stammer i det nåværende Kastilia mot til å reise seg. Der sto kampen hovedsakelig om Numantia i den nordøstlige del av landskapet. Byen lå oppe på en stupbratt høyde og det gjorde den nesten uinntagelig. Her led romerne det ene nederlag etter det andre. Men det var en skam for seierherrene fra Karthago, Makedonia, Hellas og Lilleasia å skulle behøve å holde på i nærmere ti år for å få bukt med en liten spansk by. Til slutt så de ingen annen mulighet for å få slutt på det vanærende skuespillet enn å sende seierherren fra Karthago dit. Scipio innførte straks en strengere krigstukt i hæren. Han sendte bort massevis av marketentere, skjøger og andre løse eksistenser. Alt overflødig gods måtte soldatene selge. Heretter fikk de ikke ta med seg annet enn det som trengtes i krigen. Scipio fikk også slutt på den uvanen de hadde med å sitte opp på lastedyrene under marsjen, «for,» sa han, «hva kan man vel vente seg i krig av en mann som ikke engang orker å gå?» Dag ut og dag inn ekserserte han med soldatene og holdt dem ubarmhjertig i arbeid. Og han satte skrekk i de verste pøblene ved på ny å inn­ føre prylestraffen som var blitt avskaffet. — Selv foregikk

NUMANTIA --- ET NYTT KARTHAGO

109

han dem med et eksempel på enkelt krigerliv. Han hadde ingen seng, men sov på et halmknippe. Men ikke engang Scipio greidde å få bukt med all den uskikken som hadde sneket seg inn blant troppene. Disse demoraliserte troppene dugde ikke til å storme Numantia. Det var ikke noe annet å gjøre enn å gripe til det som hadde tvunget Karthago til underkastelse : blokade og utsulting. Med 60 000 mann innesluttet han en by som hadde høyst 8 000 forsvarere. Dag og natt red han omkring og passet på at hver mann gjorde sin plikt. Til slutt ble tilstanden så forferdelig i Numantia, at menneskene spiste hverandre. Da ble endelig numantinernes trassige mot brutt og de overga seg på nåde og unåde, år 133 f. Kr. Men en stor del av innbyggerne tok heller sitt eget liv enn å falle i romernes hender. Nu­ mantia ble jevnet med jorden og til sine navn Pub li us Cornelius Scipio Aemilius Africanus minor kunne seierherren nå også legge navnet Numantinus. Nå ble hele Pyreneerhalvøya romersk besittelse, bortsett fra de utilgjengelige fjelltraktene lengst i nord som ikke ble innlemmet i det romerske verdensrike for på keiser Au­ gustus’ tid. Roma hadde utvidet sitt rike til Atlanter­ havet. Romersk kultur og romersk språk trengte mer og mer inn også på Pyreneerhalvøya og slo snart dype røtl ei­ der.

Iberisk bøylenål med rytter.

DEN ELDSTE ROMERSKE LITTERATUR

ROMA FÅR EN LITTERATUR

I år 272 erobret romerne det blomstrende Tarentum, «Italias Athen». Uten at romerne selv hadde noen anelse om det, befant den romerske litteraturen seg blant det rike krigsbyttet de der tok. I hvert fall forteller sagnet at en av krigsfangene var en hellensk gutt som het Andronikos. Han ble gjort til slave og ført til Roma, hvor han med tiden ble frigitt av sin herre og i likhet med så mange andre slaver med hellensk dannelse ble skolemester. På romersk vis kalte han seg nå Livius Andronicus. Gjennom sin virk­ somhet bidro han sterkt til å utbre hellenismen blant Romas ungdom. Han påtok seg også den banebrytende oppgave å gi romerne en egen litteratur. Tidligere hadde dette praktisk og prosaisk anlagte folket overhodet ikke hatt noen respekt for diktekunsten, sier Cato. Om noen ga seg av med slikt, ble han sidestilt med landstrykere og andre løse eksistenser. Meget treffende er også en tysk dikters ord: «Romerne har ikke diktet sanger til sitarklang, men bragder til våpengny; og rytmen i denne poesi, som fikk hele jorden til å ryste, var den drønnende marsjtakt fra verdenserobrende legioner og kohorter.» Før Livius Andronicus’ tid eksisterte det bare en meget sparsom såkalt folkepoesi på uhyre klossete verseføtter. I denne rå, ukultiverte form foresatte innflytteren fra

ROMA FAR EN LITTERATUR

111

Tarentum seg å gjendikte Odysseen. Med tiden lykksaliggjorde også den iherdige skolemesteren med meget strev romerne med flere oversettelser av greske skuespill i gresk verseform, og dermed var grunnlaget for den romerske litteratur lagt. Men stakkars de arme skoleguttene som måtte pugge sin Livius Andronicus! Antikke smaksdommere bedyrer at med unntagelse av disse umyndige martyrene fantes det ikke et menneske som noensinne tok de livianske dikt i sin hånd mer enn en gang. Et noe mer selvstendig arbeid ble utført av Livius’ yngre samtidige Naevius, en kampanier som også satt inne med hellensk dannelse. Livius Andronicus hadde oversatt Odysseen — Naevius ville skape en Iliade, men en romersk Iliade. Han skrev et helteepos i homerisk stil om den første puniske krig og også flere skuespill med rent romersk motiv. Rent formelt står hans produksjon betydelig over Livius Andronicus’. Versene begynner å frigjøre seg fra den stivbente rytmen og løper langt lettere og naturljgere. Arven fra Naevius ble ført videre av Ennius fra Calabria, som skrev et stort epos om Romas historie helt fra trojaneren Aeneas og fram til sin egen samtid. Scipio Africanus d. e. var hans store helt, og hans epos ble, som Schiick sier, en slags romersk «Fånrik Ståls sågner». Han har også fort selve versekunsten et stort skritt fremover — det er han som har skapt det latinske heksameter. Ennius fortjener derfor å bli betraktet som den romerske diktekunsts far. Om alle disse tre portalfigurene til den romerske litte­ raturs minnetempel gjelder det imidlertid at de nærmest bare er navn for oss. Av deres verker har vi bare ube­ tydelige fragmenter i behold. Annerledes stiller det seg med lystspillforfåtterne Plautus og Terentius, som levde om­ trent samtidig med Ennius. Plautus døde — ca. 70 år gam­ mel — i 184 f.Kr., 15 år tidligere enn Ennius, mens Teren­ tius, som bare ble 26 år, døde i år 159. Disse to forfatteres

112

DEN ELDSTE ROMERSKE LITTERATUR

livsverk besto i at de overførte den nye attiske komedien (Se bind 4, side 213) til romersk form. At dette ikke innebar noen forfinelse av originalen, er lett å forstå. Romerne likte at skuespillerne smurte tykt på, så det var lett å kjenne igjen de typene de kjente fra de enkle folke­ lige farsene — typer som storeteren, skrythalsen og dum­ rianen som blir lurt av den listige, pukkelryggede skurken. Slike forutsetninger hos publikum var det altså.Plautus hadde å bygge på. Det var store barn han skulle skrive og spille for. Og selv var han heller ikke akkurat noen litterær feinschmecker. Han var en helt ulært mann av lav byrd og later til å ha begynt sin dramatiske løpebane med å dra omkring i de kampanske byene sammen med en skuespillertrupp. Hans oppgave besto vesentlig i å flikke på greske komedier og servere dem i en form som til­ talte det romerske publikums enkle og temmelig ukultiverte smak. Plautus slo godt an med sin grovkornede komikk, og det er også den som utgjør hans mest selvstendige inn­ sats i de skuespillene han bearbeidet. De sprudler av livs­ lyst og språket er margfullt og levende. Det har både saft og kraft og replikkene faller lett og naturlig. Naevius og Ennius hadde skapt den episke poesis høystemte språk, Plautus skapte komediens talespråk. Man kjeder seg aldri i Plautus’ selskap. For ham er hovedsaken å få publikum til å le. Men dessverre dreper hans skrallende lattersalver altfor ofte den fine attiske humoren i originalene til de stykkene han skriver. De fleste av Plautus’ lystspill er typiske intrigekomedier, som f. eks. «Mostellaria» (Spøkelsene), som var forbildet for Holbergs «Abrakadabra». Det handler om en ung mann som har festet og ranglet sammen med en flokk svire­ brødre og hetærer mens hans far har vært på reise i ut­ landet. Men så en vakker dag kommer faren hjem igjén. «Tre år jeg var langt borte i Egyptens land, nå vil nok mine ønske meg velkommen hjem,»

sier han for seg selv. Men den unge herrens slave, som er Akillevs på Skyros. Veggmaleri fra Pompeii, et eksempel på de romerske malernes forkjærlighet for greske mytologiske motiver. Akillevs hadde kledd seg ut som kvinne for å slippe å dra til Troja, men røpet seg da Odyssevs og Diomedes ga ham våpen i hendene.

ROMA FAR EN LITTERATUR

113

litt av en lurifaks, mener noe annet og sier i en avsides replikk: «Men enda mer velkommen var nok den, tror jeg, som kom til oss med budskap om at du var dod!»

