Hellas-Roma [4] 8202040841, 8202041090 [PDF]

Zitiervorschau

CARL GRIMBERG

MENNESKENES LIV OG HISTORIE FEMTE UTGAVE

Bind 4 HELLAS —ROMA

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

H Nasjonalbiblioteket * Depotbiblioteket

«MENNESKENES LIV OG HISTORIE» ER SATT MED 10 PKT. MONOTYPE ANTIKVA NR. 44. SATS OG INNBINDING ER UTFØRT I A/8 NORBOK, OSLO/GJØVIK.

TEKSTEN ER TRYKT I OFFSET

OSLO

1979.

PÅ

HUNSCOTE

AV GRØNDAHL & SØN,

FRA HUNSFOS

FABRIKKER,

VENNESLA. BIND VED REIDAR GJØRVEN

DEN NORSKE UTGAVE UNDER REDAKSJON

AV REKTOR HAAKON HOLMBOE BILLEDREDAKTØR: ANDERS RØHR

ISBN 82-02-04084-1 (ib.)

ISBN 82-02-04109-0 (komplett)

GJØVIK BIBLIOTEK

FORORD

I dette bindet har cand, philol. Ivar Holm oversatt følgende avsnitt: «Hellas’ politiske forfall», «Makedonias hegemoni» og «Hellenismen». Han har i alt vesentlig fulgt Grimbergs tekst, men foretatt de rettelser som Carl Grimberg selv har anvist. I avsnittet «Hellenismen» har cand, mag. Lotte Holmboe oversatt og bearbeidet to mindre kapitler: «Idyller, epigrammer og hymner» og «Verdens­ litteraturens eldste kjente parodi». Litteratursitatene i disse kapitler er gjengitt etter rektor P. Østbyes over­ settelser og etter en del eldre danske. Noen steder er lit­ teratursitatene erstattet med sitater som tidligere er over­ satt til norsk eller dansk. Enkelte litteratiirsitater er sløyfet. Mag. art. Axel Seeberg har oversatt «Italia før romerne». Avsnittet er delvis omarbeidet og en del faktiske opplysninger tilføyet på grunnlag av de nye forsknings­ resultater som er kommet til, men av originalteksten er svært lite sløyfet. Rektor Haakon Holmboe har over­ satt: «Romas sagatid» og «Romas helte- og storhetstid». J. W. CAPPELENS FORLAG

INNHOLD

HELLAS’ POLITISKE FORFALL.............................. Hellenerne under persernes herredømme ......................

9 9

Spartas hegemoni, 10. Kyros den yngre og de ti tusens tog, 12. Spartanerne angriper perserriket, 25. Thebens hegemoni, 32.

Forholdene på Sicilia etter atenernes knusende neder­ lag ved Syrakus .................................................... 54 MAKEDONIAS HEGEMONI ........................................ 73 Filip av Makedonia .......................................................... 73 Aleksander den store.......................................................... 90 Aleksander styrker sin makt, 93. Det hellenske hevntog mot Persia, 99. Verdensriket, 122.

Verdensriket faller fra hverandre .................................. HELLENISMEN .............................................................. Et nytt avsnitt i den økonomiske verdensutvikling . . Hellenismens kultur..........................................................

146 152 152 163

Når steinene taler, 163. Hellenistisk vitenskap, 181. Ørkensandens hemmeligheter, 187. Hellenistisk kunst, 205. Det moderne dramas far, 213. Idyller, epigrammer og hym­ ner, 223. Verdenslitteraturens eldste kjente parodi, 233.

De hellenistiske rikers undergang .................................. Hellenere og barbarer i vest............................................ ITALIA FØR ROMERNE ............................................ Etruskerne ..........................................................................

236 237 241 244

ROMAS SAGATID .......................................................... 261 Romulus og Remus .......................................................... 261 Roma grunnlegges, 261. Sagnet om sabinerinnenes rov, 269.

De romerske kongesagaer ................................................ Rrutus.................................................................................. Horatius Cocles og Mucius Scævola .............................. Kampene mellom patrisiere ogplebeiere........................

269 279 282 284

Utvandringen til det hellige fjell, 284. Coriolanus, 291. Decemvirene og de tolv tavlers lov, 293. Den sosiale kam­ pen føres til en lykkelig slutt, 298.

Cincinnatus ........................................................................ Gallerne herjer Roma ............................................... Et ekte bondefolk.............................................................. Hva vi vet om romernes historie .................................. ROMAS HELTE- OGSTORHETSTID ........................ Romerne blir herrer over hele halvøya .......................... Etruskere og latinere underkues, 338. De store samnitterkrigene, 345. Kong Pyrrhos’ felttog, 352. KART Slaget ved Levktra år 371 f. Kr.............................. 44 Aleksander den stores rike....................................... 104 Etruskiske funnsteder ............................................... 246 Italia i oldtiden ......................................................... 250

Løve fra et attisk gravmonument. Ca. 300 f. Kr.

302 305 311 330 337 338

Gresk rytterrelieff i marmor fra slutten av 300-tallet f. Kr.

HELLAS’ POLITISKE FORFALL

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

Peloponneserkrigene hadde sluttet med Athens fall. Takket være perserkongens gull hadde hellenerne selv knust et av de sterkeste vern for sitt eget lands selv­ stendighet. Resultatet ble naturligvis at de nå — akkurat som før våpenbedriftene ved Salamis, Plataiai og Mykale — i høy grad kom til å merke trykket av perserrikets makt. Tapt var den uavhengighet de hadde vunnet ved sine store seire, og forspilt var også resultatet av freden i 448. På grunn av hellenernes innbyrdes uenighet ble storkongen tungen på vektskålen i de forskjellige staters konflikter med hverandre. Hadde derimot hellenerne vært enige, ville ikke resultatet blitt slik, for flere kjensgjerninger tyder på at et enig Hellas ville vært militært overlegent overfor perserriket, som nå gikk oppløsningen i møte. De politiske forhold i Hellas var nå så preget av opp­ løsning og motsetninger at Susa-diplomatiet i flere år fremover hadde lett spill. Dets viktigste hjelpemiddel var gull. I navnet skifter riktignok hegemoniet innen selve Flellas i denne tiden mellom Sparta og Theben, men vi får et skjevt bilde av de faktiske forhold hvis vi ikke holder oss for øye at bak de forskjellige makthavere ruver alltid skyggen av storkongen i Susa. Slik fortsetter det helt til Hellas kan mønstre en sterk personlighet som kan samle alle hellenere til ett folk, med eller mot deres vilje — mest mot, for øvrig.

10

hellas’ politiske forfall

Spartas hegemoni

Aldri før eller senere har en mann av hellensk ætt feiret en så stolt triumf som Lysandros gjorde, da han etter Athens fall vendte tilbake til Sparta. Talende bevis på hans heltegjerninger var alle de gallionsfigurer som han brakte med seg fra de skip han hadde beseiret ved Aigospotamoi og andre steder. Takknemlige peloponneserbyer formelig overdynget ham med gylne seierskranser. Og av det gull perserkongen hadde gitt ham for at han skulle føre krigen med større kraft, hadde han et over­ skudd på over 500 talenter. Hverken før eller senere har hellenerne gitt en av sine egne en slik maktstilling som de ga Lysandros — den mest spartanske av alle feltherrer. Eneveldig hersket han over nesten alle de hellenske byene rundt Egeerhavet. Hans verktøy var de timannsregjeringer han innsatte i den ene byen etter den andre, mens han seirende seilte langs kysten. Medlemmene av de nye regjeringene var Lysandros’ håndgangne menn, og de støttet seg på stasjonerte spartanske styrker som sto under befaling av spartanske stattholdere. Med støtte av disse militærstyrkene kunne tyrannene med uinnskrenket makt herske over borgernes liv og eiendom. Slik var den frihet som medlemmene av det tidligere attiske forbundet hadde vunnet ved å rive seg løs fra «undertrykkeren» Athen! Deres bidrag til forbundsflåten var blitt avløst av en pen liten årlig sum til Sparta på et tusen talenter. Den mann som personifiserte den nye form for frihet, hadde ikke kunnet unngå å ta preg av den vanvittige smiger han ble overøst med. Den beundring han fra alle hold ble gjenstand for, nærmet seg tilbedelse. Det ble reist altere for ham, og det ble forfattet hymner til hans ære. Og i en skulpturgruppe spartanerne stilte opp i Delfi, ble han fremstilt side om side med Olympens guder. Slikt måtte gå selv den hederligste spartaner til hodet. Det gikk med Lysandros som det gikk med Pausanias etter seieren ved Plataiai: han ble fullstendig utålelig, hans selvopptatthet og hovmod gikk over alle grenser.

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

11

I Athen innsatte han et styre som besto av 30 atenere, alle trofaste tilhengere av Sparta. Sin makt brukte de til å innføre et terror-styre som henrettet borgere på løpende bånd. Både politiske motstandere og personlige uvenner falt som ofre for deres hevnlyst. Disse «tredve tyranner» følte seg trygge fordi de visste at de kunne støtte seg til spartanske tropper på Akropolis. Enhver borger som hadde utmerket seg ved å vise mot og selv­ stendighet, sto i fare for å falle som offer for denne morderbanden, for det var de dyktige borgere som kunne bli farlige for tyrannenes eksistens. Mange av Athens beste borgere mistet livet, og andre unngikk sin skjebne, enten ved å flykte — eller ved å bli lakeier for tyrannene. Etter hvert som tiden gikk, ble forholdene verre og verre, og til shitt hadde tyrannenes politikk bare ett formål: å få tak i dem som hadde penger. De var svorne fiender av enhver form for kultur og dannelse. Det gjaldt nemlig å tvinge det atenske folk ned i uvitenhet, å innpode slavementalitet i dette stolte, høyt kultiverte folk, å drepe alt som het fornuft og kritikk. Kri ti as het mannen som var drivkraften i alt dette. Han var likeså samvittighetsløs som Lysandros og var derfor glimrende egnet til sin gjerning. Sine ugjerninger forsvarte han ved å si at slik går det alltid for seg i revolusjonstider! Athen hadde så altfor lenge vært fordervet av demokrati og vilkårlighet, sa han, men nå skulle det bli en annen dans. Et nytt og bedre styre kunne ikke skapes hvis man ikke tok livet av alle som tvilte på oligarkiets velsignelse og sto i veien for Kritias og hans bande. Vekk med slike fedrelandsforrædere! Slik talte denne folkets velgjører. Men «strenge herrer har en stakket tid». Både her og der i Hellas var man begynt å bli lei Spartas tyranni og Lysandros’ overmot. Aldri før hadde de stakkars hellenere gjennomgått slike lidelser. De tidligere medlemmer av det attiske forbund begynte å tenke på om de likevel ikke hadde hatt det bedre den gang da de «trellet under Athens åk» — ja det fantes dem som syntes synd på

12

hellas’ politiske forfall

atenerne. Særlig i Theben hadde frihetselskende atenske flyktninger funnet et fristed fra de tredve tyranners for­ følgelser. Da skrekkveldet hadde vart 8 måneder, dro en skare av disse flyktningene fra Theben for å befri sin by. Deres leder var en edel fedrelandsvenn som het Trasybulos. I de kamper som fulgte, falt Kritias, og nå var det en lett sak å styrte tyrannene og gjenopprette den demo­ kratiske forfatning. I flere byer fikk de tyranniske timannsregjeringene samme skjebne, men de spartanske stattholderne og militærstyrkene ble man ikke kvitt. Likevel var det en viss lettelse å bli kvitt Lysandros. Fra alle kanter fikk nemlig Spartas regjering så mange klager over hans frem­ ferd, at eforene, som var redde for hans innflytelse, til slutt fratok ham kommandoen. Da det var gått en tid, satte man ham igjen i spissen for de militære styrker, men sin tidligere maktstilling fikk han aldri tilbake, og de planer han hadde næret om å bli Spartas konge, forsvant som dugg for solen. På tross av sin begavelse var Lysandros en mann med en gjennom fordervet karakter, og noe godt kunne derfor ikke komme ut av hans styre. Han førte sine landsmenn ut på renkenes og sluhetens villsomme stier, han ødela ånden i Sparta, gjorde Spartas navn forhatt overalt og bidro derved til byens fall. Spartanernes press på det øvrige Hellas ble også lettere fordi forholdet mellom spartanerne og storkongen etter hvert ble mindre hjertelig. Den første årsaken til at vennskapet begynte å vakle, var at spartanerne i all hemmelighet sympatiserte med og til og med understøttet et farlig opprørsforsøk mot kong Artaxerxes 2. Kyros den yngre og de ti tusens tog

Ved tronskifter i perserriket hadde sammensvergelser med brodermord vært vanlige foreteelser. I år 465 f. Kr. falt Xerxes som offer for en sammensvergelse, og like etter ble også hans eldste sønn Dar ei os myrdet på initiativ av sin bror Artaxerxes. Han regjerte så i hele

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

13

Klippegraver i nærheten av Persepolis. Her ble perserkongene Dareios 1., Artaxerxes 1. og Dareios 2. gravlagt på 400-tallet f. Kr.

40 år, men hans sønn og etterfølger Xerxes 2. ble noen uker senere drept av en bror, som så i sin tid ble ryddet unna av en tredje bror, Dareios 2. Den nye konge giftet seg med sin halvsøster Parysatis. Hun var en motbydelig kvinne, rene furien, og hun hadde sin hånd med i spillet i alle de blodsutgydelser som ble begått ved hoffet i den svake Dareios’ regjeringstid. Dareios 2. døde i 404. Han hadde tretten barn i ekte­ skapet med Parysatis, blant dem sønnene Artaxerxes 2. og Kyros. I motsetning til den eldre broren var Kyros energisk og ærgjerrig, og han var fast bestemt på å styrte sin bror fra tronen. Han var Parysatis’ yndlingsbarn, og hun oppmuntret ham ivrig i hans planer. For å fremme disse planer vervet han en hær på 10 000 hellenske leiesoldater, som etter hvert ble øket til 14 000, og våren 401 brøt de opp fra Sardes. I tillegg til disse hadde han 10 000 persere. Ryktet om den kjekke unge

14

HELLAS’ POLITISKE FORFALL

fyrstens ærlighet og gavmildhet hadde nemlig skaffet ham mange tilhengere. Toget gikk til det store perserrikets hjerte, men målet var lenge en hemmelighet for hæren. Til å begynne med ble det bare snakket om et krigstokt mot et opprørsk folk i Lilleasia. (Kart nr. 24 i bind 22.) Den eneste som fra første stund kjente til hemmelig­ heten, var en hard og råbarket spartansk yrkesoffiser som het Klearkos. Han var fryktet av både venn og fiende, han anvendte strenge straffer, og hans valgspråk var at bare den tropp dudde til noe som fryktet anføreren mer enn fienden. Da hellenerne, etter en tre måneders marsj inn i Lilleasia, fikk nyss om at krigen i virkeligheten gjaldt selve storkongen, murret de og sa at de var lokket med under falske forutsetninger. Klearkos, som også var litt av en skuespiller og diplomat, måtte bruke alle sine evner for å overbevise soldatene om at et tilbaketog nå ville være umulig. Han måtte sette all sin autoritet inn for å gjenopprette den sviktende disiplin, og ved et mesterlig spill lyktes det. Da hæren nærmet seg Mesopotamia, mente Kyros at tiden var inne til å la offiserene offisielt få vite at toktet gjaldt Babylon og hans bror. De hellenske soldatene knurret igjen, og anklager haglet over offiserene for at de hadde bedratt dem. Men de slo seg snart til ro, og det hele endte raskt og muntert med at de krevet at hver mann skulle få en gave når de nådde Babylon. Da Kyros beredvillig gikk med på dette, oppløste det hele seg i fryd og glede. Historien har gitt den hellenske leiehær navnet «de ti tusen». Alle de utallige farer og eventyr som krigerne var med på, er glimrende skildret av en av deltagerne, ateneren Xenofon. Han var en høyt dannet mann og nær venn og elev av Sokrates. «Anabasis» heter boken der han forteller om de ti tusens tog. Den mest anstrengende del av marsjen mot sydøst var ferden langs Eufrat gjennom Nord-Mesopotamias ørken­ land, hvor det ikke fantes et eneste tre, bare malurt og allslags aromatiske busker. For første gang i sitt liv fikk

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

15

Vinget stenbukk brukt som håndtak på en persisk vase. Figuren er utfort i sølv og er 27.5 cm høy. Silenhodet som stenbukken står på, vitner om den nære forbindelsen mellom persisk og hellensk kunst.

16

hellas’ politiske forfall

hellenerne her se gaseller og villesler som var raskere på foten enn den hurtigste hest. Her så de også noen strutslignende fugler som enkelte moret seg med å jage for å skaffe seg en både nødvendig og velsmakende variasjon i kosten. Men de sky strutsene klarte man aldri å komme inn på livet. — I to uker marsjerte hellenerne gjennom disse lite gjestmilde strøk. Til slutt ble forrådene så knappe at mange trekkdyr døde av sult. Senere kom de heldigvis inn i dyrkede og fruktbare strøk. Ved Kunaxa ved Eufrat, nordvest for Babylon, angrep Artaxerxes sin bror med en mektig hær. Men stoltere enn synet av de veldige persiske styrker var synet av den lille hellenske skaren som rykket mot fienden, mens krigs­ sangen steg høyere og takten ble raskere jo nærmere de kom de persiske linjer. Mer trengtes ikke for at den fiendtlige flanken skulle oppløse seg i vill flukt. Annerledes gikk det der perser sto mot perser. Mens hellenerne under Klearkos’ kommando tok opp forfølgelsen av de flyktende, brukte Artaxerxes sin tallmessige over­ makt til en omgående bevegelse for å falle broren i ryggen. For å komme ham i forkjøpet rettet Kyros straks et heftig angrep mot fiendens sentrum, akkurat der kongen befant seg med sin livvakt. Så voldsomt var angrepet at Kyros med 600 ryttere brøt gjennom den ti ganger så sterke avdelingen og drev den på flukt. Selv drepte han an­ føreren. Akkurat da får han øye på broren Artaxerxes og blir grepet av et så vanvittig hat at han glemmer enhver tanke på forsiktighet. Fulgt av en håndfull menn og med ropet: «Jeg ser ham!» styrter han mot den forhatte broren. Han slenger spydet mot hans bryst, men det trenger bare så vidt gjennom rustningen. Derimot blir Kyros selv farlig såret under øyet av et kastespyd, ramler av hesten og faller sammen med alle de trofaste som forsøker å beskytte ham. En av soldatene som så at prinsen falt, kastet seg over ham, omfavnet ham og drepte seg selv, eller ble drept på Artaxerxes’ befaling. Storkongen ga ordre til at den unge tronpretendentens

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

17

hode og høyre hånd skulle hugges av og settes på staker så de kunne sees vidt omkring. — Parysatis tok senere blodig hevn over alle dem som hadde stått imot hennes yndlingssønn. Hun fikk nemlig Artaxer­ xes til å overlate den ene etter den andre i hennes vold, først og fremst han som på kongens befaling hadde hugget hodet av Kyros’ lik. Han ble korsfestet. Flere andre ble tatt av dage på bestialsk vis, og til slutt mettet hun sin hevntørst ved å forgifte Arta­ xerxes’ gemalinne. Etter Kyros’ fall flyktet hans tropper. med nesebeskytter og Da Klearkos og hans Gresk bronsehjelm kinnplater fra 6. årh. f. Kr. hellenske hopliter vendte tilbake fra den altfor langvarige forfølgelsen, drev han perserne på flukt. Men da hadde de allerede rukket å plyndre Kyros’ leir, slik at hellenerne sto uten forråd midt i et fiendtlig land, nesten hundre dagsmarsjer fra sitt hjemlands hav. Mens soldatene etter evne forsøkte å komme seg etter kampens påkjenninger, kom herolder fra storkongen og krevet at de skulle utlevere sine våpen og overgi seg på nåde og unåde. Klearkos svarte: «Soldater som har seiret, pleier ikke å nedlegge våpnene.» Og en offiser la til: «Stor­ kongen kan jo selv komme og forsøke å ta våpnene fra oss!» Hellenernes holdning imponerte i den grad de persiske offiserer at deres krav neste morgen innskrenket seg til et forslag om forhandlinger om våpenhvile. Klearkos skjønte nå at her gjaldt det først og fremst å fortsette

18

hellas’ politiske forfall

med å imponere. Han gjorde seg ingen hast med å ta imot heroldene, og før han begynte å forhandle med dem, lot han hæren stille opp på en slik måte at den tok seg mest mulig praktfull og fryktinngydende ut. Forhand­ lingene sluttet med at Klearkos allernådigst gikk med på våpenhvile mot at perserkongen forpliktet seg til å skaffe hans tropper forpleining. Dette gikk Artaxerxes straks med på, og hellenerne ble anvist kvarter i noen landsbyer hvor det var overflod på korn og dadler så fine at de smeltet på tungen, palmevin og annen herlighet. Da de hadde hvilt ut der i tre døgn og kommet til krefter igjen, fikk de besøk av perserkongens satrap, Tissafernes, som lot dem forstå at han av ren godhet ville redde dem. Samtidig som han vendte tilbake til sitt distrikt, hadde han fått kongens tillatelse til å føre både hellenerne og Kyros’ persiske hjelpetropper hjem. Han forpliktet seg til å vise dem den letteste veien og for­ syne dem med mat mot at de betalte for den og ikke tilføyet landet og dets innbyggere noen skade. Men hvis han ikke overholdt sine forpliktelser, kunne de selv ta den mat de trengte hvor de kunne finne den. Dette gikk hellenerne med på, og overenskomsten ble bekreftet med håndslag og edsavleggelser. For helt ut å forstå Artaxerxes’ medgjørlighet må vi ha klart for oss at det ikke var noen behagelig situasjon for ham å ha disse fryktinngydende hellenerne midt i den fruktbareste del av landet, og attpå til i urovekkende nærhet av hovedstaden. For disse krigserfarne og godt organiserte tropper ville det være en lett sak å bygge en befestet by i hans land hvor tallrike kanaler bød på ypperlige forsvarslinjer for den som forsto å utnytte dem. Og hvis hellenerne først hadde satt seg fast her midt i hjertet av hans rike — hva kunne de da ikke finne på for å oppvigle hans misnøyde og upålitelige babylonere og gjøre livet surt for kongen! Derfor fant kongen det mest tilrådelig å få hellenerne vekk, så fort som bare mulig. Han ville ikke føle seg trygg før han hadde dem

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

19

Persiske gull- og sølvmynter. I 3., 4. og 5. rekke ovenfra ser man henholdsvis Tissafernes, Farnebazus og Autofradates.

et godt stykke på den andre siden av Tigris. Ingenting beviser bedre enn dette hvor svakt det veldige perser­ riket i virkeligheten var, på tross av dets store ressurser.

20

hellas’ politiske forfall

Hensikten med den overenskomsten som Tissafernes sluttet med hellenerne, var altså å få dem bort fra Baby­ lonia og inn i Assyrias og Medias fjellstrøk. Tilbaketoget skulle nemlig gå langs Tigris. Det var utenkelig å marsjere hjem samme vei man var kommet, fordi hellenerne nå umulig kunne føre med seg de veldige forråd de ville trenge på marsjen gjennom ørkenlandet langs øvre Eufrat. De hadde ingen anelse om hvordan det landet var som Tissafernes skulle føre dem inn i. De stolte blindt på ham, men snart så man tegn som kunne tyde på at sa­ trapen for med list og renker. Da de hadde nådd halv­ veis oppover langs Tigris, mente Tissafernes at tiden var inne til å sette i verk de djevelske planer han lenge hadde ruget over. Så innsmigrende hadde han vært, at han hadde vunnet Klearkos’ tillit, og han lokket ham, fire av hans øverstkommanderende og 20 andre offiserer til å avlegge et besøk i hans leir, ledsaget av bare to hundre soldater. Da hellenerne kom fram til den renkefulles telt, ble de 5 øverstkommanderende ført fram for satrapen. I samme øyeblikk varslet et purpurfarvet flagg som fløy til topps, hva som foresto. Det var signalet til overfall og blodbad på dem som sto utenfor teltet, mens deres øverstkom­ manderende inne i teltet ble kastet i lenker. Senere ble fangene ført til perserkongen og halshugget. «Da hellenerne,» forteller Xenofon, «fra sin leir så hvordan persiske ryttere stormet fram, undret de seg over hva dette kunne bety. Men så kom Nikarkos fra Arkadia flyktende, såret i underlivet og med innvollene i hendene, og fortalte hva som hadde hendt. Alle grep sine våpen, sikre på at perserne ville storme leiren.» For oss er det fullstendig uforståelig at ikke skurken Tissafernes utnyttet den forvirring som oppsto blant hel­ lenerne ved udåden, og foretok et øyeblikkelig angrep. Den eneste forklaring på at han ikke gjorde det, er persernes grenseløse redsel for hellenerne og perserrikets utrolige svakhet. Istedenfor å høste fruktene av sin gjer­ ning sendte Tissafernes herolder til hellenerne og opp­

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

21

fordret dem til å utlevere sine våpen, da deres ledere nå var «blitt straffet for brudd på avtale. Disse våpen tilhører nemlig nå,» het det, «storkongen, da de tidligere hadde tilhørt hans slave Kyros.» — Xenofon hadde vært med i hæren nærmest som vitenskapelig observatør, men tok nå ledelsen sammen med en offiser. De ga heroldene et slikt svar at de fant det best å fordufte øyeblikkelig. Man kan lett forestille seg hvordan stemningen var i de ti tusens leir etter dette. Alle følte at noe forferdelig kom til å hende, men ingen kunne si på hvilken måte ulykken ville skje. Mange holdt på å gi opp. Bare noen få kom til kveldsmønstringen, og «mange var det ikke som brydde seg om å gjøre opp varme og koke sin mat. Enhver la seg ned for å hvile hvor han sto, men ingen fikk sove på grunn av engstelse og lengsel etter sine kjære som de aldri mer ville få se.» Som de andre lå også Xenofon søvnløs. Men han hadde det som de andre savnet: mot og handlekraft. «Her nytter det ikke å tulle bort tiden mens perserne forbereder seg på å slakte oss som hunder i morgen,» tenkte han. Fast besluttet på å gjøre alt som gjøres kunne for å redde seg selv og sine landsmenn, sto han opp midt på natten og sammenkalte de offiserer han kjente best. Han foreholdt dem den fare som truet hvis de mistet motet, og minnet dem om hvordan perserne tidligere hadde veket unna når hellenerne trosset dem. Følgelig måtte de fortsatt gjøre det. Han fikk hele forsamlingen med seg, unntatt én mann som i det vide og det brede la ut om hvor fortvilet stillingen var. Den eneste utvei til redning, sa han, ville være å underkaste seg perserkongen. Xenofon svarte i kraftige ordelag: Kunne virkelig noen, etter det som nå var skjedd, råde hellenerne til å overgi seg vergeløse til slike menedere som perserne? «En hellener som tilråder slikt, er en skam­ plett på hele Hellas,» ropte han. «La oss avsette ham som befalingsmann og gjøre ham til slave, så kan han bære pakningen vår!» De andre syntes det var vel talt, og uten videre ble mannen skysset vekk.

22

hellas’ politiske forfall

Så sammenkalte man også de andre offiserene, og takket være Xenofons energi ble det straks truffet nye disposi­ sjoner. Offiserene valgte selv 5 nye øverstkommanderende, blant dem Xenofon, og disse kalte soldatene sammen for å få godkjent valget. I veltalende ordelag satte Xenofon mot og fortrøstning i sine folk. Han minnet dem om hine store dager da Dareios’ og Xerxes’ talløse skarer med skam og skjensel var blitt drevet ut av Hellas. Og på slagmarken ved Kunaxa hadde jo hellenerne nå vist at de var sine tapre forfedre fra Marathon, Salamis og Plataiai verdige. «Hvis vi bare alle som én hjelper til med å opp­ rettholde orden og disiplin, så vil alt ende godt,» sa han. Ved håndsopprekning forpliktet alle seg til å holde sam­ men og bare forhandle med den lumske og feige fienden ved hjelp av sverdet. Da de hadde spist frokost, brøt hele hæren opp for å fortsette ferden. Men først besluttet de å avvise alle persiske herolder; de hadde fått mer enn nok av persernes knep. Så begynte et tilbaketog som det saktens har sin in­ teresse å følge. Det hadde ikke noen politisk betydning, men fortellingen om det gir oss i høy grad innsikt i hellensk karakter og lynne. Av denne grunn hører Xenofons «Anabasis» til fortidens verdifulleste skrifter. Her ser vi for oss en skare menn fra alle kanter av Hellas, et bilde i miniatyr av hele det hellenske folk, med dets gode og dets svake sider. Denne vesle flokken står ensom og om­ gitt av farer i et vilt fremmed land. Men den er sterk hvis den holder sammen, og alle og enhver skjønner at hvis de skal ha noen sjanse til å nå tilbake til Hellas, må de holde sammen nå. De rådslår og gjør vedtak i samsvar med hjemlig skikk og bruk.

Da marsjen fortsatte, viste det seg at Tissafernes aldri våget seg til å sette hardt mot hellenerne, ikke engang når han sto i meget gunstige stillinger. Han sendte bare ut noen ryttere som ved hjelp av piler og kastespyd skulle gjøre livet surt for hellenernes baktropper, og han lot

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

23

Denne 12 cm høye sølvstatuetten viser en perser i karakteris­ tisk antrekk: lange folderike bukser, fotsid kappe og det eiendommelige hodeplagget, baschlik (se også illustrasjon side 124). I høyre hånd holder mannen en lotusblomst.

besette noen høydedrag som de måtte passere. På den måten forsinket han riktignok marsjen, men han tilføyet dem ikke stør­ re skade. Hellenerne led meget mer da de kom inn i det nåværende Kurdistans ville fjelltrakter. Innfødte slyngekastere og bueskyttere kastet og skjøt sine våpen mot dem med slik kraft at mange helle­ nere ble dødelig såret, på tross av den beskyttelse hjelmer, rustninger og skjold ga dem. I enkelte trange pass satte de inn­ fødte seg fast høyt oppe i de bratte fjellsidene, og ved uavbrutt å velte ned veldige steinmasser umu­ liggjorde de enhver frem­ marsj, så hellenerne ble tvunget til å foreta lange om­ gående bevegelser. Da de kom inn i Armenias fjelland, ble de møtt av streng kulde, det var midt i desember1, og i isnende nordavind måtte hellenerne marsjere gjennom høye snøfonner. Noen ble så medtatt av sult og slit at de la seg ned for å dø. Men 1 Enkelte forskere mener Xenofon oppgir feil årstid — han skrev «Anabasis» mange år senere.

24

hellas’ politiske forfall

Xenofon, som førte baktroppen, tvang flere av dem videre med slag og spenn. «Jeg slo til dem med knyttneven,» sier han selv, «for at ikke fienden skulle slå dem med lansen.» Mange forfrøs føttene eller ble skadet på annen måte. Heldigvis kom de utmattede krigere til slutt fram til noen landsbyer. Riktignok besto disse bare av jordhytter, men de hadde tallrik buskap, alle slags matvarer, vin og øl. Der stanset hellenerne en hel uke og kom til krefter, så de kunne møte nye anstrengelser. De fortsatte sin marsj under stadige skjærmysler med befolkningen. Men alle farer og anstrengelser var glemt i den stund da de fra en fjelltopp igjen skuet ut over det etterlengtede havet. Gledesrop steg opp mot himmelen, først fra dem som hadde nådd fjelltoppen, og det vokste i styrke etter hvert som nye skarer fikk øye på Svarte­ havet: «Thålatta, thålatta!» (Havet, havet!) ropte de og omfavnet hverandre under gledestårer. Med våpen i hånd banet de seg vei ned til kysten, og i havnebyen Trapezunt ble de endelig gjestfritt mottatt. De innkvarterte seg i noen landsbyer i nærheten og hvilte ut en hel måned. Fylt av takknemlighet over sin vidunderlige redning ofret hellenerne nå rikelig til Zevs, redningsmannen, til Herakles, veiviseren, og til andre guder. Etter ofringen arrangerte de leker med konkurranser i løp, brytning, boksing og andre idretter. Fra Trapezunt marsjerte de ti tusen vestover langs kysten. Men synet av havet hadde vakt en lengsel i dem som en kriger helt spontant uttrykte slik: «Kamerater, nå er jeg trett av pakninger og marsjer, av å drasse på våpen, av å stille på geled, gå på post og slåss. Resten av veien vil jeg seile hjem, og som Odyssevs på sitt skip vil jeg ligge makelig utstrakt, i fred og ro. Slik vil jeg komme hjem til Hellas.» Hans malende ord vakte alminnelig begeistring. Nå ville de ikke høre mer snakk om dagsmarsjer, og ledelsen måtte forsøke å skaffe en transportflåte. Til slutt klarte de det også, og så gikk det raskt. I Rysants sto hellenerne igjen på européisk jord.

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

25

Det var sommeren 399. Her ble skaren oppløst, men størstedelen av de ti tusen holdt sammen og gikk i Spartas tjeneste. Igjen ble de ført over til Lilleasia for å settes inn i en krig som Sparta var blitt blandet inn i mot Tissafernes og hans embedsbrødre. Der tok Xenofon avskjed med sine våpenkamerater, som kunne takke ham mer enn noen annen for at de var blitt reddet. Etter 2% års fravær kom han tilbake til Athen. Der hadde hans lærer og venn Sokrates tømt giftbegeret noen uker tidligere. Spartanerne angriper perserriket De ti tusens tog er ikke bare en ærerik episode i Hellas’ historie, det har også verdenshistori.sk betydning. Denne begivenheten åpenbarte nemlig med et slag perserrikets svakheter. Hos klartseende hellenere ble den oppfatningen etter hvert stadig mer rotfestet at det bare trengtes en middels stor, men godt rustet hellensk hær for å knuse storkongens makt. Denne oppfatning kom med tiden til å bære frukt ved Aleksander den stores bedrifter. Men den voksende forakt for perserne synes å stå i strid med den sterke innflytelse de ennå gjennom et par genera­ sjoner hadde over Hellas’ skjebne. Som neynt tidligere, berodde denne innflytelse ikke på persisk styrke, men på hellensk uenighet. Storkongen kunne fortsatt sette hel­ lener opp mot hellener. Forutsetningen for dette var persisk gull. Det var Sparta — hellenernes ledende stat — som forrådte deres sak og som utleverte sine landsmenn i Lilleasia til storkongen. Men i den senere tid hadde bladet snudd seg. Ved storkongens hoff ble spartanerne uglesett fordi de i all hem­ melighet hadde støttet Kyros’ opprørsforsøk. Verre ble det da Tissafernes ved hjemkomsten fra Kunaxa sendte en straffeekspedisjon til de joniske byer fordi de hadde stilt seg på Kyros’ side. Da jonerne bønnfalt spartanerne om hjelp, kunne de for skams skyld ikke si nei. Riktignok hadde de bare for få år siden tilkjøpt seg Persias velvilje ved at de med kaldt overlegg hadde prisgitt sine landsmenn

26

hellas’ politiske forfall

på den andre siden av Egeerhavet til perserkongen. Men som herrer over Hellas ble det nå en æressak for dem å vise hva de dudde til. Derfor grep spartanerne til sverdet mot Tissafernes og hans konge. Til å begynne med ble det ikke så meget å fortelle om krigsbegivenhetene, blant annet fordi Tissafernes, som kjent, ikke nettopp var noen krigshelt. Helst unngikk han avgjørende sammenstøt. Men i 396 da spartanerkongen Agesilaos ble øverstkommanderende, kom det fart i sakene. Han var en ekte spartaner, uten frykt og daddel. Det betydde ingen ting at han var liten og uanselig og halt, for dette skrøpelige hylsteret huset en ildsjel. I motsetning til Lysandros var han godt likt for sitt folkelige og imøtekommende vesen. Han la aldri vekt på å opptre med verdighet, men likevel var det noe kongelig og impo­ nerende ved ham. Viljestyrken lyste ut av ham. Da han overtok kommandoen, sammenlignet han selv sitt foretagende med Trojanerkrigen: nå skulle hele Hellas igjen gå til kamp mot den felles asiatiske fiende, på hans egen jord. Før avreisen ofret han i Aulis, som Agamemnon hadde gjort. Felttoget endte med en glimrende seier i nærheten av Sardes. Kongemoren Parysatis klarte å få veltet skylden for persernes nederlag over på Tissafernes, og på befaling fra hoffet ble han et hode kortere. Men Agesilaos måtte snart avbryte sitt seierstog. Hjemme hadde det skjedd ting som gjorde hans nærvær nødvendig. Ved en klok bruk av sitt gull hadde perser­ kongen skaffet ham fiender i hjemlandet. Det begynte med at tebanerne grep til våpen og slo spartanerne i et slag som kostet Lysandros livet. Situasjonen var høyst betenkelig for Sparta, fordi Theben fikk hjelp av Korinth, av Athen — som trodde at befrielsens time var inne — selvsagt av Argos og av en rekke andre folk. Dette for­ bundet støttet seg naturligvis vesentlig på persiske penger. Da hærene samlet seg ved Korinth, hadde man stolte planer om å marsjere mot Sparta. «Vi må brenne vepsen i dens bol før den får tid til å komme ut og stikke,» sa den øverstkommanderende for de korintiske styrker.

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

27

De truende rustninger tvang spartanerne til å hjemkalle Agesilaos. Det var neppe med de blideste følelser den ærgjerrige mannen ble rykket ut av sine asiatiske storhetsdrømmer, men som god spartaner etter­ kom han eforenes befaling. Han kom landeveien gjennom Thrakia, Makedonia og Thessalia til Boiotia. Der var de for­ enede styrker samlet ved Koroneia år 394. Sammenstøtet mellom dem og spar­ tanerne ble vold­ somt. I vanvittig kamplyst støtte hopliter-massene sam­ men med en slik styrke at de forreste rekkenes skjold ble knust med dunder og brak, spyd ble splintret, og så trangt Et hellensk gravrelieff fra ca. 400 f. Kr. over rytteren Dexileos fra Attika. var det om plassen at dolkene var det eneste våpen soldatene kunne bruke. Her utstøtte de ingen hærskrik, som de pleide gjøre. En dump, fortettet stemning av sammenbitt hat hvilte over dette grusomme slakteri, og den uhyggelige tausheten ble bare brutt av enkelte stønn av hevnlyst og raseri. Agesilaos, som ble såret flere ganger, ble trampet ned og unngikk døden bare takket være oppofrende mot hos de 50 spartanere som var hans frivillige livvakt. Men til sist sto han som seierherre. Dette betydde lite sammenlignet med det knusende nederlag ateneren Konon i spissen for en persisk flåte

28

hellas’ politiske forfall

kort tid før hadde tilføyet Spartas sjøstridskrefter ved Knidos i det sydvestre hjørne av Lilleasia. Konon hadde deltatt i det fryktelige nederlaget ved Aigospotamoi, men kommet fra det med livet i behold. Så hadde han gått i persisk tjeneste i håp om å kunne bruke perserkongens gull til beste for Athen. Og da Persia på den tiden hadde behov for andre venner enn de falske spartanere, tok Artaxerxes mot Konon med åpne armer. Etter oppdrag av kongen skapte han en flåte som var eslet til å brukes mot spartanerne, og det var med denne han nå seiret. Ved Knidos ble Spartas sjø-hegemoni brutt. Med ett slag var forholdene etter slaget ved Aigospotamoi snudd om, og Agesilaos var avskåret fra å vende tilbake til Asia. Med sin flåte seilte Konon fra øy til øy, fra den ene havnebyen ved Egeerhavet til den andre, og overalt fordrev han de spartanske stattholderne. Så inderlig hatet var de, at oppgaven ble løst forbausende lett. Fordi de selv visste at de var upopulære, ga de opp på forhånd og flyktet straks budskapet kom om at Konon nærmet seg. Som en ny Themistokles — fedrelandets befrier — kom Konon hjem til Athen, hilst av folkets jubel. Her tok han fatt på det ikke mindre populære vervet å bygge opp igjen Athens befestninger. Utallige meldte seg for å delta i dette. Selv folk fra Boiotia og andre naboer arbeidet som frivillige på de murene som for 11 år siden var revet ned. Så totalt hadde stemningen snudd seg i Hellas siden den gang. Nå var alt bare glede og forsoning. Det var bare én skygge i bildet, men den la man ikke merke til: dette nye vern for den hellenske frihet ble oppført ved hjelp av persisk gull. Men resultatet ble at Athen igjen var blitt seg selv, riktignok ikke Perikles’ Athen — det kunne det ikke bli så lenge byen savnet en flåte — men i alle fall en faktor man måtte regne med, og Pirens ble på ny en livlig havneby. Men nå mente storkongen og hans satrap i Jonia at vektskålen smått om senn burde senkes igjen, til fordel for Sparta. Denne endringen i Persias politikk ga seg

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

29

Soylekapitel i marmor fra Artaxerxes’ palass i Susa.

blant annet det utslag at satrapen plutselig fengslet Konon, den mann som var atenernes beste hjelper og støtte, og denne troløse handling ble begrunnet med at Konon handlet mot storkongens interesser. Hans bane ble avbrutt, og det på en tid da den lovet meget for Athens utvikling. Sparta jublet. Flere andre tegn tydet også på at Arta-xerxes (ved hjelp av sin satrap) var i ferd med å ta Sparta

30

hellas’ politiske forfall

til nåde igjen. Og endelig, i 387, klarte en slu spartansk forhandler å få i stand en fredsavtale mellom Sparta og Persia. Men freden var en skjensel for Sparta, som ofret sine landsmenn i Lilleasia for selv å oppnå fordeler. Selve fredstraktatens form var et slag i ansiktet på alle hellen­ erne. «Kongefreden», som den ble kalt, ble nemlig «tilstillet» de hellenske statene i form av et påbud utstedt av den mektige storkonge i Susa. De hellenske statene hadde bare å rette seg etter det. Det gikk kort og godt ut på at fra nå av tilhørte alle byer i Lilleasia perserkongen. Ved første øyekast så traktatens første artikkel desto mer lovende ut. Den garanterte selvstendighet for alle byer, små som store, i selve Hellas. Kunne så hellenerne ønske seg noe bedre? Kanskje ikke, dvs. hvis Sparta og Persia ikke hadde eksistert. Men det gjorde de, og for Sparta betydde denne fint formede paragraf at andre hellenske samfunn fikk nøyaktig så megen frihet som passet for lakoniernes — og naturligvis også for perserkongens — splitt-og-hersk-politikk. I spartanerne fikk Artaxerxes pålitelige voktere, som gikk god for at ingen hellenske enhetsbestrebelser skulle lykkes. Sparta tok nemlig på seg den vakre oppgave å være Persias drabant og passe på at traktaten ble nøyaktig overholdt. Med persernes hjelp skulle spartanerne gjøre rakkertjeneste mot alle som brøt freden. Kort og godt: på grunn av spartanernes holdning sto hellenerne forsvarsløse ikke bare overfor Spartas overmakt, men de ble også tvunget til å anerkjenne perserkongens overhøyhet. Og for første gang etter slaget ved Mykale for nesten hundre år siden var perserne herrer over alle hellenere i Lilleasia. Fredsdokumentet av 387 er et diplomatisk mesterstykke. Tilsynelatende er det klart og enkelt, men realiteten i det oppdager man først når man begynner å lese mellom linjene. Ved ko igefreden ble den hellenske verden delt i to. Begge halvdelene var avhengige av perserkongen, den

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

31

ene direkte, den andre indirekte. Hellenerne hadde ødet arven fra sin storhetstid, hadde fornektet sine store helter og statsmenn. Ydmykelsen var så meget mer vanærende som hellenerne ikke hadde bukket under i kamp mot en overlegen fiende, men slikket støvet for en makt som var dem underlegen både til lands og til vanns, en makt hvis indre svakhet nå var mer åpenbar enn noen gang før. Slik hadde hellenerne stelt seg for å ødelegge hverandre. Fordi de var besatt av splidens onde ånd, hadde først en del av Hellas’ folk, og senere alle, bøyd seg under arve­ fiendens vanærende åk. At spartanerne på det skammeligste forrådte hellenernes ære, kan psykologisk forklares ved at de ble skrekkslagne da de så hvor raskt Athen bygde opp sine befestninger. Og den skrekken må ha utviklet seg videre til den fikse idé at Athen ville utvikle seg til å bli en like mektig stat som for tyve år siden. For enhver pris måtte de forsøke å vinne fred på slike betingelser at alle andre hellenske stater sto isolert, så intet motforbund kunne gjøre Sparta rangen stridig som Hellas’ ledende måkt. Ved kongefreden ble fruktene av Konons befrielsesgjerning tilintetgjort. Igjen hadde spartanerne -— akkurat som etter slaget ved Aigospotamoi — klart å splitte sine konkurrenter innen Hellas. Og det gamle skuespillet be­ gynner på ny. Nå vokter spartanerne like mistenksomt over hellenere i andre stater som over sine egne heloter, og ethvert tilløp til frihetsbevegelser forsøker de å kvele i fødselen. Det første de gjorde etter fredsslutningen, var å tvinge tebanerne til å oppgi lederstillingen over de andre byene i Boiotia. Også forbundet mellom Athen, Theben, Korinth og andre hellenske samfunn måtte oppløses, og Spartas tidligere motstandere sto igjen isolert. I løpet av de nærmeste år gjeninnsatte spartanerne — med persernes støtte — de forhatte stattholderne og bygde ut sitt makt­ apparat. Enda kraftigere ble de forsvarsløse hellenere i Lilleasia undertrykt av de persiske satraper. Ved sine overgrep sådde spartanerne og perserne et hat som i sin tid kom til å bære uventet frukt.

32

hellas’ politiske forfall

Thebens hegemoni Etter Athens fall var Theben den by som spartanerne fryktet mer enn noen annen. Den var særlig gjenstand for kong Agesilaos’ uvilje. Det var nemlig tebanerne som var skyld i at han måtte avbryte sitt lovende asiatiske felttog. Derfor satte han nå sin ære i å trakassere og såre dette stivsinnete folk. Blant annet satte spartanerne seg godt fast i Boiotia like ved selve Theben. De forla militære styrker der, og de innsatte spartansk-vennlige timannsregjeringer i flere andre boiotiske byer. Tebanerne knyttet nevene og tidde. De lengtet etter den timen da de kunne gjenopplive det boiotiske forbund og ta opp kampen med Sparta igjen. Men innen de kom så langt, måtte de gjennomgå det som verre var: de måtte tåle den forhatte undertrykkers lakeier i sin egen by. Også i Theben var det nemlig en spartansk-vennlig minoritet, og ved hjelp av den satte lakonierne i verk et av sine frekkeste tiltak. I 382 ble borgen i Theben overrumplet av en spartansk hær som var på gjennommarsj til Thrakia. Borgen var uten forsvarere, for dagen var viet en religiøs fest som bare kvinnene feiret. Så lenge festen varte, var det for­ budt for menn å vise seg ute, og derfor kunne spartanerne uhindret gjøre seg til herrer over borgen. Alle kvinnene som var der, ble innesperret, og på den måten sikret de seg at byens borgere ville finne seg i sin skjebne. Agesilaos og hans tilhengere triumferte. Men dommen over denne svikefulle handling var enstemmig over hele Hellas. For å blidgjøre stemningen ble det uttalt offisiell misbilligelse over den fremgangsmåte troppenes øverst­ kommanderende hadde brukt, og han ble idømt bøter — som sannsynligvis aldri ble innkrevd. Men borgen i Theben beholdt de, og derfra satte de skrekk i alle sine motstandere i byen. Disse ble for øvrig holdt i age av de stattholderne og den spartanskvennlige oligarkiske regjering som ble innsatt der også. De nye

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

33

herskerne Theben ble velsignet med, var de samme som hadde åpnet byens porter for dødsfienden. I hele Hellas våget nå ingen å sette seg opp mot de mektige lakoniere, som på den ene side ble støttet av perserkongen, på den annen side av tyrannen Dionysios i Syrakus, som også var gått i forbund med Sparta. Hvor meget spartanerne enn hadde latt seg lovprise som tyrannhatere, så betenkte de seg ikke på å gå i fellesskap med en ekte tyrann, hvis det bare kunne tjene deres egne interesser.

Men snart skulle det høres nye toner fra forkjemperne for hellensk frihet. De kom fra den byen som sterkest hadde følt spartanernes trykk, men som ikke i den grad var blitt tappet for blod som atenerne og andre hellenske folk. Boiotia er et fruktbart land, som er bebodd av et sunt og kraftig folk. Atenerne hadde ikke stor respekt for boiotiernes kultur og dannelse og slo ofte vitser over deres ubehøvlede og plumpe manerer og deres dialekt, men de anerkjente deres kraft og styrke. Denne atenernes mangel på ærbødighet for boiotiernes kulturelle innsats synes ikke å være berettiget, når en tenker på at Boiotia har fostret diktere som Hesiod og Pindaros som vi før har fortalt om. Boiotierne må også ha hatt betydelige skulptører å dømme etter de tallrike terrakotta-figurer som er funnet i deres land, særlig ved den gamle byen Tanagra, som også har gitt navn til denne spesielle kunstform. Men selvsagt er deres innsats i kulturhistorien beskjeden i forhold til atenernes. Bortsett fra byen Plataiai hadde ikke boiotierne gjort noen innsats i Hellas’ storhetstid. På slagmarken ved denne byen hadde de utgytt sitt blod for perserne. De hadde alltid vært mistroiske og misunnelige overfor det blomstrende attiske rike, og de hadde gjort alt som sto i deres makt for å oppegge atenernes fiender. Altså hadde de alltid stått på god fot med Sparta. Resultatet av peloponneserkrigen var en triumf også for boiotierne. 2. Grimberg IV.

34

hellas’ politiske forfall

Men da krigen vel var slutt, ble bildet et annet, og det var de kjære spartaneres overmot som var årsaken til det. Boiotierne begynte å føle seg solidariske med de under­ trykte og åpnet sine hjerter og sine hjem for alle atenere som hadde flyktet for de tredve tyranner. Atenerne gjengjeldte nå gjestfriheten og tok vel imot de frihetselskende tebanerne som i hundrevis flyktet til Athen da borgen i Theben falt i undertrykkerens vold. Flyktningene var en stadig kilde til uro for spartanerne. Så engstelige var de, at de leiet snikmordere som skulle rydde dem av veien. De klarte også å rydde unna noen av deres fremste ledere, men så var det stopp. Blant disse flyktningene var også enkelte av Thebens rikeste og fornemste menn. Noen av dem sammensverget seg under den unge Pelopidas for å drepe oligarkene og befri fødebyen. En kald og regnfull desemberkveld i året 379 klarte syv av de sammensvorne å komme seg inn i Theben, forkledt som bønder. I samme øyeblikk som de kom til byen, ble portene stengt bak de siste landarbeiderne som vendte hjem fra markene. Det var på nære nippet at hele foretagendet var falt i fisk. En av de tebanere som var blitt innviet i planen, ble nemlig i siste øyeblikk grepet av panikk. Han befalte slaven til en av de sammensvorne å ri sin herre i møte for å be ham om å vende tilbake til Athen, da det hadde skjedd noe som gjorde det umulig å utføre planen. Slaven dro hjem for å hente bissel, men fant det ikke. Da han spurte sin kone hvor det var blitt av det, svarte hun i hytt og vær, men til slutt måtte hun tilstå at hun hadde lånt det til en nabo. Slaven ble fykende sint, og det ut­ viklet seg til en voldsom ekteskapelig oppvask. Hun ba ham ryke og reise, han fiket til henne, og det ble slikt spetakkel at naboene kom løpende for å skille ektefellene. Resultatet ble at slaven ble forsinket, og de sammensvorne fikk ikke beskjeden fra den vettskremte vennen. Terrakottafigurer fra Tanagra og Myrina. På forskjellige steder i Hellas er det funnet tusenvis av slike små figurer. Noen av de vak­ reste stammer fra byen Tanagra i Boiotia, og derfor kalles de gjerne «Tanagrafigurer». De fleste stammer fra 300- og 200-tallet f. Kr.

36

hellas’ politiske forfall

Alle sammen kom velberget inn i huset til en pålitelig venn, som hadde lovet å huse dem til handlingens time var inne. En annen venn hadde spilt sin rolle så godt at han til og med var blitt privatsekretær for oligarkene, og han la forholdene slik til rette at de kunne gå til sin gjer­ ning. Han laget i stand til gjestebud og inviterte to av de fire tyrannene hjem til seg. For å gjøre festen særlig lokkende hadde han også innbudt noen av Thebens vakreste kvinner, og det ville ikke si så lite, for tebanerinnene var kjent for sin usedvanlige skjønnhet. Neste kveld gikk festen for oligarkene av stabelen. Planen gikk ut på at når gjestene var blitt tilstrekkelig beruset av vinen, skulle verten føre inn de vakre kvinnene - som ikke var andre enn Pelopidas og hans venner, forkledt som kvinner. Det avgjørende øyeblikk nærmet seg, og de sammen­ svorne gjorde de siste forberedelser til å spille sine roller. Men plutselig banker det på døren, og en budbringer kommer med et brev fra en av oligarkenes venner i Athen med en nøyaktig redegjørelse for hele komplottet og med navnene på alle de sammensvorne. Men de høye gjester var nå så omtåket at adressaten ikke gad åpne brevet, på tross av at budbringeren understreket at det gjaldt meget alvorlige saker. «Alvorlige saker får vente til i morgen,» svarte dette prakteksemplar av en øvrighets­ person, lenet seg dovent tilbake mot sin pute og la den uåpnede depesjen under den. Nei, nå ville de endelig kikke på de vakre tebanerinnene! Og se! Der skrider tre staselige, fornemme kvinner inn, tett tilsløret og kledt i folderike drakter. De blir fulgt av fire tjenerinner. Damene slår seg ned ved siden av de tre herrene. I samme øyeblikk som de kaster slørene, bruker de — ifølge overenskomst — de dolkene de har båret under klærne, og i neste øyeblikk er begge oligarkene satt ut av spillet. De to andre oligarkene led samme skjebne i sine hjem. — Så æreløst sluttet livsbanen til de menn som engang hadde åpnet borgporten for sin bys døds­ fiender.

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

37

Terrakottastatuetter fra Tanagra fra 300-tallet f. Kr. Tanagrafigurene virker så enkle at mange har forsøkt å etterligne dem, men ingen har klart å gjengi statuettenes uttrykksfullhet.

Så dro de sammensvorne til fengslet hvor 150 politiske fanger satt innesperret. Først ble fengselforstanderen uskadeliggjort med et spydstikk, og så løslot de alle dem som hadde vansmektet her for sin fedrelandskjærlighets skyld. Det var et øyeblikks sak å forsyne dem med våpen og stille dem opp til kamp. Da det var gjort, kunngjorde befrierne gjennom herolder at Theben var fri og at alle

38

hellas’ politiske forfall

tebanere som elsket friheten, med våpen i hånd skulle stille opp på torvet. Ved daggry ble det holdt folkefor­ samling, ledet av Pelopidas og hans venner. Prestene bekranset dem og takket dem i gudenes navn, og be­ geistrede folkemasser utnevnte dem til sine ledere. De utnyttet straks den alminnelige frihetsbegeistring til å sette i verk et stormangrep mot borgen. De tre statt­ holderne fra Lakonia, som ikke våget å yte motstand, kapitulerte mot å få fritt leide, og dette tilbudet ble mottatt. Men da de spartanske styrkene marsjerte ut av byen, kunne ikke tebanerne styre sin forbitrelse over sin egen stammes forrædere som samtidig forsøkte å komme i sikkerhet. Deres fedrelandsforræderi, deres smisking for de seirende spartanere og deres hovmodighet overfor sine underkuede landsmenn kunne ikke annet enn fremkalle hevnlyst. Flere av de mest hatede ble grepet og drept. Da de kom hjem til Sparta, ble to av stattholderne henrettet fordi de uten sverdslag hadde overgitt borgen i Theben, den tredje ble straffet med høye bøter og lands­ forvist. Så sterk var forbitrelsen over den skam de hadde tilføyet de spartanske væpnede styrker. Budskapet om befrielsen av Theben gikk som en løpeild gjennom hele den hellenske verden. Man beundret tapperheten og åndsnærværelsen hos denne håndfull menn som hadde våget å styrte en regjering man dagen i forveien hadde ansett for å være uovervinnelig. Og man frydet seg over at de spartanske despotene hadde mistet i alle fall ett av sine støttepunkter. Kort tid etter steg forbitrelsen mot spartanerne enda høyere. Det ble nemlig kjent at de forsøkte å begå en likeså svikefull handling overfor Athen som de tre år tidligere hadde begått overfor Theben. En stattholder i en boiotisk by hadde nemlig planlagt at han en natt skulle overrumple Pireus fra landsiden og på den måten sette seg i besiddelse av Athens flåte og matvarelagre. En kveld brøt troppene opp, og han gjorde regning med at de neste morgen før daggry skulle være i Pireus. Til alt hell for Athen slo beregningene feil, og dagen brøt

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

39

fram mens troppene ennå var på marsj. Det var nytteløst å fortsette, og han dro tilbake til sin boiotiske by igjen, men først hadde han røvet og plyndret i Athens omegn. Atenernes forbitrelse over det som hadde skjedd, var voldsom. Bedre ble det ikke da det ble kjent at den mannen som hadde utført dette, ikke — som man hadde ventet — ble straffet, men ble frikjent av eforene i Sparta. Hansken var kastet, og atenerne tok imot utfordringen. De sluttet vennskapsforbund med tebanerne og forberedte seg av all kraft på krig med Sparta, både til lands og til vanns. De klarte å skaffe seg nye ressurser til sjøkrigen da de i 378 sluttet et nytt attisk forbund, nøyaktig hundre år etter det attisk-deliske forbundet. Det nye for­ bund hadde et langt mer liberalt preg enn det gamle. Athen tok ikke lenger sikte på noe hegemoni i ordets gamle betydning, det ville for øvrig hverken vært i overens­ stemmelse med freden eller med Athens daværende stilling. Riktignok skulle Athen ha kommandoen, men alle med­ lemmene skulle være «frie og selvstendige». I forbundsrådet, som avgjorde spørsmål av felles interesse, skulle hver stat — om den var stor eller liten — ha én stemme, men Athen var ikke representert i denne forsamlingen. Det var heller ikke nå spørsmål om faste årlige bidrag, men disse skulle hver gang fastsettes av forbundsrådet. Både i Athen og i Theben var man nå besatt av tanken på å knekke den spartanske overmakten i Hellas. Mens atenerne var opptatt av å skaffe seg hjelpere til sjøs, omorganiserte tebanerne sine landstridskrefter, så de fikk større slagkraft enn tidligere. En avdeling på 300 hopliter, den såkalte «hellige skare», utgjorde hærens kjerne. Det var utvalgte unge menn av byens fornemste familier som hadde utmerket seg ved å vise mannsmot og kraft. Den var oppstillet slik at det alltid sto to unge menn ved siden av hverandre som var venner i liv og i død og som hadde svoret å seire eller dø sammen. Slik ble denne skaren så fast sammenlenket at ingen makt på jorden kunne sprenge kjeden, og ved angrep var den uimotståelig. — Men det var ikke bare denne elitetroppen som ble særlig godt

40

hellas’ politiske forfall

trenet, også hovedmassen av den på forhånd ypperlige tebanske hær fikk enda grundigere utdannelse enn tid­ ligere. Men langt mer betydde det at tebanerne samtidig fikk en hærfører og leder uten like. Navnet Epaminondas innleder et nytt kapitel i Hellas’ historie. Som Pelopidas tilhørte han en av Thebens fornemste familier, og han var også knyttet til ham med vennskapsbånd som hadde stått sin prøve i en strid da de kjempet side ved side. Med fare for sitt eget liv hadde Epaminondas reddet sin hårdt sårede våpenbror. Sans for vitenskap og kunst var vanligvis ikke tebanernes sterke side, men Epaminondas var en lysende unntagelse. Han var meget musikalsk, og allerede i unge år la han for dagen lyst til studier og til andre intellektuelle beskjeftigel­ ser. Med begjærlighet utnyttet han enhver anledning til samtaler med filosofer, og derved frigjorde han seg fra meget av den overtro som gjorde så mange av tidens hærførere til slaver av tegn og varsler. Han kom etter hvert til å sitte inne med et stort fond av kunnskaper på de forskjelligste felter, men han briljerte aldri med dem i utrengsmål. En atener med godt omdømme har sagt om ham at han «aldri hadde truffet noen som har forstått så meget og skravlet så lite». Denne ordknappheten betydde ikke at han hadde noen vanskelighet med å uttrykke seg. Tvert imot, hvis det gjaldt, var Epaminondas så veltalende at han kunne be­ seire Athens beste retorer. Men i hele sitt vesen var han tilbaketrukken og blyg. Dette var et desto mer sympatisk karaktertrekk som hans landsmenn var kjent for å være skrytende og for å ha en vel utviklet selvfølelse. Om Epaminondas kunne det aldri sies at han jaget etter gunst eller rikdom. Penger brydde han seg ikke om, og fattig var og ble han hele livet. Han etterlot seg ikke så meget at det dekket begravelsesomkostningene. — Denne mannen avviste ikke bare slike forsøk på bestikkelser som så mange av Hellas’ ypperste statsmenn var svake for, men han nektet også å ta imot gaver fra sine venner. Endelig må man legge til at han var så liketil i sitt vesen og så sann-

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

41

hetskj ærlig at han ikke engang for spøk sa en usannhet, og overfor sine beseirede motstandere var han edelmodigheten selv. Det skal ikke bli lett å finne en eneste mørk plett på hans karakter. Ikke engang hans fiender har klart det. Men man må ikke tro at han var noen kjedelig figur, slik dydsmønstre gjerne er. Epaminondas vant ikke bare sine medmenneskers aktelse, men også deres hengivenhet. At han hadde sans for humor viser f. eks. en anekdote som forteller at han engang sendte hjem en altfor velfødd kriger med den begrunnelse at ikke engang tre skjold ville være tilstrekkelig til å beskytte maven hans mot fiendens piler.

Resultatet av tebanernes rustninger under Epaminondas’ ledelse viste seg snart. Med hell slo de tilbake alle spartanernes forsøk på å gjenvinne sin maktstilling i Theben. Like lite hell hadde lakonierne i sine forsøk på å måle seg med atenerne og deres forbundsfeller til sjøs. Men hovedsaken for spartanerne var å knuse Theben som begynte å gjenvinne sin innflytelse over de andre byene i Boiotia. Her satte Sparta sitt håp til det kjølige forhold som, i samsvar med ekte hellensk splittels'estradisjon, var i ferd med å oppstå mellom Theben og Athen. Det synes jo å være en naturnødvendighet at det måtte gå slik i dette avindsykens forjettede land. Straks det begynte å gå godt for begge de tidligere forbundsfeller og de ikke lenger var avhengige av hverandre, skiltes deres veier. Til sist sluttet atenerne fred med spartanerne uten å bry seg om å høre sine forbundsfellers mening. Krenket trakk tebanerne seg tilbake, og så sto de der, isolert fra all hjelp utenfor Boiotia. Nå mente spartanerne at tiden var moden for å rette et avgjørende slag mot de forhatte tebanerne. At slaget ville bli knusende, det trodde man overalt, også i Theben. Men spåmennene hadde ikke regnet med den faktoren som het Epaminondas. I 371 trengte en sterk spartansk hær inn i Boiotia. Skulle motet holdes oppe hos tebanerne nå, trengte man

42

hellas’ politiske forfall

Det moderne Theben i Boiotia, ifølge sagnet grunnlagt av Kadmos. Homer kaller den «byen med de syv porter», og det var her kong Oidipus levde sitt tragiske liv.

Epaminondas’ statsmanns- og hærførerbegavelse og Pelopidas’ tapperhet. Men det var ingen forhåpningsfull stem­ ning blant Thebens krigere, da de møtte spartanerne til den avgjørende kampen på slagmarken ved Levktra i nærheten av Theben. Det var nærmest med fortvilelsens mot de møtte en seiersikker og tallmessig overlegen fiende. Men de var fast besluttet på heller å dø på slagmarken enn å leve under lakoniernes undertrykkelse. Som ingen annen hærfører på den tid forsto Epaminondas å erstatte en tallmessig underlegenhet med dyktig taktikk. Han brøt med den gamle parallelltaktikken, som gikk ut på sammenstøt langs to parallelle rekker i hele deres lengde. For første gang i krigshistorien innførte han en bevisst oppdeling av rekkene, slik at bare den ene halvdel ble brukt i det første sammenstøtet. Han delte nemlig hoplitfalanksen opp i en sterkere offensiv fløy og en svakere

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

43

defensiv fløy. Den offensive fløy var 50 mann dyp. De bakre rekkene kunne naturligvis ikke delta i de første kampene, men hadde til oppgave å trenge på og støtte de fremste rekkene og rykke fram som reserver. Mens nå denne fløyen rettet sine knusende angrep mot fienden, holdt feltherren den svakere defensive fløy tilbake. Denne delen av hæren hadde altså i begynnelsen av kampen ingen annen oppgave enn å binde de fiendtlige styrker som var oppstillet rett overfor dem. Først når den offensive fløy hadde utført sin oppgave som besto i å bryte gjen­ nom fiendens rekker og bringe dem i oppløsning, var tiden inne for den defensive fløyen. Nå kunne den blande seg i leken og omringe fienden. Denne oppstillingen, den berømte skrå slagorden, bar seieren hjem ved Levktra. Alt gikk etter Epaminondas’ beregning. Da spartanernes konge, den øverstkomman­ derende og alle spartiatene sto på høyre fløy, gjorde Epaminondas sin motstående venstre fløy sterkest. Han gikk nemlig ut fra at hvis han beseiret denne beste del av fiendens hær, ville det være en lett sak å uskadeliggjøre hans venstre fløy. Fremst i den dype tebanske offensive fløy sto Pelopidas med den «hellige skare». Med stormskritt rykket disse mot fienden. Angrepet var uimotståelig, og spartanernes linjer ble fullstendig gjennombrutt. Den spartanske øverst­ kommanderende ble dødelig såret, og over halvparten av hans ypperste spartiater falt. Etter et forferdelig blodbad og hårdnakket motstand ble spartanernes høyre fløy revet opp og drevet tilbake til leiren. Det kom ikke til noe virkelig sammenstøt mellom de øvrige styrkene, blant annet av den grunn at soldatene på spartanernes venstre fløy besto av forbundsfeller som nærmest var lunkne for Spartas sak. Derfor var kampen der neppe mer enn en skinnfektning, og da de så at spartanerne var på vikende front, trakk også de seg tilbake. Etter noen få timers for­ løp var hele hæren samlet i leiren rundt den døende konge. I spartanerhæren gjorde tapene et mektig inntrykk. Men mange av forbundsfellene brydde seg ikke om å skjule

44

hellas’ politiske forfall

Slaget ved Levktra. Tebanerne gjør et fremstøt med sin 50 mann dype venstre fløy for å nedkjempe den nærmeste spartanske avdeling og bringer derved forvirring langs hele fiendens front. Umiddelbart etter angriper tebanernes høyre fløy som omringer fienden. Denne form for taktikk, den såkalte skrå slagorden, var oppfunnet av Epaminondas og det var den som i første rekke ga tebanerne seieren ved Levktra år 371 f. Kr.

at de på bunnen av sitt hjerte var glade over undertrykkerens nederlag. Da de spartanske offiserer holdt krigsråd, var det bare noen få — meget få spartiater — som tilrådet fortsettelse av kampen. Det var alminnelig stemning for at man skulle søke våpenhvile, og det gikk tebanerne med på. Ja, i sin grenseløse glede over den uventede seier lot de til og med fienden dra hjem ufor­ styrret. Slaget ved Levktra danner epoke i krigshistorien. Den taktikk som Epaminondas hadde skapt, har gitt ham rang som en av historiens mest geniale feltherrer. Innenfor rammen av denne taktikk viste det seg at den gamle og fryktede lykurgiske disiplin nå var foreldet. Tidligere var striden blitt utkjempet etter samme regler langs hele linjen. Riktignok var styrkene oppdelt i et sentrum og to fløyer, men det var ikke tale om noen arbeidsfordeling mellom disse avdelingene. I beste fall var nok hæren én taktisk kropp, men denne kroppen

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

45

hadde ennå ikke fått lemmer. Det er Epaminondas som begynte å forvandle kroppen til en virkelig organisme, med forskjellige oppgaver for de forskjellige organer. Hopliten på den offensive fløy har fått en annen oppgave enn kameraten på den defensive fløy. Han må kon­ sentrere alle sine krefter om ett eneste øyeblikk, mens soldatene på den andre fløyen skal spare kreftene til det offensive angrep er gjennomført, på samme vis som bok­ serens ene arm parerer mens den andre slår til. Det er med andre ord blitt mer planmessighet i kampen. Re­ sultatet avhenger ikke bare av kraft og mot, men i større grad av ledelsens intelligens og kjølige vurderinger. Befalingsmennenes rolle blir ikke bare, som tidligere, å være foregangsmenn i tapperhet, men de skal først og fremst være hærens hjerne. Den som har tatt det første skritt henimot å utvikle den nye krigskunsten, det er Epa­ minondas. Den skrå slagorden ble senere videreutviklet og fullkommengjort av Aleksander den store, og så sent som på 1700-tallet spilte den en viktig rolle i Fredrik den stores taktikk. Om spartanernes disiplin ikke hadde holdt mål på slag­ marken ved Levktra, så sto de fremdeles suverene i en annen henseende, nemlig i kunsten å bære smerter og undertrykke enhver sinnsbevegelse. Hjemme i Sparta mottok man budskapet om nederlaget på en beundrings­ verdig måte. For å kunne verdsette spartanernes holdning i denne tunge stund må vi sammenligne den med atenernes holdning da de en menneskealder tidligere mottok bud­ skapet om nederlaget ved Aigospotamoi. Det var en ganske annen scene som nå fant sted i Sparta. Og ulykkesbudet nå var likeså tungt som dengang, og det kom i en stund da alle var sikre på å få seiersbud. «Det virket,» sier Xenofon, «som om ingenting hadde hendt. Eforene meddelte de falnes navn til deres pårørende, og de lot utferdige et påbud til kvinnene at de ikke skulle jamre seg eller klage, men stilltiende bære ulykkesbudet.» At det overhodet kunne være mulig å adlyde en slik befaling er

46

hellas’ politiske forfall

et beundringsverdig bevis på spartanernes disiplin. «Neste morgen.» sier han — det er fremdeles Xenofon — «kunne man se at de som hadde tapt sine pårørende på slagmarken, gikk omkring med smil på leppene. Men av de overlevendes pårørende så man nesten ingen, og de få som viste seg offentlig, så bedrøvet og ydmyket ut.» Dette forteller i hvilken grad spartanerne var gjennomsyret av pliktbudet at man aldri skulle flykte fra slagmarken. Da de krigere som hadde kapitulert for fienden, kom hjem, ble de mottatt med en slik forakt at livet ble aldeles uutholdelig for dem. Ingen ville gifte seg inn i den familie de tilhørte. Hvis noen av dem våget å gå omkring med et fornøyet uttrykk, fikk han straks bank av de forbi­ passerende til han iførte seg det uttrykk man mente var passende for en person i hans kasus. — Når vi hører dette, forstår vi bedre de spartanske fedre og mødre som gledet seg over sine sønner som lå døde på slagmarken, og ikke var blant dem som måtte gjennomleve nederlagets skjensel. Naturligvis kunne man ikke i det uendelige behandle en stor del av Spartas befolkning som pestbefengte, og etter forslag av Agesilaos ble de til slutt befridd fra sin vanære og fikk tilbake sitt menneskeverd. Det var nødvendig med et slikt tiltak, særlig fordi spartanerne tall­ messig var på retur. Slaget ved Levktra er ikke bare en milepel i krigs­ historien, det er også et vendepunkt i Hellas’ poli­ tiske historie, for fra nå av går hegemoniet innen Hellas over fra Sparta til Theben, under Epaminondas’ ledelse. Nesten hele Mellom-Hellas, Athen unntatt, dannet nå sammen med Theben et tebansk forbund som snart utstrakte sin innflytelse også til Peloponnes. Epaminondas dro dit med en hær og herjet i Lakonia. Helotene i Messenia som lenge hadde vært undertrykte, reiste seg til oppstand, og fra Italia, Sicilia og Afrika kom det skip med messeniere ombord, og ætlinger av messeniere som engang hadde flyktet fra fedrelandet. Nå kom de for å ta tilbake sine gamle hjem og for å dyrke sitt fedrelands

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

47

guder. Det var slik en tilstrømning av folk som vendte tilbake fra en langvarig landflyktighet, at det kunne minne om Israels barn som vendte tilbake fra det babylonske fangenskap. Messenierne gjenvant sin frihet og dannet en egen stat som sto under Epaminondas’ ledelse. Med hans hjelp ble det også opprettet en arkadisk forbundsstat i det indre av halvøya. Arkadierne var et sunt og nøysomt folk av gjetere, bønder og jegere. Men politisk hadde det alltid stått svakt, splittet som det var i en mengde smårepublikker. Noen av disse hadde et alderdommelig styresett, mens andre ble styrt etter mer moderne prinsipper. Spartanerne vernet omhyggelig om denne ulikheten, for takket være den kunne de lett holde arkadierne nede. Det er få land man har hatt så vanvittige ideer om som om det gamle Arkadia. Rokokkotidens forfattere gjorde det til et yndig land, gjennomsuset av milde vestenvinder og bebodd av hyrder og hyrdinner som ikke gjorde annet enn å se til sin hjord mens de hvisket ømme kjærlighetsord til hverandre der de hvilte i skyggen av et tre ved bredden av en klar kilde, og oppførte grasiøse danser til hyrdefløytens toner. Riktignok hadde Arkadia gjennom alle tider vært et gjeterland, men det er et fattig og vilt land som ikke er egnet for idyll. Man må arbeide og slite om man vil leve der, og klimaet er barskere enn i de fleste andre strøk av Hellas. Folket har tatt preg av landet. I virkeligheten var de arkadiske «hyrder» og «hyrdinner» svært lite edle og noble, de var tvert imot like ville som Arkadias fjell. Deres religion hadde barbariske trekk, og lenge var deres gudsdyrkelse skjemmet av menneskeofringer. Også byene i Achaia sluttet seg senere til Theben. Alt dette viste hvor maktesløs Sparta nå var blitt. Tebanernes store fremskritt vakte misunnelse og be­ kymring i Athen. Man hadde god grunn til å nære slike følelser, for det ble stadig tydeligere at Epaminondas tok sikte på hegemoni over hele Hellas. Atenerne innså klart at etterat Sparta var knust, ville turen komme til dem.

