Hellas [3] 8202040833, 8202041090 [PDF]

Zitiervorschau

CARL GRIMBERG

MENNESKENES LIV OG HISTORIE FEMTE UTGAVE

Bind 5 HELLAS

18 2 9

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

«MENNESKENES LIV OG HISTORIE» ER SATT MED 10 PKT. MONOTYPE ANTIKVA NR. 44. SATS OG INNBINDING ER UTFØRT I A/S NORBOK, OSLO/GJØVIK.

TEKSTEN

OSLO

ER

1979.

TRYKT

PÅ

I

OFFSET

HUNSCOTE

FRA

AV

GRØNDAHL & SØN,

HUNSFOS

FABRIKKER,

VENNESLA. BIND VED REIDAR GJØRVEN

DEN NORSKE UTGAVE UNDER REDAKSJON AV REKTOR HAAKON HOLMBOE

BILLEDREDAKTØR: ANDERS RØHR

ISBN 82-02-04083-3 (ib.)

ISBN 82-02-04109-0 (komplett)

FORORD

Cand. mag. Lotte Holmboe, som har oversatt dette bindet, har i alt vesentlig fulgt Grimbergs originale tekst. De rettelser som er foretatt, bygger på anvisninger av fru Eva Grimberg etter hennes stenografiske notater av Carl Grimbergs egne forslag til revisjon av teksten.

For behandlingen av sitater fra litteraturen har det vært en vanskelighet at det ikke foreligger oversettelser av klassisk litteratur til norsk — eller dansk — i tilsvarende grad som det som sto til rådighet for den svenske utgaven. Sitatene er derfor dels oversatt etter den svenske tekst, dels bearbeidet med stotte i forskjellige norske og danske oversettelser.

Da det ikke foreligger noen norm for skrivemåten av greske navn, har forlaget fulgt den nå ålment aksepterte linje, så vidt mulig å bruke greske navneformer hvor dette ikke virker unaturlig for vanlige lesere. J. W. CAPPELENS FORLAG

INNHOLD

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS ............................................................................ Et bondefolk blir sjøfarere................................................. Den annen hellenske koloniseringstid.............................. Sagnet om argonautenes tog ............................................. Et splittet, men politisk våkent folk.............................. Fra kongedømme til aristokratisk republikk ............... Sparta, staten med den urokkelige samfunnsordning

9 9 18 35 40 45 47

En typisk aristokratisk krigerstat, 47. De messenske kriger,

66.

Athen, de politiske omveltningers by. Fra aristokratisk til demokratisk republikk...................................... 69 Drakons forsøk på å rette på den sosiale ulikheten, 70. Solon, 73. Peisistratos og hans ætt, 78. Kleisthenes og hans demo­ kratiske forfatningsendringer, 85. En lovmessig bolgebevegelse, 86.

JONISK KULTUR, LYRIKK OG FILOSOFI ......... Filosofiens opprinnelse ..........................................................

95 95

De joniske naturfilosofer, 95. Pythagoras og pytagoreerne, 103. Eleaterne, 110. Naturfilosofer i yngre tid, 118.

Den hellenske lyrikks glansperiode.................................. Lyrikk og filosofi ......................... •...................................... DEN FØRSTE STORE KRAFTPRØVE MELLOM ØST OG VEST................................................................ Hellenernes frihetskamp ..................................................... Forspillet, 145. Marathon, 150. Termopylene og Salamis, 163. Plataiai og Mykale, 186. Vesthellenernes frihetskamper, 192.

123 44^ 145 44$

Hellenerne går til angrep mot perserne under Athens hegemoni ...... 195 Det attisk-deliske forbund, 195. Pausanias’ fall, 201. Themistokles’ politikk etter seieren over perserne og hans tragiske slutt, 204. Kimon og Perikles, 211.

PERIKLES’ LYKKELIGE TIDSALDER ................ 222 Perikles’ Athen ................................................................ 222 Tragediens første storhetstid ......................................... 233 Aischylos, 233. Sofokles og Oidipus-sagnet, 241. Evripides, 252. Aischylos, Sofokles og Evripides, 262.

KRIG MELLOM BRØDRE ......................................... «Tredveårsfreden» som bare varte i femten år............ Den annen peloponnesiske krig..................................... Den tredje peloponnesiske krig ..................................... VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID .......... Solistene ............................................................................ Antikkens edleste og viseste menneskevenn................ De sokratiske skoler ............................................

267 267 275 296 325 325 332 362

Kynikerne og stoikerne, 363. Den kyreneiske og den epi­ kureiske skole, 367.

Platon............................................................................... Aristoteles ........................................................................ «Legekunstens far» ......... DEN GAMLEATTISKE KOMEDIE........................... Aristofanes........................................

KART

Østlige Middelhav. Hellenernes sjøområde ..................

23

Detaljkart over Athen med Pireus.................................... 159

Xerxes’ tog mot Hellas........................................................ 180

ELellas. Egeerhavsområdet i oldtiden.............................

280

373 387 392 398 398

Kapp Sunion. I forgrunnen søyler fra Poseidon-templet.

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

ET BONDEFOLK BLIR SJØFARERE

I den homeriske tid hadde den hellenske kulturen hatt sitt tyngdepunkt i de joniske byene på Lilleasias kyst. Det er ganske betegnende for forskjellen på utviklings­ trinnet der og i det egentlige Hellas, at mens det hellenske «Østerland» frembrakte en Homer, ridderlivets og de strålende eventyrs dikter, får kulturen i Hellas sitt eldste skjønnlitterære uttrykk i Hesiods folkelige sanger fra landsbygden. Det egentlige Hellas var ennå et rent jord­ bruksland, mens jonerne i Lilleasia, som hadde hatt fønikere, babylonere og lydere til læremestre, for lengst hadde tilegnet seg den høyere dannelse og velstand som bare sjøfart, handel og industri kan skape vekstbetin­ gelser for. Men etter som tiden gikk, rykket sivilisasjonen igjen vestover. Den kulturstrøm som var blitt avbrutt i sitt løp av de doriske folkevandringer, fant tilbake til sitt gamle løp og skyllet igjen som en uimotståelig naturkraft mot vest; og da det kom til den store kraftprøven mellom øst og vest, mellom persere og hellenere, var det ikke jonerne i øst, men deres stammefrender i det egentlige Hellas som ble den vesterlandske kulturs redningsmenn, og den gullalder som fulgte, hadde ikke lenger sitt tyngde­ punkt i Lilleasia, men på selve den greske halvøy, blant

10

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

de folk som hadde gjort den største innsatsen i denne verdenshistoriske kraftprøven. Det er på Hellas’ egen jord det vi kaller hellensk ånd og geni nå slår ut i full blomst; både i litteratur og kunst skapes en rekke mesterverk som intet annet folk har maktet å komme på høyde med, fordi jorden aldri senere har frembrakt et så gjennom harmonisk kulturfolk som det som en gang for nesten 2500 år siden levde sitt liv i dette vakre landet. Riktignok har heller ikke hellenerne suget alt av sitt eget bryst, men deres åndelige selvstendighet var så stor, at selv de kulturimpulser de mottok fra Orienten ble fullstendig omskapt etter deres egen harmoniske smak og gjenoppsto både i innhold og form som uttrykk for en rent hellensk kultur. Hvordan kan man forklare en slik enestående utvikling, en slik beundringsverdig motstandskraft mot Østens umåtelige ressurser hos et så forsvinnende lite folk? Er det ikke noe av det forunderligste som har skjedd i hele menneskehetens historie at det nettopp på denne lille flekken ble skapt en sivilisasjon hvis gjennomgripende virkninger strakte og ennå i dag strekker seg over hele jordkloden? Hvorfra fikk hellenerne de intellektuelle og moralske egenskaper som ga dem deres kulturelle særstil­ ling? Hva skyldes deres våkne, klare og gjennomtren­ gende intelligens, deres harmoni og sans for måtehold, deres uavhengighetstrang og individualisme og deres lyse, glade, elskelige optimisme? Hva kan det komme av at dette enestående sunne og vakre folket også ble et folk av kunstnere og tenkere? Noen finner forklaringen i det herlige Middelhavsklimaet. Men er det mulig ut fra de nåværende klimatiske forhold å slutte seg til hvordan det var i det gamle Hellas? Er ikke klimaet blitt hardere? Det påsto jo allerede de gamle hellenere. Ja, og med nøyaktig like stor rett som en overalt i verden og til alle tider har hort klager over at både været og menneskene blir verre og verre. Riktignok er det et faktum at Hellas i oldtiden hadde mer skog enn nå. Skogen ble allerede dengang hårdt beskattet, for å skaffe brensel og bygningstømmer, ikke minst til skipsbygging. Jo^ mer skogen ble hugget ut, desto naknere og mer ugjestmuat bie lanaskapet. På fjellskrenter hvor trekronene ikke lenger gir beskyttelse

ET BONDEFOLK BLIR SJØFARERE

11

Slik ligger i dag ruiner av greske templer og vitner om et harmonisk kulturfolk som levde her for nesten 2500 år siden. Bildet er fra Athen, i bakgrunnen sees litt av Parthenon.

12

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Aften ved kysten av Korfu, oldtidens Korkyra. «. . . kanskje det er den klare luften og hele landskapets skarpt tegnede faste konturer som har gitt ham (helleneren) evnen til å tenke klart og kjærligheten til de store ideene».

mot de voldsomme regnskyll som er karakteristiske for nedbøren i Syden, river vannmassene etter hvert hele jordsmonnet med seg og gjør fjellene enda naknere. Allerede Platon klager over at fjellene eldes og blir magre og knudrete som etter en tærende sykdom. De steder hvor skogen forsvinner, får også sterkere føling med vind og vær til de forskjellige årstider, og jorden blir mer utsatt for tørke i varmt vær. Men alt dette er likevel mer lokale foreteelser. At ikke middel­ temperaturen i Hellas har endret seg, kan man konstatere ved hjelp av et meget følsomt termometer — nemlig daddelpalmen. Den må ha en middeltemperatur på mellom 17 og 18° 0 for å sette frukt. Ved 18__ 19° blir fruktene halvmodne, men først mellom 20 og 21° blir de spiselige, og for at kvaliteten skal bli førsteklasses, kreves det en enda høyere middeltemperatur. Nå vet vi imidlertid fra en av oldtidens forfattere at daddelpalmene i Hellas nok bar frukt, men at den ikke ble moden, mens derimot dadlene på Kypros ble så pass modne at de til nød kunne spises. Akkurat slik forholder det seg den dag i dag, og av dette kan man da slutte seg til at middeltemperaturen ikke har forandret seg med så meget som en eneste grad siden oldtiden.

Det er Middelhavsklimaet som har gitt helleneren sunnhet og styrke både på kropp og sjel; det er den klare luften og hele landskapets skarpt tegnede, faste konturer som har gitt ham evnen til å tenke klart og kjærligheten til de store ideene. I hans sjel fantes ingen resonans for de

ET BONDEFOLK BLIR SJØFARERE

13

vemodige og mystiske stemninger som det nordiske land­ skap med sine dype skoger, sine tåkeslør og mer utflytende konturer gir grobunn for. Alt hos helleneren er klarhet, og det er de klare formene og farvetonene i Hellas’ gudbenådede landskap som har vekket hans kunstneriske anlegg til liv — fremfor alt det vidunderlige farvespillet over Middelhavets snart asurblå, snart smaragdgrønne o o flate og de dype, fiolette tonene over de skarpe fjellryggene ved daggry og solnedgang. Og samtidig må det heller ikke glemmes hvilken betydning landets rikdom på marmor har hatt for utviklingen av billedhuggerkunst og arkitek­ tur, den snehvite pariske, den gullskimrende penteliske eller attiske og den røde lakoniske marmor. Men naturomgivelsene, «miljøet» gir tross alt bare en del av svaret på vårt spørsmål. Se bare på tyrkerne da de var herrer i Hellas, eller på vår tids hellenere. Hvor finner man hos dem noen av de store egenskapene som besjelte hellenerne i Themistokles’, Perikles’ og Platons dager? Nei, de egenskaper som særpreger et folk må nok søkes i selve menneskematerialet, og det fantes altså en gang, særlig i Attika, et hellensk folk som eide alle disse store egenskaper, men bare så lenge de ikke blandet blod med andre. Ganske sikkert er det også, at hvis ikke hellenerne hadde vært et høytstående folk som var herdet gjennom et sunt liv i generasjoner, ville de selv ikke ved Middelhavets bredder ha kunnet skape de kulturelle storverk som har gitt dem hedersplassen i menneskehetens utviklingshistorie for alle tider. For tross sitt herlige klima er Hellas på ingen måte noe slaraffenland. Det har slett ikke en så overveldende gavmild jord som Egypt eller Mesopotamia. Tvert i mot, sier Herodot, «har fattigdommen fra gammel tid hatt fast bopel i Hellas. Men,» tilføyer han, «dugelighet har hellenerne, og derfor kan de verge seg mot fattig­ dommen.» Han kunne ha lagt til: «Og også fordi de er så nøysomme,» — for den som kan kunsten å sette tæring etter næring, føler seg aldri fattig. Hellenerne var, som alle sydlendinger, meget måteholdne både når det gjaldt

14

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

mat og drikke. En fattig hellener trengte bare et brød, en håndfull oliven eller et par løk og kanskje noen fiken som daglig kost. Kjøtt var en sjelden lekkerbisken — det forstår man også av Homers nesten ærbødige måte å omtale en stek på — og sin simple landvin blandet hel­ leneren rikelig opp med vann. Det trengtes sannelig også et dyktig folk til å dyrke opp og holde i hevd de små dyrkbare flekkene som lig­ ger spredt omkring blant fjellene og bare vider seg ut til større sletter der hvor elvene løper så rolig at de avleirer fruktbar jord. Størst var den tessaliske sletten, Hellas kornkammer. Her ble det til og med oppdrettet så mange hester at Thessalia kunne stille opp et ganske anselig kavaleri. — Men Thessalia ble ikke regnet med til det egentlige Hellas. Ellers ligger den dyrkbare jorden i Hellas som små oaser i en fjellørken. Fra hvilken kant man enn nærmer seg Hellas, om man kommer over land eller fra sjøen, får man inntrykk av at det er et utpreget fjelland. Fjellene opptar også fire femteparter av hele landet, ja mer, hvis man regner øyene med. Men ikke engang de bratte fjellskrentene har kunnet stanse den hellenske bonden. Med utrettelig slit har han bygget uendelige rader av støttemurer på solsiden av fjellet for at ikke det voldsomme regnet skal skylle bort jorden han har plantet vinstokkene sine i. Den materielle kultur hos de gamle hellenere bygget altså til å begynne med først og fremst på jordbruk og fedrift. Kongene i Homers diktning hadde store bølinger av kuer, geiter, sauer og griser, som ble drevet på beite i skogen eller oppe i liene av slaver og livegne. Etter hvert tiltok dyrkingen av kulturvekster som korn, vin, oliven og fikener, og også på havet begynte hellenerne å vise sin dyktighet i kampen for tilværelsen, som fiskere, sjøfolk og forretningsmenn. Og her som andre steder ble sjø­ mannslivet og forretningsreisene med alle de nye inntrykk de ga og omgangen med mennesker fra fremmede og fjerne strøk en kraftig stimulans for landets åndelige kultur. Fra hvilken kant man enn nærmer seg Hellas, om man kommer over land eller fra sjøen, får man inntrykk av at det er et utpreget fjelland. Dette er utsikten fra Apollotemplet i Delfi.

16

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Skomaker i arbeid. Vasedekorasjon.

Men folket i Hellas hadde en lang vei å gå før de nådde toppen. Det første skritt ble tatt i og med at de om­ streifende stammene gikk over til å bli bofaste jordbrukere og derved slo rot i sitt nye hjemland. Neste trinn i ut­ viklingen var at de ble fortrolige med havet, dette urolige element, som alltid til å begynne med fyller et jordbundet folk med frykt og beven. Hesiod grøsset når han så ut over det uendelige havet, og det gikk lang tid før andre enn de verste våghalsene blant disse gjeterne og bøndene dristet seg til å legge ut på langfart. Men deres forgjengere i landet hadde jo vært et vidfarende folk, og selve kystformasjonen innbød til sjøfart. Ikke noe annet land ved Middelhavet har så mange gode havner som Hellas og ikke noe annet sted er land og hav så intimt forenet som her. Det finnes ikke et sted i hele Hellas som ligger mer

ET BONDEFOLK BLIR SJØFARERE

17

enn ni mil fra havet, og i Egeerhavet er det aldri mer enn tolv mil fra strand til strand. Det var dette «dypblå, rolige havet, som på sommerdager bare kruses av lette vindpust, havet hvor nereidenes grasiøse kortesje drar fram, mens delfinene boltrer seg i de klare bølgene» de nye folkene i Hellas etter hvert også ble fortrolige med, og det i så høy grad at mange av dem snart følte vannet som sitt rette element. Særlig gjaldt dette innbyggerne langs kysten av Attika, i Den korintiske bukt og i visse kyststrøk på Peloponnes. Folkene inne i landet, makedonere, tessaliere og lakoniere, var og ble derimot landkrabber. Sjøfart vil alltid føre et lands utvikling inn i nye baner, det har vi alt sett mange ganger før. Men for å drive sjøfart trenges det noe mer enn skip og sjømannskap -— man må også ha noe å selge. Sine landbruksprodukter trengte hellenerne til eget bruk. Det ble industrien som måtte skaffe de sjøfarende folkene på halvøya noe å drive handel med i fremmede land. Ullen fra de veldige saue­ flokkene ga råstoffet til en tekstilindustri i så stor måle­ stokk at de kunne utføre ullstoffer. Jern hadde Hellas overflod av, særlig i Lakonia, på Evboia og på Kykladene.

Hellensk seilskip fra ca. 500 f. Kr.

Gjengitt etter et vasemaleri.

18

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Da hellenerne hadde lært seg å herde jernet, kunne de også begynne å smi våpen og verktøy for eksport. I visse strøk av landet fantes det også fin leire, som ble brukt til å lage utsøkte vaser og krukker, også med henblikk på det utenlandske marked. Keramikkindustrien hadde sitt hovedsete i Korinth, som i århundrer forsynte hele det vestlige Middelhav med leirvarer, og i Athen, hvor pottemakerne hadde sin egen bydel, Kerameikos, som med tiden ble byens økonomiske og politiske midtpunkt. I løpet av 500-tallet f.Kr. erobret etter hvert den attiske keramikk hele verdens­ markedet til fortrengsel både for de joniske og de korintiske varene. I Etruria kan man for eksempel tydelig se hvordan først importen av fønikiske vaser måtte vike for importen fra Korinth, og hvordan senere de korintiske vasene igjen måtte vike for de attiske, som på 400-tallet fullstendig behersker markedet. Vasemalerne nøyde seg nå ikke lenger med ren ornamen­ tikk som dekor på sine varer. De begynte å gjengi scener fra hverdagslivet — gymnastiske øvelser, opptog av be­ væpnede krigere, begravelsesprosesjoner og lignende, og også på dette område når de attiske kunstnere særlig høyt.

DEN

ANNEN

HELLENSKE

KOLONISERING STI D

Etter som nye næringsgrener vokste fram, gjaldt det å skaffe flere råvarer til industrien hjemme og nye markeder for de ferdige produktene. Dette var også så meget mer påkrevet fordi befolkningen både i selve Hellas og i de joniske koloniene begynte å øke så sterkt at hellenerne ikke lenger kunne brødfø seg selv, men måtte forsøke å skaffe seg korn fra andre land, hvor forholdene lå bedre til rette for åkerbruk i større målestokk, som for eksempel langs kysten av Svartehavet. For dyktige og foretak­ somme folk åpnet det seg derved nye muligheter til å skape seg et langt bedre utkomme i fremmede land enn det overbefolkede Hellas kunne by dem. Som vi snart

DEN ANNEN HELLENSKE KOLONISERINGSTID

19

Hellensk vase (amfora) med ornamenter i geometrisk stil (siksakborder, meander og ringer). Denne stilen var på mote i tiden 1000— 800 f. Kr. Vasen er funnet ved Dipylonporten, en gravplass like utenfor Athen, og vaser i denne stil kalles Dipylon-vaser.

20

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Mynter fra den hellenske storhetstid, a) Didrakme fra Thurii i Syd-Italia fra ca. 420 f. Kr. b) Didrakme fra Akragas (Agrigentum) på Sicilia fra ca. 480 f. Kr. c) Gullmynt (20 drakmer) fra Syrakus fra ca. 420 f. Kr. signert av kunstneren Evainetos. d) Tetradrakme (4 drakmer) fra Syrakus fra år 413 f. Kr., signert av kunstneren

DEN ANNEN HELLENSKE KOLONISERINGSTID

21

skal se, ble dessuten livet der hjemme etterhånden så forbitret av lidenskapelige partipolitiske stridigheter at mange også av den grunn ble drevet til å forlate fedre­ landet og slå seg ned ute i verden. Denne utvandringen er ennå på 700-tallet f.Kr. for­ holdsvis beskjeden, men øker kraftig på 600-tallet, som en følge av at handel og industri da med ett slag får et veldig oppsving, som først og fremst skyldes at gull- og sølvmynter nettopp på denne tiden begynner å komme i omløp som betalingsmiddel; og dermed blir etter hvert den gamle tungvinte byttehandelen avløst av den langt smidigere kontanthandelen. Fordelene ved det nye systemet var innlysende. Et pengestykke er et lettvint betalingsmiddel, som ikke ruver stort, det er gangbart overalt fordi statens stempel er en garanti for at staten selv når som helst er villig til å ta seg betalt med det, og det har dessuten den fordel at kjøperen når som helst kan omsette det i de varer han i øyeblikket har mest bruk for. Den eldste økonomiske verdimåler vi kjenner, var kveg. I Homers sanger beregnes verdien av en ting alltid i okser. En bronsekjele kunne f. eks. være verd tolv okser, en flink slavinne fire; men Odyssevs’ far ga hele tyve okser for sin sønns amme. Minner fra den tiden da kveg var den eneste verdimåler finnes i mange indoeuropéiske språk. Den indiske sølvmynten som kalles r up i har fått sitt navn av r up a, som betyr okse. I de gamle nor­ diske språk ble alle eiendeler, også penger, kalt fe, samme ord som det engelske fee, som betyr honorar, godtgjørelse.

Pengenes nærmeste forløpere var stenger eller barrer av kobber, sølv eller gull, som man hugget en bit av når man skulle kjøpe seg noe; men særlig lettvint kan det jo ikke ha vært å være avhengig av vekt og prøvestein hver gang man skulle slå av en handel. Kimon. Tetradrakmene (sølvmynter) var de vanligste pengestyk­ kene i Athen. Myntene fra Syrakus er særlig kjent for sitt vakre preg, e) Tetradrakme fra Thurii. f) Sølvmynt fra Amfipolis i Make­ donia, fra ca. 380 f. Kr. g) Tetradrakme fra Rhegium i Syd-Italia fra ca. 480 f. Kr. (Både Thurii og Amfipolis ble grunnlagt av atenerne på Perikles’ tid.)

22

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Den geniale oppfinnelsen av preget mynt fikk revolu­ sjonerende følger for hele verdenshusholdningen, som vi nyter godt av den dag i dag. Herodot gir lyderne æren for den og tidfester den til ca. 700 f. Kr., men det er kanskje like sannsynlig at det var de joniske kystbyene i Lilleasia, som først innførte pengene som betalingsmiddel. I hvert fall bredte den nye oppfinnelsen seg meget raskt både til disse byene og til handelsstedene hjemme i Hellas, hvor pengehusholdningen snart ble enerådende. Derimot fort­ setter den gamle naturalhusholdningen i innlandsstater som Sparta, hvor jordbruket stadig dominerte næringslivet og hele landet var en selvforsørgende økonomisk enhet, som ikke hadde noe vesentlig behov for varebytte med andre land. Tar vi nå et overblikk over det som skjedde i disse årene og betrakter det i sin historiske sammenheng, opp­ dager vi at oppfinnelsen av preget mynt blant annet faktisk også var en av de viktigste årsakene til at en veldig strøm av mennesker på 600-tallet la ut fra hjemlandet og ble opphavet til en sterk hellenisering av kystene langs Middelhavet og Svartehavet. Denne store emigrasjonen på 700-, 600- og 500-tallet kalles den annen hellenske kolonisering, til forskjell fra den utflyttingen fra moderlandet som var en følge av de akaiiske og doriske folke­ vandringene, og som nærmest hadde artet seg som en flukt fra hjemlandet av redsel for å bli trampet ned av de fremmede innvandrerne nordfrå som oversvømmet hele Hellas. Denne andre koloniseringen er derimot ikke en slik masseflukt, men en individuell emigrasjon av borgere som håper å kunne skaffe seg bedre kår i fremmede land. Denne gangen er det ikke fiendtlige erobrerskarer som trenger på — det er indre og stort sett gledelige årsaker som ligger til grunn for utflyttingen, nemlig det sterke oppsvinget i handel og industri. Slik oppsto den ut­ vandringen som danner et av de mest strålende kapitler i hele verdens kolonisasjonshistorie. Denne andre hellenske koloniseringen skiller seg fra den første også ved at de nye koloniene ble anlagt av de enkelte

DEN ANNEN HELLENSKE KOLONISERINGSTID

23

24

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

byene hver for seg, mens de eldste joniske koloniene var blitt grunnet av folk fra alle kanter av hjem­ landet i fellesskap. De nye kolo­ nistene var bundet til sin hjemby med sterke bånd — særlig av reli­ giøs natur. De hadde ført med seg ild fra hjembyens hellige arne; de deltok i de store religiøse festene hjemme og sendte offergaver til skytsgudene der. På den måten vokste det fram et åndelig slekt­ skap mellom de gamle og de nye byene. Det oppsto etterhånden rene «byfamilier» — byene hjemme i Hellas hadde hver sine datterbyer, og de kolonier som hadde samme moderby, ble kalt søsterbyer. Ble koloniene truet av en eller annen fare, tok de sin tilflukt til moderbyen. En krig mellom en koloni og dens moderby ble ansett som like gudløst som om et barn slo sin egen mor, men dette var riktignok ikke på noen måte til hinder for at en koloni kunne bli en farlig konkurrent for sin hjemby på det merkantile område. Det er stor forskjell på hellenernes og deres fiender fønikernes koloniseringspolitikk. Ulikheten trer kanskje klarest fram i det faktum at hellenerne ikke på noen måte hadde følelsen av å være emiNoen hellenske vaseformer. Til venstre ovenfra: Oinochoe fra Rhodos. Amfora, alminnelig oppbevaringskar. Kantharos, beger. Krater, blandingskar for vin og

DEN ANNEN HELLENSKE KOLONISERINGSTID

granter i utlendighet, der hvor de slo seg ned og satte bo. De hel­ lenske koloniene ble virkelige byer, hvor kolonistene følte seg fullsten­ dig hjemme, og som regel var det også hellenere som eide og dyrket jorden omkring byene. De fønik­ iske koloniene, derimot, unntatt Karthago og dens datterbyer på Sicilia, var rene handelsfaktorier, som var opprettet for å til­ godese mer tilfeldige handelspoli­ tiske interesser hjemme i Tyros, Sidon og andre fønikiske byer. Dette forklarer også hvorfor den hellenske kolonisasjonen kom til å sette så meget dypere kulturelle spor etter seg enn den fønikiske gjorde. Mens de hellenske koloni­ ene faktisk betegnet nye fremstøt for Hellas’ kultur, var de fønikiske utelukkende anlagt med henblikk på øyeblikkelig vinning. Fønikerne hadde ingen annen interesse av de innfødte enn å utbytte dem, mens hellenerne derimot, også arbeidet på å sivilisere dem. I den stadig voksende konkur­ ransen mellom hellenere og fønikere hadde hellenerne et avgjort over­ tak, takket være Hellas’ sentrale beliggenhet i forhold til de store Middelhavslandene, de gode havneforholdene og landets politiske uavvann. Til høyre ovenfra: Aryballos, oppbevaringskar for parfyme eller olje. Ilydria, vannbeholder. Lekythos, oljeflaske, og nederst en kylix, drikkebeger.

25

26

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

hengighet. I Fønikia, som lå inneklemt mellom de tre mektige rivaliserende nabofolkene, egyptere, assyrer-babylonere og hetitter, hersket derimot politisk usikkerhet, som også måtte bety en hemsko for forretningslivets utvikling. Og sammenligner vi de varige resultater av den hellenske koloniseringen med den fønikiske, ser vi først for alvor forskjellen. Mens fønikernes kolonier akkurat som oldtidsbyene i Egypt, Assyria, Babylonia og Persia har mistet all eller nesten all betydning, blir vi slått av hvor mange av disse hellenske anleggene som med glans har motstått alle ødeleggende krefter like til våre dager. Det gamle Bysants er den dag i dag under sitt nye navn Istanbul midtpunktet for Levantens handel, og Marseille — det gamle Massilia — holder stadig stillingen som Frankrikes viktigste havneby, nå som i den hellenske tiden. Nice er en av dens eldgamle datterbyer. Over hele den franske og spanske riviera, helt til munningen av Ebro, strakte Massilias innflytelse seg, og landbefolkningen i Provence ble etterhånden fullstendig hellenisert. Massilia er et bevis på i hvor høy grad de hellenske kolonistene evnet å forene kulturell misjonsvirksomhet og rent kommersiell ekspansjon. Mens fønikerne i århundrer hadde utnyttet de samme strøkene til egen vinning uten å gjøre noe nevneverdig til gjengjeld, lærte befolkningen både i Spania og Frankrike bokstavskriften av hellenerne, og det var også hellenerne i Massilia som innførte oliven­ treet og vinstokken til Syd-Frankrike. Vin hadde tidligere vært en ukjent drikk blant den opprinnelige befolkningen, som inntil da bare hadde drukket øl. Innbyggerne i Massilia drev en utstrakt handel både på Middelhavet og langs det vassdraget, hvis hovedårer dels følger Rhone—Saone—Seine, dels Rhone—Saone—Mosel— Rhinen. Sikre vitnesbyrd om forgreningene av Massilias handelsnett er de karakteristiske myntene med et Artemishode på den ene siden og en løve på den andre. Man har støtt på dem over hele Frankrike, i Sveits og langt inne i alpedalene i Nord-Italia. Det frø som hellenske sjøfarere en gang grov ned i «barbarisk» jord i det fjerne Vesten

DEN ANNEN HELLENSKE KOLONISERINGSTID

27

Fra en amfora omkr. 440—30 f» Kr. Musikkens glede og høytid er ofte fremstilt i billedkunsten fra disse årene, den klassiske høysommer i gresk kunst. Her er to muser (sang- og kunst gudinner) fremstilt sammen med den mytiske sangeren Musaios. Klangbunnen i lyren er som vanlig et skilpaddeskall. Den sittende musen spiller et harpelignende instrument av orientalsk-egyptisk opprinnelse. Dobbeltfløyten, som i prinsippet og klangen minner meget om en obo, ble ansett for å være et særlig opphissende og sanseeggende, dionysisk, instrument.

ved munningen av Rhone, skulle en gang i fremtiden komme til å skyte nye, kraftige skudd av en annen art. Det var her i Provence den franske middelalderskulpturen fikk sin første blomstring, og det var også her middel­ alderens kanskje rikeste diktning grodde fram med de proven^alske trubadurenes kjærlighetssanger, som fikk slik innflytelse på européisk litteratur i riddertiden. Syd-Italia ble et nytt Hellas. Hellenerne kalte det selv «Magna Graecia» — Storgrekenland — som en motsetning til det fattige hjemlandet med sine små forhold. Både dette landet og Sicilia var riktignok blitt oppdaget lenge før, da

28

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Poseidontemplet i Paestum i Syd-Italia. Det er bygget i dorisk stil på 400-tallet og er det best bevarte av alle hellenske templer.

en egeisk folkestamme søkte tilflukt på Italias vest­ kyst og grunnet det mektige etruskiske rike, og dukker også opp i sagnet om Odyssevs’ lange reise, men nå ble begge disse lykkens utvalgte land tett besatt med hellenskekolonier. Italias og Sicilias fruktbare jord ble hellenernes kornkamre og fedriften kastet også meget av seg. Oliven­ treet ser det ut som om hellenerne selv har ført med seg hit, som tidligere til Syd-Frankrike. I hvert fall har man aldri funnet noe spor av dette treet fra førhellensk tid. På Sicilia måtte imidlertid hellenerne dele kystområdene med kartagerne, som tok vestsiden og nordkysten i be­ sittelse, og de måtte også kjempe mangen het dyst med de innfødte siculerne som ble ledet av sine krigerske høvdinger. Men selve Syd-Italia ble nesten fullstendig hellenisert. Særlig populært var kystlandet rundt bukten ved Tarentum, som tidligere hadde fristet fønikerne på grunn av sine purpurmuslinger og sin fiskerikdom. Sauene som fikk gå på beite i disse fruktbare strøkene var kjent for sin fine ull, og en ypperlig pottemakerleire skaffet råmateriale til en blomstrende vaseindustri. Flere av koloniene i «Storgrekenland» ble berømte for sin rikdom og luksus, først og fremst Tarentum, Kroton og det navngjetne Sybaris som i sin tid var rikere enn noen annen hellensk by. Sybarittene ble i den grad beryktet for sin nytelsessyke

DEN ANNEN HELLENSKE KOLONISERINGSTID

29

og bløtaktighet at ordet sybaritt fremdeles brukes for å betegne et menneske som er svekket av vellevnet. Men det er jo ikke så vanskelig å tenke seg hvordan det i det lange løp måtte gå med et samfunn som bare hadde en hær av sybaritter til beskyttelse mot en barsk omverden. Arvefienden var Kroton, hvis innbyggere hverken var bløtaktige eller nytelsessyke, men veltrenede idrettsmenn, som en gang til og med hadde vunnet alle syv ærespriser i de olympiske lekene. Da fiendskapet mellom de to byene til slutt brøt ut i åpen krig, var ut­ gangen derfor temmelig sikker. Det fortelles at selv hestene i Sybaris var så preget av livet der at de begynte å danse da de hørte tonene fra krotonenes krigstrompeter og fløyter under kampen. De var mer fortrolige med paraderitt enn med krigens alvor. Krigen sluttet som man kunne vente, med Sybaris’ undergang, omkring år 510 f. Kr. Seierherrene jevnet byen fullstendig med jorden, ja, det sies at de ledet en elv inn over det stedet hvor en gang det rike Sybaris hadde ligget, for å være sikre på å ha tilintetgjort sin forhatte rival for bestandig. I alle tilfelle forsvant den praktfulle byen totalt inntil arkeo­ loger i 1960-årene begynte å grave fram rester av den i nærheten av landsbyen Sibari. Senere ble den en gang så eventyrlig rike og fruktbare egnen rundt Tarentinerbukten et nesten ode land, usunt og forpestet av malaria, fordi de gamle dreneringskanalene ikke ble holdt ved like. Av det antikke Tarentum, som er blitt etterfulgt av det moderne Taranto, er så å si alle spor forsvunnet. Men i omegnen skal kysten på sine steder være helt rod av antikke potteskår, og i nærheten av byen ligger store hauger av skjell fra purpurmuslingen. Tarantos museum har også en utsøkt samling av greske kunstgjenstander, blant annet et herlig Athenehode og et ikke mindre herlig Afroditehode. De fleste av disse oldsakene kom for dagen da den moderne byen ble anlagt på tomten etter den gamle. Antikkens Kroton er like sporløst forsvunnet som sin rival, men stedet ligger i hvert fall ikke øde, som det gamle Sybaris. Der er vokset opp en ny by, som har fått navnet Crotone. Av byens be­ rømte Heratempel høyt oppe på en bratt klippe ut mot havet, dit hele Magna Graecia en gang valfartet, er det nå bare en eneste søyle igjen. Lite på klippens ytterste rand avtegner den veldige tempelsøylen seg i sin ensomhet mot himmelens og havets dypblå uendelig­ het «som et minnesmerke over all Storgrekenlands forsvunne herlig-

30

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

het» — med disse ord avslutter den fremstående finske kjenner av antikkens verden, Emil Zilliacus sin fine og følsomme skildring av sine pilegrimsferder i Hellas.

Vestover fulgte hellenerne i fønikernes spor like til Guadalquivirs munning vestenfor Herkulesstøttene (Gi­ braltar) og brakte kobber, som var en meget ettertraktet vare, med seg tilbake til hjemlandet. Helt fra Spania i vest til Krim langt borte i øst, strakte den annen hellenske kolonisering seg. Handelsplasser opp­ står snart i nesten alle havner, og overalt høres det greske språk. Selv med Egypt ble det knyttet varige forbindelser, og ved et av Nilens løp vokste det fram en ny by, Naukratis, som bevarte sin stilling som landets største handels­ by like til Aleksandria ble anlagt. Hellenerne er blitt et sjøfarende folk, som bare trives ved havet og på havet. Skogene oppe på fjellene gjenlyder av øksehugg; furu­ trærne faller, flåter bygges, og brede, rikt lastede handels­ fartøyer ligger tungt i sjøen, mens smale, lette krigsskip formelig flyr av sted på bølgene. Deres oppgave er å beskytte handelsflåten — eller å drive sjørøveri. I disse mektige nye koloniseringstiltakene er det ikke bare folk fra selve Hellas som er med, men kanskje vel så meget de gamle joniske koloniene i Lilleasia, særlig Miletos, som alene anla ikke mindre enn nitti nye byer; blant dem var også Naukratis. Med friskt mot trengte milesiske sjømenn inn i Svartehavet, «det ugjestmilde hav», som hellenerne grøssende kalte denne havørkenen uten skjærgård, uten øyer, med truende fjellkjeder i syd, som stupte bratt ned i havet, og med lave, sumpete kyster i nord, hvor tåke og lave skyer gjorde luften tung og rå. Hjemme var landskapet vennlig og smilende; men her var det som om de trådte inn i en annen verden, en verden hvor slettene lå uten beskyttelse mot den bitende nordenvinden og vinterstormene som dekket hele landet med tunge snemasser og frøs vannet til is. Her kunne en ikke året rundt leve sitt liv i sol og fri luft, på torv og åpne plasser, som hjemme i Hellas. Alt her måtte til å begynne

DEN ANNEN HELLENSKE KOLONISERINGSTID

31

med virke nifst og avskrekkende på et folk som i mer enn et halvt tusen år hadde vennet seg til Egeerhavets klare himmel og milde luft og for lengst hadde glemt at tidligere generasjoner en gang hadde følt seg hjemme i kaldere strøk. Men på den annen side kom de snart under vær med at her fantes meget, ja nesten alt de savnet i sitt hjemland. Istedenfor små åkerlapper mellom fjellene åpnet det seg her uendelige vidder med fruktbar jord. Her vaiet kornet på åkre, som var så veldige at ingen hellener noen gang hadde sett deres make. Andre jorder ga rike avlinger av hamp, som de trengte til tauverk; og hva var kveg­ flokkene hjemme mot de myriader av alle slags nyttige dyr som beitet på steppene her og kunne gi uuttømmelige forråd av kjøtt, talg og huder! Andre strøk av landet var dekket av veldige urskoger, hvor det var fullt opp av eik, ask og alm som ga det beste materialet til skipsbygging. Mangelen på gode naturlige havner og en beskyttende skjærgård ble oppveid av at de store elvene var seilbare langt inn i landet, noe som var en helt ny erfaring for hellenerne. Men først og fremst var det kanskje likevel den utrolige fiskerikdommen i havet som gjorde inntrykk på de fremmede oppdagerne. Sannsynligvis var det de veldige tunfiskstimene som om våren søker inn i Bosporus østfra, som i første rekke lokket sjøfolkene til Svartehavet. Det hadde jo sin interesse å forsøke å finne ut hvor all denne havets velsignelse stammet fra; og da hellenerne hadde fått greie på det, anla de fangststasjoner på passende steder. Her ble fangsten tatt hånd om og tørket og ble så senere solgt i de joniske kystbyene, hvor folk flest for en stor del levde av denne fisken. Til havnene ved Svartehavet kom også krigerske stam­ mer fra Kaukasus seilende nedover de brede elvene og hadde med seg krigsfanger som de bød fram til salg. Men de beste slavene var de som kom fra sydkysten. Enda mer lokkende ble ferdene til Svartehavet da hel­ lenerne oppdaget at de innfødte hadde smykker av gull

32

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

og kom under vær med at fjellene lenger inne i landet hadde rike gullførende lag. Slik fikk det havet som hellenerne først hadde kalt «det ugjestmilde» etter hvert ord på seg for å være et meget gavmildt hav, og det varte ikke lenge før byen Miletos og dens datterbyer hadde omgitt det med en hel krans av kolonier, særlig ved elvemunningene, ved Dnjestr, Dnjepr, Bug og Don, og på Krim. Nedover de store russiske elvene ble det ført alle slags produkter inne fra de store slettene, og på Krim hadde hellenerne skaffet seg landområder som bugnet av korn og alle slags haveprodukter. Den motsatte veien ble varer fra Hellas fraktet oppover elvene og langt inn i Russland. Fra Miletos ble det særlig eksportert tøyer og andre tekstilvarer. Men fremfor alt kunne hellenerne skaffe seg god fortjeneste på olje og vin langs Svartehavets kyster. I dette fuktige og kalde landet ble den varmende og stimulerende druesaften hilst velkommen med langt større begeistring enn hjemme i Hellas; og da «barbarene» først hadde fått smak for den, kunne de aldri få nok av den. Ennå i våre dager er Syd-Russland et av de viktigste avsetningssteder for vinen fra de hellenske øyene, og slik var det også for 25 sekler siden. Utallige hellenske leirkrukker fulle av den ettertraktede drikken ble på den tiden fraktet over Svartehavets bølger, og man har funnet joniske leirkar så langt inne i landet som ved Kiev. I Kubanområdet ved Det asovske hav, nord for Kaukasus, vokste det fram en egenartet gresk-persisk blandings­ kultur, som vi har fått kjennskap til gjennom rike gullfunn i ruinbyer og på gamle gravfelter. Den som har hatt anledning til å se de skattene som er samlet i den berømte Kertsjgullsalen i Eremitagen i Leningrad, hvor de dyrebare oldfunnene fra byen Kertsj ved innløpet til Det asovske hav er utstilt, kan gjøre seg en forestilling om rikdommen hos de handelsfyrstene som behersket handelen på Svartehavet og forsynte Athen med halvparten av det korn byen trengte.

Utsnitt av greske vaser. 1, 2, 3 og 4 viser slagscene og jaktscener fra den berømte «Chigi-vasen» fra omkr. 650 f. Kr. 5 viser et attisk vasebilde fra omkr. 550 f. Kr. —- Apollo og Artemis massakrerer barna til dronning Niobe. 6 Vognscene fra en «caeretansk hydria», et joniskitalisk arbeid. 7 og 8 Halsbilde (7) og bukfrise (8) fra Nessos-amforaen fra ca. 600 f. Kr. 7 viser Herakles i kamp med kentauren Nessos; 8 viser Persevs forfulgt av Medusas søstre, gorgonene.

DEN ANNEN HELLENSKE KOLONISERINGSTID

33

Gjennom sine kolonier på sydsiden av Svartehavet kom hellenerne i forbindelse med de eldgamle handels­ veiene som munnet ut der og hadde sine andre endepunkter i Babylonia og det indre Asia. Disse oppsamlings- og eksporthavnene ved Svartehavet bidro i høy grad til å øke velstanden i Hellas. Men Svartehavstraktene kom aldri til å bli regnet med til den hel­ lenske kulturverden. Her maktet ikke den hellenske sivilisasjon å sette nye skudd. De visnet bort i dette stormfulle tåkelandet. De hellenske koloniene her ble med noen ganske få unntagelser, bare isolerte punkter uten nærmere kontakt med den barbariske urbefolkningen. En virkelig hellenisering av landet, slik som i Syd-Italia, Provence og delvis på Sicilia, kunne ikke gjennomføres. Hellenerne følte seg aldri riktig hjemme i dette barske klimaet, og bare bitter nød eller utsikten til stor økonom­ isk vinning kunne drive dem til å forlate sine hjem og slå seg ned i et slikt land. Flere av de hellenske koloniene ved Svartehavet beholdt sin merkantile betydning langt inn i middelalderen, ja til dels enda lenger. Det ene folkeslaget etter det andre oversvømmet disse små samfunnene, men med en forunderlig seighet bevarte den hellenske befolknin­ gen sitt nasjonale særpreg og blandet seg lite med andre folk. Interessante arkeologiske undersokelser har vært foretatt særlig på Beresanj, en øy ved munningen av Dnjepr og Bug, som før i tiden var en del av fastlandet innenfor, hvor man også har funnet oldsaker av samme slag som på Beresanj. Blant potteskårene man har gravet fram, er en mengde fra Naukratis, den blomstrende hellenske havnebyen i Egypt, andre fra Attika og Korinth mens en hel del som utmerker seg ved sine vakre bilder av beitende stein­ bukker, jaktscener og lignende, er av milesisk opprinnelse.

Akkurat som sagnene om Odyssevs’ omtumlede reiser gjemmer minner om oppdagelsen av Sicilia og Syd-Italia, er det hellenernes oppdagelsesferder i Svartehavet som ligger til grunn for sagnet om argonautenes tog, som vi snart skal komme tilbake til. 2. Grimberg III.

34

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Denne veldige utvandringen langs Middelhavets og Svartehavets kyster, som vi her har fulgt, hadde sin årsak i økonomiske forhold, men dens virkninger er ikke bare av rent materiell art. Dens gjennomgripende verdenshistoriske betydning ligger først og fremst i at hellensk kultur på denne måten spredte seg til alle Middelhavslandene. Men kolonisasjonen virket også tilbake på kulturen selv, ved at den i meget hoy grad bidro til å utvide hellenernes egen åndelige horisont. I en by som Miletos, hvis sjøfolk og kjøpmenn fartet om både i Svartehavet og nesten over hele Middelhavet, må etter den tids forhold uvanlig rike kunnskaper om fremmede land og folk ha hopet seg opp og egget til sammenligning og ettertanke. Det er nok ikke noen tilfeldighet at den greske filosofis vugge kom til å stå nettopp her, og at denne byen, «Jonias stolthet», dermed ble alle vitenskapers mor. Grunnen var vel for­ beredt gjennom alt det kunnskapsmateriale fra hele den tids kulturverden, som mileserne hadde samlet, og det var bare et tidsspørsmål når disse sjøfarernes oppdagelseslyst ville vende seg mot andre verdener — mot filosofiske og vitenskapelige problemer. Som Storbritannia i nyere tid, var Hellas først og fremst en kolonimakt, hvis velstand var avhengig av en vekselvirkning mellom moderlandet og koloniene. Fra hellenernes eget synspunkt har dessuten koloni­ seringen vært en utmerket avleder for megen indre uro. Alle som var kommet på kant med samfunnet hjemme, hadde nå muligheter til å skaffe seg en mer tilfredsstillende tilværelse i et fremmed land.

Grunnen til at den annen hellenske koloniseringsperiode tok slutt omkring midten av 500-tallet, var at jonerne da, i og med Kyros’ erobring av det mektige lydiske rike, ble den persiske storkonges undersåtter. Fra da av var det ikke lenger så fristende for frihetselskende hellenere å emi­ grere østover, og omtrent samtidig inntraff lignende for­ andringer i vest. Der var det kartagerne, som i fellesskap med etruskerne hindret hellenernes ekspansjon.

SAGNET OM ARGONAUTENES TOG

35

SAGNET OM ARGONAUTENES TOG

Det var en gang en konge i Boiotia, hvis hustru var av gudeætt. Hun hadde to barn, en gutt som het Friksos og en pike som het Helle. Men da kongen senere også giftet seg med en jordisk kvinne, reiste hans første hustru hjemmefra i stor vrede. Med den nye dronningen fikk kongen også to barn, og dem foretrakk moren på alle måter for stebarna. Ja, hun tenkte ut den ene planen etter den andre for å få Friksos og Helle av veien. Men da forbarmet deres virkelige mor seg over de to små og sendte dem en gyllen bukk med vinger, som tok dem begge på ryggen og fløy bort med dem. Da de kom over det første av de to sundene som skiller mellom Europa og Asia, ble Helle svimmel og styrtet ned og druknet. Etter henne ble dette sundet siden kalt Hellesponten, dvs. Helles hav. Men Friksos kom i god behold fram til landet Kolchis ved Svartehavet. Her ble han godt mottatt av kong Aietes, solguden Helios’ sønn. Friksos ofret nå bukken til Zevs og hengte opp det gylne saueskinnet i en hellig lund, hvor det ble voktet av en fryktelig drage. Oppe i Thessalia bodde det imidlertid en kongssønn som het Jason. Hans far var blitt styrtet fra tronen av sin maktlystne stebror Pelias alt før Jason var født. Men gutten vokste opp til en kjekk og uforferdet ung mann, og da han hadde fylt tyve år, trådte han fram for sin farbror og gjorde krav på tronen. Pelias, som var både lur og snarrådig, fant da på å stille ham en betingelse som han visste var umulig å oppfylle: hvis Jason hentet det gylne skinnet fra Kolchis, skulle onkelen avstå riket til ham. Det gikk Jason med på uten å nøle. Han oppfordret de ypperste helter og heroer i hele Hellas til å følge med på eventyrferden, og de kom, både Thesevs og Herakles, sangeren Orfevs og mange, mange andre. Da de var samlet i Jasons hjembygd, lå alt et stort skip ferdig til å føre dem over havet. Det var det første store skipet som var blitt bygget av hellenere. Men så hadde også

36

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGEK I HELLAS

Helle er styrtet ned fra den gylne bukken, som skulle bringe henne og Friksos til Kolchis. Hun druknet og havet — Dardanellene — ble etter henne kalt Hellesponten. Veggmaleri i Pompeii.

Jasons beskytterinne, gudinnen Athene, hjulpet til. Argo het skipet, og argonautene ble de som var med på ferden kalt. En eventyrlig reise ble det, og full av farer. Skjønne kvinner ville lokke dem til å glemme sitt ærend, kjemper forsøkte å stenge leden for dem med store klippeblokker og ville slåss, andre ville måle krefter med dem. Da de kom til Thrakia, ventet det dem opplevelser av et annet slag. Der bodde en gammel konge som het Finevs, som

SAGNET OM ARGONAUTENES TOG

37

Apollo hadde gitt evnen til å se inn i fremtiden. Men fordi han hadde benyttet sin spådomsgave til å røpe alt for mange av Zevs’ hemmeligheter for menneskene, hadde gudene straffet ham. Hver gang han skulle sette seg til å spise, kom det flyvende to avskylige rovfugler med kvinneansikter, harpyer; og all den maten de ikke hakket i seg, skitnet de til så den ble uspiselig. Den stakkars gamle mannen var da også bare skinn og ben. Men to behjertede menn blant argonautene befridde ham fra plageåndene hans. Til takk brukte Finevs sin spådomsevne og lærte dem hvordan de skulle unngå de største farene på sin vei. De måtte nemlig fram mellom to bevegelige klipper, som på visse tider slo sammen med et brak og knuste alle sjøfarende. Den gamle ga argo­ nautene det rådet at de skulle slippe løs en due innen de selv forsøkte å komme seg gjennom. Ble den knust mel­ lom klippene, burde de ikke dra videre, men kom den vel gjennom, kunne de våge forsøket. De burde da ro av alle krefter, så skulle de nok med gudenes hjelp greie segDa Jason og hans menn kom fram til den farlige pas­ sasjen, gjorde de som Finevs hadde sagt, og se: duen kom uskadd gjennom; bare den aller ytterste spissen av halefjærene ble klippet av! Da klippene begynte å gli fra hverandre igjen, styrte derfor argonautene med friskt mot inn i det farlige sundet, og med Athenes hjelp gikk det bra. Bare det ytterste av akterstavnen ble knust mellom klippene, og siden da har de ikke kunnet røre seg lenger. Det var nemlig bestemt av skjebnen at så snart et skip hadde greidd å komme vel gjennom sundet, skulle klippene aldri mer slå sammen. Endelig kom Jason og hans følge fram til Kolchis og trådte inn i det praktfulle palasset som Hefaistos en gang hadde bygget til kong Aietes. Inne i slottsgården var det fire springvann. Ut av det ene strømmet det melk, av det andre vin, av det tredje olje og av det fjerde vann, som var varmt om vinteren og iskaldt om sommeren. Da argonautene hadde fremført sitt ærend for kong Aietes,

38

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Jason med det gylne skinn. Denne statuen fullførte den danskislandske billedhug­ geren Bertel Thorvaldsen i 1803. Det var hans første større ar­ beide, og det skaftet ham straks verdensbe­ rømmelse.

ble han imidlertid slett ikke blid og planla å kvitte seg med de fremmede ved hjelp av en list. «På en betingelse skal jeg gi deg det gylne skinnet,» sa han til Jason. «Hør nå onodt etter. Ute på det jordet som er viet til krigsguden, går to ildsprutende okser med kobberklauver på beite. Med dem for plogen skal du pløye opp en åker og etterpå skal du så dragetenner i furene. Av dragesæden vokser det så opp bevæpnede krigere, og dem må du slåss med.» Den prøven ville ikke engang Jason ha kunnet greie om han ikke hadde fått hjelp. Men nå sørget gudene for å tenne en brennende kjærlighet til den modige unge mannen i hjertet til Aietes’ egen datter Medea. Hun var trollkyndig og ga sin elskede en undergjørende salve som gjorde ham usårlig og ga ham kraft til å tøyle de ville oksene, og dessuten ga hun ham et godt råd: «Når du ser at krigerne begynner å vokse opp av dragesæden, skal

SAGNET OM ARGONAUTENES TOG

39

du kaste en stor steinblokk inn blant dem! Da kommer de til å mistenke hverandre for å ha kastet den og slå hverandre i hjel i sitt raseri.» Jason gikk altså vel forberedt av sted for å hente de farlige oksene. De kom farende ut av den hulen hvor de holdt til og satte rett mot ham, mens de snøftet og prustet så flammene sto ut av neseborene på dem. Men Jason tok bare et godt tak i hornene på dem og kastet begge to i bakken. En av hans venner rakte ham et åk som han la på dem, så spente han dem for plogen, og nå gikk både pløying og såing med rasende fart. Da nå marken etter hvert begynte å bli full av ville krigere som vokste opp av dragesæden, fulgte Jason Medeas råd, og da dagen var slutt, lå alle krigerne døde på bakken. Men kong Aietes ble mørk til sinns og så så dyster og truende ut, at Medea forsto at frivillig kom han nok ikke til å gi fra seg det gylne skinnet. Hun bestemte seg da for at hun selv ville hjelpe sin elskede med å hente det. Da det ble mørkt, fulgte hun ham bort til den forferdelige dragen som voktet skatten og dryppet en søvndyssende væske i øynene på den, så Jason kunne komme forbi og hente det gylne skinnet fra eiketreet det hang i. Selv om det var bek mørkt, var det ikke vanskelig å finne det, for det spredte et klart lys vidt omkring. Så snart Jason var tilbake på skipet med sitt bytte, seilte argonautene hjem for å unngå Aietes’ hevn. Medea fulgte med sin elskede Jason, og etter mange farer og eventyr nådde de endelig hjem til hans land. Pelias’ forbauselse og forferdelse da Jason overrakte ham det gylne skinnet lar seg ikke beskrive. Han hadde vært så sikker på at Jason aldri ville komme levende fra sin ferd til Kolchis at han hadde tatt livet av hans gamle foreldre mens han var borte. Og nå vegret han seg for å holde sitt løfte til kongssønnen. Men da sørget troll­ kvinnen Medea for å få brakt den onde kongen av dage. Det skjedde imidlertid på en så umenneskelig og grusom mate at folket fikk avsky både for Medea og Jason og fordrev dem fra Boiotia.

40

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

De flyktet da til Korinth, hvor de fikk slå seg ned. Men da det var gått noen år, ble Jason forelsket i kongens datter, som het Krensa. Medea ble grepet av et forferdelig hat til dem begge. Hun greier imidlertid å beherske seg i den grad at både Jason og Krensa tror at hun har tilgitt dem. Som bevis på sin tilgivelse sender Medea sin rivalinne en bryllupsgave, et praktfullt slør og en gullkrans. Bruden er full av takknemlighet over gaven; men ikke før har hun tatt dem på, så slår det flammer ut av kransen og snart står også det forheksede sløret i lys lue. Hennes far styrter til for å slukke, men må dele sin datters skjebne, og da Jason kommer til, finner han Kreusa og hennes far som forkullede lik. Men ennå har ikke Medea fått tilstrekkelig hevn. I mellomtiden har hun begått en enda forferdeligere ugjer­ ning: av hat til sin utro mann har hun myrdet sine små barn, enda hun elsker dem av hele sitt morshjerte. Da Jason styrter hjem for å la henne unngjelde for mordet på Kreusa og hennes far, blir han møtt av det forferdelige synet av sine små uskyldige barn som ligger badet i blod. Og med isnende hån lar Medea ham vite hva det har kostet ham å svikte den kvinnen som hadde hjulpet ham gjennom så mange farer og ofret alt for hans skyld. Selv kan hun ikke rammes av Jasons hevn, for hun har alt steget opp i en vogn som blir trukket av to drager, og på den forsvinner hun rett for øynene på ham.

ET

SPLITTET, MEN

POLITISK VÅKENT FOLK

Ved første øyekast gir Hellas inntrykk av å danne en fast geografisk enhet, men ser man nærmere etter, opp­ dager man snart at hele halvøya fra naturens hånd er oppdelt i en mengde daler og sletter som er skilt fra hverandre av fjellkjeder og dype fjorder og omgitt av et utall av større og mindre øyer. I slike land (se f. eks. på Norge og Skottland) danner det seg gjerne mange små­ samfunn som er gjennomsyret av lokalpatriotisme og hai

ET SPLITTET, MEN POLITISK VAKENT FOLK

41

lett for å se skjevt til folkene i nabodalen eller på naboøya. For et folk, hvis fedreland kanskje mangen gang bare var en dal mellom høye fjell, en vik med en smal kystremse omkring eller en øy ute i havet, måtte stats- og hjemstedsfølelse smelte sammen til ett. For et slikt folk var ikke staten en abstraksjon som bare kunne fattes fullt ut ved hjelp av et kart, som den er for oss moderne mennesker, men en levende og konkret virkelighet. Fra toppen av Hymettos kunne ateneren med ett eneste blikk favne hele det atenske rike like til grensefjellene ute i synsranden. Når en hellener kjempet for staten, sloss han ikke for å redde eller erobre et bestemt landskap for land og rike — ikke som f. eks. tyskere og franskmenn i vår tid har kjempet om eiendomsretten til Elsass — han kjempet alltid for sitt eget hjem. For ham var hjembygd og fedreland en og samme ting. — Politisk sett besto en gresk stat som regel bare av en by og dens nærmeste omegn. Byen var sentrum for alt politisk liv, det var der statens affærer ble avgjort. De som ikke bodde i byen eller ikke kunne komme dit og gjøre seg gjeldende i de­ battene eller avgi sin stemme, fikk altså ikke være med. Det ville føre altfor langt å regne opp alle de små­ stedene på fastlandet og øyene som på den tiden sydet av politisk liv. I de fleste landskaper var det flere selv­ stendige bysamfunn. På Kreta regnet man minst femti stykker, på Lesbos seks. Selv på ganske små øyer kunne en finne flere «stater», men i alminnelighet dannet hver enkelt øy en politisk enhet. I Arkadia fantes over tyve uavhengige «stater», som riktignok hadde sluttet seg sam­ men i et forbund; det samme hadde byene i Boiotia og andre landskaper gjort. Men det var bare i Attika og Lakonia at det lyktes for en enkelt by å legge hele lands­ delen under seg. Desto mektigere ble da naturligvis de to byene Athen og Sparta som var midtpunktene for hele det politiske liv i disse statene. At Athen var hele Attikas eksport- og importhavn, var nok også en vesentlig årsak til den ledende stilling byen kom til å innta.

42

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

I byene ble det politisert og diskutert over en lav sko og med en sydlandsk iver som man bare kan gjøre seg en forestilling om når man kjenner litt til moderne helleneres umettelige trang til politiske diskusjoner og kannestøperier. — Det politiske liv i Hellas utfoldet seg først og fremst på gater og plasser under åpen himmel. Takket være det milde, solfylte klimaet er sydlendingen friluftsmenneske i en ganske annen utstrekning enn nordboeren, som blir jaget innendørs av ruskevær og kulde og derfor også lett blir mer innadvendt, mer av en einstøing, enn sydlendingen, som til stadighet slipes mot sine medmennesker. I motsetning til den harmoni og storhet som ellers preger alt hva hellenerne ydet på det kulturelle område, ble deres politiske liv skjemmet av noe uendelig småskårent og mistenksomt, unntagen i de store verdenshistoriske øyeblikk, når en truende fare utenfra sveiset dem sammen til felles kamp for sin frihet. Ingen av de gamle greske diktere har noensinne sunget om Hellas. Hellenerne hadde aldri noe felles symbol, slik som statuen av Roma som romerne stilte opp i sine templer, eller tyskernes Germania, eller nordamerikanernes frihetsstatue. Men på den annen side er det likevel i disse hellenske miniatyrstatene vi for første gang i historien støter på de to foreteelser, som for oss står som noe av det ypperste i menneskehetens utvikling, nemlig individets frihet og borgerånden. I et land, som fra naturens hånd er så oppstykket som Hellas, kunne det ikke skapes storriker under despotiske fyrster. Men derfor ble heller ikke hellenerne undertrykt av samfunnet. I alle de små, selvstyrte statene som oppsto her, kunne de enkelte borgerne uhemmet arbeide på sin utvikling i kamp mot andre viljer og oppnå å gjøre seg gjeldende. Den sterke frihetstrang og individualisme, som ser ut til å ha ligget de indoeuropéiske folk i blodet, var særlig sterkt utviklet hos hellenerne. I virkeligheten er det de som har oppdaget mennesket — som renessansen senere har fått æren av å ha gjenoppdaget — og banet veien for individualismen. Den samme kappelysten som

ET SPLITTET, MEN POLITISK VAKENT FOLK

43

De frie borgere i Hellas beskjeftiget seg meget med filosofi, sam­ funnsspørsmål og kunst, og byens teatre var et naturlig samlings­ sted for dem. Her ser vi et utsnitt av Dionysosteatret i Athen.

44

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

preget de olympiske lekene, gjorde seg også gjeldende i det offentlige liv. Det var en stadig kamp om makten og æren, en kamp som ofte førte til usunne overdrivelser, men som også virket ansporende på den enkelte og utviklet personligheten. Men hvordan kunne hellenerne ha tid til å befatte seg så meget med politikk og gå så intenst opp i den som de gjorde? Det kom ganske enkelt av at alt grovarbeid i alminnelighet ble utført av slaver og livegne. I disse statene med sin — etter tidens begreper — sterkt demo­ kratiske styreform, dannet nemlig de frie borgere en utpreget overklasse, som alltid hadde tid til å dyrke og utvikle sine anlegg gjennom studier og samtaler, til å sysle med filosofi og samfunnsspørsmål eller gå i teatrene og de store badeanstaltene eller på idrettsplassene og utveksle tanker og meninger med andre mennesker. Et høyere intellektuelt liv og en intens virksomhet på det politiske område forutsatte her som overalt ellers, at andre sam­ funnsklasser måtte utføre «de tjenende brødres» arbeid. Den rett til å ta del i statens styre og stell som var en selvfølge for alle frie hellenere, bidro også til å trekke et avgjørende skille mellom dem og Østens folk. I Orienten hadde det til alle tider vært ansett som en selvsagt ting at en eneveldig konge skulle avgjøre alt. Ingen hadde der noensinne kommet på den tanken at folket burde ha noe å si i spørsmålet om hvordan det selv skulle styres. I Orientens store enevoldsstater fantes det ingen folkeeller riksforsamlinger. Bare i små samfunn var en folkelig styreform mulig, for bare der kunne alle frie menn sam­ les for å avgjøre viktige spørsmål. Hvorvidt man kan tale om et folkelig selvstyre i de mindre samfunnene som gikk forut for de store egyptiske, assyrisk-babylonske og persiske rikene, vet vi for lite om til å kunne bedømme. Men det vi vet er at i historisk tid er begrepet fri borger, som da var helt ukjent i Østen, skapt av hellenerne. Ved det har de føyd noe helt nytt til det som Orientens folk har utrettet for menneskeheten og gjort en avgjørende innsats for hele dens utvikling. Den gode borger er den

ET SPLITTET, MEN POLITISK VAKENT FOLK

45

mann som ikke bare utdanner seg for sin egen skyld, men for å kunne være til gagn for sine landsmenn og for fedre­ landet. Hellenerne er det første politisk våkne folk vi møter i verdenshistorien. Deres samfunnsånd og utadvendte aktivitetstrang er en motpol til inderens innadvendte sjelsliv og hans arbeid på å fullkommengjøre sitt eget jeg, mens slike ytre ting som forfatningsspørsmål og regjeringsformer er ham temmelig likegyldige. Et annet oppløftende trekk midt i all splittelsen innen de hellenske folk, var at de tross alt følte seg som ett folk kulturelt sett. Først og fremst talte de samme språk. Riktignok var det oppdelt i dialekter — den bløte joniske, den hårdere doriske, den aioliske og mange blandingsdialekter, men forskjellen mellom dem var ikke større enn at alle hellenere forsto hverandre. Og som de hadde ett språk, hadde de også en religion, den som Homer og Hesiod hadde gitt dem; og i Delfi hadde de et religiøst samlingspunkt. Men også Zevs’ hellige lund i Olympia var i århundrer et sted som fikk hellenerne til å føle seg som ett folk. Der trådte alle lokale interesser tilbake og all politisk spenning oppløste seg i en stor, altbeherskende feststemning. Likevel var det kanskje Homers sanger som mer enn noe annet bidro til å skape en følelse av samhørighet og åndelig slektskap mellom hellenerne. Iliaden og Odysseen var selve grunnvollen i de unges utdannelse, for spartanere som for atenere, for korintiere som for milesere, og ved de store panhellenske festene ble de resitert for hele den mektige, brokete forsamlingen. FRA KONGEDØMME TIL ARISTOKRATISK REPUBLIKK

Det patriarkalske kongedømmet på Homers tid var noe helt annet enn det eneveldige kongedømmet som var karakteristisk for Mykenetiden. I de eldste hellenske små-

46

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Gjennom den «korridoren» som vi her ser rester av, strømmet hel­ lenerne i store skarer fra helligdommen i Olympia til Stadion. Her følte de seg virkelig som ett folk og all politisk spenning oppløste seg i en stor altbeherskende feststemning.

statene var kongen nærmest bare «primus inter pares» den første blant likemenn, og det var da også disse hans likemenn og jevnbyrdige som dannet kongens råd, «de eldste» som de kaltes; ja, ikke sjelden ble disse mektige menn selv kalt «konger». Det var derfor ikke noe stoit skritt som ble tatt da kongedømmet måtte vike for adelsveldet. Det var ikke nødvendig med noen revolusjon for å fullbyrde denne forandringen — kongedømmet forsvant etter hvert nesten av seg selv og ble absorbert av adelen

FRA KONGEDØMME TIL ARISTOKRATISK REPUBLIKK

47

i rådet. Kongens politiske maktområde ble stadig mindre og til sist hadde han bare yppersteprestverdigheten i be­ hold. La oss følge hele denne utviklingsprosessen slik vi f. eks. kjenner den fra Athen. Opprinnelig innehadde kongen der sin verdighet på livstid. Senere ble kongeverdigheten tiårig og til sist bare ettårig og ble samtidig begrenset til hovedsakelig å omfatte ledelsen av religiøse fester og prosesjoner, mens den politiske makt ble overlatt til en embedsmann med titelen arkont. Det var i virkelig­ heten han som ble kongedømmets arvtager, men han hadde åtte andre arkonter ved siden av seg. Selv Sparta, som med tiden ble Athens motpol på nesten alle områder, gjennomgikk omtrent den samme utvik­ lingen, selv om kongedømmet der ble bevart i navnet. I virkeligheten ble nemlig også Sparta etterhånden en aristokratisk republikk, en statsform som var naturlig i et land med en mektig jordeiende overklasse; og i Lakonia, som alltid vedble å være et jordbruksland, kom heller aldri utviklingen til å nå lenger.. I Attika og andre mektige sjøstater derimot kom med tiden den dag da også adelsveldet hadde overlevd seno selv, Det fantes imidlertid også stater, hvor kongedømmet sto ved makt langt utover i tiden, som i Epeiros og i Makedonia, hvis konger en gang skulle komme til å spille hovedrollen i Hellas’ historie. Disse statene ble imidlertid ikke regnet med til det egentlige Hellas.

SPARTA, STATEN MED DEN UROKKELIGE SAMFUNNSORDNING

En typisk aristokratisk krigerstat

Langt oppe i den fruktbare dalen som elven Evrotas strømmer gjennom, ligger Sparta. Allerede Homer synger om Evrotasdalens vidunderlige fruktbarhet og taler om dens vidstrakte kløvermarker og bølgende, tette åkre, og selv i våre dager er befolkningen her kanskje den mest velstående i hele Hellas.

48

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

I oldtiden var Sparta den sterkeste av alle hellenske stater, ikke på grunn av befestninger — for det fantes ikke — men på grunn av borgernes tapperhet og enighet. Spurte man en spartaner hvorfor hans by ikke hadde murer som andre byer, svarte han stolt: «Borgernes kropper er våre beskyttelsesmurer.» I virkeligheten be­ høvde Sparta ingen befestninger fordi ville, utilgjengelige fjell på begge sider av dalen var beskyttelsesmurer nok. Det gamle Sparta var ikke en enkelt by, men besto egentlig av en gruppe landsbyer, som i det eldste Hellas. Naturens gavmildhet kunne lett ha gjort spartanerne til et bløtaktig folk, hvis den ikke hadde hatt noen mot­ vekt. Men den hadde to. Den ene var Taygetos, som dominerer hele Lakonia med sin majestetiske og dystre fjellrekke. Det er dette fjellet med sin langstrakte, som oftest snedekkede kam, som gir hele landskapet et preg av alvor. Når solen synker bak den høye fjellveggen, som står der som en naken, isblå mur og stenger for synet, og den tunge slagskyggen kryper bortover sletten, får det hele noe heroisk over seg, et pust fra sagaalderens heltetid. «Solnedgangen her har noe av solformørkelse over seg,» sier Zilliacus, «noe skremmende, katastrofalt.» Den andre motvekten mot bløtaktighetens farer var spartanernes jernharde lover. Uten dem ville ikke ordet spartaner ha hatt den malmtunge klang av mannsmot og samfunnsånd som for alle tider har gitt dette folket en hedersplass i historiens minnehall. Etter sagnet var den spartanske samfunnsordningen den vise Lykurgos’ verk. Men historieforskningen vet like lite om ham som om Homer. Da dorerne tok Lakonia i besittelse, ble den opprinnelige akaiiske befolkning gjort til livegne. Fra dem stammet sannsynligvis den slavelignende samfunnsklassen som kaltes hel ot er. Etter hvert ser det ut som om det oppsto tvister og kom til krig mellom de doriske statene som ble grunnet her. Enden ble at Sparta beseiret de andre og underla seg hele Lakonia. Spartanerne selv, eller spartiatene, som de kalte seg som samfunnsklasse, tiltok seg

SPARTA

19

Sparta i dag. I bakgrunnen Taygetos, fjellkjeden som dannet en naturlig beskyttelsesmur for Sparta i historisk tid. I disse fjellene satte også de gamle spartanerne ut nyfødte guttebarn som ikke var kraftige og velskapte nok.

da all politisk makt i staten. De lot sine beseirede stamme­ frender beholde sin frihet og en del av sin jord; men de fikk ingen borgerrettigheter, til tross for at spartiatene utskrev dem til krigstjeneste og forlangte skatt til krigskassen av dem. Slik mener man at den samfunnsklassen som kaltes perioiker — omkringboende — har opp­ stått. Navnet kommer av at de bodde ute på lands­ bygden og i landsbyene omkring den delen av landet som spartiatene beholdt for seg selv, nemlig Sparta og den fruktbare Evrotasdalen. Hele området ble stykket ut i 9000 like store deler — så mange spartiater var det nemlig på den tiden. Disse jordeiendommene måtte ikke deles, men gikk i arv til sønnene under ett, hvis det var flere av dem. Denne oppdelingen av jorden ble tilskrevet

50

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Lykurgos. Den hellenske historieskriveren Plutark sier at han ville fordele jorden slik at «rikdom og fattigdom med alle sine onder ble helt utryddet. Det skulle ikke finnes annen ulikhet mellom spartiatene enn den ære som er dydens lønn og den vanære som rammer den som viser dårlig borgerånd.» I virkeligheten var imidlertid en slik jordfordeling ikke noe som var spesielt eiendommelig for Sparta, men hadde vært vanlig skikk og bruk hos alle hellenske folk når de underla seg et nytt land. Forskjellen var bare at man i Sparta ved lovbud forsøkte å bevare denne økonomiske og sosiale likestillingen som ga spartiatenes borgerhær en så enestående homogenitet og styrke. En spartiat hadde selv ingen befatning med gårds­ driften. Arbeidet for hans egen og familiens underhold var lagt på andre, på helotene. Helotene er ofte blitt kalt slaver, men de var ikke slaver i vanlig forstand. Alle heloter hadde riktignok en herre, men han eide dem ikke, han kunne ikke selge dem, ikke jage dem vekk, ikke drepe eller mishandle dem, og han kunne heller ikke gi dem fri. Helotene tilhørte hele samfunnet. De var statens livegne, som ble stilt til de enkelte spartiaters rådighet for å dyrke jorden. Heloten var ikke bundet til noen bestemt eier, men til selve jorden. Den kunne han ikke rive seg løs fra, men han kunne heller ikke drives bort fra den. Alt i alt var hans stilling betydelig bedre enn en slaves. På den jordlappen som han var satt til å dyrke, fikk han ha sitt eget hus og sin egen familie, men måtte levere en bestemt mengde korn, vin og olje om året til jordeieren. Men det finnes også opprørende skildringer om hvor grusomt spartiatene behandlet helotene, og at spartiatene var hårde og grusomme herrer, hersker det ingen tvil om — de var jo også hårde mot seg selv. Men på den annen side må man ikke glemme at staten hadde en rent egoistisk interesse av at helotene ikke ble mishandlet. Staten trengte dem til å dyrke jorden i fredstid, og i krig måtte de bære de tunge våpnene og provianten for spartiatene og delvis også gjøre tjeneste som lett infan-

SPARTA

51

teri. I slaget ved Plataiai ble hver spartfat fulgt av syv heloter. Like lite som spartiatene nedlot seg til å arbeide med jorden, befattet de seg med håndverk eller forretninger. Lovene forbød dem å delta i ervervslivet på noen som helst måte, fordi de helt og holdent skulle ofre seg for krigstjeneste og politiske verv. Det var perioikene som tok seg av alt yrkesarbeid og alt som hadde med handel og omsetning å gjøre. Handelsvirksomheten innskrenket seg imidlertid nesten utelukkende til selve landskapet Lakonia, og besto i så overveiende grad av ren byttehandel at man så å si ikke hadde behov for noe myntsystem. De pengene som ble brukt, var jernmynter, som ikke var gangbare utenfor Lakonias grenser, og som var så tunge at man måtte ha en hel lastevogn for å frakte med seg en sum på et par hundre kroner i slik mynt. Senere tiders moralister har prist Lykurgos for dette og ment at han på denne måten forsøkte å hindre at store rikdommer hopet seg opp på enkelte hender, for da ville likestillingen mellom spartiatene forsvinne og overflod og vellevnet ha lett for å snike seg inn, til ubotelig skade for spartanernes kampdyktighet. Et gammelt spartansk ord­ tak sa: «Sparta kan bare falle for pengegriskhet.» I virkeligheten var imidlertid dette tungvinte og mangel­ fulle pengevesenet en naturlig konsekvens av at landets økonomiske liv nesten utelukkende var basert på selvforsørging og var isolert fra den øvrige verden. Men det fantes også hos spartanerne en inngrodd mistenksomhet mot de lettvinte gull- og sølvmyntene. Ikke helt uten grunn anså de nemlig pengehusholdningen som selve roten og opphavet til de stadige omveltningene i andre stater.

Alle lover og offentlige tiltak i Sparta hadde til formål å skape et folk av dyktige krigere. Her var ikke staten til for borgernes skyld, men borgerne for statens. Helt fra fødselen av var det staten som bestemte over spartiatens liv. Alle nyfødte gutter ble bedømt av et utvalg av embedsmenn, som avgjorde om de var tilstrekkelig

52

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Idrettsanlegg i Sparta. Forsøk på rekonstruksjon. I midten løpe­ banen. I oldtiden hadde ikke løpebanene avrundede svinger, de to langsidene — hver på ca. 190 meter (et stadion) — var skilt med en lav skranke (spina — ryggrad). Løperne måtte bråsnu rundt enden av skranken når distansen var mer enn 1 stadion.

kraftige og velskapte til at det lønte seg å la dem få vokse opp. Var de ikke det, ble de satt ut i en kløft i Taygetosfjellet. «De var av den oppfatning,» sier en av de gamle historieskrivere, «at det var meningsløst å foreta et om­ hyggelig utvalg når det gjaldt hunde- og hesteoppdrett, men la barn av idioter eller av foreldre som var svekket av alder eller sykdom få leve. Og de syntes det var meget bedre både for barnet og for staten at det fikk dø enn at det fikk leve, hvis det ikke var friskt og livskraftig.» Når en gutt fylte syv år, ble han tatt fra foreldrene for at han ikke skulle bli bortskjemt, og nå overtok staten selv hele oppdragelsen. Guttene ble inndelt i avdelinger som sto under kommando av særlig dyktige unge menn. Hver dag ble de trenet i bryting, svømming og kappløp foruten i spydkast og andre krigerske idretter. Når guttene lekte, pleide de voksne å hisse dem opp til å slåss, og de

SPARTA

53

måtte øve seg opp til å tåle smerter, sult og kulde uten å klage. For å herde tøttene måtte de gå barbent, hele året måtte de bade og svømme i Evrotas, og de var ikke varmere kledd om vinteren enn om sommeren. En gang om året ble de offentlig pisket til blods ved alteret for gudinnen Artemis, og det hendte mer enn en gang at en ung spartaner døde under piskeslagene uten at det kom en lyd over leppene hans. Maten, som guttene fikk, var enkel og knapp; men de hadde lov til å skaffe seg litt ekstraforpleining ved å stjele, hvis de bare ikke ble knepet. For da vanket det pryl — ikke fordi de hadde stjålet, men fordi de hadde vært klossete. Hensikten med en så til­ synelatende urimelig oppdragelse var at guttene skulle lære seg til å bli lure og kunne klare seg i en snever vending, egenskaper som kunne komme til nytte når de ble voksne og skulle dra i krig. Betegnende for resultatet av denne oppdragelsen er historien om den spartanske gutten som hadde stjålet en reveunge. Da han så noen komme, gjemte han tyvegodset under kappen sin. Reven begynte å rive opp maven på gutten, men ikke med en mine ropet han hva som foregikk under kappen. Først da han falt død om, ble det oppdaget at han hadde stjålet. De unge måtte vise absolutt lydighet mot sine foresatte og andre voksne og behandle de gamle med ærbødighet — bortsett fra ungkarene. Gamle ungkarer ble nemlig sett på med dyp forakt i Sparta. En dag om året midt på vinteren, måtte de gå halvnakne omkring på torvet og synge en spottevise om seg selv, og ved en av de religiøse festene jaget kvinnene dem rundt alteret med kjepper. De unge spartiatenes åndelige utdannelse besto hoved­ sakelig i at de måtte lære seg til å gi korte og fyndige svar. Den dag i dag kaller vi den slags svar lakoniske. Det finnes flere verdensberømte eksempler på slike lakoniske svar. Da en atener en gang forsøkte å gjøre narr av spartanerne fordi de hadde så korte sverd, fikk han til svar: «Men vi når i hvert fall våre fiender med dem.» En annen atener, en yrkespolitiker og folketaler, kalte spartanerne uvitende. Da repliserte en spartaner øye­

54

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

blikkelig: «Ganske riktig. Vi er de eneste hellenere som ikke har lært noe ondt av dere.» En utekkelig og innbilsk fyr som stadig plaget en spartansk konge med spørsmål og blant annet spurte ham hvem som var den ypperste blant spartanerne, fikk seg en smekk da kongen svarte: «Den som ligner deg minst.» Filip av Makedonia, som ville legge hele Hellas under seg, sa en gang i en overlegen tone til Spartas sendebud: «Hvis jeg kommer til Sparta, skal jeg ikke la det bli sten tilbake på sten der.» Det lakoniske svaret lød: «Ja, hvis ...» —- Spurte man en spartaner, «Hvorfor har de gamle mennene i Sparta så langt skjegg?» så fikk man til svar: «For at de selv skal se sine grå hår og ikke gjøre noe som ikke er dem verdig.» Et lakonisk ordtak lød: «Den stat er best hvor det prates minst.» I andre hellenske stater var det skikk og bruk at hærføreren før slaget oppildnet sine krigere med en opp­ muntrende tale, og det forekom nok iblant i Spartas hær også, men noen regel var det slett ikke. «Spartiatene visste at lang øvelse i krigerhåndverket er et bedre vern enn vakre taler i det avgjørende øyeblikk,» sier Thukydides. Det ble regnet som en selvfølgelig ting at soldatene skulle være tapre. Hvorfor skulle det da være nødvendig å for­ mane dem til å være det? Dette visste også alle hel­ lenere, og det hendte undertiden at bare synet av lakedaimonernes tette rekker satte slik skrekk i mindre krigsvante motstandere at de vek tilbake uten engang å våge seg til å krysse en lanse med fienden og i full panikk trampet hverandre ned uten tanke for noe annet enn å komme seg unna. Når de fylte tyve år, ble de spartanske guttene regnet som våpenføre. Nå begynte deres militære utdannelse, og først når de var seksti opphørte deres verneplikt. Akkurat som guttene ble oppdradd i grupper, bodde også de voksne mennene sammen i teltlag på femten mann. Selv gifte menn tilhørte etter spartansk oppfatning ikke sin egen familie, men først og fremst fedrelandet. Selv de bodde sammen med sitt teltlag og spiste i fellesskap alle mål­ tidene, som var kjent for sin enkelhet. Særlig berømt var

SPARTA

55

den såkalte sorte suppen, som var kokt på flesk og blandet med blod, eddik og salt. Spartiatenes livsførsel hadde i det hele bare ett mål — krigsberedskap, og byen var som en militærleir. Selv deres fornøyelser var krigerske. Den eneste adspredelse som egentlig var tillatt, var jakt. Villsvinjakten i skogene ved Taygetos — som nå for lenge siden er forsvunnet — og jaktturer oppe i de bratte fjellene var en ypperlig forskole for våpenleken på slagmarken. Den strenge spartanske oppdragelsen skapte da også de ypperste fot­ soldater Hellas kunne oppvise, og dessuten den eneste stabile statsform i dette urolige landet.

Akillevs dreper amasonedronningen Penthesileia. Sagnet forteller at i samme øyeblikk som Akillevs støtte spydet i dronningens hals, møttes deres blikk, og de ble grepet av kjærlighet til hverandre, men da var det altså for sent. Etter et vasemaleri av Exekias.

56

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER J HELLAS

Når krigstrompetene gjallet, dro spartanernes hær av tungt bevæpnede menn, de såkalte hop liter, i felten i sluttet orden til takten fra fløytetoner. Hopliten var bevæpnet med lanse og tungt slagsverd. Han hadde hjelm, harnisk og benskinner og et veldig skjold av bronse. Stridsformasjonen var falanksen, en tett fylking, 8—12 rekker dyp, hvis styrke lå i det ubrytelige samholdet i rekkene. På den annen side savnet falanksen smidighet og lettbevegelighet under angrep, men det fantes til gjengjeld hos de lett bevæpnede troppene, som besto av perioiker, heloter og leiesoldater, og disse gjorde utfall mot fiendens flanker. De bar ikke andre våpen enn sverd og et lett skjold. Krigstjeneste til hest ble ikke vanlig blant spartanerne før under peloponneserkrigene på 400tallet f. Kr., og den ble overlatt til de svakeste og minst modige blant dem, I de avgjørende øyeblikk, når det gjaldt hellenernes være eller ikke være som fritt folk, var det Spartas sverd som reddet den hellenske kultur. Da viste den spartanske ensidigheten seg som en uhørt styrke. De intellektuelt tungrodde, men fysisk kjernesunne spartiatene var Hellas store kraftreserve. «Gudene har tross alt villet det vel med sine hellenere,» sier en historiker, «da de lot spartanere og atenere gå så ulike veier og løpe linen ut hver på sitt. vis. Tenk, hvor meget rikere på originale trekk og mennesker Hellas’ historie derved er blitt, og hvor forunderlig de to store motsetningene Athen og Sparta kompletterer hver­ andre både med lys- og skyggesider!» Men hadde på den annen side oppdragelsen overalt i Hellas vært like ensidig innstilt på militær opplæring som i Sparta, ville menneskeheten ha vært umåtelig meget åndelig fattigere. Vi kjenner ikke navn på en eneste stor tenker, vitenskapsmann eller kunstner som kan sidestilles med det vi vet om Athen. Det er i det hele tatt begrenset hva vi vet om Spartas eldste kulturhistorie. Arkeologiske utgravninger har like­ vel vist at bildet ikke er fullt så «mørkt» som de litterære kilder synes å tyde på. Bebyggelsen lå ikke konsentrert

SPARTA

57

som i Athen, men spredt ut over den store sletten. På en høyde mot nord lå byens akropolis med flere helligdommer, bl. a. et tempel i dorisk stil for Athene Khalkioikos. I sørskråningen lå også et teater, som senere ble brukt til folke­ forsamlinger og lenger vest en stor idrettsplass. I den øst­ lige del av Sparta lå torget (agora), en stor plass med haller rundt. Man har også funnet rester av et dobbelttempel for Afrodite i to etasjer. I et tempel for Artemis Orthia foregikk piskingen som innviet de unge guttene til manndommen. Alt i alt forteller utgravningene om et rikt 'kulturliv, særlig på 600-tallet og tidlig på 500-tallet. Den kulturfiendtlige militaristiske holdning man gjerne forbinder med Spartas historie, tilhører en senere tid. Sparta har alltid bare vært kjent som krigerstaten. Dens fysiognomi er barskt og strengt, uten noe foredlende drag av åndelig kultur, men preget av dyp pliktfølelse. Spartiatene måtte velge seg hustruer som kunne føde dem sterke og kraftige barn. En av Spartas konger ble dømt til å betale bøter fordi han hadde giftet seg med en kvinne som var så liten at hun «bare kunne skjenke spartanerne puslinger og ikke konger». For at de spartanske pikene skulle vokse opp til å bli mødre av rette slaget, fikk de også en streng og herdende oppdragelse, og det var ikke ualminnelig å se dem delta i idrettskonkurranser. Atenerne trakk overlegent på smilebåndet av de mann­ haftige spartanske kvinnene, men de overlot gjerne spe­ barna sine til spartanske ammer; og de hadde respekt for de kjekke spartanske mødrene, som stolte og storsinnede satte det felles beste over alt annet, og som, når sønnene dro i krig, rakte dem skjoldet med ordene: «Kom tilbake, enten med det eller på det!» Det vil si: «Du må seire eller dø.» Det var nemlig skikk i Hellas at de falne ble båret hjem fra slagmarken på sine skjold etter en seier. Og skjoldet var så tungt at den som hadde tenkt å flykte, måtte kaste det fra seg. En spartaner som flyktet fra kampen, var vanæret for resten av livet. En like knusende forakt rammet for øvrig — i hvert fall for en tid — alle som kom fra et nederlag med livet i behold.

58

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Mødre av en slik støpning som de spartanske kan historien ikke oppvise maken til — det måtte da være de berømte romerske matronene; for det gamle Roma var da det sto i sin fulle kraft, besjelet av en ånd som var beslektet med den spartanske. Da en spartansk kvinne en gang fikk bud om at hennes sønn var falt, var hennes første spørsmål: «Har han seiret?» Da man svarte ja, fortsatte hun: «Da er jeg lykkelig. At jeg hadde født,en dødelig sønn, visste jeg jo.» En annen kvinne mottok budskapet om at alle hennes fem sønner var falt og ilte straks til templet for å takke gudene for den lykken at de hadde fått dø for fedrelandet. Slike mødre måtte vekke beundring blant sine lands­ menn; og den spartanske kvinnen inntok også en meget mer aktet og fri stilling enn kvinnen i de fleste andre hellenske stater, hvor hun etter den homeriske tiden levde et innestengt haremsliv uten høyere interesser og uten noe åndelig fellesskap med mennene.

Hvordan var så den statsformen som holdt dette ual­ minnelig sterke samfunnet sammen? Sparta var den eneste stat i det egentlige Hellas som bevarte konge­ dømmet. Men i virkeligheten var også Sparta i historisk tid blitt en aristokratisk republikk, og kongene — det var nemlig to — hadde gått over til å være rene embedsmenn, om enn med arvelig verdighet. Riktignok var en av kongene alltid øverstkommanderende i krig, men den egentlige regjeringsmakt og den høyeste domsmyndighet ble utøvet av et råd på 30 mann. To av dem var kongene, de andre ble valgt av folkeforsamlingen på livstid, blant ansette menn over 60 år. Folkeforsamlingen, som besto av alle spartiater over 30 år, utpekte også andre embeds­ menn, bestemte hvilken av kongene som skulle ha kom­ mandoen når det var krig og avgjorde alle forslag som ble fremlagt av regjeringen. Noen øvelse som debattanter fikk spartanerne ikke, for debatter var ikke tillatt. Folke­ forsamlingen måtte bare uten videre anta eller forkaste regjeringens proposisjoner.

SPARTA

59

Kongestatue fra ostgavlen i Zevstemplet i Olympia. Statuen er fra ca. 460 f. Kr. og befinner seg nå i museet i Olympia.