Den frekke og utspekulerte slaven innbiller nå den gamle at det spøker i huset, for å holde ham borte fra det, og siden lurer han ham opp i stry med den ene historien mer van­ vittig enn den andre, til tiden omsider er inne til å la den unge ranglefantens trofaste stallbrødre gå i forbønn for sønnen og be faren tilgi ham hans ungdommelige og lett­ sindige pengeforbruk. Til slutt lar han seg da også formilde og går med på at «om han angrer på sin sløsing, må den straffen strekke til!» Sønnens venner forsikrer den gamle om at han nå er kommet på bedre tanker, og saken er for så vidt i orden; men så er det slaven, ham er det ikke så lett å tilgi. Husets herre lover høyt og dyrt at han skal få en ordentlig omgang med pisken. «Men om nå jeg også angrer da?» sier slaven innsmigrende. Men det nytter ikke. «Deg skal jeg slå i hjel, så sant jeg lever,» sier faren, og først da vennene ber ham la nåde gå for rett og gjøre forson­ ingen fullstendig, innser han at har han sagt A, får han også si B, og enden på alle forviklingene blir at den listige slaven står der avslørt i all sin frekkhet, men likevel triumferende. Plautus har også skrevet karakterkomedier, blant andre «Miles gloriosus» («Den stortalende soldat»), som har vært forbilde både for Holbergs «Jacob von Tyboe» og Shakespeares «Falstaff», og «Aulularia» («Krukken»), som Moliére bygget sin berømte komedie «Gnieren» over. Gnieren har gjemt alt sitt gull i en krukke. I drastiske vendinger utmåler forfatteren hans engstelse og mistenk­ somhet. Men hvor omhyggelig han enn vokter sin dyrebare skatt, blir den likevel lurt fra ham til syvende og sist. Like rettferdig ender «Miles gloriosus». Den oppblåste prat­ makeren som skryter av at han har gjort kål på haugevis av fiender og gjennomboret elefanter med sine egne hender, blir først lurt for sin elskerinne, og da den bolde

114

DEN ELDSTE ROMERSKE LITTERATUR

Scene fra en komedie. Etter et veggmaleri i Pompeii. Skuespillerne hadde i en komedie enklere drakter enn i tragedien og gikk heller ikke på koturner.

kriger gir seg ut på et nytt kjærlighetseventyr, får han seg en kraftig omgang juling. Foruten slike intrige- og karakterkomeclier skrev Plautus også utpregede forviklingskomedier, som «Menaechmi» eller «Tvillingene», med sine komiske forvekslinger av to tvillingbrødre fra Syrakus, som ligner hverandre som to dråper vann. Den ene av dem er forsvunnet fra hjemmet som liten gutt. Ingen av brødrene har derfor noen anelse om den andres eksistens da den ene av dem, Menaechmus 1, en dag kommer til byen hvor den bortførte Menaech­ mus 2 nå bor som gift og holden mann. Menaechmus 1

ROMA FAR EN LITTERATUR

115

blir ikke lite forbauset da en skjønn kvinne — brorens elskerinne — tar imot ham med åpne armer, men finner seg uten vanskelighet i sin nye rolle. Mindre tiltalende fin­ ner han den strømmen av grove skjellsord som brorens elskelige hustru overøser ham med da han intetanende støter på henne og hennes far; og det den formentlige ekte­ mannen har å anføre til sitt forsvar, virker så forvirret og besynderlig at den mannen som betrakter seg som hans svigerfar, mener det er best å få tak i en lege så fort som mulig. Men da han kommer tilbake med legen, er Menaechmus 1 forsvunnet, og isteden treffer de to mennene den gifte broren. I mellom­ tiden har han på sin side hatt en hel del ubehageligheter på grunn av tvillingbro­ rens meritter, og da nå attpå til legen be­ gynner å undersøke ham, blir han rasen­ de. Jo, det er tyde­ lig at han er blitt sinnsforvirret. Det er ingen annen råd enn å binde ham! Fire slaver blir tilkalt og farer løs på ham, og den ene misforståel­ sen hoper seg opp på den andre, til, ende­ lig Menaechmus 1 kommer inn på Skuespilleren Fundilius. Statue fra tidlig keisertid. Nå i Glyptoteket, København.

116

DEN ELDSTE ROMERSKE LITTERATUR

scenen — og står ansikt til ansikt med en mann som er hans uttrykte bilde. Nå blir alle forviklingene oppklart, og Menaechmus 2 blir så henrykt over gjensynet at han selger alt han eier — løst og fast og konen på kjøpet — og følger med sin bror tilbake til Syrakus.

Terentius, med tilnavnet Africanus, kom som barn fra Afrika til Roma, hvor han ble slave hos en senator, som imidlertid ga den begavede gutten en meget omhyggelig oppdragelse og snart friga ham. På grunn av sin fine litterære smak kom Terentius inn i Romas mest kultiverte krets, nemlig den som Scipio Africanus d. y. omga seg med. Den elegante språkform som hos Terentius avløste Plautus’ grovkornede replikker, vitner om at han tilhørte et høyere samfunnslag, og han introduserer da også sitt publikum for mennesker av et langt mer presentabelt slag enn de burleske individene vi møter hos Plautus. Selve karaktertegningen er dessuten langt mer omhyggelig utarbeidet hos Terentids og vitner om et betydelig mer inngående studium av menneskene enn de grovt tilhuggede typene som Plautus fremførte i frihet. I Plautus’ komedier var det selve de komiske situasjonene og forviklingene som hadde vært hovedsaken. Hos’Terentius derimot, veier det rent psykologiske tyngre enn selve handlingen, noe som sikkert i vesentlig grad har bidradd til- at ettertiden har satt hans komedier så meget høyere enn Plautus’, til tross for at de siste er så meget mer levende og så uendelig meget mer saftige enn Terentius’. Hans mest betydelige skuespill er vel «Adelphoe» («Rrødrene»). Det er, som de fleste av Terentius’ komedier, en bearbeidelse av et av Menanders stykker (se bind 4, side 214), og handler om to brødre som får helt forskjellig oppdragelse — den ene av sin strenge grinebiter av en far, Demea, den andre av sin snille onkel, Micio, som har adoptert ham. Den gode og kloke adoptivfaren er klar over at ungdommen må få lov til å more seg og slå til skaglene en gang i blant. Han forteller selv om sin opp­

ROMA FAR EN LITTERATUR

117

dragelsesmetode at han har vent sin sønn til at han aldri må skjule noen av sine gale streker for ham, for den som først har vent seg til å lyve for sin egen far, vil ha lettere for å bedra andre senere i livet. «Jeg vil at min sønn skal legge bånd på seg av æresfølelse, ikke fordi han er redd,» sier han. «Men min bror Demea ser helt annerledes på det. Han beskylder meg alltid for å ødelegge gutten og sier jeg er for svak for ham.» Demea får riktig vann på sin mølle da det kommer ut at Micios adoptivsønn har en forbindelse med en hetære og har gjort stor skandale. Noe slikt kunne aldri tenkes å hende med den sønnen som han selv har tatt hånd om, og han riktig bryster seg av stolt­ het ved tanken på hvor umulig det ville være. «Han!» sier han. «Jeg ville ha luktet lunten minst seks måneder i forveien om han hadde tenkt å begi seg ut på noe slikt.» Og da en slave prøver å innsmigre seg hos ham ved å for­ telle om sønnens dydige forargelse da han fikk høre om brorens feiltrinn, svulmer han av selvtilfredshet og fryder seg over å høre om hvor opprørt han ble og om den nydelige moralprekenen han hadde holdt for synderen. «Du er en skam for hele familien,» hadde han sagt og foreholdt ham at det ikke bare var pengene sine han satte over styr på denne måten, men hele sin fremtid. «Den kjære gutten! Han slekter på meg. Han er så klok og forstandig, men så har jeg også gjort mitt beste for ham og stadig sagt — slik skal du gjøre, men ikke slik —» sier Demea full av begeistring for resultatene av sine oppdiagelsesmetoder. Men nå har slaven fått nok og skynder seg å komme av sted. Og Demea selv løper breddfull av moralsk forargelse av sted til sin bror for å ta ham i skole. Men da får han vite at den som er blandet inn i skandalen med hetæren er — hans dydsmønster av en sønn, men at Micios pleiesønn har vært edel og oppofrende nok til å ta hele skylden på seg. Den listige slaven har naturligvis som vanlig en meget viktig oppgave i komedien. Det holder en stund på å gå galt med ham fordi han har lurt Demea så grundig opp i stry; men da den gamle kommer farende og formelig

118

DEN ELDSTE ROMERSKE LITTERATUR

freser av sinne, setter den uforskammede fyren opp sin uskyldigste mine og spør meget saktmodig om det er noe i veien, han synes Demea ser så ergerlig ut. «Din skurk,» sier Demea. «Hvis du var min eiendom —» «Ja, da eide du en skatt og kunne føle deg rik,» avbryter den ufor­ bederlige slaven. Men Demea lar seg ikke stanse og lar trusler og skjellsord hagle ned over ham. Til alt hell for slaven blir imidlertid denne scenen avbrutt ved at han blir kalt inn til sin herre. Siden driver uværet over, og i siste akt triumferer han som vanlig og blir frigitt til beløn­ ning for sitt dyktige intrigespill. En like dyktig intrigemaker er snyltegjesten Phormio i komedien av samme navn. Phormio hører til den dagdrivertypen som alltid klarer seg, takket være sitt gode hode og sin enestående evne til å «ta» folk ved å more og Smigre dem. Alt han eier har han satt over styr i sus og dus, men han lever like flott for det, riktignok på bekost­ ning av andre, som han har forstått å innsmigre seg hos. I dette stykket ordner han opp slik at husets unge sønn får den fattige piken han elsker, mot sin gjerrige gamle fars vilje. Terentius ble bare 26 år gammel, men i sin korte levetid rakk han å skrive i hvert fall seks komedier — så mange er nemlig bevart. Den andre i rekken av de romerske komedieforfatterne ble også den siste dramatiske for­ fatter av betydning i dette folket. Den dannede over­ klassen, som snart ble fullstendig hellenisert, leste nok sin Terentius med begeistring, men folkets store masse strømmet til sirkus for å se på gladiatorer, boksere, fektere og linedansere eller forlystet seg med farser som «Eslet», «Purka», «Den syke grisen» og «Den friske grisen». Det er bare titlene som er bevart av disse stykkene, men de sier jo også tilstrekkelig om graden av spiritualitet i dem. Med litteratur hadde disse dramatiske spilloppene ikke noe som helst å gjøre. De ble oppført av dilettanter og fikk aldri noen litterær form. Dramaet fikk en kort levetid i Roma. Det var jo heller aldri noe annet enn en blomst fra Hellas som var blitt

ROMA FÅR EN LITTERATUR

119

Gatemusikanter. Mosaikk av Dioskurides i Ciceros villa i Pompeii. Dobbeltfløyten som kvinnen i bakgrunnen spiller på, var et meget populært instrument hos romerne, men det var bare slaver og folk av lav herkomst som spilte på det, fordi fornemme folk ikke ville ødelegge sitt ansikt med de grimaser som var nødvendig for å blåse.