48

hellas’ politiske forfall

Det er nedslående å se at selv en mann som Epaminondas satte sin lit til perserne i kampen mot sine rivaler innen selve Hellas. Til hans unnskyldning kan det sies at han gjorde det samme som alle andre hadde gjort før ham, for det var faktisk blitt en vane for de hellenske statene å la sine sendebud antichambrere ved Susa-hoffet. Noen pan-hellensk nasjonalpolitikk kan man heller ikke si at Epaminondas førte. Når det gjaldt å svekke Athens flåte, som alltid hadde vært en anstøtssten for perserne og særlig for fønikerne, hadde Epaminondas og perserkongen felles interesser. Vi må også huske at tebanerne aldri hadde næret noe virkelig hat mot perserne, men alltid hadde sett Athen og Sparta som sine fiender. Den store nasjonale kamp mot perserne, som for atenere og spartanere sto i et strålende seiersskjær, var for tebanerne bare et minne om nederlag og forhånelse. Hvordan kunne da dette folket bli bærere av en nasjonal hellensk samlingsbevegelse? Men kanskje kunne Epaminondas, som sto så himmelhøyt over sine landsmenn, med tiden blitt en samlingsskikkelse? Når han hadde kommet så langt at han og Theben kunne disponere over hele Hellas’ ressurser, håpet han kanskje at han igjen kunne frigjøre hellenerne fra persisk av­ hengighet. Vi vet ikke om han tenkte slik, men vi kan jo tillate oss å tro det. Men innen han kunne rekke å virkeliggjøre sine store planer, ble hans bane plutselig brutt. På en marsj til Peloponnes i 362 forsøkte han en natt å overrumple Sparta. Stunden var gunstig valgt, for byens våpenføre menn under ledelse av Agesilaos var rykket ut for å møte tebanerne på åpen slagmark. — En gang tidligere, under det første peloponnesiske felttoget, hadde han også truet Sparta, men ikke våget å gå til stormangrep. — Men den Et utsnitt av «Fran^ois-vasen». Vasen er fra omkr. 570 f. Kr. og regnes som hovedmonumentet i tidlig attisk sortfigurstil. Utsnittet øverst viser smedguden Hefaistos som føres tilbake til Olympos på et mulesel (Bd. 2 s. 342 f.). Bak Hefaistos går en av de mange silenene som er med i følget, på ryggen bærer han en skinnsekk med vin. Nedenfor: En griff som i orientalske og senere romersk-hellenistiske forestillinger var solgudens dyr.

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

49

åttiårige kongen kom ham i forkjøpet. Han nådde hjem før fienden, og tebanernes første angrep ble slått tilbake. Under kampen ble en merkelig bragd utført av en ung spartiat, som forresten var sønn av den feltherren som engang hadde bemektiget seg borgen i Theben. Gutten, som var ualminnelig vakker, gjorde et utfall fra byen, uten skjold, og naken som om han var på idrettsbanen. Med et spyd i høyre hånd og et sverd i venstre styrtet han seg inn i fiendens rekker og spredte død og fordervelse til alle kanter. Selv vendte han helt uskadd tilbake. Da kampene var slutt, smykket eforene ham med en æreskrans, men ila ham samtidig bøter fordi han hadde gått til angrep uten forsvarsvåpen. Da Epaminondas så at hans overrumplingsplan mis­ lyktes, oppga han planen om et stormangrep og besluttet seg i stedet til å gjøre et lignende forsøk mot den fiendtlige byen Man ti nei a i Arkadia. Men selv om han dro av sted i ilmarsj, klarte likevel atenske ryttere å komme byen til unnsetning, og det utviklet seg til et rytterslag utenfor Mantineia. Da også den spartanske hær var kommet til krigsskueplassen, ble det et regelrett slag. Men før den endelige avgjørelsen skulle falle, klarte Epaminondas å skaffe seg et overtak. Ved en skinnmanøver fikk han fienden til å tro at han avsto fra kamp. Derfor oppløstes de fiendtlige rekkene, og soldatene spredte seg ut over hele slagområdet. Flere av rytterne tok til og med av seg brystharniskene og salet av hestene. Men da det braket løs, var stemningen blant tebanerne en ganske annen enn den var før slaget ved Levktra for ni år siden. Nå brant de av stridslyst, og de hadde pusset sine skjold og sverd så de skinte som ved en parade. Til og med de rå arkadiske gjeterne, som ikke hadde andre våpen enn stridsklubber, var lykkelige over å få lov til å dele kampens farer med sine forbundsfeller, og i sin rørende begeistring malte de Thebens symbol, Heraklesklubben, på sine enkle, firkantede treskjold. Ved Mantineia brukte Epaminondas stort sett samme taktikk som 9 år tidligere hadde brakt tebanerne seier

50

hellas’ politiske forfall

ved Levktra. Med en flokk utvalgte hopliter sto Epa­ minondas selv i spissen for den offensive fløy. Da de styrtet løs på motstanderne, hadde disse ennå ikke fått ordnet sine styrker, derfor ble angrepet desto mer øde­ leggende. Fra alle kanter styrtet motstandernes hopliter til sine plasser, rytterne løp for å sale hestene og iføre seg harnisk, og offiserene gjorde sitt ytterste for å stille opp troppene i slagorden. Men før spartanerne hadde rukket å stille opp, var deres rekker gjennombrott av Epaminondas, og etter en morderisk kamp ble de drevet på flukt. Men nå ble tebanerne rammet av den verste ulykke som tenkes kunne. Da de tok opp forfølgelsen av fienden, ble Epaminondas dødelig såret i brystet av et spyd. Sin vane tro hadde han allerede fra kampens første stund hensynsløst trosset alle farer, og spesielt denne dagen sto han stadig i første rekke, oppmuntret sine folk og egget dem til å gå på. Selv hadde han felt spartanernes øverst­ kommanderende og en rekke andre fiender. Spartanerne hadde formelig overdynget ham med kastespyd. Noen av spydene hadde han vridd seg unna, andre hadde han parert med skjoldet og sendt tilbake mot fienden. Men til slutt ble han truffet av det dødbringende våpnet. Spydet knakk tvers av, og spissen ble sittende fast i brystet. Straks etter falt helten bevisstløs i armene på sine kamerater. Som en løpeild spredte det sørgelige budskap om den elskede feltherres fall seg gjennom tebanernes falanks. Intet viser tydeligere hva Epaminondas betydde enn den kjensgjerning at budskapet om tapet øyeblikkelig virket lammende på hele hæren. Med ett slag hadde hoplitene mistet motet på å forfølge fienden. Ikke en eneste fiende til ble drept, alle stanset der de sto, ingen gikk et skritt videre. De tebanske rytterne nøyet seg ikke med å stanse forfølgelsen av den flyktende fiende, de flyktet til og med selv, som om de var blitt beseiret. Det var en enestående situasjon: en hel hær, slått og drevet på flukt, blir i neste øyeblikk reddet fra tilintet­

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

51

gjørelse fordi motstanderens øverstkommanderende blir satt ut av spillet! At det ikke innen tebanernes hær var noen som kunne lede soldatene til nye slag og fullføre Epaminondas’ planer, det kan man uten vanskelighet forstå. Men at det på selve slagmarken når kampen i virkeligheten er avgjort og farene er over, når den kampglade kriger ser fienden flykte foran seg og han uten personlig risiko bare kan høste fruktene av den hårde kampen — at krigerne i en slik situasjon når det ellers pleier å være uråd selv for den mest avholdte eller fryktede feltherre å holde sine soldater tilbake, plutselig skulle bli totalt lamslått, det er noe man skulle anse for helt utrolig, hvis man ikke hadde hørt det av et vitne hvis pålitelighet ingen kan tvile på. Aldri har vel en hær gitt så slående bevis på sin hen­ givenhet overfor sin fører. Denne mannen personifiserte alle håp om en lykkelig utgang på striden og all tro på fremtiden. Da han var borte, hadde ikke soldatene så megen selvtillit at de trodde de kunne tilintetgjøre en flyktende fiende. En samtidig både oppløftende og dypt nedslående kjensgjerning! Ingen ville ha følt dette bitrere enn Epaminondas selv, hvis han i sin dødsstund var blitt klar over det. Det ble han spart for, men det er likevel noe dypt tragisk over hans siste timer, for innerst inne visste han at han var uerstattelig, at han var alt for sitt folk. — Da legene hadde undersøkt sårene hans, uttalte de at hvis de trakk ut spydspissen, ville den sårede øyeblikkelig dø av blodtapet. Da spurte den døende dem som sto rundt ham, om kampens resultat. Han fikk til svar at tebanerne hadde seiret. Så ba han om å få snakke med to av offiserene som han ville utnevne til sine etterfølgere. Bedrøvet svarte man at de var falt. «Da,» sa Epaminondas, «må dere slutte fred med fienden,» og så ba han om at de skulle trekke ut spydspissen. «Jeg har levd lenge nok,» sa han, «for jeg dør ubeseiret.» — «Men du går bort, Epaminondas,» sa en av vennene hans, «uten å ha noen sønn som kan

52

hellas’ politiske forfall

fullføre ditt verk.» Da svarte den døende: «Jeg etterlater ingen sønn til dere, men to udødelige døtre, seirene ved Levktra og Mantineia.» Det ble hans siste ord. Men de vitner mer om resignasjon enn om triumf. Gjennom sin idealisme og sin sterke personlighet hadde han håpet å kunne trekke sine trege boiotiere med seg, løfte dem opp på et høyere plan. Men det rådet han ga i dødsøyeblikket, vitner om at han følte at han ikke hadde maktet det, at hans livsverk var mis­ lykket. Fra et politisk synspunkt kan man heller ikke si at han hadde nådd fram til noe positivt resultat. Han hadde ikke klart å utrette noe varig for Hellas’ samling. Men ett befrielsesverk utførte han: han knekket Spartas over­ modige og trykkende hegemoni. Fra et rent menneskelig synspunkt har ikke Epaminondas levd forgjeves. I hellenernes hjerter lever minnet om en av deres edleste menn som en inspirasjon både for dem og for alle folk som vil være hellenernes åndelige arvtagere. Epaminondas’ fall var uten sammenligning det hårdeste slag som noensinne hadde rammet Theben. Det var det annet uerstattelige tap byen hadde lidt i løpet av kort tid. To år tidligere, under et felttog i Thessalia, var nemlig Epaminondas’ venn Pelopidas falt. Han hadde satt sitt unge liv inn for sitt folk, og tebanerne sørget dypt over hans død. Han var den eneste som kunne ha overtatt ledelsen av staten etter Epaminondas. Da budskapet kom til Theben at Epaminondas var falt, skjønte man straks at det ikke var noe annet å gjøre enn å følge hans råd og slutte fred. Og fred fikk de, men med Thebens hegemoni var det slutt. Byens stormaktsrolle var utspilt i samme øyeblikk som inspiratoren Epaminondas var borte. Boiotierne var nok tapre, men de hadde hverken de nødvendige materielle ressurser eller åndelig styrke til å kunne løse den oppgave som hverken atenere eller spartanere hadde maktet. Thebens korte storhetstid hadde derfor bare ført til at Sparta og Athen var blitt redusert i styrke og innflytelse. Som tilfellet før

HELLENERNE UNDER PERSERNES HERREDØMME

53

hadde vært med disse, hadde også Theben klart bedre å svekke sine konkurrenter enn å styrke sin egen makt. Både Sparta, Athen og Theben hadde tidvis overtak over hverandre, men ingen av dem klarte å skape fred i Hellas. Når vi ser på denne evneløsheten, så får vi det rette relieff for Perikles’ statsmannskunst. Hvor sterke og mektige atenerne på hans tid enn følte seg, lot han seg aldri forlede til å gi opp sin defensive politikk til fordel for en destruktiv strategi som til ingen nytte ville ha kostet blod og menneskeliv. Snart var det også slutt på Athens nyvunne makt­ stilling til sjøs. Straks atenerne igjen fikk litt vind i seilene, beskyldte deres forbundsfeller dem for hovmodighet, og det var kanskje ikke helt grunnløst. Her var det et takknemlig felt for persiske intriger, og resul­ tatet ble at flere av øyene ved Lilleasia-kysten trakk seg tilbake fra det nye attiske forbund. Athen hadde bare å falle til fote for de trusler som kom fra stormakten i øst. Både Athen, Sparta og Theben var utmattet og kraft­ løse. Hellas hadde ikke lenger noen ledende stat. Kaos var inntruffet. Etterat hellenerne i en lengre periode nærmest hadde overanstrengt seg, ble de nå grepet av en alminnelig materialistisk stemning. Idealet var å skaffe seg en så behagelig tilværelse som mulig. For den store massen, særlig i Athen, ble storslåtte fester og gratis teaterforestillinger livets alfa og omega. Man var slett ikke nødt til å arbeide, for staten ga jo sold til alle som utførte sine såkalte borgerlige plikter. Akkurat som all inntekt man får uten å arbeide, virker demoraliserende, var dette også tilfellet med denne statsunderstøttelsen. Slik en hjelp, sier Aristoteles, kunne man sammenligne med et såld: hvor meget man enn øser opp i det, så renner det vekk igjen. Den bare skjerpet massenes appetitt på mer, stadig mer i det uendelige. For gjennomsnittsateneren var ikke staten noe annet enn den store bidragsyteren og underholdningsarrangøren. Men å risikere livet for den, hadde man mindre lyst til.

54

hellas’ politiske forfall

Overgangen fra alminnelig verneplikt til et forsvar basert på profesjonelle leiesoldater er et av forfallssymptomene fra denne materialistiske tid, et av de tydeligste tegn på borgeråndens forfall. Nå var det ikke lenger borgerhærer som kjempet for hjem og arne, men i nødens stund ble statens skjebne avgjort av sammenraskede, hjemløse even­ tyrere hvis troskap og pålitelighet varte akkurat så lenge som det var penger i kassen. Alle pukket på sine rettigheter, men ingen ville høre snakk om plikter. Underslag av offentlige midler hørte til dagens orden. Det ble oppnevnt kontrollkommisjoner i øst og i vest, men det nyttet lite,, for kontrollørene kunne også la seg bestikke. I en periode håpet man å oppelske en god samfunnsånd ved å utstede nye lover, og et sant lovstiftningsraseri begynte å herje. Resultatet av denne naive tro på det rent formelles makt over menneske­ hjertene ble naturligvis bare det at man fikk en slik mengde av lover og forordninger at ingen kunne holde rede på dem, og nesten hver eneste atener ble lovbryter. De store og opphøyede trekk ved det attiske demokratis fysiognomi ble utslettet, mens de ødeleggelsens spirer som denne samfunnsform bærer i seg, slo ut i full blomst. Livet tapte sitt alvor, ble overfladisk og frivolt. «De viktigste samtaleemnene i byen,» sier Curtius i sitt skrift om Aleksander den store (ca. 50 e. Kr.), «var de mest kjente hetærene, den fineste konditorens siste finesser. Og tvetydige morsomheter som ble født i muntre gilder, gikk som løpeild gjennom byen.» — Athen var i ferd med å bli en åndelig småby. FORHOLDENE I*A SICILIA ETTER ATENERNES KNUSENDE NEDERLAG VED SYRAKUS

Hva perserne var for hellenerne i øst, det var kar­ ta ger ne for deres stammefrender på Sicilia. Neppe hadde Athen, beskytteren av Hellas’ frihet, tapt sin lederstilling, før hellenernes to dødsfiender, perserriket og Karthago, igjen dukket opp på scenen etter å ha holdt seg borte

FORHOLDENE PA SICILIA

55

På nordost-kysten av Sicilia ligger Taormina, oldtidens Tauromenion, som ble anlagt i år 396 f. Kr. Høyt over byen ble det i hellenistisk tid bygget et teater, som romerne ga sin endelige utforming på 100-tallet e. Kr. Dette bildet viser den praktfulle utsikten fra teaterruinene nordover mot Messina-stredet. Mot sørvest hadde teaterpublikumet utsikt mot vulkanen Etna.

56

hellas’ politiske forfall

siden nederlagene ved Plataiai, Mykale og Himera. I samme øyeblikk som perserkongen igjen griper inn i jonernes anliggender, strekker Karthago hendene ut etter Sicilia. De rike byene på vestkysten av øya går en forferdelig skjebne i møte. Den ene etter den andre blir stormet av blodtørstige og begjærlige leietropper som kartagerne har rasket sammen fra alle kanter av det vestlige Middelhav. Det blir et grusomt myrderi. Den våpenføre befolkning blir slaktet til siste mann, og så kommer turen til barn og gamle. Bare de voksne kvinnene får beholde livet, for de skal være slavinner for sine beseirere og tilfredsstille deres drifter. Et par år etterat disse samfunn under slike redsler var blitt utslettet fra jordens overflate, kom turen til det enda mektigere Akragas (Agrigentum) på sydkysten, en by med ca. to hundre tusen innbyggere. Byen lå i en meget fruktbar del av Sicilia med velstelte vingårder og oliven­ plantasjer. Med inntektene av sitt jordbruk drev inn­ byggerne en meget innbringende handel på Afrika-kysten rett i syd. Staselige templer og søyleganger, billedstøtter og kunstskatter, som gjorde Akragas til en av de praktfulleste av alle hellenske byer, vitner om de rikdommer som fløt inn til byen. Men så hadde man også hatt god tilgang på billig arbeidskraft, for en stor del av de kartagerne som ble tatt til fange etter nederlaget ved Himera, ble agrigentinernes slaver. Det gikk frasagn om de fornemme borgeres luksus og vellevnet. Deres gjestebud var praktfulle, og et vitnesbyrd om deres sans for kulinariske gleder var blant annet en kunstig bygget dam hvor det var et rikholdig utvalg av allslags svømmende lekkerbiskener. Agrigentinerne var også kjent for å forstå seg på hester, og de kappedes om å trene opp travere. — Det fortelles at da en agrigentiner vendte hjem etter å ha vunnet kappkjøringskonkurransen ved de olympiske lekene, ble han ønsket velkommen av sine venner med en eskorte på 300 vogner, og hver vogn hadde et tospann skimler.

FORHOLDENE PÅ SICILIA

57

Men også over denne byen kom ulykkene veltende. I 406 rykket en veldig kartagisk hær mot byens murer. Da ryktet om denne nye hjemsøkelse kom, ble hele Sicilia skrekkslagen. Byen hadde en ypperlig beliggenhet, den lå nemlig på et høyt og bratt fjell som dominerte hele sletten, og agrigentinerne stolte på sine sterke murer og mente at det var lett å forsvare byen. Kartagernes angrep ble da også uten vanskelighet slått tilbake. Da befalte den kartagiske øverstkommanderende sine soldater å rive ned de tallrike gravsteinene som sto på sletten nedenfor byen. Flere av dem hadde svære dimen­ sjoner, og det var meningen å stable dem oppå hverandre og så kaste jord på toppen til man kom på høyde med bymuren på den siden hvor fjellet var lavest, og så storme byen. Under arbeidet med å bryte ned et av de aller største monumentene slo plutselig lynet ned i steinen, og soldatene ble lammet av skrekk. Kartagernes varseltydere la det ut slik at straff truet fordi man hadde begått helligbrøde. Om natten ble de krigerne som holdt vakt, grepet av redsel. De dødes ånder åpenbarte seg for dem, og i sin vrede over gravskjendingen slo gudene hæren med pest. Først etter et høytidelig offer ble gudene formildet, og da man hadde ofret et barn, la skrekken seg, og far­ sotten avtok — det mente man i alle fall at den gjorde. Byen fikk snart unnsetning fra Syrakus. Den kartagiske øverstkommanderende sendte en avdeling av beleiringshæren mot de fremrykkende hjelpetropper, men syrakusanerne beseiret likevel kartagerne ved å foreta et utfall fra den beleirede by. Det var påfallende at syrakusanernes ledere ikke utnyttet seieren og forfulgte fienden, og i Akragas begynte man å mumle om likegyldighet og be­ stikkelser. Likevel var situasjonen for Akragas nå adskillig lysere, for hjelpetroppene var sterke nok til å avskjære kartagerne deres tilførsler. Det begynte å bli nød i kartagernes leir, og en del leietropper truet med å desertere. På sin side fikk Akragas hovedsakelig sine tilførsler sjø­ veien fra Syrakus, og dette benyttet kartagernes øverst­

58

hellas’ politiske forfall

kommanderende seg av. Han klarte å overrumple og sette seg i besittelse av en stor transportflåte med matvarer fra Syrakus, og nå var det overflod og gode dager i kartagernes leir, mens de beleirede manglet selv det aller nødvendigste. Byens hjelpere begynte etterhånden å tro at den ikke ville klare beleiringen, på tross av sin utmerkede be­ liggenhet. En god slump kartagisk gull, som ble brukt i rett tid, styrket dem i denne troen. — De første som gikk over til kartagerne, var en avdeling på 800 mann. Prisen var 15 talenter. Nøyaktig like meget kostet det å kjøpe en av de høyere offiserer, men han var da også spartaner! Mannen nølte ikke med å fortelle noen av sine kamerater at det var nytteløst å forsøke å forsvare en by som hadde så dårlige forsyninger som Akragas. Og så lusket de over med sine avdelinger, den ene etter den andre, og en vakker dag var alle hjelpetroppene forduftet. Og nå mente agrigentinerne at alt var tapt. De så ingen annen mulighet til å unngå blodbad enn å forlate sin by. Beslutningen ble iverksatt en mørk desembernatt. Uhyggelig var det å se disse menn, kvinner og barn i tusenvis forlate hjem og arne og nesten alt det de eiet. Mange barn, gamle og syke som ikke hadde krefter til å følge med, ble tilbake. Mange av disse tok selv sitt liv, for å unngå en verre skjebne. Noen av dem søkte beskyttelse i gudenes templer, selv om de ikke hadde stor tro på at de kunne beskytte dem mot de ville barbarer. Ved daggry lå en øde by foran kartagerne, og langt borte så de et tog av ulykkelige mennesker på flukt. Heldigvis for flyktningene tenkte soldatene bare på byttet som ventet dem i den forsvarsløse by, som de nå i 8 måneder hadde ventet på å rykke inn i. De plyndret husene og templene for alle kostbarheter. Alt levende drepte de. De vek ikke engang unna for å vanhellige templene med blodsutgydelser. I denne nødsstund ble de hellenske kolonister reddet takket være en ukjent, men viljesterk offiser som het Dionysios. Han tok nå ledelsen, men han var så brutal

FORHOLDENE PÅ SICILIA

59

og hensynsløs at hans navn ble fryktet og hatet i hele den hellenske verden. Tradisjonen fremstiller Dionysios som en grusom tyrann. Men det var hans dyktighet som hærfører og hans kloke og bevisste utenrikspolitikk som i nesten 40 år reddet hellenerne på Sicilia fra det som var verre enn tyranniet. Hvis vi vil dømme rettferdig, må vi huske at de vestog syditalienske storbyers skjebne danner bakgrunnen for Dionysios’ despoti. Han opptrådte på arenaen da en skrekkinngydende fiende hadde gjort seg til herre over halve Sicilia. Alle hellenere på øya skalv for sine liv, og mange hadde i redsel forlatt Sicilia for å bygge nye hjem på den italienske halvøy. At de øvrige ble reddet, er utelukkende Dionysios’ fortjeneste. Om det nå var slik at han brukte altfor drastiske midler, hva hadde det å bety sammen­ lignet med de redsler som de mer fritt styrte samfunn måtte gjennomleve? Men er det da ikke en overdrivelse å påstå at Dionysios var den eneste som kunne makte å redde hellenerne fra undergangen? Svaret er selvsagt, vi kan bare huske hva en så sterk by som Akragas makt et ved hjelp av den daværende regjering i Syrakus. De lot initiativet gli seg ut av hendene, de brydde seg ikke engang om å gi effektiv beskyttelse til den levnetsmiddeltransport de var så av­ hengige av. I virkeligheten var det den som avgjorde om kartagerne kunne fortsette beleiringen av Akragas, eller om de måtte dra sin vei med uforrettet sak. Det var ikke så underlig at folket i Syrakus mistet tilliten til sine ledere og tillitsmenn og anklaget dem for udugelighet og forræderi. Hvis Syrakus ikke skulle lide samme skjebne som Akragas, trengte byen en handlingskraftig leder som også hadde militære evner. Selv om Dionysios var ganske ung og av enkel opprinnelse, var han vel kjent for sin tapperhet og effektivitet. Nå opptrer han i folkeforsamlingen og leser hærførerne teksten, ja han viker ikke unna for å beskylde dem for forræderi. Ved hjelp av sine venner får han uinnskrenket myndighet som øverstkommanderende, og fra nå av benytter han seg flittig av alle slags dema-

60

hellas’ politiske forfall

gogiske knep. Særlig flink er han til å fremstille seg som folkets venn, og med stor nidkjærhet forteller han at regjeringen var folkets fiende, mens han med påfallende iver tar parti for de fattige mot de rike. Senere befestet han sin stilling ved å skaffe seg en pålitelig livvakt. Det gikk for seg på lignende vis som da Peisistratos skaffet seg sine drabanter (bd. 3, s. 80). Det skjedde under et felttog med en hær som vesentlig besto av hans egne tilhengere. En natt slo han alarm, tente bål rundt sitt telt og tilkalte sine mest trofaste venner, som om han ville søke beskyttelse hos dem. Neste morgen sammenkalte han hæren og påsto at noen hadde forsøkt å begå attentat mot ham. Med skjelvende stemme oppfordret han sine trofaste menn til å beskytte hans liv mot fienders lumske planer, og han foreslo at han skulle få en fast livvakt. Det fikk han naturligvis, og det ble bestemt at livvakten skulle bestå av 600 mann. Straks dette var i orden, ga Dionysios en god dag i det foreskrevne antall. Han valgte straks ut over 1000 mann, fortrinnsvis slike som var kjent for sin tapperhet og som var så fattige at de var avhengige av en fast stilling. De fikk praktfull utrustning og rundhåndet tilmålt sold. Ikke nok med dette: han satte også opp en vervet tropp som var nesten likeså avhengig av ham som selve livvakten var. Til denne troppen tok han først og fremst slaver og fanger, for at han skulle få leiesoldater som sto i takk­ nemlighetsgjeld til ham. Da dette var i orden, forsto alle tindrende klart at det såkalte felttoget var et skalkeskjul for at Dionysios kunne få virkeliggjort sine planer. I spissen for sin livvakt og sine leietropper vendte han tilbake til Syrakus, slo leir på byens akropolis og opptrådte som enevoldshersker. Under slike forhold våget ikke folkeforsamlingen å kny. Så tjenestevillig var den overfor tyrannen at den på opp­ fordring fra ham dømte hans rikeste og mektigste mot­ standere til døden og lot dem henrette. Han brukte et opprørsforsøk som påskudd til å tilintetgjøre en mengde av sine fiender og til å drive andre i landflyktighet. Og

FORHOLDENE PÅ SICILIA

61

Tempelruiner i oldtidsbyen Selinus (Selinunte) på sydvestkysten av Sicilia. Byen som ble anlagt år 628 f. Kr., var en mektig by med flere store templer på 500- og 400-tallet f. Kr. I 409 ble den imidlertid erobret av kartagerne og under Den torste puniske krig (250 f. Kr.) ble den fullstendig rasert.

de beryktede steinbruddene ved Syrakus ble fylt av politiske fanger. Mer enn én gang hang Dionysios’ liv og makt i en tynn tråd. Men med en blanding av list og vold klarte han å holde seg på maktens tinde, beskyttet av de overordentlig sterke befestninger han hadde latt bygge for folkets penger. Men rett skal være rett: disse festningsverkene ga jo også beskyttelse for byens borgere. Dionysios følte seg likevel ikke helt trygg, og mens borgerne arbeidet ute på markene, passet han på å gjennomsøke husene og beslaglegge alle våpen han kom over. Da alle disse sikkerhetstiltakene var gjennomført, tok han fatt på sin egentlige oppgave: krigen mot kartagerne. Og nå er det underlig å se hvordan hans holdning både

62

hellas’ politiske forfall

overfor Syrakus og de andre hellenske byer på Sicilia blir en annen. Han forlater voldspolitikken og blir mild og forsonlig. For nå gjelder det å samle alle til felles kamp mot en inder­ lig forhatt fiende. Alle som én slut­ tet opp om den opp­ rustningen som nå begynte. Dionysios gikk inn for at man skulle benytte seg av alle de tekniske hj elpemidler som fan­ tes, og aldri før had­ de man sett en så velSteinslynge. Rekonstruksjon. Slyngen bevæpnet hær. Fra kunne «skyte» steinkuler på 2 kilo opptil hele Sicilia og Italia 300 meter av sted og ble brukt til å kalte han til seg de skyte bresjer i murverk. dyktigste ingeniører, mekanikere, skipsbyggere, våpensmeder og andre hånd­ verkere. Var det noen som unnslo seg, tvang han dem til å komme til Syrakus. Hele byen ble en eneste våpensmie. Utrettelig fulgte han selv arbeidets gang. Karakteristisk for hans energi er følgende replikk: «Måtte jeg aldri opp­ leve å være uten beskjeftigelse en eneste time!» Ved premier oppmuntret han dem som hadde gjort verdifulle oppfinnelser eller utført fremragende arbeid. Etter kartagisk mønster ble det bygd større rambukker enn man tidligere hadde sett, det ble konstruert kastemaskiner for piler, steiner og blykuler, og arsenalene ble fylt med de ypperligste våpen av alle tenkelige slag. Det ble ikke arbeidet mindre energisk for å forsterke og modernisere flåten. Den flåte som ble bygd her, besto av like mange fartøyer som Athen hadde hatt i sin glanstid, og nå hadde man skip som var meget større enn dem hellenerne i tidligere tider hadde våget å bygge. Det var ikke alltid så lett å skaffe penger til alt dette. Følgende historie er illustrerende for Dionysios’fremgangs­

FORHOLDENE PÅ SICILIA

63

måte: En gang da det skulle innkreves en krigsskatt, erklærte alle borgere i Syrakus enstemmig at de ikke hadde penger. «Nei vel,» sa Dionysios, «det er ikke noe å gjøre ved det.» Men etter en tids forløp, da episoden med skatten var glemt, utlyste han auksjon over sine private, kostbare eiendeler. Syrakusanerne kjøpte villig vekk, og betalte gjorde de og. Men noen gjenstander fikk de aldri for pengene, de ble nemlig brukt til krigsformål! Da alt omsider var klappet og klart, erklærte Dionysios krig. De undertrykte hellenere jublet over at befrielsens time endelig var kommet. I spissen for de største styrker den hellenske verden til da hadde mønstret, marsjerte han vestover og befridde by etter by. De kartagiske undertrykkere hadde begått mange redselsgjerninger, og gjengjeldelsen ble forferdelig. Hellenerne kunne sannelig måle seg med de kartagiske horder hva grusomheter angikk. Befrierne støtte helt fram til Sicilias vestkyst, men så kom et tilbakeslag, og Dionysios ble en tid stengt inne i selve Syrakus både av en kartagisk hær og av en flåte som hadde slått hans egen flåte. Det så truende ut, men så snudde krigslykken seg igjen, og det våpnene ikke maktet, det utrettet en voldsom pest som begynte å rase blant beleirerne. Den har åpenbart vært enda verre enn den beryktede pesten i Athen, og kartagerne døde som fluer. Man rakk ikke å gravlegge de døde, og stanken fra likene som gikk opp i tusentall, forpestet luften. Men fienden skulle bli rammet av flere ulykker. Syrakusanerne klarte nemlig å sette fyr på kartagernes flåte. Hele havnen var et eneste flammehav, og for å unngå ildhavet måtte besetningene hoppe på sjøen. I løpet av noen få timer ble nesten hele den stolte kartagiske flåten flammenes rov. I dypeste hemmelighet traff flåtens øverstkomman­ derende en avtale med Dionysios. Mot å betale 300 talenter skulle han i nattens mulm og mørke forsvinne med sine kartagere. Resten av sitt folk overga han til fienden. Ved denne skammelige overenskomst reddet han sitt liv, men han fikk en kort frist. Da han kom hjem til

64

hellas’ politiske forfall

Karthago, ble han mottatt med harme og avsky, og i fortvilelse over dette stengte han seg inne og sultet seg til døde. Krigen ble nå ført med vekslende hell, og den sluttet med at Dionysios oppnådde en fredsavtale som bestemte at kartagerne skulle holde seg til det vestlige Sicilia. Dionysios hersket nå uforstyrret over 5/6 av øya.

Dionysios fikk også fast fot i Syd-Italia. Militærkolonier som strakte seg langt inn i Adriaterhavet, dannet støtte­ punkter for den veldige hellenske flåte han hadde bygd opp. Hans ry fløy over alle Middelhavslandene, ja så langt nådde det at til og med romernes og etruskernes fiender gallerne tilbød ham forbund og sendte hjelpe­ tropper til ham. Han grep også inn i forholdene i det hellenske moderland — som Spartas forbundsfelle. På peloponneser-krigens tid hadde det jo også vært en viss forbindelse mellom Hellas og Sicilia. Men den gang var det atenere og spartanere som sendte tropper til Syrakus, nå var det omvendt. Dette viser hvordan makt­ forholdene mellom moderland og kolonier var blitt totalt endret etter den kraftødende peloponneserkrig. — For­ gjeves forsøkte Athen å trekke Dionysios over på sin side, han var og ble trofast overfor Sparta. I et avgjørende øyeblikk gjorde han spartanerne en uvurderlig tjeneste. Det var i 387 da fredsforhandlerne kom fra Asia med dokumenter til «kongefreden». Akkurat da dukket en eskadre sicilianske og italienske fartøyer opp i hellenske farvann, det var Dionysios som hadde sendt dem for å hjelpe Sparta. Denne hjelpen som kom både fra øst og fra vest, fikk avgjørende betydning. Athen og de andre krigførende hellenske stater fant det tilrådeligst å gå med på freden, og innen Hellas ble Sparta den ledende stat. — Også ved et par andre anledninger hjalp tyrannen i Syrakus sine forbundsfeller i det hellenske moderland. Desto voldsommere ble han hatet i alle demokratiske hellenske samfunn. Man sammenlignet ham med perserkongen og beskyldte ham for å ha truffet en overenskomst

FORHOLDENE PA SICILIA

65

med Artaxerxes om å underkue Hellas. Ved de olympiske leker kom disse stemningene til å gi seg slike utslag at de brakte tyrannen ut av balanse. Dionysios slo seg nemlig ikke til tåls med å være hær­ fører og enevoldshersker. Han ville også gå for å være skald og konkurrere om den beundring som intet maktbud i verden kan tvinge fram. Den bortskjemte tyranndikteren var imidlertid svært nærtagende. Engang ved et drikkegilde leste han opp noen av sine dikt for skal­ den Filoxenos og utesket hans mening om produktene. Filoxenos var så uforsiktig at han kritiserte dem. Dikteren Dionysios ble så forbitret at han lot tyrannen Dionysios sende dikterbroren til steinbruddene. Neste dag angret han og løslot skalden. Men ved et senere gilde ble stakkars Filoxenos stilt på samme prøve. Dionysios spurte: «Hva mener du nå om disse diktene?» Filoxenos svarte ham ikke direkte, men vendte seg til livvakten med disse ord: «Før meg tilbake til steinbruddene!» Da smilte Diony­ sios. Han var også lidenskapelig interessert i medisin og kirurgi. Hvis det er sant som det fortelles at han moret seg med å utføre operasjoner, med å skjære og brenne, så er det neppe grunn til å misunne dem som fikk den ære å være tyrann-kirurgens forsøkskaniner. Ved de olympiske leker i 388 skal Dionysios’ tragedier avvekslende være blitt utpepet og utledd. En munter historie forteller at de skuespillerne som oppførte dem, led skibbrudd da de seilte hjem. Ulykken skyldtes, sa de, utelukkende gudenes vrede over de bedrøvelige roller de hadde måttet spille. Da ingen av Dionysios’ tragedier er bevart, kan vi ikke danne oss noen begrunnet mening om deres kvalitet, men undermåls har de neppe vært, for ved dikterkonkurranser i Athen ble de belønnet med høye priser. Det må ha ligget politiske motiver bak hellenernes holdning ved de olympiske lekene. Hvorom allting er, så tenkte Dionysios å slå et stort slag ved lekene i 384. Det var de første leker etter «konge3. Grimberg IV.

66

hellas’ politiske forfall

freden», og alt lå til rette for at de ville bli besøkt av folk fra hele den hellenske verden. Dionysios, som da sto på høyden av sin makt, gjorde alt det han kunne for å vinne sine stammefrenders sympati. Hans sendebud, som kom for å gi sine offer, var iført de praktfulleste klær, over­ sådd med gull- og sølvsmykker. Etter dem kom utvalgte opplesere og korsangere som skulle foredra hans dikt for alle som ville høre. Han sendte også flere prektige fir­ spann til lekene. Dionysios hadde denne gangen gjort alt for at han overfor hele den hellenske verden skulle fremstå som den mektigste og lykkeligste blant mennesker. Og han ventet at hans staselige ambassadører skulle bli hilst med den jubel som hellenerne pleier være så villige til å gi til alle som steller i stand et lysende skuespill for folket. Men hva ble resultatet av all den glans og prakt han spilte opp med? Det ble ingen jubel, stemningen ble tvert imot enda mer forbitret overfor tyrannen, og ordenens håndhevere måtte skride inn for å beskytte Dionysios’ representanter mot å bli overfalt. Og da hans firspann deltok i kappkjøringen, ble de alle utsatt for uhell, de veltet, vognene ble knust, og kjørerne ble hånet av folke­ massene. Men den verste ydmykelsen fant sted da Dio­ nysios’ dikt skulle leses opp. Da kom den virkelige skan­ dalen. Med spent forventning mottok Dionysios sine ut­ sendinger da de kom tilbake fra festen. Men i stedet for beretninger om lysende triumfer fikk han høre fortellinger om den dypeste ydmykelse som overhodet kunne ramme en hellener ved denne helligste og mest besøkte fest i hele Hellas. Man hadde aldri før vært vitne til slike antipatiytringer ved en olympisk fest. Hverken leietropper, skip eller befestninger kunne verge Dionysios mot dem. Hånen virket voldsomt på den ærgjerrige Dionysios. Han gikk og ruget over den så han holdt på å bli gal. Han innbilte seg at alle hatet ham like sterkt som hel­ lenerne hadde vist at de gjorde ved de olympiske lekene. Han begynte å mistenke sine slektninger og beste venner,

FORHOLDENE PA SICILIA

67

han rettet de urimeligste anklager mot dem, og i raseri lot han flere av dem fengsle og henrette. Til og med hans bror og hans egen sønn måtte la seg visitere av livvakten før de fikk foretrede —- det kunne jo tenkes at de hadde gjemt våpen i klærne. Det fortelles at engang da hans bror skulle beskrive hvor et bestemt sted lå, lånte han et spyd av en av Dio­ nysios’ soldater for å tegne i sanden med det. Dionysios lot soldaten henrette, fordi han hadde vist uaktsomhet i tjenesten! Etter hvert som årene gikk, vokste hans mistenksomhet og menneskeforakt. De mennesker som omga ham, be­ traktet han som forherdede egoister. Fordi han var den mektige, smigret de ham, men de ville benytte første anledning til å bedra ham, ja støte dolken i hans bryst. Bare med list og med vold kunne han mestre dem, trodde han. Men den ulykkeligste av alle, det var han selv. Aldri hadde han en glad eller en fredelig dag. Anekdoten om Damoklessverdet er karakteristisk for hans skjebne. Han hadde gjennomlevd så meget, han hadde så mange redselsgjerninger på sin samvittighet at han aldri kunne føle seg lykkelig. Intet var hellig for ham. Fra en Zevs-støtte fjernet han en gullkappe med den begrunnelse at om vinteren var den for kald og om sommeren for varm. I stedet fikk gude­ bildet en ullkappe. — Fra en støtte av Asklepios, lege­ kunstens gud, fjernet han skjegget, det var nemlig laget av ekte gull. Han sa at det ikke sømmet seg for guden å være skjegget, da hans far, Apollo, ikke hadde skjegg. Andre kostbarheter gudebildene var forsynt med, f. eks. gullkranser, tok han i «forvaring». Han påsto at gudene hadde gitt dem til ham, «for hva skulle de ellers med gaver, om de ikke skulle gjøre et menneske lykkelig med dem ?» Takket være sin gavmildhet mot livvakten og troppene klarte han å holde stillingen til han døde i 367. Hans sønn Dionysios 2. fulgte etter ham, akkurat

68

hellas’ politiske forfall

som om han hadde vært arvelig tronfølger. Like før Dionysios døde, roste han seg av at hans sønn skulle overta et rike som var «bundet sammen med jernlenker». Med disse ord om de sterke lenkene han hadde bundet sine landsmenn med, tenkte han på leietroppene, de uinntagelige festningsanleggene og de veldige våpenforrådene. Det var i sannhet «jernlenker» — så lenge den sterke Dionysios hadde hånd om dem. Men hans sønn var slett ikke voksen for en slik oppgave. Han var nok begavet, men svak og vaklende og en lidenskapelig dyrker av Bacchus og Venus. På grunn av farens ærgjerrighet og maktsyke hadde sønnen aldri tatt del i statens styre og stell. Uten den ringeste erfaring kom denne 25-årige ynglingen plutselig til makt og myndighet. Etter 10 års tid ble han fordrevet fra Syrakus. Kartagerne benyttet seg av forvirringen som i den følgende tid hersket i byen, til igjen å oversvømme Sicilia. I sin nød ba syrakusanerne moderbyen Korinth om hjelp. Korintierne følte medlidenhet med sine landsmenn og besluttet enstemmig å hjelpe dem. Som fører for hjelpetroppene utpekte de en mann som het Timoleon. Han var aktet og æret fordi han ikke bare var tapper, men også edel og redelig. Han var også en beskjeden mann som satte fedrelandets tarv foran personlige fordeler og ære, han var kort sagt et menneske av Epaminondas’ type. Hans forbilde var for øvrig denne edle tebaner. Forholdet til broren gir en god karakteristikk av Timoleons personlighet. I et slag hadde han reddet broren fra den visse død ved selv å utsette seg for fiendens spyd og piler. Men broren hadde senere misbrukt sin innflytelse, hadde oppkastet seg til tyrann i Korinth og gått voldsomt fram overfor sine motstandere med ulovlige dommer og henrettelser. Det var intet som Timoleon hatet så dypt og inderlig som tyranni og despoti, og brorens ugjerninger var ham en vederstyggelighet. Først bønnfalt han ham om å oppgi sine ærgjerrige planer. Men da tyrannen hånlig avviste dette, sto Timoleon splittet mellom kjærligheten til broren og til fedrelandet. Den

FORHOLDENE PA SICILIA

69

tanke var sikkert ikke fremmed for ham at hvis han ikke selv engang hadde reddet brorens liv, ville ikke denne blitt en fare for andres liv og sikkerhet. En dag samlet Timoleon noen venner, gikk sammen med dem opp til tyrannen på byens akropolis og besverget ham om å slutte med tyranniet. Hans bønner var for­ gjeves, despoten bare spottet ham. Da trakk mennene sine sverd og hugget ham ned. Timoleon som ikke tok del i blodsutgytelsen, tålte ikke synet av den grusomme scenen, men vendte seg gråtende bort. Da Korinths borgere var befridd for denne blodbesudlede tyrann, trakk de et lettelsens sukk, og de be­ undret Timoleon fordi hans kjærlighet til fedrelandet hadde seiret over den naturlige slektsfølelsen. Men hans gamle mor forbannet brodermorderen og nektet å se ham for sine øyne mer. Også mange andre syntes det var opp­ rørende at bror skulle stå mot bror på denne måten. Men de som syntes det, glemte at hvis tyrannen ikke var blitt drept, ville byen aldri blitt befridd for ham. For bare hans aller nærmeste kunne komme ham så nær innpå livet at de kunne få ryddet ham av veien. I sin fortvilelse over alt det forferdelige han hadde gjennomgått, gikk Timoleon med planer om å ta sitt eget liv. Hvis ikke hans venner hadde grepet inn, ville han ha sultet seg i hjel. Men han rømte vekk fra menneskene, og mange år tilbrakte han i ensomhet på landet. 20 år etterat dette rystende drama ble utspilt, ble Timoleon utpekt som fører for hjelpetroppene til Syrakus. Han gjorde det beste ut av de beskjedne midler korintierne kunne stille til hans disposisjon. Men etter alt å dømme syntes det ikke å være store muligheter for at hans lille tropp kunne utrette noe mot kartagernes masser. Ja, det var et åpent spørsmål om de i det hele tatt kunne komme i land på den øya fienden bevoktet med sin nyopprettede flåte. Men gudene ga Timoleon gunstige tegn. Ikke bare fikk han et oppmuntrende svar fra Delfi, men akkurat da

70

hellas’ politiske forfall

Ruinene av det greske teatret i Syrakus, hvor Aischylos i sin tid ledet oppførelsen av «Perserne». Pindaros synger i sin første olympiske ode om «det lykkelige, rike palass i det fruktbare Sicilia».

han var i templet, falt en seierskrans fra et av gudebildene ned på hans hode. Først klarte Timoleon å narre fienden, så han i fred og ro kunne landsette troppene på østkysten av Sicilia, nord for Syrakus. Ved en klok disponering av sine ubetydelige troppestyrker fikk han senere overtak over fienden, og til slutt klarte han ved hjelp av en krigslist å komme inn i det blokerte Syrakus. Gudene var stadig vennlig stemt mot Timoleon, de la alt til rette for ham, og slo fienden med blindhet. Men da frihets verket var gjennomført, kom den største prøvelsen for befrieren. Ville han klare å tømme det breddfulle lykkebeger uten å bli beruset? Aldri før er en mann i Syrakus blitt så beundret som han ble, og nå var han herre over alle byens rikdommer. Hva kunne nå hindre ham i å oppkaste seg til tyrann og fornekte sitt tidligere jeg? Det var mange som rådet ham til det og som ville anse ham for en tåpe hvis han ikke gjorde det. De forsikret at syrakusanerne ikke var modne for en

FORHOLDENE PÅ SICILIA

71

fri forfatning og at de overhodet bare kunne fordøye en meget beskjeden form for frihet. Men hva gjorde Timoleon? Han lot proklamere at alle syrakusanere som ville, sammen med ham skulle rive ned det despotiets bolverk som Dionysios hadde latt bygge: den sterkt befestede borgen. Dette var en symbolsk handling, og den ble hilst med dyp takknemlighet av et folk hvis frihet gjennom et halvt århundre var blitt trampet under fot. Da dette symbol på tyranniet var jevnet med jorden, ble det på samme sted reist en bygning for rettferdighetens opprettholdelse. Den innflytelse Timo­ leon øvet, var utelukkende grunnlagt på borgernes aktelse og beundring, men den ble ikke mindre av den grunn, tvert imot. Kronen på sitt frihetsverk satte Timoleon i 341. Mens kartagerne var i ferd med å sette over en elv syd for det nåværende Palermo, tilføyet han dem et knusende neder­ lag. Også denne gang smilte gudene til ham. I begyn­ nelsen av slaget brøt det ut en storm, den øket til orkan og førte med seg regn og hagl som under øredøvende tordenskrall pisket kartagerne i ansiktet, så de ikke kunne se hånd for seg, mens hellenerne hadde vinden i ryggen. Haglet trommet mot kartagernes skjold, så offiserenes kommandorop simpelthen druknet i larmen. Marken ble sleip, så soldatene gled og falt og ble liggende hjelpeløse i sine tunge rustninger. De forskjellige troppeavdelinger tumlet om hverandre i det villeste kaos, og elven steg stadig og skyllet med seg en mengde soldater. Til slutt var det ikke en kartager som tenkte på annet enn flukt. Men hellenerne tok opp forfølgelsen, anrettet et fryktelig blodbad, tok fanger i hopetall og et enormt bytte. Neder­ laget var et fryktelig slag for Karthago, og da det ble kjent, ble det landesorg. Hellenerne på Sicilia følte seg nå så trygge at de våget seg til å bygge opp igjen Akragas og andre ødelagte byer, og ved utvandring fra moderlandet fikk de nye befolkningstilskudd. Under ledelse av Syrakus sluttet de hel­ lenske byene på øya seg sammen til et forbund. Men her,

72

hellas’ politiske forfall

som i Theben, skulle det vise seg at det hele var resultatet av en eneste manns innsats. Da Timoleon i 336 møtte en altfor tidlig død, utbrøt på ny de gamle ulykksalige stridighetene mellom de hellenske samfunn, og noen av dem søkte hjelp hos kartagerne. Og så får vi se det samme nedslående bilde på Sicilia som i moderlandet. Også her ble den samme splid årsaken til at hellenernes dødsfiender blandet seg inn. Blant et slikt folk har bare særlig sterke personligheter tidvis maktet å holde både indre splittelsestendenser og ytre fiender i sjakk. Nedenfor: Gresk bronsespeil fra 400-tallet f. Kr.

MAKEDONIAS HEGEMONI

FILIP AV MAKEDONIA

Etter slaget ved Mantineia er alle de hellenske stater så sterkt svekket at ingen av dem lenger våger å tenke på hegemoni over de andre. Nå tør ingen av det gamle Hellas’ folk lenger drømme noen storhetsdrømmer. Turen er nå kommet til en av de statene som hittil har ligget i utkanten, til Makedonia. Hellenerne ville ikke innrømme at makedonerne var ekte hellenere, de betraktet dem som barbarer. Man vet heller ikke sikkert om makedonerne snakket et hellensk språk, eller om de brukte et annet indo-européisk språk, som eventuelt kan ha vært svært forskjellig fra gresk. Det er nemlig ikke bevart en eneste setning skrevet på makedonsk folkemål, for hoffet og de dannede klasser lærte gresk så tidlig at det makedonske folkespråket aldri ble bevart i skriftlig form. Men det er sannsynlig at også dette språket har vært en gresk dialekt. Man har nemlig aldri hørt fortelle at hellenere og makedonere behøvde tolk for å kunne forstå hverandre, men derimot vet man at f. eks. språket til illyrierne — som var makedonernes naboer — var uforståelig for dem. Som støtte for den antagelse at det makedonske folkemålet var gresk, taler også den kjensgjerning at makedonernes måneder og deres guder hadde hellenske navn. Men noe historisk fellesskap mellom hellenere og makedonere var det ikke, og det er jo dette som fremfor

74

MAKEDONIAS HEGEMONI

noe annet skaper en følelse av samhørighet. Makedonerne sto utenfor det felles-hellenske åndsliv. De hadde ikke adgang til de olympiske leker og andre pan-hellenske fester, og de ble ikke opptatt i det hellenske forbund som hadde Delfi som sitt midtpunkt, før kong Filip tiltvang seg medlemsskap. En ganske annen sak er det at make­ donerne etterhånden viste at de i høy grad var i stand til å kunne tilegne seg hellensk kultur. Makedonerne var et jordbruksfolk. Deres land var frukt­ bart, men hadde et strengere og fuktigere klima enn det egentlige Hellas. Nord for Olympos trives f. eks. oliven­ treet og annen vegetasjon som hører Syden til, bare i særlig solrike og lune strøk med spesielt gunstig belig­ genhet. På kong Filips tid da makedonerne begynte å skape historie, befant de seg på et mer primitivt trinn enn andre hellenske stammer, de sto på Homer-tidens utviklings­ trinn og var «et folk av gjetere og bønder». De var langt mer uberørte av de store verdensbegivenheter enn Hellas’ sjøfarende folk. Gjennom århundrer hadde de trofast holdt ved like gamle skikker og institusjoner som opprinnelig var felles-hellensk eie, f. eks. holdt de fast ved det patri­ arkalske kongedømme fra Homer-tiden, vesentlig fordi det ikke var store og mektige byer i Makedonia. Det var nemlig bysamfunnene som utgjorde det splittende element i de hellenske land. Den som styrte i Makedonia, hadde et veldig fond av ubrukt kraft å øse av. Det var en enhetlig stat, bygd opp av frie menn som var store jegere og tapre krigere. Som de gamle nordboere var de stolte av sine arr og uover­ vinnelige ved drikkebordet. Før ynglingen hadde felt sitt første villsvin, fikk han ikke sitte til bords ved gjestebud, og den som ennå ikke hadde drept en fiende, måtte vandre omkring med et rep rundt livet. Med slike menneskelige ressurser til sin disposisjon griper Filip av Makedonia inn i Hellas’ skjebne. Den unge konge var selv et overskudd av kraft, en ekte makedoner med tilbøyelighet til barbarisk tøylesløshet både når det

FILIP AV MAKEDONIA

75

gjaldt fornøyelser og nytelser. Men hans sinn var fylt av store planer som han aldri tapte av syne. Han represen­ terte både makedonsk urkraft og hellensk dannelse som han særlig hadde skaffet seg i Theben hvor han hadde levd i sine første ungdomsår. — Han var nemlig blitt ført som gissel til Theben under de tronstridighetene som da raste i Makedonia. Hans eldre venn Epaminondas som han beundret sterkt, hadde innviet ham i statsmanns- og krigskunsten. I 359 besteg Filip Makedonias trone. Den ærgjerrige kongen satte seg som mål å utvide Makedonias grenser, og han ville benytte enhver gunstig anledning for å nå sitt mål: å gjøre Makedonia til en mektig Balkan-stat. Han foretok grundige forberedelser for å skape en hær av det fremragende makedonske men­ neskemateriale, og kjernen i denne hæren skulle utgjøres av de adelige ryttere. Men også landets herdede bonde­ befolkning som stadig måtte være på vakt overfor røvende og plyndrende naboer, representerte et utmerket soldatmateriale. Med Epaminondas’ «skrå slagorden» som mønster skapte Filip en ny taktisk formasjon av både ryttere og fotfolk, det var den makedonske falanks. Den største forskjellen mellom denne og den tebanske falanks var at makedonerne foretok offensive fremstøt vesentlig med rytteriet, mens fotfolket hovedsakelig fikk defensive oppgaver. De lange lansene deres gjorde dem vel skikket for denne oppgaven. Så veldige var disse våpnene at lansene i femte soldatrekke nådde fram til soldatene i første rekke. Soldatene i de bakre rekkene, som hadde til oppgave å støtte fronten og presse den forover, la sine lanser i skrått oppadstigende retning over skuldrene på formannen for på den måten å avsvekke styrken av fiendens kastespyd og pilregn. Filip utdannet rytteriet til taktiske enheter, en adskillig vanskeligere oppgave enn å skape en taktisk infanterienhet. Rytterne var aldri kommet så langt i disiplin i det egentlige Hellas, ikke engang i Boiotia. Filip av Makedonia er faktisk skaperen av det virkelige kavaleriet.

76

MAKEDONIAS HEGEMONI

Men den makedonske krigskunsts historiske betydning innskrenker seg ikke til dette. Den hæren som Filip skapte og som hans sønn Aleksander senere skulle gjøre fullkommen, er epokedannende i taktikkens utvikling også på den måten at de forskjellige våpenslagene: fotfolk og ryttere, lette og tunge tropper osv. ble smeltet sammen til en taktisk enhet. Ved stadige øvelser både vinter og sommer, natt og dag holdt Filip sin hær i full krigsberedskap. Fulle av be­ undring og hengivenhet fulgte soldatene sin arrprydede hærfører som delte alle farer og påkjenninger med dem. Hans hær som var basert på alminnelig verneplikt, ble et lydig redskap for ham, mens borgerne i andre hellenske samfunn begynte å holde seg for gode til å øve seg i våpen­ bruk og helst overlot forsvaret av hjem og arne til leietropper. Filips styrke overfor de splittede folkene i Mellom- og Syd-Hellas kom også til syne i det forhold at han personlig innehadde både den politiske og militære ledelse, men i de små fristatene var det de skiftende folkeforsamlinger som stelte med politikken. Filips overlegenhet ble desto tydeligere som han var en høyst forslagen diplomat. En bemerkning han lot falle ved beleiringen av en borg som lå særlig utilgjengelig til og som hans rekognoserings­ patruljer erklærte var uinntagelig, er betegnende for hans oppfatning av politikkens virkemidler. Han spurte: «Er veien dit opp virkelig så bratt at ikke et esel lastet med gull kan komme dit?» Det er neppe nødvendig å påpeke at en slik politiker simpelthen ble lokket til å gripe inn i forholdene i det splidaktige Hellas, og for en slik durkdreven intrigant var det ikke forbundet med store vanskeligheter å skape nye muligheter for å gripe inn, om det skulle være nødvendig. Misnøye var det overalt, og det var en enkel sak å puste til den, så den fikk de rette dimensjoner. De misfornøyde betraktet Filip som en hjelper og beskytter av «de under­ trykte». Men først måtte han skaffe seg de nødvendige ressurser. Han gjorde en god begynnelse ved å besette de

FILIP AV MAKEDONIA

rike gull- og sølvver­ kene i Thrakia, som delvis var atensk ei­ endom. Han drev produksjonen i vær­ et, og snart ga de en årsinntekt på 1000 talenter. Men han trengte mange penger, for punkt nummer to på hans program var å skaffe seg en flåte, og for å klare det måtte han igjen tråk­ ke atenerne på tærne. Filips rike var nem­ lig en innlån dsstat som var avskåret fra havet av de atenske kolonier langs den trakiske og makedonske kyst. En etter en la Filip dem under seg, og til slutt her­ sket han over kysten helt til Hellesponten. I Athen var det tidens største retor, Demosthenes, som ledet opposisjonen mot ham. Det er merkelig at denne mannen kunne opp­ nå en slik stilling. Fra naturens hånd savnet han nemlig noen av de mest

77

Demostnenes, atenernes store taler. Romersk kopi etter Polyeuktos’ marmorstatue fra omkr. 280 f. Kr. (Se også s. 85.)

78

MAKEDONIAS HEGEMONI

nødvendige forutsetninger for å kunne bli taler. I barndoms­ årene var han svak og sykelig, stemmen var sped, ja han lespet til og med, og når han snakket, var håndbevegelsene stive og ubehjelpelige. Han virket skremt og forsakt. Men hans energi og begavelse oppveiet alle disse mangler. Han eliminerte feil og svakheter ved uttalen ved å øve seg i å snakke med småsteiner i munnen. Han løp lange strekninger for å styrke lungene, og han øket stemmestyrken ved å holde taler mens han klatret i fjellene, og på strendene forsøkte han å overdøve bølgebruset fra havet i storm. Sin gestikulasjon forsøkte han å forbedre foran speilet. Etter flere års iherdige anstrengelser ble hans øvelser kronet med hell, og han sto til slutt som den fullkomne taler. Både som taler og som menneske kunne Demosthenes minne mye om Perikles. Begge var i den grad fylt av tanke på stat og samfunn at de ikke hadde overskudd til å utvikle personlig elskverdighet eller til å dyrke sel­ skapslivet. Demosthenes ble også stort sett ansett for å være sur og tverr. Da han aldri drakk vin, ble han stemplet som en vanndrikkende gledesdreper. Dette får nå være som det være vil, denne reserverte einstøingen var i alle fall en virkelig menneskevenn, som følte seg kallet til å gå ut blant menneskene bare når det gjaldt det felles beste. Hans pengepung var alltid åpen for trengende, og mange hjalp han i nødens stund, blant andre mange krigsfanger som han for sine egne penger kjøpte fri fra slaveri. — Det er ikke riktig å kalle en slik mann bitter og menneskefiendtlig. Som nevnt var det også visse likheter mellom talerne Demosthenes og Perikles. Begges form var preget av tankens klarhet og overbevisningens kraft. Det var også likhetspunkter i den kunstneriske utforming de ga sine taler, derimot opphører likheten når det gjelder selve fremstillingsmåten. Perikles var monumentalt høytidelig, som en stor tragisk skuespiller. Han lot seg aldri forlede til følelsesutbrudd, og han gestikulerte aldri. Han var en representant for de gamle folketalere som har sin typiske

FILIP AV MAKEDONIA

79

skikkelse i Solon der han sto med hånden under kap­ pen. Demosthenes hadde ikke «Olympierens» fødte ver­ dighet og sikre opptreden. Han var en heftig og liden­ skapelig natur som lett ble opprørt. Hån besvarte han med hån, og han benyttet alle midler som kunne redusere og latterliggjøre motstanderen. Han gestikulerte, gikk fram og tilbake på tribunen, senket stemmen og hevet den så den kunne stige til et skrik. Han ble så grepet av sin egen sinnsbevegelse at han brast i gråt. Han hadde en fantastisk evne til å rive folk med seg. Det skyldtes at han identifiserte seg med saken, han la hele sin sjel i den og tillot ikke — hverken hos seg selv eller hos tilhørerne — at motforestillinger kom til orde. Hans veltalenhet fosset lik en mektig elv som river alt med seg, så det var umulig for tilhøreren å holde seg kold og uberørt. Nå satte han hele sin veltalenhet inn for å mane atenerne til å være på vakt overfor den listige makedoner. Atenernes kamp mot Filip var for ham byrepublikkens kamp mot monarkiet. For ham ville det si det samme som at den frie, lovlig styrte stat reiste seg mot despotiets vilkårlighet. Monarki, mente han, var det samme som despoti: «Enhver monark er en fiende av friheten og en motstander av lovene.» Demosthenes mente at det atenske demokrati var det siste bolverk mot despotiet som truet i nord. Men hans patriotisme strakte seg ikke lenger enn til Athens grenser. Det er ingen grunn til å betrakte Demosthenes som representant for pan-hellenismen, en patriotisme som omfattet hele den hellenske verden. Men det er likeså galt å gjøre Filip til pan-hellener. Det var makedonsk politikk han drev, ikke hellensk, det fremgår med all ønskelig tydelighet av hans gjerninger. Når det bød seg en anledning, kunne riktignok begge parter ikle seg vakre panhellenske fraser, men hverken for Demos­ thenes eller for Filip var den hellenske idé noe mål i seg selv, den var bare et middel de brukte for å fremme sine egoistiske mål. Under slike forhold var spørsmålet hvilken av partene

80

MAKEDONIAS HEGEMONI

Aischines «Demosthenes’ motstander og motset­ ning».

— Athen eller Make­ donia — det var som hadde den virkelige evnen til å represen­ tere felles hellenske interesser, til å ta ledelsen for å verne alle Hellas’ stater mot den felles, fiende i øst og befri Hellas fra den vanærende avhengigheten av perserkongen slik den var blitt fastslått ved den såkalte kongefreden. Kampen mellom Makedonia og Athen blir i virkeligheten en tvekamp mellom Filip og Demosthe­ nes. I Athen ble Filips sak forfektet av en annen retor som het Aischines, Demosthenes’ mot­ stander og hans motsetning. Aischines hadde naturlige forutsetninger til å bli taler, egenskaper som Demosthenes savnet: han hadde en flott skikkelse, usedvanlig flytende talegaver og en vakker og klangfull stemme som han tid­ ligere som skuespiller hadde øvet opp og skolert. Den gjorde et ganske annet inntrykk enn Demosthenes’ pate­ tiske diskanttone. Han mislikte den lidenskapelige gestikulering som var blitt en del av Demosthenes’ natur. 1 motsetning til Demosthenes var Aischines en legemlig sunn og kraftig natur, som sa ja til livets gleder. Han hørte hjemme blant makedonere som var glade i å feste

FILIP AV MAKEDONIA

81

og drikke, og han skrøt av at han var Filips venn. — «Du Filips venn!» ropte Demosthenes. «Det må være på samme måte som leietj eneren og den daglønnede er venn med den som har leiet dem.» Noen dyp natur var ikke Aischines. Skuespiller var og ble han, den sak han hadde gjort til sin, var for ham bare en rolle som det gjaldt å spille godt. Men han hadde evnen til å kle sine tanker i et vakkert og klangfullt språk. Men i det lange løp maktet ikke Aischines å holde sin motstander stangen. Overfor Demosthenes’ brennende vel­ talenhet måtte all kritikk forstumme. Atenerne fikk seg presentert et bilde av den farlige Filip av Makedonia som ranet til seg alt, «denne men-eder, dette troløse menneske, denne skurk som var nådd fram til sin maktstilling ved hjelp av bedrageri.» Demosthenes betraktet Filip som atenernes dødsfiende, som den som tok sikte på Athens tilintetgjørelse. Ja, så langt gikk han i sin redsel for «barbaren fra Norden» at han foretrakk å slutte forbund med selve perserkongen. I virkeligheten har Demosthenes vurdert Filips politikk feilaktig. Makedonerkongen var faktisk en så sterk be­ undrer av Hellas’ fremste kulturby at han ikke kunne nære slike planer som Demosthenes tiltrodde ham. Filips plan var riktignok å ta hånd om den politiske ledelse i Athen som i det øvrige Hellas, men i den vordende storstat mente han at Athen skulle danne den kulturelle grunnvoll. Han hadde også en viktig politisk grunn til å foretrekke atenernes vennskap for deres fiendskap: de hadde en flåte, og de var dyktige sjømenn. På det område kunne make­ donerne ikke måle seg med dem, og derfor kunne det bli farlig om Athen ble drevet til å kaste seg i perserkongens armer. For hvert år som gikk, ble Demosthenes’ innflytelse sterkere, og han behersket snart folkeforsamlingen full­ stendig. Gjentatte ganger ble han brukt i oppdrag til andre hellenske stater, og overalt holdt han ildnende taler

82

MAKEDONIAS HEGEMONI

mot den makedonske fredsforstyrrer. Han drev atenerne til å sette i gang krigerske tiltak for å provosere til krig mot Filip. Men kongens tid var ennå ikke inne. Da tok Demosthenes åpent til orde for krig. Det skjedde i den tredje av hans berømte «filippiske taler» — «den veldigste, mest patetiske av alle taler som noensinne er holdt, ikke bare av Demosthenes, men kanskje av alle jordens talere.» «Vi må,» sa han, «ha klart for oss at Filip hater oss, hater vår by, den jord den ligger på, alle dens innbyggere, også dem som nå smigrer seg med hans vennskap, men mest hater han vårt frie styresett. Og det har han god grunn til, for han vet meget vel at selv om han har fått alle andre folk i sine klør, så kan han ikke være trygg så lenge det finnes en stat hvor folket er herre i eget hus. Han vet at hvis en ulykke skulle ramme ham, ville alle han nå har i sin makt, søke hjelp og beskyttelse hos oss. Deres oppgave, atenere, er å bremse rovlystne men­ nesker, ta fra dem deres bytte og hjelpe alle mennesker til å få sin frihet.» — Og når var tiden inne til å gjøre dette, om ikke akkurat nå? — «For jo mer Filip legger under seg, jo farligere blir han for vår egen frihet. Når nøden krever det, må vi gjøre vår plikt og gripe inn. Og det frie menn kaller nød, det er allerede inntruffet. For det er vel ikke meningen at vi skal vente på det som slaver kaller nød, nemlig trelldom og mishandling? Måtte gudene bevare oss for å oppleve det!» Noen uker senere opptrådte Demosthenes igjen og manet sine landsmenn til handling. «Over 30 byer i Thrakia,» sa han, «har Filip tilintetgjort så grundig at man kan gå forbi de steder hvor de har ligget uten å ane at de noen­ sinne har eksistert. I Delfi har han tatt ledelsen av felleshellenske saker. Termopylene er besatt av hans tropper, landskapet Fokis ødelagt, Thessalia slitt i stykker og lagt i lenker, på Evboia har han innsatt tyranner, Megara truer han, Elis og andre peloponnesiske byer har han allerede herredømme over osv., osv. Og mens han på den

FILIP AV MAKEDONIA

83

ene side lystent griper etter makten tvers over Det joniske hav, så strekker han sin andre hånd ut etter Hellesponten og Bysants. Men hellenerne ser rolig på hvordan han på denne måten grafser til seg, som om det gjaldt en uav­ vendelig naturmakt, en haglskur som gjerne må komme, bare den skåner min åker! Disse samme hellenere som en gang var så fulle av misunnelse og forbitrelse hvis en hellensk stat markerte sin makt og myndighet, de fmner seg nå tålmodig i alle krenkelser fra en uverdig makedoner. Hellenerne har ikke lenger noen følelse for statens heder og ære. Forræderiet driver sitt spill blant oss, og vi har ikke lenger kraft og styrke til å hate det onde.» Slik tale gjorde virkning i lengden, og i tillegg til dette fikk man anskuelsesundervisning av Filip selv, særlig i Thrakia. Ennå mintes man Lysandros’ krigsbedrifter ved Hellesponten, og atenerne visste hva det betydde å bli avskåret fra sin korntilførsel. For å trekke en sammen­ ligning fra moderne tid var den trakiske halvøy den atenske sjømakts Gibraltar. Fra et økonomisk synspunkt kan man si at striden gjelder sjøveien til Svartehavet, livsåren for Athens sjøfart og for hellenernes kornforsyning. Ved sin patriotisme og sin beundringsverdige veltalenhet kaster Demosthenes glans over Athens siste dager som selvstendig stat. Det er bare trist at det hele virker som et innstudert skuespill. Den frihet han deklamerer om, det er bare de hellenske småstaters frihet til å kverke hverandre, og den friheten, den var nå alvorlig truet. — Den oppfatning synes nå å festne seg at «alle tiders største taler» vel var stor som folketaler og advokat, men liten som statsmann. Men på den annen side kan man stille det spørsmål: når har man forlangt av en statsmann at han frivillig skulle legge sitt land under fremmed innflytelse? Aller minst kunne man vente noe slikt av hellenerne som så lidenskapelig gikk inn for sin lille stats selvstyre. Man kan nære beundring for Filip og for hans store sønn Aleksander, samtidig som man beundrer patrioten De-

84

MAKEDONIAS HEGEMONI

mosthenes som levde og døde for sin glødende tro på Athens kall og på demokratiets hellige sak. Demosthenes fikk til slutt den øverste ledelse av Athens politikk, og han sluttet forbund med Korinth og noen andre stater mot Filip. Han søkte også hjelp hos storkongen i Susa. Etter en regjeringstid på nesten et halvt århundre var Artaxerxes 2. død i 358, og han ble etterfulgt av sin yngste sønn Artaxerxes 3. Opprinnelig hadde Artaxerxes 2. ut­ nevnt sin eldste sønn Dareios til tronfølger. Ved opp­ nevning av tronfølger var det skikk og bruk at denne ba om en gunstbevisning som kongen var pliktig til å innvilge, uansett hva den gjaldt. Dareios benyttet seg av denne rett og ba om å få seg overlatt en av farens yndlingshustruer som han var blitt lidenskapelig forelsket i. Men Artaxerxes 2. ble så forbitret over sønnens anmodning at han besluttet seg til å utnevne sin yngste sønn Artaxerxes til tronfølger. En hoffmann som var misfornøyd med kongen, overtalte da Dareios til å ta del i et komplott mot ham. Men dette ble oppdaget, og kongen lot både sønnen og hans hjelpere henrette. Så var Dareios ute av dansen. Men Artaxerxes den yngre hadde to eldre brødre. Begge to ryddet han av veien. Kort etter døde kong Artaxerxes 2. Den blodtørstighet Artaxerxes hadde lagt for dagen som prins, den fortok seg ikke etterat han var blitt konge. Hans 20 år lange regjeringstid fortoner seg nesten som en ubrutt kjede grusomheter. Særlig ille for han fram i Egypt og Fønikia som i en periode hadde vært selvstendige. En navnløs redsel spredte seg da det ble kjent at han hadde begått den udåd å slakte oksen Apis og tilberedt den til et måltid. Offisielt ble Demosthenes’ bønn om hjelp hos storkongen i Susa avvist, men i hemmelighet skal persisk gull ha strømmet til de atenske ledere, også til Demosthenes. Til slutt ville ikke atenerne vente lenger, men erklærte Filip for å være fredsforstyrrer og tilføyet ham et nederlag Demosthenes. Detalj av Polyeuktos’ statue (s. 77), som på en ypperlig måte gjengir skuffelsen hos denne ateneren som gjennom et helt liv forgjeves søkte å mane sine landsmenn til kamp mot Filip 2. av Makedonia og hans sonn Aleksander den store.

