Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon Gam-Hell [6, 3 ed.] 8257306819, 8257306983, 8257304921, 8257304948 [PDF]

Zitiervorschau

Aschehoug og Gyldendals

STORE NORSKE leksikon Gam-Hell

KUNNSKAPSFORLAGET

Utgiver:

KUNNSKAPSFORLAGET

Ho vedredaktø r:

Petter Henriksen

Redaksjons råd:

Preben Munthe (formann) Trond Berg Eriksen Agnes Nygaard Haug Marit Trætteberg Lars Walløe

Tekstredaksjon: Trond Smith-Meyer (leder) Jon Gunnar Arntzen Ivar Bieltvedt Hege Blom Rolf Bryhn Inger Lise Delphin Inger E. M. Eikeland Anne Eilertsen Helene Falch Fladmark Arne Forsgren Nils Gundersen Eivor Hagen Kirsten Halvorsen Siv Haugan Rolf Karlsen Inge S. Kristiansen Henning Larsen

Produksjonsavdeling: Svein Freberg Heige (leder) Håkon Bergset Henny Bjerke Ludvig Ficko Randi Joveng Jan Fredrik Kirkebøe (grafisk tilrettelegging) Cecilie Kobro Lisbet Utheim Margo Øhrn

Anne Grete Nilsen Ove Olsen Astrid Fenne Sivertsen Trond Olav Svendsen Knut Are Tvedt Barbro Tveite Lisbet Utheim Mona Waagsbø

Billedredaksjon: Øyvind Reisegg (leder) Kjersti Norderhaug Ahlsen Beate Marie Bang Hege Blom Eva Midttun Leira Ove Olsen (datagrafikk)

Fagkonsulenter Oversikt bakerst i bindet

© Kunnskapsforlaget, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og A/S Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1997

Papir: 90 g Opus fra Papeteries de Condat. Neuilly-sur-Seine, Frankrike

Kart: Nyproduksjon og ajourføring ved Unimap A/S. Drøbak, © Kunnskapsforlaget

Trykk og innbinding: Druckhaus Neue Stalling GmbH & Co. KG. Oldenburg,

Tegninger: Forlagets tegninger utført av bl.a. Thomas S. Minker og Ole Rosén Datagrafikk: Kartskisser og tegninger utfort av Ove Olsen, enkelte med grunnlag fra Lidman Production, Stockholm Reproanstalt: Transfer A/S. Oslo

Tyskland ISBN: 82-573-0681-9 (rød bd. 6) ISBN: 82-573-0698-3 (svart bd. 6) ISBN: 82-573-0492-1 (rød komplett)

Sats: Kunnskapsforlagets grafiske avd. / Brødr. Fossum A/S

ISBN: 82-573-0494-8 (svart komplett)

Skrift: Times 8/8 p / Helvetica

Opplag: 30 (X)0

Oslo 1997

Veiledning INNHOLD Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon er et allment leksikon, og giret tverrfaglig utsnitt av ti­ dens samlede viten. Som Norges eneste storleksikon leg­ ger STORE NORSKE leksikon vinn på å dokumentere nasjonale saksforhold og synsvinkler i tillegg til interna­ sjonalt stoff. Innholdet er ordnet alfabetisk i store og små artikler som til sammen danner en helhet. Mange artik­ ler er supplert med illustrasjoner, tabeller og kart. Nøkkelbind. Leksikonets 15 alfabetiske bind supple­ res av Nøkkelbindet, bind 16.1 Nøkkelbindets register Emnes henvisninger til hovedleksikonets artikler fra en lang rekke stikkord som ikke får egen artikkelomtale: alternative navneformer, verk innenfor en forfatters pro­ duksjon. småsteder og bygninger nevnt i kommuneartikler o.l. 1 Nøkkelbindets tabelldel finnes utførlige tabeller som utfyller det tabellmateriale som finnes i leksikonets hoveddel. I Nøkkelbindet vil man også finne oppdateringer o.l. til hovedalfabetets artikler.

Innbyggertall for Norges fylker og kommuner er Sta­ tistisk sentralbyrås endelige tall fra 1996. For norske tett­ steder er det gjennomgående brukt de siste offisielle tall fra Statistisk sentralbyrå, fra 1995. Kommunetabellenes tall for sysselsetting er estimert med basis i tilgjengelig materiale, i mangel av utførlige tellinger i siste folketel­ ling (1990). For verden forøvrig brukes de siste tilgjen­ gelige tall; i noen tilfeller foreligger kun opplysninger av eldre dato. Tallene dateres i hvert enkelt tilfelle. Redaksjonen er avsluttet november 1996; i enkelte tilfeller har det vært mulig å foreta endringer også etter dette.

FRA A TIL Å Et oppslagsord som består av flere ledd, blir alfabetisert etter hele oppslagsordet: adaptere ad astra a dato Addis Abeba addisjon

Det blir vanligvis ikke tatt hensyn til den bestemte eller ubestemte artikkel ved alfabetiseringen: dukkehjem, Et Norske Opera. Den Nyere biografier er som regel alfabetisert etter de regler som gjelder i de enkelte land. Europeiske navn siden utgangen av middelalderen blir i de fleste tilfeller alfabetisert etter etternavnet, mens navn fra eldre tider blir plassert på grunnlag av fornavnet: Dos Passos. John (USA) Garcia Lorca. Federico, (spansk navnetradisjon) Nilsen. Laila Schou (Norge) Tore Hund (Norge, navn fra middelalderen) Trier Mørch, Dea (Danmark) Biografier over personer med flere fornavn er som regel plassert på grunnlag av det fornavn som vanligvis blirbrukt.

Nav n på kunstverk, litterære skikkelserog produkter av forsk jellige slag er som regel alfabetisert etter første bokstav i navnet som helhet: Don Juan (litterærperson) Kristin Lavransdattert roman og litterær person)

UTTALE. SKRIVEMÅTER Lydskriften tar sikte på å vise tilnærmet uttale, tilpas­ set norsk lydsystem; den v il ikke gi nøyaktig uttale på et fremmed språk. Følgende tegn er benyttet: A a-/ø-lyd. som i engelsk but ø «slapp» e-lyd, som i norsk suppe, fransk le E apen e-lyd. som i fransk pere æ åpen æ-lyd. som i norsk v«-re u brukes for både norsk hus. tysk du. engelsk do og fransk ou P slapp b-/v-lyd. som i spansk Hahana d stemt th-lyd. som i engelsk far/ier p ustemt th-lyd. som i engelsk r/iing r) ng-lyd uten uttalt g. som i norsk synge z stemt s-lyd. som i engelsk coo J ustemt sj-lyd. som i norsk.vjø 3 stemt sj-lyd. som i engelsk pleasure y stemt ch-lyd. som i spansk Tarragona x ustemt ch-lyd. som i tysk ac/i w halvvokal. som i engelskone over vokal betegner at vokalen skal være nasal: £. ø. å etter vokalen betyr at vokalen skal være lang under vokal markerer at stavelsen er trv kksterk. den finnes bade i oppslagsord, i lydskrift og i fremmedord i løpende tekst.

Ved latinske ord er i regelen bare betoningen angitt. Diftongene ae og oe ble av romerne uttalt ai og oi; van­ lig uttale i dag er ae som æ og oe som ø. C ble uttalt som k og bør uttales slik i latinske ord; i annen sammenheng uttales c som s foran e. i. y. ae og oe. ellers som k. Andre uttaler i fremmedord der ikke annet er angitt: bh uttales som b; eu som ev; gh som g; kh som k; rh som r; sc som s; w som v; x som ks; z som s.

KARTTEGN 1 leksikonets kartverk er det brukt en del karttegn:

GEOGRAFISK KART

Statsgrense

Delstats-, provins-, fylkesgrense washisgtos

Hovedstad

Providence

Delstatshovedstad (Provins-)

■ CHICAGO

By med over 1 000 000 innb.

S Jacksonville

By med 500 000—1 000 000 innb.

• Taiianassee

By med 100 000— 500 000 innb.

© Panama City

By med 50 000—100 000 innb.

® ciartrsviiie

By med 25 000— 50 000 innb.

Georgetoxn

Viktig jernbane Annen jernbane

Viktig vei

Viktig lufthavn

FYLKESKART GJERSTAD

Kommunenavn Kommunegrense

2

RISØR

By

o.

Kragerø

Større tettsted

o

Dalen

Mindre tettsted

■+

Hovden

Kirkested

TyMmen

Severdighet

f

Evjemoen

Militærforlegning

i

Brokke

Større kraftverk

Tofte industner

Større industrianlegg

t

I russiske egennavn på -ov, -ev uttales disse endelse­ ne -åf. -ef; kh uttales som i tysk ac/i. For kinesiske navn er transkripsjonssystemet pinyin benyttet. Dette systemet ble tatt i bruk av kinesiske myn­ digheter i 1979. Pinyinsy steinet blir ikke brukt i Taiwan; geografiske navn og personnavn derfra er gjengitt i tra­ disjonell europeisk transkripsjon, likeså noen få histo­ riske navn fra det kinesiske fastland. Det finnes en rekke henvisninger fra tradisjonelle former til pinyinformene.

By med under 25 000 innb.

Byens innbyggertall inkluderer forsteder

Knatten gnjver

Gruveanlegg

Torungen tyr

Viktig kystfyr Jernbane

— E18—

Europa-og riksvei

Annen vei

Helårs fergeforbindelse

Hurtigruten ©

Kjevik

Flyplass med regulær trafikk

PLASSERINGSKART - KOMMUNER HENVISNINGER Henvisninger fra en artikkel til en annen blir markert med tegnet ►.

• Aurlandsvangen

Kommunens administrasjonssenter

■ Hermannsverk

Fylkets administrasjonssenter

• Høyanger

Tettsted

HORDALAND

Fylke

Viktig vei

SIGNATURER Retningslinjer finnes bakerst i bindet.

Jernbane

FORKORTELSER Listen viser forkortelser som er benyttet i leksikonets artikler. Forkortelsene kan også betegne ordene i bøyde former (bestemt form, flertall osv.). Forkortelser for organisasjoner, bedrifter m.m. er ikke tatt med i denne oversikten. De finnes som regel som eget oppslag i leksikonet (f.eks. FN, EU, NSB). I enkelte tabeller kan det forekomme spesielle forkortelser utover dem nevnt nedenfor. A A adj. adm. adv. agr. ags. akk. AKP alm. ALP Am amer. anat. antr. Apg arab. arkeol. arkit. art. as tro 1. astron. atm aug. avd. avh. B B.A. bd. biol. bl.a. bm. bot. br. brt B.Sc. bygn. C C C(°C) ca. cand.act.

cand.agric. cand.hort.

cand.jur. cand.mag. cand. med.

cand.med. vet. cand.min. cand.odont. cand.oecon.

cand.paed. cand.pharm.

cand.philol. cand.philos.

cand.polit.

cand. psychol.

ampere norske Arbeiderparti, Det adjekti v(isk) administrerende adverb(ial) agrikultur (jordbruk) angelsaksisk akkusativ Arbeidernes kommunistparti (i) alminnelig(het) Anders Langes Parti Amos amerikansk anatomi antropologi Apostlenes gjerninger arabisk arkeologi arkitektur artikkel astrologi astronomi atmosfære, fysisk; normal atmosfære august avdeling avhandling Bondepartiet Bachelor of Arts bind (av et verk) biologi blant annet, blant andre bokmål botanikk bredde (geografisk) brutto registertonn Bachelor of Science bygningsvesen Centerpartiet coulomb celsius (grader celsius) cirka candidatus actuariorum, kandidat i aktuarfag candidatus agriculturae, landbruks kandidat, kandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus horticulturae, hagebrukskandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus juris, juridisk kandidat candidatus magisterii, kandidat med lavere grads universitetseksamen candidatus medicinae, medisinsk kandidat candidatus medicinae veterinariae. kandidat i veterinærvitenskap (dyrlegevitenskap) candidatus mineralogiae, bergkandidat candidatus odontologiae, kandidat i odontologi candidatus oeconomiae. kandidat i sosialøkonomi candidatus paedagogiae, kandidat i pedagogikk candidatus pharmaciae, kandidat i farmasi candidatus philologiae, filologisk kandidat candidatus philosophiae, kandidat i filosofi candidatus rerum politicarum. kandidat i samfunnsvitenskap candidatus psychologiae, kandidat i psykologi

candidatus realium, kandidat i realfag (eldre tittel) cand.scient. candidatus scientiarum, kandidat i realfag (ny tittel) cand.sociol. candidatus sociologiae, kandidat i sosiologi cand.theol. candidatus theologiae, teologisk kandidat cd candela CD Centrum-Demokraterne Christlich-Demokratische Union CDU Christiania (1624-1877/97) Chra. centiliter cl centimeter cm Christlich-Soziale Union CSU dansk da. dekar daa Dan Daniel desibel dB den eldre d.e. departement dep. desember des. dialekt(isk) dial. direktør dir. desiliter dl Liberale Folkepartiet, Det DLF desimeter dm Dom Dommerne doctor agriculturae, doktor i dr.agric. landbruksvitenskap doctor artium, doktor i humanistiske dr. art. fag (ny tittel, grad mellom cand.philol, og dr.philos.) doktoravhandling dr.avh. doktor-ingenieur, doktor fra teknisk dr.ing. høyskole, lavere grad enn dr.tech. doctor medicinae, doktor i legevitenskap dr.med. dr.med.vet. doctor medicinae veterinariae, doktor i veterinærvitenskap dr.odont. doktor odontologiae, doktor i odontologi doctor philosophiae, doktor i filosofi. dr.philos. dvs. i humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper doctor scientiarum, doktor i realfag dr.scient. (ny tittel, grad mellom cand.scient. og dr.philos.) doctor rerum technicarum. doktor i dr.techn. teknikk, ingeniørvitenskap dr. theol. doctor theologiae, doktor i teologi dss. det samme som det vil si dvs. dødvekttonn dwt d.y. den yngre Europavei E(E6) EDB databehandling efeserne, Paulus’ brev til Ef egentlig egetter Kristus (Kristi fødsel) e.Kr. eks. eksempel ekskl. eksklusive, ekskludert eller el. elektr. elektrisitetslære, elektronikk eller lignende el.l. europamester) skap) EM engelsk eng. Esekiel Esek Ester Est etnologi etnol. elektronvolt eV eventuell, eventuelt evt. farad F født f. (og det) følgende f. forma, form f. Freie Demokratische Partei FDP februar feb. for eksempel f.eks. femininum (hunkjønn) fem. (og) flere følgende ff. fhv. forhenværende fl. finsk figurlig figfilipperne, Paulus' brev til Fil Filemon. Paulus' brev til Filem filologi filol.

cand.real.

filos. f. Kr. f.o.m. Fork. fork. forskj. fot. fr. Frp f.t. FV fys. fysiol. g G Gal gastr. gen. geogr. geol. germ. glglasiol. gleng. glfrglhty. gityg.m. GMT grgram. Grl. GWh h H ha Hab Hag Hebr hebr. hhv. hist. hl Hos h.r.hydr. Hz Høys iflg. ill. imper. inform. inkl. innb. isl. it. J Jak jan. japJer Jes jfr. Joh Joh (1-3 Joh) Jos jrJud jur. k K kap. kat. KdS kelt. KF kg kgl. kgl.res. kin. kjem. kl. Klag km

filosofi før Kristus (Kristi fødsel) fra og med Forkynneren forkortelse, forkortet forskjellig(e) fotografi fransk Fremskrittspartiet for tiden Frisinnede Venstre fysikk fysiologi gram giga galaterne, Paulus’ brev til gastronomi, matlagning genitiv geografi geologi germansk gammel glasiologi gammelengelsk gammelfransk gammelhøytysk gammeltysk gift med Greenwich Mean Time gresk grammatikk Grunnloven gigawattime(r) time(r) (eng. hour, fr. heure) Høyre hektar Habakkuk Haggai hebreerne. Brevet til hebraisk henholdsvis historie hektoliter Hosea høyesterettshydrologi hertz Salomos Høysang ifølge illustrasjon, illustrert imperativ informatikk inklusive, inkludert innbyggere islandsk italiensk joule Jakobs brev januar japansk Jeremia Jesaja jevnfør Johannes, Evangeliet etter Johannes' brev Josva junior Judas’ brev juridiske fag kilo kelvin kapittel katolsk Kristdemokratiska samhållspartiet keltisk Konservative Folkeparti kilogram kongelig kongelig resolusjon kinesisk kjemi klokken Klagesangene kilometer

kilometer per time km/h kolosseme, Paulus’ brev til Kol kommunistisk komm. Kongebok Kong (1 og 2 Kong) konjunksjon konj. konservativ(t) kons. korinterne, Paulus’ brev til Kor (1 og 2 Kor) kr krone(r) Kristiania (1877/97-1924) Kra. kristelig-demokratisk kr.-dem. KrF Kristelig Folkeparti Krøn (1 og Krønikebok 2 Krøn) kslav. kirkeslavisk kst. konstituert kVA kilovoltampere kWh kilowattime(r) 1 liter 1. lengde (geografisk) -1. -lovens lat. latin lat.-gr. latinisert gresk logaritme(r) (briggske) lg lib. liberal(t) lib.-kons. liberal-konservativ(t) lign. lignende lin. litteratur logaritme(r) (naturlige) log Luk Lukas, Evangeliet etter m meter m milli M mega M.A. Master of Arts mag.art./ magister artium/scientiarum scient. Mal Malaki m.a.o. med andre ord mar. maritime fag Mark Markus, Evangeliet etter mask. maskulinum (hankjønn) mat. matematikk Matt Matteus, Evangeliet etter M.B.A. Master of Business Administration mdl. medlem(mer) med. medisin mek. mekanikk merk. merkantile fag meteor. meteorologi m.fl. med flere m.fst. med forsteder milligram mg m.h.t. med hensyn til mhty. middelhøytysk Mi Mika mil. militærvesen mill. million(er) min minutt(er) miner. mineralogi ml milliliter mlat. middelalderlatin mm millimeter m.m. med mer mnd. måned(er) mnty. middelnedertysk m o.h. meter over havet Mos (1-5 Mos) Mosebok M.Ph. Master of Philosophy mrd. milliard(er) m u.h. meter under havet mus. musikk MV Moderate Venstre MWh megawattime(r) myt. mytologi n nano N newton n. nord(lig)

Nah naturv. n.br. nederl. Neh NG NKP NM nom. NOU nov. nr. NS nty. n.v. nyd. nygr. nyisl. nyno. n.ø. nøyt. nåv. o.a. Obad off. o.fl. okt. OL o.l. oppr. Ordspr osv. overs. Pa paleont. part. PC ped. perf. pers. Pet (1 og 2 Pet) petrol. pga. Ph.D. pl. pl ur. pol. pop. port. Prep. pret. prof. pron. pseud. psyk. rad. relig. repr. res. res.kap. resp. RF rm. Rom russ. RV Rv. (Rv. 168) s s. s. Sak Sal Sam (1 og 2 Sam) samfv. Saml. Sap

Nahum naturvitenskap nordlig bredde nederlandsk Nehemja Nasjonalgalleriet Norges Kommunistiske Parti norgesmester(skap) nominativ Norges offentlige utredninger november nummer Nasjonal Samling nedertysk nordvest nydannelse nygresk nyislandsk nynorsk nordøst nøytrum (intetkjønn) nåværende og andre (annet) Obadja offentlig og flere oktober olympiske leker, olympisk mester og lignende opprinnelig, opprinnelse Salomos Ordspråk og så videre oversettelse pascal paleontologi partisipp parsec pedagogikk perfektum persisk Peters brev

petroleumsvirksomhet på grunn av Doctor of Philosophy plansje pluralis (flertall) politikk populistisk portugisisk preposisjon preteritum professor pronomen pseudonym psykiatri, psykologi radikalt religion(svitenskap) representant(er) resolusjon residerende kapellan respektive Radikale Folkeparti riksmål romerne, Paulus' brev til russisk Rød Valgallianse. Radikale Venstre riksvei sekund(er) side (i et verk) sør(lig) Sakarja Salmene Samuelsbok samfunnsvitenskap Samlingspartiet Samfundspartiet

s.br. Sef sen. sept. SF sing. skand. sml. sm.m. sos. sosantr. sosdem. sosiol. Sp sp. SPD språkv. sskr. ssp. sst. St. st. Sta. statsv. stri. strpl. subst. SV SV.

s.v. SvF s.ø. s.å. t T tekn. temp. teol. Tess (1 og 2 Tess) t.h. tidl. tilsv. Tim (1 og 2 Tim) Tit t.o.m. tsjekk. t.v. tvangsfl. tvisteml. TWh tytyp. tyrk. u UB ung. univ. univ.stip. utg.

v"

V v. var. vet. vitensk. v.l. VM Vp W zool. 0. økon. ø.l. Åp årg. årh.

sørlig bredde Sefanja senior september Sosialistisk Folkeparti singularis (entall) skandinavisk sammenlign(ing) sammen med sosialistisk sosialantropologi sosialdemokratisk sosiologi Senterpartiet spansk Sozialdemokratische Partei Deutschlands språkvitenskap sanskrit subspecies, underart sammesteds, samme sted Sankt, Saint stasjon Sankta, Santa statsvitenskap straffeloven straffeprosessloven substantiv Sosialistisk Venstreparti svensk sørvest Svenska Folkpartiet sørøst samme år tonn tera teknikk temperatur teologi tessalonikerne, Paulus’ brev til

til høyre tidligere tilsvarende Timoteus. Paulus’ brev til Tilus, Paulus’ brev til til og med tsjekkisk til venstre tvangsfullbyrdelsesloven tvistemålsloven terawattime(r) tysk typografi tyrkisk atommasseenhet Universitetsbiblioteket ungarsk universitet(s-) universitetsstipendiat utgave, utgitt Venstre volt vest(lig) varietus, varietet veterinærvitenskap vitenskap vestlig lengde verdensmester( skap) Vånsterpartiet watt zoologi øst(lig) økonomi østlig lengde Johannes’ åpenbaring årgang århundre

XASJONSFORKORTELSER I TABELLER

Al. Ar. Au. Be. Br. Bu. Ca. Co. C. R. Da. DDR Eg. Et.

= = = = = = = = = = -

Algerie Argentina Australia Belgia Brasil Bulgaria Canada Colombia Costa Rica Danmark Øst-Tyskland Egypt Etiopia

Fi. = Fr. Gu. = He. = Hviteru.= Ir. = It. = Jam. = Jap. = Ju. Kas. = Ke. = Lie. -

Finland Frankrike Guatemala Hellas Hxiterussland Irland Italia Jamaica Japan Jugoslavia Kasakhstan Kenya Liechtenstein

Lux. Mar. Mex. Mos. Ne. Nig. No. N.Z. Po. Port. Ro. Ru. S.-Afr.

= = = = = = = = = = =

Luxembourg Marokko Mexico Mosambik Nederland Nigeria Norge New Zealand Polen Portugal Romania Russland Sør-Afrika

S.-Kor. Sp. SSSR Storbr. Sver. Tai. Tsj. TyUkr. Un. USA Øs.

= = = = = = = = = = =

Sør-Korea Spania Sovjetunionen Storbritannia Sverige Taiwan Tsjekkoslovakia Tyskland Ukraina Ungarn Amerikas forente stater Østerrike

1

-gam, -gami (av gr. 'bryllup'), som har med gifte eller ekteskap å gjøre. Gama, José Basilio da, 174I-95. brasiliansk for­ fatter. Reiste tidlig til Europa, der han skittet seg til Arcadia Romana i Roma. 1 Portugal ble han ankla­ get for å sympatisere med jesuittene. Han ble dømt til forvisning til Angola i 1768, men greide å få dommen omgjort takket være sin diktning, i første rekke et hyllingsdikt til datteren av den mektige markien av Pombal, og det episke diktet O Uruguai (1769). Det beskriver kampene mellom portu­ giserne og spanierne på den ene siden, og indianer­ ne og deres allierte, jesuittene, ved Sete Povos de Missoes i dagens Uruguay, og er et voldsomt an­ grep på jesuittenes indianerpolitikk i de oversjøis­ ke koloniene, og et tilsvarende forsvar for Pombals holdning til indianerspørsmålet. Det er et forsøk på å bryte med den episke arven fra Camoes' Os Lusfadas og på å skape et klassisistisk epos på brasiliansk grunn. Som sådan har det hatt stor litteraturhisto­ risk betydning, selv om det som epos må sies å

Vasco da Gama. Etter maleri i et portugisisk ma­ nuskript fra 1600-tallet. — Se også kart under^oppdagelsesreiser.

være lite vellykket og på ingen måte kommer opp mot den tradisjon det skulle fornye. Gama, Vasco da, ca. 1460 eller 1468/69-1524, portugisisk sjøfarer, fant sjøveien til India. Kong Manoel sendte en ekspedisjon på fire far­ tøyer, og valgte da Gama til leder. Flaten seilte ut av Tejo (sp. Tajo) juli 1497; straks over nyttår kom den til Malindi, på østkysten av Afrika. Her fikk da Gama fatt i en los. som førte skipene til Calicut (nåv. Kozhikode) i det sørvestlige India. Der ble ekspedisjonen vennlig mottatt av den in­ diske fyrste, men de arabiske sjøfarere som hittil hadde hatt monopol på sjøhandelen, gjorde van­ skeligheter. da Gama måtte vende om, og kom til­ bake til Portugal 1499. Han hadde med nok pepper til å betale hele reisen og ble mottatt med æresbe­ visninger. En ny flåte ble straks sendt til India under kom­ mando av Cabral, som anla et faktori i Calicut. Men alle portugisere ble drept av de innfødte. I 1502 ble da Gama sendt ut med 10 fartøyer for å hevne dette. Han kom til Calicut, bombarderte byen og massakrerte mange av innbyggerne. Så reiste han til Cochin (nåv. Kochi), og sluttet traktat med fyrsten der. Han kom tilbake 1503 med en verdifull last. I 1524 ble da Gama utnevnt til vise­ konge av (portugisisk) India, men døde i Cochin samme år. Gamaliel, navnet på flere jødiske skriftlærde. Den best kjente er Gamaliel den eldre (1. århundre) som i rabbinsk tradisjon inntar en fremtredende posi­ sjon og roses for upartiskhet og sindighet. Han nev­ nes også i Det nye testamente (Apg), der han tilleg­ ges avgjørende innflytelse i Sanhedrin (Det høye råd). Hans resonnement om at en bevegelse viser sin (guddommelige) berettigelse ved sin evne til å overleve eller omvendt (Apg 5,35-39), kalles noen ganger Gamaliel-prinsippet. Paulus hevdes å ha stu­ dert i Jerusalem hos Gamaliel (Apg 22,3). gamasje (fra sp. guadamaci(l), eg. lær fra byen Ghadames i Libya), beskyttende fotbekledning av ull, lin eller lær, brukt utenpå skotøyet. Den «mo­ derne» typen uten såle har trolig vært i bruk fra ca. 1600. En slik gamasje dekket hælen, vristen og en del av leggen. Høye gamasjer, etter prøyssisk for­ bilde, var en fast del av infanteristuniformen på 1700-tallet. Senere ble lavere typer (til nedenfor knærne) vanligere. Gamay [game] (fr.), ofte forekommende vindrue i Frankrike. Danner bl.a. grunnlag for fremstillin­

gen av Beaujolais. Flere varianter finnes. Gamay dyrkes også i andre land. Gamba, Pierino, f. 1936. italiensk dirigent. Be­ gynte sin musikalske utdannelse 8 år gammel og dirigerte sin første konsert etter bare et halvt år. Hadde en oppsiktsvekkende karriere som vidun­ derbarn. Gjestet Oslo 1948 og 1949. Ikke samme suksess som voksen. gambe, eg. viola da gamba (it. ‘benfiolin’, i motsetning til viola da braccio, ‘armfiolin’), i re­ nessanse og barokk en meget utbredt seks-strenget bassfiolin som man holdt mellom knærne. Også en åtte-fots labial orgelstemme med etterlignet gambeklang.

Gamasje. Grenader, offiser og tambur fra Det Aggerhuusiske Infanteriregiment med høye gamasjer. Tegn ittg fra 1757.

Grenæder

Zføfi1. Offdez

G/vz/aden %/r.5our.

2

GAMBETTA

Léon Gambetta. Foto fra 1879. Gambetta [gabeta], Léon, 1838-82, fransk ju­ rist og politiker. Deltok i opposisjonen mot Napo­ leon 3s regime, bl.a. som sakfører i politiske pro­ sesser, og vant ry som radikal taler. Ble 1869 valgt inn i den lovgivende forsamling. Medlem av den nasjonale forsvarsregjering 1870. Gikk 7. oktober i luftballong opp fra det beleirede Paris for å overta ledelsen av regjeringsdelegasjonen i Tours og utfol­ det en voldsom energi for å gjenreise forsvarsvesenet og om mulig jage tyskerne ut av landet. Da alle forsøk mislyktes, Paris overgav seg og fredsønskene landet over kom sterkt frem, godtok han vå­ penstillstanden (januar 1871) og innkallelse av en nasjonalforsamling, men nedla i februar sitt embe­ te. Etter avståelsen av Alsace-Lorraine til Tysk­ land nedla han sitt mandat. Juli 1871 lot han seg velge inn i deputertkammeret. Her stilte han seg fra første stund den oppgave å skape et sterkt repu­ blikansk flertall, og 1875 lot det seg gjøre å vedta Frankrikes republikanske forfatning. 1 1879 over­ tok han stillingen som president i kammeret. 11881 dannet han en regjering, som imidlertid ikke ble sittende mer enn tre måneder. Døde etter en skyteulykke. Gambia, elv i Vest-Afrika, springer ut i Fouta Djalon i Guinea, renner mot vest gjennom Senegal og staten Gambia og munner ut i Atlanterhavet i en stor traktformet munning, I 127 km lang, hvorav ca. 480 km i Gambia. Nedbørfelt 185 000 km2. GAMBIA Gambia, republikk i Vest-Afrika, den minste stat

på det afrikanske kontinent, består av en smal land­ stripe langs elven Gambia, fra munningen og ca. 470 km innover i landet. Bortsett fra den 48 km lange kystlinjen mot Atlanterhavet er Gambia helt omgitt av staten Senegal. Gambia har få naturresurser av økonomisk betyd­ ning. Jordbruk er viktigste næringsvei, med stor eksport av jordnøtter. Turisme er en annen viktig næringsvei. Gambia ble britisk koloni 1888, uavhengig stat i Commonwealth 1965 og republikk 1970. Frem til 1994, da hæren grep makten i et kupp, var Gambia en flerpartistat. Navnet har sin opprinnelse i den portugisiske form Gambra eller Gambu. en forvanskning av BaDimma, lokalbefolkningens navn på elven Gam­ bia.

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Gambia er en enhetsstatlig og etter forfatningen av 1970. demokratisk republikk. Inntil 1994 var imid­ lertid statsstyret dominert av Folkets progressive parti og dets leder og landets president. Dawda Jawara. I 1994 foretok en gruppe yngre offiserer statskupp og har siden styrt landet. De militære makthavere sier de vil revidere den gamle forfat­ ningen. erklære den andre republikk og føre landet til sivilt styre. Bakgrunnen for det ublodige kuppet

var misnøye med korrupsjonen under det gamle regime og med den manglende lønnsutbetalingen til soldatene. Inntil kuppet var Gambias statsstyre preget av større stabilitet enn i de fleste andre afrikanske land. Som et lite og resursfattig land, der jordnøttproduksjon og turisme er de viktigste næringsgre­ ner, har det imidlertid hele tiden vært sårbart. For­ holdet til Senegal, som det fra 1981-89 var i kon­ føderasjon med, er fra tid til annen anstrengt og bidrar til å destabilisere det gambiske styresett. Relativt sett har Gambia brukt mye resurser på velferdstiltak som helsetjenester (særlig for barn og mødre) og grunnutdannelse. Økonomisk har politikken vært lagt noe om i liberaliserende ret­ ning siden 1980-årene. Administrativt er Gambia inndelt i 35 distrikter, gruppert i seks områder med egne, til dels folke­ valgte råd (før kuppet). Lokalforvaltningen i dis­ triktene ledes av høvdinger, mens det i hovedsta­ den Banjul er et eget bystyre.

Gambia WAG

RETTSVESEN

Rettsvesenet er basert på britisk, islamsk og tradi­ sjonell rett. Den islamske rett utøves av egne dom­ stoler i sivile saker som angår muslimer. Disse dom­ stolene ledes av kadier. Den tradisjonelle rett ut­ øves av distriktstribunaler og gjelder både i sivile og strafferettslige saker. Domstolsvesenet for øv­ rig omfatter en høyesterett, en appelldomstol og ma­ gistrat- og områderetter. FLAGG OG VÅPEN

Flagget har et rødt, blått og et grønt vannrett felt med to smale, vannrette, hvite striper, en på hver side av det blå feltet. Flagget ble offisielt innført ved uavhengigheten 1965. Riksvåpenets skjold viser en gyllen øks og en gyl­ len hakke i kors på blå bunn innenfor en grønn og en sølvfarget skjoldrand. Over skjoldet en blå hjelm, som hjelmbusk en grønn oljepalme med frukter. Skjoldholdere er to naturfargede løver, den ene med øks, den andre med hakke. Under skjoldet en banderole med devisen Progress Peace Prosperity (‘Fremskritt, fred, velstand’). Våpenet ble fastsatt 1964. NASJONALSANG

Nasjonalsangen er For the Gambia, our Homeland, med tekst av Virginia J. Howe. Melodien er basert på en tradisjonell mandinka-sang. MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten erdalasi (symbol D. valutakode GMD) å 100 butut. Vekslingskurs (aug. 1995): I dalasi = 0,65 norske kr. Enheten ble innført 1971 og avløs­ te det tidligere gambiske pund å 20 shilling å 12 pence. Mål og vekt følger det britiske system; i handel med utlandet brukes også det metriske system.

Gambia

Republic of The Gambia Republikk i Afrika 11 295 km2 989 300 innb. (1995), 87,6 per km2 Hovedstad: Banjul Offisielt språk: Engelsk Religion: Islam Mynt: Dalasi å 100 butut Nasjonaldag: 18. februar

INTERNASJONALE FORBINDELSER

Gambia er medlem av FN og de fleste av FNs sær­ organisasjoner, blant annet Verdensbanken,forøv­ rig av blant annet Commonwealth, Organisasjonen for afrikansk enhet, ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Lomé-konvensjonen. Gambia er representert i Norge ved sin ambassade i London, mens Norge er representert i Gambia ved sin ambassade i Abidjan (Elfenbenskysten) og kon­ sulat i Banjul. FORSVAR

Landet har en total styrke på 800. Hovedtyngden knyttet til presidentens garde. En liten marineen­ het opererer 4 mindre patruljefartøyer.

3

GAMBIA

GAMBIA Befolkning Aldersfordeling: 43.8 °o under 15 år; 49,6 % 15-59 år; 4,9 % over fylte 60 år (1993), 1,7 % er ikke bekreftet Fødselsrate: 46,0 %; dødelighet 15,2 %o (1995) Spedbarnsdødelighet: 120.8 per 1000 levendefodte (1995) Årlig tilvekst: 4,1 % (1990-95) Middellevealder: Kvinner 52.9 år; menn 48.3 år (1995) Bosetning: 36.7 % i byer/ tettsteder (1993)

Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1994): Totalt 384 mill. USD; per innb. 360 USD. 1.4 % av verdien for Norge

Jordnøtter. Gambias viktigste jordbruksprodukt og eksportartikkel.

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

Gambia omfatter lavlandet på begge sider av Gambia-elvens nedre lop. Landet er ingen steder brede­ re enn 50 km. og er på det smaleste ca. 24 km bredt. Landet danner et lavt, bredt dalføre (25-75 m o.h.), som er svært utsatt for oversvømmelser. Breddene av elven er dekket av sump og mangroveskog og ferskvannsgress. og innenfor disse ligger et tørrere gressland som ofte oversvømmes under regntiden. Gresslandet kalles bantofaros. Bak det­ te ligger lave sandplatåer. Berggrunnen er for det meste sandstein dannet i tertiær.

Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1993): 65 % i landbruk; 11 % i industri; 24 % i tjenesteyting

Jordbruk Jordbruksareal: 3050 km2 (1993), hvorav dyrket mark: 2033 km2: per innb. 2,0 dekar Husdyr: Kveg, geiter, sauer Jordbruksprodukter: Jordnotter, hirse. mais, ris, bomullsfro, maniok, belgfrukter (for det meste bonner), palmeolje. palmekjemer Skogbruk Skogareal: 3163 km2 Årlig avvirkning: 958 000 m3 (1993)

Energi Forbruket av energi (1993): 672 kWh per innb., 1,1 °o av forbruket per innb, i Norge Industri Viktige industriprodukter: Bearbeidede matvarer inkl, jordnotter og palmekjerneolje. drikkevarer, tekstiler, kjemikalier og tilhørende produkter, lærvarer

Utenrikshandel Eksportverdi: 61 mill. USD; importverdi: 266 mill. USD (1992-93) Viktige eksportvarer: Jordnotter, jordnottolje, fisk og fiskeprodukter Viktige importvarer: Maskiner og transportutstyr, forbruksvarer, brenselsstoffer, forskjellige råvarer og halvfabrikata, kjemikalier og tilhørende produkter Viktige handelspartnere: Kina. Storbritannia. GuineaBissau, Frankrike. Nederland. Hong-Kong Samferdsel Veinett: Total lengde 2386 km, hvorav 32 % asfaltert (1990) Handelsflåte: 11 skip på i alt 2029 mill, dwt (1992) Luftfart: 1 flyplass med regulær trafikk (1995) Sosiale forhold Per 1000 innb.: 7.1 personbiler (1993): 132,1 radioapparater (1994): 15.8 telefoner (1993); 2,2 aviser (1992); 0,07 leger (1991) Lesekyndige (over 15 år): 27,2 % av befolkningen (1990)

Fiske Årlig fangstmengde: 20 480 tonn (1993)

KLIMA

Klimaet er av en tørr, tropisk type, dominert av nordøst-passaten om vinteren og sørvestlige vin­ der om sommeren. Arsnedbøren varierer fra ca. 1200 mm ute ved kysten til ca. 750 mm lengst ost; regntiden varer fra juni til oktober. Middeltempe­ ratur i Banjul er 23 °C i kaldeste måned (jan.) og 26-27 °C i de varmeste månedene. DYRELIV

Antiloper (sitatunga, skriftantilope og kob) og penselsvin er de største pattedyrene i Gambia. Ellers forekommer bl.a. mange små rovdyr, solekorn. borsteekorn. husarape og marekatter. Flodhester og krokodiller lever i Gambia-elven. slanger og øgler er vanlige. Duer, homfugler. bietere. solfugler. stæ­ rer. astriider og veverfugler er typiske represen­ tanter for Gambias mer enn 500 fuglearter. Rovfug­ ler sees overalt, gribber og svartglenter er spesielt tallrike. Mangroven og våtmarkene er tilholdssted for rosenpelikan, slangehals. mange hegrer, flodøm og isfugler. En rekke europeiske vadefugler (bl.a. strandsnipe og småspove) overvintrer her. Slamkrypere (fisk) og vinkekrabber er tallrike i mangroveskogen.

fødte. Gjennomsnittlig levealder er ca. 53 år for kvinner og ca. 48 år for menn. Befolkningen er delt i Bere etniske grupper. De største er mandingo (40.4%); fulani (18.7 %). wolof (14.6 %); diola (10.3 %) og sarahuli eller soninké (8.2 %). Fulaniene har lange tradisjoner som kvegbrukere. og en vesentlig del av denne grup­ pen holder fast ved denne leveveien. Særlig wolof og sarahuli har tatt opp handelsvirksomhet i bye­ ne. selv om flertallet fortsatt er bønder. Diola har sitt tradisjonelle levebrød som bønder i de kystnære områdene. Drøye '/, av befolkningen bor i byer; største byer er hovedstaden Banjul og Serekunda. RELIGION

Over 95 % er muslimer (sunnittiske). 3.7 % er krist­ ne (både romersk-katolske og protestantiske), res­ ten er tilhengere av lokale religioner eller bahai.

avlingssvikt førte fra midten av 1970-årene i flere år til en negativ vekst i økonomien. For perioden 1985-94 var veksten i gjennomsnitt 0.5 %. Bortsett fra oljemøller finnes nesten ingen indus­ tri. Turisme har blitt en viktig del av gambisk øko­ nomi. I motsetning til det øvrige næringsliv, som i stor grad eies av gambiere, er turistindustrien nes­ ten helt kontrollert av utenlandske interesser, bl.a. er skandinaviske interesser sterkt inne i bildet. For første gang siden 1970-årene var det en nedgang i antall besøkende i 1989-90. men besøket tok seg deretter opp igjen, før det nærmest stanset opp etter kuppet i 1994. Inntektene fra turismen sva­ rer til ca. 10 % av Gambias BNP. og tapet fra den ødelagte 1994-95-sesongen var svært merkbart.

SPRÅK

Offisielt språk er engelsk. Om lag 40 % av befolk­ ningen taler mandingo (mandinka). Fulani og wo­ lof er også utbredt.

Næringsliv Befolkning Folketallet i Gambia var 1995 ca. 990 000. Be­ folkningsutviklingen preges av både høye fodselsog dødsrater. Den årlige befolkningstilveksten var i perioden 1990-95 beregnet til 4.1 % i gjennom­ snitt. en av de høyeste i verden. Spedbarnsdødelig­ heten var i samme periode 132 per 1000 levende-

Gambia er et lite og resurssvakt land, og er sterkt avhengig av eksport av én vare fra landbruket: jord­ notter. Selv med økte inntekter fra turisme, er lan­ dets økonomi derfor svært sårbar for svingninger i jordnøttavlingene og i prisene på verdensmarke­ det. Bruttonasjonalproduktet (BNP) per innb, var 1994 beregnet til 360 USD. Torke med tilhørende

KLIMA Ned bor

Temperatur

Yundum

VARMESTE MÅNED Maks. °C juni 32

Min. °C 23

KALDESTE MÅNED Maks °C jan. 31

ÅRLIG

Min. °C 15

VÅ TESTE MÅNED

rrm 1300

TORRESTE MÅNED

rrm

rrm aug.

500

mars, april

gammastrålingskonstant. gamma-astronomi, den del av astronomien som omfatter studiet av gammastråling fra himmelle­ gemene og fra verdensrommet. Gammastrålingen oppstår ved spalting av atomkjerner og ved vold­ som akselerasjon av ladede partikler, og er den mest kortbølgete og dermed den mest energirike elek­ tromagnetiske stråling man kjenner. Den kosmiske gammastrålingen trenger ikke gjen­ nom jordatmosfæren, og kan derfor bare studeres med instrumenter plassert i satellitter. Den ble før­ ste gang registrert fra satellitten OSO-3 i 1986. Strålingen er delvis diffus med konsentrasjon langs galaktisk ekvator og Melkeveisystemets sentrum, delvis opptrer den fra lokale kilder. De kildene som tilhører vårt stjernesystem, er blant annet nøytronstjerner og supernovarester. De ekstragalaktiske kildene er kvasarer og spesielle typer aktive galakser. gamma-emitter, radioaktiv nuklide som sender ut gammastråler. gammafly, Autographa gamma, sommerfuglart i familien nattfly (Noctuidae), men i motsetning til andre nattflyarter svermer det vesentlig om da­ gen. Det har brune, metallglinsende forvinger med en søl vfarget figur av den greske bokstaven gamma (y). Vingespennet er 3,5—4 cm. Larvene er grønne med 3 par brystføtter og 3 par vorteføtter på bakkroppen (vanligvis har nattflylarver 5 par vorte­ føtter). De lever stort sett av gress, men i herjingsår gnager de på ert, kløver, potet, gulrot, kålvekster m.fl. Gammaflyet overvintrer ikke på friland i Norge, det er en vandreart som enkelte år kan komme i store svermer fra sørligere land. Sommeren 1996 var det således en stor invasjon av gammafly til Sør-Norge, med påfølgende larveangrep på mange jordbruksvekster.

gammafunksjonen, en spesiell matematisk funksjon, først innført av L. Euler. Funksjonen er vanligvis betegnet med den greske bokstaven stor gamma r og skrives F(.v), derav navnet. Gamma­ funksjonen kan defineres på forskjellig vis, f.eks. ved integralet

F(.r) = j tx-'e~'dt

eller som en løsning av funksjonalligningen n.x + 1) = x ■ r(x). Gammafunksjonen kan også oppfattes som en generalisering av begrepet ►fa­ kultet, idet funksjonen antar verdiene r(x) =1-2- ... -(.r - 1) = (x - 1)! for hele positive verdier.r. Gammafunksjonen spiller en stor rolle i forskjellige matematiske undersøkelser, og det er beregnet tabeller over dens verdier. gammaglobulin, den proteinfraksjon i blodse­ rum som vandrer langsomst ved elektroforese. Gammaglobulin inneholder serums antistoffer,►/>«munglobuliner, som er av livsviktig betydning i forsvaret mot infeksjoner. Mangel pa gammaglo­ bulin, agammaglobulinemi, er en medfødt sykdom med sterkt nedsatt motstandsevne mot infeksjo­ ner. Injeksjon av gammaglobulin fremstilt fra nor­ malt blod brukes til behandling av denne sykdom­ men og for å forebygge spesielle sykdommer, for eksempel hepatitt ved reise til land med stor hepatittrisiko. gammajern, y-jern, allotrop modifikasjon med kubisk flatesentrert struktur hos jern og dets lege­ ringer. se ►austenitt. gammakvant, y-kvant, et foton som er dannet ved frigjøring av energi fra en atomkjerne eller ved nedbrytning av elementærpartikler. Sml. ►gamma­ stråler. gammalogg, gammastrålelogg, gamma-gammalogg. måleinstrumenter som senkes ned i brønnen ved oljeboring og senere oljeproduksjon, basert på måling av y-stråler. Den naturlige y-strålingen fra bergartene forteller om deres sammensetning og kan gi verdifulle opp­ lysninger om de geologiske forholdene i en brønn, y-strålingen varierer med dybden i brønnen, og gammaloggen brukes også som et slags geologisk dybdekart. En annen type gammalogg bestråler for­ masjonen med en isotop i loggeverktøyet og måler den reflekterte strålingen. Intensiteten og energifordelingen kan gi informasjon om tetthet, porøsi­ tet og andre egenskaper ved formasjonen. En tred­ je hovedtype gammalogg benyttes til å måle brønn­ væskenes tetthet eller egenvekt, ved å måle ab­ sorpsjonen av gammastråler over en bestemt dis­ tanse i væsken. Dette kan brukes til å skille mel­ lom produksjon av olje og vann fra et bestemt område i brønnen. Gammalsvenskby, tidligere svensktalende lands­ by ved Dnjepr i Ukraina, oppstod ved at Katarina 2 i 1781 lot overføre ca. 1200 personer fra Dago i Østersjøen, hvor de var blitt oppsagt av en gods­ eier. Svenskene ankom landsbyen 1782. Til tross for at den svenske befolkning i Gammalsvenskby etter hvert tok opp mange skikker fra russerne og tyske kolonister i nærheten, bevarte de sitt dagbsvenske språk. I 1929 utvandret 885 innbyggere - praktisk talt hele den svenskættede befolkningen - til Sverige under beskyttelse av Røde Kors. De fleste bosatte seg i Sverige, i stor grad på Gotland, en del utvan­ dret til Canada. Ca. 250 vendte etter en tid tilbake til Gammalsvenskby. Under den annen verdenskrig ble Gammalsvensk­ by evakuert 1943 da tyske tropper trakk seg tilba­ ke, og innbyggerne ført til Poznah i Polen. Ved krigsavslutningen 1945 kom ca. 50 personer til Sverige; de overlevende på russisk område ble ført til Sibir. Herfra er en del kommet tilbake til Gam­

malsvenskby, som sammen med tidligere tyske landsbyer rundt fikk navnet Smejovka. 1 dette området var det 1994 registrert litt under 300 svenskættede innbyggere. Litt.: J. Hedman og L. Ahlander: G.: Historien om svenskarna i Ukraina (1993). Gamma Ray Observatory |- rei | (eng., Gammastråleobservatorief), GRO, navn ved oppskytningen 5. april 1991 på stort og forholdsvis tungt amerikansk romobservatorium. Senere omdøpt til ►Compton Gamma Ray Observatory. Gammarus, tanglopper, marflo, storkrepsslekt i ordenen amfipoder. Vanlig betegnelse for ferskvannsarten G. lacustris som er et viktig nærings­ dyr for ørreten i ferskvann. Se ►marflo. gammastråle-astronomi, studiet av høyenergetisk stråling fra universet med energier over 100 keV. Flere astrofysiske objekter og fenomener, slik som solflekker, nøytronstjerner, sorte hull og kvasa­ rer, sender ut gammastråler som kan detekteres. Aktiviteten innen forskningsfeltet økte kraftig etter at romfartøyene Compton Gamma-Ray Observa­ tory og Granat X-Ray/Gamma-Ray Observatory ble skutt opp i begynnelsen av 1990-årene. gammastråler, y-stråler, elektromagnetiske strå­ ler (se ►elektromagnetisk stråling) som sendes ut fra atomkjerner. Opprinnelig brukt om den del av de radioaktive strålene som var mest gjennomtren­ gende, som ikke virket ioniserende langs sin bane og ikke ble påvirket av elektriske eller magnetiske felter. Disse strålene er av samme natur som rønt­ genstråler, men har kortere bølgelengde (høyere energi). Gammastråler brukes nå uten hensyn til energien eller gjennomtrengningsevnen som betegnelse på al) elektromagnetisk stråling som oppstår ved endringer i strukturen til atomkjernene (se ►kjernefy­ sikk) eller ved henfall (desintegrasjon) eller annihilasjon av elementærpartikler. Stråling som skri­ ver seg fra endringer i elektronstrukturen eller fra bremsestrålingsprosesser, kalles røntgenstråling. Er strålenes opprinnelse ukjent, betegner man som regel stråler med energi på over 1 MeV som gam­ mastråler, bl.a. fordi man ved høyere energier ikke lenger kan undersøke strålingen med krystallspektrometre som tradisjonelt brukes for å studere rønt­ genstråling. gammastrålingskonstant, symbol F, faktor som angir forholdet mellom eksposisjonsraten for y-stråling fra en kilde i en meters avstand fra den, og aktiviteten av kilden. Konstanten er avhengig av stoffet i kilden. Den brukes i strålingsfysikk og -medisin for å beregne virkningen (eksposisjonen) av en strålekilde med kjent aktivitet. F angis i SIenheter i (coulomb m2) (kg becquerel s) eller i el­ dre enheter i (røntgen m2) - (kg microcurie time). 1 (R m2)(kg pCi h) = 1,93 -10 12 (C m2)-(kg Bq s). gammateller, instrument brukt til påvisning av gammastråling og telling av gammakvanter. For påvisning av stråling kan en enkel Geiger-Miillerteller andvendes. Til mer detaljerte undersøkelser av gammakvantenes energi, brukes scintillasjonseller halvleder detektorer. gamme (av norrønt gammi), samisk goatti. sa­ misk hustype med jordvegger. Den bærende kon­ struksjon i en gamme er i grunntrekkene den sam­ me som i sameteltet: to par kroksperrer forbundet med en takås og på siden dragere som bærer veg­ gen; dessuten skråstøtter på begge sider av døren og i bakveggen. Mot dragerne i veggen er satt opp kløvde trestokker, og utenpå dem er det lagt torv. Mellom trestokkene og torven er ofte never som isolasjon. Røykhull i taket. Også i gulvplassens inn­ deling er det likhet med teltet: ildsted på midten, sove- og sitteplasser på sidene, og kjøkkenavdelin­ gen innerst. Betegnelsen blir også brukt om jordhytter av annen konstruksjon, med rette stokker

10

GAMME

Gamme stilt i krets på skrå mot hverandre eller med lignen­ de trekonstruksjon som i reisverkshus. Fattige sjøsamer hadde til dels fellesgamme. med folk og kreaturer i samme rom. I enkelte sjøsamebygder ble det utviklet gammekomplekser med fle­ re rom, og med bolig og fjøs i hver ende av huset. Na brukes ikke gamme lenger som helårsbolig, der­ imot undertiden som sommerbolig hos reindrifts­ samer og som jakt- og fiskekoie, en sjelden gang også som fjøsgamme. Litt.: K. Kolsrud: Sjøfinnene i Rognsund (i Studia Septentrionalia, vol. VI. 1955); A. Nesheim: Gam­ me (i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middel­ alder. bd. 5. 1960). Gamme, Kamilla, f. I. mars 1969, norsk stuper. I alt 25 senior-NM i tårnstup (10), sviktstup (13) og kombinasjonen (2) i perioden 1984-89, derav 15 innendørs og 10 utendørs. Kongepokal 1988. OL-deltager 1988 (sjuendeplass i tårnstup). Klubb: Hamar IL. Gammelbrufoss, foss i Numedalslågen. Kongs­ berg kommune, Buskerud, 3,7 m høy, utbygd sammen med «Våbenfabrikkfoss». Fallet er 14,3 m og maksimal ytelse 14.7 MW. Eier: Buskerud Energi AS. gammeldans, fellesbetegnelse på en rekke dansetyper, mange av utenlandsk opprinnelse, som i løpet av 1800-tallet blandet seg med norske folke­ danser. De vanligste er vals, reinlender, masurka og polka. Gammeldansorkestrene kan være av ulik størrelse, men er oftest på 3 til 6 musikere. De vanligste instrumenter er trekkspill, fiolin, gitar og bass. gammel dansk honsehund, fuglehund (dansk «hønsehund» = norsk «fuglehund»), forholdsvis konstant som varietet siden begynnelsen av 1700tallet. men først anerkjent som rase i 1960. Antas oppstått som krysning av blodhund. lokale gårds­ hunder og spanske sigøyneres trekkhunder. Kroppslengden større enn skulderhøyden. kraftig; mankehøyde for hannhunder 52-58 cm, for tisper 48-54 cm; dypt, forholdsvis kort hode, bred skalle, liten stopp, dypt, bredt snuteparti; ikke utpreget mørke øyne; lange, brede, lavt ansatte, hengende ører; middels lang, hengende hale; kort. hard, tilliggende pels; hvit med brune flekker. Gammel Estrup, gods og slott i Danmark. År­ hus amt. ved Alling Å ca. 20 km øst for Randers. Godset er kjent siden 1340. da det tilhørte herr Anders Jensen. Det tilhørte deretter hans etter­ kommere. som senere tok i bruk navnet Brock. til 1625, da det ved riksråd Eske Brocks død tilfalt hans datter Jytte. gift med Jørgen Skeel. Gammel Estrup ble deretter i den fra 1725 grevelige slekten Skeels eie til 1926 (1697-1921 som stamhus), da godset ble solgt ved lensgreve Christen Scheels død. Lensgrevens svigersønn godseier Valdemar Uttental kjøpte 1927-28 slottet og det 7900 daa store skogdistriktet, mens avlsgården, som nå omfatter 1620 daa. ble solgt til godseier E. Holck Gregersen

1957. Godseier Uttental skjenket 1930 slottet til stiftelsen Jyllands Herregårdsmuseum, mens godset ble lagt under Løvenholm. Gammel Estrup slott er en stor steinbygning i tre etasjer, med tre fløyer, anlagt på et gammelt vollsted; de eldste delene er fra 1500-tallet. På sørfløyen finnes et utbygg med portgjennomkjørsel, og fløyen har også to åttekantede tårn i fire etasjer, oppført 1630. Mot borggården finnes trappetårn. Slottet har praktfulle interiører. Riddersalens gobeliner viser de 10 herregårdene som en gang tilhørte slekten Skeel. gammel jomfru, kortspill for to eller tiere per­ soner med én eller to vanlige kortstokker, popu­ lært barnespill. Kortene deles ut med billedsiden ned, jevnt fordelt i bunker til alle spillerne. Spillet går ut på å bli kvitt kortene sine ved å bygge i stigende eller fallende sekvens (tallrekkefølge) på åpne bunker på bordet. Den som sitter igjen med kort til slutt, er blitt gammel jomfru. gammelkatolikker, medlemmer av Den gammelkatolske kirke som består av selvstendige, opprin­ nelig katolske nasjonalkirker, uavhengige av pa­ ven. sammensluttet i Utrecht-unionen. Det finnes også andre kirkesamfunn av lignende karakter som kaller seg gammelkatolske, men som ikke er aner­ kjent av medlemskirkene i Utrecht-unionen. Opprinnelse. Opphavet til Den gammelkatolske kirke ligger i striden om erklæringen av pavens ufeilbarhet i lærespørsmål på I. Vatikankonsil (1870). Flere fremtredende teologer som var imot erklæringen, samlet seg omkring den fremste op­ posisjonslederen. Ignaz von Dollinger, og i sep­ tember 1871 møttes 300 opposisjonelle til kon­ gress i Munchen. Delegatene var hovedsaklig fra Tyskland, Sveits og Østerrike, den anglikanske, den ortodokse og den tyske lutherske kirke var også representert. Professor J. H. Reinkens ble valgt til biskop i den tyske gammelkatolske kirke på et møte i Kdln juni 1873. Han ble bispeviet av en biskop i den uavhengige katolske kirke i Utrecht som alle­ rede på 1700-tallet hadde brutt med Roma (sekjansenisme). I Sveits ble den gammelkatolske kirke grunnlagt i 1872 under navnet Christkatholische Kirche, i Østerrike allerede før kongressen i Munchen. Teologi. I september 1889 møttes fem gammel­ katolske biskoper i Utrecht og utstedte en erklæ­ ring (Utrecht-erklæringen) som trakk opp det teo­ logiske grunnlaget for den gammelkatolske kirke. Kirken anerkjenner de sju økumeniske konsiler og alle læresetninger som ble formulert før skismaet mellom Øst-kirken og Vest-kirken i 1054. Den forkaster romersk-katolske lærer som pavens ufeil­ barlighet og dogmet om jomfru Marias ubesmittede unnfangelse, men den fastholder den katolske lære om nattverden som offer selv om man ikke nevner transsubstansiasjonslæren. Gammelkatolske prester har lov til å gifte seg, liturgien feires på folkesprå­ ket og personlig skriftemål er ikke påkrevet. I 1996 ble de to første kvinnelige prestene ordinert i den tyske gammelkatolske kirken. Utbredelse. I 1897 sluttet National Polish Church i USA og Canada seg til Utrecht-unionen. Denne kirken oppstod som et resultat av nasjonal, polsk protestbevegelse mot irsk og tysk dominans. Dette er den største av de gammelkatolske kirkene med ca. 350 000 medlemmer. Det finnes også gammel­ katolikker i Nederland. Tyskland. Sveits. Østerri­ ke. Polen. Kroatia og Tsjekkia. til sammen i hele verden ca. 0.5 mill, medlemmer. Det øverste organ er Den internasjonale gammelkatolske kongress som presideres av erkebiskopen av Utrecht. Det finnes gammelkatolske læresteder i Bern. Bonn, Utrecht. Warszawa. Praha og Scranton (Pennsylvania). Økumenisk arbeid. Til tross for at de er få, spiller gammelkatolikkene en viktig økumenisk rolle. Allerede i 1925 anerkjente kirken ordinasjoner i

den anglikanske kirke og inngikk fullt nattverdsfellesskap med dem i 1932. Teologisk står den gam­ melkatolske kirke den romersk-katolske kirke nær, og elementer av gammelkatolsk kirkesyn ble aner­ kjent av 2. Vatikankonsil (1962-65). Den står nærmest de ortodokse kirker, men har ennå ikke oppnådd nattverdfellesskap med dem. I praktisk arbeid, særlig omsorgsarbeid, har den et nært sam­ arbeid med lutherske kirker. PBH gammelkristen kunst, betegnelse på kristen kunst inntil ca. 500 e.Kr. Se ►tidlig kristen kunst. gammellutheranere, luthersk kirkesamfunn i Preussen, skilte seg fra statskirken da Fredrik Vil­ helm 3 ville fremtvinge en union av lutheranerne og de reformerte. Kongen hadde selv forfattet en ny alterbok som han krevde at begge parter skulle godta 1830. Fra konfesjonell luthersk side møtte han sterk opposisjon. Bevegelsens utgangspunkt var Breslau (nå Wrocfaw i Polen); dens ledende menn professor Johann Gottfried Scheibel (1783— 1843) og den norskfødte filosof Henrik Steffens. Den prøyssiske regjering grep inn mot kirkesam­ funnet med suspensjoner, bøter, fengselsstraff og oppbud av soldater. I 1835 konsoliderte gammellutheranerne seg som en luthersk frikirke. Forføl­ gelsen opphørte da Fredrik Vilhelm 4 ble konge 1840, og 1845 ble det lille kirkesamfunn anerkjent av staten. Gammellutheranerne representerer den strengt lutherske ortodoksi. I 1845 hadde samfun­ net 13 000 medlemmer, i 1945 60 000. De fleste menighetene kom etter den annen verdenskrig un­ der polsk overhøyhet eller kommunistisk regime i Øst-Tyskland og oppgav da sin særeksistens for å gjøre felles sak med de andre evangeliske menighe­ ter. I LISA har retningen fått sin mest markante kirkehistoriske betydning i ►Missourisynoden. gammelmannsgikt, populær betegnelse for den «slitasjegikten» som skyldes aldersforandringer i ryggrad, spondylose, og ledd, artrose, og som ofte forårsaker stivhet og smerter. gammelmannssyn, aldersbetinget svekkelse av leseevnen. Sekpresbyopi. gammelnorsk, språket i Norge fra begynnelsen av vikingtiden inntil annen halvdel av 1300-tallet. I norsk har betegnelsen ofte vært brukt ikke bare om gammelnorsk, men også om middelalderspråket i de landområdene som ble befolket fra Norge i vikingtiden (Vesterhavsøyene, deler av De britiske øyer, Island, Grønland). Dette fellesspråket kalles nå til vanlig norrønt i norsk (svensk fornvastnordisk; tysk altwestnordisch). Se ►norsk. Gammelnorsk homiliebok, en samling preke­ ner på norrønt, bevart i et håndskrift fra ca. 1200, og er således den eldste bevarte norske bok. Sam­ lingen er beregnet til høytlesning i gudstjenesten. Gjennomgående er prekenene oversatt fra latin, men fritt bearbeidet, og det er også originale inn­ slag. Utgave ved Gustav Indrebø 1931. faksimileutgave 1953; oversettelse ved Astrid Salvesen med innledning og kommentarer ved Erik Gunnes 1969. Se også^homilie. gammelost, en særpreget og gammel norsk ost der ostestoffet utfelles ved surning av melken, ikke ved tilsetning av løpe. Surmelksost (pultost og gam­ melost) er omtalt i Njåls saga. To hovedtyper ved fremstilling av gammelost finnes: Sognemetoden og Hardangermetoden. sistnevnte er nesten enerå­ dende i meieriene. Ved Hardangermetoden syrnes skummet melk natten over og varmes opp neste dag sakte til 60-63 °C. Ostemassen presses for å få ut myse, smuldres og pakkes jevnt og lagvis i en form og «kokes» ca. 3 timer i mysen ved 9095 °C. Riktig varmebehandling gir en lys brun ost. Etter Sognemetoden blir ostemassen kokt 10-15 minutter i mysen, deretter siles mysen fra og osten fylles i formene. Massen smuldres så opp og for­ mene pakkes på nytt og står natten over.

11 Etter forming podes gammelostene med en sopp, såkalt Mucormycel, og settes på lager ved ca. 10 °C og 90 % relativ luftfuktighet. Etter 5-6 døgn på lager nedstrykes mycelet og osten snus hver dag i 4 uker før den er ferdig. Gammelostene formes som sylindere med diame­ tere på 15-17 cm eller 19-20 cm med noe mindre høyde. Vekter 2,2 og 4,5 kg. Osten er halvfast til fast, saftig, tett og sammenhengende, gul til brun farge og med en karakteristisk skarp smak som oppnås ved den spesielle Mucorgjæringen. Tidlige­ re bruktes ofte mugg av slekten Penicillium til modningen, men det er i dag forlatt fordi det gir en besk og bitter smak. Energiinnholdet er 750-880 kJ per 100 g, avhengig av type. Produksjonen i Norge ligger på rundt 300 tonn per år. gammel stil (astron.), betegnelse for den ►julianske kalender etter at den gregorianske ble inn­ ført i Norge 1700. gammen (av norrønt, samme ord som game), glede, fornøyelse, morskap; leve i fryd og gam­ men, leve i herlighet og glede. Gammoudi, Mohamed, f. 1938. tunisisk friidrettsutøver. Olympisk mester på 5000 m 1968. OL-sølv på 10 000 m 1964. OL-bronse på 10 000 m 1968 og OL-sølv på 5000 m 1972. gamoner (av gr. ‘giftermål’), stoffer som utskil­ les fra kjønnsceller og leder cellene til å finne hver­ andre, kjemotaksis, og smelte sammen. Kjent hos alger. gamopetal (av gr. ‘ekteskap- og ‘blod-), en blomsterkrone der bladene er mer eller mindre sammenvokst. Gamow [gamaf], George Anthony. 1904-69. russisk-amerikansk fysiker, utdannet i Leningrad (nå St. Petersburg). hvor han tok doktorgraden 1928. Studerte i København og Cambridge 1928— 30. forsker ved vitenskapsakademiet i Leningrad 1931-33, forlot så Sovjetunionen og var 1934—55 professor i teoretisk fysikk ved George Washing­ ton University, Washington D. C. og fra 1956 pro­ fessor ved University of Colorado. Gamows første arbeider dannet innledningen til studiet av atomkjernenes struktur. Han forklarte ut fra kvantemekanikken den radioaktive desintegra­ sjon, idet han antok at atomkjernen er bygd opp av materiebølger, og at bølgene ikke er skarpt avgren­ set. men med sterkt avtagende intensitet strekker seg utover i det uendelige. Dette tydet han slik at kjernepartikler av og til løsner fra kjernen og farer vekk som radioaktive stråler. I samarbeid med N. Bohr utviklet han teorien videre, idet han foreslo å se på kjernen som en væskedråpe som partiklene fordampet fra, en idé som siden ble tatt opp igjen av N. Bohr og dannet grunnlaget for hans forkla­ ring av fisjonsprosessen. Allerede i begynnelsen av 1930-årene forsøkte Gamow å forklare utviklin­ gen av energi i Solen som en termonukleær fusjons­ prosess. Han utviklet også en teori for strukturen av røde kjempestjerner og fremsatte sammen med R. Alpher en kosmogenetisk teori for oppbyggin­ gen av kjemiske grunnstoffer fra protoner ved suk­ sessiv nøytroninnfangning, noe som han mente hadde foregått i en kjempemessig eksplosjon den gang universet ble til. Sammen med E. Teller vide­ reførte han Fermis teori for beta-desintegrasjon og påviste spesielle utvalgsregler for såkalte GamowTeller-overganger. I 1950-årene begynte han å ar­ beide med biologiske fenomener, spesielt med informasjonslagring og -overføring, og foreslo 1954 en genetisk kode for slike informasjoner. Best kjent ble Gamow for sin evne til å skrive populært om vitenskapelige fenomener og teorier, bl.a. kan nevnes bøkene Mr. Tompkins in Wonderland (1939) og Mr. Tompkins Explores the Atoms (1943). hvor han beskriver vårt kjennskap til ato­ met og atomkjernen.

GAMVIK

Gamvik 1414 km2 1410 innb. (1996) Administrasjonssenter: Mehamn

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

%

3 97

% 11 23 8 11 12 35

gamsklo (norrønt gambrsklo), egentlig klo av gribb, oppfattet som et fabeldyr (også kalt gam. griff) med rovfuglklør, vanlig brukt i middelalde­ rens ornamentikk. Gamsklo brukes særskilt om kloformet fot på drikkehorn og om hele hornet. Gamvik, kommune i Finnmark fylke, ligger på den østre del av Nordkinnhalvøya. øst for Nordkinn og strekker seg sørover på den østre del av halvøya mellom Deanuvuotnai/Tanafjord og Lak­ sefjord. Egen kommune fra 1914. da daværende Tana herred ble delt i tre. Natur. Berggrunnen består av lite omdannede sedimentbergarter av eokambrisk alder. Terrenget er et smakupert platå 200-300 m o.h. på Nordkinn­ halvøya og 300-500 m o.h. på halvøya i sør. Høy­ este topp er Duolbagåiså (673 m) på kommune­ grensen til Deatnu-Tana kommune i sørøst. Lan­ det stuper i bratte vegger ned i havet. Hopsfjorden

skiller Nordkinnhalvøya fra landet sønnenfor. og Langfjorden skjærer inn i landet mot sørvest fra Deanuvuotna/Tanafjorden. Ellers er kysten innskåret bare av viker og småfjorder. Kinnarodden på 71° 8' I" n.br., lengst nordvest i Gamvik, er det nordligste punkt på det europeiske fastlandet. Sør­ øst for Gamvik tettsted ligger fuglefjellet Omangsstauran. fredet som naturreservat. Bosetning. Folketallet i Gamvik har siden 1920årene ligget på omkring 1600-1700 innbyggere. I 1980- og 1990-årene har folketallet her, som i store deler av Finnmark, gått tilbake. Tettstedet og administrasjonssenteret Mehamn (960 innb. 1995) har vokst, mens tettstedet Gamvik (269 innb. 1995) har fått folketallet redusert, blant annet på grunn av nedbygging av fiskeindustrien. Over 90 prosent av kommunens innbyggere bor i disse to fiskevæ­ rene. Resten bor spredt langs kysten, de Beste langs

Gamvik. Fiskeværet Gamvik på nordsiden av Nordkinnhalvøya.

12

GAN nordsiden av Hopsfjorden. med fiskeværet Skjå­ nes. I eldre tider lå flere kjente, nå fraflyttede fis­ kevær i kommunen, f.eks. Omang og Losvik, som la svært værhardt til. og Finnkongkeila som pga. rasfare ikke er blitt gjenreist etter at stedet ble ødelagt under den tyske retrett 1944. Bebyggelsen i kommunen ble praktisk talt totalrasert under kri­ gen. " Næringsliv. Næringslivet er bygd opp omkring ut­ nyttelsen av fiskeresursene utenfor finnmarkskys­ ten og i fjordene. Særlig er vårtorskefisket viktig. Avhengigheten av fisket gjør at det kan være store svingninger i sysselsettingen bade i løpet av året og på lengre sikt. Fiskeflåten består for en stor del av små, åpne kystfartøyer, men også av enkelte stør­ re båter som kan drive fiske i fjernere farvann. Viktigste fiskeslag er torsk og hyse, og i tillegg har rekefisket stor betydning. Hjørnesteinsbedriften Nordkyn Products A/S ble nedlagt 1995. Mehamn har også mekanisk verksted. Innlandet gir som­ mer-, var- og høstbeite for karasjokreinen. Samferdsel. Rv. 888 går fra Mehamn over Hopseidet til Ifjord, der den møter Rv. 98 (Lakselv-Var­ dø). Fra Kjøllefjord gar Rv. 894 til Mehamnelv bru, der den møter Rv. 888. For øvrig fylkesveier øst­ over til hhv. Gamvik tettsted og Skjånes. Fergesam­ band Kifjord—Kalak (Rv. 894) når Rv. 888 er vinterstengt. Mehamn og Gamvik har daglige hurtig­ ruteanløp, Mehamn har kortbaneflyplass. Offentlige institusjoner. Mehamn har sykestue og videregående skole (filialklasse). Tettstedet Gam­ vik har bibliotek, og aldershjem ligger i Skjånes. Gamvik svarer til Gamvik sogn og prestegjeld, Varanger prosti i Nord-Halogaland bispedømme, tilhører Berlevåg og Gamvik lensmannsdistrikt i Vardø politidistrikt og hører under Vardø domssogn. Historikk og kultur. Frem til den første verdens­ krig ble det ført Pomorhandel; fisk ble byttet mot bl.a. mel. Svein Foyn drev hvalfangststasjon på begynnelsen av 1900-tallet; ble revet i forbindelse med Mehamnopprøret juni 1903. Nord tor Gam­ vik ligger Slettnes fyr. Gamvik museum viser ty­ pisk fiskeværbosetning gjennom tidene. Vestnes natur- og kulturminneområde med bl.a. gammelt kulturlandskap med fortidsminner som hustufter, graver og rester av gammer; viktig hekkeområde for vadefugl i Norden. Gamvik kirke, arbeidskirke i betong, bygd 1958. Arkitekter Gudolt Blakstadog Herman Munthe-Kaas. Navnet er opprinnelig trolig Gangvik. avledet av norrønt gangr, ‘gressgang tor husdyr . TDa/Gan, Gansdalen. gammelt industristrøk i Fet kom­ mune, Akershus. Dalen gjennomløpes av Ganselva som munner ut i Øyeren. Omkring 1800 var det 12 sager i virksomhet i Gansdalen. Se ►Gansbruket. Ganander, Christfrid. 1741-90, finsk prest, fol­ klorist og ordbokforfatter. Han skrev bl.a. leilighetsdikt og skrev om deler av Bibelen i diktform. Diktsamlingen Runo-Kirja kom i 1786. Hans mest kjente verk erMythologia Fennica (1789), en sam­ ling mytologiske ord med forklaringer, og ordbo­ ken Nvtt Finskt Lexikon (ferdig 1787. utgitt som faksimile 1938-40). som er en viktig kilde til kjennskapet til finske dialekter og folkespråk på 1700-tallet. Gance |gås|, Abel. 1889-1981. fransk filmregis­ sør og -teoretiker. Opprinnelig forfatter, regidebut 1915. Han var en av pionerene innen widescreenteknikken. og eksperimenterte med et tre-prosjektørsystem i sin kjempefilm Napoleon (1926). Fil­ men vakte pa nytt oppsikt da den 1979 ble presen­ tert i restaurert versjon ved den britiske filmforskeren Kevin Brownlow. Gance laget også blant annet J'accuse (Jeg anklager. 1917; ny versjon 1937). La Fin du monde (Verdens undergang. 1931). Beethoven (1936) og Austeriitz (1960). gand, trolldom, trolldomsråd eller en form for

magisk skudd, uten grunn ofte tillagt samene. Troll­ folk kunne «sende» eller «skyte» en kvist eller pinne i mennesker og dyr. Det førte til sykdom eller død. Ordet gand betyr egentlig en stav eller spiss gjenstand, og brukes i den norrøne litteratur også om en stav som trollkjerringene hadde, og som de kanskje benyttet til å ri gjennom luften på. gandflue, flue som sendes ut for å bringe ulykke over et menneske. ganda, baganda, folkegruppe i Uganda; landets største, teller vel 2,8 mill. Språket, luganda. tales av ca. 6.8 mill, mennesker. Ganda holder hovedsa­ kelig til i de sørlige og sentrale delene av landet. De har tradisjonelt vært organisert i patrilineære kla­ ner. I nyere tid har den tradisjonelle religionen i stor grad måttet vike for kristendommen. Men omkring 20 prosent av gandafolket er sunnimuslimer, som følge av at slavehandlere fra Zanzibar kom inn i området på 1800-tallet. Jordbruk er den viktigste næringsveien, med ba­ naner som den tradisjonelt viktigste veksten. Med den britiske koloniseringen av gandaenes konge­ dømme. ► Buganda. i 1890-årene ble også bomull, tobakk, kaffe og te introdusert. De første hvite misjonærer og handelsmenn begynte sitt arbeid i området mellom de store sjøene i Øst-Afrika blant gaudaene. Et nært samarbeid oppstod mellom ganda-aristokratiet og de britiske kolonisatorene. og britene fikk betydelig militær støtte fra gandaene i arbeidet med å legge under seg det øvrige Uganda. Da Uganda fikk sin uavhengighet i 1965. mistet imidlertid gandaene sin særstilling. President Amin kom til makten i 1972 med støtte fra gandaenes separatistbevegelse. Gandak [gændøk], elv i Nepal og India, en av Ganges større tilløp fra Himalaya. Dannes ved sammenløpet av Kalj Gandak og Trisuli i Nepal, renner sørvestover gjennom en canyon, og videre inn i India. Der renner den sørøstover gjennom Ganges-sletta og forener seg med Ganges ved byen Patna. ca. 770 km lang. Kraftproduksjon i øvre løp. Ganddal, bolig- og industriområde i Sandnes kom­ mune, Rogaland, ved stasjonen av samme navn på Sørlandsbanen, ca. 3 km sør for Sandnes sentrum. Norges største sykkelfabrikk (Øglænd DBS), ellers betydelig møbel- og trevareindustri, verksted- og tekstil- og bekledningsindustri. Rett sør for Gand­ dal stasjon er under planlegging NSBs godsterminal for Nord-Jæren. Fra Ganddafgikk tidligere jernba­ ne østover til Algård. Om navnet, se ►Gandsfjorden. Ganden (tibetanskdGa’-ldan). buddhistisk klos­ ter utenfor Lhasa i Tibet, grunnlagt 1409 av ►Tsongkhapa. Overhodet. Ganden Trizin (dGa Idan khri-dzin), er Gelugpa-skolens overhode og har ofte fungert som Dalai Lamas lærer. Gandenklosteret ble stengt av kineserne 1959 og fullsten­ dig ødelagt av rødegardister 1968. En viss gjenrei­ sing fant sted i 1980-årene. Gander Igændaj. by i Canada, på nordøstsiden av Newfoundland. 330 km nordvest for St. John s; 10 300 innb. (1991). Byen er bygd opp omkring den internasjonale lufthavnen, ferdig 1939 og me­ get brukt under den annen verdenskrig. Senere en viktig mellomstasjon mellom Amerika og Europa. gandferd (av norrønt "kjepp, tryllestav"). i nord­ norsk folketro et følge av overnaturlige skapnin­ ger som farer gjennom luften. Opplevelsen er of­ test akustisk. Gandferd er en særtype av tradisjo­ nen om oskoreia, julereia. Jfr. norrønt gand-reid, følge som rir på trollkjepper. Gandhara, gammelt indisk navn på landet mel­ lom den nedre Kabuldalen i Afghanistan og den øvre Indusdalen i Pakistan. Distriktet var opprin­ nelig en del av Perserriket. Senere kom det under buddhistisk påvirkning.

Gandhara-kunst. Buddha som lærer, sittende på en lotusblomst. Reliefffra 100- eller 200-tallet, funnet i Loryan Tangai, Pakistan. Skifer, opprinnelig malt i flere farger og gull. Høyde 85 cm. Indian Muse­ um. Calcutta. Gandhara-kunst har sitt navn etter landet i det nordvestlige Pakistan omkring Kabulelvas sammenløp med Indus. Dateringen av Gandhara-kunsten og dens helle­ nistiske forbilder er omstridt. Mye tyder pa at den oppstod i siste århundre f.Kr. og hadde sin blom­ stringstid fra 100-tallet til 400-tallet e.Kr.. men spor av den finnes også senere. De skytiske Kushana-kongene ble omvendt til buddhismen, og landet ble fylt med helligdommer og klostre, rikt smykket med statuer og relieffer med buddhistiske motiver. Muligens var det her Buddha selv først ble avbildet. Mens fremstillinge­ ne av den stående Buddha er hellenistiske i sin form, bygger statuene av den sittende, mediterende Bud­ dha på indisk grunnlag. I nyere forskning regner man med at Gandharakunsten fikk sine vestlige impulser først og fremst fra hellenistisk-romersk provinskunst blant annet i Syria, og man har påvist slående paralleller med tidlig kristen kunst. Men Gandhara-kunsten har også sin tydelige egenart. Den har øvd stor innfly­ telse på buddhistisk kunst både i India og SentralAsia. Litt.:N. Foucher: L'art gréco-bouddhique du Gand­ hara (1905—51); H. Ingholt: Gandharan Art in Pa­ kistan (1957). gandharvaer, i hinduisk mytologi en gruppe al­ ver som ferdes i luften og i vannet. Ellers fungerer de som himmelske musikanter. Gandhi, britisk film (1982) i regi av David Attenborough. Skildrer den indiske politikeren og ten­ keren Mahatma Gandhis liv. I tittelrollen Ben Kingsley. Filmen ble tildelt i alt åtte Oscar-priser; som beste film og for beste regi. Kingsley som beste mannlige skuespiller, samt priser for originalma­ nus. foto, klipp, kostymer og scenografi. Gandhi, Indira Priyadarshini. 1917-84, indisk politiker (Kongresspartiet). Datter av Jawaharlal Nehru, det uavhengige Indias første statsminister. Fengslet i 13 måneder under den annen verdenskrig for anti-britisk agitasjon. Arbeidet 1947 sammen med Mahatma Gandhi (intet slektskap). Minister for informasjon og kringkasting 1964-66.

13

GANDSJA

Indira Gandhi Gandhi ble valgt til statsminister I966, da hennes fars etterfølger døde. Hun fortsatte som leder for en mindretallsregjering etter sprengningen av Kongresspartiet 1969, og vant ved parlamentsvalget 1971 en stor seier med slagordet «Avskaff fattig­ dommen». Senere ble hun anklaget og dømt for misligheter under valgkampen. Som partileder og regjeringssjef lanserte Gandhi et omfattende sosialt reformprogram, som i liten grad ble realisert. Viktige reformer var nasjonalise­ ring av bankene og avskaffelse av maharajaenes privilegier. Etter fire års prosess ble hun 1975 kjent skyldig i maktmisbruk under sin personlige valg­ kamp i 1971. og fradømt statsministerembetet og retten til alle andre offentlige verv i seks år. Før ankesaken var behandlet av Indias høyesterett, inn­ førte Gandhi unntakstilstand, og titusenvis av men­ nesker ble arrestert. Etter 21 måneders strengt au­ toritært styre utskrev hun nyvalg i mars 1977. Det endte med stort nederlag for Kongresspartiet; hun mistet selv sitt mandat. 1978 brøt hun med Kongresspartiet og dannet et nytt parti. India National Congress (I) - I for Indi­ ra. På ny statsminister etter partiets seier 1980. Valgt til leder for bevegelsen av alliansefrie land 1983. I sin siste regjeringstid var hun særlig opp­ tatt av å verne Indias enhet mot regional oppsplit­ ting. Juni 1984 gav hun hæren ordre om å storme helligdommen Det gyldne tempel i Amritsar. som var besatt av militante sikher. Ved en hevnaksjon 31. oktober 1984 ble hun skutt ned og drept av to sikher fra sin egen livvakt. Hun utgav Eternal India (1980), My Truth (1981) og Peoples and Problems (1982). Gandhi, Mohandas Karamchand, Mahatma, 1869-1948, indisk politiker. Leder for den indiske nasjonalistbevegelse mot det britiske styre; inter­ nasjonalt anerkjent for sin doktrine om ikke-vold som middel i politisk og sosial kamp. Gandhi ble betraktet som en mahatma, «sjelstor», en hellig mann. Han vokste opp i et strengt moralsk hindumiljø, faren tilhørte kjøpmannskasten og var mi­ nister i fyrstestaten Porbandar. Gandhi kom 1888 til England og ble sakfører, praktiserte først i Bom­ bay, men reiste 1893 til Sør-Afrika og ble der til 1914. Han ble sjokkert over rasediskrimineringen og organiserte den indiske folkegruppen til passiv motstand mot urettferdige lover. Da Gandhi vendte tilbake til India, grunnla han i Ahmadabad en klosterlignende skole for religiøsetisk oppdragelse og sosialt arbeid, i pakt med det han kalte satyagraha, «fastholden ved sannheten». Dette vil i praksis først og fremst si aktiv, uredd ikke-vold, et ideal med dype røtter i India. Samti­ dig virket han for bedre kår for de dårligst stilte arbeidere. Koloniregjeringen, som fryktet urolig­ heter, vedtok unntakslover som vakte indernes forbitrelse, og Gandhi organiserte passiv motstand mot det britiske styre. I 1919 oppfordret han sine landsmenn til å bryte ethvert samarbeid med brite­

ne, men uten bruk av vold. Da det allikevel kom til voldshandlinger, avblåste han kampanjen og satt deretter fengslet 1922-24. En tid fremover ofret han seg mest for arbeidet for de fattigste og undertrykte. For ham var poli­ tisk frigjøring uløselig knyttet til frigjøring fra so­ sial urett innenfor hindusamfunnet. Som et middel til å skaffe bøndene større inntekter og også til å venne andre til en enkel livsførsel, ivret han for hjemmespinning pa rokken, charkaen. Vestens tek­ niske og materialistiske sivilisasjon betraktet han med mistro og uvilje. Han overtok 1929 ledelsen av frigjøringskampen og gikk i spissen for å bryte saltmonopolet; ulydighetskampanjen bredte seg, og 60 ()()() av hans til­ hengere ble arrestert 1930. Han selv satt Uere gan­ ger arrestert 1930-33; men han forhandlet også med britene. Han viet seg atter sosialt reformar­ beid, og oppnådde gjennom sultestreik bedre kar for de foraktede laveste kaster. Som leder for Kon­ gresspartiet skaffet han mer enn noen annen nasjonalistbevegelsen innpass i de brede lag. Ved krigsutbruddet 1939 fordømte Gandhi nazis­ me og fascisme, men kunne etter sine prinsipper ikke samarbeide med britene, aller minst når det gjaldt væpnet forsvar. I 1942 krevde han øyeblik­ kelig britisk tilbaketrekning og uavhengighet for India. Som streng pasifist var han imot enhver væpnet motstand mot japanerne, og satte i gang en aksjon for å lamme krigførselen på et tidspunkt da japanerne hadde besatt Burma og truet India. Sammen med hele den øvrige ledelse for Kongress­ partiet ble han arrestert; løslatt på grunn av syk­ dom 1944. Senere tok han aktivt del i de forhand­ linger som førte til Indias frigjøring 1947. Motvil­ lig gikk han med pa delingen i to stater, men da den var blitt uunngåelig, satte han hele sin autoritet inn på å dempe motsetningene mellom hinduer og muslimer. 30. jan. 1948 ble han myrdet i Delhi av en fanatisk hindunasjonalist. Gandhi var en fremragende politiker, som gang på gang fant utveier hvor alt syntes stengt. Men for ham var politikk først og fremst religion. Gud er ingenting annet enn den evige sannhet, og den kan bare virkeliggjøres i kjærlighet og hengivent arbeid for alle, uten hat og uten vold. Fredsommeligheten må bygge på fryktløshet, ikke på frykt. Feighet står enda lavere enn vold. Gandhi mente at den enklest mulige livsførsel best fremmet den åndelige utvikling. Ofte ble han ledet mer av sin intuisjon

Mahatma Gandhi under den såkalte Round Table Conference (runde bords konferanse). Dette var en serie møter som ble holdt i London i årene 1930— 32 for å fastlegge den fremtidige grunnloven for India. Ved siden av Gandhi sitter Lord Sankey, som ledet dette møtet.

enn av logikk. Det kunne råde spenning mellom Gandhi og de mer revolusjonære kretser. Ennå er Gandhis navn et samlende merke i India. Noen vil mene at hans metoder i frigjøringskampen bare vil være effektive under bestemte ytre betingelser. Men sikkert er det at de idealer han gikk inn for. også har virket som et ferment langt utenfor Indias gren­ ser. Hans samlede skrifter i 90 bd. utkom 1958-84. En film om hans liv ble laget 1982 (se ►Gandhi, britisk film). Litt.:V. Fischer: M. G. (nynorsk overs. 1955); J. Galtung og A. Næss: G.s politiske etikk (1955); A. Næss: G. og atomalderen (1960). KnKr/GF Gandhi, Rajiv, 1944-91. indisk politiker (Kon­ gresspartiet), sønn av Indira Gandhi. Flygerutdannet, pilot i Indian Airlines. Kom inn i politikken etter at broren, Sanjay (1946-80), omkom i en flyulykke. Tok over som statsminister i november 1984 etter mordet på Indira Gandhi. Vant en over­ veldende seier ved parlamentsvalget samme år. Sat­ set sterkt på økonomisk liberalisering, og fjernet seg i noen grad fra morens sosiale reformprogram. Gandhi hadde betydelig politisk suksess 1984-86. 1986 ble han beskyldt for delaktighet i Boforsaffæren (den svenske våpenfabrikkens bestikkel­ ser i forbindelse med våpensalg til India). Måtte gå av etter valgnederlag 1989. Det var ventet at Gandhi kunne ha kommet tilba­ ke som statsminister etter valget 1991, men han ble drept ved et bombeattentat under valgkampen. Gandhinagar, by i India, hovedstad i Gujarat, 45 km nord forden tidligere hovedstaden Ahmadabad; 123 400 innb. (1991). Anlagt 1966, overføring av delstatsadministrasjonen begynte 1970. Gandia, by i Spania, Valencia, i provinsen Valencia, nær Middelhavet, 65 km sør for Valencia; 57 200 innb. (1994). Byen er sentrum i rikt jord­ bruksdistrikt med dyrking av frukt (appelsiner), tidliggrønnsaker og ris. 4 km nordøst for selve byen ligger Grao de Gandia, Spanias viktigste utførselshavn for appelsiner. Vakkert palass fra 1600-tallet, i dag museum, tilhører jesuittene. Gandolfi-kamera (navn etter en italiensk krystallograf), et røntgenkamera som dreier en enkeltkrystall på en slik måte at resultatet på rønt­ genfilmen blir et simulert pulverdiagram. Metoden er nyttig når man har en begrenset stoffmengde, og ikke ønsker å pulverisere materialet. Se ►DebyeScherrer-metoden. Gandon [gændøn], James, 1742-1823, britisk arkitekt. Elev av Sir William Chambers. Arbeidet først i England (Shire Hall, Nottingham. ca. 1769— 72) og reiste så til Dublin. Her finnes hans to ho­ vedverker C us tom House (1781—91) og Four Courts (1786-1802). Sammen med John Wolfe ut­ gav han 1769-71 to tilleggsbind til Vitruvius Britannicus. gandpose (til gand), pose med trollsaker (hår. negler, menneskeben, kirkegårdsmold osv.) som etter gammel folketro hørte til trollkyndige perso­ ners utstyr. Gandsfjorden, Gandafjorden, Rogaland, fjord som fra Stavanger går 13 km mot sør til Sandnes. Langs hele vestsiden svakt bølgende lende med nesten sam­ menhengende tettbebyggelse og større industriste­ der som Hillevåg, Forus og Lura. Her går Rv. 44 og E 18 samt Sørlandsbanen. På østsiden går landet bratt opp fra fjorden med liten bebyggelse. Navnet er trolig av norrønt gandr, ‘stav, kjepp’; har da sammenheng med fjordens rette løp. Gandsja, by i Aserbajdsjan, ved Kuras bielv Gandsja. 175 km sørøst for Tbilisi; 282 200 innb. (1991). Viktig industriby med produksjon av bomullstekstiler og -tepper, næringsmidler, aluminiumoksid, maskiner m.m. Flere høyere læresteder. Gandsja ligger i et fruktbart jordbruksdistrikt.

14

GANDVIK

Ganesha i et av Indias største tempelanlegg, Shri Meenakshi, i Madurai, Tamil Nadu. Til byens severdigheter hører moskeen DsjumaMechet, bygd 1620, og det moderne mausoleet til minne om den persiske dikteren Nezami Ganjavi som levde på 11 OO-tallet. Byen var hovedstad i khanatet Gandsja. da byen 1804 ble erobret av rus­ serne, som kalte den Jelisavetpol. 1918-35 og fra 1991 het den igjen Gandsja. 1935-91 Kirovabad etter den russiske politikeren Sergej Mironovitsj Kirov. Gandvik, gammelt navn på Kvitsjøen. Navnet er visstnok sammensatt med norrønt gandr, stav, kjepp. Gandvik er nevnt i Olav den helliges saga og ofte i sene, eventyrlige sagaer. Gandvik kraftstasjon, på sørsiden av Varangerfjorden, Unjårga/Nesseby kommune, Finnmark. Utnytter et fall på 184 m i Duddoelva, maksimal ytelse 4,8 MW, midlere årsproduksjon 17,5 GWh; eier Varanger Kraftlag A/L. gane, ta gjeller og deler av innvollene ut av sild som skal saltes. Sekganing. ganebenet, os palatinum, en liten, paret knok­ kel som danner bakerste del av den harde ganen, en del av sideveggen i nesehulen og litt av gulvet i øyehulen. Ganelon [ganlåj (fr.), den ridder som ved sitt forræderi var skyld i Rolands tall (sekRolandssangen); forræder, sviker. ganemandlene, tonsillae palatinae, «mandle­ ne», ansamlinger av lymfatisk vev. en på hver side av svelgporten. Se ►mandler. ganen, palqtum. taket i munnhulen, dannes fortil av den harde ganen, baktil av den bløte ganen eller ganeseilet. velum palatinum eller palatum mol le, en muskuløs slimhudfold. Den harde ganen skiller munnhulen fra nesehulene. Den bløte ganen skiller munnhulen fra nese-svelgrommet. Ganeseilet går pa hver side over i to tolder. tremre og bakre ganebue. Fremre ganebue ligger mellom ganeseilet og sideranden av tungen. Sammen med tungeryggen begrenser den svelgporten. Bakre gane­ bue ligger mellom ganeseilet og sideveggen av svel­ get. Mellom ganebuene ligger ganemandlene. Gane­ seilet har i midten en tappformet forlengelse, drøve­

len, som henger ned i åpningen mellom munnhulen og svelget. Ved svelgingen heises ganeseilet opp så det stenger av nese-svelgrommet fra de nedre deler av svelget. Ganeseilet medvirker også ved tale. Ganesha (sskr. ‘Skarenes herre'), hindi Ganesh, hinduisk guddom, sønn av Shiva og Parvati; hører til gudekretsen rundt Shiva og er anfører for Shivas tjenende skarer. Han fremstilles tykkmaget og med elefanthode. Ganesha blir tilbedt av alle hinduer som den som fjerner alle hindringer når noe skal påbegynnes, og han beskytter mot ulykke. Avbil­ des derfor som dørvokter ved mange templer. Av­ bildninger og mynter tyder på at kulten av Ganesha kan ha oppstått i det første århundre e. Kr.; i litte­ raturen dukket han opp noen århundrer senere. I delstaten Maharashtra finnes en sekt, ganapatya (av Ganapati. dss. Ganesha), som tilber Gane­ sha som høyeste guddom. Sekten har sentrum i dis­ triktet rundt Pune. ganespalte, medfødt misdannelse som skyldes at ganefremspringene hos fosteret ikke vokser sammen normalt, slik at det blir en åpning mellom munnhulen og nesen. Dette kan medføre vanske­ ligheter når barnet dier og senere ved tale, avhen­ gig av spaltens utstrekning, som kan variere fra en spaltet drøvel til en totalspalte i både den bløte og den harde gane. Ganespalte forekommer ofte i kom­ binasjon med leppe/kjevespalte, dss. hareskår. Ganespalter lukkes kirurgisk. Logopedisk behandling er ofte nødvendig. gang. I. (geol.). Tavleformet bergartsmasse, malm eller mineral, som fyller en sprekk eller spal­ te i berggrunnen (sidebergarten). Ganger er yngre enn berggrunnen omkring, vanligvis forskjellig fra denne, og fra noen få cm til mange meter tykke og fra noen desimeter til titalls kilometer lange. De er enten tverrganger som skjærer strukturen i side­ bergarten, eller lagganger som er parallelle med lag­ delingen der. Eruptivganger er kommet på plass ved at steinsmelte (magma) har størknet i en spalte eller sprekk. De er smale i forhold til lengde og dybde, gjerne steile og kan opptre i grupper, såkalte svermer. De viktigste er diabas-, aplitt- og pegmatittganger, men i prinsipp kan alle magmatiske bergarter opptre som ganger. Mineralganger er dannet ved utfelling i sprekker av vanlige mineraler eller ertser. Utfellingen har skjedd fra vandige, oftest varme (hydrotermale) oppløsnin­ ger eller fra gasser.

Gang av diabas gjennom skifer og kalkstein. Uranienborgveien, Oslo.

Fortrengningsganger er dannet ved erstatning av eldre berggrunn langs en spalte eller sprekk, se ►metasomatose. Forekomst. I Norge finnes svermer av prekambriske diabasganger på Varangerhalvøya, ved Eger­ sund, i Rogaland og på Sørlandet. I de prekambriske og kaledonske områdene finnes også rikelig med ganger av pegmatitt og aplitt. I Oslofeltet og om­ rådet omkring opptrer ganger av diabas, kvartsporfyr og rombeporfyr fra perm og karbon. 1 Sunnhordaland og på kysten fra Møre til Trøndelag fin­ nes også noen ganger av den mer sjeldne bergarten lamprofyr. 2. Et urs fremdrift, vanlig også om urets drifts­ sikkerhet. Se ►ur. 3. Korridor. Rom som binder flere rom i et hus sammen. Gangamopteris, utdødd planteslekt fra Gondwanaland i permokarbonsk tid; lignet ^Glossopteris. Ganganagar, tidl. Sri Ganganagar, by i India, Rajasthan. nær grensen mot Pakistan, 290 km nordvest for Delhi; 161 500 innb. (1991). Viktig senter for handel med jordbruksvarer. Tekstilindus­ tri, ris- og sukkermøller. gangar, gammel norsk bygdedans i like- eller ulike-takt, en individuell pardans, opprinnelig vidt utbredt, men nå bare kjent i Telemark- og Setesdals-tradisjon; den første med vekselrytme mellom myke gangsteg og sammensatte steg-grupper ut­ ført av mannlig partner; den annen med vekselvise gangsteg og tunge «polka-steg». Tempoet er 70— 80 gangsteg per minutt. Om musikken, se ►slått. gangarter, betegnelse som særlig brukes om hes­ tens bevegelser. De fleste raser har skritt, trav og galopp som naturlige gangarter. Noen, f.eks. islandshesten, har tølt og pass i tillegg. 1 travsporten konkurreres det internasjonalt både i trav og passgang, i Norge bare i trav. I ridesporten er både skritt, trav og galopp viktig for konkurransehestene, i galoppsporten bare hurtighet i galopp. For kjøre- og arbeidshester er skritt og trav vik­ tigst. gangbro (sjøuttrykk), smal bro, høyere enn dek­ ket, for lettere og sikrere ferdsel mellom tor- og akterskip. gangdag (norrønt gangdagr), eldre betegnelse på faste- og bededager i den katolske kirke, da man gikk i prosesjon på markene og bad om Guds velsig­ nelse av grøden. Man skjelner mellom Litania maior (gangdagr eini, fyrri eller litli), festen for evan­ gelisten Markus som fant sted den 25. april, og Litaniae minores, vanligvis kalt Rogationes (sidari gangadagar), som ble holdt mandag, tirsdag og onsdag før Kristi Himmelfartsdag. Litania maior oppstod som en romersk skikk på 500-tallet, da den erstattet den før-kristne Robigalia-prosesjonen. Litaniae mineres oppstod i Vienne i Gallia ca. 474. Begge liturgiske feiringer ble innført i England på 700-tallet, og derfra kom både skikken og navnet til Norge (jfr. angelsaksiskgangdagas). I den romersk-katolske kirke feires ikke lenger gangdagen 25. april, og Rogationes feires bare lo­ kalt. på den tid og den måte biskopen bestemmer. Den norske kirkes bots- og bededag må ansees som en fortsettelse av skikken fra middelalderen, selv om det visstnok ikke er historisk kontinuitet mellom dem. Gangdisé Shan, Kailas, fjellkjede i Kina. I ibet, nord for Brahmaputras kildeelv Maquan He. Den høyeste fjelltoppen er Kangrinboqé Feng (Kailas, 6714 m o.h.). Toppen er et viktig valfartssted både for de buddhistiske tibetanerne, som forbinder fjel­ let med Sumeru. universets kosmiske midtpunkt, og for hinduene som ser fjellet som symbol på gu­ den Siva.

15

Gange-Rolv. Statue av Arséne Letellier, en gave til Ålesund by i forbindelse med 1000-års jubileet for grunnleggelsen av det normanniske rike Norman­ die, 1911. Originalen ble laget i 1863. Gange-Rolv (norrønt Gongu-Hrolfr, «Rolv som går» (fordi ingen hest kan bære ham)), ca. 900, iføl­ ge sagaene sønn av Ragnvald Mørejarl. Ble i Ha­ rald Hårfagres styringstid lyst fredløs i Norge på grunn av strandhogg. Han er ifølge norsk-islandsk tradisjon identisk med den Rollo som 91 I grunnla hertugdømmet Normandie i Frankrike og ble stam­ far til den normanniske hertugslekt. Om hans av­ stamning har det hersket uenighet, i første rekke mellom danske og norske historikere. Den danske historiker Johannes Steenstrup hevdet i sitt store verk Normannerne (1876-82) at Rollo var dansk, under henvisning til den franske krønikeskriver Dudo av St. Quentin (død før 1043). Dudos skild­ ring både av Rollo og av Danmark er imidlertid høyst fantasifull og delvis uriktig. Spørsmålet om Rollos nasjonalitet er fortsatt uløst. Mens britiske, franske og norske forskere stort sett har tillit til den norsk-islandske overlevering, har danske, sven­ ske og tyske historikere fulgt Dudo. Ganges, Ganga, elv i India; 2700 km lang, nedbørfeltet er 1 125 000 km2. Elven er en særdeles hellig elv for alle hinduer, en rekke av stedene langs elven er også sentrale pilegrimssteder. Elven begynner i Himalaya på grensen mot Tibet med to kildeelver, Alaknanda i øst og Bhagirathi i vest. Den siste kommer fra en bre i 4500 m høyde og forener seg etter et 210 km langt løp med Alak­ nanda, hvoretter den kalles Ganges. Ved Hardwar (311 m o.h.) når den slettelandet, som den med lite fall renner gjennom i sørøstlig retning. Mellom Hardwar og Kanpur følges elven på høyre side av den store Ganges-kanalen. Ca. 200 km fra munningen forener den seg med Brahmaputra og danner sammen med den Jordens største delta (7700 km2) ved utløpet i Bengalbukta. Hovedmassen av elven går mot sørøst under navnet Padma og kalles ved sin brede munning Meghna. En annen av munningsarmene heter Bha­ girathi, lenger nede Hooghly; denne er farbar for havgående skip like til Calcutta. Ganges har store bielver: Yamuna, Sarda, Gogra og Gandak fra nord, Chambal og Son fra sør, og fører med seg store masser av slam, slik at deltaet øker sterkt. Den øvre del av deltaet er et fruktbart og veldyrket land, men ut mot sjøen er det store myrer overgrodd med mangrovekratt (Sundarbans). Selv

GANGLIEBLOKKERENDE STOFFER

midt i tørketiden er Ganges vannrik, da den kom­ mer fra snøfjell, og i store kanaler føres vannet ut i landet omkring. Ganges renner forbi mange store byer: Kanpur. Allahabad. Benares (Varanasi). Patna. Bhagalpur o.fl., og Ganges-sletta er et av de folkerikeste områdene på Jorden, noe som har bi­ dratt til sterk forurensning. Indiske myndigheter har nå (1996) utarbeidet en plan for å bedre vann­ kvaliteten. Pa tross av at en del tiltak etter hvert er satt i verk er Ganges fortsatt sterkt forurenset mange steder. Religiøs betydning. Ganges er hinduismens hellig­ ste elv. Den omtales som «Moder Ganges», selve det hellige, nærende og rensende vann. I mytologi­ en har Ganges sitt utspring i himmelen der den er synlig som Melkeveien; den strømmer ned på Jor­ den gjennom Shivas har. Ganges betraktes også som Shivas hustru, og som hans kraft (shakti). Å bade i Ganges er for hinduene en rituelt rensen­ de. frelsende handling. Vann fra Ganges bringes i forseglede krukker og anvendes ved bryllup, gis til syke osv. Det finnes et stort antall valfartssteder langs Ganges’ løp; bl.a. Gangotri. som av hinduer blir regnet som kilden til Ganges, Hardwar, der el­ ven renner ut på den nord-indiske sletta, Allahabad (Prayag). der sideelven Yamuna forener seg med Ganges og, ikke minst, Vanarasi (Benares), hindu­ enes helligste by. I billedkunsten fremstilles Ganges som en ung kvin­ ne som holder fruktbarhetssymboler i handen. Hun fremstilles ofte parvis med sideelven Yamuna, også en ung kvinne. Gangflot, Søren, f. 20. april 1921 i Fredrikstad, norsk organist og komponist. Studerte med bl.a. Arild Sandvold. Reimar Riefling. Marcel Dupré og Finn Viderø. Debut som pianist 1943, som organist 1946. 1953-58 organist ved Petrus kirke (fra 1962 Sofienberg kirke), Oslo, 1969-89 domorganist i Fredrikstad. Ansatt ved Norges Musikkhøgskole 1973-87, professor i kirkemusikk 1973-84. Gangfløt regnes som en av Norges fremste orgelutøvere. Hans komposisjoner omfatter hovedsakelig kir­ kemusikk. gangforskjell, forskjell i tilbakelagt veilengde for to lysstråler som beveger seg ut fra samme punkt

og samles igjen i et annet punkt. Som regel angis gangforskjellen i bølgelengder. ganggrav (da.jcettestue, sv. gånggrift), en spesi­ ell type megalittiske gravanlegg fra yngre steinal­ der og tidlig metalltid i Europa. Består av ett eller sjeldnere flere kamre av svære, ofte grovt tilhugde steinblokker; en lavere gang fører inn til kamme­ ret, og hele anlegget har vært dekket av en haug eller røys. Vanligvis er kamrene store og rektangu­ lære, ellers finner en mange variasjoner i anlegget. I sin enkleste utformning har de nordiske ganggraver stor likhet med mer kompliserte ►dysser; men det synes likevel ikke å ha foregått en direkte ut­ vikling mellom disse to gravformene i Norden, idet ganggravene er beslektet med lignende megalittgraver over hele Vest-Europa. Som en fullt utviklet gravtype i Sør-Skandinavia markerer de her inn­ ledningen til den mellomneolittiske periode. Ganggravene har, som de fleste megalittgraver, vært brukt som fellesgraver gjennom et visst tids­ rom. Opptil 100 skjeletter er funnet i ett gravkam­ mer, og det typiske gravgods omfatter tykknakkede flintøkser, stridsøkser av stein, ravperler og ke­ ramikk. Ved inngangen har det vært vanlig å stille matofre i leirkar. Ofte forekommer yngre begra­ velser fra stridsøkskulturene og fra senere perioder av stein- og bronsealderen. Litt.: C. Renfrew (red.): The Megalithic Monuments of Western Europe (1981). ganggutt, i fengselsterminologi fange som hjel­ per betjeningen med de daglige gjøremål. Ganghofer, Ludwig Albert, 1855-1920, tysk forfatter. Skrev sammen med Hans Neuert folkestykker fra Oberbayerns folkeliv (Lederhosendra­ men) og en rekke folkelivsskildringer. Hans verker var meget populære i samtiden; de fleste er blitt filmatisert. gangkar, gjærkar, kar for blanding som står og gjærer. ganglieblokkerende stoffer, kjemiske forbin­ delser som motvirker overføringen av den nervøse impuls i gangliecellene (i det autonome nervesys­ tem). Tidligere brukt i behandlingen av høyt blod­ trykk, men brukes nå praktisk talt ikke, da det fin-

Ganges ved Varanasi (Benares). Hindutempler og pilegrimer ved den hellige floden. Fiske er forbudt i denne delen av Ganges.

16 GANGLION

dannet kjernen i mange amerikanske gangsterorikke forlate bakken før den forreste er satt ned «anisasjoner. Særlig kjente gangsterledere fra 1 930Videre skal benet være rettet ut i kneleddet tør det årene var John Dillinger og Al Capone. og fra sene­ forlater bakken, hælen skal settes først i bakken, re tid Frank Costello. og overkroppen skal være rak. Kappgang er en qanqsyn har den som mangler lesesyn, men sei vanskelig øvelse å bedømme, og i konkurranser ei nok til å bevege seg noenlunde fritt omkring. 1 det ikke uvanlig med diskvalifikasjoner foi feil gan­ praksis ansees den for blind som ikke har gangsyn. ge. Forskjellig fra kappgang er ►marsj hvor man gangsystemer, metoder for fremdrift av ur. En kan bevege bena fritt. ° o vanlig type er såkalt ankergang. Se ►ur. Øvelser. Man konkurrerer pa vei og pa utendørs eller innendørs bane (friidrettsbane). Distansene er Gangtok, by i India, hovedstad i Sikkim. 40 km 5-50 km for menn senior og 3-20 km tor kvi"ner nordøst for Darjeeling, 1730 m o.h.. ved loten av senior for barn og ungdom distanser ned til km. Himalaya; 25 000 innb. (1991). Markedsby og veiTradisjonelt måles banedistanser t meter og veidisknutepunkt. Kongelig residensby før kongedømmet tanser i kilometer. Øvelser i internasjonale utenble opphevet (1975) og Sikkim annektert av India Gangspill. Tegning av Rudolf Krog iDjderik Brochdørsmesterskap er 20 og 50 km på vei tor menn og (1976). mann: Opsang fra seilskibstiden (/ 9/6). 10 km på vei for kvinner, i innendørsmesterskap qangvad, fiskeredskap, en meget steik line til 5000 m for menn og 3000 m for kvmner Senioifangst av kveite. Til linen festes med flere favners, nes andre blodtrykksmedikamenter som er like ef­ NM utendørs arrangeres for menn pa 10 000 m vanligvis 10 favners, mellomrom store, sterke kro­ bane, på 20 km/20 000 m vei eller bane pg pa 50 fektive og som gir mindre bivirkninger. ker (angler) med opptil 5 å 6 cm mellom odd og km vei. for kvinner på 5000 m bane, pa 10 km/ legg. De er surret til et sterkt forsyn, omtrent ganglion (gr. ‘svulst, knute ). 10 000 m vei eller bane og på 20 km vei. Innen­ 1Avgrenset samling av nerveceller innenfor el­ favn langt. . dørs NM på 5000 m (menn) og 3000 m (kvinner). Opprinnelig navn på et snøre med en enkel kiok, ler utenfor sentralnervesystemet. I tillegg lagmesterskap. Offisielle rekorder noteres lett stein og stor flottør, brukt til fangst av kveite_ 2 «Seneknute», fortykkelse på en sene. Opptrei Når kveita bet på kroken, trakk den stemen med bare på bane. • > oftest på en hånd-eller fotrygg. Historikk og organisering. Konkurranser i kapp­ seg og flottøren begynte å «gå», derav navnet ganggang oppstod i Storbritannia mot slutten av 1 /00qanqliosider, en gruppe ►glykolipider som fin­ vad. tallet mer faste regler og distanser ble fastlagt i nes i veggen til ulike typer celler, bl.a nerveceller. qanqvei, særskilt anlagt bane for gående i veitra­ 1860-årene. I Norge var interessen tor gangsport Gangliosidene er bygd opp av aminoalkoholen stm fikken. enten langs en kjørevei eller i kort avstand stor i 1930-årene. da også marsjkonkurranser sam­ gosin. en fettsyre og ett eller flere karbohydratmofra denne. Jfr. ►fortau. let mange deltagere. Internasjonalt er gangsport lekyler. o qaning, det å ta bort en større eller mindre del av organisert i Det internasjonale friidrettsforbundet qanqlodd, lodd som holder urverket i gang (pa sildas gjeller, svelgdelerog innvoller(gcm)med kniv (IÅAF). Norsk gangsport er organisert i Norges veggur). Motsatt; slaglodd, lodd som holder slag­ eller ganesaks. Saltlaken får da komme til og trek­ Gang- og Turmarsjforbund. stiftet 1936 under nav­ verket i gang. ke blodet ut. Silda blir derved lysere i kjøttet langs net Norges Gangforbund. Forbundet har ca. 41 000 Gangpur, til 1949 fyrstestat i India; 6415 km . ryggbenet, samtidig som den får en mildere smak aktive medlemmer i 555 klubber (per I. jan. 1996). Nå en del av delstaten Orissa. og større holdbarhet. Ved norsk ganing fjernes bare En stor del av forbundets aktivitet omfatter mo et lite stykke av silda i underkant av hodet shk at gangren (av gr.). sionsidrett i form av ►turmarsj. gjellene blir avdekket på undersiden og det blir en Mesterskap. Kappgang er olympisk idrett for menn I (med.). ►Koldbrann, vevsdød med opptreden åpning til innsiden av buken. Ved fullganing eller fra 1906 (unntatt 1928). med nåværende distanser av forråtnelsesbakterier. skotskganing tas dessuten gjeller og magesekk vekk. fra 1932 (50 km) og 1956 (20 km), og tor kvinner 2 (vet ) Hos husdyr vevsdød særlig ved liggesår. 1 Norge brukes nå i stor utstrekning hodekappmg i fra 1992 (10 km). Disse distansene star ogsa pa Heller ikke rent sjelden ved jurbetennelse og klovforbindelse med fjerning av innvollene. programmet i internasjonale friidrettsmesterskmp brandbyll hos drøvtyggerne. i EM fra 1934 (kvinner 1986) og i VM ha 1 98. Ganivet, Angel. 1865-98, spansk diplomat og gangsfisk, gytefisk, brukt særlig om innlands­ (kvinner 1987). Også verdenscup tor nasjonslag forfatter', kjent fremfor alt for boken Idearium fisk, samt laks og sjøørret. annethvert år fra 1961 (kvinner 1979) NM er espanol (1897), filosofiske betraktninger om Spa­ gangsperre, stølhet i musklene etter langvaiig nias vesen og fremtid. Her advarer han mot at Spa­ arrangert fra 1936 på bane og fra 1938 pa vei, nia skal etterape Europas tekniske kultur. Det bør innendørs fra 1988. De mest kjente norske kapp(uvant) bruk av dem. gjengeme er Edgar Bruun, Erling Andersen og Thoristeden søke tilbake til de tradisjonelle verdier som gangspill (sjøuttrykk), oftest kalt forhalingsennå lever. Lignende tanker gav han ogsa uttrykk vinsj. mekanisk innretning til overføring av sterke for i sine to romaner. La conquista del remode For resultatoversikt se Nøkkelbindets tabe'*^r horisontale drag i trosser ved forhaling. 1 noen til­ ... . tstir Maya por el ultimo conquistador espanol. Pio C ut feller blir også mindre ankere løftet med gangspill. Gangsport. (1897) og den delvis selvbiografiske Los trahajos Gangspillethar en sylindrisk, konisk trommel, noe Ganqstadhaugen, tettsted i Inderøy kommu­ smalere over midten enn ved endene. Trommelen del infatigable creador Pio Cid (1898) ne, Nord-Trøndelag, ved Rv. 761. ca. 11 km sør­ Ganivets verk øvde stor innflytelse pa den saka te kan dreie seg om den vertikale spillaksel. Gangspilvest for Steinkjer; 201 innb. (1995). 98-generasjon (se ►Spania, litteratur). Dt artikler let blir drevet med handkraft, damp, elektrisitet qanqster [gæijsta] (eng., av gang, bande ). han sendte til spanske aviser mens han var konsu eller hydraulisk. Handdrevne gangspill har lange, medlem av forbryterbande. Gangstervesenet kjen­ i Antwerpen. Helsinki og Riga, ble slden s^'e' lose spaker, som stikkes inn i huller i toppen av nes fremfor alt fra USA. Gangsterne driver lovstri­ bokform. Blant disse kan særlig nevnes Honibres spilltrommelen. med én eller flere mann pa hver. dig virksomhet i organiserte former, pengeutpres­ del Horte (1905). med studier over J Lie, Bj. Bjørn gangsport, kappgang. idrett som skiller seg tia sing. bortførelser, bestikkelser, drap og spill. Utson H. Ibsen. A. Garborg. V. Krag og K. Hamsun, lop ved at utøveren hele tiden må ha kontakt med vandrede medlemmer av den sicilianske ►mafia som viser at Ganivet kjente disse forfatterne direk underlaget med en fot. dvs. den bakerste foten ma te på originalspråket. _ . 1UA7.. lLh. Ramsden: A. G.s Idearium espanol (1967) Gangsport. Fra 20 km under OL i Melbourne 1956. J. Ventura Agudiez; Las novelas de A. G. (19/Z). Gan Jiang [-tfiaij]. Kan. elv i Kina. Jiangxi bielv til Chang Jiang (Yangtzekiang) fra sør 81 km lang. Seilbar med djunke til Ganzhou. med sk til Nanchang nær utløpet av innsjøen Poyang Hu Ganne [gan], Louis. 1862-1923. fransk kompo nist og dirigent. Komponerte vesentlig musikk to blåseorkester, bl.a. Le Pere la Victoire (1886) Q Marche Lorraine, som var franskmennenes nasjc nalmarsj under den første verdenskrig. Skrev ogs operetter. Gannett Co., Inc. [gænat-|. Arlington Virg nia amerikansk mediekonsern, grunnlagt 1 9 c Frank Ernest Gannett (1876-1957) kJ0P^ at S1 partnere i et avisselskap i New York. Ettei a

17

vokst gjennom oppkjøp av aviser og radiostasjo­ ner var Gannett Co. i 1960-årene etablert som en landsdekkende aviskjede. Sammensluttet med Com­ bined Communications Corporation 1979. I 1982 startet Gannett avisen USA Today (opplag 1994: 1,5 mill.), som med sin landsdekkende distri­ busjon og bruk av farger og grafiske fremstil linger varen nyskapning i amerikansk presse. Ved midten av 1990-årene består konsernet for øvrig av ca. 85 dagsaviser, 17 radio- og fjernsynsstasjoner samt bl.a. selskaper for utendørsreklame. Omsetning 1995: 4,0 mrd. amerikanske dollar; 35 300 ansat­ te. Ganoderma, stilksporesoppslekt, tilhører poresoppene. Omfatter vanlige råtesopper på løvtrær, bl.a. Ganoderma applanatum, flatkjuke, og Ga­ noderma lucidum, lakk-kjuke. De er svake patogener og angriper vanligvis bare døende eller døde trær. ganoider, fellesbetegnelse på to gamle utviklings­ linjer i klassen strålefinnede fisker; underklassen bruskganoider (Chondrostei) og en omdiskutert grup­ pe som ble kalt benganoider (Holostei), hvis felles­ trekk er tykke firkantede skjell kledd med et tykt lag av emaljelignende ganoin. Bruskganoidene har et redusert antall skjell, og overkjevebena er fast forbundet med kraniet. Mange fossile arter, de eldste fra devon. Nålevende arter inndeles i to ordener: Bikirer (Polypteriformes; 10 arter) og stører (Acipenseriformes; 26 arter). Benganoidene utgjøres av familien pansergjedder (Lepisosteidae) og ordenen dynnfisk (Amiiformes), men grupperingen er ikke akseptert i dag. Hos ben­ ganoidene danner skjellene et sterkt «panser» om­ kring kroppen og de har overkjeven fri fra kraniet. Mange fossile arter, de eldste fra perm. Ganoidenes innbyrdes slektskap og forholdet til andre strålefinnede fisker er uklart, men det antas at ganoidene utviklet seg fra forskjellige grupper av primitive bruskganoider for om lag 300 mill, år siden. Se også ►fisk (klassifikasjon). ganoidskjell, tykke, massive skjell som opptrer hos fossile strålefinnede fisk (Actinopterygii) i yngre del av Jordens oldtid (paleozoikum) og i Jor­ dens middeltid (mesozoikum). Ganoidskjellene var bygd opp av flere, forskjellig utformede lag av ben­ vev, og ytterst var de dekket av en meget tett, emaljelignende substans, kalt ganoin. Gansbruket, tidligere sagbruksgods i Fet kom­ mune, Akershus, på østsiden av Øyeren. Her fantes det 7 gårder med tilhørende sagbruk, som på 1600tallet ble samlet til en eiendom av slekten Vogt. Bruket tilhørte senere Bernt Anker, og ble etter det Ankerske fideikommiss’ fallitt 1819 overtatt av general F. G. Haxthausen, statsråd Carsten Tank og grosserer Westye Egeberg. Sistnevnte ble senere eneeier, og sagbruket skar tømmeret fra Egebergs store skogeiendommer i Østerdalen. Gansbruket ble i firmaet Egebergs eie til det ble nedlagt og utstykket etter den første verdenskrig. Bruket hadde omkring 1900 en befolkning på 300 personer og et jordbruksareal på 800 daa. Gansers syndrom, beskrevet av den tyske psy­ kiater S. J. Ganser (1853-1931). Tilstanden kalles også «nonsens-syndromet» og er en bevissthetsinnsnevring med karakteristiske feilsvar. Hvis pasien­ ten f.eks. vises en hanske, vil han på spørsmål svare at det er en hånd, o.l. Gansersyndromet opp­ fattes vanligvis som et dissosiativt fenomen (se ►dissosiative lidelser), men det kan også være et symptom i forbindelse med forskjellige psykoser og nevroser. Gansu, Kansu, provins i det nordvestlige Kina, grenser i nord til Mongolia; 450 000 km2 med 23 780 000 innb. (1995), 52,8 innb, per km2. Ho­ vedstad: Lanzhou. Natur. Gansu er gjennomskåret av en rekke elver og daler samt flere høye fjellkjeder. Over 70 % av SNL 3. utg. VI 2

GANYMEDES arealet består av fjell og høyfjeilsplatåer. Den vest­ lige del omfatter Gansu-korridoren (Hexi-korridoren), en ca. 1000 km lang og 10-100 km bred lavlandskorridor vest for Wuqiao-fjellene med gjen­ nomsnittlig høyde 1500 m o.h., som avgrenses både i nord og sør av høye fjellkjeder. Elvene i området dreneres mot nordvest ut i Gobi-ørkenen hvor de for det meste fordamper. Gansu-korridoren er en hovedveiforbindelse mellom det sentrale Kina og Sentral-Asia. Den såkalte «Silkeveien» gikk gjen­ nom denne. Qilian-fjellene i sør på grensen til provinsen Qinghai når opp i 5808 m o.h. Den sørøstlige delen, øst for Wuqiao-fjellene dreneres av elvene Huang He og dens bielver. Området er en del av løssformasjonene i Shaanxi-provinsen, og er oppdelt i en rekke høydedrag og dype daler mellom 1000 og 2000 m o.h. Helt i sør ligger et nytt fjellområde med top­ per på mellom 2000 og 4000 m o.h. og med dype daler. Dette området dreneres av bielver til Chang Jiang. Ved den største av disse, Bailung, ligger Gansus laveste punkt 600 m o.h. Bailung-elven opp­ fattes også som et viktig geografisk skille mellom det nordlige og sørlige Kina. Klimaet er hardt og utpreget kontinentalt; om vinteren blåser tørr, kald vind fra nord, om sommeren kan det bli opp til 45° C. Befolkning. Gansu er en multi-etnisk provins, men de fleste er han-kinesere. De etniske minoritetene er av mongolsk, tyrkisk eller tibetansk opprinnel­ se. Mesteparten av befolkningen bor i Lanzhoubassenget og i de fruktbare elvedalene i den sørøstre delen. I Gansu-korridoren er befolkningen tra­ disjonelt konsentrert til oaser langs karavaneveien. Den klart største byen er hovedstaden Lan­ zhou. Næringsliv. Gansu er en av innenlandsprovinsene som ikke har opplevd den samme høye økonomis­ ke vekst som har funnet sted i flere av kystprovinsene. Jordbruket er relativt lite omfattende, og er de fleste steder kun mulig med kunstig vanning. Både i sørøst og langs elvene i Gansu-korridoren er områder dyrket opp, for det meste i statsbruk. Det avles hvete, mais, hirse og poteter, men kornpro­ duksjonen har vært rammet av flere naturkata­ strofer. De viktigste salgsproduktene er bomull, lin, rapsfrø, sukkerbete, tobakk, epler, pærer, meloner og liljer. Valnøtt-trær og andre treslag hogges i de sørlige fjellstrøkene. I steppelandet som dekker nesten 30 % av provinsen, drives betydelig kveg­ avl. Ellers finnes relativt store bestander av griser, sau, hester, esler, muldyr og kameler. De mineral­ ske forekomstene er rike. De viktigste metallene er nikkel, kobber, bly og sink; de viktigste ikkemetalliske mineraler er jernsalt, kalkstein og gips samt store kullforekomster. Vannkraftresursene er store med bl.a. Liujiaxia-kraftverket (som per 1996 er Kinas største vannkraftverk). Elektrisk kraft eksporteres til de fleste av naboprovinsene. Oljeforekomster ved Yumen og Chanqing danner basis for oljeraffinering i Lanzhou og Yumen. Ved Lan­ zhou finnes Kinas første petrokjemiske fabrikk med produksjon av syntetisk gummi, konsentrert sal­ petersyre og metanol. Gansu er også en viktig pro­ dusent av maskiner og utstyr brukt i oljeutvinning og raffinering samt i den petrokjemiske industrien. Tekstilindustrien er også betydelig med bl.a. pro­ duksjon av ulltepper. Samferdselen ble tydelig for­ bedret 1963 ved byggingen av jernbaneforbindelse mellom Lanzhou og Urumqi i Xinjiang. Av elvene er kun enkelte seksjoner av Huang He navigerbare. Historikk. Gansu ble en del av Kina under Qindynastiet (221-206 f.Kr.). Området har i store de­ ler av Kinas historie vært landets grensepost mot vest og Sentral-Asia. Byer som Jiayuguan og Jiuquan helt i vest i Gansu-korridoren er gamle hankinesiske befestede utposter mot vest. Gansu-kor­ ridoren har siden oldtiden også fungert som en vik­ tig forbindelse mellom Kina og Sentral-Asia. Den

Ganymedes og ørnen. Gresk skulptur. såkalte «Silkeveien» gikk gjennom Gansu-korrido­ ren. CN Ganswindt, Hermann, 1856-1934, tysk opp­ finner som uten særlig hell arbeidet med bl.a. syk­ ler, pedaldrevne båter, hesteløse kjøretøyer, luftskip, helikoptre og romskip. Planene for et reaksjonsdre­ vet, bemannet romfartøy nevnt i et foredrag i 1891 skal være blant de tidligst kjente. Ganswindt fant sjelden problemenes praktiske løsning, men intro­ duserte flere ideer som plasserer ham langt forut for sin tid. Ganymedes (gr.), i greske sagn den skjønneste av alle dødelige, sønn av Trojas stammeheros,Tros, eller av Laomedon. Han ble bortført fra Jorden av gudene, i senere sagn av Zevs’ ørn, for å bli Zevs’ munnskjenk. Boten for ham var noen ypperlige hes­ ter. Ganymedes i kunsten. Oldtidens kunst avbildet ofte scener fra dette sagnet. Mest kjent er Leokhares’ bronsegruppe fra 300-tallet f.Kr.; en marmorkopi er bevart i Vatikanet. Fra nyere tid finnes fremstil­ linger bl.a. av Correggio, Rembrandt og Bertel Thorvaldsen. Ganymedes (gr.) (astron.), den største av Jupiters 16 måner. Omløpstid 7,155 døgn, middelavstand 1.071 mill, km, diameter 5270 km. Oppda­ get av G. Galilei i 1610. På fotografier fra Voyagerromsondene viser overflaten områder med høy kratertetthet, noen kratre er gamle og nesten helt utvisket, andre er unge og skarpe med strålesystemer. Det finnes også områder med 5-10 km brede, ofte parallelle furer som skyldes foldninger i en tidligere tynn skorpe. Ganymedes er utenom Jor­ den den eneste klode der foldninger er påvist. Ganymedes, Jupiters største måne, fotografert av romsonden Voyager 1 i 1979.

18

GANZ av datidens boktrykkere. Et ny-snitt etter denne skriften er oppkalt etter Garamond og er en mye benyttet bokskrift. Som scenekunstner kjent for sitt samarbeid me betydelige instruktører som Peter Zadek og Peter Garand selvladegevær [gærand -]. et halvau­ Stein, blant annet spilte han tittelrollen i Steins Peer tomatisk. gassdrevet og luftavkjølt gevær av ame­ Gvnt-oppsetning på Schaubiihne i Beilin 7 . rikansk konstruksjon, kaliber 7.62 mm. oppkalt etter konstruktøren J. C. Garand. Brukt i Norge i Filmdebuterte 1966 og har siden 1970-arenevært et av de fremste skuespillernavn i tysk film. Inter­ infanteriet og enkelte andre våpenarter 1950-71. nasjonalt gjennombrudd i Eric Rohmers La i laiHar dioptersikte. Maksimum sikteavstand 110Cm. Vekt 4 3 kg Utgangshastighet ca. 820 m/s. Maksi­ auise d-CL.. (1976) og Wim Wenders' Der amerimum skuddvidde ca. 3150 m. Erstattet med enkanische Freund (Med døden som innsats. 197/). \ ■ senere hovedroller bl.a. i Messer im Kopfl Kniven i hetsgeværet AG-3. men brukes av Gardens geværhodet.\919).Nosferatu (\979).Die Falschung (For­ drilltropp under oppvisninger. falskningen. 1981) og Der Himmel iiber Berlin (LiGaranhuns [garAnjuus], by i Brasil. Pernambudenskapens vinger. 1987). co. ligger 866 m o.h. i Serra Garanhuns; 113 500 Ganzhou [-dsou], Kanchou. by i Kina. Jiangxi. innb Ti 993). Handels- og turistsenter, kjent for et behagelig klima og mineralske kilder. Fødevare- og ved elven Gan Jiang. 320 km sørvest for proymshovedstaden Nanchang; 220 100 innbJ1 ?90). Elklokkeindustri. Jernbane til Recife og andre kyst­ * w ■' * •• ■ _21) for ungdom som forstyrret gudstjenesten En selger står inne for at han eier salgsgjenstanden suksess og presses til a gifte seg med rådmannens (6-3-10) og for forskjellig slags gateuorden. og ble eller at den ikke har skjulte feil eller mangler. Ved datter mens foreldrene sulter i hjel og hans opp­ nå 1700-tallet brukt for å fremtvinge betaling av rinnelige kone forgjeves leter etter ham. Til slutt salg av maskiner avgis ofte garanti for et visst an­ mindre bøter (f.eks. leiermålsbøter) til fogden tall år. dvs. et løfte om at salgsgjenstanden skal moter han kona, og han fratrer sin embetspost og Straffen kaltes også «halsjern» eller «a lenkes til repareres eller erstattes med en ny. hvis den gar i tar med seg begge koner hjem til sitt fødested tor a pælen» Siste gana gapestokk ble benyttet i Norge stykker i dette tidsrom, uten at dette skyldes utorofre ved foreldrenes grav. var i Moss 11 .okt 1840; endelig avskaffet i Norge Gao Xingjian [- kjiijtfien], f. 1940. kinesisk svarligbruk. .... ble straffen først ved lov av 17. mai 1848. - Litt.: Man taler i kontraktsretten undertiden om stillti­ forfatter, siden 1987 bosatt i Paris, hvor han delvis A. Thomson: I Stocken. studier i stockstrattets ende garanti, skjønt forholdet egentlig er at retts ­ liv nærer seg som kunstmaler. Han er kjent for skue­ virkningen av en slik «garanti» følger direkte av historia (1972). spill påvirket av vestlig modernisme, men har et­ den objektive rett. I forsikringsretten brukes ga­ Gapon, Georgij Apollonovitsj, 1870-1906. rus­ ter hv ert hentet stadig mer fra tradisjonelle kinesis­ ranti særlig om forsikring mot tap ved underslag av sisk prest, arbeidet i politiunderstøttede arbeider­ ke teaterformer. Stykket Bussholdeplassen (198o) betrodde midler, men undertiden ogsa om det som foreninger. Han organiserte Forbundet av russiske er sterkt inspirert av Samuel Becketts Mens vi ven­ vanligvis kalles kredittforsikring, dvs. kausjon i fabrikkarbeidere i St. Petersburg 1903-04. I 1 905 ter pa Godot. Villmannen (1984). et av hans mest form av forsikring. kjente stv kker. har allerede flere kinesiske særtrekk, arrangerte Gapons organisasjon et tog til Vinterpa Garanti brukes i statsretten dels om de bestem­ mens Helveteshyen (1992) og Fjell og sjøer (1994) lasset for å overrekke tsaren en petisjon, men trop­ melser i et lands forfatning som tar sikte pa a verne pene foran palasset åpnet ild og drepte over 00 er sterkt preget av kinesisk teatertradisjon. Roma­ individet mot overgrep fra statsmakten, f.eks. nen Andenes fjell (1984) finnes i svensk oversettel­ arbeidere (se ►Blodige søndag). Gapon flyktet til Grunnlovens §§ 96. 97 og 105; dels brukes uttryk­ utlandet, men vendte tilbake som agent tor det se. Oversettelser av noveller og skuespill finnes i ket om det strafferettslige ansvar som kan gjøres politiske politi. Han ble drept av de sosialrevoluNar jag kopte ett spinnspo åt farfar (1988). oieldende for Riksretten overfor personer i de høy­ Gap, bv i Frankrike. Prov ence-Alpes-Cote d Azui. sjonære. este statsstillinger (konstitusjonelle garantier), ElGaprindasjvili [-Jvili], Nona, f. 1941. sovjetisk hovedstad i departementet Hautes-Alpes. sør for lers har man under parlamentarisk styresett poli­ Grenoble med 35 600 innb. (1990). Nænngsmiddel(georgisk) sjakkspiller, verdensmester for kvinner tiske garantier i form av spørsmål, interpellasjoner og trevareindustri, turisme. Byen ligger i en vakker 196?178 Vant tittelen ved å beseire Jelisaveta og mistillitsvota. Om garanti i folkerettslig betyd­ Bvkova. tapte den 1978 til Maja Tsjiburdanidse dal ved elven Luve, bielv til Durance. og er omgitt ning. se ►garantitraktat. Utnevnt til stormester 1978 (som torste kvinne). av hove fjell. Gap het i romersk tid Vapincum. Garantirett er i nyere norsk rettsteori tatt opp qar (av ty. ‘ferdig tilberedt, fullstendig ). i eldre gapeflyndre, Hippoglossoides platessoides. bensom betegnelse for de rettsregler som gjelder tor fiskart i flvndrefamilien. Opptil 52 cm lang flyn­ metallurgisk terminologi betegnelse toren renhetskausjon og likeartede rettsinstitutter. erad hosuedle metaller mellom «rå» og «raffinert», dre; ligner på små kveiter, men har rundet halefingarantiforsikring, se ►underslagsforsiknng. ne. Vidt utbredt i det nordlige Atlanterhav. Almin­ f eks «arkobber. Gar som forstavelse foran proses­ Garanti-instituttet for Eksportkreditt, GIEK nelig pa bløtbunn pa 10-500 meters dyp langs hele ser. ovner og slagger betyr at disse benyttes i en statlig organ opprettet 1960. skal fremme norsk rensningsprosess; garskum er grafitt som skilles ut norskekysten. Ingen økonomisk betydning; uøn­ eksport ved å gi norske bedrifter garantier ved eks­ av flytende rajem ved avkjøling. sket bifangst i tralen. port på kreditt til utenlandske kjøpere. Garantien qaram masala (hindi, ‘ sterkt krydder ). en blan ­ gapehytte, ogsa kalt gapahuk. enkelt ly mot uv ær ved eksport kan dekke tap som eksportører matte ding av forskjellige krydder, f.eks. koriander. chihi form av to vegger og skråtak fra bakken og opp. lide pga kontraktsbrudd av den uten andske part helt åpent foran mot den siden hvor en tenner pepper og svart pepper. (kommersiell risiko), eller pga. kng eller nye lover Garamond [-må]. Claude, ca. 1480-1561. fransk bål. Og restriksjoner som en fremmed stat matte inntø stempelskjærer og skriftstoper. den første i verden gapenebb. Anastomu^ lamelligerus og A. pst/re (politisk risiko). GIEK administrerer ogsa en som drev et selvstendig sknftstøperi. Pa grunnlag tans. to fuglearter i storkefamilien. Den første fin­ ordning med statsgaranti tor utgifter 1 for^’^ av skriften i boken Hypnerotomachia Pohphih. nes i tropisk Afrika, den andre i Sør-Asia. Artene med forundersøkelser og anbud. Adm. direktør (fra trykt av den kjente Venezia-boktrykkeren Aldus kjennes pa at nebbhalvdelene bare møtes i spissen 1989): Erling Naper. GIEK er fra 1994 organisert Manutius. skapte Garamond omkring 154? et reog i den indre halvdelen av nebblengden. Oftest som forvaltningsbedrift under Utennksdepartenessansepreget antikvasnitt. som ble meget brukt aktive om natten. Lever av snegler o.l. Ganz, Bruno, f. 1941. sveitsisk-tysk skuespiller

19

Jan Garbarek. Foto fra 1995.

mentet. Virksomheten er regnskapsmessig delt i en forretningsdel, som tilbyr eksportkredittforsikring i konkurranse med private virksomheter, og en samfunnsdel, som baserer seg på lengre engasje­ menter og der kravene til lønnsom drift er svakere. Garantikassen for fiskere, Trondheim, opp­ rettet 1980, er en videreføring av Garantikassen for lottfiskere (opprettet 1955) og Garantikassen for prosentfiskere og fangstfolk (opprettet 1936), med formål å garantere de fiskere som omfattes av den til enhver tid gjeldende garantiordning en ukent­ lig minsteinntekt under fiske, i tilfelle dette helt eller delvis slår feil (minstelottordningen). Garan­ tikassen skal videre gjennomføre en ordning med dagpenger (ukepenger) under arbeidsledighet i for­ bindelse med fiske og gjennomføre en ferieordning for fiskere. Den administrerer også en tilskudds­ ordning for drift av egnesentraler og for refusjon av CO,-avgift på mineralolje. Minstelottordningen finansieres ved en nærmere fastsatt andel av en utførselsavgift på fisk og fiske­ varer og ved avsetninger over støtteavtalen mel­ lom Norges Fiskarlag og staten. Dagpengeordnin­ gen finansieres ved bevilgninger over trygdebud­ sjettet, ferieordningen ved trekk av en nærmere fastsatt prosent av arbeidsinntekten og ved midler fra støtteavtalen. I 1995 utbetalte Garantikassen til disse ordningene 217,5 mill. kr. garantitraktat, folkerettslig overenskomst hvor én eller flere stater (garantimakter) overfor en annen stat innestår for at en bestemt folkerettslig tilstand skal bestå eller at en forpliktelse skal opp­ fylles. En garantitraktat kan gå ut på at vedkom­ mende stat skal beholde sitt landområde ubeskåret eller at dens nøytralitet skal respekteres. Forutset­ ning for at en garantimakt skal gripe inn. vil som regel være en begjæring fra vedkommende stat. Garantitraktater angående Norge var Novembertraktaten av 21. nov. 1855 og Integritetstraktaten av 2. nov. 1907. garasje (fr. garage), rom eller bygning for opp­ bevaring og hensetting av biler. For garasjer er det i bygningsforskriftene særbestemmelser om venti­ lasjon og avløp for olje og bensinspill pga. brannfa­ ren og faren for eksosforgiftning. Garat [gara], Anne-Marie, f. 1946, fransk for­ fatter. Hun har vunnet anerkjennelse for flere av sine romaner, bl.a. L’Homme de Blaye (1984),

GARBO L'Insomniac (1987), Chambre noire (1990), Aden (1992; norsk overs. 1995), som ble tildelt den kjen­ te Prix Fémina, ogMerlet 1995). Hun har ogsa skre­ vet sakprosa, bl.a. om fotografi. Garaudy [garådi |, Roger, f. 1913, fransk politiker og essayist. Han har skrevet sine verker om kunst og samfunnsspørsmål ut fra marxistiske teorier: Théorie matérialiste de la connaissance (1933), Dieu est mort (1962), D un Realisme sans rivages (1963, om Pieasso. Saint-John Perse og Kafka), Marxisme du XX siécle (1966). Lénine (1968). Garaudy ble eks­ kludert fra kommunistpartiet i 1970 etter sin kritikk av invasjonen i Tsjekkoslovakia, og tok til orde for en alternativ revolusjonær strategi bygd på en «hå­ pets metafysikk». Han konverterte til katolisismen og senere til islam, og har fremsatt meget kontrover­ sielle synspunkter på jødeforfølgelsene. Garbarek, Jan, f. 4. mars 1947, norsk jazzmusiker, tenor- og sopransaksofonist (også fløyte og keyboards) og komponist. Som 15-åring deltok han i NM for amatør-jazzmusikere og vant førstepris både som solist og orkesterleder. I 1960-årene spil­ te han bl.a. med Karin Krog og George Russell. som betydde mye for hans utvikling. Mot slutten av ti­ året ledet han en kvartett som arbeidet mye innen den såkalte frijazzen. Som saksofonist var han sterkt påvirket av John Coltrane og Albert Ayler. Hans første album under eget navn Til Vigdis, kom i 1967. Aret etter ble han tildelt Buddyprisen. I 1970 innledet Garbarek et samarbeid med den tyske produsenten Manfred Eicher og hans plate­ selskap ECM, et samarbeid som har resultert i en lang rekke utgivelser og gjort musikken hans kjent over hele verden. Gjennom ECM traff han ogsa musikere som Keith Jarrett, Ralph Towner, Egberto Gismonti og Bill Frisell. Senere har han samar­ beidet med utøvere fra Asia. Afrika og Sør-Amerika som har bakgrunn i helt andre musikalske tradi­ sjoner. Dessuten har han arbeidet mye med utgangs­ punkt i norsk og samisk folkemusikk. Han har også vært flittig benyttet som komponist for ballett, film og teater. I 1994 samarbeidet han med den klassiske vokalgruppen The Hilliard Ensemble på albumet Officium. som ble en stor suksess både kunst­ nerisk og kommersielt.