Sluttsteinen i denne aristokratiske forfatningen dannet eforatet, et embede som var eget for Sparta. Eforene — «oppsynsmennene» — var fem menn med meget stor myndighet; de var tilsatt av folkeforsamlingen, og deres oppgave var først og fremst å forhindre enhver endring i statsformen og forsvare den herskende klasses særrettig­ heter både mot kongene og mot perioikerne og helotene. Ved sin tallmessige overlegenhet betydde disse nemlig en

60

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

stadig fare for spartiatene, som til sammen bare var noen få tusen mann. Eforene hadde oppsikt med ungdommens oppdragelse, men holdt også øye med de voksnes livsførsel og de kunne straffe sine medborgere for handlinger som de fant utilbørlige. Det var eforene som sammenkalte folkeforsamlingen, og både konger og embedsmenn måtte stå til ansvar overfor dem. Eforene behøvde ikke engang å reise seg når en konge gikk forbi. Selv i felten ble den kongen som hadde kommandoen overvåket av disse mek­ tige mennene, som hadde rett til når som helst å trekke ham til ansvar, ja fengsle ham, om de fant det nødvendig. Deres enestående maktstilling var imidlertid begrenset ved at de bare satt i sitt embede ett år og etterpå måtte av­ legge regnskap for folket. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan disse samfunnsvokterne og sporhundene behandlet de stakkars helotene. Eforene kunne når som helst la en helot drepe De kunne uten videre la heloter «forsvinne» i hundrevis, ja i tusenvis, når det gikk for bra for dem eller når de formerte seg for sterkt. Helotene, som var den spartanske stats materielle grunnvoll, var nemlig samtidig en stadig trusel mot dens eksistens. For å hindre dem fra å gjøre opprør, ble det opprettet en hemmelig overvåkingstjeneste som hadde til oppgave å holde øye med dem, og unge spartiater ble rett som det var sendt ut til helotenes landsbyer for å fange eller drepe alle som på grunn av evner eller dyktighet kunne mistenkes for å ha planer om å bli opprørsledere. Ved slike avskyelige menneskejakter ble Spartas ungdom trenet for krigens blodige yrke, samtidig som det herskende adelsvelde ble trygget. Selv om helotene ikke hadde det så ille til daglig, som tradisjonen ofte har utmålt det, må den skrekken og usikkerheten som den stadige utspioneringen førte med seg, ha vært mer enn nok til å gjøre livet til en plage for dem. Ingen visste jo hvem som skulle skaffes av veien neste gang. Ved hjelp av streng kontroll, organisert tvang og spionasje greidde altså aristokratiet i Sparta å bevare sin Seirende atlet. Romersk kopi av hodet på en gresk statue fra omkr. 430 f. Kr. Originalen skyldes antagelig Fidias eller Kresilas.

62

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

maktstilling, mens den gikk til grunne i alle andre mer betydelige hellenske stater. Men makten ble vunnet på bekostning av individ enes frihet, og dette gjaldt ikke bare de livegne som utførte kroppsarbeidet, men også den herskende samfunnsklasse. Spartiatene måtte selv finne seg i å stå under eforenes tyranniske oppsikt. De fant seg faktisk i å leve i en livsvarig umyndighetstilstand og ga avkall både på oppdragelsen av sine egne barn og familie­ livets gleder. Og den umettelige spartanske stat nøyde seg ikke med å berøve de voksne noe av livets største lykke — den tok også fra barna deres lykkeligste år ved den unaturlige oppdragelsesmetoden som med ett slag ville forvandle gutter til menn. Meget treffende har en forfatter sammenlignet Sparta med en bikube, hvor den enkelte ikke betyr noe og samfunnet alt; og dette samfunnet hadde så etter hvert utviklet seg til en reaksjonær politi­ stat. Menneskene har en merkelig evne til å gjøre livet floket for seg, til å drepe det beste i «det naturlige men­ neske» av såkalte politiske grunner. Lakonia var et land hvor alle hadde det vondt — av prinsipp. En mann fra det bløtaktige Sybaris i Syd-Italia, alt­ så en ekte sybaritt, mente å ha gjennomskuet hemmeligheten ved spartanernes tapperhet etter at han hadde sett med sine egne øyne hvordan folk hadde det i Sparta. «Det er ingen sak å ha forakt for døden når man må føre et slikt liv,» sa han. «Selv den feigeste sybaritt ville minst tre ganger så gjerne dø som å leve under slik tvang som spartanerne.» All den tvang spartiatene måtte underkaste seg, og som ville vært uutholdelig for alminnelige mennesker, var imidlertid ikke til hinder for at de i sin selvtilfredshet følte seg nærmest som en slags høyere vesener, ikke bare over­ for heloter og perioiker, men overfor alle som ikke var spartiater. De dannet en meget eksklusiv, meget hov­ modig og meget trangsynt krigerkaste, som opptrådte som grusomme tyranner mot alle sine undergivne og derfor alltid måtte være på vakt mot opprør. Men spartiatene ga avkall på enda mer for maktens og

SPARTA

63

respektens og selvforherligelsens skyld. I sin ensidige selvgodhet stengte dette bondefolket seg ute fra alle im­ pulser utenfra. Deres berøring med andre folkeslag var nesten utelukkende av krigersk art. Fredelig samkvem var begrenset til det minst mulige, for at ikke fremmede seder og skikker skulle trenge inn i landet. Spartanerne er det mest konservative folk historien kan oppvise, bortsett fra egypterne og kineserne. Med utrolig seighet holdt de fast ved alle sine gamle skikker og tradisjoner og ble derfor også stort sett stående på samme kulturelle nivå som da de kom og slo seg ned på Peloponnes. Deres livs­ form og statsforfatning var en kilde til forbaus­ else alt i oldtiden, og mange spartanske skikker var fullstendig ufattelige for de andre hellenerne. Midt i det klassiske Hellas lå Sparta der som en lev­ ning fra den gråeste ur­ tid, et faktum som ikke lot seg forklare på annen måte enn ved å føre disse merkelige samfunnsfor­ holdene tilbake til en dunkel fortid og la de aller fleste av dem til­ skrives en enkelt lovgiver, Lykurgos. Men overleveringene om Lykurgos’ liv og virkUng pike fra Sparta. Bronsefigur fra 500-tallet f. Kr.

64

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

somhet er så uhyre usikre og svevende at mange histori­ kere tviler på hele hans eksistens og oppfatter Lykurgos som et annet navn for Apollo eller Zevs eller som en halv­ gud i slekt med heroer som Herakles eller Akillevs. Et faktum er det i hvert fall at Lykurgos allerede på Herodots tid ble dyrket som guddom. Spartanerne hadde til og med bygget et tempel til ære for ham, og brakte ham hvert år store offergaver der. Men selv om Lykurgos kanskje var en av verdens store lovgivere, kan man likevel vanskelig tenke seg at han med ett slag skulle ha kunnet endre et helt folks samfunnsliv og gitt det helt nye former. Et slikt resultat kan aldri en enkelt person oppnå — det modnes langsomt som en frukt av århundrers utvikling og et samspill av flere for­ skjellige faktorer. Den lovgivning som Lykurgos har fått æren for, var jo av en helt annen art enn den Solon var opphavsmann til i Athen eller Hammurabi i Babylonia. Begge disse har nedskrevet de lovene som skulle gjelde i deres land, men i Sparta fantes det overhodet ikke skrevne lover. Der var det bare sedvanerett og tradisjoner som regulerte samfunnslivet. En slik lov, som i likhet med religionens bud, bare står skrevet i menneskenes hjerter og samvittighet, er ikke innstiftet av en enkelt mann — den har vokset fram av generasjoners erfaringer og nedarvede lærdommer; den er, med et naivt uttrykk, en guds eller en heros’ verk. Først på 300-tallet f. Kr. oppsto «det konvensjonelle sagnet om den store statsmannen og lovgiveren Lykurgos, som vel alltid vil finne mange troende sjeler», sier en historiker. Hvis Lykurgos i det hele tatt har eksistert, kan han i hvert fall bare ha æren for en del av Spartas berømte samfunnsordning. Hans verk har sannsynligvis vesentlig bestått i å fastslå og gi lovs form til de primitive forhold som på hans tid hersket i landet. I virkeligheten har sikkert samfunnsordningen i Spaita sin naturlige forklaring i det isolerte livet spartanerne førte i den avstengte dalen sin aller lengst syd på Peloponnes med Taygetos’ skyhøye barriere mot vest og andre,

SPARTA

65

om ikke så høye, så i hvert fall like ødslige og vidstrakte fjelltrakter i øst. Her hadde spartiatene en gang i tiden fått fast fot og oppkastet seg til herrer, omtrent som sverdridderne i Østersjøprovinsene; og helt fra første stund behandlet de den opprinnelige befolkningen som annenog tredjerangs mennesker, som stadig måtte overvåkes og holdes nede i skrekk, for at de ikke skulle gjøre opprør. Spartiatene var og ble simpelthen en slags besettelsestropper, og hele samfunnsånden bar preg av en kronisk militær tvangssituasjon. Når man skal prøve å danne seg en oppfatning av spartanerne og deres liv, må man imidlertid være klar over at det tradisjonelle bilde etterverdenen har av dem, er sett gjennom farvede briller. Sparta var et typisk fåmannsvelde, et oligarki, og ble derfor idealet for over­ klassen i alle hellenske stater, og særlig i Athen, hvor det fantes en aristokratisk klikk, som så med uvilje på den demagogiske virksomhet som ble drevet i deres egen demokratisk styrte by, og ikke hadde lovord nok for fåmannsveldets velsignelser i Sparta. Det er disse be­ undrere og tilhengere av oligarkiet som har skapt den spartanske idealtypen som er utstyrt med nær sagt alle tenkelige dyder. Det er de som har samlet alle anekdo­ tene, som uansett om de er sanne eller apokryfiske, har gjort Spartas historie til et levende uttrykk for den høyeste samfunnsmoral. Historieskriveren Xenofon og filosofen Platon, som begge betraktet det spartanske samfunn som fullkommenheten selv, så ikke eller ville ikke se skygge­ sidene ved det idealbildet de stilte opp til etterfølgelse for sine landsmenn. For folk med demokratiske sympatier var imidlertid det spartanske samfunn like motbydelig som det var be­ undringsverdig for dem som hadde motsatt politisk syn, og i det bilde de har malt av det, er det de mørke farvene som dominerer. Sparta har hatt den uheldige skjebne at det alltid er blitt skildret enten av blinde beundrere eller av hatske motstandere, et fenomen som kanskje ikke er helt ukjent selv i vår tids historieskrivning. 3. Grimberg III.

66

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

De messenske kriger

Det skulle ligge nær å tro at et krigerfolk som spartanerne også måtte være et stridslystent folk, ferdig til å kaste seg over sine naboer for et godt ord. Dette var også til en viss grad tilfelle i statens første tid, mens spartiatenes samfunnsklasse ennå var i stadig vekst og trengte ny jord til fordeling seg imellom. Men med tiden endret dette forholdet seg. Da det viste seg at kriger kostet mer enn de innbrakte, og at de tappet spartiatene for uerstattelig blod, begynte de å kvie seg for slike risikable eventyr, hvis de ikke var så å si uomgjengelig nødvendige. Spartanerne gikk stadig tilbake i tall som folge av det store mannefallet i krigene — en spartiat lot seg jo heller drepe enn å overgi seg. På Herodots tid — ved midten av 400-tallet —| var det 8000 spartiater. Hundre år senere anslår Aristoteles dem til knapt 1000. Nedgangen i folketallet avspeiler seg i krigsoppbudene. Ved Plataiai, år 479, hadde spartanerne en hær på 5000, ved Levktra, hundre år senere, kunne de bare stille 700 mann, og av dem falt 400 på slagmarken. Derimot viser perioikenes antall en forandring i motsatt retning, i hvert fall proporsjonalt sett. I samme monn som spartanernes egne rekker ble tynnet ut, måtte perioiker og med tiden også heloter rykke inn som hopliter. Ved Plataiai var det en perioik for hver spartaner, men ved Levktra var forholdet 2-3 perioiker for hver spartaner

Spartanerne var et tungt og jordbundet folk, som tålte temmelig meget før de grep til våpen og som ikke førte krig for ærens skyld, men bare av nyttehensyn eller under tvang. I de historiske situasjoner hvor de har gjort seg gjeldende, minner de da også mer om en klumpet bjørn enn om en smidig løve. Men så lenge spartanerne ennå følte seg som erobrere, innebar det fruktbare nabolandet Messenia en stadig fristelse for dem. Selv la de naturligvis skylden på messenierne for den krigen som til slutt brøt ut mellom dem. Ved en felles fest til ære for gudinnen Artemis, skulle noen messeniere ha skjendet spartanske jomfruer, og da spar­ tanernes konge forsøkte å beskytte dem, skal han være blitt myrdet. Etter messensk tradisjon var skylden derimot spartanernes. Den virkelige krigsårsak var imki-

SPARTA

67

lertid først og fremst spartanernes jordhunger. Kampen, som tok til omkring år 740, ble meget hard. I tyve år måtte spartanerne holde ut, før messenierne ga tapt og flyktet opp i fjellene. De som ble tilbake, måtte finne seg i å bli gjort til heloter og dyrke den jorden som en gang hadde vært deres egen, for seierherrenes regning. Etter et par mannsaldre, ved midten av 600-tallet f. Kr., reiste de seg mot sine undertrykkere. Opprøret ble så meget farligere fordi messenierne fikk hjelp av arkadierne og andre folk på Peloponnes. Til å begynne med gikk det også riktig dårlig for spartanerne, og da situasjonen begynte å se fullstendig håpløs ut, sies det at de etter råd av oraklet i Delfi vendte seg til atenerne og ba om å få en anfører. Det fortelles at atenerne sendte dem dik­ teren byrtaios, som selv var vanfør, men som oppildnet spartanernes stridslyst så sterkt med sine kampsanger, at de på nytt begynte å vinne seire. Hans korte, taktfaste marsjsanger ble sunget av soldatene til akkompagnement av fløyter når de rykket ut til kamp. Tyrtaios-skikkelsen, slik vi møter den i sagn og legende, virker imidlertid altfor usannsynlig, og det finnes også vitnesbyrd om at han slett ikke var atener, men spartaner av fødsel. (At atenerne skulle ha sendt spartanerne en vanfør anfører for å håne dem er en påstand som skriver seg fra en senere tid, da spartanere og atenere var blitt dødsfiender.) I den annen messenske krig som også ble lang og hard, forsvarte messenierne sin gjenvunne frihet med fortvilelsens mot under ledelse av folkehelten Aristomenes, som er blitt en yndet skikkelse i sagn og diktning. Tre ganger skal han være blitt tatt til fange, men unnkommet som ved et under. En gang ble han styrtet ned i en dyp hule i fjellet sammen med en hel del lidelsesfeller. Alle de andre omkom, men Aristomenes mistet bare bevisstheten i fallet. Imens hadde en rev sneket seg inn i hulen, og da Aristomenes kom til seg selv igjen og begynte å røre på seg, ble den skremt og krøp ut gjennom et hull. Fangen fulgte etter og kom seg ut i det fri igjen. Snart viste han også spartanerne at han var i live.

68

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

I flere år forsvarte han seg oppe i fjellene i det nordøstlige Messenia, men da til sist alt håp var ute, bante han seg vei gjennom fiendens rekker i spissen for sine tapre menn og søkte seg et fristed i fremmede land. En del messeniere flyktet til Magna Graecia, og en av deres etterkommere gjorde seg senere til herre i den byen på Sicilia, som etter hans hjembygd har fått navnet Messina. Men også denne krigen endte med seier for spartanerne. Den hadde imidlertid spredt så meget skrekk og gru at den umulig kunne føre til noe godt. Helotspørsmålet, som alltid hadde vært et av Spartas svake punkter, ble nå enda mer bekymringsfullt og tvang faktisk spartanerne til å leve med et øye på hver finger og i stadig angst for at de undertrykte folkene i Lakonia og Messenia skulle rotte seg sammen mot dem. I denne angsten lå straffen for det unaturlige forhold at et erobrerfolk på noen få tusen mann hadde bygget opp en stat ved å tvinge andre, nær beslektede folk, som var dem langt overlegne i antall, til å gjøre slavearbeid for seg. Gjennom hele Spartas senere historie møter vi helotspørsmålet som et truende spøkelse, som i kritiske perioder kunne virke fullstendig lammende på spartanernes handlekraft, utad. Det er fra denne tiden spartiatenes behandling av helotene stadig blir grusommere og mer raffinert med hemmelig overvåkingstjeneste og lignende, og det er nå spartanerne mer og mer begynner å isolere seg fra omverdenen av frykt for at en revolusjonær gnist skulle springe over til dem fra stater som var hjem­ søkt av borgerkrig og politiske omveltninger. Underkuelsen av Messenia gjorde imidlertid Sparta til den mektigste stat i hele Hellas, og i løpet av 500-tallet f. Kr. oppnådde det å forene nesten alle de andre statene på halvøya til et peloponnesisk forbund, hvis krigsmakt sto under de spartanske kongers overkommando. Dermed hadde Sparta fått den høyeste utenrikspolitiske og militære ledelse — hegemoniet, som det het på gresk — over de peloponnesiske stater.

ATHEN

69

Athens akropolis slik det ligger i dag. Ruinene av Parthenon ruver mektig i midten, lenger til venstre skimtes bl. a. Erechteion. I for­ grunnen sees et glimt av det moderne Athen.

ATHEN, DE POLITISKE OMVELTNING ERS BY. FRA ARISTOKRATISK TIL DEMO­ KRATISK REPUBLIKK

Athen er Hellas’ hjerte og hode, dets øye og dets lys. Uten Athen ville Hellas aldri ha blitt hva det ble og hva det ennå den dag i dag er for oss. Fra Athens akropolis har Hellas’ genius en gang bredt ut sine vinger til flukt ut over verden. Athen var «by» alt i den mykenske tid. Rundt dens berømte akropolis med kongeborgen oppe på toppen vokste selve byen opp. Her ble ikke utviklingen avbrutt av folkevandringene som i Lakonia. Attika var riktignok ikke helt uten føling med den doriske innvandringen, men noen innflytelse på den attiske folkekarakteren har det doriske element ikke hatt. Tvert om var atenerne så forskjellige fra de spartanske dorere som det overhodet er mulig når det dreier seg om to beslektede folk. I Hellas’ historie representerer innlandsstaten Sparta konservatisme og disiplin, mens de sjøfarende atenerne er et lett på-

70

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

virkelig og urolig folkeferd som ikke viker tilbake for det som er nytt og uvant. Den tungt bevæpnede landsoldaten er en solid og samfunnsbevarende type; den sjøfarende derimot, er dristig og eventyrlysten både i tanke og hand­ ling. Atenerne er som kvikksølv, spartanerne som bly. Spartas valgspråk er orden, Athens er frihet. Den samme motsetningen gjør seg også gjeldende i selve samfunnsstrukturen i de to byene. I Athen ble kongedømmet tidlig avskaffet, og den høyeste makt ble overlatt til en arkont med åtte embedsbrødre ved siden av seg, som sammen utførte kongens tidligere oppgaver som yppersteprest, øverstkommanderende i krig og dom­ mer. Dessuten støttet de seg til et råd, Areopagos,1 hvis medlemmer var valgt på livstid. I dette rådet var arkontene selvskrevne medlemmer når deres ettårige embedstid var forbi. Areopagos var statens høyeste domstol, og det fortelles at dommerne kom sammen midt på natten når de skulle dømme en forbryter, for at ikke synet av den anklagedes fortvilelse skulle vekke medlidenhet hos dem. Areopagos førte også oppsikt med den enkelte borgers liv. En gang dømte den til og med en gutt til døden fordi han hadde stukket ut øynene på noen vaktler, og de motiverte den strenge dommen med at et slikt menneske måtte bli en fare for sine landsmenn når han ble voksen.

Drakons forsøk på å rette på den sosiale ulikheten

Snart begynte de sosiale og indrepolitiske stridigheter som kjennetegner hele Athens historie. De sosiale mot­ setningene var imidlertid her av en helt annen art enn i Sparta. Ettersom Athen aldri hadde vært utsatt for noen invasjon av fremmede folkeslag, oppsto det ikke noe skille mellom en herskerklasse av erobrere og en underkuet innfødt befolkning. Folk av fremmed herkomst var imid1 Rådet kaltes slik fordi det hadde sete på Areopagos, en høyde nær Akropolis.

ATHEN

71

lertid på ingen måte noen sjeldenhet, for atenerne var stolte over å kunne by landflyktige et fristed i byen sin. Den sosiale ulikheten i Athen hadde rent økonomiske årsaker. Overgangen fra naturalhusholdning til penge­ husholdning hadde der, som så mange andre steder, skapt veldige formuer hos noen og skrikende nød hos andre. De store kjøpmennene og fabrikantene som brukte slaver til arbeidskraft, samlet seg veldige rikdommer, som de hensynsløst brukte til å berike seg enda mer på sine med­ menneskers bekostning. Nøyaktig den samme utvikling i forholdet mellom bankenes kapital og jordbrukernes slit og svette som vi møtte i Babylonia, foregikk også her. Ublu renter førte til at småbrukernes jordlapper ble så belånt at eieren til slutt ikke lenger maktet å løse dem ut. Da tilfalt de uten videre fordringshaveren, som dessuten fikk forføye over bondens arbeidskraft helt til gjelden var betalt med renter og renters rente. Ja, så barbariske var gjeldslovene at fordringshaveren hadde rett til å selge den opprinnelige jordeier og hele hans familie til utlandet som slaver. I sin fortvilelse gjorde de brede lag gjentatte forsøk på å rive makten fra kapitalistene og legge den i hendene på en enevoldshersker, som kunne skaffe dem rettferdighet ved et maktspråk. For å få en slutt på disse uholdbare tilstandene, ga atenerne omkring år 620 en mann som het D rak on i oppdrag å gi landet skrevne lover. Men Drakon var ikke den rette mann for Athen under slike fortvilede forhold. Vel var han jurist og kunne formulere en lov, men han savnet åpenbart den psykologiske innsikt som var nødvendig for fullt ut å forstå hvor kreftskaden i samfunnet egentlig lå. Han later til å ha trodd at bare man fikk lover som var strenge nok, ville alle uroelementer holdes i sjakk. Så strenge var de forordningene han ga, at det ble sagt at de «var skrevet med blod». Uttrykket stammer fra den attiske taler og statsmann Demades, som levde på 300-tallet f.Kr. Etter hans utsagn skulle Drakon ha satt dødsstraff for nesten alle forseelser og forbrytelser, slik at en som hadde stjålet et eple eller noen grønnsaker

72

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Badescene i byens brønnhus. «Dusjene» til høyre og venstre har form av villsvinhoder. Fra et vasemaleri fra annen halvdel av 500-tallet.

ute på marken, fikk samme straff som tempelrøveren eller morderen. Hvis dette er sant, kan kanskje de strenge straffene for tyveri av jordbruksprodukter forklares ved at den voksende nød gjorde slike forbrytelser så alminnelige at man var nødt til å ta hardt på dem. Når samme hjem­ melsmann påstår at Drakon også satte dødsstraff for dem som bare gikk og drev dank og ikke ville arbeide, vet vi imidlertid at han ikke snakker sant, for ifølge helt på­ litelige kilder vet vi at vel var det straffbart å være til de grader doven, men straffen besto «bare» i tapet av alle politiske rettigheter. Drakons lovgivning utrettet imidlertid også meget godt, først og fremst fordi den i så høy grad bidro til å få av­ skaffet selvtekt og blodhevn. Han gjorde nemlig staten, representert ved Areopagos, og ikke ætten, til eneste lovlige rettsinstans mellom drapsmannen og den som hadde retten til å kreve blodhevn. Dermed var et stort skritt tatt i retning av å omdanne det eldgamle stamme- eller ættesamfunnet til en virkelig enhetlig stat. Og selv om ikke Drakon med ett slag oppnådde å få bort slike dypt rotfeste.de skikker som blodhevn, har han i hvert fall

ATHEN

73

innlagt seg stor fortjeneste ved å ha skaffet den enkelte borger langt større trygghet for liv og eiendom. Men selv om disse første «drakoniske lover» altså på langt nær var så grusomme som de har fått ord på seg for å være, var de likevel alt for lite fremskrittsvennlige til å kunne få noen lang levetid. Det var ikke på den måten man kunne skape ro og fred i samfunnet. Derfor vendte atenerne seg til en mann som hadde helt andre forutsetninger for å bli en velgjører for sitt folk. Hans navn var Solon. Solon

Solon var en av de «syv vise» i Hellas. Slik kaltes etter sigende de klokeste hellenske statsmenn på den tiden, og sagnet, som har en forkjærlighet for å forbinde store menn med hverandre, forteller om hvordan de syv vise kom sammen i festlig lag og utvekslet tanker med hverandre. Tradisjonen har dessuten ytterligere utsmykket deres livs­ historie med en beretning om hvordan noen fiskere en gang fikk en gyllen trefot i garnet, som Pythia befalte dem å sende som gave til «den viseste». Den som ble ansett som den mest verdige til å motta gaven, var filosofen Thales fra Miletos. Men han sendte kostbarheten videre til en annen av de syv vise, som lot den gå videre til en tredje og så videre, til endelig den syvende viet trefoten til Apollo. Et annet utslag av folkefantasien er det berømte møtet mellom Solon og Krøsos, et møte som jo av rent krono­ logiske årsaker var ganske utelukket. (Se bind 2, side 194). Solon var født omkring 640 f. Kr. Hans far var en velstående forretningsmann, men på grunn av sin store gavmildhet mistet han etter hvert det meste av sin formue. Sønnen reiste da til utlandet for å arbeide seg opp på egen hånd. Reisene ga ham et videre livssyn enn de små forholdene hjemme hadde kunnet gi, og med tiden utviklet han seg til en personlighet som sto høyt over alle partigrenser og lignende skranker som skiller menneskene. I en tid full av indre uro og uenighet, da borgerkrigen sto

74

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

for døren, sto han fram som den eneste som kunne bringe redning, og i år 594 f. Kr. valgte atenerne ham til arkont med uinnskrenket rett og makt til å reformere samfunnet. Sitt program — om man kan si det slik — hadde han lagt fram for sine landsmenn i en rekke dikt, som danner en verdig innledning til den attiske litteratur, samtidig som de gjorde samme nytte for hans reformideer som pressen i dag gjør for vår tids statsmenn. Solon opptrer i diktene, som en slags folketaler på vers. Han appellerer til Athens borgere og ber at de ikke i sin uforstand må ødelegge den byen som Pallas Athene inntil da hadde holdt sin be­ skyttende hånd over. Han brennemerker de rikes egen­ kjærlighet og griskhet og advarer dem mot den straff som truer dem fra de rettferdige guder. Vi møter i disse diktene en personlighet med ideell legning, men samtidig en klart tenkende mann med praktisk handlekraft. Solons plikt­ følelse bunnet i en fast overbevisning om at den gud­ dommelige rettferdighet alltid før eller senere straffer en­ hver egenmektig og rettsstridig handling. Han holdt urokkelig fast ved det han mente var rett, men når han handlet, lot han seg alltid lede av den utpregede sans for sunt måtehold, som er selve livsnerven i hele den hellenske kultur. For en slik natur er det «den gylne middelvei» som sikrest fører til målet. Alle hadde tillit til denne enestående rettferdige og måteholdne mannen, som ville alle vel. Om noen i det hele tatt skulle kunne greie å skape en rettferdigere sam­ funnsordning, måtte det være han, «ettersom han like lite bar skylden for de rikes egenmektige handlinger, som for de fattiges nød», som Plutark sier. «Begge parter satte store forhåpninger til ham, de rike fordi han selv var rik, de fattige fordi han var en hederlig mann.» I alle tilfelle tjener det atenerne til ære at de i en så opprørt tid likevel kunne enes om en ting — å velge den beste, den klokeste og mest upartiske mannen til voldgiftsdommer. Og Solon sviktet ikke sine landsmenns tillit. Hadde det vært maktbegjær som drev ham fram, hadde det nå vært en lett sak for ham å gjøre statskup med støtte fra

ATHEN

75

et av hovedpartiene og oppkaste seg til «tyrann» — det var hellenernes navn på en folkefører som gjorde seg til enehersker på revolusjonær måte. Hele det kobbelet av lykkejegere som trengte seg fram til Solon — som til alle ledere av en revolusjon eller samfunnsreform — for å fiske i rørt vann, håpet at han skulle la seg utrope til tyrann. Men for ham var statens vel den eneste rettesnor for det som skulle gjøres, og i alle ting fulgte han sitt valg­ språk: «Alt med måte.» Hvordan gikk så den vise Solon til verks for å løse Athens sosiale problemer? Det første han gjorde var å slå en strek over all den gjeld som belastet de små jord­ eiendommene og befale at alle som var blitt solgt som slaver på grunn av gjeld, øyeblikkelig skulle frigis igjen. Det var en revolusjonær forholdsregel, men det var den eneste mulighet til å komme ut av en sosial nødstilstand som satte hele samfunnets eksistens på spill. Solon kunne gå til et slikt skritt uten samvittighetsskrupler, fordi han visste hvor hensynsløst de rike hadde benyttet seg av de fattiges nød for å slå til seg det eneste de eide. De som ble rammet av Solons maktbud, var i de aller fleste tilfelle ganske enkelt ågerkarler og utbyttere, og dem hadde han ingen grunn til å føle medlidenhet med, selv om de ble utfattige på grunn av hans reformer. Han hevet seg over alle de forbannelser og ondskapsfulle baktalelser som denne kretsen slapp løs over ham, trygg i bevisstheten om å ha gjort sin plikt, og han hadde jo også midler til å sette makt bak sine påbud når det var nødvendig. Den varme takknemligheten som strømmet mot ham fra alle de tusener han hadde befridd fra undertrykkelsen, var rikelig be­ lønning for ham. Og hans popularitet ble enda større da han opphevet de harde gjeldslovene som ga en borger rett til å gjøre en annen til slave og til og med fant utvei til å frigjøre dem som var solgt som slaver til andre land. Kravet om politiske reformer tilfredsstilte Solon ved å oppheve overklassens medfødte rettigheter på dette område. I stedet ble folkets plikter og rettigheter gradert etter inntekt, enten denne skrev seg fra jordeiendom eller

76

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Taket over Kore-hallen på Erechteion, et av templene på Athens akropolis, bæres av såkalte karyatider. Det greske ordet kore betyr pike og er senere blitt vanlig betegnelse for statuer av unge kvinner. Se også illustrasjoner side 81 og side 225.

annet. Borgerne ble inndelt i fire klasser. De tre øverste klassene skulle gjøre krigstjeneste som tungt bevæpnede hopliter, mens medlemmene av fjerde klasse, lønns­ arbeiderne, i høyden ble brukt som lett bevæpnede eller som matroser i flåten. Direkte skatter var det ingen som betalte. I hele Hellas ble det nemlig ansett som uverdig for en fri borger å påta seg en slik byrde, en innstilling som også gjorde seg gjeldende i Romerriket, men derimot ikke i de orientalske land. At en slik grunnsetning lot seg

ATHEN

77

gjennomføre, kom av at alle statsembeder var æres verv uten lønn. Når fedrelandet var i fare, kunne det imidlertid utskrives ekstraordinære skatter, og beløpets størrelse var da avhengig av hvilken klasse man tilhørte. Når det gjaldt politiske rettigheter, gjorde Solon derimot ingen forskjell på fattig og rik, slik at alle borgere som hadde fylt tyve år, fikk rett til å møte i folkeforsamlin­ gen, som valgte alle embedsmenn, også arkontene. Valgbare var imidlertid bare medlemmer av de tre høyeste klassene. Hvilke rettigheter folkeforsamlingen hadde utover det å velge embedsmenn, vet vi ikke sikkert; men sannsyn­ ligvis avgjorde den spørsmål om krig og fred, om ekstra­ ordinære skatteutskrivninger og tok stilling til forslag om forfatningsendringer. Som en motvekt mot folkeforsamlingen opprettet Solon et nytt råd ved siden av Areopagos, noe i likhet med det spartanerne hadde, men langt mer demokratisk i sin sam­ mensetning ved at medlemsantallet ble satt til 400 og alderen for opptagelse til bare 30 år. I dette rådet ble alle spørsmål som skulle behandles i folkeforsamlingen forberedt, og dessuten skulle det samarbeide med arkontene i regjeringen. Det tredje område Solon tok seg av, var den alminnelige lovgivning. Han lempet sterkt på de strenge straffe­ bestemmelsene fra Drakons tid og innskrenket bruken av dødsstraff til de aller groveste forbrytelser. Et annet interessant punkt ved Solons lovgivning er at vi her for første gang i historien møter detaljerte bestem­ melser som tar sikte på å motarbeide unødig luksus, enten den gir seg utslag i damenes toaletter eller i overdreven praktutfoldelse ved begravelser. Solon er verdenshistoriens første kjente samfunnsreformator i demokratisk ånd, fordi han ga alle borgere uten unntagelse rett til å legge sin stemme på vektskålen når o ■'forsamlm&en skulle fatte en beslutning. Men det gikk Solon som det har gått så mange andre samfunnsforbedrere som har kviet seg for å gå til ytter­

78

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

ligheter —- i det lange løp var det ingen som ble riktig fornøyd, hverken de rike eller de fattige. For de siste gjaldt det, som en kulturhistoriker sier, at «da den første gledesrusen var over, kom den store skuffelsen over at livet tross alt ikke var blitt en dans på roser, men stadig var fullt av slit og bekymringer». Det er den samme skuffelsen som melder seg hver gang en revolusjonær be­ vegelse har seiret og det viser seg at den evige lykksalighet likevel ikke er innen rekkevidde. Solon uttrykte selv for­ skjellen mellom den første umåtelige begeistringen og tilbakeslaget som satte inn senere, på følgende måte: «Jubelrop meg møtte dengang. Nå kun skjellsord følger meg. Vrede bor i alles øyne, fiendtlig er hvert et blikk.»

De aller fattigste hadde håpet at alle storgods skulle bli utstykket til småbruk av ensartet størrelse og var slett ikke fornøyde med at Solon bare skar ned storgodsenes areal til en viss grense. Slike krav ble imidlertid bestemt avvist av Solon. Han fulgte, som alltid, den gylne middel­ vei. Da han ble spurt om han mente at de lovene han hadde gitt atenerne var de beste, svarte han: «Ja, de beste som atenerne er mottagelige for.» Til slutt ble Solon trett av stadig å overøses med be­ breidelser og ønsker om nye forfatningsendringer og ga seg ut på en lang reise for å se seg om i verden. I ti år ville han bli borte, og i den tiden skulle atenerne holde seg i ro og leve etter de lovene han hadde gitt dem. Det lovet de. Fra nå av anså han sin politiske rolle for utspilt. Den mannen som nylig hadde holdt et helt folks skjebne i sin hånd, avsto frivillig fra makten og tilbrakte resten av sitt liv som privatmann i fred og ro. Peisistratos og hans ætt

I hele fire år hersket det nå forholdsvis fredelige til­ stander blant de urolige atenerne. Men så brøt det igjen løs heftige partistrider. Den som til sist greidde å dempe

ATHEN

79

uroen, var en fornem mann som het Peisistratos, verdenshistoriens første kjente demagog. Han forsto kunsten å skjule sin slektsstolthet bak gemyttlig folkelighet og opptre som alle undertryktes venn. På den måten skaffet han seg en stor tilhengerskare, som hjalp ham til å virkeliggjøre sine ærgjerrige politiske planer og oppkaste seg til Athens hersker omkring år 560. Det fortelles at omveltningen foregikk på følgende måte: En dag kom Peisistratos kjørende inn til byen. Han var såret, og muldyrene som trakk vognen, blødde også. Han fortalte folkemengden som var samlet på torvet, at han var blitt overfalt av politiske fiender og bare med nød og neppe hadde kommet seg unna med livet i behold. Han måtte for all del få en livvakt! Folkeforsamlingen samtykket også i å gi ham en vakt på femti mann, bevæpnet med tunge stokker. Senere viste denne livvakten en merkelig evne til å vokse seg større, og en vakker dag var den blitt så sterk at Peisistratos ved dens hjelp kunne gjøre seg til herre på Akropolis. Da dette skjedde, begynte de fleste å tro at Peisistratos hadde gitt både seg selv og muldyrene de blødende sårene han hadde vist dem. Den gode Peisistratos later i så fall til å ha hatt god greie på hvordan han skulle «ta» enkle, ukritiske mennesker, og skulle da altså ha vært den første kjente foregangsmann i kunsten å arrangere beleilige og passe ufarlige attentater. Enten det nå var slik eller slik, så bøyde i hvert fall både land og by seg uten motstand under Peisistratos’ enevelde, som støttet seg på folkets brede lag. Da Solon nærmet seg slutten på sitt liv, var altså hans Athen i hendene på en tyrann. Demokratiets skaper var etter hvert blitt klar over at «hans atenere enkeltvis var slu som rever, men i folkeforsamlingen bare en saueflokk.» Den politiske ordningen Solon hadde skapt, besto altså ikke lenge, men den var likevel den første lille spiren til den demokratiske samfunnsordningen som senere vokste fram i Athen; og Solons lovverk ble fortsatt grunnvollen for atenernes borgerlige liv.

80

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Hva Peisistratos angår, var han klok nok til ikke å la seg beruse av maktens sødme, men opptrådte meget måte­ holdent og regjerte stort sett i overensstemmelse med Solons lover. For øvrig ble ikke hans herredømme av lang varighet. Etter fem, seks år ble han fordrevet av sine politiske motstandere og hele hans eiendom ble konfiskert. Men nå begynte den gamle elendigheten på ny, med stadige politiske rivninger og stridigheter; og da noen år var gått på den måten, var tiden moden til at Peisistratos kunne vende tilbake til det folket som hadde jaget ham i landflyktighet. Om denne nye omveltningen gikk det også en pussig historie. Det ble fortalt at han søkte hjelp hos en ganske ualminnelig statelig og velvoksen kvinne, som het Fye. Hun ble kledt ut som Pallas Athene i full rust­ ning, og så kom Peisistratos og Athene — alias Fye — kjørende side om side inn i byen. Herolder løp i forveien og forkynte for atenerne at Athene selv var underveis for å føre den fordrevne herskeren tilbake til Akropolis. Og straks fikk naturligvis folk det forferdelig travelt med å vise både byens skytsgudinne og dens forhenværende enevoldsherre den største aktelse og ærbødighet. Året etter ble han imidlertid fordrevet på nytt, og måtte igjen tilbringe flere år i landflyktighet, men lykken ' vendte seg enda en gang, og for tredje gang ble han herre i Athen. (Etter andre kilder ble han bare styrtet en gang og vant senere tilbake sin stilling som enehersker ved våpenmakt.) Klok av skade grep han nå til kraftigere forholdsregler for å holde seg ved makten. Blant annet traff han den raffinerte sikkerhetsforanstaltningen at når han mistenkte noen for opprørsplaner, tok han barna deres som gisler. Men noen virkelig hatsk stemning mot dem som hadde fordrevet ham, hadde landflyktigheten ikke etterlatt hos ham. Tradisjonen tillegger ham ingen bloddåd eller andre grusomheter. Han regjerte med samme kloke måtehold nå som forrige gang, og han vant mange hjerter ved sin enkle og folkelige opptreden. Peisistratos’ regjeringstid er en av de mest lysende Fra Akropolis med Erechteions nordre søylegang i forgrunnen. Erechteion, som ble oppført i årene 420—407 f. Kr., var viet den atenske sagnkongen Erechthevs, Pallas Athene og Poseidon.

82

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

epoker i Athens historie. Fordi han holdt styr på de politiske bråkmakerne, fikk atenerne nyttigere ting å tenke på enn partikjegl, og takket være de fredelige tilstandene, fikk handel og industri et veldig oppsving. —■ Det er ganske interessant å se hvordan den joniske kulturen på Beresanj (se side 33) og andre steder ved Svartehavet, nettopp på denne tiden blir fortrengt av den attiske. Keramikkfunnene gir utvetydige beviser for at dette var tilfelle. Overalt er det de attiske vasene med sin sorte dekor som dominerer på bekostning av milesisk pottemakerarbeid. — Den økende velstanden avspeilet seg også i byens ytre, og Peisistratos satte meget inn på å smykke den med vakre byggverk. Omtrent samtidig med at Sparta vant hegemoniet på Peloponnes, la Peisistratos grunnen til Athens sjø velde, som med tiden utviklet seg til et hegemoni over alle de hellenske sjøbyene. Han var den første som innså at Athens fremtid lå på havet. I klar forståelse av Hellespontens store betydning for samferdselen, forsøkte han å få fast fot på kysten her og besatte et større område på den asiatiske siden, mens en fornem atener som het Miltiades samtidig førte en skare utvandrere til det trakiske Chersonesos rett overfor. Peisistratos la også under seg andre områder nordpå, foruten Kykladene lenger syd i Egeerhavet. Og han begynte å bygge opp en krigsflåte, som med tiden skulle vokse seg sterkere enn noen annen flåte i Hellas. Slik gikk årene, og nå fikk Peisistratos beholde makten helt til sin død i 527. Da Peisistratos døde, overtok hans to sønner Hippias og Hipparchos makten, fullstendig som i et arvelig monarki. Hipparchos regjerte i sin fars ånd. Han gjorde seg særlig kjent som en varm venn av poesi og kunst, og omga seg helst med en utsøkt krets av diktere og kunstnere. Men det var en forskjell mellom ham og faren. Peisi­ stratos hadde arbeidet seg opp fra å være en vanlig borger til å bli enehersker, mens hans sønner alltid hadde følt seg som fyrstebarn. De hadde arvet sin fars makt, men

ATHEN

83

ikke hans geni. De manglet også hans smidighet, opp­ trådte overlegent og handlet ikke sjelden temmelig uover­ lagt og vilkårlig. Men selv om Hipparchos og hans bror hadde vært aldri så fullkomne, var de tross alt «tyranner», og det var en torn i øyet på mange som satte folkets «frihet» høyere enn dets vel. Og dessuten lå det slett ikke for atenerne å underkaste seg en enkelt manns vilje for lengre tid. Etter fjorten stort sett lykkelige regjeringsår falt Hipparchos som offer for en sammensvergelse. Det later til å ha vært et visst sjalusimotiv i forbindelse med en kjærlighetshistorie med i spillet, men kildene er så usikre og så oppblandet med legendedannelse at det er umulig å komme fram til noen klar oppfatning av hvor langt de politiske motivene gikk, og hvor meget som skyldtes privat hevnlyst. Hans mordere, Harmodios og Aristogeiton, måtte bøte med livet for sin ugjerning. Harmodios ble øyeblikkelig stukket ned av livvakten. Aristogeiton greidde å komme seg unna i den alminnelige forvirringen, men ble snart grepet. Etter at han var blitt tvunget til å oppgi navnene på sine medskyldige, ble han ført fram for Hippias, som i raseri over drapet av broren skal ha hugget ham ned med sitt eget sverd. I senere år, da ordet «tyrann» var blitt et forhatt ord, ble tyrannmorderne dyrket som heroer av folket og det ble reist minnestøtter til ære for dem. Da Hippias fikk bud om mordet på Hipparchos, fortelles det at han kaldt og besluttsomt ga ordre til at alle borgere skulle avvæpnes, og alle som bar dolk eller på annen måte virket mistenkelige, skulle øyeblikkelig kastes i fengsel. Tyrannmordet befridde ikke Athen fra tyranniet, snarere tvert imot. Brorens ulykkelige skjebne gjorde et uut­ slettelig inntrykk på Hippias. Han ble bitter og mistenk­ som og brøt fullstendig med Hipparchos’ folkevennlige politikk. Ikke nok med at han lot en mengde borgere henrette eller landsforvise fordi de hadde vært eller mistenktes for å ha vært medskyldige i sammensvergelsen, hans mistenksomhet gikk til slutt så vidt at ingen kunne

84

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Hellensk vase med fremstilling av mordet på Hipparchos. Til høyre Harmodios med hevet sverd. Ytterst til venstre Aristogeiton som stikker sverdet gjennom tyrannen.

kjenne seg trygg lenger. Tyrannmorderne hadde altså bare oppnådd å skaffe atenerne en virkelig tyrann på halsen. Og jo mer Hippias følte jorden brenne under fottene på seg, dess voldsommere for han fram. En forutanelse om hva som måtte komme, fikk ham til å knytte forbindelser med perserkongens venner for å sikre seg et tilfluktssted i utlandet når tiden kom; og i 510 slo hans skj ebnetime. Det partiet som nettopp da var det mektigste i Athen, slo til under ledelse av en begavet og ærgjerrig aristokrat

ATHEN

85

som het Kleisthenes som ble støttet både av oraklet i Delfi og av Sparta. Kleisthenes’ slekt hadde nemlig fått i oppdrag å bygge opp igjen templet i Delfi som var blitt ødelagt av brann. Den praktfulle bygningen var beregnet å koste 300 talenter — dvs. omkring 1 250 000 kroner — og en stor del av denne byggesummen hadde byggmestrene fått på forskudd. Pengene brukte de til å skaffe seg leietropper som de kunne bruke mot Hippias. Men de forsto å utnytte sine vennskapelige forbindelser med det berømte oraklet på andre måter og, slik at hver gang en spartaner spurte Pythia til råds på statens eller sine egne vegne, fikk han alltid høre at spartanerne burde befri Athen. Spartanerne hadde imidlertid også andre grunner til å slutte forbund med Kleisthenes. Han representerte nemlig det aristokratiske partiet i Athen, og det var et prinsipp hos spartanerne at de alltid og overalt stilte seg på aristokratenes side. Et diktatur på demokratisk grunnlag passet ikke inn i deres politiske system. Dessuten hadde de fattet mistro til Hippias fordi han sto på en vennskapelig fot med Spartas rival Argos og med perserkongen. Og en hver form for persisk innflytelse på Hellas’ indre an­ liggender måtte spartanerne av all makt søke å forhindre. Kleisthenes hadde altså klar bane. Hippias ble inne­ sluttet på Akropolis og overga seg etter noen få dager mot å få fritt leide. Han dro så til de besittelsene hans far hadde ervervet ved Hellesponten og ble siden boende der som persisk vasall. Kleisthenes

og

hans

demokratiske forfatningsendringer

Det er vel unødvendig å si at tyrannherredømmet ble avløst av bitre partifeider. Til syvende og sist tilfalt imidlertid makten Kleisthenes, som riktignok var aristo­ krat, men tilhørte en slekt hvor en folkevennlig politikk var gammel tradisjon. Han støttet seg ikke til sine stands­ feller, hvis politiske syn var preget av at de intet hadde lært og intet glemt, og hvis mål var å lykksaliggjøre Athen med en lignende forfatning som den spartanske, som de

86

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

alltid hadde beundret. Kleisthenes’ mål var derimot å redde Solons forfatning. Men for å kunne gjøre det, var det ikke lenger tilstrekkelig å flikke på det gamle; det trengtes også gjennomgripende reformer. Dette innså Kleisthenes, og det viser at han var en virkelig statsmann. For riktignok hadde alle borgere politisk stemmerett, og etter loven rådde det likhet for alle i samfunnet, men i virkeligheten sto adel og vanlige borgere mot hverandre som to folk. Aristokratene var bundet sammen med slektsbånd. Ved siden av den politiske inndelingen i inntekts­ klasser, som Solon hadde gjennomført, besto det nemlig en eldre inndeling i fire stammer (fyler), som kunne føre sine aner tilbake til den tiden da hellenerne var et no­ madefolk. Denne inndelingen hadde de bevart også etter at de tok Attika i besittelse, og innenfor disse stammene hadde adelen bevart en meget stor innflytelse. Selv Solon hadde ikke våget å røre ved denne eldgamle institusjonen. Men Kleisthenes, som hadde utviklet seg til en lidenskapelig demokrat, satte all sin kraft inn på en valgreform som berøvet de gamle slektsforbundene all politisk innflytelse. I stedet inndelte han den attiske befolkningen etter bosted, altså i valgdistrikter, slik at de gamle stammene fra nå av bare fikk betydning innenfor privatlivets ramme. Sam­ tidig gjennomførte han også en del andre forfatningsreformer i demokratisk retning. En lovmessig bølgebevegelse

Med en påfallende lovmessighet gjennomgikk alle de hellenske bystatene den samme utviklingen fra konge­ dømme gjennom aristokrati og tyranni til de til slutt nådde fram til et stadig mer radikalt gjennomført demo­ krati. Ingen makt i verden formådde å hindre denne bølgebevegelsen. Konger og tyranner kunne være så ut­ merkede regenter de ville, men forfatningsendringenes hjul rullet videre med en presisjon, som gir inntrykk av å være naturbestemt. Selv rikt begavede og handlekraftige personligheter maktet ikke å tvinge tidens hjul inn i

ATHEN

87

Det såkalte Theseion i Athen er et av de best bevarte av alle hellenske templer. Dets opprinnelige navn er gått tapt, men man tror at det var viet Hefaistos. Templet er oppført omkr. 450 f. Kr.

andre baner — i høyden kunne de oppnå å bremse farten litt. Fra øst til vest ■— med utspring i de joniske koloniene — strekker denne revolusjons- og reformbevegelsen seg, men hvordan den artet seg i de joniske byene vet vi riktignok forholdsvis lite om. Desto behageligere overrasket ble derfor den lærde verden da en oldtidsforsker på øya Kios, vest for Smyrna, fant en stein med fragmenter av gamle lovtekster, som etter alt å dømme måtte være innrisset omkring år 600 f. Kr. Steinen hadde vært brukt i en forstøtningsmur som var bygget opp langs landeveien. Dessverre var den nederste delen hugget vekk, men det fremgår iallfall tydelig av innskriften at det er en del av «folkets lover», som har vært risset inn her. Teksten taler videre om retten til å appellere til «folkets råd», som besto av 50 mann fra hver stamme eller valgkrets og hadde myndighet til å avgjøre rettstvister. Dette rådet er altså av samme slag som det folkevalgte 400-mannsrådet, som Solon ga atenerne ved

88

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

siden av rådet på Areopagos, og som med tiden mer og mer kom til å stille det gamle rådet i skyggen. Takket være dette i sitt slag nesten enestående funnet, har vi altså også fått kjennskap til en demokratisk folkebevegelse i en jonisk koloni. Vi ser at lovene som folket har gitt seg selv er blitt skrevet ned for å bevares for kommende slekter, og at det har skjedd omtrent på samme tid som Solon gjennom sine lover ga alle borgere i Athen rett til å være med og bestemme over statens styre og stell. Den demokratiske bevegelsen begrenser seg imidlertid til de deler av den hellenske verden hvor livet pulserte raskest både i åndelig og materiell henseende, altså for­ trinnsvis til de viktigste sjøfartsdistriktene, som Attika, Korinth og andre store havnebyer og til de hellenske koloniene i Lilleasia og på Sicilia. Det var sosial misnøye som ga støtet til at adelsveldet ble avløst av tyrannvelde i slike stater, hvor oppsvinget i handel og industri hadde skapt en velstående middelklasse av håndverkere, industridrivende og kjøpmenn. Disse krevde nå å få en politisk stilling som sto i forhold til deres økonomiske og sosiale posisjon og samlet de bredere lag av folket under sin ledelse i kampen mot aristokratiet. Det er en avgrunn mellom riddertidens aristokratiske livssyn og den nye tidens demokratiske krav. De som holder på den gamle gode tiden, klager over at fornem byrd og ridderlige dyder ikke blir aktet for noe lenger, mens rike oppkomlinger vinner makt og ære selv om de har gått alle slags krokveier og undertrykket og utbyttet sine medmennesker. Men fra den annen leir gjør folket ubønnhørlig og urokkelig sine krav gjeldende. De vil avskaffe den trykkende ulikheten i samfunnet og krever en sosial og politisk utjevning, slik at både de nyrike og de små i samfunnet får fulle borgerlige rettigheter. Som angrepsvåpen bruker de misfornøyde først og fremst adelens lange synderegister. Her som overalt har det nemlig vist seg at en samfunnsklasse, likegyldig Forsøk på rekonstruksjon av Athens sentrale torv, Agora. Til venstre i forgrunnen den berømte Stoa poikile, hvor stoikerne hadde sitt første samlingssted. I bakgrunnen til høyre Areopagos, hvor Athens eldste domstol hadde sine møter. I forgrunnen midt i trap­ pen, talerstolen hvor Perikles og andre berømte talere opptrådte.

ATHEN

89

hvilken, som kommer til makten, gjerne lar sine egne sosiale og økonomiske interesser gå foran det almene vel, så langt den tør. For alle samfunnsklasser er i bunn og grunn like store egoister. Og adelen i Hellas, disse «gode» og «fortreffelige» herrer, som de kalte seg selv, var ingen unntagelse fra regelen. Verst hadde de misbrukt sin makt på rettsvesenets område. Det sorterte nemlig helt og holdent under adelen, og all domsmyndighet ble utøvet av rådet. Hensynsløshet og korrupsjon ved domsavgjørelser later i hvert fall på visse hold til å ha hørt til dagens orden. Det lå nok dessverre bare så altfor meget sannhet i fabelen om nattergalen og høken, som Hesiod bruker for å vise for­ holdet mellom småfolk og adel på den tiden. «Høken i overmot hånte den arme vingede sanger, nattergalen som skrek i dens klør og med tårer tryglet om livet mens de svevet høyt under himlen — snerrende sa den sin mening. Hvorfor skriker du, kre? I en sterkeres vold er du havnet. Dit jeg deg bringer, må du bli med, hvor skjønt du enn synger. Om jeg så vil, jeg sluker deg hel eller lar deg få flyve. Den er en dåre, som setter seg opp mot en sterkeres vilje; vinne? Umulig. Han føyer til skammen kun skade isteden.»

Adelen hadde altså selv undergravet sin lederstilling i samfunnet ved sine maktmisbruk. Riktignok hadde en stor del av den gamle overklassen styrket sin stilling økonomisk sett, ved å ta aktiv del i forretningslivet, og hadde også forstått å benytte seg av den revolusjonerende oppfinnelsen av preget mynt til egen fordel. Men den økonomiske utbyttingen av småbøndene som de kapital­ sterke godseierne drev, var like lite egnet til å styrke deres moralske stilling som deres tidligere misbruk av domsmyndigheten. Den nye middelklassen benyttet seg av den ulmende misnøyen i de lavere klasser, og ved hjelp av opprør eller trusler om opprør drev folket — dem os, som det het på gresk -— igjennom i den ene staten etter den andre at adelsveldet ble opphevet og samfunnet omdannet til en virkelig demokratisk republikk. Iblant ble det demmet opp for revolusjonsbølgen — men bare for en stund — ved lignende forholdsregler som

90

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

da atenerne overlot til Solon å reformere samfunnet. Men regelen var at veien til en demokratisk samfunnsform gikk gjennom tyrannveldet. Ærgjerrige demagoger ut­ nyttet klassehatet til å oppkaste seg til eneherskere. De fleste av disse folkeførerne var selv adelsmenn, som følte seg tilsidesatt av sine standsfeller eller av annen grunn var kommet på kant med dem, og nå lot seg bære fram til enevoldsmakten på folkets skuldre. Også etter at de hadde nådd sitt mål, forsøkte de gjerne i det minste å bevare skinnet av å være «folkets» representanter. Selve den republikanske forfatningsformen ble så vidt mulig bevart, og tyrannen sørget bare for å få de viktigste embedene besatt med sine egne slektninger og tilhengere. For å bevare sin popularitet blant de lavere klassene, lot de oppføre praktfulle offentlige bygninger, særlig teatre, hvor det ble oppført strålende festspill, og la dessuten vekt på å føre en utenrikspolitikk som kunne kaste glans både over dem selv og staten. Det er ikke tvil om at tyrannveldet mange steder i Hellas hadde en gunstig virkning både på den økonomiske og den åndelige utvikling. Det brøt ned de gamle klassefordommene og befridde de små i samfunnet fra et århundregammelt trykk, og først og fremst gjorde det alle borgere, uansett byrd, like for loven. Først nå så staten det som sin plikt ikke bare å beskytte sine borgere mot ytre og indre farer, men også å sørge for deres materielle velbefinnende ved å hjelpe opp handelen og andre næringsveier, ikke minst ved å anlegge veier, kanaler og vannledninger. Athen, Korinth og Syrakus — for å velge noen av de mest iøynefallende eksemplene — kan faktisk i høy grad takke dyktige og forutseende eneherskere for sin senere storhet. Kunstnere og diktere var alltid velkomne gjester ved tyrannenes hoff og skaffet seg et lønnsomt levebrød ved å ta seg av den litterære og musikalske underholdning ved de store festspillene som ble oppført eller ved å lede byggingen av templer og andre monumentalbygg, som nå for første gang etter Mykenetiden begynte å reise seg i Hellas.

ATHEN

91

Teatret i Delfi, som er et av de best bevarte i Hellas, ble bygget på 300-tallet f. Kr. Det hadde 35 rader og plass til 5000 tilskuere-. Her blir også i våre dager de greske tragedier oppført.

92

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

Vårt ord «tyrann» er et lånord som vi har overtatt fra gresk, men som nå har fått en bibetydning som ikke nødvendigvis heftet ved det opprinnelige greske ordet. Som vi har sett, var det nemlig slett ikke noe til hinder for at en gresk «tyrann» kunne være en aldeles utmerket regent, og egentlig er det først Platon og Aristoteles som har gitt ordet dets odiøse biklang. Men selvfølgelig måtte enevoldsmakten i lengden føre med seg nesten over­ menneskelige fristelser for en alminnelig dødelig. Det ikke å behøve å stå til ansvar for noen av sine handlinger og samtidig ha uinnskrenket rådighet over sine medmen­ neskers liv og eiendom — vil svært lett føre til grenseløs egoisme og brutalt maktmisbruk, om ikke med en gang, så i hvert fall i løpet av et par generasjoner. Tradisjonen vet da også å berette om mange tyranner som fullt ut gjorde seg fortjent til sin titel også i ordets moderne be­ tydning. En slik enevoldshersker var f. eks. Polykrates, som omkring år 530 underla seg Samos. Hans valgspråk var at man gjør sine venner en større glede ved å gi dem tilbake noe man har tatt fra dem, enn ved å la dem få ha sin eiendom i fred. Han ble imidlertid selv innhentet av en grusom skjebne — han ble lokket i en felle av en persisk satrap og senere korsfestet. -— I Akragas — det nåværende Agrigento -— på Sicilia hersket omkring midten av 500tallet tyrannen Falaris, som førte det rene skrekkvelde. Blant annet fortelles det at han pleide å brenne sine mot­ standere levende inne i en stor, hul kobberokse, som er blitt stående for ettertiden som selve symbolet på hans grusomhet. Og selv en så sympatisk fyrste som Periandros av Korinth, en mann som ble regnet blant Hellas’ syv vise og som førte sin by fram i første rekke både åndelig og materielt, ble med tiden mistenksom og despo­ tisk. Da tyrannen i Miletos en gang sendte et bud til ham for å spørre ham til råds om hvordan han burde regjere, førte Periandros sendebudet med seg ut på en åker, og uten å si et ord svingte han stokken sin og slo hodet av alle de aksene som hadde vokset seg høyere enn de andre. Det var en gestus som ikke lot seg misforstå.

ATHEN

93

Tyrannen Dionysios i Syrakus gjorde også meget for sin bys utvikling. Men av redsel for snikmordere begikk han den ene voldshandling etter den andre. Og da en beundrende hoffmann, som het Damokles, en gang priste Dionysios lykkelig for hans maktstilling, svarte tyrannen: «Du kan selv få prøve hvordan det smaker å være ene­ hersker.» Han lot Damokles iføre seg fyrstelige klær og sette seg ved et rikt dekket bord; men over hodet på ham lot Dionysios sine tjenere henge opp et skarpslepet sverd i et hestetagl. Da Damokles fikk øye på sverdet, mistet han øyeblikkelig appetitten og avsto gjerne fra hele herligheten. Tyrannenes betydning for utviklingen lå vel først og fremst i at de gjorde slutt på de opprivende klassekampene, slik at folk fikk mer ro på seg og kunne samle sine krefter om å skaffe seg større materiell fremgang. Derved fikk også de lavere klasser bedre sosiale og økonomiske kår. Men tross sine fortjenester kunne tyrannveldet aldri bli en varig institusjon; for en så eksepsjonell mhktstilling kan bare bevares av eksepsjonelt begavede menn som samtidig har virkelig store karakteregenskaper; og slike menn gror ikke på trær — selv ikke i Hellas. Og selv når slike enestående egenskaper en sjelden gang forekommer, er det, skam å si, enda sjeldnere at de går i arv, selv til sønnene, og enda mindre pleier de å leve videre i flere herskergenerasjoner. Meget sjelden fikk derfor sønne­ sønnen til en tyrann beholde makten,, og som oftest ble allerede annen generasjon styrtet. Naturligvis var det aristokratiet som overalt mente det hadde mest å vinne ved å styrte en tyrann. Og vel kunne de fordrive tyrannene, men sporene av deres regjering lot seg ikke utslette. Å vende tilbake til den gamle aristo­ kratiske forfatningen lot seg ikke lenger gjøre. Tiden hadde løpt fra den. I stedet pleide resultatet, slik som i Athen, å bli en ytterligere demokratisering. Og i de delene av Hellas, hvor livet pulserte og ikke var stivnet i gamle former, vokste så etter hvert den statsformen fram, som alt etter samtidens og historikernes skiftende

94

ØKONOMISKE OG SOSIALE OMVELTNINGER I HELLAS

syn og oppfatning, ble ansett som enten det høyeste gode eller det verste onde i et samfunn. Men ett er i hvert fall sikkert — at først under denne statsformen begynner borgerskapets idé å få vind i seilene, tanken om at sam­ funnet ikke er til for en konges eller en tyranns skyld, ikke for et fåtall fornemme menns, men for alles skyld. Det var denne borgerånd som ildnet hellenerne til kamp mot perserne i den striden som avgjorde om vesterlandsk frihetskjærlighet og individualisme eller østerlandsk slavesinn og despotisme skulle bestemme over menneskehetens fremtidige utvikling.

Hoplit. Tungt bevæpnet kriger.

JONISK KULTUR, LYRIKK OG FILOSOFI

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

Hvorfra og hvorhen? Det er de to store spørsmål menneskeånden til alle tider har grublet over. Det ligger i vår natur at vi ikke kan slå oss til ro uten å forsøke på å finne en årsak til alt som skjer og en sammenheng mellom de ting som foregår i verden. Det var også dette de første hellenske filosofene strebet etter med sin tanke­ virksomhet. De så hvordan plantene hentet sin næring fra jord og vann for så selv når tiden kom å tjene til føde for dyr og mennesker. Men dyr og mennesker blir jo igjen til jord. Er det da de samme grunnelementer, jord og vann, som går igjen i alt levende? Eller kan det tenkes at det finnes ett eneste grunnelement, som alt annet er oppstått av? Det var dette spørsmålet om selve grunn­ elementets vesen, de eldste, hellenske tenkerne i første rekke satte seg som mål å løse.

De joniske naturfilosofer

En enstemmig tradisjon utpeker Thales fra Miletos, en av Hellas’ syv vise, som den første filosof. Det sier ikke så lite om selve hellenernes vesen dette at «andre folk har sine helgener — hellenerne har vise menn,» som Nietzsche sier.

96

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

På sine mange og lange reiser hadde Thales lært meget og fått meget å gruble over. I Egypt hadde han blant annet vært, og det fortelles at han der lærte sine læremestere å måle pyramidenes høyde ved hjelp av skyggen de kastet. Han fremholdt nemlig for dem at på den tiden av dagen da menneskets skygge var like lang som mennesket selv, måtte også en pyramides skygge ha samme lengde som selve pyramiden. I Sardes hadde han trolig tilegnet seg i hvert fall så meget av babylonsk astronomi at han til sine landsmenns store forbauselse kunne forutsi en total solformørkelse, sannsynligvis den som inntraff våren 585 f. Kr. Om Thales forteller den store filosofen Platon den eldste kjente anekdote om en lærd manns distraksjon. En gang da Thales vandret av sted med blikket festet mot him­ melen og ivrig studerte stjernene, falt han i en brønn. Han satte i et rop, og en tjenestepike kom løpende til. Hun hadde straks øye for det komiske i at han søkte å få rede på hva som fantes på himmelen, men ikke visste hva som lå rett for føttene på ham. «Samme spøk kan med rette anvendes om alle som hengir seg til å filosofere,» sier Platon med selverkjennelsens autoritet. En annen anekdote, som ikke virker umiddelbart sym­ patisk på oss, gir oss likevel et innblikk i at Thales ikke bare var en dypt tenkende, men også en dypt følende mann. Den forteller om en gang da den vise Solon kom på besøk til ham og blant annet uttrykte sin forundring over at Thales ikke giftet seg og skaffet seg barn. Filosofen svarte ikke direkte på det, men lot i steden Solon få svar på en annen måte. Han overtalte en mann til å gå til ham og fortelle at han nettopp var kommet fra Athen. «Hva nytt kan du fortelle derfra?» spurte Solon. «Ikke noe annet,» sa mannen, «enn at en ung mann ble begravet og hele byen tok del i likferden, fordi den døde var sønn av en meget ansett og aktet mann.» —- «Stakkars ulykkelige far!» utbrøt Solon. — «Men mannen vet nok ikke noe om sin ulykke ennå, for han har vært i utlandet i lang tid,» sa mileseren. — «Hva het han?» spurte Solon med en viss

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

97

engstelse i stemmen. —■ Det hadde mannen glemt. Solon stilte ham da en mengde spørsmål og til slutt brast det fortvilet ut av ham: «Han kunne vel ikke ha hett Solon?» — «Jo, det var akkurat det de kalte ham,» svarte mannen. Solon falt fullstendig sammen, og nå kom Thales til og sa: «Å Solon! Dette, som kan bringe selv deg, den sterkeste av alle, til fortvilelse, er akkurat det som av­ holder meg fra å sette barn til verden. Men trøst deg, for alt hva denne mannen fortalte deg var oppdiktet.» Som på så mange andre områder, viste hellenerne også som filosofer sin beundringsverdige evne til å lære av andre folk på en selvstendig og fruktbringende måte. De nøyde seg ikke med bare å tilegne seg det nye, men ut­ viklet det alltid videre. Som Nietzsche sier, hadde de evnen til å «slynge spydet videre fra det punkt hvor andre folk hadde latt det bli liggende», oo Det resultat Thales kom fram til gjennom sine spekula­ sjoner over urelementet, uttrykte han slik: «Vannet er alle tings opphav.» Etter filosofen Aristoteles’ mening grunnet han denne antagelsen på det faktum at både plantenes og dyrenes næring er fuktig, og at altså selve livsvarmen kommer fra det fuktige. Det ligger mer tankearbeid bak Thales’ læresetning enn man ved første øyekast skulle tro. Tross alt betyr det nemlig ikke noe lite skritt fremover på den rene tenknings vei å komme fram til overbevisningen om at bakenfor alt det mangfoldige og omskiftelige som vi fornemmer med våre fem sanser, finnes det en enhet. Med sin teori om at hele den ytre verden, dypere sett, er ganske annerledes enn den fortoner seg for våre øyne, har han lagt grunnen til metafysikken eller vitenskapen om den ytterste årsak til alle de omskiftelige foreteelser i verden. Med hellenerne opptrer for første gang i menneskehetens utviklingshistorie trangen til å forklare verden og alt som skjer ved hjelp av den rene fornuft. For Østens folk er tenkeren — den som «vet» — en mann som sitter inne med guddommelige hemmeligheter; han er prest, profet, tegntyder og besverger. Det er noe helt nytt dette at 5. G rimberg III.

98

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

«tenkeren» er et menneske, hvis innflytelse utelukkende skyldes hans egen intellektuelle begavelse, en innstilling vi ikke har støtt på hos noe tidligere kulturfolk.

Thales hadde ut­ pekt vannet som alle tings opphav. En yngre naturfilosof fra samme by som han, Anaximenes, tenkte seg et tynnere og mer lett bevegelig stoff, nemlig luften, som urelementet. Når luften trekker seg sammen, dannes det først skyer og siden regn. Av dette trakk Anaximenes den slutning at hvis luften trekker seg enda mer sammen, Filosof. Skulptur i bronse. vil det oppstå faste stoffer, som jord og stein. Han er altså gjennom sin tenkning kommet fram til overbevisningen om at alle stoffer kan fortettes eller fortynnes, at de kan opptre snart i fast, snart i flytende form eller i gassform, forandre sin aggregattilstand, som vi kaller det i moderne vitenskapelig språk. Det er imidlertid et spørsmål om han ikke med det ordet som vi oversetter med luft, har ment noe enda mer ustofflig. Kanskje noe han oppfattet som en «verdenssjel», som gjennomtrenger alt og gir liv til alt. Han sier nemlig at «vår egen sjel er luft». Det ser ut som om han her blander sjelen sammen med åndedrettet, den luften som åndes ut og inn, og har oppfattet luften som hele verdens åndedrett. At åndedrettet opphører pleier jo å regnes som et sikkert tegn på at sjelen har forlatt legemet, og det

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

99

later til at Anaximenes har trukket den nærliggende feil­ slutning at fordi åndedrettet var tegnet på liv, var det også livets årsak, selve sjelen, mens det jo i virkeligheten bare er en av forutsetningene for at livet skal kunne fortsette. Antikkens mennesker trakk imidlertid ikke grensen mellom det sjelelige og det legemlige så skarpt som vi er tilbøyelige til å gjøre. Enda merkeligere er en noe eldre milesier, Anaximander, som var elev av Thales og hans gode venn. Det er imidlertid uhyre vanskelig å tolke det lille som er bevart av hans uttalelser. Han har gått betydelig lenger enn sin læremester i sin søken etter grunnelementet. Han kan ikke bli stående ved vannet som urstoff, fordi det trengs varme både for at det skal gå over fra fast til flytende form og fra flytende til gassform. Altså må det ligge to prinsipper til grunn for alle ting: det faste eller kalde og det varme. Disse to prinsipper lar Anaximander oppstå ved en «utsondring» fra en urmaterie, som omfatter alle stoffers ulikheter, og denne urmaterie omtaler han med et ord som kan oversettes med «det form- og grense­ løse». Av dette oppstår så ved forskjellige utsondringsprosesser de enkelte ting. Og til urmaterien vender de også tilbake for å gå til grunne. Det at alle ting må gå til grunne, er en straff fordi de har løsrevet seg fra helheten. I alle tings foranderlighet og forgjengelighet, i det stadige kretsløp mellom fødsel og død, så Anaximander virkningen av en alt beherskende naturlov, som samtidig fortonet seg for ham som en alt omfattende rettsorden, som straffet den enkelte for hans «hybris», det hovmod å bli et individ. «Alt som består fortjener å gå til grunne» —- kunne han si med Mefistofeles i «Faust». Bare en udifferensiert tilværelse i den uendelige, kraftfylte ur­ materie var «guddommelig». Fra naturvitenskapelig synspunkt er Anaximander av særlig interesse fordi han fremsatte tanker, som minner om den moderne utviklingslære, selv om naturligvis detaljene i hans teori ofte kan forekomme oss groteske. Han mente

100

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

nemlig at de laveste organismene var opp­ stått av slammet på havbunnen og at disse så etter hvert hadde utviklet seg til høyerestående skap­ ninger.

Søyle i jonisk stil med sfinks fra ca. 560 f. Kr. Den joniske søylen var slankere og mer elegant enn den doriske og hadde et kunstferdig utformet kapitel (toppstykke) med spiralformede voluter. Se også illustrasjoner side 202 som viser de forskjellige søyleformer. Søylene var ikke hugget i ett stykke, men satt sam­ men av deler. Her er øverste del satt direkte på nederste som er bredere i tverrsnitt. Søylen er delvis rekonstruert.

En av de forunder­ ligste skikkelser i rekken av oldtidstenkere er Her a kli t fra Efesos. Egentlig burde vi ha bedre kjennskap til ham enn til noen annen av de joniske naturfdosofene, fordi vi har en ganske be­ tydelig del av hans filosofiske uttalelser i behold. Men hans stil er så dypsindig og gåtefull, ja, ofte så paradoksal, at han allerede i oldtiden gikk under navn av «den dunkle». Det ble sagt at han med hensikt uttrykte seg gåtefullt, for at bare de innvidde skulle forstå ham. Den store hop foraktet han nemlig umåtelig. Han sammenligner dens lykkedrømmer

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

101

med «oksens, når den mesker seg med vikker». Så lavt­ stående individer har overhodet ikke evnen til å oppfatte noe som helst. «Øyne og ører er dårlige vitner for men­ nesker med barbarsjeler.» Hans menneskeforakt hadde fått næring av personlige erfaringer. Det tviler man ikke på når man hører hans dom om sine landsmenn. «Efeserne ville gjøre rett i å la hver eneste voksen mann gå og henge seg og overlate byen til de umyndige,» sier han. Årsaken til dette elsk­ verdige råd var at de hadde drevet sin beste mann, en av Heraklits venner i landflyktighet med den motivering at «blant oss skal ingen være bedre enn de andre; og opp­ står det en slik mann, må han leve på et annet sted og blant andre mennesker». Et slikt folk ville ikke Heraklit engang herske over — enda han hadde rett til kongetitelen. Han avsto den til sin yngre bror og trakk seg i krenket stolthet tilbake til naturens ensomhet «blant fjellene, hvor han levde av gress og urter», som tradisjonen forteller. Der endte han sine dager etter å ha sammen­ fattet sin livsanskuelse på en papyrusrull, som han depo­ nerte i Artemistemplet i Efesos — et av verdens syv under­ verker — omtrent på den tiden da perserkrigene begynte. På flere punkter er det ganske stor overensstemmelse mellom Heraklits og Anaximanders syn. Begge hadde et skarpt blikk for det omskiftelige her i verden og for alle tings forgjengelighet. «Alt flyter: panta rhei,» er Heraklits grunnleggende setning. Tilværelsen er som «en strøm — hvor man aldri to ganger kan stige ned i samme vann». — En av hans senere tilhengere satte setningen enda mer på spissen, ved å si at man ikke engang kan gjøre det en gang, for selv i det øyeblikk man holder på å gå ned i vannet, kommer det jo nytt vann strømmende. — Men også mennesket selv forandrer seg fra det ene øyeblikk til det andre: «I de samme bølger stiger vi ned og stiger likevel ikke ned; det er oss og likevel ikke oss.» Ingenting er bestandig her i verden, unntagen selve det ubestandige, det omskiftelige. Det var ikke så mange som forsto «den dunkle» filosofen

102

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

fra Efesos, men en som med begeistring tilegnet seg hans lære, om enn på sin egen lille måte, var komikeren Epicharmos, som resonnerte på følgende måte: «Hvis Heraklit har rett, behøver jeg aldri å betale min gjeld, for den ’jeg’ som skulle betale den, er en annen enn den ’jeg’ som stiftet den. Men det er kjedelig at jeg ikke kan ta imot en inn­ bydelse til i morgen, for da er jeg jo ikke lenger den samme mannen som han som mottok den.» Sinnbildet på tingenes evige omskiftelighet blir for Heraklit ilden, det lettest bevegelige av alle elementer, ustadigere enn både vann og luft, stoffet som aldri et øyeblikk er i ro. Ilden gir liv til alt; for ham er det legemsvarmen som er uttrykk for sjelen, som åndedrettet var det for Anaximenes. Men ilden, livgiveren, er også den som fortærer alt. «Alt forvandles til ild og ild til alt i evig veksling, som gull byttes mot varer og varer mot gull.» Ilden er liv, men vannet er død. «Selv for sjelen betyr det døden å bli fuktig. Den tørreste sjel er den beste og viseste. Et lite barn kan lede en drukken mann og føre ham på villspor; for han merker ikke hvor han går fordi hans sjel er fuktig.» — Kanskje vi her står overfor en viss påvirkning fra den persiske religions ildtilbedelse, som Heraklit uten tvil hadde kjennskap til. I denne alt omfattende veksling og ustadighet aner Heraklit likevel en bestemt lovmessighet, som består i kampen mellom motsetninger. Uten motsetning intet liv -—- «uten sult ingen metthet, uten tretthet ingen hvile, uten sykdom ingen sunnhet. Og om det ikke fantes noen urettferdighet i verden, kunne det heller ikke finnes rett­ ferdighet». Betydningen av denne stadige kamp mellom motsetninger sammenfatter han i ordene: «Kampen er alle tings far, alle tings konge.» Denne tankegangen bunner i det typisk hellenske synet på kappestriden som opp­ havet til det sterkeste og beste i livet. Alt forandrer seg, og alt er også relativt. — «Den vakreste ape er stygg, sammenlignet med mennesket. Men selv det vakreste og viseste menneske er som en ape, sammenlignet med Gud.»

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

103

Lovmessigheten i alt som skjer tilskriver Heraklit det forhold at ilden eller verdenssjelen også er «en evig ordnende fornuft». En lignende tanke møtte vi jo også hos Anaxi­ mander, når han talte om en alt beherskende naturlov, som også var en altomfattende rettsorden og straffet den enkelte for hans frafall fra helheten. Den populære forestilling om gudene har åndsaristokraten Heraklit derimot lite til overs for og omtaler den med stor forakt. Dens skaper, Homer, «fortjente å bli bannlyst fra alle offentlige opplesninger og pisket», sier han. «Å be til gudebilder er som å snakke til en vegg. Og å forsøke å rense seg for blodskyld ved hjelp av slakt­ offer, er som å vasse i søle og forsøke å vaske seg ren med samme sølen.» Pythagoras og pytagoreerne

Heraklit hadde ikke noe til overs for en annen meget berømt og noe eldre filosof, som het Pythagoras og var fra Samos, men hadde slått seg ned i Kroton på sydkysten av Italia. Der hadde han stiftet et slags brorskap til gjensidig foredling. Det hadde forskjellige «grader» som medlemmene ble opptatt i etter å ha gjennomgått visse prøver og seremonier. «De innvidde» var sterkt preget av mystisk-religiøse interesser, men syslet også med viten­ skap og politikk. Sjelden har en leder vært hevet til skyene av sine tilhengere i en slik grad som Pythagoras, og da han døde, ble han nærmest dyrket som en halvgud. Det er da heller ingen tvil om at Pythagoras i sin person forenet den forunderligste blanding av forskjellige egen­ skaper, som verden noensinne har sett. Han var en ual­ minnelig fremragende matematiker, og både som fysiker og astronom gjorde han et banebrytende arbeid; han var filosof og drev også annet vitenskapelig forskningsarbeid, og samtidig var han en stor moralist og sedelighetsreformator. Hans innsats på aritmetikkens og geometriens område er kjent av hvert eneste skolebarn som har strevet med

104

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

proporsjonslæren og den pytagoreiske læresetning i Evklids geometri. — Innenfor astronomien var han den første som hevdet at jorden roterer og at den er kuleformet og ikke, som man før hadde trodd, en sirkelformet skive.— Og likevel er det i grunnen svært lite vi vet om hans liv. Han blir borte for oss i legendenes halv­ mørke, som en halvt mytisk skikkelse. Fra hans egen hånd finnes det ikke en en­ este linje bevart. Ja, det ser nærmest ut som om han — i lik­ het med Sokrates — aldri har nedskrevet sine tanker og bare Filosofen og matematikeren Pythagoras har påvirket sine fra Samos slik en senere tid har forestilt disipler ved sin seg ham. maktfulle tale og sitt eget eksempel. Det er derfor bare deres gjengivelse av hans lære vi har å holde oss til. Men, for å sitere en fremtredende tysk filosof, «gjennom den får vi knapt nok kjennskap til annet enn den gigantiske skyggen av en mektig personlighet, som snarere gir inntrykk av å være religiøs reformator enn filosof». Og likevel var visstnok Pythagoras den første som brukte denne betegnelse — som på norsk simpelthen betyr visdomsvenn — om seg selv. Sine veldige kunnskaper hadde han for en stor del skaffet seg på sine lange reiser i utlandet, og naturligvis først og fremst i Egypt, visdommens hjemland, hvis ærverdige kultur fikk hellenerne til å føle seg som «skolegutter», for å bruke Platons ord. Høyst sannsynlig er det preste­ skapet i Egypt som har stått fadder til mange av de

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

105

seremonier og åndelige øvelser som særmerket hans ordensbrorskap, og det er også adskillige ting i selve hans lære som gir inntrykk av å være av orientalsk opprinnelse. Også for pytagoreerne var det store spørsmål hva som kan sies å være evig og bestående i den skiftende mang­ foldighet i sansenes verden. For dem var det hverken vann eller luft eller noe annet av de fire elementer, men tallene, de matematiske forhold. «Hele verden er har­ moni og tall,» hevdet de. Etter sigende skal Pythagoras ha kommet fram til denne oppfatningen på grunnlag av sine iakttagelser av at de musikalske akkordene beror på bestemte tallforhold, at tonehøyden er avhengig av lengden av den strengen som settes i svingning. Med denne viktige oppdagelsen la Pythagoras faktisk grunnen til akustik­ ken, den gren av fysikken som behandler lovene for hvordan lyden og særlig tonene oppstår og forplanter seg videre. Det er ikke vanskelig å forstå at dette var en oppdagelse som måtte vekke beundring og begeistring. Et av de dyktigste av alle fenomener, tonen, hadde vist seg å kunne måles med alminnelige tall! Da var det heller ikke noe langt sprang til tanken om å gjøre disse for­ underlige tallene til det som ga lover for alle ting her i verden, ja til å se dem som selve tingenes vesen, deres innerste kjerne og årsak. Der hadde man det faste punkt i tilværelsen! Endelig, mente pytagoreerne i sin be­ geistring for den store oppdagelsen, hadde man funnet fram til den lovmessigheten i universet som de joniske naturfilosofene hadde søkt så ivrig etter. Men, innvender vi, tallene angir jo ikke annet enn be­ stemte forhold mellom tingene. Hvordan kunne da pytagoreerne hevde at de var selve tingenes innerste vesen og årsak? Dette kan ikke forklares bare ved den umåtelige begeistring som mesterens oppdagelse hadde fremkalt. Det skyldes også andre omstendigheter, og ikke minst den vanen filosofene hadde lagt seg til, å betrakte et begrep som opprinneligere, høyere og liksom mer kraftfylt, jo mer abstrakt det var og jo fjernere det sto fra den konkrete virkelighet.

106

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

Hellenerne hadde heller ikke riktig sans for å holde abstrakte og konkrete begreper strengt ut fra hverandre. Når vi taler om en gjenstands overflate i geometrisk for­ stand, har vi klart for oss at dette ordet bare er et tankeprodukt, en abstraksjon og ikke et reelt begrep. Over­ flaten er jo bare yttergrensene for det vi i geometrien kaller et legeme. På samme måte forholder det seg med begreper som linjen, som begrenser flaten, og punktet som igjen begrenser linjen. Men for pytagoreerne fortonet det seg ikke slik. De tenkte seg det geometriske legeme liksom bygget opp av flater, linjer og punkter. Derfor gjorde de alle disse begrepene sideordnede tallmessig sett, og like­ stilte punktet med enhetsbegrepet, dvs. tallet 1, linjen med tallet 2, flaten med 3 og legemet med 4. Pythagoras tillempet harmonilæren på hele universet, blant annet i sin berømte teori om sfærenes harmoni. Ethvert legeme som er i bevegelse, fremkaller en lyd; denne lyden blir forskjellig alt etter den hastighet legemet beveger seg med, og himmellegemene, som hvirvler rundt med forskjellig hastighet i en skjønn og harmonisk rund­ dans, frembringer en overjordisk herlig musikk. Vi må være enige i den dommen østerrikeren Gomperz feller i sin mesterlige fremstilling av hellensk filosofi, at «et skjønnere, et mer oppløftende verdensbilde aldri har vært skapt». Men hva er det som gjør at vi ikke kan oppfatte denne himmelske musikken? Jo, sier Pythagoras, det kommer av at vi har hørt den bestandig, helt fra det øyeblikk vi ble født — det er som med smeden, som dag ut og dag inn hører sleggen slå mot ambolten, og snart blir døv for lyden av den. For at en lyd skal kunne opp­ fattes, må det nemlig en forandring til, enten en pause eller en endring i lydens styrke eller beskaffenhet. Men Pythagoras nøyde seg ikke med å føre hele den ytre verden tilbake til tallene som tingenes egentlige vesen — selv rent åndelige fenomener legger han inn under de samme harmonilover. Kjærlighet og vennskap be­ tegner han således med harmoniens tall fremfor alle andre, altså med 8, som er oktavens tall. Rettferdighetens tall

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

107

er 4, mens gjengjeldelsesbegrepet, like for like, oppstår av to like primtall. Ekteskapets tall er 5, fordi dette tall er en forening av det første jevne og det første odde tall — ett-tallet regnes da ikke med. Visse tall hadde jo fra gammelt av vært ansett som hellige og utrustet med en mystisk kraft, som 3-tallet og dets kvadrat, 9, og ikke minst 7-tallet. Dette tallet betegnet for Pythagoras det kritiske tidspunkt, særlig med tanke på at det er syv dager i en uke, og at det altså inntreffer et vendepunkt med den syvende dagen. Men det mest fullkomne av alle tall er 10, fordi det utgjør summen av de fire første tallene. «Det er en stormakt.» Pytagoreerne pleide å avbilde det ved hjelp av nedenstående figur, «det store firetall», med eneren i midtpunktet. Denne figuren ble til et symbol som de pleide å avlegge ed ved.

Pytagoreerne sammenfattet sin tall-lære i ordene: «Alt vi har kjennskap til har sitt eget matematiske tall, og intet kan fattes uten at man kjenner dets tall.» Odde og jevne tall har sine motstykker i motsetningene mellom venstre og høyre, kvinnelig og mannlig, kroket og rett, mørke og lys, ondt og godt, osv. Slik levde og åndet pytagoreerne i tallenes verden. De formelig beruset seg i sin tall-lære; og den mann som er blitt kalt den første eksakte forsker, var altså samtidig en stor mystiker. Hans store innflytelse skyldtes vel ikke bare hans imponerende personlighet, men må nok også for en del tilskrives den aura av idealitet som alltid vil omgi en fremgangsrik nyskaper, og som i de troendes øyne forlener ham med nesten overmenneskelige evner. Aldri før har man sett en skole som i den grad sverger til mesterens ord, som disippelskaren rundt Pythagoras. «Han har selv sagt det,» var en trylleformel som utslettet

108

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

enhver tvil om hva som var sant og rik­ tig hos en virkelig pytagoreer. Med de ordene ble alle inn­ vendinger brakt til taushet. Hva Pvthagoras’ filosofi angår, vet man ikke med sikker­ het stort annet enn at han lærte at sjelen er udødelig. At sjelen var bundet til lege­ met, anså pytagore­ erne som en straff for visse synder. Legemet er et fengsel for sjelen. For den vise gjelder det der­ for å rense seg for alt legemlig ved askese og fordypelse i edle og høye tanker. Men til en slik renselse trengtes det mange liv. Pytagoreerne lærte også at sjelen gjennomlever en hel rekke tilværelser i forskjellige dyr og mennesker. Denne Denne vakre statuen av en ung badende pike er laget av en makedonsk kunstner og støpt i bronse i annen halvdel av 400-tallet f. Kr.

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

109

Pythagoras’ tro på sjelevandring, som jo for øvrig finnes hos så mange av jordens folk, går i en temmelig forgrovet skikkelse igjen i en anekdote, som en av hans noe yngre samtidige, filosofen Xenofanes forteller: «En gang da Pythagoras så noen mishandle en liten hund, så den hylte, skal han ha sagt: «Hold opp med å slå dyret! For jeg hører på tonen i hylene dens at en av mine avdøde ven­ ners sjel har tatt bolig i den.»» Ved siden av denne sjelevandringslæren lanserer også pytagoreismen den selsomme læren om alle tings til­ bakekomst etter «det store verdensår», et veldig tidsrom, som forholder seg til et vanlig år som et helt døgn til et sekund. Og enda er et slikt år bare som en dag i uni­ versets liv.

Det pytagoreiske forbund i Kroton fikk stor tilslutning og gjorde også sin innflytelse gjeldende i andre byer i Magna Graecia. Men en dag kom tilbakeslaget. Denne eksklusive sammenslutning av aristokrater ble i lengden en kilde til ergrelse for andre mennesker, og særlig for dem som gjerne selv ville være med i brorskapet, men ikke ble opptatt. Og nå begynte en heftig agitasjon mot denne utlendingen som hadde trengt seg inn på Kroton-boerne og alle hans merkelige påfunn. Det endte med en for­ ferdelig katastrofe som gjorde slutt på hele det pyta­ goreiske brorskap i Kroton en gang kort før år 500. Vi kjenner ikke til detaljene; vi vet bare at en hel del av medlemmene brente inne i selve ordenshuset. De over­ levende ble spredt til mange kanter. Noen slo seg ned på Sicilia og utbredte sin lære der, mens andre flyktet hjem til Hellas, hvor Theben ble et nytt sentrum for pytagoreismen. Men mange kom også til Athen, hvor de la grunnen til den sammensmelting av pytagoreisk og sokratisk filosofi som med tiden fant sted.