86

MAKEDONIAS HEGEMONI

til sjøs. Det varte og rakk før svaret kom. Men i 338 kom det, ved Chaironeia i Boiotia. Meget var avhengig av på hvilken side Theben ville stille seg. Det var en stor triumf for Demosthenes og en stygg strek i regningen for Filip at ateneren klarte å trekke Theben over på sin side. Takket være dyktig utnyttelse av den makedonske falanks ble Filip likevel seierherre. Han overlot offensivfløyen til sin 18-årige sønn Aleksander som fikk god hjelp av erfarne generaler. Mens den unge mannen rettet det avgjørende angrep mot tebanernes «hellige skare», gjorde Filip på den andre fløyen opp reg­ ningen med atenerne. Han foretok en skinnmanøver som fikk dem til å tro at han tenkte på retrett, men resultatet ble at «den hellige skare» ble nedkjempet til siste mann. De alliertes tapperhet nyttet lite mot Filips overlegne taktikk. Filip hadde også den fordel at han selv ledet det hele, mens motstanderens kommando var delt mellom atenere og tebanere. De alliertes bevegelser ble avgjort i samråd mellom statsmennene og generalene, men ingen av dem var den vanskelige situasjon voksen. Stikk i strid med sin vane forfulgte ikke Filip de beseirede. Allerede før slaget begynte, hadde han stillet seg et annet mål enn å tilintetgjøre fienden, han ville nemlig forsøke å forsone seg med atenerne. Noen fordel ville han ikke ha av å drive atenerne til fortvilet motstand og bent fram kaste dem i perserkongens armer. Derfor var man nå vitne til hvordan seierherren like etter slaget rakte de beseirede hånden og tilbød dem overordentlig gunstige fredsbetingelser. Riktignok måtte de oppløse sjøforbundet og avstå fra sine besittelser på den trakiske kyst. Men de fikk beholde sin frihet og sitt selvstyre, mens tebanerne måtte finne seg i å bli styrt av et råd som besto av Filips tilhengere; dessuten ble makedonske tropper stasjonert i deres borg. De atenere som var blitt tatt til fange ved Chaironeia, løslot Filip uten å kreve løsepenger, mens han solgte de tebanske fanger som slaver. Til sin lettelse kunne atenerne konstatere at det bilde de nå hadde fått av seierherren, slett ikke stemte med

FILIP AV MAKEDONIA

87

Minnesmerke ved Chaironeia over de tebanere som falt i slaget mot Filip av Makedonia 338 f. Kr. Den seks meter høye løven er satt sammen av flere deler. Den sank i jorden på grunn av sin store vekt, men ble gravet fram igjen i 1818 og ble restaurert i årene 1902—03.

det portrett Demosthenes hadde tegnet for dem. De ble så behagelig overrasket over Filips mildhet — en egenskap som for øvrig ikke kan sies å være karakteristisk for ham — at de reiste en statue av ham på torvet. Og da Filips egen sønn brakte de falne ateneres lik tilbake til hjemmet, steg begeistringen ytterligere, og de ga både Filip og Aleksander borgerrett i sin by.

88

MAKEDONIAS HEGEMONI

Etter seieren tok Filip fatt på sitt store verk: å samle hele Hellas til en avgjørende kamp mot arvefienden i øst. Hele den hellenske verden lyttet til denne planen. Drøm­ men om et slikt hevntog var aldri forsvunnet helt, det var lett å vekke den til live igjen. «For hellenerne,» sier en fremtredende kjenner av antikkens historie, «var den det samme som hva kampen mot de vantro gjennom århundrer var for Vesterlandenes kristenhet». Jo tyde­ ligere den østerlandske kolossens vanmakt og indre split­ telse åpenbarte seg, desto sterkere ble sjansene for et lykkelig utfall av krigen. Hvor lenge måtte man tåle den skam at disse barbarer gjorde krav på å opptre som hellenernes politiske formyndere? Nå var den mann kommet som hadde klart å samle Hellas. Filip sluttet forbund med atenerne, og under hans ledelse skulle dette forbundet utvides til å omfatte hele Hellas. Bortsett fra Sparta sluttet hele Peloponnes opp om forbundet. Da spartanerne nektet å underordne seg en fremmed, herjet Filip i Lakonia og delte Spartas andre besittelser mellom byens naboer. Så oppfordret han alle selvstendige hellenske stater på fastlandet til å sende representanter til en stor kongress i Korinth. Her ble fred proklamert, og man besluttet å danne et alminnelig hellensk forbund. Filip ble forbundets øverstkomman­ derende og president på livstid med tittel hegemon. Den drøm hellenernes beste menn gjennom alle år hadde drømt, var nå blitt virkeliggjort, men riktignok på en annen måte enn de hadde tenkt seg. Aldri før hadde Hellas vært samlet som det nå var. Nå var det satt bom for de endeløse, opprivende borgerkrigene. Og denne nye politiske enhet, som var skapt av Filips dyktighet og jern­ vilje, skulle vise seg å bestå gjennom en rekke svære kriser, helt til den til slutt bukket under for romernes overmakt. Ved Chaironeia hadde territorialstaten seiret over by­ staten. Men i Hellas hadde bystaten så sterke og dype røtter at de vanskelig kunne rives helt over, og derfor ble Hellas aldri noen ren makedonsk provins. Men som politisk organisme var bystaten død.

FILIP AV MAKEDONIA

89

Fra Korinth vendte Filip tilbake til Makedonia for å ta fatt på rustningene mot Persia. Samme år som Filip la Hellas under seg, hadde perserkongen Artaxerxes 3. avsluttet sin blodige regjeringstid. En av kongens felt­ herrer hadde forgiftet despoten og plasert en slektning av ham på tronen, Dareios 3., som var kjent for å være mild og hensynsfull. Det første målet Filip satte seg, var å befri jonerne fra persisk herredømme. Våren 336 sendte han en fortropp på 10 000 mann til Lilleasia. Han planla selv å komme etter med hovedstyrkene. Men før dette kunne skje, ble han myrdet ved sin datters bryllup. Morderen var en makedoner av fornem ætt som skal være blitt blodig hånet av en nær slektning av Filips annen gemalinne. Filips fiender pustet til ynglingens forbitrelse. Det var utvilsomt Filips første hustru, den hevngjerrige, demo­ niske Olympias, som sto bak ugjerningen. Hun var nemlig rasende over at hun var blitt skjøvet til side. Men også Dareios skrøt offentlig av at han hadde satt det hele i scene. Om det er tilfelle, vet vi ikke, det er ikke sann­ synlig. Han holdt fast på sin påstand også i et brev til Aleksander. Brevet var for øvrig fullt av hånlige og kren­ kende uttrykk, perserkongen mente han kunne tillate seg slikt nå når all fare fra makedonernes side var over. Da han hadde fullbyrdet sin gjerning, ble Filips morder drept av kongens venner, og Aleksander dømte hans med­ skyldige fra livet. Blant sine slektninger hadde Aleksander noen besværlige rivaler til tronen. Disse kvittet han seg nå med. Dommen lød på delaktighet i sammensvergelsen mot Filip.

Gjennom tidene er Filip av Makedonia blitt vurdert på forskjellig vis. Lenge har historikerne sett på ham med Demosthenes’ øyne. Og de som ikke akkurat gjorde det, de har bedømt ham fra atensk synspunkt. Først i vår tid har man begynt å tenke på at det jo var makedonsk konge han var, altså bør han vurderes fra makedonsk synspunkt, som en som virket for å gjøre sitt eget rike

90

MAKEDONIAS HEGEMONI

stort og mektig. Men hans politikk hadde større mål: han ville styrke Makedonia for å kunne gi hellenerne en dyktig leder i den verdenshistoriske oppgave hellenerne hadde drømt om siden storhetstidens dager. Derfor tåler Filips gjerning å bli bedømt ikke bare fra makedonsk, men også fra hellensk synspunkt.

ALEKSANDER DEN STORE

Første gang i historien vi møter Aleksander av Make­ donia, er han en villstyrig guttunge. Men allerede da vet han hvordan andre skal tøyles. Fortellingen om Bukéfalos er forsåvidt symbolsk. Bukéfalos var en stridshingst fra Thessalia som de mest erfarne ryttere forgjeves hadde forsøkt å dressere. Hesten er så vill og skvetten at ingen klarer å sitte på den. Filip befaler at dyret skal kasseres, da det er uimottagelig for dressur. Men da ber den unge Aleksander om å få lov til å for­ søke. Han griper den balstyrige unghestens tøyler, klap­ per den og godsnakker med den — og plutselig sitter han på hesteryggen. Forklaringen på dette under er at han har ført hesten rett mot solen så dyret ikke har sett sin egen skygge. Gutten har nemlig lagt merke til at det er sin egen skygge hesten er redd for. Da Bukéfalos merker at den har noen på ryggen, setter den av sted i vilt trav og er snart forsvunnet for de for­ skrekkede hoffolks øyne. Ingen tror at de noensinne vil få se prinsen igjen i live. Etter en stunds forløp kommer en rytter ridende fra den motsatte kanten. Det går smått og pent, rytteren har et fast tak om tøylene. Bytteren er Aleksander. Siden den gangen bar Bukéfalos sin unge herre lydig og tålmodig. Men ingen andre burde forsøke å sette seg opp på den! Bukéfalos ble drept i kamp under Aleksanders tog til India, og til minne om den kalte kongen en by han grunnla der, for Bukéfala (antagelig det nåværende Djaljapur).

ALEKSANDER DEN STORE

91

Hellener i kamp med en amasone. Relieff fra omkr. 350 f. Kr. fra kong Mausolos berømte gravmæle i Halikarnassos.

Om Filip av Makedonias sønn står det en strålende glans av hellensk, ungdommelig dådskraft. Han er verdens største eventyrhelt, og han hører til de av historiens utvalgte skikkelser som alltid vedblir å være unge. Han er et overmenneske, harmonisk, intelligent og viljesterk. Å ville er for ham det samme som å handle. Men i hans lyse og lette sinn finnes det også sterke lidenskapelige trekk som han har arvet fra sin mor, Olympias. Hun var kongedatter fra fjellandet Epeiros i den nordvestre del av Hellas, nær våre dagers Albania. Kvin-

92

MAKEDONIAS HEGEMONI

nene fra Epeiros var, akkurat som kvinnene fra Thrakia, beryktet for sine utbrudd av vill religiøs ekstase ved de Dionysosfester som ble feiret i deres avstengte fjellstrøk. Olympias som var en heftig og lidenskapelig kvinne, må ha vært særlig mottagelig for denne religiøse opphisselse. Med forkjærlighet skal hun ha hengitt seg til besvergelser og magiske seremonier og ha funnet en spesiell fornøyelse i å danse med ormer dinglende rundt hals og hode. Ifølge tradisjonen førte hun sin opprinnelse tilbake til selve Akillevs. Det er ikke så merkverdig at hennes mann i lengden syntes det ble for meget av det gode. Og når så en annen kvinne, av fornem makedonsk ætt, dukket opp på scenen, var det ikke vanskelig for henne å overtale Filip til å gi Olympias på båten. Men dette førte til store kontroverser mellom Filip og hans sønn. Under Filips bryllup med dronning nummer 2 — det ble feiret mens han rustet seg til toget mot perserne — inntraff en truende episode. En onkel av den nye dronning var taktløs nok til å frembære en bønn til gudene om at det i det nye ekteskap måtte bli født en rettmessig arving til Makedonias trone. I vilt raseri ropte Aleksander: «Jaså, du kaller meg offentlig for bastard!» og kastet sitt beger i hodet på taleren. Ute av seg av sinne farer Filip opp og styrter med draget sverd mot sin egen sønn, men omtåket som han er, faller han over ende. Det redder Aleksanders liv, men scenen avsluttes med den unge Aleksanders bitre reflek­ sjon: «Der ligger den mannen som ruster seg til å dra fra Europa til Asia, men som ikke engang kan gå fra bord til bord med sikre skritt.» Sammen med sin mor forlot nå Aleksander Makedonia, men senere ble far og sønn forsonet med hverandre. Men Olympias glemte aldri at hun var blitt skjøvet til side og egget både sin bror og sin sønn mot Filip. Uten den mørke lidenskapens åre han hadde arvet fra moren, ville Aleksander neppe blitt den geniale person­ lighet han utviklet seg til, uten denne arven ville hans

ALEKSANDER DEN STORE

93

nesten overmenneskelige prestasjoner vært uforklarlige. Ennå i dag er det forskjellige vurderinger av ham, det avhenger av hvilken vekt man legger på de lyse og på de mørke trekk i hans karakter. Filip ga sin sønn den beste oppdragelse tiden kunne by på. Til å innvie trettenåringen i den hellenske dannelse utså han ingen ringere enn Aristoteles. Av denne geniale vitenskapsmann fikk den unge elev innprentet den kjær­ lighet til hellensk poesi — først og fremst til Homer — som fulgte ham livet igjennom. På sine krigstokt førte den unge helt med seg Iliaden i et gyllent skrin som han om natten hadde under hodegjerdet sammen med sverdet. Aleksander var sterkt knyttet til sin lærer og sa at han satte ham like høyt som faren. Riktignok hadde kong Filip gitt ham livet, men Aristoteles hadde lært ham å leve på en verdig måte.

Aleksander styrker sin makt Da faren så plutselig døde, var Aleksander bare 20 år gammel. Det var ikke bare spørsmål om å overta arven etter faren, for den unge Aleksander gjaldt det å vise at han hadde kraft og energi nok til å beholde kongekronen. Flere steder i Hellas viste det seg nemlig tendenser til å benytte tronskiftet til å kvitte seg med det makedonske hegemoni. Midtpunktet for slike stemninger var Athen. Begeistringen over Filips edelmodighet etter seieren ved Chaironeia var nemlig forlengst forsvunnet, og Demos­ thenes hadde klart å snu stemningen. Men så lenge Filip var i live, måtte oppviglerne holde seg i skinnet. Det var en tung tid for Hellas’ tallrike bråkmakere. De hadde overhodet ingen mulighet til å slåss innbyrdes. «Tyrannen» sørget hensynsløst for å overholde freden! Men en dag kom et gledesbudskap til Athen: «Filip er myrdet!» Makedonias politiske betydning hadde, akkurat som tidligere Thebens, vært avhengig av en eneste mann. Nå ville det vise seg om han hadde fått en verdig etter-

94

MAKEDONIAS HEGEMONI

følger, eller om det makedonske hegemoni var dømt til undergang av samme årsaker som det tebanske. De fleste regnet med at det ville gå slik. Særlig gjorde Demosthenes seg forhåpninger om at Athen skulle overta hegemoniet. Straks han fikk kjennskap til Filips død, kledte han seg i stasdrakt og dro til folkeforsamlingen hvor han lykk­ ønsket sine landsmenn med befrielsen fra deres farligste fiende, og i veltalende ordelag lovpriste «tyrannmorderen» for hans dåd. Så begynte han å håne Aleksander, kalte ham Margites — det var navnet på en tåpelig og innbilsk skikkelse hos Homer — og forsøkte å overbevise sine landsmenn om at ingen fare kunne true fra «denne toskete guttungen». Det forteller i alle fall Aischines. Men vi må jo huske hvilket forhold denne kilden sto i til Demos­ thenes. I alle hellenske stater ble det holdt lignende møter og taler, og det ble vedtatt resolusjoner mot det make­ donske tyranni. I Boiotia slo Aleksander lynsnart til blant de politiserende republikanere. Før man var kommet til sans og samling, hadde «hvalpen» — et annet oppnavn Demos­ thenes skal ha brukt -—- vist at han var en ung løve. Den brølte ikke, bare hevet poten, klar til å slå til i neste øyeblikk. Og da skalv alle som gikk med tanker om å reise seg mot den unge hersker. Enhver tanke på frafall fra Makedonia fordunstet, og atenerne fant det mest til­ rådelig å be om tilgivelse i ydmyke ordelag. Så kalte Aleksander sammen representanter for det hellenske for­ bund til et møte i Korinth, hvor han fikk sitt personlige hegemoni bekreftet. Men nå som tidligere holdt spartanerne seg vekk. I løpet av de dagene Aleksander tilbrakte i Korinth, demonstrerte hellenerne på mange måter sin beundring for den unge helt. Fra alle kanter kom statsmenn, filosofer og kunstnere dit og kappedes om å høre et ord eller i det minste få se et glimt av ham. Bare kynikeren Diogenes holdt seg uinteressert i sin tønne utenfor byen. Da han ikke følte noen trang til å se Aleksander, besøkte Aleksander

ALEKSANDER DEN STORE

95

Diogenes. Dette møtet er det fortalt om tidligere. (Bind 3 side 363.) Fra sin far hadde den unge kongen arvet den store plan om et endelig oppgjør med fienden i øst. Men før han satte dette store foretagende i verk, ville han sikre seg mot å bli falt i ryggen. Vest og øst for Makedonia, i Illyria og Thrakia, bodde nemlig folk som alltid hadde vært upålitelige naboer. Straks de fikk kjennskap til Filips død, begynte de å sette seg i bevegelse. Aleksander marsjerte mot disse stammene, og ekspedisjonen nådde helt fram til Donau. En natt satte han over denne elven, som dengang var den største av alle kjente européiske elver. Både infanteri og kavaleri ble fraktet over i båter. Folkene som bodde på den andre siden av Donau, ble så skrekkslagne at de flyktet og lot all sin eiendom i stikken. Allerede under dette felttoget la Aleksander for dagen alle de hærføreregenskaper som senere skulle gjøre ham til Asias beseirer. Alle forberedelser og rekognoseringer ble foretatt med en usedvanlig grundighet, han utnyttet alle terrengets muligheter, foretok overraskende hurtige troppebevegelser, og — når tiden var inne — slo han til med full kraft. Og her førte den unge mannen troppene alene. Farens trofaste hjelper Parmenion, som har sin store del av æren for seirene i Asia, var ikke med under Balkanfelttoget, han oppholdt seg på det tidspunkt i Lilleasia. Aleksanders krigsoperasjoner slo alle med skrekk, og alle de trakiske folk som ennå ikke var blitt underkuet, sendte fredsforhandlere til ham med store gaver. Alek­ sander tok nådig imot dem. Han stilte seg tilfreds da han skjønte at han hadde inngitt disse stammene en slik skrekk at de ikke ville våge å reise seg mens han var i Asia, langt borte fra hjemlandet. Men for sikkerhets skyld valgte han ut noen av de underkuede folks mest energiske høvdinger og tok dem med på Asia-felttoget. Aleksanders ry var nådd helt fram til kelterne i fjell­ traktene nord for Adriaterhavet. Et øyenvitne forteller om dem at de «var kraftige av vekst og var meget selv­ bevisste». Da de levde i fiendskap med illyrierne som

96

MAKEDONIAS HEGEMONI

bodde ved Adriaterhavets nordøstkyst og som Aleksander hadde beseiret, sendte de forhandlere som ba om den mektige konges vennskap. Aleksander ga dem en stor­ slått mottagelse og spurte dem ved kveldens gjestebud hva de fryktet mest av alt. Naturligvis håpet han å høre noen vakre ord om den skrekk hans bedrifter hadde frem­ kalt. Men i stedet fikk han dette stolte svaret: «Vi er hverken redd for noe menneske eller for noen annen fare enn den at himmelen skal falle ned over våre hoder.» Men sendebudene var også så drevne diplomater at de meget vel forsto en halvkvedet vise, og de fortsatte: «Men vennskapet med en helt som deg, det setter vi høyest av alt.» Aleksander kalte dem venner og forbunds­ feller, og ved avskjeden ga han dem rike gaver. — Men innerst inne mente han at kelterne var noen skrytepaver.

Straks Aleksander har oppnådd hensikten med dette felttoget, får han beskjed om at det er brutt ut et farlig opprør i Hellas. Som en løpeild har det rykte bredt seg blant hellenerne at Aleksander er blitt dødelig såret og hans hær tilintetgjort. På ny har Demosthenes besteget talerstolen og tatt til orde for de hellenske folks frihet. Tebanerne har erklært seg uavhengige og holder på å beleire borgen som har makedonsk besetning. Overalt slår hatet opp om makedonerne. Mange steder hadde de også utvist stor vilkårlighet og hadde begått overgrep. Det opprør som hadde truet med å bryte ut da Filip døde, var nå slått ut i lys lue. Det var Dareios som sto bak og pustet til misnøyen. Ved pengegaver, som i stor utstrekning var formidlet av Demosthenes, hadde den persiske konge klart å drive tebanerne til opprør. Minnene fra Pelopidas’ dager ble levende blant tebanerne. Men opprørerne fikk snart føle at Aleksander levde. Plutselig står han med sin sterke hær utenfor Thebens murer. Hvis tebanerne utleverer lederne for opprøret, lover han dem at de skal bli tatt til nåde og på ny bli opptatt i forbundet. Men han får et overmodig og hånlig

ALEKSANDER DEN STORE

97

Aleksander den store. Idealbilde fra begynnelsen av 200-tallet f. Kr. Bysten er funnet på øya Kos, ved Lilleasias sydvestkyst.

svar: tebanerne fordrer i stedet at Aleksander skal ut­ levere to av sine feltherrer, og de oppfordrer andre til å slutte seg til dem for sammen med dem og perserkongen å befri Hellas fra despoten. 4. Grimberg IV.

98

MAKEDONIAS HEGEMONI

Dette svaret kunne Aleksander ikke tilgi tebanerne. Han slapp krigens redsler løs over Theben. Det ble en vill kamp. Makedonerne var rasende over den hård­ nakkede motstanden, men enda verre herjet deres hjelpe­ tropper fra andre deler av Hellas og fra de boiotiske småbyene, for de brente av begjær etter å hevne seg på de tidligere overmodige tebanerne. Ingen våpenfør tebaner ba om nåde. Men krigens redsler gikk ut over alle, uansett alder og kjønn, og ikke engang templene ga beskyttelse for blodsutgydelser. Hellenerne fordret at Theben skulle jevnes med jorden og at alle byens inn­ byggere, menn, kvinner og barn, skulle selges som slaver. Aleksander oppfylte deres ønske. På kongens befaling ble likevel dikteren Pindaros’ hus og hans slekt skånet. Det var en hyllest til den store dikter fra en beundrer og ætling av de konger som dikteren hadde besunget.

Det var en forferdelig skjebne som hadde rammet det folk som bare for en liten menneskealder siden hadde vært Hellas’ herrer. Epaminondas’ og «den hellige skares» hjemsted var radert vekk fra jordens overflate. Aldri tidligere hadde en slik skjebne rammet Hellas, og den gjorde et rystende inntrykk overalt. Det virket, sa en samtidig taler, som om Zevs hadde revet månen ned fra himmelhvelvingen. Fremdeles strålte riktignok Hellas’ sol, Athen, men hvem kunne vite hvor lenge det ville vare? For i Athen kunne Aleksander finne dem som hadde trukket i trådene ved tebanernes opprør. Dette var han klar over, men tross alt næret han det samme ønske som hans far hadde gjort: å skåne Hellas’ sol og kulturelle arnested. Han kunne også gjøre det, for — heldigvis for Athen — hadde katastrofen rammet Theben så raskt at atenerne ikke hadde rukket å gå til åpen strid mot Alek­ sander. Da atenerne dessuten var så kloke diplomater at de ved hjelp av sendemenn lykkønsket Aleksander med hans tilbakekomst fra Thrakia og med hans seier over opprørerne i Theben, kunne kongen late som om alt var

ALEKSANDER DEN STORE

99

i den skjønneste orden. Han tilga alt på betingelse av at man utleverte Demosthenes og noen andre av Athens mest aktive anti-makedonske talsmenn. Og da atenerne vegret seg for å imøtekomme dette, lot Aleksander også dette krav falle og nøyde seg med at noen av de mest uforsonlige ble landsforvist. Disse dro over til Asia og gikk i Dareios’ tjeneste. Da Aleksander nå var sikker på at han hadde ryggen fri, vendte han tilbake til Makedonia og fortsatte sine rustninger mot Persia.

K o p p eru d avd elin g

G J Ø V IK B IB L IO T E K

Det hellenske hevntog mot Persia

I 334 satte Aleksander over Hellesponten, og han skulle aldri vende tilbake. Med en hær på 35 000 mann dro han ut for å frigjøre hellenerne fra perserkongens formynderskap. Det riket Aleksander gikk til angrep på, var minst 50 ganger så stort som hans eget og hadde sannsynligvis ca. 20 ganger så mange innbyggere. Det strakte seg fra Hellesponten til Indias «femflodland», fra Aralsjøen til Nilens katarakter. I dette rike fantes det strøk med isnende kulde og med glødende hete og mennesker av alle raser, språk og religioner. Det eneste som bandt disse folk og land sammen, var storkongens vilje. Det var små styrker hellenerne kunne stille mot perser­ kongens veldige folkemasser og tilsynelatende uuttømmelige skatter. På den annen side led de persiske forsvarsstyrker av store svakheter: de var ikke sammensveiset som de makedonske troppene, og de kunne på langt nær måle seg med dem i våpendyktighet. De persiske troppers forpleining var også meget dårlig organisert, i det hele var det smått med organisasjon i hele perserriket. I kamp viser det seg at kolosser er tunge og uhåndterlige. Odyssevs vinner over kyklopen, og David beseirer Goliat. Et kjemperike som er nesten like så stort som Europa, har vanskelig for å konsentrere sine krefter om ett punkt og enda vanskeligere for å beskytte alle sine grenser. Men

100

MAKEDONIAS HEGEMONI

verdensrikets strategiske styrke lå i terrengvanskelighetene som syntes å være uovervinnelige for en fiende: i glohete ørkener og himmelhøye fjellkjeder som likefrem hånlo av enhver tanke på transport av større hærmasser.

Dareios som på det tidspunkt holdt til i Babylon, så på den inntrengende fiende som en dverg som er grepet av storhetsvanvidd. Hans veldige rike lå der som en sovende kjempe, og kjempen våknet ikke engang da hel­ lenerne — «røverhordene» som Dareios kalte dem — satte fot på Asias jord. Persernes overlegenhet til sjøs var farligst for Aleksander, for det var alltid en viss risiko for at perserflåten kunne seile over til Flellas, få i stand opprør der og på den måten tvinge Aleksander til å avbryte krigshandlingene i Asia, som Agesilaos hadde måttet gjøre 60 år tidligere. Alek­ sander ville umuliggjøre en slik eventualitet ved å realisere den geniale strategiske grunntanke først å sette seg i besittelse av alle kyststrøk før han trengte inn i landet. På den måten berøvet han den persiske flåte dens operasjonsbasis, han gjorde den hjem- og havnløs så den hverken kunne skaffe seg nye mannskaper eller forsyninger. Den avgjørende kamp måtte utkjempes til lands, og til lands skulle også perserkongens flåte beseires ved at det ble gjennomført en konsekvent kontinentalsperring. Så langt som mulig eliminerte Aleksander alle sjanser for nederlag. Han la for dagen en nøktern virkelighetssans og viste at han ikke bare var en ærgjerrig ungdom, men en talentfull realpolitiker. Helt uforstyrret kunne Aleksander føre sine tropper over Hellesponten, fordi den asiatiske bredden var besatt av en fortropp som allerede Filip hadde sendt over. Den første som gikk i land fra flåten var Aleksander, iført en skinnende blank rustning. Midt ute i sundet hadde han ofret en okse til Poseidon og skjenket ham et drikkeoffer av et gullbeger. — Da han var kommet i land, dro han til det tidligere Troja, gikk opp på høyden hvor en liten by som het Ilion lå, og ofret til Pallas Athene. I hennes

ALEKSANDER DEN STORE

101

tempel la han sin rustning og iførte seg i stedet noen av de våpen som det ble sagt heltene i Trojanerkrigen hadde båret. I alle de slag han senere utkjempet, lot han disse våpnene bære foran seg. På Akillevs’ grav la han ned en krans, smurte seg ifølge skikk og bruk inn med olje og løp naken rundt graven mens han med høy stemme ropte at han misunte denne helt som i levende live hadde hatt en så trofast venn som Patroklos og som etter døden var blitt lovprist av en sanger som Homer. Den persiske flåten inntok fra første stund en merkelig passiv holdning. Det ville ha vært en enkel affære for den — hvis den hadde vært til stede — å sprenge de makedonske styrkene og hindre overføringen av Alek­ sanders tropper. Var dette de persiske øverstkommanderendes første feil, eller trodde man at man meget lettere kunne knuse de inntrengende troppene når de først var kommet på asiatisk jord og var avskåret fra hjemlandet? Det mente i alle fall den mest fremstående feltherren i perserhæren, helleneren M em non. Han ga det råd at man måtte unngå den nedslaktning som sannsynligvis Aleksander lengtet etter å sette i gang. Hans tropper kunne jo ikke ha forsyninger for lengre tid, og det beste middel til å knekke dem var at perserhæren trakk seg tilbake, svidde av sitt eget land og lokket fienden etter seg inn i de ødelagte områder hvor troppene ikke kunne skaffe seg mat. Samtidig burde perserflåten avskjære fienden fra hans forbindelser med hjemlandet og føre krigen over på hellensk område. Men i krigsråd avviste de persiske satrapene over Lilleasia tanken om tilbaketog som vanærende og hvisket hverandre i øret at Memnon bare ville forlenge krigen for å kunne gjøre seg så meget mer betydningsfull overfor kongen. Og tanken om å brenne sitt eget land — det betydde jo at satrapenes inntekter ville skrumpe inn i betenkelig grad, ja det kunne gå som det gikk på Agesilaos’ tid da «satrapene ikke kunne skaffe seg et skikkelig måltid mat i sitt eget land». «Nei,» erklærte en av dem, «jeg tillater ikke at man brenner så meget som et hus i mitt distrikt.»

102

MAKEDONIAS HEGEMONI

Man besluttet å vente på Aleksander ved Granikos, en liten elv ved fjellkjeden Ida i det nordvestre Lilleasia. Elven renner nordover mot Marmarahavet. Granikos var ikke dypere enn at den kunne vades på flere punkter like ved det stedet hvor perserne hadde tatt oppstilling. Østbredden var ganske bratt og bød på store vanskeligheter for en angripende fiende. Perserne gjorde den feil at de stilte opp sine ryttere nærmest elvebredden, og derfra kunne de ikke selv angripe. Bak rytterne stilte de infanteriet som besto av hellenske leietropper. Disse, som utgjorde den beste delen av hæren, kunne altså ikke bli satt inn i kampens avgjørende fase. Parmenion rådet Aleksander til å la soldatene hvile natten over, men han ville ikke høre snakk om en ut­ settelse som kanskje kunne svekke tilliten hos hans egne tropper og styrke selvtilliten hos fienden. Til dem som fant det altfor vågelig å gå over elven mens fienden så det, sa han: «Hellesponten ville skamme seg over å ha båret oss over hvis det er så at vi viker tilbake for å skreve over denne bekken!» Han besluttet å formere slaglinje direkte fra marsjkolonnene. Det ble den «skrå slagorden» som også nå skulle bringe seier. I spissen for de makedonske ryttere på den offensive fløy satte Aleksander selv over elven og stormet med uimotståelig kraft oppover den bratte strandbredden. Hans hvite hjelmbusk vaiet der hvor kamptummelen var verst. I den heftige kampen ble hans spyd splintret, han hadde neppe fått et nytt før en persisk fyrste — Dareios’ egen svigersønn — stormet mot ham i spissen for sine ryttere og såret ham i skulderen, men med et velrettet spydstøt strakte Aleksander ham til jorden. Bror av den falne kom løpende med hevet krumsabel og kløvet Aleksanders hjelm, men kongen felte ham også med et spydstøt tvers gjennom harnisket. I samme øyeblikk kom en persisk satrap bakfra og svinget sin sabel over Aleksanders ubeskyttede hode til et dødshugg, men en av kongens felt­ herrer, det var den trofaste Kl ei tos, sprang til, og med et eneste hugg skilte han perserens arm fra kroppen.

ALEKSANDER DEN STORE

103

Parmenion, Aleksanders betydeligste feltherre (til høyre). Detalj av relieffutsmykningen på Aleksandersarkofagen.

Mens perserne savnet den inspirasjon det betyr å kjempe under sin konges øyne, egget Aleksander sine tropper til å utføre det ene under etter det andre. Etter en stri kamp klarte hellenerne til slutt å bryte gjennom de per­ siske linjer og drive hæren på flukt. Bak perserne kjempet deres hellenske leietropper med dodsforakt, men de fleste av dem ble hugget ned. De som ble tatt til fange, ble alle sammen lagt i lenker og sendt til Makedonia hvor de måtte arbeide som slaver. Aleksander grunnga den hårde behandlingen med at de hadde båret våpen mot sine egne landsmenn og vært forrædere mot Hellas’ sak. Og nå viste Aleksander atenerne en stor ære. 300 persiske rustninger som var tatt som bytte, sendte han nemlig ikke hjem til Makedonia, men til Athens akropolis som gave til Athene. Han var klok nok til ikke å nevne makedonerne i votiv-innskriften, men sa bare at «Alek­ sander, Filips sønn og alle hellenere unntatt spartanerne har gitt gudinnen denne del av byttet fra kampen mot de barbarer som bor i Asia.» Aleksander hevdet bevisst at krigen ikke var et makedonsk, men et felles hellensk

104

MAKEDONIAS HEGEMONI

*3uka^

ton EPEIR° yrakus K

mnos

G? EGEER

Gordlon

i

HELLASE OSSOS

'ta

'Tfy

Issos

©DOS KYPRC

/ / T

-Dou Eurr

j. IPalmyra Ty ro$^/4?9*rfras k us

Mo"e r i s

Tebe Esna

ALEKSANDER DEN STORES RIKE •by uavhengige stater—--Aleksanders tog —grense avhengige stater ^Nearkos* reise Moderne navn satt med avvikende skrift: HAMADAN 0

200

400

600

800 km

foretagende. På den måten ville han vinne alminnelig anerkjennelse som fullblods hellener. Dette var også ment som et svar til Demosthenes fordi han i sine berømte «filippiske taler» hadde fremstilt makedonernes konge som en foraktelig barbar. Ved Granikos hadde hellenske ryttere for første gang i et slag seiret over persisk kavaleri, den våpenart som var persernes sterkeste og hvor de hittil hadde vært hellenerne overlegne. Slaget danner forsåvidt epoke i krigshistorien.

ALEKSANDER DEN STORE

105

Takket være det overraskende og kraftige angrep hadde Aleksanders tap vært forholdsvis ubetydelige, og likevel var hans seier avgjørende. Den persiske hær var i stor utstrekning tilintetgjort, resten oppløst. På denne siden av Tauros sto det ikke lenger noen styrker som kunne gjøre alvorlig motstand, og Aleksander var allerede herre over den vestlige del av Lilleasia. Selve seieren på slagmarken var bare halvgjort arbeid, knapt nok det. Nå gjaldt det å befeste våpenlykkens resultat.

106

MAKEDONIAS HEGEMONI

Etter slaget benyttet Aleksander tiden til definitivt å sette seg i besittelse av de viktigste stedene i Lilleasia. Når han skulle dra videre østover, måtte han nemlig være helt sikker på at han hadde ryggen fri. Tross underlegenheten til sjøs, rådet til og med den forsiktige Parmenion Aleksander til å innlate seg på sjøslag da det gjaldt å innta den gamle mektige sjøby Miletos som var et av de viktigste støttepunktene for den persiske flåte. Hellenerne hadde jo alltid seiret over barbarene til sjøs. Parmenion tilbød selv å gå ombord og dele farene med sine landsmenn. Men kongen forkastet forslaget, ikke bare av den grunn at hans flåte var den persiske under­ legen i antall skip, men også fordi hans makedonere slett ikke kunne måle seg med fønikerne på den persiske flåte i sjømannskap. Han kunne ikke risikere et eneste til­ bakeslag, for det kunne straks gi signalet til opprør i Hellas. Like interessant som det er å se hvor forskjellig den fyrige Aleksander og den forsiktige Parmenion vurderte risikomomentet ved denne anledning, like interessant er fortsettelsen av denne samtalen. Den viser nemlig hvilken rolle jærtegn spilte for den tids mennesker. Det skjedde nemlig noe som fikk Parmenion til å håpe at han kunne overtale kongen. «Se der,» sa han og pekte på en ørn som hadde slått seg ned på stranden like bak de makedonske fartøyene, «det er et tegn på at seieren skal følge våre skip.» — «Du har rett i det,» svarte Alek­ sander, «forsåvidt som ørnen uten tvil varsler seier for oss. Men legg merke til at ørnen har slått seg ned på land! Det betyr at vi skal beseire den persiske flåte ved opera­ sjoner til lands.» En slik samtale mellom to praktiske og dyktige militære — den ene en usedvanlig begavelse — gir oss en god illustrasjon av tidens tenkesett som er ganske fremmed for oss. Men den er også et interessant eksempel på hvordan det samme jærtegn kan tydes på vidt forskjellig måte slik at det stemmer med ens egne ønsker. Vi ser forskjellen mellom en skarp og en mer enkelt utrustet

ALEKSANDER DEN STORE

107

natur, bare den første har evnen til å trekke nyttige slut­ ninger av et tvetydig varsel, og dette var naturligvis av stor betydning i oldtiden. Lilleasias byer var i stor utstrekning bebodd av hel­ lenere, og Aleksander knyttet dem til seg ved å gjeninn­ føre demokratiske forfatninger. Ved å befri dem fra for­ pliktelsene overfor perserkongen, kunne hellenerne i Lilleasia igjen puste ut i frihetens luft. Til satraper i Lilleasia utnevnte Aleksander makedonske offiserer som hadde hans fulle tillit. Henimot slutten av 334 slo Aleksander opp vinterkvarter i den gamle frygiske by Gordion. Der var det en gammel kongevogn som var blitt berømt ved en orakelspådom. Saken var den at åket var festet til vognstangen ved hjelp av en meget komplisert knute, og oraklet hadde erklært at den som klarte å løse denne knuten, skulle bli herre over Asia. Aleksander løste knuten ved å hugge den tvers av. «Måten det gjøres på spiller ingen rolle,» sa han. «Å løse den gordiske knute» er senere blitt et ordtak som anvendes når et vanskelig spørsmål blir løst på en rask og uventet måte. I løpet av den tid som var gått siden slaget ved Granikos, hadde perserkongens hær lidt et uerstattelig tap. Memnon var nemlig død etter en sykdom. Dareios visste at han i ham hadde mistet den dyktigste og mest erfarne av sine hærførere, men det var bare hans klartseende motstander som fullt ut forsto å vurdere tapet. Med Memnon hadde den persiske hærledelse tapt en kraftig og klok leder. Våren 333 brøt Aleksander opp for å fortsette sine operasjoner. Ved Tarsos i Kilikia hadde han måttet gjøre et langt og uventet opphold. Han pådro seg nemlig en sterk for­ kjølelse en dag da han svett og varm tok et bad i den iskalde elven Kydnos som rant forbi byen. Han fikk et illebefinnende ved den plutselige avkjølingen, fikk krampe, ble likblek og bevisstløs så man måtte bære ham vekk.

108

MAKEDONIAS HEGEMONI

Så fikk han høy feber, og legene mente at tilstanden var håpløs. Hele hæren var lammet av sorg og engstelse. Av frykt for å gjøre vondt verre våget ingen av legene å ordinere noe medikament. Bare en av dem, en mann ved navn Filip, var tillitsfull og lovet å helbrede den syke ved hjelp av en kraftig drikk. Aleksander hadde alltid hatt tillit til denne Filip og befalte ham å tilberede medikamentet. Akkurat i samme øyeblikk får kongen et brev fra Parmenion som bønnfaller ham om å ta seg i vare for Filip, for det ble påstått at mannen var blitt bestukket av Dareios for at han skulle forgifte Aleksander. Rolig leverer den syke brevet til Filip, og mens legen leser det — tømmer Aleksander begeret med legemidlet. Noen dager senere var kongen frisk igjen og kunne på ny stille seg i spissen for sin hær. I mellomtiden hadde Dareios samlet en hær i Mesopo­ tamia, og den var så veldig at intet levende menneske hadde sett maken. Den ble samlet fra alle kanter av det store perserriket og alle folkeslag som bodde mellom Den persiske bukt og Det kaspiske hav var representert i hæren. Tallet på disse skarene er blitt oppgitt til en halv million mann, men slike sifre er selvsagt høyst overdrevne. I alle fall var det en imponerende mengde. Da de så denne hærskaren med dens mangfoldighet av våpen, klær og språk, ble Da­ reios og de persiske hoffolk fylt av ny selvtillit og stolthet. Men verdien av en hær kan ikke bare måles med tall. Det visste han best, den krigserfarne ateneren som Dareios allernådigst henvendte seg til. Kongen var overbevist om at han bare ville få høre et ekko av sin egen seierssikkerhet. Ateneren var en av de fornemme menn Aleksander hadde drevet i landflyktighet, og han hadde intet høyere ønske enn at makedonerkongen måtte bli grundig tuktet. Men likevel kunne han ikke dele Dareios’ forhåpninger. Han fortalte kongen at hvor veldige hans hærskarer enn var, kunne de ikke måle seg med fienden. Han ga Dareios det råd ikke å stole på sine asiater, men i stedet bruke sine rikdommer til å øke tallet på hellenske leietropper.

ALEKSANDER DEN STORE

109

Slik tale kunne Dareios og hans stolte hoffmenn ikke fordøye. Hva! Var det virkelig noen som våget å kalle perserne verdiløse, sammenlignet med makedonerne! Og noe så uforskammet som å fortelle kongen at hans rike kunne forsvares bare av hellenere! Dareios ble så for­ bitret at han i fullt raseri grep mannen ved beltet og overga ham til vakten for at han skulle henrettes. Da ropte ateneren: «For sent kommer dere til å erfare sann­ heten av det jeg har sagt. Snart vil mine hevnere være over dere.» Fast besluttet på å tilføye fienden et knusende nederlag til lands stilte nå Dareios seg selv i spissen for hæren. Til alt hell for Aleksander regnet han ikke foreløpig med flåten. Et bevis på dette er hans ordre om at hellenske leiesoldater ombord på krigsfartøyene skulle slutte seg til hæren. Ved sjøbyen Issos i det sydøstlige hjørnet av Lilleasia møttes Aleksander og Dareios for første gang. Skjønt «møttes» kan man neppe si, for da Aleksander angrep med sin fløy, flyktet storkongen og lot sine folk stå uten fører. I selvsamme øyeblikk hadde han glemt sitt stolte løfte at han skulle trampe ned «røverhordene» med sine hærmasser. Dareios’ flukt trakk med seg alle som så den, og så vilt stormet de flyktende fram at de i sin vanvittige redsel trampet hverandre ned for å komme unna. I begynnelsen av slaget så det ikke ille ut for perserkongen. De dyktige og krigserfarne hellenske leietropper hadde oppdaget at det under fremrykkingen hadde oppstått en luke i makedonernes falanks, og her gikk de på. Men så kom Alek­ sander selv sine hårdt trengte soldater til unnsetning, og etter en kort stunds forløp ble Dareios’ feighet og uduge­ lighet avgjørende for slagets utfall. Aleksanders klokskap som feltherre viste seg ikke bare ved selve angrepet, men også senere under kampen. Han voktet seg for å forfølge fienden med sin fløy før den andre fløyen som ble ledet av Parmenion, også sto som seier­ herrer. Før seieren var vunnet, hadde heftige kamper funnet sted, og på grunn av denne forsinkelsen, klarte

110

MAKEDONIAS HEGEMONI

Den 23 år gamle Aleksander den store i slaget ved Issos våren 333 f. Kr. der han første gang kjempet mot perserkongen Dareios 3.

Dareios å flykte. Aleksander tok opp forfølgelsen, men rakk ikke å innhente ham før mørket falt på. Men Dareios’ gemalinne som man sa var Asias vakreste kvinne, hans barn og hans mor og hele hans harem falt i seierherrens hender og ble verdifulle gisler. Aleksander behandlet de for­ nemme kvinnene med utsøkt høflighet, men han unngikk å møte Dareios’ gemalinne, for han var redd for hennes skjønnhet. «De vakre perserinnene,» sa han, «kan blende øynene til dem som ser på dem.» Selv om en stor del av perserkongens rikdommer var sendt i sikkerhet til Damaskus, ble likevel en sum på 3000 talenter Aleksanders bytte. Snart skulle enda rikere bytte falle i hans hender. Dareios førte med seg i felten slike svære mengder, ikke bare av penger, men også av gull- og sølvkar og andre kostbarheter av edle metaller at det trengtes 600 mulesler og 300 kameler til å frakte dem. Flukten hadde kostet perserne større tap enn selve slaget. Den eneste vei de kunne unnkomme var via en trang kløft, og da de skrekkslagne mennesker i vilt kaos for­ søkte å presse seg gjennom, ble passet så fullstappet med lik at de til slutt utgjorde en bro.

ALEKSANDER DEN STORE

111

Dareios i slaget ved Issos. Illustrasjonen på denne og foregående side er detaljer av en gulvmosaikk som er gjengitt i farver mot s. 112.

Det var uklokt av Dareios å stille opp til slag i et slikt terreng. For perserne ville den naturlige kampmåten vært å innstille seg på en seig forsvarskrig i trange fjellpass og andre vanskelige fjelloverganger. Slaget ved Issos markerer et av vendepunktene i ver­ denshistorien. Bare slaget ved Salamis kan sammenlignes med denne kampen. Det som ga slaget ved Issos større tyngde enn Aleksanders tidligere seire var at her var perserkongen selv med på slagmarken, det var han personlig som var blitt beseiret. Nå var Dareios selv flyktning og hans hær så grundig ødelagt og revet opp at han ikke på lang tid kunne tenke på å samle noen ny hær. Like etter nederlaget skrev Dareios til Aleksander og ba om å få tilbake sin mor, sin hustru og sine barn, og han tilbød ham vennskap og forbund. Dette var andre toner enn den gangen da han skrøt av at han hadde latt Aleksanders far rydde av veien. Men Aleksander hadde ikke glemt hva perserkongen hadde skrevet da. I sitt siste brev hadde for øvrig ikke Dareios kunnet dy seg for å skyte skylden for krigen på sin motstander.

112

MAKEDONIAS HEGEMONI

I sitt svarbrev minnet Aleksander ham om Xerxes’ tog mot Hellas. Han minnet også Dareios om hvordan han selv hadde skrytt av at han hadde tatt livet av Filip av Makedonia, om hvordan han hadde hisset hellenerne til krig og opprør mot Makedonias konge og alltid forsøkt å forstyrre freden i Hellas. Han lot perserkongen få vite at noen forhandlinger med ham kunne det ikke bli tale om, da han allerede betraktet seg som konge over Asia. Hvis derimot Dareios ville be ham om et nådesbevis, skulle han både få tilbake sine fangne slektninger og enda mer. «Men,» fortsatte han, «hvis du skriftlig vil henvende deg til meg, så snakk ikke til meg som til en jevnbyrdig, men til den som er herre over Asia og alt det som har tilhørt deg! Gjør du ikke det, skal jeg be­ handle deg som en som fornærmer meg. Hvis du skulle ha en annen oppfatning enn meg om hvem som nå er Asias herre, så vis det ved å møte meg på slagmarken — og flykt ikke!» Tross disse ydmykende ord, skal Dareios være blitt beveget av sin hustrus og sine barns bønner til å gjøre seierherren et nytt tilbud. Et halvt år senere bød han en løsesum på 10 000 talenter for sine slektninger pluss av­ ståelse av For-Asia helt til Eufrat. Dessuten tilbød han Aleksander ikke bare å bli hans forbundsfelle, men også hans svigersønn. Aldri har en persisk storkonge ydmyket seg så dypt. Da Parmenion hørte om dette storartede tilbudet, sa han: «Hvis jeg hadde vært Aleksander, ville jeg heller tatt imot dette fordelaktige tilbudet enn å utsette meg for nye farer.» — «Det ville jeg også gjort,» sa Aleksander, «hvis jeg hadde vært Parmenion.» Han svarte Dareios at den som har tatt det hele, skal man ikke tilby en del av det hele. Og hva angår ekteskapstilbudet, svarte Alek­ sander: «Hvis jeg får lyst til å ta din datter til ekte, så gjør jeg det, om du gir henne til meg eller ei.» Den siterte replikkveksling mellom Aleksander og hans gamle feltherre er typisk for hvordan tradisjonen elsker å sammenfatte en historisk betydningsfull avgjørelse i noen Slaget ved Issos. Helt til venstre Aleksander den store, i midten perserkongen Dareios. Bildet, en gulvmosaikk fra Pompeii, er særlig berømt for sin praktfulle fremstilling av hester under kamp.

ALEKSANDER DEN STORE

113

korte, malende ord. Om nå disse uttalelsene ikke er autentiske ord for ord, gir de likevel uttrykk for mot­ setningen mellom Aleksanders og farens politikk. Filip av Makedonia ville utvilsomt stanset ved Eufrat og slått seg til ro med et Middelhavsrike, men Aleksander var kommet så langt at han ikke ville stille seg tilfreds med mindre enn verdensherredømmet. Så lenge Dareios hersket over de land som utgjorde det gamle perserrike, og enda litt til, trodde ikke Aleksander på noen varig fred i øst. Den beseirede ville selvsagt benytte første anledning til i det minste å gjenopprette sitt tidligere rike. For å hindre dette hadde Aleksander til hensikt å smykke seg med storkongens tiara. I og med at Aleksander skulle bli persisk storkonge, ville tyngdepunktet for hans makt bli flyttet fra det lille, forholdsvis ubetydelige Makedonia til hjertet av For-Asia, og båndet mellom ham og det makedonske hjemland ville bli løsere. Det er på grunn av denne utvikling man fikk motsetningen mellom gammel-makedonsk og aleksandrinsk oppfatning, slik den er personifisert i motsetningen mellom Parmenion og hans unge konge. Makedonerne konstaterte med bitterhet at de var i ferd med å miste sitt nasjonale kongedømme og i stedet bli undersåtter — ved siden av mange andre nasjoner — i et asiatisk verdensrike. Skal man anse en slik utvikling for gunstig og ønskelig, må man være i besittelse av et meget fordomsfritt og langtskuende syn. Etter Aleksanders svar på Dareios’ siste tilbud skjønte den ulykkelige perserkonge at hans situasjon neppe kunne bli verre ved fortsatt kamp, men kanskje han kunne vinne noe ved et nytt slag. Fremdeles var han herre over landene øst for Eufrat, fremdeles var det millioner som lystret hans minste vink, og på ny gjorde han for­ beredelser til å samle en hær. Aleksander ga ham god tid til forberedelsene. Man skulle tro at veien til perserrikets hjerte lå åpen for den unge seierherre. Men saken fortonet seg ikke så

114

MAKEDONIAS HEGEMONI

enkel for ham selv. Han holdt fast ved sin opprinnelige plan først å gjøre seg til herre over hele den østre Middelhavskyst, for stadig var det en viss fare for at perserne ved hjelp av sin flåte kunne stelle i stand uro i Hellas. Som Gustav 2. Adolf etter seieren ved Breitenfeld, ville Alek­ sander etter slaget ved Issos sikre forbindelsen med hjem­ landet. Neste skritt ble altså å underlegge seg Syria. Det var bare Tyros som gjorde alvorlig motstand. Inn­ byggerne satte sin lit til at deres by var uinntagelig. Den lå nemlig på en øy og var omgitt av svære, tykke murer, som på sine steder var nesten 50 meter høye. I 7 lange måneder måtte Aleksander beleire den mektige handels­ byen før han kunne storme den. Innbyggerne i Tyros var kjent for å være meget dyktige til å bygge krigsmaskiner, og lenge var Aleksanders beleiringstårn og hans slynge- og kastemaskiner maktesløse mot deres forsvarstiltak. Først da hellenernes forberedelser var kommet så langt at deres rambukker kunne føres helt fram til de veldige murene, ble det blodige dramaets siste akt utspilt. Som tiden gikk, vokste hatet og raseriet på begge sider, og det ga seg drastiske utslag. Det hendte f. eks. at forsvarerne førte fanger opp på murene, ofret dem for øynene på deres kamerater til Molok og kastet likene i havet. Flere ganger hadde Tyros avvist Aleksanders tilbud om overgivelse. Da så tiden var moden for stormangrep, skjedde dette både fra land- og fra sjøsiden. Byen ble overøst med en så voldsom skur av steiner fra kastemaskinene og piler fra bueskytterne at innbyggerne var i tvil om hvor faren var størst. Plutselig brøt de make­ donske rambukkene en stor bresje i muren. Beleiringsmaskinene firte ned fallemmer, og hellenerne stormet inn i byen. Flertallet av byens mannlige innbyggere falt med våpen i hånd. Alle de overlevende ble solgt som slaver. Folkene i Tyros var kjent for å ha vist grusomhet mot hellenske krigsfanger, og kunne ikke vente å bli mildt behandlet. Man har sagt at Aleksander ikke burde ha brukt så megen tid og kraft på å beleire en eneste by. Men Tyros

ALEKSANDER DEN STORE

115

var et meget viktig støttepunkt for den persiske flåte, og først etterat denne byen var falt, var persernes flåte helt hjemløs. Ikke nok med det: i og med at Aleksander var herre over Fønikia, regnet han med at den fønikiske flåte, som var den viktigste del av Persias sjømakt, ville slutte seg til ham. Alle de i Hellas som tenkte på opprør mot ham, kunne ikke lenger gjøre seg noe håp om hjelp østfra. Derfor var det nødvendig at Tyros falt. En viktig grunn til må nevnes. Aleksander nøyet seg aldri med halve tiltak, og han ville aldri gå et eneste skritt tilbake. Østens folk måtte bli klar over at ethvert forsøk på motstand mot ham og makedonerne var nytte­ løst. Jo sterkere tiltro folkene i Tyros hadde til sin bys uinntagelighet, desto viktigere var det for Aleksander å bryte ned denne tro. Et eneste tilbakeslag kunne bli til uopprettelig skade for hans seiersry og ødelegge hele hans systematisk gjennomtenkte krigsplan. Man kan si at Tyros’ fall var siste akt i en århundrelang kamp mellom fønikere og hellenere om herredømmet i det østlige Middelhav, og over hele verden gjorde derfor Aleksanders seier et voldsomt inntrykk. Den store han­ delsbys undergang banet veien for hellensk kulturs seiers­ gang også i de semittiske folks høyborg. I det vestlige Middelhav var kampen mellom indoeuropeere og semitter fremdeles uavgjort. Der ble det ikke hellenerne, men romerne, som kom til å føre kampen for vesterlandsk kultur fram til endelig seier.

Riktignok ble Tyros bygget opp igjen og oppnådde en viss innflytelse, men den gjenvant aldri sin tidligere stilling. Verdenshandelens sentrum ble Aleksandria — en by som Aleksander grunnla ved Nilens vestligste utløp da han kom til Egypt. Etter erobringen av Syria og før han følte seg trygg nok til å rykke inn i Asias indre, måtte han nemlig besette den egyptiske kystlinje. Dette var siste trinn i Aleksanders erobringer i det østlige Middelhav. Nillandets rikdommer, særlig på korn, ville bety en velkommen forsterkning av

116

MAKEDONIAS HEGEMONI

hans økonomiske ressurser, og de ville også sette ham i stand til å øve et sterkere press på uroelementene i Hellas. Nå som før var egypterne mer enn villige til å kaste av seg det persiske åk. Uten sverdslag rykket Aleksander helt fram til Memfis. Ikke minst på grunn av den hensynsfullhet han viste overfor deres religion vant han sympati hos folket, særlig hos det mektige egyptiske presteskap. Han til og med ofret til Apis. Som blant hellenerne i Lilleasia kom Aleksander også i egypternes bevissthet til å stå som en befrier. En eiendommelig episode under det egyptiske felttog var hans besøk i Amontemplet i oasen Siva langt ute i ørkenen. Han besøkte templet fordi hellenerne identi­ fiserte Amon med Zevs og følgelig mente at oraklet her var et av de fornemste i hele verden. Det fortelles at både fremstående enkeltpersoner og mektige stater i Hellas henvendte seg til guden for å få råd ved viktige avgjørelser. Vi vet at både Kimon og Lysandros gjorde dette. Likeså atenerne før ekspedisjonen til Sicilia. Aleksander gjorde avstikkeren til Amons orakel for å imponere — ikke så meget egypterne —■ som sine egne landsmenn. Ingen andre enn han selv og oraklets prest visste hva han spurte orakelet om og hvilke svar guden ga ham. Når han så erklærte seg tilfreds med Amons svar, trodde hellenerne at alt det han foretok seg fra nå av, var i overensstemmelse med gudens råd og altså måtte lykkes. Men besøket i Siva ble av enda større rekkevidde. Amons prest hilste nemlig den unge helten med ordene «Amons sønn». Rett nok er dette den alminnelige tiltale til Egypts konge, men likevel gjorde det et sterkt inntrykk på de hellenere som var til stede, at deres konge ble hedret som sønn av en gud. Over hele Hellas ble det forkynt — med velvillig bistand fra Aleksanders venner — at det berømte oraklet hadde erklært ham for å være sønn av Zevs. Man har grunn til å tro at Aleksander selv sto bak dem som spredte ut dette verdifulle rykte. Mens Aleksander oppholdt seg i Fønika og Egypt, hadde Dareios benvttet tiden til å samle en hær som En fallen kriger. Detalj av et gresk gravrelieff fra 300-tallet f. Kr.

118

MAKEDONIAS HEGEMONI

ryktet fortalte besto av en million mann. For at den skulle virke skremmende og uhyggelig hadde Dareios latt stille opp 15 indiske elefanter foran fronten, og 200 strids­ vogner var utstyrt med ljåer på begge sider, så de kunne meie ned hele rekker av de fiendtlige troppene. Dareios voktet seg vel for å sette inn sin nye hær under samme ugunstige terrengforhold som ved Issos. Den skulle bare brukes på en slagmark hvor massevirkningen kunne gjøre seg gjeldende fullt ut. Nesten uhindret marsjerte Aleksander fra Egypt inn mot hjertet av storkongens rike. Perserkongen ønsket åpenbart å lokke sin fiende dypt inn i landet for at han i tilfelle av persisk seier kunne tilintet­ gjøre ham totalt, og i tilfelle av persisk nederlag kunne flykte til det nærliggende iranske høyland. Ved Gaugamela, ikke så langt fra Ninives ruiner, tok Dareios stilling bak Tigris. Med den strie, brede og dype elven foran seg sto han i en fordelaktig stilling, og her besluttet han seg til å vente på sin fiende. Her skulle avgjørelsen treffes om herredømmet over en hel verdensdel, ikke bare om et enkelt land, som ved Granikos og Issos. Men selv den største hær med den ypperligste utrustning og i den gunstigste stilling betyr lite hvis ledelsen ikke holder mål. Den gjorde ikke det i Dareios’ millionhær. Den ble intet annet enn en flokk sammenraskede enkelt­ personer som ikke kunne samarbeide. Mot denne bakgrunn trer det hellenske krigsmaskinens sikkerhet og presisjon enda tydeligere fram. En hemmelig mekanisme syntes å lede og regulere alle hærens bevegelser. Hele tiden går den fremover med en nesten søvngjengeraktig sikkerhet, vinter og sommer, gjennom elver og ørkener og ville fjell­ trakter. Ingen festningsverker klarer å stanse hellenerne. Hvis man ikke har en ledelse som forhåndsberegner alt og arbeider som et allsidig sammensatt og likevel enhetlig maskineri, er en slik prestasjon utenkelig. Uten ypperlig militær forvaltning og generalstab til disposisjon ville en tyveåring — hvor genial han enn måtte være — aldri ha vunnet de sagnomsuste seire som har gjort ham verdens­ berømt. Aleksander seiret først og fremst ved hjelp av

ALEKSANDER DEN STORE

119

det ypperlige offiserkorps som Filip av Makedonia hadde organisert og utdannet. Men det er den unge helts fortjeneste at han har benyttet dette fremragende krigs- og forvaltningsredskap på en klok, ja genial måte. Vi har sett tilstrekkelige bevis på at han ikke i tykt og tynt fulgte Parmenions og andre erfarne strategers råd. Utallige ganger har han personlig grepet inn under troppebevegelsene på slagmarken. Særlig påtagelig var dette under slaget ved Issos. Aleksan­ ders lysende feltherrebegavelse trer ikke bare fram ved at han kan forhåndsberegne en situasjon, men den viser seg også i at han raskt kan vurdere de mange uberegnelige situasjoner som alltid kan inntreffe under kamp. — «Aleksander var,» sier Delbriick, «ikke bare en stor felt­ herre, men også en feltherre i stor stil. Men han var mer: han inntar en enestående stilling fordi han i én person forener den verdenserobrende strateg og den uovervinne­ lige helt som i hver trefning kjemper med spyd og sverd i spissen for sine ryttere, eller går i bresjen i spissen for sine stormkolonner.»

Ved Granikos gikk hellenerne rett på perserne, det var uråd ved Gaugamela hvor perserhæren sto med den brede Tigris rett foran seg. Aleksander måtte dreie av mot nord og klarte, uten at fienden fikk kjennskap til det, å føre sin hær over elven. Så gikk han til angrep. Da Dareios omgrupperte sine tropper for å møte angrepet, oppsto det en luke i persernes slagorden, og dette benyttet Aleksander seg av. Han satte sin rytterfløy inn som en sprengkile i den fiendtlige hær. Denne vakler og begynner å falle fra hverandre. De fryktede ljåvognene får ikke den virkning Dareios hadde ventet, for på en rask kommando åpner hellenerne en bred luke i sine rekker, vognene får fritt løp, og mens de rykker fram, blir både kjørere og hester drept av kastespyd og piler. For øvrig går det akkurat som ved Issos. Så snart det blir alvor, er det slutt med Dareios’ selvtillit. Når den makedonske falanks rykker fram under dypeste taushet

120

MAKEDONIAS HEGEMONI

og så plutselig setter i sitt fryktelige hærskrik, er det mer enn hans nerver kan tåle. I stedet for å ordne sine tropper, kaster han seg på flukt og trekker en stor del av sine folk med seg. Men kavaleriet holder stand og hindrer hel­ lenerne fra straks å ta opp forfølgelsen av kongen og hovedhæren. Derfor klarer Dareios å redde seg inn i de mediske fjelltrakter. Han flyktet dit i det håp at Alek­ sander ikke kunne forfølge ham i et terreng som han mente var nesten utilgjengelig for større troppestyrker. Men i Dareios’ hær er det fullstendig kaos, ryttere og fotsoldater er blandet sammen i den villeste forvirring. Størsteparten av dem har ikke tatt del i selve slaget. Med skjelvende knær har de her som ved Issos stått som passive tilskuere, til de kjempende soldater begynte å vike. Først da kunne man merke noen reaksjon i denne passive del av den persiske hær, og reaksjonen resulterte i enda større forvirring og tap av menneskeliv. Hvor annerledes var det ikke i den makedonske hær, hvor feltherren utnyttet hvert kompani, hver tropp, ja hver mann til sin spesielle oppgave. Og mens barbarene benyttet ethvert tilfeldig fremstøt til å sette i verk plynd­ ring av fiendens leir, uten tanke på hva som skjedde på slagmarken, kunne det ikke falle hellenerne inn å forlate sin plass i rekkene før fienden var slått sønder og sammen. Like stor var forskjellen mellom den feige og veke persiske konge og den kraftige og seiersikre makedonske helt. Det er en slik tro som, paret med overlegen begavelse og kjølig beregning, kan beseire en hel verden. Det utrolige vågespill Aleksander foretok med sin lille hellenske skare ville ha vært uforståelig, hvis han ikke hadde hatt denne uimotståelige seiersbevissthet. Nederlaget ved Gaugamela var i virkeligheten døds­ støtet for det gamle perserriket. Skylden lå i første rekke hos den konge som ikke bare savnet feltherrens, men til og med den alminnelige soldats dyktighet, men som likevel ville ha overkommandoen. Ved Issos hadde han kunnet skylde på et ugunstig terreng, men her hadde han selv

ALEKSANDER DEN STORE

121

valgt slagmark, og på tross av gunstige terrengforhold hadde han straks gitt opp. En mann som i den grad glemmer sin plikt er en forræder, hverken mer eller mindre. Med dette foraktelige individ forsvinner Kyros’ dynasti fra historien, og i hans sted blir Aleksander av Makedonia storkonge. Ute på slagmarken lar han seg utrope til sin nye verdighet. Hvem kunne vel 150 år tidligere, i Miltiades’ og Themistokles’ dager, ha tenkt seg muligheten av at en hellensk hærfører med en liten hellensk hær skulle gi det store perserriket samme skjebne som perserne dengang truet Hellas medl Hvor avgjørende Aleksanders seier var, viste seg straks ved at de to fornemste residensbyer Babylon og Susa øyeblikkelig åpnet sine porter for seierherren. Da han nærmet seg Babylon, kom satrapen ut med byens nøkler, og på en vei som på begge sider var smykket med blomster og offerild, dro den unge helt inn i de babylonske og persiske herskeres tidligere hovedstad. I store mengder og med presteskapet i spissen stormet babylonerne mot ham og hilste ham med jubelrop og gaver. I storkongens skattkam­ mer lå store pengesummer og ventet på ham. Dette var så meget at hver kriger i Aleksanders hær fikk rike gaver. Den samme mann som i Nillandet ofret til Egypts guder og ble hilst som Amons sønn, ofret nå i Babylon til Marduk. Her gjeninnsatte Aleksander for første gang en perser i satrap verdigheten. Det var for øvrig den samme mann som hadde levert ham byens nøkler. Nå dukker det opp en ny side ved Aleksanders politikk, nemlig hans bestrebelser på å trekke den persiske adel over på sin side, i det hele forsøk på å likestille fornemme persere med makedonske offiserer. I det vestlige Asia hadde han overdratt samtlige satrapier til makedonere. I verdensrikets østlige del innsatte han i de fleste tilfelle persiske adelsmenn som satraper, men han var likevel så forsiktig at han bare overdro dem sivil myndighet, make­ donske offiserer ble innsatt som militære sjefer.

122

MAKEDONIAS HEGEMONI

Fra Babylon marsjerte Aleksander videre til Susa, hvor storkongen hadde hopet opp enda større skatter enn i Babylon. Verdien av dem skal ha vært ikke mindre enn 50 000 talenter (1 talent svarte på denne tid til verdien av ca. 26 kg sølv eller 2 kg gull.) Summen synes å være helt utrolig, men ble likevel overgått av de skatter de fant i den tredje persiske hovedstaden, Persepolis. De skal ha vært verd 120 000 talenter. I denne byen, som var det egentlige Persias hjerte, satte Aleksander fyr på storkongens gamle palass. Praktgemakkene av sedertre, hvor de persiske kongene hadde residert og holdt sine strålende fester, gikk opp i luer. Det var en symbolsk hevnhandling, en straff for de ugjer­ ninger Xerxes og hans persere hadde begått mot de hel­ lenske templer. Hele verden fikk høre dette rystende budskap: slik går det den som våger å krenke Hellas’ guder. Senere angret Aleksander sin handling. Til hans unn­ skyldning må det anføres at han handlet under inntrykk av opprørende eksempler på orientalsk grusomhet han fikk se da han rykket inn i byen: flere hundre hellenske krigs­ fanger som alle etter orientalsk skikk var lemlestet, noen var uten armer, andre uten ben, noen med avskårne ører eller blinde. Aleksander gråt da han så dem. Han sa han ville føre dem tilbake til deres hjem og tilbød seg å sørge vel for dem. Men de fleste vegret seg for å vise seg i hjem­ landet, elendige som de var. De ba i stedet om å få seg tildelt jordstykker med livegne som kunne arbeide for dem. Aleksander oppfylte disse ønskemål, og ga dem også rikelig med penger, klær og buskap.

Verdensriket Da Aleksander hadde holdt sitt inntog også i den fjerde persiske hovedstad, Ekbatana, gjenopptok han for­ følgelsen av Dareios. Men den ulykkelige kongen falt ikke levende i hans hender. Da han nesten var innhentet av forfølgerne, ble han myrdet av en forrædersk satrap, som

ALEKSANDER DEN STORE

123

så lot seg utrope til hans etterfølger under navnet Artaxerxes. Nå fulgte en hård kamp mellom Aleksander og den falske Artaxerxes om herredømmet over det egentlige Persia eller Iran. De iranske stammene var tapre krigere som også ble drevet fram av sin mazdaistiske religion.1 Deres motstand utviklet seg til en småkrig som var plag­ som for Aleksanders tropper. Fienden var neppe slått på ett sted før han dukket opp på et annet, ofte på de mest uventede steder. Aleksander måtte legge om til en helt ny taktikk, og med hans intellektuelle smidighet falt det ham ikke vanskelig. Han omorganiserte sin hær så den ble lettere bevegelig, delte den opp i mindre avdelinger og skapte lettere kavaleri- og infanteritropper. En del av disse troppene besto også av persere. Aleksanders beveggrunner for å oppta persere i sin hær var både av militær og politisk natur: han var jo også blitt deres konge, likeså vel som makedonernes, og han ville lære begge folkene å forstå hverandre og å samarbeide. Han var mer vidsynt og fordomsfri enn sin lærer Aristoteles. Denne store mann hadde gitt ham det råd at for hel­ lenerne skulle han være leder, men for «barbarene» despot, i hellenerne burde han se venner og jevnbyrdige, men behandle barbarene som dyr. Dette rådet var typisk for den alminnelige hellenske oppfatning. Men Aleksanders åndelige horisont var videre enn en vanlig helleners — kanskje det delvis har sin forklaring i at mange hellenere hårdnakket holdt fast ved å kalle også ham for «bar­ bar». Aleksander av Makedonia hadde ikke ført sine hærmasser inn i hjertet av Asia for å gjøre asiatene til slaver under Vestens folk. I hans verdensrike skulle man ikke lenger snakke om seierherrer eller beseirede, heller ikke om hellenere eller barbarer. Samtidig med at han underla 1 Mazdaismen er den gammelpersiske religion som er grunnlagt av reformatoren Zoroaster eller Zarathustra på 600-tallet f. Kr. Zarathustra selv opptrer som profet for den allvise gud, Mazda. Se bind 2 s. 178 ff.

