Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon Samf-Stt [13, 3 ed.] 8257306894, 8257307068, 8257304921, 8257304948 [PDF]

Zitiervorschau

Aschehoug og Gyldendals

STORE NORSKE leksikon Samf-Stt

KUNNSKAPSFORLAGET

Utgiver:

KUNNSKAPSFORLAGET

Ho vedredaktør:

Petter Henriksen

Redaksjonsråd:

Preben Munthe (formann) Trond Berg Eriksen Agnes Nygaard Haug Marit Trætteberg Lars Walløe

Tekstredaksjon: Trond Smith-Meyer (leder) Jon Gunnar Arntzen Gunhild Gursli Berg Ivar Bieltvedt Hege Blom Rolf Bryhn Inger Lise Delphin Inger E. M. Eikeland Anne Eilertsen Helene Falch Fladmark Arne Forsgren Nils Gundersen Eivor Hagen Kirsten Halvorsen Siv Haugan Rolf Karlsen Inge S. Kristiansen Henning Larsen

Produksjonsavdeling: Svein Freberg Heige (leder) Henny Bjerke Ludvig Ficko Randi Joveng Jan Fredrik Kirkebøe Cecilie Kobro Lisbet Utheim Margo Øhrn

Anne Grete Nilsen Ove Olsen Astrid Fenne Sivertsen Trond Olav Svendsen Knut Are Tvedt Barbro Tveite Øyvind Tønnesson Lisbet Utheim Mona Waagsbø

Fagkonsulenter Oversikt i bind 16

Billedredaksjon: Øyvind Reisegg (leder) Kjersti Norderhaug Ahlsen Beate Marie Bang Hege Blom Ove Olsen (datagrafikk) Anne-Hiide Vestre

3. utgave

© Kunnskapsforlaget, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og A/S Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1998

Papir: 90 g Opus fra Papeteries de Condat, Neuilly-sur-Seine, Frankrike

Kart: Nyproduksjon og ajourføring ved Unimap A/S, Drøbak, © Kunnskapsforlaget

Trykk og innbinding: Druckhaus Neue Stalling GmbH & Co. KG Oldenburg,

Tegninger: Forlagets tegninger utført av bl.a. Thomas S. Minker og Ole Rosén Datagrafikk: Kartskisser og tegninger utført av Ove Olsen, enkelte med grunnlag fra Lidman Production, Stockholm

Tyskland ISBN: 82-573-0689-4 (rød bd. 13) ISBN: 82-573-0706-8 (svart bd. 13)

Reproanstalt: Transfer A/S, Oslo

ISBN: 82-573-0492-1 (rød komplett)

Sats: Kunnskapsforlagets grafiske avd. ' Brødr. Fossum A/S

ISBN: 82-573-0494-8 (svart komplett)

Skrift: Times 8/8 p / Helvetica

Opplag: 30 000

Oslo 1998

Veiledning

Nøkkelbind. Leksikonets 15 alfabetiske bind supple­ res av Nøkkelbindet, bind 16. 1 Nøkkelbindets register finnes henvisninger til hovedleksikonets artikler fra en lang rekke stikkord som ikke far egen artikkelomtale: alternative navneformer, verk innenfor en forfatters pro­ duksjon, småsteder og bygninger nevnt i kommuneartikler o.l. I Nøkkelbindets tabelldel finnes utførlige tabeller som utfyller det tabellmateriale som finnes i leksikonets hoveddel. I Nøkkelbindet vil man også finne oppdateringer o.l. til hovedalfabetets artikler.

Innbyggertall for Norges fylker og kommuner er Sta­ tistisk sentralbyrås endelige tall fra 1997. For norske tettsteder er det gjennomgående brukt de siste offisi­ elle tall fra Statistisk sentralbyrå, fra 1997. Kommunetabellenes tall for sysselsetting er estimert med basis i tilgjengelig materiale, i mangel av utførlige tellinger i siste folketelling (1990). For verden for øvrig brukes de siste tilgjengelige tall; i noen tilfeller foreligger kun opplysninger av eldre dato. Tallene dateres i hvert en­ kelt tilfelle. Redaksjonen er avsluttet mars 1998; i enkelte tilfel­ ler hardet vært mulig å foreta endringer også etter dette.

FRA A TIL Å Et oppslagsord som består av flere ledd, blir alfabetisert etter hele oppslagsordet: adaptere ad astra a dato Addis Abeba addisjon

Det blir vanligvis ikke tatt hensyn til den bestemte eller ubestemte artikkel ved alfabetiseringen; dukkehjem, Et Norske Opera, Den Nyere biografier er som regel alfabetisert etter de regler som gjelder i de enkelte land. Europeiske navn siden utgangen av middelalderen blir i de fleste tilfeller alfabetisert etter etternavnet, mens navn fra eldre tider blir plassert på grunnlag av fornavnet: Dos Passos, John (USA) Garcia Lorca Federico (spansk navnetradisjon) Nilsen, Laila Schou (Norge) Tore Hund (Norge, navn fra middelalderen) Trier Mørch, Dea (Danmark)

Navn på kunstverk, litterære skikkelser og produk­ ter av forskjellige slag er som regel alfabetisert etter første bokstav i navnet som helhet: Don Juan (litterær person) Kristin Lavransdatter (roman og litterær person)

UTTALE, SKRIVEMÅTER Lydskriften tar sikte på å vise tilnærmet uttale, tilpas­ set norsk lydsystem; den vil ikke gi nøyaktig uttale på et fremmed språk. Følgende tegn er benyttet: A a-/ø-lyd, som i engelsk bz/t 9 «slapp» e-lyd, som i norsk suppe, fransk le E åpen e-lyd, som i fransk pére æ åpen æ-lyd, som i norsk vtere u brukes for både norsk hz/s, tysk dzz, engelsk do og fransk ou (3 slapp b-/v-lyd, som i spansk HaAana d stemt th-lyd. som i engelsk faz/zcr p ustemt th-lyd, som i engelsk r/zing i] ng-lyd uten uttalt g, som i norsk synge z stemt s-lyd, som i engelsk zoo f ustemt sj-lyd, som i norsk sjø 3 stemt sj-lyd, som i engelsk pleavure Y stemt ch-lyd, som i spansk Tarragona x ustemt ch-lyd, som i tysk ac/z w halvvokal, som i engelsk one over vokal betegner at vokalen skal være nasal: É, ø, å etter vokalen betyr at vokalen skal være lang under vokal markerer at stavelsen er trykksterk, den finnes både i oppslagsord, i lydskrift og i fremmedord i løpende tekst. Ved latinske ord er i regelen bare betoningen angitt. Diftongene ae og oe ble av romerne uttalt ai og oi; vanlig uttale i dag er ae som æ og oe som ø. C ble uttalt som k og bør uttales slik i latinske ord; i annen sam­ menheng uttales c som s foran e, i, y, ae og oe, ellers som k. Andre uttaler i fremmedord der ikke annet er angitt; bh uttales som b; eu som ev; gh som g; kh som k; rh som r; sc som s; w som v; x som ks; z som s.

KARTTEGN I leksikonets kartverk er det brukt en del karttegn:

GEOGRAFISK KART

Statsgrense Delstats-, provins-, fylkesgrense

WASHINGTON

Hovedstad

Providence

Delstatshovedstad (Provins-)

■ CHICAGO

By med over 1 000 000 innb.

• Jacksonville

By med 500 000— 1 000 000 innb.

• Taliahassee

By med 100 000—500 000 innb.

© Panama City

By med 50 000—100 000 innb.

© Clarksville

By med 25 000—50 000 innb.

Georgetown

Viktig jernbane Annen jernbane

Viktig vei Viktig lufthavn

FYLKESKART GJERSTAD

o

Kommunenavn Kommunegrense

RISØR

By

Kragerø

Større tettsted

Dalen

Mindre tettsted

-+

Hovden

Kirkested

3C

Tyholmen

Severdighet

r

Evjemoen

Militærforlegning

i

Brokke

Større kraftverk

Tofte Industrier

Større industrianlegg

I russiske egennavn på -ov, -ev uttales disse endel­ sene -åf, -ef; kh uttales som i tysk ach.

Knaben gruver

Gruveanlegg

Torungen fyr

Viktig kystfyr Jernbane

For kinesiske navn er transkripsjonssystemet pinyin benyttet. Dette systemet ble tatt i bruk av kinesiske myndigheter i 1979. Pinyinsystemet blir ikke brukt i Taiwan; geografiske navn og personnavn derfra er gjen­ gitt i tradisjonell europeisk transkripsjon, likeså noen fa historiske navn fra det kinesiske fastland. Det fin­ nes en rekke henvisninger fra tradisjonelle former til pinyinformene.

----- E18 —

—

—

Europa- og riksvei

Annen vei Helårs fergeforbindelse

Hurtigruten ©

Kjevik

Flyplass med regulær trafikk

PLASSERINGSKART- KOMMUNER • Auriandsvangen

HENVISNINGER Henvisninger fra en artikkel til en annen blir markert med tegnet ►.

Kommunens administrasjonssenter

■ Hermansverk

Fylkets administrasjonssenter

• Høyanger

Tettsted

HORDALAND Biografier over personer med flere fornavn er som regel plassert på grunnlag av det fornavn som vanligvis blir brukt.

By med under 25 000 innb.

Byens innbyggertall inkluderer forsteder

@ C71

INNHOLD Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon er et allment leksikon, og gir et tverrfaglig utsnitt av tidens samlede viten. Som Norges eneste storleksikon legger STORE NORSKE leksikon vinn på å dokumen­ tere nasjonale saksforhold og synsvinkler i tillegg til internasjonalt stotT. Innholdet er ordnet alfabetisk i store og små artikler som til sammen danner en helhet. Mange artikler er supplert med illustrasjoner, tabeller og kart.

Fylke Viktig vei

SIGNATURER Medarbeider- og signaturliste finnes i bind 16.

Jernbane

FORKORTELSER Listen viser forkortelser som er benyttet i leksikonets artikler. Forkortelsene kan også betegne ordene i bøyde former (bestemt form, flertall osv.). Forkortelser for organisasjoner, bedrifter m.m. er ikke tatt med i denne oversikten. De finnes som regel som eget oppslag i leksikonet (f.eks. FN. EU, NSB). I enkelte tabeller kan det forekomm e spesielle forkortelser utover dem nevnt nedenfor.

A A adj. adm. adv. agr. ags. akk. AKP alm. ALP Am amer. anat. antr. Apg arab. arkeol. arkit. art. astrol. astron. atm aug. avd. avh. B B.A. bd. biol. bl.a. bm. bot. br. brt B.Sc. bygn. (7

c C(°C) ca. cand.act. cand.agric.

cand.hort.

cand.jur. cand.mag.

cand.med. cand.med. vet. cand.min. cand.odont. cand.oecon.

cand.paed.

cand.pharm

cand.philol. cand.philos.

cand.polit.

cand. psychol.

ampere norske Arbeiderparti, Det adjektiv(isk) administrerende adverb(ial) agrikultur (jordbruk) angelsaksisk akkusativ Arbeidernes kommunistparti (i) alminnelig(het) Anders Langes Parti Amos amerikansk anatomi antropologi Apostlenes gjetninger arabisk arkeologi arkitektur artikkel astrologi astronomi atmosfære, fysisk; normal atmosfære august avdeling avhandling Bondepartiet Bachelor of Arts bind (av et verk) biologi blant annet, blant andre bokmål botanikk bredde (geografisk) brutto registertonn Bachelor of Science bygningsvesen Centerpartiet coulomb celsius (grader celsius) cirka candidatus actuariorum, kandidat i aktuarfag candidatus agriculturae, landbrukskandidat, kandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus horticulturae. hagebrukskandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus juris, juridisk kandidat candidatus magisterii, kandidat med lavere grads universitetseksamen candidatus medicinae, medisinsk kandidat candidatus medicinae veterinariae, kandidat i veterinærvitenskap (dyrlegevitenskap) candidatus mineralogiae, bergkandidat candidatus odontologiae, kandidat i odontologi candidatus oeconomiae, kandidat i sosialøkonomi candidatus paedagogiae, kandidat i pedagogikk candidatus phannaciae, kandidat i farmasi candidatus philologiae. filologisk kandidat candidatus philosophiae, kandidat i filosofi candidatus rerum politicarum. kandidat i samfunnsvitenskap candidatus psychologiae, kandidat i psykologi

candidatus realium, kandidat i realfag (eldre tittel) cand.scient. candidatus scientiarum, kandidat i realfag (ny tittel) cand.sociol. candidatus sociologiae, kandidat i sosiologi cand.theol. candidatus theologiae, teologisk kandidat candela cd Centrum-Demokraterne CD Christlich-Demokratische Union CDU Christiania (1624-1877/97) Chra. centiliter cl centimeter cm Christlich-Soziale Union CSU dansk da. dekar daa Daniel Dan dB desibel den eldre d.e. departement dep. desember des. dialekt(isk) dial. direktør dir. desiliter dl Liberale Folkepartiet, Det DLF desimeter dm Dommerne Dom doctor agriculturae, doktor i dr.agric. landbruksvitenskap doctor artium, doktor i humanistiske dr.art. fag (ny tittel, grad mellom cand.philol, og dr.philos.) doktoravhandling dr.avh. doktor-ingenieur, doktor fra teknisk dr.ing. høyskole, lavere grad enn dr.tech. doctor medicinae, doktor i legevitenskap dr.med. dr.med.vet. doctor medicinae veterinariae, doktor i veterinærvitenskap doktor odontologiae, doktor i odontologi dr.odont. doctor philosophiae, doktor i filosofi. dr.philos. dvs. i humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper doctor scientiarum, doktor i realfag dr.scient. (ny tittel, grad mellom cand.scient. og dr.philos.) doctor rerum technicarum, doktor i dr.techn. teknikk, ingeniorvitenskap doctor theologiae, doktor i teologi dr.theol. det samme som dss. det vil si dvs. dødvekttonn dwt den yngre d.y. Europavei E (E 6) databehandlingEDB efeseme, Paulus’ brev til Ef egentlig eg. etter Kristus (Kristi fødsel) e.Kr. eksempel eks. eksklusive, ekskludert ekskl. eller el. elektrisitetslære, elektronikk elektr. eller lignende el.l. europamester( skap) EM engelsk eng. Esekiel Esek Ester Est etnologi etnol. elektronvolt eV eventuell, eventuelt evt. farad F født f. (og det) følgende f. forma, form f. Freie Demokratische Partei FDP februar feb. for eksempel f.eks. femininum (hunkjønn) fem. (og) flere følgende ff. forhenværende fhv. finsk fi. figurlig fig. filippeme, Paulus’ brev til Fil Filemon, Paulus’ brev til F i lem filologi filol.

cand.real.

filosofi filos. f. Kr. før Kristus (Kristi fødsel) f.o.m. fra og med Fork, Forkynneren fork, forkortelse, forkortet forskj. forskjellig(e) fot. fotografi fr. fransk Fremskrittspartiet Frp f.t. for tiden FV Frisinnede Venstre fysikk fys. fysiol. fysiologi gram g G giga galateme, Paulus’ brev til Gal gastr. gastronomi, matlagning gen. genitiv geogr. geografi geologi geol. germansk germ. gammel gl. glasiol. glasiologi gammelengelsk gleng. gammelfransk gl frgammelhøytysk glhty. gammeltysk gity. gift med g.m. Greenwich Mean Time GMT gresk grgrammatikk gram. Grunnloven Grl. gigawattime(r) GWh time(r) (eng. hour, fr. heure) h Høyre H hektar ha Habakkuk Hab Haggai Hag hebreerne, Brevet til Hebr hebraisk hebr. henholdsvis hhv. historie hist. hektoliter hl høyde over havet h.o.h. Hosea Hos høyesterettsh.r.hydr. hydrologi hertz Hz Salomos Høysang Høys ifølge itlg. illustrasjon, illustrert ill. imperativ imper. informatikk in form. inklusive, inkludert inkl. innbyggere innb. islandsk isl. italiensk it. joule J Jakobs brev Jak januar jan. japansk japJeremia Jer Jesaja Jes jevnfør jfr. Johannes, Evangeliet etter Joh Joh (1-3 Joh) Johannes’ brev Josva Jos junior jrJudas’ brev Jud juridiske fag jur. kilo k kelvin K kapittel kap. katolsk kat. Kristdemokratiska samhållspartiet KdS keltisk kelt. Konservative Folkeparti KF kilogram kg kongelig kgl. kongelig resolusjon kgl.res. kinesisk kin. kjemi kjem. klokken kl. Klagesangene Klag

km kilometer km/h kilometer per time Kol kolosseme, Paulus' brev til komm. kommunistisk Kong (1 og Kongebok 2 Kong) konj. konjunksjon kons. konservativ(t) Kor (1 og korinterne, Paulus’ brev til 2 Kor) kr krone(r) Kra. Kristiania (1877/97-1924) kr.-dem. kristelig-demokratisk KrF Kristelig Folkeparti Kron (1 og Krønikebok 2 Kron) kslav. kirkeslavisk kst. konstituert kVA kilovoltampere kWh kilowattime(r) 1 liter 1. lengde (geografisk) -1. -lovens lat. latin lat.-gr. latinisert gresk logaritme!r) (briggske) lg lib. liberal(t) lib.-kons. liberal-konservativ( t) lign, lignende litt. litteratur log logaritme(r) (naturlige) Luk Lukas, Evangeliet etter m meter m milli M mega M.A. Master of Arts mag.art./ magister artium/scientiarum scient. Mal Malaki m.a.o. med andre ord mar. maritime fag Mark Markus. Evangeliet etter mask. maskulinum (hankjønn) mat. matematikk Matt Matteus. Evangeliet etter M.B.A. Master of Business Administration mdl. medlem(mer) med. medisin mek. mekanikk merk. merkantile fag meteor. meteorologi m.fl. med flere m.fst. med forsteder mg milligram m.h.t. med hensyn til mhty. middelhøytysk Mi Mika mil. militærvesen mill. mi llion(er) min minutt(er) miner. mineralogi ml milliliter mlat. middelalderlatin mm millimeter m.m. med mer mnd. måned(er) mnty. middelnedertysk m o.h. meter over havet Mos (1-3 Mos) Mosebok M.rn. Master of Philosophy mrd. milliard(er) m u.h. meter under havet mus. musikk MV Moderate Venstre MWh megawattime(r) myt. mytologi n nano N newton

n. Nah naturv. n.br. nederl. Neh NG NKP NM nom. NOU nov. nr. NS nty. n.v. nyd. nygr. nyisl. nyno. n.ø. nøyt. nåv. o.a. Obad off. o.fl. okt. OL o.l. oppr. Ordspr osv. overs. Pa paleont. part. pc ped. perf. pers. Pet (1 og 2 Pet) petrol. pga. Ph.D. pl. plur. pol. pop. port. Prep. pret. prof. pron. pseud. psyk. rad. relig. repr. res. res.kap. resp. RF rm. Rom russ. RV Rv. (Rv. 168) s s. s. Sak Sal Sam(1 og 2 Sam) samfv. Saml.

nord(lig) Nahum naturvitenskap nordlig bredde nederlandsk Nehemja Nasjonalgalleriet Norges Kommunistiske Parti norgesmesterskap) nominativ Norges offentlige utredninger november nummer Nasjonal Samling nedertysk nordvest nydannelse nygresk nyislandsk nynorsk nordost nøytrum (intetkjønn) nåværende og andre (annet) Obadja offentlig og flere oktober olympiske leker, olympisk mester og lignende opprinnelig, opprinnelse Salomos Ordspråk og så videre oversettelse pascal paleontologi partisipp parsec pedagogikk perfektum persisk Peters brev petroleumsvirksomhet på grunn av Doctor of Philosophy plansje pluralis (flertall) politikk populistisk portugisisk preposisjon preteritum professor pronomen pseudonym psykiatri, psykologi radikalt religion(svitenskap) representant( er) resolusjon residerende kapellan respektive Radikale Folkeparti riksmål romerne, Paulus’ brev til russisk Rød Valgallianse, Radikale Venstre riksvei sekund(er) side (i et verk) sør(lig) Sakarja Salmene Samuelsbok samfunnsvitenskap Samlingspartiet

Sap s.br. Sef sen. sept. SF sing. skand. sml. sm.m. sos. sosantr. sosdem. sosiol. Sp sp. SPD språkv. sskr. ssp. sst. St. st. Sta. statsv. stri. strpl. subst. SV SV. s.v. SvF s.ø. s.å. t T tekn. temp, teol. Tess (1 og 2 Tess) t.h. tidl. tilsv. Tim (1 og 2 Tim) ” Tit t.o.m. tsjekk. t.v. tvangsfl. tv i stem 1. TWh ty. typ. tyrk. u UB ung. univ. univ.stip. utg. V V y var. vet. vitensk. v.l. VM Vp W zool. 0. økon. ø.l. Åp årg. årh.

Samfundspartiet sørlig bredde Sefanja senior september Sosialistisk Folkeparti singularis (entall) skandinavisk sammenlign(ing) sammen med sosialistisk sosialantropologi sosialdemokratisk sosiologi Senterpartiet spansk Sozialdemokratische Partei Dcutschlands språkvitenskap sanskrit subspecies, underart sammesteds, samme sted Sankt. Saint stasjon Sankta, Santa statsvitenskap straffeloven straffeprosessloven substantiv Sosialistisk Venstreparti svensk sørvest Svenska Folkpartiet sørøst samme år tonn tera teknikk temperatur teologi tessalonikeme. Paulus’ brev til

til høyre tidligere tilsvarende Timoteus. Paulus’ brev til

Titus, Paulus’ brev til til og med tsjekkisk til venstre tvangsfullbyrdelsesloven tvistemålsloven terawattime(r) tysk typografi tyrkisk atommasseenhet Universitetsbiblioteket ungarsk universitet( s-) universitetsstipendiat utgave, utgitt Venstre volt vest(lig) varietus, varietet veterinærvitenskap vitenskap vestlig lengde verdensmester(skap) Vånsterpartiet watt zoologi øst(lig) økonomi østlig lengde Johannes’ åpenbaring årgang århundre

NAS.JONSFORKORTELSER I TABELLER

Al. Ar. Au. Be. Br. Bu. Ca. Co. C. R. Da. DDR EgEt.

= = = = = = = = = = = = =

Algerie Argentina Australia Belgia Brasil Bulgaria Canada Colombia Costa Rica Danmark Øst-Tyskland Egypt Etiopia

Fi. Fr. Gu. He. Hviteru.= Ir. It. Jam. = Jap. = Ju. = Kas. = Ke. Lie. =

Finland Frankrike Guatemala Hellas Hviterussland Irland Italia Jamaica Japan Jugoslavia Kasakhstan Kenya Liechtenstein

Lux. Mar. Mex. Mos. Ne. Nig. No. N.Z. Po. Port. Ro. Ru. S.-Afr.

= = = = = = = = = = = = =

Luxembourg Marokko Mexico Mosambik Nederland Nigeria Norge New Zealand Polen Portugal Romania Russland Sør-Afrika

S.-Kor. Sp. SSSR Storbr. Sver. Tai. Tsj. Ty. Ukr. Un. USA Øs.

= = = = = = = = = = = =

Sør-Korea Spania Sovjetunionen Storbritannia Sverige Taiwan Tsjekkoslovakia Tyskland Ukraina Ungarn Amerikas forente stater Østerrike

1

samferdsel, betegnelse på de næringer som dri­ ver med ervervsmessig transport av personer eller gods. De viktigste deler av samferdselen er landtrans­ port - jernbane og veitransport, sjøtransport - uten­ riks- og kystfart m.m. og lufttransport. En del av trans­ porten utføres av rutegående selskaper særlig jern­ bane, buss, kystruter og innenlandske flyruter, og en del er ikke-rutegående - lastebil, drosjer, utenriks sjøfart, fraktfartøyer og charterflyreiser. Post og te­ lekommunikasjoner regnes som spesielle deler av samferdselen. Se >Norge (samferdsel). avsnittet sam­ ferdsel under de enkelte land og artikler om de en­ kelte samferdselsgrener. Samferdselsdepartementet, SD. ble opprettet 1946, da det tidligere Arbeidsdepartementet ble om­ organisert. SD består av fire avdelinger: Administra­ sjons- og økonomiavdelingen, Avdeling for luft- og banetransport. Avdeling for miljø, kollektivtransport og veg og Avdeling for post-og telekommunikasjo­ ner. I tillegg er Havarikommisjonen for sivil luftfart knyttet til SD, sammen med et informasjonskontor og et eget kontor for Gardermo-prosjektet (per 1998). Under Samferdselsdepartementet er det fem etater: Luftfartsverket (forvaltningsbedrift med eget styre). Statens vegvesen, Jernbaneverket, Statens jembanetilsyn og Post- og teletilsynet. Under SD sorterer også Telenor AS (et direkteeid statsaksjeselskap) og tre selskaper organisert etter egne lover (Posten Norge BA, Postbanken BA og NSB BA). For statsråder i Samferdselsdepartementet, se i Nøkkelbindets tabell Departementer. Samferdselskomiteen, en av Stortingets faste komiteer. Den behandler saker under Samferdsels­ departementets fagområde - post, telekommunika­ sjoner og transport. samferdselsloven, lov av 4. juni I976 om sam­ ferdsel, regulerer med enkelte unntak ervervsmessig person- og godstransport med motorvogn og fartøy innen Norge. Reguleringen skjer gjennom løyveordninger. Loven tar sikte på en samfunnsøkonomisk og rasjonell transportavvikling med vekt på resursøkonomi og vern om bosetnings- og produksjons­ mønster. Transport med jernbane og fly er regulert i annen lovgivning. Loven er en utpreget fullmakts­ lov som gir myndighet til Samferdselsdepartemen­ tet og fylkeskommunen. Løyveplikt. Løyve til persontransport innenfor et fylke gis av fylkeskommunen. Går ruten gjennom to eller Uere fylker, gis løyve av departementet. Det er unntak fra løyveplikt for bl.a. transport med fartøy

inntil 8 m lengde og fartøy i rutefart mellom Norge og annet land som tar med personer mellom steder i Norge. Godstransport med motorvogn mot vederlag må ha løyve fra departementet dersom motorvognen har til­ latt totalvekt 3500 kg eller mer. Det er unntak for løyveplikt for egentransport (transport av eget gods som ledd i næringsvirksomhet). Omfanget av løyvephkten etter samferdselsloven er blitt redusert de senere år. Det kreves f.eks. ikke lenger løyve for formidling av transportoppdrag og bilutleie. Samfoto, norsk billedbyra stiftet i 1976. Byrået leverer stillsbilder til alle typer medier, og har et ar­ kiv som (1997) omfatter 250 000 fotografier, først og fremst natur- og reportasjefotografer. 90 norske fotografer har sine bilder arkivert hos Samfoto. Samfundet, det offisielle navn på menighetsgrupper i Kristiansand- og Egersundområdene; tilhenger­ ne kalles lokalt for lomelendinger etter stifteren, læ­ rer Bernt Berntsen Lomeland. som virket i Kristian­ sand fra 1864 og opprettet menigheten der i I890. Samfundet betrakter seg som strengt bibeltroende og luthersk, og bruker dåpsritualet av 1685 og Det nye testamente av 1633. Det var etter Lomelands me­ ning statskirken som var blitt sekterisk fordi den had­ de brutt med sitt opprinnelige grunnlag. Menighetene driver ingen utadrettet virksomhet, fornyelse skjer gjennom fødsler og giftermål. Frastifterens død i 1900, da Samfundet hadde ca. 800 med­ lemmer, har tallet vokst til å omfatte ca. 1000 i Kristiansand-distriktet og ca. 500 i Egersund-området. Samfundet har egne kirker og skoler. Litt.: M. E. Oma og S. Grødeland: Dei sterktruande (1990). Samfundet De Nio, svensk litterær forening, stif­ tet 1913 ved en bestemmelse i forfatteren Lotten von Kræmers testament med formål å fremme skjønnlit­ teratur, freds- og kvinnesaksspørsmål. 1938-83 ut­ gav selskapet Svensk Litteraturtidskrift, og Samfun­ det De Nios store pris, 10 000 svenske kr, er blitt utdelt siden 1921. Samfundshjelp, Norges, organisasjon stiftet I920 etter initiativ av Den norske Bankforening, Norges Handelsstands Forbund, Norges Håndverkerforbund, Norges Industriforbund, Norges Rederforbund og Norges Bondelag for å holde i gang virksomheter som ble stanset ved streiker. Organisasjonen spilte en aktiv rolle ved at medlemmene gjorde streikebryterarbeid under arbeidskonflikter i 1920-årene, sær­

lig under storstreiken 1921. Forbildet for Samfundshjelpen var den tyske Technische Nothilfe. Samfundspartiet, norsk politisk parti fra 1930årene, stiftet av Bertram Dybwad Brochmann. som representerte Samfundspartiet på Stortinget én peri­ ode (1934-36), valgt fra Bergen. Partiet var i høy grad preget av ham. Det må bl.a. sees som et utslag av alminnelig tvil og usikkerhet under den økono­ miske krise, og hadde som mål en gjennomgripende revisjon av den økonomiske teori. Partiet hadde og­ så en representant på Stortinget 1937-40 (45) (smed Sigurd H. Jacobsen, Nordland fylke). Fikk senere ubetydelige stemmetall. Samfundsvernet, opprettet 1923, en norsk bor­ gerlig militærorganisasjon som var rettet mot arbei­ derbevegelsen. Den kunne i henhold til politiloven 1928 anvendes som reservepoliti. En del av Samfundsvemet var utgangspunktet for organiseringen av Leidangen, som fra 1931 drev en lignende virk­ somhet. Da det 1935 ble brakt på det rene at Samfundsvemet drev militærøvelser med hærens mate­ riell, ble organisasjonen oppløst. samfunn (av norrønt samfundr, ‘sammenkomst’), betegnelse som har tre vanlige hovedbetydninger: (1) samkvem, omgang, forbindelse, lag; (2) krets, sam­ menslutning, selskap med religiøst, ideelt eller fag­ lig formål; (3) omfattende, selvstendig folkegruppe med et eget landområde og levesett. I politisk dag­ ligtale blir samfunn ofte oppfattet som synonymt med nasjonalstat. I samfunnsvitenskapene blir samfunn oftere analysert som et sosialt system. 1 sosiologisk teori kan et samfunn bl.a. analyseres ut fra dets ►institusjoner. Samfunnsbegrepet i mo­ derne betydning skriver seg særlig fra opplysnings­ tiden, da filosofene søkte et skille mellom stat og samfunn som grunnlag for sin kritikk av de eksiste­ rende politiske institusjoner. John Locke så staten som en mer nyttebetont, kontraktmessig ordning enn det mer omfattende samfunn som var basert på en naturlig orden garantert av folks gjensidige avhen­ gighet og sans for naturlige rettigheter. Auguste Com­ te betraktet samfunnet som en integrert helhet med vekt på kulturell tradisjon som den spesielt kollekti­ ve faktor. For Karl Marx var derimot innebygde spen­ ninger og klassekonflikter fremherskende trekk ved samfunnet. Ulike teorier har lagt forskjellig vekt på aspekter ved samfunnet for å forklare forholdet mel­ lom stabilitet og forandring. (økologi). Et samfunn betegner samlingen av alle levende organismer innen et område. Ofte brukes

betegnelsene plante- og dyresamfunn, som da beteg­ ner samlingen av alle planter henholdsvis alle dyr innen et gitt område. I tilknytning til samfunn studeres deres dynamikk (endring av antall arter og den numeriske fordeling av individer på de ulike arter) samt deres evne til å motstå invasjon av fremmede arter. samfunnsforskning, den systematiske utforsk­ ning av samfunnsforhold. Slik utforskning ble i no­ en grad drevet allerede i antikkens Hellas (500 400 f.Kr.), men den fikk omfang og betydning først på slutten av 1800-tallet, og da særlig i den vestlige ver­ den. I Norge er samfunnsforskningen først og fremst et etterkrigsfenomen. Også i samfunnsforskningen sondres det ofte mel­ lom grunnforskning og anvendt forskning. Grunn­ forskning går primært ut på a etablere generell kunn­ skap om de sammenhenger som gjelder for sosialt liv, mens anvendt forskning tar sikte på å bestemme hvordan ulike samfunnsmessige målsetninger prak­ tisk sett best kan nås. Samfunnsforskning av den før­ ste typen drives særlig ved universiteter og høysko­ ler, samfunnsforskning av den andre typen også ved frittstående private og offentlige forsknings- og ut­ redningsinstitutter, i større bedrifter og i (private) planleggings- og konsulentfirmaer. Se ►samfunns­ vitenskap. samfunnsgeografi, gren av kulturgeografien som på bredt grunnlag anvender samfunnsfagenes meto­ der på regionale problemer. Se ►geografi. samfunnshus, i alminnelighet betegnelse på et forsamlingshus hvor lokalene skal kunne disponeres av alle stedets foreninger, og ellers til kulturelle for­ mål, ofte også kino. De fleste bygges og eies av et andelslag bestående av foreninger og lag samt en­ keltpersoner. En del samfunnshus eies helt eller del­ vis av kommunene og er da ofte kombinert med sko­ lebygg. samfunnsinformatikk, et relativt nytt fagfelt i skjæringspunktet mellom samfunnsvitenskapene og ►informatikk; beskjeftiger seg med datateknologi­ ens samfunnsmessige konsekvenser, f.eks. for ar­ beidsliv og arbeidsmiljø, utdanning og informasjon, beslutningsprosesser og maktforhold. Forskningen på dette området er i rask utvikling, og det gis i økende grad undervisning i samfunnsinformatikk ved uni­ versiteter og høyskoler. Se også ►databehandling. samfunnslære, læren om en nasjons forfatning, administrasjon o.l.; se også ►sosiologi. samfunnsmedisin, se ►sosialmedisin. samfunnspakten (fr. le contrat social), beteg­ nelse brukt i politisk filosofi (særlig på 1600- og 1700tallet) om en postulert avtale mellom individene i den såkalte naturtilstanden om å etablere et samfunn. Ideen om samfunnspakten eller -kontrakten springer ut av den mer individualistiske og sekulære tenkning som vokste frem i Europa i tiden etter renessansen. Ifølge denne tenkning kan alle sosiale fenomener føres tilbake til individuelle handlinger eller valg. Samfunnet selv må derfor også sees på som en se­ kundær størrelse; det må en gang ha oppstått. Det må altså ha eksistert en førsosial tilstand, en naturtil­ stand - dvs. en tilstand uten lov og rett. 1 denne til­ stand var det frihet, men nød - ja, kanskje alles krig mot alle. Samfunnspakten kan slik sees på som en avtale som menneskene i naturtilstanden inngikk fri­ villig; det var i deres egen interesse å underkaste seg en felles regulerende autoritet. Men hvis denne au­ toritet, suverenen, ved sin atferd gikk ut over kon­ trakten, var også borgeme løst fra den; de hadde rett til å gjøre opprør. De mest kjente samfunnspaktsteoretikere er Johan­ nes Althusius. Thomas Hobbes, John Locke og JeanJacques Rousseau. Et av den sistnevntes hovedver­ ker er Du Contrat Social (Om samfunnspakten. 1762). Også i nyere tid har ideen om en form for samfunnspakt vært viet interesse, f.eks. av den ame­ rikanske samfunnsfilosof John Rawls i .4 Theory of Justice (1971).

samfunnsplanlegging, den omfattende offent­ lige planleggingsaktivitet som i Norge vokste frem i 1960- og 1970-årene, og som uttrykker myndighete­ nes ønske om å fremme en målrettet samfunnsutvik­ ling. Den tar sitt utgangspunkt i målsettingen for myndighetenes politikk og i lovgivningen. Kommu­ nestyrene og fylkestingene har ansvaret for henholds­ vis den kommunale generalplanlegging og fylkes­ planleggingen. På statlig nivå inngår planlegging som en del av virksomheten hos forskjellige sektormyn­ digheter og etater, mens regjeringen og Stortinget har ansvaret for hovedretningslinjer og samordning. samfunnsregning, anvendelse av regnemessige metoder på samfunnsmessige oppgaver, f.eks. bereg­ ning av levekostnads-, lønns- og skatteforhold. samfunnstjeneste, et alternativ til ubetinget fengselsstraff på inntil 1 år, unntaksvis mer, jfr. straf­ feloven av 1902 § 28 a. Samfunnstjeneste innebærer at domfelte vederlagsfritt utfører et visst antall ti­ mers samfunnsnyttig arbeid i sin fritid - høyst 360 timer - og i tillegg står under tilsyn av kriminalom­ sorg i frihet. Alvorlig eller gjentatt brudd på arbeids­ plikten kan føre til at domfelte må sone en subsidi­ ært fastsatt fengselsstraff. Samfunnstjeneste anven­ des i det vesentlige som reaksjon ved vinningsfor­ brytelser, bilbrukstyverier, innbrudd og skadeverk. samfunnsvitenskap, betegnelse som av og til brukes synonymt med sosiologi, men vanligvis som fellesbetegnelse for alle vitenskaper som empirisk studerer samfunnsforhold og mellommenneskelige forbindelser. Som grunnleggende samfunnsvitenska­ per regnes sosiologi, sosialantropologi (etnografi), statsvitenskap, (sosial-)økonomi og til dels (sosial­ psykologi. Historie regnes også ofte med til sam­ funnsvitenskapene, det samme gjør grendisipliner som samfunnsgeografi og sosiolingvistikk. Melodologisk kan samfunnsvitenskapene i noen grad plas­ seres mellom de humanistiske vitenskaper og natur­ vitenskapene: De er mer generaliserende, bruker of­ tere kvantitative metoder, og benytter i større grad modeller, enn de humanistiske disipliner. De er min­ dre generaliserende, mindre kvantifiserende og min­ dre modellbyggende enn naturvitenskapene. Det er imidlertid ofte uklare skiller mellom de ulike vitenskapsområder. Utdanning. Samfunnsvitenskapelige fag tilbys bå­ de ved universiteter og høyskoler. Det varierer noe mellom lærestedene hva som regnes som samfunns­ vitenskapelige fag, men ofte vil et fag fra ett univer­ sitet eller én høyskole bli godkjent som en del av en grad ved et annet lærested. De samfunnsvitenskape­ lige gradene omfatter lavere grad (cand.mag.), høy­ ere grad (cand.polit., studietid ca. 6 år) og doktor­ graden (dr.polit., studietid ca. 9 år). Høyere grad kan bygge på ulike cand.mag.-grader forutsatt at man har avlagt mellomfags- eller storfagseksamen i det faget som skal være hovedfag. Samfunnsvitere arbeider særlig innen forskning, undervisning, samfunnsplan­ legging. forvaltning og administrasjon, private orga­ nisasjoner, næringslivet, presse og kringkasting. Yr­ kestilbudene avhenger bl.a. av fagkombinasjon. samhandling, sosiologisk betegnelse på samspill eller vekselvirkning mellom to eller flere aktorer som handler i forhold til hverandre. Mange sosiologer ser samhandling, også kalt sosial interaksjon, som en nøkkel til å forstå samfunn og sosiale aktiviteter. Noen legger vekt på symbolbruk og mening ved samhand­ ling (betraktet som symbolsk interaksjon), mens an­ dre fester seg ved at samhandlingsdeltagere er ute etter gevinster (samhandling betraktet som bytte, transaksjon eller spill). Samhandling kan innebære gjensidig forståelse og utbytte, men også konflikt, utbytting og manipulering. Samhold (tidligere Samhold/Velgeren). dagsavis (uavh. borgerlig) i Gjøvik. Startet 1965 som en sammenslutning av avisene Samhold (grunnlagt 1884) og Velgeren (srunnlagt 1903). Opplag 1996: 5160.

Såmi allaskuvla, Samisk høgskole, Guovdage­ aidnu-Kautokeino, statlig høyskole opprettet 1989 for å dekke det samiske samfunnets behov for høyere utdanning og forskning med avdelinger for pedago­ gikk, miljø- og samfunnsfag; kulturfag. Skolen gir utdanning for samiske allmenn- og førskolelærere, og tilbyr studier i idretts-, kunst- og språkfag. Tilbu­ det skal etter hvert utvides med flere fagområder, bl.a. samisk tolketjeneste og samisk naturbruk og resurs­ forvaltning. Skolen bruker nordsamisk som under­ visnings- og administrasjonsspråk og samarbeider med høyskolene i Levanger og Bodø om tilbud til sørsamiske og lulesamiske studenter. Ca. 250 stu­ denter (1998), som kommer fra alle landene som Såpmi (Sameland) omfatter: Norge, Finland. Sveri­ ge og Russland. Såmi giellaråddl, Samisk språkråd, rådgivende organ for Såmidiggi (Sametinget) og andre offentli­ ge organer i spørsmål om samisk språk i Norge, opp­ rettet 1992. Det har ansvaret for å bevare, utvikle og styrke samisk språk i Norge, og bl.a. gi veiledning om samiske språkspørsmål, utvikle samisk termino­ logi og fastsette skrivemåten for samiske ord og ut­ trykk innenfor de fastsatte nordiske rettskrivningene. Sekretariat i Guovdageaidnu-Kautokeino. Såmi Instituhtta, Nordisk Samisk Institutt, Gu­ ovdageaidnu-Kautokeino, opprettet av norske, sven­ ske og finske myndigheter 1973, innviet 1974. Insti­ tuttets oppgaver omfatter bl.a. utredning av samiske rettigheter, utforskning av samisk kultur, medvirk­ ning til innsamling av tradisjonsmateriale, samord­ ning av vitenskapelige undersøkelser om og blant samene, og informasjonsvirksomhet. Såmi oahpahusråddl, Samisk utdanningsråd, SUR. opprettet 1976, sakkyndig råd underlagt Kir­ ke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Rådet oppneves av Såmidiggi (Sametinget) og skal bl.a. ta seg av opplæringstiltak for den samiske befolknin­ gen generelt, utarbeide og bearbeide læreplaner innenfor rådets ansvarsområde, godkjenne lærebø­ ker, veilede personell i barnehage og skole, iverkset­ te ulike etterutdannings- og kompetanseutviklingstiltak og yte sakkyndig rådgivning til skolemyndig­ heter på alle forvaltningsnivåer. Ved rådets sekreta­ riat i Guovdageaidnu-Kautokeino er det opprettet et læremiddelsenter for utvikling av samiske læremid­ ler til bruk i grunnskole og videregående opplæring. samisdat, dvs. «selvforlag», russisk språklig ny­ dannelse, sammensatt av russisk sam (‘selv') og isdat (forkortelse for ordet for forlag), analogt med offisielle forkortelser som Goslitisdat, Gospolitisdat (Statsforlaget for skjønnlitteratur, for politisk littera­ tur) o.a. Ordet oppstod 1966 som betegnelse for ma­ nuskripter (også tidsskrifter) som blir mangfoldig­ gjort privat, går fra hånd til hånd og stadig blir rekopiert. Materialet er mest skjønnlitterære og politiske verker som på denne måten unndras den offentlige sensur, men det omfatter også populære ting som er utsolgt i bokhandelen. Samisdat spilte en stor rolle i utbredelsen av de opposisjonelle intellektuelles ide­ er under sovjetregimet. Mange av manuskriptene ble smuglet ut og utgitt i Vest-Europa og Amerika, noe som førte til betegnelsen tamisdat, «derforlag» (tam = der). Samisdat var en fortsettelse med moderne kopieringsteknikker av en tradisjon i russisk littera­ tur som går tilbake til slutten av 1700-tallet. da «far­ lige» verker begynte å sirkulere i håndskrevne av­ skrifter. Mange verker som siden 1980-årene publi­ seres offentlig i Russland, verserte tidligere i samis­ dat. samisk, språk som tilhører den finsk-ugriske gren av den uralske språkfamilien. Samisk er beslektet med de østersjøfinske språkene hnsk og estisk, samt ungarsk. Utbredelse. Det samiske språkområdet strekker seg over de nordlige deler av Norge, Sverige, Finland og Kolahalvøya i Russland. Det er inndelt i mange uli­ ke dialekter, som gjeme ordnes i følgende hoveddia­ lekter: sørsamisk, sentralsamisk (med nordsamisk.

3

Samisk. De forskjellige språkgruppenes utbredel­ se. Den nordsamiske er langt den største. De sa­ miske dialektgrensene gar pd tvers av Kjølen, hvor den samiske samferdselen gikk fra gammelt av. lulesamisk, pitesamisk) og østsamisk (med enaresamisk. skoltesamisk, akkalasamisk, kildinsamisk, tersamisk). 1 Norge er de tre viktigste dialektene nord­ samisk. lulesamisk (Tysfjord-Hamarøy) og sørsamisk (sør for Saltfjellet, Trondelag-fylkene. samt deler av Hedmark). Forskjellene mellom disse dialektene er så store at en sørsame og en nordsame ikke umiddel­ bart kan forstå hverandre. Den absolutt største grup­ pen samisktalende tilhører den nordsamiske dialek­ ten. som også er den mest brukte i litteratur og un­ dervisning. Antall samiskspråklige i Norge kan an­ slås til om lag 20 000. Rettskrivning. Gjennom tidene har det eksistert Ue­ re samiske rettskrivningsnormer. Dagens nordsamis­ ke rettskrivning fra 1979 gjelder bade i Norge. Sve­ rige og Finland. Det er også utarbeidet offisielle rettskrivninger for lulesamisk og sørsamisk. Samisk or­ tografi ligger ganske nært talespråket. I nordsamisk skrives vokalene a, d. e, i, o. u, diftongene ea. ie, oa, uo. Samisk har flere konsonantlyder enn det linnes ordinære bokstaver i det latinske alfabet. Derfor skri­ ves enkelte konsonanter som kombinasjoner av bok­ staver eller som bokstaver med diakritiske tegn: c, som uttales [tj], d [d], rj, s [fl, t [|?]. z [dj]. Språklige særtrekk. Nomen (substantiv, adjektiv, tallord og pronomen) bøyes i kasus og tall. Det er sju vanlige kasusformer og to tall, entall og flertall. Per­ sonlige pronomen bøyes dessuten i totall. Samisk har verken bestemt eller ubestemt artikkel og heller ikke grammatisk kjønn. Samisk er rikt på avledningsen­ delser. noe som har gjort det enklere å konstruere lett gjenkjennelige ord for nye begreper og gjenstander som det moderne livet har ført med seg. Samisk språk­ politikk er ganske puristisk, og man har gjennom aktiv bruk av media og skoleverk fatt innarbeidet mange nye samiske uttrykk i dagligspråket fremfor bare å ta opp nye norske og utenlandske lånord i språket. Historisk er imidlertid en del av de gamle lånordene fra norrønt av stor interesse. Samisk er uhyre rikt på ord som beskriver natur, dyreliv, terrengformasjoner, snø og andre ting som har vært viktige i fangst- og jaktsammenheng. En del av disse begrepene holder nå på å gå tapt fordi livsformen er i ferd med å en­ dres. Samisk er et verbalt språk i den betydningen at det som kommunikasjonsmiddel er opptatt av verbet, av bevegelse. Fordi man fra stammen av ordet kan av­ lede flere betydningsendrende og -presiserende en­ delser, gir språket muligheter for nærmest uendelige variasjoner i f.eks. beskrivelsen av bevegelser. Ek­ sempelvis betyr verbet njuikut ‘å hoppe’, uten nær­ mere presisering av hvordan en hopper. Njuiket be­ tyr imidlertid ’å hoppe bare én gang’, mens njuikkodit betyr ‘å hoppe vedvarende’. Njuikestit er en yt­ terligere minimalisering av njuiket, da gjør man et lite hopp bare én gang, mens den tilsvarende beteg­ nelsen for vedvarende hopping med flere påfølgen­ de hopp, men dog i løpet av begrenset tid, heter njuikkodit. Også her kan en innsnevre både hoppene

SAMLAREN

og tidsrommet de utføres innenfor ved f.eks. å si njuikulit, som pa den ene siden betyr ‘å gjøre noen raske hopp’, men også ‘å hoppe av sted'. Njuikkodastit er ‘å hoppe med små hopp en bitte liten stund’. Njuikehit betyr både ‘å lå til å hoppe’ og ‘å hoppe opp etter noe', men det kan også ha en helt annen betydning, nemlig ‘å pare seg', som beskrivelse av at hanndyret hopper opp på hunnen for a pare seg. Språkets stilling i Norge. I 1992 fikk sameloven av 12. juni 19X7 tilleggsbestemmelser om bruk av sa­ misk sprak i Norge. Loven slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk, og innenfor et nærmere defi­ nert forvaltningsområde er samisk likestilt med norsk i offentlig sammenheng. Området omfatter de seks kommunene Deatnu-Tana, Guovdageaidnu-Kautokeino, Kåråsjohka-Karasjok, Unjårga-Nesseby, Por­ sanger i Finnmark og Gåivuotna-Kåfjord i Troms. I dette området sikrer loven retten til a bruke samisk i muntlig og skriftlig kontakt med offentlige organer. Alle elever i grunnskolen i samiske distrikter har rett til opplæring i eller pa samisk. Utenfor samiske om­ råder kan samiskspråklige elever få opplæring i sa­ misk, når minst tre elever krever det. Samisk språk­ råd er et forvaltningsorgan under Sametinget som har ansvaret for å utvikle og bevare samisk sprak i Nor­ geHGa Samiske samlinger, De. spesialmuseum for sa­ misk kultur i Karasjok, stiftet 1939. Omfatter museumsgjenstander som særlig skal belyse Finnmarks­ viddas kulturhistorie. Norsk Kulturfond har gitt bevilgninger til den ildfaste museumsbygningen, som også har lokaler for teaterforestillinger og kunstut­ stillinger. Samisk hogskole, se ►Såmi allaskuvla. Samisk Kirkeråd for Den norske kirke, rad som skal samordne kirkens innsats blant de samiske be­ folkningsgruppene, samt arbeide for å bedre kjenn­ skapen til samisk kirkeliv; opprettet av Kirkemøtet 1992. Radet består av åtte medlemmer, blant dem representanter fra de tre store samiske befolknings­ gruppene i Norge: nordsamer, lulesamer og sørsa­ mer. Ole Mattis Hetta er leder. Synnøve Brevik er generalsekretær. Samisk språkrad, se ►Såmi giellaråddi. Samisk utdanningsråd, se ►Såmi oahpahusråddi. Samkange, Stanlake, 1922 XX, zimbabwisk pro­ fessor, journalist, politiker, forrretningsmann og for­ fatter. Han ble kjent som en ledende talsmann for de svartes rettigheter i Rhodesia, og var rådgiver for biskop Muzorewa 1976-79. Som forfatter er han mest kjent for de historiske romanene On Trial for My Country (1966), The Mourned One (1975) og Year of the Uprising (I97X). Han utgav også den historis­ ke avhandlingen Origins of Rhodesia (196X). samkatalog, katalog som dekker samlingene til flere fysisk atskilte biblioteker. I Norge finnes nasjo­ nal samkatalog for bøker (SAMBOK) og tidsskrifter (SAMPER). BIBSYS er en samkatalog for ca. 60 fag- og forskningsbiblioteker. samkausjonist (jur.), person som sammen med en annen (andre) påtar seg å stå ansvarlig for en tred­ jemanns gjeld for det tilfellet at denne ikke skulle betale, se ►kausjon. Overfor fordringshaveren er samkausjonistene solidarisk ansvarlige. samkhya, tilsofisk system innenfor hinduismen, se ►sankhya. samkjøring, samdrift av kraftstasjoner gjennom tilknytning til felles ledningsnett. Formål, virkemåte. Ved samkjøring oppnås størst mulig samlet produksjon og leveringssikkerhet. Ved samkjøring mellom varmekraftstasjoner og vannkraftstasjoner kan det spares brensel når det er rike­ lig vanntilgang, og i tørre år kan vannekraftstasjonene opprettholde produksjonen. Belastningsvariasjonene over døgnet bør helst tas av lett regulerbare vannkraftstasjoner eller gassturbinstasjoner, idet store varmekraftstasjoner bør gå med noenlunde jevn be­

lastning pga. de påkjenningene som oppstår på ma­ teriellet ved store temperatursvingninger. Samkjøring gir økt driftssikkerhet ved at kraftsta­ sjonene gjennom overføringsanlegg danner en felles gjensidig reserve under feil eller reparasjoner. Ved forskjellige stasjoner kan produksjonen ha ulik ka­ rakter, og den samlede belastning vil da kunne dek­ kes med mindre samlet maskinkapasitet enn uten samkjøring. Maskinene blir bedre utnyttet, og an­ leggsomkostningene reduseres. Organisering. En del større elektrisitetsverk på Østlandet dannet 1932 en forening som fikk navnet Samkjøringen. Senere ble det også dannet samkjø­ ringsselskaper i de andre landsdelene, og fra 1971, da ledningsnettet mellom landsdelene var godt ut­ bygd, ble alle sluttet sammen i en felles forening, Samkjøringen av kraftverkene i Norge. Denne om­ fattet hele landets kraftproduksjon gjennom 11X med­ lemsverk (I9XX), og forestod all ikke kontraktbundel kraftutveksling mellom verkene. Avregningspri­ sen ble fastlagt for hver uke på grunnlag av tilbud og etterspørsel. Etter omorganiseringen av Statskraftverkene 19X6 og innføring av markedsbasert kraftomsetning ba­ sert pa energiloven av 1990, ble Samkjøringsforeningens virkefelt overtatt av ►Statnett SF. Se ogsa ►sentralnettet, ►kraftutveksling og ►NordPool. Samkopf, Kjell, f. 6. april 1952 i Bærum, norsk komponist og slagverker. Utdannet i komposisjon og slagverk ved Norges musikkhøgskole og ved Insti­ tutt for sonologi i Utrecht. Ansatt som paukist ved Trondheim Symfoniorkester 1974-75, lektor ved Østlandets Musikkonservatorium 1979-X5, knyttet til Norges musikkhøgskole fra I9XX. professor i slag­ verk fra 1994. Festspillkomponist i Nord-Norge 19X5. Han har bl.a. komponert Assosiasjoner (19X4) for symfoniorkester, flere Oppfinnelser for varierende besetninger, jazzkomposisjonene Asphyxy og Posi­ tivefrustrasjoner for storband), ballettmusikk (Aqua, 19X6). Tokke kraftverk 22. februar 1987, Af­ ter Youve Gone (Finn Mortensen in memoriam, 19X9), Tidevann (1990), janitsjarverket Harstad (1991) og Slatter og ild for 20 trommeslagere. samkronede, Sympetalae. tofrobladede planter med sambladet krone, oftest slik at den nedre del av kronbladene er vokst sammen til et rør, mens den øvre delen er mer eller mindre fri. Tidligere ble sam­ kronede planter antatt å være kommet lenger i utvik­ ling enn de frikronede, men i nyere systematikk leg­ ges det mindre vekt pa denne karakteren enn andre morfologiske og biokjemiske kjennetegn. Samlafjorden, del av Hardangerfjorden i Horda­ land, mellom Belsnes i Jondal i sør og Utnefjorden i nord; lengde ca. 30 km, bredde 1,7-7 km, flere ste­ der over X00 m dyp. Samlaneset på Folgefonnhalvøya, med den 6X6 m o.h. høye Samlen, markerer skil­ let mellom Ytre Samlafjorden i sør, som er bredest, og Indre Samlafjorden i nord. samlag, handelsselskap som tidligere hadde ene­ rett innenfor en norsk kommune til å handle med og skjenke ut brennevin og andre spirituosa. Innført et­ ter svensk mønster 1871. Aksjonærene fikk bare be­ grenset økonomisk utbytte av virksomheten, idet overskuddet for øvrig gikk til allmennyttige formål. I 1X94 ble det bestemt at hele overskuddet skulle gå til stat og kommuner; samtidig ble opprettelsen av samlag og den fortsatte virksomheten avhengig av folkeavstemning. I de følgende år ble det samlagskamp i en rekke byer; samlag ble mange steder ned­ stemt, og senere års alkohollovgivning førte til at samlagene etter hvert mistet sin betydning. A/S Vin­ monopolet, som ble opprettet i 1922, overtok etter hvert samlagene, de siste i 1938. Samlaren, svenske tidsskrifter. 1) Litterært tids­ skrift, utgitt 1773—78 av C. C. Gjorwell; med bidrag av tidens største diktere som Kellgren, Leopold og Thorild. 2) Litteraturhistorisk tidsskrift, utgitt siden 1880 med ett hefte i året av Svenska Litteratursåll-

Samleie

skapet i Uppsala; inneholder vitenskapelige artikler, bokanmeldelser og en årlig litteraturhistorisk biblio­ grafi. samle glødende kull på ens hode, dvs. lønne ondt med godt og derved vekke samvittighetsnag hos en; talemåte, opprinnelig fra Ordsp 25,22 og sitert i Rom 12,20. samleie, normalt den seksuelle handlingen der mannens erigerte penis føres inn i kvinnens skjede. Mannens ereksjon og kvinnens lubrikasjon bidrar til at samleiebevegelsene gir en lystfylt seksuell stimu­ lering som kan kulminere i orgasmen. Samleiet er som regel en forutsetning for befruktning, men det har også stor følelsmessig betydning (intimitet, nær­ het, kjærlighet) i det seksuelle samspillet mellom mennesker. Samleiet kan foregå i ulike stillinger, og kan ta lang eller kort tid, avhengig av mange omstendigheter. For de fleste mennesker føles det naturlig å avslutte sam­ leiet med full seksuell utløsning i form av orgasme og ejakulasjon. Det foreligger en mengde litteratur om menneskers samleieaktivitet, og undersøkelser viser at variasjonsbredden i atferd på dette området er meget stor. Normalitetsbegrepet for samleiet må derfor defineres vidt. Samleie omfatter også andre former for seksuell omgang mellom mennesker, f.eks. analt samleie el­ ler seksuell omgang mellom mennesker av samme kjønn. Se også ►seksualitet. samlelinse, konveks (positiv) linse, se ►linse. Samlet plan for vassdrag, en plan for katego­ risering av ulike vassdrag med henblikk på kraftut­ bygging. Den angir en rekkefølge for eventuell ut­ bygging av vannkraftprosjekter, der prosjekter med lav konfliktgrad og størst lønnsomhet settes øverst, mens konfliktfylte og/eller lite lønnsomme prosjek­ ter kommer nederst. Bakgrunnen for Samlet plan var de sterke konfliktene om vannkraftutbyggingen som toppet seg med Alta-saken i slutten av 1970-årene. Hensikten var gjennom sektorplanlegging å forbe­ dre forvaltningen av vassdragene og å se fordeler og ulemper med hvert vannkraftprosjekt i en videre sam­ funnsmessig sammenheng. Den første planen ble lagt frem for Stortinget 1984 og behandlet 1986, senere oppdatert 1988 og 1993. Vurderingen har omfattet i alt 310 prosjekter med 542 ulike alternativer og med et samlet utbyggingspotensial på ca. 40 TWh midlere årsproduksjon. Vass­ dragene ble plassert i tre kategorier (siden redusert til to), der kategori I («kan fremmes for konsesjons­ behandling») utgjør 15,2 TWh og kategori II («kan foreløpig ikke fremmes for konsesjonsbehandling») utgjør 8,8 TWh.

Samlet Plan blir oppdatert av Direktoratet for na­ turforvaltning i samråd med Norges vassdrags- og energiverk, som også står for konsesjonsbehandlin­ gen av de enkelte prosjekter. Se også ►Verneplan for vassdrag. samleverk, verk med stoff fra flere bidragsytere. Som eksempler på samleverk kan nevnes leksika, antologier, musikkpotpurrier, aviser og tidsskrifter. Opphavsrett. Etter åndsverkloven av 12. mai 1961 § 5 har den som skaper et litterært, vitenskapelig el­ ler kunstnerisk samleverk «ved å sammenstille flere åndsverk eller deler av åndsverk», ►opphavsrett til samleverket. Denne retten gjør imidlertid ingen inn­ skrenkning i opphavsretten til de enkelte verker som samleverket består av. Hvis ikke annet er avtalt eller ansees avtalt, står det de enkelte medarbeidere fritt å offentliggjøre sine bidrag på annen måte. samleårer, dss. ►vener, de blodårer som fører blo­ det tilbake til hjertet. Samlingspartiet, den sammenslutning av Høy­ re, moderate og den liberale gruppe av Venstre, som fant sted under stortingsvalget høsten 1903. Det hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radika­ lisme. Samlingspartiet ble ledet av bl.a. Christian Michelsen, Wollert Konow (S. B.), Bjørnstjerne Bjørnson og redaktør Olav Thommessen i Verdens Gang. Samlingspartiet fikk valgt 63 representanter, mens Venstre bare fikk 49. Francis Hagerup dannet 22. okt. 1903 den nye regjering; blant statsrådene var Michelsen, som tok ledelsen etter bruddet i konsulatforhandlingene februar 1905. Samarbeidet var også tenkt fortsatt ved stortingsvalgene 1906, hvor Michelsens regjering kom med en programerklæring, som både Høyre, liberale og atskillige av Venstre slut­ tet seg til. Men samlingspolitikken viste seg å være et politisk konjunkturfenomen og overlevde ikke de påkjenninger som fulgte med nye samfunnsproble­ mer (bl.a. konsesjonslovgivningen). Venstreregjerin­ gen ble sprengt, Gunnar Knudsen dannet Det konso­ liderte venstre (januar 1908) og de øvrige venstre­ menn og liberale Det frisinnede Venstre mars 1909. Samlingspartiet ble dermed avløst av Høyre og Fri­ sinnede Venstre. Samlingspartiet, Nationella Samlingspartiet, finsk Kansallinen Kokoomus, det konservative par­ tiet i Finland, grunnlagt 1918.1 mellomkrigstiden var partiet hyppig med i regjeringen og hadde statsmi­ nisteren fem ganger. Etter 1945 ble partiet stort sett holdt utenfor regjeringene pga. uoverensstemmelser om utenrikspolitikken. Dette ble brutt med koalisjons­ regjeringen til Harri Holkeri (1987—91). Partiet har siden deltatt i koalisjonsregjeringene i 1990-årene. Ved valget 1995 ble Samlingspartiet Finlands tredje

Samnanger 265 km2 2371 innb. (1997) Administrasjonssenter: Tysse

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

2 32 4 62

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

% 5 20 5 16 14 8 32

største med 17,9 % av stemmene (se for øvrig valg­ statistikk under ►Finland, historie). likka Suominen var partileder 1979-91, Pertti Salolainen 1991-94 og Sauli Niinistd fra 1994. samlingsregjering, en parlamentarisk regjering hvor alle eller i det minste alle partier av noenlunde størrelse er representert. Dannelsen av en samlings­ regjering kan skyldes behovet for å sikre det nød­ vendige regjeringsdyktige flertall i nasjonalforsam­ lingen, eller den kan skyldes en foreliggende ekstra­ ordinær situasjon (f.eks. krig). Fra utlandet kjennes en rekke eksempler på samlingsregjeringer. I Norge kjenner man bare tre, nemlig Christian Michelsens regjering mars 1905 (egentlig en borgerlig samlings­ regjering, da de radikale - dvs. Arbeiderpartiet og deler av Venstre - ikke deltok), Johan Nygaardsvolds regjering av april (og juni) 1940 og Einar Gerhardsens første regjering juni-nov. 1945. Se også ►koa­ lisjonsregjering. sammalt mel, mel som inneholder alle komets bestanddeler, idet utmalingsgraden er nær 100%. Innholdet av en del næringsstoffer er betydelig høy­ ere i sammalt mel enn i siktet mel, hvor de ytre lage­ ne av komet er tjernet. F.eks. inneholder sammalt hvete ca. 11 g kostfiber, 3,8 mg jem og 0,41 mg tiamin per 100 g, mens siktet hvetemel inneholder 2,9 g kostfiber, 1,5 mg jem og 0,28 mg tiamin. Innhol­ det av energi, protein og stivelse er derimot omtrent det samme. Hvis kornblandingen inneholder protein av god bakekvalitet, vil også sammalt hvete ha gode bakeegenskaper. Innholdet av næringsstoffer er det samme i fin og grov sammalt hvete. Sammartini, Giovanni Battista, 1700 el. 1701 — 75, italiensk komponist. Fra 1730 virksom i Milano som organist og kapellmester. Med sin omfattende produksjon (bl.a. ca. 80 symfonier og ca. 15 konser­ ter) fikk Sammartini stor innvirkning spesielt på instrumentalmusikken omkring midten av 1700-tallet. Skrev for øvrig operaer, oratorier m.m. Han var Glucks lærer i Milano 1737—41. Hans bror, Giuseppe Sammartini (1695-1750), var også komponist, og dessuten en berømt oboist. Fra ca. 1728 virket han i England. sammenlignende språkvitenskap, den del av språkvitenskapen som sammenligner språk som sy­ nes å vise overensstemmelser i ord eller bøyninger, for å undersøke om de er beslektet, dvs. utviklet av et felles grunnspråk. Se ►språkvitenskap. sammenligningssetning (gram ), leddsetning som inneholder en sammenligning, innledes med konjunksjonene enn, som, som om, f.eks. hun oppfø­ rer seg som om hun eier hele verden. sammensatt blad (bot.), et blad som er så dypt

SAMOA

5

Samnanger. Notaholmen i Samnangerfjorden. Før i tiden tørket man nøtene her. derav navnet Notaholmen. innskåret at de enkelte delene, småbladene, ser ut som selvstendige blad. Det kalles finnet når det er utgått fra et fjæmervet blad, f.eks. hos rogn, og kob­ let når det er utgått fra et håndnervet. f.eks. hos klø­ ver. Et blad kan også være dobbelt eller ilerdobbelt sammensatt. sammensatt frukt, frukt sammensatt av småfrukter som alle stammer fra en og samme blomst, f.eks. bringebær, som er sammensatt av flere steinfrukter. sammensatt statsråd, fellesmøte av svenske og norske statsråder i unionstiden 1814-1905. Slikt fel­ lesmøte ble holdt nar saker som angikk begge land kom opp. Bestemmelsene om sammensatt statsråd fantes i Riksakten. men var lite klare og førte derfor ofte til uenighet mellom norske og svenske repre­ sentanter. Sammensetningen av statsrådet varierte, bl.a. avhengig av hvor sterkt sakene angikk hvert av landene. sammensatt tall (mat.), helt tall som kan faktoriseres, dvs. skrives som et produkt av andre hele tall (bortsett fra 1). 15 = 3 ■ 5 er f.eks. sammensatt. Et helt tal! større enn 1 som ikke er sammensatt, kalles et ►primtall. sammensetning (språkv.), kompositum, ord som består av to eller flere ord som også kan brukes selv­ stendig, f.eks. norsk under-tøy, ull-under-tøy, under­ slå. Sammensetninger var vanlige i eldre indoeuro­ peisk og er utbredt i tysk og skandinaviske språk. På fransk brukes sammensetning lite, og engelsk stiller som regel ordene selvstendig ved siden av hveran­ dre (f.eks. gold watch, railway ticket). sammensurium (over ty., fra nederty. sammelsuur, en surblandingsrett av matrester), rotetblanding. sammenvoksninger, adheranser (med.), sammenlodding mellom to flater som kan utskille fibrin, f.eks. i buk- eller brysthule eller hjertepose. De fris­ ke fibrinsammenvoksninger omdannes til fastere (fibrøse) bånd eller strenger. Kan finnes f.eks. i buk­ hulen etter betennelser eller operasjoner og kan gi opphav til tarmslyng. Samnanger, kommune i Hordaland fylke, om­ kring indre del av Samnangerfjorden øst for Bergen, samt Tysselvas dalføre nordøstover til vannskillet mot Bergsdalen i Vaksdal. Natur. Berggrunnen i Samnanger hører i sin helhet til Bergensfeltet. Langs østsiden av Samnangerfjor­ den er det kambrosiluriske skifere. Vest for fjorden finner en gabbro, helt i øst overskjøvne harde berg­ arter som danner de høyeste partiene i kommunen (Tveitakvitingen 1299 m o.h.) på grensen mot Fusa

og Kvam. Samnangerfjorden er trang med til dels bratte sider, men den innerste delen vider seg ut og har åpnere, frodigere landskap. Fjorden følger strøkretningen i Bergensbuene. Bosetning. Bosetningen finner en særlig i fjordens indre deler, og her ligger kommunens to tettsteder, Haga (605 innb. 1997) og administrasjonssenteret Tysse (262 innb.). Næringsliv. Viktigste næring er industri; særlig be­ tydelig tekstil- og bekledningsindustri (SAFA Strøm­ per) med 38 % av industrisysselsettingen (1990). Det meste av den øvrige industrien er verkstedindustri (maskinindustri) med 25% av industrisysselsettin­ gen. Jordbruket er basert pa husdyrhold (sau, storfe), og neslen 98 % av jordbruksarealet nyttes til eng og beite. Tysselva er sterkt utnyttet til kraftproduksjon (se ►Samnangervassdraget). Samferdsel. Gjennom kommunen går Rv. 7 (Sandvika-Bergen). Den kommer ned fra Kvamskogen gjennom Eikjedalen til Tysse. Fra Tysse går Rv. 48 sørover langs Samnangerfjordens østside. Offentlige institusjoner. Samnanger svarer til Samn­ anger sogn og prestegjeld, Midhordland prosti i Bjørgvin bispedømme, Samnanger lensmannsdistrikt i Hordaland politidistrikt og hører under Midhord­ land domssogn. Historikk og kultur. Fjelltraktene er mye benyttet som skiterreng, og turisttrafikken er særlig stor i øst, der kommunen strekker seg opp til Kvamskogen. Samnanger kirke på Årland, langkirke i tømmer, bygd 1851. Det er funnet rester av en stavkirke her, trolig fra 1100-tallet; første gang nevnt i skrifter i 1329. Kommunevåpenet (godkjent 1990) har seks gull dråper som danner en sirkel mot en rød bakgrunn; sikter til en tidligere nedbørsrekord. Navnet er opprinnelig et fjordnavn, første ledd kan være et gammelt folkenavn, siste ledd angr, ‘fjord’. Litt.: N. Lauvskard: Samnanger. Soga um bygdi, gardama og ætteme (ny utg. 1973). Samnangerfjorden, fjord i Fusa og Samnanger kommuner, Hordaland, fortsettelsen av Fusafjorden i nordnordøstlig retning til Samnanger kirkested ved fjordbotnen. Ca. 20 km lang innenfor Bogøy. Samnangervassdraget, Samnanger kommune, Hordaland. Samnangerelva (Tysseelva) dannes ved sammenløp av Eikjedalselva fra øst og Frølandselva fra nord-øst. Nedbørfelt 236 km2. Frølandselva er utbygd i kraftstasjonene Grønsdal (26 MW), Myra (3,5 MW) og Frøland (24 MW). I den første inngår fossene Dyrefoss-Sagfoss. Samnangerelvas øvre fall mellom henholdsvis Dukevatna og Svartevatnet og

ned til Kvitingen er utbygd i Kvitingen kraftstasjon (42 MW). Eikjedalselva er varig vemet mot kraftut­ bygging. Samnemnda for studiearbeid, se ►Voksenopp­ læringsforbundet. samnitter, italisk folkestamme, bodde i Samnium i Sør-Italia. Underkuet av romerne omkring 300 f.Kr., tilintetgjort av Sulla 82-80 f.Kr. Samnium, samnittenes land, oldtidslandskap i SørItalia, mellom Adriaterhavet i nord, Latium i vest, Campania og Lucania i sør og Apulia i øst. Fjellrikt, med fruktbare deler på sørsiden av fjellene. samnorsk, fellesnorsk, fremtidig, tenkt felles norsk skriftspråk som er kommet i stand ved sam­ mensmelting av bokmål og nynorsk; om enkelte ordog bøyningsformer som er felles for bokmål og ny­ norsk. Ordet ble lansert av Moltke Moe i artikkelen Na­ tionalitet og kultur i Samtiden (1909), ifølge Moe et språk «vokset op av de levende talemål, byenes som bygdenes». Samo, 600-tallet, slavisk fyrste, opprinnelig frankisk kjøpmann; ledet slavernes motstand mot avarene og germanerne etter 625 og opprettet en omfat­ tende statsdannelse i Bohmen og sørover gjennom Østerrike til Slovenia. SAMOA Samoa, monarki i Oseania, ligger i Stillehavet, på

den sørlige halvkule ca. 3000 km nordøst for New Zealand. Staten omfatter hovedøyene Savaii (1707 km2), Upolu (1119 km2), de mindre øyene Manono og Apolima samt ubebodde småøyer. Øyene ble besøkt av europeere første gang på 1700tallet. Tysk koloni 1899, okkupert av New Zealand 1914. Full selvstendighet i 1962 som den første stat i Polynesia. Het til 1977 Vest-Samoa.

Samoa

Malo tuto’atasi o Samoa i Sisifo (samoansk) Independent state of Samoa (engelsk) Den uavhengige stat Samoa Monarki i Oseania

2831 km2 167 000 innb. (1996), 59,0 per km2

Hovedstad: Apia Offisielle språk: Samoansk, engelsk Religion: Kristendom Mynt: Tala å 100 sene Nasjonaldag: 1. juni

172°

STILLEHAVET

0 50 1--------------- 1-------------------- 1 km.

---------------

Veier

_______ 172° V. for Greenwich

Samoa

Stat og styresett Forfatning ogforvaltning. Etter forfatningen av 1962 er Samoa et konstitusjonelt og delvis parlamentariskdemokratisk monarki. Styresettet preges av en blan­ ding av engelske og samoanske tradisjoner. Statsover­ hodet. kalt O le Ao le Malo. har vært eneleder siden 1963. Når han dør, skal etterfølgeren velges av par­ lamentet, blant de lire som bærer tittelen «kongelig sønn». Den utøvende makt ligger hos statsministe­ ren, som velges av parlamentet, og av en regjering statsministeren utnevner. Parlamentet, Fono 'en. har 49 medlemmer; 47 velges blant samoanske mataier fra lokale kretser, nominert av sine klaner som høv­ dinger. De to siste velges blant ikke-samoanske bor­ gere. Politikken preges av to partier: partiet for be­ skyttelse av menneskerettigheter, som er størst, og Samoas nasjonale utviklingsparti. Styresettet er relativt stabilt, men er preget av per­ son- og partirivalisering. Regjeringen har i 1990-årene liberalisert handelen og lagt forholdene til rette for investeringer utenfra. Rettsvesenet er også preget av en kombinasjon av britisk og tradisjonell rett. Øverste domstol er høy-

esterett, en appellrett (ledet av leder for høyesterett), magistratretten (bestående av to magistrater og fire samoanske dommere) og land- og tittelretten (ledet av en av høyesterettsdommerne). Flagget er en rød duk. øverst til venstre ved stan­ gen et rektangulært blått felt belagt med en gjengi­ velse i hvitt av stjernebildet Sydkorset. Flagget ble offisielt antatt 1949. Våpenet er anbrakt på FNs emblem og viser et blått skjold med hvitt skjoldhode; skjoldhodet er belagt med en grønn kokospalme, hovedfeltet med en gjen­ givelse i hvitt av Sydkorset. Over skjoldet et kors i rødt og svart, under et tekstbånd med mottoet Fa 'avae / Le Atna Samoa (‘Gud skal være Samoas grunn­ voll'). Våpenet ble antatt 1951. Nasjonalsangen er The Banner of Freedom med tekst og melodi av Sauni liga Kuresa. Den ble antatt ved selvstendigheten 1962. Mynt. Myntenheten er fra 1966 tala (symbol WS$, valutakode WST) å 100 sene. Vekslingskurs (jan. 1998): 100 tala = 284,17 norske kr. Mål og vekt er metrisk. Internasjonale forbindelser. Samoa er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Ver­ densbanken, forøvrig av bl.a. Commonwealth, South Pacific Forum og Lomé-konvensjonen. Samoa og Norge har ikke diplomatiske forbindel­ ser.

Natur Hovedøyene Savaii og Upolu er toppene av en kjede vulkaner, som hever seg til 1858 m o.h. på Savaii (Mauga Silisili). Øyene er bygd opp av lava og tuff, med korallrev langs kysten. Savaii er geologisk den yngste av øyene, og hadde flere vulkanutbrudd i be­ gynnelsen av 1900-tallet. Upolu har en sentral, vul­ kansk fjellkjede som når 1110 m o.h. i Mount Fito. Hovedøyene har flere kratersjøer som fylles av den rikelige nedbøren og bidrar til mange vassdrag og fossefall. De øvrige øyene er mindre og lavere, og Rose Island er en atoll. Utenfor kysten finnes korall­ rev.

SAMOA Befolkning Aldersfordeling: 40,6 % under 15 år; 53,3 % 1559 år; 6,1 % overfylte 60 år (1991) Fødselsrate: 35,9 %o; dødelighet 5,5 %o (1996) Spedbarnsdødelighet: 60,0 per 1000 levendefødte (1996) Årlig tilvekst: 1,0 % (1991-96) Middellevealder: Kvinner 71,0 år; menn 67,0 år (1996) Bosetning: 21,0 % i byer/ tettsteder (1995) Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1995): Totalt 184 mill. USD; per innb. 1120 USD, 3,6 % av verdien for Norge

Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1986): 63,6 % i landbruk; 3,6 % i industri; 32,8 % i tjenesteyting

Jordbruk Jordbruksareal: 1231 km2 (1994), hvorav dyrket mark: 1220 km2; per innb. 7,4 dekar Husdyr: Svin, kveg Jordbruksprodukter: Kokosnøtter, taro, kokos­ kjerner, bananer, papaya, ananas, mango, avocado, kumelk Skogbruk Skogareal: 1339 km2 Årlig avvirkning: 131 000 m3 (1994)

Fiske Årlig fangstmengde: 1500 tonn (1995) Energi Forbruket av energi (1994): 5104 kWh per innb., 8,1 % av forbruket per innb, i Norge

Industri Viktige industriprodukter: Drikkevarer, sigaretter, kokosnøttkrem, tømmer, kokosnøttolje, saltet kjøtt, såpe, maling Utenrikshandel Eksportverdi: 3,6 mill. USD; importverdi: 81,4 mill. USD (1994) Viktige eksportvarer: Taro, kokosnøttkrem, drikke­ varer, sigaretter Viktige importvarer: Industrivarer, matvarer, maskiner, petroleumsprodukter, forbruksvarer, transportutstyr Viktige handelspartnere: New Zealand, Amerikansk Samoa, Australia, USA, Japan, Fiji Samferdsel Veinett: Total lengde 2085 km, hvorav 19 % asfaltert (1987) Handelsflåte: 7 skip på i alt 6501 dwt (1992) Luftfart: 2 flyplasser med regulær trafikk (1996) Sosiale forhold Per 1000 innb.: 6,1 personbiler (1994); 451,8 radioapparater (1995); 30,1 fjernsynsapparater (1995); 39,9 telefoner (1993); 0,4 leger (1992) Lesekyndige (over 15 år): nær 100 % av befolkningen

ØKONOMISK AKTIVITET

Samoa: Økonomisk aktivitet.

Klima. Landet har tropisk regnklima; årsnedbøren i hovedstaden Apia er ca. 3000 mm, mest i tiden desember-april. I sørøstvendte fjellskråninger kan års­ nedbøren bli 6000-7000 mm. Middeltemperaturen er 26-27 °C med små årstids variasjoner. Tropiske orkaner kan passere øyene i perioden desember-mars og forårsake store ødeleggelser. Planteliv. Øyene er dekket av eviggrønn regnskog med bl.a. kokospalmer, skruepalmer, Barringtoniaarter, lianer og bregner. I lavereliggende områder er det sump- og mangrovevegetasjon. På Savaii er det store, ufruktbare lavaområder. Dyreliv. Flygehunder og småflaggermus er de eneste naturlig forekommende landpattedyr. Mennesket har innført bl.a. rotter og svin. 30 arter landfugler omfat­ ter bl.a. vandrefalk, rikser, duer og en del stedegne spurvefugler. Den unike tanndua finnes bare i skog­ kledde fjellsider på Savaii og Upolu. Fregattfugler, tropikkfugler. suler, sotteme og noddier er de viktig­ ste sjøfuglene. Krypdyrene er representert ved noen øgler og slanger på land, havskilpadder og havslanger langs kysten. Sommerfugler og neshombiller er karakteristiske insekter. Døgnfluer, vårfluer og termitter har sin østligste forekomst i Stillehavsområ­ det på Samoa.

Befolkning Folketallet ble beregnet til 167 000 i 1996 og årlig befolkningstilvekst til 1 % (1991-96). Fødselstall­ ene er forholdsvis høye (35,9 %0), men nettotilveksten er kun 0,9 % per år (1982-87), noe som skyldes stor utvandring. Utvandringen skjer særlig til New Zealand, American Samoa og USA. Det er særlig yngre arbeidssøkende som drar ut. Årlig middelle­ vealder er for kvinner 71 år og for menn 67 år. Størstedelen av befolkningen (90 %) er polynesie­ re. En liten andel er av europeisk-polynesisk her­ komst; for øvrig finnes mindre grupper kinesere og europeere. Nær V4 av befolkningen bor på Upolu og småøyene Manono og Apolima. Pga. de store arealene under størknet lava er den største øya, Savaii, mindre be­ boelig og hadde 1990 44 900 innb. Tuasivi er største sted her. Landets hovedstad og eneste større tettsted er Apia på Upolu (34 100 innb., 1991). Fanuatapu, Nuutele, Nuula og Nuusafee er ubebodde. Religion. Nesten hele befolkningen på øygruppen bekjenner seg til kristendommen. Ca. 37 % er med­ lemmer av den kongregasjonalistiske kirke, som er størst blant de protestantiske samfunn på Samoa. Ca. 17 % er medlemmer av den romersk-katolske kirke. Den tradisjonelle religionen i Vest-Samoa var pan­ teistisk, og la stor vekt på ►mana og ulike ►tabuforestillinger. Britiske kongregasjonalister begynte misjonsvirksomhet på øyene tidlig på 1800-tallet. Språk. Engelsk og samoansk er offisielle språk. Samoansk tilhører den polynesiske undergruppen i den austronesiske språkfamilien.

Næringsliv Økonomien er i stor grad basert på jordbruk i selvforsyningsøyemed, samtidig står jordbruket for det meste av eksportverdien. Jordbruksproduksjonen har i de senere år vært rammet stadig hyppigere av stør­ re sykloner, bl.a. lå produksjonen av kokosnøttolje

SAMOJEDHUND

7

nede i flere år pga. av naturskader etter sykloner. I 1994 kom produksjonen i gang igjen, og året etter stod kokosnottprodukter for nær 70 % av eksport­ inntektene. Varierende priser på verdensmarkedet på kopra og kakao skaper også problemer for økonomi­ en. Bortsett fra kokosnøtter er viktigste salgsproduk­ ter fra jordbruket taro, kakao, papaya, ananas og ba­ naner. Ellers dyrkes brødfrukt, yams, mais, pasjonsfrukt og mango. Husdyrholdet omfatter storfe, geit, svin og høns. Det drives noe fiske, særlig i de kystnære farvann. Samoa er langt fra selvforsynt med matvarer. Tradisjonelt må nesten '/3 av matbehovet dekkes ved import. Industrien er relativt lite utviklet, og består hoved­ sakelig av foredling av råstoffer fra landbruket. Det fremstilles bl.a. forskjellige produkter fra kokosnøttpalmen. øl, sigaretter, konfeksjon og noe letlindustri og treforedling. Industrien økte kraftig etter 1992, da flere utenlandske foretak etablerte seg, bl.a. ja­ panske foretak med produksjon av kabler og bildeler og et amerikansk foretak med konfeksjonsindustri. Turismen er i vekst, med utvidelse av hotellkapasiteten; i 1995 besøkte 50 000 turister øyene, de ileste fra American Samoa og New Zealand. Det er imid­ lertid en viss motstand mot overdreven utvikling av turismen av hensyn til landets egen kultur. Utenrikshandel. Viktigste eksportvarer er kopra, kakao, taro og bananer. Importen består hovedsake­ lig av matvarer, petroleum og industrielle ferdigva­ rer. Handelsbalansen er svært negativ, med stort importoverskudd. Underskuddet dekkes delvis av tu­ ristinntekter, delvis ved økonomisk bistand fra New Zealand og Australia, men også fra de betydelige bidragene som sendes hjem fra samoanere i utlan­ det. New Zealand er landets viktigste handelspartner både med hensyn til import og eksport. Ellers er Australia, Fiji. American Samoa, Japan og USA vik­ tige handelspartnere. Samferdsel. Det finnes i all 400 km hovedveier, hvorav vel 250 asfaltert. Hovedveiene går langs kys­ ten; best utbygd er veinettet på Upolu. Veinettet er imidlertid påført store skader av orkaner. Samoa har fast skipsforbindelse med en rekke land; internasjo­ nal lufthavn på Upolu.

Samfunn og kultur Sosialeforhold. Trygdesystemet omfatter alderstrygd, uføretrygd og yrkesskadetrygd. Legedekningen er nokså lav, én lege per 3183 innb. (1990), og sykehusdekningen er på et tilsvarende nivå. Spedbarns­ dødeligheten er 60 per 1000 levendefødte (1994). Hjerte-kar-sykdommer og lungebetennelse er de vik­ tigste dødsårsakene; selvmordshyppigheten er rela­ tivt høy. Skole og utdanning. Utdanningssystemet er basert på det newzealandske. Grunnskolen er obligatorisk og 7-årig fra barna er 7 år. The National University of Samoa ble opprettet 1988. Massemedia. Det utkommer to dagsaviser og to ukeaviser, på både samoansk og engelsk. En statlig radiostasjonen som delvis er reklamefinansiert, sen­ der på de samme to språkene. I 1989 ble det også opprettet en privat radiokanal. Et statlig fjernsyns­ selskap, drevet av newzealandsk fjernsyn, har hatt egne sendinger fra 1993. I tillegg kan deler av be­ folkningen ta inn fjernsyn fra amerikansk Samoa.

Historie For eldre historie, se ►Oseania, historie. Den første europeer som kom til det nåværende Samoa, var ned­ erlenderen Jacob Roggeveen i 1722; øyene ble nær­ mere utforsket av Louis de Bougainville 1768.1 1830årene begynte kristne misjonærer å arbeide på Samoa-øyene, snart fulgt av europeiske og amerikan­ ske handelsmenn. Ved en avtale inngått 1899 mel­ lom Storbritannia, Tyskland og USA fikk Tyskland Vest-Samoa og USA Øst-Samoa. New Zealand ok­ kuperte Vest-Samoa 1914 og fikk 1920 mandatet over øyene fra Folkeforbundet. I 1946 ble mandatet for-

En utriggerbåt ved et korallrev nier øya Upolu.

nyet som tilsynsområde under FN. Øyene fikk sta­ dig utvidet selvstyre, og 1962 ble Vest-Samoa som det første territoriet i Polynesia en selvstendig stat. Allmenn stemmerett ble innført 1990, etter at klanhøvdingene, mataiene. hadde utgjort et politisk fåmannsvelde. Imidlertid er bare mataiene valgbare til parlamentet, ved siden av to representanter som vel­ ges blant og av ikke-samoanere. Regjeringen avholdt seg lenge bevisst fra å utvikle masseturismen, men antall turister økte sterkt i 1990-årene. 1 1996 lok landet inn åtte ganger så mye valuta på turismen som på eksporten, som for en stor del består av kokosprodukter. To katastrofale sykloner i 1990 og 1991 fikk store ettervirkningen Samoa og andre land i regio­ nen har hatt en markant stigning i frekvensen av syk­ loner og tropestormer. En teori er at dette skyldes klimaendringer som følge av den såkalte drivhusef­ fekten. Landet ble medlem av FN i 1976, og skiftet i 1997 navn fra Vest-Samoa til Samoa. - Litt.: Lonely Planet: Samoa (1994) Samoaoyene, øygruppe i Stillehavet, ca. 800 km nordøst for Fiji. Samoaøyeneerdclt mellom den selv­ stendige staten Samoa og ►American Samoa. Samogitia, litauisk Zemaitija, polsk Zmudz, ty.

Schamaiten, historisk landskap nord for elven Nemunas i Litauen. I middelalderen var Samogitia len­ ge et omstridt område, siden det skilte de tyske or­ densriddernes områder i Livland og Preussen. Til­ hørte for det meste Litauen, men la i perioder rundt ar 1400 under Den tyske orden. Under delingene av Polen/Litauen kom Samogitia i 1795 under Russland. Del av det selvstendige Litauen i mellomkrigstiden og fra 1991. samojeder, folk i Nord-Russland og det nordvest­ lige Sibir, språklig beslektet med de finsk-ugriske folk; omfatter nenets, enets, nganasan (Asias nord­ ligste folk) og sclkup. Samojedene lever vesentlig av reindrift, jakt og fiske, og en del driver også med pelsdyroppdrett. Deres tradisjonelle religion er sjamanisme. I gammel tid fantes flere betydelige stammer av samojeder også i Sajantraktcn i Sor-Sibir. samojedhund, den første polare spisshund som ble gjort til rase; utstilt første gang i Storbritannia 1892. Opprinnelig reingjeter- og trekkhund hos samo­ jedene ved ishavskysten i Russland. Rasen er blitt totalt forandret i Europa, den er blitt større og edlere og har lått overdådig, hvit til gulhvit pels. Mankehøyde 50-56 cm for tisper og 54-60 cm for hann-

Hovedgaten i hovedstaden Apia, som ligger på øya Upolu.

Samovar med markering av de enkelte delene. hunder. Den er kraftig og kort rektangulær, bred skal­ le, har tydelig stopp, kileformet snute, mandelformede øyeåpninger og stramt stående ører. Halen er ringet over ryggen. Samojedhunden har bløt, tett underull og rett, stri, rikelig, utstående overpels; ens­ farget hvit, tillatt er også fløtefarge og hvitt med lysebrune tegninger. samojediske språk, språkgruppe som sammen med de finsk-ugriske språkene utgjør den uralske språkfamilien. Samojediske språk snakkes i små språksamfunn i det nordlige Russland mellom Ba­ rentshavet i vest og Tajmyr-halvøya i øst. Nenetsisk (nentsisk) er det største samojediske språket, og ta­ les av nærmere 35 000 mennesker. Se ►uralske språk. samordnet lønnsoppgjør, tariffoppgjør hvor staten medvirker med tilsagn om økonomiske ytel­ ser. i fonn av f.eks. skattelettelser, trygdeytelser, pris­ subsidier osv. Brukt ved tiere hovedtariffoppgjør si­ den 1960-årene. Se også ►kombinerte inntektsopp­ gjør. Samordnet opptak, nasjonal opptakssentral for all offentlig høyere utdanning i Norge ved universi­ tetene og de statlige høyskolene. Etablert 1991, lo­ kalisert ved Universitetet i Oslo. samordningsloven, lov om samordning av pen­ sjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 og senere til­ leggslover til denne, inneholder regler om beregning av det totale beløp en person har rett til å fa samtidig fra to eller Uere pensjonsordninger eller trygder. Den mest vanlige virkningen av samordningsloven er at den pensjon som utbetales fra en tjenestepensjons­ ordning, blir redusert når pensjonisten samtidig far rett til pensjon fra folketrygden. Men loven innehol­ der også regler om sammenlegging av tjenestetid for å sikre at den som har korte tjenesteforhold i for­ skjellige stillinger med ulike pensjonsordninger, skal få rett til tjenestepensjon. Offentlige tjenestepensjoner (f.eks. fra Statens pen­ sjonskasse eller kommunale pensjonskasser) blir sam­ ordnet med pensjons- og trygdeytelsene fra folke­ trygden. Det fører til at hele pensjonen fra folketryg­ den blir utbetalt mens den offentlige tjenestepensjo­ nen blir redusert. Alle er likevel sikret en samlet pen­ sjon som er minst like stor som den største av de to pensjonene. Private tjenestepensjoner og pensjons­ forsikringer blir vanligvis ikke redusert når man tår alderspensjon fra folketrygden; de blir utbetalt i til­ legg til den. samorganisasjoner, sammenslutninger av fag­ foreninger innen et distrikt. I den norske fagorgani­ sasjons første år spilte samorganisasjonene en bety­ delig rolle, under navn som «centraliserede» eller «samvirkende» fagforeninger. Etter ca. 1900 ble de for det meste avviklet. Fagopposisjonen av 1911 grunnla igjen en del samorganisasjoner som sine pro­

pagandaorganer, og fagkongressen 1923 gjorde dem til regulære ledd i organisasjonssystemet. Samorga­ nisasjonenes størrelse har variert. SAMOS, fork, for eng. Satellite and Missile Observation System, USAs første operative rekognoseringssatelhttsystem. Det er utviklet fra tidligere Discoverer-satellitter, og kunne overføre bilder elektro­ nisk og mekanisk (ved hjelp av en separerbar kapsel som i fallskjerm kunne snappes opp av et fly). Tre prøveoppskytninger 1960-61, hvorav én vellykket (SAMOS 2, 31. jan. 1961). Senere oppskytingstakt hemmeligholdt. Samos, gresk øy i Egeerhavet, skilt fra Lilleasia (Tyrkia) ved det 2 km brede Samossundet; 478 km2 med 33 000 innb. (1991). Hovedstaden Vathy med Samos havn ligger på nordøstkysten. Samos er bygd opp av overveiende metamorfe berg­ arter, bl.a. marmor. Øya er fjellendt, i vest når Kerketeus opp i 1433 m o.h., i et belte sør-øst i den midtre delen av landet finnes lavere land. Kystsonen veks­ ler mellom klipper og sandstrender. Jorden er frukt­ bar, det finnes en større andel trær enn det som er vanlig på greske øyer, bl.a. store mengder sypresstrær som er med på å holde på jordens fuktighet. Dyrking av vindruer, oliven, tobakk og fiken. Fiske var tidligere viktig næring, men både på grunn av konflikter med Tyrkia om rettighetene i Egeerhavet, og overfiske tas det lite fisk i farvannet rundt Samos. Betydelig turisme. Pythagoras ble født på Samos, og byen Pythagorio på sørøstkysten er oppkalt etter ham. Historie. Samos har vært befolket siden 3. årtusen f.Kr., på 1000-tallet f.Kr. av jonere. Under tyrannen Polykrates (ca. 540-ca. 520 f.Kr.) ble øya en sjømakt og et kultursentrum: Anakreon, Aisopos og Pythagoras levde her. Ble erobret av Athen 440 og hadde siden en vekslende historie. Tilhørte på 1300tallet Genova og kom 1550 under tyrkerne. I 1821 tok Samos del i frihetskrigen. 1832-1912 et eget fyrstedømme under tyrkisk overhøyhet. Etter første ► Balkankrig 1912-13 ble øya en del av Hellas. samosa (indisk), fylt postei, liten pai. Samothraki, Samothrake, øy i Hellas, lengst nord­ øst i Egeerhavet; 180 km2 med 3100 innb. (1991). Samothraki, som i Korifi Fenåri når 1600 m o.h., er fjellrikt og ufruktbart. Innbyggerne lever av olivendyrking, geiteavl, svampefiske og turisttrafikk. Kjent for statuen «Nike fra Samothraki» (i Louvre). Samothraki var i oldtiden et sentrum for dyrking av ►kabirer, kultstedet er utgravd fra 1939. Bilde, se ►hellenismen. samovar (russ, ‘selvkoker’), temaskin eller vannvarmer, oftest umeformet, av kobber, messing eller sølv. Gjennom beholderen går et vertikalt tykt rør med spjeld nederst og hette øverst. 1 dette fylles tre­ kull, som ved brenning oppvarmer vannet i beholde­ ren. sampan, liten kinesisk båt til lettere transporter. Drives frem med en åre i akterstavnen (vrikkes) eller seiles. Sampdoria, Genova, italiensk fotballklubb, grunn­ lagt 1946 ved sammenslåing av to gamle klubber. Vant europacupen for cupvinnere 1990, finalist 1989; finalist i serievinnercupen 1992. Seriemester i Italia 1991, cupmester 1985, 1988, 1989 og 1994. Sta­ dion: Luigi Ferraris. Drakt: Blå trøye med rød ring, hvit bukse. Kjente spillere: Gianluca Vialli, Ruud Gullit. Samper Pisano, Emesto, f. 1950, colombiansk økonom og politiker (liberal). Partileder for det libe­ rale partiet fra 1987; overlevde 1989 et attentatfor­ søk fra en narkotikabande. Ambassadør i Spania 1992-93. Colombias president fra 1994. Sample [sæmpl], Joe, f. 1939, amerikansk pianist og komponist i grenselandet mellom jazz og rock. Han hadde stor suksess i 1960- og 1970-årene med gruppen The (Jazz) Crusaders, og etablerte seg også som en etterspurt studiomusiker. Av artister han har

samarbeidet med, kan nevnes Joni Mitchell, Al Jarreau, Miles Davis og Eric Clapton. Album under eget navn f.eks. Carmel (1978), Oasis (1985) og Sample This (1997). sampling [sa:mpliij] (eng., til sample, ‘prøve, ut­ valg’). 1. Utvalg av (representative) prøver som skal ana­ lyseres, f.eks. i kjemisk, psykologisk og statistisk vitenskapelig arbeid, i meningsmåling, markedsforsk­ ning m.m. (se også ►utvalgsundersøkelse). Mulig­ heten for å kunne trekke slutninger på grunnlag av det foreliggende utvalg (sample) er avhengig av ut­ valgets størrelse (antall prøver eller observasjoner), hvor store variasjoner man finner innenfor utvalget, og om det er representativt. De vanligste statistiske metoder bygger på at samplingen er foretatt tilfel­ dig, slik som ved loddtrekning. 2. (mus.). Prosess der man gjør digitale opptak av lyder for så å kunne manipulere dem på ulike måter. Etter at en lyd er samplet, kan den avspilles i for­ skjellige tonehøyder via en synthesizer el.l. Dermed er det i prinsippet ingen grenser for hvilke lyder som brukes i forbindelse med musikk. 3. (elektronikk). Punktprøving, prosess der øyeblikksverdien til et kontinuerlig signal avleses ved bestemte tidspunkter. Sampling er en svært viktig prosess i forbindelse med analog/digital-omforming av elektriske signaler. Samplingen foregår ved at en bryter sørger for at det kontinuerlige signalet kun slipper frem til avleseren et kort øyeblikk hver gang en ny verdi, et sam­ pel, skal registreres. Resultatet av denne prosessen er en sekvens av målinger som gir en beskrivelse av det opprinnelige, kontinuerlige signalet. Man kan vise at dersom samplene tas med fast av­ stand og tilstrekkelig tett, kan det opprinnelige, kon­ tinuerlige signalet gjenskapes fra samplene. Det så­ kalte samplingsteoremet sier at samplingsraten må være minst dobbelt så høy som den høyeste frekvens­ komponenten i det opprinnelige signalet for at sig­ nalet skal kunne gjenskapes fra samplene. Dersom denne betingelsen ikke er oppfylt, vil det i samplingsprosessen bli dannet frekvenskomponenter som ikke var til stede i det opprinnelige signalet. Dette kalles aliasing. Frekvenskomponentene som dannes ved aliasing, kan normalt ikke fjernes igjen og vil opptre som støy når signalet rekonstrueres fra samplene. Rekonstruksjonen av det kontinuerlige signalet skjer ved å la samplene passere et lavpassfilter med grensefrekvens mindre enn halve samplingsraten. I prak­ sis vil dette filteret kunne føre til en viss forvreng­ ning av det rekonstruerte signalet. For å unngå dette benytter man såkalt oversampling, som betyr at samp­ lingsraten økes vesentlig utover minimumskravet. I en CD-spiller som skal kunne gjengi signaler med frekvens opp til 20 000Hz, er standard samplingsrate 44 100 sampler per sekund. Det er imidlertid van­ lig ved hjelp av en spesiell teknikk å øke denne samp­ lingsraten til f.eks 176 400 sampler per sekund, dvs. fire ganger oversampling. Sampras [sæmpros], Pete, f. 1971, amerikansk tennisspiller. Rangert som verdens beste spiller per 1. jan. 1998 og topprangert i alt 207 uker fra 1993, derav ved årsslutt fem år på rad (1993-97). Har vun­ net single fire ganger i Wimbledon (1993-95, 1997), fire ganger i US Open (1990, 1993, 1995-96) og to ganger i det australske mesterskapet (1994, 1997). Vant Davis Cup 1992 og 1995. Samsal, gammel storgård (tidl, adelig setegård) i Ringsaker kommune, Hedmark, 5 km sør for Moelv. I middelalderen omfattet Samsal-godset en mengde gårder i Ringsaker og Biri. Samsal har bl.a. tilhørt de norske adelsslekter Kusse, Valravn og Skaktavl, og beholdt sine setegårdsrettigheter til 1855. Familien Arøe, som eide gården fra 1765, solgte den 1855 til Ole Olsen Vinje; hans etterkommere eier den frem­ deles. Samsal omfatter (1998) et totalareal på 1200 daa, hvorav ca. 550 daa dyrket mark.

SAMURAI

9 samsara (sanskrit, ‘strømmen’), betegner i indisk religionsfilosofi verden som vi lever i, kjennetegnet ved individets uopphørlige fødsel, dod og gjenfødsel. Å unnslippe fra den hvileløse vandringen i sam­ sara ble frelsesmålet både i hinduismen og buddhis­ men. Motsetningen til samsara er nirvana. Samset, Ivar. f. 4. des. 1918 i Skien, norsk forstkandidat. Forstkandidat fra NLH 1944. Professor ved Norges landbrukshøgskole og forskningsleder ved Norsk institutt for skogforskning 1956-88. Har skre­ vet lærebøker og en rekke vitenskapelige avhandlin­ ger om skogspørsmål. samskipnad, organisasjon; forbund; f.eks. ►stu­ dentsamskipnad. Samson, mannsnavn, avledet av hebraisk ‘sol’. Brukt i Norge fra 1200-tallet. Samson, bibelsk person. Krigshelt og dommer i Israel, av Dans stamme (Dom 13-16). Han var nasireer, og hans nasireerløfte innbefattet at han ikke skul­ le skjære håret. Han ledet kampen mot filisterne, men ble forrådt av filisterkvinnen Dalila, som lot hans hår skjære av. Han ble fanget og blindet, men da håret vokste til, brøt han ned bæresøylene i Dagontempelet, som styrtet sammen over ham og filisterne. samsonrev, mutasjon av ►rev; den ser tynn og uhyre slunken ut fordi den helt mangler dekkhår. Samsun, by i Tyrkia, ved Svartehavet, 640 km øst for Istanbul; 526 500 innb. (1995). Tyrkias største havneby ved svartehavskysten. God og moderne havn. Utførsel av tobakk, kom og ull. Tekstil- og kunstgjødselindustri. Universitet (1974). Samsun er oldtidens Amisos. Samsung (koreansk ‘tre stjerner'), sørkoreansk chaebol (gruppe av industri- og handelsselskaper), med røtter i virksomheter startet i 1930-årene av Lee Byung-Chull. Virksom på en lang rekke områder. Den største enheten i gruppen er Samsung Electronics, som i 1990-årene står for ca. */4 av gruppens omset­ ning og fremstiller fjernsynsapparater, data- og tele­ kommunikasjonsutstyr m.m. For øvrig er Samsung aktiv innen bl.a. finans, engineering og kjemisk in­ dustri. samsvarsboyning (gram.), dss. kongruensbøyning, se ►kongruens. samsyn, evnen til å smelte sammen synsinntrykk­ ene fra begge øyne. Siden øynene ligger i en viss avstand fra hverandre, er synsinntrykkene ikke helt identiske. Ved sammensmelting vil derfor romsans og dybdesyn oppstå. Ved medfødt manglende sam­ syn vil øynene ikke ha naturlig stimulans til å rettes inn mot samme punkt, og skjeling (strabisme) vil oppstå. Samsø, kommune i Danmark, Århus amtskommune, omfatter øya Samsø og flere mindre øyer i Kattegat; 114 km2 med 4360 innb. (1996). Øya Sam­ sø (112 km2) består av to deler sammenbundet med et smalt eid. Høyeste punkt Bakkebjerg, 64 m o.h. Vekslende natur. Jordbruk; gode havner. Fergefor­ bindelse til Hov (sør for Århus) og Kalundborg. Næringsmiddelindustri. Betydelig sommerturisme. Største by Tranebjerg (820 innb. 1996). Godset Brattingsborg, som utgjør 75 av øyas sam­ lede areal, var 1677-1921 hovedsete for grevskapet Samsøe, og eies fra 1695 av slekten DanneskioldSamsø. Samsø, dansk gulost fra øya Samsø. Den formes som store hjul på 14 kg. Smaken på unge oster er mild, etter et halvt år blir smaken betydelig sterkere. Fettinnhold i tørrstoffet er 45 %. Samtiden, tidsskrift for politikk, litteratur og sam­ funnsspørsmål, grunnlagt i Bergen 1890 av Jørgen Brunchorst og Gerhard Gran. Gran var eneredaktør fra 1892 til sin død 1925. Da han 1900 ble professor i Oslo, ble Samtiden overflyttet dit. I 1925 overtok Jacob Worm-Miiller, og han satt som redaktør til sin død 1963, unntatt i krigsårene; A. H. Winsnes redi­ gerte Samtiden 1940—42. Senere redaktører: John Sanness (1963-69) og Torkel Opsahl (1969-79).

ANISUN Seoul, Sør-Korea Omsetning (1996): 94,6 mrd. amerikanske dollar Ansatte (1996): 256 000

1979-88 ble Samtiden redigert av en redaksjonsko­ mité, med bl.a. Helge Rønningog Mariken Vaa. Trond Berg Eriksen var redaktør 1989 93, da han ble av­ løst av Thomas Hylland Eriksen. - Litt.: A. Holmesland og Ph. Houm (red.): Samtiden gjennom 75 år 11964). samtykke (jur.), tillatelse. Samtykke fra den krenkede til en ellers straffbar handling bevirker ofte at gjerningsmannen ikke kan straffes, særlig ved formuesinngrep. Også ved ærekrenkelser, legemsfornær­ melser og alminnelige legemsbeskadigelser har sam­ tykke denne virkning. Er noen med eget samtykke drept eller tilføyd betydelig skade på legeme eller helbred, inntrer ikke straff-frihet, men straffen kan nedsettes under det ellers bestemte lavmål og til en mildere straffart (straffeloven av 1902 § 235). Hensettelse i hypnotisk tilstand er straffbart selv om sam­ tykke er gitt (§ 364). Om samtykke til seksualoperasjoner, se ►kastrasjon og ►sterilisering. For å virke straffbefriende må samtykke ikke være fremkalt ved tvang, svik el.F; og når det gjelder sedelighetsfor­ brytelser, setter loven en bestemt aldersgrense, som hovedregel 16 år(§§ 196 og 212). Samuel, mannsnavn, hebraisk ‘hørt av Gud'. Kjent i Norge fra 1500-tallet. Navnedag 21. februar. Samuel, bibelsk person. Se ►Samuelsbøkene. Samuel [sæmjul], Marcus, 1853 1927, britisk for­ retningsmann. Han arvet sammen med broren Sa­ muel Samuel en forretning som drev handel på Det fjeme østen. Pa slutten av 1800-tallet opptok de kon­ kurransen med Standard Oil og brødrene Nobel på oljemarkedet, med omsetning av russisk petroleum. Samuel oppdaget oljeforekomster pa Bomeo, hvor

Samurai. Fargetresnitt av Toyokuni 1, som levde 1769-1825. Bibliothéque Nationale, Paris.

han fikk konsesjon 1896. Året etter ble The «Shell» Transport and Trading Co. Ltd. grunnlagt med ho­ vedsete i London og med Samuel som styreformann. Selskapet innledet 1903 samarbeid og fusjonerte i 1907 med Royal Dutch. Samuel ble adlet 1925 som Viscount Bearsted. Samuelsbøkene, to bøker, opprinnelig én bok, i Det gamle testamente. De er antakelig skrevet på 400tallet f.Kr., utformet av de deuteronomistiske histo­ rieskrivere (se ►Deuteronomium), som har gjort omfattende bruk av gamle fortellinger. Som del av Det deuteronomistiske historieverket handler Samu­ elsbøkene om overgangstiden mellom de karisma­ tiske «dommere» og kongetiden i Israels historie i tidlig jernalder. 1 Sam beretter om profeten, presten og dommeren Samuel (sønn av presten Eli), som sal­ vet kongene Saul og David. Hans mange opplevel­ ser og hans kongetid skildres inngående. De livfulle skildringene representerer noe av den beste fortel­ lerkunst i Det gamle testamente. - Litt.: P. K. McCarter, I-1I Samuel (1980-84). Samuelsen, Andreas, 1873 1954, færøysk poli­ tiker, sysselmann på Eysturoy 1910-41. Politisk slut­ tet han seg til det konservative Sambandspartiet. som han representerte i lagtinget i Torshavn 1906-48. 1 1948 dannet han det første landsstyre (lokalregjenng) etter gjennomføringen av selvstyreloven og satt som lagmann (statsminister) til 1950. Han representerte i mange år Færøyene i riksdagen i København, hvor han gikk inn i Venstres gruppe. Samuelsen, Ame, f. 10. mars 1950, norsk maler. Hans landskapsbilder rommer gjeme surrealistiske eller absurde elementer. Han har også laget sceno­ grafi for danseteater. Representert i Museet for sam­ tidskunst med tre malerier. Samuelsen, Emil Johs., f. II. jan. 1937, norsk fysiker. Siv.ing. fysikalsk kjemi NTH 1960, dr.philos. 1971. Forsker i fysikk. Institutt for atomenergi (In­ stitutt for energiteknikk) 1962-75, dosent i allmenn fysikk, NTH 1976-82, professor i røntgenteknikk, NTH (nå NTNU) fra 1983. Har utført viktige arbei­ der innenfor området materialfysikk. Har også hatt gjesteprofessorater ved flere utenlandske universite­ ter, har sittet i internasjonale komiteer og er medlem av flere vitenskapelige selskaper. Samuelsen, Aage, 1915-87, født i Skien, norsk predikant, ble kjent som predikant innenfor pinsebe­ vegelsen, delvis pga. ledernes brudd med ham i 1957. I 1959 grunnla han vekkelsesbevegelsen Maran Ata, hvor det også kom til brudd, hvorpå Samuelsen star­ tet bevegelsen Vekkeropet Maran Ata og kjøpte en eiendom i Dalen, Telemark, til samlingspunkt. Hans forsøk pa å drive stedet som kristelig feriesenter før­ te heller ikke frem. Hans memoarer Levende kris­ tendom - død religion: 40 år som predikant ble ut­ gitt 1984. Samuelson [sæmjualsn], Paul Anthony, f. 1915, amerikansk økonom, professor ved Massachusetts Institute ofTechnology fra 1940. Samuelson har gjort en betydelig innsats i utviklingen av en matematisk teori for statiske og dynamiske analyser (FoundationsofEconomicAnalysis, 1943). HansEconomics, An Introductory Analysis (1948) dominerte lenge markedet for generelle innføringslærebøker. 1970 fikk han Nobels minnepris i økonomi. Samuelsson, Bengt, f. 1934, svensk biokjemiker. Ble 1982 tildelt Nobelprisen i fysiologi og me­ disin sammen med S. Bergstrom og J. R. Vane for deres oppdagelser vedrørende prostaglandin og be­ slektede biologisk aktive substanser. samum (fra arabisk), i Nord-Afrika og SørvestAsia en het ørkenvind, gjeme ledsaget av sandstorm. samurai, krigerstanden i det gamle Japan, opp­ stod i Heian-perioden (784-1191) som tjenere og liv­ vakter for aristokratene og hoflet, men ble fra 1200tallet den herskende klassen med shogun og daimyo i spissen. Samuraienes moral var preget av det neokonfucianske æres- og lojalitetsbegrep, se ►bushido.

Til forskjell fra andre stender fikk de bære to sverd, og de fikk ustraffet gi hugg til dem som tilhørte lave­ re stender. De giftet seg innen sin egen stand, og de­ res rettigheter var arvelige. Etter Meiji-restaurasjonen 1868 ble de likestilt med andre, og særrettighet­ ene forsvant etter hvert. Se også ►ronin. samvat (fork, for Vikrama samvaf), indisk tids­ regning med utgangspunkt i år 58 f.Kr., da kong Vikramaditya av Ujjain etter tradisjonen beseiret Shaka’ene. Vanlig i Nord-lndia. unntatt i Bengal. Samveldelekene, eng. The Commonwealth Ga­ mes, idrettsarrangement etter mønster av de olym­ piske leker, åpent for medlemsland i Samveldet. Ar­ rangert første gang 1930 i Hamilton, Canada (som British Empire Games), siden hvert fjerde år unntatt 1942 og 1946. I 1994 (Victoria, Canada) deltok ca. 2500 utøvere fra 63 land. Konkurranseprogrammet varierer, men friidrett og svømming er obligatoriske idretter. Beste nasjoner har vært England, Australia og Canada. De 16. samveldeleker holdes 1998 i Ku­ ala Lumpur, Malaysia. Samveldet, norsk betegnelse for ►Common­ wealth. Samveldet av uavhengige stater, SUS, russ. Sodrusjestvo Nesavisimykh Gosudarstv, sammenslut­ ning opprettet des. 1991 av 11 tidligere sovjetrepu­ blikker for å samordne landenes politikk og unngå uønsket fragmentering etter Sovjetunionens oppløs­ ning. SUS har bl.a. forsøkt å finne felles løsninger pa forsvarsspørsmål og problemstillinger knyttet til landenes økonomiske utvikling. I praksis har sam­ veldet hatt liten betydning. Innenfor rammen av SUS er det imidlertid inngått en rekke avtaler mellom skif­ tende grupper av medlemsland. Samveldets hoved­ sete ligger i Minsk, Hviterussland. Estland. Latvia og Litauen deltok ikke ved oppret­ telsen av SUS; Georgia meldte seg først inn 1993. Aserbajdsjan og Moldova har vært utmeldt, men fra 1994 deltar alle tidligere sovjetrepublikker, unntatt de baltiske statene, i deler av samarbeidet. samvirke, kooperasjon, økonomisk virksomhet organisert i foreninger med det formål å fremme medlemmenes forbruksmessige el. yrkesmessige in­ teresser. Et forbrukersamvirke driver innkjøp og pro­ duksjon av varer for medlemmers regning, prodnsentsamvirke selger varer medlemmene produserer. Andre fonner er kredittsamvirke og boligsamvirke (f.eks. boligbyggelag). Samvirke oppstod i Storbritannia på midten av 1800tallet som en bevegelse til bedring av forbrukernes kar gjennom organisering av felles innkjøp av varer. Til de kjente talsmenn for bevegelsen hører Robert Owen. Louis Blanc, Ferdinand Lassalle, Charles Gide og T. H. Aschehoug. Samvirkcprinsippene har et­ ter hvert også fått omfattende utbredelse når det gjel­ der produksjon, særlig blant jordbrukere og fiskere, kredittorganisasjoner, boligbygging m.m. Se egne artikler om ►boligkooperasjon, ►fiskersamvirket, ►landbrukssamvirket, ►samvirkelag og ►Forbruker­ samvirket. Samvirke forsikring, felles betegnelse på de to forsikringsselskapene Samvirke Liv (stiftet 1929) og Samvirke Skade (stiftet 1921) med LO og Norges Kooperative Landsforening som hovedaksjonærer. Sammensluttet 1997 med Landsbanken A/S, se ►Vår bank og forsikring. samvirkelag, forbruksforening eller kooperativ forening, åpen sammenslutning av forbrukere som har til formål å bedre sine medlemmers økonomiske og sosiale kår ved at de som forbrukere også omset­ ter varene og evt. også produserer dem. Ordet bru­ kes også om forbrukerbevegelsens utsalg. Den første kooperative forening. The Rochdale So­ ciety of Equitable Pioneers, ble registrert 24. okt. 1844 av 28 vevere i byen Rochdale i England. Ko­ operasjonen i Norge hadde sin egentlige begynnelse omkring 1850, men først i 1860-årene"fikk bevegel­ sen vind i seilene. Se ►Forbrukersamvirket.

samvirkning, vanlig norsk ord for «interaksjon» mellom to eller flere sykdomsbestemmende påvirk­ ningsfaktorer som hver for seg eller sammen fører til økt risiko for sykdom. Nyere forskning har vist at samvirkning mellom to skadelige påvirkningsfakto­ rer kan føre til større økning i sykdomsrisikoen enn summen av den tilleggsrisikoen hver enkelt av de to faktorene utgjør; de skadelige faktorene potensierer hverandre. Slik potensierende samvirkning i risiko­ en for å fa lungekreft er godt kjent, bl.a. ved røyking sammen med asbestpåvirkning og ved røyking sammen med radoneksponering. samvittighet (lat. conscientia), egenartet følelse av behag eller ubehag, hvorved en person opplever sine egne handlinger som moralsk rette eller gale (god eller dårlig samvittighet). Det finnes ulike teorier om hva samvittighet egentlig er. Kristen tenkning reg­ ner gjeme med at samvittigheten er nedlagt i oss av Gud. Et annet syn holder samvittigheten for å være medfødt uten at den er inngitt av Gud. Et vanlig syn i dag er at samvittigheten er et produkt av sosial læ­ ring og oppdragelse. Best kjent er kanskje Freuds teori om samvittighet som et over-jeg eller superego, en intemalisert og ikke fullt bevisst overtagelse av autoritetens (foreldrenes eller samfunnets) nor­ mer og verdier. Innenfor etikken er det vanlig å si at handlinger som er i samsvar med samvittigheten, er subjektivt rikti­ ge. De behøver ikke derfor å være objektivt riktige eller i samsvar med allment vedtatte moralske eller religiøse normer og bud. Kant oppfattet samvittighet som et fomuftsvesens bevissthet om den moralske lov, det kategoriske imperativ. samvittighetsfange, person som er fengslet på grunn av sin overbevisning, sin etniske opprinnelse, hudfarge, kjønn eller språk, og som ikke har brukt, eller oppfordret til bruk av vold. samværsrett, i barneloven av 8. april 1981 den rett til å være sammen med bamet som i alminnelig­ het tilkommer den av foreldrene som etter separa­ sjon eller skilsmisse ikke har omsorgen for det. Reg­ lene her gjelder også hvor foreldrene ikke har vært gift med hverandre. Loven slår også fast at bamet har rett til samvær med begge foreldre. san (fra khoi-khoi (hottentottisk), ‘urbefolkning’), også kjent som buskmenn, folkegruppe i Kalahariørkenen i Botswana og Namibia. Mindre grupper lever også i grenseområdene mellom Angola, Zam­ bia og Zimbabwe samt i Sør-Afrika. I Botswana bru­ kes betegnelsen basarwa for san i offentlige sammen­ henger. Nyere forskning tyder på at forholdet mel­ lom ulike sanspråk er mer uklart enn man tidligere har ment, og noen sangrupper snakker khoispråk (se for øvrig ►khoisanspråk). Inndelingen i grupper er basert på språklige og kulturelle kriterier, og gruppe­ ne har ingen politisk funksjon. Ved den nederlandske koloniseringen i 1652 var san utbredt over hele Afrika sør for Zambezi-elven, og talte anslagsvis 200 000. Man regner med at de i tid­ ligere tider også holdt til i Øst-Afrika nord til Kenya. Koloniseringen innebar en regelrett utryddelseskrig, og førte til en drastisk tilbakegang i deres utbredelse og antall. De ble også dels fordrevet av, og dels opp­ tatt i, den øvrige afrikanske befolkningen i den østli­ ge delen av området, en prosess som begynte allere­ de før den europeiske koloniseringen. Nå teller de omkring 42 000 i Botswana, 35 000 i Namibia og 9000 i Angola (slutten av 1990-årene), og det er bare i de mest ugjestmilde strøkene at det ennå finnes sanfolk som opprettholder jakt og sanking som livsform. Disse utgjør omkring 1 %; resten lever som gjetere, landarbeidere, hushjelper og andre typer løsarbeide­ re for bønder og kvegeiere. Det har vært vanlig å fremstille san som tradisjo­ nelle nomadiske jegere og sankere, uten jordbruk og uten andre husdyr enn hunden. I en slik tilpasning er det kvinnenes sanking av nøtter, frø, meloner og rot­ knoller som sørger for den overveiende del av mat­ forsyningen; mennenes jakt gir et forholdsvis beskje­

dent, men viktig tilskudd. Nyere arkeologisk og etno-historisk forskning i området tyder imidlertid på at san har vekslet mellom jakt og sanking, husdyr­ hold og noe jordbruk - og kombinasjoner av disse ervervsformene. Dette ble særlig aktuelt etter bantufolkenes ankomst fra omkring 600 e.Kr., men slike muligheter var også til stede med khoi-khoi-folkets husdyrhold. San har over hele sitt tidligere utbredelsesområde etterlatt seg mengder av bergmalerier som fremstil­ ler jaktscener, dyr og andre motiver fra deres liv. De er utført i flere farger og minner om hulemaleriene fra eldre steinalder i Europa. Siden 1950-årene er san blitt grundig studert av antropologer og andre forskere, og dette har gitt meget verdifull ny kunn­ skap, bl.a. om jakt og sanking som ervervsform. Det er flere årsaker til at san ikke lenger kan leve på tradisjonelt vis. Før koloniseringen holdt de til i mer fruktbare distrikter, som de er blitt fortrengt fra gjen­ nom flere århundrer. I nyere tid er de også i stor grad blitt fordrevet fra sine områder i ørkenen. Nydyr­ king og kvegdrift gjør et stort innhogg, og andre moderne virksomheter som mineralleting og anlegg av nasjonalparker har også skapt problemer for dem. Som en diskriminert og fattig minoritet med mini­ male resurser har de ikke muligheter til selv å starte jordbruk eller kveghold i større skala. Det viser seg å være vanskelig for dem å fa annet enn underbetalte jobber. Man kjenner tilfeller der folk har arbeidet i årevis uten annen godtgjørelse enn mat, brukte klær og tobakk. I 1990-årene har sanfolk både i Namibia og Botswana startet egne politiske organisasjoner, hjulpet på vei av bl.a. danske og norske bistands­ myndigheter og frivillige organisasjoner. Ved flere anledninger har sanorganisasjonene vært represen­ tert i FNs menneskerettighetsmøter og andre inter­ nasjonale fora. Krav om rettigheter til tradisjonelle landområder står sentralt. Midt i 1990-årene reiste sanfolk i Sør-Afrika krav på et område som omfatter en stor del av Kalahari Gemsbok National Park. Sør-Afrikas tidligere okkupasjon av Namibia skap­ te alvorlige problemer for store san-grupper da den sørafrikanske hæren i begynnelsen av 1970-årene startet rekruttering blant dem til krigen mot frigjø­ ringsbevegelsen SWAPO. Sansoldatene og deres fa­ milier ble trukket inn i en internasjonal konflikt de selv ikke hadde full oversikt over. Det uavhengige Namibias regjering har gått inn for en forsoningspo­ litikk, men en stor utfordring gjenstår ved at sørafri­ kanerne tok med seg omkring 5000 sansoldater og familiemedlemmer da de trakk seg ut. Denne grup­ pen ble flyttet til en leir nær Kimberley. Gruppen har også medlemmer som opprinnelig kom fra Angola og Botswana, noe som har gjort det vanskelig å fin­ ne en diplomatisk løsning. Litt.: R. B. Lee& I. De Vore: Kalahari Hunter-Gatherers (1976); L. Marshall: The IKung ofNyae Nyae (1976); R. B. Lee: The IKung San (1979); M. Shostak: Nisa. The Life and Words of a IKung Woman (1981). AxS/EWæ San (it. og sp.), den hellige, kortform av Santo. San, elv i Polen, kommer fra Øst-Beskidene og munner ut i Wisla nedenfor Sandomierz, 443 km lang, derav seilbar 90 km. I 1968 ble det fullført en 82 m høy demning i elvens øvre løp. Dammen har en ka­ pasitet på 474 mill. m3. Sana, Sana’a, Sana, hovedstad i Yemen, 300 km nordvest for Aden, ligger i en fruktbar dal, 2350 m o.h.; 972 000 innb. (1995). Handelssentrum, tekstil­ industri (bomull), håndverk. Islamsk universitet (1970). Internasjonal lufthavn. Veiforbindelse til AlHudaydah ved Rødehavet. Den eldre bykjernen med velbevart og restaurert arabisk arkitektur står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. San'a har siden 400-tallet vært Sør-Arabias viktig­ ste by. Hovedstad fra 1962. San Andreas-forkastningen, forkastningslinje langs vestkysten av Nord-Amerika. Strekker seg nordvestover fra Golfo de California (Californiabuk-

11

ten) til Point Arena nord for San Francisco, hvor den fortsetter ut i Stillehavet. Den sentrale delen av San Andreas-forkastningen er en relativt enkel og rett­ linjet struktur, men den forgrener seg i begge ender slik at forkastningssonen her blir over 100 km bred. Forkastningen er en del av et større system av for­ kastninger som samlet danner skillet mellom Den nordamerikanske platen og Stillehavsplaten. Platene sklir langs hverandre med en relativ gjennomsnitts­ hastighet pa om lag 5 cm i året. Den nordamerikan­ ske platen beveger seg sørover i forhold til Stille­ havsplaten. Denne type platebevegelser kalles transformforkastning. se for øvrig ►platetektonikk Forkastningssonen utgjøren langstrakt forsenkning, med karakteristiske forskjøvede elveløp o.l. Også veier som krysser linjen, er blitt forrykket ved beve­ gelsene. Platebevegelsene langs de enkelte forkast­ ningene i San Andreas-systemet fører til hyppige jord­ skjelv. Da områdene her er svært tett befolket, kan jordskjelv ta katastrofale følger, som f.eks. da San Francisco ble ødelagt i 1906. San Antonio [sæn æntouniou], by i USA, Texas, 300 km vest for Houston; I 067 800 innb. (1996). Viktig samferdsels- og handelssentrum med frihavn (fra 1950). Petroleumsraffinerier, store slaktehus o.a. næringsmiddelindustri m.m. Militære flyplasser og baser. Turisttrafikk. En stor del av innbyggerne er av meksikansk opprinnelse, og byen har et sterkt latin­ amerikansk preg. Fortsatt stor innvandnng fra Me­ xico, også ulovlig. Sete for det katolske St. Mary's University, grunnlagt 1852, det presbyterianske Trinity University, grunnlagt 1869 og University of Te­ xas at San Antonio, grunnlagt 1973. Katolsk erke­ biskop, metodistisk biskop. Grunnlagt som misjonsstasjon 1718 og var lenge den viktigste by i Texas. Misjonsstasjonen Alamo utenfor byen er et viktig minnesmerke for Texas Revolution (1836), der forsvarerne, bl.a. den legen­ dariske Jim Bowie og Davy Crockett, ble massakrert av den meksikanske generalen Santa Anna. Byen har vokst raskt siden 1919, da utnyttelsen av petroleumsfeltene i omegnen begynte, og etter 1940, grunnet de store militære investeringer i byen. sanatorium ( lat. nyd.), kuranstalt for personer med tuberkulose, nervøse og andre lidelser, hvor det sam­ tidig gis medisinsk behandling. Mest vanlig har be­ tegnelsen vært for anstalter for tuberkuløse, men den har også vært brukt om rekonvalesenthjem, gjeme i landlige omgivelser. San Bernardino [sæn bamadinou], by i USA, California, i den fruktbare San Bernardino Valley, 80 km øst for Los Angeles; 183 500 innb. (1996). Handel med sitrusfrukt, jembaneverksteder, stålverk. Avdeling av California State University. Først bosatt av spanske misjonærer, som solgte ste­ det til mormonere, som grunnla byen i 1852. San Bernardino, Passodel, fjellovergang i Sveits, Graubiinden, mellom Rheinvvald og Val Mesolcina, 2065 m o.h. Fjellovergangen er stengt om vinteren. Under passet går San Bernardino veitunnel. Ligger i 1650 m høyde, er 6,6 km lang; ble åpnet 1967. Sanborn [sænbå:n], David (William), f. 1945, amerikansk fløytist, altsaksofonist og komponist, aktiv innen jazz og beslektede musikkformer. Han ble kjent i slutten av 1960-årene som en ekspressiv solist i rhythm’n'blues- og soulsammenheng, i sam­ spill med bl.a. Paul Butterfield, B. B. King, Stevie Wonder og James Brown. Fra 1973 til midten av 1980-årene samarbeidet han også med Gil Evans, og ledet egne grupper i grenselandet mellom jazz og rock fra 1975. Som studiomusiker har han medvirket på et utall album med til dels svært forskjellige artister, og han må regnes som en av de mest innflytelsesrike saksofonistene i populærmusikken etter 1975. Album under eget navn f.eks. Vbyeur (1981), Upjront (1991), A nother Hand (1991) og Pearls (1995). Sancerre [såsEr], fransk vindistrikt, ved elven Loire. Omfattende produksjon av meget tørre, hvite

SAND

viner, spesielt brukt sammen med skalldyr. Også be­ grenset produksjon av røde og roséfargede viner. Sånchez Coello [santjej) kåeljå], Alonso, ca. 1531-1588, spansk maler, elev av Anthonis Mor i Madrid. Hoffmaler hos Filip 2 fra 1557. Han malte en rekke portretter, hvor en viss påvirkning fra lære­ ren og fra Tizian er merkbar. Samtidig er egenarten så sterk at Sånchez kan sies å ha skapt en selvstendig spansk portrettkunst. Denne karakteriseres tydeligst av en markert lineær betoning og en rikt utviklet fargeteknikk. Sånchez [santjes], Florencio, 1875-1910, uru­ guayansk forfatter, en av de betydeligste spanskamerikanske dramatikere. Sånchez tilhørte den rea­ listiske skole. Sitt stoffhentet han gjeme fra livet på pampas eller fra storbyenes fattigkvarterer. I 1903 slo han igjennom med skuespillet M'hijo el dotor, der konflikten mellom far og sønn samtidig gjenspei­ ler motsetningen mellom land og by. Både i Lagrin­ ga (1904) og i hans mesterverk, Barranca abajo (1905), skildres konflikten mellom de nyankomne immigrantene og den gamle gauchobefolkningen. Litt.: J. Imbert: F. S. Vida y creacion (1954). Sånchez de Lozada | santjes de låsada], Gonzalo, f. 1930, boliviansk politiker (nyliberal). Regnes som landets rikeste mann, medeier i det største pri­ vate gruveselskapet i Bolivia. Medlem av parlamen­ tet fra 1979, planleggingsminister 1986-88. Presi­ dent 1993 97 Sånchez Ferlosio [santfejj ferlåsiå], Rafael, spansk forfatter, født i Roma. Tilhørte opprinnelig den spanske nyrealismen for senere a bli en viktig litteratur- og samfunnskritiker. Hans forfatterskap tilhører «50-tallsgenerasjonen». Han har skrevet en rekke romaner, bl.a. Industrias y andanzas de Alfanhui (1951), El Jarama (1956) og El testimonio de Yarfoz (1986), og også essayer. Litt.: X. Gil og H. Scherer; Kommunikative Prozesse und ihr literarisches Abbild in «El Jarama» von R. S. F. (1984). San Cristobal, by i Venezuela, hovedstad i Tåchira, nær grensen mot Colombia, ca. 800 m o.h.; 220 700 innb. (1990), byen ligger i tre terrasser over elven Torbes. Tekstil-, tobakks- og sementindustri. Handelssentrum i et jordbruksdistrikt hvor kaffe og sukker er de viktigste produkter. Katedral fra 1908, ombygd i anledning byens 400-års jubileum i 1961. Grunnlagt 1561. sanetitas (lat.), ‘hellighet’. Uttrykket brukes i ærbødighet overfor det hellige embete, ved henven­ delser til eller omtale av paven (sua sanetitas, ‘Hans Hellighet'). Tilsvarende betegnelser har også de østlig-ortodokse kirker for sine øverste ledere. Tidlige­ re også brukt om den østromerske keiser og om bis­ koper. Sanct Johannes-Guttene, kirkekor i Oslo. Stif­ tet 1965 av barytonsangeren Svein Bruun (1917-88), som ledet koret til sin død. Tallrike konserter i kirker over hele landet. Sanctum Officium (lat. ‘hellig embete’), offisi­ elt Congregatio Sancti Officii, navn på den romer­ ske kongregasjon som ble opprettet av pave Paul 3 i 1542 for å innføre inkvisisjonen på det internasjona­ le plan. Den ble også kalt Congregatio Romanæ et Universalis Inquisitionis (Kongregasjonen for den romerske og universelle inkvisisjon). Fra 1908 ble dens eneste navn Congregatio Sancti Officii. Fra 1917 foretok den en revisjon av Index librorum prohibitorum. 1 1965 ble den omdannet av Paul 6 og fikk i oppgave en mer positiv rettledende virksomhet i spørsmål om lære og moral. Kongregasjonens offi­ sielle navn er nå Congregatio de Doctrina Fidei (Kon­ gregasjonen for troslæren). Sanctus (lat. ‘hellig’), navnet på sangen som syn­ ges i den vesterlandske høymessen etter prefasjonen i nattverdsliturgiens innledende del. Teksten er hen­ tet fra Jes 6,3. sand, løsmasse som består av bergartsfragmenter med komstørrelse 0,06-2 mm.

Dannelse, typer. Sand dannes ved at bølger eller rennende vann transporterer og sorterer forvitringsmateriale og usorterte sedimenter, som f.eks. morenejord. Sand avleires oftest på grunt vann og der hvor det er sterk bevegelse (strøm eller bølger) i havet, innsjøer eller elver. Etter avsetningsmiljøet kalles sanden hhv. marin, lakustrin og fluvial. Sand som er lite transportert (umoden), inneholder skarpkantete kom av forskjellig størrelse, og lettforvitrende mi­ neraler (bl.a. feltspat). Etter lang transport, eller lang­ varig behandling av bølger, blir komstørrelsen grad­ vis mer ensartet, komene blir rundere, og bare de mest motstandsdyktige mineralene blir tilbake. En spesiell type er fiyvesand, som er transportert med vind (se ►eoliske dannelser). Sand kan over lengre tidsrom herdes til ►sandstein. Mineraler. Det vanligste mineralet i nesten alle ty­ per sand er kvarts, men i noen tilfeller kan det fore­ komme ansamlinger av tunge og særlig motstands­ dyktige mineraler som magnetitt, kassiteritt, monazitt, gull og edelstener. Anvendelse. Sand brukes bl.a. som lilslagsmateriale i betong, til veibygging og til rensing av vann og kloakk (se ►sandfilter). Særlig ren kvartssand bru­ kes som råstoff i glassproduksjon. I Norge er det sto­ re forekomster av sand som egner seg til betongfremstilling, særlig knyttet til avsetning fra breelvene ved avslutningen av siste istid. Sandavsetninger kan og­ så være egnet som dyrkningsjord, se ►sandjord. Sand, tettsted i Ullensaker kommune. Akershus, ved Rv. 174 Jessheim-Gardermoen-Nordmokorset, 2 km nordvest for Jessheim; 1180 innb. (1997). Bo­ ligområde. Like sør for tettstedet ligger ►Raknehaugen, en av Nord-Europas største kunstig opplagte hauger, trolig fra folkevandringstiden. Sand, tettsted og administrasjonssenter i NordOdal kommune, Hedmark, ved nordvestenden av Storsjøen; 938 innb. (1997). På Sand møtes Rv. 24 (Skames-Stange), Rv. 181 til Eidsvoll og Rv. 209 rundt Storsjøen. Forfatteren Sigurd Hoel er født på Sagstua skole; nå museum. Sand. 1. Tettsted og administrasjonssenter i Sul­ dal kommune, Rogaland, ved Suldalslågen munning i Ryfylke; 1075 innb. (1997). Småindustri, bl.a. tre­ vareindustri, verkstedindustri og meieri. Fergeforbin­ delse til Ropeid på vestsiden av Sandsfjorden på Rv. 13, Ryfylkeveien (Sandnes-Sand-Roldal), og Rv. 46 (Sand- Ropeid-Knapphus). Sand anløpes av hurtigbåtruten Sauda-Stavanger. Videregående sko­ le med flere linjer, folkehøyskole og Ryfylkemuseet med bl.a. folkemusikkarkiv. Stedet var på 1800-tallet kjent for sine treskipsbyggerier, disse er nå for­ svunnet. 2. Sogn og tidligere kommune i Rogaland. Den tid­ ligere kommunen ble opprettet 1859 ved utskillelse fra Jelsa. Den ble 1965 sammen med Suldal. Jelsa, Erfjord og deler av Imsland slått sammen til stor­ kommunen Suldal; 221 km2 ved sammenslåingen. Omfattet landet pa østsiden av Sandsfjorden. der den deler seg i Saudafjorden og den trange Hylsfjorden, samt nedre del av Suldalslågens dalføre. Sognet sva­ rer til den tidligere kommunen og horer til Suldal prestegjeld. Navnet er etter sandstrekningen ved Suldalslågens utløp i fjorden. Sand, tidligere navn pa Bjarkøy kommune, Troms, frem til 1886. da kommunen fikk sitt nåværende navn. Sand, Ame, 1927-63, svensk forfatter. Hans før­ ste romaner, Forfoljaren (1949) og Erovraren (1951), er på samme tid skildringer av psykologiske forstyr­ relser og diskusjoner om marxismen. Med Ljugarstriden (1956) endrer forfatterskapet seg. Romanene kan dels leses som groteske, folkelige fortellinger, dels som assosiasjonsrike allegorier over politiske, filosofiske og kunstneriske forhold. Til disse bokene hører Dromboken (1958), bygd over Orfevs- og Evrydikemolivet, Trollkarlens lårling (1959), med variasjoner over Faust-tcmaet, samt Vaderkvarnana

George Sand. Maleri av Auguste Charpentier, 1839. Privat eie.

(1962), og den posthume Enhorningarna (1965), som behandler kunstens forhold til virkeligheten. I Sands beskjedne, men viktige produksjon forenes enkel fortellerglede og modernistisk eksperimenttrang. Sand, Elisabeth, f. 13. okt. 1953, norsk skuespil­ ler, datter av R. Sand. Debuterte 1969 som Annika i Pippi Langstrømpe på Det Norske Teatret, hvor hun har vært ansatt siden 1975. Aktiv innenfor et bredt rollefag, har gjort seg bemerket i Shakespeare-roller som Cordelia i Kong Lear og Ofelia i Hamlet, videre Tabitha i Garborgs Læraren, Olaug i Prøysens Trost i taklampa, Magdalena i Garcia Lorcas Bernarda Albas hus og tittelrollen i Strindbergs Frøken Julie. Betydelig filminnsats i Blackout (1985), Herman (1990) og Telegrafisten (1993). I Fjemsynsteatrets dramadokumentar De hvite bussene fremstilte hun Wanda Heger. Sand [såd], George, pseudonym for Louise Aurore Dudevant (født Dupin), 1804-76, fransk forfat­ ter. Hun samarbeidet med forfatteren Jules Sandeau før hun innledet sitt selvstendige forfatterskap med romanene Indiana (1832), kalentine (1832) og Lélia (1833). Disse bøkene er særlig blitt lest som angrep på sosiale konvensjoner og forsvar for kvinnens ret­ tigheter, og de viser hennes engasjement i politiske og sosiale spørsmål. Dette skiller henne fra andre kvinnelige forfattere i samtiden, som nesten uteluk­ kende skrev om kjærlighet. Etter hvert ble hun sterkt påvirket av tidens idealistiske og religiøst orienterte sosialisme, noe som kommer til uttrykk i romaner som Consuelo (1842) og Le Meunier dAngibault (1845). Sosialistiske og humanitære idealer finner man og­ så, i neddempet form, i de mange romanene hun skrev da hun hadde Hyttet tilbake til sitt barndomshjem i distriktet Berry. Disse folkelige romanene oppnådde enorm popularitet, og de har en interessant plass i litteraturhistorien fordi de kan kalles «nasjonalroman­ tikk», noe som ellers ikke finnes i fransk litteratur. De er blitt klassikere, og tiere av dem rommer for øvrig en original og verdifull dokumentasjon av skikker og levesett blant franske bønder. Særlig kjent er La Mare au diable (1846), La petite Fadette (1848), Franqois le Champi (1850) og mesterverket Les Maitres sonneurs (1853). George Sands skuespill blir sjelden spilt i dag, men var svært populære i samtiden. Flere av dem er for­ melt nyskapende, f.eks. Cosima (1840). Hun skrev

også en rekke reiseskildringer og selvbiografiske verker, som Un hiver å Majorque (1842) og Histoire de ma vie (1854). 1 den senere tid har interessen vært stor for de mange innledningene og forordene hun skrev til romanene sine. 1 ettertid har George Sand særlig vært kjent for sin eksentriske livsførsel og sitt samliv med skikkelser som Musset og Chopin. Hun regnes blant de første store talskvinner for moderne kvinnefrigjøring, men enkelte feminister har ment at hun ikke gikk langt nok fordi hun samtidig var forankret i mange tradi­ sjonelle, kristne verdier. George Sand var en av de første kvinner i Europa som levde av å skrive. For­ fatterskapet hennes er meget omfattende og til dels av vekslende kvalitet, men på sitt beste har hun en levende og nyskapende uttrykksform. Litt.: P. Salomon: G. S. (1984). Sand, Heidi, f. 1957 i New York, norsk smykkekunstner. Diplomeksamen Statens håndverks- og kunstindustriskole 1984; lærer på metallinjen sst. Arbeidet i begynnelsen med eloksert aluminium, men har senere gått over til sølv og gull. Hun er opptatt av geometriske former, og sager ofte ut dekorative møn­ stre i metallplater. Smykkene er gjeme store og mar­ kante. Innkjøpt av de tre norske kunstindustrimuseene og Rbhsska Museet i Gbteborg. Sand, Lauritz Andreas, 1879-1956, født i Trond­ heim, norsk motstandsmann. Offiser, senere forret­ ningsmann, i Nederlandsk Ostindia (Indonesia) til 1940. Deltok i den hemmelige militære etterretnings­ tjenesten i Norge i begynnelsen av den annen ver­ denskrig. Ble arrestert 1941 og utsatt for grov tortur av Gestapo. Han viste imidlertid stor motstandskraft, og ble en nærmest legendarisk skikkelse. Han satt mesteparten av krigstiden som fange på Grini. En byste av Sand ble avduket ved Grini 1952. -Litt..: K. Haug: L. S. (1958). Sand, Paul Gerhard, 1848-1911, født i Øvre Ei­ ker, norsk lærer og legpredikant, virket over det meste av Sør-Norge og ble kjent som sin tids mest velta­ lende vekkelsespredikant. Utgav bl.a. Politik og kris­ tendom (1894), som kom i seks opplag. Sand, Rolf, f. 21. feb. 1920 i Oslo, norsk skuespil­ ler. Debuterte 1949 i tittelrollen i Holbergs Den pant­ satte bondedreng på Nationaltheatret, ansatt her til 1952 og 1961-62, Trøndelag Teater 1952-54, Riks­ teatret 1954—58 og Det Norske Teatret 1962-90. Hans allsidige skikkelsesskapende evne kom først til ut­ foldelse innenfor komedien, bl.a. i en overraskende utforming av tittelrollen i Erasmus Montanus. Han har i sosiale og tragiske skuespill et sikkert virkelighetssyn, men alltid et våkent instinkt for rollenes særpreg. Han behersker så vel Oskar Braatens som Bertolt Brechts dramatikk, mestrer kabaretteaterets fonn og har medvirket i absurd teater. Sand, Ulf, f. 22. mai 1938 i Bærum, norsk offent­ lig tjenestemann og politiker (A), cand.oecon. An­ satt ved LOs økonomiske kontor 1966-71, leder 1977-83. Statssekretær i Lønns- og prisdepartemen­ tet 1971-72, i Forbruker og administrasjonsdeparte­ mentet 1972 og 1973-77. Finansminister 1979-81. Direktør i Statens lånekasse for utdanning 1983-86. Siden 1986 departementsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet (fra 1998 Kommunal- og regionaldepartementet. Sand, Vebjøm, f. 11. mars 1966 i Bærurn, norsk maler. Elev av Walther Aas og Rolf Schønfeldt. Ut­ dannet ved Statens Kunstakademi 1986-1990, og ved kunstakademiet i Praha. Han arbeider i en klassiskfigurativ stil. I 1990-årene har han særlig vært opp­ tatt av arktiske motiver. Sandage [sændids], Allan R., f. 1926, amerikansk astronom, tilknyttet Mount Wilson- og Palomarobservatorienes stab siden 1952. Er særlig kjent for sine observasjoner kombinert med teoretiske under­ søkelser innenfor områdene stjemeutvikling, galak­ ser, kvasarer og kosmologi. Har utgitt The Hubble Atlas of Galaxies (1961).

Sandaker, bolig- og næringsområde i Oslo, i by­ del Sagene-Torshov, mellom Torshov og Grefsen sta­ sjon. Tidlig betydelig næringsvirksomhet i vest langs Akerselva (mølle, sagbruk m.v.). Nordre del av Sand­ aker er i dag overveiende et næringsområde; søndre del har en del boligbebyggelse, hovedsakelig fra 1930-årene. Søndre del ble innlemmet i Oslo 1878, nordre del først i 1948. Navnet er etter gården Sandaker, nevnt allerede i middelalderen, kommer av norrønt Sandakrar (fler­ tall) av sandr, ‘sandstrekning’, og akr, ‘åker’. sandal (av gr.), en av de eldste former for skotøy, vanlig verden over i land med varmt klima; består av en såle som festes til foten med remmer. Også om lette sko av ulike typer. Sandal, Reidar, f. 24. mars 1949 i Vågsøy, norsk politiker (A); cand.philol., lektor, Flora. Vararepre­ sentant til Stortinget for Sogn og Fjordane fra 1989, møtte fast 1990-95. Kirke-, utdannings- og forsk­ ningsminister 1995-97. Sandane, tettsted og administrasjonssenter i Glop­ pen kommune i Nordfjord, Sogn og Fjordane. San­ dane ligger ved botnen av Gloppenfjorden, en 12 km lang, sørøstgående arm av Nordfjord; 1934 innb. (1997). Noe industri, bl.a. trevare- og møbelindustri. Handels- og skolesenter med bl.a. høyskoleutdan­ ning, videregående skole og spesialskoler. Sete for Sogn og Fjordane energiverk og Firdakraft. Firda Tidend kommer ut i Sandane. Nordfjord Folkemu­ seum. Kortbaneflyplass nordvest for tettstedet (An­ da). Turisttrafikk. Navnet er best, form flertall av ‘sand’. Sandane lufthamn, Anda, sivil flyplass i Glop­ pen kommune, Sogn og Fjordane. Åpnet 1975. Tra­ fikkeres av Widerøe’s Flyveselskap. Kortbaneplass med en asfalt rullebane på 840 m. Sandar. 1. Prestegjeld i Sandefjord kommune, Vestfold. Landskapet er småkupert, og kysten er skå­ ret inn av lange, trange, nordgående fjorder, bl.a. Sandeljordsfjorden. Raet går gjennom Sandar og demmer opp Goksjø (28 m o.h.) i nordvest. Like nordøst for Sandefjord ligger Gokstad, hvor kGokstadfunnet ble gjort i 1880. Utenfor tettbebyggelsen er det betydelige jordbruksarealer med hagebruk. 2. Tidligere kommune i Vestfold, omsluttet Sande­ fjord på alle kanter. Sandefjord fikk byutvidelser ved overføring av mindre områder av Sandar 1889, 1931 og 1950 før Sandar i sin helhet 1968 ble slått sammen med Sandefjord kommune. Ved sammenslutningen omfattet Sandar 120 km2. Navnet kommer av norrønt sandar, plur. av sandr, ‘sandstrekning’. Litt.: G. C. Wasberg(red.): Sandar bygdebok(1968). sandarak, harpiks fra sandaraksypress. Den ble tidligere brukt i spritlakker og som raderpulver (til inngnidning og utbedring av raderte felter på skrive­ papir). Brukes nå litt i fiksativer. sandaraksypress, Tetraclinis articulqta eller Tetraclinis quadrivqlvis, før kalt Callitris quadrivalvis, art i sypressfamilien. Det er et 5-6 m høyt bartre som minner om einer, og som vokser i de lavere de­ lene av Atlasljellene i Marokko, sjelden også i det sørøstlige Spania. Treet er berømt for sin velluktende ved, allerede kjent og høyt skattet av romerne, som brukte den til smykkeskrin, kister og møbler. Av veden utvinnes en verdifull harpiks. sandarve, Arenqria serpyllifolia, ettårig art i nellikfamilien. 5-20 cm høy, gaffeldelt stengel, gråhå­ ret med små, sittende, hele blad. Små hvite blomster i kvast. Sirkumpolar art som vokser på tørr sandjord i hele landet. sandawe, afrikansk språk av khoisanfamilien, beslektet med san- og khoi-khoispråkene, tales av sandawestammen i midtre Tanzania. Sandbeck, Vidar, f. 21. juli 1918 i Åmot, norsk forfatter, visedikter og visesanger, slo igjennom med Pengegaloppen, som ble en landeplage i 1959. Ut­ gav sin første visesamling, / døragløtten, i 1954 og

13 har senere stått for en rekke visebøker og plateutgivelser på tilnærmet hedmarksdialekt. Romandebut 1962 med Rundtramper og flatfele (1962). Her og i flere senere romaner gir han frodige og humoristiske skildringer fra småkårsfolks liv i en østlandsbygd. Det biografiske stoffet er med i full bredde i sjubindsserien om Påsan: Fy skam deg (I977). Stakkars kro­ ken (I978). Troste oss (1979), Husbondens rost (1982), Anitras dans (1983), Far (1984) og Kanari­ fuglen (1988). Sandbeck har også utgitt barnebøker om det samme stoffet. Sandberg, Einar, 1876-1947, født i Fredrikstad, norsk maler, elev av Erik Werenskiold, Kristian Zahrtmann i København 1903-05, og Henri Matisse i Paris 1909-10. Sandberg slo seg tidlig ned pa Lille­ hammer. Hans landskaper, gjeme holdt i en gulgrønn tone, gir fint opplevde østlandsstemninger, ofte i en uttrykksfull forenklet stil. Nasjonalgalleriet i Oslo eier Fra Kviteseid(1910) og fire andre bilder av ham, samt sju raderinger. Sandberg, Erling, 1879 1956, født i Ne v. York, norsk bankmann. Adm. direktør Christiania Bank og Kreditkasse 1920-45. Formann i Den Norske Bank­ forening 1930-45. Under den tyske okkupasjon kommissarisk statsråd, senere minister, i okkupasjonsregimets finansdepartement 1940-42. Etter krigen ble han tiltalt for å ha ytet fienden bistand, men ble fri­ funnet av Høyesterett. Sandberg, Inger, f. 1930, svensk forfatter. Hun har skrevet en rekke barnebøker, som er illustrert av hennes mann, Lasse Sandberg (f. 1924), bl.a. Lilla spoket Laban (1965), Lilla Anna och Langa Farbrorn pa havet (1971) og Hvit och Svart och alla de andra (1986). De fleste av bøkene er oversatt til norsk. Sandberg, Johan Gustaf, 1782 1854, svensk ma­ ler, elev av C. F. von Breda. Han malte foruten det mytologiske Valkyrjene (1818) vesentlig historiske bilder og folkelivsmotiver, samt portretter. Med sitt hovedverk, Gustav Kisa-serien i Uppsala domkirke (1831-33), innledet han nyere svensk freskomaleri. Professor ved Konstakademien fra 1828, direktør 1845-53. Sandberg, Michael Segelcke, 1783-1814, født i Os, norsk offiser, forfatter av det første skuespill pa norsk dialekt: Et Optog i Livet fra forrige Aarhundrede paa Ousøren i Sundhordlehn, Ous Præstegield, Bergens Stift. Et Drama med Chore i toe Acter. Styk­ kets første utgivelsesår er ukjent; i 1811 ble 2. opp­ lag trykt i København. I 1943 ble det trykt opp igjen i Maal og minne. Sandberg, Ole Rømer Aagaard, 1900-85, født i Furnes, norsk politiker (Sp). Landbrukskandidal fra NLH 1925, gardbruker i Furnes fra 1935. I 1945 var han medlem av Hjemmefrontens sentralledelse. For­ mann i Norges Bondelag 1951-55. Stortingsrepre­ sentant for Hedmark 1957-65. Han var formann i komiteen som forberedte overgangen til merverdi­ avgiften og omleggingen av skattesystemet. Sandberg, Per, f. 6. feb. 1960 i Levanger, norsk politiker (Frp), prosessoperatør. Medlem av Levan­ ger kommunestyre fra 1991, av Nord-Trøndelag fyl­ kesting fra 1995. Stortingsrepresentant for NordTrøndelag fra 1997. Sandberg, Ragnar, 1902-72, svensk maler. Elev ved Valand malerskole i Gbteborg 1921-25. Han var sterkt opptatt av fransk kunst, særlig Bonnard. Hans ungdomsmalerier er lette og humørfylte, rytmisk le­ kende og innfallsrike, men fikk etter hvert en stram­ mere og mer konstruktiv karakter. Professor ved Konstakademien 1947-58. Sandberg, Tom, f. 1953 i Narvik, norsk fotograf, utdannet ved Trent Polytechnic i Nottingham. Sand­ bergs arbeider spenner fra portretter til bilder der flate, form og tekstur er de fremherskende elementer. Han har holdt separatutstillinger i inn- og utland, deri­ blant i Pompidou-senteret i Paris 1979 og HenieOnstad Kunstsenter, Høvikodden 1985. Han har og­ så deltatt i en rekke kollektivutstillinger.