Med alle sine ufullkommenheter og sin mangel på klarhet i tankegangen har den pytagoreiske skole likevel brutt nye veier på filosofiens område. Det er pytagoreerne den fri

110

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

tanke kan takke for de første fremskritt som ble gjort i anstrengelsene for å få fram lovmessigheten i den sanselige verden. De joniske naturfilosofer kom aldri lenger enn til det konkrete, mens derimot pytagoreerne var de første som nådde opp til det abstrakte og derved la grunnen til en filosofi, som når høyere enn den verden vi til daglig ser for våre øyne. Eleaterne

Folk som i tiden omkring år 500 reiste omkring i Hellas, kunne nesten ikke unngå å støte på en gammel spillemann som het Xenofanes en eller annen gang. Han holdt gjerne til på torvet eller ute på gatene og var alltid omgitt av en stor folkemengde. Han dro omkring som spillemann for å tjene sitt brød, men bak den furete pannen rørte det seg dristige og revolusjonerende tanker. Han var født i Kolofon i Lilleasia, og i sin ungdom hadde han kjempet mot perserne, men da Kyros gjorde seg til herre over Jonia, forlot han sitt hjemland og fant seg til slutt et fristed i det fjerne vesten, i Elea på vest-kysten av Calabria. Der endte han også sine dager i den høye alder av over 90 år omkring år 475 f. Kr. Like skarpt som sin noe yngre samtidige, Heraklit, gikk han til angrep på hellenernes gjengse gudetro. Han pekte på det uverdige i å tenke seg gudene som tyver, bedragere og ekteskapsbrytere. Gudeskikkelser med slike karaktertrekk er det beste bevis på at menneskene har skapt seg guder i sitt eget bilde, hevdet han. «Etiopierne tenker seg gudene med flate neser og svart hud; trakerne tenker seg dem blåøyde og blonde, og om okser og hester hadde hatt hender så de kunne male og lage billedstøtter slik som menneskene, ville de også lage seg gudebilder som lignet dem selv.» På samme måte var det med de gudene Homer diktet om, de hadde alle sammen menneskelige feil og svakheter. Høyst interessant er også hans fordomsfrie syn på et problem som kulturen. Det er menneskene selv som er

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

111

dens opphav, hevder han, og han har også et skarpt blikk for dens videre utvikling. «Det var ikke gudene som i be­ gynnelsen viste de dødelige alle ting,» sier han. «Det er menneskene selv som under sin søken opp gjennom tidene stadig har funnet ut hva som er bedre.» Dermed har Xenofanes åpenlyst gjort rent bord med de gamle mytene om guder og halvguder som kulturfremmende makter, enten det er Promethevs, Hefaistos eller Athene selv. Xenofanes’ gud har, i motsetning til folkereligionens guder, «ingen likhet med de dødelige, hverken i skikkelse eller tanker». Han er verdenssjelen, som uten anstrengelse styrer Altet med sin mektige ånd; han er «lutter øye, lutter øre, lutter forstand». Xenofanes’ oppfatning av det guddommelige har hevet seg til panteisme — Gud er for ham en personlig kraft, som finnes i alle ting, i hele naturen. Enheten i verden er for ham Gud. Xenofanes ble grunnleggeren av den filosofiske retning, hvis representanter kalles eleaterne, etter hans hjemby Elea. Den betydeligste av hans etterfølgere het Parmenides. Som sin lærer stiller også Parmenides den filo­ sofiske tenkning og den alminnelige folkemening skarpt opp mot hverandre. Han gjør det imidlertid ikke bare når det gjelder religionen, men også på alle andre områder. I virkeligheten er denne kritikken av den sløve vanetenkning som bygger på våre fem sansers oppfatning av den evig foranderlige ytre verden, like gammel som spekulasjonene over alle tings opprinnelse. (Jfr. Heraklits ord om øynene og ørene til dem som har «barbarsjeler».) I og med at man går ut fra eksistensen av et grunn­ element, enten dette nå er vann, luft, ild eller det udif­ ferensierte «form- og grenseløse», har man nemlig gitt ut­ trykk for den oppfatning at det vesentlige i virkeligheten er noe annet enn det vi ser med våre øyne. Parmenides har trukket konsekvensen av denne kritikken, men i stikk motsatt retning av Heraklit, som han polemiserer mot av alle krefter. Heraklit fant jo at selve forandringen var

112

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

det vesentlige. Parmenides hevder derimot at alt det skiftende og mangfoldige i naturen bare er blendverk, «det som ikke er», mens den indre, sanne virkelighet, «det som er», er av uforanderlig natur. «Det som er» er uten be­ gynnelse og uten slutt, det hverken forandrer utseende eller bytter plass. Sin grunnleggende læresetning for­ mulerer Parmenides slik: «Det som er, er; det som ikke er, er ikke.» Det finnes i virkeligheten ingen forandring, ingen mangfoldighet. Når vi likevel synes det, når vi snakker om lysende farver eller om at noe flytter seg, kommer det av at våre sanser bedrar oss. «Det som ikke er» er bare en skinnverden, som vi aldri kan få virkelig sikre kunnskaper om. Bare gjennom logisk tenkning kan vi skaffe oss sikker viten —- det er dette som er kjernen i eleaternes ofte misforståtte læresetning: «Tanke og til­ værelse er ett.» Parmenides’ tankebygning er den mest abstrakte noen filosof i det hele tatt har konstruert. Det begrep som han kaller «det som er», er kjemisk fritt for alle konkrete småtrekk. Det er selve den store taushet og det uendelige ode, så forskjellig fra Heraklits verden av ånd og ild som det overhodet er mulig. Over Parmenides’ «virkelige ver­ den» lyser ingen sol, og ingen blå himmel hvelver seg over den. Der grønnes ingen trær og modnes ingen frukter; det er hverken blomsterduft eller bekkesilder. Om det «rene», abstrakte «som er» kan intet annet sies enn at det er. For så snart vi tillegger det en eller annen egenskap, trekker vi det ned i sansenes verden og gjør det til noe «som ikke er». Lenger kan man ikke godt komme i ab­ straksjon. Parmenides bante med sin tenkning veien for den idéfilosofi, som nådde sitt høydepunkt med Sokrates og Platon, Hellas’ største tenkere. Han har lagt grunnlaget for all høyere fornuftsfilosofi og har i det hele tatt vært en kraftig spore for selve evnen til refleksjon hos men­ neskene. Som man lett kan tenke seg, var det ikke svært mange som maktet å sette seg inn i Parmenides’ teorier om «det

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

113

En scene fra idrettsplassen. Mannen til hoyre binder på seg de remmene som spilte samme rolle som våre dagers boksehansker. Fra en attisk vase i tidlig rødfigurstil ca. 500 f. Kr.

som er» og «det som ikke er». Hans påstand om at all forandring og all bevegelse bare er en synsforvillelse, utløste hos folk flest en skrallende lattersalve, som ga gjenlyd over hele Hellas. Men Parmenides hadde en meget stridbar elev som het Zenon, en kraftig, flott kar, som elsket å slåss både med åndelige og materielle våpen. Han kastet seg med stor lidenskap inn i de politiske stridigheter i Elea, deltok i en sammensvergelse mot en uønsket tronpretendent og måtte til gjengjeld lide en pinefull død. Men han bar sine lidelser med en standhaftighet, som skaffet ham aktelse og beundring både i samtid og ettertid. På filosofiens område var Zenon kjent som en mester i dialektikk, i kunsten å føre logiske bevis eller i hvert fall få det til å se ut som om de slutninger han trakk var logiske, og han unnså seg ikke for bevisst å bruke sine dialektiske ferdigheter til å skaffe seg hevn over dem som hånlo av hans venn og læremester. Ingen kunne gjøre

114

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

Hesten hadde en stor plass i hellenernes hjerte. Den var med både i kappkjoring og veddelop ved de olympiske leker. Denne er støpt i bronse omkr. 470 f. Kr.

sine motstandere så komplett forvirret som Zenon. Han kunne for eksempel si omtrent som så: «Dere ler av oss fordi vi kaller våre fem sanser for løgnere. Men hør nå her! Om jeg har en øse full av hirsekorn og lar ett korn falle til jorden, så høres ikke en lyd. Neste korn faller like lydløst, det tredje også, og slik fortsetter det. Jeg kan la alle de ti tusen kornene i øsen falle ned på jorden ett etter ett, uten at det høres den minste lyd. Men hvis jeg samler dem opp i øsen igjen og kaster alle på en gang,

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

115

vil det høres en sterk støy.» Og nå spør Zenon: «Hvordan kan så dette forklares, at ti tusen lydløse fall tilsammen kan fremkalle en tydelig støy? Her står vi overfor den urimelighet at summen av ti tusen nuller er blitt en hånd­ gripelig størrelse! Det strider jo mot all logikk. Mon tro hvordan det da kan ha seg med påliteligheten av hørselssansen vår? Synes dere virkelig ikke den fortjener å kalles løgnaktig?» Noen hver av oss kan kanskje greie å pønske ut for­ klaringen på det urimelige sluttresultatet. Bare forsøk; men for dem som helst vil slippe, er det kanskje best å peke på løsningen. At summen av ti tusen nuller i dette tilfelle blir mer enn null, skyldes at resultatet av det enkelte hirsekorns fall fra akustisk synspunkt i realiteten ikke er lik null. I virkeligheten frembringer nemlig også det en lyd, selv om den er så svak at det menneskelige øre ikke kan oppfatte den. Men ti tusen ganger forsterket blir den til en meget hørbar støy. Selv om altså selve sluttsatsen er gal fra et matematisk synspunkt, har Zenon her likevel satt fingeren på et ømt punkt i den gjengse oppfatning av våre sanseinntrykk, nemlig selve sanse­ organets svakhet. Og han har også ved sitt eksempel gitt en antydning om hvor kompliserte selv våre tilsynelatende enkle sanseinntrykk i virkeligheten er, hvordan det bak hvert av dem ligger en hel serie årsaker som griper inn i hverandre og tilsammen gjør det mulig for menneskenes sanseorganer å registrere dem. Ved å rette oppmerksom­ heten på slike forhold har Zenon gitt impulser til skarpere iakttagelser på psykologiens område og på den måten gjort denne vitenskapen en stor tjeneste. Men Zenon går enda lenger i sin spissfindige dialektikk. Han vender seg til det samme publikum som forrige gang, men nå har hånlatteren stilnet og alle ser høyst forbløffet ut. «Dere har også gjort narr av min venn og lærer fordi han har erklært at all bevegelse bare er blendverk,» sier han. «Jeg skal nå bevise helt logisk for dere at all be­ vegelse ganske enkelt er umulig. Hør nå bare etter! Den gjenstanden som dere mener er i bevegelse, må jo

116

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

enten bevege seg på det sted den er, eller på et sted hvor den ikke er. I første tilfelle er det jo innlysende at gjen­ standen ikke er i bevegelse, men i ro. Og den andre antagelsen er også umulig, fordi en gjenstand jo ikke kan befinne seg der hvor den ikke er. Altså er all bevegelse umulig — hvilket skulle bevises.» Feilen i dette resonnementet er vanskeligere å oppdage enn i det forrige. Den skyldes imidlertid at hellenerne ikke kunne forestille seg en uavbrutt bevegelse, men måtte tenke seg all bevegelse oppdelt i en rekke tids­ enheter. Et legeme som er i uavbrutt bevegelse, befinner seg jo faktisk aldri, ikke engang i den minste lille brøkdel av et sekund på ett og samme sted — det er alltid i ferd med å flytte seg fra ett sted til et annet. Her hadde Zenon kunnet lære av Heraklit, som hevdet at stillstand overhodet ikke eksisterer. Det mest berømte, eller beryktede, av alle eksempler på Zenons dialektikk er det som har fått navnet «Akillevs og skilpadden». Havgudinnen Thetis’ rappfotede sønn løper om kapp med en av de tregeste skapninger som finnes, men kan aldri nå den igjen, så sant den bare har fått et aldri så lite forsprang.

A B C D E -I------------------------------------------------------------------------Sett nå at Akillevs begynner løpet ved punktet A og skilpadden ved B. For lettvinthets skyld antar vi at Akillevs løper tre ganger så fort som skilpadden beveger seg. Når da Akillevs når fram til punktet B, har altså skilpadden kommet til C. Når Akillevs er ved C, vil skilpadden være ved D, og når Akillevs er ved D, har skilpadden alt nådd fram til E, og så videre i det uendelige. Skilpaddens forsprang blir riktignok mindre og mindre og til slutt så lite at vår tanke ikke kan fatte det, men det kan aldri bli lik null. Alltid blir det så pass at skil­ padden er foran hurtigløperen. Denne logiske nøtten har vært den vanskeligste å knekke av alle Zenons dialektiske kunststykker. Setter vi at av­

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

117

standen mellom A og B er 1 km, når Akillevs i virkeligheten skilpadden igjen i det øyeblikk den har krøpet 1/2 km, for da har Akillevs tilbakelagt 3 • 1/2 km = P/2 km. Men med den oppdelingen av veien som Zenon foretok, vil ingen av dem noensinne komme fram til det punktet, for 1 4- i/3 + i/9 4- V27 + Vsi osv. i det uendelige kan aldri bli akkurat V-/2. Igjen har Zenons oppdeling av en be­ vegelse som i realiteten er kontinuerlig, spilt tanken et puss. Like spissfindig er han når han erklærer at det er umulig å tilbakelegge en viss veistrekning. For å komme fram til målet må man nemlig først gå halvparten av veien, så halvparten av det som er igjen, dvs. 1/4 av hele veilengden, så halvparten av neste fjerdedel, altså 1/8 av hele veien, og deretter i tur og orden 1/46, 1/32> 1/e4 av den og så videre i det uendelige. Hvor meget man enn nærmer seg målet, vil det alltid være en liten brøkdel av veien igjen, selv om den til slutt blir uendelig liten. Gjennom slike spekulasjoner utviklet Zenon seg etter hvert til å bli en helt annen enn han var da han sto ved begynnelsen av sin løpebane. Han la ut på ferden som rettroende tilhenger av den eleatiske enhetslære, men sluttet som teoretisk skeptiker, en tviler som benektet at kunnskap overhodet var mulig. Hvilke konsekvenser dette skulle vise seg å innebære, skal vi komme tilbake til under omtale av den filosofiske retning som er blitt kalt den sofistiske. Positivt sett ligger Zenons største betydning i at han satte begreper som tid, rom og bevegelse under debatt, og derved bidro til den filosofiske analyse som var nød­ vendig for å klargjøre disse begrepene. Det var ingen liten strekning den filosofiske tenkning hadde hatt å tilbakelegge på sin vei fra Xenofanes til Zenon. Den begynte med en kritikk av den gjengse gude­ troen, for så å vende sin kritikk mot alle de skiftende og mangfoldige foreteelser i hele den synlige verden og til slutt gå til angrep på alle vanlige begreper. Alle de tre hovedrepresentantene for den eleatiske skole tilhører de

118

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

åndelige fredsforstyrreres klasse, de som ser det som sin oppgave å ruske opp i menneskenes tilbøyelighet til vanetenkning og åndelig latskap og hindre dem i å bli dysset i søvn av den beroligende tanken at «mor og far sa at det var slik». Det er dette som er det verdifulle i eleaternes innsats i filosofiens historie. Gomperz sier meget treffende om dem at de «grunnet den første åndelige bryterskole, hvor Vestens tenkning ble myket opp og herdet og kom til klarhet over sin egen styrke». En frukt av denne ut­ viklingen er også det strengt gjennomførte skille den inn­ fører mellom vitenskapelig tenkning og folketro, mellom viten og innbilning, mens den pytagoreiske lære ennå var en sammenblanding av tro og viten. Vi står her ved det store vannskille i hellensk filosofi. Herfra flyter to elver i hver sin retning. Først senere, da forfallet var begynt, fløt de sammen igjen og blandet seg med hverandre. Naturfilosofer i yngre tid

Empedokles og Anaxagoras var to tenkere som levde omtrent på samme tid på 400-tallet f. Kr. De resultatene de kom fram til, viste store likhetspunkter, men personlig var de så forskjellige som vel mulig. Empedokles fra Akragas var, som Heraklit, av fornem byrd og skal også som han, ha avslått å ta imot en konge­ krone som ble tilbudt ham etter en politisk omveltning i Akragas. Hvilken verdi kunne vel også et kongerike ha for en som følte at han behersket naturen og åndemaktene, eller en jordisk krone for en som kunne rope til sine til­ hengere: «Jeg er ikke lenger en dødelig -— jeg er en udødelig gud!» Kledt i en gullbesatt purpurkappe og med laurbærkrans på det lange, bølgende håret, vandret han omkring, omgitt av beundrende disippelskarer. Og over alt hvor han dro fram, strømmet tusener til for å søke helbredelse for sine sykdommer, få høre hva fremtiden bar i sitt skjød og se ham gjøre undere —- en gang skal han ha vekket opp en skinndød som hadde ligget livløs i tredve dager.

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

119

Som tenker sammenfatter Empedokles Thales’, Anaximenes’ og Heraklits teorier om vann, luft og ild som grunnelementer, og ved siden av dem stiller han jorden, som det fjerde. Det er altså fra ham den kjente teorien om «de fire elementer» opprinnelig stammer. Når for­ skjellige mengder av disse grunnelementene forenes, vil det «oppstå» ting og organismer, men når de skilles fra hverandre, inntreffer det som menneskene kaller død. Hver gang noe «oppstår», foregår det altså i virkeligheten bare en blanding av de fire elementer, mens død eller tilintetgjørelse er en adskillelse av noe som har vært forenet. Den kraften som forener er kjærligheten, den som skiller er hatet. Det er de to grunnprinsippene i hele verdensutviklingen. Disse to maktene kjemper stadig om herredømmet, og snart har den ene overtaket, snart den andre. En gang hersket kjærligheten uinnskrenket. Da var menneskene så gode at de aldri drepte noe levende vesen. Å spise kjøtt ble dengang ansett som en avskyelig forbrytelse. Alle dyr var tamme og elsket menneskene. Trærnes kroner var evig grønne, og de bar rikelig frukt hele året rundt. Men denne paradisiske tilstand er forbi for alltid. «Ve deg, du arme slekt av dødelige, som er fylt av jammer og elendighet!» utbryter han. I likhet med Pythagoras, som han på mange måter står meget nær, finner altså Empedokles årsaken til menneskenes lidelser her på jorden i deres egne synder. Legendedannelsen omkring Empedokles’ død er i stil med alt det som fortelles om hans liv. — En natt etter et gjestebud sammen med sine mest trofaste tilhengere, forsvinner han plutselig. Det høres en røst fra det høye, som roper hans navn — et lys stråler på himmelhvelvingen, og han er borte. Han har vendt tilbake til sin gudetilværelse, og folket bringer ham offergaver. En annen legende forteller at den store profet og undergjører endte sine dager ved å styrte seg ned i Etnas krater. I virkeligheten ble han i seksti-årsalderen fordrevet av sine lunefulle landsmenn, og døde visstnok ikke lenge etter på Peloponnes.

120

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

Anaxagoras viser, som sagt, stor likhet med Empedokles i sin tenkning, men istedenfor en ildfull profetnatur med en voldsom fantasi, møter vi her et koldt og nøkternt forstandsmenneske. Det betyr imidlertid ikke at han er mindre opptatt av sin vitenskap; han går tvert imot så fullstendig opp i filosoferinger, at han helt forsømmer sine jordiske anliggender. Anaxagoras var født omkring år 500 i nøerheten av Smyrna, men kom i firti-årsalderen til Athen, hvor han i nesten en menneskealder spilte en betydelig rolle i det vitenskapelige liv. Med ham vandret filosofien og natur­ vitenskapene over fra Jonia til Attika. Også han benekter at ting virkelig oppstår eller forgår. Det som skjer er ikke noe annet enn en forening eller en adskillelse av de enkelte elementer. Han blir imidlertid ikke stående ved de fire elementer som alle tings opphav, men mener at det finnes en uendelig mengde urelementer, «frø», som han kaller dem. Disse bitte små elementene, som ikke engang kan ses med det blotte øye, inngår som bestanddeler av alle ting. Når f. eks. menneskekroppen med ben, kjøtt og sener, med hud og hår kan bygges opp av den næringen den opptar, skyldes dette at alle disse bestanddeler av kroppen finnes i ørsmå mengder i føden. «Alt er i alt.» Det er en tankegang som minner om Anaximanders lære om urmaterien, «det form- og grenseløse», som omfatter alle stoflers ulikheter. Den rollen som kjærlighet og hat spilte i Empedokles’ verdensanskuelse, tilkommer i Anaxagoras’ filosofi en makt, som han kaller No us (nus), et ord som det ikke er lett å oversette, men som nærmest svarer til vårt ord «fornuft» eller «ånd». Nous er «det fineste og reneste av alt.» Det er Nous som har satt allting i bevegelse, nærmere bestemt i en kretsende bevegelse, som bevirker at de enkelte ting blir «utsondret» av den elementære masse. Også her kan vi spore et visst slektskap med Anaximanders tankegang. Det minner kanskje mest om Heraklits ord om verdenssjelen som «en evig ordnende fornuft», men det er jo også en tanke som lar seg føre tilbake til Anaximander.

FILOSOFIENS OPPRINNELSE

121

Vi kommer nå til en naturfilosof som er sikrere og mer konsekvent i hele sin tankegang enn noen annen, nemlig atomlærens berømte opphavsmann, Demokrit fra byen Abdera i Thrakia. Navnet Abdera pleier jo ellers ikke akkurat å fremkalle noen forestilling om opplyst tanke­ virksomhet — «abderitisk» er tvert imot blitt en be­ tegnelse for alt som er bakvendt og utidsmessig. Men Demokrit var ingen vanlig abderitt. I naturviten­ skapens annaler har han en meget ærefull plass, som en av denne vitenskaps grunnleggere. Han var for øvrig en mann som så seg meget om her i verden. Som Anaxagoras, tilbrakte han det meste av sitt liv i Athen, og som denne stillferdige forskeren, gikk også han helt opp i sin viten­ skap. Ingen jordisk lykke kunne for ham komme opp mot den rene glede hans vitenskapelige arbeid ga ham. «Jeg vil heller gjøre en eneste oppdagelse om årsaks­ sammenhengen i verden enn å bli persernes konge,» sier han. Som eleaterne hevder han at tingenes egenskaper, slik som vi oppfatter dem, ikke er noe som tilkommer tingene selv. Alle disse egenskapene, «begreper som farvet, søt, bitter, varm, kald» osv., er, etter hva han sier, produkter av våre egne sanser. «I virkeligheten eksisterer intet annet enn atomene og det tomme rom.» Ordet atom betyr «udelelig». Demokrit forestiller seg at alle ting består av bitte små legemer, som hverken har farve, lukt, smak eller andre kvalitative egenskaper og bare er forskjellige med hensyn til størrelse og tyngde. Fra evig tid har atomene vært i en fallende bevegelse gjennom det tomme rom, og når de støter sammen oppstår det en hvirvelbevegelse som er begynnelsen til en verdensdannelse. Demokrits verdensanskuelse er rent materialistisk. For ham finnes det overhodet ikke annet enn atomene og det tomme rom. Han har ingen plass for Anaxagoras’ Nous — i hans verden hersker bare den upersonlige og strenge naturnødvendighets lov, og selv ikke gudene har noe de skal ha sagt. Da han engang fikk se votivtavlene som

122

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

var hengt opp i templene som en takk fra dem som var blitt reddet fra havsnød, og hans ledsagere priste gudenes nådige forsyn, skal Demokrit ha svart: «Men alle de som ligger på havets bunn da, hvor er deres guder?» Men kan virkelig Demokrit fornekte eksistensen av alt åndelig? Nei, ikke eksistensen av det, men at det er vesensforskjellig fra det materielle. Han hevder at det vi kaller sjel, bare er et kompleks av atomer. Den eneste forskjell mellom sjel og legeme er at de atomer som sjelen er bygget opp av, er finere og mer lettbevegelige enn de som danner kroppen. Våre sanseinntrykk forklarer han på rent mekanisk grunnlag. De oppstår, sier han, simpelthen ved berøring mellom de atomer som den ytre verden er sammensatt av og dem som danner vår sjel. Fra tingenes overflate avsondres det ustanselig «små bilder», som trenger inn i øynene våre, og andre partikler som avsetter seg på våre lukte- og sanseorganer. Denne første virkelige materialist i filosofiens historie er også grunnlegger av den vitenskapelige etikk. Riktignok har vi funnet spredte etiske refleksjoner også hos fore­ gående tenkere, men alltid i tilknytning til religiøse ideer. Hos Demokrit derimot, er etikken frigjort fra all autoritetstro. Hans formulering av selve kjernen i det hele er ekte hellensk: «Hvordan skal jeg leve på den måten som er mest verdig for et menneske?» Hovedsummen av hans svar blir: «Ved å bevare sinnets likevekt.» Og hvordan oppnår man dette ideal? «Ved ikke å søke sin lyst i for­ gjengelige ting, ved å holde seg borte fra sanselige nytelser og alle affekter som forstyrrer sjelens ro, som ærgjerrighet, misunnelse og hat. Sanselig nytelse er jo bare en øye­ blikkelig lystfornemmelse. Når den er forbi, føler man igjen det samme begjær, og slik fortsetter det uten ende.» Han sier også: «Overskrides måteholdets grense, for­ vandles selv den største lyst til ulyst» og: «Umettelig griskhet er meget verre enn den ytterste armod.» Forutsetningen for sinnets likevekt er en god sam­ vittighet. Av den oppstår alle dyder. Den som har god

DEN HELLENSKE LYRIKKS GLANSPERIODE

123

samvittighet og ro i sitt sinn, vil av seg selv få trang til å gjøre det rette. Han vil gjøre sin plikt og føle glede ved det, mens livet for andre blir fullt av angst og selvbebreidelser. Lykke og ulykke er ikke avhengig av ytre forhold — de bor i menneskets eget bryst. Et tenkende menneske bør simpelthen for sin egen selvaktelses skyld unngå det onde, og av pliktfølelse — ikke av frykt ■— skal han gjøre det gode. DEN

HELLENSKE

LYRIKKS

GLANSPERIODE

De store episke dikt, som Iliaden og Odysseen, har sin rot i folkevisen. Henimot midten av 700-tallet begynte imidlertid den episke diktning å ebbe ut. Ikke så å forstå at Homers sanger ble satt mindre høyt enn før — deres popularitet vil aldri bli ødelagt av tidens tann — men det fantes ikke lenger noen som kunne føre arven fra Homer videre på en verdig måte. Den episke poesi hadde fått en forgangen tids patina over seg og fristet ikke til etterligninger. En ny tid hadde skapt nye behov også i diktningens verden. Den gamle, patriarkalske tiden var forbi og menneskene hadde forandret seg. — Den nye foretaksomhet og livlige politiske virksomhet som særlig gjorde seg gjeldende blant jonerne i Lilleasia, ga hele tilværelsen en ny rytme. — Det er som om selve livet pulserer kraftigere enn før. Den enkelte har fått større muligheter til å gjøre seg gjeldende med sine evner og anlegg både i kampen for tilværelsen og i folkeforsam­ lingen. Den nye tids mennesker føler et behov for å gi uttrykk for sin egen personlighet i sin diktning. Den rolige, fortellende diktning som Homer representerte, dekker ikke lenger deres sjelelige behov, som krever en annen og mer subjektiv form, en diktning hvor den enkeltes grubling over livets gåter, hans kjærlighet og hat, ja hele hans individuelle liv avspeiler seg. Av dette krav vokser en lyrisk poesi fram. Dessverre kjenner vi på langt nær denne diktningen så godt som den episke. Av de fleste hellenske lyrikeres verker

124

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

finnes det bare enkelte brokker igjen, og ofte er de også i en så ynkelig forfatning at språkforskere og litteraturhistorikere har stått på høyst usikker grunn i sine forsøk på å rekonstruere dem. «Den hellenske lyrikk, med sine lemlestede strofer og vers ligner i våre dager et stort ruinfelt, hvor nesten alt er jevnet med jorden, og bare en enkelt bygning her og der har bevart noe av murenes reisning og ornamentenes skjønnhet. . .» sier Emil Zilliacus. «Litteraturhistorikeren står her overfor en oppgave som minner om kunstarkeologens.» På samme måte som arkeologen i sin fantasi gjenreiser templene i deres opp­ rinnelige skikkelse på grunnlag av sammenstyrtede søyler og gamle grunnmurer, må litteraturhistorien arbeide med brokkene av det som en gang har vært høy poesi. «Og litteraturhistorikeren kan se fremtiden i møte med like store forhåpninger som kunsthistorikeren. Jorden gir oss nemlig ikke bare marmor og bronse tilbake, men også perga­ ment og papyrus; og innsamlingen og tolkingen av dem på­ går med like stor iver som utgravingen avruinbyene.» Særlig har Nillandet skjenket oss et rikt materiale av papyrusruller og papyrusfragmenter som har gitt oss uanede muligheter til å korrigere våre kunnskaper om hellensk litteratur.

Den første lyriske dikter vi kjenner er Archilochos fra Paros, verdenslitteraturens første rent subjektive dik­ ter, og overhodet den første hellener som står for oss som et menneske av kjøtt og blod. Hos ham fletter liv og diktning seg sammen til et uoppløselig hele. «Istedenfor å synge om guder og helter, sang han om seg selv, om sin egen skjebne og sine eventyr; hans egne opplevelser, hans kjærlighet og hat, lidelser og lykke, fylte hans hete og urolige sjel til randen og søkte seg uttrykk i hans dikt,» sier Zilliacus. Han førte et urolig og omflakkende liv som yrkessoldat og falt allerede som ung mann i en krig mellom Paros og Naxos. Dette eventyrlige soldaterlivet ga ham stoff til diktning. Han er alle krigslyrikeres stamfar, og det kan merkes på diktene at den hånden som fører pennen også er vant til å føre sverdet. Kampen er hans rette

DEN HELLENSKE LYRIKKS GLANSPERIODE

125

Kunstneren hadde sikkert et blink i øyet da han gjenga disse dandytypene fra Athen. Her ser vi dem fordrive tiden med å lytte til en kithara-spiller. Vasemaleri av Andokides omkr. 520 f. Kr.

element, selv når han skriver vers. Han lengter etter kampen, sier han selv, «som den tørstende lengter etter vann». Derfor ve hans uvenner! Han forfølger dem med bitende hån; han formelig fråtser i å nedkalle ulykker og lidelser over dem. Verdenslitteraturen kan ikke oppvise mange eksempler på en slik evne til lidenskapelig hat. I Norden er det bare Strindberg, som på det område kan sidestilles med Archilochos fra Paros. Begge oppnådde å drive gamle venner i døden med sitt hat. Archilochos hadde vært forlovet med en av Paros’ vakreste kvinner, men hennes far, Lykambes, brøt plutselig en dag sitt løfte om å gjøre ham til husets svigersønn. Archilochos svarte med å overøse Lykambes og hans døtre med en rekke smededikt, som var så giftige og skitne og blottstilte dem på en så usømmelig måte at stakkarene knapt kunne vise seg offentlig. Ja, det fortelles at de til sist ikke så noen annen utvei enn å henge seg. Uansett hvor meget sant det er i en slik historie, viser den i hvert fall hvilken voldsom kraft og innflytelse man tilla Ar­ chilochos som dikter. Zilliacus sier at hans navn i oldtiden var ensbetydende med en giftig, bitende tunge og ubarm-

126

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

hjertig hån. «Han var den første som dyppet diktet i hoggormens gift og utgjød blod på sanggudinnenes fred­ lyste berg,» heter det i et av de fingerte gravepigrammene som var så populære i senantikken og gir uttrykk for tidens dom om dikterne og deres verk — og vandreren formanes til å gå stille forbi graven, forat ikke vepsene som bor der inne skal våkne. Selv sammenligner Archilochos seg med sikaden, hvis skrik bare blir enda skarp­ ere om man griper den i vingene. Fløytespiller og dansende pike. Tegning Den ulykkelige etter et gresk vasebilde fra 520—510 f. Kr. kj ærlighetsromanen dikteren hadde gjennomlevd, satte dype spor i hans liv. Han var og ble «en farende svenn, en omvandrende knekt, som elsket kamp, kvinner, vin og sang; hissig og rappmunnet, slagferdig i dobbelt forstand, med en tunge som var like skarp som sverdet han bar ved siden; en egensindig og sorgløs krabat, som levde for dagen og sløste bort sin surt ervervede sold i havnebyenes kneiper sammen med lykkejegere og løse kvinnfolk.» Han stilte ikke seg selv på noen pidestall. Når han på ett av sine krigstog måtte ta bena på nakken og kaste skjoldet fra seg, var han selv den første til å le av det: «Adjø, mitt gamle skjold! Jeg skal kjøpe meg et nytt som er meget bedre.» Archilochos fra Paros, den første kjente lyriker i verden og en uovertruffet versekunstner på sitt felt, var på mange måter en typisk representant for det livlige joniske lynnet. Han var til overmål utrustet med de egenskaper som særpreger hans landsmenn — han var lidenskapelig

DEN HELLENSKE LYRIKKS GLANSPERIODE

127

individualist og full av eventyrlyst, hadde en meget skarp observasjonsevne og ikke å forglemme en rapp tunge. Hans diktning blir derfor også på mange måter et speil­ bilde av jonisk kulturliv på 600-tallet f. Kr.

Var det hatskhet over personlige krenkelser som ga seg utslag i Archilochos’ utgydelser, er det et hat båret oppe av sterke politiske lidenskaper som flammer oss imøte i den hundre år yngre Theognis’ dikt. Theognis var overbevist aristokrat, og hans politiske tro gikk over til voldsom lidenskap under inntrykket av de forbitrede partifeider som raste i hans hjemby Megara, en by i nærheten av Athen. Kampene endte med seier for demokratene. Theognis’ eiendom ble konfiskert og han selv ble drevet i landflyktighet. I lange tider måtte han flakke om i fremmede land, til endelig bladet vendte seg og hans egne partifeller fikk overtaket i Megara, så han kunne vende hjem igjen. Men hans hat mot «pøbelen» sloknet aldri. Det fikk tvert imot ny næring, da den piken han var glad i, ble tvunget av sin far til å oppgi den fattige aristokraten og gifte seg med en rik plebeier. Riktignok ble hun i all hemmelighet dikterens elskerinne, men den stolte aristokraten kunne aldri forsone seg med at han var blitt forsmådd for en «oppkomlings» skyld, og han gir sin forakt for de lavere samfunnsklasser fritt løp i strofer som denne: «Folket er døsig og dumt: fritt kan du trå det i støvet! Driv det med slag og med hugg, legg på dets nakke ditt åk!»

For Theognis faller menneskene i to kategorier, som aldri kan komme til å ha noe til felles — herrene og trellene, «de gode» og «de dårlige». «Den som av fødsel er trell, går aldri med høybåren panne; hodet han dukker og nakken er ydmyk og bøyet. Aldri kan strandløken blomstre med duftende roser, aldri ga trelleskjød liv til en fribåren mann.»

Theognis’ diktning gir oss i det hele tatt et levende bilde av den hatskhet og uforsonlighet som ofte hersket

128

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

blant den hellenske adel med sine inngrodde klassefordommer. Enda et par sitater må anføres: «Hjertet forkrøples hos den, som rammes av sorger og tap, men når det oppnår sin hevn, svulmer det atter av fryd.

Tal med et smil til din uvenn, men er du først sikker i salen, la ham da smake din hevn uten forskjonnende tale!»

Men Theognis ville ikke ha vært en ekte hellener hvis ikke hans lyre også hadde hatt strenger som kunne synge vinens og nytelsens pris. «Nyt de flyktige timer, så lenge knærne er myke og hodet ikke har begynt å ryste,» er hans løsen, for bak alderdommen venter død og forgjengelighet på deg. Slik er menneskets lodd. Men han tenker med stolthet på at hans dikt, skal forgjengeligheten ikke nå. De skal leve til evig tid. «rundt om på Hellas’ jord og rundt på hellenernes øyer, langt over hav, hvor bølgene evig skal bruse».

En annen side av det joniske folkelynne kommer fram hos Archilochos’ noe yngre samtidige, Mimnermos, som representerer det veke og følsomme hos dette ustadige og lett påvirkelige folket. Hans diktning avtegner seg mot en bakgrunn av vemod, kanskje i en forutanelse om at den hellenske verden i Lilleasia var dømt til politisk undergang. Men dette hans vemodige syn på hele til­ værelsen har også et preg av mer individuelt betont melankoli, som ytrer seg som en bevende angst for alder­ dommen, forgjengelighetens ubønnhørlige makt. Dikteren ber gudene klippe hans livstråd av før alderen har furet hans kinn, før han har mistet evnen til å elske og elskes. Mimnermos er elegiens, den vemodige klagesangs skaper.

Myke og inderlige toner klinger oss også imøte fra den lesbiske dikterskole. Sangens gudinner må sik­ kert ha følt seg hjemme på Lesbos. To av oldtidens mest berømte diktere, Alkaios og Sapfo, begge samtidige av Solon, bodde der og dannet skole med sine drikkeviser og kjærlighetssanger. Den herlige øya bød da også begge

DEN HELLENSKE LYRIKKS GLANSPERIODE

disse diktformer de aller beste beting­ elser. Dionysos hadde velsignet den med antikkens edleste og fyrigste vin, og de menneskene som bodde på denne lyk­ kelige plett av jor­ den, var berømte for sin skjønnhet. Hyp­ pige skjønnhetskonkurranser mellom de unge pikene vitner også om hvor høyt de selv verdsatte skjønnhet i men­ neskeskikkelse. Det var naturlig at det livsglade, lesbiske folket måtte frem­ bringe en sanger som Alkaios, nytelsens og gledens dikter frem­ for noen. Som Ar­ chilochos ogTheognis førte han et eventyr­ lig liv som politiker og kriger og flakket vidt omkring i ver­ den. Hans sanger til Dionysos og Afrodite veksler ikke sjelden med liden­ skapelige utbrudd av krigslyst og hatske angrep på politiske motstandere, dvs. 6. Grimberg III.

129

Afrodite-statuett i bronse. Afrodite, som tilsvarer romernes Venus, var kjærlig­ hetens og skjønnhetens gudinne.

130

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

demokrater og tyranner. Zilliacus sier at i hans drikke­ viser «brenner sydlendingens hete vinglede, som ofte kan være tøylesløs og yr, men aldri blir plump og aldri ugrasiøs — så helt ulik de nordiske rasers tunge fyllestemning, hvor sansene sløves i narkosens dvale eller plutselig flammer opp i berserkraseri». Sapfo, den første kvinne som fikk skaldegaven av Apollo, den største av alle kvinnelige diktere, hun som i antikken ble kalt «den tiende muse» — hvor meget strid har det ikke stått om hennes minne! Var hun den rene, kyske Sapfo, eller var hun en lettferdig og beryktet hetære ? Sannsynligvis ingen av delene. Som den franske lit­ teraturhistorikeren Croiset sier, har man vanskelig for å tro at en kvinne, som har sunget kjærlighetens pris i så ildfulle og dristige vendinger og -— kan man dessuten legge til — har gitt så lidenskapelige uttrykk for sjalusiens kvaler, skulle ha vært en slags vestalinne som så det som sin eneste oppgave i livet å holde poesiens hellige ild ved like. Men på den annen side er det et faktum at både hennes egen hjemby og hovedstaden på Lesbos prydet sine mynter med hennes bilde. Og en kvinne som var så høyt beundret av sin samtid, kan umulig ha hatt dårlig rykte. Riktignok ville det være forhastet å se dette faktum som et bevis på at Sapfos liv var i overensstem­ melse med våre moralbegreper — men man får slå seg til tåls med at hun derfor godt kan ha oppfylt de moralske krav som på hennes tid hersket på Lesbos, og sikkert er det i hvert fall at hun langt overtraff alle sine landsmenn i genialitet. «Den fiollokkede, rene, søtt smilende Sapfo», som Alkaios synger om, ble ikke minst beundret for sitt melodiske språk som var så fylt av uendelig ømhet og vellyd. Men søker vi å overføre hennes dikt til andre språk, vil sødmen og stemningen lett bli borte på veien. I ildfulle strofer synger hun om kjærligheten, ikke i den lille skøyeren Eros’ skikkelse, men den virkelige kjærlighet,

DEN HELLENSKE LYRIKKS GLANSPERIODE

131

den store, hete, altfortærende pasjon med all sin sødme og smerte. «Jeg attrår og jeg brenner,» sier hun. «Om vagt det minste skimt av deg meg streifer, forstummer ordene på mine leber, stemmen svikter meg, og tungen kleber tørr mot ganen. En indre ild usynlig gløder i hver fiber, øyet stirrer blindt, og dypt i ørets kammer bruser blodet. Sveden drypper ned på kinnet, og hele kroppen skjelver som i feber. Kinnet visner som et strå på marken og døden er det eneste jeg ønsker.»

På Sapfos tid fantes det ennå meget av den naive uskyld som røpet seg i Navsikaas ord om at hun gjerne ville ha en mann som Odyssevs til ektemann. Heller ikke for Sapfo var det noe ubluferdig ved sanselig kjærlighet; den var en høyst naturlig reaksjon. Men en senere og mindre ufordervet tid, representert ved de attiske komedieforfatterne, forsto ikke slike åpenhjertige, naive uttrykk for hjertets følelser og oppfattet dem bare som raffinert koketteri av en hetære som var vel bevandret i alle arter og avarter av erotikk. For å tilfredsstille sitt publikums appetitt på skandaler, fortolket de Sapfos dikt i overens­ stemmelse med sin egen skitne fantasi. Et av hennes dikt handler f. eks. om hvordan en nymfe blir grepet av van­ vittig kjærlighet til den vakre Faon. I fortvilelse over at hennes følelser ikke blir besvart, legger hun hånd på seg selv. Dette utla de attiske smuss-skribentene helt usjenert som en selvbiografisk bekjennelse fra Sapfos hånd. De fråtset i de komiske sidene ved den aldrende kvinnens kjærlighet og broderte ut historien med en skrøne om at hun skulle ha tatt livet av seg ved å styrte seg ut fra Den levkadiske klippe. Nå forholder det seg imidlertid slik at historien om den vakre Faon og kvinnenes ulykkelige kjærlighet til ham er en gammel myte, som Sapfo hadde gjort bruk av i sitt dikt. Og Den levkadiske klippen ligger heller ikke på Lesbos, men langt borte i det vestlige Hellas. Den kan altså ikke ha spilt noen rolle i Sapfos livshistorie. Omtrent

132

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

like troverdige virker de forfattere som har gjort ikke bare Alkaios til hennes elsker, men også Archilochos, som levde et halvt århundre før henne, og andre diktere, som heller ikke eksisterte i hennes levetid. Den skjeve tolkningen av Sapfos liv og diktning bunner imidlertid høyst sannsynlig i atenernes manglende evne

Alkaios og Sapfo. Vasemaleri på et vinkar fra ca. 480 f. Kr.

DEN HELLENSKE LYRIKKS GLANSPERIODE

133

Musikkundervisning. Vasemaleri fra ca. 510 f. Kr. Etter dekora­ sjoner og utsmykning kan de hellenske vasene tidfestes meget nøye. De gir oss også et glimrende inntrykk av hellenernes liv i hverdag og fest. Fra 500-tallet har vasebildene ofte tekst, noe som viser at lese- og skrivekunsten måtte være alminnelig utbredt.

til å forstå den frie stilling kvinnene hadde hos aiolerne på Lesbos og andre steder. I Athen levde kvinnene nær­ mest et slags haremsliv og fikk aldri lov til å ta del i mennenes selskapelighet. De kvinner som det ble talt minst om, både av godt og ondt, ble regnet som de beste hustruer. De aioliske kvinners liv var ganske annerledes fritt. Deres oppdragelse og undervisning sto fullt på høyde med den guttene fikk. Sapfo samlet også en krets av unge piker rundt seg og lærte dem å synge, spille, danse og å verdsette poesiens edle kunst. Og som alle som hørte henne, ble de betatt av hennes diktning, som var «full av kjærlighet, vår og hvite fugler». Hva sier ikke bare en slik liten detalj som at ordet «bittersøt» er skapt av henne! En stor del av de diktene hun har skrevet gir lidenskapelig uttrykk for den smerte hun føler når en av

134

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

hennes kjære elever forlater henne. Men hennes lyre hadde også lysere strenger, som hun lot klinge i de vakre bryl­ lupssangene hun skrev til mange av sine elever.

Til tross for at lesbieren Alkaios vel må sies å ha vært den egentlige grunnlegger av den poetiske genre som vi med et fellesnavn kan kalle drikkevisen, er det jonieren Anakreon som er blitt stående for etterverdenen som opphavsmannen til den diktning som synger' druesaftens pris. Avstanden fra den lesbiske visen til Anakreons sanger er stor, sier Zilliacus. «Den første vokste fram i naturlig frihet, den siste ble modnet i fyrstehoffenes drivhusatmosfære.» Anakreon tilbrakte nemlig det meste av sitt liv hos litterært interesserte og skjønnhetselskende enevoldsherskere — et liv som i overdådig livsnytelse kunne måle seg med tilværelsen ved Orientens fyrstehoff. — Dikterens oppgave var å spre glans og feststemning over

Drikkelagsscene. Tre festdeltagere ligger til bords, en tjenestegutt står ferdig til å øse opp vin fra det store blandekaret, og fløytespillersken underholder gjestene. Etter miner og geberder å dømme har festen holdt på en stund.

DEN HELLENSKE LYRIKKS GLANSPERIODE

135

gjestebudene i fyrsteborgene, men i de strålende selskapssalene måtte inspirasjonen nødvendigvis bli av en ganske annen art enn i det simple krigerteltet, hvor Alkaios sang vinens og begerklangens pris. «På Anakreons lepper mister drikkevisen det sterke og ildfulle, som var så typisk for Alkaios; den blir behersket og elegant.» Han gleder seg når han kan sitte i et festlig drikkelag med en rosenkrans om pannen og synge glade viser, men orgier avskyr han — de hører hjemme blant barbarer og passer ikke for Hellas’ sønner. En tredjedel vin og to tredjedeler vann — det var hans blanding, og det samme gjaldt hans måteholdne landsmenn. Selv en begersvinger som Alkaios nøyer seg med det.

En egen gren av den hellenske lyrikk danner epi­ grammet. Epigram betyr innskrift. Det var særlig to slags innskrifter som tidlig fikk en kunstnerisk form, nemlig de som ble risset inn på gravsteiner og de dedikasjoner som ledsaget offergaver til gudene. Epigrammets klassiske form er dobbeltverset (distikon), som i alminnelighet består av et heksameter og et penta­ meter, dvs. en seksfotet og en femfotet linje. Etter hvert utviklet epigrammet seg til korte smådikt, som besto av noen ganske få dobbeltvers, men også som litterær kunstart bevarte det sitt pregnante og fyn­ dige preg. Det var en diktform som stadig ble mer og mer populær. Etterhånden ble det simpelthen regnet med til alminnelig dannelse å kunne skrive et epigram, og selve kunstarten ble til sist en spirituell lek, et tidsfordriv i selskapslivet eller i ledige stunder. «Epigrammet har samme plass i litteraturen som me­ daljen og den utskårne smykkestenen i den bildende kunst,» sier Zilliacus. Den snevre rammen utelukker imidlertid på ingen måte en høy kunstnerisk kvalitet. «Ingen tolkning eller oversettelse kan gi en riktig fore­ stilling om fullkommenheten i de hellenske epigrammer. Det er den klareste, reneste, finest avveide form man kan tenke seg.»

136

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

Først noen ord om epigrammene på votivgavene. Det er ikke bare seierherren og den som trenger hjelp, som ofrer til gudene. Den gamle krigeren som ikke kan bære våpen mer, legger skjoldet sitt ned ved gudens alter med følgende ord: «Herakles, motta meg, det skjold som Arkestratos ofrer! Støttet mot søylenes glatte og skinnende marmor vil jeg få eldes i ro, i bruset fra hymnenes toner: krigens forferdende gud ser meg ei mer i sitt sold.»

De epigrammene som har størst kulturell betydning er imidlertid gr avskriftene. De gir oss et dypere innblikk i hellenernes tankeverden og livsoppfatning enn alle andre epigrammer. De eldste innskriftene av denne art som er bevart, er fra 500-tallet f. Kr. De forteller ofte hvordan døden inntraff og priser den avdødes gode egenskaper: «Datter, søster, hustru og mor til mektige fyrster, aldri lot hun sin sjel smittes av hovmodets synd.»

Slik lyder ettermælet etter den atenske herskeren Hippias’ datter, som selv hadde vært gift med en fyrste. Ofte har den som hviler under minnesteinen falt på slag­ marken, men ingen annen gravskrift over krigens helter kan måle seg med den mest berømte av dem alle, epi­ grammet over de spartanere som falt ved Termopylene. Det overgår dem alle i sin enkle, mektige skjønnhet. «Vandringsmann, går til Sparta din vei, så forkynn dem der hjemme at vi har falt på vår post, alle, slik loven oss bød.»

Det var ingen form for brå og voldsom død som gjorde et så uhyggelig inntrykk på hellenernes fantasi som den skibbrudnes død på havet. De syntes det var en grufull tanke at den døde kroppen skulle drive omkring i havet for vind og vær og til slutt bli kastet opp på en ukjent strand og ligge der, omsvermet av skrikende måker i sol og regn til det bare var en haug med avblekete ben til­ bake, mens foreldre og pårørende gråt over en tom grav hjemme i Hellas. Ofte inneholder også gravskriften en

DEN HELLENSKE LYRIKKS GLANSPERIODE

137

advarsel til andre sjøfarende. Til de vakreste epigrammene over druknede hører dette: «Fjernt nå i fremmedes jord din kropp, o Kleisthenes, hviler; dødens Moira deg tok på Det evxiniske hav. Hjemkomstens honningsødme deg aldri foruntes å smake, aldri betrådte du mer Kios, din havsalte øy.»

Hegesos’ gravstein fra gravplassen ved Dipylon-porten i Athen. Ca. 1,50 meter høyt marmorarbeid fra slutten av 400-tallet. Hegesos’ tjenestepike holder et smykkeskrin fram for den døde.

138

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

Dypt menneskelig og gripende i all sin enkelhet og stille resignasjon er dette lille gravverset over en ung pike, som ble funnet i Attika: «Frasikleia jeg heter, og jomfru jeg evig skal kalles. Aldri bryllupets dag ble meg av guder forunt.»

Eller: «Her Menesaikmos’ sønn, den unge Kleoites er jordet. Stans og begråt du hans lodd — skjønn var han;5nå er han død.»

En gravskrift som ofte ble brukt om unge piker eller gutter,7 lød slik: •O «Døden er ikke så tung — den er for oss alle den samme; tungt dog å dø som ung, gå fra sin far og sin mor.»

Men resignasjonens vemod er ikke den eneste trøsten. Ofte er gravskriftene preget av en lysere og lettere stem­ ning, som i denne: «Demeters fromme prestinne Kairestrate hviler i graven. Elsket i livet hun var av sin husbond og savnet i døden, sønners sønner hun så og lykkelig skiltes fra livet.»

Solfylt var hellenernes verden, og selv fra grav-vers og minnesteiner lyser det et gjenskinn av livets skjønnhet og herlighet. Den form for lyrikk som vi hittil har omtalt, har vært av aiolisk og jonisk opprinnelse; men det fantes også en dorisk form, og den er, som alt annet dorisk, preget av den spartanske ånd. Den aiolisk-joniske lyrikken var i høy grad individualistisk og subjektiv; den doriske der­ imot, er — kunne man nesten si — statslyrikk. Den aiolisk-joniske lyrikk fant sin uttrykksform i viser, den doriske fant sin i korsang med dans. Og de sangene koret foredro, var ikke uttrykk for et enkelt individs følelser, men for statens syn og oppfatninger. Men så liten som staten var på den tiden, kan vel denne korlyrikken nærmest sammenlignes med vår tids bygdesanger. Attisk gravstein fra 400-tallet. En kraftig ung mann går for alltid bort fra sin gamle far. Både den lille gutten som sitter ved den unge manns fotter, og hans trofaste jakthund uttrykker sorg. Men all høyrøstet klage er bannlyst fra de hellehske gravstøtter. Avskjeden med livet ble alltid fremstilt med verdighet og selvbeherskelse.

140

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

Musikk, poesi og dans var så uadskillelig forenet i disse oratoriene, som vi også kunne kalle dem, at vi har vanskelig for å forstå deres popularitet, fordi vi bare har kjennskap til tekstene og ikke til musikken. Dette er en av grunnene til at vi ikke kan yte korlyrikkens største navn, tebaneren Pindaros, full rettferdighet, hvor meget vi enn må be­ undre hans dype etiske alvor og hans ærbødige dyrkelse av alt som er stort og opphøyet. «Vi står her,» som Schiick så treffende sier, «i samme stilling, som vi ville stå overfor Wagner, hvis vi var nødt til å bedømme ham bare etter tekstene til operaene hans.» Pindaros’ samtid satte nemlig musikken og dansene han komponerte, vel så høyt som poesien han skrev. En annen hindring for en rettferdig bedømmelse av Pindaros er selve språket. Ikke nok med at dikteren elsker gammeldagse ord og vendinger og at han selv skaper nye ord med alderdommelig klang — hans dikt er også så fulle av hentydninger til myter som nå er gått i glemmeboken, eller som vi bare har et ufullstendig kjennskap til, at selv ikke de som i vår tid har trengt dypest inn i hellensk språk og hellensk ånd, er enige om hvordan de skal tolkes. Ja, til og med på hans egen tid var det mange som syntes han var vanskelig. En annen hymnedikter, den boiotiske dikterinnen Korinna — som man har funnet et par større diktfragmenter etter —- skal ha sagt, med en hentydning til hans altfor store forkjærlighet for mytologiske vendinger: «Man skal så med hånden og ikke med hele sekken.» Det virker ofte som om tankene går i veien for hverandre og avbryter hverandre, slik at diktene blir den rene labyrint, som det kan være meget vanskelig å finne ut av. Men på den måten holder han sine tilhørere i spenning like til siste slutt. Da først blir det klart hvor han vil hen med sine kronglete tankesprang. Dikteren sier også selv at en slik diktning er slitsom som en tinde­ bestigning. De språklige vanskelighetene blir enda større ved at nytelsen av Pindaros’ poesi i så høy grad er avhengig a\

DEN HELLENSKE LYRIKKS GLANSPERIODE

141

versenes rytme; og intet moderne språk makter å gjengi klangen eller kraften i hans verseform. De diktene av Pindaros som er i behold, er så å si alle skrevet for å lovprise seierherren i en eller annen av hellenernes kappleker. De er beregnet på å bli sunget av et kor ved den festen som ble feiret til ære for seierherren i hans hjemby. Som en prøve på Pindaros’ kunst må vi ta med noen strofer av den sangen han skrev i anledning av den syrakusanske tyrannen Hierons seier under kappkjøringen ved lekene i Delfi år 470 f. Kr. Seiersfesten ble feiret i byen Etna, som Hieron nylig hadde anlagt i nærheten av vul­ kanen av samme navn. For å hedre den nye byen, opptrådte Hieron selv under lekene som etneer, borger av Etna. «Gylne sitar, venn av Apollo og mørklokkede muser. Du er dansens herre og du fører gleden inn til oss når du trer hit inn. Du gir tegn og sangen strømmer mot oss fra den festglade skare; til klangen av dirrende strenger av kithara strømmer mot oss dansende skarer.»

Dikteren priser Hierons bedrifter og ønsker ham lykke, men er ikke redd for å peke på de mindre heldige sidene ved enevoldsherskerens karakter; og til Hierons sønn som faren har gjort til konge over den nye byen, taler han mandig og fritt om de pliktene som venter ham. På den måten hever Pindaros seierssangen opp på et høyere plan. — Han gjør den til et slags «kongespeil» og formaner seierherren fra Delfi til å føye virkelig sjelsadel og måte­ hold til sine andre store egenskaper.

Da Pindaros’ lyre var blitt taus for alltid, var det ingen som maktet å løfte arven etter den store mester. Lyrikkens glansperiode er forbi, og en annen kunstart trer i dens sted. Det er dramaet som nå tar lyrikkens plass, på samme måte som den selv en gang hadde overtatt plassen etter den episke diktning.

142

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

LYRIKK OG FILOSOFI

Hva har egentlig lyrikk og filosofi med hverandre å gjøre? Er det noe annet enn et spill av tilfeldigheter at filosofiens oppvåkning og lyrikkens blomstring inntreffer samtidig? Ja, ganske sikkert; her finnes uten tvil en dypere sammenheng enn man ved første øyekast skulle tro. Både lyrikeren og naturfilosofen forkynner hvilket inntrykk naturen gjør på dem. Lyrikk og naturfilosofi er begge tegn på at den hellenske individualisme begynner å våkne til litterært liv. At lyrikk må gi uttrykk for dikterens individualitet, er selvinnlysende, for lyrikken er jo den mest subjektive av alle former for poesi; men hvordan kan man påstå at filosofien gir uttrykk for tenkerens individualitet? Svaret på dette spørsmålet gir elegien oss. Den som lider, nøyer seg ikke med å klage — han begynner også å reflektere over tilværelsens gåter, over all lidelsen her i verden og alle tings forgjengelighet. Den greske elegi og den greske naturfilosofi er barn av samme sinnsstemning og har samme grunntema: livets omskiftelser og alle tings ubestandighet. Den klagende lyrikk er filosofi i sin vorden. Filosofen er også gjennomtrengt av den samme sterke selvfølelse som lyrikeren. Han har noe av en profet i seg. Menn som Pythagoras og Empedokles var jo også virkelige profetnaturer. De følte seg begge uendelige. De kunne ganske enkelt ikke få seg til å tro at alt skulle være slutt med en eneste kortvarig eksistens. Deres selvfølelse oppo­ nerer mot døden og skaper troen på en sjelevandring. En slik filosof- og profetnatur skjuler ikke sitt eget jeg bak sitt emne, slik som epikeren og dramatikeren; han sier: «Jeg tenker, jeg iakttar, jeg lærer. Jeg vil for­ kynne hva alt er oppstått av.» Han stiller seg selv i et skarpt motsetningsforhold til den uvitende hop, til «barbarsjelene», som Heraklit kaller dem, eller «de ynkelig enfoldige», som Empedokles overlegent omtaler dem som, fullstendig som lyrikeren, med sitt følsomme hjerte, mener

LYRIKK OG FILOSOFI

143

at han er av et finere og edlere siag enn vanlig tykkhudede mennesker. Ja, det hender at man i Heraklits polemikk mot en uforstående samtid blir slått av den samme ville lidenskap og stridslyst som møter en hos Archilochos fra Paros når han raser mot sine fiender. Og ingen lyrisk dikter kan synge om seg selv med større selvfølelse enn Xenofanes, når han utbryter: «Ingen vognstyrer er mer verdig til seiersprisen enn jeg. For høyere enn både mannens kraft og hestenes raske føtter står visdommen.» Slik taler den mannen som bedyrer at «hans ry aldri skal dø, så lenge hellenerne synger sanger». Og hvor finnes en mer suveren selvfølelse enn hos filosofen som sier til sine tilhengere: «Jeg er en udødelig gud», eller hos ham som regner perserkongens trone for intet i sammenligning med de sannheter han har oppdaget! Og tro bare ikke at slike uttrykk er en tilfeldig samling av poetiske blomster. De hører tvert imot organisk sam­ men med selve filosoferingens opprinnelse. Den eldste naturfilosofien ville i virkeligheten ha vært fullstendig utenkelig uten den sterke selvfølelse som lyrikken hadde vakt til live. For å uttale så revolusjonerende tanker, som dem allerede Thales forkynner, trenges det nemlig en profets mot og ekstatiske henførelse. Hele denne natur­ filosofien er jo en uavlatelig kamp mot godtfolks meninger og tilvante tenkesett. Det kreves en virkelig heroisk trassighet og egensindighet for å utlevere seg selv til hånfliret i så høy grad som Parmenides og Zenon gjorde med sin uhørte, paradoksale fornektelse av livets skiftende mangfoldighet og sin blindhet for hele den synlige verden. Men, innvender man kanskje, lyrikk er da følelse, mens filosofi er abstrakt forstandsvirksomhet. — Men er det virkelig mulig å trekke et så skarpt skille mellom dem? Følelsen streber jo etter harmoni, og var det ikke nettopp harmoni filosofene av den pytagoreiske skole også til­ strebet? I musikken fant de utløp for sine følelser. De begynte dagen med musikk, de dempet sine lidenskaper med musikk, de kalte filosofien musikk, de talte om stjernedans og sfærenes harmoni -—■ det er den samme

144

JONISK KULTUR. LYRIKK OG FILOSOFI

tanke som vi finner igjen hos senere tiders romantikere når de kaller naturen en Eolsharpe og omtaler musikken som den makt som har dannet verdensaltet og holder det i likevekt. For dem er filosofen en Orfevs. Og de gamle naturfilosofene og da særlig pytagoreerne, var virkelig også gjennomtrengt av en orfisk ånd.

Fløytespillersken, Afrodites tjenerinne. Marmorarbeid av en gresk kunstner i Syd-Italia fra omkring år 460 f. Kr.

DEN FØRSTE STORE KRAFTPRØVE MELLOM ØST OG VEST

HELLENERNES FRIHETSKAMP

Vi kommer nå til de krigene som skulle bli mer av­ gjørende for hele menneskehetens utvikling enn noe annet væpnet oppgjør — den veldige kampen mellom hellenere og persere, mellom Vestens og Østens folk. Årsakene til denne krigen må vi søke i Lilleasia, i de hellenske koloniene der. Forspillet

Helt til midten av 500-tallet hadde hellenerne hatt den sjeldent gunstige skjebne å få lov til å utvikle sin egenart og legge stadig nye områder under seg uten å bli for­ styrret av fremmede erobrere. Selv fønikerne, som var deres konkurrenter på havene, vek nesten overalt unna for hellenerne uten å gå til kamp om de handelsområdene i Egeerhavet hvor de selv tidligere hadde vært temmelig enerådende siden Kretas sol gikk ned. Men blant hellenerne i Lilleasia begynte forholdene å forandre seg ettersom de joniske byene, den ene etter den andre, bukket under for det mektige lydiske rike og ble skattskyldige til kongen der. Da så Krøsos’ rike ved midten av 500-tallet ble oppslukt av Kyros’ perservelde, måtte de joniske koloniene følge med, og kom fra nå av til å stå direkte under den persiske satrap i Sardes.

146

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Dareios, som var en høyt kultivert mann og en varm venn av den hellenske kultur, opptrådte stort sett meget humant og hensynsfullt overfor jonerne. Men frihetskj ærligheten var dypt rotfestet hos hellenerne; de lengtet etter «retten til å få leve etter sine egne lover». De ville ikke, som perserne, kaste seg i støvet for storkongen — en skikk som etter hellenernes mening var ydmykende for alt som het menneskeverd og som de følte motbydelighet ved. Det er heller ikke vanskelig å forstå at det måtte falle dem tungt for brystet å skulle stille mannskap og skip til disposisjon for storkongen, til bruk under hans krigstog, eller å måtte sette store pengesummer over styr for å skaffe forpleining til persiske hærmasser på gjennom­ marsj. Til alt dette kom det også dypereliggende materielle årsaker. Kyros var, som vi husker, en fyrste som forsto seg på kunsten å «splitte og herske», og dette fikk ikke minst jonerne erfare. De hadde utesket ham ved sitt stivsinn, både da han ba dem om hjelp mot Krøsos og etter erobringen av det lydiske rike. Og da så disse jonerne, som det aldri var annet enn bråk med, til sist også gjorde opprør mot sin nye herre, tok Kyros dem ordentlig fatt og ga dem en alvorlig lærepenge. Han hadde meget lettere for å komme ut av det med fønikerne, da de ble hans undersåtter. Dessuten hadde han all interesse av å komme på en god fot med dem, for han trengte dem til sine erobringsplaner mot Egypt. Og nå skjer noe, som i høyeste grad berørte jonernes interesser. For å holde seg inne med fønikerne, begunstiget både Kyros og hans etterfølgere dette handelsfolket systematisk, på bekostning av deres gamle konkurrenter på havet. Fra nå av rammes jonerne av den ene ulykken etter den andre. Det første store tapet kom med Kambyses’ erobring av Egypt. Den ble et drepende slag mot den blomstrende En krigers avskjed. Vasemaleri på en amfora fra ca. 520 f. Kr. Krigerens hustru skjenker ham en avskjedsskål mens hans gamle far vender hodet bort. På frisen øverst sees en kavaleriavdeling, der rytterne er bevæpnet med lanser.

HELLENERNES FRIHETSKAMP

147

148

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

joniske handelsbyen Naukratis ved Nilens utløp. Arkeo­ logiske undersøkelser har også vist at denne byens storhets­ tid må ha tatt en brå slutt nesten umiddelbart etter den persiske erobringen. — Men dødsstøtet mot Naukratis ble til stor fordel for de trofaste og pålitelige fønikerne. Det er slike forhold som forklarer det besynderlige faktum at storkongen knapt hadde lydigere undersåtter enn fønikerne. Dette folket, som stadig hadde gjort opp­ rør da de hadde assyrerne og babylonerne til 'herrer, var nå fullstendig som omsnudd, og gikk aldri trett av å stille mannskap og skip til perserkongens disposisjon. Ti år etter underkuelsen av Egypt, tar Dareios Bysants, selve nøkkelen til handelsområdet ved Svartehavet. Der­ med er jonerne nesten avstengt fra denne rike inntekts­ kilden også. Utgravningene på øya Beresanj har vist at omkr. år 500 f. Kr. opphører all forekomst av milesisk keramikk, som tidligere hadde vært nesten enerådende der. Og knapt er jonerne kommet noenlunde til hektene etter tapet av nøkkelen til Svartehavet, så rammer ulykken dem for tredje gang. Omkring år 510 faller Sybaris, det viktigste omsetningssted for milesiske tekstilvarer og støttepunktet for deres handel på Det tyrrhenske hav. Det må ha vært et knusende slag for jonerne. Herodot forteller at da mileserne fikk budet om Sybaris’ fall, kledte de seg i sørgedrakt. Det hadde de også all grunn til. Miletos, hvor det før hadde hersket liv og travelhet, ble hjemsøkt av arbeidsledighet og nød, og lignende forhold hersket i alle de joniske fabrikk- og handelsbyene. Men av nøden vokste det fram et voldsomt hat mot det frem­ mede herskerfolket, som hadde brakt alle disse ulykkene over Jonia. Selv Sybaris’ fall ga de perserkongen skylden for — med rette eller urette skal være usagt. Slik samvirket politiske og økonomiske forhold —- hel­ lensk frihetskjærlighet og uforskyldt nød, til å bygge opp en glødende forbitrelse mot undertrykkerne. En av Hellas’ syv vise, skal ha funnet forholdene så utålelige at han rådet alle hellenerne i Lilleasia til å utvandre og grunn­ legge en felles stat på Sardinia. Det skulle ikke meget til

HELLENERNES FRIHETSKAMP

149

før jonernes frihetslengsel brøt ut i opprør nå. Årsaken til utbruddet ble av rent personlig art. Miletos ble nemlig regjert av en ærelysten «tyrann» som het Aristagoras. Det var sikkert like utålelig for tyrannene som for borgerne å være nødt til å adlyde den eneveldige storkongen og finne seg i å bli kontrollert av hans satraper. Derfor ut­ nyttet de den voksende nasjonalfølelsen blant folk til å fremkalle opprør. Det var nettopp det Aristagoras gjorde, da han en vakker dag kalte sitt folk og sine stammefrender i hele Lilleasia til våpen mot undertrykkeren. Dette skjedde i år 499 f. Kr. Men hva kunne vel de spredte hellenske koloniene ut­ rette mot perserrikets veldige ressurser! Bare hvis de fikk hjelp fra folkene hjemme i moderlandet, kunne de ha håp om å klare seg. Men den eneste hjelpen de fikk derfra besto av i alt tyve skip fra Athen — det var riktignok sannsynligvis halvparten av byens daværende flåte — og fem skip fra Eretria på øya Evboia. Athen ble regnet for å være jonernes gamle hjemby, og atenerne betraktet seg alt fra før av som persernes fiender, helt siden den dagen de hadde nektet å etterkomme den sardiske satraps truende henstilling om å gjenvelge Hippias til herre over Athen (s. 84 f). — Spartanerne avslo derimot sine stammefrenders bønn om hjelp. For ikke å utsette sitt dyrebare krigs­ maskinen for unødig risiko, hadde de gjort seg det til prin­ sipp så vidt mulig å unngå å føre krig utenfor Peloponnes. Dermed var jonernes skjebne beseglet. Riktignok gikk det ikke så verst for dem til å begynne med, før perser­ kongen hadde fått tid til å trekke sammen tilstrekkelig med tropper fra sitt veldige rike. Det første den joniske flåten gjorde var å gjenerobre Bysants og dermed igjen åpne Svartehavet for hellenske skip, og i neste omgang forsøkte den å rette et hjertestøt mot de forhatte fønikernes handel og flåte ved å få den hellenske befolkningen på Kypros til å gå med i opprøret. Begge disse tiltakene viser i hvor høy grad de økonomiske forhold spilte inn i denne krigen. Til lands gikk det også bra for jonerne til å begynne med. Det lyktes for dem å innta og ødelegge

150

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Sardes; men snart kom omslaget. Hverken Aristagoras eller de joniske herskerne som hadde sluttet seg til ham, var noe annet enn rene eventyrere, som hadde gitt seg ut på et foretagende de ikke ante rekkevidden av og som de var helt uskikket til å lede. Likevel maktet hellenerne med enestående heltemot å trekke kampen ut i hele seks år før den til sist endte med et knusende nederlag og full­ stendig ødeleggelse avMiletos. De fleste av byens mannlige innbyggere ble drept, og de øvrige ble deportert sammen med kvinner og barn til Mesopotamia, hvor de fikk bosette seg ved munningen av Tigris. Jonernes ledende rolle i den hellenske verden var utspilt.

Marathon

Det fortelles at da budet om opprøret i Lilleasia og Sardes’ fall nådde kong Dareios, brydde han seg ikke det minste om jonerne, for han visste at de nok ville komme til å få unngjelde for sitt frafall, men han spurte hva atenerne var for et folk. Da han hadde fått vite det, ropte han: «0, Ormuzd, gi meg hevn over atenerne!» Og hver gang han gikk til bords, måtte en av hans tjenere tre ganger si: «Herre, husk atenerne!» Turen kom til dem da jonerne var blitt kuet og det igjen hersket ro og orden i perserriket. Dareios overdro ledelsen av straffeekspedisjonen til en fornem mann som het Datis og sin brorsønn Artafernes. Atenerne ante hvilken fare som truet dem, så snart Miletos var falt; og enda klarere forsto de hva som ventet dem da de fikk høre at storkongen hadde gitt ordre til alle sine kystbyer ved Middelhavet om å bygge krigsskip og transportbåter for både folk og hester. Nå gjaldt det å kjempe for Athens frihet. Forsvarstanken fikk sin ivrigste forkjemper i en fornem atener som het Themistokles, kanskje den genialeste statsmann Athen noen­ sinne har hatt. Han var en virkelig statsmann, ikke bare partileder, og ham valgte atenerne til arkont.

HELLENERNES FRIHETSKAMP

151

En kampscene fra 400-tallet f. Kr. Utsnitt av en frise på et av skattkamerne i Delfi.

Themistokles hadde helt fra han var liten gutt vært noe for seg selv. Hans lærer sa mer enn en gang til ham: «Av deg blir det aldri noe middelmådig, gutten min, enten det nå blir til godt eller ondt.» Slike ting som kunst hadde han ingen sans for, men i alt som angikk statssaker og praktiske oppgaver, viste han en påfallende iver og gløgghet, og han hadde en fenomenal evne til nesten øyeblikkelig å sette seg inn i hva som helst. Når derfor det gode selskap pirket på ham fordi han ikke delte den mondene verdens interesser, svarte han i en alt annet enn ydmyk tone at han riktignok ikke forsto seg på å stemme en lyre eller spille på strengelek, men vel på å gjøre en liten by ansett og stor. Men kloke og besindige mennesker rystet bekymret på hodet av den unge storskryteren og undret seg på om det noen gang ville bli folk av ham. Og selv hentydet han nok også til

152

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

sin ungdoms eskapader, da han som moden mann uttalte at «det er de villeste folene som blir de beste hestene, hvis de bare får tukt og dressur.» Da han kom med denne uttalelsen, hadde han lagt andre egenskaper enn ungdommelig ærelyst og ubendighet for dagen, og hans landsmenn så med fortrøstning opp til ham som den eneste som kunne redde dem fra den truende faren fra øst. For en klarsynt statsmann som Themistokles var det opplagt at i den forestående kampen mot perserne, lå Athens og det øvrige Hellas’ eneste mulighet for redning i at Athen utviklet seg til en sterk sjømakt. Themistokles var, som historieskriveren Thukydides sier, «den første som våget å si til atenerne at de måtte strebe etter å gjøre seg til herrer på havet». Så overbevisende la han fram sine synsmåter at det lyktes ham å rive folket med, og snart var atenerne i full gang med å befeste Pireus, Athens havneby, og gjøre den til en sterk flåtebase. Men en dag dukket det opp i Athen en fornem mann som var drevet på flukt av perserne. Han het Miltiades, og var av gammel atensk ætt, en brorsønn av den Mil­ tiades som på Peisistratos’ tid hadde dradd til Thrakia og grunnet sitt eget lille rike der (s. 82). Etter at det joniske opprøret var blitt slått ned, hadde imidlertid perserne tatt makten der også, og Miltiades dro til Athen med alle sine skatter og stort følge. Han imponerte atenerne umåtelig, og da han begynte å blande seg inn i politikken, var det snart tydelig å merke at Themistokles hadde fått en farlig motstander — ikke minst fordi den store statsmannen sto over partiene og nettopp derfor mer enn noen var utsatt for forfølgelse og bakvaskelse fra yrkespolitikerne, som satte Partiet over alt annet. Rivaliseringen mellom Miltiades og Themistokles bunnet imidlertid i ekte overbevisning på begge sider, også hos Miltiades. I kraft av sin militære erfaring trodde han mer på hellenernes evne til å forsvare seg til lands enn på nytten av en flåte. Han visste nemlig hva hoplitene med sine lanser kunne utrette mot de persiske bueskytterne.

HELLENERNES FRIHETSKAMP

153

En gresk feltherre, anta­ gelig Miltiades. Marmorkopi fra 400-tallet. Hjelmen med kinnbeskyttere og øyenhuller har seierherren fra Marathon skubbet bak i nakken.

Nå var det altså spørsmålet om hær eller flåte det gjaldt. Og armeens tals­ mann, Miltiades, fikk overtaket til å be­ gynne med. Under hans førerskap avventet så atenerne nværet som nærmet seg fra øst. Heldigvis hadde den felles fare som truet alle hellenere, ført de to forsvarsdyktigste byene, Athen og Sparta, nærmere sammen. Sommeren 490 kom en sterk persisk flåte med tropper ombord seilende over Egeerhavet, og Hippias var med. Perserne visste bare så altfor godt at de ikke behøvde å være redde for å møte noen motstand til sjøs etter at atenerne hadde oppgitt Themistokles’ flåteplaner. Det var derfor de våget seg til å transportere troppene over havet istedenfor den tungvinte veien over land. Fra Lilleasias kyst satte persere og fønikere over til Attika på like mange dager som en sterk armé måtte ha brukt måneder for å marsjere den lange landveien. Først rammet storkongens hevn Eretria, som fienden bemektiget seg ved hjelp av forræderi og stakk i brann, men riktignok først etter at en del av innbyggerne i byen hadde gjort hårdnakket motstand. På Hippias’ råd seilte flåten der­ etter til østkysten av Attika og landsatte troppene ved

154

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Marathon-sletten, hvor terrenget etter hans mening måtte være særlig gunstig for de persiske rytteravdelingene. Da atenerne fikk beskjed om dette, besluttet de på Miltiades’ forslag å rykke ut mot fienden. Den skjebnen som hadde rammet Eretria og andre byer, hadde lært dem at for en beleiret by er det som regel bare et tidsspørsmål når den må falle, hvis den ikke får unnsetning utenfra. — Men Eretria var jo falt ved forræderi! Ganske riktig, men den faren var ikke helt utelukket for Athens vedkommende heller, for Peisistratos’ ætt hadde mange og innflytelsesrike tilhengere der, og dem kunne man ikke stole på i en kamp mot perserne, som jo opptrådte som Hippias’ beskyttere. Så snart atenerne nå var kommet til klarhet over hvor­ dan de skulle møte fienden, sendte de hurtigløperen Feidippides av sted til Sparta med bønn om hjelp. Han skal ha kommet fram til Sparta dagen etter at han dro fra Athen. Veilengden var 22 mil. Selv om han kanskje har ridd enkelte stykker, er det en flott prestasjon. -—Sannsynligvis hadde Athen og Sparta på forhånd truffet avtale om å hjelpe hverandre, så hans oppgave besto vel bare i å oppfordre spartanerne til å komme med en gang. Og spartanerne nølte da heller ikke med å forsikre at de skulle komme, men av religiøse grunner kunne de ikke rykke ut før om seks dager, når det ble fullmåne. At dette ikke bare var et påskudd for å la atenerne i stikken, som enkelte har antydet, viser den kjensgjerning at spar­ tanerne virkelig marsjerte så snart det ble fullmåne og tilbakela strekningen fra Sparta til Attika på så kort tid som tre dager, om man skal tro hva sagnet beretter. — Men det bør man nok ikke gjøre, for en hel armé kan neppe ha klart å gjennomføre tre dagsmarsjer på 7 mil i ett strekk på dårlige veier, som til og med for en stor del gikk gjennom fjellstrøk. Minst fem døgn må nok spar­ tanerne ha brukt. Og i alle tilfelle kom de for sent. Atenerne, som bare fikk støtte av en liten hjelpetropp fra Plataiai — alt i alt var de omtrent 10 000—15 000 mann — måtte i slaget

HELLENERNES FRIHETSKAMP

155

ved Marathon på egen hånd ta opp kampen mot en persisk styrke som sannsynligvis var på 15 000—20 000 mann. Perserkrigenes historieskriver, Herodot, gir ingen opp­ lysninger om størrelsen av den persiske hær. Derimot sier han at den persiske flåten besto av 600 skip. Senere hellenske forfattere har overdrevet persernes antall og anslått dem til mellom 200 000 og 600 000 mann — full­ stendig meningsløse tall når det dreier seg om tropper som skulle transporteres over Egeerhavet. Slagmarken ved Marathon er dessuten heller ikke så stor at den kunne gi plass til slike veldige hærmasser. I samsvar med gjengs folketradisjon forteller Herodot at Miltiades fremtvang en rask avgjørelse for ikke å gi tilhengerne av Peisistratos’ ætt tid til å lokke folk over på sin side og innlede underhandlinger med fienden. Imot en slik oppfatning taler på den annen side det faktum at Miltiades nettopp må ha hatt all grunn til å forsøke å utsette avgjørelsen til spartanerne hadde nådd fram. Det får nå være som det vil; men da de to slaglinjene var kom­ met så nær innpå hverandre at hellenerne var på skudd­ hold for de persiske bueskytterne, satte de i hvert fall i stormløp mot fienden for å komme seg gjennom pilregnet så fort som mulig. I god orden lyktes det dem også å komme perserne inn på livet før deres kavaleri rakk å gripe inn. Så snart fotfolket hadde tørnet sammen kunne nemlig ikke rytteriet hugge inn, for da kunne det risikere å ride ned sitt eget infanteri. — Her må man riktignok forsiktigvis legge til — hvis da det persiske kavaleri overhodet var med i slaget. Det er nemlig ganske på­ fallende at Herodot ikke sier ett ord om det og heller ikke nevner hester blant det byttet hellenerne erobret. Hadde perserne ennå ikke rukket å føre hestene i land da kampen begynte? I så tilfelle må Miltiades ha overrasket perserne under selve landstigningen. Men en slik hypotese passer på den annen side ikke med Herodots skildring av selve slaget. Ifølge den må nemlig hovedslaget være blitt utkjempet nesten en mil fra selve kysten. At kaval­ eriet glimret med sitt fravær, kan i så fall forklares ved

156

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

at Miltiades kan ha bestemt seg for en defensiv taktikk og valgte et terreng hvor rytteriet ikke kunne utrette noe. Og etter slaget kan persernes tilbaketog ha foregått i så pass god orden at de fikk tid til å innskipe hestene igjen. -— Men kavaleri eller ikke kavaleri — hellenerne sikret seg i hvert fall overtaket ved sitt lynangrep. De lettvæpnede perserne var ikke utrustet til nærkamp. Buene var jo ikke til noen nytte lenger og det var ikke stort de kunne utrette mot de brynjekledte hellenernes lange lanser med sine sabler, dolker og korte spyd. Under kamp dannet hoplitene en fast enhet, hvor de enkelte individer var som sammenvokset til ett taktisk legeme. Mot et slikt samvirke kjemper selv en Akillevs forgjeves. En så høy grad av disiplin hadde perserne ikke nådd fram til. Taktiske enheter kan bare skapes ved iherdig trening. Hos perserne var derimot alt avhengig av den enkeltes mot og dyktighet i kampen. Og disse egenskapene kan man heller ikke frakjenne dem. De gjorde tappert mot­ stand og greidde også å bryte seg gjennom atenernes rekker i sentrum, men flankene som var mer mannsterke enn sentrum, forente seg og slo perserne på flukt — Miltiades hadde med overlegg gjort sentrum svakere enn flankene, for å få en like lang frontlinje som perserne og forhindre at de med sin tallmessige overlegenhet skulle omringe hans tropper og angripe dem i flanken. ■— Hellenerne forfulgte perserne helt ned til landingsplassen, hvor det ble utkjempet en siste forbitret kamp om skipene. Syv skip skal atenerne ha erobret, men det kunne jo ikke hindre fiendens tilbaketog, og perserne seilte hjem, men riktignok med uforrettet sak. Senere er det dukket opp en helt usannsynlig historie om at Datis skulle ha seilt sydover med resten av sine slagne tropper for å forsøke seg på et kupp mot Athen. Men da Miltiades og hans soldater skjønte hva det gjaldt, hadde de lagt i vei det beste de hadde lært og kommet fram til byen før den persiske flåten, som da ikke hadde annet å gjøre enn å dra hjem til sitt eget land. Ifølge Herodot hadde perserne mistet 6400 mann og

HELLENERNES FRIHETSKAMP

157

Marathon-sletten, hvor et av verdenshistoriens best kjente slag ble utkjempet sommeren 490 f. Kr. De falne atenere, ifølge Herodot 192 mann, ble begravet under store æresbevisninger fra hele folket. Gravhaugen sees til høyre på bildet.

158

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

atenerne bare 192. Det første tallet er sikkert en over­ drivelse. Men at persernes nederlag var meget stort, viser de grundige forberedelsene de gjorde til sitt neste felttog mot hellenerne. De falne atenerne ble begravet på selve slagmarken under store æresbevisninger fra hele folket. — Under ut­ gravninger på det stedet hvor hovedkampene sto, har man funnet den haugen hvor restene av Marathon-kjempernes ben hviler. Ved egen hjelp hadde atenerne under Miltiades’ over­ legne ledelse vunnet en strålende seier ikke bare for seg selv, men for hele Hellas. De hadde slått tilbake en fiende som var dem langt overlegen i antall og dertil en fiende, som var fryktet over hele verden og inntil da hadde vært betraktet som uovervinnelig. Dette var nemlig første gang perserne var blitt beseiret i et virkelig slag. Hellenerne så fremtiden fortrøstningsfullt i møte. Miltiades var selvfølgelig hele folkets helt. Men The­ mistokles gikk omkring og så så dyster ut at hans venner spurte hva som var i veien med ham. «Miltiades’ seier unner meg ingen nattero,» svarte han. Miltiades bestemte seg nå for å utnytte seieren til å skaffe Athen øket makt i Egeerhavet. Kort etter slaget dro han med en del av den atenske flåten ut på en straffeekspedisjon mot Kykladene, fordi de hadde underkastet seg perserne. Han vendte seg først til Paros, som hadde stilt skip til disposisjon for Datis og Artafernes. Miltiades krevde 100 talenter i bøter av parerne, og da de mot formodning vegret seg, gikk han til beleiring av byen. Men borgerne der gjorde så kraftig motstand at Miltiades måtte nøye seg med å brannskatte øya og dra hjem med uforrettet sak. Etter et Marathon var utgangen på dette krigstoget litt for ynkelig. Atenerne, som nylig hadde vært så seiersstolte, følte seg forhånet i hele verdens øyne, og deres beundring for Miltiades slo på et øyeblikk om til den voldsomste forbitrelse. Nå var seierherren fra Marathon

HELLENERNES FRIHETSKAMP

159

Detaljkart over Athen med Pireus.

bare en selvrådig, landflyktig tyrann, som foraktet statens lover. Nettopp på grunn av sin fortid som enevoldshersker hadde han i grunnen alltid vært en litt mistenkelig person i atenernes øyne, selv om han selvfølgelig hadde vært uvurderlig i farens stund. Nå da den verste faren var over, hadde derfor mistankene lett for å slå rot igjen. Dette omslaget i stemningen benyttet hans personlige fiender seg av og anklaget ham for en forbrytelse som kunne koste ham livet, nemlig at han hadde ført folket bak lyset. Den anklagede lå på en båre hårdt såret etter et ulykkestilfelle og ute av stand til å forsvare seg, og hørte på rettsforhandlingene. Hans venner måtte føre ordet for ham. Det hjalp ikke at de trakk fram minnene fra de ærerike dagene ved Marathon — folket erklærte ham skyldig likevel. Påminnelsene om at han engang hadde reddet Athens og Hellas’ frihet, førte ikke til annet enn at han slapp dødsstraff. I steden ble han dømt til å betale hele 50 talenter -— omtrent 200 000 kroner — i bøter. Kort etter dommen døde Miltiades av sine sår, og hans sønn Kimon innbetalte senere bøtene til stats­ kassen. En påstand om at Miltiades skulle ha blitt kastet

160

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

i fengsel fordi han ikke kunne skaffe pengene til veie med en gang, virker som en senere utbrodering av en tildragelse som er mer enn trist nok på forhånd. Herodot nevner ikke noe om at han skulle ha blitt innesperret, en forholdsregel som jo også ville ha vært fullstendig hensiktsløs, fordi han var så syk at han umulig kunne ha flyktet for lovens arm. Det hadde nemlig satt seg koldbrann i sårene hans. Etterverdenens dom om utfallet av siste akt av Marathonseierherrens liv har vært høyst forskjellig. Man har ikke tilstrekkelig kjennskap hverken til arten av hans straffeekspedisjon eller hvordan det gikk til at han be­ stemte seg for å heve beleiringen av Paros. På begge disse punkter står nemlig opplysningene hos de gamle historieskriverne i strid med hverandre. Det ser ut som om Miltiades, mens seiersrusen ennå varte, hadde fått folket til å stille en flåte til hans disposisjon, uten at han i det hele tatt brydde seg med å fortelle dem hva han hadde tenkt å bruke den til. Han hadde bare lovet atenerne gull og grønne skoger som resultat av sitt foretagende. Men i virkeligheten skulle han ha benyttet seg av den maktstilling dette ga ham til å tilfredsstille sin personlige hevnlyst mot en av de ledende menn på Paros, som hadde baktalt ham hos Dareios. Det var de gamle tyrannnykkene som dukket opp igjen i seiersrusen. Andre forfattere mener at hans skyld egentlig besto i at han lot seg lure til å heve beleiringen av Paros. Han skulle nemlig ha fått for seg at Datis var på vei dit med sin sterke flåte. Men så er det atter andre som hevder at han var et fullstendig uskyldig offer for atenernes frykt for at en så populær mann skulle oppkaste seg til tyrann. Hos nyere historikere kan man finne så motstridende uttalelser om dommen over ham som: «Det verste utslag av partihat som tenkes kan — en skamplett på Athen» og: «Miltiades var utvilsomt skyldig. Man må huske at over­ mot og egenrådighet alltid hadde stått for atenerne som Detalj av frisen på bronsevasen fra Vix (se bd. 2 s. 331). Frisen fremstiller i alt åtte vognstyrere og vogner og syv krigere. Enkelte har tenkt seg at frisen henspiller på sagnet om «De syv mot Theben» som Aischylos har skrevet en av sine tragedier over (se side 250).

HELLENERNES FRIHETSKAMP

161

de verste fiender av et samfunn, hvor den enkelte bare burde tjene det hele. Å være borger i den forstand lå ikke for Miltiades. Men takknemligheten over feltherrens tidligere fortjenester kunne ikke gi rett til straff-frihet for senere forseelser.» At rettergangen mot ham ikke bare skyldtes krenket nasjonalstolthet, men også lidenskapelige partistrider og personlig hevnlyst, kan sikkert ikke dras i tvil, men motivene for anklagen beviser ingenting om selve skyld­ spørsmålet. Selv historieskrivere som betrakter Miltiades som mer eller mindre skyldig, har felt en hård dom over atenerne, dette utakknemlige folket. Men har man rett til å felle en slik dom? Var atenerne virkelig utakknemlige? Kan man forlange at en mann som har gjort staten store tjenester, til takk skal ha lov til å begå ulovligheter ustraffet for fremtiden? Skal han belønnes med retten til å svikte den tiltro han en gang skaffet seg blant sine landsmenn og utsette fedrelandet for unødig fare? «Men atenerne kunne da i det minste ha vist sin takk­ nemlighet for alt hva han hadde gjort for dem ved å la ham slippe med en mildere straff enn han ellers ville ha gjort seg fortjent til,» innvender man. Det har de kanskje også gjort. De nøyde seg jo med å ilegge ham bøter. Tross alt kan vel ingen ha rett til å misbruke et folks grenseløse tillit og hengivenhet slik som Miltiades gjorde. Dette naturligvis sagt under forutsetning av at den første hypotesen som ble fremlagt er den riktige. Det dypt tragiske ved Marathonseierherrens skjebne har imidlertid gjort at både eldre og nyere forfattere simpelthen har hatt et behov for å legge skylden på andre, og så har de gjort det «vankelmodige og utakknemlige folket» til syndebukk. Men tro om de har tenkt seg inn i hvordan dette forkjetrede «folk» har følt det da de oppdaget at den mannen som var blitt overøst med lovprisninger og tillitserklæringer fra sine medborgere hadde misbrukt deres blinde hen­ givenhet i en uverdig hensikt? 7. Grimberg III.

162

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

«Det virker som om de svimlende høyder folket i sin henrykkelse hadde hevet Miltiades opp til, skapte et hov­ mod hos ham, som kvalte både klokskap og pliktfølelse mot fedrelandet,» sier en historiker. Fullstendig beruset av den alt for raske overgangen fra skrekk til triumf, gerådet han i den sinnstilstand, som Ostrakon med Aristides’ navn. — Ostraka ifølge hellenernes (egi. østersskall) — potteskår — ble i sædelære utfordrer oldtiden brukt i meget stor utstrekning som skrivemateriale. Papir var dyrt selv Nemesis, den hel­ i papyrus-plantens hjemland, Egypt, lenske mytologis mens skår av leirkrukker var lett å få tak i. Når folkeforsamlingen besluttet at hevngudinne. Ver­ det skulle avholdes «ostrakisme», måtte denshistorien gir oss minst 6000 borgere delta i avstemningen. mange lignende eks­ Den var rettet mot borgere som man mente var farlige for demokratiet, og den empler på hvor hvis navn forekom på de fleste potte­ vanskelig det er for skårene måtte gå i landflyktighet i ti år. en dødelig å tåle På dette ostrakon sees navnet ARISTEIDES. Det er også funnet 26 ostraka rask medgang uten å med Themistokles’ navn (se side 209). bli overmodig; vår daglige erfaring viser oss enda flere slike tilfelle. Ikke noe folk har imidlertid så mistenksomt som hellenerne holdt øye med sine store menn og førerskikkelser, for at de ikke skulle forfalle til den hybris, det overmot som gudene straffer. Men selvfølgelig ble dette strengt etiske prinsipp, som alt annet i denne ufullkomne verden, skjemmet av smålige og lumpne utslag av partinag, misunnelse og personlig hevnlyst.