124

MAKEDONIAS HEGEMONI

Perser fra Aleksandersarkofagen. Legg merke til baschliken som er omtalt i billedteksten side 23.

seg verden, ble hans hær omskapt, hans omgivelser likeså, ja også han selv forandret seg. Etter alle de blodige slagene ble hans første oppgave å lege de sår hans våpen hadde gitt, å forsone og nyorganisere. En samtidig for­ fatter har karakterisert hans bestrebelser med disse ord: «Han befalte alle å betrakte hele verden som fedreland og bare regne slette mennesker som fremmede.» Det freds­ arbeid som ventet ham etter krigen, var ikke mindre krevende enn krigens blodige gjerning. Men ennå lå det oppgaver og ventet på den unge konge, oppgaver som bare kunne løses med våpen. Først måtte han gjøre opp regningen med den falske Artaxerxes som

ALEKSANDER DEN STORE

125

Aleksanderhode fra den såkalte Aleksandersarkofag, som er avbildet og omtalt på side 145.

hadde rømt til perserrikets nordøstre del. Det kostet Aleksander tre års kamp før det ble ro i Iran. En av de vanskeligste og mest anstrengende episoder under disse felttogene var overgangen over Hindukusj. Dette kan vel måle seg med Hannibals og Napoleons overgang over Alpene i senere tider. Det var knapt med forsyninger oppe i disse øde fjelltraktene. Brensel fantes ikke, så soldatene måtte tåle de iskalde nettene uten så meget som et leirbål. Den kjøttmat de kunne få tak i i de små landsbyene, måtte de spise rå. For ikke å sulte i hjel måtte de til slutt slakte sine egne trekkdyr.

Den mann som hadde tatt navnet Artaxerxes, ble til slutt utlevert til Aleksander, en persisk domstol dømte ham til døden som landsforræder, og han ble henrettet

126

MAKEDONIAS HEGEMONI

Fra Khorasan i Persia. Bildet gir et godt inntrykk av det vanske­ lige terrenget Aleksander og hans tropper marsjerte gjennom på sitt lange felttog i det indre av Asia.

under utfoldelse av vanlig orientalsk grusomhet. Til slutt ble han korsfestet. Aleksander trygget sine erobringer ved å anlegge byer som fikk sterke makedonske garnisoner. At han viste stor klokskap da han bestemte hvor disse «Aleksanderbyene» skulle ligge, skjønner vi når vi ser at flere av dem eksisterer og blomstrer den dag i dag. Etter hvert begynte Aleksander å føle seg tryggere på sin nye trone, og som tiden gikk, tok han opp en øster­ landsk herskers seder og skikker. Han kledte seg i persisk kongeskrud og ble hyllet med de samme æresbevisninger som var blitt tidligere storkonger til del. Han lærte seg persisk og tok flere og flere fornemme persere i sin tjeneste. Som persisk hersker var det naturligvis hans plikt å ta hensyn til flertallet av sine undersåtter, og i det ytre opptre på en måte som var i overensstemmelse med deres

ALEKSANDER DEN STORE

127

tradisjoner. Hadde han ikke gjort det, ville de betraktet ham som en fremmed, og den oppgave han hadde stilt seg, ville det blitt vanskeligere eller bent fram umulig å løse. For i det lange løp kunne han ikke støtte sitt herredømme over en hel verdensdel på en håndfull make­ donere, hvor dyktige de så var på slagmarken. Men både hellenere og makedonere syntes at han gikk for langt med sine orientalske skikker, og denne motsetning mellom østerlandsk og vesterlandsk oppfatning resulterte i et par opprørende tragedier. Det ene dramaet var henrettelsen av ungdomsvennen Filotas og hans ansette gamle far Parmenion. Filotas, som selv var en fremstående general, hørte til Aleksanders daglige omgang. Han var en ekte makedoner: tapper, dyktig og ærgjerrig og fylt av erobrerens sterke selvfølelse overfor de underkuede «barbarer». Han var slett ikke enig i den humane behandling kongen ga de underkuede folk. Allerede under Aleksanders opphold i Egypt syntes det å ha kommet en knute på tråden mellom ham og Filotas. Årsaken skal ha vært visse spydige refleksjoner over kon­ gens forhold til Zevs-Amon, og dette kom naturligvis kongen for øre. — En dag ble generalen beskyldt for å ha kjent til en sammensvergelse mot Aleksander, uten å ha fortalt dette til kongen. Overfor Aleksander innrømmet Filotas at han hadde hørt ymt om slike planer, men det hadde ganske opplagt vært tomt skryt fra noen ungdommers side. Også denne gangen gikk Filotas fri, Aleksander rakte ham hånden som bevis på at han hadde hans tillit, og de omgikkes som vanlig. Fra ungdomsårene var Filotas vant til å fortelle sannheten til sin venn, og når nå de eventyrlige seirene begynte å stige Aleksander til hodet, var ikke Filotas den som tidde med det han mente! Dette hadde den nye storkongen vanskelig for å døye, særlig fordi Filotas, hvor dyktig han enn var, ikke var så lite av en pratmaker. Det var ikke hyggelig for Alek­ sander å høre hvorledes Filotas hadde skrytt av at det var han selv og hans far som hadde spilt hovedrollen ved erobringen av Asia. Overfor sine underordnede opptrådte

128

MAKEDONIAS HEGEMONI

også Filotas overmodig og hensynsløst, og derfor var han ikke særlig godt likt. Etter hvert kom det så mange klager på Filotas at Aleksander i raseri lot ham arrestere og sammenkalte en avdeling av hæren, som skulle fungere som en slags domstol. Ved arrestasjonen fant man et brev fra Parmenion til sønnen, og der var det mange uttrykk som riktignok var uklare og svevende, men som kunne tydes slik at de handlet om en sammensvergelse mot Aleksander. Kongen stilte Filotas for en domstol som besto av makedonske offiserer og soldater. De erklærte både ham og flere andre fornemme makedonere for forrædere og drepte dem alle med sine spyd. Etter henrettelsen av Filotas kom turen til hans far. Helt fra den dag da Parmenion hadde forsøkt å hindre Aleksander i å ta Filips helbredende medisin, hadde kongen på bunnen av sin sjel næret en stille mistanke til Par­ menion. Da Filotas var henrettet, fryktet naturligvis Aleksander for at faren ville hevne seg, det gjorde ikke risikoen mindre at Parmenion nøt alminnelig aktelse innen hele hæren. Sannsynligvis var også Aleksander overbevist om at faren ikke kunne være helt ukjent med de for­ brytelser sønnen var anklaget for. For at det ikke skulle utvikle seg til krig mellom make­ donerne innbyrdes, måtte Aleksander gå hemmelig til verks. Han overtalte noen av Parmenions nærmeste ven­ ner til å rydde ham av veien, og i et ubevoktet øyeblikk stakk de ned den gamle mannen som ikke ante at noe ondt var i gjære. Et mord avsluttet den høyt fortjente krigerens ærerike bane. Vi kjenner for lite til de virkelige forhold til å kunne dømme i spørsmålet om Filotas’ og Parmenions skyld. Det er meget som taler for at det hele er et farlig utslag av kampen mellom den gammelmakedonske oppfatning og Aleksanders regjeringssystem, den kampen som begynte med at Aleksander avviste Dareios’ siste fredstilbud. Uhyggelig var det i alle fall at to så fortjente menn som Parmenion og Filotas skulle få en slik død. Man kan se

ALEKSANDER DEN STORE

129

det hele som utslag av Aleksanders arv fra sin mor, som kjent hadde hun sterke demoniske karaktertrekk. Man kan også regne med at hans overmenneskelige anstrengelser i et tropisk klima har slitt på nervene, så hans sinn var brakt ut av balanse. Enda tydeligere fremtrer dette i et drama som ble ut­ spilt noe senere. Her var den tragiske hovedpersonen Kleitos, han som hadde reddet Aleksanders liv ved Granikos. Aleksander og hans venner holdt en fest, og her skjedde tragedien. Det ble drukket tett, og stem­ ningen var høy. I svulmende ordelag ble det talt om kongens bedrifter. De ivrigste beundrerne smigret Alek­ sander på Filips bekostning og opphøyet ham i gudenes verden. Dette ble for meget av det gode for Kleitos. Han begynte å lovprise Filips bedrifter og redusere Aleksanders, og samtidig minnet han kongen om at det var med de makedonske krigeres hjelp han hadde utført sine stor­ bedrifter, disse krigere som nå ble skjøvet til side til fordel for persere. Først og sist hadde han fått hjelp av Par­ menion, som han nylig hadde latt myrde. Med hevet knyttneve ropte Kleitos: «Husk på at det var denne hånd som reddet deg ved Granikos! Lytt til sannhetens usminkede tale og slutt med å omgi deg med barbarer og slaver som kaster seg ned i støvet for deg og kysser din kjortelflik!» Aleksander som også hadde drukket for meget, ble fra seg av sinne, grep et spyd og gjennomboret Kleitos med disse ord: «Dra også du til Parmenion!» Men i neste øyeblikk da han så sin redningsmann ligge der livløs, kom reaksjonen. Han rykket spydet til seg, og det ble sagt at han ville støte det i sitt eget bryst. Vennene hindret ham i å gjøre det, og med makt ble han ført inn i sitt sovekammer. I tre døgn lå han til sengs uten å ville ta til seg mat eller drikke, han anklaget seg selv høylydt for å ha myrdet sine venner, og ønsket bare å få dø. Den av oldtidens forfattere som har gitt de beste bidrag 5. Grimberg IV.

130

MAKEDONIAS HEGEMONI

til Aleksanders historie, er en hellensk-romersk offiser og embedsmann som het Arrianos. I hans verk, som skriver seg fra tiden omkring 150 e. Kr., finnes det bl. a. noen betraktninger om Aleksanders oppbrusende og heftige temperament som vi kan legge oss på sinne. Arrianos stikker aldri sin helts feil under stol, men minner om at man både må ta hensyn til hans ungdom og til den kjens­ gjerning at fyrster dessverre alltid blir omgitt av sleske smigrere og glatte hoffsnoker. Derfor kan det hende at de etter hvert har vanskeligere for å legge bånd på seg enn andre mennesker. Så fortsetter han: «Så vidt jeg vet, er det av alle fortidens konger bare Aleksander som har hatt den egenskap at han har angret et feiltrinn han har begått, og det viser hans edle karakter. Med de fleste er det jo slik at selv om de har innsett at de har begått en urettferdighet, så forsøker de å forsvare sin handling, og så innbiller de seg at de på den måten kan skjule feilen. Men det er galt. En feil kan man, ifølge min oppfatning, rette bare på én måte, og det er åpent å erkjenne den og vise at man angrer. For da vil de som har lidt på grunn av den urettferdige handling, ikke lenger synes at deres lidelse er så håpløst bitter, og for gjernings­ mannen er det håp om at han aldri mer vil gjøre seg skyldig i en slik urettferdighet.» I 327 begynner et nytt avsnitt av Aleksanders asiatiske erobringer. Nå gjelder det India, det rike landet hvor elvene førte med seg gullsand. Derfra kom det meste av storkongens skatter av edle metaller, perler og juveler. Toget til India skulle være sluttstenen på hans erobringer. Han trodde nemlig at han her skulle nå fram til det verdenshav som grenset til India i øst. Eventyrlandet India lokket ikke bare på erobreren Aleksander, men også på oppdageren. Da de kom til «femflodlandet» ved Indus, åpnet en helt ny verden seg for hellenerne, en verden med et plante- og dyreliv som de aldri før hadde sett. Her bodde også mennesker som var inndelt i kaster, som bekjente seg til en religion og

ALEKSANDER DEN STORE

131

som hadde samfunnsmessige institusjoner som hellenerne syntes var selsomme. Den eneste som gjorde virkelig motstand mot hellenerne, var den indiske kong Porus. Han hadde samlet en stor hær med etpar hundre elefanter som på ryggen bar tårn som var bemannet med bueskyttere og spydkastere. Disse elefantene hadde Porus stilt opp foran fotfolket, og han hadde latt det være så stor avstand mellom dem at den frontlinje dyrene dannet, var like lang som selve slagfronten. Tanken var at de svære dyrene skulle skremme makedonernes hester slik at rytterne ikke kunne drive dem fram under angrep. Men Aleksander gjorde Porus’ beregninger til skamme. Med rytterne angrep han nemlig fienden i begge flanker og i ryggen istedenfor i fronten. Først da det var blitt alminnelig forvirring i fiendens rekker, lot han fotfolket gå til frontalangrep. Så fulgte et forferdelig rot og kaos. Dyrene ble grepet av raseri, og da hellenerne hadde skutt ned deres førere, ble de helt ville og trampet ned både indere og hellenere. Til slutt tilføyet hellenske spydkastere dem så mange sår at de ikke lenger kunne drives fram til angrep, men — som historikeren Arrianos uttrykker det, «brølende vek tilbake skritt for skritt med hodene vendt mot fienden, akkurat som krigsskip som blir rodd bakover.» Den kjempestore Porus (det sies at han var 2,5 meter lang) førte kommandoen fra ryggen av en elefant og forsøkte i det lengste å holde sine tropper samlet, men til slutt falt han hårdt såret i fiendens hender. Den elefanten som bar ham, hadde — sier Plutark — «under kampen vist en utrolig omsorg for sin herre. Så lenge kongen var i full aktivitet, verget elefanten seg rasende mot alle angrep og trampet fienden ned for fote. Men da det trofaste dyret merket at kongen var såret og kraftløs, gikk det forsiktig ned på knærne, og med snabelen trakk elefanten pilene ut av hans kropp.» Aleksander ble grepet av beundring både over kongens praktfulle utseende og over hans tapperhet og spurte sin fange om han hadde noe ønske som kunne oppfylles.

132

MAKEDONIAS HEGEMONI

«Jeg ønsker å bli behandlet som konge,» var det stolte svar han fikk. Slike ord likte Aleksander, og han be­ handlet sin fange med kongelig edelmodighet. — Porus ble også senere hans trofaste forbundsfelle. Det fremgår av en tale Aleksander holdt til sine soldater etter slaget at han tenkte å føre sitt erobringstog til ver­ dens ende. Den var nemlig ifølge tidens geografiske fore­ stillinger en realitet, og den var å finne der Ganges løp ut i havet, man mente dessuten at Det kaspiske hav var en bukt av de østlige hav. En stund mente Aleksander at Nilen var en fortsettelse av Indus, og at han nå hadde oppdaget Nilens kilder. Denne oppfatning hadde bl. a. sin grunn i at Nilen og Indus var de eneste elvene hvor han hadde sett krokodiller. I en av bielvene til Indus hadde han også funnet samme slags lotusblomster som i Egypt. — Da han var kommet til den østligste av Indus’ fem armer, la Aleksander fram en plan om å fortsette til de kom til det østlige storhavet og dermed bli herre over hele Asia. Men nå skjedde det utrolige: Aleksander ga marsj ordre, men soldatene nektet å gå videre mot øst. I over to måneder hadde tropiske skybrudd dempet deres eventyrlyst, og nå nektet de å fortsette inn i det uvisse. For første gang i sitt liv måtte Aleksander gi ordre til tilbaketog. Også hans makt og myndighet hadde en grense. Naturen var sterkere enn hans vilje. Men han fikk det til å se ut som at han ikke lot seg tvinge av soldatene, men bare ga etter for høyere makters vilje. Ved elven ga han gudene slaktoffer og lot prestene tyde tegnene i dyrenes innvoller. Det behøver vel neppe sies at disse viste seg å være ugunstige for videre frem­ marsj. Aleksander hadde altså gitt etter for en guds vilje! På elvebredden lot han bygge tolv altere, «store som de veldigste tårn». De skulle stå der som minne om hans tog til verdens ende, og de skulle være en gave til de guder som, under stadige seire, hadde ført ham så langt. Det fortelles også at han traff en del andre tiltak som skulle gi inderne skrekk for hans veldige maktmidler. Blant annet skal han ha latt inngjerde en leirplass med

ALEKSANDER DEN STORE

133

tomter til så store telt som om hans hær hadde bestått av kjemper. Her og der la han igjen noen kjempestore rustninger, veldige hestekrybber og grimer som var laget av tykke rep. Slike fortellinger skal man naturligvis ikke ta altfor bokstavelig. Noen av sine krigere plaserte han i båter som seilte nedover Indus, mens resten av hæren eskorterte dem langs begge strendene. Etter 10 måneders slit kom de ned til munningen av den veldige floden, men da hadde Aleksander lagt hele Indus-dalen under seg. Han ville knytte dette grenselandet fastere til sitt eget rike ved å åpne en handelsvei fra Indus over havet til Eufrat og Tigris. Derfor lot han admiral Néarkos med en del av troppene seile fra munningen av Indus vestover langs kysten for å undersøke hvor det var muligheter for å bygge havner og handelsplasser. Aleksander selv marsjerte med en del av hæren like innenfor kysten for å legge ned proviantdepoter og grave brønner for de sjø­ farende. Hovedstyrken fulgte en nordligere rute, og skulle slutte seg til Aleksander i det sydlige Persia. Néarkos oppdaget sjøveien fra Indus til Tigris og Eufrat, eller rettere sagt: fant den igjen, for i eldre babylonsk tid hadde den vært i bruk, men var senere glemt. Under Aleksanders marsj gjennom Belutsjistans glødende ørkenland døde mennesker, hester og trekkdyr i tusenvis av sult og tørst. Heten var så forferdelig at de bare kunne marsjere om nettene, om dagen forsøkte de å hvile. Mot­ løse slepte de sultende og tørstende krigere seg fram gjennom sanddynene, som de sank dypt ned i for hvert skritt de tok. For å få noe å spise slaktet de hester, kame­ ler og esler, de spente trekkdyrene fra vognene hvor de syke lå og overlot disse til deres skjebne. De som var så svake at de ikke orket å følge med, kunne neste morgen neppe finne noe spor etter kameratene. Deres skjebne ble å vansmekte i sanddynene, langsomt pines i hjel av ørkenens glødende ånde. At ikke hver eneste mann ble rammet av denne skjebne, det kunne de takke sin unge

134

MAKEDONIAS HEGEMONI

konge for. Takket være hans ukuelige energi reddet de sørgelige rester av hæren seg inn i Persia. Hvor store tapene var, vet man ikke. Men det er sikkert en over­ drivelse når en del av oldtidens historieskrivere sier at mindre enn en fjerdedel av hæren slapp fra det med livet i behold. I hele verdens krigshistorie er det neppe noen som har måttet utstå slike lidelser som hellenerne gjorde under dette tilbaketoget. Noe tilsvarende finner man først i 1812 da Napoleons tropper møtte den russiske vinter. Men det er en stor forskjell mellom disse to verdenserobrere. Selv ikke i den ytterste livsfare ville Aleksander, som Napoleon, ha overlatt sine tapre krigere til deres skjebne. Denne historien gir en god karakteristikk av ham: En dag hadde noen makedonske ryttere funnet en vannskvett i en fjellkløft, i en hjelm bar de det fram til kongen. «Skal jeg være den eneste som får slukke tørsten?» spurte Aleksander og slo ut vannet. Kongens selvbe­ herskelse stålsatte soldatene og oppmuntret dem til nye krafttak. Det virket, sier Arrianos, «som om det vannet kongen slo ut, hadde lesket dem alle». Da han kom tilbake til Persia, fikk Aleksander høre det gledelige budskap at Néarkos var kommet fram til en havn i syd. Men han hadde måttet utstå mange farer og hadde kjempet både mot storm og mot fiendtlig inn­ stilte folk. Våren 324 kom de utmattede rester av verdenserobrerens hær fram til Susa. Aleksander hadde vært borte så lenge og vært utsatt for så mange farer at man neppe hadde ventet at han skulle komme tilbake med livet i behold. Det var på høy tid han kom, for mens han var ute i felt, hadde flere av satrapene tiltatt seg stadig større selv­ stendighet, og nå regjerte de som om det ikke fantes noen annen øvrighet. De hadde sine egne tropper og ventet bare på å få bekreftelse på ryktet at Aleksander var død. Da skulle de nok vite å gjøre seg til selvstendige fyrster alle sammen. Hele Aleksanders maktstilling sto på spill.

ALEKSANDER DEN STORE

135

Hvis han viste et eneste svakhetstegn, ville alt styrte i grus. Med jernhård hånd gikk kongen til verket. Den yngling som dro ut, var blitt herdet i kampårene, og mannen var forferdelig i sin vrede. Snart var ro og orden gjenopprettet. Men fra nå av ble også satrapiene i øst besatt med make­ donere. Til en viss grad var altså Aleksanders forsøk på å forene persere og hellenere mislykket. Men han hadde ikke opp­ gitt tanken om ad fredelig vei å jevne ut nasjonale sær­ trekk og motsetninger. — Straks han var kommet tilbake til Susa, arrangerte han storstilte bryllupsfester for makedonske menn som giftet seg med persiske kvinner. Tidligere hadde han selv giftet seg med en fornem persers datter, den vidunderlig vakre Roxåne. Nå formælet han seg med en av Dareios’ døtre, og samtidig ble det under store festligheter feiret bryllup mellom omkring 80 make­ donske offiserer og fornemme persiske kvinner. Også 10 000 makedonske soldater, som tidligere hadde tatt seg persiske hustruer, måtte være med på festlighetene. Men man kan ikke nettopp si at det var lykkelige brudepar man så for seg. Man måtte ha en Aleksanders autoritet om man skulle klare å få brudgommene til å opprette legitime forbindelser med asiatiske kvinner. Da kongen var død, forstøtte de nesten uten unntagelse sine persiske hustruer eller behandlet dem som friller. Misnøyen med at kongen ville behandle asiatene — «barbarene» — som hellenernes likemenn fikk like etter den store bryllupsfest en så kraftig utladning at det nesten må kalles mytteri. Helt fra det øyeblikk da de makedonske veteraner nektet å fortsette marsjen mot India, hadde Aleksander vært på det rene med at han ikke kunne fullføre sine planer om å etablere et verdensherredømme hvis han ikke skaffet seg nye, sterke og veldisiplinerte tropper. Den gamle kameratslige tonen mellom kongen og hans makedonere passet ikke lenger under de nye forhold. Han organiserte derfor en hær som besto av de beste iranske krigerfolk og bevæpnet dem på makedonsk vis. Takket

136

MAKEDONIAS HEGEMONI

være Aleksanders militære geni ble disse så ypperlig organisert og viste seg å være et så utmerket redskap for hans planer at han i grunnen ikke trengte sine gamle makedonere. Han besluttet derfor å sende en stor del av dem hjem, i første rekke de som ikke var fullt ut krigsdyktige. Da denne beslutningen ble kunngjort, brøt mytteriet ut. Det som Aleksander betraktet som en vel­ gjerning mot sine veltjente veteraner, tydet soldatene som et bevis på at han nå fullstendig ville vende seg bort fra sine makedonere. Disse krigere som så trofast hadde tjent sin konge, følte seg tilsidesatt, de var utbrukte og unyttige, og dette skyldtes de foraktede «barbarene» som så ofte hadde vendt ryggen til dem på slagmarken! Makedonerne forlangte at de skulle bli hjemsendt alle som én, og de rådet Aleksander hånlig til at han for fremtiden burde gjøre sine erobringer ved hjelp av fader Amon. Aleksander ble lynende forbitret, og bare fulgt av noen få mann fra livvakten løp han inn i den rasende mengden, grep egenhendig tak i en av de verste bråkmakerne, pekte på én her og én der og lot livvakten føre dem bort for å henrettes. Dette utslaget av personlig mot var tilstrekkelig til å kue den knurrende massen. Tause hørte soldatene på sin konges vrede tale. Han minnet dem om hva makedonerne skyldte ham og hans far. «Hva hadde dere vært uten oss to!» ropte han. «Fattige og uten fast bopel streifet dere før omkring i fjellene med deres ynkelige kveg, stadig utsatt for overfall av trakere, illyriere og andre ville stammer. Min far ga dere hus og hjem, ga dere krigerutstyr istedenfor en ussel skinnkappe. Han gjorde dere til herrer over barbariske nabofolk, han åpnet Thrakias rike bergverk for dere og viste dere veien til havet så dere kunne drive handel. Thessalia, Theben, Athen og Peloponnes ble underlagt dere, og han ga dere hegemoni over alle hellenere, så dere kunne gå til krig mot perserne. Alt dette har min far gjort. Og jeg? Har ikke jeg åpnet Hellesponten for dere, lagt Lilleasias rike satrapier under dere og latt dere nyte

ALEKSANDER DEN STORE

137

Det var slike krigere xAleksander den store vervet i Persia for å erobre verdensherredømmet. Detalj av et relieff i Persepolis.

seierens frukter? Egypts rikdommer har kommet dere til gode, Syria og Babylonia ble deres, Persias skatter, Indias rikdommer og alle havene. Blant dere har jeg utvalgt

138

MAKEDONIAS HEGEMONI

satraper, offiserer, strateger. Hva har jeg selv tatt av byttet uten purpuret og diademet? Intet har jeg beholdt for min egen regning, ingen er i stand til å peke på mine skatter. Og hvorfor skulle vel jeg hope opp skatter, jeg som lever som dere og sover som dere? Ja, mange av dere lever bedre enn jeg, mange netter har jeg måttet våke for at dere skulle sove trygt. Når dere har strevet og slitt og stått ansikt til ansikt med farer, tror dere da at jeg har vært uten bekymringer og sorger? Hvem av dere kan si at han har lidt mer for min skyld enn jeg for hans? Enhver av dere som har arr på kroppen, må så gjerne vise dem fram, jeg kan også vise fram mine. Det skal bli vanskelig å finne en flekk på min kropp som er uten sårmerker, og det er merker etter alle slags våpen: sverd og dolk, bue, kastemaskin og klubbe. Disse sårene fikk jeg da jeg seirende førte dere over land og hav, over fjell, gjennom elver og ørkener. Og nå hadde jeg tenkt å la dem av dere som er blitt trette av alle kampene, reise hjem så dere kunne bli æret og beundret. Men hvis det er så at alle vil reise — så dra da av sted! Når dere så kommer hjem, fortell da at deres konge, han som seiret over medere og persere og utallige andre folk, han som har forsert Kaukasus’ pass og Asias elver og som ville ha trengt langt inn i India hvis ikke dere hadde hindret ham i det, ham har dere forlatt, og overlatt til de beseirede barbarer å beskytte ham. Deres holdning vil sikkert bringe dere ære fra men­ neskene og vitne om deres fromhet for gudene. Så gå da deres vei!» Med disse ord forlot han dem. De kommende dager lot han som om de makedonske tropper ikke eksisterte. De fikk ingen ordre, ingen sørget for deres forpleining, så de måtte klare seg selv. I det lange løp var ikke det så enkelt. De skjønte at det var hensiktsløst å gjøre motstand mot Aleksander og hans asiatiske tropper, og til slutt måtte de falle til fote. Helt oppgitt løp de fram til slottsporten, kastet våpnene sine

ALEKSANDER DEN STORE

139

på marken, og gråtende og jamrende ba de sin konge om tilgivelse. Etter en stunds forløp trådte Aleksander ut av palasset, og den scene han da så, rørte ham til tårer. Han forsonet seg med sine trofaste veteraner, og så endte det med en stor fest hvor både makedonere og persere med like stor energi svinget sine begre og drakk for fremtidig enighet og fellesskap mellom begge folk. Nå fikk Aleksander også de gamle makedonske krigere til å dra hjem frivillig. Han sørget vel for dem på reisen og ga dem en talent hver. Deres barn med asiatiske kvinner påtok han seg å oppdra etter makedonsk skikk helt til de ble voksne og kunne dra hjem til sine fedres land. Rørt til tårer skiltes Aleksander og hans gamle våpenbrødre. Kort etter brøt han opp for å dra til Babylon hvor han allerede tidligere hadde begynt å forberede en ny ekspedi­ sjon til sjøs. Denne gang ville han selv følge med en flåte som skulle dra nedover Eufrat, seile rundt Den arabiske halvøy og inn i Rødehavet. På den måten skulle det opprettes sjøforbindelse mellom Babylon og Aleksandria. Det var åpenbart meningen at ekspedisjonen underveis skulle ta i besittelse viktige havneplasser og anlegge kolonier der. Dette foretagende var, akkurat som hans indiske felttog, tenkt som et ledd i hans streben etter verdensherredømmet. Det gikk også rykter om mulige ekspedisjoner mot hellenernes fiender i Italia, på Sicilia og i Afrika, og blant Aleksanders etterlatte papirer skal man ha funnet antydninger om slike planer. Rustningene til den store ekspedisjonen ble foretatt med verdenserobrerens vanlige energi. Men da for­ beredelsene var nesten ferdige, fikk Aleksander like etter en stor fest høy feber. Tilstanden ble hurtig verre. Men helt til det siste kretset hans tanker om den store ekspedi­ sjonen, og han fortsatte å gi sine ordre, helt til stemmen sviktet. Da det var blitt klart at tilstanden var håpløs, spurte

140

MAKEDONIAS HEGEMONI

man ham hvem han ville betro sitt rike til. Han svarte: «Den verdigste.» Og en av Aleksanders siste handlinger var at han trakk signetringen sin av fingeren og rakte den til Perdikkas, den av hans venner som nøt størst anse­ else. Meldingene om kongens tilstand hadde fremkalt en dyster stemning i hæren. Makedonerne flokket seg rundt slottet og bønnfalt om å få se sin elskede leder. De tryglet og truet til man åpnet dørene for dem og lot dem defilere forbi kongens leie. Han rakte dem høyre hånd, men orket bare å ta avskjed med dem med en svak hodebøyning. Det var hans siste bevisste reaksjon. Dagen etter trakk han sitt siste sukk, omgitt av sine makedonske strateger som dypt grepet sto samlet rundt dødsleiet. Aleksander var da 33 år. Han gikk bort i livets vår, som hans helt, den ildfulle og lidenskapelige Akillevs. Aleksanders død er omspunnet med tallrike sagn og legender. Det sies således at da han nærmet seg Babylon, hadde han følelsen av at noe skjebnesvangert ville skje. De kaldéiske prestene skal ha advart ham mot å gå inn i byen østfra, for det kunne bli farlig for ham. Først var han tilbøyelig til å følge deres råd og gå rundt kjempebyen, inntil han så dens tinder og tårn avtegne seg mot østhimmelen. Men det ville ha betydd tap av tid, for i så fall måtte han transportere sine folk på fartøyer. Eufrat var nemlig gått over sine bredder og hadde forvandlet store områder til sjøer. Bevisstheten om at man kanskje ville tro at han var redd gjorde vel sitt til at han ikke fulgte rådet. Aleksander hadde også grunn til å tro at kaldéerne gjerne ville holde ham borte fra byen. De hadde nemlig fått vite at han hadde til hensikt å bygge opp igjen «Babels tårn». I så fall ville nybygget få avkastningen av de rike gods, og dette var egentlig beregnet til bidrag til Marduks tempel. Etterat templene var begynt å forfalle, hadde prestene vennet seg til å leve høyt på disse rike inntektene. Nå var de redde for at det ville bli slutt på deres gode dager.

ALEKSANDER DEN STORE

141

Men Aleksander følte seg ille til mote da han fikk høre at også en kjent hellensk sannsiger som på den tid opp­ holdt seg i Babylon, hadde sett ulykkesvarslende tegn i offerdyrenes innvoller. En mørk skygge falt også over Aleksanders siste tid da Hefaistion, hans beste venn og rådgiver, plutselig ble rykket bort. Hans sorg over tapet av denne edle venn og våpenbror som han selv kalte sitt annet jeg, kan sammen­ lignes med Akillevs’ fortvilelse ved Patroklos’ død. Etter vennens død hadde ikke Aleksander den store en lykkelig dag mer. Like etter Aleksanders seier over Dareios ved Gaugamela hadde Aischines i en tale i Athen gitt uttrykk for samtidens forbauselse over alt det vidunderlige som hans generasjon hadde opplevd i løpet av noen få år. «Vi har,» sa han, «med egne øyne sett begivenheter som for ettertiden må fortone seg som utrolige sagn. Perserkongen — han som grov seg tvers gjennom Athos og slo bro over Hellesponten, han som krevet jord og vann av hellenerne og var for­ mastelig nok til å si at han hersket over hele menneske­ heten — han kjemper ikke lenger for herredømmet over andre, men for å redde seg selv.» På samme tid skrev en annen fremstående atener: «Hvis en gud for 50 år siden hadde åpenbart fremtiden enten for storkongen eller for makedonernes hersker, ville neppe noen av dem trodd at det i dag ikke skulle være mer enn navnet tilbake av det riket som da behersket nesten hele verden. Heller ikke ville de fattet at et folk som man dengang knapt kjente navnet på, skulle vinne verdensherredømmet. Skjebnen er i sannhet uransakelig! Nå har den plasert makedonerne i persernes sted, for at menneskene skal se at også Persia bare en stakket stund fikk herredømmet over Østens herlighet.» Slike tanker gjorde menneskene seg over Aleksanders seiersbane allerede syv år før hans liv var slutt. I løpet av de kommende år la han under seg ikke bare den østlige halvdel av det veldige perserriket, men overskred dets

142

MAKEDONIAS HEGEMONI

grenser, gikk inn i land som tidligere hadde vært ukjente, og la dem under seg. Han var nå herre, ikke hare over Hellas’ ressurser, men også over de ufattelige skatter og de veldige hærmasser som engang hadde gjort perserkongene til fryktede fyrster. Ingen av tidens mennesker hadde drømt om at en slik makt kunne bli samlet i én hånd, ingen uten Aleksander selv. Og ennå sto denne verdenshersker bare ved begynnelsen av sine manndomsår, fylt av styrke og dådstrang! Uten å overdrive eller smigre kunne man si om ham at han aldri hadde kjempet en kamp uten å seire, aldri angrepet en by uten å erobre den, aldri gått inn i et land uten å legge det under seg. Var det i det hele noen grense for hans ærgjerrige planer? Fantes det noen hær som var sterk nok til å holde ham og hans krigstrente soldater stangen, disse soldater som hverken hete eller kulde eller noen form for anstrengelser kunne stanse? Det er blitt sagt: «Kanskje romerne?» Men de disponerte ennå ikke over så allsidige militære ressurser eller så ypperlige feltherrer som Aleksander gjorde.

Gammel festning på toppen av passet som Aleksander sannsynligvis har passert før han trengte ned mot elven Hydaspes i India.

ALEKSANDER DEN STORE

143

«For min del,» sier Arrianos, «er jeg ennå ikke i stand til å gjøre meg opp noen sikker mening om hvordan det forholdt seg med Aleksanders fremtidsplaner, men jeg er overbevist om at han aldri ville slått seg til ro, ikke en gang om han hadde klart å føye Europa til Asia, eller om han hadde lagt britenes øyer til Europa. Nei, han ville ha fortsatt videre inn i det ukjente, selv om han ikke hadde hatt noen annen å konkurrere med enn seg selv. I India skal noen vismenn ha sagt til ham: ’Uten rast eller ro farer du bort fra ditt eget land til jordens fjerneste strøk, tar på deg slit og strev og tvinger andre til å gjøre det samme. Likevel vil du, når du om kort tid er død, ikke eie mer av denne jord enn det du trenger for å skjule ditt døde legeme.’ Aleksander roste dem for det de hadde sagt. En annen gang hadde han uttalt sin beundring for Diogenes, men likevel fortsatte han å handle stikk i strid med hva Diogenes hadde lovprist som sannheten.» Kanskje er det riktig det som Arrianos sa: «Han var lykkelig som fikk gå bort mens han sto på toppen av berømmelsens tinde, før han hadde møtt noen av de ulykker som den vise Solon tenkte på da han advarte Krøsos mot å prise noe menneske lykkelig før livet var slutt.» Men bortsett fra hva Aleksander kunne ha utrettet hvis han hadde fått leve, så betydde det han fikk gjennomført i løpet av sin korte, trettenårige regjeringstid en total omveltning av størstedelen av tidens kulturverden, og det er ikke for meget sagt at han innvarslet en ny tids­ alder. For han var ikke bare feltherre og erobrer, men også statsmann og kulturmenneske. Han nøyde seg ikke med å omstyrte et stort rike, men han forsøkte også å fylle dette med nytt innhold. Han var en av disse fødte herskernaturer som sprenger nasjonalitetsprinsippets snevre bånd og som dristig og uredd hevder menneskelighetsprinsippet. Innen sitt nyskapte rike arbeidet han hvile­ løst for å fremme det almene beste, for å åpne nye kilder

144

MAKEDONIAS HEGEMONI

til velstand, for å grunnlegge nye byer og rette opp sam­ funn som var preget av forfall, for å lette samferdsel og fremme handelsforbindelser. Det gull som tidligere hadde hopet seg opp som død kapital i storkongens skattkammer, det satte han i omløp med gavmild hånd, til uendelig stort gagn for hele verdens næringsliv. Som vampyrer hadde de persiske herskere suget til seg sine undersåtters blod og lammet deres næringsliv, men nå strømmet ny livskraft gjennom samfunnets årer. Det var som om friskt blod strømmet fra rikets hjerte ut til de hensyknede lemmer. Aleksander fremmet i høy grad kjennskapet til Orienten som før hadde vært tåket og uklart. For ham var erobringstoktene også vitenskapelige ekspedisjoner gjennom tid­ ligere ukjente strøk. De iakttagelser som ble gjort, kom senere Aristoteles og andre vitenskapsmenn: geografer, naturvitenskapsmenn og historikere, til gode. Resultatene av dette forskningsarbeidet ble samlet i et vitenskapelig arkiv som ble oppbevart i Babylon. Som så meget annet verdifullt her i verden er det gått tapt, men innen det skjedde, ble det delvis benyttet av fremtredende for­ skere. Aleksander stilte store summer til disposisjon for Aristoteles’ forskningsarbeid, og han satte selv en mengde mennesker i arbeid med å samle eksotiske dyr, studere dem og iaktta deres vaner. Hans krigerske bedrifter var ikke et mål i seg selv, de ryddet grunnen for et nytt, overraskende rikt kulturliv i vitenskapens og kunstens verden. Aleksander gjorde et mektig inntrykk på sin samtid, og minnet om ham lever, også blant Østens folk som den dag i dag betrakter «Iskender» som en levende sagnskikkelse. Årtusener etter hans død er historieskrivernes vurdering av ham farvet av grenseløs beundring eller av glødende hat. Den engelske historiker George Grote har tatt i arv noen av Demosthenes’ følelser overfor den hellenske «fri­ hets» farligste fiende. Den store kj enner av Romas historie,

ALEKSANDER DEN STORE

145

Den såkalte Aleksandersarkofag, som ble funnet i Sidon i 1887. Den har ikke vært utført for Aleksander, men fordi skulpturene frem­ stiller makedonerkongen og hans kampfeller i krig og på jakt, er den blitt kalt Aleksandersarkofagen. Den regnes for ett av de skjøn­ neste gravmonumenter i verden, og ga også ett av de første sikre bevis for at oldtidens skulpturverker var bemalt.

Barthold Niebuhr, hatet ham likeså lidenskapelig som han hatet Napoleon. Alle den unge helts handlinger som vanligvis blir lovprist som edelmodige, mener Niebuhr er «teatralske og beregnet på å gjøre god virkning». Like etter Niebuhrs død kom Droysens begeistrede skildringer av Aleksander. 40 år senere dempet han noen av sine mest begeistrede utbrudd, men også i denne noe fortynnede versjon er Droysens vurderinger mer enn én gang blitt motsagt. En kritisk historiker som K. J. Beloch vil ikke anerkjenne Aleksanders storhet som feltherre og statsmann. Forklaringen på denne negative innstilling ligger vel i Aleksanders ungdom: hvordan kunne vel en yngling på noenogtyve år ha hærførerens og statsmannens vurderingsevne? Men genialitet og sjarmerende ridderlige egenskaper har ingen kunnet frakjenne ham — den uten sammenligning mest lysende skikkelse Hellas har fostret.

146

MAKEDONIAS HEGEMONI

VERDENSRIKET FALLER FRA HVERANDRE

Med Aleksanders død var hans verdensrike dømt til å gå oppløsningen i møte, for det var skapt av et geni, og bare et overlegent geni med jernvilje kunne makte å holde det sammen. For å sammensmelte til ett hele folk som sto på så forskjellige trinn i kulturutviklingen som Asias, Afrikas og Europas folk, krevdes det langt mer enn vanlig menneskelig viljekraft og vurderingsevne. I Aleksanders rike var det stammer som måtte læres opp til å drive åkerbruk, der var andre som måtte tuktes til å leve i ekteskap, der var folk — slik som Sogdianas folk lengst i nordøst — som måtte tilholdes «å gi underhold til sine gamle foreldre istedenfor å slå dem i hjel». Og fønikerne måtte vennes av med sine forferdelige ofringer til Molok. På den annen side var det folk som allerede på den tid da hellenerne var barbarer, kunne se tilbake på en eld­ gammel kultur, nettopp de folk som fremfor noen andre hadde vært hellenernes læremestre. Men som alle orien­ talere måtte også disse frigjøres fra de lenker som overtro og blind autoritetstro hadde holdt dem fanget i, og de måtte vekkes så de kunne lære sitt eget menneskeverd å kjenne. ■— Slik var det arbeid som den hellenske kultur sto overfor. Det var Aleksander som tok opp dette arbeidet, og det preg den unge erobrer ga verket, kom til å bli bestemmende for en hel tidsalder — den vi kaller den hellenistiske. Aleksander etterlot seg ingen tronarving, men like etter hans død fødte hans hustru Roxane en sønn som også fikk navnet Aleksander. Før han så dagens lys, brøt det ut en heftig strid innen hæren i Babylon om hvem som skulle overta arven etter den døde. Konflikten sluttet med forsoning ved heltens båre og et kompromiss som så slik ut: Under forutsetning av at det barn som Roxane ventet, ble en sønn, skulle både han og farens uekte halvbror Filip (sønn av en danserinne) bli konger. Riktignok hadde Filip trådt sine barnesko, men han led av fallesyke og

VERDENSRIKET FALLER FRA HVERANDRE

147

var nærmest sinnssyk og altså ikke særlig vel skikket til å styre et rike. Aleksanders krone var, som Wilamowitz sier, «overtatt av en idiot og et ufødt barn». Som riksforstander ledet Perdikkas regjeringen, og Aleksanders nærmeste menn var stattholdere. De mest kjente var Ptolemaios, Antigonos og Selevkos. Antipatros var stattholder i Makedonia og Hellas. Alle disse var sterke og selvstendige naturer som hadde vanskelig for å samar­ beide, og neste menneskealders politiske historie er preget av maktkampen mellom disse diadoker—dvs. etterfølgere.

Alle undertrykte «frihetselskere» i Hellas jublet da de fikk meldingen om Aleksanders plutselige bortgang. Da Aleksander definitivt hadde befestet Makedonias hegemoni, hadde enhver form for småstatspolitikk syknet hen. Det man senere diskuterte i folkeforsamlingene, dreiet seg bare om mindre spørsmål «om gater og brønner som skulle repareres, om murer som skulle kalkes og lignende spørs­ mål,» for å sitere Demosthenes, som bare ventet på at det skulle gå galt for Aleksander i Asia, så han selv kunne begynne en ny «frihetskamp». Det er meget interessant å notere Demosthenes’ og atenernes holdning under de forskjellige faser av Alek­ sanders persiske felttog. Man kan synes som Droysen at «hvis det innen den hellenske verden hadde eksistert tilløp til sunn nasjonalfølelse, burde Aleksanders seire ved Granikos, Issos og Gaugamela, befrielsen av hellenerne i Lilleasia, tilintetgjørelsen av Tyros’ og den gamle rival Fønikias handelsvelde og tilintetgjørelsen av Persias over­ makt ha forsonet de mest uforsonlige med Aleksander, og med glede burde enhver hellener ha konkurrert om å få være med i hans befrielsesverk.» Da meldingen om Miletos’ befrielse kom, «gikk det da ikke et jubelrop over hele den hellenske verden?» spør en annen tysk klassisk historiker. «Det som hellenerne så lenge hadde håpet på og lengtet etter, var endelig gått i oppfyllelse. Miletos var jo den byen der den gnisten som førte til perserkrigen, engang ble tent. Da Miletos —

148

MAKEDONIAS HEGEMONI

Thales’ og Anaximanders by — ble ødelagt, ble hele Athen grepet av den dypeste sorg.------ Men da den ble bygd opp igjen, hørtes ingen jubel fra Hellas. Ingen patriotisk dikter har noensinne besunget denne dåd.» De ledende hellenske stater hadde en ganske annen oppfatning av patriotisme og nasjonale oppgaver. Hvis atenerne hadde villet, kunne de allerede i be­ gynnelsen av Aleksanders befrielseskrig ha eliminert den eneste virkelige fare som truet aksjonen mot alle helleneres felles fiende. Hvis nemlig atenerne hadde stillet hele sin flåte til Aleksanders disposisjon, ville han også vært helt overlegen til sjøs, og da ville utgangen på krigen vært sikker fra første stund. Aleksander ville sikkert betalt en høy pris for en slik hjelp, og Athen kunne nok en gang ha spilt en viktig politisk rolle. Men det ville ikke atenerne. Demosthenes og hans venner hindret det. Atenerne innskrenket seg til å stille de avtalte 20 fartøyer til Aleksanders disposisjon, det var det hele. Og for øvrig holdt de seg nøytrale og av­ ventende. Spent ventet de på resultatet av den store kraftprøven ved Issos. For dem som ville høre på — og det var ganske mange — beviste Demosthenes at Aleksanders hær brenn­ sikkert ville bli knust av de persiske kavalerimasser. Likevel var han så meget diplomat at han ventet på meldingen om slagets utfall før han forkynte at Athen åpent burde slutte seg til Persia. Så kom da budskapet: Aleksander hadde vunnet en avgjørende seier. Hva gjorde nå atenerne og deres forbundsfeller? De besluttet å gi en æresgave til seier­ herren, en gyllen krans som skulle være uttrykk for deres takknemlighet for alt han hadde utrettet for Hellas’ frihet. Så fulgte ennå noen år, preget av samme avventende holdning. Men da budskapet kom at «despoten» endelig var død, da ble det hektisk politisk virksomhet overalt og glade forhåpninger om et nytt frihetens tideverv!

VERDENSRIKET FALLER FRA HVERANDRE

149

Spartanerne hadde aldri sluttet seg til det korintiske forbund som Filip stiftet. Gjennom alle de år Aleksander 'rar i Asia, hadde de med - om mulig - enda større utål­ modighet enn Athen ventet på en gunstig anledning, så de kunne vinne tilbake sin tidligere maktstilling i Hellas. Var det nødvendig, fikk de nok en gang begå forræderi mot hellenernes felles sak. Like etterat Alek­ sander hadde gått over Hellesponten, knyttet de forbin­ delser med perserkongen, og umiddelbart etter slaget ved Issos opptrådte de så truende at en ren krig brøt ut mellom dem og Antipatros, Aleksanders stattholder i Makedonia. I 331 ble spartanerne slått i et blodig slag, og etter dette våget ingen hellensk stat å tenke på opprør mot Make­ donia, i alle fall ikke så lenge Aleksander levde. Men alt det store som skjedde i alle disse begivenhetsrike år, det så hverken atenere eller spartanere, det ville de ikke se. Da ryktet om Aleksanders død ble bekreftet, oppfordret de antimakedonske partiledere folket til å gå i spissen for en ny hellensk frihetskamp, og derfor måtte alle hellenske stater samles i ett forbund. Det var ord som vakte gjen­ klang. På grunn av Demosthenes’ og andre folkelederes aktivitet spredte frihetsbevegelsen seg som løpeild gjennom nesten hele Hellas, og en stor hær samlet seg mot Anti­ patros. Men hæren ble slått ettertrykkelig, og de viktigste lederne ble henrettet. Demosthenes unngikk denne skjebne ved å ta gift i Poseidon-templet på øya Kalaureia (nå Poros) utenfor Argolis-kysten året etterat Aleksander var død. Da Antipatros noen år senere døde, brøt det ut borger­ krig i Makedonia. Også den ærgjerrige Olympias grep inn i borgerkrigen. Hun ryddet den sinnssyke Filip og hans gemalinne og ca. 100 av deres tilhengere av veien, men noe senere ble hun beseiret og tatt til fange av Antipatros’ sønn Kassandros. De myrdedes slektninger krevet hennes liv, og en makedonsk domstol dømte henne til døden. Hun gikk sin skjebne i møte like så hard og ubøyelig som hun hadde vært hele sitt liv.

150

MAKEDONIAS HEGEMONI

Noen år senere — det var i året 310 f. Kr. — ble også den unge og lovende Aleksander og hans vakre mor ryddet av veien av Kassandros. Tidligere hadde Roxane latt Aleksanders dronning myrde. Aleksander hadde også en sønn med en fornem frygisk kvinne; han het Hérakles og var nå 17 år gammel. Kas­ sandros’ motstandere spilte nå Hérakles ut mot Kassandros. Heller ikke han unngikk den skjebne som hadde rammet hans slektninger. Man inviterte den unge mannen til gjestebud, og da festen var på sitt høyeste, ble han stukket ned. Hans forbrytelse var den samme som den de andre ofrene hadde begått: han var av Aleksanders slekt. Det var én igjen: Aleksanders søster, den begavede Kleopatra. Tidligere hadde hun vært gift med kongen av Epeiros som var hennes morbror, men nå var hun enke. Hun hadde avvist flere ekteskapstilbud fra mektige tronpretendenter, men hadde nå til hensikt å inngå ekteskap med Ptolemaios. Antigonos krysset hans planer ved å forgifte henne. Og så var Filips og Aleksanders dynasti utryddet. Mens dette skjedde, i Hellas, raste kampene stadig voldsommere i øst, både mellom riksforstanderen og diadokene og mellom diadokene innbyrdes. Tidligere hadde de kjempet i fellesskap, og som de beste kamerater hadde de nytt bordets og begerets gleder sammen, men nå kjempet de mot hverandre på liv og død, og den ene gjorde sitt beste for å røve den annens land. Allerede to år etter Aleksanders død falt Perdikkas for morderhånd. Den kraftigste og mest energiske av diadokene var Antigonos, som ble kalt «kyklopen» — han var nemlig enøyet. Ved seire over medkonkurrenter utvidet han stadig sitt stattholderområde, han levde og regjerte som storkonge over Asia og strebet etter makten over hele Aleksanders rike. Men i 301, under et stort slag mot Selevkos og andre konkurrenter, stupte denne kjempen med våpen i hånd, og dermed var Aleksanders store enhetstanke ute av verden.

VERDENSRIKET FALLER FRA HVERANDRE

151

Aleksanders rike ble delt opp i tre stater, Makedonia under Antigonos’ ætt, størstedelen av For-Asia under selevkidene og Egypt under ptolemeerne. Men forholdene var ikke stabile. Også de neste to ti-år var fylt av strid og kamp. Det handelspolitisk betydningsfulle Syria var et stridens eple mellom ptolemeer og selevkider. Kampen om Syria var av gammel dato, for tidligere hadde faraonene kjempet om dette landet, først med de mesopotamiske kongene, senere med hetittene. Både ptolemeer og selev­ kider var ute etter havner langs den fønikiske kyst, etter skipsmateriale fra Libanons skoger og etter malmen i fjellene. Ptolemeerne konkurrerte dessuten med Anti­ gonos’ etterkommere om herredømmet over Egeerhavet. Ingen av de tre rikene siktet lenger mot verdensherre­ dømmet, men alle ville være den viktigste stormakten.

Aleksander den store. Sølvmynt fra omkr. år 300 f. Kr.

HELLENISMEN

ET NYTT AVSNITT I DEN ØKONOMISKE VERDENSUTVIKLING

Under hellenismen fikk det økonomiske liv et mer internasjonalt, kapitalistisk preg enn det hadde hatt tidligere. Helt til dampmaskinens og industrialismens tidsalder beveger det seg stort sett langs de baner som ble trukket opp i hellenismens tid. Den vesentligste for­ skjell består i at slavearbeid opphører etter hvert som kristendommen vinner terreng. Omkring midten av 500-tallet f. Kr. var hellenernes voldsomme ekspansjon blitt brutt, i øst var årsaken grunn­ leggelsen av perserriket, i vest Karthagos og etruskernes stadig voksende makt. Utvandring hadde vært en nød­ vendig sikkerhetsventil for Hellas hvis folketall øket i raskt tempo, men denne mulighet var stengt i to århundrer, inntil Aleksander den store igjen åpnet grensene. En følge av denne innesperringen var de sosiale kriser som hadde rystet Hellas helt siden peloponneserkrigenes tid. Befolkningsoverskuddet enten ødela seg selv ved innbyrdes strid eller tok tjeneste som leiesoldater i fremmed tjeneste. Men Aleksander åpnet en ny verden for hellenerne og ga dem sjansen til, som i tidligere tider, å bruke sitt kraftoverskudd på en bedre måte. Den betydning erob­ ringen av Orienten fikk for handel, samferdsel og økonomisk virksomhet i det hele tatt kan sammenlignes med be­ tydningen av Amerikas oppdagelse 1800 år senere. Begge

DEN ØKONOMISKE VERDENSUTVIKLING

153

disse begivenheter danner innledningen til nye tidsavsnitt i menneskehetens historie. Før Aleksanders tid hadde Middelhavsområdet og den indre Orient vært som to adskilte verdener. På grunn av den hellenske kolonisasjon i Lilleasia, på Sicilia, i Syd-Italia og i flere andre land var riktignok Middelhavet kranset av en rekke hellenske han­ delsbyer, men langs den syriske kyst var det ingen hellenske kolonier, og der hellenere hadde slått seg ned i Orienten, hadde de bare holdt seg til kysten og ikke noe sted trengt inn i landet. De handelsveiene som førte til det indre av Asia — til India og til Arabia — hadde persere, egyptere og fønikere passet vel på å holde stengt for andre folk. Aleksander hadde ikke bare åpnet Egypt og Asia for de makedonske rytteres lanse, men også for hellenske kjøp­ menns skip og lastedyr, og derved hadde han skaffet hellenerne nesten ubegrensede avsetningsmarkeder og veldige muligheter for tilførsler av råvarer. I form av penger ble også storkongens enorme skatter av edle me­ taller satt i omløp. Alt dette førte til et oppsving av Hellas’ næringsliv som kan sammenlignes med det som fulgte etter den store kolonisasjon på 700-, 600- og 500-tallet. Den unge Aleksander arbeidet med sin vanlige målbevissthet energisk for å utbre hellensk åndelig og materiell kultur. Ved å anlegge en mengde nye byer helt fra det egyptiske Aleksandria til «det fjerneste Aleksandria» ved Jaxartes skapte han støttepunkter for hellensk sivilisasjon. Han fremmet samferdselen mellom disse kultursentra ved å åpne og videreutvikle det ypperlige persiske veinett og ved å forberede nye kommunikasjonslinjer over havet. Diadokene fulgte hans eksempel og konkurrerte med hverandre i å trekke hellenere i tusenvis over til Orienten. Det var ikke bare leiesoldater, men også håndverkere og kjøpmenn som skulle bosette seg i de nye byene som Aleksander og hans etterfølgere hadde grunnlagt. En ny hellensk kolonisasjonsperiode begynner, det er den tredje i rekken. Verdenshistoriens største by grunnleggere erSelevkos 1. og hans sønn Antiochos 1. Den kolonisasjon Aleksander

154

HELLENISMEN

Selevkos 1. Etter Alek­ sanders død i 323 f. Kr. overtok Selevkos, som hadde vært en av Alek­ sanders dyktigste gene­ raler, satrapiet Baby­ lonia og utvidet etter hvert sitt rike så det til sist omfattet nesten alle Aleksanders asia­ tiske erobringer. Selev­ kos ble myrdet 280 f. Kr.

hadde påbegynt, fortsatte de i stor stil over hele Asia helt til India og de turkestanske steppers grenseområder. Det er den veldigste kolonisasjon en regjering noensinne har gjennomført. Hellenske bysamfunn med hellenske navn blomstret opp overalt innen dette veldige, fruktbare område. Også Syria ble hellenisert på samme vis. Overalt i disse nye samfunn var befolkningskjernen hellensk, og hellensk språk var det offisielle språk. På torvet trådte folkefor­ samling og råd sammen til drøftelser og til valg. Man bygde templer til de hellenske guders ære. Slik inn­ podet selevkidene et element av Vestens borgerånd og selvstyrebevissthet i sitt asiatiske rike. Hellenismens frø ble sådd over hele Asia. De hellenere som bosatte seg i Orienten, kom dit med ungdommens pågangsmot og satte fart i folk som var i ferd med å sovne bort i orientalsk døs. Hellenerne klarte å vekke Østens slumrende millioner til liv, og der de slo seg ned, blomstret en rikt variert indu­ striell virksomhet opp, flere steder også et lønnsomt jord­ bruk. De hellenske byene lå som øyer i et veldig hav, noen buk­ ket under, andre klarte lenge å bevare sitt åndelige særpreg. Men til slutt ble også disse oppslukt av Østens enorme folkehav, av den tunge, ubevegelige Orient hvor regjeringer

DEN ØKONOMISKE VERDENSUTVIKLING

155

og riker bare er som krusninger på overflaten, men hvor folkets sedvaner og skikker og livsanskuelse består, — uforanderlige søm naturen selv. I det lange løp var det nok Vesterlandene som ble mer påvirket av Orienten enn vice versa. Ved Tigris grunnla Selevkos en ny hovedstad som fikk navnet Selevkeia. Han gjorde det for å svekke Babylons stilling som verdenshandelens herre. Han likte seg ikke i den gamle rikshovedstaden med dens semittiske befolkning og hvor Marduks konservative presteskap spilte den ledende rolle. Bare en ny by kunne bli og skulle bli midtpunktet i et hellensk rike. Han oppnådde sin hensikt. Nebukadnesars kjempeby skrumpet inn og forfalt, mens den hellenistiske Selevkeia vokste og ble Asias største by — den skal ha hatt en halv million innbyggere. Beliggenheten var like så fordelaktig som Babylons. Fra Selevkeia førte en seilbar kanal til Eufrat som akkurat her nærmer seg Tigris. Indias produkter ble nå ført vestover via Selevkeia: krydderier, indigo, bomull, perler og edelstener og senere også kinesisk silke, og fra Arabia kom kostbar røkelse og salver, mens andre arabiske varer gikk til Aleksandria eller til syriske havnebyer.

Selevkidene hadde en meget vanskeligere oppgave enn ptolemeerne. Disse hersket riktignok over en fremmed, men likevel homogen nasjon, og kunne støtte seg på et kraftig byråkrati og på folkets inngrodde vane til å bøye seg for herskeren som for en gud. Men selevkidene skulle styre over et tyvetall nasjoner som alle hadde sine skikker og sine forskjellige institusjoner. På veldige områder bodde folk som bare i navnet anerkjente storkongen og hans satraper, men som i virkeligheten var selv­ stendige. I Frygia, Armenia, Pontos og Kappadokia var det mektige fyrster som fra sine sterkt befestede slott hersket over en tallrik befolkning av slaver og livegne. Noen steder var templene sentra for store religiøse riker med hærskarer av livegne og tempelslaver. Strabon nevner flere slike tempelstater — bl. a. en i Kappadokia som hadde tempelskjøger i tusenvis — og han har meget å fortelle om yppersteprestenes rikdommer og deres kongelige adferd.

156

HELLENISMEN

De gamle mektige hellenske byer på Lilleasias kyst gjorde ikke problemet enklere. Disse byene som behersket de asiatiske handelsveiers endepunkt og deres fortsettelse videre vestover, hadde vært vant til selvstyre fra gammelt av. Kongen sto seg på å holde seg til venns med dem, f. eks. ved å gi dem rundhåndede gaver og vise dem for­ skjellige former for oppmerksomhet. Overfor dem lønnet det seg ikke å holde for strengt på den kongelige myndighet. Heller ikke gjorde det saken lettere for selevkidene at de innen sitt rike hadde en tallrik jødisk befolkning som for­ langte religiøs selvstendighet. Deres streben etter å danne en prestestat i det verdslige samfunn førte til farlige opp­ rør, men det skal vi behandle i en annen sammenheng. I Egypt ble Aleksandria hellenismens arnested. Grunnleggelsen av denne byen er et ypperlig bevis på Aleksanders fremtidsperspektiv. Naturen selv ga ham an­ visning på hvor byen skulle ligge. På grunn av strøm­ forholdene i Middelhavet blir nemlig Nilens slam ført østover, slik at det har dannet seg store grunner både i deltaet og langs den sydlige del av Syrias kyst. Først vest for den vestligste Nil-arm er havet rent for slam. Allerede under de første ptolemeer fikk byen stor be­ tydning for verdenshandelen både østover og sydover langs den afrikanske kyst. Kanalen mellom Nilen og Det røde hav, som Dareios 1. hadde åpnet, men som senere var blitt fylt av flyvesand, ble nemlig renset opp igjen omkring midten av 200-tallet f. Kr. Aleksandria ble hovedstasjon ikke bare på handelsveien nord-syd mellom Egeerhavet og Nilen, men også på veien øst-vest mellom Karthago og Syria. Takket være sin fordelaktige beliggenhet ved munningen av en mektig trafikkåre og med et overordentlig rikt oppland ble byen et av verdenshandelens viktigste knutepunkter, ja i flere århundrer var den verdens viktigste handelsby og midt­ punkt for tre verdensdeler. Trafikken ble ikke mindre ved at skip også om natten kunne anløpe havnen. Fartøyene fikk nemlig veiledning

DEN ØKONOMISKE VERDENSUTVIKLING

157

av skinnet fra fyret på øya Faros, et av verdens syv underverker. Alle jordens folkeslag strømmet til Aleksandria. Til og med indere kunne man se der — ja, det er trekk i aleksandrinsk kunsthåndverk som kan tyde på at også kinesere har dukket opp i verdensbyens vrimmel. Storbylivet var hektisk og rastløst. Den romerske keiser Hadrian skriver i et brev at Aleksandria er «byen hvor ingen mangler beskjeftigelse: En blåser glass, en annen lager papyrusblad, en tredje vever lin — alle behersker et eller annet håndverk, eller vil i alle fall gjerne gjøre det. Også de van­ føre, blinde og giktbrudne arbeider. Aleksandrinerne kjenner bare én gud: mammon.» Egypt var så rikt at det med fordel kunne eksportere til andre Middelhavshavner. Takket være sin noe av­ sondrede beliggenhet og sine ypperlige naturlige grenser fikk landet lenge leve i fred for de ville kamper som herjet

Fyrtårnet på Faros ved Aleksandria. Tårnet ble reist omkr. 280 f. Kr. og styrtet sammen under et jordskjelv i 1375. En beskrivelse av araberen Edrisi fra 1153 gjør at vi kjenner den ytre formen godt, men tårnets indre er praktisk talt ukjent. Etter sigende skal den ca. 180 m høye bygning ha inneholdt 300 rom.

158

HELLENISMEN

Ptolemaios 1., en av Aleksanders nærmeste medarbeidere. År 323 f. Kr. overtok han Egypt som satrap, men lot seg utrope til farao 306. Han gjorde Egypt til tidens ledende kulturland ved å gi kunstnere og viten­ skapsmenn gode ar­ beidsvilkår.

Asia, og det kunne i fred og ro utvikle sitt økonomiske liv. Kanalene ble satt i brukbar stand igjen, og Nillandet ble hele verdens kornkammer og leverandør av andre levnedsmidler. Ikke bare korn og andre jordbruksprodukter ble utført i store meng­ der, men også tøyer, glassvarer og papyrus. Det eneste dette rike land savnet, var tømmer og kobber. Men det hadde man på Kypros, som Ptolemaios 1. hadde vært klok nok til å sikre seg da Aleksanders rike ble delt. De mange papyrus-dokumenter fra denne tid gir oss et levende bilde av tidens økonomiske liv i faraonenes land. Av alle de hellenistiske stater er Egypt den eneste som har gitt oss mulighet til å trenge dypere inn i selve tidens liv, slik at vi kan skjønne hvordan hellenismen organiserte seg for å kunne gjennomsyre et fremmed folk. Det arkeo­ logene har funnet i Asia er ubetydelig i forhold til hva ørkensanden har bevart. Av papyrus-rullene får vi bl. a. vite at ptolemeerkongen selv var den største forretningsmann i sitt rike. Ptolemeerne hadde monopolisert hele Egypts korneksport, og resultatet av deres bevisste politikk ble at egyptisk bygg og hvete etter hvert utkonkurrerte Svartehavslandenes korn på verdensmarkedet.

DEN ØKONOMISKE VERDENSUTVIKLING

159

Ptolemeernes makt og Egypts politiske innflytelse hvilte på kornproduksjonen. Men den fattige bonden hadde liten glede av sin rike avling. Hele landet var delt opp i store områder som tilhørte kongen eller templene eller var under­ lagt det sivile og militære byråkrati. Bonden selv eiet nesten bare sitt hus, han fikk seg tildelt en ganske liten del av sin avling. Ved innhøstningen fikk han ikke lov til å bringe et eneste såkorn hjem, under streng offentlig kontroll ble kornet tresket og veiet på statens treskeplasser. Hvis bonden hadde gjeld, måtte han betale avdrag på den nå. Så skulle han betale skatt med kornet, og dette måtte han selv transportere til nærmeste kongelige kornmagasin. Der ble kornet lastet på esler og kameler som tilhørte folk som hadde plikt til å frakte det til nær­ meste kanal eller til Nilen. Fartøyer transporterte det så videre til Aleksandria. Ptolemeerne hadde ikke bare slått under seg korn­ handelen, de hadde også monopol på — eller hadde del i —flere av de mest lønnsomme storindustrier som oljepressing, veverivirksomhet, papyrusfabrikasjon, ølbrygging og parfymetilvirkning. Olje ble fremstillet i kongelige fabrikker og senere solgt til de detalj priser som monopolet fastsatte, mellommennenes fortjeneste var nøyaktig bestemt. Monopoliseringen oppfordret selvsagt til smugling. Følgende brev fra en høy embedsmann til hans under­ ordnede gir et bevis på det: «Straks du har mottatt dette brev, skal du under politioppsikt sende den kvinne til meg som du fikk overlatt i fengslig forvaring. Du skal også sende meg den smuglede oljen og den mann som brakte den til deg. Blir det ikke slutt på denslags lovbrudd i byen, vil du komme til å angre det!» Begjeringen hadde også hånd om bankvesen og handels­ forbindelsene mot sydøst. Biksbanken hadde hovedkontor i Aleksandria og avdelingskontorer i alle større byer. I den hellenske verden har bankvesenet adskillig eldre tradi­ sjoner enn fra hellenismens tid. I Athen fikk det et betydelig opp­ sving i slutten av 400-tallet f. Kr. En av byens største bankierer på 300-tallet etterlot seg en kolossal formue. Allerede den gang kan man altså snakke om en virkelig kapitalisme.

160

HELLENISMEN

Ved siden av penger var korn det viktigste betalings­ middel. Det fantes offentlige lagerhus, og de som hadde korn der, kunne betale med det ved å skrive ut en sjekk på så og så mange tønner. Slike sjekker kunne senere brukes som pengesedler over hele landet. Det egyptiske skattevesen fungerte med usvikelig sikker­ het. Hver eneste som var skattepliktig, måtte betale det staten krevet. I mange egyptiske byer er det funnet mann­ tallslister fra ptolemeisk tid. De gir så nøyaktige opp­ gaver over huseiere og leieboere at vi med en smule fantasi kan se befolkningen i disse ruinbyene levende for oss. Ved sin mangeartede økonomiske virksomhet ble ptolemeerne verdens rikeste fyrster. Men de kunne også bruke penger! Noen av dem var store kulturbærere, men andre kastet bort store verdier på fester og luksus og dyrket Bacchus og Venus (Afrodite) med større nid­ kjærhet enn de dyrket Apollo. En av dem, den syvende i rekken, fikk — ikke uten grunn — tilnavnet «Isterbuken».

Egypterne hadde mange skikker og karaktertrekk som ikke så lett lot seg forene med hellensk idéverden. Det omstendelige seremonielle formvesen som var et resultat av preste- og embedsmannsveldet, var blitt en del av egypternes annen natur. Hvilken uendelig rekke titler skulle ikke en farao forsynes med når han nedlot seg til å utferdige et dokument! Og hvilke andre steder i verden trengte man 60 — sier og skriver seksti — vitner for at en kontrakt skulle være rettsgyldig! Hvis de ville vinne folkets sympati, kunne ikke ptole­ meerne gå noen annen vei enn den prester og embedsmenn hadde anvist. Av sine store, vidsynte forgjengere hadde de lært å være tolerante og hensynsfulle overfor andres tro og skikker. Rosettesteinen (se bind 1 s. 170) er et av de mange vitnesbyrd om hvordan ptolemeerne ved sin gavmildhet vant presteskapet for seg. På samme måte virket de mange nye templene — f. eks. templene i Edfu og Esna — som dette dynastiet lot bygge. På samme måte som de gamle faraonene ofret ptolemeerne til Egypts Kamp mellom hellenere og amasoner. Relieff på en etruskisk sarkofag fra 300-tallet f. Kr., funnet i Tarquinii.

DEN ØKONOMISKE VERDENSUTVIKLING

161

mange selsomme demoner med dyrehoder, og som om de hadde vært en Ramses eller en Totmose lot de seg avbilde på tempelveggene mens de ba og ofret til disse gudene. Intet kan bedre illustrere motsetningen mellom egyptisk og hellensk tankeverden enn om man f. eks. leser kong Ptolemaios l.’s første kjente kunngjøring. Da hadde han ennå ikke tatt kongeverdighet, men regjerte i navnet som satrap for den umyndige kong Aleksander 2. Ptolemaios kunngjør her at gudene Horus og Buto som hersket over byene Pe og Tep, skal få tilbake sine gamle områder i det nordlige deltaland. Kunngjøringen er skrevet med hieroglyffer og begynner slik: «I det syvende år, i be­ gynnelsen av oversvømmelsesperioden, under kong Alek­ sander 2.’s regjering —- den evig levende —- venn av gudene Horus og Buto, oppholdt Hans Majestet seg i det indre av Asia, så Egypt ble styrt av en stattholder ved navn Ptolemaios. Han var ung og frisk, hadde styrke i begge sine armer og var ukuelig i sitt mot. Endog den mest rasende fiende slo han på flukt med sitt sverd, uten å vende ryggen til. Han sto midt i kamptummelen, og ingen kunne komme ham nær. Veldige var hans never, og ingen klarte å avverge deres slag. Hva han sa, ble aldri tatt til­ bake. Ingen var hans like av alle utlendinger.» — I den milelange fortsettelse blir Ptolemaios’ krigerske bedrifter sammenlignet med gribbens herjinger blant småfuglene. «Måtte han,» heter det til slutt, «som lønn for hva han har gjort, få seier og styrke så hans hjerte kan gledes, og måtte frykten for ham nå som i fremtiden herske blant frem­ mede folk!» Jo, ptolemeerne har voktet seg vel for ved maktspråk å forsøke å viske ut de dype skillemerker mellom egyptere og hellenere. Men selv om de bevarte de ytre former ved de gamle faraonenes styre, arbeidet det nye dynasti ikke desto mindre på å hellenisere landet. Men hvorledes lot det orientalske despoti seg forene med hellensk ånd? Jo, denne fant et fristed i Aleksandria og i et par andre byer, en i nærheten av Tebe og en i Fayum-området. Der kunne 6. Grimberg IV.