plantet om i skrinnere jord og et barskere åndelig klima. En virkelig original romersk komedie eksisterer ikke. Enda større er avstanden mellom romersk og hellensk ånd på tragediens område. Romerens psyke var altfor lite komplisert, altfor uimottagelig for dypere og finere sjelskonflikter til å kunne skape grobunn for dramatiske genier som Aischylos, Sofokles og Evripides. Det finnes imidlertid en diktart, hvor romerne har gjort en helt selvstendig innsats — satiren. Det var en litterær form som de hadde særlige forutsetninger for. Det var ikke uten grunn at Cicero kalte Roma for «den spottelystne by» og at Horats talte om «den italienske eddik» — som riktignok er noe helt annet enn attisk salt. Den som i første rekke har skapt den romerske satire er latineren Lucilius. Han var, i motsetning til det eldste Romas øvrige diktere, en rik og fornem mann, og

120

DEN ELDSTE ROMERSKE LITTERATUR

som Terentius hørte han til Scipios omgangskrets. Det som Lucilius først og fremst dro til felts mot med satjrens piler, var den voksende usedelighet i Roma, og han kviet seg på ingen måte for å gå til angrep på samfunnets støtter. «Han pisket hele byen offentlig,» sier satiredikteren Persius. Satiren blir nå til en viss grad det samme for Roma som Aristofanes’ komedier i sin tid hadde vært for Athen. Med Lucilius begynner litteraturen faktisk å bli en makt i det romerske samfunn. Dessverre er bare noen fragmenter av hans dikt blitt bevart for ettertiden. En kulturhistorisk gullgruve er dermed gått tapt for oss. Tenk, hvor meget mer levende romerne fra annet århundre f. Kr. ville ha stått for oss om vi hadde hatt hans skarp­ sindige refleksjoner om sine samtidige for hånden! «Blant alle de romerske diktere er kanskje Lucilius den, som vi har mest grunn til å gremme oss over tapet av,» sier en fremstående fransk kulturhistoriker.

Skuespiller. Fra Herculaneum.

REVOLUS J ONSTID EN

BRØDRENE GRACCHUS

«Italias ville dyr har sine huler å søke hvile i, men de menn som kjemper og dør for Italia, har ikke annet enn luften og lyset. Uten hus og hjem flakker de om med hustru og barn. Det er en løgn når feltherrene oppflammer sine soldater til å forsvare fedrenes graver og hjemmets arne. Legionærene har ingen hjemlig arne, og heller ingen grav til sine fedre. De kjemper og dør for andres nytelseslyst og rikdom. De kalles verdens herrer, men de eier ikke en gang en jordlapp som de kan kalle sin egen.» Det er proletariatets røst, et skrik i den ytterste nød, som gir ekko i disse hjerteskjærende ord. Den som slynget dem ut av en lidenskapelig sjel, var en varmhjertet fedre­ landsvenn ved navn Tiberius Gracchus, en av de samfunnsreformatorer som har beseglet sin livsgjerning med martyrdøden. Med dyp sorg så han hvorledes det kjernesunne romerske folk holdt på å forvandles til et klassesamfunn, der eiendomsløse proletarer sto mot en overklasse av rike utsugere. Hvorledes hadde dette kunnet gå for seg? Den dypeste årsak til de sosiale misforhold, som til sist skulle bli den romerske republikks bane, var krigene, først Hannibals-krigen og siden erobringskrigene i Østen. Ingen slipper ut av dødens favntak uten men, og Han­ nibals-krigen hadde for romerne vært et nappetak med døden. Det romerske statslegeme hadde hatt en forferdelig

122

REVOLUSJONSTIDEN

årelatning. Det er bevart censuslister som viser at Romas vernepliktige mannskap så langt fra å øke i løpet av de 18 krigsårene, tvert imot avtok med en fjerdedel. Etter slaget ved Cannae var ikke engang halvdelen av senatets 300 medlemmer i live. Man har beregnet at 300 000 italikere falt under Hannibals-krigen. Det urovekkende forbruk av menneske­ materiell fortsatte under erobringskrigene i Østen etter punerkrigenes slutt. Men de uheldige virkninger av krigen stanset ikke med dette. Ingen tall kan berette om all den navnløse elen­ dighet som herjingene under den andre punerkrigen førte med seg. Romerne sa selv at det var liksom en kjempe­ messig drage hadde veltet seg fram gjennom hele landet, revet ned trær og hus og ødelagt avlingene på åkrene. Et storstilt og utholdende gjenreisningsarbeid hadde vært nødvendig for å bygge opp igjen det som de mange krigsårene hadde ødelagt. Men den seige iherdighet som et slikt arbeid ville kreve, den hadde gått romerne ut av blodet under feltlivet. At krigen hadde krevd utallige menneskeliv og ødelagt blomstrende hjem, var ille nok, men det var ikke det verste likevel. Hvis samfunnslegemet bare er sunt, kan den slags sår leges utrolig raskt. Men det romerske samfunnet "var ikke lenger sunt. Selve livsnerven var skadet. Krigen hadde gjort Italias unge menn udugelige til fredelige sysler. Den som helt fra ungdomsårene bare har kjent leirlivet med de lange perioder av uvirksomhet, blir litt etter litt ubrukelig til regelmessig arbeid. For den som har vennet seg til å fråtse i det han har røvet fra andre, er det ikke lenger fristende å slite i sitt ansikts sved på åkeren eller i verkstedet for en ussel daglønn. — Men det som kommer lett, går lett. Fattig og forarmet vendte den romerske soldat hjem etter krigen og økte massen av eiendomsløse. Det ypperlige romerske menneskemateriell ble i stigende grad forvandlet til uansvarlig bypøbel. Til Roma kom dagdrivere fra alle himmelstrøk, trukket til byen som møllen til lyset. Der falt det alltids noen smuler fra de

BRØDRENE GRACCHUS

123

rikes bord, og staten sørget for at folk kunne få billigere korn der enn annet steds. For å holde den urolige massen i godt humør arrangerte regjeringen skuespill og andre folkeforlystelser. Krigsbyttet fra Østen, fremfor alt kong Persevs’ velfylte skattkammer, ga staten anledning til den slags flotthet. Enda betenkeligere var det at en rekke enkeltpersoner kjempet om folkets gunst med de samme midler som staten benyttet. Det var de menn som stilte mot høye statsembeder for deretter å oppnå et innbringende stattholderskap i en eller annen provins og til slutt en plass i senatet. Det var en gammel skikk i Roma at de som søkte embeder, gikk omring i byens gater og gjorde seg populære ved å trykke godtfolk i hånden eller på annen måte smigre menigmann. Ved slike anledninger hadde de gjerne på seg en toga med iøynefallende hvit glans, en toga candida (dvs. skinnende), som det het på latin. En som stilte seg til valg, ble derfor benevnt candidatus (vårt «kandidat»). Embedskandidaten pleide for sikker­ hets skyld ha med seg en slave med utstrakt personalkjennskap blant de små i samfunnet. Slaven skulle i det rette øyeblikk hviske ham i øret navnet på folk de møtte, når herren ønsket å vise sitt demokratiske sinnelag.

Kunsten å verve stemmer hadde utviklet seg til en hel vitenskap, som man kan studere i detaljer i et trettende kjedelig brev som Cicero en gang mottok fra sin yngre bror. Der gis anvisninger i det uendelige på hvorledes kandidaten skal arbeide på å vinne tilhengere ved å strø om seg med penger, holde selskaper og åpent hus for all verden, lové gull og grønne skoger, selv om han vet at han ikke kan innfri løftene — for han behøver jo ikke si når han skal holde det han har lovet! — ved smiger, «folkelighet» og hele og halve løfter. Fremfor alt, hevder brev­ skriveren, gjelder det å spille sin rolle slik at elskverdig­ heten ikke virker påtatt, men ekte og naturlig. Et godt resultat er derfor avhengig av at man er herre over både minespill og stemme. Og så gjelder det å være iherdig og

124

REVOLUSJONSTIDEN

aldri gå trett. Følger du disse råd, mener Ciceros bror, vil du snart få se ditt hus fylt av trofaste tilhengere som følger deg på gater og torv så du ser ut til å være en svært betydelig mann. Benytter du dertil hver leilighet til å fremheve dine konkurrenters dårlige egenskaper, og får du ordnet det slik «at alle mennesker snakker om deres gemene karakter, deres tøylesløshet og bestikkelighet», da ser det riktig lovende ut. Alt dette er jo forholdsvis uskyldig. Men når de vennlige håndtrykk følges av alle slags bestikkelser, har man slått inn på en farlig vei. Bestikkelsene foregikk dels i det skjulte, dels åpenlyst i form av kornutdelinger, skuespill og stadig mer imponerende folkeforlystelser. «Panem et circenses» (brød og sirkus) var den romerske pøbelens krav. Det var prisen for proletarenes stemmer. Den kandidat som hadde skaffet seg ry for gavmildhet mot folket og hjelpsomhet mot de fattige, hadde de beste utsikter til å bli valgt. Men når han først hadde fått sitt embede, hilste han ikke lenger så hjertelig på folk han møtte. Ja det hendte tilmed at han ikke for sitt bare liv kunne huske de tidligere «kjære venner». Slikt er jo sørgelig. Utgiftene ved valgagitasjonen tok de kandidater som hadde lykken med seg, mangfoldig igjen når de etter embedstidens slutt fikk en innbringende provins å styre. De utpresninger som stattholderne gjorde seg skyldig i, hører til de sørgeligste kapitler i Bomas historie. (Se nærmere om dette side 285.)

Det ville ha vært mulig å lege den sykdom som sam­ funnet led under, hvis de styrende i tide hadde brukt den rette medisin. Der fantes et legemiddel, et som var i pakt med Bomas gamle tradisjoner. I Syd-Italia hadde staten fått store jordeiendommer, som var fratatt Capua og andre byer til straff for at de hadde sluttet seg til Hannibal. Det hadde vært naturlig å stykke opp disse statseiendommene i småbruk og så etter gammelt, godt forbilde plasere ruinerte bønder og andre arbeidsvillige Romersk taler. Etruskisk bronsestatue fra hellenistisk-romersk tid, lunnet ved Trasimenersjøen. Taleren bærer den romerske toga over sin tunika.