SANDDØLA

Car! Sandburg. Foto fra 1961. Sandberg, Tom, f. 6. aug. 1955, norsk skiløper (kombinert). Verdensmester i Oslo 1982, olympisk mester 1984 og fjerdeplass i OL 1980. VM i lagkon­ kurransen 1984, VM-sølv 1982. OL-deltager også 1976. Junior-EM 1975. Vant Holmenkollrennet 1974 og verdenscupen sammenlagt 1984. Ni individuelle senior-NM, som er rekord i kombinert (1975-80, 1982 84). Seks kongepokaler. Tildelt Holmenkollmedaljen 1983 og Morgenbladets gullmedalje 1984. Klubb: Mo Skilag. sandbier, Halictus. årevingeslekt i biefamilien Halictidae. Bakkroppen er mer sylindrisk enn hos andre bier, og hunnen har en harløs fure på spissen av bakkroppen. Tungen er kort og spiss. De er små til bier a være. Bolene anlegges ofte i sand- elier leirskrenter, ofte flere sammen, men samarbeidet strek­ ker seg sjelden lenger enn til felles forsvar mot fien­ der. Det finnes imidlertid alle overganger fra enslige til sosiale former. Eksempel på sistnevnte er den nor­ ske H. malachurus, der dronningen først produserer en generasjon med 10-30 sterile arbeidere og deret­ ter legger egg til en ny generasjon av hanner og frukt­ bare hunner, som fores opp av arbeiderne. Bare de befruktede hunnene overvintrer. Tre arter er med sik­ kerhet funnet i Norge. De fleste artene i slekten har en sydlig utbredelse, da de er meget varmekjære. sandblåsing, mekanisk bearbeidingsmetode som består i at skarp kvartssand blir slynget med stor kraft mot en flate i den hensikt å rense denne eller å gi den en mer ru overflate. Som regel brukes trykkluft for å bevege sandkornene. Sandblåsing av mindre gjenstander kan utføres i lukkede beholde­ re. Sandblåsing i åpent rom krever god ventilasjon, og den som utfører arbeidet, må bære beskyttelsesmaske. Metoden kan brukes for å gi betongflater en spesiell karakter (jfr. naturbetong); brukes dess­ uten ved fjerning av rust, ved rensing av gamle vannledninger, gamle pussfasader og treverk, og til matting av glass. sandboaer, sandslanger, E/yr, krypdyrslekl i fa­ milien kvelerslanger. Den eneste slekten i familien som er representert i Europa. De holder til på stepper og i ørkener, ofte nedgravd i sand, og lever av øgler og små pattedyr. Det er små kvelerslanger, sjelden mye over 1 m lange. Vestlig sandboa, Eryx jqculus, finnes på Balkan, i Nord-Afrika og Vest-Asia. Inntil 80 cm lang. Østlig sandboa, Eryx miliqris, finnes i Russland og østover i Asia, nord og øst for Kaspiske hav. Den har en maksimallengde på 55 cm. Indisk sandboa, Eryx johnii, blir inntil 1 m og forekommer fra Iran til India. Sandborg, Thor, f. 11 . juli 1942 i Oslo, norsk gra­ fiker og billedhugger. Elev av Chrix Dahl ved Sta­ tens håndverks- og kunstindustriskole, selvlært som billedhugger. Han begynte med sterkt ekspressive raderinger, figurer i voldsom bevegelse, men har si­ den 1970-årene laget dels figurative, dels abstraher­ te skulpturer, bl.a. den store stålskulpturen Higen på Helsfyr i Oslo (1978). Museet for samtidskunst i Oslo eier to skulpturer av ham.

Sandbumoen, tettsted i Sel kommune, Oppland; 237 innb. (1997). Sandburg [sænba:g], Carl, 1878-1967, ameri­ kansk lyriker av svensk avstamning. Gjennom hele sitt liv holdt han fast ved sosialismen og sin tro på arbeiderklassens og demokratiets fremtid i USA, slik dette kom til uttrykk bl.a. i det stort anlagte diktver­ ket The People. Yes (1936). Hans diktning vakte opp­ merksomhet først i 1914, da en rekke dikt, bl.a. det kjente Chicago, ble offentliggjort i tidsskriftet Poetry. Sandburg ble en sentral skikkelse i det litterære miljøet i Chicago. Diktsamlinger som Chicago Poems (1916), Cornhuskers (1918), Smoke and Steel (1920), Slabs of the Sunburnt West (1922) og Good Morning, America (1928) henter sine emner fra så vel storbyliv og industri som de åpne præriene. I sin fonn er Sandburg påvirket av Walt Whitman, og hans dikt er preget av overraskende bilder og et sprak som av samtiden ble sett pa som «upoetisk». I 1950 utgav han Complete Poems, og senere dikt er samlet i Honey and Salt (1963). Folkeviser samlet han i The American Songbag (1927) og The New American Songbag (1950). På sine mange populære opplesningstumeer sang han også folkeviser til eget akkompagnement. Flere av hans barnebøker er også preget av hans interesse for folkediktning. Sandburg gjorde en imponerende innsats som historiker med biografien Abraham Lincoln: The Prairie Years (2 bd., 1926) og Abraham Lincoln: The War Years (4 bd., 1939). Av hans store og mangeartede produk­ sjon bør dessuten nevnes romanen Remembrance Rock (1948), som følger en amerikansk familie fra 1600-tallets England frem til den annen verdenskrig. Litt.: H. Golden: C. S. (1961). Sandbuætten, norsk adelsslekt, hvor tilnavnene Gjesling og Eldjam forekommer. Slekten hadde sitt sete på gården Sandbu i Vågå allerede før år 1200. Ivar Gjesling på Sandbu nevnes 11 TI. Han var kong Magnus Erlingssons lendmann, men gikk senere over til kong Sverres parti og fikk fiskevannet Heimdalsvatn mellom Vågå og Valdres som gave fra kongen. 1379 tilhørte gården Halvard Alvsson og hustru Jartrud Pålsdatter. De var barnløse, og Sandbu gikk i arv til Jartruds nærmeste slektning Gunnar Ivarsson. Han døde omkring 1490, og en del av gården, Uppigard-Sør, gikk da til sønnen Ivar Gunnarsson, mens Nerigard-Sør ble overtatt av broren Ommund. Slek­ ten sank ned i bondestanden og mistet sitt adelskap i første halvdel av 1500-tallet. Ivars datter Synne ar­ vet Uppigard-Sør, og det har sittet kognatisk etter­ slekt på gården til vår tid. Slektsgrenen på NengardSør døde ut 1909. Sandby [sændbi], Paul, 1725-1809, britisk maler og grafiker, en av de fremste eksponenter for den topografiske akvarellskole i Storbritannia. Hans malerier er særlig preget av nøktern naturskildring, men de populære motivene fra engelske slott og landsbyer viser stor sans for de pittoreske innslag. Sandby introduserte akvatintaen i Storbritannia. Bro­ ren Thomas Sandby (1721 -98) var også akvarellmaler. Begge var medgrunnleggere av Royal Academy, og Thomas ble dets første professor i arkitektur. sanddollar, Dendrqster og Echinarachinus, sjøpinnsvinslekter i ordenen Clypeasteroida. Uregelmes­ sige sjøpinnsvin som finnes i mengder på sandbunn på Nord-Amerikas stillehavskyst. De er svært flattrykte og har en diameter på opptil 10 cm. Også andre slekter kalles sanddollar (f.eks. Clypeaster). Ordenen Clypeasteroida kalles ofte ekte sanddollarer. Sanddola, sideelv til Namsen, Nord-Trøndelag. Kommer fra Sandsjøen i Nordli nær grensen mot Sverige, går mot vest gjennom Laksjøen, Skjelbredvatnet og Otersjøen, opptar Luru fra sørøst, svinger mot nord og danner fossene Formofoss (30,5 m) og Tømmeråsfoss (36 m) og faller i Namsen ved Grong kirke. Nedbørfelt 1567 km2. Sanddøla er vernet mot vassdragsutbygging.

Sande 178 km2 7053 innb. (1997) Administrasjonssenter: Sande

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

19 65 2 14

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

7 26 1 10 20 7 29

Sande, kommune i Vestfold fylke, omkring Sandebukta nord for Holmestrand og Sandedalen innen­ for, omgitt av skogkledde åser på begge sider. Natur. Dalbunnen er flat og veldyrket, og de bratte åsene består av Oslofeltets dypbergarter med granitt i øst, lava og syenitt i vest. Asene når 563 m o.h. (Presteslettåsen) på grensen mot Hof i vest. I Sandebukta og Sandedalen ligger kambrosiluriske lag be­ stående av skifer, kalk og sandstein, for det meste dekket av marin leire. Bosetning. Hovedtyngden av bosetningen finner en forst og fremst rundt Sandebukta og oppover Sande­ dalen. Tettstedet og administrasjonssenteret Sande (II12 innb. 1997) ligger sentralt ved jernbanen og E 18. Øvrige tettsteder er industristedet Selvik ved Sandebukta (1861 innb.), og helt i nord Klevjerha-

gen (311 innb.) og Skoger (719 innb.) på grensen til Drammen. I tiårsperioden 1987-97 har kommunen hatt en svak befolkningsvekst. Næringsliv. Sande er en betydelig jordbruksbygd med hovedvekt på dyrking av kom, grønnsaker, frukt og bær. Den årlige skogsavvirkning er ca. 15 00020 000 m3 midt i 1990-årene. Industrien består ho­ vedsakelig av treforedling (29 % av industrisyssel­ settingen 1990), kjemisk industri (31 %) og plastindustri samt verkstedindustri. Viktigste industribedrif­ ter er Sande Paper Mill A/S (papir til bølgepapp) og Mehren Rubber (teknisk gummi). Kommunen har atskillig utpendling; i 1997 arbeidet 65 % av yrkes­ befolkningen utenfor kommunen, de fleste i Drammensområdet. Samferdsel. Vestfoldbanen og E 18 går parallelt gjen­

Sande (Vestfold). Utsikt fra Hanekleiva nordover mot Drammen. I forgrunnen sees gårdene Stokke og Teien.

norn kommunen fra nord til sør. Ny trasé for E 18 gjennom Sande skal stå ferdig 2001. Fra Sande går Rv. 319 langs Sandebukta via Selvik til Svelvik, og sørvestover går Rv. 318 via Hanekleiva til Hof. Denne veien er en del av den korteste veien mellom Oslo og Skien og brukes som avlastningsvei for E 18 ved stor utfart. Offentlige institusjoner. Sande har videregående skole. Sande svarer til Sande sogn og prestegjeld, NordJarlsberg prosti i Tunsberg bispedømme, Sande lens­ mannsdistrikt i Nord-Jarlsberg politidistrikt og hø­ rer under Holmestrand domssogn. Historikk og kultur. Funn fra steinalderen tyder på at bosetningen er opptil 6000-7000 år gammel. San­ de kirke er en steinkirke fra middelalderen, en av Vestfolds eldste. Gjenreist etter brann 1783. Sande gamle prestegård er fredet. Bygdemuseum. Kommunevåpenet (godkjent 1986) har en deling av grønt og sølv ved sparresnitt; gjengir en stilisert frem­ stilling av Sandebukta som har spiss trekantform. Navnet kommer av norrønt Sandx>in, av sandr, ‘sandstrekning’, og vin, ‘naturlig eng’. Litt.: G. O. Kløvstad og A. Mørch (red.): Sandeboka(!939). GTh/Sande, kommune i Møre og Romsdal fylke, opp­ rettet 1964, da Skredestranda av Rovde kommune og et område av Herøy kommune ble slått sammen med Sande. Kommunen ligger ut mot havet lengst sørvest i fylket og omfatter sørvestlige del av Gursk­ øy, den nordligste del av halvøya mellom Vanylvsfjorden og Syvdeljorden og øyene utenfor, de største er Sandsøy (12 km2) og Kvamsøy (7,5 km2). Natur. Berggrunnen består vesentlig av gneis med enkelte forekomster av krystallinsk kalkstein. Land­ skapet består av forholdsvis bratte, men lave fjell, hvor det enkelte steder er lavere land ut mot kysten. Bosetning. Folketallet har holdt seg ganske stabilt fra 1950-årene til 1980-årene. I tiårsperioden 198797 har folkemenden gått noe tilbake. Bebyggelsen ligger i de lavere områdene ul mot kysten. Om lag 2/3 av befolkningen bor på Gurskøy, mens Kvamsøy og Sandsøy har om lag 300 innb. hver. Tettstedet og administrasjonssenteret Larsnes (295 innb. 1997) lig­ ger på sørvestsiden av Gurskøy. Næringsliv. Gårdene i Sande er små og drives ofte i kombinasjon med annet arbeid. Industrien er sterkt knyttet til sjønæringene, med mekaniske verksteder (77 % av industrisysselsettingen 1990) og nærings­ middelindustri. Dessuten trevare-, tekstil- og plastvareindustri. Samferdsel. Gurskøy har broforbindelse med Hareidlandet, derfra fergeforbindelse (Rv. 61) til Åle­ sund. Sørover har Gurskøy fergeforbindelse til fast­ landet og videre vei (Rv. 61) til Nordfjord. Det er videre fergeforbindelse fra Larsnes til de store øye­ ne i kommunen. Offentlige institusjoner. Sande svarer til sognene Sande, Gursken og Åram i Sande prestegjeld, Søre Sunnmøre prosti i Møre bispedømme, tilhører Her­ øy og Sande lensmannsdistrikt i Sunnmøre politidis­ trikt og hører under Søre Sunnmøre domssogn. Historikk og kultur. På Sandsøy ligger Dollsteinshulen med steinalderboplass. Også ellers på øyene er det mange steinalderboplasser. Sande kirke er en langkirke i tre, bygd 1880, med særpreget altertavle. På gården Sande har det tidligere vært en stavkirke, allerede nevnt i 1329. Kommunevåpenet (godkjent 1987) har en sølv linebøye mot en blå bakgrunn; symboliserer fiske. Navnet er opprinnelig et gårdsnavn, av norrønt sandr, ‘sand’. Litt.: Soga om Sande og Rovde (5 bd., 1975-79); O. Myklebust: Sandesoga (2 bd., 1994-96). Sande, tettsted og administrasjonssenter i Gaular kommune, Sunnfjord, Sogn og Fjordane; 456 innb. (1997). Veiknutepunkt; E 39 til Vadheim i sør og Førde i nord, Rv. 610 øst-vest i Gaulas dalføre. Navnet kommer av norrønt sandr, ‘sand’.

15

SANDEFJORD

Sande 136 km2 3136 innb. (1997) Administrasjonssenter: Larsnes

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 9 3 4 84

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

% 20 25 1 8 10 29

Sande, Hans, f. 20. dcs. 1946 i Bergen, norsk psy­ kiater og forfatter. Han har bl.a. utgitt diktsamlingen Strime (1969, Tarjei Vesaas' debutantpris), barnebø­ kene Lita grøn grasbok (1972, under pseudonymet Rasmus Lie), Trastedikt (1977), Prinsesse Bertas blanda drops (1983), Plommetreet (1984), Blåkvalens apostel (1990) og Nattbarnehagen (1997) og fremtidsromanen Hjernegråt (1997). Sande, Jakob, 1906-67, født i Fjaler, norsk forfat­ ter og visesanger Debuterte i 1929 med diktsamlin­ gen Svarte meter, fulgt av bl.a. Storm fra vest (1931), Fra Sunnfjord til Rio (1933). Korn og klunger (1950), Sirius (1955) og Det kveldar pa Kobbeskjer (1961). Sande var en meget populær poet som helst hentet sitt stoff fra sjømannsliv eller trange vestlandsbyg­ der, og de formfaste og sangbare diktene er preget av sosial indignasjon, krass satire og folkelig, til tider grotesk og makaber humor. Det samme gjelder for hans novellesamlinger: Straumar i djupet (1935), Eit herrens vér (1943) og Skarlagensnora (1946). No­ veller i samling kom i 1964 (senere utg. 1974 og 1993), Dikt i samling i 1956 (senere utg. 1965 og 1992).

Sandebukta, den innerste delen av Holmestrandsfjorden, Sande og Holmestrand kommuner, Vestfold. Flere øyer, bl.a. Kommersøya og Bjørkøya. Sandefjord, kommune i Vestfold fylke, mellom Tønsbergijorden i øst og Goksjø i vest. Mot sør gren­ ser kommunen til Larvik. Bysenteret innerst i Sandetjordsljorden. Den nåværende kommunen ble opp­ rettet 1968 ved at det tidligere Sandefjord ble slått sammen med omegnskommunen Sandar. Natur Berggrunnen er i hele kommunen Oslofel­ tets magmatiske bergarter. Det som imidlertid i før­ ste rekke karakteriserer landskapet, er de omfatten­ de marine løsavsetningene som dekker berggrun­ nen. 1 den nordvestre delen av kommunen går det store raet i nordøstlig-sørvesthg retning og dem­ mer opp blant annet Goksjø. Skjærgard utenfor kys­ ten Bosetning. Praktisk talt hele området mellom San­ defjordsfjorden og E 18, som følger toppen av det store raet, er bymessig bebygd, og her bor 90 % av kommunens befolkning (34 283 innb. 1997). I tiårs­ perioden 1987-97 har Sandefjord hatt en befolknings­

Sande (Møre og Romsdal). Fra Hakallestranda ved Vanylvsfjorden, mot Stadlandet.

tilvekst på 6,4 % (6,9 % for fylket som helhet i sam­ me periode). Næringsliv. Sandefjord er en meget gammel havn og var ladested allerede i 1680. Byen ble et aner­ kjent kur- og badested etter at det i 1837 ble funnet svovelholdig vann og gytje. I 1845 fikk byen kjøpstadsrettigheter. Sjøfart og hvalfangst ble de viktig­ ste næringsveier for byen. Etter at hvalen på Finn­ markskysten ble fredet 1904, ble det satset pa hval­ fangst i havområdene ved Antarktis, og Sandefjord ble den førende hvalfangstby inntil norsk hvalfangst i Antarktis tok slutt i 1960-årene. Næringslivet domineres i dag av industri, forret­ ningsvirksomhet og sjøfart. Viktigste industribran­ sje er kjemisk industri (33 % av industrisysselsettin­ gen 1990), videre verksted,- transportmiddel-, ma­ skin-, næringsmiddelindustri og jern- og metallvareindustri. I byen drives atskillig rederivirksomhet, men havna har beskjedne skipsanløp og byen lite uten­ rikshandel. Lenger ute ved fjorden ligger byens stør­ ste bedrift, malingfabrikken Jotun (Orkla). Nærings­ områder finnes vest for byen, mellom Bugårdsparken (med en rekke idrettsanlegg, bl.a. Jotunhallen) ogE 18. Kommunen har betydelige jordbruksarealer. Jord­ bruket er særlig konsentrert om korndyrking og ha­ gebruk. Skogbruket betyr også en del, i alt 10 700 m’ ble avvirket 1993-94, hovedsakelig gran. Sandefjords Blad utkommer daglig. Samferdsel. Sandefjord har gode kommunikasjoner. Vestfoldbanen går gjennom bysenteret, og E 18 krys­ ser kommunen 3 km nordvest for bykjernen. Rv. 303 fører langs kysten til Tønsberg og Larvik, mens Rv. 305 fører fra bysenteret til E 18 og videre nord­ over til Andebu. I nord ligger Sandefjord lufthavn, Torp. Fergeforbindelse med Strømstad. Historikk og kultur. Det er gjort tallrike funn fra bronsealder og vikingtid i kommunen. Gokstadski­ pet ble gravd ut i 1880 like nordøst for byen og er nå plassert i Vikingskipshuset på Bygdøy. Steinsettinger på Elgesem og Istrehagan og helleristninger på Jåberg. En moderne regulering av byens sentrum ble gjen­ nomført etter en bybrann i 1900, da kirke, skole og 55 hus brant ned. Fra den tid stammer sentrumsreguleringen med aksen fra jernbanestasjonen til hvalfangstmonumentet i Badeparken langs byens indre havn. 1 Badeparken lå det tidligere kurbadet. Her lig­ ger Hvalfangstens hus og Rica Park Hotel, med småbåthavna utenfor. Sandefjord rådhus, med bl.a. tea­ ter-, kino- og konsertsal, er fra 1975. På østsiden av Sandeljordsfjorden ligger byhavna og et større in­ dustriområde. hvor bl.a. Framnæs Mek. Værksted la (nedlagt 1987). Her ble skoleskipet Christian Radich bygd. Sandefjord har videre hvalfangstmuseum, by­ museum og sjøfartsmuseum. Både bymuseet og sjø­ fartsmuseet holder til i fredete bygg fra henholdsvis slutten av 1700-tallet og 1830. Ved museumsbrygga ligger Gaia. en kopi av Gokstadskipet. Sandefjord kirke er en langkirke i tegl, bygd 1903 med altertav­ le av Dagfin Werenskiold (1963). Kystlinjen langs Sandefjordsfjorden, Mefjorden og Lahellefjorden er ca. 83 km lang, et populært frilufts­ område med stor hytteutbygging. De to halvøyene mellom Sandefjordsfjorden og Tonsberg fjorden (Østerøya og Vesterøya) har små gårdsbruk, boligbebyg­ gelse og feriehus. Offentlige institusjoner m.m. Kommunen har vide­ regående skoler med varierte studieretninger, folke­ høyskole og avdeling av Handelshøyskolen Bl. Sandefjord svarer til sognene og prestegjeldene Sandefjord. Sandar og Bugården. Larvik prosti i Tuns­ berg bispedømme, tilhører Sandefjord politidistrikt og Sandefjord domssogn. Kommunevåpenet (godkjent 1914) har en svart hval over et svart vikingskip med rødt og sølv seil mot en gull bakgrunn; gjenspeiler hvalfangst og vikingskipfunn. Om navnet, se ►Sandar.

Sandefjord 122 km2 37 737 innb. (1997) Administrasjonssenter: Sandefjord

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

31 26 2 41

2 19

10 21 8 40

Litt.: K. Hougen: Sandefjords historie (2 bd., 1928— 32), V. Møller: Sandar (2 bd., 1977—80); F. Olstad: Sandefjords historie (1995). GTh/Sandefjord Ballklubb, stiftet 1917, driver fot­ ball og håndball. Cupfinalist i fotball 1957 og 1959. Drakt: gul trøye, svart bukse. Mest kjente fotball­ spiller: Thorbjørn Svenssen. Sandefjord jentekor, jentekor i Sandefjord, stif­ tet 1956 av Sverre Valen, som var dirigent til 1997. Dirigent fra 1997: Jan Helge Trøen. Allsidig reperto­ ar. Omfattende konsert- og turnévirksomhet, i Euro­ pa og USA, med topplasseringer i internasjonale korkonkurranser; 1969 førstepris i BBCs verdenskonkurranse Let the Peoples Sing. Sandefjord lufthavn, Torp, flyplass i Sandefjord og Stokke kommuner, Vestfold, 7,5 km nordøst for

Sandefjord sentrum. Anlagt i begynnelsen av 1950årene for infrastrukturmidler (NATO). Militær fly­ plass med sivil sektor; ingen militær avdeling er per 1998 fast forlagt til plassen, som forvaltningsmessig hører under Rygge hovedflystasjon. Den sivile sek­ tor drives av Sandefjord lufthavn A/S, et selskap med kommunal og fylkeskommunal aksjemajoritet. Char­ tertrafikk; ruteflygning ved Widerøe’s Flyveselskap og RyanAir. To asfalt rullebaner, en på 2450 m og parallelt en på ca. 2400 m (den siste ikke operativ, 1998). Passasjerer inn og ut 1996: 159 000. Sandefjordmuseene, tre museer som eies av Sandefjord kommune og har felles faglig ledelse. Sandefjord Bymuseum, stiftet 1898, med Pukkestad gård (gave til museet fra Anders Jahre 1952) og fre­ det gårdsanlegg med interiører fra 1790-årene. Mu­

Sandefjord. Tallene pa kartet viser til: 1) Rådhus (Hjertnes). 2) Postkontor. 3) Telesenter 4) Politi. 5) Jernbanestasjon. 6) Busstasjon. 7) Sandefjord kirke. 8) Sandar kirke. 9) Sandefjord sykehus. 10) HvalJangstmonumentet. 11) Hvalfangstmuseet. 12) Sjøfartsmuseum. 13) Bymuseum. 14) Sandefjord bad/Kurbadet. 15) Jotunhallen.

seet har også en modell av Sandefjord i 1880-årene. Hvalfangstmuseet, stiftet 1917, spesialmuseum for hvalfangst, bl.a. norsk storhvalfangst 1860-1960. Museet var en gave fra kommandør Chr. Christen­ sen. Den naturhistoriske avdeling viser bl.a. blåhval­ ens kjempemessige dimensjoner. 1 1957 kom så det tredje museet, Sjøfartsmuseet, som belyser distrik­ tets rike sjøfartshistorie. Sandefjords Blad, dagsavis (H) i Sandefjord, grunnlagt 1861. Opplag 1996: 14 977. Sandefjordsfjorden, fjord i Sandefjord kommu­ ne, Vestfold, skjærer seg nordover fra Skagerrak; ca. 9 km lang. Fjorden smalner gradvis nordover mot Sandefjord. På vestsiden av innløpet ligger Kjerringvik, et meget besøkt sommersted, og lenger ute den kjente losstasjonen Ula. Sandeid. 1. Tettbebyggelse og administrasjonssen­ ter i Vindafjord kommune, Rogaland, i Ryfylke, ved botnen av Sandeidfjorden, en nordgående arm av Vindafjorden; også kalt Sandeidsjøen. Slakteri, sandtak, sementvarefabrikk. Viktig trafikknutepunkt på Rv. 46 (Haugesund-Knapphus-Sand-Røldal); Rv. 514 går nordover til Ølen, der den møter E 134 (HaugesundDrammen). Ekspressbåtforbindelse med Stavanger. 2. Sogn og tidligere kommune i Ryfylke, Rogaland. Den tidligere kommunen ble opprettet 1922 ved ut­ skillelse fra Vikedal, 1965 slått sammen med Vike­ dal og deler av Imsland, Vats og Skjold til den nye storkommunen Vindafjord; 66 km2. Sognet svarer til den tidligere kommunen. Navnet er oppr. gårdsnavn, av sand og eid, sikter til eidet mellom Sandeid og Ølen i Sunnhordland. Sandeidfjorden, fjord i Vindafjord kommune, Rogaland; 9 km lang, danner Vindafjordens fortset­ telse nordover fra Vikedal. Sandeidfjorden fører inn til tettbebyggelsen Sandeid, hvorfra lavt eid over til Ølen i Sunnhordland. Sandel, Cora, pseud. for Sara Fabricius, 1880— 1974, født i Oslo, norsk forfatter. Drog som ung til Paris for å utdanne seg som maler og slo seg deretter ned i Sverige, hvor hun påbegynte sitt forfatterskap med Alberte og Jacob (1926), etterfulgt av Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939), som til sammen danner den såkalte 4/Åerre-trilogien (dra­ matisert for fjernsyn). Som kvinnelige kunstner- og utviklingsromaner hører de til høydepunktene i mellomkrigslitteraturen. Bøkene viser hvordan en kvinne kan stå mot ytre press og indre hemninger og følge sin egen vei som kunstner. Sandels prosa er scenisk, men med ti! dels bitende ironi. Denne stilen rendyrker hun i de to romanene Kranes konditori (1945; dramatisert av Helge Krog, også filmatisert og spilt som fjernsyns­ teater) og Kjøp ikke Dondi (1958) og i sine noveller, samlet i En blå sofa (1927), Carmen og Maja (1932), Mange takk, doktor (1935) og Figurer på mørk bunn (1949). Samlede verker 1-7 kom i 1952 og Barnet som elsket veier, et utvalg tidligere upubliserte tek­ ster, i 1973. Litt.: J. Øverland; Cora Sandel. En biografi (1995). Sandel, Maria, 1870-1927, svensk forfatter, bo­ satt i USA 1887-91, den første kvinnelige arbeiderforfatter i svensk litteratur. Alt i debuten med novel­ lene Vid svåltgrånsen (1908) tok Sandel opp sitt ho­ vedtema, arbeiderkvinnens utsatte stilling og herois­ ke kamp. Sandelin, Peter, f. 30. mai 1930, finlandssvensk forfatter og maler. Har skrevet natur- og virkelighets­ nær stemningslyrikk, bl.a. samlinger som Ursvalans loggbok (1951), Stunder av Ifus (1960), En vanlig solig dag (1965), Minuter på jorden (1968), Var det du (1973), Den undermedvetna staden (1984). 1991 utkom et utvalg dikt 1971-91. Sandell-Berg, Carolina (Lina), 1832-1903, svensk forfatter, virket innen Evangeliska fosterlandsstiftelsen. Hennes åndelige sanger, originale og over­ settelser, ble meget populære, og er representert i den svenske salmeboken.

SANDEMOSE

17

Margit Sandemo

Flyfoto av Sandefjord med småbåthavnen i forgrunnen. Bygningene til venstre er Rica Park hotell og Rådhuset. Sandels, Gosta, 1887-I919, svensk maler; vok­ ste opp i Norge og kom 1901 til Stockholm, hvor han 1905-07 var elev ved Konstnårsfbrbundets sko­ le. Studerte så til 1914 vesentlig i Frankrike og Spa­ nia. Under inntrykk av Paul Cézanne og Henri Ma­ tisse skildret han svensk vestkyst i dramatiske, farge­ sterke landskaper og strandscener. Nasjonalgalleriet i Oslo eier et selvportrett (1913). Sandels, Johan August, greve. 1764-1831. svensk offiser og embetsmann; generalmajor 1808, general 1814, feltmarskalk 1824. Som norsk stattholder 1818-27 hevdet han i de første årene sterkt de sven­ ske interesser, men ble etter hvert talsmann for nor­ ske synspunkter. Sandels er besunget av Johan Lud­ vig Runeberg i Fånrik Ståls sågner. sandeltre, tropiske trearter med hard ved. Hvitt sandeltre, Santalum album, hører hjemme på Timor, men dyrkes nå mest i India. Yteveden er nesten hvit, kjerneveden er gullig, meget jevn og tett. Densitet ved 15 % trefuktighet er ca. 1,0 g/cm’. Veden er eg­ net til treskjæring og dreiing, men er særlig kjent for sitt innhold av eteriske oljer, som brukes i parfymeindustnen. Rødt sandeltre, Pterocarpus santalinus, et tre i erteblomstfamilien, dyrkes i Sri Lanka. Kjer­ neveden er rødfarget og ble tidligere brukt for utvin­ ning av fargestoffer (santalin) til lakk, politur, kos­

SNL 3. utg XIII 2

metikk og likør. Også andre treslag, f.eks. det aust­ ralske Myoporum platycarpum, det afrikanske O\rris tenuifolia og det vestindiske Amyris halsamifera, kalles sandeltre. Sandem, Vidar, f. 19. feb. 1947, norsk skuespiller og dramatiker. Debuterte 1970 i musikalen Har på Den Nationale Scene, ansatt her 1972 74; ved Det Norske Teatret fra 1977. Blant hans roller er fugleelskeren i Agnes av Kent Andersson. Max i Stiftelsen av A. Buero Vallejo og Matti i Brechts Herr Puntila og drengen hans Matti. Som dramatiker har han fatt oppført den svarte komedien Klaar. en., too.. kjøøøør! med seg selv i en av hovedrollene og Blomar av det sjuke. Filmroller, bl.a. i Is-slottet (1987) og Brun hitter (1988). Teatersjef ved Det Norske Teatret fra 1997. Sandemo, Margit, f. 23. april 1924 på Østre To­ ten, norsk forfatter; tilbrakte barne- og ungdomsåre­ ne i Sverige. Hun har skrevet en rekke underhold­ ningsromaner, bl.a. serien Sagaen om Isfolket (198290, i alt 47 bd.). Den ble utgitt parallelt i Norge, Sve­ rige, Danmark og Island. Sandemo er en av Norges mest leste forfattere. Sandemose, Aksel, 1899-1965, f. i Nykøbing pa Mors i Danmark, dansk-norsk forfatter. Emigrerte til Norge i 1930. Vokste opp i et konformistisk underklassemiljø og følte seg tidlig som en outsider. Opp­ gjøret med oppvekstmiljøet danner basis for store deler av et forfatterskap som med sin dybdepsykologiske vinkling og sitt brudd med konvensjonell romanform hører til det betydeligste i norsk 1900-tallslitteratur. Sandemose debuterte som dansk forfatter med Fortællinger fra Labrador (1923), som henter sitt stoff fra sjøen og nybyggermiljøet i Canada i lik­ het med de påfølgende Storme vedJævndøgn (1924), Ungdomssynd (1924), Mændfra Atlanteren (1924), Klahavtermannen (1927) og Ross Dane (1928). Hans første norske roman, En sjømann går i land (1931), knytter an til den foregående, men peker og­ så fremover mot hans gjennombruddsverk, En flykt­ ning krysser sitt spor (1933), der han introduserer sin berømte jantelov, og der forfatteren gir en intens skildring av småkårsfolks selvundertrykkelse. Både formelt og tematisk er den påvirket av Freud.

De senere 30-årsbøkene er studier i mindreverdig­ hetsfølelse og primitivt driftsliv. Sjøromanen Vi pyn­ ter oss med horn (1936) har en fastere oppbygning enn de øvrige. Et nytt hovedverk er Det svundne er en drøm (1946. først utgitt på svensk 1944) - en psy­ kologisk thriller og en studie i personlighetsspaltning, formet som et langt brev, der morder, detektiv og jeg-forteller er én og samme person. I likhet med gjennombruddsromanen og Uere andre av Sandemoses bøker har den form av en selvanalyse der hand­ lingen ofte brytes opp av lange essayistiske eller re­ flekterende passasjer. Romanen analyserer også nazismen som sosialpsykologisk fenomen, en analyse som føres videre i dob­ beltromanen Varulven (1958) og Felicias bryllup (1961), som samtidig er en studie i trekantforhold, sjalusi og fortrengt seksualitet. Murene rundt Jeriko (1960) er en personlig essaybok, skrevet under inn­ trykk av den ene sønnens og konens død. Til etterkrigsforfalterskapet hører også Tjærehandleren (1945), Alice Atkinson og hennes elskere (1949) og underholdningsromanene Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy (1950) og Mytteriet på harken Zuidersee (1963). Sandemose var også en flittig essayist og artikkel­ skribent. 1 en årrekke hadde han en fast spalte i uke­ bladet Aktuell, og i to omganger utgav han et enmannstidsskrift - Fesjå 1—4 (1934-36) og Årstidene (1951-55). Den personlige epistelsamlingen Rejsen til Kjørkelvik utkom på dansk forlag i 1954. Verker i utvalg I-VIII kom 1965-66 og senere en rekke ut­ valg av essayer, artikler, epistler og anmeldelser Som et neshorn med hjernebetennelse (1972, red. J. Væth), Dikteren og temaet (1973, red. P. Larsen og T. Skjævesland), Epistler og moralske tanker (1973, red. P. Larsen), Brev fra Kjørkelvik (1974, red. P. Larsen og T. Skjævesland), Minner fra andre dager (1975, red. d.s.) og Bakom står hin onde og hoster så smått (1976, red. d.s.). Litt.: C.-E. Nordberg: Sandemose (1967); E. Haavardsholm: Mannen fra Jante (1988); Ole Storm: Jan­ teloven (1989). ØRo

Aksel Sandemose

Sandemose, Iben, f. 13. juli 1950, norsk barne­ bokforfatter og billedkunstner. Med en humørfylt og surrealistisk strek har hun gitt ut en rekke originale billedbøker, bl.a. debutboken Vingemus og kattejammer (1987), Vildu være kjæresten min (1990) og Ringeren & Notre Madame (1994). Alvorlige underto­ ner merkes bak løyene i flere bøker, ikke minst i Englepels fra 1995, en bok med sorgarbeid som te­ ma. Sandene, Erling, f. 7. april 1921 i Bærum, norsk offentlig tjenestemann, cand.jur. Fra 1946 ansatt i Justisdepartementet, ekspedisjonssjef 1962-66. Fyl­ kesmann i Møre og Romsdal 1966-72, stortingets ombudsmann for forvaltningen 1974-82. Høyeste­ rettsdommer fra 1972, høyesterettsjustitiarius 198491. Sande Paper Mill A/S [-peipo -], papirfabrikk i Sande i Vestfold, grunnlagt 1960. Produserer papir for midtsjiktet i bølgepapp, ca. 80 000 tonn per år. Omsetning 1995 ca. 275 mill, kr; 144 ansatte. Be­ driften ble 1987 overtatt av Norske Skogindustrier. Overtatt av SPM-Holding 1997. Adm. direktør er Rune Thoralfsson. Sander, tettsted i Sør-Odal kommune, Hedmark, på sørsiden av Glomma, midt mellom Skames og Kongsvinger; 429 innb. (1997). Stasjon på Kongsvingerbanen. Sanderling, Kurt, f. 1912, tysk dirigent. Emigrer­ te til Sovjetunionen 1936. Assisterende dirigent for Moskva Radios symfoniorkester 1936-41. 1941-60 sammen med Mravinskij leder for Leningrad filhar­ moniske orkester. 1 1960 flyttet han til Øst-Tyskland og ble dirigent for Øst-Berlins symfoniorkester; sjefdirigent for Staatskapelle Dresden 1964-67. Særlig kjent for sine tolkninger av Mozart, Schubert, Brahms og Mahler. Dirigerte Oslo Filharmoniske Orkester 1993 og 1995. Sanders [sændaz], George, 1906-72, britisk skuespiller. Filmdebuterte 1936, havnet snart i Hol­ lywood, hvor han ofte spilte snobber eller sarkas­ tiske kynikere. Han gjorde minneverdige prestasjo­ ner i Hitchcocks Rebecca (1940) og Foreign Cor/•cvs/ww/erzHKriminalreporter Jones, 1940), og i The Picture oj Dorian Grey (Bildet av Dorian Gray, 1944) og A II A bont Eve (Alt om Eva, 1950; Oscarpris for beste birolle). Utgav selvbiografien Memoirs oj a Professional Cad (1960). Sanders begikk selv­ mord. Sanders [sændoz], Pharoah, f. 1940, amerikansk jazzmusiker, saksofonist; en av forgrunnsfigurene innen den harde moderne jazzen som svarte musike­ re i USA lanserte i 1960-årene. Fra 1962 spilte han i New York med bl.a. Don Cherry og Dewey Redman. Han ble sterkt påvirket av John Coltrane, som han også spilte sammen med 1965-67. Senere har han ledet egne grupper, oftest i kvartettformat. Album f.eks. Welcome to Love (1990) og Message from Home (1995). Sanderud, Per, f. I. nov. 1953 i Oslo, norsk of­ fentlig tjenestemann, cand.oecon. Ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet 1989-93, i samferdsels­ departementet 1993-97. Departementsråd i Samferd­ selsdepartementet fra 1997. Sanderud sykehus, Stange kommune, psykia­ trisk sykehus for Hedmark fylke, opprinnelig opp­ rettet som amtssykehus for Hedemarken (1803), au­ torisert som asyl 1908. Skal for hele fylket gi voksenpsykiatrisk behandling til pasienter som har be­ hov for sykehusinnleggelse, samt gi poliklinisk psy­ kiatrisk behandling til pasienter fra Hamar og Elve­ rum lokalsykehusområder. Driver psykiatriske poli­ klinikker ved de somatiske sykehusene i Kongsvin­ ger og Tynset. 230 sengeplasser. sandfaks, Bromus sterilis, ettårig art i gressfamilien. 30—60 cm høy, bladene er mykhårete og toppen hengende med lange, tynne grener. Inneragnen har et langt snerp. Vokser på tørre steder langs kysten fra Østfold til Sogn.

sandfang, del av renseanlegg for avløpsvann som avskiller fyngre partikler som sand, kaffegrut m.m. Sandfang inngår som renseanleggets forbehandling. sandfilter, sandsjikt som fanger opp partikler fra vann som ledes gjennom sjiktet ovenfra. Filteret ren­ ses etter behov ved gjennomstrømning av vann ned­ enfra, hvorpå det skitne vaskevannet ledes bort. Når vaskevannsstrømmen stenges av, vil de største sand­ kornene falle til bunns hurtigst. Man får derfor et gradert sandsjikt med de største komene i bunnen og de minste på toppen, slik at sandsjiktet er tettest i den øvre delen. Sandfiltere anvendes bl.a. ved filtrering av drikke­ vann i vannverk, ved finrensing av vann som skal brukes i næringsmiddelindustrien og på brusfabrik­ ker, og til sluttrensing i kloakkrenseanlegg. sandfiol, Viola rupestris, flerårig urt i fiolfamilien. 3-10 cm høy, bladene knapt I cm lange. Blom­ stene er små og blekfiolette. Sirkumpolar art som vokser på tørr, kalkrik grunn fra Telemark til Finn­ mark. sandfirfisle, markfirfisle, Lacerta qgilis, krypdyrart i firfislefamilien. En ca. 25 cm lang øgle, hvorav kroppslengden er 9-11 cm. Varierende farge. Han­ nen har grønnlige kroppssider, hunnen er mer gråbrun. Forekommer på relativt tørre områder, ofte med sand. Alminnelig i Mellom- og Sør-Europa og nord­ over til Danmark og Sør-Sverige. Hittil ikke funnet i Norge. Sandfloegga, høyeste fjell i Odda kommune, Hordaland, og på Hardangervidda sønnenfor Rv. 7 Haugastøl-Eidfjord; 1721 m o.h. Prektig utsikt over Hardangerviddas sørlige del. sandfluer, Phlebotominae, underfamilie av famili­ en ►sommerfughnygg. sandflukt oppstår når fin sand flyttes av vind, sær­ lig i ørkenstrøk og langs kystene. Sanden hoper seg opp i ►dyner og kan gjøre stor skade i enkelte jord­ bruksdistrikter. sandfly, Euxoa cursoria, sommerfuglart i famili­ en nattfly (Noctuidae). En fargevariabel art, vanlig­ vis lysebrun, men den kan være rødbrun til rodgrå. Vingespenn 24—28 mm. Arten lever på sandmark og er funnet i Sør-Norge. Larvene lever på røtter av uli­ ke strandplanter som melder, tistler o.a. sandflyndre, Limqnda limqnda, benfiskart i flyndrefamilien. En liten flyndre, sjelden over 30 cm lang, men kan bli opptil 42 cm og 1,3 kg. Den har øynene på høyre side og skilles fra rødspette bl.a. på ru over­ side. Sidelinjen gjør en karakteristisk bue over bryst­ finnen. Den lever på sand- eller bløtbunn på grunt vann utbredt fra Biscaya til Kvitsjøen. Den har liten økonomisk betydning i Norge, men fiskes en del sør i Europa. sandfokk, sandstorm, sand som virvles opp fra bakken av sterk vind. Sandkornene har vanligvis tverrmål 0,1-1,0 mm og virvles opp til få meters høyde, sjelden til 10-20 m. Sandfokk skyldes usta­ bil temperaturfordeling og sterk vind (men sjelden storm). Kan opptre f.eks. i forkant av kaldfronter, der nedslag fra frontskyene brer seg horisontalt ut­ over i fonn av sterk vind. Er også typisk for dager med sterk soloppvarming av bakken. Hjemsøkte områder er ørkenstrøk med sanddyner, men også enkelte tørre strok på høyere breddegrader. I ekstre­ me tilfeller blir himmelen formørket og betydelige mengder med sand lagt igjen. Det meldes også om vindtransport av sand over store avstander, f.eks. fra Sahara til De britiske øyer. I sentrale deler av USA forekom det i 1930-årene flere kjempemessige sand- og jordstormer under den årelange tørken kjent som Dust Bowl. sandgravere, Bathyergidae, pattedyrfamilie i or­ denen gnagere. De er rottelignende gnagere som er helt tilpasset et underjordisk levesett, omtrent som muldvarpens. Fortennene er kraftige og meiselformede, og benyttes til graving. Dette gjelder ikke de to artene i slekten strandgravere (Bathyergus), som

graver ved hjelp av lange klor på fremføttene. Sandgraverne har rudimentære, ofte manglende øyne, in­ tet ytre øre, og nesebor som kan lukkes under gra­ ving. På leppene like bak fortennene har de et par hudfolder som hindrer at sand og jord kommer inn i munnen. Varierer i størrelse fra 30-60 g hos nakenrotte, til 750-1800 g hos strandgraveme. De lager gangsystemer i jorden i ulike habitater. ►Nakenrottc-koloniene har en enestående sosial struktur. Fa­ milien omfatter åtte arter utbredt i Afrika sør for Sa­ hara. Se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket. Sandgren, (Ernst) Gunnar (Algot), f. 27. juni 1929, svensk forfatter og journalist. Debutromanen Fbrklaringsberget (1960) og fortsettelsen Loftesdalen (1961) skildrer vekkelsesbevegelsen i begynnelsen av 1900-tallet. Med Fursten 0962) innledet Sand­ gren en rekke historiske romaner. Gerardus (1963) og Floden hem (1967) utspilles i henholdsvis svensk og østgotisk middelalder. I 1979 kom romanen Prin­ sen, en variasjon over Hamlet-temaet, så fulgte Gbrtz (1984) og Råttorna (1987). Også skuespill. Sandgren, Gustav Emil, 1904—83, svensk forfat­ ter, tilhørte i 1930-årene gruppen Fem unga. 1 sine bøker forener han romantisk livsdyrkelse med for­ kynnelse av seksualitet ens og primitivismens evan­ gelium og en heftig avsky for det moderne samfunn. Han utgav en lang rekke romaner, bl.a. Du bittra brbd (1935), David blir mdnniska (1943) og Liv, ge oss svar! (1949). Sammen med Skymningssagor (2 bd., 1936 og 1946) og forsvaret for antikkens livsstil i Cresilas herden (1955) utgjør de hovedverkene i hans produksjon. Dessuten skrev han barnebøker, novel­ le- og diktsamlinger, reiseskildringer og hørespill. Vårregnens tid fl 956) og Livsresa (1965) er selvbio­ grafier. sandhaier, Odontaspidae, bruskfiskfamilie i or­ denen håbranner. Omfatter fire arter utbredt i grun­ ne, tropiske hav. De er fiskeetere med lange, spisse tenner. Artene har innvendig fosterutvikling. Opp­ rinnelig er det 6-8 fostre i hvert livmorhom, men fostrene spiser hverandre, og til slutt er det bare ett foster igjen i hvert livmorhom. Familien omfatter bl.a. den fryktede sandtigerhaien, Odontaspis taurus. Den blir opptil 4,5 meter og er vidt utbredt i Atlanterha­ vet. Se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket. Sandhamn, badested i Sverige, Uppland, Stock­ holms lån, på Sandbn ytterst i Stockholms skjærgård. Losstasjon. Betydelig sommerturisme. Kungliga svenska segelsållskapet (KSSS) har sin hovedstasjon i Sandhamn, og arrangerer hvert år en havseilingsregatta her. Sandhaug, betjent turisthytte i Ullensvang kom­ mune, Hordaland, nord for Nordmannslågen på Har­ dangervidda. 1253 m o.h. Tilhører Den Norske Tu­ ristforening. Oppført 1890, ny hytte oppført i nærhe­ ten 1929. Utvidet flere ganger. 80 senger. sandhi (sanskrit, ‘sammenføyning’), endringer i ords lydlige form som resultat av sammenstilling av ord (ekstern sandhi) eller morfemer i et ord (intem sandhi). Eksempel på ekstern sandhi er kam bli for kan bli, ha sjett for har sett. Intem sandhi er f.eks. uttalen tengte av ordet tenkte, fasjkap av ordet far­ skap. Sandhi spiller en stor rolle i sanskrit. Sandhornøya, berglendt øy i Gildeskål kommu­ ne, Nordland, sør for Bodø; 103,3 km2. Høyeste topp er Sandhornet (993 m o.h.), et kjent landmerke. Strandflaten er godt utviklet i vest, hvor det drives en del jordbruk. Ved Måmes ligger et større kvartsittbrudd. Det meste av produksjonen går til ferrosihsiumproduksjonen ved Salten Verk i Sørfold. Bro til fastlandet og Rv. 17 over Holmsundfjorden. Fer­ ge fra Horsdal til Sund nord for Inndyr på fastlandet (Rv. 838). Båtforbindelse til Bodø. Øst for Måmes ligger en utgravd steinkiste fra vi­ kingtiden. Mellom Horsdal og Mårnes er en rekke godt bevarte gravhauger fra jernalderen. Ved Våg lig­ ger Blixgården, hvor salmedikteren Elias Blix vok­ ste opp.

SANDMUSLINGER

19 sandhone, Pterocles orientqlis, fugleart i sandhønsfamilien. En tettbygd fugl med relativt kort ha­ le. på størrelse med skogdue. Hannen har svart buk. gulbrunt bryst avgrenset opp mot den grå halsen av et smalt svart bånd. Hodet er grått og ryggsiden va­ tret i grått og gulbrunt. Hunnen har også svart bukflekk og gult bryst, men skiller seg fra hannen på mørkstreket gulbrun overside og hals. Hekker i Spa­ nia og Portugal, foruten også i Nord-Afrika og sør­ vestre deler av Asia. Ikke påtruffet her i landet. sandhons, Pteroclidiformes, fugleorden med én familie, Pteroclididae, som omfatter 16 arter utbredt i tørre områder i Eurasia og Afrika. De minner både om duer og rapphøns. Hodet er lite med kort nebb og kort hals. Vingene er lange og spisse. Bena er korte og fjærkledte. Bare to arter hekker i Europa. ►sandhone og ►orkenhøne. ► Steppehone opptrer iblant invasjonsartet fra Asia. Se også Nøkkelbindets ta­ bell Dyreriket. San Diego [sændiegou], by i USA. California, li­ ke ved grensen til Mexico; l I7l 100 innb. (1996), konurbasjonen San Diego (metropolitan area) med 2 655 500 innb. (1996). Byen har utmerket havn og har en av USAs viktigste flåtebaser. Fly-, rakett- og elektronisk industri, skipsbygging, størjefiske. Petroleumsraffineri. Behagelig klima og line badestren­ der trekker en mengde turister. Universiteter, muse­ er, kunstgallerier, zoologisk og botanisk hage. Store utstillingsområder. Califomias første misjonsstasjon ble grunnlagt i San Diego i 1769. Meksikanerne grunnla en pueblo her i 1834, som ble gitt bystatus som Old Town (1850) etter at amerikanerne hadde overtatt området i l 846. Mistet sin bystatus i 1X52. og San Diego ble bygd 5 km lenger sør. Byen vokste sterkt etter ankomsten av Santa Fe Railroad i 1884. sandinistiske frigjøringsfront, se►! rente Sandinista de Liberacion Nacional. Sandino, Augusto «Cesar», 1895-1934, nicara­ guansk motstandsleder. Som plantasjearbeider i Hon­ duras og Guatemala (1920-25) og oljearbeider i Mexico (1925-26) ble Sandino opptatt av arbeider­ nes kår i Mellom-Amerika. Vendte 1926 tilbake til Nicaragua og sluttet seg til motstanden mot USAs okkupasjon av landet (1911-32). Sandinos tropper var alene om ikke å slutte seg til forsoningen mel­ lom USA og de liberale motstanderne i 1927. Sandi­ no opprettet bondekooperativer i Nueva Segovia og fortsatte kampene, som blir betraktet som den første geriljakrig i Latin-Amerika. 1 1933, etter at de ame­ rikanske troppene hadde forlatt Nicaragua, underteg­ net han fredsavtale. Han ble drept av general Somozas menn etter et forsoningsmøte 1934. Sandino blir feiret som folkehelt i Nicaragua som et symbol på patriotisme og anti-imperialisme; se også ►Frente Sandinista de Liberacion Nacional. sandjegere, sandspringere, Cicindelinae, billeunderfamilie i familien løpebiller (Carabidae). Regnes av og til som en egen familie. Ca. 2000 arter er kjent, de minste 6 mm, de største 44 mm lange, mange med praktfulle metallfarger. De har store øyne, spisse kje­ ver, lange, slanke ben og er utpregede dagaktive rov­ dyr. De lever på sandige lokaliteter, hvor de springer omkring i solskinn og lett tar vingene fatt. Larvene graver loddrette ganger i sanden og sitter med hodet i åpningen for å lure på bytte. Av de fire norske artene er grønn sandjeger den vanligste. Den finnes nord til Troms. sandjord, jordart hvor finjordens kornstørrelse overveiende er mellom 2,0 og 0,06 mm (se ►sand) og med så lite (under 10-15 %) av humus, silt eller leire at disse ikke setter preg på jorden. Den er lett å bearbeide, men er lite tørkesterk og oftest nærings­ fattig. sandkarse, Teesdqlia nudicqulis, ettårig art i korsblomstfamilien. 5-20 cm høy, de finnete bladene er samlet i en rosett ved grunnen av stengelen. Hvite blomster og rund skulpe. Blomstrer tidlig om våren,

Sandjeger

vokser på sand og bergknauser langs kysten fra Øst­ fold til Rogaland. sandkatt, Felis margarita. rovdyrart i kattefamilien. Pelsen er gulbrun til grabrun. Halen er ringmønslret med svart spiss. Hodet er meget bredt med avsmalnende ører. Øynene er store og fremoverrettedc. Kroppslengde 40-57 cm, hale 25-35 cm, vekt 2 3,4 kg. Lever av insekter, krypdyr og smågnagere. Forekommer i ørkenområder; utbredt i Nord-Afrika og vestlige Asia. sandkjuke, Coltricia perennis, poresoppart med traklformet, tynnkjøttet, kanelbrunt fruktlegeme. Vokser på sandholdig jord, særlig i veikanter og på lyngmark. Ikke matsopp. sandkryper, grundling, Gobio gobio, benfiskart i karpefamilien. Langstrakt karpefisk med ganske store skjell, høyt sittende øyne og en skjeggtrad ved hver av munnvikene, 13-15 cm lang. Alminnelig i elver og bekker i Europa opp til Sør-Sverige. Den er nylig registrert i store tettheter i Numedalslågen. Den er antakelig innført av europeiske sportsfiske­ re, som i stor utstrekning bruker sandkryper som levende agn. sandkutling, Pomatoschistus minutus, benfiskart i kutlingfamilien. Opptil 9,5 cm lang. Skilles fra leirkutling på at den mangler et mørkt, skrått bånd in­ nerst ved brystfinnen og pa Uere skjell langs midt­ linjen. Fra mudderkutling kjennes den bl.a. på at den har skjell i nakken og strupen. Den er meget vanlig på grunt vann langs kysten nord til Troms. Ellers ut­ bredt fra Svartehavet og Middelhavet til Færøyene, Østersjøen og Nord-Norge. Sandler, Rickard Johannes, 1884-1964, svensk sosialdemokratisk politiker. 1911-17 medlem av Riksdagens annet kammer; medlem av Førstekammeret 1919-60. I 1918 ble han statssekretær i Fi­ nansdepartementet og var medlem av alle Hjalmar Brantings regjeringer mellom 1920 og 1925. Ved Brantings død etterfulgte Sandler ham som statsmi­ nister 1925-26. 1932 ble Sandler utenriksminister, en stilling han med et kort avbrudd hadde til 1939. Han førte en aktiv nordisk politikk, som bl.a. gav seg utslag i den såkalte Stockholms-planen 1938 om felles finsk-svensk forsvar av Ålandsøyene. Da både statsministeren og regjeringens flertall tok avstand fra planen, trådte Sandler tilbake. 1941-52 var han landshovding (fylkesmann) i Gavleborgs lån. Hans utenrikspolitiske taler er utgitt i fire bind. - Litt.: Y. Moller: R. S. (1990). sandlilje, Jn/Zter/cw», slekt i sandliljefamilien, 100 arter, særlig i Afrika. Kort jordstengel og kjøttfulle røtter, smale blad i rosett og hvite blomster i klase på et bladløst skaft. Storsandlilje, Anthericum liliqgo, og småsandlilje, Anthericum ramosum, i Europa nord til det sørlige Sverige, dyrkes også som hageplanter. Småsandlilje er funnet forvillet noen få steder i SørNorge.

sandlo, Charqdrius hiaticula, fugleart i lofamilicn. En liten vadefugl med brun overside, hvit buk og strupe med svart halsring. Hvit panne under svart hodebånd som går bakover gjennom øyet. Nebbet er gult med svart spiss, jfr. dverglo. Vekt 50-60 g. Hek­ ker med to underarter rundt det meste av Arktis og sør til Mellom-Europa, hos oss langs det meste av kysten og dessuten i visse høyfjellsområder. Reiret er en grunn grop i bakken og består av fin grus. De fire olivengrå eggene med mørke flekker ruges av begge foreldrene i 23-25 dager. Ungene er reirflyklere og blir llygedyktige ca. 24 dager gamle. Trekk­ fugl som overvintrer langs kystene av Vest-Europa og middelhavsområdet. sandloppe, Tunga penetrans, insektart i ordenen lopper (Siphonaptera). Utbredt i tropiske strok. Hun­ nen borer seg under huden på fottene på mennesker, mens larvene lever i jorden. Se klopper. sandløper, Calidris alba, fugleart i snipefamilien. Stor som en rødvingetrost, i sommerdrakt spra­ glet rustbrun overside og bryst, hvit buk. Høst og vinter med lysegrå overside og hvit underside, slik man oftest ser den i flokkevis langs kysten på høst­ trekk. Hekker bare i arktiske strøk, i Norge bare på Svalbard. Enkelte steder har man påvist at et par kan ha to reir. Hver av makene har da ansvar for ruging og oppfostring av ungene i hvert sitt reir. Reiret ut­ gjøres av en grop på bakken som fores med tørre blader. De fire olivengrønne eggene med enkelte små brune flekker ruges i 24-27 dager, og ungene blir llygedyktige etter 23-24 dager. Europeiske fugler overvintrer langs kystene av Vest-Europa, i middel­ havsområdet og Afrika. sandmaleri, bilde laget av sand og fargepigmenter hos navahoindianeme i USA. Slike bilder er egent­ lig et slags alter som lages av sjamaner i forbindelse med helbredclsesritualer. Nar ritualet er avsluttet, viskes bildet ut. I dag selges en type sandmalerier som souvenirer; de blir fremstilt av fargepigmenter på en treplate bestrøket med lim. Dette er imidlertid svært omstridt blant tradisjonsbundne navahoer. Sandman, amerikansk tegneserie utgitt 1988-96 av forfatteren Neil Gaiman og en rekke forskjellige tegnere. Serien er delvis inspirert av Gardner Fox' superheltserie med samme navn fra 1939, men er preget av mange ulike sjangere, særlig av mytolo­ giske elementer. Flere av historiene er parafraser over kjente verker i verdenslitteraturen. Serien har mot­ tatt en rekke priser, og noen av historiene er utkom­ met på norsk i bøker og hefter. Sandman, Matz, f. 19. jan. 1948 i Ballangen, norsk offentlig tjenestemann og politiker (A), siviløkonom. Rådmann i Bærum kommune 1989-94, fylkesråd­ mann i Buskerud fra 1996. Barne- og familieminis­ ter 1990-91. Sandmo, (John) Agnar, f. 9. jan. 1938 i Tønsberg, norsk økonom. Dr.oecon. 1970 på en avhandling om resursallokering under usikkerhet; ansatt ved NHH siden 1963, professor i samfunnsøkonomi samme sted siden 1970. Sandmo har særlig arbeidet med te­ ori for effektiv utnytting av økonomiske resurser, inntektsfordeling og offentlige finanser, og har pu­ blisert et stort antall artikler om slike emner i inter­ nasjonale fagtidsskrifter. Han har utgitt bl.a. Mål og midler i industripolitikken (1978). sandmorkel, Gyromitra esculenta, vårsopp med rødbrun, hjerneaktig foldet hatt, spesielt vanlig i næringsfattige barskoger. Sandmorkelen er dødelig giftig uten korrekt forbehandling (forvelling i ca. 10 min., kokevannet kastes, eller tørking ved romtem­ peratur i ca. I mnd.). Gjentatte måltider med korte mellomrom frarådes selv etter slik behandling, pga. mulighet for al akkumulering av små, i seg selv ufar­ lige, doser til sist kan gi giftvirkning. Giftvirkningen skyldes gyromitrin, som spaltes til det giftige stoffet metylhydrazin i magesekken. sandmuslinger, sandskjell, sandmig. Mya. muslingslckt i familien sandmuslinger, Myidae. Slekte-

Sandnes 303 km2 49 940 innb. (1997) Administrasjonssenter: Sandnes

g

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

26 16 6 52 %

5 22 1 9 21 6 36

ne er alminnelige ved Europas kyster. De graver seg dypt ned i sanden, bare de lange, sammenvokste kapperør (sifonene) stikker opp så munningene ser ut som to huller i sandflaten. Ved forstyrrelser trekkes sifonene lynsnart sammen og ned til skallet. Butt sandskjell (Mya truncata) erarktisk-europeisk. Vanlig sandskjell (Mya arenaria) er visstnok opp­ rinnelig boreal-amerikansk og som blindpassasjer kommet til Europa på de store oppdagelsesreisenes og kapernes tid. Den har siden bredt seg til alle euro­ peiske farvann. Spises atskillig i Amerika. Sandnes, kommune i Rogaland fylke, ved bot­ nen og på østsiden av Gandsfjorden; bysenteret lig­ ger ved fjordbotnen 14 km sør for Stavanger. Kom­ munen ble opprettet 1965 av de tidligere kommune­ ne Høyland og Sandnes ladested, samt Hetlands del øst for Gandsfjorden og størsteparten av Høle. Natur. Topografisk danner Gandsfjorden og dalen i fortsettelsen av den et markert skille mellom det la­

ve, fruktbare slettelandet i vest og det kuperte heilandskapet østover mot Høgsfjorden. Slettelandet er en del av Jæren med omdannede kambrosilurbergarter (fyllitt) i undergrunnen dekket av betydelige gla­ siale løsavsetninger. Områdene i øst består av grunnfjellsgneiser og -granitter med drenering for største­ delen mot nord og øst; viktigste elv er Imsåna, som munner i Høgsfjorden. Områdene lengst i sør har avløp til botnen av Gandsfjorden. De høyestliggende områdene er helt i øst Bynuten (671 m o.h.) på grensen mot Gjesdal. Bosetning. Sandnes vokste frem som strandsted og havn for Jæren. Teglverksindustrien, som ble startet 1784, var en viktig faktor for stedets vekst på 1800tallet. Ladested 1860. Etter 1945 har Sandnes hatt jevn, sterk vekst, om lag 2 % årlig i hele perioden 1950-97. Det er sammenhengende bebyggelse nordover til Stavanger og sørover til Ganddal. Områdene i øst er

Sandnes. Tallene på kartet viser til: 1) Rådhus. 2) Postkontor. 3) Telesenter. 4) Politi. 5) Jernbanestasjon. 6) Busstasjon. 7) Sandnes kirke. 8) Sandnes Sykehus. 9) Sandnesmuseet. 10) Giskehallen. 11) Kultursenter, industrimuseum. 12) «Sykkelfabrikken» kunstnersenter

tynt befolket. Tettstedet Sandnes hadde 1997 36 999 innb.; øvrige tettsteder i kommunen er Hommersåk (4820 innb.) øst for Gandsfjordens munning, Vatne (711 innb.) rett nordøst for bysenteret og Ålgård/Figgjo (1270 innb. 1997 i Sandnes kommune, Ålgård/ Figgjo i alt 7466 innb. 1997) ved E 39 i sørøst. Næringsliv. Industrien er viktigste næringsgren. Den er variert med hovedvekt på verkstedindustri (46 % av industrisysselsettingen 1990), næringsmiddelin­ dustri (18 %), produksjon av keramiske produkter (8 %) og tekstil- og bekledningsindustri (7 %). Innen alle disse bransjene er Sandnes-bedrifter blant de le­ dende i landet. Øglænd DBS er landets eneste syk­ kelfabrikk; videre er Figgjo Fajanse-Stavangerflint A/S og Sandnes Uldvarefabrik A/S blant de største i sine bransjer. Øvrige viktige industribransjer i kom­ munen er virksomheter i forbindelse med olje- og gassutvinningen i Nordsjøen, maskinindustri, jemog metallindustri og trevareindustri. I alt 50 % av arbeidstagerne har arbeid utenfor Sandnes, hovedsa­ kelig i Stavanger (30 %), Sola og Time. Store jordbruksområder ligger innenfor bygrensen. Det drives et allsidig og intensivt husdyrbruk (stor­ fe, sau, svin og høns); hele 84 % av jordbruksarealet er eng og kulturbeiter. Det dyrkes en del grønnsaker og poteter, frukt og bær. Noe pelsdyroppdrett. Tettstedet Sandnes er et viktig handels- og service­ senter for Jæren. Det har etter hvert vokst frem at­ skillig handelsvirksomhet utenfor bysenteret, bl.a. på Forus i nordvest (på grensen til Stavanger). Kom­ munen har kontorer for oljevirksomheten i Nordsjø­ en. Mye av denne virksomheten, samt annen nærings­ virksomhet, er utbygd i Forus-området siden slutten av 1960-årene. 1 øvre del av Imsvassdraget ligger kommunens eneste kraftverk, Sviland (2 MW). Samferdsel. Sørlandsbanen går gjennom Sandnes. E 39 er hovedforbindelsen fra Stavanger til Sandnes, den fortsetter over Høg-Jæren og Dalane til Kristi­ ansand og Oslo. Rv. 44 er hovedveien sørover Jæ­ ren. Fra bysenteret fører Rv. 509 nordvestover til Sola lufthavn, Rv. 13 nordøstover til Høle (Ryfylkeveien). Veinettet rundt bysenteret i det tidligere Høy­ land er tett. Byen har gode havneforhold med dyp­ vannskai. Offentlige institusjoner. Sandnes har flere videre­ gående skoler, sykehus i bysenteret og Rogaland fyl­ kes psykiatriske sykehus på Dale øst for Gandsfjor­ den. Sandnes svarer til sognene og prestegjeldene Sand­ nes, Gand og Høyland, samt sognene Høle og Riska i Riska prestegjeld, Jæren prosti i Stavanger bispe­ dømme, Sandnes lensmannsdistrikt i Rogaland poli­ tidistrikt og hører under Sandnes domssogn. Historikk og kultur. I Sandnes ligger flere museer: Jonas Øglands bedriftsmuseum, som viser arbeids­ miljøet rundt sykkelfabrikken, bygdemuseet Sand­ nesmuseet (gårdstun) og Potteri- og teglverksmuseet. Bygdemuseum for Høyland sørøst for bysenteret. Rogaland arboret. Høyland kirke er en langkirke i tre (empirestil) bygd 1841, tegnet av arkitekt H. D. F. Linstow. Restaurert 1968-69. Kommunevåpenet (godkjent 1972) har en sølv leirgauk mot en grønn bakgrunn; symboliserer leirvareindustri og leketøy. Navnet kommer av norrønt sandr. ‘sandstrekning’, og -nes. Litt.: J. Schanche Jonasen: Sandnes gjennom 100 år (3 bd., 1964—73); O. Lavold m.fl. (red.): Sandnes. Fra trettiåra til idag (1979); E. Smith og J. E. Waula: Riska. Gardar og tettstad (1993). GTh/Tettstedet Sandnes er administrasjonssenter i Sand­ nes kommune, Rogaland; 36 999 innb. (1997). Sandnes, Anna Marie, 1903-88, født i Vanylven, norsk lyriker; debuterte med samlingen Med levan­ de lys (1966), har senere utgitt bl.a. I einsemds sko­ gar (1967), Andlet i vatn (1970), Vedfjøre sjø (1973), Gneistar (1977) og Sol om kvelden (1980), som alle bærer bud om en indre modenhet og tilkjempet styr­ ke.

SANDPRODUKSJON

21

Sandnes. Utsikt over havnen og Gandsfjorden, mot Dalsnuten og Lifjellet. ! forgrunnen det nve boligom­ rådet Gravarslia; selve sentrum ligger inn til venstre. Sandnes, Eystein, f. 7. nov. 1924 i Røros, norsk designer. Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Fra 1957 sjefdesigner ved Porsgrunds Porselænsfabrik. der han har skapt tiere populære serviser, bl.a. det robuste Eystein, i produksjon fra 1969. Fra 1951 tegnet han glass for Norsk Glass­ verk, Magnor. Han har også gitt form til serviser for Stavangerflint A/S og et stålbestikk for S. & S. Helle. Sandnes er representert ved de norske kunstindustrimuseer og i en lang rekke utenlandske samlinger. Sandnes, Hallvard, 1893-1968, født i Bygland, norsk forfatter og lærer. Debuterte 1913 og utgav senere en rekke friske skildringer: Fjellkongen (1924), lårdane brenn (1925), Skjoldmøyane (1926 og senere utg.), Nomelandskyrkja (1926), NorigardsRam'n (1928), Er det ingen dag'e? (1933) o.fl. Et hovedmotiv hos Sandnes er motsetningen mellom

Sandnessjøen. Tettstedet sett fra sjøsiden.

hedendom og kristendom. Som naturskildrergav han fine stemninger fra heier og vidder. Sandnes, Jørn, f. 3. mai 1926 i Snåsa, norsk his­ toriker. Dr.philos. 1971, professor i historie ved Universitetet i Trondheim 1975-93. Rektor ved Nor­ ges lærerhøgskole 1981 84. Universitetets første rek­ tor 1984—87. Hans fagområder er økonomisk og so­ sial historie (særlig bosetningshistorie) i middelal­ der og tidlig nytid, samt lokalhistorie. Har utgitt bl.a. Ødegård og gjenreisning (dr.avh. 1971), Avfolkning og Union (med S. Imsen 1977; bd. 4 i Cappelens Norgeshistorie), Ødegardstid i Norge (1978 med H. Sal vesen), Kniven, ølet og æren: Kriminalitet og sam­ funn i Norgepa 1500- og 1600-tallet (1990). Hoved­ redaktør for Trondheims historie 997 1997 (1996). Oversatt (sm.m. J. R. Hagland)og utgitt Frostatingslova (1994).

Sandnessjøen. 1. Tettsted og administrasjonssen­ ter i Alstahaug kommune, Nordland, nordvest på øya Alsten; 5528 innb. (1997). Gården Sandnes var et høvdingsete i vikingtiden. Handelssted siden før 1669, privilegert gjestgiveri fra 1772, fikk stort opp­ sving elter al det ble anløpssted for Hurtigruten i 1891. Trafikknutepunkt og servicesenter for ytre Helge­ land. Daglig hurtigruteanløp, en rekke buss-, fergeog lokalbåtruter lil distriktet omkring. Fylkessyke­ hus, arbeidskontor for Midt-Helgeland, videregående skole. Kontor for teleadministrasjonen i Helgeland. Næringspark. Verkstedindustri med bl.a. fabrikasjon av offshoreprodukter og skipsopphugging, samt næ­ ringsmiddelindustri (fiskeindustri og meieri). 2. Tidligere kommune i Nordland, opprettet 1899 under navnet Stamnes, som ble utskill fra Alstahaug. Stamnes kommune omfattet opprinnelig hele nordre del av øya Alsten samt fastlandet omkring Leirfjor­ den i nord. Leirfjord sogn, som omfattet fastlandsdelen og nordøstre del av Alsten, ble 1915 utskilt som Leirfjord kommune. Den gjenværende del av Alsten med tettstedet Sandnessjøen endret 1948 navn til Sandnessjøen. Den ble 1965 sammen med stør­ stedelen av Alstahaug og Tjøtta slatt sammen til stor­ kommunen Alstahaug. Navnet kommer av gårdsnavnet Sandnes, og sjø. og sikter til en landingsplass ved sjøen for en gård. Sandnessjøen lufthavn, Stokka, sivil flyplass i Alstahaug kommune, Nordland, ca. 10 km sørvest for Sandnessjøen. Åpnet 1968. Trafikkeres regelmes­ sig av Widerøe's Flyveselskap. Kortbaneplass med en asfalt rullebane på 1087 m. Sandnessundbrua i Tromsø kommune, Troms, forbinder Kvaløya med Tromsøya. Broen er i alt 1220 m lang, hovedspennet er 150 m, og den ble åpnet for trafikk i 1973. Sandnes Uldvarefabrik, tekstil fabrikk i Sand­ nes, etablert 1888. Overtok 1927 Jærens Uldvarefabrikk på Bryne og 1952 Hillevaag og Olte Fabrikker i Hillevåg, Stavanger. Fra 1975 samarbeid med Sand­ nes Kamgarn Spinneri, som senere ble sammensluttet med Sandnes Uldvarefabrik. Produksjon av gam for maskinstrikking og håndstrikking. Overtatt av Chr. Bjelland & Co. i begynnelsen av 1990-årene; etter reorganisering 1995 tilhører selskapet Sagatex ASA. Sandoy, da. Sandø, syssel på Færøyene, sør for Streymoy; omfatter øyene Sandoy, Skuvoy og Stora Dimun. 125 km- med 1600 innb. (1994). Øya Sand­ oy (112 km:) har bratte kyster med mange fuglefjell. Høyeste punkt Tindur, 479 m o.h. Fruktbart jords­ monn. Sandoz-ulykken, betegnelse på en alvorlig mil­ jøulykke 1986. Ved den kjemiske fabrikken i Sandoz, Basel i Sveits, brøt det ut brann i et lager, og om lag 30 tonn kjemisk materiale (bl.a. pesticider, kvikksolvbasert soppdreper og flere typer insektmidler) ble frigjort og vasket ut i Rhinen. 1 løpet av timer mottok Rhinen større forurensningsbelastninger enn elven vanligvis gjør i lopet av et år, og alt liv ble drept over en strekning på mellom 100 og 200 km. Under opprenskningsarbeidet ble det funnet kjemikalier som bevislig ikke stammet fra Sandoz. 1 kjølvannet av katastrofen kom det dermed frem at en rekke andre bedrifter i Sveits, Tyskland og Frankrike hadde dre­ vet ulovlige utslipp i Rhinen. Ulykken fikk mindre konsekvenser enn fryktet, bl.a. fordi flere drikkevannsinntak ble stengt. sandpapir, sterkt papir o.a. pålimt et lag av glasspulver, kvartssand el.l. Pulveret kan være finere el­ ler grovere. Brukes lil pussing og polering av tre og metall. sandproduksjon (petrol.), innblanding av sand i brønnstrømmen. Et vanlig og uønsket fenomen i petrolcumsbrønner. Sandproduksjon forårsaker stor sli­ tasje i brønnene og deres ventiler. Begrenses ved re­ dusert produksjonsrate eller ved installasjon av spe­ sielle sandfiltere i brønnen.

sandpumpe. 1. Kraftig sentrifugalpumpe med langt sugerør eller slange. Benyttes i mudderapparater for oppsuging av sand fra havbunnen. 2. Nedre ende av borstangen ved grunnboring i sandholdig jord. Enden utføres som en hul stålsy1 inder med kuleventil i bunnen slik at sanden pres­ ses opp gjennom borstangen, men hindres av kuleventilen fra å rase ned i hullet når borstangen løftes ut. Sandra, kvinnenavn, kortform til Aleksandra, se ►Aleksander. Navnedag 17. februar. Sandrart [zant-], Joachim von, 1606-88, tysk maler, raderer og kunstforfatter; elev av Gerrit van Honthorst. Han har størst betydning som kunstfor­ fatter; hans hovedverk er det rikt illustrerte Teutsche Academie der edeln Bau- und Mahlerey-Kiinste (1675-80), et tysk sidestykke til Vasaris verk, men av mer kunstpedagogisk karakter. sandrasleorm, efan, sagskjellviper, Echis carinatus, krypdyrart i huggormfamilien. Ca. 40-60 cm lang med uregelmessige tegninger; gulaktige flek­ ker langs rygg og på sidene. Den er aggressiv og meget farlig; av mennesker i India som ble bitt av arten, døde over en tredjedel (tilsvarende for brille­ slangen var en tjuendedel). Utbredt i ørkenstrøk fra Nord-Afrika og østover til Arabia, Iran, India og Sri Lanka. sandreker, hestereker, Crqngon, storkrepsslekt i underordenen reker (Natantia). Vanlige, små, 4-5 cm lange, grå reker som lever på sandbunn langs hele norskekysten. Spises ikke her i landet, men brukes til agn. Sandrelli, Stefania, f. 1946, italiensk filmskuespiller. Filmdebut 1961, gjorde en bemerket rolle allere­ de som 15-åring i Divorzio allTtaliana (Skilsmisse på italiensk, 1961) mot Marcello Mastroianni. Ho­ vedroller med en karakteristisk blanding av uskyld og sensualitet i bl.a. Bemardo Bertoluccis II Conformista (Fascisten, 1970) og Novecento (Nittenhundre, 1976). Sandrew, Anders, 1885-1957, svensk kinoeier og filmprodusent. Kjøpte seg inn i kinobransjen 1926, bygd i lopet av 1930-årene opp en kinokjede og en filmproduksjon i egne studioer. Studioene ble ned­ lagt 1961, men selskapet Sandrew Film & Teater AB fortsatte å være en betydelig aktør i svensk under­ holdningsindustri, også som eier av flere teatersce­ ner i Stockholm. Sandringham [sændriipm], eg. Short Sandringham. flybåt, sivil versjon av ►Sunderland, bygd i begrenset antall etter den annen verdenskrig av det engelske Short Brother & Harland Ltd. Brukt 1947— 51 av DNL pa innlandsruten langs kysten til Trom­ sø. S Andromeda, en supemova som ble observert i 1885 i ►Andromedagalaksen, og som ved maksimum var synlig med det blotte øye. Sandsavatnet, vann i Ullavassdraget i Suldal kommune. Rogaland. Areal 5,1 km2. Vannet er regu­ lert (605-560 m o.h.) i forbindelse med ► Ulla-Førre-utbyggingen og ført nordover til Saurdal og Kvilldal kraftstasjoner. Det naturlige avlop er mot sør. Ved nordbredden ligger Sandsahytta, som eies av Stavan­ ger Turistforening. Navnet kommer trolig av norrønt Sandsær, ‘Sandsjøen’. Sandsdalen, Halvor J„ f. 12. jan. 1911 i Seljord, norsk forfatter, gift med 1. K. Sandsdalen. Han har utgitt en rekke diktsamlinger, bl.a. Mannen og moldi (1946), Svarte strender (1952), Lyset frå andre sida (1956), Etter eit menneske (1960), Bogen og fløyta (1964), Relieff (1968), Strofer frå lirekassa (1976), Kom sol på alle mine berg (1978), Ein trekkspelbelg med stjønnur på (1981) og Egfann eit vers på vegen (1987); romanen Ein grøn stein (1969), prosaskissene Bygdestir bak kvite gardiner (1965) og Lagnaden og lendet (1977), dessuten fortellinger, barnebøker, skuespill; også hørespill i radio.

Sandsdalen, Ingebjørg Kasin, f. 6. sept. 1915 i Seljord, norsk forfatter, gift med H. J. Sandsdalen. Hun har bl.a. gitt ut diktsamlingene Hjarta av jord (1950), Vera ein sjø (1958), Søkte eg lyset (1963), Guds lampe (1964), I songens månad (1966), Attom di strand (1968), Laterna magica (1973), Plukk da­ gen (1970), Mellom levande (1979) og Song i sep­ tember (1985). Diktene skildrer i enkle, formsikre vers opplevelsen av stille gleder, lengsel og søking, alt med bakgrunn i en varm religiøsitet. I Hjarta og harpe og Erindringsbok (1972) skildrer hun i lyrisk prosa sin egen barndom. Hun har også utgitt en ro­ manserie fra Seljord på 1600-tallet: Linet blømer (1975), Hr. Zacharias til Sillejord (1977), Linpresten (1980) og Av Skancke-ætt (1983). Sandsdalen, Leiv Øysteinson, 1825-96, født i Seljord, norsk hardingfelespiller; førte videre slåttetradisjonen fra faren, Øystein Langedrag (1785— 1848). Han var også en fremragende treskjærer, felemaker og byggmester. Sandsfjorden, fjord i Ryfylke, Suldal kommune, Rogaland, skjærer seg 25 km nordøstover fra Nedstrandsfjorden, som er en del av Boknafjorden mel­ lom Sjernarøyane/Ombo og Nedstrand-halvøya. Deler seg like innenfor tettstedet Sand i Hylsfjorden mot østnordøst og Saudafjorden mot nordnordost, med tettstedet Sauda innerst i fjorden. sandsiv, Juncus qrcticus ssp. bqlticus, art i sivfamilien. 20-80 cm høye grove, stive strå som vokser i rekke. Blomstene er lysebrune og samlet i et åpent knippe. Vokser på havstrand og myr langs kysten fra Vest-Agder til Finnmark. sandskate, Raja circulqris, bruskfiskart i skatefamilien. Opptil 1,3 m lang med korte, avrundede brystfinner. Den lange halen har 4-6 tornerader. Ryggfinnene er store og tettsittende. Lever på sand­ bunn på bankene fra Nordvest-Afrika og Middelha­ vet til Storbritannia. Dessuten forekommer den langs Norskerenna og utenfor Vestlandet. sandskjegg, Corynephorus canescens, flerårig art i gressfamilien. 10-30 cm høye blågrå, knebøyde strå i tuer, bladene er sammenrullet. Blomstene sitter i en smal topp. Inneragnen har snerp. Europeisk art som vokser på sand og sandjord mellom Vest-Agder og Jæren. sandslirekne, Polygonum rqii, ettårig art i syrefamilien. 2-5 cm lang, liggende stengel. Bladene er tungeformet og sittende, blomstene små og hvite. Amfi-atlantisk art som vokser på havstrand fra Lista til Finnmark. Sandsmark, Jon, f. 26. nov. 1941 i Nesbyen, norsk tekstilkunstner, utdannet med ornament som fag fra Bergen kunsthåndverksskole, hvor han også har un­ dervist. Fra 1985 høyskolelektor ved Statens lærer­ skole i forming i Oslo. Han lager billedtepper bro­ dert og applikert i silke, blonde og damask med inn­ slag av ullstoff, og har arbeidet seg fra et abstrakt mot et mer billedmessig symboluttrykk. sandsmetter, smerlinger, Cobitidae, benfiskfamilie i ordenen karpefisker. De har en langstrakt kropp, små skjell og 3-6 par skjeggtråder rundt munnen. Omfatter 110 arter utbredt over det meste av Eurasia. Alle artene lever i ferskvann. De fleste artene finnes i Sørøst-Asia i elver og bekker med sterk strøm. Dynnsmerlingen, Misgurnusfossilis, på opptil 35 cm, smerlingen, Noemacheilus barbatulus, på opptil 18 cm, og sandsmetten, Cobitis taenia, på opptil 13 cm, er de eneste artene med større utbredelse i Europa. Smerling og sandsmett forekommer både i Danmark og Sor-Sverige, men lite trolig at arten finnes i Nor­ ge. Flere arter holdes i akvarium; de er sky og bør ha gode gjemmesteder som røtter og steiner. De krever bløtt, friskt vann og rene, velstelte akvarier. Enkelte arter har blitt avlet i akvarium. De vanligste artene er praktbotia og kuhliål. Se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket.

Sandstad. I. Tettsted i Hitra kommune, Sør-Trondelag, på sørøstsiden av Hitra ved Trondheimsleia. Næringslivet er preget av jordbruk, særlig i kombi­ nasjon med fiske. Fergefri fastlandsforbindelse gjen­ nom ► Hitratunnelen (Rv. 714). 2. Sogn og tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Den tidligere kommunen ble opprettet 1914 ved utskil­ lelse fra Fillan. Ble 1964 sammen med Fillan og Kvenvær slått sammen med Hitra kommune; 160 km2 ved sammenslåingen. Sognet svarer til den tidligere kommunen. Navnet kommer av norrønt Saundulfsstadir, av mannsnavnet Sandulfr, og stadr, ‘bosted’. sandstarr, Cqrex arenqria, art i starrfamilien. 1030 cm høye strå som vokser i rekke. Bladene er lan­ ge og sammenrullede. Hann- og hunnblomster i sam­ me aks, som regel er de øverste aksene rene hannaks og de nederste rene hunnaks. Hunnblomsten har to arr. Europeisk art som vokser på sandstrand fra Øst­ fold til Romsdal. sandstein, sedimentær bergart som hovedsakelig består av sandkorn sementert sammen av et mine­ ralsk bindemiddel. Fargen varierer, vanligst er grått, brunt og rødt. De vanligste sandsteinene består ve­ sentlig av kvarts, med utfelt kvarts, kalk, leire eller jemforbindelser som bindemiddel. Sandsteiner hvor hulrommene mellom komene ikke er helt fylt av mineralavsetninger, har en viss porøsi­ tet og kan inneholde vann eller petroleum. Derfor kan sandsteinene være viktige reservoarbergarter. Typer, forekomst. Sandsteiner som inneholder mye feltspat og har leire som bindemiddel, kalles gråvakke. Sandstein med mye feltspat, dårlig rundede kom og uten veldefinert grunnmasse kalles arkoser. ►Sparagmitt er en eldre skandinavisk betegnelse på ark­ oser og gråvakker. Omdannede (metamorfe) sand­ steiner kalles kvartsitter. 1 Norge har man sandsteinsforekomster bl.a. i Try­ sil (trysilsandstein), Finnmark og Oppland/Hedmarksområdet («sparagmitt»), på Ringerike (ringerikssandstein), i ytre Sogn og Fjordane/Sør-Trøndelag (fra devon) og fra Oslofeltet (f.eks. brumundsandstein). Anvendelse. Sandstein brukes til bygningsstein, som heller og som slipestein. sandstorm, se ►sandfokk. Sandstrdm, Sven-David, f. 30. okt. 1942, svensk komponist. Elev av Ingvar Lidholm. Gjør bruk av tradisjonelle instrumenter og konvensjonelle spillearter, men eksperimenterer med intervaller, resonans, intonasjon og omstemming av instrumentene. Han har bl.a. skrevet musikkdrama, kirkeopera, korver­ ker og verker for blåsere, for slagverk og for klaver. Tildelt Nordisk Råds musikkpris 1984 for requiemet De ur alla minnen fallna. sandsvale, Ripqria ripqria, fugleart i svalefamilien. Den har brungrå overside og hvit underside med brunt brystbånd. Halen er svakt kløftet. Graver ca. en meter dype reirganger i veggen av sandtak, elve­ bakker o.l. Hekker alltid kolonivis, en sjelden gang i torvtaket på stabbur og setrer. Utbredt i hele Europa og store deler av Asia og Nord-Amerika, i Norge over hele landet i lavere strøk og dessuten her og der opp mot tregrensen. De 3-7 hvite eggene ruges av begge foreldre i 14 dager. Ungene holder seg i reiret til de blir flygedyktige ca. 19 dager gamle. Trekkfugl som overvintrer i tropisk Afrika. Sandsvær, tidligere kommune i Buskerud frem til 1908, da Sandsvær ble delt i kommunene Øvre Sandsvær i nord og Ytre Sandsvær i sør, begge inn­ lemmet i Kongsberg 1964. Omsluttet Kongsberg på alle kanter og strakte seg nedover Lågendalen i sør­ øst. Sandsvær prestegjeld svarer til den tidligere kom­ munen og utgjør søndre del av Kongsberg kommu­ ne. Navnet kommer av norrønt Sandshverfi, av sandr, ‘sand’, og hverff en avledning av hvarf, ‘krets el. strøk’.

23 Sandsoy, øy i Bjarkøy kommune, Troms; 10,8 km-'. Sandsoy kirke. Gammelt kirke- og handelssted. Bilfergeforbindelse til Bjarkøya og Grytøya og der­ fra videre fergeforbindelse til Stomes på Hinnøya (Rv. 867). sandterne, Gelochelidon nilotica, fugleart i ternefamilien. Den er noe større enn makrellteme, har svarte ben og nebb og bare svakt kløftet hale. Ut­ bredt i alle verdensdeler. Observert fem ganger i SørNorge. senest i Vestfold i 1994. sandtimotei, Phleum arenqrium, ettårig art i gressfamilien. Ca. 10 cm høy, ligner på en liten ►timotei, men visner tidlig. Her i landet bare funnet på sand i Østfold (utgått), ellers vokser den i Vest-Europa og i middelhavsområdet. Sandtorg, tidligere kommune i Troms, opprettet 1925 ved utskillelse fra Trondenes, frem til 1964, da den sammen med Trondenes ble slått sammen med Harstad kommune; 177 km2 ved sammenslåingen. Kommunen omfattet den østlige del av Hinnøya, samt noen småøyer i Vågsfjorden øst for Hinnøya. Sand­ torg gamle handelssted ligger lengst sør i den tidli­ gere kommunen. Den tidligere kommunen svarer til Sandtorg sogn og prestegjeld. Navnet. Første ledd er sand: siste ledd, torg. ble brukt om en gård hvor det har vært markedsplass. Sandungen, to vann i Nordmarksvassdraget, Os­ lo. Store Sandungen (2,85 km2, 390 m o.h.) regulert 5 m. Avløp til Hakkloa. hører til Akerselvas nedbørs­ felt. Tunnel fra Gjerdingen i nord til Store Sandun­ gen. Vesle Sandungen (1,38 km2) ligger inntil Store Sandungen i vest. Plassen Sandungen, som er den nordligste bebodde plassen i Oslo, ble ryddet i an­ nen halvdel av 1600-tallet, antagelig av finner. Navnet kommer av norrønt Sandungr. av sand; fore­ kommer flere steder. sandur (isl. ‘sand’), elveslette av sand og grus avsatt foran en isbre med smeltevann fra breen. Spe­ sielt vanlig på Island, men også i Norge er det mange gamle sandurflater som ble dannet i sluttfasen av siste istid. Sandve, tettsted i Karmøy kommune, Rogaland; 294 innb. (1997). Ligger ved Rv. 47 på sørvestsiden av Karmøy. Navnet er sammensatt av norrønt sandr. 'sand', og vin, ‘naturlig eng’. Sandve, Kjell Magnus, f. 17. mars 1959 i Karm­ øy, norsk sanger (tenor). Utdannet ved Norges musikkhøgskole og Statens operahøgskole. Hadde 1983 en oppsiktsvekkende debut som Tamino i Tryl­ lefløyten ved Deutsches Nationaltheater Weimar. Vant 1985 Mozart-prisen i Cardiff Singer of the Worldkonkurransen. Har opptrådt ved Den Norske Opera, Wiener Staatsoper, Arena di Verona, Bastille-operaen, Deutsche Staatsoper o.a. Han har sunget bl.a. Osvalds rolle i Bibalos fjemsynsopera Gengangere, Alffedo i La Traviata og Martin i Anne Pedersdotter. Gift med sopranen Liv Kjersti Knudsen Sandve. Sandven, Johannes, f. I. nov. 1909 i Bergen (Fa­ na), norsk pedagog. Magister i pedagogikk 1943, dr.philos. 1947. Professor i pedagogikk ved Univer­ sitetet i Oslo 1950-79. I sitt faglige forfatterskap har han behandlet problemer vedrørende målsetting og prediksjon, opptak og utvalg, intelligensprøving og sosiale krefter og reaksjoner i skoleklassen. Sandven Hotell, Norheimsund, i Kvam kommu­ ne, Hordaland. Åpnet som gjestgiveri i 1858; bety­ delig ombygd og utvidet 1896-97 i nygotisk stil (sveitserstil) med bratte tak og spisse gavler. Utvidet i 1924 og 1960. Restaurert i 1990-årene. 76 senger. sandveps, årevingearter i familien graveveps (Sphecidae), som graver ut reirplass i sand. Vår stør­ ste art er den sølvflekkedc gravevepsen (Ammophila sabulosa), mens Cerceris arenaria, som er svart med gule tverrbånd på bakkroppen, er litt mindre. Bilde, se >graveveps. sandvier, Sqlix repens var. nitida, busk i pilefamilien. 20-60 cm høy, grener og blad er lodne. Euro-

SANDVIK

De Sandvigske Samlinger pa Maihaugen. Bildet viser bygningene fra Øygarden i Skjåk. trett av Anders Sandvig. peisk art som vokser på sand langs kysten fra Øst­ fold til Nordmøre. Sandvig, Anders, 1862 1950, født i Fræna, norsk muscumsmann og tannlege. Slo seg ned som tannle­ ge på Lillehammer i 1885 og betjente hele Gud­ brandsdalen. På sin første praksisreise oppover da­ len i 1887 samlet han gamle gjenstander fra gårdene. Dette var spiren til De Sandvigske Samlinger, som i 1902 ble overdratt til Selskabet for Lillehammer Bys Vel og flyttet til Maihaugen, hvor de ble åpnet i 1904. Sandvig ledet utbyggingen av museet ved siden av sin tannlegepraksis til 1928, da han kunne ofre seg helt for museet. Her fratrådte han som direktør i 1946. Han ble hyllet både som en av de store museumsgrunnleggeme i Norden, og for sin kunstneriske ut­ forming av selve museumsanlegget på Maihaugen. Også innenfor odontologien gjorde Sandvig en inn­ sats, særlig på det tanntekniske område. Han hadde Borgerdådsmedaljen i gull. Sandvig utgav flere skrifter med utgangspunkt i De Sandvigske Samlinger. Hans memoarbøker / prak­ sis og på samlerferd (1943) og / arbeid ogfest (1947) gir et sjarmerende bilde av mannen og hans gjerning. Sandvigske Samlinger, De. kulturhistorisk mu­ seum på Maihaugen, Lillehammer. Distriktsmuseum for Gudbrandsdalen og Lillehammer med omkring 150 bygninger, bl.a. komplette gårdstun fra hus­ mannsplass til storgård. En gruppe hus viser den bygningshistoriske utvikling. En rekke hele gårdsanlegg viser tunordning på forskjellige bruk, f.eks. storgår­ den Bjømstad med 27 bygninger, fjellgården Øygar­ den og småbondcplassen Knutslykkja, foruten spesialanlegg f.eks. for bygdehåndverk. Den tredje ho­ vedgruppen utgjør ulike typer seteranlegg. På Mai­ haugen finnes også Garmokirken fra Lom, en stav­ kirke med de eldste deler fra 1000-tallet, prestegård og oflfisersgård. Eldre hus fra Lillehammer er også flyttet til Maihaugen. Museet har en rik samling gjen­ stander, innbo, redskaper og pyntegjenstander. Et særtrekk ved De Sandvigske Samlinger er den høye kvalitet ved de fleste hus og gjenstander. I avdelingen De gamle verksteder er en lang rekke håndverk fra hele landet representert, og De Sand­ vigske Samlinger regnes som Norges sentrale håndverksmuseum. Mange av verkstedene blir holdt i drift i turistsesongen. Historikk. Museet regner sin opprinnelse fra 1887, da tannlege Anders Sandvig gjorde sine første inn­

Innfelt et por­

kjøp (i Gudbrandsdalen) som han brakte hjem til sin bolig på Lillehammer. I 1894 kjøpte han Lykrestua fra Sk jåk og flyttet den til sin hage, der det etter hvert kom til flere hus. I 1902 ble samlingene overdratt til Selskabet for Lillehammer Bys Vel og flyttet til Mai­ haugen. Her fortsatte Sandvig utbyggingen av mu­ seet. Ikke minst er det imponerende hvordan terren­ get ble utnyttet ved plasseringen av hus, tun og hele anlegg, som f.eks. setergrenda. Sandvig ble etterfulgt av arkeologen Sigurd Grieg 1946, som finansierte en videre utbygging av muse­ et, først og fremst en stor brannsikker bygning for de gamle verkstedene, magasiner, arbeidsrom og spesi­ alsamlinger. Han utvidet staben slik at museet kunne fungere som et aktivt forskningsinstitutt, et arbeid som fortsatte under Griegs etterfølger 1964, Fartein Valen-Sendstad (1918-84). Etter hvert ble virksom­ heten på Maihaugen mer variert, bl.a. med diverse utstillinger. I 1967 ble reist en stor kongresshall. Bjørnsons hjem Aulestad administreres av De Sand­ vigske Samlinger. Sandvik, Astrid (gift Moe), f. 1. okt. 1939, norsk skiløper. OL-deltager 1956 (sjetteplass i slalåm), 1960 og 1964. Fjerdeplass i slalåm i VM 1958 og 1962, sjetteplass i utfor 1958. NM i slalåm 1958, 1960 og 1963, i storslalåm 1963 (kongepokal). 7 seirer i Hol­ menkollen Kandahar 1961-63. Tildelt Holmenkollmedaljen 1963. Klubb: IL Heming, Oslo. Bilde, se ►Holmenkollrennene Sandvik, Dagny, 1878-1968, født i Hamar, norsk sopran og sangpedagog; datter av P. Sandvik. Lærer­ skoleeksamen 1907. Debuterte som sanger 1904. Gav konserter og medvirket ved oratorieoppførelser i en rekke norske byer. Særlig kjent for sin fremførelse av norske folketoner. Sandvik, Kjell, 1929-92, norsk forfatter. Leder for Nordnorsk Forfatterlag fra starten i 1972. Allsidig produksjon som omfatter dikt, viser, noveller, roma­ ner, dokumentarbøker, essayer, barnebøker og hu­ moristiske småstubber. Som forteller viser han seg fra sin frodigste side i de tre «skrønebøkene» Lygarliv i nord (1981), Spøkeri i nord (1990) og Lørveleven i nord (1991), der han fører videre tradisjonen fra Peter Wessel Zappfes Vett og uvett. Sandvik, Olav, f. 2. nov. 1925 i Fana, norsk vete­ rinær. Dr.med.vet. 1963. Professor i mikrobiologi og immunologi ved Norges veterinærhøgskole 1963-75, høyskolens rektor 1972-75. Direktør ved Veterinær­

instituttet, Oslo, 1975-83. Veterinærdirektør i Land­ bruksdepartementet og leder av veterinærvesenet 1983-90, spesialrådgiver sst. 1990-94. Sandvik, Ole Mørk, 1875-1976, født i Nes, Hed­ mark, norsk musikkforsker, folkemusikksamler og pedagog, sønn av P. Sandvik. Cand.theol. 1902, dr.philos. 1922. 1913—45 var han lektor ved Oslo kommunale høyere skoler, 1916-45 lærer i messeog kirkesang ved Det praktisk-teologiske seminar, Universitetet i Oslo. I 1927 grunnla han Norsk Mu­ sikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo; han var redaktør for Norsk musikkgranskning 1937-58, og hadde flere andre sentrale verv. Sandvik utgav en rekke betydelige skrifter, bl.a. Graduale for den norske kirke (1925), Norsk koralhistorie (1930), Østerdalsmusikken (1943), Folkemu­ sikken i Gudbrandsdalen (2. utg. 1948), Setesdalsmelodier (1952), Norske religiøse folketoner (bd. 1 og 2, 1960 og 1964) og Springleiker i norske bygder (1967). Sammen med G. Schjelderup gav han 1921 ut Norges musikkhistorie (2 bd.), sammen med K. Koppang Realskolens sangbok (1932, rev. utg. 1946) og Gymnasiets sangbok (1932). Dessuten utgav han Agathe og O. A. Grøndahl (1948) og Ludv. M. Lindeman og folkemelodien (1950). Litt.: Festskrift til O. M. S. (1945). Sandvik, Paul, 1847-1936, født i Ørsta, norsk læ­ rer og musiker. Fra 1877 bosatt i Hamar, der han gjor­ de en betydelig innsats bl.a. som lærer ved Hamar lærerskole 1877-1922, som organist og kordirigent. Statens sanginspektør 1907-14, medlem av flere of­ fentlige komiteer med musikalsk oppdrag, redaktør av Norsk skoletidende 1886-1918. 1935 skjenket han sitt musikkbibliotek til Hamar folkebibliotek (P. Sandviks musikksamling). Sandvika, administrasjonssenter i Bærum kom­ mune, Akershus, del av den sammenhengende be­ byggelsen vestover fra Oslo, ca. 14 km fra Oslo sen­ trum; ca. 6340 innb. (1997). Regional og lokal vare­ handel og annen service (konsulentvirksomhet) og industri. Viktigste industrigrener er jern- og metallvare- og elektroteknisk industri. Kontorer for Asker og Bærum politikammer, arbeidskontoret for Asker og Bærum. Asker og Bærum herredsrett. Nytt kom­ munalt administrasjonsbygg (1990). Nord for sente­ ret ligger flere viktige helseinstitusjoner som Bærum sykehus (Akershus fylke). Statens senter for epilep­ si, Emma Hjorth-området med arbeidsplasser og fritidsaktiviteter for bl.a. psykisk utviklingshemme­ de, Martina Hansens hospital (ortopedisk sykehus); videregående skoler og Handelshøyskolen BI. Stort forretningssenter. Sandvika er stasjon på Drammensbanen. E 18 Oslo-Drammen på bro utenfor sen­ teret i sør; her tar E 16 av mot Hønefoss. Navnet sikter til sandstrekningen ved Sandvikselvas munning. Sandvika, administrasjonssenter i Lierne kommu­ ne, Nord-Trøndelag, ved Nordli kirke, på nordsiden av Laksjoen. Bygdemuseum. Sandviken, bydel i Bergen kommune. Hordaland, like nord for bysenteret, for det meste boligbebyg­ gelse fra Byfjordens østlige bredd og oppover i fjell­ siden mot øst; 9,9 km2 med 13 013 innb. (1997). Sjø­ flyhavn, bymuseet ►Gamle Bergen og Norges Han­ delshøyskole. Industri langs sjøen. Sandviken, kommune i Sverige, Gåstrikland. Gåvleborgs lån; 1165 km2 med 38 700 innb. (1997), 33,2 per km2. Jem- og stålindustri. Sandviken tettsted, ved nordenden av Storsjdn, 20 km vest for Gavle; 24 530 innb. (1996). Betydelig metallvareproduksjon. Ellers produksjon av elektris­ ke apparater, data- og telekommunikasjonsutstyr og kjemisk industri. Vokste frem omkring Sandvikens Jernverk, grunn­ lagt 1862 (Sandvik AB). Jernverket ligger på utfyl­ linger i Storsjdn, og dominerer bybildet. Arbeider­ boligene i Gamla Bruket er i stor grad renovert og er blitt et attraktivt boligområde. Jemverksmuseum.

Ole Mørk Sandvik Sandviken, Idrettslaget, Bergen, stiftet 1945, dri­ ver håndball og fotball. Cupvinner i fotball for kvin­ ner 1995, finalist 1991. Drakt: Hvit trøye, rød bukse. Mest kjente spillere: Trude Stendahl, Gro Espeseth og søstrene Anne og Nina Nymark Andersen. Sandviken sykehus, Bergen (tidligere Neevengården sykehus), psykiatrisk sykehus for Hordaland. Sandviken sykehus var det første fylkeskommunale sykehus i Norge, åpnet 1891. 122 sengeplasser (1998). Sykehuset gir undervisning i psykiatri for medisinerstudenter ved Universitetet i Bergen. Sandvikselva, elv i Bærum kommune, Akershus, dannes ved sammenløpet av Lomma og Isielva ved Vøyen, begge med kilder på Krokskogen. Lengst er Lomma, som kommer fra Gyrihaugen (682 m o.h.). Betydelig industri og annen næringsvirksomhet langs elven. Sandviksfjellet, fjell i Bergen kommune, Horda­ land, nordøst for bysenteret; 417 m o.h., et av Ber­ gens sju fjell. Turområde. Sandvikvåg, fergeleie i Fitjar kommune, Horda­ land, på nordspissen av Stord. Fergeforbindelsen Sandvikvåg-Halhjem på E 39 knytter Stord til Bergenshalvøya. sandviper, Vipera ammodytes, krypdyrart i huggormfamilien. En sørøsteuropeisk art som kjennes på en kort utvekst på snuten. Oftest under 65 cm, sjel­ den inntil 90 cm. Svært giftig; trolig den giftigste av de europeiske huggormene. Fører en skjult tilværel­ se på tørre steder. Lever mest av gnagere, firfisler og fugler. Sandvold, Arild (Edvin), 1895-1984, i Oslo, norsk organist, dirigent og komponist. Utdannet ved Mu­ sikkonservatoriet i Oslo, debut som organist 1916 og som pianist 1918, videregående studier i Leipzig med bl.a. K. Straube. 1933-60 domorganist og kan­ tor for Oslo by. Som domorganist arrangerte han en lang rekke musikkaftener og var ellers en flittig konsertgiver både innen- og utenlands. Dirigent for Landskoret 1922-57, Cæciliaforeningen 1928-57, Oslo Domkor 1933-42 og Oslo Domkantori 1946—

Arild Sandvold. Foto fra ca. 1955.

66. Han gjorde en betydelig innsats som prestelærer i liturgisk sang ved Musikkonservatoriet i Oslo 191769, og som prestelærer i liturgi ved Universitetet i Oslo 1947-66 og ved Menighetsfakultetet 1952-66. Formann i Norges Organistforbund 1936-58 og i Norske Musikklæreres Landsforbund 1930-36 og 1946-52. Statens kunstnerlønn fra 1956. Tildelt Lindemanprisen 1978. Sandvold komponerte kantater (Misjonskantate, 1942, Guds rike, 1950), motetter, orgelverker (Sona­ te if-moll, 1918, Introduksjon og Passacaglia, 1927, 6 improvisasjoner, 1927), kammermusikk m.m. Han utgav en orgelskole. Sandvollan, tidligere kommune i Nord-Trønde­ lag, mellom Beitstadfjorden i nordvest og Borgenfjorden i sørøst, opprettet under navnet Hustad 1907; navnet skiftet til Sandvollan 1912. Fra 1962 sammen med Røra del av Inderøy kommune; 28 km2. Sand­ vollan sogn svarer til den tidligere kommunen. Jordog skogbruksbygd. Hustad kirke i Sandvollan er fra ca. 1100, restaurert sist 1959. sandvolleyball, se ►volleyball. Sandwall-Bergstrom, Martha, f. 1913, svensk forfatter. Med serien om den rettskafne statarjenta Kulla-Gulla (ni deler 1945-51; TV-film 1986) mar­ kerte hun seg som en tidlig proletarforfatter i svensk ungdomslitteratur. Betydningen av et sterkt, kvinne­ lig prinsipp i tilværelsen kjennetegner hennes bøker. sandwich [sændwitfl (eng., etter John Montagu, earl of ►Sandwich). 1. Dobbelt smørbrød av loff eller mørkt brød med mellomlegg av f.eks. kaldt kjøtt, fisk, ost, grønnsa­ ker og majones. 2. Enkelt smørbrød (open sandwich) med delikat pålegg til å servere som forrett eller til cocktails. Sandwich [sændwitjj, liten by i Storbritannia, England, Kent, 16 km nord for Dover. Flere kirker fra middelalderen. Golfsenter. Sandwich var den eld­ ste av Cinque Ports og Henrik 7s viktigste flåtehavn. I forstaden Richborough er det levninger av Caesars havn Rutupiae. Sandwich [sændwitf], engelsk earltittel som 1660 ble tildelt admiral Edward Montagu (1625-72). John Montagu (1718-92), den 4. earl, har gitt navn til den engelske smørbrødvarianten, ifølge tradisjonen for­ di denne retten første gang ble servert til ham en gang han satt fullstendig oppslukt ved spillebordet i 24 timer i strekk. James Cook kalte opp øygruppen Sand­ wich Islands (nå Hawaii) etter ham. Den nåværende tittelinnehaver, Victor Edward Paulet Montagu (f. 1906), 10. earl of Sandwich, ledet den konservative motstanden mot britisk medlemskap i EF, og sa fra seg sine adelstitler for livstid 1964. sandwichkonstruksjon [sændwitf-], tresjikts konstruksjon, vanligvis i plate- eller skallform, som består av to relativt tynne yttersjikt fast forbundet med et kjememateriale. Som yttersjikt benyttes ma­ teriale med høy styrke og stivhet f.eks. stål, alumini­ um, armert plast. Kjernen er vanligvis stiv skumplast. Sandwichkonstruksjoner brukes både som bygningselementer og i campingvogner, båter, kjøleskap m.m. Konstruksjonens fordel er at gode styrke- og varmeisolasjonsegenskaper kombineres med lav vekt. Sandy Hook [sændi huk], USA, New Jersey, bukt og 8 km lang sandtange ca. 25 km sør for øya Man­ hattan ved innløpet til New York-bukta. Sando, Toralf Andreas Vold, 1899-1970, født i Flatanger, norsk skuespiller og regissør. Debuterte 1924 og slo igjennom som Bør Børson på Falkbergets turné. Ved Nationaltheatret 1930-34, Centralteatret 1936-52, senere frilans, bl.a. i NRK. Debuterte som filmregissør 1938 med Bør Børson, der han selv spilte hovedrollen. Mest kjent av hans filmer er Den forsvundne pølsemaker (1941) og Englandsfarere (1946). Sandøy, kommune i Møre og Romsdal, vest for Molde, består av 6 bebodde øyer utenfor Harøyfjorden. Kommunen har sine nåværende grenser fra 1967

25

SAN FRANCISCO

Sandoy 20 km2 1375 innb. (1997) Administrasjonssenter: Steinshamn

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

% 21 24 1 4 7 9 34

da den sørligste delen av Harøy (Myklebust) ble inn­ lemmet i Sandøy. Natur. De største øyene Harøya, Sandøya og Finnøya er flate, delvis myrlendte og uten skog, bygd opp av gneisbergarter. Høyeste punkt er Harøyburet på sørvestsiden av Harøya (156 m o.h.). Den største øya, Harøya (13,6 km2), utgjør ca. 60 % av arealet. Bosetning. Den overveiende delen av befolkningen bor på Harøya. Nord på øya ligger tettstedet og ad­ ministrasjonssenteret Steinshamn (447 innb. 1997). Ut mot havet ligger øygruppen Ona og Husøy med Ona fyr som ligger i selve Onaværet. Sandøy og Finn­ øy ligger nordøst for Harøya, Orten ligger i øst. Kom­ munens folketall økte en del i perioden 1945-60, men har siden gått tilbake. Næringsliv. Sandøy er en fiskerikommune, men andelen av befolkningen som er sysselsatt i fiske, har gått tilbake. I alt 15 % av yrkesbefolkningen er sysselsatt i fiske (1990). Sandøy har noe industri som består av flere mekaniske verksteder, og verkstedin­ dustrien står for i alt 82 % av industriens sysselsatte. Reiseliv og turisme er en næring i vekst, og kommu­ nen har flere bedrifter knyttet til næringen.

Samferdsel. Øyene i Sandoy er knyttet sammen med båtruter, og det er fergeforbindelse østover over Gos­ sen til Molde og sørover til Brattvåg og Ålesund. Fra Harøy går vei via molo og bro til Finnøy. Offentlige institusjoner Sandøy svarer til Sandøy sogn i Aukra prestegjeld. Molde domprosti i Møre bispedømme, tilhører Sund lensmannsdistrikt i Roms­ dal politidistrikt og hører under Romsdal domssogn. På Sandøya ligger Sandøy kirke, en åttekantet tre­ kirke bygd 1812, påbygd 1879. Kommunevåpenet (godkjent 1986) har tre sølv spis­ ser møtende i høyre skjoldbrem mot en bla bakgrunn; illuderer fyrlys. Navnet er et vanlig øynavn, har trolig betydningen ‘øya som har sandstrekninger eller sandjord'. Litt.: E. Os: Sandøy i Romsdal (1961). Sandoy, øy i Tjøme kommune, Vestfold; 1,1 km2. Sandøysund skiller Sandøy fra Hvasser i vest. Stor hyttebebyggelse og mange sommerboliger. Sandoy, største øy i Gulen kommune, Sogn og Fjordane, skilt fra fastlandet ved Brandangersundet, 31,6 km2. Sandøy er småknauset og skogbar og lig­ ger sør for Sognefjordens munning; jordbruk.

Sandøy. Ona med Ona fyr. I forgrunnen fundamentet til den gamle broen mellom Ona og Husøya.

Sandoy, Haakon, f. 23. sept. 1941, norsk filmre­ gissør, utdannet i Polen. Sandøy debuterte med Ves­ aas-filmatiseringen Brannen (1973), og fikk stor opp­ merksomhet med Dagny (1977) som skildret Dagny Juel og miljøet rundt henne. Engler i sneen (1982) var en filmatisering av en roman av Ketil Bjømstad. I dokumentarfilmen Til ditt eget beste (1997; sm.m. Åshild Brunvoll) tok han utgangspunkt i psykialripasienten Amold Juklerøds skjebne, og skildret psykiatemes maktposisjon overfor pasientene. Sandøya, tettsted i Porsgrunn kommune, Tele­ mark, på øya av samme navn i Langesundsfjorden, sørøst for Brevik; 371 innb. (1997). Sandøya, småknauset, skogkledd øy i Tvedestrand kommune, Aust-Agder, sørøst for bysenteret; 3,8 km2. Sandøyene (Nordre og Søndre Sandøy), to av de sørøstligste øyene i Hvaler kommune, Østfold, skilt fra fastlandet ved sundet Sekken, som danner gren­ sen mot Sverige. Øyene er henholdsvis 2,5 km2 og 4,1 km2. Mellom dem løper det trange Gravningssundet. Sanejev, Viktor Danilovitsj, f. 1945, georgisk (sov­ jetisk) friidrettsutøver. Olympisk mester i tresteg 1968, 1972 og 1976, OL-sølv 1980. Europamester 1969 og 1974. Satte tre verdensrekorder: 17,23 og 17,39 m i OL-finalen 1968, 17,44 m i 1972. Sanengen, Alf, 1913-91, født i Fredrikstad, norsk vitenskapsmann og forskningsadministrator. Cand, real. 1941, direktør for Sentralinstituttet for in­ dustriell forskning 1951-75, styreformann 1965— 83. Under krigen deltok han i oppbyggingen av den norske hjemmefronten, og ble i begynnelsen av 1944 sekretær i Koordinasjonskomiteen. Han hadde bl.a. ledelsen av den vellykkede kampen mot arbeidstje­ nesten og arbeidsmobiliseringen 1944 og var under krigens avsluttende fase en av de fremste lederne av den sivile hjemmefronten. sanere (av lat. ‘sunn’), gjøre sunn, særlig bringe (økonomiske foretak, private eller offentlige økono­ miske forhold) tilbake på en sunn og solid økono­ misk basis. Også om å rive eldre, «saneringsmoden» bebyggelse for å gi plass til nybygg. San Fernando, havneby i Spania, ved Golfo de Cådiz; 85 900 innb. (1996). Byen er anlagt på en nå landfast øy i et sumpig område med betydelig saltutvinning. Hovedsete for Spanias marineforvaltning; sjøkrigsskole, skipsverft, våpenindustri, observato­ rium. sanforisering, maskinell krymping av tekstilvarer ved fuktighet, varme og mekanisk innarbeiding. San Francisco [sæn fransjskou], «Frisco», by i USA, California, på en halvøy ved utløpet av San Francisco Bay; 735 300 innb. (1996), danner en større byregion San Francisco-Oakland-San Jose (metro­ politan area) med 6 605 400 innb. (1996). Næringsliv. San Francisco utgjør et betydelig han­ dels- og finanssentrum i det vestlige USA, og er bl.a. hovedkvarter for tre av landets største banker. Byen er også sete for Stillehavsbørsen. Stor godstrafikk over gode havneanlegg rundt San Francisco-bukta gjør byen til en viktig, internasjonal havneby med særlig stor handel til land i Øst-Asia. Byen har en mangesidig industri, med skipsbyggerier, petroleumsog sukkerraffinerier, hermetikk- og maskinfabrikker, stålverk, tekstilindustri m.m. Dessuten finnes man­ ge trykkerier og forlag. Samferdsel. Byen har et velutviklet kommunika­ sjonssystem, og BART, en avansert tunnelbane, ble åpnet 1972. Banen er bygd i en lengde av 120 km og forbinder San Francisco, Oakland og Berkeley. In­ ternasjonal lufthavn ligger syd for bysenteret, og motorvei og jernbane gir forbindelse til bl.a. Los Angeles og Seattle. Flere gigantiske broer går over San Francisco-buk­ ta: i sør San Mateo-broen, som forbinder San Mateo med Hayward; lenger nord San Francisco-Oakland Bay Bridge (som ble alvorlig skadet under jordskjel­ vet i 1989) og lengst nord Richmond-San Rafacl

sNa/atio

Valleio

San / Ansmmo 0 *3 San Rafael

San Pablo

Concord

Richmond

Mill Valley Cerrito Albany

feasant Hill

Lafayette

Wåjnut Creek

Berkeley oPiedmont

LAND °Alameda Daly City o

Casfro Valley

San Leand

iSouth San Loren Pacifica San Francisco San Brunck0?^ Millbrae°^Burlln9ame

°Hayward Union City

San Mateo San Carlos

Redwood City

Palo Alto

Menlo Park

Sunnyvale Los Altos

S^nta Clara'

SAN JOSE Campbell o Q. Saratoga 10 km

San Francisco. Til venstre: Deler av byen med Golden Gate-broen i forgrunnen. - Til høvre: Områdekart.

Bridge. 1 vest, over Golden Gate, går den 2,7 km lange Golden Gate Bridge. Offentlige institusjoner, kultur m.m. San Franciscos byområde er sete for flere universiteter og høye­ re undervisningssteder; bl.a. University of Califor­ nia i Berkeley, San Francisco State University, Stanford University i Palo Alto og California State Uni­ versity i Hayward. San Francisco har en svært uensartet befolkning, med store kolonier asiater, svarte, italienere, latinamerikanere m.m. Over 80 000 kinesere bor i byen, og Chinatown (i nordøst) er den største kineserby utenfor Asia. Nær ved ligger Latin Quarter og Japan Town. Ved Fisherman’s Wharf er det båtforbindelse til Alcatraz, en tidligere fangeøy som i dag er åpen for publikum (fra 1973). Byen har et image som en avantgarde kulturby: Beat-bevegelsen i 1950-årene, «motkulturen» i 1960-årene; Haight-Ashbury-distriktet var et populært sted for «flower children» i 1960-årene. Bybeskrivel.se. San Francisco er omgitt av Stilleha­ vet i vest, Golden Gate i nord og San Francisco Bay i øst, og ligger i et kupert terreng med en rekke høy­ der på nærmere 300 m. Byen har et regelmessig ga­ tenett og rektangulære kvartaler, ofte med bratte stig­ ninger. traffikert bl.a. av de berømte Cable Cars, by­ ens trikkesystem. Hovedgata Market Street fører sør­ vestover fra den tidligere store fergestasjonen over­ for Oakland. Ved den ligger Civic Center med råd­ huset. operaen og Auditorium, som rommer 10 000 mennesker. Union Square ved Post Street har fasjo­ nable butikker og blomstermarked. Lenger sørvest er byens eldste bygning, den spanske misjonskirken Mission Dolores, påbegynt 1782. Mot nord ligger Nob Hill, hvor velstående (såkalte «nobs») bygde sine herskapshus; Russian Hill og Telegraph Hill, hvor man fra toppen av Coit Tower ser ned på den en gang beryktede Barbary Coast. Ved Golden Gate er festningsanlegg og flere parker, bl.a. den vakre Gol­ den Gate Park med tre museer, planetarium og akva­ rium. Sundet forbindes av den verdenskjente ►Gol­ den Gate Bridge, 2.7 km lang og fullført 1937. Byen

ligger ved den jordskjelvutsatte San Andreas-foldningen, og har hatt flere alvorlige skjelv, de største i 1906 og 1989. I 1906 ble 452 mennesker drept, og det ble gjort skade for US Dollar 350 mill. De tilsva­ rende tall i 1989 var henholdsvis 63 døde og USD OOM 5,9 milliarder i skade. Historie. San Francisco ble grunnlagt av spanierne 1776 og inntatt av amerikanerne 1846, da byen fikk sitt nåværende navn. Da det 1848 ble funnet gull i California, økte folketallet fra 800 til 25 000 i 1850, 1870 150 000 og 1910 417 000. 1860 ble byen ende­ punkt for den berømte Pony Express, og 1869 for den første transkontinentale jernbane. 1 1906 ble mesteparten av byen ødelagt av jordskjelv med på­ følgende brann. Ved San Francisco-konferansen 1945 ble FN-pakten skapt. Fredsavtalen med Japan ble undertegnet her 1951.

Sangallo. Borgen i Caprarola, Mellom-Italia, hygd av Antonio da Sangallo den yngre. Anlegget ble i 1560-årene ominnredet av Vignola og kjennes se­ nere under navnet Villa Farnese. - Se også bilde ^■Palazzo Farnese.

Den flerkulturelle byen har siden 1800-tallet vært et senter for altemativbevegelser. 1 1950-årene ble byen et senter for beat-bevegelsen, og her oppstod hippie-bevegelsen med toppår i 1967-68. San Fran­ cisco har senere beholdt sitt preg som en «liberal» by, bl.a. i synet på homofili og bruk av rusmidler. San Francisco-konferansen, internasjonal kon­ feranse 25. april—26. juni 1945, hvor FN-pakten ble utarbeidet på grunnlag av stormaktenes forslag fra Dumbarton Oaks-konferansen og Jalta-konferansen. Formann for den norske delegasjon var utenriksmi­ nister Trygve Lie. I avslutningsmøtet 26. juni 1945 ble FN-pakten undertegnet av samtlige 50 deltagen­ de stater. sang. 1. Fellesbetegnelse for toner som frembrin­ ges av det menneskelige stemmeorgan, trolig den mest allmennmenneskelige form for musikalsk akti­ vitet. utbredt i alle kjente kulturer. I europeisk tone­ kunst har sangen spilt en viktig rolle; inntil renes­ sansen var den omtrent enerådende i kunstmusikken. Se også ►stemmen, ►kor. 2. Komposisjon for en eller flere solostemmer, of­ test med akkompagnement av et eller flere instru­ menter, eller for kor med eller uten akkompagnement. Se også ►lied, ►romanse, ►vise og ►hymne. Sangallo, Antonio da Sangallo d.e., ca. 1453— 1534, italiensk byggmester; bror av G. da Sangallo. Er kjent for San Biagio i Montepulciano (1518-34), påvirket av Bramantes prosjekt for Peterskirken. Sangallo, Antonio da Sangallo d.y., 1484-1546, italiensk byggmester; nevø av A. da Sangallo d.e. og G da Sangallo. Assisterte Rafael under arbeidet på Peterskirken for 1539 å overta ledelsen. Virket som ingeniør for Romas forsvarsverker, og bygde det prek­ tige Palazzo Farnese (påbegynt ca. 1515, fullført 1546 av Michelangelo). Sangallo, Giuliano da, ca. 1443-1516, italiensk byggmester; bror av A. da Sangallo d.e. Bygde San­ ta Maria delle Carceri i Prato (1484-91), den første kirken med grunnplan som et gresk kors, og Palazzo Gondi i Firenze (1490-1501).

27

SANICULA

sangbunn, se ►resonansbunn. Sangenes bok, Kinas første diktsamling, se ►Shi-

jing. Sangenes sang, se ►Høysangen. Sanger [sæijgo], Frederick, f. 1918, britisk bio-

kjemiker. Fikk 1958 Nobelprisen i kjemi for arbei­ der over proteinenes, spesielt insulinets, struktur. Han var den første som bestemte rekkefølgen av amino­ syrene i et protein (insulin). 1980 fikk Sanger No­ belprisen for annen gang, denne gang med W. Gilbert, for sitt bidrag til sekvensbestemmelse av nukleinsyrer. Sanger [særjgo], Margaret, 1883 1966, ameri­ kansk sykepleier, pioner innen prevensjons- og familieplanleggingsarbeidet i USA og Vest-Europa. Hun opprettet klinikker for prevensjonsveiledning, og ble flere ganger fengslet pga. sin virksomhet og sine bøker og skrifter. sangere, Sylviidae, fuglefamilie i ordenen spur­ vefugler. Omfatter omkring 300 arter over hele ver­ den. Her i landet er 34 arter observert, hvorav 15 hekkende. De er små fugler med forholdsvis spin­ kelt nebb, som er tilpasset fangst av insekter. De fleste artene er forholdsvis anonyme i fjærdrakten, som hovedsakelig er farget grønn, brun eller grå. Kjøn­ nene er like, bortsett fra i slekten Sylvia. Mange er svært gode sangfugler. Se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket. sangerknuter, prestesyke, knutete fortykkelser av den frie kanten av stemmebåndene på overgangen mellom den midtre og fremre tredjedel av disse. Knutene er godartede nydannelser bestående av bin­ devev med noe fortykket epitel og skyldes feil bruk, overanstrengelse av stemmen. Se også ►prestesyke og ►fonasteni. sangforening, forening med formål å øve med­ lemmene opp i samsang. Den første flerstemmige musikk var vokal og ble følgelig sunget av «kor», men sangforeninger i egentlig forstand ble først or­ ganisert på begynnelsen av 1800-tallet. Det første mannskor ble stiftet av K. F. Zelter i Berlin 1809. det første sangerforbund i Zurich 1810, og det første sangerstevne ble holdt i Bemburg i Sveits 1830. Mannskorbevegelsen ble snart en folkebevegelse. 1 begyn­ nelsen spilte patriotiske idealer en stor rolle. I Norge skjøt korsangbevegelsen fart først omkring midten av 1800-tallet med stiftelsen av Den norske Studentersangforening 1845. Oslo Handelsstands Sangforening 1847, Oslo Håndverkersangforening 1848 og den første arbeidersangforening 1850.1 1908 ble Norsk Sangerforbund (fra 1949 Norsk Arbeidersangerforbund) stiftet, 1921 Norges Landssangerforbund og 1929 Norges Sangerlag. Se også ►studentsangforeninger. sangha, betegnelse på det buddhistiske munkesamfunn. Se ►buddhismen (religiøst liv). San Gimignano [sandjiminjanå], by i Italia, Toscana, 30 km nordvest for Siena; 7400 innb. (1981); en av Italias best bevarte middelalderbyen Særpre­ get er palassene med sine høye tårn. Opprinnelig hadde byen 72 tårn, bygd av rivaliserende adelsslekter for å demonstrere makt og rikdom, 14 er bevart. Katedralen fra 1100-tallet og Sant'Agostino-kirken tra 1200-tallet er rikt dekorert med fresker. Palazzo del Popolo fra 1200-tallet er nå museum med bl.a. etruskiske samlinger. Sentrum for turisme og vin­ produksjon. sanglerke eller lerke, Alquda arvensis, fugleart i lerkefamilien. Den er litt større enn gråspurv og lig­ ner de mindre hei- og trepiplerkene i fargemønsteret. På hodet har den antydning til topp. Sangflukten er utpreget. Hekker i det meste av Europa og Asia. I Norge i flatlandsområdene på Østlandet og langs kysten på Sørlandet og nordover, alminnelig til Trøn­ delag. Mer spredt i Nordland, sparsom i Troms og Finnmark. Foretrekker dyrket mark o.l. Reir i en for­ dypning på bakken. Det består av gress og fores med finere strå og hår. De 3-5 gråhvite eggene med man-

San Gimignano med noen av tårnene fra middel­ alderen.

ge små brune flekker ruges av hunnen i 11 12 dager. Ungene holder seg i reiret i 8 10 dager, men kan fly først i en alder av 18-20 dager. Kan ha flere kull i året. Trekkfugl som kommer til de sørlige landsdele­ ne i februar-mars, til Finnmark i april. Enkelte over­ vintrer sør på Vestlandet. sango, afrikansk språk i niger-kongofamilien, ut­ bredt som handelsspråk i store deler av det sentrale Afrika, Den sentralafrikanske republikk, Tchad. Zaire og Kamerun. Brukes som lingua franca særlig i Den sentralafrikanske republikk. sangria (av sp. ‘blodrød'), spansk populærdrikk, oftest sammensatt av rødvin, sitruslikør og karbondioksidholdig mineralvann iblandet fruktbiter og tid­ vis krydder. Serveres vanligvis med isbiter. Forskjel­ lige oppskrifter forekommer. sangsikade, Cicadetta montqna, nebbmunnart i den hovedsakelig tropiske sikadefamilien sangsikader (Cicadidac). I denne familien finner man store sikader med sang som er hørbar for mennesket. I Norge finnes bare sangsikaden, som er svart med fin, gulaktig behåring og noen tynne, oransje striper på ryggen og på enden av hvert bakkroppssegment. Vingene er glassklare med mørke og oransje ribber. Kroppslengden, inkludert de bakoverrettede vinge­ ne, er 23-28 mm. Sangen er en høy, vedvarende filing som høres på varme sommerdager på varme, tør­ re steder som skogkanter og buskmark. Arten er ikke vanlig i Norge, men er funnet noen steder langs Os­ lofjorden ned til Telemark. Nymfene har kraftige graveføtter og lever i jord av planterotter. sangspurv, Melospiza melodia, fugleart i buskspurvfamilien. På størrelse med gråspurv. Oversiden er brungrå spraglet, undersiden hvit med mørkebru­ ne flekker. Hekker i store deler av Nord-Amerika. Observert på Hvaler i Oslofjorden 1975. sangsvane, Cygnus cygnus, fugleart i andefamilien. Den har sitrongult nebb med svart spiss (knoppsvanen har oransje nebb med en stor svart knøl mel­ lom nebbryggen og øynene). Den veier mindre enn knoppsvanen, ca. 8-10 kg. Ropet (sangen) er sterkt og klangfullt. Hekker fra Island gjennom Nord-Europa og Sibir til Stillehavet. Hos oss utvider den sitt hekkeområde fra Finnmark og Troms til Nordland. Hekker også sparsomt lenger sør i landet. I Midt- og Sør-Sverige er hekking kjent fra 1960-årene, stadig i økende antall. Reiret, som kan være over to meter i diameter, plasseres nær vann. Det består av mose, vannplanter og jord og er foret med strå og dun. De

5-6 kremgule eggene blir etter hvert skittenhvite. De ruges av hunnen i ca. 35 dager. Ungene blir flygedyktige i en alder av ca. to måneder og kjennes da på sin grå fjærdrakt. Overvintrer flere steder ved åpent vann langs kysten og i innlandet i Sør-Norge. Sanguinaria canadensis, canadablodurt, fler­ årig art i valmuefamilien. Lave planter med hvite blomster som kommer før bladene. Dyrkes som stau­ de i fjellhagcr, finnes med enkle og fylte blomster. Sanguineti [-gwi-], Edoardo, f. 1930, italiensk forfatter; en av de ledende innen 1960-årenes neoavantgardisme, tilknyttet Gruppo 63. Romanene Capriccio italiano (1963) og Giuoco dell 'oca (1967) spilte en normdannede rolle for ncoavantgarden gjen­ nom sin erkjennelse av at litteratur først og fremst er språk, som må endres hvis verden skal kunne en­ dres. I romanene er syntaksen brutt og handlingsfor­ løpet redusert til enkelthendelser i et usammenheng­ ende og tidløst rom. Sanguinetti Cairolo [satjgincti kairålå], Julio Maria, f. 1936. uruguayansk journalist og politiker, tilhører Coloradopartiet. Generalsekretær for par­ tiet 1982. Valgt til president i Uruguay 1984 etter II års militærdiktatur, president 1985-90 og fra 1995. Sanguisorba (av lat. ‘blod" og ‘suge"), slekt i rosefamilicn. Tre arter på den nordlige halvkule, to i Norge, ►blodtopp og ►pimpernell. Sanguo yanyi [sangwå jeni], San-kuo yen-i (De tre riker). Kinas største historiske roman gjennom tidene, handler om historiske hendelser i de tre kon­ gedømmene Wei, Shu og Wu, som kjempet om mak­ ten i Kina på 200-tallet. Eldste kjente utgave stam­ mer fra 1522 (eller 1494), men mange antar at roma­ nen ble forfattet under Yuan-dynastiet (1279-1368). Flere av personene romanen omtaler er blitt gjen­ stand for folkelig dyrkelse: vismannen Zhuge Liang, den kløktige herskeren Cao Cao, krigstalentet (og senere krigsguden) Zhou Yu. Enkeltkapitler finnes oversatt til dansk i Tigerdræberen Wu Song (1989). sanhedrin (hebr., gr. synedrion, ‘rådsforsamling’). 1. Jødenes høye råd i Jerusalem. Kildene gir ulike opplysninger om det var et juridisk og politisk råd eller utelukkende et religiøst organ. Det skal ha vært delt i 2 eller 3 avdelinger. Det samlede sanhedrin talte 71 medlemmer, medregnet ypperstepresten. I romertiden var domsmyndigheten innskrenket til å omfatte jøder og jødiske spørsmål. Til dødsdommer krevdes enstemmighet, og disse måtte stadfestes av den romerske prokurator. Utenom Jerusalem fantes mindre lokale synedrier. Sanhedrin ble innstiftet i det annet tempels tid, antagelig omkring 200 f.Kr. Det ble oppløst av romerne etter tempelets ødeleggelse (70 e.Kr.), men ble gjenopprettet i Yavne, flyttet til Galilea etter Bar Kochba-opprøret 132-135 e.Kr. og endelig avskaffet av romerne ca. 425. 2. En traktat i Misjna (Talmud) om sanhedrins domsmyndighet og forskjellige straffer, herunder dødsstraffer. Sanherib, Sankerib, assyrisk konge, regjerte ca. 704—681 f.Kr., sønn av Sargon den yngre. Sanherib er mest kjent fordi han ødela Babylon 689 som hevn fordi hans sønn var blitt drept der. Han flyttet Assyrias hovedstad til Ninive, som han bygde ut med 25 m høye murer, store vannreservoarer og vakre bygnin­ ger. Rike relieffer er gravd frem der og finnes nå i British Museum, London. Sanherib kom også i kon­ flikt med arameerne og Juda-riket i vest. På et tog dit beseiret Sanherib en egyptisk hær som egypterkongen Shabaka hadde sendt for å hjelpe hans motstan­ dere. På dette toget beleiret han Jerusalem (2 Kong 18-19), der kong Hiskia holdt stand, oppmuntret av profeten Jesaja. Da Sanherib målte dra bort fordi det brøt ut pest i hans hær, ble det tolket som Jahves inngripen på profetens bønn. Sanicula (av lat. ‘lege’), slekt i skjermplantefamilicn. 37 arter over hele Jorden, én i Norge, ►sanikel.

sanidin (av gr. ‘tavle’), mineral, en glassaktig, homogen kalinatronfeltspat, (K,Na)AlSi,Os, med monoklin symmetri og med uordnet fordeling av alu­ minium og silisium. Krystall utviklingen er gjeme tavleformet, mineralet er oftest fargeløst, men kan også være blekt gult, rødt eller grønt. Sanidin er en høytemperaturfase som er meget utbredt i friske vul­ kanske bergarter. Se ►feltspat. sanikel, Sanicula europaea, flerårig art i skjermplantefamilien. 20-60 cm høy, med tykke, blanke, glatte blad og skjermer med få skjermstråler og med små, grønnhvite blomster. Vanlig i rik barskog nord til Nord-Trøndelag. sanitet (ty., fra lat. ‘sunnhet’), praktisk helseve­ sen. Brukes mest om organisasjon innen Forsvaret som har til oppgave å ivareta det militære helsestell, hygiene og ta seg av syke og sårede. Se ►Forsvarets sanitet og ►Hærens sanitet. sanitetsbind, menstruasjonsbind, se ►menstrua­ sjon, beskyttelse. sanitær (fra fr., av lat. ‘sunn’), sunnhetsmessig, helsemessig, hygienisk. sanitæranlegg, anlegg som omfatter rørledninger for forbruksvann, private og offentlige, samt inn­ retning og utstyr som er fast tilknyttet disse lednin­ gene. Prosessanlegg, sprinkleranlegg og varmeanlegg regnes ikke som del av sanitæranlegg. Inntak. Bygningens bruksvannforsyning skjer gjen­ nom en stikkledning fra utvendig hovedvannledning eller en lokal vannkilde. Stikkledningen skal ha en utvendig hovedstengeventil. Innenfor kjellerveggen monteres en innvendig hovedstengeventil. Med hovedstengeventilene kan man stanse vanntilførselen ved vannlekkasjer, reparasjoner el.l. 1 kjelleren for­ deles vannet i fordelingsledninger til stigeledninger og videre til det enkelte tappested eller ►sanitærut­ styr via koplingsledninger. Er det flere boliger eller bruksenheter i bygningen, bør det være en stengeventil ved inntaket til hver enkelt av disse. En kaldtvannsledning føres frem til varmtvannsberederen, hvor vannet blir varmet opp, og fra berede­ ren er det varmtvannsledninger til det enkelte utstyr. Avløp. På sanitærutsyr monteres avløpsledninger med vannlås for å hindre at gasser i avløpsrørene skal strømme ut i oppholdsrom. For å unngå utsu­ ging av vannlåsen når det helles ut vann, monteres det ventilasjonsledninger direkte fra avløpslednin­ gen med utløp til det fri over tak. Ventilasjonsledningen gir også utlufting av gasser i avløpsnettet. I rom hvor det er fare for vannsøl, monteres sluk i

gulvet, for eksempel i bad og vaskerom. Slukene ut­ føres med vannlås, og dermed kan avløpene fra sani­ tærutstyret i disse rommene føres direkte til gulvsluket. Fra sanitærutstyr føres avløpsvannet via nedfallsledninger til bunnledninger og videre til utvendige spillvannsledninger for eksempel kommunale klo­ akkledninger. For spredt boligbebyggelse og hytter føres avløpet til slamavskiller, infiltrasjonsgrøft, resorpsjonsgrøft eller synkekum. Avløpsledninger kan lett tilstoppes, og det monte­ res derfor stakeluker på nedfallsledningene. Avløp fra tak og drensledninger kan føres direkte til grun­ nen eller til utvendig overvannsledning. Avløpsled­ ninger utføres av støpejern eller plast, vannlednin­ gene lages vanligvis av kobber eller plast. Lovgivning ogforvaltning. Forskriftene til plan- og bygningsloven, med tilhørende veiledning, gir be­ stemmelser som skal sikre en tilstrekkelig og sikker vannforsyning og en tilstrekkelig og betryggende bortledning av avløpsvann. Arbeider på avløpsnettet er også underlagt bestemmelser i forurensningslo­ ven. Dessuten kan den enkelte kommune vedta egne sanitærbestemmelser. Kommunenes Sentralforbund har utarbeidet et normalreglement som gir utfyllen­ de bestemmelser for sanitæranlegg. Ved planlegging og utførelse av sanitæranlegg må det legges til rette for fremtidig vedlikehold og ut­ skifting av anlegget. Det gjelder særlig for ledninger som ligger skjult i bygningskroppen. For å redusere faren for vannskade, skal lekkasjer kunne oppdages raskt. Det er derfor en fordel om ledningene legges åpent eller som «rør-i-rør» når de legges skjult i vegg eller etasjeskiller. JVT sanitærarmatur, fellesbetegnelse på ventiler og kraner som har til oppgave å åpne, stenge, regulere, sikre eller måle strømningen eller trykket i en vann­ ledning. Armaturer utføres vanligvis i kobberlegeringer, særlig i messing; plast er også en del benyt­ tet. Blandebatterier er armaturer for blanding av varmt og kaldt vann. Batteriene utføres med kraner eller spaker for regulering av vannmengden og tempera­ turen. Termostatstyrte blandebatterier får raskt riktig og konstant temperatur ved tapping. I trykkstyrte blandebatterier holdes temperaturen konstant ved at trykket inn i armaturen reguleres. Vannuttak for varmt forbruksvann skal alltid være utført slik at skolding ikke kan forekomme. Brannarmaturer er de armaturer som benyttes i de faste brannoppleggene som slangeskap, sprinkler osv. For tappe- og stengearmaturer, se ►kraner.

Sanitæranlegg i bolig.

— kaldt vann ----- varmt vann

lufteledning

nedfallsledning flaske-vannlås sideledning —

nedforing

utvendig stoppekran

hovedvannledning

overvannsledning for takvann og drensvann spillvannsledning ----for kloakk

bunnledning

stakekum

sanitærutstyr, innretninger og utstyr som brukes i bygninger i forbindelse med vanntilførsel og av­ løp. Til sanitærutstyr regnes vannklosetter, urinaler, bideter, badekar, dusjinnretninger, servanter, utslagsvasker, drikkefontener m.m. Sanjinés [sanxines], Jorge, f. 1936, boliviansk filmregissør. Etter filmstudier i Santiago, Chile, ble han en av Sør-Amerikas ledende radikale stemmer innen filmen. Særlig Yawar mallku (Kondorens blod, 1969) som skildrer tvangssterilisering av indianere, fikk stor hjemlig og internasjonal oppmerksomhet. Politisk sprengstoff var det også i El coraje del pueblo (1971) og El enemigoprincipal (1977), sistnevnte laget i Ecuador. Etter noen år utenfor rampelyset fikk Sanjinés igjen oppmerksomhet med La nacion clandestina (1990) om en bonde som reiser til byen og blir trukket inn i militærdiktaturets affærer. San Joaquin [sæn wåkin], elv i USA, California, kommer fra Sierra Nevada, renner nordover gjen­ nom den fruktbare San Joaquin-dalen og munner sammen med Sacramento gjennom et delta ut i San Francisco Bay; 560 km lang. Store irrigasjonsanlegg. San Joaquin-dalen utgjør den søndre delen av Cen­ tral Valley, et av de mest fruktbare områder i hele USA. San Jose [sanxåse el. sænhouzei], by i USA, Ca­ lifornia, 70 km sørøst for San Francisco, i en dal med mye fruktdyrking; 838 700 innb. (1996), konurbasjonen San Jose 1 599 600 innb. (1996). Elektronisk industri, vinproduksjon og matvareforedling. Under den annen verdenskrig vokste en sterk militærindus­ tri frem, og i 1960- og 1970-årene ble nordlige del av Santa Claradalen til «Silicon Valley», et senter for høyteknologi, særlig elektronikk og datateknolo­ gi. Førte til en rask vekst i San Jose-området. San Jose State University (1859) ligger i byen og Uni­ versity of Santa Clara og Stamford University nær ved. San José [sanxåse], hovedstad i Costa Rica, 1150 m o.h.; 324 000 innb. (1996), i byområdet 959 300 innb. (1995). Kaffehandel, nærings- og nytelsesmiddelindustri og bomullsindustri, kjemisk og elektro­ nisk industri samt turisme. Nasjonalmuseum med betydelig samling prekolumbisk kunst, nasjonaltea­ ter, myntmuseum, gullmuseum m.m. Flere universi­ teter, det eldste grunnlagt 1843. Norsk ambassade. Kommunikasjonsknutepunkt sentralt beliggende langs Pan American Highway, gode jernbaneforbin­ delser. internasjonal lufthavn. Byen er lagt ut i et ru­ temønster. Grunnlagt 1736 som Villa Nueva, hoved­ stad fra 1823. San José skjoldlus, Quadraspidiotusperniciosus, nebbmunnart i familien panserskjoldlus (Diaspjdidae). En av de farligste skjoldlusarter som fin­ nes for en rekke trær og busker; er påvist på over 700 plantearter. Den ble funnet i San Jose, Califor­ nia 1873 (stammer egentlig fra Kina), og tross stren­ ge karantenebestemmelser kom den 1928 til Euro­ pa, hvor den spredte seg og nå er etablert i mange land. Den har vært funnet på friland i Danmark, men ble utryddet. Den føder unger; hunnene dekker seg med et rundt, 1,5-2 mm grått skjold, mens hannene har et lang­ strakt skjold. De suger på barken av stammer og gre­ ner og på fruktskall, samtidig som det føres spytt inn i sårene. Dette spyttet er meget giftig, og unge trær og busker kan dø etter 2-4 år. Det opptrer 1—4 gene­ rasjoner i året. Arten er aldri påvist på friland i Nor­ ge, men er funnet flere ganger i perioden 1966-94 på importert frukt. Den kan lett bli spredt med im­ porterte frukttrær, bærbusker og visse prydtrær og prydbusker og er erklært farlig i henhold til plantesykdomsloven. Det er forbudt å innføre vertplanter for San José skjoldlus fra områder der den finnes. Klimaforholdene i de fleste distrikter med fruktdyr­ king i Norge er slik at arten trolig vil kunne etablere seg. Dette ville medføre økt bruk av kjemiske plan­ tevernmidler.

SANKT GALLEN

29 San Juan [sanxoan], hovedstad i Puerto Rico, på nordkysten av øya; 433 700 innb. (1996). Handels­ sentrum med tekstil-, metall-, nærings- og nytelsesmiddelindustri, sementproduksjon og fremstilling av farmasøytiske produkter. Oljeraffineri. Moderne havn hvor størstedelen av landets utenrikshandel passe­ rer. Betydelig turisme. I forstaden Rio Piedras ligger Puerto Ricos universitet. Internasjonal lufthavn. Gamlebyen ligger på en landtange som skiller Bahia de San Juan fra Atlanterhavet. Her er velbevart spansk koloniarkitektur og mange historiske byggverk, bl.a. boruen El Morro (påbesynt 1539) og katedralen (1549). Museer. San Juan ble grunnlagt 1510 og var i den tidlige kolonitiden det viktigste spanske støttepunkt i Ame­ rika; ble ofte angrepet av engelskmenn, franskmenn og nederlendere. San Juan [sanxoan], by i vestlige Argentina, ho­ vedstad i provinsen med samme navn, ved foten av Andesfjellene; 352 700 innb. (1991). Næringsmid­ delindustri, bl.a. vinproduksjon, to universiteter. Domingo Sarmientos fødested, hans hjem er gjort til nasjonalt museum. Byen har ofte blitt herjet av jordskjelv, sist i 1944. Byen lå tidligere helt i utkan­ ten av det spanske territoriet og het opprinnelig San Juan de la Frontera. Grunnlagt 1560. Sankara, Thomas, 1950-87. burkinsk offiser. Informasjonsminister i Øvre Volta 1980-82. deltok i militærkuppet 1982, statsminister 1983, grep selv makten i et kupp senere samme år. Omdøpte landet til Burkina Faso, og var president for dette til han selv ble drept i et nytt kupp høsten 1987. sankerfolk, se ►jegere og sankere. sanketeine, teine som levende fisk eller skalldyr oppbevares i. Sankey [særjki], Ira David, 1840-1908, ameri­ kansk religiøs dikter og komponist; fulgte Dwight Moody pa hans talefcrder og evangeliserte i første rekke ved sin sang. Utgav en samling Sacred Songs (1873), som på engelsk og i oversettelse kom i mer enn 50 mill, eksemplarer. Mange av Sankeys sanger er oversatt til norsk. sankeydiagram [særjki-], grafisk fremstilling av energi- og massebalanser i varmetekniske systemer. Figuren viser f.eks. sankeydiagram for et enkelt var­ mekraftverk, der bredden av de enkelte varmestrømmer angir varmemengder (i kilojoule per time eller i prosent av tilført varmemengde): a = varmemengde i tilført forbrenningsluft. b = brenselets nedre brennverdi, c = gjenvunnet og tilbakeført varme til forbrenningsluften, d = varmetap til skorstein (medreg­ net resttap), e = tilbakeført kondensatvarme fra kon­ densator, f = varmetap i kondensator (til kjølevann), g = energiproduksjon. Sankeydiagrammet gir over­ sikt over den totale varmebalanse og viser hvor det er muligheter for besparelser innenfor systemet. Ordet er etter den irske ingeniøren M. H. Ph. R. Sankey (1853-1921). Sankhya eller Samkhya, gammelt indisk (hindu­ istisk) filosofisk system, fikk sin klassiske utforming i Ishvarakrishnas Sankhyakarika, antagelig på 400tallet e.Kr. Men mange av de tanker som der er blitt sammenføyd til et imponerende system, er betydelig eldre. En Sankhya som ofte savner det klassiske sys­ tems ateistiske og strengt dualistiske karakter, finnes i religiøs litteratur av mindre systematisk art, som Bhagavadgita, i Ashvaghoshas Buddhacharita, de medisinske traktater osv. Sankhyas utviklingshisto­ rie er av stor betydning for all indisk idéhistorie, men den er langt fra utredet til tross for en stadig voksen­ de interesse fra forskernes side. Se også ►indisk fi­ losofi. sanksjon (av lat. ‘helliggjørelse’), høytidelig stad­ festelse. 1. I statsretten statsoverhodets godkjenning av lov eller annet vedtak av folkerepresentasjonen, som et­ ter forfatningen trenger sanksjon for å bli gyldig. Nektelse av sanksjon kalles veto. Etter Grunnloven

Sankeydiagram

trenger lovbeslutninger sanksjon av Kongen, men hans veto er bare utsettende (suspensivt). Slik Grunnloven opprinnelig lød, lot det seg ikke si med sikkerhet om sanksjon var nødvendig i forhold til grunnlovsbcslutninger og andre plenarvedtak, og dette gav anledning til bitter politisk strid i den siste del av unionstiden (vetostriden). Ved endring av Grunnlovens § 112 (1913) er det gjort klart at Kon­ gen ikke har sanksjonsrett med hensyn til grunnlovsvedtak, og samtidig ble det slått fast at Kongen hel­ ler ikke har sanksjonsrett med hensyn til andre av Stortingets plenarvedtak. Sanksjonsspørsmalet må, ifølge Grunnlovens § 80, være avgjort før Stortinget heves; skjer ikke dette, ansees sanksjon nektet. 2. 1 folkeretten forføyning truffet av en eller flere stater mot en annen for å fa den til å avstå fra folkerettsstridig opptreden. I praksis har det vist seg vanskelig å gjøre slike sanksjoner effektive, og denne mangel på evne til å sette makt bak ordene er folkerettens største svak­ het. For Norges vedkommende gjelder en lov av 7. juni 1968 om gjennomføring av vedtak i FNs sikker­ hetsråd. 3. I strafferetten fellesbetegnelse for straff (feng­ sel, bot) og andre forholdsregler mot lovovertredel­ ser (f.eks. inndragning, sikring, tilsyn). I samme be­ tydning brukes ofte uttrykket reaksjoner. 4. I alminnelig rettslære og rettsfilosofi brukes ut­ trykket sanksjoner på lignende måte som i strafferett og folkerett om negative konsekvenser som rettsor­ denen knytter til uønskede handlinger for å påvirke individenes atferd. Det drøftes blant annet om man kan tale om virkelige rettsregler der hvor sanksjoner mangler. Ved siden av rettslige sanksjoner kan man også tale om utenrettslige (eller uformelle) sanksjo­ ner, som kan gi seg utslag i misbilligelse eller sosial boikott. Sankt bernhardshund

5. I sosiologisk og sosialpsykologisk språkbruk betegner sanksjon en reaksjon (eller et løfte eller en trussel om reaksjon) fra medlemmer i en gruppe over­ for et annet gruppemedlems atferd. Både positive og negative reaksjoner omfattes av begrepet, men i dag­ ligtalen er det vanlig å oppfatte sanksjoner først og fremst som negative reaksjoner rettet mot avvik. Sanksjoner bidrar til å styre gruppemedlemmenes atferd i samsvar med etablerte atferdsnormer (se ►norm). Sanksjoner kan være diffuse - ikke-organiserte, spontane reaksjoner fra gruppens medlemmer - eller organiserte, dvs. ledd i formaliserte og rettsregulerte reaksjoner. Utover a være et middel til å oppnå sosial kontroll i en gruppe eller et samfunn, kan sanksjoner også tjene et integrerende formål, ved at de støtter opp under felles oppfatninger og vurde­ ringer. sankt (lat. sanetus), brukt foran navn: hellig, fork. St. eller ►S. Sankt Bernhard (navn etter Bernhard av Menthon, død 1081), to pass i Vestalpene; Store og Lille Sankt Bernhard, det ene øst for, del andre sør for Mont Blanc-massivet. 1 Store Sankt Bernhard finnes et be­ rømt hospits, grunnlagt på 1000-tallet. Augustinermunkene her har vært særlig kjent for sin rednings­ tjeneste med hunder (sankt bemhardshunder). Store Sankt Bernhard var meget trafikkert allerede i romer­ tiden. Sankt Bernhard-tunnelen under Store Sankt Bern­ hard er 5,8 km lang. Åpnet for trafikk 1964, som før­ ste helårsvei gjennom Alpene. sankt bernhardshund, sveitsisk hunderase, navn etter St. Bernhards hospits i Aosta-dalen. Fra midten av 1600-tallet brukte munkene sennenhunder som kløvhunder til hjelp i fjellredningstjeneste. 1 begyn­ nelsen av 1800-tallet ble klosterhundene sterkt desi­ mert. Sterk innavl svekket deres vitalitet og fertilitet. Bestanden ble forsøkt gjenoppbygd ved innkryssing av bl.a. newfoundland, men hundene ble for tunge og for langhåret til å kunne ta seg frem i sno. De minst vellykkede ble gitt bort og ble til våre dagers sankt bernhardshund. Før man fikk bygd opp en ny, brukbar stamme, hadde moderne kommunikasjons­ midler gjort hunder overflødige. Sankt bemhardshunden er stor, tung, imponerende og rektangulær; mankehøyde for tisper minst 65 cm, for hannhunder minst 70 cm. Den har et mektig og bredt hode, dyp stopp, bred snute, dyptliggende øyne og høyt ansatte, hen­ gende ører. Halen er tung, sabel formet og hengende. Langhåret sankt bernhardshund har middels lang, rett eller svakt krøllet pels, den korthårede har glatt, tett hårlag. Fargen er hvit og rod, eller rød og hvit med hvite poter, bliss og helst hvit halskrage. Sankt Elms ild (fra it. Sant'Elmo, en helgen som ble påkalt av sjøfarere i Middelhavet), lysende utlad­ ning av elektrisitet (korona-utladning) fra spisser som peker opp i luften. Fenomenet opptrer når det elek­ triske potensialfall over Jorden er usedvanlig stort (under tordenvær), og er synlig i morke over skipsmaster og rær, kirkespir, ledningsmaster o.l., og kan også forekomme over mindre spisser som hom på dyr, toppene av busker, gress o.l. Jfr. ►elektrisk ut­ ladning. Sankt Gallen, fr. Saint-Gall. 1. Kanton i Sveits, ligger i den nordøstlige delen av landet, grenser i øst til Østerrike og Liechtenstein, i nord til Tyskland i Bodensee; 1951 km2 med 443 800 innb. (1997), 227,5 per km2. Hovedstad: Sankt Gal­ len. Sankt Gallen er hovedsakelig et høyland; i nordlige og sentrale strøk går de såkalte Foralpene, i sørvest Glarus-Alpene, høyeste punkt henholdsvis 2503 m o.h. (Såntis) og 3247 m o.h. (Ringelspitze). Lavland langs elvene. Befolkningen er tysktalende, ca. V, er katolikker. Jordbruket domineres av husdyrhold; i lavlandsområdene dyrkes kom, poteter, frukt og grønn­ saker. Tekstil-, maskin- og metallindustri, grafisk in­ dustri. Turisme.