162

HELLENISMEN

En hellensk kriger. Maleri på tre fra en mumie funnet i Fayum. Fra ca. 150 e. Kr.

hellensk kultur ut­ vikle seg fritt, mens livet blant landbefolkningen rundt om­ kring bevarte sitt orientalske preg. I gymnasiene i disse byene fikk ungdom­ men hellensk opp­ dragelse, og man la vekt på å bevare den hellenske rases renhet ved å erklære ekteskap med inn­ fødte egyptere som illegitime. Men tre eller fire hellenske byer var ikke tilstrekkelig til å hellenisere landet, særlig ikke da helle­ nerne her holdt seg strengt adskilt fra den øvrige innfødte befolkning. Ptolemeerne gjorde mer for å fremme helleniseringsprosessen ved å ansette hellenere i viktige embedsmannsposter både innen den lokale og sentrale forvalt­ ning og ved å la hellenere og makedonere få ledelsen av hæren. Hellensk teknikk og ingeniørkunst ble tatt i bruk ved offentlig byggevirksomhet og ved kanalarbeider, og hellenere fikk viktige stillinger innen næringsliv, for­ retningsliv og bankvesen. Mest intimt kom hellenerne i kontakt med innfødte egyptere ved at ptolemeerne plaserte hellenske og makedonske soldater i jordbrukskolonier

HELLENISMENS KULTUR

163

rundt omkring i landet. Men i det lange løp ble da raseblanding uunngåelig. HELLENISMENS KULTUR

Da Aleksander åpnet Orienten for vesterlandsk foretagsomhet, resulterte dette ikke bare i en verdenshandel, men også i en verdenskultur. Hellensk kultur trenger inn over Østen, men mottar også i tidens løp nye impulser østfra, og dette gjør den enda mer skikket til å bli en verdensomspennende kultur. Egyptisk og babylonsk kultur, særlig kaldéernes astronomiske kunnskaper, Zarathustras lære om kampen mellom den onde og den gode verdensånd, Israels Jahvedyrkelse og læren om synd og bot — alt dette trengte dypt ned i folkenes sjel og fikk avgjørende historisk betydning. Hellenismens språk — det språk som Det gamle testamente ble oversatt til og som Det nye testamente senere ble skrevet på — det ble tidens verdens­ språk, som i tur og orden latin, fransk og engelsk ble det. Den nye hellenistiske kultur er en blandingskultur som har en annen karakter i Egypt enn i Hellas og Makedonia, en annen i Babylonia enn i Syria osv. Når steinene taler

Ved de utgravninger som arkeologer fra forskjellige land har foretatt i Lilleasias tidligere kulturbyer, har man gjort tallrike funn fra hellenistisk tid, og også fra eldre tider. Amerikanerne har f. eks. i Sardes foretatt utgravninger av Krøsos’ kongeborg. Templer og kongeslott, rådhus, teatre og kjøpmannslokaler, praktfulle sarkofager og frag­ menter av billedstøtter er gravet fram, og det er funnet en mengde innskrifter. Meget givende ble ruinene av den berømte handelsby og de store filosofers hjemsted Miletos, «jonernes edleste smykke». Der er det blant annet gravet ut det største kjente hellenske by torv, over 200 meter langt og nesten like bredt. Selv om det man har funnet har vært brokker og bruddstykker, er det gjort overraskende

164

HELLENISMEN

Rekonstruksjon av rådhuset (buleuterion) i Miletos.

rike funn av skulptur og arkitektur. At man i det hele tatt har kunnet finne disse rike kunstverk skyldes et mektig murbyggverk som i all hast måtte gjennomføres på 500-tallet e. Kr., da veldige barbar-horder truet byen. Muren ble bygget så bred at flere minnesmerker ble inne­ bygget i den, og på den måten ble de bevart. Hadde ikke det vært tilfelle, ville de for lenge siden havnet i pietetsløse slekters kalkovner eller blitt hugget opp til gate- eller byggestein. Som byggemateriale anvendte man også i skyndingen vakre blokker med inskripsjoner fra andre bygninger, søyler, statuer og hva man i farten kunne komme over, og man fylte murene med hoder, ben og armer av marmorstatuer. For en senere tids arkeologer ble denne muren en kilde til stadig nye overraskelser. Miletos’ stolthet var teatret som hadde sitteplasser for 25 000 tilskuere. Herfra hadde man en vidunderlig vakker utsikt over havnen med hundrevis av fartøyer, og over havet utenfor byen. Man kunne til og med se helt ut til det fjerne Samos. Vandrer vi langs teatrets sitteplasser, finner vi på benkene inn­ skrifter som forteller at enkelte plasser var bestemt for enkelt­ personer eller for korporasjoner, som f. eks. gullsmedenes laug. Det

HELLENISMENS KULTUR

165

var også en keiserlig losje. Midt på første rekke, ikke så langt fra keiserlosjen, kan man lese innskriften: «Plass for jøder, som også kalles gudfryktige.» Innskriften har en særlig kulturhistorisk in­ teresse fordi den viser at jødene i Miletos ikke næret den antipati mot teatret som hersket blant deres mer ortodokse trosfrender. Den er altså et eksempel på at den store helleniseringsprosessen også hadde satt sine merker blant Israels barn. Den samme frigjorthet viser også den fint dannede hellenskjodiske filosof Filon som levde i Aleksandria i tiden omkring Kristi fodsel. Han var riktignok rett-troende jøde, men tolket israelittenes hellige skrifter ved hjelp av Platons og stoikernes filosofi, og han ovet stor innflytelse på de kristne kirkefedre. Hva teater angår, mente han at gode skuespill var av stor oppdragende virkning.

Fra Miletos’ søndre byport fører en hellig vei som er voktet av marmorløver, til et eldgammelt, berømt Apollotempel. Det hadde et orakel som til sine tider var likeså ansett som det delfiske. Hvor mange millioner fromme pilegrimer har ikke i tidenes løp vandret i høytidelig prosesjon langs denne halvannen mil lange vei som er så rik på de mest praktfulle utsiktspunkter! Først gikk Apollobrødrene eller Apollos sangere og dansere — det er et selskap som man kan følge gjennom minst syv år­ hundrer. Og da helligdommens stolte marmorsøyler endelig ble synlige og man fikk se den lange rekken av marmorstatuer langs veien som førte opp mot templet, da falt det andakt over pilegrimene. Billedstøttene ble gitt av fromme tempelbesøkende på 500-tallet f. Kr. De ble omkring midten av 1800-tallet brakt i sikkerhet i British Museum. I Louvre i Paris er en sal fylt av andre funn fra dette berømte tempel. Templet var en herlig bygning som hadde veldige dimensjoner, det var 109 m langt og 50 m bredt. Ruinene vitner ennå om dets rike og avvekslende dekorative ut­ smykning. Hver søyle var et kunstverk for seg. Hvilket arbeid, hvilke pengesummer, hvilken hengivenhet har ikke Miletos’ innbyggere ofret på denne helligdom som perserne la i ogrus da Miletos ble ødelagt i 494 f. Kr. o Ved en eiendommelig skjebnens tilskikkelse ble det samtidig som det foregikk utgravninger i Miletos og Apollo-templet, foretatt arkeologiske undersøkelser av perserkongens stolte borg i hoved­ staden Susa. Her hadde Dareios engang samlet sitt bytte fra krigen

166

HELLENISMEN

mot de hellenske byene i Lilleasia. Man fant også noe av dette, bl. a. en kobberklump på 90 kilo. Den forestiller en vekt med to håndtak. En innskrift med milesiske bokstaver forteller at to krigere fra Miletos engang hadde gitt den til Apollo, som tiende av sitt bytte.

Etter katastrofen i 494 ble byen bygget opp igjen, men sin tidligere glans gjenvant den aldri. Da Aleksander den store i 333 på ny hadde gitt byen friheten tilbake, begynte man igjen å bygge på templet, men arbeidet måtte flere ganger avbrytes på grunn av manglende midler. En gang lå arbeidet nede nesten et helt århundre, og omkring midten av det 1. århundre e. Kr. opphørte arbeidet for godt. På grunn av jordskjelv og yngre slekters mangel på pietetsfølelse sank den store helligdom i grus. Takket være byggedata som er hugget inn i steinene, kjenner vi denne bygnings historie bedre enn historien til noe annet byggverk fra antikken. Etter hvert som det var flo eller ebbe i statskassen, gikk arbeidet i raskere eller langsommere tempo, og når kassen var bunnskrapet, har arbeidet stanset nesten helt opp. Av enkeltpersoners kostelige gaver kan man bl. a. nevne 34 elefanttenner som veiet henimot 500 kilo. En ut­ sending fra Miletos til Ptolemaios sendte disse fra Alek­ sandria omkring år 50 f. Kr. for at elfenbensarbeider skulle pryde inngangsdøren til templet. Rike tempelgaver kom også fra konger i Egypt og i Asia, for templet var kjent og berømt i mange land. Virkelig kongelige var de gaver som kong Selevkos 2. overleverte i 246 f. Kr. Templets inventarfortegnelse regner opp utsøkte eksempler på gullsmedkunst. Det regnes opp kunstnerisk utførte gylne skåler, begere og vinkanner, drikkehorn som er rikt ornamentert med hjortehodemotiver og en rekke andre motiver og dessuten innlagt med edelstener. Det var også rike røkelse-gaver så templets behov kunne dekkes, og gaver som besto av 12 okser og 1000 sauer. Hvor er det blitt av alle de kostbarhetene som var hopet opp her? Vi får en pekepinn om svaret når vi hører at Nike fra Samothrake, som av mange regnes for selve eksponenten for den hellenistiske kunst. Den er sannsynligvis utført av en kunst­ ner fra Rhodos omkr. 260 f. Kr. og er antagelig reist til minne om en sjøseier. Nike var seierens gudinne i hellensk mytologi.

168

HELLENISMEN

templets inventarfortegnelse slutter omkring år 80 f. Kr. På den tid herjet kilikiske sjørøvere langs Middelhavskysten. De har utvilsomt også vært her og har bare etter­ latt seg skattkammerets nakne vegger. Fordi dette byggverket var planlagt så stort at det aldri ble avsluttet, kan vi av ruinene se arkitekturens utvikling i århundrers løp, og utgravningen av templet har vært en av arkeologiens mest takknemlige oppgaver. Særlig verdifullt er det fordi nest etter helligdommene på Athens Akropolis er dette templet det best bevarte av alle joniske templer. Så meget står igjen at man får et klart bilde av Miletos-arkitektenes originalitet, og man kan fullt ut verdsette deres evne til å unngå den ens­ formighet og kulde som ellers har så lett for å prege slike veldige byggverk. I Priene som ligger nord for Miletos, har man foretatt utgravninger i en ruinby som har slike dimensjoner at den har fått navnet «Lilleasias Pompeii». Høyt over byen, 370 meter over havets overflate, hever borgens «trossige marmorpanne» seg. Den er «et klipperede, omkranset av ørner», og har tjent som befolkningens siste tilfluktssted. Denne byen ble anlagt samme år som Aleksander den store dro i felt mot perserne. Den er mønsteret på et hellenistisk byanlegg, strengt regelmessig regulert. Her, som overalt ellers, er torvet byens hjerte. Rundt om dette ligger templer, offentlige bygninger, kjøpmannsboder og verksteder. Flere steder i Priene var det brønner med friskt vann som kom fra en kilde som spruter ut fra fjellet i 800 meters høyde. Prienes største anlegg er naturligvis stadion, men det best bevarte byggverk er et vakkert teater som kan kon­ kurrere med byens Athenetempel — kjent som et av de praktfulleste eksempler på jonisk arkitektur. Man for­ bauses over at en slik liten by på 5000 innbyggere kunne reise et så kostbart byggverk. Man kan her, som i Miletos, takke Aleksanders gavmildhet for det. En gang i tiden pranget også hans navn i store bokstaver i tempelhallen. Det dekret han utferdiget som ga byens innbyggere selv-

HELLENISMENS KULTUR

169

Rekonstruksjonsmodell av Priene i Lilleasia. Øverst sees borgen, som ligger på en klippe høyt over byen, og i forgrunnen sees det hellenistiske gymnasium og Prienes stadion.

styre og befridde dem for skatteplikt til storkongen, var også hugget inn i hallen. Det som er særlig merkverdig med ruinbyen Priene er likevel ikke de offentlige bygninger, men den ting at privathusene er sjeldent godt bevart. Helt til henimot slutten av forrige århundre visste man svært lite om hvordan det så ut i hjemmene til oldtidens hellenere. Bare i litteraturen kunne man finne en og annen antydning om det. Takket være utgravninger i Priene, på Delos og noen andre steder endret dette forhold seg. I disse ruinbyene kunne man gå inn i privatboligene, det hadde man tid­ ligere bare hatt anledning til i Pompeii. Av den grunn har Priene fått betegnelsen «Lilleasias Pompeii».

170

HELLENISMEN

Antikkens bolighus var i så stor grad som mulig av­ stengt fra ytterverdenen, de hadde således ikke vinduer som vendte ut mot hovedgaten, lyset kom fra en «lysgård»

Rekonstruksjon av et gresk privathus i Priene.

midt i bygningen. Der levde familien sitt liv, under åpen solklar himmel, isolert fra gatens ståk og bråk. De forskjellige rom var gruppert rundt denne gårdsplassen. Hvor det var mulig, plaserte man inngangen ved en stille og fredelig sidegate. Takket være rikelig tilgang på vann kunne så å si hver eneste familie ha eget bad. En rekke innskrifter forteller om Priene-innbyggernes offentlige og private liv. Veggene i torvhallene var blant annet forsynt med innskrifter som fortalte om særlig fortjente borgeres gjerninger. Ifølge en sympatisk skikk skulle alltid en nyvalgt borgermester innby alle byens borgere med sønner, frigitte og slaver til en fest og trak­ tere dem med søt vin og en matbit. Da ny borgermester

HELLENISMENS KULTUR

171

ble valgt hvert år, ble denne muntre og gemyttlige festen en årlig foreteelse. Men det var slett ikke alltid så lett for den nyvalgte å overgå sin forgjenger i raffinementer for på den måten å innynde seg hos Prienes innbyggere. Arkeologer har også gitt seg i kast med filosofen Heraklits hjemsted Efesos. Byen var engang kjent for sitt Artemis-tempel. «Stor er efesiernes Diana!» ropte byens hedninger til Paulus og de kristne. Til Efesos kom folk fra alle jordens kanter for å gi gudinnen sine offergaver og for å be om hennes hjelp. I grunnen var det Artemistemplet Efesos kunne takke for sin eksistens. Den menneskestrøm den berømte helligdommen trakk dit, førte til at byen også ble en stor markeds- og handelsplass, og gudinnens rike tempel ble et mektig kredittinstitutt. I 356, ifølge tradisjonen samme natt som Aleksander den store ble født, ble Artemis-templet brannherjet, og det var en efesier som hadde tent på. Etter hva han be­ kjente på pinebenken, ble han drevet til udåden bare fordi han ville bevare sitt navn for ettertiden. Hellenerne i Lilleasia tok hevn ved å beslutte at de aldri skulle nevne

Artemistemplet i Efesos, et av verdens syv underverker, slik man mener det så ut etter gjenoppbyggingen etter brannen i 356 f. Kr.

172

HELLENISMEN

misdæderens navn. Men ved en indiskre­ sjon av historieskri­ veren Theopompos har vi fått vite at mannens navn — skal vi nevne det? — var Heros tratos. I senere tider har vi alltid sagt at den som blir kjent fordi han har begått en ugjerning, han vin­ ner herostratisk be­ rømmelse. Begivenheten frem­ kalte redsel og forfer­ delse. Plutark forteller at «alle byens tegntydere så i den et varsel om enda større ulykker. De løp fram og tilbake, slo seg for brystet og ropte at denne dag innvarslet en fryktelig hjemsøkelse som ville bringe ødeleg­ gelse og plyndring over hele Asia.» — Dette ble naturligvis senere utlagt som en spådom om Alek­ sanders persiske felttog.

Aleksander den stores arkitekt ogo byggmester Deinokrates bygget hellig­ dommen opp igjen, kostbarere og mek­ tigere enn tidligere. Atlet fra Efesos. Bronsestatue i legemsstør­ relse, sannsynligvis en kopi fra ca. 350 f. Kr.

HELLENISMENS KULTUR

173

Den ble Hellas’ største og praktfulleste tempel, og ble regnet som et av verdens syv underverker. Templet var godt og vel 130 meter langt og noe over halvparten så bredt. Keiser Nero plyndret det for alle dets skatter, og senere ble det ødelagt av herjende barbarer og av kristne fanatikere. Riktignok ble det bygget opp igjen, men den rike byen forfalt ved plyndringer og jordskjelv og fordi den utmerkede havnen stadig ble grunnere. Lang tid var det ikke noen som visste hvor det berømte templet en­ gang hadde ligget. Etter å ha lett i syv år fant en engelsk arkeolog det i 1863. Han fant også lev­ ninger av det tempel Herostratos hadde ødelagt. Søylene var en gave fra kong Krøsos som hadde latt sitt navn innStatue av den efesiske Artemis med sine mange bryster. Hun ble ansett som en moderlig gud­ inne som ga dyr og planter næring og frukt­ barhet. Legg merke til alle dyrene som kranser hele kroppen. Opprinne­ lig var hun asiatisk, men hellenerne kombinerte henne med sin Artemis og ga henne et gresk gudenavn. Denne Arte­ mis ble på asiatisk vis dyrket med store orien­ talske orgier og fantas­ tiske tempelfester.

174

HELLENISMEN

Rekonstruksjon av mau­ soleet i Halikarnassos. Kong Mausolos’ berømte gravmæle fra omkr. 350 f. Kr. dekket en flate på 66 x 77.5 meter og var ca. 46 meter høyt. Det ble i den senere oldtid regnet for et av verdens syv underverker.

risse på dem. Eng­ elske og østerrikske arkeologer har senere foretatt verdifulle ut­ gravninger av Efe­ sos.

Ruinbyen Per ga­ rn ons navn er le­ vende den dag i dag, særlig fordi den har gitt navn til det ypperlige skrivematerialet pergament som engang var byens viktigste eksportartikkel. Pergament ble laget ved en spesiell beredning, særlig av saue- og geiteskinn. Etter hvert ble pergament det mest brukte bokmaterialet. Det ble brukt gjennom hele middelalderen, helt til papiret ble oppfunnet. Fordi pergament er så holdbart, er mange verdifulle bøker og dokumenter blitt reddet fra tilintet­ gjørelse. Pergamon var hovedstad i et rike som ble grunnlagt i 281, da en stattholder gjorde seg uavhengig under kon­ fliktene mellom diadokene. Pergamon-riket vokste i stør­ relse og betydning fordi konge og folk med stort hell løste sin oppgave som hellenismens forsvarere mot de keltiske horder som omkring midten av 200-tallet f. Kr. oversvømte Lilleasia. Kelternes eller gallernes opptreden i denne verdensdel var en av fasene i den store keltiske folkevandring.

HELLENISMENS KULTUR

175

På den tid ble keltisk talt i størstedelen av MellomEuropa, mens det i våre dager bare tales i Wales, Eire, det vestlige Skottland og Bretagne. Kelterne hadde uro og vandringslyst i blodet. De trivdes ikke ved å sitte stille, de ville ikke bli bofaste. De var stridslystne og tapre folk som var til stadig skrekk for andre. Når de nakne, bare beskyttet av et langt og smalt skjold og under ville krigshyl stormet fram til angrep, spredte de redsel og forferdelse rundt seg. De var gode soldater, men dårlige borgere. Derfor kunne de nok ødelegge andre stater, men aldri danne noe ordnet stats­ samfunn selv eller skape noen egen kultur. Opprinnelig har antagelig kelterne bodd i det nåværende Baden og Wurttemberg og spredt seg videre derfra. Noen keltiske stammer dro over den nåværende engelske kanal og slo seg ned på De britiske øyer. Senere dro store flokker gallere over Bhinen og bosatte seg i det nåværende

Tunnel under legeguden Asklepios’ tempel i Pergamon. De mange syke som strommet til helligdommen ble fort gjennom tunnelen inn i et mørkt sirkelrundt rom hvor de skulle sove på huden til et nylig drept offerdyr. Tunnelen er vel 75 m lang. (Se også bd. 3, s. 392 IT.)

176

HELLENISMEN

Frankrike som romerne derfor kalte Gallia. Andre galliske folk trengte over Alpene ned i Nord-Italia hvor de for­ trengte de mektige etruskere og nådde helt fram til Borna, hvor vi senere skal treffe på dem. Også langt øst var dønningene etter den store folke­ vandringen merkbare. Et århundre etter gallernes angrep mot Roma har de nådd fram til Makedonia og Hellas, men ved Delfi klarte hellenerne å kaste dem tilbake. (Hellenerne selv mente at det var Apollo som hadde skremt bort barbarene.) Som en følge av dette gikk en del keltere over til Lilleasia, hvor de slo seg ned i Frygia i det landet som etter dem ble kalt Galatia. (Hellenerne kalte nemlig kelterne for galater. Vi kjenner navnet fra Paulus’ brev til dem.) På tross av at stadig nye keltiske horder strøm­ met over Hellesponten, ble de holdt i age her. Æren for det tilfaller i første rekke Pergamon-kongen Attalos 1. og hans ætlinger attaliderne. Også på kulturens område er disse kongene blitt berømt. Av Pergamon skapte de et Aleksandria i mindre måle­ stokk. Byen ble ikke bare den betydeligste handelsby i Lilleasia, men også et arnested for vitenskap og kunst, og Pergamon fikk æresnavnet «Asias Athen». Nest etter det ptolemeiske bibliotek i Aleksandria ble det biblioteket Attalos 1. grunnla, det største i den hellenske verden. Det kan tenkes at det nettopp var de egyptiske kongers misunnelse over Pergamon-bibliotekets vekst som ga støtet til at pergamentindustrien skjøt fart. Ptolemeerne tålte nemlig ingen konkurrent til sitt verdensberømte bibliotek i Aleksandria, og det sies at de forbød papyruseksport til Pergamon. Men pergament var ikke det eneste produkt som ble ut­ ført av attalidernes land. Det var også berømt for sine mo­ saikker, for sine tepper vevet av gullbrokade og for sine kunstverk. Det mest berømte Pergamon-kunstverk var byens kolossale Zevsalter — som kalles «Satans trone» i Johannes’ Åpenbaring. Det ble oppført av den andre kongen av attalidernes ætt, det skulle forherlige seirene over gallerne og være en takk for den hjelp gudenes konge og

HELLENISMENS KULTUR

177

Gudenes kamp med gigantene. Detalj fra Pergamon-alterets reliefffrise. Lengst til venstre Alkyoneus, en av gigantene, deretter Athene og lengst til høyre seiersgudinnen Nike.

Athene hadde ydet hellenerne. En stor frise rundt alteret fremstiller i kraftig relieff gudenes kamp med gigantene. Med sine lynstråler slår Zevs ned den ene etter den andre av disse fortidens kjemper. Gigantene — gammelnordisk mytologis jetter og troll — personifiserte i hellensk myto­ logi de utemmede, kulturødeleggende krefter som vul­ kanske utbrudd, stormer, skybrudd, mørke og kulde. I vår tid er betydningsfulle rester av dette og av andre store kunstverk kommet for dagen. Forklaringen på at så vesentlige deler av disse kunstverk har kunnet unngå tilintetgjørelse er den samme i Pergamon som i Miletos. I bysantinsk tid ble det nemlig også her reist en stor bygning til vern mot fiender. Gjennom utgravningene i Pergamon har vi også fått grundig kjennskap til hvordan alminnelig orden og hygiene ble opprettholdt i en gammel hellensk by. På steiner er det hugget inn politiforordninger som kunne tjene som mønsterforordninger for byer i Syden den dag i dag. Det var bl. a. hver huseiers plikt å holde sin del av gaten i god stand og sørge for gaterenhold. Den som forurenset gaten med søppel, måtte fjerne det på egen bekostning,

178

HELLENISMEN

Pergamonalteret, som ble bygget til ære for Zevs i begynnelsen av 100-tallet f. Kr. Underbygningen som er helt av marmor, var smykket med en 120 meter lang relieff-frise som forestiller gudenes kamp med gigantene. Tyske arkeologer begynte å grave det ut i 1870årene og sendte så store mengder av alteret til Berlin at det kunne delvis restaureres der. Før Den annen verdenskrig sto det i Pergamonmuseet i Berlin, men i 1945 ble det ført til Russland. I 1958 ble det imidlertid ført tilbake til Øst-Berlin og bygget opp igjen i museet der. I Johannes åpenbaring 2, 13 omtales alteret som «Satans trone».

unnlot han det, tok politiet affære, og den skyldige ble ilagt bøter. Ingen fikk lov til å vanne buskap, vaske klær eller kjørel ved offentlige brønner eller på noen annen måte forurense vannet i brønnene eller vannledningene. Forbrøt man seg mot disse bestemmelsene, måtte man betale 50 drakmer i bøter og mistet buskap, klær eller kjørel. Hvis den skyldige var slave, fikk han 50 til 100 stokkeslag på kjøpet og måtte sitte i gapestokk 10 dager. Før han slapp løs, fikk han ytterligere 50 rapp som en ekstra påminnelse. Den som anmeldte slike forbrytelser, ble belønnet med halve bøtesummen. En innskrift angående torvhandelen gir i et malende språk uttrykk for det kjøpende publikums syn på diverse viderverdigheter ved fiskehandelen. «Det er,» klages det, «titusen ganger lettere å få svar av en general som står i spissen for sin hær enn av disse fordømte fiskehandlerne. Hvis man spør dem: ’Hvor meget koster fisken?’ så blir

HELLENISMENS KULTUR

179

de øyeblikkelig opptatt av et eller annet, eller så blir de totalt åndsfraværende. I heldigste tilfelle får man en uforståelig mumling til svar. Og hvis en av dem allernådigst sier: Ti oboler,’ så glemmer han å opplyse hva slags oboler det er. Når man så begynner å telle opp pengene, så viser det seg at han mener aigina-oboler, men hvis han skal gi vekslepenger tilbake, da er det straks attiske oboler. (En aigina-obol var verd over 40 % mer enn den attiske.) — I begge tilfelle vil han forstå å sko seg godt.» Med den hellenistiske ruinbyen Doura-Europos ved Eufrat har også Mesopotamia fått sitt Pompeii. Denne byen var Selevkos l.s verk. Et av de kanskje mest oppsiktsvekkendefunnher er et pergamentblad som er det eldste man hittil kjenner til. Skrif­ ten viser at det er fra 100-tallet f. Kr. Det er av interesse å se at gresk viser seg å ha vært det le­ dende språk i denne østerlandske byen. De utgravde templene viser at Satyr fra Pergamon. Bronsestatue fra omkr. 300 f. Kr. Figurens voldsomme bevegelser er typisk for den hellenistiske tids kunst.

180

HELLENISMEN

byggemåten ikke er hellensk, men orientalsk, og de veggmalerier som pryder det ene templet er også orien­ talske, både når det gjelder menneskenes utseende og deres klær. Malerienes stil er også preget, av Orientens høytide­ lige stivhet. Hellensk innflytelse kan bare spores rent unntagelsesvis. — I dette overveiende orientalske miljø gjor det et eiendommelig inntrykk å se en Afdrodite-torso i det andre templet. Her møter man en ekte hellensk skjønnhetsoppfatning. Denne statuen er en kopi av et kjent hellensk kunstverk som tilskrives Fidias. Innflytelsen fra hellenistisk kultur strakte seg langt østover. På medisk jord har man funnet pergamenter med hellensk skrift, som forteller oss at helt opp i det siste århundre f. Kr. var hellensk lov og rett gjeldende i disse fjerne strøk. Og arkeologiske funn i det indre Sentral-Asia har med all ønskelig tydelighet vist at hellenske kulturimpulser nådde også dit. Aleksander den stores verk gir oss forklaringen på dette. «Den store kongen,» sier Wilamowitz, «hører til de såmenn hvis sæd spirer, selv der den faller på stengrunn.» Hellensk kultur har også engang hatt livskraft i Indias hellenistiske byer. Ennå en menneskealder etter selevkiderrikets undergang — år 64 f. Kr. -— klarte isolerte hellenske småfyrster å overleve på indisk jord. Det varte hele fire århundrer etter Aleksanders død før alle spor etter hellensk innflytelse var utvisket i India. Særlig innen kunsten er hellensk innflytelse merkbar i indisk-buddhistisk kultur. Når buddhistiske guder, de­ moner og helgener er avbildet, er det hentet trekk fra hellenske gudeskikkelser. Det samme er tilfellet innen arkitekturen, her er det lett å kjenne igjen den korintiske søyle. På grunn av handelsforbindelsene mellom India og Kina har den hellensk-påvirkede kunst trengt videre inn i Sentral-Asia i den buddhistiske religions fotspor. Videre har den nådd helt fram til Kina hvor den gjorde sitt til å omskape den gamle kinesiske kunst.

HELLENISMENS KULTUR

181

Her som overalt ellers virker hellensk ånd befruktende og livgivende. Når den først har trengt inn, opphører den aldri å virke, hverken i Øst-Asias kunst eller i Europas eller Islams kunst. Selv om våre dagers kinesiske eller japanske kunst i høy grad har sine nasjonale særtrekk, kan vi likevel finne impulser fra 400-tallets store hellenske kunst.

I Egypt er både reminisenser av hellensk kunst og kunsthåndverk og store mengder av brev og dokumenter de beste vitnesbyrd om hellenismens utbredelse. Hellenistisk vitenskap

Vil vi studere den hellenistiske kulturs resultater, finner vi disse hovedsakelig på det vitenskapelige område. Det begynner med Aristoteles, Hellas’ store universalgeni. Han sammenfattet for første gang tidens vitenskaper til en énhet. Men samtidig utvidet han den vitenskapelige forsknings grenser i den grad at ingen etter ham har klart å få et samlet overblikk over det veldige resultat han var kommet fram til. Etter ham kommer fagvitenskapenesæra. Og nå ble Aleksandria et midtpunkt. Her grunnla den første Ptolemaios et vitenskapelig forskningsinstitutt, som ble kalt Museion. Hit kalte han de fremste av tidens lærde som han sørget så godt for at de fullt ut kunne ofre seg for sine vitenskapelige sysler. Vitenskapelige sam­ linger og hjelpemidler av alle slag sto til deres disposisjon, bl. a. et bibliotek som snart besto av flere hundre tusen papyrusruller, et astronomisk observatorium, en zoologisk have med sjeldne dyr og et anatomisk institutt. Den mest kjente av alle Aleksandrias lærde er mate­ matikeren Evklid (Evkleides) som i sin lærebok «Ele­ menta» sammenfattet og systematiserte tidens geome­ triske viten. På grunn av sin usedvanlige klarhet har boken vært forbilde for de fleste lærebøker i plangeometri helt opp i vår tid. En annen matematisk begavelse fra denne tid var Archimedes fra Syrakus. Han hadde studert i Alek-

182

HELLENISMEN

sandria under Evklids elever. Archimedes var uten tvil antikkens største matematiker — ja, en av alle tiders største. Hans berømte utrop «Hévreka!» (Jeg har funnet det!) er blitt et bevinget ord. Det sies at han skal ha sagt det en gang da han i et av Syrakus" bad la seg ned i et badekar som var breddfullt av vann. I sin begeistring over den oppdagelse han hadde gjort skal han splitter naken ha løpt gjennom byens gater til sitt hjem hvor han satte seg til å regne. Oppdagelsen var like enkel, men også likeså betydningsfull som den oppdagelse Isaac Newton gjorde da han nesten to årtusener senere så et eple falle til jorden og fant loven om jordens tiltreknings­ kraft. Men hva var det for noe merkelig Archimedes hadde funnet ut? Jo, som lyn fra klar himmel hadde den tanke fart gjennom hans hjerne at kroppen fortrengte like meget vann som sitt eget volum. Og hva var det han oppnådde med denne oppdagelsen? — Jo, saken var den at hans slektning og gode venn, den kloke kong Hieron som hersket i Syrakus i annen halvpart av 200-tallet f. Kr., hadde bestilt en gullkrone av sin hoffjuveler. Han hadde en mis­ tanke om at mannen snøt ham ved å blande for meget sølv i gullet. Men hvordan kunne man påvise en slik forfalskning? Kongen spurte Archimedes til råds, og han lovet å tenke alvorlig over saken. Hvis Archimedes nå bare klarte å regne ut kronens volum, så var det lett å se om den veiet så meget som den skulle gjøre hvis den virkelig var laget av rent gull. Men hvordan var det mulig å finne ut volumet av en så innviklet gjenstand som en kongekrone med alle dens ornamenter? Det var dette som var det springende punkt — helt til Archimedes la seg ned i badekaret. Da fikk han den lykkelige idé at hvis han la Hierons krone i et kar som var fylt av vann og så målte den vannmengde som ble trengt vekk, ja da hadde han kronens volum. Med rette kunne han rope «Hévreka!», ikke bare fordi han konstaterte at kronen var forfalsket, men også fordi han ved å eksperimentere videre oppdaget et av fysikkens grunn­ prinsipper, den såkalte Archimedes" lov, som sier at et legeme som nedsenkes i en væske, taper så meget i vekt som den fortrengte væskemengde veier. Hele den gren av fysikken som kalles hydrostatikken, hviler på denne lov.

For ikke så svært lenge siden fant man et av Archimedes’ skrifter, som ga den overraskende opplysning at han hadde funnet det grunnlaget for integralregning som var Isaac Newtons og Leibniz’ store oppdagelse på 1600-tallet. Archi­ medes var også tidens store tekniker og vant berømmelse for sine krigsmaskiner. Hans navn er ennå knyttet til grunnleggende fysiske lover, og til en slik oppfinnelse som den archimediske skrue. Den består av en skråttliggende spiral inne i et rør som løfter opp vann når den dreies

HELLENISMENS KULTUR

183

rundt sin akse. Det berømte utsagn som er tillagt Archimedes: «Gi meg et fast punkt i verdensrommet, så skal jeg løfte kloden,» er karakteristisk for hva samtiden trodde Archimedes kunne makte ved hjelp av vektstangprinsippet. En annen mekaniker av den aleksandrinske skole var teknikeren Ktesibios fra Askra, som også var en mange­ sidig herre. Blant annet laget han merkverdige ur med bevegelige figurer, med trompetsignaler som anga timene og meget annet interessant utstyr, og alt sammen ble drevet med vannkraft. Vårt kjennskap til disse urene skriver seg fra oldtidens forfattere. Takket være deres beskrivelser kan vi følge konstruksjonen av disse kunstferdige ur slik vi kjenner dem fra middelalderens kirker og klostre — og delvis fra vår egen tid — bakover i tiden via arabere og romere helt til Ktesibios’ verksted. En senhellensk forfatter fra tiden omkring 500 e. Kr. har gitt en interessant beskrivelse av et vanndrevet ur som fantes i hans hjemby, den store handels- og sjøfartsbyen Gaza i det sydlige Palestina. Urskiven — som man vel må kalle den — hadde to dørrekker over hverandre, tolv dører i hver rekke. Den nederste rekken gjaldt dagens 12 timer, den øverste nattens. I løpet av dagen beveget et bilde av solguden seg foran urskiven, og ved hver heltime stanset det ved en av dørene. Ved hvert av dagens timeslag kom en Heraklesfigur ut og utførte et av sine kjente 12 storverk. Når det var gjort, ble den bekranset av en ørn som satt ovenfor døren, så bukket den og trådte tilbake. Klokkeslagene ble også angitt. Lenger nede på urskiven var det nemlig en annen Herakles-figur, med en klubbe slo den timetallet på løvehuden. Øverst oppe var det et hode som rullet med øynene når klokken slo — selvsagt til skrekkblandet forundring for tilskuerne. Også den øverste dørrekken åpnet seg ved hele timeslag. Men da dette skjedde når det var mørkt, kom bare et lys til syne i dør­ åpningen mens Herakles slo på løvehuden. En del mindre figurer ga forestillingen større liv og avveksling. Det var f. eks. en figur av skogguden Pan som spisset ører når han hørte klokkeslagene, han trodde nemlig han hørte sin kjære Echo. En trompeter blåste tappenstrek når dagen var slutt og Herakles hadde fullført sine arbeider. Da trådte også to tjenere fram. De rakte helten et vaskefat, en kanne med vann og en strykerem for barberkniv, og de satte fram et måltid mat til ham.

En allsidig ånd særlig på fysikkens og teknikkens om­ råde var Heron fra Aleksandria. Ord som «dampturbin»,

184

HELLENISMEN

Herons dampkule, sett forfra og fra siden. — Vannet i kjelen ABCD blir opphetet. Dampen stiger gjennom røret EFG inn i kulen HI, som dreier om G og K og er forsynt med to vinkelbøyde utløpsrør. Når dampen strømmer ut, forandres dens stromningsretning i røret, og dette gir et reaksjonstrykk som setter den lettbevegelige kulen i rask bevegelse i motsatt retning. Dette lille apparatet er ikke bare det første eksempel på hvordan damp kan anvendes som drivkraft, men også på det såkalte reaksjonsprinsipp som ligger til grunn for vår tids reaksjonsdrevne fly og raketter.

«automat» og «taksameter» ansees jo for å være forholdsvis moderne uttrykk, men alle disse tre oppfinnelsene kan føres tilbake til Heron som sannsynligvis har levd senest på 100-tallet e. Kr. Vi kan takke hans etterlatte skrifter for størsteparten av vår viten om hva oldtidens men­ nesker kjente til av fysiske lover og hva de klarte å drive det til innen teknikkens verden. De fremskritt innen byggekunst og teknikk i det hele tatt som var et resultat av Archimedes’ og Herons opp­ finnelser, hadde like stor betydning for antikkens øko­ nomiske liv som vår tids tekniske landevinninger har hatt for våre samfunns industrielle omforming. For frem­ stående forskere av teknikkens historie er det også klart — som en av dem (Hermann Diels) sier — at «antikken også i sin tekniske streben står vår moderne tid nærmere enn den mellomliggende middelalder gjør. Utallige synlige og usynlige bånd binder den gamle og den nye verden

HELLENISMENS KULTUR

185

sammen. Den forbitrede kamp som teknikk og natur­ vitenskap i forrige århundre førte mot antikkens beundrere har sin forklaring i en beklagelig uvitenhet og halvdannelse hos begge de kjempende parter. Humanistene kjente på den tid for lite til antikkens virkelige verden og havnet derfor i en tåket og uklar idealisme. På den annen side kastet naturvitenskapsmennene fullstendig vrak på den siden ved antikkens arv, de ble kvalme av all den idealisme humanistene preket.» Med det grundige kjennskap vi nå har til antikken, kan vi trygt slå fast at «hvis ikke så meget av antikkens

Til venstre: Herons vievannsautomat. — ABCD er en offerkanne. Hvis en mynt blir kastet inn gjennom åpningen A, faller den ned på platen R som da blir så meget tyngre at den trykker den vann­ rette stangen OP skrått nedover og dermed løfter lokket S så litt vievann renner fra beholderen EFGH ned i den lille skålen K og ut gjennom røret L. Lokket S må være så meget tyngre enn platen R at det stenger for skålen K når mynten faller ned fra platen R. Men lokket S må være lettere enn platen og mynten til sammen. Til høyre: Herons taksameter.

186

HELLENISMEN

tekniske litteratur var blitt bevart gjennom middelalderens mørke, ville vi ikke i dag ha nådd fram til den høye tek­ niske og industrielle kultur som vi er så stolte av. Vi står høyt — hvem vil benekte det? — men vi står på skuldrene til utallige tidligere slektsledd, særlig skylder vi de hellenske teknikere meget, deres skarpsindighet og idérikdom var nemlig ikke dårligere enn den moderne vitenskapsmanns.» Forskjellen er bare den at all begynnelse er vanskelig. Tunge var de første skritt på menneskehetens vei mot det store mål å legge naturkreftene under seg, og derfor ble tempoet langsomt. Har man dette i minne, så har dam­ pens, elektrisitetens, flyets og radioens tidsalder ingen grunn til å se med mild overbærenhet på dem som tok de første skritt.

Også astronomi og geografi var vitenskaper som gjorde store fremskritt i hellenismens tidsalder. Astrono­ mien blomstret i de babylonske byer hvor hellenerne kunne bygge videre på de gamle kaldéeres iakttagelser av himmellegemene og på deres beregninger av legemenes baner. Selvsagt ble geografenes horisont mektig utvidet gjennom Aleksanders oppdagelser. Han var nemlig ikke bare erobrer og statsmann, men også meget interessert i vitenskapelig forskning — selv var han jo Aristoteles’ elev. En stab av vitenskapsmenn og teknikere fulgte ham på hans felttog, de skulle undersøke og skildre de land man kom til. Ikke bare geografi, men også zoologi, bota­ nikk og geologi fikk nye forskningsoppgaver. Forskernes vitebegjærlighet omfattet også Norden. Ca. 300 f. Kr. oppdaget Pytheas fra Massilia De britiske øyer, og han fikk også opplysninger om landet Thule lengst i nord, som «grenset til Ishavet». Gjennom anatomiske studier som ble utført i Alek­ sandria, fikk også medisinsk vitenskap et oppsving. Legene foretok ikke bare anatomiske studier av lik, men det sies at de foretok viviseksjoner på dødsdømte for­ brytere. Aleksandrias kirurger skal ha foretatt store

HELLENISMENS KULTUR

187

operasjoner, og som bedøvelsesmiddel brukte de uttrekk fra roten av mandragora eller alrune.1 Språk forskning, særlig grammatikk og litteratur­ studier, kunne i popularitet konkurrere med natur­ vitenskapene. Athen var fremdeles sentrum for filosofien. Byens universitet fikk besøk i tusenvis, både av hellenere og ikke-hellenere. Nye retninger oppsto, ved siden av Platons og Aristoteles’, og de fikk stor innflytelse på hele den dannede verden. Dette gjelder særlig stoikernes og epikureernes filosofi. I Aleksandria var biblioteket det mest berømte av alle de vitenskapelige institusjoner. Fremfor noen andre var det den hellenske litteraturs skattkammer. Takket være dette utviklet det seg en livlig bokhandel i byen. Ved biblio­ teket var nemlig en mengde slaver beskjeftiget med å skrive av de store hellenske forfattere i massevis av eksemplarer, og disse ble solgt og spredt over hele den hellenske verden. Vi må først og fremst takke bibliotek og bokhandel for at så mange av den klassiske litteraturs skatter er bevart for ettertiden. Under krigen med romerne ble det store biblioteket med dets uerstattelige skatter ødelagt i år 47 f. Kr. 700 000 bind ble flammenes rov.

Ørkensandens hemmeligheter

Med den voksende bokhandel fulgte et stadig større behov for papyrus. Sannsynligvis er dette årsaken til at denne planten, som det engang vokste så meget av ved Nilen, nå er fullstendig utryddet i Egypt og bare finnes enkelte steder som prydplante. Man må reise helt til Etiopia hvis man skal finne viltvoksende papyrus. De overraskende rike funn av håndskrifter som er gjort i 1 En potetlignende plante som vokser i Middelhavslandene. Allerede i oldtiden var den kjent for sine magiske virkninger, og ble brukt til å blande i kjærlighetsdrikker o. 1.

188

HELLENISMEN

Papyrus-planten, som hører til halvgressfamilien, kan bli ca. 5 meter høy og dens stengler kan bli så tykke som en arm. I oldtiden skar man stenglenes marg i strimler som ble presset over hverandre og brukt til skrivemateriale.

Egypts tørre sandstrøk gir oss en idé om de veldige fore­ komster av papyrus-blad. Særlig rike funn er gjort i de store avfallshaugene utenfor de gamle byene og lands­ byene. Disse avfallsdyngene danner store 20 til 70 meter høye hauger som er et karakteristisk trekk ved det egyptiske landskap. De består av potteskår, kull og aske, filler, halm og ekskrementer. Der

HELLENISMENS KULTUR

189

er det også blitt kastet makulatur i mengdevis fra embedsmenns arkiver og fra privatpersoners samlinger av regninger, brev og kontrakter. Fordi Egypts klima er tørt og regnfattig, er disse dokumentene blitt bevart gjennom årtusener, i alle fall i de strøk som ikke er rammet av Nilens oversvømmelser eller hvor grunn­ vannet ikke har trengt inn. — Et forhold som har påskyndet ut­ gravningene av disse veldige avfallshaugene, er det store behov Nillandet nå har for gjødsel. Dette behov oppsto særlig da man begynte å dyrke sukker og bomull. Sukkerrøret og bomullsbusken suger nemlig all næring ut av jorden, så den må gjødsles hvert år, og i avfallsdyngene er det rikelig med gjødningsstofTer. Det er ikke nå noen risiko for at håndskriftene skal bli ødelagt når haugene graves opp, for fellahen vet at de blir godt betalt!

Det er også funnet en del i tempelruiner og i hus som plutselig har rast sammen eller er blitt forlatt når en fare truet og så senere er blitt begravet av ørkensand. Størst utbytte har man naturligvis fått i hus hvor embedsmenn eller advokater har hatt sine kontorer og oppbevart sine brev og dokumenter. Også i graver er det funnet mange papyrusruller. Mumiehylstrene ble nemlig laget av sammenklistret papyrusmakulatur, og i ptolemeisk tid pleide Egypts hellenske innbyggere å gi sine døde deres yndlingsforfattere med i graven. Men også på andre og uventede måter er papyrushåndskrifter kommet for en dag. Hundre år før geografen Strabon avla det besøk hos de hellige krokodiller ved Moerissjøen i Egypt som det er fortalt om tidligere, foretok en romersk senator som het Memmius, en turistreise gjen­ nom Egypt, og naturligvis skulle han dra til den berømte krokodillesjøen for å se de hellige dyr bli foret. Fra den tid er det bevart en skrivelse fra en høyere egyptisk embedsmann hvor han forbereder de lokale myndigheter på det fornemme besøk og befaler dem å treffe de nød­ vendige tiltak for å motta den høye gjest. Han skriver: «Sørg for at senatoren får overnatte på de beste stedene, at han — etter vanlige forskrifter — får overlevert gaver når han går i land og endelig for at Petesouchos’ og de andre krokodillenes brød holdes klar!» Men hvordan har så dette brevet som gir oss innblikk i egyptisk turistvesens organisasjon et århundre f. Kr.,

190

HELLENISMEN

blitt bevart helt til vår tid? Så underlig det kan høres, er det krokodillen i egen høye person — om man så kan si — som har æren for det. Den dyrkelse som dette ærefryktinngydende dyr var gjenstand for, har vært av uvurderlig nytte for oldtidsforskningen. Men dette hadde man ingen anelse om før ved siste århundreskifte. — En dag da to kjente engelske papyrus-forskere foretok sine undersøkelser i nærheten av det berømte Krokodilopolis, støtte en av deres medarbeidere på en krokodillemumie. De hadde allerede sett så meget av det slaget at mannen i ergrelse sparket til det hellige dyr så det gikk i filler. Vi kan tenke oss forskernes begeistring da de så at mumien var tullet inn i lange beskrevne papyrus-blad! Nå begynte en intens leting etter krokodillemumier, og etter noen få ukers forløp hadde man funnet flere tusen mumier — både av unger og av voksne dyr. Men dessverre var bare et par prosent svøpt inn i papyrushåndskrifter. Slik er vår kunnskap om den antikke litteraturs mester­ verk blitt sterkt utvidet i senere tid. Store forfattere som ellers neppe ville vært mer enn et navn for oss, er ved disse funnene blitt en del av vår åndelige eiendom. Egypts sand og tørre klima har kommet oss til hjelp og bøtet på de skader senantikkens og den tidlige middel­ alders mennesker har voldt når de i tankeløshet og like­ gyldighet lot kulturverdier gå i glemmeboken. Meget av det man trodde var ugjenkallelig tapt, har stått opp fra gravens mørke, fra grus og avfall og på sine gulnede og brune blad gitt oss nye vitnesbyrd om hellensk åndslivs fenomenale rikdom. Men Hellas’ store ånder er ikke kommet alene. Sammen med dem kommer mange slags mennesker, dannede og udannede, fattige og rike, menn og kvinner. Alle har de fortalt oss hvordan de hadde det i levende live. Så over­ veldende rike har disse funn vært at vi har fått en helt ny forståelse av oldtidens sosiale og økonomiske problemer, og rettshistorikere har fått forskningsmateriale for lange tider. Brev og andre private papirer, kontrakter og retts­ forhandlinger gir oss materiale nok til at vi kan følge

HELLENISMENS KULTUR

191

menneskenes gang fra vugge til grav, vi kan se dem slite og streve, ta del i deres gleder og sorger, lytte til deres mest intime tanker og følelser. La oss begynne med vuggen! Hvis en mor ikke kan gi sitt barn sunn næring eller — som i et annet tilfelle vi kjenner til — faren ikke vil at hun skal amme sitt barn selv, leier de en amme og setter opp skriftlig kontrakt med henne. Ammen forplikter seg til å leve et sunt og sedelig liv, slik at melken ikke tar skade så lenge hun gir barnet bryst. Som skikk og bruk ennå er i Orienten, skal diegivningen vare to år eller mer. Hvis ammen tar barnet med seg hjem, skal hun flere ganger i måneden møte opp hos foreldrene, så de kan kontrollere at alt står bra til. Da hun ofte ikke er særlig godt situert, får hun sin månedslønn på forskudd. Hvis hun bryter kontrakten, blir hun strengt straffet, men på den annen side har hun rett til skades­ erstatning hvis den andre part begår kontraktsbrudd. Når barneårene er forbi og livets alvor tar til, skal gutten helst få utdannelse i et eller annet yrke. Faren inngår da en avtale med en mester om sønnens læretid. Mange slike kontrakter er bevart. En vevemester som heter Tryfon inngår en slik avtale med en annen veve­ mester som heter Ptolemaios på vegne av sin fjortenårige sønn. Men hvorfor kunne ikke Tryfon selv lære opp sin unge håpefulle til sitt eget yrke? At han var en vel­ stående mann, kan vi se av hans regnskap med banken. Vi kan svare på det spørsmålet: Tryfon led av en øyensykdom. Og hvordan kan vi vite det? Jo, et annet funn i den byen hvor han bodde, gir oss svaret: et di kument forteller at han er fritatt for militærtjeneste på grunn av en kronisk øyenkatarr og nedsatt synsevne. Men vi vet enda mer: også de huslige forhold kan ha gjort sitt til at sønnen måtte forlate hjemmet. Det var stadig spetakkel mellom Tryfons fraskilte hustru og den kvinne han nylig hadde giftet seg med, og så kan det jo tenkes at sønnen har tatt morens parti. I ethvert fall vet vi at Tryfon har klaget til politimesteren over at hans første hustru har forulempet sin etterfølger grovt. Vi kan også opplyse

192

HELLENISMEN

at hans annen hustru brakte med seg til boet 40 drakmer i kontanter, to øreringer som var verd 120 drakmer og klær til en verdi av 12 drakmer. Vi kan følge dette ekte­ skapet gjennom 20 år! Men la oss også høre hvordan pikene kunne ha det! En kontrakt som ble funnet i et mumiehylster i Berlins museum, gir oss et innblikk i det. Det dreier seg om an­ settelse av en pike i et vertshus, og det er en meget streng kontrakt, rene slavekontrakten! Ved ansettelsen låner vertshusholdersken piken 100 drakmer, som blir hennes egne etter 3 års tjeneste. I løpet av denne tiden får hun mat og klær, og når tjenestetiden er slutt, får hun ytter­ ligere 40 drakmer. Hun lover å passe vel på og reparere alt husgeråd hun har med å gjøre, og hun skal aldri for­ late vertshuset uten husmorens tillatelse. Men gjør hun noen skade, må hun øyeblikkelig betale tilbake de 100 drakmer pluss høye renter, erstatte skaden og til over­ mål betale 100 drakmer i bøter. Piken er altså fullstendig i vertinnens makt. Hun kan sparke henne ut når hun finner det for godt uten hensyn til om piken blir stående på bar bakke. Men hvis den stakkars piken sier opp kon­ trakten, vil det koste henne så meget at hun aldri vil kunne betale gjelden. Forsøker hun å unndra seg sine forpliktelser, truer gjeldsfengsel og slaveri.

Men la oss forlate denne livets skyggeside og se på en muntrere side ved tilværelsen! Som kjent er det ikke godt for mennesket å være alene. Det var også de gamle hellenere i Egypt klar over, derfor hadde de en rekke ekteskapskontrakter. La oss se på en slik. Dokumentet har en spesiell interesse, fordi det er den eldste ekteskapskontrakt vi kjenner til. Den er inngått i året 311 f. Kr. mellom en hellensk mann og en hellensk kvinne i Egypt og lyder: «Ekteskapskontrakt mellom Herakleides og Demetria. Herakleides tar Demetria fra Kos til sin ekte­ make. Til boet bringer hun med seg klær og smykker til en verdi av 1000 drakmer. Herakleides forplikter seg til å gi Demetria det som tilkommer en fri kvinne. Begge

HELLENISMENS KULTUR

193

to vil bo der hvor Demetrias far og hennes mann etter felles overlegning finner det hensiktsmessig. Hvis Demetria skulle bli overrasket i en slett handling som kan volde hen­ nes mann skam og vanære, taper hun hele sin medgift. Men Herakleides må kunne bevise overfor 3 menn, som begge parter godtar, at hans anklage mot Demetria er sann. Herakleides skal ikke mot Demetrias vilje ta noen annen hustru, heller ikke avle barn med noen annen kvinne eller på annen måte forurette Demetria. Hvis Demetria kan bevise noe slikt overfor 3 menn, som begge parter godtar, skal Herakleides gi medgiften tilbake til Demetria og betale en bot på 1000 aleksandrinske sølvdrakmer.» Et brev som er skrevet av en arbeider fra MellomEgypt omkring tiden for Kristi fødsel, gir oss et rørende bilde av ekteskapets bekymringer og omsorg. Brevet er skrevet til hans hustru. «Du skal vite,» forteller han, «at vi ennå holder til i Aleksandria. Du må ikke bli urolig om flere av mine kamerater kommer hjem mens jeg blir tilbake her! Jeg ber deg av et oppriktig hjerte: sørg vel for vårt lille barn! Straks vi får lønning, skal jeg sende den til deg. Gjennom Afrodisias har jeg fått denne hilsenen: ’Glem meg ikke!’ Hvorledes skulle jeg glemme deg? Jeg ber deg igjen: Gjør deg ingen bekymringer!» Mannen er, som vi har sett, en god ektemann og far. Han trøster sin hustru og er omtenksom overfor barnet. Det er nødvendig å innskjerpe dette siste, for nå står det noe i brevet som virker opprørende og grusomt på oss. Mannen vet at hans hustru igjen venter en liten, og i den forbindelse skriver han: «Hvis det blir en gutt, så la ham leve, men blir det en pike, skal du sette henne ut!» Dette lyder forferdelig hjerteløst. Men slik var skikken blant de fattige som med nød og neppe kunne livnære seg. En mer human oppfatning trengte først gjennom med kristendommen. Hvor mange stakkars mødre ble da ikke befridd fra redselen for den skjebne som kunne ramme deres barn! 7. Grimberg IV.

194

HELLENISMEN

Tross fattigdom hørte dette ekteskap som vi har hørt litt om, til de mer lykkelige. Men det finnes naturligvis mange eksempler på det motsatte. En skilsmissekontrakt mellom en bakersvenn og hans hustru lyder slik: «For flere år siden ble vi forenet i ekteskap, med de beste forhåpninger og med redelig vilje til å leve sammen hele vårt liv i fred og fordragelighet. Men da nå en ulykkelig og ond tilskikkelse har fjernet oss fra hverandre, har vi besluttet å gå til skilsmisse.» — Og så følger et detaljert juridisk oppgjør.

Hvis vi vil titte på husholdningshemmeligheter, står husholdningsbøker som er mønstergyldig ført, til vår rådighet. I en mindre egyptisk by har vi f. eks. en familie som levde omkring tiden for Kristi fødsel. Familien levde ganske enkelt. Brødet bakes av korn fra egen åker, men hvetebrød til barna blir det kjøpt hver dag, og dette blir nøyaktig angitt i regnskapet. Det blir kjøpt melk for en halv obol, og av og til en due til én obol. Barna er så store at de går på skole. Dette kan vi slutte oss til fordi faren kjøper vokstavle og griffel til én obol. Til kjøkkenet blir det kjøpt grønnsaker, løk og olje. Når det kommer gjester, byr man dem gjerne på slike lekkerbiskener som asparges og erter. For å glede kjenningers barn kjøper den snille husfaren kaker for en halv obol og bygg-gryn til grøt for samme sum. Leker blir gitt som gaver, og til fødselsdagsgave blir det kjøpt blomster for to oboler. Døds­ fall kostet mer, for da kunne en hel drakme gå med til myrrha og balsam som antagelig ble sendt til sørgehuset. Håndverkere, som vevere og skreddere, arbeidet ofte i hjemmene, og da skulle de ha fri kost. På kroer og vertshus rullet pengene lettere enn innen hjemmets vegger. For en middag til seks personer lyder regningen i en «klubb» på 190 drakmer, og for vin til 22 personer må det betales 2000 drakmer. Neste kveld blir det drukket vin for et like stort beløp. Når så livet nærmer seg slutten, hva er det da som forteller om det? Jo, blant annet en lang rekke testamenter

HELLENISMENS KULTUR

195

Egyptisk papyrusrull. Rullene, den viktigste bokform i oldtiden, var som regel ca. 30 cm brede og 5-6 meter lange. Og takket være dem er det bevart viktige rester både av egyptisk og gresk litteratur. (Se også illustr. bd. 1. s. 284.)

og kondolanseskrivelser. Her er et ganske enkelt, men rørende brev. Det er fra 100-tallet e. Kr. og er skrevet av en frue til en familie som nettopp har mistet et barn: «Fatt mot!» sier hun. «Jeg har vært så bedrøvet og grått like meget over den salig hensovnede lille som jeg engang gjorde over min egen lille Didymos. Men ingen makter jo noe mot en slik skjebnens tilskikkelse. Så søk trøst og lev vel!»

I disse gulnede blad får vi rammen om hele livet: fødsel og død. At lykke og ulykke veksler som skygge og solstreif i menneskenes liv, det visste vi tidligere. «Men likevel er det,» sier en forsker av hellenismens kultur, «stor forskjell på om vi vet dette slik i sin alminnelighet eller om vi kan se det anskueliggjort slik som vi kan her. Det er lenge siden historikerne har lært at de ikke bare

196

HELLENISMEN

skal beskjeftige seg med de store og mektige, men også med de små og navnløse. Hvis man skal få et sant og fullstendig bilde av antikkens verden, må man også iaktta og høre på de fattige og små i samfunnet. Også for historie­ forskeren gjelder den romerske dikters ord: «Jeg er et menneske, og intet menneskelig skal være meg fremmed.» De muligheter forskeren har til å komme historiens navnløse milliarder inn på livet, er dessverre sørgelig små. I heldigste tilfelle er det bare noen få forskeren kan lære å kjenne personlig, og det er folkenes ledere — og deres undertrykkere — det er statsmenn og feltherrer, viten­ skapsmenn, forfattere, kunstnere og andre kulturbærere, men også mennesker som ved sin byrd eller andre skjebnens tilskikkelser har slumpet til å komme i søkelyset. Men alle de andre, de som tilhører de stille i landet, dem kan man bare lære å kjenne når man arbeider under så lykke­ lige omstendigheter som vi har kunnet gjøre her. Desto verdifullere er det da å lytte til det de har å si, alle de som sliter og strever. La oss plukke ut noen tilfeldige av de mer interessante privatbrev og fordype oss i dem! Noen av dem kunne gjerne vært skrevet i vår egen tid. F. eks. dette fra en soldat i Aleksandria, han er åpenbart sønn av en vel­ stående mann: «Jeg sender deg mange hilsener, kjære mor! Først og fremst ønsker jeg at du og alle de andre hjemme har det bare bra. — Det var fint om du straks kunne sende meg 200 drakmer. Da jeg har måttet skaffe meg et muleselspann (soldatene måtte selv bekoste våpen og utstyr — og betale det dyrt), er jeg fullstendig pengelens. Jeg nevner dette, for jeg synes du bør vite det. Send meg også en kappe, en kappe med hette, et par sko, et par lærfrakker, olivenolje og den stekepannen du har lovet meg, og også et par hodeputer! Og som jeg før har sagt: vær så snill å sende meg mine månedspenger så fort som mulig! Da jeg traff deg sist, sa du jo: ’Innen du har vendt tilbake til din garnison, sender jeg en av brødrene dine til deg.’ Men du har ikke sendt meg noe! Du lot meg bare gå som jeg var, uten en eneste obol i lommen.

HELLENISMENS KULTUR

197

Ikke med et ord har du antydet at du ikke har penger, men du lot meg gå fra deg som man lar en hund løpe sin vei. Og far ga meg ikke en eneste obol da han besøkte meg, ingen kappe eller noe annet. Men her ler alle av meg og sier: ’Far hans er soldat, men ingenting har han gitt ham.’ Derfor ber jeg deg, kjære mor: Send meg noe og la meg ikke gå omkring på denne måten. Jeg har allerede måttet låne penger av en kamerat og av en regimentsskriver.»

Neste brev kunne gjerne forsynes med overskriften «Den fortapte sønn». Det er skrevet i Aleksandria av en ung mann som sannsynligvis er sendt dit for å studere. Der har han stelt seg mindre bra, og hans mor har reist inn til den store stad for å gi ham formaninger. Men sønnen holdt seg vekk og lot ikke høre fra seg før det begynte å knipe med kontanter. Da må han ydmyke seg, og så skriver han dette brevet som med sin hjelpeløse ortografi er et tydelig vitnesbyrd om hvordan han har vanskjøttet studiene: «Antonius Longus sender sin mor Nilus sin beste hilsen. Jeg ber stadig for ditt velbe­ finnende. Daglig holder jeg forbønn for deg i Serapis’ tempel. Jeg vil gjerne fortelle deg at jeg ikke ventet du skulle komme til hovedstaden, og derfor oppsøkte jeg deg ikke. På den annen side har jeg liten lyst til å komme hjem til Karanis, da jeg går kledt i filler, ja jeg er så å si naken. Jeg bønnfaller deg mor: forson deg med meg! Jeg vet nok hva galt jeg har gjort, og med rette er jeg blitt straffet. Jeg vet at jeg har feilet. Jeg hørte Postumus fortelle at noen hadde truffet deg og fortalt allting til deg. Men du skal vite at jeg heller ville bli krøpling enn skylde et menneske en eneste øre!» Det hele er bare et fillete blad med noen klossete bok­ staver og en forferdelig ortografi, men likevel er det noe gripende ved denne klagen fra en som holdt på å gå i hundene for 1800 år siden. Hans mor har vel hatt noen­ lunde samme følelser som det foreldrepar som omtrent på samme tid leverte følgende skrivelse til myndighetene i sitt distrikt: «Da vår sønn Kastor har sløset bort alt han

198

HELLENISMEN

eier i dårlig selskap, forsøker han nå å gjøre det samme med vår eiendom. For å hindre at han på den måten skal skar uss eller skaffe oss andre ubehageligheter, ber vi om å få offentlig kunngjort at ingen fra nå av må gi ham lån.» Slike meldinger ble allerede for 1800 år siden utferdiget i landet ved Nilen! Når vi leser følgende brev, må vi også spekulere på om ikke den guttehvalpen som har skrevet det, i sin tid ville bli en slik fortapt sønn. Gutten bor på landet og skriver til sin far som for tiden oppholder seg i en mindre by i nærheten, men skal reise videre til Aleksandria: «Theon hilser sin far Theon. Det var sannelig vakkert gjort av deg ikke å ta meg med til byen! Hvis du ikke vil ta meg med til Aleksandria, så neimen om jeg vil skrive til deg eller snakke til deg eller si goddag til deg. Hvis du reiser til Aleksandria på den måten, vil jeg ikke ta deg i hånden mer og ikke hilse på deg. Joda, det blir slik hvis du ikke tar meg med. Nylig sa mor til Arkelaos: ’Den guttungen gjør meg tullet — før ham vekk!’ Jo, det var fint gjort av deg å sende meg store gaver: noen elendige fillesaker var det, men samtidig lurte du meg så jeg først seks dager senere fikk vite at du hadde seilt din kos. Du skal hente meg, skal du! Gjør du ikke det, vil jeg hverken spise eller drikke. — Det var det. Adjø!» — Legg særlig merke til den uforskammede logikken i sitatet av morens fortvilede ord til Arkelaos. Da kunne jo like godt, mener slyngelen, hans far tatt ham med seg og ført ham bort — til Aleksandria! — Det kan være umaken verd å legge merke til en pussig detalj: Gutten åpner brevet med hilsenen «fra Theon til Theon». Men i adressen skriver han: «Til Theon fra hans sønn Theonas». Her bruker han altså kjælenavnet «Lille Theon», han tror kanskje at det vil gjøre større virkning. Enkelte eiendommelige uttrykk i brevet skriver seg åpenbart fra tidens gutte-slang. Dette lyse hode har ikke trengt særlig dypt inn i rettskrivningens og grammatikkens hemmeligheter, men ironi skjønner han seg på.

HELLENISMENS KULTUR

199

Men dette brevet — fra en far til hans nygifte sønn — lyser av godt humør: «Først og fremst hilser jeg deg og gleder meg tned deg over det gode og ærefulle og lykkelige ekteskapelige liv du nå går inn i. I fellesskap har vi bedt til gudene om dette, og i sin nåde har de bønnhørt oss. Selv om jeg ikke kunne ta del i festlighetene, har jeg hatt like megen glede av det jeg har hørt om dem som om jeg selv hadde vært med på det hele. Og jeg håper at jeg senere en gang kan komme og hilse på dere og sitte ved et nytt festmåltid.» Her er nok et brev fra far til sønn. Det er åpenbart en velstående godseier som skriver til sønnen som studerer i en større by: «Cornelius til sin aller kjæreste sønn. Alle vi her hjemme sender deg og dine kamerater våre hjerte­ ligste hilsener. Innlat deg ikke for meget med den mannen du så ofte skriver om, før jeg har besøkt deg og fått an­ ledning til å se ham — måtte bekjentskapet bli til glede for deg! Hvis gudene vil, kommer jeg snart, etter måneden Mekir. Men for tiden er jeg hindret på grunn av pres­ serende arbeid. Pass på at du ikke støter noen i ditt nye hjem. Hold deg til dine bøker og vær flittig i dine studier, det vil du få nytte av. Gjennom Onnofras må du sørge for at du får de hvite klærne som passer til purpurkappene — de andre klærne kan du bruke til de myrrhafarvede kappene. Gjennom Anubas skal jeg sende deg penger, matvarer og det andre par skarlagensklær. Du gjorde oss stor glede da du skaffet oss fisk, utgiften til den vil du få tilbake av Anubas. Inntil han kommer, må du betale ditt og dine tjeneres underhold med dine lommepenger. La meg i neste brev få vite hva du vil ha. Lev vel, min sønn!»

En mann som oppholder seg langt borte i Lilleasia, skriver til sin eldste bror hjemme: «Jeg har hørt at vår mor blir behandlet som en tjenestepike. Jeg må derfor be deg, kjære bror, ikke bedrøv henne på noe vis. Hvis en av våre brødre motsier henne, burde du gi ham en ørefik, for nå er du i vår fars sted. Jeg vet nok at du også

200

HELLENISMEN

Skriveutstyr. 1. Tretavle med skriveøvelser. 2. Dobbelttavle belagt med voks. Tavlen har en opphøyet kant slik at to tavler kan legges mot hverandre uten at skriften på vokstavlen ødelegges. 3. og 4. For­ seglet brev av papyrus. 5. Papyrusrull. 6.Blekkhus. 7. Dobbeltblekkhus. 8. Notisbok som består av vokstavler. 9. Signet. 10. Signetring. 11. Skriverpalett med rørpenner. 12.-14. Metallstilus (griffel). 15. Rørpenn. 16. Hylster med blekkhus for 15.

uten mitt brev vil hjelpe henne. Ta det derfor ikke ille opp at jeg minner deg om dette. Vi bør ære henne, som har båret oss under sitt hjerte, som Gud selv, særlig fordi hun er et så godt menneske. (Brevet er fra kristen tid, fra 100-tallet e. Kr.). Jeg har skrevet dette, kjære bror, fordi jeg vet hvor godt det er å ha foreldre. Du gjør en god gjerning hvis du skriver til meg og forteller hvordan hun har det. Lev vel, min bror!» Særlig rørende er et brev til strategen Apollonius fra en egypterinne som het Tays. Apollonius var bortreist i forbindelse med et stort jødisk opprør som dengang — år 118 e. Kr. — rystet Egypt. Landet hadde da lenge vært romersk provins. Brevet viser at Tays hørte til Apollonius’ hus. Sannsynligvis har hun vært hans amme

HELLENISMENS KULTUR

201

eller barnepleierske. Den ømhet og hengivenhet som preger brevet, tyder på det. De klossete bokstavene og de hjelpeløse uttrykkene gjør brevet enda mer rørende: «Tays ønsker sin herre megen glede. Jeg hilser deg, min hersker, og ber alltid for deg. Det gjorde meg sørgmodig, min herre, å høre at du ble syk, men gudene være lovet at de bevarte deg uskadet! Jeg ber deg, min herre, hvis du har anledning til det, å sende oss noen linjer. Gjør du ikke det, tar vi vår død av det, fordi vi ikke får se deg hver dag. Bare jeg kunne flyve, så jeg kunne komme og kysse din hånd! Da jeg ikke daglig kan se deg, går jeg rundt i en stadig frykt. Vær så snill å sende meg en liten hilsen! Lev vel, min herre! Her hos oss står alt vel til.» Mottageren av brevet er velkjent for oss fra mange brev og dokumenter fra denne tiden. Av dem fremgår det at han ikke bare er en høyt skattet, men også en dannet og velhavende mann. Hans mor, hans hustru og hans søster har skrevet mange brev til ham. Et av dem — fra hans hustru — er nok et bevis på det vakre forhold innen familiekretsen. Det skriver seg også fra den tiden da det store jødiske opprøret raste. Hun skriver: «På grunn av alle de ryktene som løper og fordi du måtte reise så fort, er jeg dypt bekymret for deg. Ja, jeg er så urolig at jeg hverken har lyst til å spise eller drikke. Hverken natt eller dag kan jeg falle til ro, fordi jeg tenker så meget på deg. Det er bare min fars omtenksomhet som holder meg oppe. Første dag i det nye år hadde jeg gått til sengs uten å smake en matbit, hvis ikke far hadde kommet og tvunget meg til å spise. Jeg ber deg inderlig: Pass godt på deg selv og ta ikke alle farer og byrder på deg alene. Gjør som strategen her gjør: han kan kunsten å legge arbeidet over på byens embedsmenn.» Tonen er en ganske annen i dette brevet — som tross alt vitner om at det hos brevskriveren finnes rester av gammel hengivenhet for adressaten: «Jeg skal ikke svare i samme uvennlige tone som du har anslått i dine siste

202

HELLENISMEN

brev, men skriver fortsatt som Teoninos til Didymos. Tross alt tror jeg ikke at du helt har sluttet med å tenke på meg. Men din rikdom har åpenbart gått deg til hodet, så du nå ser ned på dine venner. Oppfor deg ikke slik mot din bror Teoninos, men skriv oftere til oss, slik at din venn kan få noen pålitelige, skriftlige opplysninger om deg. For det kan jo ikke være ukjent for deg at jeg, når jeg får besøk av felles kjente, gjør alt hva jeg kan for å få rede på hvordan du har det.»

Et brev fra tiden mellom 300 og 270 f. Kr. er av spesiell interesse, fordi det er skrevet av den kjente filosof Epikuros. Mottageren er en av hans avdøde venners barn. Epikuros håper at barnet har det bra og at — som han sier — «du nå som tidligere viser lydighet overfor din far­ far og dine lærere. For du vet sikkert at grunnen til at jeg og alle andre liker deg så godt er den at du viser lydig­ het.» Dette elskelige, naive brevet fra den store filosof er blitt sammenlignet med Martin Luthers brev til sin lille Hans. (Bd. 11, s. 342.) Et av filosofens siste brev slutter med en oppfordring til en trofast venn og elev om å sørge for dette barnet og dets søsken. Han forteller også om seg selv, i ordelag som er en stoiker verdig: «Jeg har hatt forferdelige anfall av blæresten og dysenteri. Men jeg har holdt ut, og fun­ net stor trøst i å tenke på den glede jeg har hatt av våre filosofiske samtaler.» Av noen politisaker fra egyptiske småbyer legger vi særlig merke til en klage fra en gammel veteran over at ondskapsfulle naboer har lokket hans åtte griser inn i et kratt hvor de har slaktet alle sammen. — Under sin tjeneste som vaktmann har en annen veteran støtt på noen gjetere fra nabolandsbyen, og de hadde drevet kveget inn på de åkrene mannen skulle passe på. Det ble natur­ ligvis krangel og slagsmål, og under spetakkelet rev ordenens håndhever kappen av en av gjeterne.