For å hindre ærgjerrige individer i å misbruke sin stilling for fremtiden, innførtes kort etter dommen over Miltiades den institusjon som kalles ostrakisme, og som vi bare kjenner fra Athen. Den var rettet mot alle som kunne mistenkes for å ville oppkaste seg til tyranner. Hvis det forelå en slik mistanke mot noen, skulle det

HELLENERNES FRIHETSKAMP

163

nemlig holdes alminnelig folkeavstemning, hvor hver borger skulle skrive navnet på den han mistenkte på et potteskår (ostrakon). Den mann, hvis navn da sto på de fleste potteskårene, måtte så innen ti dager ha forlatt Attikas område og holde seg borte i ti år. Men sin for­ mue fikk han beholde. Denne institusjonen skulle altså gi folket en mulighet til å kvitte seg med mektige menn, som kunne bli farlige for forfatningen — menn av typen Peisistratos eller Hippias. Til å begynne med virket også ostrakismen etter sin opprinnelige hensikt, slik at aspiranter til enevelde ble landsforvist, men med tiden utartet denne institusjonen, som alt annet, og ble forvandlet til et våpen i partienes innbyrdes kamp om makten. Det parti som hadde greidd å skaffe seg majoriteten i folkeforsamlingen, brukte nemlig ostrakismen rett og slett som et middel til å berøve mot­ parten dens ledere. Fordi ostrakismen er i overensstemmelse med ånden i den forfatning som Kleisthenes innførte, har enkelte his­ torikere hevdet at den skriver seg fra ham. Termopylene og Salamis

At perserne ikke kunne la sitt nederlag ved Marathon være uhevnet, var en gitt sak. Det hjalp ikke at de på Dareios’ gravmæle fremstilte «de skjoldbærende jonere», dvs. hellenerne på øyene og i selve Hellas, som storkongens undersåtter akkurat som jonerne i Lilleasia. Det var tross alt bare en offisiell løgn — som også ble gjendrevet av hans sønn og etterfølger Xerxes’ felttog mot Hellas, da tiden var inne til å slå til. Det var den tørst våren 480. Men at perserne skulle ha brukt ti hele år på å ruste seg til denne kampen, er også, om ikke akkurat løgn, så i hvert fall fri fantasi, men i dette tilfelle fra hellenernes side. Så veldige mot­ standere var nok hellenerne bare i sin egen sjåvinistiske innbilning eller innbilningsforsøk. I virkeligheten var for­ holdet at viktigere oppgaver i mellomtiden hadde gjort

164

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Termopylene — Thermopylai. Landskapet har endret seg siden oldtiden, og man får ikke lenger inntrykk av det smale passet mellom sjoen og fjellet som Leonidas forsvarte.

krav på storkongens oppmerksomhet, blant annet en farlig reisning i Egypt, som først Xerxes fikk bukt med. Siden fikk han et opprør i Babylonia på halsen, som det også tok tid å slå ned. Først da det var gjort, fikk Xerxes tid til å ta seg av Hellas. Men denne gangen gjaldt det ikke bare en straffeekspedisjon mot Eretria og Athen — nå var det hele det hellenske folks være eller ikke være som selvstendig nasjon, som sto på spill. Perserkongen hadde nemlig innsett at Jonia alltid måtte bli en usikker besittelse, så lenge innbyggernes stammefrender på den andre siden av havet var politisk selvstendige. Man kan heller ikke se bort fra at perserkongen på dette krigstoget også representerte fønikiske handels­ interesser, slik han før hadde gjort det i sin politikk mot jonerne. Hellenernes konkurrenter på havene ønsket minst like ivrig som deres motstandere til lands å få has på alt som het hellensk selvstendighet. Nå dreiet det seg riktignok ikke, slik som man tidligere har forestilt seg situasjonen, om en kamp mellom høyt­ stående vesterlendinger og Østens barbarhorder, for faktisk

HELLENERNES FRIHETSKAMP

165

hadde perserne, som arvtagere av Babylonias eldgamle kultur og Zarathustras opphøyde tanker, på flere områder et stort forsprang for Vestens folk. Og meget av det beste av det hellenerne skapte da deres kultur sto på sitt høyeste, hadde spirt fram av kulturfrø som de hadde fått fra Østen. Men kampen gjaldt hvor vidt folkene i Hellas skulle få utvikle sine medfødte store egenskaper i full frihet, eller om deres land skulle bli forvandlet til et persisk satrapi og de selv under trykket av det orientalske verdensrikes makt skulle bli orientalisert og åndelig ufrie. En persisk seier ville nemlig komme til å bety at hellenerne ble tvunget inn under det samme prestevelde som Østens folk, og at den frie tanke der, som overalt hvor et hierarki har makten, ville bli lagt i lenker. Derfor var den kraft­ prøven som foresto så avgjørende for hele den vester­ landske kultur; og den store greske tragedieforfatter Aischylos’ ord i dramaet «Perserne»: «Nå gjelder det det hele», har en enda mer vidtrekkende betydning enn han selv hadde anelse om. Den verdenshistoriske avgjørelse som foresto, ble imid­ lertid på ingen måte imøtesett av et enig Hellas, av et folk som i ett og alt var det store øyeblikk verdig. Også der fantes det smålige sjeler, som hadde sine materielle interesser forankret i det mektige perserriket. Andre førte en forsiktig nøytralitetspolitikk overfor den felles fare, og endelig gjorde naturligvis også den gamle inngrodde riva­ liseringen og partikularismen dannelsen av en hellensk enhetsfront umulig. En stat som Argos ville f. eks. ikke være med. Selv ikke i et slikt øyeblikk kunne folket der skyve til side sitt hat mot spartanerne. Tebanerne så med hemmelig skadefryd Athens undergang i møte, og også tessalierne sviktet den felles sak da det avgjørende øyeblikk kom. Dessuten ble det ført en høyst skadelig politikk av det innflytelsesrike presteskapet i Delfi, som var av den oppfatning at perserrikets ressurser ville være uimot­ ståelige i det lange løp og regnet med en storslagen be­ lønning hvis de kunne bidra til storkongens seier. De kviet seg ikke engang for å fabrikere de mest pessimistiske

166

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

orakelsvar for å ødelegge sine landsmenns selvtillit. Så meget mer beundringsverdig er det derfor at flertallet av hellenerne likevel holdt motet oppe, så spent og alvorstung som hele stemningen til slutt ble av alle de ryktene som svirret dem om ørene om persernes veldige rustninger. Bare gudene kunne hjelpe i slik nød. Det var denne troen som holdt motet oppe hos spartanere og atenere, som Hellas’ skjebne nå i første rekke hvilte på. I en skjebnetime som denne, skulle det komme til å vise seg hvilken betydning det hadde for hele den vesterlandske kultur at det i Sparta var skapt en krigerstat uten like. Den fysiske og militære kraftreserve som var skapt der gjennom generasjoners liv under enkle og herdende forhold, ble nå ryggraden i hele den hellenske ånd. Ble den knekket, var det også forbi med den hel­ lenske kulturs frie utviklingsmuligheter, og hellenerne ville da i heldigste tilfelle få tildelt den kanskje i manges øyne tilstrekkelig ærefulle rollen å være kulturmisjonærer eller — mer brutalt, men også mer treffende sagt — «kulturgjødslere» for et folk, hvis herredømme de avskydde av hele sitt hjerte. Det beste av sitt eget jeg ville de i alle tilfelle bli tvunget til å oppgi og fornekte. Atenerne hadde ikke noe av spartanernes medfødte krigermentalitet, og heller ikke samme militære disiplin som dem, men nå i farens stund la de samme mot og tapperhet for dagen som ved avgjørelsen ti år før. Etter de sørgelige begivenheter omkring Miltiades’ død, var ledelsen igjen gått over til Themistokles, og han hadde gjort alt som sto i hans makt for å forberede folket til krig. Takket være flittig bruk av ostrakismen hadde han fått kvittet seg med de farligste perservennene og til­ hengerne av Hippias’ slekt. Og enda en ubekvem mot­ stander hadde han fått has på ved hjelp av ostrakismen, til tross for at det var en mann som ikke på noen måte hadde landsforræderiske hensikter, men tvert imot var høyt aktet for sin fedrelandskjærlighet og hederlighet. Men akkurat som Miltiades ville han følge andre veier enn Themistokles når det gjaldt forsvaret mot perserne og var

HELLENERNES FRIHETSKAMP

167

Denne bysten fra mid­ ten av 400-tallet f. Kr. forestiller Themistokles, atenernes leder under hellenernes frihetskamp og en av historiens bety­ deligste statsmenn.

en svoren motstan­ der av Themistokles’ ilåteprogram. Hans navn var Aristides, vel kjent i historien under hedersnavnet «den rettferdige», en egenskap som nett­ opp atenerne satte særlig høyt, etter­ som den ikke akku­ rat kan sies å være en egenskap som var typisk for dette lidenskapelige og ustadige folket. Bestikkelighet var en vanlig feil hos de ledende menn både i Athen og Sparta og forekom til og med blant kongene i Sparta. — Når det gjaldt rettsindighet, sto Aristides like høyt over Themistokles, som han var ham underlegen når det gjaldt begavelse. Aristides var idealet av en hellensk borger — uegen­ nyttig og blottet for personlig ærgjerrighet, en mann som i motsetning til Miltiades og Themistokles aldri tapte av syne de manende ordene: «Alt med måte!» Det mest sympatiske ved Aristides var imidlertid at han var rett­ sindig uten å legge an på å virke slik. Det fortelles en meget betegnende episode om ham fra avstemningen om hans landsforvisning. En bonde, som selv ikke var skrivekyndig, ba en mann som sto i nærheten om å skrive navnet «Aristides» for ham på potteskåret hans. «Hva vondt har Aristides gjort deg da?» spurte mannen som han hadde bedt om hjelp. «Ingenting,» svarte

168

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

bonden, «men jeg er lei av å høre at han støtt og stadig blir kalt ’den rettferdige’». Da skrev den fremmede navnet «Aristides» på potteskåret og rakte det til bonden så han kunne legge det i urnen. (Se illustrasjon side 162). Mannen som skrev, var Aristides, den rettferdige. «Et hedersnavn for konger og guder,» utbryter Plutark, «selv om ingen herskere har brydd seg om å strebe etter det, men har foretrukket å kalles statsbetyingere, lyn­ stråler, beseirere, ja, ørner og høker, og ved det har vist at de setter ære som skyldes makt og vold høyere enn den ære dyden kan gi.» Plutark belyser hans rettsinn med en anekdote fra en rettsforhandling. Aristides hadde stevnet en uvenn for retten, og anklagen var så graverende for mannen, at dommerne ikke engang syntes det var nødvendig å høre hva han hadde å si til sitt forsvar og ville felle dommen på stående fot. Men da sprang Aristides opp fra sin plass og støttet den anklagedes krav om å bli hørt, «for,» sa han, «sin lovlige rett må ingen berøves.» Den samme historieskriver gir også et eksempel på Aristides’ store anseelse med en anekdote, som imidlertid av flere grunner hører til de aller minst troverdige i sitt slag. Den er, som mange andre, laget etter resepten: erkeslyngelen Themistokles lurer sine motstandere, så sant han ikke tilfeldigvis blir hindret fra å gjøre det av dydsmønsteret Aristides. Historien lyder slik. — Etter at faren fra perserne var blitt avverget, hadde Themistokles tenkt ut en plan som med ett slag ville gjøre Athen til ene­ hersker på sjøen. Men forslaget var så djevelsk at han ikke kunne omtale det offentlig. Dette sa han også i folkeforsamlingen og innskrenket seg til å forsikre at hans plan ville være meget fordelaktig for staten, hvis den ble satt i verk. Folket viste da Aristides den enestående tillit å la ham undersøke og avgjøre saken helt alene. Themi­ stokles måtte altså innvie ham i sin store hemmelighet. Den gikk ut på å sette ild på de andre hellenske statenes flåter, som nettopp da lå samlet i én havn, slik at atenerne på den måten ville bli enerådendfi på havet.

HELLENERNES FRIHETSKAMP

169

Aristides trådte da fram for folket og meddelte at den planen Themistokles hadde unnfanget, nok var meget gunstig for Athen, men i høyeste grad umoralsk; og Aristides’ dom var grunn nok for atenerne til å forby at spørsmålet ble tatt opp til videre diskusjon.

Et lykkelig tilfelle hadde gitt Themistokles midler til å bygge ut flåten i langt større målestokk enn han ellers ville ha kunnet. Det var nemlig nettopp nå funnet uventet rike sølvårer i gruvene i de attiske fjellene. Etter gammel skikk skulle overskuddet av gruvedriften fordeles mellom alle Athens borgere, når statens behov var tilgodesett. Men nå fikk Themistokles borgerne med på det patriotiske offer å gi avkall på disse «lommepengene», for mer ville det neppe blitt på hver, og i steden la pengene gå til flåten. Å få sine landsmenn til å bringe et slikt personlig offer for det almene beste, er det bare en virkelig stor statsmann som makter. Men det hadde nok ikke nyttet om Themistokles hadde begynt å tale til de brede lag i folket om faren fra Persia. Den lå altfor langt utenfor deres horisont. I steden pekte han på en mer nærliggende fare, som truet fra en kon­ kurrerende nabostat, øya Ai gi na. Den lille staten var nemlig blitt den sterkeste sjømakt i hele den hellenske verden nå da Athens flåte hadde fått forfalle i årene etter at Peisistratos og hans ætt var blitt fordrevet, og jonernes sjømakt var blitt ødelagt av perserne. Aigina med sin blomstrende industri hadde lenge vært en torn i øyet på atenerne, men deres forsøk på å knuse kon­ kurrenten hadde endt med et nederlag som påførte dem store tap, og dermed var atenerne vergeløse mot aigineternes angrep. Attikas kyster var fullstendig prisgitt den fiendtlige flåtens herjinger. Det var en skam og en forsmedelse! Slik kunne det ikke fortsette — det var det ikke så vanskelig for Themistokles å få sine landsmenn til å forstå. Og det var på den måten han vant den offent­ lige mening for sitt flåteprogram. Men at det var lagt med henblikk på å møte en meget større fare enn den

170

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Et utsnitt av et vasemaleri av Nikosthenes som viser greske skip omkr. 500 f. Kr. De elegante skipene kunne drives fram både med seil og årer — her er årehullene tomme, bortsett fra styreårene akterut.

som truet fra Aigina, fremgår tydelig av at den flåten man besluttet å bygge, var langt større enn det trengtes til den oppgaven. Krigen mot Aigina ga bare Themistokles et nødvendig påskudd — den fienden han rustet mot, var i virkeligheten perserne. — Krigen mellom Athen og Aigina opphørte også av seg selv da perserhæren kom og de to rivalene dermed fikk en felles fiende. Men etter perserkrigens slutt underla atenerne seg øya og tvang til slutt alle innbyggerne der til å forlate den. Atenerne gikk nå for full kraft inn for å bygge skip, og da krigen brøt ut hadde de innpå 200 moderne krigs­ skip, en flåte som snart skulle komme til å vinne verdens­ historiens mest betydningsfulle sjøslag. Da det nå kom til kamp med felles innsats av sparta­ nernes og atenernes krefter, skjedde det etter Themistokles’ strategiske plan, som gikk ut på å søke avgjørelsen til sjøs og holde seg på defensiven til lands. Den storkongen Themistokles skulle måle krefter med, var kjent som den vakreste og stateligste av alle persiske menn. Men som personlighet var han en blanding av storslagne egenskaper og svake karaktertrekk. I tre år hadde Xerxes forberedt seg grundig på å gi Hellas dødsstøtet. Forrige gang perserne kom, hadde de undervurdert hellenernes motstandskraft. Nå var det

HELLENERNES FRIHETSKAMP

171

meningen å opptre med så overlegne stridskrefter at det simpelthen ikke kunne mislykkes, ja at kanskje bare synet av dem ville skremme hellenerne til underkastelse. I spissen for en hær, hvis like verden aldri før hadde sett, brøt storkongen opp fra Sardes våren 480. I forveien hadde han sendt embedsmenn som skulle kreve jord og vann av alle hellenske stater, som tegn på underkastelse. Nesten alle øyene og flere fastlandsbyer oppfylte storkongens krav, men atenerne og spartanerne opptok dem som hån. Spartanerne skal ha svart sendebudene: «Dere skal få både jord og vann,» og dermed kastet de storkongens menn i en brønn. Med hensikt gjorde de på den måten bruddet med storkongen ulegelig, for å rive de tvilende med seg. Men gudene hevnet seg på spartanerne fordi de hadde krenket folkeretten, og ga dem bare ugunstige jærtegn i lang tid fremover. Da holdt spartanerne en rådslagning og lot offentlig forespørre om noen spartiat ville gå fri­ villig i døden for Sparta og på den måten blidgjøre gudene. To rike spartiater av edel byrd erklærte seg villige til å sone sine landsmenns forbrytelse og ga seg av sted til hoffet i Susa. På veien dit ble de, sier Herodot, invitert til en persisk satrap. Under gjestebudet spurte han sende­ budene: «Lakedaimonere, hvorfor er dere så uvillige til å bli venner med storkongen? Når dere ser på meg og min stilling, kan dere vel merke at kongen forstår å hedre tapre menn. Om derfor dere, som han anser som meget tapre menn, overga dere til kongen, ville han gi dere herredømmet over Hellas.» Til dette svarte spartanerne: «Ditt råd til oss er ikke like godt i alle henseender. For du råder oss fordi du har prøvet det ene men ikke det andre. Du kjenner til hvordan det er å være trell, men frihet har du aldri smakt, og du vet ikke om den er av det gode eller ikke. Men hadde du prøvet den, ville du ha rådet oss til å kjempe for den ikke bare med lanser, men til og med med økser.» Og Herodot fortsetter: «Da spartanerne siden kom til Susa og trådte fram for Xerxes, ville livvakten tvinge dem til å kaste seg ned og tilbe

172

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

kongen. Men de erklærte at selv om de ble presset ned med hodet mot bakken, ville de aldri gjøre det. For det var ikke skikk hos dem å tilbe et menneske, og det var ikke derfor de var kommet.» De fikk da lov til å frembære sitt ærend likevel. «Konge over mederne,» sa de, «lakedaimonerne har sendt oss for at vi skal lide straff for de heroldene som ble drept i Sparta.» Til dette svarte Xerxes storsinnet at han ikke ville begå den samme synd som lakedaimonerne; og heller ikke kunne de to mennene ved sin død løskjøpe sine landsmenn for den forbrytelse de hadde begått mot folkeretten som er felles for alle mennesker. — Den hæren Xerxes nå dro i felten med, kunne sikkert ikke regnes i millioner, som hellensk tradisjon beretter. Herodot angir hele styrken, trosset iberegnet, til 4 200 000 mann. Etter vanlig moderne marsjorden opptar 10 000 mann — med den nødvendige avstand mellom under­ avdelingene — en strekning på en mils lengde. Persernes marsjkolonne skulle altså ha vært 420 mil lang, dvs. at da teten nådde fram til Termopylene, måtte de siste av­ delingene nettopp ha marsjert ut av Susa — hvis armeen hadde dradd direkte derfra. Herodot påstår også at der hvor hæren dro fram, drakk den alle elvene tomme for vann, bortsett fra de aller største. Overgangen over de to broene Xerxes hadde latt slå over Hellesponten skulle ha tatt syv dager og syv netter. Opptellingen av den stridende del av hæren skulle ha foregått på den måten at man lot ti tusen mann marsjere inn på et begrenset område, pakket dem så tett sammen som mulig, og merket opp en runding omkring dem. Så lot man de ti tusen marsjere bort og satte opp et gjerde omkring rundingen. Og nå kunne man i tur og orden fylle denne innhegningen med soldater, til man hadde fått tellet hele hæren, og på denne måten kom man da fram til at det var 1 700 000 stridende. Disse voldsomme overdrivelsene hos Herodot gir imidlertid et tydelig bevis på at Xerxes’ hær i hvert fall uten sammen­ ligning var den største hellenerne noensinne hadde sett. Og siden hellenerne selv faktisk kunne stille 40 000 mann

HELLENERNES FRIHETSKAMP

173

på benene i slaget ved Plataiai, må perserhæren i hvert fall ha vært betydelig større enn som så. De moderne beregninger av hærenes styrker er for persernes vedkommende foretatt på grunnlag av hensynet til transport- og forpleiningsmulighetene, for hellenernes ved­ kommende på de slutninger man har kunnet trekke av senere hellensk krigshistorie og de beregninger av folke­ mengden i Hellas som man har kunnet gjøre ut fra kjenn­ skapet til landets størrelse og næringsforhold. Til en viss grad kan man også slutte seg til styrkeforholdene ut fra de topografiske forhold på slagmarkene. Det ville ha vært fullkomment meningsløst å komme til Hellas med en armé av slike dimensjoner som Herodot angir — fordi den hverken ville ha hatt plass til å operere tilfredsstillende eller mulighet til å skaffe seg skikkelig forpleining. Men 60—70 000 mann har det nok minst vært, og det er jo også ganske pent. Til dette kom så en flåte, som etter mange historikeres mening har bestått av omkring 500 skip. Å transportere en så veldig armé sjøveien var selvfølgelig ikke til å tenke på engang, ikke minst fordi den for en stor del besto av rytteri. Den måtte marsjere landeveien fram til Hellas, mens den hele tiden holdt nær kontakt med flåten. Da hæren var samlet på den asiatiske siden av broen over Hellesponten og flåten fylte sundet, mønstret Xerxes sin hær fra en høy trone av hvit marmor som han hadde latt reise på toppen av en bakke. «Da han nå så hele Hellesponten dekket av skip og alle strender og sletter fulle av folk, priste han seg lykkelig,» sier Herodot. «Men straks etter felte han tårer. Da man spurte ham hvorfor han gråt, svarte han: ’Jeg ble overveldet av tungsinn da jeg tenkte på hvor kort menneskenes liv er. Av alle disse mennene vil det jo ikke finnes en eneste tilbake om hundre år.’» Blant alle de folk hæren besto av, hadde ifølge Herodot, perserne, som utgjorde størsteparten av armeen, den prektigste utrustningen. «På hodet hadde de myke hode­ plagg, såkalte tiaraer, på kroppen brokete kjortler med

174

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

ermer og stålpansere som lignet fiskeskjell og på benene bukser. De var væpnet med små skjold av flettede vidje­ kvister, som pilkogrene hang ned fra og hadde korte lanser og store buer og dolker som hang ned fra beltet langs høyre lår. Dessuten stakk de seg ut ved sin rikdom på gull og førte med seg lukkede vogner til sine friller foruten masser av vel utstyrte tjenere.» En avdeling av det persiske rytteriet hadde riktignok ikke andre våpen enn en lasso, som de kastet over fiendene eller'hestene deres, så de kunne dra dem til seg. Kjernen av perserhæren dannet ti tusen utvalgte menn, som kaltes «de udødelige», på grunn av at når en av dem døde eller ble syk, ble det straks tatt ut en ny mann til å fylle plassen etter ham. For å få troppene over fra Asia til Europa, hadde Xerxes som sagt latt sine folk slå to skipsbroer over Hellesponten. Men da de var ferdige, brøt det løs en storm som rev dem opp. «Da,» forteller Herodot, «ble Xerxes gram i hu og befalte at man skulle gi Hellesponten tre hundre piskeslag mens man utslynget disse barbariske og gudløse ord: ’Du bitre vann, denne straff idømmer din herre deg, fordi du har forurettet ham. Og kong Xerxes skal gå over deg, med eller mot din vilje.’ Samtidig lot

Akamas og Demofon, sønnene til Thesevs drar i krig. Etter et vasemaleri av Exekias fra omkr. 550 f. Kr.

HELLENERNES FRIHETSKAMP

175

han dem som hadde ledet arbeidet på broene, halshugge.» Det hele smaker altfor sterkt av sagn og eventyr til å kunne inneholde mer enn en liten kjerne av historisk sannhet — antagelig bare at Xerxes ble forarget over at broene hans gikk i stykker. Og det er jo ikke mer enn menneskelig. — Deretter ble broene reparert, slik at hele armeen med hester og tross kunne gå over på dem. De nødvendige forsyninger av proviant og andre krigsfornødenheter hadde Xerxes sikret seg ved å anlegge depoter på passende steder, særlig i Thrakia og Makedonia. Og for at flåten skulle slippe å ta den farlige veien rundt den stormfulle klippeodden Athos, hvor en persisk flåte­ styrke på 300 krigsskip hadde strandet tolv år tidligere og 20 000 mennesker hadde satt livet til, hadde Xerxes tatt fatt på det veldige arbeidet å grave en kanal gjennom neset innenfor.

Så kom da de veldige persiske hærmassene veltende inn over Balkanhalvøya som en truende lavine. Vi har en gang tidligere omtalt det ganske interessante faktum at Xerxes’ hær ble overfalt av løver i Makedonia. Om dette forteller Herodot: «Da de dro fram der, ble de kamelene som bar provianten, anfalt av løver. Om nettene kom nemlig løvene ned fra sine huler i fjellene. De drepte imidlertid bare kamelene og rørte ikke noe annet, hverken dyr eller mennesker. Jeg kan ikke la være å undres over hva det var som drev dem til å angripe akkurat kamelene, en dyreart som de jo aldri før hadde sett eller forsøkt seg på.» Ved et fjellpass som kalles Termopylene (navnet betyr «de varme portene» og skriver seg fra de varme, svovelholdige kildene ved foten av fjellet), hvor den eneste militærveien fra den tessaliske sletten til Mellom-Hellas går, ville hellenerne forsøke å oppholde storkongens hærmasser i det lengste. Her stuper fjellet Eta bratt ned, og mellom fjellveggen og havet var passet på den tid så smalt at det på flere steder ikke engang var mulig for to vogner å passere hverandre. I vår tid er passet, som følge

176

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Denne statuen av en spartansk feltherre menes å forestille Leonidas, Termopylenes forsvarer.

av årtuseners oppslamming fra en elv, meget bredere, og stedet har fullstendig forandret karakter. Her tok nå spart­ anernes konge, Leonidas, oppstilling med omkring 5000 hopliter — deriblant 300 utvalgte spartiater og 1000 perioiker. Lenger øst, ved nordspissen av Evboia, skulle den hel­ lenske flåten sette inn all sin kraft i et avgjørende sjøslag. Den spartanske hovedstyrken skulle først komme senere, fordi de fleste spartanerne var for­ hindret fra å dra i felten på grunn av feiringen av en hellig fest, som fordret ubetinget våpenhvile. Dette har gitt en del forfattere anledning til å antyde at spartanerne bare for et syns skyld hadde stilt Leonidas ved Termopylene og ofret ham og hans menn for i steden å innrette seg på å forsvare Peloponnes. Men det er ikke noe som taler for en slik mistanke. Spartanerne var meget nøye med at alle religiøse former ble strengt overholdt. Det var jo av en lignende grunn de kom for sent til Marathon, til tross for at de hadde den beste vilje til å hjelpe atenerne. Og befestningen av den korintiske halvøy ble først påbe­ gynt etter katastrofen ved Termopylene (kart s. 180). Men tross alt er det litt vanskelig å holde tilbake den refleksjon som en fremstående svensk forsker på dette område gjør, at det er «et eiendommelig trekk ved spar-

HELLENERNES FRIHETSKAMP

177

tanernes politikk, at de i alminnelighet ikke kompro­ mitterte seg ved sine unnsetningsekspedisjoner, ettersom de alltid var så heldige å komme lite grann for sent». — Ved Termopylene lyktes det hellenerne å stanse fiendens fremrykning i hele seks dager. Da Xerxes kom dit, sendte han et bud til Leonidas med oppfordring om at hellenerne skulle utlevere sine våpen. «Kom og ta dem!» lød svaret. Og da budet fortalte spartanerne at perserne var så tall­ rike at pilene deres kom til å skygge for solen, sa en av dem: «Godt, så får vi slåss i skyggen.» — I fire dager ventet Xerxes på at synet av den veldige hæren hans skulle skremme hellenerne til å trekke seg tilbake fra passet, heter det ifølge tradisjonen. Men han ventet nok heller på at flåten hans skulle komme, så han kunne true Termopylenes forsvarere fra ryggsiden med den og på den måten tvinge dem til tilbaketog. Men den møtte så kraftig motstand fra hellenernes flåte at den måtte trekke seg tilbake med store tap og altså ikke fikk anledning til å demonstrere sin styrke i ryggen på Leonidas. Da be­ stemte Xerxes seg for å gå til angrep mot spartanerne før de kunne få forsterkninger fra Peloponnes. Herodot sier: «Da den femte dagen kom, fant han at hellenerne ikke var borte, men var uforskammet og tåpelige nok til å bli hvor de var. Da sendte han i sin vrede mederne og elamittene fram mot dem med ordre om å ta hellenerne til fange og føre dem levende fram for ham. Da nå mederne styrtet fram mot hellenerne, falt mange av dem, men andre trådte inn i deres sted. Hvor store tap de enn hadde, greidde de likevel ikke å drive hellenerne tilbake. Da rykket de perserne som kongen kalte de udødelige, fram, og nå tenkte alle at de skulle nok lett gjøre slutt på det hele. Men de hadde ikke større hell med seg enn den mediske hæren, for de kjempet på et trangt område og hadde kortere lanser enn hellenerne, så de ikke kunne dra nytte av at de var overlegne i antall.» Xerxes skal ha vært så urolig for deres skjebne at han tre ganger styrtet opp fra den tronen hvor han satt som tilskuer til kampene.

178

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Disse fortsatte både den dagen og den neste med like liten fremgang for perserne, som jo ikke kunne sette inn sitt beste våpen, rytteriet, i det trange passet. Men da fant Xerxes en hellensk forræder, som var villig til å vise fienden en annen vei, en sti, som gikk gjennom et fjellpass lenger vest. Hans navn lever bare for at hans minne til evig tid skal være brennemerket for all verden. Efialtes — slik het den forakteligste av de foraktelige, mannen som forrådte sine brødre og sitt land. Så snart det ble mørkt, tok en persisk avdeling som besto av «de ti tusen udødelige», fatt på oppstigningen mot det hemmelige passet. Ved dag-gry var de oppe på høyden, som ble bevoktet av tusen mann fra landskapet Fokis. Den bratte og uveisomme fjellstien ville ha vært svært lett å forsvare, men fokerne sviktet. De lot seg overraske mens de sov og flyktet. Dermed var Termo­ pylenes tapre forsvarere viet til undergangen hvis de ble hvor de var, for nå kunne perserne falle dem i ryggen. Om morgenen fikk Leonidas beskjed av sine speidere om at han snart ville bli angrepet fra to sider. Hellenerne holdt da krigsråd. Noen ville bli på sin post, men andre mente at de burde redde seg unna et nytteløst blodbad. Enden ble at Leonidas og hans spartiater ble på sin post sammen med 1100 boiotiere, mens de andre marsjerte bort. Herodot sier at Leonidas simpelthen befalte sine forbunds­ feller å dra bort da han merket at de ikke var lystne på å fortsette kampen, og han anså det for unødvendig at de ofret seg. Under heftige angrep fra to sider, kjempet så hans egen lille skare spartiater til siste åndedrett, tro mot det spar­ tanske lovbud om at den som forlot sin plass i striden ble æreløs. Det kostet også perserne store tap å forsere passet, og ved sin urokkelige, nesten overmenneskelige plikttroskap oppnådde spartiatene og deres trofaste stridskamerater ikke bare å sikre hovedstyrkens tilbaketog, men de vant også en moralsk seier uten sidestykke. Spartanerne reiste senere en minnestøtte over sine falne landsmenn med følgende innskrift:

HELLENERNES FRIHETSKAMP

179

«Vandringsmann, går til Sparta din vei, så forkynn dem der hjemme at vi har falt på vår post, alle, slik loven oss bød.»

Xerxes skal en gang ved begynnelsen av sitt felttog ha hatt en samtale med en landflyktig spartansk konge som hadde sluttet seg til ham, om hvilke muligheter de fåtallige hellenerne kunne ha til å forsvare seg. «Hvordan skulle vel noen tusen mann, som alle er selvstendige og ikke styres av en enkelt manns vilje, kunne gjøre motstand mot mine veldige stridskrefter?» sa storkongen. Noe annet ville det vært hvis hellenerne på samme måte som perserne hadde stått sammen under en mann, mente han. «Da ville de av frykt for ham vise seg taprere enn de er av naturen og tvinges av pisken til å rykke fram mot over­ legne fiender.» Til dette svarte spartaneren at selv om hans landsmenn var frie, så var de ikke frie i alle ting. «De har,» sa han, «en herre, som de har større respekt for enn dine under­ såtter har for deg. Og han befaler dem aldri å flykte for noen fiende, hvor overmektig han enn måtte være, men bli på sin plass i rekkene og seire eller dø. Og denne herren heter loven.» Østens eneveldige hersker kunne som rimelig var, vanskelig forstå noe av den frie borgerånd som rådde i Hellas. Ikke engang Kyros hadde noen sans for det store ved den. Han uttalte en gang sin forakt for «folk som har en egen plass midt i byen sin hvor de kommer sammen for å sverge falsk og bedra hverandre». Det er ganske tydelig at uttalelsen hentyder til det politiske livet på torvet i de hellenske byene og ikke, som Herodot mer naivt tror, til den livlige handelen som også fore­ gikk der. I og med at perserne hadde forsert passet ved Termopylene, lå hele Mellom-Hellas åpent for dem. De pelo­ ponnesiske stridskreftene samlet seg på Det korintiske nes og satte i gang befestningsarbeider der for å beskytte byene sine mot angrep. Den hellenske flåten oppga sin stilling ved Evboia ved budskapet om Leonidas’ nederlag og

180

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

prisga derved dette landet til fienden, og atenerne overlot hele Attika til perserne. Alle stridsdyktige menn gikk under Themistokles’ ledelse ombord på flåten, som la seg i sundet mellom øya Salamis og vestkysten av Attika. Kvinner og barn ble ført over til Salamis, Aigina og Peloponnes. Flåtestyrker fra Korinth og andre sjøbyer sluttet seg til atenerne, slik at hele den hellenske flåten som var samlet ved Salamis nå utgjorde mellom 300 og 400 skip. Det fortelles at Themistokles hadde benyttet seg av et dunkelt orakelsvar om at «tremurer» skulle bli Athens redning. Med «tremurer» mentes naturligvis flåten, hevdet han, og på den måten fikk han overtalt sine landsmenn til å ta den avgjørende kampen til sjøs. Men det var en hard påkjenning for atenerne på Salamis å se røken stige

HELLENERNES FRIHETSKAMP

181

opp fra sine ødelagte hjem i Attika og være vitne til at fienden brannskattet Athen og Akropolis. Det var hevnen for Sardes’ brann. (Se s. 150.) For Themistokles var nå alt avhengig av om den persiske flåten som hadde lagt seg for anker utenfor Athen, kunne lokkes til å oppta kampen ved Salamis. Gjorde den ikke det, og isteden hjemsøkte Peloponneserkysten, ville be­ folkningen bli grepet av panikk og det peloponnesiske forbunds skip bli kalt hjem. Og et splittet Hellas ville bli et lett bytte for perserne. I sundet ved Salamis hadde hellenerne derimot alle fordeler på sin side, fordi den persiske flåten ikke ville kunne ha full nytte av sin over­ makt i det trange farvannet. Men de hellenske høveds­ mennene på skipene var allerede oppe i en heftig diskusjon om hvorvidt de skulle holde seg samlet ved Salamis eller trekke seg tilbake til Peloponnes. Den som med størst iver forfektet det siste standpunktet, var Evrybiades, spartanernes admiral, som hadde fått rang som øverst­ kommanderende, fordi peloponneserne forlangte det. Atenerne, som hadde bidradd med en større flåtestyrke enn alle de andre til sammen, hadde i det lengste vegret seg for å la seg kommandere av en mann fra en annen stat. Men da hadde Themistokles i farens stund reddet situa­ sjonen ved frivillig å avstå overkommandoen til Evry­ biades og overtale sine landsmenn til å følge ham. «Takket være ham,» sier Plutark, «overtraff atenerne sine fiender i tapperhet og sine forbundsfeller i edelmodighet.» Han forteller videre fra overlegningene i krigsrådet at Evrybiades ville lette anker og seile til det korintiske nes, men at Themistokles talte imot. Evrybiades ble hissig og utbrøt: «Themistokles, den som starter før de andre i et kappløp, får smake stokken.» — «Ja,» svarte Themistokles, «men den som kommer for sent får ingen laurbær.» Da løftet Evrybiades i sinne stokken sin for å slå sin motpart, men Themistokles sa ganske rolig: «Du kan gjerne slå, bare du vil høre på meg.» Og Evrybiades ble så imponert av hans ro og besluttsomhet at han senere villig hørte på ham.

182

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Senere var en peloponneser uforskammet nok til å yppe seg mot Themistokles og erklærte at en mann som ikke lenger hadde noe fedreland, ikke hadde rett til å overtale andre til å la sin by og sitt hjem i stikken. Men Themi­ stokles satte ham grundig på plass med følgende ord: «Vel har vi atenere forlatt våre hjem og våre murer, men en by har vi ennå, og den er den største i Hellas — våre to hundre skip, som nå er beredt til å stå dere bi, om dere vil la dere redde av dem. Men svikter dere’oss for annen gang, skal det snart spørres i Hellas at atenerne både eier en fri by og et land som ikke er dårligere enn det de har mistet». Da begynte peloponneserne å bli engstelige for at atenerne skulle la sine forbundsfeller i stikken og kanskje seile over til Sicilia eller Magna Graecia. I denne vanskelige situasjonen grep Themistokles til en list for å tvinge sine landsmenn til å bli hvor de var og slåss. Om kvelden sendte han en pålitelig slave til Xerxes med bud om at Themistokles i all hemmelighet var storkongens venn og derfor rådet ham til å angripe hellenerne straks, for ellers ville de flykte og Xerxes gå glipp av en anledning til å utføre en strålende bedrift. At perserne måtte vinne hvis de gikk til angrep nå, var ganske sikkert, så uenige som hellenerne var seg imellom. «Du skal få se,» bedyret budbringeren, «at de kommer til å kjempe mot hverandre istedenfor mot dere.» Blant moderne historikere finnes det en kritisk skole som vil gjøre rent bord med så godt som alt som heter historiske anekdoter og ikke tillegger slike beretninger annen verdi enn at de gir et slags bilde av hvilket inntrykk betydelige historiske personer har gjort på sin samtid eller på de følgende generasjoner. En så radikal fremgangsmåte smaker imidlertid, om man bruker sin sunne fornuft, ofte vel meget av den lite anbefalelsesverdige uskikk å kaste barnet ut med badevannet. Historikere av denne retning forviser beretningen om Themistokles’ fingerte forræderi til legendens verden. Xerxes hadde etter deres mening ikke bestemt seg for å angripe hellenerne fordi Themistokles lurte ham til det, men fordi tiden for høststormene nærmet

HELLENERNES FRIHETSKAMP

183

seg og han måtte la det komme til en avgjørelse før de satte inn. Kongen hadde nå i halvannen måned ligget og ventet på at hellenerne skulle trekke seg ut av Salamisbukten og dra ut i åpnere farvann; men da de ikke viste noen som helst lyst til å oppgi sin fordel­ aktige posisjon, måt­ te han til sist angripe dem der. Det er hel­ ler ikke umulig at han hadde fått nyss om at betydelige forsterkninger fra øya Korfu på vest­ kysten av Hellas var på vei rundt Peloponnes og derfor ville slå til før hjelpen Disse modellene viser skipstyper som ble kunne nå fram. benyttet ved Salamis i året 480 f. Kr. Et slikt bud som Øverst: Et gresk skip, en såkalt triere, det Themistokles et­ med årer anbrakt i tre rekker over hver­ andre. Besetningen var på ca. 200 mann, ter sigende skulle ha hvorav de 170 satt ved årene. Neden­ sendt Xerxes i all for: Skip benyttet av perserne. Legg til de store styreårene på hver side hemmelighet, burde merke av den sterkt krummede akterstevnen. derimot — sier kritikerne — ha hatt den stikk motsatte virkning av hva opp­ havsmannen hadde tenkt seg. Storkongen kunne nemlig ikke ønske seg noe bedre enn at hellenernes flåte trakk seg ut av det trange farvannet ved Salamis. Han ville formod­ entlig, sier den fremragende, men hyperkritiske tyske krigshistoriker Delbriick, ha svart: «Det var da riktig gledelig å høre — da kan jeg jo uten risiko gjøre opp med den ene etter den andre.» Themistokles’ største vanskelighet var i virke­ ligheten ikke å få hellenerne til å bli ved Salamis, men å få perserne til å gå til angrep. Herodot overdriver i høy grad hellenernes engstelse, mener tilhengerne av denne retningen.

184

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Etter deres mening skulle den persiske flåtens nattlige manøver ikke ha hatt til hensikt å stenge fienden inne i den trange viken, men selv å komme så ubemerket som mulig inn gjennom de smale og vanskelige innløpene til sundet. Det var mens perserne som best holdt på med dette og ennå ikke hadde fått tid til å ordne seg til kampen, at Themistokles skulle ha gått til angrep. Det var nemlig bare på den måten hellenerne, etter Delbriicks mening, ville kunne dra fordel av det trange farvannet; det var nemlig ikke i selve Salamisbukten det var så trangt om plassen,-men i innløpene til den. Men for øvrig er det nesten like mange teorier om hvordan dette slaget forløp, som det er krigshistorikere. Hvorom allting er, lot storkongen i hvert fall i løpet av natten sin flåte stenge den hellenske inne i sundet. Den første som brakte hellenernes skipshøvedsmenn bud om dette, var Aristides, Themistokles’ gamle motstander, som nettopp hadde fått atenernes tillatelse til å vende hjem fra sin landflyktighet. Han kom roende midt på natten og snek seg forbi de persiske skipene for å få være med og kjempe for fedrelandet. Han rakte sin tidligere fiende hånden og sa: «Nå sømmer det seg best for oss begge å kappes om å redde vårt fedreland.» Da hellenerne nå sto overfor valget mellom å seire eller dø, kjempet de med sant heltemot for hus og hjem, for hustru og barn. Fra tidlig om morgenen til det ble mørkt om kvelden raste slaget. Perserne sloss også med dødsforakt, for, som Herodot sier, «hver og en gjorde nå sitt beste av redsel for kongen, som de trodde holdt øye med hver enkelt mann». Fra en fjellskrent rett overfor Salamis, ved den smaleste delen av sundet, hvor han hadde latt sine tjenere sette opp en trone for seg, overvåket han nemlig kampen. «Og hver gang han så noen av sine menn ut­ merke seg under slaget, spurte han hvem det var og lot sine skrivere notere navnet på skipets befalingsmann og dessuten hans fars navn og hvilken by han kom fra.» Det skortet imidlertid på samhold og målbevissthet hos perserne, mens hellenerne derimot samarbeidet om et felles

HELLENERNES FRIHETSKAMP

185

taktisk mål — å få perserne omringet og presset sammen så de mistet sin bevegelsesfrihet. Dette lyktes også, og snart oppsto det et håpløst virvar i den persiske flåten. Fartøyene trengte seg innpå hverandre og skadet hver­ andre innbyrdes meget mer enn fienden fikk anledning til å gjøre. Hele sundet ble etter hvert dekket av vrakrester og lik, men kampen raste videre til mørket falt på og gjorde slutt på den forferdelige katastrofen. Da hadde perserne mistet halvparten av sine skip, og mannefallet var også betydelig større på deres side enn på hellenernes, fordi perserne ikke kunne svømme og druknet i masser når et skip gikk ned, mens hellenerne i slike tilfelle for det meste svømte over til Salamis. Det som var igjen av Xerxes’ en gang så stolte sjøstridskrefter, kom seg unna fortest mulig. Atenerne hadde vunnet en av verdenshistoriens mest strålende seire. «Hellenerne hadde,» for å sitere Plutark, «nå lært at når det virkelig gjelder, behøver hverken skipenes mengde eller utsmykning eller gallionsfigurenes prakt eller skry­ tende stridsrop eller barbariske krigssanger virke skrem­ mende for menn som forstår seg på håndgemeng og har mot til å gå inn på livet av fienden.» Nå viste det seg hvor riktig Themistokles hadde bedømt situasjonen da han utdannet sine landsmenn til sjøfolk istedenfor til hopliter. Og nå fantes det ingen lenger som bebreidet ham at han «hadde fratatt sine medborgere lanse og skjold og degradert dem til toften og åren». Ved Salamis hadde Vestens fri ånd vist sin overlegenhet over hærskarene fra Østen som ble drevet fram av en despots maktspråk. Hadde nå hellenerne fulgt Themistokles’ råd og straks seilt over til Asia med den seirende flåten for å fortsette krigen der og kalle de joniske byene til våpen mot stor­ kongen, ville Xerxes blitt redd for at armeens retrettlinjer skulle bli avskåret og derved blitt tvunget til å trekke sine tropper ut av Hellas fortest mulig. Og dermed ville det vært forbi med hele hans hellenske felttog. Men Sparta, som aldri likte å innlate seg på krig på den andre siden av havet og var redd for at Peloponnes

186

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

skulle bli prisgitt fienden hvis flåten dro av landet, satte seg imot denne planen. Derved pådro de seg også ansvaret for at hellenerne året etter på ny måtte utkjempe et blodig slag på egen jord. Men på den annen side var det spartanerne selv som kom til å gjøre utslaget i den kampen. Imidlertid dro Xerxes likevel hjem til Asia med en del av hæren. Men hovedmassen av den veldige armeen, som sto under kommando av hans svigersønn Mardonios, lot han bli i Hellas og søke vinterkvarter i Thessalia, for å forberede et nytt angrep derfra neste vår. I det ødelagte Attika kunne hæren naturligvis ikke bli. De troppene som fulgte Xerxes tilbake, bukket for en stor del under av sult og sykdom. Soldatene hadde så lite å spise at de rev opp gresset langs veikanten og slet barken av trærne for å ha noe å stille sulten med, og da storkongen kom fram til Hellesponten, hadde høststormene ødelagt broene; men her møtte flåten opp, og troppene ble ført over på den. Perserne hadde nok lidt følbare tap, men med de umåte­ lige ressurser storkongen hadde til sin rådighet, burde det ikke være så vanskelig å erstatte dem. Ennå var den persiske flåten fullt på høyde med, om ikke større enn den hellenske. Og ett resultat hadde han i hvert fall oppnådd -— Hellas var erobret helt ned til det korintiske nes. Med en slik operasjonsbasis og med boiotere og tessaliere på sin side, måtte det etter menneskelig beregning bare være et tidsspørsmål når det lille som sto igjen, Peloponnes, også ville falle i persernes hender. Xerxes selv ble vinteren over i Sardes, dels for ikke å være for langt borte fra krigsskueplassen, dels for å kunne holde øye med jonerne, så de ikke skulle gjøre opprør igjen.

Plataiai og Mykale

Våren 479 fikk folket i Attika igjen oppleve krigens redsler, da Mardonios på nytt dro herjende gjennom landet. For annen gang måtte innbyggerne forlate sine hjem og redde seg over til Salamis. Like til det siste tilbød Mar-

HELLENERNES FRIHETSKAMP

187

En krigers avskjed. Vasebilde på en lekythos i Athen. Vasen har et overtrekk av hvit leire, så malegrunnen er hvit istedenfor rød. Maleriet er utført med pensel og i flere farver. Denne malemåten var i bruk i Athen på 400-tallet ved siden av rødfigurstilen.

donios atenerne å få beholde sin selvstendighet, hvis de ville slutte forbund med perserne. Han hadde nemlig bruk for atenernes flåte mot peloponneserne. Men bare ett eneste medlem av rådet i Athen rådet til forsoning med perserne, og han ble øyeblikkelig slått i hjel av en forbitret folke­ masse. «Slik skal det gå med alle landsforrædere!» mente alle. Atenernes patriotiske stivsinn var gått over til liden­ skap, ja til raseri. Da alle Mardonios’ fredstilbud ble avvist, brente per­ serne Athen for annen gang. Men det var bare med nød og neppe atenerne fikk spartanerne til å forlate sine stillinger på det korintiske

188

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

nes. Først da de truet med at de ellers ville benytte seg av Mardonios’ fredstilbud, lot spartanerne seg endelig formå til å sende et hjelpekorps til Attika, og hærstyrker fra de fleste andre byene på Peloponnes sluttet seg til. Det hadde endelig gått opp for spartanerne at hvis Athen gikk sammen med perserne, var de selv fortapt. Hvis Mardonios fikk hjelp av den atenske flåten, kunne han nemlig landsette tropper hvor som helst på Peloponnes, og dermed ville befestningene på det korintiske nes være helt verdiløse. Da perserne fikk nyss om at den peloponnesiske hær var i anmarsj, trakk de seg tilbake vestover til Boiotia. Ved Plataiai, hvor terrenget egnet seg godt som slagmark for rytteriet, gjorde de holdt. Hellenerne ble anført av den spartanske kongen Pausanias. Han viste seg å være en dyktig feltherre, som aldri mistet åndsnærværelsen, hvor truende, ja fortvilet, det enn kunne se ut. I antall var vel hellenerne temmelig jevnbyrdige med perserne — ja, det finnes historikere som hevder at hellenerne til og med var overlegne i antall — men det var en betenkelig ting at de nesten ikke hadde rytteri, mens fienden derimot hadde et ypperlig kavaleri til sin rådighet. Et vel forberedt og energisk gjennomført persisk kavalerisjokk straks slaget begynte, var nok til at hellenerne begynte å vike. Og under retretten som fulgte gikk hele hærens sentrum, som besto av tropper fra småstatene, i oppløsning. Den frem­ stående tyske krigshistoriker Kromayer sier om den situasjonen som oppsto: «Katastrofen var begynt. Om vår fortelling var blitt avbrutt på dette punkt og vi ikke hadde hatt noen kilde som kunne si oss hvordan det gikk, ville ingen militær ha våget å forutsi en lykkelig ut­ gang.» I dette øyeblikk var det en lykke for hellenerne at spartanerne var en virkelig krigerkaste, som fra barn­ dommen av var opplært til krig som til et håndverk, og ikke visste hva panikk var. Heller ikke Pausanias lot seg et eneste øyeblikk bringe ut av fatning. Han lar rolig sentrum løpe. Riktignok mister han derved kontakten

HELLENERNES FRIHETSKAMP

189

med atenerne, som danner hærens annen fløy, og blir stående alene mot perserne med en tredjedel av armeen; men denne tredjedelen er hans egne spartanere, og med dem føler han seg i sitt rette element. Sammen med dem slåss han videre som om ingenting var hendt. Mot hoplitenes urokkelige, panserkledte rekker preller alle angrep fra de lett bevæpnede asiatene ubønnhørlig av, og da Mardonios vil forsøke å bringe orden i rekkene igjen, faller han selv. — Hans fall ble signalet til flukt for perserne, og resten av armeen reddet seg over til Asia. — Da det ble kjent at perserne var slått på flukt, dukket de styrkene som hadde dannet sentrum i hellenernes hær opp igjen på slagmarken med beundringsverdig fart — for å få sin del av æren og byttet. Men de som var uforsiktige nok til å holde seg like i hælene på sine flyktende fiender, fikk hverken bytte eller ære. Det tebanske rytteri gjorde nemlig helt om mot sine prektige landsmenn og ga dem en kraftig omgang. «Det er,» som Kromayer sier, «det komiske innslaget på denne store dagen, satyrspillet etter det veldige dramaet.» Et ufattelig rikt bytte ventet seierherrene i persernes leir. Store hauger av all slags husgeråd og smykker av gull og sølv, ble fordelt blant de hellenske statene som hadde vært med i kampen. Men størst ble Pausanias’ egen del. Det var en lykke for hellenerne at tessalierne, som hadde et glimrende rytteri, ikke later til å ha utvist noen særlig energi under slaget, men foretrakk å forholde seg av­ ventende for å se hvordan det ville løpe av uten dem. Derimot skal tebanerne ha kjempet forbitret mot sine gamle rivaler atenerne, som imidlertid gjorde sin mest verdifulle innsats etter at de hadde slått tebanerne på flukt, under stormangrepet mot persernes befestede leir. «Kampen mellom lansen og buen», som den store tragedieforfatteren Aischylos kaller perserkrigene, var avgjort. Hellenerne kunne igjen puste fritt —- deres land var frelst fra faren fra øst. To hundre år skulle gå før utenlandske

190

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

En hellensk kriger fra perserkrigenes tid. Detalj av et bronsehode fra Athens akropolis.

fiender igjen dro fram over hellensk jord. Seieren ved Plataiai var avgjørende. Og enda var den ikke vunnet av et enig Hellas, men bare av de to sterkeste statene sam­ men med noen av de minste. Ved flere anledninger under krigen hadde hellenerne bare vært en hårsbredd fra katastrofen. I hvilken grad det var lykkelige tilfeldigheter som gjorde utslaget ved Salamis, er det ikke mulig for oss å avgjøre nå; men sikkert er det at hadde ikke Themistokles vært, ville det aldri ha blitt seier for hellenerne der. Og ved Plataiai opptrådte hellenernes sentrum på en slik måte at det var høyst tvilsomt hvordan det kom til å gå. Det kunne lett ha blitt et knusende nederlag, og i så fall ville krigen, trass i alle tidligere seire, ha endt med stikk motsatt resultat. Vi

HELLENERNES FRIHETSKAMP

191

møter her, som i alt hva menneskeverk heter, en blanding av stort og smått, og Platon har med full rett kunnet si at «det foregikk meget under de sagnomsuste perserkrigene som tjener hellenerne til liten ære». Men desto forunderligere er det jo egentlig at det gikk som det gikk i denne kraftprøven mellom et lite, fattig folk og Østens umåtelige ressurser. Til syvende og sist blir den eneste forklaring at hellenernes høyere krigskunst ble understøttet av deres moralske overlegenhet. De hadde rettferdigheten på sin side og kjempet i forvissningen om det med fortvilel­ sens mot for hus og hjem, som det høver seg for frie borgere, og for å redde en kultur, som hadde rett til å leve, fra å trampes ned av slavebundne leietropper. Kort etter kom det et nytt gledesbudskap til Hellas. Resten av den persiske flåten var blitt ødelagt ved halvøya Myk ale, like innenfor Samos. Seiersjubelen fra Plataiai hadde revet med seg besetningen på en hellensk flåte­ avdeling som lå ved Delos for å holde vakt og beskytte Kykladene mot den persiske flåten. Fylt av begeistret dådstrang seilte hellenerne over til Samos, hvor den persiske flåten hadde lagt seg til, og sammen med en av­ deling landstyrker ved Mykale skulle de holde øye med jonerne som var mistenkt for å ha opprørsplaner. Perserne hadde imidlertid nå fått en slik skrekk for seierherrene fra Salamis at de ikke våget å møte dem til sjøs, til tross for at deres flåte var nesten tre ganger så sterk som den hellenske eskadren. For å redde skipene grep de til den svært lite sjømannsmessige forholdsregel å dra dem på land ved Mykale og omgi dem med et sterkt bolverk. Rundt denne skipsleiren tok så landstyrkene oppstilling. Men de som ikke var redde av seg, var hel­ lenerne. Med friskt mot gikk de i land og stormet fiendens leir; og da perserne skjønte at alt var tapt, satte de ild på det som var igjen av den stolte flåten som en gang var blitt sendt ut for å kue Hellas og reddet så seg selv ved flukt. Herodots påstand om at hellenerne skulle ha satt ild på skipene etter at de hadde inntatt leiren, er meningsløs. I så fall må det ha skjedd av vanvare.

192

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Etter sigende hendte dette samme dag som slaget ved Plataiai sto, men det har sikkert vært noe senere. Fore­ tagendet var i stil med det som Themistokles hadde fore­ slått året i forveien, og det fikk også akkurat den virk­ ningen han hadde regnet med. Seieren ved Mykale ble nemlig signalet til opprør blant jonerne. Og nå gjorde moderlandet felles sak med koloniene. Dermed gikk også kampen mot perserne over fra forsvarskrig til angrepskrig. Vesthellenernes frihetskamper

Hellenerne på Sicilia hadde ikke tatt del i sine stammefrenders kamp mot perserne, men de hadde selv en orien­ talsk motstander å forsvare den hellenske kultur og sin egen selvstendighet mot, nemlig de semittiske kartagere. Disse var blitt enda farligere ved at de nettopp på denne tiden sluttet forbund med etruskerne, som var Italias sterkeste stat både til lands og til vanns. Forbundet var rettet mot deres hellenske handelskonkurrenter i den vestlige del av Middelhavet. Istedenfor å holde sammen mot sine forenede mot­ standere, lå en hel del av de hellenske småsamfunnene på Sicilia i tottene på hverandre, akkurat slik som det var hjemme i Hellas. Ødeleggelsen av det rike Sybaris, var f. eks. resultatet av en slik byfeide. Etter hvert bedret imidlertid forholdene på Sicilia seg betraktelig i så måte, riktignok ikke fordi hellenerne la godviljen til, men fordi mektige tyranner tiltvang seg herredømmet over de fleste hellenske koloniene på øya. På perserkrigenes tid delte tyrannen Gelon i Syrakus og hans svigerfar Ter on i Akragas det meste av makten mellom seg. Gelon var en uhyre energisk mann, en dyktig feltherre og organisator, men hensynsløs og voldsom, som bare en siciliansk tyrann kunne være det. Alle hindringer som kom i hans vei, ble ubarmhjertig trampet ned. Men i Himera, på nordkysten av øya, fantes det også en tyrann. Da han ble fordrevet av Teron, betenkte han seg ikke et øyeblikk på å søke hjelp hos hellenernes døds-

HELLENERNES FRIHETSKAMP

193

Det såkalte Concordiatemplet i Akragas på Sicilia. Templet, som er det best bevarte av de i alt seks templer man oppførte på Akragas’ akropolis i byens storhetstid, er bygget i dorisk stil.

fiender, kartagerne. De benyttet begeistret denne anled­ ningen til å få blandet seg inn i sine konkurrenters inn­ byrdes stridigheter og sendte en sterk hær under kommando av sin feltherre Hamilkar, grunnleggeren av det kartagiske hærvesen, for å beleire Himera. Men da skyndte Gelon seg å komme svigerfaren til unnsetning og tilføyde kartagerne et knusende nederlag ved Himera, samme år — ja, ifølge folketradisjonen, samme dag — som slaget ved Salamis sto. Derfor har også mange historikere gått ut fra at Persia og Karthago hadde avtalt et felles angrep mot hellenerne våren 480. «Tiden var nå kommet for de to stormakter i Østen og Vesten som hadde vokset fram på den orientalske kulturs grunn, til å rekke hverandre hånden for like godt først som sist å få has på denne hellenske kulturen som hadde grodd fram mellom dem,» sier Eduard Meyer. Og tanken er slett ikke usannsynlig. Av de ting som taler for et slikt stormaktsforbund, kan det nevnes at kartagernes moderland, Fønikia, jo var en del av Persia, og at Xerxes hadde stor nytte av deres sjøfolk på sine felttog mot hellenerne. Men hvordan det 8. G rimberg; III.

194

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Offerscene. Fra et attisk vasebilde omkr. 500 f. Kr.

nå enn stiller seg med spørsmålet om et formelt forbund mellom Susa og Karthago, så var det i hvert fall sikkert ingen tilfeldighet at kartagerne akkurat valgte det tids­ punktet da Xerxes rustet mot hellenerne til å gå til angrep. Det kan ikke herske tvil om at det her forelå et, om ikke traktatmessig, så i hvert fall bevisst samarbeid. Det er i hvert fall et faktum at hellenerne på Sicilia ble avskåret fra å yte sine stammefrender hjelp mot perserne på grunn av kartagernes angrep. ■—Men kartagerne ble altså slått, til tross for at Hamilkar under hele slaget brakte gudene store dyreofre. Det for­ telles også at han selv kastet seg inn i offerilden da hans hær ble slått på flukt. Da kartagerne fikk beskjed om nederlaget, sendte de straks noen av sine fremste menn til Syrakus for å for­ handle om fred. De var nemlig redd for at Gelon ellers ville hjemsøke dem på deres egen jord. Gelon hadde også interesse av å få fred med kartagerne, fordi den store kampen hjemme i Hellas ennå ikke var avgjort, og han gikk med på å slutte fred mot en skadeserstatning på

HELLENERNES FRIHETSKAMP

195

2000 sølvtalenter. Dessuten forærte de rike kartagerne Gelons hustru, som hadde vært til stor hjelp for sende­ mennene under fredsforhandlingene, en gullkrans, som veiet over 2% kilo. Til minne om denne seieren lot Gelon sette opp en kostbar gyllen trefot i Delfi. Seks år etter kjempet sicilianere og etruskere mot hver­ andre i et like avgjørende sjøslag, ved Kyrne, det latinske Cumae, et par mil vest for det nåværende Napoli. Det sluttet med fullstendig ødeleggelse av hele den etruskiske flåte. Fra nå av kunne Syrakus betrakte seg som herre over Det tyrrhenske hav, som Athen var det over Egeerhavet. En bronsehjelm med en inskripsjon om seieren ved Kyme ble i 1817 funnet i Olympia, dit syrakusanerne hadde sendt den som offergave til Zevs. Disse begivenhetene betydde et så stort tilbakeslag for kartagerne at de først etter et par mannsaldre våget seg til å gjenoppta sin aggressive politikk mot hellenerne. Slaget ved Kyme fikk verdenshistorisk betydning ved at det definitivt gjorde latinerne uavhengige av etruskerne og derved faktisk la grunnen til Romas senere maktstilling. Så hadde da hellensk kultur både i øst og vest endelig tilkjempet seg en selvstendig stilling overfor den orien­ talske. HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT UNDER ATHENS HEGEMONI

PERSERNE

Det attisk-deli ske forbund

Det utrolige hadde skjedd — det lille hellenske folket, ja faktisk bare en brøkdel av det, hadde seierrikt slått tilbake alle angrep, ikke bare fra den verdensbeherskende storkongen av Persia, men også fra de mektige kartagerne. Den frie borgerånd hadde med bistand av spartanernes jernharde disiplin og under fremragende statsmenns og feltherrers ledelse, bestått sin ildprøve på en strålende måte. En stolt følelse av å ha utført en dåd, hvis like verden ikke hadde sett siden heroenes dager, fylte alle

196

Fallen kriger.

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Skulptur fra et tempel på øya Aigina fra ca. 480 f. Kr.

hellenere som hadde tatt del i kampene. Hellenerne hadde tilkjempet seg rangen som de første blant alle folk på .jorden. Det var deres våpen og deres politikk som fra nå av skulle bestemme utviklingen i verden. Det var først da de sto overfor den forferdelige faren som truet dem fra øst at verdien av det som sto på spill for dem for alvor gikk opp for hellenerne. Frihet og borgerrett — ikke for noen pris kunne de nå tenke seg å måtte unnvære det. Alt som hellenere het, var med ett slag blitt fullstendig klar over motsetningen mellom vester­ landsk og orientalsk kultur. Frihetskrigens seierrike avslutning førte til større hel­ lensk nasjonalbevissthet og en følelse av overlegenhet over Orienten, som fikk uttrykk i den skarpe motsetningen mellom hellenere og «barbarer». Men et enig Hellas maktet seieren likevel ikke å skape; tvert imot førte den til større splittelse mellom de hellenske statene. Før hadde Sparta vært den viktigste makt i Hellas; men æren for seieren over perserne tilkom i like høy grad Athen, eller rettere sagt Athens ledende statsmenn Miltiades og Themistokles. Derfor ble Athen og Sparta rivaler i kampen om hege­ moniet i Hellas, en kamp som skulle bli skjebnesvanger for alle landets folk. Motsetningsforholdet begynte å vise seg allerede like etter slaget ved Mykale. Seieren der hadde lokket jonerne til å kaste av seg det persiske åket. Det var atenerne som var deres naturlige støtte, og de inngikk også forbund med dem. For Athen og de andre sjøbyene

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

197

i Hellas var det av største betydning ikke bare å få per­ serne bort fra Egeerhavet, men også å få herredømmet over Bosporus, innløpet til de kornrike handelsplassene ved Svartehavet. At derimot spartanerne, som selv ikke hadde noen flåte, skulle hjelpe jonerne var ikke å tenke på. Riktignok sto den peloponnesiske forbundsflåten, som i 478 seilte over til Lilleasia, under kommando av Pausanias, men de fleste av fartøyene hørte hjemme i Athen og ble kommandert av Aristides. Pausanias var etter seieren ved Plataiai den mest feirede mann i Hellas, nest etter Themistokles. Nye seire og erobringer befestet nå hans ry, men økte også hans selv­ følelse. Hans største bedrift var erobringen av det sterke Bysants, nøkkelen til Svartehavet, hvis fall betydde slutten på persernes makt i Bosporus. Men befrieren holdt på å forvandles til en forræder. Ubendig og lidenskapelig som han var, hadde han i det lange løp vanskelig for å forsone seg med den strenge spartanske disiplinen. Det enkle, nesten tarvelige leve­ settet hjemme i Sparta tiltalte ham heller ikke lenger etterat han hadde sett de persiske stormennenes prakt og overflod. Og så kom han på den tanken at han kunne gjøre seg til enehersker i Hellas ved persisk hjelp. Riktig­ nok ville han da bli degradert fra konge til satrap, men livet som spartansk konge under stadig oppsyn av smålige eforer, forekom ham langt mindre fritt enn det livet satrapene førte. Da han hadde tatt Bysants fra perserne, satte han sine hemmelige planer ut i livet. Thukydides forteller at han skrev et brev til storkongen med anmod­ ning om å få en av hans døtre til hustru, mot å gjøre hele Hellas til et persisk lydrike. Mange forskere stiller seg > imidlertid temmelig tvilende til dette brevet, i hvert fall, når det gjelder ekteskapsforslaget, som — for å sitere en av dem — «virker omtrent like sannsynlig som om Theodore Roosevelt skulle ha anholdt om en britisk kongedatters hånd. Så lenge det persiske rike besto, ble nemlig storkongens døtre utelukkende bortgiftet til persiske stormenn av kongelig blod.»

198

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Den versjonen som Herodot gjengir, riktignok selv den under tvil, virker langt sannsynligere — nemlig at Pau­ sanias skulle ha inngått ekteskap med datter av en persisk satrap som var en nær slektning av storkongen. Xerxes ble imidlertid begeistret for forslaget om å gjøre Hellas til et lydrike, og sendte øyeblikkelig en av sine mest betrodde menn for å underhandle med Pausanias. Han hadde med seg et brev, hvor storkongen forsikret ham om sin uendelige takknemlighet og lovet ham all den hjelp han trengte i form av penger og tropper for å kunne gjøre sine store planer til virkelighet. Etterat Pausanias hadde mottatt dette brevet, gikk hans selvbevissthet og hovmodighet over alle grenser. Han kledte seg i østerlandsk drakt, opptrådte som en persisk satrap og begynte å leve i sus og dus. Men Spartas forbundsfeller følte seg dypt krenket over hans egen­ mektige og urimelige opptreden. Han anla en barsk kommandotone når han henvendte seg til deres førere, og be­ tenkte seg ikke på å la soldatene deres få smake pisken, når de ikke viste seg tilstrekkelig ydmyke og unnfallende overfor spartiatene. Mot en slik bakgrunn virket Aristides’ humane og rettferdige opptreden desto mer sympatisk. Han opptrådte i ett og alt som den enkle borger blant andre borgere. Og det samme folkelige sinnelag innpodet han i sin offiserskamerat Kimon, Miltiades’ unge sønn — typen på en ridderlig mann og vennlig og elskverdig mot alle. Følgen ble at jonerne til sist gjorde åpent myt­ teri mot den spartanske øverstkommanderende og til­ bød å stille seg under Aristides’ og Kimons kommando i stedet. Da regjeringen hjemme i Sparta fikk høre hva Pausanias hadde stelt i stand, kalte de ham hjem så fort som mulig og sendte en annen for å overta kommandoen over flåten. Men da var det for sent. Det var ikke bare Pausanias’ bryske opptreden, men hele det stramme spartanske militærvesenet, som bød de livlige og mer kulturelt be­ tonte jonerne imot. Representanter for hele den joniske øyverden og de befridde hellenske byene i Thrakia vendte

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

199

Fra Delos, øya hvor det attiske sjøforbundets skattkammer var anbrakt. Øya er nå nesten ubebodd, men utgravninger i den senere tid har brakt for dagen en hellenistisk by som i arkeologisk betydning kan konkurrere med Pompeii. Her ser vi en gate i den gamle byen.

seg til atenerne og tilbød dem hegemoniet. Atenerne grep den fremstrakte hånden med begeistring og grunnet sam­ men med jonerne det attisk-deliske sjøforbund, som under atensk overkommando skulle gå inn for å befri hellenerne i Lilleasia fra det persiske åk. Det nye for­ bundet omfattet snart nesten alle byene både langs kysten av Egeerhavet og på øyene der, altså et stort enhetlig samferdselsområde. Det hadde fått navn etter øya Delos, som til tross for at den var den minst fruktbare og natur­ skjønne av Kykladene i uminnelige tider hadde vært den navnkundigste av dem alle fordi den ble regnet for å være hellig. (Et bevis på det er det forhistoriske, primitive grottetemplet man har funnet i en kløft i Kynthos’ runde khppekjegle midt på øya.) Apollotemplet her hadde fra gammelt av vært et samlingspunkt for jonerne, og i denne helligdommen skulle nå alle forhandlinger om saker av felles interesse for medlemmene foregå. Der ble også for­ bundets krigskasse oppbevart under Athens forvaltning. Den ble bygget opp av årlige tributter fra de statene som ikke ville bidra med skip og mannskap til forbundsflåten. Disse kontingentene gikk opp i flere millioner kroner i våre

200

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

penger og representerte en betydelig sum for medlemmene. Men så hadde også fremmedherredømmet vært en lærerik skole for jonerne. Det hadde lært til og med dette indivi­ dualistiske folket at friheten bare kan bevares gjennom enig­ het og offervilje.

Spartanerne forsto å holde gode miner til slett spill. De kalte bare ganske enkelt de peloponnesiske krigsskipene tilbake. I bunn og grunn var de forresten slett ikke så misfornøyd med å ha kommet seg ut av den kostbare sjøkrigen. Og dessuten var ikke den asiatiske luften særlig sunn for den spartanske ånd ■— det hadde Pausanias’ eksempel vist. Det var flere enn han som kunne bli ødelagt der borte, og da kunne den strenge mannstukten som hele Spartas ve og vel var avhengig av, gå i oppløsning. Derfor hadde heller ikke spartanerne noen gang vært særlig be­ geistret for slike krigstokt til avsides steder hvor de øverstbefalende kunne lure seg unna statens overvåkingstjeneste og hadde lett for å legge seg til uheldige vaner. For å sikre seg mot gjentagelser av tilfellet Pausanias for frem­ tiden, holdt Sparta seg i lange tider etterpå borte fra enhver politikk som kunne føre til krigsforetagender langt borte fra moderlandet, og overlot til Athen å ta ledelsen i krigen mot perserne. Sparta avsto fra en politisk opp­ gave som det ikke kunne makte uten en gjennomgripende forandring av hele sitt vesen. Innenfor det fast organiserte spartanske samfunns trange grenser var det ingen plass for den nye tids krav; det var stivnet i så faste former at ingen utvikling var mulig. Sparta var blitt det beståendes forsvarer, men også en hemsko for alle fremskrittsbestrebelser i Hellas. Så lenge det gjaldt å forsvare hellensk jord, hadde spartanerne en ærefull plass i historien, men da det ble spørsmål om selv å gå til angrep, var det de langt mer smidige og eventyr­ lystne atenerne som gikk i spissen. Derfor holdt ledelsen av den hellenske verden nå på å gli ut av hendene på spartanerne og gå over til atenerne. Men dette gikk først senere opp for lakedaimonerne, og

HELLENERNE GAR TIL ANGREP MOT PERSERNE

201

da forsøkte de å skaffe seg en motvekt mot atenerne på annet hold, nemlig ved å skaffe seg økt innflytelse i Mellom-Hellas. Inntil videre trøstet de seg med tanken om at hvis det var nødvendig, kunne de når som helst gjøre atenerne myke ved å rykke inn i Attika med den pelopon­ nesiske hær.

Pausanias'’ fall

Da Pausanias ble kalt hjem, adlød han, merkelig nok. Men det kom av at han stolte på sin store innflytelse blant sine landsmenn. Han ble stilt for retten, og takket være sine mektige venner ble han frikjent i hovedsaken. Men stillingen som øverstbefalende fikk han ikke tilbake. Han trivdes imidlertid ikke i Sparta lenger og reiste på eget initiativ til Bysants, hvor han i flere år regjerte som tyrann og steg ytterligere i perserkongens gunst ved å sperre Bosporus for det attiske sjøforbundet. Men i lengden oversteg det hans krefter, og omkring år 470 ble hans residens inntatt av forbundets øverste feltherre, Kimon; men Pausanias selv kom seg unna til persisk område og fikk der et annet fyrstedømme i strøket omkring Troja. Fire år senere fikk han imidlertid ordre fra eforene om øyeblikkelig å innfinne seg i Sparta, med trusel om ellers å bli behandlet som en fiende av staten. At han adlød nå, er enda besynderligere enn gangen før. Men sannsynligvis ville han derved gi seg utseende av å ha rent mel i posen. Og ellers håpet han på å kunne uskadelig­ gjøre sine anklagere ved å bruke sitt persiske gull til be­ stikkelser. Men han hadde nok også mer positive hensikter med reisen. Sannsynligvis aktet han å benytte seg av sitt kjennskap til Spartas svake punkt, helotspørsmålet, til å gjøre seg til enehersker i landet og så senere utlevere både Lakonia og resten av Hellas til perserkongen. Hans anklagere hadde vanskelig for å komme ham til livs med loven i hånd, for de savnet sikre beviser. Pau­ sanias hadde nemlig vært så omtenksom at han hadde

202

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

sørget for å få ryd­ det av veien de bud­ bærerne han hadde brukt. — Den an­ klagede triumferte. Men da det ble innberettet til efor­ ene at han drev maskepi med helo­ tene, begynte han å miste fotfestet igjen. Og nå fikk også eforene helt uventet et uomstøtelig bevis på hans landsforræderske forbind­ elser med perser­ kongen. En av hans betrodde menn over­ lot dem nemlig et meget viktig brev, som Pausanias hadde pålagt ham å bringe til storkongens om­ budsmann. Mannen var en varm til­ henger av Pausanias og ville aldri ha drømt om å forråde ham. Men da dette Stil-arter fra det klas­ siske Hellas. Ovenfra: Dorisk, jonisk og korintisk søyle. Illustrasjo­ nene side 81, 219 og 229 viser de forskjellige stil­ arter, henholdsvis jonisk, korintisk og dorisk, be­ nyttet i hellenske tempelbygg.

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

203

brevet ble betrodd i hans hender, hadde han begynt å gruble over det unektelig nokså urovekkende faktum at ikke en en­ este av de budbærerne Pausanias før hadde benyttet seg av, var kommet tilbake igjen; og så kunne han ikke dy seg for å åpne brevet ganske forsiktig og se hva det inneholdt. For et sjokk det må ha vært for ham da han oppdaget at skrivelsen sluttet med en oppfordring til mottageren om å drepe den som brakte ham det! Han gikk øye­ blikkelig til eforene med aktstykket, og de satte opp en felle for landsforræderen. De ga budbæreren beskjed om å begi seg til en hytte som hørte til Poseidons tempelområde, og dro også selv i all hemmelighet dit for å av­ lytte den samtalen som skulle finne sted her. Deretter ble Pausanias underrettet om budbærerens «flukt» og skyndte seg til templet. Uten å ane at han hadde andre tilhørere, snakket han nå helt åpent med budbæreren om sine planer, bedyret at han ikke hadde noe å frykte og oppfordret ham til å dra av sted med brevet så fort som mulig. Nå bestemte eforene seg for å arrestere Pausanias. Men en av dem skal ha gitt ham et vink om å komme seg vekk. Hvordan det nå hadde seg med det, er det i hvert fall sikkert at han søkte tilflukt i en bygning i nærheten, som tilhørte et tempel for Athene. Men da lot eforene portene til helligdommen mure igjen. Det fortelles at Pausanias’ gamle mor skal ha vært en av de ivrigste til å bære fram stein til murene. Tilgi en nesten blasfemisk tanke, men det står ikke til å nekte at det dypt tragiske her får et skjær av makaber komikk, når man ser for seg den gamle skuttryggede konen med hektiske roser i de innfalne kin­ nene humpe geskjeftig omkring og plukke sammen stein til å mure gutten sin inne med. Hun står i hvert fall nokså fjernt fra det morsideal vi har skapt oss, og man har lett for å få et nokså uærbødig kraftuttrykk på tungen. For å kunne holde øye med hva flyktningen foretok seg, ga eforene ordre om at taket skulle løftes av templet. Og da man skjønte at fangen holdt på å dø av sult, ble han ført ut på plassen foran helligdommen, for at ikke templet skulle bli besmittet av hans lik. Der segnet han om og

204

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

trakk sitt siste sukk — han som en gang var den laurbærkransede seierherre fra Plataiai. — En større mann enn Pausanias ble også trukket med i hans fall •— den mannen som hadde æren av den største av alle hellenernes seire.

Themistokles’’ politikk etter seieren over perserne og hans tragiske slutt

Etter seieren ved Salamis var Themistokles den største og mest beundrede mann i hele Hellas. Det erkjente til og med spartanerne. De inviterte ham til sin by, og selv dette folket som ellers var så reservert og gjerrig på lovord, viste ham enestående æresbevisninger. Det fortelles også at da han viste seg på stadion ved de første olympiske lekene etter sin seier, enset tilskuerne overhodet ikke dem som deltok i konkurransene, men hadde bare øye for ham og hyllet ham ved å klappe i hendene når han gikk forbi. Det var kanskje den lykkeligste dag i hans liv, og han sa til sine venner: «Nå har jeg fått belønning for mine anstrengelser for Hellas’ beste.» En så klarsynt statsmann som Themistokles kunne imidlertid ikke anse Hellas’ fremtid for trygget så lenge to jevnsterke stater rivaliserte om førerstillingen i landet. Hans mål var at Athen skulle bli den mektigste og skaffe seg hegemoniet over hellenerne. Derfor tok han først og fremst fatt på å omgi byen med sterke befestninger da den skulle gjenreises etter persernes ødeleggelser. Men så snart spartanerne fikk nyss om hva atenerne drev på med, begynte de å få en anelse om Themistokles’ fremtidsplaner og protesterte mot byggearbeidene under påskudd av at et sterkt befestet Athen kunne bli et støttepunkt for «barbarene» i en ny krig. Det hadde nemlig Theben til en viss grad vært for perserne i den forrige krigen. Men atenerne kunne selv­ følgelig ikke bøye seg for en slik innblanding i deres egne affærer. På den annen side våget de heller ’kke å tirre

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

205

spartanerne så lenge befestningene ikke var ferdige. Da fant Themistokles på en utvei. På hans råd svarte atenerne at de skulle sende en delegasjon til Sparta med sitt svar. Themistokles lot seg oppnevne til medlem av delegasjonen og dro straks av sted til Sparta. Men de andre med­ lemmene — Aristides og en mann til — fikk beskjed om ikke å dra av sted før bymurene var blitt så høye at de kunne tjene som forsvarsverker. I mellomtiden skulle nok han klare situasjonen. Da han kom til Sparta, tok han det svært rolig med å søke foretrede for regjeringen. Hver gang noen spurte ham hvorfor han ikke gjorde det, svarte han bare at han ventet på sine kamerater. Han kunne ikke forstå at de ikke var kommet ennå. De måtte tydeligvis være blitt forsinket på noe vis, men de kom nok snart. I mellom­ tiden arbeidet hele Athens befolkning, både menn, kvinner og barn, alt hva remmer og tøy kunne holde, på murene. — Thukydides, Hellas’ største historieskriver, som vi her har fulgt, legger til at festningsanleggene var et hastverks­ arbeid. Grunnvollen besto nemlig av steinblokker av alle mulige slag, som man ofte ikke hadde hatt tid til å hugge til så de passet sammen, og det ble også tatt steinblokker fra andre bygninger; ja selv gravsteiner ble bygget inn i murene. At dette er riktig har man i vår tid fått beviser for under utgravningene ved Dipylon, den nordre byporten. Anekdoten om hvordan Themistokles lurte spartanerne, betegnes av en sterkt kritisk retning blant moderne historieforskere som barnslig og urimelig, og dette gjelder også flere andre slike historier som man prøver å utrydde. Etter deres mening må den være diktet opp først etter peloponneserkrigenes siste akt, da Athens befestninger ble jevnet med jorden. Hensikten med anekdoten skulle da være å forklare, dels hvorfor ikke spartanerne i tide hadde hindret byggingen av disse befestningene som voldte dem så meget besvær under peloponneserkrigene, og dels også hvorfor det ble funnet så mange levninger av eldre byg­ ninger og monumenter innmurt i festningsvollene.

206

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Arkeologens arbeid er preget av tålmodighet, varsomhet og spen­ ning. Hans arbeidsredskaper er som regel teskjeer, kniver og små koster. Her er en representant for yrket i ferd med å grave fram hellenske vaser.

Man har også vært inne på den hypotese at Themistokles benyttet seg av spartanernes protest til å sette fart i bygge­ arbeidene, som antagelig ville ha gått forholdsvis langsomt, hvis han ikke hadde gjort mest mulig ut av situasjonen og satt en ordentlig skrekk i livet på sine kjære atenere. Ryktene om at befestningsarbeidene gikk sin gang, nådde snart fram til Sparta. Men Themistokles advarte spartanerne mot å tro på folkesnakket og rådet dem til heller å sende noen av sine beste menn til Athen for å skaffe seg pålitelige underretninger. Samtidig sendte han selv et hemmelig bud hjem med befaling om å holde spartanerne tilbake til han selv var vel hjemme igjen, men

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

207

gjøre det på en slik måte at det vakte minst mulig opp­ sikt. Ikke lenge etter innfant endelig Themistokles’ kamerater seg med det gledelige budskap at muren nå var høy nok. Da kastet han masken. Han trådte fram for den spartanske regjering og sa dem rett ut at Athen nå var omgitt av murer. «Og,» tilla han, «like lite som atenerne ba dere om lov den gangen da de fattet den modige beslutningen å forlate sin by og gå ombord i flåten, like lite trenger de nå noen tillatelse fra dere til å befeste byen.» Overfor et slikt fait accompli bøyde spartanerne unna, men blide var de ikke. Og ikke kunne de kreve hevn over Themistokles som hadde ført dem så grundig bak lyset heller, fordi han hadde vært så omtenksom å skaffe seg gode gisler som sikkerhet for liv og lemmer. Senere fikk Themistokles sine landsmenn til å utstyre havnebyen Pireus også med sterke befestninger, og dermed hadde han vunnet spillet. Men han hadde også pådradd seg spartanernes glødende hat. Og med tiden skulle det komme til å føre ham i fordervelsen.

På nytt hadde Themistokles gjort en enestående innsats for sin fedreneby. Atenerne viste ham også en enestående takknemlighet — så lenge det varte. Men så dypt rot­ festet var den likevel ikke at den i lengden kunne stå seg mot fristelser fra hans politiske motstandere og andre som misunte ham. Forsoningen mellom ham og Aristides hadde bare vært av forbigående art. Hans gamle motstander hadde ikke noe imot å oppleve at Themistokles selv fikk føle følgene av ostrakismen. Mot Themistokles sto også et innflytelsesrikt parti, som ville bevare freden og vennskapet med Sparta. Denne retningen fikk sin fører i en ny oppdukkende stjerne, Kim on, Miltiades’ sønn, hvis ry som feltherre mer og mer fordunklet Miltiades’ eget. Og dertil kom alle de som ergret seg, over at Themistokles så visst ikke var en mann som satte sitt lys under en skjeppe, og

208

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

syntes han kunne ha godt av å dukkes litt. At han ikke kviet seg det minste for å erte sine motstandere på seg, er i hvert fall sikkert. I selve folkeforsamlingen kunne han håne dem rett opp i ansiktet og komme med de forsmedeligste uttalelser, som da han sa: «Jeg forstår ikke hvorfor dere ikke kan tåle å ta imot gjentatte velgjerninger av samme mann!» Han hadde også skapt meget vondt blod ved sin evne til å «sko» seg, som ble enda mer iøynefallende på bak­ grunn av Aristides’ uegennytte. At det ikke var småsummer det dreide seg om, får man et klart inntrykk av når man hører at den del av hans formue som ble beslaglagt da han flyktet, skal ha gått opp i 80—100 talenter, og vnda fikk han reddet en stor del av sine rikdommer over til Asia. Da han begynte sin politiske karriere, skal han ha eid 3 talenter. Men Themistokles var aldri rundhåndet med pengene sine, slik som Kimon, som også forsto å kare til seg på sine felttog. Hvor uunnværlig Themistokles enn hadde vært i farens stund, viste det seg altså at han med sin ærgjerrige og hensynsløse natur i det lange løp ikke passet så godt til å lede en stat under fredelige forhold. Han hadde ikke den sans for lov og orden og den respekt for andres rettig­ heter og meninger som kreves av den som skal representere statens overhøyhet under normale forhold. Med alle sine store egenskaper ble han derfor et forstyrrende element i samfunnslivet. Alltid motarbeidet han Aristides og Kimon og ødela det gode forholdet til Sparta. For husfredens skyld måtte enten han eller Aristides og Kimon bort. Det ble Themistokles som ble fjernet. Det skjedde ved ostrakisme — på samme tid som Pausanias ble hjemkalt fra Bysants. Flere potteskår med Themistokles’ navn på er bevart fra denne avstemningen, da atenerne lot seg overtale til å landsforvise den mann som hadde grunnlagt Athens storhet. — Men ostrakismen var jo ingen straff, «den var bare,» som Thukydides så treffende uttrykker det, «et skalkeskjul hvor misunnelsen kunne søke ly for å lette sitt hjerte og unne seg gleden av å ydmyke de store og

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

209

få luft for sine oppsamlede ergrelser i et mistillitsvotum.» Etter landsforvisningen slo Themistokles seg ned i Argos og innledet derfra forbindelser med Spartas motstandere på Peloponnes. Spartanerne ble mer og mer forbitret på denne farlige mannen som alltid gikk i veien for dem, og da Pausanias’ forræderi ble oppdaget, gledet de seg ved tanken på at de nå endelig kunne komme Themistokles også til livs. De sendte bud til Athen og anklaget ham for å ha vært innblandet i Pausanias’ affærer. Man hadde nemlig etter sigende funnet noen brev blant den dødes etterlatenskaper, som tydet på det, og nå fordret spar­ tanerne samme straff for Themistokles som for Pausanias. Det står i og for seg ikke i strid med Themistokles’ politikk å innlate seg med den mannen, som fra å ha vært den første blant spartanerne var blitt sin egen regjerings farligste fiende. Men i så fall har han bare vært med så lenge det gjaldt å skade Sparta, Athens naturlige fiende. At Themistokles ikke hadde den ringeste del i Pausanias’ planer om å utlevere Hellas til perser­ kongen, skulle det vel ikke engang være nødvendig å si. Han har selv sunget ut sin hjertens mening om den ting i følgende ord i et brev til sine medborgere: «Mine uvenner har jo alltid beskyldt meg for maktsyke og mangel på evne til å adlyde andre. Hvordan skulle jeg vel da ha kunnet ønske å overlevere meg selv og Hellas i barbarers

Ostrakon med Themistokles’ navn (øverst).

210

KRAFTPRØVEN MEELOM ØST OG VEST

og fienders vold?» Ikke desto mindre lyktes det for hans fiender å få ham anklaget for høyforræderi i folkeforsam­ lingen, og atenere og spartanere sendte i broderlig samdrektighet ut folk for å gripe ham hvor de enn traff ham. Themistokles kom dem imidlertid i forkjøpet ved å flykte. Da lyste folkeforsamlingen ham fredløs, så hvem som helst ustraffet kunne drepe ham. Hans navn ble risset inn på landsforrædernes skampæl og hans formue konfiskert. Som et vilt dyr jaget nå atenerne sin" største sønn fra land til land, til han til sist ble tvunget til å bli nettopp det hans fiender hadde villet gjøre ham til, og han søkte tilflukt det eneste sted som ennå sto åpent for den fredløse — i storkongens land. Hos ham var erfarne politikere alltid velkomne, for de kunne, når anledningen bød seg, yte ham verdifulle tjenester. Det var urolige tider i det veldige perserriket nettopp da. Xerxes var nylig — år 465 — blitt myrdet, og hans nest eldste sønn, Artaxerxes, hadde banet seg vei til tronen ved brodermord. Den nye storkongen, som visste for en begavet og innsiktsfull mann den landflyktige var, gjorde stor ære på ham og ga ham et fyrstendømme i Lilleasia. Der hersket han til sin død omkring år 460. At atenerne lot ham være i fred, skyldtes nok at de i mellomtiden var blitt uvenner med spartanerne. Ifølge tradisjonen skal han ha endt sitt liv ved å ta gift, for ikke å behøve å hjelpe storkongen mot sitt gamle fedre­ land. Den første tiden hadde Artaxerxes vært opptatt av andre politiske spørsmål, men endelig hadde han fått frie hender til å vende seg mot hellenerne, og dermed kom Themistokles opp i en vanskelig valgsituasjon. Slik endte altså livet for den mann som hadde grepet mer avgjørende inn i verdensutviklingen enn noen annen hellener. «Hans liv falt sammen med en tid da verdens­ historiens største avgjørelse fant sted,» sier Eduard Meyer; «og det ble han som bestemte utfallet. Men det gikk med ham, som med så mange andre statsmenn, som uten å ha en monarks fast forankrede maktstilling bare i kraft av sitt geni har tilkjempet seg ledelsen av sitt folk og trukket

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

211

de motstrebende massene med seg. Han hevet seg så høyt over sine samtidige og så så uendelig meget klarere enn dem hva som måtte komme, at den store mengde ikke maktet å følge ham. I nødens og hjemsøkelsens stund flokket de seg nok alle rundt ham, men så snart de igjen kunne leve i fred og ro og hverdagens smålige intrigespill begynte å gjøre seg gjeldende på ny, vendte folket seg bort fra ham. — Men dommen over atenerne som jaget og forfulgte den største mann fedrelandet hadde fostret, vil aldri forstumme.» Det var Aristides’ parti som begikk justismordet på Themistokles, og det har for alltid satt en stygg flekk på «den rettferdiges» minne. Det er nok et bevis blant mange andre på hvordan politikken kan ødelegge selv den edleste karakter.

To av de mest lysende skikkelser fra den hellenske fri­ hetskrigs dager hadde fått en tragisk avslutning på sin strålende bane. Noen år senere døde også Themistokles’ bitre rival, Aristides, men han bevarte sine medborgeres aktelse til sine siste dager. Påstanden om at han døde i stor fattigdom, virker lite trolig, og må vel nærmest be­ traktes som en smigrende anekdote i tråd med hele hans uegennyttige livsinnstilling. Hans sønn, som Platon for øvrig omtaler med stor ringeakt, satt imidlertid temmelig dårlig i det, men som belønning for sin fars fortjenester fikk han et jordstykke og et visst underhold av staten, og hans søstre fikk også medgift av statskassen. Kimon og Perikles

Etter at Themistokles var styrtet, var Kimon den mest populære og innflytelsesrike mann i Hellas. Han var typen på en livsglad kriger, en mann «som kysset og slo i hjel med samme begeistring». Godhjertet var han og. I hans haver fikk alle som ville, komme og plukke frukt. Hver dag holdt han åpent hus for fattigfolk, og når han gikk omkring i byen ble han alltid fulgt av tjenere som delte ut penger og klær til «verdige trengende».