126

REVOLUSJONSTIDEN

der som kolonister. På den måten ville det ha vært mulig å berge Italias selveiende bondestand, kjernen i det romer­ ske samfunnet, fra undergang. Dessverre lot man denne sjansen gå fra seg. I stedet var de rike og fornemme romerne umettelige i sitt begjær etter å rane til seg stats­ jord. Det var ikke nok at de både under og etter krigen hadde benyttet anledningen til å kjøpe opp de ruinerte småbøndenes gårder til spottpris. Storgodseierne la størstedelen av sine jordeiendommer ut til beitemarker og skaffet seg billig arbeidskraft ved å la slaver stelle jorden og buskapen. Krigen førte med seg en kolossal økning i tallet på slaver. De såkalte «felttog», særlig felttogene i Spania, var i virkeligheten ofte rene slavejakter. Erobringen av store byer, som f. eks. Karthago og Korinth, hadde brakt massevis av slaver på markedet. Etter erobringen av Makedonia solgte Aemilius Paulus 150 000 slaver, og Scipio den yngre avhendet 55 000 etter seieren over Karthago. Tallet på slaver vokste ytterligere ved sjørøveri, særlig i Egeerhavet og langs kysten av Asia. På Delos, der de største slavemarkedene ble holdt, ble det på enkelte dager omsatt opptil 10 000 slaver. Den fri arbeidskraft ble mer og mer fortrengt av slaver, og den selvstendige småbonden satt som i en skrustikke mellom de voksende storgodsene og de stadig økende masser av slaver. Det sosiale problem var imidlertid blitt enda vanske­ ligere å løse, fordi det også fantes rent økonomiske faktorer som virket ødeleggende og demoraliserende på samme måte som krigen. Saken var at også ervervelsen av Sicilia ble til ulykke for den italienske bondebefolkning. Men hvorledes kunne det gå til? Jo, den store øya var blitt en hård konkurrent på matvaremarkedet. Vi husker at den romerske regjering bevisst hadde forvandlet Sicilia til Romas kornkammer. Det fortsatte øya å være, helt til rollen ble overtatt av det enda langt fruktbarere Nil-land og andre deler av Afrika. Det var ikke nok med at disse landene produserte kornet langt billigere enn

BRØDRENE GRACCHUS

127

Italia, men romerstaten fikk kornet levert gratis i sine magasiner som tributter. Regjeringen kunne derfor selge korn til underpris eller, slik tilfellet ble senere, dele det ut gratis til Romas fattige, men stemmeberettigede inn­ byggere. Det billige sicilianske korn ble fraktet sjøveien til Roma. Det gikk både fortere og billigere enn transporten av det italiske korn som måtte føres landeveien, fordi Italia ikke hadde seilbare elver og bare få brukbare havner. Følgen var at det snart ikke lønte seg å dyrke korn til annet enn husbruk på den italiske halvøya. Det er også en av grunnene til at storgodseierne la åkrene ut til beite­ mark. Allerede den gamle Cato Censorius skrev en hånd­ bok i landbruksvitenskap, der han ansatte inntektene av kornproduksjon langt lavere enn inntektene av vin- og olivendyrking. Vinranker og oliventrær kunne være bra nok for stor­ godseierne. Småbøndene maktet derimot ikke den slags jordbruk, særlig fordi det tok mange år før det ble inn­ tekter av det. Dette gjelder spesielt for oliventreet, som vokser meget langsomt, og som bærer frukt først etter 8—10 års forløp, (men da kan det riktignok også bære frukt i hundre år). Hva vinranken angår, må man ta i betraktning at ikke all åkerjord egner seg for vindyrking, og at vinranken krever mye gjødsling og nesten daglig stell. Den krever altså større kapital og arbeidskraft enn de fleste småbønder rår over. Til alt dette kommer at foredlingen av oliventreets og vinrankens frukter er en både kostbar og innviklet prosess som krever lang erfaring for å gi godt resultat, ja som nesten nødvendigvis forut­ setter tradisjon. Forholdene var altså blitt slik at det i langt høyere grad enn tidligere trengtes kapital for å drive jordbruk. Øko­ nomiske og jordbrukstekniske faktorer virket sammen til å begunstige godseieren på småbondens bekostning. Og vi har sett hvor hensynsløst Romas kapitalister benyttet seg både av disse forhold og av andre omstendigheter, hvorledes de slo under seg så mye som mulig av Italias

128

REVOLUS JONSTIDEN

jord uten å bry seg om å skape arbeidsmuligheter for de mange tusen som var blitt eiendomsløse under krigen. Krigens demoraliserende virkninger hadde nådd ikke bare folkets brede lag, men også den samfunnsklasse som i tidligere tider hadde innlagt seg så store fortjenester ved å regjere med hele samfunnets vel for øye. Dårlig hadde den bestått den prøve som det romerske verdensrike hadde stilt sine ledere på. Men så hadde også prøven vært overordentlig vanskelig. De store erobringene hadde foregått i rasende fart. I løpet av knapt to mannsaldre var Romas grenser blitt utvidet ut over halvøya, slik at de nå omfattet hele Middelhavs-bekkenet. En fattig, usammensatt og ukulti­ vert nasjon ble med ett slag stilt overfor de store fristelser som følger med plutselig å komme til makt, ære og rikdom. Det romerske aristokrati maktet ikke påkjenningen. Det falt for fristelsen til å utnytte Romas verdensherredømme og den respekt som fulgte romernavnet, til egen fordel. Overklassens politikk gikk stadig mer ut på å grafse til seg mest mulig. Dens vinningslyst og overmot kjente ingen grenser etter den vellykkede erobringspolitikken i Østen. Den ulykkelige situasjon ble ytterligere forverret ved at aristokratiet mer og mer ble en lukket kaste, som ikke slapp inn noen mann av uedel byrd, hvor dugelig han enn kunne være. Den nye overklassen var oppstått ved en sammensmeltning av de gamle patrisiere og de mest fremstående plebeiiske slekter. De kalte seg selv opti­ mater («de beste»), det latinske ord som svarer til det greske klassenavnet aristokrater. Ingen ble regnet til optimat-klassen hvis ikke noen av forfedrene hadde be­ kledd statens høyeste embeder, og adgangen til disse embeder ble faktisk et privilegium for den nye over­ klassen. Dermed behersket de fornemme slekter også senatet, for i denne mektige forsamling trådte de høye embedsmenn inn som medlemmer etter embedstidens slutt. I senatets hånd lå ledelsen av rikets ytre og indre politikk. Den demokratiske opposisjon som hadde fremstått før

BRØDRENE GRACCHUS

129

den andre puniske krig og i de første krigsårene, hadde forstummet etterat bevegelsens ledere, Flaminius og Teren­ tius Varro, hadde lidt avgjørende nederlag på slagmarken. Demokratiet hadde dermed mistet både selvtilliten og tilliten til sine ledere, og senatet styrte nesten uten opposi­ sjon. Denne maktstilling ble ytterligere befestet da det til sist lyktes den ærverdige forsamling å føre krigen til seier. I senatet var da også samlet alt hva Roma eide av politisk erfaring. «I denne forsamling,» sier en forsker, «hadde nesten hvert medlem bekledt et høyt statsembede, ledet en armé, regjert en provins.» Helt fra barneårene var disse menn oppdratt til offentlige verv. «Hva kunne vel den romerske småborger eller bonde utrette i folke­ forsamlingen mot en slik konsentrasjon av politisk sak­ kyndighet? Så lenge politikken angikk rent italienske forhold, hadde vel de små i samfunnet kunnet gjøre seg opp sin egen mening. Men nå gjaldt det fjerne' land på den andre siden av havet, land som menigmann neppe kjente mer enn av navn. Han var helt ute av stand til å bedømme om de var farlige eller nyttige for staten. Det fantes jo- på denne tid ikke aviser eller andre regelmessige nyhetskilder som kunne gi opplysninger om naturforhold, befolkning, forsvarskraft o. 1. i de fremmede land.» Folke­ forsamlingen var fullstendig klar over at den ikke dugde til å ta seg av utenrikspolitiske detaljer, og derfor var det i og for seg ikke urimelig at den overlot dem til senatet. Men i det øyeblikk dette høye råd alene tok ledelsen av alt som angikk romerrikets ytre forhold, ville ulykken at det ikke lenger var i stand til å styre seg selv eller øve kontroll med sine egne medlemmer. Den riksforsamling som tidligere hadde hatt hele samfunnets vel for øye, falt fra hverandre i egoistiske individer og klikker. Så lenge de romerske embedsmenns forvaltningsområder hadde vært begrenset til Italia, hadde senatet stadig kunnet føre kontroll med dem. Nå lå forvaltningsområdene i fjerne land, utenfor senatets kontroll, og embedsmennene la seg til vaner som det siden kunne være vanskelig for dem å legge av. Hvorledes skulle man kunne vente yd5. Grimberg V.

130

REVOLUS JONSTIDEN

mykhet og vilje til underordning av menn som hadde underkuet stormakter og styrt med enevoldsmakt, som hadde sett byer, riker og konger nesten krype i støvet for seg, og som vendte hjem, rike til opp over ørene av Østens gull?