JAN GARBAREK Et utvalg plateutgivelser

Til Vigdis Esoteric Circle Afric Pepperbird Sart T riptykon Witchi-Tai-To Belonging (med Keith Jarrett) Dansere Dis Places Photo With Blue Sky Aftenland Eventyr FolkSongs Paths, Prints Wayfarer lt’s OK to Listen to the Gray Voice All Those Born With Wings Legend of the Seven Dreams Rosensfole (med Agnes Buen Garnås) I Took Up the Runes Star (med Miroslav Vitous og Peter Erskine) Ragas and Sagas (med Ustad Fateh Ali Khan) Twelve Moons Madar (med Anouar Brahem og Ustad Shaukat Hussain) Officium (med The Hilliard Ensemble) Visible World

1967 1969 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1985 1987 1988 1989 1990 1991

1992 1993 1994 1994 1996

Greta Garbo i Kameliadamen fra 1936.

Garbareks utvikling fra 1970-årene til i dag bærer preg av en målbevisst foredling av tonekvaliteten i instrumentene hans og en rendyrking av det musi­ kalske innholdet, der overflødige ting hele tiden lukes bort. Han er en av Norges fremste musikkutøvere. er internasjonalt anerkjent som en stilskaper innen jazz og beslektet musikk, og har mottatt en rekke priser og utmerkelser. Garben, Balthazar Nicolai, 1794-1867, født i Sparbu, norsk arkitekt og ingeniøroffiser. Oppfør­ te omkring 1830 flere bygninger på Fredriksten festning samt Tungegarden og Det dramatiske sel­ skaps teater i Halden, og i 1850-årene Hortens befestninger med Citadellet og fortet Norske løve. De første bygninger er preget av klassisismen, de siste av nyromantikken. Medvirket ved anlegg av Hovedbanen, Sarpsborgs byplan m.m. Kammerher­ re hos Karl Johan 1839 og medlem av interimsregjeringen i Stockholm under Oscar Is sykdom. Ge­ neralmajor 1851. Garberg, Erik, 1894-1972, norsk travtrener. Landschampion 3 ganger (1937-39). Vant ca. 1200 seirer, bl.a. Norsk Travderby 6 ganger (kaldblod 5, varmblod I), Norsk Travkriterium 4 ganger. NM 5 ganger og Jacob Meyers pokalløp 4 ganger. Også skiløper. Garbergelva, elv i Selbu kommune. Sør-Trøndelag. Kommer fra fjellet Sprøyta, munner ut i Selbusjøen ved Garberg. 30 km lang, nedbørfelt 157 km2. Vassdraget er midlertidig vernet. Garbo, Greta, eg. Greta Lovisa Gustafsson, 190590, svensk-amerikansk skuespiller. Som elev ved Dramaten ble hun oppdaget av filmregissøren Mauritz Stiller, som gav henne rollen som Elisabet Dohna i Gosta Berlings saga (1923). Hun ble straks lagt merke til, og reiste 1924 til Berlin hvor hun spilte i G. W. Pabsts Die freudlose Gasse (Bak gledens maske, 1925). 1925 reiste hun til Hollywood med Stiller og undertegnet kontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer. Hennes første amerikanske film var The Torrent (1926), men hun slo for alvor igjen­ nom i USA mot John Gilbert i The Flesh and the Devil (Attrå, 1926). Hennes utstråling på lerretet fascinerte både publikum og kritikere, og hun var snart en av stumfilmens største stjerner. Da lydfil­ men gjorde sitt inntog klarte hun å beholde sin po­ sisjon. Hun arbeidet for en rekke av Hollywoods ledende regissører, bl.a. Victor Sjdstrom i A Divine Woman (En guddommelig kvinne, 1928), Clarence Brown i Anna Christie (1930), Anna Karenina (1935) og Conquest (Maria Walewska, 1937), Rouben Mamoulian i Queen Christina (1934), George Cukor i Camille (Kameliadamen, 1936), og Ernst Lubitsch i Ninotchka (1939). Hennes siste film ble The Two-Faced Woman (Den lettsindige tvilling, 1941), siden levde hun tilbaketrukket og viste uvil­ je mot all oppmerksomhet.

20

GARBO

Arne Garborg Garbo, Gunnar, f. 19. april 1924 i Bergen, norsk politiker (V). journalist. Medlem av bystyret i Ber­ gen 1948-54 og i Trondheim 1956-57. 1958-73 var han stortingsrepresentant for Venstre fra Ber­ gen. Formann i Venstre 1964-70. Garbo, som gikk imot norsk medlemskap i EF. ble etter splittelsen av Venstre hosten 1972 partiets gruppefører i Stor­ tinget. Fra 1975 underdirektør i Utenriksdeparte­ mentet. Ambassadør i Dar-es-Salaam 1987-92. Han har utgitt bl.a. Samregjering - et parlamentarisk al­ ternativ (1960), Atomvåpen som politisk spørsmål (1962). Opprustet og forsvarsløs (1975) og Til Stor­ tinget fra Bergen. Bergen Venstre i 700 år (1983). Makt og bistand (1993). Garborg, Arne (Aadne). 1851-1924. født på garden Garborg i Time. Jæren, norsk forfatter. Han vokste opp mens det gamle bondesamfunnet på Jæren fremdeles eksisterte. De første barndoms­ årene var en lykkelig tid. men da han var i 9-årsalderen. ble hans hjem radikalt forandret, idet faren kom inn i en religiøs krise. Farens strenghet og pietistiske religiøsitet gjorde barndomshjemmet uutholdelig for odelsgutten Arne. 1866 gikk han pa lærerskole i Time, og i skolens håndskrevne blad Mellemstunden skrev han om pedagogiske og reli­ giøse spørsmål og forsøkte seg også som dikter. 1866-68 var han lærer i Hetland ved Stavanger. Sa gikk han pa Holt seminar (ved Tvedestrand) 186870. Her opplevde han i slutten av februar 1870 det han har kalt for det mørkeste i sin livshistorie, da faren, som var blitt mer og mer tungsindig, særlig etter at han solgte garden 1869. selv gjorde ende på sitt liv. Garborg kjente det som om han hadde skyld i farens sørgelige skjebne: det var mot farens vilje han hadde reist fra ættegarden, og denne skyldfø­ lelsen har satt dype merker i hans diktning. Garborg var lærer i Søndeled ved Risør 1870-71. Han startet 1871 et blad for lærere, først kalt Se­ minaristen. senere Læ rer-standens avis. Fra 1872 redigerte han også Tvedestrandsposten. I februar 1873 reiste han til hovedstaden for å «studere eller døy». Våren 1873 sendte han ut sin første bok. Smaa-stubber af Alf Buestreng. Om høsten skrev han en oppsiktsvekkende studie over Ibsens Kejser og galilæer. Han hadde i flere år vært sterkt betatt av Ibsens diktning; nå hadde han begynt å frigjøre

seg fra Ibsen, og man kan merke en svingning hos ham over mot Bjørnson og Jonas Lie. Han gikk på Heltbergs studentfabrikk og ble stu­ dent 1875. Fra nyttår 1876 ble han medarbeider i Aftenbladet. Her skrev han bl.a. en artikkel hvor han forsvarte Universitetet som 1876 nektet Bran­ des auditorium. Samme sted skrev han også noen kvasse innlegg i målstriden som kom i bokform under tittelen Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse (1877). Samme ar begynte han å gi ut bladet Fedraheimen. Her trykte han fortellingene Av laak Ætt. Hemn og Seld til den vonde. Garborg kom nå inn i en religiøs krise. Brandes hadde gjort sitt til det; men særlig sterkt virket Bjørnsons tale om å være i sannhet. Året etter denne talen skrev Garborg sin første roman. Ein Fritenkjar (trykt i Fedraheimen 1878. bokform 1881). Samtidig som Garborg fjernet seg fra kristendommen, nærmet han seg de radikale ideene i tiden, og fra ca. 1880 står han sammen med menn som Bjørnson og Jo­ han Sverdrup i kampen for demokrati og åndsfri­ het. Alt 1882 vakte hans navn strid i Stortinget, da han hadde søkt om et reisestipendium. Stipendiet ble nektet ham; han ble regnet som en farlig mann. I 1883 gav han ut sin første betydelige roman. Bondestudentar, en av de viktigste sosial- og kul­ turhistoriske skildringer i norsk diktning, en bok om den norske fattigdommen og åndsarmoden. men skrevet for å egge bonden til mot. Han kom i strid med teologene (J. C. Heuch. Fr. Petersen), og gjor­ de 1884 i fortellingen Ungdom narr av Bjørnsons «hanskemoral». Men hans største innlegg i moraldebatten var romanen Mannfolk (1886). en av de første norske naturalistiske romaner. I 1888 sam­ let han noen innlegg i debatten i bokform under tittelen Fri Skilsmisse. Han hadde vært statsrevisor fra 1883; i 1887 ble han ikke gjenvalgt. Reaksjo­ nen meldte seg i politikk og åndsliv. Den nye radi­ kale regjering med Johan Sverdrup i spissen ble en skuffelse for Garborg, noe han gav uttrykk for i skuespillet Uforsonlige (1888). Om denne perio­ den kan man også lese i Kolbotnbrev (bokform 1890). Garborg giftet seg 1887 med Hulda Bergersen (Hulda Garborg) og flyttet til Kolbotnen i Østerdalen. I Kolbotnbrevene. som han skrev til Fedraheimen. kom en ny side av Garborg frem: hans sterke natur­ følelse og hans evne til å skildre naturen. Vinteren 1889-90 og 1890-91 var han i Tyskland. For ro­ manen Hjaa ho Mor (på dansk Hos Mama. 1890), fikk han en tysk pris. I 1891 kom Trætte Mænd. som ble en stor suksess. Den ble av mange tatt for å være en omvendelsesbok. men Garborg protes-

ARNE GARBORG Verker

Smaa-stubber af Alf Buestreng Kejser og Galilæer. En kritisk Studie Gud signe Norigs Land (fedrelandssang) Ein Fritenkjar (roman), i bokform Bondestudentar (roman) Forteljingar og Sogur Mannfolk (roman) Fri Skilsmisse (essaysamling) Uforsonlige (skuespill) Kolbotnbrev, i bokform Hjaa ho Mor (roman) Trætte Mænd (roman i dagboksform) Fred (roman) Haugtussa (episk diktring) Læraren (skuespill) Den burtkomne Faderen (i dagboksform) I Helheim (visjonsdikt) Fjell-luft og andre Smaastykke Knudaheibrev HeimkominSon Dagbok 1905-1923 (6 bd ), utgitt posthumt

1873 1873 1878 1881 1883 1884 1886 1888 1888 1890 1890 1891 1892 1895 1896 1899 1901 1903 1904 1908

Hulda Garborg. terte flere ganger mot det. I grunnen gjorde han her et forsøk på å frigjøre seg fra trettheten og «dekadanse»-stemningen som han bar i sitt eget sinn, men som også var et tidsfenomen (se ►dekaden­ ter). En frigjøringsbok var også romanen Fred, der han gjorde opp med det pietistiske Jæren og skil­ dret farens tragiske skjebne. I 1894 startet han sammen med Rasmus Steinsvik målbladet Den 17de Mai og kastet seg igjen inn i målstrid og unionsstrid. Hans nye livstro møter man i artikkelen Troen paa livet (Samtiden 1895) og enda mer i diktsyklusen Haugtussa (s.å.). Bo­ ken om Veslemøy gir et bilde av hans egen strid mot «trollmaktene», og gir uttrykk for hans tro på det gode i mennesket. Samtidig skildrer det et lyse­ re Jæren enn det han hadde skildret i Fred, et Jæren bak «det mørke fastland», det gamle, før-pietistiske Jæren som han hadde opplevd og hørt om i sin første, lykkelige barndom. Han var i denne unions­ stridens tid på jakt etter det gode grunnlaget i fol­ ket. Han pekte på dette i Haugtussa, men trakk det enda mer frem i skuespillet Læraren (1896) og i prosadiktet Den burtkomne Faderen (1899). Han bar på en drøm om å gjenreise det gamle friske bygdelivet og frigjøre bonden både fra pietismen og kapitalismen. Sin etikk bygde han na på kristen­ dommen. men det var en praktisk kristendom han forkynte. Sitt nye livssyn utviklet han videre i visjonsdiktet / Helheim (1901). som er en fortsettel­ se av Haugtussa. I slutten av 1880-årene hadde han stått mot Bjørnson i målstriden (Norsk eller dansk­ norsk? Svar til Bjørnson. 1888).! 1899 begynte en ny strid mellom dem om målsaken. I de nærmeste arene før 1905 var Garborg også svært aktiv i den politiske strid. I denne tid gav han ut Fjell-Luft og andre Smaastykke (1903) og Knudaheibrev (1904). en selvbiografisk skildring. Også i disse understre­ ker han styrken og friskheten i folket. Men i bunn og grunn svingte han sterkt mellom tvil og tro pa at den nasjonale striden ville føre frem. Etter 1905. som ble et skuffelsens år for ham som republikaner, var det særlig jordspørsmalet som interesserte ham. Han er inne på det i Jesus Messi­ as (1906). som ellers var et voldsomt angrep på kirken og teologene, og vakte stor oppsikt og strid, men enda mer kommer han inn pa jordspørsmålet i Heimkomin Son (1908). Løsningen på dette spørs­ målet hadde han funnet hos Henry George. Georgeismen forkynte han også i en rekke artikler og foredrag (f.eks. Vaknande spursmaal, 1915). og i dagboken som han førte fra 1905 til sin død og ble utgitt av Hulda Garborg 1924-27, kommer han stadig inn på georgeismen; det var den som gav ham mest håp i denne tid. I sine senere år oversatte Garborg, dels alene, dels sammen med andre, en rekke klassiske verker til nynorsk: Faust. Odyssevskvædet. Ramakvædet. komedier av Holberg m.m. Han hadde 1898 fått statslønnen som Ivar Aasen hadde hatt, og det gjorde sitt til at han tok dette oversettelsesarbeidet, likesom arbeidet for nynorsken i det hele, så grundig og alvorlig.

21 Til 70-årsdagen fikk han en hedersgave av det norske folk på henimot 100 000 kroner, innsam­ let særlig blant ungdommen. En jubileumsutgave av hans skrifter kom i 7 bind 1921-22, en utgave i 12 bind kom 1980. Et utvalg av hans artikler er kommet i 2 bind, Politik. Bladinnlegg fraa 1870aari til riksretten (1919) og Straumdrag. Literære utgreidingar fraa aatti- og nitti-aari (1920). En større utgave artikler kom 1950 under tittelen Tan­ kar og utsyn (2 bd.) ved J. A. Dale og R. Thesen, som også har gitt ut 2 bind under tittelen Mogning og manndom (1954); Artiklar ved J. A. Dale kom 1967. Hans skrifter gir et bilde av en allsidig bega­ velse og en betydelig dikter. Litt.: I. Mortensson (Egnund): A. G. (1897. ny utg. 1924); E. Lie: A. G. (1914); R. Thesen: A. G. (3 bd.. 1933-39). A. G. og det norske folket (1940). Ein diktar og hans strid (1947, en sammenarbeidet utg. av A. G. i 3 bd.); J. A. Dale: Studiar i A. G.s språk og stil (1950); H. Midbøe: A. G. og Bonde­ studentar) 195 I); P. Fraenkl: Masaryk og G. (1952); F. Thorn: A. G. og kristendommen (1972); S. Ti­ me og E. Lejon (red.): Aadne Garborg (1981); J. Sjåvik: A. G.s Kristiania-romaner( 1985); G. Mork: Den reflekterte latteren (1990); T. Obrestad: A. G. (1991). Garborg, Hulda (Bergersen), 1862-1934, født i Stange, norsk forfatter. Sluttet seg til radikale kret­ ser i Oslo 1880. Gift med Arne Garborg 1887. Hun var en nøktern idealist, en ildsjel som gjorde en betydelig innsats i arbeidet for en rekke hjertesa­ ker: kvinnens frigjøring, nasjonalt kosthold (utgav skriftene Heimestell, 1899; Matstellpaa landsbvgdi, 1907; National kost, 1925), ungdoms- og kul­ turarbeid. I 1900 tok hun opp arbeidet med å gjen­ opplive folkevisedansen. Hun virket selv som in­ struktør, utgav Norske dansevisur (1913) med rettledning om dansen. Seierrikt kjempet hun også for å få bygdebunadene i bruk igjen (utgav Norsk klædebunad. 1903). Hun stiftet Det norske spellaget 1912 og var med på å grunnlegge Det Norske Tea­ tret. Anonymt utgav hun Kvinden skabt af Manden (1904) og Fru Evas Dagbog (1905), senere under eget navn Mens dansen gaar (1920) og mange andre romaner, diktsamlinger og skuespill. Opp­ ført på hovedscenene ble bl.a. skuespillene Rationelt Fjøsstell (1896), Hos Lindelands (1899). So­ vande Sorg (1900), Liti Kersti (1903, i omarbeidet utgave oppført på Det Norske Teatret 1933 med musikk av Arne Eggen), Edderkoppen (utg. ano­ nymt 1904) og Sigmund Bresteson (1908). Hun redigerte Ame Garborgs dagbøker (1924—27). Med rette regnes hun som en pioner i arbeidet for folke­ dans og nasjonalbunader. Hennes Barndomsminne utkom i 1935; dagbøker fra de siste 30 år av hennes liv ble utgitt av Karen Grude Koht og Rolv Thesen i 1962. Litt.: Johs. A. Dale: H. G. (1961); T. Obrestad: Hulda (1992). Garbsen, by i Tyskland, Niedersachsen. rett vest for Hannover; 62 300 innb. (1993), sammenvokst med Hannover. Bolig- og industriforstad; universitetsfilial med flere forskningsinstitusjoner. GarQåo [garsau], Pedro Antonio Correia, 172472, portugisisk dikter. Mest fremtredende medlem av Arcådia Lusitana, som var blitt stiftet i 1756. Gar^åo uttrykte seg i svært ulike sjangere. Han var fremfor alt lyriker, men skrev også prosaverk og stykker for scenen: to komedier og - muligens også to tragedier, helt i tråd med Arcådias bestre­ belser på å skape et nasjonalt teater. Han var sterkt opptatt av antikkens litteratur og benyttet i sin egen diktning en rekke av de gamle greske og latin­ ske metre og sjangere, bl.a. dityramben, som han introduserte i portugisisk litteratur. Han etterlot seg dessuten en del tekster av ironisk-satirisk ka­ rakter.

GARCIA MÅRQUEZ

Garcia [garfiia], Manuel del Popolo Vicente, eg. Rodnguez, 1775-1832, spansk sanger (tenor) og komponist. Kreerte flere Rossini-roller, bl.a. grev Almaviva i Barberen i Sevilla. Fra 1828 sanglærer i Paris. Skrev over 40 operaer og operetter. Hans sønn Manuel Patricio Garcia (1805-1906) var en kjent sanglærer; fra 1829 i Paris, fra 1850 i London. Oppfant 1855 laryngoskopet. Se ►laryngoskopi. Garcia Lorca Igartøa larka|. Federico, 18981936, spansk forfatter, født nær Granada, hvor han tok juridisk eksamen 1923. Mellom 1919 og 1928 oppholdt han seg i lengre perioder i Madrid, hvor han også var opptatt med litterær virksom­ het. Her ble han kjent med mange av Spanias frem­ ste kunstnere og forfattere, bl.a. J. R. Jiménez. Hans første diktsamling, Libro de poemas (1921), viser tydelig påvirkning fra Jiménez. Da han gav ut sine to lyriske hovedverker. Primer romancero gitano (1928, skrevet 1924-27) og Poema del cante jondo (1931, påbegynt 1921) hadde han allerede vunnet seg en sentral plass blant Spanias yngre diktere. Han dyrket også dramaet. I 1927 var det premiere på hans historisk-romantiske teaterstykke Mariana Pineda, iscenesatt av Salvador Dalt. Under et opphold i USA 1929-30 skrev han La zapatera prodigiosa (Farsa violenta), som ble oppført i Madrid 1930 (som hørespill i NRK, 1968: Den vakre skomakarfrua) og deler av det som skulle bli den surrealistiske diktsyklusen Poeta en Nueva York. Etter hjemkomsten var det teateret som opptok ham mest. I 1932 var Garcia Lorca med på å opp­ rette og lede studentteateret La Barraca, og med dette reiste han omkring i Spania for å gjøre det klassiske spanske teater kjent blant folk. Hans eget drama, landsbytragedien Bodas de sangre, ble opp­ ført i 1933 (som Blodbryllaupet på Det Norske Teatret 1946). Samme år ble hans farse Amor de don Perlimplin con Belisa en su jardin spilt (som hørespill i NRK, 1976: Don Perlimplins kjærleik

Gabriel Garcia Mårquez

til Belisa), og året etter hans andre landsbytragedie, Yerma (oppført på Det Norske Teatret 1955). I 1935 utkom hans siste større dikt. Llanto por la muerte de Ignacio Sånchez Mejias (til norsk ved L. Sletsjøe i Dikt om døden, 1966), et sørgedikt over tyrefektervennen som var blitt dødelig såret på arenaen. Samme året var det premiere på hans romantiske stykke Dona Rosita la soltera, o El lenguaje de las flores (oppført på Det Norske Teat­ ret 1953). Det surrealistiske Asi que pasen cinco aiios (påbegynt 1930) var under innstudering da borgerkrigen brøt ut juli 1936. En måned senere ble Garcia Lorca myrdet i Granada av Franco-tilhengere. Han etterlot seg en tredje landsbytragedie.La casa de Bernarda Alba (urpremiere i Buenos Aires 1945; på Nationaltheatret 1947 og 1980 som Bernardas hus), og to diktsamlinger, Poeta en Nue­ va York og El Divan de Tamarit (begge trykt 1940). I Garcia Lorcas verker er det et intimt forhold mellom poesi og drama; dramaene er båret av en lyrisk tone (mange av dem helt eller delvis skrevet på vers), og i lyrikken finnes mange dramatiske elementer (dialoger, konflikter). Noe av det som karakteriserer hans poetiske verden er den domi­ nerende plass menneskesinnets elementære driv­ krefter inntar: kjønnsdriften, morsinstinktet, slekts­ følelsen, herskelysten, dødsangsten og dødslengselen. I diktsamlingene Romancero gitano og Poe­ ma del cante jondo står sigøynerne som symboler på disse kreftene. Når instinktene støter sammen med det ordnede samfunns lover, fører dette til tragedie, noe man også ser i landsbydramaene. Gar­ cia Lorcas diktning bygger på spansk (og mer spe­ sielt på andalusisk) folklore og folkepoesi, både når del gjelder metrisk form (f.eks. bruken av roman­ sen), språk og motivvalg, men disse virkemidlene blir stilisert og forfinet. Han inntar en fremskutt plass i gruppen av samtidige diktere som det er vanlig å omtale som 1927-generasjonen (se ►Spa­ nia (litteratur)). Hans dramaer representerer en vesentlig fornyelse og et høydepunkt i spansk tea­ ter i 1930-årene. Hans tragiske død bidrog til å gjøre hans navn og verker kjent også utenfor Spa­ nia. Litt.:E. Honig: G. L. (1963); G. Correa: La poesia mitica de F. G. L. (1970); C. W. Cobb: F. G. L. (1967). KSp Garcia Mårquez [garsia markes], Gabriel, f. 1928. colombiansk forfatter. Hans roman Cien aiios de soledad (1967. norsk overs. Hundre års ensomhet, 1970) er blitt betegnet som et litterært mester­ verk, og som den betydeligste spansk-amerikanske roman etter den annen verdenskrig. Han debuterte 1955 med romanen La hojarasca, hvor handlingen er lagt til en imaginær landsby et sted i Latin-Amerika, Macondo. I 1961 kom El coronel no tiene quien le escriba (norsk overs. Ingen skriver til obersten, 1980), en historie om en pensjonert oberst som venter på en pensjon som aldri kommer. Året etter kom en samling for­ tellinger, Los funerales de la Marnd Grande og en roman. La mala hora. Disse verkene må regnes som forstudier til roma­ nen Cien aiios de soledad, en storstilet saga over slekten Buendia, fra grunnleggelsen til tilintetgjø­ relsen av landsbyen Macondo. Boken er både rea­ listisk og fantastisk, og preget av menneskelighet og humor. I tillegg kommer et frodig språk og en besettende fortellerstil. En ny samling fortellinger kom i 1972, La increible y triste historia de la cdndida Eréndira y su abuela desalmada (filmatisert 1983 av Ruy Guerra; norsk overs. Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Eréndira og hennes hjerteløse bestemor, 1979). I 1975 utkom Garcia Mårquez’ lenge ventede roman El otoho delpatriarca (norsk overs. Patriarkens høst, 1977). Boken gir et por­ trett av en maktsyk og ensom latinamerikansk dik­ tator, der makabre scener er skildret med grotesk

22

GARCIA PÉREZ

GABRIEL GARCIA MÅRQUEZ Et utvalg verker

La hojarasca El coronel no tiene quien le escriba (Ingen skriver til obersten) Los funerales de la Mamå Grande La mala hora Cien anos de soledad (Hundre års ensomhet) La increfble y triste historia de la cåndida Eréndiray su abuela desalmada (Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Eréndira og hennes hjerteløse bestemor) El otono del patriarca (Patriarkens høst) Cronica de una muerte anunciada (Beretningen om et varslet mord) El amor en los tiempos del cdlera (Kjærlighet i koleraens tid) Diatriba de amor contra un hombre sentado El general en su laberinto (Generalen i sin labyrint) Doce cuentos peregrinos (Tolv vandrehistorier) De amor y otros demonios (Om Amor og andre demoner)

1955

1961 1962 1962 1967

1972 1975

1981 1985 1988

1989 1992

1994

humor. Romanen Crdnica de una muerte anunciada (1981. norsk overs. Beretningen om et varslet mord, samme år; filmatisert 1987 av Francesco Rosi) forteller i journalistisk stil en historie om kjærlighet og hevn basert på en virkelig hendelse, mens El amor en los tiempos del cdlera (1985. norsk overs. Kjærlighet i koleraens tid. 1986) er en romantisk beretning, med en humoristisk un­ dertone. om fullbyrdelsen av en 50 år gammel kjær­ lighet i 1800-tallets Colombia. t1988 debuterte Garcia Mårquez som dramatiker, med skuespillet Diatriba de amor contra un hombre sentado. 1989 kom romanen El general en su laberinto (norsk overs, s.å., Generalen i sin laby­ rint), 1992 Doce cuentos peregrinos (norsk overs. Tolv vandrehistorier. 1992) og 1994 Del amor y otros demonios (norsk overs. Om Amor og andre demoner). Garcia Mårquez er også kjent for sine journalistis­ ke reportasjer, hvorav flere er utgitt i bokform. 1 1996 vendte han tilbake til denne sjangeren med Noticia de un secuestro. en rekonstruksjon av et gisseldrama der ni journalister ble holdt fanget av narkotikakongen Pablo Escobar. Garcia Mårquez fikk Nobelprisen i litteratur 1982. Litt.: R. L. Williams: G. G. M. (1985); G. R. McMurray: Critical Essays on G. G. M. (1987). Garcia Pérez Igarsiaperes], Alan. f. 1949. peru­ ansk advokat og politiker (radikal). Medlem av nasjonalforsamlingen siden 1980. Generalsekretær forden Folkelige Revolusjonære Allianse (APRA) siden 1982. President 1985-90. Garcia Robles [garsia råpies]. Alfonso. 191191. meksikansk diplomat. 1 utenrikstjenesten 193946 og fra 1957; utenriksminister 1975-76. Sjef for den politiske avdeling i FN-sekretariatet 1946-57; Mexicos faste representant i FN 1971-75. En av initiativtagerne til Tlateloco-traktaten. som gjor­ de Latin-Amerika til kjernevåpenfri sone 1967. For sitt arbeid for nedrustning fikk han 1982 No­ bels fredspris sammen med Alva Myrdal. Garcilaso de la Vega [garjailaså de la pega]. 1503-36. spansk dikter, hoffmann og soldat, tje­ nestegjorde under Karl 5 og tilbrakte en stor del av sitt liv i utlandet, særlig i Italia. Han var en meget god venn av Juan Boscån. som var den første som for alvor hadde forsøkt å overføre de italienske versemålene (sonett, canzone. terza rima osv.) til spansk metrikk. Men det var Garcilaso de la Vega

som skapte den første store diktning i denne nye formen, og dermed bidrog til dens utbredelse i spansk litteratur. De få diktene som er bevart, ble utgitt sammen med Boscåns verker 1543. Det er tre hyrdedikt. to elegier, én epistel, fem oder (canciones) og 29 so­ netter (som i senere utgaver ble forøkt til 38). Diktene har øvd enorm innflytelse på ettertiden, helt frem til i dag. Språket er meget harmonisk og melodiøst, og bak etterligningen av de klassiske og italienske forbilder (Vergil. Horats. Petrarca. Sannazzaro) trer en ekte og selvstendig dikter frem. Naturskildringen er på samme tid et resultat av iakttagelse, innføling og stilisering, som f.eks. i hyrdediktene. Et sentralt motiv er den ugjengjeldte, håpløse kjærligheten. Litt.: R. Lapesa: La trayectoria poética de G. (2. uta. 1968); E. L. Rivers: G. de la V: Poems (1980). (1975). Garcilaso de la Vega [garsilaså åe la [3ega], 1539-1616, peruansk historieskriver, kalt el Inca, da han var sønn av en inkakvinne av edel byrd og en spansk conquistador. Garcilaso de la Vega kom til Spania 1560. Her skrev han La Florida del Inca (1605, eng. overs. 1951) om Hernando de Sotos ekspedisjon til Florida, og hovedverket Comentarios reales que tratan del origen de los Incas ... (1609-17, eng. overs. The Incas, 1961). Verket gir en livlig skildring av Perus historie før og etter spaniernes ankomst. På tross av hans sviktende metode har hans verker hatt stor betydning som etno-historiske kildeskrifter. Garcinia (etter den franske botanikeren L. Garcin. død 1751), planteslekt i perikumfamilien. 400 arter, busker og trær i tropisk Asia og Afrika. Vik­ tig er ►mangostantreet, G. mangostana. G. hanburyi og G. pictoria inneholder en gul melkesaft som gir «gummigutta», en gummiharpiks som bru­ kes til farger og ferniss. garQon [garså] (fr., eg. 'gutt'), ungkar (leve en gargon). I Frankrike også brukt i betydningen kel­ ner. gargonne [garsån] (fem. av gatyon), «ungkarspike», emansipert ung kvinne. Særlig aktuelt i 1920årene. etter tittelen på Victor Marguerittes roman La Gargonne (1922).

Gard, bydel i Haugesund. Rogaland, nord for sen­ trum. Ut mot sjøen, på den opprinnelige gårdens grunn, ligger Haraldshaugen. Harald Hårfagres grav­ sted. med Haraldsstøtten. Gard [ga:r], elv i sørlige Frankrike. Languedoc. dannes av tiere småelver som springer ut i Cevennene. fjel 1 kjeden som danner den sørvestre begrens­ ning av Massif central, og munner ul i Rhone like nord for Beaucaire. Elven krysses av en vakker romersk akvedukt, Pont du Gard, fra år 19 f.Kr. Gard [ga:r], departement i Frankrike, Languedoc-Roussillon, ligger omkring elven Gards midtre og nedre løp; 5853 km2 med 601 200 innb. (1993), 102,7 per km2. Hovedstad: Nimes. Natur. Gard faller naturgeografisk i tre deler: Cevennene i nordvest, hvor Montagne de 1’Aigoual når 1567 m o.h.; det tørre kalksteinslandskapet Garrigues øst for Cevennene; slettelandet i sør omkring Nimes og sumpområdet vest for Rhones munning. Næringsliv. Størstedelen av inntektene i jordbru­ ket kommer fra vin- (C6tes-du-Rhdne), frukt- og grønnsakdyrking. Ellers korndyrking og stort saue­ hold. Departementet var tidligere et viktig jern- og kulldistrikt, og fremdeles brytes en del kull, særlig i la Grand’-Combe. Industrien omfatter produksjon av stål, tekstiler, kjemikalier og elektrisk utstyr, og er i vesentlig grad konsentrert til Nimes samt Alés. I Salindres nær Alés finnes et aluminiums­ verk. Gard, mannsnavn, tilsvarer norrønt Gardr, ‘gjer­ de, noe som verner’. Navnedag 30. mai. Også brukt i mange navn som forstavelse eller etterstavelse; f.eks. Gardbrand, Vegard. Garda, Logo di, eller Benaco, Gardasjøen. Italias største innsjø og den østligste av de norditalienske sjøer i Alpeforlandet; 370 km2, 65 m o.h.. 346 m dyp. Tilløp fra nord er Sarca, avløp i sør Mincio til Po. Den nordlige smale delen ligger mellom høye fjell; grønne og frodige i vest, nakne og bratte kalkfjell i øst. Monte Baldo(2218 m o.h.) skiller sjøen fra Adige-dalføret i øst. Den sørlige delen er brede­ re og nesten rund, og sperres fra Posletta utenfor av en veldig endemorene, dannet under istiden. Klimaet er mildt, og tillater dyrking av oliven, sydfrukter, laurbær, sypresser, agaver og palmer.

Lago di Garda. Byen Riva del Garda i nordenden av innsjøen.

23 Den sørlige delen av vestkysten er særlig frodig, med vakre hager. Stor turisttrafikk i småbyene Salo, Gargnano. Ri­ va del Garda, Gardone-Riviera og Malcesine. Inn­ sjøen ble av romerne kalt Lacus Benacus. Den nord­ ligste delen tilhørte Østerrike til 1919. Gardar (plur. av norrønt gardr, ‘gjerde, gård'), bispesetet på Grønland i norrøn tid, i Einarsfjord i Austerbygd, på Igaliko, ved Julianehåb. Det ble opprettet 1124, stod først under erkebispen i Lund, fra 1152 under Nidaros. Gardar bispedømme hadde 16 kirker. Ved omfattende utgravninger ved Poul Nørlund i 1920-årene ble det funnet rester av ca. 50 hus, en større hovedbygning og en domkirke med to sidekapeller; i en grav fra ca. 1200 fantes en bispestav. I Gardar ble det grønlandske allting holdt, opprettet etter islandsk mønster. Gardar bispestol stod ofte ledig; den siste biskop døde 1377, men helt til 1520 ble det utnevnt titulærbiskoper. Gardarike (norrønt Gardarikp, i norrøn sagalit­ teratur navnet på et rike i det nåværende Russland og Ukraina, omkring Novgorod (norrønt Holmgardr) og Kijev. Riket ble stiftet midt på 800-tallet ved at svenske vikinger la under seg området sør for Ladoga og i 880-årene utvidet sitt herredømme til også å omfatte Kijev-området. Det eldste navn var Gardar (visstnok en gjengivelse av det slaviske grad, russ, gorvd, ‘gård, borg'), som finnes i skal­ dedikt og runeinnskrifter fra 900- og 1 OOO-tallet, mens sagaene foretrekker den sammensatte form. Også etter at nordboerne i Gardarike var assimi­ lert med slaverne, fortsatte riket å stå i politisk og kommersiell forbindelse med de nordiske land. Kjent er den dynastiske forbindelse mellom de norske og svenske kongeslektene (Harald Hardråde og Olov Skdtkonung) og de russiske storfyrstene i Kijev (Jaroslav 1 den vise). Gardar Svåvarsson (norrøntGardarrSvdvarsson), 2. halvdel av 800-tallet, ifølge sagaene en av Islands første oppdagere, av svensk ætt. Ble på en sjøreise kort etter 860 slått ut av kurs og kom til Islands østkyst, seilte rundt landet og så at det var en øy. Gardar bygde hus der det nå heter Husavfk, 5 mil nordøst for Akureyri, og overvintret der. Som­ meren etter drog han til Norge og priste Island, som en tid ble kalt Gardarshdlmr etter ham. garde (av fr. ‘vern'), opprinnelig liv- og æres­ vakt for fyrstelige personer, senere utvalgte trop­ per. Ned gjennom historien har man beretninger fra forskjellige land om gardeavdelinger, således om Aleksander den stores hetærer, romernes pretorianer, tyrkernes mamelukker og janitsjarer, russer­ nes strelitser, prøyssernes Potsdam-garde og Na­ poleons keiserlige garde. De opprinnelig små livvaktstyrker vokste etter hvert sterkt; soldatene var utvalgte folk med spesielle uniformer, de ble bedre avlønnet og trenet til elitetropper. Gardeavdelinger opprettholdes blant annet i Nor­ ge (se ►Garden), Danmark, Sverige og Storbritan­ nia. garde [gard] (fr.) (idrett), gard, utgangsstillingen i fekting, kommandoen en garde tilsier at gardestilling skal inntas. I boksing er gard (eng. guard) nærmest en for­ svarsstilling med hansker og underarmer beskyt­ tende foran hake og overkropp. garde, gjerde, lav skillevegg mellom rom for kal­ ver og småfe i fjøs. garde des sceaux [gard deså] (fr.), seglbevarer; innflytelsesrik ministerpost i Frankrike 1551-1789. Nå ærestittel for den franske justisminister; garde d'Honneur [gard dånø:r], æresvakt, æresgarde; garde du corps [gard dykå:r], tidligere navn på en fyrstes beredne livvakt, som i regelen bestod av adelsmenn, i Frankrike inntil revolusjonen, i Brandenburg-Preussen (inntil 1919) et kyrassérregiment opprettet av den store kurfyrste.

GARDERMOBANEN

Garden. Fra en vaktavløsning ved Slottet i Oslo sommeren 1996. Påtroppende vakt står oppstilt foran vaktstuen. Gardel, Carlos, eg. Charles Romuald Gardés. 1890-1935. argentinsk sanger av fransk opprin­ nelse. Legendarisk for sine tangomelodier. bl.a. verdenssuksessen Volver. Spilte også i en rekke fil­ mer. blant annet Luces de Buenos Aires (1931) og El tango en Broadway (1935). Døde i en flyulykke i Colombia. Gardel, Maximilien, 1741-87. fransk danser og koreograf, sønn av en fransk ballettmester ved det polske hoff og bror av danseren Pierre Gardel (1758-1840). De to brødrene fikk stør betydning for ballettens utvikling. Maximilien Gardel regnes som en av grunnleggerne av den klassiske ballettpantomime, og debuterte ved Paris-operaen 1755. Her var han 1772 den første danser som opptrådte uten maske. Senere ballettmester samme sted. Han ble etterfulgt i denne stillingen av broren, som var en dyktig danser og ballettpedagog, og som bl.a. fikk stor innvirkning på Carlo Blasis’ teorier om klassisk ballett-teknikk. Gardelli, Lamberto, f. 1915, italiensk-svensk di­ rigent og komponist. Studerte bl.a. ved Liceo Musicale Rossini, Pesaro. 1961-65 dirigent ved ope­ raen i Budapest. Har gjestet de fremste operascener og en rekke fremtredende orkestre. Særlig aner­ kjent som Verdi-dirigent. Garden, Hans Majestet Kongens Garde, HM KG, militær avdeling; består av tre geværkompanier og et stabskompani som omfatter en drillkontingent med musikkorps og drilltropp. Sjefen er oberstløyt­ nant. Ny kontingent møter fire ganger i året og har først rekruttutdannelse på Evjemoen. Samlet tjenes­ tetid under førstegangstjenesten er 12 måneder. Garden har standkvarter på Huseby i Oslo. Historikk. Ved kgl. res. av 6. mai 1856 ble det bestemt at et detasjement infanteri av frivillige skulle innkommanderes til Stockholm som Hans Majestets Norske Garde. Dette detasjement, et kompani, kom til Stockholm 1. nov. 1856. Det var administrativt og utdannelsesmessig underlagt Norske Jægerkorps, som også hadde et kompani i Oslo. Kompaniet i Stockholm ble flyttet til Oslo i 1888 da Norske Jægerkorps ble inndradd, og dan­ net sammen med det annet kompani H. M. Kon­ gens Garde, som var 3-årig underoffisersskole. Ved Jegerkorpsets gjenopprettelse 1902 ble Garden igjen

underlagt korpset, men samtidig redusert til ett kom­ pani. I 1913 ble Garden nedlagt som underoffisers­ skole, og navnet gikk over til et kompani som garnisonerte i Oslo. I 1919 ble Garden økt til fire kom­ panier. Etter den annen verdenskrig har gardebataljonen hatt varierende styrke. Garden |ga:dn|, Mary, 1877-1967, britisk-amerikansk sanger. Debut 1900 ved Opéra-Comique, Paris, der hun sang ti ttelrol len i Louise av G. Charpentier. Andre roller hun ble kjent for var bl.a. Carmen og Salome. Garden Grove [ga:dn grouv], by i USA. Califor­ nia, 45 km sørøst for Los Angeles; 148 000 innb. (1994). inngår i Los Angeles-regionen. Foredling av frukt og grønnsaker. Allsidig lettindustri. bl.a. pro­ duksjon av elektriske ledninger og kabler, keramikk og plastikkprodukter. Turistattraksjonene Mission San Juan Capistrano og Disneyland ligger her. Gardenia (etter den britiske naturforskeren A. Garden, død 1791), planteslekt i maurefamilien. Ca. 200 arter busker i tropiske og subtropiske land. Blomstene er oftest hvite eller gulhvite, velluktende og ligner kamelia. Den viktigste arten er Garde­ nia jasminoides, som er en vanlig prydbusk i SørEuropa og Nord-Afrika. Den blir av og til dyrket i veksthus og også litt som stueplante i Norge. Garden Reach [ga:dn ri:tf], by i India, West Bengal, ved Hooghly, 7 km sørvest for Calcuttas sentrum, inngår i Calcutta-regionen. Jute- og bomullsindustri, garverier. Store dokkanlegg. Garden Reach var residens for den siste nabob av Oudh og ble inntatt av Clive 1756. Garder, sogn i Vestby kommune, Akershus, ved grensen til Østfold (Hobøl). Navnet kommer av norrønt Gardar, plur. av gard, ‘gjerde, gård', dvs. de inngjerdede jordstykkene eller gårdsbrukene. gardere (av fr.), beskytte, sikre. Uttrykket bru­ kes særlig i forskjellige idretter og spill. Gardermobanen, høyhastighets jernbane mel­ lom Oslo Sentralbanestasjon (Oslo S), Oslo luft­ havn Gardermoen og Eidsvoll. Traseen Oslo SGardermoen er 48 km lang, hele strekningen Oslo S-Eidsvoll er 66 km. Planlagt åpning høsten 1998 (til åpningen av Oslo Lufthavn Gardermoen).

24

GARDERMOEN

Gardermobanen. Banens trasé er markert med ty kk svart strek. Stiplingen markerer tunnelen fra Bryn til Lillestrøm. Den gamle Hovedbanelinjen har ty nn svart strek. E6 rød strek. Anlegget omfatter Norges lengste togtunnel (14,6 km). Romeriksporten: mellom Etterstad i Oslo og Stalsberg ved Lillestrøm. Banen har dobbeltspor hele veien, med unntak av en ca. 3.5 km lang strek­ ning sør for Eidsvoll. 16 spesielt utformede togsett. Flyplasstoget, skal kjøre på Gardermobanen. Toget skal ha topphastighet 200 km/t og gjennomsnittshastighet 152 km/ t; det skal bruke 19 min fra Oslo S til Gardermoen. Flyplasstoget skal betjene stasjonene Asker. Sand­ vika. Lysaker. Skøyen. Nationaltheatret. Oslo S. Lillestrøm og Gardermoen, og det bygges en egen flyplassterminal på sørsiden av Oslo S. Også andre tog enn Flyplasstoget skal trafikkere

Gardermobanen; bl.a. NSBs InterCity-tog mellom Vestfold og Hamar/Lillehammer. Bakgrunn. I forbindelse med Stortingets vedtak om å lokalisere den nye hovedflyplassen for Oslo­ området til Gardermoen, satte man som mål at 50 % av flypassasjerene skal reise kollektivt til flyplas­ sen, og Stortinget vedtok at den kollektive tilbrin­ gertjenesten til og fra flyplassen skal baseres på jern­ bane. Selskapet NSB Gardermobanen A/S, som er heleid av staten ved NSB, ble stiftet november 1992 og har til oppgave å bygge høyhastighetsjernbanen samt å forberede til drift. Miljø. Prosjektet ble møtt med kraftig lokal mot­ stand, spesielt med hensyn til fare for støyplager, og det ble aksjonert for at togtraseen skulle legges i tunnel i Lillestrøm og gjennom Gamlebyen i Oslo. Stortinget vedtok i 1995 å legge togtraseen gjen­ nom Gamlebyen i tunnel. Gardermoen, område i Ullensaker kommune (en mindre del i Nannestad), Akershus. Naturforhold. Gardermoen består av en terrasse med store mengder sand og grus, skyllet ut av smeltevannselvene ved avslutningen av siste istid. San­ den rommer landets største grunnvannsmagasin med tilførsel utelukkende fra nedbør, og under utbyg­ gingen av den nye hovedflyplassen i 1990-årene har man forsøkt å ta hensyn til at grunnvannet ikke skal bli skadet. Innen området er det også terreng som er fore­ slått fredet etter naturfredningsloven. bl.a. en ene­ stående samling av 24 grytehullsjøer dannet da is­ breen trakk seg raskt tilbake fra Gardermoterrassen. Flyplassen, se ►Gardermoen flyplass og ►Oslo Lufthavn Gardermoen. Tettstedet Gardermoen ligger i Ullensaker kom­ mune (en mindre del i Nannestad), Akershus, sør og vest for Gardermoen flyplass; 619 innb. (1995). Militære forhold. Opprettet som ekserserplass for kavaleriet i 1740, til 1940 Norges største ekserser­ plass. Etter vedtaket 1992 om utbygging av Gar­ dermoen som ny hovedflyplass for Østlandet, av­ viklet Forsvaret sin virksomhet ved Gardermoen flystasjon og Sør-Gardermoen leir. Ny flystasjon med standkvarter for Luftforsva­ rets 335 skvadron (transportfly) er bygd i hovedflyplassområdet. Intendanturregimentets virksom­ het ble overflyttet til trenregimentet på Sessvoll­ moen. Kavaleriets virksomhet flyttes 1997 fra Trandum til den nye Rena leir i Åmot. Navnet. Første del er etter gården Garder i Ullens­ aker og betyr visstnok ‘gjerdene’, dvs. de inngjerdede jordstykker. Gardermoen flyplass, sivil (Oslo lufthavn, Gar­ dermoen) og militær flyplass på grensen mellom kommunene Ullensaker og Nannestad. Akershus, ca. 50 km nord for Oslo. Området var opprinnelig en del av ekserserplassen for Hæren, første gang benyttet som flyplass av marineløytnant H. F. Dons, som landet her i 1912. Roald Amundsen foretok i 1914 sin første solotur med fly fra Gardermoen. Tyskerne anla under den annen verdenskrig en større militær flyplass. Senere ble den bygd ut i flere trinn for både militært og sivilt bruk; store deler ble NATO-finansiert. 1 1995 var det 32 305 avganger og landinger med sivile fly (hvorav ca. 15 000 i skolefly-sammenheng). antall passasjerer inn og ut var 857 239 (så og si alle i forbindelse med charterflygning). Flyplassen ble 8. oktober 1992 vedtatt utbygd til hovedflyplass for Østlandet, og store investeringer er gjort. Den nye hovedflyplassen (se ►Oslo Luft­ havn Gardermoen) skal åpnes offisielt 4. oktober 1998. garderobe (av fr.), betegnet opprinnelig et stort skap til klær, senere (1500-tallet) brukt om et værelse til klær (kleskammer. kleskott). Også brukt om rom til oppbevaring av klær i offentlige bygg

(teatre, restauranter, museer osv.). Uttrykket beteg­ ner også en persons klesbestand; hele garderoben, dvs. alle klærne. garderobier [-bie:], garderobetjener, garderobevakt. Gard — gjensidig Assuranceforening, Arendal, skipsassuranseforening stiftet 1907. Overtar reders ansvarsforsikring (Protection & Indemnity forsik­ ringer). Adm. direktør (fra 1995): John G. Bernander. gårdi, gårde-, samisk sammensetningsledd i steds­ navn: ringgjerde, reingjerde; fangstinnretning med rypesnare. gardin (av lat.), forheng eller draperier foran vin­ duer, dører, senger, skap etc., dels til pynt, dels et middel til å hindre trekk og innsyn, dempe sterkt lys osv. I moderne språkbruk er gardin vesentlig betegnelse på vinduenes tekstiler. Man kjenner til at gardiner var i bruk i velstående miljøer ute i Eu­ ropa fra 1300-tallet. På 1600-tallet ble de mer van­ lige. og kjennes også fra Norge. Gardinstoffene var oftest tette og fasongene enkle, med én eller to leng­ der til hvert vindu. Fra annen halvdel av 1700-tallet kjennes rulle­ gardinen. Den førte til at den vanlige gardin kunne utvikle seg i rent dekorativ retning, med kulmina­ sjon på 1800-tallets draperte gardiner. Selv om bru­ ken av gardiner etter hvert ble alminnelig, var det i perioder moderne med gardinløse rom, som pa slutten av 1700-tallet, i 1830-årene og ca. 1900. I norske bondehjem ble gardiner vanlige først ut på 1800-tallet. Nå et stort arbeidsfelt for designere og interiørarkitekter. Gardiner |ga:dna|, Alan, Sir. 1879-1964. britisk egyptolog og språkforsker. Professor i Chicago 1924-34. Han skrev om utgravninger, språk, inn­ skrifter og tekster i det gamle Egypt, bl.a. Egyptian Granmiar(2. utg., 1950). I allmenn språkvitenskap bidrog han bl.a. med The Theory of Speech and Language (2. utg., 1951). Gardiner [ga:dnø], Alfred George, 1865-1946, britisk publisist, biograf og essayist, redaktør av Daily News 1902-19. Hans inntrengende og ele­ gante skisser av fremtredende personligheter er bl.a. samlet i The Pillars of Society (1913) og Certain People of Importance (1926). Gardiner [ga:dna], John Eliot. f. 1943, britisk dirigent. Utdannet i Storbritannia og Frankrike. Grunnla 1964 Monteverdi Choir, som han utviklet til et av verdens ypperste kor. Grunnla 1978 originalinstrumentensemblet English Baroque Soloists. som han dirigerer. Kunstnerisk leder for Gottingen-festivalen 1981-90. Musikksjef ved operaen i Lyon 1983-88. Sjefdirigent for Norddeutscher Rundfunks symfoniorkester 1991-94. Gjestet 1991 Oslo Filharmoniske Orkester. Har særlig gjort seg be­ merket ved fremføring av musikk fra barokken og wienerklassisismen på originalinstrumenter, men er også bl.a. beundret for sine tolkninger av fransk musikk fra romantikken og impresjonismen. Gardiner |ga:dnø|, Samuel Rawson. 1829-1902, britisk historiker. Han skrev en rekke grunnleggen­ de verker om Englands politiske historie på 1600tallet, History of England 1603-42 (bd. 1-10, 1883-86), History of the Great Civil War 1642—49 (bd. 1-3, 1886-91). History of the Commonwealth and the Protectorate 1649-60 (bd. 1-3, 18941901). fullført av Gardiners elev C. H. Firth. Videre CromwelTs Place in History (1897), (). Cromwell (1899) og det populære verk The Thirty Years' War (1874). Meget kjent er også hans verk A Students History of England (1890-91). Gardiner [ga:dna], Stephen. ca. 1490-1555, en­ gelsk geistlig og statsmann. Studerte i Cambridge, ble sekretær hos kardinal Wolsey og kom i høy gunst hos Henrik 8 ved å forsvare hans skilsmisseprosess mot Katarina. I 1531 ble Gardiner biskop

25

av Winchester. Under Edward 6 satt Gardiner len­ ge fengslet i Tower. Maria den blodige utnevnte ham til lordkansler, og han ledet hennes rekatoliseringsforsøk. gardinlukker, spaltelukker, fokalplanlukker. Mekanisme som har til oppgave å regulere den tid lyset får innvirke på filmen i enkelte typer fotoap­ parater. Virkemåte. Lukkergardinet består som oftest av gummibelagt tekstil eller tynne metallfolier som er rullet opp på en sylinder. Primærgardinet har en åpning av samme størrelse som filmruten. og er anbrakt foran denne, like inntil filmen. Når utløserknappen trykkes inn, settes primærgardinet i bevegelse og rulles opp på en annen sylinder. Like etter følger sekundærgardinet; avstanden mellom disse utgjør den spalten som avdekker og ekspone­ rer filmen. Spaltebredden er avhengig av lukkerhastigheten. og forblir på mange kameraer kon­ stant mens gardinene beveger seg langs filmplanet. Når hele filmruten er avdekket, har filmen fått en eksponeringstid som samsvarer med den innstilte lukkerhastigheten. Gardinlukker gir visse begrensninger ved bruk av blitz, særlig elektronblitz. På grunn av elektronblitzens korte blinktid må det velges relativt lange lukkerhastigheter (som regel mellom '/60 og '/l25 s), noe som ofte vanskeliggjør bruk av elektron­ blitz i dagslys for å lette opp skyggepartier i moti­ vet. Bruksområde. Gardinlukker benyttes som regel i småbildekameraer med utskiftbar optikk. Fordele­ ne er mange, bl.a. kan man oppnå korte lukkertider (inntil '/4000 s), og prisen blir lavere enn med systemer der hvert objektiv har sin egen lukker. gardinpreken (fra ty., eng.), skjennepreken som en hustru holder for sin mann, eg. bak sengegardinene, dvs. etter at de har lagt seg. Gardner [ga:dna], Alexander, 1821-82, ameri­ kansk fotograf, født i Skottland. Arbeidet for foto­ grafen Mathew Brady fra 1856, eget portrettatelier i Washington fra 1863. Under den amerikanske borgerkrig assisterte han Brady i en detaljert dek­ ning av krigens gang. Foruten kjente portretter av president Lincoln, tok Gardner noen av borger­ krigens mest berømte bilder. Etter krigen kom Gardner’s Photographic Sketch Book of the Civil War (1866), og en større samling ble innkjøpt av den amerikanske Kongressen. Som Union Pacific Railroads offisielle fotograf fra 1867 tok Gardner verdifulle fotografiske dokumentasjoner av jern­ banens utbygning og nybyggerområdene som fulg­ te. Også hans bilder av indianere er av dokumenta­ risk verdi. Gardner [ga:dnø], Ava, 1922-90, amerikansk filmskuespiller. Kom til filmen som glamour-pike, debut 1942, gjennombrudd i The Killers (Draps­ menn, 1946). Ledende roller i bl.a. Showboat (1951), Mogambo (1954), On the Beach (Den sis­ te bredd, 1959), The Sun Also Rises (1957), The Night of the Iguana (Iguananatten. 1964). Også fjernsynsroller. Var gift med bl.a. Artie Shaw og Frank Sinatra. Gardner [ga;dna], Erle Stanley, 1889-1970, amerikansk forfatter av nærmere 130 kriminalro­ maner. Hans mest kjente skikkelse er den uorto­ dokse forsvarsadvokaten Perry Mason, som også har gjort stor suksess som fjernsynsserie, men Gard­ ner skrev også en rekke bøker om statsadvokat Doug Selby (the D. A.), og, under pseudonymet A. A. Fair, om detektivparet Donald Lam og Bertha Cool. Utnyttelsen av amerikansk jus og rettergangsprosedyre er det beste ved Gardners bøker. Han var en av stifterne og lederne av The Court of Last Resort (Den siste utveis domstol), en privat organisa­ sjon med formål å avsløre justismord. Gardner skrev også en rekke bøker om naturvern og friluftsliv. Romanene hans er oversatt til 70 språk; det samle-

GARFIELD

Garfield sammen med sin «mat-far», Jon.

de amerikanske opplaget var ca. 175 mill, ved hans død. Gardner [ga:dnø], John. 1933-82. amerikansk forfatter og filolog; arbeidet bl.a. som professor ved Southern Illinois University. Han utgav sin første roman. The Resurrection, i 1966. men vakte først oppmerksomhet med The Wreckage of Agathon (1970) om en athensk filosof i det strenge Sparta. Grendel (1971 )eren virkningsfull omskrivning av det middelalderske Beowulf-kvadet, der handlin­ gen blir sett fra uhyret Grendels side. Best er han i tiere romaner der handlingen er lagt til småby- og landsbygdmiljø i det nordøstlige USA. The Sunlight Dialogues (1972), Nickel Mountain (1973), October Light (1976; norsk overs. Oktoberlys, 1979) og Mickelsson's Ghosts (1982). Jason and Medea (1973) er et langt, fortellende dikt med emne fra gresk mytologi, og i Freddy 's Book (1980) er hand­ lingen lagt til Sverige på 1500-tallet. Noveller er samlet i The Kings Indian (1974) og The Art of Living (1981). I On Moral Fiction (1978) angriper Gardner ten­ denser i samtidens litteratur og hevder at god litte­ ratur må beskjeftige seg med vesentlige moralske spørsmål. Han skrev også barnebøker, dikt og librettoer til operaer. Blant hans mange studier i en­ gelsk middelalderlitteratur ruver tobindsverket om Chaucer (1977). On Becoming a Novelist (1983) og to uferdige romaner. Stillness and Shadows (1986), ble utgitt posthumt. Gardnerella vaginalis, liten gramnegativ stavbakterie, fakultativt anaerob. Finnes normalt i skje­ den hos mennesket, men sees i økt antall sammen med økt antall av obligat anaerobe bakterier ved tilstanden bakteriell vaginose. med utflod. Gard­ nerella vaginalis sin rolle som årsak er imidlertid usikker. gardnosbreksje, bergart fra Gardnos i Halling­ dal, sammensatt av skarpkantede stykker av gneis i en mørk, karbonrik grunnmasse. Breksjen ble opprinnelig oppfattet som en vulkansk eksplosjonsbreksje, men ved slutten av 1980-årene ble det vist at den heller må ha blitt dannet ved et stort meteorittnedslag, se ►Gardnos-strukturen. Gardnos-strukturen, rundaktig område av geo­ logisk interesse ved Gardnos i Hallingdal. Området er naturfredet, men kan studeres langs en 2 km lang natursti med informasjonstavler. Strukturen og bergartene antas dannet ved et stort meteorittnedslag fra verdensrommet for kanskje 650 mill, år siden, og senere oppfylling av kratersjøen med sedimenter. Nedslagskroppen (boliden) kan ha hatt en diameter på 200-300 m og en fart på 25 km/s ved nedslaget. Det opprinnelige nedslagskrateret kan ha vært omkring 700 m dypt, men er forlengst slitt bort av tidens tann. I 1993 ble det tatt ut en 400 m lang kjerneprøve ved boring. Dypest nede finner man den egentlige gardnosbreksje, som er en nedslagsbreksje (impaktitt). Over denne finnes suevitt, som er sammensatt

av glassfragmenter (opprinnelig smeltefiller) sammen med opprevne mineral- og bergartsfragmenter. En tredje bergartstype er en opprinnelig helt oppsmeltet masse, som mest av alt ligner på en la­ va. Aller øverst finnes en 150 m tykk lagserie av sedimentær breksje, gradert sandstein og skifer, som er dannet fra avleiringene som etter hvert samlet seg i den opprinnelige kratersjøen. Gårdonyi [gatrdånji ], Géza. 1863-1922. ungarsk forfatter. Han utmerket seg i første rekke med sine realistiske (og i noen grad idylliske) skildringer fra ungarsk bygde- og folkeliv, som f.eks. i novelle­ samlingen Min landsby (1898) og i skuespillet Vi­ nen (1901). Romaner bl.a. Det usynlige mennesket (1902), som fører leseren tilbake til hunnerkongen Attilas tid. Guds slaver (1908), som levendegjør den ungarske middelalder, og Stjernene av Eger (1901), som skildrer det heltemodige forsvaret av byen Eger. beleiret av tyrkerne i 1552. Gardskagi, Island, nordspissen av Reykjanes. Viktig fyr for innseilingen til Reykjavik. gardvord (norrøntgardvqrår; andre navn gardsbonde. godbonde, haugebonde, tuft, tuftekall, nis­ se, tomt), vette som våker over gården og ser etter at alt går riktig for seg, stundom tenkt som den første bonden på gården, rudkallen. Han gav vel­ stand og trivsel om man stod på god fot med ham og gav ham de offer han etter tradisjonen hadde rett til. Garfield [ga:fi:ld], amerikansk tegneserie av Jim Davis, startet 1978. I Norge er serien også kjent under navnet Pusur. Hovedfiguren er en selvopp­ tatt, kynisk og sadistisk katt, som har mat og søvn som sine hovedinteresser. Serien er svært populær fordi den uten å moralisere harselerer med dårlige menneskelige egenskaper. Sammen med Knøttene er Garfield den tegneserie som trykkes i flest aviser verden over, i alt 2200 (1996). Garfield [ga:fi:ld], James Abraham. 1831-81, amerikansk politiker. USAs 20. president. Fra små kår i Ohio arbeidet han seg frem til sakførereksamen 1859. Organiserte et frivillig Ohio-regiment under borgerkrigen og avanserte selv til general­ major i felten, men tok avskjed 1863 etter å ha blitt valgt til medlem av Representantenes hus i Wash­ ington. Her ble han en av det republikanske partis ledere, og ble nominert som kompromisskandidat ved presidentvalget 1880, med Chester A. Arthur som visepresidentkandidat. Valgt til president sam­ me år med liten velgermargin over sin demokratis­ ke motstander W. S. Hancock. Garfield hadde vist liten originalitet som medlem av Kongressen og fikk heller ikke vist lederegenskaper som president. Et­ ter bare fire måneder i Det hvite hus ble han som­ meren 1881 offer for et attentat og døde i septem­ ber s.å. Garfield [ga.fLld], John, eg. Julius Garfinkle, 1913-52, amerikansk filmskuespiller, bakgrunn fra Group Theatre i New York, ble lagt merke til i filmdebuten Four Daughters (1938). Kjent for tøffe, folkelige roller som bl.a landstrykeren i The Post-

26

GARFUNKEL

Gargouille

num Always Rings Twice (Postmannen ringer alltid to ganger, 1946). bokseren i Body and Soul (Blod og gull. 1947) og sakføreren i Force of Evil (Dje­ velen i kroppen. 1948). Svartelistet på mistanke om kommunistsympatier 1951. Garfunkel [ga:fAtjkl|, Art(hur). f. 1941. ameri­ kansk sanger og filmskuespiller. kjent fra samar­ beidet med Paul Simon i duoen ►Simon & Garfun­ kel. Som soloartist oppnådde han en viss populari­ tet i 1970-årene, med album som Angel Clare (1973), Breakaway (1975) og Fate for Breakfast (1979). Som filmskuespiller har han hatt større roller i bl.a. Mike Nichols- Catch 22 (1969) og Carnal Knowledge (Kjødets lyst. 1971), og i Nicolas Roegs Bad Timing: A Sensual Obsession (Be­ settelse. 1980). Gargallo [-ljå], Pablo, 1881-1934. spansk bil­ ledhugger og maler, ved siden av Julio Gonzales den fremste banebryter for moderne spansk skulptur. Etter impulser fra kubismen i Paris utviklet han sin egen stil med sterkt bevegede, snart konvekse, snart konkave, ofte gjennombrutte figurer i metall. Hans mest kjente arbeid er bronseskulpturen Profeten (1933). Gargano, berglendt halvøy på østkysten av Ita­ lia. stikker ut i Adriaterhavet og utgjør den såkalte «sporen på den italienske støvel»; ca. 2015 km2. Høyeste topp er Monte Calvo. 1056 m o.h. Garga­ no er et isolert fjelland, bygd opp av kalkstein og har flere karstformasjoner. Ytterst pa halvøya lig­ ger et skogreservat med bøk. lønn, barlind og agnbok. Noe jordbruk (oliven, sitrusfrukt, vindruer) på skråningene ned mot havet. Flere marmorbrudd. Turisme. gargouille [garguj] (fr., fra lat. ‘luftrør, strupe-), vannspyer. utstikkende del av vannrennen som le­ der vannet ut fra taket og bort fra veggen; benyttet i middelalderen og ofte skulptert i form av fantas­ tiske dyrekjefter. Særlig kjent er de pa Notre-Dame i Paris. Muligens opprinnelig tillagt symbolsk be­ tydning. gargoylisme (av lat. ‘luftrør, strupe-), medfødt defekt i bindevevet i mange organer med nedsatt lengdevekst og eiendommelig, ofte grotesk utseen­ de og intelligensnedsettelse. Gargoylisme hører til en gruppe sykdommer som skyldes feil i omsetnin­ gen av forskjellige ►glykosoaminoglykaner. de så­ kalte mukopolysakkaridoser. gårgu, gårgo-. samisk sammensetningsledd i steds­ navn: steinet strandbredd, aur. Garhwal, landskap i India. Uttar Pradesh. pa sørskraningen av Himalaya, et storslagent fjellandskap. Her er trange, dype daler og bratte fjell og høye tinder, opptil 7816 m o.h. i Nanda Devi. I dalene drives jordbruk. Mange viktige pilegrimssteder for hinduene. Garhwal varet uavhengig rike til 1803. men ble da erobret av gurkhaene i Nepal. Britisk 1814-1948. unntatt distriktet Tehri. garia, sumau. folkegruppe i Papua Ny-Guinea. i

den sørlige delen av Madang-provinsen. Språket tilhører peka-familien av ikke-austronesiske språk, men flerspråklighet er vanlig, og en stor del av befolkningen snakker både tok pisin («pidgin») og engelsk flytende. Den første kontakten med euro­ peere fant sted på slutten av 1800-tallet. da russe­ ren Nikolai Miklouho-Maclay undersøkte Ny-Guineas østkyst. Garia er svedjebrukere og lever av taro, yams, bananer, sukkerrør og vill spinat, samt av senere innførte vekster som mais, kokos og grønnsaker. De få grisene som holdes, brukes i seremonier og som gaver i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Garia har ellers ry som pottemakere. Slektskap regnes både på mors- og farssiden, og ekteskap er foretrukket med fjerne slektninger, gjerne medlemmer av potensielt fiendtlige grup­ per. Forholdet mellom kjønnene er anstrengt, og menn bor adskilt fra kvinner og barn. Rettigheter til jord overføres helst fra far til sønner. Garias flek­ sible sosiale organisasjon har voldt sosialantropo­ loger en del hodebry, fordi formelle slektskapsbånd ofte har mindre betydning enn vennskap og felles økonomiske interesser mellom enkeltpersoner. Kristne misjonærer har arbeidet i området siden 1920-årene, men tradisjonelle trosforestillinger står fremdeles sterkt. Litt.: P. Lawrence: The Garia: An Ethnography of a Traditional Cosmic System in Papua New Guinea (1984). Garibaldi, Giuseppe, 1807-82. italiensk frihets­ kjemper. Sluttet seg 1833 til Mazzini: etter en mis­ lykket oppstand 1834 flyktet han til Sør-Amerika. der han deltok i flere revolusjonskriger. Etter hjemkomsten friskareleder mot østerrikerne i NordItalia 1848. Samme år drog han til Roma, deltok som medlem av den grunnlovgivende forsamling i republikkens opprettelse og var med ved forsvaret av byen 1849. Etter Romas fall førte han sine ska­ rer mot nord, men ble stoppet av østerrikerne og måtte på ny forlate Europa. 1 1854 kom han hjem og slo seg ned på øya Caprera, men 1859 ble han igjen friskareleder mot østerrikerne. Som medlem av deputertkammeret 1860 protes­ terte han mot sitt hjemsted Nizzas avståelse til Frankrike. Garibaldi besluttet å føre kampen for Italias samling videre på egen hånd, og hemmelig støttet av Cavour forberedte han en invasjonsstyr­ ke til Sicilia, som da var i opprør. 1 mai 1860 førte to dampskip ham med ca. 4 000 frivillige «rødskjorter» fra Genova til Sicilia, og i juni hadde han tatt hele øya. I august gikk hans styrker over stre­ det og snart var Napoli erobret. Han var så med på a hylle Viktor Emanuel av Sardinia som Italias konge. I 1862 besluttet han å fullføre samlingverket og marsjerte med 3000-4000 mann gjennom Calabria mot Roma, men ble stanset av de kongelige tropper. Under krigen mot østerrikerne 1866 kjempet Ga­ ribaldi med et frikorps på ny i Alpene, denne gang

Giuseppe Garibaldi

Judy Garland i sin gjennombruddsrolle / Trollman­ nen fraOz/ra 1939. Jack Haley som Tømmerhogge­ ren og Ray Bolger som Fugleskremselet.

med mindre hell. I 1867 gjorde han nye forgjeves forsøk på å erobre Roma. Etter det franske keiserdømmes fall 1870 deltok han med et korps på fransk side i den fransk-tyske krig og førte en tapper, men virkningsløs gerilja. Etter freden ble han valgt til den franske nasjonalforsamling, men trakk seg til­ bake til Caprera. Garibaldis selvbiografi, Memorie autobiografiche, er utkommet i en rekke utgaver og opplag. Litt.: J. Ridley: Garibaldi (1974). garing (av ty. ‘gjøre ferdig-), se ►gar. gårjil, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: kareler, russer; i sagn: overfallsmann fra øst. garkobber, eldre betegnelse på kobber av midle­ re renhetsgrad. Sekgar. Garland [ga:lønd|, by i USA. Texas, 20 km nord­ øst for Dallas; 194 200 innb. (1994). inngår i byre­ gionen Dallas-Fort Worth. Allsidig industri, særlig elektronikk, rakett- og flyindustri. Soveby for Dal­ las-Fort Worth. Universitetsfilial. Garland [ga:land], Hamlin. 1860-1940. ameri­ kansk forfatter, en sentral overgangsskikkelse mellom W. D. Howells- forsiktige realisme og den mer djerve naturalismen til Frank Norris. Stephen Crane og deres etterfølgere. Garland var født og oppvokst i farmermiljø i Midt­ vesten. og da han vendte tilbake dit i 1887 etter å ha tilbrakt noen år i litterære kretser i Boston, fikk han øynene opp for den fattigdom og sosiale urett­ ferdighet som preget livet på prærien, og de litte­ rære muligheter dette stoffet bød på. Resultatet ble Main-Travelled Rouds (1891) og andre novelle­ samlinger. Hans progressive politiske og sosiale syn kom til uttrykk i romaner som Jason Edwards, A Spoil of Office og A Member of the Third House (alle 1892)'. A Little Norsk (1892) skildrer det har­ de livet på en farm i Dakota, mens Rose of Dutcher 's Coolly (1895) handler om en pike som kjemper for å bryte ut og bli kunstner i Chicago. Essaysamlingen Crumbling Idols (1894) viser brytningene i tidens kulturdebatt. Garlands realistiske bøker ble aldri populære, og fra århundreskiftet begynte han å skrive populære, ofte romantiske bøker om indianere og nybyggere i vesten, f.eks. The Captain of the Grey Horse Troop (1902). Av hans selvbiografiske bøker kan nevnes A Son of the Middle Border (1926) og Roadside Meetings (1930). Hans siste bøker handler om spiritisme. Garland [ga:land], Judy. eg. Frances Ethel Gumm. 1923-69. amerikansk filmskuespiller og sanger. Debut som «vidunderbarn» i kortfilmen Every Sundax (1936). gjennombrudd i The Wizard of Oz (1939; spesial-Oscar for beste barnerolle), der hun sang Over the Rainbow som ble hennes kjenningsmelodi. Som sanger, danser og skuespiller var hun midt­

27 punktet i 28 filmer for Metro-Goldwyn-Mayer, bl.a. For Me and My Gal (1942 i.Girl Crazy (1943), Meet Me in St. Louis (1944), The Clock (1945), The Pirate (1948) og Easter Parade (1948). Hun giftet seg 1945 med Vincente Minnelli, men ekteskapet ble senere oppløst. Etter markante konsertopptredener i 1951. bl.a. i London, gjorde hun et betyde­ lig filmcomeback i A Star is Born (En stjerne blir født. 1954). Medvirket siden kun sporadisk i film, bl.a. i Judgment at Nuremberg (Dommen i Ntirnberg. 1961), A Child is Waiting (Et barn venter, 1963) og / Coidd Go On Singing (1963). I 1950- og 1960-årene konsentrerte hun seg mest om sine plateinnspillinger og konsertturneer. Mu­ sikalsk befant hun seg i skjæringspunktet mellom jazz og tradisjonell amerikansk vaudeville, og sammen med sine samtidige Edith Piaf og Billie Holiday, sørget hun for at populærmusikken fikk innpass i de store konserthallene (opptredener i Metropolitan 1959. Carnegie Hall 1961). Hennes liv var preget av et utall fiaskoer og minst like mange comebacks, og hennes konserter av en sterk innlevelse og en uovertruffen evne til å kom­ munisere med publikum, på et til da nesten ukjent, ekte og selvutleverende vis. Et stadig økende mis­ bruk av kunstige stimuli førte til hennes død. Litt.: M. Deans. A. Pichot: Weep No More. My Lady (1973); A. Edwards: J. G. (1974); G. Frank: Judy (1975); C. Finch: Rainbow (1975). Garm (norrønt Garmr ‘hund’), i norrøn mytolo­ gi ulvehunden som vokter inngangen til Hel. Den kommer løs ved Ragnarok, og kjemper da med gu­ den Ty med det utfall at begge mister livet. garmaker (bergverk), eldre betegnelse på arbei­ der som renser kobber. Jfr. ►gar. Garmann, norsk slekt, opprinnelig Gaarmand. Rådmann Johan Garmann (ca. 1580-1651), født i Haderslev, skal ha vært sønn av Frederik 2 og kom til Norge 1628 og grunnla et handelshus pa Brager­ nes. Han ble senere utnevnt til faktor ved Kongs­ berg sølvverk. Sønnen Johan Garmann (1610-73) ble landkommissarius og ervervet store jord- og skogeiendommer rundt Christiania. En annen sønn. Herman Garmann (1612-74). magistratspresident i Bergen, som er stamfar for den nålevende slekt, eide store jordegods på Vestlandet. Hans sønn, sog­ neprest i Os Christopher Garmann (ca. 1642-1721), var far til generaltollforvalter Johan Garmann (1675-1730), gift 1709 med Karen Frimann til Utstein kloster, som fulgte slekten Garmann til 1885. Deres sønn, sorenskriver i Hordaland Johan Garmann (1717—68), eide Mjelde gods, Sandviken og Store Alvøen gods og kruttverk ved Bergen. Fra deres sønner Johan Garmann (1744-1810) og Christopher Garmann (1747-1800) stammer de to grener av slekten. Johan Garmann, som eide Sandviken, var far til bl.a. Jens Kahrs Garmann (1781-1830). og dennes sønnesønn var skuespilleren Fredrik Torp Garmann (1850-1907). Johan Garmann (1744-1810) hadde også sønnen Christopher Garmann (1788-1842), på Mjelde gård i Haus, og dennes sønn David Brunchorst Garmann (1818-84) eide først Mjelde. senere Lokøen ved Bergen og har etterslekt der. Christopher Garmann (1747-1800) ble sogneprest i Alstahaug. Fra sønnen Johan Garmann (1780— 1815), sogneprest i Byneset, stammer bl.a. brødre­ ne Johan Christopher Garmann (1845-ca. 1918), som utvandret til USA, og Carsten Tostrup Wenzel Garmann (1848-1909), gravør og stempelfabrikant i Oslo. Begge fikk etterslekt. En annen sønn av Christopher Garmann var grosserer i Trond­ heim Herman Christopher Garmann (1787-1853), en av stifterne av Trondhjems Sparebank. Litt.: A. Coldevin: Norske storgårder (1950); Norsk Slektskalender, bd. II (1951). Garmann, Fredrik Torp, 1850-1907, født i Ber-

GARNER

Garmo kirke på Maihaugen. Lillehammer.

gen. norsk skuespiller. Den sentrale del av hans store kunstneriske innsats fant sted ved Den Nationale Scene. Bergen (1876-89). Men også ved Christia­ nia Theater(fra 1889) og Nationaltheatret (fra 1899) kom hans fantasi, humør og temperament til sin rett i en rekke karakterroller. Han spilte med hell flere av norsk dramatikks store roller, både hos Holberg. Ibsen og B jørnson. Utgav 1900En skuespillers oplevelser. Garman & Worse, roman (1880) av Alexander L. Kielland. Handlingen konsentrerer seg om det gamle garmanske handelshus i Stavanger. Boken rommer mye sosial satire rettet mot embetsmen­ nene og særlig prestene (pastor Martens, prost Sparre). Dramatisert flere ganger. Garmisch-Partenkirchen [-kirkjan], by i sørli­ ge Tyskland. Bayern. 10 km fra grensen mot Øst­ errike. 720 m o.h.. ved foten av Zugspitze (2963 m o.h.), Tysklands høyeste fjell; 27 000 innb. (1993). Et av de største vintersports- og luftkursteder i Tyskland, som arrangerte de olympiske vinterleker 1936 og fra 1953 ett av rennene i den tysk-østerrikske hoppuken (I. nyttårsdag). 1 Garmisch ligger kurparken, kurteateret og kongresshuset; i Partenkirchen rådhuset og lokalmuseum. Byen ble dannet 1935 ved sammenslåing av Par­ tenkirchen (romernes Partanum) med Garmisch. Garmo kirke, kirke opprinnelig fra Garmo i Lom kommune, nå en del av De Sandvigske samlinger på Maihaugen, Lillehammer. Skip og kor er bygd som stavkirke og kan være fra I 100-tallet. Den eksisterende takrytteren er fra 1690, de laftete korsarmene fra 1730. Kirken ble revet 1880, gjen­ reist på Maihaugen 1919-20. - Litt.: Garmo kyr­ kje og sokn, utg. av Garmo sokneråd (1979). - Bil­ de, se ►Sandvigske samlinger. De. garn (tekstil), fibrer som er spunnet sammen. Betegnelsene garn og tråd brukes om hverandre. Tråd var opprinnelig betegnelse for et garn som bestod av flere enkeltgarn som var tvunnet sammen. Man skiller mellom stapelgarn og filamentgarn. Stapelgarn fremstilles ved en spinneprosess av fib­ rer med en begrenset lengde. Garn av bomull og ull er derfor alltid stapelgarn. Det samme gjelder for oppkuttede filamenter av kunstfibrer. Filamentgarn består av endeløse fibrer. ► Spinning av stapelfibrer foregår på forskjellige maskiner. Garnet blir enten viklet opp på spoler (ringspinnemaskin) eller på glatte spindler (selfaktormaskin). Etter spinning tvinnes flere garn ofte sammen til et tykkere garn som kan besta av 2, 3, 4, 6, 8 osv. enkeltgarn. Det ferdige garn blir ofte viklet opp ved hjelp av en garnvinde, slik at det danner en ringformet bunt, en hespe(l). Det ligger store variasjonsmuligheter for gamegenskapene i de tallrike fiberkvalitetene som finnes

innenfor hver fibertype, f.eks. i ull, bomull og kunst­ fibrer. Den enkelte fibers lengde, tykkelse, elastisi­ tet, glans og krus er helt bestemmende for garnets egenskaper og effekt. Blandinger av fibrer gir ytter­ ligere variasjonsmuligheter. Fremstillingen av de syn­ tetiske fibrene har utvidet mulighetene meget. Et garn karakteriseres både av fiberinnhold og ved sitt ►garnnummer eller finhet. Dessuten oppgis tvinningsgraden ved antallet tvinninger per lengdeen­ het. Garnets styrke bestemmes ved å måle den kraft som skal til for å slite av garnet. Styrken oppgis som bruddlengde; det er den lengden av garnet som fritt opphengt ville ha utøvd den kraften som må til for å forårsake et brudd. Omregningen skjer ved hjelp av garnnummeret. garn (sjøuttrykk), fibrer av hamp, manila o.a. som er renset og spunnet sammen til tråder. Det kan være enkelt, toslått eller treslått. Garn til forskjellig bruk benevnes med forskjelli­ ge navn: Sygarn er toslått. utjæret og brukes mest til å sy seil. Seilgarnet er noe tykkere, utjæret, og to- eller treslått. Takelgarn er sterkt, tjæret seilgarn. Kabelgarn er en enkel, grov tråd. Likgarn er det samme, men blir laget av bedre hamp og brukes til liksømmen. Sjømannsgarn er slått av to eller tre kabelgarn, og blir mest brukt til kledning av tau­ verk. Firslått sjømannsgarn kalles lording. Støtsgarn lages av gammelt kabelgarn. kan være en­ kelt-, to- eller treslått, og brukes til kledning og reparasjon. Hvitt garn er betegnelse for alt utjæret garn. garn, fiskegarn, anvendes både til saltvanns- og ferskvannsfiske. Ble tidligere fremstilt av hamp og bomull, men lages nå bare av syntetiske fibrer. Trå­ dene knyttes sammen til et nett med kvadratiske hull av forskjellig størrelse, alt etter dets anvendel­ se. Garn fanger fisk i vandring, og når fisken kom­ mer i garnet, filtrer den seg inn i maskene og trå­ den. Se ►fiskeredskaper. garnbåt, båt med utstyr for utsetting og trekking av garn, tidligere ofte hjelpefartøy til større skøy­ ter o.l. Den tradisjonelle norske garnbåttypen, og­ så kalt gavlbåt eller vabåt, har et meget bredt ut­ overhengende akterspeil med garnrulle. Garneau [garnå|, Fran^ois Xavier. 1809-66, kanadisk franskspråklig jurist, historiker og lyri­ ker. Hans mest kjente verk er LHistoire du Cana­ da (1845-1848), som er preget av liberale og pat­ riotiske idealer. Han øvde sterk innflytelse både på engelsk- og franskspråklig litteratur i Canada på 1800-tallet. Garner [gama], Erroll, 1921-77. amerikansk jazzpianist; utviklet en helt personlig og egenartet stil som gjennom årene vant meget stor popularitet. Han fikk sitt gjennombrudd i New York i midten av 1940-årene som medlem av ulike smågrupper, men arbeidet senere nesten utelukkende som solopianist. eller til akkompagnement av bass og trom­ mer. Garner vant stor popularitet også utenfor de jazzinteressertes rekker, turnerte som konsertartist over hele verden, og spilte inn et utall gram­ mofonplater. Albumet Concert by the Sea (1955) er et av jazzhistoriens mest solgte. Han kompo­ nerte også en rekke melodier, hvorav Misty er den mest kjente. - Litt.: J. M. Doran: E. G. The Most Happy Piano (1985). Garner [gama]. Helen, f. 1942. australsk forfat­ ter; regnes som en av landets fineste nålevende språkkunstnere. Selv om hun skriver i den frag­ mentariske. postmodernistiske tradisjon, er forfat­ terskapet hennes ikke uten hverdagsrealisme og humor. Debutromanen Monkey Grip (1977; filma­ tisert 1982) vakte stor oppmerksomhet. Hun har ellers utgitt Honour and Other People’s Children (1980), som består av to kortromaner, novelle­ samlingen Postcardsfrom Surfers (1985) og roma­ nene The Children's Bach (1984) og Cosmo Cos-

28

GARNER

molino (1992). Dessuten har hun skrevet manus for fjernsyn og film. Garner [gama], James, f. 1928, amerikansk film­ skuespiller, filmdebut 1956. vant berømmelse gjen­ nom fjernsynsserien Maverick (1957-62). Film­ roller i blant annet The Great Escape (Den store flukten, 1963) og Hour of the Gun (1967), og ho­ vedrollen i fjernsynsserien The Rockford Files (1974-80). Garner [gama], John Nance, 1868-1967, ameri­ kansk politiker (demokrat), advokat 1890-98. Delstatspolitiker (Texas) 1898-1902, medlem av Representantenes hus 1903-33. Visepresident 1933-41 under F. D. Roosevelt, som han oppfat­ tet som altfor radikal. garnere (av fr.), besette, kante, innfatte. pryde (om klær, matretter, juveler osv.). garnering (til garnere). 1. Innfatning, pynt, dss. ►garnityr. 2. (fiskeri). En ombinding med tykkere tråd rundt selve nettet i et garn eller en not. Tjener til å for­ sterke redskapene ved skytingstauene, dvs. i overog underkant hvor slitasjen erfaringsmessig er størst. 3. (sjøuttrykk). Kledning av planker eller plater på innsiden av et skips spanter eller på innerbunnen (tanktoppen), og som danner vegg og gulv i lasterommet. Garnes, tettbebyggelse i Arna. Bergen kommu­ ne. Hordaland, på halvøya mellom Arnavågen og Sørfjorden. Fergeforbindelse til veinettet på Oster­ øy ved Hausvik (Rv. 566). Navnet kommer kanskje av norrønt gardr. ‘gjer­ de, om neset som skyter seg frem'. Garnes, Kåre, f. 8. nov. 1954, norsk jazzmusiker, bassist. Fra midten av 1970-årene var han ak­ tiv i jazzmiljøet i Bergen, og spilte bl.a. med grup­ pene Knut Kristiansen/Per Jørgensen kvintett 197980. Ny Bris og Steam 1980-83. Han flyttet til Oslo i 1983. og har samarbeidet med bl.a. Odd Riisnæs, Bjarne Nerem. Laila Dalseth og Per Husby. Garnett [gamit], David. 1892-1981. britisk for­ fatter. best kjent for den fantastiske romanen A Man in the Zoo (1924). I samme sjanger er debut­ romanen Lady Into Fox (1922) og The Grasshoppers Come (1931). Av hans senere produksjon kan nevnes A Clean Slate (1971) og The Master Cat (1974). Han skrev også noveller og selvbiografiske bøker. garnfiske, se ►fiskeredskaper. Garnier [-nje], Jean Louis Charles, 1825-98. fransk arkitekt. Hans hovedverk er den veldige, pompøst utformede operabygning i Paris, preget av den såkalte nybarokk. bygd til forherligelse av det annet keiserdømme, men først fullført etter Napoleon 3s fall (1861-74). Bygde dessuten Monte Carlos Casino og observatoriet i Nice. Garnier [-nje], Robert. 1534-90. fransk drama­ tiker. 1 hans tragedier er handlingsgang og psykolo­ gi av underordnet betydning. Hovedpersonene be­ finner seg uopphørlig i en lidelsesfylt situasjon, og de gir på en stadig mer intens måte uttrykk for sin lidelse. Tragikomedien Bradamante og tragedien Les Juives (1589) horer til de dramatiske hoved­ verk fra fransk renessanse. Dramatikerne i den fran­ ske klassisisme lånte både temaer og formelle ele­ menter fra Garnier. men hans mange lange mono­ loger gir stykkene et stillestående og elegisk preg. Garnier [-nje], Tony. 1869-1948. fransk arki­ tekt. Med sitt prosjekt for en industriell by (Cité Industrielle. 1901-04) foregrep han de byplanideer som ble rådende i Europa etter dannelsen av Cl AM i 1928: sonedeling av ulike funksjoner, at­ skillelse av kjørende og gående trafikk, og med innpassing av idrettsanlegg og et kommunesenter, alt i et ytterst moderne formspråk basert på anven­ delse av armert betong som byggemateriale. Selv

om planen aldri ble realisert, fikk den innflytelse i kraft av den detaljerte gjennomtenkingen av alle sider ved moderne arkitektur og byplanlegging. Lzm. Wiebenson: T. G. The Cité Industrielle (1969). garnieritt (etter J. Garnier, fr. ingeniør), generell betegnelse for grønne, nikkelholdige silikatmineraler, som stort sett tilhører serpentingruppen. De inneholder 4-30 % nikkel og brytes som nikkelmalm på Nouvelle-Calédonie. Dannes ved forvit­ ring av peridotitter. garnison (av fr. ‘forsyne, utstyre’), den troppe­ styrke som utgjør den faste besetning i en festning, by eller et område. Garnisonen i Porsanger, GR utdannings- og øvingsavdeling med standkvarter i Porsangmoen leir ca. 15 km sør for Lakselv i Finnmark. Planleg­ gingen av leiren startet i 1945, og formålet var å få en utdannings- og øvingsavdeling for Finnnmark. I 1948 kom utdanningen i fast gjenge da det ble inn­ kalt to kompanier; det ene ble etter rekruttperioden overført til Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), mens det andre fortsatte sin utdanning i Porsanger. 1 1963 ble GP etablert som en stående beredskaps­ avdeling og utgjorde en forsterket bataljon. Siden den tid er leiren blitt betydelig utbygd. Fra 1994 er GP en utdannings- og øvingsavdeling, og fra 1995 også standkvarter for Finnmark regiment. Garnisonen i Sor-Varanger, GSV, landets øst­ ligste hæravdeling, med hovedoppgave å utføre grenseovervåking på den 196 km lange norsk-russiske grense. Opprettet 1921, da som Garnisonskompaniet i Kirkenes. Standkvarter Høybuktmoen ved Kirkenes. garnisonere, ligge i garnison. garnisonsby, by med permanent forlagte mili­ tære avdelinger. garnisonskirke, kirke som betjener en garni­ son. Garnisonskirken, slottskirken på Akershus slott og festning, Oslo kommune. Opprinnelig innredet i sørfløyen på 1500-tallet, ominnredet i 1620-årene, gjennomgripende forandret av E. D. Håusser 1738—41, restaurert av H. Sinding-Larsen 1911 — 16 og av A. Arneberg 1953—57. Inntil 1938 kirke for garnisonsmenigheten i Oslo, brukes nå av felt­ prestkorpset. garnityr (av fr.). 1. Sett av noe som hører sammen, særlig av ensartede smykker, av kniver og gafler, av bordservise el.L; pynt på møbler eller drakter; pynt f.eks. av grønnsaker, anrettet på serveringsfat (dss. garnering). 2. (typ.). Samling av forskjellige grader av sam­ me skrift. Garnityr brukes også som betegnelse på streker og typografiske ornamenter i én og samme stil. garnmål, mål for maskevidden i et fiskegarn, angis i Norge ved antall omfar, dvs. antall knuter per alen (63 cm). Av og til, bl.a. i lover, angis også lengden i mm av en stolpe, dvs. avstanden fra midt på en knute til midt på neste. Skal garnmål være nøyaktig og utvetydig, må det oppgis særskilt for nytt, brukt og vått redskap, og for hvilket materi­ ale det er laget. 1 andre land (bl.a. Storbritannia) angis innvendig lengde av strak maske (lumen), som tilsvarer litt mindre enn dobbelt stolpelengde. garnnummer, mål for et gams vekt per lengde­ enhet eller lengde per vektenhet. Ved en interna­ sjonal avtale 1974 ble det såkalte Texsystemet tatt i bruk verden over for alle typer av garn. Tex angir vekten i gram av 1000 m av garnet. Tidligere var mange gamnummersystemer i bruk, f.eks. det engelske system for bomullsgarn, der garnnummeret (Ne) tilsvarer det antall hesper å 840 yards som til sammen veier 1 engelsk pund. For lin ble garnnummeret gitt i Lea. det vi) si antall hesper å 300 yards på 1 engelsk pund.

I det metriske system for ullgarn tilsvarer garn­ nummeret (Nm) det antall lengder å 1000 m som veier 1 kg, dvs. at garnnummeret i begge disse sys­ temer er lavere jo grovere garnet er. For kunstfibrer tilsvarer garnnummeret (den) vekten i g av en 9000 m garnlengde, dvs. garnnummeret er høyere jo gro­ vere garnet er. garnrull, trerull av varierende lengde og diameter (maksimum ca. 12 cm diameter) på båter som fis­ ker med garn. Den hviler ved tapper i et lager an­ brakt i oppstående armer eller dokker, som anbrin­ ges på esingen eller rekken av båt eller fartøy for å hindre slitasje av garnene. Oftest er garnrullen for­ synt med oppstående kortere ruller nær endene, såkalte andøvere, som hindrer at garnene glir uten­ for den liggende rull og innfil tres i lagrene. garnseleksjon, fangst av fisk av visse størrel­ ser ved bruk av garn med en maskevidde som er tilpasset fiskens kroppsform og den størrelse som skal fanges. Et ørretgarn av nylon på 29 mm (22 omfar) vil for det meste fange ørret som er 25-32 cm lang. Større og mindre fisk fanges også, men disse sitter ikke fast i maskene på samme måte som den fiskestørrelsen garnets maskevidde er beregnet for. Praktisk blir garnseleksjon brukt til regulering av fiskebeskatningen i et vann eller et havområde. garnvinde, redskap som brukes til å vikle opp garn i bunter. Kalles mange steder også hespetre. Garnås, Agnes Buen, f. 23. okt. 1946 i Kongs­ berg, norsk folkesanger (kvedar), søster av folke­ musikerne Knut og Hauk Buen. Hun er en aktiv forkjemper for kveding som profesjonell sangutøvelse. hennes formspråk har et rikt forsiringsverk, deklamatorisk rytme og særpreget intonasjon. Hun har ledet kurs, vunnet førstepriser i kappleiker og deltatt i norske og internasjonale festivaler. Av al­ bum kan nevnes Draumkvedet (1984), som ble til­ delt Spellemannprisen, og Rosensfole (1989, sam­ men med Jan Garbarek). Hun har også vært medre­ daktør av flere samlinger med folkeviser. Garnaas, Jørgen Christensen, 1723-98, født i Nes i Hallingdal, norsk billedskjærer og postfører, også kalt Jørgen Postfører. Bosatt i Bergen 174250, særlig kjent for å ha skåret små figurer, 8-10 cm høye, i elfenben og hvalrosstann, som fremstil­ te norske bønder og fiskere, kvinner og menn, i folkedrakter. Billedhuggeren Johann Gottfried Grund brukte disse som forbilder til statuene i ►Nordmandsdalen ved Fredensborg slott på Nord-Sjælland. Kong Frederik 5 bevilget ham i 1764 en årlig pensjon for arbeidet med figurene. De er, med hen­ syn til draktfremstillingen, nøyaktig utført og er sammen med Grunds statuer en verdifull kilde til studiet av norske folkedrakter. Garnaas utførte og­ så en serie tredukker som Det kongelige kunstkammer kvitterte for i 1771 (solgt på auksjon i 1824). Historisk museum i Bergen har 44 dukker som sann­ synligvis også er hans verk.-Litt.: E. Lexow: J. G. og Nordmandsdalen (i Bergens Museums Aarbok 1915-16); Aa. Noss: Statuane i Nordmandsdalen (1977). garo, folkegruppe i de vestlige områdene av den indiske delstaten Meghalaya, som tidligere var en del av Assam. og i Mymensingh. Bangladesh. De teller til sammen ca. 670 000 mennesker, og snak­ ker et tibeto-burmesisk språk. Garoenes tradisjo­ nelle hovednæringsvei er jordbruk, med ris, hirse og bomull som viktige avlinger. Slektskapssyste­ met er matrilineært. Religionen omfatter bl.a. forfedredyrking, men kristendommen har også vun­ net innpass. I likhet med flere andre folk i området har garoene de senere årene merket et økende press mot sine tradisjonelle landområder og sin kultur. Garpfalo, II, eg. Benvenuto Tisi, 1481-1559, italiensk maler, tilhørte Ferraraskolen og er kalt den «ferrariske Rafael». Hans tidlige arbeider viser slektskap med de venetianske kolorister; under på­

29 virkning av Rafael tilegnet denne produktive kunst­ ner seg en strengere, mer idealisert stil. Garonne [garån], spansk Rio Garona, elv i Frank­ rike, 575 km lang (647 km medregnet elvemun­ ningen Gironde), nedbørfelt 56 000 km2. Garonne springer ut i Maladetta-gruppen i Pyre­ neene, renner først 50 km gjennom spansk områ­ de, i en trang dalkløft, går så ut i lavlandet i en stor bue mot nordøst, nord og nordvest og når Biscayabukta gjennom en lang, bred, åpen munning, Gi­ ronde. I det øvre løp en hel rekke mindre tilløp fra vest, med kilder i Pyreneene. De viktigste tilløpene kommer imidlertid fra øst, fra Pyreneene Ariége (170 km), fra Massif Central Tarn (375 km), Aveyron (250 km). Lot (480 km) og Dordogne (472 km). Havn for hele området er Bordeaux og dens forhavner Pauillac og Verdonsur-Mer. En kanal følger Garonne oppover nesten 200 km til Toulouse. Herfra går Canal-du-Midi øst­ over til Middelhavet. Garoua [garwa], by i Kamerun, ved nordbredden av Benue; 142 000 innb. (1991). Administrasjons­ senter for den nordlige del av landet. Elvehavn og viktig handelssenter. Tekstilindustri (bomull), frem­ stilling av lærvarer, fiske og turisme. garp (av norrønt ‘uredd kar, hardhaus’) betegner i noen norske dialekter storskryter. Flertallsfor­ men garper b\e i middelalderen brukt som klenge­ navn på tyskerne i Bergen, og sannsynligvis med samme betydning. garpegenitiv, genitivsomskrivning med eiendomspronomen, for eksempel mor sin kåpe. Kjent i norsk fra omkring 1500. mest utbredt i vestnorske og nordnorske målføre, trolig spredt fra Bergen. Nå utbredt både i bokmål og nynorsk. Man regner med at formen er kommet fra nordtysk med han­ seatene (også kjent i dansk og nederlandsk), derav navnet garpegenitiv. som visstnok er laget av Moltke Moe. Litt.: N. Gjelsvik: Von og veg (1938); G. Indrebø: Norsk målsoga (1951). Garrett, Joåo Baptista de Silva Leitåo de Almeida. 1799-1854. portugisisk forfatter og politiker, skrev først skuespill og dikt under innflytelse av klassisismen. Som liberaler ble han landsforvist 1823. I eksiltiden i England ble han sterkt påvirket av romantikerne, særlig av Byron og Walter Scott, og skrev de store nasjonale diktene Camdes (1825) og Dona Branca (1826), det siste inspirert av Wielands Oberon. Ved siden av Herculano er han ska­ peren av den romantiske bevegelsen i Portugal og er fortsatt mye lest og studert. Etter en ny periode i utlendighet ble han deputert, deretter en tid char­ gé d'affaires i Belgia og en kort tid 1852 utenriks­ minister. Han var sterkt historisk interessert, og ble ansatt som historieskriver (cronista mor). Han hadde alltid interessert seg for folkeviser, og hans Romanceiro (1851) i tre bind er noe av det viktig­ ste han etterlot seg. I 1836 fikk han i oppdrag å lede arbeidet for å skape et nasjonalt teater, et teater som hadde lig­ get nede etter at tradisjonen fra Gil Vicente og hans etterfølgere var over. Fra denne tiden er skuespille­ ne Um Auto de Gil Vicente og O Alfageme de Santarém, begge med stoff fra sentrale perioder i na­ sjonens liv. Frei Luis de Sousa, som nok er det av hans verk som leses mest i dag, kom i 1844. Han var også en betydelig lyriker og skrev i 1863 Folhas Caidas, et sentralt verk innen portugisisk romantisk lyrikk. Av prosaverker kan nevnes det antiklerikale tobindsverket O Arco de Sant'Ana fra 1845 og Viagens na Minha Terra fra 1846. Litt.: O. Antscher: J. B. de A.-G. (1927); Aaron Lawton: A. G. Uintime contrainte (1966). Garrett [gærøt], Kenny, f. 1960. amerikansk jazzmusiker, altsaksofonist og fløytist. Han spilte i Duke Elhngton-orkestret 1979-83. platedebut under eget navn 1984 med Introducing Kenny Garrett. Etter

GARTNERHALLEN en periode med Art Blakey’s Jazz Messengers 1985 ble han engasjert av Miles Davis, som han spilte med til dennes død. Senere har han ledet egne grup­ per og samarbeidet med en rekke andre musikere. Av andre album kan nevnes Triology (1995) og Pursuance: The Music of John Coltrane (1996). Garrick [gærik], David. 1717-79. britisk skue­ spiller. Opptrådte både med tragedier og farser (så­ kalte harlequinader) før han London-debuterte 1741 som Richard 3. Samtidens britiske scenekunst var preget av et sterkt sjablongmessig spill, og Garrick har fått æren for å ha innført en naturligere spille­ stil og regnes som den moderne skuespillkunsts far. Særlig viktig er hans innsats for Shakespeares dra­ matikk. Han ledet Drury Lane-teateret 1747—76, og skrev også selv dramatikk, bl.a. den mytologiske burlesken Lethe (1740). garrigue [garig] (fr.), åpen, lavvokst krattvegetasjon på tørre og steinete steder i middelhavsland­ ene, særlig typisk utviklet på kalkbunn. Dominert av eviggrønne, lave busker og dvergbusker som of­ te er mer eller mindre tornete. Karakteristiske plan­ ter er arter i slektene lavendel, rosmarin, timian, salvie, isop, solrose, vortemelk, gress-slekten Stipa osv. I flekkene av naken jord og stein mellom buskene blomstrer en fargerik flora av ettårige ar­ ter og løkplanter som krokus, villtulipaner og Iris opp i løpet av kort tid om våren. Lokalt brukes også andre navn på garrigue-vegetasjonen, for ek­ sempel tomillares i Spania, phrygana i Hellas og batha i Israel. Garrigue er ikke en naturlig vegetasjonstype. men er fremkommet som et resultat av menneskets virksomhet, med avskoging og jord­ erosjon. Garrincha (eg. Manuel Francisco dos Santos). 1933-83, brasiliansk fotballspiller, 54 landskam­ per, verdensmester 1958 og 1962. Klubber: Botafogo, Corinthians, Flamengo, Red Star Paris. Garrison [gærisn], William Lloyd, 1805-79, amerikansk politiker, startet 1831 avisen The Liberator. hvor han med stor kraft agiterte for opp­ hevelse av negerslaveriet. 1 1833 grunnla han det første abolisjonistiske forbund. American Anti-Slavery Society. garrottering, henrettelsesmetode, brukt i Spania og på Cuba. Den dødsdømte ble anbrakt med ryg­ gen mot en pæl eller i en høyrygget stol, hvoretter en jembøyle. garrotte. festet til pælen eller stol­ ryggen. ble skrudd sammen om halsen på ham, inn­ til han ble kvalt. Garshol, Audun, f. 9. nov. 1951. norsk fri idrettsutøver. 8 individuelle senior-NM på 100 m (5 på rad) og 200 m (3) i perioden 1972-76. Også flere stafett-NM (med BUL). Kongepokal 1972. Delta­ ger i OL 1972. hvor han satte norsk rekord på 100 m med 10,55 og på 200 m med 21,16 (rekorder til 1986). Satte like før OL norsk rekord på 100 m med 10,2 (manuell tidtaking). Klubber: Hamar IL; IL i BUL, Oslo; Hareid IL. Garsholbanken, fiskebanke i Norskehavet, ca. 30 nautiske mil vest av Sklinna i Leka kommune, Nord-Trøndelag, og vest for Sklinnabanken. Ca. 200-300 m u.h. Garsjin, Vsevolod Mikhajlovitsj, 1855-88. rus­ sisk forfatter; studerte ved berghøyskolen i Petersburg. men oppgav studiene. Han debuterte i 1877 med novellen Fire dager med emne fra den russisktyrkiske krig, der han deltok som frivillig. Dyp medfølelse og smertelig melankoli preger Garsjins kvantitativt beskjedne forfatterskap. Nevnes må hans mesterverk Den røde blomst (1883), videre blant annet Kujonen, Et møte.Attaleaprinceps. Me­ nig Ivanovs erindringer og Nadesjda Nikolajevna (1885). Garsjin ble sinnssyk og døde etter et selv­ mordsforsøk. Som novelleforfatter var han en for­ løper for Tsjekhov. De fleste av novellene hans er oversatt til norsk.

Gartneri. Blomstergartneri. Garsjoen, et 9 km2 stort, fiskerikt vann i SørVaranger kommune, Finnmark, sør for Vårjjatvuotna/Varangerfjorden; 216 m o.h. Garsjøen. som har sitt naturlige avløp mot sør til Neidenelva, er ved regulering ført nordover til Duddoelva og tje­ ner som magasin for Gandvik kraftverk (4,8 MW). Garson, Greer, 1908-96, amerikansk filmskue­ spiller. Debut i Goodbye Mr. Chips (1939), gjen­ nombrudd med Mrs. Miniver (1942; Oscar). Spilte gjerne elegante, ubevegelige kvinner. Filmer bl.a. Random Harvest (Ut av skodden, 1942), Desire Me (1947), Julius Caesar (1953). Garten, øy i Ørland kommune, Sør-Trøndelag; ca. 1.5 km2. Øya ligger ytterst i Trondheimsfjor­ den. utenfor sørspissen av Ørlandet og har broforbindelse med dette. Fra Garten går bilferge til øye­ ne Kråkvåg og Storfosna. Fiskeforedling. Navnet kommer trolig av norrønt garta, ‘skra­ pe’, eller nynorsk garte, ‘skjemte, grynte’; sikter da til bølgeslagene mot øya. gartner (etter eldre ty., avledet av ‘hage’), per­ son med fagutdannelse i hagebruk. Tittelen er ikke beskyttet ved lov. Brukes vanligvis av dem som har gjennomgått gartnerkurs ved ►gartnerskole. Gjen­ nom videregående kurs kan man bli gartneritekniker. Gartner som driver egen bedrift kaltes tidligere handelsgartner, nå gartnerieier. Herredsgartner og fylkesgartner er offentlige funksjonærer med høy­ ere fagutdannelse. Se også ►anleggsgartner. I norrønt er brukt grasgardsmadr, på 1500- og 1600-tallet urtegaardsmand og først på 1700- og 1800-tallet ble betegnelsen gartner vanlig i Norge. Gartner (Hansen), Christian, død 1716, født i Danmark, norsk gartner, fra 1675 gartner i Trond­ heim. Skrev 1694 boka Horticultura, som er den første norske hagebok, flere ganger opptrykt i faksimile-utgave. Han gjorde meget for å fremme ha­ gebruket i Norge. Gartnerhallen, A.L., andelslag for omsetning av frukt, bær, grønnsaker, poteter, blomster og stats­ kontrollert planteavlsmateriale for poteter, frukt, bær og blomster. Selskapet ble stiftet 1930 og er eid av drøyt 4000 primærprodusenter fra hele lan­ det (1996). Det er organisert som et konsern der hovedstyret, valgt av årsmøtet, har ansvar for hele virksomheten. Hovedkontor i Oslo. Selskapet er delt i tre divisjoner: frukt/grønt med 20 avdelinger, blomster med 13 avdelinger og in­ dustri, som igjen består av 3 fabrikker og 4 datter­ selskaper. Inntil 1991 var selskapet organisert med

30

GARTNERI

egne geografiske avdelinger som hadde selvsten­ dig økonomisk ansvar. Gartnerhallen er blant de markedsledende innen flere av sine områder. Mar­ kedsandelen varierer for ulike vareslag. Omsetning (inklusive datterselskaper) 1995: 1.5 mrd. kr; 890 ansatte. Adm. direktør: Ole-Ludvik Kleven. Historikk. Samvirkemessig salg av gartneri- og hagebruksprodukter begynte med fruktsalgslagene tidlig i 1920-årene. Omsetning av grønnsaker kom med ganske snart, av matpoteter i 1930-årene. av blomster 1964. Salgslaget i Oslo ble stiftet 1930. Nord-Norge kom med 1955 ved at Nord-Norges Salgslag (fra før kjøtt- og eggomsetning) ble med. gartneri, bedrift hvor det drives ervervsmessig produksjon av forskjellige hagebruksvekster, f.eks. blomster (blomstergartneri). grønnsaker (grønnsakgartneri). Det skjelnes også mellom frilandsgartneri og veksthusgartneri. Handelsgartneri er en fel­ lesbetegnelse for slike anlegg. Anleggsgartneri er en håndverks- og entreprenørvirksomhet med an­ legg og vedlikehold av park- og friluftsanlegg som spesialitet. Illustrasjon, se s. 29. Gartneriets og Hagebrukets Arbeidsgiver­ forening, G. H. A., opprettet 1945 med formål å

opprettholde godt forhold mellom arbeidere og ar­ beidsgivere og søke å avverge og ordne arbeids­ tvister, videre å veilede foreningens medlemmer an­ gående arbeidsforhold og støtte dem under konflik­ ter med arbeiderne eller deres organisasjoner. Som medlemmer av G. H. A. kan opptas eier eller bru­ ker av gartneri, planteskole og ervervsmessig hage­ bruk. G. H. A. har kontor i Oslo og er tilsluttet Landbru­ kets Arbeidsgiverforeninger. 75 medlemsbedrifter med ca. 500 ansatte (1994). gartneritekniker, yrkesutøver med fagutdannel­ se gjennom ettårig videregående kurs ved gartner­ skole. For å bli tatt opp ved kurset kreves eksamen fra ordinært ettårig kurs ved gartnerskole. gartnerskole, hagebruksskole, videregående sko­ le som tilbyr grunnkurs i naturbruk, videregående kurs 1 i gartneri og hagebruk og videregående kurs 2 gartner; finnes i Aurland i Sogn. Borkenes, Lier, Grimstad, Levanger. Moelv, Stokke og Ulvik i Har­ danger. I tillegg finnes hagebrukskurs på flere av landbruksskolene. Skolene har ulike slags kurs: grunn-, gartner- og gartneriteknikerkurs. foruten praktikantkurs. Varighet 12 eller 18 måneder. Sko­ len i Moelv har halvårig grunnkurs i blomsterdeko­ rasjon. Se også ►gartner og ►gartneri. Garuda, en guddommelig fugl som alt fra vedisk tid har spilt en stor rolle i hinduisk mytologi. Han er slangenes svorne fiende og Vishnus venn og ridefugl. garveplanter, planter som inneholder så mye garvestoffer at de brukes i garveindustrien. De vik­ tigste garveplantene er akasiearter, quebrachoarter, sumakarter og enkelte aner av mangrovetrær, særlig i slekten Rhigophora. 1 Norge har særlig eik vært brukt som garveplante. garver, yrkesutøver som ved bestemte metoder bearbeider dyrehuder til lær og råmateriale for skinnvarer. ►Garving skjer nå for det meste fabrikk­ messig. og handverksfaget utøves bare i begrenset omfang. Opplæringen skjer ved en kombinasjon av opplæring i skole og læretid i bedrift. Opplæringen avsluttes med en fagprøve. Norske Garveriers Landsforening, stiftet 191 Ler tilsluttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og har sekretariat i Oslo. garveren, Prionus coriqrius, billeart i familien trebukker (Cerambycidae). Arten er meget stor, svart med mørkebrune dekkvinger og tre pigger på hver side av halsskjoldet. Hannen har spesielt kraf­ tige antenner. Med en kroppslengde på 18-45 mm

vil de største individene være større enn nesehornbillen. som vanligvis regnes som Norges største billeart. Garveren er imidlertid sjelden og kortlivet, og treffes bare sporadisk i våre sørligste kyststrøk hvor den svermer på varme høysommerkvelder eller hviler på trevirke. Larvene utvikles gjennom tre år i røtter av ulike trær, særlig bøk og eik der disse står i fuktig sandjord. garveriull eller^skinnull, ull fjernet med kjemi­ kalier fra skinnet av slaktede sauer. garvestoffer, stoffer som inngår uløselige for­ bindelser med limstoffer og kollagen og derved har evnen til å omdanne hud til lær. I Norge har det viktigste garvestoff vært tannin utvunnet av eikebark. Garvestoffer inndeles i flere typer: Hydrolyserbare garvestoffer, hvor benzenkjernene forbindes med hverandre eller med glukose til kompleksforbindelser. Finnes blant annet i bark og ved av eik og edelkastanje og i stilker av ekte garvesumak. Kondenserte garvestoffer kondenseres til høymolekylære forbindelser ved oksidasjon; finnes i bark av gran, mimosa, hemlock, quebracho, kateku, gamir og andre. Disse garvestoffer utvinnes ved ekstraksjon og konsentreres til garveekstrakter. Mineralske garvestoffer er forskjellige mineralsalter. f.eks. kalialun, ammoniumalun, bromalun og kalsiumnitrat, men viktigst er kromsaltene. Basisk kromsulfat kan f.eks. fremstilles ved å tilsette soda i en kromalun-løsning. Animalske garvestoffer kan f.eks. være de høyere umettede fettsyrene som finnes i tran. Syntetiske (kunstige) garvestoffer brukes mest i forbindelse med andre garvestoffer og lages på for­ skjellig vis, f.eks. av kreosol, svovelsyre og formaldehyd. garvesyre, kompliserte organiske forbindelser (►tannin) som finnes i barken og frukten av mange planter. Handelsvaren utvinnes fra gallepler og har summeformel C7hH,,O46. Garvesyre er lettløselig i vann og virker snerpende (astringerende). Har stor fellingsevne, bl.a. for protein, og er viktig del av naturlige garvestoffer. 1 vin bidrar garvesyren både til smak og holdbarhet og vil gi et visst snerpende preg hvis den finnes i større mengder, som f.eks. i vin som ikke er ferdiglagret. Garvey |ga:vei], Marcus (Moziah), 1887-1940, født på Jamaica, amerikansk reformator (svart), mest kjent for sitt arbeid i USA. Fikk i 1914 opp­ rettet UNIA, en organisasjon som satte seg som mål å stimulere til økt selvrespekt og økonomisk styrke for den svarte befolkning, først og fremst gjennom å opprette en selvstyrt svart nasjon i Afrika. Garveys bevegelse skjøt stor fart etter at han i 1916 flyttet til den svarte bydelen Harlem i New York City. Alt 1919 var det opprettet 30 lokalavdelinger i byghettoene i det nordlige USA. Garvey ivret for egne forretningstiltak for den svarte befolkning, og disse omfattet en tid fabrikker og et dampskipssel­ skap. UNIAs årsmøte 1924 vedtok konkrete planer for et «tilbake-til-Afrika»-koloniseringsforsøk. Garvey møtte imidlertid motstand fra andre svarte ledere for sin segregasjonspolitikk og upraktiskhet. Dessuten ble han i 1922 dømt for økonomiske mis­ ligheter. Dommen ble omstøtt i 1927 av president Coolidge. som imidlertid samtidig utviste Garvey. Han flyttet UNIAs hovedkvarter til Storbritannia, men oppnådde aldri siden større oppslutning om sine ideer. Disse ble til dels gjenopplivet av den nasjo­ nalistiske Black Power-bevegelsen i 1960-årene. garving (av mnty.) betegner stort sett overførin­ gen av dyriske huder og skinn til lær eller skinnva­ rer. Huden består hovedsakelig av proteinene kol­ lagen, elastin og kreatin og er i rå tilstand ikke hold­ bar. Den konserveres ved salting eller tørking, men må garves for å bli sterk og bestandig mot vann og forråtnelse og for å kunne anvendes til lær og skinn­ varer. Ved garving behandles huden med garvestof­

fer. visse mineralsalter eller tran, som forbinder seg kjemisk med kollagenet og danner den egentlige lærsubstans. Med garving menes imidlertid i alminnelighet he­ le garveprosessen, som omfatter forbehandlingen av huden (før den egentlige garving) og etterbe­ handlingen. FORBEHANDLING

Forbehandlingen skal fjerne uønskede bestanddeler fra huden og gjøre den egnet for innvirkningen av vedkommende garvestoff; den består hovedsakelig av følgende operasjoner: 1) Utvanning eller bløting for å fjerne salt eller bløte opp tørre huder. 2) Kalking for å svelle kreatinet og få hår. overhud og underhud til å løsne. Hudene legges i løs­ ning av lesket kalk eller lagvis med lesket kalk som er tilsatt avhåringsmiddel, vanligvis natriumsulfid. 3) Avhåring ved at man skaver av hår og overhud med en sløv kniv eller i egne skavemaskiner. På lignende måte fjernes den løse underhuden, fetthuden. og medfølgende kjøtt med en skarp kniv, rote­ rende skavekniver eller valser. Tykke huder blir også spaltet, kløves i to parallelt med narvelaget i spaltemaskiner. 4) Avkalking og pyring eller beising. Det meste av kalken fjernes ved vasking med vann og ved behandling med en svak syre, f.eks. melkesyre, i «haspler» eller «valker». Derpå behandles huden med et enzympreparat, vanligvis pankreatin, som inneholder proteinspaltende (særlig trypsin) og fettspaltende enzymer. Enzymene bryter ned elas­ tin og fett, og det blir nesten bare kollagen tilbake i huden, som samtidig sveller en del slik at kollagenet reagerer lettere med garvestoffene. Til beisin­ gen ble det tidligere brukt ekstrakter av gjødsel, f.eks. fra hunder og høns. 5) Pickling følger etter beisingen hvis huden skal kromgarves. Den behandles da med mineralsyre og salt for å få den surhetsgrad som kromgarving kre­ ver. Ved at man varierer tiden, temperaturen og kjemi­ kaliene ved de forskjellige forbehandlingsprosesser. kan det ferdige lærs egenskaper påvirkes i høy grad: Langvarig kalking gir mykt lær, det samme gjelder beisingen. For sålelær må kalking og bei­ sing være kortvarig. GARVEMETODER

Selve garvingen foregår på forskjellig måte: Logarving (rødgarving), vegetabilsk garving, med naturlige, vegetabilske garvestoffer. I eldre tider la man gjerne de forbehandlede huder i bassenger med opphugd garvebark og vann. Først bruktes en svak garvestoffløsning (lite bark), som etter f.eks. 2-3 måneder ble skiftet med sterkere, denne ble igjen skiftet med en enda sterkere osv. På denne måte kunne det gå et par år før tykt lær var ferdig. Nå foregår garving meget hurtigere ved at det brukes sterkere løsninger, f.eks. ved hjelp av garveekstrak­ ter. og ved at hudene holdes i bevegelse i valker, korte tromler med løfteribber og stor diameter. Her må det også først brukes en svak eller brukt garve­ stoffløsning for å unngå at overflaten blir garvet og ugjennomtrengelig før garvestoffet har nådd det indre av huden (dødgarving). derpå sterkere løsnin­ ger. På denne måte kan garving av huder som ikke er særlig tykke, gjennomføres i løpet av noen uker, av tynne huder på få dager. Store og tykke huder henges også i garvestoffløsning i store beholdere eller gruver, og rødgarving kan da fremdeles kreve et par måneder (sålelær). Under garvingen forbin­ der garvestoffet seg meget fast til hudens kollagen, og ferdig rødgarvet lær inneholder omkring 40-60 prosent bundet garvestoff. Mineralgarving med visse uorganiske salter. Mest kjent og anvendt ei ►kromgarving. hvor det brukes 3-verdige eller 6-verdige kromsalter.

31

GASCAR

Forbehandling:

Forskjellige garvemetoder:

Garving. Øverst: Skjematisk fremstilling av garveprosessen. - Nederst: Fargede skinn i gården til en lærfabrikk i Marokko.

Hvitgarving (alungarving) er også en mineralgarving som foretas med en løsning av aluminiumsulfat (alun) eller natriumklorid (koksalt). Hvitgar­ ving spiller en stor rolle for garving av pelsverk og hanskelær (glacégarving). For sistnevnte brukes i stor utstrekning en kombinasjon av alun- og kromgarving. Semsgarving (oljegarving). De oppbløtte huder settes inn med tran, f.eks. ved valking, og utsettes for luftens oksiderende virkning. De overføres der­ ved til lær ved at det av tranens sterkt umettede fettsyrer dannes peroksider som forbinder seg med hudvevet (kollagenet). Denne kjemiske forandring og binding av en del av tranens bestanddeler til huden er så sterk at de ikke engang kan fjernes igjen ved vasking med lut. Noe av den overskytende tran presses ut, resten fjer­ nes ved vasking med natriumkarbonat (soda)-løsning. Det utpressede fett (degras) er et utmerket smøremiddel for lærvarer. Semsskinnet eller vaskeskinnet som fås er bløtt og smidig og brukes spe­ sielt til pusseskinn og myke lærvarer, f.eks. han­ sker. Som råvare brukes mest hud fra elg, rein, hjort, får og kalv. Kombinasjonsgarving med to eller flere garvestof-

fer, f.eks. krom-vegetabilsk. syntetisk-vegetabilsk osv. Særlig har kombinasjonen krom-vegetabilsk fått stor betydning, idet kromlærets styrke for eksempel kan kombineres med det vegetabilsk garvede lærs fyldighet. Formalin-, kinon- og ligningarving har underord­ net betydning. ETTERBEHANDLING

Etter selve garvingen har man også flere viktige operasjoner for å få et ferdig lær. Farging og fetting foregår i valkene i tilslutning til garvingen. Fetting er nødvendig for at læret ikke skal bli sprøtt etter tørkingen, som foregår ved sentrifugering, utpres­ sing, spiling og tørking i varm luft. Læret blir så myket opp ved «stolling» og får så sin finishbehandling ved falsing, sliping, spalting, lakkering m.m. Vegetabilsk garving brukes fortrinnsvis for f.eks. sålelær og lær for remmer, reiseeffekter, por­ teføljer, møbler og bokrygger; kromgarving for krom-bunnlær (sålelær), bokskalv, sjevrå, annet overlær og lær for sportsartikler. HISTORIKK

Garvefaget er et gammelt håndverk i Norge. Gar­ verne anvises i Magnus Lagabøtes bylov for Ber­

gen buer m.m. utenfor Hallvardskirken. Garvernes laug fikk nye artikler, dvs. lauget ble fornyet, 1731. Driften var knyttet til gårdene, derfor ble garveribedriften ofte lenge i slekten (Berner-slekten, Os­ lo). Garveriene er nå gått over til fabrikkdrift. Litt.: K. H. Gustavson: Lader (1944). Gary |gæ:ri |, by i USA, Indiana, ved sørenden av Lake Michigan, 50 km sørøst for Chicago; 114 300 innb. (1994), hvorav 71 % er svarte (i 1980 hadde byen 152 000 innb.). Opprinnelig befolket av inn­ vandrere fra Sør- og Øst-Europa. Gary inngår i Chicago-regionen, og er et av verdens største stålindustrisentre. 1 tillegg til rørstål. platestål. jernba­ neskinner og andre primære metallprodukter, lages bildeler, kjemikalier, plastvarer, sement, petroleums­ produkter m.m. Sete for Indiana University North­ west (1948). Byområdet ble innkjøpt av U.S. Steel Corpora­ tion i 1905. og byen grunnlagt 1906. Stålverkene ligger langs Lake Michigan, mens selve byen ligger lenger sør. Et omfattende byfornyelsesarbeid ble igangsatt i 1970-årene, bl.a. med sikte på å bedre boligforholdene og å redusere de alvorlige miljø­ problemene. En ny havn ved Burns Harbor øst for byen kan betjene havgående fartøyer gjennom St. Lawrence-kanalen. Gary ble en av de første større byer i USA som valgte en svart borgermester (1967). Gary [gari], Romain, eg. Romain Kacew, 1914— 80, fransk forfatter av jødisk-ukrainsk ætt. Hans romaner er preget av humanisme og tidskritikk, som i Les Racines du Ciel (1956). belønnet med Goncourt-prisen. Boken skildrer en mann som har satt seg fore å stanse utryddelsen av den afrikanske elefant, fordi han vil gjøre sitt til å bevare mysteri­ et i en sivilisasjon som truer med å legge alt øde. Elefantene blir også et symbol for jødefolket som trues av holocaust. Av hans øvrige romaner kan nevnes Education européenne (1945), om den polske frihetskamp. Les Couleurs du jour (1952, norsk overs. 1954), Chien blanc (1970), om rase­ problemet i USA. Les Enchanteurs (1973) og Les Cerfs-volants (1979). Gary skrev også mange romaner under pseudony­ met Emile Ajar. blant annetLa Viedevantsoi (1975; filmatisert 1977 med norsk overs. Med livet foran seg, 1976), en gripende roman om mennesker ne­ derst på samfunnsstigen, som skaffet ham hans an­ dre Goncourt-pris. Flere av bøkene hans er filmati­ sert. Garaasen, Haakon. 1887-1957. født i Trysil, norsk forfatter. Han utgav romanene Rogfinne (1912) og Tungsjø-ætta (1916) med sterke bilder fra skogslivet; dessuten 4 bind kulturhistoriske skild­ ringer 1923-25, Frå grensebygder og finnskogar (Trysilmalm og andre malmar, 1923; Magre vilkår, 1924; Emigrantane frå Suomi, 1925) og, sammen med den svenske forfatteren Paul Lundh, I Dalaskog (1929). gas (av fr.), tynn, gjennomsiktig tekstil. Egentlig vevd i slyngbinding slik at varptrådene ligger par­ vis slynget om hverandre og binder fast vefttrådene. Gas brukes også om tekstil i toskaftsbinding fremstilt av meget tynt garn. Gascar [gaskar], Pierre, pseudonym for Pierre Fournier, f. 1916, fransk forfatter og journalist. Hans opplevelser i konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig preger en rekke av hans roma­ ner og noveller, som skildrer en verden uten me­ ning og medlidenhet. Les Meubles (1949) og Le Visage clos (1951) er tradisjonelt realistiske i sin form, mens Les Bétes og Le Temps des morts (1953; Goncourtprisen) viser hans originalitet. Karakte­ ristisk for Gascar er en samtidig intuitiv og rasjo­ nell erkjennelse av menneskets samhørighet med ting, vekster og dyr i en dunkel enhet. Senere ro­ maner bl.a. Les Chimeres (1969) og LArche (1971). Han hai også utgitt essays og reisebeskrivelser, bl.a. fra Kina.

32

GASCOGNE

Gaseller. Dorcagaselle. Gascogne [gaskånj], landskap og gammel pro­ vins i det sørvestre Frankrike, mellom Pyreneene og Garonne. Omfatter stort sett de nåværende de­ partementer Landes, Hautes-Pyrénées, Gers, Haute-Garonne samt mindre deler av Pyrénées-Atlantiques. Lot-et-Garonne og Tarn-et-Garonne. Historie. Gascogne het opprinnelig Vasconia etter vaskonene eller baskerne som falt inn i landet fra sør, og som på 500-tallet ble fortrengt av vestgoterne. Fra 602 kom landet under frankisk herredøm­ me. om enn tidvis bare i navnet. Midt på 700-tallet ble landet under Pipin den lille og senere Karl den store, fastere knyttet til det frankiske riket; senere ble det eget hertugdømme. Gascogne ble 1054 for­ ent med resten av Aquitania (Guyenne), og 1154 kom de begge under engelsk styre ved Eleonoras giftermål med Henrik 2. Etter mange stridigheter under hundreårskrigen ble Gascogne fransk 1453. Gascoigne [gæskåin], George, ca. 1525-77, en­ gelsk dikter. Han eksperimenterte med en rekke nye litterære former, og skrev bl.a. den første en­ gelske prosafortelling med emne fra samtiden og den første samlede sonettsekvens (begge i A Hundreth Sundrie Flowers. 1573), den første avhandling om diktekunsten (i The Posies of George Gascoig­ ne. 1575), og en av de første satirer (The Steele Glas, 1575, på blankvers). Dessuten foretok han den før­ ste gjendiktning av italiensk tragedie og komedie. Gascoyne [gæskåin], David (Emery), f. 1916, britisk dikter; surrealismens fremste representant i England. A Short Survey ofSurrealism (1935) viser hans store kjennskap til europeisk litteratur og sær­ lig franske diktere som Eluard og Apollinaire, som han har oversatt. Hans egne diktsamlinger er også influert av kunstnere som Max Ernst og Magritte. I

alkaner og alkener. Markedsføres vanligvis med en betegnelse som angir den viktigste komponent, f.eks. gasol/propan. Oppbevares under trykk på stål flasker. Gasolin’, dansk rockgruppe dannet 1969 med vokalisten Kim ►Larsen som forgrunnsfigur. Grup­ pen var i nærmere ti år et stort navn i skandinavisk rock, til Larsen sluttet for å satse på en solokarriere. Av album kan nevnes Gasolin ’ (1974) ogEfter endnu en dag (1976). gasometer (av gass og -meter), gasstank der vo­ lumet varierer med fyllingsgraden, se ►gassklokke. Gasparri, Pietro, 1852-1934, italiensk geistlig, kirkerettslærd. Kardinal 1907, pavelig statssekre­ tær 1914-30. Forestod arbeidet med ►Codex juris canonici. Ledet fra 1926 de forhandlinger med den italienske stat som ved forliket 1929 førte til opp­ rettelsen av en uavhengig Vatikanstat. Gaspé [gæspei], halvøy i Canada, provinsen Québec, mellom munningen av St. Lawrence Ri­ ver i nord og Chaleur Bay i sør, 28 500 km2. Skog­ kledd og fjellfylt, utgjør den nordøstligste delen av Appalachene. Høyeste punkt er Mount Jacques Cartier (1277 m o.h.). Fiske og skogbruk er de viktig­ ste næringsgrener; i tillegg brytning av kobber, sink og bly og treforedlingsindustri. Gasprom, russisk olje- og naturgassprodusent, en av verdens største i sitt slag og Norges sterkeste konkurrent i det europeiske gassmarkedet. Selska­ pet har kontroll med mer enn 100 gassfelt, noen av dem blant verdens største, og står dermed for 25 % av verdens kjente gassreserver. gass (dannet av gr. khaos i betydningen ‘luft’) (fys.), en materie- eller stofftilstand der stoffet verken har bestemt form eller volum. Luft er en blanding av gasser. En gass fyller helt ut det rom den er i. Gasser har ingen fri overflate slik som væsker og faste stoffer, de øver alltid et trykk mot overflaten til legemer som befinner seg i den (lufttrykk). En avstengt gass øver et trykk mot veggene til rommet den er i. Dersom veggene gir etter for trykket, utvider gassen seg. Gasslover. Hvis en gass endrer trykk, temperatur eller volum uten at den utveksler varme med omgi­ velsene, kalles forandringene adiabatiske. Når en gass utvider seg uten overføring av varme, blir den avkjølt, og når den trykkes sammen, stiger tempe­ raturen. Det tar tid å overføre varme, så raske pro­ sesser, f.eks. trykkendringene i lydbølger i luft, kan regnes som adiabatiske. For adiabatiske tilstandsforandringer gjelder at trykket p ganger volumet V opphøyd i en potens y (kalt adiabatkonstanten) er konstant, pV'< - konstant. For luft er y = 1,41.

Poems 1937-42 (1943), illustrert av Graham Sutherland, er Gascoyne i ferd med å forlate surrealis­ men og eksperimenterer med andre stilarter. Denne samlingen inneholder også en gruppe religiøse dikt som ble godt mottatt av kritikerne. Det lange diktet Night Thoughts ble bestilt av BBC og fremført 1955, utgitt 1956. - Litt.: K. E. Morgan: Christian Themes in Contemporary Poets (1965). gaseller, en ikke helt skarpt definert gruppe av antiloper, partåete klovdyrarter i oksefamilien, som kjennetegnes ved slank og smekker bygning og stor hurtighet og spenstighet i spranget. De er som re­ gel små dyr, vanligvis lysebrune av farge på ryggsiden og hvitaktige på buken. Ofte et karakteristisk mønster av lyse og mørke striper i ansiktet. Mange arter i Afrika og Asia. Se f.eks. ►springbukk, ►grantgaselle, ►gerenuk og ►thomsongaselle. gasje (av fr.; opprinnelig et germansk (frankisk) ord), lønn, i alminnelighet beregnet per år (oftest for en person i fastere stilling). Ordet gasje går mer og mer ut av språkbruken og er så vel i private som offentlige tariffavtaler erstattet med ordet lønn. gasjere, betale, lønne. gaska, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: mellomrom, mellom-, midt-, Gaskacokka, Gasskatjåhkkå, fjell i Sørfold kom­ mune, Nordland, på grensen til Hamarøy kommu­ ne; 1517 m o.h. På nordsiden av Veikdalsisen. Gaskell [gæskøl], Elizabeth Cleghorn, 1810-65, britisk forfatter. Hun fikk som prestekone i Man­ chester et nært kjennskap til livet blant de fattige i fabrikkbyen, og hennes første roman, Mary Barton (1848), er en sterk protest mot sosial ulikhet. Gas­ kell behandler som oftest sosiale problemer: i Ruth (1853) den ugifte mor, i North and South (1855) konflikten mellom industriens Nord-England og jordbrukets Sør-England. Imidlertid var det Cranford (1853), en stillferdig og humoristisk skildring av livet i en provinsby, som ble hennes mest popu­ lære roman. Gaskell var venn av Dickens og Thackeray og av Charlotte Bronte, som hun skrev en biografi over (2 bd., 1857). - Litt.:W. A. Craik: E. G. and the English Provincial Novel (1975). gaskkas, samisk sammensetningsledd i steds­ navn: einer, brisk. Gasmann, Hans Møller, 1872-1961, født i Os­ lo, norsk geistlig, lektor og speiderleder. Sammen med Christian Dons stiftet han 1911 Norsk Speidergutt-Forbund; speidersjef 1920-42. senere æresspeidersjef. Utgav Speiderguttboken. gasol, svensk betegnelse på kondensert petroleumsgass, bestående av forskjellige blandinger av

GASS Sammensetning, densitet og nedre brennverdi av noen viktige tekniske brenselgasser Bestanddeler, volumprosent

CO Generatorgass laget av steinkull koks tre trekull Karburert vanngass Masovngass (giktgass) Naturgass Oljegass Propangass Steinkullgass fra gassverk koksverk Vanngass

co2

h2

n2

o2

ch4

Cflf

Densitet ved 1 atm

Nedre brennverdi J/mP

27,0 25,3 22,8 29,6 33,4 27,5 — 6,8 —

4,5 5.4 4,3 5,1 3,9 10,0 1,0 1,0 —

14,0 13,2 18,6 7,8 34,6 3,0 2,0 59,2 -

50,9 55,2 51,0 57,0 7,9 58,0 2,0 2,7 —

0,6 0,5 0,5 0,5 0,9 1,0 — 0,1 -

3,0 0,4 2,3 — 10,4 0,5 90,0 25,4 -

— — 0,5 — 8,9 — 5,0 4,8 100,02

1,11 1,14 1,05 1,20 0,84 1,29 0,76 0,45 1,97

5 700 4 500 5 900 440 19 000 3 800 35 000 20 000 9 400

8.6 6,8 42,8

1,5 2,2 3,0

52,5 47,3 49,9

3,5 6,0 3,3

0,3 0,3 0,5

31,4 33,9 0,5

2,2 3,5 -

0,54 0,57 0,69

19 000 20 000 10 000

' Hydrokarboner, vesentlig alkaner (ekskl. CH4), alkener og aromater. 2 Handelspropan inneholder ca. 3% etan. C2H6,95% propan, C3H8 (inkl, små mengder propylen , C3H6) og 2% butan, C„H10.