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

213

Men tross alle sine gode egenskaper og sin store hærførerbegavelse, var Kimon ingen statsmann, og aller minst i sammenligning med et overlegent geni som Themistokles. I egenskap av øverstkommanderende for det attiske sjøforbund, gjenopptok Kimon krigen mot perserne i Jonia og Thrakia, vant strålende seire og tok et veldig bytte. Ved Thrakias befrielse fikk han tilbake sine store familieeiendommer med tilhørende gruver, og ble med ett slag en meget rik mann. Det var inntektene herfra og de store rikdommene han skaffet seg på sine krigstog, som satte ham i stand til å drive sitt storartede velgjørenhetsarbeid. En stor del av pengene brukte han også til å oppføre vakre offentlige bygninger i Athen. Det attiske sjøforbund vokste seg stadig sterkere og omfattet på denne tiden mer enn to hundre byer. Men det hadde sine skyggesider å stå under det mektige Athens beskyttelse. De fleste forbundsstatene hadde helt fra be­ gynnelsen av vist seg uvillige til selv å gjøre krigstjeneste og betalte heller en årlig kontingent til forbundskassen. Snart fulgte nesten samtlige byer dette eksemplet, og det ble da Athen som overtok hele forsvaret. Men jo mer atenernes flåte vokste, dess mer befalende ble tonen overfor forbundsfellene, og så snart det oppsto en eller annen uenighet mellom noen av forbundsbyene, tok atenerne det som en kjærkommen anledning til å blande seg inn og vise sin overmakt. Det varte ikke lenge før nesten alle byene i forbundet nærmest var blitt skattskyldige lydriker under Athen, og i år 454 ga atenerne dette forholdet et offisielt stempel ved å flytte forbundskassen til Athen. Som grunn anførte de at pengene var i tryggere forvaring der enn på Delos. Dermed var det attisk-deliske forbundet i realiteten gått over til å bli et attisk rike med Athen som rikshovedstad. I offisielle dokumenter heter det ikke lenger «Athen og dens forbundsfeller», men «De byer som atenerne hersker over», og forbundskassen ble forvaltet slik som det passet atenerne best. De hyllet det prinsipp at så lenge Athen bare sørget for å være tilstrekkelig sterkt rustet til å trygge freden for forbundsmedlemmene, angikk En av de ni marmorløvene på Delos. Løvene sto langs bredden av en hellig sjø (nå fylt igjen) i nærheten av Apollotemplet. Ifølge hellensk mytologi er Delos Apollcfc fødested.

214

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

det ikke dem hvordan tributtene deres ble anvendt. Det var jo opplagt at om Athen overlot medlemmene til sin skjebne, ville de øyeblikkelig komme under persisk herre­ dømme igjen. Småstatenes tid var forbi. De maktet ikke lenger å føre en selvstendig tilværelse, og så måtte de finne seg i å bli undersåtter. Valget sto bare mellom et avhengighetsforhold til Persia eller til en hellensk stat — noen tredje mulighet eksisterte ikke.

Med Athens utvikling til sjømakt fulgte også et stadig sterkere krav om en demokratisering av forfatningen. Saken var nemlig den at det var folkets brede lag som i overveiende grad bemannet flåten. Seieren ved Salamis og de vellykkede toktene som fulgte, hadde fått sjøfolkene til å bli klar over sin egen makt, og jo mer staten nå inn­ rettet seg på sjøpolitikk og derved ble mer og mer av­ hengig av de lavere klassers innsats, desto større ble kravene de stilte til vederlag for sine tjenester. Den demokratiske bevegelsen ble imidlertid energisk motarbeidet av Kimon, som med all sin folkelighet og gemyttlighet var aristokrat fra isse til fotsåle og den fødte leder for de konservative i alle politiske spørsmål. Han beundret Spartas forfatning, og i motsetning til Themi­ stokles arbeidet han for enighet og samarbeid mellom Athen og Sparta. Bare på den måten og ikke ved å for­ søke på å svekke Sparta, mente han at Hellas kunne bli stort og mektig. Han greidde også, takket være sin umåtelige popularitet, å få sine landsmenn med på å hjelpe spartanerne da de ble rammet av en svær ulykke. Helt siden Pausanias’ siste dager hadde det gjæret blant helotene. Spartiatene hadde trodd at de kunne komme et truende opprør i forkjøpet ved å sette i gang massemord på dem som var mistenkt for å ha vært innblandet i sammensvergelsen. Men de underkuede helotene speidet bare etter en an­ ledning til å reise seg mot sine plageånder. Og anledningen kom i 464, da Sparta ble rammet av et ødeleggende jord­ skjelv. Avgrunner åpnet seg og veldige klippeblokker

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

215

rullet ned fra de bratte fjellsidene. Nesten hvert eneste hus i byen styrtet sammen, og mange mennesker ble be­ gravet under ruinene. Det oppsto fullstendig kaos. Helotene benyttet seg av forvirringen til å gjøre opprør, og uroen spredte seg med uhyggelig fart til Messenia. Det så så truende ut at spartanerne måtte be atenerne om hjelp. Det demokratiske parti i Athen ville overlate spartanerne til sin skjebne. Hadde det skjedd, ville kanskje det spar­ tanske rike ha gått til grunne, og dermed ville den største hindring for en samling av hele Hellas under Athens ledelse ha vært ryddet av veien. Men i dette avgjørende øyeblikk ble det Kimos makt over sine medborgere som kom til å gjøre utslaget. Med oppby deise av hele sin veltalenhet appellerte han til deres følelser og bønnfalt dem om «ikke å la Hellas bli halt på den ene foten». Det grep de følsomme atenerne, og han fikk folkets tillatelse til å ile spartanerne til unnsetning med en anselig styrke. Men da den verste faren var over, begynte spartanerne å komme på andre tanker og få mistro til atenernes hen­ sikter. Og så lot de Kimon forstå at de ikke hadde bruk for hans tjenester lenger. Hvor stor grunn de hadde til å opptre som de gjorde, er ikke så lett å avgjøre. Men vi bør være forsiktige med å felle noen dom, for vi må huske på at den versjonen vi kjenner, stammer fra ate­ nernes historieskrivere, og det er også høyst sannsynlig at det var mange blant hjelpetroppene som sympatiserte med helotene. I hvert fall var spartansk og atensk disiplin to så fullstendig forskjellige ting at bare det var nok til å skape friksjonsmomenter. Men atenernes raseri over dette ydmykende resultat av Kimons politikk var uten grenser. Demokratene fikk ny vind i seilene og satte alle kluter til for å få den etter­ lengtede forfatningsendringen brakt i havn. Forgjeves motarbeidet Kimon reformen av all sin kraft; han ble uskadeliggjort ved ostrakisme, og dermed hadde demo­ kratene klar bane. Hittil hadde rådet på Areopagos satt en stopper for alle demokratiske tendenser — det hadde

216

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

Perikles, Olympieren. Romersk marmorkopi av en bronsebyste av Kresilas fra omkr. 440 f. Kr. Tilnavnet Olympi­ eren (Zevs) fikk han på grunn av sin veltalenhet.

nemlig vetorett over­ for alle beslutninger i folkeforsamlingen som det mente sto i strid med forfatninggens ånd. Areopagen hadde også rett til å føre oppsyn med rettspleien og med barnas oppfostring. Den kunne derfor gripe inn i atenernes privatliv på en meget følelig måte. Denne ærverdige institu­ sjonen, som i mangt og meget minner om Spartas eforer, besto av menn som satt på livstid, og kom derfor til å representere et rikt fond av erfaringer, men fikk også et sterkt konservativt preg. Rådet supplerte seg selv og kunne ikke trekkes til ansvar. Mot denne brem­ sende kraften i samfunnslivet var det demokratene rettet sitt angrep, og ved hjelp av et statskupp lyktes det dem også å frata rådet alle politiske rettigheter, og bare la dem få beholde domsretten i mordsaker. Dermed var det siste bolverk mot full folkesuverenitet brutt ned og makten helt og holdent lagt i folkeførernes hender. Den mann hele folkets øyne nå var rettet mot, var Perikles, en ung kraft fra samfunnets høyder, en politisk begavelse av de sjeldne og dertil en helt igjennom kultivert og fm mann. Hans veltalenhet var så stor og hadde en så overbevisende kraft at han rev sine tilhørere

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

217

fullstendig med, og det ble sagt om ham at «han bærer torden og lyn på sin tunge». Derfor fikk han også det ærefulle tilnavnet Olympieren (Zevs). Men han var ikke en mann som snakket i tide og utide. Han holdt aldri en tale uten når det var nødvendig, og hans veltalenhet ble ikke brukt til å overtale, men til å overbevise. Når han sto på talerstolen i olympisk ro, uten å fortrekke en mine, urørlig som en marmorstatue så ikke en fold i kappen hans rørte på seg og «tordnet og lynte», pisket folket med sin vrede eller trøstet og oppmuntret det, var han uimotståelig. I kunsten å vinne hjertene ved sin måte å være på kunne Perikles derimot ikke måle seg med Kimon — og forsøkte heller ikke på det. Han var den fornemme og reserverte aristokrat til fingerspissene og opptrådte alltid verdig og likevektig. En gang ble han for eksempel ustanselig forfulgt av en frekk fyr som overøste ham med skjellsord og forhånelser midt på gaten; men Perikles lot som om han overhodet ikke la merke til ham en gang. Først da han kom hjem til seg selv om kvelden, sa han til en av sine tjenere: «Ta en fakkel og følg den mannen hjem, så han kan finne veien i mørket.» Ikke engang Perikles’ verste fiender våget å beskylde ham for demagogiske knep eller kurtise av massene. Når det var nødvendig, var han aldri redd for å si folket sann­ heten, hvor ubehagelig den enn kunne være. Men i hele sin livsanskuelse var han overbevist demokrat. På morssiden nedstammet han fra Kleisthenes og hadde vokset opp i et miljø som var sterkt preget av demokratiske tradisjoner. Alt som ung mann var han overbevist om at bare ved å venne folkets brede lag til selvstyre, kunne de oppdras til den samfunnsånd som var en nødvendig forut­ setning for å kunne skape et virkelig høyt kulturnivå. Perikles hadde helt og holdent viet sitt liv til statens tjeneste. Aldri tok han del i festlige sammenkomster, aldri så man ham dra ut i naturen for å koble av eller spasere ørkesløst omkring på gater og torv. For ham fantes det bare en vei, og den gikk han hver eneste dag

218

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

— veien fra hjemmet til torvet, til rådhuset eller til «kontoret». Han var først gift med en fornem atenerinne, som før hadde vært gift med «den rikeste av alle hellenere», men hadde skilt seg fra ham. Ekteskapet mellom henne og Perikles ble temmelig ulykkelig og ble også ganske snart oppløst ved skilsmisse. Han giftet seg da for annen gang med Asp a si a fra Miletos, som var berømt for sjm skjønnhet og intelligens. Han kunne imidlertid ikke inngå noe juri­ disk gyldig ekteskap med den kvinnen som virkelig forsto å gjøre ham lykkelig, fordi atenerne i smålig trangsyn —helt til det var for sent — nektet å gi borgerrett til andre enn dem som var født innenfor byens murer. Som vertinne i Perikles’ hjem utfoldet Aspasia imidlertid all sin elsk­ verdighet og charme, og ble snart midtpunktet i en stor krets av intelligente og åndfulle mennesker. Det har vært sagt at hun var den første kvinne som holdt litterær salong. Selv filosofen Sokrates var blant dem som hadde glede av å utveksle tanker med denne kultiverte og spirituelle damen. Men selvfølgelig ble hun ikke spart for sine medsøstres sylkvasse tunger; det passet seg da virkelig ikke for en gift kvinne å omgås menn så fritt!

Med Kimons fall ble det også slutt på den spartanervennlige politikken, og selv da han ble kalt hjem fra landflyktigheten av Perikles og gjeninnsatt i sin stilling som øverstbefalende for flåten, het det ikke lenger bare «Kamp mot perserne!», men også «Kamp mot Sparta og det peloponnesiske forbund!» I Sparta fant denne fiendtlige stemningen i høy grad gjenklang. Spartanerne hadde lenge sett med misunnelse og engstelse på Athens voksende makt over sine forbunds­ feller, og de begynte å innse at de hadde begått en stor dumhet da de trakk seg ut av perserkrigene og derved avskar seg fra enhver mulighet til å få del i herredømmet på sjøen. De var stadig på utkikk etter en anledning til å gjøre skaden god igjen ved å blande seg inn i forholdene i Mellom-Hellas med våpenmakt, og det var ikke vanskelig

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

219

Ruiner av Zevs-templet i Athen, et av de største templer i Hellas overhodet. Byggverket ble påbegynt omkr. 515 f. Kr., men ble ikke endelig fullført før under keiser Hadrian i 131 e. Kr. Templet er bygget i korintisk stil og besto opprinnelig av 104 over 17 meter høye søyler; i dag er bare 13 av disse i behold.

for dem å finne et påskudd i de evige stridighetene mellom de forskjellige statene der. Spartanerne tok parti for den ene part, atenerne for den andre, og en vakker dag sto krigskameratene fra Plataiai mot hverandre i åpen krig. Athen måtte altså nå kjempe på to fronter, og førte krigen med vekslende hell til begge sider. Men i lengden måtte det naturligvis overstige et så lite folks krefter. Perikles innså dette og bestemte seg for å utnytte en ny strålende seier over perserne til å oppnå en forholdsvis gunstig avslutning på krigen med dem. Slaget hadde stått utenfor Kypros, og var blitt vunnet av en flåte som inntil nylig hadde stått under Kimons kommando. Kimon selv var nettopp død, men hans siste ordre hadde vært at hans død skulle holdes hemmelig, så ikke perserne skulle fatte nytt mot. Og det gikk som han hadde tenkt — den

220

KRAFTPRØVEN MELLOM ØST OG VEST

rent overnaturlige makt som lå i selve navnet Kimon skaffet hans landsmenn seieren. I tillegg til alle de lysende våpenbragder han hadde utført tidligere, hadde altså den mannen, som ved en lykkelig forening av vennesælhet og feltherredyktighet hadde skapt det attiske forbund, også æren for den store seieren som førte til at hellenerne fikk være i fred for sin arvefiende i øst. Hans iherdige arbeid for å skape et godt forhold mellom Athen og Sparta hadde derimot ikke ført fram, men han slapp da i hvert fall å oppleve det blodige drama som endte med at de to førende statene i Hellas sønderrev hverandre fullstendig. Perikles benyttet seg av seieren ved Kypros til å sende fredsforhandlere til Susa i år 448. Men noen definitiv fred lyktes det ham ikke å få i stand. Storkongen ville ikke på noen måte gå med på å anerkjenne jonernes politiske selvstendighet, og det var jo det som hadde vært hellenernes egentlige hensikt med krigen. Men han lovet at han inntil videre ville avstå fra å utøve sine rettigheter som overhode for jonerne og at han ikke skulle la sin flåte gå ut i Egeerhavet eller la hæren rykke nærmere enn et dagsritts avstand fra Lilleasias kyster. Det hele hadde mer karakteren av en våpenstillstand enn av en fred og betingelsene kunne jo heller ikke sies å være så forferdelig gunstige, men Perikles aksepterte dem, fordi Athen nå fremfor alt trengte fred for at krigens sår kunne leges. Og det beste botemiddel ville være en gjenopptagelse av handelsforbindelsene med det rike Persia. Med den såkalte fred i år 448 hadde den hellenske nasjonalkrig, den første store kraftprøven mellom øst og vest, fått sin avslutning. Siden kampene ved Marathon og Salamis hadde det vokset opp en ny generasjon, og dens kamplyst var ikke lenger rettet mot perserne, men gjaldt først og fremst det uunngåelige oppgjøret med spartanerne. Den freden som kom i stand mellom de to rivalene et par år etter fredsoppgjøret med perserne, betydde ingen definitiv slutt på den blodige kampen. Den ble bare inngått på tredve år og stadfestet i grunnen bare at Sparta

HELLENERNE GÅR TIL ANGREP MOT PERSERNE

221

Hestehode fra Parthenon-frisen. Parthenon var rikt utsmykket med marmor-relieffer både i begge gavlene og i en frise langs taket innenfor den ytre søyleraden. I 1801 fikk engelskmannen Lord Elgin sultanens tillatelse til å fjerne «noen steinblokker med innskrifter eller figurer». Han lot 3—400 mann arbeide i ett år med å fjerne nesten alt som fantes av utsmykning. Samlingen finnes nå i British Museum i London og går under betegnelsen «Elgin marbles». — Lord Elgins «plyndring» har mer enn noe annet åpnet folks øyne for skjønnheten i mesterverkene til Fidias og hans medarbeidere.

skulle anerkjennes som leder av det peloponnesiske for­ bund og Athen av det attiske. Ingen av de to konkur­ rentene skulle oppta noen av den annen parts forbunds­ feller i sitt forbund, og alle nye tvister som oppsto, skulle så lenge avtalen sto ved makt, avgjøres ved voldgiftsdom. Dette var slutten på den såkalte første peloponne­ siske krig. Men den skulle følges av en ny og enda meget bitrere og uforsonligere kamp, som ble ødeleggende for begge parter.

PERIKLES’ LYKKELIGE TIDSALDER

PERIKLES’ ATHEN

Hellenernes seier over Østens hærskarer var i virkelig­ heten litt av et under. At krigen ble ført så energisk at den til sist trengte helt inn på storkongens enemerker, var i første rekke atenernes fortjeneste. Deres heltemot og deres selvoppofrende innsats ved Salamis fikk da også sin belønning. Athen ble hele Hellas’ midtpunkt, og seiersjubelen ble en mektig spore for atenernes geniale skaper­ kraft, som under Perikles’ inspirerende ledelse steg mot nye høyder og forvandlet Akropolis til et uforgjengelig symbol på åndelig storhet og en ledestjerne for alt som fortjener navn av høyere kultur. Den store statsmannen som i første rekke har æren av dette, hadde i kraft av sitt folks tillit fått en maktstilling som kunne måle seg med de gamle «tyranners». Perikles holdt tøylene med fast hånd, som Thukydides sier; og «det var i langt høyere grad han som ledet folket enn folket som ledet ham». Det viste seg her som så ofte ellers at for en virkelig stor mann betyr rang og stilling i virkeligheten meget mindre enn hans egen begavelse og dyktighet. Det var han selv som hadde brakt demokratiet til makten, men denne makten viste seg å bestå i at hans egen vilje fikk gjøre seg gjeldende ved folkets hjelp. — Men at han greidde å beholde sin maktstilling skyldtes

PERIKLES’ ATHEN

223

Fra utgravningene i det gamle Athen. Her er arkeologer i arbeid på byens stortorv — Agora. Templet oppe på terrassen er Theseion fra omkr. 450 f. Kr. Se også illustrasjon side 87.

224

perikles’ lykkelige tidsalder

ikke noe skrekkvelde — det skyldtes utelukkende den akt­ else han hadde vun­ net ved sin person­ lige hederlighet og ubestikkelighet, hans sunne statsmannskløkt og ikke å for­ glemme hans store veltalenhet. Likheten mellom Perikles og en tyrann som for eksempel Peisistratos, gjelder ikke bare selve den maktstilling de begge hadde, men strekker seg også til deres kulturfremmende virk­ somhet. Særlig kan de konkurrere med hverandre i arbeidet med å utsmykke Athen med de her­ ligste byggverk. Per­ ikles hadde ikke den minste betenkelighet Oldtidens største histo­ rikere. Øverst: Thukydides, «den ypperste av alle antikkens histo­ rieskrivere». Under: Herodot (ERODOTOS). Bysten av ham er en romersk kopi av en gresk original fra 300tallet f.Kr. Den ble fun­ net i Nedre-Egypt og står nå i Metropolitan Museum i New York.

PERIKLES’ ATHEN

225

Erechteion. Det opprinnelige templet ble brent av perserne i året 480 f. Kr., men ble gjenreist ca. 420 i den gamle stil. Derfor skiller det seg sterkt ut fra alle andre hellenske templer. På sydsiden — som vender mot leseren — står det kjente utbygget hvor taket bæres av seks karyatider, kvinneskikkelser i litt over naturlig størrelse. (Se bilder side 76 og 81). Da tyrkerne inntok Athen i 1485, brukte sultanen Erechteion som haremsbygning.

ved å bruke av forbundskassens midler til slike for­ mål, men hans motstandere gjorde sine bemerkninger om det og hevdet at Athen ville få dårlig rykte over hele Hellas når de andre hellenerne så «hvordan byen, lik en forfengelig kvinne, smykket seg med gull og kostelige stener på deres bekostning». Til dette svarte Perikles at Athen ikke hadde plikt til å avlegge noe regnskap til forbundsfellene, så lenge byens flåte beskyttet dem mot barbarene, og de skjønnhetsverdier som fantes innenfor Athens murer var jo dessuten tilgjengelige for alle som regnet seg som hellenere. Perikles’ tid er blitt stående som gullalderen i Hellas’ historie. Da slo den dramatiske dikterkunst ut i full blomst med trekløveret Aischylos, Sofokles og Evripides, hvis like ingen annen tid og intet annet folk har fostret. Da levde Herodot, «historiens far», og Thukydides, den ypperste av alle antikkens historieskrivere. Det var Perikles’ venn Anaxagoras som gjorde Athen til et 9. Grimberg III.

226

perikles’ lykkelige tidsalder

arnested for filosofien, og enda mer berømt ble den gjen­ nom Sokrates, den største av alle filosofer og hans store elev og etterfølger Platon, hvis edle skikkelse begynner å tre fram i lyset mot slutten av den perioden som Perikles har gitt navn. Forutsetningen for at en så høy kultur kunne blomstre fram i den lille byen under Akropolisfjellet var imidlertid det utrolig raske oppsvinget i Athens handel og industri som fulgte med freden og gjenopptagelsen 'av'handelen med Persia. Alt ved Sunion på Attikas sydspiss, ga Poseidontemplet med sin praktfulle beliggenhet den reisende det første vink om at han nærmet seg en by med store sjøfartsinteresser. Og når han seilte inn mot Pireus og solen lyste over Akropolis, så han det blinke og gnistre fra lansespissen og hjelmbusken på den kolossale bil­ ledstøtten av Pallas Athene, byens skytsgudinne, som Fidias hadde stilt opp høyt oppe på selve toppen av fjel­ let. Den var støpt av seiersbyttet fra Marathon. Under ledelse av Perikles ble Akropolis forvandlet til et makeløst monument over Athens storhet. Istedenfor de templene som perserne hadde styrtet i grus, ble det nå bygget de skjønneste helligdommer — fremfor alt det uforlignelige Parthenon, Pallas Athene. Marmorkopi av Fidias’ berømte gull- og elfenbensstatue i Parthenon.

PERIKLES’ ATHEN

227

Kapp Sunion. I ensomhet høyt over den forrevne kysten ligger Poseidon-templet på sydspissen av Attika og hilser skipene når de kommer inn fra havet.

Rekonstruksjon av Akropolis. I forgrunnen står den mektige bronsestatuen av Pallas Athene. Helt ut til venstre ligger Erechteion. Midt i det store trappeanlegget — Propyleene — ser man veien hvor offerdyrene ble ført opp. Til høyre på platået kommer man til Parthenon, når man har passert Propyleene. Utgravninger i senere år har gitt nye detaljer til rekonstruksjon av enkelte deler av Akropolis. Særlig gjelder dette Propyleene. Dette bildet er av noe eldre dato.

228

perikles’ lykkelige tidsalder

«den jomfrueliges bolig», som var viet til Pallas Athene. Og inne i templet skapte Fidias enda en vidunderlig kolossalstatue av byens skytsgudinne, i gull og elfenben. Plutark som fikk se kunstverkene på Akropolis et halvt årtusen senere, mens de ennå sto i sin fulle glans, hadde ikke ord for sin begeistring over de vidunderlig skjønne detaljene, de rene, edle linjene og de harmoniske propor­ sjonene som preget det hele. «Kunstnerne har her søkt å overtreffe hverandre i å utføre hver enkelt del av arbeidet på den mest fullendte måte,» sier han. Disse kunstverkene «formelig stråler av en ungdom som forlener dem med en jomfruelig uberørthet for alle tider. Man skulle tro at de lever og ånder, at de har en sjel, som ikke eldes, men alltid holder seg like ung og frisk.» — Siden hans tid har nesten to tusen års ødeleggelser satt sine merker på kunst­ verkene der; men ingen som har hatt den lykke å få vandre omkring på Akropolis’ hellige jord, har kunnet unngå å sanne Plutarks ord og føle at de lever den evige ungdoms liv. Deres strenge skjønnhet stemmer sinnet til alvor, men har ikke noe av det trøstesløse over seg som ellers kan virke så knugende når man står overfor slike manende vitnesbyrd om alle tings forgjengelighet. Her oppe i den eiendommelig klare luften som gir Attika en særegen charme, føler man seg «liksom løftet opp i den gjennomsiktige, lysskrimrende eter» som det heter i en av Evripides’ korsanger. En gudebolig uten like! For hvor skulle vel gudene bo, om ikke nettopp i eterens uendelige blå? Og hvor i hele den vide verden kan det vel finnes et verdigere byggemateriale til en gudebolig enn den hvite penteliske marmor med sitt svake gullskjær — denne levende, varme, solmettede steinen, som gjør selv kveldsskyggene gjennomsiktig blå og lette som himmelen selv. Et syn for guder er det å se Parthenons marmorsøyler Øverst: Akropolis slik det ser ut i våre dager. Borgen ble anlagt allerede i mykensk tid, men på Perikles’ tid fikk den det utseende som delvis er bevart helt til i dag. Da ble området utvidet og de gamle templer gjenreist etter persernes herjinger. Nedenfor: Parthenon, oppført på Athens akropolis i tiden 447—438 f. Kr. etter tegninger av Iktinos og Kallikrates. Bygningen, som er oppført av marmor i dorisk stil, er 70 x 30 meter, og regnes med rette for et av verdens vakreste byggverk, liksom hele Athens akropolis regnes for selve symbolet på den vesterlandske kultur.

230

perikles’ lykkelige tidsalder

avtegne seg mot det dypblå Egeerhavet. Dette sublime verk til gudenes ære er skapt av menneskehender, men det er gjort av menn som har villet foredle menneskeheten med sin rene og opphøyede kunst. Perik­ les’ store mål var nemlig at Athen skulle lære hele Hel­ las å elske skjønnhet og edle tanker.

Når har. man vel noensinne i hele verdenshistorien sett en sivilisasjon ut­ vikle seg så raskt som i Hellas på 400tallet f. Kr.? I en by med omtrent 30 000 innbyggere skjer det i løpet av Interiør fra Parthenon. Forsøk på re­ to menneskealdre konstruksjon. Fidias’ store Athenefølgende: en verdens­ statue som var kledd med gull og elfen­ ben, er for lengst forsvunnet. Taket i makt blir beseiret templet og hele midtpartiet ble ødelagt for alltid, en stor sjø­ ved en eksplosjon i året 1687 under en makt vokser fram, krig mellom tyrkerne — som hadde kruttkammer i templet — og venetianerne. den dramatiske kunst slår ut i full blomstring, billedhuggerkunsten utvikler seg fra barndomsstadiets ubehjelpelighet til en høyde som kanskje aldri sen­ ere er blitt overtruffet, arkitekturen vokser ut av fortidens klumpete former og når like til grensen av det som dengang var mulig på dette område, historieskrivningen blir en vitenskap, og det blir skapt en filosofisk tankebygning som selv vår egen tid ser opp til i takknemlig ærbødighet. — Og alt dette skjedde innenfor rammen av en statsform, som ga frihet og politisk likestilling til alle, og i løpet av så kort tid at en eneste atensk familie kan ha hatt personlig

PERIKLES’ ATHEN

231

Kvinnefigur i arkaisk (gammeldags) stil fra ca. 480 f. Kr. Bysten er funnet under utgravninger på Akropolis.

232

PERIKLES LYKKELIGE TIDSALDER

Et av de vakre relieffene fra Parthenons vestfrise. En kriger binder på seg sandalene.

PERIKLES* ATHEN

233

Unge menn med fylte krukker. Fra Parthenons nordfrise.

kjennskap både til Miltiades, Themistokles og Perikles, til Aischylos, Sofokles og Evripides, til Fidias og til Anaxa­ goras og Sokrates, til Herodot og Thukydides. TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

Dramaet er et ektefødt barn av den hellenske ånd. Ikke noe annet av fortidens folk har frembrakt noe lig­ nende. I Roma og overalt ellers står den dramatiske kunst i takknemlighetsgjeld til hellenerne, dens åndelige fedre. — Den første store dramatiske forfatter i Hellas var Aischylos,

tragediens skaper. Aischylos spilte selv med i det store virkelighetsdrama hvis akter het Marathon, Salamis og Plataiai. Han sto da i sin manndoms fulle kraft og døde

234

perikles’ lykkelige tidsalder

Tragediedikteren Aischy­ los. Marmorkopi fra omkr. år 440 f. Kr. Aischylos var født om­ kring 525 f. Kr. og levde til 456.

i år 456, sytti år gammel. Blant dem av hans tragedier som er bevart, er etter alt å dømme «Hiketides» — De som ber om beskyt­ telse — den eldste. Et drama i ordets moderne betydning kan det imidlertid vanskelig kallés. Det har nemlig hverken noen egentlig hand­ ling eller dramatiske roller. Dramaet er ennå på denne tiden nærmest bare som en stor kantate, hvor koret er hovedsaken. Det eldste drama er altså i grunnen en videreføring av den doriske korlyrikken. De få dialogene som forekommer, fremsies av korlederen og en eneste skuespiller, og replikkene har egentlig bare til hensikt å motivere korsangen, som er det vesent­ lige. Ved å innføre denne skuespilleren ved siden av korlederen, ble det imidlertid skapt en mulighet for handling i dramaet. Med tiden ble skuespillernes antall økt og dialogen vokste på bekostning av koret, til korsangen til slutt ble redusert til et musikalsk mellomspill mellom aktene. Dette Aischylos’ eldste drama — hvis det altså er «Hiketides» som er det eldste —- er en skjønn hymne til den jomfruelige renhet. De som søker beskyttelse, er danaidene, Danaos’ femti døtre, som har flyktet fra Egypt for å slippe vekk fra sine pågående friere og finner seg

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

235

et fristed i Argos. Men bare for en kort stund. Deres far Danaos, som selv er blitt konge i Argos, blir tvunget til å bøye seg for friernes krav. Men selve bryllupsnatten myrder hans døtre de ektemennene som er blitt påtvunget dem. Ifølge sagnet fikk danaidene sin straff i under­ verdenen, hvor de ble tvunget til i all evighet å øse vann i et stort soll. På et moderne publikum virker tragedien nesten ikke som skuespill i det hele tatt. En tragedie, full av veklager, bønner og trusler, men uten spennende handling og uten intriger, blir ikke teater etter vår målestokk. Men det blir i steden en gripende preken. Aischylos stiller tilskuerne ansikt til ansikt med de store problemene om synd og skyld, om overmot og gudenes straff for det, og illustrerer dem med levende bilder. Derved er han blitt en folkeoppdrager av langt større format enn Homer og Hesiod. Filosofen Aristoteles karakteriserer ham også som «det atenske folks oppdrager til edle tanker og fromt sinnelag, til sedelig tukt og mandig dåd».

Noen egentlig! dramatisk handling er det heller ikke i dramaet «Perserhe». Men Aischylos har her ved hjelp av andre midler forstått å skape en spenning som vokser hele dramaet igjennom. Scenen er henlagt til plassen foran storkongens palass i Susa, ikke langt fra Dareios den førstes grav. Et kor av aldersstegne rådsherrer ut­ taler dystre forutanelser om utgangen på Xerxes’ krigstog mot Hellas, og følelsen av kommende ulykker blir enda sterkere da Xerxes’ mor, Atossa, opptrer og forteller noen illevarslende drømmer hun har hatt. Spenningen når sitt høydepunkt da en budbringer kommer styrtende inn på scenen og i dramatiske vendinger skildrer persernes neder­ lag ved Salamis og hærens grufulle tilbaketog. «Ve Asias land og riker, ve hver en bygd og by!» — Det ufattelige er hendt, persernes veldige, stolte hær er knust, og koret faller inn med en gripende klagesang. — Men Atossa vil vite kjensgjerningene. Hvordan kan dette ha gått til? Hvor mange skip hadde disse hellenerne

236

perikles’ lykkelige tidsalder

Yppersteprestens stol i Dionysos-teatret i Athen. (Sammenlign med illustrasjon side 43.) Stolen er i motsetning til de øvrige rikt deko­ rert i ryggen og på sargen under setet. Fra 1. århundre f. Kr.

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

237

egentlig og hvordan begynte den ulykkelige kampen? Hvem angrep først? Og budbæreren forteller om Themi­ stokles’ list som lokket perserne til å angripe i det trange sundet ved Salamis. «I våre egne skip vi hang oss fast med jernskodd baug og knuste ror og årer for oss selv ...»

Snart var sjøen dekket av vrakrester og blodige lik, og de som kunne, rodde for livet for å komme vekk. — Men en ulykke kommer sjelden alene, og budbæreren går over til å skildre hærens umenneskelige lidelser under den lange marsjen hjem til Persia. «Da omkom der en talløs hop av tørst og hunger som oss pinte hårdt. De øvrige — få var det kun som reddet seg av denne nød — har streifet om i Thrakia med blodig slit, og kommer nå som flyktninger hit til sitt hjem.»

Til slutt kommer Xerxes selv, beseiret og knust og uten annet enn det tomme pilekoggeret sitt, et dystert symbol på nederlaget. Gudenes straff har rammet ham for den skyld han har pådradd seg ved å brenne hellenernes templer og ved sin hybris, sin umettelige ærelyst. Han og koret synger så en dyster klagesang, hvor de uttrykker sin sorg på ekte østerlandsk vis — «La smerten lyde høyt og vilt, fleng hud til blods og riv ditt hår.»

La oss gråte over vårt arme lidende folk, gå rundt i hele byen og rop vår smerte ut, «men gå med sorgens sakte trinn!» Slik slutter dette mektige dramaet, som ikke bare er et vakkert og virkningsfullt kunstverk, men også et ufor­ gjengelig monument over hellensk måtehold og humanitet. Vel er det en seiershymne, men uten en eneste skurrende tone av overmot eller nasjonalhat. Forfatteren hadde selv kjempet mot perserne, og alle hans tilhørere hadde enten selv vært med i kampen eller hatt føling med den i sorgen

238

perikles’ lykkelige tidsalder

Amfiteatret i Epidauros. Dette teatret er det som er best bevart av alle oldtidens teatre. Det er bygget etter mønster av teatret i Athen, men er et århundre yngre enn den perikleiske tid. Et slikt

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

239

over en kjær slektning eller venn som hadde falt for persernes våpen. Men likevel er dramaet fylt av dyp medlidenhet med de beseirede. Det kan være fristende å trekke en sammenligning med vår egen tid, etter det verdensomspennende krigsdrama vi nylig har opplevd. Vi har utviklet et krigsmaskinen som er så fullkomment at hellenernes lanser og persernes buer er som uskyldig leketøy i forhold til det. Men når det gjelder humanitet i ordets dypeste forstand, står vi sørgelig langt under Aischylos og hans publikum for 2400 år siden! Hvor høyt «Hiketides» og «Perserne» enn når som kunst­ verk, står det likevel ikke til å nekte at Aischylos her ennå ikke fullt ut behersker karaktertegningen. Så langt når han først i dramaet «Promethevs», antikkens kanskje mest storslagne og dyptfølte tragedie. Promethevs, titanen, som stjal ilden fra den maktglade Zevs og ga den kostbare gaven til menneskene, fremstilles her som menneskekjærlighetens heros og blir martyr for sin hjelp­ somhet mot de dødelige. Han skjenker dem ikke bare ilden, den store kulturbærer, han lærer dem også kvegavl, bergverksdrift, skrivekunsten og legekunsten, ja han ga dem det som var bedre enn alt annet — han ga dem håpet. Zevs lønnet ham med å la ham lenke fast til en klippe i Kaukasus og sendte hver dag en ørn som skulle hakke leveren ut av kroppen på ham. Men langt om lenge kom Herakles og befridde den ulykkelige fra hans umenneskelige lidelser. Aischylos’ «Promethevs» er kanskje det mest almenmenneskelige drama som noensinne er blitt skrevet. Det teater kunne romme inntil 20 000 tilskuere. Til tross for at scenebygningen er borte, er akustikken så god at normal tale fra scenen kan høres helt tydelig selv fra de øverste benkerader. Det er derfor tvil blant forskerne om hvorvidt det var for å oke stemmekraften at skuespillerne alltid bar masker, som ofte hadde en traktformet munnåpning. Maskene — som var modellert med meget grove trekk — var imidlertid sikkert til god hjelp for å identifisere skuespillerne på lang avstand (se ill. s. 407). De var iført folderike drakter, og for å virke mer imponerende gikk de på såkalte kot ur ner, en slags støvler med svært tykke såler av kork.

240

perikles’ lykkelige tidsalder

handler om det evig uløselige problemet som har fristet så mange —- kulturens velsignelse og forbannelse, kunn­ skapens tre på godt og ondt. Hvor heftig Aischylos med dette dramaet har fått menneskesjelens strenger til å dirre, fremgår best av at så mange av senere tiders største diktere har hentet inspirasjon fra det — i England Byron og Shelley, i Tyskland Goethe, i Spania Calderon og i Sverige Tegnér og Viktor Rydberg. I «Orestien» som består av tre dramaer som er knyttet sammen til et hele, har Aischylos dramatisk sett nådd høyere enn i noen av sine tidligere skuespill. Her har det for alvor lykkes for ham å skape både en spennende handling og virkelig dramatisk karaktertegning. Første scene foregår i kongeborgen i Mykene. I et helt år har vakten speidet etter det ildsignalet som skal bære bud om Trojas fall og Agamemnons hjemkomst. Nå ser han endelig det etterlengtede signalet over horisonten og iler ned for å forkynne det glade budskapet for folket. Men han mumler noen ord for seg selv som tyder på at ikke alt er som det skal i kongeborgen: «Forseglet er min munn. Men kunne disse vegger tale, så kunne de nok mangt fortelle.» Spenningen vokser mens man venter på seier­ herren. Det blander seg en forutfølelse av truende ulykker i korets seiersjubel, og de onde anelsene vokser i styrke da Agamemnon trer fram med sitt rike seiersbytte. En ny scene viser seierherren inne i palasset, men død, myrdet av sin hustru Klytaimnestra og hennes elsker, som under ektemannens fravær har inntatt hans plass. Det neste dramaet utspilles ved Agamemnons grav. Der møtes den myrdedes sønn, Orestes, og hans søster Elektra og lover hverandre å ta hevn. De dreper først morens elsker og så henne selv. Men til straff for den grufulle ugjerningen griper hevngudinnene inn og jager Orestes, som er slått av vanvidd, bort fra skueplassen. I det avsluttende dramaet blir imidlertid Orestes frikjent Parthenon på Akropolis som betegner høydepunktet av gresk arkitektur. I oldtiden var det særlig de vakre utsniykningene som var berømt: de 92 metopene (relieffene over søylene), de to gavlfeltene, den 158 meter lange Parthenon-frisen som gikk langs taket inne i søylegangen og Fidias’ mesterverk, den 12 meter høye statuen av Athene inne i templet, utført i gull og elfenben. Sammenlign rekon­ struksjonen med fotografiet på side 229.

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

241

Orestes hevner sin far ved å drepe Aigistos, morens elsker. Opp­ trinnet, som er gjengitt etter et gresk vasemaleri, behandles av Aischylos i «Orestien» og av Sofokles i «Elektra». Bak Orestes sees moren, Klytaimnestra, som forsøker å forsvare sin elsker. Lengst til høyre slår Orestes’ søster Elektra.

for sin blodskyld av gudinnen Athene, som ikke bare ser på selve gjerningen, men også på motivene. Og dramaet slutter med å skildre hvordan hevngudinnene lar seg blidgjøre. Aischylos skal visstnok ha forfattet over sytti tragedier, men bare syv av dem er i behold. Det mest beundringsverdige i hans diktning er den enkle storhet som preger den. Majestetisk og rettlinjet skrider handlingen fram, uten likegyldige forviklinger og raffinert effektmakeri. Over alle hans dramaer hviler noe av den alvorstunge stemningen fra de skjebnesvangre dagene ved Marathon, Termopylene og Salamis. Sofokles og Oidipussagnet

Sofokles er den neste i rekken av de store greske tragedieforfattere. Han var et nesten fullkomment bilde på har­ monien i den hellenske folkesjel. Men så tilhørte han også den lykkelige generasjon som fikk høste fruktene av seieren ved Salamis. Sofokles’ manndomsår falt nettopp i den strålende perikleiske tiden. Tiljublet av et beundrende og

242

perikles’ lykkelige tidsalder

Tragediedikteren Sofokles som samtiden satte høyest av de tre store, Aischylos, Sofokles og Evripides. Ved dikterens føtter står et spann med papyrusruller.

takknemlig folk, viet han seg nesten helt og holdent til sin diktekunst, og be­ varte sin skapende evne like til sine siste år. Han døde som nittiåring i 406, nøyaktig et halvt hundre år etter Aischylos, og nådde å fullføre nærmere 120 dramaer i løpet av sitt lange liv. Bare åtte av dem er imidlertid bevart. Et av de eldste av dem er sannsynligvis «Elektra». Trage­ dien har fått navn etter hovedpersonen Orestes’ søster, som egger broren til å drepe moren og hen­ nes elsker Aigistos. Det er altså det sam­ me emne som Aischy­ los behandler i det midterste av dra­ maene i sin trilogi «Orestien». Elektras sorg og smerte over mordet på faren er grenseløs. Kledt i sørgedrakt trer hun ut av kongeborgen og klager over sin triste skjebne

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

243

moren og stefaren behandler henne som en slavinne og hun får knapt nok mat og klær, men verst er det at hun må bo i hus med farens morder. Hennes eneste håp er at Orestes, som ved Agamemnons død ble brakt i sikkerhet i Krisa, snart skal vende tilbake som voksen mann og hevne faren. Men da kommer en gammel, trofast tjener inn og for­ teller henne at Orestes er forulykket under en kappkjøring i de deliske leker. Klytaimnestra jubler, som den unatur­ lige mor hun er. Nå er hun endelig kvitt sin redsel for Orestes’ hevn, som har forbitret livet for henne, og med en hånlatter overlater hun den fortvilede Elektra til sine veklager. Men snart viser det seg at budskapet bare var opp­ diktet, og Elektra får endelig trykke broren, som hun har savnet så lenge, til sitt hjerte. Spenningen stiger nesten til det uutholdelige da Orestes går inn i palasset for å utføre sin blodige dåd, og koret gir uttrykk for den gru som fyller alles sinn ved tanken på det uunngåelige som nå skal skje. Inne fra kongeborgen høres Klytaimnestras nødrop: «0 sønn, o sønn, ha miskunn med din mor!» Men Elektra som står utenfor, sier: «Nei, du hadde selv ingen barm­ hjertighet hverken med ham eller hans far.» Nå kommer Aigistos, full av glede over ryktet om at Orestes er død og at hans døde legeme er ført til konge­ borgen. Han befaler at palassets porter skal åpnes på vid vegg, så hvert eneste menneske i landet kan se at det ikke nytter å håpe på Orestes lenger og at det derfor er best å bøye seg ydmykt for Aigistos. Deretter drar han selv kledet som har dekket den døde, til side. Da forstår han hva som er foregått og hva som kommer til å skje; og det uunngåelige blir fullbyrdet. Hevnens og triumfens time har endelig slått for Elektra. Høydepunktet i sin produksjon når Sofokles med de dramaer som henter sitt emne fra det berømte Oidipus­ sa gn et. Oidipus var sønn av en konge i Theben. Hans

244

perikles’ lykkelige tidsalder

livsskjebne var knyttet sammen med et skrekkinnjagende orakelspråk. Det hvilte nemlig en forbannelse over hele hans ætt på grunn av en gammel forbrytelse. Før Oidipus ble født, hadde Pythia sagt at han en gang skulle bli sin fars banemann og bli gift med sin egen mor, og for å unngå en så forferdelig skjebne, bestemte foreldrene seg for å sette ut barnet så snart det var født, så det ikke skulle leve opp. Men skjebnen ville det annerledes. Tjeneren som hadde fått det uhyggelige oppdraget, forbarmet seg over den lille og overlot ham til en gjeter, som hadde tjeneste hos kongen av Korinth. Gjeteren tok barnet med seg dit, og kongen, som var barnløs, oppdro Oidipus som sin egen sønn. I Korinth vokste gutten opp til en kraftig og modig ung mann, og alle tok ham for å være kongens sønn. Men da han engang dro til Delfi for å få rede på hvilken skjebne han ville få, svarte prestinnen ham: «Vokt deg for å komme tilbake til din hjembygd, for du skal myrde din egen far, ekte din egen mor og ditt avkom skal bli forhatt av menneskene.» Oidipus ville naturligvis gjøre alt for å forhindre at den grufulle spådommen skulle gå i oppfyllelse og besluttet derfor at han aldri ville vende tilbake til den byen, hvor han trodde at hans foreldre bodde. På måfå bega han seg ut i verden og satte kurs for Theben. På veien møter han en statelig gammel mann som kommer kjørende, fulgt av sine drabanter. Veien er smal, og kjørekaren vil trenge vandringsmannen til side, men Oidipus retter et kraftig slag mot ham. Det blir slagsmål, og Oidipus dreper både den gamle mannen og alle hans drabanter unntagen en. Den gamle var hans egen far. Slik hadde altså den første delen av oraklets spådom gått i oppfyllelse uten at Ojdipus hadde noen anelse om det. Og han drar videre på sin ferd til Theben. I lange tider hadde byen vært hardt hjemsøkt av den grusomme sfinxen, et uhyre med løvekropp, kvinnehode og fugle­ vinger, som hadde slått seg ned på en klippe i nærheten

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

245

og drepte alle som ikke greidde å løse dens gåte: «Hva er det for et dyr som går dels på to, dels på tre og dels på fire ben, men hvis styrke og spenstighet er minst når

Oidipus og sfinxen. Vasemaleri. Se bildet side 100.

føttenes antall er størst?» Oidipus fant lett svaret: «Det er mennesket. Som lite barn kryper det på alle fire; senere går det på to, til alderdommen tvinger det til å bruke en stokk som sitt tredje ben.» Dermed var sfinxens makt brutt. Uhyret styrtet seg ned fra klippen, og Theben var reddet. De takknemlige tebanerne tok Oidipus til konge og ga ham den forrige kongens enke, Jokaste, til hustru. Dermed var oraklets spådom gått helt i oppfyllelse. Oidipus lever imidlertid lykkelig sammen med Jokaste og får to sønner og to døtre med henne, uten å ane at

246

perikles’ lykkelige tidsalder

barna er hans halvsøsken og uten den minste følelse av at luften er ladet med sorg og ulykke. På dette punkt begynner Sofokles’ tragedie «Kong Oidipus». Theben blir hjemsøkt av en forferdelig pest, og en deputasjon fra folket anroper kongen om råd og hjelp: «På marken visner aks og strå i solens brann og kveget dør på magre, tørre beiter. De barn som fødes, dør før de ser dagens lys. — I vrede har en gud slått oss med pest og sott ; så Kadmos’ by blir øde, tom og taus, mens jammeren hos Hades øker dag for dag.»

Oidipus svarer vennlig at han alt har lagt seg folkets nød på hjertet og sendt sin svoger Kreon til Delfi for å be Apollo om råd. Like etter kommer Kreon tilbake med den beskjed fra Apollo at forbannelsen skal hvile over landet til man har fått oppsporet den forrige kongens morder og drept eller landsforvist ham. Oidipus lover høytidelig å gjøre alt som står i hans makt for å få fatt på forbryteren og gi ham hans velfortjente straff. For å få litt mer rede på for­ holdene, sender han bud etter den blinde sannsieren Teiresias. Men den gamle mannen ber om å få slippe å svare. «La hjem meg vende. Lettest både du og jeg vår skjebne bærer, om du lytter til mitt råd,»

sier han. Da Teiresias hårdnakket vegrer seg for å gi opplysninger, blir Oidipus sint, og det oppstår en heftig ordveksling. Til sist utbryter den gamle i sin vrede: «Den morder som du søker etter, er du selv!» Oidipus tar imidlertid ikke ordene alvorlig. Han aner fremdeles ikke sammenhengen, og Jokaste støtter ham i hans oppfatning. «Tro ikke på sannsiere,» sier hun. «Min første mann fikk den spådom at han skulle bli drept av sin egen sønn, men gutten døde selv som bitte liten, så oraklet hadde altså ikke talt sant.»

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

247

Kort etter kommer en budbringer fra Korinth med beskjed om at Oidipus’ far er død, og at folket i Korinth vil utrope hans sønn til konge. Så er han altså blitt forskånet for den grusomme skjebne å drepe sin egen far! Men av redsel for at siste del av spådommen likevel skal gå i oppfyllelse, våger han ikke å vende tilbake til Korinth så lenge hans formentlige mor lever. Da kommer budbringeren med en opplysning som bør frita ham for all engstelse: Oidipus er ikke sønn av Korinths forrige konge, men et hittebarn, som budbrin­ geren selv en gang fikk av en av tjenerne hos Thebens konge og tok med seg hjem til Korinth. Oidipus sender så bud etter den tjeneren som kan gi ham sikre opp­ lysninger om hans byrd. Forgjeves bønnfaller Jokaste ham om ikke å gjøre det. Av det hun har hørt, har hun forstått hele den forferdelige sannheten, og hun sier til Oidipus: «Å gid du aldri må få vite hvem du er, min stakkars husbond! Dette sier jeg til deg, og siden aldri, aldri mer et ord.»

Med disse ordene forsvinner hun fra skueplassen. Men for Oidipus selv fortoner det seg som om han nettopp nå står på lykkens tinde. Desto voldsommere blir derfor også det store omslaget i hendelsesforløpet — det som hellenerne kalte peripetien, vendepunktet i dra­ maet — da han gjennom den gamle gjeterens opplysninger skritt for skritt får den fulle forståelse av hvordan det hele henger sammen. Som bedøvet av skjebnens slag vakler han inn i palasset, mens koret synger: «Sønn av en dødelig ætt ditt liv er for intet å regne. Ingen har vist oss som du Oidipus, hvor lite en mann tør prise sin lodd og tro på sin lykke.»

En stund etter kommer en budbærer ut av palasset og forteller at Jokaste har tatt sitt eget liv og at Oidipus

248

perikles’ lykkelige tidsalder

i sin vanvittige fortvilelse har stukket ut øynene på seg selv for å slippe å se mer av den dype elendigheten han er sunket ned i. Det kan jo også sies å ligge noe symbolsk i dette at Oidipus som faktisk har gått som en blind gjennom hele livet, nå blinder seg selv. Nå åpnes portene til palasset og den blinde føres ut av et par tjenere. Det er en rystende scene. Som om det var en stor nåde, bønnfaller han om å få den straffen som for en hellener var hardere enn noen annen — landflyktighetens bitre lodd. Med ord som dirrer av edel smerte og en fars dypeste følelser, betror han sine små døtre i Kreons varetekt og så tar han fatt på den fredløses trøstesløse vandring. «Kong Oidipus» ble av hellenerne selv ansett for å være det ypperste av alle dramatiske kunstverk. Med enkle midler og uten å gripe til raffinerte overraskelser, har Sofokles her med uovertruffet mesterskap forstått å øke spenningen ettersom dramaet skrider fram, og så med ett fremkaller han det plutselige omslaget fra den høyeste lykke til bunnløs elendighet. Ingen har fremstilt skjebnens ironi på en forferdeligere måte enn han gjør da han lar budbæreren fra Korinth tre fram for kongen. Mannen kommer jo for å bringe Oidipus et gledesbudskap og befri ham fra skrekken for at han skal komme til å gifte seg med sin egen mor. For at Oidipus skal kunne kjenne seg helt trygg for fremtiden, røper så budbæreren for ham hvordan det virkelig forholder seg med hans herkomst og ■— oppnår nøyaktig det motsatte av hva han i sin velmente geskjeftighet hadde tilsiktet. Det må man vel i sannhet kunne kalle tragisk ironi. Dramaet bevarer sitt grep på tilskuerne fra begynnelse til slutt. Og likevel finnes det, like lite som i Sofokles’ andre tragedier, noen egentlig handling, i moderne for­ stand. Hadde det vært et drama etter vår tids mønster, ville vi vel ha fått se Oidipus’ foreldre fortvile over orakelspråket fra Delfi, kanskje vært vitner til at det nyfødte barnet ble satt ut og brakt i sikkerhet hos kongen av Korinth, opplevd hans besøk i Delfi og virkningen av

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

249

Pythias ord på ham og senere den scenen hvor han pådro seg sin skyld osv. — Sofokles’ tragedie er ikke tatt ut av livet på den måten; hele dramaet består i at alle disse tingene som har hendt før det egent­ lige skuespillet, blir avslørt litt etter litt. — En teknikk som for øvrig filmkunst­ ens store mestere har tatt opp igjen og bygget videre på med alle sine mo­ derne hjelpemidler. «Sofokles’ store kunst ligger,» som Schuck sier, «nettopp i det at — selv om det i grunnen ikke utføres en eneste ny handling og fak­ tisk ikke noe nytt Skuespillermaske med tragisk uttrykk. kommer til — dra­ Maskene hadde traktformet munnåpning for å forsterke lyden. maet likevel på hvert eneste punkt gir inntrykk av liv og handling.» Hvordan den blinde og hårdt prøvede Oidipus’ uforskyldte lidelser endelig tok slutt, har Sofokles vist oss i dramaet «Oidipus i Kolonos», som han skrev da hans eget liv lakket mot slutten. Dette verket av den nitti år gamle dikteren er et enestående vitnesbyrd om hvor høyt hans kunstneriske skaperkraft sto ennå i hans siste leveår. Handlingen i dramaet er henlagt til Sofokles’ egen hjem­ bygd, den lille landsbyen Kolonos like nord for Athen, «i en grønnkledd, blomstersmykket dal, hvor den mørke eføy gror rundt trærne og hvor nattergalen vemodsømt slår triller.»

250

perikles’ lykkelige tidsalder

Hit til Kolonos søker kong Oidipus nå etter å ha flakket omkring og slitt vondt i mange, lange år. Kledt i tiggerdrakt kommer den blinde gamle mannen møysommelig vandrende sammen med sin elskede datter Antigone, som trofast leder hans skritt. Han setter seg for å hvile litt ved inngangen til en hellig lund som er viet til hevngudinnene eller evmenidene, «de velvillige», som hellenerne kalte dem med et penere navn når de ville innynde seg hos dem. Med ett er det som om den gamle har fått synet igjen. Med faste skritt går han i spissen for dem som har samlet seg omkring ham, inn i lunden og bort til den «kobbertrappen» som sies å føre ned til underverdenen. Og en liten stund etter er han på en hemmelighetsfull måte for­ svunnet for alles øyne. Han har endelig funnet ro. På en vidunderlig vakker måte har Sofokles i dette dramaet vevet sitt vemod over menneskenes elendighet sammen med et bud om håp og trøst. Tydeligere enn i noen annen gresk tragedie hører vi her dikterens eget hjerte tale. «Over det hele hviler noe av aftensolens milde skjær idet den daler,» sier Schiick. «Det er en stor dikters bane som her avsluttes i skjønnhet og harmoni.»

Da Oidipus var dradd i landflyktighet, ble hans to sønner Eteokles og Polyneikes enige om å dele regjerings­ makten. Men Eteokles brøt avtalen og bemektiget seg tronen alene. Polyneikes søkte hjelp hos sin svigerfar, fyrsten i Argos og fem andre fyrster, og deres krigstog mot Eteokles har gitt Aischylos stoff til en tragedie som han kalte «De syv mot Theben». Det fiendtlige angrepet ble slått tilbake av tebanerne, men de to brødrene drepte hverandre i tvekamp, og mor­ broren Kreon overtok da regjeringen. Han lot Eteokles gravlegge under høytidelige æresbevisninger, men satte dødsstraff for alle forsøk på å begrave Polyneikes som hadde båret våpen mot fedrelandet. Hans lik skal kastes for hunder og gribber. Da opptrer den dødes søster, den

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

251

edle, oppofrende Antigone. Hun erklærer at hun setter religionens bud og plikten mot den døde høyere enn herskerens hjerteløse befaling og akter å vise sin bror den siste tjeneste. Å bli kastet som rov for hunder og fugler var nemlig i hellenernes øyne den grusomste ulykke som kunne ramme et menneske, for hvis det ikke ble begravet, kunne det aldri komme til ro i underverdenen. Etter Antigone har Sofokles oppkalt den tragedien som av mange regnes som det mest fullendte kunstverk blant alle antikkens skuespill. Antigone blir grepet på fersk gjerning mens hun er i ferd med å sette sin beslutning i verk og blir ført fram for Kreon som fange. Men Antigone møter sine anklagere med løftet panne, for hun har adlydt gudenes bud og de står over menneskenes lover. Men hennes tross skal kues. Kreon befaler at hun skal mures levende inne i en underjordisk klippehule. Og så føres hun bort. Ikke engang Kreons egen sønn, som er forlovet med Antigone, kan bevege den hjerteløse despoten til å tilbakekalle dommen. Men da opptrer den blinde seeren Teiresias og beretter om illevarslende jærtegn -— gudene vil ikke lenger ta imot folkets offergaver, fordi deres altere er blitt vanhelliget av hunder og gribber. Til sist truer Teiresias kongen med gudenes forferdeligste straffer hvis han ikke forandrer sitt sinnelag. Da viker Kreon skjelvende tilbake fra sitt forsett og skynder seg med sitt følge til gravhvelvingen for å befri Antigone. Men nå er det for sent. En budbærer1 kommer inn på scenen og forteller at da kongen kom fram til graven, var den alt åpnet, og Antigone lå der død. Hun hadde kvalt seg i sitt eget slør. Han som skulle ha vært hennes ekte­ mann holdt sin elskedes kropp i et siste favntak. Da han fikk se sin far, ble han grepet av en slik avsky at han 1 Budbæreren og vekteren er to roller som ofte forekommer i det antikke drama, fordi det som regel aldri forekom sceneforandringer under forestillingen. Det som hendte utenfor selve den faste scenen måtte fortelles. Derved ble også publikum forskånet for synet av slike grusomheter som mordet på Agamemnon eller Jokastes selvmord.

252

perikles’ lykkelige tidsalder

dro sverdet mot ham. Forferdet rygget Kreon tilbake. Da støtte sønnen våpnet i sitt eget bryst. Blant dem som har hørt budbringerens uhyggelige be­ retning er Kreons hustru. Uten å si et ord går hun inn i palasset. Da Kreon kommer tilbake, fullstendig knust av det slag som har rammet ham, blir dørene til kongeborgen slått opp, og der inne ser man dronningen ligge død på en seng. I fortvilelsen over det som hår hendt har hun tatt sitt liv. Hennes siste ord — forteller en budbærer — hadde vært et verop over mannen, «denne grusomme barnemorderen». Så står Kreon der alene, skyldbetynget og med hele livet ødelagt. «0 ve, o ve,» brister det ut av ham. «Å gid man et sverd med tveegget bitt hadde støtt i mitt bryst, jeg usæle mann!»

Nå er han for alltid lenket til sorgens og samvittighets­ nagets bitre kvaler. — Dramaet slutter med advarende ord fra korets leder om «ikke å krenke de eviges lov med stivsinnet tross og hovmodets synd». Besindighet og måte­ hold er en plikt som selv de høyeste i samfunnet må bøye seg for. Evripides,

den tredje av de store greske tragedieforfåttere, døde i samme år som Sofokles, i 406. Han var uhyre forskjellig fra sin eldre samtidige. Hans fysiognomi bærer den disharmoniske grublers stempel. Hans livsskjebne var også en helt annen enn den eldre dikterens. Sofokles var bare 28 år da han vant sin første store seier som dramatiker; Evripides møtte meget motbør helt til han kom opp i 40 års alderen. Men med tiden ble omslaget fra kulde til varm beundring hos hans publikum så meget sterkere, og i de nærmeste århundrene etter sin død later Evripides til å ha vært den mest ansette av de tre store tragedieforfatterne. Et vitnesbyrd om hans voksende popularitet

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

253

finner vi ikke minst i alle de «bevingede ord» som er hentet fra hans dramaer. Vi får nøye oss med et enkelt eksempel, en bitende sarkasme: «Blott når en krone vinker, man urett øve må. I alle andre ting bør dyd og rettsinn rå.»

Evripides’ litterære produksjon er meget bedre bevart enn hans forgjengeres. Av hans omkring 90 dramaer har vi omkring tyve i behold. Av dem fremgår det at Evripides er langt mer realistisk i sin diktning og står virkeligheten og hverdagslivet med sin blanding av smått og stort betydelig nærmere enn de to andre. I «Alkestis», den eldste av hans tragedier som er be­ vart, har han tegnet et ualminnelig vakkert bilde av den unge kvinnen med samme navn, som ofrer seg for å forlenge sin manns, kong Admetos’ liv. Hun har nemlig fått vite at han kan få leve ennå en stund, hvis noen frivillig går i døden for ham. Som en motsetning til denne edle, opphøyede kvinne­ skikkelsen tegner Evripides hennes gamle svigerfar. Da Admetos ber den skrøpelige gamle mannen om å ofre sitt verdiløse liv for sin eneste sønn, sier han nei; men da han så senere ved Alkestis’ båre begynner å snakke om sin store sorg og forsøker å trøste sønnen, lar Admetos ham i utvetydige ordelag få vite for en hjerteløs egoist han er som har latt den unge kvinnen dø istedenfor selv å bringe dette offeret. Men gamlingen står på sitt og forsvarer sin handlemåte som den småskårne besteborger han er. — Admetos har så visst ikke noe med å stå der og skandalisere sin egen far fordi han ikke har vært så elskverdig å legge seg ned og dø i sønnens sted. Ingen har mer enn ett liv, og han vet selv best hva livet er verd. Han har ingen som helst trang til å spille helt. Og forresten er det uforskammet av sønnen å kreve et slikt offer av en far sorn han likevel har å takke for så meget annet, en far som har sørget så strålende for hans fremtid ved å gi ham store jordegodser i arv. «Hva er det egentlig for en urett du beskylder meg for?» utbryter han og lar

254

perikles’ lykkelige tidsalder

Admetos få høre hvor feig han selv er, som har latt sin unge hustru ofre seg. Men i mellomtiden har Admetos’ gjestevenn Herakles innfunnet seg — en bråkende og støy­ ende Herakles, som knapt har annet fel­ les med sagnhelten enn navnet. Uten å ha noen anelse om dødsfallet, lar den muskelsterke kjem­ pen, denne hellen­ ernes Asa-Tor med løvehud og klubbe, seg beverte på beste måte og kikker så dypt i begeret at han nærmest lager skandale i sørge­ huset. Men da han så får høre om det store tapet hans vert Evripides, den yngste av de tre store har lidt, lover han at tragediediktere fra den hellendske kulturs han til gjengjeld for blomstringstid. god mottagelse skal fravriste «den svartkappede dødsdrotten Thanatos» hans bytte. Om det trenges skal Herakles knekke ribbenene på ham med de kraftige armene sine. Han holder også sitt løfte, og Admetos får sin elskede hustru tilbake, noe han vel neppe kan sies å ha fortjent. Like sterkt realistiske trekk finner vi i Evripides’ mest berømte drama, «Medea», skinnsykens urtragedie. For å hevne seg på sin mann, den troløse Jason, bestemmer Medea seg til først å drepe hans nye brud og så sine egne barn med den troløse (se s. 40). Alt i åpningsscenen aner

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

255

vi ulykkene som skal komme, da Medeas gamle amme for­ tvilet utbryter: «Akk, hadde gjennom morke Symplegaders1 gap mot Kolchis aldri Argoskipet stevnet fram, og aldri noen furu falt på Pelion til årer for de tapre menn som dro av sted og hentet værens gylne skinn til Pelias!»

Den gamle grøsser ved tanken på hva Medea kan ha i sinne å gjøre med barna: «Jeg merker vel hvor nå med hatfylt blikk på dem hun stirrer — hva bor i hennes stolte sinn som ingen krenket slik som han — jeg skjelver —»

Evripides har skapt en storslått tragisk skikkelse av Medea, den stolte fyrstedatteren fra Kolchis, som slites mellom to sterke, primitive følelser — på den ene siden sin inderlige kjærlighet til barna og på den andre sin vanvittige sjalusi og hevntørst. Hun vender seg til koret som består av kvinner fra Korinth, og i sin bunnløse fortvilelse roper hun ut: «Å, gode kvinner, tungt var skjebnens slag! For meg har livet intet mer å gi; min kraft er slutt, nå lengter jeg mot døden. Min make, han som var mitt alt, har nå sitt sanne ansikt vist — en nidings. Av alle skapninger som har fornuft fikk kvinnen vel den tyngste lodd å bære.»

Den mannen hun har ødslet sin kjærlighet på, har Evripides derimot fremstilt ikke bare som en usympatisk lykkejeger, men som et så snusfornuftig hverdagsmenneske at man har vanskelig for å forstå hvordan han har kunnet vekke en så glødende lidenskap hos noen kvinne. Hans utredning om hvorfor hans følelser har undergått en slik forandring etter at han ble kjent med Kreusa, er så triviell og spissborgerlig som om han hadde vært en attisk små­ borger eller bonde, for å sitere Schiick. Jason forsikrer 1 «De som slår sammen», de to bevegelige klippene som argonautene måtte forbi. Sagnet om argonautene, se side 35.

256

perikles’ lykkelige tidsalder

at det var økonomiske bekymringer og ingenting annet som hadde drevet ham til å bestemme seg for å ekte den rike kongedatteren. Han hadde regnet ut at da kunne både han og barna og hans forrige hustru leve trygt og sorgfritt resten av livet. «Var det så ille tenkt?» spør han indignert da Medea vil begynne å lage vanskeligheter nå han nettopp har fått arrangert alt så utmerket — for seg selv. «Hva er det du bråker sånn for, Medea?» Omtrent slik uttrykker han seg. «Jeg har jo ordnet det slik at du kunne få bli boende her i landet, ’bare du bøyde deg for øvrig­ hetens påbud’.» Og så holder han en lang preken om den velgjerningen han en gang viste henne da han tok henne med fra barbarenes land til Hellas hvor hun kunne få leve i ly av lov og rett, og hvor hun til og med hadde vunnet seg ry for sin visdom, mens «ingen ville ha nevnt henne med et ord hvis hun var blitt sittende der borte ved verdens ende». Og berømmelse er vel tross alt det største i livet. «Ynkelige kryp,» er 'Medeas foraktelige svar på hans lange forsvarstale. «Det viser hverken fasthet eller mandig mot å se den venn i øyet som du krenket dypt. Tvert om, det er det verste du kan by av ondt og kalles frekkhet!»

«Almissene dine fraber jeg meg,» sier hun og legger til: «Gå du! Av lengsel til den unge kvinnen dras ditt sinn, når du lenge har vært her hos meg. Så gift deg da!»

Og Jason går sin vei med den ikke særlig imponerende replikken: «Så kaller jeg de himmelske til vitner på at jeg har villet tjene deg og dine barn.»

Evripides som kunne se så dypt inn i sjelens verksted, har fullt ut forstått hvordan det går til at en kvinne blir

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

257

hatefull og ond. Medea, som en gang elsket Jason så høyt at hun ofret alt for ham, er kastet bort som en unyttig ting fordi et giftermål med en annen kvinne ville passe mannen så ypperlig akkurat nå. Med et hjerte som kjennes kaldt og livløst som en stein, slipper hun alle hatets ødeleggende krefter løs mot denne egoisten som en gang har fått det samme hjertet til å banke raskere og svulme av lykke og offervilje. Nå da hun ser hvor meningsløs hennes oppofrende kjærlighet har vært, vil hun selv tilintetgjøre fruktene av den. Hevntørsten tar makten fra morsfølelsen. Hun er forvandlet til en djevel i kvinne­ skikkelse. Og likevel kan vi ikke la være å føle den dypeste medlidenhet med henne. En dramatiker som kan få til­ skuerne til å følge seg så langt, har sannelig bevist sin storhet. Tragediens forferdelige avslutning blir vi spart for å se med våre egne øyne. En budbærer kommer inn og for­ teller Medea om Kreusas grusomme skjebne da hun lykkelig iførte seg det praktfulle sløret og gullkransen Medea hadde sendt henne som gave med de to små sønnene sine. Hun speiler seg og fryder seg over sitt eget vakre bilde i speilet, uten å ane at både sløret og kransen er innsatt med en lumsk, dødbringende gift. Men det varer ikke lenge før hun merker at det er noe galt fatt med Medeas gaver. Giften eter seg inn gjennom den fine, hvite huden hennes og brenner som ild i blodet. Forgjeves forsøker hun å rive sløret og kransen av seg, men hun er fortapt og under de frykteligste smerter synker hun om og dør akkurat idet hennes far kommer styrtende inn i rommet for å se hva som er på ferde. Fortvilet kaster han seg ned over sin døde datter — og blir selv et bytte for den morderiske giften. Da Medea har fått visshet for at den første delen av hennes hevn har lykkes, griper hun ordet og forteller kvinnene i koret at hun også har besluttet seg til å drepe barna. Denne monologen, som gir uttrykk for hennes sjelekvaler under kampen mellom hevnlysten og kjærlig­ heten til guttene, vil til alle tider bli stående som en av 10. Grimberg III.

258

perikles’ lykkelige tidsalder

de mektigste og mest gripende scener som noensinne er blitt tolket på de skrå bredder. Til sist sier hun: «Vær ikke feig, tenk ikke nå på at du elsker barna som du skjenket livet. Nei, glem det nål Glem for en stakket stund at du er mori Så kan du gråte siden.»

Med disse ordene går hun inn i palasset. Så snart ugjerningen er fullbyrdet, kommer Jason redselsslagen hjem fra kongeborgen, hvor han hår sett de forkullede likene av Kreusa og hennes far, og blir møtt av et nytt og like rystende syn: inne i palasset ligger hans to uskyldige barn døde — drept av sin egen mor. En vakker avslutning på en stor dikters liv danner dra­ maet «Ifigenia i Aulis».Med Ifigenia fører Evripides ingenuen, den unge uskyldige piken, inn på scenen. Denne rene ungpikeskikkelsen som blir ofret for fedrelandets skyld, er noe av det elskeligste som er skapt i gresk dramatikk. •— Hellenernes flåte ligger værfast i havnebyen Aulis ved Evboia. En sterk motvind hindrer dem fra å komme avsted til Troja. Det er Agamemnon som har komman­ doen, og han vet at bare hvis han er villig til å ofre sin datter Ifigenia, kan værgudene blidgjøres og flåten legge ut på sin stolte ferd. Med blødende hjerte sender han bud etter henne, og hun kommer uten å ane hva som skal skje med henne. Men da hun blir klar over sin forferdelige skjebne, bønnfaller hun skjelvende sin far om å skåne henne. Hun minner ham om barndomsårene da hun satt på fanget hans og trakk ham i skjegget, mens de pratet om fremtiden. «Jeg var den første som deg kalte far, og satt så ofte på ditt fang. Jeg ga deg ømme kyss, du ga meg dem tilbake . . .»

«Jeg minnes ennå alt vi dengang sa, men du har glemt det, far — nå vil du drepe meg.»

Og heftig utbryter hun: «Hva angår Helena og Paris meg ?» Men plutselig skjer det noe forunderlig — den unge piken blir med ett en moden kvinne. Etter å ha tenkt

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

259

seg om en stund, erklærer hun seg villig til å gå i døden for å gjøre sitt til at ingen kvinne heretter skal bli røvet bort fra Hellas. Hun føler at hele det hellenske folk har sine øyne rettet mot henne og sier til moren: «Meg har du ikke født bare for din egen skyld, jeg tilhører hele Hellas. Når så mange tusen krigere er villige til å dø for Hellas, skulle da mitt liv, ett eneste, få stå hindrende i veien?» Hun blir ført fram til alteret, men i samme øyeblikk offerkniven blinker i luften, river Artemis henne bort fra døden som truer henne og fører henne til Tauris (det nåværende Krim), hvor hun blir prestinne i gud­ innens tempel. Men på alteret ligger det en blødende hind i hennes sted. Med Ifigenias offergjerning slutter den siste av de store greske tragedier som er blitt bevart for etterverdenen. De tre store tragediedikterne har også opptrådt som forfattere i den burleske genre og skrevet såkalte satyrspill. Det var slike skuespill tragediene opprinnelig vokste fram av, og de ble fortsatt oppført som en slags etterspill, for at tilskuerne skulle få anledning til å ryste av seg den trykkende stemningen tragediene hadde satt dem i. Navnet hadde de fått fordi koret i slike spill besto av satyrer, en slags naturguder med bukkeben. Disse kåte, viltre, uforskammede naturbarna med sin umettelige appetitt på livet hørte hjemme i Dionysos’ følge, hvor de danset omkring og sang og skrålte av hjertens lyst. Det eneste fullstendige satyrdrama vi har i behold, er Evri­ pides’ «Kyklopen», som handler om Odyssevs’ besøk i Polyfemos’ hule.1 Satyrene som danner koret, er slaver hos Polyfemos, sammen med sin far Seilenos, Dionysos’ egen pleiefar. De er kommet dit som skibbrudne og må nå finne seg i å være gjetere for kyklopen. De kom­ mer togende inn på scenen og driver dyrene fram mot hulen mens de synger og kommer med høye tilrop til sauene: 1 Man har også funnet et satyrdrama av Sofokles, men det er dessverre ikke fullstendig.

260

perikles’ lykkelige tidsalder

«Hei! hvorfor går du der? Tilbake til bakkens saftige gress! Jeg kaster en stein på deg! Hei, hallo! få opp farten, marsj!»

I det samme kommer Odyssevs på land sammen med mennene sine og spør om han kan få vann og proviant der. Men de opplysningene han får av Seilenos er ikke meget lovende. «Men kyklopene er da vel gjestfrie mot fremmede?» spør han. Seilenos svarer imidlertid at Polyfemos og hans venner pleier å drepe alle fremmede som kommer og spise dem med hud og hår. Odyssevs blir, som rimelig kan være, høyst forferdet, men byr likevel Seilenos en slurk av den sterke vinen han har i lærsekken sin. Satyren, som har måttet unnvære Dionysos’ gudedrikk i lange tider, sier ikke nei og nøyer seg heller ikke med den ene slurken. Stemningen blir stadig muntrere og samtalen mer og mer grovkornet — den skjønne Helena, «den tøsen», gir dem jo stoff nok. Men med ett opptrer den fryktelige kyklopen selv på skueplassen. Han brøler til slavene sine og truer med at pipen nok snart skal få en annen lyd, når han lar kjeppen sin få danse på rygg­ stykkene deres. Men han har tross alt en viss barsk humor. Da satyrene med et frekt skøyerglimt i øyet ber ham så pent om ikke å sluke dem, brummer han: «Det akter jeg meg nok for. Fikk jeg dere ned i maven, ville dere visst snart ta livet av meg med krumspringene deres.» Men han lyser opp ved tanken på menneskekjøtt. Han har lenge nok måttet nøye seg med bare hjortekjøtt og løvestek. Seilenos snakker ham slesk etter munnen og legger ut om nytten og gleden ved variasjon i kosten. Nå går Odyssevs og Polyfemos inn i hulen, hvor sjø­ mennene har søkt tilflukt, og der tenker man seg da at kyklopens forferdelige måltid finner sted. Senere kommer Odyssevs ut igjen og skildrer for satyrene hvordan to av hans beste menn er forsvunnet i kjempens gap. «To mann tok han, veide dem i hånden, valgte dem som hadde fetest kjøtt.» Men nå bestemmer Odyssevs seg for å la Polyfemos Seilenos, Dionysos’ pleiefar og en av vjngudens ivrigste følgesven­ ner i muntre drikkelag, slik han er fremstilt i Diouysosteatret i Athen.

262

perikles’ lykkelige tidsalder

drikke seg fra sans og samling på den sterke vinen i lærsekken, og han spør satyrene om de vil hjelpe ham og hans menn med å blinde kyklopen mens han sover rusen ut og på den måten redde både seg selv og dem. De blir over seg av begeistring ved tanken på å bli fri. Men de er ikke akkurat kjent for sitt heltemot, og da det kommer til stykket, nøyer de seg med å synge oppmuntrende sanger for hellenerne, som selv må påta seg vervet med å blinde Polyfemos. Slutten på historien kjenner vi fra før. (Se bind 2 s. 294 ff.) Et drama som står satyrspillene temmelig nær, er «Alkestis». Man vet også at det ble oppført som fjerde stykke etter et trekløver av tragedier, altså i samme hensikt som satyrspillene. Dette gir forklaringen på en hel del av det burleske i «Alkestis», i virkeligheten er jo også dette skue­ spillet snarere en tragisk farse enn en virkelig tragedie. Aischylos, Sofokles og Evripides

Folkefantasien elsker å skape tilknytningspunkter mel­ lom berømte menn. Alle Hellas’ tre store dramaturger er således i tradisjonen knyttet sammen med minnene om hellenernes største bedrift. Den dagen da seieren ved Salamis ble vunnet, skal Aischylos ha vært med i selve kampen, Sofokles skal ha ledet det guttekoret som sang om krigernes bedrifter ved seiersfesten, og Evripides ble etter sigende født ute på Salamis den samme dagen. Over Aischylos’ sceneskikkelser hviler det noe av den arkaiske kunsts strenge enkelhet. Man ser dem for seg, som hugget ut av en granittblokk, uforanderlig de samme fra begynnelse til slutt, til de faller eller triumferer. De menneskene Sofokles tegner, er derimot av kjøtt og blod. De kjemper ikke bare mot ytre vanskeligheter og skjebnens ubønnhørlige vilje, men også mot sin egen tvil og sine egne følelser. De har ikke bare ytre handlekraft, men også et indre liv. «Grunntrekket i Aischylos’ skikkelser er vilje­ kraft,» sier Schiick; «hos Sofokles er det sjelsadel. Hans skikkelser er preget av en idealitet og edelhet, som kanskje

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

263

aldri er blitt overtruffet.» Tross all sin storslagenhet og sjelsstyrke har de likevel visse trekk av menneskelig svak­ het og har derfor større evne til å vekke vår medfølelse enn Aischylos’ skikkelser. De fengsler også i langt høyere grad vår psykologiske interesse, fordi de er mer kom­ pliserte og omhyggeligere utarbeidet enn de menneskene Aischylos tegner med noen få, enkle streker. Sofokles’ storhet ligger fremfor alt i at han har arbeidet videre på den tragedieform Aischylos hadde skapt og har avrundet den til en mer harmonisk skjønnhet. Rent dramatisk sett betegner også hans fremstillingskunst et stort fremskritt ved at han stiller oss ansikt til ansikt med virkelig sjelelig lidelse. En Klytaimnestra-skikkelse som den Aischylos skapte, kjenner derimot ingen sam­ vittighetskvaler, like lite som hans Orestes gjør det -— Aischylos gir oss bare ved hjelp av hevngudinnene et ytre symbol på samvittighetsnaget. Vender vi oss nå til slutt til Evripides, ser vi snart at avstanden mellom ham og hans to forgjengere er betydelig større enn mellom dem innbyrdes. Selv om han bare var fjorten år yngre enn Sofokles, er det som om han hørte til i en helt annen og mer reflekterende tidsalder. Ulik­ hetene skyldes sikkert også personlige anlegg. Sofokles var en glad og harmonisk natur, mens Evripides derimot var en urolig grubler og forsker, en rent ut sagt temmelig grinet einstøing, som viste langt større åndelig slektskap med filosofene som strevet med å løse tilværelsens gåter enn med dem som dyrket musene. Aischylos og Sofokles hører begge ennå hjemme i heltesagnenes og den gamle homeriske gudetros verden. Evripides er derimot sterkt påvirket av hele den rad av filosofer, som med Heraklit og Xenofanes i spissen hadde arbeidet på å rive ned den gamle gudetroen og i dens sted sette nye etiske idealer, som stemte bedre overens med fornuftens krav. Som sine store forgjengere henter også Evripides stoffet til sine dramaer fra de gamle heltesagnene, men hans helter har ikke stort mer enn navnet til felles med de gamle heroer. Han rykker dem ut av det idealiserende

264

perikles’ lykkelige tidsalder

skjær de alltid før har stått i og lar dem fremstå som vanlige mennesker fra hans egen samtid, med mange svak­ heter og meget som kan virke smått. Sofokles hadde for­ stått å gjøre sine helter overbevisende og troverdige ved sin gripende idealisme; men hos Evripides skyldes skik­ kelsenes overbevisende kraft at han har tatt sine typer like ut av livet, slik det ble levd rundt omkring ham. Det har vært sagt at Sofokles skildrer menneskene slik som de burde være, mens Evripides skildrer dem slik som de er. Også han har imidlertid gitt sine helter og heltinner større dimensjoner enn vanlige mennesker, ikke ved å utstyre dem med overmenneskelige egenskaper, men ved deres voldsomme lidenskaper, deres patos. Det har vært sagt om Evripides at «det er han som har ført kjær­ lighet og raseri opp på scenen». Heltene og heltinnene hos Evripides er nok konger og dronninger, men deres følelsesliv er akkurat som hos van­ lige dødelige. Medea er helt og holdent mor i sine følelsesutbrudd overfor barna. La oss som eksempel trekke en sammenligning med et av Sofokles’ arbeider og se hvordan han fremstiller en beslektet følelse som søskenkjærligheten. Visst er Antigone glad i sin bror Polyneikes, men det av­ gjørende for henne er plikten til å vise pietet overfor den avdøde, en rent religiøs oppfatning av familiebåndene, på et høyere plan enn vanlig søskenkjærlighet. Og Elektras følelser for broren domineres av lengselen etter å få se ham som farens hevner. Hos Sofokles er det i det hele tatt hva man kunne kalle overklassefølelser, som er frem­ herskende, slike følelser som særlig utmerker heroiske personligheter. Andre følelser, de mer almenmenneskelige, som kongen og dronningen deler med de brede lag av sitt folk, finnes nok her og, men dikteren drister seg ikke til å la dem få for stor plass eller vise seg utilsløret. Evripides bryter med den stolte opphøyethet som inntil da hadde vært tragediens kjennemerke og gir fritt løp for de følelsene som bor i hvert eneste menneskes bryst, enten det er av fornem eller ringe byrd. Slike ting viser at tidens demo­ kratiske ånd også gjorde seg gjeldende på dette område.

TRAGEDIENS FØRSTE STORHETSTID

265

Trojas erobring, vasebilde på en amfora fra midten av 500-tallet, av maleren Lydos i Athen. Akillevs’ brutale sønn, Neoptolemos, har sin far å hevne, og han gjør det grundig. Han har drept lille Astyanax, Hektors eneste barn, og slenger liket i ansiktet på den gamle kong Priamos, som sitter i apatisk sorg på alteret der han har søkt gudens beskyttelse.

Det blir derfor også noe meget mer gripende menneskelig over for eksempel den heroisme som bryter spontant fram hos den barnslig spede og ubevisste Ifigenia, enn over den mer oppstyltede hos Antigone, som kommer av en opp­ dragelse til strenge moralske og religiøse prinsipper, som gjør sjelen beredt til når som helst å utføre en heroisk handling. Den andre formen for heltemot er kanskje ikke like sublim som Antigones, men uten tvil mer gripende. Evripides’ styrke ligger i hans skarpe psykologiske blikk. Han har trengt langt dypere inn i menneskehjertets hem­ meligheter enn sine forgjengere og har loddet dets dypeste avgrunner. Han er selv en opprevet natur, og hans skue­ spill gir en langt kraftigere dramatisk effekt ved sin dis­ harmoni enn Sofokles’ harmoniske diktverk. Evripides er også langt mer realistisk i sin diktning enn Aischylos og Sofokles. Men hans realisme har ofte en sterkt idealistisk tendens. I hele den klassiske litteratur finnes det ingen mer flammende protest mot krigens bunn­ løse elendighet, ingen scener hvor de beseiredes trøstesløse

266

perikles’ lykkelige tidsalder

skjebne er tegnet mer rystende enn i hans tragedie «Trojanerinnene». Det kan ikke være tvil om at erfaringene fra peloponneserkrigens vanvittige, sønderrivende kamp mellom to brødrefolk har satt sitt preg på dette dramaet. Scenen forestiller sletten ved Troja. Utenfor det teltet hvor de fornemste trojanerinnene blir holdt som fanger, ligger Hekuba, byens tidligere dronning, nedbøyet av fortvilelse. I bakgrunnen ser man Troja, hvor tempel og kongeborg går opp i flammer. Hellenernes seier får her sin rette bakgrunn i det levende bilde vi får av all den ødeleggelse og vanære som har rammet de beseirede, og som de fangne trojanske kvinnene gir uttrykk for med sine klagerop og sin navnløse smerte. Helteglorien og storslagenheten faller av de hellenske krigerne som gamle klesplagg når Hekuba eller hennes datter Kassandra ser på dem. Hva betyr vel Agamemnon, «folkenes hyrde» for dem? En som har drept sitt rene, uskyldige barn for å vinne tilbake en lettferdig kvinne, og som i sin hevntørst har ofret strømmer av varmt, livskraftig hellensk og trojansk blod. Evripides’ sterke psykologiske interesser og hans trang til å reflektere over tidens problemer, har gitt ham navnet «scenens filosof». Det er et hedersnavn, men det peker også på visse farlige tendenser i hans forfatterskap. Å innføre moderne problemer og diskusjonsemner i de gamle mytene var som å fylle ny vin på gamle skinnsekker. Når det gjelder fast og enhetlig komposisjon står derfor hans dramaer langt tilbake for de verkene hans store for­ gjengere skapte. Men i stedet har Evripides vist at det livet som leves av menneskene rundt omkring oss, kan være like interessant å studere som de gamle heroers eller kongers og dronningers — for den som har evnen til å se. Og den evnen var det ikke bare tragedieforfatteren Evri­ pides som hadde — den lå også til grunn for en annen gren av dramatikken, den attiske komedie, som vi imid­ lertid først skal beskjeftige oss med når vi har gjort oss ferdige med den peloponnesiske krig, fordi den vanskelig kan verdsettes fullt ut, hvis man ikke har et visst kjenn­ skap til livet på den tiden.

KRIG MELLOM BRØDRE

«TRED VEÅRSFRE DEN» SOM BARE VARTE I FEMTEN ÅR

Den såkalte første peloponnesiske krig var bare et for­ spill til det som skulle komme. De to hovedmotstanderne hadde fått prøve sine krefter og samlet erfaringer før det store avgjørende oppgjøret som foresto. Hvem hadde skylden for den nye ødeleggende krigen mellom broderfolkene? Atenere og spartanere skyldte naturligvis gjensidig på hverandre. Sparta hadde jo for så vidt unektelig skinnet imot seg, fordi det var en militærstat. Men krigerstat var, som vi før har sett, i dette tilfelle ikke det samme som en krigersk stat. Sparta var organisert med henblikk på forsvar, ikke på krigføring i fremmede land. Spartanerne hadde en sterk hær, men den var deres øyensten, og de ville ikke risikere den annet en i ytterste nødsfall. Hvis den led store tap, var det ikke lett å erstatte dem. Og penger hadde spartanerne det enda mer smått med enn med soldater. Til alt dette kom også at Spartas regjering var redd for krig, fordi den lett kunne føre til indre uroligheter. I og med at heloter og perioiker fikk våpen mellom hendene, følte de seg på like fot med sine herrer og kunne med god grunn kreve å få være med og regjere den staten de hjalp til å forsvare. En annen fare ved en krig på fremmed jord var også at hærens anfører kunne bli for egenmektig og gjøre seg til enevoldshersker. Alt i alt så altså spar-

268

KRIG MELLOM BRØDRE

Landskap ved Korinth. I forgrunnen Korinths akropolis med greske, bysantinske, venetianske og tyrkiske ruiner. De mørke feltene er marker hvor det dyrkes korinter.

tanerne på ethvert krigsforetagende utenfor Peloponnes som en meget risikabel affære. Sparta vil med andre ord helst ikke gå til noen angreps­ krig. Men det er ikke alene om å treffe avgjørelsene på Peloponnes. I det peloponnesiske forbund finnes det nemlig også en stat, som nesten på alle måter er Spartas diametrale motsetning. Det er Korinth og det er denne staten som blir den umiddelbare årsak til selve krigs­ utbruddet. Korinth har meget å si i det peloponnesiske forbund, for den sitter inne med to trumfer som Sparta ikke har, nemlig en flåte og penger. Byen har en meget gunstig beliggenhet på selve overgangen mellom NordHellas og Peloponnes, og midt mellom to hav. Korinth behersker altså tre viktige handelsveier, to til sjøs og en til lands, og like til perserkrigenes tid hadde denne byen den største handels- og krigsflåte i hele Hellas. Byens håndverkere tilvirker de kosteligste eksportvarer, særlig luksusartikler i tekstil- og møbelbransjene. Stort ry har også de korintiske bronsevarene og de artistiske, farveglade leirvasene. Særlig ettertraktet er de lekre små

«TREDVEÅRSFREDEN» SOM VARTE I FEMTEN ÅR

269

krusene fylt med korintisk parfyme. De fant strykende avsetning blant den elegante verdens damer rundt hele Middelhavet. For Korinth er sin tids motedronning, og de skjønneste og eleganteste kurtisaner fra hele Hellas lever sitt luksuriøse liv der. Oppe på Korinths akropolis lyser Afrodites halvt orientalske tempel med sine tusen lettkjøpte tempeltjenerinner, som en ledestjerne for havets farende folk. Den Afrodite som dyrkes der, er Astarte, det gamle testamentes «Astarot, sidoniernes vederstygge­ lighet», som var blitt innført fra Fønikia samtidig med purpurfarven fra Tyros. Pindaros synger diskret om «de gjestevennlige jomfruer i det mektige Korinth, de som eier overtalelsens gave». På peloponneserkrigens tid levde Lais, den skjønneste av alle disse lette kvinnene — Korinths Kirke, som komedieforfatteren Aristofanes kalte henne. Fra alle land kom mennene reisende til henne for å bringe Afrodite sitt offer, og gullet dynget seg slik opp i Lais’ bolig at hun kunne more seg med å bygge templer og andre offentlige bygninger. Alt er forgjengelig. Selv Korinth skulle komme til å forfalle en gang. Men på peloponneserkrigens tid hadde

Eksempler på korintisk keramikk fra ca. 600 f. Kr.