HELLENISMENS KULTUR

203

Dårlige naboer er det nok av. Her kommer f. eks. en bonde og forteller at åkrene hans er blitt ødelagt, fordi naboene av ren og skjær ondskap har stengt lukene til vanningskanalene. Og så kommer to tidligere venner og klager på hver­ andre. De har levd sammen i fred og fordragelighet, men så kom et kvinnfolk og ødela idyllen. Da ble det straks sjalusi og annen elendighet, og da en av hjertevennene reiste bort, stjal den andre fra ham en sigd, en øks, en sekk ull, en kiste og 20 drakmer. Vi får et lite inntrykk av nattelivet i en egyptisk småby av et papyrusdokument som forteller: En dag i kveldingen går en hederlig gårdbruker og spaserer og prater med noen muntre venner. De innlater seg i samtale med en kvinne som ligger og titter ut av vinduet. Plutselig griper hun tak i kappen hans og trekker i den — hennes hensikt er ikke til å misforstå. Men da mannen synes det går for vidt og protesterer, finner damen det for godt å spytte ham midt i ansiktet. Mannens venner tar hans parti, men da løper kvinnen opp i annen etasje og utgyder ikke bare sin vrede, men også innholdet av en viss gjenstand over mennene nede på gaten.

Kontrakter som er bevart, gir oss et bilde aV nærings­ livets forhold i Egypt, de minner for øvrig om forholdene i Babylonia. Enkelte steder i Egypt fantes det et fast organisert laugsvesen som hadde strenge regler for ut­ dannelse av svenner. — En mann har f. eks. avtalt med en vevemester at han i fem år skal ha hans unge sønn i lære. Gutten skal bo og spise hjemme, men arbeide for mesteren fra soloppgang til solnedgang. I første halvpart av læretiden får han ikke lønn, men så skal han få måneds­ lønn som stiger etter hvert. Mesteren skal også holde ham med klær. Læregutten skal ha 20 fridager pr. år, men hvis han blir syk eller tar seg flere fridager, må han tjene opp tapt arbeidstid. Ganske interessant er også en kontrakt fra 100-tallet e. Kr. Her forplikter en stenograf seg til i løpet av to år

204

HELLENISMEN

å lære bort sitt stenografiske system til en fornem manns slave, mot et honorar på 120 drakmer. Også i tidligere tider hadde vi hørt meget om det gamle Egypt. Men at dette landet ville få en så kolossal be­ tydning for vitenskapens kjennskap til hellenernes og romernes oldtid, det kunne man ikke ane bare for noen tiår siden. Hvor meget nærmere er ikke oldtidens mennesker kom­ met oss når vi har kunnet lese deres mest fortrolige brev og gjennom dem se inn i deres mest intime tanke- og følelsesliv. I denne sammenheng kan det nevnes at det eldste hellenske brev man kjenner til, er fra 300-tallet f. Kr. Dette brevet ble funnet i nær­ heten av Athen. Brevpapiret er litt uvanlig, det er en blyplate. Skriften var så utydelig at man må si at den filolog som tydet brevet, har utført et storverk. Teksten lyder: «Mnesiergos sender alle hjemme sine hilsener og beste ønsker og kan melde at han selv har det bare bra. Kanskje dere ville sende meg et teppe eller saue- eller geitefeller, alminnelig enkle — ikke pelskantede — og sterke såler. Når leilighet byr seg, skal jeg sende dem tilbake.» — Dette brevet er jo ikke særlig merkverdig. Men likevel---------- .

Vi lærer hellenerne å kjenne, ikke bare som statsborgere, men også som individet, som hverdagsmennesker som har sine sorger og bekymringer. Vi trenger ikke mange ord før vi lærer å forstå, før vi føler med disse mennesker som riktignok levde for mange år siden, men som like fullt er våre brødre og søstre — men meget avhenger av hvordan ordene sies! Hvor meget ligger ikke i disse enkle ord som en ung hellener engang risset inn i sin elskedes ring: «La dem bare skravle! Det bryr ikke jeg meg om. Du elsker meg — det er tilstrekkelig for meg.» Er det ikke som en hel roman? Eller i alle fall som en liten novelle. Takket være «en av verdenshistoriens største indiskre­ sjoner» har vår tid fått anledning til å oppleve sider ved antikkens liv som man nesten ikke kjente til før Egypts sand og graver åpenbarte sine hemmeligheter for oss. Og vi finner at i det store og hele er menneskene innerst inne de samme til alle tider.

HELLENISMENS KULTUR

205

Gutt som tar ut en torn av foten. Guttens hode er utformet etter et forbilde fra 400-tallet f. Kr., mens kroppen er i typisk hellenistisk stil.

Hellenistisk kunst

Når vi så vender oss til hellenismens kunst, vil vi se at påvirkningene ikke bare — som vi før har fremholdt — har gått fra vest til øst, men også den andre veien. Noen

206

HELLENISMEN

vinning for hellensk skulptur, arkitektur og maleri var elet ikke at kunstnerne begynte å forlate den harmoni som var hellensk billedhuggerkunsts adelsmerke. Etter orientalsk mønster forsøkte de å overgå hverandre i sin streben etter det kolossale og legge vekt på et kostbart materiale og billig øyenslyst. Samtidig med at dette skjer, ser vi at kunsten i stadig større utstrekning trer i fyrstenes tjeneste. Fordi kunstnerne nå blir beskjeftiget med å utsmykke fyrstepalass, går kunsten over fra å være folkelig kunst til å bli hoffkunst. Diadokene var mektige fyrster som gjerne ville vise verden hvor rike de var. Billedhuggerens meisel skulle tjene den praktelskende fyrste. På den tid da Athen hadde opphørt å være kunstens arnested, var det særlig ptolemeerne som begunstiget kunsten og kunstneren. Også øya Rhodos som under kampen med diadokene hadde klart å bevare sin selvstendighet og som hadde utviklet seg til å bli en blomstrende handelsstat, ble hjemsted for berømte kunstnere og vitenskapsmenn. Et av Rhodos-skolens mest berømte kunstverk er Laokoongruppen (se illustrasjon bind 2, side 293). Typisk for tidens smaksretning var den såkalte kolossen på Rhodos. Det var en godt og vel 30 meter høy kobberstatue av solguden — hovedstadens skytsgud. Kolossen på Rhodos ble regnet for å være et av verdens syv underverker. Den skildres som så veldig at et vanlig menneske ikke kunne klare å gripe om statuens tommelfinger, og hver finger var lengre enn en vanlig statue. Men etter ca. 60 års forløp — i året 225 f. Kr. — ble denne statuen som var et resultat av tolv års arbeid og som hadde kostet 300 talenter, ødelagt på noen få minutter ved et jordskjelv. Lenge etter at den var ødelagt, levde kolossen på Rhodos videre i sagnets verden, og der ble den utstyrt med enda større dimensjoner enn den hadde hatt. Skre­ vende sto den over havneinnløpet, store fartøyer seilte mellom dens ben, og i høyre hånd bar den en fakkel som veiledet de sjøfarende i nattens mulm og mørke. Af rodi te fra Melos eller som statuen også kalles, Venus fra Milo. Detalj av en hellenistisk marmorstatue fra begynnelsen av 300-tallet f. Kr. funnet på oya Melos (italiensk: Milo) i 1820. Den er formodent­ lig verdens mest berømte kvinneskulptur, og det er fra denne figur de berømte Venusmål er hentet.

208

HELLENISMEN

Nevekjemper som hviler ut etter seieren. Hellenistisk bronseskulptur fra omkr. år 50 f. Kr., signert av Apollonios fra Athen. Den tunge, muskuløse skikkelsen med den ille tilredte boksernesen som tvinger mannen til å holde munnen halv-åpen når han puster; det selvtilfredse ansiktsuttrykket blottet for intelligens slik en kan finne det hos en profesjonell bokser, alt dette har kunstneren fremstilt med mesterlig realisme.

HELLENISMENS KULTUR

209

Men kolossen på Rhodos ville nok blitt distansert hvis billedhuggeren Deinokrates’ gigantiske plan var blitt realisert. På det stupbratte 2000 meter høye marmorfjellet Athos ville han hugge ut en Aleksanderstatue som skulle stå med issen i skyene og med føttene i havet. Statuens ene hånd skulle dannes av en avsats i fjellveggen, og den skulle bære en by med 10 000 inn­ byggere, med tempel og teater. Over den andre hånden skulle en mektig fjell-elv kaste sine vannmasser i havet. Et felles trekk ved hellenismens kunst er realismen, som vi også finner igjen i litteraturen. Mens den klassiske tids kunst, slik den taler til oss gjennom Fidias’ og Praxiteles’ verk, ga uttrykk for en stille, opphøyet ro, stillet hellenis­ mens billedhuggere seg den oppgave å fremstille handling. Kunstverket legger liksom an på å til­ trekke seg oppmerk­ somhet, og kan da få et teatralsk trekk. Dette ser vi først tydelig i mesterver­ ket «Apollo di Bel­ vedere». Men her do­ minerer likevel den «Apollo di Belvedere.» Romersk marmorkopi etter en gresk bronseoriginal fra slutten av 300-tallet f. Kr.

210

HELLENISMEN

«Den døende galler». Romersk kopi i marmor etter en original fra Pergamon fra siste halvdel av 200-tallet f. Kr. Skulpturen, som er et av verdenskunstens mest berømte billedhuggerarbeider, er utført til minne om kong Attalos l.s seier over gallerne (s. 176), spesielt hans store seier ved Sardes år 239 f. Kr.

rent harmoniske skjønnhet. De kunstverk som ble skapt av den største billedhugger på Aleksanders tid, Lysippos, er også harmoniske. De er preget av en forfinet eleganse som tydelig skiller dem ut fra den klassiske tids skulpturer. (Se s. 212). Men harmonien er blitt brutt i andre statuer fra hel­ lenistisk tid. Handlingen intensiveres til raseri eller til andre ville følelsesutbrudd. Billedhuggeren viker ikke til­ bake for å fremstille dødskampens stønn og kval eller fortvilelsens angstskrik. Et mesterverk som «Den døende galler» vitner om det. Det samme gjør den gruppe som forestiller en annen galler som for å unngå fangenskap først dreper sin hustru og så seg selv. Laokoongruppen er et produkt av samme ånd. (Bind 2, side 293). Kunsten har nå fjernet seg så langt fra den klassiske tids ideal at det er lett å parodiere dens mesterverk, nøyaktig som man innen litteraturen lager parodier på Homer. Aleksandrias innbyggere var særlig kjent for å være

HELLENISMENS KULTUR

211

Galler dreper først sin hustru og så seg selv. 2.11 meter høy romersk marmorkopi etter en original fra Pergamon fra siste halvdel av 200-tallet f. Kr. Kopien finnes i Termemuseet i Roma.

212

HELLENISMEN

respektløse kynikere, de hadde alltid et hånflir ferdig, var alltid rede til blodig spott. Man kan si at karikaturen var en del av deres annen natur. De kan måle seg med kine­ serne i sine vilt groteske skulpturelle karikaturer. I hellenistisk tid blomstrer malerkunsten. De store malerne gir uttrykk for samme tendenser som billed­ huggerne. De elsker å fremstille tragiske, gripende og spennende begivenheter. Et av den hellenske malerkunsts største navn er Ap elles. Hans Aleksander-portrett er dessverre gått tapt. Men minnet om ham lever blant annet i ordtaket: «Skomaker, bli ved din lest!» Dette gode rådet ga han en sandalmaker som hadde gjort ham den tjeneste å korri­ gere en sko han had­ de malt. I sin begei­ string over å ha fun­ net noe å bemerke ville sandalmakeren også komme med kritikk av det ben skoen tilhørte. Da avleverte Apelles sin senere så berømte replikk. «Skraperen». Statuen viser en ung mann som skraper av seg oljen og skitten etter en idretts­ øvelse. Denne marmorstatuen er kopi etter en original i bronse av Lysippos, som var «hoffkunstner» hos Aleksan­ der den store. Det for­ telles at han la et gullstykke for hvert honorar han fikk, på en spare­ bøsse. Ved hans død skal man ha funnet 1500 gullstykker på bøssen. «Skraperen» regnes for hans hovedverk.

HELLENISMENS KULTUR

213

Det moderne dramas far Vi må forbauses over de hellenske lystspillforfatteres produktivitet når vi tenker på at vi kjenner henimot 1500 attiske komedier — de fleste riktignok bare av navn. Og naturligvis har et stort antall forsvunnet totalt i glemselens hav. Aristofanes og Menander var de fremste av de attiske komedieforfattere. Selv om den tidsavstand som skiller dem, bare er et århundre, virker det som om tidsavstanden skulle vært et årtusen — så «moderne» virker Menander sammenlignet med Aristofanes. Ikke uten grunn blir den genre som Aristofanes var hovedmannen for, kalt den gamle attiske komedie, mens den lystspillform Menander representerer kalles den nye attiske komedie. Det er en tydelig forskjell mellom disse to former for lyst­ spill. Forskjellen ligger først og fremst i at den eldre komedie er et produkt av løssloppen fantasi, den er en mellomting mellom studenterløyer og revy, og man driver ubarmhjertig gjøn både med guder og mennesker. Men den nye komedie har sterke realistiske trekk, den er en borgerlig komedie som ofte kan bli direkte spissborgerlig, og komedietypene er hentet direkte ut av det levende liv. Den nye komedies styrke ligger særlig i forfatterens samvittighetsfulle menneskestudier. Hans helteskikkelser er holdt strengt innenfor rimelighetens og sannsynlighetens grenser. En litterær smaksdommer fra 100-tallet f. Kr. går så langt i sin beundring for Menanders realisme at han sier: «Er det Menander som har kopiert det virkelige liv, eller er det omvendt?» Den moderne komedie stammer i rett nedadstigende linje fra denne lystspillform. Fra Menander via hans romerske epigoner har Shakespeare, Moliére, Holberg og Ibsen hentet både mennesketyper og motiver for sine lystspillintriger. Det er trist at vi er ugunstigere stillet når vi skal be­ dømme den nyere komedie enn vi er ved bedømmelsen av den eldre. Mens elleve av Aristofanes’ komedier er

214

HELLENISMEN

bevart, har vi ikke et eneste fullstendig lystspill fra Menanders hånd. På tross av dette kjenner vi genren godt, takket være de fullstendig bevarte arbeidene til de romerske komedieforfattere Plautus og Terentius. Særlig Terentius har gått så trofast i Menanders spor at de fragmenter vi har av Menanders produksjon, avslører at romerne i stor utstrekning direkte har oversatt eller bare omarbeidet mesterens verk. Det er ikke så forferdelig lenge siden Menander, «den nye attiske komedies lysende stjerne», for å sitere old­ tidens dom, var nesten ukjent for oss. I 1893 ga Wilamowitz uttrykk for den faste overbevisning at «de rettferdige guder nok ville gi oss Menander i foræring». Han behøvet ikke vente lenge, for etter noen få års forløp fant man et papyrusblad som inneholdt et fragment av en av hans komedier. Og mindre enn et tiår senere gjorde en fransk forsker et usedvanlig verdifullt funn i ruinene av et attisk hus i det gamle Afroditopolis i Fayum. I en leirkrukke som var fylt av allslags papyrusdokumenter fra 400tallet e. Kr., lå en fillete papyrusrull som inneholdt Men­ anders komedie «Voldgiftsdommen» (originaldokumen­ tet oppbevares i museet i Kairo), og rundt omkring på gulvet fløt løse blad og biter av andre av Menanders komedier. Tilsammen hadde man nå funnet ca. to tredje­ deler av «Voldgiftsdommen» og deler av fire andre av hans komedier. I slutten av 1950-årene og i 1960-årene ble det gjort ytterligere funn av betydelige deler av Menanders skuespill. Men la oss høre litt om intrigen i det best bevarte, nemlig «Voldgiftsdommen»; Under en stor fest i Athen til gudinnen Artemis’ ære har den rike borgerdatteren P am file kommet bort fra sitt selskap og truffet på en beruset ung mann som har voldtatt henne. Hun aner ikke hvem han er, for det var mørkt da gjerningen skjedde. Noen måneder senere gifter hun seg med den unge Kar i si os. Ifølge hellensk sedvane ble ekteskapet bestemt av de unges foreldre, de vordende ektefolk, som slett ikke kjente hverandre, ble ikke rådspurt. Men de blir glad i

HELLENISMENS KULTUR

215

Komediedikteren Men­ ander (Menandros). Detalj av en romersk marmorkopi etter et hel­ lenistisk portrett fra dik­ terens samtid.

hverandre og lever lykkelig sammen helt til Pamfile, fem må­ neder etter bryllupet, får et barn. Karisios kjente ikke til dette, for han var ute på reise da Pamfile fødte sitt barn. Han får heller ikke se barnet, som var en gutt, for mo­ ren har latt det sette ut. Hele saken ville gått sporløst hen hvis ikke hans tro­ faste og meget nysgjerrige slave hadde fått rede på det som hadde hendt og fortalt det til sin herre. Karisios blir dypt bedrøvet, for han var oppriktig glad i Pamfile. Han vil ikke jage henne bort, for da vil hun bli utstøtt av samfunnet, men han kan heller ikke leve sammen med henne, for han har tapt respekten for henne. For å døyve sin smerte og for samtidig å gi henne på­ skudd til å begjære skilsmisse kaster han seg ut i et utsvevende liv. Han flytter til en drikkebror som heter Kairéstratos og lever i sus og dus sammen med ham og noen likesinnede. Og for ytterligere å vekke forargelse har han leiet en ung og vakker hetære, Habrotonon, som spiller på kithara ved drikkegildene. Men han knytter ikke intim forbindelse med henne, for han er fremdeles sterkt bundet til sin hustru. Han har altså skinnet mer imot seg enn han egentlig fortjener. Dette er den ene av trådene som fører fram til selve intrigen. Den andre har sitt utgangspunkt i det utsatte barns skjebne. En gjeter har funnet det og tatt det med

216

HELLENISMEN

hjem. Men senere har en kullbrenner overtalt ham til å overlate det til hans hustru, da de nylig hadde mistet sitt eget spebarn. Ved en tilfeldighet får så kullbrenneren vite at da gutten ble funnet, hadde han noen smykker og andre gjenkjennelsestegn på seg. Kullbrenneren forlanger å få utlevert disse verdisakene, men det nekter gjeteren. Til slutt blir de enige om at saken skal avgjøres ved vold­ giftsdom. Den scenen som så følger, har gitt komedien dens navn, og dette er det første større avsnitt av skuespillet som er bevart. Det foregående har man kunnet slutte seg til. Som voldgiftsdommer utpeker de en person som også av en annen grunn opptrer i stykket, nemlig Pamfdes far, den gamle gjerrigknarken Smikrines. Han har hørt rykter om svigersønnens utsvevende liv og er rasende over at hans surt ervervede medgift til datteren kanskje skal svires bort. Etter en samtale med datteren kommer han ut fra hennes hus, og der treffer han gjeteren og kull­ brenneren som står og krangler. «Jeg har frivillig gitt deg barnet,» sier gjeteren, «vil du ikke beholde gaven, så kan jeg få den igjen! Men du har ikke rett til å tiltvinge deg noe mer enn jeg ga deg.» — «Det er ikke jeg,» svarer kull­ brenneren, «men guttungen som krever tilbake halskjeden og de andre tingene han hadde på seg. De er hans eiendom, og det er på vegne av ham jeg fremsetter mine krav.» Og idet han vender seg til Smikrines, sier han: «Denne gjeteren har plyndret barnet. Å handle slik som denne fyren her har gjort, det kaller jeg naskeri. Og dessuten: kanskje gutten er av fornem ætt. Kanskje de tingene han hadde på seg, kan hjelpe ham til å finne ut noe om sin slekt som så kan gi ham den fremtid som rettelig til­ kommer ham.» Kullbrenneren vil ikke gi den lille til en person som kan handle slik som gjeteren har gjort. Heller ikke voldgiftsdommeren vil gjøre det. Høyst motvillig må gjeteren gi fra seg barnets smykker. Mens kullbrenneren står der med gjenstandene i hånden, kommer Karisios’ allestedsnærværende slave forbi, og med

HELLENISMENS KULTUR

217

forbauselse gjenkjenner han en ring som har tilhørt hans herre. Siden han deltok i siste Artemis-fest, har Karisios savnet ringen. Den lure slaven trekker øyeblikkelig sin slutning: hans unge herre har naturligvis i fylla forgått seg mot en eller annen kvinne, og i løpet av det som da skjedde, har hun fått tak i ringen. Så har hun født et barn, satt det ut og latt det få med seg farens ring! Slavens nysgjerrighet er vakt, og nå er det om å gjøre for ham å finne ut hvem som er mor til barnet. Så kom­ mer Habrotonon inn på scenen og får høre hvordan sakene står. Og da hun både har et godt hjerte og en forslagen hjerne, klekker hun ut en listig plan, så det lille barnet skal få en bedre fremtid enn det kan få i en kullbrennerkoie. Hun blir enig med slaven om at hun skal gå til Karisios med ringen og si at hun tok den fra ham da han overfalt henne natten etter Artemis-festen. «Så må jeg spille blyg og si no’n vanlige og enkle ord for ikke straks å røbe mine planer: 'Det var forskrekkelig så frekk du var, og dristig også.’ Og så til slutt så si’r jeg til ham: ’Nå har du fått et barn’, og viser ham det lille hittebarnet.»

Som lønn for sin gode gjerning vil Habrotonon, som er slavinne, sikkert bli frigitt. Hennes plan lykkes. Hun går til Kairestratos’ hus med ringen, og uten vanskelighet overbeviser hun Karisios om at han er far til den lille gutten med ringen. Men samtalen mellom ham og hetæren er blitt hørt av en uvedkommende som løper til Smikrines for å fortelle at hans svigersønn er far til et uekte barn, og nå får den gamle gjerrigknarken vann på mølla. Nå, tror han, vil det være den enkleste sak av verden å få Pamfile til å la seg skille fra sin utsvevende mann. Han treffer sin datter i haven til Karisios’ hus og skjeller svigersønnen ut så det høres lange veier. Men Pamfile tar ham i forsvar og vil ikke høre snakk om skilsmisse. Den høyrøstede samtalen er blitt hørt av ingen ringere

218

HELLENISMEN

Scene fra en komedie. MarmorreliefL

enn Karisios selv. Det er nemlig bare en mur som skiller hans have fra Kairestratos’ have, hvor han har oppholdt seg. Når han nå hører hvor overbærende hans hustru er når det gjelder hans feiltrinn og tenker på hvor ubarm­ hjertig han har bedømt henne for noe hun ikke selv kunne rå for, smelter hans hjerte som voks, og samvittigheten våkner. Hans slave kommer ut fra Kairestratos’ hus, og i en monolog forteller han hvor fortvilet hans unge husbond er, hvordan han slår seg for pannen, river seg i håret og utstøter høye klagerop: «Å, hvilken kvinne jeg har fått, og hvordan har jeg behandlet henne!» roper han. I mellomtiden er Habrotonon kommet ut fra Kaire­ stratos’ hus med hittebarnet. Samtidig kommer Pamfde ut fra sitt hus, etterat hun har kvittet seg med sin strenge far. Hun får øye på det lille barnet og kjenner naturligvis straks igjen smykkene det har på seg. «Du er ikke dets mor!» roper hun til Habrotonon. «Nei, jeg bare lot som om jeg var det, i håp om å finne guttens virkelige mor.»

HELLENISMENS KULTUR

219

Og nå har Habrotonon funnet moren. Til henne for­ teller hun også at Karisios er far til barnet. Slik kan det gå! Hetæren klarer også å overbevise Karisios om at hans hustru er den samme kvinne han engang hadde forgått seg mot. Når så den gamle gnieren Smikrines igjen dukker opp i den faste beslutning å ta datteren — og medgiften — med seg hjem, blir han overrasket over å finne at det hersker fred og forsoning mellom ektefellene.

Forholdene i den komedien som heter «Piken med det avklipte hår» eller «Sjalusiens offer» er like innviklet. Krigeren Polemon har tatt seg en elskerinne. Han er meget forelsket i henne og betrakter henne som sin hustru, men da hun er hittebarn og man altså ikke kan vite om hun er født av frie foreldre, kan han ikke inngå lovformelig ekteskap med henne. Hun heter Glykera. I huset ved siden av Polemons hus bor en rik og bort­ skjemt ung mann som heter Mo ski on. Han blir glad i den vakre Glykera, og en kveld Polemon kommer hjem, får han se Moskion løpe ut på gaten, omfavne Glykera og kysse henne. Og — o redsel! — hun forsøker ikke å gjøre motstand. Det er ikke så rart at Polemon blir gal av sjalusi. Han kan jo ikke vite at Glykera slett ikke er forelsket i sin beundrer. Men saken er den at på dødsleiet innviet hennes fostermor henne i hemmeligheten med hennes og Moskions byrd: begge er i virkeligheten hittebarn, og de er tvillingsøsken. Men Moskions fostermor Myrrine vil ikke for alt i verden at denne hemmeligheten skal bli kjent. Den velstående Myrrine, som ikke hadde barn selv, hadde nemlig tatt Moskion til seg som sin egen sønn. Hun ble enke, men giftet seg på ny, og til sin nåværende mann har hun alltid sagt at Moskion er hennes egen, kjødelige sønn. Av hensyn til henne hadde Glykera overfor sin fostermor måttet sverge dyrt og hellig at hun aldri skulle røbe hemmeligheten med sin og Moskions fødsel. Og derfor kunne hun ikke gi sin herre og mann noen tilfreds-

220

HELLENISMEN

stillende forklaring på sin holdning da Moskion kysset henne. Glødende av sjalusi klipper den tapre kriger håret av Glykera — den mest vanærende behandling man kunne gi en fri kvinne, for kort hår var tegn på at man var slave. I sin fortvilelse flykter Glykera til Myrrines hus. Den innbilske Moskion tror naturligvis at hun gjør det fordi hun er forelsket i ham. Men i det lange løp er det vanskelig for Polemon å være skilt fra sin elskerinne. Til slutt begir han seg til Myrrines hus og har til hensikt å bortføre sin troløse elskede med vold og makt. Men Myrrines mann Pataikos er på pletten, og det blir høyrøstet diskusjon mellom ham og den forbitrede krigeren. Pataikos: Hvis saken altså har gått for seg slik som du forsikrer, og hvis kvinnen er din ektemake-----Polemon: Ikke helt, Pataikos. Pataikos: Det var da merkelig. Polemon : Men jeg har alltid betraktet henne som min make. Pataikos: Rop da ikke slik. Nå, hvem har gitt deg henne? Polemon: Hvem ga meg henne? Hvem? Hun selv. Pataikos: Nå vel, da er jo saken ganske klar og enkel. Hun syntes om deg da — nå er det slutt med det. Nå har hun gått sin vei ifra deg, fordi du ikke mer behandlet henne slik som du burde.

Polemons vrede forvandles til fortvilelse, og han ut­ bryter : «Jeg går og henger meg. Min Glykera har vist meg fra seg. Å — min Glykera har vist meg bort! — Men dersom du så syn’s, hvis det er passende — dii er jo kjent med hennes vaner og med hennes sinn — så vær min talsmann, jeg besverger deg, og gå og snakk med henne.»

Pataikos synes synd på mannen og vil gjerne forsøke å snakke fornuft med Glykera. Til å begynne med er hun ubøyelig. Hun har vanskelig for å tilgi Polemon den hån

HELLENISMENS KULTUR

221

han har tilføyet henne, en fribåren kvinne. Hun kan bevise at hun er født av frie foreldre, og det gjør hun ved å vise Pataikos de smykker hun hadde på seg da foster­ moren fant henne. Til sin store forundring kjenner Pataikos smykkene igjen, de forteller ham at Glykera er hans egen datter! — Det trenges en forklaring. Pataikos var engang en rik forretningsmann, men ble ruinert like etterat hans hustru hadde skjenket ham to barn, og han mente da at han ikke var i stand til å oppdra dem. Samtidig døde hans hustru. Derfor lot han de nyfødte sette ut. Men nå vet han altså hvor det er blitt av hans ene barn. — Han aner ennå ikke at han også snart skal få vite hvor han kan finne det andre barnet, som var en gutt. Moskion har i dypeste hemmelighet lyttet til samtalen mellom Pataikos og Glykera. Like før har han på samme vis hørt hva Glykera kunne fortelle Myrrine om de inn­ viklede slektskapsforholdene. Så nå skjønner han at Glykera er hans søster og Pataikos hans far. Den neste som får greie på de riktige forhold er Polemon, og nå er det naturligvis ikke vanskelig for ham å tilgi sin elskerinne. Til sin store glede får han også Glykeras tilgivelse. Og til overmål kommer så Pataikos — Glykeras far — og gir henne til Polemon, som nå kan gifte seg med henne, da det er bevist at hun er fribåren. «Din heftighet ble denne gang til lykke for oss begge,» sier Glykera, og tilføyer: «Og derfor har jeg allerede tilgitt deg.» Når vi nå har lest referatet av disse to Menanderskuespillene, vil vi med et gjenkjennelsens smil hilse på en rekke typer som med enkelte variasjoner dukker opp i den nye komedie. Det dreier seg ofte om barn som blir utsatt og avstedkommer en hærskare forviklinger før deres virkelige byrd blir oppdaget, så det hele kan ende med forsoning og til alles fryd og glede. Dette temaet varieres i det uendelige. Andre typer i skuespillet er den elegante og vidløftige unge herre som alltid er svak for kvinner og vin, den slu og listige slave, den fule hetære, den trofaste amme.

222

HELLENISMEN

Dikteren Menander betrakter skuespillermaskene til en av sine komedier. Til høyre: komedien fremstilt i kvinneskikkelse.

Aristofanes’ dionysiske løyer er altså blitt avløst av et borgerlig karakter- og intrigedrama. På Aristofanes’ tid kunne atenerne ennå drømme politiske storhetsdrømmer. Da Menander omkring 320 f. Kr. begynte sitt forfatter­ skap, hadde de ikke bare skrinlagt alle storhetsdrømmer, de hadde også gitt op drømmen om et selvstendig Athen. Demosthenes — den utrettelige motstander av Filips og Aleksanders politikk —- hadde tatt sitt eget liv, og Athen hadde måttet legge sin skjebne i makedonernes hårde hender. I borgen i Pireus lå makedonske soldater som skulle passe på at det ikke skjedde noe som stred mot Antipatros’ vilje. Som årene gikk, ble det stadig tyde­ ligere at den gamle selvhevdelsens ånd for alltid var for­ svunnet fra Perikles’ Athen. I Menanders skuespill merker man intet til tidens politiske stormer. Forskjellen er enorm når man tenker på Aristofanes’ komedier, på alle de innlegg denne «gratienes balstyrige yndling» — som Goethe kaller ham — leverte i samtidens

HELLENISMENS KULTUR

223

politiske debatt! På dette punkt er Menander totalt taus, og hans taushet er lett å tyde. Det publikum han hadde, var et helt annet enn teatergjengerne på Perikles’ tid. Det var et publikum som hadde mistet alle politiske illusjoner, som hadde lært å resignere. De var hverken verdensborgere eller stormaktsborgere, de var rett og slett borgere, og hadde mer enn nok med sine private interesser. Man interesserte seg ikke lenger for snakk om ekspedi­ sjoner til Sicilia, for statsprosesser eller demagogenes kamp om politisk makt — men for ekteskapsskandaler, for ekte og uekte barn som plutselig ble gjenkjent og opptatt i familiens skjød, for formuer som plutselig ble tapt eller vunnet, for selvrådige sønners feiltrinn, for bedårende hetærers og uforskammede slavers intriger og meget annet i samme stil. «Gamle Aristofanes førte oss både til de store høyder i Sokrates’ selskap, og ned i underverdenen med Dionysos som ledsager,» sier en kjenner av den attiske komedie. «Himmelen er blitt lavere, og Hades er rykket lenger bort,» men det har vist seg å være mer interessant å iaktta jorden og menneskene enn man før hadde anelse om. «I Menanders Athen,» sier Ivar Harrie, «var den nasjonale styrke svunnet hen, og alle vide utsyn hadde skrumpet inn. I dette miljø var de store tankers og utsyns skummende flod blitt redusert til små doser klokskap med en smule aromatisk duft. Stilltiende avskrev man de gamle seeres stolte krav på å forme mennesker etter Idéens bud. I stedet ofret man seg — med en oppsiktsvekkende interesse og energi — for studiet av mennesket, slik det gikk og sto på Guds grønne jord.» Idyller, epigrammer og hymner Den aleksandrinske tid var meget rik både på lyriske og episke diktere, den ene lærdere, men riktignok også tørrere enn den andre. Diktningen blir -—- for å sitere Schiick — «en poesi av professorer og for professorer. Skjønnlitteraturen virker nærmest som et biprodukt av de grammatiske og bibliografiske studiene i Aleksandria.»

224

HELLENISMEN

Den aleksandrinske tid er en lærd epoke. Dens diktere er ikke sangere, som i øyeblikkets inspirasjon synger for hele folket, de aleksandrinske dikterne skriver isteden for en utvalgt krets av litterære feinschmeckere, som leser poesi med den kresne språkelskers nytelse. Den viktigste oppgaven for disse litterære poetene er å skape en vakkert utmeislet språkform. Det gjelder å briljere med sin lærdom — særlig på det mytologiske område — i en vakker form. Enhver foreteelse bør imidlertid alltid bedømmes etter sin tids målestokk, og den hellenistiske tiden hadde andre poetiske idealer enn vi har. De minner snarere om den strengt formelle og klassisistiske åndsretning som på 1700tallet ofte kunne gi seg utslag i en knusk tørr allegorisk og moraliserende diktning. Ett gudbenådet poetisk geni har imidlertid også den aleksandrinske tiden frembrakt. Det var den sicilianske dikteren Theokritos - den eneste av tidens diktere som tilførte den hellenske diktning noe virkelig nytt. Det var han som skapte hyrdediktningen eller idyllen, den diktformen som to tusen år senere, på 1600- og 1700tallet, ble så moderne ved fyrstehoffene og i det hele tatt blant de høyere klasser. I syngespill og maskeradeopptog vrimlet det plutselig av hyrder og hyrdinner med navn som Dafnis, Chloé, Doris og Amaryllis. Theokritos’ hyrder er imidlertid ikke slike overforfmete vesener som de vi kjenner fra rokokkotidens poesi. De er sunne og ekte. De går kledt i geite- eller saueskinn — det formelig lukter geitemelk og sau av dem. Men de brenner av kjærlighet til sin Amaryllis eller sin Nais og kan både dikte og synge om sine følelser. Alt dreier seg om kjær­ lighet, sang og fløytespill. Det er en fortryllende diktform; men den er helt og holdent et kunstprodukt, skapt av et overkultivert bymenneske, som vil forlyste seg selv og andre med naive, landlige bilder en liten stund. Han fører oss ut i naturen blant summende bier, syngende gresshopper, brekende lam og lekne killinger til en klukkende bekk under skyggefulle trekroner, som suser svakt i den varme, solmettede sommerluften. Ingen har maktet å gi sine

HELLENISMENS KULTUR

225

lesere en så intens fornemmelse av sensommerens og høstens rike overflod som Theokritos i idyllen «Høstfesten», hvor han beskriver hvordan han sammen med to venner fra byen drar ut til høstfesten på Frasidamos’ gård og får smake på hans edleste, fire år gamle vin, mens de ligger i det duftende, grønne gresset på en seng «av mykeste siv og nyrispet vinløv. Popler og almetrær svaiet og svang de viftende grener over vårt hode. En rislende bekk fløt tett ved vårt leie speilklar forbi med sitt hellige vann fra nymfenes grotte. Solbrente gresshopper satt på skyggende kvister og jublet lystig om kapp. Hist kvekket en frosk fra bjørnebærkrattet. Lerker og stillisser kvidret og sang, og duene kurret. Biene summet i gyldenbrun sverm om de kjølige kilder. Allting var mettet med duft av sommerens deiligste frukter. Pærene løsnet og falt ved vår fot, og saftige epler drysset fra trærne om oss, mens bugnende plommetrær senket tunge av frukt sine grener og bøyde dem like til jorden. Fireårsgammel var krukken med vin, som vi åpnet og tømte.»

Til slutt kroner dikteren denne landlige idyllen med bildet av Demeter, kornets gudinne, som smiler og bærer «valmuer røde og bunter av aks i de gavmilde hender». Dikteren nyter selv i fulle drag all denne bugnende overfloden. Han ikke bare ser jordens skjønnhet — han suger den inn med alle sine sanser, han opplever den. Og han lever seg også inn i de menneskene, som han lar opptre i diktene sine. De er ikke bare silhuetter mot en malerisk bakgrunn, men levende vesener av kjøtt og blod. Han er i det hele tatt en rik begavelse med utpreget lyriske evner, men også med en sterk sans for det drama­ tiske, noe som særlig kommer fram når han lar sine hyrder kappes i vekselsang. Disse sangene minner for øvrig i hele sitt opplegg sterkt om de norske stevene, sier Peter Østbye. «Det er den samme gjennomgående parallellisme mellom to og to strofer, idet den som skal svare, stadig søker å overtrumfe den annen på det samme område. Og det er den samme mangel på indre sammenheng mellom de forskjellige strofepar. En tanke gripes i flukten og ut­ formes, og det gjelder da for motstanderen om han kan møte den annen på det samme område og gi samme tanke 8. Grimberg IV.

226

HELLENISMEN

et kraftigere eller finere formet uttrykk.» I «Stevkampen mellom Komatas og Lakon» sier Komatas: «Hjemme der har jeg et fat av sypresstre og dertil en bolle skjønn som et verk av Praxiteles selv. Min kjærest skal ha dem.»

Og Lakon repliserer øyeblikkelig: «Fårehund har vi hos oss. Den farer i strupen på ulven. Gutten skal få den, og da kan han jage hva dyr det skal være.»

Og ordleken går videre: Komatas. Gresshopper, I som spretter så lett over gjerdet om haven, gnag ikke på mine ranker, for løvet er gammelt og vissent.

Lakon. Pass på sikader! I ser hvor grundig jeg erter hin gjeter, just som I erter med endeløs sang de meiende høstfolk. Komatas. Sint er jeg alltid på rever med buskede haler som stadig lusker til haven hos Mikon ved kveld og stjeler hans druer.

Lakon. Jasål Jeg også blir sint, når tordivlene kommer og farer om gjennom luften og eter seg mett på Filondas’ fikner.

Slik fortsetter kappestriden mellom dem med munn­ rappe stev som slett ikke alltid er uten et visst ondskaps­ fullt tilsnitt, inntil kampdommeren kårer den ene til seierherre. Som språkkunstner er Theokritos en gudbenådet mester. Hans språk er musikk. Hans huggende rytme gjør ham til den fødte skildrer av het kjærlighet. Det er som om man hører et forelsket hjertes slag og føler lidenskapen skjelve i hans dirrende røst. Bare Sapfo kan måle seg med ham. Men han kan også spøke med kjærlighetens kvaler, som i idyllen «Slåttekarene»: Milon. Stakkars Bukaios! Hvad er det med deg ? Er det noe i veien ?

HELLENISMENS KULTUR

227

Bonde med ku og matvarer. Utsnitt av et relieff fra 100-tallet f. Kr.

Bukaios. Milon, å, alt på det ellevte døgn har jeg vært forelsket.

Milon. Hvem er den piken som plager deg så? Bukaios.

Polybotas’ datter, hun som for høstfolket hist hos Hippokion spiller på fløyte.

Milon. Himlen har rammet en synder. Du har hva du lenge har ønsket. Nå skal det stankelben ligge og klenge seg på deg om natten. Bukaios. Straks skal du spotte; men vokt deg for spott! for det er ikke bare rikdommens gud som er blind; men Eros slår også i blinde.

Milon. Nei da, det er ikke spott; men mei du bare din aker. Stem så opp med en kjærlighetssang til din pike, så går det bedre med arbeidet. Før var du mangen gang flink til å synge.

228

HELLENISMEN

Bukaios.

Yndige Bombyka. Alle har kalt deg den syriske pike solbrent og tørr; men jeg kaller deg stolt en honningbrun skjønnhet. Også fiolen er mørk, og sverdliljens striper er mørke, men det er dem som blir prist som de skjønneste blomster i kransen.

Geita går helst etter kløver og ulven går helst etter geita. Tranen går helst etter plogen, men jeg etter deg som forhekset. Hadde jeg bare den skatt som man sier at Krøsos har eiet, sto vi nå meislet i gull som gaver til elskovsgudinnen,

du med din fløyte i hånd eller kanskje med roser og epler, jeg som en danser med sko på begge de trippende føtter.

Bombyka, yndige mø! Dine legger er fulle og trinne, stemmen er bløt som en blomst, og jeg kan ei få fullrost ditt vesen.

Milon svarer med en praktisk og munter landmannsvise, som munner ut i følgende formaning: «I som skal binde, bind nekene stramt, så ikke en vandrer hånlig skal si: "Å, så dårlige folk! Spilt er deres daglønn/»

Og han slutter med ordene: «Dette bør være en sang for høstfolk som strever i heten. Den om din elskov, Bukaios, det magre, ulønnsomme kvede, det kan du synge i sengen ved gry for din mor, når hun våkner.»

I diktet «Sjalusi» får også den ene av de opptredende, Aischines, et godt og praktisk råd mot sine plager. Be­ gynnelsen av dette diktet er et stykke ypperlig dramatikk: Aischines. Kjære Tyonikos, hild deg venn!

Tyonikos. Vær hjertelig hilset, Aischines!

Aischines. Men du kom sent. Tyonikos. Kom jeg sent? Hva har du på hjerte?

Aischines. Kjære Tyonikos, godt står det slett ikke til.

229

HELLENISMENS KULTUR

Tyonikos. Det er altså

derfor du nå er så tynn, så skjegget og også så lurvet.1 Slik så han ut da han kom her for nyss, hin pytagoreer, gusten og barbent. Selv skrøt han og sa at han var en atener. Hvetebrød trengte han også, den mann, så vidt jeg kan skjønne. Aischines.

Opplagt til spøk er du stadig; men hør nå: Den skjønne Kyniska piner meg like til vanvidd. Det mangler nå bare en hårsbredd. Tyonikos.

Alltid, min Aischines, er du jo slik; en smule for hissig. Alt vil du ha etter ønske. Jeg spør deg: hva er det i veien?

Og så forteller Aischines hvordan han i sin sjahisi har gitt Kyniska en ørefik med den følge at hnn nå har holdt seg borte fra ham i to måneder. Tyonikos råder ham da til å søke legedom for elskovssyke ved å gi seg i krigs­ tjeneste hos Ptolemaios.

Dramatisk og livfull som en komedie er diktet «Fruene på Adonisfesten», som er en ypperlig skildring av middel­ klassens liv. Hovedpersonene er to fruer fra Syrakus, Gorgo og Praxinoa, som nå bor i Aleksandria. De har avtalt å møtes hjemme hos Praxinoa for å gå sammen til Adonisfesten på slottet. Straks de treffer hverandre be­ gynner de å utgyte seg om sine menn, mens vertinnen innimellom raser og skjenner på piken som hjelper henne med å pynte seg til festen. Gorgo (til piken). Hor, er Praxinoa hjemme? Praxinoa (fra stuen). Ja, kjæreste Gorgo, her er jeg. Tenk, at du endelig kom. Hor, Evnoa, sett fram for fruen stolen og legg på en pute.

Gorgo. Jeg takker så meget. 1 Den asketiske strengheten hos mange av Pythagoras’ elever gjorde dem ofte til latter blant folk.

230

HELLENISMEN

Praxinoa.

Ta plass da! Gorgo. Å, Praxinoa! Nei, for et strev! Knapt berget jeg livet midt i de myldrende masser av folk og rekker av vogner. Trampende støvler på gater og torv. Over alt uniformer! Ja, og så tungvint og langt som det er! Rent avsides bor du.

Praxinoa. Ja, denne tullingen ligner seg selv. Der gikk han og kjøpte her, langt pokker i vold et hundehull. Hus er det ikke. Bare på trass for å skille oss to. Av pureste ondskap. Gorgo. Si ikke slikt om Dinon, din mann, når barnet er inne! Se på ham, kjære! Nei, se hvor han stirrer deg opp i ditt ansikt. Hysj, Zopyrion, søteste barn! Hun mener ei pappa. Praxinoa. Ja, ved Persefone! Lillegutt skjønner det. Gorgo (til barnet).

Pappa er snill han. Praxinoa. Pappa ja! Hør nå! Forleden (vi sier jo alltid forleden) gikk han til høkerens bod for å kjøpe litt soda og sminke. Tenk deg, så kom han tilbake med salt, den langbente tosken! Gorgo. Likedan er Diokleides. Han sløser med penger. I går du ga han for fem merker ull syv drakmer. Som hundeull var den; skitten som plukkede filler. Og slikt skal jeg streve og stri med. Kom så! Ta staskjolen på i en fart og mantillen, så går vi hen til vår mektige drott Ptolemaios’ slott hvor Adonis stilles til skue. Jeg hører at dronningen nå arrangerer riktig en storartet fest.

/

Praxinoa. Ja, stort er jo alt hos de store.

Gorgo. Ser man en ting, får man bynytt til dem som ikke fikk se det. Men vi må gå. Det er sent. Praxinoa. Har man tid, kan man føyte om stadig. Evnoa, rydd bort garnet, og hør, frøken Makelig, legg det fremme på gulvet igjen, så ligger jo katten så deilig. Rapp deg og hent meg litt vann. — Vann var det jeg først kunne trenge;

HELLENISMENS KULTUR

231

men det er såpen hun gir meg. Ja, kom med den da! Ikke mer, klossete tøs! Nå vann! Er du gal? Hvorfor væter du skjørtet? Stopp! Se nå er jeg vasket så ren som guder har skapt meg. Hvor er så nøklen som hører til dragkisten? Skynd deg og hent den!

Gorgo. Å, Praxinoa! Nei, hvor yndig den staskjolen kler deg! Foldene faller så bløtt. Hva koster det tøy deg fra veven?

Praxinoa. Gorgo, tal ikke om det! To hundre drakmer, ja mere! Se for et vanskelig mønster! Jeg vevet meg nesten til døde. Gorgo. Ja, men så fikk du det slik som du ønsket det.

Praxinoa. Ja, kan så være. Hent meg mantillen og hjelp meg å feste min hatt så den kler meg! Lillegutt, deg kan jeg ikke ta med. Uff, hestene biter. Skrik du så meget du lyster. Jeg vil ikke seg deg som krøpling. La oss så gå! Du Frygia, ta den lille og stagg ham! Kall inn hunden! Husk på å lukke vår gårdsport forsvarlig!

På gaten. Godeste gud, for en trengsel! Hvor skal det bli mulig å komme frem gjennom all denne pøbel? De kryr og myldrer som maur.

Utenfor slottet blir trengselen enda verre, og Praxinoa skriker opp at klærne blir revet av kroppen på henne, men endelig kommer de seg da inn gjennom slottsporten; og nå gir damene så høylydt uttrykk for sin beundring for all prakten de ser omkring seg, at en fremmed mann gir dem en overhaling og skjeller dem ut for gjess som kan ta livet av folk med snadringen sin. Men Gorgo gir ham svar på tiltale: «Nei, hva er det for en fyr? Hva raker det deg at vi snakker? Dem du har kjøpt, kan du hundse, men ei syrakusiske damer. Enda en ting bør du vite: Korinth er fra gammelt vårt hjemsted, som det Bellerofons var. Det er peloponnesisk vi taler. Dorerne må vel få lov, skal jeg tro, til å tale sitt dorisk.»

Men nå blir tretten avbrutt ved at en berømt sangerinne istemmer Adonishymnen, og da den er slutt, må Gorgo hjem for å gi sin grinebiter av en mann litt frokost: «Eddiksur er han alltid og farlig så titt han blir sulten.»

232

HELLENISMEN

Om dette diktet sier rektor Østbye: «Neppe noe dikt i den antikke litteratur gir en så malende skildring av livet i en gresk storstad, og neppe får vi heller gjennom noe oldtidsdikt en så levende følelse av at menneskenaturen til alle tider er og blir den samme.» Mer tynget av lærdom var Theokritos’ dikterbror, hymnedikteren Kallimachos, som til daglig var over­ bibliotekar i Aleksandria og en meget ansett bibliograf. Men i hans verker blir dessverre hans dikteriske egenskaper altfor ofte overskygget av hans bibliografiske. For å få den rette forståelse av hans poesi, må man faktisk hele tiden holde seg for øye at den er skrevet av sin tids lærdeste mann. Bare meget sjelden makter Kallimachos å frigjøre seg fra sin lærde ballast. Han er hva man kaller en aka­ demisk dikter, mer lærd enn inspirert, mer analytisk enn nyskapende, mer beskrivende enn lidenskapelig, — mer verskunstner enn dikter. Men en gang iblant kan man likevel føle hvordan inspirasjonen i all sin velde har revet selv ham med seg, som for eksempel i sluttstrofene av hans «Zevshymne», som ble skrevet omkring år 280 f. Kr.: «Derfor jeg hilser deg, gavmilde guddom, selvhersker, Zevs! Deg, som oss skjermer, hvem makter å synge til fulle din pris? Ingen har levet og ingen det fins som ditt verk kan besynge. Hill deg, fader, o, trefoldig hill! Skjenk godhet og lykke! Ti uten godhet gir rikeste lodd ingen lykke.»

Også i den høytidelige innledningen til sin Apollohymne, som antagelig er skrevet nesten en menneskealder senere, har stoffet inspirert ham til vakre og høystemte strofer. I høytidelige ordelag bebudes gudens komme, og dikteren formaner guttekoret til å holde seg rede til å hylde ham med sang og dans: «Se på Apollos laurbær, hvor grenene dirrer og skjelver. Se hvor murene ryster! — Vik bort — o, syndere alle! Foibos har alt med sin hellige fot over terskelen skredet. Ser du ei guden? Den deliske palme bøyer sin krone bevende ned, mens svanene sødmefylt synger sin hymne. Ubedt glir skåten for døren til side og portene tunge

HELLENISMENS KULTUR

233

åpner seg villig. — For se vår strålende guddom er nær oss. Derfor, I unge, stå rede til sang, stå rede til dansen! Ikke for alle han viser seg, kun for de dydiges skarer. Den som får se ham er stor, men foraktelig den som blir vraket.»

Kallimachos var imidlertid ikke bare berømt som hymnedikter, han var også en kjent og skattet epigramforfatter. Hans sirlige og elegante stil og fint kultiverte smak i forbindelse med hans høye intelligens og en viss stillferdig humor, gir ham en høy rang også på dette område.

Verdenslitteraturens eldste kjente parodi «Før jeg begynner mitt dikt, vil jeg be at sangens gudinner må dale ned i mitt bryst for meg med sangen å bistå, den som nylig jeg skrev på tavlen jeg holder i fanget, sangen om endeløs strid, som den mordlystne Ares har fremkalt. Den er det nå jeg vil synge for hvermanns lyttende øre. Skildre jeg vil den veldige kamp som av musene førtes mot de tallrike skarer av kvekkende frosk ifra dammen.»

Slik begynner det berømte eposet «Striden mellom froskene og musene», som er en meget fornøyelig parodi på et enda mer berømt epos, nemlig de homeriske sangene. Vi skal snart se hvordan Iliadens og Odysseens stridsskildringer og hele gudemaskineriet blir parodiert i de mest høyttravende vendinger i denne travestien, og hvor­ dan den vrimler av homeriske uttrykk og vendinger. Når det gjelder diktets alder og forfatter, hersker det meget delte meninger, men det er ganske meget som taler for at det skriver seg fra hellenistisk tid. En mus, som har løpt for livet for å komme unna en katt, og er blitt tørst etter springmarsjen, går til en dam i nærheten for å slukke tørsten. Men han blir oppdaget av en frosk, som straks vil ha greie på hvem han er og hvor han kommer fra. «Er du en verdig gjest, ledsager jeg deg til min bolig skjenker deg der de rikeste gaver du ønsker å eie. Selv er jeg froskenes myndige konge, den mektige Bredkjeft, hersker i dammenes dynd, min far var den navngjetne Dyndvom.» 9. Grimberg IV.

234

HELLENISMEN

Men musen lar seg ikke imponere av det fornemme selskap han er kommet i, og forteller at han selv, Brødtyv, også er av fyrstelig ætt; men noe gjestevennskap med frosken kan han vanskelig innlate seg på, frosken er jo født til å leve i vannet, mens han spiser «som menneskenes barn». Han skryter av sine krigerske bedrifter og sitt store mot — selv ikke de veldige menneskene, frykter han. Omsider bestemmer han seg likevel for å ta imot inn­ bydelsen til å besøke froskekongen og setter seg på Bredkjefts rygg for å la seg føre hjem til ham. Til å begynne med går det riktig bra, men den stortalende museprinsens mot begynner temmelig raskt å synke da de kommer lenger utpå og bølgene begynner å skvalpe rundt dem: «Fåfengt angret han nå på sin ferd, og slet seg i håret.»

Og verre blir det da en fæl sjøorm plutselig stikker hodet opp og hever seg høyt over vannflaten, så frosken i forskrekkelsen dukker til bunns og overlater sin reisekamerat til sin ynkelige skjebne. Men i dødsøyeblikket anklager Brødtyv ham for svik og nedkaller musenes hevn over den troløse. «'Frykt gudenes hevnende øye! Straffet du blir nok av musenes hær, og ikke du slipper!’ Talende slik han oppga sin ånd, men slektningen Slikkfat så ham just i det samme.»

Slikkfat styrtet av sted for å fortelle de andre musene hva som hadde skjedd, og i folke- eller rettere sagt museforsamlingen, tar kong Brødgnager til orde og klager over sin bitre lodd: «Verd å beklage er jeg: tre sønner er nå blitt tatt fra meg. En, den første, ble fanget og skambitt av katten, den grusomme morder som rev ham i hjel her like utenfor hullet. Derpå den andre ble drept ved et ondsinnet påfunn, en felle, mennesker hadde satt opp, i sin listige kamp mot vår rase.»

Og nå har han altså også mistet den tredje sønnen ved froskekongens svik. Han slutter med å oppfordre musene til å ruste seg til krig mot froskene og dra i felten. Alle våpenføre menn skal følge ham:

HELLENISMENS KULTUR

235

«Slik han talte. På høvdingens bud de væpner seg alle. Ares, den kampglade gud, dem maner til modig å kjempe. Støvler fant de seg først for leggene trygt å beskytte: belgen av svultnende bønner de just hadde nasket om natten skjult av det beksorte mørke. Men først alle kjerner ble oppspist. Brynjer de laget av mykeste skinn som de dro av en kjette; selvdød den var og lå der og stinket på bakken i solen. Sylhvasse nåler ble skinnende spyd — en fryd for gud Ares. Nøttenes brungylne skall de festet på issen som hjelmer.»

Da froskene fikk rede på hva som foregikk, kom de også sammen til rådslagning, og snart var de og i full gang med sin utrustning. «Først av peonenes blad de gjorde seg støvler for leggen, kledte seg siden i brynjer av seigeste rødbeteblader. Kålblader grønne blir formet til vernende skjold, og i hånden truende lanser de tar av kneisende sivrør, mens sneglens pansrede bolig gir trygghet og vern for den sårbare tinning.»

Imidlertid har gudene oppe i Olympos fått nyss om den store kampen som snart skal bryte løs, og Zevs kaller gudene sammen og viser dem de to veldige hærene som står fullt rustet mot hverandre. Med et smil spør Zevs gudene og gudinnene hvilken av de to hærene de skal ta parti for, men hverken froskene eller musene har særlig stor sympati på høyeste hold, så Olympos’ beboere be­ slutter seg til å være nøytrale tilskuere til kampen denne gangen, og ikke gripe inn i striden, slik som de gjorde under kampene om Troja. Nå kommer to herolder fram for å kunngjøre at det blodige skuespillet skal begynne. Det er to mygg som «fløy av sted gjennom luften med krigsbasuner i hende, kalte til kamp med sin ville musikk, mens høyt fra Olympos Zevs med sitt blinkende lyn gir et tegn til de stridslystne hærer.»

Så tørner de da sammen i et slag som ikke står tilbake for de blodige kampene som skildres i Iliaden, og nesten i hver eneste linje møter vi homeriske uttrykk og vend­ inger, som når det heter om en av «heltene» at han slynget en stor stein med så veldig kraft mot en av fiendens «kjemper» at «mørket bedekket hans øyne». Et annet sted heter det om en av de falne:

236

HELLENISMEN

«Så sank han om og ånden forlot ham mens blodstrømmens purpur rødfarvet vannet. Utstrakt han lå der nede ved bredden; fram ifra buken fløt tarmer og fett i en glinsende masse.»

I samme stil er følgende bloddryppende linjer: «Damkjær drepte derpå den strålende helt Pastinakkmunn, ga ham et drepende slag med en stein i hans panne, så hjernen sto som en foss fra hans nese, og jorden ble vætet av blodet.»

Men la det nå være nok med slike grufulle scener! Til slutt begynner det å gå dårlig for froskene. Til og med deres største helter synes det er best å dukke ned på bunnen av dammen for å redde skinnet. Men da får Zevs medlidenhet med dem og bestemmer seg for å sende dem en unnsetningshær av krabber. «Se, da med ett kom en ryggpansret hær med krokete armer vandrende sidelengs fram, mens klørne klippet i luften . . . .» «Disse begynte nå straks å knipe haler og føtter, hendene med av musenes folk og brøt deres lanser. Musene stakkar, ble grepet av skrekk og flyktet for livet. Nå dalte solen i vest og dyppet sin skive i havet. Endt var den veldige strid som varte — en hel dag til ende.»

DE HELLENISTISKE RIKERS UNDERGANG

Mens diadokene og deres etterkommere kjempet om førsteplassen, la ingen av dem merke til at en ny stormakt vokste fram i vest. Det var romerriket som på grunn av deres egen splittelse skulle bli dem alle overlegent og med tiden forvandle deres riker til romerske provinser. Men hvis Aleksanders rike hadde stått samlet, ville verdens­ historien artet seg annerledes. Da tiden kom, hadde romerne lett spill også i selve Hellas, takket være hellenernes uutryddelige innbyrdes splid. Riktignok hadde de fleste av de hellenske stater sluttet seg sammen i statsforbund, men naturligvis måtte det være to forbund, og naturligvis skulle disse to nå, når det ikke lenger var noen makedonsk «tyrann», benytte seg av hellenernes eldgamle rett til å ryke i tottene på hver­ andre, akkurat som de gjorde i det attiske og det pelo-

DE HELLENISTISKE RIKERS UNDERGANG

237

ponnesiske forbunds tid. Og da avgjørelsens time nærmet seg, benyttet naturligvis romerne seg — som perserkongen engang gjorde — av denne spliden og spilte det ene for­ bundet ut mot det andre. Denne splittelse innen Hellas, sammen med rivaliseringen mellom kongene i det alek­ sandrinske rikes delstater, førte til Hellas’ og de hellenske rikers forvandling til romerske provinser. Et forhold som den hellenske historieskriver Polybios (han levde på 100-tallet f. Kr.) nevner, bidro i høy grad til Hellas’ politiske undergang. Han skriver: «I vår tid blir det i hele Hellas født få barn, og folketallet går tilbake. Byer legges øde, selv om vi ikke stadig blir hjemsøkt av kriger og farsotter. Årsaken ligger åpent i dagen, og det er opp til oss selv å fjerne den. Menneskene er nemlig blitt grepet av hofferdighet, begjærlighet og nytelsessyke, og derfor vegrer de seg ved å inngå ekteskap. Og hvis de gifter seg, vil de i alminnelighet ikke ha mer enn ett eller høyst to barn. De setter nemlig alt inn på å oppdra barna i overflod, og de vil etterlate dem stor arv. Men hvis krig bryter ut, eller hvis sykdom rykker bort det ene eller det eneste barnet, må jo hjemmene bli tomme og byene etter hvert svekkes, som forlatte bikuber.» HELLENERE OG BARBARER I VEST

De politiske årsaker til den hellenske verdens undergang var de samme i vest som i øst. Hvis Alek­ sander hadde levet, ville han ganske sikkert sett det som en av sine store oppgaver å ta vesthellenerne opp i sitt verdensrike og smelte dem sammen med rikets øvrige folk, og dessuten ville han eliminert faren fra Karthago. Sicilias historie under Dionysios 1. og Timoleon beviser at der kunne bare sterke personligheter redde den hellenske kultur. En annen fremtredende kriger og organisator som het Agatokles, gir oss nok et bevis på at denne påstand er riktig. Hele hans liv var en sammenhengende rekke av tapre eventyr og dristige kup. Noen år etter Aleksanders

238

HELLENISMEN

død rev lian til seg makten i Syrakus etter et blodig opp­ gjør med sine motstandere. Etter gode, gamle forbilder sammenkalte han en såkalt folkeforsamling som nesten utelukkende besto av hans egne tilhengere. Han ønsket «folket» til lykke med at de hadde befridd seg fra sine undertrykkere, tok av seg sin feltherrekappe og iførte seg en vanlig borgers klesdrakt. Han var selvsagt trett av å inneha overkommandoen og lengtet etter den enkle bor­ gers bekymringsløse liv! Disse tonene gjorde seg godt, og det hevet seg en enstemmig protest mot at han skulle la sine trofaste tilhengere stå der uten høvding. Til slutt ga Agatokles etter for kravet og lovet å påta seg ledelsen, men på den betingelse at han skulle styre alene. Han ville ikke ha noen regjeringskolleger som han måtte stå ansvarlig for og dekke når de gjorde dumheter og feilgrep. Dette gikk «folkeforsamlingen» mer enn gjerne med på, og slik ble Agatokles enehersker i Syrakus. Dette meget opp­ byggelige skuespill sluttet med at tyrannen avla høytidelig løfte om å styre med mild og faderlig hånd. Dette løftet holdt han. Han levet som en enkel borger, omga seg ikke med noen livvakt, var tilgjengelig for hver og en som ville oppsøke ham og møtte alle med et vennlig ord eller en munter spøk. Men mot sine fiender var han som en brølende løve som spredte skrekk og redsel overalt hvor han viste seg. En dag bestemte han seg for å iverksette en dristig plan. Den gikk ut på å hjemsøke kartagerne på deres egen jord for i alle fall å tvinge dem til å kalle sine styrker hjem fra Sicilia. Kartagerne hadde aldri kunnet tenke seg muligheten av at et slikt angrep kunne bli gjennomført, derfor var de ikke rustet til å møte det. Faren var så meget større fordi de undertrykte afrikanske folk var misfornøyet med kartagernes hårde styresett. Med be­ gjærlighet ville de gripe den første anledning som bød seg, til å gjøre opprør. Agatokles’ plan lyktes. Hans flåte nådde fram til Afrika før kartagernes flåte. Straks han hadde gjort land­ gang, lot han — under trompetstøt og bønner til hjem-

HELLENERE OG BARBARER I VEST

239

Det romerske teater i Karthago. Bildet er tatt like etter utgravning­ ene i begynnelsen av 1920-årene. I dette teateret fikk Shakespeares «Julius Cæsar» sin førsteoppførelse i Nord-Afrika i april 1924.

landets guder — sine skip stikke i brann for at han skulle slippe å avgi mannskap til å stå vakt ved skipene. I Karthago ble det alminnelig redsel og forvirring da budskapet kom at hellenerne var gått i land. Men byens innbyggere falt til ro da de fikk høre at angriperne bare hadde halvparten så mange folk som byen selv kunne stille, og fulle av tillit rykket kartagerne mot hellenerne. Da Agatokles’ soldater så den overmektige fiende, holdt de på å tape motet, men da skal han ha sloppet løs en mengde ugler som satte seg på soldatenes hjelmer og skjold. Og da Pallas Athenes yndlingsfugler ble ansett for å være seiersfugler, fattet hellenerne nytt mot. De hadde en annen, mer reell, grunn til å være seiersbevisste, for saken var den at kartagernes generaler var rivaler og svek hverandre i slagets avgjørende fase. Kampen resul­ terte i alle fall i at kartagerne ble slått og drevet tilbake til hovedstaden. Der brøt det ut ren panikk. Nederlaget, sa man, skyldtes Moloks vrede, og for å formilde ham ofret kartagerne offentlig 200 barn av byens beste familier. Men etter hvert fattet kartagerne nytt mot. De innledet

240

HELLENISMEN

en motoffensiv, og hellenerne led det ene nederlaget etter det andre. Til slutt besluttet Agatokles seg til å redde seg selv og la hæren gå sin skjebne i møte. Men soldatene ante hva han hadde i sinne, og da han i nattens mulm og mørke skulle snike seg ombord i fartøyet som skulle føre ham over havet, ble han grepet av forbitrede soldater og lagt i lenker. Da så fienden rykket fram, skjønte hæren at den likevel trengte hans faste hånd, og derfor ble han løslatt. Agatokles innså nå at han ikke kunne stole på sine tropper lenger, men kanskje til og med kunne risikere å bli utlevert til fienden. Ved første an­ ledning snek han seg derfor vekk, og bare fulgt av noen få mann kapret han en båt og seilte hjem til Sicilia. Som hevn drepte soldatene begge hans sønner. Så kapitulerte de, på betingelse av at de som ville, skulle få seile hjem. Da Agatokles kom tilbake til Sicilia, mente han at det var best å slutte fred med kartagerne. Ved fredsslutningen ble det bestemt at begge parter skulle ha sine områder ubeskåret. Og til sin død var Agatokles den mektigste hersker i det vestlige Middelhav. Agatokles minner sterkt om Dionysios. Som han, så Agatokles det som sin store oppgave å forsvare helle­ nismen på Sicilia mot kartagerne. Da Agatokles døde, falt hans rike fra hverandre, og til udelt glede for kartagere og romere brøt det igjen ut stridigheter mellom de for­ skjellige hellenske samfunn. Den avgjørende kamp på Sicilia sto mellom Karthago og Roma, og den kampen endte med at romerne la det verdifulle Sicilia under seg og skapte den om til en romersk provins. Både i vest og øst hadde hellenerne ofret sin politiske frihet og selvstendighet for ideen om det frie bysamfunn. De var blitt forblindet av denne ene politiske tanke, og de hadde ikke forstått at overfor den fare som truet alles selvstendighet, var denne idé blitt forvandlet til et tomt slagord. Men den som klynger seg til og lever på et tomt slagord — det være seg et folk eller et individ — han må være klar over at hans rolle i utviklingen er utspilt.

ITALIA FØR ROMERNE

Hellenerne har lært menneskeheten å elske det som er skjønt. Hos dette av gudene utvalgte folk var det kunsten for første gang fikk luft under vingene. Hos dem var det også at store ånder og rikt begavede tenkere først våget å la seg lede av sin klare fornuft og heve seg opp til ideenes verden, frigjort så vel fra religionens som fra overtroens forutfattede forestillinger. Hellenerne er den frie tankes skapere, og derfor også opphavsmenn til vitenskapen. Dette kunne ikke ha skjedd uten det sterke individuelle drag som går gjennom hele deres historie. Dette karakter­ trekk gir bakgrunnen for det rike og brokete liv som pulserte i de forskjellige hellenske samfunn. I det hel­ lenske miljø kunne individer heve seg ut over massen ikke i kraft av eldgamle monarkiske institusjoner, men i kraft av seg selv, sine evner og sitt særpreg. Derfor er den hellenske historie i så høy grad en historie om de store personligheter. Men intet lys uten skygge. Den individualisme som etterhånden kom til å bli hellenernes kjæreste eie og stammemerke, og som har gitt en slik verdifull arv til senere slekter —■ den henger også sammen med den split­ telse og oppløsning som beseglet Hellas’ skjebne i historien. Vi må også ha klart for oss at den hellenske kultur, og den adgang til fri, personlig utfoldelse som var dens forutsetning, var forbeholdt en del av folket. Det klassiske Athen hadde flere slaver og ufrie enn frie borgere;

242

ITALIA FØR ROMERNE

Sardinsk bronsestatuett fra 700-500tallet f. Kr. Vi vet lite om den eldste his­ torien til befolkningen fra Sardinia. I de senere år er det imidlertid funnet et stort antall bronsefigurer som denne (30—40 cm høye). De synes å vise at befolkningen der har utviklet sin egen stil, uavhengig av de samtidige hellenske, fønikiske og etruskiske kulturer. Denne figuren fore­ stiller sannsynligvis en bueskytter eller en høvding med sine herskertegn.

og kvinnens stilling der var et kultur­ samfunn uverdig. Med disse forbehold kan det klassiske Hellas stå som et ly­ sende eksempel for senere tider — men den idealverden som våre oldeforeldre gjorde hellenernes dager til, har nyere forskning ubarm­ hjertig avslørt som fantasier. Der hellenerne måtte gi tapt, tok et annet folk arven opp — et folk som var laget av et grov­ ere, hardere stoff, veldisipliner t og mål­ bevisst. Det var rom­ erne, som holdt til på den midterste av de tre store halvøyer som fra det europe­ iske fastland skyter ut i det blå Middel­ hav. Hellas og Italia snur ryggen til hver­ andre: Hellas har sine viktigste havner på østkysten, Italia i vest. I øst ligger også noen av de mest fruktbare gre­ ske landskaper, mens

ITALIA FØR ROMERNE

243

de store åpne slettene i Italia er vest for Apenninene, som beskytter dem mot vinder fra nord. Vi ser da bort fra den store Po-sletten, som i gammel tid ikke ble regnet til Italia i egentlig forstand. For oldtidens Italia var østkysten lenge av like underordnet betydning som Epeiros forden greske verden. I det store og hele kan man derfor si at Hellas er orientert mot øst, Italia mot vest — og det gjelder både historisk og geografisk. Hellas hadde sine tidligste og naturligste forbindelser med Lilleasia, Egypt og Orienten —- Italias folk, som ikke hadde noen bro av øyer utenfor kystene, kom derimot til å bli mer henvist til seg selv og hverandre. De fruktbare landskapene danner der store sammen­ hengende kystsletter, og jordbruket ga tryggere utkomme enn det farefulle sjømannslivet; særlig mange gode havner finnes det heller ikke på den lave, åpne kyststripen. Langs­ etter hele halvøya strekker Apenninene seg som en ryggrad. De gjør Italia til en geografisk enhet; og Italia fikk en enhetlig polititisk utvikling som står i skarp motsetning til splittelsen i Hellas, med sine avstengte daler og bratte fjell på kryss og tvers. Den forhistoriske tidens mørke hvilte over Italia meget lenger enn over Hellas. De første sikre vitnesbyrd vi har, viser at landet var bebodd av en mengde folkestammer med forskjellige språk, både indoeuropéiske og andre. Arkeo­ logien kan følge utviklingen fra de eldste tider, med stein­ alder og huleboere, men kan ikke gi noe samlet bilde, bare glimt i mørket. Ganske langsomt hevet befolkningen seg fra det mest primitive stadium, jevnt og smått — en hverdagssaga uten noe storartet ved seg. Her kan vi ikke vente å finne noe som minner om Mykenetidens tidlige gullalder. Etruskerne og hellenerne gjorde Italia til et kulturland på linje med andre nasjoner omkring det østlige Middelhav. Fra 700-tallet f. Kr. hadde hellenske nybyggere begynt å slå seg ned ved Sicilias og Syd-Italias kyster, som vi tidligere har sett. I nordkanten av dette område kom de etter hvert i kontakt med etruskerne og påvirket deres kultur. Men hellenernes innflytelse strakte seg også utenfor Magna Graecia — som kjøpmenn slo de seg ned i Mellom-

244

ITALIA FØR ROMERNE

Badende kvinner. Gresk vasebilde fra den etruskiske byen Vulci. Et par interessante trekk: piken til venstre ruller sammen klærne på den måten atenske piker pleiet legge sammen klærne på, men hun gjør det mekanisk, øynene følger ikke arbeidet, blikket er festet på venninnene. Og piken som vasker hendene, ser heller ikke på dem, men kikker stjålent på piken rett imot.