Betegnende for den tone en romersk senator kunne tillate seg, er følgende beretning fra den tid da romerne kjempet mot kong Persevs av Makedonia, nærmere bestemt år 168 f. Kr. Senatet mottok en melding om at selevkiden Antiochos 4. holdt på å legge Egypt under seg. En slik erobringsiver stemte dårlig med Romas interesser. Senatet sendte av gårde et av sine medlemmer, Pompilius, med det oppdrag ganske enkelt å få en slutt på krigen og sørge for at Antiochos holdt seg i skinnet. Pompilius traff Asias hersker i nærheten av Aleksandria. Storkongen hilste allerede på langt hold representanten for det mektige romerske folk, men Pompilius lot som han ikke merket det. I stedet overrakte han kongen det ro­ merske senats beslutning. Antiochos leste brevet og svarte: «Jeg skal overveie saken med mine rådgivere.» Da trekker Pompilius med sin stokk en sirkel rundt Asias hersker og befaler: «Svar før du går ut av denne sirkel.» Storkongen blir så overrasket og imponert at han ikke kommer seg til å protestere. Etter en stunds forlegen taushet svarer han: «Jeg skal etterkomme alle de romerske krav.» Hvorpå den romerske senator med et vennlig ned­ latende håndtrykk forlater den asiatiske enevoldshersker. Antiochos måtte øyeblikkelig trekke sine tropper ut av Egypt. Pompilius ordner styret i Nil-landet og formaner de to kongene til å leve i fred med hverandre. Deretter begir han seg til Kypros, der Antiochos’ flåte nettopp har slått den egyptiske. Pompilius blir værende der til den siste av Antiochos’ soldater har forlatt øya. Takket være en romersk senator er det egyptiske rike reddet, og alt er ro og fred igjen. Når en romersk senator kunne tillate seg en slik tone overfor en storkonge, kan man tenke seg hvor lett det

BRØDRENE GRACCHUS

131

må ha vært å sette en slik herremann på plass når han kom hjem. I et slikt samfunn, med så selvsikre og ærelystne overklassesnobber og med en råtten republikansk forfatning, kunne ikke diktatoren være langt borte. Senatet førte styret, men i virkeligheten kan man med Mommsen si at «Roma slett ikke ble regjert på denne tid, hvis man med regjering mener noe mer enn bare å ekspedere løpende forretninger.» Den «regjerende» forsamling hadde jo neppe noe annet mål enn å bevare og øke sine egne poli­ tiske privilegier. En overklasse av den støpning arbeider i lengden på å grave sin egen grav. I virkeligheten ble det en meget begrenset samfunns­ gruppe som gjennom senatet bestemte over hele folkets ve og vel. Det er illustrerende at av de 200 konsuler for hundreåret 233—132 stammet fire femtedeler fra 26 optimatslekter. Og av disse igjen la 6 familier alene beslag på mer enn tredjedelen av alle konsulatene. Innenfor det romerske samfunn hadde det oppstått en dyp og farlig kløft mellom fattig og rik. Visstnok hadde det ikke lykkes Hannibal å knuse Roma, men han hadde tilføyet samfunnslegemet ulegelige sår. Romer­ folkets indre styrke svarte ikke til rikets veldige omfang. En asosial overklasse sto skarpt mot en like verdiløs underklasse. Det fantes riktignok en mellomklasse. Den besto mest av velhavende forretningsmenn, men de gikk helt opp i forretninger og økonomiske spekulasjoner uten å bekymre seg om offentlige saker — uten i den utstrek­ ning de kunne ha nytte av det for sine forretninger. Av økonomiske grunner følte denne klassen seg i alminnelig­ het solidarisk med optimatene. Krigen hadde gitt for­ retningsmennene en briljant anledning til å berike seg på statens og medborgernes bekostning. En krig fører jo alltid med seg at de lovlydige og beskjedne blir forarmet, mens jobberne og de hensynsløse blir rike. Smarte kapita­ lister, og jobbere som ikke har noe rykte å tape, kan gjøre store forretninger på sine medmenneskers bekostning. «Hvor åtselet er, samler gribbene seg.»

132

REVOLUS JONSTIDEN

Kvinne som bærer en krukke på hodet.

Ingen av sam­ funnsklassene i romerriket tilførte len­ ger samfunnet nye verdier. Både overog underklassen var vesentlig tærende i stedet for nærende. Ingen av dem dan­ net noe solid grunn­ lag for staten. Hver­ ken en aristokratisk eller en demokratisk republikk hadde len­ ger noen eksistensbe­ rettigelse. Hånd i hånd med optimatenes egois­ tiske klassepolitikk gikk en rask økning av luksus og lett­ sindighet i Roma, hevder Polybios. Den tid var for lengst for­ bi da et saltkar av sølv var den eneste kostbare gjenstand ved den fornemme romers taffel. Gresk og orientalsk luksus begynte å oversvøm­ me Roma. Ungdomsmoralen forfalt. «Mange hadde ikke tanke for annet enn musikkfester, drik­ kelag og andre ut­ svevelser,» sier Poly-

BRØDRENE GRACCHUS

133

bios. «At forfallet kom så hurtig, skyldtes først og fremst at Romas verdensherredømme syntes ubestridt etterat det makedonske rike var styrtet.» Dermed sviktet det holdepunkt som nødvendigheten av å måtte for­ svare seg alltid er for et folk. Det så ut som om romerne i uforstyrret ro og fred kunne nyte de fordeler og gleder som de erobrede rikdommer fra Østen kunne skjenke dem. Slik skildret en taler i folkeforsamlingen hvorledes visse senatorer skjøttet sine oppgaver som statens beskyttere: «Omhyggelig parfymerte og omgitt av kurtisaner fordriver de tiden med å spille terning. Ut på ettermiddagen sender de en slave av sted for å få beskjed om hva som har gått for seg på Forum i løpet av dagen, hvem som hadde talt for og imot det foreliggende lovforslag, og hvorledes resultatet av avstemningen ble. Endelig gir de seg på vei til folkeforsamlingen. Dit kommer de stinne av vin og så tunge i hodet at de knapt orker å lette på øyelokkene. Med distré mine blar de gjennom de dokumenter som forelegges dem til avgjørelse, og sukker til sine svirebrødre: 'Pokker ta disse kjedelige affærene. La oss heller gå og drikke en blanding av honningvin og gresk vin og spise en riktig fet trost eller en delikat fisk.’»

Fra optimatenes egen krets kom på denne tid en edel yngling, som sørget dypt over forfallet i stat og samfunn og følte medlidenhet med de fattige. Da han kom med i politikken, hadde han mot til å minne sine standsbrødre om deres plikter mot samfunnet. Hans navn var T i b e r i u s Gracchus. Han tilhørte aristokratiets øverste lag. Faren hadde vært konsul to ganger, og moren, Cornelia, var datter av ingen ringere enn Scipio Africanus den eldre. Etter sin manns død levde hun utelukkende opptatt av å oppdra sine barn til gode mennesker og dugelige romerske borgere. Det var hennes stolthet at sønnene viste seg lærenemme, og hun lot dem forstå at hun lengtet etter den dag da man ikke lenger skulle kalle henne datter av Scipio, men mor til brødrene Gracchus. En gang kom en annen fornem romerinne på besøk til henne og viste stolt

134

REVOLUSJONSTIDEN

fram sine armbånd, ringer og andre smykker. Da frem­ visningen var slutt, sa hun til Cornelia: «Nå må du vise meg dine smykker.» Cornelia ropte da på sønnene, stilte dem begge fremfor sin gjest og sa: «Her ser du mine kostbarheter.» Da Tiberius var blitt voksen, gjorde han som ung embedsmann en reise gjennom Etruria. På denne ferden mot­ tok han inntrykk som ble bestemmende for hele hans senere liv. Med forferdende tydelighet så han her hvorledes den romerske bondestand holdt på å gå under. Der det engang hadde ligget veldrevne bondegårder og byer med velskjøttede åkrer omkring, der beitet nå de store godseiernes buskaper, gjett av slaver. Og de få steder hvor han så det ble drevet jordbruk, var det ikke frie bønder som arbeidet, men slaver. Tiberius så snart klart hvilken vei man måtte gå for å frelse fedrelandet ut av de skjebnesvangre sosiale vanskelig­ heter. Han ville ikke omstyrte den republikanske forfat­ ning, men gjøre den sterkere gjennom reformer. Heller ikke ville han legge makten i proletarenes hender. Tvert imot ville han få slutt på alt som het proletariat ved å forvandle hver eneste proletar til selveiende bonde, og ved hjelp av den gjenskapte bondestand ville han gjøre romerstaten sterk fra grunnen av. I året 133 f. Kr. lot han seg velge til folketribun for å gjennomføre det han hadde på hjertet. Nå fantes fra gammelt en lov som fastsatte at ingen fikk ha mer enn 1000 mål land av statsjorden, men denne bestemmelse var gått i glemmeboken. Tiberius foreslo at man skulle sette loven i kraft igjen, men med 2000 mål som øverste grense. Resten av statsjorden skulle stykkes ut til småbruk på 60 mål og deles ut til fattige romerske borgere. Forat disse småbrukene ikke på nytt skulle bli oppslukt av storgodsene, skulle de ikke kunne selges, bare gå i arv. Forslaget vakte naturligvis en storm av forbitrelse blant godseierne. Men de fattige strømmet i tusenvis til folke­ forsamlingen for å høre det gledelige budskap som lovet dem frelse fra all deres elendighet.

BRØDRENE GRACCHUS

135

Hadde folketribunene bare vært enige ved denne leilig­ het, ville det vært umulig for optimatene å hindre at forslaget ble vedtatt. Men blant folketribunene fantes en mann ved navn 0 eta vi us .som selv var stor jordeier. Dertil var han ung og ærgjerrig og ville ikke finne seg i å bli stilt i skyggen av Tiberius. Derfor lyktes det for opti­ matene å få ham til å motsette seg forslaget. Gang på gang søkte Tiberius å bevege ham til å tenke på sin plikt som folkets tribun, men forgjeves. Octavius svek sine velgeres sak og gjorde seg til et verktøy for klasseveldet. Men Tiberius var ung og glødet av reformiver. Han ville ikke, slik folketribunene hadde gjort i gamle dager, holde kampen mot den gjenstridige overklassen gående i årevis uten avgjørelse. Han hadde forresten ikke kunnet gjøre det heller, for det var forbudt i loven å inneha det samme embede to år på rad. Han grep da til den utvei å la folkeforsamlingen avsette den gjenstridige embedsbror. Mens avstemningen om dette forslaget ennå pågikk, gjorde Tiberius et siste forsøk på å overvinne Octavius’ motstand. I heie folkeforsamlingens påsyn omfavnet han ham og bønnfalt .ham under tårer om å gjøre felles sak med sine embedsbrødre. Et øyeblikk vaklet Octavius. Men et blikk på de optimater som sto omkring, fortalte ham at ingen vei lenger førte tilbake. Avstemningen fikk gå sin gang, og i kraft av folkets beslutning ble Octavius avsatt og en demokrat valgt i stedet for ham. Deretter ble åkerloven vedtatt. Det ble nedsatt en kommisjon på tre medlemmer til å gjennomføre reduksjonen (inndragingen av statsjord) og fordele jorden blant fattigfolk. Til medlemmer av kommisjonen ble valgt Tiberius selv, hans bror, den bare tyve år gamle Gaius Gracchus, og hans svigerfar. Å avsette en folketribun var noe ganske uhørt. Ved denne fremgangsmåte hadde Tiberius gitt sine mot­ standere våpen i hende. De forsømte ikke anledningen til å utmåle hvorledes Tiberius ved sin lovstridige handling hadde brutt ned en hjørnesten i statens forfatning. Respek­ ten for folketribunenes ukrenkelighet var dypt rotfestet.