270

KRIG MELLOM BRØDRE

den ennå ry som en av verdens mest praktelskende byer. En korintisk fest sto for de andre hellenerne som noe uoppnåelig, noe fullstendig eventyrlig. «Bare rikfolk kan reise til Korinth,» sier ordspråket eller «Skal til Korinth du komme, er ei begjæret nok». Korinth er en av Athens farligste rivaler på havet. Konkurransen gjelder i første rekke Sicilia, som ligger så bekvemt til for overfarten fra Den korintiske bukt, men Korinth arbeider i det hele tatt på å skaffe seg monopol på trafikken over Det joniske hav og mener at atenerne må kunne nøye seg med Egeerhavet og Svartehavet som sine handelsområder. Men atenerne har selv et godt øye til Sicilia og vil ikke vite av noen hemsko på sin merkantile -ekspansjon. Og gang etter gang går de i veien for korintierne. Spenningen mellom de to konkurrentene blir stadig sterkere, og til slutt skal det bare en bagatell til for å fremkalle en krigersk stemning på begge sider. Det ene ordet tar det andre, og konflikten tilspisses mer og mer. Nå gjelder det for korintierne å få spartanerne og det peloponnesiske forbund med seg. De sender representanter til Sparta for å ruske litt opp i de trege lakedaimonerne. Sendebudene trekker pinlige sammenligninger mellom atenernes raske besluttsomhet og spartanernes senhet i vendingen. «Atenerne,» sier de, «er alltid dristige og fulle av tiltakslyst, men dere har derimot en naturlig tilbøye­ lighet til å gjøre mindre enn dere kan og er fulle av engstelse og tvil når dere endelig skal fatte en beslutning. De er aldri redde for å begi seg av gårde langt bort fra hjemmet, mens dere er inngrodde hjemmesittere.» Til sist gir korintierne Sparta et slags ultimatum, som må føre til krig. De truer med at om spartanerne ikke vil la det komme til kamp med Athen, akter de å søke seg en annen forbundsfelle, dvs. Argos, Spartas gamle rival. I den spartanske folkeforsamling blir det en drakamp mellom to retninger. Den ene representeres av ungdommen, som ikke har noen erfaring om krigens skyggesider og er full av stridslyst, den andre av de eldre og mer besindige

«TREDVEÅRSFREDEN» SOM VARTE I FEMTEN ÅR

271

Det er ikke meget som er tilbake av det gamle Korinth, men ennå står det syv søyler igjen av byens Apollo-tempel. Templet var 53 x 21 meter og bygget i dorisk stil.

spartiatene, som er preget av den tradisjonelle uviljen mot slike vidløftige krigsforetagender. Men ungdommen vinner. På samme måten går det i den peloponnesiske forbundsforsamlingen, hvor også tebanernes gamle misunnelse mot atenerne er en kraftig spore til krig. Etter dette var det nærmest det rene komediespill når forbundet fremsatte en rekke ydmykende krav til atenerne, blant annet at de skulle landsforvise Perikles. Den slags fordringer kunne ikke ha noen annen hensikt enn å kaste skylden for krigen over på motparten. I denne kritiske tiden viste Perikles seg som en stats­ mann av virkelig format, ved sin evne til rolig og verdig å overbevise sine landsmenn om at Athens ære forlangte at slike uforskammede krav ble tilbakevist og at folket med løftet panne måtte møte den uunngåelige krigsfaren. Selv da fienden til sist fremsatte det uhørte forslag at det attiske forbund skulle oppløses, bevarte Perikles hodet koldt og svarte bare at etter traktaten av 445 måtte saken innankes for en voldgiftsdomstol. I og med at spartanerne og deres forbundsfeller avslo å gå med på en slik legal

272

KRIG MELLOM BRØDRE

løsning, hadde de faktisk pådratt seg ansvaret for krigs­ utbruddet. Men dermed er det jo ikke sagt at ikke de dypereliggende årsaker til krigen, her som så ofte ellers var å finne på begge sider. Det peloponnesiske forbund søkte imidlertid å kamuflere sitt ansvar for krigsutbruddet ved å proklamere at de dro i felten for å befri helle­ nerne fra Athens tyranni. Parolen «frihetskrig» var omhyggelig valgt med henblikk på de medlemmene av det attiske forbund som var misfornøyde med atehernes hege­ moni, og den slo også godt an. Ja, allerede den omsten­ dighet at spartanerne, i motsetning til atenerne, ikke for­ langte tributt av sine forbundsfeller, var nok til. at mange betraktet dem som frihetens fanebærere mot Athens «despoti». Det dreide seg med andre ord ikke om en krig mellom to likeberettigede konkurrenter — nei, Spartas sak var rettens hellige sak i kamp mot tvang og undertryk­ kelse! Jonerne hadde for lengst glemt alt hva Athen hadde gjort for deres frihet og tenkte nå bare på hva det kostet dem å bevare den. Atenerne kunne imidlertid ha unngått all denne mis­ nøyen blant sine forbundsfeller hvis de hadde villet la dem få del i de politiske, sosiale og økonomiske fordeler som Athens borgere hadde, ved å la dem få full borgerrett. På den måten ville de ha knyttet dem fastere til sine egne interesser. Den kunsten forsto romerne. Men i Athen var det ingen som tenkte på det før det var for sent. Jo nærmere krigsfaren rykket atenerne inn på livet, desto mer hensynsløst arbeidet opposisjonen mot de samme mål som byens fiender, nemlig å få Perikles styrtet. Det faktum at han i årevis hadde truffet forberedelser til den kampen han mente var uungåelig, brukte de som på­ skudd til å beskylde ham for å ha anstiftet krigen —det ble sagt at han hadde følt at hans posisjon begynte å vakle og derfor hadde villet vende folkets oppmerk­ somhet utad. Særlig farlig for Perikles’ maktstilling var det at det på demokratiets ytterste venstre fløy i Athen holdt på å

«TREDVEÅRSFREDEN» SOM VARTE I FEMTEN ÅR

273

vokse fram et radikalt folkeparti, som ikke var fornøyd med Perikles’ politikk. Perikles hadde selv kommet seg opp som demokratisk folkefører, men da han vel var kommet til makten, hadde han utviklet seg til en besindig statsmann. De vidtgående demokratiske idealene som han en gang i tiden hadde gått inn for, ble nå forfektet av demagoger og pratmakere som den rike garverieieren Kle on. Han var en meget energisk mann og hadde utvilsomt en viss politisk begavelse. Særlig later han til å ha vært en dyktig finansmann. Men hans suksess som folkefører skyldtes mer enn noe annet hans medfødte evne til å tale til massene i et språk som de hadde lettere for å forstå enn Perikles’ storslagne veltalenhet. Til tross for at han med sin store formue hørte hjemme blant kapita­ listene i samfunnet, spilte han når han sto på talerstolen, gjerne og med bravur rollen som sulteforet proletar. Perikles’ private forhold frembød også en del angreps­ punkter som hans motstandere begeistret benyttet seg av. De moraliserte over hans forhold til «den lettferdige» Aspasia — «hetæren», som de kalte henne; og i den striden som oppsto mellom ham og sønnene på grunn av deres lettsindige omgang med penger, tok de parti for de to døgeniktene og istemte av hjertens lyst deres lite smigrende omtale av sin sparsommelige far. Perikles’ posisjon var imidlertid altfor urokkelig og hans personlighet altfor imponerende til at hans fiender kunne få styrtet ham i åpen kamp. De la derfor an på å komme ham til livs ad omveier, ved angrep på de be­ tydeligste av hans venner og meningsfeller, som det var lettere å få bukt med. En av dem var filosofen Anaxagoras. De allierte seg med en overtroisk orakelprest, som anklaget ham for å «ha antastet religionen og — for å spre astro­ nomiske lærdommer»! Han hadde nemlig virkelig våget å påstå at selveste Zevs, når han slynget ut sin tordenkile, ofte traff uskyldige istedenfor forbrytere, ja til og med gudenes egne templer. Blant de forbrytelser som Anaxa­ goras ble beskyldt for, var også hans påstand om at solen var en glødende steinkule, større enn Peloponnes. På

274

KRIG MELLOM BRØDRE

«Hetærenes drikkelag». Et lystig bilde fra rødfigurstilens første tid, malt av den fremragende maleren Euphronios omkr. 500 f. Kr.

grunn av slike ytringer ble filosofen betraktet som typen på en «gudløs naturforsker». Anaxagoras bestemte seg ganske enkelt for å forlate Athen, idet han rolig og overlegent konstaterte at naturen selv for lenge siden hadde dømt mellom ham og hans anklagere. Han vendte tilbake til sin hjembygd i Lilleasia, hvor han et par år senere døde stille og fredelig. Den tapende part i denne kjetterprosessen ble imidlertid ikke den anklagede, men den gamle gudelæren. Selv etter Anaxagoras’ tid hendte det at Zevs traff feil med lynene sine, sa den spirituelle Lukianos med drepende satire. Enda mer oppsikt vakte det angrepet Perikles’ fiender rettet mot Fidias. En dag gikk det rykte fra mann til mann at den store kunstneren var blitt angitt av en av sine hjelpere for å ha underslått gull og elfenben under arbeidet med sin berømte Athenestatue. Fidias ble straks arrestert. Hvordan dommen lød, vet vi ikke sikkert, bare at den var fellende for den anklagede og at angiveren ble belønnet. Det er derfor sannsynlig at den berømte kunst­ neren endte sine dager i fengsel. Dommen over Fidias ga dem som hadde det travelt med å baktale Perikles, en velkommen anledning til også å kaste skitt -— så meget de våget — på den store stats-

«TREDVEÅRSFREDEN» SOM VARTE I FEMTEN ÅR

275

manns rykte. Han var jo en venn av Fidias og hadde hatt den øverste ledelsen av arbeidet med billedstøtten. — I samme dur gikk de løs på andre av Perikles’ venner, og hver eneste gang passet de på å få gitt «tyrannen» også et lite spark. For ikke å snakke om de sjelelige lidelsene de tilføyet ham med sine forfølgelser. Det som gjorde ham mest vondt, var imidlertid den anklagen som komedieforfatteren Aristofanes rettet mot Aspasia for gudløshet og kobleri. Det ble sagt at hun hadde tatt til seg løse kvinner for å tilfredsstille Perikles’ erotiske begjær og hadde gitt dem navn etter de ni muser. Perikles opptrådte selv som hennes forsvarer under rettssaken, og det var gripende å se «Olympierens» øyne fulle av tårer mens han talte. Aspasia ble frikjent; men i slike tilfelle vil det alltid være en hel del som gnir seg tilfreds i hendene og siterer det sørgelig misbrukte ordtaket: «Ingen røk uten ild» eller «Det blir alltid hengende noe igjen — Semper aliquid haeret», som romerne uttrykte det. Tross alt vaklet imidlertid ikke Perikles et eneste øye­ blikk. Med fast hånd styrte han statens skjebne i den avgjørende kraftprøven som foresto, for han visste med seg selv at han hadde brukt fredsårene til å gjøre Athen så sterkt og forsvarsdyktig som aldri før.

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

I år 431 brøt krigen løs. Dermed går Hellas inn i en periode av ustanselige kamper og stridigheter, som etter hvert tapper den ene staten etter den andre for all sin kraft, inntil endelig en mektig erobrer, kong Filip av Makedonia tvinger dem til å holde fred. Var det ikke noe større krigsforetagende på tapetet, så fantes det alltid en del småstater som lå i strid med hverandre. Et inter­ essant språklig bevis for at krig i eldre tider ikke var noen unntagelse, men ble ansett som den normale tilstand bare avbrutt av kortere våpenhvile, er det faktum at det

276

KRIG MELLOM BRØDRE

Fra en attisk vase, omkring midten av 500-tallet. Rytterne er ikke unge menn, men amasoner, som det lange håret og de underlige halvmåneformede skjoldene viser. Amasoner og kamper mellom amasoner og hellenere hører til den hellenske kunsts mest populære motiver. — Legenden om det mystiske krigerske kvinne-folket etsteds i Østen talte sterkt til fantasien.

greske ord for «fred» ikke kan spores lenger tilbake i tiden enn til år 387 f. Kr., da det ble sluttet en fred mellom perserkongen og hellenerne. Spartanerne rykket inn i Attika og herjet og brente en del av landet, men det lyktes dem ikke å få atenerne til å ta en virkelig kamp. ■— Det var i spartanernes in­ teresse å få i stand et slikt oppgjør, ettersom de selv var så fullstendig overlegne til lands. Av samme grunn var imidlertid Perikles minst like ivrig etter å unngå kamp. Han hadde derfor gjort det klart for sitt folk at Attika måtte prisgis til fienden og hadde latt befolkningen trekke seg tilbake innenfor Athens murer. Det som var verst for bøndene, var ikke at husene deres ble brent, for de var oppført av tre og soltørket leire og kunne fort bygges opp igjen. Tapet av årets avling hørte heller ikke til de føleligste tapene for et folk som behersket havene og derfor kunne erstatte det de hadde mistet, ved import særlig fra Svartehavsområdet. Verre var det at vingårdene ble øde­ lagt og fikentrærne hugget ned, men uten sammenligning hårdest var det at oliventrærne falt for spartanernes økser.

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

277

De attiske bøndenes velstand var i første rekke avhengig av produksjonen av olivenolje, og oliventreet gir ingen nevneverdig avkastning før etter 15 år, og først når de er mellom 40 og 60 år bærer de virkelig rikt. Det var imidlertid helt i tråd med Perikles’ humane livssyn å forsøke å unngå å ofre sine medborgeres liv så langt det var mulig. «Skal vi sørge over tap,» sa han, «så bør det ikke være over hus og jorder, men over de menn vi mister. For det er ikke hus og avling som skaper menn, men omvendt.» For øvrig aktet han å la atenerne holde seg skadesløse ved å la dem benytte sitt overtak som sjømakt til å herje fiendens kyster og besette viktige havner. Og takket være at atenerne dessuten var absolutt overlegne når det gjaldt økonomisk krigsberedskap, hadde de alle sjanser til å utmatte sine motstandere i det lange løp ved hjelp av en slik defensiv taktikk til lands og offensiv til sjøs. Spartanerne ville derimot helst ha en rask avgjørelse, nettopp fordi de følte seg økonomisk underlegne. Det peloponnesiske forbund hadde nemlig ingen forbundskasse, slik som det attiske, og medlemmene betalte, som sagt, ingen fast årlig kontingent. Noen ekstraskatt nyttet det heller ikke å skrive ut, for bøndene i Lakonia, Arkadia og de andre jordbrukslandene hadde lite eller ingen kontanter.

Innhøsting av oliven. Gjengitt etter et gresk vasemaleri.

278

KRIG MELLOM BRØDRE

Det er altså Themistokles’ klarsynte flåtepolitikk, Pe­ rikles har tatt i arv. Erobringer og landevinninger kunne hans utmattelsesstrategi imidlertid ikke bringe atenerne. Men det hadde han også gjort helt klart for sine landsmenn. Her gjaldt det bare å kjempe for å tvinge motstanderne til å anerkjenne det attiske forbund fullt ut, hverken mer eller mindre. Å kreve så mange og tunge ofre av borgerne uten å kunne friste dem med strålende seire og stort krigsutbytte, var neppe det midlet en ærgjerrig demagog ville gripe til for å befeste sin vaklende stilling, slik som det var blitt sagt om Perikles. Tvert imot er dette faktum et av de mest avgjørende bevis på hans uegennyttige borgerånd. Utenrikspolitikk var etter hans oppfatning ikke det samme som et umettelig begjær etter å utvide statens område. En hellensk stat burde kunne holde måte og ikke som barbar-rikene, stadig true med å oppsluke nye land — for så til sist selv å falle som offer for maktlystens blendverk. Perikles’ defensive strategi har møtt både beundring og misbilligelse blant vår tids krigshistorikere. En av dem kaller Perikles en dyktig krigsminister, men en dårlig hærfører. Hans styrke lå på statsforvaltningens område. Perikles var egentlig «en stor borgermester». Han var altfor human til å være i besittelse av den dristige, hen­ synsløse handlekraft som iblant kreves av en general, sier en annen historiker. En tredje mener at istedenfor å la Attikas våpenføre menn pakke seg sammen innenfor Athens murer og falle som offer for pesten som brøt ut der, burde han ha «forvandlet deres fortvilelse til dådskraft og ført dem mot fienden med sverdet i hånden. Dø måtte de jo likevel.» For ikke å tale om at han på den måten ville ha ført smitten inn blant fienden og «gjort pesten til Athens fryktede forbundsfelle»! Til dette svarer en fjerde: «Det er virkelig beklagelig at Perikles ikke gikk inn for å skape okt dådskraft på denne måten. Tenk for et eksempel til etterfølgelse han da ville ha gitt alle senere tiders feltherrer! Hvor ganske annerledes ville det ikke ha sett ut for Napoleon anno 1813, om han istedenfor å

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

279

Krigeren som tar avskjed med sine nærmeste er et svært alminnelig genremotiv i vasemaleriet. Her står kvinnen parat til å gi ham en skjenk før han drar. Vasemaleri fra omkr. 430 f. Kr.

la sine 500 000 mann fryse i hjel i Russland, hadde for­ vandlet deres fortvilelse til dådskraft og forunt dem en ærefull død på slagmarken! Dø måtte de jo likevel. Om bare hver franskmann hadde tatt en eneste russer med seg i graven, hadde hans motstander, keiser Aleksander, ikke hatt noen hær lenger, og Napoleon ville ha fortsatt å være verdens herre.» Den kritikk som har vært rettet mot Perikles’ defensive strategi til lands, bygger i hvert fall delvis på den forut­ setning at målet for peloponneserkrigen måtte være å gjøre Athen til Spartas og hele Hellas’ overherre. Hvis dette hadde holdt stikk, ville selvfølgelig ikke Perikles’ utmattingstaktikk ha strukket til. Men det mål Perikles hadde satt opp for seg selv og Athen, var som vi har sett, i virkeligheten langt beskjednere og mer i samsvar med atenernes ressurser. Det begrenset seg til å opprettholde

280

KRIG MELLOM BRØDRE

/ Oly^X'

A

y^Ljtarissa 1

Ikosr

Alcdo

ACTlUfi Levkos

Termopy/e^

FQKIS

•C hairc/ tta^Eretri a

on Naupaktos^Pe/^

Kefallen

a '-SATTI KAm>.

' z^tie v s i $*U ATkTXi S

Hy me ttos

KKÅblA

Pylos

Tainaron

HELLAS EGEERHAVSOMRÅDET I OLDTIDEN

Ardauros

sinio^

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

281

282

KRIG MELLOM BRØDRE

Athens ledende stilling som sjømakt og var aldri å oppnå herredømmet både til lands og til vanns. Spartanerne, korintierne, boiotierne og flere andre ville knekke Athens overmakt, som grunnet seg på byens overlegenhet på sjøen, og Athen ville vise dem at de ikke kunne greie det. Men å knuse sine motstandere fullstendig kunne ikke Athen makte, og det visste Perikles bare så altfor godt. Atenerne kunne nemlig ikke pålegge sine forbundsfeller noen al­ minnelig verneplikt -— til det var byens herskerstilling innenfor det attiske forbund altfor svak. Medlemmenes direkte deltagelse i krigen var også helt ubetydelig — de utstyrte bare ate­ nerne med pengemidler til å føre den. Forholdene lå ganske annerledes an i det peloponnesiske forbundet. Der ytet ikke medlemmene sine bidrag i form av penger, men i form av tropper. Derved var Spartas absolutte overmakt til lands en gitt sak, og det måtte Perik­ les innrette seg etter. Det hadde for øvrig enhver annen stra­ teg også måttet gjøre, så sant ikke hans egne tropper kvalitativt sett Den sørgende Athene ved grensesteinen. Votivrelieff på Akropolis fra omkring 460 f. Kr. På hodet bærer Athene en korintisk hjelm.

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

283

var fullstendig overlegne. Og det kan visst ingen påstå var tilfellet i en kraftprøve mellom atenere og spartanere! Det første krigsåret forløp etter Perikles’ beregning. Mens han på landjorden helt og holdent greidde å gjennom­ føre sin negative strategi og ikke innlot seg på noe virkelig slag, opererte Athens flåte med stort hell langs kysten av Peloponnes. Da fienden hadde herjet i Attika en måneds tid, slapp de opp for proviant, og de forskjellige troppekontingentene dro hjem igjen, hver til sitt land. Noe angrep mot det sterkt befestede Athen hadde de ikke våget seg på. Nå kunne de attiske bøndene flytte ut på gårdene sine igjen og hadde frie hender helt til neste vår. Ved årets slutt holdt atenerne en høytidelig minnefest til ære for sine falne, hvor Perikles holdt en både gripende og oppløftende tale til sine landsmenn. «Jeg vil først si noen ord om våre forfedre,» sa han, «for ved en anledning som denne er det vår plikt å tenke på dem. Det er deres kjærlighet til sin hjembygd og deres plikttroskap vi kan takke for den dyrebare arv vi har fått i et fritt og uav­ hengig fedreland.» Hvor godt atenerne hadde det i sitt land fremgikk best av en sammenligning med livet i Sparta. Takket være Athens demokratiske statsform, sto veien til fremgang i livet åpen for alle, uten hensyn til hvilken samfunnsklasse man tilhørte. Det var bare et spørsmål om personlig dyktighet. Politisk frihet og likhet var selve livets ånde­ drett for atenerne. Hos dem forekom aldri slike krenkende straffer som spartanerne ila dem som hadde forbrutt seg mot lov og rett — som å bli tvunget til å stå fram til spott og spe for hele folket i en drakt som gjorde synderen til latter for alle. Og tenk hvor meget gladere og rikere livet var i Athen enn i Sparta! Her hadde man fester og høytider hele året rundt, og hit fant alt som hadde verdi og interesse veien fra andre land. «I kampen,» fortsatte Perikles, «setter vi atenere ikke vår lit til krigslist, men til det freidige mot som er vårt

284

KRIG MELLOM BRØDRE

innerste vesen. Våre motstandere jager like fra barn­ dommen av etter mannsmot og herder sin kropp med anstrengende øvelser. Vi derimot, fører et liv som er fritt for tvang, og plager ikke oss selv på forhånd av hensyn til lidelser som ennå ligger i fremtidens skjød. Men når ulykkene virkelig er der, møter vi dem ikke med mindre mannsmot og motstandskraft enn de som strever og be­ kymrer seg hele livet igjennom.» Slik trekker Perikles fram det ene gode etter det andre som det å være borger av Athen fører med seg. Er ikke en så .gunstig lodd verd å sette livet inn for — spør han —«slik som de menn, hvis minne vi feirer i dag, har gjort? De ofret livet for staten og det felles beste. Men deres lønn ble uvisnelig ære, for til evig tid vil de bli stående som forbilder for kommende slekter.» Annet krigsår forløp imidlertid ikke så gunstig for atenerne som det første. De ble nemlig rammet åv en forferdelig ulykke, som ingen hadde kunnet forutse, da det brøt ut en voldsom pest i byen. Den var kommet fra Orienten med et skip og begynte i Pireus. Derfor spredte det seg rykter om at fienden hadde forgiftet cisternene som forsynte folk med drikkevann. I Pireus var det nemlig ennå ikke vannledninger på denne tiden, slik som i Athen, og regnvannet i cisternene var naturligvis lettere å forgifte enn rennende vann. Og selv om dette ryktet sikkert bare var tomt snakk, kunne selvfølgelig slikt stillestående vann lett bli helsefarlig i sommervarmen. Lignende rykter kjennes forresten også fra andre farsotter. Da svartedauen herjet i Tyskland ved midten av 1300tallet, ble det således påstått at jødene hadde forgiftet brønnene, ja, til og med luften. Den forferdelige pesten herjet uhyggelig blant de sam­ menpakkede menneskemassene i byen, som fra før var svekket av dårlige forpleiningsforhold. Sykdommen be­ gynte med hetestigninger til hodet og særlig til øynene, som ble blodsprengte. Senere spredte den seg til andre deler av kroppen, og snart led de syke slik under de voldsomme hetetoktene, at de ikke orket å ha klær på seg.

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

De ble plaget av en uutholdelig tørst og forferdelige kvelningsanfall, ble uro­ lige og søvnløse, og huden ble rød og dekket av utslett. De fleste døde i løpet av en uke, og blant dem som sto det over, var det mange som måtte betale for sitt liv med tapet av fingre og tær; noen mistet synet og andre hukommelsen, så de ikke kjente sine nærmeste, ja ikke engang husket sitt eget navn. Syk­ dommens umåtelige smittsomhet gjorde at det ble særlig mange dødsfall blant leger og sykepleiere, slik at de syke i stadig større utstrek­ ning ble liggende uten hjelp og tilsyn, og det hendte derfor at hele hus ble stå­ ende øde på grunn Denne bronsestatuen, som er kalt «Bedende gutt», er laget av Lysippos eller en av hans elever på 300-tallet f. Kr. Den er senere restaurert og har tilhørt Fredrik den stores samlinger.

285

286

KRIG MELLOM BRØDRE

av pestens herjinger. Aller verst gikk det imidlertid ut over landbefolkningen, som var pakket sammen i templer og mørke barakker. På gatene lå lik og døende om hver­ andre, for de ulykkelige pestofrene forsøkte å slepe seg fram til kilder og oppkommer for å slukke sin brennende tørst. Et helt folk skalv i angst. Men angstfølelsen vekslet med vill nytelseslyst. Folk ville gjøre mest mulig ut av livet mens de hadde det, for hvem visste hvor mange dager han hadde igjen å leve? «Et, drikk og vær glad, for i morgen skal du dø!» I to hele år raste farsotten uavbrutt blant atenerne, og et par år senere blusset den opp på nytt. Den rev med seg minst en fjerdedel, kanskje en tredjedel av Attikas befolkning. Hadde spartanerne benyttet seg av den håpløse stem­ ningen som nå hersket i Athen til å gjøre et energisk angrep på byen, ville den uten tvil vært fortapt. Men det er lett å forstå at de rygget tilbake for å utsette seg for selv å bli smittet av pesten. Da de fikk høre om farsottens herjinger, dro de hjem igjen og reddet derved Peloponnes fra sykdommen. Athen kunne altså føle seg trygg for spartanerne, og landbefolkningen kunne igjen flytte ut på gårdene sine; men samtidig ble atenernes stilling forverret ved at sykdommen nå også begynte å gripe om seg blant mannskapene i flåten. Det som fiendens sverd ikke hadde kunnet utrette, gjorde nå pesten. I sin fortvilelse sendte atenerne mot Perikles’ vilje et bud til Sparta for å be om fred. Men fienden stilte så urimelige krav at krigen måtte gå sin gang. Da ropte folket på en syndebukk — og det ble Perikles. Inntil da hadde han ved hjelp av sine enestående evner som leder formådd å hindre et utbrudd av den misnøyen som ulmet blant de sammenpakkede menneskemassene i byen. Men nå fikk hans motstandere vann på sin mølle. Hvem var det som hadde skylden for pestens herjinger, om ikke Perikles, spurte de fylt av indignasjon. Var det kanskje ikke han som hadde fått krigen i stand og drevet

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

287

alle disse menneskene sammen innenfor de trange by­ murene? Atenerne krevet ham til regnskap for hans embedsførsel. Og til tross for at det han hadde å si til sitt forsvar rettferdiggjorde alle hans disposisjoner, dømte de ham til høye bøter — visstnok 50 talenter — for vilkår­ lighet under utøvelsen av sitt embede — en straff som samtidig førte til embedsfortapelse. Men nå gikk det verre og verre for atenernes hær­ styrker. De lunefulle folkemassene begynte å savne Perikles’ faste hånd og tok snart sin store leder til nåde igjen. Men han ble ikke sittende så svært lenge ved roret. Pesten rammet ham også, og han døde etter først å ha sett begge sine legitime sønner, sine søstre og en mengde andre slektninger og venner bli meiet ned av dens nådeløse herjinger. Da han lå på sitt ytterste og vennene som sto rundt dødsleiet alt trodde at han hadde mistet bevisst­ heten, begynte de å snakke om det uerstattelige tap Athen hadde lidt og var fulle av lovord over alt han hadde utrettet. Det hørte den døende og sa: «Dere priser meg for ting som hovedsakelig skyldes hell, men glemmer det største i mitt liv — at ingen atener har behøvd å kle seg i sorg for min skyld.» Han kunne med full rett rose seg av at ikke engang hans fienders lumskeste anslag mot ham noen gang hadde forledet ham til å hevne seg. Hans edle humanitet er også det mest sympatiske trekk i hans karakter og hever ham høyt over en hevngjerrig og grusom samtid. I 40 år hadde Perikles regjert det atenske demokrati nesten eneveldig. Uten noensinne å ha vært utsatt for ostrakisme, døde han omkring 70 år gammel med hele sin makt i behold. Det er en i sitt slag ganske enestående foreteelse i Hellas’ historie. Tapet av den store statsmannen nettopp nå i nødens stund var uerstattelig. Etter Perikles frembrakte aldri Athen noen statsmann som kunne måle seg med ham. I virkeligheten kom det attiske rike etter hans død til å befinne seg i en tilstand av permanent anarki, som bare

288

KRIG MELLOM BRØDRE

av og til ble avbrutt et par års tid ved at en demagog vant herredømmet over folket. De partilederne som nå kjempet om makten og prøvde å komme seg til topps, var menn av en helt annen støpning enn Perikles. Han hadde stått over mengden og hersket over den ved å appellere til atenernes beste sider. Ved å anspore dem til edel dåd hevet han dem opp til sitt eget nivå. De skammet seg for å vise en slik mann sine dårligste sider. Men de som etter hans død gjorde krav på å få ta hånd om Athens skjebne, var alle sammen temmelig middelmådige personer. I mangel av hans imponerende egenskaper, måtte de gripe til andre midler. De smigret massenes lavere instinkter og snakket dem etter munnen. De var mer demagoger og folkeforførere enn folkeførere. Hvilket parti de enn til­ hørte, «la de for dagen store evner til å pynte på sine be­ strebelser med vakkert klingende navn», sier Thukydides, peloponneserkrigenes historieskriver. «Demokratene satte «likhet for loven», høyest av alt og oligarkenes stolte program lød: «En moderat regjering, som består av de beste i samfunnet!» Begge partiene ga seg selvfølgelig ut for å arbeide utelukkende med «hele statens vel» for øyet.» Den som best forsto å vinne folkets gunst, var garverieieren og proletaren Kleon. Hvordan han var skikket til å holde en hel stats skjebne i sine hender, viste han best da atenerne midt i nederlagene vant en stor seier, som kunne ha blitt avgjørende for hele krigens utgang, hvis statens leder hadde forstått å utnytte den på rette måte. Atenerne greidde nemlig å sette seg fast ved Pylos på vestkysten av Messenia, den beste havnen på hele Peloponnes, og på øya Sfakteria like utenfor innesluttet de noen hundre av Spartas ypperste krigere ved hjelp av flåten. Det var et forferdelig slag for fienden, ikke bare på grunn av det uerstattelige menneskematerialet — en tiendedel av hele Spartas hoplithær — men også fordi atenerne ved å få fotfeste på denne kysten hadde truffet Sparta på det mest sårbare punkt. Herfra hadde de nemlig en mulighet til å opptre som oppviglere både blant messenierne og Lakonias heloter. Hvor alvorlig sparta-

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

289

nerne så på situasjonen, fremgår best av at det nå var dem som tilbød fred og til og med forbund med atenerne. Et mer avgjørende bevis for genialiteten i Perikles’ krigsplaner kan vanskelig tenkes. Krigen kunne nå ha sluttet med fred og enighet mellom broderfolkene. Men den mann som skulle utnytte dette store øyeblikket, var ikke olympieren Perikles, men garveren Kleon. Han over­ vurderte helt og holdent betydningen av atenernes til­ feldige overtak, tok det som et fullgodt bevis på deres absolutte overlegenhet og innbilte seg at tiden nå var inne til å knuse spartanerne fullstendig. Han svulmet av stolthet og selvgodhet, stilte urimelige betingelser og be­ handlet spartanernes utsendinger på en nedlatende og sårende måte —- og så glapp enhver mulighet for fred ut av hendene på ham. Voldsom og hensynsløs var han i all sin ferd — det la han for dagen på en særlig usympatisk måte da Lesbos hadde gjort et mislykket opprørsforsøk mot det attiske forbund. Han drev da igjennom i folkeforsamlingen at hele øyas mannlige befolkning skulle henrettes enten de var skyldige eller ikke, og kvinner og barn selges som slaver. Men da atenernes forbitrelse hadde lagt seg litt, begynte de å skamme seg over dette vedtaket. Ved nærmere ettertanke rygget de tilbake for å gå til massemord på stammefrender som i et halvt hundre år hadde kjempet sammen med dem både mot barbarer og hellenere. At de nå hadde falt fra, måtte jo dessuten sies å være parti­ ledernes skyld og kunne ikke legges den del av folket til last som hele tiden hadde holdt fast ved atenerne. En så barbarisk handling som den Kleon hadde tilrådet, ville også komme til å vekke avsky blant alle andre hellenere og berøve atenerne all den sympati de ennå hadde i behold. Spørsmålet ble derfor tatt opp til fornyet over­ veielse i folkeforsamlingen. Men da tok Kleon ordet. Han hånte dem som av «svak­ het og vankelmodighet» ville endre sin beslutning og ad­ varte folket mot å «la seg føre bak lyset av smukke ord 11. Grimberg III.

290

KRIG MELLOM BRØDRE

fra menn som enten bare ville vise sin taleferdighet eller var kjøpt for penger». Bare ved å gjøre seg fryktet, kunne atenerne bevare herredømmet over sine forbundsfeller. «Medlidenhet er en av de mest ødeleggende hindringer for herredømmet over andre,» ropte han, og fortsatte: «Det verste dere kan gjøre er å vise verden at våre beslutninger ikke er urokkelige; det får heller være det samme om de er heldige eller ikke. For fasthet er nyttigere for et folk enn klokskap.» Her gjaldt det å ikke la seg forlede av tomme ord, om de lød aldri så vakkert, men å se virkelig­ heten i øynene og ikke glemme den blodige urett lesbierne hadde tilføyd «sine herrer». Derfor måtte beslutningen ikke endres og ingen utsettelse tåles. «Hevnen må følge umiddelbart etter uretten, ellers oppmuntrer vi jo andre upålitelige forbundsfeller til frafall ved første anledning.» Og han avsluttet med å rope ut til folket: «Tenk på alt det onde lesbierne hadde kommet til å gjøre mot dere, hvis opprøret hadde lykkes for dem! Prøv å forestille dere hvilke lidelser de hadde tiltenkt dere og øv så gjengjeld uten å vise svakhet eller nåde og uten å.glemme den faren som svever over hodene på dere. Tukt opprørerne slik som de fortjener det, og gi våre andre forbundsfeller et håndgripelig eksempel på at den som faller fra, blir straffet med døden!» Flertallet av atenerne viste seg imidlertid ikke så hevngjerrige og blodtørstige som Kleon og vedtok å begrense dødsstraffen til lederne for opprørerne. Men overfor det peloponnesiske forbund var stemningen stadig krigersk, noe som blant annet hadde lett påviselige materielle årsaker. Alle borgere fikk nemlig dagpenger for å delta i folkeforsamlingens forhandlinger og jurydomstolenes arbeid. Ingen attisk borger skulle på grunn av fattigdom være avskåret fra å gi staten gode råd og gjøre sin innsats i samfunnslivet. Dette var en frukt av demokratiets endelige gjennombrudd. Disse utbetalingene kunne la seg gjennomføre dels ved at alt kroppsarbeid for en stor del ble utført av slaver, og dels på grunn av de tributtene Athens forbundsfeller betalte inn. Ettersom

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

291

altså storparten av Athens borgere faktisk hadde vent seg til å være økonomisk avhengig av forbundskassen, måtte de for enhver pris hindre at Athens maktstilling ble svekket og forbundskassen med den. Det trengtes heller ikke meget fantasi til å regne ut at om Athen kunne få enda flere stater inn i det attiske forbundet og derved øke sine inntekter, ville stillingen som atensk borger bli enda behageligere. Det er dette forholdet som gir den viktigste forklaringen på at Kleon og andre ytterliggående demo­ krater førte en så steil og aggressiv politikk. Imidlertid viste det seg snart at det ikke var så lett for atenerne å få bukt med spartanerne på Sfakteria, som de hadde trodd. Øya var bratt og vanskelig tilgjengelig, og de innestengte hoplitene ble understøttet av sine lands­ menn. Regjeringen i Sparta utlovet nemlig store be­ lønninger til alle som kunne få brakt proviant over til øya; og var det en helot som greidde å bringe dem hjelp, skulle han få bli fri mann. Det var derfor særlig blant helotene nok av dem som ga seg ut på det vågestykke å sette over til øya ved nattetider. Noen kom i båt og andre svømte over med provianten vel forvart i lærsekker. Tiden gikk, og atenerne begynte å synes at saken trakk svært i langdrag. Når vinterstormene kom, ville det bli umulig å føre proviant og andre forsyninger sjøveien til flåten ved Sfakteria. Kanskje det likevel hadde vært dumt å avslå fredstilbudet? Kleon så at stemningen begynte å vende seg mot ham, som før hadde vært folkets yndling. Hvis ikke atenerne ble. herre over Sfakteria før vinteren satte inn, ville han være en politisk død mann. Han begynte å bli utålmodig og tordnet mot flåtens anførere fra sin talerstol. Hva var det for slags karer, som ikke kunne få bukt med en hånd­ full menn på en nesten øde øy! Om han selv hadde hatt kommandoen, skulle han ha tatt Sfakteria i en hånd­ vending. «Ja, så gjør det da!» svarte den ene av de øverstbefalende, og snart krevde hele folket med en munn at han

292

KRIG MELLOM BRØDRE

skulle gå ombord i flåten og ta Sfakteria. Han hadde nok Ikke regnet med å bli tatt så bokstavelig på ordet — nå sto jo hele hans anseelse på spill. Han hadde aldri i sitt liv hatt kommandoen over noen militær enhet, men ikke desto mindre påtok han seg stillingen som øverstkom­ manderende for flåten og lovet at han senest om tre uker enten skulle ha tatt spartanerne til fange eller ha latt dem hugge ned på stedet. Slik skildrer Thukydides forhistorien til kapitlet om «Garveren som admiral». Fullt så dramatisk har imidlertid saken neppe utviklet seg. Kleon visste antagelig en god del mer om forholdene på Sfakteria enn Thukydides gir det utseende av, og hvordan det nå var eller ikke var, så forfulgtes han i hvert fall en stund fremover av sitt vanlige høyst ufortjente hell. Han tok nemlig virkelig Sfakteria, og de spartanerne som kom fra det med livet, ble tatt til fange. Og hva mer var, han greidde det på kortere tid enn han hadde lovet. Men det var noen ondskapsfulle mennesker som begynte å mumle om at garveren høstet der andre hadde sådd og at han «passet på å nappe den kaken en annen hadde bakt og sette den fram for folket». Det er nok også ganske sikkert at det ikke var Kleon, men en dyktig fagmann som virkelig førte kommandoen og hadde lagt opp hele angrepsplanen — en fremragende feltherre som het Demosthenes. Dessuten var Kleon så heldig at det brøt ut en stor skogbrann på Sfakteria like før han kom dit. Derved fikk atenerne fritt utsyn over øya, og spartiatene kunne ikke lenger legge seg i bakhold og skaffe fienden ubehagelige overraskelser når de gjorde landgangsforsøk. Men det var Kleon personlig som fikk æren for det heldige utfallet. Han ble hedret med bespisning på statens be­ kostning for livstid og ble tildelt æresplass i teatret og ved andre offentlige tilstelninger. — Det som imidlertid virkelig var Kleons fortjeneste, var at han hadde fått folkeforsamlingen til å gå med på de nødvendige for­ sterkninger av stridskreftene og hadde sørget for at de kom fram til krigsskueplassen i rett tid.

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

293

Kapitulasjonen gjorde et meget sterkt inntrykk i hele Hellas. Aldri hadde noen kunnet tenke seg at spartiatene ville gi opp med våpen i hånd. Var dette virkelig ætlinger av heltene fra Termopylene? Nei, spartanerne var åpenbart ikke som før lenger. I Sparta hersket det en trykket stemning, som ga seg utslag i nye fredstilbud. Spartanernes utsendinger minnet atenerne om lykkens ustadighet. Det som denne gangen hadde rammet deres fiender, kunne de komme til å oppleve selv en annen gang. Men i Athen hadde krigspartiet nå riktig fått vind i seilene. Nå måtte vel tiden være inne til å la det komme til den avgjørende kampen som Perikles med sin evige forsiktighet alltid hadde forsøkt å unngå! De som baktalte den store statsmannen, fikk da også satt sin vilje igjennom — og ga et klart bevis på sin kortsynthet ved å lide et dundrende nederlag. Fra nå av gjorde Kleons krigs­ politikk stadig fiasko. Den tapre og dyktige feltherren Brasidas fikk bukt med spartanernes passive holdning ved å foreslå dem å gå inn for å ta fra Athen de forbunds­ fellene den hadde langs Thrakias kyst. Freidig og på­ gående som Brasidas var og med et uhyre vinnende vesen, var han som skapt til å være den som skulle proklamere befrielsen fra Athens «åk» blant byene i det attiske for­ bund, og snart hadde størsteparten av de trakiske byene brutt med Athen. Det var et uhyre følelig slag for atenerne. De innså nå, da det var for sent, at de atter en gang hadde begått en stor feil ved å avvise spartanernes siste fredstilbud; og folket begynte for alvor å tvile på Kleons evner som stats­ mann. For ham gjaldt det imidlertid mer enn noensinne, å gjøre en kraftanstrengelse, hvis han sktille få beholde makten, og følgelig dro han igjen i felten, denne gangen for å ta tilbake de trakiske områdene som var gått tapt. Men hvor dyktige atenernes hopliter og ryttere enn var, så savnet de likevel noe som spartanerne i aller høyeste grad hadde, nemlig tillit til sin anfører. Hva var det for slags feltherre, denne oppblåste skrythalsen av en

294

KRIG MELLOM BRØDRE

garver! Hele Kleons personlighet var slik at den måtte virke kvalmende på enhver virkelig kriger. Og imot seg hadde han en så dyktig strateg som Brasidas! Det er

Rytter fra et innerbilde i en drikkeskål. Drakten — de høye støvlene, den store kappen og den bredbremmede hatten, «reisehatten» som Hermes ofte bærer, tyder på at rytteren er ute på langferd.

ikke vanskelig å forestille seg hva slags tanker soldatene måtte gjøre seg når de sammenlignet de to. Og forskjellen kom da også tydelig fram da avgjørelsen falt. Det var Brasidas som fremtvang den og fullstendig overrumplet Kleon som ante fred og ingen fare. Lærfabrikanten, som selvfølgelig var uten enhver erfaring i å føre kommandoen i en slik situasjon, mistet fullstendig fatningen og tenkte bare på å komme seg vekk fra fiendens farlige nærhet.

DEN ANNEN PELOPONNESISKE KRIG

295

Istedenfor å la sine overlegne stridskrefter stille opp i slagorden, trakk han seg øyeblikkelig tilbake, og det i en slik uorden at troppene ikke hadde noen beskyttelse mot fiendens angrep og var dømt til et uunngåelig nederlag. Motparten led imidlertid også et stort tap, idet Brasidas ble dødelig såret under selve angrepet. Kleon falt også — men det var da han forsøkte å redde seg ved flukt. Det vet i hvert fall Thukydides å berette. Og i grunnen var det vel også den eneste naturlige avslutning på denne storskryterens løpebane — han som hadde vært frekk nok til å albue seg fram til stillingen som øverstkommanderende til tross for sin absolutte udugelighet på det militære område. En gang hadde han riktignok hatt hellet med seg, men hvordan hadde han da utnyttet seieren? Like følelig som tapet av Brasidas var for spartanerne, like heldig var det for atenerne at de var blitt kvitt Kleon. Ved hans og Brasidas’ fall lå veien åpen for fredsforhand­ linger, for nå var begge de mest innflytelsesrike mot­ standerne av et fredelig oppgjør borte. I år 421 ble det sluttet fred på 50 år. På begge sider gikk man stort sett tilbake til forholdene før krigsut­ bruddet. Athen hadde gjennomført det programmet Perikles hadde oppstilt da krigen begynte. Tunge ofre hadde det riktignok kostet. Athens krigskasse var nærmest oppbrukt, Attika var blitt forvandlet til en ødemark av fiendens herjinger, og krig og pest hadde desimert be­ folkningen i en uhyggelig grad. Men Athens herredømme på sjøen var urokket, mens derimot Spartas militære anseelse var svekket ved kapitulasjonen på Sfakteria. Det kan synes underlig at spartanerne var så ivrige etter å komme til en forståelse med atenerne selv etter nederlaget, men det skyldtes først og fremst at det var så meget om å gjøre for dem å få tilbake de spartiatene som atenerne hadde tatt til fange på Sfakteria. Et slikt tilskudd av menneskemateriale betydde mer for dem enn landevin­ ninger. Der hadde Athen en fm trumf på hånden. Noe som også i høy grad bidro til spartanernes fredsvennlighet, var at de selv hadde et sterkt behov for fred for å få ro

296

KRIG MELLOM BRØDRE

til å stelle med jorden sin, som var blitt betenkelig van­ skjøttet under krigsårene. En tredje årsak til deres medgjørlighet var at de sto overfor en ny krig mot Argos, ja, at hele det peloponnesiske forbund hadde begynt å knake i sammenføyningene. Spartas forbundsfeller beklaget seg nemlig over at spartanerne ikke tilgodeså deres felles interesser. De stilte krav om en peloponnesisk politikk; i steden var det påtagelig at Sparta drev en trangsynt dørstokkpolitikk. Peloponneserne brukte sterke ord om Spartas kortsynte egoisme og kjente seg forrådte. Særlig kraftig gjæret det i Korinth og Theben.

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

Fredsperioden ble denne gang av enda kortere varighet enn etter den første peloponnesiske krigen. Begge parter hadde høytidelig forpliktet seg til å holde fred i femti år. Men «eden borger ikke for mannen, det er mannen som borger for eden,» sa allerede Aischylos om sine landsmenn. Og hverken Korinth eller Theben hadde noen gang aner­ kjent freden. Virkelig ro ble det da heller aldri mer. For rundt om i misunnelige småbyer og ravnekroker, som simpelthen hadde et behov for å lage bråk og ligge i tottene på hverandre, ble det spunnet et uendelig nett av komplotter og intriger. Skylden for at Athen og Sparta kom i krig med hver­ andre igjen lå hos Alkibiades, en ung, fornem og rikt begavet atener, som etter Kleons død var blitt folkets erklærte yndling og utnyttet sin stilling til å tilfreds­ stille sin egen grenseløse ærgjerrighet. Det var en ulykke for atenerne at en mann som han skulle opptre på den politiske arena nettopp på et tidspunkt da de mer enn noe annet trengte fred for å komme til krefter igjen. Alkibiades var i slekt med store menn som Kleisthenes, Miltiades og Perikles. Som ganske liten mistet han sin far, og Perikles tok ham til seg og oppdro ham, og da han ble eldre, ble han elev av Sokrates. Både den store

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

297

statsmannen og den store tenkeren var meget glad i ham. Alle likte den billedskjønne og begavede, men nokså ustyrlige unge mannen, som kunne være så uimotståelig elskverdig når han bare ville, men også så fortærende overlegen og til de grader ufor­ skammet når det passet ham. Han var det alminnelige samtaleemne i hele Athen. Alt hva han foretok seg var interessant. Folk etterapet klærne hans, manerene hans og måten han snakket på. Han ble moteløve blant de unge atenerne. Til og med lespingen hans syntes de var uhyre kledelig. Kvinnene sloss om ham, og selv meget ærbare damer var fullstendig vekk i ham. Et helt folk kaptes om å skjemme ham bort — og det lyktes også i høy grad. Ingen annen ville ha våget å sette i gang slike løsslupne påfunn, men når Alkibiades i 25-årsalderen. Rodet var Alkibiades som sto mersk marmorbyste i Vatikanet. bak, syntes folk bare det var Ingen av de hellenske originalbystene av ham finnes nå. morsomt. Han var hele Athens kjæledegge. Hverken hans utsvevelser, hans kjær­ lighetshistorier eller hans pengeforbruk ble bedømt etter vanlig målestokk, og slik «fødde atenerne opp en løveunge», som de senere ikke maktet å temme. Den eneste som virkelig forsøkte å pode inn litt av livets alvor i den tøylesløse unge mannen, var Sokrates, og uten ham ville vel også Alkibiades ha gått fullstendig i hundene. Vennskapet mellom dem skrev seg fra første gang de var i felten sammen. Alkibiades, som da bare var tyve år gammel, ble snart kjent for sin dumdristige

298

KRIG MELLOM BRØDRE

tapperhet. Han kjempet i første linje og ble alvorlig såret, og i dette skjebnesvangre øyeblikket var det Sokrates som reddet hans liv. Åtte år senere kunne Alkibiades gjøre sin redningsmann en lignende tjeneste til gjengjeld. En ung og ærgjerrig mann som traktet etter politisk makt, trengte undervisning i veltalenhet, og han kunne ikke få noen bedre lærer enn sin skarpsindige og idérike gamle venn, som var en slik uovertruffen mester i å gjen­ drive andres påstander. Sokrates fikk en enestående makt over sin unge elev. Men av og til kom det til rivninger mellom dem. Til å begynne med hadde det ikke så meget å si, for Alkibiades vendte alltid ganske snart tilbake til sin faderlige venn. Men med tiden løsnet likevel båndet mellom dem. Sokrates måtte jo ha vært blind om han ikke hadde innsett at alle hans oppdragelsesforsøk var helt uten dypere virkning på en så gjenstridig natur. Å få denne hovmodige slyngelen til å tenke på andre enn seg selv, og forsøke å innpode pliktfølelse mot land og folk eller i det hele tatt noen som helst form for høyere moral i en så til de grader egoistisk natur, var det rene tidsspille. Til sist ble da også Alki­ biades lei av denne brysomme vennen som alltid hadde noe å si på ham og gikk sine egne veier. Alkibiades hadde aldri hørt til dem som var tynget av faste politiske grunnsetninger. Hvilket parti han hørte til, var ham fullstendig likegyldig, bare det tjente hans ær­ gjerrige planer. Han bestemte seg til slutt til å spille demokratisk folkefører. Ærgjerrigheten var det mest frem­ tredende karaktertrekk hos Alkibiades, og den kunne til sine tider gi seg de mest rystende utslag. Plutark har en meget betegnende anekdote om en gang han holdt på å bli beseiret av sin motstander under en brytekamp. I siste øyeblikk så han sitt snitt til å bite den andre i tom­ melfingeren, så han slapp taket og utbrøt: «Fy, Alki­ biades, du biter jo som et kvinnfolk.» -— «Nei, men som en løve,» fikk han til svar. En gang da han som liten gutt spilte terning med noen lekekamerater i en trang gate, korn det kjørende en stor

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

299

Fra en amfora i Munchen: Herakles slapper litt av mellom slagene, hans beskytterinne Athene står klar til å føre ham ut på nye eventyr. Kunstneren er kanskje den første som fant på å bruke røde figurer på sort bunn istedenfor sorte på rød bunn; denne vasen har sorte figurer på den ene siden og røde på den andre. Vasen er usignert, likevel kjenner vi en lang rekke verk av samme kunstner — alle usignerte, noen med sorte figurer, noen med røde, noen med begge deler. At vi i dag kan skjelne mellom henimot to tusen vasemalere innenfor sort- og rødfigurstil i Athen, skyldes først og fremst den fremragende britiske arkeologen sir John Beazley, som har nedlagt et langt livs studier på dette område.

lastevogn. «La være å kjøre over terningen min!» ropte han til kusken. Da mannen ikke brydde seg noe om hva gutten skrek, sprang alle barna forferdet unna, unntagen Alkibiades — han kastet seg så lang han var like foran hestene. «Bare kjør du, hvis du endelig vil!» ropte han, og kusken måtte pent rygge hestene sine tilbake. Nå da han var blitt voksen, drømte han om intet mindre enn å bli Hellas’ fremste mann. Og det ville han oppnå ved å gjøre Athen til herskerinne over hele den hellenske verden. Da freden som skulle vare i femti år, ble undertegnet, skal han ha sagt: «De årene skal få ualminnelig korte måneder.» Den etterlengtede anledningen til å utvide Athens maktområde bød seg da det oppsto en konflikt mellom en del

300

KRIG MELLOM BRØDRE

av byene på Sicilia. Noen av dem vendte seg nemlig til Athen og ba om hjelp mot sin farligste konkurrent, det mektige Syrakus, som prøvde på å skaffe seg herre­ dømmet over hele øya. Dette kunne bli temmelig farlig for Athen også, for Syrakus var en dorisk koloni, og hvis den ble herre over Sicilia, ville det altså også komme Sparta til gode. Denne anledningen til å blande seg inn i striden mellom de sicilianske byene var meget kjærkommen for Alkibiades, som straks begynte å legge planer om å erobre hele Sicilia og komme hjem til Athen igjen med et så rikt krigsbytte at han kunne tilfredsstille alle sine lyster for resten av livet, og ikke minst sin pasjon for hesteveddeløp, som kostet ham mange penger. Ingen hadde da heller opptrådt i Olympia med så mange og så praktfulle hestespann som han. Men selvfølgelig var det bare for å gjøre ære på sin fedreneby at han øste ut så mange penger — det forsikret han i hvert fall i folkeforsamlingen. I sine dristigste øyeblikk later det også til at han drømte om å begynne en hellensk nasjonalkrig mot Karthago når han hadde gjort seg ferdig med Sicilia. Og til slutt skulle så hele den hellenske verden både i øst og vest slutte seg sammen til ett rike som skulle beherske hele Middel­ havet under Athens ledelse. Selv første del av planen skulle imidlertid vise seg å være et betydelig mer vidløftig foretagende enn de fleste hadde trodd. Det var ikke mange i Athen som hadde en noenlunde klar forestilling om hvor stort og folkerikt Sicilia i virkeligheten var. (Øya er ti ganger så stor som hele Attika; et skip brukte en hel uke på å seile rundt den, mens Syrakus fullt ut kunne måle seg med Athen selv i innbyggerantall.) Derfor var det også en forholdsvis enkel sak for Alkibiades å rive folkeforsamlingen med seg og sikre seg en lederstilling under det store krigstoktet. Spåmenn, orakeltydere og overbeviste tilhengere av krigsplanene forkynte på gater og streder at gudene var gunstig stemt og lovet gull og grønne skoger. Høy og lav, gammel og ung var fulle av de stolteste forhåpninger. Alle menn

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

301

som på noen måte kunne kalles våpenføre, higet etter å få være med og utmerke seg —- og berike seg med krigs­ bytte. Aldri hadde Athens makt gjort et så imponerende inntrykk. De uhyggelige minnene om krigs- og pestårenes umenneskelige lidelser var som blåst bort. Den byen som i første rekke hadde bedt atenerne om hjelp, var Segesta på vestkysten av Sicilia. Sendebudene derfra snakket meget om hvor rik byen deres var og for­ sikret at innbyggerne var villige til selv å bekoste en unnsetningsekspedisjon fra Athen. Atenerne sendte da en delegasjon over til Segesta for å undersøke om alle disse rikdommene virkelig eksisterte. Ved de gjestebudene som byens fornemste menn ga for utsendingene fra Athen, kunne de fryde seg over synet av alle slags kjørler av gull og sølv i hvert eneste hjem de besøkte. Og de vendte tilbake til Athen med strålende skildringer av rikdommene i Segesta. De kunne jo ikke ane at det for det meste hadde vært de samme prakt­ stykkene som ble satt fram til beskuelse overalt, og at alle de kostbare tingene var samlet sammen fra hele byen og nærmeste omegn for å gjøre inntrykk på gjestene. Atenerne var også meget imponert over at representanter for Segesta fulgte med undersøkelseskomiteen tilbake til Athen og overleverte 60 talenter som lønn for den første måneden til mannskapene på den flåtestyrken atenerne skulle sende dem til hjelp. Det måtte vel være bevis nok for byens betalingsevne. Snart hadde hele Athen fått de mest fantastiske fore­ stillinger om Segesta. De trodde at det var hele berg av gull der og ble stadig ivrigere etter å dra avsted. Selve byen Segesta er nå som oppslukt av jorden. Bare ruinene av et ufullført dorisk tempel og av et amfi­ teater vitner om at det var her den byen lå som lokket atenerne over til Sicilia. På samme, eller nesten samme vis har det gått med de fleste av de blomstrende oldtidsbyene på Sicilia, og restene av de gamle templene ligger nå som skjeletter av utdødde kjempedyr og taler sitt tause språk om alle tings forgjengelighet.

302

KRIG MELLOM BRØDRE

Våren 415 lå den atenske flåten ferdig til å løpe ut. Da inntraff en begivenhet som skulle få meget vidtrek­ kende følger. En morgen var alle Hermesstotter på gater og torv, foran templer og private hus ødelagt.1 Den opp­ hisselse og sanseløse skrekk en slik tildragelse må ha utløst hos atenerne, kan man bare forstå hvis man har en noenlunde klar forestilling om deres religiøse oppfatning. De trodde nemlig at hele deres eksistens og sikkerhet var avhengig av at gudene fikk bo uforstyrret o-g uten kren­ kelser av noe slag innenfor byens enemerker. Riktignok var det ikke så ualminnelig at ungdommen kunne finne på litt av hvert etter et lystig drikkegilde, ja til og med skade et par statuer, men et hærverk som dette var noe fullstendig uhørt. Det måtte ha skjedd planmessig og med velberådd hu. Og det var til og med blitt forøvet mot handelens og samferdselens gud, mot beskytteren av alle ferder til og fra Athen! — Det er verd å huske at av alle de ødeleggelsene perserne i sin tid hadde anrettet i Attika, var det ingen som hadde gjort et så uhyggelig inntrykk som at de dristet seg til å sette ild på templene og med overlegg ødela gudebildene. Det raseri som ville oppstå i en moderne italiensk eller spansk by hvis man en morgen oppdaget at alle madonnabildene hadde vært utsatt for hærverk i løpet av natten, ville kunne gi en, riktignok svak, forestilling om hvordan atenerne måtte føle det. Profaneringen av Hermesstøttene var det dårligste varsel som tenkes kunne for den påtenkte ekspedisjonen til Sicilia. Her måtte det dreie seg om et komplott mot for­ fatningen og det atenske folks frihet. — Det sannsynligste er også at man har å gjøre med en aristokratisk sam­ mensvergelse som hadde til hensikt å benytte seg av de overtroiske atenernes religiøse angst til å få satt en stopper for Siciliaferden og mistenkeliggjøre og styrte Alkibiades, som var demokratenes avgud og leder. Men mistanken peker også i retning av en mann som het Androkles, som var anfører for byens verste pøbel og hadde 1 Hermesstøttene besto av firkantede sokler av stein med et skjegget Hermeshode på.

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

303

lagt den «fine» Alkibiades for hat. Det var ikke minst det mørke ugjerningen var omgitt av og som det ikke var mulig å trenge igjennom, som gjorde hele saken så uhyggelig. Folkeforsamlingen utlovet straks store belønninger til den som kunne finne ut hvem det var som sto bak ugjer­ ningen, og det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon. Ingenting ble bevist, men mistankene samlet seg om Alkibiades, som en gang i et muntert lag hadde drevet gjøn med gudene. Han nektet og erklærte seg øyeblikkelig villig til å underkaste seg en rettslig undersøkelse, ja han fordret det simpelthen. «Det er bedre at dere lar meg henrette, hvis dere fm ner meg skyldig,» sa han, «enn at dere sender meg avsted som anfører for en så stor krigs­ makt før jeg er blitt renvasket for slike uhyggelige be­ skyldninger!» Men de som var hans motstandere og kon­ kurrerte med ham om folkets gunst, var redde for virk­ ningene av hans personlige charme og ville derfor ha ham av veien så fort som mulig. For når han først var borte, kunne de uforstyrret samle bevismateriale mot ham og bearbeide folkestemningen. De fikk derfor satt igjennom at undersøkelsene skulle utsettes til ekspedisjonen kom tilbake —- som det het. Den imponerende flåten heiste altså seil og satte kursen for Sicilia, mens veldige menneskemasser strømmet til for å se den vel avsted. Aldri var en så stor og strålende ekspedisjon blitt sendt til et så fjernt bestemmelsessted fra en enkelt hellensk by. Folkets hjerte svulmet av stolthet. Men ganske annerledes ble den mottagelsen flåten fikk på Sicilia. Der var stemningen uventet kjølig. Det vil si, så helt uventet burde det vel egentlig ikke ha vært, for alle måtte jo forstå at en flåte som kom med en hel armé ombord, ikke bare kom for å bringe hjelp. Det ble derfor temmelig smått bevendt med tilslutningen til «hjelperne i nødens stund». Foreløpig gjaldt det imidlertid Syrakus. Da opptrådte plutselig et atensk statsskip på krigsskue­ plassen med ordre til Alkibiades om å møte for retten, på grunn av anklagen for forhånelse av gudene. Under hans fravær, da atenerne ikke lenger sto under innflytelse

304

KRIG MELLOM BRØDRE

av hans charme, hadde det lyktes for hans fiender å få omstøtt den beslutningen som først var blitt fattet og overtale folket i Athen til å kalle hjem den mannen som var sjelen i hele krigsforetagendet, midt under de av­ gjørende operasjonene. Alkibiades adlød og fulgte etter statsskipet med sitt eget fartøy. Men et sted på Italias sydkyst —- der hvor Sybaris engang lå — gikk han i land — og kom ikke tilbake. Det atenske statsskipet måtte seile hjem alene. Rømlingen ble så dømt til døden, og hele hans formue ble konfiskert. Da Alkibiades fikk høre om dødsdommen, sa han bare: «Jeg skal vise atenerne at jeg lever.» Og så dro den hjemløse eventyreren full av hevnlyst til Sparta, hvor han visste at han var velkommen, og tilbød arve­ fienden sine tjenester mot sitt gamle fedreland. Hensyns­ løs som han var, hadde han ingen betenkeligheter ved å la spartanerne dra nytte av hans kjennskap til Athens svake sider. Han sa også meget riktig til sine nye venner: «Jo mer skade jeg før har gjort dere som fiende, dess mer nytte kan jeg nå gjøre som venn.» —- Alkibiades var blitt sin fedrenebys onde ånd. Kanskje håpet han tross alt at når han bare hadde knust sine motstandere hjemme i Athen med spartanernes hjelp, skulle han ennå kunne heve sin hjemby til maktens tinder. Men landsforræderi var det likevel. Alkibiades har alltid siden båret Kainsmerket på sin panne, og de onde kreftene han hadde gitt seg i vold, maktet han ikke selv å tøyle lenger. At Alkibiades var en kameleonnatur, kom kanskje aller tydeligst fram i de årene han bodde i Sparta. Her ble den tidligere levemann og lystige drikkebror en streng og måteholden spartaner, som til og med spiste den svarte blodsuppen uten å rynke på nesen. For atenerne ble den øyeblikkelige virkning av at de hadde fratatt Alkibiades kommandoen, at det begynte å gå riktig dårlig for dem både på Sicilia og andre steder. På Alkibiades’ råd rettet nemlig spartanerne to farlige støt mot Athens maktstilling. Først sendte de sin ut­

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

305

merkede feltherre Gylippos med noen krigsskip for å komme syrakusanerne til unnsetning. Gylippos var en tapper og hard mann av den gamle lakoniske skolen og et ypperlig produkt av den spartanske militæroppdragelse. Men etterpå foretok spartanerne seg noe som betydde et enda mer følelig slag for Athen — de besvarte atenernes herjinger langs Lakonias kyst med å sette seg fast i det nordlige Attika, på et strategisk viktig punkt, som Alki­ biades hadde anvist dem. Det var et dolkestøt som han med djevelsk slu beregning rettet like mot fedrelandets hjerte. Spartanerne avskar nemlig på den måten atenerne fra noen av deres viktigste tilførsler og hva verre var, fra forbundsfellenes bidrag til krigskassen. De tvang dem også til å oppgi arbeidet i de rike attiske sølvgruvene, som før hadde vært en av deres viktigste inntektskilder og i høy grad hadde bidradd til å finansiere krigen. Følgene viste seg også snart i form av en alvorlig krise for statens finanser og hele næringslivet i landet. En ulykkelig skjebne hvilte nå over alt hva atenerne foretok seg. På Sicilia ble hæren slått, og flåten som var blitt stengt inne på havnen ved Syrakus, gjorde forgjeves forsøk på å bryte seg ut. Dermed var katastrofen uunn­ gåelig. I fortvilelse trakk den atenske hæren, som ennå tellet 40 000 mann, seg først tilbake til de øde indre strøkene på øya og senere sydover, i håp om å nå fram til en vennligsinnet stat. Det var et ynkelig motstykke til den stolte avreisen fra Athen. Jammeren fra de syke og sårede var hjerteskjærende og deres fortvilede forsøk på å slepe seg med, rørte hele hæren til tårer. En håpløs stemning bredte seg blant soldatene. Så utmattet som de etter hvert var blitt av sult og brennende tørst, maktet de snart ikke lenger å holde sammen mot fienden, som drev en ustanselig klappjakt på dem. Det varte ikke lenge før atenernes hær var fullstendig ferdig og ikke hadde noe annet valg enn å strekke våpen. Armeen hadde på dette tidspunkt oppløst seg i to avdelinger. Først kapitulerte den som Demosthenes anførte. Den andre, som ble ledet av en mann som het Nikias, hadde et svakt håp om å

306

KRIG MELLOM BRØDRE

kunne redde seg over elven Asinaros. «Dit ble også de utmattede soldatene drevet av sin brennende tørst,» sier Thukydides. «Og da de endelig nådde fram til elven, kastet de seg ut i vannet uten å bry seg med å holde orden i rekkene lenger. I sin iver etter å slukke tørsten styrtet de seg over hverandre i tette klynger og trampet hverandre ned. Noen ble drept av kameratenes lanser, mens andre mistet fotfestet og ble revet bort av strømmen i hopetall. Nå viste det seg også at syrakusanerne ållerede var kommet over elven. De sto langs den bratte strand­ bredden på den andre siden og skjøt ned på atenerne, mens de, i hvert fall de fleste av dem, sto og slurpet vannet begjærlig i seg. Enda det var blodig og gjørmet, sloss de om å få drikke.» Da kapitulerte Nikias, og Gylippos ga ordre til at nedslaktingen skulle opphøre. En del av atenerne, særlig da de som var til hest, hadde imidlertid greidd å komme unna til den vennligsinnede byen Katane, det nåværende Catania, nord for Syrakus. Men resten av den en gang så stolte hæren ble i første omgang innesperret i de syrakusanske steinbruddene i 70 dager.1 Det var en forferdelig tilværelse nesten uten mat og drikke, i glødende hete om dagen og senere på året i temmelig sterk kulde om natten. Urensligheten og stanken blant de sammenpakkede menneskemassene trosser enhver be­ skrivelse. De som overlevde elendigheten, ble for det meste solgt som slaver, og det var bare noen ganske få av dem som fikk oppleve å komme hjem igjen. En del av fangene oppnådde å vinne sine herrers gunst ved sin dannelse og belevenhet og fikk en mildere be­ handling. Senere fikk de også sin frihet igjen. Ved hjem­ komsten var det flere av dem som takket tragedieforfatteren Evripides for sin frigivelse. Det var nemlig først og fremst takket være deres dyktighet til å resitere — og da særlig scener fra hans skuespill — at det hadde gått 1 En av hulene der kalles «Dionysios’ øre». Tyrannen Dionysios holdt nemlig sine politiske motstandere fangne der, og hulens eien­ dommelige bygning minner om øreganger. Det skal ha vært Michelangelo som ga den dette navnet. Hulene er nå en av de mest kjente severdighetene i Syrakus.

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

307

Fra steinbruddene ved Syrakus. Det var her de 7 000 atenerne som ble tatt til fange etter nederlaget i 413 f. Kr., måtte slite som slaver og led så skrekkelig av hete, kulde, sult og tørst. Steinbruddene består av ca. 40 meter dype hull i jorden med loddrette vegger hvor ingen fange kan unnslippe. I våre dager er det anlagt praktfulle haveanlegg i noen av dem. Den sterke varmen fra steinveggene og fuktig damp fra bunnen gir utmerkede vekstvilkår.

308

KRIG MELLOM BRØDRE

så bra med dem. Syrakusanerne var nemlig voldsomt begeistret for Evripides. Atenernes to øverstkommanderende ble henrettet av syrakusanerne, etter at Gylippos forgjeves hadde forsøkt å få dødsdommen omgjort for å kunne unne seg selv og sine landsmenn den triumf å vise dem fram som fanger i Sparta. Den ene av dem, Demosthenes, var nemlig inderlig forhatt i Sparta på grunn av de drepende slagene han hadde tilføyd spartanerne ved Pylos og på Sfakteria. Men syrakusanerne, som nå følte seg svært ovenpå og slett ikke var særlig begeistret for den barske og strenge spartaneren, avslo hånlig Gylippos’ anmodning. Slik endte i år 413 den sicilianske ekspedisjonen med en av de mest rystende katastrofer verdenshistorien kjenner. Aldri før i Hellas’ historie hadde man vært vitne til at en så prektig og strålende hær og flåte var gått fullstendig til grunne. For Athen ble tragedien på Sicilia begynnelsen til slutten og ble derved også et avgjørende vendepunkt i hele Hellas’ historie. Den nimbus av uovervinnelighet, som helt siden seieren ved Salamis hadde omgitt Athens flåte, var borte, og byens herredømme på havet hadde dermed også fått et alvorlig grunnskudd. Drømmen om verdensherredømmet, som atenerne en stund hadde lullet seg inn i, var forbi for alltid. Nå gjaldt det ikke lenger å utvide Athens maktområde — nå gjaldt det å kjempe for sin eksistens. Slaget var så knusende at folk til å begynne med hadde vanskelig for å tro at det virkelig kunne ha gått så ille som det hadde. Over 200 skip og 50 000 mann hadde Athen og forbundsfellene mistet. Statskassen var tom, alle andre tilganger uttømt, og fienden som hadde fått fast fot i hjertet av Attika, sperret handelsveiene til hoved­ staden og ødela resultatene av bøndenes strevsomme slit på sine streiftog omkring i landet. På grunn av usikkerheten og matmangelen utover landet flyktet befolkningen i stadig større skarer inn til byen. Der måtte de våpenføre mennene gjøre vakttjeneste på

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

309

murene dag og natt, år ut og år inn — noe som naturligvis i høy grad innvirket både på arbeidslivet og produksjonen. Og da samtidig Athens handelsvelde på den andre siden av havet begynte å rakne, ble det vanskeligere og vanske­ ligere å skalte til veie selv det aller nødvendigste. Virkningene av det tilintetgjørende nederlaget på Sicilia viste seg snart også i Lilleasia. Der førte det nemlig til at krigen med perserne blusset opp igjen. Det var atenernes egen skyld at storkongen ikke behøvde å føle seg bundet av freden i 448 lenger. De hadde selv brutt den ved å støtte en opprørsk persisk satrap, den gangen da de ennå drømte sine stormaktsdrømmer. Så snart Dareios 2. fikk nyss om hvor ille det hadde gått med atenerne på Sicilia, besvarte han deres fredsbrudd med å gi sine satraper i det vestlige Lilleasia ordre om igjen å inndrive tributt fra de joniske byene. For å kunne følge kongens befaling, måtte imidlertid perserne sikre seg at de ikke ble forstyrret av atenerne, og for å holde dem borte, innledet satrapene underhand­ linger med spartanerne, som nettopp hadde anskaffet en sterk flåte til det peloponnesiske forbund. Straks det var spørsmål om å gå i veien for atenerne, hadde spartanerne ingen innvendinger mot å sette sine landsmenns liv på spill i Jonia. På Alkibiades’ råd stilte de sine krigsskip til storkongens disposisjon, mot at hans satraper lovet å betale sold til besetningen. De sterke kreftene atenerne fikk imot seg i Jonia, var så meget farligere nettopp nå, fordi den ene etter den andre av forbundsfellene benyttet den sicilianske katastrofen som en kjærkommen anledning til å befri seg for det atenske «åk», dvs. til å slippe unna de årlige pengebidragene til det attiske forbunds krigskasse. Fra tre forskjellige kanter samarbeidet altså fiender og forbundsfeller mot Athen i den krigen som nå brøt løs. Den er blitt kalt den joniske, men er jo egentlig bare en komplikasjon av den tredje peloponnesiske krig som betyr at tyngdepunktet i denne krigen nå har flyttet seg til Lilleasia. Trass i sin vanskelige stilling opptok atenerne kampen

310

KRIG MELLOM BRØDRE

Kvinner som varter opp ved et drikkelag. Kvinnen i midten øser en blanding av vin og vann fra en stamnos opp i et drikkebeger. Disse begrene kunne, som det fremgår av illustrasjonen, ha en respektabel størrelse. Til høyre en fløytespillerske — hun var alltid fast «inventar» ved festen. Vasemaleri fra omkr. 500 f. Kr.

mot den mektige koalisjonen de hadde imot seg, med beundringsverdig energi. Deres motstandere ble imidlertid ikke så lite svekket ved at Alkibiades kom i konflikt med spartanerne. Han hadde nemlig skaffet seg mange bitre fiender i Sparta, og disse benyttet seg nå av misnøyen blant folk på grunn av en del motgang under krigen, til å skyte skylden på ham og mistenkeliggjøre ham som forræder. I spissen for hans motstandere sto kong Agis, som Alkibiades hadde krenket ved å forføre hans hustru mens mannen var i felten. Og forføreren var til og med så frekk at han skrøt offentlig av sin «dåd» og sa at han hadde gjort det «ikke fordi han var betatt av dronningens skjønn­ het, men utelukkende for at spartanerne en gang skulle få en bastard som var fallen etter ham, til herre.» — Det var da heller ikke så vanskelig å få folkeopinionen til å vende seg mot denne landflyktige eventyreren, som spar­ tanerne innerst inne i grunnen aldri hadde hatt noen særlig

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

311

tiltro til. På aller høyeste hold var det til og med planer om å kvitte seg med den farlige fyren ved et politisk mord, og det var allerede utgått befaling om det til en dertil egnet person, men Alkibiades ble varslet i tide og reddet seg over til den persiske satrapen Tissafernes i Sardes. Her spiller han nå rollen som rettroende perser både i det ytre og det indre. Med ett slag forvandler den enkle spartaneren seg til en praktfull orientaler. Den tarvelige doriske drakten bytter han med kostbare persiske klær, og det varer heller ikke lenge før han har lært seg sine nye venners språk. Men fremfor alt forstår han å innynde seg fullstendig hos den stolte østerlandske despoten ved hjelp av sitt behagelige og belevne vesen og sin store charme, og snart er satrapen som voks i hendene på ham. For Alkibiades var Tissafernes bare et middel til å for­ berede en forsoning med atenerne og skaffe seg hevn over spartanerne. Men det gjaldt naturligvis å gå listig til verks og nøye seg med ett skritt om gangen. Ellers kunne Tissafernes, som var en slu fyr selv, kanskje ane uråd. Alkibiades måtte altså til å begynne med nøye seg med å forsøke å redde Athen fra undergang og på den måten gjøre seg fortjent til sine tidligere landsmenns takknem­ lighet. Men overfor Tissafernes måtte han selvfølgelig foregi at det var persiske interesser som lå til grunn for hans politikk. Med sin besnærende veltalenhet ut­ viklet han sine synspunkter for satrapen og påpekte at det umulig kunne være i perserrikets interesse å få en snarlig slutt på krigen. Det måtte selvfølgelig være både bedre og billigere å la hellenerne rive og slite i hverandre av hjertens lyst, så kunne Tissafernes spille dem ut mot hverandre etter som det behaget ham. Persias politikk burde altså gå ut på ikke å yte den sterkere part — og det ville for øyeblikket si spartanerne — mer hjelp enn anstendigheten krevde og det var nødvendig for å holde krigen gående. Å gi dem for meget støtte ville være farlig fordi de da ville komme til å sette seg fast i Lilleasia, og da ville perserne aldri bli kvitt dem igjen. Omtrent slik talte Alkibiades. Og storkongens satrap

312

KRIG MELLOM BRØDRE

lyttet til hans ord. Han satte ned solden til spartanerne og moret seg med å utbetale den mer uregelmessig enn før. Loftet om å betale lønningene til de peloponnesiske mann­ skapene aktet Tissafernes ikke på noen måte å svikte — bevares vel! Det var bare det at det aldri var blitt avtalt noe om hvor stor solden skulle være! Og så var det heller ikke så heldig å gi sjøfolkene så mange penger — de brukte dem bare opp til alle slags utsvevelser som nedsatte deres stridsdyktighet. Det svaret hadde Alkibiades vært listig nok til å legge ham i munnen. Dessuten holdt Tissafernes igjen alt hva han kunne når det gjaldt nye krigstiltak. Måned etter måned lot han den peloponnesiske flåten ligge helt uvirksom. For å oppnå dette negative resultatet, benyttet satrapen seg av det gamle, velkjente midlet å bestikke både øverstkommanderende og de andre offiserene ombord på flåten. Det var en kjent sak at hellenske offiserer alltid hadde vært svake for bestikkelser, og de var det ikke mindre nå enn før. Alt dette førte etter hånden til at all energi og handle­ kraft i det peloponnesiske forbund ble lammet, og mann­ skapet mistet humøret og begynte å vise misnøye; og misnøyen vokste etter hvert til mistro både mot deres egne anførere og mot Tissafernes. Hos satrapen selv hadde mistroen til spartanerne forlengst slått rot, en ømtålig, spirende plante, skjermet av Alkibiades’ hender. Det ene med det andre førte til at atenerne igjen fikk vind i seilene. Da fant Alkibiades ut at tiden var inne til å la fedrelands­ kjærligheten spire fram igjen. Han begynner så smått å føle seg fram hos sine landsmenn om mulighetene for en forsoning mellom dem og innlater seg i forsiktige under­ handlinger med de mest innflytelsesrike mennene blant befalet på den atenske flåten. Han forespeiler dem at om atenerne kaller ham tilbake, skal han greie å trekke Tissa­ fernes og dermed storkongen med seg over på deres side. Så god klang hadde ennå denne charmørens navn og så velvalgt var tidspunktet for forhandlingene at soldatene på eget ansvar valgte ham til en av sine anførere. Og dermed ble det straks et annet liv både i hæren og flåten.

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

313

Dels under direkte ledelse av Alkibiades og dels takket være hans disposisjoner, vant nå den atenske flåten den ene seieren etter den andre, med den følge at spartanerne tilbød fred. Men hjemme i Athen lå makten i hendene på en demagog av samme støpning som Kleon og med like liten politisk og militær innsikt som han. Han het Kleofon og var også fabrikant — riktignok ikke av lærvarer, men av musikkinstrumenter. Det er han som har hele ansvaret for at et gunstig fredstilbud atter en gang ble avvist. Som ivrig demokrat var Kleofon, akkurat som Kleon, full av hat og mistro mot Sparta og ville derfor ikke nøye seg med mindre enn en tilintetgjørende seier. Og folkemassene var overbevist om at med Alkibiades som fører kunne atenerne oppnå hva som helst. Til å begynne med så det også ut til at krigsbegivenhetenes videre utvikling skulle gi Kleofon og hans til­ hengere rett. Alkibiades vant stadig nye seire og vant flere viktige områder tilbake. Under folkets jubel og hyllet som triumfator og fedrelandets redningsmann, kom han i år 408 tilbake til dem som syv år tidligere hadde dømt ham fra liv og eiendom. Han fikk tilbake alle sine borger­ lige rettigheter, fikk en æresgave til erstatning for eien­ dommene han hadde mistet, og den steinstøtten som dommen over ham var blitt risset inn på, ble styrtet i havet. All den forferdelige elendigheten han hadde brakt over sitt hjemland, var gjemt og glemt, og folket viste ham sin tillit ved å gi ham uinnskrenket kommando både til lands og til vanns, samtidig som han fikk den høyeste ledelse av alle statsanliggender. Ingen annen atener med unntagelse av Perikles, hadde hatt en så veldig makt. Men i løpet av de månedene han hadde vært i Athen og frydet seg over folkets jubel og maktens sødme, hadde situasjonen i øst undergått en forandring som måtte føre til en katastrofe for Athen. Spartanerne hadde sendt en delegasjon til Susa, og den hadde fått overbevist Dareios om at det var i storkongens egen interesse at Sparta ble seierherre i den avgjørende kampen. Sparta var nemlig, i motsetning til Athen, villig til å anerkjenne persernes

314

KRIG MELLOM BRØDRE

overherredømme over Lilleasia, sa de. Følgen var at Dareios bestemte seg til å føre krigen mot jonerne og atenerne på en mer energisk måte enn han hittil hadde gjort. Nå skulle persernes uuttømmelige rikdommer settes inn for å gi krigen en avgjørende vending. Dermed var utfallet gitt. Å holde stillingen i Lilleasia var tross alt en helt annen oppgave enn å forsvare sitt eget land og kaste tilbake en persisk invasjonshær — ikke minst fordi både hæren og flåten begynte å bli temmelig medtatt. Spartanerne satte også inn en ny kraft i kampen mot atenerne da de overdro kommandoen til sin ypperlige strateg Lysandros, en mann som dessuten kunne måle seg med Alkibiades i hensynsløshet og sluhet. Like ær­ gjerrig og maktlysten som Alkibiades var han også. Men «viljen til makt» var også den eneste lidenskap som be­ hersket Lysandros. Alle andre former for begjær hadde han som det sømmet seg en ektefødt sønn av Sparta, lært seg til å disiplinere. Rikdom og prakt, skjønne kvinner, bordets gleder — intet av dette fristet ham, bare makten og æren. Til tross for at han stadig hadde veldige penge­ summer mellom hendene og det så visst ikke skortet på bestikkelsesforsøk, var og ble han en fattig mann. Han var en kald og dreven menneskekjenner og regnemester og hadde derfor også en enestående evne til å utnytte andre til fordel for sine egne planer. Han var den eneste betydelige politiker Sparta hadde frembrakt, men for å nå sitt mål skydde han intet middel — hverken bestikkelser, bedrageri, mened eller brutal tvang. «Når ikke løvehuden strekker til, får man finne seg i å skjote på med reve­ skinn,» pleide han å si. Det var en hentydning til at han som flere andre fornemme spartanere, regnet seg som ætling av Herakles, helten med løvehuden over skuldrene. En annen ytring som sies å stamme fra ham, er: «Gutt­ unger lurer man med terninger og menn med falske eder.» Plutark anfører et meget talende eksempel på Lysandros’ innfulhet. I år 405 hjalp han i all hemmelighet det oligarkiske partiet med å omstyrte den demokratiske for­ fatningen i Miletos. Samtidig med at revolusjonen brøt ut,

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

315

rykket han inn i byen med sine egne tropper. Han tok offentlig avstand fra oligarkenes ledere og truet dem med straff, mens han høytidelig lovet demokratene at intet ondt skulle vederfares dem så lenge han var til stede. Det eneste hans fagre løfter førte til, var imidlertid at alle de demokrater som stolte på hans ord og ble i byen, ble myrdet. Lysandros’ falske ed hadde nemlig bare hatt til hensikt å berolige demokratenes ledende menn, så de ikke skulle flykte, og han om mulig kunne få utryddet alt som demokrater het. — Krigens siste spennende akt ble en tvekamp mellom to så usedvanlige personligheter som Alkibiades og Lysandros. Det var i Lilleasia de skulle måle krefter med hverandre. Men Lysandros lot seg ikke lokke til det sjøslaget hans motstander lengtet etter. Spartanerne levde jo på persernes bekostning, og etter omslaget i storkongens politikk, fløt pengene så rikelig inn at de hadde alt å vinne ved rolig å la atenerne tære på sine forsyninger uten at de kunne foreta seg noe som helst og troppenes moral følgelig ble fullstendig ødelagt. Til slutt måtte Alkibiades på egen hånd forsøke å skaffe penger til sold og forsyninger til folkene. Han ga seg derfor ut på en ekspedisjon langs Lilleasias kyst med en del av flåten, for å brannskatte de byene som hadde sviktet atenerne. På den måten kunne han da i hvert fall få utrettet noe. Men han forbød uttrykkelig sin underbefalingsmann som ble igjen med resten av flåten, å innlate seg i kamp med fienden, som nå ville bli fullstendig over­ legen i antall. Denne offiseren var imidlertid en selvrådig og meget dumdristig mann. Og ettersom han var en barndomsvenn av Alkibiades, syntes han formodentlig at han ikke behøvde å ta hans ordrer så høytidelig. Altså lot han seg lokke av Lysandros til å innlate seg i kamp og ble grundig slått. Så snart det var utsikt til en lettkjøpt seier, var det altså forbi med Lysandros’ uvirksomhet. Hans seige spartanske selvbeherskelse hadde triumfert over atenernes nervøse iver. Alkibiades kunne imidlertid sikkert temmelig lett ha

316

KRIG MELLOM BRØDRE

overvunnet dette tapet, hvis han bare hadde fått fortsette å lede det hele uten innblanding. Men det trengtes ikke mer enn dette ene nederlaget for at hans fiender igjen skulle få overtaket i Athen. Hele hans stilling hvilte på legenden om at han var uovervinnelig. Atenerne hadde vanvittig høye tanker om ham. De innbilte seg simpelthen at ikke noe var umulig for ham. Når han ikke seiret, måtte det være fordi han ganske enkelt ikke ville seire. Altså var han en forræder, kjøpt av fienden for å ødelegge atenerne. Athen svirret av rykter om hvordan han mis­ brukte sin stilling som øverstkommanderende til å føre et tøylesløst liv med hetærer og drikkebrødre, og om de kostbare slottene han skulle ha bygget seg i Thrakia fordi han ikke trivdes hjemme i sitt eget fedreland. Det var ikke så underlig om folk hadde lett for å tro alt mulig vondt om en mann som alltid hadde vært kjent for å være en stor slyngel og svirebror. Men atenerne glemte at med alle sine mange og store feil var Alkibiades likevel den eneste mann i hele den hellenske verden som var Lysandros voksen. Det ble ikke vanskelig for hans fiender å drive igjennom at atenerne for annen gang fratok Alkibiades kommandoen. Hans politiske rolle var utspilt for all fremtid, og han trakk seg tilbake til sine slotter i Thrakia. Følgene av at Alkibiades var borte viste seg øyeblikkelig. Sommeren 406 fikk atenerne det sørgelige budskap at hele den atenske flåten var innestengt ved Lesbos. Men ansikt til ansikt med denne forferdelige ulykken viste atenerne en beundringsverdig handlekraft. Regjering og folk, høy og lav, satte inn alle sine krefter for å forsøke å komme den nødstedte flåten til unnsetning og avverge en ellers uunngåelig katastrofe for Athen som sjømakt. Med feberaktig iver greidde de på utrolig kort tid dels å nybygge dels å ombygge innpå hundre skip. Nå, som ved Salamis, gikk nesten hele den våpenføre befolkningen ombord på flåten. Ettersom alle kasser var bunnskrapt, måtte man for å skaffe de nødvendige midler, gå til å smelte om alle de offergavene av gull og sølv som sto oppstilt i Athenes

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

317

Hermes, en satyr og et rådyr — karakteristisk arbeid av den såkalte «Berlinmaleren». Denne maleren virket i begynnelsen av 400-tallet f. Kr. og var kanskje den fineste linjekunstner innenfor den rødfigurige stilen. Lyren som satyren spiller på, skal være oppfunnet av Hermes, som ga den til broren Apollo som erstatning for et kvegtyveri. Både oppfinnelsen og kvegtyveriet fikk Hermes tid til da han var ganske nyfødt, på den første dag av sitt liv! — Rådyret er et dionysisk dyr, som satyren er et dionysisk fabelvesen. Vinmuggen og drikkebegeret hører vinguden til.

tempel på Akropolis. Denne heroiske kraftanstrengelsen av et folk som ble drevet fram i fortvilelsens mot, ble også lønnet med hell. Den nye flåten vant sammen med de forbundsfellene som ennå var igjen, en fullstendig seier over spartanerne ved Lesbos i år 406. Det var det største sjøslag som noensinne var blitt utkjempet mellom hel­ lenere. — Og den innestengte atenske flåten var reddet.