33 Dersom gassens trykk og volum endres mens temperaturen er konstant, kalles prosessen isoterm. Da er produktet av trykket og volumet konstant for en avstengt gass, pV = konstant. Dette kalles Boyle-Mariottes lov. Om man sørger for at trykket holdes uforandret mens temperaturen og volumet endres, kalles pro­ sessen isobar. Da vil volumet og temperaturen øke når man tilfører varme. Gassens volum er da pro­ porsjonalt med dens absolutte temperatur, V = konstant-T. Dette kalles Gay-Lussacs lov. Hvis gassens volum holdes konstant mens tryk­ ket og temperaturen endres, kalles prosessen isochor. Da vil trykket og temperaturen øke når man tilfører varme, og gassens trykk vil være propor­ sjonalt med dens absolutte temperatur, p = konstant-T. Dette kalles konstant volum-loven. Man har vist at dersom en gass avkjøles mens dens vo­ lum holdes konstant, vil trykket synke til null ved en temperatur lik -273,15 °C. Dette er den laveste temperatur som kan tenkes oppnådd, og man kaller den det absolutte nullpunkt for temperatur. Ifølge konstant volum-loven må dette svare til en abso­ lutt temperatur T lik null. Temperaturskalaen som brukes til å angi absolutt temperatur, kelvinskala­ en, starter med null ved det absolutte nullpunkt, mens temperaturen 0 °C svarer til 273,15 K. (gra­ der Kelvin). De tre gasslovene kan sammenfattes i entilstandsligning, pV=RT. som sier at produktet av trykk og volum for en avstengt gassmengde er proporsjonalt med gassens absolutte temperatur. For et mol gass er R den samme for alle gasser og kalles den molare gasskonstanten. Den har dimensjon energi di­ vidert med temperatur og er lik 8,314 joule/kel vin. En hypotetisk gass som denne tilstandsligningen skulle gjelde eksakt for, kalles en ideell gass eller idealgass. Med stor tilnærmelse gjelder den for alle virkelige gasser innenfor vide temperatur- og trykkgrenser. Ved store trykk eller lave temperaturer blir det betydelige avvik fra tilstandsligningen, og er tem­ peraturen lav nok, går alle gasser over til væske. De blir kondensert. Er temperaturen høyere enn den såkalte kritiske temperaturen for gassen, er det ikke mulig å kondensere gassen til væske, selv ved de aller største trykk. Gass- og væskeformen går da kontinuerlig over i hverandre. Det trykket gassen må ha ved den kritiske temperaturen for å konden­ sere, kalles det kritiske trykk. Tilstanden kalles kri­ tisk tilstand. En ideell gass forutsetter molekyler uten utstrek­ ning og uten tiltreknings- eller frastøtningskrefter, noe som ikke gjelder for virkelige gasser. Det er laget flere forskjellige tilstandsligninger som tar hensyn til molekylenes endelige volum og krefter mellom dem. Den mest brukte er den som ble for­ mulert av van der Waals i 1880. Når man blander forskjellige gasser, gjelder med god tilnærmelse Daltons lov: Trykket i en gassblanding er lik summen av de enkelte gassenes partialtrykk. Med partialtrykk for en av gassene i en gassblanding menes det trykket denne gassen ville hatt om den var alene i det samme volumet. Gassers egenskaper ble forklart i den kinetiske gassteori, opprinnelig oppsatt av D. Bernoulli (1738), og utviklet videre på midten av 1800-tallet av R. J. E. Clausius, J. C. Maxwell, L. Boltzmann m.fl. Teorien er basert på at en gass består av atskilte, frie molekyler, som beveger seg tilfeldig i rommet med stor hastighet. Et fenomen som viser at gasser består av frie molekyler, slik den kinetis­ ke gassteorien forutsetter, er de Brownske bevegel­ ser. Gasstrykket er virkningen av molekylenes støt mot flater i gassen. At en gass utvider seg ubegrenset når den får anledning til det, kommer av at mole­ kylene beveger seg fritt, uten merkbare tiltreknings­ krefter mellom dem. Gassens temperatur er ifølge

GASS

Gass. Til venstre: På grunn av molekylenes uavbrutte bevegelse i en gass vil de både støte sammen med hverandre og med beholderens vegger. Det er molekylenes støt mot veggene som viser seg som gassens trykk. — Til høyre: Kraften på en flate som følge av gasstrykk er proporsjonal med flatens størrelse. Stem­ pelet til venstre harfire ganger så storflate som det til høyre. Gasstrykket i beholderen er like stort i hvert punkt, men stempelet til venstre holder et fire ganger så stort legeme oppe, fordi det hvert sekund treffes av fire ganger så mange molekyler.

den kinetiske gassteorien proporsjonal med mole­ kylenes gjennomsnittlige bevegelsesenergi. Av det kan man beregne gassmolekylenes fart ved en be­ stemt temperatur. Ved 0 °C er den for hydrogen 1840 m/s. og for oksygen 460 m/s. Den gjennomsnittlige avstanden et molekyl beveger seg mellom to støt med andre molekyler, kalles midlere fri veilengde. Ved 0 °C og atmosfæretrykk er den for hydrogen 160 nm (n står for nano=101') og for oksygen 90 nm. Avogadros lov sier at ved samme temperatur og trykk inneholder like store volumer av forskjellige gasser samme antall molekyler. Et mol av en gass er den stoffmengde som inneholder like mange molekyler som 12 g karbon av l2C. Dette antallet kalles Avogadros konstant og er lik 6,023-1023 per mol. Ved 0 °C og 1 atm trykk er volumet av et mol av en gass lik 22,415 dm3. Et fenomen som viser at gasser består av frie molekyler, slik den kinetiske gassteorien forutsetter, er de Brownske bevegelser. Degenerert gass. Ved meget lave temperaturer el­ ler store trykk går en gass over i det som kalles en degenerert gass. Gassmolekylenes bevegelser be­ skrives da ikke lenger ved den kinetiske gassteori, som bygger på Boltzmann-statistikk, men ved en teori basert på kvantestatistikk (Fermi-Dirac- eller Bose-Einstein-statistikk). Teorien for degenererte gasser har vist seg å ha en rekke anvendelsesområ­ der utenom det man tradisjonelt forstår med gass, f.eks. i faststoff-fysikken for beskrivelse av elektronbevegelsen i metaller og halvledere (elektrongass), i ionosfærefysikken for beskrivelse av lade­ de partiklers bevegelse, og i astrofysikken for for­ ståelse bl.a. av de termonukleære prosesser som foregår i stjernene. ØGr BRENSEL- OG LYSGASS

Betegnelsen gass brukes for enhver brennbar gass­ blanding som anvendes som brensel eller belysningsmiddel. Gassens brennbare bestanddeler er gjerne hydrogen H„ karbonmonoksid CO, metan CH4, og andre hydrokarboner som kan skrives med fellesformelen CnHm. Oftest fører gassen også en ballast av inerte komponenter som karbondioksid CO2, nitrogen N,, og mindre mengder oksygen O2. Eksempel på sammensetning, egenvekt og nedre brennverdi av enkelte viktige tekniske gasser er gitt i tabellen. Egenskaper. Bortsett fra naturgass er de fleste brenselgasser meget giftige på grunn av karbonmonoksidinnholdet. Sammen med luft danner gass eksplosive blandinger. De fleste gasser er fargeløse, men har en etter sammensetningen karakteristisk lukt som er til hjelp for å oppspore lekkasjer i gassledninger og gassbeholdere. Naturgass tilsettes

gjerne et luktstoff før den slippes ut i ledningsnet­ tet. Fremstilling. Naturgass utvinnes ved boring av brønner i forekomster i berggrunnen. Innen petroleumsindustrien opererer man med en rekke beteg­ nelser for ulike kvaliteter av naturgass, i hovedsak basert på sammensetningen, se ►naturgass. Andre brensel- og lysgasser lages industrielt fra kull, råolje eller fra produkter av disse. Generatorgass og vanngass fremstilles f.eks. ved totalforgassing av fast brensel i gassgeneratorer. Karburert vanngass er en blanding av vanngass og oljegass. Den termiske spaltingen (crackingen) av oljen foregår gjerne i anlegg som er bygd sammen med vanngass-generatorene og under utnytting av vanngassens varmeinnhold. Som olje brukes for­ trinnsvis gassolje (et råoljeprodukt), men også steinkulltjære eller tung brenselolje. Masovngass er et biprodukt ved råjernutvinning i masovn, med utgangspunkt i jernmalm, koks og forvarmet luft. Oljegass lages ved termisk spalting av tung fy­ ringsolje eller lignende produkter med vanndamp, i anlegg av forskjellig type. Steinkullgass (lysgass) fremstilles ved avgassing av kull ved høy temperatur uten lufttilgang ((for-) koksing, destruktiv destillasjon) i koksverk eller gassverk, under samtidig produksjon av sinders el­ ler gasskoks, steinkulltjære og andre biprodukter. ANVENDELSE

Hovedanvendelsen av gass er som varmekilde i hjem og industri. Det er lett å oppnå høy temperatur samt fullstendig og røykfri forbrenning. Forbren­ ning av gass danner mindre karbondioksid per varmeenhet enn olje og kull. Dette er et viktig mo­ ment i diskusjonen om utslipp av klimagasser. Oppvarming. Anlegg for gassoppvarming er billi­ ge i anskaffelse og lettvinte i bruk. I USA er gass mye brukt til boligoppvarming, ofte slik at varm­ luft fremstilles i varmluftskjeler og distribueres via kanaler til de enkelte rom. Forbrenningsgassene går i skorsteinen. Husholdning. Ved bruk av gass i varmtvannsberedere og komfyrer går ofte forbrenningsgassene ut i rommet, hvilket er en ulempe. Hos forbrukerne måles gassforbruket med en måler (se►gassmåler). Ved automatgassmålere må det slippes på en mynt for å få gass. Etter at distribusjon av propangass på flasker ble alminnelig, har gasskoking fått et bety­ delig oppsving, særlig i områder uten elektrisk strøm og i land med dyr elektrisitet. Belysning. For belysningsformål betydde østerri­ keren Carl Auer von Welsbachs oppfinnelse av den såkalte auerbrenner et stort fremskritt. Den er ut­

34

GASS

styrt med en glødehette. såkalt auerstrømpe, av tek­ stil, impregnert med bl.a. thoriumoksid og noe ceriumoksid. Nettet plasseres i flammen, tekstilet brenner opp, men asken danner et varmebestandig. men nokså sprøtt nett som utsender et intenst hvitt lys nar det gløder. Prinsippet brukes stadig ved propanbelysning og petroleumslamper. Industri. I mange industrielle prosesser foretrekkes gass fremfor kull og oljefyring; man får sot- og askefri forbrenning, jevnere temperatur og bedre regu­ leringsmulighet og kan lettere fordele varmen. Der hvor naturgass ikke er tilgjengelig, lages gass i egne generatorer av kull, koks eller olje. Eksempler på industrielle prosesser hvor man foretrekker, eller helt er henvist til gassoppvarming, er Siemens-Martin-ovner i stålverk. glassverk, keramisk industri og kalkbrenning. Når det gjelder gass som råstoff for kjemiske synteser. se ►syntesegass. Gass [gæs], William, f. 1924, amerikansk for­ fatter og filosof. Han har blant annet utgitt romane­ ne Omensetters Luck (1966), In the Heart of the Heart of the Country (1968) og Willie Maste r's Lonesome Wife (1970), og det filosofiske essayet On Being Blue (1976). Om litteratur har han skre­ vet i Fiction and the Figures of Life (1970) og Habitations of the Word (1985). — Litt.: A. Saltzman: The Fiction of W. G. (1986). gassabsorpsjon, metode til separasjon av gas­ ser fra en blanding beroende på forskjellig løselighet i en væske, se ►absorpsjon. gassanalyse, analyse som utføres for å bestem­ me sammensetningen av gasser, f.eks. røykgasser fra fyringer. Analysen kan skje ved hjelp av ulike metoder: Orsatanalyse, metode hvor man måler karbondi­ oksid (CO,) og oksygen (O,), ved såkalt utvidet analyse også karbonmonoksid (CO) og hydrogen (H,). Orsatanalyse er i dag lite brukt. I forbindelse med analyse av røykgasser og spesielt avgasser fra forbrenningsmotorer. benyttes nå moderne elek­ troniske instrumenter som a) er basert på absorp­ sjon av infrarødt lys. NDIR [Non Dispersive Infrared Analyser), for å måle konsentrasjonen av CO og CO, og i noen tilfeller også av uforbrente hyd­ rokarboner (HC). b) FID (Flatne lonisation Detector) for HC og c) kjemiluminescent instrument for måling av nitrogenoksider (NOJ. Varmeledningsmåling. Denne metoden er basert på måling av én gasskomponent om gangen, mest brukt for CO, og H„ Magnetisk O,-maling. Her måles magnetiske egen­ skaper hos komponentene. Drdger-apparat, hvor der bestemmes et stort an­ tall gassarter. også i små konsentrasjoner. Appara­ tet består av en håndpumpe og utskiftbare glassampuller. fylt med absorberende kjemikalier som far­ ges selektivt av den gass man vil bestemme. Fargevirkningens lengde innover i ampullen er et mål for gasskonsentrasjonen. ^■Gasskrotnatografi (se også>kromatografi), hvor man kan bestemme f.eks. alle uforbrente hydro­ karboner. også i meget små konsentrasjoner. Spektroskopi. Alle komponentene kan bestem­ mes ved denne metoden, men målingene krever spesialbetjening. gassbeholder, stålflaske for oppbevaring av komprimert gass. Oksygen, hydrogen og nitrogen samt en rekke andre gasser distribueres i slike flas­ ker. Tidligere var flasker på 40 1 med gasstrykk 150 kg/cm2, svarende til 6 normal-kubikkmeter (nm3) gass vanligst. Moderne flasker er smidd av lavlegert stål (krom og molybden), rommer 50 1 og fylles til 200 kg/cm2. For større konsum brukes batterier av slike flasker eller store flasker for trans­ port på spesialtrailer. Flaskene rommer opptil 1400 nm3. trykket er 200 kg/cm2. Storre konsumenter av oksygen baserer seg fortrinnsvis på leveranse av flytende oksygen (-183 °C) levert på tankvogn.

Vedrørende flytende gasser og lavtemperaturteknikk. se ►kryoteknikk. Acetylen, en vanlig sveisegass, oppbevares på spe­ sielle flasker, også kalt gassakkumulatorer. Propan transporteres også på metallbeholdere. men befinner seg i flytende form, densitet ca. 0,6 g/cm3. Disse beholderne er forholdsvis lette. For større konsumenter brukes tankvogner som rom­ mer opp til 19 tonn propan, og jernbanevogner på opp til 40 tonn. For kysttrafikk brukes også båter. Skal man ta ut større mengder propangass, kreves gjerne en fordamper som overfører den flytende propan til gassform. Butan utøver ved 20 °C bare et trykk på 2 kg/cm2 og selges for sportsbruk i enkle blikkbeholdere for engangsbruk. Faremomenter. Gassbeholdere kan eksplodere der­ som de utsettes for kraftig slag eller sterk varme og bør evakueres ved brann. Frykten for slike eksplo­ sjoner er likevel ofte overdrevet. Vanligvis revner gassbeholderen uten å gå i flere biter eller å slynges langt av sted. gassbetong, også kalt porebetong, høytrykksherdet lettbetong fremstilt av uorganiske bindemidler, f.eks. sement og kalk, i kombinasjon med meget finkornete. kiselsyreholdige materialer, f.eks. kvartssand. Fremstilling. Materialene blandes sammen og til­ settes vann og esemiddel. Esemiddelet reagerer med blandingens alkalier og får massen til å ese opp. Massen begynner å stivne når volumet er størst. Materialet skjæres opp og herdes i autoklav ved temperatur ca. 180 °C og trykk ca 1000 kPa (ca. 10 atmosfærer). Herdingen er gjennomført etter 8-20 timer, avhengig av produktets art. Gassbe­ tong kan fremstilles i forskjellige romvekter, van­ ligvis i området 400-600 kg/m3. Materialets porø­ sitet spiller en stor rolle for egenskaper som fast­ het og varmeisolasjonsevne. Egenskaper. Gassbetong er et ubrennbart materia­ le og benyttes bl.a. i brannbegrensende konstruk­ sjoner. Materialet kan bearbeides (sages, bores) med håndverktøy. Det produseres en rekke forskjellige bygningskomponenter av gassbetong. f.eks. byggeblokker. isolasjonsplater og armerte elementer for vegger, tak og etasjeskillere. Gassbetong produ­ seres i Norge (1996) av Scanpor AS i Hokksund. gassbombe, bombe hvor sprengstoffet er byt­ tet ut med gass, vanligvis i væskeform. I prinsippet bygd som gassgranater. menfinnes også i form av bombeknipper, hvor flere småbomber er samlet i et metallhylster (clusterbombe). Når dette bombeknippet er sluppet fra flyet, åpner hylsteret seg i den høyde man ønsker, og småbombene blir spredt over et større område; de eksploderer ved anslag. gassbrenner, apparat for blanding av gass med luft samt forbrenning av blandingen. Konstrueres for ulike gasstyper, f.eks. lysgass (steinkullgass fra gassverk) med høy forbrenningshastighet eller na­ turgass med lav forbrenningshastighet (se►gass). 1 husholdning og industri brukes en rekke forskjelli­ ge gassbrennere. Se ►gassovn og ►gasskokeapparat. gassdetektor, instrument for påvisning av frem­ mede gasser i luft. Brennbare gasser i luft vil. når blandingen føres over en oppvarmet platinaspiral. forbrenne, og temperaturstigningen som følger ut­ nyttes som mål for gassinnholdet. Slike gassdetektorer kan være batteridrevne og ha viseravlesning og brukes for rutineinspeksjon i tanker o.l. De kan også være permanent oppstilt og gi alarmsignal (se ►alarmsystem) dersom faregrensen overskrides. Hydrogen og karbondioksid kan f.eks. påvises ved sin innvirkning på varmeavgivelsen tra en glødetråd fordi varmeledningsevnen avviker fra luttens. En viktig kategori av gassdetektorer baseres på kjemiske reaksjoner som registreres som fargeforandring av innholdet i en ampulle som gassen su­

ges gjennom med en liten håndpumpe. Hver am­ pulle kan bare brukes én gang. Med disse apparate­ ne kan konsentrasjoner av giftige gasser, som H,S (hydrogensulfid), NH, (ammoniakk), Cl, (klorgass) osv., lettvint måles. Halogenholdige gasser, f.eks. freon, som brukes i kjølemaskiner (under utfasing 1996), påvises med en spesiell gassdetektor basert på følgende prinsipp: En liten vifte i apparatet suger luft fra prøvestedet forbi en glødetråd, hvor halogenet fører til dannel­ se av ioner i gassen, som derved får en viss elek­ trisk ledningsevne som måles. Metoden brukes mye for lekkasjesøkning og er uhyre følsom. Man kan påvise lekkasjer så små at de tilsvarer få grams tap per år. Det finnes også gassdetektorer basert på massespektrografi som atskiller gassene etter molekylvekt og elektrisk ladning. Det er den mest uni­ verselle gassdetektor. Denne typen brukes bl.a. som lekkasjesøker for høyvakuumanlegg. da gjerne med helium som prøvegass. gassdieselmotor, ►gassmotor som arbeider et­ ter dieselprosess. gassdiffusjon, inntrengning av en gass i en an­ nen på grunn av ren molekylbevegelse. Gassdiffu­ sjon kan være hastighetsbestemmende i visse kje­ miske prosesser, f.eks. absorpsjonsprosesser (se ► masseoverføring). Gasser kan diffundere gjennom tynne hinner der­ som disse er porøse. Membraner av metall eller oksidkeram kan benyttes til rensing av gasser. Hyd­ rogen kan diffundere med betydelig hastighet gjen­ nom visse metaller, f.eks. platina og palladium, særlig ved høy temperatur. Diffusjonshastigheten for gasser avhenger bl.a. av molekylstørrelse. Det­ te kan brukes for atskillelse av gassblandinger. for eksempel ved utvinning av helium fra naturgass. Forskjellige isotoper av et grunnstoff har samme kjemiske egenskaper, men kan bare atskilles ved fysikalske metoder. I denne sammenheng har gass­ diffusjon gjennom membraner vært brukt til frem­ stilling av fisjonabelt uran for atombomber. Se og­ så ►diffusjon. gassdynamikk, læren om strømninger med be­ tydelige volumendringer av gassformige medier. Slike strømninger opptrer a) når legemer beveger seg med store hastigheter gjennom en gass, b) ved store hastigheter som kan oppstå når to rom fylt med gass forbindes med en åpning og trykkene i de to gassene er svært forskjellige, c) ved store akse­ lerasjoner som opptrer når f.eks. faste legemer i gassen endrer hastighet meget hurtig eller d) ved andre plutselige endringer i gassen. Gassdynamikken har fått sterkt økt aktualitet i forbindelse med jetfly, raketter, gassturbiner m.m. Særlig er sjokkbølger og grenselagstrømninger ved store hastigheter viet stor interesse. gasselement eller gasskjede. tidligere brukt be­ tegnelse på^brenselcelle. gassemboli, benevnelse på en gassboble i blodet som har kilt seg fast i en blodåre. Vanligvis finnes det ikke bobler av gass i blodet, men slike bobler kan oppstå hvis det omgivende lufttrykket faller brått, f.eks. ved rask oppstigning etter dykking til store dyp. eller hvis kabintrykket svikter ved fly­ ging i store høyder. Bobler av gass (lutt) kan også komme inn i blodet utenfra, f.eks. ved injeksjon fra en sprøyte som ikke er tømt for lutt. Gassbobler i blodet vil drive med blodstrømmen til de kommer ut i årer som er så små at boblene kiler seg fast Derved stanses eller forstyrres blodstrømmen på tilstopningsstedet. Ved mange eller store gassembolier kan sirkulasjonsforstyrrelsen få alvorlige følger. gassencefalografi, eldre røntgenologisk under­ søkelse av hjernen. Cerebrospinalvæsken. som normalt fyller hjernens hulrom (hjerneventriklene) ble erstattet med gass, slik at disse ble vist på

GASSKONSTANT

35

røntgenogrammene. Metoden er erstattet av computertomografi. Gassendi [gasÉdi], Pierre, 1592-1655, fransk filosof, matematiker og naturforsker. Søkte under påvirkning av Galilei å forene den nye mekanistiske naturvitenskap med Epikurs atomlære. Gassen­ di kritiserte skarpt Descartes’ filosofi og under­ streket betydningen av sanseerfåringen og den ek­ sperimentelle utforskning av naturen. Locke var påvirket av Gassendi. som kan regnes som en pionér for en ny naturoppfatning. gassere, madagassere, fellesbetegnelse for den innfødte befolkningen pa Madagaskar. Se ►Mada­ gaskar, befolkning. gassfelt (petrol.), petroleumsfelt som innehol­ der overveiende naturgass og ikke olje, f.eks. Friggfeltet i Nordsjøen. gassforgiftning, forgiftning på grunn av innån­ ding av forskjellige kjemiske forbindelser i gassform. Forgiftningen kan skyldes etsende og kve­ lende gasser. Etsende gasser omfatter bl.a. klor (Cl), svoveldioksid (SO,), ammoniakk (NH,) og nitrøse gasser (NOX). Disse gassene virker sterkt irriterende og etsende på slimhinnene i øynene, nesen, halsen, luftveiene og i lungene og kan føre til irritasjonshoste. åndenød, væskeansamling i lungene (lungeødem) og død. Symptomene øker i styrke med øken­ de gasskonsentrasjon i innåndingsluften. Alvorlige symptomer kan oppstå mange timer etter at inn­ ånding av gassen har funnet sted. (Se ►svoveldioksid og ►nitrøse gasser.) Gassforgiftning på grunn av etsende gasser fore­ kommer i industrien spesielt i forbindelse med gasslekkasjer. og kan også forekomme i industriomgivelser etter store lekkasjer. Kvelende gasser omfatter bl.a. karbonmonoksid (kullos. CO) og hydrogencyanid (blåsyre. HCN). Gassforgiftning på grunn av kvelende gasser skyl­ des at kroppens evne til å ta opp oksygen blir ned­ satt, og det oppstår «indre kvelning». Gassforgift­ ning på grunn av kvelende gasser kan forekomme både i industrien og i det daglige liv. Forskjellige gasser som metan, propan og karbon­ dioksid, CO2, kan fortrenge oksygenet i luften og føre til alvorlige skader på grunn av oksygenmangel. Når det gjelder behandling av pasienter med gass­ forgiftning, er regelen at de raskest mulig skal ut i frisk luft. Hvis åndedrettet er svakt eller opphørt, skal det settes i gang kunstig åndedrett, se ►første­ hjelp. Gassforhandlingsutvalget, GFU. organ som har ansvar for forhandling om salg av norsk gass frem til kontraktsinngåelse, består av Statoil. Norsk Hydro og Saga. Andre selskaper har også en viss innflytelse gjennom forsyningsutvalget, FU. hvor syv utenlandske oljeselskaper er representert. gassfyring, forbrenning av gass til oppvarmings­ formål og i industrielle prosesser. Byr på en rekke fordeler, som billig installasjon, røykfri forbren­ ning og enkel regulering. Se ►gass (anvendelse). gassgangren, gassflegmone eller gassbrann. koldbrann som oppstår ved infeksjon av sår med visse gassdannende, anaerobe, bakterier se *-Clostridium. Det opptrer gassblærer i vevene. Hurtig forløpende, meget alvorlig sykdom, som ble særlig beryktet under skyttergravskrigen 1914-18. Be­ handlingen er vanskelig og må innledes tidligst mulig. Den består i radikale operative inngrep, av og til amputasjon, samt antibiotika, gassgangrenantitoksin og oksygentilførsel. helst i overtrykkskammer. gassgenerator, apparat eller anlegg for omdan­ ning av fast brensel (steinkull, koks, brunkull. torv) til brennbare reaksjonsprodukter i gassform, ved hjelp av luft eller oksygen og vanndamp. Olje og naturgass har i stor grad erstattet fast brensel som

Gasskammer i San Quentin-fengselet, USA.

basis for forgassingsprosessen. Gassgeneratorer bru­ kes bl.a. til å fremstille►generatorgass,►vanngass. nitrogen-hydrogenblandinger i forbindelse med ammoniakksyntese og maursyreproduksjon. Gassgeneratordrift av biler ble brukt i Norge un­ der den annen verdenskrig. Gassen ble utviklet i en generator ved forbrenning av kull, trekull, ved m.m.. og ble ved hjelp av en vifte ført inn i bilens forgas­ ser og derfra sugd inn i motorsylindrene og antent. gassglodelys, dss. auerbrenner. lyskilde basert på gass. Se ►gass (anvendelse). gassgranat, hulprosjektil fylt med stridsgass istedenfor sprengstoff. I det vesentlige bygd som sprenggranater. Stridsgassen er som regel i væskeform. I prosjektilet ligger en liten sprengladning som skal sprenge prosjektilet i stykker samt forstøve og spre væsken. Brannrøret er et anslagsbrannrør. Gassgranater finnes som granater for kanoner og bombekastere. gassholdig slam, eng. gas cut mud, boreslam som er blitt tilført gass fra gassholdige lag i berg­ grunnen det bores i. Kan skape store problemer for slamsirkulasjonen under boreprosessen. gasshydrater, kjemiske forbindelser mellom gassmolekyler og vann. Særlig hydratene av me­ tan, etan, propan og butan har blitt vist stor inter­ esse fordi de er aktuelle i forbindelse med utvinnin­ gen av naturgass. I vanlig is (av rent vann, H,O) er krystallstrukturen regelmessig og tett. I de beslek­ tede strukturene for gasshydrater finnes det hul­ rom som fylles av gassmolekyler. Forholdet mel­ lom vann og gass ligger fra om lag 6:1 og oppover. I motsetning til vanlig is som smelter ved 0 °C, og ved lavere temperatur ved høyere trykk, er gasshydratene stabile over 0 °C, såfremt trykket er til­ strekkelig høyt. Denne egenskapen ved gasshydra­ ter kan skape visse problemer i olje- og gassutvin­ ning. Under de der høye foreliggende trykk, kan isdannelse skje i borehull og rør selv ved tempera­ turer godt over nullpunktet. Lagring og transport av naturgass i gasshydratform har imidlertid fordeler, bl.a. sikkerhetsmes­ sig, som gjør dette til et interessant forskningsom­ råde innen petroleumsvirksomheten.

Ved boringer har det blitt påvist store naturgassreserver i form av gasshydrater, f.eks. i Alaska og Sibir. Det antas at størrelsen på naturgass i gasshydratform er like stor som i ubundet form, men dette er foreløpig ikke bekreftet. gassinjeksjon, pumping av naturgass inn i et petroleumsreservoar via spesielle injeksjonsbrønner. Gjøres for å bedre utvinningen av oljen. Gassen er først befridd for lett kondenserbare hydrokarbo­ ner. Gassinjeksjon brukes dessuten i Nordsjøen som et alternativ til avfakling av den gass som produse­ res sammen med oljen. Dette skjer i perioder da man ikke har bygd ut feltet slik at gassen kan nyt­ tes. gassisk, malgassisk, madagassisk, indonesisk språk som snakkes i Madagaskar. gasskammer, rom hvor folk henrettes med gift­ gass. Brukt i tyske konsentrasjonsleirer til utryd­ delse av fanger, særlig jøder og sigøynere. Til å begynne med brukte man transportable gasskamre innrettet i biler eller jernbanevogner. Senere ble det installert gasskamre i tiere konsentrasjonsleirer, f.eks. Auschwitz. Gasskammeret var innrettet som et dusjbad. hvor blasyregass ble sluppet inn gjen­ nom huller i taket. I 10 enkeltstater i USA er såkal­ te lethal gas chambers brukt ved henrettelse av dødsdømte forbrytere. gasskappe, eng. gas cap, gassforekomst som ligger over et oljereservoar. Gassen skaffer drivtrykk til å presse oljen opp, såkalt gassdriv. gasskilde, naturlige gasskilder dannes der hvor hydrokarbongasser fra petroleumforekomster strømmer ut på overflaten fordi de overliggende bergarter er lett gjennomtrengelige eller oppsprukket. Gassen vil brenne dersom den blir antent. Et eksempel på en brennende naturlig gasskilde er «den evige ild» i Mesopotamia (Irak), som etter gamle beretninger skal ha brent i de siste 2500 år. Gasskil­ der finnes blant annet i Kaukasus, Italia. Frankrike. Nord-Amerika og i India. Flere steder er det bygd gassledninger fra gasskilder til industristrøk. gassklokke, tank for lagring av gass, med lokk som hever og senker seg etter fyllingsgraden. Spal­ ten mellom lokket og nedre del av tanken er forseg­ let med vannlås eller gummimembran. gasskokeapparat, kokeapparat som forbrenner gasser som lysgass. naturgass, propan og butan. Sli­ ke apparater er utstyrt med spesielle brennere som sikrer fullstendig forbrenning gjennom tilstrekke­ lig luftinnblanding. Pga. den store forbrenningsvarmen som frigjøres, er gasskokeapparater effektive og hurtigvirkende samtidig som de ved stasjonært bruk er billige i drift. gasskoks, koks som dannes som biprodukt ved gassproduksjon i gassverk. gasskolloid eller aerosol, dispersjon av faste el­ ler væskeformige partikler i en gass. Er partiklene små nok (diameter omkring 0.001 mm eller min­ dre). vil fallhastigheten bli så liten pga. friksjonsmotstanden at partiklene svever i gassen, og de følger så å si med i alle dens bevegelser (brownske bevegelser). Fremstillingen av gasskolloid. særlig hvor partiklene er væskedråper i form av løsnin­ ger av faste stoffer, er viet stor oppmerksomhet og spiller en rolle i en rekke tekniske prosesser. Likeledes er utfellingen av gasskolloid studert me­ get, særlig i forbindelse med utskilling av røykstøv fra røykgasser. gasskoning (petrol.). eng. gas coning, vand­ ring (migrasjon) av gass inn i et oljeførende lag som er i produksjon, slik at oljestrømmen får et økende innhold av gass. gasskonstant, betegnelse for den konstant. R. som inngår i tilstandsligningen for gasser: pV = RT, hvor p er trykket. V er volumet og T temperaturen av gassen målt i den termodynamiske (absolutte)

36

GASSKRAFTVERK^

C02, CO, NOX

Gasskraftverk. Prinsippskisse av varmekraftstasjon. Stasjonen har gassturbin kombinert med damptur­ bin og generator på samme aksel.

temperaturskala. Lar man V betegne volumet av et mol av gassen, blir R den samme for alle gasser og kalles da den molare eller universelle gasskonstant. Den er lik 8,314 joule/(mol • kelvin). Man kan også angi en gasskonstant for et enkelt molekyl ved å dividere volumet med antall mole­ kyler det inneholder. Denne størrelsen betegnes som regel med k og kalles Boltzmanns konstant. Siden antall molekyler i et mol av en gass er det samme for alle gasser, kalt Avogadros tall, NA = 6,023 • 1023, blir også å-den samme for alle gasser, lik 1,3806 • 1023 joule/kelvin i det R = NAk . gasskraftverk, kraftstasjon som utnytter natur­ gass til produksjon av elektrisk energi. Gasskraft­ verk kan bygges opp etter tre hovedprinsipper: 1) Som rent gassturbinverk hvor avgassen fra turbi­ nen slippes ut til friluft, 2) som rent dampturbinverk hvor dampkjelen fyres med gass og 3) som en kombinasjon av disse, hvor den varme gassen fra gassturbinen utnyttes videre til produksjon av damp for dampturbinen. Det rene gassturbinverk har de laveste anleggs­ kostnader og lavest vekt i forhold til maskinytelse, men den dårligste virkningsgrad, 36-38 %, fordi en stor del av varmeenergien går tapt i avgassene til friluft. Men slike verk kan startes og stoppes på kort tid og gjerne automatisk uten fast betjening. De be­ nyttes derfor ofte til å dekke kortvarige belast­ ningstopper i elektrisitetsforsyningen og som reserveaggregater. De brukes mye til strømforsyning på plattformer til havs for utvinning av olje og gass. Aggregatet bygges gjerne med gassturbin, luftkompressor og generator på samme aksel. Luften fra kompressoren ledes til brennkammeret for gass. Her­ fra ledes den ekspanderte varme forbrenningsgassen til turbinen. Avgassen derfra går til friluft gjennom skorsteinen. Se ►gassturbin. Gasskraftverk med bare dampturbin bygges som kondenskraftverk hvor betydelige varmemengder føres bort med kjølevann fra kondensatoren. I slike verk omformes energien i gassen til elektrisk ener­ gi med 42-45 % virkningsgrad. Denne type kraftverk er i stor grad utkonkurrert av kombinerte gasskraftverk. Dersom varmen i kjølevannet kan utnyttes til varmeformål, f.eks. i

nærliggende industri eller fjernvarmeverk for bo­ ligområder, kan anlegget bygges som mottrykksverk. Energien i gassen kan da bli utnyttet bedre. Se ►kraftvarmeverk. Det kombinerte gasskraftverk gir den beste virk­ ningsgraden, 55-58 %. Denne type verk brukes derfor til dekning av grunnlast i elektrisitetsforsy­ ningen. Ett aggregat i et slikt verk kan bestå av en eller flere gassturbiner. De varme avgassene fra gasstur­ binen går til produksjon av damp for dampturbi­ nen. Ofte blir to gassturbiner med tilhørende varmevekslere kombinert med en dampturbin til et aggregat på opp til 500-700 MW ytelse. Den totale ytelsen er da omtrent likt fordelt på de tre delene av aggregatet. Avgassen fra gassturbinene kan varmes opp ytterligere ved tilleggsfyring i dampkjelen. Dette er av interesse dersom kraftstasjonen ikke hele tiden skal gå ful lastet. Varmeøkonomien kan ytter­ ligere forbedres ved å utnytte avgassene fra damp­ kjelen og oppvarmet kjølevann til varmeformål. Utslipp av nitrogenoksider og karbondioksid er betydelig mindre fra gassfyrte kraftstasjoner enn fra oljefyrte, og særlig kullfyrte, kraftstasjoner. Oppvarmet kjølevann påvirker miljøet omkring utslippsstedet i den utstrekning det ikke kan utnyt­ tes til varmeformål. Lokalisering. Gasskraftverk må legges nær gass-

Gassmaske. Tysk maske fra den annen verdenskrig med oppbevaringsbeholder til venstre.

rørledninger eller der naturgassen utvinnes. Bren­ selet kan også være gass produsert med kull som råstoff. Kostnaden for kraft fra slike verk er av­ hengig av pris på gassen og eventuelle avgifter som legges på utslipp av avgasser. Figuren viser de viktigste komponenter i en gassfyrt varmekraftstasjon for produksjon av elektrisk energi. AVi gasskrig, krig med kjemiske stridsmidler, se ►kjemisk krigføring og ►stridsgass. gasskromatograf, analyseinstrument som be­ nyttes ved gasskromatografi. Kromatografen består av en varmeblokk for injeksjon av prøven, deretter en kolonne og en detektor. Prøven, i form av en løsning eller en gass, føres inn med mikrosprøyte i injeksjonsblokken hvor temperaturen er konstant. Prøven fordamper og føres gjennom kolonnen som er 0,5-1 cm i diameter og med lengde fra 0,5 til 10 m. Detektoren som sitter i kolonnens ende, bestem­ mer konsentrasjonen av de enkelte separerte kom­ ponenter etter forskjellige fysikalsk-kjemiske prin­ sipper. gasskromatografi, kjemisk analysemetode hvor en kompleks blanding av kjemiske forbindelser se­ pareres ved en selektiv deling mellom en stasjonær fase og en mobil gassfase. Den stasjonære tase kan være en væske eller et fast stoff, mens den mobile fase er en gass, vanligvis hydrogen, nitrogen eller helium, avhengig av detektorsystemet. Metoden er meget benyttet ved bestemmelse av organiske forbindelser. Analysene utføres med en ►gasskro­ matograf. gasslagring eller lagring i kontrollert atmosfære, vil si lagring med mindre oksygen og mer karbondi­ oksid enn det er i vanlig luft. Gasslagring brukes i en del land for frukt, i Norge for epler og pærer. gasslofting, gassdriv, eng. gas lift. brukes for å få opp olje fra reservoarer med lavt trykk. Det pumpes gass via ringrommet ned mot bunnen av brønnen. Når gassen blander seg med oljen, blir vekten av innholdet i produksjonsrøret redusert og dermed blir det trykk den utøver mot reservoaret, så lavt at reservoartrykket kan presse oljen opp. gasslås, det samme som ►vannlås. Gassman, Vittorio, f. 1922. italiensk skuespiller og teaterleder. Scenedebut 1943, filmdebut 1946, startet 1951 sitt eget teaterselskap. Han ble en meget populær skuespiller, med rolletolkninger som spenner vidt både i komisk og tragisk retning innen­ for et moderne og klassisk repertoar. Han er særlig kjent som Hamlet, Othello. Orestes og Peer Gynt. I 1960 stiftet han det omreisende Teatro Popolare Italiano, som holdt forestillinger i et sirkustelt. Et­ ter nok en periode i italiensk film vendte han 1974 tilbake til teateret, og har i 1980-årene iscenesatt og spill klassikere som Shakespeare og Dostojevskij med elever fra sin teaterskole i Firenze, La Bottega Teatrale. Filmkarakterroller i bl.a. Riso amaro (Bitter ris, 1948) og Anna (1951). Aktiv i amerikansk og internasjonal film, siden roller i bl.a. Ettore Scolas Ceravamo tanto amati (Vi som el­ sket hverandre så høyt. 1975) og La Famiglia (Fa­ milien. 1987). Utgav 1981 selvbiografien Un gran­ de avvenire dietro le spalle. gassmaske, tettsittende maske med luftrensen­ de filter. Går na under betegnelsen ►vernemaske. gassmotor, forbrenningsmotor (stempelkraftmotor) som benytter gass som brennstoff. Den klassis­ ke gassmotoren virker med ►ottoprosess, men det er også utviklet motorer som virker etter dieselforbrenningsprinsippet (se ►dieselmotor). De kan væ­ re av totakt- eller firetaktsystem (se►forbrennings­ motor). Som brennstoff benyttes gass fra høyovnsanlegg, koksverk, gassgeneratorer (ved- eller trekullsgass) osv., foruten i stadig større grad naturgass og pro­ dukter av råolje (metan, propan, butan m.m).

37

GASSRENSING

TEKNISK UTVIKLING

Opprinnelig var gassmotoren nesten utelukkende bygd som liggende, enkeltvirkende, firetaktmotorer med én sylinder. Utviklingen av denne typen gassmotor førte til utvikling av flersylindrede (sylindre i tandem), dobbeltvirkende, firetaktmotorer med ytelser opptil 7350 kW (10 000 hk). Utvik­ lingen har videre gått i retning av flersylindrede gassmotorer med høyere turtall og en oppbygging som ikke skiller seg vesentlig fra dieselmotorer. I den klassiske gassmotoren foregår tenning av gass/luftblandingen ved én eller flere elektriske gnister. Fra slutten av 1930-årene har man også be­ nyttet en tenning der en liten del brennolje sprøytes inn i forbrenningsrommet. Gassmotoren arbeider her med et så høyt kompresjonsforhold at selvtenning av brennoljen finner sted, og forbrenningen av gass/luftblandingen innledes. Ofte er slike mo­ torer utformet for tostoff drift slik at de kan ope­ rere med forskjellige forhold mellom gassblanding og brennolje, og som ren dieselmotor dersom gasstilførselen skulle være utilstrekkelig. Det er også utviklet gassmotorer for pumping av naturgass, der kompressorsylindre er bygd sammen med motorblokken og drives av en felles veivaksel. Utviklingen av gassmotorer med ottoprosess har gått mot høyere kompresjonsgrad kombinert med et høyt luftoverskudd (magermotor), noe som har ført til at gassmotorenes miljøskadelige utslipp er redusert og den termiske virkningsgraden har økt (lavere brennstoff-forbruk). Forskningsmiljøer i Norge tar aktivt del i det ar­ beidet som finner sted knyttet til utvikling av de forskjellige typene av moderne gassmotorer. Anvendelse. Gass benyttes i økende grad som brenn­ stoff i kjøretøymotorer, gjerne som magermotor basert på ombygde dieselmotorer. Dieselmotorer kan med små endringer omgjøres til konvensjonel­ le gassmotorer med gnisttenning eller til tostoff motorer. Slike motorer er bl.a. benyttet ved buss­ drift (gassbusser). Gassdieselmotorer som opererer etter en dieselprosess med direkte innsprøytning av gass under høyt trykk i forbrenningsrommet, har fått en sta­ dig større utbredelse og aktualitet. Motortypen er karakterisert ved høy virkningsgrad (som en kon­ vensjonell dieselmotor) kombinert med lave ut­ slipp av miljøskadelige avgasskomponenter. ASn gassmåler, instrument for registrering av lysgassforbruk hos en abonnent. En vanlig gassmåler inneholder to målekamre basert på skinnbelger. Kamrene fylles vekselvis via et ventilsystem, og den bevegelse som fremkommer driver tellever­ ket. gassolje, eng. gas oil. 1. Betegnelse på dieselolje for hurtiggående marinedieselmotorer. Kjenneteg­ nes ved gode tennegenskaper (høyt cetantall), moderate kuldeegenskaper og lys farge. Gassolje har et flammepunkt over 60 °C. Tidligere beteg­ nelse var solarolje. 2. Fellesbetegnelse på mellomdestillater i kokeområde 180-360 °C. Omfatter dieselolje, lette fy­ ringsoljer og føde for diverse raffineringsprosesser. gass/olje-forhold, eng. gas-oil-ratio, fork. GOR. volumetrisk forholdstall mellom gass- og oljemengde i en prøve. I oljeindustrien angis GOR tradisjo­ nelt i scf/bbl (standard kubikkfot gass per fat olje) målt ved 14,7 psia (normaltrykk) og 60 °F(15,6 °C). gassovn, gasskamin. Flammen kan være synlig og brenne rundt keramiske stenger som vil gi fra seg en del av varmen som strålevarme og således minne om en peis. Gassovner brukes meget i Stor­ britannia. Forbrenningsgassen går oftest ut i skor­ steinen. gasspakking, pakking av næringsmidler i mo­ difisert atmosfære (MAP), benyttes i økende grad til en rekke næringsmidler, f. eks. kjøtt og bakerva­ rer, for å forlenge holdbarheten. Innholdet av gass

tilpasses produktene, og det benyttes pakkematerialer med gode barriereegenskaper som ikke slipper gjennom luft. Gassblandingene består av karbon­ dioksid, nitrogen og evt. oksygen. gassrelé eller Buchholzrelé, et beskyttelsesrelé for transformatorer. Består av et lite oljekammer med en eller flere flottører som er innkoblet i olje­ ledningen mellom transformatoren og dennes ek­ spansjonskar. Ved enhver elektrisk feil i transfor­ matoren utvikles en gass som samles opp i releet og får flottørene til å synke, så kontakt dannes. En kontakt kan også påvirkes av en rask oljestrøm. Små feil utløser varselsignal, mens man ofte lar større feil forårsake utkobling. Analyse av gassen kan in­ dikere feilens art. Gassrelé gir effektiv beskyttelse og er standard utstyr for alle større transformatorer. gassrensing, metoder for fjerning av forurens­ ninger som faste partikler (støv, røykpartikler), drå­ per eller gasser fra gass. Gassrensing brukes mest for å redusere utslipp av luftforurensende stoffer til atmosfæren og i kjemiske og metallurgiske indus­ triprosesser; anvendes også ved fremstilling av re­ ne gasser til teknisk og medisinsk bruk. Ved rensing av ventilasjonsluft som skal tilføres rom der men­ nesker eller ømfintlig utstyr oppholder seg (opera­ sjonsstuer, instrumentverksteder m.m.), brukes de samme renseprinsipper som i gassrensingen, men apparatene er annerledes konstruert. Miljøvernmyndighetene stiller strenge krav til ef­ fektiv gassrensing ved industribedrifter og forbren­ ningsanlegg m.m. RENSEPROSESSEN

Forurensningskilden, f.eks. en smelteovn, bør luk­ kes eller kapsles inn slik at minst mulig av de foru­ rensende stoffer unnslipper til arbeidslokaler eller omgivelser. Ved en riktig utført innkapsling kan forurensningene konsentreres i et begrenset volum av luft eller gass, og rensingen blir mer effektiv og økonomisk. Se figur. Ved å kjøle den varme gassen før rensing, f.eks. i

en dampkjel, gjenvinnes energi samtidig som volu­ met av gass til rensing blir mindre. Rørledningens tverrsnitt bestemmes ved en av­ veining mellom materialkostnadene, som øker med økende diameter og det elektriske energiforbruk til viften, som synker med økende diameter. Hvis gas­ sen inneholder støv, må gasshastigheten være til­ strekkelig til å holde rørveggen ren for avleiringer, men ikke så høy at harde partikler sliter hull. Renseapparatet. Se egen oversikt over ulike ty­ per. Sykloner er bare virksomme på forholdsvis store partikler, mens gassvaskere, posefiltre og elektrofiltre også kan brukes på meget små partikler. Absorpsjon brukes mest for å fjerne gassformige forurensninger som er løselige i vann. Vannet kan være tilsatt syrer, baser eller oksidasjonsmidler for å lette absorpsjonen. Luktfjerning ved sildoljefabrikker, utvasking av hydrogenfluorid (HF) fra ven­ tilasjonsluft ved elektrolysehaller for aluminiumproduksjon og absorpsjon av svoveldioksid (SO,) ved vasking med sjøvann er eksempler på gassren­ sing ved absorpsjon. Adsorpsjon brukes både til å fjerne organiske dam­ per, som ved gjenvinning av løsemidler med aktivkull, og ti) å tjerne uorganiske gasser som hydro­ genfluorid eller svoveldioksid. De fleste aluminiumverk gjenvinner fluorider fra avgasser fra elek­ trolysen ved adsorpsjon på aluminiumoksid, som er råstoffet for metallfremstillingen. Aluminium­ oksid bringes i kontakt med avgassen, der adsorpsjonen skjer, og fanges opp i posefiltre sammen med faste fluorforbindelser og støv for øvrig. Oksi­ det og de gjenvunne fluorider blir deretter tilført ovnene. Gassrensingen er i dette spesielle tilfelle bedriftsøkonomisk lønnsom, ved at behovet for inn­ kjøp av fluorider blir betydelig redusert. Etterforbrenning, oftest uten katalysator, brukes særlig til å oksidere organiske stoffer. Anvendes meget i oljeraffinerier og petrokjemisk industri. Viften i et gassrenseanlegg er nesten alltid av sentrifugaltypen og plasseres ofte etter renseappara­ tet, der den blir minst belastet av forurensninger og høye temperaturer. Plassering foran renseapparatet kan være fordelaktig ved bl.a. visse former for et­ terforbrenning, ved posefiltre som arbeider med overtrykk og ved vaskere for å unngå belegg og korrosjon. Skorsteinens formål er å fortynne og spre restut­ slippet i atmosfæren, slik at det ikke oppstår høye konsentrasjoner av luftforurensende stoffer nær bakken. Betydningen av en tilstrekkelig høy skor­ stein er særlig stor hvis renseanlegget svikter. Ved alle gassrenseprosesser, bortsett fra forbren­ ning, produseres støv, slam eller forurenset avløps-

GASSRENSING Vanlige renseapparater Absorpsjonsapparat (absorpsjonstårn) Adsorpsjonsanlegg

Etterforbrenner

Elektrofilter (elektrostatisk filter) Gassvasker Posefilter Syklon

Bruksområder Fjerning av gassformig forurensning ved absorpsjon i væske, som regel vann, evt. tilsatt kjemikalier Fjerning av gassformig forurensning ved adsorpsjon på fast stoff, f.eks. aktivkull eller aluminiumoksid Fjerning av brennbar forurensning ved forbrenning, evt. ved hjelp av katalysator Fjerning av partikler ved elektrostatisk tiltrekning Fjerning av partikler ved kollisjon med vanndråper Fjerning av partikler ved filtrering gjennom tekstiler Fjerning av partikler ved sentrifugalkrefter

Utskillingsgrad i vektprosent ved ulike partikkeldiametre Syklon, høyeffektiv Gassvasker, høyenergi Elektrofilter, tørt Posefilter

1 p.m = 1 mikrometer (1 milliondels meter)

50/j.m 96 100 >99 >99

5/jjti

73 >99 99 >99

Ifim 27 98 >90 >99

38

GASS-SENTRIFUGE

Gasstanker. En av Bergesen d.y.s tankere for flytende gass. vann. Disse stoffer må disponeres på forsvarlig måte, metodene er mange og varierte. IvN gass-sentrifuge, hurtigløpende sentrifuge som til en viss grad makter å skille gassblandinger, idet de tyngre gassmolekylene samles ved sentrifugens periferi. Utskillingseffekten avhenger av differan­ sen mellom molekylarvektene. Gass-sentrituger an­ vendes for adskillelse av isotoper fra tyngre metal­ ler, særlig uran. gass-sot, industrielt fremstilt sottype. Dannes ved ufullstendig forbrenning eller termisk spalting av naturgass, eller av aromatholdige oljer med gassformige hydrokarboner som bæregass. Se ► sot. gass-stoffskiftet, omsetningen av oksygen og karbondioksid i levende organismer. Både hos men­ nesket og andre høytstående dyreorganismer trans­ porteres disse gassene med blodet, oksygenet for størstedelen bundet til blodfargestoffet hemoglo­ bin. Oksygen tas opp i blodet fra luft i lungene. Ute i vevene avgis mye av blodets oksygen for å brukes i kjemiske prosesser i cellene. Ved disse prosessene dannes bl.a. karbondioksid som går over i blodet hvor det løses og bindes på ulike vis. Deretter frak­ tes det med blodet til lungene, hvor en del av det avgis til luften. Via reguleringen av åndedrettet er gass-stoffskiftet nøye tilpasset organismens veks­ lende behov for oksygen. gass-sveiser, autogensveiser. se ►sveiser. gass-sveising, sveisemetode for sammenføy­ ning av metalliske deler. Fremgangsmåte. Delene plasseres i innbyrdes rik­ tig stilling, oppvarmes av stikkflammen fra en sveisebrenner til smeltetemperatur, og smelter sammen. Ofte dannes en fuge mellom delene. Denne fylles ved å føre tilsettmateriale (sveisetråd) til sveisestedet. Sveisetråden smeltes av sveiseflammen og blander seg med det smeltede grunnmateriale. Ved størkning oppstar metallisk sammenheng mellom delene. Brenngass og oksygen tilføres sveisebrenneren der de blandes i riktig forhold. Gasstyper. For stål er bare acetylen aktuell som brenngass. Den gir en flammetemperatur på ca. 3000 °C. For metaller med lavere smeltepunkt kan andre gasser brukes, f.eks. hydrogen, propan m.fl. For å fjerne oksidsjikt på fugeflatene. må det i mange tilfeller benyttes et egnet flussmiddel (ikke nødvendig for stål). Anvendelse. Gass-sveising var lenge den domine­ rende sveisemetoden. men er etter hvert blitt for­ trengt av buesveisemetodene som produksjonsme­ tode. Som reparasjonsmetode og for småarbeider har gass-sveising fremdeles stor anvendelse fordi metoden er meget allsidig og kan brukes for de fleste

metalliske materialer. Utstyret er enkelt og billig og finnes i de fleste verksteder. Sveisebrenneren brukes også til mange andre verkstedsoppgaver som lodding, forvarming, retting med flamme. Med spe­ siell skjæretilsats kan utstyret også brukes for oksygenskjæring. gasstanker, tankskip spesielt innredet for trans­ port av flytende gass. De mest aktuelle gassarter er naturgass (liquefied natural gas, LNG), gass som fremstilles av råolje (liquefiedpetroleum gas, LPG) og gasser til kjøletekniske og andre industrielle for­ mål. såsom ammoniakk og freon. Gass sendt i stør­ re mengder som bulklast ble stadig mer vanlig fra 1960. men de store kvanta LNG som fremkommer i forbindelse med petroleumsutvinning, er fra 1970 i stigende grad transportert i rørledning på havbun­ nen og over land. For at gassen skal få et rimelig omfang for trans­ port, må den bringes i væskeform, enten ved at den komprimeres til høyt trykk, eller ved at den kjøles ned. Man kan også velge en kombinasjon av mer moderat trykk og avkjøling. Alle disse tre prinsip­ per brukes for sjøtransport, man snakker således om fulltrykkskip, fullkjølte skip, eller middelstrykk, også kalt semikjølte skip. Små skip er ofte basert på trykk, mens store skip er basert på kjøling, helt ned til ca. -160 °C. Kjølingen kan oppnås med vanlig kjøleteknikk, eller man kan la gassen koke og la avgassen få fritt avløp. Dette gir et visst tap, men pa mange skip brukes avgassen til brennstoff for fremdriftsmaskinen. Mens lasten i vanlige tank­ skip rommes av selve skroget, har gasstankere spe­ sielle beholdere innmontert. Trykkbeholdere har kule- eller sylinderform. På fullkjølte skip kan tan­ kene tilpasses skrogformen. men de må være godt isolert og spesielt understøttet pga. store tempera­ turdifferanser. Gassen lastes og losses gjennom rørledninger på samme måte som vanlige tankskip. Lossepumper er som regel fast montert i skipet. gassteller, tellerør(Geiger-Muller-teller, proporsjonalteller). hvor en prøve av en radioaktiv gass plasseres inne i røret. gasstennere, utstyr for antenning av en brenn­ bar gass. Flere typer finnes, f.eks. basert på gnistdannelse ved at en cerium-jernlegering rives mot en jernfil el.l.. finfordelt platina tenner en brenn­ bar gass og utladninger fra piezoelektriske materi­ aler. Den siste typen benyttes f.eks. i gassdrevne kjøleskap. gassteori, forkortet betegnelse på kinetisk gassteori. som går ut på at molekylene i en gass beveger seg fritt om hverandre uten nevneverdige tiltrek­ ningskrefter mellom seg. Se ►kinetisk gassteori.

gasstrykkvåpen, gasstrykklader, våpen der ut­ kast av hylse og ladning skjer ved hjelp av gasstrykket ved drivladningens eksplosjon. Gjennom et hull i pipen eller fra munningen føres kruttgass tilbake gjennom et rør langs pipen og driver mekanismen. gassturbin, forbrenningsmotor (strømningskraftmaskin) der turbinhjul blir drevet av varm gass eller en blanding av forbrenningsgass og luft under trykk. Det finnes to gassturbinsystemer. åpent og lukket: 1 åpent gassturbinsystem (se fig. 1) suges atmo­ sfærisk luft inn og eksos sendes ut. Disse maskine­ ne bygges med ytelse opptil ca. 100 MW. Lukket gassturbinsystem (se fig. 2) kan gi større gassturbinytelser. Her nyttes trykkluft, eller andre egnede gasser under trykk. Gassen oppvarmes og avkjøles i en lukket prosess. Maskiner av denne typen kan yte opp til 1000 MW. Variasjon av gasstrykket i systemet gir gode reguleringsforhold (tryk­ ket senkes ved lavere belastning). Det lukkede gassturbinsystemet er velegnet for høytemperatur gasskjølte atomreaktorer, se ►reaktor. Effekten og den termiske virkningsgrad er avhen­ gig av hvor høy temperatur arbeidsmediet (gassen) har. Men temperaturen kan ikke velges høyere enn det turbinhjulet tåler, og utviklingen har derfor vært avhengig av materialteknologien. Dagens høytemperaturlegeringer muliggjør temperaturer på 850-900 °C i industri-gassturbiner og betydelig høyere temperaturer for jetmotorer. Med luft-, damp- eller vannkjølte skovler kan temperaturer opptil I 150-1200 °C tillates. Dette forutsetter at brenselet er gass, f.eks. naturgass. Anvendelse. De fleste større gassturbiner brukes i elektrisitetsproduksjon, se ►varmekraftverk, ►gass­ kraftverk. I større forretningsbygg kan gassturbi­ ner kombineres med sentralvarme om vinteren og luftkjøling om sommeren, såkalte Total Energy Plants (vanlig i USA). Gassturbiner kan brukes til å drive skip som alternativ til dieselanlegg. For dritt av hjelpemaskineri om bord (elektrisk generator, pumper, ventilatorer) er gassturbiner mye brukt. Kongsberg Våpenfabrikk har utviklet en gasstur­ bin for slike formål. Gassturbiner har en viktig funksjon i oljeindustri­ en. Alle oljefelt på norsk sokkel har gassturbiner som hovedenergikilde. De brukes til kraftproduk­ sjon. komprimering av gass for transport og injek­ sjon. samt til vanninjeksjon.

Gassturbin. I. Åpent gassturbinsystem. Atmosfæ­ risk luft L suges inn og komprimeres av turbokompressoren a til et overtrykk P. ledes inn i et brennkammer b, hvor olje B sprøytes inn i kammeret og forbrenner. Den varme røykgassen går med tempe­ ratur T til turbinen c, der gassen ekspanderes og yter effekt, før den går til atmosfæren R. Nettoef­ fekten E omsettes til elektrisitet i den elektriske mo­ toren m, som får tilført effekt utenfra.

39

2. Lukket gassturbinsystem (Ackert og Kjeller. Escher IVvss). Gassen går fra turbinen c til varnieveksleren e. der den avgir varme til gassen fra kom­ pressoren a. Gassen går så til sluttkjøler g (kjøle­ vann K), videre til kompressoren a (med mellomkjølerfsom reduserer kompressorarbeidet), derfra gjennom varmeveksleren e til den oljefyrte gassvarmeren h (med brennkammer b) og endelig til turbin c, og dermed er kretsløpet sluttet. B) Olje. L) Forbrenningsluft. d) Elektrisk generator. R) Røyk­ gass. m) Startmotor.

Historikk. Det første gassturbin-patentet ble tatt ut allerede i 1791 av engelskmannen John Barber, men teknisk realisasjon var først mulig omkring 1900. Den norske ingeniøren Ægidius Elling bygde i 1903 den første gassturbin som leverte positiv effekt. I 1903 brukte Elling ulegert støpestål i sin turbinskive og våget derfor ikke å gå høyere enn til 400 °C, senere til 500 °C. Under disse forholdene oppfant han i 1924 sitt geniale flertrinns gassturbin-system, som i varierte former er meget brukt i moderne gassturbin-teknikk, som såkalte drivgassgeneratorer. Med god grunn er Ægidius Elling blitt kalt «gassturbinens far». Først i 1939 kom den såkalte industri-gassturbinen på markedet, bygd av det sveitsiske firmaet Brown Boveri & Cie, en konstruksjon som etter hvert benyttes for alle større gassturbiner. Både kompressor og turbin var her utført som aksialmaskiner. DGJ gasstorking, dehydrering, innen petroleumsut­ vinning fjerning av vanndamp fra naturgass ved absorpsjon i glykol. Gasstørking er nødvendig for å hindre dannelse av hydrater, is og kondens, og re­ duserer korrosjonsfaren før gassen kan transporte­ res i rørledning. gasståker (astron.), fellesbetegnelse på lysende diffuse tåker, planetariske tåker og lysende gassre­ ster etter supernovaer. gassur, måleinstrument som måler volumet av strømmende gassmengder ved hjelp av skovlhjul som roterer i sylindriske målerom (Crossley trom­ mel). Vann brukes som sperrevæske. gassutladning, elektrisk utladning gjennom en gass, vil finne sted når det er elektrisk ladede parti­ kler til stede i gassen og de settes i bevegelse av feltet mellom to elektroder. TYPER

Uselvstendig gassutladning. Ved uselvstendig gass­ utladning dannes ioner i gassen ved påvirkning uten­ fra, f.eks. ved at gassen oppvarmes av en flamme, utsettes for radioaktiv stråling, for ultrafiolett strå­ ling eller ved at den negative elektrode, katoden, sender ut elektroner. Gassens ledningsevne (kon-

GASSVERK duktans) er da som regel liten og proporsjonal med antall ioner som er til stede i gassen. Ved å måle strømmen kan derfor ionetettheten bestemmes. Dette utnyttes i ionisasjonskammer, dosemeter m.m. Det utnyttes også i gassfylte elektronrør. Elek­ troner som frigjøres fra katoden, slår da løs nye elektroner fra gassmolekylene, og strømmen gjen­ nom røret øker, loner med motsatte ladninger har en tendens til å slå seg sammen igjen, rekombineres. og hvis ionetettheten blir for stor, vil for­ holdsvis mange ioner rekombineres før de når frem til elektroden. Strømmen blir da ikke lenger pro­ porsjonal med antall ioner som dannes, men nær­ mer seg en øvre grense, metningsstrømmen. Selvstendig gassutladning. Ved selvstendig gass­ utladning skyldes ioniseringsprosessen det elektro­ statiske felt i gassen. Også her startes utladningen ved en ionisasjon fremkalt av ytre årsaker, men straks et ion er dannet, vil det akselereres i feltet og får derved så mye energi at det kan forårsake ny ionisasjon og således opprettholde strømmen. Ut­ ladningens karakter avhenger sterkt av feltstyrke, gasstrykk og elektrodeavstand. Så lenge spennin­ gen over elektrodene er lav, har man bare uselv­ stendig utladning, og strømmen er tilnærmet uav­ hengig av spenningen. Men når spenningen over­ skrider en viss grense, øker strømmen merkbart med spenningen samtidig med at gassen blir svakt lysende. Dette kalles mørk utladning eller (ved la­ ve trykk) Townsend-utladning. Ved høye trykk er fenomenet best merkbart i sterke felt omkring spis­ ser eller skarpe kanter hvor man i mørket kan se en svakt lysende dusk. St. Elins ild. Økes spenningen videre, får man en sterkt lysen­ de utladning. Ved lave trykk brer den seg ut og fyller ofte hele rommet mellom elektrodene, glimutladning. mens man ved høyere trykk fåren skarpt avgrenset bane som utladningen foregår langs,gnistutladning. Ved et trykk på omkring 10 kPa skifter utladningen gradvis karakter fra glim- til gnistutladning. Ved denne form for gassutladning vil potensialfallet i gassen være konstant mens strøm­ men kan variere innen vide grenser. Ved gnistutladning blir oftest strømmen så stor at spenningen umiddelbart synker så meget at strømmen ikke kan opprettholdes, og man får bare et kort strømstøt (lyn, gnistoverslag). Ved lave trykk begrenses strømmen inne i røret, og det oppstår karakteristiske lag som lyser for­ skjellig. I negativ glødehud eller i katodesjikt slår positive ioner løs elektroner fra katoden. Elektro­ nene akselereres i det første mørkerom (også kalt Crookes’ eller Hittorffs mørkerom) som i virke­ ligheten også er svakt lysende, men pga. kontras­ ten virker mørkt. I dette område ligger praktisk talt hele rørets potensialfall, katodefallet, og elek­ tronene får her tilstrekkelig energi til å ionisere gassen. Dette skjer i det negative glødelyset eller glimlyset, som har et skarpt skille mot det første mørkerom og som mer gradvis går over i det annet (Faradays) mørkerom, et område med et svakt potensialfall hvor sekundære elektroner akselere­ res. Derpå følger den positive kolonne, som iblant er delt i lysere og mørkere lag. Utstrekningen av de forskjellige lag er avhengig av spenning og gasstrykk. I katodefallet vil strøm­ tettheten være konstant, uavhengig av gasstrykket, så lenge katoden ikke er helt omgitt eller dekket av glimlyset, og strømmen varierer ved at glimlyset vider seg ut eller trekker seg sammen. Katodefallet er bestemt av gasstypen og katodematerialet, og er også avhengig av gasstrykket. Det angir den min­ ste spenning man må ha for å opprettholde en gass­ utladning og er for edelgasser 80-150 volt, for luft 300-400 volt (avhengig av katode). Glimutladning foregår som regel ved et trykk mellom ca. 100 og 1000 pascal. Ved lavere trykk vil utladningen stort sett skyldes ioner og elektroner som sendes ut fra elektrodene. De beveger seg da rettlinjet gjennom

røret og kan, om elektrodene lages med huller, og­ så iakttas på baksiden av anoden (elektron- eller katodestråler) og bak katoden (kanalstråler av po­ sitive ioner). JSd gassutladningslamper, gassfylte lamper som lyser ved at det finner sted elektriske utladninger. De viktigste typer er: Kaldkatode edelgasslamper med lavt trykk og høy driftspenning (8-10 kV). Brukes bl.a. til reklamelys. Neongass gir rød-oransje farge. Andre farger kan fås ved å sette til argon, kvikksølv, CO, osv. Høytrykk-høyeffekt kvikksølvdamplamper (evt. med xenon-fylling) gir sterkt hvitt lys, og brukes bl.a. i filmprosjektorer og fyrlykter. Trykket kan være opptil ca. 200 atm, og effekten Bere kW. Lavtrykks kvikksølvdamplamper finnes i flere for­ mer. Gassutladningen gir et betydelig bidrag av ul­ trafiolett stråling, spesielt en linje med bølgelengde 253.7 nm, som kan brukes for destruksjon av bak­ terier. «Sort lys»-lamper har filter som fjerner syn­ lig lys og gir ren ultrafiolett stråling, som kan bru­ kes til å fremkalle fluorescenslys. Lysstofflamper, lysrør eller fluorescensrør, er van­ ligvis rørformede kvikksølvdamplamper med ar­ gon eller krypton, der innsiden av rørveggen har et belegg av fluorescerende stoff som omdanner ul­ trafiolett stråling til synlig lys. Ved forskjellige sam­ mensetninger av fluorescerende stoff kan man få hvitt lys (dagslyslamper) eller forskjellige fargenyanser. Lysstofflampene har gjerne glødekatoder for tenning, og er konstruert for tilkobling til alminne­ lig lysnett (220 volt vekselspenning). Lysutbyttet er 40-75 lm/W (lumen per watt), og det er 3-5 gan­ ger lysutbyttet for glødelamper. Kvikksølv- og metallhalogenlamper er høytrykks kvikksølvdamplamper med tilsetninger av metal­ ler (natrium, thallium, gallium) i form av halogener. Dette gir høyt lysutbytte (typisk 85 lm/W) og bedrefargegjengivel.seenn fortene kvikksølvdamp­ lamper. Brukes f.eks. til studiobelysning. Lavtrykks natriumdamplampe er karakterisert ved at den gir monokromatisk gult lys med høyt lysut­ bytte. Typisk verdi er 150 lm/W. Den gule fargen ligger nær øyets mest følsomme område slik at lam­ pen blir svært effektiv, men den gir dårlig fargegjengivelse. Den brukes derfor der følsomheten er viktigere enn fargegjengivelsen, f.eks. til gatebe­ lysning. Høytrykks natriumlampe har en endret og mer kontinuerlig spektral effektfordeling som gir gul­ hvitt lys med brukbar fargegjengivelse. Lampen brukes til gatebelysning, flomlys, og i industrien. gassvann, amoniakkholdig kondensat og vas­ kevann dannet ved forkoksing av steinkull for frem­ stilling av lysgass. Gassvann inneholder også noe karbondioksid, hydrogensulfid og blåsyre (hydrogencyanid). Gassvann var tidligere en viktig kilde for fremstilling av ammoniakk og ammoniumsalter. Den syntetiske fremstilling av ammoniakk ut fra nitrogen og hydrogen har gjort at gassvann ikke lenger har den samme betydning. gassvasker, gassrenseapparat hvor partikler, dråper eller gasskomponenter i en gasstrøm fanges opp i vann. Hovedprinsippet er at partikkelholdig gass og vann bringes i kollisjon ved høy relativ hastighet. Apparatet kan ha tårn med ►fyllegemer, eller pla­ ter der vann ledes inn på toppen, f.eks. en venturivasker, som er en av de mest brukte typer. Gassvaskere brukes oftest for å rense meget varme eller eksplosive gasser, eller der man i tillegg til part i k kei fjerningen ønsker gassabsorpsjon. Energiforbruket ved gassvasking øker med minskende partikkelstørrelse, og med økende effektivitet av rensingen. Se også ►gassrensing. Illustrasjon, se s. 40. gassverk, anlegg for produksjon av konsumgass. Det klassiske gassverk fremstilte lysgass ved å var-

40

GASSVERN

Gassvasker. Venturivasker. Vann sprøytes inn i det trangeste tverrsnittet, venturihalsen, der gasshastigheten er høy. Dråpene som dannes ved at gas­ sen river opp vannmassen, fanger opp støvpartiklene som skilles ut i den etterfølgende syklon. me opp bakende steinkull til ca. 1000 °C i smale, oppvarmede retorter av ildfast stein. Koks, tjære, m.m. fremkommer som biprodukt. I Norge var det tidligere gassverk i de fleste større byer, men de er alle nedlagt. gassvern, fellesbetegnelse for alle personlige og kollektive beskyttelsesmidler og tiltak som verner mot ►stridsgasser under ►kjemisk krigføring. gast (nty., ‘ånd, gjenferd’, jfr. ty. Geist, eng.ghost), i norske målfører en gjenganger som særlig viser seg i skog og på hei (skogegast, heiegast), og som skriker uhyggelig. Noen steder brukes ordet om en art ugle, som folk trodde var gast. gast (fra nty. el. nederl.) (sjøuttrykk), menig sjø­ mann, matros; mest om sjømann som avtjener sin verneplikt i marinen, orlogsgast. Tidligere brukt i mange sammensetninger som angav hans spesielle tjeneste om bord. Nå også brukt om båtmann på lystfartøy. Gastein [-jtain], dal i Østerrike, Salzburg, med elven Gasteiner Ache, tilløp til Salzach fra sør. Omgitt av høye fjell på alle kanter, høyeste topp er Ankogel (3251 m o.h.). 18 sterkt radioaktive var­ me kilder (26-47 °C) har skapt kur- og turiststedet Badgastein 1060 m o.h. med 5660 innb. (1991). Lenger nede ligger Bad Hofgastein, 6085 innb. (1991), også kursted. Gasteromycetes, soppgruppe tilhørende stilksporesoppene, se ►buksopper. Gasterosteiformes(av gastro-, gr. 'knokkel' og -form), benfiskorden, se ►stiklingfisker. Gastoldi, Giovanni Giacomo, ca. 1550-1622, italiensk komponist. Virket i Mantova og Milano. Fikk særlig historisk betydning ved sitt arbeid rundt 1600 med enkle og lette former for vokalverker, som canzonetta og spesielt halletto. Som navnet tilsier, var sistnevnte form også tenkt for dans. Gastonia [gastounia], by i USA. North Carolina. 30 km vest for Charlotte; 59 100 innb. (1994). Inngår i den større byregionen Charlotte-Gastonia-Rock Hill (metropolitan area) med 1 289 200 innb. (1995). Viktig tekstilindustrisenter. Sete for Gastonia College. Grunnlagt tidlig på 1800-tallet. fra midten av 1800-tallet en av landets viktigste tekstilindustribyer. Åsted for en berømt streik 1929. gastraea |-æa] (gr., av gastro-), hypotetisk ur-

tarmdyr som ble antatt å være stamform for alle flercellede dyr, et begrep benyttet av Ernst Haeckel i hans gastraea-teori til forklaring av dyrenes og menneskets opprinnelse. Antagelsen bygger på det forhold at alle flercellede dyr i sin utvikling gjen­ nomgår et mer eller mindre tydelig gastrula-stadium (se ►gastrula og ►gastrulasjon). Av nålevende flercellede dyr er det bare visse svamper og nesledyr (Hydra) som står en slik hypotetisk stamform nær. gastrin (av gastro-), hormon som produseres i magesekkens portnerdel og føres herfra gjennom blodet til kjertlene i den resterende del av magesek­ ken og stimulerer dem til å produsere magesaft. gastritt (av gastro-), magesekkbetennelse, magekatarr. Det skjelnes mellom akutt og kronisk gast­ ritt. t Akutt gastritt kan skyldes inntak av alkohol i sto­ re mengder, forskjellige medikamenter, overømfintlighet overfor visse fødemidler, forgiftning med etsende kjemikalier, infeksjon. Symptomene er kvalme og brekningen Mageslimhinnen blir svul­ len, blødende og betent. Hyppigere er kronisk gastritt, som kan ytre seg ved økt syreproduksjon, «sur gastritt», og sympto­ mer som ved magesår, eller ved nedsatt syrepro­ duksjon, achyli, «anacid gastritt». Magekreft er ofte, og pernisiøs anemi alltid ledsaget av anacid gastritt. Se også ►gastroenteritt. gastro- (av gr. ‘mage’), i sammensetninger: som angår magen og tarmene. gastrocnemius (av gastro- og gr. ‘legg’), den store muskelen på leggens bakside. Ved sammentrekning virker den særlig i ankelleddet, slik at tå­ spissen bøyes ned, og hjelper til å bøye i kneleddet. gastroenteritt (av gastro-, gr. ‘tarm’ og -itt), betennelse eller «katarr» i magesekk og tarm, opp­ trer akutt, ofte epidemisk. De fleste tilfeller skyl­ des infeksjoner med bakterier eller virus. Slik «om­ gangssyke», «sommerdiaré», ytrer seg ved feber, kvalme, brekninger og diaré. Hvis det forekommer Bere tilfeller samtidig, kan det tyde på infiserte matvarer eller drikkevann. gastroenterologi (av gastro-, gr. ‘tarm’ og -logi), læren om sykdommer i mage og tarm. Gastroenterologien har tatt i bruk nye undersøkelses­ metoder, særlig endoskopi, hvor man ved å føre inn tynne, bøyelige instrumenter, «skop», med fiberoptikk kan inspisere hele magetarmkanalen fra innsiden, ta ut prøver, biopsier, av mistenkelige partier og eventuelt ta fargefotografier. Se ►endo­ skopi. Mage-/tarmsykdommer som også omfatter sykdommer i lever-galle og bukspyttkjertel, er så vanlige at sykeavdelinger utstyres med hensikts­ messig undersøkelsesrom. gastroenterologisk av­ deling eller gastroenterologisk laboratorium. gastrojejunostomi (av gastro-, lat. ‘tynntarm’ og -stomi) (tidl, gastroenterostomi), operasjon hvor det lages forbindelse mellom magesekken og øver­ ste del av tynntarmen, utenom portneren og tolv­ fingertarmen. Gastrojejunostomi brukes mest ved forsnevringer i utløpet av magesekken ved svulst eller sår. gastrokamera (av gastro-), spesialutstyrt foto­ apparat som i forbindelse med ►gastroskopi føres gjennom spiserøret og ned i magesekken. Med et gastrokamera kan man få nærbilder av mageslim­ hinnen i farger og derved tidligere enn før diagnosti­ sere kreft, magesår og andre lidelser i magesekken. gastronom (av gastro- og -nomi), kjenner av fi­ nere mat og matlaging, matskjønner. gastronomi, finere kokekunst og kjennskap til den. Gastropoda (av gastro- og gr. ‘fot’), klasse i rek­ ken bløtdyr, se ►snegler. gastropodkalk, uren kalkstein fra øvre ordovicium. meget utbredt i den sørlige og midtre del av

Oslofeltet. Navnet skyldes store sneglehus (viten­ skapelig navn for snegler er Gastropoda), som sammen med koraller er de viktigste fossilene i bergarten. Kalles også for bønsnesformasjonen. gastroptpse (av gastro- og ptosis), nedsunken magesekk, tidligere feilaktig antatt å være en sy­ kelig tilstand. Gastroptose gir i seg selv ingen symp­ tomer og trenger derfor heller ingen behandling. gastroskopi (av gastro- og -skopi), besiktigelse av magesekkens innside med et instrument, gastroskop, som føres ned gjennom spiserøret. Se ►en­ doskopi. gastrostomi (av gastro- og -stomi), operasjon hvor magesekken åpnes og forbindes med en åp­ ning i huden, slik at det dannes en fistel. Gjennom den kan man tilføre næring og derved omgå spise­ røret. Gastrostomi kan utføres ved forsnevringer i spiserøret som hindrer næringstilførselen. gastrotomi (av gastro- og -tomi), kirurgisk åp­ ning av magesekken. Sys igjen etter avsluttet inn­ grep i motsetning til gastrostomi, som betegner en permanent åpning. Gastrotricha, dyrerekke, som regel mikrosko­ piske, flattrykte ormer med flimmerhår på buksiden, og forenden ofte dekket med skjell eller bør­ ster; bakenden er ofte gaffelgrenet. Mange er her­ mafroditter. Det finnes ca. 400 arter i fersk- og saltvann. gastrovaskularsystem (av gastro- og lat. lite kar’) (zool.), indre hulrom med forgreninger hos polyppdyr og noen flatormer, dannet ved direkte utvikling fra urtarmen. Embryologisk og funksjo­ nelt er det et fordøyelsesorgan som samtidig tjener som sirkulasjonssystem. Gjennom rør og lommeformede utvidelser av hovedtarmen blir nærings­ stoffer ført til forskjellige deler av dyrets kropp. Embryologisk sett er det ikke et ekte kretsløpssystem, hvorpå betegnelsen -vaskularsystem er forel­ det (se ►coelenteron). gastrula (lat., av gastro-), embryologisk utviklingsstadium som følger etter ►blastulastadiet. En typisk gastrula er bygd som et dobbeltvegget beger med hulrommet, urtarmen (archenteron), omgitt av to enkle cellelag, indre og ytre kimblad. Det ytre bladet er ektoderm (ektoblast), det indre er entoderm (entoblast). 1 begerets rand går de to pri­ mære kimbladene over i hverandre og danner urmunnleppen som omgir urmunnen (blastoporus). Klarest kommer gastrula-stadiet til uttrykk hos virvelløse dyr og noen enklere virveldyr som har primært plommefattige egg. Gastrula i modifisert form finnes hos virveldyr med plommerike egg, men på grunn av plommemassen blir gastrulaen annerledes og mer komplisert utformet. De prin­ sipielle bygningstrekkene med kimblad, urtarm og urmunn kan likevel identifiseres. Betegnelsen gastrula-stadium benyttes vanligvis ikke for dyr med sterke avvik fra det typiske utviklingsmønsteret. Se også ►gastrulasjon. gastrulasjon (anat.), betegnelse for fosterets om­ forming fra blastula til gastrula. det vil si dannelsen av de to primære kimblad. ►ektoderm og ►entoderm. Mønsteret for omformingen avhenger av eggets plommemengde. Det skilles vanligvis mellom tre hovedtyper, men med en rekke overgangsformer. Hos plommefattige egg skjer gastrulasjonen ved invaginasjon, idet veggen i blastula-kula krenges inn så det dannes et beger bestående av to cellelag. Hos middels plommerike egg foregår gastrulasjo­ nen oftest ved epiboli, hvorved blastulaens større og plommerikere celler omvokses av dens mindre og plommefattige celler. Hos meget plommerike egg (for eksempel hos fugl), der de aktive cellene er samlet i en liten kimskive (blastodermen), kan gastrulasjonen foregå ved delaminasjon, idet kimskiven fra sin underside avspalter et celleblad inn­ over.

41 Gata, tettsted i Stange kommune. Hedmark, ved Rv. 24 mellom Hamar og Skarnes, 20 km sørøst for Hamar; 432 innb. (1995). Gata, Esmar Jacobsen, f. 1925, færøysk lyriker og emissær. Han arbeidet i mange år som typograf. Diktsamlingen Fiolin (1956) bærer preg av kresen språkbruk, samtidig som forfatteren er en fore­ gangsmann i utviklingen av en moderne lyrikk med frie versformer på Færøyene. Fra 1960. etter å ha gått på bibelskole i Norge og Danmark, har han arbeidet som emissær for Kirkelige Misjonsforbun­ det. og i sitt senere forfatterskap har han hovedsa­ kelig beskjeftiget seg med religiøse emner. gate (av norrønt ‘åpning, avgrenset vei’), ferd­ selsåre i by eller tettbygd strøk. Historisk utvikling. Gater har eksistert siden de første bydannelser og har hatt en viktig rolle i å definere byens morfologi (bylandskap) og struktur (se ►by, byenes indre struktur). Gaten har hatt ulik utforming ettersom dens funksjon har endret ka­ rakter med den teknologiske og ideologiske utvik­ ling. Idealet har skiftet fra vide, rette gater i oldti­ dens Hellas, via middelalderens «selvgrodde» tran­ ge gateløp, til man i renessansen tok opp igjen det klassiske idealet med brede gater. Militære hensyn og mål om å forhindre spredning av brann har også innvirket på gatenes utforming. I den siste halvde­ len av 1900-tallet har bilen på mange måter «tatt over» gatene, og det har oppstått et behov for å dif­ ferensiere gatenettet etter gatenes funksjon, og å separere de ulike trafikantgrupper: Gateregulering. For å skape gode og trygge fremkomstmuligheter for alle trafikanter, forsøker man å tilpasse veinettet i byområder de ulike trafikantgruppenes behov. Gjennomgangstrafikk styres uten­ om lokaltrafikken, mens fotgjengere og syklister blir skilt fra biler. Eksempler på tiltak i eksisteren­ de byområder er gågater der biltrafikken stenges ute, gatetun med sterk avgrensing av bilbruk og miljøgater der gaten tilpasses myke trafikanter; bl.a. med brede fortau, sykkelfelt mm. For å hjelpe kollektivtrafikken til å komme hur­ tig frem, reguleres egne kjørefelt for busser og dro­ sjer. For å få god flyt i trafikken og fremme sikker­ heten, må gatekryss og rundkjøringer gis en god utforming for de ulike trafikkstrømmene, og det kreves god oppmerking og belysning. For mer omfattende regulering av trafikkstrømmene bru­ kes lyssignal. Ved å koble sammen trafikklysene i etterfølgende kryss kan det etableres «grønn bøl­ ge» som slipper frem trafikken over lange strek­ ninger uten stopp. Gatens oppbygning. For å tåle trafikkbelastnin­ gene må gatene bygges opp som en vanlig veikonstruksjon med dekke og et solid dekkefundament (se ►veibygging). Asfaltdekke er mest brukt på ga­ ter, fortau og gang- eller sykkelbaner. Dekke av gatestein brukes sjelden, og da som regel av este­ tiske grunner eller for visuell markering. Betongstein i forskjellige former og farger brukes oftest for dette formålet. For drenering av overflatevann gis kjørebane og fortau helning mot rennesteinen ved fortauskan­ ten. Her føres overflatevannet ned i gatesluket og ledes bort i avløpsledning. Gateområdet blir også brukt for fremføring av vann-, avløps- og kloakkledninger, elektriske ka­ bler og telefon. For å redusere trafikkproblemer som følge av hyppige oppgravinger ved reparasjo­ ner og vedlikehold, plasseres ledninger og kabler helst under fortau og grøntstripe. RSN gate [geit] (eng. ‘port, grind, trang gjennom­ gang’). I. Utgang til fly. 2. (EDB). Port; enkel logisk krets, den viktigste byggesteinen i større ►integrerte kretser. 3. Terminal på en halvleder (felteffekttransistor). Se ►halvleder. SNL 3. utg. VI 3

GATES gatebarn, nyere betegnelse på barn som lever på gaten uten noe fast bosted, atskilt fra foreldrene. Gatebarn finnes i mange storbyer, særlig i utvik­ lingsland, men også i de fattigere delene av den in­ dustrialiserte verden. Deres antall har økt voldsomt på noen få tiår; bare i Latin-Amerika finnes det i midten av 1990-årene minst 25 mill. En hovedår­ sak til dette enorme problemet er den omfattende flukten fra landsbygda inn til byene som har funnet sted, med rask forslumming, arbeidsløshet og opp­ løsning av tradisjonelle sosiale bånd blant følgene. Gatebarna livnærer seg bl.a. ved tigging, småtje­ nester (som pussing av bilvinduer) og diverse små­ handel, men tyveri og prostitusjon er også meget utbredt. Mange misbruker rusmidler, og svært man­ ge slår seg sammen i større og mindre grupper, til gjensidig hjelp og beskyttelse. De er meget utsatt for å bli utnyttet, og i en del byer har høyreekstremistiske, halvmilitære grupper drevet regulær klappjakt på dem og drept et stort antall. Mange steder er de også forfulgt av politiet. Myndighetene har de fleste steder hittil vært tem­ melig maktesløse når det gjelder å hjelpe disse bar­ na til et bedre liv, og innsatsen til de ulike hjelpeor­ ganisasjoner kan, uansett hvor prisverdig den er, bare nå frem til et lite mindretall. gatebelysning, den offentlige belysning av ga­ ter og plasser i byer og bymessige strøk. Foruten vanlige gassfylte glødelamper brukes i stor utstrek­ ning kvikksøivdamplamper, lavtrykksnatriumlamper, lysrør og høytrykksnatriumslamper, som gir et stort lysutbytte per watt. Historikk. Gatebelysning fantes allerede i antik­ kens Rom i form av oljelamper ved husportene. Det drøyde til 1300-tallet før oljelamper begynte å bli vanlig i middelalderens Europa. Ordnet gatelys ble for europeiske byer innført: Paris 1667, Amsterdam 1669, Haag 1678, Hamburg 1675, Berlin 1682, København 1681, Wien 1687, London 1739. I Norge var den første måte å belyse gatene på ved hornlykter, som borgerne ved offentlige påbud måtte stille i vinduene som vendte mot gatene (1524). De ble avløst av bek- og tjærefakler anbrakt ute i selve gaten (1558). På 1700-tallet bevilget bykassen i Oslo et beløp til anskaffelse av tranlamper, og det ble ansatt en egen lykteinspektør. Bruken av petroleum satte fart i utviklingen av oljelykter. Anvendelse av steinkullgass til belysning resulterte i økt bruk av gatebelysning i byene som etter hvert Fikk egne gassverk. Gasslyktene ble som regel anbrakt på fortauene langs kantsteinen. Gass­ belysning ble innført i London 1814, Goteborg 1846, Oslo 1848, Stockholm 1853, København 1857. Oppfinnelsen av den elektriske buelampen og se­ nere glødelampen med stadig større lysstyrker, gav nye og store muligheter for utvikling av gatebelys­ ning. I begynnelsen av 1900-tallet fortrengte det elektriske gatelyset etter hvert gasslysene. Tenning og slokking av elektrisk gatelys foregikk opprinnelig for hånd. Etter hvert gikk man over til å bruke automatiske tidstrømbrytere som ble regu­ lert en gang i uken. Senere kom automatisk ten­ ning og slokking ved hjelp av fotoceller, som igjen ble avløst av sentral styring fra en gatelyssentral. I 1970-årene ble datateknikk tatt i bruk i overvåkin­ gen av gatelyset. Hammerfest var den første norske by som fikk elektrisk gatelys, etter en brann i 1890. Oslo var den første hovedstad i Europa som elektrifiserte gatelyset (1929). Gategutter, norsk spillefilm (1949) i regi av Ar­ ne Skouen og Ulf Greber, etter Skouens roman av samme navn. Om en guttbande som stjeler fra las­ tebilene under storstreikene i 1920-årene. Med Tom Tellefsen, Ivar Thorkildsen, Pål Bang-Hansen, Svein Byhring, Per Arne Knobelauch og Ella Hval. Foto ved Ragnar Sørensen. Skouens debut og et ho­ vedverk i norsk filmhistorie.

Gatebelysning. Gasslykten Fiat Lux, som ble gitt som gave til Oslo av det engelske firmaet som byg­ de byens gassverk. Den ble første gang tent i janu­ ar 1848 og var plassert på Stortorget. gatehandel, handel som foregår på gater og an­ dre offentlige steder. I den tredje verdens storbyer har tallet på gatehandlere vokst raskt med den sto­ re tilvekst på arbeidssøkende fra landdistriktene, og gatehandelen er en av byenes største næringen I Norge må slik handel bare drives i samsvar med kommunale forskrifter (handelsloven av 6. juni 1980). gatekjøkken, serveringssted der det omsettes ferdigretter (oftest av halvfabrikata), som tilbere­ des på stedet og leveres gjennom luke ut til gate, fortau eller plass, eller inn til et enkelt innredet opp­ holdsrom for gjester. For å drive gatekjøkken kre­ ves serveringsbevilling. Kiosker som ikke omset­ ter andre varmretter enn pølser (pølseboder), anse­ es ikke som serveringssteder. Gates [geits], Bill, eg. William Henry Gates III, f. 1955, amerikansk forretningsmann, styreformann og administrerende direktør i programvareselskapet Microsoft Corporation. Grunnla selskapet sammen med Paul Allen i 1975 for å utvikle programvare for mikrodatamaskiner, og utviklet det etter hvert til å bli et allsidig selskap med sterke, nesten markedsdominerende produkter på mange områder. Som følge av Microsofts suksess har Gates i løpet

Bill Gates

42

GATESHEAD av fa ar bygd opp en av USAs største private for­ muer. Gateshead [geitshed], by i Storbritannia, Eng­ land. Tyne and Wear, på sørbredden av Tyne, rett overfor Newcastle, som Gateshead har broforbindelse med; 202 900 innb. (1993), inngår i byregio­ nen Tyneside. Skipsbyggerier og annen jern- og metallindustri; jernbane verksteder, papirindustri m.m. gatesluk, avløpsåpning som monteres i veier og gater for å gi avløp for vann som samler seg. Ofte kvadratisk, 80 x 80 cm, med innebygd vannlås. Kummen må ha et rommelig sandfang, og på top­ pen monteres en støpejernsrist. gatestein, tilhugd naturstein med kvadratisk el­ ler rektangulær form; settes i sand i forskjellige mønstre for bruk som gatedekke. Betongstein med forskjellig form og farge brukes også som dekke på plasser og andre trafikkarealer der det stilles spesi­ elle krav til estetikk og visuell markering, eller til praktiske forhold, f.eks. hyppig oppgraving. gatesteinhugger, se ►steinfaget. gatetun, boliggate primært for gangtrafikk til og fra tilgrensende boliger, og med avgrensede arealer for grøntanlegg, trær og plass for opphold og lek. Biltrafikk er begrenset til helt nødvendige lokale behov for servicefunksjoner og atkomst. Gatetun og slutt på gatetun angis med særskilt opplysningsskilt. På gatetun har kjørende trafikant vikeplikt for gående og må ikke kjøre fortere enn i gangfart. Det er forbudt å parkere utenom sær­ skilt anviste plasser. gatha, navn på de eldste hymnene og versprekenene i persernes hellige bokAvesta. Gatha er avfat­ tet i en meget gammel språkform, og man mener de går tilbake til religionsstifteren Zarathustra selv. Tekstene er de viktigste dokumentene til forståel­ sen av hans forkynnelse. I indisk litteratur brukes «gatha» om korte merkevers flettet inn i en prosafortelling. Litt.: L. Olsson: De avestiska gathaerna. Inledande studie (1994). Gathorne-Hardy [geijråm ha:di], Geoffrey Malcolm, 1878-1972, britisk historiker, spesialist på norsk historie. Gathorne-Hardy utgav bl.a.Norway i serien The Modern World (1925). de britiske do­ kumenter vedrørende Bodøsaken (1926). The Norse Discoverers ofAmerica (1921), på norsk forlag. A Royal Impostor, King Sverre of Norway (1956). Han utgav dessuten oversettelser til engelsk av dikt av Henrik Wergeland (Poems, 1929. sammen med Jethro Bithell og 1. Grøndahl og med innledning av Gathorne-Hardy). og War Poems ofNordahl Grieg (1944) med forord av Gathorne-Hardy. Hans A Short History of International Affairs, 1920 to / 930 (utg. 1949) gir ypperlige analyser av det utenrikspolitis­ ke spill mellom de to verdenskriger. Æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1946. gatt (av nederty. el. nederl. ‘hull, åpning’). I. (sjouttrykk). Hull, åpning, brukes i sammenset­ ninger som skivgatt (åpning for skive i blokk, bjel­ ke o.l.), spygatt (åpning, ofte med tilhørende av­ løpsror for å gi avløp for vann fra dekk), bussgatt (åpning i skansekledning til fortøyninger), hunirnergatt (halv skive innfelt i toppen av en mast hvorover et fall kan skjæres). 2. Betegnelse for rom i en rekke sammensetnin­ ger som hellegatt (rom under dekk på et krigsskip, hvor forskjellig gods oppbevares) ogkabelgatt (rom til oppbevaring av tauverk, blokker, stropper m.m.). 3. Akterende på fartøy. Ulike fartøytyper kan be­ skrives som plattgattet (med akterspeil). rundgattet (med rund akterende) og spissgattet (med spiss akterende). 4. Endetarmsåpning hos dyr. især på fisk.

Antoni Gaudfy Cornet. Fasaden til Casa Mild i Barcelona, 1905—07. GATT (fork, for General Agreement on Tariffs and Trade), Generalavtalen om toll og handel, opprin­ nelig undertegnet 1947 av 23 stater, bl.a. Norge; trådte i kraft 1948. GATT var tidligere ikke opp­ bygd som noen organisasjon, men var et viktig fo­ rum for multinasjonale tollreduksjonsforhandlinger. I 1994 ble GATT omdannet til ►Verdens handels­ organisasjon, i virksomhet fra 1995. Forhandlingsrunder. I GATTs regi ble det gjen­ nomført åtte multinasjonale- forhandlinger for re­ duksjon av handelshindringer, populært kalt tollrunder; 1947 (Genéve), 1949 (Annecy, Frankrike), 1951 (Torquay, England). 1956 (Genéve), 1960/61 (Dillon-runden), 1964/67 (Kennedy-runden). 197379 (Tokyo-runden) og 1986-93 (Uruguay-runden). Ved disse forhandlingene ble det oppnådd meget betydelige tollreduksjoner. Prinsippet er at landene skal gjøre gjensidige innrømmelser og at disse skal være av omtrent samme verdi. Stadig flere land har sluttet seg til GATT-avtalen; ved den siste forhand­ lingsrunden deltok 121 land. GATT har også ledet arbeidet med avtaler for handelen med varer som er av særlig betydning for grupper av land. Dette gjelder f.eks. avtalen om begrensning av eksport av billige bomullstekstiler fraØst-Asia til industrilandene i Nord-Amerika og Vest-Europa (Multifiber-avtalen. 1974). Etter hvert ble det klart at avtalen hadde langt mindre interesse for utviklingslandene enn for in­ dustrilandene. Prinsippet om likebehandling kunne virke urettferdig for fattige land i handelssamkvemmet med rike land. I 1965 ble avtalen derfor utvi­ det med bestemmelser om at industriland kunne gi ensidige fordeler til utviklingsland og at industri­ land i storst mulig utstrekning skulle unngå å øke handelshindringene for råvarer og andre produkter som var av spesiell betydning for utviklingslande­ ne.

Forhandlingene dreide seg tidligere mest om in­ dustrivarer. men gjennom Uruguay-runden ble og­ så bl.a. landbruksprodukter omfattet. Dette avslør­ te sterke motsetninger mellom USA og EF/EU. Gattinara, italiensk rødvin med D.O.C.G.-beteg­ nelse fra Piedmonte, laget av Nebbioio-druer. Vine­ ne preges av stor fylde og god lagringsevne. Gatto [gattå]. Alfonso. 1909-76, italiensk lyri­ ker. Han hadde tilknytning til den retningen som kalles ►ermetismo, noe som kommer til uttrykk i hans vanskelige og ofte lukkede stil. Karakteristisk for Gatto. som f.eks. i diktsamlingen Laforza degli occhi (1954). er kombinasjonen av naivitet og en kunstferdig retorikk. Diktene hans er gode eksem­ pler på hvordan et antifascistisk engasjement kan uttrykkes poetisk, snarere enn realistisk. For Gatto er poesien i seg selv en permanent revolusjon, og den har en evne til å identifisere seg med de svake og undertrykte. En av hans senere diktsamlinger heter nettopp La storia delle vittime (1966; Ofre­ nes historie). I diktene settes poesi, natur, folket, fattigdom, godhet og fornuft opp som likestilte fe­ nomener. Gatto skrev også lyrikk tor barn. II sigaro di fuoco (1945) og // vaporetto (1963). Gattsjina, by i Russland. Leningrad fylke. 45 km sørvest for St. Petersburg; 81 000 innb. (1995). Jernbaneknutepunkt; metall- og maskinindustri. Turisme. Gattsjina var den russiske keisertamilies sommeropphoidssted og har et stort slott, bygd 1770 av fyrst Orlov og kjøpt 1783 av Katarina 2. Skueplass for harde kamper 1917-19. Byen var okkupert av tyskerne 1941—44. og ble sterkt ska­ det. Kaltes 1923-29Trot.sk. 1929-44 Krasnogvardejsk. Gatun, Logo, kunstig innsjø i Panama, dannet ved oppdemning av Rio Chagres, utgjør en del av Panamåkanalen. 425 km2. Midt i sjøen ligger øya

43 Guacha, som er et fuglereservat. Skipstrafikken forårsaker forurensning av innsjøen. Gatwick [gætwik], Storbritannia, internasjonal lufthavn. 43 km sør for London. Antall passasjerer 1993: 20.2 mill. gau (av mlat. pagus). I. Gammel betegnelse på mindre forvaltnings­ områder innenfor germanske småstater. Ordet fin­ nes ennå i navn som Oberammergau. Rheingau o.a. 2. Den største partiorganisasjon på lokalplanet under nasjonalsosialismen i Tyskland. I spissen stod en Gauleiter som bare var ansvarlig overfor Føre­ ren. Etter hvert ble de områder som ble innlemmet i det tyske rike, inndelt i gau (Reichsgau). gauche [gåj] (fr.), venstre; la gauche, venstresi­ den i fransk politikk. gaucho [gautja], betegnelse på den argentinske og uruguayanske gjeter, folkehelten og vagabon­ den som streifet om på pampaen med gitar, sølvbeslått rideutstyr og dolk. Han var motstykket til den meksikanske vaquero og den nordamerikanske cow­ boy. Omkring 1850 ble deler av slettelandet rundt La Plata-elven utlagt til jordbruksland, og februket ble etter hvert omorganisert og kommersialisert. Det halvville buskkveget ble erstattet med innførte kvegraser og sauer. Beitelandet ble inngjerdet med piggtråd, og gaucho-gjeteren ble langt på vei overflødiggjort. Til da hadde gauchoen vært uunnværlig som den uovertrufne rytter og spesialist på innringing og behandling av buskkveget. Han var arbeidstager hos kvegeiere som profitterte på den voksende etter­ spørselen etter huder i Europa. Både fysisk og kulturelt var gauchoene et blandingsprodukt: de var forspanskede rester av tehuelche-, charrua- og puelche-indianeme. som tidligere hadde lidd militært nederlag og som i proletarisert tilstand og uten klar stammetilknytning på 1600og 1700-tallet hadde søkt å livnære seg ved jakt på store flokker forvillet kveg. Overgangen til en mer «ordnet» gjetertilværelse foregikk gradvis og repre­ senterte på sett og vis en fortsettelse av den tilpas­ ningen som deres indianske forfedre hadde funnet frem til etter innføringen av hesten i begynnelsen av kolonitiden. Gauchoene kom aldri til å utgjøre noen avgrenset etnisk gruppe, enn si politisk enhet, selv om de kom til å representere en maktfaktor for lokale ledere, caudillos. De var snarere en yrkeskategori og et sosialt sjikt med en egen sub-kultur, som omfattet indianske særtrekk i kombinasjon med spansk språk og folkelig katolisisme. Karakteristisk var bruken av la boleadora, den indianske slyngen. De hadde sine egne idealer om ære og skam, som kom til ut­ trykk i en rik muntlig tradisjon - ikke minst gjennojn sang og musikk. En del av denne tradisjonen lever videre i dagens profesjonelle og halvprofe­ sjonelle sang- og dansegrupper. Ridende gaucho-tropper deltok i kampene mot den spanske kolonimakten i Argentina og Uruguay 1810—24. Gauchoen vant på denne måten større anerkjennelse blant den fastboende befolkningen, og han ble snart gjort til hovedperson i den såkalte gaucho-diktning. Gaucho-skikkelsen har fått sin klassiske litterære utforming i José Hemåndez' epis­ ke dikt Martin Fierro (1872). Etter hvert forsvant gaucho-gjeteren fra den argentinske pampaen, men fortsatte som yrkeskategori i Uruguay. Myten le­ ver likevel videre i Argentina fremdeles. Litt.: M. W. Nichols: The Gaucho: Cattle Hunter, Cavalryman. Ideal of Romance (1942); M. Niedergang: The Twenty Latin Americas (1971); E. Willems: Latin American Culture: An Anthropological Synthesis (1975). HSi Gaudeamus igitur, juvenes dum sumus (lat. ‘la oss glede oss, mens vi er unge'), kjent studentsang

GAUGUIN som ble diktet 1781 av tyskeren C. W. Kindleben på grunnlag av en vise som var kjent allerede på 1200-tallet. Melodien skriver seg visstnok fra ca. 1740. Gaudentios, trolig 300-tallet e.Kr., gresk musikkteoretiker. Kjent for sin Innledning til harmonilæren. Gaudernack, Christian, f. 10. juli 1945 i Bæ­ rum. norsk smykkekunstner. Hans arbeider preges av en solid håndverkerutdannelse etterfulgt av et lengre studieopphold i Tyskland. Fra 1969 har han hatt verksted i Son. 1972-73 var han gjestelærer ved Nova Scotia College of Art and Design. Halifax. Canada, der han kom tilbake som professor ved smykkekunstlinjen 1977-84. bare avbrutt av et år som lærer ved metallavdelingen ved Statens hånd­ verks- og kunstindustriskole 1982-83. Gaudernack har bidratt meget til utviklingen innen moderne smykkekunst i Norge. Han foretrekker stort sett edlere materialer og har lansert «romfartsmetaller» i sine smykker. Representert bl.a. i de tre norske kunstindustrimuseer og i svenske og kanadiske sam­ linger. Gaudernack, Gustav, 1865-1914. født i Øster­ rike, norsk gullsmed og designer. Meget allsidig ut­ dannelse som kunsthåndverker, med hovedvekt på glass, keramikk og metall. Designer for Lobmeyr, Wien. Kom til Oslo 1891. Tegnet glass og lamper for Christiania Glasmagasin. 1892-1910 fast an­ satt som designer hos David Andersen, 1910-14 eget emaljeverksted. Gaudernack var en av de ledende designere innen gullsmedfaget også internasjonalt, særlig kjent for sine emaljearbeider i art nouveau. Han vant en rek­ ke utmerkelser, bl.a. Grand Prix på Verdensutstillingen i St. Louis 1904 og gullmedalje pa Jubile­ umsutstillingen på Frogner 1914. Kunstindustrimu­ seet i Oslo eier en stor samling arbeider av Gauder­ nack. Litt.: J.-L. Opstad: Norsk emalje - kunsthåndverk i verdenstoppen (1994). Bilde, se ►emalje. Gaudier-Brzeska [gådjebjeska], Henri, 18911915, fransk billedhugger og tegner, virket for det meste i Storbritannia; var tilhenger av ►vorticismen og laget sterkt forenklede, massivt plastiske figurer som ble banebrytende for moderne britisk skulptur. Gaudig, Hugo, 1860-1923, tysk pedagog. Rek­ tor ved lærerinneseminaret i Leipzig fra 1900. Han arbeidet for en reform av skolevesenet med en­ hetsskolen som grunnlag, og for gjennomføring av arbeidsskoleprinsippet i undervisningen. Han hev­ det at skolens vesentligste oppgave var det opp­ dragende arbeid, ikke det kunnskapsmeddelende. Av hans store litterære produksjon kan nevnes: Didaktische Ketzereien (1904), Die Schule im Dienste der werdenden Personlichkeit (2 bd., 1917). Gaudi y Cornet, Antoni, 1852-1926, spansk arkitekt. Forente på en merkelig måte gotikkens konstruktive streben med nybarokkens svulstige formspråk, samtidig som de naturalistiske elemen­ ter er meget tydelige i hans skulpturale dekorasjo­ ner. Disse trekk smeltes sammen i en spansk art nouveau, som Gaudf er den fremste representant for. Gaudi synes å ha mottatt impulser både fra John Ruskins gotikk-begeistring og Eugene Viollet-leDucs rasjonelle arkitekturteorier. Med sine fantasi­ fulle. helt abstrakte og polykrome former fikk han stor betydning for surrealismen. Hans hovedverk er kirken Templo de la Sagrada Familia i Barcelona, påbegynt 1884. de vestlige deler ferdig 1900; ennå uferdig (se illustrasjon un­ der Barcelona). Andre store arbeider er Casa Gnell (1886, Barcelona), med den store park hvor natur og skulptur flyter sammen i de mest fantastiske bølgende rytmer, og leiegården Casa Mild (190507).

Litt.: A. Cirici-Pellicer: La Sagrada Familia (1950); C. Martinell: G. - His Life, His Theories, His Work (Barcelona 1975); R. Zerbst: A. G. y C. et liv i arkitekturen (1990). Gauffin Igåfeg], Axel (Wilhelm Reinhold), 1877-1964. svensk kunsthistoriker. Sjef ved Nationalmuseum fra 1926-42. Utgav en rekke større monografier over svenske kunstnere, blant andre Ferdinand Fagerlin (1910). Prins Eugen (1915), Ivan Aguéli (1940-41) og Olof Sager-Nelson (1945). gaufrering [gåfre-J (av fr. ‘vaffel’), arbeidsme­ tode for preging av mønster i papir eller tekstiler med appretur. Gaufrering foregår ved valser som er forsynt med de ønskede mønstre ved hjelp av gra­ vering. Prosessen kan foregå med oppvarmede val­ ser. Gaugamela, oldtidsby i Mesopotamia, ved det nåværende Irbil i Irak. Her vant Aleksander den store I. okt. 331 f.Kr. en avgjørende seier over perserkongen Dareios 3. Dareios hadde gruppert sine vel 200 000 mann på en åpen slette som gav stort rom for hans elefanter, mens Aleksander hadde vel 50 000 mann som gikk til angrep fra høyre flanke og rev opp den persiske styrken. Dareios flyktet og anslagsvis 90 000 persere falt. Slaget ødela Persias militære slagkraft, og veien til Persias indre lå der­ med åpen for Aleksander. Det berømte mosaikkbildet ►Aleksanderslaget forestiller muligens slaget ved Gaugamela, evt. sla­ get ved Issos to år tidligere, eller elementer fra begge slag. gauge [geidj] (eng. ‘mål’), i elementærpartikkelfysikk. brukt f.eks. i sammensetningene gaugeboson. gauge-teori. gauge-transformasjon. Sekjusterteori. gauge [geidj], engelsk mål på tettheten av nåle­ ne på en strikkemaskin; tidligere mentes antall nå­ ler per 1'/, engelske tommer (38,1 mm) på en flatstrikkemaskin, på en rundstrikkemaskin antall nå­ ler per 1 engelsk tomme (25.4 mm). Nå brukes gau­ ge som et mål per 1 engelsk tomme for alle typer varp- og veft-strikkemaskiner. Gauge er dermed også et mål for tettheten i strikkede varer. Gauguin [gågetj], Jean (René), 1881-1961, dansk billedhugger, sønn av Paul Gauguin. Studer­ te kunst på reiser i Hellas 1905 og Paris 1908 og senere. Fra 1910 arbeidet han med treskulptur. men utførte også livfullt bevegede bronsestatuetter, bl.a. To sittende kvinner (1914) i Nasjonalgalleriet, Os­ lo. Hans Bokser (1921) vakte oppsikt ved sin stren­ ge, kraftfulle form. Særlig i keramikk fant hans fantasi og fine materialsans uttrykk, både i den uglasserte «chamotte», som han slo igjennom med på Paris-utstillingen 1925. Europas bortførelse, de dekorative porselensfontener Havmann og hav­ frue på Ordrupgård (1928) og Havhesten i Østerbro svømmehall (1932). Fra 1923 arbeidet han for Bing & Grøndahl. Gauguin Igåge], Paul. 1848-1903. fransk maler. Han var sjømann 1865-70, bankmann fra 1871. I 1873 giftet han seg med den danske Mette Sophie Gad. Gjennom en kollega bie han interessert i ma­ leri, arbeidet på Académie Colarossi. og stilte 1876 ut på Salon de Paris. Hans maleri var i denne peri­ oden amatørmessig, men røpet et artistisk tempera­ ment. Stilistisk lå han i sine landskapsbilder nær opp til Barbizonskolen. Han kom i kontakt med Camille Pissarro og impresjonistene. I 1880 viet han seg helt maleriet og sa opp sin stilling i banken. Han drog med sin familie til København 1885, ble separert og vendte tilbake til Paris. På utstillingen 1886 fjernet han seg fra impresjonistene, drog til Pont-Aven i Bretagne, der han møtte Émile Ber­ nard og Paul Sérusier; samme år traff han van Gogh i Paris. Etter et opphold i Panama og Martinique kom i 1888 det viktige annet opphold i Pont-Aven

44

GAUGUIN

Paul Gauguin. Til venstre: Selvportrett med glorie. Maleri, 1889. National Gallery ofArt, Washington. - Til høyre: Otahi (ensomhet). Maleri, 1893. 50 a 75 c m. Privat eie, Paris.

og oppholdet i Pouldu, der>cloisonnismen ogksyntetismen ble til. Han fant nå frem til sin egen ek­ spressive stil med kraftige konturer, rene, sterke farger og faste fargeplan. Særlig i en rekke land­ skaper og skildringer av bondefolk kom dette frem. Fra denne tiden stammer bildene Bonjour Monsieur Gauguin. Jakobs kamp med engelen, Den gule Kris­ tus og Golgata. Gauguin sluttet seg 1890 til de symbolistiske for­ fattere Stéphane Mallarmé og Paul Verlaine, og til­ trukket av naturfolks kunst, levesett og uttrykkskraft drog han til Tahiti 1891. Han ble grepet av de sterke fargene, den enkle uttrykksformen og det ukompliserte livet, og en rekke betydelige malerier ble til: Hina Tefatou (Jorden og månen), Metamoe (Påfuglene) og Vahine note Vi. Hans kvinneskildringer fra denne tid har en sjelden kraft og komposisjonell klarhet. Pa grunn av pengemangel vendte han hjem i 1893, men reiste allerede 1895 tilbake til Tahiti. Han ble alvorlig syk 1896, mistet sin yndlingsdatter Aline, og året etter forsøkte han å ta sitt liv. Han begynte nå sitt hovedverk D'ou venonsnous? Que sommes-nous? Oii allons-nous? (Hvor kommer vi fra? Hva er vi? Hvor går vi?, fullført 1898), et symbolistisk bilde av store dimensjoner. Gauguin forlot Tahiti 1901 og slo seg ned på øya Hiva Oa (Dominique), der han på grunn av langt fremskreden sykdom bare kunne leve et par år. Den siste del av sitt liv var han også sterkt opptatt med å skrive. Allerede 1892-93 skrev han Ancien Culte Mahorie; året etter begynte han Noa-Noa sammen med Charles Morice (1900, norsk overs. 1924 og 1948). 1 1899 startet han de to blad Les Guépes og Le Sourire, som begge fikk en kort le­ vetid; i sine to siste leveår skrev han Avant etAprés. Gauguin arbeidet også med tresnitt, og hadde alle­ rede fra sin ungdom vært interessert i skulptur. Fle­ re relieffer kjennes fra 1880-arene. likeledes keramikkarbeider, som gir ham en spesiell plass i bruks­ kunstens historie. Gauguin var en nyskaper innen moderne maleri. Han skapte cloisonnismen og syntetismen og ytet derved bidrag av grunnleggende betydning for fransk maleri. Han var en banebryter for symbolis­ men og rettet også oppmerksomheten mot natur­ folkene, og var den første som viste hvorledes den­ ne inspirasjon kunne virke berikende på vesteuro­ peisk kunst. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo.

Litt.: Pola Gauguin: P. G. (2. utg. 1955); P. G.: Brev. Ett urval (1955); B. Danielson: G.s stillehavsår (1965). StT-M Gauguin [gågeij], Paul René, 1911-76, født i København, norsk maler og grafiker, sønn av Pola Gauguin, i senere år bosatt i fødebyen. 1 1930-årene flerårige opphold i Frankrike og Spania, samt utstrakte reiser bl.a. til Hellas og Tahiti. Gauguin arbeidet med fargetresnitt, senere vesentlig med materialbilder og jernskulpturer. Av hans mange fantasifulle og dekorative blad, ofte mettet med suggestive elementer, kan nevnes hans insektstudier; Øyenstikkere (1948), Gresshoppen og mauren, eller rene fabelvesener som Havhest, Pøbbel og Gammel bøyg før morgen (alle 1949). Ofte er det tidens store sosiale og politiske hendelser som får symbolsk uttrykk. 1 1956 dekorerte han Bergenske Dampskipsselskaps skip Nordstjernen og senere det tyske skipet Die bunte Kuh.-Utførte også teaterdekorasjoner ved Trøndelag Teater og Det kongelige teater i København, og leverte bokutstyr og illus­ trasjoner til en rekke bøker, blant andre Inger Hagerups barnevers. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo. Høsten 1976 utkom en samling etterlatte dikt Et annet land i sikte. — Litt.: P. Rohde: P. R. G. (1980). Gauguin [gågerj]. Pola (Paul Rollon). 1883— 1961. født i Paris, norsk maler, sønn av Paul Gau­ guin. Vokste opp i København, men bodde i Norge fra 1912, avbrutt av opphold i Frankrike 1924-29. I Oslo drev han 1917-24 en godt besøkt malerskole og virket dessuten som kunstkritiker i Tidens Tegn. Dagbladet og Verdens Gang, inntil han 1949 igjen slo seg ned i København. Nasjonalgalleriet i Oslo eier fem av hans malerier foruten grafikk. Han skrev bøker om Henrik Lund (1931), Chr. Krohg (1932), Edvard Munch (1932, større mono­ grafi 1933 og senere utg.; Grafikeren Edvard Munch, bd. 1-2, 1946). Paul Gauguin (2. utg. 1955), Kai Fjell (1946), Ludvig Karsten (1949), Folmer Bendtsen (1954) og Mette og Paul Gauguin (1956). Gauhati, by i India, Assam, ved Brahmaputra, 70 km nord for Shillong; 584 300 innb. (1991). Elvehavn og det viktigste handelssenteret i Assam. Bomulls- og rismøller, petroleumsraffineri. Univer­ sitet fra 1948. Flere museer, zoologisk hage. Hovedstad i britisk Assam 1826-74.

gauk. I. Dss. ►gjøk, fugleart i gjøkefamilien.

2. Folkelig betegnelse på person som driver ulov­ lig salg av rusdrikk, se>gauking. gaukeblod, gjøkblod, folkelig navn på det blod­ røde filtbelegget man av og til ser på oversiden av bjørkeblad. Årsaken til belegget er angrep av rød bjørkefiltmidd, Eriophyes longisetosus. Navnet skyldes gammel overtro om at gjøken blør hver gang noen hermer etter den. Gaukheihytta, turisthytte (selvbetjening) ved Gaukheivatnet i Bygland kommune, Aust-Agder, på fjellovergangen mellom Setesdal og Kvinesdal; 840 mo.h. Oppført 1898, senere utvidet og mo­ dernisert. 41 senger. Tilhører Kristiansand og Opp­ lands Turistforening. gauking, folkelig betegnelse pa ulovlig omset­ ning av rusdrikk. Ordet kommer av fuglenavnet gauk (gjøk), kan­ skje med tanke på at fuglen er vår og plasserer eg­ gene sine i all hemmelighet. gauksmesse, gaukdagen, 1. mai, har kanskje navn etter den første sommermåneden i førkristen tid, gaukmdnadr, som den blir kalt i Snorre-Edda. Enkelte primstaver har en fugl som merke, og det refererer nok til navnet. Andre har et dobbelt kors; på norrønt ble dagen kalt Tveggja postola messa um vdrit, og i kirkekalenderen var det minnedagen for apostlene Filip og Jakob d.y. En sjelden gang møter vi navnet Valborg-dagen — som i Danmark og Sverige - etter den hellige Walpurgis. På sørskandinavisk område og på kontinentet er natten til gauksmesse knyttet til tradisjon om hekseferd og heksesabbat, slik at Walpurgisnatten spil­ ler samme rolle der som Jonsoknatten i Norge. Gauksmesse kalles også vesle gangdagen. etter de samme seremonier med prosesjoner rundt åker og eng som store gangdagen, 25. april. Med gauks­ messe kom sommeren (Sør-Norge), og været på denne dagen fortalte om sommerværet. Nå ventet man gjøken og tok spådommer for året etter hvil­ ken retning man hørte den fra den første gang. I Gransherad var det første sådag. I Telemark og Solør var gauksmesse 6. mai, på Romerike 7. mai, i stør­ stedelen av Hedmark 12. mai. i Gauldal en dag mel­ lom 16. mai og 20. mai og i Salten 25. mai. gaukspytt, gjøkespytt, trollkjerringspytt, folke-

45

lig navn på det såpeaktige skum som finnes på for­ skjellige vekster, og som omgir larven avkskumsikader. Gaukstad, Øystein. 1912-96. født i Lilleham­ mer, norsk musikkforsker og bibliotekar. Cand, philol. 1938. Sjef for Norsk Musikksamling. Uni­ versitetsbiblioteket i Oslo, 1943-81. Utgav bl.a. Stefan Frich (1944),G/7?gsgir. gearksutitt [ge-ark-] (av geo-, Arksutfjorden, Grønland, og -itt), et fluorid-mineral med sammen­ setning CaAI(OH)F4 H,O. Det dannes sekundært etter kryolitt og er særlig kjent fra Iviglut på Grøn­ land. Forekommer også i ekeritt ved Gjerdingselva i Nordmarka. Mineralet opptrer som hvite, krittaktige masser. Geastrum, Geaster, stilksporesoppslekt med stjemeformede fruktlegemer, se ►jordstjerner. geater, et nordisk folk omtalt i angelsaksisk dikt­ ning. særlig i Beowulfkvadet. Svenske og danske forskere har vært uenige om navnet svarer til gauter eller jyder. Geavdnjajåvri, vann i Bardu kommune. Troms, rett sørvest for Altevatnet. nær grensen mot Sveri­ ge; 18.3 km2, 540 m o.h. Avløp til Malselvvassdraget. geavrjrps, genitiv geavggå, samisk sammenset­ ningsledd i stedsnavn: stort fossestryk. Gebauer, Jan, 1838-1907, tsjekkisk språkforsker. Professor i slavisk filologi ved universitetet i Pra­ ha. Han skrev banebrytende arbeider i tsjekkisk språkhistorie, bl.a. en stor historisk grammatikk. Gebauer la 1875 frem vektige vitenskapelige bevis for at de «gamle» tsjekkiske håndskrifter fra Krålové Dvur og Zelenå Hora var forfalsket. Det utløste den avgjørende fase i håndskriftstriden. som fikk stor moralsk og politisk betydning i den tsjekkiske fri­ gjøringskamp. Se også Våclav ► Hanka. Geber, latinisert form fra middelalderen for ara­ biske personer. 1. Dsjqbir Ibn Haijan, (død 776 e.Kr.). berømt arabisk alkymist, den mest berømte av alle arabis­

ke kjemikere, «kjemiens Hippokrates». Antas å ha levd i Kufa og Bagdad, hvor han skal ha vært knyt­ tet til Harun-al-Rashids hoff. Han skrev en stor mengde kjemiske avhandlinger og oppdaget bl.a. de tre mineralsyrer svovelsyre, saltsyre og salpe­ tersyre. 2. Dsjabir Ibn Aflah, arabisk astronom fra Sevil­ la (død ca. 1150). I sitt verk Kitab al’haj’a (Astronomiens bok), hvor det også er en fremstilling av sfærisk trigonometri, kritiserer han bl.a. visse teo­ rier som er fremsatt av Ptolemaios. geberder (av ty.), fakter, gestikulering. geberde seg, bære seg at. gebet (av ty., eg. ‘myndighetsområde'), område, felt. gebiss (ty.), hel tannprotese, helt sett innsatte kunstige tenner, løstenner. gebrekkelig (av ty.), skrøpelig. gebrokken (av ty., eg. perf. part, til ‘bryte'), om språk slik utlendinger snakker det: ubehjelpelig, feilaktig. Gebrselassie, Haile, f. 1973, etiopisk friidrettsutøver. Olympisk mester på 10 000 m 1996, VM 1993 og 1995. VM-sølv på 5000 m 1993. Satt 3 verdensrekorder utendørs og holder (per 1. sept. 1996) gjeldende rekord på 5000 m med 12.44,39 (satt 1995). Personlig rekord på 10 000 m er 26.43.53 (rekord 1995-96). Holder også innendørsrekordene på 3000 og 5000 m. gebusi, bibo, folkegruppe i Papua Ny-Guinea. i regnskogslavlandet omkring Nomad River i vestprovinsen. Språket er papuansk. Den tørste vestli­ ge kontakten fant sted i 1962. Gebusi teller ca. 450 mennesker, og er hagebru­ kere. Dietten består hovedsakelig av bananer og sago, med innslag av nøtter, larver, fisk og fugle­ egg. Tuberkulose, influensa og feilernæring har len­ ge holdt folketallet nede. Befolkningen er organisert i navngitte, jordeiende klaner som regner slektskap på tarssiden, men folk bor svært spredt og ofte utenfor sin klans om­ råde. Ekteskap mellom medlemmer av samme klan er forbudt, og det er vanlig at menn fra ulike klaner gifter seg med hverandres søstre. Menn og kvinner bor i samme langhus, men i hver sine avdelinger. Forholdet mellom kjønnene preges til en viss grad av mennenes frykt for kvinnenes forurensende menstruasjonsblod. men i langt mindre grad enn blant andre Ny Guinea-folk. Misjonærer begynte å arbeide i området i midten av 1980-årene. Den tradisjonelle religionen, som omfatter troen på tallrike ånder og vissheten om at trolldom er vanlig, står sterkt. Inntil nylig ble men­ nesker som ble funnet skyldig i trolldom, henrettet, kokt med sago og spist, men denne skikken er nå forlatt. Litt.: B. Knauft: Good Company and Violence: Sorcery and Social Action in a Lowland New Gui­ nea Society (1985). gebyr (av ty.), avgift som i visse tilfeller må be­ tales for tjenester i næringslivet (for eksempel for banktjenester) eller for offentlige forretninger. Se ►avgifter, ►rettsgebyr, ►sportler og ►tinglysings­ gebyr. Gebyr kan også ilegges for parkeringsovertredelser og visse mindre overtredelser av veitra­ fikkloven. Slikt gebyr ilegges av politiet eller an­ net offentlig organ som er gitt myndighet og regnes ikke som straff; det kan påklages til forhørsretten. Gebze, by i Tyrkia, ved Marmarahavet. 40 km sørøst for Istanbul; 159 100 innb. (1990). Stor kje­ misk industri, etablert av datterselskaper av de tys­ ke kjemikonsernene BASF og Bayer. Etter utbyg­ gingen av den kjemiske industri i 1960-årene, har Gebze hørt til de raskest voksende byer i Tyrkia (1970: 19 000 innb., 1980: 58 000 innb.). Her finnes Mustafa pasjas moské, bygd av arki-

55 tekten Sinan, og graven til den kartagiske hærfører Hannibal. Byen het i bysantinsk tid Dakibyza. Geco-Prakla, seismisk selskap grunnlagt 1991 ved sammenslutning av norske GECO (Geophysical Company of Norway, grunnlagt 1972) og tyske Prakla. Tilhører det fransk-amerikanske Schlumberger-konsemet. Leverer seismiske data til petroleumsindustrien og opererer (1996) blant annet 20 seismiske forskningsfartøyer og har sentra blant annet i Oslo, Hannover, London og Dallas. Geda, Sigitas, f. 1943, litauisk lyriker, dramati­ ker, oversetter og litteraturkritiker, en fremtreden­ de skikkelse i moderne litauisk litteratur. I sin skild­ ring av samspillet mellom menneske, natur og sam­ funn tegner han i et originalt, kraftfullt og fantasi­ rikt billedspråk et mytisk urbilde av verden. I norsk gjendiktning ved Odd Abrahamsen og Alme Loceryté Dale finnes Åkrene taler (1984) og Mammutenes fedreland (1991). Geda har også skrevet dikt for barn. gedackt (ty. 'dekket'), labialstemme i orgelet bestående av heldekkede piper. Slike piper klinger en oktav dypere enn åpne piper av tilsvarende leng­ de og haren litt hul klang, dominert av ulike num­ mererte partialtoner. Gedda, Nicolai, f. 11. juli 1925, svensk sanger (tenor). Elev av sin russiske far, sangeren Mikhail Ustinov, studier ved Musikhogskolan 1949-50, se­ nere Martin Ohman og i New York med Paula Novikova. Debuterte med stor suksess 1952 på Kungliga teatern og har senere gjort stor lykke på en rek­ ke operascener, bl.a. La Scala i Milano, Théåtre National de 1'Opéra i Paris, Covent Garden og Metropolitan. Sesongen 1956-57 ved Kungl. Teatem, siden hyppige gjestespill. Gedda regnes blant vår tids fremste sangere. Gedde [je-], norsk slekt som sannsynligvis ikke har noen forbindelse med den utdødde adelsslekt av samme navn. Den nålevende slekts første represen­ tant i Norge var generalmajor Hans Christopher Ged­ de (1738-1817); han var far til arkitekt og general­ major Nicolai Wilhelm Gedde (1779-1833) og hav­ nedirektør Friderich Christopher Gedde (1781-1840). Førstnevntes datter Louise ble mor til bl.a. presten og salmedikteren Jonas Dahl (1849-1919), fabrikk­ eier Julius Fredrik Kleist Gedde (1852-1928) og prost Sophus Gedde-Dahl (1856-1943). Sistnevnte var far til overlege Tobias Muller Gedde-Dahl (1903-94). Gedde [je-], Friderich Christopher, 1781-1840, født i Fredrikstad, norsk ingeniøroffiser og arkitekt; sønn av H. C. Gedde. 1813 utnevnt til den nye kom­ binerte stilling som kanal-, havne- og fyrinspektør for det sønnenfjelske Norge; 1815 leder av landets havnevesen, som han organiserte fra grunnen av. Tollinspektør i Halden fra 1829. Ved siden av vir­ ket han som arkitekt og oppførte noen av de beste byggverk i norsk empire: Wielgården (etter bran­ nen 1817), Fayegården (etter brannen 1826) og toll­ bodene (1830-31) i Halden, og tollbodene i Tøns­ berg (1826-27). Gedde [je-], Hans Christopher, 1738-1817. dansk­ norsk offiser. Kommandant på Kongsvinger 1769, i Fredrikstad 1793-1802, fra 1796 direktør for Nor­ ges militære Opmaaling. Etter det britiske bombar­ dement av København 1807 gjort ansvarlig for fest­ ningenes mangler og dømt til døden, men benådet 1809. Gedde [je-], Julius Fredrik Kleist (eg. Dahl), 1852-1928, født i Stavanger, norsk jordbruker, fa­ brikkeier og politiker, bror av presten Jonas Dahl. Nedla et stort arbeid for utbygging av landbrukets organisasjoner og for bedre tollvern av jordbruks­ næringen. Han gikk også inn for økonomisk utvik­ ling av de nordlige landsdeler. Formann i Norsk Landmandsforbund (nå Norges Bondelag) 190609 og redigerte en tid Landmandsposten. Han var en av stifterne av Det norske myrselskap.

GEELMUYDEN Gedde [je-], Nicolai Wilhelm. 1779-1833, født i Fredrikstad, norsk ingeniøroffiser og arkitekt. Of­ fiser i den danske hær til 1814, senere i norsk tje­ neste. Generalmajor og sjef for ingeniørbrigaden fra 1832. Som arkitekt virket Gedde i Trondheim. Hans fremste arbeid er det nåværende Trøndelag teater (1816). der det klassisistiske interiøret vakte oppsikt i samtiden. Bygningen er senere en del for­ andret. Gedde-Dahl [je-]. Tobias Muller. 1903-94. født i Kongsberg, norsk lege. Generalsekretær i Nasjo­ nalforeningen for folkehelsen 1946-72. Initiativtager til stiftelsen av De gamles helsekomité i 1950. Norsk selskap for aldersforskning i 1954. Det nor­ ske råd for hjerte- og karsykdommer i 1955 og Na­ sjonalforeningens gerontologiske institutt i 1957. Geddes [gedis], Patrick, Sir. 1854-1932. britisk biolog, sosiolog og byplanlegger. I 1889 utgav han pionerarbeidet The Evolution of Sex sammen med John A. Thomson. Fra 1886 arbeidet han i Edin­ burgh. der han skapte et forskningssenter i byplan­ legging. Hans hovedtanke var å bryte ned de kun­ stige grensene mellom fag som sosiologi, geografi og økonomi; byplanleggeren skulle se byen i en menneskelig sammenheng, ut fra de forskjellige synsvinkler og kjensgjerninger som de nevnte fag kan bidra med. Geddes virket også i India (191424), der han utarbeidet byplan for ca. 50 byer, og foretok studier i Palestina, Mexico og Skottland. En innføring i hans tankeverden finnes i hans verk Life. Outlines of General Biology (1931; sammen med J. A. Thomson). Av andre verker kan nevnes City Development (1904) og Cities in Evolution (1915). - Litt.: P. Kitchen: A Most Unsettling Per­ son: The Life and Ideas of P. G.: Biologist, TownPlanner, Re-Educator, Peace-Warrior (1978). gedigen (av ty.), helstøpt, ekte, pålitelig; om metaller: ren. ublandet. Gediminas, Gedimin, polsk Gedymin, ca. 12751341, storfyrste av Litauen fra 1316. under en av statens største ekspansjonsperioder. Litauen bredte seg i Gediminas’ regjeringstid innover de russisktalende (hviterussiske og ukrainske) distrikter i øst og sør (distriktene omkring Vitebsk og Polessje, Podlasie, Volynia), samtidig som han holdt de tys­ ke ridderordener stangen i vest. gedritt (av Gédres i Frankrike og -itt). et aluminiumholdig amfibol-mineral beslektet med anthofyllitt (se ►amfiboler). Forekommer i metamorfe bergarter, f.eks. ved Kragerø, på Nesodden og på Snarum (snarumitt). Gedser, by i Danmark, ved Falsters sørspiss, Storstrøms amt, kommunesenter i Sydfalster kommu­ ne; 1000 innb. (1992). Fergehavn med forbindelse til Travemiinde og Warnemunde i Tyskland. Gedser odde, Danmarks sørligste punkt, på sørspissen av Falster. Fortsetter mot sørøst ut i Øster­ sjøen som et 16-18 km langt rev. Gedser Rev. Gedved, kommune i Danmark, Østjylland, Vejle amt, mellom Horsens og Skanderborg; 151 km2 med 9500 innb. (1995), 62,9 per km2. Gedved by har 1300 innb. (1992). Gee [dji], Maurice, f. 1931, newzealandsk for­ fatter; har utgitt romaner, noveller og barnebøker, og vunnet flere priser. Han er særlig kjent for en familiekrønike i tre bind. Plumb( 1978),Meg (1981) og Sole Survivor (1983), om en autokratisk, pres­ byteriansk prest. Disse bøkene gir samtidig et le­ vende bilde av det newzealandske samfunnet gjen­ nom det meste av 1900-tallet. Av senere utgivelser kan nevnes Collected Stories (1986) og romanene The Burning Boy (1990), Going West (1992) og Crime Story (1994). Geel [xe:l], by i Belgia, i provinsen Antwerpen, øst for byen Antwerpen; 33 200 innb. (1995). Kjent som «barmhjertighetens by». Ca. 3000 utviklings­

hemmede bor hos byens familier. Tradisjonen går tilbake til legenden om den hellige Dymphna, en irsk kongsdatter som i Geel ble voldtatt av sin far og siden halshugd. Ved hennes grav i St. Dymphna-katedralen skal mentalt syke ha blitt helbredet. Geelkerck [xe:lkærk], Isaac van, 1600-tallet. nederlandsk befestningsingeniør. Kom til Norge under Hannibalfeiden og satte bl.a. i stand Båhus festning, utarbeidet byplaner for Fredrikstad og Marstrand og forslag til flere festningsanlegg, le­ det byggearbeider på Akershus og fungerte som generalpostmester 1653-57. Geelkerck varen dyk­ tig kartograf, særlig kjent for sitt Daniæ et Norvegiæ Tabula, et sammenhengende kart over Danmark og Norge. Geelmuyden [gelmæidan], norsk slekt, opprin­ nelig fra Nederland. Slekten kom til Norge med Gert Adriansen van Geelmuyden (ca. 1632-1701), som tok borgerskap i Bergen 1660. Han var far til sog­ neprest i Vikør Peder Geelmuyden (ca. 1660-1723), kanselliråd, stadshauptmann i Bergen Knud von Geelmuyden (1664/67-1749), kjøpmann i Amster­ dam Adrian Geelmuyden og kjøpmann i Bergen Gert Geelmuyden. Knud von Geelmuyden var far til Gert (Gerhard) Geelmuyden (1697-1780), som ble sogneprest i Haus og far til sogneprest i Hamre Gert (Gerhard) Geelmuyden (1724—87) og til generaltollforvalter i Bergen Joachim Christian Geelmuyden (1730-95), adlet ►Gyldenkrantz. En yngre sønn av Knud von Geelmuyden var rådstueskriver i Bergen Hans Geelmuyden (1710-78). Til denne gren av slekten hører blant andre rektor Ivar Christian Sommerschild Geelmuyden (1819— 75) og dennes sønn, rektor Carl Victor Emanuel Geelmuyden (1859-1942), dessuten professor i astronomi Hans Geelmuyden (1844-1920) og dennes sønnesønn, forfatteren Hans Geelmuyden (1906-69). Litt.: .1. Landgraff: Grimstadslægter (1892); Norsk biografisk leksikon. Geelmuyden [gelmæidan], Hans, 1844-1920. født i Stavern, norsk astronom. Professor i astrono­ mi og direktør for universitetsobservatoriet i Oslo 1890-1919. Utgav bl.a. flere stjemekataloger i sam­ arbeid med C. F. Fearnley og i 1908 Lærebog i As­ tronomi (Elis og Bengt Stromgrens Lærebog i as­ tronomi, 2. utg. 1950, er utarbeidet på grunnlag av denne). Geelmuyden var 1892-1920 redaktør av den offisielle norske almanakk. Geelmuyden [gelmæidan], Hans, 1906-69. født i Notodden, norsk forfatter. Debuterte 1937 med den vittige Periferi og centrum fulgt av Jeg tilhører kro­ nen (1938) og trine (1940. filmatisert). Kontoret (1942) skildrer med spiss satire forholdene i et stort firma. Romanen Åpent hav (3 bd., 1945) tegner et bilde av den moderne skipsfarts utvikling. De - og alle vi (1950) angriper byråkratiet, Timan Timansæt (1954) tar opp kontrasten mellom by og land. Han utgav også novellesamlingen Grønn genser (1951). reiseskildringene Jeg var i Sør-Afrika (1952) og Jorden rundt på åtte måneder (1956) samt Skips­ farten vår. Hva var den? Hva blir den? (1951). Sammen med fotografen Jan Wikborg laget han to filmer om handelsflåten, Til sjøs (1952) og Over alle hav (1958). Geelmuyden var formann i PENklubben 1951-67. Geelmuyden [gelmæidan], Jacob van der Wida. 1704-68. født i Bergen, norsk grønlandspioner. Kom 1723 som assistent til Haabets koloni, hvor han snart ble leder av handelen, til koloniseringen foreløpig ble oppgitt 1731. Utgav 1729 Hans Egedes GrønlandsbeskrivelseDe/gam/e Grønlands Nye Perlustration. Drev fra 1744 stor handels- og skipsrederiforretning i Grimstad. Halvbroren Niels Christian Geelmuyden (1706— 70) var fra 1730-årene ansatt i den grønlandske handel og anla 1742 kolonien Frederikshaab.