2. Hovedstad i kantonen St. Gallen, 10 km sør for Bodensee; 71 400 innb. (1997). Tekstil-, maskin- og metallindustri. Høyskole for økonomi og samfunns­ fag, museer, botanisk hage. I midten av byen ligger benediktinerkirken fra 800-tallet, helt ombygd i ba­ rokk 1755-69. Stiftsbiblioteket huser en verdifull samling håndskrifter. Botanisk hage, Sveits’ første faste teater. Sankt Georgs dag, 23. april, speiderbevegelsens dag, minnedag for Sankt Georg, jfr. ►Sankt Jørgens dag. Sankt Gotthard, Ijellmassiv i Sveits, i den sen­ trale delen av Alpene, i grenseområdet mellom Valais, Uri, Graubiinden og Ticino. Massivet deles i to ved det 2108 m høye St. Gotthard-passet, it. Passo del San Gottardo, fra Andermatt ved Reuss i nord til Airolo ved Ticino i sør. I den vestlige delen når Piz Rotondo 3192 m o.h.; flere andre topper over 3000 m o.h. St. Gotthard er blant de mest trafikkerte alpepassene og utgjør hovedforbindelsen mellom Sentral-Europa og Italia, farbart fra tidlig på 1200-tallet. Den første jernbanen gjennom Alpene ble åpnet 1882 et­ ter at 15 km tunnel under St. Gotthard var anlagt (høy­ este punkt 1155 m o.h.). Verdens lengste veitunnel (16,3 km lang) under passet ble åpnet i 1980, og går fra Gbschenen til Airolo. Navnet er etter munken ►Godehard. Sankt Gotthard-tunnelen, to tunneler under Sankt Gotthard-passet mellom Altdorf og Bellinzona i Sveits. 1. Verdens lengste tunnel for biltrafikk (1998); 16,3 km lang, åpnet 1980 etter en byggetid på ti år. Ligger i ca. 1100 m høyde under det høye St. Gotthard-pas­ set. Tunnelen har ett lop med kjørebane på 7,80 m og 0,70 m brede gangbaner på hver side. Den danner hovedforbindelsen nord-sør gjennom Alpene. 2. Jernbanetunnel under St. Gotthard-passet; 15 km lang. St. Hallvard-guttene, guttekor i Oslo, tilknyttet den katolske kirken av samme navn. Stiftet 1962 av Øistein Vogt, som ledet koret til sin død i 1996. Diri­ gent fra 1996: Odd Helge Wettre. Sankt Hans, 24. juni, kirkehøytid til minne om døperen Johannes' fødsel; se for øvrig ►jonsok. Sankt Hanshaugen, parkområde (ca. 90 daa) på en høyde i Oslo, bydel St.Hanshaugen-Ullevål. 1 1840-årene et populært sted for sankthansfeiring. Eldste deler av beplantningen stammer fra 1860-årene, etter hvert utvidet ved kommunale innkjøp av omliggende tomter. Vannreservoar (83 m o.h.) an­ lagt 1872-75, pga. luftforurensninger overdekket og grunt speilbasseng anlagt over i 1960-årene. Svanedam, promenader og friluftservering, kunstnerisk underholdning (parkkvelder) om sommeren. Statue av P. Chr. Asbjørnsen, utfort av B. Bergstien 1891. sankthansoldenborre, Amphimqllon solstitiqlis, billeart i familien skarabider (Scarabaeidae). Som voksen er billen 14-18 mm. brungul med lyse hår. Larven blir opptil 30 mm lang, er tykk, gråhvit og krumbøyd med 3 par brystføtter. Det tar 2 år før lar­ ven er fullvoksen. Opptrer på Øst- og Sørlandet. Le­ vevis. skade o.l. tilsvarer ►hageoldenborre og ►kastanjeoldenborre. Se også ►oldenborrer. sankthansorm,Lampyrisnoctiluca, billeart i lysbillefamilien Lampyridae. Hannen ser ut som en van­ lig bille, mørk brun. 11—12 mm. mens hunnen er vingelos og ligner en billelarve. lys brun og 16-18 mm. Hun sender ut lys fra bakkroppen. og det veileder hannen. Også hannen og larven kan lyse, men svakt. Larven lever av snegler, mens de voksne ikke tar næring til seg. Den er lokalt vanlig i kyststrøk av Sør-Norge, og går også i Sør-Norges lavlandsstrok nord til Vinstra. Se også ►lysbiller Sankt Jorgens dag, 23. april, minnedag for Sankt Georg eller Sankt Jørgen, som han ble kalt i Norge. På Vestlandet finnes en rik tradisjon om Sankt Jør­ gen. som bl.a. var skytshelgen for spedalske, og Sankt

Sankthansorm Jørgens hospital i Bergen har holdt navnet levende i merkedagstradisjonen. Flere steder i Norge var den­ ne dagen flyttedag for husmenn og nye gårdeiere. Jfr. ►Sankt Georgs dag. Sankt Jorgens Hospital, Bergen, første gang nevnt 1411, ble antagelig innredet for spedalske i 1545 eller 1555. Den nåværende hovedbygningen i to etasjer ble bygd 1754 med 40 små dobbeltrom for spedalske, og 16 enkeltrom for ikke-spedalske. Ka­ pasiteten ble senere større, og i 1815 var det 150 pa­ sienter i hospitalet. I 1896 skjedde det en frivillig, delvis fraflytting. De to siste gjenlevende døde 1946. Nå omfatter Sankt Jørgens Hospital bl.a. Lepramuseet (stiftet 1970) og en del av De Medisinsk-historiske samlinger i Bergen. Sankt Jørgen (Sankt Ge­ org) var de spedalskes skytshelgen, og i middelalde­ ren var Sankt Jørgens Hospital eller Sankt Jorgenshus et vanlig navn på sykehus for spedalske. Sankt Knut, 7. januar, har navn etter den danske hertug Knud Lavard, som ble myrdet 7. jan. 1131. På primstavene finner vi stundom en klokke, som har sammenheng med rimet: «Sankte Knut ringer jula ut.» Over hele Norden ble denne dagen regnet som den siste i julepenoden, og flere steder blir den kalt Avfaredagen; da skulle gjestene reise hver til sitt. Andre steder ble Sankt Knut kalt Eldbjørgdagen. Sankt Lukas-gilde, malernes gilde (laug), har sitt navn fra legenden om at evangelisten Lukas var ma­ ler. Gildets dag ble i Greifswald (1511) fastlagt til 18. oktober. Sankt Lukas-gilde kjennes i Venezia fra 1290, i Gent fra 1338, og fantes snart i en rekke stør­ re byer. Gildene omfattet i alminnelighet ikke bare malere, men ofte også billedhuggere, forskjellige håndverkere, enkelte slags handlende osv. Dette har sammenheng med tidens oppfatning av kunstneren som håndverker. Sankt Lukas-gildenes største betyd­ ning lå i at de gjennom sine privilegier og bestem­ melser sørget for sine medlemmers faglige og øko­ nomiske interesser, ofte organiserte kunsthandelen osv. Sankt Lukas-gildene gikk i oppløsning på 1600og 1700-tallet, da kunstakademiene vokste frem og overtok de utdannelsesmessige o.a. funksjoner. S:t Michel, svensk navn på ►Mikkeli. - S:t Michels lan, se ►Mikkelin lååni. Sankt Moritz, retoromansk San Murezzan, by i Sveits, Graubiinden. ved St. Moritzer See, 1853 m o.h. i Oberengadin; 5400 innb. (1997). Kurbadested, hoteller og vintersportsanlegg. De olympiske vinterleker 1928 og 1948 ble holdt her. St. Olavs-medaljen, sølvmedalje innstiftet 17. mars 1939 av Haakon 7 til belønning av fortjenester tor utbredelse av kjennskap til Norge i utlandet og for fremme av forbindelsen og samfølelsen mellom det utflyttede Norge og hjemlandet. Medaljen bæres i St. Olavs ordens bånd på venstre side av brystet; overgangen mellom medaljen og båndet dannes av Kongens kronede navnesiffer. Medaljen har på adversen Kongens portrett, navn og valgspråk; på re­ versen et Olavskors. Fra 1942 deles medaljen også ut for utmerket krigsinnsats. Den er da forsynt med en sølv eikegren (eller flere) på båndet, og rangerer som Norges nest høyeste ►krigsdekorasjon. St. Olavs Orden, Den kongelige norske, fortjenesteorden stiftet 21. august 1847 av kong Oscar 1; tildeles «som belønning for utmerkede fortjenester

av fedrelandet og menneskeheten». Kongen er orde­ nens stormester. Ifølge de någjeldende statutter (kunn­ gjort 1978) deles ordenen ut etter innstilling av et ordensråd, oppnevnt av Kongen, bestående av en kansler, en visekansler og minst to medlemmer, samt hoffsjefen, som er ordenens skattmester. Historie. Ordenen var opprinnelig delt i tre grader: storkors, kommandør og ridder. Kommandørgraden ble 1872 delt i to klasser (kommandør av 1. klasse nå kommandør med stjerne - og kommandør - tidli­ gere kalt kommandør av 2. klasse); riddergraden ble delt 1890 (ridder av 1. klasse og ridder - tidligere kalt ridder av 2. klasse). 1882 opprettet Oscar 2 en ordenskjede som lilleggsdekorasjon for storkorsgraden. Etter unionsoppløsningen 1905 er imidlertid kjeden blitt tildelt bare fem norske storkorsinnehavere (foruten enkelte medlemmer av kongehuset og noen utenlandske statsoverhoder), og storkors med kjede er i dag reelt, om ikke formelt, ordenens høy­ este grad. Ordenen ble tidligere oftest tildelt for embetsfortjeneste, men etter hvert er det blitt flere personer fra kultur- og næringslivet som er blitt dekorert. Tidli­ gere ble mange utenlandske embetsmenn, spesielt diplomater av lavere rang, dekorert med ordenens lavere grader. Slike tildelinger er nå i hovedsak er­ stattet med dekorering med Den Kgl. ►Norske Fortjenstorden. Ordensinsignier. Ordenstegnet er et malteserkors i hvitemaljert gull, som i midten på for- og baksiden har en høyrød emaljert glob omgitt av en blå og dob­ bel hvit ring. Globens forside er prydet med riksvåpenets løve i gull, baksiden bærer stifterens valgspråk, Ret og Sandhed, i forgylte bokstaver. Mellomrom­ mene mellom de fire korsarmene er prydet med en kronet, gotisk O i gull. Som kommandør- og ridderkors har ordenstegnet over korset en gyllen kongelig krone. Når ordenen deles ut for militære fortjenester, forsynes ordenstegnet med to korslagte sverd under kronen. I tillegg bærer innehavere av storkors en åttearmet sølvstjeme (storkorskrasjan), prydet med ordensteg­ net, på venstre side av brystet, og et vatret, høyrødt skulderbånd med blå og dobbelte, hvite kanter. Skulderbåndet bæres fra høyre skulder til venstre hofte, hvor kommandørkorset er festet. Storkorskjeden er en gullkjede prydet med det kronede riksvåpen i gull og emalje, alternerende med kronede, gotiske O-er og olavskors flankert av opprettstående økser. Kom­ mandører med stjerne bærer en sølvstjeme i form av et malteserkors (kommandørkrasjan), prydet med ordenstegnet, på venstre side av brystet, og kommandørkors (ordenstegnet) om halsen i vatret, høyrødt bånd med blå og dobbelte, hvite kanter; kommandø­ rer bærer kommandørkorset, men ikke krasjan. Rid­ dere av 1. klasse bærer et ridderkors av samme form som kommandørkorset, men mindre, på venstre side av brystet i et smalt ordensbånd av samme farge som de ovennevnte. Riddere bærer et ordenskors likt 1. klasses, men av sølv. Dekorasjonene er Kongens eiendom, og ved et medlems død (og ved utnevnelse til en høyere grad) skal de returneres til ordenens kanselli. Bilde, se ►ordener. Litt.: O. D. Amundsen: Den kgl. norske S. 1847— 1947 (1947); R. N. Torgersen: Ordener (1988). TBr Sankt Petersburg, nest største by i Russland; 4 216 000 innb. (1997), med administrativt underlagte tettsteder, 4 779 000 innb. Byen er en egen ad­ ministrativ enhet i Russland, og har en utstrekning på 570 km2, med administrativt underlagte tettsteder 1350 km2. Beliggenheten gir byen et rått og fuktig klima, spesielt vinterstid. Middeltemperatur i januar og februar er-8 °C, i juli 18 °C. Årlig nedbørmengde er ca. 560 mm, med junioktober som den mest nedbørrike perioden. Næringsliv og samferdsel. Sankt Petersburg er Russlands viktigste industriby etter Moskva. Metall-, ma­ skin-, bil- og våpenindustrien omfatter tidligere

SANKTVEITSDANS

31

kjempebedrifter som nå gjennomgår oppdeling og privatisering. Betydelig elektroteknisk industri, skips­ bygging, tekstil- og konfeksjonsindustri, sko- og gummifabrikker, trevare- og treforedlingsindustri og kje­ misk industri. Generelt er byens betydning blitt redu­ sert etter Sovjetunionens fall. Industristrukturen var tilpasset den sovjetiske økonomien, og byen har ikke maktet å omstille seg i samme grad som Moskva. Havnen i Sankt Petersburg er en av de største i Russ­ land med 50 km2 havnebasseng og 15 km kailengde. En 32 km lang og 8.5 m dyp sjøkanal fører utover i den grunne Nevabukta forbi Kronstadt. Neva-munningen er islagt 4 måneder i året, men havnen og de viktigste leier holdes åpne med isbrytere. Vannveie­ ne gjennom Ladoga til Kvitsjøen (Kvitsjø-kanalen) og Volga og Moskva (Volga-Østersjø-kanalen) gir havnen forbindelse med det indre av Russland. Sankt Petersburg er sentrum for ni større jembanesystemer, som knytter byen til bl.a. Kvitsjøen og Ishavet (Murmansk-banen), Ural, Moskva, de baltiske stater og Finland. Den internasjonale lufthavnen (Pulkovo) ligger 15 km sør for bysentrum. De interne kommu­ nikasjonene omfatter sporvogn og metro (i drift fra 1955). Offentlige institusjoner, kultur m.m. Nest etter Mos­ kva er Sankt Petersburg Russlands viktigste viten­ skapelige og kulturelle sentrum. Byen har 34 viten­ skapelige institusjoner tilknyttet del Russiske Viten­ skapsakademi. Byen har statsuniversitet, grunnlagt 1819, kunstakademi og ca. 100 andre høyere lære­ anstalter. Statsbiblioteket, grunnlagt 1795, er et av verdens største, med over 14 mill, bind og 350 000 håndskrifter. De mest berømte museene er Russisk museum, Eremitasjen, bymuseet og Vinterpalasset, som var tsarresidens. Byen har en rekke teatre, bl.a. akademisk statsopera, Pusjkin-teatret, Kirov-teatret (ballettscene) og Gorkij-teatret. Bybeskrivelse. Sankt Petersburg er av mange ansett som en av verdens vakreste byer. Store deler av byen ligger på sumpig grunn og er bygd på pæler. Bypla­ nen er preget av veldige dimensjoner med brede, ret­ te avenyer og store, åpne plasser og store vannflater, med mektige, men lave monumentalbygg. Byområ­ dene er naturlig oppdelt av Neva og dens munningsarmer, og av kanaler. Nevas delta har 110 øyer som er forent med 700 broer. Den gamle bykjernen Petrogradskaja Storona (Petrograd-siden) ligger på Nevas nordbredd, med Peter-Paul-festningen, PeterPaul-katedralen. tsarenes gravkirke, zoologisk og botanisk hage og store sykehuskomplekser. I Neva ligger krysseren Aurora, kjent fra Oktoberrevolusjo­ nen 1917, i dag museum. I vest, mellom elvearmene Malaja og Bolsjaja Neva, ligger bydelen Ostrov Vasiljevskij (Vasilij-øya) med universitet, kunst- og vi­ tenskapsakademier, militære skoler og store museer. I Oktjabrskij (Admiralitets-siden) sør for elven er Admiralitetet, Vinterpalasset og en rekke andre pa­ lasser fra tsartiden. Kasan-katedralen, Isak-katedralen, byens fornemste teatre og Sommerhagen. Her går store avenyer, bl.a. byens hovedgate Nevskij Pro­ spekt, 35 m bred og 4,5 km lang. Lenger øst ligger bydelen Smolninskij med Uritskij-palasset, som nå er universitet, og Smolnyj-klosteret, som rommer borgermesterens kontorer. Øst for Neva ligger arbeiderkvarterene Bolsjaja Okhta og Malaja Okhta. De sørlige bydelene Kirovskij, Moskovskij og Volodarskij har store fabrikker, skipsverft og havneanlegg. De viktigste industriområdene ligger ellers rundt jern­ banestasjonene i byens utkanter. Byveksten skjer vesentlig i sør, i satellittbyer som Pusjkin, Kolpino og Gattsjina. Historie. Fra 1300-tallet lå det ved Nevas munning en svensk bosetning. 1703 anla Peter den store sin nye hovedstad - St. Petersburg - på sumpmarkene i Neva-deltaet, og i 1712 var den bygd ferdig av 40 000 tvangsarbeidere. Byggingen krevde tusenvis av ofre. Byen fikk store skader under den første verdenskrig og revolusjonskampene 1917, og folketallet sank til '/3 fra 1915 til 1920. Under den annen verdenskrig

Sankt Petersburg. Tallene pa kartet viser til: 1) Peter-Paul-festningen. 2) Revolusjonsmuseet. 3) Peter den stores trehytte. 4) Isak-katedralen. 5) Vin­ terpalasset og Eremitasjen. 6) Kasan-katedralen. 7) Det russiske museum. 8) Admiralitetet. 9) Smolnyj-katedralen. 10) Litteraturmuseum. II) Kunsta­ kademiet. 12) Teatre. ble byen beleiret september 1941-januar 1944 av tyske og finske tropper, som beskjøt byen med artil­ leri og i perioder greide å avskjære dens forbindel­ seslinjer. Bare en tynn forsyningslinje over Ladoga ble holdt åpen. Mellom I og 1'/, mill, innbyggere ble drept eller døde av sult under beleiringen. Byen het St. Petersburg 1703-1914, Petrograd 1914-24 og Leningrad fra 1924 til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Et flertall av byens innbygge­ re stemte da for å gjeninnføre navnet St. Petersburg.

St. Petersfisk, Zeus faber, benfiskart i St. Petersfiskfamilien i ordenen St. Petersfisker. Den blir opp­ til 70 cm lang (hunnene størst), har høy og sammentrykt kropp, brunlig rygg, og gulaktige, glinsende sider med en stor, mørk flekk midt på, som etter gam­ mel tro skal være St. Peters fingermerker. Det er en pelagisk art hjemmehørende i Middelhavet og var­ mere deler av Nord-Atlanteren, som av og til er tatt i sømorske farvann. Den fiskes en del i Middelhavet og utenfor Nordvest-Afrika og regnes som meget velsmakende. St. Petersfisker, Zeiformes, benfiskorden. Liten gruppe (39 arter) marine fisk, med smal og dyp kropp og bevegelige kjever. Ryggfinne med piggstråler. De fleste er dypvannsfisk. Omfatter bl.a. St. Petersfisk og villsvinfisk. Se også Nøkkclbindets tabell Dyre­ riket. Sankt Peters nokler, uttrykk som stammer fra det pavelige symbol, korslagte nøkler, som angir paven som Sankt Peters etterfølger. Avledet av Matt 16,19. St. Thomaskirken, tidl, stavkirke i Vang kom­ mune, Oppland, ved Nystuen på Filefjell. Var i mid­ delalderen og siden fra ca. 1620 et samlingssted for bønder fra øst og vest, med gudstjeneste ved presten i Vang hver 2. juli. På grunn av fyll og slagsmål un­ der møtene ble kirken revet 1808. Ny kirke innviet 1971. sanktveitsdans (oppkalt etter helgenen St. Vitus), folkelig betegnelse på forskjellige former av ufrivil­ lige bevegelser, hovedsakelig av choreatisk type. Hit hører ►chorea minor eller Sydenhams chorea, som opptrer akutt hos barn og som regel har en god prog­ nose. Den ledsages ofte av en form av giktfeber med leddsymptomer. Den er en immunologisk kompli­ kasjon til infeksjon med |3-hemolyttiske streptokok­ ker (gruppe A) på samme måte som febris rheumatica. Til sanktveitsdans regnes også den arvelige syk­ dom Huntingtons chorea, som begynner i voksen al­ der og er progressiv. Sanktveitsdans blir også under­ tiden feilaktig brukt om ►ties, ufrivillige, gjeme nokså stereotype, bevegelser, særlig grimasering, som ofte blir oppfattet som rent nervøst betinget, men som i en del tilfeller synes å kunne ha et organisk grunnlag.

En del av Sankt Petersburgs sentrum sett fra nordvest. I forgrunnen ved elven Neva ligger Vinterpalasset med Eremitasjen til venstre. 1 forgrunnen til høyre sees litt av Admiralitetet. På den andre siden av slotts­ plassen med Alexandersøylen i midten, ligger den lange, gule tidligere Generalstabsbygningen.

Sanlucar de Barrameda, by i Spania. Andalu­ cia, ved munningen av Guadalquivir; 61 100 innb. (1996). Stor utførsel av vin, fiskehavn og badested. Herfra drog Columbus i 1498 ut på sin tredje reise og Magalhåes på sin jordomseiling i 1519. San Luis Potosi' [- luis påtåsi], 1. Delstat i Mexico, i innlandet nord for Ciudad de México; 63 068 km2 med 2 200 800 innb. (1995), 34,9 per km2. Hovedstad: San Luis Potosi. Det meste av delstaten ligger innenfor høylandet, som er tørt og har uregelmessig nedbør. Lavere land i øst. Det dyrkes hvete, alfalfa, mais, kaffe, frukt m.m. Husdyrhold er viktig, og det utføres dyreskinn og ull. Skogbruk. Utvinning av sølvmalm i Guadalcåzar, Catorce og Ramos, som er blant Mexicos rikeste sølvgruvedistrikt; dessuten utvinnes gull, kobber, kvikksølv, mangan og sink. 2. By i Mexico, hovedstad i delstaten med samme navn. ca. 370 km nordvest for Ciudad de México, ca. 1900 m o.h.; 488 200 innb. (1990). Jembaneknutepunkt og handelssentrum. Store smelteverker, jembaneverksted, tekstilindustri o.a. industri. Gatesalg av opaler. Universitet (1826), barokk katedral fra 1701 o.a. vakre bygninger. San Luis Potosi ble grunnlagt 1583 som en fransk misjonsstasjon. Bystatus 1658, sete for Juårez’ re­ gjering 1863. Navnet San Luis er etter Ludvig 9 av Frankrike, Potosi etter den bolivianske sølvgruvebyen med sam­ me navn.

San Marino

Repubblica di San Marino Republikk i Europa

61 km2 25 000 innb. (1996), 409,8 per km2 Hovedstad: San Marino Offisielt språk: Italiensk Religion: Romersk-katolsk kristendom Mynt: Italiensk lira Nasjonaldag: 3. september

SAN MARINO San Marino, republikk i Sør-Europa, i Apennine-

ne. omsluttet av Italia. Europas tredje minste stat et­ ter areal og nest minst etter folketall. San Marino er en av Europas eldste stater, etter tra­ disjonen grunnlagt på 300-tallet av St. Marinus. Fra 1862 står San Marino under beskyttelse av Italia, som det er i tollunion med.

SAN MARINO Befolkning Aldersfordeling: 14,6 % under 15 år; 65,2 % 1559 år; 20,2 % over fylte 60 år (1996) Fødselsrate: 10,4 %0; dødelighet 7,1 %o (1991-95) Spedbarnsdødelighet: 7,1 per 1000 levendefødte (1990-94) Årlig tilvekst: 1,5 % (1991-96) Middellevealder: Kvinner 85,3 år; menn 77,2 år (1995) Bosetning: 89,4 % i byer/ tettsteder (1996)

Industri Viktige industriprodukter: Kjøtt, ost, smør, melk, elektriske apparater, musikkinstrumenter, kosme­ tikk, møbler, gull- og sølvsmykker, klær og frimerker Utenrikshandel Viktige eksportvarer: Vin, hvete, ullprodukter, møbler, trevarer, keramikk, byggestein, meierivarer, kjøttvarer, frimerker Viktige importvarer: Forskjellige råvarer og brenselstoffer, ferdigvarer Viktige handelspartnere: Italia

Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1996): 1,6 % i landbruk; 41,7 % i industri; 56,7 % i tjenesteyting

Samferdsel Veinett: Total lengde 237 km (1987)

Jordbruk Jordbruksareal: 59 km2 (1985), hvorav dyrket mark: 45 km2; per innb. 2,0 dekar Husdyr: Kveg, svin Jordbruksprodukter: Hvete, druer, bygg, oliven, meierivarer

Sosiale forhold Per 1000 innb.: 931,3 personbiler (1996); 514,3 radioapparater (1994); 347,8 fjernsynsapparater (1990); 944,9 telefoner (1992); ca. 2,6 leger (1987) Lesekyndige (over 15 år): 98,9 % av befolkningen (1994)

Stat og styresett Forfatning og politisk system. San Marino er en parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig republikk. Formelt er den uavhengig, men i praksis nokså inte­ grert i det italienske politiske system. Landet er ver­ dens eldste republikk (fra 301) og preget av sine la­ tinske røtter. Da de italienske småstatene gikk sammen i 1861, valgte San Marino, som den eneste, å forbli uavhengig. Statsoverhoder og regjeringsledere er to kapteinsregenter. De velges av den lovgi­ vende forsamling, det store og allmenne råd, og sit­ ter i et halvt år; de kan først gjenvelges etter tre år. Rådet velges i allmenne valg for fem år og har 60 medlemmer. Det velger blant dets medlemmer en regjering, en statskongress, på 10 medlemmer. Administrativt er landet delt inn i ni «kasteller», tilsvarende republikkens opprinnelige sogn. Hvert kastell ledes av en kastellkaptein, som sitter i to år, og et råd, som fungerer i fem år. Rettsvesenet omfatter bl.a. en lovkommisjonær, som dømmer i mindre sivile og strafferettslige saker, en strafferettsdommer i den primære klagedomstol, som dømmer i mer alvorlige straffesaker, en appellrett med to dommere og et konsilium på tolv som er øverste appellinstans i sivile saker. Det er også en fredsdommer som dømmer i mindre sivile saker. Bare denne dommeren er fra San Marino. Rettsvesenet er i prak­ sis del av det italienske rettssystemet. Flagg og våpen. Flagget har to like brede, horison­ tale felter i hvitt og blått (regnet ovenfra). Det ble tatt i bruk 1797, offisielt antatt 1862. Våpenet viser et hjerteformet, gullkantet skjold be­ lagt med tre hvite tårn med strutseljær på blå bunn; låmene står på fjellet Titanos tre topper. På tross av at San Marino alltid har vært republikk, har skjoldet øverst en krone, som i dette tilfellet skal symbolisere folkets suverenitet. Skjoldet er flankert av en eikegren og en laurbærgren. Nederst et tekstbånd med mottoet Libertas (‘Frihet’). Våpenet har vært i bruk siden 1300-tallet. Nasjonalhymne. Nasjonalhymnen ble antatt 1894 og er uten tekst. Den ble skrevet av Federico Consolo på grunnlag av en koral fra 900-tallet. Mynt, mål og vekt. Republikken har ikke eget mynt­ system. men anvender italiensk mynt. Vekslingskurs (des. 1997): 100 italienske lire = 0,42 norske kr. Mål og vekt er metrisk. Internasjonale forbindelser. San Marino er siden 1992 medlem av FN og enkelte av FNs særorganisa­ sjoner. Landet er i tollunion med Italia, som også ivaretar landets interesser i utlandet, men San Mari­ no har eget medlemskap i de alleuropeiske organene OSSE og Europarådet.

Forsvar. Ingen verneplikt, men landets borgere mellom 16 og 55 år kan bli kalt inn for å forsvare landet om nødvendig. Landet har en liten milits på ca. 180 mann.

Natur San Marino ligger på skråningene av en fjellutløper som strekker seg østover fra Apenninene mot Adriaterhavet 15 km sørvest for Rimini. Det høy­ este partiet i denne utløperen er Monte Titano (750 m o.h.), som består av tre topper, hver med sitt tårn. Fjellet er bygd opp av kalkstein og mergelskifer. og stuper mot sørvest nesten loddrett ned 300 m o.h., mot nordøst skråner terrenget jevnt i retning av slettelandet Romagna og Adriaterhavet. Gjen­ nom området strømmer elvene Ausa og Marano, som faller ut i Adriaterhavet, og elven San Marino, som renner nordover og flyter sammen med Marecchia. Klima. San Marino ligger klimatisk i en overgangs­ sone mellom middelhavsklima og et mer kontinen­ talt, mellomeuropeisk klima. Om vinteren inntreffer dager med frost og snø, mens sommeren er varm og relativt tørr. Årlig middeltemperatur er 13-15 °C, varierende med høyden. Årlig nedbørmengde er ca. 800 mm. Planteliv. Vegetasjonen varierer med høyden, og omfatter blant annet kastanje, pinje, sypress, eik, ask og poppel samt en mangfoldighet av blomsterarter. Dyreliv. Dyrelivet omfatter foruten husdyr arter som moldvarp, piggsvin, rødrev, grevling, mår, snømus og sørhare. Omkring 100 fuglearter forekom­ mer.

Befolkning Den første folketellingen i San Marino ble holdt i 1864. Den lille republikken hadde da 7080 innb. I 1996 var folketallet steget til 25 000, av disse var ca. 20 000 sanmarinere, resten for det meste italienske statsborgere. I tillegg er mange italienere dagpend­ lere til San Marino. Omkring 12 000 sanmarinske statsborgere lever i utlandet, de aller fleste i Italia. Årlig befolkningstilvekst var i perioden 1991-96 1,5 %. Middellevealder er 85,3 år for kvinner og 77,2 år for menn. Over 90 % av befolkningen bor i byer og tettste­ der. Hovedstaden San Marino har 4500 innb. (1996). Største by er Serravalle/Dogano med 7300 innb. (1991). Religion. Den romersk-katolske kirke har tilslutning fra ca. 96 % av befolkningen. Språk. Offisielt språk er italiensk.

SANNESS

33

San Marino. Til venstre: Kart

Til høyre: Festningen La Guaita pa det bratte fjellet Mante Titano, og en del av byen.

Næringsliv Jordbruk sysselsetter svært fa, kun 1,6 % i 1996. Vik­ tigste produkter er hvete, bygg, mais, oliven og dru­ er. Husdyrhold og fremstilling av meierivarer er og­ så viktig. Industri og bergverk sysselsatte 1996 41,7 % av yrkesbefolkningen. Av bergverk er steinbryting for eksport viktigst. Ellers produksjon av sement, lærvarer og tekstiler, keramikk og syntetisk gummi. Man­ ge industribedrifter er integrert med italienske be­ drifter, og mye av industriproduksjonen går til Italia. Tjenesteytende næringer betyr mest sysselsettingsmessig (56,7 % av yrkesbefolkningen 1996). Turis­ men bidrog med ca. 60 % av statens inntekter i 1995. San Marino ble samme år besøkt av nær 3,4 mill, turister. Salg av mynter og frimerker er viktige inn­ tektskilder. San Marino har underskudd i handelsbalansen med utlandet, men overskudd i betalingsbalansen. Vik­ tigste eksportvarer er vin, ullvarer, møbler, keramikk, bygningsstein og håndverksvarer. San Marinos han­ delsstatistikk er inkorporert i den italienske.

Samfunn og kultur Sosialeforhold. Trygdesystemet omfatter alderstrygd, uføretrygd, syketrygd og arbeidsløshetstrygd. Legeog sykehusdekningen er høy, og spedbarnsdødelig­ heten lav. Hjerte-kar-sykdommer og kreft er de vik­ tigste dødsårsakene. Skole og utdanning. Det er 8-årig obligatorisk sko­ le. Barneskolen er 5-årig og begynner når bama er 6 år. Den videregående skolen er 3 + 5 år. Massemedia. San Marino har tre dagsaviser. De po­ litiske organisasjonene utgir tidsskrifter. Det finnes en privat radiokanal, og etter avtale med det statlige italienske kringkastingsselskapet RA1 ble selskapet San Marino RTV (Radiotelevisione) dannet i 1991. Det begynte sine sendinger i 1993.

Historie Ifølge tradisjonen går San Marinos historie tilbake til begynnelsen av 300-tallet e.Kr., da den hellige Marinus (it. Marino) sammen med en gruppe kristne slo seg ned i fjellene her for å unnslippe forfølgelse. Castellum Sancti Marini er omtalt 754 og 885 - det ble bygd et kloster til minne om Marinus, og en lands­ by grodde opp. På 1100-tallet var San Marino en kommune som på grunn av sin isolerte beliggenhet og sine fjellfestninger kunne avvise flere erobringsforsøk. Under rivaliseringen mellom Malatesta-familien i Rimini og Montefeltro-familien i Urbino stod San Marino under sistnevntes beskyttelse. Staten fikk en forfatning 1599 (senere endret flere ganger), og

1631 anerkjente pave Urban 8 San Marinos selvsten­ dighet og skjenket staten tollfrihet. 1815 bekreftet Wienkongressen statens uavhengighet, og 1862 inn­ gikk San Marino og Italia en avtale om evig venn­ skap og godt naboskap, og San Marino stilte seg un­ der Italias beskyttelse. Avtalen ble bekreftet i 1939 og revidert i 1971. San Marino, hovedstad i San Marino, på skrånin­ gen av det 756 m høye Monte Titano; 4500 innb. (1996). Byen er omgitt av murer, katedral fra 1300tallet. Universitet (1987). San Martin, Jose de, 1778-1850, søramerikansk frihetshelt, født i Paraguay, oppvokst i Spania, kjem­ pet mot Napoleon i befrielseskrigen. Drog 1812 til Buenos Aires, utdannet en gauchohær, gikk 1817 over Andesfjellene og fordrev spanierne fra Chile etter seieren ved Maipu. Førte 1820 en hær til Peru og befridde Lima. I 1824 forlot han Chile og levde si­ den i Europa. San Michele | mikele], villa i Italia, pa en fjell­ skråning ved byen Anacapri på Capri. Oppført på restene av en romersk keiservilla og et Mikaelskapell fra ca. 970 av den svenske legen og forfatteren Axel Munthe på slutten av 1800-tallet; verdenskjent gjennom hans memoarer The Story of San Michele (1929, norsk overs. Boken om San Michele, 1930). Munthe gav 1948 eiendommen til den svenske stat, som siden 1950 har drevet stedet som museum og gjestebolig for svenske forskere og kunstnere. Sanmicheli [-mikeli], Michele, ca. 1484-1559, italiensk arkitekt. Tilhører manierismen, påvirket av Bramante. Særlig kjent for sine festningsanlegg. Bygde også bl.a. Palazzo Pompei (ca. 1529) og Pa­ lazzo Bevilacqua (ca. 1530), begge i Verona, og Pa­ lazzo Grimani, Venezia (1557-59/75). San Miguei [- miyel], innlandsby i østlige El Sal­ vador, ved foten av vulkanene San Miguei (2130 m o.h.) og Chinameca; 182 800 innb. (1992). Nærings­ middelindustri og foredling av gull og sølv fra gru­ ver i omegnen. Samferdselssentrum. Katedral fra 1700-tallet. Grunnlagt 1530. Sann, Jacob, 1874-1955, født i Oslo, norsk maler, elev av Harriet Backer og Christian Krohg. Nasjo­ nalgalleriet i Oslo eier to av hans lyse, vennlige sommerlandskaper (begge 1922). Sanna, Sanda, øy i Træna kommune, Nordland, på Helgelandskysten ytterst mot Norskehavet; 3,0 km2. Høyeste topp er Trænstaven (336 m o.h.), et kjent landmerke. Her finnes en rekke huler utgravd av havet, alle har vært bebodd. Mest kjent er Kirkhelleren med kulturlag tilbake til eldre steinalder. Grav­ hauger, hustufter.

Sanna, Sanne, kvinnenavn, kortform av ►Susanna. Brukt siden midten av 1500-tallet. Navncdag 16. juli. Sannazaro [-dza-], Jacopo, ca. 1456-1530, itali­ ensk forfatter og lærd humanist. Hyrderomanen Arcadia (utg. 1504), som han skrev på italiensk, ble svært populær under renessansen pga. den sterke et­ terligningen av antikken, og Sannazaro ble i sin tur etterlignet i mange land. Sanne og Soll, tidligere sagbruk som lå ved Glommas vestre løp ovenfor Sarpsborg, Østfold. 1860-76 var bruket det største sagbruk som har ek­ sistert i Skandinavia, kanskje også i Nord-Europa. Det hadde den gang 22 oppgangssager og skar opptil 42 000 tylfter tømmer per år. Sanne og Soli ble opp­ rettet ca. 1750, og siste skur var i 1920-årene. Sanner, Jan Tore, f. 6. mai 1965 i Bærum, norsk politiker (H), student. Leder i Unge Høyre 1990-94. Vararepresentant til Stortinget 1989-93, møtte fast 1989-90. Stortingsrepresentant for Akershus fra 1993. Sannes, Eivin, f. 7. okt. 1937, norsk jazzpianist. Han kom til Oslo i 1957, og spilte med bl.a. Pete Brown. 1960-72 var han bosatt i Bergen og ble en sentral utøver i byens jazzmiljø, bl.a. som leder for husbandet på jazzklubben i Hotell Neptun 1961—65. Her akkompagnerte han en lang rekke internasjona­ le gjestesolister. Han flyttet tilbake til Oslo i 1979. Ledet egen trio fra 1980, og spilte også med bl.a. Harald Gundhus, Ditlef Eckhoff og Atle Hammer. Fra 1991 leder han en gruppe sammen med sangeren Monica Borgen. Album under eget navn Sandu (1990). Sannes, Odd, f. 3. aug. 1922, norsk skytter. Ver­ densmester i miniatyrgevær liggende 1947. OL-deltager 1948. Nordisk mester 1948. 7 individuelle senior-NM på armégevær (6) og frigevær i perioden 1947-62. På landsskytterstevnet skytterkonge 1950 og skytterprins 1958. Klubber: Oslo Østre Skytter­ lag; Blinken, Oslo. Sanness, John Christian Munthe, 1913-84, født i Leipzig, norsk historiker. Dr.philos. 1959 med av­ handlingen Patrioter, intelligens og skandinaver. Sanness har blant annet skrevet bd. 5 (1850-1914) av Aschehougs verdenshistorie (1955). Utenriksre­ daktør i Arbeiderbladet 1946-50; direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt 1960-83, 1966-83 profes­ sor i historie ved Universitetet i Oslo. Medlem av Den norske Nobelkomité 1970-81, formann 1979— 81. Sanness var formann i Det Norske Studentersamfund 1940. Redaktør av tidsskriftet Samtiden 1964-68.

Sannesund, Sandesund. bydel i Sarpsborg kom­ mune, Østfold, på nordsiden av Glomma nedenfor Sarpsfossen. Sannesund var en av de tre atskilte, bymessige bebyggelsene i Sarpsborg 1839 da byen fikk igjen sine kjøpstadsrettigheter. Noe verkstedin­ dustri; jernbanestasjon på Østfoldbanens vestre lin­ je. Størstedelen av havneområdene i Sarpsborg lig­ ger i Sannesund; tollsted. Sannesund bru fører E 6 over Sannesund. Broen er en spennbetong-bjelkebro med i alt 46 spenn, de leng­ ste er 139 m og bygd etter fritt-frembygg-prinsippet. Totallengden er 1528 m. sannhet, egenskap som tilkommer visse utsagn, påstander eller antagelser. Filosofer har fremsatt for­ skjellige teorier om hva som gjør sanne setninger sanne. Ifølge korrespondanseteorien er et utsagn sant når det er i samsvar med de virkelige forhold. Aris­ toteles definerte sannhet som tankens overensstem­ melse med tingen. Ifølge koherensteorien er et ut­ sagn sant når det er forenlig med et system av andre utsagn som antas som sanne. Ifølge pragmatismen beror en oppfatnings sannhet på om den viser seg nyttig eller fruktbar for menneskelig praksis eller for vitenskapen. Enkelte filosofer (Frege, Wittgenstein) har hevdet at sannhet er et primitivt logisk begrep som ikke kan analyseres eller gjøres nærmere rede for, da det nettopp må forutsettes i enhver redegjø­ relse. I kristen filosofi er åpenbaringen i siste instans kjennetegnet på sannhet. Innen moderne filosofi trekkes det ofte et skille mellom faktisk (empirisk) sannhet og formal (logisk) sannhet, omtrent tilsvarende Kants skille mellom sanne syntetiske og sanne analytiske (aprioriske) dommer. Erkjennelsen av en empirisk sannhet (f.eks. Jorden er større enn Månen) forutsetter erfaring, mens en logisk sannhet erkjennes direkte ved intuisjon (f.eks. kontradiksjonsprinsippet) eller ved at man i og med forståelsen av et utsagn også nødvendigvis innser dets sannhet (f.eks. Alle ungkarer er ugifte menn). En definisjon av sannhet (en sannhetsteori) sier noe om hvori egenskapen sannhet består, f.eks. «i sam­ svar med virkeligheten» for faktiske sannheters ved­ kommende. Sannhetskriterier er egenskaper eller forhold ved påstander eller utsagn som muliggjør erkjennelse av deres sannhet, f.eks. at et utsagn er selvinnlysende eller en logisk følge av selvinnlysen­ de utsagn (jfr. Descartes). Det er uenighet om hvilke sannhetsteorier og -kriterier som er akseptable. En vanlig innvending mot samsvarsteorien er at det er vanskelig å påpeke et brukbart kjennetegn på at en påstand er i samsvar med virkeligheten den påstår noe om, dette fordi det er uklart hva samsvar her be­ tyr. sannhetsbevis, bevis for sannheten av en ære­ krenkende beskyldning. Se ►ærekrenkelse. sannhetsfunksjon (logikk). Et sammensatt ut­ sagn er en sannhetsfunksjon av de delutsagn som inngår i det, når dets sannhetsverdi entydig bestem­ mes av sannhetsverdiene til delutsagnene. Eksem­ pel: Konjunksjonen av to utsagn («Det er varmt og solen skinner») er sann bare hvis «Det er varmt» er sant og «Solen skinner» er sant. Hvis ett eller begge delutsagn er falske, er utsagnet som helhet falskt. Sammensatte utsagn hvor «eller», «og» og «hvis — så» er forbindelsesord, er vanligvis sannhetsfunksjoner av de delutsagn som inngår i dem. sannhetsverdi (logikk), en av egenskapene sann og falsk (usann, gal). Man antar at utsagn eller på­ stander alltid har én og bare én av sannhetsverdiene. Sannidal. 1. Sogn og prestegjeld i Kragerø kom­ mune, Telemark, nordvest for bysenteret, utgjør Kragerøs indre strøk med om lag2/. av kommunens are­ al. Sannidal har atskillig industri, med bedrifter i Kragerø næringspark. Nyere boligområde. 2. Tidligere kommune i Telemark fylke, på gren­ sen mot Aust-Agder, omsluttet Kragerø på alle kan­ ter; 1882 ble Skåtøy skilt ut som egen kommune.

Sannidal og Skåtøy ble slått sammen med Kragerø 1960; 194 km2 ved sammenslåingen. Navnet kommer av Sandaukadalr, førsteleddet er genitiv av sandauki som kan bety 'øke med sand’; kan tyde på ansamlinger av sand. sannsynlighet (lat. probabilitas). Sannsynlighet for at en påstand er sann eller riktig foreligger når de grunner som taler for påstanden, er flere og bedre enn de grunner som taler mot. Alt etter antallet og arten av disse grunnene for og mot, vil sannsynlig­ heten bli større eller mindre. Den kan derfor nærme seg visshet. Man skjelner mellom tre betydninger av sannsyn­ lighet: 1. Psykologisk eller subjektiv sannsynlighet: vur­ deringen av en påstand som mer eller mindre sann­ synlig skyldes personlig (subjektiv) tro eller overbe­ visning. I moderne vitenskapsfilosofi søker man å utvikle sannsynlighetsteorier som eliminerer slik subjektiv troverdighet fra begrepet sannsynlighet. Man skjel­ ner der mellom: 2. Kvantitativ, matematisk-statistisk sannsynlighet, knyttet til ►sannsynlighetsregning, og 3. Ikke-statistisk, men likevel «objektiv» sannsyn­ lighet, kalt hypotese-sannsynlighet eller induktiv sannsynlighet. Det ikke-statistiske sannsynlighetsbegrepet er knyt­ tet til graden av troverdighet som tilskrives en empi­ risk hypotese eller teori. Graden av troverdighet er ikke tallmessig beregnbar, men følger av den bekref­ telse eller avkreftelse hypotesen har fått gjennom forsøk (forutsigelser, observasjoner, eksperimenter) eller dens forhold til allerede veletablerte eller avkreftede teorier. Et eksempel er teorien om at konti­ nentene stadig driver fra hverandre. Fra å være en dristig og lite troverdig hypotese da den først ble frem­ satt. har den gjennom en komplisert prosess gradvis fatt status av en meget sannsynlig og allment aksep­ tert vitenskapelig teori. Se også ►induksjon, ►hypotese og ►hypotetiskdeduktiv metode. sannsynlighetsfordeling (statistikk), se ►for­ deling. sannsynlighetsregning (statistikk), den delen av matematikken som omhandler regning med sta­ tistiske sannsynligheten Sannsyn!ighetsregningen bie først gitt et matematisk grunnlag, motivert av terningspill. av G. Cardano i hans bok De ludo aleae 1564, trykt 1663. B. Pascals og P. de Fermats korre­ spondanse om noen sannsynlighetsproblemer i 1654 hadde stor betydning for utviklingen senere. Det første trykte skrift om sannsynlighetsregning var en bok av C. Huygens som utkom i latinsk over­ settelse 1657. Den nederlandske originalen, Van Rekeningh in Spelen van Geluck, ble trykt 1660. De neste store fremskritt skyldes J. Bemouilli, P. R. de Montmort og A. de Moivre i tiden fra 1685 til 1765. P. S. Laplaces Théorie analytique des probabilités (1812) var den ledende lærebok de neste hundre år. Laplaces definisjon av sannsynlighet var: La det un­ der et eksperiment være n like mulige tilfeller som kan hende (f.eks. på en terning må en av de seks sider komme opp, og hver av dem er like sannsyn­ lig). Av disse n tilfeller, la a være de som er gunstige for at en spesiell begivenhet A skal inntreffe. Da er sannsynligheten p for A lik Nn. Eksempel: Når man trekker et vilkårlig kort fra en kortstokk, er det 52 mulige tilfeller, og av disse er 13 hjerter, så sannsyn­ ligheten for en hjerter er p = 13/52 = '/4. Fra denne definisjonen følger hovedreglene for be­ regning av sannsynligheten En sannsynlighet er et tall mellom 0 og 1. der sannsynlighet 0 angir at hen­ delsen ikke kan inntreffe, mens 1 betyr at hendelsen helt sikkert inntreffer. Når sannsynligheten for A er p, så er sannsynligheten for den komplementære be­ givenhet. dvs. at A ikke skal hende, lik 1 -p. Hvis A og B er to begivenheter som ikke kan hende samti­

dig, med sannsynligheterhenholdsvis/? (A) ogp (B), så er sannsynligheten for at enten A eller B skal inn­ treffe lik p (A) + p (B). Denne regelen kalles addisjonsregelen. p (B/A) er den betingede sannsynlig­ het for at B skal inntreffe, gitt at A har inntruffet. Eksempel: Den betingede sannsynligheten for å trek­ ke en hjerter fra en kortstokk, gitt at fire kort har blitt trukket uten hjerter, er 13/4g. Multiplikasjonsregelen sier at sannsynligheten for at både A og B skal inn­ treffe er p (A)-p (B/A). Dersomp (B/A) =p (B), sier vi at A og B er stokastisk uavhengige. Da er sannsyn­ ligheten for både A og B lik p (A)p (B). Eksempel: Sannsynligheten for å fa en sekser ved et kast med en terning er '/6; sannsynligheten for å fa to seksere ved kast med to terninger er '/6-'/6 = >/36. Litt.: E. Sverdrup: Lov og tilfeldighet (2. utg. 1973); J. Lillestøl: Sannsynlighetsregning og statistikk med anvendelser (4. utg. 1991). sannsynlighetsteori (statistikk), teorien for sta­ tistisk sannsynlighet (jfr. ►sannsynlighetsregning). En generell aksiomatisk definisjon av sannsynlig­ hetsbegrepet ble gitt av A. Kolmogorov(1933), som baserte sannsynlighetsregning på abstrakt målteori. R. E. von Mises (1919) og H. Reichenbach (1935) knyttet sannsynlighetsbegrepet til grenseverdier for uendelige følger av relative hyppigheten Andre har vært tilhengere av en subjektivistisk definisjon av sannsynlighetsbegrepet (for eksempel L. J. Savage, 1954). Inntil 1900 beskjeftiget sannsynlighetsteorien seg vesentlig med følger av stokastisk uavhengige stokastiske variable. På 1900-tallet er det blitt utviklet en omfattende teori for stokastiske prosesser, der en stokastisk variabel på et gitt tidspunkt avhenger av den tidligere utviklingen av systemet. En viktig klasse av stokastiske prosesser er t-Markov-prosesser, opp­ kalt etter den russiske matematiker A. A. Markov. Det første eksempelet på en Markov-prosess med kontinuerlig tid ble gitt av Bachelier 1900. Bachelier kom frem til det som senere ble kalt en Wienerprosess i en teori for variasjonene i aksjekursene. I sin teori for brownske bevegelser kom A. Einstein, uten å kjenne til Bacheliers arbeid, frem til den sam­ me Wiener-prosessen 1905. Sannsynlighetsteorien har særlig betydning ved at den statistiske inferensteori bygger på den. Også el­ lers anvendes sannsynlighetsteorien og teorien for stokastiske prosesser på mange områder: statistisk mekanikk, kvantemekanikk, strålingsteori, genetikk, befolkningslære, økonomisk teori; deler av opera­ sjonsanalysen, som fornyelsesteori. køteori (med anvendelser bl.a. på veitrafikk og telefontrafikk), lagerholdteori; deler av kybernetikken, som informasjonsteori og stokastisk kontroll. Se også ►statistisk metodelære og ►statistikk. sanntid, rapportering av en hendelse eller innsam­ ling av data omkring en hendelse samtidig med at hendelsen inntreffer. sann tid, Solens timevinkel + 12 timer. Dette er det enkleste og mest anskuelige tidsmål vi har, og er f.eks. den tid som avleses på et solur. For praktisk bruk er sann tid lite hensiktsmessig, f.eks. er ikke alle døgn like lange. Se ►døgn, ►tid. sanntid, eng. real time (EDB), om et datasystem som gir «øyeblikkelig» respons; poenget er å oppda­ tere informasjon i samme hastighet som systemet mottar data, for å kontrollere ulike løpende proses­ ser. I for eksempel prosessindustri, reguleringssyste­ mer og navigeringssystemer må datasystemet reage­ re øyeblikkelig og løpende på all informasjon som mottas fra omgivelsene. I transaksjonsprosessering, f.eks. datasystemer som håndterer betalingsterminaler, må alle transaksjoner håndteres umiddelbart, ikke bare utbetalingen, men også oppdateringen av kon­ to. Sanntidsanimering i blant annet tv-underholdning, betyr at man kan ha en tegnet figur som snakker og beveger seg i tråd med animatørens tale og gester. Slik kan man lage direktesendte dokker som snakker

35

med innringere, eller ser ut som de opptrer direkte på en scene. 1 avanserte sanntidssystemer, for eksempel i pro­ sessindustrien, nyttes spesielle sanntids-operativsystemer for å sikre en korrekt bearbeiding av en konti­ nuerlig flom av nye verdier på tusener av paramete­ re. sannyasin (sanskrit), indisk term for en som har trukket seg tilbake fra alle verdslige gjøremål; en asket, omvandrende tiggermunk; ideelt sett en brah­ man i det siste av livets fire stadier, men i praksis kan man bli sannyasin på et hvilket som helst tids­ punkt i livet. San Pedro Sula, by i nordvestlige Honduras; 383 900 innb. (1995), landets nest største by. Admi­ nistrasjonssenter og landets finans- og industrisenter. Sentrum foret rikt jordbruksdistrikt. Handel med bananer, kaffe, sukker og tømmer. Tekstil-, møbel-, sement- og plastindustri. Kommunikasjonsknute­ punkt med internasjonal lufthavn. Grunnlagt 1536. San Quentin [son kwentin], statsfengsel i Cali­ fornia, USA, ca. 30 km nordvest for San Francisco. Opprettet 1852, ombygd og nybygd på 1900-tallet. Eneceller til 2443 innsatte, inklusive Condemned Row eller Death Row (dødsgangen) med 64 plasser. Mange dødsdømte har tilbrakt ventetiden der for eksekusjonen, bl.a. Caryl Chessman, som skrev Cell 2455 - Death Row o.a. boker. San Quentin er et «sik­ kert» fengsel med en kjerne av harde forbrytere, men det har også muligheter for behandling av et stort antall innsatte som kan gis støne frihet og andre for­ deler. San Remo, by i Italia, Liguria, provinsen Impe­ ria, 20 km fra grensen mot Frankrike; 56 000 innb. (1991). Med sitt milde vinterklima (januarmiddel 8,6 °C) og subtropiske vegetasjon er San Remo et av Italias mest besøkte feriesteder. Stort blomstennarked, mote- og musikkfestivaler. Den eldre, krongle­ te byen ligger oppe i høyden, den nyere, med sine luksushoteller og promenader, nede ved sjøen. San Salvador, hovedstad i El Salvador, ligger i høylandet 680 m o.h., ved foten av den 1886 m høye vulkanen San Salvador; 422 600 innb., med forste­ der I 522 100 innb. Landets kulturelle og økonomiske senter samt samferdselsknutepunkt med internasjo­ nal lufthavn. Næringsmiddel- og tekstilindustri, kje­ misk industri, produksjon av lær- og trevarer, fannasøytiske produkter, sigaretter m.m. Årlig industrimesse. Universitet, grunnlagt 1841, teknisk og økono­ misk høyskole. Nasjonalmuseum med mange funn fra maya-kulturen. San Salvador ble grunnlagt 1525 og var 1834-39 hovedstad i den mellomamerikanske union, fra 1839 i El Salvador. Jordskjelv har gjort stor skade og lagt byen i ruiner flere ganger, blant annet i 1986. Ingen av kolonitidens bygninger er bevart. sansculottes [sakylåt] (fr., eg. ‘uten knebukser'; i de øvre samfunnslag var det skikk å gå med kne­ bukser, culottes, mens sansculottene gikk med langbukser), navn på de voidsomste og mest radikale ele­ menter under den franske revolusjon. Sansculottene var en bevegelse av fattige arbeidere, for det meste fra byene; håndverkere, kjøpmenn og kunstnere. Mange kvinner tilhørte også denne gruppen. Sanscu­ lottene ble organisert i de ulike seksjoner i Paris og i lokale politiske klubber, og det var de som var de mest aktive revolusjonære som demonstrerte, gjorde opprør og bygde barrikader. De virket også som press­ grupper for stadig hardere tenor mot revolusjonens Hender. Sansculottenes hadde sin glanstid fra 1792, men mistet sin innflytelse etter Robespierres fall 1794, og de ble rammet av utrenskninger sommeren 1795. Gjennom journalister som Marat og Hébert formulerte sansculottene et politisk program med egalitære trekk som pekte fremover mol tilsvarende bevegelser i andre land (populismen i USA, radika­ lismen i Storbritannia og radikalsosialismen i Frank­ rike).

SANSEVIERA San Sebastiån, baskisk navn Donostia, by i Spa­ nia, hovedstad i provinsen Guipu/.coa, 17 km fra gren­ sen mot Frankrike; 176 900 innb. (1996). Byen har lenge vært et fasjonabelt badested og var tidligere sommerresidens for det spanske hoff. Ved siden av turismen har byen en variert industri med produk­ sjon av sement, kjemikalier, metaller, nærings- og nytelsesmidler og en god havn. Kasino, vakre par­ ker, promenader og fine sandstrender trekker tusen­ vis av turister. sansecelle, celle som mottar sanseinntrykk. sansedatum i flertall sansedata, eng. sense datum) (Illos.), erkjennelsesteorctisk betegnelse brukt av G E. Moore og B. Russell om de inntrykk som er umiddelbart gitt i sansningen uten noe innslag av fortolkning eller reflekterende og teoretisk bearbei­ delse av dem. I sansningen av en moden tomat inn­ går således røde sansedata. Senere filosofer har stilt seg kritiske til fruktbarheten av begrepet. sanseorganer, enkeltceller eller cellegrupperinger som opptar inntrykk fra omverdenen; hos dyr spesielle kroppsdeler eller avsnitt som påvirkes av irritamenter fra omverdenen eller fra dyrets eget le­ geme og omsetter irritamentene til impulser i nerve­ systemet. De forskjellige typer av sanseorganer er følsomme bare for visse irritamenter. Fornemmelse av irritament kalles sansning. All levende substans har en primitiv evne til sansning, dvs. reagere utvel­ gende, som regel hensiktsmessig, på forskjellige ir­ ritamenter. Det finnes alle overganger fra denne ube­ stemte plasma-irritabiliteten til høyere fonner for sansning, knyttet til egentlige sanseorganer. Selv hos de lavest stående organismer forekommer særskilte strukturer for sansning, oftest som lysfølsomme om­ råder av overflaten, utstyrt med pigment og lysbrytende partier. SANSEORGANER HOS PLANTER

Planter har ikke utviklet noe impulsledende nerve­ system, men det finnes hos mange arter vev og celler som reagerer pa påvirkning utenfra, som f.eks. berø­ ring. Se ►følsomme planter og ►plantefysiologi. SANSEORGANER HOS DYR

Dyrs sanseorganer er for det meste omdannede par­ tier av overhuden. 1 de enkleste tilfellene, som hos nesledyrenes polypper, ligger det mellom de øvrige overflatecellene spredte sanseceller, som synes å for­ midle opptak av forskjellige sanseinntrykk (indiffe­ rente sanseorganer). Hos høyerestående dyr er san­ secellene som regel spesifikke, dvs. utviklet for å reagere på bestemte irritamenter. Med unntak for såkalte føleceller, ligger de samlet i avgrensede grup­ per. Alle sanseceller står i forbindelse med sentralner­ vesystemet. Forbindelsen kommer i stand enten ved at sansecellene selv sender fine utløpere inn til sen­ tralnervesystemet (primære sanseceller), eller ved at ganglieceller, som ligger et kortere eller lengre styk­ ke innenfor sansecellene, sender fine utløpere opp mellom sansecellene, som de kommer til å stå i nær kontakt med (sekundære sanseceller). Begge typer sanseceller vil i sin perifere ende ofte være forsynt med egne hår eller tappformede fremspring, som for­ midler sansningen (føle- og hørehår, lukt- og smaksstifter, synscellenes staver og tapper). Hos mennesket og høyere dyr har man tradisjonelt regnet med fem sanser: følelse, lukt, smak, hørsel og syn, men også likevekts- og muskel/ledd-sans må tas med, noen tar også med en særskilt smertesans. San­ ser inndeles som oftest etter den energiform som vir­ ker på dem: kjemiske sanser (lukt og smak), temperatursans, lyssans og mekaniske sanser (trykksans, organsans, statisk sans, strømningssans, høresans). I menneskelig sammenheng betegnes ofte høre- og synsorganer som «høyere» sanseorganer, da de er av større betydning for vår erkjennelse av omverdenen enn de øvrige sanseorganer og formidler så vel kvan­ titativt som kvalitativt en meget nøyaktigere erfa­ ring. Bevissthetsinntrykkene oppstår ikke i sanseor­

ganene, men i hjernen, inntrykkenes bevisste vurde­ ring beror pa de tilhørende hjemesenlras utvikling og virksomhet. Som føleorgan tjener huden generelt, men med va­ rierende mottagelighet innenfor ulike regioner. Hos virvelløse dyr er følesansen best utviklet i hud på forskjellige kroppsvedheng som tentakler (hos po­ lypper og mange ormer) eller følehorn og føletråder (hos leddyr, snegler o.a., føletråder også hos fisk), hos pattedyr omkring snuten, i visse tilfeller på halespissen, hos mennesket på fingerspissene osv. Mens følecellene hos virvelløse dyr er av primær type og ender i sansehår eller børster, ender hos virveldyr­ ene følenervenes endegrener fritt, dels mellom overhudscellene, dels i egne følelegemer i lærhuden (f.eks. ►Pacinis legemer). Føle- eller hudsansen er sammen­ satt og omfatter sanser for berøring, smerte, kulde og vanne. En spesiell form for hudsanseorganer ut­ gjør de såkalte ►sidelinjeorganer hos fisk og hos gjelleåndende padder og paddelarver. Lukte- og smaksorganer er med absolutt sikkerhet bare påvist hos virveldyr, men at også virvelløse dyr har tilsvarende kjemiske sanser, er utvilsomt. Da lukteepitelcellene hos virveldyr står mellom flimmerepitelceller, tyder man hos lavere dyr i alminnelig­ het flimmerkledde hudfordypninger, som står i for­ bindelse med nervesystemet og ligger i nærheten av åndedrettsorganene, som lukteorganer (f.eks. bløtdyrs osphradium). Som smaksorganer tjener hos virvel­ dyr de såkalte smaksløkene, som hos landformer fin­ nes i munnhulen, rikeligst på tungen, hos fisk ve­ sentlig på leppene. Høreorganer. Til primitive høreorganer har man tid­ ligere regnet de såkalte høreblærene og høregruvene, som forekommer hos mange virvelløse vanndyr, men bevis for at disse organene virkelig formidler lydinntrykk, foreligger ikke. Derimot er man nokså sikker på at de fungerer som likevektsorganer (statoeyster). Siden de i bygning viser felles trekk med virveldyrørets likevektsorgan (øresekk + bueganger), har man forestilt seg en utviklingshistorisk rekke fra statocyster (høreblærer) til virveldyrenes indre øre. Hos virveldyr er høreorganet et høre-likevektsorgan der sneglehuset opptar hørselsinntrykk, øresekk og bueganger tjener som likevektsorgan. Hos insekte­ ne, som utvilsomt kan høre, har høreorganene en helt spesiell bygning. Se også ►øre. Synsorganer opptrer i dyreriket i mange former, fra enkeltstående lysfølsomme celler til grupper av lys­ følsomme celler som for registrering av lyskildens retning er delvis avskjermet av en samling pigmentholdige celler. Det primitive øyet har skål- eller begerform (pigmentbegerøye) eller stundom blæreform («blæreøye»). Slike primitive øyne kan ligge i eller under huden (meduser og mange ormer). Det mest innviklet bygde øyet (kameraøye) forekommer hos noen børsteormer, mange bløtdyr og hos virveldyr. Cellene i synsepitelet (synshinne, retina) i kameraøyet bærer vedheng (staver og tapper) som innehol­ der spesielle synspigmenter med evne til å omsette lyspåvirkning til nervøse impulser. Vedhengene ven­ der hos virvelløse dyr mot lyset (evers-øye), hos vir­ veldyrene derimot fra lyset (invers-øye). Denne om­ vendte stillingen er en følge av netthinnens dannelse ved utposning fra hjemeblærene. 1 kameraøyet, som gir en billedlig oppfatning av omverdenen, er det lysfølsomme epitelet koblet sammen med et lyssamlende apparat (homhinne, linse, glasslegeme). Se ►fasettøye og ►øye. FW/AÅ Sanseviera, slekt i liljefamilien, ca. 60 tropiske arter, de fleste i Afrika. Tykke, nesten sylindriske blad som skyter rett opp fra marken og kan bli 2 m lange, ofte med torner. Blomstene i lang klase. Bladene inne­ holder verdifulle fibrer, flere arter blir derfor dyrket i tropene; Sanseviera trifasciata har lange, tveeggede blad som minner om en bajonett; de er mørkegrønnc med uregelmessige, hvitgrå tverrbånd og 12 cm brede, gule kanter. Den er en populær stueplan­ te og kalles bajonettplante eller «svigermors tunge».

sanskrit (av samskrta-, ‘ordnet, foredlet’), språk som i videste forstand omfatter både det eldste stadi­ um av indoariske språk, vedisk, og en senere dialekt som grammatikeren Panini la til grunn for sin språk­ beskrivelse. Denne dialekten, som ofte kalles klas­ sisk sanskrit, fungerer fremdeles som kulturspråk i India og deler av det sørøstlige Asia. 1 den indiske grunnloven har sanskrit plass blant litteraturspråkene. Det eldste sanskrit står gammeliransk nær. Ord som f.eks. matar-, ‘mor’, bhratar-, ‘bror’, simus, ‘sønn’, ukshan, ‘okse’, sapta, ‘sju’, ad-, ‘ete’, viser tydelig indoeuropeisk opphav. Formlæren, som er meget omfattende, stemmer i stor utstrekning overens med gresk, latin, gotisk og andre gamle indoeuropeiske språk. Først da sanskrit ble kjent blant europeiske lærde mot slutten av 1700-tallet, ble grunnlaget lagt for den sammenlignende indoeuropeiske språkviten­ skap. Dette skyldtes ikke bare språkets arkaiske struk­ tur, men også den klare analysen indiske grammatikere hadde gitt av det. Etter indisk oppfatning har sanskrit guddommelig opphav og er selv opphav til alle språk. De eldste tekstene (se ►vedisk) er fra hinduisk synspunkt tid­ løse. For moderne språkvitenskap har de språklig grunnlag i 2. årtusen f.Kr. En overgangsform til klas­ sisk sanskrit er språkformen i de episke tekstene Mahabharata og Ramayana. Antagelig opphørte san­ skrit å være en talt dialekt lenge før vår tidsregnings begynnelse. Men like til vår tid har det fungert som et fellesindisk språk i lærde brahminmiljøer. Blant hinduer spiller sanskrit omtrent samme rolle som la­ tin i europeisk middelalder. Hindi og andre moderne indiske litteraturspråk henter alle kulturord og viten­ skapelige uttrykk fra sanskrit og danner sanskritsammensetninger for nye begreper på samme måte som vi låner fra latin og gresk. Sanskrit er derfor ennå i høy grad et levende element i Indias kulturliv. Litt.: T. Burrow: The Sanskrit Language (1973). LITTERATUR

Sanskrillitteraturens historie strekker seg over 3000 ar, idet det årlig forfattes nye verker i denne klassis­ ke tradisjon i India. Bare unntaksvis er forfatterne kjent. Som oftest er bare en relativ kronologi basert på idé- og stilanalyse mulig. Mange forfatternavn er mytiske (Vyasa, guden Hanuman). En rekke viktige verker er anonyme. Andre er revidert gang på gang og utstyrt med tilføyelser og innskudd. Vedisk litteratur. Den eldste litteraturen, vedaene. er en samling hellige tekster som etter indisk tradi­ sjon ikke er «diktet», men «skuet» av gamle «seere» (rishi). Eldst er Rigveda, en samling hymner fra 2. årtusen f.Kr. Yngst er upanishadene. Se ►vedisk. Vitenskapelig litteratur For å bevare ordlyden kor­ rekt i de muntlig overleverte vedaer fikk man, etter som talespråket endret seg, behov for en analyse av lyder og former. Slik oppstod tidlig vitenskapene fonetikk og grammatikk. De mest berømte eldre grammatikere var Panini (400-300-tallet f.Kr.) og hans kommentator Patanjali (antagelig 100-tallet f.Kr.). Ofte ble verseformen brukt i den vitenskape­ lige litteraturen, til og med i ordbøker, men for den logiske argumentasjon utviklet det seg en egen yt­ terst presis, men abstrakt prosastil. Også astronomi og astrologi hadde tilknytning til vediske offerseremonier, men kom under gresk innflytelse. Berømte navn er Aryabhata (ca. 500), Varahamihira (død 587) og Bhaskara (f. 1114). Geometrien utgikk fra regle­ ne for oppmåling av offerplass og alter. Aritmetikk og algebra ble høyt utviklet, og de fleste mener at vårt tallsystem er av indisk opphav. Også medisinen, med Sushruta og Charaka som de store navn, stod i gjeld til grekerne, men inneholder også originale ele­ menter, som plantemedisin. Elefantmedisin er en ty­ pisk indisk vitenskap, og det samme kan sies om den utforming erotikken fikk i Kamasutra, muligens for­ fattet av Vatsyayana ca. 300. Det finnes også en om­ fattende litteratur med rettslige og sosiale forskrifter (dharmashastra). Det viktigste eldre verket er lov­

boken fra omkring Kr. f. som tilskrives Manu. Stats­ vitenskapen ble behandlet av Kautilya, etter tradi­ sjonen minister hos Chandragupta Maurya. Om filosofisk litteratur, se ►indisk filosofi. Episk litteratur. I de første århundrer e.Kr. forelå gamle myter og sagn fra den ariske ekspansjon sti d samlet i kjempeeposet Mahabharata. Blant de man­ ge innskudd med religiøst og filosofisk innhold kan nevnes Bhagavadgita. Noe yngre er Valmikis Ramayana. Av episk-mytisk innhold er også de man­ ge puranaer («fomsagn»). Etter hvert ble den episke diktning til en kunstdiktmng med strenge formelle krav, og man fikk lærebø­ ker i metrikk og poetikk. Om denne særpregede in­ diske estetikk, ofte kalt rasa-teori, se ►India (kunst). Kavya, som kunstdiktningen på sanskrit kalles, er først representert hos dikteren Ashvaghosha (100tallet), men er ganske sikkert eldre. Hos Indias stør­ ste lyriker, Kalidasa (ca. 400), er det fm balanse mel­ lom kunstferdighet i fonn og det poetiske innhold og stemningsfylden. Også hos flere av de senere dikter­ ne må vi beundre fantasirikdommen, de dnstige bil­ der og velklangen, f.eks. hos Jayadeva (ca. 1100). Men ofte blir det for mye av rene kunstgrep. Over­ måte virkningsfull kan den knappe, poengterte for­ men bli i epigrammet. Mesterne er Bhartrihari (600tallet) og Amaru (tid ukjent). I en sjanger som misvi­ sende er blitt kalt roman - kunstdiktning i prosaform - drives ofte kunstletheten til ytterlighet. Enklere i stilen er gjeme eventyr og fabler. Eventyrsamlingen Panchatantra er fra middelalderen av gjennom over­ settelser og bearbeidelser blitt spredt i Asia og Euro­ pa. Men eventyrdiktningens storverk er likevel Somadevas Kathasaritsagara (ca. 1070) med sine 350 eventyr. Drama. Det har vært spekulert mye over opprin­ nelsen til det klassiske indiske drama. En tid trodde man at det var påvirket av gresk borgerlig komedie. Nå mener de fleste at både episk resitasjon og rituell, mimisk dans kan ha spilt en rolle. Men selve tilblivelsesprosessen er ukjent. Det klassiske drama opp­ trer fullt utviklet og i en form som foreskrevet i Bharatas Natyashastra, like etter Kristi fødsel. De eldste fragmenter skriver seg fra Ashvaghosha. Noe yngre er en samling dramaer som tilskrives Bhasa. Et av dem, Charudatta, ble senere bearbeidet av Shudraka i Leketøysvognen. De mest berømte dramatikere er Kalidasa (ca. 400) og Bhavabhuti (ca. 700). Foruten lyriske stykker finnes det bevart historiske og alle­ goriske dramaer og farser av forskjellig slag. I dra­ maet taler bare menn av de høyere kaster sanskrit. De øvrige personer bruker middelindiske dialekter. Kvinnene taler shauraseni og synger maharashtri, og folk av lavere rang benytter magadhi (se ►prakrit). Sanskritdramaet lever i dag bare i akademiske mil­ jøer. Men det religiøse drama i ny-indiske litteratu­ rer som assami og maithili er på mange måter en fortsettelse av de klassiske tradisjoner. Religiøs litteratur. Sanskrit er ikke bare hinduismens språk. Også heterodokse religioner som jainisme og buddhisme har en rik litteratur, ofte i en språkform som er påvirket av middelindiske talemål. Se ►jainismen (litteratur) og ►buddhismen (litteratur). Litt.: S. Chandra Banerji: A Companion to Sanskrit Literature (2. utg., 1989). KnKr sansning kan defineres fysiologisk som virksom­ het i et ►sanseorgan og de nervebaner og nervesentre som er knyttet til sanseorganet. 1 psykologien betegner sansning tradisjonelt det opplevde sanse­ inntrykk som er resultat av sansestimulering. Disse to definisjonene dekker ikke helt de samme område­ ne, idet noen sanser (likevektssans, kinestetisk sans) ikke gir opphav til egne bevisste sanseinntrykk. De ulike sansefomemmelsene kan grupperes sammen til sansemodaliteter (hørsel, syn, lukt, smak, hudsans), innenfor hver sansemodalitet kan man skjelne mel­ lom forskjellige sansekvaliteter (f.eks. forskjellige farger for synets vedkommende, surt, søtt, salt og bittert når det gjelder smak osv.). Forholdet mellom

Andrea Sansovino. Kristi dåp, ca. 1520. Marmorgruppe over «Paradisporten» til baptisteriet i Fi­ renze. den fysiske påvirkning og sanseinntrykket har vært studert i ►psykofysikken. Når sansning er organisert slik at det oppstår en oppfattelse av verden omkring oss og vår egen kropp, snakker man om ►persep­ sjon. Sansom [sænsam], William, 1912-76, britisk for­ fatter. Han utgav en rekke romaner, bl.a. The Body' (1944), The Cautious Heart (195 8) og The Last Hours ofSandra Lee (1961), og noveller, bl.a. samlingene The Passionate North (1950, med Skandinavia som bakgrunn), og The Ulcerated Milkman (1966). Rei­ seskildringen The Icicle and the Sun (1958) handler om Skandinavia og Finland. Sansovino, Andrea Contucci dal Monte, ca. 1460— 1529, italiensk billedhugger og arkitekt, elev av Pollaiuolo i Firenze. Også utdannet dekoratør; virket i lengre tid i Lisboa. Marmorgruppen Kristi dåp (be­ stilt 1502) over «Paradisporten» til baptisteriet i Fi­ renze markerte høyrenessansens gjennombrudd i bil­ ledhuggerkunsten. Sansovino skapte, etter at Julius 2 hadde kalt ham til Roma (1505), typen på det ro­ merske gravmæle i monumentene over kardinalene Girolamo Basso og Ascanio Sforza i Santa Maria del Popolo (1506-09), likesom han laget Anna selvtredje til Sant'Agostino (1512). Leo 10 satte Sansovino til byggmester ved domkirken i Loreto (1513). Sansovino, Jacopo, eg. Jacopo Tatti, 1486-1570, italiensk billedhugger og arkitekt fra Firenze. Elev av Andrea Sansovino, som han er oppkalt etter. Li­ kesom sin lærer representerte han den klassiserende høyrenessansens formspråk, men hans stil er mer dekorativ. Fra 1527 bygningsleder for byen Venezia, der han bl.a. oppførte det gamle bibliotek, San Marcobiblioteket (1536-54) og Mynten (1537-45). For Dogepalasset utførte han kjempestatuer av Mars og Neptun (1554-67). Sansovino arbeidet også i Padova. Som billedhugger når han høyest i de mer be­ skjedne relieffer. Sanssouci [såsusj] (fr. ‘sorgenfri’), lystslott i Tysk­ land, Potsdam. Bygd 1745^47 som sommerresidens for Fredrik den store av Preussen av arkitekten Ge­ org W. von Knobelsdorff. Bygningen har en elliptisk kuppel (skadet under den annen verdenskrig, restau­ rert) og en rekke av den tyske rokokkos rikeste inte­ riører. Sanstøl, Pete(r), 1905-82, norsk bokser. NM i bantamvekt 1925. Klubb: Oslo Turnforening. Profe­ sjonell i USA fra 1926 og bokset over 100 kamper i flue- og bantamvekt, derav mange seirer. 1931 tapte han kamp om VM-tittelen i bantamvekt mot ameri­ kaneren Al Brown. Santa Ana [sænta æna], by i USA, California, hovedsete for Orange County, 50 km sørøst for Los Angeles; 302 400 innb. (1996). Sentrum for et rikt fruktdyrkingsdistrikt, elektronisk industri. Grunnlagt 1869, bystatus 1886. Soveby for Los Angeles. Santa Ana, by i nordvestlige El Salvador, ligger i høylandet ved foten av den 2382 m høye, aktive vul­

37 kanen Santa Ana; 202 300 innb. (1992). Kaffehandel og foredling; kaffemøller. Industrien inkluderer ellers sukker- og bomullsforedling, lær-, tekstil- og mobelindustri og fremstilling av alkoholholdige drik­ kevarer. Gotisk katedral av spansk opprinnelse. Unixersitet (1982). Santa Anna, Antonio Lopez de, 1794-1876, mek­ sikansk offiser og politiker. Fra slutten av 1820-årene og frem til 1855 dominerte han Mexicos politiske liv, og var president i fire perioder. Han var en ytterst fargerik personlighet uten noen politisk filosofi, men meget populær blant folket. Santa Barbara [sænta ba;børa], by i USA, Cali­ fornia, 140 km nordvest for Los Angeles; 86 200 innb. (1996). Med sin overdådige vegetasjon og fine ba­ destrand er den et meget besøkt feriested. Etter et jordskjelv i 1925 ble mange bygninger gjenoppført i spansk kolonistil. Sete for en avdeling av Californias statsuniversitet (1944). Flybase, forskningsindustrier. Spansk militærpost etablert 1782 og en misjonssta­ sjon i 1786. Er fortsatt hovedkvarter for den vestlige avdeling av Franciscanerordenen i USA. Santa Barbara Islands [- ailandz], også kalt Channel Islands, USA, åtte større og mange små øyer utenfor sørvestkysten av California, skilt fra fastlan­ det av San Pedro Channel og Santa Barbara Chan­ nel. Ble besøkt av den portugisiske oppdagelsesrei­ sende Ivan Rodriguez Cabrillo i 1542, som skal lig­ ge begravd her. En utblåsning fra en undersjøisk ol­ jebrønn i Santa Barbara Channel gav store økologis­ ke skader i 1969. Santa Catarina, delstat i Brasil. Sør-regionen, ved Atlanterhavet, grenser til Argentina i vest; 95 443 km2 med 4 836 600 innb. (1995), 50,7 per km2. Hoved­ stad: Flonanopoiis. Natur. Fjellene Serra do Mar (med høyeste topp Morro da Igreja. 1822 m o.h.) løper langs kysten og skiller den smale kystsletta og Itajai-dalen (Vale do Itajai) fra platålandet innenfor. Platalandet er bygd opp av vulkanske bergarter, og dreneres vestover av Rio Uruguai (sp. Uruguay’). Kysten er noe buktet med enkelte øyer. Klimaet er fuktig subtropisk med 12002500 mm nedbør. Området rundt Såo Joaquim reg­ nes for Brasils kjøligste område. Befolkningen er etterkommere etter portugisere (ho­ vedsakelig fra Azorene), tyskere, italienere og japa­ nere. Portugiserne bebor hele kysten inklusive ho­ vedstaden Florianopolis hvor deres kultur preger ar­ kitekturen. Tyskeme ankom i siste halvdel av 1800tallet og bosatte seg lengst i nord og i Vale do Itajai hvor det fremdeles finnes tysktalende lokalsamfunn. I byene Blumenau og Joinville opprettholdes frem­ deles tyske tradisjoner som f.eks. oktoberfesten. 1 det indre, nær grensen mot Rio Grande do Sul, opprett­ holdes fremdeles tradisjoner fra gaucha(cowboy)kulturen. 71 % av befolkningen bor i byer og tettste­ der, og de største (m/innb. 1995) er: Joinville (389 500). hovedstaden Florianopolis (277 200), Blu­ menau (229 700) og Lages (158 000). Næringsliv. Næringslivet er relativt velutviklet og dynamisk og preges av små og middelstore bedrif­ ter. Delstaten har ikke de samme store økonomiske og sosiale forskjellene i befolkningen som ellers i Brasil. Landbruket drives på familiegårder etter eu­ ropeisk mønster. Produksjonen av hvete, tobakk og soyabønner er blant Brasils største. Ellers dyrkes maniok, mais, epler, tobakk, bønner, hvete, ris, løk, hvitløk, bananer, poteter, soyabønner, tomater og sukkerrør. De viktigste husdyrene er storfe, griser og fjærkre. Det brytes kull i sør. Fiskeflåten er blant Brasils største. Landbruk og fiske gir grobunn for en betydelig næringsmiddelindustri. Byene med tysk bosetning er viktige produsenter av tekstiler. Ellers produseres syntetisk gummi, keramiske produkter, maskiner og utstyr. Turisme er viktig i Florianopo­ lis. Viktigste havnebyer er Itajai og Såo Fransisco do Sul.

SANTA FE

Sanssouci. Slottet, med det spesielle trappeanlegget, fotografert fra hagesiden. Arkitekt: Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff. Santa Clara [sænta kleara], by i USA. California, like nordvest for San Jose; 98 700 innb. (1996). Sen­ trum i et fruktdistrikt. Maskin- og kjemisk industri. Fornøyelsespark. Universitet, grunnlagt 1851, er Califomias eldste høyere utdanningsinstitusjon. By­ en fikk en del skader under jordskjelvet 17. oktober 1989. Santa Claus [sæntø klå:z] (eng.), engelsk og ame­ rikansk betegnelse for ►julenissen. Skikkelsen har sin opprinnelse i legender om helgenen St. Nikolaus, som skal ha levd i Tyrkia på 200—300-tallet. Santa Conversazione [-tsiåne] (it. ‘hellig sam­ tale’) er i billedkunsten betegnelse for gruppebilder av helgener, oftest med Madonna med barnet som sentralfigur. Vanligvis gjengis ingen bestemt hand­ ling, men samtale eller annen stillferdig beskjefti­ gelse. Santa Conversazione ble utviklet på slutten av 1400-tallet med Giovanni Bellini og Jacopo Palma som de klassiske representanter. Santa Cruz [- krus], provins i sørlige Argentina, lengst sør på fastlandet, grenser til Chile i vest; 243 943 km2 med 180 100 innb. (1995), 0,7 per km. Hovedstad: Rio Gallegos. Sauehold, utvinning av salt, kull og petroleum. I nord ligger Cueva de las Manos med 10 000 år gamle hulemalerier. Santa Cruz de la Sierra, [- krus -], by i midtre del av Bolivia, ved foten av Andesfjellene, 440 m o.h.; 767 300 innb. (1993). Administrasjonssenter og handelssenter for tropiske og subtropiske jordbruks­ produkter som sukkerrør, ris, kaffe og tobakk. I nord og sør for byen finnes store naturgassfelt. Petroleumsraffinering. Samferdselsknutepunkt. Universitet fra 1880. Byen ble grunnlagt 1561. Santa Cruz de Tenerife [- kru]-> -]. 1. Provins i Spania, vestlige del av Kanariøyene, består av øyene Tenerife, La Palma, Gomera, Hierro og noen småøyer; 3208 km2 med 772 400 innb. (1996), 240,8 innb, per km2. Hovedstad: Santa Cruz. Klimaet er halvtropisk, med små årstidsvariasjoner. Tenerife har stor turisttrafikk, med betydelig syssel­ setting i servicenæringer. Santa Cruz (203 800 innb. 1996) er en viktig transitthavn for oversjøisk skips­ fart. I byen La Laguna (tidl, hovedstad for Kanari­ øyene) på Tenerife ligger et velkjent universitet med

samme navn, domkirke og La Concepcion-kirken fra 1500-tallet. La Palma, Gomera og Hierro er mindre turistmessig utbygd, med fiske og jordbruk som vik­ tigste næringsveier. Bananer og tomater dyrkes til eksport. Husdyrhold av geiter og sauer. Internasjo­ nal lufthavn på sørkysten av øya; lufthavnen Los Rodeos sørvest for byen har nasjonal trafikk. Se ► Kanariøyene. 2. By i Spania, hovedstad i provinsen av samme navn, Tenerifes største by; 203 800 innb. (1996). Grunnlagt i 1494, ligger på østsiden av øya. Den har vokst raskt siden 1880-årene, først ved handel med tomater og bananer, senere også ved en betydelig turisttrafikk. Byen har petroleumsraffineri og er med sin gode havn et viktig bunkringssted for skip på vei til Sør-Amerika, Afrika og Asia. Santa Fe. 1. Provins i Argentina, nordlige del lig­ ger innenfor Chaco, sørlige del i Pampas; 133 007 km2 med 2 934 200 innb. (1995), 22.1 per km2. Ho­ vedstad: Santa Fe; største by: Rosario. Elvene Paranå og Salado m.fl. renner gjennom provinsen. Fruktbar jord. Det dyrkes blant annet hvete, hirse, bomull, sukkerrør og drives skogbruk. Rosario er vik­ tig omlastninghavn for jordbruksvarer til havgående skip. 2. By i Argentina, hovedstad i provinsen Santa Fe, ved elven Salado; 406 400 innb. (1991). Samferd­ selsknutepunkt med viktig elvehavn. Handelssentrum med betydelig industri hovedsakelig basert på for­ edling av jordbruksvarer. To universiteter (1919, 1957). historisk museum, katedral og Uere kirker, bl.a. Nuestra Senora de los Milagros, den majestetiske Casa de Gobiemo og kirken San Francisco fra 1680. Fra 1970 er Santa Fe forbundet med byen Paranå ved en tunnel under elven. Byen ble grunnlagt 1573, men først Hyttet til sitt nåværende sted 1660. Santa Fe [sænto fei], by i USA, i Rio Grandedalen, hovedstad i New Mexico, i nord, 2132 m o.h.; 66 500 innb. (1996). Kursted, turisttrafikk. Erkebispesete. Spansk og indiansk arkitektur. Museer og arkeo­ logisk utgravning knyttet til rik indianerkultur. The Palace of the Govemors (1610) restaurert som mu­ seum 1914. Kjent opera. Santa Fe ble grunnlagt av spanierne 1610. Hoved­ stad fra 1912.

Santafé de Bogotå, hovedstad i Colombia, se

► Bogotå. santaler, folk i det østlige India, innvandret vest­ fra til de nåværende delstatene Bihar, West Bengal og Orissa på slutten av 1700-tallet; ca. 5 mill. Man­ ge arbeider i kullgruvene og stålindustrien, på lands­ bygda dyrkes ris. Deres tradisjonelle religion er kon­ sentrert omkring åndedyrkelse. Språket er ►santali. Se også Den ►norske Santalmisjon. santali, språk som tales av ca. 5 mill, i det østlige India (Bihar, West Bengal, Orissa, Assam) og i Ban­ gladesh. Santali tilhører munda-språkene og har sær­ lig vært studert av de norske misjonærene Lars Ol­ sen Skrefsrud og Paul Olaf Bodding. Santali skrives for en stor del med det latinske alfabetet, selv om yngre forfattere har brukt både hindi- og bengaliskrift. Foruten kristen litteratur har santali rike folkloretradisjoner, nedtegnet av Skrefsrud og Bodding (Traditions and Institutions of the Santals, 1942; Santal Folk Tales, 3 bd.. 1925-29; Studies in Santal Medicine and Connected Folklore, 1925-40; Santal Riddles, 1940). Sangtradisjonene har vært studert av Wil­ liam G. Archer i The Hill of Fintes (1974). Et rikt etnografisk materiale er samlet i Etnografisk Muse­ um, Oslo. santalin, rødt fargestoff som fremstilles av ►san­ deltre. Santalmisjonen, se Den ►norske Santalmisjon. Santalum, planteslekt i familien Santalaceae. Ca. 25 arter trær og busker i det indomalayiske område og i Australia. Halvparasitter på røtter av palmer og gress. Hele, læraktige blad og blomster i klase eller kvast. Santalum album, et inntil 10 m høyt tre med velluktende ved; gir sandeltre og sandelolje. Santamaria, Mongo (eg. Ramon), f. 1927 (noen kilder oppgir 1922), kubansk conga-spiller og kom­ ponist; kom til USA ca. 1950 og ble kjent bl.a. gjen­ nom sitt samarbeid med Tito Puente. 1 1963 hadde han stor suksess med Herbie Hancocks Watermelon Man. Han har ledet egne orkestre siden 1960-årene, og er en av de store stilskapeme innen ►salsa og latin-influert jazz. Album f.eks. Skins (1962), Soy Yo (1987) og Mongo Returns (1995). Santa Marta, by i nordlige Colombia, ved Kari­ biske hav, 700 km nord for Bogotå; 343 000 innb. (1997). Administrasjonssentrum og handelssentrum i et distrikt med stor produksjon av bananer. Jernba­ neforbindelse til Bogotå. Santa Marta ble grunnlagt 1525 og er Colombias eldste by. Santa Monica [sænto månika], by i USA, Cali­ fornia, ved Santa Monica Bay, 25 km vest for Los Angeles; 88 500 innb. (1996). Populært badested. Fly- og romfartsindustri. Santana, Carlos, f. 1947 i Mexico, amerikansk gitarist og komponist; dannet gruppen Santana i San Fransisco i 1966. og fikk sitt store gjennombrudd ved Woodstock-festivalen 1969. Med sitt personlige gi­ tarspill og sin fruktbare blanding av rock og latin­ amerikanske rytmer, er Santana en viktig stilskaper i rockmusikken. Han har gitt ut en lang rekke album, dels med gruppen (som stadig har skiftet besetning) og dels som soloartist. Nevnes kan Abraxas (1970), Festival (1976), Zebop! (1981), Blues for Salvador (1987) og Brothers (1994). Han har samarbeidet med mange andre fremstående musikere, og utgav i 1973 albumet Love. Devotion and Surrender sammen med John McLaughlin. Santander. 1 Provins i Spania, sammenfallende med den autonome regionen Cantåbria, ved Biscayabukta; 5289 km2 med 541 900 innb. (1995), 102,5 per km2. Hovedstad: Santander. Bakkelandskap langs kysten, som mot sør stiger bratt mot Cordillera Cantåbrica med topper opp til 2536 m o.h. Fjellkjeden er oppskåret av dalfører i nord-sørlig retning, med skog og beitemark. Ved kysten er klimaet atlantisk, med milde vintrer og re-

Jacques Santer lativt kjølige somrer med jevnt fordelt årsnedbør (ca. 1300 mm). En svært stor del av befolkningen bor langs kysten, innlandet er tynt befolket. Landbruket domineres av husdyrhold; dessuten dyrkes mais, grønnsaker, frukt og poteter. Skogbruk. Betydelig gruvedrift på jern, sink og bly rundt Reocin. Kjemisk og metallurgisk industri i Santander og Torrelavega. Santander er provinsens handels- og finanssenter. 2. By i Spania, hovedstad i provinsen med samme navn, ligger ved en vik av Biscayabukta; 185 400 innb. (1996). God havn med stor utførsel av kull, hvete, vin. Innførsel av malmer og kunstgjødsel. Forekomster av sink og jern i omegnen, metallin­ dustri, fiskekonservering, elektroteknisk og kjemisk industri. Fin badestrand nord for byen, stor turisttra­ fikk. Lufthavn. Norsk konsulat. Universitet (1972). Antagelig identisk med romernes Portus Blendium. Santarém [sAntarÅi], by i Portugal, ved Tejo, som her krysses av en 1234 m lang bro, 76 km nordøst for Lisboa; 15 200 innb. (1994). Senter for Ribatejo. Handel med frukt, oliven, vin m.m. Turisme. Senter for tyrefektning. Kirken Såo Joåo de Alporåo med fasade fra 1100-tallet er nå arkeologisk museum. Romernes Scalabicastrum. Santayana, George, 1863-1952, spansk-amerikansk filosof og forfatter, født i Madrid. Santayana underviste i filosofi ved Harvard-universitetet 18891912, og vendte så tilbake til Europa. Filosofi. Santayana var elev av W. James og en frem­ tredende representant for amerikansk nyrealisme. Han mente at virkeligheten eksisterer uavhengig av vår bevissthet om den. Vårt handlingsliv og våre oppfatninger preges av en instinktiv og ureflektert animal faith, som er en spontan tro på og tillit til denne virkeligheten utenfor og uavhengig av oss selv. All filosofisk, vitenskapelig og kunstnerisk fomuftsvirksomhet er betinget av dette. Santayanas filosofi er personlig, særpreget og ikke lett tilgjengelig, bl.a. fordi den omfatter så mange delvis motstridende elementer. Han kan karakterise­ res som skeptiker, humanist, naturalist, idealist eller realist, avhengig av hvilke deler av hans filosofi man snakker om. Han forsøkte å føye ulike tankestrøm­ ninger sammen til en helhet for å yte rettferdighet mot menneskets rike erfaringsmuligheter. Viktige bøker er Scepticism and Animal Faith (1923) og ho­ vedverkene The Life of Reason (5 bd., 1905-06) og Realms of Being (4 bd., 1927—40). Han skrev også lyrikk og den delvis selvbiografiske romanen The Last Puritan (1935). Dominations andPowers (1951) er hans analyse av mennesket i samfunnet. Litt.: P. A. Schilpp (red.): The Philosophy of G. S. (1940). santee [sænti:], nordamerikansk indianerstamme som holdt til ved Santee River i South Carolina (se ►sørøstfolkene). Man antar at språket, som forlengst er utdødd, var beslektet med catawba. De ca. 1000 registrerte medlemmene av stammen er kjent for sin spesielle engelske dialekt. På begynnelsen av 1700-

tallet ble de få gjenværende santee tatt opp i catawba-stammen, men stammen ble reorganisert i slutten av 1960-årene. Santee må ikke forveksles med santee-dakota. santee-dakota [sænti: dakouta], den østligste dia­ lekten av dakota-språket; tales av understammene mdewkanton, wahpeton, wahpekute og sisseton. San­ tee-dakota holdt til i det sørlige Minnesota, og kom­ binerte jordbruk med jakt og sanking. De var blant de første som fikk merke presset fra de hvites ek­ spansjon vestover på midten av 1800-tallet, og ble kjent for sin oppstand i 1862 under ledelse av høv­ dingen Little Crow, da 700 nybyggere og 100 solda­ ter ble drept. Indianerne ble imidlertid slått året etter, og de overlevende, 1300 mennesker, ble flyttet til et reservat i det nåværende South Dakota. Mer enn 300 omkom der den første vinteren. I dag teller santeedakota i alt ca. 3600. De må ikke forveksles med santee i South Carolina. - Litt.: D. Brown: Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee (1974). SantElia, Antonio, 1888-1916, italiensk arkitekt. Uten formell utdannelse og uten å fullføre et eneste arbeid fikk han stor betydning for samtidens arkitek­ tur. Gjennom deltagelse på arkitektgruppen Nuove Tendenzes utstilling i Milano 1914 og sitt manifest for futuristisk arkitektur, ble han en sterk propagan­ dist for en arkitektur som var forankret i vitenskapelighet og teknisk fremskritt. 1 1933 ble en av hans mange skisser, til et fyrtårn, realisert som et krigs­ monument i fødebyen Como. Santer [saijter], Jacques, f. 1937, luxembourgsk politiker (kristel ig-sosi ale parti). Har innehatt en rek­ ke politiske verv: statsminister, samt kultur-, skatteog finansminister 1984-94. Visepresident i Europa­ parlamentet 1975-77. Fra 1995 president i Europa­ kommisjonen. santerning (sjøuttrykk), solid surring, for eksem­ pel i forbindelse med spjelking av en brukket mast eller bom. Santiago de Chile, hovedstad i Chile, ligger i slettelandskapet mellom Andesfjellene og kystfjellene ved Stillehavet, på begge sider av elven Mapocho, ca. 600 m o.h.; 5 076 800 innb. (1995), landets stør­ ste by. Santiago er landets handels- og finanssenter, og byens mangesidige industri står for over 50 % av Chiles totale industriproduksjon. Viktig jernbane- og veiknutepunkt. Internasjonal lufthavn. Santiagos havnebyer er San Antonio og Valparaiso, 100 km lenger nordvest. Statsuniversitet grunnlagt 1738. katolsk universitet grunnlagt 1888 samt en hel rekke andre utdannings­ institusjoner, nasjonalbibliotek, nasjonalhistorisk museum, observatorium, botanisk hage m.m. Norsk ambassade. Bortsett fra en del bygninger fra kolonitiden har Santiago et overveiende moderne preg og en regel­ messig byplan med kvadratisk gatenett. Mange par­ ker. Hovedgaten, den brede Avenida O’Higgins (Almeda), fører tvers gjennom byen. Mellom denne og elven Mapocho ligger byens sentrum med bl.a. Plaza de Armas, omgitt av praktbygninger som domkir­ ken (fullført 1619, ombygd flere ganger), erkebispeog justispalasset; like ved Plaza Libertad med presidentboligen. I byen ligger to bratte porfyrknauser, Cerro San Cristobal (med en 27 m høy Maria-statue) og Cerro Santa Lucia. Santiago ble grunnlagt 1541 som Santiago de la Nueva Estremadura; byen har ofte vært hjemsøkt av jordskjelv. Santiago de Compostela, by i Spania, Galicia, 60 km sør for La Coruna, 93 700 innb. (1996). Han­ dels- og kultursenter, forlag og trykkerier, møbelindustri. Universitet, grunnlagt 1501. Lufthavn. Byen besøkes hvert år av hundretusener av pilegrimer til apostelen Jakobs grav, og den praktfulle romanske katedralen fra 1000-1200-tallet er en nasjonalhelligdom. Dessuten finnes mange andre kirker og klostre og erkebispepalass.

39 Santiago (St. Jakob) oppstod på 800-tallet omkring en kirke som ble reist over en grav man mente var apostelen Jakobs, og var i middelalderen kongeriket Galicias hovedstad. Den militære Santiago-ordenen spilte en viktig rolle i den kristne gjenerobringen av Spania, og Jakob ble kjent som «maurerdreperen». Dette bidrog sterkt til stedets ry som valfarssted. I middelalderen var Santiago, nest etter Roma, det vik­ tigste valfartsstedet i Europa. Pilegrimsmerket varet kamskjell. Santiago de Cuba, by i Cuba, ved kysten lengst i sør; 440 100 innb. (1994), landets nest største by. God havn med utførsel av manganmalm, kobber, kaffe, sukker, tobakk m.m. Allsidig industri, petroleumsraffineri. Universitet fra 1947. Santiago de Cuba er en malerisk by med katedral fra 1522, borg (Morro) o.a. gamle byggverk. Mange museer, bl.a. museum over kolonitiden i et bygg som skal være Cubas eld­ ste. påbegynt av Cortés i 1516. Byen ble grunnlagt 1514, Cubas hovedstad 152252. 1898 ble den spanske flaten ødelagt i Santiago de Cubas havn av amerikanerne. Åsted for det første opprøret mot Batista regissert av Fidel Castro. Santiago del Estero, by i nordlige Argentina, ho­ vedstad i provinsen med samme navn; 263 500 innb. (1995). Handelssentrum. Viktigste næringsvei er for­ edling av fødevarer. Gotisk kirke (San Francisco de Solano) fra 1590. Byen ble grunnlagt i 1553 og er Argentinas eldste by. Santiago de los Caballeros, by i Dominikanske republikk, i innlandet i den fruktbare Cibaodalen; 690 000 innb. (1994), landets nest største by. Admi­ nistrasjons- og handelssentrum. Produksjon av siga­ retter, møbler, farmasøytiske produkter, såpe og lærartikler, matforedling og fremstilling av rom. Tek­ nisk høyskole. Byen ble grunnlagt av Christofer eller Bartolommeo Columbus i 1494/95 og var en av de aller første europeiske bosetningenene i Amerika. Santillana [santiljana], inigo Lopez de Mendoza, marki av, 1398-1458, spansk dikter. Santillana, som er en av de første som fremmet humanismen i Spa­ nia, er en viktig forløper for den spanske renessan­ sen. 1 flere av sine verker er han påvirket av Dantes allegoriske skole, f.eks. i El inferno de los enamorados, og han var den første i Spania som forsøkte seg på sonettformen. Han skrev dessuten en rekke didaktiske dikt, bl.a. den vakre Didlogo de Bias con­ tra Fortuna (1448) og Proverbios de gloriosa doctrina e fruetuosa ensenanza (1437). I dag verdsettes Santillana særlig for sine dikt i trubadur- og folkevisestil, fremfor alt hans «serranillas» (seteijenteviser). Den eldste spanske ordspråksamling blir tilskrevet Santillana. santims, skillemynt i Latvia, = '/100 lats. Santini, Giovanni, dss. Johann Blasius Santini ►Aichel. Sant Mat (hindi), De helliges lære, eller Radhasoami Satsang, hinduisk reformbevegelse grunnlagt av den indiske mystiker Shiv Dayal Singh (1818-78). I 1861 forkynte han at den høyeste guddom skulle kalles Radhasoami ( Radhas Herre, dvs. sjelens Her­ re), og grunnla et samfunn av hellige i Agra. Shiv Dayal Singh stod i en tradisjon karakterisert ved in­ dre gudsopplevelse, tilbedelse av guruen (læreren) og forkasting av billedkult. En rekke religiøse orga­ nisasjoner har skilt seg ut fra Shiv Dayal Singhs be­ vegelse; alle disse religionssamfunnene har sentre og tilhengere i Vesten. I de nyere Sant Mat-bevegelsene fremheves en po­ sitiv vurdering av andre religioner. Alle religioner, også kristendommen, sies å inneholde en mystisk kjerne av tidløs erkjennelse. Rituell tilbedelse av guruen spiller en sentral rol­ le. Santo (it., sp., port ), foran navn: sankt, hellig. Ofte forkortet San el. Såo (port.).

SÅO FRANCISCO

Santiago de Chile ligger 600 m o.h. Bildet viser byen sett fra en av dens to bratte høyder, Cerro San Cristobal. Innbyggerne i Santiago er plaget av luftforurensning. 1 bakgrunnen skimtes Andesfjellene. Santo Domingo, hovedstad og største by i Do­ minikanske republikk, pa sørkysten, ved Rio Ozamas utløp i Karibiske hav; 2 138 300 innb. (1993). Lan­ dets industrielle og økonomiske senter og viktigste havneby med eksport av jordbruksprodukter og om­ fattende passasjertrafikk. Tekstil-, næringsmiddel-, petrokjemisk og sementindustri. Flere universiteter, hvorav det eldste er grunnlagt i 1538, samt en rekke andre utdanningsinstitusjoner. Mange gamle bygnin­ gen museer m.m. Festningen Tørre del Homenaje fra 1503 er regnet som Amerikas eldste, og basilikaen Santa Maria de Santo Domingo (1521-40, restaurert 1992) med Columbus-gravmæle, er Amerikas første katedral. Santo Domingo ble grunnlagt 1496 av Bartolommeo Columbus, fra 1509 sete for visekonge. Senere forfall ble avbrutt av sterk vekst fra 1930. Het 1936— 61 Ciudad Trujillo. Santomaso, Giuseppe, 1907-90, italiensk maler. Skapte omkring 1940 en rekke stilleben med tilknyt­ ning til kubismen. I 1947 var han en av stifterne av II Fronte Nuovo delle Arti og dyrket fra 1952 en ab­ strakt uttrykksform med spontan karakter. Santoma­ so utførte fresker i universitetet i Padova. Utgav Disegni (1945). santonin, CI5HI8O3, middel mot spolorm, den virk­ somme bestanddel i ►ormefrø. Et trisyklisk lakton som består av fargeløse, glinsende krystaller, uten lukt, men med bitter smak. Santorini, øy i Hellas, se ►Thira. Santos [sAntus], by i Brasil, delstaten Såo Paulo, på øya Såo Vicente; 421 300 innb. (1995). Santos er havn for Såo Paulo og er Brasils største eksporthavn for stykkgods. Frihavn. Utførsel av bomull, sukker, sitrusfrukt, bananer og kaffe. Santos havn eksporte­ rer mer kaffe enn noen annen havn i verden. Norsk konsulat og sjømannskirke. Universitet (1961). Santos ble grunnlagt 1543—46 og fikk sin betyd­ ning etter fremveksten av kaffedyrkingen i innlan­ det og åpningen 1867 av jernbanen fra Santos, som senere er ført gjennom Mato Grosso og 1953 nådde Santa Cruz i Bolivia. Santos [sAntus], Djalma, f. 1929, brasiliansk fot­ ballspiller, 100 landskamper (brasiliansk rekord). Verdensmester 1958 og 1962. Klubber: Portuguesa, Palmeiras, Atletico Parana. Santos [sÅtuJj, José Eduardo dos, f. 1942, ango­ lansk politiker. Tidlig med i frigjøringsbevegelsen MPLA, aktiv i krigen mot den portugisiske koloni­ makten. Sekretær i sentralkomiteen for MPLA fra 1978, utenriksminister 1975-79, president i Angola

siden 1979. Valgt til president i de første frie valgene i landet 1992, fikk da 49,6 % av stemmene. Santos [sAntus], Nikon, f. 1927, brasiliansk fot­ ballspiller, 83 landskamper. Verdensmester 1958 og 1962. Klubb: Botafogo. Santos-Dumont [sAntus-], Alberto, 1873-1932, brasiliansk luftfartspioner, bosatt i Paris 1892-1915. Konstruerte styrbare luftskip og vant 1901 en pris for en flukt pa 11 km rundt Eifleltåmet. Foretok 12. november 1906 den første kontrollerte flygning på over 100 m med fly i Europa, i det selvkonstruerte biplanet Antoinette (220 m på 21 s). Tre år senere var hans lille monoplan Demoiselle hovedattraksjon ved flere flystevner; det er blitt betraktet som det før­ ste praktisk anvendelige fly. Santos Futebol Clube [sAntus -]. brasiliansk fotballklubb, stiftet 1912. Vant det søramerikanske mesterskapet 1962 og 1963. Uoffisiell verdensmes­ ter for klubblag samme år. Fem nasjonale seriemes­ terskap (per 1997). Drakt: hvit trøye, hvit bukse. Bane: Estådio Urbano Caldeira, Vila Belmiro. Har spilt viktige kamper i nabobyen Såo Paulo. Mest kjen­ te spiller: Pelé. Sanusi, Muhammad ibn Ali al-, 1787-1895, grunn­ legger av det innflytelsesrike islamske brorskapet ►Sanusiyya. Sanusiyya, religiøst-politisk brorskap, grunnlagt 1841 av Muhammad ibn Ali al-Sanusi. Brorskapets hovedkvarter ble etablert i den libyske ørken, og alSanusis tilhengere, som omfattet så godt som alle beduinstammene i området, grunnla uvhengige sam­ funn som representerte den viktigste religiøse, øko­ nomiske og militære makt i Libya. Etter al-Sanusis død, overtok hans sønn lederskapet, og Sanusiyya vant tilhengere i Tchad, Sudan og Senegal. Brorska­ pet kom til å spille en viktig rolle i moderne libysk historie: I 1951 ble Muhammad Idris, Sanusiyyas øverste leder, proklamert konge av Libya, i 1969 ble han imidlertid avsatt ved Muammar al-Gaddafis stats­ kupp. I dag er brorskapet forbudt i Libya; utenfor landet er det bare noen fa grupper som viderefører brorskapets tradisjoner. San Vitale, kirke i Ravenna, Italia. Påbegynt ca. 526, innviet 547. Åttekantet sentralkirke med kup­ pel. Kjent bl.a. for sin romlige utforming og rike de­ korasjoner, særlig veggmosaikkene av keiser Justinian og keiserinne Theodora med hoffolk. Såo [sau] (port.), foran navn: sankt, hellig. Såo Francisco [sau frÅnsisku], elv i Brasil, kom­ mer fra Serra da Canastra, ca. 200 km nordvest for Rio de Janeiro, renner mot nord gjennom platået i

Minas Gerais og Bahia, før den svinger mot sørøst og munner ut 300 km sør for Recife, 2900 km. Ca. 310 km ovenfor elvemunningen ligger Paulo Afonso-fallene, en rekke fall med til sammen 80 m fall­ høyde. Elven renner gjennom et relativt nedbørfattig område, med sommerregn, vintertørke og store sesongmessige endringer i vannføringen. Gjennom­ snittlig vannføring er 2900 m3 per sek., det totale dreneringsområdet ca. 631 000 km2. Store damanlegg og kraftverk gir elektrisitet til nord­ østlige Brasil. saola (av vietnamesisk ‘spindel’; henspiller på hornenes fonn), vu quang-okse, Pseudoryx nghetinhensis, partået klovdyrart i oksefamilien, oppda­ get av vitenskapen først i 1992 i naturreservatet Vu Quang i Vietnam. Mankehøyde ca. 90 cm, kroppslengde ca. 150 cm. Kan minne om en geit. Pelsen er brun med en smal, svart stripe på ryggen og hvite tegninger i ansiktet. Hornene er omkring 30-50 cm lange og svakt buede (minner om hornene til oryxantiloper, derav slektsnavnet). Trolig eksisterer bare noen fa hundre individer i skogområdene ved gren­ sen mellom Vietnam og Laos. Såo Lufs [sau luis], by i Brasil, hovedstad i Maranhåo, på vestsiden av øya Ilha de Såo Luis, 480 km sørøst for Bclém; 776 000 innb. (1995). Storbomullsindustri. kjemisk og metallurgisk industri. Pro­ duksjon av nærings- og nytelsesmidler. God havn med moderne havneanlegg som betjener utskipning av jernmalm fra Serra do Carajås i Para. Hovedveiog flyforbindelse til Fortaleza og Belém. Universitet fra 1966. Katedral fra 1699 og mange andre bygnin­ ger fra kolonitiden. Såo Luis ble grunnlagt av franskmenn 1612, port. 1615. Tidligere Såo Luiz do Maranhåo. Såo Miguel [sÅu miyel], portugisisk øy, den stør­ ste av ►Azorene. Sadne [så:n], elv i Frankrike, Rhones største bi­ elv, kommer fra Mont Faucilles i Les Vbsges, renner med hovedretning mot sørvest, senere sør og mun­ ner i Rhone i Lyon. Elven er 480 km lang, herav 375 km seilbar eller kanalisert. En rekke kanaler forbin­ der Sadne med Rhinen, Seine og Loire. Sadne-et-Loire [så:neloa:r], departement i Frank­ rike, Bourgogne; 8575 km2 med 555 300 innb. (1994), 64,8 per km2. Hovedstad: Måcon; største by: Chalon-sur-Saone. Departementet består av sletteland langs og øst for elven Sadne (Plaine de Bresse), og et høyere åslandskap mot vest. Lengst i nordvest hever granittfjellene i Morvan seg til rundt 900 m o.h. På det fruktbare slettelandet dyrkes kom, sukkerbeter, grønnsaker og vindruer; særlig kjent er vinene fra Måcon og Chalon-distriktene. I de vestre områdene finnes kullgru­ ver og betydelig jern- og stålindustri med tyngde­ punkt i Le Creusot. Hovedveien (1'Autoroute du Sud) mellom Paris og Lyon går gjennom departementet.

Såo Paulo. Kart over byområdet.

En del av høyhusbebyggelsen i Såo Paulos sentrale deler. Byens voldsomme utvikling har medført en særdeles vidstrakt tettbebyggelse. - Bilder, se også ^-Brasil. Såo Paulo [sÅu-]. 1 Delstat i Brasil, Sørøst-regionen, kyst til Atlanterhavet i sørøst; 248 809 km2 med 33 699 600 innb. (1995), 135,4 per km2, den folkerikeste, økonomisk mest produktive og mest industrialiserte av Brasils delstater. Hovedstad: Såo Paulo. Natur. Fjellkjeden Serra do Mar, med gjennomsnittshøyde på 800-900 m o.h., skiller en smal, fruktbar og fuktig kystslette fra platålandet innenfor. PlatåIandet skråner ujevnt nordvestover mot grenseelven Rio Paranå, og dreneres av en rekke bielver til den­ ne. Med unntak av den høyeste delen nær kysten, som består av granitt, er det meste av platålandet bygd opp av fruktbare lavabergarter (basalt). Solens sørli­ ge (Steinbukkens) vendekrets krysser delstaten i sør rett sør for Såo Paulo by. Klimaet er tropisk, men det kan oppstå frost i de høyereliggende områdene lengst i sør. Befolkningen (som kalles paulislas) består av etter­ kommere etter portugisere, den opprinnelige indian­ ske befolkningen, samt (fra siste halvdel av 1800tallet) store grupper immigranter fra Spania. Italia, Østerrike, Ungarn og Japan. Såo Paulo skal i dag ha verdens største gruppe av japanere utenfor Japan. Med den industrielle utviklingen på 1900-tallet har Såo Paulo tiltrukket seg en stor strøm av migranter fra fattigere delstater i nordøst, og 1995 bodde '/5 av Brasils innbyggere i Såo Paulo. Befolkningsveksten har avtatt siden 1980, men befolkningen øker fort­ satt likevel raskere enn i Brasil som helhet. 93 % av befolkningen bor i byer, og de største (m/innb. 1995) er: hovedstaden Såo Paulo (ca. 16 mill, m/forsteder), Campinas (906 600), Såo José dos Campos (492 300). Riberåo Preto (468 500), Santos (421 300) og Sorocaba (414 200). Næringsliv. Delstaten står alene for 36 % av Bra­ sils BNP. I høylandet dyrkes på store plantasjer kaf­ fe, soyabønner, bomull, ris, mais og sitrusfrukter. På store farmer drives utstrakt storfe-, saue- og kyllingoppdrett. På kystsletta dyrkes bananer og sukkerrør, hovedsakelig for eksport. Vannkraftverk er anlagt langs flere av elvene. Delstaten har over halvparten av Brasils industriproduksjon, som særlig er konsen­ trert i og rundt hovedstaden Såo Paulo. Industrien omfatter næringsmiddel- og tekstilindustri, jern- og stålverk, oljeraffinerier, kjemisk, elektro-, bil- og flyindustri m.m.

Delstaten har et godt utbygd kommunikasjonsnett med motorveiforbindelse blant annet til Rio de Janeiro og Porto Alegre, tett jernbanenett og inter­ nasjonale lufthavner i Såo Paulo og Campinas. San­ tos er landets viktigste stykkgodshavn, og den stør­ ste kaffehavnen i verden. Annen viktig havn er Såo Sebastiåo. Historikk. Første europeiske bosetning i området ble anlagt ved kysten 1532. Inne på platålandet ble Såo Paulo by grunnlagt 1554. I starten ble økonomi­ en basert på eksport av sukker sammen med dyrking av maniok og mais samt kvegdrift. Fra begynnelsen av 1600-tallet til 1730-årene ble det sendt en rekke ekspedisjoner(*bandeiras')til innlandet som bl.a. fant gull både i Minas Gerais, Goiås og Mato Grosso. Med ekspedisjonene fra Såo Paulo ble koloniområ­ dene sterkt utvidet, og mye av det moderne Brasils grenser fastlagt. Såo Paulo gikk deretter gjennom en lang stagnasjonsperiode inntil dyrkingen av kaffe ekspanderte kraftig i siste halvdel av 1800-tallet. Et­ ter at slavene ble frigitt, ble deres arbeidskraft erstat­ tet av store mengder portugisiske, italienske, span­ ske, slaviske og japanske immigranter. Dette ble star­ ten på en vekstperiode som fortsatt pågår, og delsta­ ten har blitt den førende i Brasils industrialisering og modernisering. CN 2. By i Brasil, hovedstad i delstaten Såo Paulo, 400 km sørvest for Rio de Janeiro ved det øvre løp av Rio Tictc. 760 m o.h.; 10 017 800 innb., med forste­ der 16 339 200 innb. (1995). Sør-Amerikas folkeri­ keste by og dets ledende industrielle senter. Den er også en av Latin-Amerikas ledende kulturbyer med en rekke kulturinstitusjoner. Brasils mest kosmopo­ litiske befolkning. Næringsliv. Industrien omfatter fremstilling av tek­ stiler, elektriske og elektroniske artikler, farmasøy­ tisk utstyr, kjemikalier, maskiner, biler og fly. I de ytre områder finnes store oljeraffinerier og metallur­ giske anlegg. Byen er et betydelig handels- og finanssentrum med stor engros- og detaljhandel, og en rekke nasjonale og internasjonale storbanker og fi­ nansinstitusjoner. Samferdsel. Kommunikasjonene er etter forholde­ ne godt utbygd med en rekke motorveier, jernbaner og tunnelbane. Byen har internasjonal lufthavn ved Guarulhos (Cumbica) og nasjonal lufthavn ved Congonhas.

SÅO TOMÉ OG PRINCIPE

41 Offentlige institusjoner, kultur m.m. Byen har kate­ dral (1954). tiere teatre (bl.a. Teatro Municipal) og biblioteker, en rekke gallerier, kunstmuseer og andre museer, universiteter og andre høyere læresteder samt de tleste av Brasils største forlag. Butantå-instituttet er verdenskjent for forskning og fremstilling av se­ rum mot slangebitt. Bybeskrivelse. Byens voldsomme utvikling har med­ ført en særdeles vidstrakt tettbebyggelse som har spredt seg langt ut over de fra før vide bygrensene (1493 km2). Veimønsteret er komplekst, og det fin­ nes ingen gjennomgående avenyer. Det indre av by­ en er spekket med flere etniske boområder med bl.a. japanere i bydelen Liberdade, italienere i Bela Vista og Bixiga osv. Flere regionale bysentra er vokst opp i tillegg til det opprinnelige bysenteret ved Praca da Sé. Bl.a. huser Avenida Paulista i sørvest de fleste hovedkvarterene for Brasils største finansinstitusjo­ ner. Historikk. Såo Paulo ble anlagt av jesuitter 1554. Så sent som ved forrige århundreskiftet hadde Såo Paulo bare vel 200 000 innb., og den eksplosive be­ folkningsveksten på 1900-tallet har skapt presspro­ blemer med negativ effekt på miljøet. Såo Tiago [sÅu -], den største av øyene i ► Kapp Verde. Såo Tomé [sÅu -], hovedstad i Såo Tomé og Principe, på nordøstkysten av øya Såo Tomé; 43 400 innb. (1991). Katedral i barokk stil fra 1500-tallet. presidentpalass, og litt utenfor byen festningen Såo Sebastiåo fra 1800-tallet. nå nasjonalmuseum.

Såo Tomé og Principe

SÅO TOMÉ OG PRINCIPÉ Befolkning Aldersfordeling: 40,1 % under 15 år; 53,1 % 15-59 år; 6,8 % over fylte 60 år (1996) Fødselsrate: 34,9 %o; dødelighet 8,7 %o (1995) Spedbarnsdødelighet: 62,1 per 1000 levendefødte (1995) Årlig tilvekst: 2,2 % (1991-96) Middellevealder: Kvinner 65,6 år; menn 61,8 år (1995) Bosetning: 44,1 % i byer/ tettsteder (1994)

Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1995): Totalt 45 mill. USD; per innb. 350 USD, 0,1 % av verdien for Norge

Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1991): 27,1 % i landbruk; 8,9 % i industri; 64,0 % i tjenesteyting Jordbruk Jordbruksareal: 554 km2 (1994), hvorav dyrket mark: 541 km2; per innb. 4,2 dekar Husdyr: Geiter, kveg, sauer, svin Jordbruksprodukter: Kakao, kokosnøtter, bananer, korn, palmekjerner, grønnsaker, maniok, frukt

Skogbruk Årlig avvirkning: 9000 m3 (1994)

Fiske Årlig fangstmengde. 3000 tonn (1994)

Øyene ble oppdaget 1470, portugisisk koloni til 1975, da landet ble selvstendig republikk og slo inn pa en sosialistisk orientert utviklingsvei. En demo­ kratiseringsprosess førte til at flerpartisystem ble inn­ ført i 1990. og de første frie valg ble holdt året etter, med påfølgende regime-skifte.

Stat og styresett

Republica democråtica de Såo Tomé e Principe Den demokratiske republikk Såo Tomé og Principe Republikk i Afrika

1001 km2 135 000 innb. (1996), 134,9 per km2

Hovedstad: Såo Tomé Språk: Portugisisk Religion: Romersk-katolsk kristendom Mynt: Dobra å 100 centimos Nasjonaldag: 12. juli

SÅO TOMÉ OG PRINCIPE Såo Tomé og Principe [sÅu

republikk i VestAfrika som består av de to hovedøyene Såo Tomé (859 km2) og Principe (142 km2), samt de mindre øyene Caroco. Pedras, Tinhosas og Ralas. Øyene lig­ ger ca. 275 km fra kysten av Gabon og like nord for ekvator. SNL 3. utg. XIII 3

Forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1990 er Såo Tomé og Principe en demokratisk og enhctsstatlig republikk. I 1994 tok imidlertid landet et skritt i føderal retning da Principe fikk betydelig autonomi, og det ble etablert en regional forsamling og regjering pa øya. Landets statsoverhode er en pre­ sident, valgt i allmenne valg for fem år. Han har noe mindre myndighet enn det som er vanlig i presidentstyrte land. Lovgivende myndighet er lagt til en na­ sjonalforsamling med 55 folkevalgte medlemmer. Regjeringen, ledet av en statsminister, nomineres av forsamlingen og utnevnes av presidenten. Den tidli­ gere frigjøringsbevegelsen MLSTP-PSD er største parti og var det eneste tillatte 1972-90. Etter demokratiseringen fra 1990 har landet vært preget av uro, og de politiske og personlige motset­ ninger har vært store. Omlegningen til en liberal øko­ nomi har vært sosialt smertefull i det fattige og næ­ ringsmessig ensidige landet, som er avhengig av kakao-eksport og bistand fra den gamle kolonimakten Portugal. Landet samarbeider også på mange områ­ der med andre tidligere portugisiske kolonier i Afri­ ka. Rettsvesenet omfatter bl.a. en høyesterett og en førsteinstansrett. Flagg og våpen. Flagget har en rød trekant inne ved stangen og tre horisontale felter i grønt, gult og grønt. Det gule feltet, som er like bredt som de to grønne til sammen, er belagt med to svarte stjerner, symboler for de to øyene som har gitt staten navn. Riksvåpenet viser et skjold belagt med en palme; over skjoldet en blå femtagget stjerne og et tekstbånd med statens navn, under et bånd med statens motto, Unidade, disciplina, trabalho (‘Enhet, disi­ plin, arbeid’). Nasjonalsang. Nasjonalsangen er Independéncia

Energi Forbruket av energi (1994): 2169 kWh per innb., 3,5 % av forbruket per innb, i Norge

Industri Viktige industriprodukter: Mat- og drikkevarer, klær, trevarer, palmeolje, såpe, keramikk

Utenrikshandel Eksportverdi: 6,5 mill. USD; importverdi: 30,4 mill. USD (1994) Viktige eksportvarer: Kakao Viktige importvarer; Matvarer og levende dyr, petroleumsprodukter, forskjellige kapitalvarer Viktige handelspartnere: Nederland, Japan, Frankrike Samferdsel Veinett: Total lengde ca. 300 km, hvorav 41,7 % asfaltert (1996) Handelsflåte: 4 skip på i alt 2277 dwt (1992) Luftfart: 2 flyplasser med regulær trafikk (1996) Sosiale forhold Per 1000 innb.: ca. 22,2 personbiler (1987); 237,4 radioapparater (1995); 160,3 fjernsynsap­ parater (1995); 19,2 telefoner (1993); 0,6 leger (1989) Lesekyndige (over 15 år): 75 % av befolkningen (1991)

total med tekst av Alda Neves da Graya do Espirito Santo og melodi av Manuel dos Santos Barreto de Sousa e Almeida. Mynt, mål og vekt. Myntenheten er dobra (symbol Db, valutakode STD) å 100 centimos. Vekslingskurs (des. 1997): 100 dobra = 0,12 norske kr. Mål og vekt er metrisk. Internasjonale forbindelser. Såo Tomé og Principe er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisa­ sjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Orga­ nisasjonen for afrikansk enhet. Såo Tomé og Principe og Norge har ikke diploma­ tisk forbindelse. Forsvar. Landet har (1996) en styrke på i under­ kant av 1000 mann.

drastisk etter selvstendigheten. Såo Tomé er avhen­ gig av å importere ca. halvparten av sitt matvarefor­ bruk. I 1978 ble det opprettet en økonomisk sone på 200 nautiske mil. Farvannet rundt øyene er fiskerike, og i 1990-årene er fiskeriene blitt den nest største kil­ den til utenlandsk valuta og sysselsetter ca. 10 % av befolkningen. Industrien er lite utviklet. Med unntak av tekstilproduksjonen, som dels eksporteres, er industripro­ duksjonen av forbruksvarer rettet mot det lokale markedet. Viktigste handelspartnere er Portugal, Nederland, Frankrike og Japan. Det finnes ca. 300 km asfalterte veier i landet. Vik­ tigste havn og flyplass er på Såo Tomé.

Samfunn og kultur

Fra hovedstaden Såo Tomé.

Natur Begge hovedøyene, Såo Tomé og Principe, er av vulkansk opprinnelse og har lavland langs kysten og et høyere innland. Høyeste punkt ligger på øya Såo Tomé; Pico de Såo Tomé, 2024 m o.h. Begge øyene har kraftige strømmer som renner ned fra fjellområ­ dene. Øyene er atskilt av en ca. 140 km bred hav­ strekning. Klimaet er varmt og fuktig med ta temperaturvari­ asjoner gjennom året. Middeltemperaturen ved ha­ vets nivå er omkring 26 °C og årsnedbøren er om­ kring 1000 mm med en kortere regnfattig periode i tiden juni-august (tropisk regnklima). Plante- og dyreliv. Tropisk regnskog dekker de ne­ dre delene av øyene som ikke er oppdyrket. Den går over i fjellregnskog i høyden. På grunn av avstanden til fastlandet er pattedyrfaunaen artsfattig, men det finnes stedegne flaggermus. Mer enn 135 fuglearter forekommer, bl.a. hegrer, islugler og vevere, og den kjente papegøyearten jako. Flere av artene er stedegne.

Befolkning Såo Tome og Principe hadde i 1996 en befolkning på 135 000, hvilket gir en befolkningstetthet på ca. 135 per km2, en av de høyeste i Afrika. Folketilveksten var lor perioden 1991-96 på gjennomsnittlig 2,2 % årlig. Befolkningen består hovedsakelig av afrikanere, mange etterkommere etter slaver. For frigjøringen i 1975 fantes det omkring 4000 hvite, vesentlig portu­ gisere. Et stort flertall av disse forlot landet ved selv­ stendigheten. I tillegg finnes en del kontraktsarbeidende fra Angola. Hovedtyngden av befolkningen bor i kystområdet på øya Såo Tomé. Hovedstaden Såo Tomé har 43 400 innbyggere (1991). Religion. Den romersk-katolske kirke har tilslutning tra ca. 79 % av befolkningen; ca. 21 % er protestan­ ter. Språk. Offisielt språk er portugisisk. Talespråket er et portugisisk kreolspråk.

Næringsliv Såo Tomé og Principe hadde i perioden 1985-95 en negativ økonomisk vekst på 2.1 %, og landet har stort behov for utenlandsk bistand. Bruttonasjonalproduk­

tet (BNP) per innb, var i 1995 på 350 USD. Økono­ mien cr sterkt avhengig av jordbruket, og et delvis sammenbrudd i plantasjedriften etter selvstendighe­ ten bidrog til landets vanskelige økonomiske stilling. Da plantasjene, som utgjorde 80 % av det dyrkede arealet, ble nasjonalisert i 1976 og plantasjeeieme forlot landet, sank jordbruksproduksjonen betrakte­ lig. Uro blant arbeiderne, utpining av jordsmonnet, plantesykdommerm.m. forsterket denne utviklingen. En delvis privatisering av plantasjene tok til fra 1985. Jordbruksproduksjonen består dels av en eksportret­ tet sektor dominert av kakao, og en produksjon av matvarer for det lokale markedet. Kakao-eksporten er landets viktigste inntektskilde, og har siden selv­ stendigheten stått for vel 90 % av total eksportverdi, men produksjonen har vært variabel. Øvrige eksportprodukter er kopra, kaffe og palmeolje og -kjerner, men også for disse produktene sank produksjonen Såo Tomé og Principe: Økonomisk aktivitet.

ØKONOMISK AKTIVITET

O

Kaffe

Kokospalmer

t

Oliepalmer

Sosiale forhold. Det finnes et trygdesystem med al­ derstrygd, uføretrygd, syketrygd, barnetrygd og yr­ kesskadetrygd. Legedekningen er bedre enn i de al­ ler fleste andre land i Afrika sør for Sahara, og sykehusdekningen er på et tilsvarende nivå. Spedbarns­ dødeligheten er likevel temmelig høy, 62,1 per 1000 levendefødte (1995), og komplikasjoner i forbindel­ se med fødsler er blant de viktigste dødsårsakene ved siden av sykdommer som malaria, lungebetennelse og influensa. Middellevealderen er 65,6 år for kvin­ ner og 61,8 år for menn (1995). Skole og utdanning. Offisielt er det 4-årig obligato­ risk skole for alle i alderen 7-14 år. Den videregåen­ de skolen er 7-årig (4 + 3 år). Massemedia. Landet har tre ukeaviser. Den statsei­ de radiostasjonen Radio Nacional de Såo Tomé e Principe sender på portugisisk, og siden 1995 har Radio France Internationale hatt sendinger til øye­ ne. I 1992 begynte en statskontrollert fjernsynskanal med portugisisk finansiell og teknisk støtte daglige sendinger. Et portugisisk fjernsynsselskap begynte i 1995 med satellittoverførte fjernsynssendinger.

Historie Da Såo Tomé og Principe ble oppdaget av portugi­ siske sjøfarere i 1470-årene, var øygruppen ubebodd, men den ble av stor betydning som mellomstasjon under slavehandeltiden. Slavearbeidskraft ble hen­ tet fra fastlandet, også til Såo Tomé, bl.a. for å bygge opp en plantasjeøkonomi under portugisisk ledelse. Den første store eksportartikkelen var sukker, men jordbruket lå så nede i en lang periode, til dyrking av kaffe og kakao tok til ved begynnelsen av 1900-tallet. Mot slutten av 1800-tallet ble det hentet kontraktarbeidere fra andre portugisiske kolonier, noe som i praksis innebar at slaveriet fortsatte langt inn på 1900-tallet, selv om det formelt ble opphevet i 1869. Allerede tidlig kom det til opprør mot det portugi­ siske herredømmet, og i 1953 ble over tusen planta­ sjearbeidere drept av portugisiske styrker under en streik. I 1972 ble frigjøringsbevegelsen Movimento de Libertayåo de SåoTomée Principe(MLSTP) dan­ net, ledet av Manuel Pinto da Costa, som dannet en eksilregjering i Gabon. MLSTP drev ikke åpen ge­ riljakrigføring, men et undergrunnsarbeid mot det portugisiske styret. Etter revolusjonen i Portugal i 1974 ble Såo Tomé og Principe selvstendig i juli 1975, etter en periode med overgangsstyre fra desember 1974. Ved valget på nasjonalforsamling like forut for selvstendigheten vant MLSTP alle de 16 setene. Manuel Pinto da Costa ble utnevnt til president, Mi­ guei Trovoada til statsminister. Selvstendig stat. MLSTP-regjeringen førte en sosia­ listisk politikk og nasjonaliserte bl.a. de største plan­ tasjene. Den statlige overtagelsen av kakao-plantasjene førte til økonomiske problemer, bl.a. fordi den portugisiske ekspertisen forlot landet. Det kom også snart til motsetninger i MLSTP, og flere sentrale po­ litikere gikk i eksil. Disse forsøkte ved flere anled­ ninger å gripe makten i landet, bl.a. i 1977 og 1988.

SAR

43 I 1979 ble Trovoada avsatt som statsminister, holdt fengslet til 1981 og sendt i eksil. Etter kuppforsøket 1988 ble det satt i gang en de­ mokratiseringsprosess i landet. I 1990 ble en ny grunnlov vedtatt og flerpartisystem innført. Det før­ ste frie valget 1991 forte til et maktskifte, idet MLSTP (nå omdøpt til MLSTP-Partido Social Democrata, MLSTP-PSD) led nederlag. Det nye Partido de Convergéncia Democråtica-Grupo de Reflexåo (PCDGR) fikk flertall med 54% av stemmene mot MLSTP-PSDs 30,5 %. Den hjemvendte Miguel Tro­ voada ble valgt til president i 1991, etter at de øvrige kandidatene hadde trukket seg. Etter en konflikt mellom presidenten og statsministeren i 1994 ble parlamentet oppløst, og i nyvalget ble MLSTP-PSD det største partiet med 27 av i alt 55 seter; PCD-GR fikk 14. Like stort ble AcGLONASS-systemet (Global Navigation Satellite System) som har 24 satellitter fordelt på 3 ulike baner. satellittspor, kurve på kart eller tenkt kurve på jordoverflaten gjennom alle projcksjonspunkter for en satellitt i bane. satelloide, kunstig satellitt i bane som ligger i de øvre deler av et himmellegemes atmosfære og som derfor jevnlig må benytte en eller flere rakettmotorer for å holde seg oppe. satemspråk (avestisk. ‘hundre’), den ene av de to hovedgruppene av indoeuropeiske språk som kjen­ netegnes ved at grunnspråkets Zr-lyd har utviklet seg til 5- eller /dyd. Til satemspråkene hører de østlige språkene baltisk, slavisk, albansk, armensk og indo­ iransk. Jfr. ►kentumspråk og ►indoeuropeiske språk. sateng (av fr., fra arab.), opprinnelig navn på ki­ nesisk silkestoff, nå brukt om tekstiler vevd i satengbinding. Stoffet er vevd slik at overflaten blir glatt og glansfull fordi den hovedsakelig er dekket av en­ ten varp- eller vefttråder. satengtre, atlasktre, treartene vestindisk satengtre, Fagaraflava, og ostindisk satengtre, Chloroxylon swietenia, som begge tilhører rutefamilien. Ve­ den er gulbrun, tettbygd, oljeholdig og aromatisk. Den er hard og tung, og brukes til utsmykning og finere snekkerarbeid. Ved polering far den silkeglans. Også flere andre arter går under samme be­ tegnelse.

Satie [sati], Erik, 1866-1925, fransk komponist. Studerte ved musikkonservatoriet i Paris og med Vin­ cent d’Indy, men gjennomførte egentlig aldri syste­ matiske studier. Verklisten til Satie er ikke stor, men med sin eksentriske og ukonvensjonelle stil og åpen­ het for nye strømninger i kulturlivet (også dadaisme og futurisme), kom han til å gi sterke impulser til andre franske komponister, som Claude Debussy og medlemmene av Les Six. Blant komposisjonene kan nevnes klavermusikk (3 Gymnopédies 1888, Trois morceaux en forme de poire 1903, Sports et divertissements 1914), balletter (Parade 1916, Relåche 1924) og det symfoniske drama Socrate (1918). - Litt.: A. Gillmore: E. S. (1988); R. Orledge: S., The Composer (1990). satinering (av fr.), glatting av papir og tøy ved pressing mellom oppvarmede valser. Se også ►kalandrering. Satinsky [satjinski:], Julius, f. 1941, slovakisk for­ fatter og skuespiller; sammen med Milan Lasica ska­ peren av en moderne, absurdistisk kabaret i 1960årenes Bratislava. Han ble forfulgt av det kommu­ nistiske regimet i 1970-årene og delvis i 1980-årene. En av Slovakias vittigste petitskribenter. satire (av lat. ‘skål med forskjellige slag frukt’), opprinnelig brukt om en litteraturform hos romerne som refset og spottet tidens laster og narraktigheten Sjangeren ble først utformet av Ennius, og dens stør­ ste representanter i romersk litteratur er Horats og Juvenal. Humanismen brakte igjen satiren på mote. Hovednavn er da og senere Rabelais, Erasmus, Cervantes, Swift, Voltaire, Holberg. I moderne litteratur brukes betegnelsen om enhver diktning som med spottens våpen angriper tidens, samfunnets eller det enkelte menneskets skrøpeligheter. satiriker, forfatter av satirer; spotter. satirisk, bitende, spottende. satisfaksjon (av lat. ‘nok’ og ‘gjøre’). 1. Fyldestgjøring (for forvoldt skade el.l.); æres­ oppreisning. 2. (teol.). Kristi forsoningsdød for menneskenes synder; visse handlinger, foreskrevet av skriftefaren, som den skriftende skal utføre; en del av det katol­ ske botssakrament. Sato, Eisaku, 1901-75, japansk politiker (liberaldemokratiske parti). Statsminister 1964-72. Delte Nobels fredspris 1974 med Séan Mac Bride. sator-arepo-formelen, magisk bokstavkvadrat; finnes i svartebøker i de fleste europeiske land og består av fem ord satt sammen slik at formelen blir den samme lest loddrett, vannrett og baklengs. Tre ord er fra latin, sator (‘såmann’), tenet (‘holder’) og opera (‘arbeider, verk’), men meningen er omstridt. Man har påpekt at formelen inneholder alle boksta­ ver i Pater noster. Den er kjent fra 1. hundreår e.Kr., og er innfelt i gulvet i kirken i Cremona fra 1000tallet. Man regner med at den har tjent som kristent symbol eller løsen på den tiden da åpen kristen tros­ bekjennelse var farlig. Allerede i middelalderen ble den anvendt som trylleformel, og selv i nyere tid er den blitt brukt mot sykdommer. satrap (gr.-lat. satrqpes, fra gammelpersisk khshathra-pava, ‘riksbeskytter’), provinsguvemørens tittel i akemenidenes rike i Iran (ca. 550-330 f.Kr.).

55

SATURN

s

A

A

T

T

O

R

E

P

O

E

N

E

T

O

P

E

R

A

R

O

T

A

S

R

Sator-arepo-formelen Satref, fork, for .Su/ellittbasert re/éransetjeneste. tjeneste etablert av Statens kartverk 1994. Satref til­ byr korreksjonsdata til det satellittbaserte naviga­ sjonssystemet >GPS. Ved a benytte slike korreksjons­ data vil nøyaktigheten i GPS-systemet forbedres med en faktor på ca. 10. Korreksjonsdataene sendes ut over FM-sendemettet pa ►RDS-kanalen. sats. I. (mus.). Frittstående del av et syklisk mu­ sikkverk. f.eks. andanten i en sonate, finalen i en sym­ foni. 2. (mus.). Setning, del av en formstruktur. f.eks. forsats, ettersats. 3. (mus.). Musikalsk tekstur, f.eks. polyfon og homofon sats. 4. (mat.). Matematisk resultat som er blitt bevist å være riktig. 5. (idrett). Tilsprang i hoppøvelser, f.eks. i skihopping og friidrett. Verb: satse, ta sats. 6. (fys.). Lett antennelig eller eksplosiv blanding, brukt i fyrverkerisaker, tennammunisjon, på fyrstik­ ker o.L 7. (typ.). Trykkform i bly for boktry kk satt sammen av skrifttegn o.a. typografisk materiell. Man skjel­ ner mellom håndsats og maskinsats. 8. (industri). Utmålt mengde materiale som mates til en bearbeidingsmaskin i en diskontinuerlig pro­ sess. 9. (vinlaging). Den helt eller delvis ugjærede blan­ ding av vann, frukt- eller plantesaft, sukker og gjær, som utgjæret blir fruktvin. Betegnelsen brukes også om den helt eller delvis utgjærede blanding av vann, sukker og gjær til fremstilling av brennevin. satslære, sammenfattende betegnelse på musikkpedagogiske disipliner (harmonilære, kontrapunkt osv.) som angår stemmeføring, intervall- og akkordbehandling m.m. i flerstemmig musikk. satsuma, sitrusfrukt, en kulturform av ►manda­ rin. satsvis bearbeiding, eng. batch mode (EDB), metode for behandling av data. Oppgaver kan utfø­ res interaktivt eller satsvis: Ved interaktiv bearbei­ ding utføres oppgaven straks brukeren taster inn opp­ gaven. ved satsvis bearbeiding registreres oppgaven i en egen fil - programmet behandler denne filen, fremfor å reagere direkte på inntastingen. Fordelen med satsvis bearbeiding er at man kan samle opp oppgaver i løpet av alminnelig arbeidstid for så å kjøre dem på tidspunkter hvor datasystemet ellers har lite å gjøre. Satsvis bearbeiding brukes gjeme når man skal utnytte en bestemt type periferiutstyr over lengre tid, f.eks. skrive ut fakturaer, plotte en serie med hustegninger, eller generere utskrifts fil er til store og sammensatte publikasjoner. Sattrup Mose, lokalitet sørvest for Århus i Dan­ mark, der det i årenes løp er funnet ca. 150 arm- og halsringer av bronse. Ringene kan dateres til eldre førromersk jernalder (500-300 f.Kr.). De er tolket som offerfunn og vitner om tradisjoner fra bronseal­ deren. såttu, såddo-, samisk sammensetningsledd i steds­ navn: sand. Satu Mare, ung. Szatmår, by i Romania, ved Some^ul, 10 km fra grensen mot Ungarn og 20 km fra grensen mot Ukraina; 130 300 innb. (1996). Jem-

baneknutepunkt og handelssentrum med maskin-, tekstil- og næringsmiddelindustri. Teater, symfoni­ orkester. Nyklassisk romersk-katolsk katedral fra 1786 89. Byen er omtalt 1213. Ungarsk til 1920 og 194045. Satureja, slekt i leppeblomstfamilien, 30 arter i tempererte og subtropiske strøk. Flere arter i slek­ ten har anvendelse som krydderplanter, for eksem­ pel sar, Satureja hortensis, og vintersar, Satureja montana. Saturn (lat. Saturnus), en av de eldste italiske gud­ dommen nær knyttet til åkerbruket; ofte avbildes han med komsigd. 1 senere tider ble han identifisert med grekernes Kronos. Satums tid er den lykkelige «gull­ alder». Hovedtempelet for ham og hans hustru, Ops, lå ved oppgangen til Kapitol og gikk i sitt opprinne­ lige anlegg visstnok tilbake til kongetiden. Dyrkel­ sen av Saturn ble 217 f.Kr. omdannet etter gresk ri­ tus. Jfr. ►satumalia. Saturn, den nest største av de store planetene og den 6. regnet fra Solen. Middelavstanden fra Solen er 91/, ganger Jordens. Saturn er den planet som har den minste middeldensitet (0,7 av vannets) og den største llattry kning ('/10). Sett fra Jorden er Satum en blass gul. nesten strukturløs klode. Fotografier tatt fra romsonder viser imidlertid en rikdom i skyformasjoncr i sjatteringer av gult og oransje. Det mest karakteristiske trekk er skybåndene som løper paral­ lelt med ekvator. Et interessant fenomen i Satumatmosfæren er den hvite flekk som kan sees med mange års mellomrom. Oppbygning. Satum har en forholdsvis liten, metallrik steinkjeme. Temperaturen er ca. 12 000 K. Trykk og densitet er ekstremt høye, og materien er sannsynligvis i væskeform. Utenfor kjernen ligger et lag av flytende hydrogen, som har metalliske egen­ skaper, og utenfor dette igjen en tykk hydrogen-helium-atmosfære, som i stor dybde uten skarp grense går over fra gass til væske. Foruten hydrogen og he­ lium er det i Satums atmosfære påvist ammoniakk, NH,, metan, CH4, og spor av flere organiske stoffer. Det øverste ugjennomsiktige skylaget, som har en tykkelse på 100 km, består av ammoniakk-krystaller med temperatur -170 °C. Vindsystemer. Ved å følge forandringene i skymønsteret har man kartlagt hovedvindsystemene. Mel­ lom 35° nordlig og sørlig bredde går en eneste stor jetstrøm mot øst, der hastigheten ved ekvator er oppe i 500 m/s. På høyere og lavere bredder alternerer vind­ retningen mellom vest og øst på en regelmessig må­ te, og mønsteret er det samme på den nordlige og sørlige halvkule. Magnetfelt. Satum er omgitt av et magnetisk felt som er mye sterkere enn Jordens; det er symmetrisk om den magnetiske aksen, som nesten faller sammen med rotasjonsaksen. Planetens strålingsbelte har en tetthet omtrent som Jordens van Allen-belte, dvs. langt mindre intenst enn Jupiters. Ringsystem. Satum sees omgitt av et flatt frittsvevende ringsystem. Dette består av tre atskilte deler: den ytterste A-ring (bredde 18 000 km), den midter­ ste sterkt lysende B-ring (26 000 km) og den inner­ ste, svake, gjennomsiktige C-ring eller Flor-ring (18 000 km). De to ytre ringene er skilt av en ca. 4000 km bred, mørk åpning, Cassinis deling (etter oppdageren G. D. Cassini). Mellom de to indre er det en åpning, Enckes deling. Ringsystemets indre diameter, observert fra Jorden, er 142 000 km, den ytre 276 000 km. Ringplanet faller sammen med Satums ekvatorplan, og da dette heller ca. 27° mot baneplanet, ser man, alt etter planetens stilling i ba­ nen, skrå ovenfra eller nedenfra mot ringflaten. Når ringplanet går gjennom Jorden, er ringen ikke syn­ lig. Dette skjer tilnærmet med 15 års mellomrom. Pga. ringene varierer Saturns lysstyrke sterkt. Når planeten er i perihel og i opposisjon, er den omtrent dobbelt så klar som Capella hvis ringen er åpen; er den lukket, er lysstyrken omtrent som Altairs.

Saturn. Øverst: Saturn fotografert fra Voyager 1 i 1980. Avstanden til planeten var ca. 18 millioner kilometer. Detaljer større enn 350 km er synlige på bildet. - Nederst: Utsnitt av Saturns B-ring, foto­ grafert fra Voyager 2 i 1981.

Romsondene Voyager 1 og 2, som passerte Satum 1980 og 1981, tok en rekke nærbilder av ringsystemet. A-, B- og C-ringene løste seg opp i enkeltringer, i titusener av ringer med forskjellig bredde og klarhet. Man fant at gapene mellom de klassiske rin­ gene inneholder materie. I Cassinis deling finner man hundre diskrete ringer. Romsondene påviste nye lyssvake ringgrupper (D, E, F, G) både innenfor og uten­ for de tidligere kjente, og diameteren for hele syste­ met er mer enn det dobbelte av hva man tidligere trodde - ca. 600 000 km. Ringene består vesentlig av vanlig is og er bygd opp av billioner av smådeler, som i størrelse varierer fra blokker med diametere fra 10 m eller mer, til mikroskopiske partikler. Ringtykkelsen er meget beskjeden; for Å-ringen har man bestemt en øvre grense til 300 m.