136

REVOLUSJONSTIDEN

Panorama over Romas sentrum. På denne rekonstruksjonen av de sentrale deler i Roma sees øverst til venstre Jupiters tempel på Capitol. I forgrunnen på samme side det vakre rundtemplet for Vesta. Bak dette sees templet for Castor og Pollux -— som det ennå står tre søyler av — og bak dette den mektige Basilica Julia. -— Selve Forum Romanum er den åpne plassen midt på bildet. Til høyre på Forum står Septimius Severus’ triumfbue. I bakgrun-

Tiberius på sin side hevdet at en folketribun som hadde sviktet folkets sak, dermed hadde opphørt å være folke­ tribun. Det var idéen om det imperative mandat som han her proklamerte i dets ytterste konsekvenser. Man kan også formulere Tiberius’ påstand slik: livets egne krav er til syvende og sist sterkere enn de aller omhyggeligst ut­ tenkte forfatningsparagrafer. Men det var ikke så mange som ennå våget å følge ham i denne tankegangen. Hans tremannskommisjon var også gjenstand for mange be­ tenkeligheter. Motstanderne påsto at den var begynnelsen til et familieregime som ville ødelegge den romerske frihet. Senatet la den ene hindring etter den andre i veien for kommisjonens arbeid.

BRØDRENE GRACCHUS

137

nen midt på bildet, foran Concordias tempel sto talerstolen — Rostra. På denne siden sees dessuten øverst Minervas Tempel. Til høyre for dette ligger keiser-torvene. Helt i forgrunnen ligger Templum Sacrae Urbis (byens arkiv). Det lille huset i forgrunnen midt på bildet er Regia. Det skal opprinnelig ha vært kongeboligen, men var senere tilholdssted for pontifex maximus — ypperstepresten. Sml. rekonstruksjonen med illustrasjonene i bind 4, side 296 og 314.

Snart fikk gracchernes motstandere mer vann på mølla, for Tiberius foreslo at folkeforsamlingen, ikke senatet, skulle disponere arven etter kong Attalos i Pergamon. Han ville nemlig benytte kongens skatter til å skaffe de nye bøndene nødvendig redskap og utstyr. Men dette stred mot hevdvunnen praksis, som tilla senatet av­ gjørelsen i utenrikspolitiske anliggender, og optimatene så i dette nok et bevis på at Tiberius ønsket å gjøre seg til tyrann. Denne mistanke fikk ytterligere næring da Tiberius i strid med gjeldende praksis søkte folketribunatet også for det følgende år. Han innså nemlig at det arbeidet han hadde påbegynt, ville stanse så snart han ikke lenger selv kunne stille makt bak ordene.

138

REVOLUSJONSTIDEN

Men den dagen da spørsmålet om Tiberius’ andre tribunat skal avgjøres, står senatet og folkeforsamlingen mot hverandre som to fiendtlige leire, og spioner iler fram og tilbake mellom dem. I folkeforsamlingen går stridens bølger høyt. De larm­ ende diskusjoner går over til håndgripeligheter, og dette bringes til senatets kunnskap. Tiberius får vite gjennom en venn at senatet planlegger å bruke makt. Han forsøker å gjøre sine tilhengere begripelig- at hans liv er i fare, men stemmen drukner i den alminnelige larm. Bare gjennom tegn kan han gjøre seg forstått. Han peker på sitt hode. Øyeblikkelig oppstår et rykte om at han har oppfordret folket til å smykke hans hode med konge­ kronen. I senatet foreslår de hissigste nå at man skal slå til. Konsulen er til stede, og han blir oppfordret til å redde staten og slå ned tyrannen. Konsulen er imidlertid en tilhenger av jordreformen og avslår å begå en volds­ handling. Et av brushodene, en hård og hensynsløs aristokrat, tar ledelsen. «Konsulen forråder staten,» roper han. «Den som vil verne om lovenes ukrenkelighet, følger meg!» Og dermed styrter han av gårde, fulgt av de fleste senatorer samt deres tilhengere og slaver. Mengden viker ærbødig til side for statens fedre. Tiberius og hans til­ hengere jages på flukt, og han blir slått i hjel sammen med 300 av sine folk. For første gang siden republikken ble innført, er Romas gater farvet av romerske borgeres blod. Alle de døde blir kastet i Tiber. Hendingen var liksom et symbol på at fiendskapet mellom adelspartiet og folkepartiet fra nå av var ufor­ sonlig. Ille hadde samfunnets mektige lønnet den mann som hadde innprentet dem at plikten mot staten måtte gå foran klasseinteressene. Ved sin uforsonlige motstand hadde optimatene drevet en varmhjertet og klarsynt fedrelandsvenn fra reformenes vei over til revolusjonens. Etterpå hadde de med slu og kald beregning benyttet dette til å ta livet av ham. Men derved var den sosiale uro

BRØDRENE GRACCHUS

139

blitt kronisk, og fremtiden gjemte stadige revolusjoner i sitt skjød. Fire år senere krevde klassekampen et nytt, stort offer: Scipio Africanus den yngre. Han kom hjem fra Numantia kort etter drapet på Tiberius. Scipio var gift med Tiberius’ søster og var en moderat tilhenger av hans reformbevegelse. Han uttalte imidlertid at hvis det var sant at hans svoger hadde søkt å gjøre seg til tyrann, var det bare rett og riktig at man hadde tatt livet av ham. Scipio hadde også innvendinger mot jordinndragningen på grunn av at den hadde vakt stor misnøye blant Romas forbundsfeller. Mange innflytelsesrike menn i forbunds­ fellenes leir var rammet av reduksjonene. Forbitrelsen blant forbundsfellene ble til sist så sterk at det trakk opp til borgerkrig. Scipio mente derfor at det var fornuftig å gå for­ siktigere til verks, for han satte langt mer pris på italikerne enn på pøbelen i Roma. Han hadde ledet italikerne på utallige slagmarker og visste hva de dugde til. De på sin side så en naturlig beskytter i sin gamle general. Scipio gjorde forbundsfellenes sak til sin og drev igjennom en del innskrenkninger i jordkommisjonens myndighet. Men der­ ved pådro han seg folkepartiets glødende hat, og Gaius Gracchus kalte ham offentlig for tyrann. En morgen i året 129 ble han funnet død i sin seng. Med ham døde den største feltherre og statsmann som Roma da kunne mønstre, en mann hvis ry for rettsindighet, uegennytte og personlig godhet aldri var trukket i tvil. Ryktet talte sant når det fortalte at han var blitt kvalt av en politisk motstander mens han sov. Han var om­ trent like gammel som sin store navnebror da han døde. Ugjerningen ble dødsstøtet for jordreformen. Volds­ handlingen avfødte, som alltid, tross. Oppdelingen og ut­ delingen av statsjord stanset snart helt, til ubotelig skadefor hele samfunnet.

Ti år etter Tiberius Gracchus’ tragiske død ble hans yngre bror Gaius Gracchus folketribun. Aldri hadde Roma

140

REVOLUSJONSTIDEN

opplevd en slik massetilstrømning av folk fra hele Italia som ved hans valg. Men så hadde Roma heller aldri hatt maken til folkeleder. Hans veltalenhet var inciterende, og alt han foretok seg, gjorde han med en lidenskapelig, uimotståelig kraft. Brorens tragiske skjebne hadde ikke avskrekket ham fra å følge i hans fotspor, men den hadde lært ham at en rettferdig fordeling av jorden ikke kunne gjennomføres uten at senatets makt ble brutt. Derfor tok han fra første øyeblikk bevisst sikte på den revolusjon som broren steg for steg var blitt drevet hen imot av sine motstandere. Noe av det første han gjennomførte, var regelmessige utdelinger av svært billig korn. Forgjeves hevet det seg advarende røster mot å venne romerne til dovenskap på denne måten. For Gracchus gjaldt det å binde folkemas­ sene til seg med uslitelige bånd, og for dette formål var kornutdelingene utmerket skikket. Han tok det ikke så nøye om pøbelen derved ble ytterligere demoralisert. Det var ikke den han ville bygge det nye samfunnet på, men på den sunne og arbeidsdugelige delen av hele Italias befolkning. I første omgang gjaldt det for ham bare å få makten, den makt som kunne sette ham i stand til å omdanne hele staten. Derfor begunstiget han også handels­ folk. Med støtte i mellomklassen og proletariatet gikk han utenom senatet og lot folkeforsamlingen avgjøre alle slags spørsmål. I virkeligheten var det naturligvis han selv som dikterte beslutningene og satte dem ut i livet. Han ledet kornutdelingene, han tok opp igjen reduksjonene og ledet dem, han anla kolonier, både i Italia og provinsene, og han lot anlegge veier både for å gi fattigfolk arbeids­ inntekter og for å minske transportomkostningene på mat­ varer fra Syd-Italia til Roma. Under reiser på kryss og tvers i Italia våket han over at alt ble gjort som han ønsket det. Da ett år var gått, oppnådde han det som hadde kostet hans bror livet, nemlig å bli gjenvalgt til folketribun. Han hadde en lignende maktstilling i Roma som Perikles en gang hadde hatt i Athen. Begge gjorde faktisk sin vilje til samfunnets høyeste lov. Begges inn-