56

GEELONG

Geertgen tot Sintjans. Den hellige Johannes. Ma­ leri, 42 .r 28 cm. Staatliche Museen, Berlin. Geelong [d^idåij], by i Australia. Victoria, ved Corio Bay, 70 km sørvest for Melbourne; 151 800 innb. (1993). Geelong er Victorias nest største by og en viktig havneby (eksport av ull, petroleum, kjøtt, stal, biler). Industrien er betydelig, med pro­ duksjon av ullvarer, biler, sement, papir og kjemi­ kalier. Ved det nærbeliggende Point Henry finnes et aluminiumsverk. Flere høyere læresteder; uni­ versitet (1977). Geertgen tot Sint Jans |xe:rtxon-|, Gerrit van Haarlem, ca. 1470-ca. 1500. nederlandsk maler, en av ungrenessansens betydeligste. Han var lekbror i Johannitterklosteret i Haarlem og malte et alterskap for dette, hvorav en tløy er bevart i Wien. På ytterog innersiden, som er skåret fra hverandre, frem­ stilles henholdsvis brenningen av Johannes døperens ben og sørgingen over Kristi lik. Det epoke­ gjørende ved dette siste bildet er at vi her for første gang i nederlandsk maleri står overfor en uttrykks­ full portrettgruppe. gjengitt med en virkelighetssans uten sidestykke i landets tidligere maleri. På stilis­ tisk grunnlag tillegger man Geertgen tot Sint Jans et dusin andre malerier, f.eks. Lazarus' oppvekkelse (Louvre). Kongenes tilbedelse (Praha). Den hel­ lige /amilie (Rijksmuseum. Amsterdam). Johannes døperen i ødemarken (1490. Staatliche Museen Preussischer Kulturbesitz. Berlin) og Jesu fødsel (National Gallery. London). Geertz |ga:ts], Clifford, f. 1926. amerikansk so­ sialantropolog. professor ved Princeton Universi­ ty; har særlig arbeidet i Sørøst-Asia. og er blitt kjent for sin sakalt «tette» beskrivelse og sin litterære stil. Han har spesielt studert religion, økonomisk end­ ring og kultur som et symbolsystem. Utgivelser bl.a. Peddlers and Princes (1963). The Interpretation of Cultures (1973). Local Knowledge (1983) og After the Fact: Two Countries. Four Decades, One Anthropologist (1995). geest [ge:st] (nederl.). gest, lyngbevokst landskap på sand- og grusavsetninger i nordlige del av Ned­ erland. Tyskland og Polen. Avsetningene er av tluvioglasial opprinnelse og er avsatt foran isbre under siste istid. Senere har elveerosjon delt opp de opprinnelig sammenhengende omradene i mindre deler. Liineburger Heide er eksempel på en geest. Geesthacht, by i nordlige Tyskland. Schleswig-

Holstein. ved Elben. 30 km sørøst for Hamburg; 27 500 innb. (1993), inngår i Hamburg-regionen. Stort kjernekraftverk (Krummel/Geesthacht). geez, det gammeletiopiske språket, hører til den semittiske språkgruppen i den afroasiatiske språkfamilien. Det ble tall av de semitter som i førkris­ ten tid innvandret til Etiopia fra det sørlige Arabia og blandet seg med den eldre hamittiske befolknin­ gen i landet. De eldste tekster på geez er innskrifter fra 300-tallet e.Kr. Skriften i innskriftene mangler vokaltegn likesom de fleste andre semittiske skrift­ typer, men i håndskriftene fra de følgende århun­ drer er vokalene betegnet ved små streker eller modifikasjoner av konsonanttegnene. Fra omkring 500 stammer oversettelsen av Bibelen på geez. Fra de følgende århundrer finnes en rekke oversettel­ ser av apokryfe bibelske skrifter, for eksempel av Henoks bok. Litteraturen på geez består nesten ute­ lukkende av slike oversettelser. Også det lille som finnes av originallitteratur er hovedsakelig av kir­ kelig art, for eksempel salmer. Ettersom den kirke­ lige litteraturen er forfattet på dette språket, er det blitt den etiopiske kirkes liturgiske språk. Geez ble fra 900-tallet avløst som talespråk av tigrinja og amharisk, der det hamittiske innslag er enda ster­ kere enn i geez. GEF, fork, for Global Environmental Facility. Geffroy Isefroq], Gustave, 1855-1926, fransk kunstforfatter. Har utgitt bøker om Gustave Moreau (1900), Honoré Daumier (1901), Eugene Delacroix (1903), Eugene Carriére (1908) og La Vie artistique (1892-1903), en av hovedkildene til moderne fransk kunsthistorie og estetikk. Utgav også en biografi om Georges Clemenceau (1919), og romanen LEnfermé (1896). gefirt (fra ty.), enhet i typografisk blindmateriell (utslutning), der bredden er like stor som skrifthøyden (kegelen eller bokstavhøyden), og som derfor varierer med skriftstørrelsen. Halvgefirt, drittel og slis er henholdsvis halvparten, tredelen og firede­ len av en gefirt. Gefirt i 10 punkt er 10 punkter, halvgefirt i 8 punkt er 4 punkter osv. Drittel ble i blysats brukt som norm for ordmellomrom. gefreider (av ty. Gefreiter, ‘korporal’, eg. ‘sol­ dat som er fri for å stå skiltvakt'), tidligere navn på korporal eller menig soldat satt til å føre små pa­ truljer, avløsningsfører. gefundenes Fressen ity., eg. ‘funnet føde’, dvs. lekkerbisken), brukes særlig om noe man nettopp ønsker skal hende el.l., slik at man kan bruke det i sin argumentasjon. Gegenbaur, Carl. 1826-1903, tysk anatom. Pro­ fessor i zoologi og sammenlignende anatomi 1855. direktør for anatomisk institutt i Jena 1858, profes­ sor i Heidelberg fra 1873. Var en sterk tilhenger av C. Darwins utviklingslære, og utgav lærebøker i sammenlignende anatomi som bygde på denne. Grunnla i 1875 et eget tidsskrift for anatomi og ut­ viklingshistorie.

Gegenschein [gegenjain] (astron.) (ty.), motlys, utvidelse i ►zodiakallyset, en svak lysning på him­ melen som er i motsatt retning av Solen. Skyldes antageligvis at Jorden har en støvhale som sprer lyset. Gegerfelt |je:-|, Wilhelm von, 1844-1920, svensk maler, etter studier i København, Stockholm og Dusseldorf bosatt i Paris fra 1872. Her malte han under inntrykk av impresjonistene stemningsfine kystlandskaper fra Nord-Frankrike, Nederland, Ita­ lia, Danmark og den svenske vestkyst. gehalt (av ty. ‘innhold’), verdi, kvalitet. (miner.). Legeringers og mal mers innhold av edelt metall. Betegnes også ►finhet. geheimekonseilet (av ty. geheim, ‘hemmelig’, og fr. conseil, ‘råd’) eller konseilet, betegnelse på de dansk-norske kongenes råd 1670-1770. Det be­ stod som regel av lederne for de forskjellige regjeringskollegiene, og hadde fra fire til sju medlem­ mer. Som en samlende instans hadde konseilet bl.a. til oppgave å koordinere beslutningene i kollegie­ ne, men kongen kunne også forelegge det spørsmål direkte. Fra 1703 overtok det de fleste av kanselliets forvaltningsoppgaver, og fikk dermed også ka­ rakter av regjeringskollegium. Struensee avskaffet geheimekonseilet, og gjorde isteden kabinettet til sentrum for statsstyret. Etter hans fall ble det gjen­ innført og kak geheimestatsrådet, men kollegieformennene hadde ikke lenger sete der. Fra 1784 ble statsrådet det ledende organ, med kollegiene som underordnede faglige instanser. geheimeråd (av ty. geheimer Rat, ‘rådgiver som er innviet i hemmeligheter’), i Danmark-Norge fra Christian 4s regjeringstid betegnelse på kongens nærmeste rådgivere utenfor riksrådskretsen, fra Christian 5s tid særlig brukt om medlemmene av geheimekonseilet. Men også personer utenfor kon­ seilet kunne ha tittel av geheimeråd, som derfor et­ ter hvert ble en tom rangtittel. På 1700-tallet kom også tittelen geheimekonferensråd i bruk i Danmark. Liksom geheimeråd gav den rang i første rangklasse, med tiltaleformen «excel­ lence». Som rangtittel for annen klasse innførtes geheimeetatsråd. Titlene ble avskaffet 1808. geheimestatsrådet (av ty. geheim. ‘hemme­ lig’), de eneveldige danske kongenes råd 1772— 1848, vanligvis med fem til åtte medlemmer. Det ble opprettet etter Struensees fall til erstatning for geheimekonseilet, som ble nedlagt 1770. Kongen var leder; av kollegienes presidenter fikk nå kun utenriksministeren sete. Geheimestatsrådet ble av­ løst 1848 av statsrådet, som bestod av de ansvarli­ ge ministere og der premierministeren førte forse­ tet. Geheimestatsrådet ble ikke formelt opphevet, og gjenoppstod 1852. 1866 ble det danske statsråd opprettet. Gehenna (gr., av hebr.), Hinnoms dal, arab. Wa­ di al-Rababi. dal sør i Jerusalem. Ifølge Det gamle testamente (2 Kong 16,3; 19,6; 32,35) ble det un­ der kongene Ahas og Manasse brakt barneoffer der til Molok, og kong Josias gjorde dalen uren. Dalen ble en avskydd plass hvor man kastet avfall og forbryteres lik, som ble fortært av en stadig bren­ nende ild (Jes 66,24). I den jødiske apokalyptiske litteraturen gikk Ge­ henna over til å betegne de ugudeliges pinested et­ ter dommen, helvete. I denne betydning møter vi det også i Det nye testamente (Matt 5,22; 10,28) der det skjelnes tydelig mellom Gehenna og Hades, dødsriket, som er alle dødes oppholdssted inn­ til dommen. Gehlen [ge:lan|, Reinhard, 1902-79. tysk offi­ ser. Opprinnelig i artilleriet, 1942^45 sjef for Abwehr (etterretningstjenesten) på østfronten; avan­ serte til generalløytnant. I krigens sluttfase over­ gav han seg med sine arkiver til amerikanerne, som lot ham bygge opp en etterretningsorganisasjon i

57 Vest-Tyskland med hovedoppgave å skaffe militæ­ re opplysninger fra Øst-Europa. Organisation Gehlenble 1955 Vest-Tysklands offisielle etterretnings­ organisasjon og fikk navnet Bundesnachrichtendienst. Gehlen fortsatte som sjef, direkte under for­ bundskansleren; pensjonert i 1968. Hans memoa­ rer, som utkom 1971, vakte betydelig oppsikt (norsk overs. Spion, 1972). Gehlin [jelin], Jan. f. 1922, svensk jurist, forfat­ ter og kritiker, formann i den svenske forfatterfore­ ning 1965-82, debuterte 1943 med diktsamlingen Att gripa varligt, som ble fulgt av Vandring mot ett vdgskål (1946) og Till de maktldsa (1963). Han har også utgitt romaner, bl.a. de delvis selvbiografiske Enskilt område (1949) og Grdnstrakter (1953). Hans bøker tar gjerne opp moralske konflikter med et satirisk blikk på samtidens samfunnsutvikling. Til hans senere verker hører romanene Vackre prin­ sen (1968), Spindelndtet (1970) og Malin Palm (1987). I en rekke sammenhenger har Gehlin stått som en av de fremste forsvarerne av forfatternes juridiske rettigheter. I 1983 kom romanen Skdrvor av en spegel, året etter diktsamlingen Tidigt om morgonen, sentrert omkring temaene kjærlighet og alderdom. Gehrig [gerig], Lou (eg. Henry Louis G.), 190341, amerikansk baseballspiller. Spilte 2130 kamper på rad for New York Yankees i American League i årene 1925-39, rekord i nordamerikansk elitebaseball inntil 1995 (slått av Cal Ripken i Baltimore Orioles). Kalt «The Iron Man» og vant World Series 7 ganger med klubben. Døde av amyotrofisk lateralsklerose, en sjelden sykdom med muskelsvinn og lammelse, som da ble kjent som Lou Gehrigs sykdom. Gehry [geri], Frank Owen, f. 1929, amerikansk arkitekt, født i Toronto. Avantgardistisk kontrover­ siell arkitekt som har utformet sine bygninger som skulpturer. Med sin bevisste bruk av uorden og av «simple» materialer i nye sammenhenger, har han oppnådd overraskende effekter og har skapt hva han selv kaller kollisjonsarkitektur. Etter vesentlig å ha arbeidet med mindre bygninger, har han de senere år også gjennomført større prosjekter, som Walt Disney Concert Hall i Los Angeles (1992), og ny­ bygget for kunstfakultetet ved universitetet i Toledo, Ohio (1993). Deltager på Venezia-biennalen, Presents of the Past i 1982. Pritzker-prisen 1989. gehør (av ty.), hørsel, evnen til å oppfatte toneforhold og musikalske strukturer. Man sondrer mel­ lom relativt gehør som går på forholdet mellom toner og absolutt gehør som innebærer evnen til å fastslå den absolutte tonehøyde. Geiami, Shingei, ca. 1431-ca. 1509, japansk maler, hagekunstner, kunstkjenner og dikter, sønn av Noami. Han var Ashikaga-shogunen Yoshimitsus kunstneriske rådgiver, fulgte i sitt tusjmaleri den kinesisk-inspirerte retning, men ble også påvirket av Sesshus kraftigere penselskrift. Bare noen av hans verker er bevart. Geibel [gaibol], Emanuel, 1815-84, tysk dikter. I diktsamlingen Zeitstimmen (1841) angrep han ti­ dens liberale og revolusjonære diktere. Av senere diktsamlinger kan nevnes Juniuslieder (1848) og Heroldsrufe (1871).! 1851 ble han professor i este­ tikk ved universitetet i Miinchen og ble der den le­ dende i den såkalte Miinchner Dichterkreis. Han var en ivrig forkjemper for Tysklands samling un­ der Preussens ledelse. Geiger [gai-], Hans, 1882-1945, tysk fysiker, arbeidet 1907-12 hos E. Rutherford i Manchester. Fra 1912 var han leder for laboratoriet for radiumforskning ved Physikalisch-Technische Reichsanstalt i Berlin, fra 1925 professor i fysikk i Kiel, fra 1929 i Tiibingen og fra 1936 i Berlin. 1944 45 var han knyttet til det tyske prosjekt for bygging av kjernereaktorer. Geiger viste 1913 at et grunnstoffs

GEIJER

Geiger-Miiller-teller. To typer Geiger-Miiller-rør. Til venstre: Vinduteller for alfa- og betapartikler Vinduet i bunnen lages av glimmer eller plastfolie. Wolframtråden (1) skal ha høy spenning og er iso­ lert fra metallrøret (2) ved en glass-gjennomføring (3). En glassperle (4) og et glass rø r (5) beskytter tråden mot elektrisk overslag til veggene på de mest utsatte stedene. — Til høyre: Dyppetellerfor måling av radioaktivitet i væsker. Væsken (V) samles i be­ holderen (1) som omslutter tellerøret (2). Dette er av glass med innvendig metallbelegg. Tråden (3) er her festet i begge ender. atomnummerer lik antall elementærladninger i kjer­ nen. Samme år oppfant han spisstelleren, som han i 1928 sammen med W. Muller videreutviklet til tellerør, se ►Geiger-Miiller-teller. Geiger [gai-]. Theodor Julius. 1891-1952, tyskdansk sosiolog, professor i Braunschweig 1928-33, emigrerte til Danmark etter Hitlers maktovertagel­ se. Han ble professor i sosiologi ved Århus Univer­ sitet 1938, og var med på å starte tidsskriftet Acta Sociologica. Hans omfattende produksjon var pre­ get av vide kunnskaper innenfor alle samfunnsvi­ tenskapens områder, men han var spesielt opptatt av sosial lagdeling og mobilitet. Av hans verker kan nevnes Sociologi (1939), Ideologie und Wahrheit (1953), og Demokratie olme Dogma (1960), der han gjorde seg til talsmann for en intellektuell huma­ nisme. Geiger-Miiller-teller [gaigar-] (etter H. Geiger og W. Miiller), geigerteller, instrument som brukes for å registrere radioaktiv stråling. Konstruksjon. Instrumentet består av et GeigerMiiller-rør (tellerør), en høyspenningskilde og et elektronisk telleverk. Røret er et sylinderformet metallrør eller et glassrør med et innvendig, leden­ de belegg og en metalltråd opphengt langs rørets

akse og isolert fra rørveggen. Røret er fylt med gass, som regel en blanding av en edelgass (argon) og en fleratomig gass (alkohol) til et trykk på noen tide­ ler av én atm. Tråden forbindes med den positive siden av høyspenningskilden, veggen med den ne­ gative. Spenningen som nyttes, kan være fra femti til et par tusen volt, avhengig av rørets dimensjo­ ner, gassarter og gasstrykk. Virkemåte. Når en ioniserende partikkel treffer atomer i gassen, frigjøres elektroner som trekkes mot tråden i midten, mens positive ioner beveger seg mot rørveggen. Feltet nær tråden er meget sterkt, og elektronene får der nok energi til å frigjøre nye elektroner. Det utløses et elektronskred som, når det treffer tråden, får dens spenning til å synke. Man får en spenningspuls som kan registreres elektro­ nisk og få en lampe til å blinke, et tall til å lyse, drive et mekanisk telleverk eller høres som et knepp i en høyttaler. Geiger-Miiller-telleren er så følsom at den regis­ trerer hver enkelt ioniserende partikkel som tren­ ger inn i røret. Pulsene som oppstår er alle omtrent like store, bestemt av rørdimensjon, høyspenning og gassfylling, og uavhengig av partikkelen og dens energi. Telleren brukes derfor fortrinnsvis når man ønsker å påvise at det er radioaktiv stråling til ste­ de, mens man for en nøyere undersøkelse av strå­ lingen bruker andre tellere (►sci nti 1 lasjonsteller, ►halvlederteller). Spesielle typer. For påvisning av a-stråler brukes spesielle, tynnveggede tellerør, såkalte vindutellere, da a-partiklene ellers ville bli stoppet i rørets vegger. Vindutellere brukes også ofte for(3-stråling, slik at også Ø-partikler med liten energi slipper inn i røret. Gammastråling registreres ikke direkte, men indirekte gjennom elektroner som sendes ut med stor energi nåry-strålingen absorberes. For å få størst mulig absorpsjon av y-stråling brukes rør med for­ holdsvis tykke vegger og høyt gasstrykk. Bruk. Geiger-Miiller-telleren ble oppfunnet 1928 og var til omkring 1950, da den etter hvert ble er­ stattet av scintillasjonstelleren, det viktigste instru­ ment man hadde ved kjernefysiske undersøkelser. Den brukes fremdeles meget når man ønsker en enkel og hurtig påvisning av radioaktiv stråling, f.eks. ved malmleting (etter uran) og ved påvisning av radioaktivt nedfall, hvor man nytter små batteridrevne tellere som er lette å frakte med seg. Den nyttes også ved strålebehandling i medisinen, hvor man bl.a. bruker meget små tellere som kan anbrin­ ges nesten hvor man måtte ønske det, også inne i organismen. TH Geijer [utt. j£iar|, svensk slekt som etter tradisjo­ nen skal stamme fra Østerrike. Slektens eldste kjente mann er bergmester Christoffer Geijer (død 1657). Hans sønnesønn, brukseier Bengt Gustaf Geijer (1682-1746), eide bl.a. Uddeholms bruk, og var far til brukseier på Ransåters bruk Jan Gustaf Geijer (1719-90), disponent på Uddeholms bruk Bengt Gustaf Geijer (1724-1817), brukseier på Lindfors Salomon Gottschalck Geijer (1727-94) - hvis sønn Carl Emanuel Geijer ble adlet 1817 med navnet von Geijer, disponent på Uddeholms bruk Emanuel Geijer (1730-88), som ble adlet 1773 med navnet af ►Geijerstam, og brukseier på Lindfors bruk Jo­ han Eberhardt Geijer (1733-96). J. G. Geijer var farfar til historikeren og forfatteren Erik Gustaf Geijer (1783-1847). En sønnesønns sønn var pro­ fessor Herman Geijer (1871-1943). Sønnesønns sønnesønns sønn av J. E. Geijer er tidligere justis­ minister Lennart Geijer (f. 1909). Geijer [jeiar], Erik Gustaf, 1783-1847, svensk historiker, filosof, forfatter og komponist; fra 1817 professor i historie ved universitetet i Uppsala. 1824 medlem av Svenska akademien. I den berømteMinnen (1834) skildrer han sin lykkelige barndom og oppvekst. 1810 fikk Geijer Svenska akademiens store pris for sitt svar på prisoppgaven Vilka for­ delar kunna vid månniskors moraliska uppfostran

58

GEIJERSTAM

Geiranger. Utsikt mot Geiranger med Flydalsjuvet i forgrunnen. dragas av deras inbillningsgåva? Artikkelen var et angrep pa opplysningstidens ensidige nyttefilosofi. og korn til a bli det viktigste estetiske program­ skrift for svensk romantikk. Geijers program inne­ holdt bade konservative, nyhumanistiske og roman­ tiske elementer, og var inspirert av fdosofer som B. Hdijer. 1. Kant. F. W. Schelling og J.-J. Rousseau. Fra denne tiden utviklet Geijers forfatterskap seg i et vitenskapelig og et litterært spor. Hans viktigste historiske verker varSvea rikes hafder( 1825).Svenska folkets historia (3 bd., 1832-36) og Konung Gustaf 3:s efterlemnade papper (3 bd.. 1843—45). Som historiker betonte han verdien av kildekritisk forskning. 1838-39 brot Geijer med sin tidligere konservati­ ve anskuelse og stod frem som liberal. Samtidig tok han avstand fra romantikken i litteraturen. Han ville la de politiske rettigheter også omfatte mid­ del- og underklassen. Bak Geijers politiske omslag lå foruten hans religiøst motiverte likhetssyn også hans såkalte personlighetsfilosofi. Denne ble utvik­ let bl.a. i forelesningsserien Menniskans historia (1841—12. utg. posthumt 1856); fellesskapet stimu­ lerer den individuelle personlighets og dermed sam­ funnets utvikling. Som lyriker var han betydelig. Han utgav i samti­

den Vikingen (1811), Den lilla kolargossen (1815) og Ord till Karl 12:s marsch vidNarva (1818). Han utgav også sammen med A. A. Afzelius Svenska folkvisor (4 bd.. 1814-17) og salmer. Hans senere lyrikk er ofte skrevet som verbalt akkompagnement til hans musikalske komposisjoner. Flere av hans viktigste dikt, f.eks. Tonerna (1829). stammer fra denne tiden. Fra 1830- og 1840-årene stammer en rekke korte bekjennelsesdikt: Ensam i brdckligfar­ kost, Natthimmelen, Hostsddet, hvorav mange fin­ nes i to sangsamlinger fra 1840-41. Som kompo­ nist oppnådde han popularitet i samtiden tor sine sanger. Hans kammermusikalske verker er viktige bidrag til svensk musikkhistorie i første halvdel av 1800-tallet. Geijers Samlade skrifter ble utgitt i re­ vidert utgave i 13 bind av J. Landquist 1923-31. Geijerstam [jEiar-J.a/ svensk adelsslekt som har felles opprinnelse med slekten ►Geijer. Disponent på Uddeholms bruk, bergrad Emanuel Geijer (173088) ble adlet 1773 med navnet af Geijerstam. Han var farfar til bl.a. landshøvding i Kopparbergs lån Olof af Geijerstam (1800-63). brukseier pa Frdsvidal Gustaf Emanuel af Geijerstam (1800—77) og major Carl af Geijerstam til Ribbingsfors (1802— 61). G. E. af Geijerstam var farfar til forfatteren Gustaf af Geijerstam (1858-1909) - som igjen var

far til maleren og forfatteren Gosta af Geijerstam (1888-1954). og publisisten Karl af Geijerstam (1860-99). Til majorCarl af Geijerstams etterslekt hører bl.a. forfatteren Carl Erik af Geijerstam (f. 1914) og dennes brorsønn, musikeren Claes (Clabbe) af Geijerstam (f. 1946). Geijerstam [jeiar-]. Carl-Erik af. f. 1914. svensk forfatter, lærer og litteraturkritiker. Debuterte 1936 med diktsamlingen Vdktare vid spannet. Geijer­ stams poesi er presis og streng i formen, og hans forhold til naturen og det livsnære sammen med den elegiske tonen minner om Vilhelm Ekelund. som han studerte i Det personliga e.xperimentet (1963). I senere diktsamlinger er språket enklere og moti­ vene mer hverdagslige. Geijerstam Ijeiar-]. Gustaf af, 1858-1909, svensk forfatter og litteraturkritiker; en av banebry­ terne for realismen (det såkalte «Unga Sverige»). Han debuterte med de stramt naturalistiske novel­ lesamlingene Grdkallt (1882) og Strbmoln (1883). I romanene Erik Grane (1885) og Pastor Hallin (1887) gav han inntrengende skildringer av den in­ tellektuelle atmosfære i 1880-årene. Som dikter nådde han høyest i kriminalfortellingene og de rea­ listiske folkelivsskildringene som ble utgitt i Fattigtfolk(2 bd.. 1884-89) og Kronfogdens berdttel-

59 ser (1890). I disse bøkene skildres bondebefolknin­ gen for første gang med medfølelse og innlevelse, og ikke med bymenneskets eller overklassens per­ spektiv. Interessen for mystikk og det ubevisste sjelsliv viser seg i romanene rundt 1900. En rekke lystspill hører også med til hans senere produksjon. «Lille Zachris» i Strindbergs Svarta fanor (1907) er en voldsom karikatur av Geijerstam. Hans Samlade berdttelser utkom i 25 bd. (1909-14). Geijerstam [jeior-], Gostaaf, 1888-1954, født i Stockholm, svensk-norsk maler og forfatter, sønn av G. af Geijerstam. Han kom som gutt til Norge og var siden bosatt her. Han debuterte 1922 med jaktskissene Ormgutten, Roald og jeg. Skildringer av fjellbondens liv med motiv fra Gudbrandsdalen er romanene Inger (1924), Iva Storgaarden (1926) og Hulder-Berret (1928). Selvbiografisk er Ongene og vi to i Storevik (1937). Levende naturfølelse og humoristisk sans særmerker Geijerstams bøker. Geikie |gi:ki], Archibald, Sir, 1835-1924, britisk geolog, bror av J. Geiki. 1881-1901 sjef for Geological Survey and Museum i London, var en domi­ nerende personlighet i sin tids geologi. Han utgav en lang rekke avhandlinger og flere lærebøker i geologi, bl.a. Textbook of Geology, som ble over­ satt til norsk i 1889. Geikie (gi:ki|. James, 1839-1915, britisk geolog, bror av Sir A. Geikie, professor i Edinburgh 18821914, arbeidet særlig med kvartærgeologi. Utgav bl.a. The Great Ice-Age (1874) og Prehistoric Europe (1880). geil [j-], vei med gjerde på sidene, særlig fra ut­ mark til fjøs. Geiler von Kaysersberg jgailor fån -], Johan­ nes, 1445-1510, tysk predikant. Hovedpredikant ved domkirken i Strasbourg fra 1478. Hans djerve, billedrike og vittige prekener på folkelig tysk, der han skånselsløst tukter legfolks og presteskapets synder, vakte stor oppsikt. Utvalgte skrifter, Ausgewdhlte Schriften, ble utgitt i 4 bd. av Ph. de Lorenzi 1881-83. Av disse ansees imidlertid bare Der Seelen Paradies å stamme direkte fra Geiler von Kaysersberg. De andre er omarbeidet etter prekenreferater eller er pseudepigrafer. Geilo, tettsted i Hol kommune, Buskerud, øverst i Hallingdal, ved Bergensbanen, omtrent midtveis mellom Oslo og Bergen, ca. 800 m o.h.; 2114 innb. (1995). Geilo er et trafikknutepunkt. Her møtes Rv. 7 Oslo-Gol-Bergen (korteste veiforbindelse Oslo-Bergen) og Rv. 40 over Dagali til Kongsberg og Lar­ vik. Foruten jernbanen, bussruter til Hønefoss, Rød­ berg i Numedal og Odda i Hardanger. Meget søkt turiststed så vel sommer som vinter, med mange hoteller, pensjonater, utleiehytter m.m. Godt utbygd vintersportssted med taubane, flere skitrekk, skøy­ tebane osv. Flere faste arrangementer, f.eks. vintersportsfest i januar, bidrar til Geilos posisjon som et av landets viktigste turiststeder. Foruten turisttrafikken setter en betydelig jern- og metallvareindustri (kniver, ljåer, verktøy og andre jernvarer), samt produksjon av sportsartikler og suvenirer, sitt preg på stedets næringsliv. Geilo er ellers et betydelig handelssenter, ikke minst på grunn av turisttrafikken. Tuftebrui fra 1830 er fre­ det. Gravhauger på Fekjo ved Ustedalsfjorden. Navnet kommer av dativ flertallsform av geil, ‘inn­ gjerdet krøttervei’. Geilomo barnesykehus, Geilo, landsdekken­ de sykehus for barn i alderen 2-15 år med astma og allergi, opprettet 1937. Drives av Sosial- og helse­ departementet; eies av Norges Astma- og Allergi­ forbund. 30 plasser, 36 stillinger. Se for øvrig ►sy­ kehus og ►helsevesen. Geilomøtene, betegnelse for kristelige møter som i årene 1913—36 årlig ble holdt på Geilo. Re­ presentanter for organisasjoner på evangelisk-luth-

GEISLI ersk grunn drøftet her felles problemer og interes­ ser og hvordan de best kunne samvirke til Guds ri­ kes oppbyggelse. Geilomøtene ble i 1938 avløst av ►Organisasjonenes Fellesråd. gein, gie, gjein (nederl. eller nty.) (sjøuttrykk), fem- eller seks-skåret ►talje med svære blokker. Løperen kalles gieløper. Gein sies å være gieskåret - i motsetning til rettskåret - når den halende part kommer fra den midtre skive i den 3-skivede blokk. geine (fiskeri), innretning som automatisk regu­ lerer notas over- og undertelnetau. Benyttes også enkelte ganger i vanlig fiskegarn og festes da til skytningstauet i garnets ender. geinnodat, samisk sammensetningsledd i man­ ge stedsnavn: flyttevei, flyttestrøk. Geir, mannsnavn, tilsvarer norrønt Geirr, ‘spyd’. Navnedag 30. mai. Også brukt i mange navn som forstavelse eller et­ terstavelse; f.eks. Geirmund (Gjermund), Torgeir; forstavelsen Geir- finnes også i en del lånte navn, f.eks. Gerhard. Geiran, Odd, f. 1943 i Oslo, norsk lege, dr.med. 1990, overlege ved Rikshospitalet fra 1984, pro­ fessor ved Universitetet i Oslo fra 1995. Geiran var med i teamet som utførte den første skandinaviske hjertetransplantasjon i 1983 og den første hjertelungetransplantasjon i 1986. Han ledet teamet som gjennomførte den første norske lungetransplantasjon i 1990. Geiranger, bygd i Stranda kommune. Møre og Romsdal. Ligger omkring den ca. 16 km lange, tran­ ge og buete Geirangerfjorden, den innerste, sørøst­ lige arm av Storfjorden. Fjellene stuper bratt ned fra høyder opp til 1700 m o.h. Tallrike praktfulle fosser, bl.a. De sju søstre og Brudesløret på nordsi­ den og Friaren på sørsiden av fjorden. Storseterfossen innenfor fjordbotnen er 30 m høy og står i en bue ut fra fjellet, slik at man kan gå under den. På sørsiden av fjorden er fjellutspringet Prekestolen. Enkelte gårder som lå høyt oppe på små avsatser i fjellsiden, er nå fraflyttet, bl.a. Skagaflå, som lig­ ger 270 m over fjorden ved Skagaflåfossen (Fria­ ren). Møllgårdene på nordsiden av fjorden er et in­ teressant sunnmørstun med flere hus som er over 200 år gamle. Den åttekantede kirken i tettbebyg­ gelsen ved fjordbotnen (Maråk) er fra 1842. Det best kjente turistmotiv i Geiranger er imidlertid Flydalsjuvet på veien østover (Rv. 63), med utsikten mot fjorden. Stor turisttrafikk, i Maråk ligger flere hoteller. Bilferge ut fjorden til Hellesylt. Rv. 63 går i slyng opp fjellsiden til Djupvatnet (1016 m o.h.) med forbindelse til Rv. 15 østover til Lom og Otta, samt et lite stykke langs fjorden hvor den går i like imponerende slyng (Ørneveien) nordover til Eids­ dal ved Norddalsfjorden. Navnet kommer trolig av norrønt geirr, ‘spyd’, eller geiri, ‘kile’ ogangr, ‘fjord’. geirfugl (av norrønt geirr, ‘spyd’), Alca (Pinguinus) impennis, utdødd fugleart i alkefamilien. Neb­ bet minnet om et alkenebb, kroppsformen om en lomvi. Var ca. 70 cm lang (lomvi 45 cm) med hvit underside og svart overside. Hodet var svart med en stor, hvit flekk foran hvert øye. Vingene var kor­ te, og den kunne ikke fly. Var opprinnelig rugefugl på alle nordatlantiske kys­ ter. Geirfuglknokler fra steinalderen er funnet man­ ge steder langs norskekysten. I løpet av 1500-tallet brukte europeiske fiskefartøyer ved Newfoundland mer enn tusen geirfugl per båt til mat. I løpet av 1700tallet ble de helt utryddet langs kystene av NordAmerika. De siste geirfugler langs De britiske øyer ble drept mellom 1812 og 1840. Streiffugler i norske farvann er muligens sett til inn i 1800-tallet. En usik­ ker observasjon skriver seg fra Fredrikstad i 1838, og i 1848 ble muligens fire geirfugl sett, og en av dem skutt, nær Vardø. Den siste sikre og fullt ut god­ kjente observasjon av levende geirfugl ble gjort på

Eldey ved Island i juni 1844, da to fugler ble slått i hjel og egget deres tatt. Fra da av regnes fuglen offi­ sielt for utdødd. Drepte geirfugl og egg ble betalt med store summer. Så sent som i 1831 ble 24 indivi­ det drept på Eldey, og et av disse befinner seg utstoppet på Zoologisk museum i Oslo, som det eneste originaleksemplar av geirfugl i norske museer. Det finnes ca. 80 utstoppede eller skinnlagte geirfugler i alle verdens museer og samlinger. Bilde, se ►alkefamilien. Geirfuglasker, islandsk øy, i Vestmannaeyjar, reg­ net som Islands sørligste punkt, selv om vulkanøya Surtsey ligger lenger sør. Basispunkt for fiskerigren­ sen. Geirmund Heljarskinn (norrønt Geirmundr heljarskinn, dvs. ‘med hud så svart som Hel’), 800tallet. norsk høvding fra Rogaland. Geirmund var i vesterled da Harald Hårfagre slo småkongene i sla­ get i Hafrsfjord. Etter hjemkomsten ville han ikke gi seg inn under Harald og drog til Island, der han tok land ved Skaråstrond i Breiåafjoråur, senere også i Isafjardarsysla, og ble en av de største land­ nåmsmenn på Island. Geirrod (norrønt Geirrødr), figurer i norrøn my­ tologi. 1. Sagnkonge, sønn av Kong Raudung. Han og broren, Agnar, ble oppfostret av Odin. Geirrød svi­ ker sin bror for å arve tronen. Senere får han besøk av Odin i forkledning som setter hans gjestfrihet på prøve, se ►Grimnismål. 2. Navnet på en jotun som fanger Loke for å lure Tor, men som Tor drepte. Hans døtre heter Gjalp og Greip. geisel (av ty.), svepe, pisk brukt som strafferedskap. Geisel, Ernesto, 1908-96, brasiliansk offiser og politiker. Brigadegeneral 1960. Var med i kretsen av offiserer som styrtet president Goulart i 1964. President i det statlige oljeselskap 1969-73. Bra­ sils president 1974-79. Geisenheim [gaisonhaim], tysk landsby i Rheingau, Hessen, kjent for sine gode viner og sitt ver­ densberømte forsknings- og undervisningsinstitutt for vinfremstilling. Geiserik, Genserik, ca. 390-477, germansk fyr­ ste. Konge over vandalene fra 428; førte 429 van­ dalene fra Spania til Afrika og erobret de romerske besittelser der. Fra 439 hadde han sitt hovedkvarter i Karthago. Han skaffet seg en flåte og plyndret Middelhavets øyer og kyster. 455 selve Roma. La under seg bl.a. Sardinia, Korsika og deler av Sici­ lia. Lå i en årrekke i krig med begge de to romerske riker, som hadde forent seg mot ham, men de måtte slutte fred 475 uten å kunne fordrive ham fra NordAfrika. Ved siden av Teodorik var han den fremste av tidens germanske fyrster. Etter Geiseriks død gikk det nedover med riket, som 533 ble erobret av den østromerske keiser Justinian. geisha (japansk, ‘artist’), navn på profesjonell selskapsdame i tehus og restauranter, opplært i og plik­ tig til å underholde med konversasjon, dans, sang og musikk. Geishayrket vokste frem i pakt med utvik­ lingen av en borgerklasse på 1600-tallet, og omfattet opprinnelig både kvinner og menn som underholdt gjestene i byenes gledeskvarterer. Det oppstod etter hvert ulike typer geishaer. Prostitusjon som ledd i geishayrket har variert med tid og sted. Geisli, helgendikt av den islandske skalden Einarr Skulason som St. Olav, særlig om helgenkongens undergjerninger etter døden. Diktet er en re­ gelmessig dråpa på 71 vers i drottkvætt versemål, fremført i Nidarosdomen av dikteren selv kort etter opprettelsen av erkebispesetet der i 1152. Geisli er det eldste Olavsdikt som er bevart i sin helhet, og et av Nordens eldste helgendikt. Norsk gjendikt­ ning ved Knut Ødegård: Einarr Skulason: Geisli

60

GEISLINGEN

(1982), som også inneholder et omfattende essay om diktet, dikteren og de kulturelle omgivelser det ble skapt i. Geislingen an der Steige [gaislitjan an der staiga], by i Tyskland, Baden-Wurttemberg, 30 km nordvest for Ulm; 28 000 innb. (1993). Metallvare-, maskin- og bomullsindustri. Gotisk kirke fra 1424-67. Geislingen ble grunnlagt 1220, hørte fra 1396 til Ulm, og kom 1810 med denne til Wiirttemberg. Geismar, Eduard Osvald, 1871-1939, dansk teo­ log. Professor i etikk og religionsfilosofi ved uni­ versitetet i København fra 1921. Geismar gjorde en betydelig innsats som Kierkegaardforsker, og i alle hans verker merkes den sterke påvirkning fra Kier­ kegaard. Av hans skrifter kan nevnes Nogle tænkeres syn paa religion og moral (1923), Religionsfi­ losofi (1924 og senere opplag), Etik (1926 og sene­ re opplag), Søren Kierkegaard (6 bd., 1926-28), Religiøse brvdninger i det nuværende Tyskland (1934). geissfuss (ty., eg. ‘geitefot; brekkjern'), beteg­ nelse for verktøy med V-formet egg. Brukes ved utskjæring i tre. Geissler |gai-], Fritz, f. 1921, tysk komponist. Har skrevet symfonier, operaer (Der zerbrochene Krug, 1971), ballettmusikk, korverker og kammer­ musikk. Geissler [gai-], Heinrich, 1815-79, tysk glassblåser og instrumentmaker, konstruerte 1857 etter Pflugers forslag den første kvikksølvluftpumpen, og fabrikkerte såkalte geisslerrør. geisslerror [gai-], lukket glassrør fylt med for­ tynnet gass og med innsmeltede elektroder for strømtilførsel. Først fremstilt av den britiske fysi­ ker J. P. Gassiot, og fabrikkert av H. Geissler fra 1854. Legges en passende spenning over elektro­ dene, vil det oppstå en strøm slik at gassen lyser i hele rørets lengde (sekgassutladning). Geisslers rør ble benyttet av Pliicker for å studere selvstendig utladning i gasser, såkalt glimutladning. Rørene var fylt med luft og arbeidet bare ved høye spenninger (noen tusen volt). Senere har man nyttet rør fylt med nitrogen, karbondioksid eller edelgasser som gir vakkert og kraftig lys og arbeider ved vesentlig lavere spenninger. Brukes i dekorasjons- og reklamebelysning (neonrør). geist [gaist] (ty.), ånd, sjel, spøkelse. Geist |gaist| (ty.), ofte forekommende benevnel­ se på tyske frukt- og bær-brenneviner. Fremstillin­ gen skjer ved at smaks- og aromastoffene blir truk­ ket ut ved hjelp av sprit etterfulgt av destillering. geistlighet (av ty. 'åndelig'), fellesbetegnelse for presteviede personer innenfor et kirkesamfunn, dss. presteskapet (se ►prest). Geistligheten var som egen stand representert i de gamle stenderforsamlingene i Europa. Den norske kirkes geistlighet består av biskoper, proster, sogneprester, residerende kapellaner og kallskapellaner, foruten prester i spesialstillinger (sykehusprester, feltprester, fengselsprester o.a.). geit, knivredskap som brukes ved tilskjæring og forming av spor for randsøm i lærsåler. Geita fyr, i leden pa østsiden av Værlandet. Ask­ voll kommune. Sogn og Fjordane, opprettet 1897. forsterket 1961. lysstyrke 31 000 ed. lysvidde 17 nautiske mil. Lysets h.o.h. 42.8 m. Fyret ble auto­ matisert 1980 og avfolket 1982. Stasjonen er plan­ lagt å inngå i en landsplan for fredning av fyr. Geitastrand, tidligere kommune i Sor-Trondelag fylke, opprettet 1905 ved utskillelse fra Borsa. Ved sammenslåingen med Orkdal var kommunen 119 km2. Navnet. Første ledd er gårdsnavnet Geita, det kan ha vært et fjellnavn eller bekkenavn. I begge tilfel­ ler ligger dyrenavnet geit til grunn.

Geiter. Vestlandsgeit. geitdoning, todelt tømmerslede på meier med en kortere fremslede (bukken) og en lengre bakslede (geita) der hovedtyngden av lasset hviler. geite, splint, yte, den ytre lysere delen av veden i en trestamme. Cellene er for en stor del funksjons­ dyktige (vanntransport, lagring av organisk stoff), i motsetning til den indre mørke malme (kjerneved). geiteantiloper, Nemorhaedus, klovdyrslekt i oksefamilien. Geitelignende dyr som lever i bratt fjellterreng. Fabelaktige klatrere. Se også ►goral. Geitebotsfjell, fjell i Gaular kommune, Sogn og Fjordane, på grensen til Høyanger; 1354 m o.h. geiter, Capra, klovdyrslekt i oksefamilien. Kraf­ tige, tettbygde dyr med korte lemmer og lite hode. Mankehøyde ca. 75 cm. vekt oftest 45-80 kg. Krum­ me horn, størst hos bukkene. Hårkledningen hestar av ull eller krøllhår, med lange, strie dekkhår yt­ terst. De fleste har skjegg. Fremragende klatrere, hører hjemme i berglendte strøk. Villgeiters systematikk hersker det uenighet om. Noen hevder det bare finnes to arter egentlige villgeiter: steinbukk. C. ibex, og skruegeit, C. falcone­ ri. Andre villgeiter skulle være underarter av disse. Moderne systematikk regner imidlertid med flere arter villgeiter. som besoargeit, C. aegagrus, pyreneersteinbukk, C. pyrenaica, steinbukk, C. ibex, skruegeit, C. falconeri, østkaukasisk steinbukk, C. sylindicomis og kubantur, C. caucasica. Det er mange arter og underarter; nøyaktig antall usikkert. Tamgeiter. Geitene ble temmet i forhistorisk tid, trolig i yngre steinalder. Tamgeitene synes å ha fulgt den primitive kultur og finnes i alle verdensdeler. En mengde raser og varianter, svært forskjellige i størrelse, farge, harkledning og horn. De fleste er melke- og kjøttprodusenter; enkelte (angora- og kasjmirgeit) har verdifull ull. Tamgeiter har ofte vært klassifisert som C. hircus. Moderne systematikk klassifiserer dem helst som underarter av ville geiter. Fra besoargeit stammer C. aegagrus hircus, de som stammer fra skruegeit benevnes C. falconeri hircus. Enkelte mener også at tamgeiter kan stamme fra den nå utdødde C. prisca, som levde i det sørøstlige Europa og hadde horn som lignet mye på nålevende geiters. Geiteholdet i Norge. Geita hører til våre eldste husdyr og var antagelig vanlig i bronsealderen. Men den har ikke vært like populær overalt. Gjerdeloven av 1860 gav adgang til å drepe den på stedet hvis den var kommet inn i «Frugt- og Urtehaver» omgitt av lovlig gjerde. Primitive driftsformer har holdt seg lenger i geitehold enn i annet husdyrhold. Etter hvert som ysting ble vanlig, ble ost et hoved­ produkt. og ystingen av blandet geitemysost skap­ te en ny epoke i 1880-årene. Etter den annen ver­ denskrig har avdråtten av geiteholdet økt sterkt, vesentlig på grunn av bedre foring. Planmessig avls­ arbeid kom sent i gang. Antall geiter er redusert fra over 300 000 i 1920årene til ca. 63 000 i 1993. Det er litt over 1000 gårdsbruk som driver med geit; over 80 % av disse

har geitemelkproduksjon som hovedproduksjon på gården. Det største geitefylket er Troms, deretter følger Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Hver geit produserer ca. 600 kg melk i året fra kjeingen, som normalt er i januar/februar, og til utpå høsten. Det er tørrstoffet i melken (protein, fett og melkesukker (laktose)) som utnyttes i osteproduksjonen, og som derfor er avlsmålet for geiteavlen. Men for­ di geita utnytter lokale grovfor- og beiteresurser, er foropptak og forutnyttelse også viktig. Ca. 50 % av geitene er med i geitekontrollen (se ►husdyrkontroll). Avlsarbeidet organiseres av Norsk Sau- og Geitalslag gjennom Landsrådet for geitavl. Pelsskinn av norsk geit og kid anvendes bl.a. til klær og sportsartikler m.m. Se ►geiteskinn. I Norge har vi bare én geiterase, norsk melkegeit. Den er basert på de ulike gamle geitestammene telemarksgeit, dølegeit, vestlandsgeit og nordlandsgeit, samt innkryssing av utenlandske melkeraser. Fargen er hvit eller med ulike grå, brune eller svar­ te avtegn. Andre geiteraser i verden holdes for ullproduksjon (mohairgeit og angorageit) eller kjøtt­ produksjon. Geita blir kjønnsmoden i 5-8 måneders alder, og den har brunstsesong en gang i året. Naturlig pa­ ring er vanligst, men kunstig sædoverføring øker i avlsarbeidet. Drektighetstiden er 148 dager. geiterams, Epilobium angustifolium, flerårig, 0,5-2 m høy plante i nattlysfamiiien med tettbladet, ugrenet stengel og lang klase med røde blom­ ster. Kapselfrukt med mange frø som har hvit frøull I gjennomsnitt produserer hvert blomsterskudd 20 000 frø. Den vokser på skrinne, steinete steder, på bråter i skogen og på vei- og jernbaneskråninger. Vanlig i hele landet til langt opp på fjellet; den er funnet på 1780 m o.h. Det krypende rotsystemet med meterlange røtter. oftest under plogmålet, gjør at geiterams kan være et plagsomt ugress, særlig på iettere jordarter. Den er vanskelig å bekjempe se­ lektivt med kjemiske ugressmidler, men den kan holdes nede ved flere gangers mekanisk rensing i radkulturer. Bladene er blitt brukt til te. 1 folkemedisinen ble geiteramsens rot kokt med rømme og havremel til en grøt som ble brukt mot gikt og all slags utvortes skade. Andre navn på geiterams er geitaragg (GudGeiterams

61 brandsdalen, Valdres), geitskor og mjølke. Navnet geiterams brukes enkelte steder også om liljekon­ vall. geiterygg!geol.), landskapsform, en skarp rygg av grus og rullestein, oftest en ►esker. Geiteryggen, en vest-østgående fjellrygg i Hol kommune, Buskerud, på nordsiden av skaret mel­ lom Steinbergdalen og Strandavatn. Her gikk en gammel ferdselsvei mellom Sogn og Hallingdal. Ved foten av Geiteryggen ligger Geiterygghytta. Vardede stier til Finse i sør, Steinbergdalen i nord, lungsdalen i nordøst og Raggsteindalen i øst. Rv. 50 Hol-Aurland går gjennom Geiteryggen i en 3281 m lang tunnel; veiens høyeste punkt, 1160 m o.h. i vestre tunnelåpning. Navnet brukes flere steder om fjell, skjær, morenerygger o.l. som etter formen kan minne om en geiterygg. Geiterygghytta, turisthytte i Hol kommune, Buskerud, øst for Geiterygg vatnet ved en sidevei vest for Rv. 50 (Hol-Aurland); I229 m o.h. Tilhø­ rer Den Norske Turistforening. Hytta er opprinne­ lig bygd 1914, senere utvidet og modernisert flere ganger. 82 senger. geiteskinn kan etter garvemetoden anvendes til forskjellige formål. Foruten til skooverlær (chevreau) kan geiteskinn forarbeides til møbellær eller til bokbinder- og porteføljelær o.l. Skinnene kan enten barkgarves eller logarves; nå blir de fleste geiteskinn kromgarvet med lett syntetisk ettergarving og brukt til bekledning. Skinn av voksen geit har sterkere narv og fastere struktur og er mindre strekkbart enn saueskinn. Skinn av kasjmir- eller angorageit som er særlig langhåret, blir ofte pga. hårenes fine ullignende kvalitet beredt som pelsskinn og anvendes gjerne som tepper o.l. Skinn av de helt unge geiter (geitekid) blir gjerne garvet til glacéskinn og gir materialet til de fineste tynne og smidige kvaliteter i hanskeskinn. geiteskjegg, Tragopogon pratensis, toårig art i kurvplantefamilien. 50-100 cm høy, med smale, gresslignende blad og stor, gul kurv i toppen. Rike­ lig med melkesaft gjennom hele planten. I Norge vokser den på engbakker på eller nær dyrket mark på Østlandet og enkelte steder ved kysten til NordTrøndelag. Slekten Tragopogon har 50 arter, derav mange i middelhavslandene. En av artene, hagegeiteskjegg eller havrerot. T. porrifolius, er en gam­ mel kulturplante som dyrkes fordi den har spiseli­ ge, næringsrike røtter. geitfot, kort brekkjern av eldre type. Brukt innen lafting og tømring. Jfr. geissfuss. Geitgaljartind, Geitgaljen, fjell i Lofoten, på Austvågøy i Vågan kommune, Nordland, på gren­ sen mot Hadsel kommune; 1085 m o.h. Første gang besteget av de britiske fjellklatrerne Herman Woolley og Norman Collie i 1901. Geithornan kalles en rekke nåler på en egg som løper ut fra tinden. Disse er særdeles vanskelig tilgjengelige, og minst et par av dem skal være ubestegne. geithams, Vespa crqbro, årevingeart i familien stikkeveps (Vespidae). Dronningen er 25-35 mm lang og geithamsen er således vår største vepseart. Bolene anlegges i hule trær, f.eks. av eik. Arten fan­ tes tidligere i Norge fra Oslofjordområdet sørover mot Kragerø, men er ikke observert siden 1911. Påståtte funn har oftest vist seg å være dronninger av vepsen Vespula media, eller ►ospeglassvinge. Flere stikk av geithamsen kan være livsfarlig, selv ett stikk kan være farlig for barn. Geithus, tettsted i Modum kommune. Buskerud, ved Bergsjø i Drammenselva like sør for utløpet av Tyrifjorden; 2446 innb. (1995). Geithus har bety­ delig treforedlingsindustri, bl.a. A/S Union; elek­ troteknisk industri og variert småindustri. To kraft­ stasjoner nedenfor Bergsjø: Geithusfoss og Gravfoss, (i alt 31 MW).

GELA

Gekkoer. Phelsuma sp. Navnet. Opprinnelig bruksnavn, hus for geiter; også tolket som fornorsking av lavtysk géthus, ‘smeltehytte’. Geithusfoss, foss i Drammenselva ved Geithus tettsted. Modum kommune, Buskerud; 9 m høy. Geithusfoss kraftstasjon (12 MW). geitonogami (av gr. ‘nabo’ og -gami), bestøv­ ning som består i en overføring av pollen (blom­ sterstøv) til en blomst fra en annen blomst på sam­ me individ, forekommer f.eks. hyppig hos arter i kurvplantefamilien. geitost, ost fremstilt av geitemelk eller av en blan­ ding av ku- og geitemelk. Se ►brunost. geitsvingel, Festuca vivipara, flerårig art i gressfamilien. 10-30 cm høy, med trådsmale blad. Lig­ ner sauesvingel, men toppen er kostformig pga. bladskytende (vivipare) yngleskudd. Geitsvingel vokser på myr, lynghei og rabber i vestlige og midtre deler av fjellet, opp til 2300 m o.h. geittelg, Dryopteris dilatqta, art i stortelgfamilien, 50-150 cm høy med mørkegrønne blad som er 2-3 ganger finnet. Lang bladstilk med mørke skjell, og med spisse, kjertelhårede småfinner. Geit­ telg vokser spredt i Sør-Norge, utbredelsen er lite kjent fordi den ofte forveksles med ►sauetelg. Geittinden, fjell på grensen mellom Hemnes, Hattfjelldal og Vefsn kommuner, Nordland, vest for Røssvatnet; 1556 m o.h. Geitungen fyr, i Skudenesfjorden, Karmøy kom­ mune, Rogaland, opprettet 1924, forsterket 1942, lysstyrke 123 400 cd, lysvidde 17,8 nautiske mil. Stasjonen ble automatisert og avfolket 1994 og er planlagt å inngå i en landsplan for fredning av fyr. Radiofyr 1945-92; tåkesignal (diafon) nedlagt 1994. Geitvatn, del av det store Stolsvannsmagasinet (Hol kraftverker). Hol og Ål kommuner, Buskerud, 1091 m o.h. Geitvatnet, vann vest for Frostisen, Ballangen kommune, Nordland; 715 m o.h. Har avløp via Langvatnet og vann østover i Sverige. geitved, Rhqmnus cathqrticus, busk eller lite tre i trollheggfamilien. 2-3 m høy, med sagtakkede blad, små uanselige blomster i bladhjørnene og svar­ te bærlignende steinfrukter. Vokser på tørre, stei­ nete steder i den sørlige del av Østlandet. Fordi geitved danner mellomvert for kronrust, en rustsopp som angriper kornplanter og andre gressplanter, er det forbudt å plante den i Norge. Den bør utryddes nær dyrket mark. Navnet geitved kommer av at det under barken sitter lyse bastfibrer som ligner geiteragg, og treet er også blitt kalt «treet som fanden flådde geita under». geitvikke, Galega officinqlis, flerårig urt i erte-

blomstfamilien. 50-100 cm høy med hule, kantete stengler, smale småblad og blå blomster i klaser i juli-september. Hageplante som stundom forvilles. Gejiu Igotjjuj. Kochiu, by i Kina, Yunnan, 200 km sørsørvest for provinshovedstaden Kunming, nær grensen mot Vietnam; 214 300 innb. (1990). Viktig senter for brytning og smelting av tinn. Blysmelteverk, mekanisk og kjemisk industri. Tinnindustrien går tilbake til siste del av 1700-tallet. Pro­ duksjonen ekspanderte kraftig etter at den franskbygde jernbanen fra Haiphong i Vietnam til Kun­ ming stod ferdig 1910. gekkoer, Gekkonidae, krypdyrfamilie i underordenen øgler (Sauria), utbredt og tallrik i alle var­ mere land, hvor de har spredt seg sammen med mennesker (i likhet med mus og rotter). Sjelden over 30 cm lang, med plump legemsbygning og som re­ gel korte ben og hale som den lett kaster av i forsvarsøyemed. Store øyne som, i likhet med slan­ ger, er dekket av en gjennomsiktig hinne. De fleste arter har rue hefteskiver på undersiden av tærne, som gjør at de kan løpe på glatte vegger og på un­ dersiden av tak. De legger noen få (ofte bare to) runde egg, med kalkskal 1 (tre slekter fra New Zea­ land føder unger). Man kjenner ca. 85 slekter og om lag 800 arter. Sju europeiske arter, bl.a. halvfingergekkoen, Hemidactylus turcicus og murgekkoen, Tarentola mauritanica, er vanlige i Middelhavslandene. De skju­ ler seg ofte i menneskeboiiger om dagen, og om natten driver de intens jakt på insekter, edderkop­ per m.m. De utrydder mange skadeinsekter og er således nyttedyr, men blir likevel ofte drept av uvi­ tende mennesker som tror at de er giftige. En slekt, flygegekkoer, har langs siden av kroppen en hudfold, som tjener som fallskjerm. Navnet gekko er en etterligning av den lyd dyrene utstøter. For nærmere systematisk plassering og inndeling, se Nøkkelbindets tabell Dyreriket. gei (av lat. ‘stivnet, frosset'), formbestandig dispersjon av fine (kolloidale) partikler eller makro­ molekyler i en væske. Formbestandigheten skyl­ des at partiklene eller makromolekylene danner en sammenhengende nettverkstruktur i hele væsken. Gelene kan variere i stivhet fra de myke, elastiske geléer med høyt væskeinnhold til stivere typer som f.eks. silikagel. De kan dannes som en såkalt koagel av en flyten­ de dispersjon (sol) ved ►koagulering. Geler kan også fås ved svelling av en fornettet polymer eller ved direkte syntese av en slik nettverkspolymer i væsken. Hvis væsken i en gei er vann, betegnes gelen som enhydrogel. Hydrogeler har ulike medi­ sinske anvendelser, bl.a. til myke kontaktlinser. Geler kan være reversible, som f.eks. geleer ba­ sert på gelatin el.l., som blir flytende ved oppvar­ ming og gelatinerer igjen ved avkjøling, og tiksotropiske malinger som blir flytende ved omrøring og gelatinøse igjen når de stilles i ro. Derimot koa­ gulerer eggehvite til en irreversibel gei ved opp­ varming fordi det har foregått en kjemisk sammen­ binding av proteinenes molekyler til et irreversi­ belt makromolekylært nettverk. Ved inntørring av en gei fås en såkaltxeroge/. Skjer inntørringen uten særlig skrumpning, fås en porøs aerogel, der altså væsken i gelen er erstattet med luft. Enkelte geler vil ved henstand skrumpe, idet noe av væsken presses ut, et fenomen som kalles synerese. De forskjellige tilsetningsstoffer som brukes for å omdanne en væske til en gei, betegnes som ►gelatineringsmidler. Gela |djela], by i Italia, på sørkysten av Sicilia, i provinsen Caltanissetta; 72 500 innb. (1991). Be­ tydelig petrokjemisk industri, utførselshavn for ol­ jeprodukter. Arkeologisk museum. Historie. Byen ble anlagt 688-687 f.Kr. av kolo-

62

GELADA nister fra Rhodos og ble en av Sicilias viktigste byer, styrt av mektige tyranner (bl.a. Gelon og Hieron). Ødelagt av Karthago 405, men innbyggerne flyttet siden tilbake. Byen nådde imidlertid aldri sin gam­ le storhet. 280 f.Kr. ble byen endelig ødelagt av messinerne. Gjenreist da Fredrik 2 1233 grunnla Terranova di Sicilia, 1928 omdøpt til Gela. gelada, Theropithecus gelada, primatart i dyreapefamilien. En stor bavianlignende ape med langragget brun til gul pels. Har et avlangt ansikt med langsgående rygger på begge sider av neseryggen. Rundt nedre del av halsen et nakent hudparti. Hos hunnen er dette omgitt av en ring hvitaktige vorter som svulmer opp under brunsten. Brystflekkene blir da røde. Hos begge kjønn er bakdelen naken og rød, og temmelig fet. Kroppslengde 50-74 cm, hale 3250 cm, vekt 14-21 kg, hanner størst. Flokkdyr som lever i åpent og treløst gressland. Føde vesentlig gress, frø og frukter, men også en del insekter. Fore­ kommer i høylandsstrøk i Etiopia. Gelasius, paver. Gelasius /, pave 492-496, helgen. Han fortsatte sin forgjenger Felix 3s kamp mot keiseren og patri­ arken i Konstantinopel og gav den klassiske for­ mulering av pavestolens politiske teori om den verdslige og den åndelige makt som to atskilte sfæ­ rer, med den åndelige makt som den høyeste. Over­ leveringen gir ham med urette æren for et yngre liturgisk arbeid som går under navnet Sacramentarium Gelasianum. Likeså tilskrives ham med uret­ te en fortegnelse over godkjente og ikke godkjente bøker som kalles Decretum Gelasianum som egent­ lig stammer fra 500-tallet. Festdag 21. november. Gelasius 2, opprinnelig Giovanni, 1058-1119, pave 1118-19. Straks etter at han ble pave måtte han tlykte til Gaéta. da keiser Henrik 5 rykket frem mot Roma. 1 Gaéta ble han bispevigslet, og han bannlyste deretter keiseren og den motpave han hadde innsatt (Gregor 8). Da keiseren drog bort, kom Gelasius en kort tid tilbake til Roma, men måtte senere flykte til Frankrike. Han døde i Cluny og ble begravd der. gelatin [J-] (av lat. ‘frosset, stivnet'), blanding av proteiner dannet ved hydrolyse av kollagen. Pro­ duksjonen foregår ved å koke hud, sener og binde­ vev fra dyr. Utgangsmaterialene er utvalgte og blir renset omhyggelig slik at produktet er renere enn dyrisk lim, som fremstilles på lignende måte. For­ skjellige typer gelatin kan fremstilles av syrebehandlede og alkalibehandlede råmaterialer. Gela­ tin loses i varmt vann og danner ved avkjøling en gelé med innhold ned til 10-5 g gelatin per liter. " Bruk. Gelatin anvendes i husholdningen, i nærings­ middelindustrien, til fotografisk film, i gelatinkapsler og har for øvrig stor anvendelse i kjemisk-teknisk industri. Gelatin kan modifiseres kjemisk slik at den ikke lenger er løselig i vann og har da spesi­ elle anvendelser basert på denne egenskapen. gelatineringsmidler [f-], stoffer som settes til flytende substanser for å gi dem konsistens av en mer eller mindre fast gel. Gelatin, pektin, alginat, karragenan. agar og guar er meget brukt i nærings­ midler. kosmetiske og medisinske preparater m.m. Til tekniske produkter brukes ofte aluminiumstearat, andre såper, spesielle leirmineraler som montmorillonitt og bentonitt. finkornet (kolloidal) silika m.m. De tiksotropiske malinger er ofte gjort gelatinøse ved tilsetning av et polyamid av dimere fettsyrer. Gelber, Jack. f. 1932. amerikansk dramatiker. Han har bl.a. skrevet skuespillene The Connection (1960), The Cuban Thing (1968), Sleep (1972), Rehearsal (1976) og Starters (1980); dessuten ro­ manen On lee (1964). gelcoat jd^elkout] (eng.), gelbelegg. det beskyt­ tende, dekorative, glassfiberfrie plastsjikt på over­ flaten av produkter av glassfiberarmert, umettet

Gelésopper. Gul gelésopp.

polyesterplast, som f.eks. fritidsbåter av plast. Be­ legget beskytter det lastbærende laminatet mot bl.a. slitasje og vanninntrengning. Det er gelatinøst el­ ler sterkt tiksotropisk ved påføringen så det ikke skal sige. Gelderland [xel-J. tidligere hertugdømmet Gei­ re (tysk G^Wern), som også omfattet deler av Tysk­ land. Nå provins i Nederland, mellom Usselmeer og grensen mot Tyskland; 4995 km2 med I 864 700 innb. (1995), 373,3 per km2. Hovedstad: Arnhem; største byer; Apeldoorn og Nijmegen. Provinsen deles av Rhinen (Nederrijn) og Oude Ussel i en nordlig og en sørlig del. Den nordlige del av Gelderland er i sin tur delt av IJssels dalføre i Veluwe-området i vest og det såkalte Achterhoekområdet i øst. Veluwe, ‘det dårlige landet’, er et sandholdig platå dekket av hede og furuskog, store arealer nyttes til militære formål. Achterhoek er et mer fruktbart jordbruksdistrikt. Den sørlige del av provinsen består av fruktbar leirjord, drenert av Rhinen, Waal og Maas. Landet mellom Rhinen og Waal kalles Betuwe, ‘det gode landet', og nyttes til fruktdyrking og hagebruk. Industrien omfatter tek­ stil- og papirindustri, støperier, næringsmiddelin­ dustri m.m. Geldern, nederl. Geire, tidligere grevskap og deretter hertugdømme ved nedre Rhinen, en av mid­ delalderens 17 nederlandske provinser, nå delt mel­ lom Tyskland og Nederland. Geldern tilhørte fra slutten av 800-tallet det tyske rike, ble på 1000tallet grevskap og 1339 hertugdømme. I 1473 gav keiser Fredrik 3 Geldern i len til Karl den dristige av Burgund. I 1543 ble landet innlemmet i Nederlandene av Karl 5. Ved Nederlandenes frihetskrig ble landet delt, og ved den westfalske fred 1648 ble Nedre-Geldern en av Nederlands provinser (se ►Gelderland). Øvre-Geldern tilfalt Spania. Under den spanske arvefølgekrig gjorde Preussen fordring på Øvre-Geldern og besatte 1703 landet, som ved freden i Utrecht 1713 ble delt mellom Østerrike og Preussen. I revolusjonskrigene erobret franskmennene landet. På Wienkongressen i 1815 ble det delt mellom Preus­ sen og kongeriket Nederlandene. Geldner, Karl Friedrich. 1852-1929. tysk orientalist. Hans hovedverk som iranist er utgaven av Avesta (3 bd., 1885-95). Som indolog oversatte han Rigveda, som utkom etter hans død (3 bd., 1951). Geldof, Bob (eg. Robert Frederick Zenon G.). f. 1954. irsk sanger og komponist. Han ble først kjent som leder for rockgruppen The Boomtown Rats, som var meget populær fra 1977 til begynnelsen av 1980-årene. bl.a. med sangen / Don 't Like Mondays (1979) og albumene Tonicfor the Troops (1978) og Mondo Bongo (1981). I 1982 spilte han hovedrol­ len i filmen The Wall, basert på rockgruppen Pink Floyds album av samme navn. Geldof markerte seg tidlig som en sterk og velartikulert personlighet, og i 1984 tok han initiativet

til ►Band Aid. Året etter organiserte han Live Aidkonserten i London og Philadelphia. I 1986 utgav han selvbiografien Is That It?, og samme år kom albumet Deep In the Heart of Nowhere. Siden er han kommet noe i bakgrunnen, men har utgitt The Vegetarians of Love (1990) og The Happy Club (1992). gelé [Jele:] (fr., av lat. ‘stivne, fryse'), generelt en sterkt væskeholdig>gel. Gelé som næringsmid­ del er en halvfast, sterkt vannholdig masse som fås ved løsning av gelatin i varmt vann og ved inndamping av pektinholdige fruktsafter, fortrinnsvis un­ der tilstedeværelse av sukker. Brukes som dessert. Til aspic med for eksempel fisk og grønnsaker bru­ kes gelé av buljong (se ►pektinstoffer, ►agar. ►al­ ginater). geledd (nty.). betegnelse for personer oppstilt i én linje ved siden av eller bak hverandre. Ordet er i Norge militært erstattet med betegnelsen linje når soldatene står ved siden av hverandre, rekke når de står bak hverandre. Geleen [xalem], by i Nederland. Limburg, 15 km nordøst for Maastricht; 34 100 innb. (1995). Lig­ ger i utkanten av steinku I Ifeltet i Limburg. Koks­ verk, kjemisk industri. Ved Juliana-kanalen (Maas) nordvest for byen ligger et større oljeraffineri. geleffekten, trommsdorffeffekten, den raske økning i reaksjonshastigheten som otte inntrer un­ der friradikalpolymerisasjon når sa meget av den flytende monomer er polymerisert at konsistensen er blitt sterkt viskøs eller gelatinøs. Da går avbruddsreaksjonen langsommere og dermed totalreaksjonen raskere. Se ►kjedereaksjon. geleide (av ty.), ledsage, følge, føre. Geleji Katona [gælæji kåtånå], Istvån, 15891649, ungarsk forfatter og geistlig. Han var den fremste representant tor sin tids strenge kalvinis­ tiske ortodoksi i Ungarn og var biskop i Transilvania. Gammel graduale fra 1636 er en ritualbok, en rikholdig samling av protestantiske, liturgiske tek­ ster. I Liten ungarsk grammatikk (1649) la han ned de tidligste prinsippene for ungarsk rettskrivning og stilistikk. gelénettsopp |J-|. Merulius tremellosus, stilksporesoppart i ordenen Poriales. Kjøtt geléaktig mykt, undersiden nettaret. gulaktig, rødflekket. Oversiden filtet. På råtne stubber, ikke sjelden. Ikke matsopp. gelenk (ty.) brukes i skomakerspråket om den oppsvingede del av foten og den tilsvarende del av skoen. gelérust |J-], betegnelse på teleutostadiet hos rustsoppslekten bevrerust, Gymnosporangium. gelésopper |_f-], stilksporesopper med elastisk, geléaktig konsistens og delte basidier. Form, farge og størrelse varierer sterkt innenfor gruppen. De fleste tørker inn til en hard, lite synlig skorpe i tørt vær og sveller ut til sin normale form i fuktig vær. Mesteparten vokser saprofyttisk på død ved, mens enkelte arter i slekten Tremella. gelésopp, parasit­ terer andre sopparter. I Norge kjenner vi 61 arter av gelésopper, fordelt på 24 slekter. Vanlige og lett kjennelige er den opp­ rette, gaffelgrenede gullgaffel, Calocera viscosa, de vorteformede, gule taresoppene, Dacrymyces, ► Dacrymycetaceae og den oransjegule. uregelmes­ sig bladformede Tremella mesenterica, gul gelé­ sopp. Issvullsopp. Pseudohydnum gelatinosum, er konsollformet med en tett pigget underside. Gelfand, Israel M., f. 1913, russisk matematiker, fra 1992 bosatt i USA. Har levert fremragende forsk­ ning innenfor mange forskjellige områder av mate­ matikken og dens anvendelsesområder. Særlig kjent er hans bidrag i funksjonalanalyse. Banach-algebraer. representasjonsteori og automorfe funksjo­ ner.

63 gelfiltrering, metode for å skille stoffer etter molekylenes størrelse. Det skjer ved å la en viss mengde løsning strømme gjennom en kolonne fylt med en finkornet, porøs masse, etterfulgt av ren væske (oftest vann) som elueringsmiddel (se >eluering). De store molekylene vil bevege seg i mel­ lomrommet mellom partiklene, mens de molekyler som er små nok. diffunderer ut og inn av porene i massen og derved forsinkes. Resultatet er at store molekyler kommer ut før de små (og noe fortynnet i forhold til den opprinnelige konsentrasjon). Man kan få masser med større eller mindre porer tilpasset størrelsen av de molekyler som skal atskilles. Mest kjent som kolonnefylling er det svensk­ produserte Sephadex, som er et polysakkarid laget med utgangspunkt i dekstran. Metoden brukes bå­ de som analytisk hjelpemiddel og som industriell metode for renfremstilling av visse kjemikalier, særlig i farmasien. Gelibolu, Gallipoli. by i Tyrkia, på nordsiden av Dardanellene, på Geliboluhalvøya, 200 km vestsørvest for Istanbul; 14 600 innb. (1990). Fiskehavn. Mange rester av romerske og bysantinske byggverk. Stor krigskirkegård. Gelibolu, i oldtiden Kallipolis, var 1356 den før­ ste tyrkiske erobring i Europa. I 1854 besatt av bri­ tiske og franske tropper. Sterkt skadd under den første verdenskrig (se ►Gallipolifelttoget). geliker, se ►gjeliker. Gelimer, den siste kongen i vandalenes rike i Nord-Afrika, regjerte 530-34. Kom til makten 530 ved å styrte den romersk-vennlige Hilderik. Keiser Justinians feltherre Belisarius angrep deretter lan­ det 533 og avsatte Gelimer, som siden bodde i Galatia i Lilleasia på store godser keiseren skjenket ham som pensjon. Gélinas [jelinas], Gratien, f. 1909, kanadisk franskspråklig forfatter. Hans mest kjente verk er skuespillene Tit-Coq (1948) og Bousille et les justes (1960), der han i et saftig språk beskriver franskkanadiemes særegenheter og kritiserer sosiale skjev­ heter i Québec. gelkromatografi, spesialform av ►kromatografi der man benytter en ►gei som stasjonærfase. Meto­ den er velegnet til separasjon av molekyler med hen­ syn på størrelse. Dersom gelen er vandig, kalles me­ toden forkgelfiltrering, mens betegnelsen gelpermeasjonskromatografi ofte brukes når det er snakk om geler som er svellet i organiske løsemidler. Gelléri [gæle:ri|, Andor Endre, 1908-45, ungarsk forfatter, en fremtredende representant for moder­ ne ungarsk novellekunst. Han skildret i første rek­ ke de arbeidsløse proletarers og forstadsmenneskenes vanskelige kår under 1930-årenes økonomiske krise og senere i fascismens og krigens år. Som jø­ de ble han av tyskerne internert og brakt til Mauthausen, hvor han døde av tyfus noen få dager etter krigens slutt. Hans eneste roman. Storvaskeriet, kom i 1931 og ble fulgt av fire novellesamlinger. Gellerstedt [jel-], Albert Theodor, 1836-1914, svensk arkitekt og maler, kjent som en ivrig for­ kjemper for en nasjonal svensk arkitektur. Hans lyse, idylliske akvareller er preget av fransk friluftsma­ len. Også kulturhistorisk interessant er serien Det Stockholm som går i Nordiska museet. Han var også en dyktig raderer. I 1871 og 1881 utgav han Dikter. Gellért [gælle:rt] den hellige, eller Gerard. død 1046. født i Venezia, helgen, den første biskop av Csanåd (opprinnelig Marosvår) i Ungarn. Han var opprinnelig munk og senere abbed i klosteret San Giorgio Maggiore. La ut på pilegrimsferd til Det hellige land, men drog i stedet til Ungarn der han deltok i kristningen av folket under kong Stefan (Istvån). Før han ble biskop skal han ha levd en stund som eneboer. Hvorvidt han en tid oppholdt seg ved hoffet som lærer for kronprins Imre (Aymericus), er usikkert.

GELTING

School of Economics fra 1962, professor i sosial­ antropologi ved universitetet i Cambridge fra 1984. I 1993 flyttet han til Praha for å lede et nytt senter for studier av nasjonalisme. Gellner var ofte kritisk til motepregede svingnin­ ger innen humaniora og samfunnsfag, enten det gjaldt relativisme (ideen om at medlemmer av ett samfunn ikke kan dømme verdier i et annet) eller postmodernismen. Han stilte seg også kritisk til psykoanalysen og marxismen. Arbeidene hans om­ fattet både filosofiske verk, forskning blant berber­ ne i Nord-Afrika og brede studier av islam, nasjo­ nalisme og Sovjetunionen. Blant utgivelsene hans kan nevnes Words and Things (1959), Saints of the Atlas (1980), Nations andNationalism (1983), EnMurray Gell-Mann. counters with Nationalism (1994) ogAnthropology Foto fra 7969. and Politics (1995). Han skrev også en lang rekke poengterte avis- og tidsskriftartikler om aktuelle spørsmål. Ett verk av ham er bevart, en kommentar til Dan Gelnhausen, by i Tyskland. Hessen. 35 km nord­ 3, 57-65: Deliberatio supra hymnum trium pueroøst for Frankfurt. 20 700 innb. (1993). Gummiin­ rum. som er det første litterære verk forfattet i Un­ dustri. turisme. Gelnhausen ble riksstad 1170 og har garn. Under en hedensk oppstand i 1046 ble han bevart store deler av bymuren fra 1300-tallet og stenet og kastet utfor fjellet Kelen i Buda (fra da av ruiner av Fredrik Barbarossas keiserborg fra 1170— kalt Gerard-fjellet, Gellérthegy), deretter spiddet. 90. Alle som deltok i kristningen av Ungarn ble skrin­ Gelon, ca. 540-478 f.Kr., tyrann i Gela og Syralagt og regnet som hellige, deriblant Gerard. Dette kus. Rytteranfører under tyrannen Hippokrates i ble stadfestet av pave Gregor 7 i 1083. Gela og ble etter dennes død selv hersker 491. Han Gellert, Christian Fiirchtegott, 1715-69, tysk dik­ bemektiget seg Syrakus 485 og tok sete der. Da ter og filosof. Virket ved universitetet i Leipzig fra karthagerne 480 forsøkte å erobre Sicilia, slo han 1745, professor i filosofi i 1751. I sine filosofiske dem ved Himera og fikk herredømme over nesten skrifter, bl.a. Moralische Vorlesungen (2 bd.. 1770). hele øya. tar han opp moralske spørsmål fra dagliglivet og gelpunkt (plasttekn.), stadium under fremstillin­ behandler dem i rasjonalismens ånd med velvilje gen av en nettverkspolymer eller under herdingen og toleranse. Hans diktning har et klart didaktisk (fornettingen) av en flytende eller oppløst polymer, grunnpreg, som ettertiden har karakterisert som hvor konsistensen går over fra væske til gei. spissborgerlig og pedantisk. Blant hans verker er Fabeln undErzdhlungen (2 bd., 1746-48) ogGeistGelsenkirchen |-kirkjan], by i Tyskland. Nordliche Oden und Lieder (1757), samt romanen Das rhein-Westfalen. i Ruhr-området, rett nord for Es­ Leben der schwedischen Gråfin von Gellert (1746). sen; 295 000 innb. (1994), inngår i byregionen - Litt.: C. Schlingmann: G. Eine literarhistorische Rhein-Ruhr. Byen ligger i et av Tysklands viktig­ Revision (1967). ste stei nkul Ifelt, og domineres av tungindustri ( jern og stål, kjemikalier, glass m.m.). Stor elvehavn ved Gellius, Aulus, ca. 130—180(7) e.Kr., romersk Rhein-Herne-kanalen. Den industrielle utvikling forfatter. Studerte i Athen i lang tid; til minne om begynte i 1850-årene, og Gelsenkirchen fikk by­ dette oppholdet kalte han sitt hovedverk Noctes status 1875. Byen var før 1945 den største kullgruAtticae (Attiske netter). Det inneholder et vell av veby på det europeiske fastland. Omfattende øde­ sitater av nå tapte greske og latinske forfattere med leggelser under den annen verdenskrig. opplysninger av historisk, litteraturhistorisk, anti­ kvarisk og grammatisk innhold. Verket er derfor en Gelsted, (Einar) Otto, 1888-1968, dansk dikter uvurderlig kilde til kunnskap om romersk språk og som i formsikre og intellektuelt pregede dikt ut­ kultur. Utgitt med engelsk oversettelse av J. C. Rolfe trykte en moderne verdenssmerte og en kosmisk (1946 ff.). natursans. Oppgav for en tid poesien for å virke som kommunistisk kunst- og litteraturkritiker; vend­ Gell-Mann, Murray, f. 1929, amerikansk fysiker, te siden tilbake til lyrikken med vakre, nasjonale professor ved University of Chicago 1952-55, fra dikt. Hans Emigrantdigte (1945) hører til den bety­ 1956 professor ved California Institute of Techno­ deligste danske lyrikk fra okkupasjonsårene. Han logy. I 1953, mens han arbeidet hos Fermi, viste skrev også om gresk kultur (Græsk drama, 1957, han at bestemte reaksjoner mellom elementærpar­ o.a.) og oversatte Homer (1954-55). tikler kunne forklares ved innføring av et nytt kvantetall, av ham kalt strangeness. Han har siden bi­ geltid (plasttekn.), den tiden det tar fra herderedratt vesentlig til utviklingen av matematiske teo­ aksjonen er startet til gelpunktet er nådd (dannelse rier, bygd på bestemte symmetriprinsipper (SU-3av en gei har startet). Betegnelsen brukes i herdesymmetri) for å beskrive egenskapene til og slekt­ plastteknologien og spesielt i forbindelse med umetskapet mellom forskjellige elementærpartikler. Han tet polyesterplast. har også på grunnlag av slike teorier kunnet forutsi Gelting, gods og slott i Tyskland, Schleswigeksistensen av bestemte elementærpartikler, spesi­ Holstein, sør for Geltinger Bucht i det tidligere dan­ elt den såkalte omegapartikkelen, som siden er på­ ske landskapet Angeln. Gården er kjent siden 1231. vist eksperimentelt. Nobelprisen i fysikk 1969 da den var krongods. Fra 1428 tilhørte den slekten sammen med Y. Neeman for sitt arbeid med å klas­ von der Wisch, og ble 1470 på nytt krongods. Den sifisere sterkt vekselvirkende elementærpartikler kom 1494 i slekten Ahlefeldts eie, og kom på ny i som baryoner og mesonen Spekteret av disse kun­ kronens besittelse 1736. Gelting ble 1758 solgt til ne forstås ved at de var satt sammen av mindre par­ Sønke Ingwersen, en bondegutt fra Nordfriesland, tikler som han kalte kvarker (eng. quarks), et fanta­ som hadde gjort karriere i Ostindia, og som endte sifullt navn tatt fra romanen Finnegans Wake av som guvernør i Cheribon på Java. Han ble dansk James Joyce. adelsmann 1758 med tittelen baron von Geltingen. Gellner, Ernest, 1925-95, britisk filosof og so­ og tysk riksfriherre 1777. Godset ble fideikommiss sialantropolog; født i Paris av tsjekkiske foreldre 1785, og kom 1820 som arv til rittmester Levin med jødisk bakgrunn, oppvokst i Praha og utdan­ Ludwig Christian Leopold von Hobe, som 1821 fikk net i England. Professor i filosofi ved London tittelen baron von Hobe-Gelting. Gelting tilhører

64

GELUGPA fremdeles hans etterslekt. Godsets hovedgårder hadde på 1700-tallet et areal på 25 000 daa, foruten mange bondegårder. Gelting har i dag et totalareal på 10 000 daa. hvorav 8500 daa dyrket mark. Gelting slott er et trefløyet anlegg i nederlandsk stil, som har fått sitt nåværende utseende ved baron von Geltingens ombygging i 1770-årene. Bygnin­ gen har et rundt tårn på østfløyen, og er omgitt av økonomibygninger og et porthus. Huset er smyk­ ket med fine stukkarbeider av italieneren Michel Angelo Taddei, og inneholder en stor samling mø­ bler, kunstindustri og malerier. Gelugpa (tibetansk ‘Dydens tilhengere’), den dominerende skole innen tibetansk buddhisme, grunnlagt av Tsongkhapa (1357-1419). Gelugpaskolen var opprinnelig en reformbevegelse som søkte å gjenopprette den strenge etterlevelse av reg­ lene for munkelivet. bl.a. sølibat, og som la stor vekt på en grundig akademisk skolering av munke­ ne i buddhistisk logikk og filosofi. Tsongkhapas nevø og tredje etterfølger fikk tittelen Dalai Lama, og Gelugpa ble fra og med den 5. Dalai Lama den viktigste politiske maktfaktor i Tibet frem til 1959, da den 14. Dalai Lama måtte flykte pga. den kine­ siske okkupasjonen av landet. Også Tibets andre geistlige overhode, Panchen Lama, som residerte i Tashilhunpo, tilhører Gelugpa. Tibets største klos­ tre - verdenshistoriens største klostersamfunn - til­ hørte Gelugpa-skolen: Ganden (grunnlagt 1409), Drepung (1416), Sera (1419), Tashilhunpo (1445), Kumbum og Labrang. Mongolene, som ble vunnet for buddhismen på 1500-tallet av den 3. Dalai La­ ma, tilhører Gelugpa. Gelugpa kalles stundom gulhatter i motsetning til de eldre skolene (rødhatter). Se ►Tibet (religion). gemakk (av mnty. 'makelighet'), fyrsters priva­ te oppholdsrom på slottene. I borg eller slott et min­ dre, men komfortabelt utstyrt rom, egnet til privat bruk eller det mer intime samvær. Jfr. uttrykket «å trekke seg tilbake til sine gemakker». gemal (fra ty., eg. ‘formælet’, av gty. mahal, ‘rettsgyldig ekteskapskontrakt vedtatt på tinget’), fyrstelig ektemann; gemalinne, fyrstelig hustru. Brukes også spøkefullt om ektemann eller hustru i sin alminnelighet. Gemara (hebr. ‘komplettering’), del av den jø­ diske skriftsamlingen ►Talmud. Gemara er rabbinernes kommentar til ► Misjna, den grunnleggende del av Talmud. Gemara ble skrevet ned på arame­ isk ca. 200-500 e.Kr. gematri (av usikker oppr., muligens av gr. geometria el. grammateia), studiet av sammenhengen mellom navn og begreper og deres tallverdier. Tall blir i gresk og hebraisk skriftspråk betegnet med visse bokstaver fra alfabetet. Dyrets tall, 666, i Ap er et kjent eksempel på gematri. Gemayel, Amin, f. 1942, libanesisk politiker. Sønn av Falangistpartiets grunnlegger, P. Gemay­ el. Utdannet til jurist ved St. Joseph-universitetet i Beirut, medlem av det libanesiske parlament 1971. Etter sin bror Bashirs død ble han valgt til presi­ dent; Libanons president 1982-88. Gemayel, Bashir, 1947-82, libanesisk kristen offiser og politiker, sønn av falangistlederen P. Ge­ mayel. Leder for de forente kristne falangiststyrkene 1979-82. Ble valgt til president i Libanon 1982, men ble myrdet før han kunne tiltre embetet. Gemayel, Pierre, 1905-84, libanesisk politiker; maronittisk kristen. Grunnla 1936 falangistpartiet Kata'ibog var dets leder til sin død. Han innehadde en rekke ministerposter i Libanon. Gemeinnutz vor Eigennutz jgemainots få:r aiganots] (ty.), allmennytte (går) foran egennytte, nazistisk slagord fra 1920. Tanken kan føres tilba­ ke til Cicero. Gemeinschaft [gemainjaft] (ty., ‘fellesskap’).

Gemini 7, fotografertfra Gemini 6 under detførste møtet mellom to romfartøyer 15. desember 1965. Fartøyene ble ved dette tilfellet ikke koblet sammen. tysk sosiologisk uttrykk for idealtypiske kjennetegn ved tradisjonelle samfunnsformer. Ferdinand Tonnies, som innførte begrepet i verket Gemeinschaft und Gesellschaft (1887), talte om stedets, blodets og åndens Gemeinschaft, og ønsket med sine be­ skrivelser å få frem at tradisjonelle samfunn adskilte seg fra moderne på langt flere områder enn de teknisk-økonomiske. Et sentralt poeng i hans teori var at ingen samfunn ville klare sin integrering uten visse innslag av Gemeinschaft. Hans lære har dan­ net et utgangspunkt for flere senere sosiologiske teorier om samfunnsmessig modernitet. Se også ►Gesellschaft. gemen (av nty., ty.), grunnbetydning; ‘felles’ (det gemene beste); i folkelig språkbruk (også gemein) dss. gemenslig, dvs. hyggelig, nedlatende. I noe el­ dre språk brukes ordet om gjengs, ordinær, som hører til de brede lag (en mann), i eldre militærspråk dss. menig. Ordet har i likhet med simpel og tarvelig fått negativ betydning, nå: sjofel. geminasjon (av lat. ‘fordoble’), uttale av en kon­ sonant slik at den synes delt i to deler som tilhører hver sin stavelse; konsonanten kalles da geminert. Svak geminasjon har vi i norsk (hoppe, åtte, am­ me), mer utpreget i italiensk (otto ‘åtte’). geminqt, dobbeltskrevet språktegn som gjengir lang vokal eller oftest konsonant. geminere, skrive et språktegn dobbelt (å-lyden ble før gjengitt i skrift med geminert a). Gemini, latinsk navn på stjernebildet ►Tvillin­ gene. Gemini, amerikansk tomanns romfartøy. Plane­ ne for Gemini ble offentliggjort av NASA 7. desem­ ber 1961. Formålet var å skaffe medisinske data fra langvarige vektløshetsperioder, utvikle møte- og sammenkoblingsteknikken, eksperimentere med opphold og utføring av arbeidsoppdrag utenfor romfartøyet, samt perfeksjonere tilbakevendingsoperasjonene slik at landing kunne skje i forutbe­ stemte områder, alt av fundamental betydning for Apollo-programmet.

Geminiprogrammet. To ubemannede og ti beman­ nede romfartøyer (se tabellen) ble skutt opp i tids­ rommet 8. april 1964-11. nov. 1966. På de beman­ nede ferdene ble astronauten White første ameri­ kaner utenfor romfartøyet (Gemini 4), og brenselceller ble brukt som strømkilde for første gang (Ge­ mini 5). Gemini 7 og 6 gjennomførte det første møte mellom to romfartøyer, og Gemini 7-astronautene Borman og LoveII satte ny oppholdsrekord på 330 timer 35 minutter. Både på Gemini 10- og Gemini 11-ferden ble det foretatt sammenkobling med et annet ubemannet romfartøy (Agena 10 og 11). På Gemini 11 -ferden kretset de to sammenkoblede far­ tøyene i en bane med toppunkt 1375 km, som var største høyde til da. Det ble foretatt stabiliseringseksperimenter og forsøk på å skape et kunstig gravitasjonsfelt ved langsom rotasjon. Geminiprogram­ met må betegnes som meget vellykket. Fartøyets oppbygning. Geminiromfartøyet bestod av to hoveddeler, kabinseksjonen og utstyrseksjonen. Sistnevnte rommet bl.a. hovedbremsemotorene. brenselcellene samt de 16 små rakettmotorene som ble brukt under manøvreringen i bane frakob­ let resten av romfartøyet i to trinn før tilbakeven­ dingen ble påbegynt. I kabinseksjonen satt de to astronautene ved siden av hverandre på katapultseter. Over seg hadde de luker med vinduer i, foran seg instrumentpanelet. Ellers rommet kabinseksjo­ nen de 16 små rakettmotorene for stillingskontroll under tilbakevendingen og et system av fallskjer­ mer som ble benyttet til stabilisering og bremsing under landingsfasen. Hovedskjermen hadde en dia­ meter på 25,6 m, og reduserte landingshastigheten til ca. 9,1 m/s. Romfartøyet, som ble utviklet og bygd av McDonnell Company, hadde en total lengde på 5,7 m, en største diameter på 3,0 m og en oppskytningsvekl på ca. 3800 kg. Bærerakett var Titan 2. Geminipro­ grammet kostet totalt 1,28 milliarder dollar. Navn etter stjernebildet Tvillingene (lat. Gemi­ ni). ET Gemini, norsk plateselskap etablert i 1984 av Bjørn Petersen, hovedsakelig for utgivelse av norsk swing, bop og mainstreamjazz. For mer moderne jazzformer laget han etiketten Taurus i 1987. Per 1996 er det utgitt mer enn 50 album på disse mer­ kene. Geminiani [d^e-j, Francesco, 1687-1762, itali­ ensk komponist, fiolinist og forfatter. Elev av A. Corelli og A. Scarlatti. Virket størstedelen av sitt liv i London. Skrev fiolinskolen The Art of Playing on the Violin (1731), den første i sitt slag. Av kom­ posisjoner må særlig fremheves hans concerti grossi og fiolinsonater. Geminjdene, en meteorsverm med maksimum meteorhyppighet 13. desember (ca. 40 per time), dens varighet er ca. 5 dager. Radiasjonspunkt: a = 113°, 5 = +32°. Gemma (lat. ‘edelsten, juvel'), a Coronae Borealis, den klareste stjerne i Nordlige krone. Farge hvit, størrelsesklasse 2,2.

GEMINI Bemannede romferder Gemini 3 Gemini 4 Gemini 5 Gemini 7 Gemini 6 Gemini 8 Gemini 9 Gemini 10 Gemini 11 Gemini 12

Oppskytning 23. mars 1965 3. juni 1965 21. aug. 1965 4. des. 1965 15. des. 1965 16. mars 1966 3. juni 1966 18. juli 1966 12. sept. 1966 11. nov. 1966

Varighet 3 omløp, 4 h 53 min 62 omløp, 97 h 56 min 120 omløp, 190 h 56 min 206 omløp, 330 h 35 min 15 omløp, 25 h 51 min 6 omløp, 10 h 41 min 44 omløp, 72 h 21 min 43 omløp, 70 h 47 min 44 omløp, 71 h 17 min 59 omløp, 94 h 35 min

Astronauter V. I.Grissom, J.W.Young J. McDivitt, E. H. White L. G. Cooper, C. Conrad F. Borman, J. A. Lovell W. M. Sch irra, T. P. Stafford N. A. Armstrong, D. R. Scott T. P. Stafford, E. C. Cernan J.W.Young, M. Collins C. Conrad, R. F. Gordon J. A. Lovell, E. E. Aldrin

65 gemmer (av lat.), betegnelse for edelstener m.m. utskåret i dybden (til segl), såkalt intaglio, eller i relieff, kame. Nicolo kalles intaglier fra renessansetiden. utskåret i to plan, slik at hovedmotivet står mot en kontrastfarget bakgrunn. Gemmer kjen­ nes fra 3000-tallet f.Kr., fra de babylonske, assyriske og persiske kulturer. Vanlig var sylinderformede seglintaglier. som ble rullet av på leirtavler. Skjell og bløtere steinarter, som marmor, steatitt (talk), senere hardere som basalt, kalsedoner og kvarts, var de vanligste materialer, motivene var guder, herskere, demoner og hellige dyr osv.; ofte ble disse segl tillagt magisk kraft. Skarabeen. en bille i naturalistisk eller stilisert utforming, med seglintaglio på den planslepne underside, var den viktigste amulett i Egypt, ved siden av de gemmer som inngikk i de seremonielle drakter eller ble innfattet i møbler, husgeråd osv. Fra Kreta kjennes segl av sylindrisk, pyramidal, kulerund eller rek­ tangulær form med stiliserte figurer og skrifttegn fra de tidligste kulturer, men i minoisk tid fikk gemmene en rik kunstnerisk utforming, med stor variasjon av motiver, mest figurscener. Fra Mykéne kjennes en av de tidligste kameer, en okse i ametyst med seglintaglio på den flate side. Med den klassiske greske kulturs blomstring nådde lapidarkunsten (steinsliperkunsten) et høydepunkt. Nøye knyttet til de rådende stilarter gir gemmene et bilde av tidens kunst og kultur i miniatyr. Myto­ logi, krig og jakt var hovedmotiver i de greske arkaiske og klassiske gemmer av kalsedon, kvarts, lapis lazuli osv. 400- og 300-tallet f.Kr. regnes som den beste periode; hardere steinarter som granat, topas og beryll ble stadig vanligere, og motivkretsen ble beriket med sjangerscener og portretter. Gemmene var ofte signert, og hovedmassen var små intaglier av skaraboid form. Større, flatere stei­ ner kom etter hvert i bruk, og i hellenistisk tid ble kameer stadig oftere fremstilt. Ved siden av edel­ stener var glass et viktig materiale i gemmene. Gresk teknikk og stil, persiske motiver preget den såkalte gresk-persiske lapidarkunst, men etruskiske gemmer viste både egyptisk og gresk påvirk­ ning. De italiske gemmer var dominert av etruskernes skarabeer, men i de siste 100 år f.Kr. ble gresk innflytelse enerådende. Etter hvert kom tall­ rike greske lapidarer til Roma, og i tiden omkring vår tidsregnings begynnelse var gemmene i helle­ nistisk stil mote. Fremragende portrettkameer av f.eks. Augustus og hans krets er bevart, foruten av mange ledende personer i de første århundrer e.Kr., ofte signert av greske kunstnere. Mest kjent av de hellenistiske gemmer er den såkalte tazza Farnese. sannsynligvis utført i Alexandria. Denne kamé i form av en skål er utført i agat, slik at relieffets forskjellige plan har hver sin farge; samme teknikk kjennetegner de fleste av tidens kameer, og ble den viktigste form for kamé i flere hundre år. Edle Ste­ ner fra hele verden kom til Roma, og gemmene ble utført i de fleste edelstener som vi kjenner i dag, ofte f.eks. i zirkon, beryll, peridot og safir, foruten i glass. Før 200-tallet e.Kr. var lapidarkunsten i nedgang, og i bysantinsk tid og middelalder fremstilte man bare enklere intaglier, til segl eller i forbindelse med magi og religion. Renessansens gjenoppliv­ ning av lapidarkunsten resulterte i en stor produk­ sjon av gemmer etter antikkens forbilde, mest agatkameer. Benvenuto Cellini (1500-tallet) forteller at folk trodde gemmene var naturdannelser. Antik­ ke greske og romerske gemmer ble også forsynt med rike innfatninger og brukt som smykker. I siste halvdel av 1700-tallet ble gemmene igjen mote, og tallrike kopier, til dels forfalskninger, av tidligere tiders gemmer ble utført. Hele samlinger av gemmer ble innfattet som parurer og båret som smykker f.eks. ved Napoleons hoff. Berømt for sine gemmer i glass ble James Tassie, som foruten støpte kopier av antikke gemmer utførte hele seri­ SNL 3. utg. VI 4

GEN

Gemmer. Til venstre: Antikk kamé med portrett av keiser Augustus, innfelt i Lothar 2s kors, fra om­ kring år 1000. Aachenkatedralens skattkammer. - Over: Kaméanheng fra 1500-tallet. Anhenget viser en kaméfigur mot en bakgrunn i onyx, med draperier modellert i gull, en meget sjelden kom­ binasjon, som det bare finnes ca. 20 stykker av i dag. British Museum, London.

er av portrettgemmer. En kuriositet på gemmenes område var Josiah Wedgwoods kameer i jasperware fra de siste del av 1700-tallet. Interessen for gem­ mer varte et godt stykke ut på 1800-tallet. og gem­ mer ble utført i materialer som f.eks. lava, glass, porselen, steintøy, konkylier osv., foruten i edel­ stener. Våre dagers gemmer er vesentlig intaglier til segl, f.eks. med bokstaver og heraldiske motiver. Gemmer produseres som turistsuvenirer- kameer i konkylier i bl.a. Italia, skarabeer i Egypt. Sannsynligvis ble de eldste gemmer i bløtere stein­ arter utskåret med meisel, men hardere steiner krev­ de en annen teknikk, og drillboret, lapidarkunstens viktigste redskap, kom tidlig i bruk. Nå brukes drill­ bor med forskjellig formede spisser, innsatt med slipestøv, f.eks. diamantstøv, etter steinens hardhetsgrad. Polering foregår med slipeskive innsatt med forskjellig stoff avpasset etter steinens egenart. Se også ►edelstener. Litt.: C. Davenport: Cameos (1900); A. Furtwångler: Die antiken Gemmen (3 bd., 1964); W. Schumann: Smykkestener (1978). gemmologi (av lat. ‘juvel’, og -logi), læren om edelstener (se ►edelstener, ►gemmer, ►smykker). Gemmological Association of Great Britain ble stif­ tet 1908 og begynte kurser med diplomeksamen i 1913. Norges Gemmologiske Selskap, stiftet 1950, utdanner diplomgemmologer ved 2-årige kurser, med eksamen i samarbeid med det britiske selskapet. gemsbukk, annet navn på spydbukk eller passan, den største av ►oryxantilopene. gemse, Rupicqpra rupicqpra, partået klovdyrart i oksefamilien. Kroppslengde 125-135 cm, vekt 25-50 kg. Om sommeren er gemsen skittent rød­ brun med svartbrun ål etter ryggen, om vinteren mørkebrun med hvit buk. Svarte striper fra øye til snute. Begge kjønn har små, oppstående horn som er bøyd bakover og nedover i spissen. Lever i små flokker i fuktige alpine og subalpine områder, sær­ lig i bratt høyfjell. Den lever av gress, urter og skudd av ulike busker. Er et fredelig dyr, men meget sky. Meget god til å ta seg frem i bratt tjellterreng. Forekommer i Alpene, Pyreneene, Karpatene og Tatratjellene, nordøstlige Tyrkia, Balkan, innført til New Zealand. Kjøttet, særlig av unge dyr, er

velsmakende. Av huden fås utmerket lær; egentlig semsket skinn ble laget av gemseskinn. gemsekule, steindannelse som ofte oppstår i magen hos gemsen, dannet av mer eller mindre fordøyde hår og plantefibrer og kalsium- og magnesiumsalter som avleires rundt disse. Ifølge folke­ medisinen kunne kulene brukes bl.a. som motgift til forgiftning. Gemsekuler forekommer også hos flere drøvtyggere, bl.a. hos besoargeita. Det persis­ ke ordet for besoar, pazahar, betyr også motgift. gemshorn. I. Eldre blåseinstrument av blokkfløytetype, laget av dyrehorn. 2. Apen konisk labialstemme i orgelet. gemytt (av ty.), sinnelag, temperament, lynne. gemyttlig, hyggelig, elskverdig, jovial. gen (av gr. ‘avle, frembringe’), arveanlegg, av­ snitt eller del av et kromosoms nukleinsyre; styrer funksjonene i alle celler. I cellekjernen ligger den genetiske informasjon kodet i rekkefølgen av ba­ sene i nukleinsyren. I de fleste celler er det totale arvematerialet ett eller flere DNA-molekyler (RNA-molekyler for enkelte virus). Et gen er det avsnittet av DNAmolekylet, med tilhørende regulatorområde (pro­ motor), som koder for (og dermed styrer) syntesen av en funksjonell enhet. Som regel er denne funkGemse. Hann og hunn.

66

-GEN kan bevares i et kunstig miljø i dyrehaver, akvarier el.l. Det er særlig genetisk materiale fra kultur­ planter og husdyr som oppbevares i genbanker. Genetiske resurser fra ville dyr og planter bevares som oftest i sitt opprinnelige leveområde (in situ). BEVARING AV HUSDYR

sjonelle enheten et polypeptid (kjede av aminosy­ rer). Et protein består av ett eller flere polypeptider der den romlige struktur og funksjonen er be­ stemt av aminosyrerekkefølgen. Til hvert poly­ peptid svarer i DNA et gen som gir informasjon om antallet og rekkefølgen av aminosyrene. Ek­ sempelvis har tarmbakterien Escherichia coli ett DNA-molekyl med 4,7 millioner basepar som gir informasjon til biosyntesen av ca. 4000 forskjelli­ ge polypeptider, hvert med gjennomsnittlig ca. 400 aminosyrer. Det finnes også gener som koder for transport-RNA og ribosom-RNA. Se ►DNA. ►genetisk kode, ►genetikk. ►genregu­ lering. ►genteknologi og ►nukleinsyrer. Betegnelsen ble først brukt 1909 av den danske arvelighetsforsker W. Johannsen. -gen (av gr. ‘slekt, art, slag’), som er av et visst slag; som frembringer. genbank, samlingssted og lager av genetisk ma­ teriale fra plante- og dyrearter som er truet av utryddelse. Formålet er å bevare genmateriale for fremtidig plante- og dyreavl og å ha mulighet til å gjeninnføre genetisk materiale for å møte endrede klima- og miljøforhold. Genene fra kulturplanter og ville planter lagres som frø og vegetativt mate­ riale for arter som ikke kan formeres ved frø. Ge­ nene fra dyr lagres som sæd, egg eller embryo. Det finnes i dag over 100 genbanker rundt om i verden, hovedsakelig med plantegenetiske resur­ ser. 1 Norden er ►Nordisk genbank i Alnarp ved Malmo og ►Nordisk genbank for husdyr ved Nor­ ges landbrukshøgskole, Ås, fellesnordiske institu­ sjoner for genbevaring. Det internasjonale genbanksamarbeidet ivaretas av International Board for Plant Genetic Resources (1BPGR) i Roma og FÅO. FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri. Se også►genbevaring. genbevaring, bevaring av genetiske resurser for fremtiden. Mange kulturarter er truet av utryddel­ se, og faren for at genetiske egenskaper skal bli borte er stor. I moderne jordbruk blir for eksempel det store mangfoldet av varieteter av kulturplanter etter hvert borte og erstattet av noen få, høytytende sorter. Ellers i naturen blir hele tiden nye arter utryddet, som oftest på grunn av menneskelig akti­ vitet. Motivene for bevaring er ofte knyttet til fremti­ dig utnyttelse av resursene til fordel for menneske­ ne, til medisinske eller økonomiske formål, eller for å øke effektiviteten i matvareproduksjonen. Ikke minst har moderne ►bioteknologi bidratt til økt interesse for genbevaring med disse formål. Men motivene kan også være knyttet til de etiske sidene ved bevaring/utryddelse av genetiske resur­ ser (jfr. ►bioetikk). Genetiske resurser kan enten bevares som frø, vegetativt materiale, sæd, egg eller embryo i ►gen­ banker (ex situ). De kan også bevares som mer eller mindre viltlevende organismer i sine naturlige om­ givelser (in situ) (f.eks. i naturreservater), eller de

Genbevaring i husdyravlen er arbeidet for å ta vare på individer, sæd eller embryo av truede eller andre fåtallige husdyrraser. Ifølge Rio-konvensjonen om biologisk mangfold har et land ansvar for bevaring av sine nasjonale husdyrraser. Enkelte raser er tru­ et fordi de ikke har høy nok produksjon til å til­ fredsstille dagens produksjonskrav, andre fordi bruksområdet for rasene har blitt borte. Interna­ sjonalt forsvinner mange raser hvert år, og arbei­ det for å sikre lokale raser er også et arbeid for å sikre lokal matproduksjon i flere deler av Afrika og Asia. Lokale raser har ofte en hetetoleranse og sykdomsresistens som høytytende, internasjonale raser mangler. Økt internasjonal konkurranse og handel med genetisk materiale øker trusselen på lokale raser i mange land. Norge. Både kulturhistoriske motiv og behovet for å bevare genetisk materiale for fremtidige ge­ nerasjoner og fremtidig matproduksjon er årsak til at arbeidet er kommet langt i de nordiske land. Bevaringsarbeidet er i Norgeoorganisert gjennom Norsk Landbruksmuseum på Ås, og gjennom Nor­ disk genbank for husdyr ved Norges landbrukshøg­ skole, Ås, finansiert av Nordisk Ministerråd. Det er så langt arbeidet mest med å bevare de gamle norske storferasene døleku, østlandsk raukolle, sør- og vestlandsfe samt vestlandsk fjordfe. Videre arbeides det med gamle saueraser, trønderkaninen, hvit norsk gås og de nasjonale hunderase­ ne. Det er opprettet bevaringsbesetninger finansi­ ert av Landbruksdepartementet, og det lagres sæd og embryo med hjelp fra Avlslaget tor Norsk Rødt Fe. Også nordlandshest og dølehest er blant truede husdyrraser i verden. BEVARING AV KULTURPLANTER

Bevaring av kulturplanter og deres ville slektnin­ ger har fått økt aktualitet ved stadig mer omfat­ tende bruk av høyt foredlede sorter med et snevert genetisk grunnlag, ved nedbygging av dyrket mark, rasering av skog, ørkenspredning m.m. Det har vist seg at plantesorter med snever genetisk bakgrunn helt kan slås ut av f.eks. plantesykdommer. Planteforedlere har derfor måttet gå til eldre materiale eller nært beslektede ville arter for å finne anlegg for motstandskraft mot vedkommende sykdom. Ikke en gang avansert bioteknologi kan erstatte den naturlige genetiske variasjonen med dens utal­ lige gener og samspillet mellom dem. Det naturlige genetiske mangfoldet er uerstattelig, og uten det er planteforedling umulig. 1 fremtidig planteforedling og planteforskning vil derfor en organisert beva­ ring av plantegenetisk materiale være en forutset­ ning for at kommende generasjoner skal kunne frem­ bringe kulturvekster som er i stand til å møte nye behov og endrede vekstvilkår. Norge. Innsamling, registrering og oppbevaring av jord- og hagebruksvekster i Norge skjer i nært sam­ arbeid med Nordisk genbank i Alnarp ved Malmo. Det er en samnordisk institusjon under Nordisk Mi­ nisterråd. Den har frølager i Ålnarp og på Svalbard. gendarm [Jarjdarm] (av fr. ‘væpnede menn’), politimann i et militært organisert politi, gendarmeri, som særlig gjør tjeneste i landdistriktene. Opprinnelig betegnelse på de franske adelsmenn som tjente i kongenes livvakt, fra 1445 den offisi­ elle benevnelse på et elitekorps av tungtbevæpnede lanseryttere; i 1792 ble betegnelsen overført på et nyopprettet korps (maréchaussée) hvis hoved­ oppgave var å overvåke den indre sikkerhet, særlig på landsbygda. I denne moderne form ble gendarmeriet også innført i en rekke andre europeiske land. I enkelte land kalles militærpolitiet feltgendarmer.

gene |norsk utt. Je:na] (fr.), det å føle seg besvæ­ ret, trykket; sjenanse. Også: besvær, plage, ulempe (være til gene). Jfr. ►sjenere. genealogi (av gr. ‘herkomst, slekt' og -logi), slektsforskning, ættegransking, læren om de en­ kelte slekters opprinnelse og sammenheng. Genealogiske oversikter kan settes opp på flere måter. Anetavlen gjør rede for en persons forfedre: fire besteforeldre, åtte oldeforeldre osv. Stamtav­ len. som begynner med en stamfar, behandler den agnatiske etterslekt (dvs. personer med avstam­ ning direkte fra slektens menn, ►agnater), mens etterslektstavlen også omfatter kognatisk avkom (personer med avstamning gjennom slektens kvinneledd, ►kognater). Fremtredende norske genealoger er Bernt Moe (utgav Tidsskrift for den norske Personalhistorie, 1840-50), Wilhelm Lassen (Norske Stamtavler, bd. 1, 1868, og samlinger i Riksarkivet), Henrik .1. Huitfeldt-Kaas, E. A. Thomle, Wilhelmine Brandt, Charles Delgobe (samlinger i Statsarkivet, Oslo), Haagen Krog Steffens (Norske slægter, 2 bd., 191215), C. M. Munthe (Norske slægtsmerker, 1927— 28). Henning Sollied, Elisa Tandberg, Ingeborg Flood, Sigurd Engelstad, Cornelius S. S. Schilbred og fremfor alt Stian H. Finne-Grønn gjennom sine tallrike stamtavler og artikler. Fra 1880 var det dansk-norske Personalhistorisk Tidsskrift hovedorgan for norsk genealogi. Norsk Tidsskrift for genealogi ble startet 1906. ►Norsk Slektshistorisk Forening (stiftet 1926) begynte 1927 utgivelsen av Norsk slektshistorisk tidsskrift. - Norsk-danske slekter er også behandlet bl.a. av Th. Hauch-Fausbøll (Slægthaandbogen, 1900 ff.) og J. C. L. Lengnick (Genealogi over adelige og borgerlige familier m.fl.). Fra middelalderen er de viktigste kildene til opp­ lysninger om enkeltpersoner og slekter diplomer (dokumenter, ofte gavebrev eller skjøter) som ofte er påheftet underskrivernes segl. Senere kommer kirkebøker, militære ruller, skattelister og matri­ kler, skifte- og andre rettsprotokoller, samt folke­ tellinger og emigrantlister. For adelige og fyrstelige slekters vedkommende er studiet av slektsvåpen en viktig hjelpevitenskap (se ►heraldikk). Mye av det offentlige norske kildematerialet fra 1600-tallet og fremover finnes tilgjengelig for pu­ blikum i Riksarkivet og de regionale statsarkivene i Oslo, Hamar, Kongsberg, Kristiansand, Stavan­ ger, Bergen, Trondheim og Tromsø. En del av ma­ terialet, bl.a. kirkebøker og folketellinger, finnes på mikrofilm. Siden 1981 har det også pågått et større prosjekt med dataregistrering og tilgjengeliggjøring av historisk kildemateriale. Registrerings­ sentral for historiske data (RHD) ved Universite­ tet i Tromsø. Her registreres bl.a. personopplys­ ninger fra folketellingene 1865-1900 og kirkebø­ ker fra 1700- og 1800-tallet. Frem til begynnelsen av 1 800-tallet var den mest utbredte håndskriften i Norge den såkalte gotiske skrift, som skiller seg vesentlig fra moderne hånd­ skrift og kan være vanskelig å tyde for et utrent øye. Det arrangeres derfor jevnlig kurs i tyding av gotisk skrift pa en rekke steder i landet. Til nyere hjelpelitteratur hører: G. E. Raabe: Nor­ ske stamtavler; bibliografi (1941); C. Krag-Rønne: Ættegransking (1943); Fin Michalsen: Slekten. Innføring i ættegransking (1965); C. S. Schilbred: Kjenn din slekt (1974), Slekt og miljø (1976); Norsk slektskalender (bd. I red. av Ingeborg Flood 1949. bd. 2 red. av H. Gram og S. H. Finne-Grønn 1951, bd. 3 red. av Per Seland 1979); Morten Han­ sen: Norske slektsbøker (1965); Jørgen Gløersen: Dødsfall i Norge 1763-1825 (1964), 1826-40 (1970) og 1841-50 (1987) og andre verker om nyere dødsfall; A. M. Tretvik og K. Haarstad: Go­ tisk skrift (1993); M. Drake og R. Finnegan (red.); Sources and Methods for Family and Community Historians: A Handbook (1994).

67 Slektsforskning (særlig i egen slekt) har i løpet av de siste 10-20 år blitt en svært utbredt beskjefti­ gelse også blant personer som ikke har historiefaglig bakgrunn. Mange av disse har i 1990-årene tatt moderne datateknologi til hjelp i arbeidet, dels da­ tamaskinprogrammer som er spesielt utviklet for føring av slektsregistere og oppsetting av stamtav­ ler, dels gjennom elektroniske oppslagstavler og diskusjonsgrupper på Internett, hvor man bl.a. kan formidle etterlysninger etter opplysninger man trenger i arbeidet. Det finnes også offentlige og private databaser hvor store mengder data om en­ keltpersoner og slekter gjøres tilgjengelig for slekts­ forskere. En egen forening for databehandling i slektsforskning, DIS-Norge, ble opprettet 1990, og har ca. 2300 medlemmer (1996). Se også ►adelskalender. ►Gotha-kalenderen. ►slekt­ skap. genealog, slektsforsker, ættegransker. TBr Genée-lsitt [jini: izit], Adeline, Dame, eg. Anina Jensen, 1878-1970. dansk-britisk danser som debuterte i Oslo 10 år gammel og begynte en inter­ nasjonal karriere i Tyskland 1893. I London var hun meget populær, spesielt fra 1897 til 1917, og var i den tiden også på mange turneer. Med sin humor og sitt overskudd ble hun berømt for sin Swanhilda i Coppélia. Fra 1920 bygde hun opp det som ble Royal Academy of Dancing i 1935, og fikk stor betydning når det gjaldt å høyne standarden blant britiske dansepedagoger. genegen (av ty.), tilbøyelig (til). Genelli [dsenelli], Bonaventura, 1798-1868, tysk maler og tegner, elev av sin far Janus Genelli og sin onkel H. C. Genelli. Oppholdt seg mange år i Roma. Utviklet godt komponerte malerier med mytologiske motiver. Mest kjent er hans En vellystings liv, En heks' liv og En kunstners liv og hans tegninger til Homer og Dante. general (av lat. generalis, ‘alminnelig’, til ge­ nus, ‘slekt’) (adj.), alminnelig, allmenn; grundig, kraftig; i sammensetninger: over-, hoved-, høyes­ te. general (av fr., eg. capitaine général, ‘kaptein med uinnskrenket myndighet’) (mil.), betegnelse (også i sammensetninger) for de høyeste befalsgrader i hæren, delvis også i flyvåpenet: generalfeltmarskalk. generaloberst, general, generalløytnant, generalmajor. Generalfeltmarskalkgraden utdeles vanligvis bare i krig. Generalen er ordinært armésjef, generalløytnant armékorpssjef, generalmajor divisjonssjef. I USA er brigadesjefen brigadegene­ ral, i Storbritannia brigadier. I enkelte land kalles generalen etter troppestyrken, f.eks. divisjonsgeneral, armégeneral. I Norge var det inntil 1970 bare Kongen som hadde generals (og admirals) grad. Nå er også Forsvarssjefen general (el. admiral). Gra­ den generalløytnant (ei. viseadmiral) gis kun til stabssjefen i Forsvarets overkommando og til sje­ fene for henholdsvis Forsvarskommando Sør-Norge og Forsvarskommando Nord-Norge, men inne­ haverne av disse grader beholder dem ved overgang til andre stillinger. General [dsenaral], The, amerikansk spillefilm (1926) i regi av Buster Keaton og Clyde Bruckman. Komedie med Keaton som togfører fra sør­ statene som under den amerikanske borgerkrigen gjenerobrer et tog og befrir kjæresten. En av de sentrale Keaton-filmene og et av stumfilmens mes­ terverker. generaladmiral (mil.), høy sjømilitær grad. 1 den dansk-norske og den svenske flåte var en tid gene­ raladmiral den høyeste admiralsgrad oggeneraladmiralløytnant den nesthøyeste; dernest kom admi­ ral, viseadmiral og schoutbynacht. I slaget i Køge Bukt 1710 hadde den svenske øverstbefalende (Wachtmeister) generaladmirals grad, den danske (Gyldenløve) var generaladmiralløytnant. Graden

GENERALIFE har også vært brukt i andre mariner, senest i den tyske 1935-45. Den lå mellom viseadmiral og storadmiral. generaladvokat (mil ), embetsmann utnevnt av Kongen for å bistå de militære sjefer når de i krigs­ tid utøver militær påtalemyndighet og i fredstid under utøvelsen av og tilsynet med den militære disiplinærmyndighet og ved etterforskningen av militære disiplinærsaker. Generaladvokat fra 1989 er Arne Willy Dahl. Generalakten om fredelig bileggelse av mellom­ folkelige tvister, navn på to internasjonale over­ enskomster vedtatt av Folkeforbundet og De for­ ente nasjoner. Den første ble vedtatt av Folkefor­ bundet 26. september 1928 etter norsk initiativ. På FNs generalforsamling 28. april 1949 ble Gene­ ralakten avløst av en ny, revidert Generalakt, som i hovedsak er identisk med den tidligere. Den nye Generalakt som ble tiltrådt av Norge i 1951, er delt i fire kapitler: forliksbehandling. rettslig avgjørel­ se, voldgiftsbehandling og alminnelige bestemmel­ ser. En stat kan tiltre overenskomsten i sin helhet, eller bare delvis. Den har ikke hittil hatt særlig stor betydning i praksis. generalauditor (mil.), før den militære rettergangslov av 1900 den øverste militære påtalemyn­ dighet. Se ►generaladvokat. generalbass, fr. basse chiffré, it. basso continuo, akkompagnementspraksis hvor den musikal­ ske sats improviseres på grunnlag av en utskrevet bassmelodi med tall over eller under hvert notetegn til angivelse av akkordene. Generalbass-tiden faller stort sett sammen med barokken, ca. 16001750. Til utførelsen ble gjerne brukt orgel eller cembalo, eventuelt med strykeinstrument til for­ sterkning av bass-stemmen. generaldebatt, alminnelig drøfting av prinsip­ pene ved en sak, ikke detaljene. generaldirektør, tidligere brukt betegnelse for administrerende direktør, øverste leder av bedrift, bedriftssammenslutning eller annen institusjon med flere direktører. Tittelen ble bl.a. brukt i enkelte statlige eller halvstatlige institusjoner (bl.a. Norges Statsbaner og Norsk Hydro). I det private nærings­ liv brukes i stedet tittelen konsernsjef. generaldistanse, resultanten av distanser utseilt på forskjellige kurser i et bestikkoppgjør. dvs. dis­ tansen målt direkte fra avfarende til påkommende sted. Se ►bestikk. General Dynamics Corporation [dsenarol dainærniks kå:pareijan], Falls Church, Virginia, amerikansk industrikonsern, grunnlagt 1899 som Electric Boat Company. Etter en omstrukturering i 1990-årene er konsernets hovedaktivitetsområder produksjon av atomubåter og panservogner/ stridsvogner. Tidligere leverte General Dynamics også annet forsvarsmateriell, som fly, missiler og avansert elektronisk utstyr. Omsetning 1995: 3,5 mrd. amerikanske dollar; 27 700 ansatte. Electric Boat Company ble grunnlagt 1899 og leverte 1900 den første undervannsbåt til US Navy. Navnet General Dynamics kom 1952, da sel­ skapet ble slått sammen med flyprodusenten Canadair. Militærflydivisjonen i Fort Worth, Texas, ble i desember 1992 solgt til Lockheed, som i mars 1995 slo seg sammen med Martin Marietta til Lock­ heed Martin. Av militære fly er jagerbomberen F1 1 1 og lettvektsjageren ►F-16 Fighting Falcon mest kjent. General Dynamics har også bygd sivile pas­ sasjerfly (Convair). Andre deler av konsernet som er solgt i 1990-årene er produksjonen av småfly (Cessna), missiler og elektronikk. General Electric Company [dsenaral ilektrik -], Fairfield, Connecticut, amerikansk industri- og servicekonsern, grunnlagt 1878 av Thomas A. Ed­ ison, nåværende navn 1892 etter fusjon med to andre selskaper. Verdens største produsent av elek-

GENERAL ELECTRIC Fairfield, Connecticut, USA Grunnlagt 1878 Omsetning (1995): 64,7 mrd. dollar Ansatte (1995): 221 000

troteknisk utstyr. Ledende innen kjernekraftreaktorer, kraftverk, turbojetmotorer m.m. og er en­ gasjert i utvinning av kull, uran, olje og kobber. General Electric driver finansvirksomhet (GE Ca­ pital) og omfatter fra 1986 også RCA (Radio Cor­ poration of America, med fjernsynsnettverket NBC). Omsetning I995: 70,0 mrd. amerikanske dollar; 222 000 ansatte. Konsernsjef: John F. Welch Jr. generalentreprise, organisasjonsform for byg­ ge- og anleggsarbeider hvor byggherren bare har kontrakt med en entreprenør; generalentreprenøren. Se ►byggekontrakt. generalfelttoymester, GFM. benevnelse på sje­ fen for Hærens forsyningskommando, som har generalmajors grad. generalfiskal, en embetsmann som det pålå som øverste statsanklager å påtale statsforbrytelser. Et slikt embete ble opprettet for Danmark og Norge i 1665. Det bortfalt for Norge i I8l4. I Danmark ble det inndratt i 1863. Generalfiskalen var under­ ordnet generalprokurøren og skulle selv prosedere i Høyesterett. generalforsamling, et møte av medlemmer av selskap eller forening innkalt til drøftelse og av­ gjørelse av selskapsanliggender. Gjennom general­ forsamlingen, som er åpen for alle medlemmer, utøver disse normalt den øverste myndighet i sel­ skapet (foreningen) ved beslutninger truffet ved votering; vanligvis kan medlemmene møte ved full­ mektig. I aksjeselskaper og andre lovregulerte sel­ skaper med generalforsamling som øverste organ, skal det holdes minst én årlig generalforsamling, ordinær generalforsamling, det samme er i regelen tilfelle i andre sammenslutninger ifølge disses ved­ tekter (lover). Etter nærmere regler i lov eller ved­ tekter kan det holdes ekstraordinær generalforsam­ ling til behandling av særlige spørsmål som måtte melde seg; ofte kan en minoritet blant medlemme­ ne kreve ekstraordinær generalforsamling. generalforstamt, tidligere offentlig administrasjonsorgan for de norske skoger, det eldre general­ forstamt 1739—46 med sete i Kongsberg og med tyske forstmenn som ledere, og det yngre general­ forstamt 1760-71 med norske leder. Først i 1850årene ble det opprettet en permanent norsk skog­ administrasjon. Se ►Norge (skogbruk). Generalguvernementet (ty. Das Generalgouvernemenf), 1939-44 offisiell tysk betegnelse for de deler av det tyskokkuperte Polen som ikke ble direkte innlemmet i Tyskland. Generalguvernøren Hans Frank hadde sete i Krakow. Generaiic, Ivan, f. 1914, jugoslavisk maler, au­ todidakt, påvirket av Krsto Hegedusic, den betyde­ ligste representant for Hlebine-skolen av naivistis­ ke bondemalere i Kroatia. Generalife, sommerslott i Spania bygd for kali­ fen av Granada, like utenfor residensen Alhambra. Står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Stedet er verdenskjent for de egenartede mauriske hager som hører til anlegget. Den eldste delen er et smalt, rektangulært hagerom. Patio de la Ria eller Patio de la Acequia, hvor hovedmotivet er den lange kanal overrislet av spinkle fontenestråler, med storslagen utsikt over landskapet gjen­ nom en åpen loggia på den ene siden. Hagen stod ferdig på begynnelsen av 1300-tallet og er bevart med alle hovedtrekk intakt.

68

GENERALINSPEKTØR generalinspektør (mil.), betegnelse på sjefen for en av forsvarsgrenene: Hæren, Sjøforsvaret, Luft­ forsvaret og Heimevernet. Inngår i Forsvarets over­ kommando. står direkte under Forsvarssjefen og er dennes utøvere og rådgivere i spørsmål som angår forsvarsgrenen. Generalinspektøren har ansvar for a fremskaffe stridsklare styrker, herunder utdan­ nelse og oppøving m.m., og utvikling av taktikk og organisasjon. Generalinspektøren har disiplinærog jurisdiksjonsmyndighet. Generalmajors grad, i Sjøforsvaret kontreadmirals grad. generalintendanten, Gl, seksjonssjef i Hærens forsyningskommando. Har ansvar tor materiellog forsyningsforvaltningen innen Hærens inten­ dantur. Grad: oberst I. generalisering (av general), allmenngjøring. Begrepet er sentralt i logikk og vitenskapsfilosofi og brukes der om: I ) Den prosess hvorved man ved å iaktta og sam­ menligne enkelttilfeller kommer frem til et allmennbegrep eller stiller opp en allmenn regel eller lov. 2) En påstand som hevder eksistensen av allmenn­ gyldige eller unntaksløse sammenhenger mellom to eller flere begivenheter eller faktorer. Striden om allmennbegrepers eller universalias logiske og kunnskapsmessige grunnlag og status er et klassisk stridsspørsmål i filosofien. (Sekuniversaiia.) Det samme gjelder gyldigheten av generaliserende slutninger på basis av enkelttilfeller. Se ►in­ duksjon. generalisert angstlidelse (eng. GeneralizedAnxiety Disorder), GAD, en kronisk lidelse preget av vedvarende angst, spenning og bekymring for dag­ liglivets små hendelser og gjøremål sammen med en rekke symptomer på denne indre uroen og spennin­ gen slik som kroppslig ubehag, urolig hjerte, svim­ melhet, anspenthet, smerter i kroppen, på-vakt holdning, følelse av a kunne svime av, økt irritabilitet, søvnproblemer og konsentrasjons- og hukommelsesproblemer. Angsten er diffus og ikke bare knyttet til bestemte situasjoner som ved ►fobi. Mange med generalisert angstlidelse har vært eng­ stelige allerede fra barnsben av og har hatt opp­ vekstforhold som har medført utilstrekkelig læ­ ring av effektive mestringsstrategier ved stress og belastninger. Generalisert angst kan utløses av le­ gemlig sykdom og kroniske belastninger i ekteskap og arbeid. Tidligere erfaring kan gjøre at selvfølel­ sen er lav. Nar det opptrer belastninger, fører auto­ matiske negative tanker om seg selv og situasjonen til bade angst og vedlikeholdelse av denne. Slike reaksjonsmønstre kan forsterkes av en arvelig dis­ posisjon. Hos noen begynner generalisert angst med en panikklidelse som blir kronisk. Lidelsen begynner oftest i 20-årsalderen. Kvinner rammes oftere enn menn. Symptomene kan gå i bølger avhengig av livssituasjon og påkjenninger. Den økte muskelspenningen kan gi smerter og f.eks. fibromyalgi. Anspenthet og konsentrasjonsproblemer kan medføre yrkesmessig svikt. Den økte hjerte-kar aktiviteten kan ubehandlet føre til le­ gemlige komplikasjoner over ar. Depresjoner er vanlig som tilleggsproblem, og overforbruk av al­ kohol og smertestillende midler kan forekomme som en konsekvens av lidelsen. Generalisert angst kan også sees som ledd i andre psykiske lidelser. Samtalebehandling vil oftest fokusere pa endring av feilaktige tenke- og handlemåter (kognitiv psy­ koterapi). Beroligende midler (benzodiazepiner som f.eks. Valium og Vi val) er ofte effektive, men kan hos noen skape problemer i form av avhengighet og behov for økende doser. Ved lengre tidsbehandling vil man derfor oftere velge andre medikamen­ ter som f.eks. antidepressiva. Generalisert angst er en kronisk lidelse. Ubehandlet vil de fleste forbli å ha noen symptomer. 2 % av den norske befolkning anslås å lide av en generalisert angstlidelse.

generalissimus (lat., nydannet superlativ til general), tidligere tittel i enkelte stater på den øverstkommanderende for landets stridskrefter, som ofte også hadde vidtgående politisk makt. Brukt av Stalin. Chiang Kai-shek og Franco. generalist (av general). I. Person med utdan­ ning og kunnskaper som kan utnyttes på tiere fel­ ter. til forskjell fra spesialist. 2. (biol.). Art som utnytter et bredt spektrum av resurser (føde, tilholdssted m.m.). generaliter (av general), i alminnelighet, over­ hodet. generalitet. 1. Det å være generell, (ha) allmenn­ gyldighet. 2. (mil.). Betegnelse for samtlige generaler i Hæ­ ren. Generalitetslandene kaltes inntil 1795 i den nederlandske republikk de sørlige distrikter som ble erobret fra de spanske Nederlandene; de stod umid­ delbart under Generalstendene ►( Staten-Generaal). Utgjør nå provinsen Nord-Brabant og deler av Limburg og Zeeland. generaljurisdiksjonssjef (mil.), overordnet le­ der av den militære påtalemyndighet. Myndighe­ ten utøves av Forsvarssjefen og generalinspektør­ ene. Se også ►generaladvokat. generalkaptein, i Spania sjefen for et militær­ distrikt. Tidligere i Portugal og Venezia den mili­ tære øverstkommanderende i krig. I Frankrike mi­ litær grad på 1600-tallet. under marskalk. generalkart, eldre betegnelse på oversiktskart i liten målestokk. Norges geografiske oppmåling (Statens Kartverk fra 1986) har utgitt landgeneralkart i målestokk 1:250 000 over Hallingdal, Jo­ tunheimen og Telemark. Generalkirkeinspeksjonskollegiet, dansk­ norsk tilsyns- og sensurorgan, opprettet 1737 av Christian 6. Kollegiets formål var å føre tilsyn med kirke og skole i Danmark og Norge, og å øve sensur over religiøs litteratur. Biskopene ble ikke rådspurt ved opprettelsen. Kollegiet hadde til å begynne med stor myndighet, men fikk sin makt svekket etter hvert som pietismens innflytelse avtok. Det ble opphevet 1791. Generalkonferansen for mål og vekt (fr. Con­ ference General des Poids et Mesures, CG PM), den høyeste mellomstatlige instans for vedtak om stør­ relser. enheter og enhetssymboler, opprettet ved Meterkonvensjonen som ble vedtatt på Den diplo­ matiske meterkonferansen i Paris i 1875. Den hadde sitt første møte i 1889 og har siden vanligvis blitt sammenkalt hvert fjerde år. Delegatene utpekes av regjeringene i medlemslandene til Meterkonven­ sjonen. For Norge møter Justerdirektøren. Vedtak fra CGPM er bindende for medlemslandene og ret­ ningsgivende for en rekke internasjonale organisa­ sjoner som arbeider med standardisering av størrel­ ser og enheter. I periodene mellom møtene representeres CGPM ved Coinité International des Poids et Mesures, CIPM. som er eksekutivkomité for CGPM med overoppsyn over Det internasjonale byrå tor mål og vekt. BIPM, og en rekke rådgivende komiteer nedsatt av CGPM. generalkonsul, høyeste grad av konsulær tje­ nestemann. overordnet de øvrige konsuler innen sitt distrikt. Se ►konsul. generalkrigskommissær, tidligere betegnelse for sjefen for Utskrivningsvesenet. Betegnelsen talt bort ved etableringen av Vernepliktsverket i 1991. generalkurs, resulterende kurs når man har seilt flere kurser, dvs. den kurs som fører direkte fra avfarende til påkommende sted. Se ►bestikk. generalkvartermester (mil.), i enkelte hærer generalstabssjefens nærmeste mann med arbeids-

GENERAL MOTORS Detroit, Michigan, USA Grunnlagt 1908 Omsetning (1995): 155,0 mrd. dollar Ansatte (1995): 692 800

område vesentlig på forsyningssiden. i Norge tidli­ gere navn på generalstabssjefen. senere på sjefen for selve generalstabsarbeidet. Under den annen verdenskrig hadde den norske hær i Storbritannia en generalkvartermester som ledet intendantur-, verksteds- og den våpentekniske virksomhet. generalløytnant, se ►general, generalmajor, se ►general. generalmarsj (mil.), tidligere brukt signal pa horn eller tromme til bajonettanfall (storm) over hele linjen; på krigsfartøy signal for «klart skip» (klar til kamp). General Motors Corporation Id^enaral møutoz -], GM, Detroit, Michigan, amerikansk bilindustrikonsern, grunnlagt 1908. Bilproduksjon star for 90 % av konsernets omsetning. I USA ble 2.8 mill, personbiler produsert 1994, av merkene Btiick. Cadillac. Chevrolet. Oldsmobile, Pontiac og Saturn. For øvrig produseres Opel i Tyskland og enkelte andre europeiske land (i Storbritannia under nav­ net Vauxhall). GM eier fra 1990 50 % av Saab Au­ tomobile og har en større eierandel i den japanske lastebilprodusenten Isuzu. GMs egne merker pro­ duseres for øvrig i bl.a. Sør-Amerika og Australia. Konsernsjef: John F. Smith Jr. Historikk. GM ble startet 1908 av William Crapo Durant (1861-1947). De første årene bestod GM av Buick. Oldsmobile. Cadillac og Oakland. i 1911 kom GMC lastebiler, i 1918 Chevrolet, i 1925 i England Vauxhall og Bedford. I 1926 ble Oakland erstattet av Pontiac, og i 1929 overtok GM Opel i Tyskland. La Salle ble produsert 1927-40. I 1948 ble Holden lansert i Australia, og i 1990 kom et nytt bilmerke i USA. Saturn. Den første samlefabrikk utenfor Amerika startet 1924 i København. GM gjorde seg tidlig uavhengig av underleverandører ved å kjøpe opp en lang rek­ ke fabrikker og tok etter hvert også opp bl.a. pro­ duksjonen av husholdningsapparater(Frigidaire kjø­ leskap m.m., solgt 1979). I 1990-årene har kon­ sernet vært opptatt av igjen a konsentrere seg om bilproduksjonen. Se også artikler om de enkelte bilmerkene. generalmonstring (sjømil.), prøver og øvelser med skip og besetning etter en oppøvingsperiode med helt eller delvis ny besetning før skipet karak­ teriseres som operativt. generalplan, tidligere betegnelse pa ►kommu­ neplan: se også^planleggingslovgivning og ►regu­ leringsplan. generalpolise, forsikringskontrakt hvor forsikringstageren automatisk er dekket for de varesendinger som gar med de transportmidler som er nevnt i polisen, opptil et maksimumsbeløp per transport­ middel. Forsikringstageren noterer hver enkeltsending i en deklarasjonsbok, som blir lagt frem for forsikringsselskapet, vanligvis en gang i måneden, for beregning av premien. generalprevensjon, allmennprevensjon, i straf­ feretten den virkning trusselen om straff antas å ha med hensyn til å avholde mennesker i sin alminne­ lighet fra å begå forbrytelser. Motsetningen er spe­ sial- eller individualprevensjon, som betegner straffens virkning for den som blir straffet. Straffelov­ givningen har generalprevensjon som sitt viktigste formål. Straffens avskrekkende virkning har fra gammelt vært tillagt stor betydning; i eldre tid ledet dette til

69

at henrettelser og fullbyrdelse av legemsstraffer foregikk offentlig og mest mulig grusomt og pine­ fullt. I nyere tid legger man større vekt enn tidlige­ re på betydningen av selve straffetrusselen, og da også på dens moraldannende virkning ved at den antas å skape moralske hemninger i tilknytning til straffbelagte handlinger. Straffens faktiske virkning som generalprevensjon er lite utforsket og har vært mye diskutert, men generalprevensjon tillegges sta­ dig fremtredende betydning i domstolspraksis og lovgivning. De strenge dommer i promillesaker er et klart utslag av hensyn til generalprevensjon. Se ►strafferettsteorier. Litt.: V. Aubert: Om straffens sosiale funksjon (1976); Johs. Andenæs: Straff og lovlydighet (1974), Alminnelig strafferett (3. utg. 1989). generalprokuror (fr ), i Danmark-Norge fra 1661 en høytstående embetsmann som bl.a. førte tilsyn med lovgivningen og var regjeringens rådgi­ ver i juridiske saker. 1 Norge opphørte embetet ved atskillelsen fra Danmark. Et embete med dette navn, men med flere trekk fra det svenske justitiekanslerembetet, ble opprettet av Carl Johan i 1822 til kontroll av embetsmennene og besatt med Chr. M. Falsen, men stillingen ble avskaffet i 1825 etter Stortingets henstilling. I Danmark har embetet ikke vært besatt siden 1872. I fransk rettsvesen betegner procureur general sje­ fen for påtalemyndigheten ved de høyere domsto­ ler. General Santos, Dadiangas. by i Filippinene, pa sørkysten av Mindanao, innerst i Sarangani Bay; 250 000 innb. (1990). Havneby; foredling av jord­ bruksprodukter (bananer. ananas, kassava). Flyplass. Oppkalt etter general Paulino Santos som ledet koloniseringen av den nærbeliggende Korondaldalen i 1930-årene. generalsekretær. 1. Daglig leder i større organi­ sasjon eller institusjon, f.eks. politisk parti (parti­ sekretær) eller interesseorganisasjon. Generalsekre­ tæren er vanligvis ansatt, i motsetning til styrele­ der som gjerne er valgt pa landsmøtet. 2. Etter eng. secretary general, øverste adminis­ trative leder av internasjonal organisasjon (FN, NATO o.l.) generalstab, organ for planlegging, koordinering og ledelse av den samlede virksomhet ved en høyere landmilitær enhet. Generalstaben ledes av en egen sjef, oftest benevnt generalstabssjef. Den deles nor­ malt i seksjoner; i de fleste NATO-land er inndelin­ gen: personelltjeneste(G I), etterretning (G 2), ope­ rasjoner (G 3), forsyningstjeneste (G 4) osv. Norske offiserer utdannes til tjeneste ved høyere staber (ge­ neral stabstjeneste) ved Forsvarets stabsskole. Den første virkelige generalstab ble opprettet i Preussen på begynnelsen av 1800-tallet, den fikk senere stor betydning og innflytelse under Helmuth von Moltke, som var generalstabssjef 1858-88. En norsk generalstab ble opprettet allerede i 1814. Etter den annen verdenskrig ble generalstaben kalt Hærens stab, som var sjefen for Hærens utøvende organ. Fra 1970 er Hærens stab under ledelse av Generalinspektøren for Hæren inkorporert i For­ svarets overkommando. Betegnelsen generalstab er i Norge (og andre land) også brukt om det korps av offiserer som gjennom særskilt utdannelse (før krigen ved Den militære høyskole) og forskjelligartet tjeneste ble kvalifi­ sert til stillinger i generalstaben og ved Hærens høyere enheter (divisjon, brigade). Generalstatene, feilaktig oversettelse av det nederlandske Staten-Generaal, som egentlig betyr generalstendene (stenderforsamlingen) og er nav­ net på den nederlandske nasjonalforsamlingen. Se ►Staten-Generaal. generalstendene, Frankrikes nasjonalforsam­ ling, se ► États généraux.