318

KRIG MELLOM BRØDRE

Atenernes glede over seieren ble imidlertid formørket av det triste budet om at en mengde menneskeliv var gått tapt. Etter slaget brøt det nemlig løs en voldsom storm, slik at anførerne ikke maktet å gjøre noe for å redde mannskapene på de skadede fartøyene som drev omkring uten styring. Mer enn tusen skibbrudne fant døden i bølgene. I sin lidenskapelige smerte over de tap som hadde rammet nesten hvert eneste hjem i Athen, så folket seg om etter noen de kunne kaste skylden på. Seks av de øverstkommanderende for flåten ble følgelig stilt for folkets domstol og dømt til døden. En av dem var Perikles den yngre, sønn av den store Perikles og Aspasia. De måtte alle etter atensk skikk tømme gift­ begeret, og deres eiendommer ble inndradd av statskassen. Helt uten skyld var de vel ikke, for hvis hver enkelt av dem hadde sendt ut en redningsekspedisjon etter slaget, istedenfor å rådslå med hverandre om hvordan saken skulle gripes an, hadde mange tapre menn kunnet reddes fra en ynkelig død før stormen brøt ut. Man kan også tenke seg hvilken voldsom virkning det måtte ha da en mann sto fram i Athens folkeforsamling og sa: «Atenere, jeg var selv en av de skibbrudne. Jeg unnkom bare fordi det lyktes meg å redde meg opp på en tom meltønne. Men mine kamerater, som sank i dypet på alle kanter av meg, bønnfalt meg om at så sant jeg ble reddet, mÅtte jeg fortelle det atenske folk hvordan dets hærførere hadde prisgitt sine krigere og latt dem bli dødens bytte etter at de hadde kjempet tappert for sitt fedreland.» Folkets grenseløse sorg og harme unnskylder likevel ikke den rettsstridige og vilkårlige måten spørsmålet om de anklagedes skyld ble behandlet på. I sin forbitrelse besluttet folkeforsamlingen å ta saken i sin egen hånd istedenfor å overlate den til en lovlig domstol. Enten feltherrene hadde forbrutt seg eller ikke, står det fast at atenerne her gjorde brudd på regelen om at den skyldige har like stor rett til å få sin sak undersøkt på lovlig vis og like stort krav på rettslig beskyttelse som den uskyldige. Selv ikke de verste forbrytere pleide atenerne ellers å

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

319

behandle så urettferdig. Hvorfor skulle de da gjøre det mot de menn som like i forveien hadde vunnet en strålende seier for sitt land? Men etter alt hva de hadde gjennomgått, var atenernes nerver nå så nær bristepunktet at folk faktisk ikke var helt tilregnelige lenger. Det var ikke et folk, det var en menneskehop som var blitt såret i en av sine innerste og mest primitive følelser, i sin kjærlighet til sine nærmeste. De overlevende hadde ikke tanke for annet enn at deres kjære hadde måttet kjempe en langsom og pinefull kamp mot døden, mens andre, som burde ha rakt dem en hjelpende hånd, hadde kommet hjem i god behold. Hos disse menneskene hadde alt som het samfunnsånd verket bort og bare etterlatt et primitivt instinkt som ropte på hevn. Da Sokrates påpekte at hele fremgangsmåten var rettsstridig og det rene justismord, gjorde massene gjel­ dende at de «hadde rett til å gjøre hva de ville». Altså — folkeviljen er lov! Det var demokratiet satt fullstendig på spissen. Dommen er et bevis på de tvers igjennom bedrøvelige forholdene og den oppløsningstilstand, som nå hersket i Athen. Etterpå skammet atenerne seg dypt over sin handlemåte. De vedtok en beslutning om at de menn som hadde villledet folket ved domsavsigelsen, skulle arresteres og settes under tiltale. Det lyktes imidlertid de anklagede å unnfly rettferdigheten og redde seg ved flukt. Men straffen skulle i steden komme over hele folkets hode. — Atenerne utfordret Nemesis ytterligere ved å avvise de fredstilbudene spartanerne kom med også etter dette siste nederlaget. Ubegripelig at de ikke hadde lært noe som helst av Kleons og Kleofons stormannsgalskap! Men hov­ mod står for fall. Det ble Lysandros som satte straffen i verk. For å avskjære Athen fra korntilførslene fra Svartehavslandene, forla han krigsskueplassen til Hellesponten —- altså en metodisk gjennomført hungerblokade. Uten å ense Alkibiades’ advarsler lot atenernes anførere i Hellesponten seg overliste av den lure lakedaimoneren. Alkibiades hadde vel enda en gang håpet på forsoning

320

KRIG MELLOM BRØDRE

nied sine landsmenn, og fremfor alt unte han selvfølgelig sin forhatte fiende Lysandros å få bank. Han tilbød seg også å hjelpe atenerne med tropper fra sine venner i Thrakia, hvis de ville ta ham med i ledelsen. Men atenerne svarte ham hånlig at nå var det de og ikke han som førte kommandoen. Anførerne visste nok bare så altfor godt at om det gikk galt, ville de få skylden, men hvis de seiret, ville det bli Alkibiades som fikk hele æren. Men til straff for sin egensindighet ble de fullstendig over­ rumplet av fienden ved Aigospotamoi i Thrakia. Lysandros tok nesten hele flåten, uten å møte noen som helst motstand, så vidt man kan forstå. Den fullstendig utrolige seieren kostet da heller ikke spartanerne et eneste -skip, ja, nesten ikke en eneste mann. Athen maktet ikke å bygge noen ny flåte, og en sjømakt uten flåte, har fått sin skjebne beseglet. Budskapet om den forferdelige katastrofen ble da også mottatt med hjerteskjærende sorg og fortvilelse i Athen. Sørgebudet kom midt på natten «og jammerropene forplantet seg fra Pireus mellom de lange murene helt opp til hovedstaden, idet den ene meddelte budskapet til den andre», sier historikeren Xenofon, som fortsetter Thukydides’ avbrutte skildring av peloponneserkrigenes historie. «Den natten sov ingen,» fortsetter han, «ti man sørget ikke bare over de omkomne, men var også engstelig for den skjebne som foresto atenerne selv.» Fra forbundsfellene kunne det ikke lenger nytte å håpe på hjelp — de sviktet nå over hele linjen. Lysandros nærmet seg Athen for å gi fienden dødsstøtet. Men han hadde ingen hast, for byttet kunne likevel ikke unnslippe ham. Athen skulle ikke tvinges i kne ved våpenmakt, men ved hungerblokade. Både fra land- og sjøsiden ble byen innesluttet. Hva hjelp var det nå i å treffe ekstra­ ordinære forholdsregler for å styrke Athens forsvar? Hva hjelp var det i at folket ansikt til ansikt med den dødelige faren som nærmet seg, hadde svoret en høytidelig ed på Akropolis om alminnelig forsoning og ubrytelig enighet? Når hungersnøden og elendigheten ikke var til å holde

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

321

ut lenger, måtte de jo likevel be spartanerne om fred på hvilken som helst betingelse. Det skjedde riktignok først etter blodige partistridigheter, som førte til at Kleofon ble dømt til døden og henrettet. I den spartanske folkeforsamling møttes atenernes ut­ sendinger også med representanter for Spartas forbunds­ feller. Og flere av dem, særlig korintiere og tebanere, var så hatske overfor atenerne at de ikke ville nøye seg med mindre enn at den forhatte byen ble jevnet med jorden og innbyggerne solgt som slaver. Men spartanerne ga et svar på dette hevngjerrige forslaget, som tjener dem til uvisnelig ære. «Man har,» sa de, «ikke rett til å gjøre det folk til slaver som en gang i den høyeste nød har utført et storverk for Hellas.» Naturligvis var det politiske motiver som i siste instans lå bak denne uttalelsen. Hvis Athen ble ødelagt, ville spartanerne øyeblikkelig komme i konflikt med tebanerne, deres mektigste forbundsfelle, om herredømmet over Attika. En slik handling som forbundsfellene foreslo, ville dessuten gjøre et rystende inntrykk på hele den hellenske verden, ikke minst blant jonerne, og fremkalle et omslag i stemningen overfor Sparta. Og hva skulle spartiatene med Attika? Med det synkende innbyggerantallet de hadde hjemme i Sparta, greidde de seg langt med Messenia, og fikk tebanerne Attika, ville de bli altfor mektige. Skånet de derimot atenerne og kjørte dem i stramme tøyler, kunne de sikkert om det trengtes, bli et nyttig verktøy til bruk mot Korinth og Theben, og som for­ bundsfeller bli en kjærkommen forsterkning av Spartas maktmidler. — Men selv om slike politiske nyttesynspunkter hadde vært bestemmende for spartanernes hold­ ning på dette punkt, så må likevel, som en moderne historiker sier, «ennå i dag alle som elsker Athen, være spartanerne takknemlige for dette utslag av humanitet; for om de andre hadde fått satt sin vilje igjennom, ville det vel neppe ha blitt stein tilbake på stein av Perikles’ Athen». Det ville ha kommet til å dele Ninives og Sybaris’ skjebne. 12. G rimberg III.

322

KRIG MELLOM BRØDRE

Spartanernes fredsbetingelser var at atenerne skulle gi avkall på alle sine besittelser utenfor det egentlige Hellas, rive ned sine omfattende og kostbare befestninger og ut­ levere hele sin flåte med unntagelse av tolv skip. Atenerne hadde ikke noe annet å gjøre enn å bøye seg for seier­ herrens vilje, for hungersnøden herjet voldsomt i byen. De måtte altså nøye seg med Salamis og Attika. Etter fredsslutningen måtte de slutte forbund med arvefienden og forplikte seg til å yte ham bistand både til lands og til vanns. Denne overenskomsten ble sluttet i år 404 f. Kr. Deretter kom den siste, tragiske og ydmykende be­ kreftelse på Athens fall. Lysandros løp inn i byens havn, og jublende av seiersstolthet begynte hans folk å rive Athens murer til akkompagnement av fløytemusikk. Hellas behøvde ikke å frykte sine «undertrykkere» lenger. «Friheten» var vunnet —■ takket være perserkongens økonomiske hjelp.

Opphavsmannen til felttoget mot Sicilia hadde endt sitt eventyrlige liv kort tid i forveien. Etter atenernes nederlag i Thrakia hadde han ikke kjent seg trygg for spartanernes hevn lenger. I steden hadde han søkt til­ flukt hos den andre persiske satrapen i Lilleasia, Farnabazus, og forsøkt å komme i forbindelse med hoffet i Susa, i håp om å komme til å spille samme rolle der som Themistokles i sin tid hadde gjort. Men hans upålitelighet var nå så alminnelig kjent at hans blotte eksistens ga alle parter en følelse av uhygge. Fremfor alt mente spartanerne at de kunne vente seg det verste av hans intriger, og på Lysandros’ truende anmodning besluttet Farnabazus seg til å skaffe flyktningen av veien. Han sendte en flokk bevæpnede menn til den byen hvor Alkibiades bodde, for å myrde ham. Men ingen av mennene våget å gi seg i kast med en så farlig motstander. Det eneste de hadde mot til, var å omringe huset og sette ild på det. Alkibiades greidde imidlertid å slokke ilden og styrtet ut mot mordbrennerne med hevet dolk. Alle vek forferdet unna, men sendte i steden et regn av piler og spyd mot ham, til

DEN TREDJE PELOPONNESISKE KRIG

323

han falt død om. Slik endte han sine dager, 47 år gammel. Er det nødvendig å si at en forelsket kvinne ytet hans døde legeme den siste tjeneste? Alkibiades som hadde hatt forbindelser med så mange kvinner, etterlot seg naturligvis en mengde barn. Han hadde også en legitim sønn, som bar farens navn, men bare lignet ham i skjønnhet og lastefullhet. Han skal også ha prøvd å etterape sin far på en fullstendig latterlig måte. En gang ble han på grunn av et eller annet lovbrudd fradømt hele sin eiendom og sine borgerlige rettigheter. Etter det forsvinner han ut av historien. Også Gylippos’ liv fikk en tragisk slutt. Etter at peloponneserkrigene var slutt, sendte Lysandros ham hjem til Sparta med store pengesummer som var presset ut av atenernes forbundsfeller. Men på veien åpnet han pengeposene og stakk til seg en stor del av innholdet. Eforene oppdaget øyeblikkelig underslaget og dømte ham til døden. Noen sier at han sultet seg i hjel etter dommen, men andre hevder at han reddet livet ved å gå i landflyktighet. Utfallet av peloponneserkrigene må i siste instans til­ skrives det bruddet med hele Perikles’ måteholdne politikk som atenerne gjorde seg skyldige i da de lot seg lokke av Alkibiades’ ærgjerrige planer til å gi seg ut på det ulykk­ salige erobringstoget mot Sicilia. At det endte med en så forferdelig katastrofe, hadde riktignok ikke på noen måte vært nødvendig og skyldtes først og fremst atenernes ukloke handlemåte da de satte ekspedisjonens øverste leder ut av spillet i det avgjørende øyeblikk. Men selv om foretagendet hadde lykkes, ville Sicilia likevel aldri ha kunnet føyes inn som en del av det attiske rike —- til det var øya både for stor og for langt borte. En slik besittelse ville bare ha øket antallet av Athens fiender og splittet dets krefter. Trass i det forferdelige blodtapet atenerne led på Sicilia, kom de likevel nesten helt til krefter igjen; og den seige kampen de fra nå av førte med et dødelig sår i

324

KRIG MELLOM BRØDRE

kroppen, er det mest beundringsverdige i hele denne krigen. Takket være sin nesten overmenneskelige utholdenhet hadde de utsikt til i hvert fall å redde sin uavhengighet, da perserne grep inn og beseglet deres skjebne i år 408. Jo lenger denne ødeleggende krigen mellom broder­ folkene varte, desto grusommere, blodtørstigere og villere ble menneskene. Med skremmende fart grep forråelsen om seg. Det harmoniske måtehold som før hadde vært en ettertraktet hellensk dyd, ble nå foraktet og stemplet som svakhet, mens samvittighetsløs hatefullhet ble regnet for mannsmot. I år 416 gjorde atenerne seg skyldige i den samme grusomhet mot befolkningen på Melos, som Kleon i sin tid hadde tiltenkt lesbierne. Melos var den eneste av Kykladene som ikke sto tilsluttet det attiske forbund, og da melierne våget å sette seg til motverge mot de over­ mektige troppene atenerne sendte mot dem for å tvinge dem til underkastelse, ble alle voksne menn på øya drept og kvinner og barn solgt som slaver. Etterpå ble så Melos befolket med atenere. Det uhyggeligste av alt var imidlertid de borgerkrigene som fulgte i peloponneserkrigenes kjølvann, fordi folke­ partiene i alminnelighet søkte støtte i Athen og oligarkene i Sparta. Der hvor slike ødeleggende stridigheter brot løs, hørte mord på politiske motstandere og konfiskasjon av alle deres eiendommer til dagens orden. Når man leser Thukydides’ beretning om de indre urolighetene på Korfu, om de ustanselige massakrene under skinn av politiske avstraffelser, leser om hvordan de som søker beskyttelse i templene blir slept ut på gatene, hvordan fedre myrder sine sønner, og det ene partiet stikker de andres hus i brann så hele byen holder på å brenne ned — får man et rystende bilde av hvilke grusomheter en borgerkrig kan drive menneskene til. Til å begynne med vakte slike redsler oppsikt, men senere ble de nærmest en vanesak, som forgiftet samfunnsånden og virket forrående på menneskene i hele den hel­ lenske verden. Hellas’ folk hadde begynt å råtne innenfra.

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

SOFISTENE

«Nå i natt — eller rettere sagt tidlig i morges — kom Hippokrates, Apollodoros’ sønn, og slo meget hårdt med stokken sin mot ytterdøren. Døren ble lukket opp for ham; straks styrtet han inn og ropte med høy røst: ’Sokrates, er du våken eller sover du?’» Det er filosofen Sokrates selv som forteller dette. Han fortsetter: «’Godt,’ sa jeg, 'men hva er det om å gjøre? Hvorfor kommer du hit så tidlig som dette?’ Trotagoras er kommet,’ svarte han.» Og hvem var så denne Protagoras? Jo, han var sin tids største sofist. I vår moderne språkbruk er en «sofist» det samme som en ordkløver — en som kan gjøre svart til hvitt og like lekende lett beviser om en og samme påstand at den er riktig som at den er falsk. Fikk en sofist se noen pryle hunden sin, kunne han — for å ta et eksempel fra antikken — til mannens be­ styrtelse bevise at det var sin egen far han slo: «Hunden er jo din, og far er den også — nemlig til sine egne hvalper. Altså er hunden din far.» Slike ordkløvere var imidlertid ikke de første sofistene man har kjennskap til. «Sofist» er akkurat som «tyrann» et ord som i tidens løp har fått en langt mer odiøs be­ tydning enn det opprinnelig hadde. Egentlig betyr det «en vis og kunnskapsrik mann», og en slik mann var

326

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Protagoras. På Perikles’ tid, i demokratiets gullalder, opptrådte det både i Athen og andre hellenske byer en hel rekke slike visdomslærere, som selv kalte seg solister. Det ville de selvsagt ikke ha gjort hvis ikke titelen hadde vært et hedersnavn. Solistene, de vise og kunnskapsrike mennene, har hatt stor kulturell betydning. De gjorde datidens vitenskapelige resultater tilgjengelige for det store publikum — de var altså sin tids populær-vitenskapelige forelesere og lærere, «halvt professorer, halvt journalister», som Gomperz sier. Den nye tiden de innleder er en opplysningstid, som er åndelig beslektet med 1700-tallets store kulturstrømning av samme navn. Den scenen vi nettopp var vitner til, da den unge Hippokrates tar Sokrates på sengen av pur begeistring over at Protagoras er kommet til byen, gir oss et sterkt inntrykk av hvilken makt sofistene må ha hatt over sine samtidige. — Det er Platon, Sokrates’ store elev, som lar mesteren gjengi denne hendelsen i en av sine «dialoger». Hippokrates brenner av iver etter å få del i den berømte folkeopplyserens visdom, og Sokrates må love å forestille ham for den store forkynner. Men gutten får i hvert fall forsøke å gi tål til det blir skikkelig lyst. Så snart dagen gryr, går de av gårde til det huset hvor Protagoras har tatt inn som gjest hos en rik atener. Der er hele huset alt oppe, og i forhallen spaserer Protagoras fram og tilbake, fordypet i en samtale med sin vert, to sønner av Perikles og tre andre fornemme herrer. «Etter dem,» sier Sokrates, «fulgte en hel skare, tydeligvis for det meste fremmede mennesker, og lyttet til samtalen. Pro­ tagoras trekker dem med seg fra alle de forskjellige byene han besøker — han forhekser dem med stemmen sin, som en ny Orfevs. Det var imidlertid også en del atenere til stede. Jeg hadde moro av å stå og se på denne skaren og legge merke til hvor uhyre nøye de voktet seg for noen gang å komme foran eller i veien for Protagoras. Hver gang han og hans nærmeste ledsagere snudde, delte de andre seg med stor presisjon og trakk seg ut mot sidene,

SOFISTENE

327

så gjorde de en sving og plaserte seg alltid bak dem igjen i god orden.» Og med utsøkt ironi skildrer så Sokrates hvordan tilhørerne, så snart den store mann opplot sin munn, hang ved leppene hans i forventningsfull spenning, og hvordan en storm av bifallsrop endelig fikk fritt løp når han tidde. — Inne i huset holdt andre sofister hoff rundt omkring i de forskjellige værelsene, omgitt av hver sin beundrende skare. Den vitenskapen sofistene hadde å by på, var noe helt annet enn de dunkle livsgåter som de verdensfjerne naturfilosofene grublet over — sofistene gikk i steden inn for å gi folk en filosofi og en viten som kunne være dem til nytte i livet. Nyttesynspunktet var altså det fremherskende trekk i deres virksomhet, og nettopp her lå både bevegelsens styrke og spiren til dens forfall. For hellenerne var talekunsten, retorikken, den av de praktiske vitenskaper som rangerte høyest. Vi be­ finner oss jo blant folk som til alle tider har elsket å holde taler og ikke minst å høre på taler. Det trenges bare noen vakre, klingende fraser for at en forsamling av disse Sydens barn skal bli revet fullstendig med. Ordene maktstjeler dem, de beruser dem som opium, og etter fakta er det nesten ingen som spør. Den som forstår å belegge sine ord, kan under disse himmelstrøkene lede menneskenes hjerter like lett som en leder vannet i vanningskanalene. En mann med slike gaver hadde alle muligheter for å skape seg en lysende fremtid i folkeforsamlingene i Athen og de andre demokratiske samfunnene på den tiden. Og hadde han en prosess å føre, var en dyktig prosedyre det sikreste middel til å lede de enkle menn av folket som satt i retten som dommere, dit han selv ville. Ja, den som ikke kunne væpne seg med veltalenhetens finesser, var like ille ute som om han hadde kastet seg inn i stridstummelen på slagmarken uten sverd og skjold. Slik forholdene var, innså derfor noen hver at «kunnskap er makt», og særlig at kunnskap i veltalenhet var en veldig makt i samfunnet. I en av Platons dialoger forkynner

328

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

da også en sofist at retorikken gir et menneske makt til å herske over andre og gjøre dem til sine slaver. «For­ retningsmannen som soper inn penger, samler dem ikke for egen regning,» sier sofisten, «men for en annens — nettopp for deg som har ordet i din makt og kan over­ bevise massene. Det finnes nemlig overhodet ikke den ting som ikke en taler vil kunne uttale seg mer over­ bevisende om overfor folket enn en hvilken som helst fagmann ville kunne gjøre. Slik er denne kunsten og så veldig er dens makt.» Protagoras roste seg også av at han ved hjelp av sin talekunst kunne «gj øre det svakeste argument til det sterkeste». På en mer treffende måte kan man ikke gi uttrykk for troen på retorikkens allmakt. Man forstår hvordan sofistene kunne komme til å betrakte talekunsten som den kunnskap som mer enn noen annen oppdro til «dyktighet» i samfunnslivet. For dem var reto­ rikken den viktigste av alle kunnskaper og dron­ ningen over alle andre vitenskaper. Ingen vitenskapelig påstand, ingen overbevisning står så fast at den kan motstå veltalenhetens trolldomsmakt, for, som Protagoras meget riktig sa, «om enhver sak finnes det to motstridende meninger». Hele dette tenkesettet har sin rot i den oppfatning at det ikke finnes noen absolutt sannhet, men bare «meninger» og «synspunkter». Tross all sin lovprisning av veltalenhetens kunst, var imidlertid også sofistene på det rene med at den virker sterkere hvis den er underbygget av solidere kunnskaper. De eldre, aktverdige sofistene la da også an på å sette seg inn i de forskjellige fagvitenskapene så de senere kunne gi sine elever et innblikk i dem, alt sammen i den hensikt å utdanne dem til nyttige medlemmer av samfunnet. Hvor alvorlig de ennå på den tiden tok sin oppgave, viser fremfor alt deres språkstudier. Det var sofistene som først av alle tok opp studiet av denne vitenskapen for å skape et korrekt språk som kunne bli et lydig redskap for dem i deres virksomhet som talere. Av lignende grunner

SOFISTENE

329

interesserte sofistene seg også for andre vitenskaper; for de som tok sin oppgave alvorlig, resonnerte som så, at den som vil tale overbevisende om fagspørsmål, må være grundig hjemme i det emne han behandler. På en tid da spesialiseringen ennå ikke var kommet så svært langt, trengte man slike «allvitende» mennesker for å kunne tilfredsstille det stadig voksende dannelsesbehovet hos folk. Men derfor var det ikke nødvendig å gå til slike groteske overdrivelser som sofisten Hippias, han som stilte seg opp på torvet ved pengevekslernes bord og skrøt av sine kunnskaper på alle mulige vitenskapelige områder. Dessuten roste han seg av å være særlig fremragende i mnemoteknikk — kunsten å huske — og glemte heller ikke å fortelle sine måpende tilhørere om hvordan han en gang da han kom til Olympia, egenhendig hadde laget alt han hadde på seg, like fra ringen han hadde på fingeren sin, oljeflasken og badeskrapen til skoene og kappen. Selv beltet sitt hadde han strikket selv. Og ikke nok med det — i bagasjen hadde han også hatt både episke dikt, tragedier og annen poesi foruten en hel mengde for­ skjellige prosastykker av eget fabrikat. En slik tusenkunstner virker jo ikke så helt tillit­ vekkende, og mer vederheftige sofister, som Protagoras, begrenset seg da også til rimeligere dimensjoner. Med tiden ble den sofistiske bevegelsen mer og mer overfladisk. Det kom ikke lenger så meget an på å skaffe seg virkelig kjennskap til tingene som på å kunne omgi seg med et skinn av sakkunnskap. Retoriske kunstgrep ble alfa og omega, uansett om selve innholdet av sofistenes prøver på sin veltalenhet hadde noen som helst verdi. Sofistikken utartet til juristeri og ordkløveri. «Er sykdom et gode eller et onde?» spurte sofistene. Og når de fikk det svaret de ventet, at den var et onde, repliserte de triumferende: «Nei, ikke for legen!» — «Nå, men døden, er den et onde?» —- «ikke for den som selger gravsteder.» De elsket å stille slike spissfindige spørsmål som f.eks. —■ «Lyver man når man sier en usannhet, men samtidig forteller at man lyver?»

330

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Sofister av denne typen moret seg også med å finne på urimelige beviser; de drev den rene taskenspillervirksomhet med slike knep. De beviste for eksempel at man aldri kan lage en sandhaug av enkelte sandkorn. «Ett sandkorn danner jo ingen haug,» sa de. «Legger man ett korn til, så blir det heller ikke noen sandhaug, for to sandkorn er ingen sandhaug. Like lite får man noen sandhaug om man legger enda et korn borttil osv. Altså kap man ikke lage en sandhaug av ett og ett korn.» På samme måten moret de seg med å bevise at det er umulig å bli skallet. Man blir jo heller ikke skallet fordi om man mister ett hårstrå; heller ikke når man mister to, tre, fire osv. Et hår mindre gjør altså ikke noe. Den slags beviser er i slekt med eleaten Zenons påstand om hirsekornene. Når det gjelder sandhaugen, er det språket selv som spiller tanken et puss. Vi har her et av de mange eksemplene på «språkets makt over tanken», som Esaias Tegnér kaller det. Mellom begrepene sandkorn og sandhaug er det i virkeligheten bare en gradsforskjell; men det forhold at de har artsforskjellige navn, forleder oss til å tenke oss en artsforskjell mellom selve begrepene også. Skal man angi hva begrepet «haug» innebærer, kom­ mer man til det resultat at det vil si en så tallrik samling av enkelte gjenstander at man ikke lenger kan telle dem ved å kaste et blikk på dem. Der går grensen mellom enkelte gjenstander og en hel haug. Men denne grensen fortoner seg forskjellig for de forskjellige mennesker. Den veksler alt etter hvor rask man er i oppfatningen og hvor vant man er til å behandle tall. -— Hos enkelte indianer­ stammer gikk, i hvert fall tidligere, grensen alt mellom to og tre. De måtte nemlig ta fingrene til hjelp når de skulle telle lenger enn til to. For dem ble altså allerede tre sandkorn en sandhaug. Et annet eksempel på sofistenes evne til å bevise det urimelige, er følgende: «Det som jeg har hatt, men ikke lenger har, har jeg mistet. Jeg har hatt fem drakmer, men har ikke lenger fem drakmer — jeg har nemlig kjøpt bort to av dem. Ettersom jeg altså ikke lenger eier de

SOFISTENE

331

fem drakmene jeg engang eide (og i steden bare har tre), så har jeg altså mistet fem drakmer,» sier sofisten. «For det man har hatt, men ikke lenger har, det har man jo mistet, ble vi enige om fra begynnelsen av.» Sofistene kunne også vende denne setningen om og sa da: «Det som man ikke har mistet, det har man.» Altså kunne de spørre: «Har du mistet hornene dine?» — «Nei.» «Altså har du horn.» «Har du sluttet med å slå din far?» spurte de også. Svarte man ja, hadde man jo dermed erkjent at man før hadde pleid å slå sin egen far. Svarte man nei, benyttet de seg like fullt av benektelsen til å forkynne en moralsk fellende dom: «Jaså, du har ikke sluttet med det, du fortsetter altså å ture fram på samme skjendige måten.» Den som ble spurt, måtte nemlig bare svare ja eller nei og fikk ikke legge til: «Ettersom jeg aldri har begynt å slå ham, har jeg ikke kunnet slutte med det.» Slike dialektiske kunststykker har imidlertid ikke vært helt verdiløse. De har skjerpet blikket for det faktum at den finnes spørsmål, som man ikke kan besvare bare med ja eller nei uten at man mot sin vilje kommer til å gi villedende opplysninger. Mindre verdifulle eksempler på dette logiske taskenspilleri er slike som dette: «Slakteren — ham passer det å partere og flå, ikke sant?» — «Jo, selvfølgelig,» svarer den som blir spurt og tror han har sagt ja til den selv­ innlysende påstanden at det passer for en slakter å partere og flå kjøtt. Men den innfule sofisten utbryter triumferende: «Jaså, så du mener virkelig at hvis man parterer og flår slakteren, så gjør man bare hva som passer seg.» På samme måten ligger det en språklig tvetydighet i setningen: «Er det mulig å omtale noe tiende?» — «Nei,» svarer man og tenker på å omtale noe mens man tier. «Det var da høyst merkverdig,» repliserer da sofisten. — «Kan man ikke tale om steiner og trær — de er jo begge noe tiende — noe som tier.» Allerede før denne kulturbevegelsen — for det var sofistikken utvilsomt til å begynne med — hadde begynt

332

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

å komme ut på skråplanet, måtte den tåle motbør fra en av Hellas’ og hele verdenshistoriens dypeste og edleste ånder, en tenker som helt fra første stund hadde et skarpt blikk for det farlige ved sofistenes mer eller mindre krasse nyttesynspunkter. ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN

I år 399 f. Kr. foregikk det en rettergang i Athen, som ennå omtales som en av de mest oppsiktsvekkende hendelser i verdenshistorien. En ydmyk og beskjeden gammel mann, som aldri hadde hatt noen betydelig sosial eller politisk stilling, som aldri hadde vært utenfor den lille avkroken av verden hvor han var født, unntagen når han måtte gjøre krigstjeneste — denne mannen ble dengang dømt til å tømme giftbegeret. Han hadde ikke gjort meget vesen av seg, hadde aldri skrevet en eneste linje. Hva i all verden vedkommer så den mannens skjebne oss? Hvorfor har det opp gjennom tidene vært talt mer om ham enn om noe annet menneske fra hele oldtiden? — Fordi hans livsverk rommer noe av det edleste, det høyeste hellensk ånd har skapt. Hans navn var Sokrates. På Perikles’ tid var det ingen i Athen som ikke kjente mannen i den slitte kappen, som fra tidlig om morgenen til sent på kvelden pleide å vandre barbent omkring på gater og streder, i badeanstalter og gymnastikksaler og gi seg i snakk med alle mulige mennesker. Når han begynte å snakke, virket det nærmest som om han bare hadde lyst til å slå av en prat i en ledig stund. Han snakket jo om de mest hverdagslige ting — om vær og vind, om årsveksten og torvprisene. Men når man skiltes fra ham, følte man at denne mannen hadde hatt noe spesielt å si en. Det var merkelig så meget han hadde gitt en å tenke på, denne rare, stygge filosofen med de gode og kloke øynene! En så klarere enn noensinne for en Dette marmorhodet, funnet i Roma i 1892, forestiller Sokrates. Det er en romersk kopi etter en original utført av Lysippos omkr. 330 f. Kr. og illustrerer på en utmerket måte Alkibiades’ ord i «Symposion»: «Av ytre ligner han jo nærmest en av de silenenc billedhuggerne pleier å fremstille.»

334

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

stakkar en i grunnen var. Men nå skulle man sannelig forsøke å bli et bedre menneske! Tankespråket fra templet i Delfi — «Kjenn deg selv!» — hadde Sokrates satt som motto for sitt liv. Han øvet seg hver eneste dag i selvransaking, og han forsøkte også å lære andre den vanskelige kunsten, for at de kunne utvikle seg til bedre mennesker. Det var nettopp dette Sokrates ville oppnå med sam­ talene sine. Han ville vise menneskene at hver og en har sin oppgave å fylle her i verden, og at den høyeste av alle oppgaver består i å strebe etter sannhet, rettferdighet og godhet. Han ville lære dem å lytte til den stemmen inne i oss, det «daimonion», som advarer oss når vi står i begrep med å gjøre noe ondt. Den som har vennet seg til å følge den stemmens veiledning, gjør alltid det rette; han blir et godt menneske. Det var dette Sokrates mente med de berømte ordene — «Den som vet det rette, han gjør også det rette.» For den som vet det rette, det er den som har vennet seg så sterkt til å la samvittighetens røst tale at han må følge den. Hos Sokrates hadde liv og lære smeltet sammen til et harmonisk hele. Han var så visst ikke noen grinete ein­ støing, denne vismannen og tenkeren — han var en sann menneskevenn i alle livets forhold. Han sørget med de sorgfulle og var glad med de glade. Han spolerte aldri et festlig lag, men ga alltid menneskene noe oppløftende å tenke på midt i festgleden. Når Sokrates vandret slik omkring i gatene i byen, var det, som han selv sa, for «å fange mennesker». Hvordan det gikk til, ser vi av beretningen om hvordan den lovende unge mannen Xenofon ble hans disippel. Sokrates møter ham en dag i en trang gate. Han strekker stokken sin fram, så Xenofon må stanse opp, og spør ham: «Si meg, hvor kjøper man melk?» — «På torvet,» svarer Xenofon. — «Og olje?» —■ «Også på torvet.» •—- «Men hvor går man hen for å bli vis og god?» —- Det kan ikke den unge mannen svare på. «Følg meg!» sier vismannen. «Jeg skal si deg det.» Snart var disse to de beste venner, og under Sokrates’.

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN

335

ledelse utviklet Xenofon seg til å bli både en dyktig offiser og en fremstående forfatter. Sokrates var født i år 469 f. Kr. Hans far var billed­ hugger, og selv drev han også en tid med det samme yrket. Men han oppga det snart og gikk i steden inn for den mer krevende oppgaven å forme levende mennesker og prøve på å gjøre dem så fullkomne som mulig. Han eide en liten bondegård, som ga ham det nødvendigste til livets opphold for seg og familien, men noen rik mann ble han aldri. Tradisjonen har utrustet ham med et for­ ferdelig huskors til hustru — den berømte eller beryktede Xantippe. Men i rettferdighetens navn må det sies at bildet av henne som en trettekjær og illsint kjeftesmelle, er et fantasifoster som er skapt av en senere tid. Det viser oss henne i slike scener som når hun i sinne heller en krukke vann over sin herre og mester, mens den kloke og besindige ektemannen bare rolig konstaterer at «etter torden følger det regn». Selv hun har funnet sine riddere blant den nyere tids forskere, og vi har ingen grunn til å tro annet enn at hun antagelig var som de fleste andre kvinner i Hellas på den tiden. Deres åndelige horisont var gjennomgående nokså snever, og man kan ikke be­ breide Xantippe at hun ikke maktet å følge sin mann opp i de høyere tankesfærer. Ja, man kan vel egentlig heller ikke undre seg over om hun kanskje ikke syntes det var så forferdelig morsomt å ha en mann som drev omkring i gatene dagen lang —- unntagen når han ble stående stille på en og samme flekk fordi han falt i tanker. Og ikke en øre tjente han på denne virksomheten sin. Slikt måtte i det lange løp bli litt av en påkjenning for en travel husmor. Hans egne fordringer til livet var riktignok ytterst beskjedne. Xenofon lar i et av sine skrifter en sofist si til Sokrates: «Du lever jo slik at ingen slave ville holde ut hos sin herre om han fødde ham så dårlig. Jeg må si du gir leksjoner i fattigdom.» Men Sokrates svarer: «Tror du at dine lekre retter smaker deg bedre enn min mat smaker meg? Det ser ut som om du mener at lykken ligger i en overdådig og kostbar

336

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

levemåte. Jeg tror derimot at nettopp det å ikke ha noen behov, det er å leve som en gud. Den som har de færreste behov, kommer derfor det guddommelige nærmest.» Ingen kunne være mer frigjort fra alt ytre og mer like­ gyldig for hva folk mente om ham enn denne tenkeren som kunne bli stående på samme flekken og gruble i timevis når han var opptatt av et eller annet viktig problem. I denne stillingen finner vi ham i Platons dialog «Symposion» eller «Gjestebudet», det mest berømte og kunstnerisk sett mest fullkomne av hans skrifter. Sokrates er blitt buden til en middag, og alle de andre gjestene er kommet, men den store filosofen har vært så fordypet i tanker at han har gått forbi huset hvor han skal være gjest, og nå står han ganske alene utenfor huset ved siden av. Verten vil sende bud etter ham, men en av gjestene som kjenner Sokrates’ vaner, sier: «Nei, nei, la ham bare være! Han gjør ofte slike ting. Men han kommer nok straks. Bare ikke forstyrr ham!» Straks kom han nå ikke — for da han endelig våknet opp av sine funderinger, var halve middagen forbi. Senere på dagen holder Alkibiades en lovtale over Sokrates og forteller blant annet hvor herdet han var overfor alle slags savn. Under et felttog i de makedonske fjelltraktene, hvor de hadde vært våpenbrødre, «overtraff han ikke bare meg,» sier Alkibiades, «men alle som var med, når det gjaldt å tåle slit og motgang. Når vi f. eks. iblant, som det jo kan hende i felten, ble avskåret fra de øvrige troppene så vi ikke fikk mat, var det ingen som kunne måle seg med ham i utholdenhet. Men var det så fest en dag, var han også den eneste som fullt ut forsto kunsten å nyte. Og selv om han ikke var glad i å drikke, kunne han om det var nødvendig, drikke alle oss andre under bordet. Og det rareste av alt: ingen har noensinne sett Sokrates beruset.» Hans evne til å tåle kulden under dette vinterfelttoget, var helt utrolig. «Jeg skal anføre et eksempel,» fortsetter Alkibiades. «Det var forferdelig kaldt, og soldatene holdt seg inne, eller hvis de måtte gå ut, pakket de i hvert fall på seg en masse klær og surret ullkluter eller pelsverk

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 337

rundt føttene. Men Sokrates gikk ut bare med den vanlige kappen sin på seg og gikk mer ubesværet på isen med sine bare føtter enn vi som hadde alle slags fottøy.» Og under kampene var ingen så tapper og samtidig så beundringsverdig rolig som han. En gang da Alkibiades var blitt hårdt såret, ble han reddet av Sokrates, som deretter sørget for at det bie Alkibiades som fikk belønning for tapperhet —■ mens han selv ble uten. Like hardhendt som denne vismannen for fram blant fiendene på slagmarken, like forferdelig kunne han herje i sofistenes rekker. Han trer inn i søylehallen, hvor sofistprofessoren nettopp holder på å dosere for en beundrende skare av unge menn, og med ekte attisk høflighet ber han om lov til å komme med noen spørsmål. «Du vil lære disse unge mennene hva som er rett,» sier han til læreren. «Men hva er rett? Du vil gjøre dem til gode mennesker. Men hva er godhet?» Spørsmålsstilleren, som stadig er­ klærer at han ingenting vet, innvikler med sin over­ legne dialektikk den lærde professoren i et vev av urimelige selvmotsigelser, og til slutt går det klart fram at visdomsprofeten vet enda mindre om disse sakene enn den be­ sværlige spørsmålsstilleren. Sokrates hadde gjennomskuet sin tids dannelse og funnet at den hos de fleste bare var et skall uten kjerne, en under­ vektig halvdannelse, som besto av et sammensurium av tilfeldig oppsnappede kunnskapsbrokker, helt uten verdi. Hans livsgjerning ble derfor først og fremst en kamp mot fraser og halvdannelse. Prototypen på en «lærd» mann, som hadde luktet på alt,- men ikke fordypet seg i noe, var sofisten Hippias. En takknemligere skyteskive kunne Sokrates ikke få. Platon lar oss i en av sine dialoger få overvære et replikkskifte mellom disse to mennene. Hippias har nettopp avsluttet en forelesning, som en av hans venner og be­ undrere priser i høye toner. Sokrates sier derimot ingen­ ting. Og da han blir spurt hva han synes om foredraget, svarer han at han ikke riktig har kunnet følge den elegante fremstillingen. Derfor vil han gjerne få stille noen spørsmål.

338

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Hippias hadde i forelesningen fremstilt Akillevs og Odys­ sevs som diametrale motsetninger. Akillevs var en rett­ linjet natur, mens Odyssevs var listig og lur. Sokrates får imidlertid Hippias til å medgi at selv Akillevs kunne si en usannhet; men Hippias fremholder at Akillevs i så tilfelle gjorde det ufrivillig, mens Odyssevs løy med vitende og vilje. Sofisten lar seg videre lure av Sokrates til å slå fast at for å kunne planlegge en dårlig handling, må man være både klok og kunnskapsrik. En slik mann er imidlertid verre enn den som forgår seg uten å ville det, og fortjener streng straff, mens den som gjør vondt mot sin vilje, bør behandles med mildhet. Sokrates sitter hele tiden så inderlig takknemlig for de svarene han får av den vise mannen. Men han har svært vanskelig for å forstå slike ting og ber derfor Hippias ha tålmodighet med ham. «Filosofiske spørsmål har jeg jo ikke greie på,» sier han med den milde ironi som han var en mester i. «Det beste bevis på det er at så snart jeg er sammen med noen av dere som hele Hellas har utropt til vise menn, føler jeg meg fullstendig uvitende. For jeg tenker annerledes enn dere om nesten alle ting. Og det må vel være et håndgripelig bevis på min uviten­ het.» Men Hippias har nå så smått begynt å miste sin skråsikkerhet. Hva er det egentlig den besynderlige mannen vil med alle spørsmålene sine? Han gjør jo alt sammen så floket at sofisten begynner å lure på om han ikke har lumske hensikter med de uskyldige spørsmålene sine. Men det benekter Sokrates på det bestemteste. «Hvis jeg med hensikt brakte forvirring inn i samtalen mellom oss, ville jeg jo, ifølge dine egne ord, være en vis og forslagen mann,» sier han. «Å nei, det er nok helt ufrivillig jeg har gjort det så floket for meg, så du får nok bære over med meg. Du sa jo nettopp at man skal tilgi den som handler urett mot sin vilje.» Hippias sitter som på nåler, men for skams skyld må han jo forsøke å holde ut. Men Sokrates er nå riktig i sitt ess. Han har et uuttømmelig forråd av kinkige spørs­

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 339

mål og ubehagelige eksempler på rede hånd. Nå begynner han å snakke om to løpere, som begge springer langsomt under en konkurranse. Den ene gjør det fordi han ikke kan springe fort, den andre fordi han ikke vil. «Hvem av dem er den beste løperen,» spør Sokrates. Hippias må medgi at den beste løperen er han som kan springe fort hvis han vil. På samme måten får Sokrates ham til å svare på spørsmål om den beste bryteren, den beste sangeren og den beste musikanten. «To menn spiller falskt på kithara,» sier han. «Den ene kan ikke spille bedre, den andre spiller falskt med vitende og vilje. Hvem er da den flinkeste av de to?» Hippias kan ikke være i tvil om svaret. Han må også medgi at det forholder seg på samme måte når det dreier seg om en som forstår seg på kunst og vitenskap og en som ikke gjør det, og de begge gjør samme feil. Man er nå altså enig om at den som har innsikt og evner er bedre enn den som ikke har det. Og når den dyktige og kunnskapsrike gjør feil, er han likevel bedre enn den som gjør feil mot sin vilje. «Men,» fortsetter Sokrates, «nå er jo også rettskaffenhet en sjelelig egenskap eller evne. Da må altså det samme gjelde for den som for musikalsk og vitenskapelig evne og innsikt, slik at den som med vitende og vilje begår en handling som ikke er rettskaffen, altså må være bedre enn den som ufrivillig handler slik.» Først nå går Sokrates’ ironi opp for Hippias i hele sin rekkevidde; Den innpåslitne fyren har jo ved hjelp av spørsmålene sine drevet ham til å påstå det stikk motsatte av det han — Hippias — selv har hevdet for en liten stund siden! Men denne siste konsekvensen vil han naturligvis ikke vedkjenne seg som sin mening. «Ikke jeg heller, min kjære Hippias,» sier Sokrates. «Men det må jo unektelig bli den logiske konsekvens av vår undersøkelse, ikke sant? Som du ser, virrer jeg fram og tilbake uten å komme til noe resultat. Og det er jo ikke så rart om jeg og andre legfolk kan komme til å ta feil. Men at selv slike vise menn som du tar feil, det er en stor

340

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

ulykke for oss alle, for da kan vi jo ikke engang komme ut av våre villfarelser ved å vende oss til dere.» Og Sokrates som hadde vært så sikker på at hos Hippias ville han bli «kurert for sin uvitenhet som for en sykdom»!

Like liten hjelp får Sokrates hos den selvtilfredse pro­ feten Evtyfron, da han prøver å få rede på hva gudsfrykt er. Til å begynne med kan han nesten ikke få sagt hvor glad han er over å ha truffet en mann som så sikkert vet hva som er gudsfrykt og hva som er gudløshet. Han vil straks bli Evtyfrons elev for å få klarhet i dette viktige spørsmålet. Jo da, det kan han så gjerne få bli, sier den gudfryktige -spåmannen nedlatende. «Det ville ikke være rart bevendt med meg, hvis jeg ikke hadde helt sikker rede på den saken,» bryster han seg. «Da ville jo ikke jeg, Evtyfron, være bedre menneske enn andre mennesker!» Men hvordan enn Evtyfron definerer begrepet fromhet, er Sokrates stadig ikke tilfreds. Den store mann begynner med å si at fromhet, det er «å gjøre som jeg gjør». Men Sokrates vil ha fram fromhetens alminnelige kjennetegn, så han senere kan bruke dem som målestokk for sine handlinger. «Kjære, la meg få rede på dem!» ber han så pent han kan. — «Ja, Sokrates, det skal du gjerne få,» lover visdomsforkynneren, og så erklærer han høytidelig at gudsfrykt er det som gudene finner behag i, og gudløshet er det som de ikke finner behag i. «Fortreffelig!» roper Sokrates. «Der svarte du jo nettopp på det jeg spør om. Men er svaret også riktig? Hvordan er det nå, Evtyfron, er det ikke så at gudene er uenige seg imellom og tretter og kjekler med hverandre?» Det kan jo ikke Evtyfron nekte for. «Men da,» innvender Sokrates på sin stillferdige og be­ skjedne måte, «må jo en og samme ting betraktes som riktig av noen guder og gal av andre.» Dermed har han fått profeten ut på glattisen. Forgjeves forsøker Evtyfron å klare seg ved på ny å bedyre at ingen kan vite bedre enn han hvilke handlinger som behager gudene. Sokrates

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 341

er ufin nok til å be om å få vite hvordan Evtyfron kan være så sikker på det. Men alle spåmannens forsøk på å utrede spørsmålet fører bare til at de til slutt står på nøyaktig samme punkt som da de begynte å snakke sammen. «Jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal få uttrykt hva jeg mener,» utbryter Evtyfron utmattet. Men Sokrates lar det litt ironisk skinne igjennom at han mener Evtyfron ikke vil gi ham klar beskjed om det han spør om. «Du har tydeligvis ikke særlig lyst til å undervise meg,» sier han, og synes ikke det er pent gjort mot en så oppmerksom elev, som er redd for å gå tapt av et eneste ord av lærerens visdom. «Men da må vi begynne forfra igjen», erklærer han, «for jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg har lært hva gudsfrykt er. Og om overhodet noe menneske vet det, så må det være du. Si meg det derfor, kjære Evtyfron, og skjul det ikke for meg!» Men nå har Evtyfron fått nok. «En annen gang, Sokrates,» svarer han nervøst. «Nå har jeg ikke tid, jeg må gå.» «Men min venn, hva tenker du på?» utbryter den vite­ begjærlige eleven fortvilet. «Jeg som håpet å få lære av deg hva som er fromt og hva som er ugudelig, og på den måten bli i stand til å leve et bedre liv i fremtiden enn jeg før har gjort!» En av de kosteligste av de ordduellene Platon har reddet for etterverdenen, er den han gir oss i dialogen «Evtydemos». Evtydemos og hans bror Dionysodoros er et sofistisk gjøglerpar av første skuffe — noen annen betegnelse fortjener de ikke. De har tidligere opptrådt som fektere, men har nå slått seg på dialektikken og gjør det strålende i sitt nye yrke. Til alle som vil høre på dem, erklærer de uten å genere seg at de gir lynkurser i «dyd» — naturligvis mot en passende godtgjørelse. I dialogen opptrer de også omgitt av en hel skare beundrende elever. — Sokrates ber dem nå om å ta hånd om en ung venn av ham som heter Kleinias. «Det forholder seg nemlig slik,» sier han, «at både jeg selv og hans andre venner er meget ivrige

342

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

for at denne unge mannen skal bli et så fortreffelig men­ neske som det overhodet er mulig. Vi er bare urolige for at så ung som han er, kan noen komme oss i forkjøpet og lede hans tanker i en gal retning, slik at han blir ødelagt for oss. Dere to kommer altså fullstendig som bestilt. Vil dere ikke gjøre et forsøk med ham og snakke litt med gutten mens vi er til stede?» Jo da, det vil de to fremstående dydsapostlene gjerne gjøre. Gutten skal bare svare på de spørsmålene de to sofistene stiller ham. Og så begynner da oppvisningen av hvordan man på kort tid lærer et menneske å bli «dydig». — Platon lar Sokrates selv skildre denne nye formen for sjelelig ut­ vikling. — «Evtydemos begynte nå — så vidt jeg husker, omtrent slik,» sier han: ’Si meg, Kleinias, de som lærer noe, er det mennesker som kan noe eller er det mennesker som ikke kan noe?’ Da spørsmålet unektelig var tem­ melig vanskelig, ble gutten rød og tittet litt forlegen bort på meg.» Men Sokrates oppmuntrer ham til bare å svare etter beste evne. «Det kommer du sikkert til å ha virkelig nytte av,» sier han. «I samme øyeblikk,» fortsetter Sokrates, «bøyde Dionysodoros seg litt fram mot meg, smilte bredt over hele ansiktet og sa: ’Det sier jeg deg like godt på forhånd, Sokrates, at hva enn gutten svarer, kommer han til å bli motsagt.’» Da Kleinias nå kom fram med svaret sitt, var det at de som lærer seg noe, er de som kan noe. Evtydemos tar så svaret opp til nærmere gransking og spør: «Hvordan var det da du selv gikk på skolen, Kleinias? Kunne da du og kameratene dine det dere lærte på forhånd?» «Nei.» «Da må man vel kunne si at dere ikke kunne noe?» Jo, det må Kleinias medgi. «Men da er det altså de som ikke kan noe som lærer, og ikke de som kan noe, slik som du trodde,» utbryter Evtydemos triumferende.

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 343

«Ved disse ordene,» sier Sokrates, «begynte de som var i Dionysodoros’ og Evtydemos’ følge å rope og le alle på en gang, aldeles som et kor på et avtalt tegn fra korlederen. Men før Kleinias hadde rukket å komme til hektene igjen, grep nå Dionysodoros ordet og sa: Hør nå her, Kleinias! Når læreren leste opp en diktat for dere, hvilke av guttene var det da som lærte seg det som ble lest opp — de som kunne noe eller de som ikke kunne noe?’ ’De som kunne noe,’ svarte Kleinias. ’Da er det altså likevel de som kan noe og ikke de som ikke kan noe, som lærer, og det var med andre ord galt av deg å være enig med Evtydemos.’ Nå begynte alle elevene å storle for alvor og ropte av begeistring for de to mennenes visdom. Men vi andre satt tause og fulle av undring. Da Evtydemos merket vår forbauselse, ville han ikke slippe Kleinias, og for at vi skulle beundre ham enda mer, begynte han å spørre ham ut på ny; og som en dyktig dansemester som snurrer rundt to ganger på samme flekk, snudde han på spørsmålet og sa: 'Lærer man seg det som man vet eller det som man ikke vet?’ Nå hvisket Ev­ tydemos litt i øret på meg igjen og sa: ’Dette er også av samme sort som det forrige spørsmålet. Det greske alfabetet. Regnet ovenfra mot høyre er de tilsvarende modernebokstavverdier: A, B, G, D, E, Z, E, Th, I, K, L, M, N, X, O, P, R, S, T, U (V), Ph, Ch, Ps, O.

344

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Alle spørsmålene våre er slik som dette — umulige å gi svar på!’ Nå forstår jeg hvorfor dere har slik anseelse blant elevene deres,’ sa jeg. I mellomtiden hadde Kleinias svart at man lærer seg det som man ikke vet. Evtydemos spurte ham da på samme lure måten som sist: 'Hvordan det? Kjenner du bokstavene?’ 'Ja,' svarte Kleinias. ’Men om nå noen dikterer deg noe, dikterer han ikke da bokstaver?’ ’Jo.’ 'Men om du kjenner alle bokstavene — dikterer han ikke da noe du kjenner?’ Kleinias måtte svare ja igjen. ’Altså,’ fortsatte Evtydemos, 'lærer du det som du kjenner og vet, ettersom du jo kjenner alle bokstavene.’ ’Ja.’ 'Da har du altså svart galt igjen.’ Evtydemos hadde imidlertid knapt fått sagt dette, før Dionysodoros grep ordet, fullstendig som man griper en ball i luften, og henvendte seg til gutten: 'Evtydemos narrer deg, Kleinias. For si meg — å lære seg noe er vel når alt kommer til alt å få kunnskaper som man ikke har fra før?’ ’Ja.’ ’De som lærer seg noe, er altså de som ikke vet — og ikke de som vet.’» Slik blir alt sammen bare det tarveligste ordkløveri, «sofistikk» i ordets verste betydning. Men Sokrates later som om han bare har oppfattet dette som en slags spøkefull innledning. Nå undres han på om det ikke kan være nok av det slaget og ber de to læremestrene om å ta saken alvorlig. «Vis oss nå hvordan dere kan oppmuntre gutten til å beflitte seg på å bli vis og dydig,» sier han. «Jaså, dere vil altså at den ungen vennen deres skal bli vis?» spør Dionysodoros. «Ja visst,» svarer Sokrates og hans venner. «Og hvordan har det seg nå da,» spør sofisten — «er han vis eller er han det ikke?»

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 345

«Nei, det er han ikke.» «Altså ønsker dere at han skal bli hva han nå ikke er, og ikke lenger være den han er. Det ser altså ut som om dere vil det skal bli forbi med ham. Det må sannelig være noen fine venner han har!» Slik driver de to sofistene på og har ingenting annet enn slike ordknep å komme med. Aldri legger de an på å finne saklige argumenter, de forsøker bare å forvirre motparten med pratet sitt. Sokrates lar hele tiden sitt kostelige ironiske vidd spille. «Jeg er litt sentenkt av meg,» sier han en gang unn­ skyldende. «Derfor må dere bære over med meg om jeg kommer med et spørsmål som er litt ubehagelig!» Og da spørsmålet viser seg å være så ubehagelig at Evtydemos glir unna som en sleip ål, er Sokrates full av beundring for hans «allvitenhet, som sier ham når han bør svare og når han bør la det være». Men da sofistenes ordrytteri aldri tar noen ende, sammenligner Sokrates sin ordstrid med dem med Herakles’ berømte kamp med hydraen og erklærer at hun også må ha vært sofist, for så snart man hugget av henne et av dialektikkens hoder, vokste det straks nye fram. For sin egen del er Sokrates hele tiden på vakt og velger sine svar med omhu. De to sofistiske gjøglerne får ham aldri en tomme lenger enn han selv vil gå. Derfor virker han også grenseløst irriterende på dem. Resultatet av det hele blir at Sokrates med sin drepende hån fullstendig øde­ legger de to «vise» menns anseelse blant tenkende mennesker og ubarmhjertig avslører dem som simple ordkløvere. Men Sokrates ville ikke ha vært den han var, om han ikke hadde avsluttet denne vennskapskampen — som man kan fristes til å kalle den — med å bukke dypt og er­ kjenne at han aldri noensinne hadde truffet så vise menn, og fullstendig tilintetgjort av deres store visdom holde en svulmende lovtale til dem. De burde bare vokte seg for å gjøre en så sjelden vare mindre etterspurt og kostelig ved å gi folket del i sin kunst — i hvert fall ikke andre enn de som betalte for seg!

346

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Sokrates hadde gjort det til sin livsoppgave å lære menneskene å tenke, å åpne deres øyne for hvor lite de i virkeligheten visste og på den måten vekke deres lengsel etter mer verdifulle og foredlende kunnskaper. Men han holdt ingen formaningstaler og preket aldri. Han bare spurte og spurte, til man endelig fikk øynene opp for hvor han ville hen. Den som Sokrates ga seg i snakk med, måtte, som Platon sier, «la ham lede seg hit og dit, til han nesten, uten å vite av det, ble tvunget til å gjøre rede for seg selv, hvordan han levde nå og hvordan han hadde levd før.» Alkibiades sier også i «Gjestebudet»: «Når jeg hørte Perikles og andre store talere, syntes jeg nok de talte godt — men jeg ble ikke virkelig grepet, jeg følte ingen engstelse og sorg over min egen ufrihet og usseldom. Sokrates har derimot ofte oppnådd å sette meg i en sinns­ stemning som fikk meg til å synes at det ikke var verd å leve lenger i en slik tilstand. Sokrates er det eneste menneske som noensinne har fått meg til det, som vel ingen ville ha trodd meg i stand til — å skamme meg. Ansikt til ansikt med den mannen skammer jeg meg virkelig. For det vet jeg med meg selv at når han forteller meg hva jeg bør gjøre, kan jeg ikke si ham imot, men så snart jeg går fra ham, får trangen til å bli tiljublet av hopen makten over meg igjen. Derfor sliter jeg meg løs fra ham og rømmer min vei, men når jeg ser ham igjen, skammer jeg meg dypt over at jeg har sviktet mine løfter. Ja, ofte skulle jeg ønske at han var død; men jeg vet så vel at om noe slikt skulle hende, ville jeg bare bli enda ulykkeligere. Derfor vet jeg sannelig ikke hva jeg skal stille opp mot ham. Av ytre ligner han jo nærmest en av de silenene billed­ huggerne pleier å fremstille. Men åpner man ham, mine venner og brødre, hvor megen visdom vil man ikke da finne der inne! Om noen av dere har sett gudebildene der inne, vet jeg ikke; men jeg har sett dem, og de syntes meg guddommelige, av det reneste gull og så vidunderlig herlige at jeg syntes jeg straks måtte gjøre alt hva Sokrates befalte meg.»

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 347

Sokrates ville på en måte skape nye mennesker. Han sammenlignet sin fremgangsmåte med sin mors, som var jordmor, og kalte sin egen virksomhet et forløsningsarbeid — han ville forløse gudebarnet Sannheten fra sjelen, som bar dette barnet i sitt skjød. — Han ville vise menneskene det rette og bringe dem til moralsk selverkjennelse. Liksom det kreves sakkunnskap for å kunne frembringe noe av virkelig verdi på alle livets områder, mener Sokrates at det også på det etiske område kreves innsikt for å kunne gjøre det rette, fordi bare den som vet hva som er rett, kan gjøre det rette. Denne viten om det gode er av en helt annen og høyere art enn andre kunnskaper og kan ikke læres på samme måte som dem. Den som vil skaffe seg denne hemmelighets­ fulle viten, må, som Sokrates forklarte Alkibiades, «vente til en guddom har åpnet hans øyne og fjernet tåken som ennå slører hans syn». Det gode er en «viten», som bare kan oppleves. Den er forunderlig nær beslektet med den forandring i et menneskes sinn som i kristen terminologi kalles omvendelse. Det er dette som er forklaringen på det tilsynelatende paradoksale i Sokrates’ berømte ut­ talelse: «Den som vet det rette, han gjør også det rette.» Fremfor alt var det Sokrates’ mål å lege den kreftskaden som flere av sofistene hadde fremkalt på det moralske område fordi de ikke trodde på noe skille mellom godt og ondt. Den berømmelige Protagoras var ved hjelp av skarp­ sindige iakttagelser kommet til det resultat at man aldri kan si hvordan noe virkelig er, men bare hvilket inn­ trykk det gjør på våre sanser. Når den ene synes det er kaldt, synes en annen at temperaturen er behagelig; den ene kan nyte et musikkstykke som en annen synes er den forferdeligste ulåt; den ene spiser med velbehag den spartanske blodsuppen, den andre tåler ikke synet av den engang osv. Alle sanseinntrykk er altså avhengige av hvem som mottar inntrykkene, eller som Protagoras uttrykte seg: «Mennesket er alle tings målestokk.» Tingene i seg selv kjenner vi ikke.

348

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Sofisten Gorgias gikk enda lenger og erklærte at vi i virkeligheten ikke vet noe som helst om den verden som omgir oss. Og selv om vi visste noe, ville vi ikke kunne meddele det til andre, fordi ordene aldri har helt samme betydning for de forskjellige mennesker. Andre sofister flyttet denne påstanden over på det moralske plan. Akkurat som det ikke finnes noen sannhet som gjelder for alle mennesker — mente de — finnes det heller ikke noe rettsbegrep som gjelder for alle. Det som menneskene i sin alminnelighet betegner som rett, er bare det som på et visst tidspunkt og under visse forhold er fordelaktig og nyttig for dem selv. Statens lover burde man derfor adlyde — akkurat så langt som man hadde fordel av det, men ikke lenger. — For noen år siden kom man over et fragment av en avhandling, hvor en frem­ stående sofist forkynner at «man har mest nytte av statens lover om man i vitners nærvær holder dem i akt og ære», men merk vel — bare i vitners nærvær! Ved å dosere denslags læresetninger virket sofistene oppløsende på alt som het lov og rett, og fra deres skoler kom ikke bare de verste pratmakere, men også de farligste lovvrengere, menn som alltid var parat til å påta seg forsvaret av en skummel sak og trakk det mest opphoyede ned i sølen. I motsetning til sofistene var Sokrates overbevist om at det fantes evige moralbud og lover som gjaldt for alle, og som ingen ustraffet kunne krenke. Om Protagoras’ påstand at «menneskene er alle tings målestokk», uttalte Sokrates en gang: «Han kunne like gjerne ha sagt at svinet eller bavianen eller et annet dyr er alle tings måle­ stokk.» Og hvor vanvittig er det ikke, mente han, at den som hevder en slik påstand, opptrer med krav på å være lærer for andre og tar seg betalt for undervisningen. Hver og en av elevene har jo da like riktige synspunkter og altså like stor visdom som læreren selv. Uten skånsel drar Sokrates i Platons dialog «Gorgias» — «Rettsindighetens høysang», som den er blitt kalt — til felts mot slike uttrykk for den sofistiske morallære som

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN

349

Kallikles — en temmelig brysk representant for den absolutte maktlære —- gjør seg til talsmann for. «Makt og evne til å tilfredsstille sine begjær, det er både dyd og lykke,» sier han. «Det andre, de smukke frasene, lovene og den konvensjonelle moralen, er bare verdiløst prat.» Det å ha sterke lyster og være i stand til å tilfredsstille dem, skulle med andre ord være den sanne lykke. «Du mener altså,» sier Sokrates, «at en umettelig fråtser er lyk­ kelig bare han kan få spise og drikke så meget han lyster.» «Ja, det mener jeg. Og den som har alle mulige andre lyster og kan tilfredsstille dem, kan leve lykkelig og glad.» «Si meg da først,» fortsetter Sokrates — «dersom man har skabb og kløe, men samtidig har anledning til å klø seg riktig meget, er det da å leve lykkelig å tilbringe sitt liv med å klø seg?» Kallikles synes eksemplet er smakløst, men må for konsekvensens skyld svare ja. «Men,» fortsetter Sokrates, «synes du ikke i hvert fall at en utuktig vellysting fører et skammelig og ynkelig liv? Eller har du virkelig mot til å prise en slik mann lykkelig, bare fordi han har fullt opp av alt han ønsker seg?» Nå befinner Kallikles seg på vikende front og griper til et unnvikende svar. «Skammer du deg ikke, Sokrates, over å føre samtalen inn på slike ting?» Sokrates velger da andre eksempler for å gjøre det klart hvor han vil hen. Han spør blant annet: «Så du noen gang en feig mann da du var i krigen? Hvem tror du var gladest når fienden trakk seg tilbake, den feige eller den modige?» «Den feige,» sier Kallikles. «Den feige har altså i dette tilfelle en større nytelse enn den tapre,» fastslår Sokrates. Men nå var jo den mannen som hadde den største nytelsen, også den beste og lykkeligste. Altså er den feige bedre og lykkeligere enn den tapre, konstaterer Sokrates med ubønnhørlig logisk konsekvens. Det kan imidlertid ikke sofisten gå med på. Naturligvis

350

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

må man anse enkelte former for nytelse som dårligere og andre som bedre, mener han. «Ho, ho, Kallikles, for en skjelm du er,» utbryter Sokrates. «Du behandler meg jo fullstendig som et barn og holder meg for narr ved snart å si det ene, snart det andre. Nå påstår du altså at noen nytelser er bra og andre dårlige, eller hva?» Det må Kallikles innrømme, og nå er det en lett sak for Sokrates å drive ham så langt at han også niå medgi at den som er herre over sine lyster, er god, og at den som gjør det gode, er lykkelig, mens den som gjør det onde, er ulykkelig. Under samtalen med denne selvgode herren har Sokrates fått rikelig anvendelse for den fine ironi som han var en mester i å bruke. Når Kallikles anlegger en altfor ufor­ dragelig doserende tone, parerer Sokrates med å puste til hans selvtilfredshet og sammenligner ham med en prøve­ stein som kan brukes til å prøve gullgehalten i menneske­ sjelene. Han uttrykker sin glede over endelig å ha truffet på et slikt sjeldent «klenodium» og ber om at den allvise mannen for all del ikke må gå trett av å foreholde men­ neskene hvordan de bør tenke og handle.

Utrettelig fortsatte Sokrates sin kamp mot sofistenes moral og forsøkte også å motarbeide den nedbrytende innflytelse de hadde på hele det offentlige liv ved sin overfladiske retorikk. Det var ikke retorene, men de sakkyndige, de som virkelig kunne sine saker, som burde være folkets ledere og ta seg av statens styre og stell. Når det gjelder mindre krevende oppgaver, sier han, vender man seg jo ikke til en som har gode talegaver, men til en sakkyndig. I dialogen «Gorgias» stiller Sokrates følgende spørsmål til sofisten Gorgias: «Når det blir holdt et offentlig møte for å velge en lege eller en båtbygger eller en annen fagmann — da er det vel ikke taleren, som skal gi råd? Nei visst, for det er jo klart at man ved et hvert slikt valg bør utpeke den mest sakkyndige. Og likedan når det skal bygges murer, ha vner eller skipsverfter,

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 351

da er det heller ikke talerne, men byggmestrene som skal råde.» Ikke desto mindre er talekunsten en veldig makt, frem­ holder Gorgias. «Ofte har jeg fulgt med leger til syke som nektet å ta medisin eller å la legen skjære eller brenne bort det vonde. Men det som legen ikke kunne få dem til å gå med på, det greidde jeg, og det ene og alene ved hjelp av mine talegaver. Ja, jeg våger å påstå følgende: Anta at en taler og en lege bega seg av sted til en hvilken som helst by, hvor det skulle drøftes hvem av de to man burde velge til lege. Legen ville da sikkert komme til kort, mens taleren ville bli valgt, hvis han selv ønsket det. Og på samme måte ville det gå i konkurranse med en hvilken som helst fagmann — taleren ville lettere enn noen kunne drive sitt eget valg igjennom. For det finnes overhodet ikke den ting som ikke en taler som står overfor en folkemengde kan uttale seg mer overbevisende om, enn noen fagmann ville kunne gjøre. Så veldig er tale­ kunstens makt.» Sokrates har imidlertid bitt merke i uttalelsen om at det er når taleren henvender seg til en folkemengde han gir inntrykk av å være fagmannen overlegen. «Med ut­ trykket 'folkemengde’ mener du sikkert de uvitende?» sier han. «For på opplyste mennesker kan taleren naturligvis ikke virke mer overbevisende enn legen.» «Det har du rett i,» svarer Gorgias. «Og den som ikke er lege, er selvfølgelig uvitende om det som legen kjenner til?» «Selvfølgelig.» «Blant uvitende mennesker virker med andre ord den uvitende mer overbevisende enn den som kan sine ting, ettersom taleren er mer uvitende enn legen,» konstaterer Sokrates og slår fast at slik forholder det seg på alle områder. «Selve saken behøver altså taleren ikke ha rede på —- han behøver bare å ha oppdaget en eller annen måte å virke overbevisende på, slik at han overfor uvitende mennesker gir inntrykk av å vite mer enn den som virkelig har rede på saken.»

352

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Det erklærer Gorgias seg meget beredvillig enig i, ikke minst fordi han ikke kan forstå annet enn at det er «en stor fordel at man uten å ha kjennskap til noe annet yrke enn dette ene, likevel ikke behøver å komme til kort overfor sakkunnskapen». Men Sokrates sier rett ut at når retorikken brukes på den måten, er den ikke noe annet enn en viss praktisk ferdighet av tarveligste sort, som bare har som mål å bedra menneskene og innynde seg hos dem, kort sagt — et vrengebilde av statsmannskunsten. For den virkelige statsmanns oppgave er å oppdra menneskene til dyktighet og vederheftighet, men ikke til å lure dem med seg. Her har han for alle tider gitt folkeførere og politikere noe å tenke på. Det var mange som hadde Sokrates å takke for at de var blitt gode og dyktige mennesker. Men han fikk også en mengde fiender og innbitte motstandere. Det var ikke så rart om Sokrates gjorde seg inderlig forhatt av mange selvtilfredse naturer ved å gå slik omkring og legge an på å overbevise folk om at de ikke visste det aller minste om saker og ting som de var sikre på at de hadde grundig kjennskap til. Nettopp da er det jo nemlig ikke så morsomt å bli utsatt for nærgående og intrikate spørsmål og ikke kunne besvare dem uten å innvikle seg i de mest åpenbare selvmotsigelser. At det er sunt og nødvendig for ens utvikling til et bedre og tenkende menneske, kan så være, men det er i hvert fall en høyst ubehagelig prosess, som man skammer seg over. Og den som har fått en til å skamme Seg over sin egen uvitenhet, er de færreste mennesker særlig begeistret for. I hvert fall ikke de dovne og tiltaksløse, som ikke kommer lenger enn til å skamme seg i sitt indre og aldri makter å nå så langt at de får nyte de positive virkningene av den plagsomme sjelelige opera­ sjonen. Og dessuten må man huske på at de menn Sokrates Kanne i svartfigurstil fra omkring midten av 500-tallet. Formen kalles «olpe», en variant av oinochoe (se side 24). Motivet er antagelig dioskurene, tvillingene Kastor og Polydevkes, som griper søsteren Helena for å føre henne hjem, etter at Thesevs bortførte henne.

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 353

fortrinnsvis plaget med sine nærgående spørsmål og for­ søkte å rive ut av tankeløshet og åndelig sløvhet, for en stor del var samfunnets støtter — nettopp de som var mest stolte av sin dyktighet og derfor følte seg særlig pinlig berørt av å komme i en pinlig situasjon. Å utsette seg for deres mishag var dessuten så meget farligere, fordi de selvfølgelig også hadde større innflytelse enn vanlige borgere. Sokrates tok seg imidlertid også med forkjærlighet av begavede unge menn. Og når de så kom hjem, breddfulle av nye tanker og ideer som deres fedre slett ikke hadde noe til overs for, er det lett å tenke seg hvordan stemningen hos den eldre generasjon måtte bli overfor denne «ungdommens forfører». Han lærte jo barna å sette seg opp mot sine foreldre og betrakte seg selv som klokere enn dem! Og han fikk dem til å skulke alle sine plikter og i steden drive rundt i gatene sammen med ham — en sånn gammel skrulling. En av dem som anklaget Sokrates, for øvrig en garver, later nettopp til å ha hatt slike rent familiære grunner. Hans sønn likte godt å være sammen med Sokrates, og filosofen som ventet seg meget av denne unge mannens sterke intellektuelle interesser og store begavelse, forsøkte å overtale faren til å la ham forsøke seg i en annen gate enn som garver. Men faren mente at det var en sak den gamle byoriginalen ikke hadde noe med å legge seg opp i. Hva hadde han for øvrig å skryte av som opp­ drager for ungdommen? «Se bare på slike elever som Alkibiades og Kritias! Fine eksemplarer av arten, ikke sant?» Til sist gikk det så vidt at noen av Sokrates’ fiender våget å tre åpent fram og anklage ham for at han ikke trodde på fedrenes guder, men i steden ville innføre andre demoniske vesener, og at han fordervet ungdommen. Straffen for gudløshet var streng, og anklageren nedla påstand om dødsstraff. Men Sokrates fant beskyldningen så urimelig at han knapt brydde seg om å forsvare seg. Han møtte helt uforberedt i retten og begynte å tale på 13. Grimberg III.

354

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

samme enkle, ukunstlede måte som når han snakket med folk på gaten eller på torvet. «Det ville vel ikke være passende for meg i min alder å stå her som en skolegutt og avlegge en prøve på veltalenhet for dere,» skal han ha sagt til sine dommere, ifølge Platons skrift «Sokrates’ forsvarstale». I det hele tatt behandlet han ikke dommerne med den dype ærbødighet som de mente å ha krav på. Han unnlot f. eks. å følge vanlig skikk og bruk når det gjaldt å appellere til juryens medlemmer med tårer og bønner. Han mente nemlig at både hans egen og sam­ funnets anseelse ville lide under det om han forsøkte på å vekke dommernes medlidenhet på den måten. «Fremmede kunne jo da få den oppfatning at de menn som atenerne hadde hedret ved å velge dem til de høyeste embedene, ikke var bedre enn svake og følsomme kvinner,» sa han. Og hva ham selv angikk, syntes Sokrates at det var under hans verdighet å oppføre et skuespill som om han var redd for døden. Men uansett spørsmålet om hva som passet seg, syntes han heller ikke det var riktig av en dommer å la seg påvirke av bønner. Det var dommerens plikt å felle sin dom, ikke som et utslag av gunst eller velvilje, men på grunnlag av omhyggelige overveielser om hva som var rett. Det viktigste for Sokrates var for øvrig ikke —- så underlig det enn kan lyde for oss alminnelige mennesker — hvorvidt han ville bli dømt til døden eller ikke, men om atenerne ville felle en rettferdig dom. I den grad hadde hans oppgave som folkeoppdrager gått ham i blodet, at hans eget liv ble av underordnet betydning sammenlignet med spørsmålet om hans landsmenn ville vise rettferdighet og besindighet. De ting han sa til sine dommere, sa han ikke for å oppnå frikjennelse for seg selv, men for å prøve å hindre atenerne i å begå en urettferdig handling. Hans egen skjebne var derimot helt uvesentlig. «Jeg tror ikke,» sa han en gang, «at det ifølge guddommelig og menneskelig lov og orden er mulig for noen å skades av en som er en dårligere mann enn han selv.» Den som begår en dårlig handling, skader nemlig bare seg selv med det. Og nå

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN

355

ville Sokrates hindre atenerne fra å begå en slik forbrytelse mot seg selv. Sokrates har også ved flere andre anledninger gitt ut­ trykk for den samme tankegang. I Xenofons «Minner om Sokrates» leser vi f. eks.: «Da engang en mann ble sint fordi en av hans bekjente ikke hadde besvart hans hilsen, sa Sokrates: «Hvis det var en krøpling du hadde møtt, altså en som hadde en dårligere kropp enn du, ville du ikke blitt sint. Er det ikke da komisk at du ergrer deg over å ha truffet et menneske som har en dårligere sj el enn du?» Den anklagede var også ivrig etter å la sine dommere få klar beskjed om at han ikke ville kjøpe seg fri mot et løfte om å slutte med å «forføre ungdommen». Hans livsgjerning som folkeoppdrager var ham kjærere enn livet. «Så lenge jeg lever og har evner og krefter til det, vil jeg aldri gi avkall på min fdosofi eller slutte med mine for­ maninger,» sa han. «Hver og en av dere skal jeg si sannheten slik som jeg pleier, når jeg treffer dere. ’Å, du beste blant menn,’ skal jeg si, ’du som er fra Athen — denne den største og på grunn av sin kultur og sin makt mest ansette og utmerkede by — skammer du deg ikke over å være så opptatt av å skaffe deg rikdom, anseelse og utmerkelser, mens du slett ikke bekymrer deg om visdom og sannhet og din egen sjels fullkommengjørelse?’ Derfor, atenere, enten dere frikjenner meg eller ikke, så skal dere vite at jeg ikke kommer til å handle annerledes, ikke engang om jeg skulle lide døden aldri så mange ganger.» Slik omtrent gjengir i hvert fall Platon hans tale til sine dommere. Og selv om dette vel ikke er et ordrett referat, gir det i hvert fall ganske sikkert uttrykk for Sokrates’ tankegang. Avstemningen blant de 500 jurymedlemmer ga til resultat at Sokrates ble kjent skyldig. Bare den avgjørende domshandlingen — straffeutmålingen — gjensto. Anklageren hadde nedlagt påstand om dødsstraff, men ved slike prosesser som denne, hadde den som var blitt erklært skyldig, rett til å foreslå en mildere straff. Hadde

356

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Sokrates nå foreslått landflyktighet, er det høyst sann­ synlig at domstolen hadde nøyet seg med det, for den fellende dommen var blitt vedtatt med meget liten majoritet. Men å gjøre noe slikt var umulig for Sokrates, og det av to grunner. For det første ville det innebære at han erklærte seg skyldig, og for det annet ville en slik straff hindre ham fra å utføre sin oppgave i livet. Han måtte altså finne på en annen form for straff. «Jeg skal altså foreslå en rettferdig straff for en velgjører mot staten, en som er fattig og trenger å være fri for annet arbeid for å kunne formane dere,» lar Platon ham si. «Hva kan da være mer passende, atenere, enn at en slik mann blir bespist på rådhuset på statens bekostning? Er ikke det langt mer rettferdig enn å skjenke en slik heders­ bevisning til en som har seiret med en eller to eller fire hester i de olympiske lekene? For en slik mann får dere til å synes lykkelige, mens jeg får dere til å bli lykkelige.» En slik tale fra en anklaget som var dømt skyldig, var naturligvis i høy grad egnet til å fremkalle en dødsdom. Den ble da også avsagt med meget større majoritet enn da han ble erklært skyldig. Sokrates hørte dødsdommen bli opplest med urokkelig ro. Hans opptreden under rettssaken var i det hele tatt det beste bevis på at han var høyt hevet over menneskelig frykt og svakhet. Han visste at siste akt av hans liv ville bli en anskuelsesundervisning, som ville komme til å brenne seg mer uutslettelig inn i samtidens og ettertidens bevissthet enn noen av hans ord og bli en verdig sluttsten på alt hva han hadde forkynt gjennom et langt liv. Platon lar ham slutte sin tale til dommerne med disse ord: «Nå er det på tide å gå herfra, jeg for å dø, dere for å leve. Hvem av oss som har fått den beste lodd, vet ingen uten gudene.» Men hans venner og elever var fortvilet. Da en av dem klaget over at hans elskede lærer skulle dø uskyldig, strøk Sokrates ham smilende over hodet og sa: «Ville du heller at jeg skulle dø skyldig?»

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 357

For hver dag han kom nærmere den store avgjørelsen, ble han lysere til sinns. Og når hans venner besøkte ham, fant de alltid trøst hos sin lærer. Dialogen «Kriton», som har fått navn etter en av Sokrates’ mest hengivne elever, fører oss til den dødsdømtes fengsel et par dager før henrettelsen. Sokrates ligger ennå rolig og sover. Da han våkner, sier Kriton: «Jeg har sittet her en lang stund og beundret deg for at du kan sove så godt. Mange ganger før i livet har jeg misunt deg din sinnsro, men aldri så sterkt som nå —- så rolig og tålmodig som du tar din skjebne.» Sokrates svarer: «Det ville nå også være temmelig dumt å være mismodig fordi man må dø, når man er i min alder, Kriton.» Sokrates var fast overbevist om at det som skulle skje, var det beste for ham, for han hadde ikke en eneste gang i løpet av disse dagene hørt den stemmen i sitt indre som ellers alltid advarte ham når han var i ferd med å gjøre noe som ikke var riktig. Og av det trakk han den sikre slutning at, som han sa, «det som har hendt meg, må være noe godt, og de som tror at døden er noe ondt, må ta feil.» Slik viste han selv da han sto ansikt til ansikt med døden, hvilken styrke det lå i den læren han hadde forkynt hele sitt liv. Men Kriton kunne ikke finne seg i at den urettferdige dommen skulle bli fullbyrdet. Han greidde å bestikke vokterne i fengslet, så de en aften lot døren stå ulåst. Han hadde også sørget for at hans elskede lærer kunne finne et sikkert tilfluktssted, for han hadde gode venner i Thessalia, som med glede ville ta imot Sokrates og sørge for at han fikk leve i fred og ro der. Men da Kriton kom inn til sin venn og oppfordret ham til å flykte, svarte den gamle vismannen: «Kjære Kriton, er vi ikke enige om at man aldri skal gjengjelde urett med urett? Er vi ikke under våre samtaler kommet fram til at en borgers første plikt består i å adlyde lovene? Jeg har levet så lenge under mitt fedrelands lover og nytt godt av de privilegier de har gitt meg; skulle jeg da ta avstand fra

358

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

dem nå, fordi noen mennesker har misbrukt dem mot meg?» I dialogen «Gorgias» har Platon gjengitt en samtale med en av Gorgias’ elever som het Polos. Under denne samtalen hadde Sokrates en gang sagt: «Hvis jeg var nødt til enten å gjøre urett eller å lide urett, ville jeg velge det siste.» Og han fortsetter sin tankegang med å stille følgende spørsmål: «Er en forbryter lykkelig om han fåi sin rettferdige straff?» «Nei, da er han høyst ulykkelig,» svarer Polos. «Men om han nå ikke får sin straff — er han da lykkelig etter din oppfatning?» «Ja.» «Men etter min oppfatning, Polos, er et menneske som har forbrutt seg, ulykkelig under alle forhold. Men likevel er han mer ulykkelig hvis han ikke får den straff han fortjener for den forbrytelsen han har begått og mindre ulykkelig hvis han får sin rettferdige straff av guder og mennesker.» «Det er da en underlig oppfatning du der gir uttrykk for, Sokrates.» Sokrates forsøker da å forklare hva han mener og spør: «Hvis vi nå tenker oss to personer som begge er syke, enten det nå er på kropp eller sjel, hvem er da den ulykkeligste av dem — han som får legebehandling og derved blir befridd for det vonde som plager ham, eller han som ikke kommer under behandling og må fortsette å ha det vondt?» Polos svarer: «Den som ikke blir behandlet, forekommer det meg.» Sokrates spør så: «Men det å få sin straff, innebærer ikke det en befrielse fra det største av alle onder, fra sjelens ondskap?» «Jo.» «Straffen,» fortsetter Sokrates, «bringer jo nemlig men­ nesket til besinnelse, gjør det mindre forvorpent og kurerer det for ondskapen.» Det erklærer Polos seg enig i, og Sokrates går videre: «Men den som lever i den verste ondskap og synd uten å

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN 359

få sin straff, kan ikke han sammenlignes med en mann som er alvorlig syk, men har greidd å unngå å komme under legebehandling, fordi han — fullstendig som et barn — har skrekk for å brennes og skjæres, i og med at han vet det vil gjøre vondt. Er du ikke enig?» Jo, Polos må medgi det. Sokrates var trofast mot sitt prinsipp om heller å lide urett enn å gjøre urett, selv da han sto overfor valget mellom liv og død. — Den skildringen av hans siste timer, som Platon gir i dialogen «Faidon», er noe av det mest sublime som er skrevet. Med sitt ualminnelig enkle og ukunstlede språk og sin verdige og beherskede form gjør den et voldsomt inntrykk. I et nesten overjordisk for­ klaret lys står Sokrates fram for oss. Hans elev Faidon, som dialogen er oppkalt etter, gjengir sine minner fra disse uforglemmelige øyeblikkene i følgende ord: «Det føltes i sannhet høyst eiendommelig og underlig å være hos ham. Jeg hadde nemlig slett ikke noen følelse av medynk med ham, som man skulle ha ventet, siden det var en kjær venns død jeg skulle være til stede ved. Han var jo lykkelig —■ det var tydelig å merke både av hans vesen og hans ord. Uten frykt og med løftet panne gikk han bort, fast forvisset som han var om at ’en god mann vederfares det intet ondt hverken i livet eller i døden, og at hans skjebne ikke er gudene likegyldig’.» Faidon fører oss til Sokrates’ fengsel. Det er den siste dagen. Tidlig om morgenen får den dødsdømte besøk av sine venner. Han har da sin hustru Xantippe hos seg, og hun har den lille sønnen deres — den minste av de tre barna — på armen. Men da vennene kommer inn, begynner hun å gråte og klage så høyt at Sokrates må sørge for å få henne hjem, så hun ikke skal forstyrre samtalen mellom ham og hans venner med gråten sin. Sokrates har nemlig enda noen ord å si dem, og de gir uttrykk for den fortrøstning han imøteser sin siste ferd med. Han forsøker å trøste dem med uforglemmelige ord — som disse: «Det ser nesten ut som om dere synes at jeg ikke er en like dyktig profet som svanene. De synger jo

360

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

hele livet, men aldri så ivrig som når de merker at de skal dø. For da gleder de seg over at de skal gå bort til den gud, hvis tjenere de er. De tilhører Apollo, og derfor har de spådomsgaven. Og jeg for min del anser meg for å være en av svanenes medtjenere og viet til den samme gud. Jeg tror altså at også jeg har fått spådomsgaven av min herre i like høy grad som de, og at jeg skal skilles fra livet like glad som svanene.» Da det led mot solnedgang, kom en fangevokter inn til den dødsdømte med beskjed om at tiden nå var inne for ham til å tømme giftbegeret. Men følelsene overmannet fangevokteren fullstendig, og han ropte gråtende: «Deg har jeg i løpet av denne tiden lært å kjenne som den edleste, mildeste og beste mann som noen gang er kommet hit.» — Og nå følger den vidunderlige sluttscenen, slik som Platon lar Faidon gjengi den: «Til mannen som rakte ham giftbegeret, sa Sokrates: ’Ja, min venn, du som forstår deg på dette, si meg nå hvordan jeg skal bære meg at?’ 'Du skai ganske enkelt drikke det,’ var svaret; ’og etterpå skal du gå litt omkring til du kjenner deg tung i bena; da skal du legge deg ned, så virker giften av seg selv.’ Med disse ordene rakte han ham begeret. Sokrates tok imot det med sitt vennligste ansikt, uten å skjelve på hendene og uten å skifte farve eller forandre en mine. Han så bare fast på mannen, slik som han pleide og spurte: ’Hva sier du om jeg heller ut et lite drikkoffer av dette begeret? Er det tillatt?’ Mannen svarte: 'Sokrates, vi lager bare i stand akkurat så meget som vi mener det er passe å drikke.’ — 'Jeg forstår,’ sa Sokrates. ’Men be til gudene, det får jeg vel lov til — be om at overflytningen herfra og dit må bli lykkelig. Dette er min bønn. — La det skje!’ Så forte han begeret til munnen og tømte det raskt og ubesværet. Hittil hadde de fleste av oss vært så noenlunde i stand til å holde tårene tilbake. Men da vi så at han drakk, så at han hadde tømt begeret — da var det slutt. Hva meg

ANTIKKENS EDLESTE OG VISESTE MENNESKEVENN

361

selv angår, fortsatte tårene å strømme, hvor meget jeg enn forsøkte å holde dem tilbake, og jeg måtte skjule ansiktet mitt, der jeg sto og gråt over meg selv. For det var ikke over ham jeg gråt, men over min egen ulykke, over at jeg hadde mistet en slik venn. Kriton hadde allerede før reist seg og gått utenfor, fordi han ikke kunne holde tårene tilbake. Apollodoros hadde hele tiden grått uten stans, men nå brøt han ut i høye klagerop, slik at alle som var til stede, ble forferdelig oppskaket, unntagen Sokrates. Sokrates sa: ’Hva er det dere gjør, besynderlige men­ nesker? Det var jo nettopp derfor jeg sendte kvinnene bort, for at de ikke skulle oppføre seg på den måten. Jeg har også hørt si at man bør få dø i fred. Dere får være rolige og vise dere som menn.’ Da vi hørte dette, skammet vi oss og holdt tårene tilbake. Sokrates gikk nå opp og ned i rommet. En stund etter erklærte han at nå begynte bena å kjennes tunge, og derfor la han seg ned på ryggen. For slik hadde jo mannen som ga ham giften, sagt at han skulle gjøre.» Snart hadde den dødbringende drikken gjort sin virkning, og Kriton lukket den dødes øyne. «Slik ble slutten for vår venn. Vi kan bare si at han var det beste, det viseste og det hederligste menneske vi noensinne har kjent.» Dette hendte i år 399 f. Kr. Først da det var for sent, innså atenerne hvor urettferdig de hadde behandlet denne edle menneskevenn som selv hadde levet i fattigdom og små kår for å hjelpe sine medmennesker til et åndelig rikere og mer menneskeverdig liv og som hadde vært rede til å besegle sin kjærlighetsgjerning med martyrdøden. Varmhjertede naturer har eksistert til alle tider og klare hoder også, men det er noe nesten enestående å finne et så glødende varmt hjerte og et så ualminnelig klart hode forenet i en og samme person. En slik nøktern forstandsentusiasme som hos Sokrates sprenger alle vanlige menneskelige mål, for det ligger ellers nettopp i entusiasmens vesen at følelsene overdøver forstandens kritikk.

362

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Men Sokrates ble tvert imot grepet av den store henførelse ved tanken på å gjøre både seg selv og andre mennesker mer klarsynte. Med fullstendig svermerisk glød tørstet han etter klarhet, og han lot seg aldri påvirke av sine lidenskaper, hverken av kjærlighet eller hat, når han skulle gjøre seg opp sin mening om en sak. Og likevel var han en lidenskapelig natur. En berømt syrisk fysiognom leste det i ansiktstrekkene hans. Da de av hans elever, som var til stede, protesterte energisk mot syrerens uttalelse, hysjet mesteren selv på dem og sa: «Han har sett aldeles riktig; jeg har sterke lidenskaper. Men jeg har gjort meg til herre over dem.»

Gullets renhet blir prøvet i ild. Hva Sokrates var, åpenbarte seg først fullt ut gjennom den skjærsilden som endte hans liv her på jorden, men gjorde ham udødelig — gjennom hans dom og død. Denne siste prøven ga oss det opphøyede bilde av et enkelt menneske, som har gjort hele sitt sjeleliv til fornuftens underdanige tjener og i kraft av det står uberørt av alle skjebnens tilskikkelser. I liv og død bevarer et slikt menneske sin sjelefred like ufor­ styrret. Lykkelig lever det; lykkelig drar det ut på sin siste ferd. Sokrates’ død er en av menneskeåndens skjøn­ neste triumfer over motgang og lidelser. Det er en scene av den mest opphøyede skjønnhet og likevel så ekte menneskelig. Det er bare et fattig menneske som stille og fredfullt tar avskjed med livet, en martyr uten mar­ tyrens krampaktige patos, men nettopp derfor bare så meget mer beundringsverdig i sin standhaftighet.

DE SOKRATISKE SKOLER

En stor manns forkynnelse blir alltid mer eller mindre ensidig oppfattet. Det hører med til geniets tragedie i en skrøpelig verden. Alminnelige mennesker strekker ikke til etter den geniale ånds målestokk, og mer enn et lite stykke på vei makter han ikke å heve dem opp til seg.

DE SOKRATISKE SKOLER

363

Hver enkelt av mesterens disipler griper fatt i det som passer best nettopp for hans begavelse og åndelige legning. Den enkelte kan bare stykkevis tilegne seg mesterens for­ kynnelse og tyder den på sin egen måte. Det er menneske­ åndens begrensning som er skyld i at de store forkynneres lære så ofte har dannet flere forskjellige skoler, som ikke sjelden har ligget og ligger i strid med hverandre. Også Sokrates’ elever delte seg med tiden opp i for­ skjellige skoler eller retninger, som ensidig haket seg fast i hver sin side av den store mesterens forkynnelse. Kynikerne og stoikerne

De mest ensidige av Sokrates’ disipler var kynikerne. Sokrates’ lære om måtehold og om plikten til å beherske sine lyster, førte dem ut i den rene fanatisme. Ved synet av en handelsbod fullproppet med alt slags kram, skal Sokrates en gang ha gitt uttrykk for sin lykke over å være frigjort fra alle kunstige behov med ordene: «Tenk så meget det finnes som jeg ikke har behov for!»