Italia, på etruskisk område, og i enkelte etruskiske byer må det ha vært hele hellenske handels- og håndverkskolonier, der det blant annet ble fremstilt vaser som hører til det morsomste i hellensk kunsthåndverk. Slik kom hellen­ ske kulturfrø direkte i den jord Roma skulle vokse fram av. ETRUSKERNE

Et av de eiendommeligste problemkomplekser oldtidsforskningen har hatt å sysle med de siste generasjoner, er det som angår Italias første folk med en hellenskpreget kultur — det som i gammel tid kaltes Etrusci eller Tusci, av grekerne tyrrhener. Ennå er deres navn bevart i land-

ETRUSKERNE

245

skapsnavnet Toscana, oldtidens Etruria, og i betegnelsen for havet som skyller mot Italias strender i vest. En gang var de halvøyas herskerfolk, og deres makt nådde fra Alpene i nord til Napoligolfen i syd. Her var det de støtte sammen med et forbund av greske kolonier på Perserkrigenes tid, og lenger syd klarte de ikke å trenge fram. Etter en hellensk tradisjon som Herodot har nedtegnet, bodde etruskerne først i Lydia, og utvandret derfra under en langvarig hungersnød. Dette behøver vel ikke være så historisk eksakt — det hører med til fortellingen at de sultne folkene først oppfant forskjellige leker og spill for ikke å tenke for mye på mat! Innskrifter fra Etruria fra romersk tid antyder at det også fantes en tradisjon som ikke kjente til noen slik innvandring fra øst. I moderne tid er dette ett av de mange problemer i forbindelse med etruskerne som vitenskapsmennene ikke kan bli enige om, og noe definitivt svar får vi vel aldri. Hvis de virkelig innvandret sjøveien, kan det ha hatt en forbindelse med den store folkebevegelsen i Levanten mot slutten av bronsealderen. Blant navnene på «Havfolkene» på de egyptiske seiersmonumenter finner vi også et som man har villet identifisere med etruskerne. (Sml. bd. 2, s. 277.) I alle fall har den etruskiske kulturen trekk som virker klart orientalske. Et eksempel på dette er en bronsemodell av en lever som er funnet i en etruskisk by i Nord-Italia. Den har vært brukt til undervisning i varseltydningens kunst, og inndelingen i felter — med et gudenavn på hvert — svarer til lignende modeller fra Babylonia. (Sammenlign med illustrasjon bind 2, side 63.) Tolking av varsler i offerdyrenes innvoller, av fuglenes flukt og andre slike jærtegn var hemmelighetsfulle østerlandske kunster som etruskerne la seg etter med stor flid, og som de siden ga i arv til romerne. — Det er mye blant de etruskiske oldsakene som viser at forbindelsen med Orienten var livlig på et meget tidlig tidspunkt. Man har blant annet funnet en steinvase med navn på en egyptisk konge (Bokchoris) omkring 700 før Kristus, og mange skarabeer, både importert fra Egypt og etruskiske etter-

246

ITALIA FØR ROMERNE

ligninger. Men det behøver jo ikke bety annet enn at etruskerne likte å pynte seg med lånte fjær, og var ivrig opptatt av importerte småsaker -— det stemmer godt med det inntrykket man får av dem i den perioden da den hellenske innflytelsen var på det sterkeste. Merkeligere er de likhetene man kan påvise i arkitek­ turen. Hus er jo ingen handelsvare; finner arkeologen at en bygningstype har bredt seg, kan han ofte forbinde det med en erobring eller en folkevandring. De etruskiske templene — og senere de romerske — adskiller seg fra de greske ved at de er bygd oppe på en høy plattform. Dette er alminnelig i Orienten, hvor det gjerne føres tilbake til sumerernes «kunstige fjell», zigguratene. Etrus­ kerne ga også i arv til romerne en hustype med en spesiell grunnplan, der hovedtrekket er at hallen ligger fremst i huset med tre dører bakover til de indre gemakker (atrium­ huset). Palasser med et lignende arrangement finner man blant annet på Kypros.

ETRUSKERNE

247

Etruskisk bronseskulptur fra omkr. 480 f. Kr. av det ildsprutende fabeldyr chimaira, en løve med geitehode på ryggen og en slange til hale. Vårt ord «kimære» (fantasifoster) er avledet av chimaira, som egentlig betyr «geit».

Som Det nære østens folk var etruskerne glade i allslags fabeldyr, og på veggene i de merkelige etruskiske gravene, som vi straks skal komme nærmere inn på, finner vi en mangfoldighet av slike uhyrer: sfinkser, grifler og kimærer, foruten løver og pantere. Men forbildene til disse kom nok omveien om Hellas fra Orienten. I det hele tatt blir den hellenske innflytelsen snart sterkere enn den orien­ talske. Man kan si at den etruskiske kunsten i hoved­ saken er en avlegger av den hellenske, og billedfremstillingene viser at hellenske sagn og myter også opptok etruskernes fantasi. Undertiden diktet de fortellingene om så de passet for deres eget miljø. Det finnes for eksempel en historie om Odyssevs som skiller seg fra den homeriske. I den fortelles det at helten ble så desperat da han kom hjem til Ithaka og fikk høre hvordan det sto til, at han dro sin vei med det samme og seilte til Italia, hvor han slo seg ned i byen Gortyn, som er det greske navnet på

248

ITALIA FØR ROMERNE

Cortona midt i Etruria, i nærheten av Trasimenussjøen. Men denne cortonske Odyssevs skildres nokså forskjellig fra Homers helt -— han var en ilter kranglepave som helst ville ligge og sove bestandig. På etruskisk kaltes han Nanos, som rett og slett betyr «den omflakkende». — Tydeligvis har etruskerne i trakten ved Trasimenussjøen hatt sin egen fortelling om en omflakkende helt som de kalte Nanos og som slo seg ned i Cortona. Og fordi det var mange likheter mellom de to sagnene, ble det i det lange løp til at den hellenske og den lokale tradisjonen smeltet sammen, og Odyssevs og Nanos ble til en og samme person. Slik kunne etruskerne bearbeide det hel­ lenske sagnstoffet, og i mange tilfelle kan vi se av den rom­ erske mytologien at romerne overtok greske gudeskikkelser ikke direkte fra hellenerne, men i etruskisk revidert utgave. Etruria med sin fruktbare jord og sin tilgang på kobber kunne nok lokke til seg vandrende stammer i bronsealderen. Også senere tiders viktigste metall, jern, fantes rikelig innen­ for rekkevidde, særlig på Elba like utenfor kysten. Etrusk­ erne ble snart Mellom-Italias ledende folk kulturelt sett, og var særlig kjent for sine våpen og annet metallarbeid. Storhetstidens Etruria var et forbund av et dusin folke­ rike og mektige bystater, som hadde sin fulle uavhengighet og selvstendige administrasjon. Forbundet later til å ha vært vesentlig av religiøs art; men religion og politikk gikk jo hånd i hånd i de dager, og i hvert fall til sine tider kunne byene stå sammen og opptre som én stormakt, som sluttet forbund med Karthago, la Corsica under seg og ga hellenerne i Magna Graecia hendene fulle. Etruskerne var en makt av rang både til lands og til sjøs, og det var ikke for ingenting havet ned mot Sicilia og ut mot Sardinia fikk bære deres navn. Ble deres land flittig besøkt av hellenske og fønikiske skip med varer fra Østen og Hellas, så seilte også etruskerne selv like til Korinth med varer fra hjemlandet; og det var på etruskiske skip at Karthago mottok produkter av hellensk håndverk, etter hva arkeoEtruskisk kriger. Terrakottastatue i The Metropolitan Museum of Art. Statuen, som er hele 2,40 m høy, forestiller muligens krigsguden Mars. Våpenet i hans høyre hånd er forsvunnet og på hans venstre arm finnes bare remfestet for skjoldet. Blant kunsthistorikere hersker det tvil om statuens ekthet.

si®

ETRUSKERNE

249

logene mener å kunne slutte av funnforholdene. Dette er for så vidt ganske merkelig. Selv da Perserkrigene raste på det voldsomste, førte de ikke til noe brudd i den frede­ lige handelsforbindelsen mellom Athen og havnebyene i Nord-Syria, og fiendskapet mellom etruskere og kolonihellenere ser ikke ut til å ha fått noen følger for hellenernes handel på Etruria. Tiden kjente ingen «total krig», ingen blokadepolitikk. Likevel var det altså ingen direkte handel mellom Karthago og de hellenske koloniene i vest, den tok omveien om Etruria: et klart vitnesbyrd om hvor ufor­ sonlig hatet og rivaliseringen var mellom fønikere og hellenere i disse traktene. Funn av den karakteristiske vakre, mattsvarte etruskiske

Dionysos på havet. Innerbilde i en attisk kylix (drikkebeger), utfort av Exekias omkr. 540 f. Kr. Funnet i Vulci. Vinguden forer med seg en vinstokk full av drueklasser og omkring skipet leker delfiner.

250

ITALIA FØR ROMERNE

keramikken over store deler av Middelhavslandene vitner om rekkevidden av etruskernes handelsforbindelser, og om at håndverkerne i Caere og Tarquinii også kunne fremstille ting som gjorde inntrykk på skjønnhetselskende hellenere og blaserte orientalere. Handel og sjøfart førte rikdom til landet, og ga etruskerne andre krav til tilværelsen — ganske andre enn de tilbakeliggende små bondesamfunn i nabolaget, slik som datidens Roma. Den etruskiske over­ klassen må ha utviklet en meget høy levestandard etter tidens begreper; og den unngikk ikke sladder og dulgt misunnelse fra de mindre heldige naboenes side. Slik spott ramte sagaens Njål fordi han gjødslet åkeren sin,

ETRUSKERNE

251

og innbyggerne i Sybaris da de, langt forut for sin tid, søkte å innrette seg hensiktsmessig etter klima og lokale forhold — beskytte seg mot malariamyggen og gjennom­ føre en byregulering i moderne ånd. Etruskerne unngikk den heller ikke — i Roma ble deres bløtaktighet og vel­ levnet et ordtak. I kunsten bygde etruskerne i ett og alt på hellenske forbilder. I skulptur og maleri var det ingen lokal tradi­ sjon som kunne stilles opp mot flommen av impulser fra tidens førende kulturfolk. Men folkene i Etrurias bystater hadde i hvert fall selvstendighet nok til å sette sitt eget stempel på etterligningene av det hellenske; noe barbarisk, kanskje, ofte noe smakløst etter vår tids oppfatning — men i hvert fall et avgjort særpreg. Sin første kontakt med Hellas’ kunst fikk etruskerne da den ennå sto på et uferdig, arkaisk utviklingstrinn; og det vitner om en sær­ egen etruskisk smak at de lenge holdt fast ved den arkaiske stilen som uttrykksmiddel, og ikke blindt fulgte stilsvingningen fra arkaisk til klassisk i den hellenske kunsten. Det arkaiske har noe stivt og sirlig ved seg som må ha tiltalt etruskerne: det virker som utvendig, raffinert eie-

En fornem etrusker med sin hustru. Terrakottaskulptur på en etruskisk sarkofag fra Caere. Antagelig fra 600-tallet f. Kr.

252

ITALIA FØR ROMERNE

ganse har betydd mer for dem enn hellenernes klassiske skjønnhetsideal. En slik abstrakt idé kunne de ikke gripe — med all sin sirlige stilisering har de etruskiske bilder en egen krass håndgripelighet; det er den konkrete virkelighet de vil gjengi, ikke noe opphøyd og oversanselig. Enda sterkere kommer dette fram i kunsten fra etruskernes senere tid, da det var forbi med deres politiske makt. Da hadde de oppgitt den arkaiske stilen og rettet seg etter den nyere hellenske kunsten, lagt seg etter en mer naturtro gjengivelse av menneskekroppen. Men en skarpere mot­ setning enn mellom de hellenske og etruskiske gravskulpturene fra denne tiden er neppe tenkelig. De hel­ lenske figurene er idealtyper; de etruskiske, derimot, er portretter utført med den mest ubarmhjertige realisme ■— uskjønne, fete mennesker som får en til å føle at romernes karakteristikk av de «fete, forspiste» etruskere kanskje ikke er så urettferdig. En slik kunstoppfatning var noe nytt og helt forskjellig fra den hellenske. Den passet de nøkterne romere godt, og vi finner tradisjonen igjen i Romas kunsthistorie. De største kunstskatter har etruskerne etterlatt oss i de praktfulle gravanleggene med veggmalerier — noen av Italias største arkeologiske severdigheter. Bare de for­ nemme egypteres siste hvilesteder har en utsmykning som kan måle seg med dem. Både hos egypterne og etruskerne har døden og gravlegningen spilt en dominerende rolle i det religiøse tenkesettet, og det har gitt seg lignende utslag. For etruskerne var døden noe over all måte heslig og skremmende. Det finnes vel ikke nifsere fantasiskapninger i kunsten enn deres dødsdemoner med rovfuglklør og fryktelige våpen, flagrende ildrødt hår og vilt rullende øyne i blåbleke ansikter, med en hudfarve som minner om spyfluer. På etruskiske etterligninger av hellenske vaser ser vi krigere som slåss fortvilt med dødsdyret, griffen; vi ser etruskiske helvetesånder som fører døde med seg, eller ledsager de kjente skikkelser i hellenske underverdensmyter. I gravmaleriet finner vi symbolikken igjen — mer og mer grotesk henimot slutten av folkets historie. Men Apollo fra Veji. Detalj av en 1.75 m høy terrakottastatue fra begynnelsen av 400-tallet f. Kr. Statuen ble funnet i Veji i 1916 og regnes av mange for å være den etruskiske kunsts mesterverk.

254

ITALIA FØR ROMERNE

liksom for å skape en motvekt mot døden pryder etruskerne gravene med yppige scener fra det levende liv. Her er overdådige gjestebud, glade sportsleker, hvirvlende dans med en rytme og takt som lever like ut i fingerspissene på de små danserinnene. Gravene i Caere minner om de egyptiske, hvor alt var gjort klart til et nytt hverdagsliv i graven. De gir oss en god forestilling om hvordan de velstående etruskeres hus så ut innvendig. Her er de minste detaljer av innredningen gjengitt i den bløte tuffsteinen. Slik omsorg hadde man for den dødes trivsel at man i tuffen gjenga senger, stoler og fotskamler; på veg­ gene ser man skjold og andre våpen opphengt til pynt, akkurat som i skildringene hos antikke forfattere. Scenene i gravmaleriene viser oss en sanselig livsglede og en forfinet eleganse som kan minne om freskene fra det minoiske palasset i Knossos. Både greske og romerske forfattere lovpriser de etruskiske damenes skjønnhet, og gravmaleriene bekrefter inntrykket. Dette var kvinner som la adskillig vekt på sitt utseende. Om de samme for­ fatterne har rett i at damenes moral ikke var den beste, får være usagt. I Etruria som i Egypt var det et fåtall av rike som kunne la sine graver utstyre på denne måten. Av de flere tusen etruskiske graver man har oppdaget, er det bare 70—80 stykker som har malte vegger. Derfor skal man ikke være for rask med å trekke slutninger fra dem om etruskernes livsførsel: det bilde vi får, er nødvendigvis nokså ensidig. «Det folk som erobret halve Italia og løftet det opp fra barbari til høy kultur,» sier en fremstående engelsk etruskolog, «fordrev ikke all sin tid med fester og drikkelag, veddeløp, boksekamper, brytning og fløytespill. Våre dagers engelskmenn tilbringer ikke hele livet slik som man kunne få inntrykk av ved å studere sportsbilder, malerier av Derbyløp og protokoller fra fotball- og cricketmatcher». Ellers finnes det bilder fra dagligliv og arbeid også i de etruskiske gravene, som i de egyptiske. Flest etruskiske graver finnes det i omegnen av byen Tarquinia (før Corneto), det gamle Tarquinii, noen få mil

ETRUSKERNE

255

Fra nekropolen (de dødes by) i Cerveteri, oldtidens Caere. Gravene, som er fra 600-tallet f. Kr., er bygget med et hvelvet jordtak over en stensokkel, den såkalte tumulustype, som senere ble forbilde for keiser Augustus’ og keiser Hadrians store gravmæler.

256

ITALIA FØR ROMERNE

nord for Roma. Den kunstnerisk mest verdifulle delen av utstyret i gravene er hellenske vaser — ofte av enestående høy kvalitet. Sine beste ting eksporterte Athens pottemakerverksteder lenge til disse traktene, og Tarquiniis gravby er et av de aller rikeste funnområder for mester­ verk av attisk vasemaleri. At det er så mange bevart av de dyrebare sakene nettopp i Etruria, kommer av at etruskerne ga sine døde allslags husgeråd og prydsaker med i graven, akkurat som egypterne i sin tid. I de rom­ melige gravkamrene sto de hellenske vasene i lange rekker. Fra gravene har nåtiden hentet nesten hele sitt kjenn­ skap til etruskerne, dette merkelige folk som behersket Italia i tiden nærmest før romerne. Språket som ble talt i Etruria er ennå en gåte, trass i alt det arbeid skarpsindige språkforskere har nedlagt for å tyde det. Selve skriften er enkel nok, for bokstavene er greske; men hittil har man bare klart å tyde enkelte ord. Med et par års mellom­ rom pleier det å dukke opp en sensasjonell melding om at den og den tidligere (og også senere!) fullstendig ukjente språkmann har funnet nøkkelen til det etruskiske språk. Imidlertid lå det mer enn fornem overlegenhet i den

Interiør fra et etruskisk gravkammer i Tarquinii, fra omkr. 520 f. Kr. Veggene er prydet med farverike malerier.

ETRUSKERNE

257

Brytekamp. Veggmaleri fra omkr. 530 f. Kr. i en grav i Tarquinii. Mellom bryterne sees seierstrofeet, til venstre — med krumstav — står kampdommeren.

kommentar en kjent etruskolog kom med i anledning en slik avisnotis for en del år siden om hva en humbugmaker hadde prestert. Han sa: «Det er i virkeligheten ikke så svært mye om å gjøre for meg å få tak i nøkkelen til et tomt rom.» Det etruskiske innskriftmaterialet man har til rådighet er nemlig ganske ubetydelig. Det finnes nok en 8—9000 innskrifter alt i alt, men de er nesten uten unn­ tagelse så korte at samtlige bare ville fylle noen sider i en alminnelig bok dersom de ble trykt sammenhengende og med vanlige typer. Det er sjelden en innskrift består av mer enn navnet på en avdød, på hans nærmeste på­ rørende og eventuelt hvor gammel han ble. Bare ni inn­ skrifter inneholder såpass som 30—40 ord. Det finnes en enkelt unntagelse fra denne regelen, nemlig et mumiebind med etruskisk tekst som skal inneholde ca. 1500 ord. Det ble funnet i Aleksandria, viklet omkring en etrusker som var gravlagt der. Verdien av innskriften reduseres imid­ lertid en god del ved at den består av idelige gjentagelser, slik at ordforrådet i virkeligheten knapt er tredjeparten, og dessuten ser det ut til at ordene også her for en stor del er navn, nemlig gudenavn. Teksten ser ut til å stå i stil med den egyptiske dødsboken. Det er derfor usannsynlig at det lar seg gjøre å høste

258

ITALIA FØR ROMERNE

Etruskisk armring, ellei’ muligens et øresmykke, i gull, fra omkr. 650 f. Kr., funnet i en grav i Caere. Smykket, som er 6.9 cm bredt, er rikt dekorert med kvinnelige gudeskikkelser i orientaliserende stil.

noen historisk viktige opplysninger av dette magre ma­ terialet, dersom det noen gang blir ordentlig tydet. Verdi ville innskriftene først og fremst ha for språkgranskere; og naturligvis ville det være interessant å få fastslått språkets slektskapsforbindelser. På dette området er

ETRUSKERNE

259

Eos, morgenrødens gudinne, bortfører Kefalos. Gravyr på baksiden av et etruskisk speil. Oldtidens speil var av polert metall. Dette er utført i bronse, men fra Egypt kjennes også solvspcil.

teoriene for øyeblikket nesten like mange som tallet på språkfamiliene i verden. «Fra Ganges til Gibraltar,» spøker en forsker, «har man gjennomstøvet alle kanter av den gamle verden for å finne etruskernes og det etruskiske språkets urhjem. Gjennom hele Europa, Asia og Afrika

260

ITALIA FØR ROMERNE

har man vandret med dem som med barn som har gått seg bort, på jakt etter foreldrene — og det komiske er at man har funnet disse unaturlige foreldre nesten over alt.» Striden har særlig dreid seg om hvorvidt etruskisk er et indoeuropeisk språk eller ikke. De fleste heller i dag til at det sogner til en eller annen, annen familie. Noen to­ språklig innskrift av tilstrekkelig omfang har man ikke; man får håpe den en gang kommer for dagen, så verden kan få det endelige svar på sfinksens gåte. Ved begynnelsen av 400-tallet f. Kr. sto etruskernes makt på høydepunktet. Senere begynte keltiske folk å trenge på i nord, og grekerne i syd. Etruskerne søkte allianse med Karthago, men hadde ikke hellet med seg. Som tidligere fortalt, vant hellenerne i vest en fullstendig seier over forbundsfellene samtidig med at deres slekt­ ninger i moderlandet seiret over perserne; og nederlaget som Hieron, Gelons bror og etterfølger i Syrakus, til­ føyde etruskerne ved Kyme i 474, ble et vendepunkt i deres historie. Fra nå av gikk det nedover bakke med de rike bystatene i Mellom-Italia. Kyme var for øvrig en meget gammel hellensk koloni — de undersøkelsene som har vært foretatt der i våre dager, viser at hellenerne hadde et blomstrende handels­ sentrum der alt på 700-tallet f. Kr. Den ærverdige byen hadde en nesten symbolsk stilling i kolonihellenernes be­ vissthet, og det var ikke for intet at det nettopp var ved forsvaret av den at de samlede tropper fra Magna Graecia triumferte over barbarene. Kyme hadde alltid vært et av de aller viktigste sentra for den hellenske kulturekspansjon i Italia, og alt taler for at det var herfra Roma og andre mellomitalienske samfunn fikk sin variant av det greske alfabet — den som ble til vårt latinske.

ROMAS SAGATID

ROMULUS OG REMUS

Roma grunnlegges 23 år etter det år hellenerne begynte sin tidsregning med1, altså 753 f. Kr., ble det ifølge sagnet grunnlagt en by i Latium som etter tradisjonen heter «den evige». Hvem kunne vel da ane at denne ensomme lille byen skulle vokse ut til et helt verdensrike og sette sitt preg på hele menneskeheten. «Alle veier fører til Roma», og Roma har også i lange perioder av menneskehetens historie vært verdens midtpunkt: først politisk, siden religiøst, til slutt også kunstnerisk og litterært. Det var noen fattige gjetere og bønder som først be­ folket byen ved Tiber, og kultur fikk Romas befolkning først litt etter hvert, fra etruskerne og fra hellenerne i Syd-Italia. Romerne var slett ikke så hissige på nye inn­ trykk som jonerne i Attika, men minnet både i dette og i andre ting snarere om spartanerne. Hvis de overhodet skulle bry seg med hva andre folk hadde å komme med,, så måtte det være slikt som tiltalte deres praktiske for­ stand, deres nyttemoral. Det fantes her ingen resonans for hellenernes skjønnhetssvermeri. Men romerne hadde i stedet de egenskaper som gjør et folk til herskerfolk. For romeren spilte det etiske uten sammenligning en større rolle enn det estetiske. Romeren var fremfor alt 1 Hellenerne inndelte tiden i fireårsperioder — olympiader — og den første olympiade i 776 f. Kr. dannet utgangspunktet (bd. 2, s. 375).

262

ROMAS SAGATID

pliktmenneske. Å følge pliktens bud var for ham livets mål og mening. Som stats- og samfunnsbygger har han vist sin storhet. Statslivet var det feltet som best ga plass for viljens og handlingens mann. Hellenerne og romerne kompletterer hverandre. I deres ensidighet ligger på en gang deres styrke og svakhet. Det ville være trangsynt om man lot sin beundring for Hellas’ herlighet kveles av det faktum at Hellas’ folk nå engang for alle var slik at de ikke maktet å skape en politisk enhet. Men like kortsynt ville det være om man bebreidet romerne at de ikke kunne lære seg å skape kunstverk som dem Fidias, Praxiteles og Lysippos skapte, eller kunne dikte som Homer, Sofokles og Aristofanes. Det er — fremholder Romas store historieskriver Mommsen — noe av det mest fruktesløse som kan tenkes av historiske betraktninger, å prise hellenerne for å nedsette romerne eller omvendt. «Eken har sin berettigelse, likeså vel som rosen: man skal ikke prise eller dadle begge de mest imponerende organismene som antikken frembrakte, men man skal forsøke å forstå dem,» forstå at deres mangler bare er den andre siden av deres store fortjenester. I virkeligheten er det en lykke for menneskeheten at det ved samme hav har bodd to kulturfolk av så diametralt motsatt karakter som hellenere og romere, det ene et folk av idealister, det andre en nasjon med gjennomført praktisk holdning. «Den dypeste grunn til at disse to nasjonene var så vesensforskjellige, ligger uten tvil i det at Latium ikke —som Hellas — ble befruktet fra Orienten i den tiden dets historie tok til,» sier Mommsen. Begge folks betydning for menneskeheten kan kortest sammenfattes slik at Hellas er urtypen for det rent humane i utviklingen, og Roma for det nasjonale. I Latium, latinernes land, fantes det flere byer. En av de eldste var Alba Longa. Denne byen skal være grunnlagt av den unge trojaneren lulus, som kom til Latium sammen med sin far Aeneas etter mange eventyr. I Alba Longa regjerte på 700-tallet f. Kr. en konge som het

ROMULUS OG REMUS

263

Den kapitolinske ulvinnen ammer Romulus og Remus. Ulvinnen er et etruskisk bronsearbeid fra omkr. 500 f. Kr., mens Romulus og Remus er utfort av Guglielmo della Porta på 1500-tallet.

Numitor. Det var en god og mild mann, men han hadde en grum og ærelysten yngre bror som het Amulius. Han styrtet Numitor fra tronen, lot hans sønn myrde og lot hans datter innvie til prestinne i templet for gud­ innen Vesta, den hjemlige arnes beskytter. Ved dette ville han hindre at Numitor skulle få en ny arving. De vestalske jomfruer som hadde som oppgave å holde ved like den hellige ilden på gudinnens alter, var nemlig for­ pliktet til ubrytelig kyskhet. Forbrøt de seg mot dette, ble de straffet med å bli murt levende inne i et under­ jordisk gravkammer til de døde av sult. — Også mannen som hadde vært med på forbrytelsen, ble straffet. I året 216 ble f. eks. en yngre prest, som hadde forført en vestalinne, pisket offentlig av ypperstepresten til han oppga ånden. Imidlertid lyktes ikke Amulius’ planer. Krigsguden Mars ble nemlig betatt av kongedatteren og frukten av deres forbindelse ble tvillingsønnene Romulus og Remus. Den grusomme Amulius ble naturligvis forskrekket og befalte straks en tjener å kaste de nyfødte barna i Tiber.

264

ROMAS SAGATID

Tjeneren var mer barmhjertig enn kongen. Han la små­ barna i en kurv og satte den ut på vannet. Kurven ble snart hengende ved stranden og guden Mars forbarmet seg over sine sønner og sendte ett av de dyrene som var viet til ham, for å redde dem. En tørst ulvinne kom ned til elven, fikk se de små barna og ammet dem. Men snart ble guttene oppdaget av en gjeter. Han tok dem med seg hjem, og da de ble større, levde de et friskt og herdende liv i skog og mark sammen med andre gjeter­ gutter og kjempet snart med rovdyr og snart med røvere. En dag fikk Numitor tilfeldigvis høre om de to unge guttene. Han utspurte deres fosterfar om hva han visste om dem og forsto da at de måtte være hans egne datter­ sønner. Så fortalte han dem om alt det onde som Amulius

Rekonstruksjonstegning av Vestatemplet i Roma. Vesta var arnens gudinne i Roma, og i Vestatemplet brant den hellige ild året rundt. På årets første dag ble ilden fornyet ved en høytidelig seremoni.

ROMULUS OG REMUS

265

Gudinnen Vesta. Romersk statue, antagelig etter en gresk original fra omkr. 460 f. Kr. av den til­ svarende greske gudinne, Hestia.

hadde gjort både mot dem selv og deres fa­ milie. Da samlet Rom­ ulus og Remus en flokk gjetere omkring seg og dro mot den onde Amulius og drepte ham og satte så sin snille morfar på tronen igjen. Siden bo­ satte de seg sammen med sine venner på en høyde nær det stedet hvor de en gang hadde flytt i land som ny­ fødte, og de gjerdet inn høyden med en steinmur. Dette ble ifølge sagaen begyn­ nelsen til byen Roma. Den vordende verdensbys første bygninger var små, uanselige hytter av soltørket leire med tak av halm og siv, slike som gjeterne på Campagnaen har den dag i dag. Romulus ble byens første konge. Men Remus ble mis­ unnelig og forsøkte å vise at han var gjevere enn sin bror. Han hånte ham med å hoppe over den muren som broren hadde latt bygge. Men da ble Romulus så forbitret at han slo sin bror i hjel med disse ord: «Måtte det gå slik med enhver som forsøker å komme over mine murer.» Sagnmotivet om barnas utsettelse og forunderlige red­ ning kjenner vi igjen fra det babylonske sagnet om Sargon 1., det israelittiske om Moses, det persiske om Kyros 10. Grimberg IV.

266

ROMAS SAGATID

Askeurne i form av et hus, funnet i gravbyen på Forum Romanum.

og det hellenske sagnet om Oidipus. I de to første sagnene blir barnet satt ut på en elv; i de to siste er det en gjeter som redder dem. Begge disse motivene går igjen i det romerske sagnet. Tidspunktet for den første bebyggelsen i Roma ligger helt sikkert betydelig lenger tilbake enn året 753 f. Kr. som tradisjonen sier. Man må nok snarere søke tilbake til før år 1000 f. Kr. Og «Roma ble ikke bygget på én dag». Montelius daterer de eldste Tiber-byene til tiden mellom 1200 og 1350 f. Kr. Roma må altså være minst så gammel. Byens oppkomst og utvikling har naturligvis sin for­ klaring ikke bare i befolkningens dyktighet, men også i geografiske og økonomiske forhold. Roma var bare en av de latinske småbyene som en gang lå strødd utover Campagnaen. De fleste av dem er nå nesten helt forsvunnet,

ROMULUS OG REMUS

267

men Roma står ennå og er fremdeles en verdensby. En av de viktigste årsakene til at Roma tok luven fra de andre, var dens fordelaktige beliggenhet ved den seilbare Tiber, Latiums pulsåre. Man antar også at ordet «Roma» betyr «strømbyen». Tibers munning var en skattet ankerplass, fordi den var den eneste ankerplassen i Mellom-Italia på den tiden. Det første stedet ved Tiber, regnet fra mun­ ningen, som ga gode forsvarsmuligheter, var de høydene av vulkansk tuffstein, som Roma vokste opp på. De ga også sunnere boplasser enn den vannsyke Campagna, som ofte ble hjemsøkt av feber-sykdommer. Tiber dannet også fra

Drikkekar fra 700-tallet f. Kr. Karet, som er 18 cm høyt, er helt dekket med ring- og strek-forsiringer, bortsett fra selve rytteren.

268

ROMAS SAGATID

urgammel tid en beskyttet grense for Latium mot naboene i nord. Et annet fortrinn som slett ikke var ubetydelig hadde Roma fremfor de øvrige byene i Latium i sin til­ gang på en så nødvendig vare som salt. Fra salinerne eller saltdammene nær Tibermunningen gikk det fra gammel tid anselige salt-transporter gjennom Latium opp til fjell­ folkene i nordøst. Den handelsveien som dannet seg for denne transporten fikk navnet Via Salaria («Saltveien»). Og det heter den den dag i dag. Roma var altså det stedet i Latium som egnet seg best både til grensefestning og til handelsby. Fra den høyden som først ble bebygget vokste byen ut til å omfatte, i alt syv lignende høyder. Den ble derfor kjent som «Byen på de syv høyder». — I våre dager merker man ikke så meget til høydene. Forklaringen på dette er de store ødeleggelser som flere ganger rammet byen både i oldtiden og i middel­ alderen. En så total rasering som den som fant sted under Gallerkrigen i år 387 f. Kr. er riktignok enestående. Men på keiser Neros tid f. eks. ble en stor del av byen ødelagt av ildebrann. Etter alle slike tildragelser bygget man opp nye byområder på de ruinrestene som sto igjen etter den eldre bebyggelsen. På den måten er slettene mellom høydene hevet med opptil 10—12 meter på sine steder. — I oldtiden var byen en levende organisme i meget høyere grad enn i vår tid. Innbyggerne i byen levde meget mer intenst i og med byen sin enn nåtidens mennesker gjør. Byens liv var deres liv, byens lykke var deres lykke. På samme måten som byens borg raget opp over slette­ landet omkring, følte byboerne seg et hode høyere enn landbefolkningen. Ingen by synes i den grad helt og fullt å ha fylt inn­ byggernes sjel som Roma. Ingen annen by har gitt dem som bodde i den en slik stolthet, eller en på samme tid så høytflyvende og så snever patriotisme. Roma var for dem «byen» fremfor alle andre, og de kalte den da også ganske enkelt «urbs» (byen).

DE ROMERSKE KONGESAGAER

269

Sagnet om sabinerinnenes rov

For å få siri nye by til å vokse raskt sies det at Romulus gjorde den til et fristed for flyktninger fra alle byene og distriktene i omegnen, og en mengde landflyktige og eventyrere av alle slag søkte tilflukt der. Men en følge av dette ble at nabofolkene ikke ville ha noe å gjøre med en befolkning som besto av slikt rask; og når de unge menn fra Roma fridde, ble de overalt avvist med hån. Da fant Romulus på en list. Han stelte til en religiøs fest med idrettsleker. Nysgjerrige etter ennå en gang å få se den nye byen, strømmet nabofolkene dit i store skarer. Særlig kom sabinerne tallrikt oppe fra Apen­ ninene. Men midt under idrettskonkurransene ga Romulus et avtalt tegn — og de unge romerne styrtet inn blant til­ skuerne og røvet de unge sabinerinnene. Da de overrumplede gjestene var kommet hjem og hadde kommet seg av den første forskrekkelsen, rykket de mot Roma for å ta hevn. Det ble en blodig kamp. Men midt under slagsmålet styrtet de røvede sabinerinnene inn blant de kjempende med vilt, flagrende hår. De hadde allerede forsonet seg med sin skjebne og sluttet seg til sine menn. Med strømmende tårer bønnfalt de sabinerne: «Drep ikke våre menn.» Og til romerne ropte de: «Drep ikke våre fedre og brødre.» Ved dette uventede synet ble de stridende liksom lammet og stemt til forsonlighet. De sluttet ikke bare fred, men til og med forbund med hverandre. Romere og sabinere skulle sammen danne ett folk, og sabinerne bosatte seg på en av de nærliggende høydene. Slik beretter sagaen.

DE ROMERSKE KONGESAGAER

Den mann som etterfulgte Romulus het Num a Pompilius. Han ble valgt til konge på grunn av sin store klokskap og rettferdighet. Det er han som skal ha ordnet

270

ROMAS SAGATID

romernes gudstjeneste og religiøse forhold. Han over­ dro ledelsen av gudstjenesten til prestekollegier. Ett av disse kollegier besto av augurer som kunne tyde gudenes vilje etter fuglenes flukt og andre jærtegn. En stor rolle spilte også de menn som forsto å tyde tegnene i offer­ dyrenes lever og andre innvoller. For Janus med de to ansikter, tidens gud, bygget Numa et tempel som holdtes åpent i krigstid, men var stengt når det rådde fred. Under hele Numas lange regjer­ ingstid behøvde man aldri å åpne templets porter. Men siden skal templet bare ha vært stengt en gang i løpet av Romas historie fram til keiser Augustus’ tid. Med Tull us Hostilius fikk Roma en stridslysten konge. Han kom til og med i strid med Alba Longa, Romas moderby. Begge byens hærer sto alt oppstilt mot hverandre, ferdige til å slå til. Men fra begge sider vek man tilbake for en så gudløs handling som en strid mellom mor- og datterby. Man ble derfor enig om å avgjøre tvisten med tvekamp. Nå hadde det seg slik at det i begge hærene fantes trillingbrødre, tre av slekten Horatius i romernes hær og tre ved navn Curatius i den albanske. Disse ble utsett til å kjempe den avgjørende striden. Før kampen tok til ble det gjort en overenskomst om at det folket som fikk seier gjennom tvekampen, skulle herske over det andre. På et gitt tegn gikk de seks unge mennene løs på hver­ andre, og etter en vanvittig kamp sank først den ene romeren og så den andre hardt såret til jorden. De tre Curatierne var også hardt såret, men nå var de tre mot en. Et jubelrop hørtes fra den albanske leiren, og romerne våget ikke lenger å håpe på seier. Da tok plutselig den ene gjenlevende Horatius til flukten. Men det var bare en krigslist fra hans side for å få sine tre motstandere skilt, så han ikke skulle behøve å kjempe mot dem alle tre på en gang. Selv var han usåret og regnet med at albanerne ikke skulle makte å forfølge ham like fort alle tre, ettersom de ikke var like hardt såret alle sam­ men.

DE ROMERSKE KONGESAGAER

271

Utsnitt av et trekantet fotstykke til en vinbolle fra slutten av 500tallet f. Kr. Billedfeltet er ca. 15 cm høyt. Klær og våpen er rikt sise­ lert, pupiller, øyenbryn og hår er risset inn i overflaten. Funnet i Marchiano i nærheten av Perugia, oldtidens Perusia.

Det gikk også som Horatius hadde beregnet. Etter en stund stanset han, og da var bare en av fiendene innpå ham. Begge de andre var langt borte. Øyeblikkelig styrtet han seg med voldsom kraft over den nærmeste Curatius og gjennomboret ham. Deretter for han løs på den neste, egget av romernes oppmuntrende tilrop, og også denne fienden falt. Og da til slutt den tredje av Curatiusbrødrene sank livløs til jorden, fyltes luften av seierherrenes jubel. Alba Longa underkastet seg nå romernes herre­ dømme — heter det i sagaen. Stolt vendte den seirende Horatius tilbake til Roma i spissen for den romerske hæren og med rustningene til de tre Curatius-brø drene foran seg. Ved by porten ble han møtt av sin søster, som var forlovet med en av brødrene. Da hun nå fikk se sin brudgoms blodige klær som hun selv hadde sydd, blant brorens seierstegn, begynte hun å

272

ROMAS SAGATID

gråte og klage høylydt. I raseri styrtet Horatius fram mot søsteren og stakk henne ned med sitt sverd idet han ropte: «Måtte det gå slik med enhver romerinne som sørger over en fiendes fall.» Men da romerne så seierherren utføre en så uhyggelig ugjerning, forstummet deres jubel. Og selv om Horatius i så høy grad hadde gjort seg fortjent av sitt fedreland, ble han likevel stilt for retten og dømt til døden. Folket benådet ham imidlertid da hans gamle far bønnfalt om at man ikke skulle berøve ham hans siste barn. «Denne unge mannen,» ropte han, «som dere nylig så gå fram under folkets jubel fordi han hadde reddet folkets ære — skulle dere virkelig kunne holde ut å se ham bundet til galgen under piskeslag og pinsler?» Likevel måtte Horatius’ ugjerning sones med et renselsesoffer og forbryteren måtte «gå under åket», en slags galge som ellers ble reist for å vanære beseirede og fangne fiender.

Servius Tullius het den kongen som sies å ha ordnet og fastlagt romernes politiske forhold slik som Numa gjorde med de religiøse. Han innførte en alminnelig skatteordning og mønstring av den våpenføre delen av befolkningen. Mønstringen gikk for seg hvert femte år på Marsmarken ved Tiber. Når mønstringen var avholdt, ble det ofret et svin, en sau og en okse for å sone de forbrytelser som romerfolket hadde begått de siste fem årene. Dette offeret kaltes suovetaurilia, etter navnet på de tre offerdyrene: svin—sus, sau—ovis og okse—taurus. Det sies også at Servius inndelte folket etter formue og derav følgende krigstjeneste og skatteplikt i fem klasser og hver klasse i centurier. Denne inndelingen gjaldt både på slagmarken og på Forum, hvor folkeforsamlingen trådte sammen. Begrepene hær og folkeforsamling dekket hverandre så fullstendig at forhandlingene i folkeforsam­ lingen ble sterkt preget av den militære disiplin. I folke­ forsamlingen hadde hver centuria en stemme. I alt var

DE ROMERSKE KONGESAGAER

273

Suovetaurilia. Etter sagnet var det Servius Tullius som innstiftet dette sonofleret til Mars av svin (sus), sau (ovis) og okse (taurus). Offeret ble brakt hvert femte år etter mønstringen av den våpenføre befolkningen på Marsmarken ved Tiber, for å sone de forbrytelser romerfolket hadde begått i de siste fem årene. Dette bildet er hentet fra et relieff på Forum Romanum fra Trajans tid.

det 193 centurier, men av dem tilhørte mer enn halvparten — eller 98 — de mest formuende. Var disse enige, ble det altså dem som avgjorde folkeforsamlingens beslutninger. Det hendte nesten aldri at man engang behøvde å la den femte klassen stemme. Resultatet av den servianske for­ fatningen var altså —- som Delbriick så treffende sier — «et aristokrati forkledd i demokratiske former». Men både han og andre moderne forskere, som Beloch, legger denne inndelingen av folket til en betydelig senere tid. Den vanlige oppfatningen nå er at den ikke ble gjennomført av Servius Tullius, men var resultatet av en gradvis ut­ vikling på 500- og 400-tallet f. Kr., altså etterat konge­ dømmet var avskaffet. Servius Tullius’ reform skulle da bare ha vært av militær og finansiell karakter. Den hadde til hensikt å skaffe byen et organisert krigsvesen — en armé som omfattet hele folket og ikke bare de gamle slektene — og et ordnet skattevesen. Et aristokratisk samfunnselement var også det berømte romerske senat: «de gamles råd», en institusjon som svarte til den man hadde i Sparta med samme navn eller til «Rådet på Areopagos» i Athen. Senatet trådte sammen i eur i a, en av de offentlige bygningene ved Forum. Den

274

ROMAS SAGATID

ærverdige rådsforsamlingen besto av 300 menn, valgt blant de viseste og mest erfarne av byens borgere. «I fasthet og statsmannskløkt, i samhold og fedrelandskjærlighet, i maktutfoldelse og uryggelig mot var det romerske senat den betydeligste politiske korporasjon som noen gang har eksistert,» sier Mommsen. «Det var ’en forsamling av konger’ som forslo kunsten å forene en despotisk energi med hengivenhet for republikken. Aldri har en stat vært fastere og verdigere representert utad enn Roma i sin beste tid var det gjennom sitt senat.» La gå med at selv denne institusjon var beheftet med sine mangler, det er likevel et faktum at «romerne i betydelig lengre tid enn det pleier å være tilfelle med et folk, gjennom sitt senat formådde å gjennomføre det mest storartede av alle men­ neskeverk: et klokt og lykkelig selvstyre».

Servius Tullius skal ha hatt to døtre som begge het Tullia. Den eldste av dem var mild og stille, mens den yngste var heftig og lidenskapelig. Han giftet dem med hver sin fetter av familien Tarquinius. Den eldste av disse var voldsom og ærgjerrig, mens den yngste var fredsommelig og rolig. Servius mente det var best å forene motsetningene med hverandre, så den ene partens ro kunne dempe den andres heftighet. Men ild kan ikke forlikes med vann. Snart viste det seg at den eldste Tarquinius og den yngste Tullia søkte og fant hverandre. De brente av samme ærelyst, og hun kalte ham beundrende et virkelig mannfolk. Det er en hendelse som ser ut som mer enn en tilfeldighet at både den yngste Tarquinius og den eldste Tullia døde kort etter hverandre, og enkemannen og enken giftet seg så med hverandre. Etter dette kunne ikke kong Servius føle seg trygg lenger, for hans datter egget dag og natt sin mann til å styrte faren fra tronen. Til sist vek ikke Tarquinius tilbake fra å bane seg vei til makten gjennom mord på sin svigerfar. Han ble den syvende i rekken av Romas konger.

DE ROMERSKE KONGESAGAER

275

Men forbrytelse avler forbrytelse. Så snart Tarquinius var blitt konge, lot han drepe eller landsforvise en rekke personer som han mistenkte for hengivenhet mot Servius. Andre hvis formue han gjerne ville få tak i, lot han fra­ dømme alt de eide. For øvrig regjerte han som om hverken senatet eller folkeforsamlingen eksisterte. Han var blitt en like hard og grusom despot som de mest beryktede hellenske tyranner. På grunn av sin herskelyst og sine ugjerninger fikk han tilnavnet Superb us: den over­ modige. Snart kunne ingen kjenne seg sikker for tyrannen. Plans egen søstersønn Juni us Brutus unngikk sin forferdelige morbror bare ved å late som om han var mindre klok. Tarquinius ga ham derfor økenavnet «Brutus» som betyr «den sløve», og det fant gutten seg i — for den gode saks skyld. Men det var ikke bare Tarquinius selv som gjorde seg alminnelig avskydd, også en av hans sønner som het Sextus Tarquinius fulgte i farens spor. Han var en liderlig

Til venstre: Etruskisk amfora fra ca. 520 f. Kr. med en skjegget havdemon i kamp med delfiner. Til høyre: Etruskisk amfora fra ca. 600 f. Kr. med dyrefriser og kampscener.

276

ROMAS SAGATID

ung mann som ble opptent av et heftig begjær til sin fetters hustru, den skjønne Lucretia. Til slutt krenket han gjestevennskapets bud og tvang henne med vold til ekteskapsbrudd. Først truet han henne med draget sverd. Men hun var ikke redd for døden. Så tvang han henne med den djevelske trusel at han skulle drepe en slave og legge ham naken ved siden av henne i sengen og gi seg selv skinn av å ha hevnet hennes husbonds krenkede ære. «Denne uhyggelige trusel,» sier Livius, «beseiret den ellers urokkelige uskyld. Stolt over å ha overvunnet kvinnens ære, dro Tarquinius bort.» Den neste dag ba Lucretia sin far og sin mann som

Gravskjold fra Tarquinii fra slutten av 500-tallet f. Kr. Skjoldet er prydet med bildet av flodguden Acheloos hvis øyne er av tofarvet emalje. Slike skjold ble anbrakt over den dødes leie i gravene, antage­ lig for å holde onde makter borte.

DE ROMERSKE KONGESAGAER

277

var ute i felten, om å komme hjem til henne, begge fulgt av en pålitelig venn. De fant henne i en tilstand av navnløs fortvilelse og fikk av hennes egen munn høre den for­ ferdelige beretningen om hva som var hendt. «Dog,» sluttet hun, «er det bare kroppen som er krenket —- sjelen er ren. Min død skal bli et vitnesbyrd om det. Men gi meg nå hånd og løfte på at nidingen ikke skal få gå ustraf­ fet.» Derpå trakk hun fram en dolk og støtte den rett i hjertet. Brutus som også var til stede, rykket dolken ut av såret, løftet den opp over sitt hode og ropte: «Jeg sverger ved dette blod, og jeg tar dere, udødelige guder, til vitne på at jeg fra denne stund med ild og sverd, med alt som står i min makt skal forfølge Tarquinius Superbus, hans gudløse make og hele hans slekt og at jeg aldri skal til­ late at de eller noen andre skal herske som konger i Roma.» Da Sextus’ nidingsdåd ble kjent, gikk det et skrik av harme gjennom Romas befolkning. I ord som flammet av vrede over Tarquinius’ mange skjenselsgjerninger, talte Brutus på Forum til folket og fikk det med på en be­ slutning om å avsette kongen og landsforvise hans familie. Disse hendelser mener man foregikk i år 509, altså omtrent på samme tid som tyrannen Hippias ble styrtet i Athen.

Den moderne historieforskning er tilbøyelig til å selegenden om Tarquinius’ fordrivelse som en sagnsmykket beretning om Romas befrielse fra etruskisk herredømme. Nå for tiden heller man nemlig stort sett til den oppfatning at Roma opprinnelig var en etruskisk by — en oppfatning som for øvrig alt ble lansert for mer enn hundre år siden av Barthold Niebuhr, den første virkelig store vitenskapelige kritiker blant Romas historieskrivere. Niebuhr satt inne med omfattende lærdom og var umåtelig belest. Men ikke nok med det. Han hadde en medfødt historisk sans, som gjorde ham til et geni innen sin vitenskap. I sin kritikk var han på samme tid skarp og hensynsfull. Derfor stanset ikke hans under­ søkelser ved negative resultater. Han slapp aldri en oppgave før det hadde lykkes ham på sannsynlighetens vei og ved sammen­

278

ROMAS SAGATID

ligninger å rekonstruere det sannsynlige forløpet av en historisk tildragelse. Når han hos.en av oldtidens forfattere støtte på en beretning som var aldeles urimelig, sa han ikke: «Dette er jo tåpelig, og må altså forkastes.» Nei, han sa: «Dette er jo tåpelig, men det kan bero på en misforståelse hos beretteren, for eldre kilder er ofte blitt tankeløst referert av senere forfattere eller feilaktig gjengitt av tradisjonen.» Og siden ga ikke Niebuhr seg før han hadde lett seg fram til hva beretterens misforståelse besto i og før han hadde plukket fram kjernen av sannhet eller i det minste den kjernen av sannsynlighet som den tilsynelatende meningsløse beretningen inne­ bar. «Som en nattvandrer» — dette er hans egne ord — famlet han seg på denne måten fram gjennom Romas historie.

Roma skulle ha oppstått ved at etruskerne under ledelse av Tarquinius erobret de opprinnelige latinske byene ved Tiber, som på denne måten så å si ble tvunget sammen til en by. Virkelige byer synes nemlig ikke å ha eksistert i det eldste Italia unntatt hos etruskerne og hellenerne. Revolusjonen i året 509 skulle da være en nasjonal-latinsk reaksjon mot det etruskiske herredømme. Selve navnet Roma er muligens etruskisk og likeså navnet på en hel del av de eldste romerske slektene vi kjenner. En mengde romerske seder og skikker i statslivet og på det religiøse område er også opprinnelig etruskiske. At en slekt med navnet Tarquinius har hersket i Roma og er blitt fordrevet derfra bestyrkes av at man tror å ha funnet deres familiegrav i den etruskiske byen Caere som de søkte tilflukt i etter landsforvisningen. Det ligger under slike forhold svært nær å sette Romas befrielse fra den etruskiske tyrannen og hans dynasti i år 509 i sammen­ heng med den alminnelige tilbaketrengingen av etruskerne, som kulminerte med hellenernes avgjørende seier ved Kyrne i året 474 f. Kr. I en slik historisk sammenheng blir Romas befrielse lettere forklarlig. — Roma ble nå omdannet til republikk, og Rrutus tok et hellig løfte av folket om at det aldri mer skulle tåle noen konge. Den høyeste makt ble i stedet overlatt til to konsuler, valgt av folkeforsamlingen for bare ett år av gangen, en ordning som svarte til Athens arkonter. Til tegn på deres makt og myndighet hadde konsulene en livvakt som gikk foran dem når de utøvet sine embeds-

BRUTUS

279

plikter. Denne livvakten besto av tolv liktorer som hver bar en øks i et risknippe. Dette risknippet het fascis. Det ble i vår tid tatt opp som et symbolsk samlings­ merke av de italienske fascistene. Dette utstyret fortalte tydeligere enn ord at konsulene hadde makt til å la enhver som satte seg opp mot dem piske eller halshugge. Det siste gjaldt likevel bare i felten. Under fredelige forhold var prylestraffen tilstrekkelig til å opprettholde respekten for det høye embedet. Det er lett å tenke seg hvilket forferdelig kraftig inntrykk det måtte gjøre på menigmann stadig å se statens makt og myndighet symbolisert ved tolv bødler, utrustet med rispisker til pryling og skarp­ slipte økser til halshugging av enhver som satte seg opp mot statens høyeste embedsmenn. Det er ikke underlig at romerne var gjennomtrengt av en overveldende sans for disiplin og underordning under statens allmakt. Konsulenes myndighet var dog begrenset ved det at deres embedstid utløp etter ett år og ved at de var to som alltid kunne kontrollere hverandre. BRUTUS

Det fortelles at Brutus ble den ene av det første konsulparet. Hvor voldsomt enn Tarquinius hadde fart fram i Roma, fantes der imidlertid ennå noen som savnet ham. Det var for det meste bortskjemte og utsvevende ung­ dommer som tidligere hadde levd i sus og dus sammen med de unge Tarquinier. Disse hadde vanskelig for å forlike seg med konsulenes strenge regime. Gjennom hem­ melige utsendinger lyktes det Tarquinierne å få i stand en sammensvergelse som gikk ut på at man en natt skulle åpne byens porter for den fordrevne kongefamilien. Men planen ble røbet og landsforræderne fengslet. Sagnet forteller at blant disse fordervede ungdommene var også to sønner av Brutus. Alle som hadde vært med på sammensvergelsen ble dømt til døden, og konsulene måtte sette straffen i verk på torvet. Brutus og hans embedsbrødre inntok sine plasser. Liktorene kledde av de

280

ROMAS SAGATID

dødsdømte, pisket og halshugget dem. Den romerske historieskriveren Livius sier i beretningen om denne hjerteskjærende scenen: «Hele tiden var alles øyne rettet mot Brutus, mot hans ansikt og mot hans minespill. Man så hva hah følte som far, mens han straffet som embedsmann.» — Men er man kritisk innstillet, må man spørre: Hvordan kunne Brutus straks etter Tarquiniernes fordrivelse ha voksne sønner, når han bare var en ung mann da tyrannen ble styrtet? Dette er en av de mange krono­ logiske urimeligheter i de gamle kongesagaer,, som er blitt påvist av den skarpsindige Albert Schwegler, Barthold Niebuhrs yngre samtidige og hans etterfølger som kritisk gransker av kildene til Romas historie. Blant andre lignende urimeligheter som Schwegler har påpekt, bør nevnes at hustruen til en av Romas konger, Ancus Martius, skulle ha oppnådd den respektable alder av 115 år, at Tarquinius Superbus skulle ha fylt 54 år da han styrtet Servius Tullius, ja, etter det Livius beretter skulle han ha hatt 70 år på nakken. I siste tilfelle skulle Tarquinius ha vært en ganske moden mann på 90 år, da han selv ble fordrevet, og skulle ha nådd en alder av 108 år da han kjempet i et slag mot romerne. Allerede Newton påviste for mer enn 200 år siden hvor urimelig det virker at Romas syv konger skulle ha regjert i over 240 år tilsammen, i gjennomsnitt omkring 35 år hver. Alle forsøk på å forklare en så lang regjeringstid strander på det forhold at de alle var valgkonger, at de altså tiltrådte regjeringen først i moden alder, og videre at bare to av dem døde en naturlig død, og at den siste av dem levde femten år etter at han var blitt avsatt. Om Brutus selv fortelles det at han falt kort etter henrettelsen av de sammensvorne i en strid mot noen etruskiske hjelpetropper Tarquinius hadde sendt mot Roma. Han falt i en forbitret tvekamp med en av sønnene til den avsatte kongen. De romerske kvinnene sørget over ham som over en far. Denne bronsebysten fra 300-tallet f. Kr. menes å forestille Romas første konsul, Lucius Junius Brutus, som etter sagnet egget folket til å fordrive den siste romerske konge, Tarquinius Superbus.

282

ROMAS SAGATID

HORATIUS COCLES OG MUCIUS SCÆVOLA

Romerne hadde riktignok til slutt seiret over etruskerne, men Tarquinius oppga ikke derfor sine planer om å gjen­ vinne tronen. Det lyktes ham å få hjelp fra annet hold, en mektig etruskisk konge som het Porsenna, som rykket mot romerne med en veldig hær og slo dem på flukt. Porsenna forfulgte dem ned til broen som førte over Tiber til Roma. «Aldri før,» sier Livius, «hadde en slik forskrekkelse grepet det romerske senat.» Og ingen vet hvordan det kunne ha gått hvis ikke Horatius Cocles hadde vært der. «Han så,» fortsetter Livius, «hvordan romerne styrtet ned til broen i full forvirring, forfulgt av fienden. Da tok han oppstilling foran broen og besverget sine kamerater å stanse flukten og ødelegge broen bak ham. Fienden ble grepet av undring over hans dristighet. Rare to menn stilte seg ved siden av ham og sammen med dem greidde han en stund å stå imot det voldsomme angrepet. Da det bare sto igjen en liten del av broen, ropte de som holdt på med å rive den i stykker, på Horatius’ kamerater, og han tvang dem til å komme seg i sikkerhet. Fra alle kanter ble nå spydene rettet mot Horatius, men da disse bare festet seg i hans fremstrakte skjold, styrtet etruskerne fram for å slå man­ nen ned. I det samme hørtes braket av broen som styrtet sammen og romernes jubelrop. Da ba Horatius en bønn til Fader Tiberinus og styrtet seg i full rustning ned i elven og svømte under en skur av spyd uskadd over til sine egne. Staten var takknemlig mot en så vel fortjent mann. Det ble reist en statue av ham på Forum og man skjenket ham så mye åkerland som han kunne pløye omkring på en dag.» Takket være Horatius Cocles’ mannsmot kunne ikke Porsenna trenge inn i Roma. Han besluttet så å sulte byen ut, men da ble den atter en gang frelst ved en dødsforaktende bragd av en edel ung mann som het Mucius. En dag gikk han alene med en dolk under kappen inn i

HORATIUS COCLES OG MUCIUS SCÆVOLA

283

fiendens leir. Der holdt man nettopp på med å utbetale sold til soldatene utenfor kongens telt, og derfor la ingen merke til den fremmede. Plutselig kastet Mucius seg over den mannen som de fleste soldatene vendte seg til. Han trodde nemlig at det var kongen selv, og støtte sin dolk i ham. Men den drepte var bare kongens skriver. I neste øyeblikk hadde Porsennas soldater grepet Mucius og førte ham til kongen. Den unge mannen viste ikke spor av frykt. «Mitt navn er Mucius,» sa han til kongen. «Jeg er romer og jeg ville drepe mitt lands fiende. Men jeg er like lite redd for å dø som for å drepe. Og jeg er ikke alene, for etter meg er det en lang rad av unge menn som vil vinne samme ære. Vær derfor hvert øyeblikk beredt på å miste livet og på å finne en dolk og en fiende ved inngangen til ditt eget telt. Slik er den krigen som vi, Romas ungdom, erklærer deg.» Full av vrede truet nå Porsenna med å brenne den unge mannen levende, hvis han ikke straks fortalte hva slags onde planer man tenkte å sette i verk mot ham. «Se her,» sa da Mucius, «hvor liten verdi kroppen har for den som trakter etter uforgjengelig ære.» Med disse ord stakk han den høyre hånden inn i en offerild og holdt den der til den var forkullet. Ute av seg av undring og forskrekkelse for kongen opp fra sitt sete og befalte at mannen skulle føres bort fra alteret. «Gå!» sa han. «Jeg ville rose deg for ditt heltemot, hvis det var for mitt fedreland du viste det.» For å gjengjelde kongens edelmodighet svarte Mucius: «Ved ditt høysinn skal du oppnå det du ikke kunne tvinge deg til med trusler. Så vit da: 300 av de edleste unge menn i Roma har sammensvoret seg om å drepe deg. Loddet falt først på meg. De øvrige kommer alt ettersom loddet faller, helt til skjebnen utleverer deg i våre hender.» Straks etter denne hendelse kom en utsending med bud fra Porsenna til Roma. Den faren kongen svevet i og det ukuelige motet han hadde møtt fra romersk side, hadde gjort ham villig til å slutte fred. Mucius ble etter denne bragd kalt Scævola, det betyr

284

ROMAS SAGATID

Etruskisk kriger. Bronsestatuett fra omkring 500 f. Kr.

«den kjevhendte». Og det navnet var et hedersnavn som gikk i arv til hans etter­ kommere.

Tarquinius fort­ satte imidlertid ufor­ trødent å hisse fien­ der mot romerne. Neste gang var det latinerne han eg­ get. Etter en hissig kamp, som den gam­ le despoten selv tok del i, og hvor han ble såret, seiret til sist romerne. Tar­ quinius flyktet til den hellenske grense­ byen Kyme (Cumae). Der døde han det følgende år, og dermed var et uroelement endelig brakt ut av verden.

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

Utvandringen til det hellige fjell

Liksom i Hellas besto befolkningen i Roma av frie menn og slaver. Blant de frie oppsto etter hvert en klasseinndeling i patrisiere og plebeiere med et uover­ stigelig svelg mellom dem. Patrisiere kaltes etterkom­ merne av de gamle fornemme slektene i Roma. Deres forfedre mente man hadde vært rådgivere hos kongene, og deres etterkommere skulle derfor ha arvelig rett til å

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

285

tre inn i senatet. Medlemmene av senatet kaltes alltid patres — fedre. Det var altså «de gamles råd», byens fedre, og ordet patrisier er avledet av samme ord pater — far. Patrisierne hadde i alminnelighet store jordeiendommer og formuer i rede penger. I kraft av sin fødsel og sitt økonomiske overtak var patrisierne de herskende i sam­ funnet og de ledende både i krig og fred. Fra deres krets valgtes senatorer og konsuler, og de hadde en særskilt folkeforsamling som ble holdt på en innviet plass nær Forum. Der ble det gitt lover og truffet avgjørelse i andre viktige statsanliggender. Plebeierne besto av dem som senere hadde flyttet inn i Roma og deres etterkommere. De var for største delen småbønder og håndverkere. Til tross for at deres samfunnsklasse hadde vokset ut til å bli den største, og til tross for at de var pliktige å gjøre krigstjeneste og betale skatt, hadde de absolutt ingen innflytelse på byens styre. Plebeiernes politiske makt og sosiale stilling minner således sterkt om perioikernes stilling overfor spartiatene i Lakonia. Riktignok fikk plebeierne delta i den store folkeforsamlingen som ble holdt på Forum, men hvor­ dan det var med deres innflytelse der, har vi tidligere hørt. De plebeierne som drev jordbruk led svært under de stadige feidene med nabofolkene. Aldri kunne bonden kjenne seg helt trygg. Krigen ga ham hverken rist eller ro. Han måtte ofte forsømme jorden for krigstjenestens skyld. Han hadde ikke — som de rike patrisierne — en mengde husfolk og slaver som arbeidet for ham. Ofte ble åkrene herjet av fiender som på en dag kunne fare tvers over hele republikkens område. Plebeierne hadde ikke opp­ samlet forråd av korn for nødstider og ingen kapital. Følgen ble at de stadig vekk måtte sette seg i gjeld til patrisierne. Og hvis en skyldner ikke greidde å betale de høye rentene, kunne han og hans familie bli kastet i fengsel etter de harde romerske gjeldslovene, eller de kunne døm­ mes til å bli slaver hos kreditoren. Også når det gjaldt fedrift, trakk plebeierne det korteste strå. Beitene var nem-

286

ROMAS SAGATID

Bronsehjelm fra ca. 500 f. Kr. funnet i Vulci. Rundt ansiktsåpningen er hjelmen besatt med små sølvperler. Selve hjelmluen er plastisk ut­ formet og tydelig ad­ skilt fra ansiktsdelen ved en tungeformet bord.

lig statsalmenninger. Hvordan skulle vel de fattige med et par, tre dyr kunne greie seg mot de uforskammede gje­ terne hos godseierne, som stadig fikk stør­ re buskaper! Jo hyppigere og mer langvarige krig­ ene ble, og jo mer Romas landområde vokste, desto verre fikk plebeierne det. De knurret, sier Livius, «over at deres lodd skulle være å kjempe ute for Romas frihet og herre­ dømme, men hjemme bli fengslet og undertrykt av sine egne medborgere. Menigmanns frihet var tryggere i krig enn i fred, og tryggere var han blant fiender enn blant sine egne». Tilstanden i Roma var blitt lik med den som hersket i Athen på den tiden Solon opptrådte som samfunnsreformator. I Roma som i Athen og alle andre sam­ funn i oldtiden, hvor det ennå ikke fantes noen industri som kunne brødfø de fattige, ble tunge gjeldsbyrder den første og viktigste årsaken til demokratiske omveltninger. Roma var et rent jordbrukssamfunn, og måtte derfor ha hatt et vidstrakt område og uforstyrret fred om det skulle ha kunnet fø den hurtig voksende befolkningen. Grensen mellom rike og fattige gikk imidlertid ikke alltid mellom patrisiere og plebeiere. Det har ganske sikkert vært rike og ansette familier også blant plebeierne. Derfor var det så meget mer kortsynt av patrisierne å holde dem

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

287

utenfor den politiske ledelsen av samfunnet. Nettopp ved dette gjorde makthaverne opposisjonen virkelig farlig, fordi patrisierne på denne måten sørget for at den fikk ledere med innflytelse. «En dag,» forteller Livius, «hendte det i Roma at en eldre mann styrtet inn på Forum med alle tegn på elen­ dighet. Hans klær var oversmurt med søle, og enda uhyggeligere var hans bleke og magre kropp. Et langt skjegg og flagrende hår ga hans ansikt et vilt utseende. Skjønt han var så ille tilredt, kjente man ham likevel igjen: man sa at han hadde vært centurion (befalingsmann over en centuria, egi. 100 mann) og man talte om hans bedrifter. Selv blottet han stolt sitt bryst og viste fram sine arr, som vitnet om mange ærefulle kamper. Han fortalte hvordan han hadde tjent i krigen, hvordan han hadde fått sin gård nedbrent og sin buskap drevet bort av fienden, hvordan han hadde måttet oppta lån som stadig økte ved rentene så de til slutt slukte alt han eide, og hvordan til sist en tærende sykdom hadde angrepet hans kropp. Av sine kreditorer var han til slutt blitt ført til tukthus og straffarbeid. Nå viste han fram ryggen som var vansiret med spor etter piskeslag. Ved dette synet oppløftet alle et rasende skrik. Uroen bredte seg over hele byen. Alle som var, eller hadde vært fengslet for gjeld, strømmet ut på gatene og anropte sine medborgere om hjelp. Da sprengte latinske ryttere inn i Roma med melding om at deres naboer, volskerne, rykket fram mot byen.» Faren var overhengende, for plebeierne benyttet seg av situasjonen til å nekte å gjøre krigstjeneste, hvis de ikke fikk hjelp i sin nød. Patrisierne ble engstelige og lovte at de harde gjeldslovene skulle gjøres mildere. Da gikk de fattige stakkarene i felten, og volskerne ble beseiret. Men da faren var overstått, var alle vakre løfter glemt fra patrisiernes side. Slik gikk det den ene gangen etter den andre. «Da,» sier Livius, «mistet plebeierne fullstendig tålmodigheten. De dro i samlet tog ut fra Roma og til Det hellige fjell

288

ROMAS SAGATID

og slo seg til der i en forskanset leir.» Her truet de med å grunnlegge en konkurrerende by, en by hvor alle frie menn skulle være like. I Roma rådde det stor bestyrtelse. Hvordan skulle det gå hvis det brøt ut krig? Omsider besluttet man å sende et sendebud til plebeierne på Det hellige fjell. Mene ni us Agrippa ble utsett til dette oppdraget. Han var en god taler og kjent for sitt vennlige sinnelag mot folket. Da han kom fram til plebeiernes leir, skal han ha begynt med å fortelle følgende fabel: «En gang ble alle lemmene på kroppen forarget på maven. ’Hvorfor’, sa de, ’skal vi arbeide og slite for å forsyne maven med mat og lekre saker, men maven selv skal ikke gjøre det minste.’ Så sammensvor de seg og nektet å tjene maven lenger. Hendene førte ikke mat til munnen, og kjevene tygget ikke. Det ble herlige dager for alle lemmene. Men etter en tid begynte de å svekkes alle sammen og hele kroppen ble kraftløs. Da forsto lemmene at maven er nødvendig for alt det andre. Den har også sin viktige oppgave, nemlig å fordøye maten og tilberede for kroppen den næringen som gir lemmene styrke. På denne måten,» sluttet Agrippa sin tale, «er det også med samfunnet. Ingen av samfunnets organer formår å bestå alene. Det heles vel beror på enighet og samarbeid mellom med­ lemmene.» Plebeierne forsto lignelsen, og da Agrippa nå satte fram et forsoningsforslag, var de villige til å forhandle, for de visste at tilbudet kom fra en mann som sto ved sitt ord. Agrippa var til en viss grad Romas Solon. Han visste at senatet nå måtte gi etter. Det kom da også i stand et oppgjør. Plebeierne fikk nå samme rett som patrisierne til å holde sin egen folkeforsamling, hvor stemmeretten ikke var gradert etter formue, men lik for alle. Her hadde den største kapitalisten ikke mer å si enn den fattigste daglønner. Denne folkeforsamlingen ble det viktigste organet for den demokratiske bevegelsen som gjorde seg mer og mer gjeldende for hvert år. Og de stadige krigene bidro til å flytte det politiske tyngdepunktet i staten til

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

289

de brede lag, til småbøndene og håndverkerne som ut­ gjorde 9/10 av de hærene som forsvarte Roma og som skaffet byen de store erobringer. Plebeierne kunne på sine folkeforsamlinger utpeke sine egne embedsmenn, som ble kalt folketribuner. Tribunene hadde til oppgave å beskytte sine standsbrødre mot patrisiernes vilkårlighet. Om senatet eller konsulene påbød noe som en folketribun fant var til skade for ple­ beierne, behøvde han bare å si: «Veto» (jeg forbyr), så ble påbudet uten virkning. Også enkeltpersoner kunne anrope folketribunene om beskyttelse mot urett. Derfor sto dørene til tribunenes hjem åpne dag og natt. Folke­ tribunene var ukrenkelige. Ikke engang liktorene kunne antaste dem. Den som forgrep seg på en folketribun, ble fredløs og hjemfalt til gudenes dom. I kraft av sin makt og beskyttet av sin ukrenkelighet kunne en folketribun trekke selveste konsulene til ansvar og la dem fengsle hvis de ikke frivillig innfant seg for å svare for seg. Folketribunen var like mektig som konsulen. Men konsulen hadde makt til å befale, tribunen bare til å forby. Den enes myndighet var positiv, den andres i det store og hele negativ. Folketribunene kunne stoppe hele stats­ maskineriet ved å hindre konsulene i å utføre deres embedshandlinger, eller direkte ved å sperre dem inne. Opp­ rettelsen av folketribunatet er i virkeligheten et forsøk på å innlemme et revolusjonært element i statsorganismen på lovlig vis, et forsøk uten sidestykke i noe annet land. Beloch er likevel ved grundige undersøkelser kommet til en mer naturlig, men mindre dramatisk forklaring på hvordan dette eiendommelige embedet oppsto. Etter hans mening var tribunene egentlig kommunale tjenestemenn, valgt av folket, en for hver av de fire tribus eller roder, som byen var inndelt i — et slags formannskap, kunne man kanskje si. Når så tribunene etter hvert begynte å komme sammen til felles overveielser om saker som angikk hele byen, og på den måten dannet et slags kollegium, var det helt naturlig at de undertiden måtte sammenkalle

290

ROMAS SAGATID

Den vingede Eros kommer kjørende. Etruskisk bronsearbeid. Votivgave funnet i Nemi-sjøen, 25 km sydøst for Roma.

hele byens befolkning på Forum for å fatte beslutninger i spørsmål som var felles for alle romere. På denne måten oppsto en ny slags folkeforsamling, som riktignok savnet ethvert statsrettslig grunnlag, men var betydnings­ full nok til å kunne legge inn et tungtveiende ord i offentlige anliggender. Og tribunene som hadde folkets brede lag bak seg, kunne i kraft av dette gi beskyttelse til sine standsbrødre mot overgrep fra patrisiske embedsmenn. For å gi folketribunene tilstrekkelig støtte forpliktet plebeierne seg med ed til å forsvare sine ledere mot kren­ kelser av hvem det så måtte være. Siden kunne tribunene

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

291

benytte de midler som demagoger har brukt til alle tider, nemlig demonstrasjoner og gateuro, eller i det minste true med det. Til å begynne med hadde de likevel ingen rettslig myndighet til å gripe inn for å beskytte plebeierne. Men som så ofte gikk også her makt foran rett. Nøden hadde jo ingen lov. Først senere ble tribunenes tiltak rettslig godkjent av hele samfunnet. Beloch legger opprettelsen av folketribunatet til en be­ tydelig senere tid enn utvandringen til Det hellige fjell, nemlig til de siste årtier av 400-tallet. Det var jo først og fremst de tyngende gjeldsbyrder som drev plebeierne til storstreiken i året 494 — hvis man kan bruke et så moderne uttrykk — og resultatet av oppgjøret med patrisierne må følgelig først og fremst ha vært at gjelds­ byrdene ble lettet, at det altså ble vedtatt tiltak i stil med det Solon gjennomførte i Athen hundre år tidli­ gere. En annen hypotese går ut på at folketribunatet oppsto i året 471 f. Kr. samtidig med at Roma ble forvandlet fra bysamfunn til en stat som opptok også innbyggerne i de omkringliggende landdistriktene som borgere. Ved den anledning ble nemlig landdistriktene inndelt i tribus i likhet med inndelingen av byen. Denne opphevelsen av bystatens snevre grenser skulle da også ha medført en bondebefrielse, slik at de halvfrie bøndene ble forvandlet til frie selveiere. «Folketribunatet utviklet seg skritt for skritt,» sier Eduard Meyer, «til sin fulle maktstilling, og nådde sin fulle utfoldelse først på 200-tallet f. Kr.»