SATURN Astronomisk tegn b. Middelavstand fra Solen 1429 mill, km Banens eksentrisitet 0,056 Banens ekliptikkhelning 2,5° Diameter 120 536 km Masse (Jorden = 1) 95,11 Midlere densitet (vann = 1) 0,7 Temperatur1 -180 °C Siderisk omløpstid 10 759,20 døgn = 29,458 år Rotasjonstid (ekvator) 10,656 døgn Aksehelning 26,73° Måner: Pan, Atlas, Prometheus, Pandora, Epimetheus, Janus, Mimas, Enceladus, Tethys, Telesto, Calypso, Dione, Helene, Rhea, Titan, Hyperion, lapetus, Phoebe 1 Toppen av skylaget

Satyrer. Antikk gresk bronsestatuett, funnet i Selinunte (antikkens Selinus). Det nasjonale arkeologiske museum, Athen. Måner. Satum har 18 kjente, navngitte måner, hvor­ av åtte er funnet ved hjelp av romsonder (Pioneer 11, 1979 og Voyager 1 og 2). 1 1995 ble to (muligens fire) nye måner oppdaget med Hubble-romteleskopet. De sju største er kuleformede. Titan står i en særstilling, diameteren er 5150 km og densiteten 1,9 g/cm’; de øvrige seks (Mimas, Enceladus, Tethys, Dione, Rhea og lapetus) er is-måner med diametere 400-1500 km og densiteter 1,2-1,4 g/cm3. Satums 11 øvrige måner er delvis innfangede asteroider, del­ vis istykkerslåtte store måner. Phoebe, den ytterste, er kuleformet med diameter 200 km, de andre har uregelmessig form. Hyperion, den største, har dimen­ sjonene 400-250-240 km. De minste har tverrmål på 10-20 km. Nesten alle de små månene har baner som er bemerkelsesverdig på én eller Uere måter. TR Saturn [sætan], amerikansk bilmerke, lansert av General Motors 1990 som konsernets første nye bil­ merke siden 1926. Produserer i Tennessee mellomklassemodeller som særlig skulle møte konkurran­ sen fra japanske og andre asiatiske biler. Saturn [sæton], amerikansk bærerakett fremstilt i flere typer. Spilte en sentral rolle i Apollo-programmet. Satum 1 var en totrinns rakett bygd i en serie på ti og skutt opp fra 27. oktober 1961 til 30. juli 1965 med bl.a. ubemannede modeller av Apollo-romfartøyet og satellitten Pegasus. Et hovedformål var å skaffe erfaringer for bygging og operasjon av de større rakettene; samtlige oppskytninger var vellykkede. Satum 1B hadde også to trinn og ble benyttet til ni vellykkede oppskytninger fra 26. februar 1966 til 15. juli 1975. Nyttelast var bl.a. det første bemannede Apollo-romfartøy (Apollo 7, opp 11. oktober 1968), tre Apollo-romfartøyer med besetninger til romsta­ sjonen Skylab i 1973 og Apollo-romfartøyet som deltok i det amerikansk-sovjetiske samarbeidspro­ sjektet ASTP (15. juli 1975). Med Apollo på toppen var Satum 1B 68,3 m høy, hadde en største diameter på 6,6 m og veide ca. 590 tonn i startøyeblikket. Satum 5, den største Satum-raketten, ble første gang prøveoppskutt 9. november 1967 fra Kennedy-romsenteret, mens første oppskytning av et bemannet romfartøy (Apollo 8) fant sted 21. desember 1968.

Satum 5 ble benyttet ved alle senere oppskytninger av Apollo-romfartøyer tilknyttet månelandingsprogrammet. Bæreraketten hadde tre trinn, men en spe­ siell totrinns utgave ble 14. mai 1973 brukt til å plas­ sere Skylab i bane. Med en komplett Apollo på top­ pen var Satum 5 111 m høy, hadde en største diame­ ter på 10 m og veide ca. 2900 tonn i startøyeblikket. Nederste trinn var utstyrt med fem F-l motorer som til sammen utviklet en skyvkraft på 33 746 kN og som forbrukte 13,3 tonn drivstoff (en parafinforbindelse/flytende oksygen) i sekundet. Satum 5 kunne plassere en nyttelast på 127 tonn i en 185 km høy jordbane, eller sende 45 tonn til Månen. Alle Saturn-raketter var konstruert ved NASAs Marshall Space Flight Center under ledelse av W. von Braun. saturnalia (lat.), fest oppkalt etter Satum; den gam­ le romerske midtvinterfest som begynte 17. desem­ ber og ble feiret i fem dager. Det var en munter fest, på mange måter lik den nordiske jul. Man samlet seg i hjemmene, hvor slavene fikk fri eller for anlednin­ gen ble likestilt med sine herrer. Man sendte gaver til hverandre, og det hersket et visst frispråk. Gavene kunne bli betydelige, f.eks. fra keiseren til embets­ mennene, men var oftest små, av halvglemt symbolsk art (vokslys, småfigurer). saturnisk vers, italisk versemål som ble mye brukt i den eldste romerske poesien; både stavelse­ nes kvantitet og trykkaksenten synes å ha spilt en rolle. Mønstervers: dabunt malum MetelliZ/Naevio poetae. satyagraha (nydannet sanskritord, ‘fastholden ved sannheten'), i Mahatma Gandhis terminologi «pas­ siv motstand», ikke-voldelig kamp for politiske og etiske mål og idealer. satyrer (av gr. sqtyroi), i gresk mytologi halvguddommelige vesener, opprinnelig naturdemoner med både menneskelige og dyriske trekk. De lar seg ofte ikke skjelne fra silenene, og opptrer som disse i Dio­ nysos’ følge. De er kåte og overgivne, og den dyris­ ke siden av deres natur fremheves på vasemaleriene: de har stygge ansikter med brakkneser og spisse ører, strittende hår, små haler, hesteben eller hover, og fal­ los. I klassisk kunst, f.eks. hos Praxiteles. ble det skapt et idealisert satyrbilde, hvor de dyriske trekk er nes­ ten forsvunnet. Ved Dionysos-festene kledde skue­ spillerne seg ut som satyrer og dannet koret i de så­ kalte satyrspill. Hos romerne kaltes de fauner. satyriasis (til satyrer), ekstrem kjønnsdrift hos menn. Plutselig utvikling av satyriasis hos et individ kan være et symptom på legemlig lidelse, f.eks. hjer­ nesvulst eller hormonforstyrrelse som følge av bruk av dopingmidler. Satyriasis er det mannlige motstyk­

Sauda 513 km2 5166 innb. (1997) Administrasjonssenter: Sauda

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 1 12 1 86

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

% 3 38 5 9 12 5 28

ket til ►nymfomani. Uttrykkene skriver seg fra de primitive naturguddommer i den greske gudelære, satyrer og nymfer, som ble ansett for å være beher­ sket av sine drifter like hemningsløst som dyr i brunsttiden. I veterinærmedisinen sees satyriasis særlig hos hund, og kan være plagsomt for omgivelsene. Kan behand­ les effektivt med østrogene hormoner, evt. kastra­ sjon. satyrspill, i antikkens Hellas opprinnelig et selv­ stendig skuespill, innført til Attika fra Peloponnes, senere et vedheng, med løssluppent innhold, til de tre tragedier som utgjorde en «trilogi». Fullstendig bevart er bare ett: Evripides’ Kyklopen. Deler av andre satyrspill er gjenfunnet på papyrus: Aiskhylos’ Nettdrageme (Diktyulkoi) og Sofokles' Sporhun­ dene (Ikhnevtai). sau, se ►sauer. sauberknekt (ty. Tensegutt’), gammel betegnel­ se på gruvearbeider som hadde ansvar for å fjerne utskutt fjell. Sauda, kommune i Rogaland fylke, omfatter om­ rådene omkring Saudafjorden, Boknafjordens nordøstligste arm, og fjelltraktene nordover og østover til fylkesgrensen mot Hordaland. Uendrede gren­ ser siden 1842, da kommunen ble utskilt fra Sul­ dal. Natur. Landskapet er bergfylt med topper opptil 1602 m o.h. (Kyrkjenuten) nær grensen til Horda­ land i nord. De høyeste partiene består av overskjøvne, kaledonske bergarter. Under disse finner man omdannede kambrosiluriske skifre (fyllitt) og under disse igjen grunnfjellsgranitt. Grunnfjellet er blott­ lagt innerst i Saudafjorden og langs Storelvas dypt nedskåme dalføre mot nordøst, samt i Åbødalen, som går rett nordover fra fjordbotnen. Fyllitten som er en svært løs bergart, er bare bevart i smale striper mel­ lom skyvedekkene og grunnfjellet. Det meste av kom­ munen har avløp til Saudavassdraget, som munner ut innerst i Saudafjorden. Bosetning. Befolkningen er i dominerende grad konsentrert til nedre del av Storelvas dalføre. Her bor den overveiende delen av kommunens innbyg­ gere, i underkant av 90 % bor i tettstedet og admi­ nistrasjonssenteret Sauda (4582 innb. 1997). Forøv­ rig bosetning i Saudasjøen og Svandalen i vest, og i de nedre deler av sidedalene; i hoveddalen opp til Hellandsbygd 15 km nordvest for tettstedet. I tiårs­ perioden 1987-97 har folkemengden gått noe tilba­ ke. Næringsliv. Næringslivet er dominert av jern- og metallindustri med Elkem Mangan Sauda (tidl. Sau­ da Smelteverk) som hjørnesteinsbedrift. Den produ-

57

serer ferrolegeringer og råjem. det meste til eksport. Smelteverket ble startet i 1923 og baserer sin virk­ somhet på kraften i Saudavassdraget. I alt 74 % av industriens sysselsatte arbeider i metallindustrien (1990). For øvrig noe verkstedindustri. Fire kraft­ verk med i alt 159,5 MW maks. ytelse og 1007 GWh midlere årsproduksjon er til na (1998) bygd ul. Samferdsel. Rv. 520 langs Saudafjordens vestside er et ledd i Ryfylkeveien (Rv. 13). Fra administra­ sjonssenteret fører Rv. 520 langs Storelva gjennom Hellandsbygd og over fjellet til E 134 i Røldal. Fyl­ kesvei sørover på østsiden av Saudafjorden til Van­ vik. Ekspressbatforbindelse med Stavanger. Offentlige institusjoner. Sauda har videregående skole med ulike studieretninger. Sykehus. Idrettshall med svømmebasseng. Sauda svarer til Sauda sogn og prestegjeld, Ryfyl­ ke prosti i Stavanger bispedømme, Sauda lensmanns­ distrikt i Haugesund politidistrikt og hører under Ryfylke domssogn. Historikk og kultur. Bygdetun på gården Tveit ved Saudasjøen. Jonegården på Hustveit er en gammel museumsgård. Ved Kvednafossen er det gamle vannkraftanlegget med kvern, komtørke og sag restau­ rert. Sinkgruver i Allmannadjuvet, der Saudas første industri startet; nedlagt 1899. Åbøbyen med unik arkitektur fra 1920-årene med Industriarbeidermuseet som viser arbeiderfamilienes kår i dette områ­ det. Flere turisthytter i fjellet. Rogalands største al­ pinsenter i Svandalen ovenfor Saudasjøen. Sauda kirke er en langkirke i tømmer, bygd 1866, tegnet av arkitet H. D. F. Linstow. Kommunevåpenet (godkjent 1976) har en sølv ver­ tikal trillingstreng med bredtannet snitt mot en bla bakgrunn; motivet illustrerer vannkraft. Navnet kommer antagelig av norrønt saudr, som bare er kjent fra stedsnavn; har sammenheng med sjoda, ‘syde, koke’. Litt.: A. Lillehammer: Soga om Sauda. Gardar og ætter (3 bd., 1973-91); J. E. Waula: Sauda. Gardar og ættar (1995). G Th/Tettstedet Sauda er administrasjonssenter i Sauda kommune, Rogaland; 4582 innb. (1997). Saudafjorden, fjord i Sauda og Suldal kommu­ ner, Rogaland, fra Sandsfjorden til Sauda tettsted;

SAUDI-ARABIA

16 km lang. I fjordbotnen munner Storelva (Sauda­ vassdraget) ut. Langs vestbredden går Rv. 250 til Sauda. Saud al-Faisal, f. 1941, saudi-arabisk prins og politiker, sønn av kong Feisal. Tidligere viseoljeminister, utenriksminister i Saudi-Arabia fra 1975. Saudårkrokur [søydaorkroukur], by i Island, Nordurland, ved botnen av Skagafjdrdur; 2800 innb. (1996). Handels- og industrisenter for bygdene rundt Skagafjdrdur. Fiskehavn og fiskeforedling. Luft­ havn. Saudasjoen, tettbebyggelse i Sauda kommune. Rogaland; del av Sauda tettsted på vestsiden av Sau­ dafjorden. 3 km fra fjordbotnen. Turisthotell og an­ legg for alpin skisport. Sauda Smelteverk, manganlegeringsverk i Sau­ da. etablert 1915, i produksjon fra 1923. Het til 1977 Electric Fumace Products Company, Ltd., tilhørte det amerikanske Union Carbide Corporation, overtatt 1981 av Elkem (som Elkem Mangan Sauda). Elkem Mangan Sauda eies nå med 51 % av Elkem ASA og 49 % av australske Broken Hill Proprictary Co. Saudavassdraget, Sauda kommune, Rogaland. Består av to større elver. Slettedalselva og Storelva, som begge har sitt utspring pa Røldalsfjellet i Odda kommune, Hordaland. I Hellandsbygd løper Slette­ dalselva fra nord ut i Storelva, som munner ut i Sau­ dafjorden i tettstedet Sauda. Vassdraget er betydelig utbygd i kraftstasjonene Sauda I—IV (i alt 160 MW, 1007,5 GWh). Saudefaldene AS, kraftselskap som har stått bak utbyggingen av Saudavassdraget. Selskapet ble opp­ rettet 1913. startet kraftutbyggingen 1914. inngikk kraftkontrakt med Union Carbide Corporation 1915 og begynte kraftlevering 1919. Selskapet ble kjøpt av Union Carbide 1925. Etter hjemfall (se ►hjem­ fall srctt) av de tre første kraftstasjonene 1979 over­ tok Elkem selskapet 1981. Saudehornet, fjell i Ørsta kommune. Møre og Romsdal, nord for Ørsta fjorden; 1303 m o.h. Brat­ te stup i nord og øst, bestiges fra sør. Glimrende utsikt.

Sauda. Utsikt over Sauda sentrum og smelteverket innerst i Saudafjorden.

Saudi-Arabia

al-Mamlakah al-Arabiyah as-Saudiyah Kongeriket Saudi-Arabia Monarki i Asia 2 240 000 km2 18 836 000 innb. (1996), 8,4 per km2

Hovedstad: Riyad (kgl.), Jidda (adm.) Offentlig språk: Arabisk Religion: Islam Mynt: Riyal å 100 halala Nasjonaldag: 23. september

SAUDI-ARABIA Saudi-Arabia [arab. utt. saodi -], monarki i Asia,

Midtøsten, omfatter omkring tre fjerdedeler av Ara­ biske halvøy. Saudi-Arabia grenser mot Jordan, Irak og Kuwait i nord, Bahrain, Qatar, Forente arabiske emirater og Oman i øst og Yemen i sør. Grensene mot Yemen og Forente arabiske emirater er ikke en­ delig fastlagt. Landet har kyst mot Rødehavet i vest og Persiske bukt i øst. Landet består for det meste av tørr steppe og ørken, og det finnes ingen elver med vannføring hele året. Landet får hele sin vannforsyning fra grunnvannet og avsalting av sjøvann. Nesten hele befolkningen er muslimer. Saudi-Arabia er verdens største petroleumseksporterende land. Monarkiet oppstod 1927 ved en avtale mellom kong Ibn Saud og Storbritannia. Navnet er etter Ibn Sai/J-dynastiet.

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Siden Abdulaziz Ibn Saud samlet størsteparten av den Arabiske halvøy i 1932 har Saudi-Arabia vært et eneveldig og enhetsstatlig monarki. Landets grunn­ legger fikk 45 erkjente sønner som ennå preger stats­ styret. Fire av disse har etterfulgt ham som konge og regjeringsleder. mens en femte er kronprins. Tron­ følgen baserer seg verken på formelle regler eller en etablert tradisjon. Det gjør regimet sårbart. 1 praksis utpekes en ny konge av det kongelige råd. Landet har ingen vanlig forfatning, men kongen skal styre i tråd med islams hellige sharia-\ov. Kongen er også landets religiøse leder, imam, og har tittelen «beskyt­ ter av de to hellige byer» (Mekka og Medina). Statsstyret var opprinnelig svært uformelt og personlig-patemalistisk preget. Utvinningen av olje fra 1940-årene endret samfunnets karakter og skapte et betydelig press på regimet. Oljerikdommene har ført

fatning. Ifølge denne er fortsatt kongen statsoverho­ de og regjeringssjef. Ved sin side fikk han imidlertid (fra 1993) et råd på 60 medlemmer. Rådet utnevnes av kongen og sitter i fire år, som regjeringen. Rådet kan ta initiativ til lovgivning og føre tilsyn med re­ gjeringens politikk. Innføringen av halvforfatningen har gjort det saudiske styresett noe, men ikke mye, mindre personpreget. Fortsatt aksepteres ikke parti­ er. Styresettet er sårbart, men stabilt. Stabiliteten skyl­ des bl.a. at rivaliseringen innen kongefamilien ikke har vært for stor, og at kongen i stor grad har klart å fa med seg de religiøse ledere, de viktigste klanledere, de militære ledere, byråkratiet og forretningsledeme. Dessuten har oljerikdommen gjort det mulig å bygge ut svært generøse velferdsordninger. De enor­ me utgiftene til Golfkrigen 1991 og fallende oljepri­ ser i 1990-årene har imidlertid truet det økonomiske grunnlaget for landets stabilitet. Administrativ inndeling. Saudi-Arabia er delt inn i 13 regioner (siden 1993) og 103 guvemorater (siden 1994). Lokalforvaltningen er under utvikling, men den skal omfatte et utnevnt råd, ledet av en guvernør (som også er emir) og ellers bestå av prominente personer, i tillegg til en administrativ komité. På la­ veste nivå ledes fortsatt hver landsby og klan av et råd omfattende en sjeik, som leder, hans juridiske rådgivere og to andre prominente personer. De loka­ le ledere er prinser i de største regionene; i alle tilfel­ ler står de under sterk sentral ledelse. At regionene ikke har hovedsteder, er et typisk uttrykk for hvor sentralisert styresettet er. OTB RETTSVESEN

Saudi-Arabia

til urbanisering, til fremveksten av en velutdannet middelklasse, ti! utviklingen av et stadig mer selv­ bevisst forretningsmiljø og til et stort og stadig mer En del av hovedstaden Riyad.

profesjonelt byråkrati. I 1992 gav kongen og hans familie noe etter for presset om et mer profesjonelt og demokratisk styre, og innførte en slags halvfor-

Rettsvesenet er helt basert på islamsk rett. Det øver­ ste justisråd omfatter 11 medlemmer, og er den øver­ ste domstol. Det fører tilsyn med de øvrige domsto­ lene. uttaler seg i saker oversendt det av justisminis­ teren og kommer ellers med uttalelser om juridiske spørsmål. Det fører også tilsyn med avsigelsen av dommer om dødsstraff, legemsdelsavkutting og stein­ ing. Videre er det en kassasjonsrett, ledet av høyes­ terettsjustitiarius, en rekke allmenne (offentlige) dom­ stoler - bestående av én eller flere dommere (dom­ mer, bortsett fra de alvorligste, avsies av én dom­ mer), summariske retter (bestående av én eller flere dommere, dog slik at dom avsies av én dommer) og endelig spesialretter (som kan opprettes etter konge­ lig dekret). FLAGG OG VÅPEN

Flagget er en grønn duk belagt med et vannrett lig­ gende sverd i hvitt. Over sverdet står i hvit skrift på arabisk: «Det er ingen gud uten Allah, og Muhammad er hans profet». I sin nåværende form skriver Ilagget seg fra 1973. Saudi-Arabia fører ikke flagget på halv stang som tegn på sorg. Statsemblemet viser to korslagte sverd under en daddelpalme. Emblemet har vært i bruk siden om­ kring 1930. NASJONALSANG

Nasjonalsangen er Sarei Lil Majd Walalya med tekst av Ibrahim Khafaji og melodi av Abdul Rahan alKhateeb. Den ble første gang fremført 1947 og an­ tatt 1950. MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er fra 1960 riya! (symbol SRI, valutakode SAR) å 100 halala (5 halala = 1 qurush). Veks­ lingskurs (des. 1997): 100 riyal = 191,47 NOK. Mål og vekt. De metriske enhetene for mål og vekt er obligatoriske fra 1964. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Saudi-Arabia er medlem av FN og FNs særorganisa­ sjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Ara­ biske liga, Golfrådet og Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC). Saudi-Arabia er representert i Norge ved sin am­ bassade i Stoekholm, mens Norge er representert i Saudi-Arabia ved sin ambassade i Riyad.

59

SAUDI-ARABIA DYRELIV

SAUDI ARABIA Befolkning Aldersfordeling: 41,9 % under 15 år; 53,7 % 15-59 år; 4,4 % over fylte 60 år (1995) Fødselsrate: 37,8 %o; dødelighet 4,4 %o (1994) Spedbarnsdødelighet: 49,0 per 1000 levendefodte (1995) Årlig tilvekst: 2,4 % (1991-96) Middellevealder: Kvinner 71,4 år; menn 68,4 år (1990-95) Bosetning: 80,2 % i byer/ tettsteder (1995)

Bergverk Viktige mineraler m.m.: Petroleum, gips, gull Energi Forbruket av energi (1994): 53 824 kWh per innb., 85,9 % av forbruket per innb, i Norge Industri Viktige industriprodukter: Petroleumsprodukter, petrokjemiske produkter, kunstgjødsel

Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1995): Totalt 133 540 mill.USD; per innb. 7040 USD, 22,5 % av verdien for Norge

Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1990): 9,9 % i landbruk; 23,8 % i industri; 66,3 % i tjeneste­ yting

Jordbruk Jordbruksareal: 1 290 240 km2 (1994), hvorav dyrket mark: 40 320 km2; per innb. 2,3 dekar Husdyr: Sauer, geiter, kameler, kveg, esler, kyllinger Jordbruksprodukter: Hvete, bygg, dadler, tomater, vannmeloner, poteter, druer, agurker og sylteagurker, auberginer, gresskar, gulrotter, hirse

Samferdsel Jernbanenett: Total lengde 1390 km (1993) Veinett: Total lengde 159 000 km, hvorav 42,7 % asfaltert (1995) Handelsflåte: 301 skip på i alt 1 381 651 dwt (1992) Luftfart: 25 flyplasser med regulær trafikk (1996)

Fiske Årlig fangstmengde: 54 647 tonn (1994)

FORSVAR

Styrketallet (1996) for hæren er 70 000, for marinen 13 500 og for flyvåpenet 18 000. Hærens tyngre materiell og våpen består av 1050 stridsvogner, 235 pansrede rekognoseringsvogner, 970 kampvogner, 1800 pansrede personellkjøretøyer, 450 rørartilleri og 60 flerrørs rakettkastere. Marinen har 8 fregatter, 29 mindre kampfartøyer og 22 væpnede helikoptre. Luftforsvaret har 300 kampfly og 12 væpnede heli­ koptre. Nasjonalgarden har en personellstyrke på 77 000, og grensestyrkene er på 10 500.

Natur Saudi-Arabias geologiske fundament er en blokk av prekambriske bergarter (grunnfjell) med vesentlig granitter og gneiser, delvis dekket av sedimentære lag, som særlig er tykke i øst. I kalksteinslag fra jura og kritt finnes verdens rikeste petroleumsforekom­ ster. I vest ligger grunnfjellet dels i dagen og dels dekket av basalt fra tertiær og kvartær. Langs vestkysten, innenfor en smal kystslette (Tihamah), ligger et langstrakt fjellområde, Hedsjas, med høyeste punkt i Jabal Dabbagh lengst i nord, 2350 m o.h. Lengst i sørvest ligger landskapet Asir med fjell opptil 3207 m o.h. (Jabal Sawda). Det tørre elveleiet Wadi al-Hamd går fra Medina mot nord og nordvest til Rødehavet, andre wadier (tørre elvelei­ er) går mot øst inn i ørkenen. Innlandet er et ødeland av lava og grus som strekker seg i en bue og utgjør

Befolkning

Sosiale forhold Per 1000 innb.: 95,6 personbiler (1995); 212,5 radio­ apparater (1995); 262,9 fjernsynsapparater (1995); 85,3 telefoner (1994); 34 aviser (1992); 1,9 leger (1991) Lesekyndige (over 15 år): 62,8 % av befolkningen (1995)

Skogbruk Skogareal: 17 920 km2

GEOLOGI OG LANDFORMER

Utenrikshandel Eksportverdi: 45 630 mill. USD; importverdi: 23 344 mill. USD (1994) Viktige eksportvarer: Petroleum Viktige importvarer: Maskiner og apparater, transportutstyr, metaller og metallvarer, tekstiler og klær, kjemikalier, grønnsaker, matvarer og levende dyr Viktige handelspartnere: USA, Japan, Storbritannia

Saudi-Arabia har 70 pattedyrartcr fordelt på om lag 25 familier. Store rovdyr som leopard, ørkengaupe, brunhyene og honninggrevling blir stadig sjeldnere; geparden er utryddet. Ulv er fremdeles ganske van­ lig. Gullsjakal og rødrev er tallrike. Steinbukk og gaseller er nesten utryddet på grunn av ukontrollert jakl. Den arabiske beisaen (en oryxantilope) ble red­ det fra utryddelse i siste liten. Klippcgrcvlinger fore­ kommer i berglendt terreng, kappebavianer finnes i fjellene i sørvest. 500 forskjellige fuglearter er observert, bl.a. tallri­ ke rovfugler (f.eks. tartarfalk, svartglente og mange gribber), vaktel, trapper og hærfugl. Langs kysten hekker bl.a. strandhegre, flamingo, araberskarv og sotmåke. Den arabiske strutsen ble sannsynligvis ut­ ryddet 1939. Med 100 øglearter og 53 slangearter har Saudi-Ara­ bia en rik krypdyrfauna. Noen av slangene er døde­ lig giftige, f.eks. havslanger (10 arter), kobraer og huggormer som efan og homslange.

en av verdens største sandørkener; i nord ligger Nafud-ørkenen, i sørøst den store ørkenen Rub al-Khali. Enkelte steder der grunnvannet er nær overflaten, finnes oaser. Mot øst skråner terrenget jevnt ned mot Persiske bukt. Dette området består stort sett av ør­ ken og busksteppe og er uten avløp. Stedvis sumper og saltsletter. Det finnes ingen elver med vannføring hele året. KLIMA

Saudi-Arabia har for det meste ørkenklima. 95 % av det totale landarealet har tøil til halvtørt ørkenklima hvor ingen områder har mer enn 6 mm årsnedbør, og enkelte områder er uten nedbør. Nedbøren faller stort sett innenfor november-mars. Temperaturene om somrene er ekstreme, i perioden juni-august er mid­ deltemperaturen ca. 38 °C, med hyppige tempera­ tursvingninger opp mot 49 °C. Vintrene er kjøligere, med temperaturer rundt 14-23 °C. Klimaet er imid­ lertid moderert ved kystene og ved Asir; nær gren­ sen til Yemen, ligger et mindre område med fuktigere klima og milde temperaturer. Årsnedbøren er om­ kring 400 mm. Lavere temperatur og større nedbør gjør at fjellområdene til dels har steppeklima. PLANTELIV

Vegetasjonen er sparsom og spredt. Det er bare re­ gistrert ca. 370 arter, for det meste urter og busker. De tilhører både indisk og nordafrikansk flora. Plan­ tene er xerofytter, det vil si de er tilpasset det tørre klimaet.

Saudi-Arabia hadde i 1996 en befolkning på 18,8 mill, innbyggere og i perioden 1991-96 en befolk­ ningstilvekst på 2,4 % årlig. Andelen med utenlandsk statsborgerskap var i 1992 4,6 millioner (70 % menn, 30 % kvinner). Befolkningsdataene er omdiskuterte da den offisielle befolkningsstatistikken regnes som svært usikker. Høye fødselstall (37,8 %o) og lav dø­ delighet (4,4 %o) har gitt en sterk naturlig befolknings­ vekst og en svært «ung» befolkning; nesten 42 % av befolkningen er under 15 år. Andelen under 15 år er imidlertid synkende, den var over 45 % i 1993. Befolkningen er overveiende arabere samt et stør­ re innslag av afrikanere ved Rødehavet. Saudi-Ara­ bia har i tillegg svært mange utenlandske arbeide­ re, disse kommer særlig fra Yemen, Egypt og Pa­ kistan. På grunn av de store ørkenområdene lever største­ delen (ca. 80 %) av befolkningen i byer og tettbe­ byggelser, særlig omkring hovedstaden og langs kys­ ten ved Persiske bukt og langs kysten og i fjellene langs Rødehavet. De resterende 20 % lever i spredt bosatte områder eller som nomader og halvnomader. Største byer (1991): hovedstaden Riyad med 1 800 000, Jidda med 1 500 000, Mekka med 630 000 og Taif med 410 000. RELIGION

Ca. 96 % av befolkningen er muslimer, flertallet er sunni-muslimer; det finnes imidlertid en sjia-minoritet på ca. 8 %. Landets ca. 1,5 % kristne har ikke statsborgerskap og er uten rett til kirker og offentlig religionsutøvelse. Den mest innflytelsesrike religiøse institusjonen er det statsstøttede Ulama-rådet; en av rådets fremste oppgaver er å gi religiøse begrunnelser for regimets politikk. Det religiøse politiet, styrt av «Komiteen for dy dens fremme og lastenes bekjempelse», påser at alle regler for offentlig moral følges. Regler for sosial atferd (klesdrakt, forbud mot at kvinner kjører bil, stenging av forretninger under bonnetidene osv.) er inspirert av den puritanske wahhabitter-bevegelsen; flertallet følger den strenge hanbali-lovskolen, landets offisielle lovskole, et mindretall følger shaffiskolen.

KLIMA Nedbør

Temperatur

Jidda Riyad Hail

VARMESTE MÅNED Maks. Min. °C °C aug. 37 27 juli 42 26 juli-aug. 39 22

KALDESTE MÅNED Maks. Min. °C °C feb. 29 18 jan. 21 8 jan. 17 4

ÅRLIG

mm 65 80 100

VÅTESTE MÅNED

des. april nov.

mm 31 25 33

TØRRESTE MÅNED

juni juli, sept.-okt. juni-sept.

mm 0 0 0

Til venstre: Ørkenlandskap i Hedsjas, hvor fjellene når opp i 2300 m o.h. - Til høyre: Utsikt over en del av Jidda. Bybildet fremstår i dag som en blanding av tradisjonell, arabisk arkitektur med trange gater og høye steinhus, og moderne vesterlandsk bebyggelse. Landets herskere har ønsket å fremstå som forbilde og ledere for hele den muslimske verden, og i 1986 tok kong Fahd tittelen «Vokter av de to helligdom­ mer», dvs. Mekka og Medina, de to byene som bare kan besøkes av muslimer. Ka’ba i Mekka er islams kultiske sentrum; hit strømmer millioner av musli­ mer fra verden over i fastemåneden ramadan (se ►hajj). 1 Medina ligger profeten Muhammads grav. Etter 1960 har Saudi-Arabia finansiert moskébygg over hele verden, drevet internasjonalt hjelpearbeid blant muslimer, og vært med på å grunnlegge og fi­ nansiere internasjonale islamske organisasjoner, de fremste er Muslim World League (Rabita al-alam alislami) og OIC (Organization of Islamic Conferen­ ce, arab. Munazzamat al-mu lamar al-islami), begge med hovedsete i landet. I 1990-årene har bl.a. øko­ nomiske innstramninger fremmet en religiøs oppo­ sisjon. SPRÅK

Offisielt språk er arabisk.

Oase i ørkenen.

Næringsliv

BERGVERK, ENERGI

Saudi-Arabia har en blandingsøkonomi hvor både den offentlige og private sektor har stor betydning. Opp­ rinnelig var virksomheten rundt oasene svært viktig, men etter at petroleumsutvinningen tok til (1938) har økonomien blitt fullstendig basert på inntekter fra denne sektoren. Synkende petroleumspriser på ver­ densmarkedet tidlig i 1990-årene bidrog til å fokuse­ re på behovet for en differensiering av næringslivet, og det er i senere tid satset mye på utviklingen av industri og jordbruk. Det er mangel på arbeidskraft i Saudi-Arabia, og en stor del av arbeidsstokken er utenlandsk. På grunn av det økende folketallet har det vokst frem et behov for flere arbeidsplasser for landets egen befolkning. Etter mange år med meget sterk vekst opplevde Saudi-Arabia i første del av 1990-årene tilbakegang. For å bedre økonomien er det utarbeidet femårspla­ ner, hvor bl.a. det er planlagt en mer markedsrettet økonomi og privatisering av en rekke statlige fore­ tak. Vannforsyning er et alvorlig problem i Saudi-Ara­ bia. Det trengs vann både til befolkningen, indus­ trien og jordbruket. Foreløpig har det vært satset mest på desalinering av saltvann. Økt kunstig van­ ning har også hatt miljømessige bivirkninger, som økt saltinnhold i jorden og synkende grunnvannsnivå. Saudi-Arabia er en betydelig bistandsyter i regio­ nen.

Petroleumsproduksjonen er den desidert viktigste økonomiske aktivitet i landet, og bidrog med 34 % av BNP. Sektoren betyr mindre sysselsettingsmessig, med kun 2 % av yrkesbefolkningen. Saudi-Ara­ bia har verdens største oljereserver, i 1997 ble råoljereservene beregnet til 261,5 milliarder fat, dvs. 25,2 % av verdens totale påviste reserver. SaudiArabia er også verdens største petroleumsprodusent med produksjon av 8,92 mill, fat per dag i 1996. Naturgassreservene ble 1997 beregnet til 5,35 bil­ lioner m3, dvs. 3,8 % av verdens totale påviste re­ server (verdens femte største). Produksjonen lå på 41,3 milliarder m3 i 1996. Det utvinnes også gull, gips og kalkstein. Det er forekomster av jern, fos­ fat, bauxitt, uran, sølv, tinn, wolfram, sink, kobber m.m. Landet er imidlertid den desidert største eks­ portør av petroleum og spiller en vesentlig rolle innenfor OPEC. Det statseide Aramco står for 97 % av all produksjon. De viktigste feltene finnes i øst, viktigst er Ghawar, som antagelig er verdens stør­ ste oljefelt, Abqaiq, Safaniyah (det største off­ shorefeltet) og Berri. Saudi-Arabia: Økonomisk aktivitet.

JORDBRUK, FISKE

Jordbruket bidrog 1995 med ca. 7 % av bruttonasjo­ nalproduktet (BNP) og sysselsatte 13,9 % av yrkes­ befolkningen. Driften hemmes av lite nedbør, øken­ de saltholdighet i jorden og små bruksenheter. Det oppdyrkede arealet er avgrenset til oasene og arealer under kunstig vanning, og utgjør kun 1,8 % av total­ arealet. Det har i senere år vært satset betydelig på forbedret kunstvanning og dreneringssystemer og større kontroll av vandrende sanddyner, og jordbruks­ produksjonen økte i perioden 1985-94 med over 6 % årlig. Viktigste jordbruksprodukter er hvete, durra, hirse, bygg, dadler, tomater, frukt og grønnsaker. Stort husdyrhold. Saudi-Arabia er selvforsynt med en rekke meierivarer og med egg og fjærkre. Nomadene (be­ duiner) holder kameler, sauer og geiter. Det foregår en del fiske etter krepsdyr, muslinger og forskjellig havfisk. I 1994 var fangstmengden 58 000 tonn, hovedsakelig tatt i Indiske hav.

---------- Oljerørledning

Dyrket mark Kunstvanning, oaser

Steppe og skrinn beitemark Uproduktiv mark

b

Oljeraffineri

Au Gull

1

Jern- og stålverk

Sementindustn

61

SAUDI-ARABIA

Dammam, og mellom Riyad og petroleumsfeltene. En forlenging av jernbanen fra Dammam til Jubayl er planlagt. Rørledninger fra petroleumsfeltene til utskipningshavnene. Viktigste havner er Jidda, som mottar størstedelen av pilegrimstrafikken til Mekka, Dammam, Jubayl, Yanbu og Jizan. Petroleumsterminal ved Ras Tanurrah (nord for Dammam). Internasjonale lufthavner linnes i Riyad. Jidda og Dhahran (Zahran). 1 tillegg kommer 22 lufthavner for innenlandstrafikken.

Samfunn og kultur SOSIALE FORHOLD

Saudi-Arabia har en stor petroleumsproduksjon og er verdens største oljeeksportør. Øverst: Oljeraffi­ neri i Ras Tannurah. - Nederst: Oljeledning i ørke­ nen.

Det offentlige trygdesystemet er nokså begrenset til alderstrygd, uføretrygd og yrkesskadetrygd, men suppleres til en viss grad av private forsikringsord­ ninger. Helsetjenester er gratis for alle som bor i lan­ det. Legedekningen er god. med én lege per 523 innb. (1991), og sykehusdekningen ligger pa samme nivå. Kong Faisal-sykehuset i Riyad regnes for å være et av de mest teknisk avanserte i verden. Imidlertid er spedbarnsdødeligheten fremdeles relativt høy, 49 per 1000 levendefødle (1995), og en rekke infeksjons­ sykdommer, som malaria, kolera, gul feber og tuber­ kulose, er blant de viktigste dødsårsakene. Middellevealderen er 70,3 år for kvinner og 66,8 år for menn (1995). De sosiale forholdene preges ellers til en viss grad av spenninger mellom gammelt og nytt. Det har vokst frem en middelklasse av folk med moderne utdan­ ning som føler frustrasjon over begrensede mulighe­ ter til relevant arbeid og karrieremessig fremgang. De kongeliges privilegier bidrar til å skape store so­ siale forskjeller, og selv om det på enkelte områder har skjedd en forsiktig liberalisering, gjelder fortsatt ekstreme lover der folk er blitt halshugd for besittel­ se av alkohol eller for blasfemi. Familie- og likestillingsspørsmål. I førislamsk tid hadde kvinnene arve-, handels- og eiendomsrett, og var relativt likestilt med menn av samme klasse. De valgte selv ektemann og kunne skille seg. Samtidig ser det ut til at drap av pikebarn var en skikk som ble praktisert i dårligere tider, noe den senere Koranen ettertrykkelig og gjentatte ganger fordømmer. Kora­ nen kodifiserte kvinners og menns plikter og rettig­ heter. noe som resulterte i et kjønnssegregert sam­

funn med ulike kulturer for menn og kvinner. I den­ ne islamske retten har kvinnene full eiendomsrett, men arveretten begrenses til å være halvparten av menns, samtidig som det kun er menn som har for­ sørgelsesplikt overfor familien. Kvinnedrap bøteleg­ ges med halvparten av mannedrap (drapet på en ikkemuslim bøtelegges kun med 1/10). Kvinners rett til skilsmisse begrenses, og deres vitnemål er ikke verdt mer enn halvparten av en manns, noe som særlig har betydning i rettssaker som gjelder seksuelle overgrep, voldtekt og utroskap. På denne måten førte Koranen til en viss tilstramming av kvinners rettigheter. Som i den vestlige verden ble kvinners kår og ret­ tigheter i Saudi-Arabia forverret på 1800-og 1900tallet. Forut for dette hadde kvinner og menn det re­ lativt fritt i hvert sitt kjønnssegregerte samfunn. Et eksempel er at påbudet om slør for muslimske kvin­ ner i praksis var et byfenomen blant borgerskapet helt opp mot 1900. da også kvinner i fattigere områ­ der måtte tilsløres når de beveget seg ute i samfun­ net. Kvinner kan bare arbeide innenfor områder hvor andre kvinner er, slik at de er henvist til medisin, samfunnsfag og utdannelsessektoren, og bare 4 % av den yrkesaktive befolkning er kvinner (1986). 1 1980 åpnet den første bank for kvinner, noe som både for­ bedret kvinners mulighet til å selv ha kontroll over egne midler og handel og gav kvinner langt Uere yr­ kesmuligheter innen bank og økonomi. Ifølge saudiarabisk lov er det ikke tillatt for kvin­ ner å kjøre bil eller bevege seg ut uten slør. Skikken med omskjæring av kvinner holdes fremdeles i hevd og praktiseres over hele landet. Saudiarabiske kvin­ ner må ha særlig tillatelse fra myndighetene for å gifte seg med utenlandske menn, og dette innvilges sjelden. Dersom en kvinne begår lovbrudd, var og er det svært vanlig at nærmeste mannlige slektning blir stilt til ansvar for hennes handlinger og torturert/ fengslet i hennes sted. Dette styrker naturlig nok menns kontrollbehov over sine kvinnelige slektnin­ ger, og har vært en effektiv hindring i at kvinner har kunnet bli selvstendige i det saudiarabiske samfunn. Vestlig innflytelse og teknologiske fremskritt har siden 1970-årene ironisk nok resultert i en tilstram­ ming av kvinners rettigheter. Ved sjahen av Irans fall i 1979 stanset mye av den islamske liberaliseringen,

INDUSTRI

Industrien er sterkt knyttet til petroleums- og petro­ kjemisk virksomhet. Produksjon av kunstgjødsel, bygningsmateriell (stål og sement) og nærings- og nytelsesmidler er også viktig. Industrien vokste i åre­ ne 1985-94 med årlige 5,5 %. Det meste av industri­ en er statlig eid, men myndighetene oppmuntrer til opprettelsen av private småforetak. Det er etablert industrisentra i Jubayl og Yanbu. TURISME

Saudi-Arabia har ingen ordinær turisttrafikk, men inntektene fra pilegrimsferdene til Medina og Mek­ ka gir betydelige inntekter. I I994 besøkte ca. 2 mill, pilegrimer landet. UTENRIKSHANDEL

Saudi-Arabia har tradisjonelt store overskudd i han­ delsbalansen med utlandet. Omfanget av utenriks­ handel er nært knyttet til prisene på petroleum. Pe­ troleum og petroleumsprodukter bidrog 1994 med 89,5 % av landets totale eksportinntekter. Viktigste avtagere for landets eksport er USA, Japan, Frankri­ ke, Sør-Korea og Italia. Det importeres bl.a. maski­ ner, transportmiddelutstyr, kjemikalier, metaller, næringsmidler, tekstiler og konfeksjon. Importen kommer fra USA, Japan, Storbritannia og Tyskland. SAMFERDSEL

Saudi-Arabia har 159 000 km hovedvei som bl.a. forbinder Dammam ved Persiske bukt med Riyad og Mekka og Jidda ved Rødehavet. Også vei langs begge kyster. Fyllingsbro over til Bahrain i Persiske bukt. Jernbaneforbindelse finnes mellom Riyad og

Mekka er den muslimske verdens religiøse sentrum. Hundretusener pilegrimer valfarter til den hellige byen hvert år. noe som gir Saudi-Arabia betydelige inntekter.

tere som særlig gjør seg gjeldende i tidsskrifter, ofte med feministisk engasjerte dikt og noveller. Blant de fa som har nådd ut med egne novellesamlinger er Maryam al-Ghamidi (f. 1954) og Khayriyya alSaqqaf (f. 1951). Bakhishwayn, Mishri og al-Ghamidi er represen­ tert i antologien Den arabiske verden forteller (1996). Litt.: T. Kronholm: Spegelbilder. Den arabiska lit­ teraturens historia (1995); S. Jayyusi (red.): The Literature of Modem Arabia (1988). ARKITEKTUR

Oljeinntektene har gjennom en årrekke gjort det mulig for Saudi-Arabia å oppføre store, moderne byg­ ningskomplekser. Bildet viser The King Khalid International Airport, åpnet 1983.

og det store opprøret ved hovedmoskeen i Mekka samme år hadde samme direkte betydning for Sau­ di-Arabia. For å berolige de kapitalsterke, konserva­ tive religiøse kreftene i landet, økte myndighetene restriksjonene overfor kvinner og liberale menn, gjen­ nom blant annet å innføre forbud mot kvinnelige ansatte i butikker og kontorer. Ved at kvinner ble fjer­ net fra det offentlige mediabildet og fjernsynspro­ grammer. stilnet også debatten om kvinners posisjon i det arabiske samfunnet. Myndighetene i Saudi-Arabia fører ingen praktisk likestillingspolitikk, til tross for at landet har under­ skrevet to internasjonale konvensjoner om kvinners rettigheter. 1 teorien har kvinner og menn lik rett til utdanning og arbeid, men i praksis gjennomføres ikke dette. Etter hardt press fra internasjonale kvinne- og menneskerettsorganisasjoner, ser myndighetene imidlertid ut til å løsne litt på restriksjonene og tillate kvinner og menn en støne personlig frihet. KNAa SKOLE OG UTDANNING

Utdanning er gratis på alle nivåer, men det er ikke obligatorisk å gå på skolen. Ulike utdanningssyste­ mer opererer side om side, den offentlige skolen har om lag halvparten av elevene. Religiøse og andre private skoler følger stort sett samme opplegg som de offentlige skolene. Antall skoler for bare jenter har okt. 11991 gikk ca. 40 % av elevene på rene jen­ teskoler. Barneskolen er 6-årig fra barna er 6 år, etterfulgt av 3-årig ungdomsskole og 3-årig videregående skole. Landet har 7 universiteter, som er åpne for begge kjønn, skjønt undervisningen foregår separat for menn og kvinner. Arabisk er undervisningsspråket i grunn- og videregående skole. 1 høyere utdanning undervises det på arabisk eller engelsk. Ifølge UNESCO er ca. 38 % (1995) av den voksne befolkningen analfabeter (29 % av mennene, 50 % av kvinnene). MASSEMEDIA

Saudi-Arabia har 12 dagsaviser, størst er Asharq alAwsat, Ar-Riyadh og Al-Jazirah. Arab News er en kjent, engelskspråklig dagsavis som blir lest i flere arabiske land. Dagsavisenes samlede opplag gir (1995) 58 aviser per 1000 innbyggere. Det saudiarabiske informasjonsministeriet driver egen kringkasting som sender to arabiske radiopro-

grammer i tillegg til utenlandssendinger på 11 språk. Aramco Radio er en privat stasjon med musikk- og underholdningsprogrammer beregnet på ansatte i selskapet. Det statlige fjernsynet startet med en ka­ nal i 1965, og begynte sendinger i en kanal 2 i 1983. I tillegg sender et privat selskap engelskspråklige fil­ mer. LITTERATUR

Den arabiske halvøya har en dikttradisjon som går langt tilbake til førislamsk tid, da beduinene dyrket den muntlige diktformen qasida. På 700-tallet ble diktene nedtegnet, og de kom til å tjene som ideal for senere arabisk diktning. De mest kjente før-islamske diktene inngår i den berømte diktsamlingen Mu 'allaqat («De opphengte» eller «De utsøkte»). Her inngår bl.a. diktene til Imru al-Qays, Labid og Tarafa. Fra denne tiden er også de berømte sørgediktene til den kvinnelige dikteren al-Khansa. Senere kvin­ nelige forfattere refererer ofte til henne. Denne tidli­ ge litteraturen regnes som felles kulturarv for ara­ berne (►arabere, litteratur). Det var også i det som i dag er Saudi-Arabia at Koranen ble til ved profeten Muhammad på 600-tallet. Språkformen i den tidlige diktningen og i Koranen ble grunnlaget for standar­ diseringen av arabisk skriftspråk (se ►arabisk). I nyere tid står også diktningen sentralt i Saudi-Ara­ bia med tradisjonelle diktformer side om side med mer moderne uttrykksformer. Av kjente poeter kan nevnes Muhammad Hasan Faqi (f. 1912), Ghazi alGoseibi (f. 1940) og Fawziyya Abu Khalid (f. 1955). Abd al-Rahman Munif (f. 1933) regnes som en av den arabiske verdens aller fremste romanforfattere. Hans hovedverk er Byer av salt (6 bd., 1984-89), som tar for seg følgene av oljeutvinningen i perio­ den 1930-70: proletariseringen av beduinene, sam­ arbeidet mellom amerikanerne og lokale herskere, de sosiale og kulturelle endringene i hele området. Munif, som bor i eksil, har også skrevet om de van­ skelige kårene for intellektuelle under undertrykkende regimer. Også Hamza Bogary (1932-84) har be­ skrevet livet før oljeutvinningen, en halvt biografisk roman fra hans oppvekst i Mekka ( The Sheltered Quarter, eng. overs. 1991). Blant de mest kjente no­ velleforfattere er Abdullah Bakhishwayn (f. 1939) og Abd al-Aziz Mishri (f. 1941). Saudi-Arabia er sosialt sett et meget konservativt land, men det har likevel en rekke kvinnelige forfat­

Tradisjonell byggeskikk kan deles i ulike regionale stiler som gjenspeiler klima og lokale tradisjoner. I innlandsområdet Nedsjd har bygningene tykke veg­ ger av soltørket leire. Bygningene er gjeme reist i direkte tilknytning til nabohus for å begrense antal­ let yttervegger. Husene er vanligvis i en eller lo eta­ sjer og er bygd rundt et sentralt gårdsrom. De glatte murene har små vinduer og er avsluttet med kreneleringer. Inngangsdørene er dekoren med utskjærin­ ger eller de er malt i geometriske mønstre. Selv i hovedstaden Riyad er det stadig bevart enkelte ek­ sempler på tradisjonell bebyggelse. I Hedsjas, ved den nordlige delen av Rødehavet, har den tradisjonelle bebyggelsen pussete vegger av koralstein og tre. I deler av byen Jidda er det bevart ottomansk og egyptisk preget bebyggelse fra 1800tallet og tidlig 1900-tall. Bygningene har vanligvis fire etasjer. Inngangsdørene er dekorert med utskjæ­ ringer. Vinduene er dekket av rikt utformede balkon­ ger eller lemmer av tre. Særlig i Jidda er det lagt vekt på å bevare deler av den gamle bebyggelsen. Tilsva­ rende bebyggelse er imidlertid bevart i andre byer, bl.a. i Mekka og Taif. I Asir, ved den sørlige delen av Rødehavet, har den tradisjonelle bebyggelsen mange likhetstrekk med den som finnes i Yemen. Nord for byen Abha er be­ byggelse med vegger av grovt bearbeidet stein van­ lig. I området rundt Abha er husene ofte bygd av leire. Leirhusene kan være opp til åtte etasjer. Hori­ sontale lag av steinplater er lagt inn i veggene for å beskytte konstruksjonen mot regn. De fineste huse­ ne i byen Nagran har takterrasser med brystvern, rikt bemalte dører og vinduer med farget glass. Rundt vinduene og dørene er murene hvitkalket utvendig. 1 al-Hasa, ved den persiske bukt, har den tradisjo­ nelle bebyggelsen mange likhetstrekk med bebyg­ gelsen i Bahrain, Qatar og Dubai. 1 byene al-Huful og al-Qatif er det gjeme hus i to eller tre etasjer som er bygd rundt et sentralt gårdsrom. Veggene er av grovt bearbeidet stein som er murt med mørtel og pusset. Ytterveggene er ofte hvitkalkede. Spisse bu­ er er et vanlig dekorasjonselement. Etter den annen verdenskrig har det foregått en massiv utbygging av viktige offentlige bygg og an­ legg, i all hovedsak med bistand fra utenlandske ar­ kitekter. Universitetet i Dhahran (1971) ble tegnet av Caudill, Rowlett og Scott, mens firmaet Helmuth, Obata & Kassabaum stod bak Kong Khaled interna­ sjonaleflyplass og universitetet i Riyad (1984). I i 984 ble også National Commerce Bank bygd ferdig, teg­ net av det amerikanske firmaet Skidmore, Owings and Merrill, som to år tidligere hadde fullført den store teltkonstruksjonen over Haj-terminalen på fly­ plassen i Jidda. Et annet eksempel på en teltlignende konstruksjon, en bygningstype med klare regionale forankringer, er Frei Otlos sportshall i Jidda (1981). Den danske arkitekten Henning Larsens bygning for Utenriksministeriet i Riyad (1984) er nok et eksem­ pel på at de utenlandske arkitektene arbeidet med å tilpasse en vestlig modernistisk arkilekturtradisjon til arabisk klima, bygningstypologi og formfølelse. Også saudiarabiske arkitekter har i varierende grad hatt som mål å kombinere tradisjonelle verdier i det islamske samfunnet med behovet for endring og til­ pasning til nye betingelser. Det gjelder tilbygget til profetens moske i Medina, tegnet av firmaet Binladdin i samarbeid med tyske arkitekter, Saudi Petrolium Tower (1984), tegnet av Zuhair Hamid Fayez og

63

Ali Shuaibis Alik-Kindi Plaza (1989), begge i Riyad. Mer entydig islamsk i sin tilnærming er den egyp­ tiske arkitekten Abdel Wahed El-Wakil, som rundt 1980 gjennomførte flere viktige oppdrag i Jidda, som Corniche-moskeen, palasset for Al Sulaiman og en kontor- og utstillingsbygning for Datsunselskapet. Også jordaneren Rasem Badrans renovering av et byområde i Riyad (1992), bl.a. med innpassing av en ny moské og et justispalass, knytter an til regio­ nale tradisjoner, idet han i stor grad anvender det han oppfatter som standard islamske typologier, som gårdsrommet, arkaden og bønnehallen. MUSIKK

Musikklivet er preget av islam og arabisk kultur. Musikk og dans har alltid vært en del av livsformen, selv om religiøse normer har hindret utvikling av et offentlig musikkliv. 1 tillegg til den dominerende tra­ disjonen (se ►arabere, musikk) har minoritetsgrup­ per fra gammelt av dyrket sin egen musikk, og i olje­ industriens kjølvann følger musikalske impulser fra andre asiatiske land og fra den vestlige verden.

Historie Den arabiske halvøy har vært bebodd i flere tusen år, med små, isolerte samfunn basert på handel ved kys­ ten og med omstreifende nomadefolk som livnærte seg hovedsakelig av kamelhold i innlandet. Det er antatt at dette området, som i dag for det meste er ørken, i eldste tid var fruktbart, og man regner med at det rike mineiske kongedømmet ble etablert der allerede på 1100-tallet f.Kr. Dette ble etterfulgt av de sabeiske og himyariske riker, som mest var løse føderasjoner av bystater, og som bestod til 500-tallet e.Kr. Den sørlige delen av Arabia fikk tidlig stor be­ tydning som handelssenter, og kom i kontakt med både det persiske og det romerske riket. Området ble aldri underlagt disse, men deler av det var i en perio­ de styrt av abyssineme. På 600-tallet vokste islam frem i den vestre delen av Arabia, i Hedsjas, rundt byene Taif. Medina og Mekka. Hedsjas var da alle­ rede et sentrum for handel mellom Det bysantinske riket, Egypt og Østen, og styrket derigjennom sin politiske stilling og uavhengighet. Den forening som profeten Muhammad skapte, gikk raskt i oppløsning, og først ved den osmanske okkupasjonen på 1500tallet ble hele den arabiske halvøy forent. Kongehuset. Det saudiske kongehus har styrt i Nedsjd. i den sentrale delen av den arabiske halvøy, siden 1700-tallet. Dynastiets grunnlegger Saud ibn Muhammad ibn Muqrin ble ved sin død i 1747 etter­ fulgt av sønnen Muhammad ibn Saud. Han gav asyl til grunnleggeren for den muslimske wahhabi-bevegelsen. Muhammad ibn Abdul Wahhab. Wahhabittisk innflytelse spredte seg, og i 1803 invaderte wahhabittene Taif og Mekka i Hedsjas; i 1806 kon­ trollerte de Mekka, Medina, Yanbu og Jidda. Fryk­ ten for at wahhabittenes lære skulle spre seg, førte til at den egyptiske hersker Muhammad Ali med osmansk støtte sendte en hærstyrke til Arabia i 1811. Felttoget varte i åtte år og endte med wahhabittenes endelige nederlag. Riyad, hovedstaden i Nedsjd, falt, og både Nedsjd og Hedsjas kom under den osman­ ske sultans kontroll. Det ble utkjempet en maktkamp mellom Saudi- og Rasjidi-klanene, hvor Saudihuset tapte. Men etter elleve år i eksil i Kuwait erobret Abdulaziz ibn-Abdurrahman hovedstaden Riyad fra Rasjidi-klanen i 1902, og utropte seg selv til hersker over Nedsjd. Han befestet Saudi-dynastiet og ble kjent under nav­ net Ibn Saud. Gjennom kolonisering av ytre områ­ der samlet han det som senere ble kongedømmet Saudi-Arabia. 1915 undertegnet Ibn Saud en avtale med Storbritannia og fikk britisk anerkjennelse for Nedsjds uavhengighet. I 1916 utropte sharif Hussein av Mekka seg til konge av Hedsjas, og konflikten mellom de to herskerne endte med krig og at Ibn Saud erobret Hedsjas. 1926 ble han utropt til konge for det sammensatte kongedømmet av Nedsjd og

SAUDI-ARABIA Hedsjas som 23. september 1932 så ble til konge­ dømmet Saudi-Arabia. Enkelte av grensene har vært gjenstand for strid og er ennå ikke endelig opptrukne. 1 1934 kom det til en kortvarig grensekrig mellom Saudi-Arabia og Yemen, som saudieme vant; en ny grensekrig med Sør-Ye­ men fant sted i 1969, og i 1990-årene var det tidvis et spent forhold mellom Saudi-Arabia og Yemen; i 1997 kom det til grensetrefninger mellom de to land. Kong Ibn Saud døde i 1953, og ble etterfulgt av sønnen Saud 3. Etter press fra kongefamilien overdrog han i 1958 utstrakt makt til sin bror, kronprins Feisal, som tok over som konge i 1964, da kong Saud ble tvun­ get til å abdisere. To kuppforsøk mot kongen ble av­ slørt i 1969. Kong Feisal ble myrdet av en av sine nevøer i 1975, og ble etterfulgt av sin halvbror, kron­ prins Khalid. Da kong Khalid døde i 1982. ble han etterfulgt av sin yngre bror, kronprins Fahd. En fem­ te bror, Abdallah, ble ny kronprins. Saudi-Arabia styres av kongen og kongehusets in­ dre kjerne; det er ingen nasjonalforsamling, og poli­ tiske partier er ikke tillatt. En viss liberalisering fant sted i 1992, da kongen etablerte et rådgivende organ med 60 utpekte medlemmer og lokale råd som gav provinsene en viss grad av lokal makt. Samtidig ble det vedtatt en ny lov som sikret folks sivile rettighe­ ter og supplerte den islamske lovgivning, sharia, som Saudi-Arabia styres etter. Det er kongen som utpe­ ker regjeringen, som for en stor del består av med­ lemmer utenfor den kongelige familie. Saudi-Ara­ bia har hatt en forholdsvis stor grad av politisk stabi­ litet. men kuppforsøkene i 1969 og forsterket kritikk av kongefamilien i 1990-årene har sådd tvil om sta­ biliteten. En alvorlig krise fant sted i 1979, da ea. 250 bevæpnede tilhengere av en sunni-muslimsk ekstremistgruppe okkuperte Stormoskeen i den hel­ lige by Mekka. Beleiringen pågikk i to uker før sau­ diske styrker klarte å nedkjempe opprørerne. Etter Golfkrigen i 1991 arresterte myndighetene fle­ re kritikere, bl.a. religiøse fundamentalister. I 1993 oppløste myndighetene en menneskerettighetsgruppe bare to uker etter at den var dannet. Den fremste opposisjonsgruppen er den islamske Committee for the Defence of Legitimate Rights (CDLR). Den ope­ rerte i 1990-årene fra London, og etter saudisk press ble CDLR-Iederen Muhammad al-Masari deportert fra Storbritannia. Selv om kong Fahd regnes for a være bade vestlig orientert og modemiseringsvennlig, er Saudi-Arabia forblitt et konservativt samfunn styrt ut fra strenge islamske regler. Det var derfor knyttet stor bekymring til at flere hundre tusen uten­ landske soldater, og et stort antall mediearbeidere, fikk adgang til landet i forbindelse med Golfkrigen. Med krigen ble det saudiske samfunnet åpnet en del opp, og denne eksponeringen er tilskrevet noe av forklaringen på den beskjedne bevegelse i mer libe­ ral retning etter 1991. Det avtegnet seg også i 1990årene en forsiktig uenighet i kongefamilien, der én retning ønsket større politisk liberalisering, en an­ nen fortsatt eneveldig, tradisjonelt styresett. I 1996 overdrog kong Fahd av helsemessige årsaker mak­ ten til sin halvbror, kronprins Abdallah ibn-Abdulaziz. Imidlertid tok kong Fahd etter knapt to måneder igjen over tronen. Saudi-Arabia regnes som den mest konservative av de arabiske stater, og etter kuppet i Egypt i 1952 var det i mange år en rivalisering mellom de to land om lederrollen i den arabiske verden. Striden ble bilagt etter seksdagerskrigen i 1967, da Saudi-Arabia del-

STATSOVERHODER 1932-53 1953-64 1964-75 1975-82 1982-

Abdulaziz Ibn Saud Saud Ibn-Abdulaziz Feisal Ibn-Abdulaziz Khalid Ibn-Abdulaziz Fahd Ibn-Abdulaziz

Kong Ibn Saud (Abdulaziz 2) utvidet i årene før og under den første verdenskrig sin innflytelse i det indre A rabia, og erobret 1921-25 Hedsjas og 193334 Asir. Han befestet sitt herredømme bl.a. ved å gi konsesjoner til amerikanske oljeselskaper. tok med en styrke pa Jordans og Iraks side. SaudiArabia bidrog også til dannelsen av en fellesarabisk våpenindustri i Egypt, og støttet president Sadats fredsinitiativ, men brot de diplomatiske, og mange av de økonomiske, forbindelsene etter Egypts inn­ gåelse av fredsavtalen med Israel 1979. Under Golf­ krigen i 1991 stod Egypt og Saudi-Arabia igjen på samme side. Saudi-Arabias bidrag til den arabiske kampanjen mot Israel har vesentlig vært av økono­ misk art. Golfkrigen. Saudi-Arabia deltok ikke i den første Golfkrigen mellom Irak og Iran 1980-88, selv om landet tok parti for Irak. I den andre Golfkrigen 1991 ble Saudi-Arabia stående i sentrum for den allierte aksjonen mot Irak for å frigjøre Kuwait. Siden har Saudi-Arabia, gjennom å stille militære anlegg til USAs rådighet, blitt en av garantistene for Kuwaits selvstendighet. Bakgrunnen for Saudi-Arabias enga­ sjement var at landet så seg truet av en eventuell vi­ dere territoriell ekspansjon fra Irak da Kuwait ble invadert og annektert. Samtidig som Irak invaderte Kuwait, utplasserte landet styrker langs den saudis­ ke grensen. Saudi-Arabias motiv for å delta i en alli­ ert operasjon for å frigjøre Kuwait, var derfor be­ grunnet både med å sikre egne grenser og å bidra til frigjøringen av nabolandet. De første amerikanske troppene som ankom Saudi-Arabia etter invasjonen av Kuwait, var slik like mye en styrking av SaudiArabias sikkerhet som et første ledd i den allierte sty rkeoppbyggingen. Hovedtyngden av krigsinnsatsen ble gjort fra sau­ disk territorium. Saudi-Arabia deltok selv i krigen, og ble, i likhet med Israel, et mål for irakske Scudraketter. 1 januar 1991 gikk irakske styrker over gren­ sen til Saudi-Arabia og okkuperte byen Ras al-Khafji, for de ble slått tilbake av saudiske, qatariske og ame­ rikanske styrker. Etter krigen ble enkelte amerikan­ ske avdelinger stående i landet; de bygde senere ut anlegg med sikte på langvarig tilstedeværelse. Det ble også inngått avtaler med flere land om ytterlige­ re styrking av det saudiske forsvaret. Som følge av Jordans og Yemens støtte til Irak stanset den saudis­ ke bistanden til Jordan, og inntil 800 000 fremmed­ arbeidere fra Yemen reiste hjem. Også støtten til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble stan­ set som folge av PLOs støtte til Irak.

Med sin sentrale rolle i Golfkrigen styrket SaudiArabia sin regionale stilling, som også er styrket gjen­ nom det nære samarbeidet med USA. I 1991 gjen­ opprettet Saudi-Arabia og Iran de diplomatiske for­ bindelsene. Etter krigens slutt vedtok sju arabiske stater, deriblant Saudi-Arabia, å opprette en arabisk fredsbevarende styrke i Golfregionen. 1 1992 kom det til en mindre grensetrefning mellom militære enheter fra Saudi-Arabia og Qatar. Økonomisk utvikling. Saudi-Arabia betalte ca. 17 mrd. US dollar av USAs krigføring i Golfkrigen. Totalt belop landets utgifter i krigen seg til ca. 60 mrd. US dollar. Dette ble finansiert av Saudi-Arabias valutareserver og et nytt utenlandslån, Kostna­ dene ved Golfkrigen førte til økonomiske innstram­ minger og reduksjon av offentlige overføringer. Men Saudi-Arabia har likevel en solid økonomi, basert på enorme reserver av olje og naturgass. Saudi-Ara­ bia var mot slutten av 1900-tallet en av verdens tre største oljeprodusenter, og besitter alene ca. 25 % av verdens samlede, kjente oljeforekomster. Landets næringsutvikling har i stor utstrekning vært basert på import av utenlandsk arbeidskraft; under Golfkri­ gen ble denne redusert, og saudieme har selv fylt flere stillinger på de fleste plan i landets økonomi. De første konsesjonene for oljeleting ble gitt i 1933, og samme år begynte selskapet Arabian American Oil Company (Aramco) prøveboring. I 1938 ble fore­ komster av kommersiell størrelse funnet, og den før­ ste eksport fant sted. Da utvinningen startet for alvor i 1946, var Aramco eid av fire amerikanske selska­ per: Standard Oil. Texaco, Exxon og Mobil; i 1973 tok den saudiske stat over 25 % av eierandelene, økt til 60 % året etter. I 1980 ble det oppnådd enighet om full saudisk overtagelse, med virkning tilbakedatert til 1976. Saudi-Arabia har vært et ledende medlem av OPEC, og gikk rundt 1985 med på å re­ dusere sin egen produksjon mer enn hva OPEC-kvotene tilsa for å minske overproduksjonen og dermed bremse prisfallet. Litt. : ,1. E. Peterson: Historical Dictionary of Saudi Arabia (1993); S. K. Aburish: The Rise, Corruption and Corning Fall of the House of Saud (1996); D. E. Long: The Kingdom of Saudi Arabia (1997); A. H. Cordesman: Saudi Arabia: Guarding the Desert King­ dom (1997); N. Anderson: The Kingdom of Saudi Arabia (1997). DLd Saudi Arabian Oil Company, Saudi Aramco, statseid oljeselskap som står for nesten all oljeutvin­ ning i Saudi-Arabia. Hovedkontoret er siden 1952 i Dhahran. Saudi Aramco har landets største raffineri i Ras Tanura, som også er hovedterminal for ekspor­ ten av petroleum. Siden 1980-årene har selskapet utvidet den internasjonale raffinerings- og markedsforingsaktiviteten, bl.a. i et samarbeid med Texaco i USA. Egen tankflåte. 50 000 ansatte (1997). Selskapet ble etablert 1933 (som Arabian Ameri­ can Oil Company. Aramco) av Standard Oil of Cali­ fornia; Texaco ble medeier i 1936, Exxon og Mobil i 1944. Den saudiarabiske staten overtok i 1970- og 1980-årene gradvis alle aksjene i oljeselskapet, og navnet ble endret. Saud 3 ibn-Abdulaziz Ibn Saud, 1903-69. kon­ ge av Saudi-Arabia 1953-64, sønn av Abdulaziz 2 (se ►Ibn Saud). Han var beryktet for sitt enorme pen­ geforbruk og for sine mange kvinner, og måtte 1958 overlate mesteparten av sin makt til broren, den se­ nere kong Feisal. 1964 ble han avsatt og tvunget av familien til å forlate landet. Døde i Athen. Saue, Gerd Grønvold, f. 20. jan. 1930, norsk for­ fatter og journalist. Hun har bl.a. gitt ut romaner (Algirsk vår. 1965; Hemmeligheten, 1983), diktsamlin­ ger (Bonn, 1973; Når klokkene ringer, 1979) og bar­ nebøker. I forfatterskapet formidler hun sitt kristne livssyn. I 1991 utgav Saue Fredsfurien, en biogra­ fisk roman om fredsaktivisten Bertha von Suttner. sauebrems, Oestrus ovis, tovingeart i bremsefamilien Oestridae. Kroppen er i motsetning til de fleste andre bremser nesten ubehåret og med rynket over­

flate. Hodet er påfallende bredt. Fargen er lyst grålig og gullig med små, spredte flekker. Lengde 10-11 mm. De voksne kan påtreffes på varme steiner og klipper der sau finnes. Ved angrep sprøytes levende larver direkte inn i sauens nesebor. Larvene kryper videre til neschulens slimhinner, der de lever av betennelsesprodukter de selv fremkaller. Sauen blir sterkt avkreftet og lett mottagelig for infeksjoner. Sommeren etter vandrer de 3 cm lange, fullvoksne larvene tilbake i neseborene der de nyses ut og forpupper seg i jorden. Klekkingen skjer midtsommers. De voksne tar som andre bremser ikke næring til seg. Arten finnes over hele verden og er ikke uvanlig i Norge. Den kan også angripe geit og noen andre pat­ tedyr. sauelusflue, Melophagus ovinus, tovingeart i fa­ milien lusfluer (Hippoboscidae). Den er 5 mm lang, gulbrun og vingeløs. Den oppholder seg på sauen, og suger blod. Hunnen føder noen få larver, som umiddelbart etter fodselen forpuppes. Puppene sitter festet til ullen eller faller til jorden. Arten er vanlig på sau i Norge. sauemaur, Formica fiusca, årevingeart i familien maur (Formicidae). Arbeiderne er svarte med brune ben og er 4,5-7 mm lange. Reiret anlegges i jordtuer, under stein eller i stubber, og helst i soleksponerte skogkanter. Koloniene er små med inntil 500 ar­ beidere. Næringen er hovedsakelig bladlushonning (honningdugg), men også andre insekter. De er skye til maur å være og tas ofte som slaver av nær beslek­ tede arter. Også ►myrmekofiler, særlig kortvinger i slekten Atemeles, kan skade samfunnet. Arten finnes i Norge nord til Trøndelag og er meget vanlig i SørNorges lavland. sauer, Ovis, partået klovdyrslekt i oksefamilien. Fra geitene, som de står meget nær, skiller de seg ut ved sine tverr-riflede, trekantede og mer eller min­ dre tett spiralsnodde hom, som hos hunnene er min­ dre enn hos hannene, eller de kan mangle. Sauebukken har heller ikke geitebukkens skjegg og ramme lukt. Alle villsauer hører hjemme på den nordlige halvkule. I Europa finnes bare én vill saueart: ►muflon (Ovis musimon) på Korsika og Sardinia; den er også den minste nålevende villsau. Andre villsau-arter er vestasiatisk muflon (Ovis orientalis), fra det sørvestlige Asia, med underarten urial eller steppesau (Ovis orientalis vignei), som foruten ved Kaspiske hav også finnes på høyslettene i Tibet; argalisauen (Ovis ammon), som likeledes lever i Tibets og Mellom-Asias høyfjell, og som er den største av alle nålevende vill­ sauer; og den nordamerikanske tykkhomsauen (Ovis canadensis), som har vært særlig sterkt beskattet av jegere og derfor på det nærmeste er utryddet utenfor de utilgjengeligste strøk i Rocky Mountains. 1 NordAmerika finnes også tynnhomsau (Ovis dalli). Snøsau (Ovis nivicolaj lever i det nordøstlige Sibir. Man-

kesauen (Ammotragus lervia), fra Atlasfjellene, og blåsau, også kalt bharal eller nahor (Pseudois nayaur), fra fjellstrøkene i India, Tibet og Mongolia, danner overgangsformer mellom sauer og geiter og lar seg ikke pare med noen av disse slektene. SAUERASER

Tamsauen hører til de eldste husdyrene og ble tem­ met før det egentlige jordbruket kom i stand. De eld­ ste funnene er fra Nord-Iran ved Kaspiske hav og blir datert til ca. 6000 år f.Kr. Eldste funn i Norge er fra Ruskeneset ved Bergen, tidfestet til 1500-1400 f.Kr. Tamsauen er fordelt på en mengde raser, som kan grupperes på mange måter. Da verdenshandelen med ull har stor betydning, kan rasene bl.a. grupperes et­ ter ullens kvalitet (fiberdiameter). Av åefinullete ra­ sene er merino verdens viktigste, med om lag halv­ parten av verdens ullproduksjon til bekledning. Me­ rino er opprinnelig en spansk rase som er spredt til mange land, bl.a. Australia og Sør-Afrika. I Europa er det vesentlig Frankrike og den iberiske halvøy som har en større bestand. Mankehøyden er ca. 65 cm, levende vekt 50-60 kg. Fargen er hvit, værene er hornet og søyene kollet. Downrasene med middels fin ull er dannet ved sterk bruk av merino til engel­ ske landraser, bl.a. southdown, suffolk, hampshire og oxforddown. Ullen er hvit, mens de ikke-ullkledte kroppsdelene er grå, brune eller svarte hos de fles­ te. Begge kjønn er kollete. Rasegruppen er sterkt ut­ bredt. De grovullete rasene danner en stor og uensartet gruppe, med typer som den langullete leicester og den kortullete sjeviot. Ullen er en sterkt varierende blanding av ullhår og lange dekkhår. Lincoln er størst, væren veier ca. 135 kg. søya ca. 105 kg. Sjeviot er minst, vekten varierer sterkt etter foring og beite. De fleste norske rasene hører til denne gruppen. Rasene med lange, grove dekkhår (raggsauer) har en grov ull som ikke egner seg for vanlig bekledning, men den nyttes f.eks. til teppeveving. Den skotske blackface og mange primitive landraser horer til gruppen, dessuten karakul, som leverer persianer og breitschwanz (broad tail-skinn). Raser med korte dekk­ hår (uten vanlig ull) blir holdt for kjøttet, melken og skinnet. Det er flere pelstyper blant disse. Det finnes overganger mellom alle gruppene, og det er stor varia­ sjon også innen disse. Av de norske rasene er dalasau den viktigste. Den er dannet i Norge ved krysning av leicester med sje­ viot. Den er hvit og kollet, og ullen er som hos sjeviotgruppen. Levendevekt hos væren er ca. 115 kg, hos søya 70-75 kg. Sjeviot er den engelsk-skotske sjeviot fra grensen mellom England og Skottland, innført til Norge flere ganger. Ved utegang er de små, med god vinterforing veier væren 80-85 kg og søya 60-65 kg. Ullmengden er 2-3 kg per dyr. Steigar er dannet i Steigen. Nordland, vesentlig av

Sauer. Forskjellige saueraser: 1) Spælsau. 2) Rygjasau. 3) Oxforddownsau. 4) Sjeviotsau. 5) Merinovær. 6) Dalavær.

65 nordskotsk sjeviot, og er litt støne enn den sørskotske. Rygja er dannet i Rogaland av det krysningsmaterialet som fantes av ulike raser. Rasen er hvit og kollet, og ullmengden ligger pa 2,5-3,0 kg. Ullllbrene mangler marg, men har om lag samme dimensjo­ ner som sjeviot og dala. Spælsau er opprinnelig en gammel norsk rase, ullpelsen er en blanding av lan­ ge. grove dekkhår og kortere ullhår. Halen (spælen) var kort som hos villsau. Innkrysninger og utvalg har gitt en jevnere ullpels og en noe lengre hale. Væren veier 70-75 kg, søya ca. 50 kg. Oxforddown finnes i noen besetninger og er hvil, hode og lemmer gråbrune. Væren veier ca. 130 kg og søya ca. 90 kg. Begge kjønn er kollet. Texel er innført fra Nederland etler 1960. Del var en melkerase som er blitt omdannet til kjøttrase. De er hvite og kollete. Svartfjes (blackface) er en skotsk rase med lange og grove dekkhår. Dyrene er små, væren veier ca. 55 kg og søya 35—40 kg. Med inne­ foring blir de gjeme noe større. Ullen er som regel hvit, hode og lemmer svarte med hvile Hekker. Me­ rino har vært innført Uere ganger, dels til renavl og dels til krysning. Væren har hom. mens søya er kol­ let. fargen er hvil. Finsk landrase er importert til Norge for å øke fruktbarheten til norske sauer, og og krysninger med finsk sau gir økt økonomisk resul­ tat. For norsk pelssau drives avlsarbeid med egne værringer, formålet er å produsere pelsskinn av god kvalitet. SAUEHOLDET

i Norge har størst betydning i kyst- og fjellstrøk. Av inntektene fra saueholdet kommer 2/3 fra kjøttpro­ duksjonen, '/j fra ullproduksjonen. Vanlig paringstid for norske sauer er november/desember med fødsel i april/mai. Dreklighetstiden varierer noe mellom ra­ sene. Som regel blir 95 % av de bedekte sauene drek­ tige, og om lag halvparten far tvillinglam. Det er ca. I mill, sauer over ett år og 1,3 mill, under ett år for­ delt pa ca. 26 500 besetninger (1996). Antall produ­ serte kilo lammekjøtt per vinterforet søye er ca. 67,5, og gjennomsnittlig slaktevekt per lam er ca. IX kg. Gjennom sauekontrollen og værringene blir de vik­ tigste av dyrenes egenskaper registrert og danner grunnlaget for avlsarbeidet. Ca. 30 % av søyene (5300 besetninger) er med i sauekontrollen. Det er ca. 140 værringer spredt over hele landet, og mer enn 150 000 søyer og 2700 prøveværer er med i ringene. Dalasauen utgjør ca. 48 % av de kontrollerte dyr. 1 avlsarbeidet legges det for alle rasene bortsett fra pelssau vekt på lammetall, morsegenskaper, tilvekst, slaktekvalitet, eksteriør, ullmengde og ullkvalitet. Avlsarbeidet drives av Norsk sau- og geitalslag. OVa SYMBOLIKK OG FOLKETRO

Etter gammel folketro måtte det alltid stå en ulldoll igjen på sauen når den ble klippet, ellers mistet man sauelykken, het det. Flekkete lam ble ansett for å være særlige lykkedyr. Mange steder mente man å kunne forutse været av sauenes atferd: danset sauene om morgenen, ble det vind; stanget de, ble det uvær. Andre steder het det at når sauene stanger, da kom­ mer ulven. Sauer, Carl Ortwin, 18X9-1975, amerikansk kul­ turgeograf; regnes som grunnlegger av kulturgeogra­ fien. Han utførte en rekke studier over geografiske og økologiske forhold i Latin-Amerika, og var sær­ lig opptatt av samspillet mellom mennesket og dets omgivelser over tid. Bl.a. gav han viktige bidrag til forståelse av betingelsene for fast bosetning. Av ver­ ker kan nevnes The Morphology ofLandscape (1925) og Aboriginal Population of Northwestern Mexico (1935). Sammen med flere kolleger stod Sauer bak et symposium som resulterte i boken Man ,’s Role in Changing the Face of the Earth (1956). sauerkraut (ty.), surkål, snittet hvitkål nedlagt med salt og krydder og gjæret i 4-5 dager før tilberednin­ gen. Spises rå eller kokt til kjøtt. Sauerland [-lant], landskap i Tyskland, NordrheinWestfalen, mellom Sieg og Ruhr. Sauerland hører til SNL 3. utg XIII 4

SAUHERAD

Sauherad 316 km2 4361 innb. (1997) Administrasjonssenter: Akkerhaugen

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 9 56 9 26

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

% 12 16 1 10 15 9 37

de rhinske skiferfjell; nedbørrikt skogland med in­ dustri i dalene (trelast, papirindustri, vannkraft) og turterreng i åsene. Sauerland er rekreasjonslandskap for Rhein Ruhr-omradet. saueskabb. alvorlig hudlidelse som fremkalles av en midd. Psoroptes. sauesopp, annet navn pa ►faresopp. sauesvingel, Festuca ovjna, flerårig art i gressfamilien. 15—40 cm høye strå, vokser i lette tuer med hårsmale. rue blad, stengelbladene er Hate. Toppen er smal, inneragnen har et kort snerp. Vanlig på tør­ re, magre steder i hele landet, opp til 1900 m o.h. i Jotunheimen. sauetang, Pelvetia canaliculqta, brunalgeart, ca. 10 cm høy. den minste av vare langartcr. Det er også den arten som vokser høyest opp i fjæra. Har lysebrune, todelte, renneformede skudd og vokser i et smalt belte ovenfor spiraltang, tørrlagt mesteparten av tiden. 1 Norge vokser den på beskyttede steder langs vestkysten fra sør for Stavanger til Øst-Finnmark, for øvrig langs Europas atlanterhavskyst sør til Portugal. sauetelg, Dryopteris expqnsa, bregne i stortelgfamilien. 20-120 cm høy, bladplaten har et trekantet omriss, er gulgrønn, tredobbelt finnet og har gule kjertclprikker på stilk og bladplate. Vanlig i hele lan­ det. Saugbrugsforeningen, Halden, industriforetak stiftet 1X59 som aksjeselskap, en fortsettelse av den flere hundre år gamle Fredrikshaldske Saugbrugercorporation. Etter opphevelsen av sagbruksprivilegiene 1X59 ble det anlagt høvlcri (1X66), tresliperi (1XXX), kraftstasjon (1907), cellulosefabrikk (190X), papirfabrikk (1915), kunsttrykkfabrikk (1936), kartongfabrikk (1951), spritfabrikk (1955) og magasinpapirfabrikk (1963-68). Fra 19X9 en del av Norske Skog-konsemet. Etter en investering på 3 mrd. kr (ny papirfabrikk, nytt anlegg for mekanisk masse, renseanlegg og nytt havneanlegg) fremstår bedriften siden 1993 som en av verdens største produsenter av SC-magasinpapir (98 % eksport). Bedriften har pro­ duksjonskapasitet på 540 000 tonn/år, 770 ansatte og en omsetning på ca. 2,5 mrd. kr (1997). Fabrikkdi­ rektør er Oddvar Sandvei. Saugstad, Per, f. 24. okt. 1920 i Oslo, norsk psy­ kolog, opprinnelig filolog. Professor i psykologi ved Universitetet i Oslo 1967-90. Har arbeidet med em­ piriske undersøkelser over persepsjon og tenkning og foretatt omfattende analyser av grunnlagsproble­ mer på sitt fagområde. Har bl.a. utgitt A Theory of Communication and Use of Language. Foundations for the Study ofPsychology (1977), A Theory ofLan­ guage and Understanding (1980).

Sauherad, kommune i Telemark fylke, ligger mellom Notodden og Skien kommuner. Natur Sauherad omfatter to dalfører, i øst Sauhe­ rad med Heddalsvassdraget (Heddalsvatnet 16 m o.h. og Norsjø 15 m o.h.), i vest Nes med Scljordsvassdraget. Østlige del av kommunen er et fjellplatå 500X00 m o.h. med Vardefjell (815 m o.h.) og Narefjell (805 m o.h. på grensen til Skien) som de høyeste. Den vestlige del og Nes ved Norsjø har lavere, skog­ kledde åser. Endemorener tvers over dalføret ved Sanden og Akkerhaugen. Marine løsmasser opp til ca. 150 m o.h. gir fruktbar dyrkningsjord i et klima som er gunstig for åker- og hagevekster. Gvarv er også kjent for høye sommertemperaturer og lave vin­ tertemperaturer. Bosetning. Folketallet i kommunen holdt seg sta­ bilt frem til slutten av 1970-årene, og økte noe frem til midten av 1980-årene. I tiårsperioden 1987-97 har innbyggertallet holdt seg stabilt rundt 4350 innb. (4361 innb. 1997). Bosettingen følger dalførene, og gårdene ligger på terrasser 20-100 m over dalbun­ nen. Gvarv (814 innb. 1997) er største tettsted, øvri­ ge tettsteder er Hjukse (333 innb.) og Nordagutu (324 innb.). Administrasjonssenteret ligger på Akkerhau­ gen ved nordenden av Norsjø. Næringsliv. Jord- og skogbruk er viktigste nærin­ ger; stor fruktdyrking. Skogbruket betyr en del, i 1993-94 ble det avvirket 27 450 m’, hovedsakelig gran. Industrien består hovedsakelig av verksted- og treindustri; sagbruk. Dessuten utnyttes sand- og grus­ forekomster industrielt. På Gvarv ligger Telemark planteskole. I alt 52 % av yrkestageme har arbeid utenfor kommunen, hovedsakelig i Notodden, Bø, Nome og Skien. Samferdsel. Sørlandsbanen går gjennom kommu­ nen, fra Hjuksebø sidespor til Notodden og Tinnoset, og fra Nordagutu Vestfoldbanen til Skien. Gode riksveiforbindelser til Bø, Notodden (Rv. 360) og Ule­ foss og Skien (Rv. 36). Tidligere var vassdraget en viktig ferdselsåre, nå noe lektertransport. Offentlige institusjoner. På Gvarv ligger kontorene for Nedre Telemark sorenskriveri og Sagavoll folke­ høgskole. Sauherad svarer til sognene Sauherad og Nes i Sau­ herad prestegjeld, Nedre Telemark prosti i Agder bis­ pedømme, Sauherad lensmannsdistrikt i Notodden politidistrikt og hører under Nedre Telemark doms­ sogn. Historikk og kultur. Steinkirkene i Sauherad og Nes er begge fra 1100-tallet, og kjent for sine kalkmalerier. På gården Klevar står et stabbur fra omkring 1500. I administrasjonssenteret ligger en skulpturpark.

Sauherad. Utsikt over tettstedet Gvarv.

Kommunevåpenet (godkjent 1989) har et gull eple­ tre mot en blå bakgrunn; illustrerer epledyrking. Navnet. Førsteleddet er av eldre fonn Sandar, ‘sy­ de, koke', om strøm i et vassdrag, sisteleddet av nor­ rønt herad, ‘bygd, grend’. Litt.: B. Kirkeby: Bygdebok for Sauherad (5 bd., 1980-88). JEN/Saul, Israels første konge, av Benjamins stamme, regjerte omkring 1030-1015 f.Kr.; ble salvet til kon­ ge av Samuel, som han senere kom i konflikt med, og han ble trengt i bakgrunnen av David. Saul ledet kampene mot filisterne og andre nabofolk og vant en rekke seirer, men falt i kamp mot filisterne på Gilboafjellet. Beretningene om Saul linnes i de gam­ meltestamentlige ►Samuelsbøkene. Sauland, administrasjonssenter i Hjartdal kommu­ ne, Telemark, vest for Notodden. Jord- og skogbruk; småindustri. Fra Sauland går fylkesvei mot nordvest til Tuddal og videre forbi Gausta til Rjukan. E 134 (Drammen-Haugesund) går gjennom Sauland og Hjartdal mot vest. Saul og David, opera i fire akter av Carl Nielsen til tekst av Einar Christiansen. Komponert 1898— 1901. Uroppført i København 28. nov. 1902. Hand­ lingen foregår i Israel ea. 1006 f.Kr. Hovedpersoner: Saul (bassbaryton), hans datter Mikal (sopran), hans sønn Jonathan (tenor), David (tenor), profeten Sam­ uel (bass). Sault Sainte Marie [su: seint mori:], by i Cana­ da, Ontario, på nordsiden av St. Mary’s River, som forbinder Lake Superiorog Lake Huron; 83 600 innb. (1996). Malmskipning. Stål- og smelteverk, kjemisk industri og treforedlingsindustri, sagbruk. Turisttra­ fikk. To parallelle kanaler med veldige sluser. Sault Sainte Marie- eller Soo-kanalene fører forbi stryke­ ne i St. Mary’s. Første kanalanlegg 1799. Broforbindelse med tvillingbyen Sault Sainte Marie i Michi­ gan. USA. Sault Sainte Marie [su: seint mori:], by i USA, Michigan, på sørsiden av St. Mary's River, som for­ binder Lake Superior og Lake Huron; 15 300 innb. (1996). Kanal- og sluseanlegg. Broforbindelse til tvillingbyen Sault Sainte Marie i Ontario, Canada. En misjonsstasjon ble etablert her i 1669 av franske jesuitter. 1783 grunnla North West Company en pels-

handierstasjon. Bystatus 1887. Sluser bygd allerede på 1800-tallet, senere modernisert og nå en viktig del av St. Lawrence Seaway. Viktig for tømmer- og malmtransporten fra området omkring Lake Supe­ rior, særlig nordlige Minnesota med byen Duluth. Saulus, latinsk fonn av del hebraiske mannsnavn Saul. Under dette navn (gr. Saulos) omtales aposte­ len Paulus i Apostlenes gjetninger (7,58-13,9). An­ tagelig har han fra barndommen hatt begge navn, et hebraisk og et latinsk. Navneformen Saulus brukes også i det latinske ordtak Quid Saulus inter prophetas? (Hva har vel Saul å gjøre blant profetene?), et sitat fra 1 Sam 10,12, som løsrevet har fått betydnin­ gen: Hva har vel en uverdig person å gjøre blant høyt aktede? sauløk, Triglochin, strand- og myrplanter i sauløkfamilien. Lange, smale blad og små, uanselige blomster i aksformet klase. Stenglene er løkformet og oppsvulmet ved grunnen. Fjæresauløk, Triglochin maritimum, har eggformet frukt med seks del fruk­ ter, den er vanlig på fuktig strandeng langs hele kys­ ten og går i Nord-Norge et godt stykke opp på fjellet, i Bardu til 540 m. Myrsauløk, Triglochinpalustre, er en liten, spinkel plante med lange, smale frukter som deler seg i tre delfrukter. Den er vanlig på fuktige gressmyrer gjennom hele landet, på Hardangervidda til 1270 m. Navnet sauløk skriver seg fra Island, der planten er en delikatesse for sauene. I eldre tid kalt trehake. saulokfamilien, Juncaginaceae, enfrøbladet plantefamilie med 25 arter i tre slekter i tempererte og kjølige strøk. I Norge to arter. Systematisk plasse­ ring, se Nøkkelbindets tabell Planteriket. Saumur [såmyr], by i Frankrike, Pays de la Loire, departementet Maine-et-Loire, ved Loire, 66 km vest for Tours; 31 900 innb. (1990). Betydelig vinproduk­ sjon, turisme. Gammel by med slott delvis fra 900tallet, flere kirker fra 1100-tallet. Saumur var en av hugenottenes hovedbyer og mistet halve befolknin­ gen etter opphevelsen av Det nantiske edikt. Bety­ delig skadet 1940. sauna, finsk badstubad med bjørkerismassasje og etterfølgende avkjøling i vann. Saunders [såmdaz], James, f. 1925, britisk dra­ matiker. Han slo igjennom med Next Time Til Sing

to You (1962) og hadde stor suksess med A Scent of Flowers (1964), om en ung pikes kontaktløshet og selvmord. I komedien The Travails ofSancho Panza (1969) og det Brecht-inspirerte Hans Kohlhaas (1972) er samfunnskritikken mer fremtredende, men i Bodies (1977), en konfrontasjon mellom to ekte­ par, vender han tilbake til sitt hovedtema, individets livsverdier. Senere skuespill bl.a. Emperor Waltz (1983), Scandella (1985) og Retreat (1995). Flere av stykkene hans er oppført i Norge. Saunders har også skrevet for radio, fjernsyn og film. Saunders-Roe Ltd. [såmdaz rou -], Saro, tidli­ gere britisk flyfabrikk, grunnlagt 1928 da flykonstruktøren A. V. Roe slo seg sammen med båtbyggerfirmaet W. E. Saunders Ltd. Bygde en rekke flybåter, bl.a. den store Princess, som hadde 10 turbopropmotorer (fire i koblede par pluss lo enkle) og skulle ta 220 passasjerer. Fløy første gang 1952, ble bygd i tre eksemplarer, men aldri tatt i bruk. Selskapet gikk 1960 inn i Westland Aircraft. Saura, Antonio, f. 1930, spansk billedkunstner. Var 1957 medstifter av kunstnergruppen El Paso, som i sine ekspressive arbeider viste en sterkt kritisk hold­ ning til Franco-regimet. Gruppen fikk også stor be­ tydning for samtidens europeiske kunst. Saura had­ de senere kontakt med COBRA-gruppen, og hans tachistiske, heftige og fargesprakende arbeider har også mye til felles med dem. Saura, Carlos, f. 1932, spansk filmregissør, en av de betydeligste i sin generasjon. Han debuterte 1959, og fikk et gjennombrudd med La caza (1965). Ekteskapsdramaet La madriguera (1969) hadde Per Oscarsson og Geraldine Chaplin i hovedrollene. Saura fikk sin største internasjonale suksess med Carmen (1983), et dansedrama inspirert av Bizets opera med flamencoen som den sentrale ingrediens. Han fulgte opp med Elamor brujo (Brennende kjærlighet, 1986) med musikk av Manuel de Falla. Også El dorado (1987), om spanske erobrere i Sør-Amerika på 1500tallet, og Ay Carmela! (1990), om en gruppe enter­ tainere under den spanske borgerkrigen. Saurdal pumpekraftstasjon, Suldal kommune, Rogaland, hører til Ulla-Førre-anleggene. Maksimal ytelse 640 MW, midlere årsproduksjon 919 GWh. Stasjonen har fire aggregater å 160 MW, hvorav to kan reverseres for å pumpe vann fra vassdrag på 600 m nivået opptil Blåsjø-magasinet (1055-930 m o.h.), Norges nest største reguleringsmagasin. Sauren (av norrønt ‘skitt, søle’), øy i Brønnøy kommune, Nordland, utenfor Brønnøysund; 7,4 km2, saurier (av gr. ‘firfisle’), fellesnavn for øgler (kryp­ dyr) som levde i slutten av Jordens oldtid (paleozoikum) og i hele Jordens middeltid (mesozoikum). Sauromatum, planteslekt i myrkonglefamilien. 6 arter i tropisk Afrika og Asia; Sauromatum guttatum fra India blir stundom dyrket som kuriositet, idet det fra knollen skyter frem en blomsterstand uten at den behøver å legges i jorden. Blomsterstanden er klubbefonnet og omgitt av et stort, purpurfarget, flekket høyblad. Sauropoda, utdødd infraorden av krypdyr i orde­ nen Saurischia. Hit hører de største reptilene som noen gang har levd. De hadde kraftige, søyleformede for- og bakbein, en langstrakt kropp med lang hals og et meget lite hode. De var planteetere og levde i jura og kritt. Blant de største sauropodene var Diplodocus, på 29 m, og Brachiosaurus som kan ha veid omkring 80 tonn. I de senere år er det funnet enkelte knokler og skjelettdeler som peker i retning av enda lengre og tyngre former, men noen fullstendige skje­ letter er ennå ikke funnet. -saurus (av gr.), øgle. saus (av fr.), mer eller mindre tyktflytende væske som serveres kald eller varm til forskjellige retter, særlig av fisk og kjøtt; også til desserter. Saussure [såsy:r], Ferdinand de, 1857-1913, sveitsisk språkforsker, grunnleggeren av struktura­ listisk språkvitenskap. Professor i Paris 1881-91, fra

67 1891 i Genéve. Hans arbeid Mémoire sur le systéme primitif des voyelles dans les langues indo-européennes (1879) ble grunnleggende for den nyere perio­ de av den sammenlignende indoeuropeiske språkvi­ tenskap. og hans etterlatte forelesninger Cours de linguistique générale (1916) for den nyere allmenne språkvitenskap. Han ser språk som strukturer hvor alle elementer henger nøye sammen i et fast møn­ ster. Hans strukturalistiske metode har også hatt stor betydning for litteraturvitenskapen. Viktig er også hans absolutte skille mellom diakronisk (historisk) og synkronisk språkvitenskap, dvs. beskrivelse av et gitt språk på et gitt tidspunkt. Saussure har hatt stor innflytelse pa europeisk språkvitenskap på 1900-tallet. Saussure [såsy:r], Horaee Bénédict de. 1740-99. sveitsisk naturforsker. Professor i filosofi i Genéve 1762-86. Mest kjent for sine botaniske, meteorolo­ giske. fysiske og geologiske undersøkelser i Alpene, der han foretok en rekke dristige og på sin tid opp­ siktsvekkende bestigninger. Saussure lagde det før­ ste elektrometer. første gang brukt i 1767, og i 1783 det første hårhygrometer til a male luftens relative fuktighet med. Hans mest kjente verk er I byages dans les Alpes (4 bd.. 1779-96). Saussure [såsy:r], Nicolas Théodore de. 1767 1845, sveitsisk botaniker, professor i mineralogi og geologi i Genéve 1802-35. sønn av H. B. de Saussu­ re. Er kjent for undersøkelser over plantenes foto­ syntese og ånding. Han benyttet kvantitative meto­ der og viste at økningen i en plantes tøm ekt er mye større enn vekten av karbonet som finnes i det assi­ milerte karbondioksidet. Han viste også at luften er plantenes eneste karbonkilde, mens nitrogen og mineralstoffer blir tatt opp fra jorden gjennom rottene. Saussurea, slekt i kurvplantefamilien. 400 arter, de fleste i Asias fjelltrakter. Hit hører ►Ijelltistel. Navn etter N. T. de Saussure. saussuritt [såsy:ritt], mineral, en opprinnelig kalsiumrik plagioklasfeltspat som ved relativt lav tem­ peratur er omdannet til et aggregat av albitt og zoisitt eller epidot. Navn etter H. B. de Saussure. saussurittgabbro er en bergart hvor feltspaten har vært utsatt for en slik omvandlingsprosess (saussurittisering). sauté [såte] (fr.), oppskåret kjøtt brunet i smør og tilsatt sjy eller vin. sautere brukes om å steke raskt på panne mens denne rystes slik at kjottbitene blir brune på alle kanter. Sauternes [såtem]. hvite, oftest meget søte svak­ viner fra kommunen Sauternes og fire nabokommu­ ner i departementet Gironde i Bordeaux-distriktet. Sødmen og den særpregede, tiltalende smak skyldes seninnhøstning av druer angrepet av snyltesoppen Botrytis cinerea, omtalt som pourriture noble (‘edel forråtnelse’). Den mest kjente vinen er Chateau d'Yquem, verdens dyreste hvitvin. Sauvignon blanc [såvinjå blå], velrenommert hvitvinsdrue, benyttet til fremstilling av ulike Loireog Bordeaux-viner. I Chile, New Zealand og Cali­ fornia kalles den også Fumé Blanc. Gir spesielt fris­ ke viner, med duft som av stikkelsbærblader. Sauoya, øy i Halden kommune, Østfold, ligger utenfor indre havn; 0.3 km2. Berglendt, høyeste punkt 72 m o.h. Industri- og havneområde; steinbrudd. Broforbindelse med Halden sentrum. Sava, Save, elv i sørlige Europa, kommer fra Østalpene, renner gjennom Slovenia (forbi Ljubljana) og Kroatia og munner ut i Donau ved Beograd (Ju­ goslavia), 933 km lang, nedbørfelt 95 720 km2. Vann­ føringen veksler sterkt. Strekningen nedenfor Unas utløp dannet 1699-1718 og 1739-1878 grensen mellom de habsburgske og osmanske riker og er en av de mest markerte kulturgeografiske grenser i Europa. Savage Rose [sævid$ rouz], dansk rockgruppe dannet 1967, bl.a. med brødrene Anders og Thomas Koppel, begge keyboards og sang, og Anisette Han­

SÅVCU sen, sang. Besetningen har skiftet en god del opp gjen­ nom årene. De vant raskt stor popularitet, også i Norge, med en stil som inneholdt elementer både fra klassisk musikk og psykedelisk rock. Era slutten av 1970-årene har medlemmenes radikale politiske en­ gasjement kommet tydelig frem i gruppens tekster, samtidig som musikken bl.a. har hentet inspirasjon fra forskjellige lands folkemusikk. Av album kan nevnes The Savage Rose (1968), Dødens triumf (1972), Kejserens nve klæder (1986), Sangen for li­ vet (1988) og Black Angel (1995). Savaii, største øy i ►Samoa. SAVAK, det hemmelige politi i Iran under sjahregimet, opprettet 1957 med hjelp fra amerikansk og israelsk etterretningstjeneste. SAVAK. som er en for­ kortelse for Statens sikkerhets- og etterretningsorga­ nisasjon. ble fra 1965 ledet av general Nematollah Nasiri. SAVAK gjorde utstrakt bruk av tortur mot politiske opposisjonelle, og ble oppløst etter sjahens fall i januar 1979. General Nasiri og mange av hans medarbeidere ble skutt elter summariske rettergan­ ger i revolusjonstribunalene. Savalen, innsjø på vestsiden av Østerdalen i Tyn­ set kommune, Hedmark; 18 km2, 707-703 m o.h. Savalen har avløp til Glomma gjennom Si\ illa. Ved sørenden Ame Garborgs sted Kolbotn. Ved norden­ den vintersportssted med turistanlegg og Norges høy­ est beliggende skøytebane. Savalen kraftstasjon (62 MW) utnytter fallhøyden 231 m mellom Savalen og Glomma. Navnet kan komme av norrønt adj. sivalr, "rund". Savaii, Jordi. f. 1941, spansk gambist og dirigent, en av verdens ledende gambister. Han har bidratt til at gamben har latt en renessanse, og har bragt et glemt repertoar av spanske verker fra 1500-tallet og fran­ ske verker fra 1600-tallet frem i lyset igjen. Sammen med sin kone, sopranen Montserrat Figueras, stiftet han 1974 ensemblet Hesperion XX. Han stiftet også ensemblet La Capella Reial Catalunya. Savang Vatthana, 1907 80, tidligere konge av Laos, etterfulgte sin far (Sisavang Vong) pa tronen 1959. Abdiserte i 1975 da Laos ble proklamert som demokratisk folkerepublikk, og døde i «omskoleringsleir». Savannah [sovæna], by i USA, Georgia, ved Savannah River. 25 km fra munningen; 136 300 innb. (1996), danner en større byregion (metropolitan area) med 282 600 innb. (1996). Utmerket havn med bomullseksport. Skipsverft, sukkerraffineri, fabrikasjon av papirmasse, papir og kunstgjødsel. Petroleumsraffineri. Betydelig vinterturisme. Savannah ble grunnlagt 1733. delstatshovedstad til 1786. Målet for general Shermans berømte March to the Sea fra Atlanta under borgerkrigen høsten 1864. Savannah [savæna], navn på flere kjente skip, oppkalt etter byen Savannah. 1. Det første dampskip som krysset Atlanterhavet (1819). 2. Verdens første atomdrevne handelsskip (sjøsatt 1959) arvet navnet, N/S Savannah (N/S = nuelear ship). Savannah var et enkeltskruet kombinert lasteog passasjerskip av futuristisk design, innredning for 60 passasjerer, lastekapasitet på 10 000 dwt, beset­ ning 110 mann, fart ca. 21 knop. Pga. dårlig lønn­ somhet gikk Savannah i opplag, og kjemekraftutstyret ble fjernet i 1970. savanne (sp. sabqna), tørre gressletter med spredte trær. Finnes i tropestrøk med markert tørketid, og danner overgangen mellom stepper og regnskog. Flerårige gressarter utgjør hovedmassen av plantedekket som gjeme er fra en halv til et par meter høyt. Vegetasjonstiden faller sammen med regntiden. I tørketi­ den blir det visne gresset stående med høye, stive strå. Savannene har størst utbredelse i Afrika og SørAmerika, men finnes også i Australia og på Mada­ gaskar. Karakteristisk for savannene er store antall beitende dyr, i Afrika mest hovdyr som gnu, sebra, antiloper osv.

savannebavian, Pqpio cynocephalus, primatart i dyreapefamilien. Pelsfargen varierer geografisk og har gitt grunnlag for en oppdeling i flere underarter. Forekommer i det østlige og sørlige Afrika. savanneklima, khmatype som favoriserer savannevegetasjon, kjennetegnes ved høy temperatur, en markert tørketid, og en regntid med relativt rikelig nedbør. Det foretas ofte en inndeling i undergrupper etter tørketidens lengde. I Koppens klimaklassifikasjon (kart, se ►klima) er savanneklima en variant av tropisk regnklima. og er karakterisert ved at middel­ temperaturen for alle måneder er over 18 °C, og at tørketiden vanligvis opptrer når vedkommende halv­ kule har vinter. Denne klimasonen grenser inn til steppcklima på høyere breddegrader. Særlig i Afrika er områder med savanneklima i søkelyset på grunn av de mange hungerkatastrofene. Det tales også om subtropisk savanneklima. der tør­ ketiden gjeme faller om sommeren, mens det er en relativt kjølig regntid om vinteren. Savard [savar], Félix-Antoine, 1896-1982. kana­ disk franskspråklig forfatter og prest. Hans mest kjen­ te roman er Menaud, maitre draveur (1937). Her beskriver han i et lyrisk sprak en gammel pelsjegers kamp for de gamle fransk-kanadiske tradisjoner mot den nye tid og britenes innflytelse. Boken har hatt stor betydning for den nasjonalistiske strømning i fransk-kanadisk litteratur. savarin [fr. utt. savare] (fr.), bakverk av gjærdeig eller sukkerbrøddeig, dynket med sukkerlake (gjer­ ne smaksatt likør). Serveres med krem og fruktsalat. Oppkalt etter den franske forfatteren A. Brillat-Savarin. Savart [sava:r], Félix. 1791-1841, fransk fysiker, etterfulgte 1836 A. M. Ampére som professor ved Collége de Francc. Han er mest kjent for oppdagel­ sen av Biot-Savarts lov i elektrisitetslæren og for undersøkelser av lysets polarisasjon. Han var også den første som gjorde fysiske undersøkelser av fioli­ nen, bl.a. av svingningene i lokk og bunn ved hjelp av ►klangfigurer. Savater [salater], Femando, f. 1947, spansk for­ fatter og filosof. Han har skrevet mange filosofiske og etiske essayer, og har også utgitt noen romaner. Hans didaktiske bøker for barn om etikk og politikk er utgitt i Norge, bl.a. La ética para Amador (1992, norsk overs. Tanker til en sønn: om etikk, ansvar og frihet. 1994) og Politica para Amador (1993, norsk overs. Den politiske brødrister, 1995). - Litt.: D. Torres-Fierro: S. contemporåneo (1992). Såvcu [faftju], gjel (canyon) i kommunene Alta og Guovdageaidnu-Kautokeino, Finnmark, nedstrømsinnsjøen Virdnejåvri. Såvcu regnes som Eu­ ropas største gjel. Gjelet er dannet ved at Altaelva har gravd seg ned gjennom de lagdelte bergartene. Såvcu er egentlig navnet på den del av gjelet som går fra Altaelvas samløp med Joatkajohka nedenfor Alta kraftstasjon og 6,5 km ned til Gabo, men gjelet strekker seg noen kilometer videre både ovenfor og nedenfor. Såvcu skjærer seg ned fra Finnmarksvidda fra en høyde på 400-450 m o.h. til elven som her ligger 80-90 m o.h. I sidene av gjelet kan man tydelig se en lagrekke av senprekambriske og kambriske sedimenter under et overskjøvet dekke av mer omdannet sandstein. I dalføret er det et variert plante- og dyreliv med sjeldne dyrearter, f.eks. kongeørn. Såvcu er forholdsvis lite tilgjengelig fra fjellplatåene rundt. Fra vestsiden er utsikten til Såvcu best fra høydedraget Jassavårri (610 m o.h.) i Beaskkådas-området. Fra oppstrømssiden er utsikten best fra veisvingen like ved inngangen til kraftstasjonen. Illustrasjon, se ►canyon. Den 110 m høye Altademningen ligger like nord for kommunegrensen og ca. 5 km nedenfor utløpet fra Virdnejåvri. Reguleringsmagasinet fyller delvis opp den trangeste delen av gjelet opp til Virdnejåvri. Se for øvrig ►Alta kraftverk.

Savery, Finn, f. 24. juli 1933, dansk pianist og komponist. Utdannet blant annet ved konservatoriet i København. Han skriver musikk i et grenseland mellom jazz, vesteuropeisk modernisme og folke­ musikk. Gjennombrudd med musikalen Teenagerlove (1962), som ble en internasjonal suksess. Kjente er også sceneverkene Frihed - det beste gidd (1961) og Bal i den Borgerlige (1966). Savery har også skre­ vet filmmusikk (blant annet Klaubatermanden, 1969), musikk for ulike jazzbesetninger (X-tract, 1975, Frame Hork. 1979), verker for slagverk, to strykekvartetter og Aspekter og Avspejlinger for fløyte og gitar (1987). Savery [-ri], Roelant, 1576-1639, flamsk maler. 1 tjeneste hos keiser Rudolf 2 fra 1604, som sendte ham til Tirol for å utføre skisser til alpelandskap. Utførte romantiske fjellandskap med yppig vegeta­ sjon og ofte rik, eksotisk dyrestaffasje. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med Landskap med dyr (ca. 1616). Savery [seivari], Thomas, 1650-1715, engelsk ingeniør, patenterte 1698 en dampdreven pumpe. Maskinen fikk ingen særlig praktisk anvendelse, men den er en forgjenger for Newcomens dampmaskin (1712). Prinsippet ble gjenoppdaget ca. 1870, idet man anvendte trykkluft istedenfor damp. Slike pum­ per, også kalt pulsometer, har funnet anvendelse for pumping av syrer, luter osv. Savickis [-tskis], Jurgis, 1890-1952, litauisk for­ fatter og diplomat; fremstående representant for eks­ presjonismen som moderniserte tematikk og stili­ stikk i litauisk prosa. Verkene hans bygger på skep­ tisk selvrefleksjon, ironi og elegier over humanistis­ ke illusjoner. Han tok i bruk nye ord og ny syntaks, og introduserte atmosfæren av europeiske storbyer og en ny type personer i litauisk litteratur. Blant ver­ kene hans kan nevnes Høytids sonetter (1922), Frem­ for den høye tronen (1928), De røde skoene (1951) og Jorden brenner (1956). Savigny [savinji], (Friedrich) Carl von, 17791861, tysk rettslærd og politiker. Stilte den nye «his­ toriske» rettsoppfatning opp mot den herskende naturrettslære og dannet 1800-tallets fremste rettsvitenskapelige skole. Uedetanken var at retten fant sitt naturlige uttrykk ikke i skrevne lover, men i folkets sedvaner. Slik var den et produkt av nasjonens histo­ riske utvikling, og ikke noe filosofisk problem. Det­ te nasjonale og tidsbundne rettssyn fikk åndelig næ­ ring bl.a. fra romantikken. Savigny var en ledende forsker av romerrettens utvikling og dens plass i da­ tidens Tyskland. Savimbi, Jonas, f. 1934, angolansk politiker. Grunnlegger og leder av frigjøringsbevegelsen Uniåo Nacional para a Independéncia Total de Angola (UN 1TA) 1966. Han utropte seg ved Angolas selvstendig­ het 1975 til landets statssjef, men ble drevet bort fra hovedstaden Luanda i borgerkrigen og fortsatte kam­ pen mot Angolas regjering. Ved de første frie valg i 1992 tapte han mot den sittende presidenten og fikk 40 % av stemmene. Savimbi og UNITA aksepterte ikke valgnederlaget, og Angola ble på ny kastet ut i krig. Savio, John Andreas, 1902-38, født i Sør-Varan­ ger. norsk samisk grafiker, utdannet på Statens hånd­ verks- og kunstindustri skole og 1933-34 i Paris. Hans tresnitt skildrer uttrykksfullt og med selvopplevelsens ekthet samenes liv på Finnmarksvidda. Han la­ get også fine aktbilder, akvareller og noen oljemale­ rier. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med sju tresnitt og mange tegninger. Eget Savio-museum åpnet 1994 i det gamle biblioteksbygget i Kirkenes. -Litt.: A. Berntsen: J. A. S. Grafikk (1980); H. Nerhus: J. A. S. Same og kunstner. En monografi (1982). Savisaar, Edgar, f. 1950, estisk politiker. Verv i kommunistpartiet under sovjetstyret, visestatsminis­ ter og sjef for statsplankommisjonen i Estland 198990. Statsminister 1990-92, innenriksminister i 1995. Savisaar er leder for Senterpartiet.

John Savio. Samegutt med lasso. Tresnitt. Savitaipale, kommune i sørøstlige Finland, Kymen lååni (Kymmene lån), ved Saimaas vestside nordvest for Lappeenranla; 539 km2 med 4500 innb. (1997), 8,4 per km2. Jord- og skogbruk. Festning (1793). Savjalov [z-], Aleksandr, f. 1955, russisk (sovje­ tisk) skiløper. Verdensmester i stafett i Oslo 1982 etter dødt løp med Oddvar Brå på siste etappe (ill., se ►dødt lop); VM-solv på 15 km. OL-bronse på 50 km 1980, OL-sølv på 30 km og i stafett 1984. Vant verdenscupen sesongene 1981 og 1983. Savo, sv. Savolax, landskap i midtre og østlige Fin­ land, omfatter store deler av det indre sjøplatå, ho­ vedsakelig omkring Saimaa. Omfatter Kuopion låå­ ni, det meste av Mikkelin lååni og den nordøstlige delen av Kymen lååni, ca. 30 900 km2. Viktigste næring er skogbruk med treforedling. Også jordbruket har stor betydning, særlig i sør. Ved Outokumpu i nordøst ligger Finlands største kobber- og svovelkisgruver. En stor del av de finske innvandrerne som kom til Norge via Sverige på 1600-tallet, kom opprinnelig fra Savo. Se også ►Finnskogene. Savoia, italiensk fyrstehus som stammer fra Umberto «hvithånd», greve i Savoie sør for Genéve før 1050. Slekten utvidet sine besittelser mot sør og øst, en sidegren kom i besittelse av Piemonte ca. 1230, og under grev Amadeus 7 (1360-91) nådde husets besittelser havet ved Nice. Piemonte ble innlemmet av hans sønn Amadeus 8 (1383-1451), som ble her­ tug av Savoia 1416; han var dessuten motpave (med navnet Felix 5) 1439-49. Hans sønnesønns sønnesønns sønn Karl Emanuel 1 (1562-1630) ble stamfar tiJ to linjer av slekten. Til den eldre linje hørte bl.a. hans sønnesønns sønn, her­ tug Viktor Amadeus 2 (1666-1732), som ble konge av Sicilia 1713. Han byttet Sicilia mot Sardinia 1720, og hans etterfølgere brukte tittelen konge av Sardi­ nia. Under Viktor Emanuel 1 (1759-1824) ble repu­ blikken Genova innlemmet i riket, etter at huset var blitt fordrevet fra fastlandet under napoleonskrigene. Den eldre linje av huset Savoia satt på Sardinias trone til den døde ut på mannssiden 1831. Konge­ makten gikk da over til linjen Savoia-Carignano, som stammer fra Karl Emanuels yngre sønn Tommaso Francesco (1595-1656), fyrste av Carignano. Han var farfar til bl.a. feltherren Eugen av Savoia (16631736) og Viktor Amadeus 1 (1690-1741), som ble gift med en utenomekteskapelig datter av sin navne­ bror av den eldre linje. Fra dem stammer Karl Albert (1798-1849), som ble konge av Sardinia 1831. Hans sønn Viktor Emanuel 2 (1820-78) stilte seg i spissen for Italias samling og ble italiensk konge 1861. Hans sønnesønn Viktor Emanuel 3 (1869-1948) gjorde ikke noe for å hindre fascistenes maktovertagelse i Italia, og abdiserte 1946 til fordel for sin sønn, Umberto 2 (1904-83), som selv måtte abdisere og dra i eksil samme år. Huset Savoias nåværende overhode er Umberto 2s sønn Vittorio Emanuele (f. 1937), fyrste av Napoli. Etter opprettelsen av republikken i Italia er det fort­

satt (1998) forbudt for mannlige medlemmer av hu­ set Savoia å oppholde seg i Italia. Forbudet gjelder ikke for medlemmer av linjen Savoia-Aosta, som stammer fra Viktor Emanuel 2s yngre sønn Amadeo (1845-90), hertug av Aosta, som var konge av Spa­ nia 1870-73. Se også ►Italia (historie) og ►Savoie (historie). Savoie [savoa], it. Savoia, ty. Savoyen. 1. Landskap i Frankrike ved grensen mot Sveits og Italia, delt i departementene Haute-Savoie i nord og Savoie i sør. Landskapet er helt oppfylt av Alpene med bl.a. Mont Blanc-massivet, Vest-Europas høy­ este fjell. Stor turisttrafikk. Hovedstad i det tidligere hertugdømmet Savoie var Chambéry. Historie. I oldtiden var området bebodd av keltiske stammer (allobroger); 121 f.Kr. ble de beseiret av romerne, som gjorde landet deres til en del av pro­ vinsen Gallia transpadana. Under folkevandringene slo burgundeme seg ned i området, men 564 kom deres rike under frankisk herredømme; senere lå området i perioder dels under italiensk styre, dels under fransk, inntil det gikk opp i kongeriket Burgund og kom under Det tysk-romerske rike (1033). På 1100-tallet fikk slekten Savoia makten i landet, og Amadeus 3 gjorde det til et grevskap med betyde­ lige besittelser i Italia (Piemonte) og Sveits (Genéve). Savoia ble hertugdømme 1416. På begynnelsen av 1500-tallet ble Savoie skueplass for stridigheter mellom Spania og Frankrike, men ved freden i Cateau-Cambrésis i 1560 sikret Savoie seg en mer uavhengig stilling. Ved freden i Utrecht i 1713 fikk Savoie Sicilia, som i 1720 ble tatt fra dem og erstattet med Sardinia. Fyrstemakten stod sterkt i Savoie. Alt i årene etter 1560 mistet stenderforsamlingen sin betydning, og Emanuel Phil i bert bygde opp en administrasjon med klart eneveldige trekk. På 1700-tallet ble denne politikken ført videre. Vik­ tor Amadeus 2 (1675-1730) gjennomførte jordrefor­ mer, skattereformer og reformer i administrasjonen, samtidig som han bygde ut hæren. Savoie ble en av de mest effektivt administrerte stater i Europa. Men jordbruket var forholdsvis primitivt. Adel og preste­ skap utgjorde en forholdsvis stor del av befolknin­ gen, eide det meste av jorden og dominerte industri, handel og bankvirksomhet. Fastlandsdelen av kongeriket ble erobret av fransk­ mennene under revolusjonskrigene, og gjort til fransk departement, men riket ble gjenopprettet i 1815. De nasjonalistisk-liberale strømninger, særlig etter 1830, var sterke i Savoie. Med fransk hjelp ble Savoie selvstendig 1860. Selve Savoie gikk da opp i Frank­ rike, mens Piemonte og de italienske delene av Savoia ble innlemmet i det nye Italia. Viktor Emanuel, den siste kongen av Savoia-Sardinia, ble 1861 konge av Italia. Se også ►Italia (historie). 2. Departement i Frankrike, Rhone-Alpes; 6028 km2 med 365 400 innb. (1994), 60,6 per km2. Ho­ vedstad: Chambéry. De østlige deler av departementet består av fjellmassivene i Alpes Grées, brutt opp av dalsenkninger rundt elvene Are og Isére. Begge elver har sine kil­ der i Massif de la Vanoise, et område som i dag er nasjonalpark. Mot vest danner elven Rhone grense, og i dette området finnes også Frankrikes største inn­ sjø, Lac du Bourget. Bosetningen er konsentrert til de lavere dalfører og de vestlige deler av departementet. Husdyrbruk er viktig i høylandet; korn, frukt og vindruer dyrkes i lavereliggende områder. Betyde­ lig utbygd vannkraft gir grunnlag for elektrokje­ misk og elektrometallurgisk industri. Stor vinterturisttrafikk, blant annet til skistedene Val dTsére og Courchevel. savoir-faire [savoarfer] (fr., eg. Torstå å gjøre'), evne til å handle riktig i rette øyeblikk, rådsnarhet; godt håndlag, praktisk dyktighet. savoir-vivre [savoarvi:vr] (fr., eg. ‘forstå å leve'), belevenhet, dannelse, takt; verdenskunnskap.

69

SB

Savolax, svensk navn på det finske landskapet

►Savo. Savonarpla, Girolamo, 1452-98, italiensk dominikaner, botspredikant og reformator. Født i Ferrara, avla sine klosterløfter i Dominikanerordenen i Bo­ logna 1476. Etter studier av Skriften. Thomas Aqui­ nas og Aristoteles var han lektor ved klosteret San Marco i Firenze 1482-87 og deretter i 1490. I 1491 ble han valgt til prior. Hans fasteprekener 1485 i kir­ ken San Gimignano ble opptakten til en forkynnelsesvirksomhet hvor han sterkt kritiserte tidens for­ fall i kirken og i samfunnslivet, særlig humanistenes «hedendom». Etter Lorenzo de’ Medicis død 1492 opprettet han et teokratisk demokrati i Firenze, som han ville gjø­ re til «Dydens republikk». Et hemmelig politi skulle sørge for at gode seder ble overholdt, også privat. Hans voldsomme utfall mot de rike og ikke minst mot pave Alexander 6 skallet ham mange fiender. I 1495 forbod paven ham a preke, men Savonarola nektet å bøye seg for forbudet. I 1497 ble han ekskommunisert, noe Savonarola heller ikke bøyde seg for, da han hevdet at Alexander ikke engang var kris­ ten og derfor heller ikke en rettmessig pave. Befolk­ ningen i Firenze fikk etter hvert nok av Savonarolas strenge regime og vendte seg mot ham. Han ble ar­ restert, dømt for skisma og heresi etter å ha vedgått seg disse forbrytelsene under tortur. Han ble hengt og brent på bålet 23. mai 1498. Ettertiden har dømt ulikt om ham. For noen var han en eksaltert fanatiker og pseudoprofet, for andre en som kunne ha trukket kirken opp av dens forfall, slik at kirkesplittelsen pa 1500-tallet kunne ha vært unn­ gått. En prosess som kan føre til hans kanonisering, er påbegynt. Savonlinna, sv. Nyslott, bykommune i Finland, Mikkelin lååni (S:t Michels lån), i landskapet Savo, ved innsjøen Pihlajavesi 90 km nordøst for Mikkeli; 822 km- med 28 800 innb. (1997), 35 per km-. Vak­ ker beliggenhet pa holmer og odder i Saimaa-sjøsystemet. Skoleby; tre- og lærindustri. Turisttrafikken er av stor betydning. Byen vokste opp omkring borgen Olavinlinna (Olofsborg, navn etter Olav den hellige); borgen var svensk grensefestning, bygd for å verne grensen i øst; russisk 1743-1812. I juli-august hvert år arran­ geres en internasjonal operafestival i borgen, som ble restaurert 1961. Savonlinna fikk byrettigheter 1639. Savonnerie [savånri], La. fransk verksted for til­ virkning av gulvtepper med knyttet floss. Startet i 1604 og fikk 1672 lokaler i den gamle såpefabrikken La Savonnerie i Chaillot. Verkstedet flyttet i 1820årene til Paris, da det ble slått sammen med La Manufacture des Gobelins. savoykål, Brqssica olerqcea var. sabquda, kal som ligner hodekål, men har løse, middels store hoder med mørkegrønne, krusete blad. Dyrkes lite i Nor­ ge; passer best i kyststrøk. Hardfør, og far først etter frost sin milde, fine smak. såvza, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: sau. Sawallisch, Wolfgang, f. 1923, tysk dirigent og pianist. 1960-70 sjefdirigent for Wiener Symphoniker, fra 1971 musikksjef for Bayerische Staatsoper i Miinchen. Som pianist er han kjent som en fremra­ gende akkompagnatør og har bl.a. samarbeidet med Dietrich Fischer-Dieskau. Sawallisch har særlig et navn som tolker av 1800-tallets musikk, ikke minst Wagners operaer. SAW-filter, fork. for eng. Surface Acoustic Wdve, elektronisk filter basert på akustiske overflatebølger i et piezoelektrisk materiale. De akustiske bølgene dannes ved at elektrisk spenning tilføres elektroder på overflaten av materialet. For å fa en ønsket frekvensrespons i filteret, formes elektrodene i et be­ stemt mønster, og filtreringen oppstår på grunn av vekselvirkning mellom det elektriske signalet og den akustiske overflatebølgen. SAW-teknologien er be-

Girolamo Savonarola regnet for frekvensområdet fra ca. 10 MHz til GHzområdet. SAW-filtre brukes hovedsakelig i radio- og satellittutstyr og radar. De har dimensjoner som elektro­ niske integrerte kretser og produseres etter lignende metoder. sawm cl. siyam (arab.), faste. Sax, Adolphe. 1814-94, belgisk instrumentbygger. Oppfant saksofonen, sakshomet og kontrabassklarinetten. Saxifraga (av lat. 'berg'og ‘sprenge’), slekten sil­ dre i sildrefamilien, 370 arter, de fleste i fjellstrøk pa nordlige halvkule, noen i Andesfjellene. Saxo, med tilnavnet Grammaticus (latineren), slut­ ten av 1100- og begynnelsen av 1200-tallet, dansk historieskriver, antagelig i tjeneste hos erkebiskop ► Absalon. Hans Gesta Danorum forela avsluttet 1200-20. Dette verket er en fremstilling av «danenes bedrifter» fra urkongen Dan til 1185. Vart kjenn­ skap til verket bygger på en utgave av Christiem Pedersen (Paris 1514). Sagnhistorien, som fyller de førsle 9 av verkets 16 bøker, og hvor flere gamle dikt er gjengitt i klassiske metra, har vært en viktig kilde for granskere av gammelnordisk religion og åndsliv. Saxo var aristokrat og forteller først og fremst om hirdmenn og vapendad. Han er sterkt nasjonalistisk, særlig overfor tyskerne. Absalon er hans høyt beundrede helt. Som mønster for sin elegante latin har han brukt antikke historikere og diktere. Say [se:], Jean-Bapliste, 1767 1832, fransk sosi­ aløkonom. Say mente at ethvert tilbud av varer skapte en tilsvarende etterspørsel fordi inntekter opptjent ved produksjonen ville svare til produktets verdi. Av den­ ne grunn hevdet Say at selv om overproduksjon av enkelte varer forekom, ville en alminnelig overpro­ duksjon ikke være mulig. Denne Says lov har vært gjenstand for ulike tolkninger, og står fremdeles sen­ tralt i teoretisk diskusjon. Sayda, havneby i Libanon, 40 km sørvest for Bei­ rut; 100 000 innb. (1991). Mange palestinske flykt­ ninger. Appelsin- og sitrondyrking. Oljehavn og en­ depunkt for oljeledning fra Saudi-Arabia. Mange ruiner fra oldtiden. Oldtidens Sidon.

Dorothy L. Sayers tegnet av Kenneth L. Martin i begynnelsen av 1930-årene.

Historie. Sayda er meget gammel og har hatt en vekslende historie. I oldtiden var den fønikernes mektigste by. Assyrerne og babylonieme ville ha tak i dens rikdommer, foretok hærtog mot den, plyndret og ødela den. Pa 600-tallet f.Kr. blandet Egypt seg inn. Etterpå kom perserne, og byen fikk cn ny stor­ hetstid. I 348 f.Kr., under perserkongen Artaxerxes Ochus, ble den ødelagt igjen. Byen gav seg frivillig under Aleksander den store pa 300-tallet. Etter hans tid stod den under selevkidene i Syria, ptolemccme i Egypt, romerne og Herodes den store. I kristen tid ble byen bispesete. I korstogstiden og under mongolcnes angrep (1258 e.Kr.) ble Sayda herjet gjen­ tatte ganger. Den var snart på kristne, snart på mus­ limske hender. I 1291 ble den endelig muslimsk. Sayda fikk en ny blomstringstid på 1600-tallet, da handelen ble oppmuntret og beskyttet. Men ogsa på 1800- og 1900-tallet har byen lidd under bombarde­ ment og okkupasjon, ikke minst etter utbruddet av den libanesiske borgerkrigen 1976. Det er foretatt flere utgravninger nær byen; 1855 ble det oppdaget en stor nekropol med bl.a. sarkofagene av to sidonesiske konger fra oldtiden. Sayers [seioz], Dorothy Leigh, 1893-1957, bri­ tisk forfatter. Hun ble berømt for sine kriminalroma­ ner, f.eks. Whose Body?, Strong Poison, Murder Must Advertise og Gaudy Night, der den aristokratiske detektiven, vinskjønneren og bibliofilen Lord Peter Wimsey utfolder seg i høyst varierte omgivelser, skil­ dret med stor sans for dialekter, typer og miljøer. Flere av bøkene er oversatt til norsk. Sayers gikk i senere år over til et religiøst forfatterskap, bl.a. hørespill om Jesu liv, essaysamlingen Creedor Chaos, and Other Essays in Popular Theology (1947), oversatte Dantes Divina Commedia (1949-55) og utgav flere Dante-studier. Hennes essayer og foredrag, hvorav noen er samlet i Unpopular Opinions, viser hennes allsi­ dighet og formuleringsevne. - Litt.: B. Reynolds: D. L. S.: Her Life and Soul (1993). Sayles [seilz], John, f. 1950, amerikansk filmre­ gissør og manusforfatter. Regidebuterte med lavbudsjettsfilmen Return of the Secaucus Seven (1980), og har siden gjort seg bemerket med en rekke uorto­ dokse filmer produsert i utkanten av den amerikan­ ske filmindustrien. Spiller som oftest selv småroller i sine filmer. Matewan (1987) rekonstruerte en blo­ dig gruvearbeiderstreik i 1920-årene, City of Hope (1991) var et levende gruppeportrett av mennesker i storbyen. Sayles har også utgitt flere romaner, senest Los Gusanos (1991). Sayn-Wittgenstein [-Jstain], vidt forgrenet tysk fyrstehus som stammer fra Stefan, greve av Spon­ heim (født ca. 1100). Slekten kom i besittelse av grev­ skapene Sayn og Wittgenstein på 1200- og 1300-tallet. Slekten er delt i tre hovedlinjer. Til linjen SaynWittgenstein-Berleburg, som fikk riksfyrstetittel 1792, hører prins Richard av Sayn-Wittgenstein-Berleburg (f. 1934). Han eier slottet Berleburg i Bad Berleburg, og er gift med den danske dronningens søster prinsesse Benedikte (f. 1944). Hans onkel ar­ vet titlene fra en annen linje, Sayn-WittgensteinHohenstein, som fikk riksfyrstetittel 1801. Den tred­ je linjen, Sayn-Wittgenstein-Sayn, dode ut 1846. En gren fikk russisk fyrstetittel 1899. sayyid (arab. ‘herre, mester, fyrste’), islamsk æres­ tittel som understreker ære, verdighet og høy anseel­ se. Sayyid-littelen tilkommer profeten Muhammads ætt, i første rekke etterkommere av profetens yngste dattersønn al-Husayn, sønn av profetens fetter. Ali ibn Abi Talib, og profetens datter Fatima. Ærestitte­ len ^sharif bæres av etterkommere av al-Hasan, Husyans eldre bror. Ærestittelen brukes også i dag, og i sjia-tradisjonen har en sayyid rett til å bære sort turban (de øvrige bærer hvit), og både kvinner og menn kan markere sayyid-ætt ved bruk av grønnfargedc plagg (belte, hodeplagg el.L). sb, symbol for ►stilb, tidligere benyttet enhet for luminans.

Sb, kjemisk symbol for grunnstoffet antimon (lat. stibium). s-blokken, fellesbetegnelse på gruppe 1 og 2 (al­ kali- og jordalkaligrunnstoffene) i grunnstoffenes periodesystem. Grunnstoffer i s-blokken er kjenne­ tegnet ved at ytterste elektronskall kun inneholder selektroner, og de regnes som typiske kation-dannere. Sc, kjemisk symbol for grunnstoffet scandium. SCA, Svenska Cellulosa AB, Sveriges største treforedlingskonsem med en rekke fabrikker i inn- og utland. Representert i tyve land. Etablert 1929, sete i Sundsvall. Hovedproduktene er hygieneprodukter, emballasjepapir og ferdig emballasje, og trykkpapir. SCA har flere kraftverk og er Skandinavias største skogeier med 2,3 mill, hektar. Betydelige fusjoner i utlandet, spesielt Tyskland, i 1990-årene. Omsetning 1996: 55,4 mrd. svenske kr; 34 100 ansatte. SCA Mdlnlvcke A/S (til 1996 Saba Mblnlycke A/S), Tønsberg, grunnlagt 1945, fra 1968 datterselskap av svenske Molnlycke AB, som fra 1975 er en del av SCA. Fabrikk og hovedkontor på Råel i Tønsberg kommune. Produksjon av sanitetsbind, tamponger og bleier for det norske marked og for eksport gjennom Mblnlycke. Avdeling i Tønsberg og Oslo for salg av produkter fra Mblnlycke. 540 ansatte (1995). Scabiosa (av lat. ‘skabb’), slekt i kardeborrefamilien. 100 arter, de fleste i middelhavslandene. Bla­ dene er motsatte og blomstene sitter i hoder eller kurver. Ikke viltvoksende i Norge, men et par arter, Scabiosa canescens og Scabiosa columbaria, går så langt nord som til Danmark og Sør-Sverige. I mid­ delalderen ble arter av Scabiosa flittig brukt som medisin mot skabb, byllepest og andre sykdommer. Enkelte arter dyrkes som prydplanter. Scaevola, planteslekt i familien Goodeniaceae. Scaevola saligna, femtunge, stammer fra Australia. Har frodig bladverk og eiendommelige, men vakre blomster i rødt, blått, rosa og fiolett. Brukes som utplantnings- og ampelplante, tåler noe skygge. Scafell Pike [skå;føl paik], fjelltopp i Storbritan­ nia, England, Cumberland. 978 m o.h., høyeste topp i England. Scala, revyteater, senere kino i Odd Fellow-gården i Oslo. Revyteater 1934-37, opprettet av Victor Bernau og Einar Rose; åpnet med en revy av Finn Bø. Teateret drev også fra 1936 Sisseners bar med kabaretinnslag og byens første virkelige jazzband. Samme år biscene for Det Nye Teater med Einar Sissener og Fridtjof Mjøen som ledere. Oslo kinemato­ grafer leide teatersalongen 1937-71. Scala, norsk programvarehus, mest kjent for multimediapresentasjonsprogrammer, etablert i Oslo og i USA. Scala, La, eg. Teatro alla Scala, operascene i Ita­ lia, Milano, en av verdens ledende operascener. Åp­ net 1778. Bombet 1943; etter gjenåpningen 1948 har salen 3600 plasser. Blant de faste dirigentene har vært Arturo Toscanini, Victor De Sabata og Claudio Abbado; musikksjef fra 1986 er Riccardo Muti. scalare, Pterophyllum scalqre, ofte kalt «akvariets konge», akvariefisk (benfiskart) i familien ciklider. En svart- og sølvstripet fisk fra Amazonas som blir ca. 15 cm høy. Scalaren er lett å avle, men kan være aggressiv og tar gjeme mindre fisk. Det finnes krysninger med forskjellige farger. Scala santa (it. 'den hellige trapp'), marmortrapp, ifølge legenden ført fra Pilatus’ palass i Jerusalem til Roma og satt opp nær Laterankirken. På toppen av trappen står kapellet Sancta Sanctorum, det eneste som er igjen av det gamle Lateranpalasset. Martin Luther krøp på kne opp alle trappetrinnene, i likhet med andre pilegrimer, da han i 1511 besøkte Roma i oppdrag for sin orden. Han har fortalt at det slo ned i ham: Tenk om det ikke er sant at dette gir syndsfor­ latelse! scale [skeil] (eng. ‘skall, belegg’), avleiringer i rørdeler, betegnelsen brukes særlig om avleiringer i

Scaler. Binær scaler med elektronisk register. Med 8 scalertrinn kan den vise opptil 28-l = 255 tellin­ gen Hver 256. telling slipper gjennom og adderes av registeret. Lampene som lyser (1. 3. 4 og 6) indi­ kerer I + 4 + 8 + 32 = 45 tellingen

produksjonsutstyr i offshore. Avleiringene her er ho­ vedsakelig mineralske (gips, karbonat, voks) og inne­ holder radioaktive stoffer (LRA, lavradioaktive av­ leiringer) som er vasket ut av berggrunnen i formasjonsvannet. Strålefaren for arbeidere som håndterer utstyr med scale er liten, men deponering av slurry (etter rengjøring) og annet beslektet avfall er omdis­ kutert. scaler [skeila] (eng.) (fys.), elektronisk telleverk som overfører en viss brøkdel av tellingene til et an­ net telleverk, brukt for å telle elektriske pulser, spe­ sielt pulser fra tellere for ioniserende partikler (geigertellere, scintillasjonstellere o.L). Ved store tellehastigheter kan et mekanisk register ikke følge med. Man foretar derfor en elektronisk reduksjon av tellehastigheten ved hjelp av scalere. Binær scaler er bygd opp av en rekke enkeltkretser som slipper hver annen puls gjennom. Når to slike enkeltkretser kobles i serie, vil bare hver 4. puls slip­ pe gjennom, med tre kretser i serie slipper hver 8. puls gjennom osv. Hver enkeltkrets, hvert scalertrinn. kan forbindes med en glimlampe som lyser opp når den første pulsen kommer inn og slokkes igjen når den neste pulsen, som går videre, kommer inn. Den­ ne pulsen tenner så lampen i det etterfølgende trinn, eller om den allerede er tent, slokker også den og går videre inntil den kommer til et trinn hvor lampen ikke lyser. Når alle lampene i kretsen er tent, går neste puls gjennom alle trinnene og ut til et annet telleverk samtidig som alle lampene slokkes. Til enhver tid kan man finne ut hvor mange tellinger som er registrert, ved å gi lampene vekt i forhold til den plassen de har i kretsen, 1 for den første, 2 for den andre, 4 for den tredje osv., og addere vekttalle­ ne for de lampene som lyser. Nå brukes vanligvis elektroniske telleverk, som di­ rekte viser antall pulser som lysende tall, istedenfor scalere. Scali, norsk produsent av spesialiserte superdatamaskiner, stiftet i 1997 med utspring i miljøer som tidligere var knyttet til Norsk Data. Scali lager superdatamaskiner med utgangspunkt i standardprosessorer, standard operativsystemer og SCl-teknologi (scalable coherent interface) fra Dolphin, et annet selskap bygd på ruinene av Norsk Data. Den egenskapte merverdien ligger i svært effektiv kode for flerprosessorsystemet, med blant annet parallellisering og bruk av hurtiglagring (cache). Selskapets før­ ste kommersielle leveranser er gått til Tromsø Satellittstasjon og til Universitetet i Paderbom i Tyskland. Scaliger, Julius Cæsar, 1484-1558, italiensk klas­ sisk filolog og lege; virket i Agen, Frankrike; fikk stor betydning ved sin poetikk (der han stilte Vergil høyere enn Homer) og ved sitt verk om det latinske språk: De causis linguae Latinae (1540). Scaliger, Joseph Justus, 1540-1609, italienskfransk filolog, sønn av J. C. Scaliger, professor i Leiden fra 1593. Utmerket seg innenfor kronologi, nu­ mismatikk og epigrafikk; leverte kritiske utgaver av en rekke av antikkens diktere. I sin De emendatione temporum (1583) beskrev han ulike antikke tidsregningssystemer og bidrog til en enhetlig kronologi for antikkens historie. Han var også en av pionerene innenfor den latinske epigrafikk.

Scalloway [skælawei], tettbebyggelse på Shetland Islands, Mainland, ca. 3 km vest for Lerwick. Base for den norske Shetlandsgjengen under den annen verdenskrig. Scamozzi [skamåttsi], Vincenzo, 1548-1616, ita­ liensk arkitekt. Virket i og omkring Venezia. Særlig påvirket av Palladio; fullførte dennes Teatro Olimpico i Vicenza 1584—85. Bygde Procuratie Nuove ved Marcusplassen i Venezia (1581-98/99) og utførte et prosjekt for domen i Salzburg (1604). Utgav Idea dell 'architettura universale (1615). scampi (it.), små sjøkreps. Halene stekes, frityrkokes eller kokes. Scana Industrier asa, Stavanger, norsk industrikonsem, grunnlagt 1987, produserer bl.a. smidde og støpte spesialprodukter i stål, samt andre produk­ ter for skips-, olje- og gassindustrien. Produksjon i Norge, Sverige, Danmark og Kina. Omsetning 1996: 1,5 mrd. kr; 1800 ansatte. Peter T. Smedvig med fa­ milie eier flertallet av aksjene i selskapet. Scanair, tidligere skandinavisk charterflyselskap opprettet 1961 som et hovedsakelig dansk firma; omorganisert 1965 til et skandinavisk konsortium eid av SAS-partneme DDL, DNL og ABA. Gikk 1994 sammen med danske Conair, som med SAS Leisurc og Spies Travel Group etablerte selskapet Premiair. Scancem AB, Malmo, svensk sement- og byggevarekonsem, opprettet 1996 ved sammenslutning av svenske ►Euroc AB og norske Akers sement- og byggevarevirksomhet (bl.a. Norcem). Konsernet dri­ ver sementproduksjon i Sverige (Cementa), Norge (Norcem, med produksjon i Brevik og Kjøpsvik), Storbritannia og Vest-Afrika; for øvrig betongprodukter, gipsplater, lettbetong m.m. Før sammenslut­ ningen hadde de to selskapene lenge samarbeidet, og Euroc var en tid Akers største aksjonær. Etter sam­ menslutningen er Aker RGI og Skanska de to største eieme av Scancem. Omsetning 1996:14,4 mrd. sven­ ske kr; 10 000 ansatte. Scandiatransplant, internordisk medisinsk sam­ arbeidsorganisasjon som er engasjert i nyretransplan­ tasjoner på pasienter med kronisk livstruende nyre­ svikt, men virksomheten omfatter også andre orga­ ner. Scandiatransplant er basert på vevstypingslaboratorier (se ►vevstyping) i de nordiske land. Labora­ toriene gjør det mulig å sikre at organer fra nylig døde individer kan bli transplantert til de best vevstype-forlikelige pasienter, uten hensyn til landegren­ ser. Scandiatransplant samarbeider med den tilsva­ rende Eurotransplant i Vest-Europa. Den sentrale re­ gistrering av organdonorer og organ mottagere er knyttet til Skejby Sygehus (Århus Universitetshospital, Danmark). Scandic Hotels, svensk hotellkjede, grunnlagt av daværende Svenske Esso 1963, overtatt av Ratos 1986. Driver 120 hoteller i 10 land, av disse 13 i Norge (1997). Omsetning 1996: 3,2 milliarder sven­ ske kr; ca. 4500 ansatte. Scandinavian Airlines System [skændineivjan eølainz sistam], se ►SAS. Scandinavian

Broadcasting

System

[skændincivjan brå:dkastii] sistam], Luxembourg, amerikanskeid kringkastingskonsern, omfatter en rekke radio- og fjernsynsselskaper i Europa. Største enkelteier er det amerikanske fjernsynsselskapet Capital Cities/ABC, som igjen er eid av Disney-konsemet. I Norden har SBS store eierandeler i TV Nor­ ge, det svenske Femman (TV 5) og det danske Ka­ nal 2 (1996). Scandinavian Design [skændineivjan dizain], begrep som oppstod i 1950-årene, da nordisk form­ givning fikk sterk innflytelse internasjonalt. Begre­ pet refererer til luksuriøst enkle hjemmeinnredningsprodukter preget av abstrakt funksjonalistisk este­ tikk. Perioden skapte en internasjonal goodwill for nordisk design som man fremdeles nyter godt av. Scandinavian Leisure Group [skændineivjan le33 gru:p], SLG skandinavisk reiselivskonsem, eta­

71

SCARLATTI

blert 1994 ved at SAS solgte SAS Leisure til det bri­ tiske konsernet Airtours. I gruppen inngår bl.a. de skandinaviske reisearrangørenc Saga. Ving. Tjæreborg, Spies, Always m.m.; dessuten charterflyselskapet Premiair og hotellkjeden Sunwing Resort. Om­ setning 1996: 9 mrd. svenske kr; ca. 4500 ansatte. Scandinavian Star [skændineivjan sta:], danskeid bilferge, registrert pa Bahamas. Ble satt i drift pa ruten Oslo-Frederikshavn april 1990, men ble ram­ met av brannkatastrofe i svensk farvann 7. april 1990. 159 mennesker omkom. Scandinavium, Goteborg i Sverige, innendorsarena for idrett (bl.a. ishockey, tennis, sprangridning). konserter, utstillinger, teater m.m., åpnet 1971. Arki­ tekt Poul Hultberg. Tilskuerkapasitet ca. 12 500, Sve­ riges nest største innendørsarena etter Globen i Stock­ holm. scandium (av lat. Scandia, 'Skandinavia'), me­ tallisk grunnstoff i gruppe 3 i grunnstoffenes perio­ desystem. Scandium metall er sølvhvitt, det er duktilt, lar seg lett bearbeide, og regnes med blant lett­ metallene. Forekomst. Scandium antas å utgjøre ca. 1.4-10'' vektprosent av jordskorpen, og finnes dermed i stør­ re totalmengder enn velkjente grunnstoffer som tinn, sølv og gull. Scandium finnes i sma konsentrasjoner i lantanoidmineraler og i noen wolfram-, tinn-, zirkonium- og uranmineraler. Rene scandiummineraler er få og sjeldne. Lengst kjent er thortveititt (Sc,Si,O7, scandiumsilikat) som første gang ble fun­ net i Iveland. Setesdal. Andre scandiummineraler er silikatet bazzitt ((Sc,Fe),Be,(Si(,Ols))og fosfatet sterretitt eller kolbeckitt (ScPO/2H,O). Kjemiske egenskaper. Scandiummetall er meget uedelt og løser seg lett i de fleste syrer. I luft ved romtemperatur er det meget oksidasjonsbestandig, men det far en svak gul eller blekrosa fargetone pga. dannelsen av en beskyttende, tynn oksidfilm. I sine kjemiske forbindelser har scandium oksidasjonstall +111. Saltene er fargeløse. Scandiumoksid er amfotært og er den viktigste av scandiumforbindelsene. Fremstilling. Valg av fremstillingsmetode for scan­ dium avhenger av råstoffene. Ved ekstraksjon av uran far man scandium som biprodukt. Fra thortveititt fremstilles det gjennom smelting med natriumkarbonat og etterfølgende atskillelse som oksid (Sc.O,). Fra andre forekomster (lantanoider, uranmineraler) blir det fremstilt ved bruk av ionebyttings- og væske-væske-ekstraksjonsteknikker. Metallet ble frem­ stilt første gang av W. Fischer i 1937 ved elektrolyse i en smelte av litium og kaliumklorid. Rencre metall oppnås ved å redusere scandiumtrifluorid, ScF,, med kalsiummetall ved høy temperatur, evt. med etter­ følgende destillasjon ved 1650-1700 °C. Bruk. Scandium blir bare fremstilt i små mengder. Det har visse interessante anvendelser, bl.a. i krys­ taller til laserformål, som mulig legeringstilsetning til magnesium og aluminium (øker styrken og min­ sker komstørrelsen), som tilsetning til titankarbid (øker hardheten), som tilsetning til kvikksølvlamper (øker lysintensiteten) m.m. Historie. Scandium ble oppdaget i 1876 av den sven­ ske kjemikeren L. F. Nilson i mineralene gadolinitt og euxenitt fra Sverige. Han gav grunnstoffet navnet scandium fordi de to mineralene til da bare var kjent fra Skandinavia. Eksistensen av scandium ble forut­ sagt av Mendelejev 1869.