GENERASJONSVEKSLING generalstreik, arbeidsnedleggelse som omfatter alle eller det overveiende flertall av arbeiderne i et land (eller ved lokal generalstreik i en by eller et distrikt), uavhengig av hvilken industri eller hvil­ ket fag de arbeider i. Generalstreik har som regel videre politisk siktemål enn andre streiker. Historikk. Ideen om generalstreik som politisk press­ middel ble utformet i Storbritannia i 1830-årene, men et forsøk fra chartistenes side i 1842 var helt mislykket. 1 1868 tok den første sosialistiske Inter­ nasjonale opp tanken om generalstreik som middel til å hindre krig, og få år etter begynte anarkistene propagandaen for den revolusjonære generalstreik som middel til a sprenge statsmakten. Fra anarkiste­ ne overtok Georges Sorel og de revolusjonære syndikalister i 1890-årene tanken om generalstreik som det egentlige revolusjonære kampmiddel; det var generalstreiken som skulle ta eiendommen fra kapi­ talistene og avskaffe staten. Samtidig tok sosialde­ mokratene masse-streiken i bruk som middel til a øve politisk press i striden for alminnelig stemme­ rett. I Belgia ble slike generalstreiker gjennomført 1891 og 1893. i Østerrike 1896, begge steder med betydelig virkning. I 1893 vedtok Det norske Arbei­ derparti at generalstreik skulle erklæres hvis ikke alminnelig stemmerett var gjennomført innen I. mai 1900. En ny stemmerettsgeneralstreik i Belgia 1902 mislyktes, og en svensk to-dagers storstreik for alminnelig stemmerett samme ar førte heller ikke til øyeblikkelige resultater. Under revolusjonen i Russland 1905-06 spilte massestreikene en vesentlig rolle, og det stimulerte interessen for og diskusjonen om generalstreik innenfor vesteuropeisk arbeiderbevegelse. Det ble gjort forsøk på a få de internasjonale sosialistiske kongresser til a slå fast arbeiderorganisasjonenes plikt til generalstreik overfor en stat som gikk til angrepskrig, og forslag om dette fikk støtte bl.a. fra arbeiderbevegelsen i Norge. Men planene ble aldri realisert fordi det viste seg umulig a oppnå tilslutning fra alle. I Norge ble det avholdt en dags generalstreik i 1917 som førte til at regjeringen gikk med pa en stor del av arbeidernes dyrtidskrav. Storstreiken 1921 ble imidlertid mislykket og kostet fagbeve­ gelsen 7, av medlemmene. I det hele tatt svarte bare få generalstreiker egentlig til forventningene. De fleste førte til svekkelse av fagforeningene bå­ de økonomisk og tallmessig. Troen på generalstreik som økonomisk kampmiddel ble derfor etter hvert svekket. Men som middel til å øve politisk press har generalstreik vært nyttet også senere, bl.a. i Chile og Sør-Afrika i 1970-og 1980-årene. Generalsynoden, fra 1969 den engelske kirkes sentrale lovgivende forsamling, se ►convocation. generalvikar, i den romersk-katolske kirke bi­ skopens personlige medhjelper i ledelsen av bispe­ dømmet. Han må være prest, minst 30 år og dok­ tor eller lisensiat i kanonisk rett eller teologi. Han utnevnes på åremål og har samme utøvende myn­ dighet som biskopen innenfor bispedømmet. generasjon (av lat., til genus, ‘slekt’), slektledd. I. (biol.). De enkelte på hverandre følgende ledd av en slekt (et kull). I genetikken betegnes forel­ dregenerasjonen P (parentalgenerasjonen) og avkomgenerasjonen F,, F, osv. (filialgenerasjonen). 2. Dels alle mennesker som lever på samme tid (f.eks. generasjonen fra 1814); dels menneskeal­ der, dvs. ca. 7, århundre (den yngre generasjon, mellomgenerasjonen, den eldre generasjon). 3. Industriprodukter som er utviklet på grunnlag av tidligere produkter (f.eks.: romfergen er USAs fjerde generasjon av romfartøyer). generasjonsintervall, tidsavstanden mellom fødsel av foreldre og avkom. Generasjonsintervallet har betydning i evolusjonen, idet arter med lan­ ge generasjonsintervaller vil kreve lang tid førevo-

lusjonsmessige forandringer etableres. Arter med korte generasjonsintervaller er egnet til arvelighetsstudier, f.eks. bananfluer (10-15 døgn). generasjonsregnskap, oppstilling som viser de offentlige inntekter og utgifter på lang sikt som føl­ ger av politiske beslutninger som allerede er truffet og av andre forhold som kan forutsis. Begrepet har i 1990-årene fått stor aktualitet pga. de forpliktelser til alderspensjoner som staten har påtatt seg gjen­ nom trygdeordninger. Denne delen av generasjons­ regnskapet bygger på befolkningsprognoser: Man kan med stor sikkerhet forutsi hvor mange personer som vil være i pensjonsalder én generasjon frem i tiden og hvor store tilleggspensjoner disse har krav på. Videre kan man lage forholdsvis sikre anslag for innbetalingene til folketrygden. Trygdeforpliktelsene spiller en sentral rolle i generasjonsregnskap i alle land. I Norge har også statens inntekter fra petroleumsvirksomheten blitt tillagt stor betydning, fordi man forutser en bestemt utvikling av disse. De vil reduseres etterat uttellingene til alderspensjoner har begynt å stige vesentlig. For a hindre at pensjonsuttellingene skal gjøre det nødvendig med en dramatisk skjerping av skattene, ble Statens petroleumsfond opprettet 1990 og til­ ført midler fra 1996. generasjonstid, tidsavstanden mellom todelinger eller fordoblinger av antall ved bakteriers vekst (ned til 20 min og kortere). Se ogsa ►generasjons­ intervall. generasjonsveksling. 1. (zool.). Hos en dyre­ art betegnelse for det forhold at det forekommer forskjellige formeringsmåter som avløser hveran­ dre. Dette kan skje til forskjellig tid på samme individ som kan ha evne til både ukjønnet og kjøn­ net formering. Koral Idyr kan for eksempel frem­ bringe nye individer dels ved deling eller knoppskytning (ukjønnet formering), dels ved dannelse av kjønnsceller (kjønnet formering); tilsvarende forhold er kjent hos noen børsteormer og hos sekkdyr. I andre tilfeller forplanter individene seg enten ukjønnet eller med kjønnsceller, dvs. ulike forme­ ringsmåter er fordelt på ulike generasjoner (to eller flere). Som regel foregår det et mer eller mindre regelmessig skifte mellom ukjønnede og kjønnede generasjoner, som kan ha meget forskjellig byg­ ning (generasjonsdimorfisme). Hydroidene har for eksempel en fastsittende polyppgenerasjon (ukjøn­ net) alternerende med en frittsvømmende medusegenerasjon (kjønnet). Det skilles mellom to hovedtyper av generasjons­ veksling. METAGENESE

Ved metagenese veksleren generasjon som har kjøn­ net formering med en som har ukjønnet forme­ ring. De ukjønnede individene frembringer ved de­ ling eller knoppskytning (vegetativt) individer med kjønnsorganer; fra deres befruktede egg utvikles igjen ukjønnede individer. Det forekommer også dyr med flere ukjønnede generasjoner i rekkefølge, hvoretter det opptrer en kjønnet generasjon, der­ etter igjen flere ukjønnede generasjoner osv. Meta­ genese er kjent fra polyppdyr, ormer, mosdyr og salper. Når den kjønnede generasjon sitter som knop­ per på den ukjønnede generasjon, betegnes sist­ nevnte som ammedyr. Også innenfor livssyklusen til encellede mikroorganismer (Protoctista) taler man om en generasjonsveksling. En generasjon som formerer seg ukjønnet ved deling, frembringer av­ kom som blir til en kjønnet generasjon (eks.: foraminiferer). Flere ukjønnede generasjoner kan føl­ ges av en kjønnscelleproduserende generasjon (som hos sporozoer, Apicomplexa). Som regel har disse generasjonene forskjellig utseende. HETEROGENESE

Ved heterogenese (heterogoni) veksler en genera­ sjon som har kjønnet formering med en eller flere

GENERATIO AEQUIVOCA Hos algene er gametofytt og sporofytt oftest selv­ stendige individer med samme eller ulikt utseende. Hos enkelte algegrupper kan gametofytten være så sterkt redusert at den bare består av kjønnscelle­ ne. Hos sopp er det stor variasjon i generasjonsveksIingen, men hos de høyere sopper er de to genera­ sjoner alltid forent i den samme organisme. Hos mosene er generasjonsvekslingen morfolo­ gisk meget tydelig. Sporen spirer til et lite forkim, og fra dette dannes den grønne plante med stengel og blad (gametofytt). På denne dannes kjønnsor­ ganer. og fra den befruktede eggcellen dannes et stilket sporehus med sporer (sporofytt). Hos karsporeplantene er gametofytten redusert til bare å omfatte forkimen. som her har kjønnsor­ ganer. mens resten av planten med bladene utgjør Generasjonsveksling hos stormaneter. Tegningen sporofytten, som også danner sporer. Enkelte karviser den fastsittende polyppgenerasjonen hvor sporeplanter (heterospore) har to typer sporer. ukjønnet formering (avsnøring eller strobilering) Megasporene (makrosporene) spirer til sterkt re­ foregår ved at den ytterste delen forlater polyppen duserte forkim med hunnlige kjønnsorganer som er (A). Denne lille maneten vokser gradvis inntil den innesluttet i sporene, mens mikrosporene danner er kjønnsmoden (B). De frittsvømmende manetene forkim med hannlige kjønnsorganer. (medusene) utgjør manetgenerasjonen, som sene­ Dette er en overgang til forholdene hos frøplan­ re formerer seg ved kjønnsceller. Medusene er scertene. hvor gametofytten er enda mer redusert, og kjønnet, og hannen slipper ut spermier som be­ hvor gametofytten ikke frigjøres fra sporofytten. frukter de mange eggene i hunnens kroppshule Hos de nakenfrøede er det ennå rester av forki­ (C). Fra det befruktede egget utvikles en ciliert lar­ men, mens denne hos de dekktrøede planter er helt ve (D), som siden slår seg nedpå fjellgrunn (E) og forsvunnet. I dens sted består den hunnlige game­ pa nytt danner en polyppgenerasjon. tofytt av i alt 8 celler (hvorav en er eggcellen) som utgjør embryosekken inne i frøemnet. Den hannli­ ge gametofytt består av pollenkorn som på arret generasjoner som formerer seg ved ►partenogenespirer til en pollenslange som inneholder 2 sædcel­ se. Dette finnes hos hjuldyr, småkreps (f.eks. vann­ ler. Etter befruktningen utvikles eggcellen til den lopper, dafnier) og insekter (f.eks. gallveps og bladdiploide sporofytten som på den måten består av lus) og er oftest sesongbetont. Hos gallvepsene veks­ hele planten med røtter, stengel, blad og blomster. ler en generasjon som omfatter hanner og hunner, En sammenligning av generasjonsveksling hos de med en generasjon av bare hunner; den førstnevnte ulike organismegruppene viser tydelig en økende har kjønnet formering med befruktede egg, den dominans av sporofytten under utviklingen (fyloannen formerer seg ved partenogenese. De to ge­ genien) fra enkle organismer til karplanter. EBr nerasjonene har ulikt utseende (generasjonsdimorfi), og de utvikler seg i galler av forskjellig type. generatio aequivoca (lat.), generatio spontqHos bladlusene følger en rekke partenogenetiske nea, uravl, dannelse av en organisme uavhengig av generasjoner etter hverandre i løpet av sommeren; foreldreorganismer. Pasteur var den tørste som viste om høsten fremkommer normalt en hann/hunnved eksperiment at dette ikke kan skje, men at alt generasjon med kjønnet formering. De befruktede levende i våre dager bare kan dannes fra annet le­ eggene overvintrer og utvikler seg til den første vende. partenogenetiske generasjon etterfølgende vår. Hos generativ (av lat. 'slekt'), som har med forplant­ de partenogenetiske generasjonene utvikles fostre­ ning å gjøre. ne vanligvis i mordyrets eggstokk; hunnene i den generativ formering, forplantning ved kjønnscel­ kjonnede generasjonen er alltid eggleggende. I vis­ ler. se tilfeller kan den kjønnede generasjonen falle helt generator (av lat. 'frembringer'), innretning som ut, så formeringen blir rent partenogenetisk. Hos omdanner eller frembringer noe; brukes i mange dafnier kan de samme hunner etter omstendighete­ betydninger, f.eks.: ne formere seg partenogenetisk eller frembringe befruktede egg etter paring. I. Maskin som omdanner mekanisk energi til 1 noen tilfeller av heterogenese kompliseres for­ elektrisk, f.eks. likestrøm- og vekselstrømgeneraholdene med generasjonsdimorfisme og med man­ tor (også kalt dynamo, se ►elektrisk maskin), elek­ ge partenogenetiske generasjoner som kan være trostatisk generator (se ►Van de Graaff akselerafruktbare aherede på larvestadiet. Det siste er ofte tor. ►bil. elektrisk system). tilfelle hos parasittiske ormer. Rundormen Angio2. Apparat som frembringer elektriske signaler stomum nigrovenosum har en hermafrodittisk ge­ eller lydsignaler: pulsgenerator. tonegenerator. nerasjon. som lever i lungen hos frosk, vekslende 3. Apparat til fremstilling av stoffer som brukes med en betydelig mindre særkjønnet generasjon som energikilder, f.eks. forbrenningsgass (se^gasssom lever fritt i jord. Man tenker seg at ulike for­ generator). mer for generasjonsveksling har utviklet seg fra en generatorgass, gengass, brennbar^gass som kan opprinnelig enkel metamorfose. AA inneholde henimot 40 % brennbare bestanddeler 2. (bot.). Generasjonsveksling hos planter vil si (karbonmonoksid og hydrogen), mens resten stort at livssyklus består av en regelmessig veksling mel­ sett er nitrogen og karbondioksid. Benyttes som lom to generasjoner, en gametofytt og en sporovarmekilde i glassverk, porselensfabrikker og ved fytt. som har forskjellige formeringsmåter. Gamefremstilling av stål. tofytten består av haploide celler og produserer Under bensinmangelen i den annen verdenskrig gameter (kjønnsceller). Ved befruktning dannes en ble generatorgass fremstilt ved ufullstendig forbren­ diploid zygote som vokser ut til en sporofytt. Den­ ning av små løvvedstykker (knott) og trekull brukt ne danner til slutt ved reduksjonsdeling. meiose, til drift av forbrenningsmotorer. især i biler. sporer, som spirer til gametofytter. Denne generageneratrise (av lat. 'frembringer') (mat.), rett sjonsvekslingen er koblet til en kjernefaseveksling. linje som ved en bestemt bevegelse beskriver en Dette er tilfelle hos de aller fleste planter. Forhol­ flate. Eksempel: En kjegleflate kan bli beskrevet det mellom de to generasjonene er imidlertid gan­ av en rett linje når denne beveger seg langs en ske forskjellig hos plantegruppene.

70

sirkel og samtidig går gjennom et fast punkt uten­ for sirkelens plan; linjen kalles da kjegleflatens generatrise. Generatrisen kalles også den beskrivende linje, og kurven som dirigerer bevegelsen kalles ofte direktrise. I eksempelet over er sirkelen direktrise. generell |Je-| (av general), allmenn, alminnelig, i sin alminnelighet. generisk (av lat. 'slekt'), som er eller tilhører en art, spesielt for en art, artsmessig, bestemt etter sin art (og ikke individuelt). generisk bestemt kalles en salgsgjenstand (vare) når den er angitt med visse artsmerker eller som en viss mengde av et bestemt vareparti, f.eks. pote­ ter, jernmalm, i motsetning til individuelt bestemt vare. generisk utsagn, generelt, tidløst utsagn, f.eks. Jorden går rundt, hunder har fire ben. genese (av gr. ‘opprinnelse, tilblivelse'), brukes i biologi om utvikling og dannelse av celler, vev, organer, arter. -genese (av gr.), opprinnelse, tilblivelse, skapel­ se. Genesis (gr. ‘opprinnelse, tilblivelse’), vanlig betegnelse for Første Mosebok, hentet fra den greske oversettelse Septuaginta. Genesis forteller om ver­ dens opphav, urhistorien og de israelittiske patriar­ ker. Se ►Mosebøkene. Genesis [dsenasis], britisk rockgruppe dannet 1967, med bl.a. Peter Gabriel, sang, Michael Rutherford, gitar, og Tony Banks, keyboards; trom­ meslageren Phil Collins og gitaristen Steve Hackett kom med i 1970. Gruppen vant et stadig større publikum, ikke minst på grunn av konsertene, som fikk karakter av teatralske multimedia-show. Gjen­ nombruddet på verdensbasis kom med albumet The Lamb Lies Down on Broadway (1974). Året etter sluttet imidlertid forgrunnsfiguren Gabriel, og Col­ lins overtok rollen som førstevokalist. 1 1977 ble gruppen redusert til trio, men fortsatte med hjelp av bl.a. trommeslageren Chester Thompson. Albu­ met And Then There Were Three (1978) bie nok en stor suksess. Etter hvert endret gruppen stil i ret­ ning av enklere komposisjoner, og beholdt en sterk posisjon i 1980-årene, samtidig som medlemmene også var aktive i andre sammenhenger. Av andre album kan nevnes Abacab (1981), Invisible Touch (1986) og We Can 't Dance (1991). Genet Isane], Jean, 1910-86, fransk forfatter. Han levde den første delen av sitt liv blant samfun­ nets utstøtte, og de fleste av hans romaner, som Notre Dame des fleurs (1942). Miracle de la rose (1945), Querelle de Brest (1947; filmatisert av R. W. Fassbinder 1982) og Pompes funébres (1948), henter sine motiver fra kriminalitetens verden og skildrer mennesker som bevisst velger å leve på feil side av loven. Genet omgir forbrytelsen og dens utøvere med en nesten religiøs glorie, og han frem­ stiller den verden som består av kriminalitet og perversitet som den «normale» verden overlegen. Hans stoff har virket sjokkerende; han skildrer usminket både homoseksualitet og kriminalitet, men med en litterær utforming som vitner om hans store talent. Død, destruksjon og tilintetgjørelse er hovedtemaer hos ham. Samtidig ønsker han å fri­ gjøre seg fra skyldfølelse og moralsk forfall ved sitt verks estetiske kvaliteter. Genets egenartede skuespill er dikteriske analyser av forholdet mellom scenens illusjon og «virkelig­ heten» utenfor teateret. Nevnes kan Les Bonnes (1947; norsk overs. Hushjelpene, 1991), Haute Surveillance (1949), Le Balcon (1956; norsk overs. Balkongen, 1963), Les Négres (1959) og Les Paravents (1*961). Dessuten utgav han diktsamlingen Le Condamné å mort og den selvbiografiske Journal du voleur (1949; norsk overs. Tyvens dagbok, 1966).

71

Etter I961 skrev Genet lite. Han var engasjert i politisk arbeid, bl.a. støttet han aktivt ytterliggå­ ende palestinske bevegelser og grupper som Rote Armee Fraktion (Baader-Meinhof-gruppen). Som forfatter oppnådde han stor anerkjennelse i Frank­ rike. For Jean-Paul Sartre var han en «eksistensia­ listisk helt» som våget å velge sin egen skjebne. Genet ble tildelt Le Grand Prix national des lettres i 1983. Litt.: J.-P. Sartre: St.-Genet, comédien et martyr (i Genets CEuvres complétes I. 1952); Philip Thody: J. G. A Study of his Plays and Novels (1968); J.B. Moraly: J. G.; La Vie écrite (1988). genetiker (av sen), arvelighetsforsker, jfr. gene­ tikk. genetikk (av gen), læren om biologisk arvelig­ het. det at en egenskap i en generasjon kan gjenfin­ nes i en senere generasjon. Dette gjelder ikke bare enkelte karakterer, men også det forhold at men­ nesker føder menneskebarn, at ertefrø spirer til erteplanter osv. Det som overføres fra en genera­ sjon til den neste, er imidlertid ikke egenskapen i seg selv, men arveanlegg (gener). ARVEANLEGG

Hos alle høyere organismer finnes mesteparten av arveanleggene i cellekjernenes kromosomer. De består kjemisk av deoksyribonukleinsyre, DNA, bygd opp av sukkerarten deoksyribose, fosforsyre og fire nitrogenholdige baser; adenin (A), tymin (T), cytosin (C), guanin (G). Sveitseren Johann Friedrich Miescher oppdaget nukleinsyrene i 1870årene, men først i 1944 viste amerikanerne Oswald T. Avery, Colin M. Macleod og Maclyn McCarthy at DNA kunne inneholde genetisk informasjon. En modell for strukturen av DNA ble fremsatt av Ja­ mes Dewey Watson og Francis H. C. Crick i 1953. Se ogsåkDNA og^nukleinsyrer. Funksjon. Arvestoffets primære funksjon ble ut­ redet av amerikanerne George W. Beadle og Ed­ ward L. Tatum i 1940-årene. Hvert arveanlegg kontrollerer produksjonen av et protein, eller mer nøyaktig et polypeptid, dvs. en kjede satt sammen av et varierende antall av de 20 biologisk viktige aminosyrene. Den lineære ordningen av nitrogen­ holdige baser i DNA-molekylet bestemmer den li­ neære ordningen av aminosyrer i polypeptidet, og den lineære ordningen av aminosyrene bestemmer alle polypeptidets egenskaper. Den genetiske in­ formasjonen består altså av opplysninger om pro­ teinstruktur. Den er kodet etter et bestemt system (►genetisk kode), slik at tre på hverandre følgende nitrogenbaser i DNA betyr én aminosyre. Se også ►proteinsyntese. Regulering av funksjon. Alle celler i en organisme inneholder samme antall kromosomer og bærer således samtlige av organismens arveanlegg, men bare en del av genene fungerer i hver enkelt celle. Hva som regulerer genenes funksjon, er bare delvis kjent; vi vet at hormoner og bestemte stoffskifteprodukter kan virke regulerende. Organisering. Genene er ordnet på rekke og rad. Det enkelte kromosom består av ett langt DNAmolekyl. Noen avsnitt av dette er gener for prote­ iner, mens andre deler har regulerende og organi­ serende funksjon. Genene hos organismer med cellekjerne er orga­ nisert i to slags DNA-segmenter, eksoner og introner. Et ekson koder for en serie aminosyrer som utgjør et avsnitt av det proteinet genet bestemmer. Mellom to eksoner sitter et intron, som ikke koder for noen aminosyrer og hvis funksjon (om noen) er ukjent. Når genet blir avlest, produseres etRNAmolekyl som representerer hele genet, både alle eksoner og alle introner. Men før proteinsyntesen finner sted, blir alle RNA-stykker som svarer til intronene kuttet ut, slik at bare eksonene er repre­ sentert i det RNA som styrer proteinsyntesen på ribosomene.

GENETIKK

P (parental generasjon, foreldregenerasjon) kjønnsceller

F, (første filialgenerasjon)

selvbestøvning innenfor F1 kjønnsceller

f2

(annen filialgenerasjon)

selvbestøvning innenfor F2

1AA : 24a:1aa gul gul grønn

bare gule

I

bare grønne

1AA:24a:1aa

Genetikk I. Mendels første lov. Se artikkelteksten for forklaring. Sirkler med «hale» symboliserer hannlige kjønnsceller, mens sirkler uten «hale» sym­ boliserer eggceller. NEDARVING AV EGENSKAPER

Kjennskapet til genets struktur og primære funk­ sjon, den molekylære genetikk, kom først med ut­ viklingen av biokjemien i perioden 1940-60. Ar­ veanleggene ble imidlertid erkjent på en annen måte langt tidligere med Gregor Mendels krysningsforsøk med erter, publisert i 1865. Mendels arbeider ble lite påaktet før 1900 da C. E. Correns, E. Tschermak von Seysenegg og H. de Vries. uavhen­ gig av Mendel og hverandre, fant samme lovmes­ sighet ved nedarving av egenskaper. Mendels første lov. Mendel krysset to erteplanter, en type som ved selvbestøvning bare gav gule frø, og en som bare gav grønne. I første generasjon fant Mendel bare gule frø i belgene. Men ved å la de plantene som vokste opp fra disse gule frøene bestøve seg selv, oppdaget Mendel at det nå v ar både gule og grønne erter å finne i belgene, omtrent tre gule for hver grønn. De grønne ertene gav i senere generasjoner bare grønne frø ved selvbestøvning, men de gule var av to typer; En tredjedel gav bare gule frø, mens to tredjedeler fortsatte å gi både gule og grønne frø i forholdet 3:1. (Se figur I.) Resultatene kan forklares ved å anta at egenska­ pene (frøfargen) skyldes parvis ordnede arvefaktorer (gener), A for gule frø og a for grønne frø, hvor AA gir gule frø, aa gir grønne frø og Aa gir gule frø fordi genet A virker dominant i forhold til genet a, som sies å virke recessivt. Genparene atski Iles ved hver kjønnscelledannelse. Individer med like gener i et par (som AA og aa) kalles homozygote. Er genene ulike (Aa) kalles de heterozygote. Mendels annen lov. Mendel undersøkte også hvor­ dan flere egenskaper ble nedarvet samtidig. Han krysset en erteplante av en type med gule, glatte frø med en type med grønne, rynkede frø. I første generasjon ble alle erter gule og glatte, fordi gul dominerer i forhold til grønn, og glatt i forhold til rynket. Men i neste generasjon fant Mendel gule og glatte, grønne og glatte, gule og rynkede, grøn­ ne og rynkede i forholdet 9:3:3:1. Mendel antok at de ulike genparene ble atskilt og fordelt uavhengig av hverandre, hvilket vil gi den fordeling som er vist i figur 2 til Mendels annen lov. Vi ser at kjønnscellene med Ab og aB inneholder anlegg som ikke tidligere fantes i samme celle, nem­

lig anleggene for gult og rynket (Ab) og anleggene for grønn og glatt (aB). Dette er altså nye kombi­ nasjoner av arveanlegg eller rekombinasjoner. Det vil dannes 50 % rekombinante kjønnsceller når genene fordeles uavhengig av hverandre. Moderne tolkning. Kromosomenes forhold under celledeling, kjønnscelledannelse og befruktning ble utredet i tiden 1875-84, og i årene etter 1900 ble disse resultater kombinert med Mendels lover. Cel­ lekjernens kromosomer opptrer i par. Kromoso­ mene i hvert par atskilles under dannelsen av kjønnsceller og fordeles uavhengig av hverandre. Overensstemmelsen mellom genparog kromosompar førte til erkjennelsen av at genene befinner seg i kromosomene. Det endelige, cytologiske beviset for denne oppfatning ble først levert av Curt Stern i 1929 og Barbara McClintock i 1931. Den forskningsgrenen som arbeider med å lage kromosomkart som viser genenes plassering i de enkelte kro­ mosomer. kalles cytogenetikk. Mendels annen lov om den uavhengige fordeling av gener gjelder bare for gener i ulike kromosomer. Gener i samme kromosom vil følges ad fra genera­ sjon til generasjon - de er koblet. Men koblingen er ikke absolutt. Det kan skje utbytting mellom et stykke i ett kromosom og et tilsvarende stykke hos motparten i kromosomparet (det homologe kromosomet). Dette kalles overkrysning. Studiet av overkrysninger er en vesentlig del av grunnlaget for kartleggingen av kromosomer, fordi man antar at overkrysning mellom to gener skjer oftere jo lengre de ligger fra hverandre i kromosomet. Overkrysningsprosenten mellom to gener brukes som lengdemål i kromosomkartet (1 centimorgan ~ 1 % overkrysning). Nedarving av kjønn. Hos særkjønnede dyr blir det som regel født like mange hunner som hanner. Hos mennesket, som har 46 kromosomer, er det f.eks. slik at en kvinne har to like store kjønnskromosomer (X-kromosomer), mens mannen har ett Xkromosom og ett meget mindre Y-kromosom. Ved dannelsen av kjønnsceller, danner en kvinne bare egg med et X-kromosom (ved siden av de andre 22 kromosomer), mens en mann danner to slags kjønnsceller: sædceller med X-kromosom og sæd­ celler med Y-kromosom. Sædcellens kjønnskromosom er altså avgjørende for kjønnet til barnet som utvikles fra den befruktede eggcellen. Lignen­ de kromosommekanismer ligger til grunn for kjønnsbestemmelsen hos nesten alle særkjønnede

2. Mendels annen lov. Se artikkelteksten forforkla­ ring. Sirkler med «hale» symboliserer hannlige kjønnsceller, mens sirkler uten «hale» symbolise­ rer eggceller. BB glatt

44 gul

P

kjønnsceller

og

(ab)

|4a gul

F,

selvbestøvning innenfor F,

AaBb

x

AaBb

(ad)

44 Bb

Aa BB

Aa Bb

44 Bb

44 bb

AaBb

Aa bb

Aa BB

Aa Bb

aa BB

aa Bb

AaBb

Aa bb

aa Bb

aa bb

44 BB aB

Bb\ glatt

(A^

kjønnsceller

2

| aa bb grønn rynket

AB

evt. AB

F

x

72

GENETISK dyr. selv om ikke alle viser form-ulikheter mellom de to typene av kjønnskromosomer. Gener som ligger i kjønnskromosomene, viser kjønnsbundet arv. dvs. at egenskapene nedarves ulikt for de to kjønnene. Et eksempel pa dette er blødersykdom hos mennesket. For nedarving av egenskaper regulert av mange gener, se ►kvantitativ genetikk, og for fordeling og nedarving av egenskaper innen en bestand, se ► populasjonsgenetikk. ENDRINGER I ARVEANLEGGENE

Innen enkeltindividet' kan arveanleggene endres ved ► mutasjoner. Dette kan føre til en endring i en egen­ skap hos individet som bærer det muterte gen. eller endringen kan nedarves og effekten tørst komme til syne hos avkommet. Se også ►utviklingslæren. ► human genetikk og ►bioteknologi. AWB genetisk (til genetikk). I. Som angår et begreps eller fenomens opprin­ nelse eller utvikling. 2. Som har med arvelighet å gjøre. genetisk byrde, betegnelse brukt på mennes­ kets gjennomsnittlige belastning av arveanlegg som i enkel eller dobbel dose medfører sykdom eller redusert levedyktighet. Ut fra økning av sykdomsbelastning ved nært inngifte har man lenge trodd at hvert enkelt menneske i gjennomsnitt bærer 4-5 anlegg som hvert enkelt i dobbel dose vil gi et handieap. se også ►human genetikk. genetisk drift, forandring av den genetiske sam­ mensetningen i en populasjon som følge av tilfel­ digheter. ikke av naturlig utvalg. genetisk epidemiologi, forskningsretning innen human genetikk der man registrerer hyppigheten av de enkelte utgaver av gener (arveanlegg) eller sett av gener (haplotyper) i ulike geografiske områder eller etniske grupper. Mange gener finnes i alle eller de fleste folkeslag, men ofte med noe ulik hyppig­ het. Dette gjør at de egenskaper de virker pa får ulike uttrykk og gjor befolkningsgrupper noe ulike hverandre i gjennomsnitt. Noen genetiske forand­ ringer er kommet til så sent i menneskets historie at de bare har lokal utbredning. Den samlede genetiske variasjon mellom mennesker som i kortere eller leng­ re tidsperioder har levd isolert fra hverandre, er sær­ lig etter 1990 vist stor internasjonal interesse. Det at menneskegrupper ennå lever forholdsvis isolert, gjør det mulig å rekonstruere den historiske utviklingen via DNA-undersøkelser. Internasjonalt foregår kartleggingen av menneskets genetiske variasjon i et program kalt The Human Diversity Project. Den genetiske epidemiologi for Norge vil. dersom man na (1997) får studert eller tatt prøver av den eldste delen av de norske lokalbefolkning­ ene. etter hvert kunne fortelle oss om historiske og forhistoriske flyttinger og kanskje også om opp­ rinnelsen til de grunnbefolkninger vi startet ut fra. genetisk kode (biol.), system som angir hvilke aminosyrer og proteiner som produseres ut fra ar­ vestoffenes bygning. Hvert arveanlegg forteller om oppbyggingen av sitt bestemte protein (polypep­ tid). Proteinet er bygd opp av en kjede av amino­ syrer. Rekkefølgen av baser i arveanleggets DNAmolekyl avleses (transkriberes) til en tilsvarende rekkefolge av baser i et messenger-ribonukleinsyremolekyl (mRNA). I kontakt med ribosomer sty­ rer mRNA innordningen (translasjon) av transportRNA-molekyler (tRNA) ladd med aminosyrer. Der­ med bringes aminosyrene i posisjon og kan knyttes sammen til protein. Til tre baser i DNA (en triplett eller et kodon) svarer tre baser i mRNA (kodon) og endelig tre baser i tRNA (antikodon). Antikodonet i tRNA bestemmer hvilken aminosyre molekylet lades med. Til tre kodonerlUAA. UAG. UG A) sva­ rer intet ladd tRNA. De fører til opphør av synte­ sen av polypeptid og tjener som punktum. Se også ►aminosyrer. ►DNA og ►proteinsyntese.

Den genetiske kode er felles for alle organismer med ett unntak: Gener i mitokondriene har en an­ nen kode for enkelte aminosyrer. 1 pattedyr-mitokondrier betyr AUA metionin og ikke isoleucin som i cellekjernen. Den genetiske kode ble løst i årene 1961-67, ve­ sentlig ved hjelp av syntetiske mRNA-molekyler. R. W. Holley. M. W. Nirenberg og H. G. Khorana fikk 1968 Nobelprisen for å ha ledet arbeidet med å løse koden. genetisk mangfold, se ►biologisk mangfold. genetisk språkslektskap, slektskap mellom språk som har utviklet seg fra dialekter av ett og samme grunnspråk, f.eks. de romanske språkene som har utviklet seg fra dialekter av latin. Motsatt: typologisk språkslektskap. genetisk variasjon, Utseendemessig (fenotypisk) variasjon blant individene i en populasjon på grunn av forskjeller i genetisk sammensetning. Skyldes mutasjoner og rekombinasjon. genetisk veiledning, opplysning om arverisiko for sykdom eller en tilstand hos et påtenkt barn, et foster eller en person det er grunn til å tro er under økt risiko. Utgangspunktet er oftest en oppstått frykt fordi tilstanden tidligere har forekommet i familien. Det gjelder sykdommer som følger enkel arvegang (se ►genetikk, ►human genetikk), og det kan gjelde medfødte misdannelser eller sykdom­ mer, f.eks. sinnslidelser eller psykiske utviklings­ hemninger som skyldes samvirke mellom arvelig disposisjon og miljøpåvirkninger. Risikoens størrelse kan eksakt regnes ut som teo­ retisk arverisiko når utgangspunktet er et familie­ medlem med enkeltgensykdom. De par som etter genetisk veiledning vet at det foreligger 25 % eller 50 % risiko for at hvert barn vil rammes av en arvet sykdom, kan velge å ikke få (tiere) barn eller søke abort om kvinnen er uønsket gravid. Ved mange slike tilstander kan man utføre ► fosterdiagnostikk på morkakeprøve eller fostervannprøve for å unn­ gå å abortere friske fostre. Også ved en kjent økt risiko for kromosomsykdom leder genetisk veiled­ ning til tilbud om fosterdiagnostikk. Mange par som søker genetisk veiledning for antatt høy risi­ ko, viser seg å ha liten eller ingen økt risiko.

GENETISK KODE Aminosyre Alanin Arginin Asparagin Asparaginsyre Cystein Fenylalanin Glutamin Glutaminsyre Glysin Histidin Isoleusin Leusin Lysin Methionin Prolin Serin

Threonin Tryptofan Ty rosin Valin Ingen (punktum) U: A: G: C:

Uracil Adenin Guanin Cytosin

Kodon i mRNA GCU.GCC, GCA, GCG CGU, CGC, CGA, CGG, AGA, AGG AAU, AAC GAU, GAC UGU.UGC UUU.UUC CAA, CAG GAA, GAG GGU.GGC, GGA.GGG CAU, CAC AUU, AUC, AUA UUA, UUG, CUU, CUC, CUA.CUG AAA, AAG AUG CCU, CCC, CCA. CCG UCU.UCC, UCA, UCG, AGU.AGC ACU, ACC. ACA, ACG UGG UAU, UAC GUU, GUC, GUA. GUG UAA, UAG, UGA

For mange andre sykdommer er arvemekanismen for en eventuell arvelig disposisjon ufullstendig kjent. Her brukes empiriske risikotall idet man i store serier har undersøkt hvor hyppig en tilstand kan ramme et barn dersom en eller to i familien tidligere har hatt tilstanden. Hareskar hos et tidli­ gere barn gir 3-4 % risiko for senere barn. Har to tidligere barn hatt det. er den for nytt barn rundt 16 %. Dette er erfaringsmessig de høyeste risiko­ tall man møter i empirisk veiledning. 1 Norge gis genetisk veiledning av spesialister i medisinsk genetikk. Der genetisk veiledning fører til DNA-diagnostikk av sykdom eller anleggsbærerstatus. er fremgangsmåten regulert gjennom lov av 1994 om medisinsk bruk av bioteknologi. Lo­ ven tillater ikke helsepersonell å drive oppsøkende genetisk veiledning til slektninger når pasienten/ klienten ikke selv ønsker å gjøre dem oppmerk­ somme på at de kan søke lege og genetisk veiled­ ning, selv om dette kunne føre til tidligere diagnos­ tikk, f.eks. av kreft, eller til forebyggende behand­ ling. genetrix (lat., av gr. 'slekt'), den biologiske mor. til forskjell fra den sosiale mor (mater), moderne sosialantropologisk begrep benyttet som en mot­ sats til ►genitor. som stammer fra romersk rett. Som oftest er den biologiske og sosiale mor samme person. genett, europagenett, Genetta genetta, rovdyr­ art i snikekattfamilien. Bløt pels, lys bunnfarge med brune og svarte flekker. Har en lang hale med 9-10 mørke ringer og lys spiss. Smalt hode med spiss snute. Kropp ca. 50 cm lang, med en nesten like lang hale; vekt 1-2 kg. Lever mest av små pattedyr og krypdyr. Forekommer i Afrika nord for Sahara, i Palestina, Spania og Sør-Frankrike. Genette [ganet], Gérard, f. 1930, fransk littera­ turkritiker. en av de fremste eksponenter for den strukturalisliske nykritikken. Han har utarbeidet et begrepsapparat for romananalyse som de fleste franskspråklige kritikere følger. Blant hans viktig­ ste verker er Figures /-/// (1966-72). Mimologiques (1976). Introduction å Parchitexte (1979), Palinipsestes (1982) og Seuils (1987). genetter, Genetta og Osbornictis. to slekter med rundt 8 arter av små rovdyr i snikekattfamilien. Minner i form om en blanding av tamkatt og mangust. De er tågjengere og kan trekke klørne inn. Best kjent er ►genett. Genetz [je-|. Arvid Oskar Gustaf. 1848-1915. finsk sprakforsker og forfatter under pseudonymet Arvi Jånnes. Professor i finsk språk og litteratur 1891. professor i finsk-ugrisk språkvitenskap 1893. Genetz studerte bl.a. dialekter i Karelen, språk og folkeminner hos samene på Kolahalvøya, språkvi­ tenskap i Ungarn og finsk-ugriske sprak i Øst-Russland. Hans mange tekst- og ordbøker samt gram­ matikker over disse språkene har hatt grunnleg­ gende betydning for finsk-ugrisk spraktorskning. Genetz behandlet i sine språkvitenskapelige verker først og fremst lydlære og språkhistoriske proble­ mer. Metodisk var Genetz moderne og langt forut for sin tid. Men han kom i konflikt med sin tidlige­ re elev og kollega E. M. Setålå, og Genetz syns­ punkter ble undertrykt. Det er først etter 1960 at finske og internasjonale forskere har forstått å verdsette betydningen av Genetz' metoder og fors­ kningsmateriale. Genetz har også hatt stor innflytelse pa det finske skriftspråkets utvikling. Som forfatter skrev Ge­ netz patriotiske dikt (utgitt 1889). Genéve [ganEv], ty. Genf 1 Kanton i Sveits, landets vestligste og nest min­ ste; 246 km-' med 391 700 innb. (1995), 1592 per km2. Hovedstad: Genéve. Kantonen ligger ved vestenden av Genévesjøen. ved Rhones utløp, og er nesten helt omgitt av fransk

GENÉVEKONVENSJONENE

73 territorium. Selv om kantonen stort sett omfatter byen Genéve med forsteder, drives det noe jord­ bruk. særlig dyrking av korn, vindruer og grønnsa­ ker. Den språklige og konfesjonsmessige sammen­ setningen preges av byen Genéves internasjonale rolle, og ca. 7, av kantonens befolkning er utlen­ dinger. Ser man bort fra utlendingene, taler ca. 80 % fransk. Befolkningen har tradisjonelt vært protes­ tanter, men disse er i dag i mindretall. Kantonen ble 1815 medlem av det sveitsiske edsforbund. 2 . By i Sveits, hovedstad i kantonen Genéve, ved Rhones utløp av Genévesjøen; 172 700 innb. (1995). Forstadsbebyggelsen fortsetter inn i Frank­ rike (Annemasse m.fl.), og Genéve danner en in­ ternasjonal byregion med 424 000 innb. (1990). Genéve er Sveits' nest største by, og den mest storbypregede av landets byer. Mer enn 200 interna­ sjonale organisasjoner har sete i Genéve, bl.a. det internasjonale Røde Kors, den internasjonale ar­ beidsorganisasjonen (ILO), Verdens helseorganisa­ sjon (WHO), Kirkenes Verdensråd, Verdens han­ delsorganisasjon og flere FN-organer. Byen er også europeisk senter for De Forente Nasjoner som dis­ ponerer bygningen til det tidligere Folkeforbundet, som hadde sitt hovedsete her 1919-46. Genéve er videre et internasjonalt finanssenter og en viktig industri- og turistby. Byen er et knutepunkt for jernbane- og flytrafikken, og er ellers kultursenter for det fransktalende Sveits. Industrien har særlig vekt på produksjon av ur. instrumenter, maskiner og andre verkstedsprodukter. Ellers grafisk og kjemisk industri av betydning. Byen er også kjent for sine motevarer og sin smykkefremstilling. Universitetet er vokst frem av akademiet som Calvin grunnla i 1559. Byen har flere høyskoler og viktige kulturinstitusjoner, bl.a. kjent musikkon­ servatorium og mange betydelige museer og kunst­ samlinger. Bybeskrivelse. Den gamle bydelen, Vieille Ville, ligger på en høyde på venstre Rhonebredd, og pre­ ges av smale, krokete gater. Her ligger bl.a. St. Pierre-katedralen (1160-1232). rådhuset (1440-1578) og Collége St. Antoine, grunnlagt av Calvin. I nær­ heten av rådhuset ligger huset hvor Rousseau ble født, og reformasjonsmonumentet (1917). Gamle­ byen er tilholdssted for handels- og finanslivet. På denne siden av Rhone ligger også bydelene Plainpalais med universitetet og Eaux-Vives. På høyre bredd ligger industri- og boligstrøket St. Gervais, hovedjernbanestasjonen, bydelen Les Påquis og lengst i nord, den internasjonale bydelen med det storslåtte FN-palasset (bygd 1929-37 for Folke­ forbundet) og ILOs bygning på hver sin side av den botaniske hage. Den internasjonale lufthavnen (Cointrin) ligger 5 km nordvest for selve byen, til dels på fransk område. Langs sjøen fører vakre prome­ nader, og ute i sjøen ligger den 145 m høye fonte­ nen Jet d’Eau. Med sine storslåtte omgivelser, man­ ge prektige byggverk, promenader og parkanlegg er Genéve en av Europas vakreste byer. Man kan fra byen se toppen av Mt. Blanc. Historikk. I keltisk tid var Genéve allobrogenes hovedstad, men det er funnet rester av eldre pælebebyggelse. Romerne erobret Genéve 120 f.Kr. og gjorde den ti) by (Genava). 443 kom burgunderne til makten, og Genéve kom 543 med Burgund un­ der frankerne. Fra 888 til 1032 tilhørte byen det nye kongeriket Burgund. og kom så underdel tyske riket. Fra I 124 stod den under fyrstebiskopene av Genéve. Under stridighetene mellom denne og gre­ ven av Savoie oppnådde Genéve fra 1287 et ut­ strakt selvstyre og var på 1300- og 1400-tallet en viktig markedsby. Overfor trusselen fra Savoie og fyrstebiskopen sluttet Genéve 1519 forbund med Fribourg, 1526 med Bern. 1536 ble reformasjonen innført, og like etter kom Calvin til byen, som han gjorde til et sentrum for reformasjonen, og hvor han etter hvert innførte et

Genéve. Fontenen Jet d’Eau i Genévesjøen, sett fra parken.

teokratisk styresett. Genéve ble et tilfluktssted for religiøse flyktninger fra Frankrike og Italia. I 1584 sluttet byen «evig forbund» med Bern og Ziirich. I 1590 ble landskapet Gex erobret fra hertugen av Savoie, som 1602 gjorde et mislykket forsøk på å innta Genéve ved et overraskende angrep («1'escalade»). Dette erindres ennå ved en årlig folkefest. Tilbakekallelsen av det nantiske edikt 1685 brakte mange hugenottiske flyktninger til byen. Fra dem Tallene på kartet viser til: 1) Cornavin jernbane­ stasjon. 2) Universitetet. 3} Reformasjonsmonumentet. 4) St.-Pierre-katedralen. 5) Fontenen Jet d'Eau. 6) Rousseau-øya.

stammer bl.a. urindustrien. Genéve ble et interna­ sjonalt kultur-, handels- og banksenter og tapte sin strenge kalvinistiske karakter. Motstanden mot det aristokratiske styresett førte 1794 til en revolu­ sjonær periode under inntrykk av hendelsene i Frankrike, men byen ble snart besatt av fransk­ mennene og 1798 gjort til hovedstad i departe­ mentet Léman. I 1814 ble Genéve igjen selvsten­ dig og sluttet seg 1815 til Sveits. Genéve-avtalen 1954 |3anev-|. den våpenhvileavtale for Vietnam som ble undertegnet på stormaktskonferansen i Genéve 21 juli 1954. Kampe­ ne mellom Vietminh og de franske tropper ble av­ sluttet og Frankrikes herredømme i det tidligere Indokina definitivt brutt. Hovedpunktene i avta­ len var en midlertidig deling av Vietnam langs 17. breddegrad, og avholdelse av frie valg innen to år med sikte på gjenforening av landet. USA og SørVietnam undertegnet ikke slutterklæringen. Avta­ len ble brutt av partene på flere måter. Se ►Viet­ nam (historie). Genévekonvensjonene [3anev-|. felles beteg­ nelse for en rekke internasjonale overenskomster om beskyttelse av krigens ofre. Den første Genévekonvensjon angår syke og så­ rede soldater under landkrig. Den ble vedtatt på en internasjonal kongress i Genéve i 1864 etter inn­ bydelse av Sveits i tilknytning til Henri Dunants arbeid. Konvensjonen er senere revidert og utbygd i 1906. 1929 og 1949. På Haagkonferansen i 1899 og 1907 ble det vedtatt å anvende den opprinnelige Genévekonvensjons grunnsetninger også i sjøkrig. Ved revisjonen av Genévekonvensjonen i 1929 ble det bl.a. tatt med bestemmelser om beskyttelse for luftfartøyer. Samtidig ble det vedtatt en særskilt konvensjon om behandling av krigsfanger. /949-konvensjonene. Det internasjonale Røde Kors tok i 1945 initiativet til en revisjon av Ge­ névekonvensjonen i lys av erfaringene fra den an-

74

GENÉVE-NOMENKLATUREN nen verdenskrig. Et hovedmål for arbeidet var vern av sivilbefolkningen under krig. Resultatet ble un­ dertegning i Genéve 12. aug. 1949 av fire nye Genévekonvensjoner, nemlig: 1) Om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten. 2) Om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs. 3) Om behandling av krigsfanger. 4) Om beskyttelse av sivile i krigs­ tid. Per 1996 har 188 stater ratifisert konvensjo­ nene. I dette omfattende traktatverk slås det bl.a. fast at sanitetspersonell og -materiell som kjenneteg­ nes ved det røde kors (for noen land andre, tilsva­ rende symboler) skal respekteres og vernes. Videre skal de kategorier av personer som omfattes av de fire nevnte konvensjoner (syke og sårede soldater, krigsfanger, sivile i krigstid) sikres human behand­ ling uten forskjell grunnet på nasjonalitet, rase, religion, politisk oppfatning eller lignende. I Nor­ ge er overtredelse av Genévekonvensjonene og misbruk av det røde kors straffbart etter den mili­ tære straffelov av 22. mai 1902 § 108 og straffe­ loven av 22. mai 1902 § 328. Revisjonen av 1949 var omfattende og innebar et stort fremskritt. Genévekonvensjonene kommer til anvendelse så vel under krig som under væpnet konflikt mellom to eller flere land som ikke er i krig i folkerettslig forstand. Dersom en av partene i en konflikt ikke har tiltrådt Genévekonvensjonen. skal de makter som er tilsluttet konvensjonen allikevel være bundet i forhold til hverandre. Tilleggsprotokollene av 1977. De viktigste svak­ hetene ved de fire konvensjonene fra 1949 er at de, med unntak for én felles artikkel (art. 3), bare gjelder internasjonale konflikter. Etter den annen verdenskrig har de interne, borgerkrigslignende konflikter dominert fullstendig. En annen svakhet er at konvensjonene ikke inneholder regler om selve krigføringen. I 1970-1980-årenes konflikter har særlig sivilbefolkningen blitt skadelidende. I 1960årene begynte arbeidet for å avbøte disse mangle­ ne. Disse bestrebelsene endte med en diplomatkonferanse i Genéve 1974-77 og vedtagelse av to til­ leggsprotokoller av 1977 til konvensjonene fra 1949. Per 1996 har 146 stater ratifisert protokoll I. mens 138 stater har ratifisert protokoll 11. Protokoll 1 videreutbygger og styrker beskyttel­ sen etter de fire konvensjonene, mens protokoll II særlig tar sikte på å regulere de interne konflikter. Protokoll II har et langt mer beskjedent omfang enn protokoll 1.1 tillegg gjelder strenge betingelser for at den skal komme til anvendelse. Det må bl.a. være organiserte militære styrker på begge sider i konflikten, og de styrkene som kjemper mot regjeringshæren, må ha kontroll over en del av sta­ tens territorium. Protokollen kommer ikke til an­ vendelse i uroligheter av forskjellig slag som ligger under denne terskelen. Samtidig kan staten i enkel­ te slike situasjoner erklære unntakstilstand og set­ te til side flere rettigheter og friheter som er sikret i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Norge har spilt en sentral rolle for å få rettet internasjonalt søkelys på slike situasjoner, hvor det internasjonale menneskerettighetsvemet er på sitt svakeste. Man har bl.a. ønsket å få klarlagt hvilke humanitære minstestandarder staten er for­ pliktet til å respektere i alle situasjoner. JEH Genéve-nomenklaturen [sansv-]. navn på den rasjonelle betegnelsesmåte for organisk-kjemiske forbindelser, som ble utarbeidet av en internasjonal kjemikerkongress i Genéve 1892. Genéve-nomen­ klaturen er senere blitt bearbeidet og supplert, især i regi av den Internasjonale union for ren og an­ vendt kjemi (IUPAC - International Union of Pu­ re and Applied Chemistry). Genéveprotokollen IjanEv-J. Benes-protokollen (etter Edvard Benes), et utkast til overenskomst om fredelig løsning av internasjonale tvister som ble vedtatt av Folkeforbundet 1924. Protokollen

inneholdt bestemmelser om forbud mot angreps­ krig, regler om megling og voldgift, nedrustning m.m. Den oppnådde ikke tilstrekkelig tilslutning og fikk ikke gyldighet som traktat. Men flere av dens bestemmelser er opptatt i senere overenskom­ ster av lignende art. Se ►Generalakten og ► Kellogg-pakten. Genéve-psalteret [sanEv-], reformert salmesamling fra 1560-årene; består av franske gjendiktninger av alle salmene i Salmenes bok og med melodier som preges av et enhetlig rytmisk møn­ ster. Samlingen var initiert av J. Calvin som kun tillot bruk av bibeltekster til sang i den reformerte kirke. Gjendiktningen til fransk er hovedsakelig ved C. Marot. Første samlede utgave, Pseaumes de David mis en rime frangaise par Clement Marot & Theodore de Beze. ble utgitt i Paris 1562. Fullsten­ dig utgave 1564-65, med C. Goudimels firstemmige utsettelser, med melodien plassert i tenorstemmen. Flere melodier i norsk salmesang er hentet fra samlingen, bl.a. Gjør døren høy. genever [Jene:var], nederlandsk brennevin, se ►sjenever. Genévesjoen [sanEv-], fr. Lac Léman, ty. Genfer See, innsjø på grensen mellom Sveits og Frank­ rike, den største innsjø i Alpene, omgitt av de sveit­ siske kantonene Genéve, Vaud og Valais og det fran­ ske departementet Haute-Savoie, 580 km2, hvor­ av 345 km2 i Sveits og 235 km2 i Frankrike. Den ligger 372 m o.h., er 72 km lang og største dyp er 310 m. Genévesjøen er dannet av Rhone, som ren­ ner gjennom innsjøen fra øst mot vest; utløpet er ved byen Genéve. Vannet er meget klart og påfallende blått. I denne sjøen ble første gang påvist regelmessige, hurtige endringer i vann-nivået. såkalte ►seiches. Den vestlige delen av innsjøen er smal (Petit Lac); den innsnevres av Juratjellene og Alpene, som her ligger nær hverandre. Omgivelsene er storslåtte. Nordbredden har betydelig vindyrking og tett bo­ setning. Her ligger flere viktige byer, fra vest Nyon. Morges, Lausanne, Vevey og Montreux. Ved vestenden ligger Genéve; på sørbredden de franske byene Thonon-les-Bains og Evian-les-Bains. Genevoix [janvoa], Maurice Charles Louis, 1890-1980, fransk forfatter, mest kjent for sine sterke og saklige skildringer av skyttergravskrigen under den første verdenskrig, bl.a. i Sous Verdun, Nuits de guerre, Au Seuil des guitounes, La Boue og Les Éparges (1916-23). Senere utgav han bl.a. LAventure est en nous (1952), Derriére les collines (1963) og gripende dyreskildringer som Les Bestiaires (1971). Genevoix var en hjemstavnsdikter som kjempet for humanistiske verdier. Lit­ terært bygde han på tradisjonen tra naturalismen, men hans livssyn var optimistisk. Medlem av Det franske akademi fra 1946, senere akademiets faste sekretær. Genf, tysk navn på ►Genéve. Genfer See, tysk navn på ►Genévesjøen. genflyt, utveksling av gener mellom populasjo­ ner gjennom kjønnet formering mellom medlem­ mer fra de ulike populasjonene. genfrekvens, den relative forekomsten av et bestemt gen i en populasjon. Gengangere, familiedrama i tre akter (1881) av Henrik Ibsen. Pga. sine kraftige angrep på sam­ funnsmoralen vakte stykket sterk forargelse og ble først nektet oppførelse av samtlige ledende teatre i Norden. Det fikk sin førsteoppførelse i Chicago 1882. i Norden av August Lindbergs omreisende teaterselskap 1883. Den første helt norske oppfø­ relse fant sted på Den Nationale Scene 1890. Man­ ge stumfilmversjoner, blant annet fra USA 1911 og 1915. Russland 1914. Østerrike 1918 og Tysk­ land 1918.

geni [jeni] (av genius), betegnelse for den som viser anlegg og talenter høyt utover det vanlige. Psykologisk forskning gir ikke holdepunkter for å anta at «geniet» er vesensforskjellig fra andre men­ nesker, men har fremtredende naturlige anlegg som er videreutviklet gjennom øving fra tidlig alder. Resultatet kan være meget høy grad av generell evne (intelligens), spesielle talenter og ferdigheter, f.eks. innen musikk eller matematikk, gjerne kom­ binert med evne til nytenkning av høy kvalitet, kreativitet. genial, som er et geni, som vitner om geni. I dagligtale også: meget dyktig, godt uttenkt osv. genialitet, det å være et geni, være genial. Genil [xenil],/?/o, elv i Spania, Andalucia, sprin­ ger ut i Sierra Nevada, renner vestover og munner ut i Guadalquivir ved Palma del Rio, 337 km lang. genippe-urt, Achillea moschqta, ryllikart som vokser i fjellene i Mellom-Europa. Genippe-urt brukes til fremstilling av magemedisinen genipi. Blir også brukt i sveitserte. Génissiat [jenisia], vannkraftstasjon i Frankri­ ke, Rhone-Alpes, departementet Ain. En 104 m høy demning over Rhone skaper et kunstig fall på 68 m. Kraftstasjonen ble bygd (1945-49) for 6 maskiner på til sammen 390 MW. Genista (muligens av keltiskgen, ‘busk’), ginst, planteslekt i erteblomstfamilien. busker med grøn­ ne kvister, oftest hele blad og gule blomster i toppstilte klaser. 75 arter i Europa, Nord-Afrika og VestAsia. Viktig innslag i middelhavslandenes garriguevegetasjon. En av de viktigste artene er fargeginst eller grønnris, G. tinctoria. halvmeterhøy busk med rikelig innhold av fargestoffene genistein og luteolin. Fra gammel tid har den vært brukt til farging av ull og lin. Den vokser på lyngheier og går mot nord til England. Danmark og Polen; i Norge vokser den i Eidanger. Den engelske kongeslekten Plantagenet har tått sitt navn fra fargeginst. genistrek [Jeni-] (til geni), lurt påfunn, handling som fører til et meget godt resultat. genitalier (av lat.), dss. ►kjønnsorganer. genital, som har med kjønn og kjønnsorganer å gjøre. genitalitet (til genitalier), moden seksualitet i psykoanalytisk forstand, innebærer at det først og fremst er kjønnsorganene som gir seksuell lystfølelse. genitiv (av lat., fra gr.) (gram.), kasus som ut­ trykker tilhørighets- eller eiendomsforhold; f.eks. Karis veske, husets tak. genitor (lat., av gr. ‘slekt’), den biologiske far. til forskjell fra den sosiale far (pater), et begrep som stammer fra romersk lov, der pater ble regnet som morens ektefelle, utavhengig av det biologiske far­ skapet. genius (lat., av gr. ‘avle’), egentlig en personifi­ kasjon av mannens avlekraft, etter romersk tro et guddommelig, usynlig vesen som er nøye knyttet til det enkelte mennesket, dets skytsånd. Genius fødes, lever og dør sammen med mennesket, og det påvirker menneskets handlinger og øver innflytel­ se på dets skjebne. En manns fødselsdag er hans genius’ festdag; da får hans genius offer av familien og husstanden. Man avla ed ved husherrens genius, i keisertiden ved keiserens genius. Etter hvert bred­ te den oppfatning seg at ethvert forbund eller sam­ funn - en troppeavdeling. en by, en stat - hadde sin særskilte genius. Genius kunne åpenbare seg som en slange; ofte ble han fremstilt som en ofrende mann med vedkommende persons ansiktstrekk. Sml. ►fylgje. Fremstillinger i billedkunst. I eldre tid ble geniene fremstilt som bevingede barn, senere ubevinget. Gustav Vigeland brukte genier. bl.a. i fontenereli-

GENOVEFFA

75

effene og i tregruppene, som inspirasjonsbærere. Ordet genius brukes ofte i betydningen ‘skapende åndsevne’. Genk [xeijk], by i Belgia, Limburg, i utkanten av Kempen, 14 km nordøst for Hasselt; 62 000 innb. (1995). Sentrum for de nå nedlagte kullgruvene i Kempen. Betydelig industri, bl.a. stålverk, bil- og maskinindustri. Genlis [sålis], Stéphanie Félicité, comtesse de. 1746-1830, fransk forfatter, skrev verker om oppdragelse, inspirert av Rousseaus ideer, samt for­ tellinger og skuespill for barn. Hennes Mémoires (10 bd., 1825) er et interessant tidsdokument. genmodifisering, genmanipulering, endring av en organismes genetiske sammensetning ved bruk av gen- og celleteknologi. Det fremstilles genmo­ difiserte bakterier, gjær, planter, fisk, forsøksdyr og dyr som produserer medisinsk viktige proteiner. Dyr og planter med ekstra genmateriale kalles transgene. Genteknologiloven regulerer fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer. Se ►gentekno­ logi, ►bioteknologi. genmodifisert mat, mat fremstilt av genmodifiserte planter. «Flavr Savr»-tomatene som produseres i USA er et eksempel. De har fått satt inn et ekstra gen som hemmer produksjonen av det enzymet som gjør at tomatene blir bløte for tidlig. Forbrukerne utsettes ikke for større risiko ved å spise genmodi­ fisert mat enn tradisjonell mat. Men genmodifisert mat må i USA merkes dersom f.eks. det nye genet produserer et protein som kan fremkalle allergi. Gennadios 2, eg. Georgios Skolarios, ca. 1400ca. 1472, gresk-ortodoks geistlig, patriark av Kon­ stantinopel 1454, avsatt 1456, gjenopptok patriarkverdigheten et par ganger. Sammen med sultan Muhammad 2 opprettet han et konkordat som re­ gulerte forholdet mellom den gresk-ortodokse kir­ ke og den muslimske statsmakt frem til 1923. Gennargentu [d3ennard3£ntu],Montz del, fjellparti i Italia, det høyeste på Sardinia. Høyeste topp er Punta la Marmora, 1834 m o.h. Består av metamorfe granitt- og porfyrbergarter. Gennep Igenep], Arnold van, 1873-1957, fransk etnolog og folklorist, særlig kjent for sine studier av overgangs- og innvielsesriter i ulike samfunn, fremlagt i boken Les Rites de passage (1909; eng. overs. The Rites of Passage, 1960). Han studerte også europeisk folklore, og hevdet at eventyr og annen folkelig kultur må forstås som aspekter av en levende kultur. Gennes Isen], Pierre Gilles de, f. 1932, fransk fysiker. Professor i faste stoffers fysikk ved Uni­ versitetet i Paris 1961-71. professor College de France fra 1971. Gennes har særlig studert flyten­ de krystaller. Han har beskrevet likheter mellom atferden til væskekrystaller og superledere. Fikk Nobelprisen i fysikk 1991 for å ha oppdaget at de metoder som er utviklet for å beskrive orden i en­ kle systemer, kan utvikles til å gjelde mer innvikle­ de former for materie, spesielt flytende krystaller og polymerer. Har utgitt The Physics ofLiquid Crystals, som er blitt et standardverk. Gennesaretsjøen, hebr. Yam Kinneret, arab. Bahr Tabariye (blir også kalt Galileasjøen, Tiberiassjøen eller Ginossarsjøen), innsjø i nordlige del av Jordandalen. Israel, beliggende 209 m under ha­ vets overflate. Den er 21 km lang i nord-sør ret­ ning og 11 km bred øst-vest. Lava som strømmet ut fra forkastninger i berg­ grunnen, har formet en naturlig terskel på tvers av Jordandalen og derved dannet innsjøen i dalbun­ nen ovenfor med tilsig fra Jordanelven. Innsjøen er fiskerik, omkranset i den sørlige delen av skogkledte strender, mot nord av åpnere slettelandskap. Gennesaretsjøen er et meget viktig regulerings­ magasin for Israels vannforsyning. Den såkalte

nasjonale hovedvannledningen, som danner hoved­ stammen i landets tilførselsnett, går fra innsjøen, over den israelske kystsletta til Negev (Dimona, Arad). Fallhøyden ved utløpet blir brukt til produk­ sjon av elektrisk kraft. I området rundt Gennesaretsjøen finnes mange ruiner av tidligere bysamfunn. Steder som Dalmanuta, Kapernaum, Korazin, Magdala og Tiberias er omtalt i evangeliene. Største bosetning i dag er Tiberias. Sørsiden av sjøen ved Jordanelven var kjerneområdet for etableringen av Israels første kibbutzer omkring 1910. Gennip lyenip], Yvonne van, f. 1964, neder­ landsk skøyteløper. Olympisk mester på 1500, 3000 og 5000 m 1988, satte samtidig verdensrekord på de to lengste distansene. VM-sølv allround 1988, VM-bronse 1987 og 1989. Vant verdenscupene på 1500 m og langdistanser sesongen 1987. genocid (av genus og -cid), se ►folkemord. genom (av gen og kromosom), en celles totale mengde av genetisk materiale, dvs. samtlige gener på alle kromosomer. Også brukt om et enkelt (haploid) sett kromosomer. Genosse [-å-] (ty.), kamerat, (parti)felle. kolle­ ga. genotype (av genus og type), individets arvean­ legg. Individets egenskaper utgjør ►fenotype. Ge­ notype betegner oftest enkelte arveanlegg og ikke hele den genetiske konstitusjonen. Observasjon av fenotypen kan ikke alltid gi opplysning om genotypen, idet virkningen av visse arveanlegg kan skju­ les av andre. Tidligere kunne krysningsforsøk eller slektsundersøkelse være nødvendig for å bestemme genotypen. En person med blodtype A kan ha genotypen AA eller AO. noe som bare kunne avsløres ved å studere avkommet. Nå kan genotypen for mange geners vedkommende bestemmes direkte ved en DNA-undersøkelse. Genotypen er uforanderlig gjennom hele livet, bortsett fra ved de sjeldne mutasjonene, som kan forandre anlegg i enkelte kroppsceller. Genova [dsenåva]. 1. Provins i nordlige Italia, Liguria, omfatter en smal kyststripe langs Golfo di Genova omkring byen Genova, avgrenset i nord og øst av Apenninene; 1834 km2 med 935 700 innb. (1994). 510,2 per km2. Hovedstad: Genova. Jordbruket er intensivt. Det dyrkes vindruer, oli­ ven, frukt og grønnsaker. Industri er viktigste næ­ ringsvei og er i stor grad lokalisert til byen Genova. Omfattende turisttrafikk langs kysten (Riviera di Levante). 2. By i Italia, hovedstad i provinsen Genova; 659 800 innb. (1994). Beliggenheten innerst i Golfo di Genova og de gode vei- og jernbaneforbindelsene har bidratt til at Genova er landets viktigste havne­ by. Havneområdet består av en eldre naturhavn, en halvsirkelformet bukt innelukket av Molo Vecchio fra 1200-tallet, og i vest det nyere, store kaianleg­ get med rommelige havnebassenger innenfor en 4 km lang molo. Havnen har her tørrdokker, verft, kornsiloer o.a. anlegg. Utenfor ligger Porto Nuovo og forhavnen, Avamporto. Genova er tradisjonelt hjemsted for mange av Italias største rederier og store deler av landets skipstonnasje. Omstrukture­ ringer i 1970- og 1980-årene har redusert betyd­ ningen av skipsbyggingsvirksomheten og tilknyt­ tede næringer. Viktigste industribransjer er verk­ sted-, tekstil-, næringsmiddel- og petrokjemisk in­ dustri. Livlig handels- og bankvirksomhet. Inter­ nasjonal lufthavn (Cristoforo Colombo) 6 km vest for bysentrum. Universitetet (grunnlagt 1471) har ca. 30 000 stu­ denter. I tilknytning finnes handelshøyskole, vide­ re musikkhøyskole, sjøfarts- og skipsbyggingsskoler, hydrografisk og meteorologisk institutt, kunst­

akademi og -gallerier, naturvitenskapelig museum. Bere biblioteker. Erkebispesete. Bybeskrivelse. Genova ligger på det smale områ­ det mellom havet og Apenninene. Terrenget er meget ujevnt, gjennomskåret av kløfter og med mange fjellrygger og knauser. Fra sjøen tar byen seg derfor meget malerisk ut, med trange gater og smug, lange trapper som slynger seg oppover de bratte fjellsidene, broer over dype senkninger (Ponte Carignano, 110 m lang og 34 m høy) m.m. Den eldste bydelen ligger amfiteatralsk omkring den gamle havn og har beholdt sitt gamle preg med smale gater og opptil 9 etasjer høye hus. Store deler av gamlebyen er ikke tilgjengelige for kjøre­ tøyer, og hovedgatene er meget trange. Her ligger San Lorenzo-katedralen, bygd i romansk stil 9851118, ombygd i gotisk stil 1307-12 og 1567 ut­ styrt med en renessansekuppel av Galeazzo Alessi, som også planla basilikaen Santa Maria di Carigna­ no (påbegynt 1552) og en rekke av de praktfulle patrisierpalassersom kjennetegner bybildet. Palazzo Bianco er kunstmuseum; velkjente er også Palazzo Rosso, Palazzo Ducale, dogens residens og Palazzo deirUniversitå. En 15 km lang bymur fra 1626-32 omkranser det som var Genovas byområde frem til 1926. 1 nyere tid er det bygd mange tunneler og heiser. Tre tau­ baner fører opp i høyden. Vest for gamlebyen er industriforstaden Sampierdarena. Historie. Genova var en viktig ligurisk havneby og ble 205 f.Kr. ødelagt av karthagerne. Gjenopp­ bygd ved hjelp fra Roma, som snart la byen under seg. Senere erobret av langobarder og sarasenere (936). På 900-tallet fikk Genova selvstyre og ble fra korstogstiden en ledende sjøfartsby i konkur­ ranse med Pisa. Den la under seg Korsika og en rekke støttepunkter ved Middelhavet og på nord­ kysten av Svartehavet, bl.a. Khios og Samos. Pisas sjømakt ble knekket 1284. og den følgende tid var preget av rivaliseringen med Venezia, som 1380 slo genoveserne i sjøslaget ved Chioggia. Byen var svekket av indre stridigheter mellom partier av adel, kjøpmenn og håndverkere, ofte med innkal­ ling av hjelp utenfra. Etter en revolusjon 1339 ble adelen trengt i bak­ grunnen og den første doge innsatt. Senere vant adelen makten tilbake med fransk hjelp. 1 1528 gjenvant Andrea Doria, støttet av keiser Karl 5, Genovas selvstendighet og innførte et aristokra­ tisk styresett, som holdt seg til 1797. Handelen var gått tilbake, og koloniene gikk etter hvert tapt til Venezia og Tyrkia. I 1768 ble Korsika som den siste besittelse solgt til Frankrike, og 1797 ble Geno­ va omdannet av Napoleon til Den liguriske repu­ blikk, 1805 innlemmet i Frankrike. Etter et britisk løfte om selvstendighet reiste Genova seg 1814 mot Napoleon, men ble 1815 en del av kongeriket Sardinia. I kongeriket Italia utkonkurrerte Genova snart Venezia som sjøfartsby. Genovakonferansen [djEnåva-]. en internasjo­ nal økonomisk og politisk konferanse i Genova. Italia, april-mai 1922. For første gang etter krigen var Sovjetunionen og de beseirede sentralmakter representert, men USA og Tyrkia deltok ikke. Hen­ sikten var å løse de inflasjonsproblemer som var oppstått fordi flere stater hadde dekket sine krigsutgifter ved utstrakt trykking av papirpenger. Et forsøk på å få i gang handelssamkvem mellom Sov­ jetunionen og den vestlige verden førte ikke frem, fordi russerne nektet å anerkjenne Tsar-Russlands gjeld. En overenskomst mellom Sovjetunionen og Tyskland kom i stand i Genovas naboby Rapallo, se ► Rapallotraktatene. Genoveffa, fr. Geneviéve, ca. 420-ca. 500, Pa­ ris’ skytshelgen. Da byen ble beleiret av hunneren Attila i 451 og senere av frankerne, forhandlet hun med dem, vant deres respekt og satte mot i bybe­ folkningen. Hun ble begravd i Peters og Paulus’

76

GENOVEVA AV BRABANT

Genremaleri viser scener fra bonde- og arbeidermiljøer. fra borgerskapet og fra livet ved hoffet. - Til venstre: Den nederlandske David Teniers d.y. (1610-90) star som 16OO-tallets fremste representant for genremaleriet i Flandern, og er særlig kjent for sine skildringer av flamske bønder i vertshusmiljø. Musikanter i vertshuset. Oljemaleri. Kunstmuseum. Basel. — Til høvre: Genremaleri fra hoffniljo fremstår på 1 /OO-tallet under rokokkoen. Antoine Watteaus maleri Kjærlig­ hetens skala. 1717-19, National Gallery, London, viser det ubekymrede liv hoffet levde, med elegant antrukkede mennesker i vakre omgivelser.

basilika som senere ble oppkalt etter henne. Under revolusjonen, i 1793. ble hennes levninger brent og helgenskrinet smeltet ned. Minnedag 3. januar. Genoveva av Brabant [-fa -]. ifølge et tysk sagn datter av en greve i Brabant som les de ca. 750. Beskv Idt for utroskap av grevens hushovmester ble hun domt til doden. men en tjener lot henne slippe unna. Hun fodte en sonn. og forte i 6 år et liv fylt av prøvelser i villmarken. Sagnet har vært et yndet emne i litteratur og musikk, brukt bl.a. av L. Tieck, F. Hebbel. R. Schumann. genre [norsk utt. Jarpr] (fr., fra gen), art. slag: i litteratur og kunst uttrykksform eller stil som er preget av v isse fellestrekk. Se ►sjanger. genregulering. Av lesingen av genene i bakteri­ er reguleres ofte slik at den bare starter når cellene har bruk for angjeldende genprodukt. Alle celler i en høyere organisme inneholder de samme genene, men i forskjellige vev kommer forskjellige gener til uttrykk. Genaktiviteten reguleres med vevsspesifikke proteiner eller protein-hormonkomplekser som bindes til spesielle DNA-sekvenser i genets promotoromrade nær der RNA-polv merasen star­ ter. området foran den proteinkodende delen av genet. I bakterier kan reguleringen skje ved at et repressorprotein blokkerer RNA-polv merasens adgang til sitt sete. Ved enzv minduksjon fjerner indusentmolekylet denne repressoren. Samtidig bindes i visse tilfelle et annet protein til en DNA-sekvens litt lenger bak. med den følge at RNA-polymerasen skyves i gang. I høyere organismer er særlig denne siste, positi­ ve. reguleringsform videre utbygd. Man finner i promotorområdet en rekke forskjellige regulatoriske sekvenser på 8-20 baser, såkalte enhancere ( = forsterkere), som er senter for binding av aktiverende proteiner, transkripsjonsfaktorer. Hvert gen krever da nærv ær av et knippe slike transkrip­ sjonsfaktorer for at transkripsjonen skal nå sitt rette nivå. Se ►DNA. ►nukleinsyrer. Litt.: Jens G. Hauge: Hvordan genene v irker. Grunn­ trekk i molekylær biologi (1996). genremaleri [Jarpr-]. gren av malerkunsten som viser det daglige liv i sin typiske alminnelighet, ofte med et bestemt lands eller en tidsalders karak­

ter. Det danner altså en motsetning til historie- og portrettmaleriet. som fremstiller bestemte histo­ riske begivenheter og individer. Noen bestemt grense lar seg likevel ikke trekke mellom historiemaleri og genremaleri. Historikk. En form for genremaleri ble dyrket al­ lerede i oldtiden, f.eks. egyptiske gravmalerier. gres­ ke vasebilder. pompeianske fresker. Spredt fore­ kommer det i middelalderen på veggmalerier og miniatyrer, og det fremtrer under venetiansk re­ nessanse med kunstnere som Gentile Bellini. Vittore Carpaccio. Jacopo Bassano o.fl. Det var likevel hos nederlenderne at genremaleri­ et skulle få sin storste utbredelse: her var det utvi­ klet allerede på 1400-tallet med Lucas van Leyden. Pieter Breughel o.fl. Sin blomstring fikk det her på 1600-tallet. bl.a. med David Teniers d.y.. Adriaen Brouvver. Jan Vernreer. Jan Steen. Pieter de Hooch. Gerard Terboch d.y. og mange andre. Caravaggio i Italia. Bartolomé Murillo i Spania og brø­ drene Le Nain i Frankrike. Genremaleriet utviklet seg videre på 1700-tallet, med bl.a. Jean-Baptiste Chardin og William Hogarth. ble fortrengt under klassisismen, men opptrådte igjen under romantikken, f.eks. senti­ mentalt idealiserende som hos Diisseldortmalerne. Genremaleriet spilte også en stor rolle under natu­ ralismen: Gustave Courbet. Adolf Menzel o.fl.. men fikk senere en mer underordnet betydning. Av norske representanter kan nevnes diisseldorfeme Adolph Tidemand og Gustav Sundt-Hansen og naturalistene Christian Krohg. Sven Jørgensen og Gustav Wentzel. genremotiv [Jagar-] forekommer både i maler­ kunst (se ►genremaleri) og skulptur, hvor man bl.a. kjenner det fra egyptiske relieffer og statuetter som gjengir arbeids- og hverdagsliv. I den hellenistiskromerske billedhuggerkunst hadde det en bred plass, f.eks. i motiver som tornuttrekkeren. termngspillende piker osv. Genremotiv spilte også en stor rolle i rokokkoens porselens- og fajanseplastikk og i 1800-tallets naturalistiske skulptur. genro (jap.. 'de eldre'), de unge samuraier som gjennomførte statskupp ved Meiji-restaurasjonen 1868. og som inntil ca. 1920 dominerte det øver­ ste sjikt i landets politiske elite. Den innflytelse de

utøvde på sine eldre dager, ble kalt genro seiji (de eldres styre). gens (lat., flertall gentes, ‘slekt, ætt"), i oldti­ dens Roma en gruppe personer som hadde felles stamfar på mannssiden. De som horte til samme gens. kaltes gentiles: felles for alle som hørte til en gens. var gentilnavnet (slektsnavnet) som alltid endte på -ius. f.eks. Tullius. Julius. En gens kunne igjen deles i flere familier, kjennelige på tilnavn (cognomen). f.eks. Cicero. Caesar: den enkelte mann kjentes på sitt fornavn, f.eks. Marcus. Gaius. Kv inner brukte normalt bare gentilnavnet i femi­ ninum. f.eks. Tullia. Julia. Gentiles ble torent ved visse ofringer. Genscher, Hans-Dietrich. f. 1927. tysk politi­ ker (FDP). Etter krigsfangenskap i Sovjetunionen studerte han jus ved østtyske universiteter, men flyktet i 1952 til Vest-Tyskland. hvor han snart ble aktivt tilknyttet det liberale partiet FDP. General­ sekretær i FDP 1965-74. partiformann 1974-85. Genscher var innenriksminister i Vest-Tyskland 1969-74. I 1974 ble han utenriksminister og vise­ kansler i den sosial-liberale koalisjonsregjeringen (FDP-SPD). I 1982 brot Genscher med sosialde­ mokratene. og var sentral i dannelsen av en bor­ gerlig koalisjonsregjering (FDP-CDU/CSU). med kristendemokraten Helmut Kohl som forbundskans­ ler. Genscher fortsatte som utenriksminister og vi­ sekansler frem til 1992. genser (av eng. Guernsey shirt, 'Guernseytroye’). egentlig monsterstrikket. blå ulltroye fra oya Guernsey i Engelske kanal. Brukes nå som be­ tegnelse på strikkede trøyer i ulike kvaliteter, med ermer og til å trekke over hodet. genspleising, sammenskjøting av DNA tra to forskjellige organismer. Det samme som ►rekom­ binant DNA-teknikk. Gent [yent], fr. Gand. eng. Ghent. by i Belgia, hovedstad i Oost-Vlaanderen. ved sammenlopet av Schelde og Leie: 227 500 innb., med forsteder 490 800 innb. (1995). Gent er en viktig havneby, knyttet til Schelde-munningen ved Terneuzen-kanalen. som er farbar for havgående skip. En annen kanal forer over Brugge til Oostende. Internasjo­ nal lufthavn (St. Dems-Westrem).

77

Byen er sentrum for landets tekstilindustri, først og fremst i bomull, men også i lin, kunstsilke og jute. Tungindustrien er bygd ut langs Terneuzenkanalen, nord for byen. Her finnes bl.a. det store stålverket (S1DMAR) i Zelzate. bilindustri, oljeraf­ finerier (Texaco, Shell, Gulf), kjemisk og optisk industri, maskinindustri, møller, bryggerier og gar­ verier. I omegnen drives en omfattende blomsterdyrking, og hvert femte år arrangeres en stor inter­ nasjonal blomsterfestival, «Les Floralies». Gent er også et kulturelt sentrum med universitet (19 000 studenter 1995), grunnlagt 1817. nederlandskspråklig fra 1930. Videre finnes kunst- og kunstin­ dustrimuseum og arkeologisk museum, to akademi­ er, flere teatre. Betydelig handel og turisme. Bybeskrivelse. Byen er gjennomskåret av kanaler, og er med sine trange gater og mange gamle bygninger en vakker by. I den gotiske Sint Baafs-katedralen (St. Bavon) fullført på 1500-tallet. finnes brødrene van Eycks berømte Gent-alter. Andre prek­ tige byggverk er den gotiske Nikolaus-kirken (inn­ vendig ombygd i barokk) med romansk portal, og det romanske Stapelhuis, begge fra 1200-tallet, Belfort-tårnet (1300-tallet), Mikaelskirken (1400tallet) og det storslåtte rådhuset (1400—1600-tallet), Schipperhuis og gildehusene ved havnen. Der er også to begineri og rester av flere klostre, bl.a. Sint Baaf (St. Bavon) fra 600-tallet. Midt i byen ligger slottet Gravensteen (1180). hvor grevene av Flandern residerte. Historikk. Gent vokste opp omkring to klostre, anlagt på 600-tallet, og greveborgen. Den var fra 1200-tallet en viktig veverby og hevdet en betyde­ lig grad av selvstendighet, f.eks. under far og sønn Artevelde (1300-tallet). Gent var pa denne tid kan­ skje Europas største by. men alt nå var vevingen i tilbakegang under presset fra engelsk konkurranse, og senere ble linindustrien viktigere. Gent er keiser Karl 5s fødeby og hjemby. Ved en overenskomst i 1576. den såkalte Gent-pasifikasjonen. sluttet de nordlige og sørlige nederlandske provinser seg sammen mot de spanske undertrykkere, men Gent ble 1584 erobret av spanierne. Da Nederland 1648 stengte Schelde. gikk byen ytterligere tilbake i be­ tydning. Etter 1750 viste Gent igjen tegn til frem­ gang. Linindustrien vokste, og de første bomullsspinnerier og -veverier oppstod. Etter anlegget av Terneuzen-kanalen 1825-27 ble Gent sjøhavn og fikk utover i århundret en rask befolkningsvekst, som henger sammen med utviklingen av jern- og metallindustrien. Gent har vært et hovedsete for den belgiske arbeiderbevegelse. gentamicin, et antibiotikum som brukes ved bak­ terieinfeksjoner. bl.a. mot mange bakteriestammer som er resistente mot andre antibiotika. Det er et aminoglykosid som hemmer bakterienes proteinsyntese. genteknologi, teknikker som tillater at ►DNA isoleres, karakteriseres, modifiseres, tas opp i cel­ ler og uttrykkes i form av proteiner. Oppkutting. En viktig nyvinning innen gentek­ nologien var oppdagelsen av enzymer som foretar presis oppkutting av DNA-molekyler. Enzymene kalles restriksjonsendonukleaser, eller bare ►restriksjonsenzymer. DNA-fragmentene som dannes kan skilles tra hverandre ved elektroforese på en agarosegel. De kan så påvises med ultrafiolett lys i nærvær av et fluorescerende stoff som bindes med DNAet. Oppformering og analyse. Kjernen i de nye genmanipuleringsteknikkene er at man nå kan skjøte sammen to slike presist kuttede DNA-biter til et såkalt rekombinant DNA-molekyl, og deretter oppformere, klone, det rekombinante molekylet i en vertsorganisme, slik at man får håndterbare mengder av den DNA-biten som man er interessert i å studere eller bruke. (Se ►nukleinsyrer.) 1 slikt arbeid med DNA inngår også andre enzymer, som DNA-ligase til sammenskjøting av DNA-tråder

GENTERAPI

Gent. Gildehus bygd i romansk, gotisk og renessanse-stil ved en av byens kanaler.

og DNA-polymerase til forlengelse av DNA-tråder. Kjenner man sekvensen pa et kortere stykke DNA som man ønsker å oppformere. gjøres dette uten celler, i den såkalte polymerase-kjedereaksjon. Oppformeringen skjer mellom to primere på ca. 20 nukleotider hver. De er komplementære til hver sin tråd av dobbelheliksen. Man varmer opp DNApreparatet slik at de to trådene i dobbelheliksen slipper taket i hverandre. Når temperaturen senkes igjen, smetter primerene inn på sine seter. Så lar man DNA-polymerase virke i nærvær av DNAbyggesteiner. Det hele gjentas mange ganger, og for hver omgang fordobles mengden av det DNAstykket som begrenses av primersekvensene. Metoder er videre utarbeidet til kjemisk syntese av korte DNA-molekyler og til kjemisk eller enzy­ matisk fastleggelse av baserekkefølgen i klonede DNA-stykker. Ved sistnevnte metode oppnås en detaljert innsikt i genstrukturen. Genteknologien har gitt en mengde ny informa­ sjon om biologiske prosesser, og anvendes i stor utstrekning innen ►bioteknologien. Lovgivning. Lov av 2. april 1993 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven) definerer rammer for hvordan gentek­ nologien kan anvendes i Norge. Litt.: Hans Prydz (red.): Genteknologi og sam­ funn. Hvitbok om genteknologi (1992). JGH Gentele [gen-], Gdran, 1917-72, svensk teater­ mann; fra 1952 instruktør ved Kungliga teatern (Operan) i Stockholm, hvor oppsetningen av Aniara 1959 gjorde ham verdenskjent. Sjef samme sted 1963. Sjef for Metropolitan. New York. 1972. genterapi, behandling av organismens nuklein­ syrer DNA og RNA. det vil si arvestoffet eller ar­ vestoffets budbringermolekyler til cellenes proteinsyntese. Genterapi ble først brukt om erstatning av defekte eller manglende enkeltgener hos men­ nesket, senere også om strategier for å sette feilproduserende gener ut av funksjon. Genterapi bru­ kes i dag også om måter å sette arvestoffet i farlige smittestoffer, som f.eks. virus, ut av funksjon.

OVERFØRINGSTEKNIKKER

Når celler der enkeltgener ikke fungerer skal er­ stattes med levende friske celler, må de syke celle­ ne først ødelegges. Dette gjelder f.eks. ved ben­ margstransplantasjon. der den syke benmargen må ødelegges før den kan erstattes av givers benmarg. Når det mottatte vevet produserer det stoffet som mottageren selv mangler og sender disse molekyle­ ne ut i blodsirkulasjonen, kan dette virke delvis helbredende. At man samtidig overfører mange gener som individet ikke trenger tilført, fører til vanskeligheter (se ►transplantasjon). Genterapi som går ut på å erstatte eller slå ut effekten av ett enkelt sykdomsgen i enkel eller dobbel dose, er ennå (1996) ikke kommet ut av eksperimentstadiet selv om lovende resultater er oppnådd. Det første hovedproblemet med «generstatning» var å få den riktige DNA-koden utenfra inn i cellene som skulle «repareres», det andre var å få den til å fungere etter sin hensikt og det tredje problemet var å få den til å bli værende inne i cellene etter mange delinger. Det er funnet flere måter å få DNA inn i mottagerceller: A) A hekte det på visse modifiserte vektorer, slik som virus eller plasmider, og la disse frakte DNAet inn i cellen og videre inn i cellekjernen. B) A kapsle DNA-biten inn i fettmembraner (liposomer) som kan smelte sammen med celleveg­ gens lipidlag og derved slippe DNA inn. C) Andre måter som f.eks. «elektrosjokk» for å lage småhull i cellemembranen eller kjemisk (salt) behandling av cellene, har også vært forsøkt. D) Med celler dyrket utenfor kroppen (ex vivo), har man også brukt mikroinjeksjon av DNA. Når DNA er kommet inn i cellen må det også kunne spille av sin kode til budbringer-RNA og proteinsyntesen. I alminnelighet betyr dette at det inn­ førte DNA må skjøtes inn i cellenes egne kromoso­ mer og virke derfra, med retrovirus som vektor skjer dette spontant. I praksis har det ofte vist seg at det «fremmede» DNA ikke blir permanent innkoblet i kromosomene, men «hopper» ut etter noen celle-

78

GENTEX

generasjoner. Et helt annet prinsipp som sa vidt er tatt i bruk er å kapsle det ønskete DNA inn i alginatkuler, som er permeable for små molekyler, men verken slipper sitt DNA ut eller slipper vertcellens immunceller inn for å sette i gang noen uønsket immunreaksjon. ANVENDELSE

Eksempler hvor genterapi har vært relativt vel­ lykket er visse arvelige immunsykdommer og blod­ sykdommer. Ellers har både leverceller og overhudceller dyrket i kultur vært brukt til vellykket genoverføring (transfeksjon). men problemene med tilbakeføring til og oppformering av slike celler i individet selv er fremdeles ikke løst. Et eksempel på overdreven optimisme er forsøkene på luftveisterapi ved cystisk fibrose. Alle disse metodene går ut på å gi «somatisk gen­ terapi», nemlig å reparere noen av kroppens celler for kortere eller lengre tid. Genterapi på kimceller, de cellene som vil nedarves fra generasjon til gene­ rasjon. eller på nylig befruktede egg. er lite aktuelt bade fordi det ikke er ansett etisk akseptabelt og fordi det er unødvendig: det har liten hensikt å ta frem og påvise en genfeil i en spermie eller et ubefruktet egg. for deretter å «reparere» denne. Det vil alltid foreligge spermier og egg med normale anlegg side om side med de gendefekte. Dette er ofte glemt i den offentlige debatten om genterapi. Under utsikten til at genterapi kommer over ek­ sperimentstadiet kan man forutsi enkelte ting. Sykdommer som medfører totale enzymdefekter eller total mangel på et bestemt protein har størst utsikt til å kunne behandles med den oventor om­ talte generstatningsterapi. Mindre effekt kan ven­ tes for sykdommer hvor det produseres en «feilva­ re» — et enzym eller protein som ikke fungerer som det skal. Tilfører man her et «normalt» gen, vil det normale genprodukt blande seg med cellens feilvarer og bare et mindretall molekyler vil da kunne bli fullt funksjonsdyktige. Av nyere dato er mulighetene for genterapi ved dominant arvelige sykdommer (se ►human gene­ tikk). der det «syke» genet produserer en feilvare som bygges sammen med den riktige vare fra det normale genet på det andre kromosomet. Noen av disse sykdommer er også meget alvorlige eller gir stort handicap. Her foreligger foreløpig to mulig­ heter og begge går ut på å blokkere budbringerRNA fra det «syke» genet uten å angripe budbringeren fra det friske genet: I) Antisenseterapi går ut på at man kan lage en helt nøyaktig komplementær enkelttråd RNA-bit. som fester seg til den gale budbringer og blokkerer denne, men som ikke er istand til å feste seg tilsva­ rende på den friske budbringeren. Foreløpig er det store vansker med å få slike antisensemolekyler inn i de riktige celler og i store nok mengder til at det gir effekt på sykdommen. 2) Ribozymterapi. Det er oppdaget at visse korte RNA-molekyler. av form som et hammerskaft («hammer head ribozym») ikke bare har evnen til å binde seg til andre RNA-molekyler. men også til a spalte dem. RNA av ribozym-typen har altså enzymaktivitet. Når de spalter et RNA-molekyl, vil dette ikke lenger kunne brukes som oppskrift for proteinsyntese. Videre er det mulig kunstig å skred­ dersy et ribozym til å spalte et uønsket budbringerRNA. Ribozymterapi er ennå på et veldig tidlig eksperimentelt stadium og betydningen i fremti­ den ukjent. Alle disse genterapi metodene forutsetter at man først har kartlagt hvilket arveanlegg som har feil og eksakt hva feilen (mutasjonen) består i. Dette er samtidig sykdommer hvor man kan utføre fos­ terdiagnostikk ved risiko for nytt sykt barn og. dersom sykdommen er alvorlig nok og hyppig i bestemte befolkninger, også kan overveie å gjøre diagnostisk «screening» for anleggsbærere. Genterapiforsøk utføres bare etter godkjennelse av etis-

Gentile da Fabriano. Hellige tre kongers tilbedelse. Altertavle fra 1423. Tempera på tre, 300 x 282 cm. Galleria degli Ujfizi, Firenze. ke komiteer og de fleste forsøk som er i gang (per 1996) retter seg mot kreftceller. TG-D Gentex, automatisk fjernskrivernett for offent­ lig telegramtjeneste i bruk mellom en rekke euro­ peiske land. Fordelen ved systemet er at telegramekspedisjonen kan avvikles mest mulig direkte. Man unngår omtelegraferinger og oppnår dermed en ras­ kere telegramekspedisjon og personalbesparelse. Gentexnettet er nasjonalt og internasjonalt, dels etablert som et helt separat fjernskrivernett. dels i kombinasjon med eksisterende automatiske teleksnett. Norge har vært knyttet til gentexnettet siden 1964. Gentiana (etter Gentius. konge i lllyria. død 167 f.Kr.), planteslekt i søterotfamilien. med ca. 400 arter, de fleste i fjelltrakter i Europa. Asia og NordAmerika. 1 Norge 3 arter, se ►søte. gentianarot, rot av flerårige Gentiana-arter, spesielt den mellomeuropeiske G. lutea. og ►søte­ rot. Gentianin og andre bitterstoffer i gentianarot brukes i medisin som skal skjerpe appetitten og lette fordøyelsen. Søterot er et ironisk navn: roten er ikke søt. men tvertimot noe av det beskeste og bitreste man kan få i munnen. Gentianella (diminutiv avGentiana). planteslekt i søterotfamilien. med 125 arter i tempererte strøk på den nordlige og den sørlige halvkule. 1 Norge 6 arter, se ►søte. gentil [fr. utt. sali. norsk utt. faijti:!] (fr., fra lat. ‘som hører til god familie'), uegennyttig, høymo-

dig; sjenerøs (motsatt: knuslet)', i eldre språk også: elegant, flott. Til gentil har man på fransk gentilhomme [satijåm|. adelsmann, mann av overklas­ sen. Gentile [dsentile], Giovanni. 1X75-1944. itali­ ensk filosof og politiker, professor i filosofi i Ro­ ma fra 1918. Opprinnelig elev av Benedetto Croce. men Gentiles politiske karriere under fascismen førte til brudd mellom dem. Som undervisningsmi­ nister gjennomførte Gentile 1922—25 den fascis­ tiske skolereformen. Han var hovedredaktør av den store Enciclopedia italiana. Ble drept av antifascister i Firenze. Filosofi. Gentile fremsatte under påvirkning av Hegel en anti-positivistisk filosofi som hevder at virkeligheten egentlig er en slags åndelig aktivitet. I sine skrifter, bl.a. Origine e dottrina del fascismo (1929). la han sterk vekt på tanken om staten som det høyere gode som individet må ofres for. og var derved med på å legge det filosofiske grunnlaget tor fascismen. Gentile da Fabriano [d^entile -]. eg. Gentile di Niccold di Giovanni di Maso. 1370-1427, itali­ ensk maler av den umbriske skole. I sin kunst for­ ente han sienesisk stemningsmaleri med florentinsk realisme. I Nord-Italia kom han i kontakt med den kunstneriske strømning som på overgangen mellom 1300- og 1400-tallet videreutviklet det sengotiske maleriet gjennom et aktivt naturstudium. I nyere forskning tillegges han stor vekt som brobygger mellom senmiddelaldersk maleri og pioneren Ma-

79

saccio. Fabriano malte Slaget ved Salvore i Dogepalasset i Venezia, i Brescia dekorerte han et kapell i Broletto for Pandolfo Malatesta. Han arbeidet dess­ uten i Firenze, Siena, Orvieto og til slutt i Roma, hvor han ved sin død holdt på med fresker i San Giovanni in Laterano. Ingen av disse monumentalverkene er bevart. Hans hovedverk er Hellige tre kongers tilbedelse (1423), malt for Palazzo Strozzi, nå i Galleria degli Uffizi i Firenze. Gentileschi [d^entileski], Artemisia, eg. Artemisia Lomi, 1597-etter 1651, italiensk maler, dat­ ter av Orazio Gentileschi. Elev av faren og hans venn Agnolo Tassi, virksom i Roma, London og Napoli. Stilistisk fulgte hun Caravaggio-tradisjonen, men motivmessig ble hun i sterkere grad til­ trukket av det dystert patetiske, bl.a. har hun gitt bloddryppende skildringer av et bibelsk emne som Judith halshogger Holofernes (1620, Uffiziene). I et allegorisk bilde som viser Malerkunsten (La Pittura), benytter hun sitt eget selvportrett. Artemi­ sia Gentileschi er en av de få kvinnelige malere på 1600-tallet som ble anerkjent i samtiden, og hun fikk stor innflytelse på napolitansk maleri. Gentileschi [dsentileski], Orazio, eg. Orazio Lomi, ca. 1563-1640, født i Pisa, italiensk maler, studerte med sin bror Aurelio, som var Bronzinoelev. 1582 drog han til Roma og arbeidet for pave­ ne, ble etterhånden en nær venn av Caravaggio, som han hadde den mystisk betonte, religiøse motivkrets til felles med. Stilistisk regner man med en gjensidig påvirkning, men særpreget for Orazio Gentileschi er den klare og elegante tegning og for­ nemmelsen for farge og stoff. Tilknytningen til Caravaggios stil ble gradvis svakere, men gjennom så godt som hele sin produksjon holdt Orazio Gen­ tileschi fast ved ►clair-obscur-effekten. 1621-24 var han i Genova, hvor han møtte van Dyck og arbeidet for Karl Emanuel av Savoia. 1625 arbeidet han for Maria av Medici i Frankrike, og året etter ble han hoffmaler hos Karl I i England, hvor han slo seg ned for godt. Hans mest populære verk er Bebudelsen (1623, Torino). Representert i Nasjo­ nalgalleriet i Oslo. -Litt.: M. Rosci: O. G. (1965). gentleman [djentlman] (eng., av fr. gentilhomme), opprinnelig en mann av edel byrd med rett til å bære våpenskjold uten å høre til høyadelen. På moderne engelsk har det nå dels betydningen mann av overklassen, dels betydningen fint tenkende og hensynsfull mann med høyt utviklet æresfølelse og en viss kultur i sin ytre opptreden. I denne siste betydningen er ordet blitt internasjonalt. Flertallsformen Gentlemen brukes som tiltaleord i betydningen Mine herrer! gentlemanlike [-laik], som er karakteristisk for, sømmer seg for, en gentleman; høvisk, taktfull. Gentleman s Magazine [djentlmanz mægazi:n]. The, engelsk tidsskrift 1731-1914, grunnlagt av Edward Cave. Opprinnelig var det en forløper for vår tids digests ved at det skulle bringe månedlige utvalg og utdrag av gode artikler fra dagspressen; derav navnet magazine, som her ble brukt for første gang om et slikt organ. Etter at Samuel Johnson ble fast medarbeider i slutten av 1730-årene, samlet tids­ skriftet seg mer og mer om originalt stoff. gentlemen’s agreement [djentlmanz agri:mant] (eng.), avtale mellom gentlemen; brukes om en avtale mellom forretningsmenn eller politikere som ikke blir skriftlig eller offisielt bekreftet, men beror helt på partenes ærlighet og gode vilje. Gentofte, kommune i Danmark, Københavns amt. nordlig forstadskommune til København; 26 km2 med 66 710 innb. (1996). Omfatter bydelene Charlottenlund, Gentofte, Hellerup, Jægersborg, Klampenborg, Ordrup, Skovshoved og Vangede. Kommunen hører til de mest velstående i Hoved­ stadsområdet, og preges av småhus og villabebyg­ gelse. Mange severdigheten bl.a. Danmarks Akva­

GEOFFREY OF MONMOUTH

rium, Dyrehaven og Dyrehavsbakken, Charlotten­ lund Slot, Eremitagen, Tuborgs Bryggerier m.m. gentry [djentri] (eng.), betegnelse for statusgruppen nærmest under høyadelen (nobility). Til gen­ try regnes lorders yngre sønner, lavadel (baronets, knights), landadel (squires) og andre som sosialt sett faller under begrepet gentleman. gentspirea, Spiraea x vanhouttei, en krysning mellom S. cantoniensis og S. trilobqta, en av de vanligste kulturformene av spirea. 1-1,5 m høy med små, hvite blomster i halvskjermer. Mye brukt som prydbusk i norske hager og grøntanlegg. genuafokk, trekantet forseil som settes på forre mersstag eller tilsvarende stag. Karakteristisk er foten av seilet, som overlapper en del av storseilet. Seilet brukes når man seiler på tvers av vinden. Genuafokken ble uteksperimentert av svensken Sven Salén, første gang brukt 1927 i en regatta i Genova (Genua) i Italia, derav navnet. genuin (av genus), ekte, uforfalsket, naturlig. genus (lat., ‘kjønn, slekt’; plur. genera). 1. (biol.). Latinsk betegnelse for slekt i den sys­ tematiske inndeling. Se ►slekt. 2. (gram.). Grammatisk kjønn ved substantiver, adjektiver og pronomener, særlig i indoeuropeiske språk: maskulinum eller hankjønn: en stol, femini­ num eller hunkjønn: ei seng; nøytrum eller intet­ kjønn: et bord; genus commune eller felleskjønn: en stol, en seng. I grammatisk kjønnsforskjell lig­ ger ikke noen bestemt betydning, og den er i denne henseende forskjellig fra naturlig kjønn (sexus), som ligger til grunn for bruken av han og hun pa norsk, og he, she, it på engelsk. Uttrykket genus verbi (diatese) brukes om verbalformene aktiv, passiv og medium. 3. (filos.). I eldre aristotelisk dominert logikk krevde man at et begrep skulle defineres ved genus proximum (nærmeste høyere slektsbegrep) og differentia specifica, den differensierende artsforskjell. Hvis «menneske» defineres som «fornuftig dyr», er «dyr» angivelsen av menneskets genus mens «fornuftig» er artsangivelsen. I botanikken er Linnés klassifikasjonssystem en tillempning av dette definisjonsmønster. 4. (mat.). I ►topologien en egenskap ved en luk­ ket flate i rommet, enkelt forklart som antall «hull» i tlaten. En flates genus definerer det største antall snitt som tlaten tåler uten å deles i to atskilte deler; f.eks. har en kule genus 0 (ett enkelt snitt vil dele den i to), mens en smultringformet flate (torus) har genus 1. På norsk brukes også uttrykket slekt om denne egenskapen. Genzmer [gents-], Harald, f. 1909, tysk kompo­ nist. Elev av bl.a. Hindemith. 1946-57 professor ved musikkhøyskolen i Freiburg im Breisgau, 1957 i Munchen. Har i Hindemith-påvirket stil skrevet amatørmusikk for hjem og folkemusikkskoler, or­ kesterverker, flere symfonier, konserter (hvorav to for det elektroniske instrumentet trautonium), korverker (Messe in E), kammermusikk m.m. geo- (av gr.), i sammensetninger: jord-, geodata, geografiske data, data vedrørende na­ turlige eller bygde objekter som er stedfestet ved geografiske koordinater. Jfr. ►GAB (grunneiendomadresse-bygning) og ►geografiske informasjonssys­ temer. geode [av geo-], en kuleformet til elliptisk mineralutfelling i en bergart, med et hulrom fylt av krystaller, f.eks. av kvarts eller kalsitt. Særlig brukt om konkresjoner som opptrer i visse sedimentære bergarter, eller mer generelt om et hulrom med krystaller, f.eks. dannet ved utfylling av blærerom i vulkanske bergarter. En geode danner, i motset­ ning til en ►druse, et separat legeme i bergarten, og inneholder ikke de samme mineraler som den om­ givende bergart.

geodesi (av geo- og gr. ‘dele’), vitenskapen om Jordens størrelse og form, herunder dens oppmå­ ling, avbildning og gravitasjonsfelt. Tilhørende geo­ detiske målinger refererer seg til høyere geodesi når Jorden betraktes som enhet, og til lavere geo­ desi når deler av jordflaten betraktes som plan. geodet, en som beskjeftiger seg med geodesi. geodetisk instrumentmaker, matematisk instrumentmaker, håndverker som særlig fremstiller instrumenter for landmåling o.l. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Skoledelen består av et grunnkurs i mekaniske fag og et videregående kurs i maskinfag. geodetisk kurve, geodetisk linje (mat.), en kur­ ve som følger den korteste vei mellom to punkter på en flate. På en kuleflate er f.eks. den geodetiske kurve mellom to punkter en ►storsirkel. De geode­ tiske kurver på en gitt flate bestemmes ved visse differensialligninger som avledes ved hjelp av variasjonsregning. geodetisk måling, landmålemetoder for å be­ stemme et nett av nøyaktige punkter som grunn­ lag for videre målinger. Omfattet tidligere avstandsmåling, triangulering (vinkelmåling), nivellering og tyngdemåling. For den praktiske landmåling hadde triangulering og nivellering størst betydning inntil ca. 1990. Fra da er posisjonsbestemmelse ved satellittmåling med GPS (GlobalPositioningSystem) blitt den viktigste målemetoden i praksis. geodetisk satellitt, satellitt benyttet til regis­ trering av variasjoner i Jordens gravitasjonsfelt (gravimetrisk geodesi) eller til en nøyaktig kartlegging av Jordens overflate i et tredimensjonalt referan­ sesystem (geometrisk geodesi). Registrering av gravitasjonsfeltvariasjoner kan utføres ved omhyggelige studier av små endringer i en satellitts bane, mens kartleggingen (den nøyak­ tige bestemmelse av geografiske punkters beliggen­ het) kan utføres gjennom beregninger basert på simultanfotografering av en geodetisk satellitt mot en kjent stjernebakgrunn. I sistnevnte tilfelle må satellitten være en lyskilde, enten ved selv å sende ut lys (aktiv geodetisk satellitt) eller ved å reflekte­ re sollys, alternativt laserstråler fra bakken (passiv satellitt). Den første virkelige geodetiske satellitt var USAs ANNA 1 B (av Army, Navy, NASA og Air Force, som opprinnelig stod bak prosjektet), skutt opp 31. oktober 1962. geodimeter (av geo-, di- og -meter), instrument til måling av avstanden mellom to stasjoner direk­ te ved hjelp av reflektert lys (vanlig lys, infrarødt lys, laser). Består av sender og mottager som plas­ seres i den ene stasjonen, og en reflektor som plas­ seres i den andre. geodynamikk, læren om de krefter som virker i jordskorpen og fører til foldninger, overskyvninger, forkastninger o.l. geoelektrisk kartlegging, måling av variasjo­ ner i undergrunnens elektriske ledningsevne for å utrede den geologiske oppbygning. Har vært an­ vendt til lokalisering av vannførende lag, grusav­ setninger og til å påvise svakhetssoner i berggrun­ nen. geofager (av geo- og -fag), jordspisere; forekom­ mer mange steder i verden, mest i tropene. Gravide kvinner i Egypt gikk med tørket elveslam knyttet i et tørkle og spiste jevnlig av det. Både i Europa og andre steder har man ment at gravide kvinner som spiser jord, vil få en lett fødsel. Ellers betraktes enkelte leirearter som nytelsesmiddel, f.eks. blant brasilianske skogsindianere. Geoffrey of Monmouth [dsefri av månmaft], 1100-ca. 1155, walisisk krønikeskriver, best kjent for Historia Regum Britanniae (ca. 1135), i virke­ ligheten en samling keltiske sagn, som lar britene

80

GEOFFROY SAINT-HILAIRE nedstamme fra trojanske flyktninger og følger de­ res historie pa britisk jord over kong Arthurs tid. Samlingen er en av hovedkildene til vårt kjenn­ skap til Arthur-sagnene. Den ble oversatt til nor­ rønt pa 1200-tallet. og kalt Breta sogur. Bade his­ torikere og diktere har øst av denne sagnskatten; historiene om Cymbeline. Merlin. kong Lear osv. finnes her. Geoffroy Saint-Hilaire [jåfroa sétiler], Étienne. 1772-1844. fransk zoolog. Fulgte Napoleon til Egypt og Spania og brakte hjem til Frankrike ver­ difulle samlinger, som til dels, etter Napoleons be­ faling. var fjernet fra utenlandske museer. Geoffroy Saint-Hilaires viktigste innsats var stu­ dier i sammenlignende anatomi, torst og fremst hos \ irveldyr. og hans arbeider har hatt grunnleggende betydning for utviklingslæren likesom hans fremhevelse av samsvaret mellom et organs bygning og dets funksjon. Han mente at det er forandringene i de ytre kår som er hovedårsaken til artenes utvik­ ling, og at denne utvikling skjer i sprang med for­ holdsvis betydelige forandringer. Han støttet sin teori pa studier av embryologi og misfostre, og grunnla teratologien. Geoffroy Saint-Hilaire Isåfroa setiler], Isidore. 1805-61. fransk zoolog, sønn av É. Geoffroy SaintHilaire. professor i zoologi i Paris 1837. Han var. i likhet med sin far. sikker på at artene bare kan holde seg uforandret hvis de ytre kår vedblir å være de samme, og at de modifiseres etter som det finner sted skiftninger i omverdenen. Han opptattet fos­ sile former som forfedre til de nålevende og inter­ esserte seg for embryologiske studier, særlig tor studier avmisfostre, og publiserte grunnleggende verker på dette området. geofon (av geo- og -fon), apparat til registrering av rystelser i undergrunnen som fremkalles kunstig ved sprengningen Rystelsene forplanter seg gjen­ nom jordlagene som elastiske bolger. og geotonen viser den tid det tar for disse å nå frem til valgte observ asjonspunkter. Ved lignende undersøkelser fra skip for a undersøke grunnen under havbunnen, kalles det tilsvarende apparat hydrofon. Brukes særlig i petroleumsgeologien for a undersøke lag­ stilling og andre geologiske forhold i undergrun­ nen. geofysikk, gren av geovitenskapene, der man i særlig grad anvender prinsipper og metoder tra fy­ sikken. Man anvender gjerne matematiske tolk­ ninger av fysiske målinger. Faget omfatter bl.a. læren om atmosfæren med meteorologi og ionosfæreforskning. fysisk oseanografi, som behandler strømninger. temperaturforhold o.l. i havet, og lim­ nologi og hydrologi, som behandler ferskvann og grunnvann. Den faste jords geofysikk er delt opp i flere underdisipliner: geodesi (jordmåling). seismologi (jordskjelvforskning), grav imetri (utforskning avjordens tyngdefelt), studiet av jordmagnetismen og geotermikk (studiet av varmestrommer i og varmestråling til og fra Jorden). Vulkanologi og glasiologi er grenseområder mellom geofysikk og geologi. Anvendt geofysikk spilleren stor rolle. Værvars­ ling er anvendt meteorologi, og ionosfæretorskningen har betydning for radiokommunikasjon. Osea­ nografien er v iktig for fiske og sjøfart, og har også militær betydning. Geofv sikken anvendes ogsa ved malmleting og petroleumsleting. geofysiske ar. Det internasjonale. 1GY (av eng. International Geophysical Year), betegnelse for tids­ rommet juli 1957—desember 1958 og lor det fors­ kningsprogram som ble organisert i perioden. 1 lø­ pet av de 18 måneder 1GY varte ble det gjennom­ ført et observ asjonsprogram hvor et flertall av verdens nasjoner deltok. 1GY varen fortsettelse av første og annet internasjonale polarår. som fant sted henholdsvis 1882-83 og 1932-33. Gjennom en koordinert innsats søkte man å finne

svar på problemer angående Jordens fysikk - pro­ sesser i atmosfæren, i havet og i den taste jord. 1 1957-58 ventet man dessuten solflekkmaksimum. noe som påvirker flere geofysiske fenomener. Un­ der IGY fikk man ogsa de første kunstige satellitter i bane rundt Jorden. Disse fikk stor betydning for utforskning av den øvre atmosfære og det nære verdensrom. I likhet med de internasjonale polarår. tok IGYprogrammet også for seg polare problemer. I alt 11 nasjoner (deriblant Norge) opprettet stasjoner på Det antarktiske kontinent. Denne virksomheten danner grunnlaget for det omfattende vitenskape­ lige og politiske samarbeid som man senere har hatt i Antarktis. Undersøkelsene ble også utvidet til å dekke andre deler av Jorden, spesielt traktene omkring ekvator, og det ble etablert observatorier i nord-sør-gående belter, fra pol til pol. Aktiviteten under IGY ble koordinert av en ko­ mité nedsatt av International Council of Scientific Unions (ICSU). Instrumentering og datainnsam­ ling ble i størst mulig grad standardisert, og både observasjonsprogram og type målinger ble regulert innenfor spesielle dager (world days) og perioder, for dermed å få en best mulig utnyttelse av resurse­ ne. Observasjonsprogrammet under IGY ble fortsatt i 1959 i noe mindre omfang under navnet Internati­ onal Geophysical Cooperation (IGC). Senere oppfølginger av IGY har vært: Det internasjonale stil­ le solår. IQSY (av eng. International Quiet Sun Year) 1964-65. hvor man spesielt tok sikte på å studere forholdene i atmosfæren (bl.a. ionosfæ­ ren) i en periode med lav solflekkaktivitet og Det internasjonale magnetosfæriske studium. IMS (av eng. International Magnetospheric Studium) 1976— 79? hvor målet var å få ny kunnskap om det nære verdensrom. Jordens magnetosfære. geofysisk malmleting, se ►malmleting. geofytt (av geo- og gr. ‘plante’). flerårig urt som overlever ugunstige vekstperioder ved hjelp av un­ derjordiske plantedeler (jordstengel. stengelknoll. lok. rotknoll), som de nye skuddene utvikler seg fra. Geoglossum, sekksporesoppslekt med tungeformede fruktlegemer, se ►jordtungefamilien. geograf (av geo- og -graf), en som beskjeftiger seg vitenskapelig med geografi, brukes til vanlig om personer som tar embetseksamen av høyere grad med geografi som hovedfag: og/eller har av­ lagt doktorgrad i et geografisk emne. Akademiske grader for hovedfagskandidater er cand.polit, (sam­ funnsgeografi ) og cand.scient. (naturgeografi): tid­ ligere cand.philol, og cand.real. I Norge utdannes geografer ved universitetene i Oslo. Bergen og Trondheim: i tillegg drives geograf mnderv isning ved Handelshøyskolen i Bergen og ved flere regionale høgskoler. Geografer arbeider særlig i administra­ sjon. forskning, planlegging, nyhetsformidling og undervisning. geografi (av geo- og -grafi). fag og vitenskap som beskriver og analyserer fenomener på jord­ overflaten. særlig ulikheter fra område til område. Bade som fag og vitenskap har geografien et vidt omfang, og grensene mot en rekke nabovitenskaper er uskarpe. Det karakteristiske for geografien er den romlige (territorielle, regionale, areelle) inn­ fallsvinkel og arbeidsmåte. Dette er en av grunne­ ne til at kartet er et viktig hjelpemiddel i geografi­ en. Jordbrukets produksjonsområder og industriens rav aretilganger. byenes beliggenhet, lokalisering av økonomisk aktivitet, mennesker som flytter eller reiser, og strømmer av varer og tjenester eller ideer blir studert i en romlig sammenheng. I geografien soker man a finne forklaringer pa denne romlige eller regionale variasjon. Den romlige dimensjonen kommer til uttrykk på mange måter. Den kan ta utgangspunkt i et be-

GEOGRAFI

’ økonomi

økonomisk- I geografi !

i

historie

historisk- I geografi |

;

biologi

biogeografi!

j sosial■ geografi

sosiologi i

i befolknings- demografi I j geografi

Igeomorfologi

geologi

i

Geografi. Skjematisk fremstilling som viser fagets forbindelse til flere andre vitenskaper. stemt område eller sted. Dette er karakterisert av naturgitte forhold som berggrunn, topografi, jord­ bunn. klima og historisk betingede trekk som viser seg i resursutnyttelse. arealbruk, bebyggelse og an­ dre fysiske egenskaper ved området. Der mennes­ kers økonomiske aktivitet er bestemt av lokale, stedegne forhold, kan vi tale om en absolutt loka­ lisering: båndene mellom mennesket og det fysis­ ke miljø er vertikale. Men forhold og vilkår på stedet er også bestemt av den relative lokalisering. Stedet eksisterer i vekselvirkning med andre omra­ der. Det er avhengig av produksjon og markeder andre steder, av beslutninger truffet utenfor stedet, som f.eks. juridiske og administrative ordninger eller politiske og sosiale forhold. Slike horisontale band er kommet til å bety mer og mer etter som arbeids­ funksjoner og produksjonsprosesser blir mer spesi­ aliserte. og mobilitet og samhandling øker. Bade de vertikale og de horisontale koblingene bidrar til a forklare regional variasjon og romlige ulikheter. Det geografiske rommet er derfor et begrep som blir brukt i forskjellige betydningen Det absolutte rom er fysisk konkret, bestemt av koordinator, absolutte avstander. Det relative rommet kan defi­ neres av reisetider og tilgjengelighet mellom omra­ der; det absolutte rommet blir modifisert. Fører vi inn avhengighetsbånd mellom mennesker og virk­ somhet i ulike strøk, kan vi tale om det relasjonel­ le rommet. INNDELING

Som skolefag spenner geografien svært vidt: fra geologi og landformer til befolkningsvekst og byproblemer. Hovedperspektivet - menneskenes le­ vekår på jorden - gir imidlertid geografi en samfunnsfaglig vinkling. Levekårene blir belyst bade ved naturforhold og naturbetingelser og historiske, politiske og økonomiske forhold. Som vitenskap har geografien to hovedretninger: en naturvitenskapelig orientert naturgeografi og en samfunnsvitenskapelig orientert samfunnsgeo­ grafi. Regionalgeografien forsøker å gi kvalifisert og selektiv kunnskap om steder ved å sammenhol­ de de to hovedretningene til en samlet forståelse av steder (land, regioner, omrader). Den gamle re­ gionalgeografien fra første halvdel av 1900-tallet ble ofte rent beskrivende. En nyere regionalgeografi drøfter oftere spesifikke samfunnsproblemer i de regionene den tar opp. Naturgeografien kan inndeles i fysisk geografi (geomorfoiogi, klimatologi. hydrologi) og biogeo­ grafi (plantegeografi, dyregeografi). I geomorfologien (læren om landformene) studeres særlig jord­ overflatens former og de naturprosesser som på­ virker og forandrer disse. Naturkreftene virker på jordoverflaten gjennom isbreenes arbeid, rennende vann, forvitring, massebevegelser, bølger og vind. Samtidig er bevegelsene i jordskorpen og egenska­ pene ved berggrunnen avgjørende tor prosessene på jordoverflaten. I klimatologien studeres varia­ sjon i klima fra sted til sted og de konsekvenser dette har. Grunnvitenskapen er her meteorologien.

81

GEOGRAFI

Kartet er et av de fremste hjelpemidler innen geografi. Til venstre ser vi et utsnitt av et gammelt rektangelkart i målestokk 1:100 000, utgitt 1872, og til høyre et tilsvarende utsnitt (nedfotografert) fra kartserien (M 711) i målestokk 1:50000, utgitt 1987. 1 forhold til eldre kart gir dagens kartverk en detaljert beskrivelse av topografi og veinett, bebyggelse, jordbruksareal og andre kulturgeograftske fenomener Hydrologien tar opp prosesser i sjøer og elver og overlapper geomorfologien (fluvial geomorfologi). Plantegeografi beskriver vegetasjonens art og ut­ bredelse, mens dyregeografien tilsvarende behand­ ler utbredelsen av dyr. Naturgeografisk forskning er viktig for forståelse av inngrep i naturen og de konsekvensene disse kan ha. Særlig har en økolo­ gisk orientert forskningsretning tatt opp slike for­ hold gjennom studier av landskapsutvikling og resursutnyttelse og annen menneskelig påvirkning. Samfunnsgeografi brukes vanligvis synonymt med det noe eldre uttrykket kulturgeografi, som det i de senere år mer og mer har erstattet. Også regional samfunnsanalyse er i dag en vanlig brukt betegnel­ se. Dette skyldes ikke minst at den vitenskapelige arbeidsmetode i faget er den samfunnsvitenskape­ lige. Studieobjektet i samfunnsgeografien er gjerne

Tematiske kart kan brukes for å vise hvordan ulike fenomener, både naturgitte og mer samfunnsbestemte, varierer i det geografiske rom. Kartet viser variasjoner i dødelighet i norske fylker.

mennesket selv eller forhold og fenomener skapt av mennesket: hvordan det legger beslag på jorden ved a dyrke og bygge pa den. hvordan det utnytter og bearbeider naturforekomster og skaper resurser, hvordan det skaper innfløkte avhengighetsbånd ved transport- og andre kommunikasjonssystemer. Sam­ funnsgeografien kan inndeles i mange grener som dels overlapper hverandre: befolkningsgeografi. bygeografi, økonomisk geografi, jordbruksgeografi. transportgeografi, rekreasjonsgeografi. sosialgeografi. Befolkningsgeografien lager f.eks. analyser av befolkningens geografiske fordeling, fødsels- og dødshyppighet. sammensetning etter alder og kjønn, sysselsettings- og utdanningsvilkår. Regio­ nale variasjoner i demografiske og næringsstrukturelle forhold blir satt i sammenheng. Utforming av befolkningspolitikk i forskjellige deler av verden er et sentralt tema. 1 by geografien studeres både årsaker til byvekst, den indre differensiering og se­ gregering i byer og det romlige hierarki som byene danner som knutepunkter i et servicesystem. Den økonomiske geografiens felt er oppkomst og for­ deling av næringsvirksomhet og de krefter som påvirker nærings- og sysselsettingsutviklingen i ulike samfunn. Underavdelinger av den økonomis­ ke geografi er jordbruksgeografi, industrigeografi osv. I samfunnsgeografiske studier blir det lagt stor vekt på tids- og stedsspesifikke (kontekstuelle) forhold. Et sentralt mål for forskningen er å beskrive den geografiske differensieringen og forklare hvorfor den finner sted - både intraregionalt. interregionalt og internasjonalt. HISTORIKK

Geografiens historie er på mange måter også opp­ dagelsenes og kartografiens historie. De greske fi­ losofene Anaximander og Hekataios laget de før­ ste verdenskart, der den bebodde verden, oikumene, var delt i tre verdensdeler, Europa, Libya og Asia, og omgitt av verdenshavet Okeanos. Dette verdensbildet ble forbedret av Herodot, og senere ble ny viten tilført geografien av Pythagoras, Pytheas og Strabo. Eratosthenes (247-195 f.Kr.) er kjent for målinger som satte ham i stand til å beregne Jordens omkrets. Ptolemaios (87-150 e.Kr.) blir tillagt æren for å ha grunnlagt kartografien som vitenskap. Hans verk Geographia inneholder summen av hans tids geo­ grafiske viten. Kartene hans er gått tapt, men er rekonstruert på grunnlag av opplysninger i verket. Dette skjedde først 1300 år senere da hans atlas ble

utgitt (1472). 1 mellomtiden var verdensbildet pre­ get av middelalderens kristne tankegang; Jorden var blitt en flat skive, selv om kunnskapen om dens kuleform nok var bevart i visse kretser gjen­ nom middelalderen. Også araberne beskjeftiget seg med kartografi. De studerte de antikke geografers verker og laget sine egne sjøkart. Italienske kjøp­ menn og sjøfarere tok lærdom av arabernes kart, og fra 1300-tallet finnes såkalte portolankart med overraskende nøyaktig gjengivelse av middelhavskysten. Med de store oppdagelsene ble kunnskapen om verden radikalt utvidet. Etter hvert ble det klart at Ptolemaios hadde undervurdert Jordens omkrets. Etter Columbus' ferder ble verdenskartet endret, og det gikk ikke lenge før europeerne erkjente at det ikke var India han var kommet til, men et nytt kontinent. Da oppdagelsesferdene etter hvert ble lengre og skipsfart og handel økte i omfang, fikk kontinentene et riktigere omriss, og de hvite flek­ kene bak kystlinjene ble mindre. Etter de store oppdagelsene fikk kartografien snart en annen ka­ rakter. Ikke minst ble det lagt vekt på å finne hen­ siktsmessige projeksjoner slik at feilene i avbildningsmetodene kunne bli mindre (se ►Mercator). Varenius (Geographia Generalis, 1650) er en av de første som antyder todelingen av geografien. Immanuel Kant (1724-1804) foreleste i «fysisk geo­ grafi», men innholdet i hans forelesninger omfat­ tet studiet av både mennesker og naturforhold. Kant gav geografien en filosofisk begrunnelse ved sine betraktninger om å ordne empirisk viten i tid og rom. Geografi i moderne forstand kan knyttes til Alexander von Humboldt (1769-1859) og Carl Ritter (1779-1859). Humboldt oppfattet geogra­ fien som en ren naturvitenskap, mens Ritter så på forholdet mellom natur og kultur som det viktig­ ste. Både Humboldt og Ritter la vekt på den sam­ menlignende metode, idet de forsøkte å få frem likheter og forskjeller mellom land og områder. Humboldts fagsyn ble videreført av bl.a. Ferdinand von Richthoven, Albrecht Penck og William Mor­ ris Davis, som fikk vesentlig betydning for utvik­ lingen av geomorfologien. Visse sider av Ritters vitenskapssyn fikk et grunnskudd da darwinismen slo gjennom, men andre sider av hans geografiske ideer ble videreført som antropogeografi (senere kulturgeografi) av Friedrich Ratzel (1844-1904) o.a. Vitenskapssynet var i den­ ne perioden klart naturdeterministisk, dvs. at ho­ vedvekten ble lagt på å vise at mennesket er under­ lagt naturens lover og at kulturformene er bestemt

82

GEOGRAFISKE INFORMASJONSSYSTEMER

av naturforholdene. Reaksjonen pa dette synet kom bl.a. med Vidal de la Blache (1848—1918), Jean Bruhnes (1869-1930) og Carl Sauer (1889-1975). De innså de naturgitte grenser for menneskelig virk­ somhet, men la større vekt på menneskenes valg­ muligheter (possibil isme). I årene etter den annen verdenskrig ble en rekke nye problemer formulert, og metodene endret ka­ rakter fra overveiende deskriptiv art til en mer analytisk og teoretisk art. Geografien fikk et mye større mangfold både med hensyn til temavalg og vitenskapelig angrepsmåte. Migrasjonsstudier, kontakt- og transportstudier. studier av urbaniseringsprosessenes forskjellige si­ der, undersøkelser av spredningskanaler for inno­ vasjoner er eksempler på emner som kom til å stå sterkt. En av banebryterne for en mer modellsøkende og teoretisk geografi var svensken Torsten Hågerstrand (f. 1916) ved universitetet i Lund. I 1950-årene opplevde også geografien den «kvan­ titative revolusjon». Store datamengder som tidli­ gere ikke hadde latt seg håndtere, og kvantitative teknikker utviklet av statistikere, fysikere o.a., ble tilgjengelige og anvendbare takket være elektro­ nisk datateknikk. Metodene lot seg tilpasse den romlige analysens behov. Geografien utviklet en rekke modeller for geografiske prosesser; for by­ vekst, for migrasjonsstrømmer og spredning av kulturnyheter, for elveløp osv. Resultatene model­ lene gav, ofte på kart, kunne så testes mot empi­ risk materiale, også dette tilsvarende fremstilt på kart. Videre tok geografien i bruk analogimodeller fra fysikken for å analysere befolkningsfordelinger, trafikkstrømmer osv. Denne regional sc/encc-retningen (regionalviten­ skap. som også innbefattet fag som økonomi og statsvitenskap) stod særlig sterkt i 1950- og 1960årene. Mange problemer ble løst, eller i det minste belyst på en ny måte i denne perioden, ikke minst av amerikanske, engelske og svenske geografer. Imidlertid vokste det etter hvert frem en kritisk holdning til det positivistiske vitenskapssynet som denne retningen stod for. Et karakteristisk trekk er at flere av de fremste representantene for den kvan­ titative retningen i geografien senere har stilt seg kritiske til de forskningsresultatene den kvantita­ tive revolusjonen kunne oppvise. Tendensene i 1970-90-årene er ikke entydige, men det er mulig å skille ut flere retninger. En behavioristisk retning har lagt stor vekt på men­ neskelig atferd. Både humanistiske og fenomeno­ logiske varianter av samfunnsgeografisk forskning finnes. En «radikal» strukturalistisk retning har fått økende oppslutning. Deres krav om «social relevance» har fort til atskillig forskning som tar opp levekår og menneskers sosiale forhold for øvrig. En dekkende karakteristikk av den geografiske fors­ kning i 1990-årene er mangfold både i temavalg og vitenskapelig angrepsmåte. Sentrale temaer både i forskning og høyere undervisning er økonomiske strukturendringer, byproblemer, sosiale, politiske og demografiske forhold, utviklingsproblemer, nordsor-forholdet og miljø- og resursproblemer. Litt.: P. Gould; The Geographer at Work (1985); R. J. Johnston: Geography and Geographers (1992); L. Sørbel: Naturgeografi (1995); H. Solerod og J. F. Nystad: Samfunnsgeografi (1997). geografiske informasjonssystemer, fork GIS. datasystemer for innsamling, lagring, bearbeiding, analyse og presentasjon av stedfestet informasjon (geodata) med tilhørende egenskapsdata (attribut­ ter). Det finnes ingen felles internasjonal defini­ sjon for datasystemer som håndterer geografiske data, så begrepet brukes for en gruppe EDB-systemer som fungerer som hjelpemiddel for å trekke ut geografisk informasjon fra geodata. GIS er utviklet i takt med utviklingen innen data­ teknologien, spesielt mikroprosessoren, siden slut­ ten av 1970-årene.