BRØDRENE GRACCHUS

141

Relieff fra en romersk brønn med hyrdemotiv fra 1. århundre f. Kr.

flytelse berodde på makten i deres geni og veltalenhet, og på deres evne til å samle alle maktens tråder i sin hånd. En av de vanskeligste oppgaver som Gracchus sto over­ for, var å få Romas italienske forbundsfeller til å god­ kjenne reduksjonene. Han ville gjøre slutt på deres mis­ nøye ved å la dem få full romersk borgerrett. Det var en av hjørnestenene i hans politikk. Men her kom han inn på et meget ømtålig emne. Romas

142

REVOLUSJONSTIDEN

pøbel hadde lite til overs for forslaget. Hvorfor skulle den dele sitt levebrød, den romerske borgerrett, med disse dumme italienske bøndene? Jo større fordeler den romer­ ske borgerrett ga, desto mer skinnsykt våket romerne over den. Nettopp på samme måte hadde Athens borger­ skap i sin tid reagert. Gracchus begynner å miste sin makt over folkemassene. Aristokratene puster til misnøyen, og da Gracchus for tredje gang stiller seg til valg som folketribun, blir han kastet. Nå er han ikke lenger beskyttet av embedets ukrenkelighet, og den omstendighet vet hans fiender å benytte seg av ved første leilighet. Gracchus ser at faren nærmer seg og vender seg til sine tilhengere med bønn om beskyttelse. «Hvor skal jeg ulykkelige menneske begi meg?» utbryter han. «Til Capitol? Det drypper jo av min brors blod. Hjem? For å se min ulykkelige og sønderknuste mors tårer?» Spenningen når bristepunktet da konsulen Opimius opp­ trer så utfordrende mot Gracchus’ tilhengere at det kom­ mer til opptøyer. Under disse blir en av konsulens liktorer stukket ned. Opimius får senatet til å erklære fedrelandet i fare og utstyre konsulene med diktatorisk makt og myndighet under den vanlige formular: «Videant consules, ne quid detrimenti capiat respublica.» (Konsulene har å sørge for at staten ikke lider noen skade.) Gracchus’ tilhengere griper til våpen og samler seg på Aventinerhøyden. Opimius forbereder et stormangrep på høyden, men først lar han herolder kunngjøre at alle av folkepartiet som nedlegger sine våpen, skal slippe straff. Det er ikke mange som makter å stå imot slike lokketoner. Bare en liten flokk holder stand om sin avholdte høvding, men de blir snart drevet på flukt. Også Gracchus flykter, ledsaget av en trofast slave. I en hellig lund utenfor byen synker han utmattet ned. For å unngå å falle levende i sine fienders hender befaler han slaven å ta livet av ham. Mannen lystrer og tar også sitt eget liv. Aristokratiet benytter seieren til å sette i gang blodige forfølgelser mot Gracchus’ tilhengere. Ikke mindre enn 3000 mennesker

BRØDRENE GRACCHUS

143

Gaius Gracchus hadde villet fullføre sin brors livsverk: å heve samfunnets ulykkelige underklasse til frihet og menneskeverd, og han hadde gitt sitt liv for denne saken. Med hjelpeløs fortvilelse så nå underklassen fremtiden i møte. De visste at deres barn ville komme til å bli de rikes slaver. Etter Gaius Gracchus’ fall gikk det snart på samme måte som etter drapet på hans bror: jordreformen stanset. Men kornutdelingene fortsatte som før og lokket nye skarer av løse eksistenser til Roma. Det romerske samfunn ble uhjelpelig oppdelt i en egoistisk og hensynsløs overklasse og en ørkesløs og urolig bypøbel, uten holdning og uten verdighet. Ettersom tiden gikk, ble det stadig tydeligere at tilstanden var uholdbar, og at eneveldet var den eneste redning fra et fullstendig sammenbrudd. Snart skulle folkeledere av en ganske annen støpning enn de edle, uselviske Graccherne opptre på den politiske scene. Først da det var for sent, innså romerne hva de hadde mistet i brødrene Tiberius og Gaius Gracchus. «Da,» for­ teller Plutark, «reiste folket billedstøtter av dem på offent­ lige plasser, lyste de stedene hellige, der Graccherne var blitt myrdet, og ofret der førstegrøden av alt det som hver årstid ga. Mange brakte dem til og med daglige offer og kastet seg ned foran deres billedstøtter som foran gudebilder i templene.» Til Cornelias ære ble det reist et minnesmerke med inskripsjonen: «Cornelia, Africanus’ datter, Gracchernes mor.»

Deichmanske bibliotek

skal være blitt drept. Dette drama ble utspilt i året 121 f. Kr. Da blodbadet var forbi og man hadde kastet de 3000 lik i Tiber og fjernet sporene etter gatekampene, foreviget Opimius minnet om sin «stolte seier» ved å slå en mynt med bildet av ham selv i Herkules’ skikkelse, og med stridskølle og triumfkrans på baksiden. Og deretter innvidde han et tempel til Concordia, samdrektighetens gudinne.

144

REVOLUSJONSTIDEN

MARIUS OG SULLA

Da den siste av Graccherne var felt, triumferte opti­ matene. De trodde fullt og fast at revolusjonen nå var kuet for all fremtid. Lite ante de at det de hadde opplevd, bare var forspillet til et blodig drama, der deres barn og barnebarn skulle spille med eller bli beklagelsesverdige offer. I godt og vel ti år etter Gaius Gracchus’ død hadde senatet makten ubestridt. Ingen ny folkefører våget å tre fram før utenrikspolitiske forhold brakte senatets makt­ stilling til å vakle.

Krigen mot Jugurtha Det var fra Afrika jordskjelvet kom, fra Numidia. Der var det brutt ut tronstridigheter mellom Masinissas sønne­ sønn Jugurtha og to av hans fettere som av sin far var utsett til Jugurthas medregenter. Jugurtha lot dem begge rydde av veien, og deres nærmeste venner og slektninger lot han fengsle, korsfeste eller kaste for ville dyr. Afrika er, som en forfatter bemerker, ikke bare den overdådige fruktbarhetens land, men også de farlige rovdyrenes og de giftige slangenes land. Da romerne grep inn for å ordne forholdene i Numidia, satte Jugurtha seg fullstendig ut over senatets bestem­ melser. Riktignok innfant han seg mot fritt leide i Roma «for å gi nødvendige opplysninger». Men det gjorde han fordi han trygt stolte på virkningen av det gull og sølv som han hadde tilgodesett innflytelsesrike romere med. Med klingende argumenter hadde han overbevist blant andre den mektige Opimius, Gaius Gracchus’ bøddel, om sin uskyld. Nå sto den afrikanske fyrsten ganske ube­ kymret i folkeforsamlingen og skulle gjøre rede for _ sine disposisjoner. Men da eksaminasjonen begynte å bli nær­ gående, reiste en folketribun seg og nedla veto mot at kongen skulle svare. Tribunen var selvsagt forhåndsbehandlet med afrikansk gull. Det hele ble en parodi på en rettslig undersøkelse, og «romerfolket måtte finne Et stykke av Via Appia, det eldste og mest berømte av alle romerske veianlegg. Arbeidet ble påbegynt i år 312 f. Kr. og det ble lagt stor vekt på at anlegget skulle være vakkert og solid utført, og ennå kan stykker av den mer enn 2000 år gamle veien benyttes.

146

REVOLUSJONSTIDEN

seg i å bli holdt for narr av afrikaneren,» sier den romerske historieskriveren Sallust i sin livfulle skildring av krigen mot Jugurtha. Sallust ble født år 86 f. Kr. Han tok ivrig del i de sosialpolitiske kampene ved midten av første århundre på folkepartiets side og ble senator. Under Cæsars kriger viste han fremragende dyktighet og fikk til takk det innbringende stattholderskapet over Numidia. Etter Cæsars død, år 44 f. Kr., trakk han seg tilbake fra politikken og levde av de rikdommer han hadde samlet i Afrika. I Roma bygde han et palass, som senere ble keiserbolig, og tok fatt på sitt historiske forfatterskap. Foruten krigen mot Jugurtha har han skildret Catilinas sammensvergelse (s. 200), og i fem bøker har han behandlet Romas historie mellom 78 og 67 f. Kr. Av det sistnevnte verk finnes bare fragmenter. Sallust ser ikke begivenhetene som en upartisk historiker, men som demokratisk partimann, og han maler gjerne med overdrevent sterke farver. Likevel har han betydd meget for historieskrivningen ved sitt skarpe blikk for betydningen av de psykologiske faktorer. Hans forbilde var den store greske historieskriveren Thukydides.