SCANDIUM Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse Smeltepunkt Kokepunkt Densitet Oksidasjonstall

Sc 21 44,9559 1541 °C 2836 °C 2,989 g/cm3 III

Scandix (av gr.), slekt i skjermplantefamilien. Ca. 20 arter i Europa, de fleste i middelhavsområdet. En art i Norge, ►venuskam. Scania AB, Sodertålje, svensk bilindustrikonsern, grunnlagt 1891 som Vabis (Vagnfabriken i Sodertål­ je); i 1911 slått sammen med Malmo-bedriften Sca­ nia til Scania-Vabis. En av verdens ledende produ­ senter av lastebiler; foruten i Sverige har konsernet produksjon i bl.a. Nederland, Australia og i SørAmerika. Omsetning 1996: 33,7 mrd. svenske kr; 22 200 ansatte. I 1968 ble Scania-Vabis og SAAB slått sammen til Saab-Scania AB, fra 1991 heleid av Wallenberg-selskapet Investor. Scania AB ble 1995 utskilt som eget selskap; året etter solgte Investor halvdelen av ak­ sjene, og Scania ble børsnotert. Norsk Scania AS, grunnlagt 1945, importerer Scania-biler til Norge, omfatter også forhandlcrleddet og serviceverksteder. Selskapet er ikke eid av det svenske Scania, men av private, norske eiere. Om­ setning 1995: 1,3 mrd. kr; 800 ansatte. scanner [norsk utt.: skænnar] (eng.). I. Spesielt avsøkningsapparat til avlesning av smale linjer eller bånd, se ►scanning. 2. (EDB). Tilleggsutstyr for datamaskin, brukt til innlesing av trykt tekst og bilder. Kalles ofte billedsveiper fordi lesingen gjøres ved hjelp av en laser­ stråle som sveiper over papiret. Lyset som reflekte­ res fra papiret registreres og danner etter hvert et speil­ bilde av siden. Dette lagres elektronisk i form av et punktmønster som kan bearbeides ved hjelp av eg­ net programvare. Grafisk orientert programvare gjør det mulig å redigere bildene, f.eks. forminske eller forstørre, retusjere, bearbeide farger og kontraster, legge på forklarende tekst osv Resultatet kan så skri­ ves ut, alene eller som del av et dokument, f.eks. ved hjelp av et program for elektronisk trykksakfremstilling (desktop publishing). Sammen med programvare for optisk tegngjenkjenning (OCR) blir scanneren en optisk leser som kan brukes til å mate trykt tekst inn i datamaskinen, dvs. overføre den til et elektronisk format for lagring el­ ler videre redigering ved hjelp av en tekstbehandler, se ►optisk lesing. Typer. Det finnes i hovedsak to typer scannere. I llatseng-scannere ligger papiret rolig, mens scannerhodet beveger seg. Dette gir størst nøyaktighet, men går langsomt. I scannere med arkmater trek­ kes papiret forbi et stasjonært laserhode. Et større antall sider kan leses relativt raskt, men med større feilprosent. scanning [norsk utt.: skænnitj] (av eng. ‘avlese, avsøke’), det å avsøke en overflate langs smale, pa­ rallelle linjer eller bånd. Benyttes i fjemsynsteknikken (se ►fjernsyn), i grafisk teknikk, hvor den repre­ senterer en fremgangsmåte for automatisk fargeseparasjon og fargekorreksjon, i elektronmikroskopi (se ►elektronmikroskop), ved kartlegging av jordover­ flaten fra satellitt m.m. Scanvest Ring AS, tidligere norsk selskap innen data og telekommunikasjon, grunnlagt 1973 som ScanVest EDB, fusjonert med Gustav A. Ring Sys­ tem Maskiner 1983. Olivetti gikk etter hvert inn med aksjemajoriteten, og etter en omorganisering skiftet selskapet navn til Scanvest-Olivetti. Etter en ny om­ organisering i 1997 ble selskapet Olsy Norge eta­ blert, tilknyttet systemselskapet Olsy i ►Olivetti-konsernet. Scapa Flow [skæpa flou], naturlig havn på Orkney Islands, en 129 km2 stor, rund havbukt med 15-25 km diameter, mellom hovedøya Mainland og flere av de sønnenforliggende øyer. Scapa Flow har utløp, seilbare for store skip, både mot vest, sør og øst. Flåtestasjon under den første og den annen verdenskrig. Den tyske flåte ble internert her etter våpenstillstan­ den 1918, men etter ordre av admiralen, von Reuter, ble omtrent hele flåten senket av sine besetninger i

juni 1919. Under den annen verdenskrig, 14. okt. 1939, lyktes det en tysk ubåt å trenge inn fra sør og senke slagskipct Royal Oak. Scapa Flow ble nedlagt som llåtestasjon i 1956. Scappino (it., fr. scapin), en slu og lystig tjener, stående figur i den italienske maskekomedie. Moliere har brukt figuren i komedien Scapins skøyer­ streker. Scaramuccia [skaramutfa], fr. Scaramouche, rol­ lefigur i commedia delFarte, en feig og skrytende eventyrertype. Skuespilleren Tiberio Fiorilli (1608— 94) regnes som skaperen av Scaramuccia-skikkelsen, som senere er blitt behandlet i Uere dramatise­ ringer, bl.a. en ballett til musikk av Sibelius og fil­ men Scaramouche (1952) med Stewart Granger i tit­ telrollen. Scarborough [ska:b(ø)ra], distrikt i Storbritan­ nia, England. North Yorkshire, ved nordsjøkysten ca. 90 km nordøst for York; 108 700 innb. (1993). Hovedby: Scarborough. Noe industri. Badeturisme i tett­ stedene Scarborough og Whitby. Borg fra 1136. Scar­ borough fikk byrett 1181. Scargill [ska:gil], Arthur, f. 1938, britisk fagfore­ ningsleder. Formann i Kullgruvearbeiderforbundet siden 1981; han ble særlig kjent som kompromissløs og utfordrende streikeleder under kullgruvestreiken 1984-85. Fra sin tid som medlem av Labour (196695) kjent som en markant representant for venstre­ fløyen. Han brøt med partiet og grunnla Socialist Labour Party 1996. scarlatina (lat.), medisinsk navn på ►skarlagens­ feber. Scarlatti [ska-],Alessandro(Gaspare), 1660-1725, italiensk komponist. Kapellmester hos dronning Christina av Sverige 1680—84. Skrev ca. 115 opera­ er, 900 kantater, messer, oratorier, instrumentalmu-

Alessandro Scarlatti

Domenico Scarlatti sikk m.m. Scarlatti er hovedrepresentant for den napolitanske operastil. Han utformet da capo-arien og den 3-satsige ouverture-form. Scarlatti [ska-], (Giuseppe) Domenico, 1685— 1757, italiensk komponist og cembalist; sønn av A. Scarlatti. Kapellmester og cembalist bl.a. i Roma, London og ved hoffene i Lisboa og Madrid. Skrev over 550 «sonater», som med sin todelte form og oppbygning er et viktig ledd i sonateformens utvik­ ling. Blant hans andre verker er 12 operaer, 2 orato­ rier, ca. 70 kantater, 3 messer, Stabat mater, Te deum og motetter. - Litt.: M. Boyd: D. S., Master of Music (1986). Scarlet Letter [ska:lat leta]. The, roman (1850; norsk overs. Den flammende bokstav, 1950) av Nathaniel Hawthome. Boken, som er hans hovedverk, gir en dramatisk skildring av synd, skyld, soning og samvittighetskvaler. Romanen er filmatisert flere ganger, blant annet av Victor Sjostrdm (1926) med Lillian Gish, og av Wim Wenders (1973) med Senta Berger. Scarpa [ska-], Carlo, 1906-1978, italiensk arki­ tekt. Leder for arkitektskolen i Venezia fra 1972. Ble tidlig påvirket av Mies van der Rohe og Frank Lloyd Wright; kom siden med i kretsen rundt tidsskriftet Casabella, som under redaktøren E. Rogers propa­ ganderte for arkitekturens sosiale forpliktelser. Gjen­ nom en serie butikkinnredninger, bl.a. for Olivetti (1964), og museumsprosjekter, som utvidelsen og innredningen av Castelvecchio Museo i Verona (1957) og Gipsoteca Canoviana i Treviso (1957), dyrket han frem en designpreget arkitektur, med vekt på sober detaljering og sammenstilling av materialer og konstruktive elementer som gav bygningene et tilnærmet omamentalt uttrykk. I Banco Popolare di Verona (fullført 1981) viser han i større grad vilje til å innordne seg en regional kontekst. Scarpa [ska-], Gino, f. 8. nov. 1924 i Venezia, norsk maler, grafiker og billedhugger. Han studerte arki­ tektur i Venezia 1945-49 og grafikk i Malmo 1964— 66. Kom til Oslo 1970, norsk statsborger 1978. Mu­ seet for samtidskunst i Oslo eier hans abstrakte skulp­ turer Signum (1972) og Bølge (1973). Nasjonalgal­ leriet i Oslo eier maleriet Daggry (1978) og grafiske blad, ofte utfort som «blindtrykk» i en slank, forfinet figurstil. Motivene er til dels preget av en veneziansk billedverden med et pikant erotisk anstrøk. Scarron [skara], Paul, 1610-60, fransk forfatter; tidens fremste representant for den burleske sjanger, som bestod i å parodiere høytidelig litteratur, særlig heltedikt. Hans viktigste bok i denne sjangeren var Virgile travesti (1648-51), en parodi på Aeneiden. Hans mest kjente verk er Le Roman comique (1656), som gir en realistisk og vittig skildring av provinsen og av skuespillernes liv. Komediene hans peker frem mot Moliére; Jodelet, ou le valet maitre (1645). Fra 1652 var han gift med den senere Madame de Maintenon, som ble Ludvig XIVs hustru. Scarry [skæri], Richard, pseudonym for Richard McLure, 1919—94, amerikansk kunstner og forfat­

ter, særlig kjent for sine populære billedbøker der påkledte dyr forteller om forskjellige yrker, byliv, samferdsel o.l. De er delvis laget for et internasjo­ nalt marked og omstridte med hensyn til kunstnerisk og pedagogisk kvalitet, f.eks. IVhat Do People Do All Day (1968, norsk overs. Hva gjør de alle sammen?, 1974). scartkontakt [ska:t-], også kalt Eurokontakt, 21 pins standardisert kontaktsystem for enkelt å kunne koble sammen forskjellige typer audio-, video- og datautstyr. scat-sang [skæt-], ordløs sangfonn først og fremst brukt i jazz, en slags imitasjon av instrumental jazzimprovisasjon. Fonnen oppstod meget tidlig, men ble allment kjent gjennom noen av Louis Annstrongs plateutgivelser i slutten av 1920-årene. Seat brukes fortsatt innen de fleste av jazzens stilarter. scatter-samband [skæta-] (av eng. ‘spre’), spredningssamband, radiosamband hvor transmisjonen av radiobølger er basert på spredt refleksjon i troposfæ­ ren. Den spredte refleksjonen skyldes inhomogeniteter i dette laget. Scatter-samband benyttes i høyeffekts radiolinjer med stor avstand mellom stasjone­ ne, bl.a. til installasjoner i Nordsjøen. Scavenius, Erik Julius Christian, 1877-1962, dansk politiker (Radikale Venstre), utenriksminister 1909—10, 1913-20 og 1940-42, statsminister 194243. Som leder av Danmarks utenrikspolitikk under den første verdenskrig gikk Scavenius inn for streng nøytralitet. 1924-32 var han dansk sendemann i Stockholm. Etter besettelsen av Danmark 1940 ble han utenriksminister og overtok statsministerstillingen 1942 etter krav fra tysk side. Han holdt en utpre­ get samarbeidslinje overfor okkupasjonsmakten og undertegnet bl.a. Åntikomintempakten 1941, men han klarte også med hell å avvise ytterliggående tyske krav i visse situasjoner. Etter folkereisningen 29. august 1943 opphørte ministeriet Scavenius å fun­ gere. Rettsoppgjøret etter krigen gav som resultat at det ikke var grunnlag for å reise tiltale mot ham. Ut­ gav Dansk Udenrigspolitik under denførste Verdens­ krig (1959) og Forhandlingspolitiken under Besættelsen (1948). Scavenius el. Schaboe, Laurids Clausen, 15621626, dansk-norsk geistlig, 1605 biskop i Stavanger. Scavenius utgav den såkalte «Grågåsen», en forteg­ nelse over kirkegodset i Stavanger bispedømme, som er et verdifullt historisk kildeskrift; av stor kartografisk interesse er det kart han lot utarbeide over sitt embetsdistrikt (Scavenius-kartet). scenario (av scene). I. Manuskript brukt av instruktøren for film el. te­ aterstykke, med fullstendig oversikt over handlings­ gangen og de enkelte scener. 2. Ordnet oversikt over tenkte begivenheter til å belyse fremtiden; brukes bl.a. i planlegging, under­ visning og forskning. scene (fr., fra lat.-gr.). I. Den del av teateret hvor skuespill fremføres. Se ►teater. 2. Mindre avsnitt av skuespill eller opera, opptrinn, syn, bilde, stedet for en begivenhet. 3. Innen romterminologien betegnelse på avgren­ set, som regel rektangulært, geografisk område med datadekning fra jordobservasjonssatellitt. scenisk, som gjelder scenen eller teateret. sceneinstruktør, den som leder innstuderingen av et teaterstykke. Tidligere var sceneinstruktørens oppgave å stå for den ytre ordning av scenearrangement og utstyr i tillegg til å ha ansvaret for dagens forestilling; de oppgaver som senere er blitt inspisientens. 1 moderne teater er betegnelsene regissør, instruktør og sceneinstruktør nærmest synonyme. Scene 7, privatteater i Oslo 1966-85, drevet av Club 7 ved Attila Horvath. Åpningsforestilling var Moliéres Lærde damer, iscenesatt av Sossen Krohg, som hele tiden var teaterets kunstneriske leder. Sce-

Gottfried Schadow. Statue av dronning Luise av Preussen og hennes søster, prinsesse Friederike, 1797.

ne 7 benyttet seg av både amatører og profesjonelle kunstnere, og repertoaret var preget av ny, ofte svært eksperimentell norsk dramatikk. Teaterets største publikumssuksess var oppsetningen av Gerd Brantenbergs Egalias døtre, Scene 7 drev også en utstrakt bameteatervirksomhet. scenografi (av scene og -grafi), betegnelse for det samlede utstyr i en teaterforestilling: dekorasjon, kostymer, belysning. Den som er ansvarlig for den­ ne kunstneriske helheten kalles scenograf en yrkes­ betegnelse som også innbefatter det tidligere begre­ pet teatermåler. Scéve [se:v], Maurice, 1501-ca. 1562, fransk ly­ riker; representant for «Lyon-skolen», som var sen­ trum for renessanseplatonismen i Frankrike. Han er mest kjent for samlingen Délie (1544), 449 dikt på 10 verselinjer, hver med 10 stavelser. Formen er «her­ metisk» og raffinert, og Scéve blir ofte sammenlig­ net med Mallarmé og med lyrikere fra 1900-tallet. Det store diktet Microcosme (utg. 1562) rommer mye av samtidens lærdom og er preget av renessansens optimisme og tro på mennesket. Schabzieger [faptsi:gar], særpreget sveitsisk ost fra kantonen Glarus, laget av kumelksmyse krydret med urter. Den er lys olivengrønn av farge, tørr, hard med en sterk lukt og smak og er formet som en kje­ gle med Hat topp, pakket i aluminiumsfolie. Opprin­ nelig en asiatisk ost, innført vestover med barbare­ ne. Fettinnhold i tørrstoflet mindre enn 1 %. Schacht [faxt], Hjalmar (Horace Greely), 18771970, tysk finansmann, riksbanksjef 1923—30 og 1933-39, økonomiminister 1934-37. Sanerte fra 1923 pengevesenet og stabiliserte marken. Ledet se­ nere finansieringen av opprustningen etter naziste­ nes maktovertagelse. Løse kontakter med motstandskretsen førte til fengsling 1944. Anklaget som krigs­ forbryter for domstolen i Niimberg, men frikjent. Utgav bl.a. Abrechnung mit Hitler (1948). Schack, Hans Egede, 1820-59, dansk forfatter og politiker. Cand.jur. 1844, ivrig deltager i studentli-

73 vet. medlem av den grunnlovgivende riksforsamling og av folketinget, siden sekretær hos ministersjefen. Som forfatter vil han ha et varig navn for den merke­ lige fortellingen Phantasterne (1857). en slags utvik­ lingsroman som skånselslost analyserer sjelelige for­ villelser. samtidig som den angriper føydalstaten og forsvarer liberalismen. Han påbegynte nok en roman, Sandhedmed Modification, men rakk ikke å fullføre den. - Litt.: J. Kr. Andersen: Feudalistisk fantasteri og liberalistisk virkelighed (1978). Schade, Jens August. 1903-78, dansk forfatter, viste i en lang rekke diktsamlinger sitt særlige talent for naivistisk lyrikk, ofte surrealistisk i stil og med erotikken som inspirasjonskilde. Det samme gjelder hans fabulerende fortellinger og romanen Mennes­ ker mødes ogsød musik opstår i hjertet (1944). Skue­ spill er samlet i Schade-dramatik (2 bd„ 1963-65). Schadow [Jada], (Friedrich) Wilhelm. 1788-1862, tysk maler, sønn av J. G. Schadow. Drog til Roma 1810, sluttet seg 1813 til nasareneme, ble katolikk og dyrket vesentlig det religiøse maleri i ungrenessansepreget stil. 1 1819 professor ved akademiet i Berlin. Grunnlegger av og direktør ved akademiet i Dusseldorf 1826-59. Schadow [fadå], (Johann) Gottfried, 1764-1850, tysk billedhugger; Tysklands fremste klassisistiske billedhugger. Oppholdt seg i Roma 1785-87, der han bl.a. ble påvirket av Antonio Canova. Fra 1788 var Schadow byen Berlins billedhugger, drog 1791-92 til København og Stockholm for å studere støpcteknikk. Hans hovedverk er firspannet på Brandenburger Tor i Berlin (1794-95). Schadow utførte en rek­ ke portretter av sin samtids berømte personer. Schadows utgangspunkt var rokokkoen, men gikk etter hvert over til et mer klassisistisk formspråk. Utgav Polyclet (1834), om menneskelegemets proporsjo­ ner. Schaeffer [fefer], Pierre, 1910-95, fransk kom­ ponist, musikkteoretiker og forfatter. Utdannet ved FEcole polytechnique. Ble 1942 ansatt ved fransk radio, hvor han i 1944 åpnet et forsøksstudio og fra 1948 eksperimenterte med det han kalte ►konkret musikk. Han var siden en av de ledende skikkelser innen denne retningen. Til hans komposisjoner hø­ rer Symphonie pour un homme seul (1950), operaen Orphée (1953), Étude aux allures (1958) og Étude aux objets (1959). Schaeffer utgav flere skrifter om konkret musikk, bl.a. det grunnleggende Traité des objets musicaux (1966). Han skrev også flere roma­ ner. - Litt.: S. Brunet: P. S. (1970). Schaffhausen, fr. Schaffhouse. 1. Kanton i Sveits, består av tre atskilte områder ved bredden av Rhinen, nedenfor Bodensee, alle med grense til Tyskland; 298 km2 med 73 800 innb. (1997), 247,6 per km2. Hovedstad: Schaffhausen. Befolkningen er tysktalende. 2/3 protestanter. Det drives betydelig jordbruk med dyrking av kom, frukt og vin i lavlandet og husdyrhold i åsene. Betydelig verkstedindustri, produksjon av næringsmidler, tek­ stiler og mineralske produkter. 2. By i Sveits, hovedstad i kantonen av samme navn, ved Rhinen, nær Mellom-Europas største foss, Rheinfall; 33 800 innb. (1997). Viktig kommunika­ sjonsknutepunkt. Klosterkirke fra ca. 1100, rådhus fra 1400-tallet, festningen Munot (1500-tallet). Schaffhausen ble grunnlagt 1045 og fri tysk riksstad på 1400-tallet. Byen sluttet 1454 forbund med det sveitsiske Edsforbundet, fra 1501 som medlem. Schaffner [fafna], Franklin J(ames), 1920-89, amerikansk filmregissør. Debut 1963, gjorde seg bemerket med det politiske dramaet The Best Man (Den beste mann, 1964) og den underholdende science-fiction-filmen Planet of the Apes (1968). Med Patton (1969; Oscar-pris), et portrett av den kontro­ versielle amerikanske generalen, oppnådde han en stor kinosuksess. Publikumstreffere ble også Papillon (1973) etter Henri Carrieres boker og The Boys from Brazil (1978) etter Ira Levins bestselger.

SCHARFF

IngolfSchanche i rollen som Hamlet, som han spil­ te første gang i 1921 pa Nationaltheatret. Schalburg-korpset, militærkorps opprettet 1943 av tyskerne i Danmark med danske statsborgere; oppkalt etter den danske offiser Christian Frederik von Schalburg (1906-42) som falt pa Østfronten som sjef for Frikorps Danmark. Korpset drev terrorvirk­ somhet med gjengjeldelsesmord og bombesprengninger. Oppløst januar 1945. Schally [fæli], Andrew, f. 1926, polsk-amerikansk biokjemiker. Fikk sammen med R. Guillemin 1977 Nobelprisen i fysiologi og medisin for studier av hypothalamushormonene. Schanche [skarjke], Ingolf Findregaard, 1877 1954, født i Bergen, norsk skuespiller. Elev ved Den Nationale Scene 1897-99, deretter ved Sekondteatret, Centralteatret og Fahlstrøms Teater; 1905-28 og 1931-42 ved Nationaltheatret, der han var en av de bærende kreftene; 1928 31 teatersjef, instruktør og skuespiller ved Det Nye Teater. I 1920-årene gjestet han stadig ved teatrene i København. Stockholm og Helsinki. Skapte inntagende lystspillelskere som Danilo i Den glade enke og vittige komedieskikkelser hos Gunnar Heiberg og Bernard Shaw. Han treng­ te inn i mislykkede menneskeskjebner som biskop Nikolas, Gregers Werle og Gamle Foldal hos Ibsen. Men særlig var han grubler og drømmer: Jacques og Hamlet hos Shakespeare, Paul Lange hos Bjørnson, Fedja i Det levende lik av Leo Tolstoj. Hamlet, som han spilte første gang på Nationaltheatret 1921, ble høydepunktet i hans karriere.

Martin Schanche i Colorado Springs 1984, etter å ha tatt tredjeplassen på tre dekk i Pikes Peak Hill Climb.

Schanche [skarjke], Jens, 1717-87, født i Nær­ øy, norsk postembetsmann. Utnevnt til postkontrollør 1752, en stilling som da for første gang forekom­ mer i det norske postverk; den innebar at han ble den faktiske sjef for postverket. Flere postale reformer er knyttet til ham. 1763-80 fungerte han også som post­ mester i Oslo; fra 1770 bar han tittelen kanselliråd. Schanche [skarjke], Martin,f. l. jan. 1945, norsk bilsportsutøver. 6 europamesterskap i rallycross (1978-79, 1981, 1984, 1991, 1995), annenplass åtte ganger. Også VM-deltager i asfaltracing med sports­ biler. Schandorph [sk-], Sophus, 1836-1901. dansk forfatter. 1 1860-årene forsøkte han seg uten hell som romantisk dikter; senere gikk han, inspirert av G. Brandes, over til samtids- og virkelighetsskildring, og ble en av realismens mest produktive forfattere. Blant hans hovedemner er bønders og småborgeres liv, som f.eks. i Fra Provinsen (1876) og Småfolk (1880). Han ble 1874 dr. philos, med en avhandling om de italienske komediedikteme Goldoni og Gozzi. Schanke [skatjke], Einar Leonard, 1927-92, født i Oslo, norsk teaterledcr, revyforfatter og -kompo­ nist, begynte som revyforfatter bl.a. for Edderkop­ pen. Revysjef og iscenesetter på Chat Noir 1959-62, 1962-75 direktør, kunstnerisk leder, tekstforfatter og kapellmester sst. I 1978 gjenåpnet han Edderkoppen som ABC-teatret, der han siden var direktør. I 1950årene hovedansvarlig for en ny revy-stil, der det ble spilt for åpen scene uten de tradisjonelle sanginnslagene foran teppet under sceneskift. Hans revyer var mer show- og jazzpregede, hovedsakelig med egenkomponert musikk. I sitt samarbeid med Alfred Næss var han en av hovedkreftene i moderne norsk revy. Schanke [skatjke], Guri, f. 14. des. 1961 i Oslo, norsk sanger og skuespiller. Debuterte på Oslo Nye Teater i 1982, og har vært aktiv i revyer, farser og musikaler på Uere scener siden 1983. Gjennombrudd som Eponine i Les Misérables på Det Norske Teatret i 1988. Har gjort seg bemerket i musikaler som Pal Joey på Oslo Nye Teater og Elvira Madigan og Charleys tante på Det Norske Teatret, den siste også på Chateau Neuf (vist i TV 1995). 1 1996 spilte hun tittelrollen i musikalversjonen av Albertine og Kristianiabohemen på Oslo Nye Teater. Siden 1990 har hun flere ganger spilt Gudrun i Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Schantz, Philip von, f. 21. feb. 1928, svensk ma­ ler og grafiker; elev ved Konsthdgskolan 1952-59, underviste fra 1959 der i grafikk og var 1969-72 di­ rektør. 1973-77 direktør for Modema Museet. Hans kunst representerer en inntrengende «nærrealisme» i skildringen av dagligdagse gjenstander. Han utgav 1966 Vad år graftk? - Litt.: P. Bjurstrom: P. v. S. gra­ fiker (1979). Schapera, Isaac, f. 1905, sørafrikansk antropo­ log; særlig kjent for sine studier av tswanafolket i Botswana. Verker bl.a. A Handbook ofTswana Law and Custom (1938), Praise Poems ofTswana Chiefs (1965) og Rainmaking Rites ofTswana Tribes (1971). schappesilke (av ty.), gam spunnet av silkeavfall. Se ►silke. Scharang, Michael, f. 1941, østerriksk forfatter. Skrev først prosa under innflytelse av ►Wiener-gruppen, hvor han analyserer språket som medium og den prosess som fører til språklig fremmedgjøring. Se­ nere vendte han seg mot den dokumentariske littera­ turen: Einer muss parieren. Dokumentation von Arbeitern iiber Arbeiter Charly Traktor (1973) og Der Sohn eines Landarbeiters (1976). Han har også skrevet hørespill og utgitt essaysamlinger (Das Wunder Osterreich, 1989; Bleibt Peymann in Wien, 1993). Scharff, William, 1886-1959, dansk maler, elev av Kristian Zahrtmann og Johan Rohde 1907-09, i Paris 1911 og 1920, siste gang som elev av Araujo. Under inntrykk av Cézanne og kubismen, Kandin-

Johan Scharffenberg

skij og Munch, skapte han i sine tre monumentalt forenklede Legender (1911-20) fantasifulle parafra­ ser over samhørigheten mellom dyr og mennesker og dyr og natur. I Mosekonen brygger (1926-28) ut­ trykker han sin opplevelse av naturens magiske kref­ ter. Hans inspirasjonskilde var helt fra barndommen Tisvilde. der han også fant motivene til sine mange omamentalt behandlede granskogbilder. Scharff de­ korerte bl.a. Studentergården i København (195052), leverte kartonger til billedtepper osv. 1951-57 professor ved Kunstakademiet i København. - Litt. : E. Mentze: W. S. En kunstner og hans tid (1958). Scharffenberg, Johan, 1869-1965, født i Moss, norsk lege (psykiater) og sosialpolitiker. Cand.med. 1897, lege ved Botsfengslet i Oslo 1919-40. overle­ ge ved Oslo Hospitals sinnssykeasyl 1922-41. Scharffenberg var aktiv i det offentlige liv og gikk særlig inn for avholdssaken, som han kjempet for i en lang rekke skrifter så vel som i dagspressen. 1 1930årene advarte han meget tidlig mot faren fra nazis­ men, og i 1940 ble han en lederskikkelse, som til slutt fikk absolutt tale- og skriveforbud. Etter frigjø­ ringen gikk han inn for å styrke velgernes makt over­ for partiveldet, bl.a. ved oppløsningsrett og folkeav­ stemning. Også ellers deltok han aktivt i den aktuel­ le diskusjon, bl.a. mot dødsstraff og for større tole­ ranse i landssvikoppgjøret. Til hans 70-årsdag kom festskriftet Frihet - Sannhet med en omfattende bib­ liografi. Scharffenberg, Svein, f. 21. juni 1939 i Oslo, norsk skuespiller og instruktør. Debuterte 1967 på Den Nationale Scene, ansatt ved Nationaltheatret 1968-70 og fra 1996. ved Hålogaland Teater 1970— 71, ellers frilans. Som skuespiller har han gjort inn­ trykk i sterke og ofte skremmende roller. Til hans mest kjente horer Lenny i Pinters Hjemkomsten og Erlend i Kransen. Fra TV huskes han bl.a. som mun­ ken Vendt i fjernsynsserien Benoni og Rosa og Kurt i Dødsdansen. Av hans regioppgaver må nevnes Co­ ra Sandels Kranes Konditori, Khalid Hussains Pak­ kis for Riksteatret og Becketts Deilige dager på Na­ tionaltheatret. Han instruerte også filmen Markus og Diana (1995). Som filmskuespiller huskes han særlig fra Bortreist på ubestemt tid (1974), Veiviseren (1987) og Drømspel (1994). Han er også sentral i filmatiseringene av Anne Holts kriminalromaner (1997). Scharnhorst, tysk slagkrysser. sjøsatt 1936. offi­ sielt 26 000 tonn, antagelig ca. 32 000 tonn. 32 knop, søsterskip til Gneisenau og opererte sammen med dette skip i norske farvann 1940 og i Atlanterhavet 1941. Skadet under utbruddet fra Brest 1942. Etter reparasjoner stasjonert i Nord-Norge 1943. Under et angrep på en Murmansk-konvoi ble Scharnhorst 26. des. 1943 senket nord av Nordkapp av en alliert styr­ ke. Den norske jageren Stord deltok i angrepet. Av besetningen på ca. 1900 ble kun 36 reddet. Scharnhorst, Gerhard von. 1755-1813, prøyssisk general. Reorganiserte den prøyssiske hær etter fre­ den i Tilsit 1807. Etter fredsbestemmelsene kunne Preussen bare ha 42 000 soldater. Denne kvoten ble

imidlertid stadig fylt med rekrutter som etter en kor­ tere utdanning ble sendt over i reserven. Scharnhorst ble dødelig såret i slaget ved Gross-Gdrschen 1813. Scharoun [farum], Hans, 1893-1972, tysk arki­ tekt. Startet som funksjonalist, men med tydelige ten­ denser i mer ekspresjonistisk retning. Hans renom­ mé skriver seg fra tiden etter 1945, da han fikk utfol­ det sitt særegne talent, slik som i Philharmonische Halle i Berlin (1963). Scharping, Rudolf, f. 1947, tysk politiker (sosial­ demokrat). Formann i SPD i Rheinland-Pfalz fra 1985, statsminister i delstaten fra 1991. Formann i det tyske sosialdemokratiske parti SPD 1993-95; kanslerkandidat 1994. Leder av SPDs gruppe i den tyske Forbundsdagen siden 1994. Schartau, Henrik, 1757-1825, svensk geistlig; komminister ved domkirken i Lund fra 1785. Han var en utpreget lutheraner, som gjorde front både mot rasjonalismen og mot pietistiske folelsesretninger. Han hadde stor betydning som predikant, kateket og sjelesørger. Understreket lærens betydning og utvi­ klet en karakteristisk lære om «nådens ordning» (se ►frelsens orden). Hans Predikningar og Undervis­ ning i christendomskunskapen ble utgitt etter hans dod og har fortsatt betydning for den svenske kirke. Kirkelivet i store strøk av Vest-Sverige er preget av Schartau. Schau [sk-], Finn, f. 5. jan. 1948 i Tønsberg, norsk skuespiller. Debuterte 1969 på Trøndelag Teater, an­ satt her til 1971. Ved Teatret Vårt 1972-74, Telemark Teater 1975-77, Den Nationale Scene 1977-80, Na­ tionaltheatret 1980-81, Oslo Nye Teater 1981-96, senere frilans. I Bergen var han Løvborg i Charles Marowitz’ Hedda-forestilling (1978). På Oslo Nye Teater spilte han bl.a. Sherlock i Sherlocks siste sak av Marowitz og tittelrollen i Fuglepappa ’n av Sleffan Gdtestam. Har også vært aktiv som gjendikter, bl.a. av Cole Porters Anything Goes. Fra TV er han kjent som Hroar Torgersen i NRKs Off-Shore (1996-97). Schaudinn, Fritz Richard, 1871-1906, tysk bio­ log. Han leverte grunnleggende bidrag til studiet av encellede organismer (protozoer) og gjorde mye for å utvikle dette til en eksperimentell vitenskap av stor medisinsk betydning, bl.a. arbeider om malariaplasmodiets utvikling og årsaken til dysenteri. Sammen med E. Hoffmann oppdaget han 1905 den mikroben som fremkaller syfilis. 1 1906 ble han leder av protozo-avdelingen ved institutt for skips- og tropesyk­ dommer i Hamburg. Schaudinn opprettet 1902 tids­ skriftet Archiv fur Protistenkunde og stiftet 1906 Freie Vereinigung fur Mikrobiologie. Schauenburg, Schaumburg, utdødd holsteinsk greveslekt som stammer fra Schauenburg ved Weser. Slektens første kjente mann var Adolf 1 (død 1130), greve av Schauenburg, som 1111 ble forlenet med grevskapet Holstein. Fra ham stammer en rek­ ke grener av slekten, tiere av dem inngiftet i det dan­ ske og svenske kongehus. Flere av hans etterkom­ mere bar tittelen hertug av Sønderjylland. Grev Adolf 6 (død 1315) kom i besittelse av herrskapet Pinneberg i Holstein, og ble stamfar til linjen Schauenburg-Pinneberg. Til den eldre, holsteinske linje hø­ rer bl.a. grev Adolf 8 (1401-59), som var denne linjes siste mann, og hans søster Helvig (Hedvig), gift med grev Didrik den lykkelige av Oldenburg. Deres sønn Christiem (1426-81), som arvet morbrorens tit­ ler og godser, ble konge av Danmark og Norge som Christian 1 og stamfar til de nåværende danske og norske kongehus; se ►Oldenburg (fyrstehus). Da lin­ jen Schauenburg-Pinneberg døde ut 1640 arvet den danske kongen også denne slektsgrenens titler i Hol­ stein. mens grevskapet Schauenburg gikk til huset Lippe (►Schaumburg-Lippe). Schauer, Georg Christoffer, dod 1752, norsk bilthugger av tysk herkomst, virksom i Bergen fra 1703 til sin død. Laget inventar til domkirken og Korskir­ ken. altertavler til en rekke kirker på Vestlandet og til Gildeskål kirke, og utskårne møbler.

Schaufuss, Peter, f. 1949, dansk danser og koreo­ graf. Debuterte 1967 og har vært solodanserbl.a. ved London Festival Ballet 1970-74, New York City Ballet 1974-77 og Canada’s National Ballet 196768 og 1977-79 samt gjesteopptredener verden over i både klassisk og moderne repertoar. 1984 kunstne­ risk leder ved London Festival Ballet, etter sammen­ slutning med Northern Ballet Theatre sjef for The English National Ballet 1987-90; ballettsjef ved Deutsche Oper Berlin 1990-94. ballettsjef for Den Kgl. Danske Ballet 1994-95. deretter frilans koreo­ graf. Spesielt kjent for sine Boumonville-oppsetninger. Schaulund, Victor, 1896-1979, født i Lier, norsk arkitekt. Hans viktigste arbeider, Ekebergløkka (1930-39) og OBOS-blokkene på Bjølsen (1932—35), begge i Oslo, illustrerer overgangen mellom klassi­ sisme og funksjonalisme; anleggene har klassisismens sluttede munumentalitet, mens detaljutformin­ gen av de enkelte bygningene bærer funksjonalismens nøkterne preg. Schauman [få:-], Eugen Valdemar, 1875-1904, finsk frihetsforkjemper, bror av S. M. Schauman. Deltok i agitasjonen mot tsarregjeringens russifiseringspolitikk; skjøt den russiske generalguvernør Bobrikov 16. juni 1904, og tok deretter sitt eget liv. Schauman [få:-], Sigrid Maria, 1877-1979, finsk maler, søster av E. V. Schauman. Fikk sin utdannelse i Helsinki. 1904-06 i København og 1906-10 i Italia og Paris. Hennes enkle, følsomme landskaper er holdt i en sval, blond koloritt. Utgav Min bror Eugen (1964). Schaumburg-Lippe, tidligere fyrstedømme i Tyskland, nå landkrets (Schaumburg) i delstaten Niedersachsen, Tyskland; 676 km2 med 161 500 innb. (1995). Hovedstad var Biickeburg. Huset Lippe ar­ vet halve grevskapet Schaumburg 1640 (►Schauen­ burg). 1918—46 fristat i Det tyske rike. Schavenius, Johan Nicolai, 1713—etter 1755, norsk maler; virket i Trøndelag i 1740- og 1750-årene. 1 Trondheim dekorerte han 1740—41 i Vår Frue kirke og malte 1742-44 den nye altertavlen til dom­ kirken (nå i Vår Frue kirke). Utførte en rekke por­ tretter i tidens dekorative, noe stereotype stil. Schawlow [faulou], Arthur Leonard, f. 1921, amerikansk fysiker, doktorgrad fra University of To­ ronto 1949, fra 1961 professor ved Stanford Uni­ versity, California. Arbeidet fra 1949 sammen med C. H. Townes, først ved University of Colombia, senere ved Bell Laboratories. 1958 publiserte de et arbeid som gav prinsippene for laseren. Nobelpri­ sen i fysikk 1981 (delt med N. Bloembergen og K. Siegbahn) for bidrag til utvikling av laserspektroskopi. Schea, Trond, f. 13. nov. 1930, norsk bilsportsutøver. aktiv både som bane- og rallykjører. Vant bl.a. Norgesløpet 1964 (rally), KNAs Vinterrally 1965— 66, NM i rally og i isbaneløp 1971 og NM i bakke­ løp 1972. 1965 ledet han det britiske RAC-rallyet, men måtte bryte. Scheat ((5Pegasi) (arab., eg. mankib al-faras, ‘hes­ tens skulder’, i gamle stjemefortegnelser forvansket til sceach alpheratz, derav scheat), rod irregulær va­ riabel stjerne i Pegasus, storrelsesklasse 2.4-2,8. Schechter [eng. uttale fekta]. Solomon, 1847— 1915, født i Romania, jødisk religiøs lærer. Etter stu­ dier i Wien og Berlin kom han 1882 til Storbritannia og var 1892-1902 knyttet til universitetene i Cam­ bridge og London. Fra 1902 ledet han Jewish Theological Seminary i New York, som er blitt et av de viktigste jødiske utdannelsessentra. Schechter bidrog sterkt til utformingen av amerikansk konservativ jø­ dedom. Også kjent for oppdagelse og utgivelse av Damaskusskriftet som ble funnet i en synagoge i Kairo. Schedar (a Cassiopeiae) (fra arab. as-Sadr, ‘brys­ tet’), klareste stjerne i Kassiopeia, storrelsesklasse 2,5. gulrød kjempestjeme.

75

SCHEEMAKERS

Signe ScheeL Skrivergarden. 1888. Olje på lerret. 37 x 45 cm. Nasjonalgalleriet i Oslo. Schediwy, Ferdinand Giovanni, 1804-77, født i Bdhmen. tysk-norsk organist. Kom 1826 til Bergen, hvor han var domorganist og kantor 1847-77, diri­ gent for Harmonien 1927-44. Skrev bl.a. scenemu­ sikk til Ibsens Gildet paa Solhoug (1856). Scheel, Scheele, norsk-dansk slekt av tysk opp­ rinnelse. Slektens eldste kjente mann, oberst Heinrich Scheel (død 1634), var far til jegcrmester Hans Scheel (1631—?) og vollinspektør på Københavns befestninger Joachim Scheel (1632-85). Førstnevn­ te ble stamfar til en dansk gren. Joachim Scheels sønn, generalløytnant Hans Heinrich Scheel (1668-1738), ble stamfar til en dansk og en norsk gren gjennom sønnene Georg Heinrich Scheel (1706-57) og kam­ merherre, generalmajor og kommandant i Fredrik­ stad Hans Jacob Scheel (1714-74). G H. Scheel var farfar til den holsteinske politikeren Ludvig Nicolaus Scheele (1796-1874), som var dansk utenriks­ minister 1855-57. Generalløytnant H. H. Scheels agnatiske etterkommere ble anerkjent som dansk adel 1890. Generalmajor H. J. Scheel var far til sorenskriver i Solør og Odalen. justisråd Hans Heinrich Scheel (1746-1813) og byfogd i Fredrikstad Anton Wilhelm Scheel (1763-1810). Førstnevnte var far til major Hans Jacob Scheel (1779-1851) og overtollbetjent i Brevik Jens Herman Scheel (1783-1856). Major H. J. Scheel har agnatisk etterslekt i Danmark og gjen­ nom datteren Elisabeth Antonie kognatisk etterslekt i Norge; disse kognatiske linjer fører også slektsnav­ net Scheel. Overtollbetjent J. H. Scheel var farfar til bl.a. høyesterettsjustitiarius, statsråd Herman Carsten Johannes Scheel (1859-1956) og hans søster, male­ ren Signe Scheel (1860-1942). H. C. J. Scheel var far til keramikeren Elisabeth (Lili) Scheel (1898— 1990). Byfogd A. W. Scheel var farfars far til diplomaten Ame Scheel (1872-1943) og hans bror, overlege Olaf Scheel (1875-1942). Litt.: I. Flood (red.): Norsk slektskalender, bd. I (1949).

Scheel, Ame, 1872 1943, født i Oslo, norsk di­ plomat, bror av O. Scheel. Ekspedisjonssjef i Uten­ riksdepartementet 1906, amtmann i Nedenes amt 1916, minister i Roma 1917, sendemann i Berlin 1921-40. Han sendte i dagene før 9. april 1940 innberetninger som senere har spilt stor rolle for studiet av forberedelsene til angrepet på Norge. Scheel vendte tilbake til det tyskokkuperte Norge 19. april 1940, da den norske legasjon ble utvist av Tyskland. Scheel, Elisabeth (Lili), 1898-1990, norsk kera­ miker. Fra 1923 drev hun keramikkverksted pa Bestum i Oslo sm.m. Lalla Hvalstad (1875-1962). Ved siden av en felles produksjon utførte de også indivi­ duelle arbeider. Scheel arbeidet med dekor og mo­ dellering og står bak bl.a. relieffer i Oslo Rådhus et­ ter konkurranse 1949. Scheel, Herman, 1859-1956, født i Hamar, norsk jurist; bror av S. Scheel. Professor ved Universite­ tet i Oslo 1893-98, høyesterettsdommer 1898, jus­ titiarius i Høyesterett 1920-29. Scheel var justis­ minister (H) 1910-12. Han skrev blant annet Om

Carl Wilhelm Scheele

ægtefællers formuesforhold (doktoravhandling, 1892) og Forelæsninger over norsk tings ret (1901 12). Scheel, Olaf, 1875 1942, født i Oslo, norsk lege, bror av A. Scheel. Dr.med. 1912. Overlege ved Ulle­ vål sykehus 1915-41. Scheel hørte blant sin tids frem­ ste kliniske tuberkuloseforskere med internasjonalt ry. I samarbeid med Johannes Heimbeck la han grunn­ laget for vurdering av vaksinasjon mot tuberkulose med BCG-vaksine. Scheel ledet Universitetets tuberkulosestasjon 1934-42. Hans vitenskapelige arbeid var preget av betydelig originalitet. Scheel, Signe, 1860-1942, født i Hamar, norsk maler, søster av H. Scheel, elev av Christian Krohg og Erik Werenskiold, 1881 og 1884 hos Christian Gussow i Berlin, 1892 hos Puvis de Chavannes i Paris. I en fint avstemt, grålig dempet koloritt med følsom sans for lysverdier malte hun bybilder og gardsinteriører, figurer i rom og ikke minst en rekke ypperlige kvinneportretter, hvorav flere i Nasjonal­ galleriet i Oslo, som også bl.a. eier den store religiø­ se komposisjonen Herrens tjenerinne (1896-1902) med motiv fra San Marco i Firenze og Skrivergården (1888). Scheel, Walter, f. 1919, vesttysk politiker (FDP). Innvalgt i forbundsdagen 1953, var 1961-66 minis­ ter for økonomisk samarbeid (utviklingshjelp) i Adenauers og Erhards regjeringen ble 1968 formann i FDP og 1969 visekansler og utenriksminister i Willy Brandts regjering. President i Forbundsrepublikken Tyskland 1974-79. Scheele, Carl Wilhelm, 1742-86, svensk kjemi­ ker og apoteker. Hører til verdens betydeligste kje­ mikere og er en av grunnleggerne av den organiske kjemi. Ved skarpsindige og grunnleggende undersø­ kelser fra mange av kjemiens områder bidrog han i vesentlig grad til kjemiens utvikling på slutten av 1700-tallet. Han var en fremragende eksperimentator som un­ der til dels vanskelige forhold gjorde vidtrekkende oppdagelser. Han oppdaget bl.a. grunnstoffene ok­ sygen (før Priestley), klor, barium, mangan og wol­ fram. Videre gjorde han viktige undersøkelser over fosfor og fosforsyre, oppdaget flussyre, silisiumtetrafluorid, hydrogenpolysulfid og arsensyre. Han oppdaget også flere organiske forbindelser, bl.a. vinsyre, oksalsyre, melkesyre, urinsyre, blåsyre, sitronsyre, eplesyre, pyrogallol og glyserol. Viste at gasser adsorberes av trekull, at mineralsyrer katalyserer dannelsen av estere fra organiske syrer og at lyset virker inn på sølvklorid. Scheele ble innvalgt i vitenskapsakademiet i Upp­ sala 1775. Til tross for mange tilbud om betydelige stillinger i utlandet forble han ved apoteket i Koping til sin død. Scheeles gront(etterC. W. Scheele), kobber(II)hydrogenarsenitt, CuHAsO3, tidligere brukt som grønn malerfarge. Er giftig pga. sitt arsen- og kobberinnhold. Se ►kobberf II)arsenitt. scheelitt (etter C. W. Scheele), oftest grått, gulhvitt eller brunt mineral, en viktig wolfram-malm. Kje­ misk et kalsiumwolframat, CaWO4, krystalliserer tetragonalt. Det er meget tungt, densitet ca. 6 g/cm3. Fluorescerer kraftig i ultrafiolett lys, fra blåhvitt for ren scheelitt til sterkt gult med økende molybdeninnhold (isomorf blandbarhet med powellitt, CaMoO4). I Norge kjent fra bl.a. Ørsdalen i Bjerkreim (sammen med wolframitt; tidl, gruvedrift) og fra enkelte molybdenittforekomster. Mineralet er dessuten ganske utbredt i Oslofeltets kontaktsoner (Skreia, Grua, Eikeren). Spesielt store krystaller er kjent fra Korea og Kina. Scheemakers, Peter. 1691-1781, llamsk-britisk billedhugger. Han bygde opp et stort billedhuggerverksted i London som laget byster og gravskulptur. Hans hovedverk er Shakespeare-monumentet i West­ minster Abbey (1740).

Olav Scheflo Scheen, Kjersti, f. 17. aug. 1943, norsk forfatter og tegner. Debuterte med barneboken Fie og mørket i 1976 og har senere utgitt en rekke barne- og ung­ domsromaner og lettlesbøker, til dels med egne il­ lustrasjoner, bl.a. Sofie ogpytondagen (1987), Sofie og tøffe Anders (1988), Sofie og hulesteinen (1990), Keiperøya (1992), Fillas vals (1993) og Morellsommer (1996). Hun utmerker seg særlig med sine le­ vende jenteportretter, bl.a. i Månefeen, som tar opp anorexi som tema. Hun har også illustrert en rekke andre forfatteres verker. 1 1986 innledet hun et voksenforfatterskap med romanen Vårmåne. Har senere bl.a. utgitt de to kriminalromanene Teppefall (1994) og Ingen applaus for morderen (1996). Scheer, Reinhard, 1863-1928, tysk sjøoffiser. Vi­ seadmiral 1913, admiral 1916. Han var sjef for Hochseeflotte og ledet denne under Jyllandslaget 31. mai1. juni 1916. Tok avskjed 1920. Utgav Deutschlands Hochseeflotte im Weltkrieg (1920) og Vom Segelschiff zum U-boot (1925). Scheerer, Karl Johan August Theodor, 1813-75, tysk bergmann og mineralog. 1 1830-årene hyttemester ved Modum Blaafarveværk og fra 1841 lektor, senere professor i metallurgi og bergbygningslære ved Universitetet i Oslo. Scheerer oppdaget og be­ skrev flere sjeldne mineraler fra norske pegmatittganger. Han oppdaget også nikkelmineralet pentlanditt fra Espedalen og påviste nikkelinnholdet i de norske nikkelførende kismalmer. Fra 1848 var han professor i Freiberg i Sachsen. Schefflera, tropisk slekt i bergflettefamilien. Ca. 200 arter, de fleste i tropisk Sør-Asia og Australia. To arter er vanlige som stueplanter, Schefflera actinophylla og Schefflera arboricola, som har henholds­ vis svært store og små hestekastanjelignende blad. Scheflo, Olav (Andreas). 1883-1943, født i Stein­ kjer, norsk pressemann og sosialistisk politiker. Til­ hørte den mest radikale fløy av Arbeiderpartiet, og da denne retningen seiret på partilandsmøtet i 1918, ble Scheflo redaktør for partiets hovedorgan. Socialdemokraten. Stortingsrepresentant for Oslo 1921 og Arbeiderpartiets parlamentariske leder. Under fraksjonsstridene 1921-23 hørte Scheflo til den fløy som krevde ubetinget lydighet overfor Komintern, og da talsmennene for denne retningen kom i mindretall og dannet Norges kommunistiske parti i 1923, ble Scheflo redaktør for dette partiets hovedorgan og slut­ tet seg til den kommunistiske gruppen i Stortinget. Falt igjennom ved valget i 1924, men ble 1927 valgt som representant for Kommunistpartiet i Hedmark og ble partiets leder i Stortinget. Alt i 1928 meldte han seg igjen inn i Arbeiderpartiet og redigerte siden avisen Sørlandet (Kristiansand). Utgav bl.a. Den ro­ de tråd i Norges historie (1925) og Lenin som politi­ ker og menneske (1938). Schehadé [fehade], Georges, 1910-89, libanesisk forfatter som skrev på fransk; særlig kjent som dra­ matiker. Hans helter er troskyldige, naive mennes­ ker som går gjennom den harde hverdagsverden som søvngjengere, og som foretrekker døden fremfor å

forråde sin ungdom. Av skuespill kan nevnes Monsieur Bob'le (1951), Histoire de Vasco (1956) og L Emigré de Brisbane (1965). Blant diktsamlingene hans er Si tu rencontres un ramier (1951) mest kjent. Schehadé var inspirert av surrealismen, og hans verk har hatt betydning for fransk absurd teater. Schéhérazade [-ad], sangsyklus med orkester av Maurice Ravel, til dikt av Tristan Klingsor. Kompo­ nert 1903. Scheherezade (persisk Shirazad). 1. Den kvin­ nelige eventyrfortelleren i 1001 natt. 2. Symfonisk suite opus 35 av Nikolaj RimskijKorsakov (1888), etter 1001 natt. M. Fokine laget 1910 en ballett basert på suiten. Schei, Andreas Olai, 1902-89, født i Førde, norsk jurist; bror av N. Schei. Han ble sekretær i Justisde­ partementet 1929, var kontorsjef i Forsyningsdepartementet 1939 og var ekspedisjonssjef der 1940^42. Ekspedisjonssjef i Justisdepartementet 1945 og høy­ esterettsdommer 1946. Han var 1962-74 Stortingets første ombudsmann for forvaltningen. Utgav Kom­ munestyring i bygdene (1936). Schei, Nikolai, 1901-85, født i Førde, norsk em­ betsmann, bror av A. Schei; cand.jur. Sjef for Provianterings- og rasjoneringsdirektoratet 1939^45, råd­ mann i Forsynings- og gjenreisningsdepartementet 1945, fylkesmann i Sogn og Fjordane 1945-71; for­ mann i kommuneinndelingskomiteen av 1946 (Scheikomiteen). Under okkupasjonen medlem av Hjem­ mefrontens sentralledelse. Schei, Peter Johan, f. 5. jan. 1945, norsk biolog, cand.real. Tilknyttet miljøvernforvaltningen siden 1972; fra 1985 i Direktoratet for Naturforvaltning (DN). Ass. direktør 1985-89, direktør 1989-95, fra 1996 spesialrådgiver. Schei har bl.a. gjort en stor inn­ sats i arbeidet med konvensjonen for biologisk mang­ fold. Schei, Tore, f. 19. feb. 1946 i Oslo, norsk jurist; sønn av A. O. Schei. Ansatt ved riksadvokatembetet 1972-81 med avbrudd for studieopphold i London og dommerfullmektigpraksis i Ytre Follo herreds­ rett. 1981-86 lagdommer i Eidsivating lagmannsrett, fra 1986 høyesterettsdommer. Scheibe, Johann Adolph, 1708-76, tysk kompo­ nist, musikkteoretiker og musikkskribent. Det vakte betydelig oppsikt da Scheibe i sitt nystartede tids­ skrift Der critische Musicus i 1737 anklaget Bachs musikk for å være svulstig og overdrevent kunstfer­ dig. Scheibler, Hermann August, 1854-1929, født i Tyskland, norsk boktrykker; kom i 1879 som setter til W. C. Fabritius & Sønner A/S i Oslo. Han avan­ serte til faktor 1885 og ble medeier i firmaet 1897; fra 1899 disponent og daglig leder. Scheibler spilte en fremtredende rolle i boktrykkerfagets utvikling i Norge. Scheidemann [fai-], Philipp, 1865-1939, tysk sosialdemokratisk politiker. Medlem av riksdagen fra 1903, visepresident 1912, medlem av partiets sen­ tralstyre 1911. Støttet 1914 den tyske krigspolitik­ ken og ble sammen med Fricdrich Ebert leder for flertallssosialistene. I 1917 støttet han Matthias Erzbergers aksjon for forståelsesfred. Oktober 1918 ble han sitt partis representant i prins Max av Badens regjering, og 9. november utropte han republikken. Gikk inn i Eberts provisoriske regjering, og ble feb­ ruar 1919 republikkens første rikskansler. Trådte til­ bake 1919 fordi han ikke ville undertegne freden i Versailles. I 1933 flyktet han til København, hvor han døde. Utgav Der Zusammenbruch (1921) og Memoiren eines Sozialdemokraten (2 bd., 1928). Scheider [faida], Roy, f. 1932, amerikansk filmskuespiller. Hadde teaterbakgrunn da han filmdebuterte 1964, markerte seg først i The French Connection (Brennpunkt New York, 1971); gjennombrudd som politimesteren i Jaws (Haisommer, 1975). Han gjorde en av sine beste roller i Bob Fosses All That Jazz (1979), og har senere medvirket i bl.a. The Rus-

sia House (Russlands hus, 1990) og The Rainmaker (Regnmakeren, 1997). Scheidt [fait], Samuel, 1587-1654, tysk kompo­ nist og organist, regnet ved siden av Schiitz og Schein som den betydeligste musiker i Tyskland i første halv­ del av 1600-tallet. Elev av Sweelinck. Virket som organist og kapellmester i Halle. Han er særlig kjent som en mester i variasjonsformer og for sin rike og kraftige harmonikk. Hovedverket, Tabulatura nova (3 bd., 1624), er et viktig verk i orgellitteraturen, dessuten Tabulaturbuch hundert geistlicher Lieder undPsalmen (1650), flere bind «åndelige konserter», 70 Symphonien auff Concerten manir (1644) m.m. Schein [fain], Johann Hermann, 1586-1630, tysk komponist, regnet ved siden av Schiitz og Scheidt som den betydeligste komponist i Tyskland i første halvpart av 1600-tallet. Fra 1616 Thomas-kantor i Leipzig. Han var en banebryter for den monodiske stil i Tyskland. Ved sine 20 variasjonssuiter i fem satser fikk han også betydning for utviklingen av suiten. Av hans store korproduksjon skal nevnes Ve­ nus Krdntzlein (1609) for 5 stemmer, Cymbalum Sionium (1615) for 5-12 stemmer, Tedeum (1618) og Gesangbuch Augspurgischer Confession (1627), av hans instrumentalverker Banchetto musicale newer anmutiger Padouanen, Gagliarden, Courenten und Allemanden å 5. auff allerley Instrumenten (1617). Scheiner [faina], Christoph, 1575-1650, tysk matematiker og astronom. Oppdaget solflekkene omtrent samtidig med og uavhengig av Galilei (noe som førte til en heftig prioritetsstrid), og er kjent for sitt verk om disse, Rosa Ursina (1630). scheinergrader [fai-] (fork. °Sch) (fot.), tidlige­ re benyttet mål på følsomheten til en fotografisk emulsjon. Se ►emulsjonsfølsomhetsindeks. Navn etter den tyske fysikeren J. Scheiner (1858— 1913). Scheinpflugovå [fain-], Olga, 1902-68, tsjekkisk skuespiller og forfatter; gift 1936 med Karel Capek. Hennes fremstilling av deres forhold i En tsjekkisk roman (1946; norsk overs. 1948) er sterkt personlig farget. Hun skrev en lang rekke noveller, romaner og teaterstykker (hvorav noen er filmatisert) av varier­ ende interesse, konsentrert om moderne kvinners liv. Dessuten utgav hun flere diktsamlinger og ledsaget sin manns En reise til Norden (1936) med egne dikt. Schejtli, Nicolai, 1753-1824, født i Oslo, eidsvollsmann; kommisjonær i Drammen f or Kongsberg verk og Blaafarveværket på Modum. Representant for Drammen i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, til­ hørte selvstendighetspartiet. Stortingsrepresentant 1818. Schelbred, Carl Oscar, f. 5. april 1957 i Sande­ fjord, norsk maler og grafiker. Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1975-79 og Sta­ tens Kunstakademi 1982-86. Karakteristisk for hans stemningsbilder har vært mennesker og menneske­ lignende dyr i åpne landskap - ved havet, på stran­ den, i ørkenen. Motivene er inspirert av bibelhistorie og eventyr. Fargene holdes gjeme i røde, grønne og brune sjatteringer. - Litt.: T. Borgen: C. O. S. Ensom rytter (1997). Schelde [sxelde], fr. Escaut, lat. Scaldis, elv i Bel­ gia og Frankrike, 435 km, kilde i Nord-Frankrike nær byen St. Quentin. Elven renner forbi Cambrai og Valenciennes mot Belgia, forbi Toumai og Gent mot Antwerpen og vider seg på nederlandsk side ut til et bredt estuar, Westerschelde. Schclde er hovedledd i et tett nett av kanaler i Nederland, Belgia og NordFrankrike. Ca. 340 km av elven er farbar. Scheler, Max, 1874-1928, tysk filosof og sosio­ log, professor i Kdln fra 1919 og i Frankfurt 1928. Han var påvirket av Husserls fenomenologi og er mest kjent for sine forsøk på å overføre Husserls lære på etikk, kultur- og religionsfilosofi. Han mente at ver­ diene er egenskaper som er helt uavhengige av sub­ jektet, og de erfares gjennom en særskilt følelse, den intensjonale. Schclcrs etikk blir derfor en material

77

SCHERFIG

Friedrich von Schelling (innholdsmessig) verdilære, som også omfatter ver­ dienes objektive rangordning seg imellom, i skarp motsetning til Kants formale pliktetikk. Schell, Maria, f. 1926, østerriksk-sveitsisk skue­ spiller, søster av M. Schell. Filmdebut i Sveits 1942, teaterdebut 1944, var i 1950-årene en av europeisk films mest populære karakterskuespillere. Til hen­ nes filmer hører Die letzte Briicke (Den siste broen, 1954), Gervaise (Fallgruben, 1955). Le notti bianche (Hvite netter, 1957) og The Brothers Karamazov (Brødrene Karamazov, 1958). Senere mest bi­ roller. Schell, Maximilian, f. 1930, østerriksk-sveitsisk skuespiller, bror av M. Schell. Filmdebuterte 1954. og ble et internasjonalt navn gjennom roller i ameri­ kanske filmer som The Young Lions (Unge løver. 1958), Judgment at Nuremberg (Dommen i Niimberg, 1961: Oscar-pris), og Topkapi (1964). Han ble filmprodusent 1968. regidebulerte 1970. og fortsatte å gjøre seg gjeldende i internasjonal film med birol­ ler i filmer som A Bridge Too Far (Kampene ved Amhem, 1977) og Julia (1977). Fra 1981 instruktør ved Volkstheater i Miinchen. Laget dokumentarfil­ men Marlene (1984) om Marlene Dietrich. Schelling, Friedrich Wilhelm Joseph von, 17751854, tysk filosof, ved siden av Fichte og Hegel den mest betydningsfulle skikkelsen i den tyske idealis­ men. Schelling studerte teologi sammen med Hegel og Hblderlin i Tiibingen 1790-95, deretter fysikk, kjemi og medisin. Han var professor i Jena fra 1798, i Berlin fra 1841. Gjennom Henrik Steffensble Schellings tanker spredt til et skandinavisk publikum. Et­ ter å ha innehatt en sentral posisjon i europeisk ånds­ liv på begynnelsen av 1800-tallet, kom Schelling i skyggen av Hegel, men han har igjen blitt aktuelTpå slutten av 1900-tallet. Filosofi. Schelling delte sin filosofi inn i to distink­ te, men komplementære deler: den negative og den positive filosofien. Den negative filosofien faller sammen med den første delen av forfatterskapet frem til 1809. Schelling tok her utgangspunkt i Fichtes lære om jeg’et, og supplerte denne med en naturfilosofi som ble svært innflytelsesrik i romantikkens filoso­ fi. Når Fichte hevder at det absolutte er det absolutte jeg, blir naturen som et ikke-jeg redusert til noe som er fremmed for jeg’et. Dette forsøker Schelling å lø­ se gjennom naturfilosofien hvor han opphever det skarpe skillet mellom natur og bevissthet. Heretter blir naturen betraktet som bevissthet og bevisstheten som natur: «Naturen er den synlige ånd, ånden er den usynlige natur.» Dette er en innsikt som i siste instans bare lar seg uttrykke i kunsten. Han ville vise hvordan alt er en uoppløselig enhet, at det er en iden­ titet mellom ånd og natur. Det absolutte er denne absolutte identiteten. Schelling beskrev denne nega­ tive identitetsfilosofien som intcl lektualistisk og som primært rettet mot bevisstheten. Som sådan når den aldri ut til virkeligheten, men bringer oss til dens ter­ skel, der den positive filosofien skal overta og om­ handle selve livet.

Schelling publiserte ingen større arbeider etter 1809, og formidlet den positive filosofien nesten uteluk­ kende gjennom forelesninger, der bl.a. Kierkegaard, Engels og Bakunin var til stede. Pa bakgrunn av forelesningsavskrifter har disse arbeidene senere blitt publisert, men deres store vanskelighetsgrad og mys­ tisisme har medført at de har lått relativt liten utbre­ delse sammenlignet med Fichtes og Hegels arbeider. En Schell ing-utgave er blitt utgitt fra 1976. Litt.: K. Jaspers: S. (1955); M. Baumgartner (red.): S.: Einfuhrung in seine Philosophic (1975); A. Bowie: S. and Modem European Philosophy (1993). scheltopusik [jåltapuzik] (russ, 'gulbuk'), Ophisqurus qpodus. krypdyrart i slekten glassøgler, i familien stålormer. Den største nålevende stålormarten. Den blir 1-1.4 m lang og tykk som en menneskearm. Som alle stålormer er den lemmeløs og helt harmløs, men folk er ofte redd den fordi de feil­ aktig tror den er giftig. Foretrekker tørre områder. Dagaktiv; beveger seg nokså raskt. Den lever av in­ sekter, snegler, ormer, firfisler og smågnagere, og finnes fra Balkan over Lilleasia til Kaukasus og Turkestan. Schencke, Johann I riedrich Wilhelm, 1869 1946, født i Oslo, norsk religionshistoriker og orientalist (semittiske sprak, spesielt arabisk og egyptisk). Cand.theol. 1894, dr.philos. 1904 og var første nor­ ske professor i religionshistorie (1914-39). Utgav avhandlinger i sammenlignende religionshistorie og populærvitenskapelige bøker om religionshistorisk arkeologi. Schendel [sxendøl], Arthur van. 1874-1946. ned­ erlandsk forfatter. Med sine to eventyraktige mid­ delalderromaner Een zwerver verliefd (1904) og Een zwerver verdwaald(1907) ble Schendel den førende nyromantiske forteller i nederlandsk litteratur. 1 sin første periode henter han gjeme sitt stoff fra itali­ ensk miljø, bl.a. også novellen Angiolino en de lente (1923, norsk overs. Angiolino og våren, i De lave land forteller, 1969). Med romanen Het fregatschip Johanna Maria (1930, norsk overs. 1935) begynner en mer realistisk diktning over nederlandsk stoff, men senere blir det romantiske element igjen sterkere, som f.eks. i De wereld een dansfeest (1938). Schenectady [skinektadi], by i USA, delstaten New York, ved Mohawk River og New York State Barge Canal, 20 km nordvest for Albany; 62 900 innb. (1996). Inngår i byregionen (metropolitan area) Albany-Schenectady-Troy (878 500 innb. 1996). Si­ den 1892 sete for General Electric Company, som har store fabrikker her. Dessuten fabrikkeres loko­ motiver, jetmotorer m.m. Union College, grunnlagt 1795, holder til i Schenectady og Albany. Grunnlagt av nederlenderne 1661, by fra 1798. Schengen-avtalen, avtale som avskaffer gren­ sekontroll av personer mellom medlemslandene, et­ ter mønster fra den nordiske passunionen, og etable­ rer et omfattende politisamarbeid. Den ble inngått 1990 i Schengen, Luxembourg, mellom Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg. Ita­ lia, Spania, Portugal, Hellas og Østerrike har senere undertegnet avtalen. Sverige, Finland og Danmark sluttet seg til 1996. Schengen-konvensjonen ble på EUs toppmøte i Amsterdam 1997 tatt inn i EUs trak­ tatgrunnlag, noe som fikk konsekvenser for land uten­ for EU (dvs. Norge og Island). Norge undertegnet assosiseringsavtalen med Schengen 1996. Avtalens innhold skal imidlertid gjelde, med bare små begrensninger, også i Norge og Island, som vinteren 1998 forhandlet om videre tilpasninger. Schengen-avtalen trådte i kraft i 1995 for Be-NeLux, Tyskland, Frankrike, Spania og Portugal. De andre landene følger etter når praktiske ordninger er etablert. Innhold. Avtalen innebærer at det skal innføres fel­ les regler når det gjelder bekjempelse av terrorisme, ulovlig narkotikahandel og andre former for grov

internasjonal kriminalitet. Bl.a. vil politipatruljer fa anledning til a forfølge personer over landegrensen på et ferskt spor og til å drive observasjon av mis­ tenkte. Slik virksomhet er likevel underlagt nasjonal kontroll, og utenlandske politifolk kan ikke utøve politimyndighet pa fremmed territorium, f.eks. ar­ restasjon. Samarbeidsformene som omtales i Schen­ gen-avtalen kan spesifiseres og modereres i bilatera­ le avtaler mellom de ulike partene. I Schengen-samarbeidet har partene ogsa opprettet et register over ettersøkte personer og stjålne gjenstander, det såkal­ te Schengen Information System (SIS). Den første Schengen-avtalen fra 1985 avskaffet re­ gulær tollkontroll for EF-borgere på grensen mel­ lom de fem landene. Schenk [sxerjk], Ard (eg. Adrianus), f. 1944, ned­ erlandsk skøyteløper, verdens fremste rundt 1970. Olympisk mester på tre distanser i Sapporo 1972 (1500, 5000 og 10 000 m). Også OL-sølv på 1500 m 1968. 3 VM (1970-72) og 3 EM allround (1966, 1970, 1972). I VM pa Bislett 1972 vant han alle fire distanser som den første siden Oscar Mathiesen. Også VM-sølv 1966-67, VM-bronse 1965 og 1968 og EMsølv 1971, samt VM-bronse i sprint 1971 (uoffisielt mesterskap) og 1972. Satte i alt 17 verdensrekorder pa 1000 m (2), 1500 m (3), 3000 m (4), 5000 m (2), 10 000 m (2) og sammenlagt (4) i perioden 1966— 72. Personlige rekorder: 38,9 - 1.18,8 - 1.58,7 4.08,3 - 7.09,8 - 14.55,9. Tildelt Oscarstatuetten tre ar på rad (1970-72). Senere profesjonell og vant VM og EM 1973. Schenker, Friedrich, f. 1942. tysk komponist. Stu­ derte med Hans Eisler. Fritz Gcissler og Paul Dessau. Hans tonespråk er uttrykksfullt og har tatt opp i seg mange stilretninger. Blant verkene kan nevnes sym­ fonien In memoriam Martin Luther King (1970), or­ kesterverket Landschaften (1976), en rekke solokonserter for ulike instrumenter, kammermusikk m.m. Schenker, Heinrich. 1868-1935, østerriksk musikkteoretiker og pianist av polsk opprinnelse. Sche­ nker utviklet sine teorier i en rekke skrifter under samletittelen Neue musikalische Theorien und Phantasien (1906-35). I del 3 (Der freie Satz, 1935) lan­ serer han sin lære om musikalske strukturnivåer (skiktlære), hvor det sondres mellom forgrunn (Vordergrund), mellomgrunn (Mittelgrund) og bakgrunn (Hintergrund). schensihunder, afrikanske og sorasiatiske hun­ der, nærmest en overgangsform mellom villhunder og tamhunder. Schepisi, Fred, f. 1939, australsk filmregissør, virksom i USA. Etter debuten 1976 vakte han inter­ nasjonal oppsikt med den dramatiske The Chant of Jimmie Blacksmith (Slik drepte de Jimmie Blacksmith, 1978), om en urinnvåners skjebne. 1 Holly­ wood laget han først science fiction-filmen Iceman (Ismannen, 1984), og har siden hatt suksess med Roxanne (1987) og agentfilmen The Russia House (Russlands hus, 1990). Scherchen [ferkjan], Hermann, 1891-1966, tysk dirigent. Gjorde en stor innsats for fremføring av sam­ tidsmusikk. Skrev det grunnleggende verket Lehrbuch des Dirigierens (1929). I 1954 grunnla han et elektro-akustisk studio i Gravesano. Scherer, Wilhelm, 1841-86, tysk språk- og litteraturhistoriker. Skrev studier over tysk åndsliv, og regnes som en betydelig representant for den littera­ turhistoriske positivisme. Hans mest kjente verk er Geschichte der deutschen Literatur (1883). Scherfig, Hans, 1905-79, dansk forfatter og ma­ ler. Debuterte 1933 med billedboken Hvadlærer vi i skolen?, der han gir en marxistisk kritikk av skolens pensum. Romandebut 1937 med Den døde mand, en harselas over kunstnermyten. Han skrev senere en rekke satiriske og samfunnskritiske romaner der han ofte tok utgangspunkt i en slags kriminalintrige, bl.a. Denforsvundnefuldmægtig (1938, filmatisert 1971), Idealister (1942) og Skorpionen (1953). Best kjent

Hans Scherfig er nok romanen Det forsømte forår (1940, filmati­ sert 1993), et kraftig angrep på det danske skoleve­ senet og på det menneskesyn det forvalter. Hans ho­ vedverk er imidlertid den store romanen Frydenholm (1962), el oppgjør med okkupasjonstidens Danmark, spesielt interneringen av kommunistene. Hans siste roman, Denfortabte abe (1964), tar på ny opp kunstnerkritikken fra debutromanen. Dessuten utgav han en rekke skarpe essayer (Udvalgte essays, 3 bd. 197375), barnebøker og reiseskildringer. Som maler er han især kjent for sine burleske, naivistiske urskogsfantasier. Litt.: V. Joost: S. (1974); C. Clante: Normale men­ nesker (1975). Schering, Arnold, 1877-1941, tysk musikkforsker. Professor i Halle 1920-28 og i Berlin fra 1928. Schering viet det meste av sitt liv til studiet av eldre tyske klassikere og søkte å påvise en nær sammen­ heng mellom musikk og diktning. Dette går frem av hans skrifter om Bachs musikk (J. S. Bachs Leipziger Kirchenmusik, 1936, og Uber Kantaten J. S. Bachs, 1942) og avhandlingen Beethoven in neuer Deutung (1934). I 1931 kom antologien Geschichte der Musik in Beispielen. Scherrer, Paul, 1890-1969, sveitsisk fysiker, pro­ fessor ved ETH. Zurich fra 1916 og direktør for det fysiske instituttet ved ETH fra 1920. Scherrer er kjent for arbeider innen faststoff-fysikk, røntgenfysikk og kjernefysikk, medoppdager av ► Debye-Scherrermetoden. scherzando [skertsandå] (it.) (mus.), spøkefullt, muntert. scherzo [skertså] (it. ‘spøk’) (mus.), hurtig sats i sonate eller symfoni; også selvstendig komposisjon. Schetelig, Jakob Grubbe Cock, 1875-1935, norsk geolog og mineralog. Fra 1917 professor ved Uni­ versitetet i Oslo. Nedla et stort vitenskapelig arbeid over norske mineraler, særlig fra pegmatittganger. Utgav sammen med W. C. Brøgger en serie geolo­ giske kart over Oslofeltet. scheteligitt (etter .1. Schetelig), sjeldent mineral beskrevet fra granittpegmatitt i Iveland av H. Bjørlykke 1937. Tilhører pyroklorgruppen, komplisert sammensetning med bl.a. wolfram, antimon og yt­ trium. Scheuchzer [fåixtsar], Johann Jacob, 1672-1733, sveitsisk naturforsker og lege, professor ved univer­ sitetet i Zurich. Var bl.a. interessert i fossiler og be­ traktet dem som rester av dyr omkommet under synd­ floden. Kjent er hans beskrivelse av en forsteinet haleamfibie som han trodde var et menneskeskjelett og beskrev som «et sørgelig beinrangel av en stak­ kars synder, som var druknet under syndfloden». Fossilet ble riktig bestemt først 100 år senere av G. Cuvier. Scheuermanns sykdom [fåi-], rygglidelse hos barn, første gang beskrevet 1921 av dansken H. Scheuermann. Rammer oftere gutter enn piker og kan føre til deformering av ryggsøylen, særlig i brystdelen, idet en eller flere virvler blir kileformede.

Schevig, Daniel Larsen, 1786-1833, født i Beit­ stad, Steinkjer, norsk underoffiser og gårdbruker; eidsvollsmann. 2.-deputert for 1. Trondhjemske In­ fanteriregiment på Riksforsamlingen 1814, tilhørte selvstendighetspartiet. Scheving, Gunnlaugur, 1904-72. islandsk maler; studerte 1925-30 ved Kunstakademiet i København. I djerve, grovt tilskåme bilder skildret han livet ved og på sjøen, værslitte hus og fiskere i oljehyre på rullende båtdekk. Schiaparelli [skia-], Giovanni Virginio, 1835— 1910, italiensk astronom. 1862-1900 direktør for observatoriet i Milano. Han påviste forbindelsen mellom kometer og meteorsvermer. Mest kjent for sine meget detaljerte kart over planeten Mars. 1877 oppdaget han «kanaler» (furer) på Mars. Schibbye, Eyvind, f. 26. feb. 1933 i Borre, norsk flyoffiser. 1981 generalmajor og Kommandør for luftstridskreftene i Sør-Norge, 1985 generalløytnant og øverstkommanderende i Sør-Norge, 1987 nest­ kommanderende ved NATOs nordkommando på Kolsås. 1989-93 militær rådgiver for den norske delegasjonen under gjennomføringen av CFE-avtalen. Schibsted, norske forleggere og aviseiere. Christian Schibsted, 1812-78, født i Oslo, norsk boktrykker og forlegger, grunnla 18.39 Schibsteds Forlag og startet 1860 Christiania Adresseavis, fra 1861 kalt Aftenposten. Amandus Theodor Schibsted, 1849-1913, født i Oslo, norsk aviseier og redaktør, sønn av Christian Schibsted. Etter latinskole lærte han boktrykkerfaget hos faren. Medarbeider i Aftenposten 1871, ene­ eier og sjefredaktør 1879. Schibsted. som var spesi­ elt interessert i den rene nyhetsreportasje, opparbei­ det Aftenposten til å bli Norges mest utbredte kon­ servative dagsavis. Schibsted var svært interessert i pressens organisasjoner og betydde mye for etable­ ringen av disse. Susanne Adolphine Cathrine (Thrine) Schibsted, 1850-1933, gift med Amandus T. Schibsted. Eier og administrativ leder for Aftenposten etter man­ nens død 1913. De fikk to døtre, og deres etterkom­ mere videreutviklet avisen og flere virksomheter som et familieselskap frem til 1988 (se ►Schibsted ASA). Schibsted ASA, Norges største mediebedrift med omfattende eierinteresser i aviser, fjernsyn, film, for­ lag og multimedia. Schibsted eier landets to største aviser, VG og Aftenposten, og har store aksjeposter i flere regionaviser, som Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. Schibsted eier en tred­ jedel av TV 2 og halvparten av aksjene i den sven­ ske avisen Aftonbladet, som nå er Sveriges største avis. Konsernets aviser utgjør 26 % av det samlede avisopplaget i Norge, mens den nest største gruppen, A-pressen, har 17 %. Ved siden av eierpostene i TV 2 og TV Norge, driver konsernet vel 40 selskaper innen­ for film- og fjernsynsbransjen både i Norge, Dan­ mark og Sverige.

Amandus Theodor Schibsted

Egon Schiele. Tre badende kvinner. Maleri, 1911. Galleria d'arte modema, Torino.

Schibsted-konsemet har vokst frem rundt ►Aften­ posten som ble etablert i 1860. Avisen som passerte Morgenbladet og ble Norges største i 1901, har vært fast plassert på borgerlig side i politikken. Opplagsutvikling og stor økonomisk styrke etter 1945 skyld­ tes i noen grad at avisen hadde kommet ut i alle krigs­ årene. Da Aftenposten i 1966 overtok Verdens Gang, måtte eierne forplikte seg til å opprettholde VGs uav­ hengige politiske linje. I og med at Aftenposten nå eide to aviser, etablerte eierne midt i 1970-årene en avdeling som ble kalt Schibsted-gruppen, og som ble spiren til konsernet. VG passerte Aftenposten som Norges største avis i 1981. I årene som fulgte startet konsernets oppkjøp av andre mediebedrifter. På eiersiden var selskapet helt fra begynnelsen av 1900-tallet dominert av familiene Nagell-Erichsen og Riddervold. 1 1988 ble konsernet omdannet fra et familieselskap til et børsnotert aksjeselskap. Etter at de fleste innenfor eierfamiliene solgte seg ut, ble Schibsted langt på vei kontrollert av den største ak­ sjonæren, Tinius Nagell-Erichsen, som satt med vel en fjerdedel av aksjene. I 1996 overførte han disse aksjene til en nyopprettet stiftelse. Schibsted hadde i 1997 en samlet omsetning på 5,4 mrd. kr; 2800 an­ satte. Konsernsjef: Kjell Aamot. Schibsteds Forlag A/S, Chr., Oslo, grunnlagt 1839, utgav de første 20-30 år atskillig litteratur, vesentlig av religiøs art. Forlagsvirksomheten ble tatt opp igjen 1935 med Aftenpostens oppslagsbok Hvem Hva Hvor, som sammen med Guinness Rekordbok er forlagets årlig tilbakevendende hovedpublikasjon. Utgir også håndbøker, barnebøker, biografier og fag­ litteratur. Omsetning 1997: ca. 32 mill. kr. Daglig leder: Thomas Øybø. Schicht-kåse [fikjtkE:za], tysk ferskost, opprin­ nelig lagdelt med mager ost i topp og bunn, og med en fetere ostemasse i midten. Den minner om kvarg, men er fastere og formet. Schickele, René, 1883-1940, født i Alsace, tysk forfatter. 1916-20 utgav han i Zurich det pasifistiske og ekspresjonistiske tidsskriftet Die weissen Blåttcr. Han står i spenningsfeltet mellom tysk og fransk kultur og prøver i sine verker å skape en dikterisk syntese mellom disse to kulturer. Hans episke verker er preget av ekspresjonismen (Das Erbe am Rhein, 1925-31). Skrev også litteratur- og samfunnskritis­ ke essayer og lyrikk.

79 Schiedam [sxi-], by i Nederland, Zuid-Holland, ved Nieuwe Maas, 6 km vest for Rotterdam; 74 200 innb. (1996). Skipsverft, metall- og maskinindustri; kjent for sin sjeneverproduksjon. Schiedam ble by 1273 og var en betydelig handelsby i middelalderen. Schiele [fi:la], Egon, 1890—1918, østerriksk teg­ ner og maler. Med bakgrunn i senromantikkens de­ korative kunst beveget han seg over i et ekspresjo­ nistisk formspråk. Karakteristisk er hans linjebruk og hans forkjærlighet for erotiske temaer. Han ble misforstått i sin samtid og fengslet 1912 for å lage «pornografiske» bilder. Etter 1945 er hans kunst gjen­ oppdaget og verdsatt, og Schiele betraktes na som en av Østerrikes fremstående kunstnere pa linje med Gustav Klimt og Oskar Kokoschka. - Litt.: F. Whitford: E. S. (1981). Schierbeck [skier-]. Poul, 1888 1949, dansk kom­ ponist. Elev av Carl Nielsen. Fra 1916 organist i Skovshoved kirke, fra 1931 lærer i komposisjon ved Musikkonservatoriet i København. Skrev en rekke sanger som fikk stor utbredelse, dessuten orkester­ verker, opera (Féte galante. 1931), scenemusikk og kammermusikk. - Litt.: (). Mathisen: P. S. (1972). Schiertz, Franz Wilhelm. 1813-87, født i Tysk­ land. norsk arkitekt og maler. Reiste som J. C. Dahls elev fra 1836 i Norge og tegnet til Dahls stavkirkeverk. Ledet 1843 flyttingen av Vang stavkirke til Schlesien. I 1851 slo han seg ned i Bergen som arki­ tekt og bygde bl.a. Bergens Børs (1857-62) og Råd­ stuen (1862-65). Stilmessig er hans arbeider preget av historismen. Han deltok som tegner i den norske Nordhavs-ekspedisjon 1876-78. Schiff, Andras, f. 1953. ungarsk pianist. Studerte ved Liszt-akademiet i Budapest og med G. Malcolm, P. Kadosa og F. Rados. Debuterte i Budapest 1972. Fikk sitt internasjonale gjennombrudd da han vant Tsjajkovskij-konkurransen i Moskva 1974. Av hans vide repertoar bør særlig Bach nevnes. Også aktiv som kammermusiker. ►Sonnings musikkpris 1997. Schiff, Heinrich. f. 1951. østerriksk cellist og diri­ gent. Debuterte 1972. Anerkjent som en av tidens fremste cellister. Med et repertoar som spenner fra barokk til samtidsmusikk har han gitt konserter over hele verden, også i Norge. De senere årene har han gjestedirigert fremtredende orkestre. Schilbred, Cornelius Sevcrin Scheel, 1906-85, født i Porsgrunn, norsk slekts- og lokalhistoriker; cand.jur. Ansatt ved Oslo komm. handelsskole 193848 og 1957-77, rektor der 1961-77. Utgav bl.a. Bre­ vik gjennom tidene (2 bd., 1946. 1973), Borgerhok for Skien m.v. (1956), Boka om Landbd. 3 og 5 (1962, 1981), Bygdebokfor Bamble bd. 1 (1968), Kjenn din slekt (1974), Slekt og miljø (1976) og flere slektshis­ torier. Formann i Norsk Slektshistorisk Forening 1968-80. Schildt, Goran, f. 11. mars 1917, finlandssvensk forfatter, kunsthistoriker og kulturjoumalist; sønn av R. Schildt. Har skrevet en rekke fremragende reisebøker, foruten kunsthistoriske arbeider og essaysamlingen Kontrakurs (1963). De fleste av reisebøkene er oversatt til norsk. Schildt, Runar, 1888-1925, finlandssvensk forfat­ ter. Som novellist slo Schildt igjennom med samlin­ gene Den segrande Eros (1912) og Asmodeus och de tretton sjdlarna (1915), som med sin ironiske stil vi­ ser innflytelse fra Hjalmar Sddcrberg. En dypere menneskeskildring spores i fortellingene Regnbågen (1916) og Ronnhruden (1917). Best er nok novelle­ samlingen Hdxskogen (1920) og fortellingen Armas Fager (s.å.). Av hans skuespill må nevnes Den stora rollen (1923) og Galgmannen (1922), som bl.a. har hatt suksess i Norge. Hans skuespill varierer novel­ lenes motiver og gir uttrykk for den samme stem­ ning av vemod og skjebnetung resignasjon. schiller (av ty. ‘glans, fargespill’), egentlig om en spesiell bronselignende glans hos enkelte mineraler pga. indre refleksjon (f.eks. hos bronzitt, også kalt schillerspat). Også mer generelt om fargespill i en

SCHILLER

krystall, skyldes vanligvis mikroskopiske inneslutninger. Forekommer hos Uere mineraler. Spesielle betegnelser er irisering (iridescens), labradorisering og opalisering. Schiller, Ferdinand Canning Scott, 1864-1937, britisk filosof, virket i USA fra 1929, en av pragmatismens fremste representanter. Han utgav Studies in Humanism (1907). Schiller, (Johann Christoph) Friedrich von, 10. nov. 1759 9. mai 1805, tysk forfatter. Schiller ble født i Marbach am Neckar og vokste opp i et småborgerlig miljø. Pa befaling av hertug Karl Eugen av Wiirttemberg ble Schiller 1773 opptatt ved det nyoppret­ tede militærakademiet Karlsschule, Solitude ved Stuttgart, hvor han først studerte jus, senere medisin. Selv om skjønnlitterære skrifter var strengt forbudt ved akademiet, klarte Schiller likevel å dyrke sin hovedinteresse, og han leste i denne tiden Shakespea­ re, Rousseau, Lessing, Klopstock og fremfor alt Goethe (Gdtz, Wcrther) og den unge Sturm und Drang-dramatikken. Etter avsluttet medisinstudium ble Schiller 1780 ansatt i Stuttgart som regimentskirurg. Året etter utgav han anonymt sitt første verk, dramaet Die Råuber, et uttrykk for samtidens ulmende hat overfor politisk despotisme. Stykkets hovedper­ son. Karl Moor, velger av etiske grunner å bli en rø­ ver for å angripe det bestående system, men innser at hans valg fører ham inn i skyld, og han ofrer sitt eget liv for den «moralske verdensorden». Allerede i det­ te dramaet kommer et typisk trekk ved Schillers tra­ gedier til uttrykk: for Schiller har mennesket evnen til å hevde sin moralske frihet, selv om det må ofre livet for den. En slik oppfatning av mennesket forut­ setter et idealistisk verdensbilde, og i Schillers tra­ gedier ser man stadig at menneskets egentlige frihet ligger i den moralske, ikke i den fysiske frihet. I 1782 flyktet Schiller fra sin stilling i Stuttgart. Han hadde vanskeligheter med å finne en levevei, og i de nærmeste årene måtte han kjempe hardt for sin ek­ sistens. Fra denne tiden skriver hans to andre ungdomsdramaer seg, Fiesko (1783), en historisk trage­ die, og Kabale und Liebe (1784), et såkalt «borger­ lig sørgespill», et angrep på hoffets overgrep overfor borgerskapet: hoffets «kabal» tolererer ikke kjærlig­ hetsforholdet mellom den borgerlige Luise og den adelige Ferdinand. Dette dramaet viser den unge Schillers evne til realistisk og levende menneskeskild­ ring, det gjelder både karakteristikken av personene fra overklassen så vel som skildringen av den bor­ gerlige verden og atmosfære. Den klassiske perioden. Fra 1784 var Schiller for en kort tid teaterdikter i Mannheim, han prøvde også å slå seg igjennom med teatertidsskriftet Rheinische Thalia, hvor han presenterte sine ideer om teateret som en oppdragende, moralsk institusjon (Die Biihne als moralische Anstalt). Heller ikke nå lyktes det Schiller å finne fotfeste og anerkjennelse, og først da han som gjest hos sin kunstkyndige venn Gottfried Komer kom til Leipzig og senere Dresden, lysnet hans tilværelse noe. I denne tiden skrev han diktet

An die Freude, som Beethoven brukte i sin 9. symfo­ ni. 1787 fullførte han dramaet Don Carlos, som vi­ ser overgangen fra Schillers revolusjonære Sturm und Drang-tid til den klassiske perioden. Den realistiske prosa har nå veket for et stilisert versespråk. En fa­ milie- og vennskapstragedie utvikler seg her til et verdenshistorisk drama: Schillers forkjærlighet for de «store gjenstander» og de forbilledlige situasjo­ ner i menneskehetens historie kommer til uttrykk, også hans senere historiske dramaer er konsentrert om dette tema og historiesyn. Under et opphold i Weimar (1787-89) beskjeftiget Schiller seg hovedsakelig med historiske studier, og 1789 ble han utnevnt til professor i historie i Jena. Sin tiltredelsesforelesning, Was heisst und zu welchem Ende studiert man Universalgeschichte?, holdt han for et begeistret publikum, og hans posisjon i det tyske åndsliv var nå sikret. Historiske og filosofiske studier inntok en stor plass i hans tilværelse, 1792 avsluttet han sitt store verk om Trettiårskrigen. Han fortsatte å utgi sitt tidsskrift (Thalia, 1787-91; Neue Thalia, 1792-93), hvor han publiserte mindre filo­ sofiske avhandlinger (Uber den Gntnd des Vergniigens an tragischen Gegenstdnden). Gjennom sin kri­ tikk av Kants filosofi forsøkte han å vinne klarhet over menneskets erkjcnnelsesevne og dets moralske bestemmelse. 1 1790 giftet han seg med Charlotte von Lengefeld. 1791 ble han angrepet av en ondartet lungesykdom, som han måtte kjempe med resten av livet. 1 de føl­ gende årene studerte han intenst Kants filosofi og la grunnen for sin egen antropologi, etikk og skjønnhetslære (Uber Anmut und Burde, 1793; Kallias-brevenetil G. Komer, 1793; Uber die dsthetische Erziehung des Menschen, 1795; norsk overs. 1991). Vennskapet med Goethe. Av største viktighet for Schiller ble vennskapet med Goethe fra 1794, som sa seg villig til a bidra til Schillers tidsskrift Horcn. Det oppstod en intens kommunikasjon mellom Tysk­ lands to største diktere, og for begge ble denne perio­ den inntil Schillers død et høydepunkt i produktivi­ tet, noe som brevvekslingen mellom de to viser. Den­ ne tiden dannet den egentlige klassiske perioden i tysk diktning, med Goethes reise til Italia og Schil­ lers studier av antikken og hans oversettelser av den klassiske, antikke poesi som et viktig grunnlag. Et­ ter sin siste store filosofisk-estetiske avhandling Uber naive und sentimentalische Dichtung (1796), vendte Schiller seg på nytt, inspirert av Goethe, mot dikt­ ningen. 1795 oppstod de formfullendte «lærediktene» Das Ideal und das Leben, Der Genius, Der Spaziergang. Sammen med Goethe kjempet han for det klassiske kunstideal, for harmoni og likevekt, og an­ grep i Xenien den unge romantiske diktergenerasjon for dens formløshet. 1797 ble det store felles «balladeår»; Schiller skrev bl.a. Der Ring des Polykrates, Der Handschuh, Die Kraniche des Ibykus. 1799 skrev han diktet Die Glocke. 1802 ble Schiller adlet og flyt­ tet til Weimar, hvor han ble til sin død. Schillers siste periode er rik på dramatisk diktning med emner fra historien. Selv om Schillers sene stil er mer harmonisk og avdempet, beholdt han hele sitt liv sansen for den dramatiske spenning mellom ideal og virkelighet, noe som kommer til uttrykk også i hans siste verker. I fKr/Zen-s/eriz-trilogien (avsluttet 1800) er ikke utgangspunktet lenger en idé, men li­ vet i dets historiske uttrykksform, gjenspeilt i en hand­ lende og lidende menneskeskikkelse. Historien er her en konflikt mellom handlende mennesker og uutgrun­ nelige høyere krefter. Maria Stuart (1800, norsk overs. 1980) er tragedien om de to dronninger, Eli­ zabeth 1 av England og Maria Stuart av Skottland. Elizabeths politiske seier blir hennes moralske ned­ erlag, det statspolitiske drama munner ut som en re­ ligiøs festakt: Maria overvinner sin bundethet til Jor­ den og aksepterer sin død som en soningsakt overfor Gud. Også Die Jungfrau von Orleans (1801) behandler problemet skyld og soning. I Die Braut von Messina

(1803) har Schiller forsøkt å aktualisere det antikke drama, bl.a. ved å bruke kor. Hans siste drama, Wil­ helm Tell (1804, norsk overs. 1917), er et «folkeskuespill». Det sentrale motiv er enkeltmenneskets stillingtagen for eller imot tyrannmord. Sin siste plan, dramaet Demetrius (1804-05) rakk ikke Schiller å fa ferdig. Opptegnelsene viser at det var ment som en tragedie om antikkens hybris (overmot). Som prosaist etterlot Schiller seg fortellingen Der Verbrecher aus verlorener Ehre (1785) og romanfragmentet Der Geisterseher (1789), som viser hans interesse for psykologi. Schiller regnes som den største tyske dikter ved si­ den av Goethe. Men han har ikke alltid vært gjen­ stand for samme interesse som Goethe. De radikale dikterne i første halvdel av 1800-tallet så et ideal i den unge Schiller. Schiller-jubileet i 1859 ble bl.a. en politisk demonstrasjon, Schiller var innbegrepet av tyrannhat og politisk frihetstrang. 1 tiden som fulgte var interessen for Schiller synkende. Men jubileet i 1905 vakte ny interesse for hans diktning (jfr. f.eks. Thomas Manns Schiller-studier). Litt.: H. Koopmann: S. Eine Einfuhrung(1988); F. S. (2 bd., 2. utg. 1977); S.-Kommentar (1969, med bib­ liografi); B. von Wiese: F. S. (4. utg. 1978). EWl Schiller, Julius, død 1627, tysk augustinermunk i Augsburg, utgav 1627 et stjemeatlas Coelum stellatum christianum (Kristelig stjernehimmel) med 49 praktfulle kobberstikk. Stjernebildene på den nord­ lige himmel fikk navn fra Det nye testamente, på den sørlige fra Det gamle testamente og dyrekretsens bilder ble oppkalt etter de tolv apostler. Atlaset hører med blant de største bibliografiske rariteter. schillerstover, svensk harehundrase, oppkalt et­ ter rasens første oppdretter. Per Schiller. Utstilt før­ ste gang i Stockholm 1886 og ble bemerkelsesver­ dig hurtig konsolidert og typekonstant. Den er for­ holdsvis kort og hurtig, tørr og edel. Ideal mankehøyde for hannhunder 57 cm, for tisper 53 cm. Ho­ det er langt med tydelig stopp, mørkebrune øyne og høyt ansatte, hengende ører. Halen er høyt ansatt og bæres rett eller svakt sabelformet. Den har bløt underull og kraftig, tett, glatt overhår; rødbrun med svart sadel, litt hvitt på tær og bryst tillatt. schilling (om etymologien, se ►skilling), navn på flere mynter i tysktalende land. 1. Sølvmynt = 12 Pfennig, utmyntet i tyske stater fra seinmiddelalderen. 2. Myntenhet i Østerrike 1925-38 og fra 1945. 1 Schilling (symbol S, valutakodc ATS) = 100 Groschen. Vekslingskurs (mars 1998): 100 Schilling = 59,20 norske kr. Schilling, Karl Halfdan, 1835-1907, født i Oslo, norsk katolsk ordensgeistlig. Studerte til kunstmaler i Dusseldorf hvor han konverterte 1854. Sluttet seg til bamabittenes franske ordensprovins, presteviet 1875, og virket hele sitt liv i Frankrike, Italia og Bel­ gia. Schilling vant stort ry for sin fromhet, og fra 1924 har det vært arbeidet for å fa ham erklært som helgen. Schilling, Tom. f. 1928, tysk koreograf, ballett­ sjef ved Komische Oper i Berlin 1965-91. Har bl.a. koreografert Symphonie fantastique til Berlioz (1967), La Mer (Debussy, 1968) og Romeo og Julie (Prokotjev, 1972). Koreografiprisen i Varna 1968. Han har vært gjestekoreograf ved Den Norske Ope­ ra, hvor han 1973 satte opp De syv dødssynder av Bertolt Brecht og Kurt Weill. schillings test (etter den amer, legen R. F. Schil­ ling), en prøve på utskillelsen i urinen av radioaktivt vitamin B12. Prøven brukes i diagnosen av pemisiøs anemi og sprue. Schillmark, Nils, 1745-1804, svensk-finsk ma­ ler, utdannet i Stockholm. Kom til Finland i 1733 og malte der vesentlig portretter (130 bevart) samt en­ kelte landskaper og stilleben, deriblant et fornemt arbeid som Stilleben med skal (1795-97, Ateneum, Helsinki). Han er en av de mest rendyrkede repre­

sentanter for svensk nyklassisisme eller gustavianisme. Schimmelmann, tysk-dansk adelsslekt som stam­ mer fra Nicolaus Schimmelmann (død 1680), kjøp­ mann i Rostock. Han var farfars far til konsistorialråd Jacob Schimmelmann (1712-78) og geheimestatsminister Heinrich Carl Schimmelmann (172482). Førstnevnte var far til generalguvernør i dansk Vestindia Heinrich Ludwig Ernst Schimmelmann (1743-93), som ble naturalisert som dansk adelsmann 1780; hans etterkommere fikk prøyssisk friherretittel 1883 og 1904. H. C. Schimmelmann ble dansk finansminister og stor godseier; han eide bl.a. ►Lindenborg i Nordjylland, som fremdeles tilhører hans etterkommere, og ►Ahrensburg og Wandsbek ved Hamburg. Han ble utnevnt til dansk baron 1762 og lensgreve 1781. Han var far til finans- og utenriksminister, lensgreve Hein­ rich Ernst Schimmelmann (1747-1831) og greve Friedrich Joseph Schimmelmann (1754-1828) til Ahrensburg. Fra sistnevnte stammer de senere lensgrever til Lindenborg. Schimmelmann, Heinrich Carl, 1724-82, født i Pommem, dansk politiker. 1761 finansiell rådgiver for den danske regjering; formidlet bl.a. betydelige statslån fra Hamburg. Som finansminister 1772—82 har Schimmelmann hovedæren for al det ble brakt orden i Danmarks økonomi. Lensgreve fra 1781. Schimmelmann, Heinrich Ernst, 1747-1831, dansk politiker, sønn av H. C. Schimmelmann. Skattmester etter statskuppet 1784, fortsatte farens virk­ somhet som leder av statsfinansene inntil han måtte gå av etter statsbankerotten 1813. Han beholdt like­ vel sin plass i statsrådet, og fra 1824 virket han som utenriksminister. Schimper, Andreas Franz Wilhelm, 1856-1901, tysk botaniker, professor i Bonn 1886, i Basel 1898. Han arbeidet først med planteanatomi, men etter at han hadde gjort en rekke reiser i tropene, gikk han over til plantegeografien og ble en av de ledende på dette området. Bl.a. var han en av de første som lyk­ tes i å dele inn kontinentene i plantegeografiske re­ gioner. Hans hovedverk er Pflanzengeographie auf physiologischer Grundlage (1898). Schindler, Peter, 1892-1967, dansk katolsk prest og forfatter; konverterte 1914, studerte i Roma, ble presteviet 1917, hadde en rekke prestestillinger i Danmark, vekslende med studieopphold i Italia, og var 1946-64 bosatt i Roma. Schindler skrev skjønn­ litterære og historisk-teologiske verker og bøker om Italia og Roma. Betydelig både som litterært og som teologisk arbeid er hans oversettelse (med kommen­ tar) av Det nye testamente (1953). Schindler, Rudolf, 1887-1953, født i Østerrike, amerikansk arkitekt. Fikk sin utdannelse i Wien un­

der Otto Wagner. Best kjent for sine villaer i betong og glass, med oppløste romvirkninger og eksteriø­ rer, samt livfulle samspill med terrenget. Schindlers liste, Schindler ’s List, amerikansk spillefilm (1993) i regi av Steven Spielberg, etter en bok av Thomas Keneally. Basert på den sanne histo­ rien om den tyske forretningsmannen Oscar Schind­ ler (1908-74) som 1945 reddet 1200 jødiske fanger fra tilintetgjørelse i nazistenes konsentrasjonsleire i Polen. Med Liam Neeson (som Schindler), Ben Kingsley og Ralph Fiennes. Foto ved Janusz Kaminsky. Filmen vant 7 Oscar-priser. Schinkel, Bemdt von, 1794-1882, svensk offiser og historisk forfatter, het opprinnelig Bergman. Var adjutant hos Karl Johan, og samlet etter oppdrag fra denne historiske aktstykker. Hans Minnen ur Sveri­ ges nyare historia (12 bd., 1852-81 med 3 supplementsbind 1881-83) er en viktig kilde til kunnskap om Karl Johan-tiden i Sverige. Schinkel, Karl Friedrich, 1781-1841, tysk arki­ tekt og maler. Bygde som en av nyklassisismens frem­ ste representanter Neue Wache (1817-18), Schauspielhaus (1819-21) og rt Ites Museum (182430) i Berlin, samt Bauakademie (1831-36) og Nicolaikirche (1830-37) i Potsdam. Fulgte etter hvert sta­ dig mer selvstendige og saklig betonte retningslin­ jer. Han var en av tidens internasjonale autoriteter på arkitekturens område, noe som vises bl.a. ved at Chr. H. Grosch’ prosjekt til Universitetet i Oslo ble sendt ham til godkjennelse. Dette førte til en rikere utfor­ ming av Domus Medias inngangsparti. - Litt.: E. Forssman: K. F. S.: Bauwerkc und Baugedanken (1981). Schinopsis, treslekt i Sør-Amerika med svært hard ved; se ►quebracho. Schioldborg [fåld-], Per Ross, f. 17. mars 1933 i Oslo, norsk psykolog, cand.psychol. 1963, dr.philos. 1968. Ansatt ved Universitetet i Oslo fra 1968, som professor i helsepsykologi fra 1993. Schioldborg har arbeidet med kjønnsrolleproblematikk, sammenhen­ ger mellom livsstil og helse, og spørsmål knyttet til aktiv dødshjelp. Han har vært opptatt av røyking som helseproblem, og utviklet metoder for røykeavvenning. Har bl.a. utgitt Eye Movements in Eisual Watching: rt Temporal Pattern (1969), og (sm.m. A. Skutle og K. Bjømevoll), Stump røyken - det er let­ tere enn du tror! (1989). Schipa [skipa], Tito, 1889-1965, italiensk sanger (tenor). Debuterte 1911. Etter tallrike turneer i Euro­ pa (Oslo 1947) og USA og ved filminnspillinger kjent for sin klangfulle stemme. Spesialiserte seg på lyris­ ke roller, som Emesto i Don Pasquale og Don Ottavio i Don Giovanni. Han skrev bl.a. operetten La Principessa Liana (1935). Selvbiografi: Si confessa (1961).

Kar! Friedrich Schinkel. Altes Museum. Berlin. 1824—28.

SCHIZOFRENI Schiphol [sxipål], Amsterdams internasjonale luft­ havn, en av Europas største, 10 km sørvest for byen. Anlagt som militær flyplass i 1917, tatt i bruk av KLM tre år senere. Antall passasjerer inn og ut 1996: 27,8 mill. schipperke (av nederl. ‘liten skipper"; man fikk først interesse for hunden som rottehund på flamske kanalbåter). belgisk miniatyrhundrase. Verdens min­ ste farehund, ble lenge ansett som en miniatyrspisshund. Den er kort, firskåren og livlig, mankehøyde maksimum 30 cm. Skallen er temmelig bred med lite markert stopp, forholdsvis kort snute, ovale oyeåpninger og høyt ansatte, stående ører. Halen er me­ get kort eller helt manglende. Pelsen er glatt, hard og forholdsvis kort bortsett fra en rikelig halskrage; ens­ farget svart. Schirach [firax], Baldur von. 1907-74, tysk na­ zistisk politiker. Leder for den nasjonalsosialistiske studentorganisasjon 1928-32. riksungdomsleder 1933—40. riksstattholder og gauleiter i Wien 194045. I 1946 dømt til 20 års fengsel av krigsforbryterdomstolen i Niimberg. løslatt 1966. Schirmer, Adolf, 1850-1930. født i Oslo, norsk arkitekt; sønn av H. E. Schirmer. Utdannet ved Bauakademie i Berlin og École des Beaux-Arts i Paris. Bygde Trondheims Sparebank (1879-82) og Privat­ banken i Trondheim (1883), Kristiania-utstillingcns bygninger (1883), Nasjonalgalleriets midtbygning (1879-81. sm.m. faren), Ullevål sykehus avdeling I (1885-86) og Tollboden i Oslo (1896). Med sin be­ herskede, renessansepregede holdning står disse byg­ ningene blant de beste innenfor norsk historisme. Schirmer, Heinrich Emst, 1814-87, født i Tysk­ land. norsk arkitekt, far til A. og H. M. Schirmer. Kom til Norge i slutten av 1830-årene som assistent hos slottsarkitekt H. D. F. Linstow, etter tilskyndelse av maleren J. C. Dahl. Foretok fra 1841 undersøkel­ ser av Nidarosdomen, som ennå lå i ruiner, og kom med forslag til restaurering. Utgav sammen med P. A. Munch et stort illustrert verk om kirken (1859), og ble frem til 1871 overlatt de første restaurerings­ arbeidene, som omfattet Skrudhuset og det såkalte Angellske kapell. Ledet restaureringsarbeider ved Gamle Aker kirke. Oslo (1856-61). " I Oslo oppførte han bl.a. Botsfengslet (1843-51), Gaustad sykehus (1847-55), St. Olavs kirke (185256), Vestre Aker kirke (1853—55), militære bygnin­ ger på Akershus (1858-70, sammen med W. von Hanno), Rikshospitalet (1874-83, sammen med .1. W. Nordan) og Nasjonalgalleriets midtbygning (1879— 81, sammen med sønnen Adolf). Flere av disse ar­ beidene utmerker seg ved rasjonelle løsninger som vakte oppmerksomhet også i utlandet. Sammen med von Hanno tegnet han alle stasjons­ bygningene ved Hovedbanen, som stod ferdig 1854. Han flyttet i 1883 tilbake til Tyskland. Schirmer, Herman Major, 1845-1913, født i Os­ lo, norsk arkitekt; sønn av H. E. Schirmer. Utdannet ved akademiet i Dresden. Bygde bl.a. Hotel Royal i Oslo (1870-årene) og Bergens Kreditbank (1876). Størst betydning fikk han som overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, hvor han arbeidet for å utvikle skolens bygningslinje til en norsk arkitektskole, og hvor han fikk avgjørende inn­ flytelse på den kommende nasjonalromantiske ret­ ningen, særlig ved sine ekskursjoner til Gudbrands­ dalen. I 1912 ble han Norges første riksantikvar. Mangeårig formann i Foreningen til norske Fortids­ minnesmerkers Bevaring; offentliggjorde i dens år­ bok en lang rekke avhandlinger. Utgav bl.a. Kristkirken i Nidaros (1885) og Femti daterede bygnin­ ger fra middelalderen opførte i tiden 996-1531 (1887). Litt.: 0. Parmann: H. M. S. og Tegneskolen (1986). Schirmer, Johann Wilhelm, 1807-63, tysk maler; elev ved Diisseldorf-akademiet under F. W. Schadow og videre utdannet gjennom studier sammen med K. I. Lessing. Malte både heroiske landskaper i klas-

Heinrich Ernst Schirmer. Gaustad sykehus. 1847 55. fotografert omkring 1900. fengselet. sisk italieniserende stil og gjengivelser av hjemlig natur kjennetegnet av frisk realistisk oppfatning. Nasjonalgalleriet i Oslo eier en rekke akvareller, tegninger og raderinger av ham. Professor i Dus­ seldorf 1840. direktør for akademiet i Karlsruhe 1854. Schirmer, Thorleif. 1877 1941. født i Glemmen, norsk lærer og kulturfilosof. I Racen som grundlag for kultur (1917) hevder han synsmåter i slekt med H. S. Chamberlains raseteorier og O. Spenglcrs Untergang des Abendlandes. Schistad, Ole Lind. 1891 1979. født i Molde, norsk arkitekt. Etter utdannelse ved Norges teknis­ ke høgskole og praksis hos bl.a. Magnus Poulsson, opprettet han egen praksis i 1924.1 samarbeid med E. Moestue tegnet han noen av funksjonalismens fineste bygninger i Norge, Ingeniørenes Hus (sei­ ret i arkitektkonkurranse 1930) og Ingierstrandbad og restaurant (oppfort 1934, tildelt Houcns Fonds premie 1961), begge i Oslo. Tegnet også Norges paviljong på verdensutstillingene i Brussel (1935) og Paris (1937), den siste sammen med Knut Knut­ sen og Ame Korsmo. schistosomiasis [skis-] (bilharziose), en syk­ dom som fremkalles av ikter (flatormer) i slekten Schistosoma. Det er tre arter: Schistosoma hematobium som vesentlig affiserer urinveiene, og Schis­ tosoma mansoni og Schistosoma japonicum som affiserer tarm og lever. Schistosomiasis er utbredt i tropiske og subtropiske områder, men finnes også langs Middelhavets øst- og sørkyster. Ormene lig­ ger i blodårenettet rundt tarm og urinblære, og eg­ gene utskilles med urin og avføring. De klekkes i vann og gjennomgår en metamorfose med spesiel­ le sneglearter som mellomvert. Den endelige lar­ ven, cercarien, svømmer livlig omkring, og hvis mennesker bader eller går barbeint i vannet, vil cercarien trenge gjennom huden, og via lunger og hjerte komme ut i blodårene hvor den vokser til kjønnsmodent individ. Man regner med at over 200 mill, mennesker har schistosomiasis. Sykdommen er til dels invalidiserende og meget langvarig. Be­ handlingen med moderne midler (antimon, niridazol, praziquantel o.a.) er forholdsvis effektiv, men forebyggende tiltak er de viktigste (sneglebekjempelse, godt gummifottøy). Schive, Claudius (eg. Claus) Jacob, 1792-1878, født i Bergen, norsk numismatiker. Utgav verket Norges Mynter i Middelalderen (1865), som stadig

Bilde, se også >Bots­

er et grunnleggende verk for norsk numismatikk og mynthistoric. Schive var opprinnelig offiser, tok sene­ re ingeniørutdannelse, og som direktør for kanal-, hav­ ne- og fyrvesenet 1829—40 gjorde han mye for fyrve­ senets utvikling. 1840-75 var han tollinspektør i Stav­ anger. Schizanthus, splittblomst, planteslekt i søtvierfamilien med 15 arter, alle i Chile. Opprette, buskete, ettårige urter med ofte fjærflikede, kjertelhåredc blad og tydelig toleppede blomster. Noen arter og hybrider med svært varierende blomsterfarger dyrkes i Norge i hager som ettårige sommerblomster. De vakre blom­ stene minner i form og farge om visse orkideer, f.eks. Oncidium, hvorfor de også av og til blir kalt fattigmannsorkideer. schizoaffektiv lidelse [fi(t)so- el. ski-], alvorlig psykisk lidelse (psykose) kjennetegnet ved samtidig forekomst av symptomer og tegn både på schizofreni og bipolar lidelse. Symptomene kan være oppstemthet og gi et manisk preg samtidig som personen er hørselshallusinert i form av kommenterende stemmer slik det sees ved schizofreni. Noen kan også i perioder være svært urolige og forvirrede, ha paranoide symp­ tomer uten schizofrent preg og fremby bevegelsesfor­ styrrelser (sykloide psykoser). Biologiske forhold an­ tas å spille en stor rolle årsaksmessig, sml. bipolar li­ delse og schizofreni. Før de blir syke synes personene å være rimelig friske slik man ofte ser det ved bipolar lidelse. Antallet nye tilfeller i Norge er usikkert (3-56 per 100 000 innbyggere per år). Forløpet er en mel­ lomting mellom schizofreni og bipolar lidelse. Behand­ lingen vil vanligvis være som ved bipolare lidelser, men det er ofte behov for tillegg av nevroleptika. schizofreni (jl(t)so- el. ski(t)so-] (av gr. ‘spalte" og ‘sinn, hjerne’), en alvorlig psykisk lidelse (psykose) over minst seks måneder kjennetegnet ved forandrin­ ger i tenkning (assosiasjonsforstyrrelser), sansning (per­ sepsjon), regulering av affekter (affektavflatning), til­ baketrekning fra kontakt (autisme) og uttalt handlingsambivalens samtidig som den intellektuelle kapasitet for øvrig kan være bevart og personen er ved klar be­ vissthet. Typiske symptomer er tilbaketrekning fra nære for­ hold, tankeekko, opplevelse av å bli påført tanker eller at tanker stjeles eller kringkastes, vrangforestillinger omkring egen kropp (sansning) eller omgivelsene (for­ følgelse), stemmer som kommenterer egen atferd (kom­ menterende hørselshallusinasjoner i tredje person), følelse av å bli dirigert utenfra (influens), usammen-

hengende tale (inkoherens) og fattig tankeinnhold eller viljesløshet (passivitetsbevissthet). Personen vil fremby sosial eller arbeidsmessig funksjonssvikt på grunn av sin lidelse eller også fungere på et betyde­ lig lavere nivå enn før sykdommen brøt ut. Mange har dessuten svær angst (panangst). Det er vanlig å skille mellom positive symptomer (hallusinasjoner, vrangforestillinger) og negative symptomer (mang­ lende initiativ, tilbaketrekning). Betydningen av dette skillet for prognose og behandling er omdiskutert. Former for schizofreni. Den hebefrene (disorganiserte) formen for schizofreni debuterer i ungdomseller tidlig voksen alder hvorav det eldre navnet ungdomssløvsinn (av Hebe, ungdommens gudinne i gresk mytologi). Debutsymptomer er gjeme tilbake­ trekning fra kontakt, svikt i arbeid eller skole, end­ ring i døgnrytme og avvikende atferd for øvrig som ofte av utenforstående i begynnelsen kan oppfattes som latskap eller ungdommelig protest. Mange utvi­ kler et rusmiddelmisbruk. Først etter måneder, even­ tuelt opptil et år, utvikles mer uttalte symptomer som peker mot diagnosen schizofreni. Den katatone formen rammer gjeme litt eldre per­ soner (20-40 år). Tilstanden veksler mellom urofaser. som kan være forbundet med meningsløs og ofte bisarr atferd (timesvis banking av hodet mot vegg) og såkalte stuporperioder hvor personen tilsynela­ tende går helt i stå. Noen kan bli stående stivt i helt ekstreme kroppsstillinger i timesvis (katalepsi). Per­ sonen vil dessuten ofte gjøre det motsatte av det han blir bedt om. Den paranoide formen rammer gjeme personer i 30-årsalderen og oppover. Vrangforestillinger ved klar bevissthet er nokkelsymptomet. Forfølgelseseller forgiftningsforestillinger, som av andre oftest vil bli oppfattet som klart meningsløse og lite plausi­ ble, er vanlige foruten andre symptomer som er for­ enlig med schizofreni. Årsaker Schizofreni oppfattes i dag som en felles­ betegnelse for en gruppe lidelser som har tilnærmet samme symptomer og forløp. Genetiske forhold spil­ ler en utvilsom rolle. Mens risiko for å utvikle schi­ zofreni er omkring 1 % i befolkningen som helhet er risikoen for selv å utvikle schizofreni omkring 4050 % hvis begge foreldre lider av schizofreni og omkring 15-20 % hvis en av foreldrene lider av schi­ zofreni. Hvis en av et enegget tvillingpar lider av schizofreni er sjansen for at den andre også skal lide av schizofreni 23-39 % mot 9-20 % hos toeggede tvillinger. Arvegangen er ikke kjent. Andre biologis­ ke faktorer har også betydning. Virusinfeksjoner og andre intrauterine sykdommer, fosterskader på grunn av hunger og fødselskomplikasjoner med hjerneska­ de øker risikoen for schizofreni. Ulike (sjeldne) med­ fødte, metabolske sykdommer som rammer sentral­ nervesystemet kan også føre til schizofreni (f.eks. leukodystrofi). Det samme kan alvorlige hodeska­ der. Det er sannsynlig at også andre biologiske for­ hold kan spille en rolle, uten at dette er er kjent i dag. 1 hvilken grad oppvekst og familieforhold kan føre til utvikling av schizofreni er omdiskutert. Schizo­ freni forekommer i alle kulturer med tilnærmet sam­ me hyppighet (1 %). Dette så vel som rådende kunn­ skap taler derfor klart imot at schizofreni kan forkla­ res som et resultat av dårlige oppvekstforhold alene, f.eks. dårlige mødre, slik man tidligere feilaktig an­ tok. Derimot er det neppe tvil om at familieforhold kan påvirke forløpet av lidelsen, men dette gjelder for all somatisk og psykisk lidelse og sykdom. Psy­ kologisk behandling i ulike fonner er derfor viktig ved schizofreni. De fleste vil i dag forstå schizofreni i en stresssårbarhets modell. De biologiske forhold er forbun­ det med forandringer i fronto-striatale-temporale hjernedeler med tilhørende nevrokjemiske og fysiolo­ giske funksjonsforstyrrelser. Disse forandringene faller sammen med svikt i evne til å bearbeide og differensiere (forstå) nyanser i sosiale samspill, noe som medfører kontaktproblemer, tenkningsproble-

Nic. Schiøll. St. Hallvard. Bronsestatue, 7 meter høy. Sørveggen på Oslo Rådhus. mer, sanseproblemer og tilhørende sosial mestringssvikt: angst og depresjon. Ved ytre belastninger, van­ skelige familieforhold eller rusmiddelmisbruk ut­ løses lidelsen. Godt sosialt nettverk, læring av sosiale ferdigheter, psykologisk støtte og bearbei­ delse av problemene samt medikasjon som motvir­ ker de biologiske forstyrrelsene, kan beskytte mot eller dempe graden av symptombelastning eller funksjonssvikt. Utbredelse og prognose. Schizofreni utgjør den stør­ ste pasientgruppen med psykose ved norske psykia­ triske institusjoner. Livstidsrisikoen for å utvikle schi­ zofreni er 1 %. Omkring 600 personer diagnostise­ res hvert år for første gang lidende av schizofreni. Til enhver tid vil ca. 3 promille av befolkningen lide av schizofreni. Lidelsen er like hyppig hos menn og kvinner, men menn frembyr tidligere funksjonssvikt enn kvinner. Flertallet blir syke før 30 års alder, de­ but etter 35 år er sjelden. Ved tidlig og optimal be­ handling vil 20- 40 % kunne bli rimelig bra uten be­ tydelig funksjonssvikt, selv om det kan forekomme enkelte dårligere perioder. 20-40 % vil ha grader av funksjonssvikt og plager, men likevel ha et kvalita­ tivt akseptabelt liv. De resterende 20-30 % vil med dagens behandlingsmetoder ha vedvarende proble­ mer selv om også disse kan ha bedre perioder. Behandling er alltid en kombinasjon av flere tiltak. Medikamenter (nevroleptika) brukes for å motvirke de biologiske funksjonsforstyrrelser. Da for tidlig avslutning av behandling forverrer prognosen kan tvungent ettervern, eventuelt med depotnevroleptika (medikament som settes i muskulatur og gradvis frisettes), være aktuelt hos pasienter som gjentatte ganger avbryter behandlingen. Psykoterapi av støttetype gis for å optimalisere mestringsevnen og be­ arbeide de smertefulle opplevelsene knyttet til psy­ kotiske perioder. Sosial ferdighetstrening kan hjelpe mange til et bedre funksjonsnivå. Man forsøker også i økende grad å benytte familiens kunnskap om og kjærlighet til pasienten som en behandlingsresurs (psykoedukativ behandling). 1 akutte faser vil sykehusinnleggelse ofte være nødvendig og nyttig. Da pasientene i begynnelsen oftest selv vil mangle syk­ domsinnsikt, blir flertallet de første gangene innlagt til utredning og behandling i henhold til lov om psy­ kisk helsevern. UM schizoid [Jisoid, ski(t)soid] (av gr. "spalte'), se ►personlighetsforstyrrelser. schizotyp lidelse [fi-, skipsykisk lidelse kjen­ netegnet ved problemer med nære forhold til andre mennesker, eksentrisk atferd og forstyrrelser i tenk­ ning. Typiske symptomer er selvhenføringsideer, betydelig grad av magisk tenkning, periodevise in­ tense illusjoner, hørsels- eller andre hallusinasjoner og ideer på grensen til vrangforestillinger, vag, om­ stendelig. metaforisk tale eller urimelig abstrakt og stereotyp tenkning, mistenksomhet, upassende følelsesuttrykkk, rar eller påfallende atferd, tvangspreget grubling, mangel på nære venner og fortrolige og overdreven sosial angst som ikke avtar ved nærmere

bekjentskap. Schizotypi er årsaksmessig nært knyt­ tet til schizofreni og oppfattes i lCD-10 som en schizofrenilignende tilstand uten klare symptomer på schizofreni på noe tidspunkt. Forløpet er som regel kronisk uten at det utvikles sikker schizofreni selv om det kan forekomme me­ get kortvarige episoder som kan virke psykotiske. Behandlingen er i prinsippet som for schizofreni. Andre navn for samme lidelse er latent schizofreni, pseudonevrotisk schizofreni eller schizotyp person­ lighetsforstyrrelse. Schioler, Inge, 1908-71, svensk maler; utdannet ved Valands malerskole i Gøteborg 1926-29, besøk­ te 1930-31 Frankrike og Spania. I en rik, lysende koloritt og med djerv pensel malte han aktbilder og portretter, havne- og kystbilder. I perioden 1933^42 stanset sinnssykdom nesten helt hans produksjon, deretter malte han enkle naturmotiver i pastell og gouache, senere også i olje. Schioler [sk(i)øl-], Victor, 1899-1967, dansk pia­ nist. Debuterte 1914. Fra mange turneer i Europa og USA kjent som en fremragende klavervirtuos. 193031 opera- og ballettsjef ved Det kgl. Teater, 1931-32 første kapellmester samme sted. Schiøll [Jøl], Nic(olai), 1901-84, født i Oslo, norsk billedhugger; elev av Wilhelm Rasmussen 1923 og Antoine Bourdelle i Paris 1924. 1927-37 arbeidet han ved Nidarosdomen, bl.a. med statuer til vestfron­ ten. Hans St. Hallvard(1938-45) til Oslo rådhus reg­ nes som et hovedverk, og har samme frontalitetskomposisjon som er gjennomgående i hans kunst. Gjennom artikler i Kunst og Kultur formidlet han ideer fra samtidens skulptur uten egentlig betydning for hans egen kunstutøvelse. Han påtok seg en rekke dekorasjons- og utsmykningsoppdrag; fra etterkrigs­ tiden stammer bl.a. Tømmerfløtere i Drammen, Pi­ ken med humleranken, Valkyrie plass i Oslo (1960), statuen av Hans Egede ved Trefoldighetskirken i Oslo (1965), flere monumenter over de falne og Seilskuteskipperen i Kristiansand (1970). Nasjonalgalleriet i Oslo eier 3 skulpturer av ham. Schiorring (sk(i)or-], Nils, f. 8. april 1910, dansk musikkforsker. Dr.philos. 1950. Professor ved uni­ versitetet i København fra 1954, musikkritiker ved Berlingske Tidende fra 1949. Har bl.a. skrevet Det 16. og 17. århundres verdslige danske visesang (dr.avh., 1950), Musikkens veje (1959), Folkevisen i Danmark (sammen med Th. Knudsen, 8 bd., 1960— 68), og Musikkens historie i Danmark (3 bd., 1977— 78). Schiøtz [føts], norsk slekt av dansk opprinnelse. Eldste kjente stamfar er Søren Nielsen Skjøt (ca. 1615-1683), festebonde under Marselisborg på Jyl­ land. Slekten kom til Norge med hans sønnesønns sønn, sorenskriver i Sunnhordland Søren Schiøtz (1735-1803). Fra hans sønner sogneprest i Tysnes Peder Schiøtz (1771-1805) og sorenskriver i Sunn­ fjord Eiler Hagerup Schiøtz (1775-1855) stammer to grener av slekten. Peder Schiøtz var far til misjonsmannen, fogd Søren Daniel Schiøtz (17961863). E. H. Schiøtz var farfar til banksjef Jonas Schanche Kielland Schiøtz (1841-1901) og profes­ sorene Oskar Emil Schiøtz (1846-1925) og Hjalmar August Schiøtz (1850—1927). J. S. K. Schiøtz vartar til professor Carl Schiøtz (1877-1938) og oberst Jo­ hannes Henrik Schiøtz (1884-1957). Schiøtz [sk(i)øts], Aksel, 1906-75, dansk sanger (tenor). Adjunkt 1936-38. Debuterte som sanger 1935, scenedebut 1939 på Det kgl. Teater. Interna­ sjonalt gjennombrudd i Glyndeboume 1946. Kjent som en av sin generasjons fremste romanse- og oratoriesangere. Virksom som sangpedagog og profes­ sor ved flere amerikanske universiteter fra 1955 til han 1968 ble professor i sang ved Danmarks Lærerhøjskole. Utgav erindringsboken Kunst og Kamp (sammen med sin kone Gerd, 1951) og The Singer and his Art (1970). Schiøtz [føts], Carl, 1877-1938, født i Hamar,

83 norsk lege, bror av J. H. Schiøtz. Dr.med. 1918. Sam­ me år ble han sjef for skolelegevesenet og sunnhetsinspektør for barne forsorgen i Oslo. Professor i hy­ giene og bakteriologi 1931-38. Schiøtz utførte en rekke omfattende og betydningsfulle undersøkelser over skolebarns helse og gjorde mye for skolehygienens utvikling. Han innførte bl.a. «skolefrokosten» (oslofrokosten) og var formann i Statens ernærings­ råd og medlem av Folkeforbundets ernæringsråd. Schiotz [fots], Hjalmar August. 1850-1927, født i Stavanger, norsk lege, bror av O. E. Schiøtz. Dr.med. 1883. Innførte 1883 ved Rikshospitalet sterilisering av instrumenter ved koking og bruk av kokt vann i sårbehandlingen. Sjef for Rikshospitalets poliklinikk i øre-nese-halssykdommer og øyesykdommer 1884, professor i øyesykdommer og overlege ved Rikshos­ pitalets øyeavdeling 1901-02. Særlig kjent for det apparat han konstruerte 1905 til måling av trykket i øyets kammer, tonometer. Dette har lått stor betyd­ ning i diagnostikken og utforskningen av bl.a. grønn stær. Schiotz [Jøts], Johannes Henrik, 1884-1957, født i Hamar, norsk offiser og krigshistoriker, bror av C. Schiøtz. Oberst 1939, stabssjef ved 2. divisjon under krigen 1940, sjef for Den krigshistoriske avdeling 1934-40 og 1945-54, bestyrer av Hærmuseet 195456. Skrev Stavern forts og Fredriksverns verfts his­ torie (1919), Den militære Høiskoles historie 1817 1917 (f 920), Kongsvingerfestnings og Kongsvingeravsnittets militære historie (1. 1924 og II. 1942), Elleveårskrigens militære historie 1 111 (1936-55). Redaktør av Norsk Militært Tidsskrift fra 1934 til sin død. Schiotz Lføts], Oskar Emil, 1846-1925. født i Sta­ vanger, norsk fysiker og geolog, bror av H. A. Schiøtz. 1875-1921 professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. 1876 medlem av den europeiske gradmåling og fra 1891 leder av Undersøkelse av tyngdekraften i Norge. Schiotz [jøts], Søren (Daniel). 1796-1863. født i Tingvoll, norsk embetsmann; 1830-60 fogd i Jæderen og Dalene. Var hermhuter og meget aktiv i kris­ tent arbeid. Han deltok i stiftelsen og i ledelsen av den første norske hedningmisjonsforening (1826), tok (1840) initiativet til stiftelsen av Det norske Missionsselskab; medstifter (1844) og til sin død formann i den første norske Israelmisjonsforening. Deltok i stif­ telsen av Stavanger Maadeholdsselskab (1836) og Det norske Afholdsselskab (1844). Schjelderup, Skjelderup, Schelderup, Schielderup, Schieldrop, vidt forgrenet norsk slekt som stam­ mer fra Peder Jensen (ca. 1480-1563), bonde i Skcllerup på Jylland. Slekten kom til Norge med hans sønn Jens Pederssøn Schjelderup (ca. 1510-1582), biskop i Bergen fra 1557. Dennes sønn Peder Jenssøn Schjelderup (1571-1646) var biskop i Trondheim fra 1622, og var far til Jens Pederssøn Schjelderup (1604-65), biskop i Bergen fra 1649, sogneprest i Skogn Jørgen Pederssøn Schjelderup (1610-57), Anna Schjelderup (død 1701) og Maren Schjelderup (1610-83). Fra disse stammer slektens hovedlinjer. 1. Biskop Jens Schjelderup d.y. var far til oberst­ løytnant Oluf Wonn Schjelderup, hvis datter Magdalene var gift med kjøpmann Peder Kjærulf. Deres sønnesønn, sogneprest i Stange Peder Kjærulf (171461), tok navnet Schjelderup; hans dattersønn, oberst­ løytnant Jørgen Grimseth (1789-1857), fikk 1829 kgl. bevilling til a føre navnet Schjelderup. Han var far til sogneprest i Kragerø Peter Wilhelm Schjelderup (1816-81) og byfogd i Bergen Georg Elias Schjel­ derup (1821—97), P. W. Schjelderup var far til biskop i Kristiansand Kristian Vilhelm Koren Schjelderup (1853-1913), som igjen var far til biskop i Hamar Kristian Vilhelm Koren Schjelderup (1894-1980) og professor Harald Krabbe Schjelderup (1895-1974). Byfogd G. E. Schjelderup var far til komponisten Gerhard Rosenkrone Schjelderup (1859-1933).

SCHJELDERUP

Harald Schjelderup 2. Sogneprest Jørgen Schjelderup (1610-57) var far til sogneprest i Støren Peder Schjelderup (1638— 1721). Han var farfars farfar til professor, dr.med. Michael Skjclderup (1769 1852). hvis dattersønn Michael Clausson (1834-1902) tok navnet Skjclde­ rup. og ble far til boksamleren og genealogen Arthur Sigurd Skjclderup (1874-1943). Peder Schjelderups søster Anna, gift med sogneprest i Beitstad Mi­ chael Augustinussen (død 1684). ble stammor til en gren som skriver seg Skjclderup. 3. Anna Schjelderup (død 1701) var gift med sog­ neprest i Trondheim Søren Hansen (ca. 1623-1679), og ble stammor til Uere grener. Blant deres barn var amtmann i Nordlandene Ove Schelderup (16741756), som eide Storfosen gods, og sogneprest i Skogn Johan(nes) Schjelderup (død 1721); sistnevn­ te var far til guvernør i Guinea Søren Schielderup (1698-1736).“ 4. Maren Schjelderup (1610-83) var gift med stifts­ prost i Trondheim Mentz Christopherssøn Darre (1598 1657); fra dem utgår en gren som gjennom flere generasjoner bar navnet Schjelderup, men se­ nere har antatt ulike gardsnavn, bl.a. Kaarbø. Til én gren av slekten hører grosserer Thorleif Schjelderup (1822-83), som var farfar til høyeste­ rettsdommer Ferdinand Schjelderup (1886-1955) som igjen var får til idrettsmannen Thorleif Schjel­ derup (f. 1920) - og til forretningsmannen Gunnar Schjelderup (1895- 1972). Til andre grener hører komponisten Marie Gustava (Mon) Schjelderup (1870-1934) og matematikeren og publisisten Ed­ gar Bonsak Schieldrop (1891-1965). TBr Schjelderup, Ferdinand, 1886-1955, født i Oslo, norsk jurist, bror av G. Schjelderup. Høyesterettsad­ vokat 1916, høyesterettsdommer 1928-52. Han tok under den tyske okkupasjonen aktivt del i organisa­ sjonen av motstanden mot tyskerne, og var en sen­ tral skikkelse i motstandsbevegelsen inntil han vå­ ren 1944 måtte forlate Norge. I sine bøker Fra Nor­ ges kamp for retten; 1940 i Høyesterett (1945), På bred front 1941-42 (1947) og Over bakkekammen 1943-44 (1949) gav han verdifulle bidrag til okku­ pasjonstidens og motstandsbevegelsens historie. Schjelderup, Gerhard Rosenkrone, 1859-1933, født i Kristiansand, norsk komponist. Studerte ved musikkonservatoriet i Paris 1878-83 (bl.a. med Massenet). Var fra 1890 for det meste bosatt i Tyskland. Skrev 12 operaer (10 til egne tekster), bl.a. Østenfor Sol og vesten for Maane (1889-90), Sonntagsmorgen (1891 -92), Bruderovet (1894) og Vaarnaii 190607), dessuten orkesterverker (bl.a. 2 symfonier, 1887 og 1924), korsanger, kammermusikk og romanser. Kunstnerlønn fra 1910. Han utgav Grieg og hans værker (1903, ty. utg. 1908 sammen med Walter Niemann), Richard Wagner: hans liv og værker (1907) og redigerte sammen med O. M. Sandvik Norges musikhistorie (2 bd., 1921). Schjelderup, Gunnar, 1895-1972, født i Oslo, norsk industrimann, bror av F. Schjelderup. Diplomingeniør Dresden 1917. Han var 1926-61 adm. di­

rektør ved Christiania Spigerverk, som under hans ledelse gjennomgikk en sterk utvikling. En rekke til­ litsverv. Schjelderup, Harald Krabbe, 1895 1974, født i Tvedestrand (Dypvåg), norsk psykolog, sønn av K. V. K. Schjelderup. Studerte fysikk og var i tre år as­ sistent hos L. Vegard. I 1916 Monrads gullmedalje for avhandlingen Hovedlinjer i filosofiens utvikling fra midten av 19. århundre til nutiden (1920). Han tok opp den eksperimentelle psykologi (studerte hos A. Lehmann, G. E. Muller og E. Husserl); blant ar­ beidene kan nevnes doktoravhandlingen Til sansefornemmelsernes psykofysiologi (1919). Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo 1922, 1928-65 i psy­ kologi. Psykoanalytisk utdannelse i Wien, Zurich og Berlin. Som en av de aller første i verden søkte Schjel­ derup a forene fruktbare psykoanalytiske synsmåter med den generelle og eksperimentelle psykologis mer kritisk-vitenskapelige metoder og resultater. Dette fremgår allerede av hans Psykologi (1927 og senere utg.) og enda mer av Innføring i psykologien (1957 og senere utg.). Interessen for religionspsykologi kommer bl.a. til uttrykk i en avhandling sammen med broren Kristian Schjelderup, Uber drei Haupttypen der religiosen Erlebnisformen (1932). Fra slutten av 1920-årene drev Schjelderup psykoanalytisk prak­ sis, og hans undersøkelse av de varige virkninger av psykoanalytisk behandling (Lasting Effects of Psychoanalytic Treatment, Psychiatry, 1955) vakte in­ ternasjonal oppsikt. Han bidrog også med viktige parapsykologiske arbeider, bl.a. Det skjulte mennes­ ke (1961). Han har betydd mer enn noen annen for utviklingen av psykologien og psykoanalysen i Nor­ ge. Under den annen verdenskrig var Schjelderup leder for motstandsbevegelsen ved Universitetet, ble arrestert 1943, og satt i fengsel og konsentrasjonsleir til 1945. Av hans andre verker kan nevnes Relativi­ tetsteoriens verdensbilde (1924 og senere utg.), Fi­ losofiens historie. Fra renaissancen til nutiden (1924, ny utg. sammen med A. H. Winsnes Den europeiske filosofi. 1959), Det underbevisste (1925), Nevrose og oppdragelse (1937, ny utg. Nevrose eller sunnhet. Hvordan skal vi oppdra våre barn?, 1948), Nevrose­ ne og den nevrotiske karakter (1940). Schjelderup, Jens Pedersen, ca. 1510-1582, født i Danmark, norsk biskop; studerte i København, hvor han sluttet seg til Niels Hemmingsens krets, besøkte senere flere universiteter og ble ca. 1550 professor i naturvitenskapene ved Københavns universitet. Tok den medisinske doktorgrad i Rostock 1553, og ble 1557 utnevnt til biskop i Bergen. Han var Hittig visitatorogen nidkjær lutheraner. 1570-71 hadde Schjel­ derup en strid med byrådet i Bergen fordi han hadde fjernet helgenbilder fra høyalteret i domkirken. Denne striden foranlediget hans skrift Om affgudiske Bille­ der oc Stytter udi Kirkene (1572; opptrykk ved F. B. Wallem 1905). Stamfar til den norske familien Schjel­ derup. Schjelderup, Kristian Vilhelm Koren, 1894-1980, født i Tvedestrand, norsk geistlig. Cand.theol. 1918, dr.theol. 1923. Schjelderup var representant for en liberal teologisk tradisjon. Der mennesker blir gwder (1923) ble utgitt etter en studiereise i Østen. Stif­ tet 1927 Landslag for frilyndt kristendom (oppløst 1933), og redigerte 1931—40 tidsskriftet Fritt ord. Schjelderup arbeidet også med religionspsykologi med anvendelse av den psykoanalytiske metode. 1928 meldte Schjelderup seg som eneste ansøker til prestestillingen på Værøy og Røst, men ble ikke ut­ nevnt. 1921-27 var han universitetsstipendiat. 1930— 35 medlem av Christian Michelsens institutt for vi­ tenskap og åndsfrihet. 1938 grunnla han sammen med Anders Wyller Nansenskolen og var dens leder til 1941. Etter en religiøs krise (1940) vendte Schjelde­ rup tilbake til sentral kristelig bekjennelse. Som fan­ ge på Grini fra 1942 virket han som sjelesørger. Et­ ter krigen ble han ordinert til hjelpeprest-tjeneste, var residerende kapellan ved Vår Frelsers kirke i Oslo 1946 og biskop i Hamar 1947-64. I 1953 var han

SCHJELDERUP

Kristian Schjelderup

midtpunkt i den såkalte ►Helvetesstriden. Kirkestriden i Tyskland ligger til grunn for På vei mot heden­ skapet (1935). Han utgav 1957 Den grunn hvorpå jeg bvgger, en samling artikler og taler. Selvbiogra­ fi ske er Under åpen himmel (1969) og Jeg tror. Her­ re, hjelp min vantro (1973). — Litt.: P. Repstad: Man­ nen som ville åpne kirken: Kristian Schjelderups liv (1989). Schjelderup, Mon (eg. Maria Gustava), 1870— 1934, født i Halden, norsk komponist og pianist. Elev av A. Backer Grøndahl og G. Lange, også studier med W. Bargel i Berlin og med J. Massenet i Paris. Debuterte som pianist og komponist 1894. Virket som klaverpedagog ved Musikkonservatoriet i Christia­ nia 1895-1905. Hun skrev orkesterverker, sonate for fiolin og klaver, sanger m.m. Schjelderup, Thorleif, f. 20. jan. 1920, norsk ski­ hopper og forfatter. OL-bronse 1948. Senere hopp­ trener i Italia og Norge, bl.a. for Norges Skiforbund 1957-60. Også kjent som naturfotograf og -kåsør og

har utgitt flere bøker om idrett og naturvern. Klubb: IL Heming, Oslo. Schjelderup-Ebbe, Dag, f. 10. des. 1926 i Oslo, norsk musikkforsker. Master of Arts (University of California) 1950, dr.philos. ved Universitetet i Oslo 1965, dosent samme sted 1964, professor i musikk­ vitenskap 1973-80. Schjelderup-Ebbe har gjort en betydelig innsats som Grieg-forsker, bl.a. gjennom avhandlingene A Study oj Griegs Harmony (1953) og Edvard Grieg 1858—1867 (1964 dr.avh.j, biogra­ fien Edvard Grieg, Mennesket og kunstneren (sammen med Finn Benestad, 1980), og som med­ lem av komiteen bak den nye kritisk-vitenskapelige utgaven av Griegs samlede verker. Schjelderup-Ebbe, Thorleif, 1894—1976, født i Oslo, norsk naturforsker; dr.philos. 1921. Han ble professor i sosiologi ved Université Nouvelle de Pa­ ris 1931. Kjent for påvisning av «hakke-loven» hos dyr, og utgav bl.a. Le Despotisme chez les oiseaux (1924). Schjerfbeck, Helene, 1862-1946, finsk maler, elev av Adolf von Becker i Helsinki fra 1877 og fra 1880 i Paris, hvor hun av Bonnat og Bastien-Lcpage fikk grunnleggende kunstinntrykk, studerte også ved Académie Colorossi under Courbet. Etter besøk i Comwall 1887—90 og Italia 1889 og 1894. og 8 års lærervirksomhet i Helsinki (til 1902). levde hun re­ sten av sitt liv stille og isolert i finske småbyer. Først 75 år gammel slo hun endelig igjennom med en ut­ stilling i Stockholm. Hennes ungdomsbilder, histo­ riske og religiøse komposisjoner og franske bybil­ der og interiører, er holdt i en følsom naturalistisk fonn, i 1890-årene med symbolistiske trekk, men etter 1900 gikk hun stadig videre i uttrykksfull konsentra­ sjon og forenkling av motivene, med markant linjerytme og sparsomme, fint beregnede targeaksenter. Motivene er vesentlig stående og sittende figurer, studiehoder, blomster- og fruktstilleben, enkle land­ skaper og ikke minst en rekke sterkt ekspressive selv-

Helene Schjerfbeck. Rekonvalesenten, 1888. Olje på lerret. 92 x 107 cm. Konstmuseet i Ateneum, Helsinki.

Annæus Schjødt portretter. Nasjonalgalleriet i Oslo eier en Madonnaparafrase etter El Greco (1944). - Litt.: L. Holger: H. S. (1987). Schjerven, Torgeir, f. 28. aug. 1954, norsk forfat­ ter. Debuterte med diktsamlingen Vekk (1981), fulgt av Nettenes melk (1986), som skaffet ham ry som «punk-dikter». Den eksperimentelle romanen / det blodige blå (1984) handler om undergangsdrift og livsappetitt. Omvei til Venus (1994, Kritikerprisen) er en ironisk og fargerik erotisk roman. Schjetne, Tone Thiis, f. 19. juli 1928 i Oslo, norsk billedhugger, datter av Helge Thiis. Elev av Kristofer Leirdal i Trondheim 1946-47, Per Palle Storm på Statens Kunstakademi 1947-49 og Einar UtzonFrank i København. Hun har utført en rekke arbeider til Nidarosdomen og St. Peter til Vadsø kirke (1959). Museet for samtidskunst i Oslo eier fem skulpturer av henne. Schjoldager, Dorothea Margrethe, 1853-1938, født i Tromsø, norsk feminist, lærer og sosialarbei­ der. Folkeskolelærer i Oslo 1875-1923. Medlem i Oslo vergeråd 1900—27, fra 1905 også medlem av tilsynsrådet ved det kvinnelige landsfengsel. Allere­ de i 1911 engasjerte hun seg i arbeidet for ordinering av kvinnelige prester, og i 1938 skrev hun sin siste artikkel i tidsskriftet Norske Kvinder hvor hun gjen­ tok sitt sterke ønske om kvinnelige prester. Hun var i mange år aktiv i Oslo sedelighetsforening, der bl.a. besøk i kvinnefengslene og kampen mot den offent­ lige prostitusjonen opptok henne sterkt. Schjødt, Annæus, 1888-1972, født i Oslo, norsk jurist. Fra 1917 praktiserende høyesterettsadvokat i Oslo. Han var 1942—43 sjef for legasjonens flykt­ ningkontor i Stockholm og 1943-45 leder for Norsk luftfartsstyre i London. Etter frigjøringen aktor i straf­ fesakene mot Quisling og flere av hans ministre. Schjolberg, Guido, 1886-1976, født i Kragerø, norsk maler, grafiker og tegner, elev av Christian Krohg; studiereiser i Frankrike og Spania. Han hen­ tet vesentlig sine motiver fra Kragerø. Schjolberg, Rasmus Martinius Blackstad. 1860— 1943, født i Nordfjordeid, norsk jurist og forretnings­ mann. Advokat i Bodø fra 1884. Spilte en ledende rolle i Nord-Norges næringsliv. Var med å starte bl.a. A/S Sydvaranger og A/S Glomfjord, stiftet A/S Nord­ lands Privatbank og har hovedæren for realiseringen av Nordlandsbanen. Schjotstuene, Bergen, museum med originale og rekonstruerte middelalderbygninger oppført ved Mariakirken 1935-38. Navnet er avledet av norrønt skytningstofa, stue for sammenskuddsgilde. Schjøtstuene består av Svensgårdens stue fra 1708 (kopi); Jakobsfjordens og Bellgårdens felles stue, rekonstru­ ert etter hvordan den var bygd før brannen 1702 og Bredsgårdens stue fra 1702. Det rekonstruerte ildhu­ set har kjøkkenredskaper brukt på Bryggen i eldre tid. Dramshusens stue fra 1703-04 er også original. Schjott, Christian Fredrik, 1921-64, født i Ber­ gen, norsk maler, utdannet i hjembyen, der han 1940 45 var elev av Gabriel Dahl og Ole B. Eyde og 1950—

85 53 ved Studioatelieret under A. Klingspor og AlfJorgen Aas. Han malte portretter og bymotiver i en følsom stil. Schjott, Ingolf. 1X51 1922, født i Bergen, norsk sanger (baryton), kordirigent og organist. Studier ved Stockholms konservatorium, elev i sang av Fritz Arlberg og Julius Stockhausen (Berlin). Fra 1878 kantor ved Domkirken i Bergen. Schjott er mest kjent for sin dirigentvirksomhet. I en årrekke gav han mønsterfremførelser av en rekke av korlitteraturens stor­ verker. Schjott, Mathilde, 1844—1926, født i Oslo, norsk forfatter og litteraturkritiker, datter av Bernhard Dun­ ker, gift med P. O. Schjott. Aktiv kvinnesaksforkjemper, medstifter av Norsk Kvinnesaksforening. Debu­ terte som forfatter med det anonyme skriftet len in­ dernes samtale om Kvindens Underkuelse (1871), året etter ble skuespillet Thevand og Kjærlighed oppført pa Christiania Theater. I 1880-årene var hun en flit­ tig bidragsyter i Nyt Tidsskrift, bade som kritiker og med skjønnlitterære ting, som enakteren Rosen (1882). Hennes mest vellykkede skjønnlitterære ar­ beid er novellen Statsraadinden (1887). Det litteraturkritiske skriftet Efter læsningen afBygmester Solness (1893) var hennes første utgivelse under eget navn. Senere utgav hun bl.a. Alexander Lange Kiel­ land. Liv og Værker (1904). Schjott, Peter Olrog, 1833-1926, født i Tvede­ strand (Dypvåg), norsk filolog og politiker, bror av Stener J. S. Schjott, gift med M. Schjott. Cand.philol. 1859, professor i gresk 1866-1918. 1888-89 var han medlem av Johan Svcrdrups regjering, først som stats­ råd ved statsrådsavd. i Stockholm, senere finansmi­ nister. Schjott, Stener (Steinar) Johannes Stenersen, 1844-1920, født i Porsgrunn, norsk språkmann, bror av P. O. Schjott. Tok tidlig del i arbeidet for lands­ målet, men stod delvis i opposisjon til Aasens nor­ malform, som han ønsket omlagt i retning av midlandsmålet. Hans hovedverker er Dansk-norsk ord­ bog (1909), Norsk ordbok med ordtyding paa norskdansk (1914). Schjott-Pedersen, Karl Eirik, f. 3. okt. 1959 i Vardø, norsk politiker (A); cand.mag. Medlem av Vardø kommunestyre 1979-85. Vararepresentant til Stortinget 1981-85, stortingsrepresentant for Finn­ mark siden 1985. Leder av Finanskomiteen 1993— 96. Fiskeriminister 1996-97. Schlaf, Johannes, 1862-1941, tysk forfatter, grunn­ la sammen med Amo Holz den tyske naturalistiske prosa. Senere gikk han over til en mer lyrisk-impresjonistisk form. Blant hans verker er Papa Hamlet (1889, sm.m. A. Holz), In Dingsda (skisser, 1892) og trilogien om det fremtidige tyske menneske, Das dritte Reich (1900). I 1941 utkom det selvbiografiske verk Aus meinem Leben. Schlatter, Adolf, 1852-1938, sveitsisk teolog; pro­ fessor i Det nye testamente i Tiibingen 1898-1922. Han tok avstand fra den idealistiske radikale teologi, og ønsket å vekke til inderlig tro gjennom enkel tekstutlegging. Schlatters sykdom, ufarlig lidelse i skinnebenets øvre del, like under kneet, som nesten bare sees hos gutter i 12-15-årsalderen. Den skyldes en asep­ tisk nekrose i benkjemen her, og er ofte dobbeltsidig. Pasienten klager over periodiske smerter fortil i begge kneregioner ved f.eks. sykling eller trappegang. Benet må skånes, og symptomene svinner i løpet av kortere eller lengre tid. Navn etter den sveitsiske ki­ rurg C. Schlatter (1864-1934). Schlegel, August Wilhelm von, 1767-1845, tysk litteraturhistoriker og kritiker, bror av F. von Schle­ gel. Begynte på det teologiske studium, men gikk over til filologien og ble elev av den berømte filolog C. G. Heyne i Gottingen. 1801-03 foreleste han i Berlin; 1804 bosatte han seg hos Madame de Stacl på hennes gods ved Genévesjøen, og i mange år fulgte han henne på hennes reiser i Europa. I disse årene

SCHLEMMER oversatte han 17 skuespill av Shakespeare og flere verker av Calderon til tysk. Etter Madame de Staels død 1817 vendte han tilbake til Tyskland, og året et­ ter ble han professor i kunst- og litteraturhistorie i Bonn. Våren 1808 holdt han sine berømte foreles­ ninger i Wien, Uber dramatische Kunst und Literatur (3 bd., 1809-11). Grunnla i Bonn studiet av in­ disk filologi. Schlegel regnes som grunnleggeren av den moderne litteraturvitenskap. Sammen med bro­ ren Friedrich utgav han 1798-1800 tidsskriftet Athenaum. - Litt.: B. von Brentano: A. W. S. (3. utg., 1986). Schlegel, Dorothea, 1763-1839, tysk forfatter, datter av den tyske filosof Moses Mendelssohn. Sammen med sin mann F. Schlegel var hun midt­ punktet i en litterær krets i Wien, også i Tyskland stod hun sentralt innen den romantiske bevegelsen. Hennes fragmentariske roman Florentin (1801) er et uttrykk for typisk romantiske holdninger, den viser også innflytelsen fra Goethes Wilhelm Meister. Hun var i tillegg aktiv som oversetter. Schlegel, (Karl Wilhelm) Friedrich von, 17721829, tysk litteraturhistoriker, forfatter og kritiker, romantikkens egentlige teoretiker; bror av A. W. von Schlegel, gift med D. Schlegel. Han så i litteraturen uttrykk for de ledende tendenser i de enkelte folks historie. I tidsskriftet Athenåum (1798 1800) skrev han bl.a. om Goethes Wilhelm Meister og fremsatte sitt syn pa de karakteristiske særdrag ved romantisk diktning, emnevalg og stil. Hans subjektive livs- og kunstfilosofi er preget av en sterk sans for den mo­ derne tids psykologiske, religiøse og filosofiske pro­ blemer. En estetiserende sensualisme forkynner Schlegel i kunstner- og kjærlighetsromanen Lucinde (1799. norsk overs. 1994), som vakte oppsikt og an­ støt i samtiden. I flere år hadde han, etler at han sammen med sin hustru Dorothea hadde gått over til katolisismen, meget betrodde politiske stillinger i Wien, hvor han var i Meltemichs tjeneste. I 1828 flyttet han til Dres­ den, hvor han holdt forelesninger. Studiet av indisk filologi og sammenlignende språkvitenskap fikk stor betydning for senere språkforskning, og også hans litteraturhistoriske, historiske og filosofiske under­ søkelser fikk banebrytende betydning for ettertiden. Litt.: K. Peter: F. S. (1978). Schlegel-Schelling, Caroline, 1763-1809, tysk forfatter. Hun skrev en rekke kritikker av skjønnlit­ terære verker og deltok aktivt i sin mann A. W. von Schlegels oversettelser av Shakespeare og i en rekke av de artikler som utkom under hans navn. Etter sin skilsmisse fra Schlegel giftet hun seg 1803 med filo­ sofen F. W. .1. Schelling. Schleicher [jlaikjør], August, 1821 -68, tysk språkforsker. Professor i Praha 1850, i Jcna 1857. Spilte en dominerende rolle i den sammenlignende språk­ forskning pa midten av 1800-tallet og hadde stor inn­ flytelse på fagets utvikling, bl.a. gjennom sitt arbeid med å rekonstruere det indoeuropeiske urspråket, og gjennom sine teorier om de indoeuropeiske språk­ enes utvikling og spredning, som var påvirket av biologiens utviklingslære. Schleicher [flaikjør], Kurt von, 1882-1934, tysk general og politiker. Tjenstgjorde under den første verdenskrig i generalstaben, minister for riksvemet i von Papens regjering 1932. Forsøkte å få i stand et samarbeid mellom riksvernet, de sosialdemokra­ tiske fagforeningsledere og den nazistiske arbeids­ front under Gregor Strasser. I desember 1932 ble Schleicher rikskansler, men allerede 30. januar 1933 avløst av Hitler. Under aksjonene mot SA juni 1934 ble Schleicher og hans hustru drept av nazistene. Schleiden [Jlai-], Matthias Jacob, 1804—81, tysk botaniker, professor i botanikk i Jcna 1839-62. Skrev i 1838 artikkelen Beitrdge zur Phytogenesis, et vik­ tig bidrag i utviklingen av celleteorien, som han og T. A. H. Schwann er blitt regnet som skapere av. Schleiden var klar over betydningen av cellekjernen,

Friedrich Schleiermacher

som var oppdaget av R. Brown i 1831, og skjønte dens tilknytning til celledelingen. Hans hovedverk Grundziige der wissenschaftlichen Botanik (2 bd., 1842—43; 4. utg. 1861), hadde stor betydning for botanisk forskning. Schleiermacher [flaiørmaxør], Friedrich Ernst Daniel. 1768-1834, tysk teolog, filosof og klassisk filolog, betraktes som grunnleggeren av moderne protestantisk teologi. Han var professor i Halle og Berlin. Schleiermacher var primært teolog og der" nest filosof, med den følge at hans filosofi i hoved­ sak er en religionsfilosofi. Men han leverte også vek­ tige bidrag innen estetikk, etikk, politisk filosofi, psy­ kologi og pedagogikk. Han gjorde en berømt Plalon-oversettelse (6 bd., 1804-10). Filosofi. Den viktigste filosofiske forutsetningen for Schleiermacher var Kant, og han forble livet gjen­ nom en kantiancr i erkjennclsesteorien, men ikke i etikken og religionsfilosofien. 1 Uber die Religion (1799), som ble skrevet som en bekjennelse, hevdet han at det var en affinitet mellom religionen og den romantiske tenkningen, fordi religionen består i en følelse og anskuelse av det uendelige, og kristendom­ men er et uttrykk for denne følelsen. Ved å knytte religion til følelse og anskuelser blir den selvstendig i forhold til både filosofi og etikk. Denne følelsen spesifiseres som en følelse av en absolutt avhengig­ het av Gud. Dette videreutvikles i hans hovedverk Der christliche Glaube (2 bd., 1821-22), som er en systematisk tolkning av den kristne dogmatikken. Schleiermachers tenkning har vunnet ny aktualitet i 1980- og 1990-årene, hovedsakelig på grunn av hans hermenevtikk. Filosofer som M. Frank har hevdet at Schleiermacher på vesentlige punkter foregriper inn­ sikter i dekonstruksjon og annen poststrukturalisme. Det er en lang hermenevtisk tradisjon forut for Schleiermacher, men Kants transcendcntalfilosofi muliggjorde et nytt syn på forståelse som en kreativ akt. Det hermenevtiske systemet består av to deler, en grammatikalsk og en psykologisk. Den førstnevnte tematiserer forståelsens språklige forutsetninger og tolker selve de språklige uttryldæne. Den psykolo­ giske tolkningen forsøker å vinne en forståelse av sjelstilstanden til den personen som utformet disse språklige uttrykkene. Utover i Schleiermachers for­ fatterskap blir det en stadig sterkere vektlegging av den psykologiske tolkningen. Såmtliche Werke er utgitt i 30 bind (1835-64). Litt.: M. Frank; Das individuelle Allgemeine( 1977); M. Redeker: F. S.: Leben und Werk (1968); R. Rieger: Interpretation und Wisscn (1988). Schlemmer, Oskar, 1888-1943, tysk maler, bil­ ledhugger og grafiker, lærer ved Bauhaus 1920-29, akademiet i Breslau (Wroclaw) 1929-32 og Berlin 1932-33. Han er særlig kjent for sine geometrisk forenklede figurer med blokklignende volumer og robot lignende bevegelse og står som en av de bety­ deligste representanter for den konstruktivistiske og nonfigurative søken i Tyskland før Hitler-regimet. Han gjorde seg også gjeldende innen det eksperimen-

Oskar Schlemmer. Gruppe på fjorten i imaginær arkitektur, 1930. Olje og tempera pa lerret, 89,5 x 120 cm. Wallraf-Richartz Museum, Koln. telle teater og utgav bl.a. Die Biihne im Bauhaus (1925). Schlenther, Paul, 1854-1916, tysk forfatter og teatermann, en av naturalismens ivrigste forkjempe­ re i Tyskland. Var blant initiativtageme til den inn­ flytelsesrike teaterforeningen Freie Biihne i Berlin. Sjef for Burgtheater i Wien 1898-1910. Schleppegrell, Frederik Adolph von, 1792-1850, fodt i Brunlanes, norsk, senere dansk offiser. Offiser 1807, deltok i krigene 1808 og 1814 i kampene i Norge. Gikk etter Norges forening med Sverige i dansk tjeneste. Ble generalmajor 1848, utmerket seg i kampene ved Nybol og Dybbøl og 1849 ved utfal­ let fra Fredericia. Falt i slaget ved Isted 25. juli 1850. Schlesien (ty.), polsk Slask, tsjekkisk Slezsko, his­ torisk landskap i Mellom-Europa, omkring Oders ovre og mellomste løp, skilt fra Bøhmen ved Sudetene. De tidligere tyske og østerrikske deler av

John Schlesinger under innspillingen avfilmen Day of the Locust, 1975.