Geografiske data (geodata) kan defineres som opp­ lysninger om egenskaper og relasjoner til objekter som er entydig geografisk stedfestet. Egenskapene kan f.eks. være fysiske forhold, klassifiserte opplys­ ninger eller hendelser. Relasjonen mellom geogra­ fiske objekter (topologien) er også en viktig opplys­ ning. Stedfestingen blir oftest basert på rettvinklede koordinatsystemer (x,y.z). eller ved geografiske ko­ ordinater, dvs. geografisk lengde og bredde. Teknisk sett er GIS digitale kartdata organisert som database der virkeligheten (geometrien) blir beskre­ vet ved hjelp av digitale kartdata og EDB-tabelldata som gir opplysninger om kartdataene (attribut­ tene). Den logiske sammenhengen mellom objek­ tene (topologien) blir som regel også beskrevet. Geodata som er lagret i datamaskiner, kan i GIS presenteres for brukerne på den form de ønsker, som kart, tabeller eller spesialrapporter. GIS inneholder utstyr og programvare for en lang rekke ulike funksjoner, som innsamling, kontroll, strukturering, lagring, ajourføring, redigering, for­ valtning, utveksling, bearbeiding, fremhenting. pre­ sentasjon. analysering og kombinering av geogra­ fiske data. Noe av styrken til GIS ligger i mulighe­ tene for kobling av ulike typer data; man kan f.eks. koble data om utbyggingsbehov mot data om ver­ neinteresser i et konfliktområde. GIS gir også mu­ lighet til romlige analyser basert på stedfestede da­ ta, f.eks. å finne raskeste kjørevei mellom to punk­ ter i et område med ulike veistandarder. Et særtrekk med moderne GIS er muligheten til å bruke data fra ulike kilder, f.eks. digitale kartdata. digitale bildedata. videobilder, ulike EDB-registre osv. Alle dataene må imidlertid organiseres i en database for å kunne bli benyttet i GIS. Anvendelse. GIS er blitt et viktig verktøy for en lang rekke bruksområder i samfunnet, og blir be­ nyttet bl.a. til databearbeiding, dataanalyser, infor­ masjonsformidling. forvaltning, prosjektering, elek­ tronisk navigering til sjøs og i trafikk- og godstransportplanlegging. Systemutviklingen og bruken av GIS ventes å bli meget omfattende i slutten av 1990årene. Det er satt i gang arbeid for internasjonal standardisering av kartinformasjon, der norske mil­ jøer spiller en viktig rolle. EØr geografiske koordinater, to tall som angir et punkts beliggenhet på jordoverflaten, det ene kal­ les geografisk lengde, det andre geografisk bredde. Den geografiske lengde for et punkt er vinkelen mellom et nullmeridianplan (i regelen gjennom Greenwich-observatoriet) og et meridianplan gjen­ nom punktet. Den blir regnet i grader langs ekvator og øst eller vest for nullmeridianen. Den geografiske bredde for et punkt er vinkelen mellom ekvatorplanet og loddlinjen i punktet. Den blir regnet i grader langs meridianen gjennom punk­ tet og nord eller sør for ekvator. geografiske selskaper, sammenslutninger av folk som er interessert i geografisk forskning; de holder møter med foredrag, utgir tidsskrifter, bidrar til utrustning av ekspedisjoner osv. Blant de tørste egentlige geografiske selskaper kan nevnes Société de Géographie i Paris 1821. Gesellschaft flir Erdkunde zu Berlin 1828. Royal Geographical Society i London 1830. Det norske geografiske selskap ble stiftet 1889 og utgir fra 1926 Norsk geografisk Tids­ skrift. geografisk kart, oversiktskart som giren lettleselig oversikt over større sammenhengende strøk, inneholder bare de viktigste detaljer i forenklet fremstilling. Målestokker fra ca. 1:200 000 (1 cm på kartet er 2 km i marken) og nedover. Se ►kart. geografisk mil, norsk lengdeenhet, dss. ►sjø­ mil. i 1875 fastsatt som '/l5 ekvatorgrad. 7421 m. lik 4 kvartmil. En engelsk géographie mile var et midlere meridianminutt, 1853.2 m. Enhetene er nå erstattet med den internasjonalt godkjente ►nautisk mil - 1852 m.

geografisk patologi, en gren av epidemiologi­ en. omfatter læren om sykdommenes opptreden i forskjellige land, områder eller regioner. Geogra­ fisk patologi er en viktig del av kreftforskning, for­ di hyppig opptreden av en sykdom i et visst områ­ de kan skyldes at det eksisterer kreftfrembringende faktorer i vedkommende område. Kreft i ►skjoldbruskkjertelen er f.eks. hyppigere i Nord-Norge enn i Sør-Norge, og hyppigere i kystdistriktene enn i innlandsdistriktene. Stråledosen fra radon varierer i forskjellige områder i Norge, og Kreftregisteret overvåker om dette gjør utslag på krefthyppighe­ ten. geografisk rase, gruppe (populasjon) av plan­ ter eller dyr innen et geografisk område som atskil­ ler seg i sine arvelige egenskaper fra en eller flere andre populasjoner som tilhører samme art. men lever i andre områder. På den ene side byr de for­ skjellige geografiske områdene ulike levekår for planter og dyr. På den annen side varierer arvean­ leggene i en populasjon av individer som formerer seg kjønnet. Når en populasjon kommer inn i et område med nye miljøforhold, vil dette som regel føre til en økt hyppighet av arveanlegg som betin­ ger egenskaper som passer bra i de nye forholdene. Dermed har vi fått en ny geografisk rase. Den har dannet seg gjennom tilpasning til det lokale miljø­ et - adaptasjon. Men adaptasjon betyr ikke at de nye miljøforholdene har frembrakt nye arveanlegg innen populasjonen. Studiet av geografiske raser har bidratt til forståelsen av artsdannelse og organisk evolusjon, se ►utviklingslæren. Geographical Society 0 [dsiågræfikl såsaiati øy på østkysten av Grønland, den midterste av de tre store øyene i området fra Kejser Franz Josephs Fjord til Kong Oscars Fjord, ca. 73° n.br., ca. 1770 km2. Den vestlige delen er oppbygd av devonske bergarter, den østlige også av basalter. Fjelltop­ per opp til vel 1700 m o.h.. men øya lite nediset. Den ble oppdaget på Nathorst-ekspedisjonen i 1899. Navnet er til ære for det engelske geografiske sel­ skap. Royal Geographical Society. Geographos, asteroide nr. 1620. oppdaget av R. Minkowski og A. G. Wilson ved Palomar-observatoriet 31. aug. 1951. Dens omløpstid er 17 måne­ der. Perihelium ligger nær banen til Venus og aphelium litt utenfor Mars’ bane. Diameteren er neppe mer enn 1 km. Geographos kan bare bli observert når den passerer nær Jorden. geoide (av geo- og ‘figur’), en tenkt vannrett flate som dekker hele Jorden, og som faller sammen med havets overflate. Jorden er i første tilnærmelse en kule, men viser seg ved oppmåling å nærme seg en rotasjonsellipsoide. Ved enda mer presise målinger viser det seg avvik også fra denne formen. Ved sam­ menligning mellom astronomisk og geodetisk stedsbestemmelse og ved måling av tyngdekraften, har man funnet at selv det vannrette nivå som faller sammen med havets overflate, viser utbulinger. ca. 50-100 m over kontinentene, noe lavere over ver­ denshavene. geoisotermer (av geo-. iso- og -term), isogeotermer. tenkte flater i jordskorpen med samme tem­ peratur. I de øverste lag går geoisotermene stort sett parallelt med jordoverflaten, dypere ned tår de mer og mer sfærisk form. geokarp (av geo- og gr. ‘frukt’), betegnelse for en frukt som på et tidlig utviklingsstadium i vek­ sten borer seg ned i jorden og modner der. Slike frukter har jordnøtt. Arachis hypogaea, noen tiolarter o.a. Fruktene av enkelte arter er forsynt med skrueformede legemer, som hjelper til å bore fruk­ tene ned i jorden, f.eks. tranehals, Erodium. geokjemi, læren om jordklodens kjemiske sam­ mensetning og kjemiske utvikling. Geokjemien hører inn under geologien og har blant sine oppga­ ver å bestemme mengde og forhold mellom de tor-

83

skjellige grunnstoffer og isotoper i og på Jorden (i kjerne, mantel, jordskorpe, grunnvann, hav og at­ mosfære), og å utrede de kjemiske prosesser som foregår der. Faget omfatter metoder og teknikker som spenner fra statistiske studier f.eks. av mantelens gjennom­ snittlige sammensetning til praktisk bruk av elektronstråler for analyse av små mineralkorn. Ved eksperimentell geokjemi lager man modeller for likevektsprosesser, men da prosessene i Jorden kan foregå gjennom uhyre lange tidsrom, er de ikke all­ tid lette å beregne. Geokjemi har stor praktisk be­ tydning innen malmleting. Begrepet geokjemi blir gjerne utvidet slik at det også kan omfatte tilsva­ rende forhold på andre himmellegemer (kosmogeokjemi, planetologi). geokjemiske kart, kart som gir arealmessig pre­ sentasjon av variasjonen av valgte grunnstoffer på jordoverflaten. De utarbeides på grunnlag av et stort antall kjemiske analyser av bergarter, jord, bekkeeller innsjøsedimenter, bekke- eller innsjøvann, torv, planterøtter m.m. Et større geokjemisk kartleggings­ arbeid ble gjennomført for Finland, Norge og Sve­ rige nord for 66° i 1980-86 (Nordkalott-prosjektet). Prosjektet kunne bl.a. påvise luftbårne nikkelforurensninger fra Russland. Geokjemiske kart har betydning ved resursleting, forurensningsstudier, miljøvern, helseforskning, landbruk og arealforvalt­ ning. geokjemisk prospektering er leting etter råstoffer ved kjemisk analyse av et stort antall prøver på jord­ overflaten, f.eks. sporelementanalyse av sand langs bekker. Resultatene tegnes inn på kart og kan gi indikasjoner på forhøyede konsentrasjoner i berg­ grunnen. geokronitt, et monoklint ertsmineral i sulfosaltgruppen, Pbl4(Sb,As)6S23. I Norge kjent fra Sulit­ jelma, Nordland. Danner en blandkrystallserie med jordanitt. Navnet er av geo- og Kronos (Saturn), alkymistenes navn på antimon og bly. geokronologi (av geo- og kronologi), studiet av alderen av bergarter og løsmasser på Jorden, van­ ligvis målt i antall år eller millioner av år, se ►al­ dersbestemmelse. Innen kvartærgeologien har man bl.a. benyttet telling av varv, dvs. årslag, i smeltevannsavsetningene foran breer. Den svenske geo­ logen G. de Geer kunne på denne måten følge avsmeltningen av innlandsisen i Skandinavia år for år, fra da den lå over Danmark til den forsvant fra fjellområdene i Finland, Sverige og Norge. Se ►varv. geolog (av geo- og -log), person med geologi som arbeidsfelt eller fag. Geologer har sin utdannelse fra universitetene, oftest med eksamen av høyere grad (cand.scient.) eller som sivilingeniør. Geologer er engasjert med geologisk kartlegging, malmleting, petroleumsundersøkelser, grunnunder­ søkelser eller ren forskning. De er knyttet til insti­ tusjoner som Norges geologiske undersøkelse, Norsk Polarinstitutt, veimyndighetene, stats- og fylkesadministrasjon, videregående skole, univer­ siteter og høyskoler, oljeselskaper og private kon­ sulentfirmaer. geologi (av geo- og -logi), læren om Jordens oppbygning og historie. Geologien bygger på aktualitetsprinsippet som sier at nåtiden er nøkkelen til fortiden. For å forstå hvordan Jordens utvikling har foregått, må man studere de krefter og prosesser som virker nå og som former Jorden, både på over­ flaten og i dypet. Det er bare den øverste del av jordskorpen som er tilgjengelig for observasjoner, når det gjelder de dypere lagene er man henvist til studiet av meteoritter og til geofysiske metoder. HISTORISK UTVIKLING

Spekulasjoner over geologiske emner finner man allerede hos flere av oldtidens filosofer, og i renes­ sansen ble det gitt geologiske beskrivelser bl.a. av

GEOLOGISK MUSEUM trografi og petrogenese) dannelsen av bergartene, både de magmatiske og de sedimentære. De siste behandles ofte særskilt i sedimentologien. Beskrivelse av geologien innen bestemte områder kalles regional geologi. De viktigste råstoffer, både til industri og energi, kommer fra bergarter, og stu­ diet av råstoffenes geologi kalles økonomisk geo­ logi eller resursgeologi. Det omfatter malmgeologi, petroleumsgeologi, geoteknikk eller ingeniør­ geologi og jordbunnslære. Det spesielle ved de geo­ logiske resursene er at de dannes meget langsomt i forhold til den takt de utnyttes med, de kalles der­ for ikke-fornybare resurser. GEOLOGISKE FORENINGER

Geologi. Forholdet til andre vitenskaper.

Leonardo da Vinci. På denne tiden, og tidligere, var geologien nær knyttet til bergverksdriften. Tyske­ ren G. Agricola (1494-1555) var den første som beskrev malmer og gruver på en vitenskapelig må­ te. Ordet geologi, i den nåværende betydning, ble brukt for første gang i 1657 av nordmannen M. P. Escholt, og noen av de fundamentale prinsipper ble oppdaget av dansken Nicolaus Steno (1638-87). Fra midten av 1700-tallet kom geologien for alvor i gang som naturvitenskap. De ledende forskere var fransk­ mannen G.-L. de Buffon, tyskeren A. G. Werner, briten J. Hutton og briten W. Smith. Fra midten av 1800-tallet var bl.a. briten Charles Lyell og tyske­ ren E. Suess de store banebrytere. En rekke norske forskere har også gjort en betydelig innsats i geolo­ gien. ikke bare i utforskningen av Norges geologi, men også internasjonalt. De viktigste er: J. Esmark, B. M. Keilhau, Th. Kjerulf, H. Reusch, J. H. L. Vogt, W. C. Brøgger, V. M. Goldschmidt, O. Holtedahl og T. F. W. Barth. FAGOMRÅDER

Geologien er en utpreget tverrvitenskap som bru­ ker metoder og modeller fra andre vitenskaper til å forklare Jordens oppbygning og historie. De vik­ tigste er kjemi, fysikk og biologi. Avhengig av hvil­ ke materialer og hjelpemidler man benytter, deles geologien inn i spesialfelter. Paleontologien behandler de fossile dyr og plan­ ter og deres utvikling, geofysikken behandler Jor­ dens fysikk, og geokjemien Jordens kjemi og de prosessene som styrer utviklingen av den. Dyna­ misk geologi beskjeftiger seg med de geologiske krefter, dels de indre (endogene) krefter som virker i jordskorpen, dels de ytre (eksogene) som virker på jordoverflaten. Andre felter er beskrivende, som mineralogi og krystallografi, mens strukturgeolo­ gien behandler prosesser og strukturer som tektonikk (bevegelser i jordskorpen), og her spesielt ► platetektonikken, som forklarer hvordan de store segmenter (plater) i jordskorpen er dannet, og hvor­ dan de beveger seg. Stratigrafien behandler de se­ dimentære lag og deres dannelse, geomorfologien dannelsen av landskapsformer og petrologien (pe-

GEOLOGI Hoveddisipliner

Geofysikk Geokjemi Mineralogi Petrologi Sedimentologi Paleontologi Historisk geologi

Stratigrafi Strukturgeologi Geomorfolgi Ingeniørgeologi Resursgeologi Petroleumsgeologi Miljøgeologi

Vitenskapelige foreninger dannet av geologer, ar­ beider ved møter, ekskursjoner og utgivelse av pu­ blikasjoner. Den eldste er The Geological Society of London (1807). Norsk Geologisk Forening ble stiftet i 1905, og har siden stiftelsesåret utgitt Norsk Geologisk Tidsskrift. I tillegg har man en rekke for­ eninger for amatørgeologer, tilsluttet Norske Amatørgeologers Sammenslutning, som også utgir tids­ skriftet Stein. Også Norsk Petroleumsforening tar opp geologiske emner, arrangerer konferanser og utgir bøker med interesse for geologer. NSpj/IBry geologiske formasjoner, små stratigrafiske enheter med noenlunde samme bergarter, slik at de kan skilles ut ved geologisk kartlegging. De er gjer­ ne avsatt gjennom et forholdsvis kort tidsrom. Geologiske formasjoner har oftest navn etter et sted der de er typisk utviklet (Tøyenformasjonen, Friggformasjonen) el ler etter den dominerende bergartstype (f.eks. Moelvtillitten, Alunskiferformasjonen). Flere geologiske formasjoner samles i grup­ per, f.eks. Hedmarkgruppen. I petroleumsindustrien benyttes uttrykket også for reservoarer, f.eks. Statfjordformasjonen. Tidligere ble betegnelsen geologiske formasjoner brukt også for geologiske systemer (trias, jura o.l.), og for større bergartskomplekser. f.eks. Telemarksuiten. geologiske kart, kart som viser et områdes geo­ logiske oppbygning ved at de forskjellige bergarte­ ne eller strukturelle enhetene er avsatt med forskjel­ lig farge eller skravering, og at forkastninger o.a. strukturer er avmerket med tegn. Geologiske kart over løsavsetninger kalles ofte jordartskart. I Norge er det utgitt en rekke spesielle geologiske kart i målestokken 1:25 000 eller mindre og over­ siktskart i målestokk 1:1 mill. De viktigste er standardkartene som utgis av Norges geologiske under­ søkelse; de var tidligere i målestokk 1:100 000, nå, for å få dekket landet så fort som mulig, i 1:250 000, med spesialkartene i målestokken 1:50 000. geologiske undersøkelser. I. Undersøkelser i felten for å utrede et områdes geologiske forhold. De enkleste metoder er bestemmelse av bergartslagenes strøk og fall, retningen av sprekker og gan­ ger, innsamling av prøver og fossiler. Mer spesielle er magnetiske undersøkelser og radiometriske un­ dersøkelser til påvisning av radioaktive mineraler. Ved grunnundersøkelser og leting etter forekom­ ster av økonomisk betydning bruker man geofysis­ ke metoder, men disse krever et stort og kostbart utstyr, betjent av spesialister (se ►malmleting og ►petroleumsleting). 2. Institusjoner, særlig statlige, som organiserer og driver geologiske undersøkelser, utgir ►geolo­ giske kart, publikasjoner og driver opplysningsvirk­ somhet. Den eldste er Geological Survey of Great Britain (1835). I Norge ble ►Norges geologiske undersøkelse stiftet 1858. For øvrig blir geologiske undersøkelser utført av institusjoner knyttet til høy­ skoler og universiteter, oljeselskaper, veivesenet og konsulentfirmaer. Geologisk museum, museum med utstilte mi­ neraler, bergarter og fossiler i Botanisk hage, Tøy­ en i Oslo. Liksom hagen og de andre museene der,

84

GEOLOGISK PROFIL

hører det til Universitetet i Oslo og er derfor samti­ dig en institusjon for avansert undervisning og fors­ kning. Museet har røtter tilbake til Bergseminaret på Kongsberg, grunnlagt i 1757. Mineraisamlingen og seminarets øvrige virksomhet ble overført til Uni­ versitetet da dette ble opprettet i 1811. Geologisk museum ble reist i 1911-17 og utstillingene åpnet for publikum i 1920. De to delmuseene Mineralogisk-geologisk muse­ um og Paleontologisk museum har begge samlin­ ger med hundretusener av prøver. Ved siden av virk­ somheter knyttet til samlingene og utstillingene, samt forskning og undervisning, ytes publikums­ tjenester som bestemmelse av stein- og fossilprøver. besvarelse av forespørsler, skoletjeneste m.m. geologisk profil, tegnet vertikalsnitt av et om­ rådes geologiske bygning. En geologisk profil for­ teller mer om den geologiske struktur enn bare et geologisk kart, som hovedsakelig viser horisontalutbredelsen. Geologisk profil og geologisk kart kan kombineres til et ►blokkdiagram. geologisk tidsregning regnes dels i millioner ar. hvor tiden males ved hjelp av radioaktive isoto­ per eller på annen måte (se ►aldersbestemmelse), og dels relativt, hvor man deler inn bergartenes al­ der i forhold til hverandre. Geologisk tid regnes i avsnitt som etter avtagende varighet kalles eon. æra. periode, epoke og alder. Hovedinndelingen er i prekambrium, som er ti­ den fra Jordens opprinnelse for ca. 4500 mill, år siden og frem til tiden da fossiler blir alminnelige, for ca. 545 mill, år siden. Resten, fra 545 mill, år siden frem til nåtiden, kalles fanerozoikum, og de­ les i Jordens oldtid (paleozoikum), mellomalder (mesozoikum). og nytid (kenozoikum). Disse æraene er igjen delt inn i perioder som er av forskjellig lengde, og som har fått navn på forskjellig mate og tid. For å bestemme den relative alder i geologien, bruker man oftest fossiler og rekkefølgen av lage­ ne (se ►stratigrafi). geomagnetiske poler, nordpol og sydpol defi­ nert ut fra Jordens magnetfelt. De atskiller seg i beliggenhet fra de geografiske poler fordi Jordens magnetiske akse ikke faller sammen med omdreiningsaksen. Vanligvis defineres de geomagnetiske poler som de punkter hvor retningen av magnetfeltet er vin­ kelrett pa jordoverflaten. Dette kalles dip-polene. En kompassnål vil her kunne svinge helt fritt, siden magnetfeltet ikke har noen horisontalkomponent. En annen definisjon pa geomagnetiske poler er de punkter på jordoverflaten som skjæres av aksen for den ekvivalente magnetiske dipol (dvs. den stavmagnet som plassert i Jordens sentrum gir samme magnetfelt som det Jorden selv representerer). Dette kalles dipol-poler. Beliggenheten av dip-polene påvirkes i stor grad av magnetiske egenskaper i jord­ overflaten. mens dipol-polene mer representerer de store linjer i magnetfeltet. Dipol-polene far derfor storst betydning i studier av magnetiske forhold i den øvre atmosfære og det nære verdensrom. Mag­ netisk sett er den nordlige pol en magnetisk sydpol og den sørlige pol en magnetisk nordpol. Beliggenheten av dip-polene var i 1996: 79,2° n.br.. 105.7 v.l. (nordlige) og 64.6 s.br.. 138.6°ø.l. (sørlige). Dipol-polenes posisjon var 79.3 n.br.. 71.5° 48' v.l. (nordlige) og 79.3° s.br.. 108.5 ø.l. (sørlige). Beliggenheten av dip-polene forandrer seg langsomt med en svak nordoverrettet dritt bade av den nordlige og sørlige pol, mens dipol-polene har holdt seg på omtrent samme sted gjennom de siste 150 ar. Se ►jordmagnetisme. geomagnetiske stormer, dss. ►magnetiske stormer. geomagnetisme, se ►jordmagnetisme.

Geologisk tidsregning. Etter F. Gradstein & ./. Ogg, 1996. geomatematikk, matematikk anvendt innenfor petroleumsgeologien, f.eks. tor modellering av pro­ sesser som fører til ansamling av ol je og gass i berg­ grunnen. geomedisin, vitenskapen om ytre miljøfaktorers betydning for geografisk fordeling av sykelige for­ andringer hos mennesker og dyr. Eks.: sammenheng mellom struma og jodmangel. tann-karies og fluormangel hos mennesker, benskjørhet og fosformangel hos storfe. Geomedisinsk forskning krever sam­ arbeid pa tverrfaglig basis mellom spesialister fra forskjellige felter. geometer, person som beskjeftiger seg med geo­ metri. Pa fransk brukes geometer i samme betyd­ ning som matematiker. geometri (av geo- og -metri, eg. ‘måling av jord­ stykker'). gren av matematikken som opprinnelig omhandlet romstørrelser. dvs. punkter, linjer, kur­ ver. flater og legemer, og deres beliggenhet, form og størrelse. Etter hvert har imidlertid geometrien utviklet seg ut over denne opprinnelige rammen, og omfatter i moderne matematikk mange teorier som ikke direkte kan anskueliggjøres som egenska­ per ved vanlige romstørrelser. men som likevel tradisjonsmessig regnes til geometrien; enten pa grunn av den historiske utviklingen eller på grunn av de­ res logiske slektskap med rent geometriske teorier. HISTORIKK

Eldre historie. Allerede de gamle egypterne, og særlig babylonerne, hadde inngående kunnskaper om flate- og rommåling. Imidlertid var det først og fremst i det gamle Hellas at de geometriske kunn­ skapene bie bygd opp i et logisk system. De mest betydningsfulle for denne utviklingen varEvdoxos (død ca. 350 f.Kr.) og spesielt Evklid (ca. 3001.Kr.).

Hans Elementer (som systematiserer ideer helt til­ bake til Pythagoras) behandler bade plangeometri­ en (læren om plane figurer) og stereometrien (rom­ geometrien). og forsøker å gi et deduktivt system som grunnlag for geometrien. Elementer ble brukt som lærebok i matematikk i over to tusen år, og inntil slutten av 1800-tallet ble evklidsk geometri regnet som den eneste geometrien. Som høydepunkter i den greske geometrien på 200-tallet f.Kr. må man regne Arkhimedes' arealog volumberegninger og Apollonios" lære om kje­ glesnittene. Grunnlaget for ►trigonometrien ble i hovedsaken gitt av Ptolemaios (ca. 130e.Kr.). mens viktige bidrag skyldes senere arabiske astronomer og matematikere. De arabiske og indiske matema­ tiske skoler bidrog ellers forholdsvis lite til geome­ triens utvikling. Nyere historie. I Vest-Europa finner man først ve­ sentlige fremskritt gjennom .1. Kepler (død 1630). B. Cavalieri (død 1647) og P. Fermat (død 1665). De skaper en retning i geometrien som kan føres tilbake til Arkhimedes' metoder og som etter hvert leder over i ►infinitesimalregningen. Dette hjelpe­ middelet gir, sammen med Descartes' koordinatgeometri eller^analytiske geometri (1637), grunn­ laget for en stadig geometrisk utvikling som fører til den moderne ►algebraiske geometri og ►diffe­ rensialgeometri. Innen disse grener av geometrien gjør den analytiske formuleringen det naturlig å utvide teorien til vilkårlige n-dimensjonale rom, og en teori som relativitetsteorien på sin generelle form kan oppfattes som en spesiell gren av differensial­ geometri. Nær knyttet til differensialgeometri er ►vektorregningen, som i sine hovedtrekk skyldes W. R. Hamilton. H. G. Grassmann og J. W. Gibbs. En nyere gren ertensorregningen (den absolutte diffe­ rensialgeometri). som særlig er utviklet gjennom arbeider av de italienske matematikerne C. G. Ricci og T. Levi-Civitå. I forbindelse med differensi­ algeometri bør man også nevne den østerrikske matematikeren Wilhelm Blaschkes (1885—1962) såkalte integralgeometri. Den ►syntetiske geometri, hvor de geometriske resultater avledes ved hjelp av postulerte egenska­ per ved de geometriske grunnbegreper som linje, flate osv. uten anvendelse av koordinater, ble lenge overskygget av den analytiske geometri. Men på begynnelsen av 1800-tallet får den syntetiske geo­ metrien et nytt oppsving; i Frankrike gjennom G. Monge og .1. V. Poncelet. i Tyskland gjennom K. G. C. von Staudt. J. Steiner og A. F. Mbbius. Poncelet regnes for grunnleggeren av den ►projektive geo­ metri. som også i en noe annen form blir fremstilt i von Staudts Geometrie der Lage, og som Kepler hadde lagt ned forarbeidet til. Monge skapte den systematiske deskriptive geometri. MODERNE GEOMETRI

Evklid forsøkte å gi et rent aksiomatisk grunnlag for elementærgeometri. men hans system tilfreds­ stiller ikke de moderne logiske krav, og bl.a. D. Hilbert. H. Poincaré og O. Veblen har oppstilt mer stringente systemer. Særlig kjent er HilbertsGrundlagen der Geometrie (1899). der han forsøker å oppstille et mer rigorøst og konsistent system. Evklids femte postulat eller ►parallellaksiomet, som uttrykker at gjennom et punkt utenfor en linje kan det bare trekkes én parallell med linjen, er ikke like intuitivt innlysende som hans øvrige aksiomer. Allerede J. C. F. Gauss var klar over at man kan konstruere geometrier hvor dette aksiomet ikke er oppfylt, men først J. Bolyai (1832) og N. 1. Lobatsjevskij (1836) offentliggjorde teorier for ►ikkeevklidske geometrier. Begge studerte såkaltehyperholske geometrier, hvor parallellaksiomet ikke er oppfylt, idet det eksisterer et uendelig antall paral­ leller gjennom et punkt. Italieneren Eugenio Beltrami beviste (1868) at disse geometriene er like lo­ gisk konsistente som den evklidske geometrien.

85

Senere påviste B. Riemann eksistensen av elliptis­ ke geometrier, hvor det er Evklids andre aksiom som ikke er oppfylt, og ingen paralleller eksisterer. I sitt kjente skrift Uberdie Hypothesen welche der Geometrie :u Grunde liegen (1854) viser Riemann også hvordan en mer generell form for geometri kan avledes ved en metrikk eller avstandsdefinisjon. Blant de viktigste bidragene til klassifiseringen av de forskjellige geometrier må man også nevne F. Kleins Erlangen-programmet (1872). hvor han på­ viser at de geometriske egenskaper er invarianter for en ►gruppe som geometrien definerer. På 1900-tallet har geometrien gjennomgått en re­ volusjonerende utvikling - ikke minst pga. frem­ komsten av den algebraiske ►topologi (se ►homologi, ►homotopi og ►algebraisk geometri). Karak­ teristisk for denne utviklingen er at et meget avan­ sert algebraisk apparat er trukket inn som et domi­ nerende hjelpemiddel i en rekke geometriske stu­ dier og teorier. KEA/geometripigg, utstyr som kan måle og registre­ re diameter-avvik i en rørledning og på den måten oppdage f.eks. buler på en rørledning på havbun­ nen. Se ►pigg. geometrisk addisjon, lite brukt betegnelse pa vektoraddisjon, se ►vektorregning. geometrisk middel, geometrisk gjennomsnitt (mat.), en form for ►gjennomsnitt som uttrykkes som //-te rot av produktet av n størrelser eller tall. Med andre ord finnes det geometriske middel g av n tall ved

g = ^(xfX2x3-...-x„)

Spesielt er det geometriske middel av to tall a os Z? lik

g = yla-b Dersom a og b tolkes som lengdene av to linjestykker, vil det geometriske middel representere lengden av ►mellomproporsjonalen til a og b. Ge­ nerelt er det geometriske middel av// tall alltid min­ dre enn det aritmetiske middel, hvis ikke alle talle­ ne er like. geometrisk optikk, del av optikken hvor lyset betraktes som stråler, i motsetning til bølgeoptikken, som bygger pa lysets bølgenatur. Se ►optikk. geometrisk rekke (mat.), uttrykk på formen r/i + a-, + a^ +...+ an +...

hvora,, a,, a,... er tall med den egenskap at forhol­ det mellom hvert tall og det foregående er konstant; det vil si

a,'+i = k an tor alle n. Forholdstallet k kalles den geometriske rekkens kvotient. Eksempler:

2 + 4 + 8 + ... + 2" +... og

er geometriske rekker med kvotient henholdsvis k = 2 og k = '/3. Hvis det første ledd i en geometrisk rekke era, og kvotienten er k, blir det //’te leddet lik an = atk" '. og summen av rekkens n første ledd blir

Her er forutsatt k + 1. For k - 1 er sH = na. Der­

GEORG som rekken har uendelig mange ledd, vil følgen {.$;,} (se ►følge) nærme seg (konvergere mot) tallet

1 -A når // går mot uendelig dersom

bi1.

vil ikke følgen {.v„} konvergere, og vi sier da at den gitte uendelige geometriske rekke er divergent. Se for øvrig ►rekke, ►grense. geometrisk sted (mat.), samlingen (mengden) av alle punkter som har en gitt egenskap. For ek­ sempel er en sirkel det geometriske sted for alle punkter som har en bestemt avstand fra et gitt punkt, sirkelens sentrum. geometrisk stil, den dominerende retning i gresk kunst ca. 1 ()()()—700 f.Kr. Størsteparten av den be­ varte produksjon består av vaser, og deres dekor har gitt perioden navn. De protogeometriske vaser (900-tallet) domineres av hel- og halvsirkler som alternerer med bredere og smalere horisontale bånd. Den fullt utviklede geometriske stil har et rikt re­ pertoar av romber, trekanter, hakekors, meanderborder osv., som er dekorativt ordnet i friser. Også dyre- og menneskefigurer forekommer. Disse er malt i silhuett. Periodens skulptur består av små sta­ tuetter i bronse eller leire, sistnevnte ofte påsatt vaser som handtak o.l.. i en abstrahert stil som lig­ ner den man finner i vasemaleriets figurer. Mot slut­ ten av 700-tallet begynner den geometriske stil å degenerere og erstattes gradvis av den orientaliserende stil. Bilde, se ►Dipylon. geomorfologi (av geo-, -morf og -logi), viten­ skapen om jordoverflatens former og deres opprin­ nelse. Geomorfologi forklarer landformene ut fra jordskorpens struktur og den geologiske historie, og klassifiserer de forskjellige landskapstyper. I geomorfologien regner man med en utvikling fra unge landskaper, med markert relieff, til gamle, med flate, avrundede former, se ►erosjonssyklus. geonim (plur. av hebr. gaon, ‘eksellense'), navn pa jødenes ledersjikt i årene 650-1040 under de omayyadiske (Damaskus. 661-750) og abbasidiske kalifer (Bagdad, 750-1258). Kalifene gav jøde­ ne religionsfrihet mot at de unngikk offentlig kri­ tikk av islam, og de tillot jøder å gå over til islam. Med sentrum i Bagdad overvåket geonim jødisk religionsutøvelse og undervisningsvesen i hele den islamske verden. Da abbasidenes styre i Bagdad ble svekket, mistet geonim denne sentrale lederstillin­ gen. geopolitikk, læren om hvordan politikk (især maktpolitikk) avhenger av geografiske forhold. Begrepet ble skapt av den svenske statsvitenskapsmann Rudolf Kjellén, som igjen var påvirket av F. Ratzels oppfatning av staten som organisme (Politische Géographie, 1897). Under inntrykket av ned­ erlaget i den første verdenskrig kom geopolitikken til å spille en viktig rolle i Tyskland, der professor og general Karl Haushofer i Miinchen grunnla en geopolitisk skole og 1924—44 utgav Zeitschrift flir Geopolitik. Denne retningen fikk stor innflytelse på nasjonalsosialistisk utenrikspolitisk tenkning. Haushofers hovedtese var at Tyskland burde beher­ ske et område som gjorde det økonomisk uavhen­ gig (Lebensraum). geopotensial, dss. tyngdepotensial i forhold til

Sankt Georg og dragen. Skulptur av Brynjulf Bergs­ tien fra 1893 på en bygård i Oslo, hygd for Medi­ sinsk Selskap, nå en del av Hotel Bristol. havoverflaten. Geopotensialet er dermed lik det ar­ beid som må utføres mot tyngden for å løfte en masseenhet fra havets overflate opp til det betraktede punkt. geopotensiell hoyde, et punkts vertikale posi­ sjon gitt i enheter som er proporsjonale med den potensielle energi for en masseenhet, relativt til havets nivå. Der tyngdens akselerasjon er 9,80 m/ s2 vil I geopotensiell meter svare til en geometrisk meter. I høyere nivåer blir et punkts geopotensielle høyde mindre enn den virkelige (geometriske) høy­ de. Geopotensiell høyde har vidstrakt anvendelse i forbindelse med aerologiske observasjoner, dess­ uten innen luftfart og romfart. Tidligere ble begrepet dynamisk (egentlig geodynamisk) høyde mye brukt. En dynamisk meter er lik 10/g (ca. 1,02) geopotensiell meter, idet tallver­ dien av tyngdens akselerasjon er ca. 9,80. georadar, geofysisk metode hvor man benytter elektromagnetiske pulser for grunnundersøkelse av sedimenter på land. Anvendt f.eks. ved undersø­ kelser under Nidarosdomen i Trondheim. Georg, mannsnavn, av gr. Georgios, ‘jorddyrker’. I Norge kom navnet i bruk fra begynnelsen av 1300tallet, etter hvert i flere varianter som Jørgen. Jørn, Gøran, Ørjan, Yrjan. Tilsvarende kvinnenavn: Ge­ orgine (kortform Gina), Jørgine. Navnedag 23. april. St. Georgs dag. Georg, Sankt, etter tradisjonen død 303, helgen; en av de mest dyrkede av alle helgener. Omtales også som Jørgen (norsk/dansk), Gøran (sv.) og Jorge (sp.). Tradisjonene om Georg er utelukkende basert på legender og sagn. Allerede på 400-tallet begynte man å trekke i tvil at Georg noen gang hadde levd. Han skulle være født i Kappadokia i Lilleasia av kristne foreldre og ha vært offiser i den romerske hæren. Hans storverk var seieren over en farlig dra­ ge, som terroriserte en by han kom til på gjennom­ reise. Dragen spiste dyr, men ville også hverdag ha to unge mennesker som skulle velges ved loddtrek­ ning. Da Georg kom til byen, var det kongsdatte­ rens tur. Ved Kristi hjelp klarte han å slå dragen og sette prinsessen fri. Ifølge Jacobus de Voragines legendesamling Legenda aurea (Gylne legender)

GEORG fulgte dragen lydig etter prinsessen etter at den ble såret i kampen med Georg. Han ble senere martyr i Palestina under kristenforfølgelsene. Etter at han både var blitt forsøkt kokt, brent og knust under hjul uten at det bet på ham, ble han til slutt halshugd. Georgkulten ble først populær i den østlige kirke: i Hellas og i Russland. I Roma er kulten bevitnet fra slutten av 600-tallet. Med korstogene ble Sankt Georg mer og mer populær også i den vestlige kir­ ke. Han ble etter hvert skytshelgen for Genova, Venezia og Barcelona, for Den tyske orden, for kongeriket England, og for alle kristne riddere. Fest­ dag: 23. april. 1 moderne tid har speiderbevegelsen tatt opp Sankt Georg-tradisjonene og feirer Sankt-Georgsdagen. Den romersk-katolske kirken har siden 1960 sløyfet feiringen av denne dagen på grunn av usikker­ heten om Georg-tradisjonene. sønn av Christian 9 av Danmark, het som dansk I kunsten fremstilles Georg oftest som væpnet rid­ prins Vilhelm. Valgt til konge av Hellas etter bri­ der på en (hvit) hest. Han bærer gjerne et banner tisk ønske; til gjengjeld avstod Storbritannia De med rødt kors på hvit bunn, og han stikker sin lanse joniske øyer til Hellas. Under Balkankrigen 1912gjennom en drage som ligger på bakken. Kampen 13 ledet han det seierrike felttoget, men ble myrdet med dragen symboliserer det godes kamp mot det under inntoget i Thessaloniki. onde. Fremstillingene av Georg er meget utbredte i Georg 2, 1890-1947, konge 1922 da faren Kon­ kristen kunsthistorie, især fra 1200-tallet frem til stantin 1 ble avsatt. 1924 ble Hellas republikk, og 1500-tallet. Georg bosatte seg i Storbritannia. 1935 ble konge­ Georg (el. Jørgen), 1653-1708, dansk-norsk dømmet gjenopprettet etter folkeavstemning, men prins, sønn av kong Frederik 3. Polsk tronkandidat 1936 måtte Georg gi general Metaxas diktatorisk 1673.1 1683 ektet han Anna Stuart, datter av hertu­ makt. Da Hellas ble okkupert av tyskerne 1941, gen av York (senere Jakob 2). Da Anna ble dron­ flyktet han til Kreta, senere til Storbritannia. Ved ning i England 1702, ble Georg storadmiral og ge­ folkeavstemning 1946 fikk monarkistene ca. 69 neralissimus, men uten reell myndighet. prosent av stemmene, og Georg vendte tilbake til Hellas. Georg (Jiri) / av Podébrady og Kunstdt, 142071. konge av Bøhmen fra 1458, landets eneste huGeorg (eng. George), konger av Storbritannia og sittkonge. Han ble i 1444 leder for den utraquistisIrland og kurfyrster, fra 1814 konger, av Hannover. ke Bøyen av husittene, som stod mot de katolske Georg 1, 1660-1727, konge 1714-27, sønn av habsburgerne. Holdt seg lojalt til kirkens forlik med kurfyrsten av Hannover, Ernst August og Sofia av husittene (kompaktata 1436) og tillot derfor en viss Pfalz, en datterdatter av Jakob I av England. Georg forfølgelse av religiøse sekter og ►Bøhmiske brø­ ektet 1682 Sofia Dorothea av Braunschweig-Lunedre. burg, men ekteskapet ble senere oppløst. I 1698 Det skapte et maktrom at den kommende Habsovertok Georg regjeringen av Hannover. Ved Act burg-kongen. Ladislav (tronfølger fra 1443), var of Settlement” 1701 mistet katolikkene arveretten mindreårig, og i 1448 erobret Georg Praha. 1452 til Englands trone, og Georg ble tronarving. Georg ble han oppnevnt som riksstyrer. Den formelle mak­ viste liten interesse for sitt nye rike, lærte aldri en­ ten lå fra 1453 hos unge kong Ladislav. Da han døde gelsk og ville helst styre eneveldig; men han følte brått 1457, ble Georg 1458 valgt til konge av Bøh­ seg likevel presset til å rette seg etter det begyn­ men. Han gjenreiste landet og forsøkte etter Konnende parlamentariske system. Han møtte sjelden i stantinopels fall 1453 å samle kristne stater mot kabinettet (Privy Council), og førsteministeren, tyrkisk ekspansjon. Etter at Georg nektet å etter­ whiggenes fører Sir Robert Walpole, ble nesten komme pavelige krav om å oppheve avtalen som enerådende. På denne måten bidrog Georg til å ut­ godkjente utraquistene. ble han 1466 bannlyst av vikle det konstitusjonelle monarkiet. Georg var far pave Paul 2. Den ungarske kong Mattias Corvinus til Georg 2 og Sofia Dorothea av Preussen. - Litt.: (Georgs svigersønn) fulgte i 1469 oppfordringen om R. Hatton: George I (1978). å gå til krig («korstog») mot Georg, og i 1469 valg­ Georg 2, 1683-1760, konge 1727-60, sønn av te den katolske adelen Mattias som motkonge til Georg 1, gift 1705 med Caroline av Ansbach. Del­ Georg i Brno. Striden fortsatte til Georg døde. Han tok i den spanske arvefølgekrig (1701-13) og se­ fikk støtte fra Polen, og anbefalte prins Wtadystaw nere i den østerrikske arvefølgekrig (1740-48), hvor av Polen som sin etterfølger. han personlig førte troppene i det seierrike slag ved 1 samarbeid med diplomaten Antonio Marini fra Dettingen 1743, den siste britiske regent som førte Grenoble utformet Georg et utkast til forbund av tropper i krig. I 1746 lot han sin sønn hertugen av alle europeiske stater (og eventuelle utenom-euroCumberland knuse et skotsk opprør (slaget ved peiske) i 1462-63. Ved siden av å ha permanente Culloden). Som sin far tilbrakte han mye tid i Han­ organer skulle forbundet også kunne utskrive skat­ nover og overlot styret til whiggene, inntil folketer. Det er et av de første detaljerte forslag til folke­ stemningen krevde en mer krigersk politikk, som forbund. også ble gjennomført av John Carteret (senere Lord Litt.: M. Blekastad: Millom aust og vest (1958); Granville), Georgs yndling. Parlamentarismens V. Vanécek, Forord til utgaven av dokumentet makt under Georg medførte at han 1757 måtte ta (1964); V. Vanécek (utg.): Cultus Pacis (1966); O. sin uvenn William Pitt d.e. til krigsminister. Odozilfk: The Hussite King (1965). Georg 3, 1738-1820. konge av Storbritannia 1760Georg 5, 1819-78, konge av Hannover 1851 et­ 1820. fra 1801 også konge av Irland, kurfyrste av ter sin far Ernst August; blind. Opphevet 1855 den Hannover 1760 og konge av Hannover fra 1814; liberale forfatning av 1848 og styrte senere autori­ sønn av Georg 2s sønn Fredrik og Augusta av Sachtært. Motstander av planene om et samlet Tyskland sen-Gotha, den første av hannoveranerne som var med Preussen som ledende makt. Han tok parti tor mer britisk enn tysk. Meget konservativt oppdratt; Østerrike i 1866, og Preussen annekterte hans rike. det ble hans mål å gjennomføre et personlig styre Georg (Georgios), konger av Hellas. med fritt valg av ministere. Ved å slutte seg til toryGeorg /, 1845-1913. konge fra 1863. nest eldste

86

ene lyktes det ham også hurtig å bryte whigslektenes makt og få Lord Bute til førsteminister (176263); men Butes kongeligsinnete politikk vakte uvil­ je. og de følgende år måtte Georg finne seg i for­ skjellige whigministerier. 1770-82 kom toryene til­ bake til makten under ledelse av Georgs nære for­ trolige Lord North. Nederlaget i Nord-Amerika førte til dennes fall, og Georg ble deretter tvunget til å innta en rolle som konstitusjonell monark, mens toryen Pitt styrte meget selvstendig (1783-1801). Hele Georgs regjeringstid var meget urolig, med sjuårskrigen. den nordamerikanske frihetskrig, den franske revolusjon og Napoleonskrigene. Samtidig var det i denne perioden at den industrielle revolu­ sjon startet i England og la grunnlaget for britenes verdensherredømme. I 1765 og 1788 hadde Georg anfall av sinnssyke, 1808 ble han blind og 1810 fullstendig sinnssyk. Han satt fra 1811 innesperret på Windsor Castle mens sønnen Georg 4 overtok regentskapet. Georg ble 1761 gift med Charlotte-Sofie av MecklenburgStrelitz og hadde i alt 15 barn, deriblant Georg 4 og Vilhelm 4. Litt.: .1. Brooke: King George III (1972). Georg 4, 1762-1830, konge (av Storbritannia og Irland og av Hannover) fra 1820, sønn av Georg 3. Hans forhold til faren var dårlig. 1785 ektet han hemmelig en av sine elskerinner, den katolske Ma­ ria A. Fitzherbert, og hans ødselhet brakte ham snart i en svimlende gjeld. 1 1795 ektet han sin kusine prinsesse Karoline av Braunschweig uten å bryte med sin hemmelige hustru. Han overtok regentska­ pet 1811, men lot toryene beholde makten; heller ikke som konge blandet han seg meget i regjerin­ gen. Han lot dronningen anklage for utroskap og forlangte skilsmissedom av Parlamentet; skanda­ len endte med at regjeringen tok anklagen tilbake, og året etter døde Karoline (1821). Georg var en av de mest upopulære konger i Storbritannia noen sin­ ne. Han etterlot seg ingen barn og ble etterfulgt av broren Vilhelm. Georg 5, 1865-1936, konge 1910-36, sønn av Edvard 7 og Alexandra av Danmark. Georg ble tron­ arving 1892 etter broren Alberts død. 1901 prins av Wales ved farens tronbestigelse. Georgs politiske holdning var alltid strengt konstitusjonell, hans per­ sonlige innflytelse neppe så stor som farens. Søkte forgjeves juli 1910 og juli 1914 å megle i forfatningskampen og striden om Irlands selvstyre. Un­ der den økonomiske og politiske krisen 1931 del­ tok han aktivt i arbeidet med å få dannet samlings­ regjeringen. På tross av sin tyske bakgrunn nøt han stor respekt under den første verdenskrig. 11917 fraskrev han seg og sin familie retten til alle tyske titler, og den britiske kongefamilie tok navnet Wind­ sor istedenfor Sachsen-Coburg-Gotha. 1893 gitt med Victoria Mary, prinsesse av Teck (1867-1953). De hadde seks barn, deriblant Edvard 8 og Georg 6. - Litt.: H. Nicholson: King George the Fifth (1952). Georg 6, 1895-1952, konge 1936-52, sønn av Georg 5. Het opprinnelig Albert, tok navnet Georg da han ble konge og etterfulgte sin bror Edvard 8 etter dennes abdikasjon. Georg deltok i den tørste verdenskrig som marineoffiser, hertug av York 1920. Som konge ble han populær både pga. sin nøkterne livsstil, sin strenge konstitusjonelle opp­ treden og som nasjonens symbol under den annen verdenskrig, særlig ved sin fryktløse opptreden un­ der tyskernes bombing av London. 1948 gav han avkall på tittelen keiser av India, men ble året etter anerkjent som overhode for Commonwealth. Gift 1923 med Lady Elizabeth Bowes-Lyon. Paret fikk to døtre: dronning Elizabeth og prinsesse Margaret. - Litt.: J. W. Wheeler-Bennett: King George VI (1958). HHo/George, Lake [leik dså:d3], innsjø i USA, i nord­ østre del av delstaten New York, sør for Lake Cham-

87

GEORGIA

Georg 6. Foto fra 1936.

piain, 51 km lang og 5 km bred. Sjøen ligger ved foten av Adirondack Mountains, ca. 100 m o.h.. og drenerer til Lake Champlain gjennom en serie med fall og fosser. Lake George er et kjent turiststed, berømt for sin skjønnhet og mange små øyer. Indianerne kalte den for Andiatarocte. franskmen­ nene for Lac du Saint Sacrement. Oppkalt 1755 et­ ter Georg 2. George |dså:d3], Elizabeth, amerikansk forfat­ ter. Hun har hatt stor suksess med en rekke krimi­ nalromaner der handlingen er henlagt til England, og er blitt tildelt flere priser og utmerkelser. Etter debutromanen A Great Deliverance (1988; norsk overs. Mørkets gjerninger, s.å.) fulgte bl.a. WellSchooled in Murder (1990; norsk overs. Fedrenes synder, 1991), For the Sake ofElena (1992; norsk overs. For Elenas skyld, s.å.),Missing Joseph (1993; norsk overs. Savner Joseph, s.å.), Playing For the Ashes (1994; norsk overs. Asken og æren, s.å.) og In the Presence of the Enemy (1996; norsk overs. I fiendens nærvær, s.å.). George [geårga], Heinrich. 1893-1946. tysk skuespiller og teaterleder. var sjef for Schillerteatret i Berlin. Med primitiv kraft spilte han roller som Gotz von Berlichingen. Peer Gynt og Munken Vendt. 1 1938 gjestet George og Schillerteatrets ensemble på Nationaltheatret i Oslo med Calderons Dommeren i Zalamea. I Hitler-tiden hørte George til de viktigste tyske teaterledere. George |dså:d3], Henry, 1839-97, amerikansk sosialreformator, forfatter og politiker. Vokste opp i små kår og fikk ingen høyere utdannelse. Han fulg­ te på nært hold den enorme spekulasjonen i tomte­ områder i San Francisco i 1868 like før den første jernbanen tvers over kontinentet ble ferdig. Den store innvandringen til California førte til sterk stig­ ning i eiendomsprisene, og ikke minst jernbanesel­ skapene høstet en stor del av disse gevinstene. I Progress and Poverty (1879, norsk overs. Fremskridt og Fattigdom) hevdet George at de største inntekter i samfunnet var ►grunnrenter; økonomisk fremgang førte ikke til økning i arbeidslønninger og kapitalinntekter, men til sterkt økende inntekter for dem som eide jord. Stigningen i eiendomsprise­ ne var resultatet av hele samfunnsutviklingen, og den burde konfiskeres gjennom beskatning. Denne skatt ville innbringe tilstrekkelig til at staten kunne avstå fra alle andre skatter. George startet et Single Tizx-parti, og i 1886 var han nær ved å vinne valget som borgermester i New York på partiets program. Georges ideer fikk stor utbredelse og hadde at­ skillig innvirkning på politikken i USA og andre land. I Storbritannia ble hans ideer godt mottatt av Bernard Shaw, Sidney Webb og andre medlemmer av Fabian Society. I Norge gav bl.a. Garborg støtte til Henry George-bevegelsen, som utgav tidsskrif­ tet Retfærd (1908-18). 1 Danmark ble Retsforbundet startet på et georgistisk program. George Igeårga], Stefan, 1868-1933, tysk for­ fatter. I sin lyrikk vender George seg mot naturalis-

mens saklighet og materialistiske livssyn og krever at diktningen skal være en skjønnhetsåpenbaring, preget av formstrenghet og et opphøyet språk (Algabal, 1892). I sine tidlige verker er han påvirket av de franske symbolisters strenge kunstoppfatning, særlig av Verlaine og Mallarmé. Senere utvikler han sin egen, høyst originale lyriske stil. George gjør seg til talsmann for en åndselite som betoner åndens betydning fremfor de «lavere» so­ siale og biologiske sider ved menneskelivet (Der siebente Ring, 1907). Han søkte en omforming av livet gjennom kunsten, som for ham hadde en reli­ giøs verdi. I en dikterisk visjon ser han et nytt rike bli skapt ved at den germanske ånd forbinder seg med de greske skjønnhetsidealer: Das neue Reich (1928). Denne forestilling førte til den meget ut­ bredte misforståelse at George var en profet for nasjonalsosialismens «tredje rike», som han i vir­ keligheten flyktet fra i 1933. Rundt George dannet det seg en egen krets som diktet og arbeidet i hans ånd. Til denne hørte bl.a. den unge Hugo von Hofmannsthal, filosofen Ludwig Klages, litteraturhistorikerne Friedrich Gundolf og Max Kommerell. Typisk for George-kretsen er en aristokratisk livs­ følelse og en religiøst fundert skjønnhetsdyrkelse. Disse idealer kommer til uttrykk i det tidsskrift kret­ sen utgav, Bldtterfiir die Kunst (1892-1919). Kjente diktsamlinger av George ev ogsåDas Jahr der Seele (1897), Der Teppich des Lebens (1899), Der Stern des Bundes (1914). En viktig del av hans livsverk utgjør hans gjendiktninger av eldre og samtidige diktere, som Baudelaire, Dante og Shakespeare. Mange har betraktet George som «dikterfyrsten» i 1900-tallets tyske litteratur. En firebinds pocketutgave utkom 1983. Litt.: Fr. Gundolf: G. (3. oppi. 1930); C. David: S. G. (1967). George C. Marshall Space Flight Center,

[d3å:d3 si: majal speis flait senta], amerikansk romfartssenter, et av NASAs viktigste. Ligger ved Huntsville i Alabama. Har bærerakettsystemer og rakettmotorer som viktigste arbeidsfelt. Georges, Karl Ernst, 1806-95, tysk klassisk fi­ lolog. Hans Ausfiihrliches lateinisch-deutsches und deutsch-lateinisches Handworterbuch (2 bd., 1837) er fortsatt i bruk. Utgav også Lexikon der lateinisehen Wortformen (1890). Georgetown [d3å:d3taun], hovedstad i Guyana, ved Atlanterhavet og munningen av Demerara; 248 500 innb. (1992), halvdelen er av indisk av­ stamning. Byen ligger under havets overflate og er beskyttet av diker. God havn med tørrdokk. Stør­ stedelen av landets handel (tømmer, bauxitt, suk­ ker, gull, diamanter og ris) går over byens havn. Tekstilindustri, sukkerfabrikker. fiske (reker). En­ depunkt for to jernbanelinjer langs kysten. Univer­ sitet fra 1963. Vakker, åpen by, med mange trehus på pæler fra 1800-tallet. Den anglikanske katedralen fra 1889 i tre er 44 meter høy og regnes blant verdens høyeste trebygninger. Gotisk rådhus (1887), og katolsk ka­ tedral. Velkjent botanisk hage. Grunnlagt av briter 1781, senere okkupert av franskmenn og nederlendere (til 1812). Georgetown [d3å:d3taun], hovedstad i den bri­ tiske kolonien Cayman Islands, på Grand Cayman; 12 900 innb. (1989). Betydelig finansvirksomhet. Turisttrafikk. Georgetown |d3å:dstaun|. USA, bydel i hoved­ staden Washington. D.C., ved Potomac River, ca. 4 km nordvest for bysentrum. Georgetown er et fa­ sjonabelt boligområde, preget av gammel og pitto­ resk bebyggelse. Her ligger også det anerkjente Georgetown University, grunnlagt 1821 som Columbian College, med 12 000 studenter (1996). Den gamle bebyggelsen er fredet, og området utgjør et såkalt «nasjonalt historisk distrikt». Grunnlagt 1751 som George, bystatus 1789 som

George Town, fra 1871 en del av District of Co­ lumbia og 1878 innlemmet i Washington. Georgetown |d3å:d3taun|, by i Malaysia, hoved­ stad i delstaten Penang, på øya Penang (Pulau Pinang) på Malaysias vestkyst; 219 400 innb. (1991). Fergeforbindelse med Butterworth på fastlandet. Navnet Penang blir i dagligtale ofte også brukt om byen. georgette |3år3et] (fr.), vevnad av kreppgarn. Både i varpen og veften har to på hverandre føl­ gende garn én snoretning, de neste to motsatt. Fore­ kommer ensfarget, trykt eller brodert. George Washington Bridge |d3å:d3 wæfigtan brid3], hengebro over Hudson River i New York, bygd 1927-31, utvidet med kjørebaner i to høyder 1960, til sammen 14 kjørebaner. Med sitt hengespenn på 1067 m ble den første bro over 1000 m. Samtidig ble rekorden for spennvidden nær fordo­ blet. Størrelsen og den enorme trafikken den bærer har gjort broen til en av verdens mest berømte.

Georgia

RUSSLAND

Sakartvelos Respublikis Republikken Georgia Republikk i Asia

69 700 km2 5 726 000 innb. (1995), 82,2 per km2

Hovedstad: Tbilisi Offisielt språk: Georgisk Religion: Ortodoks kristendom Mynt: Lari å 100 tetri Nasjonaldag: 26. mai

GEORGIA Georgia, georgisk Sakartvélo, russ. Grusija, re­

publikk i Asia, den vestligste av de tre transkaukasiske republikker. Landet grenser i nord til Russ­ land, i øst og sør til Aserbajdsjan, i sør til Armenia og Tyrkia. Vestgrensen følger Svartehavet. Georgia omfatter de autonome republikkene Abkhasia og Adsjaria samt det autonome området SørOssetia. Disse utgjør til sammen omkring '/4 av re­ publikkens territorium, og er områder med ulik grad av selvstyre. 1 Sør-Ossetia og Abkhasia var det tid­ lig i 1990-årene store uroligheter i forbindelse med befolkningens krav om økt uavhengighet fra den georgiske sentralmakten. Sør-Ossetia og Abkhasia har hele tiden formelt tilhørt Georgia, men det har vært skiftende reelle maktforhold. 1994 proklamerte Abkhasia seg som en uavhengig stat, noe som ble fordømt av Georgia og store deler av det interna­ sjonale samfunn.

88

GEORGIA

Administrativt er Georgia inndelt i 79 områder og byområder, styrt av prefekter. Landet består også av to autonome republikker. Abkhasia og Adsjaria. samt det uavhengige området Sør-Ossetia. RETTSVESEN

Domstolene er i prinsippet uavhengige. Landet har en generalprokurator som øverste påtalemyndighet og en høyesterett som øverste domstol. FLAGG OG VÅPEN

Flagget er rødt; i øverste hjørne er et rektangel delt i to horisontale felt, svart og hvitt. Flagget ble inn­ ført i november 1990. Riksvåpenet har form av en sjutakket stjerne, rød med gull kanter. Pa rødt er en gullkjede i sirkel, i midten ridderen St. Georg på en hvit hest, på him­ melen bak ridderen sol. måne og fem stjerner. I omtrent samme form var dette også Georgias riks­ våpen 1918-21. NASJONALSANG

Nasjonalsangen er Dideba zetsit kurtheids (‘Lovet være den himmelske nådegiver') av ukjent tekst­ forfatter og til melodi av Kote Potskhverashvili. MYNT, MÅL OG VEKT

Georgia kom under russisk kontroll i siste del av 1700-tallet. og hadde 1936-91 status som unionsrepublikk i Sovjetunionen. Ved oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble Georgia en selvstendig stat. Navnet. Det georgiske navnet Sakartvélo betyr ‘kartvelernes land" (av georgisk kartveli. dss. ‘ge­ orgier’). Georgia er etter St. Georg, og ble tatt i bruk på I I OO-tallet av korsfarerne.

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Georgia er en uavhengig republikk, men siden 1993 medlem av det russiskdominerte Samveldet av uav­ hengige stater (SUS). Etter forfatningen av 1995 er Georgia en demokratisk republikk. Forfatningen understreker Georgias territoriale integritet, inklu­

dert Abkhasia og Sør-Ossetia (hvor det har vært åpne konflikter grunnet krav om løsriving fra sen­ tralmakten). Øverste utøvende makt har siden uavhengigheten ligget hos presidenten. Presidenten er statsoverho­ de og velges for en femårsperiode. Presidenten le­ der regjeringen. Det øverste representative og lov­ givende organ, parlamentet, har 235 medlemmer. Representanter til parlamentet velges hvert fjerde år. Parlamentet består av to kamre: Republikkrådet og Senatet. Partibildet har siden uavhengigheten vært preget av løse og skiftende koalisjoner, men ved valget i 1995 fikk Edvard Sjevardnadses parti. Borgerunionen. flertall i parlamentet. Statsstyret har vært usta­ bilt i Georgia, og i stor grad avhengig av russisk støtte.

Myntenheten er lari (valutakode GEK) å 100 tetri. Vekslingskurs (oktober 1996): 1 lari = 4.85 norske kr. Etter selvstendigheten 1991 ble russiske rubler brukt som betalingsmiddel frem til 1993, da sær­ skilte georgiske kuponger ble tatt i bruk. Valutaen lari ble innført 1995. Mål og vekt er metrisk. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Georgia er medlem av FN og de fleste av FNs sær­ organisasjoner. bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Samveldet av uavhengige stater (fra 1993) og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Euro­ pa (OSSE. fra 1992). Landet har inngått Partner­ skap for fred-avtale med NATO. Norge er representert i Georgia ved sin ambassa­ de i Moskva. FORSVAR

GEORGIA Befolkning Aldersfordeling: 24,8 % under 15 år; 60,8 % 15-59 år; 14,4 % over fylte 60 år (1989) Fødselsrate: 17,0 %; dødelighet 9,0 %o (1994) Spedbarnsdødelighet: 16,0 per 1000 levendefødte (1994) Årlig tilvekst: 0,2 % (1990-95) Middellevealder: Kvinner 76.5 år; menn 68,9 år (1991) Bosetning: 55,7 % i byer/ tettsteder (1993)

Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1993):Totalt 3071 mill. USD; per innb. 560 USD, 2,1 % av verdien for Norge Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1993): 32,9 % i landbruk; 18,1 % i industri; 49,0 % i tjenesteyting

Jordbruk Jordbruksareal: 29 971 km2 (1993), hvorav dyrket mark: 9967 km2; per innb. 1,8 dekar Husdyr: Sauer og geiter, kveg, svin, fjærkre Jordbruksprodukter: Frukt, druer, grønnsaker, poteter, mais, hvete, bygg, sukkerbeter, solsikkefrø. soyabønner, blomster

Skogbruk Skogareal: 26 974 km2 Fiske Årlig fangstmengde: 37 000 tonn (1993) Viktige fiskeslag: Sardiner og ansjos, makrell

Bergverk Viktige mineraler m.m.: Mangan, kull, petroleum

Energi Forbruket av energi (1993): 10 503 kWh per innb., 17,5 % av forbruket per innb, i Norge Industri Viktige industriprodukter: Matvarer, tekstiler, maskiner, klær, metallvarer, kjemikalier, konstruksjonsmateriale, brensel, tre- og papirprodukter, lærvarer

Utenrikshandel Eksportverdi: 52,9 mill. USD; importverdi: 111,7 mill. USD (1992) Viktige eksportvarer: Sitrusfrukt, te, vin, maskiner, metallvarer, jern og stål Viktige importvarer: Næringsmidler, petroleum og petroleumsprodukter, maskiner, metallvarer, forskjellige forbruksvarer Viktige handelspartnere: Russland,Turkmenistan, Ukraina, Kasakhstan, Aserbajdsjan Samferdsel Jernbanenett: Total lengde 1570 km (1990) Veinett: Total lengde 35 000 km, hvorav 87 % asfaltert (1990) Handelsflåte: 54 skip på i alt 1,1 mill, dwt (1988/89) Luftfart: 1 flyplass med regulær trafikk (1995) Sosiale forhold Per 1000 innb.: 88.5 personbiler (1990): 690,8 radio og fjernsynsapparater (1990); 182,4 telefoner (1993); 671 aviser (1989); 5,5 leger (1994) Lesekyndige (over 15 år): 99 % av befolkningen

Førstegangstjenesten er to år. Hæren har (1995) en personellstyrke på ca. 6000. En økning til ca. 20 000 planlegges. Materiellet omfatter ca. 50 stridsvog­ ner. ca. 50 pansrede personellkjøretøyer og 60 artilleriskyts. Marinen har en personellstyrke pa 2000 og opererer to fregatter og 13 patruljefartøyer. Fly­ våpenet har en personellstyrke på 1000 med to kampfly og ett helikopter. Russland har stasjonert en hærstyrke på 22 000 med 200 stridsvogner og 570 pansrede kampvogner i landet samt et antall transportfly og helikoptre.

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

Republikken ligger på sørsiden av fjellkjeden Sto­ re Kaukasus, og er til størstedelen berglendt og har store høydeforskjeller. Store Kaukasus når flere ste­ der over 5000 m o.h.. bl.a. i Sjkhara (5201 m o.h.) og Kasbek (5047 m o.h.). Flere pass fører gjennom fjellkjeden. I sør. ved grensen mot Armenia og Tyrkia, ligger Lille Kaukasus med høyder på 2500-3000 m o.h. Suramhøylandet, som hever seg til over 1500 m o.h.. dominerer de sentrale deler av landet og knytter sammen Store og Lille Kaukasus. Høylandet dan­ ner videre vannskillet mellom elven Rioni som ren­ ner vestover til Svartehavet, og Kura som renner østover og munner ut i Kaspiske hav. Sentralt i den vestlige delen av landet, omkring elven Rioni. går en stor senkning. Kolkhida-senkningen. som strek­ ker seg til Svartehavet. KLIMA

I vest er klimaet subtropisk med varme somrer (mid­ deltemperatur 24 °C) og milde vintrer (middeltem­ peratur 4-7 °C). Nedbøren er stor (1500-2500 mm).

89

GEORGIA

KLIMA

Batumi Sukhumi Tbilisi

Temperatur VARMESTE MÅNED Maks. °C aug. 26 juli 27 juli, aug. 28

Min. °C 20 19 18

med mest nedbør høst og vinter. Den østlige delen av landet har et mer kontinentalt klima, med lite regn, kjølig vinter og varm sommer. PLANTELIV

Både Store Kaukasus og Kolkhida-lavlandet haren frodig plantevekst, med en svært artsrik løvskogvegetasjon på lavere fjellskråninger og i lavlandet. Her vokser bl.a. eikearter, kaukasisk furu, kastan­ je, lind og rhododendronarter. Vegetasjonen er min­ dre frodig i Lille Kaukasus og Suramhøylandet, som er tørrere. DYRELIV

Dyrelivet i Georgia har mange likhetstrekk med det vi finner i det nordøstlige Tyrkia. Rødrev og en del arter i mårfamilien er de vanligste rovdyrene, gullsjakal og ulv forekommer. Blant de partåede hovdyrene er villsvin og hjort de største artene. Fugle­ livet er rikt; i fjelltraktene lever bl.a. alpekråke, alpekaie, murkryper og den sjeldne munkegribben. Rovfuglfaunaen omfatter dessuten kongeørn, slangeørn, gåsegribb, glente og svartglente samt flere hauker, våker og falker. I lavlandet ved Svarteha­ vet hekker hegrer, ender, rikser og noen vadefugler.

Befolkning Folketallet var i 1995 5,7 millioner. Den naturlige tilveksten (fødte -? døde) har sunket kraftig etter utbruddet av borgerkrig og det økonomiske sam­ menbruddet. 1 1990 var den naturlige tilveksten 8,6 %o, i 1993 var den sunket til 2,5 %o, og i 1994/ 95 var den beregnet til 0,1 %c. Den gjennomsnittli­ ge levealder er beregnet til ca. 76 år for kvinner og 69 år for menn. Disse tallene er imidlertid beheftet med stor usikkerhet, og er muligens for høye. Georgia. Hovedstaden Tbilisi.

SNL 3. utg. VI 5

KALDESTE MÅNED Maks Min. °C °C jan. 8 3 jan. 8 1 jan. 4 -3

Nedbor ÅRLIG

VÅTESTE MÅNED

mm 2430 1405 545

nov. des. mai

mm 307 145 91

TØRRESTE MÅNED

mai aug., juni jan.

mm 81 99 18

Etnisk sammensetning. Det har i hele etterkrigsti­ den foregått en etnisk homogeniseringsprosess. Går vi tilbake til folketellingen i 1959 var 64,3 % av befolkningen georgiere, 11 % armenere, 10% rus­ sere. 20 år senere, i 1979, var andelen georgiere økt til 68,75 %. andelen armenere sunket til 9,97 % og russere til 7,4 %. I 1989 var andelen georgiere kom­ met opp i over 70 %, mens armenere var nede i 9,1 % og russere 6,3 %. Mellom 1989 og 1993 ut­ vandret ytterligere 28 % av den russiske befolknin­ gen. Også mange osseter, ukrainere, grekere og jø­ der har emigrert. Den russiske befolkningen er først og fremst konsentrert i Tbilisi og i Abkhasia. En stor del av den georgisk-mingrelske befolkning i Abkhasia utvandret til Georgia etter 1993, og det finnes nå ca. 100 000 internflyktninger i Georgia. Den autonome republikken Abkhasia består ho­ vedsakelig av tyrkisk-beslektede befolkningsgrup­ per. I den andre autonome republikken, Adsjaria, er den største befolkningsgruppen muslimske ge­ orgiere. Store deler av befolkningen i det autono­ me området Sør-Ossetia har østiranske røtter. Bosetning. Republikken er relativt tett befolket med 82 innb, per km2. Flesteparten bor i lavlandet ved Svartehavet og i Suram-høylandet. Hovedsta­ den Tbilisi er største by med I 270 000 innb. (1993); andre større byer er Kutaisi, Rustavi, Batumi og Sukhumi. RELIGION

Det tinnes ikke statistikk over antall medlemmer i de ulike religionssamfunn. Den tradisjonelle kirken i Georgia er Den georgisk ortodokse kirke som le­ des av en katolikospatriark med sete i Tbilisi. Lan­ det er delt i 15 bispedømmer (eparkier); det finnes åtte klostre, ett presteseminar og ett teologisk aka-

Den ortodokse kirken står sterkt i Georgia. Kvin­ ner foran et kirkemaleri i tradisjonell stil.

demi. I Sovjettiden fant det sted en sterk sekulari­ sering av befolkningen, mens 1980- og 1990-årenes nasjonalistiske strømninger har ført til en viss oppblomstring av ortodoksien. Islam (sunni) haren viss utbredelse, særlig i Adsjaria og blant abkhaserne. Det finnes også en jødisk menighet med røt­ ter tilbake til middelalderen. Den armenske kirke står sterkt blant den armensktalende del av befolk­ ningen. Videre finnes en romersk-katolsk menig­ het og forskjellige sekter av russisk opprinnelse. Blant kurderne er det en del jazider. Historikk. Øst-Georgia (Kartli) ble kristnet ca. 330, mens kristendommen ble statsreligion i Vest-Georgia (Lazika) i 523. Kirken måtte føre en langvarig kamp mot zarathustrismen, som stod sterkt blant adelen. Mot slutten av 400-tallet fikk biskopen i Øst-Georgia tittelen katolikos. Den georgiske kir­ ken stod først under patriarken i Antiokia, men ble på 700-tallet selvstendig (autofekal). I 620-årene sluttet georgierne seg til den greske retning. Kir­ kens språk ble georgisk. Tbilisi ble erobret av ara­ berne i 645, og islam vant en viss utbredelse. I middelalderen ble det stiftet georgiske klostre både i Kaukasus og flere steder i Midtøsten; mange av disse, f.eks. Gelati i Georgia og Ton Iviron på Athos, ble kjente læresteder. Kirken ble lagt under russisk styre (den Hellige sy­ node) i 1811, og det ble gjort forsøk på å innføre slavisk liturgi. Stat og kirke ble atskilt og alle tros­ retninger likestilt i den georgiske forfatning av 1918. I 1943 fikk den georgiske kirken igjen sin selvsten­ dige stilling.

■

90

GEORGIA

ere. Samme år sank produksjonen med nesten 50 %, og i 1993 sank produksjonen ytterligere 50 %. I det fuktige subtropiske lavlandet ved Svarteha­ vet dyrkes sitrusfrukt o.a. frukt, te, kamfer og to­ bakk (i Abkhasia). I landet omkring Kutaisi, Imeretija, dyrkes vindruer og det avles silke. Det vik­ tigste vindistrikt er imidlertid den østlige delen, Kakhetija. Georgia har lange tradisjoner med vin­ produksjon, og produserte vin allerede 6000-8000 år f.Kr. Vinproduksjonen fikk imidlertid et tilbake­ slag under Gorbatsjovs antialkoholkampanje om­ kring tiårsskiftet 1980-90. 2/3 av den dyrkede jor­ den opptas av mais og hvete. Ellers dyrkes blom­ ster, sukkerbeter, mandler m.m. Kvegavlen er sær­ lig utbredt i øst, der det er godt om beiteland. Sauer og geiter holdes særlig i fjellbeitene. Omkring 38 % av arealet er skogkledd og Geor­ gia har en god variasjon i treslag. MINERALER

Georgia har rike forekomster av mangan og kull. Særlig finnes disse ved Tsjiatura i Imeretija. Ellers forekomster av barytt, diatoméskifer, agat, marmor, alabast, jern, arsenikk, molybden, wolfram og kvikksølv. Det forberedes utvinning av naturgass utenfor kysten av Batumi. ENERGI

Metekhi-klippen, ved Tbilisi, ligger på Kuras venstre bredd og har gamle bolighus med svalganger og treverandaer. Til venstre sees Metekhi-katedralen, bygd på 400-tallet. SPRÅK

Offisielt språk er ►georgisk, som er morsmål for ca. 3,5 mill, av landets innbyggere. Georgisk hører til de sørkaukasiske språkene og skrives med det georgiske alfabetet, som er utviklet på grunnlag av det arameiske og greske alfabetet. Andre sørkau­ kasiske språk i Georgia er mingrelsk (ca. 400 000), lasisk (ca. 2000) og svanisk (ca. 35 000). Videre finnes minoriteter med russisk-, armensk- og aserbajdsjansktalende. I Abkhasia er ca. 18 % abkhasiskspråklige, i Sør-Ossetia snakker 2/3 av befolk­ ningen det iranske språket ossetisk.

siden av de direkte økonomiske konsekvensene førte også krigssituasjonen til at myndighetene ikke var i stand til å sette i verk noen økonomiske reformer eller følge opp med påkrevet lovgivning. I 1995 bedret situasjonen seg noe. Pengepolitikken ble strammet inn, inflasjonstakten ble noe dempet og Det internasjonale valutafond gikk inn med støtte til et omstruktureringsprogram; i 1996 ble det in­ trodusert en del reformtiltak, bl.a. privat eierskap til land og privatisering av bankvesenet. Turisme til svartehavskysten har tradisjonelt vært betyde­ lig, men er nå helt ubetydelig. LANDBRUK

Næringsliv Etter uavhengigheten i 1991 kom den planlagte oppbygningen av økonomien og sivile institusjo­ ner i stor grad i skyggen av utviklingen i Sør-Osse­ tia og Abkhasia. Borgerkrigen i Abkhasia 1993 førte til noe nær en økonomisk kollaps for Georgia. Ved

Georgia: Økonomisk aktivitet.

Landbruket bidrog med anslagsvis 58 % av BNP i 1993 og nær 33 % av sysselsettingen. Landbruket ble i sovjettiden i stor grad drevet som kollektiv­ bruk. Etter selvstendigheten ble det satt i gang en privatisering av landbruket, og i løpet av 1992 var 55 % av den dyrkede jorden overført til private ei-

Georgia har gode forutsetninger for utbygging av vannkraft, men landet er i dag svært avhengig av nabolandene for energiforsyningen. I 1990 ble nær 80 % landets energibehov dekket av petroleum og petroleumsprodukter som må importeres. 14 % ble dekket av vann- og geotermisk kraft; det øvrige av kull, lignitt o.a. INDUSTRI

Produksjon av vin, metallvarer, maskiner, kjemi­ kalier og tekstiler har tradisjonelt vært viktigste in­ dustribransjer. Den politiske situasjonen resulterte i en fullstendig kollaps i industrien i første delen av 1990-årene. Industriproduksjonen sank med 81,5 % mellom 1990 og 1994. Et betydelig problem for industrien er den store avhengigheten av importert energi; det har i perioder oppstått energikriser pga. manglende penger til a betale importen. I løpet av 1995 var det imidlertid registrert vekst i bl.a. byggog anleggsvirksomheten, i den metallurgiske og kjemiske industrien samt i produksjonen av for­ bruksvarer. Industrien i Tbilisi produserer bl.a. maskinverktøy, silke og ulltekstiler foruten lærvarer. Kutaisi er sentrum for fremstilling av silke, ulltekstiler, bil­ motorer og kjemikalier, mens Rustavi, rett sørøst for Tbilisi, har produksjon av jern og stål, gjødningsstofferog kunstfibrer, og Batumi petroleumsraffinering og kjemisk industri. UTENRIKSHANDEL

Georgia har et underskudd på handelsbalansen med utlandet, og er også avhengig av humanitær hjelp fra USA og EU. Viktigste eksportvarer er sitrus­ frukt, te, vin og andre landbruksvarer, maskiner, jern- og metallvarer, tekstiler og re-eksport av brenselstoffer. Det importeres petroleum, korn og andre matvarer, maskiner og reservedeler, transportutstyr. Viktigste handelspartner er Russland. Ellers en del samhandel med Turkmenistan, Ukraina, Kasakhstan og Aserbajdsjan. SAMFERDSEL

Samferdselsnettet er. som resten av samfunnet, ram­ met av de etniske konfliktene og den økonomiske situasjonen, noe som er synlig både mht. manglen­ de vedlikehold og mangel på drivstoff. Jernbanenettet haren lengde på til sammen 1570 km og forbinder hovedstaden med svartehavskys­ ten og samtlige naboland. Veinettet (35 000 km) er best utbygd i landets sentrale deler. Viktigste havnebyer er Batumi, Poti og Sukhumi. Batumi er en­ depunkt for oljeledninger fra Baku. Internasjonal lufthavn ved Tbilisi.

91

GEORGIA liberale opposisjonen i de russiske dumaer (nå ka­ nonisert av den georgiske kirke), lyrikeren Akaki Tsereteli (1840-1915) og de østgeorgiske fjellstammenes skildrer Aleksandre Kasbegi (1848-93). Lyrikeren Vasja Psjavela (1861-1915) har på sin hjembygds dialekt skildret fjellfolkenes liv og my­ tologiske verden. Før revolusjonen gjorde fransk innflytelse seg gjeldende ved siden av den russis­ ke. I sovjettiden kom den georgiske litteratur etter hvert for det meste til å følge det samme utviklings­ mønster som den russiske, preget av den sosialis­ tiske realisme. I 1937 ble det georgiske kulturlivet hardt rammet av de politiske utrenskningene under Lavrentij Berija, og mange forfattere ble deportert eller mistet livet. Romanforfatterne Mikheil Dsjavakhisjvili (1880-1937), Konstantine Gamsakhurdia (1890-1975), Demna Sjengelaia (1896-1980) og lyrikeren Galaktion Tabidse (1881-1959) hører til de mest fremtredende representantene for geor­ gisk litteratur i mellomkrigstiden. Blant etterkrigsgenerasjonen kan nevnes romanforfatterne Tsjabua Amiredsjibi (f. 1921) og OtarTsjiladse (f. 1933) og lyrikeren Ana Kalandadse (f. 1924). Litt.: H. Krag og Å.-M. Nesse: Sovande ørnar. Georgisk lyrikk gjennom 800 år (1982); D. Rayfield: The Literature of Georgia (1994). FTh KUNST OG ARKITEKTUR

Sauehold er utbredt i store deler av landet.

Samfunn og kultur SOSIALE FORHOLD

Offisielt har Georgia et trygdesystem som omfatter alders- og uføretrygd, syke- og yrkesskadetrygd, arbeidsløshetstrygd og mors- og barnetrygd. Legeog sykehusdekningen (1990) er meget høy, langt høyere enn i Norge, med en lege per 170 innb, og en sykehusseng per 90 innb. Dette systemet, som er en arv etter sovjettiden, er imidlertid blitt utsatt for harde påkjenninger i 1990årene, med borgerkrig, tusenvis av flyktninger, ut­ bredt og nærmest ukontrollert kriminalitet og en galopperende inflasjon. Disse forholdene vil nød­ vendigvis prege levekårene for folk flest en god stund fremover, selv om den begynnende stabiliseringen i midten av 1990-årene skulle vise seg å vedvare. Høsten 1995 ble det innført en reform i helsevese­ net som innebærer at de aller fleste må betale for helsetjenester. Ca. 13 % av budsjettet for 1996 gikk til helse- og sosialformål. SKOLE OG UTDANNING

Helt til slutten av 1980-årene var utdanningssyste­ met integrert i det sovjetiske. Siden selvstendighe­ ten i 1991 har omfattende forandringer vært fore­ tatt, spesielt med hensyn til den ideologiske for­ ankringen av undervisningen. I tillegg er det blitt lagt langt større vekt på georgisk språk, historie og kultur i skolen. I 1988 ble 66,6 % av barna under­ vist på georgisk, mens 23,4 % ble undervist på rus­ sisk. Det finnes 19 høyere utdanningsinstitusjoner i landet, hvorav tre er universiteter, i Tbilisi (grunn­ lagt 1918), teknisk universitet i Tbilisi (1922/1990) og i Sukhumi (1985). MASSEMEDIA

Georgia har 149 dagsaviser med et samlet opplag på ca. 3,7 mill. 128 av disse er georgisk-språklige. Det utgis også aviser på russisk, armensk, abkhasisk og ossetisk. Avisen Sakartvelos Respublika (Republikken Georgia) utgis av den georgiske na­ sjonalforsamlingen, på georgisk. Det utkommer 75 tidsskrifter, og 61 av disse er georgisk-språklige Georgias statlige radio har siden 1927 hatt sen­ dinger på georgisk og russisk, i tillegg til regionale sendinger for Abkhasia, Adsjaria og Sør-Ossetia. Det statlige kringkastingsselskapet har to fjernsyns­

kanaler; en georgisk og en russisk, som hovedsake­ lig formidler russisk fjernsyn fra Moskva. LITTERATUR

De eldste kjente tekster på georgisk stammer fra de første århundrer etter kristendommens innførelse i første halvdel av 300-tallet. De er for det meste av religiøs, kristen art, men i senere middelalderlig lit­ teratur skimter vi leilighetsvis førlitterære muntli­ ge tradisjoner (folkediktning, epos). Den tidligst overleverte tekst ev Den hellige Sjusjaniks martyri­ um av lakob Tsurtaveli (400-tallet), som forteller om konflikten mellom kristendommen og den iran­ ske zarathustrisme, som i førkristen tid hadde en sterk posisjon blant den georgiske adel. Fra høy­ middelalderen har vi en rik religiøs litteratur (bi­ beloversettelser, helgenvitaer, hymner osv.). Her kan nevnes Balahvariani (Sagaen om Balahvar og lodasap), en hagiografisk roman av indisk opprinnel­ se, som også i Europa var meget populær i middel­ alderen. Den finnes bl.a. i en norrøn oversettelse (►Barlaams og Josafats saga). Fra middelalderen stammer også størstedelen av den store krønikesamlingen Kartlis liv. Fra 1000-tallet og de følgende århundrer finnes det en rik oversettelseslitteratur fra gresk og persisk. Georgias politiske storhetstid på 1100- og 1200tallet er den sekulære litteraturens gullalder. Til denne perioden hører det store eposet Mannen i tigerskinnet av Sjota Rustaveli (Rusthaveli, Rusthveli), en samtidig av dronning Tamar (1184-1213). Det er et dikt om kjærlighet og vennskap, inspirert av tidens nyplatonske tenkning, som ennå nyter stor popularitet i Georgia. Mongolenes invasjoner på 1200-tallet førte til et politisk og kulturelt forfall. Fra den etterfølgende tiden finnes det en del persisk-inspirert diktning. På slutten av 1600-tallet gav Sulkhan Saba Orbeliani uttrykk for sine opplysningsideer i fabelsamlingen Løgnens visdom. På 1700-tallet begynner en litterær renessanse. Inntil siste halvdel av 1800-tallet er litteraturen for det meste romantisk, representert ved dikterne Aleksandre Tsjavtsjavadse, Nikolos Baratasjvili, Vakhtang Orbeliani. Språket er arkaiserende og lite fol­ kelig. Det store moderne gjennombruddet skjedde med de tre store diktere Ilia Tsjavtsjavadse (1837-1907), godseier, journalist, radikal politiker og leder av den

Kunst. Georgisk kunst og kunsthåndverk har lange tradisjoner. Funn av keramikk og metallsmykker fra omkring andre årtusen f.Kr. beviser det, og særlig metallarbeider fikk stor betydning. Fra omkring 300 e.Kr. kom landet inn under bysantinsk innflytelse. Kunsten viser likevel en rekke nasjonale særtrekk, som skiller den fra nabolandet Armenia. I middelalderen ble det laget fine arbeider i drevet sølv og emalje, dessuten bokomslag, krusifikser og ikoner. Bokmaleriet er bysantinsk inspirert, men har en mer lineær stil. Relieffer i stein på kirkenes fa­ sader er også vanlig. Først på 1800-tallet utvikles en moderne maler­ kunst. Grunnleggeren av moderne georgisk maleri er Giorgi Gabasjvili (1862-1936). Arkitektur. Den tidligste arkitekturen i Georgia viser innflytelse fra hellenismen. Kirkebyggingen fra omkring 400 e.Kr. viser slektskap med både bysantinsk og armensk byggeskikk, de har gjerne korsformede grunnplan og høy kuppel. Mange av kirkene er dekorert med fine steinrelieffer. Av eldre boligbygging finnes særpregede eksem­ pler, bl.a. de uthugde grottene i Vardzia eller tettbygde fjellandsbyer med høye forsvarståm. En eldre boligtype er darbazi, den har pyramideformet tak båret av en sentralt plassert pillar i midten. I sovjet­ tiden ble det ikke skapt noe arkitektur av nasjonal betydning. TEATER

Det statlige teateret Rustaveli ble grunnlagt i 1922 av Konstantin Mardsjanisjvili (1872-1933). Hans bakgrunn var i det tsaristiske Russland som Geor­ gia var en del av, og han hadde arbeidet i flere deler av riket i tillegg til å være regissør og skuespiller bl.a. i Tbilisi i selve Georgia. Dette teateret og dets grunnlegger var begynnelsen på et eget georgisk teater. Rustaveli-teateret ble senere ledet av bl.a. Akhmeteli 1926-36, og sentrale skuespillere i hans tid var Sergio Sakariadse og Veriko Andsjaparaidse. Av senere sentrale georgiske regissører kan nev­ nes Dmitri Aleksidse, som hadde sin utdannelse fra Moskva og var sjefregissør på Rustaveli-teateret. Av den yngre garde er Robiko Stutura særlig vik­ tig. Han var regissør for de legendariske Rustavelioppsetningene av Brechts Det gode menneske fra Sezuan i 1969 og Den kaukasiske krittringen i 1975. Rustaveli-teateret har vært på turné i Tyskland og spiller også fra tid til annen i Moskva. DANS

Dansen og sangen hjalp Georgia til å holde fast på sin gamle kultur etter at Tsar-Russland innlemmet

92

GEORGIA landet på begynnelsen av 1800-tallet. Folkedans­ ene er påvirket både tra det orientalske sørøst så vel som fra det gamle bysantinske rike i vest. Mens kvinnenes dans er rolig og flytende, er mennenes dans hurtig og viril med høye hopp og snurringer. I siste halvdel av 1800-tallet besøkte profesjonelle ballettensembler fra Moskva og St. Petersburg ho­ vedstaden Tbilisi, og i 1896 ble byens opera åpnet og fikk tilknyttet et lite ballettkompani på 12 dan­ sere. Prima ballerina var italienskfødte Maria Petrini. Hun hadde sin egen skole i mange år og tikk stor betydning for klassisk ballett i Georgia. Sko­ len ble offisielt operaens ballettskole i 1921. Mange kjente russiske dansere fra St. Petersburg, som paret Fokine og Fokina, Yekaterina Geltzer og den store Mathilda Kschessinska gjestet Tbilisi før revolusjonen, og kompaniet ble snart utvidet til nærmere 40 medlemmer. De kjente verkene tra den keiserlige ballett stod på repertoaret, om enn i be­ grenset form. Koreografen Tamara Vakhvakhisvili skapte de første ballettene med nasjonale emner som f.eks. Iransk Pantomime (1914), Msetamze (1926) og Chandzari (1930). Den senere så kjente danse­ ren og koreografen Mikhail Mordkin som ble sjef for Bolsjoj-balletten i 1917, ledet kompaniet i åre­ ne 1920-22. Operaen ble omdøpt til Paliashvili-teateret og oppførte de vanlige verkene som Giselle, Svanesjøen, Ildfuglen, Den røde Valmue osv. En av Sovjetunionens største dansekunstnere. Vakhtang Chaboukiani. ble født i Tbilisi i 1910. I 1929 ble han medlem av Kirov-balletten og snart den ledende mannlige danser i Sovjetunionen. I siste halvdel av 1930-årene koreograferte han sine før­ ste balletter, før han i 1941 vendte tilbake til Tbilisi som leder, danser og koreograf ved nasjonalballetten frem til sin avgang i 1972. Chaboukiani skulle få stor betydning for utviklingen av balletten i Ge­ orgia. En av hans mest kjente verk hvor han selv danset tittelrollen. var Othello fra 1957, som tre år senere ble filmet med stor suksess. Kompaniet gjes­ tet Wien i 1958 og Paris i 1966. Hans etterfølger som sjef var Georgy Alexidze, danser ved Tbilisiballetten og elev av A. Messerer ved Bolsjoj-bal­ letten. Han koreograferte en rekke verk, blant an­ net Berikoaba til musikk av Kvernadse i 1973 og Medea til musikk av Gabichvadze i 1978. En an­ nen stor danser som en tid var sjef for den georgiske nasjonalballetten, er Mikhail Lavrosky, sønn av den kjente russiske koreografen Leonid Lavrosky. Han ble utnevnt som kunstnerisk leder i 1983 og koreograferte i 1985 balletten Porgy and Bess. Georgias nye status som selvstendig stat og påføl­ gende borgerkrig har ført til at operaen har vært midlertidig stengt, og flere av ballettkompaniets dansere har søkt seg til utlandet. Blant disse er en tidligere prima ballerina, pedagogen Natalia Papinashvili, som underviser i Oslo (1996). Også den verdenskjente Bolsjoj-danseren Nina Ananiashvili kommer fra Georgia. Hun er tilknyttet Den Norske Nasjonalballett som fast gjestesolist og gjestet i 1996 i tittelrollen i Askepott. Men dansen overlever i Georgia. Det tidligere georgiske statsensemblet fortsetter å glede tilskuerne med sine utrolige folkedanser som fremføres med en danseglede som beseirer alle som ser dem. H-CA

Historie Arkeologiske funn viser at det har vært menneske­ lig bosetning i Georgia i mer enn 50 000 år. 1 2. årtusen eksisterte det en betydelig bronsealderkultur både i Øst- og Vest-Georgia. På 500-400-tallet f.Kr. var Georgia delvis under persisk herredøm­ me. 1 siste halvdel av første årtusen f.Kr. bestod Georgia hovedsakelig av 3 stater eller føderasjo­ ner: Øst-Georgia (Kartli og Kakheti, grekernes Ibe­ ria), Vest-Georgia (grekernes Kolkhis) og svanernes stammeføderasjoner i Sentral- og Vest-Geor­ gia. 65 f.Kr. ble Georgia erobret av romerne, som dog

Tilhengere av den avsatte presidenten Gamsakhur­ dia under borgerkrigen i begynnelsen av 1992. tidlig måtte trekke seg tilbake fra Øst-Georgia. I de påfølgende århundrer kjempet romerne og partherne om herredømmet over Armenia og Georgia. På 300-tallet oppstod det i Vest-Georgia et kongerike, på gresk kalt Lazika. Ca. 330 ble Øst-Georgia krist­ net, 523 ble Lazika kristnet. Båndene til Bysants ble derved styrket. 645 ble Øst-Georgia erobret av araberne. 1 Tbilisi, Kartlis hovedstad, hersket en arabisk emir til 1122. I begynnelsen av 11 OO-tallet lyktes det kong David Aghmasjenebeli (Gjenoppbyggeren) Bagrationi å samle størstedelen av det land som nå utgjør Georgia. Under Bagrat-dynastiet hadde Georgia sin politiske og kulturelle stor­ hetstid, især under dronning Tamar (1184-1213). Etter mongolenes invasjon i 1220-årene falt riket igjen fra hverandre. Bortsett fra en kortvarig sam­ ling på 1300-tallet, ble Georgia først forenet igjen under et felles regime ved innlemmelsen i Russ­ land i begynnelsen av 1800-tallet. Ved traktaten i Georgijevsk 1783. ble Kartli-Kakheti et russisk pro­ tektorat, 1801 innlemmet i Russland, og den siste konge avsatt. En russifisering satte inn. som i den slavofile periode mot slutten av 1800-tallet ble sær­ lig sterk. 1844 ble Georgia underordnet den russis­ ke stattholder for Kaukasus. I siste halvdel av 1800tallet begynte en nasjonal vekkelse både på det kul­ turelle og det politiske området. Blant sosialdemokratene, som fra 1890-årene be­ gynte å gjøre seg gjeldende, stod mensjevikene sterkt. Josef Dsjugasjvili fra Georgia sluttet seg derimot til bolsjevikene, og ble senere kjent som Josef Stalin. Etter 1917. Mensjeviker og sosialrevolusjonære tok makten i Georgia. Armenia og Aserbajdsjan i 1917. De tre områdene proklamerte i begynnelsen av 1918 en uavhengig og antisovjetisk Transkaukasisk forbundsrepublikk. Denne brøt snart sammen på grunn av indre konflikter, særlig uenighet om politikken overfor Tyrkia. 26. mai 1918 ble det proklamert en egen georgisk republikk under mensjevikledelse. I en fredsavtale med den Russiske sosialistiske føderative sovjetre­ publikk (RSFSR) 1920. ble Georgias suverenitet entydig anerkjent, men russerne krevde at Georgia skulle tillate bolsjevikpartiet. Et bolsjevikisk revo­

lusjonært krigsråd ble derfor konstituert i Georgia. Det erklærte seg som foreløpig innehaver av stats­ makten i Georgia og anmodet RSFSR om væpnet intervensjon. Få dager senere ble en uavhengig ge­ orgisk sovjetrepublikk proklamert, fullstendig un­ derordnet Moskva (bl.a. ble grensespørsmålet mel­ lom Georgia og Tyrkia ordnet direkte ved avtale mellom RSFSR og Tyrkia). Sovjetrepublikk. Georgia. Armenia og Aserbajd­ sjan var 1922-36 slått sammen i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. 1936— 91 var Georgia, Armenia og Aserbajdsjan tinionsrepublikker i Sovjetunionen. 1 1930- og 1940-årene ble mange georgiere ofre for Stalins utrenskningskampanjer; Stalin var opprinnelig georgier, og de første ofrene var hans motstandere fra tiden som revolusjonær leder i Georgia. Georgia beholdt en sterk grad av nasjonal identi­ tet, også i tiden som republikk i Sovjetunionen, og var blant de republikkene som sterkest hadde kjem­ pet for selvstendighet i årene før oppløsningen av Sovjetunionen. Opposisjonen mot det Georgia opp­ fattet som «russifisering» kom klart frem i de store antirussiske opprørene 1956 og 1978. Begge ble kraftig slått ned på av regjeringens sikkerhetsstyr­ ker. I april 1989 gikk sovjetiske sikkerhetsstyrker løs på demonstranter i hovedstaden Tbilisi på en usedvanlig voldsom måte, og drepte 21 demonstran­ ter. Dette medvirket til at antisovjetiske følelser og interne etniske stridigheter blusset kraftig opp. Selvstendighet. Under Gorbatsjovs regjeringstid drev ikke-kommunistiske grupperinger i Georgia en intens kampanje for å bryte ut av Sovjetunionen. 1990-91 gikk Georgia svært langt i å bryte de for­ melle forbindelsene med det øvrige Sovjetunionen. I en folkeavstemning 1991 gikk et overveldende flertall av Georgias befolkning inn for full uavhen­ gighet fra Sovjetunionen, og 9. april 1991 erklærte nasjonalforsamlingen Georgia uavhengig. Borgerkrig og etniske konflikter. I begynnelsen av 1990-årene ble utviklingen i Georgia preget av in­ terne konflikter, typiske for hele Sovjetunionen i denne perioden. Disse konfliktene var av forskjel­ lig art, og de viktigste var den politiske konflikten mellom tilhengere av president Sviad Gamsakhurdia (parlamentets formann 1990, og Georgias pre­ sident fra mai 1991) og hans politiske motstandere, samt konflikter med etniske minoriteter i landet. Kort tid etter at Gamsakhurdia kom til makten, ble han sterkt kritisert for diktatoriske tendenser. 1 desember 1991 brøt det ut væpnet konflikt da op­ posisjonen tydde til makt for a få ham avsatt. Gam­ sakhurdia flyktet fra Georgia i januar 1992. Det ble etablert et militærråd for å styre Georgia, og den tidligere sovjetiske utenriksministeren, Eduard Sjevardnadse, ble leder for republikkens statsråd. De etniske konfliktene preget utviklingen i SørOssetia og Abkhasia, to områder der befolkningen krevde mer uavhengighet fra de sentrale styresmak­ tene i Tbilisi. Kravene om økt uavhengighet ble særlig forsterket i den perioden Gamsakhurdia var president, etter som han førte en mer nasjonalistisk politikk overfor landets minoriteter. Selv om disse etniske konfliktene startet allerede i 1989, var det i 1991-92 at de blusset opp med full styrke. 1991 brøt det ut kamper mellom georgiske styr­ ker og ossetere i Sør-Ossetia, som erklærte seg uav­ hengig av Georgia. Konflikten utviklet seg i løpet av 1991 til en ren borgerkrig. Nord-Ossetia (i Russ­ land) støttet osseterne i sør. Konflikten i Sør-Osse­ tia ble stanset av en avtale mellom Sjevardnadse og Jeltsin signert i juni 1992. som åpnet for innstil­ ling av kamphandlinger og utplassering av freds­ bevarende styrker. Konflikten i Abkhasia gikk inn i en svært voldelig fase i august 1992. da georgiske styrker okkuperte store deler av Abkhasia. I september 1993 klarte likevel abkhasiske separatister, med passiv hjelp tra russisk side, å fordrive georgiske styrker tra Ab-

93 khasia. Etter hvert ble begge sidene i denne kon­ flikten tvunget til å godta Russland som megler. Georgia mistet den faktiske kontrollen over Ab­ khasia etter voldsomme kamper i 1993, og novem­ ber 1994 proklamerte Abkhasia seg som en uav­ hengig stat. Georgia og store deler av det interna­ sjonale samfunn fordømte dette. FNs sikkerhetsråd appellerte 1995 til Abkhasia om å innta en mer for­ sonlig holdning og truet med isolasjon. Etter opp­ fordringer fra Sjevardnadse besluttet lederne i SUSlandene, i januar 1996, å innføre økonomiske sank­ sjoner mot Abkhasia. Frem til 1996 hadde mer enn 6000 mennesker mistet livet under urolighetene i Abkhasia. Borgerkrigen i Abkhasia førte nærmest til økonomisk kollaps for Georgia. Til tross for et konfliktfylt forhold til Russland, og Russlands rolle i konflikten i Abkhasia, gikk Georgia inn i Samveldet av uavhengige stater (SUS) i oktober 1993.1 februar 1994 undertegnet Georgia og Russland en ti-årig avtale om vennskap og sam­ arbeid. Avtalen innebærer også at Russland kan eta­ blere militærbaser i Georgia for å ivareta SUSs sik­ kerhet. Ledere i Abkhasia og Sør-Ossetia var svært negative til denne avtalen om militært samarbeid, som de mente ville føre til økt spenning i regionen. Ved valgene i november 1995 vant Sjevardnadse en klar seier, med over 70 prosent av stemmene til presidentvalget. Hans parti, Borgerunionen, fikk flertall i nasjonalforsamlingen. Litt.: D. M. Lang: A Modern History of Georgia (1962); R. G. Suny: The Making of the Georgian Nation (1988); R. Metreveli: Georgia: OverView (1993). Georgia [djædja] (navn etter kong Georg 2 av Storbritannia og Irland), forkortet GÅ og Ga., ofte omtalt som The Peach State. ‘Ferskenstaten’ eller The Empire State of the South: delstat i USA, ved Atlanterhavet mellom Florida og South Carolina; 153 952 km-’ med 7 200 900 innb. (1995), 46,8 per km2. Hovedstad: Atlanta. Natur. Landet stiger gradvis fra atlanterhavskysten til Appalachene. Mesteparten av delstaten be­ står av en lav, sandet slette, til dels myrlendt ved kysten og langs elvene. Nord og vest for kystsletta ligger det 140—f50 m høye platålandet Piedmont, som omfatter ca. 30 % av arealet. Den nordligste delen av Georgia er et skogkledd fjelland, som til­ hører Blue Ridge Mountains. Høyeste topp er Brasstown Bald (1458 m o.h.). Elvene renner dels til Atlanterhavet, dels til Mexicogolfen. De viktigste er Altamaha. Apalachicola. Coosa. St. Mary’s. Savannah River på grensen til South Carolina og Chattahoochee, som danner grensen mot Alabama. Suwannee har sitt utspring i sumpmarkene Okefenokee Swamp, helt i sørøst, i nærheten av grensen mot Florida. Befolkning. Selv om folkemengden har økt under hele 1900-tallet. hadde Georgia frem til begynnel­ sen av 1960-årene et netto utflyttingsoverskudd. Særlig blant den svarte del av befolkningen har det vært stor utvandring. De svarte utgjorde 1990 27 % av folketallet, mot 45 % i 1910. Fra midten av 1960årene har imidlertid delstaten fått et økende innflyttingsoverskudd, også av svarte. Folketallet øk­ te i perioden 1980-90 med 19 %, hvilket var nær­ mere det dobbelte av gjennomsnittet for hele lan­ det. Urbaniseringen har, som i de øvrige sørstater, kommet senere enn i resten av landet. I 1990 var imidlertid nær2/, av befolkningen bosatt i byer. De største byene er hovedstaden Atlanta, Columbus og Savannah. Næringsliv. Georgia har vært spesielt kjent som bomullsstat. men den er også et godt eksempel på den strukturendring som har kjennetegnet de ame­ rikanske sørstater siden 1950-årene, og industriens produksjonsverdi er i dag langt større enn jordbru­ kets. Bomullsdyrkingen er imidlertid fremdeles den viktigste gren av jordbruket; det dyrkes noe korttibret, men mest av den langfibrete Sea Island-

GEORGSDALERE

CANADA

New York

•Chicago

Washington D.C.»

NORTH CAROLINA SOUTH ,L|NA

TENNESSEE

BAMA^JI

S

TEXAS •New Orleans

FLORIDA • v • Miami

MEXICO

Georgia

bomullen. Det dyrkes mer peanøtter og pekannøtter enn i noen annen delstat, og også store kvanta tobakk, soyabønner, mais, søtpoteter. ferskener, me­ loner og grønnsaker. Husdyrholdet gir større utbyt­ te enn åkerbruket. Georgia er blant USAs største kyllingprodusenter. Det fantes 1992 ca. 900 mill, fjærfe, 1.45 mill, storfe og 1.1 mill. svin. Skogene gir grunnlag for en stor treforedlingsindustri, og blant sørstatene er Georgia den største produsent av massevirke. Av gulfuru utvinnes terpentin og harpiks, og nesten halve verdensproduksjonen og •V4 av USAs produksjon av disse stoffene kommer fra Georgia. Georgia er den største produsent i USA av kaolin og har stor utvinning av valkejord, granitt, marmor, bauxitt, cyanitt og zirkonium. Industrien sysselsat­ te i 1993 554 000 personer, derav flest i tekstil-, kjemisk-, transportutstyr-, næringsmiddel- og treforedlingsbransjene. Industrien er særlig konsentrert i Piedmont-området. Hovedstaden Atlanta er det ledende finansielle og kommersielle senter for den sørøstre del av USA. Var ledende representant for New Sowr/t-bevegelsen i slutten av 1800-tallet for å omskape sørstatene til et moderne samfunn med industri og variert næringsliv. Byen haren av lan­ dets travleste lufthavner, og er også det viktigste jernbaneknutepunkt i sørstatene. De viktigste hav­ nebyene er Savannah og Brunswick. Historie. De første europeere som utforsket Geor­ gia var spaniere. De opprettet militær- og misjons­ stasjoner, men ble fordrevet av general Oglethorpe. Han grunnla kolonien i 1733, og i 1753 ble den omdannet til kongelig koloni. Som den 4. av de opprinnelige 13 statene og den første av sørstatene ratifiserte Georgia USAs konstitusjon 2. jan. 1788. Trådte ut av unionen og sluttet seg til de konfødererte i 1861. Store ødeleggelser under borgerkrigen; general Sherman brente Atlanta og svidde av et 65 km bredt belte fra Atlanta til Savannah høsten 1864. Som den siste av utbryterstatene ble Georgia gjen­ opptatt i unionen i 1870. Georgia sender 2 senato­ rer og 11 representanter til Kongressen. Georgia, Strait of (streit øv dsædjiø], Canada, strede i Stillehavet, skiller Vancouver Island fra det kanadiske fastlandet (British Columbia), 240 km langt, bredden opptil 50 km. Utgjøren del av kystleden mellom Seattle, i delstaten Washington, og Skagway i Alaska. Georgiades, Thrasybulos, 1907-77, tysk musikkforsker av gresk herkomst. Særlig kjent for si­ ne arbeider om gresk og bysantinsk musikk og om musikk og språk. Georgian Poets Idsædsiøn pouits], betegnelse foren skole i engelsk poesi i begynnelsen av Georg 5s regjeringstid, etter tittelen på en serie lyrikkantologier (Georgian Poetry) som utkom med 5 bd.

1912-22. Initiativet kom fra Edward Marsh og Ru­ pert Brooke. Blant de ca. 40 bidragsyterne finner vi dessuten L. Abercrombie. G. Bottomley. W. de la Mare, J. Drinkwater, J. Freeman, R. Graves, D. H. Lawrence, J. Masefield, S. Sassoon og J. Stephens. De vendte seg stort sett bort fra Viktoriatidens konvensjonelle dikterspråk, men uten som skole betraktet å finne noen overbevisende sterk positiv inspirasjon i stedet. Diktene er ofte enkle meditasjoner eller skildringer av engelsk landskap. Diktere som Ezra Pound, «imagistene» og T. S. Eliot tok med sin originalitet og dristighet avstand fra dem. - Litt.: R. H. Ross: The Georgian Revolt (1965); T. Rogers (red.): Georgian Poetry 1911— 1922(1977). Georgian Style [dså:d3iøn stail] (eng. ‘georgiansk stil’), stilepoke innenfor 1700-tallets engel­ ske arkitektur og møbelkunst, stort sett svarende til Georg Is og Georg 2s regjeringstid (1714-60), dvs. regence- og rokokkotiden. Late Georgian Style omfatter tiden til henimot 1795 under Georg 3 og er preget av klassisismen. Georgijevsk, by i Russland, Stavropol distrikt (kraj), 35 km nordøst for Pjatigorsk; 76 000 innb. (1995). Jernbaneknutepunkt; næringsmiddel- og maskinindustri. Grunnlagt 1777 som russisk festning. georgine, Dahlia, slekt i kurvplantefamilien. Ca. 28 arter i Mexico og Sør-Amerika. Flerårige urter med knollformede røtter og ofte kraftig, buskformet vekst. Hagegeorgine er oppstått ved krysning av flere forskjellige arter og blir sammenfattet un­ der navnet Dahlia x cultorunt. Forekommer i over 10 000 ulike sorter som blir delt i en rekke klasser. Som eksempel skal nevnes enkle georginer med bare én rekke tungeformede randkroner i kurven; kaktusgeorginer som har alle kroner tungeformet, spisse med tilbakebøyde kanter; og pompongeorginer med kuleformede kurver. Georginene krever kraftig, næringsrik jord, knol­ lene tåler ikke frost og må overvintre i kjeller. For­ meres ved deling og ved stiklinger. Såkalte sommergeorginer frøformeres. Innført til Europa på slut­ ten av 1700-tallet. georgisk, språk som hører til den kaukasiske språkfamilien. Det snakkes av i alt ca. 4 mill, men­ nesker, hvorav 3,5 mill, i Georgia, hvor det er offi­ sielt språk. Mindre grupper georgisktalende finnes i Russland, Tyrkia og Iran. Georgisk hører sammen med mingrelsk, lasisk og svanisk til den sørlige gruppen av de kaukasiske språkene. Det har skrift­ lige tradisjoner som går tilbake til 400-tallet e.Kr. Det georgiske alfabetet ble utviklet på grunnlag av det arameiske og greske alfabetet og har 5 vokaltegn og 28 konsonanttegn. Gammelgeorgisk ble bevart i en noe modifisert form som skriftspråk helt til første halvdel av 1800tallet. Det nåværende skriftspråket bygger hoved­ sakelig på østgeorgisk, særlig dialekten i Kartli, men innflytelse fra de vestlige dialektene, gurisk og imeretisk, har gjort seg gjeldende. Georgium Sidus, Georg-stjernen, det første navn på planeten Uranus, foreslått 1781 av oppda­ geren W. Herschel, til ære for den britiske konge Georg 3. georgsdalere, sølvmynter med bilde av St. Ge­ org til hest i kamp med draken. De mansfeldske og ungarske georgsdalere fra 1500- og 1600-tallet ble hyppig brukt som amuletter. De ungarske georgsdalere (uten år, men preget fra slutten av 1600-tallet) har på reversen bilde av et skip med den soven­ de Kristus og hans disipler som vekker ham, og omskriften In tempestate securitas (‘Trygghet i stor­ men’); man trodde følgelig at de beskyttet også mot sjøkrigens farer. De er etterpreget i forskjellige stør­ relser og metaller like til vår tid. Eksemplarer av disse etterpregninger er funnet i Norge. Enkelte av

94

GEORGSKORSET dem som er forsynt med hempe, har trolig også her i landet vært båret som amuletter. Georgskorset (eng. The George Cross), britisk dekorasjon, stiftet 1940 av Georg 6 som utmerkel­ se særlig til sivile kvinner og menn for utvist mot og tapperhet i ytterste livsfare. Militære personer kan også få Georgskorset. Tildelt øya Malta for inn­ byggernes utholdenhet under krigen 1939-45. Georgskorset, et enkelt sølvkors i mørkeblått bånd, bæres etter Victoriakorset, men foran alle andre britiske ordener og dekorasjoner. Geosat, satellitt skutt opp for den amerikanske marine 13. mars 1985. Formålet var å kartlegge havoverflatens høyde ved hjelp av en radar-høydemåler. geosentrisk (av geo- og lat. 'midtpunkt'), med Jorden som midtpunkt. geosentrisk sted, et himmellegemes sted sett tra Jordens sentrum. Tilsvarende har vi heliosentrisk sted som er et himmellegemes sted sett tra Solens midtpunkt og apparent (toposentrisk) sted som er sted sett fra et punkt på Jordens overflate. geosentriske verdenssystemer, de verdenssystemer der Jorden ansees for universets urokkelige midt­ punkt. geostasjonær (av geo- og lat. 'stå'), i ro i for­ hold til jordoverflaten. geostasjonær bane, tilnærmet sirkelformet bane for satellitt som beveger seg i ekvatorplanet med jordrotasjonen og med en omløpstid på ett stjernedøgn (23 h 56 min 4 s). Banehøyden blir dermed ca. 35 800 km. Benyttes særlig av kommunikasjons­ satellitter. enkelte typer meteorologiske satellitter og militære varslingssatellitter. En satellitt i en per­ fekt geostasjonær bane er ubevegelig i forhold til jordoverflaten. Denne banen er en spesiell variant av synkron bane (også kalt geosynkron eller jordsynkron bane). geostasjonær satellitt, satellitt i geostasjonær ba­ ne. geostasjonær overføringsbane, den sterkt ellipseformede banen en satellitt beskriver når den skal plasseres i en geostasjonær bane. Overføringsbanens apogeum ligger i eller meget nær høyden for en geostasjonær bane, og satellitten blir geostasjo­ nær når det ved passering av apogeum foretas en nøyaktig rakettmotoravfyring. geostrofisk (av geo- og gr. 'vridd'), om vinders eller strømmers bevegelse, angir en idealisert til­ stand der den horisontale trykkgradientkraften som virker pa en masseenhet (sogradient) og jordrotasjonens avbøyende kraft (►corioliskraften) er nøy­ aktig like store og motsatt rettet. Denne formen for kraftbalanse kalles ogsågeostrofisk balanse. En slik balanse vil aldri være eksakt oppfylt i et virkelig hav eller i en virkelig atmosfære, fordi også andre krefter, som friksjonskrefter, vil påvirke bevegel­ sen. Disse andre kreftene er imidlertid ofte bare viktige i tynne grenselag - utenfor grenselagene er strøm og vind da tilnærmet geostrofiske. Geostrofisk strøm eller vind kan bestemmes ut fra kjennskap til trykkfeltet. Den horisontale trykkgradienten finner man ved å konstruere normalen til isobarene, dvs. kurvene som angir konstant trykk i horisontalplanet. Ettersom corioliskraften er rettet vinkelrett på bevegelsen, vil strøm- eller vindret­ ningen ved geostrofisk balanse være rettet langs isobarene. På den nordlige halvkule vil den geos­ trofiske hastigheten ha høyt trykk til høyre, mens den på den sørlige halvkule vil ha høyt trykk til venstre. Strøm- eller vindstyrken er bestemt av hvor tett isobarer med ekvidistant trykkforskjell ligger; jo tettere isobarer, desto større fart. I atmosfæren vil vinden knyttet til de storstilte lav­ trykkene og høytrykkene være tilnærmet geostro­ fisk. unntatt i et tynt grenselag nær bakken. I havet er de store overflatestrommene. som Golfstrømmen,

tilnærmet geostrofiske. Det samme gjelder for strømmene i de dypere vannlagene. geosynklinal (av geo- og 'lene mot hverandre’), avlangt, trauformet innsynkningsområde i jordskor­ pen, opptil over 100 km bredt og over 1000 km langt, som etter hvert fylles med sedimenter. Tidli­ gere trodde man at fjellkjeder ble dannet ved sammenklemming av geosynklinaler, men nå reg­ ner man med at de fleste av de store sedimentmassene som før ble oppfattet som sammenpressede geosynklinaler, i virkeligheten er dannet langs en sone hvor to jordskorpeplater har kollidert. Se også ►platetektonikk. geosynkron bane, satellittbane rundt Jorden med omløpstid ett stjernedøgn (23 h 56 min 4 s), også kalt jordsynkron bane. En geosynkron/jordsynkron bane som er sirkelformet og ligger i ekva­ torplanet, kalles en geostasjonær bane. geoteknikk, ingeniørvitenskap som behandler jord- og bergartenes egenskaper i byggeteknisk hen­ seende. Metodene er basert på fysikk, kjemi, mekanikk og geologi. Gjennom grunnundersøkelser skaffer geo­ teknikerne seg kunnskap om grunnens beskaffen­ het. Dette benyttes i beregninger som gir grunnlag for utforming og dimensjonering av byggverk og konstruksjoner. Viktige problemstillinger innen geoteknikk er vur­ dering av fundamenters bæreevne (lastkapasitet) og deres setning under belastning (se ►fundament), jordtrykk mot støtte- og kjellermurer, stabilitet av veiskjæringer og naturlige skråninger, fundamen­ tering av marine konstruksjoner og rørledningen Geodynamikk er et område av geoteknikken som omfatter jordskjelv og rystelser fra trafikk, maski­ ner og sprengningen Bruk. Geoteknikk anvendes ved bygging av vei, jernbane, flyplass, dam, kai, ved bygnings- og brofundamentering og undergrunnsanlegg i løsmasser. Miljøgeoteknikk er et felt innen geoteknikk og in­ geniørgeologi. Gjennom spesielle grunnundersøkel­ ser kan man finne ut om jordartene inneholder for­ urensninger; hva slags stoffer (tungmetaller, olje osv.) og i hvilke mengder. Faren for videre spred­ ning av forurensningene kan vurderes ved bruk av matematiske modeller. En rekke forurensninger kan transporteres i grunnvann, og simulering av grunnvannstrømning er en viktig del av dette. Effektiv rensing av forurenset jord er i dag et viktig fors­ kningsområde. Aktører. Ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet i Trondheim finnes Institutt for Geo­ teknikk, mens Norges Geotekniske Institutt ligger i Oslo. Private konsulenter gir også geotekniske råd. geotekstiler, tekstilmateriale (ofte kalt fiberduk) som er produsert av syntetiske fibrer, vanligvis polypropylen, og som benyttes til forskjellige formål innen bygge- og anleggsbransjen. Materialet har høy rive- og strekkstyrke og er permeabelt for vann, men slipper i svært liten grad partikler gjennom. Aktu­ elle bruksområder er som skille mellom løsmasser med ulike graderinger for å holde disse separert (i stedet for filterlag av sand), til drenering hvor van­ net slipper gjennom duken og partikler holdes til­ bake. til omvikling av pukkfylte drensgrøfter o.l.. som jord- eller asfaltarmering og som erosjons- el­ ler skråningsbeskyttelse. geotermisk energi, jordvarme, energi som fin­ nes lagret i Jorden i form av varme. Denne tilsvarer om lag 35 milliarder ganger verdens årlige energi­ forbruk. Den viktigste kilden til geotermisk energi er spalting av radioaktive mineraler i bergartene og lokal vulkanisme. Temperaturen i jordskorpen stiger nedover fra overflaten (bortsett fra i de øverste lagene, hvor tem­ peraturen varierer med årstidene). Den varmen som strømmer ut fra Jorden på denne måten, er ikke stor, i gjennomsnitt 197 joule per cm2 per år. dvs. nok til

å smelte et islag på '/, cm. Stigningen i temperatu­ ren (den geotermiske gradient) varierer med de geo­ logiske forhold; den er lavest i sedimentområder, og høyest i vulkanske områder. Vanligvis stiger tem­ peraturen 20-40 °C per km nedover i grunnen. Som en følge av jordvarmen har grunnvannet på dybder over 3000 m ofte en temperatur over 100 °C. Utvinning. Det varme vannet kan pumpes ut på samme måte, og med samme metoder som olje og gass; man benytter ofte tørre petroleumsborehull til dette. Grunnvannets innhold av salter og gasser kan lett føre til korrosjon i ledninger og turbiner. Derfor utnytter man vanligvis varmen i en varmeveksler og pumper så det avkjølte vannet ned i det samme lag som man tok det fra, noen hundre eller tusen meter vekk fra borehullet. På den måten får man en kontinuerlig, selvfornyende varmekilde. De fleste steder hvor man utnytter geotermisk energi, har man vann ved ca. 100 °C som nyttes til opp­ varming av boliger eller gartnerier. Det er mange forsøk i gang med vann over 100 °C for å overføre energien til elektrisitet i turbiner. For å kunne utnytte geotermisk energi har det hittil vært nødvendig at bergartene som inneholder varmt vann, er porøse og permeable. på samme måte som petroleumsførende lag. I USA er det utført vellykte eksperimenter med å lage kunstige sprekkesystemer i harde, tette og meget varme bergarter, og der­ etter pumpe vann gjennom dem. Anvendelse. I mange land har man lenge utnyttet damp og varmt vann som strømmer ut på overfla­ ten, samt forekomster i grunnen. Det meste av var­ men brukes til oppvarming; i Frankrike blir i dag mer enn 20 000 leiligheter oppvarmet ved varmt vann som pumpes opp fra dyptliggende, porøse se­ dimentære bergarter, og på Island blir Reykjavik oppvarmet fra varme kilder i den vulkanske under­ grunnen. Vanndampen fra borehull tas også i bruk for produksjon av elektrisk strøm, særlig i vulkansk aktive områder i Italia, New Zealand, Japan. Island, Mexico og USA. Anleggene kan imidlertid ikke være særlig store, av hensyn til risikoen for jord­ skjelv og vulkanutbrudd i disse områdene. På verdensbasis var det på slutten av 1980-årene installert i underkant av 6000 MW i geotermiske kraftanlegg. Tallet ventes å ha steget til om lag 9000 MW midt i 1990-årene. Miljøforhold. Geotermisk energi er selvfornyen­ de hvis man ikke pumper ut reservoaret for hardt. Utvinningen er ikke forurensende, idet man pum­ per det brukte vannet ned dit det kom fra, og geo­ termisk energi er derfor en av de mest attraktive alternative energiformene. Økonomi. I områder der man har mange mislykte oljeboringen er geotermisk energi også økonomisk konkurransedyktig med konvensjonelle energifor­ mer. I Norge er det få muligheter for å utnytte geo­ termisk energi med de metodene som er vanlige i 1990-årene, "men hvis man i fremtiden kan [age kunstige sprekkesystemer i harde bergarter på en rimelig måte, vil geotermisk energi by på mulighe­ ter også hos oss. NSpj geotermisk gradient, stigning i temperatur fra jordoverflaten og nedover i jordskorpen. Angis of­ test i °C per lengdeenhet, f.eks.°C/100 m eller JC/ km. Verdien varierer med de geologiske forhold, men er vanligvis om lag 20-40 °C/km i den øver­ ste del av jordskorpen og avtagende med dypet. I vulkanske områder er gradienten betydelig større. For Jorden som helhet regner man med en gjen­ nomsnittlig geotermisk gradient på 24 °C/km. Gradienten er størst ved de aktive, konstruktive platekantene (f.eks. den Midtatlantiske rygg) og ved riftene, der de varme, vulkanske massene veller opp mot overflaten. Den er lavest ved de destruktive platekantene (f.eks. ved Marianegropen). der kald havbunnsskorpe siger ned i dypet. geotermometri (av geo-, termo- og -metri), be­ stemmelse av de temperaturer som geologiske pro­

95 sesser foregår ved. enten ved direkte eller indirekte metoder. Man kan f.eks. bestemme under hvilke temperaturbetingelser mineraler og bergarter har krystallisert, ved hjelp av såkalte geologiske ter­ mometre. Til dette kan man bruke sammensetning og strukturtilstand hos enkelte mineraler eller mineralpar og karakteristiske assosiasjoner av mine­ raler. hvor deres avhengighet av temperatur og trykk er kjent. Også homogeniseringstemperaturen for væske/gass-inneslutninger i mineraler kan brukes som geologisk termometer. Tilsvarende vil geobarometri bety bestemmelse av de trykkforhold et mineral eller en bergart er dannet ved. på grunnlag av studier over trykkfølsomme reaksjoner. geotravers (av geo- og lat. ‘tvers’), en bredt an­ lagt undersøkelse av et utvalgt område ved et sam­ arbeid mellom forskjellige geologiske og geofysis­ ke disipliner. Et norsk geotraversprosjekt ble star­ tet i 1969 og avsluttet 1975. Det omfattet en 150 km bred sone fra svenskegrensen i sørøst over Os­ lofeltet. Molde, Norskehavet og Jan Mayen til Grøn­ land, pluss Lofoten-Vesterålen og det sentrale Trondheimsfeltet. geotropisme, tidligere betegnelse for planters vekstbevegelse fremkalt av tyngdekraften. Kalles nå ►gravitropisme. geovitenskap, fellesbetegnelse for fag som an­ går studiet av Jorden, i første rekke geologi, geo­ kjemi. geomorfologi. glasiologi. hydrologi, meteo­ rologi og geofysikk (inkludert naturgeografi). gé-pano-karib, språk-phylum i Sør-Amerika. omfatter en rekke indianske språk. Ifølge Greenbergs klassifisering kan disse deles inn i seks gre­ ner. hvorav tre utgjør hovedgrupper, nemlig makrokarib, makro-gé-bororo og makro-panoa. Videre kommer to mindre familier, huarpa og nabicuara, og språkisolatet taruma. - Litt.: J. H. Greenberg: The General Classification of Central and South American Languages (1960). gepard (av fr.), jaktleopard, cheetah, Acinonyx jubqtus, rovdyrart i kattefamilien. Kroppen er smek­ ker. 112-135 cm lang, halen er 66-84 cm. Skulderhøyde ca. 90 cm, vekt 39-65 kg. Hodet er lite og kattelignende. Pupillene er imidlertid runde, og også tennene avviker fra de øvrige katters tenner. Langs halsen og fremre del av ryggen er det en mørk, opp­ rett manke. Gulrød farge med svarte flekker på rygg og sider, hvit buk. Den maler og hveser som en katt. Avviker i flere trekk fra kattene. Således pleier den. som hunden, straks å kaste seg over byttedyret som den har forfulgt og innhentet, men i motsetning til hunden oppgir den jakten om ikke byttet er nedlagt etter en kort spurt. I løpet av en slik spurt kan has­ tighetene overstige 100 km/t, og geparden er der­ med et av de raskeste pattedyrene. Den ligner også hunden i at klørne ikke kan trekkes helt tilbake og at lemmene er høye (høyere enn hos kattene). Geparden er et steppedyr. næringen består vesent­ lig av små drøvtyggere, særlig antiloper og andre mindre pattedyr. Den er utbredt fra Sør-Afrika til det sørvestlige Asia. Bestanden av gepard er utrydningstruet, bl.a. på grunn av jakt. I Nord-Afrika, Arabia, Iran og India ble geparden tidligere brukt til jakt (derav navnet jaktleopard). Den ble da blindet av en hette til viltet var i sikte. Straks den oppdaget byttet, snek geparden seg mot vinden inn på dyret til den var så nær at den med få sprang kunne kaste seg over det. Gephardt [gepharrt], Richard A., f. 1941, ameri­ kansk politiker (demokrat). Senator fra Missouri fra 1979, flertallsleder i senatet 1989-94. Gephyrea (av gr. 'bro'; ble i sin tid feilaktig an­ tatt å være overgangsformer mellom ormer og pigghuder), ►pølseormer, foreldet samlebetegnelse på tre forskjellige små marine dyrerekker, som for stør­ stedelen står nær leddormene. gepider, germansk stamme som i det første år-

GERD

Gepard. Verdens raskeste pattedyr i sprang.

hundret e.Kr. var bosatt på den baltiske kyst om­ kring Wisla. Drog ved midten av 200-tallet sørover til Dacia og ble ca. 400 underkuet av hunerne. Da hunerne var slått 454, sluttet deres konge Ardarik forbund med det østromerske rike, og gepidene gikk over til arianismen. Deres rike, som omfattet lan­ det mellom Donau, Tisza og Karpatene. ble øde­ lagt av langobarder og avarer 567, og gepidene gikk opp i den avariske befolkning. Gera, by i Tyskland, Thiiringen, ved Weisse El­ ster, 55 km sørvest for Leipzig; 125 600 innb. (1994). Jernbaneknutepunkt og viktig industriby, med produksjon av bl.a. tekstiler, kjemikalier, verk­ tøymaskiner. pumper og elektrotekniske artikler. På grunn av storbrannen 1780 og omfattende ødeleg­ gelser under den annen verdenskrig, har byen få gamle bygninger. deriblant Trinitatskirken (12001400-tallet). rådhuset (1573-76) og Salvatorkirken (1717-20). 1 slottet Osterstein (1686-1735) finnes et arbeiderbevegelsens museum. Gera oppstod på 1000-tallet og fikk byrettigheter 1237. 1563 kom den under Reuss-familien og var 1848-1918 hovedstad i fyrstedømmet Reuss, yn­ gre linje. 1952-90 hovedstaden i distriktet (Bezirk) Gera i Øst-Tyskland (DDR). Geraldton [dseraltan], by i Australia. Western Australia, ved Indiske hav. 370 km nord for Perth; 20 600 innb. (1991). Havneby. Eksport av hvete og ull. Superfosfatfremstilling, båtbyggerier. Géraldy [jeraldi], Paul (Lefévre-), 1885-1983, fransk forfatter. Han ble kjent og lest verden over med en samling kjærlighetsdikt. Toi et moi (1913, norsk overs, ved Herman Wildenvey 1926). Dikte­ ne er intimistiske i innholdet og tradisjonelle i for­ men. Eilers skrev han skuespill og romaner, bl.a. Le Prélude (1923, norsk overs. 1930). geraniol (av geranium), i ren tilstand en farge­ løs, velluktende olje. Den utgjør hovedbestanddelen i rosenolje og flere andre eteriske oljer. Kan ut­ vinnes fra slike oljer, men fremstilles også synte­ tisk. Anvendes i parfymeindustrien. Kjemisk er geraniol en umettet alkohol med formelen CI()H|7OH. Geranium (av gr. ‘liten trane’), planteslekten ►storkenebb, og populærnavn på stue- og hagepelargonium. geraniumolje, aetheroleum geranii, eterisk olje som alt etter opprinnelsessted og renhetsgrad kan være fargeløs, grønnaktig eller brunlig. Oljen har en lukt av roser, som varierer fra mild til intens og tung. Fremstilles ved vanndampdestillasjon av bla­

dene fra flere pelargoniumarter, Pelargonium roseum, P. graveolens osv., som dyrkes i middelhavs­ landene. Inneholderen rekke stoffer, bl.a. geraniol, sitronellol og linalool. Anvendes vesentlig som er­ statning for den dyrere rosenolje. Gérard [3era:r|, Frangois Pascal Simon, baron. 1770-1837, fransk maler, en av Jacques Louis Da­ vids fremste elever. Han fortsatte den klassiske ret­ ning bl.a. i Belisarius (1795, Eremitasjen, St. Petersburg), Amor og Psyke (1798, Louvre) og por­ trettene av J.-B. Isabey (1795, Louvre). Madame Récamier (1802. Musée Carnavalet. Paris) m.fl. Malte fine portretter, bl.a. av Napoleon i kroningsdrakt. Også portretter av moren Madame Laetitia (1803) og andre i keiserfamilien. Etter restaurasjo­ nen ble han bourbonenes hoffmaler. Gerasa el. Dsjerasj, ruinby i Jordan, vel 30 km nord for Amman. Byen var bebodd siden bronseal­ deren og ble grunnlagt på nytt av Antiokhos 4 (kon­ ge 175-164 f.Kr.). I 63 f.Kr. ble byen en del av den romerske provinsen Syria, og ble under de antoninske keisere på 100-tallet utstyrt med en rekke monumentalbygninger, som det er bevart betydelige rester av. Utenfor Gerasa sees en triumfbue, et sta­ dion og en naumachia (for sjøkamper); inne i byen bl.a. flere templer, et godt bevart teater og en basi­ lika. Av søylene som kantet hovedgatene, står ennå over 200. Illustrasjon, se s. 96. Gerasimov, Aleksandr Mikhajlovitsj, 1881 — 1963, sovjetisk maler, særlig kjent for sine forherligende portretter av bl.a. Stalin. Bildene har mer dokumentarisk enn kunstnerisk verdi. Gerbera, planteslekt i kurvplantefamilien med ca. 70 arter. G. jamesonii er en svært vakker snittblomst med holdbare, langstilkete og lysende oransjerøde blomsterkurver med en tett krans av smale, spisse randkroner. Ved krysning med andre arter er det frembrakt kulturformer med gule, rosa og høyrøde blomster. Gerbera dyrkes i Norge i veksthus som snittblomst og som potteplante. Navnet etter den tyske naturvitenskapsmannen T. Gerber, død 1743. Gerbert, Martin. 1720-93, tysk katolsk teolog, kirke- og musikkhistoriker. Fyrsteabbed i St. Blasien. Schwarzwald. Skrev blant annet Scriptores ecclesiastici de musica sacra (3 bd., 1784), som er grunnleggende for studiet av middelalderens mu­ sikk. Gerd, kvinnenavn, norrønt Gerdr, ti\gardi; ‘gjer­ de, vern’, i bruk i Island siden 900-tallet, i Norge

96

GERD

Gerasa eller Dsjerasj. Kolonnade. Fremdeles står omkring 200 søyler som kantet hovedgatene og torget i romertiden. ikke vanlig før etter 1800. Kan også være en kort­ form til norske navn på -gerd. -gjerd. Gerda er en senere form. Navnedag 23. mars. Navneleddet -gerd, -gjerd finnes som siste ledd i en rekke norske navn, f.eks. Asgjerd. Ingegjerd, Hallgerd. Gerd (norrønt Gerdr), en strålende vakkerjotunkvinne som guden Frøy begjærte. Frøys tjener Skirne ble sendt ut på frierferd og vant henne ved hjelp av galder (trolldomssang), slik det er beskrevet i ed­ dadiktet Skirnismdl. Myten om Gerd og Frøy er blitt tolket som episk nedslag av gammel fruktbarhetskult. Gerda, kvinnenavn, kortform av andre navn med etterleddet -gjerd, -gerda, ‘gjerde, vern'. Først brukt som selvstendig navn på 1800-tallet. Navnedag 23. mars. Gere (norrønt ‘den grådige’), en av Odins to tam­ me ulver, se ►Freke. Gere [gjø], Richard, f. 1949, amerikansk film­ skuespiller. Har teaterbakgrunn fra Broadway og London. Filmdebuterte 1975, ble lagt merke til i Looking for Mr Goodbar (Hvor er Mr. Goodbar.’. 1977), Days of Heav en (Himmelske dager, 1978) og American Gigolo (Den amerikanske gigolo, 1979). An Officer and a Gentleman (En offiser og en gentleman. 1982) og Pretty Woman (1990) ble store kinosuksesser. Han har siden medvirket i bl.a. Rapsodi i august (1991). i regi av Akira Kurosawa, og Sommersby (1993). Gere har også gjort seg be­ merket som buddhist og disippel av Dalai Lama. Gift 1991-95 med supermodell Cindy Crawtord. gerenuk, sjiraffantilope, Litocrqnius wqlleri. partaet klovdyrart i oksefamilien. Langhalset og langbent antilope med rødbrun pels, hvitfarget pa undersiden og rundt øynene. Kroppslengde 140160 cm. skulderhøyde 80—105 cm. Vekt 29-52 kg. Bare hannene har horn, disse er kraftige ved testet og sterkt fremoverbøyd i spissen. 32—14 cm lange. Reiser seg på bakbena og klarer derved å beite bla­ der høyt oppe i trær og busker. På den måten kan den utnytte en økologisk nisje hvor den ikke kon­ kurrerer med andre antilopearter; heller ikke med giraffen som beiler hovere oppe i trærne. Ser ut til å være uavhengig av tilgang på vann. Opptrer ens­ lig eller i små grupper på opptil 5 individer. Fore­ kommer i halvørken eller tørr busksavanne i Afri­ ka fra Tanzania os sørover.

Gerevich Igærævitj], Aladår, 1910-91. ungarsk fekter. 10 olympiske medaljer i perioden 1932-60: 7 gull, 1 sølv og 2 bronse. I sabelfekting for lag vant han 6 mesterskap på rad, og gull i seks for­ skjellige olympiske leker er rekord uansett idrett. Individuelt OL-gull på sabel 1948 og VM-gull 1935. 1951 og 1955. “ gerfalk (antagelig av norrønt geirfalki. ‘spydfalk'), i internasjonalt falkonerspråk navn på skan­ dinavisk ►jaktfalk. Gerhaert [yera:rt], Nicolaus, død ca. 1473. nederlandsk-tysk billedhugger, angivelig fra Leiden. tra ca. 1462 virksom i Trier, Strasbourg og Wien. Han bygde på den nederlandske realisme som han over­ førte til tysk 1400-tallsskulptur. Blant hans verker, som er meget nyanserte både i gjengivelsen av det stofflige og i den individuelle karakterisering, kan nevnes erkebiskop Jacob von Sierks gravmæle (1462. nå i domen i Trier). byster for det gamle kansellihuset i Strasbourg (1463-64). krusifiks på den gamle kirkegård i Baden-Baden (1467) og Fredrik 3s gravmæle i Stefansdomen. Wien. Gerhard j-hart], mannsnavn, opprinnelig tysk, av samme ord som norrønt geirr, ‘spyd-, og adjektivet ‘hard’. Brukt som døpenavn i Norge fra 1300-tallet. Andre former er Gert. Gjert. Gerrit. Navnedag 19. juli. Gerhard 3, den store, ca. 1290-1340. greve av Holstein og hertug av Sønderjylland. i Danmark kalt

Karl Gerhard. Foto fra 1962.

grev Gert eller den kullede (dvs. den skallede) gre­ ve. I 1326 jagde han vekk Christoffer 2. satt som riksforstander mens Valdemar var mindreårig og fikk Sønderjylland som len. 1326-28 var han rikets egentlige herre, og da Christoffer kom tilbake 1330. fikk han Fyn som arvelen og Nørrejylland som pant istedenfor Sønderjylland. F 1340 ble han drept av Nils Ebbessøn i Randers under et opprør mot de holstenske herrer. Gerhard, Johann. 1582-1637. tysk teolog: fra 1616 professor i Jena. Han var meget innflytelses­ rik så vel på det kirkelige som på det politiske om­ råde. Regnes som den lutherske ortodoksis fremste dogmatiker. Hans hovedverk. Loci communes theologici (9 bd., 1610-22), er lutherdommens største dogmatikk. Blant hans andre skrifter kan nevnes den lærde imøtegåelse av den romersk-katolske lære, Confessio catholica et evangelica (1633-37). Gerhard [jæ:r-]. Karl. eg. Karl Emil Georg John­ son. 1891-1964, svensk revykunstner, instruktør og forfatter. Scenedebut 1908. hadde sitt gjennombrudd som revyforfatter 1919. Ved siden av gjendiktninger og flere skuespill, skrev han i overkant av 3000 viser (kupletter) og mer enn 40 revyer. Hans stil var ekstravagant, sofistikert og intellektuell, og sam­ tidig sterkt preget av hans politisk radikale livssyn. I sine tekster gjorde han utstrakt bruk av litterære og kulturhistoriske allusjoner som kommentar til dagsaktuelle emner. Han angrep nazismen i sterke ordelag, og måtte av den grunn forlate Folkan i Stockholm i 1942. etter å ha ledet teateret siden 1935. Senere konsentrerte han seg om sine enmannsrevyer og om å skrive materiale bl.a. tor Zarah Leander og Brita Borg. Fra 1952 var han sjef for Vasateatern sammen med sin sønn. Han utgav bl.a. de selvbiografiske Och sd kommer det en gos­ se... (1931), Om jag inte minns fei (1952) og Katt bland hermeliner (1956). Gerhard [xerardj. Roberto, 1896-1970.spanskbritisk komponist av sveitsisk ætt. Elev av bl.a. Felipe Pedrell i Barcelona og Arnold Schonberg i Wien. Professor ved King’s College. Cambridge. Skrev bl.a. operaen La dueha (1947). balletter (Ariel. 1934, Don Quijote. 1941). fire symfonier, kon­ serter, oratoriet The Plague (1964), Collages (1960. orkester og lydbånd), kammermusikk, vokal- og klavermusikk. Gerhardsen, Einar Henry. 1897-1987. født i Asker, norsk politiker (A), statsminister 25. juni—5. nov. 1945. 5. nov. 1945-19. nov. 1951. 22. jan. 1955-28. aug. 1963 og 25. sept. 1963-12. okt. 1965. Han var visergutt 1907-15. arbeidet i Oslo veive­ sen 1915-22.11919 var han formann i Veivesenets arbeiderforening, 1920 i Oslo Arbeidersamtund, medlem av sentralstyret i Arbeidernes Ungdoms­ fylking 1919-26, derav i en periode nestformann og formann. Sekretær i Norsk Kommuneforbund 1922-23. i Det norske Arbeiderparti 1923-26 og i Oslo Arbeiderparti 1926-36. Deretter ble han igjen sekretær i landspartiet, nestformann 1939 og 194565 Arbeiderpartiets formann. Gerhardsen var med­ lem av Oslo bystyre og formannskap 1932—15. var viseordfører 1938-10 og ordfører i noen timer 1940. De tyske okkupantene nektet a godta ham som ord­ fører. Gerhardsen spilte en aktiv rolle i det nasjona­ le motstandsarbeidet, september 1941 ble han ar­ restert og satt så i konsentrasjonsleir i Tyskland 1942—I4\)g deretter pa Grini til 8. mai 1945. Valgt som stortingsrepresentant for Oslo 1945—69. Da de politiske institusjoner skulle reorganiseres sommeren 1945. gikk regjeringsoppdraget til Ger­ hardsen etter at Hjemmefrontens leder. Paal Berg, hadde frasagt seg det. Gerhardsen var da nettopp valgt til Arbeiderpartiets formann, men var likevel forholdsvis ukjent for store deler av det norske folk da han dannet sin samlingsregjering (Gerhardsens 1. regjering). Av regjeringens 15 medlemmer til­ hørte 6 Arbeiderpartiet. Etter stortingsvalget høs-

97

Einar Gerhardsen på talerstolen i Stortinget, juni 1945.

ten 1945 ble Gerhardsen i november samme år sjef for en ren partiregjering (Gerhardsens 2. regjering). Den støttet seg til et knepent flertall i Stortinget (76 mandater), men flertallet ble økt ved valget 1949, da Arbeiderpartiet fikk hele 85 mandater, den største partigruppering noen gang på Stortinget. I 1951 gikk Gerhardsen av som statsminister og ble avløst av Oscar Torp. Gerhardsen tok sete i Stortin­ get, der han avløste Torp som parlamentarisk leder. I 1954 ble han stortingspresident, men kom tilbake som regjeringssjef 1955-65 (Gerhardsens 3. og 4. regjering), bare avbrutt av de fire ukene med Lyngregjeringen 1963. Etter regjeringsskiftet 1965 gikk Gerhardsen tilbake til Stortinget. Han trakk seg ut av aktiv politikk høsten 1969. Som pensjonist var han en ettertraktet foredragsholder, og han utgav også viktige politiske memoarer (se nedenfor). Gerhardsen begynte for alvor som politiker i Ar­ beiderpartiets revolusjonære periode i 1920-årene og måtte den gang sone flere dommer for sin poli­ tiske virksomhet. Han fulgte partiets overgang til reformismen i 1930-årene, ble varig preget av ok­ kupasjonsårenes samhørighet og fremstod som sam­ arbeidets og den felles gjenreisnings mann etter krigen. I 17 år var han da regjeringens sjef, lenger enn noen annen statsminister. Han var sitt partis formann i 20 år, samtidig som han nøt tillit langt inn i andre partier. Gerhardsen vil antagelig bli stående som den fremste eksponenten for de første 20 år av norsk etterkrigshistorie, preget av økono­ misk vekst, mesteparten av tiden av en relativ poli­ tisk harmoni, av NATO-medlemskap og en sterk utbygging av forbindelsene med utlandet. Fikk borgerdådsmedaljen 1972. Gerhardsen utgav bl.a. Tillitsmannen - håndbok i praktisk organisasjonsarbeid (1930 og senere utg.), var hovedredaktør for Tidens leksikon (1975) og utgav sine memoarer i 5 bind: Unge år (1974), Fel­ lesskap i krig og fred 1940-45 (1970), Samarbeid og strid 1945-55 (1971), / medgang og motgang 1955-65 (1972), Mennesker og politikk. Erindringer 1965-78 (1978); alle viktige kilder til norsk historie. Litt.: R. Gerhardsen: E. G. — som en bror ser ham (1967); J. Nyhamar: E. G. (2 bd. 1982-83). (KAT) Gerhardsen, Gerhard Meidell, 1912-86, norsk sosialøkonom. Han var 1947-52 sjef for det statistisk-økonomiske kontor ved fiskeriavdelingen i FAO i Roma. Professor i fiskeriøkonomi ved NHH

GÉRICAULT fra 1953. Fiskerileder ved det norske hjelpetiltak i Kerala i India 1957, prosjektdirektør 1957-58. Fiskerirådgiver for Indias sentralregjering under FAOs og FNs utviklingsprogram 1967-68. Utgav bl.a. Det norske eksperiment i India (1959), Fredens våpen (1960), Fiskeriene i Norge (1964). Gerhardsen, Rolf Eilert. 1902-71. født i Oslo, norsk journalist og politiker. Redaktør i Vestfold Arbeiderblad 1933-40, ved den norske legasjons pressekontor i Stockholm 1943-45, redaksjonsse­ kretær i Arbeiderbladet fra 1945, nyhetsredaktør fra 1953. Formann i Norsk Telegrambyrås styre og for­ mann i Oslo Arbeiderparti 1958-65. Utgav Einar Gerhardsen — som en bror ser ham (1967). Gerhardsen, Rune, f. 13. juni 1946 i Oslo, norsk politiker (A), sønn av E. Gerhardsen; gift med T. S. Gerhardsen. Cand.oecon. Formann i AUF 1973-75. ansatt ved LOs økonomiske kontor 1979. Person­ lig sekretær for Arbeiderpartiets leder 1982-83. 1983-87 personlig sekretær for LO-lederen. Med­ lem av Oslo bystyre fra 1988. Kommunalråd i Oslo 1988-91. leder av byrådet 1992-97. President i Nor­ ges Skøyteforbund 1986-90. Har utgitt Snillisme på norsk (1991). Gerhardsen, Tove Strand, f. 29. sept. 1946 i Kongsvinger, norsk politiker (A); gift med Rune Gerhardsen. Cand.oecon. Medlem av Oslo bystyre 1971-75. Avdelingsdirektør ved Rikshospitalet 1982-86. Politisk sekretær i Handelsdepartemen­ tet 1976-77. i Finansdepartementet 1979-81, stats­ sekretær 1981. Sosialminister 1986-89, arbeids- og administrasjonsminister 1990-92. Direktør i Norsk Forskningsråd 1993-96. Nestleder i Sosialdemokra­ ter mot EU 1993-94. Fra 1996 direktør i NORAD. Gerhardt [3era:r], Charles Frédéric, 1816-56, fransk kjemiker. Professor i kjemi i Montpellierog Strasbourg. Hans største innsats ligger i de ansku­ elser han i samarbeid med Auguste Laurent utvi­ klet om de kjemiske forbindelsers oppbygning; de ble utformet i den såkalte typeteori. Skjønt Gerhardts teorier senere er forkastet, harde spilt en vik­ tig rolle for utviklingen av den organiske kjemi. Gerhardt, Paul. 1607-76. tysk salmedikter. Prest ved Nikolai-kirken i Berlin fra 1657. måtte i 1666

gå av fordi han nektet å imøtekomme den refor­ merte kurfyrstens krav om å frasi seg lojalitet til det lutherske bekjennelsesskriftet. Siden prest i Lubben i Sachsen. Han samarbeidet med kantor J. Criiger ved Niko­ lai-kirken som tok opp Gerhardts salmer i sin salmesamling. Praxis pietatis melica (1647. 5. utg. 1653). Gerhardt skrev ca. 120 salmer og regnes i Tyskland som den største salmedikter etter Luther. Hans salmespråk er enkelt og inderlig og preget av luthersk ortodoksi. Flere av hans salmer er oversatt til norsk, bl.a. Her ser jeg et tålmodig lam. Velt alle dine veie. Opp alle folk på denne jord. Nu hviler mark og enge. geriatri (av gr. ‘alderdom’ og -iatri), læren om sykdommer som opptrer i relasjon til alderdommen og individets aldring. Vanligvis tenker man på syk­ dommer som opptrer med øket hyppighet i alderen over 70-75 år. Innenfor det geriatriske virkefeltet er man spesielt opptatt av ikke bare å diagnostisere og behandle selve sykdommen, men også den funk­ sjonssvikt som sykdommen fører til hos det aldren­ de individet. Typiske geriatriske sykdommer er hjerneslag, al­ dersdemens. Parkinsons sykdom, hjerte-karsykdommer. slitasjesykdommer og sykdommer i støtte- og bevegelsesapparatet. Geriatrisk medisin er en egen spesialitet for leger, men også sykepleiere kan full­ føre videreutdanning i fagfeltet. Geriatri er et ty­ pisk tverrfaglig fagområde. Géricault [serikå], Théodore. 1791-1824. fransk maler og litograf, innledet sammen med E. Delacroix romantikken i malerkunsten. Hans rytterbilde Chasseur au cheval (Louvre) vakte stor oppsikt på Salon de Paris 1812 ved sin djervhet og friskhet. Han beundret Rubens og an­ dre barokkunstnere, ble så under et opphold i Fi­ renze og Roma 1816-17 inspirert av antikken og særlig av Michelangelo. Hans hovedverk. De overlevende fra Medusa (1818-19, Louvre), er inspirert av en samtidshendelse og regnes som innledningen til romantikken i Frankrike. Etter et besøk i Storbritannia, introdu­ serte han de britiske malernes koloritt i fransk kunst.