Kynikerne nøyde seg ikke med å kreve måtehold, men lærte at dyden består i at man helt venner seg av med så mange behov som mulig. Bare på den måten blir men­ nesket virkelig fritt. «Jeg vil heller være forrykt enn å føle nytelse,» sa stifteren av den kyniske skole, Antisthenes. Men det var den berømte Diogenes som satte den kyniske lære på spissen. Om ham forteller tradisjonen at han bodde i en tønne og ikke hadde noe annet husgeråd enn en skål som han drakk vann av. Men da han kom til å tenke på at han kunne drikke vann av hånden sin, kvittet han seg til og med med denne siste rest av kulturens goder. Det fortelles at Aleksander den store en gang skal ha besøkt sin berømte samtidige og oppfordret ham til å utbe seg en gunst, uansett hva det måtte være. Diogenes’ eneste bønn var: «Vil du være så vennlig å flytte deg, så solen kan skinne på meg!» En annen gang skal han ha kommet med en uttalelse som var enda mer

364

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

respektløs enn svaret han ga Aleksander. Det fortelles nemlig at en dag han fikk øye på en kvinne som hadde hengt seg i et tre, utbrøt han: «Akk, om bare alle trær bar slike frukter!» Det var nettopp det «hundeliv» til­ hengerne av denne læren étter de flestes mening førte, som skal ha gitt dem navnet kynikere, av det greske ord kyon, som betyr hund.1 Og selv om de fleste av kynik­ erne ikke gikk så langt når det gjaldt å vende tilbake til naturen at de tok dyr eller ville til for­ bilder, gjorde deres forakt for alt som het forfinelse og høy­ ere dannelse dem Den greske filosof, Antisthenes, stifteren likevel til en kulturav den kyniske skole. fiendtlig foreteelse; la så være at deres selvbeherskelse kanskje var beundrings­ verdig. De satte sin ære i å frigjøre seg for den slags illusjoner som hos alminnelige mennesker gir seg utslag i ønsket om å oppnå velstand og anseelse. Som en slags tiggermunker med viltvoksende hår og skjegg, uten hjem og for det meste uten familie, strøk de land og strand rundt med tiggerpose og tiggerstav og forkynte sin lære. De var sikkert til velsignelse for mange fattige og lidende men­ nesker, men på sine steder ble de den rene landeplage, ikke minst på grunn av den ubehagelige og nærgående måten 1 Navnet kan også være oppstått ved at Antisthenes gjerne samlet sine elever i Kynosarges, et gymnasium i Athen.

DE SOKRATISKE SKOLER

365

de pleide å si sine medmennesker «sannheten» på. Meget betegnende er for øvrig Platons ord til Antisthenes om hans forsømmelse av sitt ytre og hans måte å vekke oppmerksomhet på ved å gå omkring i en fillet og fæl gammel kappe. «Min venn,» sa vismannen, «forfengeligheten lyser ut gjennom hullene i kappen din!» Kynikerne ødela harmonien i den hellenske kultur. Før hadde de som var legemlig sunne og sterke, også vært de ledende på det åndelige område. Den vakre var god og den gode vakker. «Sjelen klang fra kroppen som melodien fra et instrument.» Nå er det blitt annerledes. Dyden skjuler seg bak heslighet, og skjønnhet blir noe nesten syndig. Og menneskene blir ensidige. Noen blir yrkessoldater og tar tjeneste hos dem som betaler best; andre blir forstandere for filosofiske skoler eller rettere sagt for sekter. Leiesoldaten kan sitt håndverk, men det virker ikke egentlig foredlende. Tilhengeren og representanten for en bestemt filosofisk retning er sterk i sin overbevisning, men det er ensidigheten som først og fremst setter sitt preg på ham også. Det var med kynikernes teorier som med så mange andre negative «lærer»: de var nyttige ved sin kritikk av mange misforhold i menneskelivet — i dette tilfelle av lystenhet, nytelsessyke og maktbegjær — men de var en altfor svak grunnvoll å bygge opp noe positivt på. Deres forakt for alle vedtatte former og ikke minst for alt som heter beskjedenhet går igjen i vår moderne be­ tydning av ordene «kyniker» og «kynisk».

Det verdifulle, som tross alt skjulte seg bak den kyniske skoles frastøtende ytre trekk, ble først virkelig imponerende i den stoiske skoles utforming. Den satte seg som oppgave å lære menneskene selvbeherskelse og på den måten befri dem for alle heftige sinnsbevegelser, fra frykt og sorg og medlidenhet, fra vrede og hat, men også fra tøylesløs glede. For stoikerne så på dem alle som sykelige tilstander i sjelen. Bare ved å gjøre seg fri fra alle slike forstyrrende påvirkninger og bøye seg for for­

366

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

nuften, vinner man fram til «den stoiske ro», som er «dydens» kjennetegn. «Ta det med ro!» — slik kunne man med en folkelig omskrivning uttrykke stoikernes valgspråk. Ta alt som er uunngåelig med ro, både sykdom og smerter, fattigdom og nød! Alt slikt er bare ytre ting og derfor likegyldige for et tenkende menneske. Det er bare vårt indre liv som har betydning. Har man nådd fram til dette opphøyede standpunkt, er man blitt vjLs; da har man alle dyder og er gudenes like. Intet kan forstyrre den vises sinnsro. I lykkens dager svulmer han ikke av begeistring, og i motgangen gremmer han seg ikke, for det meste av det som den uvitende masse setter høyt, er ham fullstendig likegyldig. Den vise ser også dypere enn til tilværelsens overflate. Han har fått åpnet øynene for den store sammenheng i verden og har innsett at den enkelte iblant må lide for det heles vel. «Det passer seg ikke for den enkelte del å være misfornøyd med det som skjer for det heles skyld,» sier Marcus Aurelius, filosofen på tronen. Han understreker samfølelsen mellom indi­ videne enda sterkere ved å sammenligne oss alle med «grener på ett og samme tre». Det er hvert menneskes plikt å tjene det hele, og den som svikter sine medmen­ nesker, kaller han en desertør. — (Mot dette synet at individets skjebne er helt uvesentlig i forhold til helhetsvirkningen, har den tyske pessimistiske filosofen Schopenhauer tatt til gj enmæle: «Er da verdensaltet et titteskap ? Alle ting kan riktignok være interessante å se på, selv ulykker og lidelser, men å rammes av dem er noe helt annet.») Den stoiske skole fikk, som vi senere skal se, meget stor innflytelse på den romerske folkekarakter. Dens krav om jernhard konsekvens i livssyn og karakterdannelse og dens strenge forpliktelse lå vel til rette for romernes lynne. «Gå den vei som er din, rett fram uten å nøle!» var et stoisk pliktbud. «Vær alltid deg selv!» Den vise må aldri miste målet av syne, aldri plage seg selv med tvil eller uvisshet. Han behøver aldri å angre på sine handlinger. Flere av de romerske stoikerne har som Marcus Aurelius

DE SOKRATISKE SKOLER

367

hevdet meget sterkt at alle mennesker er brødre, fordi hver eneste sjel er en del av guddommen. Alle har vi det samme menneskeverd, de fattige like fullt som de vel­ stående, slaven like fullt som sin herre. Stoikerne er de første som har tilkjent slavene menneskeverd. De er også de første som har gjort det til en plikt å vise godhet mot sine fiender. Selv mot dem er den vise mild og vennlig, etter forbilde av gudene, som lar sin sol stå opp også for de uverdige. Slik taler den berømte og beundrede romerske stoiker Sene ca. Han forkynner også plikten til å glemme den urett andre gjør mot oss: «Tilgi dem, forat du selv kan finne tilgivelse!» Man finner altså i den romerske stoisisme adskillige berøringspunkter med kristendommen. Vi skal senere komme tilbake til dette.

Den kyreneiske og den epikureiske skole

Som en svensk filosof en gang har sagt, skulle man tro at det bare er en hårfin forskjell mellom Sokrates’ lære­ setning at dyd er lykke og grunnprinsippet hos hans elev Aristippos fra Kyrene, at dyd er det som fører til lykke. Sokrates hadde forkynt at dyden i seg selv er den virkelige lykke. Den ligger med andre ord i det å gjøre det gode under alle livets omskiftelser, selv om det skulle koste en livet. Dyden rommer i seg selv den høyeste lykke. Intet ondt kan vederfares den som er god, hverken i livet eller i døden, selv om det kan se slik ut for kort­ synte mennesker. Man kan drepe ham eller jage ham i landflyktighet, man kan piske ham og legge ham i lenker, stikke øynene ut på ham eller korsfeste ham — hans lykke har ikke noe med det å gjøre. For dyden gjør ham lykkelig. Derimot er den mektigste tyrann, som kan følge sine egne lyster i alle ting, ulykkelig fordi han ikke er dydig. Men de fleste mennesker er nå engang slik at det ideale krav om å gjøre det gode for det godes egen skyld, ligger

368

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

for høyt for dem. Et liv i overensstemmelse med en så høy etisk standard forutsetter den gjennomgripende for­ andring i menneskesinnet som Sokrates forsøkte å frem­ kalle hos sine elever — den sjelelige krise, som i kristen språkbruk kalles «omvendelse». For å bringe sine tilhørere så langt, måtte han ta et skritt om gangen. Som den ypperlige pedagog han var, forsømte han aldri å opp­ muntre enklere sjeler blant tilhørerne ved å si at allerede det å strebe etter idealet, strebe etter å bli et bedre menneske, får sin lønn i den rene og opphøyede glede det gir. Men jo høyere opp mot det store idealet det lyktes ham å føre sine disipler, desto sterkere understreket han at det ikke er den følelse av tilfredshet som følger med dyden, men selve det å leve i dyd, som er den sanne lykke. Dyden er på ingen måte bare en vei til lykken, det å være dydig er i og for seg den høyeste, ja, den eneste virkelige lykke. Hans elev Aristippos ble imidlertid stående ved mes­ terens ord om den lystfolelse som følger med bevisstheten om at man blir et bedre menneske, og lærte at slike lystfølelser er det vesentlige ved dyden, og at det menneske fører det beste liv som oppnår størst mulig lystfolelse. Aristippos var så forskjellig fra Antisthenes som over­ hodet mulig. Han hørte hjemme i den rike og herlig beliggende hellenske kolonien Kyrene, ikke langt fra Store Syrte på Afrikas nordkyst. Der hadde han vennet seg til et overdådig og forfinet liv og utviklet seg til en fullendt verdensmann, en virtuos livskunstner og en behagelig selskapsmann. Livet var etter hans oppfatning til for å nytes. Hvorfor — spør han — skal man gjøre som kynikerne, som med overlegen forakt vender seg bort fra alle livets goder som noe fullstendig verdiløst? Livet blir rikere om man nyter det så lenge det varer; for ingen vet hva en usikker fremtid bærer i sitt skjød. Men — vel å merke — man skal nyte med forstand og måtehold. I dette tillegget ligger det sokratiske i Aristippos’ lære. Det var ikke et kjødets evangelium, men en måteholden livsglede han forkynte. Den lystfølelsen som han betrakter

DE SOKRATISKE SKOLER

369

som dydens mål, er ikke av den stormende sorten, men har fått sitt adelsmerke av det ekte hellenske kravet — «Alt med måte». Det er en større kunst å nyte med måte enn å forsake. Aristippos karakteriserer selv lysten som «en mild og rolig fornemmelse i sjelen» eller hva man med andre ord kunne kalle å leve i harmoni med tilværelsen. «Bare den lystfølelse som ikke følges av anger, er god,» skal han også ha sagt. Bli derfor ikke en slave av nytelsen, men lær deg til å beherske den! «Jeg eier, men jeg eies ikke,» var en av Aristippos’ sentenser. Men la oss nå høre hvordan Aristippos motiverer sin advarsel mot overdrivelsen. Man skal unngå den —- sier han — fordi den fører til nytelsens motsetning, fordi den følges av smerte, det verste av alle onder. Overdreven nytelse kan også til slutt ødelegge selve evnen til nytelse hos mennesket. Av den grunn er også lidenskapene det høyeste godes fiender. — Nettopp hans motivering viser tydeligere enn noe annet hvor langt Aristippos står under Sokrates med hans lengsel etter det høyeste ideal. Som et advarende eksempel på hva det kan føre til når man som kyreneerne setter lysten i høysetet, pleier man gjerne å peke på en kyreneer fra 200-tallet f. Kr., som het Hegesias. Han fant ut at tilværelsen var så full av smerte og lidelse at han mistet troen på at det var mulig å oppnå den lykksalighet som kyreneerne satte som livets høyeste mål. Derfor mente han at den beste utveien måtte være å befri seg fra alle lidelser ved å ta sitt eget liv. Det førte til at han fikk navnet Peisithanatos —«han som overtaler til døden». Denne livsanskuelse utviklet han dels i muntlige foredrag, dels i et skrift med den originale titelen «Selvmorderen». Og han forkynte sin lære med slik glød og overbevisning at han fremkalte en ren selvmordepidemi i Aleksandria, hvor han øvet sin gjerning. Til slutt måtte myndighetene gripe inn og forby ham å tale.

Akkurat som den kyniske skolen fikk en foredlet av­ legger i den stoiske, fikk den kyreneiske retningen en mer

370

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

verdifull etterfølger i den epikureiske skolen, som har fått sitt navn etter stifteren, den pukkelryggede slaven Epikuros. — Den moderne betydningen av ordet «epikureer» er et menneske som har gjort den for­ finede nytelse til sitt mål i livet. Epikureismen plei­ er gjerne å bli regnet som et kjødets evan­ gelium rett og slett. Epikuros sto imid­ lertid på et høyere plan enn som så. Som livets høyeste gode satte han den form for nytelse som ligger i at en fornem­ melse av stille sjele­ fred gjennomsyrer hele livet. Her møtes altså han og Antis­ thenes. Epikuros for­ Den greske filosof Epikuros. Romersk klarer selv hva han kopi etter en realistisk hellensk byste, mener med følgende som antagelig må være laget i filosofens levetid. Den står nå i Metropolitan ord: «Når vi sier at Museum i New York. lystfølelsen er livets mål og hensikt, så mener vi ikke den vellyst som utsvevende personer jager etter; for oss innebærer begrepet lystfolelse det å ikke kjenne smerter i kroppen eller uro i sjelen.» Personlig var Epikuros et godt og kjærlig menneske, som tross sykdom og nød holdt motet oppe hos seg og sine. Elsket og beundret av sine elever og forgudet etter sin død, gjorde han virkelig rett for navnet sitt. Det betyr nemlig «hjelperen» eller «trøsteren». For å kunne leve i en slik tilstand av uforstyrret lykke og velbefinnende som er Epikuros’ ideal, må mennesket

DE SOKRATISKE SKOLER

371

frigjøre seg fra alt soni kan virke forstyrrende, ikke bare fra frykten for lidelsene her i verden, men også fra all overtroisk frykt for straffende guddommelige makter og gjengjeldelse etter døden. Når det gjelder legemlige smerter, sier Epikuros trøstende at de «ikke blir så lenge i kroppen vår»; og mot de sjelelige lidelser som andre mennesker kan utsette en for, anbefaler han at man bør følge den sentensen som på latin lyder: «Bene vixit, qui bene latuit — den har levet lykkelig som har levet ubemerket.» Derfor må ingen frivillig tre fram og påta seg ledende stillinger i samfunnet! En krets av riktig gode venner, som hyller den sanne lære, er den beste beskyttelse mot alt ondt fra ytterverdenen. For nettopp i trofast vennskap mellom likesinnede, ligger når alt kommer til alt, hemmeligheten ved den sanne lykke. Det vanskeligste for menneskene har alltid vært å frigjøre seg fra sin frykt for gudene, sier Epikuros. Men denne frykten skyldes bare at menneskene ikke har hatt kjennskap til tingenes naturlige årsaker og derfor har forsøkt å finne forklaringen på det som skjer i inngrep fra overnaturlige vesener, «akkurat som engstelige barn er redde for spøkelser når det blir mørkt.» Det er jo også et faktum at opplysning om naturfenomenenes virkelige årsaker er det beste botemiddel mot overtroen og all den angst den skaper hos menneskene. Men Epikuros går enda meget lenger — han vil ta bort alt overnaturlig, fordi det kan forstyrre vår sjele­ fred. Den verdensanskuelse som etter hans mening best fyller denne oppgaven, er Demokrits atomlære (s. 121 f). Alle ting hadde for ham som for Demokrit sin årsak i atomenes bevegelser. Gudene har ingen som helst befatning med vår verden, sier Epikuros. De lever høyt oppe i eteren, i en verden for seg, «i opphøyet ro, fjernt fra menneskenes strev og slit». Om vi altså ikke behøver å være redde for gudene, er døden enda mindre fryktinngydende. Døden er for Epi­ kuros ikke noe uhyggelig, for den betyr bare en tilintet­

372

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

gjørelse, en tilbakevending til det intet som vi var for vi ble født. Det ene er like lite skrekkinnjagende som det andre. Hans prekener mot dødsfrykten er preget av en høytidelig, nesten religiøs patos, og med hele sin overbevisnings kraft roper han ut: «Død, du kommer meg ikke ved, for der hvor du er, er ikke jeg, og der hvor jeg er, er ikke du.» Den mest tungtveiende innvending mot epikureismen er dens egoisme. Epikuros maktet aldri å heve seg opp fra sin individuelle lykkemoral til ideen om almen lykke. I høyden kan han strekke seg til å la den omfatte de rettroende epikureeres samfunn. Han taler aldri slik som stoikerne, om menneskekjærlighet; og vennskap verdsetter han bare hvis det bidrar til å gjøre livet rolig og behagelig. Når man liker en venn, er det seg selv man er oppfylt av, ikke den annen part. Men på den annen side oppmuntrer Epikuros aldri til ufordragelighet og hat mot annerledes tenkende. Den vise bryr seg bare om det som kan virke befordrende på hans, egen lykke. Epikuros’ holdning er aldri utfordrende steil slik som det ofte kunne være tilfelle med mange av kyni­ kerne og stoikerne. Hans ideal er mer i pakt med livs­ gleden, og han preker ikke om dyden med selvtilfreds mine og dystre rynker i pannen. Vis er, etter epikureernes mening, den mann som skyr kjærligheten og unngår vennskapsforbindelser utenfor sin lille krets av likesinnede, for ved å skaffe seg mange venner gjør man bare sin lykke mer ustabil. Den vise gifter seg aldri, for med ekteskapet følger mange slags bekym­ ringer og påkjenninger, som kommer av forbindelse med et individ med et annet lynne enn en selv, av barnas utakknemlighet og av forhåpninger som de skufler, eller av engstelsen og sorgen om de blir syke eller dør. Den ugifte derimot, står utenfor alle slike lidelser. Av samme grunn skal den vise aldri befatte seg med politikk. Den fører bare en uendelighet av trakasserier med seg. Det finnes ingen pasjon som kan gjøre et menneske

PLATON

373

så ulykkelig som ærelysten, og ingen som utsetter sitt stakkars offer for så plutselige omskiftelser. Og makten og æren — hvilken velsignelse kan det være i å eie dem under slike forhold? «Den eneste krone, som har noen verdi, er visdommens.» Likevel medgir Epikuros at den som formelig brenner av politisk ærgjerrighet, gjør best i ikke å forsøke å bekjempe den, men bør kaste seg ut i leken. Og i tider da statens vel krever at alle borgere gjør sin innsats, er det også den vises plikt å ofre sin ro for det almene beste.

PLATON

Den som har gitt etterverdenen det mest uttømmende bilde av Sokrates, er Platon, som uten sammenligning var den betydeligste av hans elever. Allerede av sin samtid ble han hedret med tilnavnet «filosofiens fyrste». Aldri har en stor mester hatt en så verdig etterfølger. Platon var født i år 427 f. Kr., i den store peloponneser­ krigens femte år. Han tilhørte en av Athens fornemste og rikeste familier — hans far kunne føre sine aner tilbake til Athens siste konge. Takket være sin byrd, hadde den ærgjerrige og rikt begavede unge mannen alle forutset­ ninger for å spille en ledende rolle som statsmann. Men nettopp da han sto i ferd med å tre ut i livet, inntraff det noe som ga hans bane en helt annen retning. Han lærte Sokrates å kjenne og ble grepet av den beundring som en helstøpt personlighet alltid vekker i unge be­ geistrede hjerter. — Livet hadde allerede lært den unge idealisten så meget at han hadde fått øynene opp for de svake og uheldige sider både ved aristokratiet og demo­ kratiet. Begge hadde gjort politikken til et redskap for maktbegjær og partihat. Og midt oppe i denne tiden som var så full av hat og hevntanker, trådte nå Sokrates fram som en forkjemper for humanitet og rettferdighet mot voldsmentalitetens og urettens onde makter. -— Hva var vel et liv som politiker og partimann verd, sammenlignet

374

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

med en slik manns velsignelsesrike livsgjerning? Hva hjelp var det i all verdens statsmannskunst, så lenge samfunnet besto av mennesker som ikke hadde sans for det rette og det gode? Jo mer ulykkene hopet seg opp rundt Platons landsmenn, desto klarere sto det for ham at den eneste virkelige statsmannskunst er å gjøre menneskene bedre og lykkeligere. «Han så,», som en Platonforsker uttrykker det, «bare en mulighet for å få en bedre stat — nemlig at menneskene ble bedre.» Det hadde Sokrates arbeidet på hele sitt liv, og nå ville Platon fortsette hans livsgjerning. Det som mer enn noe annet bidro til å gjøre Platons trang til å følge i sin store lærers fotspor til en uigjenkallelig beslutning, var den beundringsverdige måten Sokrates møtte døden på. Hans siste stund ble også sluttsteinen på hans verk. På denne tiden, da Platon for alltid sa farvel til sine ungdomsdrømmer om en karriere som statsmann, da han ofret æren for plikten og den sanne lykke, var han en mann på 28 år. Han føler det nå som sin nærmeste oppgave å gi sin avdøde venn og læremester et verdig ettermæle i verdens øyne. Han er den eneste av Hellas’ store tenkere, hvis skrifter — så vidt man vet —- er fullstendig bevart. Både når det gjelder spørsmålet om dialogenes innbyrdes tidsfølge og deres ekthet, har forskerne nedlagt et stort arbeid, og meget har vært sagt og skrevet i den anledning. For avgjørelsen av det første spørsmålet har dels innholdets art — forfatterens åndelige modenhetsgrad o- 1- — dels språklige synspunkter, som bestemte ord og uttrykk som er karakteristiske for forskjellige perioder av Platons forfatterskap, vært bestemmende. Når det gjelder spørsmålet om de forskjellige dialogers ekthet, har man i en del tilfelle hatt hans egne elevers — særlig da Aristoteles’ — vitnesbyrd å bygge på, og for øvrig har man forsøkt å finne ut om de mistenkelige verkene har det samme stilistiske særpreg som de ubestridelig ekte dialogene har lært oss

PLATON

375

å betrakte som karakteristisk nettopp for Platon. Av­ gjørelsen blir imidlertid særlig vanskelig i et tilfelle som dette, hvor det gjelder en forfatter, hvis produksjon strekker seg over minst femti år og derfor må represen­ tere flere utviklings­ trinn. Et avgjørende be­ vis for at en dialog ikke er ekte, er det naturligvis hvis den er i strid med his­ toriske fakta, f. eks. hvis den inneholder hentydninger til hen­ delser og forhold som Platon umulig kun­ ne ha hatt kjenn­ skap til. Platon hadde be­ gynt sin forfattervirksomhet som dra­ Platon. Byste fra 300-tallet f. Kr. matiker. Han brente sine ungdomsverker da han bestemte seg for å vie sitt liv til filosofien, men hans dramatiske gnist levde videre i dialogene. Det er ikke bare en stor tenker som har gitt dem sitt innhold — det er også en stor kunstner som har utformet dem. De dialoger han skrev da han sto i sin fulle kraft, er rene mesterverk av liv og spenning, og et rikt galleri av interessante personer passerer revy under lesningen av dem. Og når vi den dag i dag snakker om attisk ynde og om attisk salt som krydrer en fremstilling, tenker vi i første rekke på Platons utsøkt elegante og kunstnerisk fullendte språk i dialogene.

Innen Platon gikk i gang med å føre sin avdøde læremesters livsgjerning videre, måtte han samle seg og prøve

376

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

å komme til krefter etter det knusende slaget. Han måtte bort fra det folket som hadde sendt sin beste og edleste sønn i døden. Platon lengtet til et land, hvor den hellenske verdens politiske uro og strid var bannlyst, til en stat med urokkelig stabilitet og eldgamle tradisjoner. Og så reiste han til Egypt, den skjulte visdoms eventyrland. I dialogen «Timaios» — det dunkleste og i sitt slag eiendommeligste av alle Platons verker — hvor Platon legger fram sitt syn på alle tings opprinnelse, lar han en alderstegen egyptisk prest si til den vise Solon, som også en gang skal ha vært i Egypt: «0 Solon, Solon, dere hellenere er bestandig barn, og noen gammel hellener finnes ikke.» Da Solon hørte dette, spurte han: «Hvordan det? Hva mener du?» Egypteren svarte: «Dere er alle barn i sjel og sinn. Dere har ikke noen gammel tradisjon eller noen viten som er grånet i tidens lange løp.» Senere berettet den gamle om eldgamle tider, som hellenerne ikke hadde kjennskap til, om eventyrlandet Atlantis, som skulle ha ligget på den andre siden av Herkules-støttene (Gibraltarstredet) og ha vært et rikt og mektig kongedømme med en fryktet krigsmakt, men som plutselig en dag under et voldsomt jordskjelv og svære oversvømmelser sank ned på havets bunn. I dialogen «Kritias» forteller Platon mer om dette eventyrlandet °S gjør det så levende at det siden til alle tider har vært mange som mente de kunne bestemme Atlantis’ posisjon på kartet. Blant annet har man villet identifisere det med Asorene, Kanariøyene eller Amerika. Langt mer sannsynlig virker den geologiske tolkning av selve sagnet om Atlantis — naturligvis uten de detaljer som Platon i sin fantasi har utbrodert det med — som gjør det til en reminisens av et kontinent som en gang dannet en bro mellom Europa og Amerika, eller av et annet som forenet Asia og Australia, men som ble brutt i stykker under en voldsom naturkatastrofe. Doggerbank skulle da være en rest av det førstnevnte kontinentet.

Platons lengsel etter stillhet og ro ble tilfredsstilt. Her i Egypt var det som om tidens ur hadde stanset og evighetens uforanderlige verden hadde steget ned på jorden. Med noe av evighetens store ro over seg og i dypet av sin sjel, vendte Hellas’ største tenker hjem fra faraonenes land. På hjemturen la han veien om Syd-Italia, hvor han traff sammen med tilhengerne av Pythagoras’ lære, som han på mange måter kom til å bruke som forbilde da han etter sin hjemkomst selv grunnet et filosofisk samfunn. Sannsynligvis er det også fra pytagoreerne han har slike trekk i sin livsanskuelse som troen på sjelevandringer.

PLATON

377

I Syrakus vant Platon en av sine mest trofaste og betydelige tilhengere, enevoldsherskeren Dionysios’ svoger Dion, som da var en ung mann på tyve år. «Han tilegnet seg,» sier Platon selv, «de læresetningene jeg la fram, med større iver og skarpsindighet enn noen av de unge menn jeg før hadde truffet.» Men den som ikke delte Platons begeistring over dette, var selvherskeren Dionysios. Han sørget for snarest mulig å bli av med denne filosofen som åpent tok avstand fra vold og brutalitet, og fikk ham satt ombord i et skip som førte ham tilbake dit hvor han hørte hjemme. Etter å ha vært hjemmefra i hele ti år, kommer Platon tilbake til Athen, full av nye inntrykk og erfaringer. Han er modnet til mann og til filosof. Nå vil han ta fatt på sin store livsoppgave — å omdanne samfunnet ved å foredle menneskene. Og så samler han rundt seg en krets av ideelt anlagte naturer til et brorskap etter pytagoreisk mønster. De bor i et deilig hus utenfor Athen på et sted som var viet til sagnhelten Akademos og derfor kaltes Akademeia. Her hadde naturelskeren Kimon ved hjelp av kunstig vanning skapt en skyggefull park med tette, bløte gressplener. Platon hadde selv kjøpt eiendommen. Det meste av undervisningen fant sted i luftige søylehaller, og i Akademeias stille og fredelige park vandret Platon omkring med en krets av disipler og tilhengere og førte lange samtaler om fdosofiske og andre vitenskapelige spørsmål. Slik oppsto verdens første akademi. Det fikk sitt navn etter stedet det lå på, og har latt det gå i arv til senere tiders høyere undervisningsanstalter og sammen­ slutninger med vitenskapelige, litterære eller kunstneriske formål. Platons akademi fikk en lengre levetid enn noen annen undervisningsanstalt i sitt slag. Da keiser Justinian opp­ løste det i år 529 e. Kr., hadde det bestått i mer enn 900 år. Akademiet var imidlertid ikke bare en læreanstalt, men også et institutt for vitenskapelig forskning — verdens første universitet kunne man kalle det. Her studerte man

378

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

så godt som alle datidens vitenskaper, og Platon selv ga impulser til forskning på mange forskjellige områder. Først og fremst ble det naturligvis arbeidet på filosofiens forskjellige områder. Her ble grunnen lagt både til psykologien, læren om menneskenes sjeleliv, og til logikken, som utforsker tenkningens lover. Etikken var likevel den gren av filosofien som lå Platon mest på hjertet. Alle hans filosofiske spekulasjoner tjente til syvende og sist den livsoppgaven som han hadde tatt i arv fra sin egen lærer og mester — å gjøre menneskene gode og rettferdige. Som en ektefødt sønn av Hellas ble han aldri trett av å fremholde måtehold og besindighet som de viktigste av alle dyder. Denne Platons sterke etiske interesse har blant annet gitt støtet til hva man kunne kalle den første kjente vitenskapelige undersøkelse av alkoholproblemet. Han undersøker først de forskjellige folkeslags syn på rusdrikk. Hos skyterne og trakerne drikker både menn og kvinner vin og i Tarentum kan man oppleve å se hele byens befolkning overstadig beruset under festene til ære for Dionysos, mens spartanerne forbyr all bruk av vin og straffer be­ rusede personer strengt. Han undersøker videre rusens virkninger og finner at den gjør alle begjær og lidenskaper sterkere, mens derimot iakttagelsesevne, forstand og hukommelse blir svekket, ja, rett og slett forsvinner. En beruset person blir som et lite barn, mister herredømmet over seg selv og blir «en riktig ynkelig skapning». Men Platon er likevel overbevist om at vinen kan virke vel­ gjørende på gamle mennesker. Derfor må de innby Dionysos til «den fest og gammen som han har gitt men­ neskene til hjelp mot alderdommens skrøpelighet. For han ga oss vinen for at den skulle gjøre oss unge på ny, få oss til å glemme våre sorger og myke opp våre hårde sinn, som jernet blir lagt i ilden og derved blir bøyeligere.» Derimot bør «gutter slett ikke få smake vin før de er atten år gamle. For man bør ikke legge ild til ild, hverken i kroppen eller i sjelen. Og før de unge har begynt med hardt arbeid, bør man vokte seg vel for deres heftige

PLATON

379

lidenskaper.» Platon gjør seg også til talsmann for den loven som kartagerne har om at «ingen må smake vin når han er i felten, at ingen embedsmann må drikke vin i sitt embedsår, og heller ikke dommere eller andre øvrig­ hetspersoner under utøvelsen av deres embedsplikter eller den som skal delta i viktige rådslagninger. Det finnes dessuten en mengde andre anledninger da man ikke bør drikke vin hvis man vil ha sin gode forstand og sitt sunne omdømme i behold,» legger han til.

Matematikken var også en vitenskap som interesserte Platon meget sterkt. På dette område viste han sitt åndelige slektskap med Pythagoras og delte i høy grad hans begeistring for tallenes verden. Særlig hadde han høye tanker om matematikkens pedagogiske verdi og mente at den klarnet tankene og skjerpet oppfatnings­ evnen. På astronomiens område ga Platon et glimrende bevis på sin geniale vitenskapelige intuisjon da han uttalte sin overbevisning om at planetenes bevegelser i virkeligheten måtte være lovbestemte, selv om de kan se uregelmessige ut. Det gjaldt bare å finne disse lovene. Et medlem av akademiet, den berømte matematiker og astronom Evdoxos, greidde virkelig også å beregne pla­ netenes baner og omløpstid og bekreftet derved mesterens intuitive evner som vitenskapsmann. I den krets av elever og venner som Platon samlet omkring seg ute i Akademeia, har han for alvor funnet seg selv, og her legger han grunnsteinene til sin filosofiske lærebygning med de fire dialogene «Symposion», «Faidon», «Faidros» og «Staten», mesterlige verk fulle av dramatisk liv, som betegner høydepunktet i hans forfatterskap. Med disse dialogene fører han leseren inn i sin imponerende tankebygning, sin idélære. Hva den innebærer, har Platon anskueliggjort ved hjelp av et storslagent bilde i dialogen «Staten», det verk som gir oss hans filosofi i den mest fullkomne form. Han sier der omtrent slik til leseren: «Tenk deg en underjordisk hule hvor det sitter en hel del

380

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Platon i kretsen av sine disipler. Etter en mosaikk i Pompeii.

mennesker som er bundet med lenker rundt bena og halsen på en slik måte at de aldri har kunnet se noe annet av livet enn de skyggebildene som avtegner seg på hulens vegger og beveger seg som om de var levende vesener! Hvis disse menneskene kunne snakke med hverandre om det de så, tror du ikke da det ville vise seg at de alle sammen var av den oppfatning at disse skyggene var virkelige ting? Disse menneskene ville altså i det hele tatt ikke anse annet for sant og virkelig enn skyggen av tingene. Tenk deg videre at man løser dem fra lenkene og befrir dem fra deres villfarelse — hva ville følgen bli? Anta at man befrir en av dem og tvinger ham til å reise seg og

PLATON

381

vende seg helt om og se mot lyset. Han vil ikke kunne gjøre det uten å føle smerter, og fordi det flimrer for øynene hans, kan han ikke oppfatte alle de virkelige tingene som han før har sett skyggene av. Hva tror du han ville si om noen forklarte ham at det han før hadde sett bare var en illusjon, men at han nå ser riktigere? Tror du ikke at han ville bli forvirret og mene at det han så før, var virkeligere enn det man nå viste ham?» På samme måte — mener Platon — går det oss men­ nesker når vi forsøker å heve oss opp fra den sanseverden vi lever i til daglig, til fornuftens og ideenes uforgjengelige verden. Bare litt etter litt makter vi jordbundne skapninger å venne oss til lyset der oppe. Bare gradvis kan vi få åpnet våre øyne for den sanne virkelighet. Men når det skjer, står det klart for oss at tingene her i sansenes verden bare er et svakt gjenskinn av ideene. De høyeste ideene er det godes og det skjønnes idé og ved siden av dem rettferdighetens og motets eller tapperhetens ideer. Hva er da for eksempel det skjønnes idé? Den er, sier Platon, noe annet og høyere enn de vakre tingene selv, men den er til stede i enhver vakker ting. Et vakkert ansikt kan forandre seg, men det vakre eller skjønne i og for seg er uforanderlig. På samme måte forholder det seg med det godes idé. Dens jordiske former er vekslende, men selve ideen er evig og ufor­ anderlig. Derfor har den også en høyere grad av virkelighet enn de former den åpenbarer seg i her på jorden. De enkelte ting og foreteelser her i verden er bare svake skyggebilder av ideenes verden — den alene er den sanne virkelighet. Den er det opprinnelige. De enkelte tingene kan i virkeligheten takke ideen for sin eksistens. De vakre tingene er bare vakre fordi de har del i skjønnhetens idé. På samme måte forholder det seg også om vi går lenger ned på rangskalaen i ideenes verden — overalt er det den almene type, artsbegrepet, den almene lov, som utgjør den sanne virkelighet. Det er tyngden som er den sanne virkelighet — ikke steinen som faller. Artsbegrepet hest

382

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

■— dvs. foreningen av de kjennetegn som er felles for alle hester, uansett farve, størrelse, alder og kjønn — men ikke den enkelte hesten, er den sanne virkelighet osv. Individene kommer og går, fødes og dør, men slektstypen består. Derfor — mener Platon — er det den som er den sanne virkelighet eller idé. Tingenes tilfeldige egen­ skaper kan vi se med øynene, høre med ørene eller oppfatte med våre andre sanser; ideen derimot fatter vi bare med tanken — og bare den gir den fullkomne kunnskap. Den sanne filosof er han som med sitt blikk kan trenge gjennom det slør av skiftende skyggespill som de fleste mennesker kaller virkelighet og nå fram til tingenes vesen, til ideenes rene og lyse verden, «et land av karneol, jaspis og sma­ ragder». Men det er bare få som virkelig makter å gjennom­ skue det bedragerske skinnet som omgir oss. Det godes idé er den høyeste av alle ideer. «Det er åpen­ bart,» sier Platon-forskeren Claes Lindskog, «at for Platon står den nærmest som et personlig vesen. Den er i virkelig­ heten for ham den høyeste gud og den eneste gud». Iblant taler han også om andre av de høyeste ideene som om de var levende og tenkende ånder. De blir på den måten noe annet og mer enn bare artsbegreper — de blir fornuftsvesener og står i inderlig samhørighet med den gud­ dommelige ånd. Det som leder Platon på hans vei mot idélærens høyder, er hans sterke og levende trang til å nå fram til en absolutt sann viten, noe fast å holde seg til i denne ubestandige og omskiftelige verden. Å leve i ideenes verden er den høyeste lykksalighet, og derfor bør alle tenkende mennesker sette seg som mål å få øynene opp for dem. Men de fleste mennesker kan slett ikke forstå dem som har fått sine øyne opplatt for denne høyere virkelighet. Det er i grunnen nøyaktig på samme måte som om ett av de hulemenneskene vi snakket om, plutselig skulle bli tvunget til å vende tilbake fra sollyset til mørket nede i hulen. «Tenk deg,» sier Platon, «at han da straks måtte konkurrere med sine tidligere medfanger i å oppfatte skyggebildene på huleveggen, før øynene hans

PLATON

383

ennå hadde fått tid til å venne seg til mørket igjen! Ville ikke de andre da komme til å le ham ut og si at han hadde kommet tilbake fra sin ferd dit opp med ødelagte øyne og at det altså ikke kunne være heldig å dra dit? Og ve den sorn etter dette forsøkte å befri fangene og føre dem opp i lyset!» Sokrates hadde fått erfare hvordan det hadde seg med den saken. Ham hadde hulemenneskene drept. Platon selv gjorde også mer enn en gang den bitre erfaring at menneskene ikke ville bli befridd fra sitt fangenskap og føres opp i lyset. I sin skuffelse oppga han etter hvert alle forsøk på å influere på statens styre og stell og levde mer og mer tilbaketrukket, bare omgitt av sin lille krets av trofaste venner og elever. Sine politiske ideåler fremla han i steden i sitt store skrift «Staten». Der trakk han opp retningslinjene for den idealstat som skulle tre istedenfor de «skakkjørte og fordervelige stats­ formene som han selv hadde flyktet vekk fra i mismot». Den eneste statsform som etter hans mening har noen verdi, er den som stiller menn som kan virke som folkeoppdragere i spissen for samfunnet -— menn som kan gjøre menneskene gode og lykkelige, fordi de har blikket festet på en høyere, uforgjengelig verden. Det er dette Platon mener med de ordene at «den eneste gode statsform er den hvor makthaverne er fdosofer». Han understreker imidlertid selv uttrykkelig at den statsform han har skapt i sin tankeverden, er et ideal, hvis oppgave er å være en målestokk for verdien av andre statsforfatninger. I hvilken utstrekning oppnådde så Platon å få se sine teorier omsatt i praksis? En stund så det virkelig lovende ut. Som en strime av sol som bryter seg vei gjennom skydekket, kom det plutselig en oppfordring til ham om å reise over til Syrakus og forkynne sin lære ved hoffet der. Det var i året 366. Året i forveien var Dionysios plutselig avgått ved døden, og nå hadde Platons beundrer Dion fått stor innflytelse. Han håpet derfor at det med Platons hjelp skulle lykkes for ham å vinne den unge Dionysios 2. for den store filosofens opphøyde statsideal.

384

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Platon var nå over seksti år gammel og hadde store betenkeligheter ved tanken på å foreta en lang og be­ sværlig sjøreise i så fremskreden alder, men — som han sier i et brev — «hvis man overhodet noen gang skulle gjøre et forsøk på å virkeliggjøre mine tanker om lover og forfatningsformer, så burde det skje nå. Jeg ville ikke gjerne se på meg selv som en blott og bar ordkunstner, som aldri av egen fri vilje ga seg av med virkelig handling.» Hele samtiden ventet i spenning på hvordan møtet mellom den mektigste hersker og den mest fremstående filosof i hele Hellas ville løpe av. I begynnelsen så det virkelig lovende ut. Platon ble mottatt av Dionysios med fyrstelige æresbevisninger, og for å tekkes sin berømte gjest, innførte enevoldsherskeren gjennomgripende re­ former ved hoffet. De lystige og høyrøstede drikkegildene som kunne vare «tre måneder i trekk», ble avløst av strengt måtehold både i mat og drikke. Men snart sloknet den første begeistringen over fdosofens læresetninger og noen virkelig dyptgående sjelelig påvirkning var Dionysios like lite mottakelig for som i sin tid Alkibiades. Begge var de fulle av beundring for sin lærer og skammet seg over sine feiltrinn, men lenger enn til gode forsetter eller i høyden gode tilløp kom det aldri. Det lyktes aldri for Platon å omskape tyrannen til en filosof på tronen. Naturligvis fantes det også ved enevoldsherskerens hoff en del mennesker som så med engstelse på Dions og Platons innflytelse og var redde for at deres egen stilling skulle bli undergravet av dem. Platon våget de seg imidlertid til å begynne med ikke på, men desto voldsommere rettet de sine angrep mot Dion. Det lyktes for dem å innbille Dionysios at hans morbror hadde planer om å gjøre seg selv til tyrann i hans sted, og en vakker dag ble Dion jaget i landflyktighet. Snart ble det også slutt på venn­ skapet mellom Dionysios og Platon, og filosofen vendte hjem til Athen. Noen år senere fikk riktignok den lunefulle tyrannen det innfall å be filosofen komme tilbake. Det som fikk Platon til å motta innbydelsen, var antagelig Dionysios’

PLATON

385

løfte om å forsone seg med Dion og den voldsomme interesse for filosofiske spørsmål som etter hans eget utsagn på ny var våknet hos ham. Men da det kom til stykket, viste det seg at det ikke var noe i noen av delene, og det var bare med nød og neppe Platon selv fikk lov til å forlate Sicilia. Dionysios forsøkte i det lengste å holde på ham — som en slags gissel. For så lenge Platon var avhengig av enevoldsherskerens nåde, ville ikke hans venn Dion våge å ta hevn over sin søstersønn. Etter noen års forløp begynte det imidlertid å se lovende ut igjen. Dionysios ble fordrevet fra Syrakus av Dion. Han slo seg ned i Korinth, hvor han skal ha levet som skolemester. — Men midt under arbeidet med å reformere forfatningen i Syrakus, falt Dion som offer for en snik­ morder. Dermed var alle Platons forhåpninger om å få omsette sin lære i praksis, tilintetgjort for alltid. Han sørget dypt over sin døde venn. Hans siste store verk, «Lovene», er også sterkt preget av resignasjon, «en gammel manns resignasjon overfor en virkelighet som han ikke kunne mestre». Og likevel er det ikke bitterhet som taler ut av dette verket. Det ånder av livsvisdom, men også av en varme i følelsene, som man bare finner hos den «for hvem intet menneskelig er fremmed». Bitter er den gamle ikke, for han forstår hvorfor det ikke har lykkes for ham å nå sitt mål. Og han har tross alt den store trøsten at selv om han ikke har kunnet skape nye samfunn, så har han i hvert fall greidd å gjøre utallige mennesker bedre.

Åtti år gammel var Platon da han fikk vandre bort fra denne skrøpelige og skuffende verden. Han tok avskjed med livet i fast forvissning om en tilværelse hvor ingen legemlige svakheter ville hindre sjelens flukt mot «det renes, det eviges og udødeliges verden», mot det godhetens og skjønnhetens evige rike, som hans sjel i inspirasjonens stunder hadde løftet seg mot på lengselens vinger. Hans legeme fikk sitt siste hvilested i nærheten av Akademeia, men hans ånd lever og virker ennå den dag i dag i hans 14. Grimberg III.

386

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

udødelige verker — fremfor alt i «Sokrates’ forsvarstale», «Symposion», «Faidon», «Gorgias» og «Staten». «Platon er den første som har lagt fram hele det vester­ landske menneskes livsproblem, og etter ham har den vesterlandske menneskehet stadig arbeidet med de mot­ setninger som dette problemet innebærer» — slik omtrent sammenfatter en Platonkjenner den store filosofs innsats. «Dette menneske har sett på flukten fra verden som et opp­ høyet middel til å oppnå individets indre fullkommengjørelse, men har på den annen side dyrket de mennesker som heroer, som har viet sitt liv til arbeidet for å virkelig­ gjøre idealene i verden. For Indias vise menn har livsproblemet i årtusener for­ tonet seg ganske enkelt: livet i verden er bare en for­ beredelse til flukten fra verden. For vesterlendingen derimot står de begge — både den indre personlige ut­ viklingen og arbeidet i verden — som likeberettigede og uavviselige krav og gjør ham til det sønderrevne menneske han er, så sant han da ikke myrder den ene halvparten av sin sjel. Den evige lengselen mot idealene og den evige trangen til å omskape verden og bringe den i overens­ stemmelse med ideene — mellom disse to polene svinger det vesterlandske menneskes tanke- og følelsesliv, og resultatet er en evig uro, en permanent kamp for å finne seg til rette, og finne et sentralt tyngdepunkt i livet — en stadig livsangst. Sterkere enn noen annen har Platon gitt uttrykk for vårt eget livs høyeste streben og vårt eget livs tragikk.» Platons filosofi kan, kort sagt, sies å omfatte hele det vesterlandske menneskes idéverden. «Hos ham gjenfinner vi de første oppslag til alle Europas tanker. Og hos ham gjenfinner vi vår vesterlandske sjels store redning og hvile — den alt forsonende humoren.» Alt som idealisme heter er uløselig bundet til minnet om idélærens store forkynner. Ved enhver stor idealistisk gjenfødelse, i renessansens dager som i romantikkens, har -— som litteraturhistorikeren Albert Nilsson sier — «Åndene søkt seg tilbake til Platons tankeverden for å tenne sine fakler ved hans ild.»

ARISTOTELES

387

ARISTOTELES

var Platons største elev og disippel. Han er den ypperste representant for den vitenskapelige siden av det platonske akademis virksomhet. Platon var både tenker og dikter på en gang — Aristoteles derimot, er vitenskaps­ mann helt igjennom. Han har ikke sin store læremesters fantasi og evne til å tenke i bilder og skjenke sine lesere en rent kunstnerisk nytelse. «Aldri,» sier WilamowitzMoellendorff, «har musene kysset hans lepper». Han er en tørr og abstrakt natur, men har i steden vitenskaps­ mannens grundighet, omhyggelighet og forsiktig avveide dømmekraft. Men også hos Aristoteles kan man finne adskillige trekk som er beslektet med den sokratiske ironi og humor, selv om den hos ham er tørket inn til satire. Man har f. eks. tillagt ham følgende uttalelse: «Atenerne har oppfunnet to ting — jordbruket og fortrinlige lover. Av det de avler på åkeren lever de, men lovene bruker de ikke til noe som helst.» Aristoteles’ tenkning er analyserende — han plukker alle ting fra hverandre i sine enkelte bestanddeler, mens Platon gjør helhetsbildet til gjenstand for sin tanke­ virksomhet. Aristoteles’ tenkning forholder seg til Platons som et anatomisk oppslagsverk til den levende menneske­ skikkelsen. Aristoteles var en ung gutt på 17 år da han ble Platons elev — det var i år 367 — og tilhørte siden akademiet i tyve år, helt til mesterens død. Hvor kritisk anlagt Aristoteles enn var, selv overfor visse sider av mesterens filosofi, var han likevel fylt av den varmeste beundring for sin uforlignelige lærer. Ja, han satte den store tenkeren så høyt at han erklærte at «bare det å snakke om ham, selv om det skjedde i de mest berømmende ordelag, ville være en altfor stor ære for hvem som helst». Fem år etter Platons død fikk Aristoteles en anmodning fra kong Filip av Makedonia om å bli lærer og oppdrager for hans sønn Aleksander, som da var en gutt på 13 år. Slik fikk den tids ypperste filosof i noen år anledning til

388

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

å lede og påvirke denne uhyre begavede unge mannen som av historieskriverne skulle få tilnavnet den store. Det er sikkert også fra Aristoteles den varme kjærligheten til hellensk kultur skriver seg, som den unge makedonske fyrsten allerede tid­ lig la for dagen —■ en kjærlighet som en gang ga seg uttrykk i de svulmende ord­ ene : «Synes dere ikke det å se hellenerne blant makedonerne er som å se halv­ guder blant ville dyr!» Da Aleksander senere under sine verdensomspennende erobringstog trengte dypt inn i Østens Aristoteles. Bysten er en kopi etter en land, glemte han samtidig original. ikke å sende sin gamle lærer mengder av interessante gjenstander til undersøkelse og bevilget store summer av Østerlandenes rikdommer til hans forskningsarbeid. I år 335 besteg Aleksander Makedonias trone. Samme år dro Aristoteles til Athen og grunnla en filosofskole der. Den lå i nærheten av en gymnastikksal som kaltes Lykeion, og den latinske formen av dette navnet, Lyceum, går ennå i våre dager igjen som navn på en del høyere under­ visningsanstalter. Her ble det drevet et intenst arbeid, ikke bare på de forskjellige områder av filosofien, men også på andre vitenskapelige felter; Aristoteles’ storhet ligger nettopp for en stor del i hans nesten enestående evne til å beherske hele sin tids viten. Som filosof var Aristoteles oppdradd i Platons idélære. Han har også i sin tenkning bevart idélærens synspunkter,

ARISTOTELES

389

men har omdannet dem så de så å si er blitt mer jord­ bundne. Platon tenkte seg ideene som noe selvstendig eksisterende, som en slags oversanselige åndevesener som levde i en annen verden enn de sanselige ting. Aristoteles flyttet ideene ned i den sanselige verden og lærte at de bor i de enkelte tingene, på samme måte som en kunstner kan la sin idé ta bolig i marmorblokken som han omskaper til et kunstverk. Aristoteles’ største innsats som filosof ligger imidlertid ikke på metafysikkens, men på logikkens område. Både Sokrates og Platon hadde syslet meget med logiske under­ søkelser, særlig med å finne fram til riktige begreper og regler for tenkningen, men Aristoteles var den første som satte logikken i system og derved skapte et intellektuelt hjelpemiddel av høy rang. Han har gitt tenkere, talere og forfattere en prøvesten for riktigheten av deres tanker, et middel til å skille mellom falske og riktige slutninger. Hans egen tenkning vitner også om en fm og skarpsindig logisk evne, og hans skrifter om logikk ble i middelalderen universitetenes viktigste lærebøker og fikk også stor betydning for muhammedansk kultur. På andre vitenskapelige områder ligger Aristoteles’ styrke dels i hans grundige detalj forskning, dels i en mesterlig gjennomført evne til å ordne og systematisere -— vise lovmessigheten og sammenhengen i det som skjer her i verden. Uendelig møye må det ha kostet ham å sette sine elever inn i det krevende tålmodighetsarbeidet med vitenskapelige detaljundersøkelser — lære dem å se på insekter eller metemarker med vitenskapelig interesse eller undersøke dyrenes innvoller uten å føle noen estetisk motvilje. Om og om igjen måtte han innskjerpe blant sine elever at alt i naturen, selv det ubetydeligste og mest foraktede, er noe vidunderlig og skjønt i sitt slag. Hos Aristoteles finner vi for første gang dyreverdenen systematisert og inndelt i hvirveldyr og hvirvelløse dyr og hvirveldyrene igjen oppdelt i pattedyr, fugler, fisker, krypdyr og amfibier. Han vet at hvalen ikke er en fisk

390

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

og flaggermusen ikke en fugl, men at begge er pattedyr. Han forsøker også å utrydde andre uriktige forestillinger, som f. eks. gjeternes overbevisning om at geitene ånder gjennom orene, eller den gjengse folketroen at det bare fantes hunner blant gribbene, og at de ble befruktet ved å fly mot vinden. Aristoteles grupperer ikke dyrene bare etter deres anatomiske bygning. Han undersøker hvilke dyr som er kjøttetende og regner dem opp. «Hvilke dyr lever i flokker og hvilke lever alene?» spør han seg selv. «Hvilke vandrer fra sted til sted? Hvilke sover vintersøvn?» Han inndeler også dyrene etter føttenes form — etter hvor vidt de har poter eller høver osv. Et meget sympatisk trekk ved Aristoteles er at han har den ekte vitenskapsmanns ydmykhet. «Med henblikk på vår egen forsknings begrensede hjelpemidler» — sier han — «må man ofte nøye seg med små resultater under forsøkene på å løse verdensgåtene; og man får trøste seg med at fremtiden, med rikere ressurser, vil nå større resultater. Vi må bare gjøre vårt beste, selv om vi iblant må komme til å trekke feilaktige slutninger». Og det er vel heller ikke nødvendig å si at Aristoteles’ vitenskapelige metode, hvor skarpsindig den enn var for sin tid, ikke alltid tåler å måles med vår moderne viten­ skapelige målestokk. Dertil var han ofte altfor letttroende, og forutfattede meninger spilte en altfor stor rolle i hans bedømmelse av faktiske forhold. Et drastisk eksempel på det er at han mente å ha konstatert at menneskets hodeskalle har flere sømmer enn dyrenes, og at mannens skalle har flere enn kvinnens. Av dette trakk han den feilaktige slutningen at disse sømmene tjener til å ventilere og avkjøle hjernen. Følgelig må det være flest av dem hos de skapninger som er mest blodfulle. Aristoteles tror også at sikaden bare lever av morgenduggen; og som forklaring på rottenes fruktbarhet for­ teller han at det finnes et sted i Persia, hvor rottene fødes drektige til verden.

ARISTOTELES

391

I tolv år fikk Aristoteles drive sin virksomhet ved Lykeion i ro og fred. Men ved Aleksanders plutselige død i år 323 f. Kr., reiste hellenerne seg til frihetskamp mot makedonerne, som helt siden Filips dager hadde vært deres herrer. Aris­ toteles’ forbindelse med det makedonske kongehus hadde alle­ rede før gjort ham mistenkelig i«frihetsvennenes» øyne, og de antydet at Ly­ keion var en makedonsk spionsentral. Etter god gammel resept ble han så til slutt anklaget for «gudløshet». Men før man hadde nådd så langt som til å felle en dødsdom, vendte Dette utsnitt av Aristoteles’ skrift om Aristoteles Athen «Atenernes statsvesen» er gjengitt etter ryggen med ordene: en papyrus i British Museum. Aristoteles «Atenerne skal ikke forteller om forholdene i Athen etterat Solon hadde forlatt byen, om partistri­ for annen gang for­ dene som tok til da og hvordan tyrannen synde seg mot filoso­ Peisistratos etter hvert fikk makten. BL a. forteller han historien om da Peisistra­ fien.» På Evboia fant tos gjorde sitt inntog sammen med selve han et tilfluktssted, gudinnen Athene — et staselig fruentim­ men døde allerede mer som han hadde kledd ut med hjelm og spyd og Athenes øvrige utstyr. De det følgende år, 62 hvite «figurene» er rifter i papyrusen. år gammel. Aristoteles’ betydning for kulturens utvikling var umåte­ lig, større enn kanskje noen annen vitenskapsmanns. Ennå halvannet tusen år etter hans død kaller en av middelalderens største ånder ham «alle vitenskapers mester». «Muham­ med anere så vel som kristne ærer ham, og korsfareren

392

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

og muselmanen glemmer å kjempe med hverandre for å overby hverandre i å lovprise den vise fra Hellas,» sier Gomperz. Det er Aristoteles som mer enn noen annen har gitt vitenskapen dens hedersplass i menneskehetens utvikling. At den har fått en slik plass, skyldes nemlig ikke minst de sikre forskningsmetoder som han har skapt, og hvis styrke i første rekfce beror på at han bygget sine undersøkelser på erfaringens faste grunn.

«LEGEKUNSTENS FAR»

På Sokrates’ og Platons tid levde også Hippokrates, som er blitt kalt «legekunstens far». Han var fra Kos, den vakreste av de øyene som ligger som en brem langs Lilleasias sydvestkyst, og tilhørte en familie, som førte sin stamtavle tilbake til Asklepios, en legekyndig fyrste i Thessalia, som senere ble dyrket som legekunstens gud. (Hans latinske navn var Æsculapius.) — Nesten overalt i Hellas var det bygget templer til Asklepios’ ære, og til dem strømmet syke mennesker i store mengder for å få råd og hjelp for sine lidelser. Sine mest berømte templer hadde han på Kos og i Epidauros i landskapet Argolis. Under utgravninger på det sistnevnte sted har man funnet steintavler med innskrifter om en mengde vidunderkurer som har vært praktisert på blinde og stumme, halte og lamme, brystsyke og giktbrudne, på mennesker som var plaget av blærekatarr, svulster og betennelser eller var blitt bitt av giftige slanger eller hadde fått pilespisser i kroppen. Ufruktbare kvinner kunne her bli velsignet med livsfrukt. Ja, det fortelles om en kvinne som hadde gått gravid i fem år, at hun endelig ble forløst i Epidauros. Den nyfødte fireåringen gikk straks og tok seg et kaldt bad og spaserte etterpå en tur sammen med moren, så kjekk som noen. -— Epidauros var antikkens Lourdes. Når de syke hadde ofret til guden og var kommet i en sterkt suggestiv tilstand ved hjelp av sang og musikk, Ruinene av Asklepios’ helligdom like syd for Akropolis i Athen. Nesten overalt i Hellas ble det bygget templer til ære for lege­ kunstens gud, og til dem strømmet syke mennesker i store mengder.

394

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

fikk de være i templet natten over og legge seg til å sove på hudene etter offerdyrene, og om morgenen sto de friske opp eller hadde i det minste i drømme fått rede på hvordan de kunne gjenvinne helsen. Men for mangen stakkar ble nok likevel Asklepiostemplet den siste stasjon på lidelsens vei —- utenfor tempelområdet ligger grav­ plassen. Templet i Epidauros er et bevis på at legekunsten på sine steder i Hellas, som i Orienten, var koblet sammen med religion og magi. Men der fantes også tidlig tilløp til en naturlig legekunst, en sunn folkemedisin; og det var denne Hippokrates opphøyet til vitenskap. Han var riktignok ikke legekunstens far i den forstand at han var den medisinske vitens grunnlegger, men han har hatt større innflytelse på medisinens utvikling enn noen annen lege fra gammel tid. Det er det som har gitt ham hans hedersnavn. Den folkelige legekunst brukte i sine kurer slike gamle husråd og midler som erfaringsmessig hadde vist seg å være helsebringende; men det falt aldri noen inn å forske etter årsakene til at et bestemt legemiddel virket slik eller slik. Man undersøkte hverken medikamentene eller menneskekroppen og kunne derfor heller ikke avpasse medisinens anvendelse etter de enkelte tilfellene. Man greidde ikke å skjelne det vesentlige fra det tilfeldige; og ofte forvekslet man sykdomssymptom med sykdomsårsak. Denne form for legekunst var ennå bare en vanesak og et håndverk, men ikke vitenskap. Det er de hellenske naturfilosofene som har gitt støtet til en vitenskapelig behandling av de medisinske problemene, takket være den forskerinteresse, som evig og alltid drev dem til til å spørre hvorfor. Det største navn på dette felt var Alkmaion fra Kroton. Ved å innføre disseksjoner — riktignok ennå ikke av mennesker, men av dyr —- ble han anatomiens grunnlegger. Han utforsket sammenhengen mellom sanseorganene, nervene og hjernen og gjorde den epokegjørende oppdagelse at hjernen er sjelslivets sentralorgan.

«LEGEKUNSTENS FAR»

395

Men bak naturfilosofenes spekulasjoner over medisinske spørsmål lurte det en fare. Det kan nemlig også fdosoferes for meget, slik at man mister kontakten med erfaringens sikre grunn. Legekunsten må ikke bygges opp på noen forutfattet løs hypotese, sier Hippokrates i et av sine etterlatte skrifter og vender seg med bitende sarkasme mot dem som fortaper seg i luftige spekulasjoner. Like skarp er den kritikk han retter mot trollmennenes og besvergernes legekunst, som bunner i troen på at de syke var besatt av en demon. Hvor uendelig meget har ikke de stakkars sinnssyke og epileptikerne fått lide som følge av denne troen på at de var urene og forhatt av gudene! — I middelalderen og enda senere — helt opp til 1800-tallet — ble de arme skapningene smidd i lenker som forbrytere og opprørende hardt behandlet. Mot denne bakgrunn av råhet virker Hippokrates’ humane oppfatning av dem enda mer beundringsverdig. Han så ikke på disse stakkarene som forstyrrede individer som måtte holdes i lenker, men som syke mennesker som trengte pleie. Han konstaterte nemlig at sinnssykdom og epilepsi skyldtes at et av kroppens organer, hjernen, var angrepet, og han innrettet sin behandling etter det. «Menneskene må få vite,» sier han, «at våre behagelige og glade inntrykk, latteren og spøken ikke kommer fra noe annet sted enn hjernen, slik som også våre sorger og bedrøvelser, vårt mismot og våre klager gjør. Det er først og fremst med hjernen vi tenker og forstår, ser og hører. Og det samme organ er skyld i at vi mister forstanden og faller i ørske, og at frykt og skrekk omgir oss dag og natt.» Ved alltid og over alt å bygge på erfaringer og om­ hyggelige, sikre iakttagelser, har Hippokrates fått samme betydning for medisinen som Aristoteles for naturviten­ skapene for øvrig. I det ene tilfelle som i det andre har fagfolkene senere i et par tusen år fulgt i mesterens spor og engstelig voktet seg for den minste avvikelse. Både Platon og Aristoteles har for øvrig hentet meget av sin medi­ sinske viten fra Hippokrates’ skrifter og omtaler ham med .ærbødighet som sin tids største autoritet på dette område.

396

VITENSKAPENS FØRSTE STORHETSTID

Tilbake til den gamle folkemedisinen, til en legekunst som hverken består av magisk hokus pokus eller virkelighetsfjerne filosofiske teorier! ■— det var Hippokrates’ løsen. Bygg på erfaringen! Men bygg videre og nøy deg ikke med det faktum at et legemiddel hjelper; undersøk også årsaken til at det hjelper! Han har selv gitt uttrykk for sin dype aktelse for den vitenskapelige forskning i de ordene som han innleder sine «Aforismer» med, det velkjente: «Livet er kort, men kunsten er lang.» Vi har allerede fått et sterkt inntrykk av at legekunstens far ikke bare var en skarpsindig lege og naturforsker, men også en varmhjertet menneskevenn. Han glemte aldri det lidende menneske for sykdomstilfellet. I skriftene sine taler han langt sjeldnere om sykdommer enn om syke mennesker. Og når det gjaldt behandlingen av syk­ dommene, så han dypere enn til det lokale sykdoms­ fenomenet — han tenkte først og fremst på å styrke organismen i sin helhet og på den måten gi den kraft til å få bukt med det lokale onde. Derved viste han en sterk tiltro til naturens egen legende evne. Legens egentlige oppgave ble for ham å understøtte naturen i dens arbeid med å overvinne sykdomsfrøene. Men «stundom er det et godt middel ikke å gjøre noe i det hele tatt», sier han. Det viktigste i arbeidet med å hjelpe organismen til å vinne helsen tilbake er å forordne en diet som passer for pasientens individuelle behov. Dette er noe nytt i legekunstens historie. Med medikamenter er Hippokrates derimot meget sparsom i en tid da man ellers var til­ bøyelig til å fråtse i slike midler — jo besynderligere desto bedre. Også som kirurg nådde Hippokrates forbausende langt, og hans kirurgiske skrifter har på flere punkter avtvunget selv moderne kirurger beundring for den store erfaring, dyktighet og omtenksomhet han viser under utførelsen av de forskjellige operasjoner. Aldri går han trett av å innskjerpe renslighet hos legen og advare mot å røre ved sår med gjenstander som ikke er helt rene. Denne viktigste

«LEGEKUNSTENS FAR»

397

av alle betingelser for helbredelse gikk senere i glemme­ boken, og først langt inn på 1800-tallet oppdaget man på ny hvor viktig den var. På den alminnelige hygienes område var Hippo­ krates’ iakttagelser av grunnleggende betydning. Han er, så vidt vi vet, den første som virkelig har hatt øye for de klimatiske og geografiske forholds innvirkning på befolkningens helsetilstand. Han råder en lege som kommer til et nytt sted til å studere stedets beliggenhet, for det gjør stor forskjell om det ligger mot nord eller mot syd, om det vender mot soloppgangen eller solnedgangen. Han bør også merke seg om det ligger i bunnen av en dal med trykkende luft eller på en høyde hvor luften er i stadig bevegelse, om jorden er tørr eller vannholdig, og han bør også undersøke hvordan drikkevannet er, om det er bløtt eller hårdt, klart eller gjørmet, og hvorfra det kommer.

Vi har i det foregående freidig snakket om Hippokrates og hans skrifter. Nå må vi bekjenne at man vet nesten like lite om hans forfatterskap som om Homers. Av de 53 skrifter som han etter sigende skal ha forfattet, er temmelig sikkert de 40 ikke forfattet av ham selv. Men i det minste en stor del av dem er likevel utgått fra hans skole og gir — i hvert fall i hovedsaken — uttrykk for mesterens synspunkter.

DEN GAMLE ATTISKE KOMEDIE

ARISTOFANES

Aristofanes’ første komedie ble oppført i år 427 f. Kr., altså i Peloponneserkrigens femte år. Av den er riktignok nå bare enkelte deler i behold, men av dem kan man slutte seg til at temaet har vært det samme som han fire år senere behandlet i komedien «Skyene». I begge disse stykkene var det sofistene han ville til livs, fordi de oppdro ungdommen til lovvrengere og ordryttere. Før vi går over til «Skyene», skal vi imidlertid stifte bekjentskap med en annen av hans mest berømte komedier, som ble oppført året før. Den heter «Ridderne» og er særlig kjent for sin hensynsløse nedrakking av demokratiets og krigspartiets fremste mann, den oppblåste garveren Kleon. Sjelden, om overhodet noensinne, er vel en mann blitt offentlig hudflettet på en så hardhendt måte. Aristofanes har her virkelig holdt sitt løfte om å «skjære garveren i småbiter til sålelær for ridderne». Stykket har fått navnet «Ridderne» fordi koret i dette skuespillet er maskert som riddere. En av hovedpersonene i stykket er en fornem herre ved navn Demos. Demos betyr «folket», og den fornemme herren er da også en personifikasjon av det atenske folk. — Komedien begynner med en samtale mellom to av slavene i Demos’ hus. De utgyter seg for hverandre om en ny slave Demos har fått, en slyngel fra Paflagonia i

ARISTOFANES

399

Lilleasia, som gjor livet surt for sine kamerater og snyter og bedrar sin gamle godtroende husbond. Ettersom stykket går sin gang, blir man snart klar over hvem det er som skjuler seg bak de to slavenes maske. Det er Demosthenes — offiseren som egentlig hadde hele fortjenesten av seieren ved Pylos, selv om Kleon hadde sørget for at han selv fikk æren for den — og en annen av feltherrene. Den uforskammede paflagonieren er selvfølgelig Kleon til ytterligere bekreftelse får vi vite at han i sin tid har vært garversvenn. Da det blir snakk om paflagonierens langfmgrethet — blant alle hans frastøtende egenskaper — sier Demosthenes: «Forleden dag i Pylos hadde jeg knadd

Hellensk vase som viser en scene fra et satyrspill. I midten står Seilenos og spiller på kithara for Dionysos (til høyre). Den tredje figuren er Hermes — gudenes sendebud — som bærer vingehatten og sandaler med vinger. Satyrspillet var et lettere folkelig drama som gjeme ble spilt som avslutning på tragedieprogrammet.

400

DEN GAMLE ATTISKE KOMEDIE

en spartansk deig, men tror du ikke han snappet den kaken jeg hadde hakt og satte den fram for husbond som om den var hans eget verk!» For å bli kvitt denne tyrannen, finner de to luringene på at de skal stjele orakelboken hans, mens han ligger og snorker. Kleon har åpenbart ikke holdt seg for god til å gi sine planer den fornødne autoritet ved å påberope seg passende orakelspråk. Da slavene har fått sikret seg den verdifulle boken, finner de til sin begeistring en forutsigelse om at den paflagoniske garveren til slutt vil bli satt på porten av en pølsemaker, som er en enda frekkere fyr enn han selv. I samme øyeblikk dukker en pølsemaker meget beleilig opp og hilses av Demosthenes med følgende ord: «O, lykkelige, rike mann! I dag et intet, i morgen stor over all forstand, o, du Athens, vår vakre hjembys høvedsmann!»

Forbløffet utbryter kremmersvennen: «Men hvordan skal jeg som bare er en stakkars pølsemaker, kunne bli en så mektig mann?» — «Jo,» sier Demosthenes, «nettopp fordi du er en kjeltring, en dagdriver og en uforskammet og fremfusende fyr helt igjennom. — Og takk du din skjebne for det, for det gjør deg bare desto bedre skikket til å være statsmann,» utbryter han til slutt med følelse og overbevisning. Da pølsemakeren skamfull innvender at han ikke har noen utdannelse, ja, at han nesten ikke kan bokstavene engang, får han vite av Demosthenes at allerede det er betenkelig meget. Han hadde egnet seg enda bedre som politisk fører hvis han aldri hadde lært seg en eneste bokstav. Men heldigvis oppveies hans altfor høye dannelse av at hans nåværende yrke har vært en slik utmerket forberedelse til hans nye stilling som leder av statens affærer. For enten en lager pølser eller styrer en stat, kan være nokså det samme; i begge tilfelle gjelder det jo bare å hakke i stykker og røre riktig godt rundt, mener Demosthenes og legger til:

ARISTOFANES

401

«Hva ellers du som demagog behøver, har du: en heslig røst, en simpel byrd og rå manerer. Du har jo alt som trenges best i statens brød.»

Da nå paflagonieren viser seg på skueplassen, kommer det til en mannjevning mellom ham og pølsemakeren, i en alt annet enn salongmessig tone. For å vise hvor lur han er, forteller pølsemakeren om hvordan han alt som gutt stjal en stek fra en kokk. Ved å rope: «Nei se, der er en svale! Nå kommer våren,» fikk han kokken til å se opp fra arbeidet sitt. «Og i samme øyeblikk,» fortsetter han, «nappet jeg steken, gjemte den og svor meg fri da noen mistenkte meg. Og en demagog som så meg, sa: ’Nei, det kan da umulig slå feil at den gutten må bli en folkefører.’» Kappestriden slutter med seier for pølsemakeren, fordi han er den som kan skråle høyest; og under oppmuntrende

Attisk vasebilde som illustrerer en scene fra Aristofanes’ komedie «Ridderne». Pølsemakeren forteller hvordan han som gutt stjal en stek ved å rope: «Se svalen! Nå kommer våren!»

402

DEN GAMLE ATTISKE KOMEDIE

tilrop fra koret, mørbanker han paflagonieren av alle krefter. Til slutt faller garveren i unåde hos Demos også og må gi fra seg stillingen som hovmester og tillitsmann til pølsemakeren, som imidlertid i slutten av stykket avslører seg som en sann patriot, som bare har villet åpne øynene på Demos. Han oppnår også å få vekket ham til ettertanke og gjøre ham til det han engang var, i Marathontidens ærerike dager. Men nok om «Ridderne» — la oss sette oss som tilskuere til «Skyene»! Dette lystspillet har fått sitt navn etter koret, hvor medlemmene opptrådte i luftige gevanter som skulle forestille skyer for å symbolisere sofistenes luftighet og mangel på virkelig innhold. Komedien handler om en bonde som har flyttet inn til Athen og har satt seg i gjeld for at hans sønn skal kunne holde hester og opptre som en virkelig fm herre. Nå vet han ikke sin arme råd hvordan han skal klare seg ut av knipen. Men så kommer han til å tenke på sofistene, som lærer folk å gjøre svart til hvitt og vri og vrenge på loven etter behag. Han sier til sønnen at han får gå til dem og lære seg kunstene deres, så han kan slippe å betale gjelden sin. Men sønnen har ikke lyst til å sette seg på skolebenken, og så går faren selv av sted til et av «de vise ånders grublehus», som han kaller sofistskolen — til Sokrates, som Aristofanes fremstiller som en erkesofist. Alt som het filosofi ble nok skåret over en kam av de «pølsemakere og annet godtfolk som utgjorde majoriteten av publikum i teatret», for å sitere en fornøyelig bemerkning av Schiick. For dem sto vel alle filosofer mer eller mindre som ordkløvere. Vår bondemann fmner den store visdomsprofeten i en hengekøye, og da han spør ham hvorfor han ligger der, får han det opphøyede svaret: «Jeg svever i skyene og filosoferer over solen.» Bonden kommer nå fram med sitt ønske om å få lære vel­ talenhetens kunst, og etter mønster av de store tragedieforfatterne, som Aristofanes parodierer, lar han koret svare:

AR1STOFANES

403

«Hva du ber om, skal bli oppfylt, slik at ingen i vårt folk kan slå deg når beslutninger skal fattes.»

Men det er ikke det den gjeldbundne bonden er ute etter, og han forklarer tydeligere hva det er han vil. Bare han kan få lære å vri og vrenge på loven så han kan lure dem han har lånt penger av, kan det være det samme med alt det andre. Koret lover ham at det skal han nok få lære, og så skal altså den store sofisten begynne å undervise ham. Men først må den såkalte Sokrates forsøke å få rede på hva slags mann dette er og stiller ham derfor noen spørsmål: «Hør, kan du huske?» Bonden: «Ja, det spørs det — ved Zevs: så sant jeg har noe å kreve, husker jeg riktig så godt, men er jeg skyldig, da glemmer jeg merkelig lett.» Sokrates: «Nå, har du talegaver av naturen fått?» Bonden: «Jeg like lite tale som betale kan.»

Det ser jo ikke videre håpefullt ut, og bonden viser seg også snart å være helt uskikket til videre utdannelse. Han gir seg ikke tid til å skaffe seg kunnskaper av noe slag, men venter bare utålmodig på å få lære «den der — den der — du vet — den vrange talens kunst». Til slutt mister Sokrates tålmodigheten med den umulige eleven sin, og mannen får da endelig sønnen til å gå på skolen likevel. Men det skulle han ikke ha gjort, for da sønnen treffer sin far igjen, er det første han gjør å gi ham pryl. Og han beviser etter alle dialektikkens regler at han har rett til det. «Slo ikke du meg da jeg var barn?» spør han faren. «Jo visst, men bare fordi jeg ville deg vel.» «Men da må vel jeg ha rett til å ville deg vel også,» sier den uforskammete knekten. I sin forbitrelse over å være blitt så grundig tatt ved nesen, hevner den stakkars bonden seg på «Sokrates» ved å sette ild på hele sofistredet.

404

DEN GAMLE ATTISKE KOMEDIE

Året etter, i 422, vendte Aristofanes tilbake til politikken med det kostelige lystspillet «Hvepsene», hvor han gjør seg lystig over atenernes umåtelige trang til å føre prosesser og håner dem fordi de på den måten kaster bort så meget tid som kunne ha vært bedre anvendt. Dette trek­ ket hos dem symboli­ serer han med det hissige, stikkende in­ sektet som har gitt komedien dens navn, og som også personi­ To musikkinstrumenter fra det gamle fiseres av koret. Hellas. Til venstre en lyre; til høyre en Hovedpersonene er kithara. her, som i «Skyene», far og sønn. Faren er en ivrig beundrer av Kleon, mens sønnen er en avgjort fiende av den beryktede garveren. Den gamle sitter dag ut og dag inn i domstolen; og for det får han, takket være en lov som Kleon har fått drevet igjennom, tre oboler om dagen. Men sine egne affærer for­ sømmer han fullstendig. For å kurere faren for denne manien, går sønnen til sist til det drastiske skritt å stenge ham inne i hans eget hus og holde det under stadig bevoktning. Men den gamle kryper ut gjennom avløpsrør og røkåpninger. — Idet skuespillet begynner, har han nettopp gjemt seg inne i bakerovnen, hvor han lister seg omkring langs veggene som en mus. En stund senere viser han seg i røkåpningen, men blir oppdaget. Han gjør nye mislykkede forsøk på å komme seg ut, og gir seg ikke før sønnen lover at han skal få forlyste seg med det som han synes er det deiligste av alt — han skal få sitte til doms, men hjemme hos seg selv og ved en rettssak mellom to hunder. Dyrene anklager hverandre gjensidig for å ha stjålet en ost fra matboden, og saken blir ført under iakttagelse av alle juridiske formaliteter. Man forsømmer ikke engang å føre de an-

ARISTOFANES

405

bibliotel Dette fotografiet, som viser et utsnitt av amfiteatret i Epidauros i landskapet Argolis på Peloponnes, gir et godt inntrykk av dimen­ sjonene i de greske teatre. Se også illustrasjon side 238.

406

DEN GAMLE ATTISKE KOMEDIE

Denne scenen fra en gresk komedie viser Zevs på «nattefrieri». Hermes står klar til å hjelpe Zevs med å reise stigen mot den skjønnes vindu. Gresk vasemaleri fra 300-tallet f. Kr.

klagedes små barn fram til dommeren, for at de kan be om nåde for sin far. Lystspillet «Fuglene», praktstykket i Aristofanes’ dikt­ ning, antikkens «Midtsommernattsdrøm», er en meget munter og respektløs harselas over de gamle gudene, politikken og meget annet. Det er uten sammenligning både det lystigste og det luftigste av alle hans skuespill. Det er som om det kvitrer i hver eneste replikk. Spøke­ fuglen avslører seg som mestersanger. Hans poesi er, som en svensk kjenner av hellensk litteratur sier, «det luftigste og mest grasiøse Attika noensinne har frembrakt. Rundt

aristofanes

407

omkring i komediene veller lyrikken fram i glitrende, sprudlende kaskader. Hans store, skjønne hat oppveies av en ren og barnslig glede over å la sin pegasus få boltre seg uten tøyle og bissel — og hvor groteske kiumspring den enn gjør, havner den usvikelig sikkert på en eller annen grønn og duggfrisk eng med vakre blomster og fuglesang. — Han som ikke unnså seg for å kaste smuss på Sokrates’ navn og var en av Evripides’ mest hatske fiender, er og blir tross alt charitenes — gratienes — yndling. Rasende polemikk og bevinget poesi, sammenbundet av dionysisk feststemning — omtrent slik er formelen for Aristofanes’ diktning. Men en eneste gang, da han hadde nådd midtveis på livets bane, ser det ut til at han er gått trett av dagens strid og hete og har vendt seg bort fra den i vemmelse for å sette kursen for lekens og drømmens gylne verdener ombord på diktningens raskeste lystyacht. Det var da han skrev «Fuglene».

Skuespillermasker. — Hvorfor skuespillerne alltid bar masker i old­ tidens teatre, er ikke helt klart. Muligens var det av religiøse grunner, eller fordi de store avstandene til de ytterste sitteplassene gjorde det umulig å oppfatte skuespillernes naturlige ansiktstrekk og mimikk.

408

DEN GAMLE ATTISKE KOMEDIE

Dette lystspillet ble oppført for første gang i år 414, altså på et tidspunkt da hele Athen levde i uro og engstelse for hvordan det ville komme til å gå med det sicilianske felttoget. Hovedhandlingen er følgende: to borgere som er blitt lut lei av all uenigheten og bråket i Athen, be­ stemmer seg for å grunnlegge en ny by, som imidlertid ikke skal ligge på jorden, men oppe i luften, i fuglenes rike. De to emigrantene, som heter Rådsnar og, Godthåp, begir seg av sted og tar med seg de av sine eiendeler som er mest uunnværlige når man skal grunne et nytt hjem — gryter, panner, stekespidd o. 1. I første scene vender Godthåp seg til publikum med følgende opp­ lysninger, som i moderne norsk språkdrakt måtte gjengis omtrent slik: «Mitt herskap, ærede forsamling, hørl Som kjent, er der en del godtfolk som lurer seg til borgerrett i landet vårt med list. Vi derimot, to ekte borgersønner, fullblods atenere av beste byrd, har nå av egen drift lagt begge våre ben på nakken og tatt avskjed med Athen. Forstå oss rett — vel vet vi at vår by er stor og mektig, og at alle der har samme rett til å blamere seg. En sommer synger gresshoppen på kvist, men i Athen går folk og synger bort sitt hele liv på rettergang og ting. Vi to vil nå på vandring gi oss ut for med en gulrot og en myrt som offer å lete etter et prosessfritt sted, hvor brave folk kan slå seg ned og bo.»

De to utvandrerne akter nå først å oppsøke hærfuglen, Therevs, for han har engang vært menneske og bør derfor kunne gi dem mange nyttige opplysninger. For å være sikre på å finne veien, har de kjøpt seg hver sin vingede veiviser hos en fuglehandler; Godthåp har kjøpt en kaie og Rådsnar en kråke. Scenen forestiller en ulendt trakt hvor de to emigrantene flakker omkring med hver sin profeterende fugl på hånden. Trette og utslitte er de Greske komedianter med groteske masker fremstiller to drikkebrødre på vei hjem etter en belivet aften. Hellenistisk statuett i terrakotta fra Tanagra i Boiotia.

410

DEN GAMLE ATTISKE KOMEDIE

begge to etter den slitsomme veien de fordømte fuglene har lurt dem til å ta, og blide er de ikke. Rådsnar sier: «Her skal man på kommando av en kråke gå og marsjere mange hundre mil.»

Og Godthåp er like sur og brummer: «Her skal man på kommando av en kaie gå og få gnagsår både her og der.»

De har ikke anelse om hvor de befinner seg og skjeller og smeller på fuglene som har narret dem slik opp i stry. Men omsider kommer de da fram til hærfuglens bolig og banker på døren. Godthåp spør: «Er pappa hjemme?» Men Rådsnar tar ham i skole og sier: «Pappa — er du tullet? På fuglespråk må pappa hete pippi.» Godthåp banker igjen og roper: «Er pippi der? — Jeg banker meg fordervet. Er pippi der?» Endelig kommer kong Hærfugls tjener, gjerdesmutten, ut og etter en stunds parlamentering lover han å slippe inn de to fremmedkarene. Dørene i bakgrunnen av scenen blir slått opp, og hærfuglen viser seg. Men det er bare det krokete nebbet som viser at han er en fugl, og våre to venner legger ikke skjul på at de synes han er en merkelig skapning. Imidlertid kommer de da etterhånden på talefot. Da hærfuglen får høre at de kommer fra Athen, utbryter han straks: å, da sitter dere sikkert i en komité. Men de forsikrer at de hater alle slags komiteer og bare er kommet for å spørre ham til råds og be ham peke ut et sted «hvor man kan bo bekvemt og kose seg som når man ligger i sin varme seng». Men apropos hyggelige steder, hvordan lever dere i fugleverdenen, spør Godthåp. Det vet vel du? Og hærfuglen svarer at de har det sannelig slett ikke verst, ikke behøver de penger, og de kan bare hoppe omkring i havene og plukke den maten de trenger. Men Rådsnar mener at de nok kunne få det enda bedre, om de bare vil følge hans råd. De bør bygge seg en by, og den byen skal ligge oppe i luften, slik at fuglene kan sitte der oppe og herske over menneskene som bor under dem og tiltvinge seg makten over gudene som bor over

ARISTOFANES

411

Hellenske skuespillere på Aristofanes’ tid. Relieff i Athens nasjonal­ museum.

dem ved å legge transitt-toll på offerrøken som stiger opp fra jorden. Vegrer gudene seg ved å betale, kan de jo bare stoppe hele trafikken. Hærfuglen blir begeistret for ideen og roper henrykt: «Tralalala. Så sant Gud hjelpe meg fra fuglenett, har jeg da aldri hørt slik lur idé. Den byen skal vi to nok bygge opp, om bare mine fugler vil det samme.»

Med disse ordene går han inn for å vekke sin kone, nattergalen med den klare, rene stemmen, så hun kan hjelpe ham med å kalle de andre fuglene sammen til råd­ slagning. Han vekker henne med en fortryllende liten sang, som begynner slik: «Slå opp dine øyne fra søvnen, min viv! Vekk tonenes hellige floder til liv og hent i ditt hjerte den deilige røst som skjenket oss sangens og tårenes trøst for Itys, vår Itys, vår sønn som er død.»

Da fuglekongressen er forsamlet, går diskusjonens bølger høyt mellom flamingoen og hønen, skaden og turtelduen,

412

DEN GAMLE ATTISKE KOMEDIE

Fra en Dionysosfest. Huskingen var en del av ritualet ved disse festene og her har vasemaleren latt satyren, Dionysos’ drabant, hjelpe til ved å skyve husken. Fra et vasemaleri omkr. 500 f. Kr.

glenten og papegøyen og mange andre fugler. Det blir en skriking og piping og kvitring uten ende fra de vingete hærskarene, men til slutt vedtar forsamlingen å anlegge en by oppe i skyene, som skal hete Gjøkeborg og ut­ styres med alle de attributter som tilkommer et mektig rike — en lysende historie, en sterk og veldisiplinert hær, osv. Men da murene står ferdige, blir gudene urolige over den konkurrenten Olympen har fått. Den nye byen stenger jo veien mellom himmel og jord, slik at menneskenes offer ikke når opp til gudene. Derfor hersker det hungersnød blant Olympens innbyggere, og de må bekvemme seg til å sende forhandlere til Gjøkeborg. I den scenen som nå følger, når harselasen sitt høydepunkt. Delegasjonen består av Poseidon og Herakles og en barbargud, som opptrer så klosset at Poseidon skammer seg over ham.

ARISTOFANES

413

Rådsnar, som har overtatt ledelsen av den nye staten, er straks klar over hvordan han skal vinne storeteren Herakles for seg. Han byr ham på en delikat stek som er tilberedt av noen fugler «som har reist seg mot fugleverdenens demokrati og fått sin dom»; og fra nå av er den store slåsskjempen som voks i Rådsnars hender. Og ettersom barbarguden snakker så dårlig gresk at ingen kan forstå hva han sier, er det en enkel sak for Rådsnar å tolke hans kaudervelsk slik at det stemmer med Herakles’ meninger. Og for øvrig hjelper Herakles selv også til som «oversetter» av barbargudens abrakadabra. Han gjengir temmelig fritt sin ledsagers uttalelser med ordene: «Vel talt, sier han.» Gudenes sendebud går altså inn på fuglestatens krav om at Zevs skal dele herredømmet over verden med fuglene og gi Rådsnar en av sine døtre til hustru; og lystspillet slutter så med et festlig bryllup mellom de to. Skal dette tydes som en satire over Alkibiades’ sicilianske luftslottpolitikk? Kanskje; vi vet det ikke. Men morsomt og underholdende er stykket i hvert fall. I komedien «Froskene», som ble oppført i år 405, viser Aristofanes for alvor sine parodiske evner. Den som blir parodiert, er den store tragedieforfatteren Evripides, som Aristofanes alltid hadde et horn i siden til, på grunn av alle hans «nymotens» påfunn. Skuespillet begynner med at guden Dionysos som re­ presentant for det atenske folk, begir seg ned i under­ verdenen for å hente Evripides tilbake til Athen. Det er nemlig mangel på virkelig store tragedieforfattere i byen etter at han og Sofokles døde året i forveien. Under roturen i. Karons ferge møter Dionysos froskene, som har gitt komedien navn, og som sitter og kvekker nede i dødsrikets sjø. Koret, som er kledd i gressgrønne gevanter og har masker med veldige froskegap, begynner å synge, .og refrenget i sangene lyder slik: «Brekekekeks, koaks, koaks. Brekekekeks, koaks, koaks.»

414

DEN GAMLE ATTISKE KOMEDIE

Da guden kommer fram til Hades’ bolig, er Aischylos og Evripides nettopp oppe i en heftig strid om hvem som rangerer høyest blant tragedieforfatterne, og Dionysos kommer akkurat passe til å opptre som oppmann mellom dem. Med overlegent vidd og omhyggelig utnyttelse av alle komiske poenger, gir Aristofanes her en herlig parodi på Evripides’ stil. — Enden på det hele blir at Dionysos tar med seg tilbake til Athen, ikke Evripides, men Aischylos, og at diktertronen i underverdenen blir erobret, ikke av Evripides, men av Sofokles. Aristofanes var den fødte dramatiker. Han var genial. Med aldri sviktende sikkerhet kan han karakterisere en person bare ved hjelp av noen ganske få replikker. Dialogene hans sprudler av liv, og alt han rører ved, blir morsomt og får et skjær av komikk. Han har en enestående teft når det gjelder alle slags menneskelige svakheter og lar svøpeslagene hagle både over oppkomlingens skryt og slavenes fantestreker, men først og sist over humbug og egennytte i enhver form, enten han finner den hos spåmenn og varseltydere eller hos politiske lykkejegere. Samtidig har han en overdådig fantasi og et uuttømmelig forråd av stadig nye innfall — og aldri mister han sitt gode humør.

Hest fra kong Mausolos’ praktfulle gravmæle i Halikarnassos. Mausolos var opprinnelig persisk satrap i Karia, men frigjorde seg og ble konge i 377 f. Kr. Han hadde først sitt sete i Mylasa, men gjorde senere Halikarnassos til sin residensby. Han var meget be­ geistret for Hellas’ kunst og innkalte de beste kunstnere derfra for å bygge og utsmykke et gravmæle for seg selv og sin dronning Artemisia. Gravmælet, Mausoleet i Halikarnassos, dekket en flate på 66 x 77.5 meter og var ca. 46 meter høyt. Det ble i den senere oldtid regnet for et av verdens syv underverker. (Tllustr. bd. 4, s. 174.)