Schlesien tilhører na i alt vesentlig Polen og Tsjekkia. Den tyske delen, som før utgjorde de prøyssiske provinsene Nieder-Schlesien (26 985 km2) og OberSchlesien (9715 km2), inngår i de polske voivodskaper Wroctaw, Zielona Gora. Opole og Katowice. Tsjekkisk Schlesien (4429 km2) er administrativt til­ sluttet Morava. Schlesien er et av Europas mest ut­ pregede industristrok, og er også kjent for sine store malmforekomster. Historie. Før folkevandringstiden var Schlesien befolket av germaner (stammen silinger, hvorav nav­ net), etterpå av slaver. Under polsk styre fra ca. 1000. For å utvikle næringslivet, oppmuntret de polske fyrs­ tene til tysk innvandring, og befolkningen fikk etter hvert en blandet karakter. Era 1335 var Schlesien under bøhmisk overhøyhet og kom i 1526 under habs­ burgerne da den østerrikske Ferdinand ble valgt til konge av Bøhmen. Det meste av Schlesien ble ero­ bret av Preussen 1742 i den østerrikske arvefølgekrig og utviklet seg på 1800-tallet til et av de viktig­ ste industriområdene i Tyskland. Etter den tørste ver­ denskrig var Schlesien delt mellom Tyskland (stør­ ste del), Polen og Tsjekkoslovakia. Da Tyskland ero­ bret Polen i 1939, ble hele Schlesien tysk. Etter den annen verdenskrig ble det meste av Schlesien polsk. Den tyske befolkningen på over 3 millioner ble da fordrevet vestover og erstattet med polakker. Schlesinger [flesind^a], Arthur (sen.), 1888— 1965, amerikansk historiker. La sterk vekt på den økonomiske og sosiale utvikling. Inntok en sentral stilling i amerikansk historieforskning. Utgav bl.a. The Colonial Merchants and the American Revolution (1917), New Tiewpoints in American History (1922), Paths to the Present (1948) og The Rise of Modem America (1951). Schlesinger [flesindso], Arthur jr., f. 1917, ame­ rikansk historiker og politiker, sonn av A. Schlesin­ ger sen. Lærer ved Harvard University fra 1946, pro­ fessor i historie 1954-61, spesiell rådgiver for presi­ dent Kennedy 1961-64, siden 1967 professor ved City University, New York. Har bl.a. utgitt The Age ofJackson (1945, Pulitzer-prisen), The Age of Roo­ sevelt (3 bd., 1957-60), A Thousand Days: John F.

Kennedy in the White House (1965, Pulitzer-prisen; norsk overs. 1966) og The Imperial Presidency (1973). Schlesinger [flesindso], Frank. 1871-1943, ame­ rikansk astronom, direktør for Allegheny-observatoriet 1905-20, for Yale-observatoriet 1920-41. Ut­ viklet den metoden som benyttes ved fotografisk bestemmelse av trigonometriske stjemeparallakser. Schlesinger [Jlesindsa], John. f. 1926, britisk film­ regissør. Slo igjennom med dokumentarfilmen Ter­ minus (1961). Hans første spillefilmen A Kind of Loving (1962) og Billy Liar (Billy løgnhals. 1963), var uttrykksfulle skildringer fra arbeiderklassemiljø. Den bemerkede Darling (1965) med Julie Christie i Oscar-belonnet hovedrolle som opportunistisk foto­ modell. ble en stor suksess. Schlesinger selv nådde karrieretoppen med Midnight Cowboy (Asfalt-cowboy, 1969; Oscar-pris) og Sunday, Bloody Sunday (1971). Kinosuksess med Marathon Man (Marathonmannen, 1976). For øvrig bl.a. Yanks (1979) og Ma­ dame Sousatzka (1988). schlesiske kriger, navn på to kriger som Fredrik 2 av Preussen førte mot Østerrike 1740-42 og 1744 45 og som førte til at han erobret Schlesien. Se ►øst­ errikske arvefølgekrig. ►Sjuarskrigcn 1756-63 kal­ les ofte for den tredje schlesiske krig. Schleswig, by i Tyskland. Schleswig-Holstein, innerst ved Schleifjorden; 26 700 innb. (1995). Møl­ ler, sukker-, lær- og spritindustri. St.-Petri-Dom er delvis fra 1000-tallet. Slottet Gottorf er nå museum, og rommer bl.a. ►Nydamfunnet. Da ►Haithabu på motsatt bredd av Schlei ca. 1050 ble ødelagt, over­ tok Schleswig dens rolle som handelssenter, men lå snart under i konkurransen med Liibeck. Schleswig-Holstein [-Jtain], den nordligste del­ stat i Tyskland, med kyst til Østersjøen i øst og Nord­ sjøen i vest, grenser til Danmark i nord, Mecklenburg-Vorpommem i øst, Hamburg og Niedersachsen i sør; 15 771 km2 med2 742 300 innb. (1997), 173,9 innb, per km2. Natur. Schleswig-Holstein består av tre forskjelli­ ge landskapstyper fra øst til vest. Mot øst ligger et bakkeland som delvis består av endemorener fra sis­ te istid, delvis moreneleire fra den baltiske isbreen som har gitt fruktbar jord. Her ligger mange sjøer. Størst er Grøsser Pioner See (29 km2). 1 det midtre området ligger det fattige Geestlandskapet med lave høyder, sandjord, fuktige myrer og lyngheder. Mot vest følger det lave marsklandet som er dannet i ny-

Schleswig-Holstein DANMARK

SCHLESWIG• Kiel HOLSTEIN Lubeck®.

MECKLENBURGVORPOMMERN

HAMBØRG ■BREMEN

NEDERLAND

BRANDENBURG POLEN

NIEDERSACHSEN

NORDRHEIN-WESTFALEN ■

^ÆERLIN

SACHSEN,, AN HALT

SACHSEN

BELGIaV^

,-RHEINLAND-

HESSEN

THURINGEN

LUXEM­ PFALZ BOURG— SAARLAND

TSJEKKIA

BADEN-

BAYERN

FRANKRIKE

WLIRTTEMBERG

SVEITS

ØSTERRIKE

87 ere lid. av hav og elver. Kysten mot Østersjøen har tiere store bukter med gode havner, f.eks. Kiel. Mol vest er kysten så lav at store strekninger ligger som halvt land, halvt vann (Watlenmeer). Disse omrade­ ne er delvis demt opp til beiteland. Havnene langs vestkysten ligger i de traktformede elvemunninge­ ne. Befolkningen taler oven eiende plattysk. I nord fin­ nes en dansktalende minoritet. Befolkningsutviklin­ gen har vært svært jevn; i perioden 1980-94 okle befolkningen med 0,26 % årlig. I de senere arene har det vært en tendens at den yngre befolkningen Hyt­ ter ut, fortrinnsvis til Hamburg. En større andel av befolkningen lever i byer, de (leste i Kiel, som er delstatens hovedstad og industrielle senter (247 300 innb. 1995). Andre større byer er Liibeek, Neumiinster og Flensburg. Næringsliv. Jordbruket står for mindre enn ’/|0 av delstatens totale økonomi, likevel er 75 % av land­ arealet dy rket jord. Jordbruksproduksjonen har man­ ge likhetspunkter med dansk jordbruk, med hoved­ vekt på storfe- og svinehold. men også med betyde­ lig dyrking av hvete, rug. sukkerbeter. raps, poteter og grønnsaker. Det finnes lite skog i Schleswig-Holstein, men det drives betydelig planting av nyskog som selges til resten a\ Vest-Tyskland. I Pinneberg nær Hamburg ligger verdens største planteskoler. Industrien er særlig betydelig i områdene rundt Hamburg (selve Hamburg er egen delstat) og i de andre større byene. Industrien omfatter bl.a. skips­ verft, maskin- o.a. jern- og metallindustri, nærings­ middel-, lær-, elektronisk og glassindustri. Schleswig-Holstein har Uere fiskehavner, særlig Kiel) og en rekke badesteder. Samferdselen er sterkt preget av gjennomgangstrafikk, særlig av skipsfarten gjen­ nom Nord-Ostsee-Kanal. Elbe-Trave-Kanal forbin­ der Liibeek med Elben. Jembaneferge fra Pultgarden til Rødby i Danmark, europavei over Flensburg til Jylland. Stor sommerturisme. Historie. Schleswig-Holstcin varen provins i Preus­ sen Ira 1867 og ble delstat i Forbundsrepublikken Tyskland etter den annen verdenskrig. Om tidligere historie, se ►Holstein og ►Sønderjylland. Schlick, Moritz, 1882-1936. tysk filosof, profes­ sor i naturfilosofi i Wien fra 1922, innflytelsesrik le­ der av den såkalte Wienerkrets som den logiske em­ pirisme utgikk fra. Schlick avviste både metafysik­ ken og den kantske apriorisme; etikken regnes som en del av psykologien. Han mente at logisk klargjø­ ring og analyse av begreper er filosofiens eneste le­ gitime oppgave. Utgav Allgemeine Erkenntnislehre (1918) og Fragen der Ethik (1930). Artikler som vesentlig ble publisert i Wienerkretsens tidsskrift Erkenntnis, ble samlet i Gesammelte Aufsåtze(1938). Schlick ble 1936 skutt ned og drept av en av sine studenter. Schlieffen [fli-], Alfred von. 1833-1913, tysk of­ fiser. Generalstabsjef 1891-1905, forfatter av mili­ tære skrifter, især på det strategiske område. Opp­ havsmann til den krigsplan som til en viss grad ble fulgt ved utbruddet av den første verdenskrig (de­ fensiv mot Russland, angrep på Frankrike via Bel­ gia)Schliemann [fli:-], Heinrich, 1822-90, tysk ar­ keolog; grunnla 1847 i St. Petersburg en forretning som skaffet ham en formue. 1863 oppgav han sin forretning for å virkeliggjøre sin barndoms og ung­ doms ideer: han ville gjenfinne Troja. 1866 bosatte han seg i Paris, foretok forberedende studier og rei­ ser og begynte 1871-75 for egne midler store utgrav­ ninger på haugen Hissarlik i det nordvestlige Lille­ asia, hvor enkelte Homer-tolkere ville søke Troja; senere fortsatte han 1878-79, 1882 og 1889-90; vi­ dere foretok han undersøkelser i Mykene (1874-76), Orkhomenos (1880-81) og Tiryns (1884-85), for­ uten mindre gravninger på andre steder. Resultatet ble overveldende for de arkeologiske fag. Han gjenfant de forhistoriske kulturer hvis personer og for­ hold avspeiler seg i de homeriske dikt. Sine resultater

SCHMELING

Heinrich Schliemann

offentliggjorde han i en rekke store skrifter. Schlie­ mann var autodidakt. Hans arbeider var bade på stedet ved undersøkelsene og i fremstillingen preget av dette. Men de mange undersøkelser som fulgte, byg­ ger i vesentlig grad pa ham. En stor del av funnene er utstilt i Nasjonalmuseet i Athen. En rekke trojanske gjenstander ble gitt til Tyskland av Schliemann; de var utstill i Berlin inntil de ble talt av sovjeterne og brakt til Sovjetunionen i 1945 (først 1996 utstilt i Pusjkinmuseet i Moskva). //. S. Abenteuer tneines Lebens. Selhsterzeugnisse er utgitt av H. A. Stoll (Leipzig 1960). Schlink, Basilea (eg. Klara), f. 1904, tysk religiøs forfatter. Utdannet som sosialpedagog; doktorgrad i psykologi ved universitetet i Hamburg 1934? Hun virket som leder av den tyske kristelige studentbeve­ gelse for kvinner da hun 1935 sammen med sin kol­ lega Erika Madaus (na Mutter Martyria) flyttet fra Hamburg til Schlink-familiens hus i Darmstadt (Steinberghaus) med et religiøst kall. En bibelstudiekrets for jenter vokste raskt. Botsstemningen gav 1947 støtet til Mariasøstrene, en av de få lutherske ordener, med moderhus i «Kanaan» ved Darmstadt. Anlegget besøkes årlig av flere tusen pilegrimen Søstrene har reist «soningstavler» i mange av de land tyskerne forbrøt seg mol under den annen verdens­ krig. bl.a. i Norge (Kåråsjohka-Karasjok 1971). Schlippes salt, Na,[SbS4]-9H.O, natriumtetratioantimonaU V )enneahydrat. lyscgule. tetraedriske kry­ staller, oppkalt etter sin oppdager apoteker i Berlin C. Fr. v. Schlippe (1799-1874). Brukes til fotogra­ fiske formål som negativforsterker og toningsmiddel. Schlumberger Ltd., internasjonalt selskap med hovedkontor i New York, registrert i Nederlandsc Anlillen. Hovedinteresse er borehullslogging, en tek­ nikk hvor man ved hjelp av geofysiske (akustiske, elektriske, radioaktive) målinger innhenter opplys­ ninger om geologi og andre forhold av betydning for utvinning av petroleum. Også interesser i andre sel­ skaper med tilknytning til petroleumsindustri, må­ lesystemer, smartkort m.m. Schlumberger er blant markedets ledende aktører i markedet for måling av forbruk av elektrisitet, vann, varme og gass. Grunn­ lagt 1912 av brødrene Conrad og Marcel Schlum­ berger fra Alsace som var pionerer i utvikling av geo­ fysiske metoder for leting etter malm og petroleum. Omsetning 1997: 10,6 mrd. dollar, 63 500 ansatte. Schlumberger har selskaper i Norge (Oslo, Asker, Bergen og Stavanger) med til sammen over 120 an­ satte. Schluter, Andreas, ca. 1664-1714, tysk billedhug­ ger og arkitekt; arbeidet 1689-93 i Warszawa, 1694 hoffbilledhugger i Berlin. Han virket som arkitekturdekoratør (21 masker på Zeughaus, 1696) og som ren skulptør (Fredrik 3s statue 1698). Barokkens fro­ dighet og festivitas kommer til syne i bl.a. rytterstatuen av den store kurfyrste (1700) og kongeparets praktsarkofager (1705-13) m.m. Etter hvert ble han mer brukt til arkitektoniske oppgaver. Han bygde

Zeughaus ferdig (1698-99) og arbeidet fremfor alt med utvidelsen og ombyggingen av Berlin-slottct (1698-1707). i sitt siste leveår arbeidet han i St. Pe­ tersburg. Schluter, Poul, f. 3. april 1929, dansk politiker (Konservative Folkeparti), statsminister 1982-93; advokat. Medlem av Folketinget 1964-94 og de kon­ servatives parlamentariske fører 1974-82. Partifor­ mann 1974-77 og 1981-93. Hans lid som statsmi­ nister ble fra starten preget av en viss økonomisk fremgang, men ble en sammenhengende parlamen­ tarisk krise, med hyppige nyvalg. Frem til 1988 re­ gjerte Schluter med støtte fra Venstre, Censtrumsdemokrateme og Kristeligt Folkeparti («Firkløverregjeringen»), 1988-90 med støtte fra Venstre og Radika­ le Venstre, 1990-93 med støtte fra Venstre. Schluter opplevde flere nederlag i utenriks- og sikkerhetspo­ litikken i 1980-årene og ved folkeavstemningen om Maastrichi-traktalen 1992. Han matte til slutt gå av i forbindelse med den såkalte tamilsaken (se ►Dan­ mark, historie). Medlem av Europaparlamentet fra 1994 og parlamentets visepresident. Schlondorff, Volker, f. 1939, tysk filmregissør. Debuterte med Der junge Torless (1965), var sentral i den nye tyske filmen i 1960- og 1970-årene med Der plotzliche Reichtum der armen Lente von Kumbach (De fattige i Kumbachs plutselige rikdom, 1971) og Die verlorene Ehre der Katharina Blum (Katharina Blums tapte ære, 1976), som han laget sammen med sin hustru fra 1969, Margarethc von Trotta. Suk­ sess både hos kritikere og publikum med Die Blechtrommel (Blikklrommen, 1979; Oscar-pris). Blant senere filmer kan nevnes Un amour de Swann (Swanns kjærlighet. 1983) og Homo Faber (1991). Schmalkalden, by i Tyskland. Thiiringen, pa sørskraningen av Thiiringerwald, 50 km sørvest for Erlurt; 17 400 innb. (1986). Fabrikasjon av verktøy, leketøy og sportsartikler. Schmalkalden har vel be­ varte befestninger og kirker, slott o.a. bygninger fra 1400-1600-tallet. By fra 1200-tallet, prøyssisk 18661945. schmalkaldiske artikler kalles en sammenfat­ ning av de evangeliske troslærdommer som Martin Luther forfattet 1536 etter påbud av kurfyrst Johan Fredrik for å fremlegges som uttrykk for lutheranernes standpunkt på det konsil som skulle samles i Mantova 1537. Skriftet er et tilspisset uttrykk for Luthers lære under polemikk mot Roma. Ved et mø­ le i Schmalkalden 1537 av fyrster og utsendinger fra de riksumiddelbare byer på den evangeliske side fikk Philip Melanchthon hindret at de ble vedtatt. De ble bare underskrevet av de tilstedeværende teologer; av enkelte, bl.a. Melanchthon, med forbehold. Med ti­ den ble de høyt ansett i de lutherske kirker og kom med i ►Konkordieboken. schmalkaldiske forbund, Det, forbund oppret­ tet 1531 i Schmalkalden. Det kom etter hvert til å omfatte de fleste tyske protestantiske fyrster og rikssteder. Formålet var å støtte protestantismen. Jfr. ►schmalkaldiske artikler. Den schmalkaldiske krig 1546—47 mol keiser Karl 5 endte med nederlag, for­ bundet ble oppløst, men keiseren maktet ikke å ut­ nytte seieren politisk. Schmeichel, Peter, f. 18. nov. 1963, dansk fot­ ballspiller (keeper). 97 landskamper per l.jan. 1998. Europamester 1992. Stor, reaksjonssterk målvakt som er ansett som en av verdens beste i 1990-årene. Klub­ ber: Gladsaxe, Hvidovre. Brøndby, Manchester Uni­ ted (England). Seriemester 1988 og 1990 (Brønd­ by), 1993, 1994, 1996 og 1997 (Manchester U). Cupmester 1989 (Brøndby), 1994 og 1996 (Manchester U). Vant cupvinnercupen i 199! (Manchester U). Schmeling, Max(imilian Siegfried), f. 1905, tysk bokser. Profesjonell verdensmester i tungvekt 1930 ved å beseire Jack Sharkey i kamp om den ledige tittelen etter Gene Tunney. Tapte 1932 mesterskapet til Sharkey. Beseiret senere Joe Louis 1936, men tapte littelkampen mot Louis 1938.

ucniviE i i uvv

Karl Schmidt-Rottluff. Sommeren - Akter i friluft, 1913. Oljemaleri. Stådtische Galerie, Hannover. Schmettow, Carl (Jacob Waldemar), riksgreve, 1744-1821, født i Tyskland, norsk offiser. General­ major 1787, generalløytnant 1802, kommanderende general nordafjells 1814. Våren 1814 Christian Frederiks forhandler med de svenske myndigheter. Falt i unåde hos Karl Johan og ble avskjediget 1815, men fikk av Stortinget hele sin gasje i pensjon. Schmettow, Waldemar Hermann, riksgreve, 1719-85, tysk-dansk-norsk offiser, kommanderen­ de general i Norge og preses i det norske krigsdirektorium 1764. Brakte Den mathematiske skole (Krigs­ skolen) på fote igjen og utgav 1765-66 i Oslo det første militære itenskapelige tidsskrift i Norden. Militairisk bibliothek. Schmidt, Alfred, 1858-1938, dansk tegner, elev ved Kunstakademiet 1874-82. Var sin tids mest po­ pulære karikaturtegner, fra 1880 i Punch, senere i Puk. Klods-Hans og Blæksprutten, med et bredt, fro­ dig lune som også preger hans illustrasjoner til Jo­ han Herman Wessels Smeden og Bageren (1902). Schmidt, Amo, 1914-79, tysk (vesttysk) forfat­ ter. Hans fortellinger har en eksperimenterende form, man finner her en bevisst oppløsning av konvensjo­ nell grammatikk og ortografi. Utgangspunktet er of­ te en logisk historie som avbrytes og går i oppløs­ ning. Hans materiale kan være en småborgerlig livs­ opplevelse som kommer i konflikt med det intellek­ tuelle subjekts bevissthet. Ofte munner fortellingen ut i en science fiction-løsning som sprenger det borgerlig-prov insielle utgangspunktet. Schmidt skrev også betydelige essayer og en rekke originale over­ settelser (bl.a. Faulkner, Poe). Schmidt regnes som en meget sentral forfatter i etterkrigstidens tyske lit­ teratur. Av hans verker kan nevnes Die Gelehrtenrepublik (1957). Der Ritter vom Geist (1965), Zettels Traum (1970), Die Schttle der Atheisten (1972) og Abend mit Goldrand. Eine Mdrchen-Posse (1975). Schmidt, Bernhard Voldemar. 1879-1935, estisk optiker, arbeidet ved tyske astronomiske observato­ rier. Hans konstruksjon av den første komafrie re­ flektor med stort felt 1929 representerer et av de be­

tydeligste fremskritt innen optikken på 1900-tallet. Se ►Schmidt-teleskop. Schmidt, Ernst Johannes. 1877-1933, dansk bio­ log. dr.philos. 1903. Direktør for Carlsberg-laboratoriets fysiologiske avdeling fra 1910. Han ble 1903 ansatt ved Kommisjonen for havundersokelser og ledet fra 1909 kommisjonens fiskeriundersøkelser ved Island og Færøyene. Hans arbeider om alens bio­ logi og utbredelsen av torskens yngel og egg i det nordlige Atlanterhav vakte stor oppsikt. Schmidt var initiativtager til og leder for flere ekspedisjoner, blant annet Dana-ekspedisjonen 1928-30 jorden rundt og ekspedisjoner til Middelhavet og Atlanterhavet, hvor han fant ålens gyteplass i Sargassohavet (publisert 1922). Han utførte også undersøkelser over arveforholdene hos fisk og korrelasjonen mellom visse mor­ fologiske karakterer og temperatur og saltholdighet i sjøen. Schmidt, Frederik, 1771-1840, dansk-norsk geist­ lig; eidsvollsmann. Møtte som 1. deputert lor Buskeruds amt på Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814; han var en ivrig tilhenger av selvstendighetspartiet. Medlem av det overordentlige storting samme år. Hans dagbøker (trykt i utdrag 1868, på nytt i 2 bd. 1966-70) har betydelig historisk interesse. Schmidt, Harald Hjalmar, 1853-93, født i Ber­ gen. norsk litterat, skrev en lang rekke studentkomedier. et par syngestykker med musikk av Iver Holter, en farse som gjorde lykke på Christiania Theater. et utall leilighetsviser. kåserier m.m. Var gjennom man­ ge år knyttet til J. B. Bulls vittighetsblad Krydseren, ti år som bladets redaktør, og til et par dagsaviser som kåsør og teateranmelder. Schmidt, Helmut. f. 1918, vesttysk sosialøkonom og politiker (sosialdemokrat). Medlem av Forbunds­ dagen 1953-62 og 1965-83 (1967-69 formann i SPDs gruppe i forbundsdagen). Innenrikssenator i delstaten Hamburg 1962-65. Forsvarsminister i Willy Brandts regjering 1969—72, finansminister 1972—74; forbundskansler 1974—82. Medredaktør i tidsskriftet Die Zeit fra 1983. Har skrevet blant annet Verteidig-

ung oder Vergeltung (1960), Strategie des Gleichgewichts (1969), Weltwirtschaft ist unser Schicksal (1983). Schmidt, Olaus Michael. 1784-1851, født i Trond­ heim. norsk jurist og politiker. Cand.jur. 1812. hoyesterettsassessor 1829. 1827-28 representerte han Kristiansand på Stortinget; som statsråd 1837—48 var han bl.a. justisminister, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm og finansminister. Schmidt, Peter, 1782-1845, født i Trondheim, norsk kjøpmann, eidsvollsmann. Kjøpmann 180333, senere børskommissær. Møtte som 2. represen­ tant for Trondheim i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814; hørte antagelig til unionspartiet. Schmidt, Wilhelm, kjent som Pater Schmidt, 1868-1954, tysk religionsforsker og etnograf; tilhørte den romersk-katolske misjonsordenen Societas verbi divini. Han hevdet hypotesen om «urmonoteismen», og studerte religiøse forestillinger hos sankerfolk i ulike deler av verden for å vise at troen på én høyeste gud representerer den grunnleggende og mest opprinnelige form for gudstro. Schmidt var også en ledende talsmann for kulturkretslæren (se ►kultur­ krets). Han utgav bl.a. Der Ursprung der Gottesidee (11 bd., 1912-55), Handbuch der Methode der kulturhistorischen Ethnologie (1937) og Die Sprachfamilien und Sprachenkreise der Erde (1926). I den siste søkte han å innordne alle språk i et kronologisk-genealogisk system. Grunnla tidsskriftet Anthropos. Schmidt-lsserstedt, Hans, 1900-73, tysk diri­ gent. Utdannet i Berlin. 1935-43 sjefdirigent ved Hamburger Staatsoper, fra 1945 for Nordwestdeutscher Rundfunk, Hamburg; 1955-64 knyttet til Stockholms Filharmoniske Orkester som førstedirigent. Schmidt-Nielsen, Knut. f. 24. sept. 1915 i Trond­ heim, norsk-amerikansk fysiolog, dr.phil. ved Kø­ benhavns universitet 1946. dosent ved Universitetet i Oslo 1947, professor ved Duke University. North Carolina. fra 1952. Han har studert forholdet mel­ lom et dyr og dets miljø (autokologi, økofysiologi), spesielt under ekstreme ytre forhold der det er lett a iaktta fysiologisk reaksjon på miljøet og dennes tilpasningsverdi (adaptive verdi) for dyret. Han har ar­ beidet mye med sammenlignende fysiologi hos gna­ gere og andre dyr i ørkenstrøk, og sjøfugl og kryp­ dyr til havs, bl.a. vannbalanse og temperaturregule­ ring. Han har bl.a. skrevet Desert Animals. Physiological Problems of Heat and Water (1964), How Animals Work (1972) og Animal Physiology. Adaptation and Environment (1975; 5. utg. 1997). Schmidt-Rottluff, Karl, 1884-1976, tysk maler og grafiker; drog 1905 til Dresden og grunnla sammen med Erich Heckel og Ernst Ludwig Kirchner kunstnergruppen Die Briicke 1906. Gjennom studiet av afrikansk skulptur kom han tidlig over i en kubistisk stil, og hans uttrykksfulle bearbeidelse av naturformen sammen med interessen lor eksotisk kunst, og hans til tider intense koloritt, forte ham frem i første rekke blant tyske ekspresjonister. 1 motsetning til Kirchner gikk han imidlertid aldri helt fra den perspektivistiske romoppfatning. Ikke minst innen gra­ fikken kommer hans personlighet til uttrykk, som i hans tresnitt med religiøse motiver. Særlig interesse har hans arbeider vakt i Norden. Ved nazistenes makt­ overtagelse ble han avsatt fra sin stilling ved Bcrlinakademiet. 1937 ble 609 av hans malerier stemplet som «entartete Kunst» og 1941 ble det forbudt for ham å male. 1 1947 ble Schmidt-Rottluff professor ved Høyskolen for billedkunst i Berlin. Schmidt-teleskop, Schmidt-kamera, fotografisk teleskop, først konstruert av Bernhard Schmidt i 1931. I krumningssenteret foran et sfærisk speil er plassert en korreksjonsplate. Denne platen fjerner den sfæriske aberrasjon, en optisk feil som tidligere hindret bruken av sfæriske speil med stort felt ved fotogra­ fering.

i

89

Schmidt-teleskop Schmidt-teleskopene kan konstrueres med meget større lysstyrke enn vanlige reflekterer. I astronomi­ en er de særlig velegnet, idet de er komafrie og gir et skarpt billedfelt som er flere hundre ganger større enn for teleskoper med parabolske speil. De brukes nå innenfor alle grener av naturvitenskapen og i man­ ge områder av teknikken (bl.a. fjernsyn). Verdens to største Schmidt-teleskoper finnes pa Karl Schw arzschild-obsen atoriet i Tyskland (ferdig 1960) og pa Palomar-obsenatoriet i USA (1948). De sfæriske hovedspeilenes diametere er henholdsvis 203 og 183 cm. korreksjonsplatene har en effektiv åp­ ning på 134 og 122 cm, og apningsforholdene er 1:3,0 og 1;2,5. Schmitt, Carl. 1888-1985. tysk jurist og filosof, professor i Berlin 1928—45. Schmitt påvirket bety­ delige intellektuelle som Karl Mannheim. Raymond Aron. Alexandre Kojeve og Walther Benjamin. Han ble imidlertid en støttespiller for nazismen. Etter den annen verdenskrig slapp han med påtaleunnlatelse, men fikk læreforbud ved tyske universiteter. Det har vært en oppblomstring i interessen for Schmitt i 1980og 1990-årene. Filosofi. Schmitts politiske tenkning er sterkt influ­ ert av katolisismen, og alle hans politiske begreper er sekulariserte teologiske begreper. For Schmitt er det politiske definert av skillet mellom venn og fien­ de. og innebærer at krigsfaren alltid er reell. En poli­ tisk handling består i å opprettholde sin egen eksis­ tens og tilintetgjøre dem som truer den. og det er ikke noe rom for å overv inne motsetninger gjennom diskusjon. Slik politisk handling er statens rett ale­ ne, og for å opprettholde seg selv ma staten også eli­ minere alle indre fiender, dvs. alle som ikke passer inn i en homogen helhet. Blant hans verker kan nev­ nes Politische Theologie (1922), Der Begrijf des Politischen (1933) og Politische Theologie // (1970). Litt.: G. Schwab: The Challenge of Exception (1970); K.-M. Kodalle: Politik als Macht und Mythos (1973); J. W. Bendersky: C. S.: Thcorist for the Reich (1983); P. Noack: C. S.: Eine Biographie (1993). Schmitt, Florent, 1870-1958, fransk komponist, dirigent og pianist. Skrev sceniske verker (La trage­ die de Salome, 1907, Le petit elfe Ferme-l Oeil, 1924, etter H. C. Andersen), korverker, orkesterverker, kam­ mermusikk. klaverstykker og sanger. Han opptrådte som dirigent og pianist i Europa og Amerika. Schnabel, Artur, 1882-1951, østerriksk-amerikansk pianist, komponist og pedagog, mellomkrigs­ tidens store fornyer av Bcethovcn-tolkninger med innflytelse til våre dager. Spesielt må nevnes hans flere ganger gjentatte konsertsykluscrav Beethovens 32 klaversonater, som han også gjorde grammofoninnspi 11 inger av. Som komponist skrev han atonal musikk, i sine senere år benyltet han tolvtoneteknikk. Schnack, Asger, f. 23. mai 1949, dansk forfatter og litteraturkritiker. Debuterte 1968 med diktsam­ lingen Øjeæhler, fulgt av en rekke samlinger der han gjeme henter inspirasjon fra rock-kulturen, bl.a. Kærligheden, Bob Dylan (1972), Kvint (1980), Aster 1 3 (1982-84), Klang (1986). I 1980- og 1990årenc har han i flere samlinger samarbeidet med Klaus Høeck og F. R Jac, bl.a. i Nul (1980), Bandet Nul de luxe (1982) og Bandet Nul samler værket (1983). Pludseligheden (1994) er utvalgte dikt. Han har og­ så utgitt romantrilogien Det var ikke mig (1976), 42 ar (1977) og Eller hvad ved jeg (1979). SNL 3 utg XIII 5

SCHNEIDERHAN schnauzer [Jnæu(t)sør], tidligere navn pa hunde­ rasen mellomschnauzer, na fellesbetegnelse på rase­ ne ►riesenschnauzer, ►mellomschnauzer og ►dvergschnauzer. Schnebel, Dieter, f. 1930, tysk komponist. Stu­ derte teologi, filosofi og musikk. Var virksom som religionslærer og musikklærer frem til 1976. da han ble professor ved musikkhøyskolen i Berlin. Som komponist har Schnebel tatt utgangspunkt i A. Schdnbergs stil, men gjennom kontakt med komponister som K. Stockhausen og J. Cagc utviklet han sitt tonesprak gjennom serialismen til en utpreget eksperi­ mentell holdning. Blant komposisjonene kan nevnes visible music 1 /// (1960—63), Diapason (1977), ka­ non for 13 instrumenter (1974-77), Orchestra. sym­ fonisk utopi for mobile musikere (1974-77) og Hagner-ldyll (1980). Schnéevoigt [fne:iakt], Georg Lennart, 18721947, finsk dirigent. Først utdannet som cellist; læ­ rer i dette instrument ved Helsingfors Musikinslitut, solocellist ved Filharmonisk selskaps orkester i Leip­ zig. Fra 1900 arbeidet han utelukkende som dirigent. 1904-08 dirigent for Kaimorkester i Munchen. 191641 for Helsinki stadsorkester, 1919 27 for Filharmo­ nisk Selskaps orkester i Oslo. Schneider, Andreas, 1861 1931. født i Hok. norsk maler og keramiker, bror av H. .1. S. Schneider. Etter 10 års virksomhet som maler utdannet han seg 189495 i København som pottemaker. Startet sa eget verk­ sted i Oslo og ble en foregangsmann pa dette områ­ det. Hans former er gjeme enkle, med hovedvekt på glasur og dekor. Schneider, Gerhard August, 1842-73, født i Flek­ kefjord. norsk maler, elev ved Eckersbergs malerskole 1866-68, studerte i København og fra 1870 ved akademiet i Antwerpen, der han døde. Sammen med Olaf Isaachsen ble Schneider den egentlige kunstneriske oppdager av Setesdal og samlet fra da­ lens kulturliv et rikt materiale som han delvis over­ lot til Peter Chr. Asbjørnsen. Hans utkast til eventyrillustrasjoner(noen brukt ieventyrutgaven I879)gav impulser til Erik Werenskiold. Otto Sinding o.a. De finnes nå i Nasjonalgalleriet i Oslo, som også eier to av hans Setesdalsstudier. Schneider, Hans Jacob Sparre, 1853-1918, født i Åsnes, norsk zoolog, bror av A. Schneider. I 1877 konservator, senere direktør for Tromsø museums naturhistoriske avdeling. Leverte tallrike arbeider over Norges arktiske fauna, særlig insekter og kreps­ dyr, som han samlet inn et stort og verdifullt materi­ ale av under sine mange vitenskapelige undersøkelsesrciser i Hålogaland bispedømme. Schneider [fnaida], Maria, f. 1960. amerikansk jazzmusiker, pianist, komponist, arrangør og orkes­ terleder. Hun arbeidet som assistent for Gil Evans 1985-88, og har i 1990-årene vunnet stor anerkjen­ nelse for sine komposisjoner og arrangementer i en til dels modernistisk stil, fremført bl.a. med hennes eget Jazz Orchestra. Album bl.a. Evanescence (1992) og Corning Ahout (1992). Schneider [fnaida], Marius, f. 1903. tysk musikkforsker. Særlig kjent for sine arbeider innenfor musikketnologien og i tilknytning til middelalderens musikk. Hans Geschichte der Mehrstimmigkeit (1934—68) er et grunnleggende arbeid om flerstemmigheten i og utenfor Europa. Schneider [fnaida], Michael, f. 1943, tysk forfat­ ter, bror av P. Schneider. Han studerte i Berlin under studentopprøret i slutten av 1960-årene og skrev sin doktoravhandling om Marx og Freud (Neurose und Klassenkampf 1973). I essaysamlingen Die lange Wut zum langen Marsch (1975) beskriver han stu­ dentbevegelsen som en frihetsbevegelse som stod i fare for å stivne i dogmatisme. Den lange novellen Das Spiegelkahinett (1980, norsk overs. 1982), om kunstneren som eksklusivt geni eller menneskevenn­ lig folkeopplyser, vakte betydelig oppmerksomhet. I flere bøker tar han et oppgjør med samfunnsforhold­

ene i del gjenforente Tyskland: Die ahgetriebene Revolution (1990), Das Ende eines Jahrhundertmythos (1996). Schneider [fnaida], Peter, f. 1940, tysk forfatter, bror av M. Schneider. Han har skrevet prosa, lyrikk og artikler. Hans fremstilling av det intellektuelle utgangspunkt for studentopprøret vakte stor oppsikt. I fortellingen Lenz (1973, etter G. Buchners novelle) analyserer han de venstreorientertes redsel for det konkret menneskelige bak de politiske slagordene, og hvordan det abstrakte politiske språket undertryk­ ker virkelighetsopplcvelsen.... schon hist du ein Verfassungsfeind (1976) er en skildring av hvordan yr­ kesforbudet i Vest-Tyskland virket i praksis. 1 Der Mauerspringer (1982) skildrer Schneider den delte byen Berlin. Fortellingen Vati (1987) er om nazilegen Mengele. Essaysamlingen Vom Ende der Gewissheit kom 1994. Schneider [fnaida], Robert, f. 1961, østerriksk forfatter. Ble berømt med sin debutroman Schlafes Bruder (1992, norsk overs. Søvnens bror, 1994), som ble oversatt til en rekke språk. Her forteller han i en krønikestil historien om en fiktiv landsbyorganist i Vorarlberg på begynnelsen av 1800-tallet som tar sitt liv i ulykkelig kjærlighet i det øyeblikk han opplever sin største kunstneriske triumf. Romanen Die Luftgdngerin (1998) er en blanding av kultursatire. kriminalfortelling og mentalitetskritikk fra den øster­ rikske provinsen. Schneider [fnaida], Rolf. f. 1932, tysk (østtysk) forfatter. Han ble først kjent for sine hørespill, som behandler moralske og politiske konflikter, og hvor oppgjøret med fascismen står sentralt. Dokumentarstykket Prozess in Niirnberg (1967) bygger på au­ tentisk materiale fra Niimbergprosessen. Som pro­ saist debuterte han med fortellingene Briicken und Gitter (1965), som vitner om hans spesielle stil og forkjærlighet for det artislisk-inlellektuelle. Die Rei­ se nach Jaroslaw (1974) er hentet fra DDRs ung­ domsmiljø. Andre romaner er Der Tod des Nibelungen (1970. norsk overs. 1972) fra nazi-Tyskland og utviklingsromanen Das Gliick (1976). November (1979) retter søkelyset mot private konflikter i DDRsamfunnet. Etter DDR-statens undergang har han utgitt flere essaysamlinger (Volk olme Traner, 1992; Kleine Gesichte des Landes Mecklenburg-Vorpommern, 1993; Leben in Wien. 1994). Schneider [fnaida], Romy, eg. Rosemary AlbachRetty, 1938-82, østerriksk skuespiller. Vant stor po­ pularitet i Tyskland i S/ssv-filmene i 1950-årene, si­ den internasjonalt kjent i filmer som The Trial (Pro­ sessen, 1963) og Whats New, Pussycat? (Hva nytt, pusekatt?, 1965). Hun medvirket også i bl.a. Les Choses de la Vie (De små ting i livet, 1969) og Les Innocents aux Mains Sales (Fordømte uskyldige, 1975). Schneider [fnaida], Stephen, f. 1945, amerikansk miljøforsker, en ledende skikkelse innen debatten om global oppvarming. Doktorgrad fra Columbia Uni­ versity innen mekanikk og plasmafysikk, fra 1992 professor innen miljøbiologi og global endring ved Stanford University. Redaktør for og (1975) grunn­ legger av tidsskriftet Climate Change. Har bl.a. ut­ gitt Laboratory Earth: The Planetary Gamble We Can ’t Afford to Lose (1996). Schneider [fnaida], Vreni, f. 1964, sveitsisk ski­ løper. Olympisk mester i slalåm og storslalåm 1988, i slalåm 1994. VM i storslalåm 1987 og 1989, i sla­ låm 1991. I alt 11 OL/VM-medaljer. Vant verdenscupen sammenlagt sesongene 1989, 1994 og 1995, samt slalåmcupen seks sesonger og storslalåmcupen fem sesonger. I alt 55 rennseirer i verdenscupen, derav 14 i sesongen 1989 (rekord for én sesong). Schneiderhan [fnai-], Wolfgang (Eduard), f. 1915, østerriksk fiolinist og dirigent; gift med 1. Seefried. 11 år gammel gav han konserter i København og Malmo. 1933-37 konsertmester i Wiener Symphoniker, 1937—49 i Wiener Philharmoniker. 1 1937 stif-

tet han Schneiderhan-kvartetten, som snart fikk et internasjonalt navn. Schneiderhan regnes som en av samtidens fineste fiolinkunstnere. Han har siden 1949 ledet mesterkursene ved konservatoriet i Luzem og bie 1975 professor ved musikkhøyskolen i Wien. 1 1956 grunnla han sammen med Rudolf Baumgartner kammerorkesteret Festival Strings Luceme, og har vært dets dirigent siden 1965. Schneider S.A. [fneder-], Paris, fransk industrikonsem, grunnlagt 1982 som en våpenfabrikk i Le Creusot som brødrene Eugene og Adolphe Schnei­ der overtok i 1836. Her oppstod Frankrikes mest kjen­ te stålverk. Schneider er i dag særlig engasjert innen produksjon av elektriske fordelings- og overføringsenheter, kraftverksutstyr m.m. Omsetningen 1996 tilsvarte 12,0 mrd. amerikanske dollar; 63 000 an­ satte. Schneider Trophy [fnaida troufi], eg. Coupe dAviation Maritime Jacques Schneider, også kjent som Schneider Cup og Flying Flirt, legendarisk pris innstiftet av den franske industrhnagnat og flyger Jacques Schneider (1879-1928). Ble tildelt raskeste sjøfly i konkurranser, første gang 1913, siste gang 1931. Schnitger, Arp, 1648-1719, tysk orgelbygger. Bygde ca. 160 orgler, særlig i Nord-Tyskland og Nedcrlandene; flere av dem er bevart, bl.a. St. Jakobi-orgelet i Hamburg (1693). Schnitler, Carl Wille, 1879-1926, født i Brand­ val, Kongsvinger, norsk kunsthistoriker. Han arbei­ det 1907-10 ved Universitetets etnografiske muse­ um; professor 1921. 1906-16 var han Aftenpostens kunstanmelder. Etter hans første betydelige verk, Slegten fra 1814 (1911) fulgte bl.a. Frederiksvcern (1914), Norske haver i 18. og 19. aarh. (1916), Itali­ ensk renæssance og barok i havekunst og bykunst (1917), Malerkunsten i Norge i det attende aarhundrede og Norges kunstneriske opdagelse, Maleren Erik Pauelsens norske landskaper (begge 1920), Reise i Grækenland. Glimt av Italien (1922) samt avsnittene om skulptur og maleri på 1500- til 1700tallet i Norsk kunsthistorie (2 bd., 1925-27). En full­ stendig bibliografi finnes i det utvalg av hans arti­ kler som utkom 1927 med tittelen Kunsten og den gode form. Schnitler, Diderik, f. 23. okt. 1946, norsk indus­ trileder; sivilingeniør. Statssekretær (H) i Nærings­ departementet 1989-90; konserndirektør i Kværner ASA 1990-97, adm. direktør i Saga Petroleum fra 1998. President i Næringslivets Hovedorganisasjon 1994-96. Schnitler, Didrik Thomas Johannes, 1833-88, født i Østre Toten, norsk offiser og krigshistoriker. Oberst­ løytnant i generalstaben 1882, i en årrekke lærer ved Den militære høyskole. Hans hovedverk er Almindeiig krigshistorie, bd. 1—4 (1878-85), som går fra oldtiden til 1650. Schnitler, Gudmund, 1868-1925, født i Oslo, norsk offiser og krigshistoriker, sønn av D. T. J. Schnitler. Oberst 1924. Tjenstgjorde vesentlig i ge­ neralstaben. Lærer ved Den militære høyskole 190325. Som en fortsettelse av sin fars verk utgav han Almindelig krigshistorie bd. 5 (1905) (fra 1650 til 1792), videre bl.a. Strategi (1911 og 1914), Moltke (1896) og Verdenskrigen 1914-18 (1924, overs, til flere språk). Schnittke, Alfred (Garrijevitsj), f. 1934. tysk-russisk komponist. Utdannet ved musikkonservatoriet i Moskva, lærer sst. 1962-72. Hans komposisjoner kan være eksperimentelle så vel som mer konvensjonel­ le, og lar seg vanskelig bestemme stilmessig. Hans musikk har fra slutten av 1980-årene fatt betydelig internasjonal oppmerksomhet. Schnittke har bl.a. skrevet 8 symfonier (1972-94), 6 concerti grossi (1977-93), orkesterverket Hommage å Grieg (uroppført ved avslutningskonserten for Fest­ spillene i Bergen 1993, på 150-årsdagen for Griegs fødsel), 4 fiolinkonserter (1957-84), bratsjkonsert

(1985), 2 cellokonserter (1985-86, 1990), 2 klaver­ konserter (1960, 1979), trippelkonsert for fiolin, bratsj, cello og strykeorkester (1994), Monolog for bratsj og strykeorkester (1989), ballettmusikk (bl.a. Peer Gynt, 1979), 3 operaer (bl.a. Historia von D. Johann Fausten, 1983-94), rekviem (1975), 4 stry­ kekvartetter (1966-89), 3 klaversonater (1987—92), teater- og filmmusikk. Schnitzler, Arthur, 1862-1931, østerriksk forfat­ ter av jødisk familie. Han var lege, men valgte sene­ re å leve av sitt forfatterskap. Tilhørte i sin ungdom litteratgruppen «Jung-Wien» og stod i nær kontakt med H. Bahr og H. von Hofmannsthal. Schnitzler stiftet tidlig bekjentskap med Freuds psykoanalyse; hans verker er langt på vei et litterært uttrykk for Freuds teorier. I sine dramatiske verker fremstår han som en kriti­ ker av det dekadente wienermiljøet med dets avleg­ se æresbegreper og forløyede seksualmoral. Han ana­ lyserer sosial rolletvang, enkeltmenneskets fremmed­ gjøring i samfunnet og familien, den raffinert tildek­ kede kvinneundertrykkelsen og antisemittismen (Anatol, 1893; Liebelei, 1896; Reigen. 1897; Profes­ sor Bernhardi, 1912). Schnitzler var en mesterlig novellist. Leutnant Gusti (1901) og Frdulein Else (1924) gjengir gjennom den indre monolog de fines­ te sjelelige nyanser. Romanen Der Weg ins Freie (1908) er en analyse av holdninger og konflikter innenfor det wienske samfunn. Schnitzlers verker har gjennom sin kritiske holdning hatt stor betydning for den moderne østerrikske litteratur. 1968 utkom hans selvbiografi Jugend in Wien, et viktig dokument om Wien ved århundreskiftet. Litt.: R. Wagner: A. S. Eine Biographie (1981). Schnorr von Carolsfeld, Julius, 1794-1872, tysk maler; elev av faren, Veit Hans Schnorr von Carols­ feld (1764-1841), senere ved Wien-akademiet. Opp­ holdt seg i Roma 1817-27, sluttet seg nær til nasareneme. Han ble sterkt påvirket av den italienske høyrenessansens malerkunst og utførte Rolandsfreskene i Casino Massimo, Roma. Professor ved akade­ miet i Munchen 1827. For slottet malte han fresker med motiv fra Nibelungenlied. og fra tysk historie. Han forlot etter hvert nasarenerstilen til fordel for en økt interesse for Rafaels og Michelangelos kunst. Også bokillustrasjoner. Schnurre, Wolfdietrich, 1920-89, vesttysk forfat­ ter. Mest kjent for sine fortellinger med moralistisktidskritisk innhold og satirisk-ironisk stil. Han har fremstilt mellomkrigstidens arbeidsløshet i Tyskland, den nazistiske undertrykkelsen og etterkrigstidens «Wirtschaftswunder». Til hans verker horer den selvbiografiske romanen Als Vaters Bart noch rot war (1958), Man sollte dagegen sein (fortellinger, 1960), Rapportdes Verschonten (fortellinger, 1968), Ichfrag ja bloss (dialoger, 1973). Schoeck [føk], Othmar, 1886-1957, sveitsisk komponist. Schoeck var først og fremst vokalkomponist, sitt lands fremste romansekomponist. I sin musikk førte han videre tradisjonen fra 1800-tallet og var fast forankret i tonaliteten. Han komponerte

også operaer, orkesterstykker, konserter, kammermu­ sikk m.m. - Litt.: D. Puffet: The Song Cycles of O. S. (1982). Schoenocaulon officinalis [skø- -], tidligere kalt Sabadilla officinalis, lokplante i liljefamilien, vokser i fjellene i Mellom-Amerika. Den har gule blomster i lange klaser, og brune frø, 4—5 mm lange. De kalles ►lusefrø eller sabadillefrø, er meget gifti­ ge og brukes mot utøy. schoepitt [skupit], gult sekundært uranmineral, UO.-2H.O. Påvist fra Sunnmøre og Evje. Navn etter den belgiske mineralogen A. Schoep (1881-1966). schola cantorum [skola -] (lat., ‘sangerskole’), opprinnelig betegnelse på sangskole tilknyttet en stør­ re kirke. Gregor den store (pave 590-604) reorgani­ serte Schola Cantorum i Roma, visstnok grunnlagt på 300-tallet, og gjorde den til et mønster for slike institusjoner. Spesielt før noteskriften var fullt utvi­ klet spilte de en betydelig rolle for pleien og traderingen av katolsk kirkesang. 1 nyere tid finner man betegnelsen schola cantorum brukt som navn på kor, og på fagskoler som opprin­ nelig hadde kirkemusikk som sitt spesialfelt. Hva sistnevnte bruk angår, kan nevnes den institusjon som Charles Bordes, Vincent d’lndy og Alexandre Guilmant grunnla i Paris 1896, og likeledes Schola Cantorum Basiliensis i Basel, grunnlagt av Paul Sacher 1933. Scholander, Fredrik Wilhelm, 1816-81, svensk arkitekt, maler og dikter. Studerte 1841-46 i Frank­ rike og Italia. Fra 1847 professor i bygningskunst ved Konstakademien i Stockholm. Av hans mange byggverker, ofte preget av renessansen, kan nevnes Tekniska hogskolan (1860) og Synagogen (1870) i Stockholm. Scholander var en habil akvarellmaler og utgav under navnet Acharius bl.a. versfortellin­ gen Luisella (1867) og i prosa Fiolners saga med egne tegninger (1866). Scholander, Per Fredrik. 1905-80, født i Sveri­ ge, norsk fysiolog. Dr.philos. 1934. Arbeidet i USA 1939-55, professor i zoofysiologi ved Universitetet i Oslo 1955-58, deretter professor ved Scripps Institution of Oceanography i La Jolla, California. Scho­ lander var kjent for sine viktige forskningsbidrag på flere av fysiologiens felter, slik som sirkulasjonsforandringer hos dyr som dykker, reguleringen av legemstemperaturen, menneskers og dyrs tilpasning til kulde, gassvekslings- og stoffskifteforhold, væskeopptak i planter og trær m.m. Scholander, Sven, 1860-1936, svensk visesan­ ger; sønn av F. W. Scholander. Reiste fra 1890-årene på turneer i Skandinavia og øvrige Europa med Bel 1man-viser og franske chansons, fremført til eget luttakkompagnement. Utgav Sanger och visor (10 hf, 1924-30) og Visan, hitan og jag (1933). Scholem Aleichem (jiddisch, Tred være med dere’), pseudonym for Scholem (Shalom) Rabinovitsj, 1859-1916, jødisk forfatter, født i Ukraina. 1906-16 bosatt dels i USA, dels i Europa. Han be­ nyttet først russisk og hebraisk, men oppnådde sin store popularitet som jiddisch forfatter med dikt, skue­ spill og fremfor alt en rekke romaner, noveller og fortellinger med satire og lun humor fra den jødiske landsbyen i Øst-Europa. Best kjent er fortellingene om den jordnære, omsorgsfulle og gudfryktige fa­ miliefaren Tevje, som også tør kritisere Vårherre (norsk overs. Melkemannen Tevje, 1969), som ble lagt til grunn for et skuespill, for musikalen Spele­ mann på taket (1964) og en film (1971). Skrev også barnebøker. Schollander, Don(ald Arthur), f. 1946. amerikansk svømmer. Olympisk mester på 100 m og 400 m fri 1964, sølv på 200 m fri 1968. I lagsvømming OLgull på 4 x 100 m fri 1964 og på 4 x 200 m fri 1964 og 1968. Satte 12 verdensrekorder i frisvømming, blant annet førstemann under 2 min på 200 m fri (1963).

91

Martin Schongauer. Jesu fødsel. Oljemaleri. Kaiser-Friedrich-Museum, Berlin. Schongauer, Martin, ca. 1450-91. tysk maler og kobberstikker; virket i sin fødeby Colmar. Hans ma­ lerier viser nederlandsk påvirkning fra bl.a. Rogier van der Weyden, f.eks. i Madonna im Rosenhag (1473, Colmar). Blant de fa malerier man ellers med noenlunde sikkerhet kan henføre til ham, hører bil­ dene Antonius 'fristelse og Jesufødsel (Berl in). Fres­ ken Dommedag, avdekket i Breisach i 1931, er anta­ gelig fra ca. 1480, men utført med hjelpere. Tysk­ lands betydeligste kobberstikker før Albrecht Diirer. -Litt.: C. I. Minott: M. S. (I97l). Schoonhoven [sxå:nhå:fø]. Jan J„ 19I4-94. ned­ erlandsk billedkunstner. Var 1958 med og dannet kunstnergruppen Nederlandse informele Grocp, og i 1960 gruppen NUL. Med sine ofte hvite, serielle ar­ beider knyttet han an til lignende tendenser bl.a. hos Yves Klein. Schopenhauer, Arthur. 1788-1860, tysk filosof, en av de mest særegne tenkere på 1800-tallet. Schopenauer var født i Danzig, og tok doktorgraden ved Jena-universitetet 1813. Arven etter faren som var kjøpmann gjorde han økonomisk uavhengig. Han klarte seg derfor uten noen universitetsstilling og vir­ ket istedet som privatdosent, bl.a. i Berlin 1820-32 og deretter til sin død i Frankfurt. Innenfor samti­ dens universitetsfilosofi vant han ikke frem. Den eneste akademiske påskjønnelsen han fikk var en gullmedalje fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim for en avhandling om viljens frihet (1839). Men i de senere år av hans liv kom et omslag som en tid gjorde ham til den mest leste filo­ sof i samtiden. Filosofi. Schopenauer stilte seg helt på Kants stand­ punkt i synet på at erkjennelsen bare lærer oss å kjen­ ne fenomenene og ikke tingene slik de er i og for seg. uavhengig av vår oppfatning. Men han hevdet at vi likevel har adgang til tingenes egentlige vesen, nemlig gjennom viljen. Den er for Schopenhauer det dypeste, det eneste vi kjenner umiddelbart, og som må forklare alt annet. Dette syn utviklet han i sitt hovedverk Die Welt als IVille und Vorstellung (1818). Det er en utpreget irrasjonalisme Schopenhauer her forfekter; historisk fremtrer den som en reaksjon mot Hegel. I ilværelsen har ingen annen mening enn den som følger av selve livsdriften, den blinde vilje til

SCHOU eksistens. Forbundet med dette syn er en dyp pessi­ misme. All eksistens er egentlig en ulykke. Sin etikk utvikler han i Die heiden Grundprohleme der Ethik (1841). Moralen består i å fornekte viljen, og det kan skje gjennom den estetiske betraktning, ved selvoppofrelse eller gjennom asketisk selvfornektelse. Hans filosofi kulminerer i en pessimistisk forløsningslære som i visse trekk ligner buddhismens lære om nirva­ na: fred, frelse og forløsning fra «livshjulet» er ens­ betydende med at viljens streben totalt opphører. Schopenhauers innflytelse pa samtidige tenkere var betydelig. Nietzsche frigjorde seg aldri helt fra hans metafysikk, og Eduard von Hartmann, Wilhelm Raabe og Richard Wagner ble på hver sin måle preget av hans filosofi. Med sin betoning av intellektet som en sekundær, avledet kvalitet, og med sitt syn på ver­ den som produkt av en blindt virkende vilje, banet han vei for senere filosofiske retninger. Han har hatt innflytelse pa så ulike tenkere og retninger som Nietz­ sche. Tolstoj. Wittgenstein og eksistensialismen. Schopenhauer-Gesellschaft, grunnlagt av filosofen P. Deussen. har siden 1911 utgitt Jahrhuch der Scho­ penhauer-Gesellschaft. Schopenhauers samlede ver­ ker er utgitt av P. Deussen i 16 bind (1911-42), av A. Hiibscher i 7 bind (1937^41) og av W. von Ldhneysen i 5 bind (1960—65). Pa norsk finnes Ferden som vilje ogforestilling (i utvalg, 1988). Schopenauer om musikken (1988), Om viljens frihet (1993) og Om det gode og det slette (1997). Litt.: T. Mann: Schopenhauer (1939); V. Sørensen: Schopenhauer (1969). K.E17schoppen (fra ty. ‘øsekar’), gl. tysk og sveitsisk volumenhet med størrelse mellom >/4 og '/, 1. mest brukt for øl og vin. Fra 1872 betegnelse pa '/, I og brukt bade for væsker og tørre varer. Schopper, Herwig Franz, f. 1928, tysk fysiker, professor i fysikk ved Universitetet i Mainz 1957— 60. professor og direktør for kjemefysikklaboratoriet ved Universitetet i Karlsruhe 1961-73. professor ved Universitetet i Hamburg siden 1973, leder for elektronsynkrontronlaboratoriet, DESY, i Hamburg 1973-80, generaldirektør for CERN 1981 88. Schopper er kjent for sine bidrag til elementærpartikkelfysikken, spesiell for byggingen av store akseleratorer med sikte på å nå nye energiområder. Han ledet avdelingen for partikkelfysikk ved CERN 197073. da de første lagringsringene ble konstruert. Den samme metoden er utnyttet i andre prosjekter han har ledet i Hamburg og ved CERN. Schori, Pierre, f. 14. okt. 1938, svensk sosialde­ mokratisk politiker og diplomat. Kabinettsekr. i svensk UD 1982-91. Medlem av Riksdagen fra 1991. Bistandsminister 1994-96, fra 1996 viseutenriksmi­ nister. Schott, (Friedrich) Otto, 1851 1935, tysk kjemi­ ker, særlig kjent for studier av sammenheng mellom kjemisk sammensetning og fysikalske egenskaper hos glass. Grunnla sammen med E. Abbe 1884 i Jena glassverket Schott und Genossen, som fremstiller mange spesielle glass-sorter, bl.a. til kjemisk bruk (jenaglass).

Arthur Schopenhauer

Schottel [fåtal], Justus Georg, 1612-76, tysk språk­ lærd. Med arbeider som Teutsche Sprachkunst (1641) og Ausfuhrliche Arbeit von der teutschen Hauhtsprache (1663) ytet han betydelige bidrag til norme­ ringen av tysk grammatikk og utviklingen av tysk ordforråd. I Teutsche Vers- und Reimkunst (1645) videreførte han Martin Opitz’ reform av tysk metrikk. Schottel ønsket å bekjempe språkblanding og var tals­ mann for det tyske språks likeverd med de andre vest­ europeiske kulturspråk. schottisch (ty., ‘skotsk’), noe langsom, polka-lignende pardans av skotsk opprinnelse, svært populær i 1840-årene. Dens karakteristiske steg (norskskotsking) går igjen som element i mange skandinaviske folkedanser. Schottky-anomali, et bidrag til varmekapasite­ ten for et fast legeme, som skyldes økende fyllingsgrad av legemets atomære diskrete energinivåer når temperaturen økes. Effekten er mest merkbar ved lave temperaturer, der andre bidrag til varmekapasiteten vanligvis er små. Navn etter den tyske fysikeren W. Schottky (1886— 1976). Schottky-defekt, punktfeil i en krystall struktur, gjeme i en ionisk forbindelse. Består av to tomplasscr (vakanser), en på anion- og én på kationposisjon i strukturen. Se også ►defekt. Navn etter den tyske fysikeren W. Schottky (18861976). Schottky-effekt, forsterkning av termionisk emi­ sjon (se ►termionisk effekt) fra en ledende flate ved at det virker et elektrisk felt på lederens overflate. Sml ►feltemisjon. Navn etter den tyske fysikeren W. Schottky (18861976). Schou [sk-], August Julius Casse. 1903-84, født i Oslo, norsk historiker, mag.art.; bror av Aa. C. Schou. Direktør ved Det norske Nobelinstitutt 1946-73. Har bl.a. utgitt Handverk og industri i Oslo 1838-1938, Økonomisk historie (1944), Postens historie i Norge (1947), Fredsprisens historie (1950). Et betydelig idéhistorisk arbeid er Histoire de l 'internationalisme (bd. 2, 1954; bd. 3, 1963; bd. 1 er skrevet av Chr. L. Lange). I Aschehougs verdenshistorie skrev Schou bd. 4 (tidsrommet fra den franske revolusjon til 1850; 1955). Schou [sk-], Einar Oscar, 1877-1966, født i Oslo, norsk arkitekt. Utdannet ved Den kgl. Tegneskole og Kunstakademiet i Stockholm. Den Nationale Scene i Bergen (1906-09) er hans hovedverk; bygningen har et enhetlig preg av tysk-østerriksk jugend. Schou stod for en rekke bygninger i Bergen i de følgende år, og i 1930-årene tegnet han en del hus i moderat funksjonalisme; det viktigste er Bergen Arbeiderblads bygning. Direktør for Bergens kunsthåndverksskole 1935-51. Schou [sk-], Halvor Arntzen, 1823-79, født i Os­ lo, norsk industrimann. Sønn av Christian Schou (1792-1874), som 1824 grunnla Schous bryggeri i Oslo. Studerte tekstilindustri i utlandet, og anla fra 1855 Hjula veveri, Oslo. Etter farens død overtok han også ølbryggeriet. Skjenket flere legater. Schou [sk-]. Karl, 1870-1938, dansk maler; elev av Kristian Zahrtmann. Han malte oftest koloristisk finstemte bybilder, gjeme med motiver fra Frankri­ ke og Italia, men også Norge. Nasjonalgalleriet i Oslo eier to malerier av ham. Schou [sk-], Ludvig (Abelin), 1838-67, dansk maler, bror av P. A. Schou, elev av Wilhelm Marstrand, var 1864 og 1866-67 i Italia, der han døde. Hans italienske folkelivsbilder, som En romersk klutesamler, og særlig den store komposisjon Chione drept på jakten av Diana (begge 1866) vakte oppsikt. Schou [sk-], Olaf (Fredrik), 1861-1925, født i Oslo, norsk kunstmesen, sønn av H. A. Schou. Stu­ derte 1883-84 under Hans Gude i Berlin, men svik­ tende helse stanset snart hans utvikling. Schou til­ bød 1909 Nasjonalgalleriet i Oslo å gjøre et passen­

de utvalg av hans store samling samtidig norsk kunst, slik at museet i årene 1905-15 fikk 120 malerier. Ved testament opprettet han 1918 et stort kulturlegat, som Nasjonalgalleriet får '/, av. Hans betydelige gaver til Nasjonalgalleriet ble presentert samlet i en utstilling 1988. Han utgav diktsamlingen Blomstersange (1908). - Litt.: T. Skedsmo: O. S.’ gaver til Nasjonalgalleriet (1988). Schou [sk-], Peter (Alfred), 1844-1914, dansk maler, bror av L. A. Schou. Studier ved akademiet i Dresden 1873-74 og i Paris 1876-80, bl.a. som elev av Léon Bonnat. 1898 vendte han hjem til Køben­ havn. Hans dystre, fårgefattige figurbilder og interi­ ører er preget av hans sosiale medfølelse og grublen­ de alvor. Schou [sk-], Aage Casse, 1901-83, født i Oslo, norsk interiørarkitekt og brukskunstner; bror av A. .1. C. Schou. Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1921 og Kunstakademiet i København 1924. Egen praksis fra 1931 i Oslo. 1937—46 ansatt som interiørarkitekt og møbeltegner ved Oslo Råd­ hus. Som kunstnerisk leder for Den Norske Husflids­ forening 1946-71 utarbeidet han nye modeller til møbler og bruksgjenstander og bidrog vesentlig til en utvikling av husflidens produksjon. Formann i Brukskunstnerlaget 1949. Utgav bl.a. Møbelboken (1951, sm.m. Eivind S. Engelstad). Schoulgin, Eugene, f. 19. april 1941, norsk for­ fatter, bosatt i Sverige; sønn av A. Schultz. Debuter­ te med romanen Kaninburene (1970), fulgt av no­ vellesamlingen Krutthuset (1971) og romanene Den dagen snøen kom (1974) og Glassmaleren (1977). Hans to beste romaner - de sammenbundne Minner om Mirella (1984) og Federico - Federico! (1988) har stoff fra Italia og selvbiografisk bakgrunn. Det gjelder også for Saltomortale (1997). Schoultz [Jults], Solveig von, 1907-96, finlands­ svensk forfatter. Fra debuten 1932 skrev hun fine personskildringer av bam og kvinner, fremfor alt i novellesamlinger som Ingenting ovanligt (1947), Nårmare någon (1951), Ansa och samvetet (1954) og Rymdbruden (1970). Likevel har Schoultz nådd høyest som lyriker. Et utvalg av hennes noveller er Ingen dag forgåves (1984), et utvalg dikt, Alla trar våntarfåglar, kom 1988. Hun har også gitt ul bameog skolebøker og skuespill. Schous Bryggeri [sk- -], Oslo, lenge Norges eld­ ste bryggeri (grunnlagt 1821). I 1962 sammensluttet med Frydenlunds Bryggeri til De Sammensluttede Bryggerier A/S. Fra 1978 en del av Nora Industrier A/S; nedlagt i 1981. schoutbynacht [skautbeinakt] (av nederl.), inn­ til 1771 betegnelse på kontreadmiral i den dansk­ norske marine. Betegnelsen er hentet fra nederlandsk schout-bij-nacht som fremdeles er gradsbetegnelse for kontreadmiral i den nederlandske marine. Ordet er avledet av schout, ‘fogd’ eller ‘magistrat’ og bijnacht, ‘om natten’. 1 seilskipstiden var en schoutbijnacht pålagt å bevokte eller holde orden på en flåte­ styrkes eller konvois akterste formasjoner om nat­ ten. Schouten [sxautan], Willem Comelisz, ca. 1580— 1625. nederlandsk sjøfarer. Han og hans landsmann J. Le Maire var de første som seilte sør for Kapp Hom og inn i Stillehavet (1616). Kapp Hom har navn etter Schoutens fødeby Hoorn. Schouw, Joachim Frederik, 1789-1852, dansk naturforsker og politiker. Professor i København 1821, fra 1841 også direktør for universitetets bota­ niske hage. Skrev 1822 Grundtræk ti! en almindelig Plantegeographie, det første sammenfattende arbeid i dette emnet. Som politiker ble han en av det libera­ le partis førere, og var 1848-—19 president i den grunnlovgivende riksforsamling. Schrader [freida], Paul. f. 1946, amerikansk film­ regissør og manusforfatter. Gjorde seg bemerket som manusforfatter på Sydney Pollacks film The Yaknza (1975) og på Martin Scorseses Taxi Driver (1976)

Johan Schreiner og RagingBull (Den rasende oksen, 1980). Han fikk kritikerros for sin regidebut Blue Collar (Detroit av­ deling 291, 1978), og American Gigolo (1980) med Richard Gere ble en kinosuksess. Han har senere bl.a. laget Mishima (Mishima: Et liv i fire kapitler, 1985) og kriminalfilmen Light Sleeper (1992). Schram [sk-], Constance Wiel (Nygaard), 1890— 1955, født i Oslo, norsk forfatter. Hun skrev historis­ ke biografier over Bismarck (1916), dronning Victo­ ria (1922). Ludvig Napoleon (Keiserarven, 1926) og Florence Nightingale (1938), foruten barnebøker fra Nord-Norge, f.eks. Truls pa Lofoten (1927). Schranz [frants], Karl, f. 1938, østerriksk skilø­ per. VM i utfor og alpin kombinasjon 1962. VM i storslalåm 1970. I storslalåm også OL-sølv 1964, VM-sølv 1962 og VM-bronse 1966. Vant den alpine verdenscupen 1969 og 1970; i alt 12 rennseirer. Ble diskvalifisert for profesjonisme av IOC rett for OL 1972. Schreier [fraiar], Peter, f. 1935. tysk sanger (te­ nor) og dirigent. Sangdebut ved operaen i Dresden 1961, hvor han var ansatt 1959-63. Fra 1963 ved Deutsche Staatsoper i Berlin; har gjestet ved Salzburg-festivaler og ved La Scala, debut Metropolitan 1968. Er særlig kjent som Bach- og Mozart-sangcr og romansetolker, og som dirigent av operaer og kir­ kemusikk. Schreiner [sk-], Alette (f. Falch), 1873-1951, født i Oslo, norsk lege. Deltok sammen med sin mann. K. E. Schreiner, i biologiske og antropologiske arbei­ der og i utgivelse av lærebøker, bl.a. Menneskeorganismen (1918-21; mindre utg. 1923). Hun skrev og­ så Menneskets anatomi og fysiologi (1922). Schreiner [sk-], Johan, 1903-67, født i Drøbak, norsk historiker, sønn av Alette og K. E. Schreiner Cand.philol. 1927, universitetsstipendiat 1932-37, dr.philos. 1933; dosent 1939 og professor fra 1946 ved Universitetet i Oslo. Schreiner begynte med stu­ dier over den eldre sagatid; hovedresultatene er samlet i Tradisjon og saga om Olav den hellige (1926), Sa­ ga og oldfunn (1927) og særlig i Olav den hellige og Norges samling (1929), som var et forsøk på å tolke

Kristian Emi! Schreiner

Norges eldste politiske historie etter marxistisk me­ tode. En rekke arbeider som særlig dreier seg om økonomisk historie, bl.a. Nederland og Norge 162550, trelastutførsel og handelspolitikk (dr.avh., 1933). Schreiner var (sammen med Aug. Lange) hovedre­ daktør av Griniboken (2 bd., 1946-47). Hans Mid­ delalderen. Tusen års grotid (bd. 2 i Aschehougs ver­ denshistorie, 1953) sammenfatter den internasjona­ le forsknings hovedresultater med stor allsidighet og myndighet. Hovedredaktør av Trondheim bys histo­ rie (1-5, 1956-73) og Vårt folks historie (1961—64). I nyere norsk historie behandlet Schreiner også bl.a. Hans Nielsen Hauge, og utgav Norsk skipsfart under krig og høykonjunktur 1914-20 (1963). Skrev også et større antall avhandlinger i tidsskrifter og var 194755 redaktør av Historisk tidsskrift. Schreiner [sk-], Kristian Emil, 1874-1957, født i Oslo, norsk lege. Gift med A. Schreiner. Professor i anatomi og bestyrer av Anatomisk Institutt ved Uni­ versitetet i Oslo 1908-45. Han utbygde og modemi­ serte instituttet og la grunnen til en bred anatomisk forskning i Norge. Hans arbeider over cellenes de­ ling, sammen med Alette Schreiner, er av grunnleg­ gende betydning, likeså arbeidene over det norske folks antropologi (D/e Somatologie der Norweger, 1929, sammen med H. Bryn). Schreiner Qraina], Olive (Emilie Albertina), 1855— 1920, født i Sør-Afrika, britisk forfatter; regnes som en pioner som feminist og kritiker av det britiske sty­ ret og raseskillepolitikken i det sørlige Afrika. Un­ der pseudonymet Ralph Iron utgav hun bl.a. roma­ nen The Story ofan African Farm (1883, norsk overs. 1894), som ble en internasjonal suksess og står som høydepunktet i hennes forfatterskap. Trooper Peter Haiket of Mashonaland (1897) var en kritikk i romans fonn av erobringen av Rhodesia og av de hvites grusomheter mot den afrikanske befolkningen. Schreiner utgav også sakprosabøker med skarpe ut­ fall mot raseskillepolitikken. Woman and Labour (1911) fikk stor betydning for kvinnesaken. Schreiner [sk-], Ragnar, 1915-84, født i Trond­ heim, norsk skuespiller. Debut 1944 på Carl Johan Teatret, tilknyttet Rogaland Teater fra åpningen 1947, der han spilte i et stort repertoar, fra operetter og lyst­ spill til klassisk og moderne tragedie, bl.a. Higgins i Pygmalion og Gregers Werle i Vildanden. Schreker, Franz, 1878-1934, østerriksk kompo­ nist. 1920-32 direktør ved musikkhøyskolen i Ber­ lin. Særlig kjent for en rekke operaer til egne tekster (Der ferne Klang, 1912, Die Gezeichneten, 1919, Irrelohe, 1924). Stilistisk var Schreker åpen for nye retninger, men samtidig sterkt bundet til tradisjonen fra Wagner og Debussy. Schreuder [skrø:-], Hans Paludan Smith, 181782, født i Sogndal, norsk misjonær og biskop. Cand.theol. 1841. Som følge av Schreuders misjonsopprop Nogle ord til Norges kirke (1842) besluttet Det Norske Misjonsselskap 1843 å starte misjonsar­ beid i Sør-Afrika, og Schreuder ble selskapets første utsending. Pga. politiske og andre hindringer fikk man først 1850 en fast stasjon. Schreuder ble 1866 vigslet til biskop over «den norske kirkes misjonsmark» (SørAfrika og Madagaskar, grunnlagt 1867), men uover­ ensstemmelser førte til at Schreuder 1872 sa opp sin stilling som misjonær og tilsynsmann. Schreuder gjor­ de også en betydelig innsats som språkforsker (bl.a. Grammatikfor Zulu-Sproget, 1850) og oversetter av store deler av Bibelen, Luthers lille katekisme m.m. Schrieffer [frifa], (John) Robert, f. 1931, ameri­ kansk fysiker, professor ved University of Chicago 1957-60, ved University of Illinois 1960-62, ved University of Pennsylvania 1962-79, og ved Uni­ versity of California fra 1980. Schrieffer er kjent før arbeider innen teoretisk faststofif-fysikk, bl.a. før te­ orien for superledning, BCS-teorien som han utar­ beidet sammen med J. Bardeen og L. Cooper 1957, og som de sammen ble tildelt Nobelprisen i fysikk for i 1972.

93

SCHUBERT

Gerhard Schroder Schroeter [skrø:tar], Jens Fredrik Wilhelm. 18571927. norsk astronom, professor og bestyrer av Uni­ versitetets observatorium i Oslo 1919-27. Utgav Sonnenfinstemisse von 600 bis 1800 n. Chr. (1923) og Haandbog i kronologi (1923-26). schrockingeritt [sk-], gulgrønt, sekundært uranmineral. NaCa.(UO,)(CO;).SO4F10H,O. Påvist fra Evje. Navn etter J. von Schrbckinger. østerriksk geolog. Schroder [sk-], Abel Abelsen. den yngre, ca. 1601 76, dansk billedskjærer, arbeidet som treskjærer og organist i Næstved. Hans tallrike altertavler, preke­ stoler. epitafier osv., de ypperste i Præstø (1652) og i Holmens kirke i København (1660-62), er preget av bruskbarokkens frodige prakt. Gjennom sine arbei­ der i norske kirker som Vivestad, Borre, Nes (Rome­ rike) og Tjøme virket han også inn på stilutviklingen i Øst-Norge. Schroder [f-]. Friedrich Ludwig, 1744-1816, tysk skuespiller og teaterleder. Begynte som en strå­ lende lystig Harlekin i omreisende teatergrupper og endte som en genial Shakespearc-tolker og en ba­ nebrytende teaterleder i Hamburg. Han innførte Shakespeare i Tyskland i sine egne bearbeidelser og er en av grunnleggerne av det kunstneriske tea­ ter i Tyskland. Schroder [f-]. Gerhard, f. 1944. tysk politiker, advokat. Han sluttet seg til det sosialdemokratiske partiet (SPD) i 1963. Leder for ungsosialistene 197880, medlem av Forbundsdagen 1980-86, opposi­ sjonsleder i delstaten Nicdersachsen 1986-90. Siden 1990 har han vært delstatens ministerpresident. Ut­ pekt som SPDs forbundskanslcr-kandidat foran val­ get til den tyske forbundsdagen 1998. Schroder [sk-], Hans Fredrik Ludvig, 1836-1902, lødt i Tønsberg, norsk skolemann og teatersjef. Be­ styrer og eier av Nissens latin- og realskole 185974. 1879-99 sjef for Christiania Theater. Han var en dyktig teatermann, men hans konservative innstil­ ling brakte ham ofte i konflikt med de ledende nor­ ske dramatikere, og han refuserte bl.a. Gengangere, Over ævne og Tante Ulrikke. Hans lange sjefsperiode ble likevel en kunstnerisk rik tid. Hans teatererindringer ble utgitt 1948 av Carl Just. Schroder [f-], Rudolf Alexander, 1878-1962, tysk forfatter. Han grunnla i Munchen 1899 sammen med A. W. Heymel og O. J. Bierbaum tidsskriftet Insel, som ble begynnelsen til Insel-Verlag (1902). Over­ satte Homer, Horats og Vergil, tegnet, malte og kom­ ponerte. Under Hitler-regimet fikk han skrive- og taleforbud. Etter krigen fortsatte han sin religiøse virksomhet og ble en forkjemper for en kristelig-humanistisk diktning. Utgav flere dikt- og essaysamlinger, bl.a. Christentum und Humanismus. Schrodinger [[-], Erwin, 1887-1961, østerriksk fysiker, doktorgrad Wien 1910. I 1920 professor i Stuttgart, 1921 i Breslau, 1921-27 i Zurich, etter­ fulgte 1927 M. Planck som professor i Berlin. 193336 gjesteprofessor i Oxford. 1936-40 professor i Graz, 1940-55 professor ved Det irske akademi og

direktør for Institute for Advanced Studies i Dublin, et institutt som ble opprettet spesielt for ham. Etter at han hadde trukket seg tilbake, reiste han 1956 til­ bake til Wien, hvor han fra 1951 til sin død var æresprofessor. Schrodingers betydeligste arbeid er hans formulering av bølgemekanikken fra 1926, en vide­ reføring av L. de Broglies teori om materiebølger, se ►schrddingerligningen. For dette ble han 1933 til­ delt Nobelprisen i fysikk sammen med P. A. M. Dirac. Selv var han lite fornøyd med det dualistiske syn pa materien og den statistiske interpretasjon som hans teori vanligvis tas som uttrykk for. Han forsøk­ te derfor å føre sin teori videre til en enhetlig bølgeteori uten at dette lyktes. Han arbeidet også i likhet med A. Einstein med en enhetlig feltteori for gravi­ tasjon og elektromagnetisme. Han gav viktige bidrag til fargelæren. schrddingerligningen [f-], Schrodingers bølgeligning, differensialligning som ble stilt opp av E. Schrodinger 1926 og som danner grunnlaget for bøl­ gemekanikken i den moderne kvantefysikk. N. ► Bohrs postulat om at elektronene bare kan bevege seg i bestemte, stasjonære baner i atomene, og regle­ ne som disse banene ble valgt ut etter. Bohrs kvantebetingelser, var formulert pa rent empirisk grunnlag og var tilleggsbetingelser som malte godtas i meka­ nikken ved siden av I. Newtons bevegelscslover. Ut fra schrddingerligningen fremkommer de samme banene som de eneste mulige løsningene for elektronbcvegelsen. Ligningen er en egenverdiligning som bare har løsninger for bestemte verdier av para­ metre som inngår i beskrivelsen av bevegelsen. Den representerer en naturbeskrivelse som er fundamen­ talt forskjellig fra den som gis i den klassiske (New­ tons) mekanikk. En partikkel beskrives her ikke med bestemte koordinater i rom og tid. men med en bøl­ gefunksjon T* (.v. r, z, t) som representerer sannsynlighetsamplituden for partikkelen. pPfr. r, z, r)]; gir sannsynligheten for a finne partikkelen på et sted med rom koordinater .v, r og z ved tiden t. Den tidsavhen­ gige schrodingerligning for en partikkel er:

.. 3l/

A2

------- V - (// + v ■ (// - ih -L2m---------------------3r hvor fi = h/2n. h er Plancks konstant, v er partikkel­ ens potensielle energi,

32

32

32

3a" 3v‘ 3z2 er den 2. partiell deriverte med hensyn pa stedskoordinatene og

_a 3/ er den I. deriverte med hensyn på tiden. Den tidsuavhengige schrodingerligning beskriver stasjonære tilstander. 1 denne er både potensiell energi, V, og bølgefunksjon, T, tidsuavhengig, og ligningen blir:

/i2 „2 ------ V~(/ + v\g = El// 2m hvor E er partikkelens totale (kinetiske og potensiel­ le) energi. Problemene i kvantemekanikken dreier seg om å bestemme for hvilke verdier av E ligningen har løs­ ninger, energiegenverdier, og å finne tilsvarende for­ mer for \|/, egenfunksjoner, samt å finne tilsvarende verdier av andre fysiske størrelser. Bare i spesielle tilfeller kan disse problemene løses eksakt. Formelt kan schrddingerligningen betraktes som uttrykk for en fundamental naturlov, som man kan legge til grunn for kvantefysikken. Dette ble særlig gjort i kvantefysikkens første periode. Nå betraktes den snarere som en konsekvens av kvantemekaniske prinsipper som man mener må legges til grunn for naturbeskrivelse innen atomfysikken. Se ►kvante­ fysikk.

Schrodingers katt, paradoks i kvantefysikk, fremsatt av E. Schrodinger 1935. En katt plasseres i en lukket boks sammen med et radioaktivt atom, en geigcrteller koblet til en hammer og en flaske med blåsyre. Hvis atomet henfaller og geigertelleren registrerer en a-partikkel, vil hammeren knuse flasken med syre slik at det frigis giftig cyanid og katten dør. Kattens skjebne er dermed knyttet til atomets bølgefunksjon, som igjen er en viderefø­ ring av en henfallen eller ikke-henfallen tilstand for atomet. Tankeeksperimentet skulle demonstrere at overgan­ gen mellom endelig og uendelig ikke er påvist før man har kunnet foreta en eksakt måling. Schroter, Johan Hendrik, 1771-1851. færøysk prest, folkeminnesamler og oversetter. Han var en ivrig samler av færøysk folkeminnetradisjon, særlig folkeviser. Hans opptegnelser av Sjurdar kvædi (i Færoensia 3, 1951-53) ble benyttet som kilde av H. C. Lyngbye i Færdiske Qvæder om Sigurd Fofnersbane og hans Æt (1822), den første trykte samling av færøyske folkeviser i færøysk målform. Gjennom sine oversettelser til færøysk av Mattcus-cvangeliel (1823) og Færeyjingasaga (i C. C. Rafns utg. 1832) stod Schroter for den første begynnelse til utviklin­ gen av et litterært færøysk språk. Schubart, Christian Friedrich Daniel, 1739-91, tysk dikter. Grunnla 1774 i Augsburg avisen Deutsche Chronik, hvor han i sine bidrag gikk inn for mange frisinnede ideer. Blant hans diktsamlinger kan nev­ nes Todesgesdnge (1767), Neujahrsschilde in Ter­ sen (1775), Gedichte (utg. av P. Hårtling) kom 1968. Schiller tok stoffet til dramaet Die Råuber fra en av Schubarts fortellinger. Også betydelig politisk og polemisk publisist. Schubert, Franz, 31. jan. 1797-19. nov. 1828, østerriksk komponist. Biografi. Hans store musikalske begavelse viste seg meget tidlig. Faren lærte ham fiolinspill, og han stu­ derte også klaver, orgel og sang; med Antonio Salieri studerte han komposisjon. Da han var 17 år hadde han allerede skrevet en symfoni, en opera, klaververker, sanger og strykekvartetter. Etter noen år å ha arbeidet som lærer ved skolen hvor hans far var rektor, levde han som fri kunstner. Han ble del av et borgerlig/lavadelig miljø, hvor det ble holdt huskonserter (schubertiader) med Schubert som midtpunkt. De siste årene var han preget av syk­ dom. antagelig syfilis. Først etter sin dod fikk han et navn i utlandet. Verker. Schubert var melodiens mester og bidrog avgjørende til utviklingen av den romantiske lied. I hans sanger knytter melodien seg uatskillelig til tek­ sten. Han skrev ca. 600 sanger, deriblant syklusene Die schone Miillerin og ^Vinterreise (begge til tek­ ster av W. Muller). Henimot 100 sanger er til tekster av Goethe, bl.a. Gretchen am Spinnrad, Erlkonig, Wanderers Nachtlied og Heidenroslein, av Schiller Des Mådchens Klage, av Heinrich Heine Am Meer og Die Stadt, av Ludwig Uhland Friihlingsglaube,

Erwin Schrodinger

FRANZ SCHUBERT Oktett, F-dur Klavertrioer i B-dur Klavertrio i Ess-dur Fantasi for fiolin og klaver, C-dur Strykekvintett, C-dur Klavermusikk Tohendig: Ca. 20 sonater Wanderer-Fantasie Impromptus Moments musicaux Firhendig: Sonate, B-dur Sonate, C-dur, Grand Duo Fantasi, f-moll Divertissement å 1’hongroise

Hovedverker Symfonier Nr. 1, D-dur Nr. 2, B-dur Nr. 3 D-dur Nr. 4, c-moll, Dentragiske Nr. 5, B-dur Nr. 6, C-dur Nr. 8 (7), h-moll, Denufullendte Nr. 9 (7), C-dur Kammermusikk Ca. 15 strykekvartetter: c-moll (én sats) a-moll d-moll, Der Tod und das Mådchen G-dur Tre sonatiner for fiolin og klaver Sonate for fiolin og klaver, A-dur Klaverkvintett, A-dur, Forellen

1813 1814-15 1815 1816 1816 1817-18 1822 1828

1820 1824 1824 1826 1816 1817 1819

av Friedrich Riickert Du bist die Ruh, og av Matthias Claudius Der Tod und das Mådchen. Schubert skrev også betydelige instrumentalverker. Av disse kan fremheves symfoni nr. 8 i h-moll (Den ufullendte) og nr. 9 i C-dur, strykekvintetten i C-dur, klaverkvintetten Forellenquintett og klaververket Wanderer-Fantasie. Hans samlede verker ble utgitt av Mandyczewski 1884-97. En ny vitenskapelig-kritisk utgave har si­ den 1964 vært under utarbeidelse. Stil. Som komponist står han på grensen mellom den wicnerklassiske og den romantiske stilretning. Formen kan stort sett ansees å være den wienerklas­ siske, men større satser f.eks. i symfoniene blir mer stemningsbetonte og episodiske enn hos Haydn og Mozart. 1 hans lieder er kanskje selvstendiggjørelsen av akkompagnementet hans største innsats. Ny­ skapende er også hans harmonikk og klangbehandling. Litt.: O. Deutsch og D. Wakeling: S. Thematic Catalogue of All His Works in Chronological Order (1951); B. Qvamme: F. S. (1952); A. Einstein: Schu­ bert. A Musical Portrait (1951, ny utg. 1971); B. Paumgartner; F. S. (4. utg. 1974); P. Gammond: S. (1982); E. Hilmar: F. S. in seiner Zeit (1985); G. Marek: S. (1985); E. Krenek: F. S. Ein Portråt (1990). AHln/Schuchardt [fuxart], Hugo Ernst Mario, 1842— 1927. tysk språkforsker. Professor i Halle 1873, i Graz 1876-1900. Foruten det viktige verket Der Vokalismus des Vulgårlateins (3 bd., 1866-68) utgav han en rekke arbeider av stor betydning over baskisk, kaukasisk og kreolspråk og søkte å påvise det uhold­ bare i junggrammatikemes teorier. Æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1911.

Scenemusikk Operaer: Des Teufels Lustschloss Alfonso und Estrella Fierrabras Syngespill: Claudine von Villa Bella Die Zwillingsbruder Die Verschworenen (Der håuslische Krieg) Skuespill: Die Zauberharfe Rosamunde, Furstin von Cypern Vokalverker Messe i Ass-dur Messe i Ess-dur Deutsche Messe Sangsykluser: Die schone Mullerin Winterreise Schwanengesang

1824 1826 1827 1827 1828

1822 1827 1827 1818 1824 1828 1824

1813-14 1821-22 1823

1815 1818-19 1823 1820 1823

1819-22 1828 1827 1823 1827 1828

Schulberg [fu:lba:g], Budd (Wilson), f. 1914, amerikansk forfatter; har bl.a. skrevet den satiriske Hollywood-romanen What Makes Sammy Run (1941, norsk overs. Hvorfor har Sammy så travelt?, 1948; oppført som musikal 1964), bokser-romanen The Harder They Fall (1947, om Primo Camera) og nøkkelromanen om forfatteren F. Scott Fitzgerald, The Disenchanted (1950, norsk overs. Vidunderbarnet, 1951), Sanctuary V (1969) og Everything that Moves (1980), om gangsterinnblanding i en fagforening. Han har også skrevet manuskriptet til filmen On the Waterfront (1954, utgitt i bokform som Waterfront, 1955). Loser and Still Champion (1972) er om Mu­ hammad Ali, og The Rise and Fall of Jimmy Hoffa (1973) om den kjente fagforeningslederen. Moving Pictures: Memories of a Hollywood Prince (1981) er selvbiografisk. Schulchan Aruch [fulxan arux] (hebr., ‘det dekkede bord'), et verk om den jødiske lovkodeks av rabbi Josefben Efraim Karo (Caro, 1488-1575), trykt 1565. schulenbergitt (etter Oberschulenberg i Harz, Tyskland), et sekundært kobbermineral med lys blågrønn farge. Den kjemiske formelen er (Cu,Zn)7(SO4,CO3),(OH)10-3H,O. Det er kjent fra to kontaktforekomster i Oslofeltet (Konnerudkollen ved Drammen og Glomsrudkollen på Modum). Schulenburg, Friedrich Werner, 1875-1944, tysk diplomat, ambassadør i Moskva 1934—41. Tok sene­ re del i sammensvergelsen mot Hitler og var påtenkt som utenriksminister etter 20. juli-attentatet 1944. Dødsdømt og henrettet høsten 1944. Schuler-pendel, en pendel som svinger i Jordens tyngdefelt med periode lik 84,4 minutter, dvs. med

perioden til en matematisk pendel ved Jordens over­ flate og med lengde lik Jordens radius. Schulerud, Mentz, f. 19. okt. 1915 i Oslo, norsk forfatter, bror av A. C. Vestly. Programsekretær i NRK 1946, redaksjonssekretær sst. 1959-62, teatersjef Oslo Nye Teater 1962-67. Har bl.a. utgitt Fra krambod til magasin (1947), Ole Bull (1960), Norsk kunstnerliv (1960), Wergelandsveien (1960), Nordmenn i København (1963), Piberne og Pigerne i Vika (1963), Kongeriget Norges Herligheder (1967), Kongevei og fantesti (1974) og Barn i Oslo (1981). Redaktør av Vinduet 1959-63. Schulhoff, Erwin, 1894-1942, tsjekkisk kompo­ nist og pianist. Som pianist fremførte han kun sam­ tidsmusikk. Som komponist var han opptatt av kvartoner. Han komponerte 6 symfonier, klaverkonsert, 2 strykekvartetter, klaversonater, operaene Don Juans Bestimmung og Plameny, jazzoratoriet H M S Royal Oak samt balletter. Han døde i en konsentra­ sjonsleir. Schuller, Gunther (Alexander), f. 1925, ameri­ kansk komponist, hornist og dirigent. 1964 profes­ sor ved Yale University. Han har siden 1967 ledet musikkonservatoriet New England Conservatory hvor han særlig har arbeidet med en helhetsoppfat­ ning av amerikansk musikk. I hans verker merkes mange påvirkninger, bl.a. fra Schdnberg, Stravinskij, serialismen og jazz. Blant komposisjonene kan nevnes symfoni for messinginstrumenter og slagverk (1950), symfoni (1965), kon­ sert for orkester (1966), 2 klaverkonserter (1962, 1981), operaen The Visitation (1968), kammermu­ sikk og vokalverker. Schuller har utgitt Early Jazz (1968). Han har medvirket i en rekke plateinnspil­ linger, bl.a. med Miles Davis og Gil Evans, også som leder av ulike jazzgrupper og av New England Con­ servatory Ragtime Ensemble. Schultz, Alexander, 1901-81, født i Oslo, norsk maler, vokste opp i Russland. Studier i Paris 1919— 28 under Othon Friesz og Henrik Sørensen, i Oslo 1935-37 under Georg Jacobsen og Jean Heiberg. Kubismens form foren kl ing og konstruktive elemen­ ter danner en viktig bestanddel i hans billedkomposisjon. Fargemessig ligger hans maleri i alt vesentlig nærmest de blonde toner; motivene var gjeme hentet fra intimsfæren. Han nådde også langt som akvarellmaler. Han har betydd mye for norske malere som ville uttrykke seg i et fransk-inspirert maleri. Profes­ sor ved Statens Kunstakademi fra 1955; direktør 1958-65. Nasjonalgalleriet i Oslo eier 23 malerier av ham. Schultz, Carl Fredrik, f. 16. aug. 1960, norsk ma­ ler og grafiker. Utdannet ved Parson School of De­ sign i Paris og USA. Han arbeider med abstrakt ma­ leri, med hentydninger til naturelementenejord, vann, luft og ild. Han bygger opp sine malerier med stri­ per, vertikale langstrakte felter, som kan oppfattes som lys- eller ildsøyler, revner eller sprekker. Ka­ rakteristisk for hans bilder er også et intenst lys som er satt i kontrast til dyp skygge, og som gir bildene et dramatisk scenografisk preg. Schultz, Sigurd, 1894-1980, dansk kunsthistori­ ker. Direktør for Thorvaldsens museum 1932-63 og 1957-73 også for J. F. Willumsen-museet i Frederikssund. Han har bl.a. utgitt Nyere dansk Billedhug­ gerkunst (1929), Willumsen. grafiske arbejder (1943) og J. F. Willumsen (1948). Schultz, Svend (Simon), f. 30. des. 1913, dansk komponist. Utdannet ved konservatoriet i Køben­ havn. Musikkritiker i Politiken 1942-49, senere knyt­ tet til Danmarks radio som korinstruktør. Hans mu­ sikk har ofte en lett diverterende tone og viser en klar klassisistisk holdning, som nok har impulser fra Ravel, dessuten fra Sjostakovitsj. Ikke minst er det tydelig i hans fem symfonier og hans rike kammermusikkproduksjon, som omfatter bl.a. en blåsekvintett (Une amourette, 1945), 8 strykekvartetter, en fløytekvintett (1960), en klavertrio (1961), sonater for

95

klaver. Høyte m.m. I tillegg til dette har han skrevet korverker, kantater (Her er dit land, 1985), filmmu­ sikk, scenemusikk, operaer (bl.a. Bak kulissene. 1949, Solbadet, 1949. Høst. 1950, Bryllupsrejse, 1951) og ballettmusikk. Schultz, Theodore William, f. 1902, amerikansk økonom; professor i økonomi ved University of Chi­ cago 1943-72. Han har særlig arbeidet med utvi­ klingslandenes problemer, og har lagt stor vekt på «menneskelig kapital» som innsatsfaktor i utviklings­ prosessen. 1979 fikk han - sammen med Sir Arthur Lewis - Nobels minnepris i økonomi. Schultze, Bernard, f. 1915, tysk billedkunstner, fra ca. 1950 bosatt i Paris; en av de fremste tyske eksponenter for spontanismen (tachismen). Hans tid­ lige arbeider var påvirket av surrealismen, i 1950årene malte han i en abstrakt ekspresjonistisk stil. I 1960-årene laget han tredimensjonale ekspressive, fargerike relieffer og objekter av stoff, papir, kunst­ stoff og plast, de såkalte «migofs». Senere har han benyttet seg av fargefotografier og kinetiske elemen­ ter i sine verker. Schultze, Max Johann Sigismund, 1825-74. tysk zoolog og cytolog, professor i anatomi ved universi­ tetet i Halle 1854. professor i anatomi og direktør ved anatomisk institutt ved universitetet i Bonn fra 1859. Han spilte en viktig rolle i videreutviklingen av celleteorien slik den var utformet av M. J. Schlei­ den og T. A. H. Schwann. Schultze gav en kortfattet og mer klargjørende definisjon av en celle, og la større vekt på det levende innholdet enn de fleste cclleforskere før ham. Han skrev ellers viktige arbeider om sanseorganer, var en banebryter i tekniske metoder og opprettet i 1865 tidsskriftet Archiv fur Anatomie und Entwicklungsmechanik, som han redigerte til sin død. Schulz [fults], Bruno, 1892-1942. polsk forfat­ ter av jødisk herkomst. I hans fortellinger blandes dystre barndomserindringer med fantastiske, ofte sykelige visjoner. Påvirket av Kafka. På norsk foreligger Kanelbutikkene og andre fortellinger (1964). Schulz [fults], Charles Monroe, f. 1922, ameri­ kansk tegner, skapte i 1950 Peanuts (Knøttene), en tegneserie som snart fikk verdensutbredelse. Schulz [fults], Johann Abraham Peter, 1747-1800, tysk komponist og dirigent. 1787-95 kapellmester i København, hvor han skrev syngespill som Høstgildet. Peters bryllup og Indtoget, og la grunnlaget for en dansk nasjonal tradisjon på dette området. Stor betydning fikk han også for lieden gjennom Lieder im Volkston (3 bd., 1782—90), en folkelig sanglyrikk. utformet med enkle, men virkningsfulle midler, som ble forbilledlig for dansk sang på begynnelsen av 1800-tallet. Schulz skrev ellers en del kirkemusikk, klaververker m.m., og utgav flere musikkteoretiske skrifter. Schulze [fultse], Hans Henrik Schreiber, 182373, født i Åsnes, norsk forfatter og jurist. Ivrig med­ lem av Studentersamfundet, og stiftet 1849 Den lit­ terære forening. Arbeidet for jordbrukets fremme og bedre avsetningsvilkår for skogsdriften, representer­ te Hedemarkens amt på Stortinget 1863-73. 1 1865 utgav han en samling skildringer Fra Lofoten og Solør, fulgt av Skitser og Fortællinger (1866) og Smaastykker (1870). Her finnes det lille lystspillet Petter og Inger. Hans Udvalgte Skrifter kom ut 1883, med biografi; utvalget Solør og Solungen kom 1949. Schulze-Delitzsch [fultsø-], Hermann. 1808-83, tysk samvirkepioner. Tok 1849 avskjed fra dommer­ stilling og startet sin første forskudds- og kredittfor­ ening, som på samvirkebasis skulle skaffe kapital til håndverkere og småbedrifter. Disse foreningene fikk stor utbredelse. I 1859 grunnla han fellesorganisa­ sjonen for den tyske samvirkebevegelse. Schumacher [fu:maxa], Harald «Toni», f. 1954, tysk fotballspiller, 76 landskamper som keeper for Vest-Tyskland. EM-gull 1980. VM-sølv 1982 og

SCHUMPETER 1986. Klubber: Schwarz-Weiss Diiren, 1. FC Kbln, Schalke 04. Schumacher [fu:maxa], Kurt, 1895-1952, tysk jurist og politiker. 1920—33 redaktør for den sosial­ demokratiske avisen Schwåbische Tagwacht (Stutt­ gart); 1924-31 medlem av landdagen i Wurttemberg, 1930-33 av riksdagen. Satt i konsentrasjonsleiren i Dachau 1933-43 og 1944—45. Leder for det sosial­ demokratiske parti i Vest-Tyskland fra 1949 til sin død. Schumacher [firmaxa], Michael, f. 1969, tysk racerkjorer. Verdensmester i formel 1 1994 (Benetton Ford) og 1995 (Benetton Renault). Kjører fra 1996 for Ferrari. 1997 fratatt annenplassen i VM etter å ha kjørt på sin hardeste konkurrent Jacques Villeneuve i det siste løpet. I alt 27 løpsseirerpå 101 starter 1991 — 97. Schuman [fuman], Robert. 1886-1963, fransk advokat og politiker, MRP (republikanske folkepar­ ti), medlem av deputertkammeret 1919—40 og 1945 62. Deltok under krigen i illegalt arbeid og satt i tysk fangenskap. Schuman var finansminister 1946—47, statsminister november 1947 juni 1948 og fra juni 1948 utenriksminister i 10 forskjellige regjeringer, justisminister 1955-56. Schuman. som var vokst opp i det dengang tyske Lorraine (Lothringen), var en av de ledende talsmenn for europeisk samling og for fransk-tysk forståelse. I 1950 var han opphavsmann til Schuman-planen om Kull- og stålunionen, som forte til opprettelsen av EEC (EF. EU). 1 mars 1958 ble Schuman valgt til president lor det nyopprettede Europaparlamentet, og etter 2 års funksjonstid ble han gjort til forsamlin­ gens ærespresident. Schuman [fumøn], William (Howard), 1910-92, amerikansk komponist. Studerte bl.a. med Roy Har­ ris. 1945-62 rektor ved Juillard School of Music, 1962-69 president ved Lincoln Center, New York. På del organisatoriske område og gjennom sin mu­ sikk vant Schuman en sentral posisjon i amerikansk musikkliv. Hans stil har røtter i 1800-tallets tradi­ sjon, men har også elementer fra jazz og folkemu­ sikk. Til hans viktigste verker hører 10 symfonier (1935-75). ballettene Undertow (1945) og Night Journey (1948), fiolinkonsert (1947), klaverkonsert (1942) og ouverturen American Festival. - Litt.: F. R. Schreiber og V Persichetti: W. S. (1954). Schumann [fu:man], Clara (født Wicck). 181996, tysk pianist og komponist; datter av F. Wieck, gift 1840 med R. Schumann. Studerte klaver med faren. Hun gav offentlige konserter allerede i 1828 og drog på tallrike turneer i 1830-årene, samtidig som hun komponerte. Av hennes komposisjoner, som vit­ ner om et sikkert musikalsk håndverk, kan nevnes klaverkonsert i a-moll, klavertrio i G-dur, verker for klaver solo, deriblant Variasjoner over et tema av Robert Schumann, og sanger. Etter mannens død tok hun opp igjen sin konsertvirksomhet, og fikk etter hvert ry som en av sin tids fremste utøvere. Schumann [f-], Marta, 1919-94, født i Norddal, norsk forfatter, hadde en oppsiktsvekkende debut i 1969 med romanen Korset under Skuggefjellet, før­ ste del av en trilogi fra 1700-tallets Sunnmørsbygder. Dyp innlevelse i det historiske stoffet, vanne og fasthet særkjenner også de følgende bind. Jomfru Maria på Sæbostad (1971) og Femja (1973). Sam­ tidsromanen Kristi sine søner (1977) tar opp generasjonsproblematikk og kulturkollisjon og særskilt kon­ fliktene for mennesker med et grunnfestet religiøst syn. Det samme er tilfelle i de fire novellene i Fot­ folk (1980), mens Våge å tenkje (1983) og Tynn hin­ ne (1986) tar opp problemer med kapprustning og atomkrig. Schumann [fuman], Maurice, 1911-98, fransk politiker. Talerør for den franske motstandsbevegel­ sen i London under den annen verdenskrig. Formann i det folkerepublikanske parti (MRP) 1945-49, uten­ riksminister 1951-54, senere formann i utenriksko-

Rohert og Clara Schumann. Stålstikk etter et foto­ grafi, 1850. miteen 1959-62. Ulike regjeringsposter fra 1962, utenriksminister 1969-73. Medlem av senatet fra 1974 til sin død. Har utgitt flere bøker om politiske emner og dessuten romaner og noveller. Schumann [fu:man], Robert, 1810-56, tysk kom­ ponist. Han var elev av Friedrich Wieck og Heinrich Dom. 1832 ødela han en finger og måtte stanse sin utdannelse som pianist. Sammen med et par andre grunnla han 1834 Neue Zeitschrift fur Musik, som et organ for musikalsk fremskritt i opposisjon mot sam­ tidens dilettantisme, de italienske operaer og franske salongkomponister; han var redaktør til 1844. Hans første periode som komponist omfattet nes­ ten utelukkende klaververker. I 1840 giftet han seg med Clara Wieck. Ekteskapet fikk avgjørende be­ tydning for hans liv. Like etter skrev han en rekke berømte sanger, blant dem syklusene Liederkreis (Eichendorff), Dichterliebe (Heine) og Frauenliebe und Lehen (Chamisso). Ved det nystiftede konservatorium i Leipzig ble han ansatt som lærer i partiturspill, men flyttet 1844 til Dresden, hvor han ble dirigent for et par sangkor. I 1850 ble han utnevnt til musikkdirektør i Diisseldorf, men en hjernelidelse, som allerede 1843 hadde satt sine første spor, ble etter hvert kritisk og tvang ham til å fratre. Februar 1854 forverret tilstanden seg, og han forsøkte å ta sitt eget liv. Sine to siste år tilbrakte han i en psykiatrisk klinikk. Hans innsiktsfulle og historisk betydelige musikal­ ske avhandlinger og kritikker er samlet i 4 bind. Stil. Schumann var en av de fremste representanter for den tyske romantikk. I hans verker forenes liden­ skap og følsomhet, fri inspirasjon og den mest om­ hyggelige utarbeidelse av tekniske enkeltheter. I klaversalsen skapte han en helt ny stil. Større komposi­ sjoner viser vekslende stemninger og en ofte origi­ nal formoppbygging. Litt.: P. M. Young: Tragic Muse (4. utg. 1971); A. Walkcr: Schumann (1976); T. Dowley: S. His Life and Times (1982); R. Taylor: R. S. His Life and Work (1982). Tabell, se s. 96. Schuman-planen [fu:man-],plan for samordning av den europeiske kullgruvedrift og stålindustri, frem­ satt av den franske utenriksminister Robert Schuman mai 1950; førte til opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (Kull- og stålunionen) 1951. Schumpeter, Joseph Alois, 1883-1950. østerriksk-amerikansk sosialøkonom. Fra 1911 professor i Graz, 1919 finansminister i Karl Renners sosialis­ tiske regjering. 1925-32 professor i Bonn, fra 1932

ROBERT SCHUMANN

Hovedverker Opus

År

Orkesterverker og konserter 4 symfonier: nr. 1, B-dur, Vårsymfonien nr. 2, C-dur nr. 3, Ess-dur, Den rhinske nr. 4, d-moll Ouverture, Scherzo und Finale Klaverkonsert, a-moll Cellokonsert, a-moll Fiolinkonsert, d-moll

38 61 97 120 52 54 129 —

1841 1845-46 1850 1841 1841 1841-45 1850 1853

Kammermusikk 3 strykekvartetter Klaverkvartett, Ess-dur Klavertrio nr. 1, d-moll Klavertrio nr. 2, F-dur Klavertrio nr. 3, g-moll Fiolinsonate nr. 1, a-moll Fiolinsonate nr. 2, d-moll

41 44 47 63 80 105 121

1842 1842 1847 1847 1851 1851 1851

1 2 13 9 6 17 15 21 18 23 26 28 124 68 99 82 111 11 22 — 66

1829-30 1829-31 1834-37 1833-35 1837 1836-38 1838 1838 1838 1839 1839-40 1839 1832-45 1848 1836-49 1848-49 1851 1832-35 1833-38 1836-37 1848

85

1849

46

1843

81

1847-49

115

1848-49

50 112 147 148

1843 1851 1852-53 1852

24 25 39

1840 1840 1840

42 48

1840 1840

Klavermusikk Théme sur le nom Abegg varié Papillons Symphonische Etuden Carnaval Davidsbundlertånze Fantasie, C-dur Kinderscenen Novelletten Arabeske Nachtstucke Faschingsschwank aus Wien 3 Romanzen Albumblåtter Album fur die Jugend Bunte Blåtter Waldscenen 3 Fantasiestucke Klaversonate nr. 1, fiss-moll Klaversonate nr. 2, g-moll Klaversonate nr. 4, f-moll Bilder aus Osten (firhendig) 12 vierhåndige Clavierstucke fur kleine und grosse Kinder Andanta und Variationen (for to klaverer) Scenemusikk Genoveva (opera) Musikk til Lord Byrons Skuespill Manfred

Vokalverker Oratorier: Das Paradies und die Peri Der Rose Pilgerfahrt Messe Requiem Ca. 240 romanser, heriblant syklusene: Liederkreis (tekst av Heine) Myrthen (forskjellige diktere) Liederkreis (von Eichendorff) Frauenliebe und Leben (von Chamisso) Dichterliebe (Heine)

ved Harvard University i USA. I 1950 ble han den første president i International Economic Associa­ tion. Hans viktigste skrifter behandlet økonomisk vekst (Theory ofEconomic Development, 1912), konjunkturanalyse (Business Cycles, 1939), økonomis­ ke systemer (Capitalism, Socialism andDemocracy, 1942) og den økonomiske tenknings historie (History of Economic Analysis, 1954).

1 Schumpeters vekt- og konjunkturanalyse stod inn­ ovasjonene i bedriftene sentralt. Da disse nyskap­ ningene av produkter og produksjonsmetoder var drivkraften i den økonomiske utvikling, måtte ana­ lysen bygge på et studium av bedriftens atferd. Schumpeter mente at innovasjonene kom i «klum­ per», fordi de ofte var utnytting av én grunnleggen­ de oppfinnelse eller teknisk innsikt. Dette kunne være en av av årsakene til de lange økonomiske bølger (se ►kondratjevbølger). Schuré [fyre], Édouard, 1841-1928, fransk for­ fatter. Han utgav to bøker som fikk stor betydning for fransk litteratur og idéliv omkring århundreskif­ tet, Le Drame musical (1875), som ble en viktig for­ utsetning for Wagner-kulten i Frankrike, og Les grands Initiés (1889) som er en komparativ studie over den esoteriske tradisjon. Den er blitt en klassi­ ker på sitt felt, og kommer stadig ut i nye utgaver og oversettelser. Schuschnigg [fufnik], Kurt von, 1897-1977, øst­ erriksk politiker og jurist (kristelig-sosiale parti). Valgt inn i parlamentet 1927; justisminister 193234. Forbundskansler etter mordet på Dollfuss juli 1934. Han håpet å kunne hevde Østerrikes uavhen­ gighet overfor Tyskland ved å støtte seg til Italia. Grunnlaget for denne politikken fall imidlertid bort da Tyskland og Italia nærmet seg hverandre. Februar 1938 ble han kalt til Hitler, og lovet etter sterkt press a ta med tre representanter for den «nasjonale oppo­ sisjon» (nazistene) i regjeringen. Kort etter gikk han av som forbundskansler. I konsentrasjonsleir 1938— 45. Oppholdt seg i USA etter krigen, men slo seg 1968 ned i Østerrike igjen. Utgav bl.a. Ein Requiem in Rot-Weiss-Rot (1946), Law of Peace (1959) og The Brutal Takeover (1969). schuss [fus] (ty., ‘skudd, rask bevegelse'), i alpin skiidrett el brattheng (i utforløype), som kjøres rett ned i stor fart. SChwa [fva], i hebraisk grammatikk (skrifttegn for) en overkort vokal eller fravær av vokal. I fonetikken brukes schwa om en trykklett, sentral, redusert vo­ kal som e i norsk gate, i lydskrift betegnet a. Det indoeuropeiske grunnspråket hadde visstnok en schwa. Etter nyere teorier var denne oppstått av for­ skjellige konsonanter, og man taler derfor også om konsonantiske schwa'er eller laryngaler. Schwab, Astrid. 1907-97, født i Oslo, norsk skue­ spiller og instruktør. Hun fikk 1934 sitt kunstneriske gjennombrudd på Ole Bull Teatret i Bergen. Siden har hun vært ansatl ved Den Nationalc Scene, bort­ sett fra et opphold ved Del Nye Teater 1935-36. Til hennes store roller hører fremfor alt Inés i Sartres Stengte dører, Rebekka West i Rosmersholm, moren i Brand og Lavinia i Det lykkelige valg. Blant hen­ nes sikre iscenesettelser er ulike stykker som Sha­ kespeares En sommernattsdrøm og lonescos Neshor­ net. Schwab, Per, 1911-70. født i Stockholm, norsk scenograf; utdannet i Stockholm. Han arbeidet også som grafiker, avistegner og bokkunstner. Teatermå­ ler ved Den Nationale Scene fra 1934, sjef for teate­ ret 1952-61. Kom 1961 til Nationaltheatret som sce­ nograf. Med sin moderne innstilling og sitt artistiske talent bidrog han til nye. virkningsfulle uttrykksmid­ ler i norsk scenografi. Til hans betydeligste dekorasjonsarbeider hørte Bøddelen av Pår Lagerkvist, Vår ære og vår makt og Nederlaget av Nordahl Grieg og Å kjenne seg selv av Luigi Pirandello. Schwab, Tine, f. 3. mars 1946 i Bergen, norsk sce­ nograf, datter av P. Schwab. Læretid i Stockholm og Paris; debuterte 1970 med dekorasjoner til Gerts have av Gunnar Heiberg på Nationaltheatret, hvor hun si­ den har vært ansatt. Hun fikk sitt kunstneriske gjen­ nombrudd som scenograf med Ibsens Gengangere 1973. Til hennes betydeligste arbeider hører dekora­ sjoner og utstyr til Kent Anderssons Agnes, Ibsens Lille Eyolf og Lady Strass av Eduardo Manet. Av sentrale oppgaver i 1990-årene kan nevnes sceno­

grafien til Sven Sturla Hungnes’ oppsetning av Ro­ meo og Julie og Stein Winges oppsetning av Dødsdansen. Schwabe, ringfjell på Månen, oppkalt etter H. Schwabe. Schwabe [fvabe], Heinrich. 1789-1875, tysk apo­ teker og amatørastronom. Begynte i 1826 med ob­ servasjoner av Solen, og fortsatte disse nesten daglig til 1868. Mottok 1857 det britiske Royal Astronomical Societys gullmedalje for sin oppdagelse (1843) av at antallet av solflekker varierer. Schwaben [fvaben] (lat. Suevia), historisk land­ skap i det sørvestlige Tyskland, nå navnet på en ad­ ministrativ del (Regierungsbezirk) av Bayern, mel­ lom Lech og Uler, fra Bodensjøen og Allgåueralpene til og med Donausenkningen i nord; 9994 km2 med 1 722 100 innb. (1996). Største by: Augsburg. Fruktbar jord med betydelig skogbruk og husdyr­ hold. Her ligger Allgåu, Tysklands viktigste ost- og smørproduserende distrikt. Tekstil-, papir- og ma­ skinindustri. Turistnæringen er betydelig, det finnes en rekke kurbad, samt sommer- og vintersportsste­ der, mest kjent er Oberstdorf. I middelalderen omfattet Schwaben også Sør-Wurttemberg, Hohenzollem og Sør-Baden, ble hertugdomme på 900-tallet og var 1079-1268 under huset Hohenstaufen, som satt på den tysk-romerske keisertrone 1138-1254 og gjorde Schwaben til Tysk­ lands hovedland. Senere ble landskapet splittet og svekket av strider mellom geistlige og verdslige lens­ herrer. Tidlig på 1800-tallet mistet disse sin uavhen­ gighet. og det meste av Schwaben ble delt mellom Baden. Wiirttemberg og Bayern. Schwabenspiegel [fvabenfpkgøl], sør-tysk retts­ bok fra ca. 1275. utarbeidet av en fransiskaner i Augs­ burg etter mønster av ►Sachsenspiegel. Schwach [fvak], Conrad Nicolai, 1793-1860, født i Ringsaker, norsk forfatter; jurist. 1830 stiftsoverrettsassessor i Trondheim, 1848 sorenskriver i Ne­ dre Telemark. Han utgav 1815 to poesiantologier, «nyttårsgavene» Nor for 1815 og 1816, med bidrag av de fremste norske diktere samt enkelte egne dikt. I de følgende år var han regnet som landets ledende versdikter; han skrev bruksdikt og sanger, ofte til egne melodier, dessuten klassisistisk inspirert sjangerpoesi som ballader, romanser, oder, idyller osv. Mest kjent er hans Flagsang (1823): Mens Nordhavet bru­ ser, blant hans beste ting er den store heksameteridyllen Nytaars-Aftenen (1819) og hans humoristis­ ke dikt. Da hans Samlede Digte kom ut i 2 bind 1837, hadde imidlertid romantikkens litterære idealer latt sitt gjennombrudd i Norge, og Schwachs senklassisistiske poesi ble møtt av en nådeløs kritikk. Likevel kom et tredje bind 1846, og Digtninger, gamle og nve (1856). Fortellingen Brudekronen (1846) tar opp et romantisk-historisk stoff. Schwach er en typisk representant for «1814-generasjoncn», og utfoldet en bred kulturell virksomhet, han samlet folkeminne, stod som utgiver av Zetlitz’ samlede dikt, Henrik Wergelands lyrikk i utvalg, Bjerregaards diktning og Maurits Hansens noveller (8 bind). Han var sekretær i Videnskabsselskabet i Trondheim og skrev Trondhjems Domkirkes Historie (1838) og De tre nordiske Rigers Myntvæsen fra de ældste Tider til nuværende (1842). Schwach [fvak], Samuel Conrad, ca. 1731 -1781, født i Pommcm, norsk boktrykker, kom til Norge ca. 1757 og utgav i 1760-årene biskop Fredrik Nannestads Ugcnllige Afhandlinger og sitt eget tidsskrift, Maanedlige Åfhandlinger til een og anden Forbedring i Huusholdningen (1762-63). Startet 1763 Norges første avis. ►Norske Intelligenz-Seddeler, som han utgav til sin død. Schwaiger, Brigitte, f. 1949, østerriksk forfatter. Hun hadde stor suksess med sin første roman Wie kommt das Salz ins Meer (1977, norsk overs. Hvor­ for er havet salt?, 1978), hvor kvinnefrigjøringen behandles med humor og engasjement. Mein spa-

97 nisches Dorf( 1978), som består av korte fortellin­ ger, fiktive dokumenter og dikt, skildrer en østerriksk småby, hvor Schwaiger vokste opp. Senere romaner er Lange Abwesenheit (1980), en selvbiografisk pre­ get analyse av forholdet mellom en datter og hennes nazi-sympatiserende far. Tranen beleben den Staub (1991) og Ein Langer Urlaub (1997). Schwalbe, Ole, 1929-90, dansk maler og grafi­ ker. Knyttet til gruppen Linien 1955-58 og Den Frie Udstilling siden 1961. Hans uttrykksform er non-figurativ med vekt på et harmonisk samspill mellom farge og linje. Han har utført en rekke utsmykninger i offentlige bygninger og skip. Utgav Fra kubisme til informel kunst (1961) og Se pa kuns t (1968). Schwanengesang (ty., 'svanesang"), samling av sanger av Franz Schubert, utgitt et halvt år etter hans dod som en sangsyklus. Komponert 1828. Av de 14 sangene er de sju første til tekster av Rellstab. de neste seks av Heine, mens den siste, for øvrig Schuberts siste komposisjon, er til tekst av Seidl. Navnet stammer fra forleggeren, som en hentyd­ ning til Schuberts død. Schwann, Theodor. 1810-82. tysk naturforsker, viste i sitt kjente arbeid fra 1839, Mikroskopische Untersuchung iiber die Ubereinstimmung in der Struktur und dem Wachstum der Thiere und Pflanzen. at dyrekroppen likesom plantene er bygd opp av enkelte celler. Hans cellelære hadde stor betydning for utviklingen av Virchows cellularpatologi. Schwartz [fwå:ts], Delmore, 1913 66, ameri­ kansk lyriker; redaktør for The Partisan Review 1943—46 og 1947-55. Hans debutbok var samlin­ gen In Dreams Begin Responsibilities (1938). Sær­ lig oppmerksomhet vakte hans stort anlagte dikt om en russisk-jødisk amerikaner i New York, Genesis, Book /. Shenandoah (1941) er et versdrama. Andre verker er blant annet Vaudeville for a Princess (en samling vers og prosa, 1950), novellesamlingene The World is a Wedding (1948) og Successful Love (1962), og Rimbaud-oversettclsen A Season in Hell (1939). Saul Bellow har laget et fiktivt portrett av Schwartz i von Humboldt Fleishcr i romanen Humholdfs Gift (1975). Schwartz, Laurent, f. 1915, fransk matematiker, professor i Paris. Schwartz grunnla distribusjonsteorien som er en av de viktigste nyvinninger innenfor den moderne matematiske analyse. For dette arbei­ det fikk han Fields" medalje i 1950. Medlem av grup­ pen N. ►Bourbaki. Schwartz [fwå:ts], Mel vin, f. 1932, amerikansk fysiker, ved Columbia University 1957-66, profes­ sor ved Stanford University 1966-83. I 1970 grunn­ la han og ble president for datafirmaet Digital Pathways. Nobelprisen i fysikk 1988, sammen med L. Lederman og J. Steinberger. De påviste at det linnes (minst) to forskjellige nøytrinotyper, knyttet til hvert sitt elektrisk ladede lepton, elektronet og myonet. et arbeid utført 1960-62. (Se ►lepton, ►elementærpartikkel.) Schwartzkopf, Karl-Aage, f. 5. jan. 1920, svensk forfatter, fotograf og journalist. Han slo igjennom som forfatter allerede fra debuten med barneboken Fa­ nt iljen Tuff-Tuff( 1949). De bisarre, humoristiske inn­ slagene trådte enda sterkere frem i Klass 5flyter bort (1951) og de følgende U-0,()()l slår till (1961) og Hoghuset vid myren (1965). Han har videre skrevet skuespill, stykker for radio og fjernsyn, eventyrfor­ tellinger og historiske skildringer fra Karl 12s tid: ingste karolinen (1960) og Trumvirveln (1966). I 1972 kom Revolutionen i Soldalen. Schwarz [fvarts], Berthold, tysk munk som ifølge tysk tradisjon oppfant svartkruttet på begynnelsen av 1300-tallet. Men svartkrutt var brukt i Europa tid­ ligere, bl.a. i raketter. Kunnskaper om kruttet kom trolig til Europa fra Østen via handelsveiene. Det er mulig Schwarz var med på å innføre ildrørsvåpen (gevær og kanon), som kom i bruk på denne tiden. Schwarz-Bart [fvartsbar], André, f. 1928, fransk

SCHWEIGER

forfatter; kjent for romanen Le dernier des justes (1959; norsk overs. Den siste rettferdige, 1960), som skildrer jødenes lidelser før og under den annen ver­ denskrig. Han har skrevet Uere bøker sammen med sin kone, Simone ►Schwarz-Bart, bl.a. La Mulåtresse Solitude (1967, norsk overs. Mulattkvinnen Solitude, 1973). Schwarz-Bart [fvartsbar], Simone, f. 1938, fransk forfatter fra Guadeloupe; gift med A. ►Schw arz-Bart. Sentralt i hennes forfatterskap står spørsmål omkring kulturell identitet. Hun skildrer mennesker som bå­ de har mistet kontakt med sine afrikanske røtter og opplever fremmedgjøringen i det moderne Europa. I samarbeid med sin mann har hun bl.a. utgitt Un Plat de pore aux bananes vertes (1967), om innvandrer­ kvinner i et hjerteløst Frankrike. Romanene Pluie et vent sur Telumée Miracle (1972) og TiJean / Horizon (1979), som hun alene slår bak, regnes blant hoved­ verkene i moderne karibisk litteratur. De gjenspeiler spenningen mellom intens livstro og dyp fortvilelse over situasjonen i de tidligere franske koloniene. De senere årene har hun særlig skrevet skuespill, f.eks. Ton beau capitaine (1987). Schwarzburg [fvarts-], tysk fyrstehus som er kjent siden ca. 1100, da medlemmer av slekten var grever av Kåfemburg. Slekten, som hadde sine besittelser i Thiiringcn, ble pa slutten av 1500-tallet delt i linjene Schwarzburg-Rudolstadt og Schwarzburg-Sondershausen, og regjerte i de suverene fyrstedømmer av samme navn til 1918, fra 1909 i personalunion. Slek­ ten døde ut 1971. Schwarzenberg [fvarts-], østerriksk mediatisert fyrstehus som stammer fra Sigfried av Saunshcim (nevnt 1172). Slekten har navn etter godset Schwar­ zenberg i Franken, som den eide fra 1405. Slektens overhode ble riksfyrstc 1671. og familiens yngre medlemmer fikk prinsetittel 1746. Til slektens store godser hørte bl.a. hertugdømmet Krumau i Bohmen. Fyrst Josef-Johan (1769-1833) delte godsene med sin bror, feltmarskalken Karl Philipp, Fiirst zu Schw arzenberg (1771-1820). Sønner av førstnevnte var politikeren Felix, Fiirst zu Schwarzenberg (180052) og Friederich, Prinz zu Schwarzenberg (1809— 85), som var fyrsteerkebiskop av Salzburg fra 1836, av Praha fra 1850 og kardinal fra 1842. Slektens el­ dre linje, som eide Palais Schwarzenberg i Wien, døde ut 1965, mens en yngre linje lever fortsatt. Schwarzenberg [fvarts-], Felix, Fiirst zu, 180052, østerriksk politiker og diplomat, brorsønn av K. Schwarzenberg; statsminister 1848-52, ansvarlig for den brutale nedkjempclsen av opprøret i Ungam og andre frihctsbcvegelser 1848^49. Gjeninnførte 1851 eneveldet. Schwarzenberg [fvarts-], Karl Philipp, Fiirst zu, 1771-1820, østerriksk offiser; feltmarskalk 1812. Deltok i krigene mot Napoleon, ble mai 1813 øverst­ kommanderende for de alliertes hovedhær i Bohmen og hadde en vesentlig andel i seieren ved Leipzig i oktober. Ledet innmarsjen i Frankrike våren 1814. Schwarzenegger [fvarts-], Arnold, f. 1947, ame­ rikansk filmskuespiller, født i Graz, Østerrike. Flyt­ tet til USA 1968, ble amerikansk statsborger 1983. Var en av verdens ledende kroppsbyggere i 1970årene, noe som forte til små filmroller som muskelmann. Han medvirket i den dokumentariske Pum­ ping Iron (1977) og i eventyrfilmen Conan the Barbarian (Conan - barbaren, 1982). Karrieren skjøt for alvor fart med rollen som morderroboten fra fremti­ den i The Terminator (1984). I de neste ti årene var han et av de store kinotrekkplastrene i action-filmer som Predator (Den usynlige fiende, 1987), Total Recall (1990) og The Last Action Hero (Den siste actionhelten, 1993). Han er fra 1986 gift med Maria Shriver, datter av Sargent Shriver og niese av Kennedy-brødrene. Schwarzkopf [fvarts-], (Olga Maria) Elisabeth (Fricdcrike), Dame, f. 1915, østerriksk-britisk san­ ger (sopran) av tysk fødsel. Debut i Berlin 1938. Et­

ter at hun 1947 sang ved festspillene i Salzburg, opp­ trådte hun på verdens ledende opcrascener, som Covent Garden, La Scala og Metropolitan. Hun betrak­ tes som en av sin tids fremste tolkere av Mozart, R. Strauss og tyske lieder. Schwarzkopf [fvarts-], (Herbert) Norman, f. 1934, amerikansk offiser. Uteksaminert ved United States Military Academy, West Point, 1956. Deltok i Viet­ namkrigen, den amerikanske invasjonen i Grenada 1983 og i Panama 1989. Utnevnt til general i 1988. Øverstkommanderende for de allierte styrkene i kri­ gen mot Irak 1991. Trakk seg tilbake fra aktiv tje­ neste 1992. Schwarzott, Tone, f. 9. jan. 1941 i Porsgrunn, norsk skuespiller og forfatter. Debuterte 1963 på Nationaltheatret, der hun siden har vært ansatt, av­ brutt av et engasjement i Fjcmsynsteatret 1969-71. Hun har stilsikkert spilt klassiske roller som Olivia i Shakespeares Helligtrekongersaften og samtidskvinner i Bjørg Viks skuespill. Hun gjorde sterkt inntrykk med sitt uredde spill i Antigane av Anouilh og i Red­ det av Edward Bond. Av senere roller kan nevnes Magdelone i Holbergs Erasmus Montanus og Valerie i Petra von Kants bitre tårer av Fassbinder. Schwarzott debuterte som lyriker 1965 med Veien ti! mitt hus og har siden utgitt en rekke diktsamlin­ ger, bl.a. Rom (1970), Dørene (1973), Under samme himmel (1977) og Nattlige stasjoner (1979, også pro­ satekster). Schwarzschild [fvartsfilt], Karl. 1873-1916. tysk astronom, gav bidrag til de fleste områder av astro­ nomien. men er særlig kjent for sine arbeider over fotografisk fotometri, geometrisk optikk, stjernenes cgenbevcgclse, stcllarstatislikk og teorien for strålingstransport. Schwarzschild er også kjent for vikti­ ge bidrag til relativitetsteorien, bl.a. løsningen av Einsteins feltligninger. som danner grunnlaget for teorien for sorte hull. Karl Schwarzschild-observatoriet i Tautenburg. ved .lena. Tyskland, grunnlagt 1960, er utstyrt med et 2meteruniversalspcilteleskop som i sitt slag er det stør­ ste i verden. Det har fire forskjellige optiske syste­ mer og kan bl.a. brukes som Schmidt-teleskop. Schwarzschild [fvartsfilt], Martin, 1912-97, tyskamerikansk astronom, sønn av K. Schwarzschild, professor ved Princeton University fra 1947. Viktige arbeider over solfysikk, variable stjerner og stjerne­ nes indre. Utgav Structure and Evolution ofthe Stars (1958). Schwarzschild-radius [fvartsfilt-]. den kritiske radius som ifølge den generelle relativitetsteori et legeme må komprimeres til for at det skal bli et sort hull (se ►sorte hull). For Solen er den 3 km, for Jor­ den 9 mm. Schwarzwald [fvartsvalt], fjellområde i sørvest­ lige Tyskland, i Baden-Wiirttemberg, øst for Rhindalcn. Ca. 5000 km2. Deles av elven Kinzig i en nord­ lig. lavere del og en sørlig, større og høyere del. med høyeste punkt i Fcldberg, 1493 m o.h. Elvene Do­ nau, Neckar o.fl. har sitt utspring i Schwarzwald, som er et av Tysklands viktigste skogbruks- og treforedlingsstrøk. Fra gammelt av kjent for treskjærerkunst og urindustri («Schwarzwålder Kuckucksuhrcn» gjøkur). Mange mineralkilder og kurbad, stor turistindustri. I deler av Schwarzwald har sterk forurens­ ning ført til skogsdod. Schwechat [fvexat], internasjonal lufthavn 17 km sørøst for Wien, Østerrike. I bruk fra tidlig i 1920årene, da byen var blant de første hovedsteder i Eu­ ropa med fast flyforbindelse. Antall passasjerer inn og ut 1995: 4,2 mill. Schweiger [fvai-], Johan Fridcrich, 1703-88, tysk maler og tegner; slo seg omkring 1740 ned i Trond­ heim, virket der som tegnelærer og malte en rekke portretter, bl.a. av Thomas Angell og biskop Gunnerus. Utførte også dekor og illustrasjoner til vitenska­ pelige verker og leverte tegninger av norske planter til professor Oeders berømte verk Flora danica.

□ Un VVtlUAMfiU

Schweigaard, norsk slekt, opprinnelig fra Hol­ stein. Slekten kom til Norge med Johan Ludvig Schweiger (1719-81), som var organist i Kongsberg. Han var farfar til grosserer og skipsreder i Kragerø Tellef Dahll Schweigaard (1806-86) og professor Anton Martin Schweigaard (1808-70). T. D. Schwei­ gaard var far til bl.a. overlege Johan Elias Schwei­ gaard (1846-1919), som igjen var farfar til høyeste­ rettsdommer Ragnhild Elisabeth Schweigaard Sel­ mer (f. 1923). A. M. Schweigaard var far til statsmi­ nister Christian Homann Schweigaard (1838-99). Schweigaard, Anton Martin(us), 1808-70, født i Kragerø, norsk jurist og politiker. Cand.jur. 1832 med innstilling, 1835 lektor i lovkyndighet ved Universi­ tetet i Oslo, 1840 professor i lovkyndighet, statsøko­ nomi og statistikk. 1832 deltok han i stiftelsen av Studenterforbundet og ble medredaktør av dets tids­ skrift Vidar. 1836-40 var han medredaktør av Den Constitulionclle. Artiklene hans fra disse årene hand­ let mest om sosialøkonomi og samfunnsvitenskape­ lige emner og gjorde ham til landets ledende øko­ nom og politiske forfatter. 1836 skrev han Indførselstolden og dens Historie, en klar og grundig av­ handling som kom til å danne utgangspunktet for den planmessige frihandelspolitikk i Norge. Han kjem­ pet mot de klassiske språks dominerende innflytelse i den høyere skole og ble en av realdannelsens første talsmenn i Norge. Hans vitenskapelige produksjon fra 1836 innskrenket seg i alt vesentlig til lærebøker, som preget norsk rettsvitenskapelig tenkning og retts­ praksis lenge etter hans død. Fremst står Commentar over den Norske Criminallov (1844-46) og Den nor­ ske Proces (3 bd., 1849 og 1858). Norges Statistik (1840) har betydning som økonomisk-historisk kil­ deskrift. Hans forelesninger Om Concurs og om Skifte og om Arvebehandling ble utgitt i 1871. Schweigaard var stortingsrepresentant 1842-69, og fra første stund var han en av lederne i det politiske liv. Som tilhenger av den økonomiske liberalisme kastet han seg inn i arbeidet for en friere handels- og toll-lovgivning. I tolltariffkomiteen av 1840 var han blitt oppnevnt som medlem, og tariffen som ble ved­ tatt 1842, er preget av hans økonomiske grunninnstilling. Han hadde også avgjørende innflytelse på utformingen av handelsloven av 1842, tolloven av 1845, sjøfartsloven av 1860 og brennevinslovene av 1845—18. Hans sterke tro pa landets økonomiske muligheter gjorde ham til den fremste talsmann i Stor­ tinget for anlegg av jernbaner, utbygging av post og telegraf. Schweigaard arbeidet energisk for å få i stand jernbanen Oslo-Eidsvoll. Som en av administrato­ rene for Norges Banks avdeling i Oslo har han hoved­ æren for at krisen 1857 ikke fikk ruinerende virk­ ning for forretningsstanden. 1865 var han en av ho­ vedtalerne for å godkjenne den frihandelsvennlige handelstraktat med Frankrike. Mens Schweigaard under hele sin stortingstid var den fremste og mest konsekvente talsmann for en økonomisk liberalisme, inntok han en mer konservativ innstilling i de øvrige politiske spørsmål. Han ble en av lederne for de «ministerielle», men stod alltid fremmed overfor alt som smakte av partipolitikk. Han fikk mange poli­ tiske motstandere, særlig etter at samarbeidet mel­ lom Johan Sverdrup og Ole Gabriel Ueland etter hvert la grunnlaget for en bedre organisert opposisjonspo­ litikk. En bronsestatue av Schweigaard. utført av J. Middelthun, ble reist på Universitetsplassen i Oslo 1883. Litt.: A. O. Vinje: S. (1870); E. Hertzberg: S. i hans ofl', virksomhed (1883); C. Lund; A. M. S. som stor­ tingspolitiker (1958). MAM Schweigaard, Christian Homann, 1838-99, født i Oslo, norsk jurist og politiker, sønn av A. M. Schweigaard. Ordfører i Oslo 1879, 1880 og 1885— 88. Finansminister i Selmers regjering fra 1880. Sammen med regjeringens øvrige medlemmer satt under riksrettstiltale 1883, men ikke anklaget for sanksjonsnektelse av vedtaket om statsrådenes ad­ gang til Stortinget. 3. april 1884 ble han sjef for det

Anton Martin Schweigaard. Etter maleri av Adolph Tidemand. 1844.

såkalte Aprilministerium, som 26. juni samme år ble avløst av Johan Sverdrups venstreregjering. Stortings­ representant 1886-97, odelstingspresident 1889-91. Medlem av unionskomiteen 1895-96. Formann for det konservative partis sentralstyre 1889-91 og 189396. Schweinfurt [jvain-], by i Tyskland, Bayern, ved Main; 55 600 innb. (1995). Stor fargeindustri, fabri­ kasjon av kulelagre, motorer, landbruks- og syma­ skiner, lærvarer m.m. Senromansk Johanneskirke, renessanserådhus. Schweinfurt ble grunnlagt ca. 1000, ødelagt ved en feide 1254, gjenreist og 1282-1803 fri riksstad. schweinfurtergront [fvain-], parisergrønt, dobbeltsalt av kobber(ll)arsenitt og kobber(ll)acetat, 3Cu( AsO,)2-Cu(CH,COO),, malerfarge som på grunn av kobber- og arseninnholdet er giftig og ikke lenger i bruk. Det er intenst grønt og motstandsdyktig mot lys og luft. Første gang fremstilt 1805 av Edlen von Mitis i Wien (mitisgrønt). Navnet schweinfurtergrønt skyldes al den første fabrikkmessige frem­ stilling av fargestoffet fant sted i Schweinfurt i Tysk­ land (1814). Schweinfurth [fvain-], Georg August, 1836-1925, tysk naturforsker og afrikareisende. Reiste 1868-71 langs Den hvite Nils sørvestlige bielver i Bar el Ghazal-regionen. Her oppdaget han bl.a. Uele-elven (bi­ elv til Kongo). Denne oppdagelsen gjorde at en kun­ ne sluttføre arbeidet med å lokalisere Nilsystemets utstrekning. 1 1970 krysset han vannskillet mellom Nilen og Kongo (som han trodde var en del av elven Niger). Senere foretok han flere reiser til Egypt, Eti­ opia og Sokotra. Skrev bEå. Im Herzen von Afrika (1873).

Schweitzer [jvaitsa], Albert. 1875-1965, fransk teolog, lege og musikkforsker, født i Alsace. Schweit­ zer studerte filosofi og teologi ved universitetet i Strasbourg 1893-98. Han virket noen år som prest, og tilhørte 1902-06 det teologiske fakultet ved uni­ versitetet i Strasbourg. Ved siden av teologisk og fi­ losofisk forskning drev Schweitzer studier i musikk, ble en fremragende organist og utgav 1905 en bok om Johann Sebastian Bach. Han tok 1913 den medi­ sinske doktorgraden og drog samme år til Lambaréné i fransk Kongo (nåv. Gabon) som legemisjonær. Her grunnla han et hospital som han siden utvidet ved innsamlede midler. Schweitzer ville skape bedre kår for befolkningen i koloniene og fremme forstå­ else mellom folkene. Forfatterskapet. Schweitzer utfoldet et rikt forfat­ terskap som omfattet filosofiske, teologiske og musikkteoretiske emner. Hans filosofi har tydelige ra­ sjonalistiske grunntrekk, selv om den samtidig inne­ holder et visst innslag av mystikk. Sin filosofi har han utviklet i Kulturphilosophie (1923-25; norsk overs. Du skal bygge opp, 1954). der han setter re­ spekten for alt levende som norm. En etikk bygd på prinsippet om «ærefrykt for livet» vil forene de al­ truistiske og egoistiske krefter i mennesket ved sitt krav om respekt for alt annet liv, og gjøre det i stand til å oppnå den største grad av selvutfoldelse. Epo­ kegjørende innen nytestamentlig teologi ble hans oppfatning av eskatologiens betydning for Jesu liv og virke, først fremlagt i Das Abendmahlsproblem og Das Messianitåts- und Leidensgeheimnis (begge 1901), deretter i det idéhistoriske verket Von Reimarus zu Wrede (1906), fra 2. opplag 1913 kalt Geschichte der Leben-Jesu-Forschung (norsk overs. 1969). Den samme grunnanskuelse finner man i Geschichte der paulinischen Forschung (1911) og Die Mystik des Apostels Paulus (1930). Schweitzer fikk Nobels fredspris 1952 (utdelt 1953), og hosten 1954 besøkte han Norge for å holde silt Nobelforedrag. Schweitzer spilte en fremtredende rolle i kampanjen for å få stanset prøvene med kjer­ nefysiske våpen. Hans fredsappell 23. april 1957 ble kringkastet i over 50 land. Litt.: G. Seaver: A. S., the Man and his Mind (norsk overs. A. S. Mannen og verket, 1950); J. B. Hygen: A. S.s tanker om kulturen (1954); G. Langfeldt: A. S. (1958); M. Tau: Veien til livet. En antologi av og om A. S. (1965). Schweizers reagens [fvaitsos -], sterkt dypblå farget løsning av tetraminkobber(II)hydroksid, [Cu(NH.)4](OH),-3H,O. Den løser bl.a. cellulose. Ved tilsetning av mye vann eller fortynnet syre kan ccl-

Albert Schweitzer. Portrettet er innfelt i et bilde fra lepra-avdelingen ved sykehuset ved Lamharéné i Gabon. - Bilde, se også ► Gabon.

99

Sch weizerstøver lulosen felles ut på en slik måte at den lar seg spinne til tråder. Slike løsninger blir brukt ved fremstilling av kunstsilke eller rayon (kobbersilke). første gang 1897. Reagensen ble oppdaget 1857 av den sveitsis­ ke kjemiker M. F. Schweizer (1818-60). schweizerstover [fvaitsa-], sveitsisk harehundrase. som i grove trekk kan føres tilbake til førromersk jernalder (La Téne-tiden). Lite kjent utenfor hjemlandet, men Norge har en ikke ubetydelig stam­ me. Den er rektangulær, edel og kraftig, med mankehøyde 50-56 cm for hannhunder. 47-53 cm for tisper. Hodet er langt og tort med svakt markert stopp, mørkest mulig iris, og smale, meget lange, hengen­ de ører. Halen skal ikke være for lang og bæres vann­ rett eller svakt buet. Vanligvis korthåret, men også strihårede varianter finnes; hvit med gulrøde til dyprøde tegninger. I Sveits finnes også en kortbent vari­ ant. Schwendener, Simon. 1829-1919, sveitsisk bo­ taniker, 1867 professor i botanikk og direktør for den botaniske hage i Basel, 1877 professor i Tiibingen og 1878-1909 i Berlin. Han arbeidet med planteanatomi og plantefysiologi, og skrev 1874 det kjente arbeidet Das mechanische Prinzip im anatomischen Bau der Monocotylen. Mest berømt er han blitt for sin oppdagelse av låvenes bygning og organisasjon som en symbiose av encellete alger og sopp, frem­ stilt i Untersuchungen iiber den Flechtenthallus (1860—68) og Die Algentypen der Flechtengonidien (1869). Schwenzen, Harald Stammann Fries, 1895 1954. født i Gliicksburg, norsk skuespiller. Ved National­ theatret fra debuten 1918. Allsidig skuespiller som bl.a. spilte Don Carlos og Peer Gynt, men som ble mest kjent for sin fremstilling av såre, ensomme sinn, samt for karakterkomiske roller. Under okkupasjo­ nen ble han som Skuespillerforbundets formann ar­ restert flere ganger, og satt i fangenskap i Tyskland 1944-45. Schwenzer, Gerhard, f. 1. okt. 1938 i Lorch, VestTyskland, norsk katolsk geistlig som tilhører ordenssamfunnet Picpusfedrene. Studerte filosofi i Neder­ land 1959-61, senere katolsk teologi i Roma og luth­ ersk teologi i Heidelberg. Dr.theol. 1968 med en av­ handling om luthersk kirkesyn, samme år dosent ved Picpusfedrenes høyskole i Nederland. Administra­ tor for Trondheims katolske stift 1974, bispeviet 1975. Ass. biskop i Oslo katolske bispedømme 1981. Ka­ tolsk biskop av Oslo fra 1983. Schwerin, by i Tyskland, hovedstad i Mecklenburg-Vorpommem, ved sørvestbredden av Schweriner See; 117 200 innb. (1995). Havn, næringsmid­ del-, elektroteknisk og kunststoffindustri. Domkir­ ke, påbegynt på 1100-tallet, med et 117 m høyt tårn. På en øy ligger storhertugens slott, nå museum. Schwerin var opprinnelig slavisk. Henrik Løve grunnla 1160 en tysk by, som ble bispesete 1171. Det riksumiddelbare bispedømme Schwerin ble se­ kularisert ved Westfalcnfreden 1648, og var hoved­ stad i hertugdømmet (fra 1919 delstaten) Mccklenburg-Schwerin. Byen var 1934—52 hovedstad i

SCHIIBELER

Mecklenburg, 1952-90 hovedstad i Bezirk Schwe­ rin. Schwind [-t], Moritz von, 1804-71, østerriksk maler og tegner i romantisk stil. Han dekorerte biblioteksrommet på slottet i Miinchen med fresker kom­ ponert over Johann Ludwig Tiecks Phantasus (1834). Den vesentligste del av hans produksjon bestod i ut­ kast bl.a. til veggmalerier: Symfoni (1852), Askepott (1854), De syv ravner (1858) og Eventy ret om den skjønne Melusine (kort for hans død). Bokillustrasjoner; særlig kjent er de han laget til Rohinson Crusoe. Illustrasjoner til Flicgende Blåtter. Schwinger, Julian (Seymour), 1918 94, ameri­ kansk fysiker. 1941-43 professor ved Purdue Uni­ versity, 1943-46 knyttet til stralingslaboratoriet ved Massachusetts Institute of technology, 1946-72 pro­ fessor ved Harvard University, 1972 professor ved Untversity of California, Los Angeles. Schwinger er kjent for grunnleggende arbeider innen kvanteclektrodynamikken. spesielt for at han 1948 fant frem til en matematisk formulering for elektrodynamikken som er konsistent bade med kvantefysikk og relati­ vitetsteori. Sammen med R. Feynman og S. Tomonaga, som hadde utviklet tilsvarende teorier, fikk han 1965 Nobelprisen i fysikk. Schwitters, Kurt. 1887-1948, tysk maler; med­ lem av gruppen Der Sturm. Omkring 1920 stod han den dadaistiske bevegelse nær med sine bilder i for­ skjellige materialer og collage-teknikk. 1923-32 ut­ gav han tidsskriftet Kommerziell i Hannover, hvor hans hjem ble et samlingspunkt for dadaistcnc. I det­ te hus bygde han det fantastiske Merzhau gjennom flere etasjer. Schwitters flyktet 1935 fra Tyskland til Norge, hvor han slo seg ned på Lysaker i Bærum. Samme ar begynte han et nytt Merzbau, ødelagt ved brann 1951. I 1940 flyktet han til England, hvor han 1945 begynte Merzhau III. Hans mangesidige bega­ velse gjorde ham til en sentral skikkelse innen dadaismen. hvor han bidrog innen reklamekunst, typo­ grafi, grafikk og poesi; ikke minst vesentlig er hans diktverk Anna Blume (1919). Nasjonalgalleriet i Os­ lo eier Collage (1937). - Litt.: K. Stadtmiillcr: S. in Norwegen. Arbeiten, Dokumente, Ansichten (1997). Schwob [fvåb], Marccl, 1867-1905, fransk for­ fatter. Han er blitt regnet som en typisk representant Kurt Schwitters. Das Haar-Nabelbild, 1920. Col­ lage. Lords Gallery, London.

for den «dekadente» litteraturen ved århundreskif­ tet, og har vært glemt i store deler av 1900-tallet. I den senere tid har noen av bøkene hans, f.eks. Le Roi au masque d or (1892), møtt ny interesse fordi de peker frem mot sentrale temaer i 1900-tallets littera­ tur. Schwyz [fvits], 1. Kanton i Sveits, ligger øst for Vierwaldståttcr Sec og sør for Ziirichsee; 852 km2 med 123 800 innb. (1997), 145,3 per km2. Hoved­ stad: Schwyz. V4 er produktiv skog, resten er for det meste inn­ sjøer. Schwyz’ mest kjente fjell er Rigi (1798 m o.h ). Bosetningen er særlig konsentrert til senk­ ningen nordøst for Vierwaldståttcr See, samt bred­ den av Ziirichsee i nord. Befolkningen er tysktalende og overveiende katolikker. Mye skog og bei­ teland gir grunnlag for treindustri og jordbruk ba­ sert på husdyrhold. I tillegg dyrkes det en del kom og frukt. Relativt beskjeden industri. Stor turisttra­ fikk. Historikk. De sentrale deler av nåværende Schwyz ble tidlig en bondekommune med stor frihet, fra 1240 riksumiddelbar. Kommunen spilte en fremtredende rolle da «det evige forbund» ble grunnlagt 1291 av Schwyz, Uri og Unterwalden. Dette forbundet ble opphavet til det sveitsiske Edsforbundet og navnet Schwyz til fellesnavnet Sveits (Schweiz). 2. By i Sveits, hovedstad i kantonen av samme navn, ligger ca. 5 km nordøst for Vierwaldståttcr See, 517 m o.h.; 13 500 innb. (1997). Turisttrafikk, tek­ stil- og sementvareindustri. En rekke bygninger fra 1600- og 1700-tallet. Historisk museum. Schwåbische Alb [fve:-], fjellkjede i Tyskland, den nordøstlige fortsettelse av ►Jurafjellene; strek­ ker seg 220 km sørvest-nordøst gjennom Wurttemberg til traktene ved Nbrdlingen i Bayern. Høyeste punkt er Lemberg i sørvest 1015 m o.h. Den midtre delen av Schwåbische Alb kalles Rauhe Alb. Berg­ grunnen er horisontale eller nesten horisontale kalkstcinslag fra jura. Delte har gitt opphav til store, svakt bølgende platåer med bratte skråninger mot område­ ne omkring, spesielt mot nordvest. Schwåbisch Gmund [fve:-], by i Tyskland. Ba­ den- Wurttcmberg, 40 km øst for Stuttgart; 63 800 innb. (1995). Gmund har fra gammelt av stor smykketilvirkning. videre glassvare- og metallvareindustri m.m. Mange fagskoler. Kirker fra 1200- og 1300tallet og delvis bevarte bymurer og tårn. Omtales første gang 777, riksstad 1268-1803. Schwåbisch Hall [fve:-], by i Tyskland, BadenWurttembcrg, ca. 55 km nordøst for Stuttgart; 34 400 innb. (1995). Elektro- og tekstilindustri, kurbadested. Malerisk middelalderby, kjent gotisk Michaeliskirchc. Fri riksstad 1276-1802. Schiibeler, Frederik Christian, 1815-92, født i Fredrikstad, norsk botaniker, fra 1866 professor i botanikk ved Universitetet i Oslo og bestyrer av Bo­ tanisk hage på Tøyen. Schiibeler utførte forsøk med kulturplanter og mente å kunne bevise at kulturplan­ ter ved dyrking langt mot nord tilpasser seg ved frem­ skyndet modningstid. Senere utdypet han emnet i Væxtlivet i Norge med særlig Hensyn til Plantegeographien (1879) og i Viridarium Norvegicum. Nor­ ges Væxtrige (3 bd., 1886-89). Han interesserte seg særlig for nytteplanter, og utgav mange populære skrifter om hagedyrking. Hans innsats betydde svært mye for utviklingen av hagebruket i Norge. Schiibeler har i vesentlig grad æren for at Det Norske Hage­ selskap ble stiftet i 1884. Schiibeler, Ludwig (Christian Inniss), 1890-1945, født i Fredrikstad, norsk geistlig og forfatter; sjømannsprest i Leith 1919-26, småkirkeprest i Oslo 1928, res.kap. i Frogner, Oslo 1936. Utgav bl.a. For sværds egg (1927), Boken om bispen, biografi av Johan Lunde (1938), Finnlands sjel i Finnlands strid (1940) og Kirkekampen slikjeg så den (1945). Schiibeler var medlem av Den midlertidige kirkeledelse 1942—45.

s>un i Dtnu

Schyberg, Frederik, 1905-50, dansk teater- og litteraturhistoriker. Utgav Moderne amerikansk lit­ teratur (1930) og skrev doktoravhandling om Walt Whitman (1933), men hans hovedområde var teater­ kritikk, som han gjennom sine avisanmeldelser (fra 1937 i Politiken) hevet til et høyt saklig plan. Hans artikkelsamlinger (Ti års teater 1939, Teatret i krig 1949) viser hans litteraturhistoriske skolering og dra­ maturgiske kyndighet. Fagets historie skrev han i Dansk teaterkritik indtil 1914 (1937); noen foreles­ ninger om skuespillerkunstens vesen utkom på svensk 1949, dansk 1962. Posthumt kom Skuespillerens kunst (1954, norsk overs. 1963). Schiick, Henrik, 1855-1947, svensk litteraturhis­ toriker, professor i estetikk i Lund 1890, professor i litteraturhistorie i Uppsala 1898-1920. Medlem av Svenska Akademien 1913. Utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1911. Som litteraturhistoriker la han stor vekt på å tegne den kulturhistoriske bak­ grunnen til litterære verk, og mindre vekt på estetis­ ke analyser. Han skrev oversiktsverkene Allmcin lit­ teraturhistoria (6 bd., 1919-26) og Illustrerad svensk litteraturhistoria, det siste sammen med K. Warburg. Schiick skrev første bind (1896), senere omarbeidet han hele verket og førte det frem til 1870 (6 bd., 192630). Han utgav en rekke biografier, bl.a. om Shake­ speare (1883-84 og 2 bd., 1916) og Gustav 3 (1904). Schiick stod også bak mange tekstutgaver av svensk og utenlandsk litteratur. Ur gamla papper er tittelen på en 8 bd. lang serie med artikler og avhandlinger (1892 -1908). Hans enorme produksjon, som er uten sidestykke i svensk humanistisk forskning, strakte seg også inn på det rent historiske området. Hans arbeid ble videreført av en rekke elever. Schygulla, Hanna, f. 1943, tysk filmskuespiller. Hun samarbeidet med Fassbinder i teatergruppen Action-Theater fra 1967, og spillefilmdebuterte i Fassbinders debutfilm Liebe ist kålter als der Tod (Kjærligheten er kaldere enn døden, 1969). Med sin sterke, men kjølige utstråling ble hun den perfekte hovedrolleinnehaver i en lang rekke av Fassbinders distanserte filmfortellinger, bl.a. kinosuksessen Die Eheder Maria Brann (Maria Brauns ekteskap, 1978). Hun har også gjort seg bemerket Volker Schlondorffs Die Fdlschung (Fortfalskningen, 1981) og Margarethe von Trottas Heller Wahn (Vanviddets terskel, 1982). Birolle i den norske filmen Pakten (1995). Schuldt, Fritiof, 1891-1978, svensk maler. 1 til­ slutning til Intimistema dyrket han i 1920-årene et fint avstemt maleri med hovedvekt på interiør, por­ trett, stilleben- og aktmaleri. Professor ved Konsthdgskolan 1939-49. Nasjonalgalleriet i Oslo eier Ung kvinne (1926). Schyman, Gudrun, f. 9. juni 1948, svensk politi­ ker (VP). sosionom. Medlem av Riksdagen fra 1988. Partileder for Vånsterpartiet siden 1993. Schymberg, Hjdrdis, f. 1909. svensk sanger (so­ pran). 1935-59 ved Kungliga teatem, Stockholm; var i mange år en av svensk operas ledende krefter. Gjes­ tet bl.a. på Metropolitan 1947. Covent Garden 1951.