Théodore Géricault. Studie til De overlevende fra Medusa. 1818-19. Louvre, Paris.

98

GERIKT

Germanere. De germanske folkevandringer i de første århundrer e.Kr. f.eks. i maleriet Veddeløpet i Epsom (1821. Louv­ re). Som regel gav Géricault seg ikke tid til å male storre komposisjoner eller helt fullførte bilder. I si­ ne utkast fra veddeløpsbanen og i sine litografier var han imidlertid en forløper for Honoré Daumier og Edgar Degas i gjengivelsen av bevegelse. Han var selv en ivrig rytter og dode etter en rideulykke. Morbide trekk i hans kunst kommer til syne i hans siste arbeider av gale og halshugde. Géricault utførte noen få skulpturer som i sin skissemessighet og dynamiske bevegelse peker frem mot Auguste Rodin. gerikt (av ty.), list som dekker fugen mellom døreller vinduskarm og veggkledning. gerilja (av sp. guerilla, eg. ‘småkrig'), krig som selvstendige, mindre avdelinger fører bak fiendens frontlinjer eller i områder okkupert av fienden. Navnet stammer fra de spanske friskarers kamp mot Napoleon 1805-13. Også om aksjoner fra skjulter baser av militante grupper i opprør mot det råden­ de styre. Se ►partisan. Gering, Hugo. 1847-1925. tysk filolog. Fra 1889 professor i nordiske språk i Kiel. Utgav islandske sagaer og annen islandsk litteratur. Sammen med B. Sijmons besørget han en monumental vitenska­ pelig utgave av Den eldre Edda. Utgaven har en fullstendig ordbok for eddakvadene og en verdifull kommentar. Gerlache de Gomery [serlaj do gåmri], Adrien de. 1866-1934. belgisk sjøoffiser og polarfarer. Ledet 1897-99 en belgisk ekspedisjon til Vest-An­ tarktis. Fartøyet Belgica ble sittende fast i isen på ca. 71 '/° s.br.. 85° v.l., og ekspedisjonen, som var utilstrekkelig utrustet, måtte overvintre. Dette var første gang en vitenskapelig ekspedisjon overvin­ tret i Antarktis. Gerlache de Gomery deltok senere i tiere ekspedisjoner både til Antarktis og Arktis. Utgav 1915 Landet som ikke ville do (norsk overs. 1915). Gerlachovka, høyeste fjell i Karpatene. i Tatrafjellene (Høye Tatra). på slovakisk side. 2655 m o.h. Germain [jerme], fransk gullsmedslekt. Særlig kjent var Thomas Germain (1673-1748) og hans

sønn Frangois Thomas Germain (1726-91). Den sistes sølvserviser. utført for det russiske hoff, ble meget berømte. Germain Iserme], Sophie. 1776-1831. fransk matematiker, ervervet seg størstedelen av sine ma­ tematiske kunnskaper ved selvstudium. Under pseu­ donymet Le Blanc brevvekslet hun med en rekke fremstående matematikere, bl.a. C. F. Gauss og J. L. Lagrange. I 1816 ble hun prisbelønnet av det fran­ ske vitenskapsakademiet foren avhandling om elas­ tiske flaters vibrasjon. Hun gav også interessante bidrag til ►Fermats sats, idet hun beviste satsens gyldighet for alle n under 100. 1 tillegg til matema­ tikk beskjeftiget hun seg også med fysikk, og gav dessuten i 1833 ut et filosofisk verk. Considérations sur 1'etat des Sciences et des lettres. Germain [serme], Sylvie. f. 1954, fransk forfat­ ter. Hun vakte oppsikt med sin første roman.Le Livre des nuits (1985), som ble tildelt flere priser. Fort­ settelsen, Nuit-d’ambre, kom i 1987. og siden har hun bl.a. utgitt L'Enfant méduse (1991) oglmmensités (1993). germanere (av Germania). lat. Germani, trolig opprinnelig en keltisk betegnelse pa ikke-keltere. første gang belagt hos Poseidonios (135-5 1 f.Kr.) og brukt om en stamme i det nordlige Gallia; sene­ re en samlebetegnelse for flere folk og stammer av indoeuropeere som var språklig beslektet og skilte seg ut fra folkegruppene omkring. HISTORISK UTVIKLING

Mot slutten av bronsealderen holdt germanerne til i Sør-Skandinavia og Nord-Tyskland. og ekspander­ te i begynnelsen av jernalderen mot sør. øst og vest, men ble midlertidig stanset av kelterne. På 200-tallet f.Kr. trengte de over Rhinen i vest og slo seg ned i Donau-Prut-Dnjestr-området i øst. Etter dis­ se vandringene kan de inndeles i tre grupper: nordgermanerne i Skandinavia, ostgermanerne øst tor Elben (vandaler, burgunder, goter, rugier o.a.) og vestgermanerne lenger vest (bataver. chatter. chauker. cherusker. ubier. kimbrer, teutoner, markomanner. franker o.a.). Disse vandringene kom trolig i gang dels på grunn av befolkningspress og matmangelfdels fordi taperne i stammekriger måtte finne seg nye bosteder. Da de ble kjent med rikdommen.

den mer fremskredne teknologi og det gunstigere klima i Mellom- og Sør-Europa, forsøkte de å slå seg ned i Romerriket. Germanere og romere hadde sine første alvorlige sammenstøt på slutten av 100-tallet f.Kr.. da vestgermanere trengte inn i Sør-Frankrike. Spania og Nord-Italia. og etter flere seire ble slått tilbake. Caesar beseiret germanerne i Gallia og gikk over Rhinen, men som den første romerske statsleder lot han germanerne slå seg ned innenfor Romerrikets grenser. 60 år senere måtte de romerske planer om flytting av grensen til Elben skrinlegges da cheruskene nedkjempet en romersk hær i Teutoburgerskogen (år 9 e.Kr.). Grensen mellom romere og ger­ manere ble fastlagt langs Rhinen og Donau. En for­ holdsvis rolig periode fulgte, og romerne hadde vennskapelige forbindelser med det nye markomannerriket ved Donau. Flere romerske byer ble grunn­ lagt ved Rhinen og Donau, og grenseprovinsene Germania superior og Germania inferior ble opp­ rettet. Germanske folkevandringer. Rundt Kristi fødsel var goterne begynt å trenge sørover fra Skandina­ via. Ca. 150 startet den første germanske folkevand­ ring. Goterne nådde nordkysten av Svartehavet ca. 180 og trengte flere folk frem mot Romerrikets gren­ ser. bl.a. burgunderne vestover og vandalene sør­ over. 212 og 233 kom alemannerne frem til Rhinen og 236 kom goterne til nedre Donau. 257 trengte en del av frankerne gjennom Gallia og Spania frem til Marokko. 258-259 angrep alemannerne i NordItalia. Romerne måtte trekke grensene i MellomEuropa noe tilbake. 269 begynte goterne, som nå var skilt i ostrogoter (østgotere) og visigoter (vestgotere), sine vandringer på Balkan. Gjennom lang tid hadde germanere fått bosette seg i Romerriket som foederati. og gått i romersk tje­ neste. også i de væpnede styrker. Fra ca. 300 skjøt denne utviklingen fart, og germanere steg til de høyeste embeter. Som det første germanske folk lot goterne seg kristne 341. riktignok til arianismen. Ca. 350 begynte en ny urolig periode, og 375 star­ tet den annen germanske folkevandring. Alemann­ erne og frankerne krysset Rhinen, og romerne måt­ te oppgi Rhingrensen 401. Vandalene overstrøm­ met Gallia år 406. og tok 409 Spania i besittelse. 410 ble Roma inntatt av Alarik og visigoterne. 455 av Geiserik og vandalene. Ca. 400 rømte romerne Britannia. og ca. 450 trengte juterne. anglerne og sakserne inn og fordrev britene til Wales. Cornwall. Skottland og Bretagne. Folkevandringsriker Da romerne mistet kontrol­ len over germanerne, opprettet germanerne «folke­ vandringsriker». Flere av rikene bestod bare en kort stund, særlig de som lå langt fra stammens hjem­ land. Frankernes rike, som lå nær stammens tilholds­ steder i lengre tid, utviklet seg til middelalderens Frankrike. I det vestlige Nord-Atrika hersket van­ dalene 429-534; deres rike ble utslettet av østromeme. Visigoterne regjerte i Vest-Frankrike og ØstSpania 419-507, og i det meste av Spania og SørFrankrike 507-711 .Burgundemes 1. rike bestod ved Rhinen inntil hunerne, tilkalt av romeren Aétius. nedkjempet det 436. Langobardene hersket i det meste av Italia fra 568 til 774. da stordelen kom under Karl den store. De angelsaksiske riker i Stor­ britannia eksisterte helt til normannernes erobring 1066. SAMFUNN OG KULTUR

Kunnskapene om de germanske stammene som la Vest-Europa under seg. er fragmentariske. Arkeo­ logisk materiale gir opplysninger om den materiel­ le kultur. men funnene fra den viktige overgangsti­ den mellom bronsealder og jernalder er meget spar­ somme. I sine bøker om Gallerkrigen beretter Cae­ sar om de stammer han lærte å kjenne ved Rhinen. Tacitus’ skrift Germania fra ca. 100 e.Kr. innehol­ der detaljerte opplysninger om religion, sosial lag­ deling. levekår og styringsorganer hos en rekke

99

GERMANIUM

Gullsmykkerfra en fyrstegrav ved Aarslev på Fyn. 200-tallet e.Kr. Nationalmuseum, København.

stammer, og arkeologien har styrket skriftets tro­ verdighet. Enkelte stammers lover (særlig frankernes, burgundernes og angelsaksernes) ble skrevet ned tidlig i middelalderen. Også skriftlig overle­ vert germansk folkediktning er av interesse. Det ser ut til at stammene stod på ulike utviklingstrinn. Mange drev åkerbruk, og dyrket både korn og grønnsaker, men husdyrhold spilte en større rolle. En del drev utstrakt handel med romerske kjøp­ menn. Trolig har frankerne og angelsakserne vært langt mer «barbariske» enn f.eks. goterne. Germanerne levde i patriarkalske ættesamfunn. Stammen bestod først og fremst av de frie, nemlig de som hadde råd til, og også plikt til, å stille som soldater, og som hadde politiske rettigheter, bl.a. til å vedta å gå til krig. På toppen av denne gruppen stod en adel, med ledende medlemmer av de frem­ ste ættene. Under de frie stod de halvfrie, som var avhengige bønder, dessuten frigivne treller. Disse var personlig fri, men bundet til jorden de drev. Samfunnets tredje gruppe var trellene, som var krigs­ fanger, avkom etter treller, eller frie menn som had­ de mistet friheten f.eks. av økonomiske årsaker. Historikerne regner med at de germanske stam­ mesamfunn gjennomgikk en indre strukturendring mens vandringene pågikk. Samholdet i ætten ble svakere; lojalitetsbåndet mellom «herre» og «mann» ble av større betydning, og peker frem mot den se­ nere føydalisme. Kjernen i stammen ble høvdingen og hans faste væpnede følge, comitatus. Germanerne hadde intet begrep om en stat, ingen tanke om en statsmakt. De skilte ikke mellom of­ fentlig og personlig lojalitet. Bare hver enkelts el­ ler ættens lojalitet overfor en høvding kunne holde stammen sammen og gjøre den til en politisk og militær faktor. Germanernes rettsapparat og lover var meget primitive; deres formål var å forhindre blodhevn og bestemme bøter for drap. Germanerne var forholdsvis fåtallige, og bare i alemannernes rike mellom Rhinen og Donau, frankernes ved Rhinen og angelsaksernes i England, ble de det dominerende befolkningselement. Romerske institusjoner og romersk kultur levde videre, men i ulik grad fra rike til rike. På det europeiske konti­

nent ble Italia minst germanisert, Gallia mest. Det romerske godssystem ble ikke særlig endret. I de besatte områdene avløste germanske stormenn de romerske godseierne. Det romerske myntsystem ble overtatt av germanerne. Da de fleste av de germanske folkene etter hvert sluttet seg til romerkirken, og anerkjente keiseren i Bysants som sitt overhode, ble enhetstanken i den vestlige verden styrket, og delvis realisert i det frankiske og senere tysk-romerske keiserdømme. Litt.: M. Todd: The Early Germans (1992); H. Wol­ fram: Das Reich und die Germanen (1990). HHo/RELIGION

Religionen blant angelsakserne og de kontinentale germanere synes i store trekk å ha vært lik den vi finner på norrønt område. De tidligste kilder er dels romerske forfattere som Caesar og Tacitus, dels votiv-innskrifter på latin fra deler av germansk område som tilhørte Romerriket. Romerne identifiserte gjerne germanske guder med sine egne; således omtaler Tacitus Merkur, Herku­ les, Mars og Isis. På samme måte skiftet germaner­ ne ut de romerske gudene med sine egne da de over­ tok de romerske ukedagene på 300-tallet: Mars ble identifisert med Tiw (norrønt Tyr, tirsdag - fr. mardi, eng. Tuesday), Merkur med Wodan (norrønt Odin, onsdag - fr. mercredi, eng. Wednesday), Ju­ piter med Donar (norrønt Tor, torsdag - fr. jeudi. eng. Thursday, ty. Donnerstag) og Venus med Frigg eller Frøya (fredag - fr. vendredi, eng. Friday). Votiv-innskriftene nevner ofte gudinner som må være germanske, bl.a. Friagabis (‘den gavmilde’) og Arvagastiae (‘de gjestmilde’). Tacitus beskriver kulten av en gudinne, Nerthus som han kaller Terra mater (‘moder jord’) og som sikret fruktbarhet (jfr. den norrøne Njord). Den religiøse kulten synes hovedsakelig å ha fun­ net sted i friluft - i hellige lunder, ved elver og sjø­ er. Krigerforbund, av samme type som de norrøne berserker, er også nevnt av Tacitus, videre ulike typer spådomskunst, medregnet tvekamp. Fra Eng­ land finnes gravfunn, spesielt den rike skipsgraven fra Sutton Hoo, trolig fra 600-tallet.

Overgangen til kristendommen gikk ganske raskt: goterne ble kristnet fra 300-tallet av, frankerkongen Chlodvig ble døpt 496 og angelsakserne krist­ net noe senere. De kontinentale sakserne ble først kristnet av Karl den store på 700-tallet. Trekk fra germansk religion holdt seg lenge i folketro, trylleformler o.l., eller ble omtolket og gitt kristent inn­ hold. Litt.: G. Dumezil: De nordiska gudarna (1962); B. Branston: The Lost Gods of England (1957); D. M. Wilson, red.: The Northern World (1980). Germania. 1. Romernes navn på germanernes land. Man skjelner mellom Germania magna (det frie Germania) og det romerske Germania. Etter romernes katastrofale nederlag mot Arminius i sla­ get ved Teutoburgerskogen i år 9 e.Kr. dannet elve­ ne Rhinen og Donau i praksis grensen mellom dis­ se. Det romerske Germania var delt i to provinser, Germania inferior, landet vest for nedre Rhinen, med hovedstaden Colonia Agrippina (Koln), og Germa­ nia superior, lenger oppe ved elven, hovedstad Mogontiacum (Mainz). 2. Det vanlige navn på Tacitus’ bok om germa­ nerne (norsk overs. 1968). 3. Symbol for den tyske nasjon. Fra 1800-tallet i kunstneriske fremstillingeren væpnet, kraftig bygd kvinne. Germanicus (lat.), romersk æresnavn i betyd­ ningen seierherre over germanerne, gitt av senatet til Drusus, Tiberius’ bror, overført på hans sønn Caesar Germanicus (15 f.Kr.-19 e.Kr.). Augustus befalte Tiberius å adoptere ham (4 e.Kr.), slik at han hadde utsikt til keiserverdigheten. Germanicus vant romernes tillit både i Roma og i felten. Ved Augustus’ død kommanderte han åtte legioner ved Rhinen; et soldatopprør som utbrøt ved Tiberius’ regjeringstiltredelse, dempet han og kjempet dyk­ tig mot germanerne. Men Tiberius kalte ham tilba­ ke år 17, kanskje stolte han ikke helt på ham. Ger­ manicus feiret triumf og ble så stattholder i Asia. Her ble han motarbeidet av Gnaeus Piso; Germani­ cus’ venner mente Tiberius stod bak. År 19 døde Germanicus plutselig i nærheten av Antiokhia; man trodde han var forgiftet av Piso (ubevist). Gift med Agrippina den eldre; mest kjent av deres barn er den senere keiser Gaius Caligula, og Neros mor Agrippina d.y. Germanicus var også forfatter; bevart er bl.a. et stykke av hans oversettelse av Aratos’ Phainomena. Fordømmelsen av Tiberius hos antikkens histo­ rikere (særlig Tacitus) har ført til en overvurdering av Germanicus. Litt.: W. F. Akveld: G. (1961). Germanisches Nationalmuseum, Numberg, et av Tysklands største og viktigste museer. Sam­ lingene omfatter alle områder i tysk kunst- og kul­ turhistorie, fra forhistorisk tid til 1900-tallet. Inne­ holder også et spesialbibliotek på om lag 400 000 bøker. Et kartusianerkloster fra middelalderen dan­ ner det arkitektoniske midtpunkt i museumsanleg­ get, som strekker seg over et helt kvarter. Etablert 1852 av Hans von Aufsess (1801-72), hvis samlin­ ger dannet grunnlag for museet. germanisere, gjøre germansk, særlig fortyske. germanisme (av germansk), ord, uttrykksmåte som er lånt fra eller skyldes påvirkning av tysk. germanistikk, studiet av de germanske språke­ ne og eldre germansk litteratur og historie. germanist, en som studerer germanistikk. germanium (av Germania), grunnstoff som til­ hører gruppe 14 i grunnstoffenes periodesystem. Forekomst. Germanium er et sjeldent grunnstoff, det utgjør 0,0007 vektprosent av jordskorpen. Det forekommer i mineralene argyroditt, germanitt, Cu6FeGeSg, og reomeritt. Dessuten finnes det i urent bly, sinkmalmer og asker av kull.

100

GERMANIUMDETEKTOR

GERMANIUM Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse Smeltepunkt Kokepunkt Densitet Oksidasjonstall

Ge 32 72,59 937,4 °C 2830 °C 5,323 g/cm3 II, IV

Fremstilling. Germanium ekstraheres kommersi­ elt fra rester ved gass- og kullforbrenning, og er et biprodukt ved sinkfremstilling. Et fellestrekk for fremstillingsmetodene er at germaniumtetraklorid. GeCl4 (kokepunkt 83.1 °C), blir raffinert ved de­ stillasjon og hydrolysert med vann til germaniumdioksid. GeO2. Germanium blir til slutt fremstilt ved å redusere oksidet med hydrogen i grafittdigler ved 650 °C. Egenskaper, bruk. Germanium er et halvmetall (metalloid), det er hardt og sprøtt, og har diamantstruktur. Det viktigste oksidasjonstrinn i kjemiske forbindelser er +IV; +11 er mindre vanlig. Det hol­ der seg godt i luft ved romtemperatur pga. beskyt­ tende belegg av GeO,. Germanium er en halvleder, og den første transis­ tor ble laget av germanium. Silisium har nå tatt over som det viktigste halvledermaterialet. Bandgapet i germanium er mindre enn for silisium. For elektro­ niske formål kreves en ekstrem renhet. Dette opp­ nås ved sonerensing som gir materialer der forurensingsmengden bare utgjør en del av I0 milliar­ der (10'°). Man regner med at germanium og silisi­ um er de grunnstoffene som er blitt fremstilt med størst renhet. De viktigste anvendelser av germani­ um er i optiske enheter for infrarød transmisjon. Historie. Grunnstoffets eksistens ble forutsagt av russeren D. Mendelejev i 1871 i hans arbeid med å sette opp grunnstoffenes periodesystem, og han gav det navnet eka-silisium. Den tyske kjemiker Winkler oppdaget grunnstoffet 15 år senere i mineralet argyroditt. -lAg.S GeS,. og gav det navnet germa­ nium. Toksisitet. Germaniumhydrid. GeH4, og germaniumklorid. GeCl4. ansees for å være de mest akutt toksiske forbindelser av germanium. Dyreforsøk viser at GeH4 forårsaker degenerative forandringer i bl.a. nyrer og lever. Inhalert GeCl4 har betydelig irriterende virkninger i de øvre luftveier hos for­ søksdyr, og kan føre til akutt bronkitt. germaniumdetektor, instrument for fine og kompliserte malinger av høyenergetisk elektromag­ netisk stråling (røntgenstråling, gammastråling). Germaniumdetektoren har betydelig bedre oppløs­ ning enn andre detektortyper. og må f.eks. anven­ des ved målinger av ferskt radioaktivt nedfall. Germaniumdetektoren består av en stor enkrystall av superrent og spesialbehandlet germanium og utnytter denne krystallens egenskaper som diode. Detektoren registrerer ett og ett foton som vekselvirker med krystallen og avgir sin energi helt eller delvis til elektroner i denne. Den energien som av­ gis. gir opphav til en elektronisk puls fra krystal­ len. Germaniumdetektoren ble utviklet tidlig i 1960årene og forbedret forholdene for gammadeteksjon radikalt. (Se også ►halvlederteller. ►Tsjernobylulykken.) germaniumdiode, elektrisk likeretter-element fremstilt av monokrystallinsk germanium, som er tilsatt små mengder fremmedstoff. Likerettingen skjer inne i kry stallen ved grensen mellom p-typeog n-type-germanium. Se ►halvledere og ►likeret­ ter. germansk (av ty.), som har med germanerne å gjøre; ordet brukes ofte også i betegnelsen tysk.

germanske folkelover, opptegnelser fra 400til 800-tallet av de germansktalende stammers retts­ regler. Opptegnelsen var en naturlig følge av kon­ takten med den romerske kultur og romerretten, og fant derfor hos de forskjellige folk sted til forskjel­ lig tid. nemlig ettersom de trådte i forbindelse med romerne; først hos vestgoterne. de saliske franker og burgunderne, sist hos friserne, de chamaviske franker og sakserne. Folkeløvene er nedskrevet på latin med sterke inn­ slag av germanske uttrykk og er en uvurderlig kil­ de for språkforskning og rettshistorie. De kaltes Leges Barbarorum i motsetning til Leges Romanorum, som inneholder romersk vulgarrett for den romerske befolkning innen de germanske folks område. Disse folkelovene gjaldt for stammens medlemmer hvor de enn måtte oppholde seg. Det var i virkeligheten sedvanerett preget av romersk vulgarrett som ble opptatt i de germanske folkelo­ ver; deres hovedinnhold er strafferett og prosess, derimot er det lite av statsrett og privatrett. germanske språk, gruppe av indoeuropeiske språk som fra gammelt av har vært talt i SentralÉuropa, Skandinavia og Island. De deles tradisjo­ nelt i tre hovedgrupper: nordgermansk i Skandina­ via og Island, vestgermansk (av og til også kaltsørgermansk), som omfatter de moderne språkene tysk, nederlandsk, frisisk og engelsk og deres historiske forstadier, og den utdødde gruppen østgermansk, som bestod av gotisk og språkene og dialektene til burgundere, vandaler, gepider og heruler. Ved å sam­ menligne de eldste kjente språklige minnesmerke­ ne fra de forskjellige overleverte germanske språk kan man føre disse språkene tilbake til en form som i alminnelighet kalles urgermansk. Den tidligste geografiske situasjon er sterkt pre­ get av stamme- og folkevandringer. Goterne van­ dret i sørøstlig retning på 1 OO-tallet e.Kr., og vest­ over på 400-tallet. men krimgotisk. talt av en gjen­ værende gruppe, overlevde ved Svartehavet inntil ca. 1600. Burgundere og vandaler drog mot sør og vest i Europa. Anglere og saksere utvandret til Eng­ land. De tyske frankerne kan antas å ha bosatt seg så langt vest som ved Loire. Romanisering førte til at de østgermanske språkene i Sørvest-Europa dø­ de ut. og at vestgermansken i det nåværende Frank­ rike ble trengt tilbake mot øst til det nåværende Elsass, hvor tyske dialekter stadig tales av 1-2 mill, mennesker. Språklige særtrekk. De eldste germanske språke­ ne er kjennetegnet ved en rekke særlige trekk og utviklinger i forhold til de andre indoeuropeiske språkene. De har gjennomgått en gjennomgripende forandring av det indoeuropeiske konsonantsystemet (den første germanske lydforskyvning), og de har fått trykkaksent på første stavelse. Det gram­ matiske formverket er redusert og forenklet, bl.a. ved at tempussystemet er redusert til de to katego­ rier presens og preteritum. Den indoeuropeiske av­ lyd (vokalveksling) spiller imidlertid en stor rolle, særlig ved de såkalte sterke verbs tidsformer og partisipper (jfr. moderne norsk finne - fant -fun­ net). Karakteristiske nyutviklinger er videre det såkalte svake preteritum (tilsvarende moderne nor­ ske fortidsformer på -te, -de, -et osv.), som mange antar er utviklet fra en konstruksjon med et verbal­ substantiv og et verb med betydningen «gjøre», og utviklingen av to forskjellige former for adjektivbøyning (sterk og svak). Begge disse trekkene har paralleller i baltisk, det siste også i slavisk. Ordfor­ rådet omfatter påfallende mange elementer (anslags­ vis ca. 30 %) som ikke gjenfinnes i andre indoeu­ ropeiske språk. I århundrene før Kristus ble ger­ mansk noe påvirket av keltisk, i romertiden og se­ nere av latin og romanske språk, særlig fransk. Moderne germanske språk. De moderne german­ ske skriftspråkene (nasjonalspråk) er med omtrent­ lig angivelse av antall morsmålstalende: tysk (ca. 94 mill.), nederlandsk (ca. 20 mill.), moderne vest-

frisisk (inntil 500 000 i det nordlige Nederland), engelsk (inntil 400 mill.), dansk (ca. 5.1 mill.), svensk (ca. 8,5 mill.), norsk (ca. 4,2 mill.), færøysk (ca. 47 000), islandsk (ca. 260 000), afrikaans (ca. 6 mill.), jiddisch (1-3 mill.). I Luxembourg er dess­ uten letzebuergesch et offisielt språk utviklet på grunnlag av moselfrankisk dialekt (ca. 360 000), og i USA finnes en egen form for opprinnelig dialektbasert emigranttysk kalt Pennsylvania-tysk (ca. 300 000). De moderne germanske språkene har delvis utvi­ klet seg i forskjellig retning. Moderne nyhøytysk standardspråk står i en særstilling ved å ha fire ka­ sus (nominativ, akkusativ, dativ, genitiv) både ved pronomener og substantiver, og dessuten verbal sluttfeltstruktur (partisipper og infinitiver sist i ho­ vedsetninger, det samlede verbalet sist i leddset­ ninger). Nabospråkene nederlandsk og vestfrisisk har verbale sluttfelt, men ved siden av den rent at­ tributive s-genitiven bare rester av kasusbøyning ved pronomener. En tilsvarende reduksjon av kasussystemet foreligger i engelsk og de skandina­ viske språkene, som har setningsinterne verbaler både i hoved- og leddsetninger. Islandsk og fær­ øysk har setningsinternt verbal i kombinasjon med bibehold av kasusbøyning både ved substantiver og pronomener. Islandsk har de samme kasus som tysk, mens det bare er relikter tilbake av genitiv i fær­ øysk. Typisk for alle språkene er utviklingen av en lang rekke perifrastiske (analytiske) verbkonstruksjoner. Litt.: W. Streitberg: Urgermanische Grammatik (1896); A. Meillet: Almindelig karakteristik av de germanske sprog (1923); H. Krahe og W. Meid: Germanische Sprachwissenschaft (3 bd., 1963-67); L. E. Schmitt (utg.): Kurzer Grundriss der germanischen Philologie bis 1500 (bd.l, 1970); H. F. Nielsen: De germanske sprog (1979); C. J. Hutterer: Die germanischen Sprachen (1990); O. W. Robinson: Old English and its Closest Relatives (1992); H. Kloss: Die Entwicklung neuer germanischer Kultursprachen seit 1800 (1978); E. Konig og J. van der Auwera (utg.): The Germanic Languages (1994). JOA Germanske SS Norge, tysk troppeenhet, opp­ rettet 21. juli 1942, gav politisk, ideologisk og mi­ litær skolering og la særlig vekt på raseideene i nasjonalsosialismen. Organisasjonen utførte bl.a. politioppgaver under razzia på Hardangervidda 1943 og i Nord-Norge vinteren 1944/45. i samar­ beid med tysk politi. Ved utgangen av 1944 hadde Germanske SS Norge 1285 medlemmer. Leder var politiminister Jonas Lie. germansk rett, tradisjonell fellesbetegnelse for rettsreglene hos de germansk-talende folk fra ro­ mertiden og frem til utformingen av nasjonale retts­ systemer og senere. Tyske rettshistorikere som Konrad von Maurer og Karl von Amira mente å se et dyptgående fellespreg i disse rettsreglene og søkte å rekonstruere en germansk rett etter mønster av 1800-tallets romerrettsvitenskap. Senere er man blitt varsom med å bruke ordet germansk om annet enn språk. Man søker nå å differensiere etter tid og sted, som ved å påvise fellespreget i romerretten i den vestlige del av riket da germanerne hersket der (vulgarrett) og de eldste germanskspråklige love­ ne. Germantown [d39:mantaun], USA, historisk bydel i Philadelphia. Pennsylvania. nordvest for bysenteret. Grunnlagt 1683 av tyske immigranter, derav navnet, og ble innlemmet i Philadelphia 1854. Nå vesentlig boligområde, tidlig et sentrum for gra­ fisk industri og forlagsvirksomhet. Mye av bydel­ ens rike arkitektur er bevart. Germersheim [-haim], by i Tyskland, Rheinland-Pfalz; 14 700 innb. (1993). Institutt for anvendt språkvitenskap under Universitetet i Mainz; skips­ verft. møbel-, glass- og tekstilindustri; Rhin-havn.

101

Byen er anlagt på et romersk kastell og blir nevnt første gang 1055, fikk byrettigheter 1276. Germeten, Gunnar, 1918-95, født i Stavanger, norsk embetsmann, cand.jur. Underdirektør i Sta­ tens rasjonaliseringsdirektorat 1955-65; i Kommu­ nal- og arbeidsdepartementet 1965-72, ekspedi­ sjonssjef i Miljøverndepartementet, avdeling for naturvern og friluftsliv 1972-87. Formann i Kom­ munale Kinematografers Landsforbund 1961-76. Germeten, Gunnar jr., f. 1. mai 1947 i Oslo, norsk komponist, sønn av G. Germeten. Elev av bl.a. Finn Mortensen ved Norges musikkhøgskole og Gottfried Michael Koenig ved Instituut voor Sonologie, Utrecht. Blant hans verker kan nevnes Tilfellet Janice (1974) for orkester, Akt og Akt 11 for kammerensemble. Dansen gjennom skuggeheimen (1980) for strykeorkester, musikk for barn og ung­ dom, som Siokate (1978) for to kor, to slagverkere og lydbånd, og skoleforestillingen Applaus (1985), ellers verker for piano, kor og kammerbesetninger. Germeten skriver i et fritt og moderne tonespråk. Germi Idsermi], Pietro, 1914-74, italiensk film­ regissør. Debut 1945. Hans første filmer, som In nome della legge (I lovens navn, 1949) og II cammino della speranza (Håpets vei, 1950), var påvir­ ket av neo-realismen. Senere laget han populære satirer som Divorzio all' italiana (Skilsmisse på ita­ liensk, 1961), Sedotta e abbandonata (Forført på italiensk, 1963), Signore e signori (Oppriktig talt, mine herrer, 1966). Germinal [jer-], roman (1885) av Émile Zola; inngikk i hans store, 20 binds romanserie Les Rougon-Macquart, histoire naturelle et sociale d'une familie sous le second empire (1871-93). Oversatt til norsk under tittelen Germinal: den store gruvestreiken. Filmatisert 1963 og 1993. Germiston [dsø:mistan], by i Sør-Afrika, Gaut­ eng, 13 km sørøst for Johannesburg, 1670 m o.h.; 134 000 innb. (1991). Inngår i den store by- og industriregionen Witswatersrand omkring Johannes­ burg. Byen ligger i hjertet av gullfeltet Rand og har betydelig gullindustri. Industrien for øvrig omfat­ ter jernbaneverksteder, bomulls-, stål- og kjemisk industri m.m. Gerner, Henrik, 1781-1837, født i Moss, norsk forretningsmann og politiker. Deltok som løytnant i Norske Jægerkorps i krigen 1808-11. Gerner drev en omfattende handels- og industrivirksomhet, bl.a. la han 1824 grunnlaget for en mølleindustri i Moss. Stortingsmann for Moss 1815-16 og 1818. Gernrode, by i Tyskland, Sachsen-Anhalt, dis­ triktet (Landkreis) Quedlinburg, ved nordenden av Harz; 4100 innb. (1993). Trevareindustri, turisttra­ fikk. Kjent stiftskirke i romansk stil, basilika med to kor, fra 959, hellig grav i det sydlige langskip med fremragende figurdekor fra omkring 1100. Byrettigheter 1539. Gernsback [gømzbæk], Hugo, 1884-1967, ame­ rikansk forfatter, opprinnelig fra Luxembourg, kom til USA 20 år gammel og ble en innflytelsesrik re­ daktør av populærvitenskapelige og litterære ma­ gasiner. Gjorde science fiction til et begrep og had­ de avgjørende innflytelse på utformingen av denne litteratur i USA, særlig gjennom magasinene Amazing Stories (utg. første gang 1926) og Wonder Stories (utg. første gang 1929). En kjent science fiction-leserpris, Hugo, er oppkalt etter ham. Gérome l3erå:m], Jean-Léon, 1824-1904, fransk maler og billedhugger, elev av Paul Delaroche og Charles Gleyre. Géromes form var sikker og kor­ rekt, glatt og kjølig. Hans verker har emner fra an­ tikken, f.eks. Pygmalion og Galateia (Metropoli­ tan Museum of Art, New York). Etter en reise til Egypt 1856 kom det eksotiske elementer inn i hans kunst. Han var lærer bl.a. for Harriet Backer og Asta Nørregaard. Han konsentrerte seg om skulptur de siste 25 årene av sitt liv.

GERONTOPSYKIATRI Gerona |xerå:na|.

1. Provins i Spania, i den autonome regionen Cataluna, grenser i nord til Frankrike og i øst til Mid­ delhavet; 5886 km2 med 536 300 innb. (1994), 91,1 personer per km2. Hovedstad: Gerona. Den nordvestlige delen av provinsen grenser opp mot Pyreneene, og har store skoger (eik, pinje, kas­ tanje). Det viktigste distriktet kalles El Ampurdån, en fruktbar kystslette drenert av elvene Ter, Muga og Fluviå. Her dyrkes bomull, tidliggrønnsaker og blomster, delvis ved hjelp av kunstig vanning. Tek­ stilindustrien (lin, bomull) er konsentrert til hoved­ staden Gerona; korkindustrien til San Felfu de Guixols. Langs kysten (Costa Brava) er turisme og fiske de viktigste næringer. 2. By i Spania, hovedstad i provinsen Gerona, 80 km nordøst for Barcelona; 72 300 innb. (1994). Handels- og industrisenter; tekstil-, næringsmid­ del-, maskin- og kjemisk industri. Universitet, grunnlagt 1446, arkeologisk museum. Bispesete siden 200-tallet. I den gamle bydelen ligger den gotiske katedralen fra 1300-1500-tallet med vakker barokkfasade, og andre middelalderkirker. Historikk. Gerona, Gerunda, er av før-romersk opprinnelse, og er en av Catalunas eldste byer. Inn­ tatt av maurerne ca. 712, av Karl den store 785. maurisk igjen 795-1015, senere del av kongedøm­ met Aragon. I krigene mellom Spania og Frankrike på 1600- og 1700-tallet var Gerona en viktig grensefestning, og ble beleiret 25 ganger. Mest berømt er forsvaret mot franskmennene 1809. Geronimo [djarånimou] (eg. Goyathlay), 18291909, amerikansk indianerhøvding av apachestammen (chiricahua-understammen). Ledet flere angrep på hvite settlere i sørveststatene etter at hans folk var blitt forvist til et ørkenstrøk i New Mexico i 1876. Han ble fanget, men unnslapp 1883, for på ny å komme i de hvites varetekt 1886 etter løfte om at hans krigere skulle få slutte seg til sine familier, som da var transportert til Florida. Ble siden flyttet til Oklahoma, der han levde som gårdbruker til sin død. Geronimo ble allerede mens han levde et sym­ bol på indianernes kamp for sin eksistens og sin livsform. - Litt.: A. Debo: G. (1976). geronter (av gr. ‘olding’), allerede hos Homer betegnelse for adelsrådet ved kongens side. Senere i Hellas’ oligarkiske stater navn på medlemmer av rå­ det, Gerusia. I Sparta bestod det av de to kongene som ledet det. og 28 menn over 60 år valgt på livstid. Gerontene forberedte forslag som ble lagt frem for folkeforsamlingen, og dømte i dødsstraffsaker. Etter hvert som eforene mer og mer fikk ledelsen i staten, gikk det tilbake med gerontenes innflytelse. gerontokrati (av gr. ‘olding’ og -krati). I mange samfunn hvor rettslige og politiske mellomværender gjøres opp etter sedvanepraksis, og hvor man mangler skrevne lover, får de eldste menn stor au­ toritet på grunn av sin lange erfaring. I de fleste slike samfunn er eldsterådet et viktig organ for kon­ fliktløsning, og spiller en sentral rolle for de enkel­ te lokalsamfunns kontakt med sin høvding. Denne formen for sosial lagdeling forekommer også i sam­ funn uten egentlige ledere, f.eks. hos urbefolknin­ gen i Australia. gerontologi (av gr. ‘olding’ og -logi), læren om alderdommen og studiet av aldersbetingede forand­ ringer i livsprosessene fra moden alder og til indi­ videts død. Gerontologi omfatter basal-biologiske og klinisk-medisinske, humanistiske og samfunns­ vitenskapelige disipliner. Faget har fått stadig stør­ re betydning pga. økningen av antall eldre i sam­ funnet. Forskning innen området drives her i landet vesentlig av ►Norsk Gerontologisk Institutt. Inter­ esserte leger, psykologer, sosionomer og andre er sluttet sammen i Norsk Selskap for aldersforskning, som arbeider for å spre kjennskap til alderdommens problemer. Se også ►alder og ►aldring.

Geronimo gerontologisk psykologi, studiet av eldre menneskers livsvilkår og de psykologiske proses­ ser som er forbundet med aldring. I gerontologisk psykologi undersøkes f.eks. sammenhengen mel­ lom læreevne, intelligens, personlighetsstruktur og alder. Studiet er forbundet med metodiske vansker, da den kulturelle bakgrunn for yngre og eldre men­ nesker i vårt samfunn er meget forskjellig. Det er vanskelig å skjelne mellom de psykologiske endringer som er forbundet med selve aldringsproses­ sen, og de endringer som må tilskrives de eldres miljøforhold. Kontrollerte undersøkelser viser imid­ lertid at mennesker som aktivt bruker sine evner, ofte bevarer sin læreevne langt opp i alderdommen. For gerontologisk psykologi er det viktig å utdy­ pe forståelsen for de eldres sosiale og personlige situasjon, men forskningen er ikke kommet ut over startfasen. Problemer i forbindelse med pensjone­ ring og institusjonsopphold er imidlertid blitt un­ dersøkt, så vel som de eldres reaksjoner på tap av nærmeste pårørende. Psykiske reaksjoner på syk­ dommer og endrede kroppslige funksjoner er også belyst gjennom undersøkelser. gerontopsykiatri (av gr. ‘olding’ og psykiatri), læren om psykiske lidelser hos eldre. Psykiske pla­ ger og lidelser hos eldre (over 65 år) kan være en fortsettelse av en psykisk lidelse som har startet i yngre alder, men kan også skyldes at alderen med endring i yrkesmessig rolle og sosialt nettverk for­ uten legemlig sykdom, utløser en psykisk lidelse. I forhold til yngre mennesker, vil eldre ofte ha min­ dre markante psykiske symptomer og ofte kan psy­ kiske problemer presenteres som uforklarlige le­ gemlige symptomer. Dessuten er forekomst av psy­ kisk og legemlig sykdom samtidig hyppigere i høy­ ere alder. Utilstrekkelig ernæring kan også bidra til å øke risikoen for psykiske lidelser i høyere alder og bivirkninger av legemidler kan fremstå som en psykisk lidelse. Ca. 25 % av personer over 65 år har plagsomme depressive symptomer og 20 % har angst. Det anslås at 2-5 % har alkoholproblemer og ulike grader av intellektuell svekkelse, demens, forekommer hos 9-15 %. Behandlingen av psykiske lidelser hos eldre er i prinsippet som for yngre, men man vil i større grad vektlegge et her-og-nå perspektiv, personens inn-

102

GERPIR arbeidede livsmønster og flergenerasjonsperspektiv. Det har i Norge og andre vestlige land vært en økende forståelse av de spesielle forhold som gjør seg gjeldende ved psykiske problemer og lidelser hos eldre. Ved Universitetet i Oslo er det et eget professorat i gerontopsykiatri. Gerpir, Islands østligste punkt, et 661 m høyt nes mellom Reyåarfjdrdur og Noråfjoråur. Gerry [dseri], Elbridge, 1744-1814, amerikansk politiker. Deltok i de viktige kongressene 1776-87, innvalgt i Representantenes hus 1789-93 og 1797. Guvernør i Massachusetts 1810-11, visepresident 1813-14. Han fikk sitt navn knyttet til den omstridte praksis med å omstrukturere valgdistrikter geogra­ fisk i den hensikt å sikre velgerflertall for en be­ stemt kandidat (såkalt t-gerrymandering), pga. en politisk manøver gjennomført av hans tilhengere mens Gerry var guvernør. gerrymandering [dserimændarirj], betegnelse for «valggeometri», dvs. oppdeling av en stat i valg­ kretser på en slik måte at et enkelt parti får fordeler ved det. Ordet er amer.-eng., etter E. Gerry og -mander (ifølge en anekdote ordspill på salamander). Gers [sers el. 3er], elv i Frankrike, Gascogne, springer ut på Lannemezan-piatået nord for Pyre­ neene. renner nordover og faller ut i Garonne sør­ øst for Agen, 178 km lang. Dens øvre løp er dypt nedskåret i de tertiære avsetningene ved foten av Pyreneene. Gers |sers el. ser], departement i Frankrike, Midi—Pyrénées, ligger omkring elven Gers’ midtre løp; 6257 km2 med 174 400 innb. (1993), 27,9 per km2. Hovedstad: Auch. Består av et platå (høyeste punkt ca. 400 m o.h.) som gradvis skråner ned fra Pyreneene mot Garon­ ne. Én rekke elver renner gjennom departementet parallelt med Gers. de fleste bielver til Garonne. men helt i vest renner noen til Adour. Gers hører til Frankrikes rikeste jordbruksområ­ der. med hovedvekt på dyrking av korn, vindruer og frukt. Stort fjærfe- og storfehold. Industrien er beskjeden, bortsett fra brennevinsfremstilling (ar­ magnac). Gersau, turiststed i Sveits, Schwyz, ved nordbredden av Vierwaldstatter See; 1950 innb. (1995). 1 årene 1332-1817 var Gersau selvstendig repu­ blikk, antagelig verdens minste (15 km2), alliert med det sveitsiske forbund. Gerschom hen Jehuda, ca. 960-1040, jødisk lærd og dikter. Han var leder av Talmud-høyskolen i Mainz og var sin samtids største jødiske autoritet i spørsmål av religiøs og juridisk art. Av stor betyd­ ning ble hans Takkanot (‘forordninger’) om de ves­ terlandske jøders sosiale liv, der han bl.a. forbød polygami. Gersdorff, Joachim, 1611-61, dansk adelsmann og politiker. 1648 riksråd og 1649 stattholder i Kø­ benhavn. rikshovmester 1652. Gersdorff var sterkt svenskfiendtlig og bidrog til krigens utbrudd 1657. Etter statsomveltningen 1660 ble han riksdrost og president i statskollegiet. Gersdorff, von. tysk uradelsslekt med navn etter Gersdorffsburg ved Quedlinburg. Sachsen-Anhalt. Slekten ble tidlig delt i tiere linjer, og har blomstret i Tyskland. Østerrike. Polen. Russland. Sverige og Danmark. Flere grener har grevelig og friherrelig verdighet. Slektens svenske gren ble naturalisert 1693. men er nå utdødd. Tre grener kom til Danmark-Norge. Til den eldste grenen, som kom til Danmark på slutten av 1500-tallet og døde ut 1884. hørte blant andre rikshovmester Joachim Gersdorff (1611-61). De andre to grenene døde ut i Danmark 1822 og 1936 (sistnevnte gren lever fortsatt i Tysk­ land). gersdorffitt, et tinnhvitt ertsmineral med sam­ mensetning NiAsS. Det er funnet som en sjelden-

George Gershwin. Selvportrett ca. 1930. het noen få steder i Norge (Store Sletter i Oslofjor­ den, Vakkerlien i Kvikne, Byrud smaragdforekomst ved Minnesund). Navn etter familien von Gersdorff, gruveeiere i Steiermark, Østerrike på 1800-tallet. Gershwin [gøjwin], George, eg. Jacob Gershovitz, 1898-1937, amerikansk komponist og pianist; bror av I. Gershwin. Han var klassisk skolert, men ble tidlig fanget inn av jazzen. Ideen bak hans kunst skulle bli å skape en genuin amerikansk musikk, med røtter både i den europeiske, klassiske tradi­ sjon og i det svarte Amerikas musikk. Han var flit­ tig pianist og dirigent ved fremførelser av egen musikk, også ved plateinnspillinger. Instrumentalmusikk. Sterkt inspirert av bl.a. Debussy. Ravel og Schonberg, skapte han en symfo­ nisk jazzform medRhapsody in Bitte (1924) for kla­ ver og orkester, Piano Concerto in F (1925), An American in Paris (1928), SecondRhapsody (1931) og Cuban Overture (1932). Scenemusikk. Gershwin er en av de viktigste grunnleggerne av moderne musikkteater, særlig innenfor musikal-tradisjonen. Hoveddelen av hans verker består av scenemusikk (debut La La Lucille 1919). Den viser en utvikling fra revy (George White's Scandals 1920-24), gjennom musikaler (Lady Be Good! 1924, Funny Face 1927, Girl Cra­ zy 1930, Strike Up the Band! 1927 og 1930, Of Thee ISing 1931) til mesterverket, folkeoperaen *Porgy and Bess (1935). Fra 1924 var broren Ira Gershwin hans faste tekstforfatter, og sammen skapte de san­ ger som er blitt evergreens, som The Man I Love (1924) og Someone to Watch over Me (1926). Film. Musikken til filmene Shall We Dance? og A Damsel in Distress (begge 1937) er skrevet i nært samarbeid med hovedrolleinnehaver og koreograf Fred Astaire. Senere filmer der Gershwins musikk har stått sentralt er bl.a. The Barkleys of Broadway (1948), An American in Paris (1951) og Woody Allen-filmen Manhattan (1979). Rhapsody in Blue (1945) er en underholdende, men særdeles ukor­ rekt biografisk film. Litt.: C. Schwartz: G. G., His Life and Music (1973); S. E. Gilbert: The Music of G. (1995). Gershwin [gajwin], Ira. eg. Israel Gershovitz. 1896-1983. amerikansk forfatter, bror av G. Gersh­ win. Han skrev librettoen til PorgyandBess (1935, sammen med DuBose Heyward) og en lang rekke musikaler, dels i samarbeid med broren, dels med bl.a. Jerome Kern og Kurt Weill. Sammen med sist­ nevnte skrev Gershwin bl.a. de eksperimentelle operaene Lady in the Dark (1941. filmatisert 1944) og The Firebrand of Florence (1945). Senere ar­ beidet han med film-musikaler til musikk av Har­ old Arien, bl.a. A Star is Born (1954, med Judy Garland). Gershwin utgav 1959 samlingen Lyrics on Several Occasions. Gerson [SErså], Jean Le Charlierde. 1363-1429. fransk teolog og mystiker. Kansler for universitetet

i Paris fra 1395. Som kirkepolitiker hevdet han gallikanske synsmåter (se ►gallikanisme), og mente at et alminnelig kirkemøte stod over paven, de Ger­ son var en av de ledende på kirkemøtet i Konstanz 1414-18. Gerson Ijærsån | de Oliveira Niines, f. 1941. bra­ siliansk fotballspiller, 78 landskamper. Verdensmes­ ter 1970. Klubb: FC Sao Paulo. Gerstenberg, Heinrich Wilhelm von, 17371823, tysk dikter og kritiker. Han var lenge bosatt i Danmark og vanket i Klopstocks vennekrets i Kø­ benhavn. Hans Gedicht eines Skalden (1766) bæ­ rer tydelig preg av påvirkning fra Klopstock. I eu­ ropeisk litteratur blir han således representant for den såkalte førromantikk. Denne plasseringen mar­ keres også ved hans «skrekkskuespill», bl.a. Ugolino (1768) og Minona (1785). Gerster, Ottmar, 1897-1969, tysk komponist. 1947 professor og 1948-51 direktør for musikkhøyskolen i Weimar, 1952-62 lærer ved musikkhøyskolen i Leipzig. Skrev operaer(Enoch Arden, 1936, Die Hexe von Passau, 1941, Das versauherte Ich, 1949, Derfrohliche Sunder, 1963), korverker i for­ bindelse med sitt store arbeid innenfor arbeiderkorbevegelsen (Lied vom Arbeitsmann, 1929, Wir, 1932, Eisenhiitkombinat Ost. 1951, Ballade vom Manne Karl Marx, 1961), symfonier, konserter, kammermusikk m.m. Gerstmanns syndrom (etter den amerikanske legen J. G. Gerstmann) kjennetegnes av fingeragnosi, høyre/venstre-desorientering, agrafi og acalculi. Fingeragnosi er manglende evne til å identifi­ sere og benevne fingrene riktig ved hjelp av synet. Agrafi er manglende eller nedsatt evne til å skrive. Acalculi er manglende eller nedsatt evne til å reg­ ne. Dette symptomkomplekset finnes ved skader som rammer hjernens isselapp og den tilstøtende del av bakhodelappen, i venstre hjernehalvdel hos høyre­ hendte. Den strengt lokalisatoriske verdi av Gerst­ manns syndrom er imidlertid noe omstridt. Gertner, Johan Vilhelm, 1818-71, dansk portrettmaler, elev av Christoffer W. Eckersberg på akade­ miet 1831-37. Hans tallrike malte og tegnede por­ tretter utmerker seg ved en noe grov, men livfull karakteristikk. Under et besøk i Norge 1843 por­ tretterte han også kjente nordmenn som J. C. Dahl, Ole Bull, J. S. Welhaven og Lyder Sagen. Gertrud, navn på to helgener. Gertrudfra Nivelles i Brabant, ca. 625-59, datter av Pipin d.e., gav avkall på et ærefullt ekteskapstil­ bud for å gå i kloster i Nivelles, hvor hun ble abbe­ disse 652. Vernehelgen for reisende; ble også an­ ropt mot museplage. Minnedag 17. mars. Gertrud den store, 1256-1302, ble 5 år gammel satt i kloster i Helfta i Sachsen og hadde i 25-årsalderen en Kristus-visjon. I verket Legatus divinae pietatis (‘den guddommelige fromhets utsending ) skrev hun selv bok 2. Bøkene 3—5 er satt sammen etter hennes død. og bok 1 inneholder erindringer om henne. Gertrud den store er en typisk represen­ tant for middelalderens mystikk. Minnedag 16. no­ vember. gerundium (lat., av ‘utføre’), i latinsk gramma­ tikk betegnelse for visse verbalformer som brukes som kasusformer til infinitiv, f.eks. scribendo, ‘ved å skrive’ (ablativ, til scribere, ‘skrive’). Beslektet med gerundium er gerundiv, verbaladjektiv med passiv betydning, f.eks. amqndus, ‘som bør elskes (til amqre, ‘elske’). Gervex [jsrveks], Henri, 1852-1929, fransk ma­ ler, en av de franske salongmalere. Som sin lærer Alexandre Cabanel dyrket han særlig aktmaleri, men skildret også sin samtid i realistiske genrebilder. Han dekorerte foajeen i Opéra-Comique, Pa­ ris.

■ 103 Gervinus, Georg Gottfried, 1805-71, tysk his­ toriker, politiker og litteraturhistoriker. Professor i Gottingen 1835, men ble avsatt av politiske grun­ ner 1837. 1844 ble han professor i Heidelberg. Ut­ gav Geschichte der poetischen Nationallitteratur der Deutschen (5 bd., 1835^12), det første forsøk på å se litteraturen i sammenheng med folkets sam­ lede historiske utvikling. Etter et grundig verk over Shakespeare (1849-50) skrev han 1853-66 den sto­ re Geschichte des 19. Jahrhunderts. Var medlem av Frankfurtparlamentet 1848 og motstander av den nye politiske retning som kom med Bismarck. Geryonevs (gr.) eller Geryon, Geryones, etter greske sagn en kjempe med tre sammenvokste krop­ per, omtalt i Theogonien av Hesiod. Det heter at Geryonevs bodde på øya Erytheia i det ytterste ves­ ten. Han eide store buskaper, som gjeteren Evrytion passet, hjulpet av hunden Orthros. Et av Herakles’ tolv storverk var å drepe Geryonevs og ta hans okser med hjem til Evrysthevs. Gerd [gærø], Erno, 1898-1980, ungarsk politi­ ker og økonom, en av grunnleggerne av det ungar­ ske kommunistparti 1918. Oppholdt seg i Sovjet­ unionen 1920-44, deltager i borgerkrigen i Spania 1936-38. Kom tilbake til Ungarn sammen med sov­ jettroppene 1944, og hadde deretter en rekke vikti­ ge poster i stats- og partiapparatet, bl.a. visestats­ minister og medlem av partiets sentralkomité. Sammen med Måtyås Råkosi bar han hovedansva­ ret for den stalinistiske politikken. Juli-oktober 1956 var han partiets generalsekretær, men måtte gå av da oppstanden brøt ut. Gerd var i Sovjetunio­ nen 1956-60. 1962 ble han offisielt fordømt og ekskludert fra partiet. geråde i (foreldet, av ty. ‘komme’), komme i, falle i. gesandt (av ty.), tidligere betegnelse på diplo­ matisk sendemann, ambassadør, minister. gesandtskap, ambassade, legasjon. Gesar (av bysantinsk Kaisar, fra Caesar), helten i et tibetansk epos, fremstilt som en konge med overnaturlige krefter og evner. Gesar betraktes som en bodhisattva som bekjemper buddhismens fien­ der i alle himmelretninger, og tenkes ofte å skulle komme tilbake for å opprette et buddhistisk ver­ densrike. I Kina ble Gesar identifisert med krigsguden Kuan-ti. Eposet om Gesar er blitt til i Øst-Tibet og hand­ lingen lokaliseres hovedsakelig der, men det er kjent i kortere og lengre versjoner over hele Tibet, samt blant mongolene, i Himalaya-området og i Ladakh og Hindukush. Det fremføres av spesielle barder som i en lett trancetilstand identifiserer seg med eposets forskjellige aktører. geschworner(ty„ ‘edsvoren’), inntil 1918 tittel på bergembetsmann (bergmesterens assistent) i Norge. gesell (av ty., eg. ‘salsfelle, romkamerat’), be­ tegnet i tysk håndverksspråk den utlærte medhjel­ per eller svenn, som opprinnelig kaltes knecht. Den­ ne betegnelsen ble avløst av gesell på 1300-tallet, da svennene hadde begynt å organisere seg i sel­ skaper (Gesellschaften). I Norge finnes betegnelsen brukt første gang på 1400-tallet om den øverste, regnskapskyndige ar­ beidsformann hos en kjøpmann på Tyskebryggen i Bergen, og betegnelsen ble stående ved makt også da norske kjøpmenn hadde etterfulgt tyskerne der. I betydningen håndverkssvenn finner man det ikke i Norge før på 1600- og 1700-tallet, da svennene begynte sine vandringer, særlig til Tyskland. Etter hvert tok dette overhånd, og uttrykket «vandrende gesell» fikk noe odiøst ved seg, det betydde nær­ mest en løsgjenger eller landstryker, og bruktes i denne betydning over hele Norge, med unntagelse av Bergen. Ved de eldste bergverkene i Norge var gesellene de eldste (og beste) gruvearbeiderne.

GESTALTPSYKOLOGI Litt.: C. Koren Wiberg: Gesellstanden og geseller i Bergen (1945). Gesellschaft [gezeljaft] (ty. ‘selskap, sammen­ slutning, samfunn’). I. Selskap, inngår i betegnelsene på de to typene av tyske aksjeselskap: Aktiengesellschaft(fork. AG) og Gesellschaft mit beschrdnkter Haftung (fork. G.m.b.H). 2. Begrep i sosiologien, innført av Ferdinand Tbnnies (1887); det samfunnsmessige motstykket til ►Gemeinschaft. På norsk har begrepsparet vært for­ søkt oversatt med selskap og samfunn; på engelsk brukes association og community. Gesellschaft er en teoretisk ►idealtype for moderne, planlagte og valgte samfunnsformasjoner, i motsetning til de tra­ disjonelle. Karakteristisk for Gesellschaft-relasjoner vil være individuell kalkulering, markedskon­ kurranse og avtalte kontrakter. Geser, by i Israel, se ►Gezer. gesims (ty.), fremspringende, som regel horison­ talt ledd som oppdeler eller helst bekroner en arki­ tektonisk komposisjon (kamingesims, dørgesims), brukes fortrinnsvis om skillet mellom utstikkende takflate og yttervegg. Foruten sin praktiske, beskyt­ tende betydning har særlig denne slags gesims vært oppfattet som et viktig formalt element, ofte utfor­ met på dominerende måte, f.eks. i renessansens palasser. Gesius, Bartholomåus, 15627—1613, tysk kompo­ nist og teolog. 1593 kantor ved Maria-kirken i Frank­ furt. Gesius spiller en fremtredende rolle i pasjonsmusikkens utviklingshistorie, og har etterlatt seg en rekke salmemelodier, deriblant Ditt dyre minne, Je­ sus kjeer (tidligere: Din dyre ihukommelse). geskjeft (av ty.), forretning (ofte i nedsettende betydning), yrke. geskjeftig, overdrevent virksom; vimsete opptatt, masete. Gesner, Konrad von, 1516-65, sveitsisk natur­ forsker, lege og polyhistor, en av sin tids mest be­ rømte lærde. Professor i fysikk og første stadslege i Zurich. Stor produksjon av medisinske og natur­ historiske arbeider (botanikk, zoologi, mineralogi), oversikter over klassisk litteratur, ordbøker. Hans betydeligste verk Historia animalium (1551-87) er en kritisk sammenfatning av datidens kunnskaper tilføyd egne observasjoner av virveldyr og lavere vanndyr. Det fikk grunnleggende betydning for nyere zoologi. Nytt for datiden var de mange gode illustrasjonene i verket, noen tegnet av Albrecht Diirer. Gesner var den første som hevdet at plante­ nes blomster og frukter var av systematisk interes­ se (Enchiridion historiaeplantarum, 1541). Han var en pasjonert fjellvandrer og hevdet betydningen av fjellturer, ikke bare for å samle planter som botani­ ker, men for mosjonen og skjønnhetsopplevelsen, et uvanlig synspunkt den gang. Gesneria, søramerikansk planteslekt i fagerblomstfamilien, ►Gesneriaceae. 47 arter med knoll, mykt silkehårede blad og vakkert fargede blomster i klase. Noen arter blir dyrket i veksthus som potte­ plante. Gesneriaceae, fagerblomstfamilien, plantefamilie i ordenen Scrophulariales med blomster som lig­ ner maskeblomster, men med bare ett rom i fruktknuten. Oppkalt etter K. von Gesner. 2000 arter, de fleste er tropiske, noen opptrer som epifytter. Sten­ gelen og bladene er tykke og saftige, blomstene er store og vakre med sterke farger, fruktene er kaps­ ler eller bær. Mange arter dyrkes som prydplanter, f.eks. arter av den sør- og mellomamerikanske Columnea, den søramerikanske Gesneria og den sørafrikanske Streptocarpus. Sinningia speciosa, ofte kalt Gloxinia, Saintpaulia ionantha, Achimenes lanata og A. longifolia er populære stueplanter.

gespenst (ty.), spøkelse, gjenferd. gess, gi, (mus.), tonen g senket en halvtone. Gess-dur (mus.), toneart med grunntone gess. 6

I» for h, e, a, d, g og c. Parallelltoneart til ess-moll. Gessius Florus, keiser Neros yndling, statthol­ der i Judea fra 64 e.Kr. Han styrte så dårlig og gru­ somt at det 66 utbrøt en oppstand blant jødene, som først ble slått ned av Titus år 70 ved Jerusalems erobring. Gessner, Salomon, 1730-88, sveitsisk dikter og maler. Skrev naturpoesi og hyrdedikt. Sine Idyllen (5 bd., 1756-72) illustrerte han med vakre vignet­ ter. Han priser det enkle gjeterliv i rokokkotidens ånd og peker frem mot førromantikken ved sitt natursvermeri. Hans Brief iiber Landschaftsmalerey an Herrn Fuesslin (1787) fikk en viss betydning som programskrift. gest, se ►geest og ►gestus. gesta (av lat. ‘gjøre, handle’), bedrifter, samlin­ ger av legender, sagn o.l. Gesta Danorum (lat. ‘Danenes bedrifter’), navn på I) Saxos Danmarks historie på latin, 2) et utdrag av denne, fortsatt til 1341 og uriktig tilskrevet Tho­ mas Gheysmer (den jyske krønike), og 3) Gesta danorum paa danske, en kort Danmarkshistorie på dansk fra ca. 1300. gestagener (av gr. ‘bærer’ og -gen), en gruppe kunstig fremstilte hormoner med lignende kjemisk sammensetning og effekt som progesteron. Gesta­ gener brukes i varierende form og konsentrasjon i p-piller, av og til sammen med østrogen. Gestage­ ner brukes også ved behandling av enkelte gyneko­ logiske sykdommer, f.eks. smertefulle menstruasjo­ ner og ►endometriose, og for å motvirke bivirkninger av østrogener når disse gis ved klimakterieplager. Gesta Hungarorum, se ►Anonymus. gestalt (ty.), skikkelse, form, utseende. gestqlte seg (fra ty.), skikke seg, føre seg, bære seg ad. gestaltpsykologi (av gestalt), psykologisk sko­ leretning grunnlagt 1912 av tyskerne Max Wertheimer, Wolfgang Kbhler og Kurt Koffka. Med utgangs­ punkt i studiet av persepsjon (sanseoppfatning) la gestaltpsykologene vekt på at mentale fenomener ikke lar seg forstå bare som en sum av enkle, ele­ mentære enheter. Ifølge gestaltpsykologien er psy­ kologiske fenomener organiserte helheter med sin egen struktur og form. En melodi er f.eks. ikke bare en serie av enkelt-toner, den oppfattes som den sam­ me helheten selv om enkelt-tonene skifter verdi ved transponering til en annen toneart. Gestaltpsykologien ble utformet i polemikk mot assosiasjonspsykologene som baserte sine teorier på prinsipper om sammenkobling av elementære forestillinger. Atferd ble betraktet som responser på bestemte observerbare stimuli, og ble knyttet til disse responsene ved assosiasjon. Læring skjer ved at responser som gir behovstilfredsstillelse blir gjen­ tatt av individet etter en prosess med prøving og feiling. Denne stimulus-respons-psykologien (se ►S-R-psykologi) forkastet ideen om aktive aprio­ risk ordnende prinsipper i sanseoppfattelsen. Ut­ gangspunkt for gestaltpsykologene var bl.a. Wertheimers studier av det såkalte phi-fenomenet 1913. Phi-fenomenet viser til at vi kan oppfatte be­ vegelse uten at noe i virkeligheten har beveget seg, f.eks. når to lys som er plassert i nærheten av hver­ andre blinker i rask rekkefølge og man opplever det som «noe» har beveget seg fra det ene lyset til det andre. Kbhler tok utgangspunkt i sine læringsforsøk med sjimpanser på Tenerife 1913-20. Han påviste læring hos sjimpanser gjennom en helhet­ lig oppfattelse av situasjonen (innsikt), i motset­ ning til læring ved assosiasjonsdannelse gjennom prøving og feiling.

104

GESTALTTERAPI

Gestaltpsykologenes kritikk rettet seg også mot den nye atferdspsykologien, som forklarte atferd på en tilsvarende måte som et resultat av enkle stimulus-respons-koblinger. Gestaltpsykologene opp­ onerte også mot disse retningenes empiriske ideo­ logi, dvs. antagelsen om at kunnskaper og atferd simpelthen gjenspeiler våre erfaringer. Viktigere enn erfaringene var etter gestaltpsykologenes oppfat­ ning den mentale organisasjon vi møter disse erfa­ ringene med. Innenfor persepsjonspsykologien ble gestaltpsy­ kologene særlig kjent for sine studier av prinsippe­ ne for perseptuell gruppering, gestaltfaktorene. Dis­ se beskrev visse organiserende prinsipper i sanseoppfattelsen, og utledet organiseringsprinsipper for hukommelse, tenkning og problemløsning. Gestalt­ psykologene mente at en vitenskapelig behandling av slike helheter er mulig om man ser på element­ enes påvirkning på hverandre i analogi med tysikkens lære om kraftfelter. For å underbygge dette ut­ viklet Kohler en teori om at slike feltprosesser fin­ ner sted i hjernen, men klarte ikke å finne noe bevis for dette. Wertheimer. Kohler, Koffka og andre representan­ ter for gestaltpsykologien emigrerte til USA da na­ zistene kom til makten, og kom her til å danne en motvekt mot behaviorismen. Etter ca. 1960 har ge­ staltpsykologien vært lite synlig som egen gruppe­ ring, men mange av retningens ideer har spilt en viktig rolle i utformingen av moderne kognitiv psy­ kologi og i noen grad også i sosialpsykologien. Litt.: K. Koffka: Principles of Gestalt Psychology (1935); M. G. Ash: Gestalt Psychology in German Culture 1890-1967(1995). gestaltterapi (av gestalt), psykoterapeutisk ret­ ning utviklet av amerikaneren Frederick S. (Fritz) Perls. Gestaltterapi er en gruppe- eller individualterapi som legger sterkt vekt på å fremme klientens «her og nå»-bevissthet, i motsetning til fokusering pa fortid, og på å endre klientens selvoppfatning fra å se seg selv som en passivt lidende til en aktivt handlende person. De terapeutiske virkemidler som tas i bruk omfatter rollespill og aktiv eksperimen­ tering der man vekselvis trer inn i sin egen og den andres rolle i emosjonelt ladede situasjoner. Nav­ net til tross, har gestaltterapi lite med ►gestaltpsykologi å gjøre. Gestapo, fork, for tysk Geheime Staatspolizei, Det hemmelige statspoliti i det nazistiske Tyskland. Opprettet 1933 (opprinnelig for Preussen) av Goring. 1 1934 ble Heinrich Himmler sjef for Ge­ stapo, og fra 1936 stod han i spissen for alt tysk politi. Under ham horte Kurt Daluege som sjef for Ordnungspolizei. og Reinhard Heydrich som sjef for Sicherheitspolizei. som Gestapo var en del av. De Heste høyere politistillinger gikk til SS-folk, og det sentraliserte politiapparat ble satt inn for å hindre all motstand mot regimet. Etter krigsutbruddet 1939 ble Gestapo den viktige avdeling 4 i Reichssicherheitshauptamt, der Heydrich var sjef. Etter hans død 1942 overtok Ernst Kaltenbrunner. Under krigen virket Gestapo også i de okkuperte land, og ble overalt kjent for en brutalitet som har gitt navnet en uhyggelig klang. Gestapo i Norge. Alt i de første dagene etter inva­ sjonen ble SS-Brigadefiihrer Stahlecker tildelt vis­ se politioppgaver i det okkuperte norske området, men den første organiserte innsats kom med Reichskommissariatet i slutten av april. Første sjef var SSObergruppenfuhrer Weitzel, som omkom under et flyangrep på Diisseldorf juni 1940, og ble etterfulgt av Wilhelm Rediess, Der Hohere SS- und Polizeifiihrer Nord, SS-Obergruppenfiihrer und Gene­ ral der Polizei. Han stod direkte under Terboven. Gestapos styrke i Norge kom opp i ca. 750 mann, dessuten sorterte polititropper på ca. 4000 mann under Gestapo. Gestapos viktigste oppgave i Norge ble etter hvert å bekjempe motstandsbevegelsen i alle dens for­

mer. Dette sorterte under eksekutivavdelingen, A6teilung IV. ofte oppfattet som det egentlige Gesta­ po. Abteilung IV N var f.eks. oppdragsgiver for agenter (angivere). Gestapo var i det hele en gren, den utøvende, av Sicherheitspolizei (Sipo), og for­ holdet mellom Gestapo. SS. Sipo og Sicherheitsdienst er både historisk og administrativt ganske innviklet. De fleste grove krigsforbrytelser i det ok­ kuperte Norge må tilskrives Abteilung IV. Leder for denne var 1942-45 Regierungsrat Hellmuth Reinhard, og leder for Oslo-avdelingen Kriminalrat Wolfgang Fehmer. Abteilung IV hadde innsatskommandoer i Tromsø (fra 1. februar 1945 lagt under Narvik), Trondheim (i Misjonshotellet). Ber­ gen (i Veiten 3), Stavanger og Kristiansand (i Stats­ arkivet). med hovedkvarter på Victoria Terrasse (fra I. februar 1945 Furulund) i Oslo. Videre var det underavdelinger (Aussendienststellen. Werkschutz) en rekke steder. Alle de 12 tyskerne som ble henrettet etter retts­ oppgjøret. var torturister og drapsmenn fra Gesta­ po. blant dem W. Fehmer. Gestapo var en uhyre effektiv politistyrke, og altfor mange motstandsfolk ble tatt pga. overmot og undervurdering av Gesta­ po. Litt.: Om landssvikoppgjøret (1962, særlig s. 201212 og 258-272); Gestapo, Mennene, midlene og metodene (1946); O. Bergfald: Hellmuth Reinhard, soldat eller morder? (1967) og Gestapo i Norge (1978); S. Brauteset: Gestapooffiseren Fehmer (1986). Gesta Romanorum (lat. ‘romernes bedrifter'), middelaldersk samling av fortellinger, for det mes­ te hentet fra romersk historie og ledsaget av moral­ ske refleksjoner til bruk for predikanter. Boken stammer fra slutten av 1200- eller begynnelsen av 1300-tallet. Dens forfatter og hjemstavn er ukjent, og den ble ofte omarbeidet og utvidet (trykt 1472). Stoffet er hentet fra mange kilder: Petrus Alfonsi, Disciplina clericalis, legender og krøniker. Anekdotestoff herfra ble brukt av Chaucer. Boccaccio og Shakespeare. gestikulere, gjøre håndbevegelser eller fakter (gester) for å uttrykke tanker og følelser. gestus, gest (av fr.), håndbevegelse, fakte; hand­ ling som skal tillegges en dypere mening. Gesu Idsezo], II, jesuitterordenens hovedkirke i Roma. Fasaden (bygd 1575-84) ble utformet av arkitekten Giacoma Della Porta til kirken som var tegnet av arkitekten Giacomo Barozzi Vignola (bygd 1568-75). Kirken fikk betydning for utvik­ lingen av barokkarkitekturen i Roma og katolske barokkirker i mange land. Til kirkens interiør hører et sterkt ill usjon istisk hvelvmaleri av Baciccia. Gesualdo [dsezwaldå]. Don Carlo, ca. 15611613, italiensk komponist. Tilhørte den napolitanske høyadel og var fra 1586 regjerende fyrste. Hans verker har opp gjennom tidene vært vurdert nokså forskjellig; ansees nå som en av de fremste og mest originale komponister i senrenessansen. Han skrev foruten kirkemusikk (Sacrae cantiones) en rekke madrigaler, hvorav seks samlinger ble utgitt 15941611 og én posthumt (1626). Stilen Gesualdo etter hvert utviklet fortonte seg meget avansert for sam­ tiden, ja. helt opp mot 1900-tallet. Han var opptatt av å gi teksten en uttrykksfull tolkning og utnyttet en meget ekspressiv harmonikk med sterke disso­ nanser og utstrakt bruk av kromatikk. Stravinskij har bearbeidet tre av hans sacrae cantiones. Geta, Publius Septimius. 189-212. sønn av Septimius Severus, romersk keiser 211-212 sammen med sin bror Caracalla. Broren lot ham drepe og lot fjerne hans navn og bilde over hele riket. Getafe [xetafe), by i Spania, provinsen Madrid, like sør for hovedstaden; 144 400 innb. (1994). Forstad til Madrid og et viktig senter for flyvåpe­ net. Produksjon av fly, radioer og elektrisk utstyr.

Paul Getty Nær byen ligger høyden Cerro de Los Angeles, vanligvis regnet som Spanias geografiske midt­ punkt. geter (lat. Getae, gr. Getai), stor trakisk stamme ved Donaus nedre løp, i den nordlige del av Bal­ kan. Geternes land sør og nord for Donau ble ro­ mersk provins henholdsvis 46 og 106 e.Kr. Navne­ likheten med goterne forledet senantikke historie­ skrivere til forvekslinger. Getsemane (hebr. ‘oljepresse’), oliventrehage og grøntområde i Jerusalem, ved foten av Oljeberget, kjent fra Jesu lidelseshistorie. 1 området, som er ett av Jerusalems mest besøkte valfartssteder, ligger tre kjente kirker: Alle nasjoners kirke, oppført 1919 i bysantisk stil over ruinene av to eldre kirker, hvorav den eldste er tra 400-tallet; Marias gravkirke i romansk stil, ble bygd av korsfarerne på 1100-tallet; samt Maria Magdalenakirken reist i 1888 på initiativ av tsar Alexander III i en stil som er typisk for russisk arkitektur fra 1600-tallet. Kristen tradisjon. Den presise lokaliseringen av det Getsemane som omtales i Bibelen er usikker; ulike kirkelige tradisjoner har siden 300-tallet utpekt tire ulike steder som alle ligger nær hverandre. Evangeliene i Det nye testamente forteller at Je­ sus under sitt siste opphold i Jerusalem trakk seg tilbake hil. og det var her han ble forrådt (Matt 26.36-56; Mark 14,32-52; Luk 22, 39-53; Joh 18, 1-12). 1 tidligkristen tradisjon ble Getsemane sam­ menlignet med Edens hage; den tørste Adams uly­ dighet" ble kontrastert med den andre (Kristi) lydig­ het mot Guds vilje. Språklig og litterært blir getsemane brukt om en dyp, avklarende krise i et menneskes liv. getter (av eng. ‘få tak i, fange"), materiale som benyttes for å fjerne gassrester i et lukket vakuumsystem. Gassen blir vanligvis absorbert av getteren, men også adsorpsjon kan finne sted. Som get­ ter brukes oftest et jordalkalimetall. spesielt bari­ um pga. sin evne til å binde nitrogen. Også aktivt trekull brukes ofte. getterpumpe, høyvakuumpumpe hvor pumpevirkningen oppnås ved hjelp av ►getter. Virkemåte. Som getter i getterpumpene brukes ti­ tan eller molybden som reagerer lett med de Beste gasser unntatt edelgassene. Gettermaterialet varmes opp slik at det fordamper langsomt og slår seg ned igjen på en større flate. Denne flaten blir det aktive pumpeelementet. Pumpevirkningen holdes ved li­ ke ved at flaten stadig pådampes nytt getterbelegg. For større pumpeeffekt brukes getter-ionepumpe hvor gassen ioniseres ved elektronbombardement og getteret holdes på negativ spenning slik at det trekker de positive ionene til seg. Slutt-trykket som kan oppnås med getterpumper er ca. IO~K Pa. For å skåne getteret evakueres først vakuumsystemet med en mekanisk pumpe til et trykk på omkring I Pa. Det blir så lukket slik at det ikke trenger oljedamp fra pumpen inn i systemet.

105

GETZ

Gettysburg-talen. Faksimile av Abraham Lincolns originaldokument, i hans egen håndskrift.

og getteret overtar pumpingen. Hvis det ikke er for store lekkasjer, vil systemet kunne holdes under høyvakuum i måneder uten noen ytre pumping. Getty, (Jean) Paul. 1892-1976. amerikansk oljemagnat. ved sin død ansett som verdens rikeste mann. Grunnla 1928 Getty Oil Company og over­ tok 1934 det middelstore selskap Tidewater. 1 1949 fikk han konsesjoner i den nøytrale sone mellom Kuwait og Saudi-Arabia og tjente en kjempefor­ mue på dette engasjementet. Hans selskap ble 1983 kjøpt av Texaco. Getty samlet på kunst og antikviteter, og åpnet 1954 J. Paul Getty Museum i Malibu, California; et nytt museum, en kopi av Villa dei Papiri i Herculaneum. åpnet 1974 nær det gamle. Museet inne­ holder greske og romerske skulpturer, fransk møbelkunst og kunsthåndverk fra 1600-tallet. dessuten malerier og fotografier. Gettysburg [getizbøig], by i USA. Pennsylvania. 60 km sørvest for Harrisburg; 7500 innb. (1994). Ved Gettysburg stod 1.-3. juli 1863 det blodigste slag i den nordamerikanske borgerkrig. En nordstatshær på 88 000 mann nedkjempet en sørstatsstyrke på 75 000, og tapene i døde, sårede og sav­ nede utgjorde henholdsvis 23 000 og 28 000. Nord­ statenes seier ble vendepunktet i borgerkrigen. Slagfeltet er nå nasjonalpark og omfatter også en kirke-

Bernhard Getz

gård. Ved innvielsen av den holdt president Lin­ coln 19. november 1863 en tale som senere ble be­ rømt under navnet ►Gettysburg-talen. Byen ble grunnlagt 1781 av general James Gettys og oppkalt etter ham. Dwight D. Eisenhower bod­ de her etter at han gikk av som president. Hans hjem er nå museum. Gettysburg-talen [getizbø:g-] (eng. The Gettys­ burg Address) er den korte talen blitt kalt som USAs president Abraham Lincoln holdt ved innvielsen av nasjonalkirkegården ved Gettysburg, Pennsylvania. den 19. november 1863. Her uttrykte han bl.a. hå­ pet om at et styresett «ved folket, av folket og for folket» ikke måtte forgå. Lincolns tale, som i sam­ tiden ble oversett, er siden blitt hyllet som et sent­ ralt uttrykk for demokratisk tankegang både i USA og ellers i verden. getuler (lat. Gaetuli, gr. Gaitouloi), oldtidsfolk i det nordvestlige Afrika (romernes Gaetulia), sann­ synligvis berbernes stamfedre. Getz, norsk slekt som ifølge tradisjonen skal ha hørt hjemme i Schwarzwald. Tyskland. Slekten kom til Norge med Johan Bernhardus Nepomuc Getz (1773-1824), som var månedsløytnant i Trondheim. Hans sønn, handelsmann og bankdirektør Michael Getz (1816-75) var far til bl.a. overlærer på Hamar Kristen Hermann Getz (1846-93), overdirektør for Røros Kobberverk Anton Getz (1847-1912) og pro­ fessor ved NTH, direktør for Røros Kobberverk Alfred Getz (1862-1922). J. B. N. Getz hadde også sønnen kjøpmann Anton Lauritz Getz (1817-68), som var far til riksadvokat Bernhard Getz (1850-1901) og direktør Johan Getz (1856-1905). Riksadvokat B. Getz var far til høy­ esterettsadvokat Bernhard Nicolai Getz (1878— 1932) - som igjen var far til direktør, professor ved NTH Jan Reidar Getz (f. 1921), til oberst Ole Berg Getz (1881-1952)-som var far til teknisk rådmann i Bærum Anton Getz (1913-94), og til høyesteretts­ advokat, ordfører i Oslo Eyvind Getz (1888-1956). Direktør Johan Getz var far til direktør ved A/S Helge-Rein-By Brug Johan Bernhard Getz (18851970), og dennes etterkommere kontrollerer fort­ satt bedriften. Litt.: H. Krog Steffens: Norske slægter (1912).

Getz, Bernhard, 1850-1901, født i Trondheim, norsk jurist. Han ble 1876 professor ved universi­ tetet i Oslo (strafferett og prosess). Han var med­ lem av den departementale komité som 1885 fikk i oppdrag å bearbeide Jurykommisjonens forslag til straffeprosesslov, og formann for Straffelovskommisjonen av samme år. Da straffeprosessloven av 1887 trådte i kraft, ble han i 1889 den første riksad­ vokat. Dette embete hadde han i navnet til sin død. men fra 1891 (bortsett fra en kort tid 1893) hadde han tjenestefri for å kunne konsentrere seg om strafferettsreformen. Getz beskjeftiget seg også med statsrett og folkerett; han var norsk formann i den tredje unionskomité av 1895. Posthumt utkom hans Juridiske afhandlinger (1903 ved Francis Hagerup, 2. samling 1913). Strajferettsreformen. Straffeloven av 1902, som gav uttrykk for nye synsmåter og vakte oppmerk­ somhet også utenfor Norge, er i alt vesentlig hans verk. Hans oppfatning var at straff ikke er det enes­ te middel i kampen mot kriminaliteten, og at man derfor må behandle samlet en rekke spørsmål til­ knyttet dette samfunnsproblem; det gjaldt å finne hensiktsmessige midler til å motarbeide de forhold som kunne bringe folk inn på forbryterbanen. Pa­ rallelt med utkastet til straffelov utarbeidet han der­ for flere lovutkast om beslektede emner, bl.a. til lov om forsømte barn (lov av 6. juni 1896) og lov om løsgjengen, betleri og drukkenskap (lov av 31. mai 1900). Han la også frem et utkast til lov om betinget dom som bidrog sterkt til at denne ordning ble innført i Norge i 1894, tidligere enn i de fleste andre land. Politikk. Getz var 1884 en av stifterne av Kristia­ nia konservative forening; i en årrekke medlem av bystyret i Oslo, ordfører 1891-92. Betydning. Getz kom til å stå som en av sin tids fremste kriminalister. Hans hovedinnsats lå på lovgivningens område, hvor han forente den rettslærdes tenkemåte og kunnskaper med et åpent blikk for det praktiske livs behov. Litt.: A. Vogt: B. G. (1950); H. Røstad: Landets første riksadvokat - reformatoren B. G. (Lov og Rett. 1967); Riksadvokater gjennom 100 år: jubile­ umsskrift for Riksadvokatembetet (1990). Getz, Stan(ley), 1927-91, amerikansk jazzmusiker, tenorsaksofonist og orkesterleder; profesjonell musiker allerede som 15-åring. Han spilte i stor­ band ledet av bl.a. Jack Teagarden, Stan Kenton og Benny Goodman, og fikk sitt gjennombrudd som solist i Woody Hermans orkester 1947-49. Hans litt kjølige tone, inspirert av Lester Young. påvir­ ket en hel generasjon saksofonister som la an en «cool» spillemåte, og hans nesten fullkomne instrumentteknikk, sammen med en enorm improvisatorisk begavelse, etablerte ham som en av jazzhistoriens fremste solister. Omkring 1960 oppholdt han seg og spilte mye i Skandinavia, og deretter var han meget sentral, i samarbeid med bl.a. Charlie Byrd, Antonio Carlos Jobim og Joåo og Astrud Gilberto,

Stan Getzfotografert under en jazzog blues-festival i Stockholm. 1980.

106

GEULINCX

Gevir. Forskjellige typer gevir og horn. da den brasilianske bossa nova-musikken ble lan­ sert internasjonalt omkring 1962. Getz var aktiv helt frem til sin død, oftest som leder av smågrupper. Album f.eks. Focus (1961), Jazz Samba (1962), The Master (1975) og Serenity (1987). - Litt.: D. L. Maggin: S. G. - A Life in Jazz (1996). Geulincx [yøflitjks], Arnold, 1625-69, flamsk filosof. I hovedsak tilhenger av Descartes’ filosofi, men forkastet teorien om vekselvirkning mellom sjel og legeme. Han utviklet en egen ►okkasjonalisme, og danner på mange måter en overgang fra Descartes til Spinoza. Ifølge Geulincx er Gud selv et aktivt bindeledd mellom sjel og legeme; når jeg f.eks. vil bevege armen, så er det en anledning (okkasjon) for Gud til å la min arm bevege seg. Psy­ kiske og fysiske begivenheter kan overhodet ikke påvirke hverandre; hver for seg er de virkninger av at Gud opptrer som bevegende årsak. Geum, planteslekt i rosefamilien. sekhumleblom. Navnet ble først brukt om humleblom av Plinius den eldre (23/24-69 e.Kr.). geuser [gø;sar], gueuser (fr. gueux, tiggere), kalte et nederlandsk parti seg fra 1560, etter sigende for­ di grev Berlaimont hadde hånt 300-400 adelige som tiggere, da de overbrakte den spanske stattholder Margrethe av Parma et bønnskrift. Siden ble geu­ ser under flere former fellesnavn på alle deltagere i frihetskrigen mot Spania, og geusernes erobring av byen Brielle ble innledningen til denne. I 1829 an­ tok det belgiske selvstendighetsparti i Flandern et lignende motto som geuserne, «tro inntil tiggerposen», og etter 1875 har de flamske liberale i Belgia undertiden kalt seg geusere. GeV, symbol for gigaelektronvolt. dvs. en milli­ ard elektronvolt. Gevaert [ye:fa:rt]. Fran^ois, 1828-1908, belgisk komponist og musikkforsker. Direktør for Brusselkonservatoriet i 1871. Hans historiske hovedver­ ker er Histoire et théorie de la musique de I 'antiquité og Les Origines du chant liturgique de Féglise latine; disse har møtt til dels sterk kritikk. Dessuten skrev han en instrumentasjonslære. Han komponerte orkesterverker, kantater, sanger, operaene Georgette (1853), Le Billet de Marguerite (1854) og Quentin Durward (1858). gevaldiger (av ty.), tidligere underoffiser som tilhørte den militære rettspleie, skulle overvåke or­ den og fullbyrde straff; også betjent i straffeanstaltene. gevant (av ty.), vid og folderik kledning. Gevelsberg, by i Tyskland, Nordrhein-Westfa-

len, i utkanten av Ruhr-området, mellom Wuppertal og Hagen; 33 700 innb. (1994), inngår i byregi­ onen Rhein-Ruhr. Stor metallindustri og produk­ sjon av elektriske artikler og plastartikler. Bystatus 1886. gevinst (av ty.), formuesforøkelse; pengesum eller gjenstand som vinnes i lotteri el.l.; fortjeneste på en enkelt forretningstransaksjon, f.eks. ved salg av aksjer eller fast eiendom. gevir (av ty.), hjortedyrenes hodepryd. Normalt er det bare hanner som bærer gevir, men hos rein har begge kjønn dette. Hos drøvtyggerne dannes det et knokkelpar (os cornu) i lærhuden over et par utvekster av pannebenet (hornstilken, rosenstokken). Hudknokkelen vokser sammen med hornstil­ ken og får derved forbindelse med skjelettet. Det hele omgis så av et tynt bindevevslag og over det igjen av en tynn, hårkledd overhud. Når geviret er ferdig utvokst, tørker bløtdelene inn, og det «feies» slik at bare rent ben er tilbake. Geviret telles årlig; noen måneder etter at det er ferdigdannet, skjer det en lokal nedbrytning av benmassen ved øvre ende av rosenstokken, slik at stangen lett kan knekkes av. Geviret har forskjellig utforming og størrelse for de forskjellige årsklasser, og kan bare gi en usik­ ker aldersbestemmelse. Se også ►horn. gevorben (av ty. ‘vervet’). • eldre tid vervet eller leid soldat, underoffiser, og avdelinger bestående av slike. Gevrey-Chambertin [javre JabertE], Frankrike, departementet C6te-d'Or. kommune i burgunderdistriktet hvor enkelte av Frankrikes mest berømte røde viner fremstilles, f.eks. Chambertin og Clos de Béze. gevær (av ty.), langløpet håndskytevåpen. består av løp med mekanisme av stål og skjefte av tre el­ ler plast. Gevær brukes til skyting vanligvis på en avstand av høyst 600 m, gevær med kikkertsikte som presisjonsvåpen (skarpskyttergevær) på avstan­ der inntil 800 m. Se ►håndskytevåpen. For konkurranseskyting med gevær, se ►rifleskyting. geværgranat, granat som avfyres av et vanlig gevær utstyrt med geværgranatrør. Geværet støttes mot bakken under skytingen. Skuddvidde 200-300 m. Granaten, som veier ca. '/, kg. plasseres på geværmunningen. Geværgranaten drives ut av kruttgassen fra en drivpatron og eksploderer ved anslag mot målet. geværkobbel, tre eller flere geværer stilt sammen i pyramideform med munningen opp og

sammenkoblet ved hjelp av pussestokken. rembøyler, remfester o.l. gevaerkompani, det vanlige infanterikompani i motsetning til spesialkompanier som støtte- og stabskompanier. Består i Norge av kompanistab og tre geværtropper, væpnet med gevær, maskingevær, mitraljøse og rekylfri kanon. Kompanisjefen har normalt kapteins kommando. Gewandhaus-orkesteret [-vant-] (ty. 'tøyhus'), tysk orkester, stiftet 1781. Oppkalt etter sitt første hjem, Gewandhaus i Leipzig, opprinnelig kleslager. Faste dirigenter har bl.a. vært Felix Mendelssohn-Bartholdy, Niels Wilhelm Gade, Arthur Nikisch, Bruno Walter, Wilhelm Furtwångler; siden 1970 Kurt Masur. Norske gjestedirigenter bl.a. Ed­ vard Grieg og Johan Svendsen. Gewelt, Terje, f. 8. juni 1960, norsk jazzmusiker, bassist. Han studerte ved Berklee School of Music i USA 1983-87, og dessuten privat med Jaco Pastorius. Samtidig spilte han med internasjonalt sam­ mensatte grupper som Forward Motion og Full Cir­ cle. Fra 1989 bosatt i Oslo, hvor han er aktiv i en rekke musikalske sammenhenger. Han har bl.a. spilt med den skotske saksofonisten Tommy Smith, gi­ taristene Knut Værnes og Jacob Young, pianisten Dag Arnesen og saksofonisten Odd Riisnæs. gewurztraminer [-vyrts-] (ty.), druetype som danner grunnlag for bouquet-rike og særegne hvite viner, vesentlig fra Alsace. Gex [3£ks], by i Frankrike, Rhone-Alpes, depar­ tementet Ain, 17 km nordvest for Genéve i Sveits; ca. 4900 innb. (1982). Gex ligger i Jurafjellene, 628 m o.h., og er hovedby i landskapet Pays de Gex. Tilhørte i sin tid Burgund, senere omtvistet av Ge­ néve, Bern og Savoie, fransk under Henrik 4 1601, men med eget styre til 1789. Geyer [gaiar], Florian, ca. 1490-1525, tysk rid­ der. Deltok 1519 i det schwabiske forbunds aksjon mot Gotz von Berlichingen. I 1525 sluttet han seg til de opprørske bøndene og ble en av deres ledere. Kjempet mot sin svoger Wilhelm von Grumbach, og ble drept av hans menn. Hans historie er drama­ tisk behandlet av flere diktere, bl.a. av Gerhart Hauptmann. Geyl [yeil], Pieter, 1887-1966, nederlandsk his­ toriker. 1919—36 professor i London, 1936-58 ved universitetet i Utrecht. Satt bl.a. i Buchenwald un­ der okkupasjonen. Hans hovedverk Geschiedenis van de Nederlandse Stam er et av de mest sentrale verker i nederlandsk historieforskning. Han er li­ kevel mest kjent for sine historiografiske arbeider, bl.a. Use andAbuse ofHistory (1955, norsk utgave Bruk og misbruk av historien (1965)). geyseritt, kiselsinter, mineral dannet ved utfel­ ling fra vann ved varme kilder og geysirer. Kan være løs, porøs eller kompakt og fast. Består av silika (SiO2), vanligvis opal. geysir (av isl. ‘sprute’), naturlig varm kilde som med mellomrom har utbrudd hvor varmt vann og damp blir kastet høyt opp i luften. Utbruddene skyldes at grunnvannet i underjordis­ ke kanaler blir varmet opp så mye at det begynner å koke. Dette skjer gjerne nær en størknende smel­ te nede i dypet. Idet dampblærene utvikler seg, skjer en plutselig trykkavlastning i dypet, med støtkoking og eksplosjonsartet utstøting av vannet som resultat. Neste utbrudd kommer først når tilstrømmende grunnvann er blitt tilstrekkelig oppvarmet igjen. Tiden mellom utbruddene varierer fra noen mi­ nutter til over en måned, og selve utbruddet varer gjeme bare noen få minutter. Karakteren av utbiuddene endrer seg ofte raskt, i løpet av fa ar eller tiar, sannsynligvis som følge av små forandringer bl.a. i temperaturforhold i de dypere delene av geysiren. Geysirer finnes alltid sammen med varme kilder, og det er en gradvis overgang fra boblende varme

107

kilder, over geysirer som bare danner en kuppel el­ ler flat plaskende skive av varmt vann, til de egent­ lige geysirer, som kan ha utbrudd opp til over 300 m høyde. Geysirer forekommer på Island, New Zea­ land og Kamchatka i Russland og i USA og Chile. I Yellowstone National Park, USA finnes verdens største konsentrasjon av geysirer. Geza, Geisa (opprinnelig en høy dignitærtittel), navn på ungarske herskere. Géza, 940-97, storfyrste av Ungarn fra 970. Han styrket sentralmakten på bekostning av stammehøvdingene og la grunnen for den føydale ungarske stat. Begynte arbeidet med å omvende magyarene til kristendommen og lot seg og sin familie døpe. Han innledet vennskapelige forbindelser med nabolan­ dene, i første rekke Polen, og sluttet fred med kei­ ser Otto l i 973. Géza 1, død 1077, ungarsk konge fra 1074, da han gjorde opprør mot kong Salamon for å bevare lan­ dets uavhengighet mot den tyske keiser Henrik 4, som krevde føydale rettigheter over landet. Fikk støtte fra både pave Gregor 7 og keiseren av By­ sants, Michael Dukas. Av den sistnevnte fikk Géza tilsendt en krone som i dag utgjør den nederste del av den hellige Stefanskrone. Litt.: J. Deér: Die Heilige Krone Ungarns (1966). Géza 2, 1130-62, ungarsk konge fra 1141. For å bevare landets uavhengighet mot keiser Fredrik Barbarossa og den bysantinske keiser Manuel, før­ te han en meget aktiv utenrikspolitikk med en rek­ ke kriger fra Måhren til Russland. Støttet seg til pavemakten og opprettet vennskapelige forbindel­ ser med Frankrike. I hans tid fikk tyske saksere bosette seg i Transilvania og Nord-Ungarn. Gezelius, finske geistlige. Johannes Georgii Gezelius d.e., 1615-90, ble 1641 professor i gresk og østerlandske språk ved univer­ sitetet i Dorpat, 1645 i teologi, 1660 generalsuperintendent i Livland og fra 1664 biskop i Turku (Abo) og prokansler for universitetet. Han styrte kirke og skole med fast hånd i luthersk-ortodoks ånd og gjor­ de en stor innsats for kulturlivet i Finland. Gezelius utgav en rekke teologiske, kateketiske og pedago­ giske verker. Det mest berømte er det store bibel­ verk (påbegynt 1670), som ble fortsatt av hans sønn og etterfølger. Johannes Georgii Gezelius d.y., 1647-1718, sønn av J. G. Gezelius d.e., studerte i Tyskland. Frankri­ ke og England og ble påvirket av den tyske pietist Ph. J. Spener. I 1675 ble han professor i teologi i Turku (Abo), 1681 superintendent i Ingermanland og 1690 sin fars etterfølger som biskop i Turku. Geysir. Strokkur, Haukadalur på Island.

GHALIB

GEYSIR Et utvalg kjente geysirer

Store Geysir Strokkur Steamboat Grand Giant Giantess Old Faithful Waimangu

Haukadalur, Island Haukadalur, Island Yellowstone National Yellowstone National Yellowstone National Yellowstone National Yellowstone National New Zealand

Pohutu

New Zealand

Park, Park, Park, Park, Park,

USA USA USA USA USA

Ikke lenger aktiv. Inntil 1916 utbrudd på 80-100 m hver 30. time Utbrudd på 10-20 m ca. hvert 10. minutt Sjeldne utbrudd (senest 1991) på 70-120 m Utbrudd på 40-60 m hver 8.-12. time Sjeldne utbrudd (senest 1994) på 45-60 m Sjeldne utbrudd (senest 1995) på 20-55 m Utbrudd på 30-55 m med gjennomsnittlig 75 minutters mellomrom Ikke lenger aktiv. Var tidligere verdens høyeste geysir med utbrudd i perioden 1901-05 på over 300 m Utbrudd på ca. 25 m 15 ganger daglig

Data fra 1996

Han gav ut en ny salmebok og skrev en rekke teo­ logiske skrifter på svensk og finsk. Johannes Georgii Gezelius den yngste, 1686-1733, sønn av J. G. Gezelius d.y., fortsatte tradisjonen fra sin farfar og far. Studerte i Sverige, Tyskland, Ne­ derland og England, fortsatte bibelverket; 1710 pro­ fessor i Turku, 1721 biskop i Porvoo (Borgå). Gezelle |pzela|, Guido, 1830-99, belgisk, nederlandskspråklig forfatter. Han var prest i Brugge og Kortrijk. Da han begynte å skrive mot slutten av 1840-årene, var han ennå påvirket av den neder­ landske dikter Willem Bilderdijks retorikk, men befridde seg senere fra denne. I hans lyrikk møter man ofte naturen, skildret i en realistisk, men sam­ tidig impresjonistisk stil, formet i en frigjort verse­ kunst som kan sies å danne utgangspunktet for den moderne nederlandskspråklige lyrikken. Han kal­ les også den første eksperimentelle lyriker i neder­ landsk litteratur. Hans religiøse tro setter sitt sterke preg på hans diktning, også på naturlyrikken, som i den første perioden artet seg som skapningens lov­ prisning av Gud gjennom dikterens ord. Senere blir hans naturlyrikk en tydeligere symbolsk gjenspeiling av hans eget indre liv. Mot slutten av sitt liv fremstod han som en kristen mystiker. Mellom sin første og siste periode var han mange år taus som lyriker. Han arbeidet da med språklig og folkloristisk samierarbeid. for det meste publi­ sert i hans eget tidsskrift Loquela. Gezelle var ikke med i den språklige og kulturelle nederlandske enhetsstreben som preget samtidens flamske litterære liv. Han ble derfor ikke anerkjent av sin samtid. Da det lyriske gjennombruddet kom i Nederland (beweging van tachtig), varte det lenge før man opp­ daget at deres idealer med en sjelden originalitet allerede var realisert av Gezelle. Av diktsamlinge­ ne hans nevnes Kerkhofblommen (1858), Vlaemsche dichtoefeningen (1858), Kleengedichtjes (1860), Gedichten, gezangen en gebeden (1862), Tijdkrans (1893), Rijmsnoer (1897), Laatste verzen (1901). Gezer, by i Israel, ca. 30 km sørøst for Tel AvivJaffa. Byen er fra 3. årtusen f.Kr. og nevnes i Det gamle testamente (Josva 16,3 og 1 Kong 9,15 ff). Resultatrike utgravninger ble utført 1902-09 av den bri­ tiske arkeologen R. A. S. Macalister. Utgravninger ble gjenopptatt av amerikanske arkeologer 1964. Bl.a. ble vanntunnelen og sistemen åpnet og murer avdekket. Av største betydning for forståelsen av Palestinas kultur- og religionshistorie var funnene av barneskjeletter på helligdommens område, noe som kan tyde på at barn har vært ofret. Litt.: R. A. S. Macalister; A Century of Excavation in Palestine (1925); G. Dever o.fl.: Gezer. Report I-II, 1970-74. Gezira, al-, arab. al-Jazirah, ‘øya’, landskap i Sudan, sør for hovedstaden Khartoum, i vinkelen mellom Hvite Nil og Blå Nil, ca. 35 000 km2. Etter byggingen av Sennar-dammen i Blå Nil, kan ca. 10 000 km2 vannes kunstig (inkl, naboområdet Managil). Ca. '/4 av arealet er plantet til med

bomull, og al-Gezira produserer mesteparten av Sudans langfibrede kvalitetsbomull. I tillegg dyr­ kes durra, hvete, ris, jordnøtter, sukkerrør og grønn­ saker. g-faktor (fys.), proporsjonalitetsfaktor for mag­ netisk dipolmoment. Se ►gyromagnetisk forhold. g-faktor (psyk.), generell intelligens, betegnel­ sen på den grunnleggende intelligensfaktor som skulle utgjøre en slags fellesnevner for resultatene på ulike intelligensprøver. En prøve som i minst mulig utstrekning målte spesielle evner, skulle et­ ter dette være den mest rendyrkede og ideelle intelligenstest. Det er hittil (1997) ikke funnet noe grunn­ lag for å hevde at det eksisterer en g-faktor. GFU, se ►Gassforhandlingsutvalget. GH, fork. for eng. growth hormone, ►veksthor­ mon. Se også ►BST Ghadames, oaseby i Libya, se ►Ghadamis. Ghadamis, Ghadames, oase og by i nordvestli­ ge Libya, ved grensen mot Tunisia og Algerie, 380 m o.h.; 52 300 innb. (1984). Viktig karavanesentrum; daddeldyrking. Cydanus ble 19 f.Kr. inntatt av romerne, 696 av araberne. Kom på 1500-tallet under Tripolis, og ble 1924 okkupert av Italia. Ghadir al-Khumm (arab. ‘vanningsstedet ved Khumm’), oase på veien mellom Mekka og Medi­ na, omtales i islams tidligste profetbiografier. Ste­ det er knyttet til en episode i profeten Muhammads liv som spiller en sentral rolle i sjia-islams teologi: På vei tilbake fra pilegrimsferden til Mekka i 632 stanset profeten ved Ghadir al-Khumm med hele sitt følge. Da alle var samlet, tok han sin fetter og svigersønn Ali ibn Abu Talib ved hånden og sa: «Den som har meg som sin mester (arab. mawla), har Ali som sin mester»; og han tilføyet en bønn: «Vær venn av hans venner. Herre, og fiende av hans fiender; hjelp dem som står ham bi, og avvis dem som motarbeider ham». Sjia-muslimene tolker det­ te som en klar bekreftelse på at Ali var utpekt av profeten selv som hans rettmessige etterfølger. Be­ givenheten ved Ghadir al-Khumm feires av sjiamuslimer i en årlig fest, id al-ghadir (‘Ghadir-festen’), som med sikkerhet kan føres tilbake til midt­ en av 900-tallet. Ghali, Boutros Boutros, se Boutros ► Boutros Ghali. Ghalib, Mirza Asadullah Khan, 1797-1869, in­ disk forfatter. Virket det meste av livet i Delhi i nær tilknytning til hoffet til den siste mogulkeiseren Bahadur Shah. Ghalib skrev både lyrikk og prosa. Samtiden satte størst pris på hans persiske vers og brev som gir levende bilder fra livet i Delhi på 1800tallet. I prosaverket Dastanbu skildrer han opprø­ ret mot britene 1857-58. Også på urdu skrev han brev i en muntlig stil som fikk mye å si for utvik­ lingen av prosaen. Hans første samling lyrikk på urdu kom i 1821. Når Ghalib både i India og Pakistan nå betraktes

108

GHANA som den største av alle diktere på urdu, skyldes det denne lille samlingen, som samtiden ikke brydde seg om fordi den brøt med så mange tradisjoner, og derfor ble vanskelig tilgjengelig. Gamle temaer ble behandlet på en overraskende måte, humor, ironi, humanisme preger denne ghazaldiktningen som først ble populær på 1900-tallet. Litt.: R. Russell og K. Islam: G. Life and Letters (1969): A. Ali: Selected Poems Translated with Introduction (1969).

Ghana

RETTSVESEN

Rettsvesenet preges både av engelsk og tradisjo­ nell (særlig i personlige og kontraktuelle forhold) rett. Domstolsvesenet omfatter på toppen en øvers­ te Court of Judicature, som består av høyesterett, en appellrett og en høyere justisdomstol (alle ledet av høyesteretts leder). Lavere domstoler er omrei­ sende retter, distriktsretter og andre domstoler lo­ ven forutsetter, som ungdomsdomstoler, nasjonale og regionale offentlige tribunaler (for vinningsfor­ brytelser og andre økonomiske forbrytelser) og et militært tribunal.

GHANA Ghana, republikk i Vest-Afrika ved Guineabukta;

grenser i vest til Elfenbenskysten, i nord til Burkina Faso og i øst til Togo. Ved selvstendigheten i 1957 var Ghana ansett som et av de mest velstående land i Afrika, men økono­ misk vanstyre og synkende kakaopriser på verdens­ markedet har undergravd landets økonomi. Ghana har tradisjonelt ført en aktiv utenrikspoli­ tikk. og er blant de stater som hyppigst deltar i FNs fredsbevarende operasjoner. Forholdet til nabolan­ dene har vært noe vekslende, særlig til Togo. Man­ ge togolesere lever i Ghana som flyktninger. Ghana var under navnet Gullkysten britisk koloni 1874-1957, selvstendig stat i Commonwealth fra 1957, republikk 1960 med Kwame Nkrumah som første president. Med unntak av perioden 1979-81 hadde landet militærstyre i perioden 1972-92. da den tidligere militære lederen Jerry Rawlings ble valgt til president. De militære hadde makten også 1966-69.

Republic of Ghana Republikk i Afrika

Stat og styresett

238 537 km2 17 763 100 innb. (1995), 74,5 per km2

FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Etter forfatningen av 1992 er Ghana en enhetsstatlig presidentstyrt republikk (kalt den fjerde). Forfatnin­ gen forutsetter et flerpartisystem. Presidenten, som både er statsoverhode, regjeringssjef og militær øverstkommanderende, velges etter den nye forfat­ ningen i allmenne valg for fire år, med én gjenvalgsmulighet. Hvis én kandidat ikke får minst 50 % av stemmene, avholdes det en annen valgomgang mel­ lom de to fremste kandidatene fra første omgang. Lovgivende makt er lagt til et parlament (200 med­ lemmer) valgt i allmenne valg for fire år. Regjerin­ gen utnevnes av presidenten, men må godkjennes av parlamentet. Til å gi presidenten råd er det også opp­ rettet et statsråd med 25 medlemmer, valgt av regio­ nale forsamlinger eller utpekt av presidenten, og et nasjonalt sikkerhetsråd med 20 medlemmer. Siden uavhengigheten av Storbritannia i 1957 har Ghana i hovedsak vært autoritært, og ofte militært, styrt. Statsstyret har også vært ustabilt. Både per­ son- og stammemotsetninger har spilt en stor rolle; også forholdet til nabostatene Togo og Burkina Fa­ so har i perioder vært anstrengt. Etter uavhengig­ heten ble politikken dominert av den stadig mer sovjetisk-orienterte presidenten Kwame Nkrumah. 1 1964 gjorde han landet til ettpartirepublikk. To år senere ble han avsatt i et kupp ledet av krefter fra forsvaret og politiet. Etter vedvarende uro grep en ung løytnant. Jerry Rawlings. makten i 1979. Si­ den har han vært den dominerende person i ghanesisk politikk, og ble valgt til den fjerde republikks første president i 1992. Hans parti, den nasjonale demokratiske kongress, fikk i de påfølgende parla­ mentsvalg nesten alle mandatene. Som jordbruksland, der særlig kakaoproduksjon spiller en rolle, er Ghana sårbar både for endringer i vær og verdensmarkedenes prisfluktuasjoner. Uheldig styre har også bidratt til å sette utviklingen tilbake. Nkrumahs sosialistiske politikk var lite vellykket, og ikke før fra 1983 lyktes hans etterføl­ gere i å føre en mer stabil og vekstfremmende poli­ tikk. Politikken ble lagt om i liberaliserende ret­ ning. og det ble lagt større vekt på å holde under­ skuddene nede.

forsamling. Regionale forsamlinger bestående av representanter for distriktsforsamlingene og for re­ gionale høvdingeråd. velger representanter til stats­ rådet. " OTB

FLAGG OG VÅPEN

Hovedstad: Accra Offisielt språk: Engelsk Religion: Lokale religioner, kristendom, islam Mynt: Cedi å 100 pesewas Nasjonaldag: 6. mars

Administrativt er Ghana inndelt i ti regioner, hver styrt av en utnevnt regional minister, assistert av et regionalt koordinerende råd. Regionene er videre inndelt i HO administrative distrikter, hvert ledet av en utnevnt administrasjonssjef og en distriktsGhana. Hovedstaden Accras hovedpostkontor. Bilde, se også ► Accra.

Flagget har tre like brede, horisontale striper i rødt, gult og grønt (regnet ovenfra). Den gule stripen er belagt" med en svart, femtagget stjerne, som skal representere ledestjernen for afrikansk frihet. Flag­ get ble talt offisielt i bruk i 1957. 1 en kort periode i 1960-årene, under Kwame Nkrumahs ettpartistyre, var den gule stripen byttet ut med en hvit stripe. Riksvåpenet er et blått skjold delt i fire av et grønt, gullkantet kors belagt med en gyllen (engelsk) leo­ pard. Feltet øverst til venstre viseren seremonistav og et seremonisverd i gull som krysser hverandre, øverst til høyre et slott på et gyllent fjell over bøl­ gende sjø, nederst til venstre et grønt kakaotre på grønn jordbunn, og til høyre et gullgruve-fordringsanlegg med gyllent heisetårn. Skjoldbærere er to gylne ørner. Over skjoldet en svart, femtagget. gull­ kantet stjerne; under skjoldet et tekstbånd med de­ visen Freedom and Justice ("Frihet og rettferdig­ het’). NASJONALSANG

Nasjonalsangen er God Bless Our Homeland Gha­ na til melodi av Philip Gbeho. Den ble antatt som nasjonalsang ved uavhengigheten 1957. Nåværen­ de tekst ble fastsatt av regjeringen 1966. MYNT, MÅL OG VEKT

Mvntenheten er cedi (symbol C, valutakode GHC) å 100 pesewas. Vekslingskurs (aug. 1996): 100 ce­ di = 0,38 norske kr. Mål og vekt er metrisk, men britiske enheter bru­ kes også fortsatt. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Ghana er medlem av FN og FNs særorganisasjo­ ner, bl.a. Verdensbanken; forøvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon. Commonwealth. Organisasjo­ nen for afrikanske stater. ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Lomékonvensjonen. Ghana er representert i Norge ved sin ambassade i København, mens Norge er representert i Ghana ved sin ambassade i Lagos (Nigeria), generalkonsulat i Accra og konsulat i Takoradi. FORSVAR

Militærtjenesten er frivillig. Hæren har (1995) en personellstyrke på 5000 og ca. 50 pansrede kampvogner, ca. 75 bombekastere og 50 panservern rakettkanoner. Marinen haren personellstyrke på 1000 og opererer fire kystpatruljefartøyer. Flyvåpenet har 18 kamphelikoptre og en personellstyrke på 1000. Ghana bidrar aktivt til FNs fredsbevarende opera­ sjoner. En halvmilitær milits utgjør ca. 5000 mann.

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

Ghana har lavland langs kysten i sør og i den midt­ re delen, omkring Voltabassenget (100-200 m o.h.), og platålandskap og lave fjell i Voltabassengets ytterområder. Sentralt i Voltabassenget ligger Voltasjøen (ca. 8500 km2), en av verdens største kunsti­ ge innsjøer. Den er dannet ved en oppdemning av

109

GHANA

GHANA Befolkning Aldersfordeling: 46,8 % under 15 år; 48,6% 15-59 år; 4,6 % over fylte 60 år (1990) Fødselsrate: 41,7 %o; dødelighet 11,7 %o (1990-95) Spedbarnsdødelighet: 81 per 1000 levendefødte (1990-95) Årlig tilvekst: 2,6 % (1990-95) Middellevealder: Kvinner 57,2 år; menn 53,3 år (1993) Bosetning: 35,4 % i byer/tettsteder (1993)

Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1994): Totalt 7311 mill. USD; per innb. 430 USD, 1,6 % av verdien for Norge

Bergverk Viktige mineraler m.m.: Gull, diamanter, mangan, bauxitt

Energi Forbruket av energi (1993): 1131 kWh per innb., 1,9 % av forbruket per innb, i Norge Industri Viktige industriprodukter: Aluminium, sement, petroleumsprodukter, øl, mineralvann, matvarer, såpe, jernvarer, tekstiler, kakaoprodukter

Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1993): 59 % i landbruk; 15 % i industri; 26 % i tjeneste­ yting

Utenrikshandel Eksportverdi: 1226,8 mill. USD; importverdi: 1579,9 mill. USD (1994) Viktige eksportvarer: Kakao, gull, tømmer Viktige importvarer: Maskiner, transportutstyr, olje og oljeprodukter, kjemikalier, næringsmidler Viktige handelspartnere: Storbritannia, USA,Tyskland

Jordbruk Jordbruksareal: 97 800 km2 (1993), hvorav dyrket mark: 45 322 km2; per innb. 5,8 dekar Husdyr: Geiter, sauer, storfe, svin Jordbruksprodukter: Kakao, kaffe, palmekjerner, kopra, bananer, maniok, jordnøtter, ris

Samferdsel Jernbanenett: Total lengde 950 km (1993) Veinett: Total lengde 37 000 km, hvorav 19 % asfaltert (1992) Handelsflåte: 155 skip på i alt 131 000 mill, dwt (1992) Luftfart: 1 flyplass med regulær trafikk (1995)

Skogbruk Skogareal: 82 770 km2 Årlig avvirkning: 17,2 mill, m3 (1993)

Sosiale forhold Per 1000 innb.: 5,4 personbiler (1993); 261 radio­ apparater (1994); 15,2 fjernsynsapparater (1994); 2,9 telefoner (1993); 68 aviser (1993); 0,05 leger (1989) Lesekyndige (over 15 år): menn 70%, kvinner 51 % (1990)

Fiske Årlig fangstmengde: 370 200 tonn (1993)

Ghana Voltaelven ved Akosombo og nyttes både til kuns­ tig vanning av jordbruksarealer, kraftproduksjon, fiske og rekreasjon. Voltaelvens hovedtilløp er Svar­ te Volta (Mouhoun), som danner grensen mot El­ fenbenskysten i vest. Hvite Volta (Nakambe), som kommer fra Burkina Faso i nord, og Oti. som kom­ mer fra Togo i øst. Bassenget avgrenses mot nord, vest og sør av brattkanter bygd opp av sandstein, bl.a. ved Gambaga i nord og Nkawkaw i sør. Sør for Voltabassenget lig­ ger Ashanti- og Kwahu-platået, med høyder på 500700 m o.h. Terrenget er ganske flatt, med unntak av små, isolerte knauser(inselberg) som hever seg over omgivelsene. Ghanas eneste egentlige fjellandskap er Akwapim- og Togotjellene i den sørøstlige de­ len av landet, med flere parallelle rygger i retning sørvest-nordøst. Her finnes landets høyeste punkt Afadjato, 885 m o.h. Bergartene her er av prekambrisk alder, vesentlig skifer, sandstein og kvartsitt. Sør for Ashanti-platået ligger en lav, bred kystslette med jevne sandstrender og laguner utenfor elvemunningene. Kysten er ca. 550 km lang. KLIMA

Ghana ligger i den tropiske klimasone. De sørvest­ lige delene har et typisk ekvatorialt monsunklima, med årsnedbør på 1500-2000 mm fordelt på om­ kring 120 regndager. Kystsletta i sørøst mottar imid­ lertid bare ca. 750 mm i året, noe som trolig skyl­ des kystretningen og den stabiliserende innflytel­ sen fra kjøligere vann i havet utenfor. Den sørlige

delen har to regntider, den «store» i april-juni og den «lille» i september-november. Mot nord avtar nedbøren til ca. 1000 mm. og nord for Tamale er det bare én regntid. I tørketiden, som her varer fra 4 til 6 måneder, blåser tørre vinder (harmattan) fra Sahara. Temperaturene er høye og nokså ensartede hele året, med de minste daglige og årlige variasjo­ ner i sørvest. Årsmiddeltemperaturen veksler fra ca. 26 °C ved kysten til nærmere 29 °C i innlandet. De høyeste temperaturene forekommer vanligvis mel­ lom februar og april. PLANTELIV

Kystlandet er ytterst ute dekket av mangrovesumper og kokospalmer som lenger inne går over i gressland og krattskog. Store deler av Sør-Ghana, spesi­ elt Ashanti- og Kwahu-platået og Akwapim- og Togo-fjellene, er ellers dekket av tropisk skog. Av verdifulle hardvedsorter finnes bl.a. afrikansk ma­ hogni, obeche og sapele. De midtre og nordlige delene av Ghana er dekket av savanne, med en ve­ getasjon som består av spredte trær og høyt gress. DYRELIV

Ghana har et meget rikt dyreliv; her finnes elefant, bøffel, antiloper, penselsvin, jordsvin og mindre pattedyr. Rovdyrene omfatter løve, leopard, flekkhyene, honninggrevling, otere og snikekatter. Det er mange primater: sjimpanse, kolobusaper, marekatter og halvaper. Kystfarvannene er rike på fisk og krepsdyr. Også i elvene og innsjøene er det mye fisk. Her lever bikir, lungefisk, krokodiller, flod­

hest og senegalmanat (sjøku). Blant Ghanas 630 fuglearter finner man hegrer, rovfugler (bl.a. ørner, glenter, gribber), papegøyer, turakoer, hornfugler, isfugler og solfugler. Pytoner, kobraer, mambaer og afrikanske huggormarter er vanlige. Insektene er representert ved en mengde arter, bl.a. biller, maur, termitter, sommerfugler og sirisser.

Befolkning Ghana hadde i 1995 en folkemengde på 17,8 mill. Høye fødselstall og synkende dødelighet har skapt en sterk naturlig tilvekst i befolkningen. Emigra­ sjon, først og fremst ulovlig innvandring til Nige­ ria, reduserte i mange år den totale folketilveksten, men i andre halvdel av 1980-årene ble anslagsvis 1,3 mill, ghanesere utvist fra Nigeria og flyttet hjem igjen. Spedbarnsdødeligheten er 81 per 1000 leven­ defødte. og gjennomsnittlig levealder er 57,2 år for kvinner og 53,3 år for menn. I 1960-årene kom det mange arbeidssøkende fra nabolandene Togo, Bur­ kina Faso og Nigeria til Ghana. Etniske forhold. Ghanas befolkning er inndelt i bortimot 75 folk med ulike språk og kulturtradisjo­ ner. De aller Beste av gruppene er meget små; 65 av dem utgjør enkeltvis mindre enn 1 % av Ghanas samlede folketall. Akantalende folk, bl.a. ashanti, fanti abron og anyi, dominerer i sør (45 % av be­ folkningen), ga-adangme i og omkring hovedsta­ den (ca. 8 %), og ewe lenger øst (9 %). I nord fin­ nes en rekke gurtalende folkegrupper, bl.a. dagomba, mamprusi, konkomba og dagari. Myndighete-

KLIMA

Accra Kumasi Tamale

Temperatur VARMESTE MÅNED Maks. °C mars, april 31 mars 33 mars 37

Nedbor

Min. °C 24 22 24

KALDESTE MÅNED Maks Min. °C °C aug. 27 22 aug. 27 21 aug. 29 22

ÅRLIG

VÅTESTE MÅNED

mm 725 1400 1040

juni juni sept.

mm 240 140 154

TØRRESTE MÅNED

jan. des. feb.

mm 52 23 8

110

GHANA (1993), Kumasi med 385 200 innb. (1988), Tamale med 151 100 innb., Tema og Sekondi-Takoradi.

ØKONOMISK AKTIVITET I

I Dyrket mark

I

I Tropisk skog

I

I Savanne

I

I Mangrove

RELIGION

Om lag 38 % utøver tradisjonelle religionsformer, og mange kombinerer disse med kristendom eller islam. Tallene er derfor usikre når det gjelder opp­ slutningen om islam (sunni og ahmadiyya), 1530 %, og kristendom (presbyterianere, pinsevenner og adventister, romersk-katolske, stedegne kirker), 25-50 %. SPRÅK

Offisielt språk er engelsk. De mest utbredte tale­ språkene tilhører gur- og kwaspråkene i niger-kongofamilien. Av gurspråk snakkes mossi i nord. I sør og øst dominerer kwaspråkene akan, ewe og gaadangme.

Næringsliv

T

Tobakk

«• Jordnøtter W Kautsjuk

T

Kokospalmer

* Oljepalmer

• Fiskehavner

ll Oljeraffineri

E3 Aluminiumsverk

? Vannkraftverk

• Mekanisk industri

Varmekraftverk

J

Mn Mangan

Sa Salt

& Kjemisk industri Cl Tekstilindustri

Al Bauxitt

Au Gull

Tømmerindustri

a Sementindustri

Ghana: Økonomisk aktivitet.

ne i Ghana har fulgt en konsekvent politikk for å utjevne ulikheter og motsetningsforhold mellom de etniske gruppene, og konflikter på slikt grunnlag er forholdsvis små, men det var likevel flere tilfeller av etniske sammenstøt i den nordlige delen av lan­ det i midten av 1990-årene. Bosetning. Etter afrikansk målestokk er Ghana relativt tett befolket (74,5 innb, per km2). Folke­ tettheten er størst i de sentrale kystområdene. Om­ trent 35 % av befolkningen bor i byer. De største byene er hovedstaden Accra med 1,3 mill. innb.

Ghana var ved selvstendigheten i 1957 ansett som et av de økonomisk mest utviklede og resurssterke land i tropisk Afrika. Landets senere økonomiske problemer har sin årsak ikke bare i en altfor stor avhengighet av én enkelt eksportvare, kakao, men økonomisk vanstyre og smugling av kakao ut av landet. Perioder med synkende kakaopriser har og­ så bidratt til landets senere økonomiske problemer. I tillegg kommer utvisningen av mer enn 1 mill, ghanesere fra Nigeria i løpet av 1980-årene. Etter en negativ økonomisk vekst i 1970-årene, førte iverksettelsen av økonomisk strukturtilpasning (på­ begynt 1983) til ny vekst; i gjennomsnitt 1,4 % per år i perioden 1985—94 og Ghana ble fremholdt som et eksempel på at denne politikken virket. Som føl­ ge av den strenge økonomiske politikken ble Gha­ na tilgodesett med omfattende internasjonal bistand i første del av 1990-årene. Et av leddene i denne politikken er å privatisere statseide bedrifter. Med vakre strender, viltreservater, gamle fort og slott m.m. forsøker myndighetene å bygge opp en turistnæring. I 1993 ble landet besøkt av 233 000 turister. LANDBRUK, FISKE

Landbruk er viktigste næringsvei, og sysselsetter nærmere halvparten av de yrkesaktive. 1994 stod den for 46 % av BNP. Dyrket mark utgjør 19 % av totalarealet; av dette er store arealer reservert dyr­ king av kakao. Ghana var tidligere verdens klart største kakaoprodusent, men avlingene ble redusert fra ca. 470 000 tonn i begynnelsen av 1970-årene til 200 000 tonn i 1985, og både Elfenbenskysten

Ghana er en av verdens største kakaoprodusenter. Bildet viser innhøsting av kakaobønner.

og Brasil er i dag større produsenter. Produksjonen tok seg noe opp gjennom målrettet satsing tidlig i 1990-årene, med et mål om å nå en årlig avling på 350 000 tonn. Kakao, som ble innført allerede 1897, er likevel grunnpilaren i økonomien. Kakao dyrkes særlig på Ashanti- og Kwahu-platået; den nåvæ­ rende «kakaogrense» går gjennom Brong-Ahaforegionen i den midtre delen av landet. Andre avlin­ ger for eksport er kaffe, palmekjerner, kopra, bana­ ner, kolanøtter og rågummi. I senere år er det også satset en del på andre eksportprodukter, bl.a. ana­ nas og blomster. Til innenlandsk forbruk dyrkes maniok, yams, taro, melbananer og ris i sør; mais, hirse, jordnøtter og litt ris i nord. Ghana er ikke selvforsynt med matkorn. På grunn av tsetse-fluen er husdyrholdet konsentrert til den nordlige delen av Ghana og til kystsletta ved Accra. og har for­ holdsvis liten betydning. Skogbruk. Ghana har store skoger, og skogbruket er av stor økonomisk betydning. Etter en stagna­ sjon i 1970- og 1980-årene har produksjonen tatt seg opp igjen i 1990-årene, med en årlig eksport på 700 000 m3 som mål. Det er lagt betydelig vekt på å vri eksporten fra råtømmer til halvfabrikata. Det eksporteres vesentlig obeche. En vesentlig del av avvirkningen går imidlertid til brensel. Fiske. Det drives et rikt fiske, hovedsakelig uten­ for kysten, men også i Voltasjøen. Tema er den vik­ tigste fiskehavnen, etterfulgt av Elmina og Takoradi. BERGVERK,ENERGI

Ghana har betydelige mineralforekomster, og driv­ verdige forekomster av bl.a. gull, diamanter, man-

Til venstre: Jordbruk er landets viktigste næringsvei. Bildet viser dyrking av løk ved hjelp av kunstig vanning. - Til høyre: Markedet i Kumasi.

111

GHANA

gan og bauxitt. Den moderne gullbrytningen ble innført i 1870-årene. og Ashanti-gruven i Obuasi er en av verdens rikeste. Produksjonen stagnerte i 1960- og 1970-årene. men har senere tatt seg opp. særlig fra de renoverte gruvene tilhørende Ashanti Goldfields, som alene står for ca. 75 % av Ghanas offisielle gullproduksjon. Det ble i første halvdel av 1990-årene gjort betydelige investeringer i gull­ gruvene. som også ble delvis privatisert. Samlet gullproduksjon var i 1993 1,2 mill, unser og pro­ duksjonen er sterkt stigende. Diamantproduksjonen har gått tilbake i senere år. og lå tidlig i 1990-årene på ca. 200 000 karat per år. Nesten hele produksjonen består av industridiamanter. Mangan utvinnes i Nsuta og bauxitt bl.a. i Awaso. Ghana har svære uutnyttede bauxittforekomster (anslått til minst 350 mill. tonn). Utenfor kysten ble det gjort drivverdige funn av olje i 1970 og na­ turgass i 1980. Utvinningen på Saltpond-feltet star­ tet 1978. men det er ikke funnet større forekomster. Produksjonen av elektrisk kraft var 1993 ca. 6,1 milliarder kWh. hvilket overstiger landets eget for­ bruk. Ghana har derfor kunnet eksportere kraft til nabolandene Togo og Benin. Nesten hele produk­ sjonen av elektrisk kraft kommer fra kraftverket ved Akosombo-demningen, ferdigstilt 1966, med en kapasitet på 912 MW. Flere perioder med tørke i 1980- og 1990-årene reduserte imidlertid kraftpro­ duksjonen. INDUSTRI

Industrien, som står for ca. 10 % av sysselsettingen og 14 % av bruttonasjonalproduktet (1990), kunne tidlig i 1970-årene vise til en ikke ubetydelig vekst før produksjonen sank drastisk rundt 1980. Kapa­ sitetsutnyttelsen og produksjonen økte igjen fra 1983, da industrien ble stimulert som følge av strukturtilpasningsprogrammet. Ferdigvareproduksjonen økte årlig med 9,5 % i gjennomsnitt 1983-90. Spe­ sielt har veksten vært stor i industrigrener som tar sikte på å begrense importen, f.eks. produksjon av øl, mineralvann, sukker, sigaretter, maling og and­ re forbruksvarer. Landets største industriforetagende er aluminiumverket i Tema (VALCO), med en års­ produksjon på nær 200 000 tonn. Verket bruker nærmere 70 % av kraften fra kraftverket i Akosombo, og baserer seg på importert aluminiumok­ sid. I Tema finnes det også et petroleumsraffineri. Andre industrianlegg omfatter bl.a. sagbruk, kryssfinérfabrikker. anlegg for foredling av kakaobønner til kakaosmør og -pasta, og en del mekanisk industri. Landet har to sementfabrikker, delvis eid av det svensk-norske Scancem-konsernet. Storpar­ ten av industrien er lokalisert til Accra-Tema, Sekondi-Takoradi og Kumasi. UTENRIKSHANDEL

Kakao står normalt for 60-65 % av Ghanas eksport­ inntekter. og landets utenriksøkonomi svinger i takt med verdensprisene på kakao (og avlingene). Syn­ kende kakaopriser og stigende importpriser, spesi­ elt på olje, skapte i 1980-årene underskudd i han­ delen med utlandet. Handelsbalansen ble ytterlige­ re svekket av en omfattende smugling av kakao til nabolandene. Foruten kakao eksporteres gull, tøm­ mer og trevirke, mangan, industridiamanter og bau­ xitt. De viktigste importvarene er maskiner, transportutstyr, olje og oljeprodukter, kjemikalier og næringsmidler. Storbritannia er den viktigste handelspartneren med 41 % av importen og 27 % av eksporten. El­ lers er USA, Tyskland og Nederland viktige han­ delspartnere. Størstedelen av utenrikshandelen går over havnene i Tema og Takoradi.

Elmina, ved kysten vest for hven Cape Coast.

7000 km er asfaltert, og veitransporten dominerer det innenlandske transportbilde. Det er ca. 950 km jernbaner. Jernbanenettet er konsentrert til den sør­ ligste delen av landet, og forbinder hovedstaden Accra og havnebyen Sekondi-Takoradi med Ku­ masi, den største innlandsbyen. Jernbanen brukes primært til godstrafikk, bl.a. frakt av mineraler, tøm­ mer og kakao for eksport. Ghana Airways driver både innenlandske- og utenlandske flyruter; inter­ nasjonal lufthavn finnes ved Accra (Kotoka) og stør­ re flyplasser i Takoradi, Kumasi, Tamale og Sunyani. De viktigste havnebyene er Takoradi og Tema (ved Accra), begge bygd ut som kunstige havner. Rehabiliteringen av de to havnene var ferdig i 1990. I noen grad brukes også Voltasjøen som transport­ vei.