Coriolanus Flertallet av patrisierne hadde bare nødt og tvunget gitt etter for plebeierne i år 494, mange av dem hadde gjort det med lumske baktanker. Til disse hørte Corio­ lanus, en patrisier som var like kjent for sin overdådige tapperhet som for sin grenseløse ættestolthet. På ham virket folketribunatet som et rødt klede på en okse.

292

ROMAS SAGATID

En gang da det var hungersnød i Roma, lot konsulene kjøpe inn korn fra Sicilia. Nå mente Coriolanus at tiden var kommet til å kue folketribunene. Han rådet senatet til ikke å la plebeierne få noe av kornet før de hadde av­ skaffet tribunatet. «Jeg som ikke har tålt en Tarquinius som konge, skal jeg behøve å finne meg i en folketribun?» ropte han. Da stevnet folketribunene ham for retten. Han opptrådte trassig og overlegent. Men da han så hvilken vei det bar, kom han dommen i forkjøpet ved å dra i landflyktighet til romernes fiender, volskerne. De mottok ham med åpne armer og valgte ham til anfører i en ny krig med romerne. Han rykket fram mot selve byen Roma og lot landdistriktene herje, men sparte patrisiernes eiendommer. I Roma hersket det stor bestyrtelse. Senatet sendte forhandlere til Coriolanus, men han ga sendebudene et overlegent og avvisende svar. Da de kom tilbake for annen gang, fikk de ikke engang komme inn i leiren. Da bega prestene seg av sted iført sine embedsskrud. Men heller ikke de formådde noe. Til slutt kom en skare romerske kvinner, blant dem Coriolanus’ mor og hans hustru med sine barn. «Da,» sier Livius, «styrtet Coriolanus fram, nesten ute av seg, og ilte med åpen favn mot sin mor. Men kvinnens bønn for­ vandlet seg nå til vrede. Tnnen jeg tar imot din hilsen,’ sa hun, 'vil jeg vite hvem det er jeg kommer til. Er det til en fiende eller til en sønn? Er jeg her i din leir som fange eller som din mor? Et langt liv og en ulykkelig alderdom har latt meg se deg først som flyktning og siden som fiende. Hvordan har du kunnet herje det landet som har født deg og fostret deg? Tenkte du ikke da du så Roma for dine øyne: Innenfor disse murene finnes mitt hus, mine penater (husguder), min mor, min hustru, mine barn? Hvis jeg ikke hadde født deg, ville Roma ikke nå være beleiret. Jeg hadde kunnet dø i et fritt land, hvis jeg ikke hadde hatt noen sønn.’» Da — forteller sagaen — var den store Coriolanus be­ seiret. Han hevet beleiringen og førte hæren tilbake til

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

293

volskernes land. Men disse ble så forbitret på ham at det sies at de drepte ham. — Det finnes for øvrig forskjellige beretninger om Coriolanus’ skjebne. Etter en annen tradi­ sjon skal han ha tatt seg av dage med gift. En tredje versjon sier at han døde i høy alder, og at han på sine gamle dager klaget over at han som gammel mann først riktig fikk føle landflyktighetens forbannelse.

Decemvirene og de tolv tavlers lov De fattige og vergeløse hadde riktignok fått det bedre etter utvandringen til Det hellige fjell, men så lenge det ikke fantes skrevne lover i Roma, slik at konsulene og andre patrisiske embedsmenn bare kunne dømme etter gammel sed og skikk, kunne ikke plebeierne føle seg trygge for liv og eiendom. Etter mange års forgjeves anstrengelser for å få i stand en lovbok, drev de til slutt gjennom, sier Livius, «at tre menn ble sendt til Athen med det oppdrag å skrive av Solons berømte lover og innhente opplysninger om innretninger, sedvane og bruk i andre hellenske stater. Da to år var gått, kom sendebudene tilbake.» Så ansatte man for ett år ti menn: decemviri (decem — ti, vir — mann) som både skulle utforme og fastlegge lover for folket. Dette var i år 451 f. Kr. For det året valgtes ingen andre embedsmenn. De lovene som decemvirene utformet ble senere godtatt av folkeforsamlingen på Forum og innskrevet på tolv tavler. De tolv tavlers lov danner grunnvollen for den berømte romerske rett, som betraktes som noe av det betydeligste som er skjedd i kulturutviklingen. Den er et mesterverk av klar og konsis juridisk stil. Men den savner den gemyttlige og livfulle anskuelighet som billedbruk og gamle poetiske vendinger gir mange av de eldre lovverk. I den romerske rett forekommer ingen symboler, ingen unødige ord. Skarpe og ordknappe er disse lovparagrafene. Urokkelig strenge er de også. De tillater ingen unntak, ingen formildende omstendigheter. Straffen følger med

294

ROMAS SAGATID

hensynsløs konsekvens. Det hører likevel til romerrettens grunnvoll at en fri mann ikke må tortureres, mens humani­ tetens forkjempere har måttet kjempe i årtusener hos andre folk for å komme så langt. De tolv tavlers lov bærer preg av å være blitt til i en såkalt heroisk tidsalder. I en slik tid straffer ikke loven vold mot en person på langt nær så strengt som tyveri. Dette beror på at mennene ennå var vant med å forsvare seg selv. Angrep på eiendomsretten er derimot ugudelige handlinger og straffes derfor strengere enn drap, for familiens eiendom er en gave fra penatene og grøden er selve gudinnen Ceres. Det heter i lovene : «Den som ved trolldom forderver annen manns grøde, og den som ved nattetid driver sin buskap på beite på naboens mark eller skjærer hans korn, han skal ofres til Ceres.» Ved nattetid hadde man rett til å drepe en tyv ute på marken, og likeså om dagen hvis han satte seg til motverge. Den som satte ild på etkornbånd skulle man binde, pryle og brenne levende. Bare en liten del av de tolv tavlers lov er bevart. Barna i Roma måtte lære loven på skolen, og man kan altså tale om at det ble undervist i samfunnslære i det gamle Roma. I Hellas ble ungdommen oppdradd og utdannet med de homeriske sangene, i Roma med de tolv tavlers lovbud — poesi og prosa!

Etter vel utført verv skulle decemvirene ha nedlagt sine embeder, men det gjorde de ingen mine til å ville gjøre. De begynte i stedet å opptre som tyranner, hver av dem omgitt av tolv liktorer som bar risknipper med økser i. «Man syntes å se ti konger, og skrekken ble alminnelig både blant patrisiere og plebeiere,» sier Livius. Det be­ gynte å høre til dagens orden at decemvirene hensynsløst misbrukte sin makt. Den onde ånd blant dem var Appius Claudius, en patrisier som hadde hyklet den ømmeste folkevennlighet for å komme til makten. Men siden viste han sin sanne natur. Toppmålet av ugjerninger nådde han, da han forsøkte å tvinge datteren til en ansett plebeier, den unge,

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

295

Bevingede hester. Etruskisk terrakottaskulptur fra 200-tallet f. Kr.

vakre Verginia, til å bli hans elskerinne. Forgjeves hadde han forsøkt å forføre henne med vakre gaver og fagre løfter. Så avtalte han med ett av sine kreaturer at denne skulle gjøre krav på piken som om hun var hans slave. Siden skulle mannen selge henne til Appius. En dag da Verginia gikk over torvet, springer mannen fram og griper henne under påskudd av at hun var datter til en av hans slavinner. Han befaler henne å følge med — ellers skulle han slepe henne bort med makt. Den stakkars piken står målløs av forundring og skrekk, men hennes amme som er med henne, skriker om hjelp. En folkemasse strømmer til og inntar en så truende holdning mot fredsforstyrreren at han må la Verginia i fred. I stedet innstevner han henne for retten.

296

ROMAS SAGATID

Forsøk på rekonstruksjon av Forum Romanum. Til venstre i forgrun­ nen Vestas rundtempel. Bak dette, templet for Castor og Pollux, deret­ ter Basilica J ulia. T alerstolen (rostra) står f or enden av den åpne plassen.

Den dagen rettergangen skulle finne sted, var Forum fylt av folk som ventet i spenning. Verginia og hennes far Verginius var kledd i dyp sorg. Tross alt dømte Appius henne til slavinne. For å redde sin datter fra vanæren tok Verginius da en kniv og støtte den i datterens bryst med disse ord: «Dette er den eneste måten som står i min makt, min datter, til å sette deg i frihet!» Og til Appius ropte han: «Deg, Appius, innvier jeg med dette blod til hevnens guder.» Nå var målet fullt. Det brøt ut en alminnelig folke­ reisning mot decemvirene. De måtte nedlegge sine em-

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

297

beder, og konsuler og andre embedsmenn ble innsatt som før. Decemvirene måtte stå til rette for sine gjerninger for domstolen. Appius ble kastet i fengsel, men kom rettferdigheten i forkjøpet ved å ta sitt eget liv. Det er unødvendig å påpeke at motivet til sagnet om hvordan decemvirene ble fordrevet er meget nær beslektet med beretningen om fordrivelsen av den siste kongen. I det ene tilfelle er det den uskyldige Verginias død for farens dolk og i det andre den dydige Lucretias selvmord som får folkets raseri til å bryte ut. Det egentlige sagnmotivet går ut på å vise at en absolutt herskermakt som ikke begrenses av folkets egne tribuner, leder til tyranni og maktmisbruk. Sagnet om decemvirenes vilkårlige utøvelse av makten har for øvrig så mange trekk til felles med de tredve tyrannenes despoti under ledelse av Kritias at man har stilt seg det spørsmål om ikke den første av disse be­ retningene i virkeligheten er en kopi av den andre. Beloch betrakter også hele sagnet om decemvirenes despoti og grusomhet som etterligninger uten historisk verdi. Også når det gjelder hvordan de tolv tavlers lov er blitt til har han en oppfatning som avviker sterkt fra den vanlige tradisjon. Disse lovbudene, sier han, bærer ikke på noen måte preg av å være utgått fra en demokratisk omveltning. De bestemmer ingenting om statens for­ fatning, men inneholder bare sivil- og strafferettslige be­ stemmelser, og disse bestemmelsene viser ingen demo­ kratiske tendenser. Det fremgår tydelig både av de harde gjeldslovene og av en slik ting som forbud mot ekteskap mellom patrisiere og plebeiere. Begge disse forhold har naturligvis bestått tidligere også, men når de er blitt stående i de tolv tavlers lov, må bare en slik ting være tilstrekkelig til å avvise enhver tanke på at de tolv tavlers lov skulle være resultatet av demokratiske tendenser. Mot dette resonnement kan man dog gjøre den inn­ vending at gjeldslovene riktignok gir kreditoren rett til å holde låntageren i trelldom, hvis han ikke betaler. Men de er likevel i noen grad mildnet til fordel for de fattige. 11. Grimberg IV.

298

ROMAS SAGATID

Den som på grunn av gjeld ble trell, skulle nemlig ikke lenger betraktes som æreløs, og skyldneren skulle også behandles mildere enn før. Dessuten ble det nå bestemt at en som tok høyere rente enn 83 /3 prosent f or å låne ut penger, kunne dømmes til en bot som var fire ganger det beløp han hadde lånt ut. — Senere ble renten senket til det halve og i noen tilfelle helt opphevet. Men dette kunne natur­ ligvis like lite gjennomføres som maksimalpriser. Lenger fram i tiden ble 12 prosent satt som lovlig maksimum. De tolv tavlers lov beskyttet også de eiendomsløse mot dem som hadde penger å bestikke med ved å fastsette dødsstraff for å avgi falsk vitneforklaring og for dommere som dømte falsk. I det hele tatt må en si at de tolv tavlers lov er preget av en gjennomgående bestrebelse på å gi alle like rett for loven. I den forstand er i det minste lovens tendens unektelig demokratisk. Derimot er, som før sagt, ekteskap mellom patrisiere og plebeiere stadig forbudt. For loven og dommeren er patrisiere og plebeiere like, men når de forlot domstolen skulle hver av dem vende tilbake til sin bestemte plass i samfunnet. Den sosiale kampen føres til en lykkelig slutt Gjennom nesten hele 400- og 300-tallet f. Kr. består Romas indre historie hovedsakelig i stadige stridigheter mellom patrisiere og plebeiere. Folketribunene bruker sin makt med klok beregning, og det lykkes dem skritt for skritt å oppnå full likestilling med patrisierne for sine folk. Ikke lenge etter at de tolv tavlers lov var blitt vedtatt, falt de tidligere uoverstigelige sosiale skrank­ ene som bl. a. forbød ekteskap mellom patrisiere og ple­ beiere. Nå ble slike ekteskap lovlige. Barn i slike ekteskap skulle ha farens sosiale stand. Men deretter varte det nesten hundre år innen det lyktes plebeierne å tilkjempe seg den store avgjørende politiske rett som ga dem adgang til å oppnå også det høye konsul-embedet. Det lyktes patrisierne med hård-

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

299

nakket stahet, med taktiske valgmanøvrer og mange andre slags knep å forhale gjennomføringen av denne reform år etter år. En beslutning eller et valg som ikke falt i smaken, kunne alltid omgjøres på en eller annen måte. Om ikke annet førte fram, kunne i hvert fall prester og augurer tolke jærtegn og varsler slik at de spådde ulykke. Det hendte en gang omkring år 220 f. Kr. at senatspartiet fikk omstyrtet valget, da en person de ikke likte ble valgt til leder for rytteriet, med den begrunnelsen at en mus hadde pepet da mannen ble utnevnt. Og hvis det behøvdes kunne Jupiter lage bråk. Torden eller regn under en offentlig forretning kunne være nok til at augurene kunne forkynne at gudene var vrede. Ja, det skulle ikke mer til enn at noen i forsamlingen besvimte, for at den embedsmannen som ledet forhandlingene kunne bli tvunget til å utsette saken inntil folket hadde brakt de vrede gudene sine sonoffer. Her var det naturligvis et rikt felt for all slags svindel. Ikke uten grunn kalte man et anfall av besvimelse for «valgsyke». I felten var det på samme måten. Konsulen hadde med seg hellige høns som spådde utgangen på et slag ved

Romersk augur og bur med hellige hons. Augurene tok bl. a. varsler (auspicia) av hvordan tempelhonsene spiste, skrek, fløy osv.

300

ROMAS SAGATID

måten de spiste på. Hvis de ivrig slukte det kornet man strødde ut for dem, var det et godt tegn, og soldatene gikk seierssikre til kamp. Det er jo heller ikke noe som bidrar så mye til seier som selvsikkerhet. — En gang under den første puniske krig hendte det foran et sjøslag at hønsene slett ikke ville spise. Konsulen som ikke var overtroisk ble sint og utbrøt: «Nå hvis de ikke vil spise, så skal de da sannelig få drikke,» og kastet de stakkars hønsene overbord. Han ble naturligvis grundig slått av fienden. Hvis han hadde vært forstandig, ville han i stedet ha sørget for at de hellige dyrene fikk god appetitt. En klok hønsepasser kan gjøre mye i den retning, og en om­ tenksom feltherre vurderte også en slik manns strategiske betydning meget høyt. Selv om patrisierne kunne forhale avgjørelsen ved mange intriger og knep, kunne ikke plebeiernes krav avvises i lengden. Til slutt måtte patrisierne gi etter, og endelig ble det enten ved lov eller ved sedvane slik at den ene av konsulene alltid skulle være plebeier. Det var kanskje fremfor alt gallernes herjing av Roma i året 387 som gjorde utslaget. For både var den romerske adelen blitt sterkt desimert i antall under kampene med gallerne, og man innså også at hvis gallerne skulle komme tilbake eller hvis det ble spørsmål om å møte andre like farlige fiender, måtte hele Romas forsvarsmakt settes inn til det ytterste. Og dette kunne ikke skje, hvis ikke hele befolkningen fikk fulle borgerrettigheter. Da isen først var brutt, ble adgangen til det ene etter det andre av de høyeste embedene åpnet i forholdsvis rask rekkefølge, og dermed fikk plebeierne til og med adgang til senatet ■— det var nemlig blitt en vanlig regel at de høyeste embedsmennene trådte inn i senatet etter sitt embedsår. Omkring år 300 hadde plebeierne tilkjempet seg like borgerrettigheter med patrisierne og de oppslitende samfunnsstridene var avsluttet. «Romas indre historie har virkelig et vidunderlig enkelt forløp,» sier franskmannen Duruy i sin praktfulle skildring. «Romas forfatning utvikler seg med en logisk riktig kon-

KAMPENE MELLOM PATRISIERE OG PLEBEIERE

301

sekvens eller med en naturlovs urokkelige regelmessighet. I den langsomme, men kraftige veksten Roma gjennom­ lever, kan man nesten se det treet som skal overskygge hele verden.» Antallet av innbyggere i Roma vokser i tidens løp ved at fremmede og flyktninger kommer til, «menn uten familie og nesten uten guder. Disse plebeierne blir Romas redskap til å erobre nytt land. De vokser i antall og betydning. En dag hjelper de patrisierne med å forjage en tyrann. Men så snart faren for despoti er over, er hjelpen glemt.» Så griper de til stadig sterkere midler for å gjøre seg gjeldende, og sluttresultatet blir at de får full likestilling med patrisierne både politisk og sosialt. Med beundringsverdig, nesten enestående ro, uten blodsutgydelse og helt i samsvar med romernes nøkterne og praktiske karakter var disse stridene mellom samfunns­ klassene blitt utkjempet og brakt til en lykkelig avslutning. At kampen i det store og hele fikk et så høvisk forløp, berodde nok vesentlig på at begge parter i grunnen respek­ terte hverandre. Roma var et samfunn hvor både patri­ siere og plebeiere satte arbeidsomhet og enkle seder høyt. Store rikdommer hadde ennå ikke funnet veien hit og skapt luksus og ødselhet og dermed også skrikende nød som sin motsetning. En overklasse som kunne ha en mann som Cincinnatus (som vi snart skal høre om) som sitt forbilde måtte avtvinge respekt til og med hos motstan­ derne. Det var som følge av dette at den sosiale kampen i Roma fikk det høviske og lojale preg som så avgjort skiller den fra de blodige partikampene og de voldsomme omveltningene i de hellenske bysamfunn. Senere ble det riktignok annerledes. Også romerne fikk oppleve blodige borgerkriger. Men da var motsetningene mellom rike og fattige blitt himmelropende. Omkring år 300 f. Kr. var adelsskapet blitt bare et tomt navn i Roma. Men, som Mommsen sier, «jo mindre patrisiernes betydning og makt nå var blitt, desto mer eksklusiv ble junkerånden blant dem. Hovmodet blant fødselsadelen overlevet i århundrer det siste privilegium

302

ROMAS SAGATID

standen hadde hatt. Hvis man vil forstå Romas videre historie, må man ikke glemme den hånlige og overlegne tonen hos visse grupper av «junkerne» overfor folk av «lav» herkomst. Riktignok oppnådde de ikke annet med dette enn å hisse seg selv og andre opp, men det har de gjort etter beste evne. — Naturligvis avholdt den bedre del av de patrisiske slekter seg fra slike utslag av dårlig humør, men slike tomme demonstrasjoner virket likevel som me­ ningsløse etterdønninger etter en strid som burde vært av­ sluttet, og de skapte bare misstemning på begge sider.» — Som et illustrerende eksempel på den stemningen som rådde kan passende fortelles noe som hendte noen år etter at full likestilling var gjennomført mellom patrisiere og ple­ beiere. En patrisisk dame som var gift med en av de mest ansette plebeierne i Roma, ble på grunn av sin mes­ allianse utstøtt fra selskapslivet i de adelige kretser og ble også nektet adgang til deres fest for kyskhetsgudinnen. Dette fikk da til følge at man deretter hadde to kyskhetsgudinner i Roma — en adelig og en borgerlig!

CINCINNATUS

Når en stor indre eller ytre fare truet Roma, pleide senatet å utpeke en diktator med uinnskrenket makt over så vel hele samfunnet som over alle borgernes liv. På slagmarken eller i andre situasjoner hvor det krevdes hurtige avgjørelser, måtte bare en vilje råde. Da ville det være betenkelig om den høyeste makt var delt mellom to personer som hadde like stor makt og myndighet. Det var dette forhold som gjorde diktaturet nødvendig. Men denne enevoldsmakten måtte ingen ha mer enn høyst et halvt år. Når diktatoren hadde utført sitt oppdrag, ble han igjen vanlig privatmann og hvem som helst hadde rett til å kreve ham til ansvar for hvordan han hadde brukt sin makt. En gang, da romerne var innviklet i en farlig krig med sine naboer, ækverne, kom det et redselsbudskap til Roma.

CINCINNATUS

303

Den ene konsulen hadde ved sin udugelighet som hærfører brakt sin del av hæren i den fortvilte situasjon at den ble omringet i sin egen leir av fienden. Romerne så ingen annen utvei til redning i en slik nød enn å legge all makt i en manns hånd. Til diktator utpekte de Cincinnatus — «krølltoppen» — en patrisier som tidligere, da han var konsul, var blitt kjent for sitt urokkelige mot og sin bestemte opptreden. Han eiet en liten gård på den andre siden av Tiber. Da sendebudet kom fra senatet for å med­ dele ham utfallet av valget, gikk han og pløyet på åkeren. Morgenen etter sto han på Forum i diktatorens purpurkantede toga og kalte alle menn til våpen. Han ordnet dem i legioner og overtok selv kommandoen. Ved midnattstid var den romerske hæren fremme ved ækvernes leir. I nattens stillhet omringet han ækverne og lot sol­ datene bygge opp en jordvoll til forskansning omkring dem. Da arbeidet var på det nærmeste ferdig, befalte Cincinnatus sine folk å stemme i et krigsrop. De inne­ stengte kameratene fattet mot da de hørte dette, og gikk til angrep på fienden, og så snart diktatoren hadde sine forskansninger ferdig, angrep han fra den andre siden. Ækverne merket nå at de var mellom dobbelt ild, og tilbød fred. Cincinnatus tilsto dem fri avmarsj mot at de ut­ leverte sine våpen og sine befalingsmenn til romerne. Etter vel utført verv nedla diktatoren på den 16. dagen det høye embedet som han hadde fått for en tid av seks måneder, og vendte tilbake til sin plog. Han står for alle tider som et forbilde på sann romerånd. Den store amerikanske byen Cincinnati er et minne om ham. Den er nemlig oppkalt etter De forente staters Cincinnatus: George Washington, den nye verdens mønster på en uegennyttig statsmann og en mann som har reddet sitt fedrelands frihet.

Diktaturet var jo egentlig en fornyelse av det gamle kongedømmet som var avskaffet en gang for alle. Beloch har forsøkt å gi en rimelig forklaring på dette eiendomme­ lige forhold. Gjennom grundige studier av hvor lenge konsul- og diktatorembedene varte, kom han fram til den hypotese at det var diktaturet — og ikke konsulatet —

304

ROMAS SAGATID

som fulgte nærmest etter kongedømmet. Først etterat diktaturet hadde bestått i et halvt hundre år, utviklet konsulatet seg litt etter litt fra diktaturet. Det kan ha foregått slik at man gjorde lederen for rytteriet, som diktatoren alltid utnevnte, til likeberettiget kollega med diktatoren. Diktaturet var altså et gammelt og prøvet embede, da man lenger fram i tiden fant det nødvendig i kritiske situasjoner å fornye det for en kortere tid. Tyve år etter sin seier over ækverne ble Cincinnatus igjen sitt folks redningsmann. En fornem romer som het Spurius Mælius, gjorde nemlig på den tiden (439 f. Kr.) et forsøk på å rive til seg den høyeste makt ved et stats­ kupp. I det minste ble han beskyldt for dette. Mælius var en overmåte rik mann, og da det hersket hungersnød i Roma, tenkte han å bruke sin formue til å gjøre seg til enevoldshersker. Situasjonen var så fortvilet, sier Livius, at en mengde mennesker forkortet sine lidelser ved å «innhylle sitt hode og styrte seg i Tiber». Mælius tok nå til med å kjøpe opp store mengder korn i Etruria og dele dette ut til folket som sultet. «Ved denne gavmildheten ble han så populær hos menigmann at mengden fulgte ham i flokk og følge hvor han gikk,» sier Livius. «Han opptrådte også med slik prakt og slik over­ legenhet at det overskred det som sømmer seg for en privat person.» Det lot til at han tok sikte på et meget høyt — og utillatelig — mål. Snart fikk også myndig­ hetene bevis for dette. Det ble oppdaget at det var samlet et våpenlager i Mælius’ hus, at det ble holdt hemmelige sammenkomster der, at det var lagt planer for en politisk omveltning, ja, at til og med folketribunene var kjøpt av ham. Så overhengende var den faren som nå truet Roma at man tok sin tilflukt til å velge en diktator. Igjen var det Cincinnatus som ble utsett til dette. Han var nå 80 år, men usvekket både på kropp og sjel. Utsnitt av et veggmaleri fra en grav i Tarquinii fra ea. 310 f. Kr. Dette kvinnehodc er et av de vakreste i Elrnrias gravkamre. Legg merke til de raffinert sminkete leppene og den kokette frisyren, begge deler minner om «Pariserinnen» fra Knossos (se bd. 2, s. 247).

GALLERNE HERJER ROMA

305

I kraft av sin myndighet sendte han lederen for rytteriet, Servilius, til Mælius med følgende hilsen: «Diktatoren kaller på deg.»’ Mælius ante uråd og flyktet idet han anropte folket om beskyttelse. Men Servilius nådde ham igjen og støtte ham ned. Da han innberettet til Cincinnatus hva som var skjedd, sa diktatoren: «Ha takk, Servilius, for ditt mot. Staten er frelst.» Mælius’ eiendom ble inndratt til statskassen, og selve huset hvor han hadde smidd sine planer mot romernes frihet, var blitt så forhatt at man besluttet å rive det.

GALLERNE HERJER ROMA

Året 387, som ble et så ydmykende år for hellenerne, ble et ulykkesår også for romerne. Det gjaldt intet mindre enn «den evige stads» være eller ikke være. Det var det året de ville kelterne eller gallerne kom stormende fra nord. Gallerne hadde tidlig bosatt seg i det nåværende Frank­ rike. Dette landet ble derfor av romerne kalt Gallia transalpina — Gallia på den andre siden av Alpene. I nord var de herfra dratt over kanalen til De britiske øyer, og i syd trengte de over Alpene ned på den frukt­ bare Posletten eller Gallia cisalpina—-Gallia på denne siden avAlpene. «De ble lokket,» sier Livius, «av Italias deilige frukter og i særdeleshet av landets vin, som var en ukjent nytelse for dem inntil da.» I virkeligheten var det vel trangen til nye beiteplasser som sterkest dro disse nomadehordene mot syd. Kelterne hadde uro og vandrelyst i blodet. De trivdes ikke med å sitte stille og ville ikke slå seg ned fast og dyrke jorden. De ble en stadig skrekk for andre folk, stridslystne som de var og enestående tapre. De var gode soldater, men dårlige borgere. Derfor har de også rystet alle sine nabostater, men selv aldri dannet noen større enhetsstat. 12. Grimberg IV.

306

ROMAS SAGATID

En dag begynte tallrike svermer av keltere å sette seg i bevegelse fra Gallia cisalpina og dra sydover, noen dro til og med over Apenninene. Før romerne visste ordet av det, var vandrefolket i truende nærhet av byen. Den hæren som dro ut for å stanse fiendene, ble skrekkslagen ved synet av de storvokste barbarene som så så ville ut og oppførte seg som berserker. Gallerne hadde en helt annen måte å slåss på enn det romerne var vant med fra krigene med nabofolkene. Bare en slik ting som deres kampskrik som gikk gjennom marg og ben, var en helt ny erfaring for romerne. Det samme var de fryktelige støtene fra krigstrompetene — en keltisk oppfinnelse som de brukte for å hisse seg til kamp. Legionene holdt ikke lenge ut. De oppløste seg i vill flukt. Aldri har romerne lidt et så avgjort nederlag; hverken før eller senere har de så æreløst rømmet en slag­ mark hvor Romas skjebne sto på spill. Utfallet av slaget sto som en fullstendig gåte til og med for de romerske historieskriverne. Panikken spredte seg fra hæren til hele romerfolket. På et øyeblikk løsnet samfunnet i alle sine sammen-

Romere i kamp med gallere. Detalj av et marmor-relieff ved Segovia.

GALLERNE HERJER ROMA

307

Capitol slik det ser ut i våre dager.

føyninger. Ingen formådde å demme opp for stormen, ingen øvrighet maktet å gjøre seg gjeldende. Hver og en tenkte bare på sin egen redning og oppga alt som tapt. Nesten hele befolkningen flyktet til byene omkring. Til hell for romerne stoppet barbarene opp en stund etter slaget for å plyndre, for å hugge hodet av de fiendene som var falt og for å feire orgier over sin lettkjøpte seier. Romerne fikk derved tid til å summe seg og til å ta for­ holdsregler for å redde romernavnet fra fullstendig ut­ slettelse. Noen behjertede menn samlet seg på Capitol, — borgen — som svarer til akropolis i de hellenske byene. Alt som kunne reddes av sølv og gull og andre verdisaker ble også brakt dit. Denne klippen ble det som skulle knuse barbarenes angrep. På denne klippen ble Roma, den evige stad, stående, og fra denne lille flekken skulle den reise seg av gruset med fornyet kraft. I selve byen ble det bare tilbake noen fornemme gamle menn, tid­ ligere konsuler og senatorer. De ville ikke tære på provi­ anten på borgen, og heller ikke ville de overleve byens undergang. De kledte seg i sine mest praktfulle klær og

308

ROMAS SAGATID

satte seg på sine embedsstoler for å forsone Roma med gudene ved sin offerdød. Dagen etter rykket gallerne inn i byen. De visste ikke hva de skulle tro da de så disse ærverdige gråhårede menn «som ved sin opphøyede ro og sitt alvorlige utseende syntes dem å ligne guder der de satt,» sier Livius. «Mens de sto fordypet i synet av dem, som om de hadde vært statuer, skal en galler ha rørt ved skjegget til en av de gamle. Da løftet romeren i vrede sin elfenbensstav og slo mannen i hodet. Med ham skal så blodbadet ha begynt, og alle de ærverdige gamle mennene ble myrdet der de satt på sine stoler. Deretter ble husene plyndret og over­ gitt til flammene.» Romas ødeleggelse var en katastrofe som rystet hele verden. Den greske historieskriveren Diodoros forteller at ryktet om denne ødeleggelsen nådde helt til Hellas. Der ble det fortalt at «en hær var kommet fra fjerne strøk, fra hyperboreernes land, og hadde ødelagt den «hellenske» byen Roma, som lå langt borte i vest, i nærheten av det store havet.» Etter et mislykket forsøk på å storme Capitol be­ gynte gallerne å beleire borgen. En stjerneklar natt for­ søkte noen av de dristigste av dem et kupp mot besetningen der oppe. Det lyktes dem en for en å klatre oppover en bratt fjellvegg, som ikke ble bevoktet. Ikke en lyd brøt nattens stillhet, ikke en gang hundene ga et bjeff. Men plutselig begynte Junos hellige gjess å kakle og flakse omkring. Dette ble redningen for de beleirede. For kaklingen blant gjessene vekket Manlius, og han grep til våpen og slo alarm. Og se der: der står alt en galler oppe på klippen. Manlius styrter fram og gir ham et slag med skjoldet så han tumler utfor kanten og drar flere kamerater med seg i fallet. De andre som i forskrekkelsen hadde sluppet våpnene og klamret seg til fjellet med hendene, ble lett ekspedert til en annen verden. «Som et jordras,» sier Livius, «styrtet hele fiendeflokken ned i dypet.» Den vaktposten som hadde sviktet sin plikt, måtte holde dem med selskap.

GALLERNE HERJER ROMA

309

Men både blant de beleirede og i beleiringshæren var det dårlig med forsyninger, og farsotter herjet blant de sammenpakkede gallerne. Til sist hadde besetningen på borgen ikke noe å spise og var aldeles utmattet av alt vaktholdet. Da romerne til slutt etter syv måneders be­ leiring var så medtatt at de nesten segnet under tyngden av våpnene, tilbød de gallerne 1000 mark gull (ca. 325 kg) mot å få fri avmarsj. «Dette var,» sier Livius, «prisen for et folk som snart skulle herske over jorden.» Når gallerne tok imot dette tilbudet, kom det av at de hadde fått melding om at fiender hadde trengt inn i deres besittelser ved Po. Da gullet skulle veies opp, brukte gallerne falske vekter. Men da romerne vegret seg for å godkjenne disse vektene, slengte gallerhøvdingen med et skuldertrekk også sitt sverd på vektskålen med de for romerske ører så utålelige ordene: «Væ victis!» (Ve de beseirede!) I neste øyeblikk snur bladet seg. Midt mens man holder på å veie opp løsesummen, kommer den romerske dikta­ toren Camillus, en mann med et veldig ry som seier­ herre, med en slagferdig hær og kaster seg over gallerne og beseirer dem grundig. Deretter holder han inntog i Roma i triumf og blir hilst som «Romas annen grunn­ legger». Dette hedersnavnet gjorde han seg fortjent til i dobbelt forstand, da han også avledet sine landsmenns planer om å oppgi den ødelagte byen. Han talte kraftig i folkefor­ samlingen mot dette feige forslaget. «Våre forfedre,» sa han, «som var gjetere og innflyttere, samlet sammen fra mange kanter, fant i disse traktene intet annet enn skog og kratt, og likevel bygget de på kort tid opp en ny by. Og så skulle vi — når Capitol og borgen, og gudenes templer står uskadd ■— finne det besværlig å gjøre det som hver og en av oss enkeltvis ville ha funnet helt naturlig å gjøre hvis det var vårt eget hus som var brent, nemlig bygge det opp igjen! Om vi flytter til en annen by, kan da ikke når som helst en ildebrann ødelegge den også? Og har da ikke fedrelandets egen grunnvoll, har ikke

310

ROMAS SAGATID

denne jorden som vi kaller vår mor, noe som binder oss til den? Er det bare til hus og bjelker vi føler oss bundet av fedrelandskjærligheten? Er ikke den uløselig forenet med synet av disse åser og marker, av Tiber og hele dette landskapet som vi har sett for våre øyne hver dag? Å romere, måtte alt dette holde dere fast ved eders hjem med kjærlighetens bånd! Ellers kommer sikkert den dag, da minnet om den hjembygd dere har forlatt, vil vekke en tærende lengsel i eders sinn.» Med slike manende ord skal han ha fått overtalt romerne til å bli hvor de var og ta fatt på gjenreisningen av byen med kraft. Siden hadde Camillus flere ganger kommandoen mot Romas fiender, og alltid fulgte seieren hans faner. Siste gangen han ble valgt til diktator, var han åtti år. Kort etter ble han revet bort av en farsott. Han hadde da vært diktator fem ganger og feiret triumf fire ganger. Hele beretningen om Camillus’ seier over gallerne og om hvordan han grep inn for å hindre romerne i å oppgi byen, er blitt sterkt utsmykket og forskjønnet ved senere tiders legendedannelse. En skjærende kontrast til de hedersbevisninger som ble Camillus til del, var den skjebnen som senere rammet den tapre og årvåkne Manlius. Til tross for at han selv var patrisier tok han parti for plebeierne i de sosiale kampene. Det var dels medfølelse med hans fattige krigskamerater som drev ham til dette, dels ergrelse over å se hvordan patrisierne gjorde sin partihøvding Camillus til feiret helt. Den lidenskapelige Manlius ble til slutt drevet til vanvidd og ble mistenkt for å gå med planer om å oppvigle den fattige delen av befolkningen til opprør. Myndighetene stevnet ham da for retten, og som oppvigler av folket ble han rammet av samme dom som Spurius Mælius og Spurius Cassius hadde fått før ham. Ifølge et gammelt sagn skal han være blitt styrtet utfor Den tarpeiiske klippen, fra samme sted hvor han en gang hadde utført sin berømte redningsdåd.

GALLERNE HERJER ROMA

311

Den tarpeiiske klippe. Bildet gir et inntrykk av hvordan Romas «høyder», har sett ut i den eldste tiden. Navnet skal etter sagnet skrive seg fra en pike, Tarpeia, som forrådte Capitol til sabinerne. Senere ble folksom hadde begått alvorlige forbrytelser styrtet ned fra klippen.

ET EKTE BONDEFOLK

Romerne var et ekte bondefolk med bondens beundrings­ verdige seige iherdighet. Å gå bak plogen var et arbeid som var like verdig for storbonden som for småbrukeren, like verdig for far som for sønn. Det var en heder for den rike romeren å bli ansett for å være en dyktig jordbruker. Han hadde sitt hjem ute på landet. I byen hadde han bare et mindre hus, hvor han kunne ta inn for å vareta

312

ROMAS SAGATID

Bonde fra Arezzo, oldtidens Arretium, pløyer med okser. Etruskisk terrakottagruppe.

sine forretninger og hvor han i den heteste sommertiden kunne puste i en noe friskere luft enn feberdunstene fra Campagnaens stillestående dammer og myrer. De sanitære forhold i Roma ble vesentlig forbedret ved veldige dreneringsarbeider; det var på denne tid de meget omtaEe romerske avløpsledningene ble anlagt. Minst like stor betydning fikk de store vannledningene som førte friskt kildevann fra fjellene til byen. Den første av disse be­ rømte akveduktene ble likevel ikke bygget før i året 312 f. Kr. Den hadde en lengde på over 16 km. Anlegget av den store kloakken, «Cloaca maxima», tilskrives Tarquinierne. Selve hovedledningen var så mektig at en vogn med høyt lass kunne kjøre i den. Cloaca maxima gjorde nytte for seg ennå på 500-tallet e. Kr., ja, en gren av den er i funksjon den dag i dag.

ET EKTE BONDEFOLK

313

Men Roma lot meget tilbake å ønske i hygienisk hen­ seende på grunn av de trange boligforholdene. «Det var,» som Schuck sier, «en overbefolket, trang, stygg, dårlig bygget og usunn by uten noen estetisk tiltalende sentrale punkter. I virkeligheten var Roma en samling sammenraskede latinske byer. Den skjønnhetsglede som adlet de hellenske byene, og som bl. a. ytret seg i borgernes trang til å pryde i det minste byens akropol med dyrebare marmortempler og utstyre byen med søylerader, torv og parker — denne skjønnhetsgleden inngikk ikke opp­ rinnelig i romernes bevissthet. Marmor og den gulhvite travertin — kalkstein som bl. a. Peterskirken er bygget av — slo ikke avgjørende gjennom som bygge­ materiale før på keiser Augustus’ tid. Inntil da oppførte man nesten alltid offentlige bygninger av tuffstein, som er lett å bearbeide, men et trist materiale.

Bondebyene på de romerske høydene hadde riktignok vokset ut til byer som hadde sprunget over de gamle murene og fylt dalene mellom høydene; de stråtekte hyttene var blitt forvandlet til hus av teglstein og bindings-

Akvedukt ved Nimes i Syd-Frankrike, bygget i keiser Augustus’ tid. Den er 250 m lang og 55 m høy, og det vannledningssystem den inngår i, er over 40 km langt. Over de nederste buene går det kjøre­ bane, mens selve vannledningen, som er høy nok til at en mann kan gå oppreist i den, bæres av de øverste buene.

314

ROMAS SAGATID

Forum Romanum sett fra Capitol. På høyre side går Via Sacra langs fundamentene av Basilica Julia. Like bak disse står de tre søylene som er igjen av templet for Castor og Pollux. Helt i bakgrunnen Colosseum med Titusbuen til høyre. I forgrunnen til venstre Septimius Severus’ triumfbue, like bak denne helt til venstre sees litt av Curia. Nesten alle disse ruinene stammer fra keisertiden; fra repu­ blikkens tid finnes det bare ganske få bygningsrester i Roma.

verk. Men byggearbeidet hadde foregått uten plan og orden. Husene var i alminnelighet bygget av lufttørket teglstein og følgelig skittengrå i farven. De fulgte de trange og nesten svimlende bratte bakkene eller hang utover brådypet som fuglereir, det ene over det andre.» Slik så den ut — etter Schiicks beskrivelse — i begynnelsen, «den evige stad» som nå utallige skarer i århundrer har valfartet til. Ingen kunne den gang ane hvilke store ting fremtiden bar i sitt skjød. For en turist som har sett Athens akropolis, blir Forum, midtpunktet i oldtidens Roma, og byens mest minnerike plass, til en viss grad en skuffelse. Men så har den minne­ rike plassen heller ikke den dominerende beliggenhet som Akropolis har, og minnesmerkene der avtegner seg ikke

ET EKTE BONDEFOLK

315

mot et blånende hav, de er ikke løftet opp i den krystall­ klare eter! Det er ikke skjønnhetsverdien i ruinene på Romas Forum som gir stemning til dette verdens minnerikeste torv, det er duften av svunne tiders storhet. Hvilke minneverdige taler er ikke blitt holdt her og hvilke minne­ verdige beslutninger er ikke blitt fattet her helt fra de romerske kongenes sagnomsuste tider og til verdensrikets undergang! Herfra lød den strenge Catos røst ut over folket som lyttet i spenning, her holdt brødrene Gracchus sine flammende taler, her lot Cicero sin veltalenhet strøm­ me, her talte Julius Cæsar stolte ord og herfra kunngjorde keiserne sine edikt for all verden. Her blødde Verginia for sin fars dolk og her fortærte flammene Cæsars kropp, sønderrevet av mordere. Her førtes ørkenens konge, Jugurtha, i lenker fram, foran triumfatorens vogn, og samme skjebne fikk her den tapre forsvareren av gallernes frihet, Vercingetorix, og Tusnelda, den edle germaneren Arminius’ trofaste hustru. Her vandret en gang dikterne Vergil, Horats og Ovid omkring. Forum var opprinnelig en sumpet dal mellom de to høydene som først ble bebygget, Palatinus og Capitolinus. For at disse høyder skulle kunne vokse sammen til en by, måtte sumpen mellom dem tørrlegges. Ifølge sagnet var det konger av etruskisk ætt som utførte også dette verk. Bekken som for fløt gjennom Forum, ble ved dreneringen til den berømte Cloaca maxima.

Men på den tid da Athen hadde sin herligste blomstring under Perikles’ styre, var Roma ennå en bondeby, full av stråtak og uten en eneste innenlandsk kunstner eller for­ fatter. Ennå på midten av 300-tallet stilte både de etrus­ kiske byene i nord og de hellenske i syd Roma avgjort i skyggen. Hellenerne hadde jo nesten tusen års forsprang i forhold til romerne. Jordbruket var uten sammenligning den betydeligste næringsgren i det gamle Roma. Det latinske ordet cultura betyr egentlig «jordbruk». Men romerne ble jo etter hvert klar over at overgangen fra nomadeliv til bofast jordbruk ikke forvandler et folk til kulturfolk. Det gir bare forutsetningene for sivilisasjon i høyere betydning.

316

ROMAS SAGATID

«Først byene makter å skape kultur,» sier den senromerske forfatteren Vegetius, som levde omkring 400 e. Kr. Byene kan takke handel og håndverk for sin tilblivelse. Bonden må jo selge korn, vin, buskap og andre produkter for å få andre nødvendighetsartikler igjen. En egentlig kjøpmannsstand fantes imidlertid ennå ikke i Borna. Den indre handelen foregikk i overveiende grad som bytte­ handel mann og mann imellom, og utenrikshandelen ble drevet av de store godseierne som var de eneste som hadde råd til å bygge fartøyer og laste dem med korn, byggetømmer og andre produkter, også slaver. De store jordeierne var samtidig både forretningsmenn og kapita­ lister. Et virkelig omfattende forretningsliv kunne det ikke bli uten en mer gjennomført arbeidsfordeling og en industri som grunnvoll for eksportvarer. Men håndverket i Borna hevet seg aldri til virkelig storindustri eller kunst­ håndverk. Roma var riktignok en betydelig handelsby, men bare etter latinsk målestokk. Byen var jo egentlig samlingssted for produkter fra hele Latium og distribuerte en hel del varer som dels ble tilvirket i selve Roma, dels ble importert dit fra Magna Graecia, Sicilia, Hellas og Karthago. Men i grunnen var Roma slett ingen handelsby slik som for eksempel Tarentum eller det etruskiske Caere, men var og ble lenge bare midtpunktet for et jordbruks­ område.

Romeren så på den tiden på sin by som en bonde gjør det. Og hva annet var vel romerens erobringskriger enn gårdkjøp i stor skala, selv om man riktignok betalte med blod i steden for med penger. De beseirede folkene ble enten tvunget til helt å gå opp i den romerske bonde­ befolkningen, eller de måtte avstå en større del av sin åkerjord, vanligvis en tredjedel, og denne ble da alltid bebygget med romerske bondegårder. «Mange folk,» sier Mommsen, «har seiret og erobret på samme måten som romerne, men ingen annen nasjon har slik som de nyttig­ gjort seg den jord de vant. Med plogen ervervet de for annen gang det de først erobret med lansen. Det krigen

ET EKTE BONDEFOLK

317

innbringer, kan krigen igjen ta bort; men slik er elet ikke med den erobring som plogmannen gjør. Det er riktignok så at romerne tapte mange slag i felt, men nesten aldri ble de nødt til å avstå romersk jord. Kanskje var det kjærligheten til jorden som gjorde at romeren, når det gjaldt, også var en god soldat. Både mannens og statens kraft ligger i det å eie og ha herredømme over åkerjord. Romas storhet er bygget på borgernes herredømme over selve jorden og på at byens befolkning dannet et ensartet hele omkring bondeyrket.» Den aktelse som det fredelige arbeidet hadde blant romerne, gir i like høy grad som deres store respekt for staten, forklaringen på hvordan de kunne bli herskere ikke bare over Italia, men også over hele verden. Den frie jordeieren selv bak plogen — det er et bilde fra livet som var utenkelig hos spartanerne, som romerne ellers frembyr så mange likhetspunkter med. Men så kunne heller ikke spartanerne noen gang bli kulturbærere, eller skape et varig herredømme over andre folk.

En annen side av det romerske samfunnslivet som gir et lyst bilde i sammenligning med livet hos spartanerne, er at tross de store krav som samfunnet stilte til den enkelte, kunne han likevel være individ og menneske og ikke bare en bi i en bikube, og den strenge oppdragelsen den romerske ungdommen fikk, ble gitt i hjemmet. Det romerske ekteskapsformular hadde denne vakre form: «Der du er, vil også jeg være.» Husmødrene, «matronene», inntok en ansett stilling og var fri fra den haremstvang som den atenske kvinnen var underkastet. I Roma klippet man heller ikke over det naturlige båndet mellom foreldre og barn, slik som i Sparta. Der var far og sønn som et par brødre. Gutten vek nesten aldri fra sin fars side. Han var sammen med ham ikke bare i arbeidet på åkeren, men også ved fester og gjestebud og i folkeforsamlingen. Senatorenes sønner fulgte sine fedre i de gamles råd, og ved inngangen til salen lyttet de til vise ord fra de menn hvis stoler de selv en gang skulle sitte på.

318

ROMAS SAGATID

Men kameratskapet mellom far og sønn var ikke å spøke med — i det minste ikke fra sønnens side. Den romerske husfar hadde nemlig en veldig makt. Han hadde uinnskrenket rett til å tildele straffer innen familien. Ja, han kunne selge hustru og barn som slaver eller til og med drepe dem uten å bli straffet. Han sto bare til ansvar overfor gudene for slike handlinger. Selv etterat sønnene hadde dannet egen familie eller hadde nådd de høyeste æresstillinger i staten, var de underkastet farens myndighet. Vi har et minneverdig vitnesbyrd om dette i beretningen om Spurius Cassius. I året 485, da han var konsul, hadde han foreslått at det skulle deles ut jord og korn til de fattigste. Ved dette hadde han vakt mistanke om at han gikk med planer om å oppvigle folket og ble anklaget for det så snart hans konsultid var ute. Ifølge en tradisjon skal saken være blitt henvist til hans far som så holdt forhør over sin sønn, fant ham skyldig og dømte ham til døden. Selv om Spurius Cassius hadde vært konsul tre ganger og hadde feiret triumfer, og selv om han var gift og var far til flere barn, var han likevel underkastet sin fars makt og myndighet. Ennå så sent som i den tid hvor historiens fulle lys skinner over forholdene, kunne det forekomme at en romer i kraft av sin farsmyndighet opptrådte mot en sønn som var folketribun, fordi «guttungen» foreslo altfor folkevennlige og — etter farens mening — skadelige lover. Faren stoppet ganske enkelt munnen på sønnen ved å befale ham å gå ned av talerstolen og så følge ham hjem. Og ikke en eneste røst våget å heve seg mot dette utslaget av faderlig maktutfoldelse. «Det lå i det romerske samfunnets eget vesen,» sier Mommsen, «at sønnen skulle frykte faren, borgeren skulle frykte øvrigheten, og alle skulle frykte gudene». Den hensynsløse utvikling av husfarens myndighet, som slik kjennetegner den romerske familierett, er fullkomment fremmed for hellensk sedvane, men har stor likhet med germansk. Blant de gamle nordboere så man riktignok

ET EKTE BOKDEFOLK

Takornament fra ca. 460 f. Kr. fra Cerveteri (Caere). vingehesten som er 47 cm høy, har smykket nedre av en tempelgavl. Den virker som om den akkurat utfor taket i et veldig sprang. Forbenene (som er akkurat gått klar av taket.

319

Den praktfulle venstre hjørne skal til å sette gått tapt) har

også med en viss anerkjennelse på gutter som våget å vise selvrådighet og opposisjon. For at forholdet mellom far og sønn skal komme i helt riktig belysning, er det for øvrig en annen scene som også fortjener å bli anført i denne sammenhengen. Diktatoren Manlius gjorde seg i året 363 så hatet ved sin hårdhet at folketribunene stilte seg i opposisjon til ham og tvang ham til å nedlegge diktaturet. Etterat han hadde gjort

320

ROMAS SAGATID

det, ble han stevnet for retten av en folketribun. Som bevis på hans grusomhet fremholdt anklageren at han hadde forvist sin egen sønn til å være på landet og gå som gårdsdreng der, bare fordi gutten hadde vanskelig for å uttrykke seg. Disse beskyldningene vakte opphisselse hos alle, også hos diktatorens sønn — men riktignok på en annen måte enn folketribunen hadde tenkt seg. Tidlig en morgen går den unge mannen hjem til tribunen og ber om å få tale med ham i enrom. Han blir straks sluppet inn, for tribunen antar at han har nytt klagemateriale å bringe mot sin far. —- Men da begge mennene står der uten vitner mot hverandre, trekker den unge mannen en dolk og tvinger tribunen til å love med ed å nedlegge klagemålet mot faren. Da denne tildragelsen ble kjent blant folk, vakte det, sier Livius, beundring hos alle at «farens overdrevne hårdhet ikke hadde maktet å drive sønnekjærligheten ut av den unge mannens hjerte». Ja, denne beundringen stoppet til og med kravet om dom over den hårdhjertede diktatoren.

Man kan ikke helt frigjøre seg fra en følelse av at Romas storhet kjøptes dyrt, om ikke så dyrt som Spartas makt­ stilling. I begge tilfelle ble det av hensyn til staten ofret altfor meget av den frihet og naturlige livsglede som gir lykke i ungdommens vår og kaster lys også over eldre dager. Hvor meget lykkeligere var ikke ungdommen hos atenere og jonere, og hvilken løftning ga ikke friheten blant disse folk til de individuelle begavelsene! Den romerske staten var altså bygget på familien. Nærmest over familiene sto slektene, holdt sammen ved felles arveinteresser og slektsdyrkelse. Dette samholdet kom også til uttrykk gjennom det felles slektsnavnet. Med stor rett kan en si at Romas historie er stormannsslektenes historie, og slektstradisjonene har for en stor del vært de kildene Romas egne historieskrivere har øst av. Men sikkert er disse kildene blitt tilgrumset av de be­ strebelser hver slekt har gjort for å forherlige sin egen og sitt lands historie.

ET EKTE BONDEFOLK

321

Ved hvert dødsfall i en av de gamle familiene fikk romerne anskuelsesundervisning i sin historie. Da sto nemlig de store avdøde menn opp igjen. Vi har en første­ hånds beretning fra et øyenvitne om det både naive og gripende skuespill som ble satt i scene ved slike anledninger, gitt oss av den greske historieskriveren Polybios, som levde en stor del av sitt liv i Roma. Han var en voksen mann den gangen romerne underla seg Makedonia og Hellas. Under krigen ble han ført til Roma som gissel og ble der så avholdt av den mektige og innflytelsesrike familien Scipio at han kom i nær kontakt med de ledende statsmenn på den tiden, og derved fikk han et grundig kjennskap til den romerske stat og dens historie. Men han glemte ikke sitt eget fedreland, og takket være sine innflytelsesrike forbindelser i Roma kunne han gjøre Hellas store tjenester og mildne de ulykkene - krigene brakte over landet. Han døde i året 120 f. Kr., 80 år gammel. —- Han har skrevet et stort verk på 40 bøker om romernes historie fram til de puniske krigene, til dels bygger han på opplevelser han selv har hatt. Han brukte sin lærer Thukydides som forbilde for sin historieskrivning, han som har skildret peloponneserkrigene så mesterlig. Dessverre har vi bare de fem første bøkene og en del av sjette bok bevart av Polybios’ verdifulle og pålitelige verk. Av de øvrige bøkene finnes nå bare bruddstykker igjen. Polybios forteller om begravelsesskikkene i det gamle Roma at man da tok fram de voksmaskene av berømte forfedre som ble oppbevart i huset og «setter dem på menn som i høyde og skikkelse ligner så mye som mulig på de henfarne. Disse menn ifører seg også en tilsvarende drakt: en purpurkantet toga, hvis den døde hadde vært konsul eller pretor (dvs.: høyeste dommer), en helt purpurfarvet toga hvis han hadde vært censor,1 og hvis han hadde 1 Censorene foresto skatteutskrivningen, som også dannet grunn­ laget for romernes sosiale rettigheter og plikter. Censorene var også en slags eforer, og kunne ta stemmeretten fra borgere som hadde begått en forbrytelse eller hadde forsett seg på annen måte, og de kunne også utstøte uverdige av senatet. Censorene hadde dessuten visse statsfinansielle oppgaver.

322

ROMAS SAGATID

feiret triumf eller utført andre store bedrifter, iførte de seg en gullbrodert toga. De menn som forestiller slektens forfedre, følger nærmest etter den døde i en vogn, men risknippene og øksene bæres foran den.» Liktoget går først til Forum. Når man er kommet dit, tar alle de som utfører for­ fedrenes rolle plass på elfenbens-stoler. «Et vakrere skue­ spill,» sier Polybios, «kan en ærelysten og edelt tenkende ung mann neppe se. For på hvem må det ikke gjøre et uforglemme­ lig inntrykk å få skue bildene av hen­ farne menn, som var høyt aktet for sin tapperhet og dyktig­ het, som om de ennå var til stede i det levende liv?» På Forum bestiges så talerstolen av den avdødes sønn eller en annen nær slekt­ ning som «taler om den bortgangnes dyTogakledd romer med anebilder. Statuen viser at mannen er av så høy byrd at han har rett til å ha dødsmasker av sine forfedre — ius imaginum. Ca. år 100 f. Kr.

ET EKTE BONDEFOLK

323

Barn som forbereder seg til en prosesjon. Veggmaleri fra Romas havneby Ostia fra 1. århundre e. Kr.

der og om de berømmelige gjerninger han har utført i sitt liv. Ved denne talen kommer tilhørerne i en slik stemning at de føler dødsfallet ikke bare som et tap for den sørgende slekten, men for hele romerfolket. Deretter går taleren over til å prise sine forfedre, idet han begynner med levnetsløpet og bedriftene til den eldste av de nær­ værende. På denne måten blir minnet om edle menns bedrifter stadig oppfrisket, berømmelsen til dem som har utført noe stort blir foreviget, og navnene til de menn som har vært fedrelandets velgjørere, går aldri folk av minne. Men det viktigste ved alt dette er likevel at de unge blir oppglødd til å ofre og lide alt for staten og til å vinne ry som helter.» Det faller nesten av seg selv at ikke bare samfunns­ livet, men også religionen måtte vise stor ulikhet hos to så vesensforskjellige folk som romerne og hellenerne — vi tenker da særlig på atenerne og jonerne. Den romerske religionen bærer tydelig preg av opprinnelig å ha vært en ekte bondereligion, sprunget fram av de behov, ønsker og håp, som rører seg i en slekt som arbeider i sitt ansikts sved for å skaffe føde til seg og sine. For slike folk er fremfor alt hus og hjem hellige. Hvert hjem hadde sine husguder: pen at er. Man dyrket ilden på hjemmets arne

324

ROMAS SAGATID

med gudinnen Vesta som symbol, og husets symbol var døren som fører inn dit. Romerne hadde en egen gud for døren: Janus, guden med de to ansikter, som vel har sin forklaring i det forhold at døren liksom ser både inn i huset og ut i omverdenen. Så enkel var den fantasi som skapte et romersk gudebilde. I alminnelighet var det forresten ingen plass for fantasi i romernes myto­ logi. Sine religiøse forestillinger, sine guder og gudinner har de praktisk talt helt og holdent lånt dels fra etrus­ kerne, dels fra hellenerne, som ble romernes læremestere etter etruskerne på alle kulturelle områder. Fra hellen­ erne har de fått skrivekunsten; av dem har de også lært kunsthåndverk og industri av ulike slag; og den hellenske litteratur og kunst har også vært romernes — som regel uoppnåelige — forbilder. Hellenernes guder og gudinner har de også, som sagt, lånt — og omdannet etter sitt eget krasse nyttesynspunkt. Hvor ufattelig mye lavere står ikke derfor den romerske mytologien enn den hellenske, da den var på sitt høyeste! Hellenernes gudeverden er skapt av sin tids høyest be­ gavede ånder — romernes er skåret etter behovet hos den store jordbundne masse. «Jordbruksmentalitet og forretningsspekulasjon var for dypt rotfestet i det romerske vesen til at det ikke skulle trenge inn også i utformningen av gudelivets vesen, inn i dets innerste kjerne,» sier Mommsen. God avling og gode forretninger — det var det romeren ventet seg av gudene. Til gjengjeld forpliktet han seg til nøye å iaktta alle de seremonier som gudemaktene fordret av ham. «Religio» (religare: binde fast) betyr egentlig, betegnende nok «bundethet», for­ pliktelse. Det latinske ordets opprinnelige betydning er alt annet enn mystisk inderlig; det er tvert imot klart juridisk. Ritualets forskrifter måtte romeren følge like nøye som han oppfylte punktene i sine forretningskontrakter. Han inngikk en overenskomst med sine guder på samme måten som en låntager slutter avtale med en kapitalist, «og han nærmet seg gudene med samme engste­ lige blyghet, som en skyldner viser overfor sin kreditor,»

ET EKTE BONDEFOLK

325

Krigsguden Mars. Hode av en etruskisk bronsestatue fra ca. 300 f. Kr. Mars var hos romerne en slags nasjonalgud og ble tegnet som far til Romulus og Remus. Han tilsvarer hellenernes Ares. Hjelmen er en rekonstruksjon fra moderne tid og er nå fjernet.

326

ROMAS SAGATID

Minerva, romernes ut­ gave av Pallas Athene, var kunstens og hånd­ verkets gudinne. Her holder hun en ugle i hånden som symbol på sin visdom, og på brystet har hun et Medusahode.

sier Mommsen. Men hans gudsfrykt ute­ lukket ikke mulig­ heten av en gang i mellom å kunne gjøre et lurt forsøk på å få den farlige herre i godt humør med tomme fromhetsdemonstrasjoner, og på den måten lokke ham til å innlate seg på visse forretningsspekulasjoner. Den underforståtte tan­ ken var da som alltid: «Do ut des.» (Jeg gir forat du skal gi.) Så lenge romerne ennå måtte kjempe med våpen i hånd mot sine naboer for sin eksistens, synes den spydsvingende Mars å ha vært den fornemste blant gudene. I ham så man hjelperen som slo ned fienden og beskyttet både folk og buskap. Men etter hvert måtte han stadig mer vike plassen for Jupiter (navnet har språklig sammenheng med Zevs pater). Jupitertemplet på Capitol ble det religiøse midtpunktet for hele romerriket. Den capitolinske Jupiter — «den beste og største», som han kaltes — var avbildet med septret i den ene hånden og tordenkilen i den andre. I hvert sitt rom ved siden av Jupiter hadde Minerva og Juno sine

ET EKTE BONDEFOLK

327

billedstøtter. Ved dette templet innledet statens høyeste embedsmenn alltid sin virksomhet med et høytidelig offer. Der la den triumferende feltherren de laurbær han hadde båret under triumfen og forrettet det takkofferet han hadde lovet ved krigens begynnelse. Dette templet var likevel ikke noen praktbygning som kunne sammenlignes med Parthenon, tross sin størrelse. Det var oppført av den stygge vulkanske tuffsteinen og kledd med stukk og terrakotta. Gudebildene var også utført av terrakotta. — Dette berømte templet ble ødelagt av ildebrann i året 83 f. Kr. Det ble så bygget opp igjen i hellenistisk stil med noen av de første rekker av marmorsøyler som forekommer i en romersk bygning. Siden brant det flere ganger, og gjenoppsto for hver gang stadig praktfullere av asken.

Det henger sammen med den romerske religionens tørre juridiske karakter at den ikke egnet seg til å inspirere kunstnere og dikteré. Romeren ante bare Oguddommen,7 O

Jupitertemplet på Capitol slik man mener det så ut etter gjenopp­ byggingen i hellenistisk stil etter brannen i år 83 f. Kr.

328

ROMAS SAGATID

han så clen ikke. For ham var og ble gudene alltid bare hemmelighetsfulle ånder uten menneskeskikkelse og uten menneskelige følelser. I hans religiøse verden var det «maktene» som regjerte og drev sitt spill. Det vi kaller naturlover, var for romeren gudemakter, som ikke fulgte andre lover enn sin egen vilje og sine egne innfall, eller måtte rette seg etter lover som ble pålagt dem av høyere makter. «Ifølge romerens oppfatning,» sier en fagmann på dette området, «er det ikke mennesket selv som handler. Det er ikke byggmesteren som bygger huset, ikke hærføreren som vinner seieren, ikke lansen som dreper. Det er den gudemakten som har tatt bolig i byggmesteren, som leder bygget, det er en gudemakt som handler gjennom hær­ føreren og vinner over fiendens guder, og lansen er bare et ytre og uvesentlig tegn på den striden mellom maktene, som fører til død for den ene og seier for den andre. Dette synet på hvordan tingene skjer, er eldre enn logikken og var lenge mer livskraftig enn den. I virkeligheten har denne oppfatningen aldri forsvunnet helt hverken i Roma eller andre steder, ikke en gang hos oss i vår opplyste tid.» Romerne dannet seg en særskilt gud for hvert av livets forhold. Deres gudeverden ble etter hvert i den grad rikt befolket, ja overbefolket, at historieskriveren Polybios sa: «Romerne er mer religiøse enn gudene selv.» De hellenske guder og gudinner sto menneskene så nær at de delte alle deres svakheter — de romerske gudene derimot rådet for menneskenes handlinger, men tok aldri del i deres følelsesliv. «Kunst og skjønnlitteratur taper på dette, men moralen vinner på det,» sier Duruy med ekte gallisk esprit. «Den romerske Olymp stråler ikke av liv, lys og skjønnhet. Gudene der er dunkle makter uten konturer og linjer, men de er nyttige — for den som tilbørlig utfører sine plikter mot dem.» De hellenske gudene ble riktignok omplantet til romersk jord, men de slo aldri rot i folkets sinn, trengte aldri inn i deres innerste sjelsliv. Noe mer fattigslig i kunstnerisk To embedsmenn i fortrolig samtale. Detalj av en dekorasjon i terrakotta fra 400-tallet f. Kr., funnet i Cerveteri, (Caere).

330

ROMAS SAGATID

henseende enn det som ble prestert i Latium på den tiden da dette landet begynte å rykke inn i verdenshistorien, finner man knapt andre steder enn hos fullstendig usiviliserte folk. Romerne manglet fullstendig den skjønnhetslengsel som skjenket hellenerne en idealverden, hvor de fant alt det som virkeligheten nektet dem. For hellenerne var det en nødvendighet å kle sine religiøse følelser og tanker i menneskelig skikkelse, og deres gudeskikkelser inspirerte både maler- og dikterkunsten. I Roma derimot er det bare Janus med de to hoder som den hjemlige mytologien har maktet å skape et gudebilde av. Høyere enn dette har den ikke nådd av egen kraft. Hellenerne manglet romernes evne til å skape en statsenhet på det politiske plan. Kunst og skjønnhetsdyrkelse var egentlig det eneste som kunne få dem til å føle seg som ett folk! Bare slike ideelle verdier som de homeriske sangene, Evripides’ tragedier og de olympiske lekene maktet å holde Hellas sammen.

HVA VI VET OM ROMERNES HISTORIE

Ikke noe annet folk i verden har en så rik og malende historie om de eldste tider som romerne. Men spørsmålet er om kvaliteten svarer til kvantiteten hvis man skal vurdere det etter sannhetsverdien. Sagnene om Romas eldste historie må betraktes med kritiske øyne, slik en må gjøre med alt som heter gammel tradisjon. Men vitenskapens strenghet overfor tradisjonen veksler fra tid til annen. I alminnelighet er det vel så at kritikkens barndom, eller rettere sagt dens grønneste ungdom, er preget av overdreven kritikk. Overdrivelsene pleier litt etter litt å bli gjendrevet av oppdagelser som arkeologer og andre forskere gjør. Slike oppdagelser har ofte gitt i det minste en viss troverdighet til en tradisjon som tidligere ble betegnet som ren diktning av folkefantasien. De klareste eksemplene på dette har vi i Evans’ funn på Kreta og Schliemanns oppdagelse av det gamle

HVA VI VET OM ROMERNES HISTORIE

331

Troja, som tidligere ble helt forvist til diktningens verden av den vitenskapelige kritikk. Forholdet med Romas eldste historie er til en viss grad tilsvarende. En tid var det på moten å trekke på skuldrene av så godt som alt det de romerske og hellenske historie­ skriverne — til og med de mest vederheftige av dem ■—■ fortalte om romernes eldste tider. Man visste jo at de bare hadde muntlig tradisjon å bygge på for flere hundre år av dette folkets historie. Alfabetet kom nemlig aller tidligst til romerne på 500-tallet gjennom hellenernes formidling. Siden gikk (tet atter flere hundre år før skrive­ kunsten ble alminnelig utbredt hos dette folket, og først meget sent ble den brukt til å nedtegne historiske begivenheter. Ennå så sent som ved siste hundreårsskifte forfektet en meget kjent italiensk historieskriver den påstand at «Den evige stad» ikke hadde kunnet oppstå før omkring 450 f. Kr. Men knapt var denne trosartikkel fastslått og antatt av en og annen, før steinene begynte å tale mot den. Jorden åpnet seg og en stein med en innskrift av ærverdig alder steg opp og beviste at Romas historie er flere hundre år eldre. Det var på Romas Forum, i det dypeste kulturlaget der, at funnet ble gjort. Formen på de innhuggede bokstavene og andre oldsaker som man fant sammen med steinen, gir klart bevis for at inn­ skriften er fra kongetiden i Roma, eller i det minste fra republikkens aller første år. Steinen er et fragment og inn­ skriften følgelig ufullstendig, men man kan likevel fastslå at teksten handler om religiøse seremonier og institusjoner. Funnet er så meget mer dyrebart som man utenom dette bare har noen ytterst ubetydelige fragmenter av romerske originalinnskrifter fra tiden som ligger før om­ kring år 300 f. Kr. De fleste funn fra tiden nærmest etter dette tidspunktet består av gravinnskrifter. Av slike innskrifter er det funnet et meget betydelig antall (over 30 000), og tallet øker for hvert år. Når man sammen­ holder disse innskriftene, gir de oss et — riktignok svakt — bilde av livsforholdene i oldtidens Roma. Den største

332

ROMAS SAGATID

verdien ved dem er det innblikk vi gjennom dem får i NEyETOS77MO/NTFR-5EEVcoNiovR^_E_ Ntvt COMVoV^E-NEVECoTJJPoNOIfE gjennomsnittsromerens livsanskuelse, når han er stilt over­ NEVECoNpA^^ S!SEVE}TTjy^vfrQvi5Q3/ArA FIDEAVIMTER. JEDDED/SE-VELET> oVAM-FEC/SEVELET ^NfvriN po/y fCOD-NEvE-ltf forSACRA-^1 livets PQVOLTOR-NE store gåte.qV/JMen de romerske gravene tåler ikke PÆElyAToD NEVE EYJTRAD VRBÉ^ACR-av/s QvMA^ECbE-VEtfr» NBElJ å sammenlignes med de verdifulle etruskiske gravfunnene. bRVRllAaA4MADlE>ET»l5QVEiE-5ENATYos-Jf/V7FNT7Ai> Dv/*\-NE-aainÆ Blant andre førstehåndskilder til Romas historie inntar $EMT 0R|ØV5/ERErvR /oVIIJENT (ENSVERE ®r_hr/A INES- P tø v$.V» o| N voR S EIviktig • V) R£ I ■ ATOV 6 -fAVlDe Lt £ RIble BVS- ppovy rR| Bskrevet V5 ! senatsbeslutningene en plass. nemlig FB^^VEkfr-NEVE-lNrEX-lBEIViREiPLDVJDVoBvSMvnfRlSVS-PLoVp^igvj ned, og har tjent som grunnstamme for skildringene hos ARl vISE VELE/NTNI^yDg-rK.VABAAJt $E/yATVOiQvE JENrENnAP-Yr£i5Y/>JØt JcAlPTVM HAICE-VTlI IVCOVfvjr/o rv I DfXDEKAhr/VEAWJ-TPiNv/^ Livius og cir andre historieskrivere. Den eldste av disse ^OVA/p/przvySF/VATVaraVEJEfFTENT/ANlVTEI-J-ClENTFi-f/FTli • £0ZE>E &aG‘ IAU HAgEREEElS-vrfMDTRv» 8 AN VM RomAm-VENIK ENT-0 E-qyf i 5-R E B Vi • Vgf/■ F 0 R' AAVTR AAVDITATSENrvUl-JENATVA

AWTTR- DECERNEREr DVM-NE/AlWJ-iENAToR

vr

BACAyyiR;NÉ5ylJ.ADl£5E-yEZÉT^EiviJROMANVjjNEvENOAl/NV5-IAhN’»vÉVejOOVM d.V//QVÅ^-NI5Él-PRVRBÅNVM-ADIE 5£NTISQV£^jfA/ATVoS-5ENrEN)TA f

/AlNV$iÉNAToRiBvrM£ARES-CoUoLERErvRiOvj/SEN?:c •* L S MCEgDOj■NFQ.vuviR-F5ETAAACISTER-NEq.VEI ^.yE^v£-MVZ/E^2Vd