Schutt, Bertil. 1909-83, svensk forfatter; debuterte 1944 med gutteskildringen Forbjudet att betråda. 1 den fantasifulle utviklingsromanen Lyktfisken (1946) bygde Schutt videre på sin personlige absurdisme. Fellesskapstemaet reflekteres i romanene Triangelsolo (1947), Min enda glddje (1948) og Bottennapp (1958) samt i novellesamlingene Tio dyrkar (1952) og Hjarter tre (1955). Romanene Den feta noden (1964), Den sårade gorillan (1965) og Inhemskt (1967) uttrykker samfunnskritikk av nærmest anar­ kistisk art. Foruten radio- og Ijernsynsdramatikk skrev Schutt skuespill og memoarene En skuggboxares memoarer (1972) og Får jag lov att forestålla mig (1974). Schytte-Berg, Hagbarth Martin. 1860-1944, født i Lofoten, norsk arkitekt. Utdannet i Hannover og Berlin. Hans praksis som arkitekt gjenspeiler stilut­ viklingen fra 1800-tallets historisme til klassisismen og funksjonalismen. Skiens kirke (1894) er en gotisk inspirert basilika i rød tegl, mens Fagerborg kirke i Oslo (1903) også viser påvirkning fra amerikansk huggensteinsarkitektur. Schiitz, Heinrich, latinisert Henricus Sagittarius. 1585-1672, tysk komponist. Utdannet i Venezia hos Giovanni Gabrieli og Claudio Monteverdi. Kapell­ mester ved hoffet i Dresden fra 1617 til sin død, av­ brutt av tre opphold i København i tiden 1633-44. I Tyskland formidlet Schiitz de gjennomgripende re­ former som fant sted i Italia fra begynnelsen av 1600tallet. Verker Tyngdepunktet i hans produksjon ligger i kirkekomposisjoner, som i alt vesentlig er basert på bibeltekster. Hans egentlige skapende virksomhet begynner med de flerkorige Davidssalmer (1619), og fortsetter med firstemmige motetter med general­ bass (Cantiones saerae, 1625), konserter for solostemmer, obligate instrumenter og generalbass (Symphoniae saerae, 1629, 1647, 1650), Geistliche Concerte for 1-5 stemmer med orgel (1636, 1639) og a cappella motetter (Geistliche Chormusik, 1648). Med sin musikalske karakteriseringskunst fremstil­ ler Schiitz i sine fire pasjoner evangelieberetningene på en fengslende måte, med skarpt blikk for de små detaljer og de dramatiske høydepunkter. Andre ver­ ker er Jesu .s vv ord på korset (1645) og Juleoratoriet (1664). Schiitz skrev også den første tyske opera, Dafne (1627), men musikken til denne, som det meste av hans verdslige komposisjoner, er gått tapt. Litt.: H. Eppstein: H. S. (1972); M. Gregor-Dellin: H. S.: sein Leben, sein Wefk, seine Zeit (1984). schåchtning [fektniij] (av hebr. ‘slakte’), rituell jødisk slaktemetode, utføres av en utdannet person (shokhet) ved et dypt halssnitt med skarp kniv for å fjerne blodet fra kjøttet, da blod ikke må nytes. Iføl­ ge norsk lov om dyrevern av 20. des. 1974 må slik slakting ikke foregå uten forutgående bedøving; det­ te har i praksis medført et forbud mot schåchtning. Schådlich [fEtlikj], Hans Joachim, f. 1935, tysk forfatter. Levde i det tidligere DDR, men hørte til de

Schaferhund

forfatterne som ikke inngikk noe kompromiss med makthaverne. Debuterte med VersuchteNåhe (1977). Schådlich ble oppfattet som arvtageren til Uwe John­ son. Han står for en usedvanlig formbevisst og re­ flekterende skrivekunst. Ved hjelp av språket avslø­ rer han maktens ødeleggende virkning og banalitet. Hans første roman Tallhover (1986) skildrer de 136 leveårene til en fiktiv representant for det hemmeli­ ge politi i en periode som strekker seg fra Metternich til Ulbricht. Romanen Schott kom 1992. I for­ tellingene Mal horen, was noch kommt/Jetzt, wo al­ les zu spat is bruker han en radikal prosaform som skal avsløre tapet av menneskelig kommunikasjon. schaferhund [fe:- el. J'e:-] (av ty. ‘sauegjeter’), Tysklands nasjonale hunderase, opprinnelig gjeter­ hund satt sammen av diverse lokale fårehundvarieteter. nå tjenestehunden fremfor alle og verdens mest tallrike hunderase. Den ble etablert på slutten av 1800-tallet, første gang utstilt i 1882. Siden 1899 har man forsøkt å avle frem en arbeidsvillig og uthol­ dende tjenestehund, noe som har resultert i en allsi­ dig hundrerase. Den brukes på alle områder hvor hunder kan gjøre nytte: som lavinehunder i skandi­ navisk høyfjell, drepere av giftslanger i Sør-Amerika, som jakthund m.m. Den er rektangulær, senet og muskuløs, mankehøyde for tisper 55-60 cm, forhannhunder 60-65 cm. Hodet er tørt og middels bredt med mandelformede øyeåpninger og middels store, stramt stående ører. Halen bæres hengende sabellormet. Underullen er tett og bløt, og overpelsen er hard og tilliggende. Fargen sort med rødbrune, brune, gu­ le til lysegrå tegninger, eller ensfarget sort eller grå. Schæffergården, tidl. Jægersborghus, eiendom i Gentofte ved København. Oppført 1747 som stall til Jægersborg slott; 1755 kjøpt av hoffsnekker Diderich Schæffer og ombygd. Restaurert 1920. I 1949 kjøpt av Fondet for dansk-norsk samarbeid til bolig for norske stipendiater i Danmark; har plass til ca. 30 personer. Fredet. Schonbein [-bain], Christian Friedrich, 17991868, tysk kjemiker, professor i Basel, mest kjent for oppdagelsen av ozon og fremstillingen av cellulosenitrat og kollodium. Schonberg [fømberk], Arnold, 1874-1951, øst­ erriksk komponist, 1951 amerikansk statsborger, en sentral skikkelse i 1900-tallets musikkliv. Han stu­ derte for det meste på egen hand, og var bare en kort tid elev av Alexander von Zcmlinsky, bror til hans første kone Mathilde. Schonberg oppholdt seg mest i sin fødeby Wien, men var kortere perioder bosatt i Berlin og ble 1926 ansatt ved musikkhøyskolen der. 1 1933 slo han seg ned i USA og var 1936—44 profes­ sor ved University of California. Los Angeles. Schdnbergs stilistiske utgangspunkt var Brahms, Wagner og Mahler, men han arbeidet seg bevisst bort fra disse forbilder. Med Tre klaverstykker (1909) brukte han den kromatiske skala som direkte grunn­ lag, den såkalte atonal-ekspresjonistiske stil. Da den­ ne stilen ikke gav fast nok basis for en komposisjonsteknikk, arbeidet han videre, og med Klaversuite (1923) hadde han lått ferdig sin endelige stil: tolvtone-serieteknikken (se ►tolvtonesystemet). Schonberg møtte i begynnelsen sterk motstand, men det viste seg at tolvtone-serieteknikken med årene vant større og større utbredelse. Av hans teoretiske skrifter kan nevnes Harmonilære (1911), Structural Function of Harmony (1954) og Fundamentals of Musical Composition (utg. 1967). Litt.: J. Maegaard: Studien zur Entwicklung des dodekaphonen Satzes bei A. S. (1972); C. Rosen: A. S. (1975). Schonberg, Claude-Michel, f. 1944, fransk kom­ ponist og dramatiker. Gjennombrudd med La Révolution Franqaise (1973), hans første samarbeid med 1 ibrettisten Alain Boublil. Internasjonalt slo de igjen­ nom med musikal versjonen av Victor Hugos Les Misérables (1980), som ble en verdenssuksess etter London-premieren 1985 (Broadway 1987, Det Nor-

101

SCHONING

ARNOLD SCHONBERG Strykekvartetter nr. 1, d-moll nr. 2, fiss-moll nr. 3 nr. 4 Blåsekvintett

Klavermusikk 3 klaverstykker 6 små klaverstykker 5 klaverstykker Suite for klaver Klaverstykke Klaverstykke

Hovedverker Orkesterverker Verklårte Nacht (for strykeorkester) Pelleas und Melisande Kammersymfonier: nr. 1, E-dur nr. 2, ess-moll 5 orkesterstykker Fiolinkonsert Klaverkonsert Kammermusikk Verklårte Nacht (for strykesekstett)

Opus

År

4 5

1917 1902-3

9 38 16 36 42

1906 1906-39 1909 1935-36 1942

4

1899

ske Teatret 1988). Miss Saigon (London 1989, Broad­ way 1991) er en moderne versjon av Madame But­ terfly. med handlingen lagt til Vietnamkrigen. Hans verker er gjennomkomponertc. med fa eller ingen replikker. og er egentlig nærmere operaen enn musi­ kalen i form. Schonberg, Ib, 1902-55. dansk skuespiller. Teaterdebut 1920, filmdebut 1922. Han var både en frem­ ragende karakterskuespiller og i besittelse av et fro­ dig humør som han utfoldet i revyer, operetter og folkekomedier. Kjent fra bl.a. Far til fire- filmene. " Schdnbrunn, Østerrike, tidligere keiserlig lystslott i det sørvestlige Wien. Oppført av J. B. Fischer von Erlach I696-17H og fullført av F. N. Pacassi

Aud Schønemann i rollen som Moder 'n, med søn­ nen, Marve Fleksnes (Rolv Wesenlund) under inn­ spillingen av en episode i Fleksnes-serzew i Gøte­ borg.

7 10 30 37 26

1904-05 1907-08 1927 1936 1923-24

11 19 23 25 33 a 33 b

1909 1911 1920-23 1921-23 1928-29 1931

Vokalmusikk Gurrelieder (soli, kor og orkester) Das Buch der hångenden Gårten (sang og klaver) 15 Erwartung, monodrama 17 Die gluckliche Hand, drama med musikk 18 Pierrot lunaire for “Sprechtstimme" og instrumenter 21 Die Jakobsleiter, oratorium (ufullendt) Von heute auf Morgen, opera 32 Moses und Aron, opera (ufullendt) Ode to Napoleon Buonaparte, for resitasjon og instrumenter 41 A survivor from Warsaw, for resitasjon, kor og orkester 46 Dreimal tausend Jahre 50 a De profundis, for blandet kor 50 b

1900-11 1908-09 1909

1910-13

1912 1917-22 1928-29 1930-32

1942 1947 1949 1950

I750. Prektig park i fransk stil. Napoleon hadde sitt hovedkvarter her I805 og I809. Schone, Andrea, tysk skøyteløper, se Andrea ► Ehrig. Schonebeck, by i Tyskland, Sachsen-Anhalt, ved Elben. sørøst for Magdeburg; 39 I00 innb. (1995). Traktor- og sprengstoffindustri. Schonemann, Aud. f. I3. nov. 1922 i Oslo, norsk skuespiller, datter av A. Schønemann. Debuterte 1945 på Cenlralteatret. hvor hun var ansatt til I947; ved Rogaland Teater 1947-49, Chat Noir 1949-53, fri­ lans 1953-59, Det Norske Teatret 1959-68; 1968 92 ved Oslo Nye Teater med gjestespill bl.a. i Fjemsynsteatret og ved revyer. Med sin store allsidighet, som spenner fra tragedie til revy og farse, tilhører hun landets mest populære scenekunstnere. Av komedieroller kan nevnes Alvilde i Når den ny vin blom­ strer, Lavinia i Det lykkelige valg, Ane i Geografi og kjærlighet, legendarisk er hennes Mrs. Piper i farsen Skulle det dukke oppflere lik er det bare å ringe (kri­ tikerprisen I969, filmet I970). I tragedicroller har hun gjort seg bemerket som Lea i Medmenneske, i tittelrollen i Sartres Den anstendige skjøgen og Ruth i Kollisjonen av Sverre Udnæs. Har i 1990-årene særlig markert seg i fint samspill med Wenche Foss i Arsenikk og gamle knipiinger og Kunsten å overleve (også vist i TV). Filmdebuterte 1946 i Om kjærligheten synger de, og har spill i mer enn 40 filmer, bl.a. Kranes Kondi­ tori (1951) og Hurra for Andersens (1966). Svært populær som Valborg i filmene om Olsen-banden og som Modem i fjernsynsserien om Fleksnes. Aman­ da Ærespris 1997. Litt.: L.O. Gulbrandsen: Det blir mellom oss (1997). Schonemann, August, 1891 1925, født i Oslo, norsk skuespiller. Han var en av Oslos mest populæ­ re scenekunstnere ved sitt groteske og fantasifulle humør i revy og farse, bl.a. knyttet til Théåtre mo­ derne, Casino og Chat Noir. Innenfor sitt felt var han en stor skuespiller; blant hans berømte figurer hadde Hamlet og Løvetemmeren glimt av genial komikk.

schone Mullerin, Die (ty., ‘den vakre møllersken'), sangsyklus av Franz Schubert. Komponert 1823. Teksten er 20 dikt fra Wilhelm Miillers Gedichte aus den hinterlassenen Papieren eines Waldhornisten. Schonfeldt, Morten, f. 18. nov. 1967. norsk håndballspiller. 127 landskamper. NM og seriemesterskap med Sandefjord HK sesongen 1990/91. Karet til arets spiller 1993. Profesjonell i Pfadi Winterthur. Sveits, fra 1993, senere trener for klubben. Norske klubber; Bækkclagets SK; Wing, Trondheim; Sandefjord; Frcdensborg/Ski. Schonheyder, Anna. 1877-1927, født i Oslo, norsk maler og tekstilkunstner, elev av Harriet Backer og Oluf Wold-Tome og i Paris av Eugene Carriére og Henri Matisse. Nasjonalgalleriet i Oslo eier to av hennes interiører, laga kirke (1906) og Pikekamme­ ret pa Lye (ca. 1907). Schonheyder, Johan Christian, f. 12. feb. 1915, norsk idrettsleder. Formann i Norges Idrettsforbund 1965-67. Nestformann i Norges Olympiske Komité 1968-80. Tidligere formann i Norges Orienterings­ forbund (1948-52). Schonheyder, Kristian Goltlieb Fredrik. 1874— 1953, født i Karmøy, norsk sosialøkonom. Cand.jur. 1897. dr.philos. 1909 med avhandlingen Kapitalen som faktor i menneskets virksomhed. 1935-45 pro­ fessor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøy­ skole. Schoning, Gerhard. 1722-80, født i Vestvågøy, norsk historiker. Cand.theol. 1744. rektor ved Trond­ heim katedralskole 1751, professor i historie og vel­ talenhet ved Sorø akademi 1765, geheimearkivar 1775. Schoning stiftet sammen med Johan E. Gunnerus og Peter E. Suhm Det Trondhjemske Lærde Selskab. fra 1767 kalt Det kongelige Norske Viden­ skabers Selskab. Hans hovedverk. Norges Riiges Historie (3 bd.. 1771-81), går bare frem til 996, men både dette. Beskrivelse over Den tilforn megetprægtige og vidtberømte Dom-Kirke i throndhjem (1762) og hans utgave av Heimskringla (6 bd.. 1777-1826) var en mektig stimulans for den voksende norske nasjonalfølelse fra siste halvdel av 1700-tallet. I Afhandling om de norskes og endeel andre nordiske Folkes Oprindelse (1769) la han for første gang frem teorien om nordmennenes innvandring nordfrå. Schoning, Jakob Marius, 1856-1934, født i Stei­ gen. norsk politiker (V). halvbror av Adam EgedeNissen. Postmester i Bergen fra 1889, i Oslo 190026. Han var med i Hagerups annen regjering 1903— 05, først som handelsminister, fra 1904 medlem av statsradsavdelingen i Stockholm. Han gikk sterkt inn for unionens oppløsning og var en ivrig republika­ ner. Meldte seg ut av Venstre i 1909 pga. forbuds- og målsaken. Schoning, Kaare. 1884-1960, født i Oslo, norsk skipsreder, sønn av J. M. Schoning. H.r.advokat 1913, medinnehaver av firmaet Wilh. Wilhelmsen fra 1927. Formann i Nordisk Skibsrederforening 1947-57.

Schonnebol, Erik Hansson, ca. 1535-ca. 1595, født i Danmark, norsk embetsmann; bosatt i Norge fra begynnelsen av 1560-årene, fikk senere Vesterål­ en og Lofoten som len noen år, ble deretter fogd. Schonnebol utarbeidet 1591 en beskrivelse over Lo­ foten og Vesterålen som har stor kulturhistorisk kildeverdi. Trykt i Historiske-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele (1895). Schopfung, Die. se ►Skapelsen. schotstue, skjotstue eller skytningsstue (sammenskuddsstue), en fonn for forsamlingshus eller -rom som ble brukt på Bryggen i Bergen i hansatiden. Oppstod antagelig i middelalderen (muligens i be­ gynnelsen av 1200-tallet) og bestod gjennom hele det hanseatiske kontors tid (ca. 1350 til begynnelsen av 1700-tallet). Bygningskompleksene på Bryggen var oppdelt i «gårder», som igjen bestod av flere enkelteiendommer. «handelsstiler». Handelsstuenes sje­ fer (i hansatiden de tyske handelsforvaltere) holdt en felles schotstue for hver gård. Schotstuene var festog bevertningslokaler og spilte en stor rolle i det dag­ lige liv på Bryggen i vinterhalvåret. Fire av Bryg­ gens schotstuer er bevart pa Det hanseatiske muse­ um. Schoyen, Carl. 1848-75, fodt i Sor-Odal, norsk maler, bror av W. M. Schoyen. I sine østnorske land­ skaper sluttet han seg nær til sin lærer Hans Gude. Nasjonalgalleriet i Oslo eier Strandparti ved Oslo­ fjorden (1875) og Skogparti med rev (1874). Schoyen, Carl. 1877-1951, fodt i Kristiansand, norsk forfatter. Debuterte 17 år gammel med en sam­ ling Vers, som ble fulgt av et bind Toner ogsange og 1905 de patriotiske dikt Norges nytid. Med Nord i værene (1915) slo han igjennom. Her og i de følgen­ de Tre stammers mote (1918) og Fuglefjell (1929; 4. økte utg. 1950 med fotografier) viser han seg som en ypperlig skildrer av Nord-Norge. Verdifull er også 1 Sameland (1924), et bilde av fjellsamenes liv på de­ res vandringer, som forfatteren selv hadde tatt del i. De samme opplevelser inspirerte Juoigem; samelandsdikte (1925). Schoyen, Elisabeth. 1852-1934, født i Oslo, norsk forfatter. Debuterte 18 år gammel med et femakts drama, Johanna d'Arc eller Frankrigs Skytsengel (1870). Av hennes fortellinger og romaner kan nev­ nes Kvindeskjæbner (1886), Den svenske Nattergal. Hellig Olaf (1896), Magnus den gode (1899), Ha­ rald Haardraade (1899) og Kong Sverre (1902). Messias (1908) er en skildring av Kristi liv på grunn­ lag av de fire evangelier. Schoyen, Hege. f. 22. mai 1957 i Oslo, norsk san­ ger og skuespiller; utdannet ved Norges Musikkhøg­ skole. Debut som revyskuespiller på Chat Noir 1982, slo igjennom 1986 med skikkelsen Stælken Gunder­ sen. Hun har samarbeidet med Dizzie Tunes, Øy­ stein Sunde og Vazelina Bilopphøggers. Flere revysuksesser. bl.a. Bare Gode Venner på Dizzie-teatret sammen med Øyvind Blunck. Også markert seg som TV-artist. Pa Nationaltheatret 1987 spilte hun Han­ na Glawari i Den glade enke. Foruten den kvinneli­ ge hovedrollen i Bliicher (1988) har hun hatt flere biroller i film. Schoyen, Thor Hiorth. 1885-1961, fodt i Oslo, norsk zoolog, sønn av W. M. Schøyen. Konservator ved Universitetets zoologiske museum 1908, statsentomolog 1913-55 etter sin far, lærer i plantepatologi ved NLH 1910-50 og ved Vinterlandbruksskolen 1924—47. Som konservator var han den første i Norge som inndelte insektene i biologiske grupper. Hans hovedinnsats var landbruks- og skogbruksentomologien, og hans årlige Melding om skadeinsek­ ter i jord- og hagebruk (1913-39) og Melding om skadeinsekter på skogtrærne (1913—47) er uvurder­ lige kildeskrifter. Han tok initiativet til å fa opprettet Statens Plantevern i 1943, og var leder 1949-55. Utgav (sm.m. I. Jørstad) Skadedy r og sykdommer i frukt- og bærhagen (1942. 4. utg. 1956) og Skadedyr og sykdommer på grønnsakvekstene (1949).

Science fiction. Til venstre: Forsidetegning av Peter Haars til Ray Bradburys roman Krøniker fra Mars (Gyldendal 1978). - Øverst til høyre: Tegneseriefiguren Lyn Gordon. tegnet av Alexander Raymond, 1934 44. - Nederst til høyre: Fra Stanley Kubricks film 2001: En romodyssé, 1968. Astronauten i vektløs til­ stand er Keir Dullea. Schoyen, Wilhelm Maribo, 1844-1918, født i Grue, norsk zoolog, bror av maleren C. Schøyen; stu­ derte særlig entomologi og plantepatologi. I 1884 konservator ved Universitetets zoologiske museum, landbruksentomolog 1891, statsentomolog 1894— 1913. 1904-10 også lærer i plantesykdomslære ved NLH. Som Norges første statsentomolog bygde Schøyen opp grunnlaget for den anvendte entomo­ logi, foretok tallrike reiser innenlands for å studere plantesykdommer og drev utstrakt veiledning i kam­ pen mot skadedyr og sopper. Blant hans mer enn 200 skrifter er flere vektige bidrag til kunnskapen om Norges sommerfugler. Schaanning [sk-], Hans Thomas Lange, 1878— 1956, norsk ornitolog, konservator 1918-49 ved zoo­ logisk avdeling. Stavanger Museum. Utgav den før­ ste større bok om fugler i Norge: Norges Fuglefauna (1916) og en rekke vitenskapelige og populære ar­ beider om fugler, bl.a. Jægerliv nordpaa (1916). Schaanning [sk-], Per, f. 13. mars 1959 i Skien, norsk skuespiller. Debuterte 1986 i Nattergalen av H. C. Andersen på Den Nationale Scene, der han var til 1988, og løste oppgaver som Laertes i Hamlet og doktor Medvidenko i Tsjekhovs Måken. Ved Teatret Vårt 1990-91 og ved Trøndelag Teater 1988-90 og fra 1991. Har i denne perioden bl.a. spilt sentrale roller som Mr. Hyde i Dr. Jekyll og Mr. Hyde av R. L. Stevenson. Hitler i Mein Kampf av Tabori og Hjalmar Ekdal i Ibsens Vildanden. 1 Henning Carlsens filma­ tisering av Hamsuns Pan (1995) hadde han rollen som doktoren. Schaathun [sk-], Asbjørn, f. 22. juni 1961. norsk komponist. Utdannet ved Norges musikkhøgskole og Royal College of Music, London. Han er aktiv ut­ øver av samtidsmusikk og har grunnlagt og leder en­ semblet Oslo Sinfonietta. Komponister som har hatt betydning for hans utvikling, er Varése, Stravinskij, Stockhausen, Boulez og Xenakis. Av verker kan nevnes den tredelte syklusen Wie die Zeit die Matherie veråndert (I) for to forsterkede pi­

anoer, to slagverkere og kammerorkester (1983), kla­ verkonserten Musical Graffiti II (1983-84), Physis for forsterket piano og computer-kontrollert harmonizer (1986), bassklarinettkonserten Action, Interpolations andAnalyses (1988-90), Double Portrait for concertante violin, fire instrumentalgrupper og liveelectronics. Sciascia [faja], Leonardo, 1921-89, italiensk for­ fatter; født og bosatt på Sicilia, utgangspunktet for hele hans forfatterskap, og som han sier i Sicilia co­ me metafora (1979), for ham også et bilde på ver­ den. Han debuterte i 1956 med Le parrocchie di Regalpetra, en samling fortellinger fra en oppdiktet landsby. Her og i Gli zii di Sicilia (1958) samt i // giorno della eivetta (1961), tar han utgangspunkt i lokale forhold på Sicilia, bl.a. med mafiaveldct som motiv. Han utøvde sin samfunnskritikk gjennom kriminalog historiske romaner, dramatikk, dokumentarisme og politisk analyse. Med kriminalromanen II contesto (1971, norsk overs. Sammenhengen, 1974; fil­ matisert 1975 som Makten og dens pris) beveget han seg over i mer storpolitiske emner, noe han fulgte opp i rapporten om Aldo Moro-sakcn, L åffare Moro (1978). Begrepene makt og rettferdighet antar my­ tiske dimensjoner i Sciascias bøker, og uttrykksfor­ men hans er ofte subtilt ironisk. science fiction [saians fikfan], samlebetegnelse brukt om ulike former fantastisk litteratur, fabelprosa; først brukt 1929 av Hugo Gemsback, redaktør for magasinet Science Wonder Stories. Gemsback søkte å dramatisere populæn itenskap gjennom å gjø­ re den fremtidsorientert. men betegnelsen ble snart så populær at man brukte den om all slags moderne, fantastisk litteratur. Science fiction er en litteraturretning med tradisjo­ ner tilbake til eventyr, sagn og mytologi. To av ho­ vedlinjene gjennom science fiction-historien er fan­ tastiske reiser og utopier/dystopier, der de fantastis­ ke reisene ofte har mål utenfor vår egen planet. For-

103

(ellinger om besøk eller invasjon fra verdensrommet har også vært populære, og i nyere tid er dessuten teknologiske nyvinninger og deres innvirkning på samfunnet sentrale temaer. Lukian (ca. 120-180 c.Kr.) regnes ofte som den første science fiction-forfatter, og i sin Sannferdig beretning lar han sin helt dra til Manen i et flyvende skip. C. de Bergeracs Histoire Comique ou 1'oyage dans la Lune (1650) og J. Keplers Somnium (1634) er andre eksempler på månereiser, og L. Holbergs Niels Klims underjordiske Rejse (1741) beskriver også en fantastisk reise. En skildring av en fantastisk reise smelter ofte sammen med en utopi eller dystopi. slik som f.eks. i J. Swifts Gulliver s Travels (1726). M. Shelleys Frankenstein (1818), som i skrekkromanens form skyver vitenskapen i forgrunnen og behandler den moderne vitenskapsmanns ansvar, ut­ pekes av mange som den første moderne science fiction-fortelling. E. A. Pocs logiske skrekknoveller og J. Vernes fantastiske reiseskildringer dannet også den nødvendige forutsetning for moderne fantastisk lit­ teratur; ved siden av disse regnes H. G Wells som grunnleggeren av moderne science fiction. Han un­ derstreker særlig det samfunnskritiske elementet, et trekk som stadig i stor grad preger science fiction. På 1900-tallet har tyngdepunktet i science fiction ligget hos amerikanske forfattere, og et særtrekk er at sjangeren for en stor del har blitt utviklet gjennom noveller i science fiction-magasiner. Noen av de mest kjente forfatterne på 1900-tallet er I. Asimov, R. Bradbury, Orson Scott Card, A. C. Clarke, P. K. Dick, R. A. Hcinlein, U. Le Guin, T. Sturgcon og K. Vonnegut. En mer europeisk orientert litteratur har også vokst frem, ikke minst bygd på arbeidene til britiske forfattere som B. W. Aldiss og J. G. Ballard. I Norge har særlig J. Bing og T. Å. Bringsværd bidratt til å gjøre science flction-litteraturen kjent, både gjennom egne bøker og en rekke antologier med oversatte noveller. Andre forfattere som kan nevnes er bl.a. K. Faldbakken (Uår) og Axel Jensen (Epp. Lul, Og re­ sten står skrivd i stjernene). En av de nyere strømningene innen science fictionlitteratur er cyberpunk, som ble utviklet av William Gibson og Bruce Sterling i USA i 1980-årene. Sær­ lig kjent er Gibsons Neuromancer (1984). Typisk er her at fremtiden beskrives som dyster og voldelig, og at forholdet mellom mennesker og teknologi er sentralt. Virtual reality-lignende teknologi har ofte en fremtredende funksjon, og persongalleriet er gjer­ ne knyttet til subkulturelle miljøer. Hvert år deles Hugo-prisen (etter Hugo Gemsback) ut av World Science Fiction Society, og Nebula-prisen av den amerikanske science fiction-forfatterforeningen. Litt.: J. Clute, P. Nicholls: The Encyclopcdia of Science Fiction (1995). JBi TEGNESERIER

De første science fiction-tegneseriene kom med de amerikanske spenningsserienes gjennombrudd om­ kring 1930. Først ute var Richard Calkins og Philip Nowlan med romeventyret Buck Rogers in the Year 2429 AD (fra 1929), fulgt av blant andre Alexander Raymonds Flash Gordon (Lyn Gordon, fra 1934). En ny type science fiction-helter, superheltene, gjor­ de sitt inntog med Superman i 1938 og Captain Marvel i 1940. Disse heltene, som gjeme hadde sin bak­ grunn på fremmede kloder, ble utstyrt med overna­ turlig styrke og evne til å fly gjennom luften. Superheltseriene ble etter hvert en av de dominerende sjangrene innenfor amerikanske tegneserier. En ny generasjon superhelter, anført av The Fantastic Four. gjorde sitt inntog tidlig i 1960-årene. Vi fikk en ny type superhelter, med «menneskelige» egenskaper og nevroser. Blant disse er Spiderman (Edderkop­ pen. fra 1962). I en annen gate ligger Vaughn Bodés underlige serier, som er en blanding av science fic­ tion og fantasy. Innslag av science fiction finnes og­ så i nyere amerikanske serier som Neil Gaimans Sandman.

SCILLY ISLES I Europa har science fiction særlig spilt cn rolle i de franskspråklige seriene siden 1962, da Jean-Claude Forest introduserte Barbarella. Den trolig mest po­ pulære europeiske science fiction-sericn er Picrre Christin og Jean-Claude Méziéres’ Valerian (Linda og Valentin, fra 1970), om to agenter som reiser i tid og rom. Claude Auclair stod bak tegneserieromanen Simon du Fleuve (Simon fra floden, 1983). Jean Giraud har siden 1970-årene laget en rekke dels eks­ perimentelle science fiction-serier under pseudony­ met Moebius. Andre franskspråklige serietegnerc innen sjangeren er Enki Bilal. Jacques Tardi og Philippe Druillet. Blant tegnere for øvrig som har laget science fiction, kan nevnes spanierne Juan Gimcnez og Miguelanxo Prado. Også Japan har en stor pro­ duksjon av science fiction-serier. Det er laget relativt fa norske science fiction-serier, selv om den første. Reisen ti! Ken av Arent Christen­ sen og Christian Haugen, kom allerede i 1933. Åtte år senere kom Ingeniør Knut Berg på eventyr av Jos­ tein Øvrelid og Hallvard Sandnes. Siden 1970-årene er det sporadisk laget serier med science llction-preg i Norge. Litt.: M. Harper: Tegneseriens triangel (1997). FILM

Science fiction-filmens historie er nesten like lang som filmens egen; allerede 1902 laget G. Mélics Le Yoyage dans la Lune (Reisen til manen) etter J. Ver­ nes roman. Til sjangerens klassikere kan regnes tys­ ke ekspresjonistiske filmer som R. Wiencs Das Cabinett des Dr. Caligari (1919), P. Wegeners Der Golem (1920) og F. Langs Metropolis (1926). I 1930årene kom en rekke Hollywood-filmatiseringer av kjente science fiction-romaner, bl.a. J. Whales Frank­ enstein (1931) etter M. Shelley, og The Invisible Man (1933) etter H. G Wells. Også basen pa Wells var W. Cameron Menzies’ britiske film Things to Come (1936). Mot slutten av tiåret kom romeventyrene i fonn av seriefilmene om tegneseriefigurene Flash Gordon (1936) og Buck Rogers (1939). 1950-årenes science fiction-filmer preges av atom­ frykten og den kalde krigens paranoia; H. Hawks' The Thing introduserte rom-monsteret, og ble fulgt av en serie skrekkartede jordinvasjonsfilmer, bl.a. Don Sicgels subtile Invasion of the Body Snatchers (1956). Et stort antall japanske monsterfilmer, bl.a. den lange serien om Godzilla (22 filmer 1954-95), er også produkter av denne epoken. Fra 1960-årene og fremover kom Uere filmer der kritikk av politikk og vitenskap fremstilles gjennom beskrivelsen av samfunn i en nær fremtid, som f.eks. i S. Kubricks Dr. Strangelove (1963) og A Clockwork Orange (1971), og F. Truffauts Fahrenheit 451 (1966). Kubrick laget også filmhistoriens mest ambisiøse romeventyr med 2001: A Space Odyssey (2001: En romodyssé, 1968). Også A. Tarkovskij skildret motet med ukjente krefter i rommel med Solaris (1972). I 1980- og 1990-årene har amerikanske science fic­ tion-filmer med action og spesialeffekter hatt stor apell. Grunnleggere av denne utviklingen er G. Lucas, som med sofistikerte spesialeffekter gjenskapte den naive dramatikken til 1930-årenes seriefilmer med sin Star fKzrs-tri logi (1977-83), S. Spielberg, som skapte optimistiske skildringer av det ukjente i Close Encounters ofthe ThirdKind(Nærkontakt av tredje grad, 1977) og E. T. (1982), og R. Scott, som med Alien (1979; oppfølgere 1986, 1992, 1997) og Blade Runner (1982) gav dystre bilder av kreftene som slip­ pes løs gjennom menneskets penge- og vitebegjær. Blant mange eksempler på de senere årenes handlingsmettede dystopier, ofte preget av eyberpunk-retningen i litteraturen, kan nevnes .1. Camcrons The Terminator (1984, oppfølger 1992), T. Gilliams Bra­ sil (1985) og Twelve Monkeys (1995), P. Verhoevens Robocop (1987, oppfølgere 1990 og 1993) og Total Recall (1990), K. Bigelows Strange Days (1995) og L. Bessons The Fifth Element (1997). Parodier som T. Burtons Mars Attacks! (1997) og B. Sonncnfelds Men in Black (1997) har utgjort en motvekt. TOS

scientisme (av lat. ‘vitenskap'), det syn at viten­ skapelige (spesielt naturvitenskapelige) resultater spiller en avgjørende rolle for hva som er legitime filosofiske problemstillinger og hva som er den kor­ rekte filosofiske metode. Synet kan formuleres mer eller mindre radikalt. Det kan enten være påstanden om at filosofien som en legitim disiplin må ta utgangspunkt i vitenskapens resultater, eller, sterkere, påstanden om at ettersom vitenskapen i prinsippet kan beskrive hele virkelig­ heten, er filosofiens oppgave å gjøre rede for viten­ skapens metode. Filosofi blir da ensbetydende med vitenskapsfilosofi. Endelig kan det være det syn at vitenskapene ikke trenger filosofien, men er selvtilstrekkelige kilder for erkjennelse og kunnskap. Der­ med er filosofien overflødig som et eget felt for er­ kjennelse og kunnskap. Ingen av synspunktene er allment akseptert, men mange av samtidens filoso­ fer trekker i retning av det første eller andre syns­ punktet. scientologi (av eng. ‘vitenskap’ og -logi), religi­ øs bevegelse, ble grunnlagt i USA i 1952 av L. Ron ► Hubbard. som mottok impulser fra østlig religion og vestlig okkultisme. Scientologi presenterer seg som en religion basert på vitenskapelige fakta, dri­ ver virksomhet i mer enn 100 land og hevder å ha ca. 8 millioner tilhengere på verdensbasis. Bevegelsen kom til Norge ved midten av 1970-årene. hadde en gullalder i 1980-årene, men minsket i popularitet i 1990-årene. Den norske avdelingen opp­ gir å ha rundt 100 aktive medlemmer (1998). Lære. Scientologi har en gnostisk preget lære som hevder at menneskets udødelige sjel (thetan) holdes fanget i tilværelsen gjennom oppsamling av ubevisste inntrykk, engrammer. Disse har form av mentale blokkeringer som ubevisst betinger menneskets angst og atferd og kan utløse sykdommer. Engrammene fjernes ved at man fremkaller og bearbeider dem. Dette skjer gjennom en høring hvor det gjøres bruk av et såkalt E-meter, et elektronisk apparat av utse­ ende som en løgndetektor. Denne «terapien» forer ifølge scientologene til at menneskets ånd stiger mot stadig høyere nivåer, av­ hengig av hvilke kurs som gjennomføres. Det tilbys først en gratis «personlighetstest», som følges opp med kostbare kurs, som i siste instans skal resultere i «fullkommen åndelig frihet» idet man blir en såkalt OT, Operating Thetan. Ifølge Hubbard er målet er å nå frem til «cn sivilisasjon uten sinnssykdom, uten kriminalitet og uten krig». Kurs i scientologi legger vekt på å utvikle evner. Kurs i dianetikk, som ifølge bevegelsen er en meto­ de til å forbedre menneskets åndelige og dermed fy­ siske liv, utgjør bare en del av den omfattende kurs­ virksomheten. Organisasjon. Scientologi-bcvegelsen har cn me­ get stram indre organisasjon som sørger for intem opplæring og overvåking. Den har også et omfatten­ de nettverk av dekkorganisasjoner, ikke minst innen ledelse- og kommunikasjonsopplæring. Kritikk. Kritikere fremholder at bevegelsen ikke er å anse som en religion, men som en rent profittorientert organisasjon, som har som hovedmål å tje­ ne mest mulig penger på medlemmene. Bevegel­ sen er stevnet i flere rettssaker, blant annet ble den av Borgarting lagmannsrett i 1996 dømt til å betale tilbake kursutgifter på kr 600 000 til et tidligere medlem. Scientologi er bl.a. også kritisert for å være en pseudovitenskap, bl.a. på grunn av sin bruk av apparatur til måling av sjelelige forhold. Litt.: John Einar Sandvand: Religion til salgs (1993). Scilla (av gr., eg. ‘strandløk’), ►blåstjeme, planteslekt i hyasintfamilien, ofte regnet i liljefamilien. Scilly Isles [sili ailz], øygruppe i Storbritannia, England, Cornwall, i Atlanterhavet, 40-58 km sør­ vest for Land's End; 15,5 km2 med 2900 innb. (1991). Kun noen fa av øyene er bebodde; de fleste bor på

St. Mary's hvor hovedbycn Hugh Town ligger. Øy­ gruppen består av omtrent 50 granittøyer samt en rekke skjær. Største øy er St. Mary’s som også når høyest med 50 m o.h. og har en farlig kystlinje med mange skjær. Scilly Isles har et jevnt, mildt klima. Betydelig grønnsak- og blomsterdyrking for marke­ det i London. Stor turisttrafikk. Fiske. Scindapsus [si-], planteslekt i myrkonglefamilien. stammer fra tropisk India og Ny-Guinea. Gullranke, best kjent som Scindapsus aurens, men som egentlig heter Epipremniumpinnatum «Aureum», har skjeve, spisse, litt hjerteformede blad som er grønne med gule striper og Hekker. Alminnelig stueplante, både henge- og klatreplante. scintigrafi [si-] (av scinti(llasjon) og -grafi), i medisinsk diagnostikk undersøkelse av enkelte or­ ganers funksjon ved hjelp av radioaktive isotoper som opptas av eller passerer vedkommende organ. Opp­ taket registreres av en scintigraf. scintillasjon [si-] (av lat. ‘gnist’) (astron.), stjer­ nenes blinking (lindring), dvs. hurtige fluktuasjoner i lysstyrke. Svake stjerner kan vekselvis forsvinne og komme til syne. Scintillasjon skyldes turbulens i jordatmosfærcn nær overflaten. Stromninger mellom lag med forskjellig temperatur og vanndampinnhold frembringer varierende irregulariteter i densiteten av den luft som stjemelyset passerer, og dette fører til variabel refraksjon og interferens av lyset. Sett i kik­ kert under stor lufturo vil en stjerne vise vibrerende bevegelse. For lyssterke stjerner som står nær hori­ sonten (hvor scintillasjonen er størst), opptrer også fargeveksling. De store planetene, som i kikkert sees som skiver, tindrer lite eller ikke i det hele tatt. Hvert enkelt punkt på planetskiven vil riktignok vise scin­ tillasjon, men for skiven som helhet vil virkningen kompenseres. På planctbilder (observert el. fotogra­ fert) vi! virkningen derimot gjøre seg gjeldende, idet finere detaljer utviskes. (lys.). Lysblink som sendes ut når visse krystaller og væsker treffes av energirike partikler. Eksempler på slike stoffer, scintillatorer. er antracen og sinksulfid. scintillasjonsteller, detektor for direkte og indi­ rekte ioniserende stråling. Utnytter at krystaller sen­ der ut et svakt lysglimt, scintillerer, når de treffes av en ioniserende partikkel. Scintillasjonstellerc består av et fosfor, scintillatorcn, som sender ut lys når par­ tikkelen går gjennom det, en fotomultiplikator som fanger opp lyset og omdanner det til en elektrisk puls, og elektronisk utstyr som velger ut pulser med be­ stemt størrelse og registrerer disse. Pulshøyden er proporsjonal med den energi den ion­ iserende partikkel har avgitt i scintillatorcn, og pulshøydespekteret kan derfor oppfattes som et energispektrum for de partiklene som blir registrert. Når scintillasjonstelleren anvendes for å fa et energispektrum, kalles den scintillasjonsspektrometer. Scintillatorcn. fosforet (se ►fosforer og ►fosfores­ cens), må ha høyt lysutbytte, være gjennomsiktig, gi pulser med kort varighet, og ha stor effektivitet for den type stråling man ønsker å registrere, men minst mulig for annen stråling. Lysutbyttet kan økes ved aktivering av fosforet, dvs. ved å føre inn minimale mengder av fremmedatomer som virker som fargesentre. Vanlige scintillatorer er antracen eller stilben for registrering av [3-partikler, sinksulfid dopet med sølv for a-partikler og natriumjodid dopet med thal­ lium for y-partikler. Væskescintillatorer er bl.a. xylen eller toluen tilsatt naftalen. Disse brukes ved re­ gistrering av meget svak stråling. Elektronisk utstyr Scintillasjonstellerens elektronis­ ke utstyr består av fotomultiplikator med høyspenningskilde, pulsforsterker og pulshøydeanalysator (mangekanalanalysator), som sorterer pulsene etter størrelse og teller opp antall pulser i hvert størrelsesintervall, eller analog-digital-omformer. hvor puls­ høyden måles og angis som et tall som kan behand­ les videre i en datamaskin.

Publius Cornelius Scipio Africanus major. Portrettbyste. Museo nazionale, Napoli. Anvendelse. Siden 1960 er scintillasjonstelleren på mange områder erstattet av ►halvledertellcren, som har bedre energioppløsning. Scintillasjonstellere brukes fremdeles som y-teller når det settes spesielle krav til høy effektivitet, og også, spesielt ved koinsidensmålinger, for å få best mulig tidsbestemmelse. Historie. Scintillasjonstelleren er en videreføring av W. Crookes spintariskop (scintilloskop) fra 1903, det instrument som først ble brukt for registrering av enkelte a-partikler. Det bestod av en skjerm belagt med små sinksulfidkrystaller som man så på gjen­ nom en lupe eller et mikroskop. Instrumentet er an­ strengende å bruke og ble etter oppdagelsen av geigertelleren erstattet av denne, inntil Curran og Becker 1944 viste at øyet kunne erstattes av en fotomulti­ plikator. Oppfinnelsen av scintillasjonstelleren tilskrives vanligvis H. Kallman (1946). Han monterte en naftalenkrystall på en fotomultiplikator og påviste strøm­ pulser når krystallen ble truffet av ioniserende partik­ ler. Han fant også at pulsenes størrelse økte med ener­ gien til partiklene. TH/Scipio [ski-], navn på en patrisisk gren av den ro­ merske gens Cornelia, en av de ledende familier i republikktiden. Gnaeus Cornelius Scipio, dod 211 f.Kr., feltherre, bror av Publius Cornelius Scipio, kjempet sammen med denne mot karthageme under Hasdrubal. Hannibals bror, i Spania, der de begge falt. Publius Cornelius Scipio. død 211 f.Kr., feltherre, bror av ovennevnte, konsul 218. Led nederlag mot Hannibals tropper ved Ticinus og Trebia i 218 ved begynnelsen av den annen puniske krig. Falt i kamp mot karthageme i Spania. Publius Cornelius Scipio Africanus major (lat., ‘den eldre’), 235-183 f.Kr., feltherre og statsmann, sønn av Publius Cornelius Scipio. Reddet farens liv ved Ticinus, deltok siden bl.a. i slaget ved Cannae 216. Etter farens og onkelens død fikk han 210, før han fylte 25 år, overkommandoen i Spania og fullførte på fem år erobringen av landet. Konsul 205. Beseiret Hannibal i det avgjørende slaget ved Zama i NordAfrika 202 og fikk æresnavnet Africanus. Han ble ccnsor 199 og på ny konsul 194. Øvde stor innflytel­ se på romernes krigføring og orientering mot hellenismen under krigen mot kong Antiokhos 3 i Syria. En høyt begavet mann med hellenistisk dannelse. Hans datter Comelia var mor til Tiberius og Gaius Gracchus. Publius Cornelius Scipio Aemilianus Africanus minor (lat., ‘den yngre’), 185-129 f.Kr., feltherre og statsmann, sønn av Lucius Aemilius Paulus og adoptivsønn av Africanus d.e. Som sin adoptivfar var han meget begavet og dyrket gresk kultur. Han var kon­ sul 147 og endte den tredje puniske krig (149-146), som medførte at Karthago ble fullstendig ødelagt. Ble på ny valgt til konsul 134, og ved erobringen av Numantia 133 avsluttet han krigen i Spania med sei­ er for romerne.

scirocco, sjirokko (it., av arab. ‘soloppgang’), vann, ofte støvførende. sørlig vind som gjeme opp­ trer foran lavtrykksområder som beveger seg mot øst over Middelhavet. Luften kommer vanligvis fra Sa­ hara og er opprinnelig tørr, men tar opp fuktighet over havet og gir varmt, lummert og disig vær over Sicilia og Sør-Italia. Når luften stiger mot fjellene, kan det bli betydelig nedbor mens det blir vann føn på lesiden. Scirocco Dansekompani, stiftet 1987 av koreo­ grafene og danserne Ina Christel Johannessen og UnMargritt Nordseth. Kompaniet har produsert en rek­ ke helaftens forestillinger av eksperimentell art, og er et av Norges ledende ensembler innen ny moder­ ne dans i 1990-årene. Scirpus, ►sivaks, kosmopolitisk planteslekt i starrfamilien. Sump-, myr- eller strandplanter, ofte med krypende jordstengel. Blomstene er samlet i ett eller flere aks og er lokjønnede. To arter i Norge, i moder­ ne systematikk deles slekten opp i mange mindre slek­ ter, bl.a. Blysmus og Eleocharis. scirrhus (av gr. ‘hard knopp'), kreftsvulst med ri­ kelig bindcvevsdannelse og tendens til skrumpning. Opptrer særlig i magesekken og i brystkjertelen hos eldre. Sclerotinia, slekt av begersopper i klassen sekksporesopp. Alle arter er parasitter på høyere planter, og noen kan gjøre stor skade. Mange danner sklcrotier (knollformede hvileorganer), slik som storknollet råtesopp. Hos denne arten spirer sklerotiene med mycel, mens hos andre arter spirer de med utvikling av begerformede fruktlegemer (apotheeier), slik som kløverråtesoppen, en viktig årsak til ►overvintringssykdommer på engbelgvekster. Flere arter som tidli­ gere horte til denne slekten, er nå overført bl.a. til ►Monilinia. Scofield [skoufifld], John, f. 1951, amerikansk jazzgitarist og komponist; fra omkring 1980 en av musikkformens fremste moderne utøvere på sitt in­ strument. Han studerte ved Berklee School of Music 1970-73, og spille deretter med grupper ledet av bl.a. Billy Cobham og Gary Burton. 1982-85 spilte han med Miles Davis. Siden har han ledet egne grupper og medvirket i en mengde ulike sammenhenger, bl.a. i samarbeid med Charlie Haden, Michael Brecker, Herbie Hancock, Jack DeJohnette, Joe Lovano og gitarkollega Pat Mclheny. Han har også samarbeidet med norske musikere, bl.a. i en kvartett med Knut Riisnæs og Jon Christensen. Album under eget navn f.eks. Still Warm (1985), Time On My Hands (1989), Hand Jive (1993), Groove Elation (1995) og Quiet (1996). Scofield [skoufifld], Paul, f. 1922, britisk skue­ spiller, debuterte 1940, kjent som en ledende Shakcspeare-tolker, med roller som Kong Lear i Peter Brooks' regi (1962, filmatisert 1970), Macbeth, Prospero o.a. Var i 1970- og 1980-årene vesentlig til­ knyttet National Theatre, der han spilte i så vel mo­ derne som klassisk repertoar, bl.a. var han Salieri i sceneversjonen av Amadeus. Mest kjent er han nok som Thomas More i A Man For AU Seasons, som ble filmatisert 1966 (En mann fremfor alt) og innbrakte ham Oscar-priscn for beste mannlige hovedrolle. Han var gjenferdet i Zeffircllis Hamlet-film (1990) og hadde tiitelrollen i TV-serien basert på Dickens' Martin Chuzzlewit (1994, vist i NRK 1996). Scoia [skåfla], Ettore, f. 1935, italiensk filmregis­ sør. Scola begynte som manusforfatter, og regidebuterte 1964. Hans store gjennombrudd kom med C eravamo tanto amati (Vi som elsket hverandre så høyt, 1974), som følger fire venner gjennom flere tiår av Italias moderne historie. Godt mottatt ble og­ så Unagiornataparticolare (En spesiell dag, 1977), hvor Sophia Loren og Marcello Mastroianni spiller to mennesker som møtes mens Hitler besøker Mus­ solini i Roma 1938. I flere av Scolas filmer skildres historiens gang, som i den populære dansekavalkaden Le ba! (1983) og i Splendor (1988), som handler om en kino.

105 Scone [sku:n], landsby i Storbritannia, Skottland, Tayside, ca. 5 km nordost for Perth. OldScone var et religiøst sentrum i middelalderen og 1153-1488 de skotske kongers kroningssted. Steinen som kongene ble kronet på, lot Edvard 1 Hytte til Westminster Abbey i London, hvor den ble felt inn i kroningsstolen. I 1996 ble steinen fort tilbake til Skottland under stor festivitas og plassert i Edinburgh Castle. scones [skånz el. skounz] (eng.), brod laget med bakepulver, serveres nystekt med smør på, til kaffe, te eller suppe. scooter [sku:tø] (eng.), lett ►motorsykkel med beskyttelse foran, små hjul og nedbøyd ramme. Før­ ste gang konstruert av Georges Gauthier 1902. score [norsk uti. skå:r] (eng.), poeng- og målstilling under og etter et spill (f.eks. golf, tennis, fot­ ball); i sosialvitenskapene om det antall poeng som er oppnådd ved f.eks. en test. score [norsk utt. skå:ra], lage mål. vinne poeng. SCORE, fork. for eng. Signal Communication by Orbiting Relay Equipment, den første eksperimentkommunikasjonssatellitt av den aktive typen. Bestod av en Atlas-rakett som i neseseksjonen medførte 67 kg utstyr bl.a. i form av radiomottagere, båndoppta­ gere og sendere. Skutt opp 18. des. 1958; returnerte fra sin bane president Eisenhowers julehilsen etter først å ha tatt den opp pa bånd. SCORE var i virk­ somhet i 13 dager; den brant opp i atmosfæren 21. jan. 1959. Scorel, Jan van (Schoorle). 1495- 1562, neder­ landsk maler; utdannet hos Jacob Comelisz og Jan Gossaert; drog 1520 til Tyskland, hvor han traff'Al­ brecht Diirer, og videre til Italia; ble i Roma forval­ ter av pavens antikksamling. 1524 slo han seg ned i Utrecht. I hans tidligste arbeider spores sengotikken. f.eks. alterutsmykningen i Obcrvcllache. Kåmten (1520). Etter oppholdet i Italia søkte han å innføre renessansens figurskildring og komposisjon i den nederlandske realismen. I hans store bibelske og mylologiske motiver spores innflytelse bade fra ro­ mersk og venetiansk maleri. Høyest når han som portrettist: Elev med pensel (Rotterdam), Agathe von Schoonhoven (Roma), Portrett av ukjent mann (Ber­ lin). Scoresby [skå:zbi], William jr., 1789-1857. bri­ tisk (skotsk) hvalfanger, vitenskapsmann og prest. Som fangstskipper i årene 1810—22 foretok han vik­ tige naturvitenskapelige og geografiske undersøkel­ ser i de arktiske områder, særlig i den nordøstlige del av Grønland og på Spitsbergen. 11813 oppdaget han at polarhavet har høyere temperatur på større dybder enn ved havoverflaten. Scoresby Sund [skå:zbi -], sund og fjordsystem på Østgrønland. Munningen er ca. 30 km bred og hovedfjorden forgrener seg vel 110 km innenfor munningen ut i et nettverk av fjordarmer og sund som fører ytterligere 200 km inn mot innlandsisen. Ved munningen ligger stedet Scoresbysund (grøn­ landsk Ittoqqortoormiit, 474 innb. 1996). Oppdaget av W. Scoresby jr. i 1822, men først nær­ mere utforsket av Ryder-ekspedisjonen 1890-91. Scorpius, latinsk navn på stjernebildet ►Skorpio­ nen. Scorsese [skå:si:si], Martin, f. 1942, amerikansk filmregissør. Scorsese er utdannet ved New York University Film School. Han var klipper på den be­ rømte konsertfilmen Woodstock (1969). Etter regidebuten IVhos Knocking at My Door? (1968) fikk han oppmerksomhet fra kritikerne med Mean Streets (1973), en skildring av unge kriminelle i New York med Robert De Niro og Harvey Kcitel i sine første betydelige roller. Alice Doesn t Live Here Anvmore (Alice bor her ikke lenger. 1975) var en følsom skildring av en middelaldrende fraskilt kvinne, men Scorseses virkelige gjennombrudd kom med Taxi Driver (1976; også birolle) hvor De Niro gestaltet en utstøtt drosjesjåfør i New York. En lang serie kinosuksesser har preget hans senere karriere, bl.a. Ra-

SCOTT

Scooter. En Vespa 50. 1978-modell.

ging Bull (Den rasende oksen. 1979), The Color oj Money (1987) og GoodFellas (Mafiabrødre, 1990). Han har spilt biroller i bl.a. Round Midnight (1987) og Drømmer (1990). Scorzonera [skår-] (av sp. escorzon. en giftig slangeart), slekt i kurvplantefamilien. 150 arter utbredt fra Mellom- og Sør-Europa til Sentral-Asia. Hit hø­ rer skorsonerrot og griseblad. scoter, dss. ►skoter. Scotiahavet, Scotiasjøen, havområdet øst for Drakestredet og vest for South Sandwich Islands, grovt regnet mellom 55° og 60° s.br. Dybden ligger stort sett mellom 2000 og 4000 m. Havet er dekket av pakkis og drivis store deler av året, særlig i øst. Strøm­ men går mest østover, som en del av strømmen rundt det antarktiske kontinent (se ►Sørishavsstrømmen). Scotland Yard [skatlønd ja:d], alminnelig navn på Londonpolitiets hovedkvarter (eg. Metropolitan Police Office), også pa Londonpolitiet (eg. Metro­ politan Police Service, MPS) eller dettes kriminalavdeling (eg. Criminal Investigation Department, CTD). Hovedkvarteret. Navnet Scotland Yard oppstod an­ tagelig ved at et lite område av Whilchall ble kalt Scotland fordi det her stod noen bygninger som hu­ set skotske konger som besøkte engelske konger i Westminsterpalasset. I 1529 ble området innlemmet i palasset. Her, i Whitehall. flyttet Londonpolitiet inn i cn stor bygning etter opprettelsen i 1829. Politiet bebodde den bakre del som vendte ut mot en liten gate kalt Scotland Yard. Navnet ble snart forbundet med hovedpolitistasjonen i London. I 1890 ble ho­ vedkvarteret flyttet til en nybygning ved Victoria Embarkment, kalt New Scotland Yard, og i 1967 til moderne lokaliteter i Westminster, også under nav­ net New Scotland Yard, selv om det offisielle navnet er Metropolitan Police Office. Metropolitan Police Service har ansvaret for politi­ tjenesten innen en radius på 24 km fra sentrum i Lon­ don og en folkemengde på 7,5 mill. (City of London har sitt eget politi, og London Transport Police har polititjenesten i Londons undergrunnsbane og på Londons røde busser.) Personellstyrken var 1994 ca.

28 000. MPS ledes av the Commissioner of Police of the Metropolis. Han utnevnes av Dronningen, i motsetning til de øvrige politimestre (chief constables), som utpekes av lokale organer. Londonpolitiet ble organisert 1829 av innenriksmi­ nisteren Sir Robert Peel. Engelske politikonstabler er fremdeles oppkalt etter ham («bobbies»). Styrken var i 1829 på 600 mann. Politiet i mange andre land har siden vært organisert etter mønster av MPS. Scotsman [skåtsman], The, Skottlands ledende dagsavis, uavhengig, grunnlagt 1817. Utgis i Edin­ burgh. Opplag 1996: 85 543. Scott, Baillie, 1865-1945, britisk arkitekt og kunst­ håndverker. Arbeidet på linje med John Ruskin og William Morris og spilte omkring 1900 cn betydelig rolle som en noe romantisk fornyer av gamle engel­ ske byggeskikken med fremhevelse av det håndverks­ messige, gedigne materialvirkninger og livfulle plan­ løsninger. Utgav også bøker med mønstertegninger til cotlages. Scott, Cyril, 1879-1970, britisk komponist og ly­ riker. Han utviklet en orientalsk-impresjonistisk musikkstil, men den ble etter hvert nokså stereotyp. Særlig hans sanger og klaverstykker har vært meget populære. Han skrev også operaer, orkesterverker, konserter, kammermusikk m.m. Scott, Duncan Campbell. 1862-1947, kanadisk forfatter. I sine dikt og noveller skrev han om natu­ ren i Canada og om indianere og tømmerfløtere han møtte på sine reiser. Hans første lyrikksamling var The Magic House and Other Poems (1893). I 1926 kom The Poems ofD. C. S. og i 1947 The Circle of Affection. som også inneholder reiseskildringer, no­ veller og essayer. Novellesamlinger bl.a. The IVitching of Elspie (1923). Scott, F(rancis R(eginald), 1899-1985. kanadisk lyriker og jurist; har hatt stor betydning for nyere kanadisk poesi som redaktør av tidsskrifter og anto­ logier. Collected Poems ble utgitt i 1981. Også aner­ kjent for sine oversettelser, særlig av fransk-kanadisk lyrikk. Scott, Gabriel, 1874-1958, født i Lcith, Skottland, norsk forfatter. Debuterte 1894 med de nyromantis­ ke Digte, fulgt av Dag (1895). En lyrisk grunntone går også gjennom hans nærmest følgende bøker. Han fikk suksess med den morsomme juleskildringen Tante Pose (1904, filmatisert 1940). 1905 kom den kvasse komedien Himmeluret, som gir et festlig folkeli vsbilde fra Sørlandet. Friskt fortalt er eventyret Det flyvende bord (1905) og guttefortellingene Trip, trap, træsko (1902) og Gutten i røiken eller en ny bok om Hollænder-Jonas (1910). Et spøkefullt inn­ legg i språkstriden er komedien Babels taarn (1910). Sørlandskrøniken Jernbyrden; historien om Jan Vibe (1915) fortsettes med den gripende menneske­ skildringen Enok Rubens levnedsløp (1917); begge bind har undertittelen En saga om fædrelandssind og hører til Scotts beste diktning. Hans mesterverk er Kilden eller Brevet om fiskeren Markus (1918), en lyrisk beveget hyllest til naturen og naturffomheten. En lignende tendens har den hu­ moristiske eventyrromanen Det gyldne evangelium (1921) og fortellingen Stien eller Kristofer med kvis­ ten (1925). En ekte sørlandsk folkelivsskildring er Vindholmens beskrivelse (1919). I dobbeltromanen Sven Morgendug (1926) og Hyrden (1927) drøftes religiøse grunnproblemer. Av hans senere verker må fremheves folkelivsskildringen Fant (1928; filmati­ sert 1937) og fortsettelsen Josefa (1930), og den bi­ tre anklagen mot barnehjemmene i De vergeløse (1938; filmatisert 1939). I den retrospektive romantrilogien En drøm om en drøm (Våren. 1940, Som­ meren. 1941 og Høsten, 1947) kaster han et tilbake­ blikk på sitt eget liv. I 1945 samlet han et utvalg av eldre og nyere lyrikk i Årringer I Fergemannen (1952) nådde Scott et av høydepunktene i sin religi­ øse diktning. Litt.: A. Beisland: G. S. (1949).

Robert F. Scott i vinterkvarteret sitt under sydpolekspedisjonen, 7. oktober 1911. Scott, George Campbell, f. 1927, amerikansk skue­ spiller, filmdebut 1959, gjorde seg samme år bemer­ ket i Anatomy of a Murder (Ev\ studie i mord). Viste seg i 1960-årene som en uttrykksfull karakterskuespiller, og ble særlig berømmet for sine kyniske rol­ lefigurer i The Hustler (Storbyens haier, 1962), Dr. Strangelove (1963), Petulia (1969) og Patton (Pansergeneralen Patton, 1970). For sistnevnte film mot­ tok han Oscar-pris. men nektet å motta den. Han har siden vært mest aktiv i fjernsyn. Scott, George Gilbert, Sir, 1811-78, britisk arki­ tekt. Utdannet i London. Han startet sin karriere med å bygge en lang rekke arbeidshus for fattige. I 1844 vant han konkurransen om Nikolaikirken i Hamburg, og fikk dermed europeisk berømmelse. Fra tidlig i 1840-årene utførte han en lang rekke kirkerestaureringer, ofte sterkt omdiskuterte; blant disse var også kapittelhuset i Westminster Abbey (1852-54). Etter en strid med Lord Palmerston måtte han oppgi sitt nygotiske prosjekt (1858) for utenrikstjenestens kon­ torer til fordel for et i nyrenessanse (1861). Hans hovedverk i nygotisk stil er St. Pancras Station (1868-74) og Albert Memorial (1863-72) i London. Scott var den mest produktive av de engelske nygotikere, både gjennom sine egne bygg og sine re­ staureringsarbeider. Hans navn knyttes til 732 byg­ ninger, hvorav 476 kirker. Året etter hans død utkom den seh biografiske Personal and Professional Recollections. Litt.: D. Cole: The Work of Sir Gilbert Scott (1980). Scott, Giles Gilbert, Sir, 1880-1960, britisk arki­ tekt; sønnesønn av G. G. Scott. Bygde en rekke kir­ ker i England, bl.a. Liverpool-katedralen 1903-60, nygotikkens siste store monument i Europa. Scott, John A., f. 1948, australsk forfatter, født i Storbritannia. Han etablerte seg som et ledende navn innen australsk samtidslyrikk med det episke diktet St Clair, som utkom i 1986 i diktsamlingen St Clair: Three Narratives. Han har siden utgitt flere samlin­ ger, foruten romanen Blair (1988) og kortromanen What 1 Have Written (1993). Scott, Paul, 1920-78. britisk forfatter; særlig kjent for sine romaner fra India i de siste årene under bri­ tisk styre. The Jewel in the Crown. The Day of the Scorpion, The Towers ofSilence og A Division of the Spoils utgjør den såkalte «Raj Quartet», som opp­ nådde stor popularitet etter å ha dannet grunnlaget for fjernsynsserien The Jewel in the Crown (1984). Hans siste roman, Staving On (1977), skildrer et noe patetisk ektepar (for øvrig bifigurer i «kvartetten») som prøver å tilpasse seg forholdene i det nye India. Scott, Peter, Sir, 1909-89. britisk naturvitenskapsmann, sønn av Robert F. Scott. Grunnla 1946 orga­ nisasjonen The British Wildfowl Trast og var med ved opprettelsen av Verdens naturfond (WWF) 1961; visepresident i WWF 1961-84, deretter ærespresi­ dent. Scott var også en kjent naturmaler. Han utgav i alt 18 bøker om reiseliv og natur, flere av dem med egne illustrasjoner. OL-bronse i seiling 1936.

Scott, Ridley, f. 1939, britisk filmregissør. Debu­ terte med The Duelists (Duell, 1976), en visuelt slå­ ende kostymefilm etter en novelle av Joseph Con­ rad. Scott fikk et gjennombrudd med science fictionthri Heren A lien (Alien- Den 8. passasjer, 1979), som viste han sans for filmmediets visuelle muligheter. Dette ble også utnyttet i den dystre fremtidsvisjonen Blade Runner (1982), som oppnådde klassikerstatus innen science fiction-sjangeren. Deretter fulgte even­ tyrfilmen Legend (1985). Etter samtidsthrillerne Someone to Watch Over Me (Vitne i fare, 1988) og Black Rain (1990), fikk han en kinosuksess med Thelma & Louise (1991). G. 1. Jane (1997) hadde Demi Moore i hovedrollen som tøff kvinnelig marineinfanterist. Scott, Robert Falcon, 1868-1912, britisk marineoffiser og polarforsker. Ledet den britiske Discovery-ekspedisjonen til Antarktis 1901-04. Hovedkvar­ teret ble opprettet på Ross Island i McMurdo Sound, og store områder ble undersøkt. Men et forsøk på å nå Sydpolen måtte oppgis på 82° 17' s.br. 11910 rei­ ste han tilbake til Antarktis som leder av Terra Novaekspedisjonen, hvor det viktigste målet var å trenge frem til Sydpolen. Hovedkvarteret ble forlatt i no­ vember 1911, og de nådde Sydpolen 17. januar 1912, bare for å finne at Roald Amundsen hadde vært der vel en måned tidligere. Hard kulde, uvær, knappe rasjoner og sykdom knekket ekspedisjonen på til­ baketuren. En unnsetningsekspedisjon fant følget i november 1912, kun 18 km fra siste depot. Utdrag av Scotts dagbok fra ferden ble utgitt 1913. Scott ble umiddelbart en nasjonalhelt i den engelsk­ talende verden, først langt senere er hans organisa­ sjonsmessige feilgrep blitt kritisert. De vitenskapeli­ ge resultater av Terra Nova-ekspedisjonen var bety­ delige. Litt.: R. F. Scott: Voyage of the Discovery (1905); R. Huntford: Scott & Amundsen (1979). Scott, Ronnie, eg. Ronald Schatt, 1927-96, bri­ tisk jazzmusiker, tenorsaksofonist, et av de betyde­ ligste navn i britisk jazz fra begynnelsen av 1950årene. Han åpnet i 1959 en jazzklubb i London, Ron­ nie Scotfs Club, som ble, og fortsatt er, en av ver­ dens mest kjente jazzklubber. Album under eget navn Never Pat a Burning Dog (1990). - Litt.: J. Fordham: Jazz Man - The Amazing Story of R. C. and His Club (1995). Scott, Stephen, f. 1970, amerikansk jazzpianist; et av 1990-årenes nye store navn. Han har markert seg som en fantasirik og spennende solist i trio- og soloformat, og har også spilt med bl.a. Betty Carter, Joe Henderson. Ron Carter, Elvin Jones og Sonny Rollins. Album under eget navn f.eks. The Beautiful Thing (1996). Scott, Walter, Sir, 1771-1832, britisk (skotsk) for­ fatter; interesserte seg tidlig for sagn og sanger som handlet om grensekampene mellom den engelske og skotske adelen. Han ble advokat i 1792, og 1799 she­ riff i Selkirkshire. Hans interesse for diktningen ble næret av den tyske romantikken og av den skotske biskop Percys balladesamling Reliques fra 1765. Scotts egen samling av skotske ballader, Minstrelsy of the Scottish Border (1802-03), inspirerte senere forskere og reddet gammelt stoff fra glemselen. Hans første dikt. The Lay of the Last Minstrel (1805), et langt epos i den franske ridderdiktnings form, hentet sitt emne fra grensetraktenes folkediktning. De fris­ ke. lettflytende versene ble straks populære, og ba­ net veien for den romantiske poesi. Flere verker fulgte, samtidig som Scott var en aktiv bidragsyter til Tory-tidsskriftet Quarterly Review, som han selv var med på å grunnlegge. Han giftet seg og kjøpte eiendommen Abbotsford. Herfra send­ te han anonymt ut den første av sine romaner. Waverley (1814). Med denne star han som skaperen av den historiske roman. Suksessen ble enorm, og Scott utgav etter hvert i alt 29 romaner, nesten alle histo­ riske. Blant de best kjente med emne fra skotsk his­ torie og folkeliv kan nevnes Guy Mannering (1815),

Sir Walter Scott The Heart ofMidlothian (1818) og The Bride ofLammermoor (1819); ellers Ivanhoe (1819), Kenilworth (1821), The Talisman (1825) og Woodstock (1826) med emne fra engelsk historie, og Quentin Durward (1823) med emne fra fransk historie. En fengslende stil, store historiske vyer, antikvarisk detaljkunnskap og troverdig skildring, vakre lyriske partier, et bro­ ket persongalleri, bred humor, alt gjorde at Scott ble berømt, og han fikk snart etterlignere over hele Eu­ ropa. Mange av bøkene hans er oversatt til norsk. I 1820 ble Scott baronet. I 1826 ble han som part­ haver dratt med i et bokhandlerfirmas konkurs, og påtok seg ansvaret for en gjeld på nesten 115 000 pund. To år senere hadde han klart å tjene inn 40 000 pund på bøkene sine, men da var hans helse ned­ brutt. Han ble sendt på en middelhavstur, men døde kort etter hjemkomsten. Litt.: ,1. Sutherland: The Life of W. S.: A Critical Biography (1995). RNm Scott, William, 1913-89, britisk (skotsk) maler. Utdannet i Belfast og ved Royal Academy, London. Hans tidligste kunst var inspirert av Paul Cézannc. Siden midten av 1950-årene har han malt i en ab­ strakt, geometrisk stil med kresen fargebruk. Han ble regnet som en av Storbritannias ledende abstrakte malere. Scott Base [- beis], forskningsstasjon i Antark­ tis, på Ross Island, opprettet i 1957 av New Zealand. Scott-Hansen, Sigurd, 1868-1937, født i Leith, norsk sjøoffiser og polarfarer; premierløytnant 1892, kommandørkaptein 1910. Deltok 1893-96 i første Fram-ferd som leder av de meteorologiske, astrono­ miske og magnetiske observasjoner. Scottish National Party [skåtif næjbnl pa:ti], SNP, skotsk nasjonalistparti, grunnlagt 1928. SNP hadde sterk fremgang i begynnelsen av 1970-årene (30.4 % av de avgitte stemmer i Skottland ved parla­ mentsvalget 1974; 11 mandater i Parlamentet), men har senere svingt mye i oppslutning. SNP cr et mo­ derat venstreparti som krever skotsk uavhengighet innen EU. Bare et mindretall av partiets velgere går inn for kravet om et helt uavhengig Skottland. Sam­ tidig har flere av partiets merkesaker blitt adoptert av de etablerte partiene, bl.a. kravet om et skotsk parlament, som Labour støttet 1997. Ved parlaments­ valget 1997 fikk SNP 24 % av stemmene i Skottland og 6 mandater i Underhuset. Partileder (fra 1990) er Alex Salmond. Scotto, Renata. f. 1934, italiensk sanger (sopran). Debuterte som Violetta i La Traviata i Milano 1953. Har senere opptrådt ved de Heste store operascener, særlig i operaer av Bellini. Donizetti, Verdi og Puccini. Scout [skaut], forholdsvis liten amerikansk bærerakett med opptil flere trinn, samtlige drevet av faststoffmotorer. Ble benyttet 1960-93 til oppskytning av mindre satellitter, hvorav ni fra San Marco-plattformen i Det indiske hav. Firetrinns-utgaven G-l kunne plassere 212 kg i en 550 km høy sirkelbane

107 med ekvatorvinkel 2,9°, og hadde en pålitelighet pa 87,9 %. Det amerikanske flyvåpenet brukte bæreraketten under betegnelsen Blue Scout. scramjetmotor, av Supersonic Combustion Ramjet. ramjetmotor for meget høye hastigheter. Kjen­ netegnes ved at strommen gjennom forbrenningskammeret er supersonisk. Vil kunne brukes av f.eks. romfly, hypersoniske fly og missiler. Scranton [skræntøn], by i USA, Pennsylvania, ved Susquehannas bielv Lackawanna, 150 km nordvest for New York; 77 200 innb. (1996). Inngår i byregi­ onen Scranton-Wilkes-Barre-Hazleton (metropoli­ tan area) (628 100 innb. 1996). Scranton ligger i et antrasittfelt og har bl.a. tekstil-, beklednings-, ma­ skin- og metallindustri, trykkerierog forlagsvirksom­ het. University of Scranton (katolsk), grunnlagt 1888, Marywood College, grunnlagt 1915. Her ligger Penn­ sylvania Anthracite Heritage Museum. Bosetting fra 1788, kalt Deep Hollow. senere kalt Unionville. Slocum Hollow, Harrison og endelig Scranton i 1851; bystatus 1853. scraperboard [skreipøbåtd] (eng.), betegner hvit, hard kartong med svart overflate som kan risses i, slik at det hvite underlaget kommer frem og danner strek i bildet. scrapie [skreipi] (eng.), sykdom hos sau og geit, dss. ►skrapesyke. scratch [skrætj] (eng.), startlinje; i konkurranser med handikapregler står man scratch hvis man ikke har fatt noen fordel eller ulempe (hesteveddeløp, golf m.m.). screenfront [skrimfrAnt] (eng.), skjermfront, et kirkebyggs avslutning mot vest når denne skjuler det bakenforliggende kirkehus’ form. En screenfront benyttes fortrinnsvis foran en basilika, fremtrer ofte som opphengt mellom to tårn, og er gjeme gitt cn dekorativ, skulptural utforming, som f.eks. ved Ni­ darosdomen. Scribe [skrib]. Augustin Eugene, 1791-1861, fransk forfatter; skrev, oftest med hjelp av cn rekke medarbeidere, over 350 teaterstykker, som utmerket seg ved en velformet intrige, men som for øvrig er overfladiske og intetsigende. Han hadde en viss be­ tydning for Ibsens ungdomsdramatikk. Ellers skrev han librettoen til flere kjente operaer, bl.a. Meyerbeers Afrikanerinnen (Meyerbeer), Verdis Maskeballet, Donizettis Elskovsdrikken og Rossinis Wilhelm Tell. Scripps-Howard-pressen [-hauad-], ameri­ kansk aviskjede, startet av Edward Wyllis Scripps (1854-1926) med Cleveland Penny Press 1878. Scripps-Howard-pressen driver (1997) 16 amerikan­ ske aviser og flere fjernsynsstasjoner. Lanserte den verdensberømte tegneserien Knøttene i 1950. Scripps Institution of Oceanography [-

institjujøn øv oufiønågrøfi]. La Jolla, California, USA, grunnlagt 1904 som privat biologisk institutt, 1912 overført til Califomias universitet, tok sitt nå­ værende navn 1925. Professor H. U. ►Sverdrup var instituttets tredje direktør (1936-48). Et av de leden­ de institutter innenfor havforskning på USAs vest­ kyst med et stort vitenskapelig personale og flere forskn i ngsfartøyer. script (av eng. (manu)script, 'manuskript’), film­ regissørens assistent som kontrollerer at alle scenerekvisita og kostymer m.m. er i henhold til opptaksplanen og at disse samsvarer fra opptak til opptak. Fører også kontroll med hvilke scener som er tatt og hvilke som står for tur. Scriptores rerum danicarum medii aevi (lat.. 'Middelalderens danske historieskrivere’), en av de viktigste samlinger av kildeskrifter fra Danmarks middelalder. Verket er utgitt i 9 bind 1772-1878. Scriver, Christian, 1629-93, tysk teolog; 1653 prest i Stendal, 1667 i Magdeburg, 1693 overhoffpredikant i Quedlinburg; hører til de lutherske oppbyggelsesforfattere som representerer inderlighet og mystikk forbundet med luthersk ortodoksi. Hans

SEABORG

Sjeleskatt (5 bd., 1675-92) er blitt oversatt til en rek­ ke språk, bl.a. norsk (3 bd., 3. oppi. 1889, sterkt for­ kortet 1968). scrolling (eng., 'rulling’), brukt om bilde eller tekst som rulles forbi på en dataskjerm; skjermen kan sees som et vindu mot en lang bilde- eller tekstremse som trekkes eller rulles forbi når brukeren anvender pil­ taster eller rullefelt. Scrophularia (av lat. scrojulae, 'kjertclsår på hal­ sen'), slekt i maskeblomstfamilien. 300 arter i Eurasia og Amerika, cn viltvoksende i Norge, ►brunrot. scrotum (lat.), pungen, inneholder de mannlige kjønnskjertler (testiklene) og begynnelsesdelen av sædveiene. Se ►kjønnsorganer, ►pung. scrub [skrAb] (eng., av shnib, 'busk’), australsk vegetasjonstype karakterisert ved tørketalende bus­ ker og kratt, også brukt om tilsvarende vegetasjons­ type i andre tørre strøk. SCSI [skøsi], fork, for eng. Small Computer Sys­ tem Interface (EDB), grensesnittstandard for tilkop­ ling av periferiutstyr til datamaskiner. Først og fremst brukt på Apple Macintosh og UNIX-baserte datama­ skiner, både for tilkopling av lagrings- og utskrifts­ enheter. SCSI er etter hvert blitt vanlig også på kraf­ tige PC-modeller. SCSI er et parallellgrensesnitt som tilbyr vesentlig større overføringshastighet (opptil 40 MB/s) enn stan­ dard serie- og parallellporter. I tillegg kan man seriekople flere enheter pa samme SCSI-port. SCSI er en ANSI-standard, men Finnes i flere varianter. Noen av variantene er inkompatible med hverandre; dette skyldes bl.a. kontinuerlig videreutvikling og kapasi­ tetsøkning. Scud-B [skød bi:], NATO-betegnelse på sovjetisk bakkc-til-bakke missil av typen R-17, med konven­ sjonelt eller kjernefysisk stridshode. Rekkevidde 300 km. Ombygd av Irak til rekkevidde opptil 900 km og med mulighet til å føre bakteriologisk eller kjemisk stridshode. Ble brukt av Egypt i krigen mot Israel 1973. av både Iran og Irak under Golfkrigen 1980— 88 og av Irak under Golfkrigen 1991 (kalt Al-Hussein). Scudéry [skyderi], Georges de, 1601-67, fransk forfatter, bror av M. de Scudéry; en ledende skikkel­ se i fransk litteratur i 1630-årene, skrev dramaer og romaner i barokk stil. Han motarbeidet den unge Comeille, men forsvarte modig fritenkeren Théophile de Viau. Hans heltedikt Alaric, ou Rome Vaincue (1654) ble latterliggjort av de franske klassisistene. Scudéry [skyderi], Madeleine de, 1607-1701, fransk forfatter, søster av G de Scudéry; fast gjest i Hotel de Rambouillet, og åpnet selv en salong der tidens kulturspørsmål ble drøftet. Hun skrev lange nøkkclromaner i et blomstrende språk, og regnes som en av de fremste representantene for den presiøse litteratur (se ►presiøs). Temaene var ofte moralise­ rende, Platon-inspirerte analyser av kjærligheten: Le Grand Cyrus (10 bd., 1648-53), Clélie, histoire romaine (10 bd., 1654—61), Conversations morales (1686, 1688). Et hovedanliggende for henne var å styrke respekten for kvinnen. scudo (it., eg. 'skjold'), plur. scudi, myntbetegnelse som opprinnelig skriver seg fra myntenes vå­ penskjold. Scudo ble brukt om gullmynter på 1400-tallet. Fra 1500-ta 1 let navn på store sølvmynter utgitt med tys­ ke dalere som forbilder. Scudo ble en av de italien­ ske hovedmynter, multipler ble utmyntet i gull. Se­ nere ble scudo vanlig betegnelse på 5 lire-stykket. sculler [norsk utt. skøller] (eng.), utrigget kappro­ ingsbåt med to årer per roer. Båttyper er singlesculler (én roer), dobbeltsculler (to roere) og firersculler (fire roere, også kalt dobbeltfirer). scullery [skAl(ø)ri] (eng.), siderom til kjøkkenet, brukt til oppvask og annet rengjøringsarbeid; grovkjøkken. sculpsit (lat., 'har gravert el. meislet’), forkortet Sculps., sculp. eller sc., betegnelse som ofte settes

etter kobberstikkerens eller billedhuggerens signa­ tur; særlig benyttet innen grafikken for å understre­ ke gravørens navn i motsetning til den som har skapt motivet (se ►pinxit). Scuola siciliana [- -tji-], kjærlighetsdiktning skapt av diktere ved Fredrik 2s og hans sønn Manfreds hoff på Sicilia i perioden omkring 1220-68, da den nye diktning i Toscana, dolce stil nuovo, opp­ stod. Dikterne fra den sicilianske skole hadde provemjalsk trubadurdiktning som modell. Noen kjente navn fra dikterkretsen er Ciclo d’Alcamo, Rinaldo d'Aquino, lacopo da Lentini, Pier della Vigna, Guittone d’Arczzo, Chiaro Davanzati foruten Fredrik 2 selv. Scutellaria (av lat. 'lite skjold’), slekt i leppeblomstfamilien med 300 arter av urter og busker, ut­ bredt i alle verdensdeler. Bare én art i Norge, ►skjoldbærer. Planten smaker bittert. Den er i medisinen blitt anvendt mot feberfrysninger. Scutenaire [skytn?r], Jean, 1905-87, belgisk franskspråklig forfatter; skrev surrealistisk lyrikk preget av humor og pessimisme, f.eks. Mes inscriptions (1945) og Le Båton de Jean de Milan (1970). SD, tysk forkortelse for Sicherheitsdienst (des Reichsfiihrers SS). tysk nazistisk hemmelig etterret­ ningstjeneste opprettet 1931 mot opposisjonelle innen nazistpartict, fra 1936 offisiell etterretningstjeneste for riket med hovedoppgave å informere Gestapo om politiske motstandere. I 1939 sammensluttet med Sicherheitspolizei (Sipo) som Gestapo var en del av. S. d. 1. Forkortelse for samme dag: se dette (ord). 2. (lat.). Forkortelse for sine dato, ‘uten dato'. SDH, fork, for synkront digitalt hierarki, interna­ sjonal telekommunikasjonsstandard for digitale over­ føringssystemer med høy kapasitet. SDH benyttes til en viss grad pa digitale radiolinjer, men først og fremst på optiske fibrer. De vanligste SDH-systemer har overføringskapasitet fra 155 Mbit/s (1920 telefonkanaler) og oppover til 2,5 Gbit/s (30 920 tclcfonkanaler). Slike systemer gir stor fleksibilitet og mulighet for høy totalutnyttelse av nettresursene. Se ►telenett. SDI, fork, for eng. Strategic Defense Initiativet stra­ tegiske forsvarsinitiativ’), også kalt «Star Wars» el­ ler «stjernekrig», et amerikansk missilforsvarssystem lansert av president Reagan 1983. Ble igangsatt 1984 for å koordinere forskning og utvikling innen området forsvar mol langdistansemissiler. Rollen er overtatt av BMD, Ballistic Missile Defense. SDIO, fork, for eng. Strategic Defense Initiative Organization, organisasjon opprettet 1984 av USAs forsvarsminister for å koordinere forskning og ut­ vikling innen området forsvar mot langdistansemis­ siler. Rollen er fra 1993 overtatt av ►BMDO, Ballis­ tic Missile Defense Organization. SDR, se ►Spccial Drawing Rights. SDØE, statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten. Ordningen ble opprettet 1985 ved at Statoils eierinteresser i de fleste utvin­ ningstillatelser på sokkelen ble splittet i en økono­ misk andel til Statoil og en direkte økonomisk andel til staten. Staten har dermed en direkte eierandel i de fleste olje- og gassfeltene på sokkelen. Ordningen berører ikke operatørforholdene. Statoil er forret­ ningsfører og forestår alt salg av petroleum for SDØE. Se, kjemisk symbol for grunnstoffet selen. Seaborg [si:bå:g], Glenn Theodore, f. 1912, ame­ rikansk kjemiker, professor ved University of Cali­ fornia, Berkeley, fra 1945. Han ledet arbeidene med plutonium i Manhattan-prosjektet 1941-45 og var leder for USAs atomenergikommisjon 1961-71. I samarbeid med andre var han 1940 med på oppda­ gelsen av plutoniumisotopen 238Pu, 1941 den fisjonable plutoniumisotopen 239Pu, den fisjonable uranisotopen 233U og neptuniumisotopen 237Np. I 1944 fulgte oppdagelsen av americium og curium, 1949 berkelium, 1950 californium, 1952 einsteinium, 1953 fermium, 1955 mendelevium, 1958 nobelium og

i uo

SEAFIELD

Glenn T Seaborg

1974 grunnstoff nr. 106, unnilhexium. Unh. Han har også vært med på å oppdage tallrike isotoper av tid­ ligere kjente grunnstoffer, som jod-131. jern-59, mangan-54 og kobolt-60. Seaborg fikk Nobelprisen i kjemi 1951 sammen med E. M. McMillan for deres oppdagelser innen transuranenes kjemi. Seafield [si:fi:ld], skotsk earltittel. James Ogilvie (dod 1730), 4. earl of Findlater, fikk 1688 tittelen viscount Seafield og ble 1701 opphøyet til earl of Seafield. Da denne grenen av slekten Ogilvy døde ut med hans sønnesønns sønn 1811, døde også den el­ dre earltittelen ut, mens verdigheten som earl of Sea­ field gikk i arv til en gren av klanen Grant, som an­ tok slektsnavnet Ogilvie-Granl. Den nåværende tittelinnehaver. den 13. earl, er en av Storbritannias største jordeiere, med et gods på ca. 400 000 daa. Seagal [si:gal], Steven, f. 1951. amerikansk filmskuespiller og -regissør. Han var kampsportutøver og -instruktør da han fikk tilbud om hovedrollen i actionfilmen Above the Law (Nico. 1988). Etter fil­ mens store kino- og videosuksess har Seagal gjort en rekke varianter av den samme hardtslående rollen i filmer som Hard to Kili (1990), Under Siege (1992) og On Deadly Ground (1994; også regi). Birolle i Executive Decision (1996). Sea Island Cotton [si: ailand kåtn], langfibret bomullssort av høyeste kvalitet. Fra Florida, Caroli­ na og Georgia, USA. Sea Launch [si: la:ntj], internasjonalt samarbeids­ prosjekt med formål å foreta kommersielle satellittoppskytninger i Stillehavet. Det internasjonale kon­ sortiet består av Boeing (USA), Kværner (Norge). Energija (Russland) og Jusjnoje (Ukraina). Den nor­ ske andelen er 20 % og omfatter ombygging og ut­ rustning av oppskytningsplattformen samt bygging av et monterings- og kommandoskip (ved Govanskipsverftet i Glasgow). Hjemmebase for oppskyt­ ningsplattformen samt monterings- og kommandoskipet skal være Long Beach. California. Første oppskytning er planlagt gjennomført sent 1998. Seale [si:l], Robert (Bobby), f. 1936, amerikansk svart politiker, formann i The Black Panther Party for Self Defence, som han stiftet sammen med Huey P. Newton 1966 (se ►Black Panthers). sealed beam [si:ld bi:m] (eng. ‘forseglet (lys)stråle’), prinsipp for uskjermede billyskastere, lan­ sert i USA i tiden mellom den første og den annen verdenskrig. Istedenfor vanlig lyspære har man en stor lukket lyspære hvor reflektoren danner bakveg­ gen. Dette forhindrer at reflektorens speilende flate blir ødelagt. Sealed beam er ikke godkjent i Norge, som følger de europeiske nonner, hvor det kreves at nærlyset er skjermet. Sealsfield [si:lzfi:ld], Charles, pseudonym for Anton Karl Postl. 1793-1864. tysk forfatter. Flyktet 1823 til USA og skildret landet som journalist og forfatter. 1832 slo han seg ned i Sveits. Han gav den første omfattende fremstilling pa tysk av natur og

samfunn i Amerika. Hans fargerike og konkrete skild­ ringer av landskap, mennesker og sosiale forhold gjør ham til en av de store tyskspråklige realister på 1800tallet. sealyham terrier [si:liom britisk hunderase, navn etter godset Sealyham i Pembrokeshire. Wales. Her bodde midt på 1800-tallet J. Edwards, som avlet frem sin egen terrierstamme. Han dode i 1870-årene og etterlot seg illsinte terriere av uensartet utseende. Først etter hans tid ble de gjort fredelige og homoge­ ne. Sealyham terrieren er rektangulær og kortbent, kraftig benstamme, med mankehøyde maksimum 30 cm. Hodet er langt og kraftig, med morke øyne og middels store, hengende orer. Halen bæres stående. Pelsen er lang og ru, hvit med eller uten gule, brune, blå eller grevlingfargede flekker på hode og ører. seanse [-ar)-] (av fr.), forestilling el. seremoni i sluttet selskap (ofte brukt spøkefullt); spiritistisk ek­ speriment. Searchers [sa:tføz], The, amerikansk spillefilm (1956) i regi av John Ford, manus av Frank Nugent etter en roman av Alan LeMay. Westem-film som skildrer en mann på leting etter sin niese som er kid­ nappet av indianere under en massakre. Med John Wayne, Jeffrey Hunter. Vera Miles og Natalie Wood. Filmen har øvd stor påvirkning på senere amerikan­ ske regissører. Searchers [sa:tfaz], The, britisk rockgruppe dan­ net 1961, med bl.a. Mike Pender og John McNally, begge gitar og sang. De fikk sitt gjennombrudd med Sweets For My Sweet i 1963, og i midten av 1960årene var de en av Storbritannias mest populære grup­ per med suksesser som Needles and Pins og Love Potion No. 9. Searle [sa:l], Humphrey, 1915-82, britisk kompo­ nist. Elev av John Ireland og Anton Webem. Han komponerte for det meste i tolvtonestil, men innfly­ telsen fra Liszt er i enkelte verker også tydelig. Skrev fem symfonier, orkesterverker med deklamasjon, to klaverkonserter og andre klaververker (Sonate, 1951), operaer, kammermusikk m.m. Utgav The Music of ÅAzZ(1954), Twentieth Century Counterpoint (1954) og Ballet Music (1957). Sea Launch. Tegning av en oppskytning fra en Sea Launch-plattform.

Searle [sa:l], John Rogers, f. 1932, amerikansk fi­ losof. Searle har doktorgrad fra Oxford-universitetet, og er siden 1959 professor i filosofi ved Berke­ ley. Han var en av de ledende skikkelsene i Free SpeecA-bevegelsen i 1960-årene, men har siden stilt seg kritisk til bevegelsen. Artikkelen What is a Speech Act? (1965) er en videreføring av teorien om tale­ handling som opprinnelig ble formulert av .1. L. Austin. Boken Speech Acts (1969) har hatt stor inn­ flytelse. Her argumenterer Searle både for at kon­ vensjoner i et språk er realiseringer av tilgrunnliggende (konstitutive) regler som er felles for alle språk, og for at en talehandling må oppfattes som et sam­ spill av intensjoner på den ene siden og konvensjo­ ner på den annen. Searle har også gitt viktige bidrag til bevissthetsfilosofien. Blant verkene kan nevnes Intentionality (1983), The Rediscovery of the Mind (1992) og The Construction ofSocial Reality (1995). Searle [sø:l], Ronald, f. 1920, britisk tegner, bi­ dragsyter i flere britiske publikasjoner; tealertegner for Punch fra 1949. Fra 1946 har han publisert sine tegninger i mer enn 50 album, bl.a. The Female Approach (1949), Modem Types (1959), Secret Sketchbook (1970) og The Situation Is Hopeless (1980). Hans humor er syrlig etsende, til tider burlesk; stre­ ken fin og infam. Ronald Searle (1978) er en sam­ ling av hans beste tegninger, med biografiske og bi­ bliografiske opplysninger. Sears, Roebuck & Company [siøz roubak -], Chicago, amerikansk handelskonsern, grunnlagt 1886. Sears har ca. 800 varehus i USA; for øvrig en rekke øvrige utsalg i USA og Canada, samt et omfat­ tende postordresalg av de fleste detaljhandelsvarer. Konsernet har ved slutten av 1990-årene til sammen ca. 3400 utsalg. Omsetning 1996: 38,2 mrd. ameri­ kanske dollar; 335 000 ansatte. Historikk. Selskapet ble grunnlagt av Richard W. Sears, som revolusjonerte handelen med salg gjen­ nom kataloger og løfte om pengene tilbake hvis kun­ den ikke var fornøyd. 1 1924 kom general Robert E. Wood til firmaet, der han var sjef i nesten 30 år. Det første varehus ble oppført i Chicago 1925, og 1931 var butikksalget større enn katalogsalget. Hovedkvar­ teret, kontorbygningen Sears Tower, stod ferdig 1974. Sears eide Encyclopædia Britannica fra 1920 til 1943 da leksikonet ble gitt til University of Chicago. Sears Tower [siøz taua], kontorbygning i USA, Chicago, verdens hioyeste bygning 1974-96. 443 m (kringkastingsmastene når opp i 549 m), 110 etasjer. Grunnflaten er 69 m x 69 m. fasaden kledd med svart aluminium og bronsefarget glass. Arkitekt var fir­ maet Skidmore, Owings and Merrill. Eies av handelskonsemet Sears, Roebuck & Co. Seasat [si:sæt] (av eng. Sea Satellite), amerikansk jordobservasjonssatellitt spesielt konstruert for stu­ dier av havoverflaten og den første sivile satellitt ut­ styrt med SAR (syntetiske aperturradar). Ble skutt opp 27. juni 1978, men var i virksomhet kun 109 dager. Seasparrow [si:spærou] (eng., 'sjøspurv'), ame­ rikansk luftvernsystem som består av radarkontrollenhet og overflate-til-luft missiler. De norske fregat­ tene av Oslo-klassen er utstyrt med Seasparrow. Seat, oppr. fork, for Sociedad Espahola de Automoviles de Turismo, spansk bilmerke. Fabrikken ble grunnlagt 1953 i Barcelona for å produsere biler i samarbeid med Fiat som var stor aksjonær. Volks­ wagen overtok Fiats andel 1987, og etter dette er populære modeller som Ibiza, Cordoba og Toledo utviklet. 306 800 personbiler produsert 1994. SEATO, fork, for eng. Southeast Asia Treaty Or­ ganization. forsvarsorganisasjon for Sørøst-Asia, opprettet etter initiativ av den amerikanske utenriks­ minister John Foster Dulles. Avtalen ble undertegnet 8. sept. 1954 av Australia, Filippinene, Frankrike, New Zealand. Pakistan. Storbritannia, Thailand og USA. Formålet var å skape et felles forsvar mot kom­ munistisk aggresjon. SEATO kom aldri til å spille

109 den rolle den opprinnelig var tiltenkt. Formelt opp­ løst 1977. Seattle [si:ætl], by i USA. Washington, på et eid mellom Puget Sound og Lake Washington; 524 700 innb. (1996), i byregionen Seattle-Tacoma-Bremerton (metropolitan area) 3 320 800 innb. 1996. Vik­ tig fiskehavn, pelshandel. Store skipsverft, sagbruk og flyfabrikker (Boeing), fremstilling av alumini­ um-, jern- og stålvarer og hermetikk. God havn med livlig trafikk på Alaska og Østen, endepunkt for fle­ re store jembanesystemer. Internasjonal lufthavn. University of Washington, grunnlagt 1861, Seattle University (katolsk), grunnlagt 1892 og Seattle Pa­ cific University, grunnlagt 1891. Episkopal og romersk-katolsk katedral. Del 185 m høye tårnet Space Needle og byens enskinnebane ble bygd til verdensutstillingen 1962. Seattle ble anlagt 1853 og vokste opp elter fremfø­ ringen av jernbane 1893 og gullfunnene i Alaska. Mange nordmenn og norskættede er bosatt her. en god del immigranter etter den annen verdenskrig. Oppkalt etter indianerhøvdingen Seathl (f. ca. 1790) for duwamish, suquamish- og andre stammer i Pu­ get Sound-området. Seattle [si:ætl], Seathl. 1790?—1866, nordameri­ kansk indianerhøvding for de salish-talende duvvamish- og suquamish-stammene i den nåværende sta­ ten Washington. Sammen med 82 andre høvdinger fra stammene omkring Puget Sound undertegnet han i 1855 en traktat som skulle innebære overdragelse av nesten alt land til amerikanske myndigheter. Landsavståelsen førte til at flere stammer gjorde opp­ rør, men de led raskt nederlag. Seattle deltok ikke i denne striden. Det var under disse forhandlingene at Seattle skal ha holdt sin berømte tale, senere kall Vi er en del av jorden, der han bl.a. skal ha uttalt: «Hvordan kan man kjøpe eller selge himmelen, varmen fra jorden? Tanken er fremmed for oss. Vi eier ikke luftens ren­ het eller glitteret i vannet. Hvordan kan du da kjøpe det av oss? Vi bestemmer bare i vår lid.» Talen er blitt oversatt til en rekke språk, og er flere ganger blitt sitert i debatter, særlig av indianske tals­ menn og av miljøvemaktivister. Imidlertid viser det seg at den talen som ettertiden kjenner, ikke kan være den samme som Seattle holdt, ettersom den innehol­ der opplysninger og referanser som han umulig kan ha kjent til. Den versjonen som oftest siteres i dag, er skrevet av Ted Perry i forbindelse med en film om miljøtrusselen som ble laget i 1972. Litt.: Høvding Seattle: Vi er en del av jorden (norsk utg. 1991); F. M. Bordewich; Killing the White Man’s Indian (1996). sebacinsyre, HOOC(CH,)XCOOH, dekandisyre, krystallinsk, organisk syre som fremstilles av ricinolsyre (fra ricinusolje) og brukes som utgangsstofl' for fremstilling av polyamider, polyestere, myknere for plast m.m. sebaot (hebr., ‘hærskarer’), uttrykk brukt i Det gamle testamente om de himmelske hærskarer, ofte i forbindelsen Jahve ‘elohe sebaot, «Jahve, hærskare­ nes (el. Allhærs) Gud», f.eks. i Jes 6. Sebastian, mannsnavn, av gresk sebastbs, ‘ver­ dig til ære'. Kortform Bastian og Stian. Navnedag 20. januar. Sebastian, den hellige, romersk martyr som skal ha lidd martyrdøden under keiser Diokletians kris­ tenforfølgelse (303-312). Legenden om Sebastian fra 400-tallet er apokryf. Ifølge denne gjorde Diokletian ham til kaptein for pretorianergarden. Da det ble opp­ daget at han bistod kristne martyrer i fengselet, fikk keiseren ham skutt i hjel med piler. Etter at en from kvinne hadde fatt ham tilbake til livet, fikk keiseren ham slått i hjel med klubber. Mosaikker i kirkene St. Peters lenker og St. Saba i Roma, som er fra hhv. slutten av 600-tallet og tidlig pa 700-tallet, fremstiller ham som en eldre mann med sKjegg som holder en krone. Renessansekunstnemc

__ SEBRAER

Seattle, \yere høyhusbebyggelse i sentrum av byen. Litt til venstre for midten sees det 185 m høve tårnet Space Needle. 1 bakgrunnen til høyre Mount Rainier (4392 m o.h.).

fremstiller ham som en halvnaken ung mann, gjen­ nomboret av piler. Skytshelgen for bueskyttere og soldater og mot pest. Minnedag i vest: 20. januar; i øst 18.desember. Sebedeus (hebr. Zabdi el. arameisk Zahdai), fis­ ker ved Gennesaretsjøen. far til apostlene Jakob og Johannes (Mark 1,19; Luk 5.10). Sebelien [-lin], Johan Robert Francis. 1858-1932. født i København, norsk kjemiker. Dosent ved Ås landbruksskole 1889-98. ble overlærer da skolen i 1898 ble gjort til høyskole, fra 1914 professor. Sebe­ lien arbeidet særlig med kjemiske spørsmål knyttet til melk og påviste bl.a. at melk inneholder et globulin. laktoglobulin. Utgav flere lærebøker. Sebeok [si :biak], Thomas Albert, f. 1920. ungarskamerikansk språkforsker. Professor ved Indiana Uni­ versity fra 1967. Har nedlagt en betydelig forsknings­ innsats innen semiotikk. ural-allaisk språkvitenskap og antropologi. Har bl.a. utgitt Encyclopedic Dictiønary ofSemiotics (3 bd., 1986) og The Semiotic Sphere (1986). Sebestyén [fæbæjije:n], Marta, f. 1957. ungarsk sanger. Internasjonalt kjent gjennom sin medvirkning på den franske platen Deep Forest. som ble tildelt en Grammy-pris i 1996, og i filmen Den engelske pasi­ enten. En lang rekke plateutgivelscr. seborré (av lat. ‘talg’ og gr. ‘flyte’), tilstand med høy talgproduksjon (fet hud). Talgproduksjonen re­ guleres av mannlige kjønnshormoner, androgencr, som via reseptorer stimulerer talgkjertlene. Derfor vil seborré først kunne opptre etter puberteten. Talg­ produksjonen er størst i ansikt, hode og på øvre del av overkroppen. Høy talgproduksjon disponerer for aene (kviser), flass i hodebunnen og ►seborroisk eksem. seborroisk eksem, hyppig forekommende fonn for eksem hos personer med høy talgproduksjon (►se­ borré). Utslettet sees derfor ikke før puberteten, med unntak av spedbarn, som i de første levemåneder kan ha høy talgproduksjon på grunn av hormonell stimu­ lering fra moren i fosterlivet. Seborroisk eksem kan forklares med at den fete huden gir grobunn for en endring i hudens normale baklcrieflora, blant annet med overvekst av gjærsoppen Pityrosporum ovale. Utslettet viser seg som rødt, flassende, ofte litt fetlig utslett rundt nesevinger, til siden for nesen, mel­ lom øyenbrynene og langs hårfestet. Flass i hode­ bunnen er som oftest uttrykk for seborroisk eksem. Utslettet kan også komme over brystbenet, og på øvre, midtre del av ryggen. I noen tilfeller kan utslettet

spre seg til hudfolder, som under bryster, i armhuler og i skrittet. Behandlingen er vanligvis enkel. Milde kortisonkremer har vanligvis god effekt, men skal bare bru­ kes i korte perioder. Kremer eller sjampo med soppdrepende virkning kan ha en forebyggende effekt. Tendensen til seborroisk eksem går ikke over, men utslettet er vanligvis lett å holde i sjakk. Sebou [sebu:]. Oued. elv i nordlige Marokko, kom­ mer fra Atlasfjellene og munner ut i Atlanterhavet 15 km nedenfor Kénitra, 450 km lang. sebrablad, arter i slektene Tradescqntia og Zebrina i familien Commelinaceae, viltvoksende i Sentral-Amerika. Flere arter er vanlige stueplanter i Norge. Tradescantia pendula er en saftig urt med krypende stengler og brede, metallglinsende blad som er grønne, sølvgrå og rodfiolette. Zebrina purpusii har store, glinsende rødlig-grønne blad og er eneste aktuelle stueplante i denne slekten. sebraciklide, Cichlasomanigrofasciqtus, akvarie­ fisk (benfiskart) i familien ciklider. Den er en aggres­ siv ciklide, 10-15 cm lang, grå-blå med tverrgående svarte striper. Hannen er mer langstrakt enn hunnen og har lengre og spissere finner. De formerer seg vil­ lig i akvarium og passer vel på yngelen. Temperatur 22-28 °C. Hører hjemme i Mellom-Amerika. sebraedderkopp, Sqlticus scenicus, edderkoppart i familien hoppeedderkopper (Salticidae). Krop­ pen er behåret og svart med tre hvite tverrstriper på bakkroppen. hvorav de to bakerste er brutt på midt­ en. Lengde uten ben er 5-6 mm. Arten er vanlig i solskinn på husvegger, tregjerderog i hager, men også på stein og fjell der de med rykkvise bevegelser jak­ ter på bytte. Som andre hoppeedderkopper spinner de ikke fangstnett, men finner byttet med sitt syn og angriper ved et hopp. Arten finnes over det meste av landet. To lignende arter i samme slekt finnes i Norge, men den ene er sjelden. sebraer, partåede klovdyrarter i hesteslekten, Equus, i hestefamilien. Størrelse fra ponni til liten hest. Pelsen har gråhvit bunnfarge og mørke tverrslriper. Skulderhøyde 125-160 cm. Har ståman og kurumpe. Forekommer på stepper, savanner, buskmark og halvørken. Det finnes tre nålevende arter: Vanlig sebra (Equus burchelli) som er utbredt fra Øst- til Sør-Afrika. Opptrer i mange underarter, f.eks. chapmansebra, bøhmsebra og burchellsebra (utryd­ det). Fjellsebra (Equus zebra) er den minste av arte­ ne, vekt opptil 260 kg. Forekommer i gressmark i

SEBRAFISK second string, se ►first string. Secretary of State [sekratari av steit] (eng.), eg.

Sebraer i Mikymi nasjonalpark. Tanzania. fjellområder i det sørvestlige Afrika. Regnes som en sårbar art. Grevysebra (Equus grevyi) er stor som en hest, vekt opptil 405 kg (se ►grevysebra). Utryddet er kvagga (Equus quagga) også kalt Grants sebra (se ►kvagga). sebrafisk, Brachydqnio rerio, akvariefisk (benfiskart) i karpefamilien. Den har langsgående, blå striper på grå bunn. Hunnen er tykkere enn hannen. Lengden er ca. 5 cm. Den er en av de mest populære og livlige stimfiskene. Lett å ale opp. Temperatur 20-25 °C. Kommer fra de østre deler av India. sebramangust, også kalt mango eller stripet mangust, Mungos inungo, rovdyrart i snikekattfamilien. Den er hovedsakelig gråbrun, men pelsen far en spesiell farge fordi hvert hår har en ring i hvitt, svart eller brunt. Disse er ikke ordnet i noe felles system, og pelsen far derfor mer eller mindre mørke tverrstriper, fordelt uregelmessig. Kroppslengde 34 cm, hale 22 cm og vekt 1,8 kg. Den er dagaktiv, livnærer seg vesentlig av insekter og andre virvelløse dyr, men tar også egg og små virveldyr. Lever i grupper og forekommer over store deler av Afrika sør for Saha­ ra, bortsett fra Kongo og Sørvest-Afrika. Sebulon, israelittisk stamme som bodde i de frukt­ bare traktene ved Karmel (Jos 19,10-16). Navn elter Jakobs sønn Sebulon (1 Mos 30,20). sec [sek] (fr.), tørr, om vin; hvite svakviner og musserende viner som ikke inneholder ugjæret sukkerrest eller virker som de ikke gjør. For champagne benyttes betegnelsene extra sec. ganske tørr, sec, middels tørr, og detni sec, svakt søtlig. Secale, slekt i gressfamilien med 4 arter. Toblomstrede, flate småaks, samlet i et tett aks og med siden mot den felles hovedakse. Viktigste art er ►rug, Se­ cale cereale. SECAM-systemet, fork, for fr. Séquentiel å mémoire, system for overføring av fargefjernsyn, utvi­ klet i Frankrike under ledelse av Henri de France. Systemet ble tatt i bruk i 1966, og benyttes i Frankri­ ke, Russland og de fleste østeuropeiske land. Se ►fjernsyn (fjernsynssystemer). secans (mat.), forkortet sec, trigonometrisk funk­ sjon. Secans til en vinkel i en rettvinklet trekant defi­ neres som forholdet mellom hypotenusen og vinkelens hosliggende katet. Se ►trigonometri. Secchi [sokki], Angelo, 1818-78, italiensk astro­ nom, av pave Pius 9 i 1849 utnevnt til professor og direktør for Collegio Romanos nyopprettede obser­ vatorium. Pioner innenfor studiet av solfenomener, stellarspektroskopi og spektralklassifikasjon. secchiskive [sekki-], hvit metallskive som nyttes til å bestemme vannets ►siktedyp. Skiven kan være sirkulær eller rektangulær. Ble første gang nyttet av Peter Secchi i 1865, og er senere blitt brukt i limnologiske og oceanografiske studier. second-hand [sekand hænd] (eng.), annenhånds, brukt, antikvarisk; også om opplysninger, kunnska­ per via et mellomledd. secondo, fem. seconda (it., ‘den annen’) (mus.), basspartiet ved firhendig spill. seconda volta (2da), annen gang.

‘statssekretær’. 1. Tittel for visse medlemmer av den britiske re­ gjering. Navnet kommer av at de opprinnelig var kongens sekretærer; på Henrik 8s tid var det to, an­ tallet har senere variert noe. Secretary of State har overordnet ansvar; enkelte fagministre underlagt dem kalles Minister of State. 2. Tittel for USAs utenriksminister. Secret Service [si:krit saivis] (eng., ‘hemmelig tjeneste'), vanlig populær betegnelse på det hemme­ lige etterretningsvesen i engelsktalende land. 1 Stor­ britannia kan den organiserte militære, politiske og økonomiske etterretningstjenesten føres helt tilbake til 1300-tallet. 1 USA ble etterretningstjenesten or­ ganisert 1865. Se ►MI-S, ►MI-6 og ►CIA. Section d’Or [seksiå då:r] (fr., ‘Det gylne snitt’), kunstnergruppe i Paris som trådte frem med samlet utstilling høsten 1912 i Galerie La Boétie. Gruppen omfattet kubistiske malere og deres tilhengere (unn­ tatt Pablo Picasso og Georges Braque). Betegnelsen henspiller på deres interesse for geometriske kom­ posisjoner. Se ►kubisme. Securitas A/S, Oslo, foretak stiftet 1929 som A/S Norsk Vaktselskap. Virksomhet innen vakthold og sikrings- og kontrolltjenester; salg og installasjon samt service av alarm- og kontrollanlegg. Dattersel­ skap av det svenske Securitas AB. 2500 ansatte (1995). Security Service [sikimriti sa:vis], den britiske sikkerhetstjenesten, se ►Ml-S. Sedaine [saden], Michel Jean, 1719-97, fransk dramatiker, en av de første franske forfattere med bakgrunn i håndverkermiljø. Han huskes særlig for sine borgerlige dramaer. Le Philosophe sans le sa­ voir (1765) regnes som hovedverket innenfor denne sjangeren, som Diderot grunnla og Beaumarchais senere videreutviklet. Sedaine bidrog på flere måter til å modemisere fransk teater. Sedaka [sada:ka], Neil, f. 1939, amerikansk san­ ger, pianist og komponist; stor suksess omkring 1960 med bl.a. Oh! Carol, Happy Birthday, Sweet Sixteen og Breaking Up Is Hard to Do. Han kom etter hvert noe i bakgrunnen som artist, men har beholdt et tro­ fast publikum og er fremdeles aktiv. Sedaka er en produktiv og anerkjent «låtskriver», og har levert materiale til en rekke kjente artister. Han har samar­ beidet med bl.a. Elton John og Sissel Kyrkjebøe. sedan [fr. uttale sada], egentlig lukket bærestol med glassruter, stammer fra Sedan i Frankrike. Senere om to- eller firedørs lukket personbilkarosseri. Sedan [sada], by i Frankrike, Champagne-Ardenne, departementet Ardennes, ved Meuse, nær den bel­ giske grensen; 22 400 innb. (1990). Tekstilindustri. Sedan var hovedstad i Bouillon og ble 1642 fransk. Napoleon 3 og general MacMahons armé ble 1. sept. 1870 innesluttet i festningen Sedan og måtte etter mislykkede utbruddsforsøk neste dag overgi seg til den tyske general Moltke. 13.-15. mai 1940 gjorde tyskerne her sitt avgjørende gjennombrudd inn i Frankrike.

Sebramangust

Seder sedat (av lat.), (om person) som har et rolig og sindig vesen; satt. sedativ (av lat.), generell betegnelse for beroligen­ de legemiddel. seddel (fra mnty.), stykke papir der det står skre­ vet noe. pengesedler, se ►penger. seddelbank, bank som har adgang til å utstede pengesedler. Tidligere hadde et land ofte flere sed­ del utstedende banker, men utstedelsen er nå som re­ gel sentralisert i én bank, ►sentralbanken. seddelinnlosning, normalt det at pengesedler av en utgave ombyttes med nye sedler til samme verdi. Ved rekonstruksjoner av pengevesenet er seddelinnløsning ofte brukt for å redusere seddelmengden, enten ved at man setter et bestemt bytteforhold mel­ lom gamle og nye sedler, eller ved at en del av det innvekslede beløp ikke utleveres i nye sedler, men holdes tilbake på sperret konto. Den siste fremgangs­ måten ble brukt i Norge september 1945, da, bortsett fra et mindre fribeløp. 40 prosent av de innleverte gamle sedler ble holdt tilbake på sperret rikskonto (riksinnskudd). Om innløsning av sedler i gull, se ►gullstandard, sedefær, gammelt navn på krydderet ►gurkemeie. Se deg om i vrede, eng. originaltittel Look Back in Anger, skuespill (1956) av John Osbome. Styk­ ket uttrykker frustrasjonen hos deler av etterkrigsgenerasjonens ungdom, som etter Osbomes skue­ spill ble kalt «the Angry Young Men» (‘de sinte unge menn’). sedelighetsforbrytelser, forbrytelser mot sede­ ligheten (anstendigheten), kalles også seksualforbry­ telser. Bestemmelsene om slike forbrytelser linnes i straffeloven av 1902 kap. 19. Kap. 38 inneholder bestemmelser om forseelser mot sedelighet. Bestemmelsene om sedelighetsforbrytelser retter nesten uten unntak sin straffetrussel både mot menn og kvinner, og behandler som hovedregel utuktig omgang med så vel menn som kvinner. «Utuktig omgang» omfatter foruten det naturlige samleie og­ så en del samleielignende forhold. Bestemmelsene om sedelighetsforbrytelser omfatter to hovedgrup­ per av rettsbrudd: krenkelse av den enkeltes rett til selv fritt å bestemme over sine kjønnslorhold, og retts­ brudd som ikke krenker noen bestemt person, men samfunnets interesse i at den alminnelige seksual­ moral blir vernet. Eksempel på det siste er utuktig omgang mellom voksne nærbeslektede personer (in­ cest), utnyttelse av andres ervervsmessige utukt (rufferi), eller fremstilling og salg av utuktige skrifter (pomografi). Straffbarheten av homoseksuell omgang

111 mellom menn og seksuell omgang med dyr (crimen bestialitatis) ble opphevet i 1972. De viktigste sedelighetsforbrytelser mot den enkelte er utuktig omgang oppnådd ved vold, ved trussel el­ ler underfundig atferd, utuktig omgang med person som er ute av stand til å motsette seg handlingen og utuktig omgang med mindreårige. Etter norsk rett er det straffbart å ha utuktig omgang eller foreta utuk­ tig handling (beføling, «klussing» m.m.) med noen som er under 16 år, og straffen er strengere hvis ved­ kommende er under 14 år. Ervervsmessig utukt (pro­ stitusjon) er i og for seg ikke straffbart. Oppfordring eller innbydelse til utukt kan imidlertid i visse tilfel­ ler rammes av straflf(§ 378). Det samme gjelder forledelse av noen til å drive utukt som erverv, eller utnyttelse av andres ervervsmessige utukt (§ 206). sedentær (av lat. ‘sitte'), bofast, i motsetning til nomadisk. sedentære fiskerier (av lat. ‘urørlig'), fiske og fangst av dyrearter som sitter fast på havbunnen (f.eks. muslinger), eller som ikke kan bevege seg uten stadig kontakt med havbunnen. Etter Genévekonvensjonen om kontinentalsokkelen av 1958 kan kyststa­ ter kreve enerett til dette fisket ut til kontinentalsok­ kelens yttergrense. seder, Cedrus, slekt i furufamilien med fire arter. De feller ikke nålene om høsten, men er ellers nær beslektet med lerk. Larix. Konglene er 8-10 cm lan­ ge og modnes i løpet av to år. Alle har gulrød kjerne­ ved. og densiteten ved 15 % trefuktighet er 0.43 g/ cm’. Veden er velluktende, og den er meget stabil og holdbar og velegnet til bygningsmaterialer. Mest berømt er libanonseder. Cedrus libani, som vokser i Lilleasia og Syria. Av skogene på Libanon er det nå bare en liten rest tilbake, de største træme i Salomos hellige lund har et stammetverrmal pa 3.5 m og antas å være 2500 år gamle. Atlasseder. Cedrus atlantica, på nordskråningene av Atlasfjellene i Ma­ rokko skiller seg lite fra libanonseder. En annen nær­ stående art. Cedrus brevifolia, vokser pa Kypros. Mer avvikende erhimalayasederen, Cedrus deodara, som har pyramideformet krone, og også ellers skiller seg fra artene omkring Middelhavet. Seder er plantet så langt mot nord som i Norge. I Nygårdsparken i Bergen står en 8 m høy atlasseder og en 10 m høy himalayaseder. Navnet seder er også brukt lokalt om andre bartrær i helt andre slekter enn Cedrus, også om enkelte løv­ trær. Hvit seder fås av lawsonsypress, Chamaecyparis lawsoniana. goaseder av Cupressus lusitanica, japanseder av Cryptomeria japonica, virginiaseder av Juniperus virginiana (►blyanttre), afrikansk se­ der av Juniperus procera, bermudaseder av Junipe­ rus bermudiana og spansk seder av Juniperus oxycedrus. Kubaseder eller vestindisk seder, som benyt­ tes til sigarkasser, fås fra løvtrær i slekten Cedrela. Den amerikanske western red cedar tilhører slekten ►tuja. sederaftenene, jødiske høytidsdager, første og annen kveld i ►pesach, den jødiske påske. sederolje, flyktig olje fremstilt av sedertre. Bru­ kes i parfymefabrikasjon. Fortykket brukes oljen som immersjonsvæske ved mikroskopiske undersøkelser. sedes (av lat. ‘seksten’), gammel betegnelse på bokformat (16°) som angir at trykkarket ved falsing har gitt 16 blader (32 sider). Etter standardformatene (se ►papirformater) tilsvarer sedes ca. A6. sediment (av lat. ‘å sitte’), bunnfall som frem­ kommer i en grumset væske som står en tid. (geol.). Løsmasse som er dannet ved mekanisk, kje­ misk eller organisk avleiring i vann eller luft. Ved ►diagenese kan sedimentene herdes til faste bergar­ ter, se ►bergarter (sedimentære). sedimentasjonskonstant, mål for hvor fort partikler vil skilles ut (sedimentere) fra en løsning ved sentrifugering (f.eks. proteinmolekyler). Sedimentasjonskonstanten er lik partiklenes fart i retning fra rotasjonsaksen, dividert med scntrifugalaksele-

SEEBERG

Sedimentære bergarter. Mellomordovici.sk skifer med kalklag. Det mørke er skifer, det lyse kalk. Fyr­ stellene i Oslofjorden ved Nesodden. rasjonen. En konstant lik K)1’ sekund (= 0.1 ps) kal­ les 1 svedberg, oppkalt etter T. ►Svedberg. sedimentasjonslikevekt, tilstand som oppstar ved at utfellingen av et stoff blir motvirket av mole­ kylenes termiske bevegelse. sedimentasjonspotensial, elektrisk potensial som oppstår i en diclektrisk (ikke-lcdende) væske nar det slår seg ned bunnfall (sedimentasjon) av ikkeledcnde partikler. Partiklene polariseres ved kontakt med væsken og binder elektrisk ladning som de fø­ rer med seg når de synker til bunns. Derved oppstar et sterkt elektrisk potensial. Dannelse av sedimenta­ sjonspotensial regnes som et av de elektrokinetiske fenomenene. sedimentering (til sediment), sedimentasjon, bunnfelling. avsetning. Skjer hvis de faste partikler i en suspensjon (som star i ro) har større densitet enn væsken. Synkehastigheten er sterkt avhengig av partikkelstørrelsen og er langsom for meget små partik­ ler. (kjemitekn.). Prosessen utnyttes i vannverk og in­ dustri, se ►fortykking. (geol.). Viktig prosess i dannelse av sedimenter og sedimentære bergarter. sedimentologi (av sediment og -logi), gren av geologien som omfatter sedimentære bergarter. sedimentære bergarter (til sediment), avset­ ningsbergarter, bergarter dannet ved avleiring eller utfelling i vann eller luft. Se ►bergarter (sedimentæ­ re). sedimentær jord i til sediment), jord som er trans­ portert av vann og bunnfelt (sedimentert) i dette. Jor­ den er lagdelt og sortert etter komstørrelse. Se ►jord og ►sediment. Sedley [sedli], Charles, Sir, 1639-1701, engelsk forfatter. Han var venn av Karl 2, Dryden og Rochester, og var kjent for sitt vidd og sine eskapader. Hans berømmelse hviler på komediene The Mulberry Gar­ den (1668) og Bellamira (1687), på melodiøse lyris­ ke dikt og på oversettelser/bearbeidclser som gjorde fransk 1600-tallsdrama kjent i England. Sedlmayr, Hans, 1896-1984, østerriksk kunsthis­ toriker; professor i Wien 1936-45, i Miinchen 195163. Utgav bl.a. Die Architektur Borrominis (1930) og Ferlust der Milte (1948), et oppgjør med moder­ ne kunst. Hans viktigste kunstteoretiske skrift er Kunst und Wahrheit (1958). sedoheptulose, et karbohydrat med 7 karbonatomer. Det er en ketose, først oppdaget i planter. Sedoheptulose er av meget stor biologisk betydning, da den opptrer som mellomprodukt i direkte oksidativ nedbrytning av glukose (se ►pentosefosfatsyklus) og i de reaksjoner som ledsager karbondioksid-fikseringen under fotosyntesen i planter. Sedum (av lat., betydning ukjent), ►bergknapp, planteslekt i bergknappfamilien. sedvanerett, rettsregler som er dannet ved at sed­ vaner i lengre tid til stadighet har vært fulgt, slik at

de etter hvert er blitt oppfattet som rettslig forplik­ tende. Hvilke betingelser som må foreligge for at en sed­ vane skal anerkjennes som sedvanerett, har vært gjen­ stand for stor meningsforskjell. Den rådende oppfat­ ning i norsk rett er at svaret må bero på en samlet vurdering ulen at man kan stille opp faste og ufravi­ kelige vilkår. I alminnelighet vil det kreves at sedva­ nen er gammel og at den har vært utøvd som rett (opinio juris). Det vil imidlertid også være av betyd­ ning om sedvanen er fast (uten unntak), om den har vært utøvd til stadighet eller ofte, om den er rimelig eller rettferdig, og om den stemmer med eller strider mot lov. Sedvanerett kan oppstå innenfor stedlig begrense­ de omrader (lokal sedvanerett) eller innenfor bestemte grupper eller yrker (partikulær sedvanerett). Sedva­ nerett har samme gjennomslagskraft som skreven lov og kan undertiden endre eller oppheve denne. Også innenfor statsretten anerkjennes sedvanerett, såkalt konstitusjonell sedvanerett, f.eks. regelen om at dom­ stolene kan tilsidesette grunnlovsstridige lover. Grunnlovens § 96 om at ingen kan dømmes uten et­ ter lov, blir tolket slik at ingen kan stralTedømmes i henhold til sedvanerett. Se også ►handelssedvaner og ►Common Law. Litt.: T. EckhofT: Rettskildelære (4. utg. 1997). Sedykh, Jurij Georgijevitsj, f. 1955, russisk (sov­ jetisk) fri idrettsutøver. Olympisk mester i sleggekast 1976 og 1980, OL-sølv 1988. VM 1991, E1\F1978, 1982 og 1986. Satte seks verdensrekorder og holder per I. jan. 1998 gjeldende rekord med 86.74 m (fra EM 1986). seebeekeffekt, termoelektrisk cflfekt, det fenomen at dersom to eller ilere elektriske ledere av forskjel­ lige materialer kobles sammen slik at de danner en sluttet krets, og koblingspunktene holdes på forskjel­ lige temperaturer, vil det gå en strøm i kretsen. Den viktigste årsaken til strømmen er at det oppstår elek­ triske potensialsprang i kontaktområdene. Disse kontaktpotensialene avhenger av temperaturen. 1 kret­ sen oppstar det da en elektromotorisk spenning, seebeekspenningen. som er lik summen av alle kontaktpotensialcne (regnet med fortegn når man følger en bestemt retning rundt kretsen). Denne summen er lik null hvis alle kontaktstedene har samme temperatur, men vil ellers vanligvis være forskjellig fra null. Seebeckeflfekten kan beskrives som en sum av to andre termoelektriske effekter, peltier- og thomsoneffekten. Seebeekeffekt utnyttes bl.a. i termoelementer for måling av temperatur. Den ble oppdaget 1821 av den tyske fysiker T. ,1. Seebeck (1770-1831). Seeberg, Eva, f. 24. april 1931 i Oslo, norsk jour­ nal i st og forfatter. Debuterte med Undring. Unge skisser (1949). 1 romanen Det er meg han har vært hos (1952) skildrer hun en ung kvinnes forhold til kjærligheten. Av senere romaner kan nevnes: Aldri mer alene (1955), Tid til ømhet (1968), Hun er ikke borte (\972), Ja (1973), Tre dager inn i døden (1981), Jeg kan ikke se deg (1987) og Miraklenes tid (1989). 1 mange av romanene er Seeberg opptatt av mennes­ kets mulighet til å overskride grensen til det oversanselige. Hun har også skrevet filmmanus og Ilere novellesamlinger, bl.a. Lykken bor på Bislett (1987). Seeberg, Peter, f. 22. juni 1925. dansk forfatter. I sitt forfatterskap er han særlig opptatt av virkelighetserkjennelsens problem. Debutromanen Bipersonerne (1956) skildrer en gruppe fremmedarbeidere i krigens Berlin og deres virkelighetsforlatte tilværel­ se. I Fugls føde (1957) stilles en forfatter overfor oppgaven å skape virkelighet i ord. i de groteske småhistoriene Eftersøgningen og andre noveller (1962) tar personene fatt i hver sin lille stump av virkeligheten, som de gjør til sin fikse idé. Radioromanen Hyrder (1970) handler om menneskers an­ svar overfor hverandre og viser med sin varmere to­ ne en ny fase i forfatterskapet, fortsatt med Argu­ menterfor benådning (1976). Han fikk Nordisk Råds litteraturpris 1983 for novellesamlingen Om fjorten

SEEBERG

dage (1981). Fra de senere år kan nevnes tekstsam­ lingene Rejsen til Rihe (1990) og Halvdelen af nat­ ten (1997). Han har også utgitt en rekke bøker for bam. - Litt.: S. E. Poulsen og K. Friis-Jensen: Da­ gen letter i sindet (1979). Seeberg, Staffan, f. 4. aug. 1938, svensk forfatter og lege, debuterte i 1966 med romanen P:s lidanden, fulgt av Grodorna (1967) og novellene Fem berdttelser (1968). Med Vågen genom Vasaparken (1970) kom gjennombruddet. Et fragmentarisk språk og handlingsbruddstykker tas her i bruk for å gjen­ speile en virkelighet der sammenhengen i tilværel­ sen fremstår som uoppnåelig. Livslede, språklig ek­ sperimentering og desperat, stundom grotesk sam­ funnskritikk føres videre i fremtidsskildringen Lungfisken (1971) og i den lille «legeromanen» Cancerkandidaterna (1975). Med Gronlandsskogen (1980) og Dar havet borjar (1982) formuleres et mer posi­ tivt livssyn. I 1985 utkom Stellas frihet fulgt av Dårfor (1990) og Aprilfloden (1994). Seeckt, Hans von, 1866-1936, tysk offiser, gene­ ralmajor 1915, generaloberst 1926. Under den første verdenskrig stabssjef hos von Mackensen 1915-16, ved en østerriksk-ungarsk armégruppe 1916-17; generalstabssjef for den tyrkiske hær 1918. 1920-26 sjef for den tyske hærledelse og organiserte de be­ grensede militære styrker som Tyskland fikk ha etter Versaillestraktaten. Han skapte en kamuflert gene­ ralstab, Truppenamt, og utviklet en hær som i reali­ teten bestod av befalingsmenn, noe som var av uvur­ derlig betydning da Hitler innførte alminnelig ver­ neplikt 1935. Militær rådgiver for Chiang Kai-shek 1934-35. seeding [si:-] (eng., av ‘frø’). 1. (idrett). Innde­ ling av konkurransedeltagere i grupper etter antatt dyktighet, benyttes i utslagskonkurranser, bl.a. ten­ nis og fotball, for å hindre at favoritter møtes tidlig i turneringer. Også seeding i individuelle idretter, f.eks. langrenn og hopp, for å samle de beste utøverne og gi de mest mulig like konkurranseforhold. 2. (meteor.). Tilførsel av fremmedlegemer til tåke eller skyer for å forandre den naturlige utviklingen. Hensikten er oftest å utløse eller forsterke nedbør, men også å hindre uønsket nedbør, f.eks. hagl, eller å lose opp tåke. Forskjellige typer partikler er brukt, f.eks. fast karbondioksid, sølvjodid og væskedråper, særlig saltløsninger. Store omkostninger, begrenset effekt og mulige miljøskader gjør at seeding brukes lite. Se for øvrig ►nedbør (kunstig nedbør). Seedorff, Hans Hartvig, 1892-1986, dansk for­ fatter. Debuterte 1916 med diktsamlingen Vinløv og vedbend, fulgt av Hyhen (1917). Senere diktsamlin­ ger bl.a. Fra Danmark til Dvina (1918), Modfrem­ mede stjærner (1919), Genskær afstjernerne (1937), Palmer, Morild (1942) og Tanker og Blyet (1974). Seedorff, som tilhørte sin generasjons betydeligste lyrikere, var en utpreget skjønnhetsdyrker og en form­ ens virtuos, og vant også stor popularitet som vise­ dikter. Seefeld [zeifelt], by i Østerrike, Tirol, 25 km nord­ vest for Innsbruck, i Wettersteingebirge, ca. 1150 m o.h.; 2500 innb. (1996). Kjent vintersportssted. Her foregikk langrennsøvelsene og skiskyting under OL 1964 og 1976, samt VM på ski 1985. Seefried [ze:fri:t], Irmgard, 1919-88, tysk sanger (sopran); gift med W. Schneiderhan. Fra 1943 ved Staatsoper i Wien, 1953-54 ved Metropolitan. New York. Kjent som en fremragende Mozart-tolker og romansesanger. Seeger [si:ga], Pete. f. 1919, amerikansk folke­ sanger, banjospiller, komponist, forfatter og musikkforsker; samarbeidet med bl.a. Woody Guthrie i 1940årene og med sønnen Arlo Guthrie 40 år senere, og var medlem av gruppen The Weavers 1948-57. See­ ger har i hele sin karriere brukt sangen som våpen i kampen mot alle fonner for urett og overgrep, og han ble svartelistet i 1950-årene. Han var et forbilde for den nye bølgen av protestsangere i begynnelsen

av 1960-årene (Dylan, Baez o.a.), og har gjort mye for å hjelpe frem nye talenter. Dessuten har han ned­ lagt et stort arbeid som samler og fonnidler av ame­ rikanske folkelige sanger, og han har også skrevet en rekke kjente sanger, bl.a. IVhere Have All the Flo­ wers Gone og 7/7 Had a Hammer. Album f.eks. The Essential Pete Seeger (1978). seeing [siiirj] (eng.), beskrivelse av de atmosfæ­ riske forhold gitt ved kvaliteten av et teleskopisk bil­ de. God seeing betegner klar luft med veldefinert, rolig bilde, dårlig seeing betegner utvisket, urolig bilde pga. stor lufturo. Se ►scintillasjon. Seeler [zeila], Uwe, f. 1936, tysk fotballspiller, 72 landskamper (43 mål) for Vcst-Tyskland. VM-sølv 1966, bronse 1970. Spilte i alt 21 kamper i VM-sluttspill 1958-70 (rekord). Klubb: Hamburger SV. Seeley [si:li], John Robert, Sir, 1834-95, britisk historiker. Han vakte forargelse i religiøse kretser ved sin Ecce Homo (1865), hvor han fremstilte Kristus utelukkende som menneske. Størst innflytelse øvde han som politisk historiker, særlig med The Expansion of England (1883), som er sterkt imperialistisk. seer, asiatisk masseenhet, i de fleste land lik '/40 ►maund, dvs. mellom 0,3 og 1 kg. I India fra gam­ mel tid ca. 300 g, i nyere tid standardisert til 933 g. 1 Iran var en gammel seer lik 16 mishal, dvs. 73 g, men er nå satt lik 100 g, kalt metrisk seer. seertall, antall personer som ser på fjernsyn på ulike tidspunkter. Maling av seertall danner et viktig utgangspunkt for fjernsynsselskapenes programpolitikk (se ►programlegging). I de reklamefinansierte kanalene er seertallene avgjørende for økonomien fordi de er avgjørende for den pris som kan oppnås for reklameinnslagene. Også for NRK har seertall fått økt betydning. Se også ►rating. S. E. & O., forkortelse for lat. salvo errore et omissione: med forbehold om feil og utelatelser. Uttryk­ ket ble tidligere ofte tilføyd på fakturaer, oppgjør o.l. som et forbehold om adgang til å beriktige mulige feil. Det har ingen juridisk betydning. Sefanja (Sefanias), bibelsk person, se ►Sefanjas bok. Sefanjas bok, profetskrift i Det gamle testamen­ te. Ifølge overskriften var Sefanja profet i .luda på kong Josjias tid, ca. 639-609 f.Kr. Han forkynte den store dommens dag som Javhe ville la komme, både over Juda og nabofolkene. Tilhører ►Tolvprofetboken. sefardim, sefarder eller sefardiske jøder, beteg­ nelse på de jødene i Spania og Portugal som ble for­ drevet i 1490-årene og senere slo seg ned i NordAfrika, Italia, Balkanlandene og Tyrkia, noen også i Vest-Europa, særlig Nederland. Navnet stammer fra Sefarad, brukt av profeten Obadja (Obad 1,20) om Spania. Benevnelsen sefardim blir ofte brukt feilak­ tig om jøder av ikke-ashkenazisk opprinnelse. Se også ►jødeforfølgelser, ►jøder (historie, litteratur) og ►ladino. Seferis, Giorgos, eg. Giorgos Seferiadis, 1900-71, gresk lyriker og diplomat. Debuterte med diktsam­ lingen Vendepunkt (1931). Noen år senere oversatte han T. S. Eliots The Waste Land til nygresk og intro­ duserte ham for greske lesere. Gikk over til et mer moderne formspråk i samlingen Mythistorima (Ro­ man el. Mytisk fortelling), men holdt fast ved den vel avbalanserte klassiske uttrykksformen. Av sene­ re samlinger kan nevnes Øvelseshefte, tre bind Logg­ bøker og Trosten (1947). Skrev også litterære essay­ er. Fikk Nobelprisen i litteratur 1963. Sefland, Per Ottar, f. 27. jan. 1949 i Kristiansand, norsk politiembetsmann. Cand.jur. 1975. Ble 1982 politimester i Vest-Finnmark, og var 1984-97 politi­ mester i Nordmøre. Fra 1997 sjef for Politiets over­ våkingstjeneste. SEFO, De særskilte etterforskningsorganene, or­ ganer opprettet 1988 for å etterforske mulige straff­ bare handlinger begått i tjenesten av embets- eller tjenestemenn i politiet eller påtalemyndigheten. Hvert

Tore Segelcke i Bertolt Brechts Moren, National­ theatret, 1972. av de 11 organene har et begrenset geografisk områ­ de som sitt distrikt. Består av en dommer som leder, en advokat og en person med bakgrunn som politietterforsker. De fremmer forslag til avgjørelser over­ for statsadvokatene i hvert sitt distrikt. Behandlet 1996 687 saker; ca. 7 % førte til forslag om straf­ fereaksjoner. sefyrgarn, løst tvunnet gam av tre eller flere løst spunne kamgarn av fin ull; brukes til strikking og som broderigam. Sefyrgarn er bløtt og glansfullt. Segal [si:gøl], George, f. 1924, amerikansk billed­ hugger; begynte som ekspresjonistisk landskapsmaler. Modellerte 1959 sin første gipsfigur, og 1960 plasserte han en gipsfigur i en virkelig stol og opp­ nådde derved et spenningsforhold mellom det skap­ te og det reelle. Senere gipsfigurer er rene avstøp­ ninger etter levende modell. Segal arbeider på det psykologiske plan og knytter linjen tilbake til Edgar Degas' ballerina i bronse med chiffonskjørt og sløy­ fe. -Litt.: W. C. Seitz: S. (1972). Segalen [søgalen], Victor. 1878-1919. fransk for­ fatter; marinelege, levde store deler av sitt voksne liv på Tahili og i Sørøst-Asia. I sine prosadikt fore­ ner han en særegen eksistensiell søken med intense beskrivelser av Østens natur og kultur {Steles, 1912, Peintures, 1916). Hans etterlatte verker omfatter for­ tellinger, vitenskapelige arbeider og cn libretto. Segall, Lasar, 1891-1957, brasiliansk maler og grafiker. Født i Vilnius, Litauen. Utdannet ved kunst­ akademiet i Berlin. Preget av samme synsmåter som vennene Otto Dix og George Grosz. Stilte ut i Såo Paulo 1912, bosatt her fra 1923. Han malte bylivets sosiale motsetninger, emigrantenes håp og tar med sin jødiske bakgrunn opp antisemittismen og pogro­ mene i Europa i 1930-årene. Eget museum i Såo Pau­ lo, Brasil. Segalstad bru, tettsted og administrasjonssenter i Gausdal kommune. Oppland; 829 innb. (1997). Tre­ vareindustri. Videregående skole. Harde trefninger ved broen 26.-27. april 1940. Navnet kommer av norrønt Sigvaldastadir, av mannsnavnet Sigvald. Segantini, Giovanni, 1858-99, italiensk maler; studerte en kort tid ved Milano-akademiet, senere levde han i ensomhet oppe i Alpene. Segantini malte alpelandskaper, ofte med figurer, med en enkel pa­ tos som kan minne om Jean Fran^ois Millet, og i en teknikk som står den franske pointillisme nær. Blant hans hovedverker er Pløyescene og Tilbake til hjem­ met. Segantini skapte også symbolistiske arbeider, f.eks. De slette mødre {1894). Segelcke, Lasse (eg. Lorentz Lund), 1898-1942, født i Oslo, norsk skuespiller, sønn av S. Segelcke, g.m. T. Segelcke. Debuterte 1921 på Centralteatret, senere knyttet til Den Nationale Scene og Det Nye Teater, fra 1935 ved Nationaltheatret. Han begynte som en vittig lystspillkunstner. På Nationaltheatret utviklet han seg til en utmerket karakterskuespiller, der Helmer i Et dukkehjem var hans fineste og klo­ keste innsats.

113

SEGL

Segelcke, Lorentz Henrik Miiller, 1829-1910, fodt i Oslo, norsk offiser og jembaneadministrator. Han ble sjef for Armédepartementet 1872, trafikkdireklor ved NSB 1877, og var 1883-99 etatens første generaldirektør. Segelcke, Severin (Vincent) Heiberg, 18671940, fodt i Oslo, norsk maler og offiser, som kunst­ ner autodidakt unntatt en kort tid hos Alfred Roll i Paris 1894. Han vakte først oppmerksomhet med sine Strindberg-portretter (Berlin 1893). Utførte senere portretter av Hjalmar Christensen, Tore Se­ gelcke, og en rekke fargelitografier samlet i map­ pene Det gamle Stavanger, Det gamle Bergen og Akershus. Segelcke, Tore Dyveke, 1901 79, født i Fredrik­ stad, norsk skuespiller; søster av Georg Lokkeberg, g.m. (1) L. Segelcke, (2) Anton Raabe. Debuterte 1921 på turné med Det Norske Teatret hvor hun var ansatt til 1924. Fikk s.å. sitt kunstneriske gjennom­ brudd pa Det Frie Teater som Stella i Den praktfulle hanrei av F. Crommelynck, og ble straks knyttet til Den Nationale Scene hvor hun viste sin begavelse bl.a. i Shakespeare-rollene Ophelia i Hamlet og Desdemona i Othello. 1 1928 kom hun til Nationalthea­ tret, spille 1933-35 på Det Nye Teater, hvor hennes Abbie i O'Neills Begjær under almene ble teaterhis­ torie. I en menneskealder var hun en av Nationaltheatrets ledende krefter i klassisk og moderne drama­ tikk. Hun angav den ekte tonen i fremstillingen av kvinnefrigjøringsproblematikk, fra Gunnar Heibergs tante Ulrikke til Helge Krogs Sonja i Konkylien og Vibeke i Oppbrudd. Nora i Et dukkehjem var hennes store rolle i denne typen dramatikk; som Nora gjes­ tet hun over hele Norden, i Paris og Wien, USA og Mexico. I Bjørnsons skuespill var hun både mektig og gripende som Klara Sang og Maria Stuart. Hos Ibsen spilte hun de unge: Solveig, Selma, Agnes og Hilde, siden også Ellida Wangel, Ella Rentheim og Gina Ekdal. Hun vant store seirer bl.a. i tittelrollen i Anne Pedersdotter, som Julie i Heibergs Balkongen og som Josie i Måne for livets stebarn av O’Neill. Hun vil også huskes for de mange morsskikkclsene hun tolket: Medea, mor Aase, Brands mor, tittelrol­ len i Brechts Moren og mest besettende i det monu­ mentale portrett av Iru Alving i Gengangere. Hun utgav i 1959 Med luft under vingene. ' Segerstam, Leif, f. 2. mars 1944. finsk dirigent, fiolinist og komponist. Utdannet bl.a. ved Juilliard School of Music. Kapellmester ved den finske nasjonalopera 1965-68, operasjef 1973-74, kapellmes­ ter ved Deutsche Oper, Berlin 1972-73, sjefdirigent for radioens symfoniorkester i Wien 1975-82 og for Finlands radios symfoniorkester fra 1977, fra 1989 for Danmarks radios symfoniorkester. Gjestedirigent i Europa, USA og Australia,; har gjestet Oslo Filhar­ moniske Orkester og Trondheim Symfoniorkester. Av hans komposisjoner nevnes: 26 strykekvartetter (1962-82), balletten Pandora (1966), 16 symfonier (1977-90), orkesterverket Patria (1973) og 22 Epi­ soder for varierende besetning (1978-81)?