Samfunn og kultur SOSIALE FORHOLD

Ghana har et trygdesystem som omfatter alders-, uføre- og yrkesskadetrygd, men helse- og sosial­ sektoren er dårlig utbygd. Med én lege per 22 452 (1989) har landet en langt dårligere legedekning enn nabolandene Elfenbenskysten og Togo. Malaria, tuberkulose, dysenteri og ulike parasittsykdommer utgjør alvorlige trusler mot mange mennesker, og i tillegg er landet hardt rammet av AIDS-epidemien. Etniske konflikter og sosial uro i midten av 1990-

SKOLE OG UTDANNING

Det er9-årig (6 + 3 år) obligatorisk og gratis grunn­ skole i landet for alle barn fra de er 6 år. 7 % av elevene i grunnskolealder går på private skoler. Skolen er ment å skulle undervise både i allmenne fag og gi basiskunnskaper i yrkesfag. Den videre­ gående skolen er 3-årig. Fra 1997 er den delt opp i ulike retninger for allmenne fag, ulike tekniske fag, jordbruksfag og andre praktiske fag. Landet har tre universiteter: University of Ghana i Accra (grunnlagt 1948), University of Cape Coast (1962) og University of Science and Technology i Kumasi (1951). Det finnes videre en rekke ulike høyskoler. Analfabetismen blant den voksne befolkningen er beregnet til ca. 35 %, blant kvinner ca. 50 % (1995). Internasjonale bistandsorganisasjoner deltar i stør­ re alfabetiseringsprosjekter. Landet hadde en oppsiktsvekkende god utbygging av utdanningssystemet fra frigjøringen og utover i 1960-årene. Ghanas utdanningssystem ble lenge regnet som det best utbygde i Afrika sør for Saha­ ra. Men økonomiske problemer fra midten av 1970årene fikk drastiske konsekvenser. Bevilgningene ble skåret ned til '/5 av hva de hadde vært. I 1987 ble utdanningspolitikken nyformulert og strukturel­ le endringer ble foretatt i et forsøk på å stanse den kvalitative og kvantitative nedgangen som hadde rammet utdanning på alle nivåer. I 1993 ble 25 % av de offentlige resursene brukt på utdanningssektoren. MASSEMEDIA

SAMFERDSEL

Ghana har et godt utbygd kommunikasjonsnett et­ ter afrikansk målestokk, selv om særlig veinettet ble sterkt nedslitt i 1970- og 1980-årene. Et rehabi­ literingsprogram for veisektoren ble satt i gang 1991. Veinettet utgjør ca. 37 000 km. hvorav vel

årene har neppe bidratt til å bedre levekårene for de berørte. Mange av folkegruppene i Ghana har tradisjonelt matrilineære slektskapssystemer, og kvinnene spil­ ler en sentral rolle bl.a. i handelsvirksomhet. Den­ ne rollen gir dem innflytelse også på andre områ­ der.

Ashanti-gullmaske. Wallace Collection, London.

Ghana har to større dagsaviser, Daily Graphic (opp­ lag 1995: 100 000) og The Ghanaian Times (40 000). Begge utgis på engelsk og eies av staten. Det utgis flere større ukeaviser med opplag på opp­ til 300 000. Avisspredningen i Ghana ligger over gjennomsnittet for afrikanske land.

112

GHANA

Det statlige kringkastingsselskapet, Ghana Broad­ casting Corporation (GBC), har radiosendinger på engelsk, hausa og fem andre lokale språk. GBC star­ tet fjernsynssendinger i 1965. 1995 ble det gitt til­ latelse til å drive private radio- og fjernsynskana­ ler. LITTERATUR

Ghana er et av de afrikanske land der den skriftlige diktningen har lengst tradisjoner. De strekker seg tilbake til 1700-tallet, da Antonius Guiliemus Amo (ca. 1703-ca. 1750) studerte i Tyskland og skrev en interessant teologisk avhandling på latin, og Ottobah Cugoano (ca. 1745-ca. 1790) skrev en harm­ dirrende pamflett, på engelsk i England, mot slave­ handelen. På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det pub­ lisert atskillig litteratur på engelsk. Mye av det var av antropologisk og historisk karakter, og noe var journalistikk. Men det ble også skrevet lyrikk og noveller. Blant de fremste forfattere og intellektu­ elle i denne perioden var Carl Reindof (1834-1917), Raphael Armattoe (1913-53) og Adelaide CaselyHayford (1868-1959). Hun skrev bl.a. interessante memoarer og ulike tekster som fokuserer på kul­ turkollisjoner og kvinnens rolle. Hennes ektemann, Joseph E. Casely-Hayford (1866-1930), som var en overbevist pan-afrikanist og tidlig nasjonalist, er mest kjent for den programmatiske romanen Ethiopia Unbound: Studies in Race Emancipation (1911). Han skrev også flere juridiske og sosiolo­ giske verk, bl.a. Gold Coast Native Institutions (1903). I skuespillet The Blinkards, oppført så tid­ lig som 1915, ironiserer Kobina Sekyi (1892-1956) over livet innenfor den lille gruppen afrikanere som har lagt seg til en engelsk livsstil. R. E. Obeng gav ut romanen Eighteenpence i 1943, og i 1946 kom Michael Francis Dei-Anang (1909-78) med dikt­ samlingen Wayward Lines from Africa. For øvrig ble det utgitt atskillige skrifter på afrikanske språk, ofte i forbindelse med misjonsvirksomhet. Siden 1950-årene har Ghana vært et litterært sent­ rum i Afrika. Det finnes flere forlag, og Pan African Writers’ Association har sitt hovedkvarter i Accra, under ledelse av den ghanesiske lyrikeren Atukwei Okai (f. 1941). Blant de fremste romanforfatterne kan nevnes Ama Ata Aidoo og Ayi Kwei Armah, som begge er in­ ternasjonalt kjent. Andre navn er Joseph Abruquah (f. 1921), Yaw Boateng, Amu Djoleto (f. 1929), Cameron Douodo (f. 1923), Asare Konadu (f. 1932) og Francis Selormey (1927). I de senere årene har Kojo Laing gjort seg gjeldende både med diktsam­ linger og med romaner som blander det realistiske og det fantastiske, bl.a. Woman of the Aeroplanes (1988) og Major Gentle and the Achimota Wars (1992). Ghana har også en rik poetisk tradisjon. Den mest fremtredende lyrikeren de senere årene er Kofi Awoonor, som også har utgitt en roman og en bety­ delig analyse av moderne afrikansk litteratur. Dra­ matikken har røtter både i en tradisjonell kultur med maskespill og i en mereuropeisk-påvirket form som ble utviklet i Ghana fra slutten av 1800-tallet. De mest kjente moderne dramatikerne er Joe de Graft (f. 1924), Efua Sutherland (1924-96) og Asiedu Yirenkyi. HRg MUSIKK

Folkemusikk. Ghana haren variert folkemusikk som avspeiler landets etniske mangfold. Gjennom skrift­ lige kilder kan landets musikkhistorie følges tilba­ ke til 1000-tallet, da spalttromme ble brukt når kon­ gen gav audiens. Fremdeles er trommemusikken viktig, bl.a. som uttrykk for høvdingverdighet og makt. Også xylofoner, rasler, ankelrasler, forskjel­ lige bjelletyper, skrapeinstrumenter, horn, fløyte, sansa (tommelpiano), musikkbue, harpelutt og zither i forskjellige utforminger er kjent. Mye musikk utfolder seg som ledd i sosiale akti­

viteter. Ved offisielle anledninger nyttes spesielle musikkformer og instrumenter som symboliserer høvdingens rolle. Festdager og seremonier knyttet til utvalgte grupper krever sin egen musikk. Andre musikkformer benyttes i hverdagen i lokalmiljøet og ved spesielle anledninger knyttet til års- og livs­ syklusen. Folkemusikken fremviser store stilistiske variasjo­ ner. Polyfoni er vanlig og eksisterer i forskjellige former bygd på 5-, 6- og 7-toneskalaer. De mest kompliserte rytmene opptrer i de kongelige atumpan- og fontomfrom-trommeensemblene i Akanområdet. Ofte brukes metallbjeller til å markere tidsinndelingen med. Taletrommer er også svært utbredt (►instrumentale språk). Nye musikkformer. Urbanisering og etablering av musikkinstitusjoner etter vestlig mønster har dan­ net grunnlag for nye musikkformer. Etterkrigstidens highlife-musikk forener impulser fra euroamerikansk popmusikk og fra folkemusikken, og landet har et livlig popmusikkmiljø som omfatter en rek­ ke fremtredende utøvere. Den ghanesiske kunstmu­ sikken har europeiske forbilder formidlet gjennom kirke, konsertsaler og utdanningsinstitusjoner, men er tilpasset afrikansk stilfølelse og fremføringspraksis. Ledende komponister er Ephraim Amu, Kwabena Nketia (også kjent som musikkforsker) og A. A. Mensah. TEATER

Det som kan kalles tradisjonelt ghanesisk teater har sine røtter i muntlig fortellerkultur og rituelle dan­ seformer knyttet til større dansedramaer med my­ tologisk innhold. Aboakyer, jegerdyr-festivalen i Winneba, inneholder mange forskjellige elementer, slik som dans, musikk og opptog med bl.a. elemen­ ter av transvestittisme. De rituelle uttrykksformene er forskjellige fra etnisk gruppe til etnisk gruppe. En moderne dramatikk har vokst frem på bakgrunn av de tradisjonelle fortellerformene, bl.a. gjennom arbeidet til Efua Sutherland. Hun har også tatt i bruk musikalske og dramatiske former i stykkene sine, slik som i The Marriage of Anansewa. To hovedsjangere blir da det musikkledsagende dramatiske uttrykk på den ene siden, og på den andre siden mere tradisjonelle former for dramatikk etter vest­ lig mønster. Under Nkrumah-regimet prøvde Etua Sutherland å trekke teater og kulturarbeid inn i den offentlige politiske sfæren, og i 1957 grunnla hun Ghana Dra­ ma Studio i Accra. Under.det senere regimet til Jer­ ry Rawlings har støtten til kulturlivet til dels blitt så kraftig redusert at mange teaterfolk og kulturar­ beidere har sett seg nødt til å arbeide i andre afri­ kanske land. Likevel har ghanesisk teater og dra­ matikk fått en viss betydning, og ved universitetet i Accra foregår en avansert teaterforskning.

Historie Alt ca. 400 e.Kr. var det en omfattende bosetting i området som utgjør det moderne Ghana. Arkeolo­ giske funn vitner om åkerbruk fra ca. 1400 f.Kr. Middelalderriket Ghana lå lenger vest og utgjorde et helt annet geografisk område enn dagens Ghana (se ►Ghana-riket). Ghanas historie ca. 1100—1900 er preget av dan­ nelsen av en lang rekke småstater, kriger dem i mellom og fremveksten av noen få, dominerende statsdannelser. De første store, sentraliserte statene ble etablert i det nordlige Ghana, trolig av folk fra Hausaland i øst. De opptrådte som mellommenn i handelen mellom Nigerområdet og Hausaland, og for å sikre sin handelsposisjon ønsket de å etablere en sterkere politisk kontroll. De første sentraliserte statene var Mamprusi, Dagomba, Nanumba og Gonja, og de ble trolig grunnlagt på 1300-1400tallet. Det økonomiske grunnlaget for disse statene var handel med gull og kolanøtter gjennom Sahara. En lang rekke stater fortsatte å vokse frem, og tid­

lig på 1800-tallet var det vel 100 stater i Ghana. Blant de viktigste var>Denkyira ogkAshanti. Den siste utviklet seg til et mektig rike, Ashanti-føderasjonen, som ble det kommersielle og administrati­ ve senter for hele det sentrale Ghana fra tidlig på 1700-tallet. En annen viktig sammenslutning av sta­ ter varkFante-konføderasjonen, som utarbeidet sin egen grunnlov i 1868. Fante-konføderasjonen var et av de tidligste forsøk i Afrika på å danne en mo­ derne stat etter europeisk mønster. Hegemoniet gikk over fra statene i nord til statene i sør i løpet av 1700- og 1800-tallet. Europeerne kom til Ghana-kysten på 1400-tallet, og handelsselskaper fra flere land etablerte stasjo­ ner der. I 1482 bygde portugiserne Elmina-slottet i Cape Coast, og nederlandske, engelske, svenske, danske og brandenburgske stasjoner ble bygd i de påfølgende år. De viktigste handelsvarene var gull, slaver og elfenben. I løpet av 1800-tallet tikk brite­ ne kontroll over kyststrekningen gjennom avtaler med lokale høvdinger. I 1850- og 1860-årene trakk nederlenderne seg ut av Ghana, og britene etabler­ te sin kontroll og bygde ut en koloniadministrasjon. Storbritannia hadde bare kontrollen over de sørlige deler av Ghana, og så sent som 1890 var både Ashanti og statene lenger nord selvstendige. Ti år se­ nere var de imidlertid under britisk styre. Ashanti var den siste del av Ghana som ble brakt under bri­ tisk kontroll, og ble ikke annektert av britene selv om det ble militært slått i 1874. Da britene tilbød Ashanti å bli med i protektoratet 1891, takket kong Prempe 1 nei, og arbeidet i stedet for å utvide Ashanti-riket på ny. Det avfødte en militær ekspedi­ sjon mot hovedstaden Kumasi 1896, som førte til at kongen og hans familie ble avsatt og deportert. Konkurransen mellom Storbritannia og Frankrike om kolonier førte til at grensene mellom de to lands soner i Vest-Afrika først ble fastlagt i 1898. Ashan­ ti ble annektert av britene i september 1901. I perioden frem til den annen verdenskrig vokste flere politiske organisasjoner frem i Gullkysten, som britene kalte kolonien. Umiddelbart etter krigen vokste både den politiske organisering og kravet om selvstendighet frem i Ghana. I 1947 ble United Gold Coast Convention (UGCC) grunnlagt, med Kwame Nkrumah som leder. UGCC var en mode­ rat organisasjon med fotfeste særlig blant den afri­ kanske middelklasse, og som gikk inn for selvsty­ re. I 1948 brøt Nkrumah ut av UGCC, og dannet et nytt politisk parti, Convention People’s Party (CPP), som gikk inn for øyeblikkelig selvstendighet. I 1949 ledet Nkrumah en protestaksjon som førte til at bri­ tene fengslet ham året etter. Under valgene til na­ sjonalforsamling i 195 I vant CPP, og Nkrumah ble løslatt for å bli statsminister. CPP vant på ny valge­ ne i 1954 og 1956, og britene bøyde seg for kravet om selvstendighet. Selvstendigheten. Ghana ble selvstendig stat 6. mars 1957, som den første av de europeiske koloniene sør for Sahara, innenfor Commonwealth. Britisk Togoland, et FN-mandatområde av tidligere tysk Togoland, ble ved selvstendigheten slått sammen med Ghana. CPP dannet regjering med Kwame Nkrumah som statsminister. Opposisjonen samlet seg i United Party (UP), ledet av Kofi Busia. CPP var et radikalt nasjonalistisk parti, men etter at selvstendighetskampen var kronet med seier, vendte Nkrumah blikket utover, og Ghana ble et senter for pan-afrikansk filosofi. 1 1958 var Nkru­ mah vert foren all-afrikansk kongress i Accra, som samlet representanter for de fleste nasjonalist- og frigjøringsbevegelser i de afrikanske kolonier. Nkru­ mah ble snart ansett som en av Afrikas fremste le­ dere, og i Ghana vokste det frem en personkult rundt ham. I 1960 ble Ghana etter en folkeavstemning gjort til republikk, med Kwame Nkrumah som pre­ sident. CPP ble bygd opp til et masseparti, og i 1964 ble Ghana gjort til en ettpartistat med CPP som det eneste tillatte parti etter en ny folkeavstemning.

GHANARIKET

113

Kwame Nkrumah, Ghanas første president. Han var en viktig forgrunnsfigur i Afrikas kamp for uavhen­ gighet fra kolonistyret. Foto fra 1962.

Beskyldninger om korrupsjon og maktmisbruk, den økonomiske nedgangen og orienteringen i retning av Øst-Europa førte til voksende misnøye med Nkrumahs og CPPs styre, og mens presidenten var på vei til Vietnam i februar 1966, grep de militære inn og tok over makten. Det hadde da allerede vært mislykkede kuppforsøk i 1962 og 1964. De militæ­ re opprettet et nasjonalt frigjøringsråd (National Liberation Council, NLC) med general Joseph Ankrah som leder, til å styre landet. NLC styrte Gha­ na i vel tre år, da det overgav makten til en sivil, valgt regjering. Forbudet mot partipolitikk ble opp­ hevet i 1969, og i valget samme år, gikk Kofi Busias Progress Party (PP) seirende ut; Busia ble stats­ minister, mens den nå mindre viktige presidentstil­ lingen gikk på omgang mellom tre offiserer og en sivil. Busias regime klarte ikke å rydde opp i Gha­ nas voksende økonomiske problemer, og i 1972 grep de militære på ny inn. Busia ble avsatt og oberst­ løytnant (senere general) Ignatius Kutu Acheampong ble ny statssjef, og leder for et militært råd, National Redemption Council (NRC), i 1975 etter­ fulgt av Supreme Military Council (SMC). Acheampong overlevde tiere kuppforsøk, men klarte ikke å forhindre at den økonomiske situasjonen forverret seg. 11976 begynte Acheampong å forberede over­ gang til sivilt styre på ny, men i mars 1978 ble han styrtet i et palasskupp. Ny statssjef ble oberstløyt­ nant (senere general) Frederick Akuffo. Misnøye med økonomiske betingelser innad i de væpnede styrker førte til et kuppforsøk av yngre offiserer i mai 1979. Lederen for det mislykkede kuppet var kaptein Jerry J. Rawlings, som ble arrestert. Han ble snart løslatt av sine kolleger, og 4. juni 1979 ledet han et vellykket kupp og grep makten. Kup­ pet ble hilst velkommen av folk flest, og Rawlings holdt de militæres løfte om valg og overgang til sivilt styre. Inntil valg ble avholdt ble Ghana styrt av Armed Forces Revolutionary Council (AFRC), som dømte flere tidligere statssjefer og offiserer til døden, bl.a. Afrifa, Acheampong og Akuffo. Valgene ble vunnet av Hilla Limanns People’s National Party (PNP), samtidig som Limann vant det separate presidentvalget. Limanns regjering overlevde også flere mislykkede kuppforsøk, men nyttårsaften 1981 grep Rawlings pa ny makten, opphevet grunnloven, oppløste parlamentet og for­ bød politiske partier. Et forsvarsråd, Provisional National Defence Council (PNDC), med både mi­ SNL 3. utg. VI 6

litære og sivile medlemmer, tok over det daglige styre av Ghana, med Rawlings som formann og statssjef. Rawlings slo inn på en populistisk, radi­ kal politikk, som vant bred oppslutning hos mange i Ghana, men det ble også etter hvert en voksende motstand mot hans politikk - både den strenge øko­ nomiske politikken med strukturtilpasning, og de sterke begrensningene på politisk virksomhet. I 1992 ble fri politisk aktivitetet på ny tillatt, og valg avholdt. De gamle politiske skillelinjer i ghanansk politikk viste seg igjen i to tradisjonelle leire: én som bar videre de pan-afrikanske, radikale ideene til Kwame Nkrumah, og en mer tradisjonalistisk bygd på politikken til bl.a. Kofi Busia. Jerry Raw­ lings vant presidentvalget i november 1992 med 58,3 % av stemmene, foran professor Albert Adu Boahen, som stilte for New Patriotic Party (NPP), med 30.4 %. Rawlings hadde før valget trådt tilba­ ke fra forsvaret, og stilte til valg som sivilist. En observatørgruppe fra Samveldet erklærte at valget var blitt avholdt etter reglene, men opposisjonen bestred dette og de fleste partier boikottet det på­ følgende valg på ny nasjonalforsamling. Dette ble derfor klart vunnet av Rawlings' National Democratic Congress (NDC), som fikk 189 av i alt 200 re­ presentanter; nest størst ble National Convention Party (NCP) med åtte. Selv om ny lovgivning i 1992 tillot frie partidannelser, forble en rekke politiske organisasjoner forbudt. Etniske motsetninger i Nord-Ghana førte i 1994 til sammenstøt som krevde 6000 menneskeliv, og ca. 150 000 mennesker flyktet. Konflikten stod mellom konkomba-folket og dets rivaler nanumba, dagomba og gonja - og dreide seg bl.a. om lokalt, tradisjonelt styresett og retten til land. Protester mot innføring av omsetningsavgift førte i 1995 til sam­ menstøt mellom demonstranter og tilhengere av re­ gjeringen; fem ble drept. Protesten ble organisert av en bred opposisjonsallianse - Alliance for Change. En allianse mellom NDC og NCP ble oppløst i november 1995. Ghana er tradisjonelt en av de mest toneangiven­ de afrikanske stater, og føreren aktiv utenrikspoli­ tikk grunnlagt på alliansefrihet og brede kontakt­ flater. I 1991 var Ghana vert for toppmøtet i Den alliansefrie bevegelse. Forholdet til nabolandene har vært noe omvekslende, særlig forholdet til Togo, som i flere perioder har vært avmålt. Rundt 1990 var det spent mellom de to land, bl.a. etter at over 100 000 togolesere flyktet til Ghana pga. den poli­ tiske utvikling i hjemlandet. Etter angrep på Togos president Eyadéma i 1993-94 ble Ghana beskyldt for medvirkning, og Togo bombet flere ghanesiske landsbyer, samt en grensepost; 12 ble drept. Gren­ sen ble gjenåpnet i 1994. Forholdet til nabolandet i nord, Burkina Faso, var særlig nært midt i 1980årene, etter at Thomas Sankara, en annen ung offi­ ser, grep makten og førte en politikk inspirert av Rawlings’. Ghana er blant de stater som hyppigst deltar i FNs fredsbevarende operasjoner, og landet sendte i 1990 også tropper til Liberia, som del av ECOMOG-styrken. DLd

PRESIDENTER 1960-66 Kwame Nkrumah1 1966-69 Joseph Arthur Ankrah 1969-70 Akwasi Afrifa2 1970-72 Edward Akufo-Addo2 1972-78 Ignatius Kutu Acheampong 1978-79 Frederick Akuffo 1979 Jerry John Rawlings 1979-81 Hilla Limann 1981Jerry John Rawlings 1 Før 1960 var Nkrumah statsminister og den egentlige politiske leder 21969-72 var statsministeren (Kofi Busia) den virkelige leder

Ghanas president, Jerry Rawlings, fotografert like etter at han tok makten ved et kupp i 1981.

Økonomisk utvikling. Ved selvstendigheten var Ghana et av de mest velstående land i Afrika, med betydelige valutareserver i Storbritannia. Sammen­ lignet med mange andre afrikanske kolonier var Ghana langt utviklet, ikke minst i utdanningssekto­ ren. President Kwame Nkrumahs regjering la etter selvstendigheten i 1957 stor vekt på å videreutvik­ le skolevesenet og andre sektorer av samfunnsli­ vet. Det ambisiøse utviklingsprogrammet spiste opp valutabeholdningen, og økonomisk nedgang og stagnasjon satte inn tidlig i 1960-årene. De økono­ miske problemene fortsatte og ble forsterket under de kommende regimer, både militære og sivile, og først i 1980-årene var det bedring å spore. Da Jerry Rawlings grep makten 1981 var den økonomiske virksomhet i Ghana nesten stanset opp. Inflasjonen var på mer enn 1000 %, og kakaoprisen på verdens­ markedet var lavere enn på ti år. Rawlings’ regime innførte strenge økonomiske reformer og oppnåd­ de lån og kreditter fra Det internasjonale valuta­ fondet (IMF) og Verdensbanken. De økonomiske reformer førte også til at Ghana oppnådde økt bila­ teral bistand fra flere land, og i mer enn et tiår har Ghana vært sett på som et av de mest vellykkede eksempler på denne strukturtilpasningspolitikken. Den har gitt Ghana forholdsvis høy økonomisk vekst, men den har forverret levekårene for mange, ikke minst bybefolkningen. En levekårsundersøkel­ se fra 1990 viste bl.a. et økende omfang av under­ ernæring. Litt.: K. Mølgaard: Ghana: En politisk og økono­ misk oversigt (1994); M. Adjei: Death and Pain: Rawlings’ Ghana: The Inside Story (1994); E. Gyimah-Boardi (red.): Ghana under PNDC Rule (1993); R. Rathbone: Murderand Politics in Ghana( 1993); .1. M. Allmann: The Quills of the Porcupine: Asante Nationalism in an Emergent Ghana (1993); K. A. Ninsin & F. K. Drah: Political Parties and Democracy in Ghana’s Fourth Republic (1993); F. Agbodeka: An Economic History of Ghana from the Earliest Times (1993). Ghana-riket, en av de mektigste statsdannelser og handelsriker i middelalderens Afrika, vokste frem i det vestafrikanske innland for ca. 1500 år siden. Tidfestingen er usikker, men enkelte kilder hevder at opprinnelsen til Ghana går tilbake til 300tallet. På slutten av 700-tallet hadde Ghana-kongedømmet utviklet seg til et mektig handelsrike. Gha­ na-riket er geografisk ikke identisk med den mo­ derne staten Ghana, som utgjøres av et helt annet

114

GHARDAIA område, lenger øst. Ghana-riket lå i grenseområdet til dagens Mali. Maurilania og Senegal. Ghana-riket ble sannsynligvis grunnlagt av soninke-folket. som etablerte handelskontakter med ber­ berne nord tor Sahara. Landet ble kalt Wagadu av dets herskere: navnet Ghana kom i bruk fordi kon­ gens tittel varg/iana (krigshøvding). En annen tit­ tel kongen bar \ ar kava maghan, gullets herre, for­ di han kontrollerte eksporten av det edle metallet. Ca. 800 var Ghana-riket etablert, og kongen styrte de ytre deler av statsdannelsen ved hjelp av små­ konger og høvdinger. De satte landets lover ut i li­ vet. og innkrevde skatter til kongen. Ghana-rikets høydepunkt var først på IOOO-tallet. da hovedsta­ den var Kumbu Saleh. Byen hadde da den ble øde­ lagt i 1240 anslagsvis over 15 000 innbyggere. Ghana-rikets fremvekst og suksess skyldtes to ting: overlegen militær teknikk og makt, og en domine­ rende handelsposisjon. Ghana hadde bedre våpen, bl.a. spyd med jernbrodd. og en bedre organisert hær enn nabostatene, som ble lagt inn under riket. I handelen opptrådte Ghana som et mellomledd, hvor den viktigste handelsartikkel var gull. Ghana-riket selv utvant noe gull, men tjente mer på tollavgifter ilagt transitthandelen. Gull og slaver ble eksportert nordover gjennom Sahara til Marokko og Europa av berbiske handelsmenn som fikk etablere seg i Ghana, og disse brakte andre varer sørover, som Ghana videreeksporterte. Ghana-riket gikk i oppløsning ca. 1087. Da hadde det blitt invadert av almoravidene. et muslimsk berber-folk med utspring i Mauritania som la under seg land fra Spania i nord til Ghana i sør. Ghana ble invadert av berbiske styrker under ledelse av Abu Bakr ca. I050. og i 1054 ble den ghananske byen Audoghast erobret. Etter mange slag ble rikets ho­ vedstad tatt i 1076. og selv om motstanden fortsat­ te. og Abu Bakr ble drept i kamp i 1087. var Gha­ na-riket allerede gått i oppløsning. Noen av små­ kongene som hadde styrt deler av Ghana, opprettet egne kongedømmer, og snart vokste et annet mek­ tig middelalderrike frem i området: Mali. GhardaTa [gardaja], oaseby i Algerie, den vik­ tigste i M'Zab-oasen. i nordlige del av Sahara: ca. 32 000 innb. (1992). Befestet by. grunnlagt på IOOOtallet. kjent for sin særpregede arkitektur. Religiøst senter for mozabierne. Lufthavn. Petroleumsfelt i omegnen. ghasnavider, fyrsteslekt med sete i Kabul. I ti­ den 977-1186 hersket de over et område som strakte seg fra Khurasan (Iran) via Afghanistan over til Nord-India. De erobret Lahore i 1030 og styrte de­ ler av India i nærmere 150 år. Deres herredømme nådde sitt høydepunkt under herskeren Mahmud (998-1030). men gikk deretter gradvis i oppløsning, og det afghanske ghuride-dynastiet tok makten i 1186. Ghasnavidene spilte en rolle i islamiseringen av hele området, ikke minst i India. De satte også spor etter seg i islamsk kunst, i særlig grad nar det gjel­ der moské-arkitektur; minaretene i murstein i rui­ nene av den store moskeen i Ghasna (Afghanistan) er berømte. ghassanider, arabisk fyrsteslekt i Syria pa 500tallet e.Kr.. fikk av de østromerske keisere over­ dratt styret av de syriske grensestrøk mot ørkenen, og skulle til gjengjeld verge disse landene mot over­ fall av røverske araberstammer. De lå også i strid med de arabiske fyrster i Hira ved Eufrat, lakhmidene. som stod under perserne. Ghassanidene var monofysittiske kristne. Sin største makt utfoldet de under Harith ibn Jabala. som grekerne kalte Aretas (omkring midten av århundret). Ved de islamittiske araberes innfall i Syria 636 opphørte ghassanidenes herredømme. Ghats |ga:ts], 'trinn', to fjellkjeder i India. Wes­ tern Ghats og Eastern Ghats. avgrenser Deccanplatået i vest og ost pa den indiske halvøy. Da Deccan-

platået senker seg fra vest mot øst. er randfjellene høyest i vest. ca. 1000 m o.h. (mot 500 m o.h. i øst). Western Gliats strekker seg 1600 km fra Taptidalen i nord til Kapp Comorin i sør. Langt i sør går en senkning tvers gjennom fjellandet. Palghat. På nord­ siden ligger Nilgiri-fjellene (2638 m o.h.). på sør­ siden Anaimalai-fjellene (2695 m o.h.). Smalt kyst­ land. Fjellene har stor nedbør i monsuntiden. Eastern Ghats. strekker seg fra Mahanadi-dalen i nord til Milgiri-fjellene. Eastern Ghats har mindre nedbør enn Western Ghats. Bred kystslette. Ghawar, verdens absolutt storste oljefelt, belig­ gende i Saudi-Arabia omtrent midtveis mellom ho­ vedstaden Riyad og Persiske bukt. Feltet ble opp­ daget i 1948. ghazal (arab.). diktform som fra arabisk og sær­ lig persisk lyrikk har bredt seg ogsa til annen is­ lamsk lyrikk (tyrkisk, pashto. urdu osv.). Den be­ står av 4—12. senere enda flere, tolinjede vers (bart) som har samme metrum og samme rim. ordnet slik at første og annen linje rimer med fjerde, sjette, åt­ tende linje osv. (aa. ba. ca. da osv.). Siste vers (maqta) inneholder vanligvis dikterens navn (takhallus). Opprinnelsen til ghazal er omstridt. Sin endelige form fikk den pa 1200- og 1300-tallet e.Kr. Rike sang- og musikktradisjoner knytter seg til ghazaldiktningen. Opprinnelig var emnet vin og kjærlig­ het. men i sufismen fikk disse temaene symbolsk betydning, slik at dikt som i det ytre fortoner seg som drikke- og kjærlighetsviser. ogsa tillater en fi­ losofisk og religiøs fortolkning. I Europa har formen bl.a. vært benyttet av August Graf von Platen og Friedrich Ruckert. På norsk er formen brukt i oversettelser av Hafiz (Skot på ga­ mal stuv, 1978). Ghazal, Bahr al- (Gaselle-elven). Sentral-Afrika. I. Sumpstrøk i Sudan. Oppstår av tallrike elver, som fra vannskillet mot Chari og Kongo fra vest og sør samles vifteformet i Bahr al-Ghazals hovedløp, som med nesten umerkelig strøm munner ut i Nilen ved ca. 9° n.br. Elven har sjelden faste bredder og er ofte fylt av flytende plantemasser (sudd) til stor ulempe for trafikken. 2. Et tort elveleie i Tchad, som en gang må ha dannet Tchad-sjøens avløp mot nordost til Bodelesenkningen. en tidligere sjøbunn, nå en tørr slette, som er den laveste delen (170 m) av Tchad. Ghazali, Abu Hamid Muhammad al-, 1058-1111. født i Tus i Iran, tilnavn «islams bevis», muslimsk filosof og teolog, regnes som den fremste muslim­ ske teolog gjennom tidene. Han studerte islamsk lov og teologi, men hans intellektuelle holdning var tidlig preget av skepsis til vedtatte sannheter, og han skrev omfattende kritiske verker mot en rekke av tidens filosofiske og teologiske retninger. Un­ derviste ved det berømte lærestedet al-Nizamiyya i Bagdad (grunnlagt i 1067) fra 1091. I løpet av sin tid der orienterte han seg i retning av sufismen (is­ lams mystikk). Under en dyp sjelelig krise i 1095 besluttet han å forlate lærestedet og levde som om­ streifende asket i noen år. til han vendte tilbake til Tus. der han tilbrakte sine siste leveår. Al-Ghazali fant fred i en teologisk posisjon som forkastet den rene skolastikken og som bygde pa den personlige opplevelsen/erfaringen (arab. ma’rifa) av Guds kjærlighet så vel som i frykt for Guds dom. I sine mest sentrale verker, al-munqidh min al-dalal ('Redning fra villfarelsen") og ihya ‘ulum al-din ('Gjenopplivelse av religionens viten­ skaper" ) bygger han bro mellom mystikk og rasjo­ nalitet. Al-Ghazali skal ha hatt stor indirekte inn­ flytelse på europeiske tenkere som Thomas Aqui­ nas og B. Pascal. ghazin (arab.). en som foretar et krigstog, kriger. Betegnelsen brukes også om feltherrer og andre fremstående ledere som en ærestittel (også om Mustafa Kemal Ataturk).

Avledningen ghazwa ("felttog, angrep") ligger til grunn for ordet rassia (it. razzia). Ghazni, by i Afghanistan. 2225 m o.h.. 130 km sørvest for Kabul; 32 000 innb. (1982). Handel med bl.a. sauer, ull. kamelhår. korn og frukt. Tekstilin­ dustri. bl.a. ble de velkjente «afghanerpelsene». som kom på mote i 1960-årene. produsert her. Byen er omgitt av murer, og domineres av et citadell fra I 200-tallet. Utenfor byen finnes en rekke ruiner fra ghasnavidenes tid. bl.a. graven til Mahmud (9711030). Ghazni hadde sin storste blomstringstid un­ der Mahmud og ble ødelagt 1153. Okkupert av en­ gelskmennene 1839-42. Ghedini, (Giorgio) Federico. 1892-1965. itali­ ensk komponist. 1941 professor og 1951-62 direk­ tør for konservatoriet i Milano. Han skrev operaer (Maria d’Alessandria, 1937, Lapulce d'oro, 1940, Le baccanti. 1948). orkesterverker (Architetture, 1940. Concerto delEalbatro. 1945). korverker og kammermusikk og utgav en rekke fremragende be­ arbeidelser av eldre, italienske mestere. Ghelderode (yeldara:do|. Michel de. 1898-1962. belgisk forfatter. Han var sterkt flamsksinnet. men skrev sine dramaer på fransk, da han ikke behers­ ket det nederlandske spraket godt nok. Under på­ virkning av den litterære ekspresjonisme trådte han i 1920-årene frem med en rekke dramaer som er dypt forankret i den flamske kulturtradisjon. Ghelderodes dramatikk forener realisme, barokk vold­ somhet og følsom poesi. Stundom bruker han også elementer fra samtidens «music-hall». En konsent­ rert intrige og en rik. frodig dialog kjennetegner hans dramatikk, som også legger sterk vekt på de visuel­ le og sceniske elementer. Hans viktigste verker ble skrevet mellom 1925 og 1940. Blant dramaene kan nevnes La Mort du Docteur Faust (1926). Don Juan (1928). Fastes d 'Enfer (1929). Barabbas (1931). Sire Halewijn (1932) og Hop Signor (1942). Beeldekens uit het leven van Franciskus van Assisi er bare utgitt på nederlandsk. Han skrev også dikt, fortellinger og interessante erindringer. Ghelderode behandler kristne motiver med stor innlevelse, men det livssynet som gjennomsyrer hans verk er kjennetegnet av dyp pessimisme og skepsis overfor overleverte verdier. Angst og døds­ bevissthet setter sterkt preg på forfatterskapet. Hans dramatikk har hatt vanskelig for å oppnå anerkjen­ nelse utenfor Belgia, og først i senere år er man i utlandet blitt klar over den fornyelse av teateret hans verk innebærer. Litt.: R. Beyer: M. de G. ou la Hantise du masque (1971). Ghent, by i Belgia, se ►Gent. Ghéon [geå|. Henri. 1875-1944. fransk forfatter og dramatiker; utgav først noen diktsamlinger med naturalistisk og sosialistisk tendens. 1 1909 deltok han i grunnleggelsen av tidsskriftet Nouvelle Re­ vue Frangaise. Han omvendte seg til katolisismen under den første verdenskrig, og utgav senere en lang rekke skuespill inspirert av enkel og folkelig kristentro, bl.a. Le Pauvre sous Fescalier (1921), Bernadette devant Marie (1931) og Le Jeu des merveilles de saint Martin (1943). Han grunnla det dra­ matiske selskapet Les Compagnons de Notre-Dame i 1924. Gheorghiu [geårgiu], Angela. f. 1965. rumensk sanger, en av de fremste unge sopraner. Hennes store gjennombrudd var som Violetta i La Traviata ved Covent Garden 1994. en prestasjon som førte til TV-overføring og plateopptak av forestillingen. Andre roller inkluderer Mimi i La Bohéme. Zerlina i Don Giovanni. Micaéla i Carmen og Adina i Elskovsdrikken. Gift 1996 med den franske tenoren Roberto Alagna (f. 1963). som hun har opptrådt sammen med på bl.a. Metropolitan. Gheorghiu-Dej (geårgiu desJ. Gheorghe. 1901-

GHIRLANDAIO

115

65, rumensk politiker, opprinnelig jembanearbeider. Tidlig aktiv i fagforeningsarbeid, medlem av det illegale kommunistpartiet fra 1930. I 1933 ble han dømt til 12 års straffearbeid for organisering av en jernbanestreik, unnslapp 1944. Partileder 1945-65. Medlem av regjeringen 1944-47, stats­ minister 1952-55, formann i statsrådet (statsover­ hode) 1961-65. Omleggingen av Romanias poli­ tikk til større uavhengighet av Sovjetunionen, med bibehold av en stram innenrikspolitikk, begynte i de siste årene under Gheorghiu-Dej. Gherla [ge-]. ung. Szqmosyjvdr. by i Romania. Transilvania, 35 km nordøst for Cluj; 24 700 innb. (1994). Treindustri. Den armensk-katolske barokkkatedralen fra 1700-tallet dominerer bybildet. Byen ble grunnlagt pa 1600-tallet av armenerne. De utgjør i dag bare en beskjeden minoritet. Fler­ tallsbefolkningen er rumensk med en betydelig un­ garsk minoritet. Ungarsk til 1920 og 1940-45. Ghermandi, Quinto. f. 1916. italiensk billedhug­ ger. utdannet i hjembyen Bologna og i Firenze, har deltatt på Biennalen i Venezia og på Documenta i Kassel. Med utgangspunkt i den abstrakte ekspre­ sjonismen har han laget skulpturer i bronse, alumi­ nium og andre metaller. Han er kjent bl.a. for skulp­ turer støpt over sand uten former. ghetto, getto (ordets opprinnelse uviss, muligens av hebr. ghet, avsondring, kanskje av it. getto, stø­ peri), tidligere en gate eller kvarter i byer i Mel­ lom- og Sør-Europa hvor jødene var henvist til å bo. Navnet ghetto ble første gang brukt i 1516 om et boligkvarter i Venezia som ble innrettet for jøde­ ne i nærheten av et kanonstøperi. Betegnelsen har etter hvert fått et videre innhold, og brukes nå om bydeler der en bestemt folkegruppe dominerer (som ellers er i mindretall) og lever mer eller mindre iso­ lert og i dårlige kår, f.eks. enkelte svarte områder i USAs storbyer. Historikk. Som en minoritet i mange land søkte jødene allerede i oldtiden sammen i egne gater og kvarterer, både i Midtøsten og i Roma, og fra tidlig middelalder i mange av Europas byer, men dette varen frivillig isolasjon. Senere ble en tvungen ut­ skillelse av jødene gjennomført av flere grunner: Kirkens frykt for jødisk innflytelse på de kristne, ønske fra handelsmenn og håndverkere om økono­ miske sanksjoner mot jødene, og behovet for å be­ skytte dem mot angrep fra ikke-jøder. På flere kir­ kemøter i tiden 1050-1338 krevde den katolske kir­ ke et skille mellom jøder og kristne, og fra 1300tallet ble det opprettet ghettoer i en rekke byer, for eksempel Roma, Paris, Frankfurt am Main. Mainz. Amsterdam og Praha. Disse jødekvarterene var på alle kanter omgitt av murer, og portene ble låst om natten. Innenfor ghettoen styrte jødene seg selv, med egne religiøse og rettslige institusjoner. I de fleste europeiske land ble ghettotvangen opphevet i løpet av 1800-tallet, i tråd med tidens liberale strømnin­ gen Den siste som ble åpnet, var ghettoen i Roma i 1870. Også innenfor islams område har mange byer gjen­ nom tidene hatt ghettoer. I Marokko ble jødene tvangsmessig isolert i egne bydeler fra slutten av 1200-tallet, og i noen land, bl.a. Yemen, eksisterte det ghettoer helt opp til 1948, da den store innvand­ ringen av jøder til Israel begynte. Under den annen verdenskrig opprettet tyskerne ghettoer i flere østeuropeiske byer, særlig i Polen. Her ble jøder i stort antall pakket sammen før de ble sendt videre til konsentrasjonsleirene. I den be­ ryktede ► Warszawa-ghettoen bodde det tidvis opp­ til en halv million jøder. Gheyn [ycinj. Jacob II de, 1565-1629, neder­ landsk stillebenmaler, tegner og grafiker. Han fikk nyskapende betydning, særlig ved sine landskaper med dyktig innsatt figurstaffasje. Også hans krafti­ ge pennetegninger med sitt inntrengende naturstudium er betydningsfulle.

Lorenzo Ghiberti. Kristi dåp, reliefffra en av bronsedørene til baptisteriet ved domkirken i Firenze. Ghiaurov, Nicolai Georgiev, f. 1929, bulgarsk sanger (bass). Studerte i Sofia og ved Moskva-konservatoriet. Gjennom opptredener pa La Scala, Wie­ ner Staatsoper, Covent Garden, Metropolitan, fest­ spillene i Salzburg m.m. og gjennom tallrike plate­ innspillinger etablerte han seg som en av verdens fremste sangere innen sitt fag. I hans allsidige re­ pertoar har 1800-tallets italienske og russiske operalitteratur en fremtredende plass. ghibelliner, fra 1200-tallet betegnelse pa keise­ rens tilhengere i Italia, i motsetning til pavens (guelferne eller welferne). Navnet er muligens avledet av Waiblingen. keiser Konrad 3s borg i Wiirttemberg. Ghibellinerne hadde herredømme over Geno­ va. Pisa og Venezia, mens Milano tilhørte guelferne. Partidelingen gjorde seg gjeldende også innen­ for hver enkelt by. og mange steder varte striden i århundrer, ofte med andre formål enn de opprinne­ lige og iblant under andre partinavn. Navnet ghi­ belliner holdt seg i Italia til 1600-tallet. Ghiberti, Lorenzo (di Cione). 1378-1455. itali­ ensk billedhugger, virket i Firenze. Ved siden av Donatello den betydeligste av ungrenessansens bil­ ledhuggere. Han vant i 1401 over Filippo Brunelleschi i kon­ kurransen om det nordlige par bronsedører til baptisteriet i Firenze. Denne begivenheten regnes gjer­ ne for innledningen til renessansen i Italia. Porta­ len består av 28 firpassfelter med motiver fra Kristi liv, utført 1403-26. Hans annet store hovedverk var det østre par dører til Firenzes baptisterium (142552) i forgylt bronse med 10 figurrike scener fra Det gamle testamente. Michelangelo kalte dørene Paradisporten. og de viser Ghibertis egenart fullt ut­ viklet i komposisjoner av rolig skjønnhet hvor den lyriske stemning i landskapet binder de harmonisk ordnede grupper sammen. Blant hans øvrige arbei­ der kan nevnes statuer av Mattens (1419-22) og Stefanus (1428) på Orsanmichele i Firenze. Ghibertis utvikling viser en klassisisme bygd på studium av antikke verker og en bruk av linjeperspektivet slik det var formet av Brunelleschi. Ut­ gangspunktet i middelalderen merkes likevel all­ tid, enkeltpersonen trer f.eks. ofte frem til fordel for helheten. Mot slutten av sitt liv utgav han biografiske skild­ ringer av toskanske kunstnere fra 1300-tallet, Commentarii (ca. 1450), for å hevde sin hjemstavns be­ tydning. Som den tidligste av renessansens teoreti­ kere ved siden av Leon Battista Alberti gav han i disse skriftene foruten selvbiografiske opplysnin­ ger en innføring i kunsten, behandlet bl.a. optikk

og proporsjonslære på grunnlag av antikke og ara­ biske forfattere. Ghil |gi 1 ]. René. 1862-1925, fransk dikter. I ung­ dommen var han påvirket av symbolismen og av Wagner, og la frem sine teorier om forholdet mel­ lom bokstavenes klangvalører og fargene i Traité du verbe (1888), som Mallarmé skrev et berømt forord til. Senere ble han opptatt av Darwins utviklingsfilosofi og redegjorde for planene om en «vitenskapelig» poesi i De la poésie scientifique (1909). Hans lyrikk er nokså ubetydelig. - Litt.: R. Montal: R. G., du symbolisme a la poésie cosmique (1962). ghilzai, en av de større pashto-talende folkegrup­ pene i Afghanistan; holder til mellom Kabul og Kandahar og østover inn i Pakistan. De har en lang tradisjon som nomader og handelsfolk, men mange er etter hvert blitt bofaste jordbrukere. Ghirlandaio, Domenico (Domenico di Tommaso Bigordi). 1449-94. italiensk maler, virket i Fi­ renze. hvor han var en av ungrenessansens mest populære. Ghirlandaio var elev av Baldovinetti og påvirket av Andrea del Castagno og Verrocchio. Etter sine fresker i Collegiata i San Gimignano over Santa Finas liv (1475) og i Ognissanti i Firen­ ze. Nattverden (1480) utførte han veggbilder i Det sixtinske kapell i Roma (1481). men hans hoved­ verker er freskesyklene i Santa Trinitå (1485) og i koret i Santa Maria Novella ( 1486-90) i Firenze. Hans store, figurrike komposisjoner var svært po­ pulære. Dramatiske og dekorative som de er, gir de ogsa ypperlige kulturhistoriske bilder av datidens Firenze. I større grad enn noen av sine samtidige setter han inn portrettfigurer blant de opptredende i de hellige scenene. I Santa Trinitå-freskene er en lang rekke av Sassetti- og Medicifamiliens med­ lemmer og andre fremtredende florentinere til ste­ de som tilskuere i episodene fra fransiskanerordenens historie. Hans altertavler, bl.a. Kongenes tilbedelse (i Uffiziene. 1487) og Hyrdenes tilbedelse (i Hittebarnshospitalet i Firenze, 1488), viser at han var påvir­ ket av nederlandsk kunst, særlig av Hugo van der Goes. Med Bestefar og barnebarn (Louvre) er menneskefremstillingen både virkelighetstro og all­ menngyldig. Litt.: E. Micheletti: D. G. (1990).

Domenico Ghirlandaio. Bestefar og barnebarn. Louvre. Paris.

116

GHISI Ghisi, Giorgio, 1520-82, italiensk kobberstikker, angivelig elev av Giulio Romano, utviklet Marcantonios metode til større mykhet og rikdom. Utførte en rekke stikk etter Rafael, Giulio Romano og Michelangelo. Ghislanzoni, Antonio. 1824-93, italiensk for­ fatter og operasanger. Skrev ca. 80 libretti, bl.a. til Verdis Laforza del destino (1862, Skjebnens makt) og Aida (1871). Ghitani, Jamal al-, f. 1945, egyptisk forfatter. Han hører til de fremste forfatterne i generasjonen etter Najib Mahfuz. Romanen Herskeren (1970, norsk overs. 1988) er hans mest berømte verk. Det er en sviende kritikk av den totalitære staten, i en histo­ risk ramme lagt til tiden rundt mamelukkstyrets fall i Egypt og den osmanske overtagelsen i 1517. Han har også skrevet romaner om politisk og religiøs fundamentalisme (1976, eng. overs. Incidents in Zafrani Valley), og om egyptiske fremmedarbeide­ res vilkår på den arabiske halvøya. Ghor, al- (arab., ‘senkningen’), betegnelse på Jordandalen fra Gennesaretsjøen til Dødehavet. ghorider, muslimsk dynasti i Asia på 1100- og 1200-tallet. hadde opprinnelig Ghor i det vestlige Afghanistan som sitt kjerneområde. Ghoridene kjempet og etterfulgte ghasnavidene, og var en tid den sterkeste makt i Forasia. Mens Ghiyasuddin vendte seg mot vest, erobret hans bror Muhammad Ghori store deler av India. Etter hans død 1206 gikk riket i stykker, men det la grunnen til det varige islam-herredømme i Nord-India. Under navn av Kurt-dynastiet hadde ghoridene åtteren sterk makt­ stilling under mongolsk overhøyhet ca. 1250-1400. ghost band [goust bænd] (eng., ‘spøkelsesorkester’), betegnelse på orkestre som, ikke minst av kommersielle hensyn, fortsetter i samme stil etter at den sentrale forgrunnsfiguren er død, f.eks. Du­ ke Ellingtons orkester og Count Basies orkester. Det har vært flere Glenn Miller-orkestre siden Miller døde i 1944. Ghost Dance [goust da:ns| (eng., ‘åndedans’), seremoniell dans som dannet den sentrale rite innen­ for den nativistiske bevegelse som bærer navnet Ghost Religion. Denne var én av en rekke slike bevegelser som etter europeernes ankomst oppstod forskjellige steder i Nord-Amerika. Den grunnleg­ gende forestillingen i alle disse bevegelsene var revitalisering av indiansk kultur. En slik fornyelse og gjenoppliving skulle innebære at viltet ville ven­ de tilbake og de hvite forsvinne. Forløperen til Ghost Dance oppstod i 1870 blant paviotso, en paiute-gruppe i Nevada. Profeten Tå'vibo (‘Hvit Mann’) hadde en åpenbaring om en ny og bedre verdensorden som kunne fremmanes gjennom dans. Hans lære og profetier gjorde et dypt inntrykk på sønnen hans, Wovoka, som var 14 år gammel da faren døde. Wovoka besøkte åndeverdenen og hjembrakte et budskap som skulle gi nytt håp om redning fra de hvites dominans. En solfor­ mørkelse på det kritiske tidspunkt gav ordene eks­ tra vekt: «Alle indianere må danse, over alt, fort­ sett å danse. Ganske snart til neste vår vil Den Sto­ re And komme. Han bringer tilbake vilt av alle slag. Viltet vil myldre frem. Alle de døde indianerne vi) gjenoppstå. ... Når Den Store Ånd kommer hit, vil indianerne stige opp på fjellene, langt fra de hvite. Da kan de ikke skade indianerne. Og mens de er der, vil en stor flod komme og skylle de hvite vekk.» Kulten spredte seg raskt i de vestlige områdene, og i 1890 ble Ghost Dance kjent blant slettelandsindianerne i øst. Over prærie- og slettelandet nådde budskapet helt til dakotaene, som nettopp da opp­ levde reservattilværelsens nød og nedverdigelse etter nederlaget mot en overmektig fiende. Ghost Dance var ikke-voldeiig i sin karakter, men ble likevel misforstått av hvite tjenestemenn, som trodde den nye religionen var kimen til et opprør. Militære styrker ble tilkalt. Dette skapte uro og frykt

Alberto Giacometti. Mannsstudie, 1947. Bronse.

blant indianerne, ikke minst etter at Tatanka Yotanka (Sitting Bull) ble drept under tumultene. Høv­ ding for minneconju-gruppen. Big Foot, flyktet med en flokk på ca. 300, for det meste kvinner og barn. Han ble overtalt til å vende tilbake til reservatet, men på tilbaketuren ble hele flokken massakrert ved ►Wounded Knee i South Dakota. Litt.: J. Mooney: The Ghost-Dance Religion and the Sioux Outbreak of 1890 (1965); D. Brown: Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee (norsk utg. 1974). ‘ HSi ghost writer [goust raita] (eng., ‘spøkelsesskribent’), en ikke navngitt forfatter som skriver bøker, artikler eller taler for andre, som går i oppdragsgi­ verens navn. Brukes bl.a. av politikere, sports- og filmstjerner. ghusl (arab.. ‘de store renselser’), det mest om­ fattende renselsesrituale som praktiseres av musli­ mer. Reglene for ghusl er fastlagt i den religiøstrettslige litteraturen (fiqh). Det innebærer full kroppsvask etter fastlagte regler, og skal utføres etter alle former for seksuell aktivitet, etter fødsel og menstruasjon, og etter å ha berørt et dødt legeme. Før ghusl er utført kan den troende ikke besøke en moské, røre ved Koranen eller utføre de rituelle plik­ tene. dvs. de daglige bønnene, faste eller pilegrims­ ferd. Ghusl kreves for dem som konverterer til is­ lam; renselsen foregår da forut for resitasjon av tros­ bekjennelsen som markerer overgangen til islam. Se også kwudu. den lille renselsen. G. I. [dsi: ai] (eng., oppr. fork, for government is­ sne. 'utlevert av staten'), anvendt på militær bekled­ ning og utrustning. Brukt som slangebetegnelse på den amerikanske soldat og pa det som er typisk tor ham. eller typisk militært; f.eks. G. /. languge (soldatsprak). G. 1. haircut (militær hårfasong). Uttryk­ ket ble vanlig mot slutten av den annen verdenskrig. G. I. Bill ofRights, populært navn påServicemen 's Readjustment Act ( 1944). Denne loven gav betyde­ lige rettigheter til krigsveteranene fra den annen verdenskrig. Mest viktig i ettertid ble soldatenes rettighet til utdanning. Tilsvarende rettigheter ble gitt veteranene fra f.eks. Koreakrigen. Programmet ble offisielt avsluttet 1956 og hadde da fått flere millioner veteraner gjennom college-utdanningen. Under Vietnamkrigen (1966) ble et mer permanent

program for veteraner etablert, uavhengig av om soldatene har vært med i krig eller ikke i sin tjenes­ tetid. Gia, Høggia og Låggia, to fjelltopper i henholds­ vis Folldal og Tynset kommuner, Hedmark, nær gren­ sen mot Oppdal i Sør-Trøndelag; 1641 og 1452 m o.h. Navnet har mulig sammenheng med norrønt gygr, ■jotunkvinne’. Giacobinidene eller Draconidene, en meteorsverm med maksimum 9. oktober (meteorhyppighet meget variabel). Er assosiert med kometen Giacobini-Zinner. Radiasjonspunkt: a = 262°, 5 = 54°. Giacobini-Zinner, komet oppdaget i 1900 av M. Giacobini og gjenoppdaget i 1913 av E. Zinner. Omløpstiden er 6,61 år med perihelavstand 1,034 og aphelavstand 6,01 AU; den har vært observert i 11 perihelpassasjer, siste gang i 1985. Det er den første komet som er studert fra nært hold av en rom­ sonde. Giacobini-Zinner ble møtt av romsonden International Cometary Explorer, ICE, som utførte plasmaobservasjoner i komethalen 7800 km fra kjer­ nen 11. september 1985. Giacometti [dsakåmetti], Alberto, 1901-66, sveitsisk billedhugger, maler og tegner. Utdannet 1919-20 i Genéve. 1920-22 i Italia, levde siden i Paris, hvor han en tid arbeidet i Emile Bourdelles atelier. Fra 1926 var han særlig interessert i abstrak­ sjonen av menneskelegemet, ble 1930 surrealist og arbeidet med glass, streng, tre og tau. Etter 1935 arbeidet han igjen med menneskekroppen i lang­ strakte, ekspressive figurer. Han har fått stor betyd­ ning for nyere skulptur. -Litt.: A.G. i Malmo Konsthall (1994). Giacometti [dsakåmetti], Antonio Augusto, 1877-1947. sveitsisk maler. Søkte særlig å skape en koloristisk uttrykkskunst og utførte en rekke muralarbeider. mosaikker til universitetet i Zurich, og glassmalerier, bl.a. til St. Martin i Chur. Stadtkirche i Winterthur og Fraumunster i Zurich. Ut­ gav Von Stampa bis Florenz. Blatter der Erinnerung (1943). Giacometti [dsakametti |. Paolo, 1816-82, itali­ ensk dramatiker. Hans historisk-romantiske dramaer gjorde stor lykke i Italia. De mest kjente er Torquato Tasso (1855), Maria Antonietta (1868), La morte civile (1861). Giacosa [djakåsal, Giuseppe, 1847-1906, itali­ ensk dramatiker. Som ung skrev han romantiske, sentimentale skuespill over historiske emner, men han ble etter hvert mer opptatt av historisk og psy­ kologisk sannhet og endte med å skrive ytterst rea­ listiske nåtidsdramaer, tydelig påvirket av Ibsen. Hans hovedverker Tristi Amori (1890) og Come le foglie (1900) er oversatt til mange språk. Sammen med Luigi Illica skrev han librettoen til Puccinis operaer La Boheme, Tosco og Madame Butterfly. Giaever (Giæver). Ivar, f. 5. april 1929 i Bergen, norsk-amerikansk fysiker. Utdannet som maskin­ ingeniør ved NTH. emigrerte 1954 til Canada og derfra 1956 til USA. 1958-88 ved General Electric Research Laboratory, New York, fra 1988 profes­ sor ved Rensselaer Polytechnic, New York, profes­ sor ved Universitetet i Oslo fra samme år. Giaever har gjort seg bemerket for studier av elektron-tunneleffekt ved transport av elektroner gjennom en tynn, isolerende film som skiller to metalliske le­ dere i superledende tilstand. (Se>superledning.) De første undersøkelser og påvisningen av denne form for tunneleffekt ble gjort av Giaever 1960. Meto­ den som han utviklet, har vist seg meget anvendbar for å få opplysninger om ledningselektronenes til­ stander i metaller. For sin oppdagelse fikk Giaever i 1965 Buckleyprisen. som deles ut av American Physical Society, og han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1973 sammen med L. Esaki og B. D. Josephson.

117

11 Giambologna. Sabinerinnenes rov, 1583. Log­ gia dei Lanzi, Firenze. Giambologna [dsambålånja], //. Giovanni da Bologna (egentlig Jean de Boulogne), 1529-1608, flamsk-italiensk billedhugger fra Douai i Flandern, står ved sin behandling av bevegelsesproblemene og den skulpturelle spenning som en overgangsskikkelse til barokken. Han ble utdannet i Flandern, bosatte seg i 1553 i Firenze. I hans kunst smeltes inntrykk fra antikken, Michelangelo og Rafael sammen til et manieristisk uttrykk. Den plastiske form er spenningsfylt og ryt­ misk dekorativ, med en karakteristisk skrueformet bevegelse. Blant hans hovedverker er Merkur (1564, Museo nazionale, Firenze) og Sabinerinnenes rov (1583, Loggia dei Lanzi, Firenze). Berømt er også hans fontener, Neptunfontenen i Bologna (1563-67) og to fontener i Bobolihagen i Firenze (1576 og 1585). Litt.: M. W. Gibbons: G. (1995). Giambdno [djambanå], Michele, antagelig 1420-62, italiensk maler og mosaikk-kunstner i de­ korativ veneziansk gotikk. Hovedverket Madon­ na med barn, ble laget for Markuskirken i Venezia. Giannone [djannåne], Pietro, 1676-1748, itali­ ensk (napolitansk) historiker. Giannone var stats­ advokat i Napoli og utgav 1724 sin store Storia Civile del Regno del Napoli, der han bl.a. kritiserte den katolske kirkes innblanding i politiske forhold. Dette førte til at han ble utstøtt av kirken og måtte flykte. Han døde i fengsel i Torino etter mange års fangenskap. Giannone kritiserte også de katolske dogmer. Giants Causeway (djaionts kå:zwei| (eng. 'kjempens brolagte vei' eller '-promenade'), en ei­ endommelig basaltdannelse på nordkysten av NordIrland, ca. 60 km øst for Londonderry. Et område med ca. 40 000-50 000 basaltsøyler strekker seg i en bredde av 45 m som en kjempemessig molo 275 m ut i havet. Søylene har en diameter på 40-60 cm og er mest fem- eller sekskantede. Glant Steps Idjaiont -], album innspilt i 1959 av saksofonisten John Coltrane og hans kvartett, som bestod av Tommy Flanagan, piano. Paul Chambers, bass, og Art Taylor. trommer. Platen ansees som en milepæl i jazzhistorien, der improvisasjon over et intrikat harmonisk skjema ble drevet til sin

GIBBERELLINER

kanskje ytterste grense. Etter denne innspillingen gikk Coltrane selv over i en sterkt stilskapende pe­ riode der hans improvisasjoner mer og mer var re­ latert til ulike skalaer. Giaquinto Idsakwintå], Corrado, 1703-65, ita­ liensk maler, en av de viktigste representanter for italiensk rokokko. Giaquinto var utdannet i F. Solimenas malerakademi i Napoli, og tok i arv fra mes­ teren grepet på de store bevegede figurkomposisjoner. Han videreutviklet fargebruk og penselteknikk i retning av et lettere og lysere maleri som nærmet seg det man finner i fransk rokokko. Han var virksom i Roma 1727-53, og slo seg ned igjen her etter en periode som hoffmaler i Madrid 175361. Utsmykninger av Giaquinto finnes i kirkene San Lorenzo in Damaso (1735) og Santa Croce in Gerusalemme (1744), og i Palazzo del Quirinale (1740-44) i Roma. Også utsmykninger i domkir­ ken i Pisa og i slottet i Madrid. giardiasis, smittsom, men ufarlig tarmsykdom, finnes over hele verden, men er mer alminnelig i varme enn i kalde strøk. Den fremkalles av en pro­ tozo, Giardia lamblia. som lever i den øvre delen av tynntarmen hos mennesket, ofte uten å fremkal­ le tegn til sykdom. Giardia lamblia utskilles med avføringen i en vegetativ cysteform. Cysten er hårdfør, derfor sprer sykdommen seg lett i områder hvor hygienen er dårlig, idet smitten vanligvis skjer via forurenset mat og drikke. Symptomene er fettrik diaré og ubehag i magen. Behandling med metronidazol er effektiv, men som regel unødvendig. Giardino Armonico |dsardinoarmonico],//(it. 'den harmoniske hagen-), italiensk kammerorkester. Stiftet 1985. Har spesialisert seg på fremføring av barokkmusikk (især Vivaldi) på originalinstrumenter, og har vakt oppsikt med sine friske, origi­ nale tolkninger. Giauque [dsiouk], William Francis. 1895-1982, amerikansk kjemiker, professor i termodynamikk ved University of California, Berkeley. Oppdaget sammen med H. L. Johnston oksygenisotopene l7O og ISO. Kjent for sine undersøkelser over stoffets egenskaper ved ekstremt lave temperaturer. Utvik­ let en metode, adiabatisk avmagnetisering, til å oppnå ytterst lave temperaturer, ca. 0,001 kelvin eller lavere, ved å la et sterkt magnetfelt gjentatte ganger påvirke paramagnetiske salter som på for­ hånd er kjølt ned til flytende heliumtemperaturer. Giauque er videre kjent for sine grunnleggende undersøkelser av termodynamikkens 3. hovedset­ ning. Fikk 1949 Nobelprisen i kjemi for disse un­ dersøkelsene. giaur [giawar] (av tyrk, gåvur, en forvrengning av arab. kafir, 'vantro, kjetter’, eg. 'den som skju­ ler sannheten’); tyrkisk betegnelse på alle ikkemuslimer. Se også >kafir. Gibberd Id^ibod], Frederick, Sir. 1908-84, bri­ tisk arkitekt. Først og fremst knyttet til utbyggin­ gen av de såkalte knew towns etter den annen ver-

William Francis Giauque. Foto fra 1949.

Edward Gibbon

denskrig. Hans prisbelønte katolske katedral i Li­ verpool (1962-66) viser tydelig påvirkning fra O. Niemeyer i Brasilia. Som lærer har han hatt betyd­ ning for den yngre generasjon av britiske arkitek­ ter. gibberelliner (av lat. 'pukkelrygget’), en grup­ pe plantehormoner som bl.a. stimulerer strekningsveksten hos stengler. I Japan hadde man lenge kjent til en sykdom hos risplanter. bakanae, «tåpelig plan­ te», som ytrer seg ved at planten blir meget lang, spinkel og blek med sterkt nedsatt avling. I 1930årene fant japanske forskere at sykdommen skyl­ des soppen Gibberellafujikuroi. som infiserer plan­ tene og utskiller et sekret. Den aktive komponen­ ten i sekretet ble isolert og fikk navnet gibberellin. Over 20 år senere viste det seg at gibberellin fore­ kommer generelt som en naturlig komponent hos alle planter og at det må regnes som et hormon. Etter hvert er det stadig oppdaget nye gibberelliner slik at man nå kjenner ca. 100 typer. De blir beteg­ net GA I. GA2 osv. i rekkefølge etter hvert som de blir oppdaget. Ikke alle gibberelliner er biologisk aktive, mange er f.eks. mellomprodukter under syn­ tesen av de aktive formene. Kjemisk er gibberellinene tetrasykliske diterpenoider med 20 eller 19 karbonatomer. Biosyntesen skjer fra mevalonsyre (med 6 karbonatomer) over en rekke fosforylerte mellomprodukter og senere ringdannelser. Syntesen av gibberellin foregår mange steder i planten, som i umodne frø, unge blad, knopper og stengelspisser, muligens også i rotspisser. Gibberel­ linene transporteres sannsynligvis i plantens silvev og vedvev. Selv mengder på I (F10 g har en påvise­ lig effekt på strekningsveksten. Meget påfallende er virkningen hos dvergmutanter av mais og ert. Disse plantene har antagelig ingen syntese av ak­ tivt gibberellin (genmutanter). Ved tilstrekkelig til­ førsel av gibberellin får plantene normal lengde­ vekst. Lignende forhold er det hos flere toårige plan­ ter. f.eks. kål. Den har tettsittende blad, men med gibberellintilførsel kan den bli flere meter lang. Gibberellin spiller også en rolle ved spiring av korn. Her syntetiseres gibberellin i embryo (kimen) og transporteres til aleuronlaget hvor det haren spesi­ fikk effekt på syntesen av enzymer som spalter sti­ velse og proteiner i frøhviten. Gibberellin stimule­ rer blomstring og kan hos langdagsplanter erstatte kravet til lang dag. Hos toårige planter kan gibberel­ lin erstatte plantens krav til lav temperatur i den mellomliggende vinteren (vernalisering). Frøhvile innebærer ofte at frøet må gjennom en kuldeperiode før spiring, men kuldeperioden kan erstattes med gibberellintilførsel. Bruk. Fordi gibberellin har mange fysiologiske ef­ fekter, er det ikke uventet at noen av disse har fått praktisk betydning. Særlig kjent er at sprøyting med gibberellin hos druer gir større klaser fordi stilken øker sin lengdevekst. I bryggerier fører gibberellintilsetning til raskere maltningsprosess med spalting

118

GIBBON

Gibboner. Hunn av svartgibbon, hvitkinnet variant. av stivelse. På Hawaii sprøytes sukkerrør med gibberellin, som gir større vekst og sukkerinnhold. En motsatt effekt får man ved bruk av syntetiske vekstretardanter (veksthemmere). Disse hemmer syntesen av gibberellin ved at et enzym i synteseveien blok­ keres. Vekstretardanter brukes bl.a. ved korndyrking for å oppnå kortere og stivere strå og i en del blom­ sterkulturer for å gi mer kompakte planter. EBr Gibbon | giban], Edward. 1737-94. britisk histo­ riker. Han gikk over til katolisismen og ble derfor vist bort fra universitetet i Oxford 16 år gammel. Han tilbrakte så fem år i Lausanne og ble sterkt fransk påvirket både i sin tanke og stil; her ble han igjen nominelt protestant, men i virkeligheten en filosofisk deist som betraktet all form for religion med kjølig skepsis. 1 1761 skrev han på fransk Essai surFétude de la littérature. Under et opphold i Roma ble han grepet av tanken om Romas fordums storhet og besluttet å skildre Romerrikets under­ gang. 1776 kom første bind av hans livsverk, History of the Decline and Fall of the Roman Empire. som straks slo igjennom; 1788 var verket fullført med bind 6. De siste bindene skrev han i Lausanne, hvor han bodde 1783-93; bølgene av den franske revolusjon drev ham hjem igjen til London, hvor han døde kort etter. Decline and Fall er et av den britiske litteraturs monumentale verker, pompøst retorisk i sin stil, levende og artistisk fremstilt på grunnlag av en uhy­ re lærdom, og båret av beundring for Romerrikets velde. Hans Autobiography utkom 1795 og ble ut­ gitt med introduksjon av J. B. Bury (1907); Journals, eng. utg. ved D. M. Low (1929) og fr. ved G. A. Bonnard (1945); Letters ved J. E. Norton (1956). Litt.: G. M. Young: G. (ny utg. 1948); H. Bond: The Literary Art of E. G. (1960). Gibbon [gibøn], Lewis Grassic, se James Leslie ► Mitchell. gibboner, Hylobatidae, familie i ordenen prima­ ter. Slanke, haleløse, opptil 1 m høye, klatreaper som lever i trær. De har lange armer med sterkt for­ lengede fingre og kan slynge seg 10—12 m fra tre til tre. Når de beveger seg på jorden, bruker de arme­ ne som balansestenger. Lite hode, skallen mangler kammer for muskelfeste. og hjernen er forholdsvis liten (ca. 150 cm’). De har lange, spisse hjørneten­ ner, og kinntennene skiller seg en del fra dem hos menneskeaper og mennesker. Harkledningen er tett og varierer i farge hos de forskjellige arter, fra svart, brunt, gult til hvitt. Ansiktet og de to små seteputene er nakne og svarte. Hanner og hunner er svært like både når det gjelder størrelse, farge, hårkledning m.m. Gibbonene synger - særlig om kvelden - med klar stemme, men sangorganet er ikke stem­ mebånd. men omdannelser i strupehodet.

Gibbonene lever av blad, frukter, skudd og røtter, men tar også insekter, edderkopper, egg, fugleun­ ger m.m. De lever i eviggrønn regnskog og delvis løvfellende monsunskog. Forekommer bare i den sørlige delen av tropisk Asia, særlig på Borneo, Sumatra og Java, men også på Taiwan, Malakka, Tonkin, Arkan, og det østligste India. Omfatter 9 arter i slekten Hylobates, bl.a. ►siamang, ►lar, ►hulokgibbon og ►sølvgibbon. For nær­ mere systematisk plassering, se Nøkkelbindets ta­ bell Dyreriket. Fossile rester av gibbonene er kjent fra Asia og Afrika helt tilbake til oligocen. Det viser at gibbon­ ene tidlig skilte seg fra menneskeapene. Se også ►aper. Gibbons [gibønz], Grinling, 1648-1721, født i Rotterdam, engelsk billedhugger og treskjærer, kom som 19-åring til London. Ble oppdaget av maleren Sir Peter Lely og forfatteren John Evelyn, som pre­ senterte ham for Karl 2 og arkitekten Sir Christo­ pher Wren. Blant hans arbeider for kongehuset er bronsestatuen av Jakob 2 påTrafalgar Square (1686) mest kjent. Gibbons’ treskjærerarbeider, som oftest dekorative bladverk med frukt, blomster og dyr, er særlig fremragende. Han laget dekorasjoner i flere av Wrens bygninger, bl.a. St. Paul-katedralen. Ar­ beider av Gibbons finnes bl.a. i Windsor-kapellet og i biblioteket i Trinity College, Oxford. Hans enes­ te sikre billedrelieff i tre er det udaterte St. Stefan stenes i Victoria and Albert Museum, London. La­ get også gravskulpturer i marmor. Gibbons Igibanz], Orlando, 1583-1625, engelsk komponist og organist. Tilknyttet Chapel Royal fra ca. 1603, fra 1623 også organist ved Westminster Abbey. Doktor i musikk ved universitetet i Oxford 1622. Han var en av de ledende komponistene i England på 1600-tallet. Har etterlatt seg et stort antall sakrale og profane verker: anthems, madrigaler, fantasier for strykere og for klaver, variasjo­ ner og preludier for klaver m.m. Gibbons var en forløper for Henry Purcell. Gibbons [gibønz], Stella, 1902-89, britisk for­ fatter; mest kjent for sin første roman Cold Comfort Farm (1932), en vittig parodi på de dystre, skjebnetunge skildringene av bondelivet og men­ neskets forhold til elementene som finnes hos for­ fattere som Sheila Kaye-Smith, Mary Webb og D. H. Lawrence. Hun utgav ellers en rekke romaner, dikt- og novellesamlinger. Gibbs [gibz], James, 1682-1754, britisk arkitekt. Elev av Carlo Fontana i Roma. Hans første kirke. St. Mary-Le-Strand i London (1714-23). er preget av italiensk manierisme, og må oppfattes som et forsøk på å lage en mer selvstendig engelsk barokkarkitektur enn det den ellers rådende palladianisme formådde. I hans mest kjente byggverk, kirken St. Martin-in-the-Fields ved Trafalgar Square i Lon­ don (1720-26), kombinerte han dristig den klassis­ ke og den middelalderske bygningskunsts fremste karakteristika, henholdsvis tempelfronten og det spirkronede tårn. Den fikk stor innflytelse på kir­ kearkitekturen både i Storbritannia og USA. Gibbs tegnet en rekke herregårder og dessuten bygninger i universitetsbyene Oxford og Cambridge. Av de siste er Senate House i Cambridge (1722-30) og det originale bibliotekbygget Radcliffe Camera i Oxford (1737-54) de mest betydelige. Hans A Book of Architecture (1728) og Rides for Drawing the Several Parts of Architecture (1732) fikk stor betydning for engelske arkitekter. Litt.: T. Friedman: J. G. (1984). Gibbs [gibz], Josiah Willard. 1839-1903, ameri­ kansk matematiker og fysiker, professor ved Yale University i New Haven 1871. Størstedelen av hans vitenskapelige produksjon ligger på den matema­ tiske fysikks område. Han arbeidet særlig med pro­ blemer fra termodynamikken (se ►Gibbs' faseregel. ►Gibbs fri energi) og vektoranalysen. Æres­

doktor ved Universitetet i Oslo i forbindelse med Abel-jubileel i 1902. Hans arbeider er samlet i Scientific Papers (1906). Gibbs [gibz], Mike (eg. Michael Clement li ving), f. 1937 i Rhodesia (det nåværende Zimbabwe), bri­ tisk jazzmusiker, trombonist, pianist, komponist og arrangør. Han studerte i USA, og bosatte seg i Stor­ britannia i 1965. Han har skrevet for bl.a. Johnny Dankworth. Gary Burton, John McLaughlin og Pat Metheny, og senere også for Joni Mitchell og Peter Gabriel. Dessuten har han laget film- og ballettmusikk. Gibbs’ faseregel, regel for å beskrive hvor man­ ge faser som kan opptre samtidig i et gitt kjemisk system, f.eks. i metallurgiske blandinger (legerin­ ger). Gibbs’ faseregel sier at foret system i termo­ dynamisk likevekt (se ►termodynamikk), er antal­ let av frihetsgrader, F. dvs. uavhengige variable ter­ modynamiske tilstandsstørrelser som trykk, tempe­ ratur, entropi, gitt ved F - C - P + 2, hvor C er antall komponenter, dvs. det minste antall kjemis­ ke stoffer/enheter som er påkrevet for å angi alle sammensetninger innen systemet, og P er antall ►faser (en eller flere faste og/eller flytende faser; gass). Dersom man betrakter en gitt forbindelse, f.eks. vann, H,O, er C = I. Velges P = 2, blir F = 1. Vann kan derfor eksistere i to faser ved en hvilken som helst temperatur, men damptrykket er da bestemt av temperaturen og omvendt. Velges P- 3, bl ir F = 0. Man har ingen frihetsgrad. Ved likevekt kan vann kun eksistere i tre faser ved en bestemt temperatur og et bestemt trykk, trippelpunktet. For faste stof­ fer benyttes oftest den såkalte kondenserte fasere­ gel , F - C - P + I, der man ser bort fra gassfasen. Historie. Gibbs’ faseregel ble beskrevet av ameri­ kaneren J. W. Gibbs 1876, men ble lenge helt upå­ aktet. Mange år senere ble den gjenoppdaget uav­ hengig av flere, bl.a. Max Planck. Gibbs fri energi (etter J. W. Gibbs), størrelse i termodynamikken (varmelæren) som angir energi­ en for en fase eller et system. Uttrykkes ved funk­ sjonen G = H -TS, hvor T er den absolutte tempe­ ratur og S er entropien. Størrelsen H kalles entalpien og er gitt ved E +p V. der E er den indre energi,/? er trykket og V er volumet. (Se også ►termodyna­ mikk.) gibbsitt, hydrargillitt, hvitt til grått, monoklint mineral som består av aluminiumhydroksid Al(OH),. Det er en viktig bestanddel av ►bauxitt, sammen med bdhmitt og diaspor. Finnes også som små krystaller på druser i syenittpegmatittganger ved Langesundsfjorden. Navn etter mineralsamleren George Gibbs (17761833). gibbus (lat. 'pukkel’), ►pukkelrygg, abnorm krumning eller begrenset knekkdannelse på virvelsøylen. Gibea (av hebr. 'høyde'). bibelsk stedsnavn. Best kjent er Sauls Gibea (Dom 19.14). Navnet knyttes også til David-tradisjonene (1 Sam 15-2 Sam 5). Byen spiller en rolle i tidlige bibelske tradisjoner, men nevnes bare sporadisk i senere tekster. Gibea er identifisert med ruinhaugen Tell el-Ful. 5 km nord for Jerusalem, som ble utgravd av ameri­ kanske arkeologer 1922-23, 1933 og 1964. Utgrav­ ningene har avdekket sammenhengende bosetting fra jernalderen (1200 f.Kr.) til hellenistisk tid og beskjed­ ne levninger fra romersk tid. Det er bl.a. funnet en rekke siloer for lagring av vin og/eller korn. Gibeon (av hebr. 'høyde'), bibelsk stedsnavn, lå der den nåværende landsbyen el-Jib ligger, 9 km nord for Jerusalem. Byen spiller en rolle i de gam­ meltestamentlige beretningene om landnåm og tid­ lig kongetid. I Jos 9-10 omtales erobringen av Gi­ beon og israelittenes avtale med gibeonittene. 1 Kong 3 omtales Salomos drøm i Gibeon.

GIBRALTARSTREDET

119

Gibraltars karakteristiske profil sett fra sør.

Gibraltar Utgravninger 1957-62 og 1983-84 har vist at Gibeon må ha vært økonomisk viktig i bronse- og jernalder. Bl.a. er det avdekket omfattende vanningssystemer, lagre for vinproduksjon og gravanlegg. Gibika, burgunderkonge som hersket ved Rhinen på begynnelsen av 400-tallet. og som det fortelles om i det tyske Nibelungenlied. I de norrøne sagn om Volsungene kalles han Gjuke. Gibostad, tettsted på østsiden av Senja i Lenvik kommune. Troms; 428 innb. (1995). Senja videre­ gående skole med bl.a. landbruksfaglig studieret­ ning, mekanisk verksted. Psykiatrisk sykehjem. Navnet kommer av norrønt Geigubolstadr; Geiga har kanskje vært navn på Gisundet. kan høre til norrønt geiga, ‘vingle, gå skjevt’; siste ledd betyr ‘bosted’. Gibraltar [sp. utt. xibraltar, eng. d^ibrå:Ita. norsk JTbraltar], britisk kronkoloni nær sørspissen av Spa­ nia, på en halvøy mellom Algecirasbukta (Gibraltarbukta) og Middelhavet; 6,5 km2 med 31 900 innb. (1995), 4908 per km2. Kolonien styres formelt av en guvernør, som også er øverstkommanderende. Han har ved sin side et utøvende råd, som etter konstitusjonen av 1964 har

stor innflytelse, og en rådgivende forsamling. De to rådene danner fra I968 en nasjonalforsamling. I praksis har Gibraltar selvstyre på alle områder unn­ tatt i utenriks- og forsvarsspørsmål. Natur. Halvøya er en opptil 426 m høy odde av jurakalkstein, kjent som «the Rock». Den stuper bratt ned mot sjøen i øst og skråner slakere mot vest, der byen Gibraltar ligger. En smal, Hat landtange, under den annen verdenskrig gjennomskåret av en kanal, gir forbindelse nordover. Her ligger en 0,6-1 km bred nøytral sone og den internasjonale lufthavnen. Klima. Gibraltar har middelhavsklima; middeltem­ peratur i kaldeste måned (jan.-feb.) er 12.5 °C og i varmeste måned (aug.) 24,5 °C. Årlig nedbørmengde er ca. 800 mm. Naturlige vannløp finnes ikke, og drikkevannsforsyningen er avhengig av regn­ vann. Plante- og dyreliv. Plantelivet er temmelig artsfattig, men Gibraltar er hjemsted for en koloni av berberaper (gibraltaraper), den eneste viltlevende kolonien i Europa. Befolkning. Ca. 72 % av befolkningen er gibraltere med britisk statsborgerskap, dvs. personer som er født på Gibraltar før 1925 og deres etterkomme­ re. Britisk militærpersonell og deres familier utgjør ca. 16 % av befolkningen, og 12 % er utlendinger. De fleste gibraltere er av genovesisk, portugisisk og maltesisk avstamning og taler spansk. V4 av inn­ byggerne tilhører den romersk-katolske kirke. Næringsliv. Gibraltar har få muligheter til land­ bruk, ingen mineralresurser og industrien er nær­ mest uten betydning. Tradisjonelt har arbeid for de militære myndigheter betydd mye. Den britiske til­ stedeværelsen har imidlertid blitt trappet ned i se­ nere tid, og bidrog 1995 med kun ca. 10 % av øko­ nomien. Viktigere for økonomien og sysselsettin­ gen er finansvirksomheten, turismen og service til skipsfarten. Gibraltar har tre tørrdokker og et hav­ nebasseng på 180 hektar, beskyttet bak tre moloer, og er en viktig flåtebase og bunkringsstasjon med mange skipsanløp. Sterke befestninger er sprengt inn i fjellet. Størstedelen av arealet opptas av mili­ tære anlegg. Historie. Navnet Gibraltar (arab. Jabal al-Tarik, Tariks fjell) stammer fra Tarik, som 711 erobret halvøya (og det vestgotiske rike i Spania) og lot bygge et kastell for å sikre forbindelsen til Afrika. Spanierne holdt Gibraltar besatt 1309-33 og fra 1462 og anla nye befestninger. Under den spanske arvefølgekrig ble Gibraltar inntatt av britiske og nederlandske stridskrefter 1704, og tilfalt England ved Utrecht-freden 1713. Ved åpningen av Suez­ kanalen fikk Gibraltar økt betydning. Under den annen verdenskrig spilte Gibraltar en viktig rolle

for de alliertes krigføring i Middelhavet og tjente bl.a. som hovedkvarter og flåte-og flybase ved land­ gangen i Fransk Nord-Afrika. Etter den britiske flåteaksjon mot Oran juli 1940 ble Gibraltar bombet av franske fly, og senere gjentatte ganger av itali­ enske og tyske flystyrker. Spania har etter den annen verdenskrig gjentatte ganger understreket sitt krav på Gibraltar. På FNs anmodning ble det i 1967 avholdt en folkeavstem­ ning som gav et overveldende flertall mot innlem­ melse i Spania (12 138 stemmer mot 44). Spania stengte deretter grensen 1969-85. Spania har opp­ rettholdt sitt krav på kolonien. I 1991 foreslo Spa­ nia at Gibraltar skulle få indre selvstyre med felles spansk-britisk overhøyhet, et forslag som ble av­ vist av Gibraltar. I mangel av gjennomslag for sine synspunkter har Spania blokkert Gibraltars tilknyt­ ning til EU. Spania og Storbritannia har likevel sam­ arbeidet, bl.a. om å få bukt med den omfattende smuglingen gjennom kolonien. I 1990-årene har britene redusert sitt militære nærvær betydelig. gibraltarape [fi-], berberape, magott, Macaca sylvana, primatart i dyreapefamilien. En kraftig og langbeint, haleløs ape. Kroppslengde 50-60 cm, vekt 11 -15 kg. Pelsen er gulgrå til gråbrun, under­ siden lysere. Ansiktet er mørkt kjøttfarget. Fore­ kommer i det nordlige Algerie og Marokko og er innført til Gibraltar. Eneste viltlevende ape i Euro­ pa, og den eneste makak som forekommer utenfor Asia. Gibraltarskallen [fi-J, hodeskalle av et fossilt menneske, funnet ved Gibraltar i 1848. Etter fun­ net av neandertal mennesket (Homo sapiens neanderthalensis) i 1864 ble det klart at Gibraltarskal­ len hørte til denne mennesketypen. Senere er et ca. 5 år gammelt neandertalbarn funnet ved Gibraltar. Gibraltarstredet [fi-], strede mellom sørspissen av Spania og nordspissen av Marokko, forbinder Middelhavet med Atlanterhavet. Sundet er 13 km bredt og 65 km langt; terskeldypet er 320 m. Sundet markerer et brudd i fjellkjeden som går over fra Spania til de nordligste grener av Atlassystemet i Nord-Afrika. I Middelhavet er fordam­ pingen større enn tilførselen av ferskvann, strøm­ men går derfor hovedsakelig innover. Atlanterhavs­ vannet er mindre salt og lettere, og flyter øverst. Langs bunnen strømmer noe av det salte, tunge middelhavsvannet utover. Strømmen varierer i styr­ ke og omfang med tidevannet. Terskelen hindrer at det kalde dypvannet i Atlanterhavet kommer inn i Middelhavets basseng. Det gamle norske navn på Gibraltarstredet var Nørvasund (Njørvasund). Gibraltartunnelen. I 1996 inngikk spanske og marokkanske myndigheter en avtale om å bygge

120

GIBRAN

undersjøisk tunnel under Gibraltarstredet, mellom Tangier i Marokko og Tarifa i Spania. Etter planen skal det bygges to jernbanetunneler og en tunnel for telekommunikasjon; total lengde 38.7 km. hvor­ av 28 km skal gå under havnbunnen. Prosjektet er planlagt å starte i 1997. og skal stå ferdig i 2010. Gibran, Kahlil Gibran. 1883-1931, libanesisk forfatter og maler, se Khalil Jibran ►Jibran. Gibson [gibsn], Alexander (Drummond). Sir, f. 1926. britisk dirigent. Utdannet ved bl.a. Royal College of Music, London. 1957-59 musikalsk le­ der for Sadlefs Wells Opera. 1959-84 sjefdirigent for Scottish National Orchestra. I I962 var han en av grunnleggerne av Scottish Opera, som han var kunstnerisk leder for inntil 1980. Ansees som en av sitt lands fremste orkesterledere. Gibson [gibsn], Charles Dana, 1867-1944. ame­ rikansk tegner, berømt for sine satiriske pennetegninger fra sosietetslivet. Hans Gibson Girl er en mondén amerikansk kvinneskjønnhet, som bl.a. den senere lady Nancy Astor og den norskfødte Camil­ la Clifford var modeller for. Gibson illustrerte ve­ sentlig magasiner og bøker og utgav flere samlin­ ger av tegninger, bl.a. Pictures ofPeople (1896) og The Social Ladder (\902). Gibson |gibsn|. John. 1790-1866. britisk billed­ hugger, ved siden av John Flaxman en av de leden­ de klassisistiske engelske billedhuggere. Drog 1817 til Roma, studerte under Antonio Canova og ble påvirket av Bertel Thorvaldsen. Bortsett fra enkel­ te besøk i hjemlandet, det lengste 1844—47. forble han i Roma resten av sitt liv. Hans arbeider er elsk­ verdige og yndefulle: Amor og Psyke, Hylas og to najader, Jeger og hund o.fl. Gibson gjorde allerede i midten av århundret interessante forsøk med polykrom skulptur og hevdet dermed en oppfatning av antikken som først lang tid senere ble oppdaget. Mest kjent er hans Tinted Venus (Farget Venus, 1851-55). Gibson | gibsn|, Mel, f. 1956, australsk filmskue­ spiller. Født i USA, fulgte sine foreldre til Austra­ lia som 12-åring hvor han filmdebuterte 1976. Gjen­ nombrudd i Mad Max (1979; oppfølgere 1981 og 1985), fikk ros for sine hovedroller i Gallipoli (1981) og The Year of Living Dangerously (Brenn­ punkt Djakarta, 1982). Etter rollen i The Bounty (1984; som mytteristen Fletcher Christian) ble han en av Hollywoods publikumsmagneter med politikomediene Lethal Weapon (Dødelig våpen, 1987; oppfølgere 1989 og 1992), og dessuten Tequila Sunrise (1988) og Hamlet (1990; tittelrollen) Han har regissert The Man Without a Face (Mannen uten ansikt, 1993) og den Oscar-belønte Braveheart (1995) foruten å ha hovedroller i begge. Gibson [gibsn]. Wilfrid Wilson. 1878-1962. bri­ tisk dikter; fant sitt stoff og sin form i Stonefolds (1907) og Daily Bread( 1910). Her og i senere dikt­ samlinger (Fires. 1912; Livelihood, 1917 o.fl.) skildret han de fattige industri- og jordbruksarbeider ­ nes og fiskernes kår i sitt hjemlige Northumberland i en stil preget av lyrisk styrke og originalitet. I samlingen Battle (1915) uttrykte han sin avsky for krigen. Blant senere samlinger kan nevnes Kestrel Edge (1924). The Outpost (1944) og Within Four Walls (1950). Gibson Igibsn|. William, f. 1914. amerikansk forfatter; har skrevet lyrikk, romaner, familiekrøniken A Mass for the Dead (1968). en musical. Galden Boy (1964). og skuespill. Han fikk sitt gjen­ nombrudd med komedien Two For The Seesaw (1959; To på vippen; filmatisert 1962). og nådde verdensberømmelse med The Miracle Worker (1960; Mirakelet Helen Keller; filmatisert 1962) om Helen Kellers lærerinne Anne Sullivan. Golda (1977) er en dramatisering av Golda Meirs liv. Gibson Igibsn 1. William, f. 1948. amerikansk forfatter, bosatt i Canada. Etter en del noveller gav

André Gide han i 1984 ut sin første roman, Neuromancer, der han lanserte begrepet cyberspace. Den ble en stor suksess, og fikk også kultstatus som den første ro­ manen i en ny science fiction-sjanger, cyberpunk. Sjangeren, som for øvrig allerede regnes som noe passé, kjennetegnes av et pessimistisk syn på frem­ tiden, der multinasjonale selskaper og ny teknologi har en dominerende og negativ innflytelse på folks dagligliv. Gibson fulgte opp med romanene Count Zero (1986) og Mona Lisa Overdrive (1988). foruten novellesamlingen Burning Chrome (1986). Roma­ nen The Difference Engine (1990. skrevet sm.m. Bruce Sterling) er henlagt til 1800-tallet og skild­ rer et viktoriansk samfunn der dampdrevne data­ maskiner har gjort sitt inntog. Virtual Light (1993; norsk overs. Virtuelt lys. 1994). handlerom en nær fremtid og har et noe mindre pessimistisk preg. 1 romanen Idoru (1996) er handlingen lagt til Tokyo i det 21. århundre. Gibson har ellers bl.a. skrevet manus til filmen Johnny Mnemonic (1995). basert på en novelle fra Burning Chrome. Giboen, Håvard Knutson. 1809-73. født i Sel­ jord. norsk hardingfelespiller og komponist; kjent for sitt følelsesfulle spill og sin mesterlige fingerteknikk. Han komponerte flere slåtter, bl.a. Haavards draum. Edvard Grieg bearbeidet to av dem for klaver i op. 72.-Litt.: Å. Bjørndal og B. Alver: - og fela ho lét (1985). Gichtel [gikjtal], Johann Georg. 1638-1710. tysk mystiker; advokat i Regensburg, men forvist derfra 1668; siden bosatt i Amsterdam. Hengav seg til svenneriske syner, åpenbaringer og samtaler med engler. Så med motvilje på ekteskapet. Dannet in­ gen menighet, men samlet tilhengere, gichtelianere eller englebrødre. gidda, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: vår. forår. Giddens Igidanz], Anthony, f. 1938. britisk so­ siolog. professor ved King s College. Cambridge. Han har skrevet flere bøker om samtidsforståelse og sosial teori som er mye brukt ved høyere lære­ steder. Giddens har kritisert de teoretiske begrensninger som følger historisk materialisme, samtidig som han også har vært kritisk til teoriene om post­ modernismen. Han har argumentert for at den vel­ utviklede modernitet (high modernity) er et defini­ tivt stadium i samfunnsutviklingen, og at dette stil­ ler spesielle krav til menneskelig refleksjon. Han har bl.a. hevdet at tradisjoner bare kan bevares hvis de også kan begrunnes sosialt. Alternativet er at tra­ disjonene går tapt, eller at folk blir fundamentalis­ ter. Blant bøkene hans kan nevnes New Rides of Sociological Method (1976). A Contemporary Critique of Historical Materialism (1981), Sociology (1982). The Consequences of Modernity (1990) og Political Sociology and Social Theory (1995). Giddings, Franklin Henry. 1855-1931. ameri­ kansk sosiolog, professor ved Columbia Universi­

ty 1894-1928. Han var påvirket av bl.a. Auguste Comtes positivisme og Herbert Spencers sosialdar­ winisme, og regnes som en av grunnleggerne av den vitenskapelige sosiologi i USA. Ikke minst var han en banebryter i bruk av statistiske metoder. Av hans verker kan nevnes The Principles of Socio­ logy (1896), Inductive Sociology (1901) og The Scientific Study of Human Society (1924). Gide Isidj, André, 1869-1951, fransk forfatter. Han ble tidlig farløs, og moren gav ham en streng og isolert oppdragelse. Hans første verker vitner om en spenning mellom asketiske idealer og en sensu­ ell nytelsesmoral, og ikke minst om hvordan han gradvis oppdaget og godtok sin homofile legning. Slik danner Gides personlige erfaringer samtidig et bilde på samtidens litterære og moralske debatter. Fortellingen Paludes (1895) er en harsellas over symbolismen og samtidens litterære miljøer. For­ melt peker den frem mot litteraturen etter den an­ nen verdenskrig. Les Nourritures terrestres (1897) er et stykke prosapoesi som oppfordrer til stadig å være disponibel, klar til oppbrudd, og om nødven­ dig å bryte med de borgerlige verdinormer. På 1900-tallet skrev Gide en rekke betydelige prosaforteliinger: L'Immoraliste (1902; norsk overs. Immoralisten, 1985). La Porte étroite (1909; norsk overs. Den trange port, 1921), Les Caves du Vatican (1914), La Syniphonie pastorale (1919; norsk overs. Hyrden. 1926; filmatisert av Jean Delannoy 1946), LEcole desfemmes (1929; norsk overs. Kvinnesko­ len, 1946). I romanen Les Faux-Monnayeurs (1926; norsk overs. Falskmynterne, 1963), om en roman som er i ferd med å skrives, reflekterer Gide over forfattertekniske problemer. Han stiller spørsmålstegn ved den enlinjede fortelling som gir illusjon av sannsyn­ lighet og vil, inspirert av bl.a. Freuds undersøkelser av det ubevisste, skrive en «ny» roman, en flerstemmig fortelling som kan ta opp Uere aspekter ved vir­ keligheten samtidig. Denne boken, samt den lille dagboken han førte på samme tid. Journal des FauxMonnayeurs (1927), har hatt stor innflytelse på mange moderne romanforfattere. Gide skrev ogsa skuespill, essays, reiseskildrin­ ger og memoarer. Si le Grain ne meurt (1926), Et nunc manet in te (1947), samt hans dagbøker, sam­ let under t ittelen Journal. giret godt innblikk i hans personlighetsutvikling og virke. Stilistisk var han samtidig nyskapende og klassisk enkel og klar. Gide var i 1909 med på å grunnlegge tidsskriftet La ►Nouvelle Revue Frangaise. I begynnelsen av 1930-årene sluttet han seg til de kommunistiske ideer, men etter en reise til Sovjetunionen i 1936 brøt han med kommunismen (Retour de FU.R.S.S., 1936. norsk overs. Hjem fra Sovjet. 1937). Han kjempet også mot fransk kolonipolitikk og mot skjevheter i rettssystemet. Han ble tildelt Nobel­ prisen i litteratur i 1947. I samtiden var Gide en intellektuell lederskikkel­ se i Europa, en typisk engasjert forfatter, men man­ ge av hans holdninger var sterkt omdiskuterte. Se­ nere har det særlig vært de formelle nyvinninger i hans forfatterskap man har vært opptatt av. Litt.: L. Eckhoff; A. G. (1947): G. W. Ireland: A. G. A Study of his Creative Writings (1970); C. Martin: A. G. (1975). TW Gideon, bibelsk person. Stammehøvding i det gamle Israel, omtalt i Dommernes bok (kap. 6-8), der han skildres som en dyktig kriger og en for­ kjemper for Jahvereligionen. Fikk tilnavnet Jerubbaal ("den som kjemper mot BaaF). Giebel [yi:bal |. Agnes, f. 1921. nederlandsk san­ ger (sopran). Gjennom konsertfremføringer og pla­ teinnspillinger markerte hun seg som tolker av Bach, og også wienerklassisismens og romantikkens oratorielitteratur. Etterhvert viet hun 1900-tallets mu­ sikk stor oppmerksomhet. gieddi, giedde-, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: eng.

GIFHORN

121

Sir John Gielgud i rollen som Cassius i Julius Caesar fra 1953. Giedion [gi:dian], Sigfried. 1888-1968. sveitsisk arkitekturteoretiker. Ble 1954 professor ved Har­ vard University. Viet seg særlig den moderne arki­ tektur og dens historiske bakgrunn. Som skribent og lærer rettet han oppmerksomheten mot arkitek­ turens sosiologiske bakgrunn og dens forhold til mennesket. Hans viktigste arbeider er Bauen in Frankreich (1928), Space, Time and Architecture (1941 og senere utg.), Mechanization Takes Com­ mand (1948) og Architecture and the Phenomena ofTransition (1970). Gielen Igiløn], Michael (Andreas), f. 1927. tyskfødt østerriksk dirigent og komponist. Studerte i Buenos Aires og Wien. Virket som dirigent ved Wiener Staatsoper 1951-60. Stockholm 1960-65. Koln 1965-68. Brussel 1969-73. Amsterdam 197378. senere musikalsk leder ved Frankfurter Oper. Som komponist (orkesterverker, kammermusikk, korverker og sanger) slutter han seg til Schdnberg og Wienerskolen. Gielgud [gilgud], John. Sir. f. 1904. britisk skue­ spiller og instruktør. Debuterte 1921 på Old Vic, og utviklet seg til å bli en av Storbritannias ledende Shakespeare-skuespillere. bl.a. gjennom sin inten­ se og høyt kultiverte tolkning av Romeo. Richard 2 og Hamlet; den siste rollen utførte han 1939 på Kronborg. I 1955 gjestet han på Nationaltheatret i Oslo med Shakespeare-teatret i Stratford som Kong Lear og Benedikt i Stor ståhei for ingenting. Giel­ gud er også en blendende lystspillkunstner (Oscar Wilde) og en følsom fremstiller av det nye poetiske drama (Christopher Fry). Fra høsten 1968 fast knyt­ tet til National Theatre i London, hans oppgaver har spent fra Shakespeares Stormen til Harold Pinters Ingenmannsland (1977). Filmdebut 1933 i The Good Companions. Flittig benyttet i karakterbiroller, bl.a. i Julius Cæsar (1953 og 1969), Becket (1964), Oh, What a Lovely War (1969). Murde r on the Orient Express (1974), The Elephant Man (1981), Chariots of Fire (1981) og Gandhi (1982). Det var imidlertid rollen som butle­ ren i komedien Arthur (1981) som innbrakte ham hans første Oscar-pris. Hovedrollen i Prospero’s Books(\99\). gieli, en av de vestlige gruppene av ►pygmeer i Sentral-Afrika. Mange av dem er etter hvert blitt tvun­ get til å oppgi sitt tradisjonelle levevis som jegere og sankere, og i stedet søke å livnære seg som jordbru­ kere. Giellebol, Reier, 1737-1803. født i Høland, norsk prest og forfatter. Sluttet seg til herrnhuterne i Kø­ benhavn og gav ut flere religiøse skrifter, blant an­ net et par teologiske lærebøker. I 1771 utkom Na­ turlig og oeconomisk Beskrivelse over Hølands Præstegield(utgitt på ny i faksimile 1977), som var tilegnet Struensee. Samme år utkom anonymt på romeriksmål med dansk oversettelse Samtale imellem Einer Jermonsøn og Reiar Randulvsøn paa Opland i Aggershuus-Stift med kritikk over embets­

menn i Norge. Skriftet har særlig interesse som det første større originale prosaskrift på norsk bygde­ mål (trykt på ny i Historisk tidsskrift, 3. rekke, bd. 5). Det har vært sett på som et interessant utslag av den norske bondereisning mot embetsmennene og som et varsel om målreisningstanken. Da Struen­ see falt, måtte Giellebøl gjøre ydmykende avbikt og fikk så Valle sognekall i Setesdal. I Topographisk Journal 1800-01 lot han trykke en beskrivel­ se over Setesdal; denne var 1780 blitt prisbelønnet av Det danske landhusholdningsselskab. I 1782 ble han prost i Stavanger. Gienah (arab. al-Jandh, ‘vingen’ ),e Cygni, stjer­ ne i Svanen. Farge gul. størrelsesklasse 2.6. gi en god dag i, bry seg en god dag om (og lig­ nende). gammel talemåte som blant annet finnes hos Holberg, f.eks. i Don Ranudo i replikk av Leonora. Den ironiske betydningen gi blaffen i. være likeglad med, er ikke opprinnelig; hos de gamle nordmenn var uttrykket tvertimot en alminnelig hilsen: Jeg gir Eder en god dag. Herre (Kongespeilet). Gierek, Edward, f. 1913. polsk politiker. Emigrer­ te sammen med moren til Frankrike 1923 og ble gruvearbeider. Vendte tilbake til Polen i 1948. Fra 1956 til 1980 var han medlem av politbyrået. Da Wladystaw Gomulka måtte ga av som partisjef i 1970. etter arbeideruro pga. økte matpriser, over­ tok Gierek som førstesekretær i sentralkomiteen (partisjef). Gierek måtte selv gå av etter lignende demonstrasjoner i 1980. og ble etter ett år i husar­ rest ekskludert fra kommunistpartiet 1981. Gierke [gi:rkø], Otto Friedrich von. 1841-1921. tysk jurist og rettsfilosof. Professor i Breslau 1872, Heidelberg 1884. fra 1887 i Berlin. Hans forfatter­ skap omfatter særlig problemer i tilknytning til so­ siale grupper og sammenslutninger (korporasjoner), men han behandlet også statsrettslige og rettshistoriske emner. Hovedverker er Das deutsche Genossenschaftsrecht (4 bd.. 1868-1913), Das Wesen der menschlichen Verbande (1902). Gierloff | jær-1. Christian Peder Grønbeck. 18791962, født i Kragerø, norsk publisist. Cand.oecon. 1911, 1915 generalsekretær for Norsk forening for boligreformer. fra 1929 også sekretær ved NTH. En av de fremste talsmenn for boligsaken i Norge, re­ digerte Boligsak i by og bygd og skrev bl.a. Byer og boliger (1916). Hans evner som popularisator pre­ get hans store produksjon, bl.a. biografiene om Kinck (1923) og Tryggve Andersen (1942). Gierow, Karl Ragnar, 1904-82, svensk forfatter og kritiker, 1951-63 sjef for Kungliga Dramatiska Teatem. Medlem av Svenska akademien 1961. Dikt­ samlinger som Odletid (1937) og Vid askens rotter (1940) rommer tidsbevisst, apokalyptisk lyrikk, som i formfullendte, klassiske strofer og norrøne bilder gir uttrykk for humanistisk idealisme. Ved siden av lyrikken har Gierow skrevet flere skuespill. Fra norsk hjemmefront hentet han idé og stoff til film­ manuskriptet Det brinner en eld (1943). Innen mo­ derne svensk litteratur er han den eneste represen­ tant for versdramaet. Giersing [girsig], Harald, 1881-1927, dansk maler, sentral skikkelse i modernismens gjennom­ brudd i dansk kunst. Elev ved Kunstakademiet 1900-04, deretter to år hos Kristian Zahrtmann. men fikk sine avgjørende inntrykk vinteren 1906-07 i Paris, der han ble inspirert av fransk kunst. Fra et impresjonistisk preget lysmaleri utviklet han seg mot en strammere og mer uttrykksfull forenk­ ling, med få farger, bl.a. et koloristisk behandlet svart, og en vel avbalansert komposisjon med drag mot det monumentale. Han malte landeveier og skoginteriører, kvinnestudier, figurgrupper som Tre damer i sort (1923) og oppstillinger med flasker. Han har utført portretter av Sigurd Swane og Karl Isakson (begge 1910), og en rekke selvportretter. Nasjonalgalleriet i Oslo eier et selvportrett fra 1926.

Han tok del i stiftelsen av Grønningen 1915, og fikk stor innflytelse både som maler, skribent og lærer. Han drev i sine siste 10 år en malerskole. Hans artikler Om kunst ble utgitt 1934. Giertsen [jæ-], Johan Christopher, f. 24. sept. 1923 i Bergen, norsk lege, professor i rettsmedisin ved Universitetet i Bergen fra 1972. Giertsen har utgitt Rettsmedisin (1978). Giertz | jærts], Bo, f. 31. aug. 1905, svensk teolog. Biskop i Goteborg 1949-70. Talsmann for en mar­ kert svensk-luthersk kirkelighet. Har kjempet hardt mot kvinnelige prester. Har gitt ut flere bøker, bl.a. Den stora lognen och den stora sanningen (1945, norsk overs. 1947), Trons ABC (1971, norsk overs. 1972) og de historiske romaneneStengrunden (1941, norsk overs. 1942). Tron allena (1943, norsk overs. 1946) og Vad sager Guds ord? (1957). Gieseking [gi:za-], Walter, 1895-1956, fransktysk pianist og komponist. Han debuterte 1915 og foretok fra 1918 en rekke konsertreiser. Etter 1947 var han knyttet til konservatoriet i Saarbriicken. Gieseking var ansett som en av samtidens største klaverkunstnere, spesielt som Debussy-tolker. Han komponerte sanger, klaververker og kammermu­ sikk. bl.a. variasjoner over et tema av Grieg for fio­ lin og klaver. Giessen [gi:san], by i Tyskland. Hessen. ved Lahn. 50 km nord for Frankfurt; 73 600 innb. (1994). Industri- og universitetsby, med finmekanisk industri, fremstilling av tekstiler, gummi- og tobakksvarer. Justus- Liebig-Universitåt, grunnlagt 1607; videre finnes høyskole for landbruk og vete­ rinærmedisin, institutt for hjerneforskning m.m. Ruiner av gammelt slott fra 1300-tallet; «nytt» slott fra 1500-tallet i bindingsverk. Liebig-Museum (tysk kjemiker på 1800-tallet). botanisk hage. Byen er først omtalt 1197, og fikk byrettigheter 1248. giessenitt (navn etter Giessen i Sveits), et me­ get sjeldent, grålig ertsmineral. Det har en kompli­ sert sammensetning med bly, kobber, vismut, anti­ mon og svovel som hovedbestanddeler. Opptrer i malmen fra Bjørkåsen i Ballangen sammen med cosalitt og galenitt (blyglans). Giffard [sifa:r], Henri. 1825-82. fransk luftskipspioner. Foretok 24. september 1852 historiens før­ ste flyvning i et styrbart luftskip, 27 km. fra Parishippodromen til Trappes. Luftskipet var 44 m langt, hadde et volum på 2492 m’ og var utstyrt med en 2 kW (3 hk) dampmaskin som drev en trebladet pro­ pell. Gjennomsnittshastigheten var 8 km/h. Gifford [gifad]. Barry, f. 1946. amerikansk for­ fatter og forlegger. Han debuterte i 1969 med dikt­ samlingen The Blood of the Parade, og har siden utgitt dikt, noveller, sakprosabøker og biografier om Jack Kerouac og William Saroyan. Dessuten har han skrevet flere romaner, bl.a. Landscape With Traveler (1980). Port Tropique (1980) og Francis Goes to the Seashore (1982). Han fikk et stort gjen­ nombrudd i 1990 med Wild at Heart. The Story of Sailor & Lula, som ble filmatisert s.å. av David Lynch. 1 1991 kom Sailor’s Holiday: The Wild Life of Sailor & Lula og i 1994 Arise and Walk. Gifford Igjfad], William. 1756-1826. britisk kri­ tiker, redaktør og forfatter; vakte oppmerksomhet med et par skarpe satirer rettet mot moderne litte­ ratur. Han var tilhenger av et klassisk litterært ide­ al, og hatet og fryktet alt som kunne smake av radi­ kalisme. 1797—98 utgav han ukebladet The AntiJacobin, som var et angrep på den franske revolu­ sjon og dens ideer, og 1809-24 var han den første redaktør av toryenes tidsskrift The Quarterly Review. Gifford stod for utgivelsen av flere av Elizabeth-tidens dramatikere, og oversatte romerske sa­ tirikere til engelsk. Gifhorn, by i Tyskland, Niedersachsen, ved el­ ven Aller, 20 km nord for Braunschweig; 42 800 innb. (1994). Industri- og utdanningssenter.

122

GIFT

G/A gift (av ty.), etter alminnelig språkbruk stoff som alltid i små mengder, fra brøkdeler av milligram til noen gram, virker kjemisk skadelig eller drepende pa levende organismer. Det finnes imidlertid ingen klar definisjon av begrepet gift. Heller ikke kjen­ nes noen absolutte gifter, dvs. slike som er giftige hvor liten dosen enn er. Adrenalin og stryknin, som i egnede, små doser anvendes som legemidler, blir gift når de tas inn i større doser. Koksalt, tatt inn i store mengder, over 300 g i døgnet, kan virke dre­ pende, og rent vann, som bringes inn i blodbanen i tilstrekkelig mengde, virker skadelig, uten at kok­ salt og vann derfor kalles gifter. Visse stoffer, f.eks. adrenalin og slangegift, er virksomme eller giftige bare når de kommer inn i blodet. Om behandling av forgiftninger, se ►førstehjelp. Gifter virker ikke likt på alle levende organismer. Ømfintligheten f.eks. overfor morfin blir større, jo lenger man kommer opp i rekken hos virveldyrene.

GIFTIGE BLOMSTERPLANTER De vanligste giftige blomsterplantene som vokser i Norge

Tabellen omfatter både viltvoksende planter, hageog stueplanter Akeleie Barlind Belladonnaurt Bergflette Bulmeurt Firblad Flamingoblomst

Fredslilje Gullregn Hundekjeks Hvitlyng Hvitveis Julestjerne Klematis Kristtorn Liljekonvall Lupin Maiblomst Oleander Peon Pinselilje Potet Primula Påskelilje Revebjelle Ridderspore Selsnepe Snobær

Soleie Soleihov Stuekala Svaleurt Tidløs Treklatrer Tulipan Tyrihjelm

Tysbast Vandreblomst Venusvogn Vindublad Vivendel

Aquilegia vulgaris Taxus baccata Atropa belladonna Hedera helix Hyoscyamus niger Paris quadrifolia Anthurium scherzerianum Spathiphyllum kochii Laburnum anagyroides Anthriscus sylvestris Andromeda polifolia Anemone nemorosa Euphorbia pulcherrima Clematis sp. Ilex aquifolium Convallaria majalis Lupinus sp. Maianthemum bifolium Nerium oleander Paeonia sp. Narcissus poéticus Solanum tuberosum Primula sp. Narcissus pseudonarcissus Digitalis purpurea Delphinium sp. Cicuta virosa Symphoricarpos rivularis Ranunculus sp. Caltha palustris Zantedeschia aethiopica Chelidonium majus Colchicum vulgare Philodendron sp. Tulipa sp. Aconitum septentrionale Daphne mezereum Lantana camara Aconitum napellus Monstera deliciosa Lonicera periclymenum

Se også Nøkkelbindets tabell Giftige blomsterplanter

Giftige blomsterplanter. Til venstre: Gullregn. - Til høyre: Tysbast. Mennesket, og særlig barn, er mest ømfintlige. Per­ soner i 20-60-års alderen tåler som regel gifter bedre enn barn og eldre. Menn pleier å være mindre øm­ fintlige overfor gifter enn kvinner. Ved stadig bruk av noen gifter (arsenikk, morfin) inntrer tilvenning, slik at de som tar dem, tåler doser som ville drepe andre mennesker. Tilvenning sees også ved bruk av tobakk (nikotin). Gifter forekommer i naturen i mange planter (giftplanter), i dyreriket (insekter, slanger) og i mineralriket. De kan også dannes ved kjemiske og biokjemiske prosesser. Læren om gifter kalles ►toksikologi. INNDELING

Gifter kan deles inn i følgende grupper: Etsende gifter, som fremkaller svære skader pa det stedet de berører. Til disse gifter hører sterke syrer (saltsyre, salpetersyre, svovelsyre) og alkalier (am­ moniakk, lut), arsenikk, fosfor, brom, klor og visse giftgasser som har vært brukt i krigsøyemed, og salter av kobber, kvikksølv og sølv. Irriterende og lammende gifter (nervegifter). Til disse regner man alkohed, kloroform, opium og morfin, belladonna og atropin. bulmeurt, nikotin, hasjisj, giftkjeks (coniin) og visse slangegifter. Her kan også nevnes digitalis, som virker på hjerte og kretsløp, sovemidler av barbitursyrerekken, samt visse plantevernmidler. Blodgifter ødelegger de røde blodlegemene eller hindrer dem i deres funksjon. Til disse gifter reg­ nes karbonmonoksid. hydrogensulfid, blåsyre, kaliumklorat og andre. ^Toksiner er gifter som dannes av bakterier. MERKING

Ved utlevering av visse legemidler som f.eks. pre­ parater med innhold av narkotiske stoffer eller bar­ biturater fra apotek, skal etiketten være påført et giftmerke bestående av et dødningehode eller or­ det «Gift» i hvitt trykk på sort eller blå bunn. Ved utlevering av gifter fra kjøpmenn, som har departe­ mentets tillatelse til å selge slike stoffer til teknisk, vitenskapelig og annet ikke-medisinsk bruk, ska) emballasjen være påført giftmerke og advarselstekst trykt med sorte bokstaver på gul bunn. LOVGIVNING

Produksjon, oppbevaring og omsetning av gifter og giftige preparater er regulert ved lover og forskrif­ ter. Legemiddelloven av 4. desember 1992 omfat­ ter legemidler og visse andre varer til medisinsk bruk. Loven bestemmer at legemidler som hoved­ regel bare kan selges av apotek og godkjente gros­

sister. Produksjon kan bare foretas av en som har apotekbevilling eller tillatelse fra departementet. Det finnes et eget kapittel om narkotika. Apoteklo­ ven av 21. juni I963 inneholder bl.a. regler om er­ statningsansvar for skade som følge av feil eller mangler ved gifter. Plantevernmidler kommer inn under særskilt lov­ givning. De omfattes av plantevernmiddelloven av 5. april 1963. Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 4. februar I977 stiller bestemte krav til virksomheter hvor gif­ tige eller andre helsefarlige stoffer blir fremstilt, pak­ ket, brukt eller oppbevart på en måte som kan inne­ bære helserisiko. Arbeidsprosessene og arbeidet for øvrig skal være fullt forsvarlig slik at arbeidstagerne er sikret mot ulykker, helseskader eller særlig ube­ hag. Det skal foretas fortløpende kontroll med ar­ beidsmiljøet og arbeidstagernes helse. TWaa Gift, roman (1883) av Alexander Kielland, en sa­ tire over samtidens åndløse undervisningsform og et angrep på hykleri og uærlighet i samfunnet. Ro­ manen ble delvis fortsatt med Fortuna (1884) og Sankt Hans Fest (1887). Giftas, novellesamlinger (2 bd., 1884 og 1886) av August Strindberg. Forfatteren ble pga. den før­ ste samlingen satt under tiltale for blasfemi, men tiltalen ble frafalt. giftbær, Nicqndraphysalodes. giftig, ettårig plan­ teart i søtvierfamilien. 20-80 cm høy plante med eggformede blad, lyseblå blomster og oppblåst be­ ger med brune bær. Giftbær stammer fra Peru og finnes tilfeldig innført på avfallsplasser og som ugress. giftermålshyppighet, det relative antall gifter­ mål per år i en befolkning. Et vanlig brukt mål for giftermålshyppigheten er tallet på giftermål per j000 ugifte i befolkningen, ofte beregnet separat for kvinner og menn og for ulike aldersklasser (aldersspesifikke giftermålsrater). Giftermålshyppigheten økte jevnt fra slutten av 1930-årene og frem til begynnelsen av 1970-årene, men avtok deretter sterkt. For kvinner i aldersgrup­ pen 20-24 år var det i 1971 -75 i gjennomsnitt 208,0 førstegangsgifte per 1000 ugifte, mot tilsvarende 35,2 i 1994. Nedgangen gjorde seg gjeldende i alle aldersgrupper, men i 1994 var giftermålsratene igjen noe høyere for dem over 30 år. Kvinnenes gjen­ nomsnittsalder ved førstegangsgiftermål har økt fra 22,8 år i 1971-75 til 27.2 år i 1994. og mennenes gjennomsnittsalder fra 25,2 år til 29.8 år. Den mar-

123____________________________

Giftige sopper. Øverst: Spiss giftslørsopp. - Ne­ derst: Hvit fluesopp som man har tatt opp av hak­ ken for å vise den kraftige sliren.

kerte tendensen til senere ekteskap er en av flere forklaringer på den observerte nedgangen i giftermalshyppigheten. En økende tendens til samliv uten vigsel er en annen viktig forklaring. Det årlige antall giftermål gikk sterkt tilbake i be­ gynnelsen av 1970-årene. 1966-70 ble det inngått i gjennomsnitt 29 000 giftermål per år, mens det fra 1980-årene er blitt registrert ca. 20 000 nye ekte­ skap per år. Det totale antall giftermål vil i stor grad være bestemt av antallet gifteferdige personer i en befolkning, og er derfor et lite egnet mål på den allmenne tendensen til å inngå ekteskap. Se også ►ekteskap. giftfrosker, se ►pilgiftfrosker. giftgass (mil.), eldre betegnelse på kjemiske stridsmidler. Sekstridsgass og ►kjemisk krigføring. giftige blomsterplanter, planter som innehol­ der stoffer som kan skade andre levende organis­ mer. Det finnes flere tusen arter planter som inne­ holder giftige forbindelser. Mange plantefamilier er særlig rike på giftige arter, bl.a. søtvierfamilien, skjermplantefamilien, soleiefamilien, valmuefamilien, Loganiaceae, maskeblomstfamilien, vortemelkfamilien og liljefamilien. Mange giftige bloms­ terplanter og forbindelser som er utvunnet fra dem danner grunnlaget for produksjon av medisiner, t.eks. aloe, belladonnablad, digitalisblad, bulmeurtblad, opium og atropin, kokain, morfin, stryknin og veratrin.

GIFTIGHET

Giftige forbindelser i planter består vesentlig av tre hovedtyper. Alkaloider er nitrogenholdige basiske forbindel­ ser. De er svært farlige gifter og finnes på mange steder i planteriket, men særlig i søtvierfamilien. Glykosider er forbindelser mellom karbohydrater og andre forbindelser. De er vanlige i planteriket og ofte svært giftige. Saponiner er en type glykosi­ der som senker overflatespenningen og kan forår­ sake kvalme og diaré. Eteriske oljer er forbindelser som kan fremkalle hudirritasjoner og nyre- og nerveskader. Planter og plantedeler som normalt ikke er giftige kan produsere giftige forbindelser hvis de blir stres­ set. sakalte ►fytoaleksiner. Et eksempel pa det er poteter som blir skadet under innhøsting og så lag­ ret. De fleste viltvoksende giftige blomsterplanter blir instinktivt skydd av beitende husdyr. Det gjelder f.eks. engsoleie. som er giftig i fersk tilstand, men ikke tørket i høy. giftige sopper, alle sopper som er årsak til let­ tere eller alvorlige forgiftninger. Både innen høye­ re og lavere soppgrupper forekommer giftige arter. Det er ca. 60 kjente arter giftige sopper i Norge. Flere av de farligste giftsoppene er langt vanligere sørover i Europa enn hos oss, og noen få sterkt gif­ tige storsopper, som tigermusseron. Tricholoma pardinum, og parasollsoppen, Lepiota helveola, kommer der i tillegg til våre. Det finnes ingen all­ menngyldig metode som kan fortelle om en sopp er giftig eller ei. Den eneste sikre måte å unngå soppforgiftninger på er å la være å spise sopper som ikke med sikkerhet kan bestemmes. Svært giftige sopper. Farligst er hvit fluesopp, grønn fluesopp, sandmorkler og giftslørsopp. Dis­ se soppene kan fremkalle dødsfall etter inntak av fra '/, til I sopp om ikke legehjelp fås i tide. Giftslørsoppen kan til og med gi varige, alvorlige nyre­ skader etter langt mindre mengder. Alle disse gir forgiftningssymptomer etter lang latenstid, dvs. ti­ den fra soppen spises til besvær melder seg. nor­ malt fra 6-24 timer opp til flere døgn (se for øvrig ►soppforgiftninger). Også enkelte av de andre gif­ tige storsoppene kan forårsake alvorlige forgiftnin­ ger eller død hos små barn og svekkede personer, men disse soppenes latenstid er kortere enn 3-5 ti­ mer. Mindre giftige sopper. De aller fleste giftige sop­ per gir lettere mage/tarmbesvær. Noen er giftige som rå, men bra matsopper som stekt eller kokt, f.eks. de ringløse fluesoppene. Grå blekksopp gir bare forgiftning i forbindelse med alkohol. Enkelte, som gullskjellsopp, Phaeolepiota aurea, nelliksopp, Marasmius oreades og flere traktsopparter utvikler små mengder blåsyre etter plukking, men forårsa­ ker ikke ubehag uten ved spising av større mengder ikke helt nyplukket sopp. Allergifremkallende sopper. Besvær etter spising av sopp kan også skyldes allergiske reaksjoner og ikke direkte giftige innholdsstoffer, eller også gif­ ter som dannes ved bakterievirksomhet, idet sopp lett bederves. Sopper som forholdsvis ofte gir al­ lergiske virknmger, blir gjerne betraktet som giftsopper. Den allergiske virkningen er særlig sterk hos vanlig pluggsopp, som kan fremkalle dødsfall hos ømfintlige personer. Mange reagerer også på honningsopp, Armillariamellea. Muligens skyldes også noe av virkningen hos sandmorklene allergis­ ke reaksjoner. Giftstoffene i enkelte giftige sopper kan gjøres uvirksomme ved forvelling, tørking eller utlaking i salt, men giftene f.eks. hos hvit fluesopp forblir li­ ke aktive etter alle disse metodene. Soppgiftene som er kjente tilhører tre hovedtyper. Cellegifter som amatoksiner, fallotoksiner, gyromitrin og orellanin skader bl.a. lever, nyrer og hjerte og er dødelig gif­ tige i små konsentrasjoner. Nervegifter som muskarin, muskinol og psilocybin er årsak til breknin-

GIFTIGE SOPPER Et utvalg storsopper i Norge, gruppert etter giftighet

MEGET FARLIGE, DØDELIGE Cellegifter Hvit fluesopp, Amanita virosa Grønn fluesopp, Amanita phalloides Vanlig sandmorkel, Gyromitra esculenta Blek sandmorkel, Discina gigas

Nervegifter Vårtrevlesopp, Inocybe erubescens Panterfluesopp, Amanita pantherina Irritasjonsstoffer i mage/tarmkanal Giftig rødskivesopp, Entoloma sinuatum Vanlig pluggsopp, Paxillus involutus MINDRE FARLIGE Nervegifter Rød fluesopp, Amanita muscaria Brun fluesopp, Amanita regalis Lumsk traktsopp, Clitocybe dealbata Trevlesopper, mange arter, Inocybe spp. Grå blekksopp, Coprinus atramentarius

Irritasjonsstoffer i mage/tarmkanal Vårrødskivesopp, Entoloma vernum Lutrødskivesopp, Entoloma nidorosum Lumsk rødskivesopp, Entoloma rhodopolium Kremler, skarpe arter, Russula spp. Risker (uten spesiell forbehandling), Lactarius spp. Giftsjampinjong, Agaricus xanthoderma Besk svovelsopp, Hypholoma fasciculare Reddiksopper, noen arter, Hebeloma spp. Musseronger, brune og få andre, Tricholoma spp. Munkehatter, noen arter, Melanoleuca spp. Reddikhette, Mycena pura Potetrøyksopper, Scleroderma spp. Giftkorallsopp, Ramaria formosa Lumsk korallsopp, Ramaria pallida Cellegift Flatklokkehatt, Galerina marginata

GIFTIGE SOM RÅ OG UTILSTREKKELIG STEKT/ KOKT Irritasjonsstoffer i mage/tarmkanal Honningsopp, Armillaria mellea Ringløse fluesopper, Amanita vaginata lldrørsopp, Boletus luridus Besk rørsopp, Boletus calopus Blodrørsopp, Boletus luridiformis

ger, svimmelhet, kramper og hallusinasjoner. Ma­ ge- og tarmgifter er ofte av ukjent sammensetning og fører til kvalme, kolikk og diaré. Mikrosopper fremkaller forgiftninger ved å infi­ sere matvarer og for. Når havrekornene i fuktig vær om høsten får et rødt belegg av den imperfekte fusarium-soppen Gibherella zeae. kan de bli giftige. Tidligere forvoldte sekksporesoppen ►meldrøye, Clavicepspurpurea, hele epidemier av ►ergotisme. Flere stråle- og penselmuggarter inneholder også gifter. Spesielt farlige er arter av Aspergillus flaVHs-gruppen, som danner aflatoksin som er sterkt kreftfremkallende. Se ►mykotoksikose og ►mykose. Litt.: G. Gulden og T. Schumacher: Giftsopperog soppforgiftninger (1977). GG/FEE giftighet (eng. toxicityj, uttrykk i toksikologien for å beskrive en kjemisk forbindelses egenevne til å forårsake akutt forgiftning. Egengiftighet (eng. intrinsic toxicityj er derfor et riktigere uttrykk. Når det gjelder menneskers kontakt med kjemis­ ke forbindelser, er det viktig å skille mellom forbindelsens egengiftighet og den potensielle fare for helseskade som kan følge av nærkontakt med for­ bindelsen. Farlighetsgraden (eng. hazardj ved po­ tensiell eksponering for eller arbeid med selv me-

124

GIFTIN FO R M ASJONSSENTRALEN get akutt-toksiske forbindelser trenger ikke nødven­ digvis være stor dersom man unngår innånding el­ ler kontakt med forbindelsen på en måte som gjør at det tas opp i kroppen. På den annen side kan en kjemisk forbindelse med relativt lav giftighet med­ føre stor risiko for helseskade, dersom man omgås forbindelsen på en måte som fører til stort opptak i kroppen. Giftinformasjonssentralen, institusjon under Sosial- og helsedepartementet, har som oppgave å gi informasjon, råd og veiledning i forbindelse med akutte forgiftninger og forgiftningsfare. Svarer på spørsmål fra leger, sykehus, næringslivet og all­ mennheten om Tegemidler, alle typer kjemikalier, planter osv. Holder til i Oslo og kan kontaktes tele­ fonisk hele døgnet. giftkjeks eller skarntyde, Conium maculqtum, toårig art i skjermplantefamilien. 50-150 cm høy, med rødflekket stengel, blad som hos hundekjeks, og hvite blomster i skjermer med både stor- og småsvøp. Planten har en ekkel lukt, den inneholder det meget giftige alkaloidet coniin. Sokrates skal være tatt av dage med dette giftstoffet. Giftkjeks hører hjemme i fjelltrakter i de østlige middelhavs­ landene. Alt i oldtiden ble den dyrket som gift- og medisinplante og er siden spredt over store deler av Jorden. I Norge finnes den av og til som ugress eller på avfallsplasser. giftl i I jef am i I ien, Melanthiaceae, enfrøbladet plantefamilie. regnes ofte til liljefamilien. Flerårige arter med krypende jordstengler. Rette stengler med skruestilte blad, blomstene er undersittende. Mange arter er rike på giftige alkaloider. Hit hører 3 norske arter: rome, bjørnbrodd og nyserot. giftmel, eldre betegnelse på råarsenikk. giftprøve, prøve som er blitt brukt i mange sam­ funn for å avgjøre skyld eller uskyld hos en person som er anklaget for en forbrytelse, når materielle bevis eller vitneprov ikke kan skaffes. Den ankla­ gede spiser eller drikker gift; hvis denne virker, ansees han for å være skyldig. Hvis han derimot kaster opp. og giften dermed ikke dreper ham. tas dette som endelig bevis for hans uskyld. Det er ofte den anklagede selv som forlanger giftprøve når han ikke kan bevise at anklagen er grunnløs. 1 enkelte samfunn er giftprøve blitt brukt som det viktigste middel til å avgjøre skyldspørsmålet i saker som gjelder hekseri og seksuelle overgrep. Jfr. ►gudsdom og ►jernbyrd. giftslanger, fellesbetegnelse for alle slanger med giftkjertler. Hos noen giftslanger har ikke giftkjertlene forbindelse med noen gifttenner, slik at disse dyrene ikke kan sprøyte inn giften. De er derfor ufarlige, og giften hos disse er også oftest ganske svak. Hos de øvrige giftslangene finnes det egne gifttenner som enten har en dyp fure på yttersiden eller en lukket kanal i tannen som giften flyter ut gjennom. Giftkjertlene kan ha forbindelse med furete gift­ tenner bakerst i kjeven (opisthoglyphe slanger); hos disse slangene er giftmengden liten og giften svak, og den brukes mest til å bedøve byttet mens det svelges, slik at det glir lettere ned. Det er særlig slanger med gifttennerforrest i kjeven som er farli­ ge. Hos disse kan giftkjertlene enten stå i forbin­ delse med furete gifttenner, ofte med en lukket ka­ nal for passasje av gift (proteroglyphe slanger), som hos kobraer, mambaer, ekte korallslanger og havslanger. eller de kan stå i forbindelse med glatte. rørformede gifttenner (solenoglyphe slanger), som hos hoggormer og klapperslanger. Over 50 arter er farlige for mennesker og forårsa­ ker årlig 30 000-40 000 dødsfall. Blant de farligste artene er brilleslange, Russels huggorm og de store lanseslangene (Bothrops) i Mellom- og Sør-Ame­ rika. giftsnoker, Elapidae. krypdyrfamilie i underor-

Giftslanger. Øverst: Hode av klapperslange med giftapparat og spyttkjertler avdekket. - Nederst: Lengdesnitt gjennom gifttann hos huggorm. Den stiplede linjen viser giftkanalen. denen slanger, kjent fra Afrika, Asia, Amerika og Australia. Familien omfatter nær 240 arter, blant dem en rekke meget giftige arter som korallslangene fra Amerika, kobraene fra Asia og Afrika og mambaene fra Afrika. For nærmere systematisk plassering og inndeling, se Nøkkelbindets tabell Dyreriket. gifttenner, spesielle tenner hos giftslanger og giftøgler. Tennene er forsynt med en fure eller en lukket kanal som leder giften fra giftkjertlene og inn i offeret når dyret biter. Tennene kan være per­ manent reist som hos kobraer, eller de kan foldes ned som hos huggormer. Se også ►giftslanger. giftogler, Helodermatidae, krypdyrfamilie i underordenen øgler. Eneste kjente øgletamilie med giftig bitt. De har giftkjertler i underkjeven, og gif­ ten renner ut langs furer i tennene. Nattdyr som le­ ver i ørkener i Mexico og USA. Om dagen gjem­ mer de seg i huler. Bitt kan være farlig for mennes­ ker. men sjelden dødelig. Bare to arter, ►gilaøgle og ►vorteøgle. Gifu. 1. Prefektur i Japan, på den midtre delen av Honshu; 10 209 km- med 2 090 000 innb. (1994), 204,7 per km2. Hovedstad: Gifu. Fjellrik innlandsprovins. Høyest når HadakaDake (3190 m o.h.) i nordøst. 1 sør omfatter pro­ vinsen en de) av den fruktbare og tettbefolkede Nobi-sletta. Næringslivet er sterkt preget av nær­ heten til Nagoya i naboprovinsen Aichi. og mange bedrifter er filialer eller datterforetak av større Nagoya-selskaper. De viktigste industrigrener er tek­ stil-, maskin-, papir-, bil- og kjemisk industri. I fjel­ lene er skogbruket viktigste næringsvei. 2. Bv i Japan, hovedstad i provinsen Gifu. nord­ vest for Nagoya; 404 100 innb. (1995). Kjent for produksjonen av papirlamper. Universitet (1949). En del turisme. Byen tikk betydelige skader i et jordskjelv 1891 og under den annen verdenskrig. gig (eng.), i musikersjargong betegnelse tor en spillejobb, ofte enone-nighter, altså et engasjement

som bare dreier seg om en kveld. Et lengre enga­ sjement på ett og samme sted kan likevel bli kalt en «to ukers gig». giga [djiga] (it.) (fr. gigue. eng.jig), hurtig dans, vanlig i engelske hoffkretser fra slutten av 1500tallet og på kontinentet fra midten av 1600-tallet. Senere benyttet i ballett og, som siste sats, i suiter. Se ►jig. giga- (av gr. 'kjempe'), symbol G, SI-prefiks som angir at en enhet skal multipliseres med I milliard (10y). F.eks. er en gigawatt-time, 1 GWh, lik 109 Wh, dvs. en million kilowatt-timer. Innen data brukes giga-om 230, dvs. 1 073 741 824. slik at en gigabyte (GB) er 230 byte. Ordet brukes også i sammensetninger og avledninger for å betegne noe meget stort. gigantene (lat.-gr.), etter greske sagn veldige og ville jettevesener som var i slekt med gudene. Hesiod forteller at gigantene var sønner av Gaia, som ble befruktet av bloddråpene fra den kastrerte Uranos. Lyrikeren Pindar omtaler ofte deres kamp mot gudene, gigantomakhien: Gaia egget dem til a hev­ ne drapet på titanene. De tårnet fjell, Ossa, Pelion, Oita m.fl., oppå hverandre for å nå opp til gudene og slynge klippeblokker mot dem. På gudenes side tok Herakles del i kampen fordi et orakel hadde forkynt at seieren bare kunne vinnes ved hjelp av en dødelig. Striden var hard, men Zevs og de andre olympiske gudene seiret. Lynet kløvde fjellene, og mange av gigantene ble begravd under dem. Jord­ skjelv og vulkanske utbrudd skyldes gigantene. I billedkunsten finnes atskillige fremstillinger av kampene mellom guder og giganter, bl.a. av Feidias på Athenes skjold. I eldre tid blir gigantene av­ bildet i menneskelig skikkelse. Fra hellenistisk tid opptrer de derimot som mennesker med bena for­ met som slanger, bl.a. på den store relieff-frise fra Zevsalteret i Pergamon. gigantisme (av gr. 'kjempe') eller kjempevekst, forøket lengdevekst som kan ha forskjellige årsa­ ker, men i de fleste tilfeller skyldes overproduk­ sjon av ►veksthormon i hypofysen. Ved denne for­ men for gigantisme sees som regel ekstrem lengde, opp til 272 cm er beskrevet. Siden alle deler av skje­ lettet vokser noenlunde parallelt, er proporsjonene nærmest normale. Til tross for sin store høyde er individer som rammes av gigantisme ikke sterke. De fleste dør i ung alder av infeksjoner eller andre sykdommer. De viser ofte tegn på nedsatt kjønnsfunksjon. Ved tidlig diagnose kan man ved inngrep på hypofysen gjøre mye for pasientene (se ►akromegali) og ofte stanse veksten. gigantomani (av gr. 'kjempe' og mani), forkjær­ lighet for det enorme, storhetsvanvidd. Gigantopithecus, slekt i familien menneskeaper. Pongidae. av meget store, utdødde primater. Ble først beskrevet på grunnlag av fem kinntenner. I de senere år har kinesiske forskere gjort en rekke nye funn som henføres til denne slekten. Dette gjel­ der bl.a. en del kranie- og kjevefragmenter og et stort antall tenner. Gigantopithecus levde i Kina i begynnelsen av kvartær for snaut 2 millioner år si­ den. Gigantppteris, utdødd planteslekt fra perm med store, sammensatte blad, antagelig en slags frøbregner. Karakterplanter for en egen østasiatisk floraprovins i perm med utstrekning fra Korea til NyGuinea (sml. ►Glossopteris). Gigas librorum (av gr. 'kjempe' og lat. 'bok'), håndskrift av usedvanlige dimensjoner (nesten 1 m høyt), i Kungliga biblioteket i Stockholm; kalles også Djevlebibelen etter en av illustrasjonene, som fremstiller djevelen med horn og klør. Manuskrip­ tet inneholder Det gamle testamente på latin, ho­ vedsakelig Vulgata-teksten. og Det nye testamente i en oversettelse som synes å være eldre enn Hieronymus' og avviker atskdlig fra de andre latinske

125

Gigantisme. Amerikaneren Robert Wadlow, som var 2,72 m på strømpelesten 18 år gammel.

oversettere. Ap og Åp er utgitt av den norske tekstkritiker J. Belsheim 1879. Håndskriftet inneholder dessuten skrifter av Flavius Josefus, en bøhmisk krønike og en kalender og er fra ca. 1200. Det har en gang tilhørt det bøhmiske kloster Podlasice. Se­ nere kom det til Praha, og 1648 tok svenskene det med seg da de hadde stormet byen. gige (norrønt gigja), strykeinstrument i middel­ alderen. fortrinnsvis med hvelvet bunn og 2-3 stren­ ger; nevnt i norrøne sagaer. gigg U*g]