Det fortelles at da Jugurtha forlot Roma, snudde han seg flere ganger og betraktet byen. Til slutt utbrøt han: «Du bestikkelige by! Hvor snart ville det ikke være ute med deg, om det kom en som ville kjøpe deg.» Den spiri­ tuelle klassiske filolog Gaston Boissier har konsentrert Jugurthas ord i sentensen «Ville å vendre» (By til salgs). jugurtha hadde kjent seg så hjemme i byen ved Tiber at han tilmed hadde gjort den til skueplass for en av sine ugjerninger. Han lot myrde en tredje sønnesønn til Masinissa, en konkurrent til Numidias trone, som hadde søkt tilflukt i Roma. Aldri hadde den romerske overklasse stått i et så uheldig lys som ved denne anledning. Dens skamløse egennytte var stilt åpenlyst til skue. Med dårlig samvittighet satt den på sin opphøyde plass i samfunnet. Riktignok ved­ tok senatet til slutt for skams skyld kraftige militære forholdsregler mot den frekke numidieren, men det var ingen lett oppgave å føre krig så langt borte fra hjemlandet, i det hete og vannfattige Afrika. Dobbelt vanskelig ble det fordi romerne denne gangen ikke hadde noen alliert der, slik de hadde hatt det under punerkrigene. Afrikanerne sluttet nemlig mannjevnt opp om sin dyktige

MARIUS OG SULLA

147

leder. Den statelige, kraftige fyrste og veldige løvejeger var blitt deres avgud. Hva betydde vel de mange mord han hadde begått på nære slektninger, når ørkenens sønner i ham så sin store frihetshelt? De romerske hærførerne på sin side betraktet krigen nærmest som et plyndringstog, der det fremfor alt gjaldt å sikre seg bytte. Derfor gikk det også som det gikk. Romerhæren måtte til slutt bite i det sure eplet og rømme Numidia. Budskapet om den vanærende kapitulasjon vakte en storm av forbitrelse i Roma. Den stat som hadde beseiret Hannibal og lagt Karthago i aske, var plutselig blitt så svak at den ikke engang maktet å tvinge en barbarisk nomadehøvding til lydighet! Dypest sett var det senatsregjeringen som hadde lidd det forsmedelige nederlag. Optimatene ble betraktet som bestukne landsforrædere. Nå var begeret fullt. Opinionen forlangte politisk stor­ rengjøring. Det ble nedsatt en kommisjon for å granske dem som var mistenkt for å være bestukket av numidieren, og Opimius måtte gå i landflyktighet sammen med flere andre ledende menn. Ledelsen av krigen mot Jugurtha ble overdratt til en mann som var hevet over enhver mistanke om bestikkelighet, konsulen Metellus, en fast og ubøyelig mann og erfaren feltherre. Men heller ikke han klarte å få bukt med sin listige mot­ stander. Jugurtha tapte nok slag, men led aldri avgjørende nederlag. Han dukket opp igjen snart her, snart der, og alltid når romerne minst ventet det. Og Metellus våget ikke å forfølge ham langt inn i den gloende hete ørkenen. Tiden gikk uten at det lyktes Metellus å bringe krigen til avslutning. Folkets forhåpninger begynte i stedet mer og mer å knytte seg til en av Metellus’ underordnede offiserer, Gaius Marius, en fattig bondesønn som allerede hadde utmerket seg under beleiringen av Numantia, og som hadde vært Scipio til stor hjelp da det gjaldt å gjen­ opprette krigstukten i romerhæren. Soldatene tilba denne feltherre av deres eget kjøtt og blod, som delte alle an­ strengelser med dem, spiste samme mat, sov på halmen

148

REVOLUSJONSTIDEN

som dem, og som selv grep til spaden når hæren skulle forskanse seg. Underklassen begynte å se en ny Gracchus i ham. Sakte, men sikkert hadde den ærgjerrige bondesønn arbeidet seg opp fla ringe kår, og henimot 40 år gammel var han blitt folketribun. Hvis ikke skandalene under krigen mot Jugurtha hadde undergravd motpartiets auto­ ritet, ville hans ringe herkomst likevel gjort det umulig for ham å nå statens høyeste embeder. Slik situasjonen nå var blitt, søkte Marius konsulatet for året 107. Da han søkte Metellus om permisjon for å dra til Roma i anledning valget, skal den stolte aristokraten ha gitt ham dette overlegne svar: «Det kan vel være tidsnok når min sønn blir din kon­ kurrent.» Marius skulle med andre ord vente til han ble 70 år. På dette tidspunkt var han nemlig allerede bortimot 50. I lengden våget likevel ikke Metellus å trosse stem­ ningen i hæren, men han ventet så lenge med å gi tillatelse at Marius nådde Roma i siste øyeblikk. Vel fremme tok han imidlertid sin monn igjen. For andektig lyttende menneskemasser skildret han Metellus som den som med vilje trakk krigen i langdrag for å kunne være hærfører lengst mulig. Hvis han derimot selv ble valgt, lovet Marius å føre Jugurtha død eller levende til Roma. Den enkle krigeren virket ikke imponerende på sine til­ hørere gjennom veltalenhet i den høyere stil. «Mine ord er ikke føyd sammen etter kunstens regler,» sa han. «Jeg har ikke gått i skole hos grekerne. Den slags dannelse hjelper ikke en mann til å øve krigersk dåd. Hva jeg har lært, er å slå en fiende til marken og ikke frykte annet enn en flekk på min ære. Jeg kan ikke peke på anebilder og forfedres triumfer. Derfor kaller man meg simpel og udannet. Men jeg kan vise dere de arr jeg har på brystet. Der har jeg mine anebilder og mitt adelskap.» Marius ble valgt, og det med overveldende majoritet. Men ikke nok med det: folkeforsamlingen opphevet også senatets beslutning om at Metellus skulle lede krigen, og overdro ledelsen til Marius. Metellus gråt av raseri.

MARIUS OG SULLA

149

Det ble vanskeligere for Marius enn han hadde ventet, å oppfylle det løfte han hadde gitt folkeforsamlingen. Men til slutt lyktes det hans dyktige rytteranfører, den fornemme Lucius Cornelius Sulla, ved list og koldblodighet å vinne Jugurthas svigerfar, Bocchus, over på sin side og lokke ham til å forråde svigersønnen Mynt med bilde av Sulla (sittende) og til romerne. Bocchus hans sønn Faustus. Det er Faustus som var konge over Mau­ har slått mynten til minne om Sullas retania, det nåvær­ seier over Jugurtha. Den beseirede kneler bak Sullas stol ende Marokko, som numiderkongen med bakbundne hender. Myntens forside nå for første gang (til venstre) med navnet Faustus viser en romersk gudinne. trer fram i historiens lys. Det synes som Bocchus har hatt en tung sjelekamp før han ble på det rene med om han skulle utlevere Jugurtha til Sulla eller — Sulla til Jugurtha! I tillit til sin svigerfars ord kom Jugurtha uvæpnet og med få menn for å forhandle med Sulla. Knapt hadde han innfunnet seg før Sullas menn fra et bakhold styrtet seg over kongens følge, hugg dem ned og la Jugurtha selv i lenker. Den slu afrikaneren var overlistet av en enda sluere italiker, og krigen var slutt. Jugurtha fikk den skjebne som Borna ga beseirede fiender. I den triumf Marius feiret etter hjemkomsten, så man foran hans forgylte vogn ørkenens konge med sine to sønner skride fram i kongelig skrud og smykket med øreringer av gull. Men etter festtogets slutt rev man smykker og klær av ham og kastet ham naken i et kaldt og fuktig fangehull under Capitol. «Det er et kjølig bade­ værelse dere byr gjestene,» skal ørkenens sønn ha sagt med en hånlatter da han ble ført inn. I seks dager kjempet han med døden før han bukket under av kulde og sult. Dermed slutter det mørke blad i Bomas historie som bærer overskriften «Krigen mot Jugurtha», et blad som ikke

150

REVOLUSJONSTIDEN

beretter om en eneste lysende dåd, men bare om svik og forræderi, bestikkelser og andre skjendigheter. Hos til­ skueren fremkaller dette drama lignende følelser som de tragiske beretninger om Karthagos og Numantias øde­ leggelse. Krigen mot Jugurtha hadde avslørt en bunnløs bestikkelighet og ansvarsløshet blant de menn som ledet romerstaten. Snart skulle man få nye bevis på hvorledes over­ klassens moralske råttenskap skadet statens ære og an­ seelse og undergrov dens eksistens. Det var ganske klart at den som rådde over de væpnede styrker, lett kunne omstyrte staten. «Varslene om den truende katastrofe var blitt tydeligere,» sier Mommsen, «og ved den politiske horisont var sverdet kommet til syne ved siden av kronen.»

Kimbrer og teutoner Da Marius vendte tilbake til Italia, var landet truet av en forferdelig fare fra nord. Folk mintes med redsel hva de hadde hørt om gallernes angrep på Roma i gamle dager. Denne gang var det imidlertid ikke keltiske, men germanske stammer som stormet mot romerrikets gren­ ser. Det var kraftige, velvoksne mennesker med blondt hår og blå øyne. I misvekstår eller når de ble rammet av naturkatastrofer, hendte det at germanske stammer ga seg på vandring til mer fruktbare himmelstrøk. De første vandrende germanere romerne kom i berøring med, var kimbrerne. De kom sannsynligvis fra Jylland, der en voldsom stormflod hadde revet bort store landstrekninger. kr 113 f. Kr. viste de seg i Østalpene med kurs for romerriket, hvis makt og rikdom de nylig hadde fått nyss om. Dette var romernes første føling med de germanske folkevandringene, som et halvt årtusen senere -skulle anta så kolossale dimensjoner at verdensriket styrtet sammen under påkjenningen. Da man i Roma fikk underretning om barbarenes frem­ rykning, sendte man mot dem en konsul for å befale dem å trekke seg tilbake. Kimbrerne adlød og ba om å få

MARIUS OG SULLA

151

førere gjennom alpelandet. Det fikk de, og i tillit til romernes vennlighet fulgte de veiviserne. Men plutselig ser de veien forut sperret av romerske legionærer i skinnen­ de rustninger. Ger­ manerne mister imid­ lertid ikke fatningen selv om de er lokket i bakhold, men stiller hurtig opp i slagorden og stemmer i en kampsang. Bak de veldige skjoldene to­ ner den uhyggelig og ulykkesvarslende i romernes ører og gir ekko mellom fjell­ veggene. Derpå gjør de kjempestore nord­ boene et stormanfall mot romerne. Støtet er så voldsomt at hele romerhæren blir kastet over ende. Den blir berget fra full­ stendig tilintetgjø­ relse ved at et uvær Romersk legion-soldat med hjelm, brystbryter løs i det kri­ harnisk, skjold, sverd og spyd. Rekon­ struksjon. tiske øyeblikk. Tross sin seier rykket kimbrerne ikke ned på Posletten, men trakk vestover gjennom det nåværende Sveits inn i Syd-Frankrike, som da kaltes Gallia Transalpina, dvs. Gallia på den andre siden av (Vest-)Alpene. Den sydøstlige delen av dette landet var på denne tid romersk provins. De romerhærene som tok opp kampen mot kimbrerne, ble fullstendig slått. Det siste nederlaget, i år 105 f. Kr., var et redselsfullt blodbad. 120 000 mann skal ha stupt på slagmarken. Romerne ble grepet av kimbrerskrekk. Nettopp i dette

152

REVOLUSJONSTIDEN

\ser

NM Va

Lutetia PARIS

AIes i a