Torgny K. Segerstedt SNL 3. utg XIII 6

Segl. Seglene på unionstraktaten av 1450 mellom Norge og Danmark. Segerstam skriver i en moderne sti). Fra og med femte strykekvartett fremkommer hans spesielle «fripulsative» teknikk, der del overlates til musikerne selv å løse rytmiske problemer. Segerstedt, Torgny Karl. 1876-1945. svensk pres­ semann og religionshistoriker. Dr. theol. 1913, pro­ fessor i religionshistorie ved Stockholms hogskola 1913—17. Han skrev bl.a. Det religiosa sanningsprohlemet (1912). Mest kjent var Segerstedt som redaktør av den li­ berale Gøteborgs Handels- och Sjbfartstidning fra 1917 til sin død. Hans uredde kamp for frihet og rett og avisens høye kulturelle nivå gav den en ledende posisjon innen nordisk presse. Hans sterke innsats for Norges sak under okkupasjonsårene skaffet ham en stor krets av beundrere i Norge, mens hans ubønn­ hørlige kritikk av visse sider ved Sveriges offisielle utenrikspolitikk vakte uvilje i mange svenske kret­ ser. Flere utvalg av hans artikler er trykt, bl.a. / dag (1945. ogsa pa norsk), som særlig gjenspeiler hans holdning til nazismen. Litt.: E. Ancker: T. S. 1876-1945. Studier i en per­ sonlighet (1962). Segerstedt, Torgny Torgnyson, f. 1908. svensk sosiolog, sønn av T. K. Segerstedt; professor i prak­ tisk filosofi i Uppsala 1938, professor i sosiologi sam­ me sted fra 1947, rektor 1955-78. Medlem av Sven­ ska Akademien fra 1975. Hovedverker: Verklighet och varde (1938), Social control (1948) og Månniskan i industrisamhållet (1952). Segerstedt forener dyptgående teoretisk interesse med empiriske under­ søkelser. Segerstråle, Lennart, 1892-1975, finsk maler. Under inntrykk av bl.a. Alf Rolfsen utviklet han seg til Finlands ledende monumentalmaler. Av hans man­ ge dekorative arbeider, fresker, glassmalerier osv. kan nevnes Finlandia-freskene i Finlands Bank i Helsin­ ki (1943). Nasjonalgalleriet i Oslo eier el forarbeid, Frihetsojferet (1939), og en akvarell. Segesta [-dje-], gr. Egesta, oldtidsby på Vest-Sicilia, i nærheten av byen Alcamo, ca. 40 km sørvest for Palermo. Kom tidlig under gresk innflytelse og inngikk 454 f.Kr. en allianse med Athen. Ruiner av teater og ufullendt dorisk tempel fra begynnelsen av 400-tallet f.Kr. Seghers, Anna, pseudonym for Netty Radvanyi (født Reiling), 1900-83. tysk forfatter. Alt i sitt før­ ste verk. Der Aufstand der Fischer von St. Barbara (1928, norsk overs. 1930), viser Seghers et sterkt sosialrevolusjonært engasjement. Hun ble medlem av kommunistpartiet 1929, hennes verker ble brent 1933, selv måtte hun emigrere. I 1947 vendte hun tilbake til Øst-Berlin og ble en av DDRs mest repre­ sentative forfattere. I overensstemmelse med den marxistiske litteratur­ teori gjør hun seg til talsmann for proletariatet, de rettsløse, undertrykte og forfulgte. Komposisjonsteknikken i hennes romaner er inspirert av 1800-tallets franske og russiske forfattere; hun føyer sammen bil­ det av en hel kulturepoke ved å kombinere mange enkeltlrekk og -skjebner. Stilen er saklig berettende og knapp. I romanen Die Gefåhrten (1932, norsk

overs. 1934) beskrives en rekke ungarske, polske, italienske, bulgarske og kinesiske kommunisters kamp og skjebne. Verdensberømt ble romanen Das siebte Kreuz (1942, norsk overs. 1947), om sju fan­ ger som flykter fra en konsentrasjonsleir like før den annen verdenskrig. Transit (1943) skildrer emigranters nerveslitende kamp for utreisepapirer og eksistensmuligheter. Die Toten bleiben jung (1949) gir et bilde av den sosiale og politiske utvikling i Tyskland 1918—45. Romanen Die Entscheidung (1959) skil­ drer forandringen av den sosiale struktur i DDR 194751. Høy kunstnerisk kvalitet preger også fortellinge­ ne IJberfahrt (1971) og Sonderbare Begegnungen (1973). Seghers [sexers], Hercules, 1590-ca. 1640, ned­ erlandsk maler og grafiker. Elev av Gillis van Conin.xloo i Amsterdam, fra 1612 medlem av malergildet i Haarlem; dessuten virksom i Utrecht, Haag og Amsterdam. Foretok omfattende reiser til Sveits, Ita­ lia og de fjellrike kystene ved Adriaterhavet. Hans eiendommelige malerier, som bare er bevart i et få­ tall, viser elvemoliver og fantastiske fjellformasjo­ ner. Pa raderingens område var han nyskapende bå­ de ved sin raffinerte behandling av svart og hvitt og som en av de tidligste dyrkere av fargeradering. Han trykte sine blad i forskjellige farger og etterarbeidet dem ved lavering. Samtiden så uforstående på hans verk, men bl.a. Rembrandt satte ham høyt, eide noen av hans arbeider og ble påvirket av ham. segl, sigill (lat. sigillum), også kalt ►signet eller ►sekret, brukes både om en utskåret form - seglstempelct eller -stampen, og om avtrykket av denne formen - seglavtrykket. Form, materiale, motiver. Seglene kan være flate plater som trykkes ned i forseglingsmaterialet, eller runde eller mangekantede syl indere som rulles over materialet. Seglbildet er oftest gravert inn i seglstampen, slik at avtrykket blir plastisk og positivt (reli­ eff'). Relieffstemplene var opprinnelig laget av stein, bronse, sølv, jern, ben, halvedelstener (►gemmer) eller brent leire; nå blir de oftest skåret i stål eller messing. Forseglingsmaterialet var i eldre tid ofte leire, senere avløst av voks og i moderne tid av segllakk. I en del sammenhenger fremkommer seglav­ trykket ved at seglet presses direkte mot dokumentet og skaper et opphøyet relieff i papiret. Seglbildet kan også gjengis i trykt form på en oblat cl.l. som limes på dokumentet. Oldtidens segl var relieffkunst av høy kvalitet, og fantes i en rekke kulturer. Den europeiske seglhistorie i kristen tid begynner med kcisersegl fra Kon­ stantin den stores tid og pavesegl fra 500-tallet. I merovingertiden ble seglene etter gammel skikk en­ nå trykt på selve dokumentet. Senere vokste seglene stadig i størrelse og ble derfor hengt i snorer eller pergamentremmer som var festet til pergamentbrevet. I Vest-Europa nådde seglkunsten sin rikeste utvik­ ling i middelalderen, og den fortsatte å blomstre så lenge samfunnet var aristokratisk. Formatene var på denne tiden ofte temmelig store, for viktige segl 610 cm. Man brukte til dels tosidige segl, idet man på hovedseglets bakside satte et kontrasegl. Til tross for

1 14

SEGLEM

at seglkunsten i sin kjerne er aristokratisk, nådde den gotiske seglkunst vidt ut blant samfunnslagene, idel alle brev måtte ha segl. Frem til første halvdel av 1800-tallet var segl fortsatt i utstrakt bruk på almin­ nelige brev, og seglbildene kunne være eksempler på elegant miniatyrkunst. Til de vanligste seglmotiver hørte fyrsteportretter, gudebilder, helgenbilder, historiske og religiøse scener, bygninger, eller sym­ bolske motiver - f.eks. dyr, planter, skip; dessuten våpenskjold og monogrammer. I tiden før skrivekyn­ digheten ble utbredt blant bondebefolkningen stod det ofte bumerker i bondeseglene. Bruk. Seglavtrykk har hovedsakelig vært anbrakt på dokumenter, men også på andre gjenstander, f.eks. krukker som skulle holdes lukket, tekstiler og andre salgsvarer, foruten på kirkeklokker, kanoner og an­ dre metallgjenstander. Seglets hovedhensikt er å tje­ ne til bekreftelse på hvem det er som utsteder doku­ mentet eller som bestemmer over gjenstanden eller er dens opphavsmann. Seglene representerer i almin­ nelighet enten en person eller en fast organisert in­ stitusjon, og inneholder foruten segleierens navn også ofte eierens bilde eller et bilde som eieren har valgt seg som kjennetegn, f.eks. våpenskjold, initialer (se ►monogram) eller ►bumerke. Segleieme var først og fremst konger (►rikssegl), kirkens menn, adelen og forskjellige korporasjoner, byer og andre kom­ muner, dernest også - etter hvert som skriftkunnskapen bredte seg - de borgere og bønder som hadde bruk for å utstede brev. I landenes politiske og rettslige forhold har segl spill en betydelig rolle, og har undertiden gitt anledning til konflikter. Som identifikasjonstegn for eieren nøt signetet i middelalderen særlig rettsbeskyttelse, og etter eierens død ble det ofte slått i stykker og kastet i hans grav for å forebygge misbruk. Seglet fortrengte etter hvert navneunderskriften på dokumenter, og i middelalderen og frem til slutten av 1600-tallet var det seglet alene som beviste doku­ mentets ekthet og gyldighet. Segl fikk derfor stor betydning, og for bruken av de viktigste segl ble det opprettet egne embeter. En del moderne, nasjonale embetsverk kan føre sin opprinnelse tilbake til inne­ haveren av en bestemt segltype i gammel tid (storseglbevarer o.l.). 1 Norge var det fra 1814 frem til 1970 statsrådssekretæren som forvaltet riksseglet; nå ligger ansvaret hos departementsråden ved Statsmi­ nisterens kontor. Forskning. Studiet av segl - sfragistikk eller sigillografi - er en av de historiske hjelpevitenskaper. Man­ ge europeiske land har laget tekstutgaver av sitt mid­ delalderske brevmateriale med gjengivelser av do­ kumentenes segl. 1 Norge gjorde riksarkivar Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas et grunnleggende samlerarbeid på området; bare mindre deler av hans materiale er publisert. Litt.: C. Brinchmann: Norske konge-sigiller og an­ dre fyrste-sigiller fra middelalderen (1924); S. En­ gen; Bumerker og segl fra Rogaland (1964); H. J. Huitfeldt-Kaas: Norske sigiller fra middelalderen (1950); H. Nissen og M. Aase: Segl i Universitetsbi­ blioteket i Trondheim (1990); H. Trætteberg: Borg i segl, mynt og våpen (1967), Geistlige segl i Oslo bispedømme ca. 1200 1537 (1977). HT/TBr Seglem, Karl. f. 8. juli 1961, norsk jazzmusiker, saksofonist og komponist. Han spilte med ulike grup­ per i Bergen fra 1983. bl.a. Ictus 1983-85 og Growl 1984-88. Senere har han arbeidet mye med en kom­ binasjon av vestnorsk folkemusikk og jazz, særlig sammen med trommeslageren Terje Isungset i duo­ en Isglem og med felespilleren Håkon Høgemo i til­ legg som trioen Utla. 1 1990 startet han platemerket NOR, som frem til 1997 har utgitt ca. 25 album med vestnorsk jazz og folkemusikk. Av egne album kan nevnes rit (1993). segment (av lat.), del av et hele. 1. (mat.). Et kurvesegment defineres i plangeome­ trien som den del av planet som begrenses av en kur­ ve og én av dens korder. Som oftest er kurven en

Andrés Segovia. Foto fra 1971. ►sirkel. I rommet kan et flatesegment defineres på tilsvarende måte, som den del av rommet som et plan avskjærer av en flate, f.eks. en kule. 2. (zool.). Kropps- eller organavsnitt hos dyr (sær­ lig leddormer, leddyr og virveldyr) som har kropp eller enkelte organer inndelt i en rekke enheter, seg­ menter, med noenlunde overensstemmende byg­ ning. segmentalorganer, hos leddonnene rørformede ekskresjonsorganer, nefridier; opprinnelig i hvert kroppsledd, hos mer utviklede former bare i noen ledd. segmentbue (mat.), bue eller sirkelbue som be­ grenser et ►segment. segmentering (til segment), metamerisme, ord­ ning av kropp og/eller organer hos dyr i en rekke av like eller tilnærmet like enheter (segmenter, metamerer) langs kroppens eller organets lengdeakse. Segmentering er særlig utviklet hos ormer (f.eks. leddormer, der hver enhet med mindre variasjoner inneholder det samme sett indre organer). Er også kjent hos leddyr og virveldyr. Hos virveldyrene kan segmentering være mer eller mindre påtagelig hos voksne dyr og gjelde bare noen fa organsystemer, i fosterlivet fremtrer den derimot tydelig i skjelett, muskulatur og nervesystem, se ►myomer. Segni [senji], Antonio, 1891-1972, italiensk jurist og politiker. Professor i Perugia 1920, senere rektor ved universitetet i Sassari og professor i Pavia, der­ etter i Roma. Etter krigen medlem av den grunnlovgivende forsamling og senere av deputertkammeret. Undervisningsminister 1951-54, statsminister 1955— 57 og februar 1959-mars 1960. Utenriksminister 1960-62. President fra 1962 til 1964 da han forlot politikken etter et slagtilfelle. Segovia. 1. Provins i Spania, del av den autono­ me regionen Castilla-Leon, på høysletta nordvest for Madrid; 6949 km2 med 147 800 innb. (1996), 21,3 per km2. Hovedstad: Segovia. I sør hever fjellkjeden Sierra de Guadarrama seg fra slettelandet med beitemarker og betydelig utvin­ ning av granitt, marmor og kalkstein. I fjellene lig­ ger flere populære sommerturiststeder, bl.a. El Espinar og San Rafael. Segovia har innlandsklima. Korn­ dyrking, storfe- og sauehold. Turisme og industri er for øvrig konsentrert til provinshovedstaden Sego­ via. 2. By i Spania, hovedstad i provinsen Segovia, lig­ ger 65 km nordvest for Madrid, ved foten av Siena de Guadarrama, ca. 1000 m o.h.; 54 300 innb. (1996). Fabrikasjon av tekstiler, keramikk, næringsmidler og elektriske artikler. Turisttrafikk. Segovia ligger på en kolle, nesten helt omgitt av eldgamle murer med tallrike tårn, har trange, kroke­ te gater og en rikdom av interessante byggverk. Høy­ est ligger den gotiske katedral, påbegynt 1525. en av Spanias vakreste kirker. Den dominerende borgen Alcåzar er delvis fra 1000-tallet, mest fra 1400-tallet. Berømt romersk akvedukt (813 m lang, 128 bu­ er) av granitt, den største og best bevarte i Spania, fremdeles i bruk i byens drikkevannsforsyning. Segovia ble anlagt i iberisk tid; viktig by under ro­ merne og maurerne. Erobret av de kristne 1085.

Segovia, Andrés, 1893-1987, spansk gitarist. Au­ todidakt. Siden 1909 på turneer i Europa og Ameri­ ka kjent som en fremragende virtuos på sitt instru­ ment. Segovia bidrog avgjørende til å skaffe gitaren en fremtredende plass i 1900-tallets konsertliv. Han komponerte gitarverker og bearbeidet andres kom­ posisjoner for gitar. Segrave [si:greiv], Henry 0'Neal Dehane, Sir, 1896-1930, britisk motorsportsutøver. Satte tre hastighetsrekorder for biler, siste gang 1929 på Daytona Beach etter å ha satt verdensrekord med motorbåt (159 km/h). Segre, elv i Spania, Cataluna, største bielv til Ebro, 261 km lang. Springer ul i Pyreneene øst for Andor­ ra. Vannet benyttes til irrigasjon i Ebrobekkenet og til kraftproduksjon lenger oppe i løpet. Segré, Emilio (Gino), 1905-89, italiensk-amerikansk fysiker, doktorgrad i Roma 1928, elev av En­ rico Femti. Professor ved universitetet i Roma 1932, 1936-38 professor og direktør for fysikklaboratoriet ved universitetet i Palermo. 1938 ble han fratatt sin stilling. 1938—43 var han forsker ved University of California, Berkeley, 1943-46 gruppeleder ved Los Alamos laboratoriet og 1946-72 professor i fysikk i Berkeley. Hans viktigste arbeider er innen kjernefy­ sikk, kjemekjemi og elementærpartikkelfysikk. Sam­ men med Perrier oppdaget han 1936 grunnstoffet technetium, det første kunstig fremstilte grunnstoff. Senere var han med på oppdagelsen av grunnstoffet astat. 1 1940 påviste han sammen med Kennedy, Seaborg og Wahl plutoniumisotopen 239Pu og klargjorde dens fisjonsegenskaper. 1 1955 var han leder for den gruppen som klarte å påvise eksistensen av antiprotonet. For denne oppdagelsen fikk han 1959 Nobel­ prisen i fysikk sammen med O. Chamberlain. segregasjon (av lat. ‘atskille’)., egentlig utskil­ lelse fra hjorden, utparsellering av større felles jord­ eiendom. 1. (samf.vit.). Ordet er særlig blitt brukt om forsøk i visse land på å opprettholde sosiale skiller mellom befolkningsgrupper etter etniske skillelinjer, i fonn av restriksjoner på inngåelse av ekteskap, adgang lil skoler o.l. Motsatte bestrebelser er blitt kalt integra­ sjon. Jfr. ►apartheid. 2. (miner.). Magmatisk segregasjon, konsentrasjon av enkelte mineraler ved krystallisasjon av et mag­ ma. En del verdifulle malmforekomster (segregasjonsmalmer) dannes på denne måten, enten i fonn av tidlig utkrystalliserte metalloksider eller fra en sulfidsmelte som skilles ut som en ublandbar fase i et silikatmagma. segregering, det å utføre ►segregasjon. (kjemi, tekn.). Utskilling av mer eller mindre rene komponenter fra en opprinnelig homogen blanding. Normalt brukes segregering om avblanding ved be­ vegelse i granulære masser, f.eks. i grove og line partikler eller tunge og lette. Se også ►seigring. Seguin [søge], Philippe, f. 1943, fransk politiker (gaullist). Medlem av nasjonalforsamlingen fra 1978, president 1993-97. Statsråd 1986-88. Fra 1997 par­ tileder i gaullistpartiet RPR. Segura, elv i Spania, har utspring i Sierra de Segura, renner mot sørøst gjennom Murcia og munner ut i Middelhavet ca. 60 km sør for Alicante, 325 km lang. To større damanlegg i øvre løp gir betydelig kraftproduksjon, lenger ned irrigasjonsvann. Sehested, to danske uradelsslekter uten påvist innbyrdes forbindelse. 1. En slekt fra Nordjylland, kjent fra midten av 1300-tallet; tok navnet Sehested først på 1500-tallet. Slektens første fremtredende medlem var landsdommer Jens Thomesen Sehested (død 1555). Han var farfar til riksmarsk Steen Maltesen Sehested (1553— 1611), Thomas Maltesen (1555-1609) og statthol­ der på Osel Claus Maltesen Sehested (1558-1612). Thomas Maltesen var far til rikskansler Christen Thomesen Sehested (1590-1657); denne linjen dø­ de ut 1736.

115

virket han som ambassadør i England og Frankrike; døde i Paris. Litt.: C. 0. BøggiId-Andersen: H. S. En dansk statsmand (2 bind 1946 og 1970). Sehlstedt, Elias, 1808-74, svensk forfatter, utgav Ilere diktsamlinger som vant et stort publikum med sine idylliske og skjemtsomme dikt («Litet bo jag såtta vill»), ofte med miljø fra Stockholms skjærgård. sei, Pollqchius virens, benfiskart i torskefamilien. Den blir opptil 1,2 m lang og 20 kg, men sjelden over 70-80 cm. Sølvgrå buk og sider, ryggen mørk blågrønn til svart, sidelinjen lys, nesten hvit hos el­ dre individer, og nesten rett. Utbredt fra Biscaya i sør til Barentshavet, Bjørn­ Hannibal Sehested. øya og Spitsbergen, Island, Vestgrønland, NordMalt av Karel Amerikas østkyst fra New Foundland sørover til New van Mander Jersey. Foretrekker høyere temperatur og saltholdighet enn torsken, går derfor ikke inn i Østersjøen. Den gyter i årets første måneder i atlantisk vann, Fra Claus Maltesen Sehesteds sønner stammer fle­ ved ca. 7 °C og 35 %o eller mer saltholdighct, på dyp re linjer: vanligvis 100-200 m. Rik gyting utenfor Vestlandet, Malte Sehested (1596-1661) ble stamfar til to ade­ nordlige Nordsjøen, Shetland, Færøyene og Island, lige og en borgerlig linje, alle nå utdødd. Til en av mer sparsomt nordover til Vesterålen. Egg og yngel de adelige linjer hørte entomologen. geheimestatser pelagiske. Ungene finnes om sommeren i strandminister Ove Ramel Sehested (1757-1838). regionen helt nord til finnmarkskysten. Første års Mogens Sehested (1598-1657) ble stamfar til den vekst 10-20 cm, og disse ungene kalles kot, seikot, ennå levende linje av slekten, som eier godset Bromort. Større unger, 2-3 år, kalles pale (i Nord-Norge holm på Fyn. Til hans etterkommere horer statsmi­ til dels dill). 4 ar gammel kan den være ca. 50 cm nister Hannibal Sehested (1842-1924). lang, og er da oftest kjønnsmoden. Seien er stimfisk Hannibal Sehested (1609-66) var stattholder i og finnes ofte i de øverste vannlagene, hvor den ja­ Norge, senere dansk riksskattmester, og ble utnevnt ger sild, fiskeunger, krill og rødate. Den holder seg til fransk greve 1663. Med Christian 4s datter derfor ofte ved grunner hvor åtedyrenc kan samles i Christiane hadde han datteren Christiane Sophie bakevjene. (1644-93), som ble gift med grev Wilhelm FredeFiskes med dorg, gam og særlig med snurpenot. En rik Wedell; fra dem stammer grevene ►Wedell-Weav de viktigste artene for fiskeriene i Norge. I 1996 dellsborg. Utenfor ekteskap var stattholderen far var totalfangsten ca. 222 000 tonn. Bestanden synes til dikteren, oberst Jens Steen Sehested (1640-98), å være hardt presset, slik at det fortsatt er grunnlag som ble legitimert som adelsmann 1676; denne lin­ jen døde ut 1793. for omfattende reguleringer i fisket etter sei. Småseien går mest til hjemmeforbruk som fersk, ellers 2. En holstensk uradelsslekt, kjent siden 1200-talgår storseien til filetfabrikasjon, tørrfisk m.m. let; trolig utdødd 1767. Sportsfiske etter sei er populært. Best er fisket høst Sehested, Hannibal, 1609-66, født pa øya Saaog vår, særlig på flo sjø når småfisk følger inn, ofte remaa (Osel) i Østersjøen, dansk-norsk statsmann. helt mot land. Om sommeren kan det brukes sluk, Etter et lengre utenlandsopphold, hvor han skaffet flue eller agn. Med håndsnøre drives fisket ofte med seg grundig innsikt i stats- og samfunnsforhold i fle­ harpe. Godt kjennskap til fiskeplassene er en betin­ re europeiske land, ble han 1632 knyttet til det dan­ gelse for godt resultat. ske hoff. 1640 ble han riksråd og ledet 1640 41 en Seiber, Måtyås, 1905-60, ungarsk-britisk kompo­ diplomatisk sendeferd til Spania, 1642 ble han gift nist, dirigent og cellist. Reiste 1925 fra Ungarn, fra med Christiane, Christian 4s datter med Kirstine 1935 bosatt i England. Stiftet kammerkoret Dorian Munk, og trådte dermed inn i den berømte «svigerSingers i London 1945. Seiber var en utmerket sko­ sønnkretsen». Samme år ble han utnevnt til statthol­ lert komponist. Hans verker spenner fra jazzmusikk der i Norge og høvedsmann på Akershus. til arkaiserende kirkemusikk, fra modal teknikk til Like før og under krigen mot Sverige 1643^45 tolvtonekomposisjoner. Han skrev operaen Evaspielt (►Hannibalfeiden) ble hans viktigste oppgave å få mit Puppen (1934), to operetter, en del film- og teasatt ordinansen av 1641 om en egen norsk milits ut i lermusikk, korverket Missa brevis (1949), fire Greek livet. Han organiserte den nye norske bondehær, og Songs (1942), en hel del kammermusikk m.m. Sei­ dermed var grunnlaget lagt for den nasjonale norske ber utgav også Schule jur Jazz-Schlagzeug og skrif­ hær. Han fikk igjennom at de norske krigsskatter ikke ter om Bartoks strykekvartetter, jazz og tolvskulle sendes ut av landet, men bli benyttet til Nor­ tonekomponering. ges eget forsvar. Dette var en av grunnene til det danske riksråds uvilje mot ham. Under krigen var seiche [sejj (fr.), betegnelse for stående sving­ ninger av vannet i helt eller delvis innelukkede bas­ det blitt oppnådd en militær og finansiell selvsten­ senger. Først påvist i Genévesjøen, men kan opptre dighet for Norge, i de følgende årene gikk Sehested inn for å befeste og utbygge denne selvstendighet. overalt i innsjøer og havbukter når likevekten for­ 1646 ble det vedtatt en ny forordning om den norske styrres, oftest av vind og lufttrykkvariasjoner. For hær, 1647 ble det bestemt at alle norske skatteinn­ en rektangulær innsjø av lengde L og konstant dyb­ de h gjelder Merians formel for den fundamentale tekter skulle innbetales til Generalkommissariatet svingeperiode: (opprettet 1643); arbeidet med å skaffe landet en flåte av defensjonsskip ble satt i gang, og i 1647 kom opprettelsen av et eget norsk postvesen. Striden med det danske riksråd endte med at han 1651 ble avsatt som stattholder og riksråd, og måtte gi fra seg sine omfattende eiendommer i Norge. Han oppholdt seg så flere år i utlandet, men kom 1658 i kong Frederik 3s tjeneste som dennes rådgiver. 1660 virket han for innføringen av eneveldet, ble s.å. ut­ nevnt til riksskattmester og organiserte Skattkammerkollegiet. Han har hovedæren for at det ble brakt orden i de danske statsfinanser på fa år. 1662-64

SEIERSTAD

T-2 L/y[gh, hvor g er tyngdens akselerasjon. For f.eks. Genévesjøen er T= 74 min, for Lake Superior 480 min. Utslagene er som regel små i innsjøer, men kan bli større og plagsomme i havbukter og havne­ bassenger. Fenomenet kan forklares ved en addisjon (eller superposisjon) av bølger som forplanter seg i motsatt retning. Resultatet blir en bølgeform som står stille i rommet - stående bølge, men der vannoverflaten beveger seg periodisk opp og ned. seid (norrønt seidr), en type magi i norrøn lid. Seid ble for det meste utført av kvinner, og menn som befattet seg med seid, ble sett på med forakt. De ble beskyldt for eigi, «umandighet», dvs. for å ha en kvinnelig seksuell legning. Seid har klare likhets­ punkter med sjamanisme. Seidkvinnen ble kalt vol­ ve (eg. «stavbærerske»), og til hennes utrustning hørte en stav. Seid tok form av en seanse der vol ven hensatte seg i en tilstand av transe ved hjelp av en be­ stemt sang fremført av hjelpere. I ekstasen frigjorde seidkvinnens eller seidmannens sjel seg fra legemet og kunne tilføye andre mennesker skade, særlig ved å bringe dem i psykisk ubalanse. Hensikten kunne ogsa være å se inn i fremtiden, f.eks. om den kom­ mende avling ville bli god eller ikke. Den klassiske beskrivelsen av seid finnes i Eirik Raudes saga, som forteller om en seanse på gården Heijolfsnes på Grøn­ land fra tiden omkring år 1000. - I gudenes verden var Odin mester i seidens kunst. - Litt.: D. Strdmbåek: Sejd (1935). seidel (ty., fra lat. ‘vannspann, krukke'), drikkekar for øl; målekar for væsker, kom og mel. Også tysk volumenhet mellom ca. 0,3 og 0,5 1. For øl var i Bayern en Seidel lik '/, Kanne = 0,53 1; i Østerrike var den lik ’/4 Mass = 0,36 I. Seidel [zaidøl], Ina, 1885-1974, tysk forfatter. 1 sine historiske romaner skildrer hun hele kulturepoker med deres spesielle intellektuelle, religiøse og etiske problematikk, samtidig som hun gir nøyakti­ ge detaljstudier og inntrengende psykologiske ana­ lyser. Das Wunschkind (1930, norsk overs. 1942) er en kvinneroman fra napoleonskrigenes tid. I roma­ nen Michaela (1959) forsøker hun å gi et bilde av årene 1933—45, men bagatelliserer fascismen. Hun skrev også fortellinger (Unser Freund Peregrin, 1940), biografier, essayer, selvbiografiske verker og lyrikk. seierhue, seierlue, seierhette, rester av fosterhinnen, som stundom dekker hodet på nyfødte; tilsva­ rende kalles hinnerester rundt kroppen for seierskjorte. I folketroen var den som var født med seierhue, skuddfri i krig og hadde evnen til å slokke brann o.l. Seier’n er vår, sang kjent i Norge siden begyn­ nelsen av 1900-tallet, særlig populær etter Tysklands krigsnederlag i mai 1945. Melodien er egentlig en cakewalk fra W. H. Myddletons komposisjon Down South (1900), i Norge utgitt som Der nede i Syden. Seierskirken, selvstendig menighet i Lillestrøm tilknyttet pinsebevegelsen, stiftet i 1990 under nav­ net Lillestrøm Kristne Senter. Seierskirken har siden stiftelsen blitt ledet av pastor Jan-Aage Torp og er særlig blitt kjent for sitt radikale engasjement i aktu­ elle samfunnsspørsmål som abortloven, partnerskapsloven og synet pa homofili. Menigheten driver mi­ sjonsarbeid i Thailand, India og sentral-asiatiske na­ sjoner. Seierstad, grend i Fosnes kommune, Nord-Trøn­ delag, på østsiden av øya Jøa. Bilfergeforbindelse med Ølhammaren på Elvalandet, derfra veiforbin­ delse (Rv. TimfF)) til fastlandet og videre til Nams­ os. Navnet. Første ledd kan være det norrøne manns­ navnet Sigarr. Seierstad, Andreas Pedersen, 1890-1975, født i Hedrum, norsk teolog, bror av I. P. Seierstad. Cand.theol. 1921, dr.theol. 1924, samme år dosent og 1946-60 professor i kirkehistorie ved Menighets­ fakultetet. Utgav Olavsdyrking i Nidaros og Nord-

I ID

SEIERSTAD

råseil

lugerseil

latinerseil

spriseil og fokk

gaffel-storseil, toppseil, fokk og klyver

gunterlug-storseil og fokk

bermuda-storseil, genuafokk og spinnaker (ballong)

Seil. Noen hovedtyper av seil. Europa (1930) og mindre avhandlinger om Norges kirkehistorie, særlig middelalderen, reformasjonstiden og 1800-tallet, de fleste gjenopptrykt samlet i Fedrearv og kristenkall (1965). Medredaktør av Tids­ skrift for teologi og kirke 1930-60, og medlem av Den midlertidige kirkeledelse 1943^45. Seierstad, Ivar Pedersen, 1901-87, født i Hedrum, norsk teolog, bror av A. P. Seierstad. Cand.theol. 1928, dr.theol. 1947, lærer i gammeltestamentlig teologi ved Menighetsfakultetet 1939, dosent 1946. professor 1948-70. Til hans skrifter hører bl.a. Skapelsesbe­ retningen og naturvitenskapen (1946), Die Offenbarungserlebnisse der Propheten Amos, Jesaja und Jeremia (1946, dr.avh.), Gammeltestamentlig hibelteologi (2 bd., 1956) og, sammen med Karsten Valen, Innledning til det Gamle testamente (1972) samt en rekke artikler og avhandlinger, bl.a. i samlingen Ska­ pelsen (1971). seife (ty., eng. placerj, sand- og grusavleiring som inneholder anrikninger av nyttige mineraler, f.eks. gull, platina, kassiteritt, edelstener. Seifert, Jaroslav, 1901-86. tsjekkisk lyriker; de­ buterte 1921 som proletardikter med En by i tårer. 1920-22 arbeidet han i kommunistorganet Rudé Pråvo. men sluttet i protest mot Proletkult-politikken. Han var aktiv i gruppen Devétsil, som samlet unge kunstnere omkring kunstretningen poetismen. Et be­ søk i Sovjetunionen 1925 fremkalte sterk tvil, noe hans følgende diktsamlinger preges av. I Brevduen (1929) vendte han tilbake til temaer som skjønnhet, kjærlighet til hjemlandet, naturen og fremfor alt det kvinnelige. Grunntonen i hans poesi er folkevisens, som han forstår å smelte sammen med de vanskeligste klas­ siske former. Med en lett selvironi overrasker han i sine dikt med uventede konklusjoner, og med sin medmenneskelighet ble han folkets yndlingsdikter, i 1936 hedret med statsprisen for Venus' hender. 1 de tunge tidene som fulgte for det tsjekkiske folket, tant han uttrykk for alles sorg, bl.a. i Åtte dager (1937), en appell til Europa etter Masaryks dod. Farvel vår (1937) og Slukk alle lys (1938). Hans diktning under okkupasjonen virket forløsende for hans tsjekkiske publikum, idet han antydende berørte folkets kjæ­ reste kultursymboler, mens hans poetiske bilder vir­ ket ufarlige på den tyske sensuren. Han spilte også en viktig rolle som forlagsredaktør og beskytter av forfulgte diktere. I krigens siste fase ble han grepet av tyskerne, og ble ved en tilfeldighet reddet fra å bli skutt. Etter omveltningen 1948 kom kravet om at dikt­ ningen bare skulle tjene politikken. Seifert protester­ te bl.a. med et stort dikt til selve kjærligheten. San­ gen om Viktorka (1950), og fikk trykningsforbud. Enkelte dikt utkom imidlertid, f.eks. syklusen Mo­ zart i Praha (1951), utgitt i 53 eksemplarer kamu­ flert som tekster til grafiske blad og antedatert til 1946. Hovedsymbolet er, som under krigen, byen Praha. Etter Stalins død kom bl.a. Mor (1954), utstyrt som barnebok. Nå begynte også utgivelsen av hans Sam­ lede verker, med visse utelatelser. I Forfatterforenin­ gen 1956 var han en modig talsmann for de forfatter­ ne som satt uskyldig fengslet. Etter noen års alvorlig sykdom, som gjorde ham invalid, fikk han først i 1965 utgi sine nye dikt. Konserten på en øy. Han overras­

ket med en totalt forandret stil, streng og i rimfrie vers. Seifert arbeidet iherdig for å fa frigitt og rehabili­ tert fengslede forfattere. Etter invasjonen 1968 ble han valgt til Forfatterforeningens formann og førte en oppslitende kamp med myndighetene, som til slutt oppløste foreningen i 1970. Seifert ble en ikke-person, hans bøker ble fjernet fra bokhandelen, og han publiserte Pestsøylen (1971, utvidet 1977) i maskinskrift på hjemmeforlaget Edice Petlice. Snart etter utkom den i utlandet, som alle hans senere dikt og det store prosalyriske memoarverket All verdens skjønnhet (1981). 1 1977 undertegnet han som en av de første Charta 77. På tross av dette kom det i Tsjek­ koslovakia fra 1979 enkelte utgivelser, beskåret og i minimale opplag som straks ble revet bort, f.eks. dikt­ samlingen Paraplyen fra Piccadilly. 1 1984 ble Seifert som den første tsjekkiske forfat­ ter tildelt Nobelprisen i litteratur. Hans verker er over­ satt til mange språk; på norsk foreligger Pestsøylen og andre dikt (1984). Litt.: Milada Blekastad: Millom bork og ved (1978). MiBl seigbast, eldre betegnelse for bastfibere, dvs. de dode styrkevevcellene (sklerenkym) som finnes i barken hos trær og busker. Hos lind forekommer de som lyse striper eller bånd, som pga. sin styrke tidli­ gere ble brukt til tau m.m. Se ►bast. seigherding, herding av stål med påfølgende anløpning (gløding) i temperaturområdet 350-650 °C. Seigherding gir en struktur som forener god styrke og seighet. Seigmen, norsk rockgruppe dannet 1989, med Alex Møklebust, sang, Marius Roth, gitar og sang, Sverre Økshoff, gitar. Kim Ljung, bass og sang, og Noralf Routhi, trommer. De har vunnet et stadig større publikum i 1990-årene, med album som Pluto (1992), Total (1994), Metropolis (1995; Spellemannprisen) og Radiowaves (1997). seignettesalt [senjet-] (etter den franske apote­ keren Pierre Seignette, 1660-1719), rochellesalt, vinsyrens kaliumnatriumsalt, se ►kaliumnatriumtartrat. seigneur [senjøir], kortform sieur (fr., herre, av lat. seniorem, 'den eldste’; jfr. monsieur), kaltes i middelalderen de fornemste lensherrer, som hadde de sedvanlige føydalrettigheter overfor sine undervasaller og birke-, hals- og håndsrett og en rekke andre rettigheter overfor sine undergivne. - Grand seigneur, fornem, rik og gavmild mann. seigring (av ty. 'atskillelse'), anrikning av løste stoffer i smeltede metaller eller legeringer under størkning. Seigring er som regel uønsket og skyldes at legeringselementer eller forurensninger som regel er mindre løselige i fast enn i flytende legering. For­ høyede konsentrasjoner finnes derfor i de omrader som har størknet sist, vanligvis i midten av støpte blokker eller artikler (normal blokkseigring eller makroseigring). Konsentrasjonsforskjeller innen de enkelte kom betegnes mikroseigring eller krystallseigring. Graden av seigring beror på løselighetsforholdene i vedkommende system (angis i tilstandsdiagrammer) og av krystallisasjonshastigheten. For å oppheve virkningene av seigring foretas ofte en homogenisering ved diffusjonsgløding. Bevisst

bruk av seigring for separasjon har man i den eldste formen for raffinering av råbly ved smelting på en skråttstilt seigringsherd, og i moderne fremstilling av meget rene metaller for halvlederformål ved ►sonesmelting. seigsopp, Marqsmius, skivesoppslekt med tynn stilk og oftest seigt hattkjøtt som kan tørke inn, men livne opp igjen i fuktig vær og fortsette sporeproduksjonen. Ca. 20 arter i Norge, vanlig er ►nelliksopp, som danner ►hekseringer. seihval, Balaenopteraboreqlis, bardehvalart i finnhvalfamilien. Den blir vanligvis 12-15 m lang, og veier rundt 20 tonn. Bardene har frynser med en uvan­ lig fin struktur, og seihvalen kan derfor ernære seg av meget små organismer. Hovednæringen er rauåte. Rauåte er også viktig føde for seien, og seihva­ len sees ofte sammen med denne, derav navnet. Forekommer både på nordlig og sørlig halvkule, men sjelden i tropiske og arktiske farvann. Ved nor­ skekysten hyppigst på ettervåren og forsommeren; enkelte år i stort antall, andre år fåtallig. Vandringe­ ne er lite regelmessige. Seihvalen har vært fanget i flere områder både på den nordlige og sørlige halv­ kule. Fra og med 1986 har Den internasjonale hval­ fangstkommisjonen nedlagt forbud mot all fangst av seihval. Et mindre antall dyr er allikevel tatt etter denne tid i forskningsøyemed. Seikantunnelen [setkan-], verdens lengste under­ vanns trafikktunnel, under Tsugarustredet i Japan, forbinder øyene Honshu og Hokkaido. Tunnelen er 54 km lang, går 240 m ned under havets overflate og har plass for dobbeltsporet hurtigtog og enkeltsporel lokaltog. Ble påbegynt 1972 og åpnet for trafikk 1988. Tunnelen inngår i hoyhastighetssystemet ►Shinkansen. seil, stort tøystykke som brukes til å utnytte vind­ kraften for fremdrift av skip og båter. Seilene spiles ut fra en mast. Fra middelalderen har seilskutene i Europa utviklet seg til store skip med flere master og opptil ca. 30 seil. Seilbåter brukes ennå til fiske og transport i utviklingsland, og har i mange industri­ land, ikke minst Norge, fatt en veldig utbredelse til sports- og fritidsbruk. Utforming. Seil kan ha vidt forskjellig utforming og fasong. De firkantede råseil var fremherskende opp til 1900-tallet, og ble laget av seilduk, kraftig, tettvevd stoff i bomull, hamp eller lin. Stoff av kunstfibrer har nå fortrengt seilduk. Et seil forsterkes langs kantene med tau eller wire, såkalte lik. Hjørnene blir særskilt forsterket og har innspleiset i liket en kaus eller løyert for huking av fall, hals, skjøt. Se også ►seilskip, ►seiling og ►båt. Seiland, berglendt øy i Hammerfest, Kvalsund og Alta kommuner, Finnmark, sørvest for Hammerfest; 559 km2. Seiland omgis av Sørøysundet i nordvest, Straumen i nordøst, Vargsundet i sørøst og Rognsund i sørvest. Kystene er stedvis sterkt innskåret. Fjelle­ ne faller bratt ned i sjøen. På Seiland ligger isbreene Nordmannsfjordjøkelen og Seilandsjøkelen, som begge har minsket sterkt. Sommerbeiter for kautokeinorein. Den faste bosettingen er spredt på en rek­ ke mindre steder. Seiland var tidligere tettere bosatt, men de fleste mindre fiskeværene er fraflyttet. Øya har svært sparsomt med veier.

117 Seilandsjokelen, bre på øya Seiland, Finnmark. Ca. 14 km-’, Norges nordligste bre. Den er relativt tynn og har minket mye siden 1930. seilbrett, se ►brettseiling. seilbåt, båt som drixes frem ved hjelp av seil; kan inndeles i hovedtypene deplasementsbater (tur- og havseilere), kjølbåter, joller og seilbrett. De større båtene deles igjen i langkjølte båter, der kjolen strek­ ker seg langs hele båten, og i kortkjolte båter, som har ror og kjøl atskilt. Det finnes også mange typer rigger, fra enmannsjollenes enkle bermudarigg med ett seil til flermastede havseilere med mange seil. Se også ►seiling, ►seilsport og ►seilskip. seilduk, tettvevd lerret. Den tyngste seilduken veves av hampegam, og 1 m-’ kan da veie opptil 900 g og inneholde opptil 1350 varptråder per 1 m bred­ de. Bomull brukes også mye til seilduk. seilere. 1. Apodifprmes. fugleorden som omfat­ ter seilere og kolibrier. Medlemmene i ordenen har korte ben og spinkle føtter. Deles inn i seilere (ca. 70 arter), ►treseilere (tre arter) og ►kolibrier (ca. 315 arter). 2. Apodidae, fuglefamilie i ordenen seilere. Små og mellomstore fugler, som tilbringer det meste av sin tid i luften, og som er noen av de beste flygerne blant fuglene. De har lange, spisse vinger, svært kor­ te ben med spisse klør, kon nebb og stort gap. Bena er tilpasset til å fa feste på vertikale flater. De fleste artene er svarte eller mørkebrune i fargen, noen med hvite tegninger. Kjønnene er like. Familien er utbredt over det meste av verden. I Europa hekker fire arter, mens bare tamseiler er norsk hekkefugl. Se ogsa Nøkkelbindets tabell Dyreriket. seilfinnemolly, Poecilia velifera, akvariefisk (ben­ fiskart) i familien levendefødende tannkarper. Me­ get vakker, med høyreist ryggfinne, og glinsende i flere farger. De kan bli 15 cm og krever litt salt i vannet og god plass. Temperatur over 25 °C. Stam­ mer fra Mellom-Amerika og det sørlige Nord-Amerika. seilfisker, Istiophorinae, benfiskunderfamilie i ordenen piggfinnefisker. Tropiske fisker; 10 mari­ ne arter. De har langt nebb eller spyd, og en lang og høy ryggfinne. De er store, en art blir over 4 m og veier over 700 kg. De tilhører verdens mest popu­ lære sportsfisker. Se også Nøkkelbindets tabell Dy­ reriket. seilflygning, flygning uten motor i såkalt oppvind. Seilfly utnytter den vertikale bevegelsen i luften til å holde seg på vingene i lange perioder av gangen. Oppdrift skapes av vind som avbøyes oppover langs en bakke, evt. fjellskråning («hang»), luft som settes i svingninger bak et fjell («bølger») eller fra termisk oppadgående luftstrømmer («termikk»). Moderne seilfly er vanligvis bygd av glass- eller karbonfiberstofter og veier fra 200 til 750 kilo. Vingespennet kan variere fra 12-26 m. Vanligvis slepes de til høy­ der mellom 600 og 900 m av motorfly, men de kan også sendes opp på samme måte som drager ved hjelp av en bil eller en vinsjanordning. Til de mest primiti­ ve startmetoder hører trekking med muskelkraft el­ ler bruk av en katapultanordning fra bakketopper. Enkelte seilfly er utstyrt med små og enkle, ofte nedfellbare, propellmotorer som muliggjør start fra fly­ plasser. Avanserte seilfly kan ha glidetall på opptil 4o’ dvs. at høydetapet er 1 m for hver 60 m det beve­ ger seg fremover. Seilflygere er gjennom 35 klubber over hele landet organisert i Seilflyseksjonen i Norges Luftsportsforbund (innen Norsk Aero Klubb). Seksjonen har de­ legert myndighet fra Luftfartsverket til å forestå opp­ læring av seil flypiloter på alle nivåer, og til å ivareta den nødvendige oppfølging og kontroll. Man kan begynne å gå kurs og fly fra man er 15 år. Første soloflygning kan gjøres fra man er 15, og sertifikatet kan man ta som 17-åring. Norges Luftsportsforbunds rikssenter for seilflygning, Ole Reistad Senter, lig­ ger ved Elverum.

SEILSKIP

Seilflyging. Termikk-flyging under utnyttelse av de oppvarmede luftmassene midt pa dagen. Om kvelden går luftbevegelsene omvendt. Seilflysport. Konkurranscflygning med seilfly om­ fatter hastighetsflygning på lukkede baner (trekant eller tur-retur), et slags orienteringsløp i luften hvor poster merket i terrenget under skal passeres og fo­ tograferes for kontrollens skyld. Banelengde 150— 550 km; del arrangeres NM for junior og senior samt nordisk mesterskap, EM og VM. Verdensrekorder per 1998 for apen klasse, godkjent av FAI (Fédération Aéronautique Internationale)'. distanse i rett linje; 1460.8 km. satt av Hans Werner Grosse. Vest-Tyskland. i AS W 12. 1972; tur-retur: 1646,7 km. satt av Thomas KnaufT. USA. i Nimbus 3. 1983; absolutt høyde: 14 938 m, satt av Robert R. Harris, USA. i Grob Gl02. 1986. seilgarn, hampegam til sying av seil, hyssing, seilhanske, seilmakerverktøy, et stykke solid av­ stivet lær. fonnet til a passe rundt selve handbaken med egen åpning for tommelfingeren. Pa innsiden er anbrakt en stålplate med forsenkninger som seilnålen settes mot nar den skal stikkes gjennom duk og tauverk. seiling, det a drive en seilbåt fremover ved hjelp av vindens virkning på seil, rigg og skrog. Seiling kan ogsa utøves med farkoster med hjul (landseiling, sandsciling) eller meier (► issciling). Ski- og skøyte­ løpere kan benytte seil som fremkomstmiddel. En seilbåt blir drevet frem av krefter som utvikles av laminerte vindstrømmer over seilenes le- og losider (aerodynamiske krefter) og av strømmens virk­ ning på skroget. Seilteknikken består bl.a. i å stille seilene etter vindens styrke og retning (trimme rig­ gen). regulering av seil føringen, manøvrering ved hjelp av roret og navigering. Meget tidlig oppdaget mennesket muligheten til å benytte vindens kraft til fremdrift av flåter og båter ved å spenne opp en dyrehud som vindfang. Egyp­ terne hadde seilfartøyer på Nilen allerede 6000 år f.Kr. De var sannsynligvis også de første havseilere, men gjennombruddet for havgående fartøyer kom med fønikeme ca. 1500 f.Kr. Den eldste fritidsseilbat vi kjenner til, er dronning Kleopatras lystfartøy fra ca. 50 f.Kr. Seiling som idrett (►seilsport) opp­ stod i Nederland på 1600-tallet. seilkano, se ►kanoseiling. seilklaff eller seilklapp, hjerteklaff mellom forkamre og hjertekamre. seilkoye (av mnty. ‘avlukke’), rom om bord på seilskip til oppbevaring av seil. seilmaker, håndverker som fremstiller seil, båtkalesjer, presenninger, trekk o.l. Dette gamle håndverksfaget har latt ny aktualitet, og opplæringen i faget skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Skoledelen består av et grunn­ kurs i formgivningsfag og et videregående kurs i sømfag.

seilnal, en kraftig, trekantet nal i lengder fra 65 til 120 mm. Brukes til handsying av seil og annet seilmakerarbeid. seilskip, skip som drives fremover ved hjelp av seil og vindkraft. HISTORIKK

Man vet at det fra ca. ar 3000 f.Kr. foregikk skipsfart mellom Fønikia og Egypt. Skipene var kravellbygd, åpne (uten dekk) og rigget med én mast med råseil; de ble styrt med styreårer og rodd i motvind. Andre sjøfarende middelhavsfolk (grekere, kretere) utviklet nok sine egne former av seilskip; men i hovedsaken var de som angitt. Fønikeme var visstnok de første som utstyrte sine fartøyer med dekk. Man vet ikke sikkert nar seilet kom i bruk i Nor­ den. Det klinkbygde fartøyet utviklet seg sterkt fra og med folkevandringstiden. men det er først med vikingskipene man finner belegg for seil. Vikingti­ dens fartøyer hadde én mast som førte ett råseil. De kunne ogsa ros. På 1100-tallet ble stavnroret opp­ funnet. og pa 1200-tallet avløste dette stort sett styreåren. Samtidig fikk fartøyene oppbygninger i kas­ teller, forut og akter, og mers på masten. I løpet av de to siste århundrene av middelalderen økte skipene i drektighet, og de kunne ha både to og tre master med opptil to seil på hver mast. Oppdagelsesferdene gav erfaring i langfart, og utnyttelsen av koloniene førte til bygging av store fartøyer. Fra ca. 1840 ble skrogene bygd slankere og lengre; det ble konkurranse på handelsveiene, og man fikk ►klipperne, som betegner høydepunktet i seilskipenes utvikling. Fra 1860 begynte man (først i Storbri­ tannia) å bygge seilskip av jern, til dels meget store. Fra 1870 begynte overgangen fra seil til damp å ta tart. Ennå 1875 ble det bygd flere seilskip enn damp­ skip; men tonnasjen av dampskip var alt da større. Bygging av seilskip avtok sterkt mot slutten av 1800tallet, men opphørte ikke helt - enkelte rederier fant seg fremdeles tjent med å bygge store seilskip med hjclpemaskineri, dessuten små seilfartøyer med hjelpemotor til fraktfart på kystene. Hamburg-rederiet Laeisz P-line hadde mange store og berømte seilskip i salpeterfarten på Chile i begynnelsen av 1900-tallet. Et finsk rederi (Erikson på Ålandsøyene) holdt en Ilåte av firemastede barker seilende i komfart på Australia helt til i 1930-årene, og et norsk skip seilte i oversjøisk fart til 1935. Noen store seilskip er ennå i drift som ►skoleskip, og en mengde gamle, mindre skuter er restaurert for lystfart og ungdomsarbeid. Det er bygd noen få stør­ re skip i vår tid med seil og motor. TYPER

Barkrigg med tre master var i hele seilskipstiden den alminneligste på mellomstore skip, som også utgjor­ de tyngden av den norske handelsflåte. Skip over

na

SEILSKIP

Underseil med løpende rigg. 1) Bukgordinger 2) Nokkgordinger. 3) Gitauer. 4) Revtaljer 5) Skjøt. 6) Hals. 7) Topplenter. - 1, 2, 3 og 4 fortsetter med klappløper til dekks.

Seiiskip. Tegningene viser de typer som var mest brukt i \ord-Europa. 1) Slupp (kutter). 2) Jakt. 3) Galeas. 4) Fore-and-aft-skonnert. 5) Skonnert. 6) Brigg. 7) Skonnertskip. 8) Skonnertbark. 9) Bark. 10) Fullrigger

Rigg og seil pa en bark (F(f) = farre; St.(st.) = store). I) Fokkemast. 2) Stormast. 3) Mesanmast. 4) Baugspryd. 5) Klyverbom. 6) Dolfin (martingal). 7) Tåterstag. 8) Klyverstag. 9-11) Fokkerost. storrøst, mesanrost. — Skværseil pa fakkemasten: 12) Fokk. 13) F. stomp (f. undre mersseil). 14) F. mersseil. 15) F. bramseil. 16) F. røvl. — På stormasten: 17) Storseil. 18) St. stomp (st. undre mersseil). 1921) St. mersseil. st. bramseil. st.royl. — Seil pa mesanmasten: 22) Mesan. 23) Gaffel-toppseil. — Stagseil: 24) Jager. 25) Klyver. 26) F. stenge-stagseil. 27) St. stengestagseil. 28-30) St. mellom-, st. bramog st. røvl-stagseil. 31-33) Mesan-stagseil. mesan-stenge-stagseil, mesan-bram-stagseil. 34—35) Mesan-bom og -gaffel. 36) Kaltopp.

Tredelt («fallrigget») mast med stående rigg. På en fokkemast er benevnelsene (F. = farre): 1) F. undermast. 2) F. mersestang. 3) F. bramstang (øvre halvdel, røylstang). 4) F. mersesaling (med mers). 5) F. bramsaling. 6-7) Eselhoder. 8) Fokkevant. 9) Merse- og brampyttingvant. 10) F. stengevant. 11) F. bramvant (kan ha vevlinger). 12) F. stengebarduner (to til hver side). 13) F. brambarduner. 14) F. røylbarduner 15) Fokkestang (dobbelt). 16) F. stengestang (dob­ belt). 17) F. bramstang. 18) F. røylstang. 19) F. kaltopp.

119

SEILSPORT

1000 registertonn ble ofte eller oftest fullrigget. Se for øvrig illustrasjon. På amerikanske skip bruktes mye fore-and-aft-rigging, dvs. ingen skværseil. men gaffelseil og gaffeltoppseil på alle master; i de nordiske land kalles skip med denne riggen fore-and-aft-skonnert, eller mest slett-topper. Fire- og femmastere av denne typen var forholdsvis alminnelig; 1902 ble det endog bygd en s]\.\mas\.et.fore-and-aft-schooner på 5200 brt. REKORDER

Det største seilskipet som er bygd, er France II, en femmastet bark på 5800 brt, sjøsatt i Bordeaux 1911; den hadde to hjelpemaskiner. Største utseilte distan­ se i ett døgn for noe seilskip er 465 nautiske mil, dvs. en gjennomsnittsfart på over 19 knop (ca. 35 km per time). Dette ble prestert av klipperen Champion of the Seas 1854 i vestavindsbeltet i sørlige Atlanterha­ vet. *■ BAB seilsport, kappseiling med seilbåter i ulike for­ mer og båttyper. Konkurranseformer er havseilas (offshore) over åpent hav fra 200 nautiske mil og oppover, tur- eller distanseseilas stort sett innenskjærs fra 20 til 200 nautiske mil, og baneseilas nær kysten eller på innsjøer opptil 20 nautiske mil. Man skjel­ ner mellom tur- og havseilere med overnattingsmu­ ligheter ombord, kjølbåter. joller og seilbrett. Disse er videre inndelt i klasser, i baneseilas som regel entypeklasser med identiske båter innen klassen?i hav­ seilas på toppnivå regelklasser (se nedenfor). I turog distanseseilas brukes ofte handikapregler. BANESEILAS

Baneseilas arrangeres på triangelbaner med tre eller trapesbaner med fire utlagte merker (såkalte olym­ piske baner), eller på faste merker der sjømerker bru­ kes som rundingsmerker. Flere seilaser inngår van­ ligvis i en konkurranse (en regatta), i OL i Sydney 2000 11 seilaser i hver klasse. Matchracing er en konkurranseform mellom to båter etter utslagsmetoden, en duellseiling som gir rom for mange seiltaktiske disposisjoner. Olympiske klasser 1996 var mis­ tral (seilbrett), laser, finnjolle, europajolle og 470 (jol­ ler), tornado (katamaran) og soling og star (kjølbå­ ter). I OL 2000 kommer tomannsjollen 49er i tillegg. Såkalte internasjonale klasser er dessuten 5,5 m. Hbåt, yngling, drake (OL-klasse 1948-72), optimistjolle, snipe m.fl.. nasjonale klasser killing, andunge, knarr, oselvar, IF-båt, express, grimstadjolle, kragerøteme o.a. Mange båtklasser har oppslag på alfabe­ tisk plass i leksikonet. Seilbrett har vært i sterk vekst, se ►brettseiling. MÅLEREGLER

Gjennom en måleregel tilordnes hver båt et måltall ved at ulike båtmål (lengde, bredde, seilføring, vekt

SEILSPORT Norske olympiske mestere År 1912 1912 1920 1920 1920 1920 1920 1920 1920 1924 1924 1928 1948 1952 1960

Klasse 8m 12 m 6 m ny 8 m ny 8 m gammel 10 m ny 10 m gammel 12 m ny 12 m gammel 6m 8m 6 m Drake Drake Flying Dutchman 1992 Europajolle

Båt Taifun Magda IX Jo Sildra Irene Mosk II Eleda Heira II Atalanta Elisabeth V Bera Norna Pan Pan

Rormann Thoralf Glad Alfred Larsen Andreas Brecke Magnus Konow August Ringvold Archer Arentz Erik Herseth Johan Friele Henrik Østervold Eugen Lunde August Ringvold Johan Anker Thor Thorvaldsen Thor Thorvaldsen

Sirene

Peder Lunde jr. Linda Andersen

Se også Nøkkelbindets tabeller Seilsport

Seilsport Tegningen viser en olympisk regattahane (øverst til høyre) og batene i de forskjellige OL-klassene.

o.a.) settes inn i en mer eller mindre komplisert for­ mel. Måleregler kan anvendes som handikapregler for at små og store båter skal kunne konkurrere mot hverandre. Anvendt tid korrigeres da med båtens maltall; jo lavere måltall, dess gunstigere respitt (fra­ drag i tid). Måleregler er også utgangspunkt for så­ kalte regelklasser uten respitt, hvor den enkelte klas­ ses måltall ikke må overskrides. De første interna­ sjonale regelklasser. R-klasscne, ble innført 1906 med bestemte måltall fra 5 til 23 m, bl.a. 6 m, 8 m, 10 m og 12 m; revidert 1919. Disse ble benyttet i OL til og med 1952 (6 m). Olympisk klasse 1952-68 var ■ 5,5 m R, som måles etter en litt annen regel. I havseiling ble det lenge brukt ulike måleregler i Ameri­ ka og i Europa/Australia. Gjennom Offshore Racing Council (ORC), stiftet 1969, ble man enige om en ny felles lOR-regel (International Offshore Rule). I Norden ble også den enklere Scandicap-regelen mye brukt. 1985 kom det alternative målesystemet IMS (International Measurement System). På grunnlag av IMS kom nye regelklasser, såkalte ILC-klasser (In­ ternational Level Class Rule), den første 1LC 40. Disse vil erstatte tidligere tonnklasser etter IOR-regelen (entonner, halvtonner, minitonner o.a.). En annen type handikapregel er ►LYS, basert på erfa­ ringstall fra tidligere regattaresultater. SEILMERKER

Seilmerker er klassebetegnelser, ofte symboler, på seilet til regattabåter, i internasjonale båtklasser bæ­ rer seilet også nasjonskjennemerke. HISTORIKK

Organisert regattaseiling oppstod i Nederland på 1600-tallet med såkalte jaghter, derav den eng. be­ tegnelsen yacht. Disse var privateide kaper- og lyst­ fartøyer som velstående nederlendere brukte på de hollandske vannveier. Kong Karl 2 av England, som en tid oppholdt seg i landflyktighet i Nederland, tok sporten med seg til England under gjeninnfø­ ringen av monarkiet 1660. Den første seilforening, The Water Club of Cork Harbour, ble stiftet i Irland 1720, og ved slutten av 1700-tallet var det seks seil­ foreninger på De britiske øyer, med byen Cowes på

Isle of Wight som sentrum. Den første nordiske seil­ forening, (Kungliga) Svenska Segel Sållskapet. ble stiftet i Stockholm 1830. Det internasjonale seilforbundet, International Såiling Federation (ISAF), ble stiftet i London 1906 som International Yacht Racing Union (IYRU). ISAF har 116 medlemsland (per 1998). Havseilas har sitt utspring i kappscilasene mellom store seilskip (klippere) som seilte mellom Kina og England med te («teklippere») og Australia og Euro­ pa med ull. Tradisjonene opprettholdes i vår tid bl.a. med skoleskipsregattaer. Havseilas forbindes imid­ lertid i første rekke med lengre turer eller kappseilas på havet i fritidsbåter, en del av seilsporten som har hatt stadig økende oppslutning verden over etter den annen verdenskrig. Som sportsgren oppstod havsei­ las i USA. KONKURRANSER

Den mest berømte baneseilasen er konkurransene om ►America’s Cup fra 1851, opprinnelig en hav­ seilas. Som baneseilas er seilsport også OL-idrett fra 1900, med egne kvinneklasser fra 1988. I hav­ seilas ble det første Transatlantic Race arrangert 1866, fra New York til Cowes. Seilasene om ►Ad­ miral's Cup utenfor kysten av Sør-England er en annen stor internasjonal konkurranse. Whitbread Round The World Race er arrangert fra 1973 med start hvert fjerde år. 1981 deltok Peder Lunde jr. med mannskap (åttendeplass med Berge Viking), 1997 Knut Frostad med mannskap (Innovation Kværner), da for første gang i en klasse uten handi­ kapregler (Whitbread 60). Det arrangeres også soloseilaser Jorden rundt. NORSK SEILSPORT

Den første norske båtforening ble stiftet 1853, Revierhavnens Baadforening i Bjørvika i Oslo, hvor det også var seilbåter. I perioden 1860-82 ble det dannet rene seilforeninger i Oslo, Tønsberg, Stavanger, Ber­ gen, Arendal, Kragerø, Kristiansand, Fredrikstad og Moss. Bergens Seilforening (fra 1872, reetablert 1889) og Arendals Seilforening (fra 1878) er de eld­ ste kontinuerlig eksisterende foreninger. Kappseilas

ble arrangert i Oslofjorden i 1850-årene og ble van­ lig i neste tiår, opprinnelig med los- og bruksbåter. Et stort båtstevne i Stavanger 1868 regnes som seil­ sportens offisielle start i Norge. Den første interna­ sjonale regatta i Norge ble holdt 1880. den første Hankø-regatta 1882. Norge har lange tradisjoner som seilsportnasjon og har i perioder hatt en verdensledende posisjon. Den første gullalder var rundt 1880. da norske Sindingog Archer-båter var toneangivende, den andre kom 1920-40 med R-klassene og konstruktøren Johan Ankers båter. ►Kongelig Norsk Seilforening (KNS) ble stiftet 1883 og virket som landsforening inntil Norges Seilforbund ble opprettet 1970. KNS ble da lokalforening for Oslo. Seilforbundet har ca. 20 000 medlemmer i 107 seilforeninger (per 1998). Det er tilsluttet Norges Idrettsforbund. Skandinavisk Seil­ forbund (stiftet 1915), 1SAF og ORC. Norsk seil­ sport er også organisert i nesten 30 klasseklubber, og 1997 ble det arrangert norsk mesterskap i 26 klasser. Seiling for funksjonshemmede drives bl.a. i klassen 2.4 niR med nasjonale og internasjonale mesterskap og ofte i konkurranse med funksjonsfriske. Den første norske havseilas, Skaw Race, ble arran­ gert 1953 av KNS i samarbeid med søsterorganisa­ sjonene i de øvrige nordiske land og britiske Royal Ocean Club, start og innkomst ved Hankø. Fra 1987 går Shetland Race fra Bergen til Lerwick på Shetlandsøyene og tilbake. Andre norske havseilaser har vært Viking Bank Race i Nordsjøen og Skagerrakseilasen. Den mest kjente turseilasen er ►Færderseilasen fra 1947. RBr seilogle. 1. Hydrosqurus amboinensis, krypdyrart i familien agamer. Totallengde 1,1 m, blant de største av agamene. Den lever i indonesiske områ­ der og har en høy hudkam på halen. Den holder ti! i busker og trær ved vannkanten, og går på hodet i vannet når den blir skremt. En nærstående art, H. pustulatus, lever på Filippinene. 2. Dimetrodon og Edaphosqurus, to fossile krypdyrslekter i ordenen Pelycosauria. De hadde på ryg­ gen en høy, seillignende finne støttet av benstråler. Seim, sogn i Alversund prestegjeld. Lindås kom­ mune. Hordaland, omfatter områdene rundt Seimsfjordens innerste del. En av Harald Hårfagres kongs­ gårder la her. På gården Seim ligger etter tradisjonen Håkon den godes gravhaug. Bøkeskogen på Vollom på vestsiden av Seimsfjorden er verdens nordligste bøkeskog. Navnet kommer av norrønt Sæheimr, av sær, ‘sjø’. Seim, Trygve, f. 25. april 1971, norsk jazzmusiker, tenorsaksofonist. Studerte ved jazzlinjen på Trøn­ delag Musikkonservatorium. Han har bl.a. spilt med gruppene Airamero, Oslo 13 og The Source. Album med sistnevnte Olemanns kornett (1994). Seim, Turid Karlsen, f. 8. okt. 1945, norsk teolog; dr.theol. 1990. Fra 1991 professor i teologi (Det nye testamente) ved Universitetet i Oslo. Seim har tiere sentrale verv i nasjonalt og internasjonalt økumenisk arbeid, bl.a. er hun medlem i Kirkenes Verdensråds Standing Commission of Faith and Order fra 1991 og medlem i den internasjonale romersk-katolsk/lutherske dialog fra 1995. Fra 1997 er hun også leder av styret for Kultur og Samfunn i Norges forsknings­ råd. Seimsdalen, tettsted i Årdal kommune. Sogn og Fjordane, ved Seimsdalens munning på nordsiden av Årdalsfjorden, 4 km utenfor Årdalstangen; 466 innb. (1997). Boligområde. Navnet kommer av norrønt sær, ‘sjø’, og heim. Seimsfoss, tettsted i Kvinnherad kommune, Hor­ daland, rett sør for administrasjonssenteret Rosen­ dal; 290 innb. (1997). Livbåtfabrikk; over 300 år gammel bygdekvem. Seine [sen] (i oldtiden kalt Sequana), elv i Frank­ rike, 776 km lang. Elven har sitt utspring i Plateau de Langres, 30 km nordvest for Dijon, 471 m o.h., og renner mot nord-

Didrik Ar up Seip

vest gjennom landskapene Champagne, Ile-de-France og Normandie, før den munner i Engelske kanal i et 30 km langt estuar ved Le Havre. Seine renner gjen­ nom Paris, hvor Mame opptas. Viktigste bielver oven­ for Paris er Aube og Yonne, Oise og Eure nedenfor. Seine har et dreneringsområde på 85 860 km2, nes­ ten '/6 av Frankrikes areal, og området ferdes av stør­ stedelen av Frankrikes elve- og kanaltrafikk. Viktig­ ste elvehavner er Paris og Rouen. En rekke viktige kanaler forbinder Seine med industriområdene i nord og øst. Elven er farbar de nederste 540 km; 10 000tonnere kan gå til Rouen, mindre skip (vel 1000 tonn) til Paris. Seine [sen], tidligere departement i Frankrike. Ilede-France, omfatter Paris med nærmeste omegn, 1964 delt i fire nye departementer: Hauts-de-Seine, Ville de Paris, Seine-Saint-Denis og Val-de-Mame. Seine-et-Marne [senemam], departement i Frank­ rike, Ile-de-France, øst for Paris; 5915 km2 med 1171 300 innb. (1994). Fruktbart land, delvis skog­ kledd. Stor produksjon av hvete, sukkerbeter, frukt og ost (Brie). I industristedene Melun, Nemours og Nangis produseres kjemikalier, elektriske artikler, bygningsmaterialer m.m. Slottene i Fontainebleau og Champs er mye besøkt av turister. Seine-et-Oise [seneoaz], tidligere departement i Frankrike. Ile-de-France, vest for Paris. Seine-Maritime [sen maritim], departement i Frankrike, Haute-Normandie, ved Engelske kanal, avgrenset i sør av Seines nedre løp; 6278 km2 med 1 240 000 innb. (1994), 197,5 per km2. Hovedstad: Rouen. Kysten er rettlinjet med bratt kant av krittformasjoner mot havet; innlandet et lavtliggende bølgeformet platå med fruktbar jord og betydelig hvetedyrking; stort husdyrhold og produksjon av smør og ost. Le Havre ved Seines munning og hovedstaden Rou­ en lenger oppe ved Seine er viktige havnebyer og industriområder (Basse-Seine) med jem- og metall­ industri. kjemisk, finmekanisk og tekstilindustri, ol­ jeraffinerier, skipsverft. Det er godt tilrettelagt for turisme langs kanalkysten. Seine-Saint-Denis [sen sedani], departement i Frankrike. Ile-de-France, nordøst for Paris; 236 km2 med 1 404 400 innb. (1994), alt forsteder til Paris. Hovedstad: Bobigny. Mye industri. Hovedflyplassen Charles de Gaulle ligger i Roissy lengst nord i de­ partementet. Seinius [fei-]. Ignas, 1889-1959, litauisk forfat­ ter. Hans estetikk har hatt stor betydning for impre­ sjonistisk kunstoppfatning i Litauen, og hans litte­ rære program bidrog til moderniseringen av litauisk litteratur. Han fant nye uttrykk for det ubevisste sje­ leliv, de vage følelser og sinnsstemninger. Pukkel­ ryggen (1913) var den første moderne litauiske ro­ man. Av andre verker kan nevnes Nattens lys (1914), Siegfried Immerselbe forynger seg (1934) og Den røde flommen (1940). Seinåjoki, bykommune i Finland, Vaasan lååni (Vasa lån), ca. 70 km sørøst for Vaasa; 129 km2 med

29 300 innb. (1997). Handelssentrum, servicenærin­ gen Stort slakteri. Skoler, teater og orkester. Kom­ munikasjonsknutepunkt. Byens administrative og kulturelle sentrum er tegnet av A. Aalto. Seip, norsk slekt, opprinnelig fra Tyskland. Eldste kjente stamfar er Vilhelm Henrik Seip (død 1758), øltapper i København. Slekten kom til Norge med hans sønn, landfysikus i Smålenene, dr.med. Chris­ tian Caspar (Jesper) Seip (1751-1806). Han ble stam­ far til de to nålevende grener gjennom sønnene oberst­ løytnant, veiinspektør Andreas Martin Seip (1790— 1850) og oberstløytnant .lesper Gotlieb Seip (17931865). A. M. Seip var far til sogneprest i Nord-Odal Hans Christian Caspar Seip (1812-72), som igjen var far til skoledirektør, statsråd Karl Seip (1850-1909), sogneprest i Ramnes Jens Laurits Arup Seip (1852— 1913) og sogneprest i Rollag og Veggli Martin Fred­ rik Seip (1855-1919). Sogneprest .1. L. A. Seip var far til bl.a. sogneprest i Skien, prost Henrik Aubert Seip (1880-1975), fylkesmann i Sogn og Fjordane, stortingsmann Hans Kristian Seip (1881-1945) og professor, rektor Didrik Arup Seip (1884-1963). Sogneprest H. A. Seip var far til skogdirektør Hans Kristian Seip (f. 1920). Fylkesmann H. K. Seip var far til historikeren, professor Jens Laurits Arup Seip (1905-92), som var gift med professor Anne-Lise Seip (f. 1933). Sogneprest M. F. Seip var farfar til sosialøkonomen og politikeren Helge Lunde Seip (I. 1919) og professor, dr.med. Martin Fredrik Seip (f. 1921). Litt.: Norsk slektskalender, bd. 2 (1951). Seip, Anne-Lise, f. 6. nov. 1933 i Bergen, norsk historiker, dr.philos.; gift med J. A. Seip. Førsteama­ nuensis 1975-86, fra 1986 professor i moderne his­ torie ved Universitetet i Oslo. Hun har særlig vært opptatt av sosialpolitiske emner. Utg. bl.a. Om vel­ ferdsstatens framvekst (1981), Sosialhjelpsstaten blir til. Norsk sosialpolitikkfra 1740 til 1920 (1984), Vei­ ene til velferdsstaten: norsk sosialpolitikk 1920-1975 (1994) og Nasjonen bygges 1830-1870 (1997, bd. 8 i Aschehougs Norges Historie). Seip, Didrik Arup, 1884—1963, født i Hobøl, norsk språkforsker. Dr.philos. 1916. Professor i riksmål, senere nordisk språkvitenskap, ved Universitetet i Oslo 1916-54. 1 en rekke arbeider undersøkte han norsk språkhistorie i eldre og nyere tid (Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid. 1914; Låneordstudier, 2 bd., 1915-19; Norsk språkhistorie til omkring 1370, 1931, ny utg. 1959), arbeider som på en rekke punkter endret eldre oppfatninger. Han på­ viste at en rekke former i norrøne og mellomnorske dokumenter som man før trodde skyldtes svensk el­ ler dansk påvirkning, i virkeligheten skyldes intem norsk utvikling, og at talemålet hadde fjernet seg fra del tradisjonelle norrøne skriftspråket tidligere enn før antatt. I flere avhandlinger hevdet han at atskillige av de eldste islandske håndskriftene har spesielt norske målmerker og derfor trolig går tilbake på norske fore­ legg. Dette gjelder bl.a. Codex Regius med eddadik­ tene. Som språkpolitiker ville han utjevne ulikhete­ ne mellom de to norske skriftspråkene. Han var med­ lem av rettskrivningskommisjonen av 1916, av Norsk språknemnd 1952-55 og var nemndas første formann. Sammen med F. Bull og H. Koht gav Seip ut den vitenskapelige utgaven av Ibsens verker (Hundreårs­ utgaven) og sammen med H. Jæger en fullstendig utgave av Wergelands skrifter. Seip var rektor ved Universitetet i Oslo 1937-45 (avsatt 1941 av okkupasjonsmakten). Han var med­ lem av Administrasjonsrådet 1940. ble arrestert sept. 1941 og satt på Grini til våren 1942, da han ble over­ ført til Sachsenhausen. Fra jul s.å. var han «fri fan­ ge» i Tyskland til våren 1945; i denne tiden gjorde Seip en stor innsats for norske konsentrasjonsleirfanger. Sine opplevelser under krigen skildret han i Hjemme og i fiendeland (1946).

121

SEJERSTED

Jens Arup Seip Seip, Hans Kristian, f. 30. juni 1920 i Molde, norsk forstmann, sonn av H. A. Seip. Forstkandidat 1948. Professor og leder av Institutt for skogtaksasjon. Norges landbrukshøgskole 1955-66, skogdirektør i Landbruksdepartementet 1967-83. Statssekretær i Landbruksdepartementet 1966-67. Seip, Helge Lunde, f. 5. mars 1919 i Surnadal, norsk sosialøkonom, pressemann og politiker (V. se­ nere DLF). bror av M. F. Seip. Cand.oecon. 1941, cand.jur. 1942. Han ble byråsjef i Handelsdeparte­ mentet 1948. i Statistisk sentralbyrå 1952. Politisk redaktør i Dagbladet fra 1954, ansvarshavende re­ daktør 1958-65. Stortingsrepresentant for Oslo 1954— 61 og 1965-73. Formann i Venstres stortingsgruppe 1970-72 og formann i utenriks- og konstitusjonsko­ miteen 1970-73. Kommunalminister 1965-70. For­ mann i Venstre fra 1970 til partisplittelsen i 1972. var med å stifte Det Nye Folkepartiet, formann og gruppeleder til 1973. Medlem av Bærum kommune­ styre 1952-67 og 1979-91. av formannskapet 195259 og 1988-91. varaordfører 1952-55. Presidiesekretær i Nordisk Råd 1973-77, sjefredaktør i Norges Handels- og Sjøfartstidende 1977-80. Direktør i det nyopprettede Datatilsynet 1980-89. Har utgitt bl.a. Kommunenes økonomi (1949) samt en rekke valg­ håndbøker. Seip, Jens (Lauritz) Arup, 1905-92, født i Molde, norsk historiker, gift med A.-L. Seip. Cand.philol. 1931, universitetsstipendiat 1936, arkivar i Riksar­ kivet 1941. dr.philos. 1945 på avhandlingen Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon (1942). Dosent i historie 1946. professor i historie, særlig politisk idéhistorie, ved Universitetet i Oslo 195275. Konsulent ved Nobelinstituttet 1946-58. Politisk historie, dvs. menneskelige handlinger i en maktsammenheng, var hans viktigste arbeidsfelt. Tidlig i sin karriere forsket han i norsk middelalder­ historie, etter annen verdenskrig konsentrerte han seg om norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet. Det å forstå mennesker i politikken har for Seip vært et spørsmål dels om maktens vilkår, dels om de en­ keltes motiver for politisk handling. I sin politiske analyse har Seip formulert begrepet «vikarierende motiv». Hans glede ved å «avkle» den politiske tak­ tiker far iblant en nyanse av umiddelbart moralsk engasjement. Som universitetslærer fikk Seip stor betydning for yngre historikere og samfunnsforske­ re, og en rekke av hans ofte spissformulerte karakte­ ristikker er gått inn i den norske historiske fagsjargongen. Seip utgav i tillegg til doktoravhandlingen Lagmann °S ^uSt'nS (1934), Et regime foran undergangen (1945, ny utg. 1965), Fra emhedsmannsstat til ett­ partistat (1963), Tanke og handling i norsk historie (1968), Ole Jacob Broch og hans samtid (1971), Ut­ sikt over Norges historie (2 bd., 1974 og 1981), Dvd og nødvendighet. Høyres historie gjennom 100 ar (1980), Politisk ideologi: tre lærestykker (1988) samt en lang rekke artikler, bl.a. den banebrytende Pro­ blemer og metode i norsk middelalderforskning (His­ torisk tidsskrift, 1940).

Seip, Karl, 1850-1909, fodt i Oslo, norsk geistlig og skolemann. Cand.theol. 1873, 1874 lærer ved Botsfengselet, 1883 sogneprest i Åljord, 1890 sog­ neprest i Frosta og 1898-1908 skoledirektør i Trondhjems stift (Nidaros bispedømme). 1908-09 kirke­ statsråd i Gunnar Knudsens regjering. Sammen med Elling Holst samlet og utgav han 1874 En liden vise­ bog for hjemmet, som i senere utgaver fremtrer som Seips verk alene; den er stadig kommet i nye opplag. Seip, Martin Fredrik, f. 20. mai 1921 i Surnadal, norsk lege, bror av IL L. Seip, dr.med. 1953. Overle­ ge ved Rikshospitalets barneklinikk fra 1968. Pro­ fessor i medisin (pediatri) 1968. Han opprettet Pedi­ atrisk forskningsinstitutt ved Barneklinikken, Riks­ hospitalet. i 1959 og har senere ledet dette. Flerårig formann i Yngre lægers forening, president i Den norske lægeforening 1966-69. seiping (av eng.), oppkutting i fine snitt pa tvers av slitebanen på bildekk i den hensikt a øke dekkets friksjon under styring og oppbremsing på glatt føre. Seippel, Heinrich Julius Manfred Alexander. 1851-1938. fodt i Kristiansand, norsk sprakforsker. orientalist. Professor i semittiske sprak ved Univer­ sitetet i Oslo 1886-1922. Hans vitenskapelige ho­ vedverk er utgivelsen av de arabiske kilder som an­ går Norden og nordiske forhold i middelalderen. Rerum Normannicarum fontes arabici (bd. 1 1896, bd. 2 1928; overs, til norsk 1954). Seippel gjorde seg imidlertid mest kjent ved sine oversettelser bade fra persisk og fra semittiske sprak til nynorsk (Persiske vers, 1912; ny utgave Norsk-austerlendsk divan. 1923). Oversatte også del meste av Det gamle testa­ mente til nynorsk, av Det nye testamente Brevet til romerne. Skrev kantaten Granskaren til universite­ tets 100-årsjubileum 1911. seise (av eng. 'gripe'). 1. (sjøuttrykk). Surre fast med en seising (kort tau­ ende). 2. (malingstekn.). A bestryke porøse flater av mur. gips o.l. slik at de tettes og løse partikler bindes. Fla­ tene kan dermed males. Til seising brukes en fortyn­ net lakk eller limløsning (seis). seismikk (av seismo-), betegnelse pa fagfelt som omhandler innsamling og analyse av data i forbin­ delse med seismisk prospektering. Også om teknik­ kene som benyttes innen fagområdet. Se ►seismologi og ►petroleum (leting). seismisitet (av seismo-). jordskjelvaktivitet; grad av hyppighet og styrke av jordskjelv i forskjellige geografiske områder. seismisk bolge (av seismo-), jordskjelvbølge, generell betegnelse for alle elastiske bølger som ska­ pes av jordskjelv eller av kunstig frembrakte rystel­ ser (f.eks. eksplosjoner). Primærbølge, P-bølge, forplanter seg i alle retnin­ ger ved at bergartsmaterialet avvekslende trykkes sammen og utvider seg i bølgeretningen. Primærbøl­ gen er den raskeste av de seismiske bølgene og be­ veger seg gjennom jordskorpen med en hastighet på 5,5-7,2 km/s, i øvre mantel med 7,8-8,5 km/s og i det indre av Jorden med opptil 13,7 km/s. Sekundærbølge, S-bølge, forplanter seg i alle ret­ ninger ved at bergartsmaterialet settes i svingninger normalt på bølgeretningen. S-bølger kan ikke for­ plante seg i flytende materiale. Hastigheten er om­ trent halvparten så stor som hos primærbølger, om­ kring 3,0-4,0 km/s i jordskorpen, 4,4-4,6 km/s i den øvre mantel og opptil 7,3 km/s i Jordens dypere in­ dre. Overflatebølge forplanter seg langs jordoverflaten. De har forholdsvis stor bølgelengde og betydelig stør­ re amplityde enn P- og S-bølger, og forplanter seg langsommere. Trenger ca. 160 minutter for å gå én gang rundt Jorden. seismo- (av gr.), som har med rystelse eller jord­ skjelv å gjøre. seismograf (av seismo- og -graf), apparat til må­ ling og nedtegning av bølger fra jordskjelv eller fra

kunstig frembrakte rystelser (seismiske bølger). Be­ står av et ►seismometer og en registreringsanordning, og er det klassiske instrument i ►seismologien. Ved å plassere mange instrumenter over et visst område og behandle samsvarende registreringer elektronisk, kan man forbedre målingenes kvalitet og informa­ sjonsverdi. seismologi (av seismo-), læren om jordskjelv og om (elastiske) bølgers bevegelse i Jorden. Ved jord­ skjelv, sprengninger o.l. oppstår seismiske bølger som brer seg med forskjellig hastighet og i alle retninger ut fra skjelvets hyposenter. Registreringer av seismis­ ke bølger med seismografer gir grunnlag for å be­ regne både beliggenhet og styrke av jordskjelv og for a lokalisere kjernefysiske eksplosjoner. Seismologiske metoder er helt sentrale i undersøkelser av Jordens indre, fra jordskorpen og helt inn til den in­ nerste kjernen. Et av de største anlegg for dette for­ mal ligger i Norge (►NORSAR). Tilsvarende meto­ der (seismikk) benyttes ved leting etter olje og gass (se ►petroleum, leting), ved leting etter malmer og mineraler (se også ►malmleting) og ved forundersø­ kelser for bygg og anlegg. seismometer (av seismo- og -meter), måleinstru­ ment for bølger fra jordskjelv eller andre rystelser (se ►seismograf). Kan måle utslag pa mindre enn en milliontedels millimeter. seismonasti (av seismo- og nastier) hos planter er hurtige bevegelser av plantedeler som skyldes berøring, regndråper, vind eller elektrisk strøm. Hos blomsten hos berberis vil et besøkende insekt utløse en rask bevegelse av støvbærere innover, slik at in­ sektet blir overstrødd med pollen. Hos den følsom­ me mimosa, Mimosapudica, klapper de berørte små­ bladene raskt sammen, og pirringsimpulsen ledes hurtig (4-30 mm/s) til de øvrige deler av bladet. Ved basis av småbladene og bladstilkene finnes grupper av vannrike celler. Ved berøring oppstår det et ►aksjonspotensial i disse cellene, tilsvarende forholde­ ne i nerveceller hos dyr. Dette skyldes al protoplasmamembranenes permeabilitet øker slik at cellenes saftspenning avtar og småbladene klapper sammen. Ledningen av impulsen kan skyldes at aksjonspolensialet forplanter seg i bladet fra ledd til ledd eller at visse organiske stoffer i meget lav konsentrasjon transporteres fra berøringsstedet. Etter al hele bladet er klappet sammen, vil det ta 10-20 min før det igjen inntar sin opprinnelige stilling og kan reagere på be­ røring. Seitz [zaits], Gustav, 1906-69, tysk billedhugger, laget en rekke figurer og portrettbyster i en kraftig forenklet stil, påvirket av Aristide Maillol og Char­ les Despiau. Blant hans hovedverker er Kdthe Kollwitz-monumentet i Berlin. Professor i Berlin 194658, deretter i Hamburg. Seizinger [zaits-], Katja, f. 1972, tysk skiløper. Olympisk mester i utfor 1994, i utfor og alpin kom­ binasjon 1998. Verdensmester i super-G 1993. Vant verdenscupen sammenlagt sesongene 1996 og 1998; i alt 36 rennseirer (t.o.m. sesongen 1998). Sejanus, LuciusAelius, 16 f.Kr.-31 e.Kr.. romersk offiser, keiser Tiberius’ yndling, sjef for pretoriancrgarden. Forberedte et kupp for å tilrive seg makten, men ble avslørt og henrettet. Sejersted, norsk slekt med navn etter gården Sei­ erstad (Serstad) i Østre Toten. Slektens eldste kjente mann er Knut Einarsson (ca. 1615-88), leilending på Seierstad. Svært mange av hans etterkommere har vært offiserer. Hans sønnesønns sønnesønner var kommanderende general nordenfjells, generalløyt­ nant Johannes Klingenberg Sejersted (1761-1823) og oberst Frederik Christian Sejersted (1769-1841). Fra sistnevntes sønner, løytnant Jens Jacob Sejersted (1796-1844) og oberstløytnant Johannes Mathias Sejersted (1797-1886), stammer to linjer. J. J. Sejersted var farfars far til oppdageren, journa­ listen og forfatteren Georg Wasmuth Sejersted (18961982).

Frands Sejersted

J. M. Sejersted var far til bl.a. direktør for Norges Geografiske Oppmåling, oberstløytnant Fredrik Christian Sejersted (1833-82), og generalmajor Jo­ hannes Sejersted (1842-1926). Førstnevntes sønn, oberst Nils Johannes Sejersted (1865-1921), som også var direktør for Norges Geografiske Oppmå­ ling, var farfar til historikeren, professor Francis Se­ jersted (f. 1936). Generalmajor ,1. Sejersted var far­ far til brødrene, professor, dr.juris Finn Seyersted (f. 1915), direktør Knut Seyersted (1917—87) og pro­ fessor. dr.philos. Per Seyersted (f. 1921). Litt.: Norsk slektskalender, bd. 2 (1951). Sejersted, Francis, f. 8. feb. 1936 i Oslo, norsk historiker, cand.philol. 1971 dosent i historie ved Universitetet i Oslo, 1973 professor i sosial og øko­ nomisk historie samme sted. Leder av Senter for Tek­ nologi og menneskelige verdier (TMV-senteret) fra 1988. Har utgitt bl.a. Fra Linderud til Eidsvold Værk, bd. II—III (1972-79), Ideal, teori og virkelighet. Nicolai Rvgg og pengepolitikken i 1920-årene (1973), Historisk introduksjon til økonomien (1973 og sene­ re utg.), Den vanskelige frihet 1814-50 (bd. 10 av Cappelens Norges historie, 1978), Vekst gjennom krise. Studier i norsk teknologihistorie (1982), En storbank i blandingsøkonomien (DnCs historie, 1982), hovedredaktør for Høyres Historie (4 bd., 1984), der han skrev bindet Opposisjon og posisjon 1945-1981 (1984). Formann i Det Norske Studentersamfund 1962, redaktør for Historisk Tidsskrift 1971-75. Leder av forskningspolitisk råd 1983-88. Medlem av Den norske Nobelkomité siden 1982, leder siden 1991. Leder av ytringsfrihetskommisjonen fra 1996. Sejersted, Georg Wasmuth, 1896-1982, fodt i Kristiansand, norsk journalist og forfatter. Redak­ sjonssekretær Illustrert Familieblad 1929-31. Fore­ tok fra 1920- til 1960-årene en rekke reiser, særlig i Midtøsten og Stillehavet, som gav opphav til et stort antall bøker, ca. 3750 artikler i norske og utenland­ ske aviser og tidsskrifter og ca. 4600 offentlige fore­ drag, hvorav mer enn 500 i NRK og BBC. Sejersted, Johannes Klingenberg, 1761-1823, født i Gauldalen, norsk offiser. Generalkvartermester i Christian Augusts stab under krigen 1808—09, del­ tok i notabelmøtet på Eidsvoll februar 1814. Utar­ beidet som sjef for den nyopprettede generalstab for­ svarsplanen for 1814 og søkte forgjeves å fa Chris­ tian Frederik til å legge mer kraft i ledelsen. Kom­ manderende general i Trøndelag 1815; generalløyt­ nant 1818. Sejerø, øy i Danmark, nordvest for Sjælland, i Bjergsted kommune; 12 km2 med 405 innb. (1996). Feriested. Sejlflod, kommune i Danmark, NordjyHands amtskommune, på sørsiden av Langerak (Limfjordens utløp i Kattegat); 208 km2 med 8940 innb. (1996), 43 per km2. Kommunesenter: Mou( 1080 innb. 1996). 1 landsbyen Sejlflod ble det i 1980-årene gjort arkeo­ logiske utgravninger med boplass- og gravfunn fra jernalderen.

sejm, den polske riksdag fra begynnelsen av 1400tallet til 1793, lovgivende forsamling i det russiskstyrte Kongress-Polen 1815-31, polsk nasjonalfor­ samling i mellomkrigstiden og etter annen verdens­ krig. Fra 1989 annetkammeret i nasjonalforsamlin­ gen, med senatet som førstekammer. Seimas var det selvstendige Litauens nasjonalforsamling i 1920- og 1930-årene. SEK, internasjonal valutakode for svenske kroner, sekalealkaloider (eng. ergot, ty. Mutterkorn), alkaloider i ►meldrøye, secale cornutum, som dan­ nes på forskjellige kornslag av soppen Claviceps purpurea. Især i middelalderen årsak til store epide­ mier av ergotisme, en sykdom karakterisert med gangren, koldbrann, som begynte i fingrer og tær, også kalt «den onde ild». De fleste sekalealkaloidene inneholder lysergsyre (LS) som grunnsubstans. Lysergsyredietylamid (LSD), kjent for sin hallusinogene virkning, er et av derivatene. De viktigste alkaloidene i sekale er ergotamin og ergometrin. Sekalealkaloidene har prinsipielt tre virkninger: 1) Virkning på sentralnervesystemet (LSD), 2) sammentrekning av glatt muskulatur i blodårer (ergotamin) og i livmoren (ergometrin) og 3) blokkering av ner­ veimpulser i det autonome nervesystem som formid­ les av noradrenalin. Sekale anvendes ved migrene og i obstetrikken (fødselshjelpen). sekant (av lat. ‘skjære’) (mat.), rett linje som skjæ­ rer en kurve eller krum flate. En sirkelsekant er f.eks. en rett linje som skjærer en sirkel. Linjestykket mel­ lom de to skjæringspunktene kalles sekantens korde. sekel (av lat. ‘menneskealder, slektledd'), århun­ dre. sekel el. shekel, masseenhet av babylonsk opprin­ nelse, etter hvert utbredt over hele Midtøsten og en stor del av middelhavslandene, lik '/50 eller '/60 mine, 7-14 g; har senere gått over til myntenhet. En baby­ lonsk sekel var antagelig ca. 8 g, en hebraisk var ‘/50 mine = 11.4 g. Som mynt svarte i nytestamentlig tid en sekel til en gresk stater, lik 4,3 g sølv, antagelig det som i Bibelen er kalt sølvpenge. Jfr. ►shekel. Sekigunha (jap. ‘Rode armé"), japansk revolusjo­ nær bevegelse, oppstod 1969 etter at studentbeve­ gelsen Zengakuren hadde oppløst seg i flere fraksjo­ ner. Målet er å velte det parlamentariske regime med vold og overta makten i landet ut fra tesen om prole­ tariatets diktatur. Sekigunha var i 1970-årene inn­ blandet i Ilere internasjonale terroraksjoner, bl.a. massakren på Tel Avivs lufthavn, flykapringer og gisseldramaer ved ambassader. Redusert aktivitet si­ den 1980-årene; flere medlemmer flyktet fra Japan. 1 1997 ble en gruppe på sju arrestert i Libanon. sekin, gullmynt preget i Venezia fra 1284 til repu­ blikkens opphør. Vi kjenner denne mynten best un­ der navnet dukat. Sekiner ble et alminnelig betalings­ middel i middelhavsområdet. Betegnelsen har også vært brukt om tyrkiske gullmynter, og i skandina­ visk (særlig svensk) poetisk språk allment om pen­ ger. Ordet, it. zecchino (til zecca, ‘myntverk’), kommer opprinnelig av arab. sekkah, ‘stempel, pregefomT. Sekine, Nobuo, f. 1942, japansk billedhugger. Ar­ beider i et abstrakt formspråk, preget av det jordnæ­ re, enkle, som er så typisk for Østen. Har utstilt flere ganger i Europa, også i Norge. Er representert i Henie-Onstad-samlingen og utførte en stor utsmykning i Veritas-bygget i Bærum 1983-84. sekk (av gr./hebr.), stor pose brukt som emballasje for tørre varer som kom, poteter, mel, sement, ved, koks m.m.; tidligere fremstilt av vevd stoff (lerret, strie) eller skinn, nå også av kraftpapir og plast. Van­ ligvis ble sekker fremstilt for en viss mengde av en bestemt vare, og kunne derfor gå over til å bli en volum- eller masseenhet for denne varen, f.eks. 100 eller 200 pund. 50 eller 100 kg, men med store varia­ sjoner fra land til land. En britisk sack var 3 bushels kull, men 5 bushels salt. Fra 1870 skulle en sack være 4 bushels = 145,5

Sekkepipe fra Skottland. 1. En sack ull skulle veie 280 lb. I USA er en sack lik 3 US bushels = 105,7 I. For mel og bomull for ek­ sport er en sack 140 lb, ellers 100 lb. En brasiliansk saco kaffe veier 60 kg. sekkedaler, daler som kan minne om ►botner, men som er lengre. Dannet ved iserosjon eller ved karstprosesser (se ►karst). sekkedyr, sekkdyr, dss. ►sjøpunger. Sekken, delvis skogbevokst øy i Romsdalsfjorden, Molde kommune, Møre og Romsdal; 18,7 km2. Går­ der i bakket lende på nord- og sørsiden; høyeste punkt 304 m o.h. På øyas østspiss Sekken kirke. Bilfergeforbindelse med Molde fra Setemes på nordsiden. Ved Sekken falt ifølge sagaen Håkon Herdebrei i et sjøslag mot Erling Skakke 1162. Navnet er etter øyas form. sekkepipe (eng. bagpipé), musikkinstrument som består av en lærsekk og to eller flere piper, den ene forsynt med lydhull; de andre gir en konstant tone (bordunstemmer). Gjennom et særskilt rør eller en belg som beveges av armen, blåses luft inn i sekken og derfra ut i pipene. Disse kan være av obotype (med to rørblad), som gir en skarpere klang (skotsk sekke­ pipe), eller av klarinettype, som gir en bløtere klang (irsk sekkepipe, den balkanske gajda). Sekkepipen er av asiatisk opprinnelse, ble brukt i det gamle Hel­ las og var et populært instrument i middelalderen. Den er kjent i de fleste europeiske land, også i Norge i tidligere tider, og benyttes ennå i skotske militærorkestre. En fransk type fra 1600-tallet (musette) har to melodipiper. sekkmoll, Coleophoridae, insektfamilie i ordenen sommerfugler (Lepidoptera). Meget små arter, 8-12 mm i vingespenn. Larvene lever i et grått, sekkformet hylster av bladvev og spinn. De gnager små sir­ kelformede miner i knopper og blad ved at de stik­ ker hodet ut av hylsteret, biter hull i overhuden og spiser av bladkjøttet. Overvintring skjer i hylsteret, som spinnes fast nær knoppene. 78 arter er påvist i Norge. Vanlige arter er bjørkesekkmøll, Coleophora fuscedinella, og lerkesekkmøll, C. laricella. Se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket. sekk og aske, uttrykk fra Est 4,1, Jer 6,26 og flere andre steder i Bibelen. Å kle seg i sekk og strø aske på hodet var et gammelisraelittisk uttrykk for dyp sorg. sekkpressing, teknikk for forming av armert polyesterplast. Utføres ved at en elastisk duk eller sekk presser plasten mot formen under herdingen. enten ved hjelp av vakuum mellom duk og plast (vakuumsekkpressing) eller ved hjelp av utvendig lufttrykk (trykk-sekkpressing). sekkspinnere, Psychidae, insektfamilie i ordenen sommerfugler (Lepidoptera). Nært beslektet med ekte møll. Hannen har brede, runde eller langstrakte vin­ ger, følerne er kamformet eller sagtakket. Hunnen er vingeløs og ligner en larve. Larvene lever i rørfor-

123

mede silkehylstre som de spinner sammen av vekstdeler, sandkorn el.l. Sekkene bærer de med seg, og lever av forskjellige vekster. Ved forpuppingen spin­ nes sekken fast. Hos de Heste arter forlater ikke hun­ nen sekken. Hos enkelte kan jomfrufødsel forekom­ me. Om lag 800 arter er kjent i verden, hvorav 18 fra Norge. Se også Nøkkelbindets tabell Dy reriket. sekksporesopp, Ascomycetes, klasse av høyere sopper (Eumycetes). ca. 30 000 arter, eller ca. 30 % av alle kjente sopparter. Fruktlegemene er oftest bare noen millimeter eller ta centimeter store og be­ ger-, kule- eller krukkeformede. Til de største horer morkler og trøfler som høyt skattede matsopper. De fleste lever saprofyttisk på jord og døde plantedeler, ofte ved og bark. Gjærsoppene (orden Saccharomycetales) lever anaerobt i sukkerholdige plantesaftcr. Flere sekksporesopper er planteparasitter med stor plantepatologisk betydning, f.eks. melduggsopper (orden Erysiphales) og heksekostsopper (orden Taphrinales), mens artene i orden Laboulbeniales er insektparasitter. Endelig lever en stor del sekkspore­ sopper i symbiose med algeceller og danner lav. Så godt som alle er terrestriske, bare få arter lever i salteller ferskvann. Felles for alle sekksporesopper er at de kjønnede sporene dannes innvendig i sporesekker eller asci, oftest åtte i hver ascus. Hos de fleste dannes dess­ uten ukjønnede sporer, konidier, som bidrar vesent­ lig til soppens spredning. Konidiene dannes i visse stadier av soppens utvikling, ofte under bestemte mil­ jøbetingelser. Konidiestadiene (ofte kalt ukjønnede eller imperfekte stadier) utgjør ofte soppens parasit­ tiske fase, mens det kjønnede eller perfekte stadiet opptrer saprofyttisk på det drepte vevet. Mange sekk­ sporesopper kjennes bare i konidiestadiet og klassi­ fiseres derfor gjeme som ►imperfekte sopper, mens de fleste av disse etter sin bygning kan antas å være sekksporesopper som har mistet evnen til å danne kjønnede sporer. Medregnes gruppen av imperfekte sopper, blir sekksporesopper den største klasse av sopp med 60 % av alle kjente arter (60 000). Inndeling. Systematisk deles sekksporesopper i to underklasser: underklasse Endomycetidae. som man­ gler det karakteristiske parkjemestadiet, som ellers kjennetegner alle høyere sopper (se ►dikaryotisk), dessuten fruktlegemer og kjønnsorganer; hit hører hovedsakelig gjærsoppene. Underklasse Euascomycetidae har parkjemestadium og oftest fruktlegemer, ofte også kjønnsorganer, såkalte ascogonier og antheridier. Etter ascus- og fruktlegemebygning kan Euascomycetidae deles i hovedgruppene Prototunicatae, med bl.a. de perfekte stadier av pensel- og strålemugg (orden Eurotiales), Unitunicatae med de fleste kjemesopper og begersopper, og i Bitunicatae med hovedsakelig kjemesopplignende arter. Sekondi-Takoradi, to sammenvokste byer i Gha­ na, 200 km sørvest for Accra; ca. 300 000 innb. (1994). Eksporthavn for kakao og mangan. Byen har også en del lettindustri og er handelssenter for jord­ bruks- og fiskeprodukter i vestregionen. Takoradi var Ghanas første dypvannshavn, åpnet 1928. sekondloytnant (av lat. seeundus, ‘den annen’), til 1927 laveste offisersgrad i Forsvaret, tilsvarer fen­ rik. Sekondteatret, Oslo, holdt under ledelse av kunstnerparet Ludovica Levy og Dore Lavik i sin eneste sesong, 1899-1900, et ypperlig repertoar. Blant fore­ stillingene var Holbergs Det lykkelige skibbrud, Schillers Maria Stuart, Friedrich Hebbels Maria Magdalena, Gunnar Heibergs Kong Midas og Erotik av Gustav Wied. Bl.a. Agnes Mowinckel, Ingolf Schanche, Stub Wiberg og Hauk Aabel hadde sin læretid på Sekondteatret. sekresjon (av lat. ‘avsondring’), utskillelse eller avsondring av spesielle produkter fra visse av lege­ mets celler, såkalte kjertelceller. Det skjelnes mel­ lom ytre sekresjon og indre sekresjon. Ved ytre se­

SEKSDAGERSKRIGEN

kresjon tømmes kjertelcel lenes produkt enten ut på huden (f.eks. svette) eller inn i et av legemets hul­ rom (f.eks. tømming av bukspytt fra bukspyttkjerte­ len inn i tarmen). Ved indre sekresjon tømmes kjertelccllenes produkt inn i blodet. Jfr. ►kjertler. sekresjonsvev (bot.), betegnelse for alle celler og vev som utskiller gummi, harpiks, eteriske oljer, nektar m.m. i plantene. Kan utgjøre et sammenheng­ ende vev, f.eks. epilellaget som omgir en harpikskanal. Det består av tynnveggede, protoplasmarike cel­ ler. I melkerør dannes antagelig ►melkesaft i selve de ledende cellene. ►Kjertler er enkelte celler eller grupper av celler med sekresjon, f.eks. nektarier som utskiller nektar, fordøyelseskjertler hos insektetende planter, ►hydatoder, som utskiller vann m.m. sekret (av lat. ‘avsondret, hemmelig’). I Samlebenevnelse for spesielle produkter som skilles ut fra egne celler, såkalte kjertelceller. og som hos dyr og planter tjener forskjellige funksjoner. Eksempler på sekret er spytt, svette, slim, tårer og de forskjellige hormoner. Benevnelsen brukes også i noen grad om væsken som siver ut fra et sår (sårsckret). 2. I middelalderen en fyrstes personlige segl, der­ av betydningen brev forsynt med dette segl, senere privatbrev, fortrolig meddelelse. Embetsmannen som hadde det i sin varetekt, kaltes privatseglbevarer (►Lord Privy Seal). sekretariat (til sekretær), en sekretærs embete el­ ler forvaltningsområde; avdeling eller kontor i et stør­ re foretak, en kongress, et mote osv. der skriftlig ar­ beid i forbindelse med organisasjon og administra­ sjon blir utført. Sekreta utskottet, svensk riksdagskomité som 1627-1772 hadde rett til å fatte beslutninger som var bindende for stendene. Under frihetstiden bestod det av 50 adelsmenn, 25 prester og 25 borgere, og hadde beslutningsrett særlig i utenriks- og forsvarssaker som ble ansett for å kreve hemmelighetsstempel. sekretbeholdere, hos planter de cellemellomrommene eller kanalene som fører sekreter. Etter måten de oppstår på, kalles de schizogene når rommet er oppstått ved at celleveggene viker fra hverandre, lysigene når rommet er oppstått ved at en gruppe cel­ ler er gått i oppløsning. Schizogene sekretbeholdere er omgitt av et lag epitelceller som avgir sekret. De inneholder gjeme eterisk olje, gummiharpiks eller vanlig harpiks, f.eks. hos nåletrær. De lysigene sekrctbeholdeme mangler epitel, de finnes f.eks. i fruktskallet hos sitron og appelsin. Jfr. ►sekresjonsvev. sekretin (til sekret), hormon som dannes og fin­ nes i tarmslimhinnen i øvre del av tynntarmen, sær-

Sekretierfugl

lig i tolvfingertarmen. Sekretin frigjøres til blodet når innhold fra magesekken tømmes ut i tolvfinger­ tarmen, noe avhengig av hvorledes det mageinnholdet er som ankommer til tarmen. F.eks. frigjøres mer sekretin jo surere det tømte mageinnholdet er. Gjen­ nom blodet når det frigjorte sekretinet frem til buk­ spyttkjertelen, som derved stimuleres til å produsere bukspytt med en slik sammensetning at det reagerer alkalisk. Derved nøytraliseres det sure tarminnholdet. Sekretin var det første av organismens hormo­ ner som ble funnet; eksistensen, frigjøringen og virk­ ningen av hormonet ble påvist allerede 1902 av de engelske fysiologer Bayliss og Starling. sekretpriske nerver (av sekresjon), nerver som går til ►kjertler og som kan stimulere sekresjonen fra disse. sekretorisk otitt, opphopning av væske eller slim i mellomøret, med medfølgende hørseltap. Årsaken er at øretrompeten ikke fungerer normalt, slik at det er en mangelfull utlufting av mellomøret. Det er den hyppigste årsak til hørseltap hos barn, men forekom­ mer også hos voksne. sekretær (fra fr., av mlat. ‘som tar vare pa sekre­ tet (privatseglet)’). 1. Skriver, medhjelper ved utførelse av skriftlig ar­ beid. Betegnelsen er alminnelig brukt (alene eller med et forutgående ord som nærmere bestemmer stillin­ gen og arbeidet) i offentlig forvaltning, i forretnings­ livet, i organisasjonslivet og i private forhold. Be­ tegnelsen brukes både om høye (ledende) stillinger (generalsekretær, statssekretær) og om stillinger på lavere nivå (førstesekretær, administrasjonssekretær). Se ►kontorfagarbeider. 2. Skrivebord, skrivepult på fot med skriveklaff og mindre skufler. En videre utbygging av kabinettet, opprinnelig et møbel til oppbevaring av papirer og kostbarheter i form av et skrin eller kiste med mange skuffer og rom. sekretærfugl, Sagittqrius serpentqrius, fugleart i sckretærfuglfamilien i ordenen haukefugler. Eneste art i familien. En ca. 120 cm lang fugl, stor som en trane. Har fatt navnet sitt fordi den har en lang fjærdusk på bakhodet som kan ligne på gamle dagers «fjærpenn bak øret». Hvit, grå og svart med lang hale og lange ben med løpeføtter (ikke rovføtter). Lever på gressletter i Afrika og spiser mest slanger og an­ dre krypdyr. Kalles også slangefalk. Flyr sjelden. seks, magisk tall i en rekke kulturer; i gresk og romersk folketro særlig knyttet til gudinnen Venus. Går igjen i offcrritualel i flere religioner, og finnes også i den kristne kirke, f.eks. 6 lys på alteret. I skan­ dinavisk folketro brukt i trylleformler. 6 er høyeste kast i temingspill, derav uttrykket «så det sa seks». Sekstallets magiske kraft har muligens sammenheng med at det er 2 ganger 3, slik vi kjenner til fra even­ tyrene. seksa (fra sv. sexa. eg. ‘et måltid kl. 6 om kvel­ den'), festlig kveldsarrangement med servering, holdt for en forening eller større sluttet krets. På 1800-tallet forekom seksaer i tilknytning til politiske møter; i nyere tid oftest som avslutning på en sportskonkurranse, f.eks. med innlagt premieutdeling; typisk ser­ vering er koldtbord med varmrett. seksagesima (av lat.), den 60. (dag før påske), navn på 8. søndag før påske. Fra og med kirkeåret 1977-78 heter denne søndagen i Norge såmannssøndagen, fordi dagens gamle evangelium er Jesu lig­ nelse om såmannen (Luk 8,4-15). seksagesimalsystem (av lat.) (mat.), tallsystem med 60 som basistall. Seksagesimalsystemet ble brukt av babylonerne, og det er ennå bevart i vår inndeling av vinkler og tidsenheter i minutter og sekunder. Se ►babylonsk matematikk. seksdagerskrigen, betegnelse på den tredje israelsk-arabiske krig, som pågikk i seks dager 5.-10. juni 1967. Den utløsende årsak til krigen var en sterk opprustning i Egypt og Syria, som begge truet Israel med angrep. I slutten av mai blokkerte også Egypt

Akababukta for israelsk skipsfart. 30. mai inngikk Jordan, Syria og Egypt (4. juni også Irak) en forsvarspakt, og landene mobiliserte. 5. juni gjennom­ førte det israelske flyvåpen et overraskelsesangrep som ødela størstedelen av det egyptiske, jordanske og syriske flyvåpen på bakken. Deretter gikk israel­ ske bakkestyrker til angrep, støttet av fly. Israel erobret Sinai til Suez-kanalen og Gaza fra Egypt (8. juni). Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jor­ dan (7. juni) og Golan-høydene fra Syria (10. juni). En våpenhvile ble undertegnet 10. juni, og krigen var over. Krigen endte med fullstendig israelsk seier. Viktigst for Israel var at Jerusalem igjen ble forent under is­ raelsk kontroll. Okkupasjonsområdene var tre gan­ ger så store som selve Israel. Etter hvert kom imid­ lertid okkupasjonen til å bli et stadig voksende poli­ tisk problem for Israel. Seksdagerskrigen førte også til at de radikale regimene i Egypt og Syria etter hvert falt. Se for øvrig historieavsnittene under de enkelte land. seksdagersritt, i profesjonell banesykling en konkurranseform mellom to- eller tremannslag over seks døgn, hvor syklistene på hvert lag stadig avlø­ ser hverandre. Man far bl.a. poeng for å vinne inn­ lagte spurtrunder. Seksdagersritt ble først populært i USA, hvor den første konkurransen ble arrangert 1891 i New York (Madison Square Garden) som in­ dividuelt løp, fra 1899 som parløp. Opprinnelig gjaldt det å sykle lengst mulig, og man kjørte kontinuerlig. Nå sykler man bare en viss periode ettermiddag og kveld hvert døgn. Seksdagersritt gir anledning til veddemål og er en stor publikumsattraksjon. Særlig populært i Frankrike, Belgia, Tyskland, USA og Dan­ mark. seksjon (av lat. ‘skjære’), avsnitt, avdeling; (med.) obduksjon. seksjpnsleilighet, se ►eierseksjon. Seksognittihøyden, 96-høyden, utsiktspunkt i Sør-Varanger kommune, Finnmark, i Pasvikdalen, ca. 45 km sør for Kirkenes. Utsiktstårn; utsyn langt inn i Russland. seksologi (av seksualitet og -logi), studiet av menneskers seksuelle adferd, holdninger og fanta­ sier. Om menneskets seksualitet, se ►erotikk og ►seksualitet. Seksologien er ingen egen vitenskap, men ligger i grenselandet mellom psykologi, sosio­ logi, antropologi, biologi, medisin, kulturhistorie, religion og etikk. En spesialisert gren av seksologien er studiet og behandlingen av menneskers seksuel­ le problemer. 1 medisinen er det særlig psykiatere og gynekologer som har arbeidet med dette. Kliniske seksologer arbeider med et vidt spekter av problemer knyttet til seksualitet, fra seksuelle dysfunksjoner og mindre samlivsproblemer av seksuell art, til behandling av omfattende proble­ mer som seksuell ekshibisjonisme, ►frotteurisme eller pedofili. Seksologer arbeider også med behand­ ling av seksuelle overgripere og med ofre for over­ grep. Sentrale deler av det som i dag betegnes som sek­ sologi, ble tidligere omtalt som seksualpsykologi. Av pionerer i seksualpsykologien kan nevnes Havelock Ellis og R. Krafft-Ebing. S. Freuds psykoanalyse markerte, som den første helhetlige seksualpsykologiske teori, starten på en ny epoke. Wilhelm Reich presenterte den til da mest rendyrkede seksualpsykologiske teori med sin kobling av muskelspennin­ ger og psykologiske fikseringer, og sin teori om orgasmens frigjørende kraft. Et av de viktigste bidrag til moderne seksologi er ► Kinsey-rapportene (etter A. C. Kinsey 1894—1956) om seksuell praksis og seksuelle fantasier hos ame­ rikanske kvinner og menn i begynnelsen av 1950årene. Kinsey-rapportene brot tabugrensene for of­ fentlig omtale av seksuelle temaer, og har bidratt til spredning av kunnskap om seksualitet. Offentlig åpenhet og nye prevensjonsmidler brakte det som

er blitt kalt den seksuelle revolusjon i 1960- og 1970-årene. I psykologisk sammenheng førte den til at problemer med hemmeligholdelser, angst, skyld og skam i forhold til seksuell aktivitet ble sterkt redusert. Seksuelle overgrep. Erotiske motiver spiller en stor rolle i det menneskelige bevissthets- og handlingsliv, og problemer av seksuell art spiller, iallfall i vår kulturkrets, en stor rolle i mange sjelelige konflikter og sinnslidelser. En viktig del av den seksologiske forskningen i dag dreier seg om årsakene til at noen begår, og virkningene av å bli utsatt for, seksuelle overgrep. Forskningen viser entydig at uforholdsmes­ sig mange av dem som blir innlagt på psykiatriske sykehus, har vært utsatt for seksuelle overgrep. Slike overgrep medfører traumer som, sammen med andre uheldige forhold, kan gjøre ofrene disponert for å utvikle alle slags psykiske problemer, det være seg psykoser, personlighetsforstyrrelser, angst, depresjon, dissosiasjonslidelser, spiseforstyrrelser eller rusgiftmisbruk. Seksualisert vold ser ut til å være mer psy­ kologisk ødeleggende enn annen vold og omsorgs­ svikt. Mange seksuelle overgripere har selv vært ut­ satt for grove seksuelle overgrep i barndom og ung­ dom. Seks personer soker en forfatter, it. origi­ naltittel Seipersonaggi in cerca d’autore, skuespill (1921) av Luigi Pirandello; behandler med skarp psykologisk innsikt personlighetsproblemet og for­ holdet mellom dikt og virkelighet og mellom liv og form. seksring, sekstring, egentlig seksæring, båt med tre par årer. sekst (av lat. ‘den sjette’) (mus.), det sjette trinn i en diatonisk tonerekke, samt intervallet på 6 toner. Seksten kan være stor (f.eks. c-a), liten (c-ass), for­ størret (c-aiss) og forminsket (ciss-ass). sekstallskoraller, Zoantharia, underklasse av koralldyr som kjennetegnes ved at tallet på septer og fangarmer er et multiplum av 6. Polyppene har hardt kalkskjelett. Hit hører bl.a. sjøanemonene og de revdannende steinkorallene. Se også Nøkkelbindets ta­ bell Dyreriket. sekstant (av lat. ‘en sjettedel’), speil instrument med bue til måling av vinkler; brukes ved astrono­ miske og nautiske observasjoner. Utforming. Sekstanten har en sektorformet metallramme, på undersiden forsynt med håndtak og tre ben. Sektorens bue er ca. 75° (oppr. 60° = '/5 sirkel, hvorav navnet). Alhidaden er en arm som kan svin­ ges om en tapp i buens sentrum; den har i den andre enden en ►nonius, som gjor det mulig å avlese den målte vinkel med en nøyaktighet på '/6 bueminutt. På alhidaden står, rett over buens sentrum og vinkel­ rett på rammens plan, det store speil. På rammens venstre side står det lille speil, hvis flate skal være nøyaktig parallell med det store speil, når alhidaden står på 0. Bare den undre halvdel av det lille speil er foliert, den øvre har klart glass. Sekstant

Bruk. Når f.eks. Solens høyde skal måles, sikter man, med alhidaden på 0°, mot Solen gjennom kik­ kerten (anbrakt i hylse til høyre på rammen) og det lille speils klare del. Omtrent i høyde med Solen vil man da finne dens speilbilde, idet lysstrålene fra det store speil reflekteres til del lille og derfra tilbake til øyet. Lyset demper man ved bruk av fargede glass foran speilene. Man flytter så alhidaden langsomt fremover på buen, hvorved speilbildet beveger seg nedover. Sekstanten svinges tilsvarende, inntil speil­ bildet er brakt ned til horisonten, som man samtidig ser i det lille speils klare del. Klemskruen på alhida­ den settes til, og man finmåler ved hjelp av finskruen. En egen type sekstant (boblesekstant) har innebygd kunstig horisont i fonn av en dåselibelle med luftboble. Et eget speilarrangement bringer libellen inn i lysstrålenes bane mellom de to vanlige speil og observators øye. Sekstant er en videreføring av ►Jakobsstav. sekstett (av lat. ‘den sjette’), musikkstykke for seks instrumenter eller stemmer. Brukes også som beteg­ nelse på det utøvende ensemblet. sekstol (av lat. ‘den sjette’) (mus.), gruppe av 6 likeverdige noter som skal utføres på samme tid som 4 noter av samme slag. Skrives

eller bare

seksual (fra lat. sexualis) eller seksuell, som har med kjønn, kjønnsliv eller kjønnsdrift å gjøre. seksualitet (av lat. sexus, ‘kjønn’), i biologien de fonner for atferd som er knyttet til kjønnet ►forme­ ring, i snever forstand ►kjønnsdrift. Den biologiske reproduksjon kan sies å utgjøre en kjerne også i men­ neskets seksualitet, idet hormonelle og nevrofysiologiske prosesser regulerer kjønnsdriften, men også følelser og kognitive prosesser styrer vår seksuelle atferd. Psykologiske faktorer og sosiale og kulturel­ le forhold - tradisjoner, normer og regler - danner rammer som seksualiteten utspiller seg innenfor. Det enkelte individ fødes med evner og mulighet til å oppleve seksualitet, men måten det skjer pa kan re­ guleres sosialt, og påvirkes gjennom læring. Se ogsa ►erotikk. Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert sek­ sualiteten som en integrert del av hvert menneskes personlighet, som et aspekt ved det å være mennes­ ke, et aspekt som ikke kan skilles fra andre aspekter ved livet. I tråd med dette synet er seksualiteten noe langt mer enn samleie mellom mann og kvinne. Den omfatter et bredt spekter av følelsesmessige relasjo­ ner mellom mennesker, og påvirker tanker, følelser, handlinger og mellommenneskelig respons - og der­ igjennom vår psykiske og fysiske helse. Synet på seksualiteten og menneskers seksuelle at­ ferd har endret seg over tid, og det varierer mellom samfunn og kulturer. Det finnes derfor ingen global norm for hva som er normal seksualitet. I de fleste samfunn har den seksualitet som er knyttet til å avle barn, vært oppfattet som den normale, mens f.eks. seksuelle forhold mellom personer av samme kjønn (se ►homofili) har vært betraktet som moralske av­ vik, eventuelt også sykelige, og ofte blitt møtt med negative, til dels voldelige, reaksjoner. I noen sam­ funn har imidlertid også normalt seksuelt samkvem mellom menn og kvinner vært oppfattet som moralsk tvilsomt. Særlig kvinner har i mange kulturer kunnet risikere fordømmelse og forfølgelse dersom det ble kjent at de nøt et aktivt seksualliv. FRA LYST TIL TILFREDSSTILLELSE

Menneskets respons på seksuell stimulans kan inn­ deles i fire faser. I den første, lystfasen. tennes inter­ essen for seksuell aktivitet, vi begynner målrettet å avgi erotiske signaler, blir oppmerksomme på andres, og forsøker å legge forholdene til rette lor seksuell stimulering. I den andre fasen, opphisselsen, aktive­ res visse hjemestrukturer som påvirker det autono­

125 me nervesystemet, slik at man far raskere puls, sti­ gende blodtrykk og økende tilstrømning av blod til underlivet. Dette fører til penisereksjon hos mannen og til utskilling av fuktighet i kvinnens skjede. Den økte mengden blod i underlivet fører i seg selv til ytterligere stimulering, noe som kan føre en inn i tredje fase, orgasmen. som består av rytmiske sammentrekninger i bekkenbunnen og muskulaturen i kjønnsorganene, og som normalt er av noen sekun­ ders varighet. Kvinner kan, ved fortsatt stimulering, oppnå flere orgasmereaksjoner etler hverandre, mens mannen etter en orgasme i et kortere eller lengre tids­ rom ikke vil respondere pa fortsatt seksuell stimule­ ring. Følelsesmessige etterdønninger kan utgjøre en fjerde fase av den seksuelle respons. Disse kan bestå av en intens følelse av velbehag og tilfredsstillelse, dyp avslapning med etterfølgende søvn, men noen ganger også av dyp fortvilelse, skuffelse eller sorg. FORSKNING

Som studieobjekt befinner menneskets seksualitet seg i grenselandet mellom vitenskaper som biologi, me­ disin. psykologi, antropologi, sosiologi og etikk. Forskningen var lenge først og fremst knyttet til det man oppfattet som seksuelle avvik. I dag rettes del betydelig oppmerksomhet mol sosiale problemer med seksuelle aspekter, som seksuelle overgrep. Se ►seksologi. SEKSUALITETENS HISTORIE

Både bildekunst og skriftlige kilder kan si oss mye om de rådende syn på seksualiteten gjennom histori­ en. I den greske og romerske antikken var det en ut­ bredt toleranse for forskjellige former for seksuell atferd, også homoseksualitet. Toleransen gjaldt imid­ lertid de frie menns seksualitet; frie, gifte kvinner skulle først og fremst føde sin manns barn, og selv om det ble tolerert at frie menn hadde seksuelt sam­ kvem med mannlige og kvinnelige slaver eller pro­ stituerte. måtte de unngå seksuell løssluppenhet da dette var et tegn på manglende selvbeherskelse. I flere norske helleristninger finner man avbildnin­ ger av mannsfigurer med erigert penis. Funn av pri­ mitive steinfigurer formet som falloser, bl.a. pa Dønna i Nordland, tyder også på at det har vært drevet falloskult i Norge i førhistorisk tid. Salomos høysang i Bibelen er ett av flere eksem­ pler på hyllest til erotikken i tidlig jødedom. I tidlig kristen tid fremholdt man derimot sølibatet som ide­ al. men kirkens linje ble å godta seksualitet med sik­ te på forplantning, innenfor rammene av ekteskapet. Under hekseprosessene i Europa ble mange døds­ dømt som følge av anklager om seksuelle avvik. Sek­ suelle forbrytelser (særlig seksuell aktivitet før eller utenom ekteskapet) figurerer også hyppig i norske rettskilder fra tidligmodeme tid. Det er imidlertid usikkert hvor høy grad av samsvar det var mellom kirkens og statsmaktens syn på seksualitet på den ene side, og den folkelige seksualmoral på den an­ nen side. I de øvrige verdensreligionene og andre trosfellesskap har synet på seksualiteten variert sterkt. Mens det i noen islamske og asiatiske kulturer for nesten 1000 år siden ble laget kunstferdig illustrerte, erotis­ ke håndbøker, utviklet andre kulturer ritualer og tra­ disjoner rundt bl.a. omskjæring av kvinner. Omskjæ­ ring kan i seg selv innebære høy helserisiko, og fra­ tar kvinnene muligheten til seksuell nytelse. Under opplysningstiden og den tiltagende sekula­ risering som foregikk i Europa fra 1700-tallet, fikk vitenskapen, og da særlig den medisinske vitenska­ pen, økende autoritet også i spørsmål som hadde med seksualitet å gjøre. Mest interesserte man seg for den ikke-reproduktive seksualitetens (skadelige) virkninger på helsen. Sigmund Freuds vektlegging av sek­ suelle faktorer i sjelslivets utvikling førte til stor in­ teresse for seksualiteten innenfor psykologien i sto­ re deler av 1900-tallet. I 1960- og 1970-årene skjedde hva som siden er blitt kalt en seksuell revolusjon i den vestlige ver­

SEKT den. Denne revolusjonen var et sammenfall av to endringer: for del førsle en ny offentlig åpenhet rundt seksualitet, som blant annet kom til uttrykk i forsk­ ningsrapporter (►Kinsey-rapportene) om amerikan­ ske kvinners og menns seksualliv i begynnelsen av 1950-årene, for det andre tilgangen til billige og si­ kre, industrielt fremstille prevensjonsmidler. Den seksuelle revolusjonen liberaliserte og indivi­ dualiserte seksualiteten i store deler av den industri­ aliserte verden. I velferdsstatene i denne del av ver­ den har det således blitt nokså vanlig å opptatte sek­ sualiteten som en forutsetning for livskvalitet og som en rettighet, og del blir betraktet som en offentlig oppgave å hjelpe f.eks. fysisk handikappede med seksuelle problemer. Selv om moderne prevensjonsmidler har redusert angsten for uønskede graviditeter, og selv om åpen­ heten om seksualitet har bidratt til a redusere dob­ beltmoralen. er seksuallivet langt fra ukomplisert i dagens samfunn. Faren for smilte av seksuelt over­ førbare sykdommer, særlig av HIV/AIDS, har dels ført til at mange viser større varsomhet ved valg av seksualpartnere. men ogsa til frykt for og utstøting av mennesker som tilhører det som betegnes som høy" risikogrupper. Mens kritikken av de vestlige samfunns forhold til seksualiteten i store deler av 1900-tallet har gatt ut pa al det var preget av dobbeltmoral, fortreng­ ning og diskriminering, retter den seg ved århund­ rets slutt i økende grad mot påslått seksualitetspress i offentligheten. Nar aviser, magasiner, fjernsyn, film, populærmusikk og reklame hele tiden skaper stor oppmerksomhet om kropp og seksualitet, kan det blant annet føre til seksuell preslasjonsangst. hevdes det. KULTURBESTEMT SEKSUALITET

Europeerne har siden 1700-tallet i perioder vist stor interesse for ikke-europeiske folkeslags seksualitet, bl.a. ut fra den feilaktige forestilling at jeger-, fiskcrog sankerfolk i Afrika eller Oseania var vandrende levninger fra en tid da menneskene levde el «natur­ lig» liv. Pa 1900-tallet har antropologisk debatt om seksualiteten i stor grad dreid seg om forholdet mel­ lom seksualitetens biologiske kjerne og den kultu­ relle påvirkning. Psykologen og antropologen Margaret Mead (1901 78) hevdet etter feltarbeider pa Samoa, Bali og NyGuinea at kjønnsroller og seksuell atferd varierer langt mer enn man tidligere hadde antatt, og i tråd med dette synet har mange antropologer interessert seg for hvordan sosiokulturelle forhold ikke bare påvirker, men også kan skape følelser, lyst og be­ gjær. SEKSUALITETEN GJENNOM LIVSLØPET

Når man i dag ikke forstår seksualiteten bare som en aktivitet knyttet til menneskets forplantning, men som el komplekst samspill av biologiske og psykososiale faktorer innenfor en kulturell ramme, knytter man heller ikke seksuelle følelser eller atferd til noen be­ stemt fase i livet. De første tegn på seksuelle reak­ sjoner kan observeres allerede på fosterstadiet, og det normale er at barn utvikler sine seksuelle følelser og driver seksuell eksperimentering gjennom barne­ årene. Hvor tidlig barn kan sies å være «seksuelle individer», er det imidlertid vanskelig å si noe be­ stemt om. Voksnes måte å forholde seg til barns seksualitet på kan være en svært kritisk faktor i barnas utvikling. Det er viktig at barna vises positiv respekt, at forel­ dre og andre voksne ikke krenker deres integritet og rett til på selvstendig grunnlag å bli fortrolig med egen kropp og egne seksuelle følelser. 1 puberteten (10-16 år) gjennomgår barna en anatomisk og fysio­ logisk modningsprosess, og begynner samtidig å for­ me det seksuelle selvbildet de far som voksne. Som følge av traumatiske opplevelser i denne perioden, utvikler mange større eller mindre problemer i sitt voksne seksualliv.

Voksnes seksualitet varierer sterkt, og for den en­ kelte kan intensiteten i seksuelle følelser og aktivitet gå i bølger. Tidligere var det en utbredt forestilling at det aktive seksualliv bare var for unge voksne; el­ dres seksualliv var tabubelagt. Mange erfarer imid­ lertid at den seksuelle lysten avtar med stigende al­ der, at det tar lengre tid før man blir erotisk tent, og at intensiteten i de seksuelle følelsene reduseres. Både hos kvinner og menn kan delte skyldes hormonelle endringer. I tillegg er det mange eldre mennesker som lever alene, og som dermed har mindre muligheter til seksuelt samkvem med andre. Litt.: Thore Langfeldt: Sexologi (1993). ØTø seksualmoral betegner det sett av moralske nor­ mer som gjelder for den seksuelle atferd mellom mennesker. Seksualmoralen henger nøye sammen med de øvrige normer som gjelder i samfunnet, så vel religiøse som juridiske og etiske. seksualpsykologi, den del av psykologien som studerer kjønnsdriften og dens utvikling, kjønnslivets fonner og sammenhengen med andre sider ved menneskelig atferd og sinnsliv. Betegnelsen seksu­ alpsykologi er i dag lite brukt. Om fagets innhold og utvikling, se ►seksologi. seksualsystemet ble oppstilt av Linné for inn­ deling av planteriket. Det er bygd på antall støvbærere og fruktemner (støvveier) i blomsten og deres bygningsforhold, og omfatter 24 klasser. De 23 før­ ste er samlet til én avdeling (fanerogamer), som om­ fatter blomsterplantene, og den 24. danner en annen (kryptogamer eller blomsterløse planter). seksuell atferd, se ►seksualitet. seksuelle forstyrrelser, psykiske lidelser av sek­ suell karakter. seksuell seleksjon (biol.), begrep innen evolusjonsbiologien; det forhold at visse egenskaper eller trekk utvikles hos det ene kjønnet som el resultat av at individer av motsatte kjønn velger å pare seg med individer som har disse trekkene. Gevir og fargerike fjærdrakter hos hannkjønnet er eksempler på slike trekk. Disse trekkene kan utvikles gjennom seksuell seleksjon selv om de kan øke dødeligheten: store gevir kan være en ulempe for individene, men de utvikles - og opprettholdes i bestanden - fordi indi­ vider av motsatte kjønn foretrekker å pare seg med dem som har stort gevir. seksuelt overførbare sykdommer (eng. sexually transmitted diseases, STD), sykdommer som fortrinnsvis overføres gjennom seksuell kontakt. Til slike sykdommer horer de tradisjonelle ►kjønnssyk­ dommer, gonoré, syfilis, bløt sjanker (ulcus molle), lymfogranuloma inguinale og granuloma venerum og andre sykdommer som klamydia, herpes genitalis og kjønnsvorter. Infeksjon med hiv som kan føre til aids, regnes også med blant seksuelt overførbare sykdommer. seksæring, trerøring, trerømming, nordlandsbåt med seks årer (tre par) eller tre rom. seksoye-edderkopp, Segestria senoculqta, edderkoppart i familien Segestriidae. Hode-brystpartiet er nesten svart og med bare seks øyne (åtte hos de fleste andre edderkopper). Bakkroppen er avlang, lysbrun og med et svart «huggormmønster» på over­ siden. Lengde uten ben er 7-10 mm. De sees under stein, bark eller i vegger, der de sitter i en spunnet trakt som munner ut i en flat fangstmatte over under­ laget. Dyr som lander på matten, angripes og trekkes raskt inn i trakten. Arten er vanlig i Norge. sekt (av lat. ‘følge’), religiøs gruppe eller samfunn som har brutt ut av et annet religiøst samfunn og opprettholder sitt særpreg gjennom bestemte betin­ gelser for medlemskap. Sekter finnes innen de fleste religioner. De fleste kristne sekter er oppstått innen den protestantiske verden, men også i den ortodokse kirke, spesielt i Russland, er det oppstått en rekke sekter. De ytre årsaker til sektdannelsen kan være forskjellige. De kan være av dogmatisk, liturgisk el­ ler forfatningsmessig art, eller de kan først og fremst

p

Sektor

gjelde den etiske livsholdning. Ofte dreier det seg om momenter som man med større eller mindre rett mener er forsømt i det kirkesamfunn sekten bryter ut av. Disse momenter blir da gjeme sterkt betont av den nye sekten. Skillet mellom sekt og kirke er ofte flytende og har gjeme en sosiologisk bakgrunn. En sekt er aldri folkekirke, men står ofte i opposisjon til denne. Sekten ønsker å fremstille den rene menighet som bare skal omfatte bevisste og bekjennende krist­ ne. Sekten bygger på frivillig tilslutning markert ved voksendåp eller «åndsdåp». Se også ►trossamfunn og ►omvendelse. 1 allmenn språkbruk kan sekt også betegne en gruppe som hevder særmeninger, f.eks. innenfor et politisk parti. sekt (av fr./it. 'tørr'), tysk betegnelse for musser­ ende vin. sekterer, en som har sluttet seg til en sekt. sekterisk, som hører til en sekt; som skiller seg sterkt ut fra andre. sekterisme, sektvesen; tilbøyelighet til å danne sek­ ter. sekterist, medlem av en sekt. sektor (av lat.). 1. Del, område. Som forledd til dels brukt nega­ tivt, f.eks. sektortenkning, tenkning som ikke omfat­ ter helheten, men bare en del av den. 2. (mat.). I plangeometrien er en kurvesektor en del av planet som begrenses av en gitt kurve C og to rette linjer fra et punkt P, sektorens toppunkt. Begre­ pet sektor brukes særlig når kurven er en sirkel og P sirkelens sentrum. En sektor i romgeometrien betegner en del av rom­ met som begrenses av en gitt Bate og en kjegleflate fra sektorens toppunkt. Vanligvis dreier det seg om en kulesektor, hvor flaten er en kule og toppunktet kulens sentrum. Den delen av en kule som skjæres ut av to plan som går gjennom kulens sentrum, kalles ofte en kileformet sektor. 3. (EDB). Del av det systemet som muliggjør lag­ ring og gjenfinning av data på et magnetisk lagrings­ medium med direkte tilgang. Lagringen organiseres her i et mønster av konsentriske sirkler, kalt spor, delt inn radielt i sektorer. Når data lagres, lagres sam­ tidig en adresse i form av spor- og sektomummer i en innholdsfortegnelse. Når dataene skal hentes frem, gjøres oppslag i denne innholdsfortegnelsen, og adressen gjør det mulig å lokalisere dataene meget raskt. sektorprinsippet, en omstridt folkerettslig lære som går ut på at en stat som grenser til polområdene, kan kreve herredømme over alt land som ligger innen­ for sektoren mellom polpunktet og vedkommende grense. Sektorprinsippet er neppe folkerettslig gyl­ dig. Prinsippet ble først lansert i 1907 av den kanadiske senator Poirier, som foreslo det anvendt mellom Ca­ nadas nordkyst og Nordpolen, hvilket i noen grad senere er forsøkt. Andre stater har reservert seg mot selve sektorprinsippet, om de enn har anerkjent vis­ se okkupasjoner, slik Norge gjorde i 1930 med hen­ syn til Canadas okkupasjon av Sverdrup Islands. Sovjetunionen dekreterte i tråd med tidligere russisk politikk i 1926 sin statshøyhet over alt oppdaget og uoppdaget land i «sin» nordpolsektor. 1 Antarktis er det egentlige sektorprinsippet upraktisk på grunn av

de store hav mellom sydpolkalotten og nærmeste land; det har likevel vært påberopt av Argentina og Chile. Men i forbindelse med okkupasjon av en kyst­ linje har et slags sektorprinsipp vært hevdet av en del stater, blant annet Norge (av hensyn til hvalfang­ sten), Australia og Storbritannia. USA m.fl. har mot­ satt seg dette, og stillingen er ikke avklart. Uenighe­ ten ble lagt på is ved Antarktistraktaten av 1. des. 1959. sekularisering (til sekulær), verdsliggjøring, opp­ rinnelig brukt om inndragning av kirkegods under den verdslige stat. Brukt som rettslig term, gjeme i formen sekularisasjon, siden freden i Westfalen 1648. Siden 1920-årene er sekularisering brukt som beteg­ nelse på enkeltmenneskets, kulturens og samfunns­ livets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. En slik tendens kan spores i forbindelse med alle stør­ re religioner. I Europa kan sekulariseringen sies å begynne med senmiddelalderen og renessansen, da den kristne enhetskultur begynte å oppløses ved en gradvis vok­ sende erkjennelse av at menneskets mål og mening er å finne i den historiske, begrensede, dennesidige virkelighet. Særlig den lutherske teologi gav et bi­ drag i sekulariserende retning i og med sitt skille mellom «åndelig» og «verdslig» regimente. Opphe­ velsen av kirkens avgjørende rolle i samfunnslivet er blitt fulgt av en generell fremmedgjøring overfor kristendommen. I denne sammenheng brukes seku­ larisering i betydningen avkristning. Sekularisering ble lenge av kirken ansett som et onde. I den senere tid står den såkalte ►sekulariseringsteologi for en positiv vurdering av hva man an­ ser som samfunnets og enkeltmenneskets myndiggjøring på områder hvor kirken med urette har villet dominere. Litt.: Litt.: D. Martin: A General Theory of Secularization (New York 1978). sekulariseringsteologi eller sekularteologi, en teologisk retning som fremhever det positive i den moderne ►sekularisering og understreker kirkens plikt til å engasjere seg i de utfordringer dagens men­ nesker er opptatt av, uten å anlegge en spesielt religi­ øs målestokk. Dette begrunnes bl.a. ved henvisning til Bibelens skille mellom Skaperen og det skapte, som underminerer religionenes forestilling om helli­ ge steder, skikker, tradisjoner osv. Som opptakt til sekulariseringsteologien regnes of­ te Dietrich Bonhoeffers fengselsopptegnelser (194344), som antyder en «ikke-religiøs» presentasjon av evangeliet i dagens «myndigblevne» verden. Et ut­ formet program finnes hos Friedrich Gogarten (1953) og ble i 1960-årene videreutviklet især av amerikan­ ske forfattere. Et vesentlig bidrag ble The Church for Others (1967), en rapport fra et flerårig studieprosjekt i regi av Kirkenes Verdensråd. Dette rådets generalforsamling i Uppsala (1968) var sterkt preget av sekulariseringsteologien. 1 1970-årene gikk den egentlige sekulariseringsteologien i oppløsning, bl.a. fordi «den grønne bølge» innen samfunnsforskning og -debatt førte til kritikk av dens ensidig aksepter­ ende holdning til utviklingskreftene (industrialisering, sentralisering, urbanisering) og dens avvisning av naturens «mysterium». I naturvemsammenheng ble sekulariseringsteologien dermed stemplet som «re­ aksjonær». I et videre perspektiv har sekulariserings­ teologien imidlertid bidratt til fremveksten av radi­ kale impulser som revolusjonsteologi, frigjøringsteo­ logi (især i Latin-Amerika) og feministisk teologi. I den verdensvide diskusjonen om kirkelig støtte til politiske frigjøringsbevegelser merket man i hele 1970-årene kraftige ettervirkninger av sekularise­ ringsteologien. Litt.: D. Bonhoeffer: Motstand og hengivelse (norsk overs. 1959). sekularprest (til sekulær), katolsk prest som er knyttet til et bispedømme, ikke et ordenssamfunn eller en kongregasjon, dvs. at de lever «i verden» (in sæculo). Sekularprester skylder lydighet mot sin biskop.

men kan ha privat eiendom. Sekularprester av den latinske ritus lever i sølibat, men det kan gjøres unn­ tak for gifte prester som er gått over til den katolske kirke fra andre konfesjoner. sekulær, sekular (til lat. saecularis'), verdslig, ikkekirkelig, som hører til verden og det verdslige sam­ funn. sekulær stat, stat uten statsreligion og med religi­ onsfrihet. sekulær-okumenikk (av lat.-gr.), økumenikk som ser kirkens enhet komme til uttrykk i «kirkens nærvær» i verdens krisesituasjoner: undertrykkelse pga. rase, fattigdom og ideologi. Dermed blir sekulær-økumenikken gjeme opptatt av problemer som vanligvis betraktes som sekulære (verdslige). Inspi­ rert av Johannes C. Hoekendijk førte retningen til nytt studium av sosiale strukturers betydning for misjonsarbeid, og til konferansen Kirken og verden i Genéve 1966. Sekulær-økumenikken fikk et gjen­ nombrudd ved Kirkenes Verdensråds generalforsam­ ling i Uppsala 1968 og gjorde seg også gjeldende ved rådets misjonskonferanse i Bangkok 1972-73, men har vært på retur siden generalforsamlingen i Nairobi 1975. sekund (til sekund-, eg. ‘annen forminskelsesgrad’), enhet for bue eller vinkel (vinkelsekund), sym­ bol ", og for tid (tidssekund), symbol s, den annen seksagesimale (60-delte) forminskelsesgrad av hen­ holdsvis grad og time, dvs. '/3600 av henholdsvis grad og time. Inndelingen stammer fra babylonerne; jfr. ►babylonsk matematikk. Tidsenheten sekund er en av grunnenhetene i SI og er nå definert slik: Et sekund er 9 192 631 770 perio­ der av den stråling som svarer til overgangen mel­ lom de to hyperfinnivåene i grunntilstanden for cesiumatomet 133Cs. Helt frem til det 20. århundre var sekund definert som '/3600 time, og time som '/24 døgn, og for å få en nøyaktigere definisjon ble et midlere soldøgn inn­ ført. Men også dette var upresist, og i 1956 ble se­ kundet fastsatt til '/31555925,9747 av det tropiske år kl. 12 GMT, 0. januar 1900, efemeridetid, dvs. da år 1900 begynte ved datolinjen. I 1967 vedtok Generalkon­ feransen for mål og vekt den nåværende definisjo­ nen. Mens den astronomiske bestemmelsen av sekundets lengde kunne fastsettes med en nøyaktighet på ca. 10 9, kan den med atomur måles med en nøyaktighet nær 10 l4. For å få overensstemmelse mellom klok­ keslett målt med atomur og døgnets lengde, må fra tid til annen klokkeslett reguleres med et sekund, på samme måte som årets lengde ved skuddår reguleres med en dag. sekund (av sekund-) (mus.), andre tone i en diatonisk tonerekke, samt intervallet mellom diatoniske nabotoner. Stor sekund kalles også heltone, liten se­ kund halvtone. sekund- (av lat.), annen-, andre-, som er nummer to. sekunda (av sekund-), annen; også: annenklasses, av ringere kvalitet, særlig om handelsvarer; motsatt: prima. sekundant (til sekundere), en som på sin parts vegne ordner med og er vitne ved en duell; en som hjelper, støtter noen i kamp, disputt, idrettskonkur­ ranser el.l. sekundere (av lat. ‘hjelpe’), bistå som sekundant, (jakt). Det at en hund tar stand ved synet av en an­ nen hund i stand. sekundpendel, pendel hvor den halve svingeti­ den er 1 sekund. For en matematisk pendel tilsvarer dette en pendellengde P = g/n2 (g er tyngdens akse­ lerasjon), meget nær 1 m. sekundær (til sekund), den andre i rekken, avle­ det. senere; underordnet. Motsatt: primær. sekundærbølge, S-bølge, en type ►seismisk bølge.

127 sekundære forbindelser. I. (uorganisk kjemi). Salter der to av de protolyserbare hydrogenatomene i to- eller flerprotiske syrer er erstattet med metall, f.eks. sekundært natriumsulfat, Na,SO4, sekundært natriumfosfat, Na,HPO4. 2. (organisk kjemi). Forbindelser hvor den funksjo­ nelle gruppen er knyttet til et sekundært karbonatom (karbonatom bundet til to andre karbonatomer). F.eks. er isopropylalkohol en sekundær alkohol: CH,CH(OH)CH. (se også ►alkoholer). Sekundære aminer tenkes avledet av ammoniakk ved at to hyd­ rogenatomer er erstattet av organiske grupper, f.eks. dimetylamin (CH.).NH. se ►aminer. " sekundæremisjon, utsendelse av partikler eller stråling fra et stoff som selv bombarderes av parti­ kler eller stråling. sekundærfelling, prosess som foregår i rensean­ legg for avløpsvann ved at fellingskjemikalier tilset­ tes i eget rensetrinn etter forutgående mekanisk ren­ sing (forsedimentering). Som fellingskjemikalier anvendes enten aluminiumsulfat. jemklorid eller -sulfat, eller brent kalk i ulesket eller lesket (hydratkalk) form. sekundærgruppe, i sosiologien betegnelse for sosiale grupper som ikke faller inn under kjenneteg­ nene for ►primærgruppe. Eksempler pa sekundærgrupper er interessegrupper, yrkesgrupper og orga­ nisasjoner der deltagerne har spesielle formårfor sin virksomhet og der de engasjerer seg med de sider av seg selv som faller inn under spesifiserte formål. sekundærluft, luft som tilføres i fyrsteder eller brennere for videre forbrenning av karbonmonoksid dannet ved ufullstendig forbrenning med primærluften. sekundærlyd, en type bølger bl.a. i superledende helium. Betegnelsen er misvisende, fordi det ikke dreier seg om lydbølger, men om bølger der endrin­ ger i temperatur og entropi forplanter seg. Slike bøl­ ger ble forutsagt teoretisk av L. Tisza i 1938 og L. Landau i 1941. De ble observert eksperimentelt av V. Peshkov i 1944. Observasjoner av sekundærlyd har betydning for studiet av egenskapene til den superflytende tilstanden. sekundærmetall, metall fremstilt ved omsmelting av metallskrap, i motsetning til primærmetall, som er fremstilt ved reduksjon av malm. sekundærmineral, mineral som hovedsakelig dannes ved kjemisk forvitring av et primærmineral. f.eks. i oksidasjonssonen i ertsforekomster. sekundærnæringer, betegnelse på industri og andre råvarebearbeidende næringer. Se også ►næ­ ringsliv, ►primæmæringer og ►tertiæmæringer. sekundaeryrker, betegnelse i samfunnsvitenska­ pelig litteratur for yrker som er typiske i et industrisamfunn. Arbeidsprosessene i sekundæryrkene går ut på å bearbeide råstoff til forbruksvarer. Sekundær­ yrkene kan sees som forskjellige fra primæryrkene (jordbruk, skogbruk, fangst og fiske), fra tertiær- el­ ler serviceyrkene, og fra kvartæryrkene eller de symbolproduserende og symbolformidlende yrkene i et informasjonssamfunn. sekvens (av kirkelat. sequentia, ‘følge’). 1. Følge, rekke; samling, f.eks. av kort av samme farge, av bilder som til sammen utgjør en scene. 2. Betegnelse på en art kirkelige lovsanger til bruk i messen. Sekvensen har sin opprinnelse i de lange melismene (kalt jnhilus eller jubilatio) på sluttvokalen i Alleluia. Rundt år 900 begynte man å legge tekst på slike «tonefølger» (sequentiae), under betegnel­ sen «prosa ad sequentiam». Etter hvert utviklet se­ kvensen seg på dette grunnlag til en selvstendig lit­ terær og musikalsk form, beslektet med hymnen. Dens liturgiske plass var i (lukt med leddet Alleluia^ Av det svært omfattende sekvensmaterialet beholdt Trient-konsilet (1545-63) bare fire til offisielt litur­ gisk bruk, nemlig Victimae paschali laudes (påsken), leni Sancte Spiritus (pinsen), Landa Sion (Kristi le-

SEL

Sel 909 km2 6299 innb. (1997) Administrasjonssenter: Otta

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 4 23 2 71

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

15 14 1 10 20 8 32

gemsfest) og Dies irae (alle sjelers dag og Requiemmessen). I 1727 ble i tillegg Stabat mater tatt opp i liturgien. Missale Nidrosiense (1519) rommer 42 sekvenser som har vært i bruk i norsk gudstjenesteliv, derav to som har spesiell tilknytning til Olavs-feiringen. Litt.: G Reiss: Musikken ved den middelalderlige Olavs-dyrkelse i Norden (1912); R. Foss: Latinske hymner og sekvenser (1938), Sekvensene i Missale Nidrosiense (1949). 3. I musikkteorien er sekvensdannelse gjentagelse av en tonerekke på høyere eller lavere trinn. sekvensiell, som danner en sekvens; som utgjør eller opptrer i en bestemt rekkefølge.

sekvensiell tilgang (EDB), tilgang til data på en lagringsenhet der søkingen etter et bestemt datasett (fil) krever gjennomlesning av hele innholdet fra begynnelse til slutt, som f.eks. på et magnetbånd. Dette gjør sekvensielle lagre svært langsomme, og et søk vil i beste fall ta atskillige sekunder (jfr ►di­ rekte tilgang). sel, pattedyr, se ► seler. sel, seterhus, vanligvis med soverom, kjøkken og melkebu. Sel, kommune i Oppland fylke, i Nord-Gudbrandsdal, omfatter hoveddalen fra Sjoa til 20 km nord for Otta, på vestsiden dessuten nedre deler av Sjoas og Ottas dalfører. Pa østsiden når Sel inn i den vestlige

Sel. Utsikt mot øvre del av Selsmyrene og tettstedet Nord-Sel.

SELADANU

del av Rondane. Dannet 1965 ved sammenslåing av Sel, Heidal og deler av Vågå og Nord-Fron kommu­ ner. Natur. Fjellvidda ligger jevnt over på 1000 m o.h., i Rondane når toppene over 2000 m o.h. (Storronden 2138 m o.h.). 1 den sørlige del, fra Ottadalen og over mot Heidal, består berggrunnen av fyllitt, for øvrig av hard, lys sparagmitt. Sør for Otta er det skifer- og klebersteinsbrudd i fyllitten. En del av Rondane na­ sjonalpark ligger i Sel. 1 Uladalen finnes noen eien­ dommelige jordpyramider, ►Kvitskriuprestinn. Ved Ulas utløp i Lågen ligger ►Selsmyrene. Bosetning. En stadig større del av befolkningen (40 %) bor i tettstedene Otta (1616 innb. 1997) og Dale (859 innb.). Det har også vokst frem et lite tett­ sted på Nord-Sel (557 innb.). Sidedalene har også forholdsvis tett bosetning, flest bor det i Heidal (ca. 2500 innb., hvorav 301 innb. 1997 i tettstedet Heidal (Bjølstadmo)). Resten bor i hoveddalføret der dal­ bunnen er bred nok til jordbruk. I tiårsperioden 198797 har folkemengden i kommunen gått noe tilbake. Næringsliv. Sel er tradisjonelt en jord- og skogbrukskommune, med gammel turisttrafikk. Bryting og for­ edling av kleberstein og skifer er en gammel næring som fortsatt holdes i hevd, bl.a. gjennom produksjon av prydgjenstander. Jordbruket drives med vekt på forproduksjon og husdyrhold, og det er fremdeles vanlig med seterdrift. Industrien i Sel omfatter bl.a. slakteri, produksjon av vinduer, kornsilo, meieri og trykkeri samt sagbruk og betydelig steinindustn. Samferdsel. Viktige trafikkårer går gjennom Sel. Langs Lågen går Dovrebanen og E 6, og fra Otta går helårsveien Rv. 15 over til Nordfjord. Fra Sjoa sta­ sjon går Rv. 257 nordvestover gjennom Heidal til Randsverk (Vågå) og Rv. 51. Offentlige institusjoner. Otta er sentrum for hele Nord-Gudbrandsdal og har bl.a. flere regionale kon­ torer, videregående skole og sykehjem. Sel svarer til sognene Sel og Heidal i Sel preste­ gjeld, Nord-Gudbrandsdal prosti i Hamar bispedøm­ me, Sel lensmannsdistrikt i Gudbrandsdal politidis­ trikt og hører under Nord-Gudbrandsdal domssogn. Historikk og kultur. Kommunen har stor turisttra­ fikk, både gjennomgangstrafikk og mer fast belegg, særlig på anleggene i ytterkanten av Rondane ved de store setergrendene Høvringen og Mysuseter. Ved Kringen sør for Otta står Sinclairstøtten til minne om skottetoget i 1612. Flere fredede gamle gårdsanlegg, særlig i Heidal. På Nord-Sel ligger flere fredede gårdstun, bl.a. Romundgard og Laurgard, samt den konstruerte middelaldergården Jørundgård, som ble bygd til filmatiseringen av Kristin Lavransdatter (1995). Pilegrimsleden går gjennom Sel. Sel kirke er en korskirke i tommer, bygd 1742, med døpefont i kleberstein fra middelalderen. Nord-Sel kirke er en langkirke i tre, bygd 1932. Kommunevåpenet (vedtatt 1985) har en homblåsende gull kvinneskikkelse sett fra siden mot en blå bak­ grunn; henspiller på Prillarguri, som skal ha blåst på lur for å varsle om skottehærens ankomst ved Krin­ gen 1612. Navnet kommer av norrønt sil, stilleflytende vann i elv eller bekk. ToS/seladang, annet navn på ►gaur. seladon (fr. céladori), sjøgrønn farge, etter fargen på kappen til Céladon, helten i hyrderomanen F Astrée av Honoré d'Urfé. Seland, Alfred, 1903-60, født i Risør, norsk bil­ ledhugger, elev av Wilhelm Rasmussen 1931-35. I et forenklet naturalistisk formspråk utførte han til Oslo Rådhus bl.a. Piken med byens nøkler (1942), Albertine. Foreldre og barn og Sjøfarten: dessuten krigsminnesmerker i Hokksund (1947) og Risør, samt gallionsfigurer. Seland var utlært feier før han slo inn på den kunstneriske løpebane, noe som har gitt stoff til flere verker, bl.a. Feieren (1953, Nasjonal­ galleriet i Oslo). Seland, Hans Andreas Johanneson, 1867-1949, fodt i Flekkefjord, norsk forfatter. I en rekke fortel-

Atl